Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 


free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Verdalsraset og Hærfossen           


Verdalsraset/Hærfossen

Skogen i raskanten mot vest er hogd ned og vi kan bedre se for oss dimensjonene på det enorme raset som rammet bygda den 19 mai 1893. Det var 55 millioner m3 som raste ut. Lengden på raskanten rundt det utraste området er over 10 km.
Forvarsler

I ettertid, og med de kunnskaper en har i dag om ras og rasfare, er det lett å se at det fantes tegn og signaler som fortalte at noe ville skje i dette området. Muligens ville det også ha  vært mulig å forebygge raset. Men for de menneskene som bodde her i 1893, var det ikke selvsagt at en katastrofe ville finne sted. Noen reagerte på merkelige forhold, og noen ble nok skremt av mindre ras og utglidninger. Men alt i alt var man lykkelig uvitende om hvilke trusler som skjulte seg i grunnen akkurat her. I umiddelbar nærhet gikk det flere skred i middelalderen, men også på 1800-tallet gikk det skred her. I 1822 skjedde en ulykke i Follobekken . Ulykken er omtalt i et brev som lensmann Støp sendte til sorenskriver Lie. Det hadde gått et mindre ras i Krågs innmark, og rasmassene hadde havnet i bekken. Som følge av dette ble bekken demt opp, og det dannet seg en dyp vannpøl. Daværende bruker, Sivert Sivertsen, skulle sammen med sin syv år gamle sønn sette over pølen på en liten flåte. På en eller annen måte må flåten ha gått rundt, og begge forulykket.

Bekkens graving i sidene resulterte i flere ras. I 1853 gikk det et ras oppe i Follodalen. Det er vanskelig å  stedfeste raset nøyaktig etter som det bare er sparsomme opplysninger som finnes. Men det er helt klart at raset må ha gått nedenfor den delen av Follodalen som ble stående igjen etter raset i 1893. Også i 1867 gikk det et lignende ras. Dette kan heller ikke stedfestes nøyaktig.

Ingen av rasene var særlig store, men raset i 1857 var det største av dem. Massen strømmet ut i Verdalselven og demte den opp i tre dager.

Mannen på Kråg, Ove Haugskott, som for øvrig overlevde raset, fortalte at han kort tid før raset hadde vært oppmerksom på at det hele tiden fant sted små utglidninger langs breddene av bekken ved gården. Men han hadde ikke tenkt over dette. Det var først da ulykken var et faktum, at han skjønte sammenhengen.

Det var flere som var nede ved elva for å fiske om kvelden den 18., som så at elva var uvanlig grå av slam, faktisk så slamførende at fisking ikke var mulig.

Det ble også registret meget høy grunnvannstand denne våren, det var uvanlig bløtt på jordene til flere av gårdene i området. Det  fortelles at på gården Kråg,  mens de drev med  skuronna  i 1992, ble det mista et spett. Da de skulle ta matpause, satte de fra seg spettet i et hull og gikk for å spise. Da de kom etter matpausen var spettet borte. De fant det igjen, men det hadde da sunket ned i grunnen av sin egne tyngde. Johan Gran, som bruker av gården tok dette som et varsel og flyttet til en av Stiklestadgårdene.

Det var også en del ”overnaturlige” varsler:

 

Presten Klutes opplevelser.

Senhøstes 1892, kom pastor Klute, som var kapellan i Verdal, en kveld kjørende oppover dalen fra Verdalsøra. Kappellangården ligger like ved Vuku kirke, femten kilometer fra Verdalsøra. Kjøreveien gikk den gang forbi Auglen - som den gang var sogneprestens bosted - over en dyp dal like ved Follo gård, som var en av gårdene som raste ut, videre over Jermstadhaugen øst for Follo, over Leirådalen forbi Reppe. Det var en tung vei med lange bratte bakker. Da Klute kom kjørende oppe på Jermstadhaugen, møtte han en mann som tok tak i bisselet på hesten. Klute sa: ” Hva skal dette bety å stanse meg her på veien? Er det noe De vil snakke med meg om, så kan De treffe meg på kontoret!”  Mannen sa ingen ting, men slapp taket i bisselet. Klute la ikke merke til hvor det ble av mannen. Det var en temmelig mørk kveld.

Klute kjørte hjem så fort den tunge veien tillot. Han leverte hesten til drengen og gikk inn. Han hadde noe som han måtte legge fra seg på kontoret, og gikk derfor inn der med det samme. Han tente lys for å kunne se det han skulle gjøre, da han så en mann sitte på stolen ved siden av ovnen. Presten syntes mannen lignet svært på den mannen han hadde møtt på Jermstadhaugen, til tross for at det var svært mørkt. Men han kunne ikke forstå hvordan vedkommende hadde greidd å komme så hurtig frem, da han selv hadde kjørt så fort som den dårlige veien tillot, og han hadde heller ikke sett at mannen hadde noen hest.

Klute sier: ”Hva vil De meg?”

Mannen svarer: ”Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor ulykke!”

Og med det samme han hadde sagt dette, var stolen tom og mannen borte.

I de om lag syv måneder som gikk fra denne dag til utraset, sa Klute fra prekestolen hver søn- og helgedag: ”Bered eder, det forestår Verdal en store ulykke!”

 

En opplevelse ved broen over Follobekken

En natt om lag midtvinters, vinteren før utraset, kom  gårdsdrengen og en av husmennene på Vestre  Hallem kjørende gjennom gården på Follo. Drengen hette Andreas Petersen Minsås og husmannen Peter Olsen Støa. De kom fra kværnbrukene ved Ulvilla med hvert sitt mellass. Det var ved ett-tiden om natten, fint sledeføre og klart måneskinn. Veien gikk i en sving  rundt storburet på Follo, skrått nedover den bratte bakken på den andre siden. Da de svingte rundt storburet, fikk de begge om lag samtidig se to menn som sto midt på broen og pekte rundt seg til begge sider. Begge kjørerne hadde bjeller på hesten så det skranglet nokså mye.

Andreas som kjørte foran, kjørte rett mot de to karene som sto midt på broen, og han mente de måtte høre bjellene så de gikk til side. Men de rørte seg ikke. Han svingte da hesten helt ut til høyre siden, ut til rekkverket, og det var plass til at hest og slede kunne gli forbi. Da sledene var midt for mennene, ble de usynlige.

 

Gutten fra Kvelstad

Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad, en av de første gårdene ovenfor utraset på søndre siden av elven, ute i marken og gjette buskapen. Gården Kvelstad ligger på en ganske stor flate nede ved elven, men utmarken, hvor besetningen gikk, ligger temmelig høyt over gården.

Det var strålende fint vær disse vårdagene sist i mai. Gutten hadde lagt seg ned på jorden for å hvile. Han syntes han hørte noen ro nede på elven, reiste seg fort opp og sprang ut på kanten av den bratte bakken som gikk ned mot elven.

Han så da en svær demning tvers over elven fra Eklo på nordsiden til Melby på sydsiden. Demningen besto av bløt leire, og i denne så han en hel del hester og kyr som basket i leiren for å komme til lands. Fra demningen var  det en stor sjø helt oppover til Vuku kirke. Vannet sto så høyt at det gikk helt opp til midten av loftsvinduene på hans egen gård Kvelstad.

Fra demningen oppover mot hans hjem Kvelstad rodde to mann i en båt. Gutten ropte til roerne at de måtte vente så han fikk sitte på hjem og la på sprang det forteste han greidde nedover bakken. Da han kom ned til den nye sjøen, var den borte. Demningen eksisterte ikke, båt og roere heller ikke.

Han ble aldeles fra seg og forsto ingen ting. Gutten kom hjem aldeles forstyrret, blek som et lik og helt uten evne til å snakke. Han greidde ikke å få frem en lyd. Folkene på gården så at noe var galt, de begynte å snakke vennlig med ham og spørre om han hadde sett udyr i skogen, eller om det var noe galt på en eller annen måte med besetningen. Litt etter hvert fikk han stemmen tilbake og fortalte det han hadde sett. Folkene mente han hadde sovnet og drømt, og at det var drømmen som hadde skaket ham opp.

Natten etter våknet folkene på Kvelstad av den voldsomme støyen utraset forårsaket, demningen over elven var akkurat som gutten hadde sett og fortalt om dagen før. Elven stoppet mot demningen og steg i løpet av et par dager så høyt som gutten hadde sett.

 

Eiketreet på Kråg.

På tunet på Kråg sto i forrige århundre et stort eiketre. Treet var gammelt, og det knyttet seg et sagn til det. Det ble fortalt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det komme en ulykke over bygden.

Hvorvidt de som bodde på Kråg før hadde trodd på dette og latt være å røre eika av den grunn, eller om de hadde syntes det var et fint tre som måtte få stå, er uvisst. Men da Ove Nilssen Haugskott kom dit, brydde han seg ikke om denne spådommen, og han hugg ned treet.

Gården gikk ut, og de tre som befant seg på Kråg, berget livet så vidt det var.

Menneskeskjebner

Etter hvert som  omfanget av ulykken kom fram, og en fikk oversikt over omkomne og skadde, ble dette også enkeltskjebner. Noen hadde mistet alt de eide, hele familier var borte. På enkelte plasser var det en og to personer tilbake fordi de enten var bortreist eller på annen mirakuløs måte hadde overlevd. En skal her ta med noen for å vise hvordan det var. Disse beretningene er tatt tilnærmet ordrett fra bøkene om raset.

Dette hendte før noen visste hva krisepsykiatri var, naturskadeforsikring fantes ikke, noen hadde vanlig forsikring på hus og noe på utstyr.

De fleste fikk erstatning fra staten, ca. halvparten av virkelig verdi. For ei taus eller en dreng som hadde mistet alt, kunne det bli 50-150 kr.

Stuggu Moaker`n på utraskanten

Eklosvedjan

Her bodde Erik Sæbo, han hadde kone og 4 barn. I tillegg bodde mor til den forrige eieren samt hennes datter på gården. Erik var 37 år, kona 32 og barna fra 2 til 7 år.

Noen dager før raset reiste datteren til kårkona til Bodø, hun hadde fått arbeid der.

Om morgenen før hun reiste var hun inne på rommet til guttene og la et kamferdrops på hodeputa til de alle fire. Datterens navn var Pauline Pedersdatter Minsås, og ble senere mor til den kjente dikteren  Bjarne Slapgard. Erik Sæbo var borte på arbeid rasnatta. Kårkona kjente seg urolig om kvelden den 18., og dro over til slektninger på Melby. Slik reddet hun livet, alle andre som var heime omkom. Hele gården forsvant, av dette valdet ble det igjen en liten pynt på ca 200 m2.

Selv om ingen vet hva som hendte, ser det ut til at gården gikk ut med det andre raset, en har regnet seg til det, ut fra hvor det er funnet noen gjenstander fra gården. Fire av de omkomne ble også funnet på flere steder og til forskjellige tider.

Erik Sæbo var på Øra den natta og skodde hester, han hadde smie der. Straks han fikk høre om raset reiste han heim, men der var det ingen ting å finne, han hadde mistet alt.

Erik lette utrettelig etter sin familie i lang tid etterpå, og han fant selv en av sinne sønner.

Kårkona som reiste bort om kvelden, overlevde, som tidligere nevnt, av den grunn.

Bjarne Slapgard fortalte at mora på sine gamle dager hadde sagt at hun var så glad for at hun hadde lagt igjen kamferdrops til guttene.

Erik Sæbo giftet seg igjen to ganger, ettersom den andre kona også døde.

Erik utførte den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre, og for dette fikk han tildelt redningsmedalje av annen klasse, den eneste sivile som fikk medalje av annen klasse.

Ingen fikk medalje av første klasse.

Tokstad Mellom

Her bodde Peder Pedersen og kona Beret Marta Olsdatter, de hadde fem barn:

Anna Bergitte  11 år

Otilie                  9  år

Peder                 7  år

Gustava             3  år

Paul                   ½ år

I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad Mellom å snakke om sine opplevelser. Men følgende historie er gjenfortalt av Peder og Beret Martas barnebarn Aksel Sende.

 

Folkene hadde gått tidlig til sengs  om kvelden den 18. mai. Peder lå syk av lungebetenelse, og Beret Marta var utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin manns gjøremål den dagen.

Huset hadde to soverom. På det ene sov barna Peder, Otilie og Anna Bergitte. På det andre lå mannen, som fordi han var dårlig, hadde egen seng. Den tre-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet  Paul delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet til Paul, for ellers var det han som låg i vuggen.

Like før midnatt ble Beret  Marta vekket av Peder, han ba om litt vann.

Selv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk hun ikke ro i kroppen. Hun ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og syntes hun hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var redd, så var det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom. Så skjedde alt på en gang, Beret Marta trodde det var jordens undergang, og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen, og en stor stokk falt over brystet til Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire. Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte ”så snart jeg får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg mor”

Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otilie kom det ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto høyt i rommet.

Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til mannen for at han skulle få luft. Og utrolig nok klarte hun å få vekk stokken som lå over ham. Da så hun at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort. Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og ta seg inn i det andre soverommet var ikke mulig for henne. Selv var hun uskadd, og til lands måtte hun.

Så med Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På spørsmål om det svarte hun bare: ”det var Guds vilje”.

Hun kom seg til prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på fingrene. Kampen mot leirmassene hadde vært hard.

På prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.

En av de personene som befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gård Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad Mellom var naboer så Erik kjente Beret Marta. Og Erik nølte ikke. Han fikk med seg Sefenias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de seg en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med dunder og brak. Sefenias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad Mellom. Han kom seg inn i huset, og fikk med seg Peder ut. Alene klarte han foreløpig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han fikk berget gutten opp til prestegården, og der overtalte han fem menn til å bli med ned til Tokstad Mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus Mo, Laurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.

I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord, grave seg ned gjennom et metertykt lag med leire, og fikk berget ut to av de gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader at hun døde allerede dagen etter. Anna Bergitte pådro seg lungebetennelse etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lenge, og kanskje fått leire på lungene i tillegg, og hun døde på sykehuset 22. mai.

Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død høne oppe i den da.

I likhet med Beret Marta, hadde Peder også fullt av sår på både hender og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde brukket beinet.

I tillegg til at tre av barna var døde, mistet de alt de eide. Ingen ting , bortsett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, alle husdyrene strøk med. Beret Marta kom seg aldri over tapet av barna. Og samtidig bebreidet hun seg selv hele livet fordi hun ikke hadde klart  å redde Gustava.

Peder Pedersen Tokstad fikk kr 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr 1000. Han fikk kr 50 i forskudd til livsopphold.

Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært i 1894.  Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendesaunet. Senere ble slektsnavnet endret til Sende.

Beret Marta og Peder fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943. Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som rydder av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk, drev han nemlig med grøfting. Det opplyses at han gravde 12 mil grøft.

Beret Marta død på Sendesaunet i 1944. Peder døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.

Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minnesota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.  Peder døde i 1966.

Den yngste sønnen Paul giftet seg med Pauline Jønnum fra Beistad.  De bosatte seg i Røysing i Ongdalen, hvor han døde i 1984.

Follo

Den største og eldste gården i hele det utraste området. Trolig kunne gården føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården ble på 1880-tallet brukt til folkehøyskole.

I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen år tidligere.

Den aktuelle kvelden bodde følgende personer på Follo:

  

John Olsen Rostad gårdbruker 43 år

Bergite Magdalene Hansdatter 33 år

Barn

Ole                                                     12 år

Bjarne                                                 10 år

Marie                                                    7 år

Ingerid Elisabeth                                    4 år

Helge                                                    3 år

Tormod Mikal                                       1 år

Birgitte Valeur  enke                            60 år

Erlinga Valeur  losjerende

Pauline Pedersdatter tjener                  44 år

Anne Magrete Voll   tjener                  28 år

Anna Olsdatter Stuskin tjener   25 år

Mette Olaudatter Bjørgan barnepike 18 år

Marius Iversen  gjetergutt                    15 år

 

Det var en skjebnens ironi at familien Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stilklestad Nordre. Familien likte seg visstnok ikke på Follo. Hvorvidt dette hadde sammenhang med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann fra grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem.

Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad den 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag.

I ettertid ble det fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når det skulle skje, heller ikke til John Rostad. Han skulle ha svart henne omtrent slik ”Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla”.

Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beretninger av hva som skjedde her. I tiden etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenhang ble det dannet en rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en myte.

I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen  og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte med en hundehvalp. Det står skrevet på følgende vis:

”Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Taget og reddedes paa land”.

Både han og de andre som ble reddet, var lite glad for denne beskrivelsen. De mente den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en  historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som en sannhet.

Hva som egentlig skjedde skal en av de impliserte selv få fortelle. Ole Rostad var 12 år gammel rasnatten. Fem år etter ulykken, skrev han selv ned det han opplevde.

 

Min opplevelse natt til 19. mai 1893.

Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk. Enda en gang ble jeg advart, men ble også denne gangen liggende i min seng.

Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.

Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn forsøkte. Jeg lå således en stund uten å gi lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg rop om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjenestepiker. En av dem jeg aldri mer så.

Siden hørte jeg flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.

Så ble det stilt. Da hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte han var på mørkloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, det var ikke noe mørkloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkloftet.

Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte ikke.

Senere åpnet taket som et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning i taket. Der møtte meg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Likeledes var tre tjenestepiker der.

Det var halvmørkt og bitende kaldt som det skulle være vinter. Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn en par meter i hver retning hadde svaiet hit og dit en stund, og truet med å velte oss av, satte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne.

Men verst var vi utsatt for frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden for taksteinene var så kalde som is.

Vi fryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått et slag i hodet slik at hun blødde sterkt.

Da vi stanset ved Rosvoll lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.

Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men forgjeves, for leiren oversvømmet disse områdene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dyrene brølte i sin siste kamp. Vi så også mennesker bukke under, vi hørte deres angstskrik.

Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reiste seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om våre navn. Og han fortalte sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre naboer.

Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men vi fik til svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var demt opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi måttet være der i mange dager. Men da lød det en kjent røst; ”Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!”

Det var Marius Iversen, en 16-årig tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at han var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss.

Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss forfrosne å vente.

Da folkene kom ut til oss, ba vi at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en tyve skritt avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene.

Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen. Etter at jeg kom på land, la jeg på sprang  som en gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gård og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes.

Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss alle vi som var fra Follo. Og til sist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del hadde å takke for vår redning. For det var mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.

Marius fortalte hvordan det hadde gått med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg selv, og hadde klart å komme opp på et vrak av et værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og satt seg til i god ro for å kle på seg. Mens han satt slik, så han den lille hundehvalpen  vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.

Og det er derfor at de store forfattere som utga Beskrivelse over Værdalsulykken har skrevet; ”En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp”.

Nei, han gjorde noe annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far. Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, ropte om hjelp. Han forsøkte alt han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke.

Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og besteforeldre for å fortelle hvilken stilling vi var i. Og øyeblikkelig kom bestefar med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen formådde å spise på grunn av skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor. Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet. Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død i et vrak tett ved det vraket hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.

Både Bergitte Rostad og sønnen Tormod ble funnet, mens de to tjenestejentene Mette Olausdatter og Oline Gustava Martinsdatter ikke ble funnet.

 

John Rostad hadde kjøpt gården Stiklestad nordre før raset og han og guttene flyttet dit. Etter hvert fikk han erstatning for Follo slik at han fikk anskaffet krøtter til den nye gården.

Etter en tid solgte han gården til Trygve Forberg som hadde giftet seg med datteren Marie.
Trygve Pedersen Forberg (1887-1971) var født på Brustad gård på Ytterøy. Han var sønn av Peder Hansen Forberg (1833-1914) og Anna Olava Lorentsdatter Møen (1844-1933).

Selv flyttet John Rostad til Kjelsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte var at han var redd for Brokskitbekken som rant like nord-vest  for gården; skulle den ta nytt løp og kanskje utløse ras.
Han klarte ikke tanken på kanskje å oppleve enda et ras. Han giftet seg på nytt den 14. april 1902 i Ytterøy  kirke med Bertha Forberg fra Ytterøy, og døde i 1917.
(Ministeralbok nr. 722A07 (1881-1908), Ekteviede 1902, side 161).
Bertha og John fikk fem barn: Tormod 1903, Gerd 1905, Per 1907, Annar 1909 og Kjell 1912.

Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim, de eide Haugslia. Han døde i 1967.

Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han hadde giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøya.

Marie giftet seg, som nevnt ovenfor med Trygve Forberg, hun døde i 1951.

Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong, han døde i 1915.

Birgitte Valeur Flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.

En av de to tjenestejentene som berget livet var Anna Olsdatter Stuskin, hun ble gift med Edin Follo, den eneste som kom fra det med livet i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han praktiserte som skredder. Anna døde i 1958 og Edin i 1962.

Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenta, bodde i en stue i Jermstadgrenda, hun døde i 1944.

Marius Iversen giftet seg med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle ,døde i 1962.

Vukusjøene

Den første sjøen

Raset  hadde fylt opp elveløpet helt fra Melbyberget og ned til Tinden. Det dannet seg en demning på oversiden rasmassene, og elva ble tørrlagt nedover.

Det er noe usikkert hvor høy denne demningen var, men mellom 8 og 11 meter, trolig er 11 meter mest riktig.

Vannet steg hele tiden. Gårder og plasser som lå nede på elvesletten oppover mot

Vukusjøen. Bildet er tatt i retning Ness fra området ved Mønna. Volgavlen stikker fram i høyre billedkant.Utlånt av Janne P. Bruheim 
Østnesfossen, lå utsatt til. Man startet derfor en hurtig evakuering fra disse gårdene og plassene. Det var ikke lang tid man hadde til rådighet, men mye lenger enn de som ble utsatt for raset.

Men både husdyr, innbo og løsøre ble fjernet, og da vannet nådde opp til de lavest liggende gårdene, var husene rømt og tømt.

Sjøen som på denne måten dannet seg, fikk navnet ”Vukusjøen”. Den fikk etter hvert en forholdsvis stor utstrekning. Den ble bortimot 4 km lang, og dekket et areal på 3,2 km².

 

Først utpå dagen den 20. mai nådde vannet kanten av demningen. Dermed sluttet sjøen å stige. Vannet spredte seg nå utover leirflaten nedover dalen, og denne fikk etter hvert utseende av en sjø. Når vannet hadde spredt seg utover alt og tok til å renne ned i det gamle løpet på Tinden, grov den seg ned bakover i de løse massene. Det var en stor jobb å få elven til å følge sitt gamle løp, dette er beskrevet i forbindelse med militærets arbeid.

Overflaten av Vukusjøen sank imidlertid ikke før elven hadde senket sitt leie hele strekningen langs leirsjøen

Da elveleiet hadde nådd så langt tilbake som til leirdemningens bakerste kant, begynte den egentlige Vukusjøen og tappes ut. Men det nye løpet nådde ikke demningskanten mellom Melbyberget og Eklomelen før etter noen uker. Under hele denne utviklingen prøvde man med mer eller mindre hell å dirigere elveløpet. Dette var ikke noe lett arbeid i den bløte og tyntflytende leiren.

Da den egentlige Vukusjøen ble nådd, senket elven seg betydelig raskere. De akkumulerte vannmassene var med på å øke graveevnen, og nå rant vannet etter et relativt smalt løp og ikke over leirsjøen i hele dens bredde.

Elven senket seg mye raskere enn man hadde trodd, og tømmingen av sjøen gikk tilsvarende fort for seg. Man så med en gang at vannspeilet sank. Det gikk ikke så mange dagene før Vukusjøen var merkbart mindre. Og tidlig på sommeren var vannet borte.

Gårder,  bruk og plasser som hadde vært oversvømt, kunne  nå settes i stand igjen. Og før sommeren var omme, hadde de fleste gjort mesteparten av arbeidet.

 

Den andre sjøen

  den 6. september gikk det store etterskredet i den bakre kanten av rasgropa. Foruten at disse rasmassene skvulpet over sydkanten av rasgropa og ødela Rognhaugen, veltet de også gjennom skredporten. Det la seg som et tykt lag oppå massene som lå der etter raset 19. mai. Raset tok med seg mer enn 300 mål jord, og det gikk i den nord og østre kanten av rasgropa. Der var melen høyere, slik at det var store mengder masse som strømmet ut også ved denne anledningen.

Det nye løpet som elva hadde gravd i løpet av sommeren, ble fylt igjen, og denne gang ble demningen 14 meter høy, altså 3-6 meter høyere enn etter det første raset, dersom tallene som ble opplyst i 1893 er riktige.

Vannet steg på nytt og det dannet seg en ny Vukusjø. Nå ble enda større arealer satt under vann. Mens man ved den første demningen grunnløst hadde fryktet at broen ved Østnes ville bli tatt av sjøen, ble denne frykten nå realitet. Broen ble løftet av brokarene og ført nedover til Auskin. Her ble den hengende fast. Den ble berget, og satt opp igjen på de gamle brokarene når vannet roet seg.

Sjøen nådde denne gang godt forbi Østnesfossen. Vannet sto helt opp i Ekerbakken, og oppe ved Holmsbroen sto vannet høyere enn elvebredden slik at de lavest liggende markene ble oversvømt. Men elveleiet som lå forholdsvis dypt, ble fylt opp slik at Vukusjøen i virkeligheten gikk helt til Grunnan. Sannsynligvis var arealet av sjøen 3,5 m².

På grunn av at deler av den gamle veien sto under vann, rodde folk til kirken. Det fortelles at ved Landfall rodde folk over toppene av oldertrærne som sto nede ved vannet, og de la til lands ved Ekerbakken.

Telegrafstasjonen i Vuku som lå i Ludvik Sørakers hus, kunne man bare nå ved å ro dit, og inne i huset sto man i vann til opp på brystet når man benyttet telefonen.

Etter at Østnes bro var blitt løftet av brokarene og ført nedover, ble det satt i gang et  stort arbeide for å berge broen, og sette den på plass igjen. Broen var ny, den ble bygget i 1888-90.

Hærfossens gjennombrudd

Den 12. september kom så Hærfossens gjennombrudd. Dette, samtidig med at det var flom i elva, gjorde at elva førte med seg vesentlig mer leire og slam. Disse løsmassene ble for en stor del satt av i det stillestående vannet i Vukusjøen. Da sjøen neste vår ble tømt, var jorda dekket av et flere desimeter tykt leire- og slamlag som vanskeliggjorde arbeidet med jorda. Den gamle gode matjorda var borte, og man måtte begynne helt på nytt for å gjøre den ødelagte jorda fruktbar igjen.

 

Nytt elveløp

Elva begynte å grave seg ned i den nye leirfyllinga straks Vukusjøen nådde over kanten. Sjøen senket seg noe. Senkingen gikk imidlertid svært langsomt for seg. Dette hadde sammenheng med at vannet rant over demningen i hele dens bredde fra Melbyberget til Eklomelen, uten å finne noe eksakt løp.

Ut på høsten og vinteren ble det mindre vannføring i elven, og mulighetene for en snarlig senkning av elveløpet ble også redusert av det. I tillegg kom is og tele som forsinket senkingen ytterligere.

Først ut på våren 1894, med isgang og vårløsning, dannet det seg dypere spor i overflata av demningen, og elva brøt skikkelig gjennom. Og da gikk det til gjengjeld forholdsvis fort, og sjøen lå tom etter kort tid.

Berørte gårder, hus og eiendommer

Flere hus som var blitt flyttet og bygget opp igjen etter den første sjøen, måtte på nytt rives, flyttes og settes opp enda en gang.

Som allerede fortalt , var det allikevel bare små skader som ble forvoldt på jorda av denne sjøen. Det var rent vann som sto der, og til og med mens uttappingen fant sted, var det liten strøm i vannet. Dermed oppsto det ingen særlige skader på terrenget. De skadene som først og fremst var følbare i forbindelse med jorda, var mulighetene for at avlinga dette året ble redusert. Ellers var skaden på husene merkbare.

Derimot var forholdene vesentlig forandret da Vukusjøen dannet seg for andre gang.

For det første ødela den alle muligheter for avling både i 1893 og 94.

For det andre ble betydelige større arealer stående under vann.

For det tredje ble sjøen stående hele vinteren.

Og for det fjerde førte altså leirmassene etter Hærfossens gjennombrudd til at jorda ble mye mer ødelagt enn av bare vann.

Langs bunnen av sjøen, samt langs breddene av den, lå følgende gårder, bruk og husmannsplasser som måtte fraflyttes på grunn av flommen: Volen vestre, Volen østre, Storøra vestre av Reppe, Elverum vestre av Reppe, Storøra under Auskin vestre (husmannsplass), Auskinnesset søndre av Auskin østre, Kroksteinen av Bollgård østre og vestre.

I tillegg til disse måtte også noen hus i Vuku, det vil si Bredingsberg, fraflyttes på grunn av at vannet sto oppover veggene på dem.

Så vidt det har vært mulig å fastslå, gjaldt det tre bolighus. Disse var følgende: Vesterbua (Vuku handelsforening og Vuku meieri), Østerbua (Odin Stornes’ butikk) og Ludvik Sørakers hus.

Redningsarbeid

Det var mange frivillige som gjorde en kjempeinnsats i forbindelse med redningsarbeidet. Flere reddet folk og utstyr med sitt eget liv som innsats.

Men flere beretninger sier også at mange ikke ville delta, de ville heller stå og se på. Det fortelles at noen tok 10 øre for en skonrok og 10 øre for lån av vaskefat m.m.. Dette var til militære mannskaper som hadde arbeidet flere døgn flom og leirsuppe.

Og i  følge rapporter har tilreisende som oppga å være fra Inderøya  oppfordret mannskapene til ikke å lystre kommando, men gjøre streik.

Legg merke til at det er lagt ut bro av treverk utover fra tørt land.Vil gjerne vite nærmere hva for heim dette er. Det er sikkert noen som kan gi svaret på det. I såfall ring 47297311.Utlånt av Janne P. L. Bjørklund

Militær innsats

Militære styrker kom forholdsvis raskt i gang med redningsarbeid. Det var mannskaper inne til rekruttjeneste på Rinnleiret, disse ble utkommandert tidlig på morgenen den 19. mai. Rekruttroppen ble fordelt slik at en del gikk på sørsiden av elven, mens resten tok veien gjennom Øra og oppover til Stiklestad. Disse første militære mannskaper deltok i det første akutte hjelpearbeidet, dvs. å redde folk som hadde overlevd selve raset og befant seg ute i gjørma.

Etter hvert kom det militært mannskap både fra Steinkjer og Trondheim, disse kom med båt og gikk i land på Trones og Skånes.

Når Vukusjøen var fylt opp og vannet igjen tok til å renne, ville det sikkert bli behov for forebygninger på flere plasser. Det gamle elveløpet var jo fylt av leire, skog og mye annet moras, slik at en ikke visste sikkert hvor vannet ville ta veien.

Det en var mest redd for var området rundt Verdalsøra, Holmsveet og Holmen gård som lå utsatt til nede ved det gamle elveløpet i Kvisla. Dette er området sør for dagens veg til Stiklestad rett ovenfor Haugslia.

Det viste seg at vannet etter hvert tok seg fram i det gamle løpet, grov av vegen mellom Øra og Stiklestad rett ovenfor Haugslia. Her ble militære mannskaper satt i gang med å lage forebygninger, det ble laget faskiner av løvskog, bjørk og or. Lokale hesteeiere var med og kjørte løvskog til faskiner, stein og grus til å reparere veier med. Militære gjorde en kjempeinnsats her, og uten deres deltakelse ville det ha sett mørkt ut både for gårdene Holmsveet og Holmen, kanskje ville elva ha tatt nytt løp ved Øra også.

Gjenvinning av rasområdet.

I den første tiden etter raset var det ved tørt vær og vind en ganske betydelig og sjenerende sandflukt.

Sandstøvet var så tett at det var vanskelig å se mellom gårdene.

Det var ikke så mye menneskene kunne gjøres for å hindre dette. Men naturen sørget etter hvert for at overflaten ble bundet. Og dreneringen som pågikk under ledelse av kanalvesenet, gjorde også sitt til at plantene kunne komme.

Den første oppdyrkningen av det ødelagte landet tok til ganske umiddelbart. Men det var imidlertid bare mulig på de strekningene som lå helt i kanten av leirsjøen hvor leirlaget var tynt.

Planmessig oppdyrking av større områder lot vente på seg. Det var heller ikke mulig før flatene var drenert. Den første noe mer omfattende dyrking ble forsøkt allerede 3-4 år etter raset. De første kulturplantene var hviterter og gråerter. Disse ble sådd  3-4 år uten gjødsling. Etter gjødsling med naturgjødsel  satte man poteter et år. Neste år ble det sådd bygg eller havre. Deretter ble landet lagt ut til slåtteland. Det første året med gress ga normalt bare sparsom gressvekst, men den tok seg opp de påfølgende år.

Forholdsvis tidlig på 1900-tallet var det dyrket opp 400 mål mellom Melby og Rossvoll på sydsiden, og omtrent 300 mål mellom Haga og Bjartnes.

Derimot var det ansett som umulig å dyrke opp rasgropen de første årene.

 

 

Arbeid i rasområdet.

Det ble i årene etter århundreskiftet startet arbeid med å drenere og beplante områdene slik at en etter hvert skulle få jord som var dyrkbar.

Til mye av dette arbeidet ble det brukt fanger fra Trondheim kretsfengsel. De grøftet, bygde veger og plantet skog.

Etter hvert ble områdene utparsellert til ivrige bureisere som tok fatt på det strevsomme arbeidet det var å få jorden i god hevd.

 

Statens rolle

Det var Staten som etter hvert overtok både rasområdet og det oversvømte området, Statsteig A i rasgropa og Statsteig B på det oversvømte området.

Statsteig A var 2.154 dekar og Statsteig B 1.385 dekar.

Verdal kommune kjøpte i 1909 Stasteig B, de ønsket også å kjøpe Statsteig A,  men dette ble avslått  av Staten.

Statsteig B ble etter hvert sammenslått til de bruk som  eksisterer i dag.

Statsteig A ble på samme måte sammenslått og oppdelt i nye bruk, i dag er noen av disse slått sammen til større enheter. Når en ser på området i dag, det gjelder begge sider av elva, er det fine, velstelte gårder uten mange synlige merker etter den store ulykka.[1]

Hærfossen

Mektig foss med loddrett fall på 29 m. Elva styrtet ned i et trangt gjel som ikke var bredere enn en 10-12 m. Nedenfor fossen var det et stryk på ca. 5 m slik at den totale fallhøyden var mer enn 30 m.

Det var fjell bare på en side (nordre) som skrådde nedover mot sør, hvor det var leire og grusmasser.

 

Nedenfor fossen var det fjell på flere kanter slik at elven ble tvunget mot sør før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto det en bratt  jordskråning i

nord-sør retning fra Hærfossen. Det var bare en tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell her, og som gjorde at erosjonen stoppet opp. Dvs., den stoppet ikke helt, men pågikk i et svært langsomt tempo. Hele tida skjedde det erosjon i fjellet, gjelet ble stadig dypere og trangere. Nedenfor fossen gravde elva langsomt men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elveleiet ble senket etter gjennombruddet i Grunholo. Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen var det nå en forholdsvis smal leirkam som ble angrepet fra to sider. På oversiden gravde elva ubønnhørlig i kammen før den styrtet ned i fossen. På nedsiden av kammen gravde elva etter at den hadde styrtet utfor fossen. For hver gang det gled ut masse her, ble kammen på toppen nødvendigvis svekket.

 

 

Elva før gjennombruddet

Fallhøyden mellom Hærfossen og Granfossen var før gjennombruddet ca. 7 m på en strekning på 6 km, det var veldig lite, elva fløt bedagelig nedover.

Elvebreddene var som regel ikke høye, det var ofte et problem, for ved stor elv flommet den utover åker og eng. Bare noen år før 1893 måtte de samle sammen kornstaurene med båt på Vollaflata. Enkelte steder kunne elvebredden være høyere der gamle terrasser gikk helt frem til elva. Terrenget hadde vært slik i flere tusen år, og skråningene var stabile. Noen steder var elva 100 m. bred.

Elvebunnen besto av et lag med sand og grus ispedd noen større steiner, strømhastigheten var avgjørende for hvor grov denne massen var. Tykkelsen av bunnlaget var ca. 2 m. Under dette gruslaget lå det et lag med finkornig blåleire, denne var ikke utsatt for erosjon så lenge gruslaget beskyttet den. Fossenakken  i Hærfossen  bestemte hvor dypt elva gravde.

 

Situasjonen september 1883

Ryggen, eller kammen, som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21 m. over elvenivået i fossen. Sommeren 1893 var denne kammen blitt redusert til 3 m. over nivået i fossen.

Kammen sør for fossen som holdt elva på plass, var bygd opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen motstand mot rennende vann.

Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen, og ned i elva nedenfor fossen i 1882. Dette fallet var sannsynligvis resultat av en hundreårig erosjon under foten av skråningen.

Forebygging

Flere alternativ ble foreslått og diskutert. Det ble valgt  å lage en mur på sørsida av elva på toppen av fossen. Arbeidet var startet, en kanal var gravd for å tørrlegge området, og torva var fjernet der muren skulle stå.

Mange mente at dersom torva hadde vært på plass, hadde ikke elva tatt nytt leie - kanskje?

 

Noen ville ha fossenakken senket slik at en dermed fikk større høyde på kammen. Selv om en hadde klart å få bygd muren før den fatale flommen 10. og 11. september, er det mest sannsynlig at en bare hadde oppnådd en utsettelse. Det var graving i bunnen av kammen -altså nedenfor fossen - som var årsaken til at den stadig ble lavere og svakere.

I tillegg til mur på toppen burde det vært laget forstøtningsmur under kammen. Dette er kunnskaper som en har i dag, men ikke hadde den gang.

Gjennombruddet

Mye nedbør i september 1893, vannet steg faretruende høyt og man fryktet at det ville stige over kammen.

Den 10. og 11. sept. regnet det sammenhengende både dag og natt, og bruddet fant sted om ettermiddagen den 12. september.

Like øst for Ulvilla ligger den tørrlagte Hærfossen. Den tidligere så mektige fossen, med et fall på over 30 meter, mistet sin makt da  elva Helgåa tok nytt løp høsten 1893. Det var samme året det store leirraset gikk lenger ned i dalen.
I løpet av natta var Hærfossen borte, aldri ville det buldre der igjen. Det samme hadde skjedd her som i Grunnholo flere tusen år tidligere.

 

Etter gjennombruddet

Elva skar seg hurtig ned gjennom sand og leire, som var den nye fossenakken.

Denne nakken forandret seg stadig.

Elva traff på en ny fjellnabb når den hadde senket seg ca. 10 m., dette forsinket gravingen en stund, til våren 1894.

Fjellet skrådde sørover og elva grov mest i mælene på sørsiden.

 

 

 

Graving

Problemet med at åker og eng ble oversvømt var borte, elva forandret seg stadig, den grov og grov, traff den en hindring i form av en fjellnabb, svingte den bare tilside der det fantes løsere masse og fortsatte sitt arbeid.

I starten grov den en smal renne i det gamle elveleiet slik at en hadde grus- og sandmasse på sidene av den dype renna. Men etter hvert ble renna utvidet og fikk en naturlig v-form.

Våren 1894 skjedde et nytt gjennombrudd, elva hadde gått over en fjellnabb siden høsten før . Nå skjedde gravingen svært hurtig, og bare et kvarter etter bruddet var fossen tørr og et nytt løp var et faktum.

En ny foss dannet seg lenger mot øst, men 9 m. lavere. Den lå mellom loddrette leirvegger. Nå skjedde alt i en rivende fart, leirveggene ble opptil 30 m. høye der elva skar inn i gamle terrasser.

Leirmelene vitner om at her har enorme krefter vært utløst når elva tok nytt leie og gravde seg ned i terrenget. Mest trolig er det Malsåa som kommer fra venstre i bildet.  Elneshøgda i bakgrunnen. Utlånt av Stiklestad Museum
Mens skadene hittil hadde vært betydelige, ble de nå katastrofale, hele åkrer forsvant i dypet. Denne utviklingen forplantet seg bakover, det eneste som kunne stanse denne utviklingen var fast fjell. Det gjorde det ikke før i Granfossen.

Elva grov seg bakover med en fart på 2-500 m. pr. måned, avhengig av vassmengde i elva.

I dag

Ca. 35 millioner m³ er gravd vekk.

Gårder er flyttet til tryggere plasser.  En gård er helt vekk; ”Telsnesset”.

Elva, sideelver og bekker er forbygget slik gravingen nå er minimal.

Elva er blank og fin igjen, laksen går til Granfossen og videre forbi etter at det er bygget trapp der.



 

Verdal historielags "ras-bilder" utlagt på Youtube







Rasbilder på Verdalsbilder : Klikk her
Liste over alle omkomne:    Klikk her