Et naturlig spørsmål: Hvor gammel er Øra? Hvorfor og hvordan ble det et samfunn akkurat her?

Etter istida fikk vi den såkalte landheving, og dette kombinert med flere ras og dermed endring av elveløpet har skapt grunnen som Øra ligger på. Ut fra dette er det trolig at Øra sannsynligvis fra slutten av 1500-tallet var et lite tettsted, men bare med noen få hus.

De første innbyggerne slo seg ned ved utløpet av elva og var fiskere og strandsittere eller husmenn under en av gårdene rundt Øra – Maritvold,  Mikvold, Borgen og Østvold (senere kalt Haugslia). Dvs. de eide sine egne hus, men bygslet grunnen/tomta av en av disse gårdene.

Noe typisk ved bygningene her? Husa har ofte likhet med og trekk fra trønderlåna. Grunnflata er vel gjerne noe mindre, men husa er gjerne lange og smale og med smårutete vinduer. Plankegjerde med port inn i gården var ganske vanlig, dermed fikk man litt privatliv og en skjerma liten hageflekk.

Verdalsøra er et av de få tettsteder i hele landet som fremdeles har en slik attraktiv og bevaringsverdig tettbebyggelse samlet i en avgrenset bydel.

Fiske, varebytte og håndverk har vært viktige for bebyggerne og utviklingen på Øra. Blant håndtverkerne har hanskemakerne en spesiell plass. Flere kilder forteller om Verdalshanskene som de kaltes, og de ble berømt over hele landet. Prøver av dem ble sendt helt til Kongens København. Produksjonen kom i gang fra omtrent 1700 og varte knapt 200 år. Den siste hanskemakeren som vi kjenner til – Ole Kristoffersen – var femte generasjon som drev dette håndverket i sin slekt. Dessverre lærte han ikke bort sin hanskemakerkunst, så den tok han med i sin grav. Verdalshanskene var kjent for å være mjuk, men kanskje særlig for sin ”høist behagelige lugt”, som det står skrevet et sted. I dag har vi dessverre bare Hanskemakergata igjen som minner om denne perioden – den går fra Sørgata og sørover mot Tinden. 

Vi går ut av bussen her ved Almenningen i Gamle Storgate for å høre litt om det som var sentrum før Nordlandsbanen kom i 1904. Den kom til å dele Øra i to Øverbyen og Nerbyen, og vi befinner oss nå i Nerbyen. Hvis vi ser sørover på venstre side har vi først Müllergården eller Holan søndre. Her drev Anton Martin Müller og kona Mette bakeri og brødutsalg. Eiere etter den tid: Fotograf Larsson og Henning Andersson. I Snevegården som til 1915 var hjørnegård mot Nordgata var det flere virksomheter gjennom  åra, bl.a. farveri og senere bøkkervirksomhet. Senere gikk Sneve over til hotelldrift, samtidig som han drev skyss-stasjonen i mange år.

Videre mot sør står Abrahamsengården vegg i vegg med Müllergården, og i begge gårdene var det bakere. Neste gård var Landstadgården, den var en treetasjes trebygning – den eneste på Øra. Gårdeier her i 1900 var jernbanearbeider Mikal Landstad. Leieboeren Ole Johnsen, var også jernbanearbeider i likhet med flere andre på Øra. Dette minner oss om at anlegget av Nordlandsbanen nærmer seg distriktet (1904). Videre sto det en lang grå bygning inntil Gamle Storgate – Heggegården. Den måtte rives  i 1956/57 til fordel for riksvei 50, som da ble omlagt gjennom Øra. I Heggegården holdt Handelshuset Hegge og Knoff til med et stort vareutvalg. Annonse!

På høyre side nærmest Almenningen ligger det en stor og nesten prektig gård – Husumgården.

Her drev Oluf A. Rasmussen Moe landhandel, ølbryggeri og en betydelig jekthandel bl.a. på Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Senere drev svigersønnen Husum herreekvipering i gården. Videre ser vi Kinberggården, der det var garvere i tre generasjoner. Lengst borte ser vi Rostadgården, der det var kolonialhandel omkring 1900.

Som nevnt allerede står vi nå på Almenningen. Her er fremdeles en åpen passasje ut mot elva. Almenningen var den alminnelige manns adgang til elva og sjøen. Her kunne de som ikke hadde båtnaust eller brygge legge til med sine båter. Mens elva var farbar (før 1893) lå bryggene tett her langs elva – det hørte brygge til de fleste gårdene. Adkomsten til elva var viktig den gang veinettet var i dårlig utbygd. Både her på Almenningen og på bryggene foregikk da en ganske betydelig byttehandel med forskjellige varer. Fiskere fra Frøya og Hitra kom hit med sitt overskudd av sild og fisk og byttet til seg Verdalskorn, poteter og kålrabi.

For å få et lite inntrykk av hva folk levde av omkring 1900 kan vi se litt nærmere på folketellingen som ble avholdt dette året:

                                               Handelsmenn               9 stk.

                                               Snekkere/tømrere        6   ”

                                               Skomakere                  5   ”

                                               Smed                           4   ”

                                               Skreddere                   4   ”

                                               Bakere                        3   ”

                                               Urmakere                    2   ”

Dessuten var det en garver, en blikkenslager, en bødker og en frisør. Kanskje noe overraskende at hele 31 personer hadde jordbruk som næringsvei, riktig nok kombinert med et annet yrke. Her er ikke områdene Tinden og Ørmelen tatt med.

Om vi snur oss mot nord ved Almenningen får vi med oss flere interessante gårder i Gamle Storgate. I denne retningen var det også flere forretninger. Lengst borte ser vi eiendommen Hynne. Den er ganske gammel, og her begynner egentlig det vi kaller Veita – Smedveita. Her gikk den gamle veiforbindelsen nordover i mange år.

Før 1900 lå de fleste forretningene her i Gamle Storgate, eller Hovedgaten som den også kalles på et gammelt kart. Håndverkerne holdt til i Smedveita. Plasseringen av jernbanestasjonen og Ørens Handelsforenings (Verdal Samvirkelag) utbygging omkring 1900 var trolig de viktigste årsakene til at sentrum gradvis ble flyttet mot øst. Sparebanken bygde egen gård allerede i 1882 på den tomta som i dag huser Bremseth Sport, altså øst for der jernbanelinja senere kom til å gå.

Jernbanen kom som nevnt til Verdal i 1904, men ble offisielt åpnet i 1905. Ikke langt fra jernbanestasjonen, sto et moderne meieri ferdig i 1917, men utviklingen krevde mer tomteareal og anlegget ble flyttet til industriområdet på Ørin i 1976. I dag er det et stort handelssenter på den gamle meieritomta. Ellers har Verdal Samvirkelag (Coop Inn-Trøndelag) og særlig den første disponenten Johannes Minsaas, hatt stor betydning for stedet. Han var en av pådriverne til at både Mølla og Kornsiloen ble bygd. Det finnes to store varehus på stedet i dag, så publikum har gode muligheter for å handle. Det er to banker i sentrum, hotell og lokalavis.

Etableringen av Aker på industriområdet i 1971, hadde store ringvirkninger både på Øra og ellers i kommunen. [1] 

Olavs barndom og ungdom Olav Haraldsson tilhørte Hårfagreætten gjennom sin far Harald Grenske. Hans mor var Åsta Gudbransdatter fra Opplandene. Harald Grenske ble drept før Olav ble født, og Åsta dro tilbake til sin slekt på Opplandene  hvor Olav ble født. I følge sagaenes noe usikre kronologi skal dette ha skjedd i år 995.   Mor til Olav ble senere gift med Sigurd Syr. Tradisjonen sier at Olav vokste opp hos Sigurd Syr på gården Bønsnes i Hole på Ringerike.   I en alder av 12 år dro Olav ut i viking. Dette var fremdeles vanlig, selv om vikingtiden omkring år 1000 nærmet seg slutten. Særlig var det vanlig for unggutter av høy byrd. Å dra i viking skulle gi dem muligheter til skaffe seg rikdom samt å lære seg opp til å bli bedre ledere og krigere.   Olav var 20 år da han i 1015 kom tilbake til Norge, og etter sine år som viking var han rik på gods og gull. Olav hadde nå til hensikt å bli konge i Norge. Men han hadde sterke krefter i mot seg. I Norge hadde det på den tiden grodd fram et sterkt slektsaristokrati. Foruten Ladejarlene tilhørte Einar Tambarskjelve på Gimsar i Gauldal, Erling Skjalgson på Sola, Torberg Arnesson på Giske, Finn Anrnesson Austråt, Olve på Egge, Hårek på Tjøtta, Tore Hund på Bjarkøy og mange flere dette aristokratiet. Ved giftermål var alle disse mer eller mindre i slekt eller i familie med hverandre. Ladejarlene var også beslektet med danskekongen.   Olavs lille slekt på Opplandene var lite å slå i bordet med mot disse mektige mennene. Men han håpet at hans arverett til Hårfagreodelen ville bli akseptert i landet. Dessuten regnet han med at Knut og Eirik Jarl ville ha hendene fulle i England. Olav søkte derfor til Opplandene til sin slekt der, og han oppholdt seg hos Sigurd Syr om vinteren. Våren 1016 møtte Olav jarlepartiets flåte i et slag ved Nesjar utenfor Brunlanes. Olav seiret, og Svein Jarl rømte til Sverige. Olav dro til Trøndelag og han ble hyllet som konge Eyratinget.   Fra 1016 til 1027 var Olav akseptert som konge i Norge, og det skal ha vært en god periode for landet. Det var i denne perioden at sagaen hevder at han kristnet landet. Dette synet er også blitt akseptert av tidligere historikere, men nyere forskning viser at kristendommen hadde brukbart godt fotfeste i landet allerede før Olav vendte tilbake. Det kan for eksempel nevnes at det i Trøndelag ikke er funnet hedenske begravelser som er datert sener enn 950. Allikevel skal ikke dette forringe Olavs arbeid med å fremme kristendommen ytterligere. Dog må det tas med en klype salt at det var hans kristningsforsøk som tilslutt fikk stormennene til å reise seg mot ham. Olav ble i omkring 1020 gift med Astrid, datter av Olav Skottkonung i Sverige.

Veien til Stiklestad Etter diverse stridigheter med Knut den mektige og norske stormenn endte det med et slag på Møre i 1028, hvor Olav tapte og måtte rømme landet, og da rømte han til Sverige til sin svoger Anund Jakob. Han reiste da over Strynefjell og ned Ottadalen  gjennom Gudbransdalen  til Ringerike. Der bodde Harald Sigurdson (Haråde ætt). Videre reiste han over til Sverige til Näske. Der bodde Ring Dagson (Haråde ætt) og Sønnen Dag Ringson. Olav hadde jagd disse fra Opplandene tidligere i forbindelse med en kristningsferd. Olav med følge ble der hele vinteren til våren 1029 hvor han forsatte videre til Åros (Sigtuna). Der bodde Anun Jakob, sønn av Olav Skottekonung og bror til Olavs Kone Astrid. Han forsatte videre over Østersjøen til Rusland (Gardarike), nærmere bestemt Kiev (Kjørungard), hvor fyrst Jaroslav bodde.  Han var gift med Astrid`s søster. Olav hadde hele tiden planer om å returnere til Norge for å erobre landet tilbake. Det var Knut den mektige som gjennom Håkon Eriksson jarl som regjerte i Norge nå. Håkon Eriksson ble av Knut den mektige sendt til England for å hjelpe til med å slå ned en oppstand der borte, underveis dit døde Håkon Eriksson. Dette fikk Olav bud om gjennom Bjørn Stallare som var en av Olavs menn som ble tilbake i Norge når Olav flyktet.   Han reiste samme veg tilbake og fikk med folk  både fra Anun Jakob i Sigtuna og  fra Dag Ringson i Näske. Dag Ringson ble også med. Olav Reiste først over grensen til Norge til Opplandene og Vika. Men det viste seg at Knut den mektige hadde sendt sin egen sønn Svein med hjelpere dit, slik at Olav så overmakten og returnerte til Sverige, reiste så nordover og kom etter hvert til Jämtland og Norge over Sul og til Stiklestad sommeren 1030. Selv om Olav fôr hardt frem når han kristnet Norge, var det flere som fant ut han kanskje ikke var så verst likevel, og ville ha han tilbake. Men fremdeles var det et flertall som ikke ønsket ham. Når det da ryktes at Olav var på veg tilbake og ville komme over Verdalen  tok bondehæren til å samle seg på Innherred. Olav kom over fjellet fra Jämtland og fram til Sul, hvor han ifølge sagnet overnattet, og fôr videre nedover Verdalen, slik at han kvelden før slaget overnattet ved gården Stav. Stav eksisterer  ikke  lenger, men historikerne tror den lå oppe ved Reppe i Leirådalen. Siden den gang har det vært flere store ras i Leirådalen, slik at landskapet er helt forandret. Blant annet skal det rett over sentrum i Leirådalen ha ligget ei stor myr. Denne myra brukte Olav til å  mønstre hæren, dvs. ta oppstilling  slik at en fikk oversikt over antall mann og utstyr, og kunne planlegge hvordan krigen skulle vinnes. Det er mange beretninger om størrelsen på hæren, men at den var noe mer enn 1.500 mann er tvilsomt. Dag Ringson som hadde tatt en annen veg fra Sul, ble for sein, slik at han ikke kom fram før slaget var over.

Bondehæren Det foreligger mange beretninger om hvor stor bondehæren var,  i”Spelet” sies det at fjorden var full av langskip. De fleste historikere regner vel i dag med at hæren kunne være dobbelt så stor som kongens. Det var lendmenn, bønder og træler fra Inntrøndelag, Uttrøndelag, Møre og Romsdal samt fra Nord- Norge. Kjente menn som var med: Hårek fra Tjøtta, Tore Hund fra Bjarkøy, Kalv Arnesson fra Egge med flere.

Slaget I  følge historiske kilder skal slaget ha stått fra der kirka står i dag  og oppover mot skolen på Stiklestad. På grunn av flere ras i middelalderen er terrenget mye annerledes  i dag, det var en bratt skråning som gikk fra der det katolske kapellet står i dag, og bak kirka til toppen av bakken på andre siden. Ovenfor skråningen var det en slakk helling opp mot skolen. Det hele så ut som et stort amfi. En må regne med at det var dyrket jord, med åker og eng. I kampens hete var det vel ingen som tok hensyn til slike ting, det var bare på gården Sul det. Da Olav kom - han hadde sikkert hatt speidere ute og planlagt hvordan de skulle gjennomføre kampene - grupperte han mennene på høgda ovenfor skråningen slik at han hadde den fordelen framfor bondehæren. Hæren ble gruppert i en midtfylking hvor Olav selv var med, så plasserte de en fylking på hver side som skulle få til ”kryssild” mot fienden. Bondehæren måtte da, når den kom, gå i stilling på flata fra der kirka står i dag og nedover mot elva. Selv om Olav hadde disse fordelene ble overmakta for stor, han tapte. Sagnet forteller at bondehæren gjorde en taktisk lur manøver ved at de simulerte tilbaketrekking, og dermed lurte kongshæren til å følge etter ned på flata, og da var fordelen med overhøyde borte.[1]

Etter slaget Etter slaget, hvor Olav falt, ble han etter hvert erklært som helgen. Det  går mange sagn og myter fra tida etter slaget; om at det lyste av liket, at liket ble gravd opp etter 1 år og 3 dager og at da hadde hår og skjegg vokst, og huden var like fin.

Sjøveien har siden menneskene oppdaget dette elementets muligheter, benyttet det til transportformål. Til og fra Verdal ble først og fremst fjorden benyttet som den viktigste ferdselsåren helt fra man tok i bruk de første uthulte trestammene i Steinalderen og til dagens moderne skipstrafikk og utskiping av oljerelaterte konstruksjoner.

Helt fram til Verdalsraset i 1893 hadde Verdalsøra havn i elva på begge sider og med typiske bryggeanlegg og hus som var vanlige fra Senmiddelalderen og frem til nyere tid. Etter 1893 måtte skipsanløp til Verdal enten gjøres på brygga til Trones Bruk på Trones eller på brygga til gården Røstad på Skånes. Røstad gård hadde kai i tidsrommet ca. 1750 fram til ca. 1960.

Stålbåten ”Værdalen” ble bygget på TMV i 1891 som byggenr. 61, og denne gikk i fast rutetrafikk mellom innherredsbygdene og Trondheim omtrent til brygga på Skånes ble nedlagt.

Verdal havn ble ferdig bygget i 1962 og det som i dag er et stort industriområde var stort sett kun jordbruksarealer fram til byggingen av havna. En av tankene med byggingen av havna var bl.a utskiping av karbid fra Tromsdalen. Dette ble det imidlertid ingenting av og det ble derfor gjort mye harselering over verdalingene som dermed hadde fått Trøndelags største småbåthavn. Moloen var på dette tidspunktet ferdig bygd og havnebassenget var mudret.

Først i 1965 ble et eget havnestyre stiftet da Trones Bruk flyttet sin virksomhet fra Trones til industriområdet. Båttrafikken kunne dermed foregå i forsvarlige former. Egen havnefogd fikk likevel ikke Verdal før i 1979 og fra 1998 er havnestyrene i Verdal og Levanger slått sammen.

Etter nyetableringen til Trones Bruk gikk det fort fremover med utviklingen av industri-området. SIVA ble etablert i 1969, Aker kom i 1970 mens både Svendsen Kalk og Spennbetong ble etablert i 1971. Innherredsmeieriet tok i bruk nyanlegget i 1976.

Går vi hundre år bakover i tid var imidlertid det industrielle sentrum i Verdal ovenfor Grunnfossen i Ulvilla. Der lå sagbrukene på rekke og rad. Elvene i Verdalsdalføret ble i mange hundre år benyttet til tømmerfløting. Kraftverket i Ulvilla stod ferdig i 1915.

Karl Johans klev er en gammel mellomriksvei mellom Sverige og Norge.

Landeveien til Verdal kommer fra de fleste himmelretninger og de første skrevne beretninger om ferdselsårene til dalen er fra Vikingetida, men et viktig poeng er at ferdselsårene er nært knyttet til forsvarsanleggene som ble nevnt innledningsvis..

Veiene sørover til Levanger har eksistert i århundrer og det samme har veiene nordover både over Leksdalen og over Leklem/Volhaugen til hhv. Sparbu/Steinkjer og Inderøy/Røra.

Traseen til dagens E6 gjennom Bjørga er en av de nyeste veitraseene. Forbi Koabjørga var det nemlig båtskyss helt fram til slutten av 1800-tallet.

Veiene østover til Sverige har fulgt de traseer som er nevnt både ifm. Olav den Hellige, general Armfeldt m.fl. Fast veiforbindelse (sti eller tråkk er unntatt) til Sverige ble først åpnet med Kong Carl Johans vei i 1835. Veien fra Sul til Sandvika ble åpnet i 1865.

Fly på Fætten i 1934

Luftveien til Verdal er et svært beskjedent kapittel. Flystripa ble etablert i 1920-årene for  militære formål. Tyskerne videreførte dette, men etter krigen ble det aldri noe mer enn en flystripe for private småfly. Riktignok ble det foreslått en opprustning ifm. økning i aktivitetene på Aker og stadig større behov for raske forflyttninger av ansatte, men disse hensynene ble tilsidesatt og i dag er flystripa nedlagt.

Grusmannskap ved bygging av jernbanen til Verdal 1904. Ingen av arbeiderne er fra Verdal, men de to damene er kokker   og skal vistnok hete Ydse begge to. Chr. Nevermo ved lokomotivet var konduktør. Lokfører er Hans Olsen

Jernbanehistorie i Verdal

Den desidert viktigste samferdselshistoriske begivenhet i Verdal er fremføringen av Hell – Sunnanbanen som ble åpnet fram til Verdal 1. nov. 1904. Den påvirkning som bygda fikk gjennom selve anleggsarbeidet og ikke minst fra alle meneskene som arbeidet på banen ble en større omveltning for bygda enn det etableringen av Aker betydde 66 år senere. For hundre år siden var den typiske jernbanearbeider av hankjønn og mang en gårdbruker og andre fedre i Verdal rev seg nok fortvilet i håret over at døtrene deres falt i armene på disse forferdelige jernbanesluskene.

Banen hadde åpnet til Levanger(27/10-02) to år før den kom til Verdal og dette skyldtes i stor grad forsinkelser i byggearbeidene. Pengemangel var bl.a et sentralt punkt. Egentlig skulle heller ikke trafikken til Verdal åpnes før ett år senere ved sluttføringen fram til Sunnan (åpnet 14. nov. 1905), men lokale krefter drev også den gang lobbyvirksomhet i Oslo (het da Kristiania) og vi fikk jernbaneåpning ett år tidligere enn planlagt.

Fysiske hindringer var også årsak til at Verdal åpnet to år senere enn Levanger. Rinnan var faktisk planlagt åpnet samtidig med Levanger, men brua over Levangerelva skapte store vansker pga. elendige grunnforhold (jfr. raset som tok trelastlageret til Byggmakker i 1996). Kvikkleieren gikk hele 14 meter ned og arbeidene med brukarene ble derfor svært langvarig. Brua stod ikke ferdig før i sept. 1904.

Den største brua på strekningen Levanger – Sunnan er brua over Verdalselva. Denne består av 6 spenn a 35 meter, men her gikk byggearbeidene så godt som helt problemfritt. På tross av Verdalsraset 10 år tidligere var grunnforholdene ved elva svært gode. Det eneste problem av noe slag var en uværsflom i elva i august 1903 som forsinket byggingen en uke. Brua stod ferdig 27. nov. 1903.

Brua over Rinnelva ble bygget uten forsinkelser av noe slag. Pga. mølla og sagbruket ved fossen ovenfor jernbanetrasseen ble det på søndre brukar også laget en vei på forstøttningsmur av muret naturstein. Denne veien er fortsatt synlig. Brua over Rinnelva stod ferdig i mars 1903.

Det var ironisk nok den aller minste av bruene på strekningen Levanger – Sunnan, den over Ydsebekken som ble den tøffeste å bygge. Her også pga. ekstreme bunnforhold, dvs kvikkleire. Brua er laget som en 13 meter bred steinhvelvsbru med 1,5 meter høyde over bekken. Resten er løsmassefylling over selve brukonstruksjonen. Arbeidene med brua tok 7 måneder og i den verste anleggsperioden fra april til oktober 1904 jobbet arbeidsfolkene 4 timer på og 8 timer av på døgndrift og all kvikkleiren ble fjernet med trillebår og spade.

Et annet kjennetegn ved Hell – Sunnan banen er de sterke stigningene, bl.a fra Levanger til Rinnan og fra Verdalsøra opp til Tvistvold. Av den grunn er elektrifisering av Trønderbanen fra Trondheim til Steinkjer svært lønnsomt. Et moderne el-lok produserer nemlig strøm når det bremser i utforbakker og denne strømmen reverseres tilbake til kjøreledningen.

Arbeidene med banen gjennom vår kommune var ellers uten de store problemene. Fjellskjæringer var nødvendig kun i Bjørga og ved Rindsem mølle.

Nå er det slik at vi mennesker bl.a kjennetegnes ved at vi til stadighet skal være uenige om det meste og i så måte ble ikke spørsmålet om plassering av Verdal stasjon avgjort før etter heftige diskusjoner. Sørgata ble delt og planovergangen havnet i Nordgata med stasjonen på østsiden av banen. Dette var feil for de som mente at bebyggelsen på Øra jo lå på vestsiden av banen. Det positive med denne løsningen var at lasterampa havnet på vestsiden av banen. Dette ble selvsagt feil for alle bøndene som jo kom fra øst og dermed fikk en omkrok på hele tre hundre meter for å nå fram til lasterampa.

At selve sjefen for Værdalsbruket, godseier Getz først gikk inn for stasjonen på vestsiden for deretter å skifte mening til plassering på østsiden var heller ikke med på å dempe temperaturen på diskusjonene.

Den andre stasjonen i vår kommune lå på Fleskhus og man kunne trygt kan betegne stedet som et viktig knutepunkt. Stasjonen hadde kryssningsspor med opplastingsrampe for flis fra Trones Bruk på Trones. Flistransporten foregikk med taubane fra Bruket. I tillegg til stasjonen hadde Fleskhus både bakeri, smed, skomaker, kafe og to butikker.

Når det gjelder selve stasjonsbygningene langs Hell - Sunnan banen er alle oppført i samme byggestil og med samme arkitekt, nemlig Paul Armin Due (1835 - 1919). På den tiden stasjonene ble planlagt var det den nasjonalromantiske sveitserstilen som preget arbeidene til Due, og med en overgang til dragestil og jugend.

Det typiske med denne stilen er kombinasjonen av stein og panel. På Hell - Sunnan banen ble denne kombinasjonen pga. økonomi gjennomført med bruddstein sør for Levanger og med murt tegl på stasjonene nord for Levanger. Likt for alle stasjonen er overgangen mellom første og annen etasje med en bred båndfrise av utenpåliggende andreaskors. Unntaket fra dette er stasjonene på Levanger og Steinkjer som begge er utført kun med murstein og murpuss.

Mye forandringer har skjedd. Kraftgrønt har blitt forretninger og boliger. Det samme med Strand kafè. Meieriet kjøpesenter og hotell. Kornmagasinet er restaurant. Leinssmia er borte.Det samme er gammelskolen, godshuset og stallen for skifteloket på stasjonen. Ny riksveg er bygd. Kornsiloen er utvidet.Dette for å nevne noe som har skjedd siden da. Utlånt av Verdal Kommune.

Kanskje ingen steder i landet ligger ulike forsvarsanlegg og rester av slike så konsentrert som ved Stene og Sogna. Disse representerer forskjellige tidsaldre, en kan snakke om en forsvarshistorisk linje fra folkevandringstiden og til andre verdenskrig. Til ulike tider har forskjellige anlegg vært viktige forsvar mot fiender fra øst.

400-600       Helt fra forhistorisk tid finnes det levninger av forsvarverk, som vitner om ufredstider. På Steinsvåttån i Inndalen er det en bygdeborg. Ingen vet med sikkerhet når den ble bygget eller hvilken hensikt den skulle tjene ,men en eller annen forsvarsfunksjon må den ha hatt, der den ligger på toppen av berget. Det er rester etter murer rundt hele toppen som til sammen er flere hundre meter. Selve toppen (våttån) ble jo brukt til å tenne varde på for å melde om ufred eller lignende. Siste gang den ble brukt var når general Armfeldt kom med sine karolinere i 1718

1611-1718             Oppbygd forsvarsanlegg med pallisader. Anlegget var på 1,5 km. Det har også før 1611 vært skanseoppbygging, men utforminga er ukjent.

Under Kalmar krigen i 1611 ga kongen i København ordre om at lensherren i Trondheim, Sten Bilde skulle stenge passene mellom Sverige og Norge med skanser. Under Sulfjellet ved Stene skulle det oppføres en skanse, og der skulle bønder fra Verdal, Skogn, Inderøy og Ytterøy prestegjeld holdevakt. Det var kanskje erfaringer fra sjuårskrigen 1563-1570 som spøkte i nordmennenes tanker når slike sperringer ble bygget. Da hadde svenske soldater marsjert over grensa til  Trondheim. Trøndelag var uten forsvar, og krigsfolkene kunne uhindret plyndre landsdelen. Stene skanse ble bygget slik at hele dalen ble sperret. senere Stene skanseble brukt i forbindelse med gjenerobringen av Trøndelag i 1658-1660, senere ble den brukt i forbindelse med Karolinernes hærtog i 1718. Stene skanse var et imponerende byggverk, det var en sammenhengende palisader fra foten av Steinsvåttåen til berget på sør siden av Trongdøla.

1658                Trøndelag og Kristiansten festning hadde vært hærtatt i 7 mndr. Norske styrker under ledelse av major Eilerik Visborg stoppet svenske unnsetningsstyrker på veg til Trondheim. Resultatet ble at Krisitansten festning falt og Trøndelag kom igjen på norske hender

1718                Den stor nordiske krig. General Armfelt med sine karolinere erobret Stene Skanse     

Festningsanleggene fra Stene til Sogna  1908-1936

Festningsanlegg fra Kongsvinger og sørover som var nærmere grensa enn 3 mil, ble nedlagt i forbindelse med unionsoppløsninga i 1905. Nye anlegg oppført bl.a. ved Steine og Sogna. Disse ble bygd samtidig i tidsrommet 1908-1913. Vaterholmen leir ble bygd noen år senere.

På grunn av sin beliggenhet i forhold til Trondheim var dette området sammen med passene i

Stjørdal nøkkelen til Trøndelag. Evt. angrep fra øst måtte komme gjennom de trange dalene.

Verdal befestninger besto av:

• Bergugleberget ved Stene. Stillingen hadde 2-3 kanoner med mulig oppstillingsplass for flere. Beskytingsretning var sørover mot Karolinerleden (over fjellet).

I tillegg kunne  de beskyte inntrengere som evt. Hadde klart å passere stillingene lenger oppe i dalen. Det var planer om en større forlegning der.

• Blokkhuset ved Vaterholmen. Stjerneformet betongbygg i to etasjer (bunkers). Anlegget skulle gi forsvar ialle retninger og har 12 mitrasljøsestillinger. Opprinnelige piggtråsperinger er intakt (bredde 10-12 m). Anlegget ble rehabilitert i 1994.

• Festningsgalleriet Sør i Sogna. Festningsanlegg i 3 avsatser bygget hovedsakelig i fjell. Anlegget skal forsvare vegen og er utrustet med 1 kanon og 6 mitraljøsestillinger. Galleriet ligger 300 m. Lenger oppe i dalen i forhold til Festningsgalleriet Nord.

• Festningsgalleri Nord, og inngikk i et felles system med taubane for forsyninger mellom anleggene. Adkomsten til galleriet ble sprengt bort i forbindelse med vegbygging men er nu under rehabilitering.

• Vaterholmen leir. Bygd 1916-25. Forlegningen for de forskjellige festningsanleggene. Øvingsforlegning for HV 13 fra 1950. Anlegget ble nedlagt i 1995.

Det var opprettet samband mellom anleggene i Verdal og Hegra Festning.

Verdal kommune overtok i 1994 disposisjonsretten fra forsvaret for de fire første anleggene, og har gjennomført et omfattende arbeid med rehabilitering og tilrettelegging for publikum.

Festningsgalleri nord

Adkomst. Tidligere var det en hengebro over Inna som hadde direkte forbindelse med stien opp til galleriet. Denne var fjernet og ny var av trafikale hensyn umulig å bygge på samme sted. Det er bygget ny adkomst som knyttes sammen med den opprinnelige. Anlegget framstår som et friluftsanlegg som også gir muligheter til adkomst til fjellet og pilegrimsleia. Stien har hengebru over Inna og Seterbekken. Av terreng- og landskapsmessige hensyner stien over en strekning kraget ut i fjellet og utover elva. En gapahuk og flere sitteplasser er bygd for fri benyttelse. Anlegget og området kan gi rike naturopplevelser, som kan virke til dels dramatiske særlig ved stor vannføring.

Festningsanlegg. Festningsgalleri Nord er sprengt ut som en tunnel i fjellet med flere siderom. Hoveddelen har en lengde på 90m, og totalt ble det sprengt og fraktet ut 3000 m³ fjell. Galleriet hadde en utrustning på 2 kanoner og 4 mitraljøser som skulle beskytte mellomriksvegen  og senere også fly.

Anlegget hadde utrustning for å kunne være beleiret i 3 mndr. Og besto av 2 forlegningsrom, toalett, kjøkken, proviantrom, maskinrom, radiorom, ammunisjonslager, bensinrom og oljebod. Anlegget har egen brønn og vanninntak og taubaneforbindelse med Festningsgalleri Sør.

Stien opp fjellsida er opprinnelig, men siste del var sprengt bort. Der er det satt opp faste stiger. [1]

Fredslutningen i Brømsebro

Ved fredslutningen i Brømsebro  den 13 augst i 1645 måtte den dansk/norske kongen Christian  IV avstå Jemtland og Herjedalen til Sverige. Krigen hadde gått svært dårlig for han og  Norge måtte blant annet blø ved å avstå disse landområdene. Kong Christian døde for øvrig to og et halvt år senere.

!2 år senere den 1 juni i 1657 erklærer den nye danske/norske kongen Fredrik III ny krig mot svenskene. Han ville vinne tilbake de tapte landområdene.

Hjemtland og Herjedalen gjenerobres

Jørgen Bjelke var utnevnt til generalkrigskommisær og sjef for de norske hærstyrkene.

Bjelke var etterkommer etter fru Inger til Austråt – sønnesønn av Lucie som er blitt godt kjent fra musikkspill/opera på Steinvikholmen.

Jørgen Bjelke hadde fått bygget opp og styrket den norske hæren utrolig bra. Den besto av to regiment på til sammen 2500 mann. Han ledet selv et regiment og Reinhold von Hoven ledet det andre.

Befalet var hovedsaklig vervet fra Nederland, Frankrike og Danmark.

Fremstøtet mot Jemtland kom i september 1657- over Verdalen og Meråker med hovedtyngden over Verdal.

Herjedalen ble inntatt av en norsk styrke sist i oktober 1657.

Det viktigste forsvarsverket på i Jemtland var Frøsøn skanse (Jemtlands Festning).

Beleiringen av festningen startet i midten av og felttoget ble avsluttet ved erobringen av festningen den 18 november. De svenske soldatene var drevet ut og Jørgen Bjelke hadde fått fullt herredømme over Jemtland og Herjedalen , som igjen ble under norsk administrasjon.

Det var da som nu mange Jemter som ønsket å høre til Norge og hjalp derfor til både direkte i hæravdelingene men også med etterretning og spionasje.

Den ydmykende Roskilefreden 26 februar 1658

I Danmark gikk det imidlertid dårlig med krigen for den dansk/norske kongen. Svenskekongen Carl X Gustav hadde ført hærstyrkene sine  opp gjennom Jylland og videre til Fyhn. Han hadde også et  utrolig hell med seg ved at det var sprengkulde og solide isforhold slik at troppene kunne marsjere over isen til Sjælland. Vege låg fri for videre fremrykking mot København. I realiteten var således danskekongen sjakk-matt-

Av strategiske grunner valgte imidlertid Carl X Gustav i stedet for å gå mot København å fremtvinge en for svenskene svært fordelaktig fredstraktat som ble undertegnet i Roskilde 26 februar 1658.

Jemtland og Herjedalen tilbake til Sverige

I følge avtalen skulle alle norske styrker tilbake fra Frøsøn  skanse og resten va Jemtland og Herjedalen, tilbaketrekkingen var fullført innen  25 april.

Trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal- en svensk provins

Det som gjorde denne fredstraktaten dårlig var at i tillegg til at vi mista Jemtland og Herjedalen ble også Trøndelagsfylkene samt Møre og Romsdal også en svensk provins.

D.v.s. at Norge ble delt i to Nordland, Troms og Finmark var nå helt avskilt fra resten av landet.

I løpet av våren inntok svenskene Trondhjem by med en hærstyrke på 6 kompanier ca 500 mann.

Den 10 mai mottok så den svenske landshøvdingen offisielt Trondhjems len og nøkkelen til Kongsgården av lensherren Peder Vibe.

Svenskene overtok også fra samme dato administrasjonen av byen og de nye landområdene.

Svenskekongen trodde i utgangspunktet at han overtok hele landet nord for Dovre, han regnet feilaktig med at Trondhjems len var det samme som Nidaros bispedømme som også omfattet hele Nord-Norge.

Svenskekongen trengte soldater til sin krigføring i Østersjøområdet og skrev derfor ut soldater fra de nye landområdene, det sies at det nesten ikke fantes våpenføre menn tilbake i de norske områdene.

De fleste av soldatene omkom under krigene, det var stort sett bare de som klarte å rømme som  kom tilbake.

Den norske hærledelsen med Jørgen Bjelke i spissen låg ikke på latsiden, de planla å ta tilbake Trøndelagsfylkene samt Møre og Romsdal snarest mulig.

Allerede i september måned ble norske styrker sendt mot Trondhjem, det var styrker fra vestlandet som besto av i alt 7-8 kompanier, flåten besto av 30 fartøyer hvorav 3 orlogsskip.

Storparten av styrken la til ved Munkholmen men en del forsatte mot Stjørdal og Verdal.

I tillegg kom det tropper oppover fra Østlandet. Den norske styrken besto totalt av 3000 mann da beleiringen startet.

Svenskene hadde ca 1000 mann på plass i Trondheim til å forsvare byen, det var rekvirert mer hjelp fra Sverige og en ryttertropp på en 5-600 mann var på veg, sannsynligvis skulle disse komme over Verdalen. Det var oberstløytnant Drakenberg som ledet denne troppen.

Avgjørende kamper i Verdal

Styrkene som ble sendt til Verdal ca 450 mann besto av styrker fra Nordhordaland og Indre Sogn. Adelingens leder var Major Eielrik Visborg. Det heter for øvrig at det var lagt stor vekt på etterretning og spionvirksomhet.

En mann som gjorde en spesielt god jobb var en danske med navn Laurits Pedersøn, han hadde vert med da Jemtland og Herjedalen ble gjenerobret og hadde derfor godt kjennskap og gode kontakter i Jemtland slik at han fikk nyttige opplysninger fra Jemtene.

På en av sine spiontokt blev han tatt til fange og plassert på Frøsøen Skanse. Derfra klarte han å  ut opplysninger om svenskenes planer og forflytninger.

Da den svenske  oberstløytnant Drakenberg kom inn over grensen med sine ryttere og den 30 september nådde fortroppen  Stene skanse.

Det heter at flere patruljer som ble sendt ut av den svenske sjefen ble hugd ned med stor villskap, og drevet tilbake. Hovedstyrken var nådd frem til Sul, men som  følge av den harde motstanden valgte Drakenberg å trekke seg tilbake til Sverige med restene av sine tropper. Den avgjørende kampen stod ved Bergstuen den 2 oktober 1658.

At Drakenberg trekte seg tilbake ble sterkt kritisert av svenskekongen Carl X Gustav som skrev et personlig brev med retfselse, og hvor det står at han var  ”illa till friedz” med hans langsomme fremrykning med rytteriet.

Svenskene gir opp Trondhjems len

Det var med stor fortvilelse at svenskene måtte konstantere at de ikke lyktes med å få frem  de helt nødvendige unnsetningsstyrkene til Trondheim høsten 1658. Troppen som var stasjonert i kunne i lengden ikke holde den uten forsterkninger, og det ble tatt opp forhandlinger.

Disse ble avsluttet den 11 desember og det resulterte i at svenskene måtte kapitulere. De fikk innvilget ” fri avmarsj”, og trakk seg ut av Trondheim den17. desember 1658. Tilbaketrekningen skjedde over Gauldalen/Holtålen.

Byen og Lenet var etter vel 7 måneder atter kommet i norsk besittelse. Svenskekongen ville nødig gi slipp på Trondheim og Trøndelag, og i løpet 1959 var det jevnlig på tale med nye krigsforetak mot byen. Disse kom imidlertid ikke i stand.

Det låg hele tiden styrker i Meråkerfjellene  for å kunne slå ned eventuelle svensker.

Leder for styrken der var kaptein Christian Holberg, Ludvik Holbergs far.

Fredstraktat i København 27 mai 1660

Fredstraktaten i København bygde på Roskildefreden, men takket være at Tronhjems len var gjenerobret og i norsk besittelse, ble det stadfeste at lenet skulle være norsk. Jemtland,Herjedalen og Bohuslen skulle være svenk territorium.

Norge var igjen ett rike fra Lindesnes til Nordkapp.[1]

Laurits Pedersen Brix

Han får gode attester for sitt arbeid i krigen og ender opp som president i en ledergruppe for Trondheim by. Han var som sakt danske født i 1634, vi møter han flere ganger i krigen mot svenskene i tiden mellom 1657

Han forandret navnet til Lars Brix og er den samme som etter hvert kjøpte opp gårder og gods i Verdal som senere ble en del av Verdalsbruket. Han eide også mange gårder i Ogndalen som var starten på Ogndalsbruket.

Etter  at kong Karl den 11 var død i 1699, ble hans sønn Karl den 12 konge. Herskerne i landene omkring Sverige trodde deres sjanse til å ta tilbake tapte landområder var kommet. Kong Freddrikk den 4 av Danmark erklærte krig,(den store nordiske krigen  1699-1721)men den unge svenskekongen skulle overraske alle. Lynraskt krysset han Øresund og gikk i land på Sjælland. Kong Fredrik den 4 av Danmark og Norge ble tvunget til å be om fred. Karl den 12 førte krigen øst og sørover. I grensetraktene var det lite som vitnet om krig. Selv om de militære mobiliserte og satte ut vakter på grenseovergangene, fortsatte folk sine fredelige sysler. Kongen forbød handel over grensa, men folk tok det ikke så nøye, Stockholm og København var langt unna. Det kom imidlertid til en del grenseepisode. Svenskene tok en del norske soldater til fange, og de norske prøvde med et innfall i Duved, uten at det førte til store tap. I 1716 ble situasjonen mer spendt. Kong Karl den 12 hadde kommet tilbake til Sverige, og han tikk til angrep mot Østlandet. Felttoget ble ingen suksess, og svenskene trakk seg måtte trekke seg tilbake. Alle fryktet at dette ikke var det siste angrepet. Utover sommeren 1718 ble det klart for alle at store ting var i ferd med å skje.

I Trøndelag overtok general Vincent Budde kommandoen utpå sommeren 1718. Fra sine spioner fik han melding om at en stor armé var i ferd med å samle seg ved Duved skanse i Jemtland. Det var den ”Jemtlandske” eller ”den finske armeen  under kommando av generalløitnant Carl Gustav Armveldt. Nesten 10 000 mann, 2/3 av dem var finner, 6800 hester og 2500 slaktenaut, ble samlet i Jemtland. Sverige var et utarmet land.

Sverige var et utarmet land etter en krig som hadde vart i 20 år. Store anstrengelser ble gjort for å samle mat og fór til folk og dyr. I august meldte spionen Henrich Medstugan at troppene trakk seg opp mot grensa og de bygget vei fra Duved mot Skalstugan. Han kunne se røyken fra leirbål helt fra Stalltjærnstugan og innover mot Alsen. Alt tydet på at et angrep mot Norge og Verdalen ville komme. I Norge gjorde general Budde sine forberedelser. To infanteriregimenter og et dragonregiment hadde generalen til forsvar av Trøndelag. Han posterte sine styrker på alle grenseovergangene fra Snåsa i nord til Røros i sør. På Røros, i Stjørdalen  og i Verdalen forsterket han gamle, og bygde nye forsvarverker. Hovedstyrken plasserte han i området Verdal og Frol, med hovedkvarteret i den gamle skansen ved Stene i Verdalen. Mye tydet på at det var der general Armfeldts angrep ville komme

Marsjen mot grensen

Den 29 august startet den svenske hovedarmeen  marsjen fra Duved. All maten og utstyret var lastet  på kløvhester, og lokale bønder var utkommandert som veivisere. De store kanonene som skulle brukes ved beleiringen av Trondheim ble det nødt til å sette igjen på grunn av transportproblemer. Artilleriet besto bare av noen lette feltkanoner.

Fem dager senere, den 4 september, kom armeen fram til Skalstugan midt oppe på fjellet. For å skremme sivilbefolkningen i Norge fra å sette seg til motverge, ga Armfeldt her ut en ”patent”. Dette dokumentet var en trussel mot innbyggerne i Trondheims len. Soldatene skulle ikke skade eller røve, om folk holdt seg hjemme og fortsatte med sine fredelige sysler. Alt det som armeen behøvde skulle betales med mynt av god kvalitet. Om de derimot satte seg til motverge eller drev med bakholdsangrep, ville de straffes på liv og eiendom med old og sverd.

Inn i ødemarka

Den vanlige veien til gikk fra Skalstugan ned Verdalen forbi Sul og Stene skanse. General armfelst mente denne veien var for farlig. I den trange dalen var det for lett for nordmennene å legge seg i bakhold og på føre hæren stor skade. Han valgte derfor en annen vei inn i Norge, en vei som aldri tidligere hadde blitt brukt i krig. Han marsjerte sørover mot grensa og fjellsjøen Færen i Norge. De krysset grensa i løpet av dagen den 6. september. Ennå hadde de ikke sett noe til nordmennene, men de viste at vaktsomme øyne fulgte marsjen, og at meldinger gikk til general Budde på Stene skanse.

Sant samme kveld kom armeen til østenden av Færen. Der slo de leir, mens patruljer rekognoserte den videre marsjveien fram til Verdalen og Stene.

Veibygging i fjellet

Terrenget var myrlendt og bløtt. Det var vanskelig å komme fram, både for folk og tunglastede kløvhester. Kanonene med smale hjul sokk ned i myra.

Oberstløitnant Gabriel Cronstedt, Armfeldts ingeniørsjef, fikk ordre om å bygge vei for armeen. Alle soldatene, offiserene, prestene og sivile som var med fikk ordre om å hugge og binde risknipper, som ble lagt ned i myra for at hæren skulle komme seg fram. I flere kilometers lengde ble disse kavelbruene bygget. En kan ennå i dag se rester av stokker i myra etter karolinernes kavelbruvei.

Den 8 september kom armeen fram til Guddingsvollen, eller ”Guddingsvallens fäboder” som den kalles i Armfeldts rapport fra fjellmarsjen. Her kunne de hvile ut etter den strabasiøse marsjen gjennom villmarka. Nordmennenes patruljer var nå så nære at de kunne ses på fjelltoppene. Men general Armfeldt lå ikke på latsiden, han sendte ut sterke patruljer mot Meråker, Forbygda og Frol. Han ville holde nordmennene usikre så lengst mulig om hvor angrepet ville komme.

Folketradisjon

Mens hæren låg på Guddingsvollen ble den etter folketradisjonen angrepet av store myggsvermer. Det var gud som sendte denne straffedommen over svenskene.

Den siste framrykningen mot målet

Mellom Guddingsvollen og Stene skanse ligger det mektige fjellet Hermannssnasa, over 1000 meter høgt. Den 10 september startet oppstigingen, Det var umenneskelig slit å få folk, kanoner og dyr opp den bratte fjellsida. Oppe på fjellet tegnet obertsløitnant Cronstedt armeens marsjrute mellom Fersvola og Hermannssnasa. Bildet som kalles den ”Den brante oppstigningen av det høge fjellet Hermans snasarne” ble sendt til konk Karl den 12 for å vise hvilken bragd hans karolinere gjennomført. Andre beretninger forteller at armeen la veien i den bratte nordøstlige skråningen av Hermannssnasa.

Etter folketradisjonen har denne veien fått navnet Armfeldtveien eller karolinerveien.

Fullstendig utslitt slo armeen leir ved sjøen Grønningen. Mange hester var syke både av utmattelse og ”dårlig bete i fjellet ” som Armfeldt uttrykker det. Norske patruljer fulgte hver bevegelse, og det var nå klart for alle at angrepet ville komme mot Stene skanse.

Vardene tennes.

På Stene skanse hadde general Budde gjort sine forberedelser. Hovedstyrken lå i stilling i sperringer som var laget av tømmer, sør og øst for skansen. På selve skansen lå en mindre styrke, en del kompanier ble holdt i reserve, til sammen noe over 1000 mann. Ordren ”Mann af huuse” var gitt. Den varslet at alle vokse menn i bygda skulle delta i forsvaret. Om kvelden den 11september kunne forsvarerne se svenske patruljer i åsene sør for skansen. General Budde tente varde på Stensvåttån, for å varsle om at fienden var i landet. I løpet av noen timer brant det på alle vardene i Trøndelag og på Møre. Dette var siste gangen dette eldgamle varslingssystemet ble bruk for å varsle om ufred. I sperringene og på skansen lå soldatene fra Innherred, Fosen og Namdalen natta gjennom og ventet på det som skulle komme.

Marsjen i nattemørket

På Grønningen gjorde general Armfeldt de siste forberedelser  til angrepet. En norsk soldat som var tatt til fange, og tvunget til å være veiviser det siste stykket ned mot dalen og skansen.

En styrke på 2000 mann gjord seg klare, både infanterister og ryttere skulle delta i angrepet. Etter at mørket hadde falt på , startet angrepstyrken marsjen ned mot dalen. Planen var å omgå nordmennene, som lå i sperringene i Mediåsen, og kom ned på veien til Tromsdalen bak skansen. I det ulendt terreng strevet styrken seg fram mot målet, og i stupmørket gikk de feil, og de kom ned til elva øst for skansen ved Molden. Her åpnet de ild mot de norske forsvarerne som lå på  den andre siden av elva. De hogg tømmer og bygde flåter for å narre forsvarerne til å tro at de ville krysse elva, for å angripe skansen i front, østfra.

De etterlot 170 mann ved elva og trakk seg tilbake i ly av skogen. På tross av at forsvarerne nå var alarmert, kom svenskene seg usett bak sperringen og fullførte den opprinnelige planen. Ved midagstider strømmet de ned på veien sør for brua over Trongdøla. Skansen var i ferd med å bli omringet.

Skuddene som reddet nordmennene

Samtidig med at skuddvekslingen ved Molden startet om morgenen den 12 september holdt general Budde krigsråd med sine høyeste offiserer. Han hadde liten tro på at det var svenskenes hensikt å angripe skansen i fronten, og ga ordre til at styrkene ved Molden skulle trekke seg tilbake. Ved brua over Trongdøla sto en liten norsk styrke. Da det finske rytterne angrep ,fikk de avgitt en liten salve før de måtte flykte til skogs. Skuddene varslet Budde om at svenskene hadde omgått skansen, og at hans styrke var i ferd med å bli omringet. I hui og hast fik oberst Meitzner, sjefen for nordtrønderregimentet, organisert en skytterlinje på tre kompanier, som sperret veien fra brua over Trongdøla og fram mot Levringsgården.

Det Nordenfjelske dragonene ble kommandert fram for å angripe fienden. Ryttere fra Verdalske og Gauldalske dragonkompani galopperte fram i angrep, men det var lite å gjøre mot de krigsvante finnene. I trefningen mistet Verdalske kompaniet sin fane. Den karelske rytteren som erobret dette ettertraktede troféet, fikk 20 gullpenger i belønning fra kongen. De norske dragonene mistet 12 mann denne dagen i falne og fanger.

Sagnet om dragonen  Stor-Ingvald

Det var etter kampene ved Stene skanse at sagnet om dragonen Stor-Ingvald oppsto. Han red dragon for Levring gård og var blant nordmennene som rykket fram mot svenskene denne dagen. Han ble såret, tøylene ble hogd av og hesten løp hjem til gården der den hørte hjemme. Svenskene fulkte etter og Stor-Ingvald hoppet opp på  burstrappa for å fortsette kampen, selv om han var såret. Svenskene hogg han i føttene, men han kjempet videre. Begge føttene ble hogd av under knærne, og Stor-Ingvald sto på burstrappa på beinstumpene og kjempet videre. Etter å ha drept flere svensker segnet han om og døde. I 19801 ble det reist en minnestein over den sagnhelten. Den sees ved innkjørselen til Levring gård.

Nederlag og retrett

Obersts Meitzners snarrådighet ga general Budde tid til å trekke seg tilbake med hele sin styrke. Generalen marsjerte sørover og stanset ikke før han kom til fergestedet i Stjørdalen.

Etter hvert samlet alle de norske kompaniene seg der før de fortsatte til Trondheim.

På Stene slo de 10000 karolinerne leir. Det var ingen som hadde krefter til å forfølge nordmennene. Armfeldt skrev til sin konge, og fortalte om fjellmarsjen og erobringen av Stene. Neste dag var planen å angripe Skånes skanse. Armfeldt hadde grunn til å være fornøyd. Han sto i hjertet av Trøndelag, med rike bygder omkring seg , som kunne gi rikelig med føde til hæren hans. Han hadde slått fienden som var på flukt mot Trondheim. Framtiden syntes lys for general Armfeldt og hans 10000 karolinere.

Tragedien

Etter hvert forlot lykken karolinerne. Forsyningstjenesten fra Jemtland sviktet, været slo om til regn og snø, og kornet på åkrene ble ødelagt. Det fantes heller ikke folk i bygdene som kunne høste inn. Mannfolka var i krigen eller de hadde flyktet til skogs, unna svenskene.Sult og sykdom bredde seg blant soldatene og mange dødde.

Stormangrepet mot Trondheim ble det heller ikke noe av, før hjul fikk generalen melding om at hans konge ,Karl den 12 var skutt gjennom hode nede ved Fredriksten festning i Halden. Det var ikke noe annet å gjøre enn å starte  marsjen tilbake til Sverige. Oppe på fjellet mellom Tydal og Handøl i Jemtland ble de overrasket av kulde og en forrykende snøstorm. 3000 mann ble igjen der oppe.

Avmakt og armod i trøndelagsbygdene

Trøndelagsbygdene låg tilbake fullstendig utplyndret. Soldatene hadde tømt stabbur, fjøs og låve for å skaffe seg mat. Mange av mannfolka som hadde vert i krigen, hadde dødd av sykdom, og de som kom hjem brakte med seg smitten til bygdene. Utover nyåret 1719 døde flere og flere av sult og sykdom, verst gikk det utover barna. I Verdalen for eksempel øke dødeligheten  til det sjudobbelte av det som var vanlig. På mange gårder satt det enker uten mulighet for å brødfø barna sine. Mange ble tvunget til å selge gårdene sine til rikfolk. Det skulle gå mange år før minnet om denne katastrofen ble glemt.

100 år med fred og den siste kampen

Begge landene var utmattet av krig og det skulle gå nesten hundre år før grensefjella igjen skulle bli vitner til  krigsfolk på marsj. I 1808-09 var jemtene og trønderne på nytt i krig. De norske militære lederne fryktet at det skulle komme et angrep i Armfeldts fotspor, og store anstrengelser ble gjort for å sperre veien forbi Færen. På begge sider av Færen ble det anlagt skanser, ved Lagnsåvollen på sørsiden og i Steisdalen på nordsiden av Færen. I tillegg ble det bygget ei vaktbu oppe på Fersvola. Ingen fiender skulle uhindret få krysse grensa i villmarka.

Sommeren 1809 kom det siste jemtlandstoget i stand. I tre kolonner, over Vera, Skalstufjellet og Skurdalsporten, rykket nordmennene inn i Jemtland.

Ved Bleckåsen mellom Jerpen Matttmar utmanøvrerte den svenske general von Døbeln den norske styrken, som ble ledet av general von Krogh. I skogen ved Bleckåsen møttes de to generalene, med ryggen til en soldat som skrivepult skrev de begge under en våpen-stillstans- avtale uten at et skudd var løsnet. Begge styrkene trakk seg tilbake. Dette ”ublodige” slaget vid Bleckåsen skulle bli siste gang soldater fra Jemtland og Trøndelag drog i felten mot hverandre.[1]

Innledning De største og fleste grottene i Norge er blitt skapt ved at vann gjennom tusener av år har løst opp kalkstein. I Nordland, som er rik på kalk, finnes de fleste -  grotter med ganger helt opp til 12.000 m og med et dyp på nesten 600 m. Totalt finnes det 600-700 grotter over 100 m lengde i Norge, de fleste i Nordland. Verdals kalkgrotter blir få og ubetydelige i en slik sammenheng, og bare en håndfull av grottene i Verdal er over 100 m. I Trøndelag er likevel forekomsten spesiell, og har tiltrukket seg økende interesse etter hvert som den har blitt kjent. Bakgrunnen for kartleggingen er at dette er en prioritert naturtype i Håndbok for kartlegging av naturtyper (Direktoratet for Naturforvaltning) , og denne håndboken danner basis for kommunal kartlegging. Grottene representerer helt spesielle livsmiljø, og grotter er kjent som aktuelle overvintringssteder for flaggermus og for tilhold av sjeldne insekter. Kalkgrotter har en fauna som har tilpasset seg gjennom flere tusen år, og det finnes eksempler på unike tilpasninger bl.a. når det gjelder krepsdyr og fisk. Kunnskapen om det biologiske mangfold i dem er likevel mangelfull.   Beskrivelse av grottene I det etterfølgende er det gitt mer inngående beskrivelser av grottene også basert på en mer opplevelsesorientert bruk. Det er basert på ekspedisjoner i fritiden av både forfatter og andre. Noen av beskrivelsene stammer fra et besøk av Stein-Erik Lauritzen (grotteforsker), Universitetet i Bergen, og noe fra besøk fra Jamtlands grotteforening (JGF) i 2001 og 2002. Det siste besøket supplert med beskrivelser fra Lene Høgset (JGF). Noen av grottene kan godt egne seg til ulike typer av opplevelsesturisme, forutsatt en seriøs holdning og adferd.

Nedre Ramsåsgrotta. På kanten av Storhølet ligger inngangen til et lengre system, kanskje den flotteste grotta i kommunen. Både nedfiring og noen trange passeringer stiller krav utstyr/ferdigheter. Skader /uønskede situasjoner har forekommet. Starter med vakre meandersvinger. Noen mindre dryppsten. Et større rom, med ca 20 m takhøyde undervegs, nedfiring (5-6 m) til bunnen i tau. Fortsatt tørt system. Gang deler seg etter dette. Normalruten leder til bekken og utgang lenger ned mot Ramsåsvollen. Siste del av passasjen etter bekken har to "plan", øvre plan bør velges. Gang til venstre fører trolig mot Storhølet, blir trang etter 15–20 m, tvilsomt med videre passasje. Samlet lengde anslås til 250 m. Stein-Erik Lauritzen (1999) skriver om Nedre Ramsåsgrotta : Godt utviklet vadost system. Dype canyoner, til dels med fossile, hengende tilløpscanyoner og "roof level oxbows". Det er tydelige skiller mellom vadose systemer (hovedsakelige canyoner) og freatiske elementer (trykkledninger) nederst i systemet. Systemet er lite sårbart for ferdsel, og det har en interessant geomorforologisk posisjon i og med det tydelige kildenivået som det har utviklet seg i forhold til.   Beskrivelse En del brukt av de som ønsker utfordringer. Komplekst system med utgangspunkt både nedstrøms og oppstrøms bekken som renner ned i "Storhølet". Selve hullet ca 10 m i diameter og 15- 20 m dypt. Det har i seg selv trolig høye botaniske kvaliteter med potensiale for å finne sjeldne arter som fordrer kalk, fuktighet og skygge. Taustige eller klatreutstyr nødvendig for å komme ned. Bunnen har en stor og ca 20 m gang innover (LeneHøgset/ JGF 2002), noe tremateriale innerst i gangen - men tvilsomt om det er videre passasje.

Øvre Ramsåsgrotta.  Kan være den lengste grotta i Verdal. Samlet lengde påstått å være inntil 400 m, men dette er ikke målt og er kanskje overvurdert. En inngang ("klatrehullet") finnes ca 30 m oppstrøms Storhølet, her kan man komme ned til bekken ca 9 m under bakkenivå. Går man rett fra Storhølet må et ras forseres. Dersom man vil forbi dette skal det være best å holde seg 4-5 m over bekken. Lenger inn må et 4 m høyt fossefall (bekkefall) forseres. Høye meandersvinger (6-8 m) og et noe større rom (2x3 m, 6 m i tak) finnes også. Som et alternativt kan grotten gås fra toppen, dvs. bekkeinnløpet. Grotten krever evner til lettere klatring.

Benkberggrotta Bekk skjærer seg ned i smal, spesiell og dyp kløft (kalkcanyon), delvis med overdekning, over en strekning på ca 70 m før den går inn i hule. Greit å komme ned til bekken på de rette steder. Nedfiring eller enkel nedklatring i bekken før inngangen. Høy (inntil 10 m) fin meandergang den først strekningen. Vassing gjennom kulper i bekken til over støvelnivå. Leder til kulp, kryping i bekken nødvendig for å forsere videre. Ved kulpen høres vannfall - dette forårsakes av at bekken renner ned i romslig bekkesjakt ca 5- 6 m dyp. Grei adkomst på siden av bekkesjakten i romslig passasje slik at systemet her fortsetter i et to- nivå system. Ved bekkesjakten er det vakre månemelk formasjoner, også bra med dryppstein i taket - de lengste ca 10 cm. Etter hvert ett -nivå system igjen med behov for kryping et kort parti før bekken etter 20 - 30 m ender i vannlås (også i 2002). Ble også undersøkt av JGF sommeren 2001, lengde målt til 160 m fram til vannlås. Dersom man måler ganger i alle nivå så kan grotta være noe lenger (ca 200 m). Bekken har normalt bra vannføring. Svært severdig, men noe krevende system. Ukjent også hvor evt. gang/bekk kommer ut i dagen. Ikke gunstig med mye ferdsel i grotta, men neppe noen stor fare for dette. Bør ikke besøkes under regnvær/regnskyll da man men kan bli isolert av vannet på to steder. Grotta ble ikke undersøkt inngående av Stein-Erik Lauritzen (1999), han skriver: Interessant system bestående av trunkterte canyoner. Hovedinntrykket er at dette er alt vesentlig et vadost (dvs canyon-) system, og at det er få freatiske elementer bortsett fra en evt. vannlås nederst.

Svartfossgrotta RV72 ta av til Tromsdalen. Skogsbilveg forbi avkjøring til Ramsåsvollen og til enden (adkomst Svartfossen/Svarttjønna). 300 - 400 m østover og ca 40 m fra Ramsåa. Beskrivelse Grotta ligger like ved elva Ramsåa, og ikke langt unna Svartfossen der Ramsåa stuper ned i en canyon. Inngangen er et relativt uanselig hull i den flate skogbunnen. Det er for øvrig to åpninger til grotta. Senker man seg ned kommer man i en grotte som skiller seg en god del fra de øvrige i kommunen. Stort sett tørt system, svært gjennomvevd av ganger i ulike nivå og størrelser. Innerst en vannlås. I flomperioder kommer det nok en del vann inn i grotta. Relativ enkelt å ferdes i. Til vannlåsen, som åpenbarer seg i et litt større rom finnes det to ganger å velge, gangen som går i høyden er å foretrekke. Gangene er belagt med avsetninger (mudder). Lauritzen (1999) skriver bl.a : Vadost/freatisk labyrint system utviklet som kortslutninger i Ramsåa. Kanskje det mest interessante systemet sett under befaringen. Grotten er av den såkalte "meander cutoff" – typen, og viser flere generasjoner av utvikling og enkelte partier med paragenese (usymmetrisk korresjon i freatiske grottepassasjer). Store mengder levee –type avsetninger på alle nivå i grotta. Har relativt stort biologisk potensiale.

Dettbekkgrotta RV72 til Tromsdalen. Første veg til venstre etter kalkbrudd. Følg skogsbilvegen over Tromsdalselva. Til venstre i neste kryss og deretter ca 1,5 km til kryssende bekk. Beskrivelse Nedenfor skogsbilveg. Smal/høy (2-2,5 m) meandergang i bekk. Deler seg i to rett innenfor inngangen. Vakker utforming, antydning til kalkutfelling i taket. Gangen avsluttes i et lite rom med noe lavere høyde. Ikke potensiale for videre ganger.

Litlsleipargrotta RV 72 til Tromsdalen. Ta av i retning Ramsåsvollen før Kaldvassmyra. Stopp i t-kryss (skogsbilveger). Grotta sees som en smal spalte i bergveggen ca 200 m fra krysset.   Beskrivelse I nedre kant av bergvegg. Helt tørt og trangt system. Blir svært trangt etter 15-20 m, vanskelig passasje allerede etter ca 5m. Lauritzen (1999) skriver: Fossil, effluent grotte. Tidligere kildenivå for nedløpet av Ramåsvollgrotta. Sprekkedirigert system, epifreatisk utforming med relativt små strømskåler som viser stor vannhastighet. Systemet kan derfor være subglasialt eller sen-glasialt, da det var mye mer vann tilgjengelig enn nå. Tynne kasittbelegg på veggene. Ender i kollaps og trange fortsettelser. Det var sterk trekk ut av grotta i juli 1999. Konklusjon: fossil, hengende grotte med flott morfologi. Biologisk potensial er nok begrenset til kulde- og mørkesøkende insekter og edderkopper.

Kvernhusbekkgrotta RV 72 ta av til Tromsdalen. Kvernhusbekken krysser vegen ca 500 m før kalkbruddet. Følg bekken ned mot Trongdøla. Beskrivelse I hvert fall 3 åpninger - den siste munner ut helt ned mot Trongdøla. En sjaktpreget inngang. Lauritzen (1999): vadost nedløp som ender i vannlås. Bekken renner dels i dagen, men har utløp i Trongdølas canyon, hengende 4-5 m over elva. Godt utviklet vadost system som synes å ha hatt sin hovedutvikling på et tidspunkt da Trongdøla lå 5-6 m høyere enn i dag. Trongdølas canyon er meget flott utformet i kalk, med små jettegryter og strømskåler. Canyonen (og vannføringen) er avgjort verneverdige, sammen med Kvernhusbekkens grottesysten. Konklusjon : vadost system knyttet til Trongdølas canyon som erosjonsbasis. Flott morfologi - verneverdig.

Halvardgrotta RV 72 ta av til Tromsdalen. Merket adkomst/sti øst for vegen. Ligger i Kvernhusbekken. Beskrivelse Gang i bekkeløp. Eneste grotte som er merket for adkomst for almenheten. Flere småganger lenger ned i bekken. Lokalt navn av ukjent opprinnelse.

Kvellolihula RV 72 til Tromsdalen. Langs Trongdølas vestside i elvesving ca 400 m nord for gården Lia.  Beskrivelse Spalte i bratt skråning mot Trongdøla, kort tørr gang som smalner til. Fyllitt i området. Hulas mulige alder, beliggenhet og utforming kan tilsi at den kan ha vært egnet som boplass for fangstfolk o.l. Jord-/støvlag i bunnen som kanskje bør undersøkes. Et mulig studieobjekt for skoler. Tidligere i bruk som kjøleager om sommeren (pers.medd. Arne Kvernmo). Lauritzen (1999) skriver : Fossil grotte, hengende ca 10 m over Trongdøla. Det er mest skifer i grotteveggene, og relativt lite å se. Dannelsen kan være knyttet til elva da den hadde høyere leie, og morfologisk sett er grotta enten subglasial eller interglasial.

Ramsåsvollgrotta Delvis undersøkt juli 99. Relativt liten bekk under normale forhold, som faller ned i karstgrop. Bratt skråning lenger fram. Bekken dukker ikke opp igjen. To åpninger ved hverandre, et tørt løp og et der bekken går leder relativt bratt nedover i fjellet. Systemet blir fort relativt komplekst, med forbindelser også horisontalt. Relativt lett å ta seg ned pga. en del større rom/passasjer og avsatser som gjør det mulig å komme ned. En del stein og blokkansamlinger i en del ganger/knutepunkt gjør at stein kan rase ut ved uforsiktig framferd. Oppsprukket fjell i taket. På grunn av fare for steinsprang /ras er den ikke egnet for folk flest, trolig den farligste av grottene i Verdal. Har et noe annet preg med sin nesten loddrette struktur enn mange av de andre hulene. Ukjent om denne hulen har vært særlig undersøkt tidligere. Lauritzen (1999) skriver: Nedløpsgrotte i oppknusningssone. Typisk bekkenedløp langs vertikale spalter. Intensiv korrosjon, mye kollaps og roterte blokker. Det kan være potensial for videre passasjer dersom en kan trenge gjennom kollapsen, men grotta er svært farlig med så mye løse blokker. Konklusjon: vadost nedløp, kan ha noe utforskningspotensial.

Store Svarttjønngrotta RV72 - ta av til Tromsdalen. Inn skogsbilveg forbi Ramsåsvollen og retning Svarttjønna. Ligger 7-800 m på oversiden av skogsbilvegen - anslagsvis 1 km før skogsbilvegens endepunkt (P for adkomst til Svarttjønna). Grotta ligger ca 1 km nordvest for Svarttjønna. Beskrivelse I bekk ca 900 m vest for Svarttjønna. Stor og romslig inngang , bred og inntil ca 7 m høy i starten, siste halvdel i greit framkommelige meandersvinger til et lite rom, siden fort trang - de siste ca 5 m må krypes - til et lite rom fra hvor gangen går gjennom en trang åpning til et lite rom.  Denne og videre passasjer trolig for trange. I utgangspunktet lite sårbar, trygg og meget godt anvendelig grotte til å ha med seg smågrupper inn. Bekk med stabil vannføring. Samme bekk går under bakken flere steder nær skogsbilvegen.

Lille Svartjønngrotta RV72 - ta av til Tromsdalen. Inn skogsbilveg forbi Ramsåsvollen og retning Svarttjønna. Ligger 7-800 m på oversiden av skogsbilvegen - anslagsvis 1 km før skogsbilvegens endepunkt (P for adkomst til Svarttjønna). Grotta ligger ca 1 km nordvest for Svarttjønna. Beskrivelse I bekken straks vest for Store Svarttjønngrotta og ca 100 m fra denne. Uanselig og liten åpning under steinblokk. 10 m etter åpningen blir den trang (kryping) fram til smal kløft, som ikke bør forseres av ukyndige. JGF/Lene Høgset undersøkte passasjen videre i 2002. Bak dette punktet er det samlet ca 20 m krypbare ganger (maks høyde 1 m), oppstrøms/nedstrøms. Deriblant en fin freatisk korketrekkergang. Grotten vurderes ikke til å ha videre potensiale.

Fossekjeftgrotta Funnet og undersøkt nov-01 (TR). Ukjent hvor mye grotta har vært besøkt tidligere. Både mosedekke ved inngang og ellers inntakte dryppstener tyder på liten ferdsel. Ikke langt fra andre grotter i området. Bratt men ikke svært vanskelig å komme seg ned i gangen der bekken går. Vannlås oppstrøms. Nedstrøms høres fossedur, et kort krypeparti før fossen (2-3 m fall). Kulpen nedenfor lar seg unngå, og gangen fortsetter romsligere (7-8 m høy). Ca 20-30 m etter fossen er det et parti med dryppsten (6-8 cm), korallaktige utvekster og en ca 1,5 m lang hoggtannformet tanngard med "kalktenner" i taket. Videre passasje er enkel, gangen blir romsligere i bredden, og er gjennomgående vel 1,5 m høy. Etter ca 70 m passasje må en forbi en mindre utrasing og gjennom noe som kan være en vannlås i nedbørsperioder. Etter dette blir gangen lav og bred med mye sandavsetninger i bunnen. Gått til ca. 100 m lengde, videre passasje synes også å være mulig et stykke. En mindre dagåpning ved 70 m lengde, en ny og liten åpning til grotta ble funnet av JGF/Lene Høgset i 2002, ca. 100 m unna hovedinngangen. Grotta vurderes som såbar pga. dryppsten mv., og bør skjermes for vanlig ferdsel.

Vestgrunnangrotta Riksveg 757 forbi Vuku. Ligger knapt 500 m nord for riksvegen og ca 90 høydemeter lenger opp. Flere mulige adkomster. Bekk som ved overgang skog/beite går under jorden i dyp kløft. Beskrivelse Lite påaktet og ikke altfor bred kalksone på nordsiden av Helgåa. Bekkekløft med relativt god vannføring synker ned i stor/dyp åpning rett før beitemarka. Med litt forsiktighet er det greit å komme ned i bekken. Bergveggen kan ha botanisk interesse. Etter ca 20 m en trang passering, grotta fortsetter videre i litt skjev men noenlunde greit framkommelig i krypende stilling. Fjellet/kalken har en forholdsvis mørk karakter. Undersøkt til ca. 40 m sommer 2001. Passasje videre også. Bekken kommer ut (trang åpning) i en annen bekk ca 400 m lenger ned i dalen. Utløpet er lenger opp enn hva terrenget skulle gi grunn til å anta. Ufullstendig undersøkt grotte.

Nordholmengrottene RV757 forbi Vuku, ta av mot Holmen/Midtholmen. Ca 300 m ovenfor kommunevegen. Beskrivelse Område med flere ganger, et par som trolig er rundt 20 m. To relativt fine meanderganger i bekk. En karstgrop 5-6 m dyp knyttet til den ene gangen, gangbar i noen lengde bare i overkant. Relativt overfladisk undersøkt høsten 2001. 1-2 bekker har dannet grottene. Neppe potensial for lange system. Ufullstendig undersøkt.

Bråttåenggrotta RV72 nesten til Garnes. Bru over Inna, privat enkel bilveg forbi Bråttåenget langs Inna. Fra velteplass følg traktorveg ca 300 m til kløft/inngang på venstre side. Beskrivelse Bekk går dypt ned i fjellet ved "gruve" jfr kart. Vannspeil i inngangen også under tørkesommeren 2002. Bekken kommer fram ca 200 m lenger ned, 2-3 åpninger i nærheten hvor det er mulig å komme ned, ganger på 5-10 m. I den grad grotta er interessant for utforsking er det snakk om grottedykking. Henvendelse fra et slikt miljø foreligger.

Andre forekomster På vestsiden av Ramsåsen nær Burtjønna ble det for en del år siden oppdaget en grotte under allmenningshogst. Mellom Tromsdalelva og Ramsåa nær skogsveg er det en mindre (ca 10 m) grotte i en bekk. Bekken går under bakken over en lengre strekning. Ramsåa går mellom Ramsåsvollen og Svartfossen i en strekning på flere hundre meter i en særpreget kalkcanyon, hvor det bl.a. er flere jettegryter. Her er også en stor men kort grotte i tilknytning til elveløpet. Mange steder i Tromsdalen er det karstgroper og underjordiske bekker så muligheten for å finne mer er der.

Nabokommuner:  I Levanger finnes en grotte ved Grønningselva.  I Steinkjer finnes flere interessante grotter i Mokk/Ogndalen. Det er også ei grotte i Meråker (Sylene).[1] [1] Kilde: Verdal kommunes rapport om grottene, finnes på kommunens hjemmeside

 

Mattradisjoner

Jeg er opptatt av bordets gleder, men historien gir et variert bilde  med lyse-, og skyggesider, sier Bjørg Julie Nestvold.

Folket spiste den maten de hadde, ikke den de hadde lyst på.

Oppbevaring av mat

Stabburet på gårdene ble fylt med mat, forrådslager som skulle inneholde mat for familien og arbeidsfolket nok for et år.

Salting og tørking var viktig, kjøttet og flesket hang til tørk, flatbrødleivene i stabler på buret.

Grovt brød til hverdags og finere brød til høgtider.

 Mjølkista med flere rom for havremel, hvetemel og byggmel.

Langt tilbake i tid drøyde de melet med bark av alm eller furu.

Hermetisering av mat kom senere, ca. 1914, først i blikkbokser (Gjete lodda), senere i ”Norgesglass” og store hermetiseringsstrunker med rist og klips.

En kunne hermetisere: kjøttkake, koteletter, ribbe, ja alle sorter kjøtt samt frukt og bær.

Egg ble oppbevart i ”vannglass” (bestående av natrium, kalsium og silikater).

Kvardagsmat

Overalt var maten preget av hvilke ressurser landet eller sjøen hadde å by på.

Supanklokkene på gårdene kalte arbeidsfolket hjem til mat.

Måltidene på gårdene var som regel 6 om dag.

Kosten kunne variere noe, men stort sett likt her i Verdalen.

1 Mårråbit (kaffe med hyllkak)

2 Frokost (Rester av grøt fra kvelden før stekt med flesk, spekeflesk med flatbrød. Av og til hyllkak og melk).

3 Middag (Sild og potet med suppe til, kokt sild, spekesild eller sildgryn. Kaffe med hyllkak)

4 Nonsmat (Saltkjøtt med flesk, klubb og fleskefett eller kleppmelk)

5 Kveldsbit (kaffe med hyllkak)

6 kveldsmat (graut kokt av havre eller byggmel med sirup og melk. Om sommeren var det vanlig med  tjettmelk til grauten (den sto seg godt)).

Høgtidsmat

Ved høgtider, bryllup, begravelser og andre festlige  anledninger kom naboene og andre med sendinger.

En sendingskurv var fylt med forskjellig mat som graut og hardkokt egg, smørform, vaffelkak, seinere hvetekake og siropskake.  Svedskegraut kunne det også være.

Det var også viktig at husmora passa på at noe skulle være med heim til de som ikke var med i høgtiden.

Meny i slike høgtider kunne være:

Sodd

Fiskepudding med gulrot og potet, eventuelt kveite.

Kjøttkake og steik med tilbehør.

Svedskergraut eller multekrem.

Til kaffen: Bordkake og/eller romkake.

Vi sa: ”Takk for skiftet” etter et godt måltid, dette skriver seg fra den tiden da husmora skiftet maten, serverte kjøtt og flesk på en tallerken, kjøttet var jo dyrere mat. Da kunne    arbeidsfolket ta med seg noe av maten heim til kjerring og unger.

Tilberedning av all mat foregikk i heimene, det betydde lange arbeidsdager.

Husmora var først oppe og sist i seng, vi må ikke glemme henne i historia om matkultur.[1]

Teatertradisjoner i Verdal

Revy og teater har gjennom årene hatt en stor utvikling her i Verdal.

Denne virksomheten har vakt stor oppsikt utenfor kommunens grenser. I dag er det hele 9 teaterlag i bygda.

På begynnelsen av 1920-tallet ble det stifta et spellag kalt Liv, som ga støtte til ulike oppsetninger.

Etter det blomstra revymiljøet fram i Verdal.

I mange år ble revyforestillinger spilt i Folkets hus.

Rolf Nevermo skrev tekstene. Han ville gjerne vite hvem som skulle være med på forhånd, slik at han kunne tilskrive dem tekstene/rollefigurene.

Skuespillere som bl.a. Johan Solberg, Olaug Hellberg og Olav Hallset var med, dette er navn vi husker godt i dag.

Det var heller ikke mangel på publikum, revyene var populære!

Hvert år måtte manus sendes inn til sensur hos lensmannen, og da det kom tilbake var det så fullt av røde streker at Nevermo og gjengen måtte ta i bruk «reservemanuset« de alltid hadde liggende. Men da tekstene begynte å skrives på Verdalsmål ga lensmannen opp.

Under krigen ble det slutt på revyene da tyskerne forbød dette, men straks etter krigen blomstret miljøet opp igjen. Nå ble forestillingene spilt i Håndtverkeren, også kalt «Gammelkinoen «.

I 1963 ble Verdal Teaterlag stiftet og har i dag over 300 medlemmer. Mange av dem har blitt profesjonelle skuespillere som Paul Ottar Haga, Hildegunn Eggen og Knut Haugmark.

Opp gjennom årene har det hele tiden kommet nye teaterlag til, og i dag er det som sagt hele ni stykker! Det er imponerende til ei bygd å være. Nesten alle teaterlagene har årlige oppsettinger, og alle som vil være med i et lag kan melde seg inn. Dette er kjempebra.

Spelet om Heilag Olav må nevnes.

Dette er det mest kjente innen teater i Verdal. Her får amatører hvert år en flott mulighet til å spille sammen med profesjonelle skuespillere på scenen. Dette er en herlig kombinasjon som fungerer veldig bra!

Den fantastiske (teater) kulturen i Verdal skyldes nok at det nesten alltid har vært og er et tilbud for de som vil drive med dette.

En enorm frivillighetsinnsats bidrar sterkt til at arrangementene lar seg gjennomføre.

Dugnadsånden er stor og entusiasmen likeså blant Verdalingene.

Industri og entrepenørskap

Verdal Industripark

Logistikk og beliggenhet

Verdal ligger bare 45 minutter fra Værnes og 75 minutter fra Trondheim.

Verdal har godt utbygde transportløsninger, og ligger meget sentralt plassert i forhold til E6, jernbane og havn.

Sterkt satsing på etablering av transportkorridorer øst-vest (midt-norden kanalen) og nor-sør med Verdal/Levanger som knutepunkt.

Industrimangfold

Til sammen har disse mer enn 2500 ansatte.

Industriparken består av mer enn 90 virksomheter innen  bl.a. offshore, treforedling, næringsmidler, bygg og anlegg.

Dette er et miljø som gir muligheter for samarbeid og utvikling

Miljøet representerer også et betydelig marked   i seg selv.

Et godt miljø for utvikling og innovasjon

Tilgang på gode og rimelige industriarealer

Sentral beliggenhet i forhold til logistikk

Et stabilt og stort arbeidsmarked

Verdalssamfunnet har opparbeidet en sterk industrikultur med ledere og arbeidstagere som   både kan og vil jobbe innenfor industrien

Aker Kværner AS, Verdal

Bedriften ble etablert i 1970 og har i dag 750 ansatte. For samfunnet rundt betyr dette at ca. 1500 mennesker er sysselsatt med levering av varer og tjenester som følge av virksomheten til Aker Kværner.

Bedriften er først og fremst spesialister på stålunderstell, rørprefabrikasjoner og kaldbøying av stålrør, og befinner seg på et område som dekker 800 mål.

Bedriften har Europas mest moderne verksted og Europas største kranpark. De er ledende i verden på sveiseteknologi og kaldbøying av stålrør, opptil 8”. Dvs. at de har utstyr som bøyer rør med en diameter på ca. 20 cm uten at de behøver å forvarmes.

Gjennom årene har Aker også bygget skipsdekk og veibroer. Bl.a er flytebrua som inngår i Krifast på Nordmøre laget på Aker Verdal. Siden 1975 har også 24 store stålunderstell forlatt bedriften og disse har beslaglagt ca. 50 % av den totale timekapasiteten.

Aker har gjennom årene vært utsatt for store svingninger i etterspørsel slik at årlig omsetning har vært fra NOK 0 til NOK 1,5 milliarder.

I dag er det de store stålunderstellene til Kvitebjørn, Valhall og Grane som dominerer området. Kvitebjørn alene er en kontrakt på NOK 600 millioner. Hele understellet blir 220 meter høyt og vil veie 18.000 tonn når det senkes på havbunnen.

De neste store kontraktene til Aker Kværner er Golden Eye og Clear som begge skal leveres til den engelske sektoren i Nordsjøen. Disse skal være ferdige i hhv. 2003 og 2004.

Både Norske Skog og Aker Kværner ønsker Verdals Guidekorps hjertelig velkommen til en orientering. Man skal kun gjøre en avtale på forhånd.

Bygg og anlegg

Verdal og Innherred har mange store firma som driver både lokalt og utover landet.

Det er firma som tar på seg totalprosjekt alene, men mange ganger går flere sammen om totalentreprisen.  Så noen ganger er de konkurrenter mens andre ganger samarbeider de.

Verdalsbruket

Bakgrunn

I forbindelse med kirkereformasjonen i 1528 hadde kongen tilegnet seg det meste av kirkens gods som for det meste var erkebispegods og klostergods.

I Verdalen steg kongens andel fra ca. 5% i 1528 til ca. 56% i 1650, resten var benifisert gods, proprietærgods og bondegods. Det var fra kongens eiendommer de første smågodsene ble kjøpt, og disse igjen ble til proprietærgods, som skulle ende opp som Verdalsgodset,  senere Verdalsbruket.

Vi kan dele inn samlingen av skogeiendommer til det endelige ”Verdalsbruket” i perioder avhengig av hvem som var kjøpere og eiere og konjunkturene på trelast ute i verden.

De første oppkjøpene av skogeiendommer skjedde i Helgådalen i 1640 - åra, da var det en prest med navn Peder Eriksen Juel som startet de hele.

Peder Eriksen Juel ble født i 1617.  Han ble kapellan i 1636  og senere sogneprest i Verdalen.

Dette var fine og vel arronderte gårder Juel hadde samlet (17 gårder til sammen).

Dette omfattet alle gårder som fantes ovenfor Elnes, og dessuten spredte gårder i alle tre sogn i Verdalen.

Peder Juel sikret seg også rettigheter til  å drive sagbruk på Fossneset og Grunnfoss sag.

Lars Brix var en annen som kjøpte skogeiendommer. Han kjøpe av Juels dødsbo i 1670 - åra, i tillegg eide og drev han 4 sagbruk (Ulvilla, Kjesbu, Marken og Lund).

Dette er  den samme Brix som var med i krigen mot svenskene i 1658 ( Visborg støtta).

I samme tidsrom var det en tredjemann som også gjorde tilløp til samling av skoggårder i Vuku, nemlig presten  Erik Olsen Schancke.

Han fikk seg tiltransportert av bankieren Selius Marselis 7 gårder, derav 6 som har interesse for Verdalsbruket, nemlig: Midtgrunnan, Østgrunnan, Langdalen lille, Varslotten, Langdalen store og Green øvre.

Vi ser tre propritærgods i Verdalen fra midten av 1600 – tallet.

Schanckes gods forblir samlet da enken fru Sofie blir sittende med godset sammen med hans etterfølger både på prekestolen og i ektesengen helt til i 1720.

Peder Juel gods blir også oppløst, idet enken som blir gift med hans etterfølger i prestekallet - Jakob Lund - beholder 4 gårder selv, mens kaptein Thomas Juel - hennes sønn - overtar 2, Lars Brix kjøper 6 og de resterende 5 kjøpes av Jens Bing, fogd i Stjør- og Verdal. Bing kjøpte etter hvert flere gårder og kan betegnes som godseier i større stil.

Lagmann Peter Dreier erverver Helgådalsgodset og Sulgodset i 1684.

Dreier med sønn og andre arvinger med navnet Lund, satt i ca. 80 år med disse eiendommene, som betegnes som grunnstammen i Verdalsgodset.

Lagmann Peter Dreiers død i 1703 danner på en måte et tidsskille i historien om de smågods som tilslutt skulle samles til Verdalsgodset, og da under et nytt navn, og en ny familie; Hagen.

Av lagmann Dreiers arvinger er det to som har interesse for Verdalsgodset ved at de har eiendomsforhold til godset, nemlig sønnen Abraham og datteren Elenore Sofie, gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund fra Eide i Skogn.

Den førstenevnte overtok Sul og Helgådalsgodset. Han var en aktsom mann med uklanderlig livsførsel, og var heldig i sine økonomiske transaksjoner og blev en formuende mann  som bl.a. kunne tillate seg å kjøpe både Østråt gods og Borg, samt gifte seg med enken Karen Tønder, som fra salige Collin medbrakte 12 barn.

Hagen perioden (1700-1807)

Rasmus Ågesen Hagen (R.Å.H.) var født omkring 1647 i Beitstad, han kom til Verdal som lensmannsdreng hos lensmann Åge Haug.

Hagen ble gift med Siri Olsdatter Næss og tok borgerskap i Trondheim, men drev handel på Verdalsøren og bodde på Maritvold.

Det første  som kan noteres om R.Å.H´s befatning med skog og sagbruk er at han sammen med sorenskriver Ehm eier Haukå sag.

Neste punkt å notere er at han i 1685 kjøpte Grunnfoss sagsted av presten Jakob Lund, og kunne dermed gjenoppta sagbruksvirksomheten. Eier av grunn som hang sammen med sagstedet, ble han ikke før han i 1695 kjøpte Fossneset gård av Elsebe Lund.

Dette var hans første gårdservervelse innen det senere Verdalsgodsets område.

R.Å.H. var en driftig og sikkert dyktig forretningsmann - til å begynne med forsiktig, men etter hvert dristigere. Han økte kapasiteten ved Grunnfoss sag fra 1.000-1.500 bord årlig i 1700 til 5.500 bord, senere steg og sank dette i takt med konjunkturene.

Tømmertilgangen til Grunnfoss sag var i de første 20 årene ikke så stor.  Men i 1720 kjøpte han 13 skogrike gårder, de fleste fra det opprinnelige Peder Juels gods.

Av Peder Juels 17  gårder innenfor Verdalsgodsets område havnet 15 i R.Å.H.´s  not.

Vi kan her trekke opp den kraftigste av succesjonslinjen i Verdalsgodsets historie: Peder Juel-Lars Brix- Jens Bing – Åge Hagen.  Stammen er dannet i det Hagenske jordgods eller Vukugodset, som det blev kalt fra ca. 1720 - årene.

Alt i alt eide Hagen 33 gårder innenfor området.

Maritvold var i hele Hagen-perioden Vukugodsets hovedgård.

I det Hagenske århundre besto eiendommen av følgende delgods:

- Vukugodset, hovedstammen i det senere Verdalsgodset.

- Inndalsgodset, en annen del.

- Malsågodset, en tredje del.

- Suul og Nybyggets gods en fjerde del.

- Juldals allmenning,  som den siste del av det framtidige Verdalsgodset. Denne betegnelsen          

  ble brukt fra ca. 1736. 

Alle disse delgodsene ble på forskjellige måter kjøpt og drevet av R. Å. Hagen selv eller hans barn og barnebarn.

Hagen selv døde i 1732, hans eiendommer ble da delt mellom arvingene.

Broder Boysen ble gift med Elsebe Hagen (datter ) og overtok etter hvert det meste av Vukugodset.

Det var R.Å.H.´s sønn Åge Hagen som ble den enkeltperson som har gjort mest for å samle enkeltgods til noe større.

Fra 1785 kommer en ny mann inn i bildet - Johan Widerøe Tonning.  Han ervervet etter hvert 3/4 av det som senere skulle bli det samlede Verdalsgodset.

Det var bare Vukugodset som var utenfor. Tonning var den første ikke-personlige proprietær, han hadde et konsortium i ryggen.

Vukugodset var fremdeles i Hagen-familiens eie ved Broder Rasmussen Hagen, som  også var eier av Maritvold og bodde der. Det var dårlige tider fra 1790 og utover, og det gikk ikke så bra med Hagen.  Oppgangen startet i 1797, men Hagen dødde i –98, og fikk ikke ta del i denne. Hans enke giftet seg med Johannes Monrad på Ekle, og slik ble Ekle hovedsete for Vukugodset en periode. Først på det nye hundreåret kom en ny mann inn bildet, Christen Johan Müller.  Fra 1807 var han eier av alle fem delgodsene i Verdalen.

Nicolai Jensens århundre (1807-1908

Ved Müllers overtakelse av Tonninggodset og Vukugodset, har vi med et samlet Verdalsgods å gjøre.

Selv om en nå har kommet i det nittende århundre, finnes det lite skriftlige kilder fra godsets drift.

Det foreligger få opplysninger om Müller også, men det antas at han var danskfødt. Da han kjøpte Verdalsgodset var han eier av Vinje bruk i Mosvik.  Dette hadde han kjøpt av Joen Andreas Scancke, etter hans død giftet han seg med datteren .

Betalingen for Verdalsgodset var 106.000 rdl. + 30.000 rdl i odelsutløsning.

Odelsutløsningen var i forbindelse med overtakelsen av Vukugodset.

Müller kjøpe også Maritvold og bodde der - det var lite endring i eiendomsforholdene i perioden. Det var gode tider da Müller kjøpte Verdalsgodset, men det forandret seg fort, og det ble dårligere tider for salg av trelast til utlandet - vi var i krig med England.

Etter Müllers død i 1817 kom boet under skifterettens behandling, og etter hvert ble det auksjon og Hilmar Meicke fikk tilslaget.  Det var dårlige tider for salg av trelast i hele Meincke-perioden.  Etter Meinckes død i 1830, drev hans enke bruket i 2 år. Det var lite kjøp og salg av eiendom i denne perioden, men det var på denne tida at Inns eller Sul allmenning ble tillagt godset.

Nerholmen var nå en del av godset, og Meincke brukte denne som sin residens når han var i Verdalen.

Enken Anne Marie solgte i 1832 bruket til Nicolai Jensen for 32.000 spdl.

Dette kjøpet fant sted i en periode hvor familien Jensen kjøpte store eiendommer, hvorav Verdalgodset var den største.

Da Nicolai Jensen inntrer i rekken av Verdalsgodset eiere for en periode av 35 år, trer en sterk personlighet frem, en kultivert og dyktig forretningsmann som fikk mange viktige stillinger –så som hovedbokholder og direktør i Norges Bank .

Videre er han stortingsmann for Trondheim og Levanger i en årrekke, ble tilbudt  en statsrådstilling  av Kong Oscar den 1.,  som han takket nei til.

Jensen kjøpte og solgte flere gårder innenfor godsets område i sin periode.

I Jensens periode tok trelastprisene til å stige igjen, og fra 1842 var alt ved sitt gamle igjen i forbindelse med  salg til England.

Når Jensen kjøpe godset fulgte det 10 sagbruk med.  Men i perioden flere nedlagt, slik at han brukte 5, og det var Fossneset, Vangstad, Nerholmen, Dillan og Grunnfoss sag. Flere av disse sagene var flerbladet.

Navnet Verdalsbruket ser ut til være brukt fra 1860-årene.

I Jensens tid blev også Nerholmen - eller Holmen som den nå ble kalt - godsets hovedgård. Det ble satt opp nye hus - tegnet av arkitekt Meinhardt, han hadde praktisert hos slottsarkitekten i St. Petersburg.  N. Jensen døde i 1867, og hans sønner og svigersønn overtok godset og driften. I 1872 ble det bygget en dampsag på brukets eiendom på Ørmelen, og etter hvert ble all saging overført dit.

Sagbrukene i Ulvilla og Vangstad hadde i perioder beskjeftiget over 50 mann.

Den siste av Jensen- familien som drev godset var J. Getz d.e., barnebarn av Nicolai. Han døde i 1905.  Etter dette ble det forberedt salg, og Verdal Kommune kjøpte godset i 1907.

Verdal Kommune som skogeier

Verdal kommune kjøpte Verdalsbruket i 1908 for kr 3.720.000.

Styret besto av 7 mann med overettsakfører Guldahl som formann og med ordfører O. Holan som nestformann.

At en kommune skulle være eier og driver av en stor bedrift var ikke bare av det gode, det var mange sterke meninger om alt som ble utført av ledelsen i ”bruket”.

Det ble brukt mye tid på å vurdere og prosjektere, tresliperi og kraftstasjon både i Dillfossen og Grunnfossen samt på Levanger.

Det manglet ikke på planer og gode ideer, men det ble lite konkret da det var nesten umulig å få et helt kommunestyre enig om noe. Det var i en periode snakk om å kjøpe Folla tresliperi men kjøpesummen ble for høy. Sliperiet ble i 1911 kjøp av Hjalmar Wessel, den samme som senere kjøpte Verdalsbruket.

Den økonomiske situasjonen ble etter hvert prekær og diskusjonen om salg kom opp, bygdestriden blomstret; når krybben er tom osv..

Den 26. april 1912 vedtok kommunestyret å selge bruket til Hjalmar Wessel og hans konsortium. Kjøpesummen ble kr. 4.055.00,-

Nå ble navnet Aktieselskapet Værdalsbruket.

Fra salget ble unntatt 75 leilendingsgårder og 61 plasser med påstående hus og andre rettigheter.

Det skulle utlegges skog til husbehov til alle gårder og plasser, samlet mellom 15.000 og 16.500 mål skogland. Dette ble en langdryg affære, ettersom de oppnevnte skjønnsmenn hadde problemer med å bli enige. Først i 1950 ble de siste skjøtene utstett.

Etter en turbulent tid solgte altså Verdal kommune Verdalsbruket  i 1912 for kr 4.055.000.

Verdalsbruket er igjen på det private marked

I Wessel-perioden ble det utfoldet en voldsom aktivitet fra første stund.

For å få til utskiping av trelast fra Verdal måtte en bygge sagbruk og kai på Tronestangen - den eneste plassen det var mulig å anlegge dypvannskai.  Dette skjedde i 1913. Taubane til Fleskhus for transport til Ranheim.

I 1912 kjøpte Wessel for brukets regning Tronhjems Aktie Trelastkompani, dette hadde store skogeiendommer i Sverige med egne foredlingsanlegg.

Det ble senere kjøpt ca 100.000 m³ tømmer  i Kall.  I den forbindelse ble det bygd 2 taubaner, en fra Kallsjøen til Anjan og en fra Anjan til Vera.  Disse var i drift fra 1915 til 1920.

Eiendommen i Sverige ble etter hvert solgt. 

Ledere på Værdalsbruket og kommunetopper samlet ved inngangen på Holmen Gård ca 1928. Se i "Navn i bilde"
I 1928 solgte de en eiendom til Johan H.  Andresen i Oslo. Wessel fikk etter hvert andre interesser, og i 1919 overdro han sine aksjer til Johan Getz d.y. for 50% av pålydende.

Perioden fra 1919 til 1930 ble en turbulent tid for bruket, prisene på trelast var meget høy i 1919 og først på 1920 men så falt de igjen.  Dette sammen med noen tvilsomme kjøp og salg av  eiendommer og garantier gjorde at bruket sto seg meget dårlig økonomisk.

Så den 11. august 1930 fattet styret en beslutning: ”I henhold til aksjeloven paragraf 54 og meddele generalforsamlingen at selskapets fond og mer enn 1/3 del av akjsekapitalen var tapt og at styret stilte sine plasser til disposisjon”.

Verdalsbrukets styre hadde løpt linen ut, og J.Getz- perioden var over nesten hundre år etter hans oldefar, N. Jensen, overtok bruket.

Så fulgte en 5 år lang periode hvor bruket var under administrasjon av kreditorene.

Det ble arbeidet meget aktivt for å stable kapital på beina slik at bruket kunne leve videre.

Nå hadde Storebrand /Idun allerede kommet inn i bildet, og hadde folk med, både i styret og i forhandlingene.

Det ble foretatt flere takseringer av skogen, noen var helt ville, andre mer nøkterne.

Advokat Kristen Nygård fra Oslo ble engasjert som økonomisk/juridisk rådgiver allerede i 1930.  Han la ned et stort arbeide gjennom 5 lange år, og den 14. februar 1935 kunne Nygård på vegne av Forsikringsselskapet Idun, som nå var kjøper av AS Værdalsbruket,  sende konsesjonssøknad til Landbruksdepartementet.  Denne ble innvilget i mai samme år.

Perioden fra 1935 og frem til i dag har vært forholdsvis stabil.  Selv om krig, og andre uforutsette saker har dukket opp fra tid til annen, er Værdalsbruket i dag en veldrevet skogeiendom, og bedriften har lagt forholdene til rette slik at allmennheten har tilgang til både jakt, fiske og friluftsliv. Det er to ganger forsøkt å tilbakeføre skogen fra Værdalsbruket til bygdas jordbrukere.

Første gang var under siste krig, da NS- folk  forsøkte å få regjeringen med på å ekspropriere skogen, slik at  den kunne deles ut til folket.  Dette ble det ikke noe av.

I de siste 20 år har endel gårdbrukere i Øvre Verdal arbeidet for at Værdalsbruket skal utparselleres som gårdsskog til disse. Det har vært ført rettssaker uten at dette har ført fram.  Eieren er fortsatt Storebrand, og Holmen ”brukets” hovedkontor.  Stedet er også i senere år pusset opp for å kunne ta imot eierens egne kurs og konferanser.

Sagbruksvirksomhet

Vannsagene ble tatt i bruk i Norge i 1520-30, nordenfjells først i siste halvdel av 1500.  I Nord-Trøndelag neppe før i begynnelsen av 1600.

Det er ikke nevnt sagbruk i Verdalen før i 1651; Leksdals saug.

De nevnte herrer som Juel, Brix og Lund kjøpte og drev sager over store deler av Øvre Verdal.

Går vi hundre år bakover i tid var imidlertid det industrielle sentrum i Verdal ved Grunnfossen i Ulvilla. Her lå sagbrukene på rekke og rad. Elvene i Verdalsdalføret ble i mange hundre år benyttet til tømmerfløting. Kraftverket i Ulvilla stod ferdig i 1915.
Den sikreste saga, var den i Øvre Grunnfoss.  Den hadde sikkert vatn hele året - en såkalt årgangssag.  Denne saga var mer eller mindre i kontinuerlig bruk fra midt på 1600-tallet til 1872,  da dampsaga på Ørmelen ble i gangsatt.

Det ble bygd sager på de fleste plasser hvor det var fossefall og vatn, enten som flomsag eller årgangssag.

Rasmus Krag bygslet i 1698 Ulvilla sag fra Kronen og de kgl. Allmenninger, som leverte tømmer  til Ulvilla sag. De skoger som var innbefattet, var stort sett Helgådalen og Skjækerdalen fra Helmoen og Skjækerfossen  og oppover til grensa -  dog unntatt Nybyggets gods og Helgådals gods, som var Peter Dreiers private eie. Ulvilla betegnes som en eventyrlig sag hvor det kunne skjæres opp til 10.000 bord årlig.

I det hele tatt var området rundt Ulvilla et industrisamfunn lenge før ordet var oppfunnet.

Det var også sager i de andre dalførene, som Sul, Inndalen og Tromsdalen.  Mellom 1700 og 1730, var sagdrifta i Norge utsatt for store svingninger, noe som hadde direkte sammenheng med krigene i Europa.

Dampsaga på Ørmelen ble oppstartet i 1872, og fungerte godt fram til det store raset og elvas gjennombrudd ved Hærfossen i 1893.  Det ble etter hvert vanskelig å få fram tømmeret til saga på Ørmelen, og det ble 1902 vedtatt å bygge ei sag på Levanger. Tømmeret ble slept til Levanger med slepebåter fra utløpet av elva.

Dette var heller ingen god løsning, så etter mange utredninger ble det i 1913 kjøpt tomt av Bernhard Rostad på Trones gård.  Denne tomta låg nede ved sjøen på nordsiden av Tronestangen. Her var det sagbruk og høvleri helt fram til 1966, da et nytt og moderne sagbruk på Ørmelen ble tatt i bruk.  Dette sagbruket brant imidlertid ned allerede i 1967. Det ble bygd opp igjen umiddelbart, og har siden  vært på Ørmelen.

Fløting

Det lå en lang rekke fossesager i Verdal, både i hovedvassdrag og  sidevassdrag. Rundtømmeret ble fløtet om våren og forsommeren ned til sagene. Fra de mange små sagbrukene i sidevassdragene ble lasten kjørt med hest til Verdalsøra.  Fra de større sagbrukene nederst i hovedvassdragene, Grunnfoss sag, Nerholmen og Dillan sag, ble de skårne plankene fløtet i flåter ned til elvas utløp i fjorden. Denne trafikken foregikk helt fram til 1870- årene, da dampsaga på Verdalsøra ble bygget. Etter denne tid er det

bare fløtet rundtømmer i elva.

Når de første fløtingsdammer ble bygget, kan ikke tidfestes, men de ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene.   Det var i de mindre elver og sidevassdrag, hvor det lå små, primitive fossesager, at de første dammer ble bygget.  Her var frivannføringen liten både for fløting og drift av sagene.  Dammen var enkle lukedammer med ”stågåluker” og steinfylte tømmerkister som landkar.  Alt materialet til dammene ble hugget og bearbeidet på damstedet.  Først etter 1850 ble det for alvor fart i dambyggingen.

Den første dam for Innsvatnet ble bygget i 1857. Denne dammen lå i det trange partiet like nedenfor Skipsbroen (st Olavs bru). Her var det grov bergur i bunnen, og det var vanskelig å få dammen tett. Ny dam for Innsvatnet kom litt lengre vest i 1912. For å få større tappingsdybde, ble det sprengt en bred kanal i 45 m lengde og opptil 2 m dybde. Dammen hadde to sluseåpninger på 4 og 6 m bredde, dekket med vanlige tappingsluker. Når dammen var fylt inneholdt den 12 mill. m³ vann.  Veresdammen (Storlundammen) ble bygget vinteren 1904-05.  Den var ca.  110 m lang i krona, og løftet vannspeilet på damstedet med 4 m. Vannspeilet i Veressjøen ovenfor Tronsmoen ble hevet med 2,10 m ved full dam. Dammen hadde to tappingsluker, hver på 7 m.  Stengt med to luker, samt to overløp i krona, hver på 6,5 m bredde, for gjennomstikking av tømmer. Dammen holdt 13 mill. m³ vann.

Denne demningen tjente også som veibru for Veresveien helt til veien ble omlagt, og ny bru bygget ved sydenden av Storlunet i 1960-årene.

Dammen ved utløpet av Skjækervatnet ble bygget i 1916.  Dette var Værdalsbrukets største magasin, og dammen holdt ca 21 mill. m³ vann. Vannstanden i Skjækervatnet ble hevet med 3 m.  Dammen hadde to tappingssluser hver på 6m, stengt med luker, og et overløp på ca. 14 m, stengt med plank.  I tillegg til disse tre store dammene i hovedvassdragene, hadde Værdalsbruket ca. 30 mindre dammer i sidevassdragene. I tillegg til disse dammene, måtte det bygges vinger og forstøtningsmurer i mange fossestryk og svinger i elvene, slik at ikke tømmeret satte seg fast. Likevel ble det mange ganger tømmerbindinger som en med livet som innsats måtte utpå for å løse opp.

De offentlige veinettet ble stadig bedre, og i 1956 ble alt tømmeret fra Inna med sidevassdrag overført til biltransport, og fløtingen i disse vassdragene opphørte. Tømmeret fra Kværna og Helgåa med sidevassdrag ble stoppet i elvelensa på  Ørmelen, og her ble det bygget et oppkjøringsanlegg med kjerrat og lasterampe. Herfra ble både sagtømmer og slip kjørt med lastebil til Trones og slått i sjøen her. I årene 1956- 1964 gikk ca. halvparten av virket på bil og resten i vassdrag. Fløtingen i Helgåa med sidevassdrag ble innstilt i 1964, og siden den tid har all tømmertransport i Verdal foregått med bil.

Ved nedleggingen av fløtningen i Verdalselva er en lang og interessant epoke i bygdens arbeidsliv avsluttet. Helt fra de første fossesager ble anlagt rundt 1600, hadde det vært fløtet både rundtømmer og planker (i flåter) i Verdalselvene. [1]

Verdalsraset/Hærfossen

Skogen i raskanten mot vest er hogd ned og vi kan bedre se for oss dimensjonene på det enorme raset som rammet bygda den 19 mai 1893. Det var 55 millioner m3 som raste ut. Lengden på raskanten rundt det utraste området er over 10 km.
Forvarsler

I ettertid, og med de kunnskaper en har i dag om ras og rasfare, er det lett å se at det fantes tegn og signaler som fortalte at noe ville skje i dette området. Muligens ville det også ha  vært mulig å forebygge raset. Men for de menneskene som bodde her i 1893, var det ikke selvsagt at en katastrofe ville finne sted. Noen reagerte på merkelige forhold, og noen ble nok skremt av mindre ras og utglidninger. Men alt i alt var man lykkelig uvitende om hvilke trusler som skjulte seg i grunnen akkurat her. I umiddelbar nærhet gikk det flere skred i middelalderen, men også på 1800-tallet gikk det skred her. I 1822 skjedde en ulykke i Follobekken . Ulykken er omtalt i et brev som lensmann Støp sendte til sorenskriver Lie. Det hadde gått et mindre ras i Krågs innmark, og rasmassene hadde havnet i bekken. Som følge av dette ble bekken demt opp, og det dannet seg en dyp vannpøl. Daværende bruker, Sivert Sivertsen, skulle sammen med sin syv år gamle sønn sette over pølen på en liten flåte. På en eller annen måte må flåten ha gått rundt, og begge forulykket.

Bekkens graving i sidene resulterte i flere ras. I 1853 gikk det et ras oppe i Follodalen. Det er vanskelig å  stedfeste raset nøyaktig etter som det bare er sparsomme opplysninger som finnes. Men det er helt klart at raset må ha gått nedenfor den delen av Follodalen som ble stående igjen etter raset i 1893. Også i 1867 gikk det et lignende ras. Dette kan heller ikke stedfestes nøyaktig.

Ingen av rasene var særlig store, men raset i 1857 var det største av dem. Massen strømmet ut i Verdalselven og demte den opp i tre dager.

Mannen på Kråg, Ove Haugskott, som for øvrig overlevde raset, fortalte at han kort tid før raset hadde vært oppmerksom på at det hele tiden fant sted små utglidninger langs breddene av bekken ved gården. Men han hadde ikke tenkt over dette. Det var først da ulykken var et faktum, at han skjønte sammenhengen.

Det var flere som var nede ved elva for å fiske om kvelden den 18., som så at elva var uvanlig grå av slam, faktisk så slamførende at fisking ikke var mulig.

Det ble også registret meget høy grunnvannstand denne våren, det var uvanlig bløtt på jordene til flere av gårdene i området. Det  fortelles at på gården Kråg,  mens de drev med  skuronna  i 1992, ble det mista et spett. Da de skulle ta matpause, satte de fra seg spettet i et hull og gikk for å spise. Da de kom etter matpausen var spettet borte. De fant det igjen, men det hadde da sunket ned i grunnen av sin egne tyngde. Johan Gran, som bruker av gården tok dette som et varsel og flyttet til en av Stiklestadgårdene.

Det var også en del ”overnaturlige” varsler:

Presten Klutes opplevelser.

Senhøstes 1892, kom pastor Klute, som var kapellan i Verdal, en kveld kjørende oppover dalen fra Verdalsøra. Kappellangården ligger like ved Vuku kirke, femten kilometer fra Verdalsøra. Kjøreveien gikk den gang forbi Auglen - som den gang var sogneprestens bosted - over en dyp dal like ved Follo gård, som var en av gårdene som raste ut, videre over Jermstadhaugen øst for Follo, over Leirådalen forbi Reppe. Det var en tung vei med lange bratte bakker. Da Klute kom kjørende oppe på Jermstadhaugen, møtte han en mann som tok tak i bisselet på hesten. Klute sa: ” Hva skal dette bety å stanse meg her på veien? Er det noe De vil snakke med meg om, så kan De treffe meg på kontoret!”  Mannen sa ingen ting, men slapp taket i bisselet. Klute la ikke merke til hvor det ble av mannen. Det var en temmelig mørk kveld.

Klute kjørte hjem så fort den tunge veien tillot. Han leverte hesten til drengen og gikk inn. Han hadde noe som han måtte legge fra seg på kontoret, og gikk derfor inn der med det samme. Han tente lys for å kunne se det han skulle gjøre, da han så en mann sitte på stolen ved siden av ovnen. Presten syntes mannen lignet svært på den mannen han hadde møtt på Jermstadhaugen, til tross for at det var svært mørkt. Men han kunne ikke forstå hvordan vedkommende hadde greidd å komme så hurtig frem, da han selv hadde kjørt så fort som den dårlige veien tillot, og han hadde heller ikke sett at mannen hadde noen hest.

Klute sier: ”Hva vil De meg?”

Mannen svarer: ”Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor ulykke!”

Og med det samme han hadde sagt dette, var stolen tom og mannen borte.

I de om lag syv måneder som gikk fra denne dag til utraset, sa Klute fra prekestolen hver søn- og helgedag: ”Bered eder, det forestår Verdal en store ulykke!”

En opplevelse ved broen over Follobekken

En natt om lag midtvinters, vinteren før utraset, kom  gårdsdrengen og en av husmennene på Vestre  Hallem kjørende gjennom gården på Follo. Drengen hette Andreas Petersen Minsås og husmannen Peter Olsen Støa. De kom fra kværnbrukene ved Ulvilla med hvert sitt mellass. Det var ved ett-tiden om natten, fint sledeføre og klart måneskinn. Veien gikk i en sving  rundt storburet på Follo, skrått nedover den bratte bakken på den andre siden. Da de svingte rundt storburet, fikk de begge om lag samtidig se to menn som sto midt på broen og pekte rundt seg til begge sider. Begge kjørerne hadde bjeller på hesten så det skranglet nokså mye.

Andreas som kjørte foran, kjørte rett mot de to karene som sto midt på broen, og han mente de måtte høre bjellene så de gikk til side. Men de rørte seg ikke. Han svingte da hesten helt ut til høyre siden, ut til rekkverket, og det var plass til at hest og slede kunne gli forbi. Da sledene var midt for mennene, ble de usynlige.

Gutten fra Kvelstad

Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad, en av de første gårdene ovenfor utraset på søndre siden av elven, ute i marken og gjette buskapen. Gården Kvelstad ligger på en ganske stor flate nede ved elven, men utmarken, hvor besetningen gikk, ligger temmelig høyt over gården.

Det var strålende fint vær disse vårdagene sist i mai. Gutten hadde lagt seg ned på jorden for å hvile. Han syntes han hørte noen ro nede på elven, reiste seg fort opp og sprang ut på kanten av den bratte bakken som gikk ned mot elven.

Han så da en svær demning tvers over elven fra Eklo på nordsiden til Melby på sydsiden. Demningen besto av bløt leire, og i denne så han en hel del hester og kyr som basket i leiren for å komme til lands. Fra demningen var  det en stor sjø helt oppover til Vuku kirke. Vannet sto så høyt at det gikk helt opp til midten av loftsvinduene på hans egen gård Kvelstad.

Fra demningen oppover mot hans hjem Kvelstad rodde to mann i en båt. Gutten ropte til roerne at de måtte vente så han fikk sitte på hjem og la på sprang det forteste han greidde nedover bakken. Da han kom ned til den nye sjøen, var den borte. Demningen eksisterte ikke, båt og roere heller ikke.

Han ble aldeles fra seg og forsto ingen ting. Gutten kom hjem aldeles forstyrret, blek som et lik og helt uten evne til å snakke. Han greidde ikke å få frem en lyd. Folkene på gården så at noe var galt, de begynte å snakke vennlig med ham og spørre om han hadde sett udyr i skogen, eller om det var noe galt på en eller annen måte med besetningen. Litt etter hvert fikk han stemmen tilbake og fortalte det han hadde sett. Folkene mente han hadde sovnet og drømt, og at det var drømmen som hadde skaket ham opp.

Natten etter våknet folkene på Kvelstad av den voldsomme støyen utraset forårsaket, demningen over elven var akkurat som gutten hadde sett og fortalt om dagen før. Elven stoppet mot demningen og steg i løpet av et par dager så høyt som gutten hadde sett.

Eiketreet på Kråg.

På tunet på Kråg sto i forrige århundre et stort eiketre. Treet var gammelt, og det knyttet seg et sagn til det. Det ble fortalt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det komme en ulykke over bygden.

Hvorvidt de som bodde på Kråg før hadde trodd på dette og latt være å røre eika av den grunn, eller om de hadde syntes det var et fint tre som måtte få stå, er uvisst. Men da Ove Nilssen Haugskott kom dit, brydde han seg ikke om denne spådommen, og han hugg ned treet.

Gården gikk ut, og de tre som befant seg på Kråg, berget livet så vidt det var.

Menneskeskjebner

Etter hvert som  omfanget av ulykken kom fram, og en fikk oversikt over omkomne og skadde, ble dette også enkeltskjebner. Noen hadde mistet alt de eide, hele familier var borte. På enkelte plasser var det en og to personer tilbake fordi de enten var bortreist eller på annen mirakuløs måte hadde overlevd. En skal her ta med noen for å vise hvordan det var. Disse beretningene er tatt tilnærmet ordrett fra bøkene om raset.

Dette hendte før noen visste hva krisepsykiatri var, naturskadeforsikring fantes ikke, noen hadde vanlig forsikring på hus og noe på utstyr.

De fleste fikk erstatning fra staten, ca. halvparten av virkelig verdi. For ei taus eller en dreng som hadde mistet alt, kunne det bli 50-150 kr.

Stuggu Moaker`n på utraskanten

Eklosvedjan

Her bodde Erik Sæbo, han hadde kone og 4 barn. I tillegg bodde mor til den forrige eieren samt hennes datter på gården. Erik var 37 år, kona 32 og barna fra 2 til 7 år.

Noen dager før raset reiste datteren til kårkona til Bodø, hun hadde fått arbeid der.

Om morgenen før hun reiste var hun inne på rommet til guttene og la et kamferdrops på hodeputa til de alle fire. Datterens navn var Pauline Pedersdatter Minsås, og ble senere mor til den kjente dikteren  Bjarne Slapgard. Erik Sæbo var borte på arbeid rasnatta. Kårkona kjente seg urolig om kvelden den 18., og dro over til slektninger på Melby. Slik reddet hun livet, alle andre som var heime omkom. Hele gården forsvant, av dette valdet ble det igjen en liten pynt på ca 200 m2.

Selv om ingen vet hva som hendte, ser det ut til at gården gikk ut med det andre raset, en har regnet seg til det, ut fra hvor det er funnet noen gjenstander fra gården. Fire av de omkomne ble også funnet på flere steder og til forskjellige tider.

Erik Sæbo var på Øra den natta og skodde hester, han hadde smie der. Straks han fikk høre om raset reiste han heim, men der var det ingen ting å finne, han hadde mistet alt.

Erik lette utrettelig etter sin familie i lang tid etterpå, og han fant selv en av sinne sønner.

Kårkona som reiste bort om kvelden, overlevde, som tidligere nevnt, av den grunn.

Bjarne Slapgard fortalte at mora på sine gamle dager hadde sagt at hun var så glad for at hun hadde lagt igjen kamferdrops til guttene.

Erik Sæbo giftet seg igjen to ganger, ettersom den andre kona også døde.

Erik utførte den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre, og for dette fikk han tildelt redningsmedalje av annen klasse, den eneste sivile som fikk medalje av annen klasse.

Ingen fikk medalje av første klasse.

Tokstad Mellom

Her bodde Peder Pedersen og kona Beret Marta Olsdatter, de hadde fem barn:

Anna Bergitte  11 år

Otilie                  9  år

Peder                 7  år

Gustava             3  år

Paul                   ½ år

I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad Mellom å snakke om sine opplevelser. Men følgende historie er gjenfortalt av Peder og Beret Martas barnebarn Aksel Sende.

Folkene hadde gått tidlig til sengs  om kvelden den 18. mai. Peder lå syk av lungebetenelse, og Beret Marta var utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin manns gjøremål den dagen.

Huset hadde to soverom. På det ene sov barna Peder, Otilie og Anna Bergitte. På det andre lå mannen, som fordi han var dårlig, hadde egen seng. Den tre-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet  Paul delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet til Paul, for ellers var det han som låg i vuggen.

Like før midnatt ble Beret  Marta vekket av Peder, han ba om litt vann.

Selv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk hun ikke ro i kroppen. Hun ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og syntes hun hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var redd, så var det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom. Så skjedde alt på en gang, Beret Marta trodde det var jordens undergang, og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen, og en stor stokk falt over brystet til Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire. Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte ”så snart jeg får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg mor”

Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otilie kom det ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto høyt i rommet.

Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til mannen for at han skulle få luft. Og utrolig nok klarte hun å få vekk stokken som lå over ham. Da så hun at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort. Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og ta seg inn i det andre soverommet var ikke mulig for henne. Selv var hun uskadd, og til lands måtte hun.

Så med Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På spørsmål om det svarte hun bare: ”det var Guds vilje”.

Hun kom seg til prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på fingrene. Kampen mot leirmassene hadde vært hard.

På prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.

En av de personene som befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gård Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad Mellom var naboer så Erik kjente Beret Marta. Og Erik nølte ikke. Han fikk med seg Sefenias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de seg en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med dunder og brak. Sefenias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad Mellom. Han kom seg inn i huset, og fikk med seg Peder ut. Alene klarte han foreløpig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han fikk berget gutten opp til prestegården, og der overtalte han fem menn til å bli med ned til Tokstad Mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus Mo, Laurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.

I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord, grave seg ned gjennom et metertykt lag med leire, og fikk berget ut to av de gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader at hun døde allerede dagen etter. Anna Bergitte pådro seg lungebetennelse etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lenge, og kanskje fått leire på lungene i tillegg, og hun døde på sykehuset 22. mai.

Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død høne oppe i den da.

I likhet med Beret Marta, hadde Peder også fullt av sår på både hender og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde brukket beinet.

I tillegg til at tre av barna var døde, mistet de alt de eide. Ingen ting , bortsett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, alle husdyrene strøk med. Beret Marta kom seg aldri over tapet av barna. Og samtidig bebreidet hun seg selv hele livet fordi hun ikke hadde klart  å redde Gustava.

Peder Pedersen Tokstad fikk kr 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr 1000. Han fikk kr 50 i forskudd til livsopphold.

Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært i 1894.  Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendesaunet. Senere ble slektsnavnet endret til Sende.

Beret Marta og Peder fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943. Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som rydder av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk, drev han nemlig med grøfting. Det opplyses at han gravde 12 mil grøft.

Beret Marta død på Sendesaunet i 1944. Peder døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.

Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minnesota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.  Peder døde i 1966.

Den yngste sønnen Paul giftet seg med Pauline Jønnum fra Beistad.  De bosatte seg i Røysing i Ongdalen, hvor han døde i 1984.

Follo

Den største og eldste gården i hele det utraste området. Trolig kunne gården føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården ble på 1880-tallet brukt til folkehøyskole.

I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen år tidligere.

Den aktuelle kvelden bodde følgende personer på Follo:

John Olsen Rostad gårdbruker 43 år

Bergite Magdalene Hansdatter 33 år

Barn

Ole                                                     12 år

Bjarne                                                 10 år

Marie                                                    7 år

Ingerid Elisabeth                                    4 år

Helge                                                    3 år

Tormod Mikal                                       1 år

Birgitte Valeur  enke                            60 år

Erlinga Valeur  losjerende

Pauline Pedersdatter tjener                  44 år

Anne Magrete Voll   tjener                  28 år

Anna Olsdatter Stuskin tjener   25 år

Mette Olaudatter Bjørgan barnepike 18 år

Marius Iversen  gjetergutt                    15 år

Det var en skjebnens ironi at familien Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stilklestad Nordre. Familien likte seg visstnok ikke på Follo. Hvorvidt dette hadde sammenhang med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann fra grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem.

Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad den 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag.

I ettertid ble det fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når det skulle skje, heller ikke til John Rostad. Han skulle ha svart henne omtrent slik ”Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla”.

Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beretninger av hva som skjedde her. I tiden etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenhang ble det dannet en rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en myte.

I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen  og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte med en hundehvalp. Det står skrevet på følgende vis:

”Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Taget og reddedes paa land”.

Både han og de andre som ble reddet, var lite glad for denne beskrivelsen. De mente den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en  historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som en sannhet.

Hva som egentlig skjedde skal en av de impliserte selv få fortelle. Ole Rostad var 12 år gammel rasnatten. Fem år etter ulykken, skrev han selv ned det han opplevde.

Min opplevelse natt til 19. mai 1893.

Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk. Enda en gang ble jeg advart, men ble også denne gangen liggende i min seng.

Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.

Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn forsøkte. Jeg lå således en stund uten å gi lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg rop om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjenestepiker. En av dem jeg aldri mer så.

Siden hørte jeg flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.

Så ble det stilt. Da hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte han var på mørkloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, det var ikke noe mørkloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkloftet.

Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte ikke.

Senere åpnet taket som et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning i taket. Der møtte meg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Likeledes var tre tjenestepiker der.

Det var halvmørkt og bitende kaldt som det skulle være vinter. Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn en par meter i hver retning hadde svaiet hit og dit en stund, og truet med å velte oss av, satte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne.

Men verst var vi utsatt for frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden for taksteinene var så kalde som is.

Vi fryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått et slag i hodet slik at hun blødde sterkt.

Da vi stanset ved Rosvoll lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.

Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men forgjeves, for leiren oversvømmet disse områdene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dyrene brølte i sin siste kamp. Vi så også mennesker bukke under, vi hørte deres angstskrik.

Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reiste seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om våre navn. Og han fortalte sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre naboer.

Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men vi fik til svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var demt opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi måttet være der i mange dager. Men da lød det en kjent røst; ”Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!”

Det var Marius Iversen, en 16-årig tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at han var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss.

Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss forfrosne å vente.

Da folkene kom ut til oss, ba vi at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en tyve skritt avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene.

Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen. Etter at jeg kom på land, la jeg på sprang  som en gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gård og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes.

Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss alle vi som var fra Follo. Og til sist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del hadde å takke for vår redning. For det var mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.

Marius fortalte hvordan det hadde gått med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg selv, og hadde klart å komme opp på et vrak av et værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og satt seg til i god ro for å kle på seg. Mens han satt slik, så han den lille hundehvalpen  vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.

Og det er derfor at de store forfattere som utga Beskrivelse over Værdalsulykken har skrevet; ”En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp”.

Nei, han gjorde noe annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far. Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, ropte om hjelp. Han forsøkte alt han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke.

Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og besteforeldre for å fortelle hvilken stilling vi var i. Og øyeblikkelig kom bestefar med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen formådde å spise på grunn av skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor. Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet. Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død i et vrak tett ved det vraket hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.

Både Bergitte Rostad og sønnen Tormod ble funnet, mens de to tjenestejentene Mette Olausdatter og Oline Gustava Martinsdatter ikke ble funnet.

John Rostad hadde kjøpt gården Stiklestad nordre før raset og han og guttene flyttet dit. Etter hvert fikk han erstatning for Follo slik at han fikk anskaffet krøtter til den nye gården.

Etter en tid solgte han gården til Trygve Forberg som hadde giftet seg med datteren Marie.
Trygve Pedersen Forberg (1887-1971) var født på Brustad gård på Ytterøy. Han var sønn av Peder Hansen Forberg (1833-1914) og Anna Olava Lorentsdatter Møen (1844-1933).

Selv flyttet John Rostad til Kjelsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte var at han var redd for Brokskitbekken som rant like nord-vest  for gården; skulle den ta nytt løp og kanskje utløse ras.
Han klarte ikke tanken på kanskje å oppleve enda et ras. Han giftet seg på nytt den 14. april 1902 i Ytterøy  kirke med Bertha Forberg fra Ytterøy, og døde i 1917.
(Ministeralbok nr. 722A07 (1881-1908), Ekteviede 1902, side 161).
Bertha og John fikk fem barn: Tormod 1903, Gerd 1905, Per 1907, Annar 1909 og Kjell 1912.

Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim, de eide Haugslia. Han døde i 1967.

Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han hadde giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøya.

Marie giftet seg, som nevnt ovenfor med Trygve Forberg, hun døde i 1951.

Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong, han døde i 1915.

Birgitte Valeur Flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.

En av de to tjenestejentene som berget livet var Anna Olsdatter Stuskin, hun ble gift med Edin Follo, den eneste som kom fra det med livet i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han praktiserte som skredder. Anna døde i 1958 og Edin i 1962.

Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenta, bodde i en stue i Jermstadgrenda, hun døde i 1944.

Marius Iversen giftet seg med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle ,døde i 1962.

Vukusjøene

Den første sjøen

Raset  hadde fylt opp elveløpet helt fra Melbyberget og ned til Tinden. Det dannet seg en demning på oversiden rasmassene, og elva ble tørrlagt nedover.

Det er noe usikkert hvor høy denne demningen var, men mellom 8 og 11 meter, trolig er 11 meter mest riktig.

Vannet steg hele tiden. Gårder og plasser som lå nede på elvesletten oppover mot

Vukusjøen. Bildet er tatt i retning Ness fra området ved Mønna. Volgavlen stikker fram i høyre billedkant.Utlånt av Janne P. Bruheim 
Østnesfossen, lå utsatt til. Man startet derfor en hurtig evakuering fra disse gårdene og plassene. Det var ikke lang tid man hadde til rådighet, men mye lenger enn de som ble utsatt for raset.

Men både husdyr, innbo og løsøre ble fjernet, og da vannet nådde opp til de lavest liggende gårdene, var husene rømt og tømt.

Sjøen som på denne måten dannet seg, fikk navnet ”Vukusjøen”. Den fikk etter hvert en forholdsvis stor utstrekning. Den ble bortimot 4 km lang, og dekket et areal på 3,2 km².

Først utpå dagen den 20. mai nådde vannet kanten av demningen. Dermed sluttet sjøen å stige. Vannet spredte seg nå utover leirflaten nedover dalen, og denne fikk etter hvert utseende av en sjø. Når vannet hadde spredt seg utover alt og tok til å renne ned i det gamle løpet på Tinden, grov den seg ned bakover i de løse massene. Det var en stor jobb å få elven til å følge sitt gamle løp, dette er beskrevet i forbindelse med militærets arbeid.

Overflaten av Vukusjøen sank imidlertid ikke før elven hadde senket sitt leie hele strekningen langs leirsjøen

Da elveleiet hadde nådd så langt tilbake som til leirdemningens bakerste kant, begynte den egentlige Vukusjøen og tappes ut. Men det nye løpet nådde ikke demningskanten mellom Melbyberget og Eklomelen før etter noen uker. Under hele denne utviklingen prøvde man med mer eller mindre hell å dirigere elveløpet. Dette var ikke noe lett arbeid i den bløte og tyntflytende leiren.

Da den egentlige Vukusjøen ble nådd, senket elven seg betydelig raskere. De akkumulerte vannmassene var med på å øke graveevnen, og nå rant vannet etter et relativt smalt løp og ikke over leirsjøen i hele dens bredde.

Elven senket seg mye raskere enn man hadde trodd, og tømmingen av sjøen gikk tilsvarende fort for seg. Man så med en gang at vannspeilet sank. Det gikk ikke så mange dagene før Vukusjøen var merkbart mindre. Og tidlig på sommeren var vannet borte.

Gårder,  bruk og plasser som hadde vært oversvømt, kunne  nå settes i stand igjen. Og før sommeren var omme, hadde de fleste gjort mesteparten av arbeidet.

Den andre sjøen

Så  den 6. september gikk det store etterskredet i den bakre kanten av rasgropa. Foruten at disse rasmassene skvulpet over sydkanten av rasgropa og ødela Rognhaugen, veltet de også gjennom skredporten. Det la seg som et tykt lag oppå massene som lå der etter raset 19. mai. Raset tok med seg mer enn 300 mål jord, og det gikk i den nord og østre kanten av rasgropa. Der var melen høyere, slik at det var store mengder masse som strømmet ut også ved denne anledningen.

Det nye løpet som elva hadde gravd i løpet av sommeren, ble fylt igjen, og denne gang ble demningen 14 meter høy, altså 3-6 meter høyere enn etter det første raset, dersom tallene som ble opplyst i 1893 er riktige.

Vannet steg på nytt og det dannet seg en ny Vukusjø. Nå ble enda større arealer satt under vann. Mens man ved den første demningen grunnløst hadde fryktet at broen ved Østnes ville bli tatt av sjøen, ble denne frykten nå realitet. Broen ble løftet av brokarene og ført nedover til Auskin. Her ble den hengende fast. Den ble berget, og satt opp igjen på de gamle brokarene når vannet roet seg.

Sjøen nådde denne gang godt forbi Østnesfossen. Vannet sto helt opp i Ekerbakken, og oppe ved Holmsbroen sto vannet høyere enn elvebredden slik at de lavest liggende markene ble oversvømt. Men elveleiet som lå forholdsvis dypt, ble fylt opp slik at Vukusjøen i virkeligheten gikk helt til Grunnan. Sannsynligvis var arealet av sjøen 3,5 m².

På grunn av at deler av den gamle veien sto under vann, rodde folk til kirken. Det fortelles at ved Landfall rodde folk over toppene av oldertrærne som sto nede ved vannet, og de la til lands ved Ekerbakken.

Telegrafstasjonen i Vuku som lå i Ludvik Sørakers hus, kunne man bare nå ved å ro dit, og inne i huset sto man i vann til opp på brystet når man benyttet telefonen.

Etter at Østnes bro var blitt løftet av brokarene og ført nedover, ble det satt i gang et  stort arbeide for å berge broen, og sette den på plass igjen. Broen var ny, den ble bygget i 1888-90.

Hærfossens gjennombrudd

Den 12. september kom så Hærfossens gjennombrudd. Dette, samtidig med at det var flom i elva, gjorde at elva førte med seg vesentlig mer leire og slam. Disse løsmassene ble for en stor del satt av i det stillestående vannet i Vukusjøen. Da sjøen neste vår ble tømt, var jorda dekket av et flere desimeter tykt leire- og slamlag som vanskeliggjorde arbeidet med jorda. Den gamle gode matjorda var borte, og man måtte begynne helt på nytt for å gjøre den ødelagte jorda fruktbar igjen.

Nytt elveløp

Elva begynte å grave seg ned i den nye leirfyllinga straks Vukusjøen nådde over kanten. Sjøen senket seg noe. Senkingen gikk imidlertid svært langsomt for seg. Dette hadde sammenheng med at vannet rant over demningen i hele dens bredde fra Melbyberget til Eklomelen, uten å finne noe eksakt løp.

Ut på høsten og vinteren ble det mindre vannføring i elven, og mulighetene for en snarlig senkning av elveløpet ble også redusert av det. I tillegg kom is og tele som forsinket senkingen ytterligere.

Først ut på våren 1894, med isgang og vårløsning, dannet det seg dypere spor i overflata av demningen, og elva brøt skikkelig gjennom. Og da gikk det til gjengjeld forholdsvis fort, og sjøen lå tom etter kort tid.

Berørte gårder, hus og eiendommer

Flere hus som var blitt flyttet og bygget opp igjen etter den første sjøen, måtte på nytt rives, flyttes og settes opp enda en gang.

Som allerede fortalt , var det allikevel bare små skader som ble forvoldt på jorda av denne sjøen. Det var rent vann som sto der, og til og med mens uttappingen fant sted, var det liten strøm i vannet. Dermed oppsto det ingen særlige skader på terrenget. De skadene som først og fremst var følbare i forbindelse med jorda, var mulighetene for at avlinga dette året ble redusert. Ellers var skaden på husene merkbare.

Derimot var forholdene vesentlig forandret da Vukusjøen dannet seg for andre gang.

For det første ødela den alle muligheter for avling både i 1893 og 94.

For det andre ble betydelige større arealer stående under vann.

For det tredje ble sjøen stående hele vinteren.

Og for det fjerde førte altså leirmassene etter Hærfossens gjennombrudd til at jorda ble mye mer ødelagt enn av bare vann.

Langs bunnen av sjøen, samt langs breddene av den, lå følgende gårder, bruk og husmannsplasser som måtte fraflyttes på grunn av flommen: Volen vestre, Volen østre, Storøra vestre av Reppe, Elverum vestre av Reppe, Storøra under Auskin vestre (husmannsplass), Auskinnesset søndre av Auskin østre, Kroksteinen av Bollgård østre og vestre.

I tillegg til disse måtte også noen hus i Vuku, det vil si Bredingsberg, fraflyttes på grunn av at vannet sto oppover veggene på dem.

Så vidt det har vært mulig å fastslå, gjaldt det tre bolighus. Disse var følgende: Vesterbua (Vuku handelsforening og Vuku meieri), Østerbua (Odin Stornes’ butikk) og Ludvik Sørakers hus.

Redningsarbeid

Det var mange frivillige som gjorde en kjempeinnsats i forbindelse med redningsarbeidet. Flere reddet folk og utstyr med sitt eget liv som innsats.

Men flere beretninger sier også at mange ikke ville delta, de ville heller stå og se på. Det fortelles at noen tok 10 øre for en skonrok og 10 øre for lån av vaskefat m.m.. Dette var til militære mannskaper som hadde arbeidet flere døgn flom og leirsuppe.

Og i  følge rapporter har tilreisende som oppga å være fra Inderøya  oppfordret mannskapene til ikke å lystre kommando, men gjøre streik.

Legg merke til at det er lagt ut bro av treverk utover fra tørt land.Vil gjerne vite nærmere hva for heim dette er. Det er sikkert noen som kan gi svaret på det. I såfall ring 47297311.Utlånt av Janne P. L. Bjørklund

Militær innsats

Militære styrker kom forholdsvis raskt i gang med redningsarbeid. Det var mannskaper inne til rekruttjeneste på Rinnleiret, disse ble utkommandert tidlig på morgenen den 19. mai. Rekruttroppen ble fordelt slik at en del gikk på sørsiden av elven, mens resten tok veien gjennom Øra og oppover til Stiklestad. Disse første militære mannskaper deltok i det første akutte hjelpearbeidet, dvs. å redde folk som hadde overlevd selve raset og befant seg ute i gjørma.

Etter hvert kom det militært mannskap både fra Steinkjer og Trondheim, disse kom med båt og gikk i land på Trones og Skånes.

Når Vukusjøen var fylt opp og vannet igjen tok til å renne, ville det sikkert bli behov for forebygninger på flere plasser. Det gamle elveløpet var jo fylt av leire, skog og mye annet moras, slik at en ikke visste sikkert hvor vannet ville ta veien.

Det en var mest redd for var området rundt Verdalsøra, Holmsveet og Holmen gård som lå utsatt til nede ved det gamle elveløpet i Kvisla. Dette er området sør for dagens veg til Stiklestad rett ovenfor Haugslia.

Det viste seg at vannet etter hvert tok seg fram i det gamle løpet, grov av vegen mellom Øra og Stiklestad rett ovenfor Haugslia. Her ble militære mannskaper satt i gang med å lage forebygninger, det ble laget faskiner av løvskog, bjørk og or. Lokale hesteeiere var med og kjørte løvskog til faskiner, stein og grus til å reparere veier med. Militære gjorde en kjempeinnsats her, og uten deres deltakelse ville det ha sett mørkt ut både for gårdene Holmsveet og Holmen, kanskje ville elva ha tatt nytt løp ved Øra også.

Gjenvinning av rasområdet.

I den første tiden etter raset var det ved tørt vær og vind en ganske betydelig og sjenerende sandflukt.

Sandstøvet var så tett at det var vanskelig å se mellom gårdene.

Det var ikke så mye menneskene kunne gjøres for å hindre dette. Men naturen sørget etter hvert for at overflaten ble bundet. Og dreneringen som pågikk under ledelse av kanalvesenet, gjorde også sitt til at plantene kunne komme.

Den første oppdyrkningen av det ødelagte landet tok til ganske umiddelbart. Men det var imidlertid bare mulig på de strekningene som lå helt i kanten av leirsjøen hvor leirlaget var tynt.

Planmessig oppdyrking av større områder lot vente på seg. Det var heller ikke mulig før flatene var drenert. Den første noe mer omfattende dyrking ble forsøkt allerede 3-4 år etter raset. De første kulturplantene var hviterter og gråerter. Disse ble sådd  3-4 år uten gjødsling. Etter gjødsling med naturgjødsel  satte man poteter et år. Neste år ble det sådd bygg eller havre. Deretter ble landet lagt ut til slåtteland. Det første året med gress ga normalt bare sparsom gressvekst, men den tok seg opp de påfølgende år.

Forholdsvis tidlig på 1900-tallet var det dyrket opp 400 mål mellom Melby og Rossvoll på sydsiden, og omtrent 300 mål mellom Haga og Bjartnes.

Derimot var det ansett som umulig å dyrke opp rasgropen de første årene.

Arbeid i rasområdet.

Det ble i årene etter århundreskiftet startet arbeid med å drenere og beplante områdene slik at en etter hvert skulle få jord som var dyrkbar.

Til mye av dette arbeidet ble det brukt fanger fra Trondheim kretsfengsel. De grøftet, bygde veger og plantet skog.

Etter hvert ble områdene utparsellert til ivrige bureisere som tok fatt på det strevsomme arbeidet det var å få jorden i god hevd.

Statens rolle

Det var Staten som etter hvert overtok både rasområdet og det oversvømte området, Statsteig A i rasgropa og Statsteig B på det oversvømte området.

Statsteig A var 2.154 dekar og Statsteig B 1.385 dekar.

Verdal kommune kjøpte i 1909 Stasteig B, de ønsket også å kjøpe Statsteig A,  men dette ble avslått  av Staten.

Statsteig B ble etter hvert sammenslått til de bruk som  eksisterer i dag.

Statsteig A ble på samme måte sammenslått og oppdelt i nye bruk, i dag er noen av disse slått sammen til større enheter. Når en ser på området i dag, det gjelder begge sider av elva, er det fine, velstelte gårder uten mange synlige merker etter den store ulykka.[1]

Hærfossen

Mektig foss med loddrett fall på 29 m. Elva styrtet ned i et trangt gjel som ikke var bredere enn en 10-12 m. Nedenfor fossen var det et stryk på ca. 5 m slik at den totale fallhøyden var mer enn 30 m.

Det var fjell bare på en side (nordre) som skrådde nedover mot sør, hvor det var leire og grusmasser.

Nedenfor fossen var det fjell på flere kanter slik at elven ble tvunget mot sør før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto det en bratt  jordskråning i

nord-sør retning fra Hærfossen. Det var bare en tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell her, og som gjorde at erosjonen stoppet opp. Dvs., den stoppet ikke helt, men pågikk i et svært langsomt tempo. Hele tida skjedde det erosjon i fjellet, gjelet ble stadig dypere og trangere. Nedenfor fossen gravde elva langsomt men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elveleiet ble senket etter gjennombruddet i Grunholo. Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen var det nå en forholdsvis smal leirkam som ble angrepet fra to sider. På oversiden gravde elva ubønnhørlig i kammen før den styrtet ned i fossen. På nedsiden av kammen gravde elva etter at den hadde styrtet utfor fossen. For hver gang det gled ut masse her, ble kammen på toppen nødvendigvis svekket.

Elva før gjennombruddet

Fallhøyden mellom Hærfossen og Granfossen var før gjennombruddet ca. 7 m på en strekning på 6 km, det var veldig lite, elva fløt bedagelig nedover.

Elvebreddene var som regel ikke høye, det var ofte et problem, for ved stor elv flommet den utover åker og eng. Bare noen år før 1893 måtte de samle sammen kornstaurene med båt på Vollaflata. Enkelte steder kunne elvebredden være høyere der gamle terrasser gikk helt frem til elva. Terrenget hadde vært slik i flere tusen år, og skråningene var stabile. Noen steder var elva 100 m. bred.

Elvebunnen besto av et lag med sand og grus ispedd noen større steiner, strømhastigheten var avgjørende for hvor grov denne massen var. Tykkelsen av bunnlaget var ca. 2 m. Under dette gruslaget lå det et lag med finkornig blåleire, denne var ikke utsatt for erosjon så lenge gruslaget beskyttet den. Fossenakken  i Hærfossen  bestemte hvor dypt elva gravde.

Situasjonen september 1883

Ryggen, eller kammen, som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21 m. over elvenivået i fossen. Sommeren 1893 var denne kammen blitt redusert til 3 m. over nivået i fossen.

Kammen sør for fossen som holdt elva på plass, var bygd opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen motstand mot rennende vann.

Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen, og ned i elva nedenfor fossen i 1882. Dette fallet var sannsynligvis resultat av en hundreårig erosjon under foten av skråningen.

Forebygging

Flere alternativ ble foreslått og diskutert. Det ble valgt  å lage en mur på sørsida av elva på toppen av fossen. Arbeidet var startet, en kanal var gravd for å tørrlegge området, og torva var fjernet der muren skulle stå.

Mange mente at dersom torva hadde vært på plass, hadde ikke elva tatt nytt leie - kanskje?

Noen ville ha fossenakken senket slik at en dermed fikk større høyde på kammen. Selv om en hadde klart å få bygd muren før den fatale flommen 10. og 11. september, er det mest sannsynlig at en bare hadde oppnådd en utsettelse. Det var graving i bunnen av kammen -altså nedenfor fossen - som var årsaken til at den stadig ble lavere og svakere.

I tillegg til mur på toppen burde det vært laget forstøtningsmur under kammen. Dette er kunnskaper som en har i dag, men ikke hadde den gang.

Gjennombruddet

Mye nedbør i september 1893, vannet steg faretruende høyt og man fryktet at det ville stige over kammen.

Den 10. og 11. sept. regnet det sammenhengende både dag og natt, og bruddet fant sted om ettermiddagen den 12. september.

Like øst for Ulvilla ligger den tørrlagte Hærfossen. Den tidligere så mektige fossen, med et fall på over 30 meter, mistet sin makt da  elva Helgåa tok nytt løp høsten 1893. Det var samme året det store leirraset gikk lenger ned i dalen.
I løpet av natta var Hærfossen borte, aldri ville det buldre der igjen. Det samme hadde skjedd her som i Grunnholo flere tusen år tidligere.

Etter gjennombruddet

Elva skar seg hurtig ned gjennom sand og leire, som var den nye fossenakken.

Denne nakken forandret seg stadig.

Elva traff på en ny fjellnabb når den hadde senket seg ca. 10 m., dette forsinket gravingen en stund, til våren 1894.

Fjellet skrådde sørover og elva grov mest i mælene på sørsiden.

Graving

Problemet med at åker og eng ble oversvømt var borte, elva forandret seg stadig, den grov og grov, traff den en hindring i form av en fjellnabb, svingte den bare tilside der det fantes løsere masse og fortsatte sitt arbeid.

I starten grov den en smal renne i det gamle elveleiet slik at en hadde grus- og sandmasse på sidene av den dype renna. Men etter hvert ble renna utvidet og fikk en naturlig v-form.

Våren 1894 skjedde et nytt gjennombrudd, elva hadde gått over en fjellnabb siden høsten før . Nå skjedde gravingen svært hurtig, og bare et kvarter etter bruddet var fossen tørr og et nytt løp var et faktum.

En ny foss dannet seg lenger mot øst, men 9 m. lavere. Den lå mellom loddrette leirvegger. Nå skjedde alt i en rivende fart, leirveggene ble opptil 30 m. høye der elva skar inn i gamle terrasser.

Leirmelene vitner om at her har enorme krefter vært utløst når elva tok nytt leie og gravde seg ned i terrenget. Mest trolig er det Malsåa som kommer fra venstre i bildet.  Elneshøgda i bakgrunnen. Utlånt av Stiklestad Museum
Mens skadene hittil hadde vært betydelige, ble de nå katastrofale, hele åkrer forsvant i dypet. Denne utviklingen forplantet seg bakover, det eneste som kunne stanse denne utviklingen var fast fjell. Det gjorde det ikke før i Granfossen.

Elva grov seg bakover med en fart på 2-500 m. pr. måned, avhengig av vassmengde i elva.

I dag

Ca. 35 millioner m³ er gravd vekk.

Gårder er flyttet til tryggere plasser.  En gård er helt vekk; ”Telsnesset”.

Elva, sideelver og bekker er forbygget slik gravingen nå er minimal.

Elva er blank og fin igjen, laksen går til Granfossen og videre forbi etter at det er bygget trapp der.

Verdal historielags "ras-bilder" utlagt på Youtube

Rasbilder på Verdalsbilder : Klikk her
Liste over alle omkomne:    Klikk her 

Krig okkupasjon og motstand 1940-45

Krigsvåren

Landet ble jo okkupert av tyskerne den 9. april, men det tok tid før det kom tyskere til Verdal. Først den 21. april ble det kamphandlinger ved Verdal bru.

Da hadde forberedelser pågått hele tiden, samt at det florerte med rykter.

Det ble gravd skyttergraver og bygd barrikader på flere plasser langs elva ved både veibrua og jernbanebrua. Alle som ikke hadde noe på Øra å gjøre evakuerte til gårder lenger oppe i bygda, så den 20. april var det nesten tomt for folk.

Det fortelles at den siste som evakuerte var bestyrerinnen på telefonsentralen, da hadde hun arbeidet der flere døgn sammenhengende for å effektuere all trafikken, både sivilt og militært.

Jerbanebrua var klargjort til sprengning, og dette ble utført natten til 14. april, for da inntok tyskerne Trondheim.

Det ble flere trefninger i Verdal sentrum, men etter hvert ble tyskerne for sterke og norske styrker måtte trekke seg tilbake og etter hvert kapitulere.

Det kom også engelske styrker som skulle hjelpe til, uten at det hjalp noe særlig.

Det var flere som falt i trefningene her, og den som har fått mest omtale er vel Jostein Blomberg. Han ble truffet av en kule under tilbaketrekningen oppe ved Gudmundhus.

Det sies at det var en norsk kule som felte ham. Han var en av de få norske soldater som brukte hjelm, og han ble derfor forvekslet med en tysker.

Han ble liggende ved hekken utenfor hagen på gården, klarte ikke å få kontakt med resten av troppen. Han klarte etter hvert å komme seg inn i stallen hvor folkene på gården fant ham morgenen etter.

Folkene på gården hadde rømt  hjemmefra og søkt tilflukt i skogen ovenfor gården, men fru Slaatsve fikk imidlertid følelsen av at noen kalte på henne, at hun måtte heim. Mannen John og sønnen Hans, ble også med. I stallen fant de Blomberg hardt medtatt. De fikk lagt ham på en divan og bar ham inn i stua, hvor fru Slaatsve stelte ham så godt hun kunne.

De forsøkte å få fatt i lege, men forgjeves. Jostein Blomberg døde i stua på Gudmundhus samme dag.

Han var ved full bevissthet til siste slutt. Mens han lå i stallen skrev han i sin lommealmanakk ei siste hilsen til sin forlovede og til sin far:

”I dag er jeg skutt gjennom underlivet på utpost. Jeg ligger alene igjen her - orker ikke røre meg. Jeg dør sikkert. Min sak med Gud er oppgjort. Kjære Anna – dette er min siste , triste, hilsen til deg. Takk for alt. Hils far og si takk for alt.

Den vesle dagboka ble sendt til henne som skulle ha helsinga.

Brann og skader på eiendommer

Det var et bedrøvelig syn og ei tung stund for de mange som fant heimene rasert da de smått om senn vendte tilbake fra evakueringa. De hadde nok sett røyken fra brannene som raste samtidig  som kampene pågikk, men håpet kanskje likevel at det ikke var deres heim som gikk opp i røyk. For noen var det likevel den bitre virkelighet. I alt ble 15 heimer brannherjet og totalskadd i de tidlige morgentimene den 21. april. Samlet var det 32 hus som brant ned til grunnen. Dertil var det en lang rekke skader på andre eiendommer som følge av kamphandlingene, eller hærverk forvoldt av tyske soldater i forbindelse med innbrudd. Et bolighus på Ørmelen fikk så omfattende skader, at eieren ikke fant det formålstjenlig å reparere det, men rev det ned og bygget nytt. Flere av heimene ble ikke bygd opp før etter krigen, da tyskerne la beslag på alt som het bygningsmaterialer til sine anlegg. Medregnet de brannherjede husene, ble det registrert og taksert skade på 132 eiendommer sommeren 1940.

Vi vet alle utfallet av tyskernes angrep, de vant en foreløpig seier.

Okkupasjon

Smått om senn kom livet i normalt gjenge. De fleste tok opp sin daglige dont, og utover bygda gikk våronna som normalt. Det hadde imidlertid kommet noe fremmed inn i bygdemiljøet, og det var lett å merke at en ikke var herre i eget hus. Ved at påbud, forbud og forordninger kom fra Administrasjonsrådet for de besatte områder, ble det skapt et inntrykk av at vi hadde et snev av indre selvstyre. Blant de første påminnelser om hva vi hadde mistet, fikk vi forbud mot å feire 17. mai. I Verdal var 17. mai i 1940 preget av sorg. Da ble Torolf Getz Vold, som falt i kampen mot fienden, stedt til hvile på Stiklestad. En stor skare var møtt opp.

Det kom etter hvert flere påbud, motorsykler og biler skulle innleveres, noe senere også radioer. Alle slags våpen var forbudt. I Verdal ble det fra sommeren 1940 innført grenseboerbevis øst, slik at alle voksne verdalinger måtte ha det grønne, spesielle grenseboerbeviset som var nødvendig hele krigstida.

Det skulle ha vært kommunevalg høsten 1940, dette ble avlyst. Det skulle innføres nyordning etter førerprinsippet. Bygdefolket skulle ikke lenger, ved valg, selv bestemme hvem som skulle lede og administrere bygdesamfunnet. Ifølge den nye ordningen skulle kommunene nå ledes av en ordfører og varaordfører. Ved sin side skulle de ha et råd, formenn, som i antall skulle være ca. en tredjedel av det tidligere herredsstyret.

Etter nyordningen fikk ordføreren en suveren stilling.

Tysk byggevirksomhet

I starten rekvirerte tyskerne soldatforlegninger på gårdene, på aldersheimen, bedehuset, Betel og Bakketun. Og da de satte i gang bygging av brakkeleir på Tinna sommeren 1940, ble det for alle klart at de ikke var her bare på en snarvisitt. I februar 1941 begynte de å flytte inn i leiren. Da ble de andre beslaglagte bygninger frigitte.

I desember la tyskerne beslag på jord som tilhørte Maren Prestegård på Ørmelen, hvor det ble igangsatt bygging av brakker. Da dette ble etablissement for tyske politisoldater, gikk det under betegnelsen ”Politileiren”.

Den største soldatforlegningen som tyskerne hadde i umiddelbar nærhet var Rinnleiret. Sommeren 1940 averterte en byggmester fra Verdal etter 30 vante snekkere for arbeid på Rinnleiret, hvor det ble igangsatt en omfattende forbedring av eksisterende brakker og andre bygninger, samt nybygging. Av nybygg nevnes en stor kinosal, bilverksted og garasjer, og et stort bygg tenkt til sykehus som de måtte forlate halvferdig. Det ble bygget forsvarsverker, gravd skyttergraver og satt opp forskansninger over alt i bygda. De mest markerte av slike anlegg var utkikkstårnet for flyobservasjoner på Helloporten i Hellomarka og ved Godbekktjønna syd for Sandvika.

 På Garnes gård forlangte de å få revet en bygning som  veien gikk gjennom.

Det ble også satt i gang arbeid med å utbedre flyplassen på Fætten.

Dæm sjøt da vel itj følk

Folk var av naturlige årsaker redd når tyske soldater kom utover bygda, for å gjøre seg kjent, men kanskje også var de på jakt etter motstandere av dem og deres styre.

I Vuku var det flere episoder der folk rømte når det kom telefonbeskjed om at det var tyskere på veg.

En liten episode som gir en god illustrasjon av hvordan folk flest oppfattet krigssituasjonen. En mann skulle av sted nedpå ”Berga” for å se på tyskerne. Mor hans var engstelig og advarte ham om at han måtte være forsiktig så han ikke ble skutt. Da kom det lakonisk: ”Dæm sjøt da vel itj følk”.

Kulturlivet blomstret

Nyordning og nazifisering umuligjorde mye av organisasjonsarbeidet under krigen. Tidlig ble det forbud mot dansefester og offentlige sammenkomster. Okkupasjonsmakta var redd større, ukontrollerte ansamlinger av folk.

Quisling og NS satte mye inn på å få innflytelse og kontroll med lag og foreninger. Sammen med de store næringsorganisasjonene, skolen og kirka mm., skulle disse danne grunnlaget for det rikstinget føreren drømte om.

Bonde- og landbrukslaga var noe av de første det ble gjort framstøt mot, og NS tok kontrollen over Norges Bondelag. Dette medførte følgende skrivelse fra Verdal landbrukslag, 19. april 1941:

«Da landbrukslaget er kjent med at Norges Bondelag ikke lenger er en fri og selvstendig fagorganisasjon som styres og ledes etter lagets lover, blir forbindelsen med Bondelagets hovedkontor straks å bryte.»

I februar 1941 fikk fylkene påbud om at alle lag og foreninger skulle registreres. Dette var en overrumpling som NS var heldig med. Registreringa av foreningene gikk glatt. Det ble opprettet et nytt kontor under Innenriksdepartementet som fikk fullmakt til å nyordne samtlige foreninger og sammenslutninger i Norge etter nazistiske prinsipper. Men da de skulle til å praktisere dette, var det bare skallet igjen av foreningene over hele landet. Medlemmene hadde enten meldt seg ut eller sluttet å gå på møtene. Styrene hadde lagt ned vervene i svært mange tilfeller. Hele framstøtet fra NS overfor foreningslivet ble et slag i lufta. Situasjonen i Verdal går fram av en rapport fra NS-lagfører til ordføreren, 14. april 1942, hvor det bl.a. står:

Ad. ungdomslagene.

Det ser ut som at alle lagene ligger nede, og så vidt vites er det ingen av lagene som driver lagsarbeid. Det ser for så vidt ganske mørkt ut med håpet om at lagsarbeide kan holde fram.

Innstillingen hos de aller fleste styremedlemmer er nok negativt. Å skifte ut styrer anser jeg formålsløst, da vi ikke har nok folk å sette i stedet. Det er mulig at for et par lags vedkommende, bør skifting av styrer skje, og vårt lag vil ha oppmerksomheten henledet på saken og  foreta de nødvendige undersøkelser. Jeg mener således at det måtte kunne gjøres noe i den retning med Vuku Ungdomslag, hvor vi har en del av våre folk .... » ldrettstreiken var også effektiv i Verdal. Det tok imidlertid tid før alle var oppmerksom på hva som hadde skjedd med den sentrale idrettsorganisasjonen. Flere skirenn ble således arrangert ennå vinteren 1941. Senere under krigen ble skirenn og andre idrettsarrangement holdt illegalt.

 NS prøvde å holde idrettslivet i gang så godt de kunne, og i Verdal klarte de således å stable på bena et fotballag som på krets- og landsnivå hevdet seg forunderlig godt. På tross av danseforbud, idrettsstreik og at foreningsarbeide lå nede, blomstret kulturlivet likevel under okkupasjonen. Folkelivet forma seg etter forholda. Samhørigheten ble større. Folk gikk hyppigere til hverandre og alle høve til å komme sammen til festlige lag ble nyttet og utnyttet. Bokringer, bridgelag, syforeninger m.v. grodde opp i hopetall. Kirkesøkningen var større enn noen gang, og på misjonsmøtene var det trangt om plassen. Ungdommenes overskudd og trang til livsutfoldelse lot seg ikke kue. Foruten illegale idrettsarrangementer ble det under krigen holdt utallige ulovlige dansetilstelninger. Særlig var dans på låven populært, eller at en flokk ungdommer fant seg en åpning i skogen og danset til musikken fra en grammofon, eller i beste fall en enslig trekkspiller. I de fleste tilfeller gikk det godt, men ikke alltid. Dans på Haga midtsommerkvelden i 1942 førte til at Ola Haga fikk ei bot på 250 kroner, som den gangen var et betydelig beløp. Under lørdagsdans på Rømo i Leksdalen slo tyskerne til med en betydelig styrke og mange ble bøtelagt etter denne episoden.

Dansen på Strandholmen

De mest dramatiske følgene av lørdagsdans som en kjenner til, gjelder dansen på Strandholmen i Ekne en augustkveld i 1942. Svein Westrum,Verdal og bygdas sosialsjef i mange år, Kyrre Brenne, var med på dette. Atskillige ungdommer var samla på holmen da tyskere i full kamputrustning slo til og omringet feststedet. Jentene fikk gå, men et trettitalls gutter ble arrestert og ført til fangeleiren på Falstad. Situasjonen var uhyggelig fordi tyskerne var beruset og fingret skjødesløst og truende med våpna og skarp ammunisjon. Under oppstilling måtte de arresterte levere fra seg alt de hadde i lommene. Uheldigvis ble det funnet ei fyrstikkeske litt bakenfor de oppstilte «forbryterne». Dette resulterte i straffeeksersis for en del av guttene. Dagen etter ble gjengen satt i arbeide. De fikk jobb med å hugge opp sotbrente stubber. Dette var ikke noe særlig hyggelig, for de fleste hadde stasklærne på. At arbeidsiveren ikke var særlig stor var forståelig, men unnasluntring ble ikke tålt av tyskerne og dermed måtte noen av dem på nytt ut i straffeeksersis, deriblant Kyrre Brenne. Oppskrifta var femti knebøyninger og samtidig holde ei rot på strake armer over seg. Mandagen ble de løslatt, men også da oppførte tyskerne seg underlig usympatisk. Da guttene var på veg ut av leiren, satte de schæferhundene etter dem. Det var foreldrene som måtte betale bøtene for de fleste som var med på dette. Ellers viste ungdommene stor oppfinnsomhet når det gjaldt aktiviteter for å ha det hyggelig og moro. Om det ikke hører inn under kulturell virksomhet, så var det i alle fall ungdommelig kåthet som gjorde at tre brødre i Leksdalen heiste ordførerens sykkel opp i flaggstanga. For dette ble de belønnet med tre måneders opphold i straffangeleiren på Grini. Konserter og kabaret, de to musikkorpsa, Arbeidernes og Vinne, måtte legge ned virksomheten straks okkupasjonen var et faktum. For å berge instrumenta ble det hevdet at disse var medlemmenes private eiendom. Mannskoret holdt det gående med øvinger ei god stund. Men da det ble spørsmål om å synge i forbindelse med Quislings besøk på Hirdførerskolen på Bakketun, var det slutt. Det oppsto da en mannskvartett på 6- l 0 sangere som holdt det gående under hele krigen og ble meget populære. De opptrådte aldri offentlig, men sang i begravelser og andre private arrangementer. Verdal trekkspillorkester hadde derimot en glansperiode under krigen med meget stor tilslutning. De holdt flere konserter i Arbeiderforeningen med allsidig program og høstet stor applaus. Blant de som gjorde lykke ved disse forestillingene var Alf  Thomsen som spilte på sag. Også Storhaugan hadde i alle fall en vellykket forestilling i Arbeideren, kanskje flere. Det nyttet ikke for lag eller organisasjoner å holde slike underholdningsarrangementer. Alf Eriksen opptrådte som impressario og fikk til en kabaret som hadde stor tilslutning fra lokale kunstnere. Kabareten ble kjørt i mange forestillinger både i Arbeideren og i forsamlingshusa utover bygda. Den hadde et stort og allsidig program og var meget populær hos publikum. Blant de som deltok i kabaretene var Olav Halseth og Johan Solberg, bl.a. som henholdsvis «Enok» og «Ellev Blispent». Musikkinnslagene var ved Ola Storhaug, Ivan Carlsson, Snorre Haugdahl og Johan Ingvaldsen. En nevner også Ellinor Andersson og Alf Wold som framførte noen festlige duetter, men da en her bare har hukommelsen  å bygge på kan en ikke trekke fram flere av aktørene.

Det som her er nevnt er bare eksempler på at også krigstida hadde sine oppmuntrende og lyse sider. Det var ikke bare ei tid med motsetninger, dysterhet og elendighet.

Dertil var det så fint med disse kabaretforestillingene at en der i stor grad var fri tyskerne, i motsetning til på kinoforestillingene.

Motstand

Det ble etter hvert en betraktelig motstand mot det nye regimet i Verdal som i andre deler av Norge.

Det meste av motstanden gikk ut på etterretning, samt å hjelpe flyktninger over til Sverige. De såkalte ”Grenselosene”, de som var med ukjente folk og viste dem veien gjennom skog og mark gjorde en kjempejobb.

Det var på mange farefulle oppdrag, men med dyktighet og en god porsjon flaks endte de fleste turer godt.

Det var flere ruter som gikk fra sjøen og innover helt til grensa.

Noen ruter gikk til fots hele turen, på andre ble det brukt bil så langt det var mulig på grunn av veistandard og  tysk kontroll.

Selv om det var lite biler og bare noen som hadde kjørtillatelse, klarte man som regel å ordne noe.

Det var faktisk en del av losene som hadde fulltidsjobb med å lose folk, og en kan tenke seg hva disse hadde av inntekt i den tiden.

Shetlands-Larsens tur i Verdalsfjella

Det var også en del kjente personer som rømte over fjellene her, bl.a. så fôr Shetlands- Larsen med sine menn over her etter det mislykkede angrepet på Tirpitz i Åsenfjorden i november 1942.

Det var folk som lå og ventet for å ta dem med over fjellet, men  noe gikk galt, så de kom i land på Frosta i stedet for mellom Stjørdal og Hundhammeren.

Karene tok seg fram gjennom Åsen, Skogn og Markebygda, de var innom på en par gårder hvor de fikk mat og hvile før de stakk til fjells.

De delte seg i to lag hvor et av dem tok en rute nord for Feren og Sulsjøene, og kom frem uten annen dramatikk, selv om de hadde en strabasiøs tur med adskillige forfrysninger.

Den andre gruppen som hadde Larsen som leder, valgte ei nordligere lei, retning Tverrvola, Kråkfjellet, med tanke på å passere grensa gjennom Merraskaret.

I fjellet var det kommet en god del våt nysnø, og  våt snø lavet ned. Dette var sjøfolk og slett ikke fjellvandrere. Etter å ha passert Tverrvola tvang føret og terrenget dem ned mot vegen.

De kom fram til Brennmoen i Sul, klissvåte og utslitte. Klærne deres var da blitt atskillig medtatt og fillete, og de hadde skåret seg stokker som de støttet seg til. Noen av dem gikk inn i hovedbygningen, og i følge boka skal de ha bedt om å få ligge på låven ei stund. De møtte kårmannen på gården som var alene inne. Han var nervøs og skeptisk til disse fremmede, fillete folka, og han anså dem trolig for provokatører. Han ville ikke  ha noe med dem å gjøre.

Det var melkingstid og kona på Gården var i fjøset og holdt på med melkinga. De kom inn i fjøset og ba om melk og det skulle de få. Kona tilbød seg å gå inn etter glass til dem. Men det hadde de ikke tid til og de drakk direkte av melkebøtta. I mens hadde kårmannen ringt til grensepolitiet som holdt til i Sulstua. De to grensepolitimennene, Petersen og Knutsen, tok med seg våpen og gikk for å undersøke. De var forberedt på å møte fremmede.

Etter å ha drukket seg utørste på melk, la gruppen i veg videre østover etter vegen. Da de kom til svingen ved Sulstua, sto plutselig to uniformerte menn foran dem og de fikk våpen rettet mot seg på kloss hold. Den ene i grå-grønn uniform, rettet et automatgevær mot Larsen, den andre i mørk-blå uniform, holdt en pistol med fingeren på avtrekkeren: ”Hvor skal dere”?! ”Hvem er det som spør” sier Larsen rolig. ”Hold kjeft”! skriker den blå. ” Det er jeg som spør”. Situasjonen var prekær, men Larsen som hadde commandotrening, fant et beleilig øyeblikk til å gjøre et utfall mot de to politifolkene, han kastet seg fram og får dem litt tilbake og ut av stilling. I det samme braker det løs fra pistolen til den ene enkelskmannen, og den blå grensepolisen, Knutsen, siger sammen. Den andre politimannen skyter mot dem i samme øyeblikk som han kaster seg utfor veien og ruller ned skråningen. Bob Evans ble truffet i ene låret og stygt skadet. De andre hadde også fått fram våpnene og skuddene smalt i forsøk på å treffe ham som forsvant i mørket ned skråningen.

Larsen undersøkte Evans og anså at det ikke var mulig å få ham med videre. Evans var i britisk soldatuniform, og i forvissing om at han ville bli behandlet som krigsfange, tok Larsen avskjed med ham, der han lå på vegen.

Etter å ha virret litt fram og tilbake i forsøk på å finne den andre politimannen, som kanskje kunne være truffet, mistet de kontakten med Kalve. De tre, Larsen og de to andre britene, tok seg ned til elva og fortsatte langs denne og ble sett av gårdfolkene i Sulstua, men de gjorde ikke noe anskrik. Men snart måtte de opp på vegen igjen.

Ved Hjellfossen møtte de en hestekjører. De hørte ham på lang lei, for det skranglet slik i stutting-kjettingene. Det var mannen på Brennmoen hvor de hadde fått melk. Nå var han på vei hjem fra Innsmoen hvor han hadde holdt på med framkjøring av noe skogsvirke. Larsen stoppet mannen og spurte om det var langt til grensa og om eventuelt vakthold. Mannen fortalte at det var tyskere på tollstasjonen og i Sandvika, samt hvor langt det var til grensa. Han rådet dem til å gå over elva ved dammen nedenfor utløpet av Innsvatnet, og ta opp på Karl- Johans veg og følge denne til de passerte grensa. Å følge hovedvegen anså mannen å være for risikabelt.

Kapein Larsen og de to britene gjorde som mannen hadde sagt. Over dammen gikk de baklengs og laget bare ett spor.

Ut på morgenkvisten, den 6. november, passerte de grensa. Da trodde Larsen at to mann var tapt, ettersom han savnet Kalve.

Kalve vente tilbake for å hjelpe Evans. Han ville ikke la vennen ligge igjen på vegen, og klarte vel på et vis å stable ham på bena. De tok leia opp bakkene, mot Østgården og Tømte. Derfra videre østover i retning Drivsjøene. Der har trolig Evans ikke maktet mer og han ble igjen i Værdalsbrukets hytte, som skogforvalter Moen disponerte.

Kalve fortsatte mot grensa og kom fram til Åbo. Derfra ble han fraktet til Skalstugan og kom dit ca. 8 timer etter Larsen og de to andre britene.

Dagen etter ble det satt i gang satt stor rassia i Sultraktene med både tysk og norsk politi i aksjon, ca. hundre mann i alt. I første omgang var politiet uten spor. De heftet seg ikke med det ene sporet som gikk over dammen, dessuten gikk det den gale vegen. I Sulgrenda ble det derfor en omfattende husundersøkelse, da man fryktet at disse farlige folkene skjulte seg på gårdene. Først sent på dagen ble sporet over dammen undersøkt nøye og fulgt på andre siden av elva. Tyskerne fikk da se at sporet snudde og at ett spor ble til tre, og at de gikk i retning av Sverige og hadde krysset grensen.

Neste dag, den7 . november, kom to unge stapo-menn fram til hytta ved Drivsjøen. På anrop kom Bob Evans fram i døra. På norsk ble det ropt: ”Hendene i været”! Men dette forsto ikke Evans og statspoliti Østern skjøt mot ham. Evans ble truffet i det andre låret.

Mannen som møtte Larsen den kvelden de var på flukt ble nå tilkalt for å hente Evans med hest og slede. Han forteller at den sårede hadde store smerter under transporten ned fra hytta, og mest i det første såret som det trolig hadde begynt å gå betennelse i. Vel fremme i Sul, tok tyskerne tilsynelatende humant i mot engelskmannen. Han ble lagt på båre og fikk tepper over seg. Distriktslege Thor Heggbom ble budsendt. Han trodde det skulle gis førstehjelp. Men det fikk han ikke lov til. Han fikk bare se Evans og forsto naturligvis ikke vitsen med at han skulle komme.

Bob Evans var 22år gammel. Hjemme i England hadde han foreldre og søsken. Han reagerte ikke så mye når dette ble brakt på bane, men da han fikk høre at de andre hadde kommet seg over til Sverige, kom tårene. De hadde vært heldige.

Tyskerne  la ham inn på St. Elisabeths hospital i Trondheim. Etter at de hadde gjort ham frisk, ble han henrettet. Dette var en krigsforbrytelse, og ble en av anklagepunktene under Nürnbergprosessen. Evans riktige fornavn var Robert.

Etter frigjøringa, da nærmere omstendigheter og følger i forbindelse med episoden nedenfor Sulstua ble kjent, gikk det  hardt inn på kårmannen  på Brennmoen. Han ble så neddynget av skyldfølelse at han ble sjuk og levde ikke lenge etterpå.

Kurerer og kurertrafikk

Det foregikk ganske mye kurervirksomhet gjennom Verdal i disse årene, og her skal vi ta med ruta Skalstugan – Ådalsvollen.

Om tyskerne, Gestapo, hadde ant hvor omfattende kurertrafikken var mellom Skalstugan og Ådalsvollen, ville de nok ha satt mye inn på å få stoppet det. Mistanke hadde de, men det hjalp lite når de ikke klarte å peile inn personene som  drev på. Når det i ettertid er blitt nøstet opp i noe av dette, får en inntrykk av at Skalstugan – Ådalsvollen – Verdal – Trondheim var som en gammeldags ”trafikkled”; sprengstoff, sambandsutstyr og propagandamateriell kom inn i landet denne vegen. Fraktet over fjellet på ryggen, eller i pulk, av uredde menn som frivillig tok på seg strabasene i ugjestmildt fjellterreng, i snøstorm, regn og kulde. Noen ganger vasset de i løssnø til knes. Andre ganger kunne de fyke av gårde på  gnistrende skareføre.

I Skalstugan hadde de uvurderlig hjelp av tollbestyrer, Olle Hüttsten, en norgesvenn som hjalp kurerene i kinkige situasjoner, med husrom og mat, og løste mer enn en floke når de hadde problemer med det svenske militæret. Hos Hüttsten holdt heimefrontledere i Trøndelag konferanse med norske myndigheter i Sverige.

For sin innsats under krigen, ble Olle Hüttsten dekorert med Kong Haakon VII`s frihetskors, innstiftet ved kgl. Re. 18/5 1943, for fremragende fortjeneste for Norges Sak. Dett er den høyeste norske krigsdekorasjon en sivil eller militær utlending kan få.

Bjørn Rygg som var tollbestyrer på Ådalsvollen, ble en nøkkelperson i arbeidet med den videre transporten av materiellet fra Ådalsvollen.

Dette i tillegg til at han selv gjorde over 50 turer til Skalstugan i samme ærend, og at hans sønn, Inge Rygg, ofte var på farten. En kjenner ikke alle vegene han nyttet for å få materiellet til videre. Men Ingemann Liff ble en hovedtransportør, samt at Erling Walum og Petter Balhald gjorde turer til Trondheim for Bjørn Rygg. I denne forbindelse må også nevnes Arnt S. Bakken på Verdal jernbanestasjon, som en viktig medspiller, da ikke så lite av dette gikk med jernbane inn til Trondheim.

I de første krigsåra var trafikken noe sporadisk. Men fra 1943 fikk virksomheten virkelige dimensjoner. Da bestemte ikke Rygg selv når han måtte i veg. Ordren kom som særmelding i de norske radiosendingene fra London. Når særmeldinga ”Luftforandring i dag ” kom, var det direkte ordre til Rygg at han måtte sette kursen for grensa og Skalstugan.

At det var en stor fysisk og ikke minst psykisk påkjenning, er forstålig. Det var nesten konstant å leve i spenning, ikke minst for fru Signe Rygg, for dette var noe hun og Bjørn var sammen om. Foruten at fru Signe enkelte ganger måtte tre støttende til for å få saker og ting bort fra øyesyn, måtte hun finne forklaringer og skrøner når det var spørsmål om hvor mannen var, for det var ofte han ikke var å treffe. Det var ikke bare turene til Sverige som tok tid, men også mange turer til Verdalsøra og Trondheim i forbindelse med videre transport av materiell. Og ikke minst var det turer i utmarka hvor midlertidige lagringsplasser måtte ordnes.

Bjørn og Signe Ryggs innsats i frihetskampen, må også sees i lys av hans stilling som tollbestyrer, en vanskelig kombinasjon ettersom tollstasjonen kontinuerlig ble overvåket av tysk politi.

Bjørn Rygg ble tatt av tyskerne noen dager før freden i 1945.

 Russiske Krigsfanger og russerleiren

Sammen med retretten til den tyske Finnlandsarmeen, fulgte mange russiske krigsfanger, som ble drevet sørover helt fra Finnmark. Først i uker og måneder etter landeveg, før de kom så langt sør at de kunne lastes på jernbane. Hvor mange som omkom i denne tragediemarsjen er vel aldri klarlagt.

I januar – februar 1945, ble det etablert en fangeleir på Ørmelen for ca. 240 russiske fanger nordfra. Hvordan forholdene var inne i denne leiren, er det vel heller ingen som har full kjennskap til. Men synlig for alle var at det måtte være et terror- og hungerens helvete.

Til Verdal kom russerne i uoppvarmede godsvogner. Jernbanetransporten tok flere døgn og flere var døde ved framkomsten, av frost og mangel på mat.

Mange så avkreftet og elendige at de måtte støttes av kamerater. Disse stakkarene gjorde et uutslettelig inntrykk, fillete og uflidde, med klær som nesten ikke hang sammen på kroppen i vinterkulda. Med utslitte uniformsjakker og sekkefiller på bena måtte de fryse forferdelig. En grotesk kontrast til de tyske vaktene, i varme pelser eller polstrede jakker, som var tatt fra russerne som krigsbytte.

Ikke lenge etter ankomsten ble de jaget ut i skogen for å hugge ved til knottproduksjon for tyske biler, eller ved for at tyskerne skulle ha det godt og varmt i leirene sine. Skogen de gikk løs på var på Ørin, olderskogen ved Fæby og på Grønnøra. I nedre del av bygda var det store områder med olderskog som ble snauet, og et bredt belte av Verdalsbrukets skog på Ørin. Det var forferdelig å se på at disse skjelettene innenfor fillene, måtte bære eller slepe på de tunge trestokkene for å lunne dem sammen.

Blant folk i bygda var det mange som reagerte på den behandlinga fangene fikk, og begynte å legge ut matpakker i vegkanten i håp om at fangene fikk lov til å ta dem opp. Noen av vaktene var så humane at de tillot dette, andre var mer restriktive. Men tyskerne merket nok holdningen blant verdalingene, og utover vinteren tillot de mer og mer av den slags. Det fantes tifeller der de tillot fangene å gå inn til folk for å få en matbit. Men dette måtte være lynvisitter, noe annet tillot ikke vaktene, ellers kunne det få katastrofale følger.

Alle var ikke klar over dette, og i ett tilfelle endte det i katastrofe. En russer, som arbeidet på Grønnøra, lurte seg inn til en heim i Vinne på det mest uheldige tidspunkt som kunne tenkes, like før det skulle være appell, og da en var borte ble det oppstyr. Vaktene fant ham og jaget ham foran seg bortover jordene, og straks de kom til Grønnøra ble han henrettet, så å si for åpen sene. Noen gutter sto nemlig og så på ugjerningen som åpenbart ble utført i fullt sinne. Retterstedet var ytterst på tangen mellom de to gamle elvefarene nedenfor Baglo Nordre.

Thora Karlsen på Ørmelen var ivrig til å legge ut matpakker til russeravdelingene som passerte forbi. Men en gang skar det seg alvorlig. Det ble oppdaget av en tysk offiser som var i kjølvannet. Han ble fykende sint og kjeftet opp fru Karlsen ettertrykkelig, og deiset matpakken i entrédøra. Thora var imidlertid ikke skvetten, og overhøvlet tyskeren etter beste evne, til slutt sang hun Internasjonalen etter dem.

Dagen etter ble Thora Karlsen arrestert og satt i kvinnefengslet i Trondheim til krigen  sluttet.

En guttegjeng i Vinne, satte i gang så å si organisert mathjelp i form av matpakker til russerne som arbeidet på grønnøra. Og det gikk bra, de ble godt kjent med både russerne og de fleste tyske vaktene.

Men det var også tilfeller hvor de tyske vaktene selv tok matpakkene.

Sanitetsforeningenes hjelpeaksjon.

Det som imidlertid overskygget alle enkelttiltaka for hjelp til de russiske krigsfangene, var sanitetsforeningenes suppeaksjon, som selv på landsbasis var ganske enestående, velorganisert og effektiv.

En som sto sentralt i dette, var daværende sokneprest i Verdal Øystein Hovden. En gjengir noe av det han har skildret om hjelpeaksjon og russertida:

”Å for et eit syn å sjå desse russarne der dei blir drevne og jaga i veg til og frå arbeidsplassen ute i olderskogen på Kjæran og andre stader. Nærmast levande, sjanglande lik som knapt greier gå, men må likevel, på eit slags geledd med kjeppar i hendene, for å halda seg oppreiste og berre fillar og sekkelerver til klær og fotbunad. Og vinteren er sprengkald. Stadig døyr ein eller annan, innanfor leiren eller utanfor. Ein dag blir og ein stakkar beintfram plaffa ned av vakta og slengt borti eit skogholt, som anna vrakgods. Ei botnlaus liding like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her må noko gjerast, men kva og korleis?

Folk er snille. Dei prøver, til å begynne med, av sin egen spinkle brødrasjon å laga matpakkar, som dei legg langs vegane der stakkarne sjanglar forbi – i von om at dei finn deim og får lov, utan juling a tå deim opp. Men nei, dette går ikke lenger. Skal det monne noko, må mykje meir gjerast. Og æra vere verdalingane, det vart gjort! Det var ikkje lett å få det til, på grunn av våre eigne nazistar, men det lukkast til slutt. I brodden her gjekk ”De unges Santitetsforening” på Øra. Dei skreiv til Røde Kors, Trondheim. Men fekk ikkje svar. Da så Nazi – lensmannen i Verdal 3. februar, slår opp sitt brutale oppslag på Øra og gjer kjent, at det heretter er forbode å gi mat til russiske fangar, da blir eg kontakta og går naturligvis straks i gang med å gjera alt eg kan. Det hastar. Eg ringer iltelefon til Røde Kors, Trondheim, som lovar å gjera sitt snarast. Men nei – dagane går og ingenting skjedde. Eg driv på best eg kan. Først heimsøker eg nazisjefane i bygda.  5 og 6 februar, lensmannen, ordføraren og propagandasjefen. Hos alle tre krev eg som prest å få greie på om dei verkeleg har vori med og utstedt forbodet mot å hjelpa russerane med mat og klær? Korleis eg ordla meg ? Notatane mine viser, eg avslutta på denne måten: ”Stakkar dei som i det store oppgjeret som kjem, vil ha dette tunge loddet i vektskåla, at dei har hindra folk i å utføra den miskunnsame samaritans gjerning!” Men nei – ingen av desse karane ville ta på seg noko skuld for forbodsplakaten. Eg går da til ortkommandanten på Tinnden, i same ærend. Men nei, utan resultat. Kva skal eg gjera? Eg sender same dag (onsdag 7. februar) brev til Røde Kords, Trondheim – såleis:

” Vi har i Verdal for tida ein russisk fangeleir med ca. 230 – 240 krigsfangar. Vi forstår alle at noko raust liv er det ikkje å vera fange såleis, korkje her eller andre stader. Krigen er nå eingong slik. Men når det , som her i Verdal, er klårt for alle at dei lid sår mangel både på mat og klær, ville vi gjerne prøva og hjelpa. At nauda er der og at ho er stor, forstår vi ikkje berre når vi ser dei skinmagre, uttærde stakkarane der dei skrid fram i sine filler, og dessutan veit vi at, så å seia dagleg døyr ein eller fleire av deim. De tyske kommandanten  gav i si tid jamvel direkte løyve til at dei som ville og kunne her i Verdal – ja, ”anmodet” deim om å hjelpa. Lensmannen slo da opp plakat om dette, og det vart kjent for folk, og hjelp kom! Dette var laurdag 27. januar. Laurdag 3. februar kom oppslag om forbod mot hjelp!

I samtale med ortskommandanten same dag, opplyser han at opptaket til forbodet er kome frå norske styresmakter, ved fylkesmannen i Nord Trøndelag og lensmannen i Verdal. Sjølsagt er det ikkje råd, korkje for meg eller Røde Kors, å blanda oss bort i dei miltære forordningar osb., men det er ikkje mogleg for menneske med vanleg menneskelege kjenslar og med noko kristen kulturarv og ånd i seg, roleg å sjå på dette at menneske skal måtte lida slik utan at vi prøver å få koma til hjelp etter fattig evne i desse tider.

At det blir  sett forbod mot å gjera den barmhjertige samaritans gjerning, synes meg stå stikk i strid med den kristendom vi vil verna om og reknar som grunnlaget for heile vår kultur. Det er barbari!

Som prest her i Verdal vender eg meg til Røde Kors og bed Dykk hjelpa så langt råd er å åpna veg for hjartelaget like ovenfor dei stakkarane det her gjeld. For mennskeleg naud må alle politiske skrankar falle.

Eg ber derfor Røde Kors, snarast, ta seg av saka, som er ei sak som ligg midt inne i Røde Kors si eigentlege oppgåve og kall i verda, og venda seg til fylkesføraren i Nord Trøndelag, herr Eggen, Steinkjer. Kan kanskje vera at han, som hadde makt til å få forbodet utstedt, også har makt til å få det avlyst.

Verdal soknekall 7/2 1945

Med vyrdnad

Øystein Hovden”

Men dagane går, det hastar, men ingenting skjer. Det er forferdeleg.

Mandag 12. februar har eg på ny konferanse med ortskommandanten om saka. Dei har ingenting høyrt, korkje frå fylkesmannen eller Røde Kors. Dette var mykje nedslåande. Men gudskjelov – seinare same dag ringer Røde Kors og gir beskjed: Det er i orden. Forbodet skal opphevast. Nærmare melding kjem.

Mykje glad går eg da torsdag 15.  februar til den russiske fangeleiren og bed om konferanse med leirkommandanten. Det går i orden.

Det blir en lang samtale.

Eg presenterer meg – og han det same. Han er fra München – kanten, katolikk, men kona protestant. Det blir først litt prat om dette. Eg sit samstundes og tenker: ”Tyskerane, som folk flest forresten, er svake for smiger” – Dermed går eg i gang: ”Jaså, De er frå München, Frå Bayeren? Eg har ein gong vore der. Det var eit jovialt og hyggeleg folkeferd, som det er en fest å vera i lag med, både på Hofbräuhaus og elles, hugsar eg. Sei meg herr Kommandant, er det ikkje rett å meina at folket der sør er gemytlegare og meir hjartelege enn tilfellet er lenger nord f. eks. I Berlin og Preusen?”

Han spratt opp, skundar seg å let at døra, som sto på glytt ut til gangen. Ingen måtte høyra, og seier svært venleg og blid: ” Richtig! Richtig!” – vel! Etter dette preludiet synest eg tida  er inne til sjølve ærendet mitt, den hjelpa eg gjerne ville få ordna, med mat til fangane. Eg greier ut korleis vi hadde tenkt det, sanitetsforeningane i bygda vil ta seg av det osb.

”Hels damene og sei: de skal få lov å koma her i ettermiddag kl 17. Men gløym ikkje, det må vera slik mat som fangane toler, og det må vera dei same damer som ordnar det her i leiren kvar dag og til same klokkeslett. De kan vera sikker på at ingen tyskere i alle fall skal forgripe  seg på maten.”

Ei tung bør datt ifrå meg.

Sanitetskvinnene frå alle åtte lag i bygda går fluksens i gang. Same dag kl. 18 møtest dei hos gardbruker Stuberg på Mikvold og alt blir klårlagt. Hjelpeaksjonen blir ordna slik, at kvart sanitetslag i bygda skal kvar deg i kvar si veke køyra suppe eller anna ferdiglaga og lettfordøyeleg kost til leiren kl. 17 og dele den ut der. Ordninga viser seg å vera framifrå. Det går med liv og lyst og stort humør. Folk over alt i bygda er meir enn villige både til å gi mat og køyra fram – Alltid med hest, på grunn av bensinrasjoneringa naturlegvis. Ein dag møter eg henne som nermast er krumtappen i heile greia, fru Ingrid Minsaas: ”Korleis går det? ” spør eg interessert. Fort og fyndig kjem svaret: ”Åjauda, sannleg er det morosamt å vera kokka hans Stalin!”

Det var morosamt, det er sikkert, men naturligvis også uendeleg mykje meir. Dei 3-4 månadene dette står på, gjer verdalingane ein innsats i nestekjærleikens teneste som det står respekt av. Dei bergar menneskeliv og småstundes reiser et uviseleg monument over kvaliteten og hjartelaget i dem sjølve.”

I følge opplysninger en har fått, døde i alt 29 av de russiske krigsfangene i Verdal vinteren 1945. Tre i januar, og resten i februar. Det er ingen tvil. - Det var sanitetsforeningenes hjelpeaksjon som var årsak til at det stoppet med dette.

Den 9. mai var Russlands fredsdag og freden var et faktum for alle.

At gleden var stor også hos de uttærte fangene i leiren på Ørmelen er lett å forstå. Derimot va nok stemningen nokså laber hos de tyske soldatene og offiserene.

Om dette forteller Øystein Hovden slik:

”Av ein eller annen grunn får eg i oppdrag å reise ned til russerleiren og kontakte sjefen. Eg blir henta i bil av Gustav Eklo. Det gjeld å forvissa seg om at fangane den dagen får sleppa ut or leiren og vera med på den høgtida som skal haldas på gravplassen til dei landsmenn og kamerater som hadde døyd i leiren og nå låg gravlagt der ute i skogen på Ørmelen.

Det var ei kort, men underleg gripande høgtidstund der ute, i lag med fangar og nokre tyske offiserar. Alt gjekk roleg og fint for seg. Etter høgtida går eg tilbake leiren i lag med leirsjefen. Det er ikkje mykje att av den stolte og modige herren nå. Han pratar i eit køyr: ” Nå er vi ferdige! Vi som var på tindane – nå er vi ramla ned i avgrunnen. Ingen av oss kan heller vita om vi nokon gong kjem tilbake til ”unser heimat” osb. Han bed oss nordmenn gjera vårt til at folket ikkje samlar seg kringom leiren. Det kan føre til uro.

Halde de fred utanfor , så skal vi prøva halde fred og orden innanfor.

Flere av de russiske krigsfangene avslørte seg som rene kunsthåndverkere. Med primitive hjelpemidler, ofte bare spiker, laget de nydelige ting som smykkeskrin, tobakksdåser og sigarettetuier, bl.a. av tre og tomme aluminiumsbokser. Mange av disse små kunstverkene ble igjen i Verdal og noen ble tatt vel vare på og er i dag verdifulle suvenirer.

Etter frigjøringa gikk russerne ganske fritt omkring og tok del i fredsrusen sammen med bygdefolket, spilte og oppførte danser. Det tok tid før hjemsendinga kom i stand, og på flere gårder var det russere som tok del i våronnarbeide i 1945. I den tyske og nazistiske propaganda under krigen, ble de hundretusener av russiske krigsfanger som oppholdt seg her i landet, karakterisert som usiviliserte horder. I første tida etter frigjøringa, da de her i Verdal kunne leve som folk sammen med bygdefolket, ble disse påstandene gjort ettertrykkelig til skamme.

Det ble knyttet mange vennskapsbånd i disse dager, men senere har ingen av de som oppholdt seg i Verdal, gitt livstegn fra seg.

Hvilken skjebne møtte dem da de kom hjem til Russland? Ble de betraktet som desertører?. Mange har i etterkrigstida stilt seg slike spørsmål.

Gravplassen, der de som omkom i Verdal ble gravlagt, ble etter frigjøringa ombygd til minnelund med en fin bauta og innhengning.

Avdukinga fant sted søndag den 6. oktober 1946. Blant de ca. tusen frammøtte, var representanter for både norske og russiske styresmakter, og sogneprest Øystein Hovden holdt en manende og vakker avdukingstale.

Det har vært, og er, kransepålegging ved bautaen hver 1. mai, med representanter fra den

russiske ambassade.

Jakta på Rinnan-banden

Helgådalsfjella 10. - 15. mai 1945                                                                      

 I maidagene 1945, mens hele Norge og Europa jublet over freden, var det fortsatt krig og skyting i Verdal. I Helgådalsfjella foregikk jakta på  en av norgeshistoriens mest forhatte menn - Gestapos mest effektive og  hensynsløse redskap i Norge, Henry Oliver Rinnan, leder for «Sonderabteilung LOLA», samt en del av hans mest trofaste medhjelpere og  bandemedlemmer.

Bare ei uke etter Rinnans aksjon mot heimefronten i Verdal, er de på flukt, i de samme traktene som så mange under krigen måtte ta vegen for å unnslippe Rinnans klør. Målet er tydelig det samme, å komme seg over til Sverige. Men Rinnan hadde ingen hjelpere i Helgådalen. Ingen  lokale heimefront- loser som kunne føre ham trygt over grensa. Den lokale kjentmannen sviktet også. I disse dagene var hele landets øyne rettet mot Helgådalen i spenning. ”Hele dalen” var på bena og mer eller mindre med på aksjonen. Sammen med en del av sine mest trofaste hjelpere møtte Rinnan sin skjebne i Helgådalsfjella.                                                     

Da de ble tatt, var de faktisk i området for Milorgs flyktningerute, og som en skjebnens ironi, var to dyktige flyktningeloser fra Helgådalen, Ole og Olav Sagvold, i høy grad delaktig i pågripelsen av Rinnan og en del av banden. - «Dramatisk, men likevel så trygt og effektivt, for alt foregikk under god militær -kommando», forteller Olav Sagvold.                                       Sent på kvelden, den 7. mai, kjører en liten bilkortesje ut fra Trondheim. To personbiler og en lastebil, med 25 av Rinnan-bandens medlemmer, Rinnans kone samt to gisler, Magnus Caspersen og frk. Ingeborg Holm. Begge er Rinnans fanger, torturert, mishandlet og i dårlig forfatning.                                   

Rinnan måtte selv ha forstått, eller gjennom sine gestapoforbindelser fått greie på at tyskernes  kapitulasjon var nært forestående. Han har tydeligvis fått ”kalde føtter” i forbindelse med alle sine ugjerninger – drap, tortur og mishandling i  massevis. Men han går fortsatt ikke av vegen for å benytte sjofle midler. To hjelpeløse mennesker tvinges med som gisler. På turen nordover stanser kortesjen i Levanger, hvor Rinnans kone og to av barna blir satt av. Der møter også verdalingen, Einar Slapgård. Han er tiltenkt som vegviser og kjentmann.                                                           

 Først kjører Rinnan, i en flott Studebaker. Ved sin side har han elskerinnen Gunnlaug «Pus» Dundas. I alt er det seks kvinner i følget, hvorav den ene er gisselet Ingeborg Holm. Følget overnattet i Vuku og drog videre mot Helgådalen neste dag, 8. mai. Verdal lensmannskontor fikk greie på at Rinnan oppholdt seg i Vuku, og lensmannsbetjent, senere lensmann i Stjørdal, Rolf Moe, dro oppover sammen med noen heimefrontkarer for om mulig å få Rinnan og Slapgård til å overgi seg. Men da var «fuglene» fløyet. Flukten var oppdaget. Snøballen tok til å rulle, men sakte. Selv om Rinnan hadde to og et halvt døgns forsprang før det ble satt i verk effektive tiltak for å stoppe ham, klarte han ikke å gjennomføre det han hadde satt seg fore; å komme seg over til Sverige. Først om kvelden, den 10. mai, får Rikspolitiets kp. 4, som da var kommet over fra Sverige til Trondheim, ordre om å oppta jakta på Rinnan-banden. Kompaniets nestkommanderende, lt. Chr. Ringnes, fikk kommandoen over 58 mann og startet nordover samme kveld. På turen innover var de innom lensmannskontoret i Verdal for å få informasjoner, samt at de ble supplert med noen lokale heimefrontkarer.

Politistyrken opprettet hovedkvarter hos Kristian Holmen ved Skjækerfossen. Flere lokalkjente ble rekvirert, deriblant milorgkarene Ole og Olav Sagvold og John Haugan. De var nettopp kommet tilbake fra den lange turen til den norsk-amerikanske gruppen ved Gjevsjøen i Snåsafjella, hvortil de fikk ordre om å begi seg den 1. mai, etter opprullinga av heimefronten i Verdal natta før.

Men tilbake til de som var på flukt. På turen oppover forsøkte de som satt bak på lastebilen å skjule ansiktene når de traff noen, men bygdefolket fikk fort mistanke om hva slags følge dette var. I Vest-Grunnansvingen fikk banden det første problemet, et hjul på lastebilen punkterte og det ble stopp. Samtidig kom Iver Holmen kjørende, med hest og vogn, på veg til meieriet i Vuku. Tyskernes kapitulasjon var da kjent, og Holmen markerte gleden med et norsk flagg festet til seletøyet på hesten. Dette fallt Rinnan-banden tungt for brystet, og en av dem prøvde å rive det av. Da brukte Holmen pisken både på fyren og hesten og kom seg videre med flagget på plass. Banden fikk det travelt og humpet videre på punktert hjul.

På gården Volden truet de til seg mat, med hjelp av pistolene. Målet var tydelig å kjøre til Vera, og det ville da ikke være langt igjen til grensa. Om det hadde lyktes, ville nok det hele ha fått et annet forløp. Men ved Helgåsen var det slutt på bensinen. Bilene ble parkert nede ved elva og gjort ubrukbare. Og så bar det ut i villmarka med dem.

 Men det høyst blandede selskap var ikke fysisk rustet for strabaser i terrenget. Ennå lå det mye snø, det var surt og grått med regn og sludd. Men verst hadde gislene det. Medtatt som Caspersen var etter torturen han hadde gjennomgått, vaklet han avsted. Også Ingeborg Holm var sterkt medtatt og nærmest drog det ene benet med seg.

Banden var godt rustet med automatvåpen, pistoler og ammunisjon. En radiosender drog de også med seg.
Via den hevdet Rinnan at han sto i kontakt med en viktig person.  Rinnan var godt beslått med penger, åtti tusen i norske kroner, pluss en god del  svenske. Hadde de opptrådt som en homogen gruppe, med snev av disiplin, ville oppgaven med å fakke dem ha blitt ennå vanskeligere enn det ble. Strabasene tok på, og det ble ganske snart oppløsningstendenser i flokken.                                 

Flukt                                                                                                  

Gislene hadde forferdelige døgn i fjellet, med skrøpelige klær og fottøy.  Om nettene ble de bundet, og mens bandemedlemmene lå i telt eller under tepper, måtte gislene tilbringe nettene under åpen himmel uten annet enn det de sto og gikk i, til beskyttelse mot vær og kulde. Den første natta var det helt ned i ti minusgrader og Ingeborg Holm forfrøs begge bena, og pådrog seg frostskader som plaget henne hele resten av  livet. De to måtte gjøre grovarbeider, samle kvist og ved bl.a.. Dertil var de i livsfare og visste at såframt Rinnan klarte å nå grensa, ville de helt sikkert bli skutt. De visste for mye til at de kunne bli med inn i Sverige. Den fjerde dagen klarte Magnus Caspersen å flykte. Dette skjedde mens han var i ferd med å sanke ved, og i ly av et voldsomt snøvær klarte han å stikke. På turen ned møtte han en tropp av politisoldatene, den som Ole og Olav Sagvold var med i som kjentmenn. Etter rettledning fra dem kom han seg fram til Ottermoen. En utslitt, serbisk soldatfrakk hadde han kastet fra seg ved elva, og da han kom inn på Ottermoen, var han så medtatt at han falt om på gulvet, men tok seg sammen såpass at han klarte å ringe lensmannskontoret for å fortelle om hva som hadde skjedd. Slapgård  og bandemedlemmet Aksel Mære klart å stikke av og tok seg fram til bygds på egen hånd. Omtrent samtidig med Caspersen klarte også fire av banden å stikke av.                                                                                              

De første fangene bringes inn

Ordonans ved Kleppen 1945 Bildet viser en ordonans for styrken som var på jakt etter Henry Oliver Rinnan nord for Ferlainne. Ukjent hvem mannen er. Legg merke til flagget på sykkelen. Utlånt av Liv Liberg. Fotografen er Anders Vandvik.

Sent på kvelden, den 10. mai opprettet Rikspolitiet hovedkvarter hos Kristian Holmen, og allerede samme natt ble de første bandemedlemmene brakt inn.  

Sturla Homnes, fra Trondheim, som det siste krigsåret hadde operert i Verdalsfjella i kureroppdrag - forøvrig svoger av Magne Nordnes – ble, da freden «brøt ut», avgitt for å assistere Heimefronten i Verdal under første oppryddinga, arrestere nazister m.v.. Han ble avgitt fordi Heimefrontledelsen i Trondheim ikke torde slippe ham inn i byen før alt var under kontroll, pga. hans egen sikkerhet. I Verdal kom han med i ettersøkinga av Rinnan-banden fra første stund, og fikk bl.a. telefonbeskjed om å reise opp til Ottermoen for å hente et bandemedlem som hadde kommet inn dit. Sammen med Morten Aamo dro de oppover i lastebil. Nesten framme hoppet fire menn ut i vegen og ble stående i lyskjegla fra bilen. De to hoppet straks ut og våpna kom fram. Med pistolen parat gikk Homnes fram mot karene, mens Aamo dekket ham med maskinpistol, en med lyddemper, som Hornnes hadde lånt ut. Han gjenkjente straks tre av karene som Rinnans menn i Trondheim, Harald Grøtte, Ole Johan Rygh og Rønning. Grøtte prøvde seg med ei historie om at de var tømmerhuggere som korn ned fra fjellet da de hadde hørt det var blitt fred. «Du vil ikke si du er blitt tømmerhugger? - Vi er da kjente fra før,» sier Homnes. Han: «Er du trondhjemmer du da!» - Homnes: «Ja - og jeg vet godt hvem du er - Hendene i været! ! » Grøtte og Rønning skalv da de ble klar over det kjennskap han hadde til ham fra tidligere. Rygh hadde noe i innerlomma og Homnes knepte opp vinterfrakken hans og en tysk uniformsjakke kom til syne! Henvendt til Grøtte: «Er det slikt utstyr dere har på tømmerhogst? »  Karene fallerte helt. Spillet var tapt. Pistolen som Homnes trodde Rygh hadde i innerlomma, var ei krokpipe. Disse fire hadde stukket av fra resten av banden, og ville forsøke å  komme seg unna på annen måte. Det endte altså slik, og de ble de første av Rinnan-banden som ble overlevert Rikspolitiet i  Skjækerfossen. Deretter la Homnes og Aamo ut på sitt egentlige oppdrag, nemlig å hente karen på Ottermoen, som de hadde fått beskjed om var en av Rinnanbanden. Da de kom fram dit, lå mannen og sov. Hornnes rettet US - karabinen mot brystet hans, og med morsk stemme kommanderte han mannen opp. Det var gisselet Caspersen som lå på benken. Caspersen  ble slett ikke skremt av mannen som sto over ham, men skjønte at nå var freden også kommet til ham, og ville slett ikke vedgå at han var noe bandemedlem. Homnes holdt imidlertid på sitt. Da dro Caspersen av seg buksa og viste fram de grusomme spora etter mishandlinga, med bl.a. innbrent  hakekors. All tvil ble ryddet bort - det var styrmann Magnus Caspersen,  som så fikk sitte på til Skjækerfossen, hvor Rikspolitiet også tok seg av ham,  men nok på en annen måte enn de fire første.

Den videre jakta                          

Men nå lar vi  Olav Sagvold, som var med da Rinnan ble tatt et par dager senere, fortelle hvordan han opplevde dette. (Både Olav og Ola Sagvold ble utrustet som soldater med armbind, våpen, og for anledningen innlemmet i troppen de var avgitt til.):

” Min bror Ole, John Haugan og jeg var nettopp kommet tilbake  fra Gjevsjøen da vi fikk ordre om å møte ved Vollbrua til et bestemt tidspunkt.

På avtalt tid kom en bilkolonne kjørende. Den første bilen førte norsk flagg. Vi tok plass i den bilen, og fikk da høre at det var såkalte ”Svenskesoldater” som sammen med en del motstandsfolk fra Øra var på veg for å ta Rinnan og følget hans.

Vi var utkommandert for å være med som kjentmenn. Fra Helgåsen hadde Rinnan, med følge, gått nordover. Et stykke oppe i lia hadde de slått leir og forskanset seg første natta. De hadde visst funnet ut at de var for tungt lastet, for de hadde lagt igjen mye, nesten et depot, bl.a. flere kartonger med brennevin og ellers slikt som vi ikke hadde sett på lang tid. Derfra hadde de gått opp til Bynavola og fram på Vindkleppen, antagelig for å orientere seg. Den ene av gislene, Caspersen, hadde klart å rømme, og kom etter bekken ned forbi Ottmoplassen. Han ga verdifulle opplysninger. Rinnan og følget hans hadde deretter skilt lag. En liten gruppe hadde gått nordover dalen mellom Bynavola og Fagerlifjellet, storparten hadde tatt leia østover mot Ferlandet. Vi fulgte spora til disse. Ved Glenna hadde også disse skilt lag, idet sju personer hadde gått ned mot Fagerlivollen, mens resten hadde tatt leia innover mot Storbekkdalen. Det ble da drøftet om vi skulle dele patruljen, men da vi ikke var mer enn ti mann i alt, ble det heldigvis til at vi skulle konsentrere oss om en patrulje. Fra Fagerlivollen såg vi røyk og skjønte at de sju holdt til der. Vi ble da delt i to grupper. Den ene halvparten, med fenrik Pedersen, fulgte meg rett nedover Glenna, vi sklei på snøen og det gikk med en viss fart. Ole loset de andre østomkring og kom ned et lite dalsøkk øst for Fagerlivollen, og skulle avskjære de sju fra å unnslippe den leia.

Det var visst vi som kom i stilling først, men Ole og de andre kom seg fram helt til 20-30 meter fra seterhusa, uten at vi oppdaget dem.

 Fenriken lå og fulgte med klokka og på det avtalte tidspunktet skaut han det første varselskuddet i murpipa, men ingen reaksjon innenfra. Så skaut vi alle ei salve i taket. Da kom det en kar ut. Han speidet både i øst og vest og var visst riktig i villrede. Fenriken ropte at de skulle overgi seg, men da smatt karen inn og slo att døra etter seg. En ny salve ble avfyrt og da lenger ned. Det var så vindusrutene singla, og fenriken, som holdt mot døra, åpnet denne for dem. Da kom de ut med hendene i været. Men den ene var blitt såra, han hadde fått ei mauserkule gjennom magen og lå i en blodpøl inne i huset. Han måtte bæres fram til bygda, og uveisomt som det er i Ferlandet, var det ingen lett oppgave. Jeg ble derfor sendt fram i bygda straks for å få flere folk til å dra innover og hjelpe til. Ved Ottermoen var det da full mobilisering med sanitetsfolk som var på tur innover. De hadde hørt skytinga og fryktet det verste. Jeg kunne imidlertid berolige dem med at alt hadde gått bra for vårt vedkommende. Deretter ble jeg kjørt ned til hovedkvarteret i Skjækerfossen for å  avgi rapport til sjefene der. Da de hørte at Rinnan fortsatt var på frifot og på veg østover, ble det øyeblikkelig gitt ordre om at et lag skulle kjøres til Storlunet i Vera. Jeg tok til å bli sliten, men fikk ikke fri og måtte bli med som kjentmann.

Ordren var da, at såframt det var mulig, skulle Rinnan bringes tilbake i live. Fra Storlunet gikk patruljen innover og overnatta på Storvukuvollen. Dagen etter ble Tveråa passert og vi gikk videre vestover. Ennå var det adskillig snø, og da spor ikke kunne observeres, var vi sikre på at de ikke hadde passert østover. Patruljen ble gruppert på skytterlinje, og jeg hadde venstre flanke. På røa, vest for Flysetra, gikk jeg meg rett på Rinnan og følget hans! Kom opp en kneik, da jeg plutselig får se dem, bare 30 meter unna. Jeg huket meg øyeblikkelig ned og fikk heldigvis gitt tegn til de andre. Patruljen ble da trukket litt til side og gikk i dekning for planlegging. De gikk i retning av Flysetra, og vi fulgte etter, ned gjennom tjukke skogåsen uten at de ble oppmerksom på oss. Da de kom fram til seterhusa, lå vi allerede i skogbrynet med fingeren på avtrekkeren, og de fikk ikke en gang tatt av seg ryggsekkene, før maskingeværet vårt spilte opp. Ganske snart kom det hvitt flagg,  både gjennom det ene vinduet og opp murpipa. En uredd soldat, korporal Magne Solheim, gikk fram; ut kom Henry Rinnan og fem personer til. Rinnan ropte at han hadde noe å si, han ville forhandle om overgivelsen, og var nok engstelig for at han skulle bli skutt på med det samme. Men det var bare ett vilkår, - Solheim svarte at de var omringet av 100 mann, og hvis de ikke øyeblikkelig kastet våpna og overga seg ble de skutt på flekken. Rinnan fant det da best å kaste revolveren. Han skulle ha visst at vi bare var åtte mann! Senere viste det seg at vi hadde vært heldige med tidspunktet. Bare et par timer tidligere hadde de hatt tilhold på Humleberget, der de hadde forskanset seg på ei granvokst kolle med myr rundt om, så der hadde det ikke vært så enkelt å ta dem.

Flyvollen i Ferlainne I skogkanten midt i bildet sto seterhusene hvor Henry Rinnan ble arrestert av motstandsfolk i 1945. Bildet er tatt fra der forfølgerne satte opp en maskingevær-stilling og skjøt mot Rinnan`s følge som hadde søkt tilflukt her. Beklageligvis er husene råtnet ned, bare noen få stokker vitner om at her har det stått et hus.

Flysetra ligger langt fra folk. Selv om Rinnan og folket hans var avvæpna, var vi på ingen måte ferdig med oppdraget. Fangene skulle bringes fram til bygda. De gikk med på å ta seg fram på egne bein, hvis vi lovte å ikke gjøre dem noe. Det var underlig å se Henry Oliver Rinnan, en småvokst «slåvå» som snubla og subba der han gikk unna framover fjellet fra Flysetra, og jeg tenkte på at der hadde vi tyskernes farligste mann i Norge under krigen.

Jeg sa til ham, at jeg aldri kunne ha drømt om at jeg skulle være med på å ta ham akkurat her i dette terrenget. «Hva slags kar er du, da?» . «Det kan det vårrå det såmmå om,» sa jeg, «men æ hi nu hjelpt mang vekk ifrå klørom på dæ , æ». - «Å ja, du er en av dem, sa han. Jeg har visst om dere lenge, men har ikke fått noe tak på dere, » svarte Rinnan.                                         Var det ikke merkelig   - Helt siden sommeren 1940 hadde folk rømt over til Sverige ved å ta seg fram her oppover Helgådalen, og siden 1942 hadde vi drevet organisert losing av flyktninger, uten at Rinnan hadde klart å rulle opp organisasjonen vår. Men når Rinnan sjøl skulle prøve å unnslippe, «stjal» han faktisk flyktningeruta vår! Turen framover fjellet gikk bra. Sjanser ble ikke tatt noe sted, for det var farlige og verdifulle fanger vi førte. Da fangene skulle føres over det smale bruspennet over Helgåa, ved Svensklunet, ga løytnanten ordre om at Rinnan skulle over først. En stor, kraftig nordlending gikk bak Rinnan og holdt ham i nakken - han skulle ikke få sjansen til å kaste seg på elva. Også de andre fangene ble passet nøye på. «Pus» Dundas måtte gjøre sitt fornødne bak ei løe ved Djupdalen, og da fikk jeg ordre om å følge henne. Jeg måtte ikke slippe henne av syne et sekund. Mye rart en skal oppleve, men at jeg skulle stå «dassfadder» for en slik «berømthet», det .... På Veresfjellet møtte vi mere militær og mange befalingsmenn. Fangene ble da en etter en ropt opp med navn og kroppsvisitert. Så ble de sammenlenket med håndjern, og jammen var det en pen bukett med «storfugl» på ett brett.

En sykkelordonans hadde tydeligvis vært i klørne på Rinnan.  Han stilte seg foran Rinnan og sa: «Takk for sist, Rinnan. Du kjenne vel itj igjen mæ, du?» Rinnan sa at det gjorde han ikke. «Næ, men den behandlinga du ga mæ gjær at æ i hvert fall ailler glømme dæ, din dævel. Skulli ferræsten hæls dæ ifrån Dolmen.  Æ- træft'n på Inderøy'n i aftes. Han e dau, nu, dau som ei svesker. Å de e du snart du å, så my du veit e. » Soldaten var i harnisk, og de måtte ta ham derfra med makt, ellers hadde han røket rett på Rinnan.

Da vi kom til Skjækerfossen vrimlet det av folk der. Offiserer og journalister i fleng. Det ble visst litt av et problem å finne ut hvem som skulle ha æra av fangsten.

Han som var øverstkommanderende for operasjonen var blitt forsinka, og kom ikke oppover før lenge etter at jakta var i gang. Og nå fikk journalistene et underlig strev med å forme pressemeldinga slik at det «vart te måt åt aill».

 Den siste gruppen blir tatt - Ingeborg Holm befris

 Men ennå var en del av Rinnan-banden på frifot. Gruppen som hadde Ingeborg Holm med seg, hadde tatt leia innover Skjækerdalen i retning Ogndalen, etter at banden delte seg i tre på Fagerlifjellet.

Ei hel uke hadde de vært ute i terrenget, i verste vårløsinga, snøslaps og regn. Verst var det for det stakkars gisselet. Folk fryktet det verste. Så utmattet som Caspersen var da han kom fram til folk, tvilte flere på om Ingeborg Holm var i live. Men det var godt ”to” i denne jenta.

Ennå slepte hun seg fram sammen med bandemedlemmene. I tillegg til utmattelsen og frosten, plagdes hun med å få med seg skoene. De var bundet sammen med papirsnører som forlengst var gått i oppløsning i vårbløyta. Nettene var verst. Når de andre satt rundt bålet og varmet seg, måtte hun sitte eller ligge for seg selv et stykke unna. En gang gikk hun i ring for å holde varmen, og nynnet på salmen: «Kjærlighet fra Gud», mens hun vandret. Da fikk hun ordre om å holde kjeft og sette seg i ro. Da gråt hun! - eneste gangen i løpet av de åtte døgn dette varte. Ei natt senere fikk hun av den samme som hadde bedt henne holde kjeft, ordre om å gjøre opp varme for ham, så han ikke kreperte av kulde. Knapt om mat var det også, og selvsagt aller minst til henne. Gruppen hadde planlagt å skaffe seg mat undervegs, uten å tenke over hvordan det skulle foregå. De hadde med ei dobbeltløpet hagle som de mente å legge ned vilt med. Men av frykt for å røpe hvor de var, torde de ikke løsne skudd. Fiskeredskaper hadde de også med, men tjern og vann var ennå islagt, og mot naturkreftene nyttet det ikke å sette inn verken tortur eller annet djevelskap. Det minsket på tøffheten hos flyktningene. Motet tok til å svikte og de så nok med gru på det de hadde i vente.

Vaktmannen som plaget Ingeborg Holm til å gjøre opp varme, spurte om hun trodde ”Jøssingene” ville behandle dem tilsvarende det de hadde gjort. De klamret seg nok til et lite håp om å kunne skjule sin identitet. Geværene kastet de fra seg i et åpent vann, kvittet seg med nøkler o. l., og brente det de hadde på seg av papirer.

Mye folk var ute på leting etter den siste gruppen av banden, politimenn, soldater og frivillige. Nesten alle som en var villige til å hjelpe.

Natta til den 15. mai oppdaget John Rydning avtrykk etter en damesko i en snøskavel, et spor Ingeborg Holm hadde etterlatt seg med vilje på tross av at hun ble voktet på for ikke å få høve til slikt.

Samme kvelden hadde også Martin Nessemo oppdaget spor etter flyktningene i samme området. På grunnlag av disse meldingene ble det morgenen etter stablet på beina og satt inn en så stor styrke i ettersøkinga som mulig - samtlige politisoldater som ennå var igjen, og så mange frivillige som kunne oppdrives. Ved middagstid den 15. mai, etter åtte døgn i fjellet, ble den siste flokken av Rinnan-banden tatt, vest for Dyrhaugen. Ingeborg Holm følte at noen var i helene på dem, der hun slepte seg fram. Hun gløttet bakover og så snerten av ei soldatlue eller hjelm, forsto at det kunne bli skyting, og kastet seg ned bak en stein. Like etter braket en salve fra politisoldatene, som var like innpå.

Bandemedlemmene fallerte øyeblikkelig - kom fram med hendene i været, viftet med hvite lommetørklær på kjepper og overga seg betingelsesløst.

Tross dramatikken, var dette ei stor lykkestund for Ingeborg Holm, et klimaks i den grad, at hun husket lite av det som senere hendte. Men husket bl.a. at hun fikk en pose svensk-drops, at hun klarte å ta seg fram til bygda med egne krefter, og at den første hun møtte da hun nærmet seg bebyggelsen var Alf Dahling, og at hun fikk ei flaske melk og tre brødskiver av ham. Det var blant det som kom til å sitte i minnet. Framkomsten til bygda beskriver Ingeborg Holm som ei triumfferd. Folk var møtt fram i hopetall, gamle som unge, de jublet, lo og gråt.            

I Helgådalen ble det fest denne kvelden, ikke minst hos Olga og John Rydning, hvor Ingeborg Holm ble innkvartert. Det ble sunget og danset, og selv Ingeborg måtte fram på gulvet for å svinge seg på sine vonde føtter. Nå var krigen slutt også i Verdal - uten flere smell! Ingeborg Holm var 51 år da dette skjedde. Opprinnelig var hun fra Bindalen i Nordland, men flyttet til Trondheim mens hun var bare jentungen for å få seg jobb. Først som hushjelp, deretter i hermetikkindustrien og til slutt mange år som rengjøringskvinne på jernbanen. De siste åra som tilsynskvinne. Politisk aktiv var hun helt fra ungdommen da hun sluttet seg til Norges kommunistiske parti. Årsaken til at hun ble arrestert 7. februar 1945, var at hun ble angitt av en nabo for sitt politiske syn, og at hun før krigen var abonnent på Ny Tid, samt at hun hadde mistanken mot seg for illegalt arbeid innen grupperinger de antok eksisterte ved jernbanen i Trondheim.

 Til å begynne med satt hun i kvinnefengslet i Trondheim, men ble etter noen dager overført til Gestapos hovedkvarter på Misjonshotellet hvor hun fikk en umenneskelig behandling med langvarige forhør og meningsløs tortur.

Bl.a. fikk hun stifte bekjentskap med den berømmelige «Gynga», opphengt på en staur, etter sammenbundne hender og føtter, rystet, sparket og slått. Hun hadde merker på ryggen etter førti sveipeslag. Behandlinga Gestapo påførte henne, forfrysningene og strabasene i Verdalsfjella våren 1945, merket Ingeborg Holm for livet. Til tross for dette fikk hun ikke sin krigspensjon før hun fylte åtti år, 29 år etterpå.

I 1979 var Ingeborg Holm motstandsgruppens æresgjest i forbindelse med årsmøtet på Sveet i Vera. Da fikk hun treffe noen av dem som var hennes redningsmenn i mai 1945 og se igjen steder som hun kanskje husket med gru fra fredsvåren. [1]

Værnes kirke

Denne kirken står på historisk grunn like ved Værnes gård med en stor samling av gravhauger som ble jevnet med jorda i 1940.

Den ligger ikke på noen høyde som kirker flest bruker å gjøre, men er likevel godt synlig på lang avstand. Den har et høyt tårn som rager oppover de flate moene omkring.

Kirken er fra Olav Kyrres tid 1066-93. Det er en langkirke av stein med smalere kor i øst og tårnfot i vest. Sakristiet på nordsiden av koret er tilbygd senere.

Takstolen over skipet har kirken antagelig fått ved restaurering i middelalderen. Den er et tømmerkunstens mesterstykke og den er den eneste bevarte takstol i vårt land over en steinkirke fra middelalderen.

I gamle dager var Værnes kirke fylkeskirke for Stjørdølafylke. Den var viet til Sancta         Margaretha ( martyr fra Antiokia år 275). Det er henne som er avbildet i Stjørdølafylkets segl, som brukes  av Stjørdal kommune.

Skatval kirke

Alt i 1520 ble det bygd kirke på Skatval, og som senere har vært kirkestedet.

Dagens kirke ble bygd i 1901 og har 562 sitteplasser.

Kirken er i dag åpen veikirke på sommers tid. [1]

Logtun kirke

Fra ca. 1250, middelaldersk steinkirke, ferdig restaurert i 1950. Kisten som ”Frostatingsseglet” ble oppbevart i, og et eksemplar av Norges lover inntil 1357, finnes i kirken.

Frosta kirke

Kirka er bygd og vigsla 1866. Det er ei korskirke av tre korte tverrskip, lys og romslig med 900 sitteplasser. Kirka har to kraftige klokker som i stilt vær høres helt til Skatval.[2]

Alstahaug kirke

Kirka er bygd mellom 1100 og 1150, den er av stein. Steinfunn tyder på at det har stått en kirke her tidligere. Stilen er noe spesielt, bla. fordi kirka har langkor med oktogong. (åttekant). I den lange tida siden kirka er bygd har det vært nødvendig med restaurering flere ganger. Og etter siste krig var det nødvendig med en storreparasjon igjen.

I seks år, fra 1946 til 1952, er selve murene reparert og interiøret restaurert.

Under tregolvet var det et gammelt jordgolv med steinbenker ved langveggene, fresker under den hvite kalken, både på korbuen og i oktogongen, og en mengde med farger under den hvite lakken på prekestol og altertavle.Ekne kirke

Ekne har fra gammelt av vært anekskirke til Alstahaug.

Dagens kirke på Ekne er bygd i 1893. Fordi gammelkirka lå noe i utkanten av bygda (på

Gevik) ble nykirka bygd ved Falstad gård.

Levanger kirke

På Levanger lå fra gammelt av en liten steinkirke, trolig bygd omkring år 1200. Denne ble revet, og det ble bygd en større trekirke som brant hver gang det var bybrann (i 1877 og 1897).  I 1902 ble det bygd en kirke av teglstein. Her er plass til ca. 500 personer. I 1893 ble det bygd et kappell  på Okkenhaug for den øvre del av bygda.

Tautras Mariakloster

Fra Our Lady of the Mississippi Abbey - Til Sancta Maria de Tuta Insula.

I 1098 dro 21 munker fra klosteret Molesme i Frankrike til borgjemte Citeaux for å starte et nytt kloster med sterkere vekt på ensomhet, fattigdom og manuelt arbeid.

Nesten 50 år senere kom cistercienserordenen fra Fountains i England til Norge da Lyse kloster ved Bergen ble grunnlagt 1146. Derfra ble "Sancta Maria de Tuta Insula" grunnlagt på Tautra i 1207.

Fra Irland kom de første reformerte cisterciensernonner til USA i 1949. Klosteret i Mississippi ble grunnlagt fra Wrentham i 1964, Tautra Mariakloster fra Mississippi i 1999.

Tidlig om morgenen, mens det ennå var mørkt, dro Jesus ut til et øde sted for å be. Tidlig hver morgen, mens det ennå er mørkt, står vi opp, lover Gud for livets gave, takker og ber for verden. Syv ganger daglig synges atter Guds pris på Tautra. Et hellig rom står åpent for mennesker som søker stillhet.

Vårt liv er et bortgjemt liv i stillhet og undring. Fra et landskap formet av elva Mississippi har vi tatt med oss fred og lovprisning til storm og stille på den lille øya i Trondheimsfjorden.

Steiner taler. Ruinene på Tautra taler sitt eget språk. Et språk som har vunnet gjenklang i folkets hjerte: "Kom tilbake til Tautra! Cistercienserne hører hjemme her."

Søstrene i Our Lady of the Mississippi Abbey i Iowa hørte i dette Guds kall: 25. mars 1999 ble "Sancta Maria de Tuta Insula" igjen mer enn ruiner.

Tautra Mariakloster begynner i det små, i tre hus på Bakken. I løpet av de nærmeste årene håper vi, med Guds og menneskers hjelp, å kunne bygge et kloster, og ha plass til å ta imot gjester for retrett. I dag har vi bare ett lite gjesterom, og tar bare imot kvinnelige gjester.

St. Benedikts klosterregel sier: "Alle gjester skal ønskes velkommen som Kristus selv, for han sier: Jeg var en fremmed og dere tok imot meg."

Vårt kloster skal være et sted for stillhet, lovprisning og bønn for dem som kommer til oss, uansett hvilken tro de har eller ikke har. Et liv helt viet til bønn betyr for oss også at vi lever av våre henders arbeid og priser Gud i alt vi er og alt vi gjør. På Tautra lager vi urtesåpe og lys, og håper senere også å dyrke urter.

Søstrene på Tautra kommer fra tre klostre, én fra Laval i Frankrike, én fra Wrentham ved Boston, USA og fem fra moderklosteret Mississippi, USA. Det begynte i Laval i Frankrike i 1988, da søster Ina opplevde et kall til å bringe cistercienserlivet tilbake til Norge. I 1992 ble hun ønsket velkommen til Tautra, og søster Marjoe ble sendt fra Mississippi for sammen med henne å prøve klosterliv på norsk grunn. Denne første begynnelse tok slutt etter to år, men et frø var sådd, og i februar 1999 var alt klart for en klostergrunnleggelse fra Mississippi.

Munkeby klosterruin

Munkeby kloster var et av fire cistercienserklostre i Norge i middelalderen, og det minst dokumenterte av dem. Det ble faktisk ikke akseptert at Munkeby faktisk var restene av et kloster før i 1906, og ruinen ble ikke foreningens eiendom før i 1967 (Fortidsminne foreningen).

Klosteret er sannsynligvis oppført på 1100-tallet, omtrent samtidig som cistercienserklostrene på Lyse ved Bergen (1146) og Hovedøya ved Oslo (1147).

Et cistercienseranlegg skulle være en lukket og selvforsynt enhet. Derfor søkte ordenen seg til ensomme og avsidesliggende områder, gjerne naturvakre steder med gode jordbruksmuligheter. Klosterruinene på Munkeby ligger fremdeles avsides og fredelig til i et dalsøkk utenfor Levanger.[3]

Sakshaug nye kirke

Bygd i naturstein fra ca, 1871, en av landets største landskirker med 1.200 sitteplasser.

Sakshaug gamle kirke

Denne kirken ble vigslet av erkebiskop Øystein i 1184, spissbuen fra kor til sakristi er kanskje Nordens eldste.

Hustad kirke

Den minste av middelalderkirkene i Nord Trøndelag, fredet. Kirken har hånddrevet orgel med sveiv, stearinlys på alle benker. Fast Olsok-messe. Kirkeplanken av laftet tømmer , antagelig fra 1600- tallet. Kløverformet bue over vestportalen og 1600- tallspreget interiør. Funn av stein med Odin-figur nederst og det gamle kristenkorset øverst symboliserer antagelig overgangen fra hedensk til kristen tro.

Egge kirke

 Bygd i 1870, er typisk for tidsperioden. Kirke på dette stedet er første gang omtalt i Reformatsen fra 1588, der kirkeordningen i bispedømmene beskrives. I 1726 tok Kongen eiendomsretten fra bøndene og erklærte at kirkene var Kongens eiendom. Etter den store nordiske krig solgte Kongen halvparten av kirkene i Norge. Egge kirke ble kjøpt av sogneprest Jakob Hersleb. Etter et lynnedslag i 1726 brant kirken ned, og ble solgt på auksjon til Rasmus Lyng på Gjevran. Ny kirke ble bygd og sto ferdig 1767. I 1870 var kirken igjen for liten i forhold til kirkegjengerne og det ble bygd en ny kirke.

Steinkjer kirke

Ble innviet 25. mars 1965. Tegnet av Olav Platou, og utsmykket av Jacob Weidemann og Sivert Donali. Kirkens utradisjonelle utsmykning gjør den til en særegen og spesiell kulturopplevelse.

Tredje kirke på samme sted. Den første kirka fra 1865 ble ødelagt under bybrannen i 1900. Den andre ble ødelagt under bombingen av byen i aprildagene 1940.

Glassmaleriene fra  Steinkjer kirke

Originalene til glassmaleriene i Steinkjer kirke er utstilt i foajeen i  Steinkjer Rådhus. Her finnes også et interaktivt videoprogram som forteller om steinkjergutten Jakob Weidemanns (1923 – 2001) liv og kunst.

Pipe dekorert av Weidemann i biblioteket

I 1948 startet Weidemann utsmykningen av pipa som da sto hos fargehandler Ivar Bromstad på Sandvollan. Dette som motytelse for maleutstyr. Pipa er utstilt ved hyllene med aviser på biblioteket.

Mære kirke

Mære kirke er reist på samme sted som det gamle gudehovet sto. I forbindelse med hovet oppsto mange dramatiske hendinger i striden mellom gammel og ny tro. Hellig Olav forlangte at en kirke ble reist over hovet. Nåværende Mære kirke, fra 1100-tallet, er en av de mange steinkirkene som ble bygget i tiden etter Olavs fall på Stiklestad.

Stiklestad kirke

Stiklestad kirke 2006

Vi er vant til at kirkene ligger høgt og fritt, synlig på lang avstand, men denne ligger helt nede på ei slette - også et argument for at den står på det stedet kongen falt.

St. Olavs Kappell

Katolikkene i Trøndelag begynte å valfarte til Stiklestad tidlig  i forrige hundreåret, og i 1930 stod St. Olavs Kapell ferdig oppå haugen bak scenen.

Vuku kirke

Vinne kirke

Bygd 1814-1817, Åttekantet. Bilder av den svenske kirkemaler Erik af Valne, Han er begravd ved kirken. Ved Vinne kirke finnes to gravhauger fra middelalderen, den ene med bauta.

Halle Kirke i Vinne sokn, Hallbakkan.

I middelalderen lå det en trekirke her , viet til St. Ægeidius. St. Ægeidius var født i Athen, men levde mesteparten av sitt liv i Frankrike, som abbed i klosteret i St. Gilles. Han døde ca. år 725, trolig som martyr. Dagen hans var den 1.sept.. Han var en av 14 helgener som kunne gi særskilt hjelp om han ble påkalt i vanskelige situasjoner. Kirker som er vigde til ham, ligger ofte langs pilgrimsveger. Halle kirke lå langs vegen fra Jämtland til Trøndelag og Domkirka i Nidaros. 1 sept., som er Ægeidiusmesse, er en viktig dag for været. Blir det regn denne dagen, blir det nok vann til kværna. Det er derfor rimelig å tro at St. Ægeidius’ funksjon er som vernehelgen mot tørke. Halle kirke var av tre, og trekirker fra denne tida var bygd som stavkirker. Kirka var forsynt med ”smukke” ornamenter og ”smukt” malt innvendig. En periode på 1700-tallet var kirkene i Verdal privateid. Statskassen var tom og kongen solgte kirkene.  I 1796 ble kirkene solgt på offentlig auksjon til bøndene i bygda. For eksempel på gården Balhald betalte en bl.a. 40 spesidaler.  I skrifter finner vi at i 1539 betalte eier Erik på Balhald tiendepennigskatt  i 3 deler, en del til biskopen, en til presten og en til kirkehuset. Den 21.juni 1815 slo lynet ned i Halle kirkes tårn og alt brant ned. Kirken var da i utgangspunktet i dårlig forfatning og skulle etter planen rives. Den nye Vinne kirke vart innvigd 29.juli 1817. Sommeren 1983 ble det reist en minnestein på det gamle kirkestedet.

E6 fra Stjørdal til Verdal
Hell og Gods Expedition er et artig innslag for alle som behersker engelsk.

Værnes kirke er den ene av de to steinkirkene i det gamle Stjørdølafylket. Den andre steinkirka er i Selbu. Storgården Værnes er fremdeles ved siden av kirka, men tilhører i dag for det meste Værnes flystasjon.

Stjørdal er et betydelig industrisentrum med en rekke store bedrifter som Statoils hovedkontor for Midt-Norge, hovedkontoret for Helse Midt-Norge, Glava AS, Polimoon, Mikroplast m.fl.

Stjørdalselva har for de fiskeinteresserte i mange år figurert på listen over de 10 beste lakseelvene i landet.

Kommer vi litt nord for Stjørdal sentrum passerer vi to sentrale gårdsanlegg i norsk jordbruksforskning, Kvithamar forsøksgård som er ledende på planteutvikling og Norsvin sitt avlsanlegg like før vi passerer Forbordfjellet.

I den sammenheng må også nevnes at Trøndelag er et av de nordligste områder i verden hvor det kan dyrkes korn. Dette skyldes selvfølgelig Golfstrømmen, men de tidligere havbunnavsettningene gir også et svært godt jordsmonn.

Skatval kirke ved E6 er en middelalderkirke bygget på 1600-tallet.

Forbordfjellet kan betraktes som både gammelt og nytt vardested. Har i mange, mange århundrer vært et viktig vardepunkt siden fjellet er synlig på svært lange avstander og har i dag et viktig radaranlegg på toppen.

Neste viktige punkt på veien innover er Steinvikholmen, et opprinnelig forsvarsanlegg som ble bygget av erkebisp Olav Engelbrektson (hans slekt kom fra Verdal) ca. 1500. Erkebispen rømte landet i 1537 da reformasjonen ble innført og han tok da med seg riksregaliene til Nederland. De senere årene har Steinvikholmen vært benyttet til operafremføring, men dette arrangementet er nå stanset av Riksantikvaren pga. de store belastningene som murene utsettes for av både scene og tilskuerplasser.

Fra Langstein har vi utsikt mot Frosta som helt siden Vikingtiden har hatt stor betydning for landsdelen vår. Frostatinget er fremdeles en sentral del av vår historie. I tillegg er Frosta med Tautra et svært viktig jordbruksområde. Klosterruinene på Tautra er mye besøkt (også i vår tid er det et aktivt nonnekloster på Tautra).

Langstein kai ble bl.a. benyttet til innskiping av utstyr til Nato-lageret i Tromsdalen og under andre verdenskrig lå det tyske slagskipet «Tirpitz« innerst i Fættenfjorden. Fortøyningsfundamentene ligger der den dag i dag og gir en indikasjon på størrelsen til skipet siden avstanden mellom fundamentene tilsvarer en tredel av skipets totale lengde.

Vududalen før vi kommer til Åsen er en geologisk renne i fjellet som tidligere var havbunn, slik som det meste av Innherredsregionen. Havnivået etter siste istid var nemlig 185 meter høyere enn i dag.

Duunsmia i Åsen ble i sin tid etablert av bror til forfatteren Olav Duun fra Jøa.

Etter Åsen passerer vi Hammervatnet, en viktig fuglebiotop og Hoklingen (ikke synlig fra E6) med kjent flyvrak fra krigens dager. Videre innover passerer vi Nessvatnet. Fra sistnevnte innsjø ble det vinterstid frem til ca. 1950 tatt ut isblokker til de store fryselagrene i bl.a. Trondheim. Den gang hadde NSB lagt et eget sidespor ned til sjøen slik at denne transporten kunne foregå med jernbane.

Før vi kommer til Skogn kan vi gjøre en avstikker fra E6 og kjøre ut til Falstad på Ekne. Fangeleiren ved Falstadskogen var svært beryktet under siste krig og mange var det som fikk en ublid skjebne gjennom først tortur og deretter henretting i skogen sør for fangeleiren.

Norske Skog sin papirfabrikk på Fiborgtangen blir beskrevet i eget avsnitt.

Opp mot Gråmyra ser vi Allstadhaugkirka, den ble bygget ca. 1100 og var hovedkirke i det gamle Skøynafylket.

Før vi kommer til Verdal passeres selvfølgelig Levanger som er den eldste byen i Nord-Trøndelag og både har vært og er sentrum for bygdene i Skogn og Frol. Levanger har fra naturens side en god havn og har derfor vært et svært sentralt anløpssted for all båttrafikk på Trondheimsfjorden.

På Mule skuer de besøkende utover Verdalen. I dag er det først og fremst Aker Verdal som fanger blikket til de fleste. Dette gjelder også om man kommer nordfra til Verdal langs E6. Aker blir omtalt i eget avsnitt, men bedriften både er og har vært den viktigste industriarbeidsplassen i hele Innherredsregionen de siste 30 åra.

Et annet iøynefallende punkt for de som ankommer Verdal, enten nordfra eller sørfra er de tre svære mastene på Rinnleieret. Mastene er 150 meter høye og er en del av et globalt sendesystem for langbølgekommunikasjon fra landanlegg til U-båter.

Ved ankomst Øra er vi allerede på historisk grunn. Øra nevnes allerede i forbindelse med Olav den Helliges Saga, og har gjennom århundrene vært handelssenteret for hele dalen og også det gamle Værdølafylket. I dag har tettstedet Verdalsøra bystatus.

På vei gjennom Øra blir det selvfølgelig for lite tid til å nevne alle interessante forhold med stedet både i dag og historisk, men skipstrafikk, jernbane, sagbruk og moderne industrisamfunn kan nevnes.

Mellom Øra og Stiklestad kan det nevnes funn av skipsgrav mellom Haug og Slottet, kirka på Haug må nevnes og som en kuriositet nevnes Dag Ringson haugen. Før ankomst Stiklestad kan mange ha interesse av å få utpekt gravhaugen nordvest for kirka og like ved samme gravhaug, skrenten/området hvor Olav mest sannsynlig fylket hæren sin den 29. juli i 1030.[1]

Trøndelag

Trøndelag = trøndernes lovområde.

Trond- i Trondheimen er det samme som trønder.

Forskjellige stammer slo seg ned i Norge i folkevandringstiden, ca. 400 – 600 e.Kr.. Trolig tilhørte de samme folk som bodde her tidligere, men de kom i motsetningsforhold til disse, fordi de kom inn i et etablert system.

Slike stammer var egdene som slo seg ned i Agder, hordene i Hordaland, raumene på Romerike, ryggen i Rogaland, sygnene i Sogn osv. Begrepet folkland er brukt om slike stammeområder, Trønderne kom til Trondheimen, som var deres folkland. I Trondheimen utviklet trønderne et system av fylker. Dette er etterlignet ellers i landet, men der ble fylkene jevnt over større, de omfattet hele folkland: Rogaland, Hordaland osv. Her i Trøndelag ble det etablert hele 8 fylker på øst- og sydsiden av fjorden:

Orkdøla, Gauldøla, Strinda og Stjørdølafylket som utgjorde Uttrøndelag.

Skeyna (Skogn) Verdøla, Eyna, (Inderøy) og Sparbyggjafylket, som til sammen utgjorde Inntrøndelag.

Omkring rikssamlingen (ca 900 e.Kr.) kom 3 fylker til: Raumdøla (Romsdalen), Nordmøra (Nord-Møre, samt begge sider av utløpet av Trondheimsfjorden med Fosen) og Naumdølafylket (Namdalen).

Frostating

Frostatingshaugen på Logtun i Frosta kommune har en minnebauta og en stein for hvert av de 8 opprinnelige fylker for «Frostatingslagen«, senere kom også Namdal, Romsdal og Oppdal med.

Tingstedet var i bruk fra ca år 900 e.Kr. til det ble flyttet til Trondheim i det 16. århundre. På steinen er hugget inn de kjente ord: «At løgum skal land vårt byggja, en eigi at uløgum øyda.« Betyr på dagens språk: « Med lov skal landet vårt bygges, og ikke med ulov ødelegges«.

Hvert år i juni ble det holdt ting her, og opptil 450 utsendinger møtte.

Stjørdal

Areal: 923 km2.

Innbyggere: ca. 18.957, av disse ca. 10.000 i sentrumsområdene.

Stjørdal kommune ligger i Nord-Trøndelag fylke, bare 35 km. øst for Trondheim. Kommunen består av kommunedelene Skatval, Hegra, Lånke og sentrumsområdet Halsen. Bystatus innført fra 1. juni 1997.

Hovedflyplass

Trondheim Lufthavn Værnes er Midt-Norges hovedflyplass, og ligger i Stjørdal kommune. Flyplassen er landets 3. største.

Næringsliv

Det er over 1.300 bedrifter og næringsdrivende i Stjørdal som sysselsetter vel 8.000 arbeidstakere.

6. februar 1824 ble Ole Vig født på husmannsplassen Vikmarka i Stjørdal.

Steinvikholmen

Middelalderslott bygget 1525 - 1532 av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Slottet var det største byggverk i norsk middelalder. Med sine 5 meter tykke murer var borgen nesten uinntakelig. En firkantborg med to store hjørnetårn. O.E. forskanset seg her under reformasjonen med Olavsskrinet – iflg. tradisjonen kisten med Olav den helliges levninger. Etter hans flukt fra landet i 1537, overga borgen seg. Den ble lensherreresidens, inntatt av svenskene i 1564, gjenerobret samme år, nedlagt i 1575, restaurert i1960. Ved lavvann går mann tørrskodd over til borgen, bro benyttes i mai-sep. Primo aug.: operaen Olav Engelbregtsson, bygd på historien om O.E.

Helleristninger

Halvparten av de kjente helleristningsfeltene i Midt-Norge ligger i Stjørdal kommune, og Lerfaldfeltet i Hegra er et av de mest kjente i landet.

Hegra Festning

Hegra Festning ble bygget i perioden 1908 - 10 til forsvar mot et eventuelt svensk angrep etter unionsoppløsningen i 1905. Under 2. verdenskrig ble festningen kjent over hele landet, fordi den sto i mot den tyske invasjonsstyrken i flere uker. I dag er Hegra Festning den mest besøkte turistattraksjonen i Stjørdal.
Hegra festning ble som nevnt bygget i 1908-10 etter at Norge gikk ut av unionen med svenskene. Festningen var beleiret av tyskerne under siste verdenskrig. Kamphandlingene pågikk i over tre uker, mellom norske og tyske styrker. Omtrent 200 norske frihetskjempere, hvorav en kvinne, inntok festningen da tyske tropper rykket inn i Norge i 1940. Major Holtermanns styrker holdt stand i 25 dager. Da planen om en alliert invasjon falt bort, ble festningen oppgitt. Hegra festning er et populært besøksmål, ikke minst blant skoleklasser som blir tatt med tilbake til aprildagenes opplevelser.

Frosta kommune

Areal: 76 km2

Innbyggere: 2.436 (01.01.00).

Jordbruk og hagebruk er høyt utviklet i Frosta, med en sterk økning i veksthusnæringa. Også reiselivsnæringa er etablert med flere campingplasser og serveringssteder. Frosta har moderne barne- og ungdomsskole, samt en rekke kultur- og fritidstilbud for barn, ungdom og voksne. Kommunen har flere kulturhistoriske minnesmerker med Frostatinget, Logtun kirke, klosterruiner på Tautra og helleristninger ved Evenhus som de mest kjente. Kommunevåpenet knyttes til motiv, der kong Magnus Lagabøter - med liljesepter i venstre hånd - i 1274 overleverte den nye Frostatingsloven til lagmannen på Frostatinget.

Levanger Kommune

Areal: 656 km2

Innbyggere: 17.466 (01.01.00).

Levangers historie. Kommunesenteret ligger i Levanger, mens Skogn og Åsen er øvrige tettsteder. Tradisjonelt har jord og skogbruk preget kommunen. I dag finner vi et mangfoldig næringsliv med Norske Skogs papirfabrikk som kommunens største industribedrift. Levanger har lærer-, ingeniør- og sykepleierhøgskole, gartnerskole, folkehøgskole og to videregående skoler. Innherred sykehus ligger også i Levanger. Kommunen har et godt idrettsmiljø med et bredt tilbud av gode anlegg. Levanger har ellers et rikt kulturliv og moderne kulturhus. Blant kommunens severdigheter nevnes Falstad krigsmuseum og minnepark, Levanger Museum, Brusve gård, Munkeby kloster, Alstadhaug kirke, samt helleristningsfelt ved Holtås. Levanger har dessuten store utmarksområder med gode muligheter for jakt, fiske og friluftsliv. Bla. er Ytterøy kjent for sin store rådyrbestand, og i de østlige fjellområdene ligger Øvre Forra naturreservat. Kommunevåpenet viser til Levanger som markedsplass med Jämtlandstrafikk og handel av hest.

Slik gikk det til at Levanger ble kjøpstad

Av Bjørnar Tromsdal (TA: 22.08.86)

"Levangers Handel vilde blive meget mere Fordeelaktig, naar Stædet kunde forundes Kjøbstæds-Ret, saa at Handelen frit kunde drives det hele Aar, istedenfor at den nu er indskrænket til faa Dage, nemlig Markedstiderne, i Mars og December...."

Denne pusteøvelsen er hentet fra et brev som rådmann og branndirektør i Trondheim, Mons Lie, skrev til Det Kongelige Selskab for Norges Vel i juni 1814. Rådmannen gir sin varmeste anbefaling for Levanger. Men det skulle gå ytterligere 22 år før stedet fikk sin kjøpstadsrett. Den byråkratiske kvern malte tungt, den gang som i dag. En uendelig lang drakamp ligger mellom rådmannens brev av 1814 og 18. mai 1836, da kong Carl Johan satte sitt stempel under loven som ga Levanger privilegier som kjøpstad. De mange dokumenter som finnes fra denne tida, utformet i tidens høytidelige språkdrakt, er uhyre interessant og fascinerende lesing.

Ikke begeistret

Slett ikke alle var nemlig like begeistret for at den gamle markedsplassen ved Levangersundet skulle få en høyere handelsstatus. Selvsagt gjaldt dette i særlig grad kjøpmennene i Trondheim. Helt fram til denne tida var retten til å drive handel i Levanger forbeholdt borgere av Trondhjem by. Noen av disse hadde riktignok slått seg ned i Levanger. Men de fleste satt trygt med sine privilegier i Trondheim, samtidig som de hadde hånd om gårder og pakkhus i Levanger.

Av Levangers egne innbyggere var det bare eieren av Levanger Gård og seinere Mo gård, madam Jelstrup, som ifølge et gammelt privilegium hadde enerett til å drive handel i tidsrommet mellom martnadene i mars og desember måned. Hun var en av de aller første som ga sin støtte til tanken om at Levanger måtte få kjøpstadsrett. Kjøpmennene i Trondheim var også splittet. Mens noen var redd for at Levanger skulle stjele markeder fra Trondheim hvis stedet ble by, mente andre at en kjøpstad lenger nord ville bidra til å øke handelsomsetningen, og dermed bety mer penger i lommene.

En kjøpstadsrett betydde at Levanger fritt kunne drive handel og skipsfart med utlandet. Men tyngst veide det selvsagt at handelsmennene kunne få drive uinnskrenket handel året rundt, isteden far å begrense det hele til "svenskmartnadene" fem dager i mars og 14 dager i desember.

Verdal foreslått

Da en komitéinnstilling om kjøpstadsretten ble lagt fram i Odelstinget i april 1836, ble den møtt med kraftig motstand fra en del av Trondheims-representantene. En herre benevnt konsul Gram var blant dem som talte sterkest imot. Han mente til og med at hvis man skulle opprette en kjøpstad i Nordre Trondhjems Amt, burde den legges til Verdalsøra, og ikke til Levanger! Konsulen hadde ikke verdalingenes ve og vel i tankene. Snarere mente

han at jo lengre vekk fra Trondheim den nye kjøpstaden kom, jo bedre var det for borgerskapet i Trondheim.....

Men det hjalp ikke: Mot 13 stemmer ble loven om kjøpstadsrett for Levanger vedtatt. Saken gikk til Lagtinget, hvor det var nye forsøk fra Trondheimsrepresentantene på å stikke kjepper i hjulene for Levanger. Men heller ikke her lyktes man i forsøkene. Den 18. mai 1836 sanksjonerte kong Carl Johan loven.

"CARLSLEVANGER"

Pussig er det å tenke på at den samme kongen hadde vært i Levanger året før, i forbindelse med åpningen av den nye mellomriksvegen ned til Verdal. Man må jo ha lov til å undres over om det var kampen for kjøpstadsretten Levangers kondisjonerte borgere hadde i tankene, da de feiret kongens fødselsdag med et stort ball på Brusve i januar1835. Og som om det ikke var nok: Rådmann Mons Lie, som trolig må tilskrives mye av æren for at Levanger til slutt ble kjøpstad, foreslo i et av sine brev at den nye byen måtte bli gitt navnet CARLSLEVANGER, "hvorved hans Majestæt Kongen og Stædets gamle navn blev forenet", heter det. Man visste nok hva taktikk var, i de dager også!

639 innbyggere

Av en folketelling i desember 1835 går det fram at Levanger hadde 639 innbyggere da stedet fikk status som kjøpstad. Det fantes 166 forskjellige husholdninger, og tettstedet hadde 132 husbygninger. Videre er det bokført 18 handelsmenn og 40 håndverkere. Av de 639 innbyggerne var 100 tjenestefolk. Hele folketellingslista er gjengitt i Reidar Strømsøes "Levangerboka", som inngår i verket "Skogns Historie".

Men Levanger hadde vært større i tidligere tider. I 1102 skal det ha vært over 3000 innbyggere i tettstedet. Vel femti år seinere ble imidlertid byen utradert av en stor brann.

Norske Skog, Fiborgtangen

Bedriften ble vedtatt bygget av skogeierne i Nord-Trøndelag i 1962 og i 1965/66 stod fabrikken ferdig. Den er i dag en av landets største papirfabrikker og er blant de fem beste fabrikkene til hele konsernet.

Konsernet Norske Skog er i dag verdens nest største papirprodusent og har fabrikker på alle kontinent bortsett fra det afrikanske.

Norske Skog på Fiborgtangen har i dag 700 ansatte og har et netto driftsoverskudd på mellom 1,5 og 2 mill. NOK pr. driftsdag. Bedriften har ca. 360 driftsdager i året.

Bedriften produserer 520.000 tonn avispapir hvorav 97 % går til eksport. Som råvare mottar bedriften 1,1 mill kubikkmeter med tømmer og vel 0,4 mill kubikkmeter med flis og andre treråvarer. Omregnet tilsvarer dette 660.000 favner med ved pr. år.

Inntransport av slike mengder med tømmer skjer vha. lastebil (60 %) og båt/jernbane (40 %). Halvparten av tømmeret er norsk, resten er svensk.

Bedriften mottar også 170.000 tonn returpapir i svære bunter. Når dette papiret er renset består avfallet av 30.000 tonn CD-plater, diverse metallredskap som bl.a bestikk, shampooflasker, metallstifter osv. osv. Bare fra returpapirbuntene samles det 3 tonn ståltråd pr. døgn som samles og kjøres på jernbane til spikerfabrikken i Mo i Rana.

Av eksportpapiret går 80 % ut med båt, to båter lastes hver med 6.000 tonn papir i uka. Den mengden papir som produseres på Skogn gjør det mulig å dekke E6 fra Skogn til Rådhusplassen i Oslo i hele veiens bredde hver tredje time. Dvs. ca. 1 mill kvadratmeter papir pr. time.

Det neste store planlagte byggeprosjekt på Fiborgtangen er gasskraftverk og papirmaskin nr. 4. Samlet investering på dette er beregnet til ca. NOK 8 milliarder.

Falstad fangeleir

Falstadminnet består av Stiftelsen Falstadsenteret og minnesmonumentet ved henrettelsesstedet i Falstadskogen. Omtrent 5.000 personer var fengslet i SS-Strafgefangenelager Falstad i årene 1941-45. Ca. 220 personer ble henrettet i Falstadskogen, ikke langt fra leiren. Falstadminnet ble etablert i 1995 etter 50-årsjubileet for frigjøringen av Norge, og offisielt åpnet av HKH prinsesse Märtha Louise.

Fangeleirene i Norge

I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne fem leirer for politiske fanger i Norge. Disse var Grini i Bærum, Falstad i Levanger, Ulven/Espeland i Bergen, Sydspissen i Tromsø og Arkivet i Kristiansand.

De om lag 400 fangeleirene som totalt ble opprettet i Norge i perioden 1940-45 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. De norske politiske fangene var fordelt i de fem hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet. Her satt personer som var domfelt eller mistenkt for illegal virksomhet mot okkupasjonsmakten. Sovjetiske, jugoslaviske og polske tvangsarbeidere utgjorde de største fangegruppene som i stor utstrekning ble utnyttet i Organisation Todts anleggsvirksomhet. Denne organisasjonen hadde som hovedoppgave å forestå store militære og sivile bygge- og anleggsarbeider i de okkuperte områdene. Om lag 78.000 utenlandske krigsfanger befant seg i Norge ved frigjøringen. Alle var kommet til landet for å dekke mangelen på arbeidskraft i forbindelse med utbyggingen av Festung Norwegen.

I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i drift allerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for den terror som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Begrepet Schutzhaft - varetekt - ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte ordningen med varetekt samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet.

Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene. Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall leire hadde betegnelsen statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de besatte områdene. I Norge må etableringen av Grini, Falstad og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke.

SS-Strafgefangenenlager Falstad ble etablert som leir for politiske

fanger høsten 1941. Leiren var underlagt avdeling VI av Sicherheitsdienst. Avdeling VI var i følge SDs oppbygging Geheime

Staatspolizei (Gestapo), eller okkupasjonsmaktens politiske politi.

Alle fanger var prisgitt Gestapos vurderinger, beslutninger og justis. Leirledelsen hadde SS-grader, og var lojale mot den særlige oppgave som SS hadde: "å utsjalte enhver virkelig eller mulig motstander av det nasjonalsosialistiske herskerskap". De fleste KDS-avdelinger (Kommandeur der Sicherheitspolizei) i Norge opprettet i løpet av 1941-42 ekstra fangeleire. Grini er en annen leir i samme kategori.

Leirene varierte sterkt med hensyn til størrelse, belegg og fangebehandling. Felles var likevel at forholdene for fangene var preget av fysisk vold, mishandling, trakassering og fornedrende reglementer. Felles bakgrunn for opprettelsen av leirene var den generelle skjerping av okkupantens krav til politisk og økonomisk kontroll over de okkuperte områdene fra høsten 1941.

Leiren og fangene

Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Det nøyaktige tallet er foreløpig ukjent. Antallet fanger i leiren varierte veldig i perioden 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca. 200 fanger på Falstad. Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 250 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med to fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøstes 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad.

Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt videre, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter. I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.

Fangebelegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politisk motstand mot okkupasjonsmakten. Blant disse var 50 personer tilhørende det jødiske samfunn i det Nordenfjeldske Norge. På Falstad var denne gruppen spesielt utsatt i månedene før de ble videresendt til Auschwitz like før jul i 1942. En stor andel av fangene kom fra andre land. De største gruppene med utlendinger kom fra Sovjetunionene, Jugoslavia, Danmark og Polen. Representanter fra hele 13 land var på Falstad disse årene.

Terror under Gogol

I mai utnevnte Gerhard Flesch SS-Hauptsturmführer Gogol til kommandant på Falstad. Nå fulgte et år med terror. Fra mars 1942 til sommeren 1943 var alle fanger prisgitt et meningsløst, vilkårlig og fornedrende voldelig ordenssystem. Dette beskrives flere steder, blant annet i Lars Øyens bok "med fingeren på avtrekkeren" fra 1988. Fangevokterne krevde store mengder meningsløst arbeid utført i et vanvittig tempo. Den mest beryktede fangevokteren het Hans Lambrecht, eller "Gråbein" som han ble kalt av fangene. Mange av de som var på Falstad i denne tiden ble utsatt for hans brutale behandling.
Den 6. oktober 1942 innførte tyskerne unntakstilstand i Midt-Norge. I løp av tre dager ble 34 nordmenn henrettet i Falstadskogen. Ved en anledning lyktes det flere fanger å rømme i forbindelse med en henrettelse. Dels fra dette tilfellet og dels fra undersøkelser som ble gjort etter krigen på Trandum og Falstad, vet vi hvordan en henrettelse foregikk. Vanligvis, men ikke alltid, var fangene klar over hva som foresto, selv om det kunne ta lang tid fra fangene fikk en eller annen dom og til øyeblikket var kommet. Fangene ble bakbundet og fikk bind for øynene. De ble så ført ut i en ventende lastebil under streng bevoktning. De fikk ikke ha noen kontakt med hverandre. Dersom det var flere som skulle henrettes, ble selve handlingen foretatt ved at lederne av eksekusjonen hentet to mann ut om gangen. De ble så ført til kanten av graven. Her ble de stilt med ansiktet mot eksekusjonspelotongen og skutt. De gjenværende ble sittende og vente på tur i bilen under streng bevoktning.

Det er grunn til å anta at det fremdeles er graver i skogen som ingen har funnet. På det kartet som ble tegnet opp over skogen med gravplassene i 1948, angis at det i alt ble funnet 46 graver med 202 lik i felles- og enkeltgraver: 97 russere, 67 jugoslaver og 38 nordmenn. På minnesteinen fra 1963 står det at 205 mistet livet: 43 nordmenn, 101 russere og 61 jugoslaver. Av disse er det 33 ukjente jugoslaver og 86 ukjente russere.

Fakta

Fangeleirene i Norge og andre tyskokkuperte områder var en videreføring av et system som nazistene hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år.

Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.

Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge.

Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Over 300 leire var spredt over hele landet.

I Norge ble ca. 150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.

I august 1941 kom representanter for den tyske okkupasjonsmakten på befaring på Falstad.

I oktober ble Falstad skolehjem beslaglagt av okkupasjonsmyndighetene, og i løpet av vinteren ble skolehjemmet gjort om til politisk fengsel.

Retterstedene i skogen.

Møtet med Falstadskogen er en sterk opplevelse. Mange av de som ble skutt her, kjenner vi ennå ikke navnet på.

I følge foreliggende kilder ble over 200 mennesker henrettet i Falstadskogen, 43 var nordmenn.

I 1947 fikk skogen sitt eget monument, hugget i stein av skulptøren Odd Hilt, som selv var fange på Falstad.

Rett bak denne ligger også minnesteinen med navn på nordmenn, jugoslaver og russere som ble henrettet her.

En av fangene i leiren ble satt til å grave gravene når noen skulle skytes. Han smuglet kart over retterstedene ut av leiren, og etter krigen ble ofrene gravd opp.

Små steinpyramider står i dag rundt i den mørke granskogen til markering av de kjente retterstedene.

Falstadskogen ble fredet i 1987.

Blant planene for Falstadsenteret er å bygge et dokumentasjonssenter der slektninger, landsmenn og andre interesserte kan finne opplysninger om Falstadskogen, Falstad fangeleir, og fangenes bakgrunn og skjebne.[2]

Inderøy kommune

Areal: 146 km2

Innbyggere 5.810 (01.01.00)

Kommunesenteret, Straumen, ligger på Sakshaug. Lyngstad (Kjerknesvågen), Utøy, Røra og Sandvollan er øvrige skolekretser. Jordbruket preger Inderøys næringsliv, men Røra fabrikker, Sundnes brenneri, Inderøy slakteri, Verdalskalk og T.N. Vang Verksted er viktige hjørnesteinsbedrifter. Inderøy kulturhus med idrettshall, Sund folkehøgskole og Inderøy videregående skole er sentrale aktører i kommunens musikk- og kulturliv. Blant kommunens severdigheter er Hustad kirke, Sakshaug gamle kirke, Rostad gård, Skarnsundbrua og tettstedene Hylla og Straumen. Kommunevåpenet er tegnet av billedhuggeren og tegneren Nils Aas, som er født og oppvokst på Straumen. Motivet viser til det gode flyndrefisket i Borgenfjorden fram til omlag 1940.

Den gylne omvei.

Det er veien fra Røra over Flaget om Straumen- Korsen og til Vist.

Her er en rekke severdigheter med bl.a. Gjørv gård og Gangstad gårdsysteri.

Gjørv - en gård med historisk sus

Gjørv gård har en lang og spennende historie og fremstår i dag som en av landsdelens vakreste og mest veldrevne gårder.

Gården ligger på en egen høyde med utsyn til store nabogårder, kirker, fjorder og et vakkert kulturlandskap i alle retninger.

Det har bodd mennesker på Gjørv i minst 3.000 år. Funn i bronsealdergraver forteller om dette. Bronsenåla i logoen er funnet i en slik grav på gården.

Navnet betyr “hellig sted dekket med størknet offerblod« (gorr-ve), altså har stedet vært et religiøst sentrum.

Gården var sete for lavadelsslekter gjennom middelalderen, og på 1300-tallet hadde eieren egen bygård på Domkirkens tomt i Nidaros. I 1520 var eieren Trøndelags største jordeier.

Gården ble dramatisk hjemsøkt av Karl den 12.’s Karolinere i år 1718. Gjørv har også spilt en sentral rolle som bl.a. tidlig lensmanns- og postgård.

Det gamle gårdsanlegget går tilbake til 1700- og 1800-tallet, og inneholder bl.a. to store trønderlån. De hører med til Trøndelags aller best bevarte.

Alle de eldre bygningene ligger på et eget tun omgitt av et stort hageanlegg.

Gjørv i dag

Gjørv gård har i dag ca. 1.000 dekar innmark i tillegg til skog og utmark. Driften er moderne og framtidsrettet.
Gården har et av Norges største hjorteoppdrett, og foredler selv hjorteproduktene. Gården er medlem av Norsk Gårdsmat og er en del av “Den gylne omveg« i Inderøy.[3]

Gangstad gårdsysteri

Spesialiteter
Her får du kjøpt gårdsystet ost, røkt og tørka storfekjøtt og morrpølse. Det dyrkes karve til osteproduksjonen.

Steinkjer kommune

Areal: 1.563 km2

Innbyggere: 20.483 (01.01.00).

Omlag halvparten bor nært sentrum - ved Snåsavassdragets utløp i Beitstadfjorden - mens Sparbu, Mære, Binde og Veldemelen er øvrige tettsteder. Steinkjer huser administrasjonen til fylkeskommunen og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, og byen er et viktig handelssted. Steinkjer har tre videregående skoler og høgskole (HINT) med bl.a. linjer for jord- og skogbruk. Jord- og skogbruk, jord/skogbruksbasert industri og service, mekanisk-, data - og elektronikkindustri er vesentlige næringer. På tross av at IØ3 ble nedlagt i 1994, er det fremdeles en viss militær aktivitet i kommunen. Steinkjer er rik på fornminner - helleristninger (Bøla og Bardal), gravfunn og bygdeborger. Egge museum har også en betydelig landbruksmekanisk samling. Jekta Pauline er et konkret minne fra byens tidligere tider. Mære kirke er fra ca. 1190 og Steinkjer kirke (1964) er utsmykket av Jakob Weidemann. Byen ble bombet og brent i april 1940, så sentrum er arkitektonisk et godt eksempel på 1940/50-tallets byggeskikk. Kommunevåpenets seks takker symboliserer de seks vegene som møtes i sentrum.

Egge gård

Gården Egge nevnes som høvdingsete flere ganger i Snorre. Navngitte personer som Trond Haka, Olve og Kalv Arneson skal ha hatt sete på gården.

Høvdingene på Egge var også religiøse ledere som stod for bloting i hovet på Mære (i dag hvor Mære kirke står). Det er lett å se sammenhengen Egge - Mære - Stiklestad i de dramatiske hendingene rundt 1030 under kristningen av Norge.

Gårdens bygninger brente omkring 1970. I dag ser vi bare restene.

Det er godt utbygde stier i området. Fra tunet der Egge gård en gang sto, går "Sigridstien". Fra stien har man flott utsikt over byen, fjorden og kulturlandskapet.

Den er tilrettelagt for rullestolbrukere.

Egge Museum

Fylkesmannsboligen på Egge, er en av de mest markante bygninger i Steinkjer.
Huset ble bygd i 1919, og ble bolig for fylkesmann Halvor Bakke Guldahl.
Byggestilen er klassisk og gjenspeiler en boskikk som embetsmannsstanden likte å fremstå med, i første del av forrige århundre.
I dag huser boligen Egge museums administrasjonsavdeling, og lokalene blir brukt til ulike utstillinger i regi av museet.
Friluftsmuseet med sine 11 bygninger viser trøndersk landbruk i mange faser. Aktiviteter og demonstrasjon av gamle arbeidsteknikker foregår daglig i sommersesongen.
Midt-Norsk Landbruksmuseum har en unik samling av mange generasjoner landbruksmaskiner.
Følger man stinettet gjennom Eggemarka, kommer man til museets kvern og oppgangssag.[4]

Tromsdalen er mest kjent for sine enorme kalkforekomster. Riktignok har det oppstått skjemmende sår i landskapet i forbindelse med utvinning, men likevel er området et spennende mål, lett tilgjengelig som det er, hvor attraksjonene ligger forholdsvis tett og nært vei.

Tromsdalen er så full av historikk og ting å lære om eldre tider, at området ofte benyttes i undervisningssammenheng helt fra grunnskoletrinnet og opp til høgskolenivå. Noen av severdighetene er merket med skilt eller opplysningstavler.

Grotter

I Tromsdalen finnes et stort og delvis uutforsket nettverk av huler og grotter, grav ut i kalkstein underjordiske bekker.  Alle er slett ikke like tilgjengelig, men det er skiltet fram til den som er enklest å finne, ”Halvard-grotta”, som ligger i Kværnhusbekken som krysser veien

ca 500 meter før kalkbruddet

Allmenningsplassen

Var en rydningsplass som ble forlatt for over hundre år siden. I dag er kun hustuftene synlige i en liten rydning i skogen. Plassen ligger på høyre side av  veien ved Kværhusbekken.

Tømmersjøen

Er et forholdsvis lite vatn med gode fiskemuligheter. Her er lagt ut ei flytebrygge og satt opp en gapahuk som er lett tilgjengelig og tilpasset rullestolbrukere. Her finnes også båtplass og ei sittegruppe.

Kallvassmyra

Naturreservat er vernet fra 1984. Formålet med vernet er å bevare sjeldne naturtyper preget av den rike tilførselen av kalkrikt kalt kildevatn. Vegetasjon og flora er særpreget, og en kjenner ikke tilsvarende naturtyper av samme størrelse i andre deler av landet. På myra ligger Kaldvatnet, med klart, kalt kildevatn med pH over 7.0 og med tykke lag av alger som dekker bunnen og delvis overflata. Den særpregede vegetasjonen og det rike fuglelivet på myra og rundt vatnet, gjør området meget interessant til undervisnings- og friluftsformål. Like i nærheten av Kaldvassmyra finnes det også spor etter en gammel boplass fra jernalderen.

Grønntjønna

Er ei lita og grunn tjønn syd for Kaldvatnet og straks øst for skogsveien mellom Buran og Ramsåsvollen. Tjønna har det grønnskjæret som ofte preger kalksjøer. Den er en kvartærgeologisk forekomst, dannet på slutten av siste istid. Store isblokker ble liggende igjen da isen trakk seg tilbake, og det ble etter hvert omsluttet av grus og slam fra breelvene. Da klimaet ble varmere, smeltet isblokkene og etterlot seg kratre av forskjellige størrelser. Dette er hva vi i dag kaller dødisgroper.

Ramsåsvollen

En tidligere setervoll, brukes i dag som naturskole, men har ei gamme som står åpen til allmenn benyttelse. Like ved vollen finnes rekonstruerte fangstgroper, og to bjørnehi med få meters avstand. Bjørnen har tatt i bruk grotter som er dannet av vannets arbeid i kalkfjellet. Siste gang det bodde bjørn jer , antas å være rundt år1900.

Svarttjønna

Er ei lita tjønn ca 1.5 kilometer fra Ramsåsvollen. Den er idyllisk og lett tilgjengelig turmål fra Ramsåsvollen og fra bilveien nord og øst for tjønna. Svartfossen er ved stor vassføring både stor og mektig. Den ligger lett tilgjengelig fra veien, ca 100 meter å gå.

Tolleran

Er steiner som gjetere og andre fjellvandrere ofret på sin ferd til setra. Dette var ”påkast-steiner”, det ble lagt/kastet kvister eller steiner oppå offersteien for å be om et godt år på setra. Rett og slett et ritual utført for å holde seg på god fot med åndeverdenen. Tolleran ligger like inntil de gamle seterveiene.[1]

Jermstadberga

Her er det et utsiktspunkt hvor en ser utover rasgropa etter den største naturkatastrofen som har rammet landet i historisk tid.

Fåren øvre

Dette er gården til Sture Sivertsen, den kjente skiløperen som ble verdensmester på 10 km i Falun i 1993.

Spesielt kjent som ekspert på startetappen i stafett.

Leirådalen

Landskapet i dalen bærer preg av ras, bratte meler og dype daler.

Elva Leiråa som kommer fra Leirsjøen, et vatn i nærheten av Kjesbuvatnet, renner gjennom dalen og ned i Verdalselva ved Volen. Historien forteller at det har gått flere store ras her i middelalderen, 1300-1600 år e.Kr..

Dette har forandret landskapet fra i 1030 hvor det var tilnærmet flatt mellom Reppe og ner-Fåra-Steinslia hvor overflata besto av store myrer til i dag hvor en har en dyp dal med bratte lier og sidedaler. Før rasperioden hadde Leiråa løpet sitt frem forbi Ner-Fåra og ned Eklodalen til Verdalselva der.

Stav/Reppe

Stav skal være den gården Olav Haraldson hadde siste natterasten før slaget.

Forskning viser at gården kan ha ligget nord for Reppe under en bratt skrent, navnet tyder også på det.

Nedenfor gården rett over Brandhaugen, ca. 10-15 m rett opp, var det en stor myr som Olav brukte til å mønstre hæren før avmarsj.

Reppe er en gammel gård i bygda, som har hatt skiftende eiere, i dag er det målestasjon for meteorologisk institutt her.

Videre til Vuku har vi gårdene Stuskin, Lunskin, Auskin og Breding.

Vuku/Bredingsberg

Er et bygdesenter med skole, eldreboliger, bilverksted og Coop-filial.

Vuku ligger like ved Verdalselva og Østnesfossen.

Vuku kirke er ei lita fin trekirke som er bygd i 1654. Dekorasjoner fra 1848 av den kjente svenske kirkemaler Eric Walne.

På kirkegåren kan en se en forhøyning som er restene etter en gammel gravhaug, så her er det både hauglagt og gravlagt folk.

Stedet er også kjent for det rike laksefiske under fossen samt at en har Østnes fiskecamp på sørsiden av elva.

Tidligere var det ofte oversvømmelse her når det var flom i elva, i 1947 eller1949 var det så mye vann at hus ble skadet. Et hus ble så skadet at folk ble ”sjøsyke” ved å gå inne der, det var valfart til huset for å prøve dette. Senere er fossen senket slik at en unngår slike problem.

Holmen Gård

Vi ser Holmen gård til høyre der Inna og Helgåa renner sammen. Holmen gård har vært Verdalsbruket sitt hovedkontor siden først på 1800 tallet. Starten på samling av skogeiendommer til et stort gods startet allerede omkring 1640 av presten Peder Eriksen Juel, han kjøpte opp gårder i øvre Helgådalen. Siden har flere kjente personer som Rasmus Ågesen Hagen, Nicolai Jensen, flere generasjoner Getz, Verdal Kommune og forsikringsselskapet Storebrand vært eiere av større og mindre deler av skogområdene som i dag utgjør ca 60 % av kommunen.

Grunnan

Innerste delen av istidens ”Verdalsfjord” – Helgådalen – fra fjord til dalbunn i løpet av de første 1000 år etter istidas slutt.

Tykke leiravsetninger da elva startet sin bearbeiding og nedskjæring i takt med landhevingen.

Elva møtte nesten ikke motstand før bergterskel ved Grunnan.

Elva fastlåst her i 5.000 – 6.000 år mens landheving pågikk, terskelen utviklet seg til en foss – Grunnholo – på ca. 50 m.

Nedafor Grunnholo fortsatte elva bearbeiding av dalbunnen – stilleflytende /ingen graving ovenfor fossen.  Rolig periode til elva 2.000 – 4.000 år før nåtid plutselig fant seg nytt løp i blåleira forbi Grunnholo.

Nesten 50 m rett ned i ett jafs – ca. 1 mil oppover dalen berørt.

Tre nye bergterskler/fosser oppsto: Grunnfossen, Hærfossen og Granfossen.  Liten Granfoss, idet Hærfossen tok det meste av fallhøyden.

Lite forandringer før 12. sept. 1893, da historien gjentar seg i Hærfossen – ca. 30 m rett ned  - lengde ca. 5,5 km oppover dalen.  Delte bygda i to.

Granfossen dermed 30 m høyere.

Historien ville ha gjentatt seg for tredje gang i

Granfossen uten sikringsarbeider.

Granfossen = Europas største laksetrapp.

Ulvilla

Tidligere industristed med sagbruk, stamperi og handelsvirksomhet.  Butikk     

nedlagt 2001.  Kraftstasjon bygget i 1913 og er fremdeles i drift.  Det ble faktisk søkt om jernbane opp til Ulvilla i 1900 (gruvedrifta).

I forbindelse med sagbruksvirksomheten her før Verdalsgodset bygde sag på Ørmelen i 1872 kunne det være opptil 50 mann i arbeid på en del sager i sesongen.

Hærfossen

Bjørstadhøgda

Til sør for Bjørstadhøgda har vi Røssgrenda med rasmeler på begge 

sider.  NVE = forebygging i mange år .  Tidligere kabelbane over rasområdet for vare- og persontrafikk.  Dødsulykke i 1921, da kabelen røk og 5 gutter omkom.

Volden

Turveg inn mot Malså gruver – videre til Mokk i Steinkjer.

Malså kobbergruver, første drift 1865 – 1875, andre drift 1915 – 1919.

Dødsulykke i 1917 – Karl Magni Petterson omkom i ei spregningsingsulykke.

Forfatter/musiker Hans Rotmo vokst opp i Volden, der hans far drev butikk.

Elneshøgda

 Østover fra Elneshøgda ligger  Elnesberget der er det en våttå (ild-signal). Sammenheng med resten av våttåan i Verdal. På sørsiden av elven ser du fjellene Hyllfjellet, Rautua og Åsmundfjellet.

Elnes Skanse og Skansbakken: Den ble bygget samtidig med Stene Skanse i år 1600.

Skjækerfossen

Samløpet mellom Skjækra og Helgåa.  Veg på begge sider av Skjækra noen km innover dalen. Tidligere var det nikkelgruver 4 km. inn i den 20 km. lange Skjækerdalen. Disse gruvene var i drift på samme tidspunkt som gruvene i Malsådalen. Slagghauger fra smeltehyttene ved Skjækerfossen.   Skjækerdalen planlagt del av ny nasjonalpark.

Djupdalen

Tidligere de vegfarendes skrekk, da vegen gikk bratt og dyp nede i juvet.

Forlandet/Djupdalen primo mai 1945.

Rinnan m/følge på flukt mot Sverige.  Bensintomt/stopp ved Helgåsen.  Flyktet til fjells. Rømlingene ble tatt i flere puljer – Rinnan selv og noen personer til ble tatt ved Flyvollen, og ført ned til Storlunet.

Rasteplass Stortjernet

Tilpasset bevegelseshemmede.

Storlundammen

Tjente både som fløtingsdam og bru. Anlagt 1905. 110m. lang. I 1912 ble det bygd taubane for tømmer fra Kall via Esingen og til Veressjøen.

Vera

Et fjellsamfunn fra tidlig på 1700 tallet. Rike muligheter for friluftsliv og naturopplevelser. Tradisjonsrikt gjestgiveri og hytteutleie. Merket turløype fra Vera sørover til Sandvika, 18 km., og nordover mot Skjækerdalen. Sveet Gjestgiveri hadde status som tollvaktpost med vakthold og patruljering fra 1910 til 1966. Under krigen var Vera brukt flittig som skjulested og fluktlei for nordmenn på vei over til Sverige. Vera Kapell: Norges minste kirkesogn. Egen kirke bygd i 1899. Har blitt brukt til skole helt frem til 90 tallet. Før Vera fikk kirke ble mange gravlagt i Kall kirke. Bygda har levd av jordbruk, jakt og fiske. Det ble også drevet med fiskeoppdrett og legging av rakfisk en periode

Vegen mellom Nord- og Sørvera med Mannshaugan i horisonten.

Strådalen

Helt ved grensa mot Sverige finner vi fjellgården Strådalen. Det har vært handel og vandel med svenskene gjennom tidene. Det er også rester etter tre sameboplasser i området rundt Strådalen. En spesialitet for Strådalen var et lokalt brød kalt ”Pekkabrød” som ble bakt i steinovn. Fjell rundt Strådalen: I nord – Sjækerfjella med Verdal høyeste fjell Løsmundhatten + Hardbakkfjellet. I øst på svensk side Sandfjellet, Mannshøgarna, Anjesskutan og Sukkertoppen.

Tverråholman

Nedlagt fjellgård.  Bebodd 1894 – 1909.  To timers gange nord for Vera
finner vi Tverråhølman. Fra 1894 til 1909 bodde Marie og Arnt M. Antonsen under harde kår hvor de levde av jakt og fiske. Her er reist en minnebauta over dem og deres familie etter initiativ av Helgådal Idrettslag.
Underlig å forestille seg at noen kunne finne livberging der inne, sett i lys av vårt moderne forbrukersamfunn.

E6 (Bjørga)

Rasteplass i Koabjørga, Ved klarvær er det ingen fjordbarm her i landet som du kan se så langt uten at øyet treffer land. Hele 8,4 mil fri sikt.

Leklem Gård, Gårdsnr. 1 og bruksnr. 1. Ligger til venstre oppe lia ovenfor jernbanelinja.

3 avkjørselser til Verdal fra E6, den sørligste går til Sverige.

Fleskhus-Minsås                              

Leklemsåsen, tidligere helseheim for tuberkuløse, fungerte som et sykehus. I dag et boligkompleks hvor det blant annet finnes et varmebasseng (for tiden ute av bruk).

Volhaugen, for mange er det ”bymarka”, tilrettelagte stier, gapahuker, fiskebrygge og skihytte.

Vevstuggu, Oddny Haugen med sine vevde duker, veggtepper, babyposer etc.

Lein

Gravhauger

Myra på Lein – siste rest av det store myrområdet mellom Sjøbygda og Stiklestad.  I vikingtid ”skipreid ovamyra og ”nedamyra”.   Torvuttak – også i vår tid.

Haukåa

Skihytta, friluftsområde.

Jakt og fiske område.

Marsteinsvola

Høgeste punkt vest for Leksdalsvatnet, der en kan se 14 av innherreds kirkespir.

Sælistensberget

Høgeste  punktet øst for Leksdalsvatnet – 570 moh

Hallemsmarka

Hallemsmarka er et stort fortidsminneområde, ryddet og tilrettelagt.

Kultursti på 1 km med 9 informasjonsplakater.

Hallemsmarka, gravfeltet er det største i Verdal, registrert 80 gravhauger. Det eldste sporet av mennesker er funnet på Hallem – en elghornhakke 7-8.000 år gammel.

Leksdal – Leksdalsvatnet

Leksdalsvatnet ligger i Verdal og Steinkjer, 2 km fra Stiklestad, og regnes som et av Norges mest produktive fiskevann. Det anbefales at det fiskes inntil 25 tonn fisk årlig. Vanlige fiskearter er aure og røye i størrelse mellom 0,3 – 0,5 kg. Ål og sjøørret finnes også. Drikkevannskilde for Verdal. Gården Bunes gammelt hovedsete i Leksdal kjøpt av Rasmus Hagen i 1699. Hadde den første jordbruksskole i fylket i 1856. Gården Lund var ved århundreskiftet (1900) smør- meieri. Gravhauger fra steinalderen ved Lund og Hofstad  Egen skolekrets. Pilegrimsleden går på østsiden av Leksdalsvatnet over til Henning og videre nordover. Boniteten (skog tilvekst/vekst) i området er en av de høyeste i landet

Hallbakkan.

Fra Hallbakkan har vi en enorm utsikt over hele Verdal, Ytterøya, deler av Inderøya og Røra.

Her lå Halle kirke som brant etter et lynnedslag i 1815, siden er det Vinne kirke som har vært hovedkirken for sognet.

Rinnelva

Pilegrimsleia går fra Søraker opp til Hallangårdene nedover en gammel ferdselsveg til gården Øvre Rinnan, hvor Rinnelva krysses. Rinnelva har fra gammelt av markert grensen mellom Skøynafylket og Verdølafylket, som det het i middelalderen. Navnet Jämtvadet er et minne om fortidens ferdsel. Den gamle allmannaveien gjennom Innherred, med en sidegren øst gjennom Verdalen til Jämtland og Sverige, gikk trolig hit før kongeveien ble anlagt over de sumpige leirslettene nede på Rinnleiret på 1700-tallet.

Gravfelt på Asphaugen ved Rindsem Mølle.

Sommeren 1982 ble det gjort en arkeologisk undersøkelse av gravfeltet. Gravfeltet har vært brukt over en lang periode i tid, sannsynligvis både yngre og eldre jernalder.  I 1909 ble det under bortkjøring av stein funnet en smeltet, mangefarget glassperle og et stykke kvart sitt bryne, sammen med noen brente bein i en gravkiste. Senere fant de 2 kister. Disse var oppmurt av heller. I et område like i nærheten fant de en lansespiss av jern, datert til ca. 500-tallet. De fant også ljåblader, sannsynligvis fra yngre jernalder. Disse lå høyere oppe i røysen og tilhører sikkert gravgodset i en senere begravelse. Under utgravingen i -82  er det også gjort funn av flere graver i dette partiet. Feltet består av minst 9 fornminner, hvorav 6 rundrøyser. Det er også funnet ei øks og en enegget sverdklinge fra ca. yngre jernalder.

Transformatorstasjon

Før vi kommer til nedkjøringa i Reinsdalen har vi en transformatorstasjon som ble satt opp der på 1960-tallet og som fortsatt er i drift.

Krigen 1940 – 45.       

Under krigen satte tyskerne opp en enorm kikkert på Helloheggen. Der gikk det tyske vakter hele tiden og de hadde god utsikt over hele indre del av Trondheimsfjorden. Dermed var de godt orientert om hva som skjedde på fjorden.  Se bilde

Vinne

Jämtlandsvegen ferdig – åpnet 1865.

Vi er i Vinne sogn, tidligere Råbygda.  Bergsgrav jernbanestoppested.  Graven bru, kryss med jernbanen - vakt /kontrollpost april 1940.

Stamphusmyra-navnet.

I boligfeltet Brannan finnes fem tusen år gamle helleristninger i privat hage. Skålgroper ved Berg er noe yngre helleristninger.

Vinne kirke bygd 1814-1817. Ved Vinne kirke to gravhauger fra middelalderen, den ene med bauta.

I utmarka til Vinne gård er det flere gravhauger. bl. a. en stjerneformet (den eneste i Norge).

Vest for Vinnes utmark gammelt rasområde, Byafalla , hvor den gamle ”Almindelige Kongevei” ble ødelagt. De tre By-gårdene var opprinnelig en stor gård, og kanskje den eldste i Vinne.

Forbi de to Lerfall-gårdene går Jämtlansvegen ned gjennom Lerfallia , ei markert rasgrop som forklarer navnet på gårdene. I utmarka t.h. når man kjører østover, finnes synlige biter av den gamle pilgrimsvegen som gikk til Munkeby kloster i Frol og videre til Nidaros.

Nedafor lia kommer en til Kålengrenda, fire eiendommer, hvorav tre ble skadet av rasmassene i 1893. Rett navn er Lerfallkålen, opprinnelig en meget gammel gård.

Her møtte redningsmannskapene fra Rinnleiret rasmassene som ennå var i opprør, det buldret som torden og gjennom larmen skar angstskrik fra mennesker og dyr.

Skyer av jordstøv og ei kvalm svovellukt låg over de endeløse leirmassene.

På Rossvold søndre et godt stykke unna ble ei bukt fylt med mye vrakgods.

Her havnet også 11 personer fra storgården Follo etter en seilas på vrakrester i ca 7 km. Fire av folka på gården omkom.

Ness-sletta

Etter raset i 1893. Gården nærmest er vel Vestersundby. Blommen til høyre i bakgrunnen. Rasgropa nedover til venstre derfra.

Lysthaugen

Rasminne, god oversikt og informasjon. Steinformasjon som hestesko, minne om åpninga av Jämtlandsvegen i 1865. Guddingsgårdene og Melbygraven - nesten et lite tettsted. Litt nord for dette har en kanskje Verdals største gravhaug og like i nærheten Stegelbakkken, et gammelt rettersted.

Finnmyra/Levring

Finnmyra er rester av ei større myr. Navnet er forholdsvis nytt, opprinnelse på grunn av reinflytting og samer fra nord til sør som følge av ny riksgrense i 1905.

Et uhyggelig sagn om kramkaren Gaulek.” Gaulektjønna” .  Sør for myra er Karl Johans vei godt bevart. Nord for Finnmyra er Kvellomarka med mye interessant, branngraver, hulveg og gammel veg til Vuku (Kvelstad).  Gammelvegen fra Levring.

Sør for gården Gringjerdet er det et St.Olavs sagn, spor i berget viser at Hellig Olav stod av hesten der.

Levring - Stor-Ingvald støtten. Trefning under Armfelts innfall i Trøndelag, ”Et øyenvitnes beretning” av John  Klüwer, forteller at fanebærer Visborg kjempet drabelig for å berge Verdal dragonkompanis fane, men falt etter flere gjennomstukne ”blessurer”, men holdt fanen i handa til en svenske nappet den til seg .  Svensken ble dekorert.

Steinsgropa

Her kan en se Steinsvåttåen, en bygdeborg fra folkevandringstiden.

Håkon den Godes pålegg om bygging av varder så langt inn i landet som laksen gikk i elvene. Kravene til vardevaktene.

Vi har  Stene Skanse, et 1,5 km langt forsvarsverk oppbygd med palisader. Anlegget er fra tiden1611-1718

Visborg-bautaen til minne om major E. Visborg som var med å tok tilbake Trondheim og Trøndelag fra svenskene i 1658.

Inndalen

Ved Molden  gjøres oppmerksom på Stor-Havren og Hermansnasa - to ruvende fjell.

Garnes skysstasjon og gjestgiveri. Sentral plass under grensevakten i 1905. Her gikk vegen gjennom låven helt til tyskerne fjernet huset under krigen.

Garnesmordet natt til 30. juli 1806, fire mennesker myrdet og gården plyndret av to svensker, Ole Bergmann 40 år og Nils Tolsten 25 år. Videre om Ola Skavhaug som forfulgte gjerningsmennene og fakket dem langt inne i nabolandet. (Verdalsboka bind 5 er meget god kilde)

Bergstu

Øst for Inndalsgårdene er Bergstuen og Inndalskleiva hvor major Visborg, med en del av det Berghusiske regiment, ”søgner og horder” slo tilbake oberst Drakenbergs ryttere i 1658.

Vaterholmen

Militærleir , bygget for de Verdalske befestninger, etter krigen HV-leir, leiren er nå solgt og i privat eie. I følge navneforker Arnold Dalen kommer navnet av, at under bygging av brua, ble det på en holme i nærheten satt opp en innretning for vatring av bruanlegget.  Se bilde.

Taksamhets-steinen ved Vaterholmen

Stor norsk-svensk militærmanøver i Stjørdal sommeren 1825. Første gang at en svensk hærstyrke gikk over grensen til Trøndelag med fredelige hensikter. I alt deltok 2322 mann og 490 hester i manøveren. Derav 700 mann og 140 hester svenske. Militærøvelsen ble karakterisert, med rette, som en lystleir.

Minnesteinen ble reist av svenskene ved retretten i takknemlighet for den gjestfrihet og vennlighet de hadde møtt.

Under krigen 1940-45 holdt tyskerne her streng kontroll med trafikken på vegen. På begge sider kan en ennå se rester av jordbunkere som hadde mg-stillinger. Under Finlandskrigen 1939-40 var Vaterholmen interneringsleir for finske soldater som nordpå hadde kommet over grensen til Norge.  Med hjelp av lokalbefolkningen klarte de fleste å rømme. Se bilder

Kleivdalen

Her kommer  Karl Johans vei ned fra Kleivdalsmyrene. Støtte til minne om veien.

Kleivdalskjerka et flommål i Inna, som markerte om folk kunne passere elva ved vadestedet i Vuku.

Det er hengebru og oppgang til galleri nord som er en del av De Verdalske Besfestninger som ble bygget som vern mot øst etter at Norge i 1905 fikk tilbake sin gamle riksgrense.

Sul

Kvennbrua (tidl. Vestre Sulbru) med flere hendinger. Ung svenske fra Åre som omkom da han falt av lasset og ned i fossen. Norsk kurer i 1942 ble arrestert på brua, han skulle sette fyr på en gård i øvre Verdal. (Otto Hansen, senere personalsjef ved Fosdalen gruver i Malm).

Shetlands-Larsen kom også her på sin ferd gjennom Verdal I 1942. Deres visitt på Brennmoen, trefningen med norsk statspoliti i svingen ved Sulstua.

Bob Avans, såret og senere skutt av tyskerne, ei historie det bør fortelles om.

Karolinergrav på Lillemoen. Bauta med plate er plassert i hagen på gården.

Grava ble første gang avdekket av et veiarbeidslag i 1860 etter opplysninger fra ei gammel kone på gården Åsen. Grav dekket da et område på 3x 7 meter og inneholdt 32 mannsskjeletter. De låg tett og andføttes med hode og ben. Dette viser at de ble gravlagt samtidig. Steinen ble reis av Nils Suul i 1920. Grava var godt kjent før den ble rasert av gravemaskin.

Sulstua, skysstasjon var svært gammelt herberge. I 1602 ga kong Kristian den IV påbud til almuen i Verdal, Jämtland og Skogn om bygging av ytterlige 3 fjellstuer.

Fjellstuen i Sul ble samtidig flyttet fra Tømte og ned til elven. Senere opp til Jämtlandsvegen. Skalstugan ble bygd som følge av dette påbudet.

Ådalsvollen

Opprinnelig seter til Sulstua

Tollstasjon og grenseoppsyn fra ca. år 1900 til 1994.

Under krigen et viktig knutepunkt for kurerer og flyktningetrafikk.

Carl  Johans Veg

Her skilles Jämtlandsvegen og Karl Johansvegen. Gamlevegen er populær turrute fra Skalstugan til Ådalvollen. Her går også den årlige Sagamarsjen.

Men Karl-Johansvegen har ikke sin ende før i Levanger.

Åpnet av kong Carl Johan i 1835

Det hadde stor betydning for varehandel, postgang m.m.
å ha god vegforbindelse mellom områdene ved Trondheimsfjorden og Jämtland.

Gammel vegbyggerkunst - mange flotte bruer

Fotturer og sykkelturer

Avstander: Ådalsvollen - grensa ca. 14 km

                   Grensa - Skalstugan ca. 5 km

Sagamarsjen

Norges eneste IML-marsj.

Går langs Carl Johans veg første dag.

Sulbrufossen (Brudesløret)

En fin foss i Inna som en ser til høgre for veien når en kjører oppove

" Frukoststeinen"

Til minne om Jãmtlands feltjägares rast under tilbaketuren fra Kong Oskar II's kroning i Trondheim i 1873.  Les mer

Området st. Olavs bru(er) - Innsvatnet

Adkomst til Carl Johans veg via gangbro over elva (en rute som også Shetlands-Larsen brukte under sin flukt til Sverige).

Jettegryter.

Minnestein signert av kong Olav V i forbindelse med hans besøk i Verdalen i anledning 950-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 1980.

Sagn om fjellknausen mellom bruene.

Kongsstua

Flyttet fra Carl Johans veg til Innsmoen (vegvokterbolig)  Les mer.

Sandvika

432 m.o.h, ved krysset mellom Kallvegen og vegen over Skalstufjellet.

Tidligere fjellstue og skysstasjon.

Åpnet i 1862.

Den "Nye" Jämtlandsvegen

Åpnet ca. 1865.  Se bilde.

Bellingsåa

Mengder med skifer finnes i flere steder langs Bellingsåa. Dette bildet er tatt ovenfor Sør-Bellingsvollen. Ved Nord-Innsvollen ikke langt fra Innsvatnet ved en foss der, var det omkring 1930 et brudd med stein i særklasse. Ved restaureringen av Stiklestad kirke til 900-årsjubileet i 1930 ble gulvet lagt med stein herfra. Samme type stein er lagt i inngangspartiet på det katolske kapellet der. Et stort steinbord på 3.8 m ble levert til Erkebispegården i Trondheim. Les mere om dette steinbruddet i Verdal Historielags årbok av 1991.

Armfeldt - Karolinerne

Kom gjennom området (langs gammel veglei Skalstugan – Storsjøen - Feren) på sin ferd mot Trondheim i 1718.
Les mer.  Se kart.

Ingen vei  i Norge har så mange minnesmerker som RV72. 
Få full oversikt her.  Se bilde av steinene her.

Verdalsraset 19. mai 1893

Verdalen i 1890-åra 6.000 innbyggere, derav 600 på Verdalsøra. Verdal kommune, 1.500 km2, beholdt sine grenser fra Verdølafylket i oldtiden. Landbruk med meierier på Verdalsøra, Stiklestad og Vuku. Skogbruk med dampsagbruk på Ørmelen. Handel og håndverk på Øra. Fiske og jektfart, elva seilbar til brua, der det var flere brygger. 19 skoler, 1.000 elever, hvorav én, Trøgstad skole, ble tatt i raset.

Geologi. Marine avleiringer etter istida, store deler som leire, kvikkleire. Kvikkleire er saltvannsleire der salt har blitt vaska ut etter hvert som landet har hevet seg, 185 m siden istiden. Leirpartikler, mindre enn 0,002mm, som er felt ut i saltvann, har en polarisering i seg som gjør at de stables som et korthus. Etter landhevningen kommer gradvis ferskvann og vasker ut saltet, polariseringa forsvinner, og leiren blir ustabil, kvikk. En liten forstyrrelse kan få den til å flyte ut som velling.

Forvarsler. Større og mindre ras tidligere, Landfall/Trøgstad 1747, Follobekken 1822, 1853 og 1867. Overnaturlige varsler.             - Presten Klutes opplevelser.             - En opplevelse ved brua over Follobekken.             - Gutten fra Kvelstad.

Hendelsesforløp. Oline Ellingsdatter Skjørdal, Anton Martinsen Høknes var øyevitner. Flaskehalsskred, skredport ved Eklo og Mo. 3 hovedskred. Mye regn på foråret. 18. mai 1893 var det bare et tynt skall som holdt kvikkleira på plass. Initialras ved Follobekken., Verdalselva hadde gravd ut elvemelen øst for bekken. Elva gikk leirgrå dagen før raset. Det første raset, 19. mai kl.00.30, i utmark på Haga, gikk i retning Melbyberget Det andre raset, noen minutter senere, og større, gikk tvers over dalen som en brottsjø mot Bjørkberga.  Fylte nå elveleiet. Det tredje raset, starta etter noen min., og var klart det største. Bølga ut gjennom skredporten, hastighet 60-80 km/time. Demte opp tvers over dalen. Skar av ferdselsårer. Ca 1 1/2 time før storraset var over. Total raste 55 mill. m3 masse ut. Rasgrop ca. 3.000 da og oversvømte områder ca. 9.000 da. 112 mennesker omkom, 4 døde senere. Etterskred i to dager. Et litt større ras 6. september. Ca. 10 mill. m3. masse.

Vukusjøen.

Demning tvers over dalen, ca. 8m høg. Sjøen ble 4 km lang og dekket 3,2 km2. Den fyltes på mindre enn 2 dager, elva begynte å ta seg nytt løp. Elva ble tørr nedenfor. Fangst av fisk i hølene. Etter raset 6. september ble demningen høyere, sjøen steg og tok Østnesbrua. Sjøen lå over vinteren til 1894. Vårflom og isgang førte til at elva grov seg ned og tok nytt leie.

Redningsarbeidet. Lensmann Hieronimus Heyerdahl Wessel mobiliserte Dragonregimentet på Rinnleiret. Presten Otto Møller Hansen stod sentralt som sjelesørger og i begravelser. Kommunelege Albert Strøm, måtte selv forlate huset sitt på Ekle. Fogden varslet Storting og Regjering, og allerede ved middagstider 19. mai ble det bevilget kr. 10.000,- "for at afhjælpe den øieblikkelige nød". Kavaleriet fra Rinnleiret var på plass alt på morgenen 19. mai, og militære fra Trondheim og Steinkjer kom 20. mai. Utlegging av plank og skigarder.

Lysthaugen minnelund.

33 er begravd på Lysthaugen, der en minnestøtte er reist. 37 er begravd på Stiklestad. 35 personer ble aldri funnet. Resten er begravd i Levanger, Vinne, Alstahaug og Ytterøy.

Gjenvinning av rasområdet.

Lunnan Et av de første husene etter nydyrkingen i Raset etter rasulykken i 1893. Bildet er fra 1929, det året parsellen Lunnan ble skyldsatt. Personene er fra venstre: Olav Aspaas, Ågot og Harald Lunnan med sønnen Gunnar på armen. Første dyrkningsforsøk skjedde 3-4 år etter raset. Ca. 700 da. dyrket tidlig på 1900-tallet. Gårder som hadde mistet jord fikk nye teiger. Bureising fra 1909. Fra 1904 drev fanger vegbygging og skogplanting, og såing av older. Older vokste opp i rasområdene. Den største nybyggingen kom skikkelig i gang i 1920-30 årene. I dag er Raset (rasgropa) og Nessleiret fruktbare områder.

Les mye mer om Verdalsraset: Klikk her

Verdalsguiden var opprinnelig ment å være til hjelp under guiding på Innherred.
Verdalsbilder har fått tillatelse av Verdal Næringsforum å legge den ut på internett.

Verdalsguiden kan nå brukes som et historisk leksikon for Verdal.

Du kan velge et kapittel fra listeboksen over, eller søke på et stikkord i et eller alle kapitler.
Innenfor "siden" søker du videre med å klikke på "Rediger" og på "Søk" eller (Ctrl+F).

Etterhvert vil dette oppslagsverket bli krydret med bilder fra verdalsbilder sitt rikholdige arkiv. Eksempel
Vi vil også henvise til verdalsguiden når vi for eksempel vil fortelle mer om et bilde. Eksempel
Hver overskrift kan linkes opp fra andre sider på web'en. Klikk her for alle overskrifter

Verdalsguiden er bygd opp i tre deler.

Del en er en kortfattet opplisting av saker som en bør ta med under en buss/bil-tur rundt i Verdal. 
              Innholdet er i alt vesentlig det som de forskjellige grupper laget  under opplæringen siste vår.

Del to omhandler kommunene som er rundt Verdal og som det kan bli aktuelt å guide i.

Del tre er bakgrunnsstoff  hvor en utdyper stoffet slik at det er muligheter til å svare på spørsmål,

              eller dersom det er tid gi mer utfyllende opplysninger.

Men selv om det er delt slik må den enkelte legge opp sin egen stil under fremføringen.

En må lære stoffet slik at en forteller ikke leser til deltakerne.

Velkommen til tur

Innbyggere i Verdal som får besøk fra fjern og nær og kan bruke "verdalsguiden" til planleggeing av turer rundt om i en bygd der
opplevelsene står i kø rundt Verdalsøra, Stiklestad og oppover begge hoveddalførene.

Nedenfor er det satt opp noen hovedpunkter som kan være en huskeliste/mal for en guidetur

Velkommen til Verdal og til en rundtur i den vakre bygda vår.

Link

Kan vi finne en sammenhang mellom den aktuelle gruppen og rundturen.?

Faktaopplysninger om kommunen (stikkord)

1. Utstrekning

             Areal: Kommunen har form som en trekant, strekker fra Trondheimsfjorden i vest til svenskegrensa i øst. Smalest ved fjorden, ca 10 km. Grenser i nord og øst til Snåsa, i sør-øst til Meråker. Består av to hoveddalfører, som sprer seg i vifteform fra fjorden og østover.

             Innbyggere ca 14 000

             Totalt areal ca 1550 km²

2 Historie/ geologi.

             Marine grense    185 m over dagens havoverflate

                                   (Grana kom først til Norge over Vera, ca 2500 år siden)

Fornminner   ( Maktsentrum, fjorden som transportåre, rikt jordbruk, gravhauger,.

                                   jernutvinning og Bygdeborger)

1030               Utelates dersom innformasjonen er gitt på Stiklestad.

1648-1660         E. Visborg (Fredsavtale i Roskilde 1660)

1718-19                   Armfeldt

Raset i 1893

Samferdsel

Forsvarshistorie

Krigsmotstand 1940-45

Industri

3  Kulturliv

            -     Spelet

-         Amatørteater

-         Vømmøl

-         Ca 350 lag og foreninger

4  Næring

-         Stor landbruksbygd

-         Skogbruk

-         Foredling av ovennevnte

-         Off-shore industri

-         Kalkutvinning

5  I dag

-         Omstillingskommune

-         Samkommune

-         Aker-Kværner en av de fremste på sitt felt.