Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Bygdebok om Verdal 2A            Verdalsboka



VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
LEKTOR EINAR MUSUM
REDIGERT VED
SKOLEINSPEKTØR JOHS. DAHL
BIND IIA
KULTURHISTORIE
A/S NIDAROS OG TRONDELAGENS BOKTRYKKERI
TRONDHEIM 1956

----
6 Bind 2A
---
y
Nasjonalbiblioteket
avdelino Osto

----
7 Bind 2A
---
KIRKELIV I VERDAL
KIRKESOGNENE

Av lektor Einar Musum.

I koppskattmanntallet av 1520 har vi opplysninger om de da
værende sogns utstrekning.
1. Stiklestad (Stykelstad) sogn innbefattet gårdene på nordsiden
av Verdalselven til Ydseelven samt Husan, Husby og Kvam på andre
siden av denne og vestsiden av Leksdalsvatnet (Skjørholmen). Øst
over strakte sognet seg til Ekle, Hegstad, Stiklestad, Forbregd og
Vist.
På sydsiden av elven hørte to av Rosvoldgårdene (formodentlig
store og nordre) til dette sogn, dessuten en Lerfald-gård, en Søraker
gård, By, Baglan og Fæby, Valstad og Vinne, formodentlig også
Flåtten.
2. Leklems (Lleklems) sogn innbefattet det, som nå kalles Sjø
bygda nordover til og med Gresset, Tokstad og Skjerset, altså alt
på nord- og vestsiden av Ydseelva unntagen de tre under Stiklestad
sogn nevnte garder.
3. Lyngs (Lliogz) sogn omfattet Lyng, Mo og Haga på nordsiden
av elva og på sydsiden en av Rosvold-gårdene (visstnok søndre), en
Lerfalds-gård (formodentlig østre) og videre oppover til og med
Gudding.
4. Agla (Agle) sogn innbefattet Hallem, Øgstad, Auglen, Krag,
Eklo, Landfald og Faren med de nordenfor disse liggende garder,
dessuten Skrovegrenda og hele Leksdalen.
5. Hallan (Halle) sogn innbefattet Kjæran, Berg, en Søraker
gård, Høilo og alle sønnenfor disse liggende garder, formodentlig
også Rein og Risan.
6. Auskin (Skenne) sogn innbefattet på nordsiden av elven går
dene fra og med Volen til og med Breding og på sydsiden fra og
med Levring til og med Østnes og Dillan. Rimeligvis hørte også
Oppem med til dette sogn; men gården fins ikke nevnt i 1520.
Hele Inndalen må ha tilhørt samme sogn.

----
8 Bind 2A
---
7. Vuku (Voke) sogn omfattet hele den øvre del av dalen fra
og med Vuku til Elnes, som den gang visstnok var den øverste
gården i bygda.
KYRKJELEGE TILHØVE I VERDAL
Av skoleinspektør Johs. Dahl.
Da kristendomen var innført i Noreg, vart det som vedkom kyrkja
og gudstenesta fastsett ved lov, kristenretten som han vart kalla. Det
var Olav den heilage og biskop Grimkjell som la grunnvollen til
denne loven. Denne bispen, som var Olavs handgangne mann med
kristningsarbeidet, var det også som i store trekk organiserte kyrkja.
Etter kristenretten skulle det vera minst ei kyrkje i kvart fylke.
Denne kyrkja vart soleis kalla fylkeskyrkja og var for alle som budde
i fylket. Eit fylke svara da omlag til våre prestegjeld.
Fylkeskyrkja for Verdal stod på den gamle kongsgarden Haug, og
var vigsla til St. Andreas. Det er vel mest truleg at den fyrste kyrkja
som vart reist her, liksom på dei fleste andre stader var ei trekyrkje
— helst stavkyrkje. Seinare kom so den steinkyrkja som stod der til
omlag år 1500 da ho vart øydelagt av elvebrot. Men brått må elva
ha teke eit anna laup, for ein stor part av murane stod att. Etter ei
gamal segn vart noko av steinen ført oppover til Stiklestad og brukt
til å gjera denne kyrkja større, da ho no måtte brukast som fylkes
kyrkje, som ho opphavleg var for lita til. At denne segna var sann,
synte seg no ved den siste restaurering av Stiklestad kyrkje. Da
kalken vart skråpt av murane i det som var bygt til seinare, synte det
seg at det var innlagt i muren som byggefang stykke av portalar,
suler og kapitel av kleberstein. Dette er sikkert frå ruinane på
Haug, og syner at kyrkja har hatt runde bogar, og i stilen vore mykje
lik Stiklestad kyrkje.
Ein veit i det heile lite om denne kyrkja, men ho må minst ha vori
så stor som Stiklestad kyrkja er no, og å døme etter det som fanst i
murane i Stiklestad kyrkja, må ho ha vore mykje forseggjort. Det
som stod att av murane på Haug, førde major Kliiwer til Bjartnes og
bygde uthus av. Det einaste som no merkjer ut plassen der kyrkja har
stått, er morkne bein og kalka stein som kjem opp i dagen når dei
pløyer og harvar.
I store prestegjeld var det for mange både langt og uvegsamt å
koma fram til fylkeskyrkja. Det varde difor ikkje lenge før folket
i utkantane tok til å byggje kyrkjor for eiga rekning. Desse, som vart

----
9 Bind 2A
---
kalla heradskyrkjor, stod frå fyrst av ikkje i noko samband med fyl
keskyrkja, eller hovudkyrkja som ho no vart kalla. I heradskyrkjone
kunne dei halde gudsteneste, men alle ministerielle forretningar som
dåp, nattverd, konfirmasjon og jordfesting var lagde til hovudkyrkja.
Seinare vart desse kyrkjone dregne inn under kyrkjestyret i fylket og
lagde under hovudkyrkja som annekskyrkjor. Slike er Vuku og Halle
kyrkjor. Kva tid det frå fyrst av var bygt kyrkjor på desse plassane,
veit ein ikkje noko visst om. Om Vuku veit ein berre det at den
kyrkja som no står der, er vigsla 15/2 1655 og reist på same staden
der det til den tid hadde stått ei kyrkje. Halle (Hallan) låg i utkan
ten av soknet, det vart difor bygt ny kyrkje for soknet på Vinne. Ho
vart vigsla 1816. Den gamle kyrkja på Hallan stod til 1815, da
lynelden slo ned i tårnet, og ho brann opp.
Hovdingar og storbønder bygde også kyrkjor på gardane sine.
Desse vart kalla høgendes-kyrkjor, som var små kapell og var heilt
private. Eigaren brukte den prest han ville, og rådde som han sjølv
fann for godt både over huset og tenesta der. Av slike kyrkjor var
det ikkje mindre enn 4 i prestegjeldet. I Vuku sokn Auskind, der
kyrkjetufta skil seg klårt ut som ein avmerkt firkant. I Stiklestad sokn:
Lyng, Agle (Auglen), den gamle-prestegarden og Le kl em. På Lyng
og Leklem kan ein av det som finst i jorda, so nokolunde finne ut
kor kyrkjone har stått, men på Auglen finst det ikkje noko merke.
Truleg er kyrkjetufta attvaksi med skog. Desse kyrkjone vart seinare
som heradskyrkjone lagde under hovudkyrkja som anekskyrkjor med
kvar sitt sokn. I Verdal prestegjeld var det soleis 7 kyrkjesokn. Men
ved overgangen frå katolisismen til den lutherske læra vart det smått
med prestar, av di alle katolske prestar som ikkje ville gå over til
den nye læra, vart avsette. Det vart soleis vanskeleg åfå prestar til
alle kyrkjone, og etter vedtak i den «trondhjemske reformats» av
1588 vart alle 4 småkyrkjor i Verdal lagde ned. Det var også ting som
gjorde at slike kyrkjor kom i vanry.
I ei melding til kong Fredrik den 11. om dei kyrkjelege tilhøva
i Nidaros bispedøme, seier Kristian Fris, som da var befalingsmann
over Trondhjems len: «Det er dog sædvanlig at der ved sådanne
kirker holdes messe og præken udi, og da gjør bønderne ved samme
leilighed stort gjestebud så sådanne kirker med al rett kan kaldes
ølkirker».
Sokna som var lagde til desse kyrkjone, vart no lagde til dei 3 kyr
kjone som var att. Auskind til Vuku og dei tri andre til Stiklestad, som
no vart hovudkyrkja i prestegjeldet.

----
10 Bind 2A
---
STIKLESTAD KYRKJE
Av skoleinspektør Johs. Dahl.
I Trøndelag er det mange gamle kyrkjor, og millom dei er Stikle
stad ei av dei eldste. I stil og byggemåte har ho og likskap med dei
andre frå same tid. Men ho skil seg ut frå dei andre med det at
mykje av det som er i samband med dette gudshuset, står i den nøyeste
samanheng med det beste i soga vår. Ho skil seg også ut i det at ho
i motsetnad til dei andre kyrkjor frå den tid ligg så lågt i landskapet.
At ho er lagd på det lægste av Stiklestadsletta, må ha ein sers grunn,
og denne kan ikkje vera nokon annan enn at ho er reist over den staden
der Olav den heilage døydde. — Om Olavssoga har det vore mykje
strid millom eldre og nyare sogegranskarar. Men det ser ut som
alle er samde i at kongen fall der altaret i Stiklestad kyrkje står. Dei
som skynar seg på strategi og krigskunst frå den tid, finn det også
mykje rimeleg at den hardaste striden må ha stått der kyrkja no står.
Om det same vitnar også mange legendariske og historiske fortel
jingar. Soleis står det i ei gamal norsk homiliebok 1 : «Kirken på
Stiklestad står på det hellige sted hvor hans blod var utgydt og han
havde faret av denne verden». Og vidare at «selve den sten hvorpa
han faldt kommer frem oventil ut av alteret».
Eit skrift som dei for ei tid sidan fann i England, omtaler Olavs
undergjerninger. I dette skrift som for ein del skal vera skrive av
sjølvaste biskop Øystein, heiter det 2 : «Lang tid efter martyrens op
høielse blev der til ære for ham seiv opført en kirke på det sted hvor
hans blod blev utgydt. Da biskopen kom for at innvie kirken, traff
det sig, at der i samme provins var en konge som lå i stor sykdom på
grund av et onde i knæet. For at han kunde delta i festen, blev han
på båd bragt opover elven henimot kirken og derefter kjørt av sine
tjenere på en vogn og lagt i kirken. Efter at høitideligheden var endt,
fortalte man kongen om den sten hvorpå den hellige martyr faldt,
som endnu viser stenk av hans blod, og hvis øverste del sprang ud
fra selve alteret. Han gik derfor hen og la knæet på stenen, og blev
straks helbredet».
Etter dette og meir til må ein ha lov til å tru at kyrkja verkeleg er
reist over staden der Olav døydde, og at ho var vigsla til han.
Fleire kunnige, millom dei prof. Johan Meyer, meiner at det
ikkje so lang tid etter Olavs fall vart reist ei trekyrkje der. Denne


----
11 Bind 2A
---
Stiklestad kyrkje. Etter teikning av Gerhard Schøning i aret 1774.
stod så omlag 100 år, til ho anten var falleferdig eller likevel måtte
vike for å gi plass for den som no står der.
Ein veit ikkje noko sikkert årstal for når Stiklestad kyrkje vart
bygt; men etter dei kjeldor ein hittil kjenner til, må det vera i siste
halvparten av det 12. hundreåret, helst millom 1150 og 80.
Soga seier ikkje noko om kven som har bygt Stiklestad kyrkje.
Mange har hevda at det må vera erkebiskop Øystein. Og er det så som
Henrik Mathiesen meiner at han er fødd og vaksen opp på Rosvoll,
som ligg på andre sida elva tvers overfor Stiklestad, så er det vel
ikkje tvil om at han som kyrkjefyrste ville reise eit gudshus på den
staden som visstnok frå barndomen av hadde gitt nøring til at han
vigsla heile sitt liv til teneste for heilag Olavs sak.
Det er ei vanleg langkyrkje av gråstein. Murane er «kistemur» —■
2 murar med millomrom som er fylt med sand og kalk. I den eldste


----
12 Bind 2A
---
del av kyrkja står murane på ein sokkel av kleberstein. Alle hjørna
og råmor kring dører og vindauga er av kleberstein.
Inn til kyrkja har det opphavleg vore tri døropningar. Den eine
millom sakristiet og koret er trong, men mykje forseggjort med ein
fin boge og siksakforsiringar. Den vakraste er portalen på langveg
gen mot sør. Bogen og sidone har siksakforsiringar. Kring bogen
er det ein krans av greiner og bladverk. Sulor og kapitel er sers
vakre. Ein legg merke til at dei ikkje er par. I dette som i mangt
anna minner det om dei eldste delar av Nidarosdomen. Portalen på
tvergavlen mot vest er sett saman av to portalar. Den eine hører vel
opphavleg til der, men kor den andre er komen frå, er ikkje godt å
seia. Mange trur han frå fyrst av har stått millom koret og skipet.
Reint utruleg er det heller ikkje at han har stått i den gamle Haug
kyrkja. I seinare tid er det gjort ein utgang på nordveggen til barne
sakristiet, som er eit tilbygg av tre.
Koret, som er noko smalare enn skipet, har korskvelv — 2 halv
sirkelforma bogar av kleber kryssar kvarandre i toppen og kviler med
endane på ei sule i kvart hjørne.
Noko som alle legg merke til når dei kjem frammed kyrkja, er to
firkanta hol på utvendig sida av koret mot aust. Mange lærde menn
har freista å gi ei tyding på kva dei skal ha vore tenkt til, utan å kunne
seia noko visst om det. Mykje rimeleg er ei tyding som prost Høyem
gav ein gong han var i Stiklestad kyrkje: Utover bygdene var det
før i tida mange spedalske og andre med fæle sjukdomar som ikkje
fekk koma inn i kyrkja. For at desse skulle få gå til altars, sette dei
eit bord utanom veggen, og desse «skåpa» var for å sette frå seg dei
heilage kara.
I dei gamle steinkyrkjone var det som regel ikkje vindauge mot
nord. Det var mange grunnar for dette; millom anna ville dei stengje
for demonar og andre vonde makter som helst kom frå nord. I Stik
lestad har dei neppe teke slike omsyn, da det visstnok frå fyrst av har
vore fleire opningar for vindauge på nordveggen. Eit av desse er det
einaste som ikkje har vorte øydelagt ved ombygging og uforstandig
modernisering. Over dette er det ein uvanleg rik prydnad. Millom
greiner og frodig bladverk buktar seg ein drake og fantastiske dyre
former. Men det merkelegste er ein liten stein på vinstre sida. Der
sit det ei kvinne i ei mykje usømeleg stilling, og har på den eine sida
ei korg av fint flettverk og på den andre sida ein dall, som på ein
prikk er lik dei som til dels enno vert brukt som smørdallar i Trøn
delag. Mange lærde menn har freista å tyda dette utan å kunne

----
13 Bind 2A
---
Teikning av Gerhard Schøning 1774.
Vrå venstre, vestre portal som på den tida var mura att og det var sett eit
vindauge midt pa.
seia noko visst om det. Nokre meiner det er berre fri fantasi — ein
frodig og glad kunstnar har sloppe seg laus og late det stå til. Andre
meiner, og det skulle vera likså truleg, at det er eit innslag frå
heidensk symbolikk.
Altarbordet er av kleber. Midt på bordet er det eit korsforma
hol. I dette låg det heilt til 1869 ei relikvie, som etter det 1 Karl
Rygh melder, var 3 små lereftsposar vikla inn i ei blyplate. Til kvar
pose var det festa ein pergamentlapp omlag 2 tommar lang, og med
innskrift av «minuskler». Ved å løyse opp desse står det på den eine:
De ossibus sanctorum in selio (av de helliges bein i Selja). På den
andre: De ossibus beati iuonis (av den salige Ivons bein). Dette
romet er no tomt, relikvia er borte. Og da det ikkje finst i noka
samling korkje på Universitetet eller i noko museum, ligg det nær å
i Melding 1870.


----
14 Bind 2A
---
tru at det rett og slett er kasta bort som \ erdlaust skrap under restau
reringa i 1870.
Det einaste som no er att av det opphavlege inventar, er døypefon
ten. Han er av kleber og eit av fotstykka av marmor. Utvendig er han
prydd med kraftige liljer, som veks opp av eit gjørmet dynd —
symbol på menneskelivet, som tøyer seg opp frå dyndet mot sol og
dag. Han er uthola, tek vel så omlag 1 hl. vatn og har avlaup i botnen.
Det er frå den tid borna vart dukka under når dei vart døypte. Dette
heldt dei ved sume stader fram til 1300-talet.
Ein vakker sølvdisk omlag 4 tommar i tvermål med eit Kristus
hovud i botnen vart bortstolen i 1816. Kring kanten var det ei inn
skrift i hexameter frå det 13de hundreåret. Ved å løyse det opp
kom det til å lyde slik: hostia sacra ihesus animæ fit hie optimus
esus. 2
Omkring 1500 talet gjekk det eit jordras frå bakkane nordaust for
kyrkja og la eit leirlag over kyrkjegarden og vidare utover. Leirlaget,
som gjekk omlag 1 m. opp på veggene, gjorde at kyrkja såg så låg
ut, og folk i seinare tid trudde at ho hadde sokke; men dette er ikkje
tilfellet. Undergrunnen som kyrkja er fundamentert på, er hard, mo
og grus. Heller ikkje ber murane merke etter at dei har teke skade
47 raset. Kva år raset har gått, er uvisst. Men det må vera i erke
biskop Gaute si tid (1474 —1510), fordi det syner seg at oppsittaren
på Stiklestad da har fått eit jordstykke av Aust-Fåra som vederlag
for det han hadde tapt ved utraset.
Stiklestad kyrkje har etter den tid fått eit tilbygg mot vest på
omlag 9V2 meter. Kva år dette er gjort, er uvisst. Men det må vera
etter at raset gjekk, da murane står i leirlag og når ikkje ned til under
grunnen. Sume har meint at denne utvidinga vart turvande, da
ho vart hovudkyrkje i staden for Haug; men likså truleg kan det
vera at det var da småkyrkjone vart inndregne, og kyrkjelydane som
høyrde under dei, vart lagde til Stiklestad.
Stiklestad kyrkje må nærast ha vore ei valfartskyrkje heilt til refor
masjonen. Utan at ein veit noko nærare om det, er det vel mykje
truleg at dei pilegrimar som kom austanfrå på veg til Olavs heilag
dom i Nidaros, stansa på Stiklestad. Men om dette seier soga lite.
Ymse ting vitnar om at denne kyrkja har vore ansa framom andre.
Millom anna er ho nemnd i eit testamente som kong Magnus Erikson
og dronning Blanca sette opp. Det er dagsett 15de juli 1347. I dette
2 Etter ei gamal teikning av denne har lensmann Jon Suul fått gjort ein ny
sølvdisk som han og hans frue Laura gav til Stiklestad kyrkje i 1940.

----
15 Bind 2A
---
Patell som var i Stiklestad kyrkje, men vart stolen bort i 1816.
Etter teikning av L. D. Kliiwer.
er det nemnt ein del kloster og kyrkjor som skal ha større og mindre
gåvor, etter at dei begge er døde. Det som vedkjem Stiklestad, lyder
slik «Likeså 10 mark sølv til kirkeprydelse».
Om kyrkja har fått dette, og om det i såfall er brukt til pryd, veit
ein ikkje noko om. Det er lite truleg, då Magnus, som levde lengst,
var utfatig da han døydde.
I samanheng med dette kjem ein likevel til å tenkje på vegg
dekorasjonane som kom til syne ved den siste restaurering, som etter
det kunnige trur, skal vera frå seinmillomalderen.
Opphavleg har vel denne kyrkja som dei andre frå den tid ikkje
hatt tårn, sakristi eller våpenhus. Klokketårnet stod som regel for
seg sjølv attmed kyrkja, slik som det enno er ved mange kyrkjor i


----
16 Bind 2A
---
Jamtland og Herjedalen. Når Stiklestad kyrkje fekk det fyrste tårnet
på taket, veit ein ikkje noko om. I ei melding frå ei tilsynsnemnd
frå 1649 heiter det m.m.: «Kirchetårnet vill endeligen nedbrydis och
aff nye igjenn oppbygges, er stoer farligheed, når med Klocherne
Ringis at dett da schall ned fallde, och giørre båede fokk, og Kir
chenn schade».
Dette varsku har vel gjort at det i 1650—51 vart bygt nytt tårn
av «tårnbygger» Oluf Joensen Hindrum. For arbeidet fekk han
100 Rd. I desember 1653 bles dette tårnet ned av ein fæl storm. Så
fekk Oluf Hindrum 60 Rd. for å sette det opp att. Men i 1768 bles
også dette tårnet ned, og den daverande kyrkje-eigaren, Sivert Flett,
måtte byggje eit nytt tårn. Dette var det vel som i 1818 vart teke
ned av frykt for at kyrkja ikkje tolde å bera det. I staden for dette
vart det bygt eit åttekanta klokkehus. Dette stod til 1882, da det vart
bygt nytt tårn, som er fundamentert frå grunnen. Byggmester var
Martin Sevaldsen, Bakenget. Dette tårnet som vindskiene og meir
til var bygde etter teikning av arkitekt Christie, men høvde lite til
kyrkja, og vart difor ombygde ved restaureringa 1927 —30.
I 1646 vart det 4 klokkor i tårnet, no er det 2. Den største er
omstøypt av Christian Fisknes, Sparbu, 1839, og den minste er støypt
av M. Søberg & C. H. Sundt 1817.
Dei katolske kyrkjone var, som ein veit, prydde både med skulptur
og fargar. Altarkar og lysstell av dyrt metall; messeklede av fint
ty med gull- og sølvprydnad på. Ettersom denne kyrkja stod i ei
serstilling millom dei andre, må ein ha rett til å tru at det var over
flod av slike ting, utan at ein no finn noko spor etter det.
Det har vel gått her som på dei fleste andre stader, at dei som var
sende til landet for å føre inn den lutherske læra, røva med seg alt
som hadde verdi. Det var påbod frå kongen om «at aname det aller
meste sølv som stander til fanges av alle sognekirker». Bileta vart
kasta ut og brende eller på annan måte øydelagde. Og den underbare
steinen i altarmuren, som visstnok var noko av det som valde mest for
arging, vart sikkert nok teken bort. Det er også grunn til å tru at denne
kyrkja som nærast var ei valfartskyrkje, vart meir ribba enn andre.
Det fyrste hundreåret etter reformasjonen vart det ikkje gjort
noko for å bøte på det som var tapt. Tvert imot; dei lutherske
prestane hjelpte ofte til «å utrydde avguderiets levninger i Herrens
hus», som dei sa.
Det er vel mest truleg at det var da dei vakre dekorasjonane på
veggene i Stiklestad kyrkje vart kalka over.

----
17 Bind 2A
---
Døypefonden i Stiklestad kyrkje.
Det var ingen som visste at det fanst noko slikt før dei tok til med
restaureringa av dei innvendige veggene i 1928. Dei vart da var
at det var farge under det ytre kalklaget. Da dette vart meldt til
riksantikvaren, kravde han at det skulle røkjast nøye etter om det
kunne vera noko verdfullt som gøymde seg under kalken. Dette
vart gjort av statskonsulent Domenico Erdmann, som med eit par
assistentar skala av det ytre kalklaget og festa det som var laust inn
under. Det synte seg da at det hadde vore en del bibelske bilete. På
nordveggen, der det var minst øydelagt, kunne ein tydeleg sjå at det
var scener frå lidingssoga. Det er to rader over kvarandre på begge
langveggene i den eldste del av skipet. Felta er innråma over og
under med ein svart frise og i millom med vertikale sulor. Det har
sikkert vore bibelske bilete på sørveggen og, men der er det mest
ingen ting att av dei. Høgt oppå sørveggen er det dessutan eit
våpenmerke frå dansketida, og det norske våpenmerket. Det var måla
på tørr kalk (secco) og hadde såleis lett for å skalla av.


----
18 Bind 2A
---
Den evangeliske gudstenesta skilde seg mykje ut frå den katolske,
m. a. ved at kyrkjelyden, serleg ved salmesongen, tok aktiv del i guds
tenesta. Dei ville ha meir lys i romet og større opning millom koret
og skipet for å få betre kontakt millom prest og kyrkjelyd. Under
den katolske messa, som varde berre ei lita stund, stod folket for det
meste, eller låg på kne. Men den lutherske gudstenesta tok lenger
tid, og da vart det sett inn stolar, så kyrkjelyden fekk sitja.
Det var iser frå midten av det 17de hundreåret at det tok slik
fart med restaurering og omgjering av kyrkjone og det som inni var.
I 1649 oppmoder futen Niels Andessenn Klåebye 9 edsvorne lagret
tesmenn til saman med han og sorenskriver Marchus Marchussen å
«besigtige» kyrkjone i Verdal. I ei melding om dette, dagsett 25/11
1649, heiter det m. a. om Stiklestad kyrkje: «Udi Choerett och på
dend sønndre siede i kirchenn er gjortt och indsatt fire nye vinduer
och muurene till samme vinduer støerre udhuggett. Huelvingen
offuer choersdørren som till forne var liiden och thrang, er nedbrutt
och igjenn enn nye breed muuret huelving opsatt». Det syner seg av
dette at det er i samband med utviding av korbogen at heile gavlen
over han er riven ned. I staden for å mure han opp som han var før,
sette dei opp ein trevegg. Ved siste restaurering vart murveggen ført
opp til loftet.
Veggene vart samstundes kalka over både innvendig og utvendig,
og hadde dei gamle veggdekorasjonane vore spara før, så vart sikkert
dei og kalka over no.
Mykje av det som vart gjort, var vel både turvande og velmeint.
Men da det ikkje var kontroll av kunnige folk, vart ikkje alt bra.
Ein legg likevel merke til, at det meste er halde i den stilart som
rådde til dei ymse tider.
Som døme på måten dei bar fram sine gåvor til kyrkja i den tid,
finn ein på ei tavle som no heng i våpenhuset der det står:
Anno 1688
er Prædikestolens Stafering forbedret, item Prækestolens Opgang med. Kirkestolene
og deres Klædning ganske af nye staferet til hvilken bekostning en del Guds Børn
af Kjærlighet til Guds Ære og hans huses Prydelse haver frivilligen af egen Formue
frembåret og hver med sine foræret penge som findes her nedtegnet hos enhvers
nafne.


----
19 Bind 2A
---
Koret i Stiklestad kyrkje før restaureringa.


----
20 Bind 2A
---
Som ein ser, ville desse «Guds børn» ha namna sine publisert, og
da dei ikkje hadde noka avis, måtte det bli på ei tavle i kyrkja.
I 1655 fekk Stiklestad kyrkje altertavle, som er bygd av ein frå den
tid kjent treskjærar, Johan Bilthugger. Ho er som dei fleste frå den
tid i barokk stil. Dei som har skjøn på det, seier at ho ikkje er av dei
beste han har bygt.
For arbeidet fekk han 80 Rd. Tavla vart måla av Johan Hanssen
Contrafeyer for ei godtgjering av 100 Rd. Men dei opphavlege far
gane som høvde med stilen, er no gøymde under eit lag kvitmaling med
gull. Dette vart gjort i 1869 —70 av den svenske målaren Erik Walne,
som har fare fram på same måten med fleire altartavlor i Trøndelag
og vidare utover. Han har likevel havt så stor pietet for målarstykka
i dei opne felta, at han har spara dei, men sett sine eigne laust utanpå
dei andre. Dei opphavlege «vengene» tok han også bort og sette i
staden noko som slett ikkje høvde.
Heldigvis fanst dei gamle på mørkloftet, og er no å sjå i våpenhuset.
Omlag på same tid fekk kyrkja 5 pulpiturar, høgstolar som dei og vart
kalla. Desse var for lensherren og hans frue, samt for bispen, fogden
og presten. Seinare fekk oberst Reichwein på Trones bygt ein stol
for eiga rekning på norde vegg. Likeså Rasmus Ågesen Hagen på
Maritvold. Enno var det ein privat stol i det sør-vestlege hjørnet. Han
hadde serskilt oppgang og vart kalla «Lyngsstolen», da han vart nytta
av oberst Schulz på Nord-Lyng. Da han døydde i 1808, vart ikkje
oppgangen halden i stand, og vart riven ned i 1827. Dei som no
ville leige stolen, fekk gå gjennom orgelstolen.
Oberst Reichwein var ugift, eigar av Trones gard og noko anna
jordgods på ymse stader i Verdal. Om stolen hans i kyrkja står det:


----
21 Bind 2A
---
Tri av dei 30 mala biletjelta på langveggene i kyrkja.
«Han lot i Stiklestad kirke bygge på den nordre veg en prektig stol
med særskilt opgang fra den nordre side av kirken med den regation
at den skulde høre kirken til, og hvo som efter hans dager vilde benytte
samme stol, skulde årlig betale til kirken 2 riksdaler (omlag kr. 3,20)
og ligeså til Verdals fattige 2 riksdaler.» Reichwein gav også til kyrkja
ein messehagel av svart fløyel med eit svært krusifiks av sølv på ryg
gen, og det Reichweinske våpen: ein pansret arm som held ein drue
klase. Denne sølvplata med våpenmerket er ein gong i tida teken
av messehagelen og sett på låket av ein sølvdåse til å gøyma altarbrød i.
Messehagelen er no restaurert og vert brukt ved høgtidelege høve.
Reichwein fekk løyve til å sette opp eit likkapell på nordre sida
av koret. Da han døydde i 1717, vart liket hans lagt iei eikkiste med
prydnad av forsølva massing og sett inn i kapellet. I 1768 selde
kyrkje-eigaren Sivert Flett kapellet til oberstløytnant L. D. Kliiwer på
Bjartnes med «reservation for Reichweins kiste». Da Kliiwer og kona
døydde, vart dei og sette inn der. Huset vart etter den tid ikkje halde
i stand, og i 1867 var det så falleferdig at det måtte rivast ned. Dei
3 kistene vart gravlagde der huset stod. Over desse gravene er sette
minnetavler på murveggen.
I 1722 bygde Rasmus Ågesen Hagen eit nytt sakristi, som han gav
til kyrkja. Over inngangsdøra til dette står desse bokstavane:
RAASH SODN og årstalet 1722. Dette er forbokstavane til hans


----
22 Bind 2A
---
eige og kona sitt namn, ho heitte Siri Olsdatter Ness. Dei mange
turistar som fer der forbi, prøver utan resultat å få ei meiing ut av
dette. Det verste er at mange trur dette årstalet tyder alderen på
kyrkja.
På begge langveggene er det ei rad med bilete frå bibelsoga, i alt
30 felt. Det er måla på tre, og frå siste halvparten av seksten
hundretalet. Det er mykje truleg, som sume har hevda at dette
skulle tene 2 føremål — som dekorasjon og for å syne til under
katekisasjon og religionsundervisinga, som da gjekk for seg i kyrkja
i samband med gudstenesta. Presten eller klokkaren sa føre, og borna
tok det opp til dei kunne det. Lærebok hadde dei sjølvsagt ikkje
bruk for, da dei ikkje fekk opplæring i å lesa i bok.
Som på dei fleste gamle kyrkjor var taket tekt med tjukk furuspon.
Men i 1721 var det så falleferdig at det måtte vølast, og da vart det
tekt med kromstein. På koret låg det spon under steinen heilt til
1920, da det vart lagt nytt undertak på heile kyrkja. Dette vart lagt
på det gamle som er tilskapa med øks og fastgjort med trenaglar.
Etter den lange krig med Sverike var Fredrik den IV i stor penge
knipe og måtte sjå seg om etter inntekter til den tome statskasse.
Millom andre eigedomar som staten rådde over, var også kyrkjone.
Desse vart no med jordegods, tiende og andre rettar selde ved
offentleg auksjon. I 1723 vart alle 3 kyrkjone i Verdal selde på denne
måten til Rasmus A. Hagen. Med unnatak av Nord-Noreg og
byane, gjekk alle kyrkjone ved dette leitet over på private hender.
Bispar, prestar, offiserar og proprietærar kjøpte ei eller fleire under
føresetnad av at dei skulle gi gode renter for pengane. Men dei fleste
vart skuffa, da inntektene i mange høve ikkje vart nok til å halde
huset i stand. Kyrkjone kom til å gå i handel frå den eine ti] den
andre, til dei i 1795 vart kjøpte av bøndene i kvart sokn. I 1880-åra
vart «kirkekjøpa» innløyste av sokna, som no eig kyrkjone. Stiklestad
kyrkje tok soknet over frå 1/1 1888.
Etter Trondhjems Adresseavis vart det fyrste orgelet i Stiklestad
vigsla 1776. Det var bygdt av Gotfried Heinric Gloger, som døydde
her 1779, 68 år gml. Han var sikkert også den fyrste organist, da han
ved dette leitet er nemnt både som orgelbyggjar og organist. Dette
orgelet var opphavleg på 5V2 stemmer og var for si tid eit godt instru
ment. I 1814 vart det reparert av orgelbyggjar og børsemakar Jørgen
(Jørn) Dahl frå Åsen. Han sette også inn ei ny fløytestemme. Med
stadig stemming og vøling var det i bruk til 1907, da det vart bygt
nytt orgel på 14 stemmer av Adolf Fosnes. Dette var eit av dei

----
23 Bind 2A
---
Or gel galleriet i Stiklestad kyrkje.
fyrste som var bygt etter pneumatisk system som enno var noko
urøynt, og heilt bra vart det heller ikkje.
Da dei ville ha eit fyrsterangs orgel til den nyrestaurerte kyrkja
og til Olsokhøgtida i 1930, vart dette selt, og nytt pneumatisk orgel
på 22 stemmer frå Jørgensens orgelfabrikk, Oslo, kom i staden.
I 1812 var det på eit hengande hår at Stiklestad kyrkje skulle ha
vorte rivi ned.
Prost Brandt klagar over at ho er for mørk og «aldeles for liden
til at rumme kun den halve del av de kirkesøgende». Da Halle kyrkje
var falleferdig, gjer han framlegg om å rive Stiklestad kyrkje og
byggje ei ny som er stor nok for begge kyrkjelydane. Det ser ut
som dette på det næraste var avgjort før, idet Brandt seier: «For den
upartisk dømmende er det innlysende at den både er aldeles übekvem
og upassende til Forsamlingshus og i en Forfatning der skynder på
dens Nedbrydelse — en Sag hvorom den samtlige Almue en gang
var enig, og for hvilken herved findes nedlagt enhver enkelt Mands
Tilståelse. Men stemningen har forandret sig, jeg vil ikke sige af
Mangel paa at de mestendels indser det rette, eller af Uvilje for den
gode Sag. Men deres forandrede Beslutning må søges i Tiidernes
Vanskelighed, da man ogsaa i andre Ting faar hjelpe sig som man


----
24 Bind 2A
---
kan, vil man og undvære dette. Stiklestads Almue har derfor mellem
sig vedtaget, og allerede forrige Aar i juli Maaned paabegyndt at
reparere deres kirke, som gjør det nu übilligt at stemme for stansning
av samme. Den bliver dette uagtet ei bekvem og kan kun vindes
for Almuen en Tiid af nogle aar inden den maatte nedbrydes.» Hel
digvis har da den gamle kyrkja fått stå i fred, og ikkje har det vore
planar om å rive ho seinare heller.
Det som den gongen vart gjort av ålmugen, var vel dei mest tur
vande reparasjonar.
Siste halvparten av førre hundreåret var ein periode da alt gamalt
skulle rydjast ut både frå heimane og kyrkjone. Mange gamle kyrkjor
vart da rivne heilt ned, eller dei tok bort tårn og tak, så berre murane
stod att og tok skade av regn og frost. Mykje verdfullt inventar frå dei
gamle kyrkjone vart da kasta ut som verdlaust skrap og selt til ved,
eller i beste fall slengt på mørkloftet. Av desse gamle kulturminna,
som heldt tradisjonane friske og markerte dei ymse tidsbolkane, er
mykje på denne måten gått tapt.
I 1861 vart alle pulpiturar og høgstolar i Stiklestad-kyrkja tekne
ned. Fleire av desse var rikt prydde med treskurd og fargar. På lens
herren Frid. Urne sin stol var skore inn hans og frua sine- våpen
merke. Ein av høgstolane hadde på brystringen bilete av Kristus og
dei 4 evangelistane med dei evangeliske symbola, menneske, løve,
okse og ørn. På ramverket kring desse var det rik prydnad i barokk.
Noko av dette hadde teke skade, men vart restaurert av lensmann
Jon Suul. Dei har no fått plass på brystningen av orgelgalleriet.
Same året vart det bygt galleri langs nordre langvegg og vestre
tvergavl. Den gamle preikestolen måtte også vike for ein ny. Det finst
ingen restar av den gamle stolen, men dei som kunne minnast han,
sa han var rund og samansett av stavar. 1 Johs. Målberg laga ein
ny preikestol, som vart brukt til 1930. Det var vakkert handverks
arbeid, og etter den tids smak både til pryd og gagn, men høvde ikkje
inn i interiøret i den gamle kyrkja. Det var i det heile 19 stolar med
plass for 6 menneske i kvar. Dei som ville bruke dei, måtte betale
ei årleg avgift til kyrkjekassa.
På orgelprospektet tok dei bort nokre ornament og sette i staden
noko etter sin eigen smak.
1 På ei fjøl som låg under golvet i galleriet, stod det: I året 1861 er dette
galleri bygget og utført efter prost Kochs og Johannes Målbergs konstruksjon, samt
orglet reparert.

----
25 Bind 2A
---
Alf Roi f sen.
Professor Holmgren.
Som før nemnt, var Erik Walne der ved dette leitet og måla alt
kvitt med gull i altartavla, preikestolen, orgelprospektet og galleriet.
Kyrkjestolane var av dei vanlege med dør til inngangen. Kvar stol
hadde sitt nummer. Før «kirkekjøpa» vart innløyste, hadde kvar gard,
eller fleire saman, sin eigen stol. Stolane under orgelgalleriet var til fritt
bruk for husmenn og andre som ikkje åtte del i «kirkekjøpet». Først
i 80-åra vart desse stolane bytte ut med benker som var betre å sitja
på, men så reint uhøveleg i den gamle kyrkje. Dei vart utbytte med
nye stolar i 1930.
Kyrkja var no i mange måtar så forfallen, at det trongst ei grundig
omvøling. Og med tanke på at det i 1930 måtte bli ei minnehøgtid
på Stiklestad, kom det opp spørsmål om ei større restaurering.
Første opptaket til dette vart gjort av professor Johan Meyer da han
i 1916 var der på studieferd med arkitektstudentane. Etter samråd
med sokneprest Erik Veel gjorde han i stand ein førebils arbeidsplan
og eit kostnadsoverslag. På grunnlag av dette fekk professor Olaf
Nordhagen oppmoding om å arbeide ut ein fullstendig restaurerings
plan med kostnadsoverslag. I 1925 var han ferdig med dette arbei
det, som vart lagt fram for ei nemnd som var vald av Kyrkjedeparte
mentet. Formann i denne nemnda var prof. Meyer med sokneprest
Krohn og ordfører Ole Holan.
Planen fekk stønad av nemnda, men riksantikvaren og direk-
sjonen for fortidsminnesmerkeforeningen var ikkje heilt samde i alt.

 

----
26 Bind 2A
---
Det vart også valt ei lokal nemnd som skulle prøve å samle 50.000
kr. Samstundes vart det søkt om ein liknande sum av staten.
Med innsamlinga gjekk det bra, og da det vart løyvt 100.000 kr.
av det norske pengelotteri, var økonomien sikra. Det var serleg stats
råd Håkon Five å takke for at summen vart så stor.
Professor Nordhagen døydde 1925, og so vart arkitekt, no professor
Jacob Holmgren tilsett som leiar av restaureringsarbeidet. Han kom
no med ein plan der det var teke omsyn til dei merknader riksanti
kvaren hadde gjort til Nordhagens utkast. Denne vart godkjent av
alle partar.
No vart det også gjort vedtak om at koret skulle dekorerast. Det
vart utlyst til fri tevling, og det kom inn 16 utkast. Til jury vart
utnemnt: prof. Sverre Pedersen, direktør dr. Fredrik B. Wallem,
prof. Johan Meyer, arkitekt Arnstein Arneberg og prof. Axel Revold.
Våren 1929 var dei ferdige med dette arbeidet, og var samde om å
premiere desse: 1. pr. «Sverdet og liljen», 2. pr. «Kirkekunst 1929»
og 3. pr. «Olavskoret». Da namnesetlane vart opna, synte det seg at
1. pr. fall på Alf Rolf sen, 2. pr. Dagfinn Werenskiold, 3. pr. Hugo
Lous Mohr. Juryen talde samrøystes til at Alf Rolfsens utkast vart
lagt til grunn for dekorasjon av koret. Men skulle dette bli brukt,
måtte vindauget på austveggen i koret murast att innvendig. Dei
antikvariske styremaktene sette seg imot dette. Men Rolfsens plan
vart approbert av Kyrkjedepartementet.
Som før nemnt, ligg kyrkja lågt i landskapet, og i flaumtider samla
vatnet seg der. Som førebuande arbeid måtte dei difor ta ei avlaups
grøft, som sume stader var innpå 5 meter djup. 1
Murane var ytterst skrøpelege. Den ytre muren i sørveggen var
15 tommar ut av lodd. Millom den eldste og nyare del av kyrkja
var det ein stor sprekk, avdi den yngste delen hadde sige. For å berge
murane for å falle ut har dei ein gong i tida lagt inn 2 trebjelkar
tvers over skipet, ein på kvar sida av sprekken. Dei var festa til
jarnanker utanpå muren. Bjelkane tok dei bort da dei bygde det siste
1 Ved graving av avlaupsgrøfter kom dei under leirlaget som var ført dit med
raset og ned i den opphavlege grunnen. På flata midt for skulen var leirlaget 2
meter og der under eit tjukt lag med øksespon, kilar til å kløyve stokkar med,
naglar, nøyaktig maken til dei som i undertaket på kyrkja, samt ein liten tolekniv
og ein loddstein. Ein kjem ved dette til å tenkja på at dei kanskje heldt på og
arbeidde med taket da raset kom.
Da kyrkjegarden vart avgrøfta med det same, synte det seg at det var graver i
undergrunnen — ein kyrkjegard under den som no er. Det kom for dagen kraftige
hovudskallar med blanke, skinande tenner.

----
27 Bind 2A
---
Stiklestad kyrkje. Sett frå sør.
tårnet, men ankeret sit i muren og er synleg på sørsida. Store delar
av den ytre muren måtte rivast ned for å murast opp å nyo. Det
utvendige kalklaget vart skrapt av, og muren foga med cement. Jorda
som låg inn til muren på sørsida, vart ført bort, så den vakre kleber
steinsokkelen kom fram i dagen.
Det var både eit langvarig og kostbart arbeid å få murane og
fundamentet i god stand, men det var sjølvsagt noko av det viktigaste.
Våpenhuset og dei to støttemurane som vart bygde i 1882, var dårleg
fundamentert og hadde teke skade av frost og væte, dei vart rivne ned
og nytt våpenhus oppført. Den nye portalen til dette er hoggen av
arbeidarar ved Nidarosdomen.
Da ein no var trygg for at vatnet ikkje sette inn i kyrkja, kunne


----
28 Bind 2A
---
golvet senkast ned til der det hadde lege før Nytt golv av stein vart
no innlagt over alt.
Ein panelhimling som vart lagd under loftet i skipet i 1849 og
måla som stjernehimmel av Erik Walne, vart teken bort. Det gamle
loftet med raude bjelkar og kvite fjøler kom no fram. Da det vart
reparert av Johan Scheflo frå Sparbu i 1694, må det vera mykje
gamalt. Berre med lite vøling ligg det no der som det har lege i
mange hundre år. Det er vel mest truleg at det her, som ved dei
andre kyrkjor frå den tid, opphavleg har vore opent sperretak.
Eit prydstykke, visstnok frå den gamle altarskranke, med to sprin
gande løver og eit skjold med Fredrik den 3.s monogram med krone
over, fanst på mørkloftet og var mykje øydelagt. Det vart gjort istand
av lensmann Suul, og står no over vestre portal.
Før restaureringa hadde kyrkja 2 lyskroner. Den eine var ei gåve
av Andreas Rotgerson Høyer kring 1750, og den andre «til minne
om Fredrik Collin, confirmert i Stiklestad kirke 1823». No er det
også 2 nye kroner som er støypt av Ole Ånstad i Sparbu.
Dei gamle omnene er kasserte, og elektriske varmeapparat er lagt
under stolane. Lys og varme er frå bygda sitt elektrisitetsverk.
Da Rolf sens utkast til dekorasjon av koret var approbert utan noko
atterhald, var det dermed avgjort at altartavla måtte bort. Det var
mange som såg med uvilje på at ho måtte vike for noko nytt; men
noko ringt byte var det ikkje. Altartavla er no å sjå i våpenhuset.
For å få samsvar med det øvrige vart det gjort ny preikestol og
altarskranke.
Rolfsens utkast hadde til motto: «Sverdet og liljen». Den beste
orientering ein kan få om Rolfsens fresker, er det han sjølv seier i
sin «beskrivelse» av utkastet: «Billedenes fortelling begynder på
nordre
I. Morgen. Da kongen hadde fylket hæren, lot han mennene
slenge sig i bakken; seiv sovnet han et øieblikk med hodet i Finn
Arnesøns kne og drømte at han gikk opover en stige som var så høi
at han derfrå så inn i himlen. Da vekkes han av Finn Arnesøn,
som bak de hvilende menn får se spydoddene av bøndernes hær.
11. Dag. I slagets mørke faller kongen, og mens kampen kverver
omkring ham som Ragnarokk, ser han i døden, bærende sverdet og
liljen, «den Mektige komme, som råder for alt». Derfor er kongens
skikkelse sterkt refleksbelyst, og der faller gjenskinn også på Tord
Foleson, som stuper under merket.

----
29 Bind 2A
---
Koret i Stiklestad kyrkje etter restaureringa.


----
30 Bind 2A
---
111. Natt. I bakgrunnen slagmarken. Det brenner lys over kon
gens lik. Tore Hund steller med det; han går siden bort, idet han
tankefull betrakter sin sårede hand som er ved å læges. Siden flytter
de liket inn i et skur på gården; men lyset blir stående over det. Der
er en blind mann, som søker sig natteleie, han snubler over dørstok
ken og kommer bort i blodet; og når han går ut, merker han at
han ser.
I hvelvkappene, som er holdt ornamentalt og i tunge farver er
innfeit de fire evangelistsymboler: løven, engelen, ørnen og tyren.
Således utformet vil koret lukke sig som et skrin om den store
midtfigur, forankret som den er i det stormønstrede hvelv, og flan
kert av vinduene, som i sine dype nisjer svarer til figuren i den store
mandorla, og — likesom denne — er opfattet som fritt svevende
lyslegemer.
Mellem disse symboler spinner sig fortellingen om kongens død
— i et landskap som kun er angitt som en perspektivisk flate, men
hvor feltenes farveholdning tilsikter å uttrykke spillet mellem den
demrende morgen, den bleke natt og den sorte dag som omgir det
høieste lys.»
Står ein der millom desse herlege kunstverka, kjenner ein seg på
heilag grunn. Her var det at kveitekornet fall i jorda og døydde, men
bar stor grøde.
Det var sikkert inga lett oppgåve professor Holmgren gjekk til
da han vart sett som leiar av restaureringa av Stiklestad kyrkje. Her
var så mange omsyn å ta til alle sider. Om det han sjølv hadde sett
seg som mål, seier han:
«Det har ved Stiklestad kirke vært så få sikre holdepunkter for en
rekonstruksjon av det barokke interiør, og så lite levnet av inventar
fra denne tid, at en restaurering med dette mål for øie ikke var
tenkelig. Min hensikt med restaureringsarbeidet har vært den å gi
Stiklestad kirke så vidt mulig den helhet og verdighet som man har
rett til å vente av et byggverk som er monumentet over den norske
kirkes grunnleggelse i Norge.»
Minnet om at Stiklestad kyrkje var 800 år vart høgtida med festguds
teneste Olsokdagen 1950. Dagen etter, som var sundag, var det og
festgudsteneste med preike av biskop Fjellbu.
Om ettermiddagen heldt høgtida fram på Stemneplassen med talar
av kyrkjestatsråd Moen, fylkesmann Lindbo, statsarkivar Todal og
prestane i Verdal.
Til høgtida fekk kyrkja eit gåvebrev frå lensmann Jon Suul og kona
på 5 mål jord av den gamle kyrkjetufta på Haug.

----
31 Bind 2A
---
VUKU KYRKJE
Av lårar Johs. Nordnes.
Vuku kyrkje vart bygd i 1654 av Olluff Johnson Kirchebygger
(Ole Johnsen Hindrum), og vart innvigd d. 5. februar 1655 av
biskop Bredal. Kyrkja er såleis no 300 år gamal. Men det har
nok stått kyrkje (kyrkjor) på same staden før den noverande. Lektor
Musum seier når han omtalar Prestgard: «Gården har i middelalderen
antagelig vært bolig for prestene ved Vuku kirke og har derav fått
sitt navn.» I 1520 er nemnd Vuku kyrkje og fleire gardar som
kyrkja åtte delar i.
' Det er i alle fall sikkert at det i 1649 var ei gamal Vuku kyrkje.
Då var det eit oversyn over alle kyrkjor i Verdal, og då heiter det
m. a.:
«Wuche Annex. Klochetornett och Choeret Såvelsom gaufflen
på dend øestre ende på Kirchen vill theechis med nye Spann och


----
32 Bind 2A
---
sidenn thiærrebredes. På dend Søndre Siide emellum Våbenhuusett
och Kirchenn vill thechis ett Støche med nye spann. Kirchen vil
tierrebredis Runden omkring, Sovelsom thagett på Wåbenhuusett.
Kirchenn på dend Nordre Siide vill Bordklædis. Behøffuis dertill
6 tyllter Boer, Ville fornøeden gjøres att thjerre med of f uer allt,
ungefær 6 tdr. Thierre. På Kirchen er intett forbygget uden en
liidenn nye Funndt giort udi Kirchen. Materialiers forråed ved
Kirchen findis iche udenn 700 Spann Som endnu er übetalldt och til
Regenschab føerte.»
«Kirkestolen» fortel at det i åra 1646—1648 vart gjort ymse om
vølingar også inne i kyrkja. Alt tyder på at kyrkja var i dårleg stand
både innvendig og utvendig. Ho var sikkert gamal.
Det kan vera interessant å sjå kva inventar dei hadde i den gamle
Vuku kyrkje for 300 år sidan. Inventarlista for 1648 ser såleis ut:
«Ehnn Kalch och Disch aff Sølff uforgyldt, weiger 13 lodt.
1 Tin flasche weiger 3 mark.
1 gammel messehagell aff Silke Tøyg med itt suart Fløyels Kors.
1 messehagell aff Rød damasch, gamell.
2 messeserker.
1 Alter Klede ulden tøyg med it lerrits Klede betecht.
1 Bibell Resæmi, 1 Psalmebog, 1 Alterbog.
1 Træ Liusestage på Alterit med 9 piber.
1 Jern Liuse Krone med blich beslagen.
2 Klocker udi Thornet.
2 små Prim Klocker, weiger begge J /2 pund.
1 Kober gryde i Funten, Weiger 11 mark.
2 gammel Tiere Kiedler, hver l /z wog.
1 Kiste med Jernbånd.
1 Messing becken i Fundten, Weiger 2 mark.
1 Ilde-Kar aff Kåber, weiger 2 mark.
1 Nye Messehagell aff Pralsagt med Itt blåt fløyels Kors.
2 stiger, den ene gammel og utjenlig.
Kirkens Jorder.
Kolstad 2 ørtuger.
Langdall 1 øre. (Kirchen bygselrådig.)
Hoffuer Hollem 1 øre.
Rød 1 øre.
Elgenes 1 ørtug.
Hollmlied 2 øre.
Stoerstad 1 øre.
Kulstad Y 2 øre.
Slapgård 1 øre.
Sønder Rosvold 1 øre.
Offuer Hollemb 2 ørtuger.
Quilstad 1 ørtug.
Kuldtslid 1 øre.


----
33 Bind 2A
---
Leffring 1 ørtug.
Wester Schroug 2 ortuger.
Inndall 15 ortuger.
Haugann 1 ore.
Lille Baldegård 1 spand. (K. bygselr.)
I denne tida — 1600-talet — rekna kongen seg for eigar av
kyrkjone, og så var det ein ombodsmann, — sume gonger blir han
kalla kyrkjeverje —, som stelte med kyrkjene og gav meldingar og
la fram rekneskap for bolkar på 3 år som regel.
Når ein kjem så langt i meldingane som til 3-årsbolken 1652—
1654, heiter det: «Ladet opbygge enn Nye Kirche, huor på er
bekostedt som epter folger:»
Løn til «Olluff Johns. Kirchebygger som waer Mester
och Hofuitsmand» 22 Rd.
Kost til han i sju vekor 7 »
01 tømmermenn i sju veker, kost og løn H2V2 »
2 mann som rødde tømmer i 14 dagar 8 »
20 tylvter furubord til tårnet 10 »
116 t. bord til innreiing 58 »
4t. «hugsen» bord til «recher och Kirchedørre» 3 »
«Peder snedker» og to mann, innlegging av golv .... 8 »
» » for 32 stolar 25 72 »
For ein ny funt med «dør och svarffuet piller 472 »
100 kobbsaum til dørene 1 »
Preikestolen, oppsejing, tropp og jarnlenkje 2 »
Golv i våpenhus og sakristi, «samt for våbenhus ....
og sakristi at flytte fra den gamle K. til den nye» . . 2 »
1800 spikar til taket 6 » 3 Ort
700 store spikar til tårnet 7 »
5V2 stongjarn til fløystonga og krokar til tårnet . . 8 » 1 »
«Olle Fossemb og drengen», arbeid med stonga .... 572 »
Kopar, 1 pund og 6 mark til knapp og fløy 272 »
Koparslagaren for arbeidet 2V2 »
Bly utanpå fløystonga 372 »
«Ifuer Kjeldsøn Stichelstad, 27 Glas Vindufuer» 20 » 1 »
Rammor av jarn åt vindaugo, dør jarn til kordøra .... 3 » 3% »
200 lass stein til grunnmur og altar 8 » 1 » BSk
70 lass leir 2 » 18 »
10 tynnor kalk I V2 »
Murmeisteren og Kalkslageren iVz »
7 tynnor tjøre til tårnet 1772 »
Ein stige 1 »
Til saman 366 Rd. 2 Ort 2Sk
Til slutt heiter det:
«Huad sig tømmer, sylder och suilder belanger, dett haffuer alff
mougen goederligen giffuedt til Kirchen.»


----
34 Bind 2A
---
Og så stod vår Kyrkje ferdig. —
Våpenhuset og sakristiet vart flytt frå «den gamle kirke» —
Auskinkyrkja ■—, og båe husa stod den gongen på søre sida åt kyrkja,
våpenhuset framfor døra på sørveggen og sakristiet framfor dør
opninga som finst i veggen bak klokkarstolen. Ein såg restar av
grunnmuren åt våpenhuset då grunnmuren åt kyrkja sist vart vølt.
Funten som det står om i rekneskapen, var eit lite hus utfor vestveg
gen åt kyrkja der våpenhuset no står. Det var frå først av ikkje dør frå
funten inn i kyrkja. Preikestolen måtte vera frå den gamle Vuku
kyrkje. Det står i rekneskapen: «Bekostedt på predikestolen att op
tette.» Dette kosta 2 Rd., og det var vel for lite for i laga preike
stol. Men han vart hengd i ei ny jarnlenkje, og det vart ny tropp.
Det var skiljevegg frå først av mellom koret og kyrkja. I rekneska
pen står det om «jern til kordøren.»
Vidare ut gjennom 1600-talet vart kyrkja vølt og påkosta rett som
det var, endå mykje av innkomene åt kyrkja i den tida vart teki til
«militsen». I bolken 1659 —1663 gav folket i soknet ei ny klokke til
kyrkja. Ho vart støypt i Holland og vog 5 våg, heiter det. Litl
klokka kallar vi henne no. På klokka står: «ANTONI + VIKES +
ME + FESIT + ENCHVSÆ 1663». (Antoni Vilkes laga meg i
Enkheuzen. I 1666 gav «dend dannemand Sevald Lønge» to stakar
til kyrkja. Dei står på altaret i full stand den dag i dag. På stakane
står: «Disse par stacker hafuer Sevel lensøn Lyng Alhed. Lars Dater
Lind Forerit Til Wocho Kirche 1666». Dei største stakane på altaret
er også gamle, kanskje eldre, men dei har ikkje årstal. På kvar av
deim står det: «I GVH — D.S.»
Det har sikkert til ymse tider vori vakre ting i kyrkja. Ein gong
høyrer ein om «en blommit Rød og Gul Pralsagtes messehagl med et
blåt kors». Ein annan gong har det vori to messehagler,» en av gult
atlasch med svart kors», og den andre av «Rød Cammerlot».
Alt i 1673 har det vori stor omvøling på kyrkja. «Nils Ifuersen
Kirchebygger» og to tømmermenn vart henta frå Trondheim. Det
vart lagt nytt tak pa koret. Kyrkja og koret vart bordkledde rundt
om. På vestveggen hadde det vori bord før, men kledninga var for
dårleg. Kledninga på tåret vart sett i stand, men tårnfoten hadde
teki skade. Klokkene var opphengde «ille og for lågt». Dette vart
retta. Våpenhuset og sakristiet hadde sigi frå kyrkja. Dei var tekne
ned og oppsette att og fekk nye tak. Tårnet og alle taka vart tjøre
bredde. Golvet under tårnet var rotna, men det vart innlagt nytt.
Til slutt vart det etter «almuens begiering» hoggi inn 5 bjelkar til

----
35 Bind 2A
---
Vuku kyrkje. Interiør. Før restaureringa.
ein «lem eller pulp tur». Arbeidet tok 9 vekor for meisteren og dei'
to andre.
I 1677 vart bygd ny lem, og det vart gjort «opphøyede» stolar på
lemen. I 1683 vart det tømra nytt funthus. Då vart det hoggi hol
på kyrkjeveggen og innsett dør så ein kunne koma frå funten inn i
kyrkja. H 686 vart det gjort ny skiljevegg mellom koret og kyrkja
med «to dører». Desse dørene og ymse andre delar av «veggen» finst
enno. «Kirkestolen» fortel at det var sal. hr. Jens Kristoffersen (vise
pastor) som ved Nils Andersson Snekkar let gjera denne skiljeveg
gen. Venteleg var det etter presten sin siste vilje at dette arbeid vart
utført.
I 1687 vart det atter tala om «kirkens store brøstfeldighet». Og i
1688 vart «Kirchbyggeren Peder Lerfald» henta. Det heiter at tårn
kledninga mange stader var «aff fuggel i giennem huggen». Sjølve
hjartstokken var roten så det måtte setjast inn ny. Så vart tårnet kledd
og tjørebredd. I 1689 vart det lagt nytt tak på kyrkja. I 1699 fekk
3


----
36 Bind 2A
---
kyrkja altartavle. Det var ei gåve frå Rasmus Aagesen Hagen og k.
Siri Olsdtr. Altartavla vart laga av Lars Pederson Bilthoggar. Ho
har denne innskrifta: «Gud den Allerhøyeste til Ære og alle retsin
dige Christne til Opmuntring og Efftersiun Haver Agtbare og Vel
fornemme Mand Rasmus Aagesen Hagen med sin Dyderige og Gud
frøgtige Kiæriste Siri Olufs Datter Næs bekostet og foræret Denne
Alter tafle med sin Stafering til Wuchue Kierche 19. Julij Anno
1699». 1
For 1702 heiter det om Vuku kyrkje: «Denne kirke findes nu af
temmelig goed stand». — Utgjennom 1700-åra var kyrkjone i Verdal
som visstnok på dei fleste stader i Noreg, privateigedom. Etter Den
store nordiske ufreden var vel statskassen tom, og så selde kongen
kyrkjene for å få inn pengar. Aage Rasmusson Hagen kjøpte kyr
kjene i Verdal på auksjon i 1723. Han fekk kgl. skjøte 8. mai 1726.
Han selde att ved skjøte av 10. okt. 1736, tgl. 1. juli 1737 til oberst
løytnant Lorents Didrik Kliiwer for 1400 Rd. Kaptein L. D. Kluwer
selde kyrkjone «med jordegods, tiende og innkom» til Sivert Flet for
1550 Rd. Skjøtet er dagsett 10. nov. 1741, tgl. 5. mars 1742. Enkja
etter Flet vart gift med futen Arnet, som på denne måten vart kyrje
eigar. Han selde kyrkjone i 1781 «med underliggende jordegods i
følge det til justitsråd Hagen utg. kgl. skjøte af 8. mai 1726, ligesom
og efter forordning av 25. febr. 1733, for 5500 Rd. til Rasmus Bro
derson Hagen. R. B. H. døydde i 1791, og hadde då fastsett at løyt
nant Rasmus Rasmusson Hagen — sonen — skulle ha kyrkjone i
Verdal med «tilhørende gods» for 6000 Rd. Han var den siste private
kyrkjeeigaren.
At desse private eigarane hadde plikt på seg til å halda kyrkjone
i stand, er sjølvsagt. Men det har venteleg vori av og til med dette.
Det syner i alle fall eit brev, dagsett 9. juni 1787, til Propr. Rasmus
Hagen. Namnet åt sendaren er borte, men brevet er truleg frå bispen,
og der heiter det: «At der befindes adskillig Brøstfældighed på Deres
3 Kirker i Værdalen, fortæller de hidsendte Besigtigelsesforretninger
i Oktober sidstleden. Da De er bekjendt som en formuende Mand,
forundrer vi os over at De efterlader den Pligt der påligger Dem som
Kirkeeier. Påminder ham om at lade det gjøre så betids at Besigti
gelse deraf kan foretages straks efter Mikkelsdag».
Den 4. juni 1796 vart kyrkjone i Verdal selde ved offentleg auk
sjon til bøndene i bygda. «Wuchue Sogns Gårdbrugere» fekk skjøte
på Vuku kyrkje «med dens Inventarium, Ornamenter og retmæssig
1 Frå slutten av 1600-åra er vel og bileta på lemgavlen av Peter Lilje.

----
37 Bind 2A
---
Altertavla fer restaureringa.


----
38 Bind 2A
---
tilhørende Herligheder af Jordegods, Tiende etc, intet i nogen Måde
undtagen, men alt med lige Ret og Rettighed som hr. Liutenant
Rasmus Hagen den eiet haver» for ein kjøpesum av 2740 Rd. Skjøret
er dagsett 25. juli 1796 og tgl. 15. aug. s. å. Det kom til 63 Rd. i
omkostningar, så heile utlegget var 2803 Rd.
Det vart no ei ny tid for Vuku kyrkje. Demokratiet si tid vart
innleidd. Vaktmeister Joen Holmlie, Storvuku, vart kyrkjeverje i
1796. Og ut gjennom 1800-talet heilt til 1888 var det i alt 12 menn
kjende namn — som tenestgjorde som kyrkjeverjor. Av desse
hadde John Grunden den lengste tenestetid, 44 år.
Det er mykje interessant å fylgja kyrkjeeigarane og ombodsmen
nene deira ut gjennom åra når dei trufast drøfter og rådlegg om kor
leis dei på beste måte skal verna og vara Vuku kyrkje. Dei var nok
noko ustøe i førstninga. Ein får hugsa at dei tok til i eineveldet si
tid og var ikkje vane med demokratiske skikkar. Men det var opp
song og framgang. Og når det lid på tida, er dei fullgode parlamen
tarikarar. Dei passa sine ting, serleg økonomien, så vi notids demo
kratar sikkert kunne ha noko å lære av dei.
Utover åra var det jamt omvølingar av kyrkja. I 1812 vart det
bygd nytt skrifthus — sakristi. Det var vel då det kom på nordsida
av koret. Inngangsdøra til skrifthuset var frå først av på austsida.
Døra vart flytt på vestveggen i 1880. Det kosta 250 Rbd. 2 Ort å
få opp det nye skrifthuset.
I 1816 vart det attåt vøling på kyrkja bygd nytt våpnhus. Kostnad
1538 Rbd. Det er vel dette våpenhuset vi no har. Det vart oppført
ved vestveggen åt kyrkja der funthuset før hadde stått. Det vart
fleire gonger vedteki å måla kyrkja, og vindaugo har det ofte von
omskiping og omvøling av.
Natta mellom 19. og 20. november 1844 slog lynet ned i kyrkje
tårnet, så det brann opp. Våpenhuset vart og skadd. Det var sjølvsagt
stor fare for kyrkja og, men ei uvanleg strid regnskur sløkte varmen.
Kyrkjestyret søkte om lov til å setja kuppel på kyrkja i staden for
tårn, men Departementet og Stiftdireksjonen sa nei. På møte d. 5.
april 1845 vedtok kyrkjeeigarane at dei skulle ta ei hovudomvøling
av kyrkja. John Grunden vart vald til ny kyrkjeverje. Daniel Kri
stoffeson Ulvill vart tinga til å byggja nytt tårn. Han ville ha 3 ort
12 sk. om dag. Dette tykte styret var for mykje. Dei fekk sjå seg
om etter ein annan som ville gjera arbeidet for 3 ort om dag. Daniel
gjekk til slutt med på å ta på seg arbeidet for denne dagløna. Det
vart vedteki at hjartstokken skulle vera 14 alen lang. I møte d. 18.

----
39 Bind 2A
---
april 1846 vart John Iverson Ekren og Paul Jakobson Ulvill tinga
til å «vedblive» å vera med på tårnarbeidet. Dei ville ha 1 ort og
16 sk. om dag, men vart bode 1 ort og 12 sk., og dei tok mot dette
tilbodet.
Eric Valne (sjølportrett).
På møte d. 11. nov. 1846 vart det vedteki å gjera desse arbeid
1. Nytt golv og nye golvfiskar i kyrkja.
3. Veggene ovanfor panelet «blir så flathugget og tiljevnet». Der
etter skulle veggene ovanfor panelet bli rappa, i koret opp til
kvelven, og i kyrkja også under loftet.
4. Galleri på nordre ~vegg.
5. Veggstubbane inn i kyrkja frå novene midt på langveggene skulle
bli borttekne.
John Grunden, forvaltar G. Høiset og klokkar O. Hage vart valde
til å sjå til med arbeidet. O. Hage har i eit hefte skrivi ei lang
utgreiing om korleis arbeidet skulle gjerast. Noggrant er det sagt frå

 

----
40 Bind 2A
---
om alt, og atterhald er det teki både på den eine og den andre måten.
Daniel Ulvill fekk snekkararbeidet for 39 Spd. Då var summen ned
slegen fleire gonger. Då Daniel var ferdig med arbeidet, søkte han
om litt etterskot. Det sa styret nei til, men samstundes gav dei han
godviljug 16 Spd. i «gratiale».
Tilbodet frå Ole Johnson Anshus frå Skogn om å utføra rappinga
for 9 sk. kvadratalna vart godteki. Rappinga kosta i det heile 59 Spd.
4 ort 6 sk. På møte d. 29. april 1848 vart det fastsett at Eric i Valne
skulle utføra målararbeidet i kyrkja for 150 Spd. Arbeidet vart utført
sumaren 1848. Galleriet på nordveggen vart ikkje bygd i desse åra.
Ola Andersson Hellan sette det opp først i 1863 og fekk 48 Spd.
for arbeidet.
Enno eit arbeid vart utført i 40-åra. Skiljeveggen mellom koret og
kyrkja vart borteken, og i koropninga, som før var firkanta, vart
det gjort boge. Som avslutning på den store omvølinga vart det i
1854 kjøpt ei lyskrone som kosta 39 Spd. Krona var gave frå folk
i soknet.
Og så var interiøret i Vuku kyrkje såleis som vi alle kjenner det:
Rappa, kvite vegger og kvitt loft. Altartavla og preikestolen i kvitt
og gull. Domedag måla av Eric i Valne oppunder korkvelven. Ole
Stubskin sa ein gong at far hans hadde skildra den nyvølte kyrkja
såleis: «Det vart som ei storstugu mot før». Når ein så tek med at
Ola Hellan, Johs. Slapgård og Martin Sevaldsen i 1881 gjorde dei
stolane som no er i kyrkja, for 10 kr. st., så vart biletet heilt som vi
kjenner det.
— Men korleis såg Vuku kyrkje ut innvendig i kring 1840, før
Eric i Valne og dei andre gjorde sitt verk? Lat oss tenkja oss etter
det. Det var sjølvsagt vanleg tregolv, men det låg venteleg noko
lågare no. Det er også truleg at golvfjølene låg tvert over huset.
Under dei golvåsane som no ligg på tvert, ligg det nokre eldre åsar
på langs. Det måtte vel vera så, elles hadde det ikkje gått å grav
leggja folk inne i kyrkja, som dei brukte. — Veggene var av rund
telgde tømmerstokkar utan noko utanpå. Stokkane var noko brune
i leten. 1 Ein kan sjå på veggen bak orglet. Loftet var vanleg flatt
loft med synlege bjelkar. Frå novene midt på langveggene gjekk
veggstykke noko inn i kyrkja. Øvst oppe gjekk stokkane som no
heilt over huset. Kyrkjestolane var vanlege gamaldagse med rette
sidestykke. Det var dører med nummer på for stolane.
1 Ved avdekking av tømmerveggene i koret i febr. 1950 syner det seg at dei
er dekorerte.

----
41 Bind 2A
---
. Erik Valnes dekor i kortaket, Helvedet i hvdvets sørvestre hjørne
Kyrkjedørene var venteleg som no: Brunmåla utvendig og blå og
med blåmåla kledningar innvendig. Kordørene hadde grøne ramtre.
Felta — fyllingane — nedanfor tverramtreet var brune med skvettar
av lyseraudt, grønt og gråkvitt. Øvste felta var gjennombrotne med tre
søyler i kvar dør. Søylene var gråkvite i botnen med striper og skvett
av lyseraudt og grønt. Foten åt søylene i øvre kant av midtre tverrtre
var grøn, raud og gul. ■ —■ Søylene som no står ved utgangsdøra, var
vel som no: brune med skvett av
føtene var brune, raude og grøne.
Overstellet brunt, blått, lyseraudt,
manke og litt gylt i krona. Dette
lyseraudt, blått og gråkvitt. Søyle-
Søylehovuda brune med litt gylt.
Løvene var brune med mørkare
var i kring kordørene før. Andre
leivningar av kor skil jet — lektoriet — har desse fargane: Brunt,
grønt, raudt, blått med aldri så lite gylt. Ein liten liststubb er sikkert
frå altartavla. Han er måla i blåe, raude, grøne og gule fargar. —
Altarringen var vel som leivningane av han, brun i botnen med skvett
av lyseraudt, blått og gråkvitt. Den gamle himlingen som var over
preikestolen, er utmed sidene måla i blått, raudt og grønt. Flata
under er blå i botnen. Ein rosett midt på er raud, grøn og grå. Engle
andlet i kring. Preikestolen veit ein ikkje noko om. Om altartavla


----
42 Bind 2A
---
seier dei lærde at ho var måla i ymse fargar, som det skal lata seg
gjera å få fram att. I felta er det bilete som enno fins bak dei no
verande som er måla på lereft.
Grunntonen i kyrkja var etter dette brun, medan fargane raudt,
blått, grønt og gult var med og lyste opp. Når kordørene vart opp
latne, såg ein gjennom dei opp til altaret og altartavla. Dessutan
såg ein gjennom den brotne skiljeveggen inn i- koret på sidene av
dørene og visstnok over dei. På lemgavlen hadde ein som no Peter
Lilje sine bilete av lidingssoga. Botnfargen er brun der og. Galleriet
ved nordveggen fanst ikkje.
Ja, kva skal ein så seia om det gamle interiøret? Det var sikkert
ein god grunntone over det, mjuk, varm og fager, og med harmoni
mellom dei ymse delar. Ein kjenner det varmar når ein tenkjer på det.
Den 11. juni 1886 vedtok generalforsamling for Vuku kyrkje etter
framlegg frå kyrkjestyret med 35 røyster mot 1 r. å selja kyrkja til
«Vuku Sogns Menighet med den nu eiendes Gård Balgård nedre,
samt Landskyld og Ulvildens Kvernbrug nr. 6». Kyrkjetiende og
husmannspengar skulle etter den tid falla bort. «Kyrkjekjøpa» vart
betalte tilbake med 3,20 kr. for kvar riksdaler som var betalt i 1796.
Heradstyremedlemene i soknet, soknestyret, skulle styra med kyrkja
og det som vedkom henne. Forutan kyrkja sine faste innkomer av
jord kunne ein likna ut sokneskatt. Dei oppsparde pengar som var
att når kyrkjekjøpa var betalt, skulle vera grunnfond for ein pen
sjonsskipnad for Vuku sokn. Til utbetaling av kyrkjekjøpa gjekk
det tilsaman med 7014,26 kr. Grunnfondet åt pensjonslaget vart der
etter med ein rund sum 3700 kr. — Frå 1922 har soknerådet hatt
styringa over kyrkja.
I 1894 ■ —■ 3. des. ■ —■ vart det vedteki å byggja kyrkjestove. Ho
vart oppført i 1895: Då vart også bygd stallar. Og det vart vedteki
å kjøpa omnar til kyrkja. I 1904 — 23. juli — vart gjort avtale med
Olsen & Jørgensen, Oslo, om at firmaet skulle byggja orgel til Vuku
kyrkje. Orglet skulle etter avtalen kosta 2350 kr., og skulle vera
ferdig til 15. mars 1905. Pengane til orgelkjøpet var stort sett gjevne
av folket i soknet og av vukubyggar i Amerika. Bonde Erling Aarstad
var den første organisten.
På denne tid var det kyrkjesongkor i Vuku, og det hadde det vori
gjennom mange år. Det var klokkar Ole Hage som først samla
songarar til korsong. For det første var det nok ikkje fleire songarar
enn dei hadde rom i klokkarstolen og i koret elles. Men fleire og
fleire vart med, og etter søknad frå Hage vedtok kyrkjestyret i 1863

----
43 Bind 2A
---
Eric Valnes dekor på nordre del av estveggen i skipet.
at songarane skulle få nytta stol nr. 5 på det nye galleri. I 1870 var
det atter spørsmål om større og meir høveleg plass på søre sida på
lemmen. Det var då dører for stolane som koret brukte. I 1871 vart
romet åt songkoret gjort større på den måten at lemmen vart utvida
ei stolbreidd framover. — Etter at orglet var innset, vart det ingen
høveleg plass åt songkor på lemmen lenger.
I 1904 vart det etter påbod vedteki å setja ei utgangsdør på søre
langvegg åt kyrkja. Det synte seg då at det var dørhol før der det
gamle våpenhuset hadde stått. ■ —■ Kyrkjestova fekk bordkledning og
paneling i 1922. Same år vart tårnet kledd og tjørebredd. I 1926
vart taket på kyrkja omvølt. Ny grunnmur vart mura i 1931, og nytt
golv vart innlagt i kyrkja og sakristiet. Same året vart det lagt inn
elektrisk varmestell i kyrkja. — I 1946 vart bygd ny kyrkjeport etter
teikning av arkitekt John Tverdahl.
I tårnet heng det også ei større klokke enn den som er omtala før.
Storklokka har ikkje innskrift eller årstal. Ho er venteleg eldre enn
den frå 1663. — Dåpfatet er truleg mykje gamalt. Det har denne
innskrifta ANNE + S + LVCKAS + EFVARTSØNS +.
Den massive sølvkalken er frå 1807. Det er gåve frå Ingeborg og


----
44 Bind 2A
---
Anders Inndal. På kalken står: AO I 1807 IE V. Disken har ikkje
noka innskrift. — Eit sylag under førarskap av Ingeborg Kvello gav
i 1926 40 serkalkar av sølv til Vuku kyrkje. I 1932 gav same laget
20 småkalkar til.
Sølvkrusifikset på messehaglen har denne innskrifta: «Foræret til
Wuchoug kirke af L. I. Stubskind M. A. Stubskind 1840.»
På brødeska av sølv står det: «Givet til Vokhaug Kirke af John og
Marit Vestgrunden til Erindring af hans Svigerforældre. Aar 1850.»
Altarduken er sauma av kvinner i Vuku etter opptak av fru res.
kap. Holan i 1914. Under denne duken ligg det fleire svært gamle
dukar. Duken under dåpfatet er også gjeven til kyrkja av kvinner
i Vuku.
Ein stol i sakristiet har denne innskrifta: «Anskaffet til kirken
1831. ■ —■ På ein messeserk står årstalet 1833. ■—
— Kyrkjegarden må frå gamal tid ha vori svært liten, men han
vart utvida gong på gong, såleis i 1797, 1831 og i kring 1850. I
1855 vart det vedteki at hegnet kring kyrkjegarden skulle vera av
stein. Før hadde det vori treplanke. Det var visst ingen fast gravar
frå gamalt. Dei grov utan regel der det høvde og helst inn til kyrkje
veggen. I 1845 vedtok kyrkjestyret at det for ettertida ikkje skulle
vera høve til å grava graver nærare kyrkje enn 4 alen. «Denne Del
af Kirkegården, nemlig 4 Alen fra Kirkeveggen, utjevnnes næste
Sommer», heiter det, så det har nok vori ujamt kring kyrkja. Frå
i kring 1835 har det i alle fall vori fast gravar. Johan Fergeberget
hadde frå den tid arbeidet heilt utover til 1881. — Dei grov graver
under kyrkjegolvet og. Då nytt golv vart innlagt i 1931, synte det
merke etter graver både i kyrkja og i våpenhuset. Det er to graver
nett innanfor inngangsdøra i vest. Ved vestveggen litt lenger sør
var det og ei grav. Der var det ikkje langt nedpå ei kiste av svære
furuplankar, men kista var tom. Det var litt høvelspon på botnen.
Innhaldet elles har venteleg nokon gong vorti ført bort og gravi ned
på kyrkjegarden. I ministerialboka finn ein dette for 1782: «Fru
justisrådinde sal. Geertsen født Emmahus f på Stuskin i sit 70. år,
begravet i Vuku Kirke 3. mai. Av Prædikestolen blev over hende
holdt en liden Tale av J. H. K.» — Då Aage Rasmusson Hagen i
1736 selde kyrkjene i Verdal til L. D. Kliiwer, tok han m. a. unna fri
gravstad til Marit Vangstad i skrifthuset i Vuku kyrkje.
Dei freista å pynta opp og. I 1872 planta Johs. Halset og Johan
Fergeberget 40 tre (rogn) på kyrkjegarden. I 1881 vart kyrkjegarden
kartlagd av I. Kvello og M. Grunden. I kring 1900 vart kyrkjegarden

----
45 Bind 2A
---
utvida vestover med 210 gravstader. Denne delen vart teken i bruk
i 1902.
Alt i 1921 synte det seg at det atter var naudsynt å vida ut kyrkje
gerden. Då vart kjøpt 2112 kv.m. jord av Kyrkje-Vuku aust for
k.stova nord til vegen. Heile k.garden vart så kartlagd av Johs. Nord
nes. Det er no tilsaman over 1200 gravstader. Seinare er det skipa
Eric Valnes dekor i korhvelvet, midt i taket.
gangar mellom dei ymse delar og elles, og planta tre (bjørk). Med
lemer av Vuku u.l. og av losje Frihug har vore med i arbeidet med
dette, og bøndene har kjørt grus. Skuleborna planta granhekk på
austre og nordre sida av k.garden, og nokre einskilde grantre i 1930.
Dessutan har kyrkjeverja og kyrkjetenar og gravar, Sefanias Marken,
planta bjørk og andre tre på k.garden. Både kartteikning, treplant
ing, gruskjøring og anna arbeid for å pynta opp i kring kyrkja er
utført som gratisarbeid. I dei siste åra er det samla inn pengar til eit


----
46 Bind 2A
---
fond, og renta av dette skal brukast til arbeid for å gjera gravlunden
fagrare. Fondet er no på noko over 4000 kr. Det er no god plass
og den beste orden på kyrkjegarden.
Den nye døypejonten.
Dei 8 bilet-felta er skorne av lensmann Jon Su ul og er ei gave fra ban.
Restaureringa av kyrkja vart fullført til 300-årsjubileet i 1955.
Restaureringsarbeidet tok til med altartavla, og under kyrkjemålaren
Ola Seter si kunnige hand har ho fått dei gamle fargane. Den gamle
hengjestolen, galleriet, på nordre sida er teki bort. Dette gav kyrkja
eit meire harmonisk interiør. Preikestolen har fått si gamle form
med dei gamle fargane, og no høver himlingen frå 1600-tallet
godt til han.
Dei nye kyrkjebenkene er komne på plass, og like-eins 4 nye lyse
kroner og 4 lampettar som er laga i stil med den lysekrona ein har
frå 1854. Dei biletskorne felta i den nye døpefonten er ei gåve frå
lensmann Suul, og skori av han. Altarringen har fått ei form som
gjev betre plass i koret. Nytt orgel er teki i bruk. Det er Brødrene


----
47 Bind 2A
---
Koret i Vuku kyrkje etter restaureringa. Framom altarringen den nye
døype]onten.


----
48 Bind 2A
---
Torkildsen, Åsen, som har levert orglet, og det har 12 stemmer. Det
nye orgelprospektet er teikna av arkitekt Tverdal.
2 gamle stolar med gyldenler er ei gåve frå familien Dillan, og
skal tene som brurstolar. Den nye dåpskanna er gåve frå konfir
mantane i 1955. Den ny vevde løperen i sakristiet er ei gåve frå kon
firmantane i 1954.
Dei kyrkjelege tekstilane er laga av kvinner i' Vuku. Ein kan her
nemne den vakre altarduken i svart- og kvitsaum. Teppet innafor
altarringen er i korssting og sydd etter eit gamalt motiv på ei høg
setepute frå garden Vest-Grunnan. Motivet er truleg frå 16. 17.
årh. Dåpsserviettane og duken til døypefonten er og i svart- og
kvitsaum.
Folket i soknet har synt stor interesse for restaureringsarbeidet.
Det syner alle gåvene ein har teki imot frå private og frå institu
sjonar. Til slutt må nemnast at kommunen på ein storstilt måte har
vori med og fremja restaureringsarbeidet.
Planen for restaureringsarbeidet er utarbeidd av arkitekt John
Tverdal og godkjent av Riksantikvariatet i Oslo, og kyrkjemålaren,
Ola Seter, har vori fargekonsulent.
Sundag den 26. juni 1955 var det jubileumsgudsteneste i den 300
år gamle Vuku kyrkje. Høgtida tok til med at Nidaros biskop med
dei 7 assisterande prestar gjekk inn i kyrkja og tok plass i koret. Det
var res. kap. Fosse, stiftskap. Tollefsen, sokneprest Hovden, sokneprest
Digernes og hjelpeprest Ansnes. Biskopen forretta for altaret i sam
band med skriftlesing av prestane. I preika nemnde biskopen litt om
den gamle kyrkja og den tid da ho vart bygt, og gjekk så over til
teksten for dagen.
Etter gudstenesta gav Vuku sokneråd middag i samlingshuset for
presteskapet og ein del innbedne. Millom song og talar ved bordet var
det eit par damer som helsa frå Vuku kirke i Minnesota. Res. kap.
Fosse takka alle som hadde vore med å få kyrkja restaurert —■ arkitekt
Tverdal, konservator Sæter og lensmann Suul for døypefonten.
Om ettermiddagen var det festmøte i kyrkja med talar av fylkes
mann Lindboe, sokneprest Hovden og sokneprest Skogsholm. Dagen
vart avslutta med orgelmusikk og song.

----
49 Bind 2A
---
VINNE KYRKJE
Av skoleinspektør Johs. Dahl.
Inntil 1815 stod kyrkja for Vinne sokn på Hallan. Kva tid det
først vart bygt kyrkje på Hallan er ukjent. Truleg gjekk det der som
i Vuku. Det var langt til fylkeskyrkja på Haug, og elva var imellom.
Så bygde bøndene sjølv ei kyrkje, som sidan fekk eige sokn og vart
anneks under hovudkyrkja på Haug, sidan Stiklestad.
Halle kyrkje låg i ein utkant av soknet. Dette kom seg sikkerc av
at det der omkring var den sterkaste bygda den gongen. Mange av
dei gardane som no hører til Vinne, låg under hovudkyrkja. Soleis
Bye, Sørager, Baglan, Valstad, Flotten, Vinne og Lerfald.
Halle kyrkje er nemnt 1513, og vigsla til St. Ægidius.
Noko av det eldste ein veit om Halle kyrkje, er frå eit oversyn
over alle kyrkjer i prestegjeldet frå 1649, der det står «Kirchenn
dend Nordre Siide, Såvelsom Choerett på Begge Siider vill thechis
med nye Span Fattes Kalch och disch til Kirchen. Och når dett schal
Brugis må dett hentes fra Hofuet Kirchenn. Er intet Bygget på Kir-
chenn Siidenn forschretsne dato, findes ei heller nogenn Materialier
udi forråed».
Halle kyrkje vart saman med dei andre kyrkjone i prestegjeldet
seld til Rasmus Hagen i 1723. Men i 1795 vart dei kjøpte tilbake av
bøndene i kvart sokn. Stiklestad og Halle hadde eit slag sameige i
kyrkjone til 1813, da dei skifta det mellom seg soleis at kvart sokn
fekk sin part etter eit høvetal dei har brukt ved delinga.
«Halle almue skal ha del i den større verdi Stiklestad kirke
har med 120 rd.
Jordegods:
Bjørgan 1600 rd.
Haugan 1000 »
Jøsås 1200 »
873
Herav på Halle 7—7- blir 562 » 75 skil.
6360
Utstår på obligasjon 480 rd.
Derav faller på Halle kirke 203 » 14 »
1. Molberg får 300 rd.
2. Obligasjon for Fleskhus 480 »
3. Stiklestad almue til Halle 105 » 89 skil.

 


----
50 Bind 2A
---
Gardar som etter kyrkjedokumenta svarar landskyld til Halle:
Bøxel.
Etter den tid vart alt som vedkom kyrkja administrert av eit valt
styre, som m. a. hadde å føre rekneskap over inntekter og utgifter.
I 1812 gjer prost Brandt framlegg om å rive både Stiklestad og
Halle kyrkjer og bygge ei ny kyrkje for begge sokn. Heldigvis vart
det ikkje noko av dette. (Sjå meir om dette under Stiklestad kyrkje).
Men det gav kanskje kyrkjelyden i Halle ei minning om at det var
på tide at dei fekk seg ei ny kyrkje, da den gamle var falleferdig.
Etter ei segn var det tanken at den nye kyrkja skulle stå på Bye.
Men så kom det tilbod frå eigaren av Vinne om fri grunn, og soleis
kom kyrkja til å bli i den motsette ytterkant av soknet.
Medan den nye kyrkja var under bygging, brente Halle kyrkje ned
i 1815. I ei melding om brannen heiter det:
«Halle kirke brendte ned kl. I—2 ef.m. den 21. juni 1815. Det
var frisk vind fra sydvest. Kirken og tårnet var av tre, fløyen og
spiret av jern. Branden opdagedes ved at det kom røg ud gjennem
tårngluggerne, og da det kom folk til, brendte hele kirken invendig.
Kirken havde liden verdi og skulde rives». Det var lynet som hadde
slege ned og tent eld på kyrkja. Vinne kyrkje var bygd frå 1814
■ —15 og vigsla i 1816 av biskop Peter Olivarius Bugge. Den åtte
kanta kyrkjetypen var etter påverknad utanfrå først teken i bruk av
pietismen og seinare av rasjonalismen. Felles for disse retningane
var at ordet og preika var det viktugaste, og dette fekk sitt symbolske
uttrykk ved at preikestolen vart sett over altaret — i altartavla. Soleis
var det også opphavleg i Vinne. Det var rekna med 180 sitteplasser
i skipet og på lemmane 50, i alt 230.
Av rekneskapen for 1844 syner det seg at Erik Måler (Valne) har
fått utbetalt 4 spd. for bilethoggararbeidet til beslag på preikestolen,
og same år for material og arbeid 80 spd. Mellom alt det som
Erik Valne har måla i trønderske kyrkjor er målinga i Vinne kyrkje
noko av det beste han har gjort. Her kom han heller ikkje i skade
for å øydelegge noko som var gjort før, som i Stiklestad og Vuku,
der han måla over dei fargane som høvde til den barokke utskurden
på altartavla, og la på kvitt og gull i staden.


----
51 Bind 2A
---
Vinne kyrkje. Sett frå nord.
I 1853 har kyrkjest. fått i stand ein kontrakt med Sivert Schem
om leige av eit orgel han sjølv har bygd og sett opp i Vinne kyrkje.
Etter kontrakten skal Schem spela orgelet i Vinne dei sundagane det
ikkje er gudsteneste i Stiklestad, der han også er organist. For dette
og for leige av orgelet skal han ha 3 tynnor bygg for året.
I 1857 blir Schem oppmoda om å lære opp eit «subjekt» til å spela
orgel, så dei fekk bruke orgelet kvar messedag.
Det «subjektet» som vart lært opp til organist, må vel vera Lars
Tiller, som sidan var organist i Vinne. Orgelet vart ståande i kyrkja
som Schems eigedom til 1878, da kyrkjestyret gjorde vedtak om å
kjøpe det for 480 kr. Organisten hadde 20 kr. i løn for året og belg
trøaren 2 kr. Dette orgelet vart brukt til 1910, da det vart utskifta
med eit orgel på 6 stemmer, bygt av brørne Torkildsen, Åsen.
Frå 1843 har Vinne kyrkje betalt rentor for 85 spd. til Alstadhaug
kyrkje «for den lille klokke», står det. Det går ikkje fram klårt om
dei har kjøpt klokka av Alstahaug for 85 spd. eller dei har lånt
4


----
52 Bind 2A
---
pengane der for å kjøpe klokka. Det første er vel mest truleg. Sum
men er innbetalt til Alstahaug i 1854.
Kyrkja har 2 klokkor. På den største står det:
Støbt
i Trondheim 1838
aj Hans Oluf Sundt
og Knut Andreas Sundt.
På den mindre klokka står det:
Støbt
af
Matis K. Søberg 1818
Klokkone er godt samanstemt, har ein lys og frisk klang, som
når langt.
I 1857 tek gjøtler H. Forseth på Levanger på seg å støype ei lys
krone til Vinne kyrkje for 40 spd.
Vinne kyrkjestyre går ut frå at kyrkjetomta på Hallan hører til
Vinne kyrkje, og har i 1859 gjort slikt vedtak om dette: «Den gamle
kirketomt med kirkegården påligger det kirkevergen at overholde at
dets grenser bliver bemerket således at de er synlige og bekjendte, og
at intet derav oppløyes, og at Ole Hallan derover planter trær således
som han forpliktet seg til ved kirkesamlingen den 1. februar 1840.»
Som ein ser, gjer kyrkjestyret for Vinne krav på eigedomsrett til
den gamle kyrkjegard på Hallan og gjer vedtak om å leige bort
slåtten der til den som betaler mest. Kristian Hallan blir kravd for
2 kr. for ulovlig bruk av kyrkjegarden. Men da han nektar å betale,
blir han innstemnt til forlikskommisjonen, men gjer ikkje noko forlik.
I 1893 blir det gjort samrøystes vedtak om at eigedomsretten til
Vinne kyrkje med jordegods, landskyld og tiende skal gå over frå
privat eige til Vinne soknelyd utan vederlag for «kirkekjøpa.» Den
einaste som hadde imot dette vedtaket var A. D. Jelstrup som åtte
«kirkekjøpet» for Leirfaldaunet. Han budde utanfor soknet og fekk
utbetalt kr. 15,00 for dette «kirkekjøpet.»
Same året vart det gjort vedtak om ei større restaurering og ombyg
ging av kyrkja. Til byggenemnd valde dei S. Tiller, formann, O.
Vinne, J. Kålen, T. Hallan og J. Ravlo. Kyrkja fekk eit tilbygg mot
vest med klokkehus og tårn, så ho no nærast ser ut som ei langkyrkje.
Etter byggerekneskapen kosta heile restaureringa 3292 kr. Av dette
fekk Mortin Sevaldsen 910 kr. for å bygge tårnet. Ole Tingstad hadde
ein akkord på 482 kr. For mindre akkordar og dagarbeid 846 kr.

----
53 Bind 2A
---
Altartavla i Vinne kyrkje.


----
54 Bind 2A
---
For ymse slag material vel 1000 kr. Pengane vart skaffa på den
måten at dei selde garden Molberg for 6000 kr. og brukte av dette
3000 kr. til restaureringa. Resten kom inn med ein basar.
Etter at dei var ferdige med trearbeidet, vart kyrkja måla av Peder
Larsen same år for 260 kr.
Vinne kyrkje har gjennom åra fått desse gåver:
1844. Av Ole Nilsen Høylo ei likvogn med unnatak av fritt bruk
for garden Høylo.
1846. Alterlampe av Ole N. Høylo.
1822. Dåpvasskanne og 2 benker av Ottar Kjæran.
1869. Alterklede av Petter Olaus Balhald.
1870. Fotteppe for alteret av Baroline Høylo.
1879. Brøddåse av prost Koch.
1880. Trekk på knefallet av Arnt Flotten.
1884. To vinkannor av Baroline Høylo.
1884. Alterduk av Beret Bye.
1888. Vokslys med massingstakar av Johs. Kålen.
1903. Kristusbilete skore i tre av Kristian Oxås Leksvik på den
gamle preikestol i altartavla, gitt til kyrkja av Anne Høylo.
1911. 2 store altarlys av Karen Tiller.
1913. Golvteppe til sakristiet av Olaus Vinne.
» Messehagel av Hans Petter og Olaus Bye.
» Bilete av Luther og Hans Nilsen Hauge av R. M. Veimo.
1915: 1 bilde av E. Bliks og 1 bilde av M. B. Landstad gitt av
R. M. Veimo.
1924: Gulvmatter av taug gitt av Sigrun og Erling Vinne.
1927: 15 stk. Nynorsk salmebøker gitt av Verdal u.lag.
1935: 50 stk. særkalker av sølv, gitt av Vinne sanitetslag.
1923: Testamentarisk gave fra Hans P. og Olaus By 500, — kr.
1930: Anders Balhald: Testamentarisk gave 2000, — kr.
1940: Sefanias Valstad testamentarisk gave 10.000, — kr.
1940: Thomas Hallan gave 500, — kr.
1939: Vinne sanitetslag bidrag til installering av elektrisk varme
anlegg, 500, — kr.

----
55 Bind 2A
---
VERA KAPELL
Av skoleinspektør J.ohs. Dahl.
I Vera var det omgangsskule heilt til 1896. Da vart det gjort vedtak
om at skulen skulle vera på Tronsmoen halve skuletida og den andre
halvparten på Sveet. Samstundes kom det søknad fra Vera om ny
bygging av skulehus for krinsen. I samband med dette kom tanken
opp om ein kombinasjon av skulehus og kapell. Alle partar fann at
det var ein praktisk måte å løyse dette spursmål på, og same året vart
det lagt fram i skulestyret byggeplan og overslag over kostnaden.
Kostnaden vart sett til 2500 kr. for huset i full ferdig stand med
tårn, paneling, måling, altar, preikestol og benker.
Av statsmidlar fekk dei 1000 kr. i tilskot til kapellet.
Etter at styremaktene for skulen og kyrkja hadde vorte samde om
det heile, vart det løyvd pengar og lyst etter tilbod på arbeidet. Det
lægste tilbod var frå Ole A. Hjelde på 680 kr. for opptømring, grunn
mur og tak. Innreiinga tok han sidan på seg for 700 kr.
Alt material vart skaffa av kommunen. Det heile skulle vera full
ført til siste juli 1899.


----
56 Bind 2A
---
Frå fyste gudstenesta i Vera kapell 1899-
Kapellet vart vigsla av biskop Skaar den 10. august same året.
Koret som er vigsla til kyrkjeleg bruk, er fråstengt når det ikkje
er gudsteneste. Skipet er klasserom for Vera krins.
Kyrkjeklokka er gjeven til kapellet av Verdalsbruket.
Etter den rekneskapen som er oppgjort for huset i full ferdig stand,
kom det til å koste kr. 3416,69.
Den 31. august 1950 var det 50-års jubileum i Vera kapell. Ved
festgudstenesta preika biskop Fjellbu og det var talar av verdals
prestane. Eit sers innslag i høgtida var at biskopen av Suderøyane og
Man, som var på vitjing hos biskopen, tok del i gudstenesta. Han skriv
sjølv at det rikaste minne han hadde frå denne turen var da han saman
med biskopen vitja ein gamal kvitskjegga mann som var liggjande (Ole
Haldorsen) og tala med han om da kapellet vart vigsla. Kapellet har
i desse 50 åra vore samlingsplass for Vera kyrkjelyd og eit medel til
å halda åndslivet friskt og levande i grenda.


----
57 Bind 2A
---
Frå jestgudstenesta i Vera kapell 1949 ■
Frå venstre res. kap. Skogsholm, biskop Fjellbu,
biskopen av Suderøyane og Man og sokneprest Sastevik.

 

----
58 Bind 2A
---
PRESTER
Av lektor Einar Musum.
Ved den ordning av det norske kirkevesen, som fant sted i midten
av det 12te århundre, opprettedes ved hvert bispesete et dom
kapitel, d. v. s. et kollegium av kanniker eller korbrødre, som bl. a.
hadde under biskopens tilsyn, å dra omsorg for vordende prester,
hvis undervisning foregikk i skoler, som ble kaldt katedralskoler,
fordi de var knyttet til bispesetet (cathedra). Domkapitlet hadde
forskjellige rettigheter som f. eks. å velge erkebiskop, hvis valg dog
måtte stadfestes av paven, å dømme i geistlige saker og i erkebispens
fråvær utøve hans myndighet. To eller flere av kannikerne fulgte
erkebispen, når han visiterte kirkene og klostrene eller var ute i andre
embetsforretninger.
Domkapitlet i Trondheim besto av 24 kanniker. De lønnedes på
den måte at de hver hadde et prestegjeld på landet, hvis inntekter
de nøt. Disse prestegjeld kaltes kannikegjeld. Verdal var et
sådant, likeså Stjørdal, Skogn og Inderøy.
De fire fornemste kanniker var præpositus, decanus, archidiaconus
og cantor, de førte tittel av prelater, og de kall, som lå til deres
embete, kaltes prelaturer. Foruten prestekallet hadde dessuten hver
kannik et prebende, bestående av jordegods, som en eller annen
hadde gitt domkirken på den betingelse at det skulle opprettes et alter
i kirken, og ved dette skulle da den kannik, som nøt prebendets inn
tekter, holde sjelemesse for giveren og hans pårørende.
Blant prebendene kan merkes etter en fortegnelse fra 1542:
St. Catharina prebende i Verdalen på 6 sp. 1 øre. Det ble etter
reformasjonen tillagt kapellanene i Trondheim.
Archidiaconi prebende, 30 sp. 1 øre. Det ble i tidens løp anselig
forbedret, så det i 1662 var over 100 spand.
Der måtte stadig en del kanniker residere ved Domkirken, mens de
øvrige var i de prestegjeld, som var dem tillagt, og betjente disse. De,
som var ved Domkirken, måtte imens la sitt prestegjeld bestyre ved
en visepastor. Plikten til å residere ved Domkirken gikk etter tur.
Alle kanniker, som oppholdt seg ved Domkirken, hadde en felles
husholdning, spiste sammen ved et bord og hadde dertil en egen
innrettet gard, commun-gården eller også St. Olavs gard. Denne ord
ning var brakt i stand i 1252 av erkebiskop Sorle, som gav dem en
beleilig grunn å bygge på og lot innrette deres felles bordhold, hvor
til han la betydelige inntekter, som siden forøktes; slik gav erke

----
59 Bind 2A
---
biskop Haakon i 1267 Haugs kirke i Verdalen med dens rente og
rettigheter til korbrødrenes felles bordhold. Kannikeme har også seiv
økt det gods, som lå til kommunet. Således har Arne Bertelsen i 1503
solgt sin gard, Kjæran, til kommunets bordhold. Dessuten har de
økt det ved de såkalte proventkjøp, som besto i at formuende eldre
folk gav kommunet jordegods eller annen eiendom mot å få opphold
ved korbrødrenes felles bordhold. Således har Eindrid på Gjørv gitt
Lein i Verdalen og annet gods til kommunet for opphold der resten
av sitt liv.
Kommun-gården har uten tvil ligget på Kalvskindet vestenfor
Domkirken, hvor der har vært en gate, kalt Kannikeveiten. Gården,
som eksisterte ennå i 1552, må ha vært temmelig stor, ettersom den
skulle huse ikke alene de residerende kanniker og deres tjenerskap,
men også de personer, som ved proventkjøp kom derinn. Dette har
vel til dels medført mangel på rom; for vi ser at da Einrid på Gjørv
gav seg inn i kommunet, skulle han medføre en bod og loftstue med
svaler og tilbehør, som han seiv skulle flytte til sjøen, men kannikene
føre til byen og sette opp på en tomt i kommun-gården til bruk for
ham, mens han levde.
Som forstander for kommunegården fungerte — rimeligvis etter
tur — en av korbrødrene, som ble kalt dispensator eller oeconomus
communitatis og procurator mensæ communis. Han hadde inntektene
av Sparbu prestegjeld, hvor han måtte holde en kapellan, da han seiv
alltid måtte være ved kommunet.
KATOLSKE PRESTER
Om bygdens prester i den katolske tid vet vi svært lite. Kun i et
par tilfelle er de nevnt, og det første er enda tvilsomt.
Paal Uvit. 1301.
Under de langvarige stridigheter mellom erkebiskop Jørund og;
domkapitlet har Arne, abbed i Nidarholm kloster som pavelig dom
mer i saken mellom domkapitlet og hr. Vilhjalm i Torgar opptatt
to menns vitnesbyrd om at Haug kirke i Verdal siden erkebiskop-
Haakons tid hadde tilhørt kapitlet. De to vitner var Paal Hvit, prest,
og Jon, bonde på Fæby. Han oppføres her av sannsynlighetsgrunner.
Når man tar hensyn til at saken gjaldt en av bygdens kirker, og at
abbeden må antas å ha ført de vitner, som hadde best kjennskap til
forholdet, er det meget som taler for at denne Paal Hvit var eller
hadde vært soknepresten i bygda. For øvrig vet vi intet om ham.

----
60 Bind 2A
---
Knut Ni eli ss on. 1422, 1440.
Knut Niclisson, prest a Haughe, nevnes i Schønnings Trondhjems
domkirkes beskrivelse anhanget s. 52. Han undertegnet i lAll sam
men med en del andre som domsmenn, oppnevnt av erkebiskop
Eskild, en dom angående korbrødrenes eiendomsrett til Store Bosnes
på Inderøy.
Aslak Bolts jordebok (ca. 1440) har en notis om at erkebispen
gjorde et makeskifte med hr. Knut, sokneprest i Verdal, hvorved
Verdals prestebord fikk V 2 spand i Kolshaugan mot at Erkestolen
fikk 2 øre i Nordberg. (Se Nordberg).
Reformasjonen betegner en oppløsningens tid for de fleste geistlige
institusjoner. Domkirken og klostrene ble grundig plyndret, og Most
rene ble opphevet; men domkapitlet fikk merkelig nok lov til å bestå.
Dette må tilskrives sel ve Luthers innskriden, idet han gjorde Kristian
111 oppmerksom på at domkapitlene måtte beholde sine midler for
å kunne ta seg av de studerendes underholdning og skolevesenet i
stiftet. Reformatorene hadde åpent øye for nødvendigheten av å
bringe skolevesenet i gjenge. Det gjaldt jo så snart som mulig å
skaffe menighetene prester, som var opplært i den nye lære. Inntil
videre måtte man imidlertid nøye seg med de gamle, og disse synes
ikke å ha vært vanskelige å få til å rette seg etter den nye lære. Da
den siste erkebisp, Olav Engelbrektsson, i 1537 var flyktet fra landet,
og kannikerne ikke lenger kunne vente noen støtte hverken av ham
eller paven, skrev de i 1538 et brev til kongen, hvor de på det beste
unnskyldte seg for, hva erkebispen hadde forbrutt, og bad tilsist om
at kongen ville forunne dem stadfestelse på de friheter og inntekter,
som tidligere konger hadde unt og gitt dem, og samme år utstedte
kongen et brev, hvori han tar «prelater, caniker, vicarier og menige
capitel og cleresi udi Trondhiems domkirke- med alle deres renter og
rettigheter «udi sin kongelige wern, fridt og beskiermelse», dog med
den betingelse at de skulle være hans «reformatz og ordinantz under
givne». Og på samme betingelse stadfestet han alle de statutter og
friheter, som tidligere kongen hadde gitt dem.
I den kirkeordinans, som innførtes ved reformasjonen, krevdes
blant annet ansettelse av en lesemester eller leetor theologiæ ved
Trondhjems latinskole. Herom het det i ordinansen, at kannikene
skal «holde en lærd mand udi den hellige skrift, som kan paa latine
offentlig læse den hellige skrift baade for kanniker, skoledegne og
forstandige borgere og andre, som did ville søge.» Han skulle altså

----
61 Bind 2A
---
holde teologiske forelesninger, som kunne besøkes av hvemsomhelst,
mens skolens eldre disipler var selvskrevne og tvungne tilhørere.
Latinskolens egentlige øyemed var jo å utdanne prester, og de fleste
prester i reformasjonens første århundre hadde ingen annen teo
logisk utdannelse. Lektorembetet ble således en viktig stilling og
måtte lønnes godt. Derfor ble det fra 1577 slått sammen med kantor
embetet, til hvis avlønning Verdals prestekall var utlagt. Lektor ble
på denne måte den egentlige soknepresten i bygda, men kunne aldri
oppholde seg i prestegjeldet, hvor han derfor alltid måtte holde en
visepastor og kapellan. Verdal vedble således å være et kannikegjeld.
LUTHERSKE VISEPASTORER OG SOKNEPRESTER
1. Sigurd Amundsen.
Han var prestegjeldets siste katolske og første lutherske sokneprest
og omtales første gang i kannikefortegnelsen av 1540 som kannik og
lektor ved domkapitlet. Da det ikke kunne være tale om lektorer
etter ordinansens mening før i 1552, må Sigurd således være en av de
tidligere klosterlektorer, som også i den lutherske tid vedble å kalles
lektorer.
Sigurd nevnes leilighetsvis ved flere anledninger: I 1547 kjøpte
han 1 spand i Ulve i Frol av sin slektning, Jon Person, som hadde
arvet gården etter sin far, Per Otterson. Betalingen var et belte (for
modentlig av sølv) på 18 lod og et kors på 13 lod. Skjøtet, som er
skrevet på Sul den 25 januar 1547, er undertegnet av bl. a. Otte Per
son, lensmann i Verdalen, som etter navnet å dømme kan ha vært en
bror av selgeren og altså også en slektning av presten. (D. N. I. 811).
Videre nevnes han i et dokument av 11. oktober 1554, hvori erke
degnen, kantor og 7 kanniker av Trondhjems domkapitel «paa Kon
gelig Majestæts behag» og i overensstemmelse med tidligere praksis
fastsetter, at en tredjepart av kannikene årlig under straff av stil
lingens fortapelse seiv skal residere ved Domkirken eller holde en
annen der i sitt sted. Dette var foranlediget ved at superintendenten
(): biskopen) Hans Gaas hadde klaget over forsømmelser, og ordi
nansens påbud, at samtlige kanniker skulle bo ved Domkirken, kunne
ikke uten store vanskeligheter overholdes.
« saa haffuer gamble fforffedre offuerwegeth landtzens
ieliMiedh saa att wden kirckens och almogens stoor fforderwelse kan
icke alle canicker aarlighe residere .»

----
62 Bind 2A
---
Deretter oppregnes for hvert av 3 år de kanniker, som skal residere
ved Domkirken. Blant det første års er Siguardus Amundi (:>: Sigurd
Amundsen. D. N. XII. 654).
I et dokument av 16. oktober 1556 er «Siguardus Amundsenn»
nevnt blant 12 kanniker, som var innkalt av Evert Bild (den gang
befalingsmann i Trondheim) og av ham ble advart muntlig og
underhånden mot at Trondhjems kapitel drev kjøpmannsskap i Nord
landene, hvilket kongen ikke ville tillate.
« tha gaff hann osz till kenne lige som vdj hiemlighedt
vden K. M. befaling som hannd sielff bekennde, att K. M. war vdj
forfaring komin huorledis att klerkeriet vdj Trondhiems domkircke
bruger møginn kiøbenskaff vdj Norlandenne, (hui(l)chid hanns
naade jngenlunde vilde tilstede, ».
De varer, de således har solgt, synes dog kun å ha vært deres egen
tiende; men byens borgere, som var misfornøyet over dette, forbød
skipperne å føre gods nordover for kannikene, hvor for disse besværet
seg for lensherren og tilbød å møte på rådstuen for å svare, om noen
kunne bevise at de hadde drevet kjøpmannskap, andre til forprang;
men da ingen kunne bevise dette, ble det dømt at kannikene som
før skulle ha tillatelse til å seige sine varer i Nordland.
I 1558 har Sigurd Amundsen underskrevet kapitelseden (D. N.
XII. 667), og under 6. novbr. 1559 har han med hele domkapitlet
på begj æring gitt superintendenten Hans Gaas det vitnesbyrd at han
like fra sin ankomst til stiftet har vært ustraffelig i liv og lære. I
dette dokument kalles han kantor. Når han samtidig var sokneprest
til Verdal, har altså prestegjeldet den gang vært tillagt kantors
embete, ikke lektors; for helt fra 1552 var det ansatt luthersk lektor;
men denne hadde altså ikke dette soknekall.
Sigurd Amundsen døde ifølge Schøning i 1573. Hvor meget han
har vært i sitt prestekall, kan vanskelig avgjøres nå; men etter hva
ovenfor er opplyst, måtte han jo hvert tredje år residere ved Dom
kirken eller ha stedfortreder der. I 1550 var han procurator mensæ
communis (;>: forstander for korbrødrenes felles bordhold), og som
sådan må han i ethvert fall ha bodd i byen og latt sitt soknekall bestyre
ved visepastor eller kapellan. Som kantor har han vel også vært nødt
til å oppholde seg i byen.
Sigurd Amundsens hustru het Margrete. Med henne hadde han
følgende barn:
Sønnen, mag. Hans Sigurdsen, var først sokneprest i Inderøy. I
1571 ble han sammen med en annen kannik sendt til København for

----
63 Bind 2A
---
å virke til en heldig ordning av kapitlets inntekter. Under dette opp
hold tok han magistergraden i 1572 og oppnådde å få en prebende
ved Domkirken. I 1586 ble han den første sokneprest til Domkirken
og later til i denne stilling å ha ervervet seg anseelse. I 1589 var han
med å forfatte reformatsen for Trondhjems stift. Han døde i 1593.
Datteren Magdalene var født i 1536 altså før reformasjonen, hvil
ket viser at der ikke holdtes strengere på de katolske sølibatsbestem
melser her enn på andre steder). Hun døde 19- novbr. 1595. I mai
1554 ble hun gift med Laurits Nilssen, som var sønn av borgermester
Nils Lauritssen og erkedegn samt sokneprest til Stjørdalen, hvor han
døde 9. novbr. 1596 og er begravet i hovedkirken. Laurits Nilssen
er stamfar for den vidt forgrenede og ennå bestående slekt Arctander.
Hans sønn, Nils Lauritssen Arctander, utgikk fra Trondheims skole
i 1578 og ble til sist kongelig konfessionarius og biskop i Viborg og
nød anseelse som teologisk forfatter. Han har over sin far og noen
andre av familien forfattet noen latinske vers, kalt trøsteskrift for
dem som i døden mister sine venner.
(Arctander betyr en mann fra det nordlige Norge).
Som nr. 2 i rekken av lutherske prester i Verdal oppfører Bang
lektor Jens Anderssen. Ifølge kannikefortegnelsen av 1616 ble han
Sigurd Amundsens ettermann som sokneprest til Verdal; men som
dog ikke bør medregnes her, da han aldri har kunnet betjene kallet
seiv, men har mattet holde visepastor. Hva tid han ble lektor, er
usikkert; men han var det iallfall mens Sigurd Amundsen ennå levde;
for under 26. februar 1577 har han som «læsemester udj Trondhjem»
fått kongelig brev på «cantordømmet udi Trondhjems Domkirke,
som nå vaccerer og ledigt er efter Herr Sigvard Amundssøn, med
bønder, tjenere og al des rente og rette tilliggelse, aldeles intet under
taget, at have, nyde, bruge og beholde ad gratiam; «cum omnibus
claus, consv. et inhab. solita.»
Kantorembetet har han fått til forbedring av sine inntekter fordi
Verdals sognekall var tillagt det og lektors inntekter for øvrig var
små. Stillingene ble åtskilt en kort tid, idet Jens Anderssen — anta
gelig i 1593 frasa seg lektorstillingen, mens han fremdeles beholdt
kantordømmet. En dansk mann, Peder Olufsen Richter, var nå lektor
noen år. Men ved et kongebrev av 18. september 1596 ble stillingene
atter forenet. Det heter i brevet at lektoren ikke kan leve av dette
embete; det uttales derfor frykt for at kongen vil «blive besøkt»
med andragende om lønnsforbedring. For å forebygge dette, bestemte

----
64 Bind 2A
---
nå kongen at Peder Richter ikke mer skulle være lektor, men dette
embete påny besettes med kantor Jens Anderssen. Det heter herom
i brevet:
« at eftersom vi komme udi forfaring, hvorledes at kantor
udi Trondhjems kapitel altid tilforn haver og været læsemester der
sammesteds af den aarsag, at præbenderne der sammesteds ere meget
ringe, saa to personer deraf ikke kunde sig underholde, og efterdi
en ved navn Peder Richter er bleven for nogen tid siden læsemester,
saa at den tjeneste er adskilt fra kantoriet, og derfor er at formode,
at Vi om videre underholdning udi fremtiden til samme kald og
bestilling skulle blive besøgt, da paa det slikt maatte forekommes,
have vi naadigst tilskikket og forordnet og nu forordne os elskelig
hæderlig mand, Hr. Jens Andersson, som nu er kantor udi forne
Trondhjems kapitel og at skulle være læsemester der sammesteds,
eftersom han udi vor kjære herre faders, salig og høilovlig ihukom
melses tid haver været, og skal han nyde og beholde den præbende
og des rente og rettighed, som til forne læsemesters bestilling er lagt,
medens han er udi samme bestilling, indtil Vi anderledes derom for
ordnedes vorder.»
Etter Jens Anderssens død (1599) søkte kapellanen i Volda
Daniel Pedersen, å trenge seg inn i kallet på grunn av at han ble
forlenet med St. Thomas' prebende, som tidligere alltid hadde hørt
sammen med det. Men ved kongebrev av 4. april 1601 ble det
bestemt at Verdals sognekall fremdeles som tidligere skulle ligge
til kantors og lektors embete. Brevet, som er stilet tii den daværende
befalingsmann, Sten Bilde, og domkapitlet, lyder således: (N.R. 111.
s. 625):
« Vider, at eftersom Vi komme udi Forfaring, hvorledes en
ved Navn Daniel Pederssøn, som er forlenet med et Præbende der
udi Trondhjems Kapitel, kaldes præbenda Thomæ, skal ogsaa tilholde
sig Verdals Prestegjæld, hvilket tilforn haver ligget til Cantoris og
Lectoris Tjeneste og Underholdning der sammesteds, da ville vi, at
forskrevne Verdals Prestegjeld skal altid herefter blive perpetueret til
Cantoris og Letoris Tjeneste og Underholdning der sammesteds, og
at os elskelige Mester Peder Ivarssøn [Borch], som nu til samme Tje
neste og Bestilling er forordnet, skal derudi strax indtræde og det
siden kvit og fri nyde, bruge og beholde.
Bedendes eder og ville, at I forordne, at forskrevne Daniel Peders
søn forne Verdals Prestegjeld strax afstaar, saa det bliver forne Mester
Peder Ivarssøn for samme hans Umage og Tjeneste strax indrømt og

----
65 Bind 2A
---
tillagt, efter at det tilforn der haver tilligger. Vi og ere tilsinds, at
samme Gjeld altid herefter som tilforn skal være og blive hos Can
toris og Lectoris Bestilling, og at I dette vort Brev lader blive hos
Kapitlet iblandt andre Kapitels Breve udi god Forvaring tilstede, der
efter I eder med forne Verdals Prestegjeld baade nu og fremdeles
kunde have at forholde.»
Den forening av kantordømmet og lektoratet, som ved dette konge
brev ble offentlig fastslått, vedble å bestå gjennom hele århundret.
«Kantor og lektor» var titulaturen; kantor var det fornemmere, for
han regnedes fra gammel tid blant kapitlets prelater.
2. Povel. — 1388.
Som nr. 2 av lutherske prester oppfører vi hr. Povel, da, som oven
for nevnt, lektor Jens Anderssen aldri kan ha betjent kallet seiv. Han
oppføres også som nr. 2 i en kopibok for soknepresten til Verdal,
som er påbegynt av Peder Krog i 1748 og nå finnes i Trondheims
statsarkiv. Den begynner med presterekken for Verdal etter refor
masjonen og inneholder om hr. Povel følgende:
«Hr. Povel, hvis Hustrne Ragnild såtte effter sig det Inventarium
som dereffter har fulgt Præstegaarden. Dødde Ao. 1588.»
En senere visepastor i bygda, Peder Juel, skriver herom følgende
i en oppgave over visepastors inntekter i forbindelse med folketel-
lingen i 1665:
«Jnventarium till dette Præsteboel findis antegnit j en gammel
Kierchens Bibel som følger Saaledis.
Anno 1588 hafver hustro Gnunild S: H: Pofvels ladit efter sig:
(1) femb Kiør (2) en vng Hest (3) Et schind (4) En gammel
Kiedel paa Thoe pund (5) Thre Svin oe er Præstegaarden ved god
hefd og forsvarlig bygning. Gud bevare fremdelis fra Ulyche!»
Denne Povel har rimeligvis vært prest i bygda i lengere tid. Han
tør ha vært visepastor både under Jens Anderssen og under forman
nen, Sigurd Amundsen, etter at denne var blitt kantor.
3. Isach. 1588 —
«Hr. Isaac, som kom effter Hr. Povel», heter det i Krogs kopibok.
Hverken Schøning eller Erlandsen har annet om ham enn navnet. Jeg
har ikke kunnet finne spor av hans tilværelse.
4. Lars.
«Hr. Lars dend Viise, eller rettere sagt Vice Pastor», heter det i
Krogs kopibok. Tilnavnet «den vise», som tillegges et par prester i

----
66 Bind 2A
---
Verdal, er formodentlig en gjennom tidens løp i almuens munn opp
stått forvanskning av ordet «vicepastor».
J 5. Kristen. 1611, 1620,
likeledes med tilnavnet den vise, var den første kapellan i bygda og
skal som sådan ha bodd på Reitan. Siden ble han visepastor. Hans
sønner, Anders og Arnt bodde på Gudding. (Krogs kopibok).
Han finnes i skattemanntallene for 1611 og 1620 som eier av løre
odelsgods i Flyan og 1 øre i Rosvold, og var vel allerede før 1611 blitt
vicepastor, da Reitan dette år hadde en annen oppsitter.
Sønnen Arnt nevnes som leilending på Gudding i 1620 og både
Arnt og Anders i 1630; de etterlot seg en bondeslekt, beretter Erland
sen. Som omtalt under Lein, het Sivert Sevaldsen Leins hustru Marit
Andersdatter og var født på Gudding i 1617. Hun var formodentlig
hr. Kristens sønnedatter, og isåfall nedstammer den vidt forgrenede
Leinsætt gjennom henne fra bygdens første kapellan.
Hr. Kristen har antagelig vært prest i bygda fra omkring århundre
skiftet til begynnelsen av 1620-årene.
6. Nils Pedersen Helsingør. — ca. 1636.
Han var prest her i 1626, i hvilket år Mentzers journal beretter, at
han ble innstevnet for kapitlet, da han hadde latt en disippel ved navn
Paul Pedersen offentlig preke for seg.
Hans ansettelse som vicepastor skyldes rimeligvis, at han var gift med
lektoren, magister Peder Ivarsen Borchs datter Sofie. Deres sønn,
Peder Nilssen Borch, ble 22. febr. 1657 vicepastor til Stod.
Den senere prost Peder Krogs hustru var av Nils Helsingørs slekt.
Krog kaller ham i sin presterekke «min Hustrues Sophiæ Herslebs
Far-moders Far-Fader.»
Nils Helsingør har antagelig vært prest i Verdal til henved 1636.
I Stiklestad kirke henger et maleri som antagelig er av ham, malt på
tre av en ukjent kunstner og restaurert av læge Th. N. Schulz.
7. Mads Jenssen Riber, ca. 1636 — 1644.
Han er kommet til bygda som kapellan, antagelig i 1626. Detet år
bygslet han nemlig 1 spand i Sundby og brukte denne gard et par år.
Kapellanene var nemlig så dårlig lønnet, at de snarest måtte se åfå
seg en bygselgård for å kunne leve med familie. I 1628 byttet han
med Torkild, oppsitteren på Ekloen, og tok bopel på denne gard, og'

----
67 Bind 2A
---
A T /7.r Pedersen Helsingør.
i 1633 bygslet han ytterligere 1 øre i Ekloen, som Oluf Ekloen opplot
for ham. «Hans Døttre bleve Bønder-qvinder», heretter Krog. Det
er iallfall sikkert, at en datter av ham ble gift med Arnt Jonsen, som
i 1636 bygslet Ekloen, idet Mads Riber opplot gården for ham. Han
kalles ved denne leilighet ennå kapellan, men ettersom han har oppgitt
bygselgården, er han formodentlig blitt vicepastor ved denne tid. lall
fall var han det i 1639; ti den 27. juni dette år var han innstevnt for
kapitlet, fordi han hadde skrevet til biskopen om Peder Eriksen Juels
ansettelse som kapellan, skjønt denne ikke var mer enn 24 år, hva han
mente var gjort mot Kongelig Majestets forordning. (Minimumsalde
ren for prester var nemlig satt til 25 år). Resultatet ble, at hr. Mads
5


----
68 Bind 2A
---
måtte avbede sin forseelse, som var gjort av «misforstand», hvoretter
han fikk tilgivelse av biskopen.
Han oppgav vicepastoratet «formedelst sin alderdom och skrøbelig
hed», antagelig i 1644; ti under 18. juni dette år har lektor Hans
Søfrensen opprettet kontrakt med hans ettermann om embedets
avlønning.
8. Peder Eriksen Juel, 1644 — 1670,
var først kapellan. Antagelig er han ansatt som sådan etter Mads Riber
omkring 1636, idet denne da formodentlig er blitt vicepastor.
I 1644 ble Juel vicepastor. Han og hustruen, Sofie Pedersdatter,
skj enkét ved gavebrev, datert Stikstad tingsted 4. aug. 1644, y 2 øre
i Jermstad uten bygsel til Domkirken. Den årlige landskyld derav var
i 1858 28 skilling.
Etter krigen 1657 —60 ervervet han seg et betydelig jordegods i
bygda. (Se herom under godser). Han døde i oktober 1670.
Juel var gift med Nils Pedersen Helsingørs enke, Sofie Pedersdatter
Borch. Datteren, Karen Pedersdatter Juel, var gift med residerende
kapellan til Veø, Boy Boysen [Friis]. I skiftet etter denne Boysen 24.
mai 1707 registrertes portrett av hr. Peder Juel og hans «kieriste»
(3: hustru) og av Erik Pedersen Juel og hans «kieriste». Dessuten regi
strertes sølvtøy, merket 1) P.E.J. E.T.D.K. 2) P.E.S.J. E.T.D.T og
1.1.5.L. E.T.D.T.
Peder Juel var annen gang gift med Elsebe Tomasdatter [Friis].
Hun ble etter Juels død gift med kapellanen i Verdalen, Jakob Jakob
sen Lund.
Vicepastors inntekter.
Av den kontrakt, som under 18. juni 1644 ble sluttet mellom kantor
og lektor Hans Søfrensen på den ene side og vicepastor Peder Eriksen
Juel på den annen, får vi rede på vicepastoratets avlønning. Kontrak
ten hitsettes i sin helhet:
«Wij effterskrefne Hans Søfrensøn Cantor oe Lector vdi Trund
hiembs Capitell, och Peder Erichsøn Juel Vice-Pastor i Werdal kiendis
och for alle giør vitterlig att efftersom Hæderlig och Wellærd mand
H: Matz Jensøn Riber, hafver formedelst sin Alderdom och Skrøbe
lighed sin vicepastorat i Werdall resioneret och for hannem i Stæden
Lovlig effter Kong: Mayst: bref er vocered H: Peder Erichsøn same
vicepastorat her efter at betiene: Saa hafver Vi begge Samptlig med
Voris gode Øfrigheds samtycke saaledis endrectelig med hver andre
accorderet, At effterdi forneffnte Werdals gield er naadigst af Kongl.

----
69 Bind 2A
---
Peder Eriksen Juel.
Mayt. perpetueret Lectori til sin Aarlig Vnderholdning pro officio. Saa
skal dog forbemelte Vice-Pastor H: Peder nyde for sin Thieniste af
samme gield som effterfølger.
1. Alt W-vize, vden och inden Kirchen med offer på Alteret,
pusefæ, Vdfær och Kirckegang effter Reformatzen.
2. Offerskiepper af de tre Annexer, Som er af Wueche Sogn,
Wdskindesogn, och Lynge sogn.
3. Thiufve tdr. Hafuer Korn af Thienden eller Thiufe Rixdlr. sp.
Aarlig i steden for Kornet.
4. Femb Spand Landskyld, Huor iblant er och beregnet de Thoe
Spand af Landfald och de thoe af Tægstad och Merchdals Eng.


----
70 Bind 2A
---
5. Alle huusfolchenis som i Gieldet findes deris Aarlig arbeyd som
de ere Præsten plictig effter gammel Vijs.
6. Hvis Sildtiende falde kand af Hindherris fischerj, Som er af
Beystad, Inderøen, Skogn, Verdall och Sparboen, och inted Videre.
7. Præstegaarden med al sin behøring som er aldt detz Anfæ med
Huse oe Vaaning hvilcke forbemelte H: Peder skall holde med f uld
och tilbørlig Bygning som forsvarligt er, och af forbemelte Jndkomst
efter Sedvanlig brug likesom hans formand at staa for Herre och Bisse
holdt.
8. Och endog sedvanlig hafver værit at vicepastor af forne sin
Indkomst effter forordningers paabydelse, hafver altid gifvet sin
portion, til Skatters som paabydes deris betalning: dog er forne H:
Peder bevilgit af M: Hans fri at være for ald Almindelig och Sedvanlig
Skat och M: Hans allene der til at svare. Hvorfor M: Hans skal aarlig
nyde Offerchiepperne af Haltz Sogn.
9. Skal och forne H: Peder Vicepastor Huse och holde huus Capelan
som nu er eller kommendis vorder med al sin tilbørlig Vnderholdning
Sømmelig efter Ordinantzens lydelse: Och derfor aarlig saa lenge hand
i hans brød er och af hannem som forchrefvit staar opholdis nyde
Thiufve dir. in specie, och Hvis Salttiende der i Gieldet falde kand
Pastori vedkommendis.
Hvorfor ochsaa ieg H: Peder paa det Venligste betacker min gode
Øfrighed Saavelsom och min kiære husbonde M: Hans Søfrensøn som
mig alt dette forbemelte till min Vnderhold bevilget hafver. Lofvendis
her hos mig med forskrefne deputat at ville V-paaancket i alle maade
lade mig nøye Saa lenge Gud sparer os samen: och med all Tachnem
melighed och ærbødighed mod hannem saa oe med flittighed och tro
skab i mit kald, slig gode och ærisbevissning at Vedergielde. Wnder
danigste ombedendis Woris kiere Lendsherre Erlig och Welbyrdig
Mand Fredrich Wrhne til Brentved, Saa och Voris kiere Biskop Hæ
derlig och Høylærd Mand M: Erich Bredall dis til bekrefftelse, at ville
denne voris Contract och forening Vnderskrifve, Hvilchet Vi och begge
til Stadfestelse Hafver och Voris Hender neden for Vndertegnet.
Datum Trundhiemb den 18 Juny Anno 1644.
Hans Sø] r ens son. Peder Juel.»
Som det fremgår av denne overenskomst, besto vicepastors inntek
ter i:
1. Alle uvisse inntekter ved offer, brudevielser, begravelser og kirke
gang etter reformatsen.

----
71 Bind 2A
---
2. Offerskjeppene av de tre annekssogn, Vuku, Auskin og Lyng,
hvilket vel i dette tilfelle må bety av de garder, som hadde tilhørt disse
sogn; ti Auskin og Lyngs kirker var jo nedlagt ved reformatsen.
3. 20 tønner havre eller i kornets sted 20 riksdaler.
4. Landskylden av 5 spand jordegods, hvoriblant 2 sp. i Landfald
og 2 øre i Tokstaden og Merkedalsenget.
5. Prestegjeldets husmenns årlige pliktarbeid til prestegården etter
gammel vis.
6. Sildtienden av Innherred, d. v. s. av Beitstad, Innerøy, Skogn,
Verdal og Sparbu.
7. Prestegården (Auglen), hvis hus vicepastor skulle vedlikeholde.
Dessuten var han forpliktet til å huse lensherren samt bispen på dennes
visitasreiser.
8. Vicepastor skulle være fritatt for den alminnelige skatt, som nå
skulle svares av lektor, mot at denne beholdt offerskjeppen av Hallan
sogn. (Det fremgår herav tydelig, at tidligere vicepastorer har hatt
offerskjeppen også av Hallan sogn; men at de da også har svaret de
alminnelige leilendingsskatter.
9. Vicepastor skulle holde en kapellan og for dette ha av lektor
20 rdl. årlig samt prestens andel av den salttiende, som falt i preste
gjeldet.
Skjønt Peder Juel i ovenstående kontrakt meget smukt takker sin
«kjære husbonde», som har bevilget ham «alt dette» til hans under
hold, synes det dog ganske klart, at det ovenfor oppregnede ikke kunne
være nok til å gjøre vicepastorene til de magnater, de i virkeligheten ble
fra Peder Juels tid. Det er ingen grunn til å anta, at avlønningen før
hans tid var synderlig ringere; men dog ser det ut til at vicepastorene
til og med Mads Riber ikke har fjernet seg meget fra de bedre bønder.
Men fra Peder Juels tid begynte prestene, både vicepastorer og kapel
laner, å drive spekulasjoner i jordegods og rykket således opp i pro
prietærklassen, hvilket i høy grad måtte forbedre deres økonomiske
stilling, men på samme tid fjerne dem fra deres sognebarn, ja vel endog
bringe dem i et fiendtlig forhold til disse, når de som landdrotter ble
nødt til ad rettslig vei å inndrive landskyld og andre landdrottlige ret
tigheter, kanskje endog drive dem fra sine bygselgårder.
Ovenstående kontrakt har Peder Juel omtrent uforandret fornyet
under 29. mai 1665 med magister Christen Schioldborg, som i 1660
etterfulgte Hans Søfrensen i lektorembedet. Det er dog i 3dje punkt
den forandring, at vicepastor Juel etter eget ønske istedenfor de 20
tønner havre skal ha prestens anpart av Bakke klosters korntiende og

----
72 Bind 2A
---
«alle andre spedes, som f alder af Backe bønder der i Gieldet». Videre
opplyses, at Peder Juel istedenfor de 5 spand landskyld har hatt 15
rdl. årlig av den forrige lektor, og at han for fremtiden skal ha yttter
ligere 2 øre eller 2 rdl. årlig. Dette henger sammen med at Tokstad
og Merkedalsenget, som var iberegnet i de 5 spand, heretter skulle
være uatskillelig fra prestegården, skjønt de tilhørte Verdals men
salgods med særskilt bygsel, ;>: var, hva vi nå kaller særskilte matrik
kelnummer.
9de punkt er forandret derhen, at lektor seiv skal lønne og kost
holde kapellanen, «vice-Pastori vden nogen afgang», og dette må vi
vel anta betegner en forbedring av kapellanens stilling.
Videre opplyses, at kapellanen får 12 rdl. i lønn og 30 rdl. i kost
penger, «indtil Wi anderledis kand accordere: oe niuder endda fri uden
landsskyld oe Lanbohold pro tempore den Prestbols Jord Mo, som
Encken, hvilcken hand ected, tilforn besad.»
9. Jens Kristojersen Svaboe, 1670 — 1687.
Han var — antagelig fra 1665 etter Mikkel Augustinussen • — kapel
lan i Verdal og bodde som sådan på Mo. Ved mag. lektor Schiold
borgs understøttelse ble han vicepastor i 1670 etter Peder Juel. Han
døde i februar 1687.
Han var gift med Sofie Eriksdatter Blix, enke etter Erik Olsen
Schancke, kapellan til Verdal. Med henne fikk han et ikke übetydelig
jordegods, som Schancke hadde samlet. (Se godser). Av deres barn
merkes sønnen, Kristen, som bodde i Trondheim. Dennes sønn, Jens
Henrik Svaboe, ble student fra Trondhjems skole 1733, ble hører ved
samme skole 1738 og virket som sådan i omtrent 24 år, inntil han
nyttårsaften 1762 fikk bestalling som hospitalsforstander. Som sådan
innla han seg atskillig fortjeneste ved å få innrettet en ny stue til 12
lemmer, et «kurerkammer» og et «dolhus». Mens han var hører, var
han kommisjonær for københavnske bokhandlere og synes seiv å ha
drevet en liten bokhandel. Han døde i 1782.
Datteren, Gullov Jensdatter Svaboe, ble gift med Peder Jenssen
Herdal, sogneprest til Åfjorden. Hun døde i 1740.
En annen av Jens Svaboes døtre, Mette, f. 15. okt. 1667, ble i 1691
gift med regimentskriver David Tomasser», som er nærmere omtalt
under Sør-Minsås. Deres barn antok navnet Svaboe. En av dem, Jens
Davidsen Svaboe, overtok i 1732 gården Olstad i Børsa etter faren.
En datter av ham må den Beret Jensdatter Svaboe være, som i 1767

----
73 Bind 2A
---
gift med Arnt Ingebrigtsen Øyen fra Surendalen. Etterkommere
disse bor nå på Nedre Bjerkan i Strinda.
Stamtavle:
Jens Kristofersen Svaboe, vicepastor til Verdal f febr. 1687.
* Sofie Eriksd. Blix, f. på Hammerdals prestegard i Jåmtland 18/3
1626, f p- Aafjordens prestegard 26/5 1709, da enke etter kapel
lan til Verdal, Erik Olsen Schanche.
B. 1. Kristen Jenssen Svaboe. * Elen Katarina Monck, f 3/2 1769-
C. 1. Jens Henrik Kristensen Svaboe, hospitalsforstander i
Trondhjem.
B. 2. Dortea Jensd. Svaboe, f p- Forbregd 1705. * Løytnant Iver
Kristofer von Hadelen.
B. 3. Gullov Jensd. Svaboe, f 1740. * Peder Jenssen Herdal, sog-
neprest til Aaf jorden.
B. 4. Mette Jensd. Svaboe, f. i Thjem 15/9 1667, f 2/8 1749.
* 16/11 1691 p. Minsås med regimentsskriver David Tomas
sen, f. p. Indset 5/9 1658, f p- Olstad i Rissa 6/7 1731.
Han kjøpte Olstad i 1708.
C. 1. Tomas Davidsen Svaboe, f. p. Salberg 19/4 1691.
C. 2. Sofia Elisabet Davidsd., f. 26/9 1692.
C. 3. Elen Maria Davidsd., f. på Forbregd 8/11 1693.
C. 4. Anna Marta Davidsd., f. på Forbregd 6/1 1696,
f 25/3 1696.
C. 5. Jens Kristofer Davidsen Svaboe, f. p. Ekloen 8/2
1697, overtok Olstad ved auksjon 1732. *
D. Beret Jensd. Svaboe, fikk kår på Olstad 1805. * x ).
* 2 ) 16/7 1767 underoffiser Arnt Ingebrigtsen
Øyen fra Surendalen; kom i 1762 som «gjætergut»
til Olstad, fp. Olstad 6/1 1786. * 3 ) Erik Olsen
Follo.
E. Ingebrigt Arntsen, f. 17/11 1778. * x ) 1803
Kristen Pedersd. Viggen, f 31/5 1805. * 2 )
10/7 1807 Gunhild Arngrimsd. Fergestad.
F. Arnt Ingebrigtsen Olstad, f. p. Viggen 11/3
1804, f p. Olstad 9/3 1886. * *), 2 ).
G. 1. Ingebrigt Arntsen Bjerkan nedre, f.
p. Olstad 22/9 1834. * 24/6 1862
Ragnhild Nilsd. Presthus. De bodde
til 1870 på Saltnesbakken, deretter

----
74 Bind 2A
---
på Olstad, som han overtok etter
faren. 15/4 1882 flyttet de til Bjer
kan nedre, Strinda.
G. 2. Anton Arntsen Olstad, kjøpte Ol
stad av broren 1882. *.
H. Arnt Antonsen Olstad.
C. 6. Mette Elisabet Davidsd., f. 25/7 .1698
C. 7. Anna Sofie Davidsd., f. 1700.
C. 8. Hans Davidsen Svaboe, f. 1701.
C. 9. Henrich Nicolay Davidsen Svaboe, f. 21/3 1703,
tollbetj. i Trondhjem 3/1 1759, skifte 22/7 1762.
C. 10. Iver Kristofer Davidsen Svaboe, f. 31/7 1704.
C. 11. Jørgen Kristian Davidsen Svaboe, f. i Thjem 16/11
1706.
C. 12. Sakarias Davidsen Svaboe, f. p. Olstad 25/8 1709.
C. 13. Jørgen Kristian Davidsen Svaboe, f. 4/9 1711, f 14
- d g- gl
Anders Pedersen Kempe.
Om denne merkelige mann hitsettes følgende opplysninger, hentet
fra Ludv. Daae: Nogle nye bidrag til den norske kirkes historie:
Anders Kempe (eller Kjempe) het en mann, hvem Erik Pontoppi
dan kaller en svenske fra Jåmtland; da imidlertid mannen må være
født lenge før 1645, blir han, hvis han er født i Jåmtland, en opprin
nelig nordmann, noe som vel den danskfødte biskop ikke har aktet på.
(Der var i det 17de og 18de århundrede i Trondhjems stift en familie
Kempe, av hvis medlemmer flere ble prester).
Han skal i Jåmtland ha bekledt en «stykløitnants charge» under kom
mandanten Drakenstjern, «som var en fornemme chymicus og hos
hannem haver han lært og exerceret den chymiske kunst».
Av større interesse for oss er, at han hadde fått fatt på noen skrifter
av en hollender, Paul Felgenhaver, som Pontoppidan kaller «en Wei
gelianer og Schwenkfeldianer».
(Schwenkfeldianerne har navn etter Casper v. Schwenkfelt, en schle
sisk adelsmann, født 1490 og død i Ulm 1561. I sine tallrike (over
80) skrifter ville han ha både dåp og nattverd avskaff et, ivret mot
Luther, til hvem han i begynnelsen hadde sluttet seg, lærte at skriften
ikke var Guds ord, men kun et ytre tegn. Han var en stor prestehater
og ansa nytelsen av Kristi legeme og blod i troen for nok; likeså nektet
han Kristi menneskelige natur. —

----
75 Bind 2A
---
Weigelianerne er oppkalt etter Valentin Weigel, luthersk prest i
Sachsen (f. 1533, f 1588). Han var en mystiker, som søkte å virke
mot den stivortodokse, polemiske retning, teologien antok i lange
tider, etter at reformasjonsverket var fullbrakt. Også her i Norge
kom denne retning til utbrudd —- foruten gjennom Anders Kempe —
også gjennom mag. Nils Svendsen Chronichius —.
Ovennevnte Felgenhavers personlige bekjentskap gjorde Anders
Kempe på en reise i Amsterdam. I denne by lot han også trykke to
bøker på svensk, hvorav den første var betitlet Perspicillum Bellicum,
hvori han bl. a. fordømte krig og dem som gjorde militær tjeneste.
Hans egen militære løpebane må altså være oppgitt, før han opptrådte
som religiøs forfatter. Den andre boka het Probatorium Theologicum,
og forfatteren søkte i denne å bevise at Kristus ikke var sant menne
ske og «at Kristi kjød er ikke et creatur». Likeså søkte han i denne bok
å laste geistligheten. Som man vil se, er disse anskuelser hentet fra
Schwenkfelt.
Disse separatistiske bøker, særlig kanskje hans anfall mot geist
ligheten, ble i Sverige ikke vel opptatt. Han ble derfor i Jåmtland
arrestert og noen ganger tevnt for konsistoriet. Til sist måtte han
rømme derfrå, og det skulle være lyst fra prekestolene og bekjentgjort
på tingene, at ingen måtte under livsstraff ha med hans lærdommer å
skaffe. «En student, nemlig hr. Olufs søn i Ravens (Ragunda) gjeld,
som ikke alene mot forbudet har hat Kempes bøger hos sig, men ogsaa
skal ha villet forføre andre, er derfor blit halshugget.»
Kempe, som altså måtte rømme, tok sin tilflukt til Verdal og bodde
på Hegstad. Hans ankomst til Norge angis å være skjedd 1664. Her
virket han ikke alene ved sine «private discurser», men fortsatte tillike
sin forfattervirksomhet. Under et nytt opphold i Amsterdam i 1671
utgav han således en svensk oversettelse av Paul Felgenhavers «Har
monia fidei» og tillike et originalt skrift, kalt hans «Dedication og
Confession», om hvilket senere skal anføres den eldre Pontoppidans
dom. «Han bragte adskillige exemplarer herind i landet, og 10 haver
han skikket til Sverige.»
På grunn av de i denne bok uttalte kjetterske anskuelser ble han da
i 1672 ved sankthanstid utelukket fra alterens sakramente, noe som må
forundre oss, da det derav synes, som om han virkelig skulle ha begjært
å stedes til dette, hvilket neppe kan antas om en tilhenger av Schwenk
felt.
Likeledes søkte mag. Arnold de Fine, som var biskop over Trond
hjems stift en tid i året 1672, å bevege ham til å la sine awikende

----
76 Bind 2A
---
læresetninger fare, men formådde likeså litt som andre geistlige å over
bevise ham.
Da nå A. de Fines ettermann, E. Pontoppidan, i 1673 kom som
biskop til Trondheim og fikk vite disse ting, tilskrev han samtlige
proster med befaling, at de alle skulle undersøke, om Anders Kempes
bøker fantes i deres prostier og for dette tilfelle oppbringe så mange
eksemplarer, som overkommes kunne, «paa det at ingen derav skulde
forføres eller forarges.» Dette forlangende påviste biskopen å være
overensstemmende med hans embetsplikt, da ikke alene Kristian den
4des åpne brev av 23. januar 1617 forbød sådanne bøker og befalte
proster og prester dermed å ha innseende, men det også innskjerpedes
i ordinantsen, at superintendentene skulle påse at de bøker «avskaffe
des», av hvilke «nogen med vrang lærdom kunde forgives». Disse
biskopens pålegg førte dog ikke til noe betydelig resultat; ti «eftersom
Anders Kempe enten havde faaet dem igjen, eller de, som dem havde,
ville ikke være det bekjendt», kunne man blott tilveiebringe et eks
emplar av hver bok, og disse fikk da biskopen.
Denne utarbeidet nå en gjendrivelse av Kempes villfarende iær
dommer «til omvendelses opmuntring» og lot ham, mens han var på
et besøk i Trondheim, dette skrift tilstille ved sognepresten til Frue
kirke, hr. Oluf Christophersen Tønder, og den residerende kapellan
til Domkirken, hr. Nils Pedersen Riberg, hvilke tillike forela ham til
erklæring atskillige spørsmål, hvoriblant følgende:
1. Hvorledes han som født i Sverige, et land, «hvor den rette reli
gion kristeligen øves», kunne være brakt til sådanne tanker, og hvor
ledes han hadde våget etter sin unnvikelse derfrå å vedbli med forar
gelige bøkers utgivelse her i landet, ikke alene mot ordinansens by
dende, men også mot kong Fredrik den annens forordning om de 2 5
artikler, som fremmede, der ville bo og bygge i disse riker, skulle
bekjenne*), og likeså tross Kristian den fjerdes reskript og forordning
av 24. novbr. 1655 samt Kristian den femtes mandat av 14. oktober
1672.
2. Om han ikke ville la seg av Guds ånd og ord overbevise om sine
meningers vranghet og om at det, hvormed han søkte å bestyrke disse,
var annerledes å forstå, samt at navnlig skriften lærer trefoldigheten,
Kristi tvende naturer og hans sanne manndom.
*) Om disse 25 fremmed-artikler, der kan betraktes som den dansk-lutherske kirkes
første egentlige symbolske skrift, se L. Helveg: «Den danske kirkes historie efter
reformationen» I. 145 —148 samt Pontoppidans Annales eccl. 3. 416—420. De
nevnte artikler utkom i 1569 og er uten tvil forfattet av dr. Hemmingsen.

----
77 Bind 2A
---
3. Hvorledes han trodde å kunne forsikre seg forløsning og salig
het, dersom Kristus ikke hadde vært et sant menneske, men bare
latt, som han hadde vært kjøt, og videre, hvorledes han, hvis han ei
hadde hatt legeme og sjel, da hadde kunnet lide og utstå den lidelse
og straff, som vi skulle ha utstått.
4. Om han ville «vemodigen vederkjende og igjenkalde sin vrange
og kjætterske mening, avbede Gud og hans kongelige Majestet sin
grove forseelse og den kristne kirke sin forargelse og staa aabenbare
skrifte. (Kristian den fjerdes recess, Iste bok kap. 2, art. 13 påbod,
at den, som hadde vært utelukket fra nattverden, skulle stå åpenbar
skifte).
5. Om han vilde anlove og sig tilforpligte at gjøre sin yderste flid
til at opbringe og avskaffe alle de eksemplarer av hans forargelige
bøker, hvor de her i riget kunde findes, at de enfoldige, som ikke
formedelst lærdom og øvelse havde det forsøkte sind til forskjel mel
lem godt og ondt (Hebr. 5. 14), derav skulde forføres og forarges, og
at han ikke herefter vil tale eller skrive imod den hellige trefoldighed
eller Kristi manddom og tvende naturer, og at han ikke vil forføre
nogen til at anta hans syndige og kjætterske mening.
6. Om han uten skrømt vil antage og vedkjende disse artikler, som
findes udi den Augsburgske konfession og udi kong Fredrik den
andens hans mandat og vil med ed anlove sig dennem at forblive.»
Da de to ovennevnte trondheimske prester hadde forelagt Anders
Kempe disse spørsmål og overgitt ham det av biskopen avfattede gjen
drivelsesskrift av hans lære, begjærte han å erholde noen betenknings
tid og å måtte ta skriftet hjem med seg til sitt oppholdssted Hegstad.
Kort derpå kom imidlertid Pontoppidan dit på en visitasreise, hvor han
søkte «at fornemme, om nogen der i menigheden havde ladet sig av
hans kjætterske lærdom forføre, som ingen fandtes». Etter å ha for
matlet «alle og enhver at vare og vogte sig derfor», tok biskopen
Anders Kempe personlig for seg, hvorpå denne atter begjærte hen
stand, innen han bestemte seg til å fastholde eller tilbakekalle sine
lærdommer. Biskopen formanet ham, såvidt han formådde, «men det
lod sig anse, at han ikke vilde avstaa fra sin vilde og vrange mening.»
Noen tid etter leverte imidlertid Anders Kempe biskopens skrift
tilbake til de to prester igjen etter å ha skrevet derpå, «at han vilde
blive ved sin konfession». Da således alt håp om å bringe ham på andre
tanker måtte oppgis, henvendte biskopen seg til stattholderen (Gyl
denløve) og vicestattholderen, og etter disses betenkning skrev han til
prestene i Verdal, at de, «som ordinantsen og recessen tilholder, efter

----
78 Bind 2A
---
foregangen bøn og tillysning skulde hannem, som tilforne længe siden
som en kj ætter var suspenderet fra sakramentet, omsider excommuni
cere, om han ikke disimidler vilde sig omvende.»
(Dette sikter til, at ordinantsen av 1607 påbyr, at førenn noen bann
settes, skulle hans navn offentlig nevnes fra prekestolen).
Om denne bansettelse nå virkelig ble brakt i utførelse er übekjent.
Men kort etter kom Anders Kempe atter til Trondheim, hvor han lot
seg merke med at han ville reise til Bergen, og etter noens sigende,
videre derfrå til Holland. Dette lot da biskopen innberette gjennom
stattholderskapet til kongen, som da lot utgå til stattholder Gylden
løve følgende missive:
«C. v. Vor synderlig gunst og bevaagenhed tilforn! Eftersom os
allerunderdanigst er bleven foredraget, hvorledes en indfødt svenske
fra Jemtland, nu boende i Værdalen i vort rige Norge, navnlig Anders
Kempe, skal have sammenskrevet en meget übluelig og kjættersk bog,
kaldet hans Dedication og Confession, hvilken han og til Amsterdam
skal have ladet trykke og siden eksemplarer deraf i riget indført; ti er
vores allernaadigste vilje og befaling, at du straks paa vores vegne over
alt vort rige Norge alvorligen lader forbyde samme bog under høieste
straf maa sælges og udleveres og desforuden advare alle og enhver i
lige maade under høieste straf, at de sig fra saadan fordømmelig bogs
læsning ikke aleneste entholder, men endog, hvis exemplaria de deraf
kunde eie, straksen til superintendenten i stiftet, hvor de findes, at ind
skikke, som dennem siden i vores cancelli haver at indlevere. Endog
derhos haver du at lade ansige bemeldte forargelige kj ætter Anders
Kempe, at han inden trende solemerker fra den tid, han derom bliver
advaret, under livs straf vore riger og lande forlader og sig deraf
udpakker.
Hafniae, 24. juli 1674
Etter et temmelig utførlig utdrag av det omtalte skrift av Anders
Kempe «Dedication og Confession» har den eldre Pontoppidan i det
manuskript, som er kilden til nærværende beretning, avgitt følgende
dom om denne bok:
—■ — «Herudav klarligen og skinbarligen eragtes, at Anders Kempe
med Noeto, Sabellio og Serveto*) üblueligen foragter den hellige tre
foldighet, de trende personer udi guddommen og samtidig med
*) Noetus og Sabellius (den siste fra Libyen) tilhører den eldste kirkehistorie (3dje
århundrede) og var hæretikere, som forkastet treenigheten. — Servetus, den
bekjente spanier, som etter Kalvins anstiftelse brentes i Genf 27. oktober 1553-
Blant hans skrifter var også et «De trinitatis erroribus.»

----
79 Bind 2A
---
Schwenkfeldio de tvende naturer i Kristo og Kristi kjød at være et
creatur og at være vort kjød ligt og av lige substantia, og at han tror og
foregiver, at Kristus er saaledes et himmelsk menneske, at hans kjød re
kommet av himmelen og ikke av Mariæ kjød og blod, og at Kristus er
blevet menneske og menneske ligfjoQy,?]., o/ttowpari, og ikke i og ved
substans og væsen og vrangeligen utlægger Pauli ord, at han siger, at
Kristus er kommen i det syndige kjøds skikkelse og mener, at Kristus
er ikkun kommen i menneskelig kjøds li gneis e og (at han) lod som han
var et menneske, saa at hans ankomst i kjødet og fornedring skulde have
været y.aru doxymr, (apparenter), og ikkun syntes saa at være, og i
saa maate stemmer han overens med Saturnio 1 ), Cerdonianis 2 ), Mar
cione, Mennone 3 ), Manichaeis 4 ), Valentinianis 5 ) og andre saadanne
kjættere.»
10. Mag. Tomas Svendsen Scheen, 1687 — 1704.
Han var sønn av Svend Scheen, som var kommandant på Munkhol
men og døde som oberstløytnant ved artilleriet i Trondheim.
I Tomas Scheens vers over Munkholmen berettes at faren var løyt-
nant ved artilleriet i Trondheim, da byen ble overgitt til svenskene ved
freden til Roskilde i 1658, at han var med å innta byen igjen, og at
han som kaptein ved artilleriet anla en skanse på Munkholmen, at han
derpå ble kommandant samme steds og over Trondhjems garnison og
artilleri, forfremmedes til major, fikk i 1686 større lønn og ble til slutt
oberstløytnant.
I den tid, Svend Scheen var kommandant, satt den berømte Griffen
felt som statsfange på Munkholmen, og han fant fornøyelse eller søkte
et slags tidsfordriv i å undervise kommandantens sønn, især i latin og
gresk. Således ble Tomas Scheen en disippel av Griffenfelt, som han
synes å ha satt meget høyt. Han sier seiv at den søteste tid for ham
var, når timen kom, at han skulle inn til den innmurede munk (så
1 ) Kjetter fra Antiokia i det 2net århundre.
2 ) Likeså i det 2net årh. Forene tmed Saturninus' villfarelser også andre, navnlig
dualismus. Omtrent på samme standpunkt sto den her av Pontoppidan nevnte
Marcion, en paphlagonier.
3 ) Mennoniternes sekt var en levning fra de gjendøperske bevegelser, som på refor
masjonens tid, især i Miinster, hadde vist seg. Navnet hitrørte fra en forhenvæ
rende prest Menno (f 1561). Streng kirketukt, simpelhet, forkastelse av barne
dåp, prestestand etc. utmerket denne sekt, som har flere likheter med kve-
kernes.
4 ) Den bekjente sekt, som stiftedes av perseren Mani ved midten av 3dje årh.
5 ) Valentinus, en kjetter fra Ægypten. Opprinnelige platoniker fremsatte han en
lære om 30 æoner.
NB: [I Thj. vidensk. selsk. manuskriptsamling finnes «Erik Pontoppidans relation
om Anders Kempe og hans kjætterske bog.»]

----
80 Bind 2A
---
kaller han Griffenfelt), mot hvis omgjengelse ingen glede var for
ham å ligne.
I 1685 var han res. kap. til Vingelen og Dalsbygden, som den gang
hørte under Tønset, men nå utgjør Tolgens kall i Østerdalen, i 1687
ble han vicepastor til Verdal og i 1700 magister.
Scheen har likesom sine forgjengere spekulert i jordegods skjønt ikke
i noen stor utstrekning. Han eide omkring 1700 i alt et gods på 2 sp
-2 øre og 18 mkl., spredt omkring i bygda. Det gikk siden som pant
over i rektor Nils Krogs eie.
Som prest synes han å ha vært mindre skikket. Han har hatt kon
flikter både med sin prinsipal, lektor Simon Hof, sin kapellan, Tomas
Collin, med lensmannen, Nils Brun, og visstnok med mange av menig
heten, for hvem han synes å ha vært en hard sjelesorger.
Med Simon Hof var han i konflikt angående tienden samt offer
skjeppepenger, som han skulle ha oppebåret uten å gjøre Hof tilstrek
kelig regnskap derfor. Saken var for prosterett på Eid i Skogn i 1702
og ble her henvist til verdslig rett. Dens utfall er übekjent.
Verst synes forholdet til Nils Brun å ha vært, særlig da også dennes
døtre tok del i striden. Herom er berettet under lensmenn.
En liten pussig historie, som en mindre steil personlighet enn Scheen
ville ha latt passere i stillhet, skal her berettes. Den skriver seg fra hans
siste tid i Verdal, da hans ettermann, Collin, allerede var utnevnt, men
Scheen ennå ikke fratrådt.
Den 14. søndag etter trinitatis (13. september) skulle Scheen forrette
i Vuku og hadde beordret Collin til å preke i Stiklestad kirke. Imid
lertid hadde denne fått Anders Nilssen Aalborg (senere kapellan i
Verdal) til å forrette for seg, da han seiv skulle studere en likpreken.
Der skulle være altergang, hvorfor klokkeren, Henrik Jenssen, ble
sendt til prestegården for å hente altervin. Han kom dit, nettopp som
Scheen og frue skulle stige til hest for å ride til Vuku. Fruen løp inn
for å hente vinen, tok i farten feil flaske, og følgen var, at det den dag
kom til å stå en flaske franskbrennevin på alteret i Stiklestad kirke «det
hellige embede og høiværdige alterens sakramente til bespottelse».
Imidlertid skjedde der ingen ytterligere skade: Da Anders Nilssen
skj enkét i kalken, merket han straks, hva det var, smakte på det og sa
til klokkeren: «Det er franskbrændevin». «Æ kainn ailler tru saa
gæli», svarer denne. «Jo saamæn», sier kapellanen, «I skal faa smake».
Hvoretter også klokkeren konstaterte faktum og løp med buteljen til
prestens pike, som straks red til prestegården, fikk byttet og kom til
bake med den riktige vin, før det ringte sammen.

----
81 Bind 2A
---
Mag. Tomas Svendsen Scheen.
Men søndag etter hellig tre konger nestetter sto der atter en flaske
brennevin på alteret i Stiklestad kirke, og denne gang var det til og med
simpelt «heimbrent» norskbrennevin, hentet fra kirkestuens kjeller.
Det ble senere opplyst å være gått for seg på den måte, at Gjertrud
Iversdatter Ekle hadde fått fatt på en flaske brennevin til sin syke søster
på Vinne. Denne flaske hadde hun fått lov til å la stå i kjelleren på
kirkestuen, mens hun seiv var et snarærend i Leksdalen. Og mens hun
var der, skjedde altså ulykken.
Dette visste nå ikke Collin, som denne dag forrettet ved Stiklestad
kirke. Han har rimeligvis oppfattet begivenheten som en tilsiktet
sjikane fra Scheens side. Da så prestefruen i det samme kommer inn


----
82 Bind 2A
---
i kirken, triner han fram i kordøren med kalken i den ene og brenne
vinsflasken i den andre hand og tiltordner henne: «Hva er det for vin,
vi får til kirken, en gang har vi fått franskbrennevin, og nå er det
norsk!» Fruen svor og bedyret, at det ikke var kommet fra deres hus,
hvoretter det i menighetens påhør utspant seg et regulært skj enden
mellom dem.
En mer overlegen mann hadde vel latt denne sak dø bort i stillhet;
men Scheen innsetvnet til vintertinget 1706 Collin «til prov at paahøre
og hvad videre han udi sagen kan have at foregive». Og således er da
begivenhetcn med nattverdbrennevinet i Stiklestad kirke blitt oppbevart
for ettersiekten.
Scheen reiste i 1704 til København for å søke bedre befordring; men
da han fikk Aurlands kald i Bergens stift og fant seg misfornøyd med
byttet, reiste han tilbake til Verdal og forvoldte ettermannen i embedet
stor fortred, hvorfor denne ble nødt til å ansøke om å bli skilt med
ham. Ifølge tradisjonen skal Scheen endog ha kastet Collin ned av
prekestolen. Betegnende for forholdet er følgende notis av etterman
nen, Collin, i Verdals kirkebok for 1705, som mangler opplysninger
for de 4 siste måneder:
«Hvad der siden den 1. september, da mag. Thomas Svendsen kom
igien fra Kiøbenhafn og bemægtigede sig kaldetz forretning og ind
komme, er blefven forretted in ministeris — det maa findis udj ermelte
mag. Th. Svendsen Scheens ministerialbog. Her effter [uleselig] hvad
der er passeret siden julefesten da kongl. maytts befahling udgik at
mag. Thomas Scheen skulde forføie sig til sit kald Uhrland udi
Bergens stifft.»
Etter kongelig befaling måtte således Scheen begi seg tilbake til sitt
kall. Striden var dog ikke endt hermed: I skrivelse av 22. mars 1706
til stiftsbefalingsmannen klager Collin over, at han ikke har kunnet få
utlevert av Scheen kallets arkivsaker, hverken forordninger eller tidli
gere ministerialbøker, heller ikke de bøker, som hørte kirkene til såsom
ritualer, alterbøker o. 1. samt sognebudsvesken med tilbehør, «som jeg
til ministerii forretning endelig behøfver.» Videre klages over, at han
bortfører gjødselen fra prestegården til Hegstad, hvilket Collin krever
må forbydes ham, så lenge det på prestegården ikke er gjødslet så
meget, som pleier å være høstpløydd, nemlig 30 mål. Endelig ber han
om at Scheen må befales å gi ham riktig kvittering for nådensåret og
å etterlate den besetning og det innbo, som skal følge prestegården, så
godt som han seiv har annammet det av sin formanns enke.

----
83 Bind 2A
---
Collin fikk et gunstig svar av stiftsbefalingsmannen, som «ikke
kunde tro», at S. ville vegre seg for å utlevere, hva som vedkom kirken
og embedet. Imidlertid tør det dog ansees som sikkert, at han ikke
har gitt fra seg kirkebøkene; ti der finnes nå ingen sådanne eldre enn
Collins.
Mens Scheen således måtte forlate bygda for å overta sitt nye kall,
ble hustruen, Elisabet Brandall igjen i Verdal, hvor hun bodde på Heg
stad, som Scheen eide. Herfrå har hun den 8. april 1707 sendt stifts
befalingsmannen en skrivelse, som ikke tyder på at forholdet til Collin
var undergått noen forandring til det bedre. Den begynner slik:
«Udi min kjærestes fråvær nødes mig høilig at besvære mig over
Thomas Collin, som immer bliver ved mig at anstrænge med al den
fortræd og fiendskab, han kan optænke«. Og så beretter hun, at «da
min kjæreste forleden år efter en av hr. Thomas erhvervet kongelig
befaling maatte over hals og hoved herfrå», måtte de anbringe sitt
innbo i et Scheen privat tilhørende hus på prestegården. Nå har Collin
heller ikke vært finere mann, enn at han har forsøkt å sjikanere henne
ved å gjøre et skambud på huset, da hun bød ham det tilkjøpt, men
stillet seg uvillig til hennes tilbud om å betale «i dyreste maade» grunn
leie for å få ha det stående. Hun forsikrer at hun ikke hadde vært i
prestegården mer enn to ganger, siden hennes mann reiste, «noget der
at afhente udi al som største hast, saasom min lyst eller gavn ei var der
længe hver gang at fortøve, har da aldrig tilføiet ham og hans molest
med et eneste ord.» Stiftsbefalingsmannen tok hennes parti og erklærte
at da det ikke kunne være Collin til noen hinder om huset ble stående,
når der betaltes en rimelig grunnleie, formodet han, de kunne unngå
videre prosess og trette, som heller ikke kunne være Collin til fordel,
idet han gjorde oppmerksom på at hvis C. ville påstå huset forbrutt,
tilfalt det Kongen som grunnens eier.
Samme sommer kom Scheen opp på et siste besøk i sin gamle menig
het. Sitt opphold her benyttet han til å få dom på 165 av bøndene i
bygda som skyldte ham pengebeløp på 2 ort og oppover; kun 7 var på
mer enn 10 rdl. og det hele dreiet seg om 598 rdl. 1 ort 20 sk. Samtidig
fikk han også dom på sin gamle fiende, Nils Brun, og dennes døtre.
Til behandling av alle disse saker hadde han fått bevilget et ekstra
ting, som avholdtes på Bjertnes i august 1707 og varte i flere dager.
Det var Tomas Scheens avskjed med Verdal.
Senere ble han sogneprest til Stord i Bergens stift; men før sin død
sammesteds ble han suspendert fra embedet.
Det har visstnok økonomisk gått tilbake med ham, etteråt han forlot
6

----
84 Bind 2A
---
Verdal. I 1712 måtte han pantsette sitt gods her til mag. rektor Nils
Krog, og det ble ikke innløst.
Scheen har skrevet en oversettelse på danske vers av Griffenfeldts i
latinske vers forfattede oversettelse av Davids 23. og 42. salme. Dess
uten har han skrevet en i danske vers forfattet beskrivelse av Munk
holmen, «der i ingen ting svarer til sin titel», sier Schøning.
11. Tomas Jenssen Collin. 1703 — 1746.
Han var født i Kolding i Jylland; derfrå har han navnet, som han
seiv skrev Colling og som tildels sees skrevet Colding. I 1690 ble han
kapellan til Verdal og 10. juli 1705 vicepastor sammesteds.
I 1698 kjøpte han Haug av vicepastor Tomas Scheen og bodde
siden der, seiv etter at han var blitt vicepastor. Prestegården drev
han som underbruk. Han var en etter den tids forhold dyktig jord
bruker, som ryddet mye jord både på Haug og prestegården. Haug
var i hans tid såvel med hensyn til avling som besetning, den beste
gården i bygda, og han oppførte der betydelige bygninger.
Krigsvinteren 1718—19 hadde han mye ulempe og led store tap
ved de svenskes innkvartering og rekvisisjoner. (Se herom nærmere
under Haug). Collin hadde etterlatt seg en del opptegnelser om
svenskene i Verdal 1718; de er tidligere offentliggjort av O. A.
Øverland under titelen: «Fra en svunden tid» og er i sin helhet inn
tatt i nærværende verk under «Den store nordiske krig». Det er
den eneste beretning, skrevet i bygden, om begivenhetene i denne
tid.
Verdal blir fritt sognekall.
Lektor ved Trondhjems katedralskole var fremdeles bygdas egent
lige sogneprest og oppebar embedets inntekter mot å holde en vice
pastor og kapellan i bygda. Lektoratene var — som før fortalt —
opprettet kort etter reformasjonen, for at skolenes religionsunder
visning kunne bli såvidt fyldig, at den utgåtte elev, når han hadde
fått alderens modenhet, kunne overta prestelig gjerning. Undervis
ningen foregikk ved foredrag, under hvilke tilhørerne (mesterlek
tiens disipler) skulle gjøre sine opptegnelser. I Trondheim hadde
lektoren også å besørge undervisningen i hebraisk. Denne institu
sjon, sorn kunne være på sin rette plass i en overgangstid, ble over
flødig, da man på annen vis sørget for den fornødne teologiske under
visning. Allerede innen utgangen av det 16. århundre ble det mn
skjerpet at universitetsstudier var nødvendige for den vordende prest,

----
85 Bind 2A
---
Tomas Jenssen Collin.
og da i 1629 den teologiske embetseksamen ble innført, var lektorene
i virkeligheten overflødige, men vedble likevel å bestå meget lenge.
Det trondheimske lektorat var blitt en makelig, innbringende og
ettertraktet livsstilling. Det var fra først av avlagt med inntekten av
præbender, dessuten ble — som før nevnt — meget snart det forrige
kantordømmes inntekter tillagt lektoren, og endelig i 1601 Verdals
prestegjeld tillagt embedet. På Rasmus' tid (1683 —1693) beløp
lektors samlede inntekt seg til 632 rdl. årlig, hvilket med pengenes
daværende verdi var en anselig embedslønn. Det hendte dog under
tiden at der av dette beløp ikke kom inn mer enn ca. 500 rdl. For
uten disse kontante inntekter hadde lektor også embetsbolig.


----
86 Bind 2A
---
Da biskop Krog, likesom de øvrige biskoper, ble avkrevet erklæ
ring om lektorembetet, svarte han i skrivelse av 9. april 1692 til
kancelliet bl. a., at lektoren i Trondhjem leser en time daglig, «en
rolig bestilling, til hvilken derfor i forrige tider ikke nogen ble lette
ligen befordret, medmindre han udi andre, særdeles skole-embeder
havde laboreret des flittigere, da at have nogen levamen (lettelse)
udi alderdommen.» Krog mente forresten at lektoratene ikke burde
oppheves, nemlig av hensyn til rektorene, som derved ville miste
utsikten til en passende forfremmelse. «Overalt,» sier han, «skulde
vorde en uendelig graad og hylen, om slike velstuderede og graduere
de mænd for sig, hustru og børn skulde miste brødet.» Å gi gamle og
utslitte rektorer et stort prestekall som alderdomsforsørgelse, ville
ikke biskopen anbefale. Han mente også at man ved å ta bort lektor
embetene ville svekke skolen i dens fundament. Trondheim beholdt
altså sitt lektorat, og omstendighetene føyet seg så at dette embete i
1700-årene skulle spille en meget større rolle i skolens historie enn
noensinne før.
Samtidig omtrent med skolens brann 1708 var lektoratet blitt ledig
ved Simon Hofs død. Det tok seg under disse omstendigheter for
nuftig og uegennyttig ut, at biskop Krog i en forestilling til kongen
av 13. oktober 1708 foreslo at lektoratet for det første ikke skulle
besettes, men dets inntekter anvendes til å oppføre en ny bygning
for skolen; seiv ville biskopen uten en skillings godtgjørelse utføre
lektors arbeid. Dette forslag ble antatt ved kgl. reskript av 3. jan.
1709, og biskop Krog foresto seiv husets oppførelse, som trakk lenge
ut, og da bygningen var ferdig, ble det sagt om den at den hgnet en
stall; den krevde hele århundret igjennom idelige reparasjoner.
Heller ikke det annet verv, han hadde påtatt seg, oppfylte biskopen;
det påståes at han slett ikke såtte sin fot i lectorium, hvilket vel er en
overdrivelse; men at han har gjort en lektors fulle arbeid, er neppe
trolig. Det kan visst ikke motsies, at biskopen for det beløp, han
hadde å rutte med — lektorlønnen i 8 år — kunne ha skaffet latin
skolen et verdigere lokale. Han har tjent penger på dette foreta
gende.
Kong Fredrik IV var levende interessert for misjonen, og et utslag
av denne interesse var det i 1714 opprettede misjonskollegium, som
bl. a. tok seg spesielt av finnenes omvendelse. Ved Trondhjems kate
dralskole skulle der være et seminar for vordende finnemisjonærer,
og i spissen for dette stilledes den tidligere sokneprest i Veø, Tomas
von Westen, også kalt «finnernes apostel». I 1716 "ble han utnevnt

----
87 Bind 2A
---
til lektor ved Trondhjems skole. Man tenkte herved ikke så meget
på besørgelsen av lektors arbeid (hvis overflødighet vel alle på den
tid var enige om), men han skulle ha embetets inntekter istedenfor
det prestekall han hadde oppgitt, og dessuten skulle bestyrelsen av
den skole, han var ansatt ved, henlegges under misjonskollegiet.
Etter Tomas von Westens død i 1727 ble dr. teol. Eler Hagerup
aneatt som lektor. Han vedble som sådan også etter at han i 1728
var blitt utnevnt til stiftsprost. Da han i 1731 ble biskop, utnevntes
skolens rektor, Hans Skanke, til lektor; men biskop Hagerup la seg
sterkt i selen og fikk utvirket en kongelig resolusjon, som tilbake
kalte Skankes utnevnelse og bestemte at lektoratet heretter skulle være
forenet med bispeembedet. Således lyktes det biskopen å tilegne seg
lektoratets inntekter, som var en meget rundelig godtgjørelse for
den smule kontorarbeid, han of ret på finnemisjonen. Det innbrakte
omtrent 380 rdl. årlig.
I tidens løp måtte det naturligvis bli misnøye med en slik ord
ning, som nå ikke lenger hadde noe igjen av sin opprinnelige betyd
ning. Ordningen med de gamle kannikegjeld fikk sitt dødsstøt ved
et kgl. reskript av 1. april 1740, hvori uttales, at kongen er kommet
i erfaring, «at en og anden av geistligheten er beneficert med preste
kald paa landet, til hvilke de formedelst veiens længde aldrig kunne
se eller komme til; men tåge de indkomsterne uden at have det rin
geste med embedet at gjøre, som maa forrettes av hvert steds wice
pastor eller kapellan, hvilket som synes at være en levning av pave
dømmet og dets prælaturer og kanonikater eragtes at være übillig,
idet en skal tåge indkomsterne og en anden gjøre alt arbeide, at en
skal gjøre alt hvad pastor tilkommer og maa dog ikke hede pastor,
der foraarsager stedse strid og jalousi, foruden at embedet maa gjøres
med suk, menigheden fortryde paa at gi ve deres rettighed til den,
som de aldrig se, og se den prest, der arbeider paa deres sjæle at lide
mangel.»
Det ble derfor befalt at sådanne sognekall ved inntredende ledig
het skulle få sin egen sogneprest, hvilket for Verdals vedkommende
inntrådte ved biskop Hagerups død i 1743. Det ble da ved kgl.
anordning av 21. juni 1743 bestemt, at bispestolen skulle skilles ved
lektoratets kapitelsgods og Verdal være eget sognekall. Kapitelsgod
set er ved denne leilighet anslått til en verdi av 50—60 rdl. årlig og
ble henlagt til misjonen. Verdals prestekalls inntekter i tiende og
mensalgods regnedes til 300 —320 rdl. Anordningen begrunnes med
at «Værdalens sognekald, der er af temmelig vidtløftighed, kunde faa

----
88 Bind 2A
---
sin egen sogneprest, som kunde bo ved menigheden og sørge for dens
oplysning i Guds sande kundskab.»
Den nå 80-årige vicepastor Tomas Collin ble utnevnt til sogneprest
og hans kapellan, Peder Krog til residerende kapellan med en lønn
av 150 rdl. av sognepresten samt høytidsoffer og mensalgård, «som
den er til», (hva den imidlertid ikke var ennå den gang).
I sine siste leveår var Collin i konflikt med sine sognebarn, som
tillikemed andre prestegjelds almuer hadde besværet seg over for
skjellige ytelser til presten. Saken ble henvist til en under 7. juni
1746 oppnevnt kongelig kommisjon, bestående av stiftsbefalingsman
nen og justisråd Aage Hagen. Hva resultatet ble, er ukjent.
Collin var 3 ganger gift:
1) 6. juni 1691 med Anna, datter av Mikkel Augustinussen, sog
neprest til Beitstad.
2) Med Elsebe Finne, hvis far var prest til Gloppen i Bergens stift.
Med henne hadde han datteren Anna Maria, som ble gift med kap
tein Mads Schrøder.
3) Med Sidsel Lobes, datter av Johan Lobes, sogneprest til Holt
ålen. Hun døde på Haug i begynnelsen av 1773 og hadde ingen
barn.
Collin døde 31. desember 1746, nesten 84 år gammel. I Stiklestad
kirke henger et bilde av ham, malt av Eggert Munk. Ifølge inskrip
sjonen på dette maleri var han født den 15. april 1663. Ved sin død
hadde han vært prest i Verdal i 56 år.
Omkring den tid, da de tidligere kannikegjeld gikk over til å bli
frie sognekall, utkom der flere nye kirkelige forordninger, og en del
eldre ble innskjerpet. De er bemerkelsesverdige, fordi flere av dem
sikter til undervisningsvesenets forbedring. Ved reskript av 23. febr.
1720 var det pålagt prestene hver søndag etter prekenen å anvende
en halv time til katekisasjon «saavel til de unges og vankundiges
underretning i deres kristendom som til de gamles bestyrkelse og
erindring om, hvad de tilforn have fattet og maaske forglemt i deres
saligheds sag.» Disse katekisasjoner skulle holdes fra påske til mi
kaelis, «saasom korte dager, lang vei og ondt veirlig efter vel vil for
byde, at almuen ei længe kan opholdes i kirken om vinteren.»
Bestemmelsen ble innskjerpet ved kgl. reskript av 2. desember
1740, hvorved biskopene fikk befaling om å tilholde prestene, «at de
ved flittige husbesøg, katekisation i kirken og kjærlig undervisning
ved alle leiligheder gjøre saavidt de formåa til de gamles oplysning»

----
89 Bind 2A
---
og fra prekestolene bekjentgjøre, at alle tjenestefolk skulle innfinne
seg til katekisasjonen, og foråt menigheten ikke skulle oppholdes alt
for lenge, fikk prestene på landet ordre til ikke å preke over 1 time
og ikke å katekisere mer enn |/ 2 time. (I byene var det ved reskript av
23. juni 1740 satt en bot av 1 rdl. til de fattige for hver gang presten
preket over 1 time, og denne bot skulle klokkeren avkreve ham etter
endt gudstjeneste). Det var nemlig blitt så, at enkelte prester især i
byene preket lenger enn lovens 2—4 —11 tillot.
Et reskript av 22. august 1738 angående innførelsen av Pontoppi
dans forklaring gir nøyaktige forskrifter angående dens bruk, hvor
ved det sterkt betones, at prestene ved katekisasjonen ikke skal være
bundet til bokens spørsmål «og ingenlunde binde ungdommen til at
svare med de ord, som staar i bogen, men at de med deres egne end
skjøndt enfoldige ord kan sige indholdet og vise, at de have begrep
om spørsmaalet og svaret.»
Ved disse tider ble også konfirmasjonen innført. Denne har nok
prestene straks benyttet seg av til å skaffe seg en liten ekstrainntekt;
for den 6. november 1744 er der utgått et reskript, som forbyr dem
«af almuesfolk at modtage det ringeste til belønning av dem, som gaar
til konfirmation , da kongen med stort mishag har maattet for
nemme, at nåar de unge ikke formaar at bringe saa mange penge
tilveie, som presterne forlanger, afviser de dem fra konfirmation
under det paaskud, at de i deres saligheds sag endnu ei er noksom
under retted.»
En sak av interesse for Verdal, som ble ordnet ved de samme tider,
var spørsmålet om prestenes skyss og nattehold på anneksreiser. I
1706 var det blitt ordnet således, at når det ikke utrededes in natura,
ble det betalt i penger av anneksene alene. Ved reskript av 7. aug.
1739 ble det bestemt, at også hovedsognet skulle delta i denne utgift,
som skulle utlignes efter gårdenes skyld. Dette vakte misnøye blant
de større gårdbrukere, som bl. a. klaget over, at endog de prester,
som om morgenen kunne reise til annekset og være tilbake igjen
samme aften, ble tillagt natteholdspenger, ja, at almuen som of test
både gjorde skyss og gav nattehold in natura, men at prestene likevel
holdt seg til ligningen. Et nytt reskript av 22. april 1746 bestemte
da, at man ved ligningen kunne innrette seg etter hvert steds forhold
og herunder iaktta, at nattehold ikke ble tillagt presten, uten når han
vi&kelig måtte overnatte. Natteholdspengene var i 1739 av stift
amtmannen fastsatt til 4 mark danske til presten for hver gudstjene
ste ved annekset og 24 skilling til klokkeren.

----
90 Bind 2A
---
12. Peder Ojfesen Krog. 1747 — 1779.
Han var født 24. desember 1706, sønn av kjøpmann Of fe eller Ove
Gjerlovsen i Trondheim, men antok navnet Krog etter biskop i
Trondheim, dr. Peder Krog, etter hvem han var oppkalt, og som
antok ham som sønn samt sørget for hans oppdragelse og utdannelse.
Moren var Salome Meyer, datter av sogneprest Peder Meyer til Alsta
haug. Faren var først gift med Milde Bernhoft.
Krog ble i 1723 dimittert fra Trondhjems skole, var deretter hører
ved samme skole, inntil han 16. september 1735 ble personell kapel
lan til Verdal. Ved prestegjeldets overgang til fritt kall og Collins
utnevnelse til sogneprest ble han i 1723 residerende kapellan og fikk
21. juni 1743 kongelig løfte om å få sognekallet ved inntreffende
ledighet, hvilket skjedde i 1747. Et kgl. reskript av 29. juni 1742
hadde nemlig bestemt, at når det i et kall, som skulle ha to prester,
fantes duelige personellkapellaner, som kjente menigheten, skulle
disse ved ledighet beskikkes, om ikke til sogneprester så dog til resi
derende kapellaner.
I 1765 fikk han sin eldste sønn, Jakob Hersleb Krog, ansatt som
sin personellkapellan med en lønn av 60 rdl. og opphold i huset. I
den skrivelse, hvori han anmoder om kongelig approbasjon på denne
ansettelse, ber han også om, at hvis Verdals sognekall blir ansett som
et misjonskall, ettersom der dog finnes 10 a 12 finnefamilier i byg
da, sønnen da måtte få tittel av «missionær for Værdalens finnefolk»,
hvilket han mener, ville hjelpe ham til lettere å etterfølge enten ham
seiv eller den residerende kapellan i embetet.
Da Jakob Krog i 1767 ble residerende kapellan, fikk Peder Krog
en annen sønn, Ove Kristian, til personellkapellan og etter ham en
tredje sønn, Peder Kristofer. Den siste ble etter farens død reside
rende kapellan.
Peder Krog synes i det hele tatt å ha vært en god far for sine søn
ner og å ha oppnådd meget for dem ved å holde seg godt inne med
biskopen, hvem han nok etter tidens skikk «smurte» litt. Ganske
morsomt er et brev, hvori han takker bispen for en eller annen «ufor
skyld godhed» og sender ham 3 gjess, en dyrestek og 6 f ugler, som
han underdanigst ber bispen ikke å forsmå samt ønsker at forsendel
sen «maa finde hans Høiærværdighed i al selv-behagelig velgaaende.»
Ved kgl. reskript av 19. septbr. 1766 ble Innherreds prosti delt i
to, således at Østre Innherreds prosti kom til å bestå av Selbu, Stjør
dalen, Skogn, Verdal, Sparbu, Stod og Snåsa og Vestre Innherreds av

----
91 Bind 2A
---
Frosta, Leksviken, Ytterøy, Innedrøy og Beitstad. Krog ble da den
første prost i Østre Innherreds prosti. Allerede i 1770 søkte han om
å få nedlegge dette embete. «Mine fingre knap formaar at holde
pennen til at skrive et kort brev, og min hukommelse tåger af,» skri
ver han. Og senere samme år gjentok han denne begjæring, idet han
erklærte, at han ikke tålte reisene i dette vidstrakte prosti på hesteryg
gen. I 1771 ble han så entlediget som prost og døde 26. oktober
1779. Hans sønn og etterfølger, Jakob Hersleb Krog, har notert døds
fallet i Verdals kirkebok således:
«Vor sal. fader Peder Krog sogneprest til dette steds prestegjæld
døde sagte og salig hen efter 6 ugers pinagtigste sygdom i en velsig
net alder af 73 aar, mindre end 2 mdr. og 6 dage, efterat han som
capellan og sogneprest havde med den muligste retsindighed, flid og
nidkjærhed tjent her i Værdalen i 44 aar, blev gravfæstet af hr. Ole
Høyer, sogneprest til Sparboens menigheder den 17/11 paafølgende,
ef terat man havde bevilgning at have hans lig inde i 3 uger.»
Peder Krog har fortjenesten av å ha sørget for fattigvesenets bedre
innretning ved bygdens inndeling i lægder. (Block: Trondhjemske
Blandinger 2. H. 1804 s. 124. Lengnick: Familjen Krog. Kbh. 1856).
I 1766 ble han opptatt i Det trondhjemske videnskapsselskap, som
var stiftet av biskop Gunnerus i 1760. I en skrivelse av 18. novbr.
1766, hvori han takker for opptagelsen, uttaler han sin beskjedne
tvil om, hvordan han skal kunne «understøtte deres lærde bemøielse,
jeg, som bor her paa et sted, hvilket vel er bekjendt i forrige tiders
historie, men fattig paa det, som er nyt og rart og seiv fattes de lære
res daglige omgjængelse, som jeg kunde consulere og af deres lær
dom samle mig et liggendefæ.»
At Krog har hatt vitenskapelige interesser, derom vitner hans etter
den tids forhold meget betydelige bibliotek, som ved hans død besto
av 2903 bind. Han vites ikke å ha skrevet noe; men muligens har
han støttet Gunnerus' vitenskapelige arbeid på annen måte. Herpå
tyder det, når han et par år senere sender biskopen, som hadde bety
delige botaniske interesser, endel asketrær «af egen opelskning.»
Peder Krog kjøpte i 1775 gården Kraag, som han visstnok har latt
drive av sine sønner. Han døde som en rik mann, idet boet etter ham
viste aktiva til et beløp av 9528 rdl. 1 ort 3 sk. og en beholdning på
6499 rdl. 3 ort 22 sk., hvorav en betydelig sum var utlånt til bønder
i bygda mot Iste prioritets pantobligasjoner i deres eiendommer.
Hans bøker ble solgt ved auksjon i Trondheim for 637 rdl. 1 ort
16 sk.

----
92 Bind 2A
---
Da skiftet delvis gir innblikk i arten og størrelsen av sogneprest
embedets inntekter, hitsettes en oversikt over boets aktiva i sin helhet:
Rede penge 193 rdl. 1 ort 14 sk.
Gjældsbreve med renter 3467 2 - 16
Auktionspenge 1403 - 3 - 13
Gaarden Kraag solgt ved aukt. for 810 rdl. + 1 aars renter 842 - 1 - 14
Prestegaardens bortforpagtning i naadensaaret 120
Prestetiendens forpaktning for 1779 og 1780 a 350 rdl 700
Ef ter avregning med arvingerne av Iste kuld,
saavidt de findes boet skyldig: Jacob Krog 432 - 2 - 17
Ove K 220
Peder K 225 - 3 - 18
Edvard K 34 - 2
Inger Maria K. . . 300 - 1 - 8
Auktionspenge for bøkerne fratrukket omkostninger 637 1 - 16
For overbygningshusene hos Jakob Krog 50
Hr. Peder Krogs oppebørsler av naadensaarets indtægter,
nemlig:
De ministerielle indkomster
tillikemed høitidsoffer 214 rdl. 1 ort 18 sk.
Natholdsrettigheter for 1779 og tidligere 65 - 2 - 16
Do. for 1780 62 - 2 - 20
Landsskyldsrettigheter for 1779 .... 117 - - 3
Do. for 1780 125 - 1 - 9
Offerskjeppe for 1780, dels oppebaaret
av P. K. Krog, dels indkassert av
lensm 75 - 1 - 7
Husmænds høstdagsarbeide 26 - - 20
Renter, oppebaaret av Peder Kr. Krog 54
740-2-21
Restancer av ovenstaaende prestelige og landdrotlige rettig-
heter 92 - 2 - 81
Uvis gjeld 16 - 2 - 16
Boets hele formue 9528 rdl. 1 ort 3 sk.
Stamtavle. (Etter Lengnick: Familien Krog).
A. Ove (Offe) Gjerlovsen, kjøpm. i Trondheim. •*) Milde Bern
hoft. * 2 ) Salome Pedersd. Meyer (dtr. av Peder M., sogneprest
til Alstahaug i Nordland, og Salome Jakobsd. Rømsch.
B l. 2 Peder Offesen Krog, sogneprest i Verdal, f. 24/12 1706, t
-26/10 1779 * x ) 3/3 1739 Sofie Hersleb, f. 1/3 1715, t 31/3
1756. (Dtr. av prost Jakob H. i Stod). * 2 25/1 1758 Anna
Dons, f. 1730, f 16/4 1810. (Dtr. av kancelliråd og lagmann
Paul D.). 14 barn i første, 11 i annet ekteskap.
C 1. Jakob Hersleb Krog, f. 10/12, f 16/12 1739.
C 2. Jakob Hersleb Krog, f. p. Hegstad 10/1 1741, f 24/7 1799,
sogneprest i Verdal. * x ) 27/11 1767 Edel Katrine Thode, f.

----
93 Bind 2A
---
4/9 1741, f 15/11 1775. (Dtr. av stiftsprost Jakob T. i Trond
heim). * 2 ) 23/11 1776 Anna Magdalene Arnet, f. 1743, t
26/7 1795. (Dtr. av foged Peder A.). * 3 ) 16/8 1796 Marta
Margrete Rosenvinge, f. 1768, f 30/6 1797. )Dtr. av Eiler R.,
sogneprest i Frosta).
D 1.
D 2.
Johannes Krog, f. 1767, f 1773.
Jakob Thode Krog, f. 19/9 1768, f 24/12 1823, sogneprest
i Holtålen. *) 30/6 1802 Henrikke Hiort, f. 20/3 1782, f
28/8 1826. (Dtr. av krigsråd Hans H.).
Riborg Marie Krog, f. 5/6 1804. *) 14/1 1840 Gustavus Fa
gelund, kjøpmann, Fredrikshald.
Henriette Birgitte Fagelund, f. 8/6 1841.
E 1.
F 1.
F 2.
E 2.
Jakob Thode Krog Fagelund, f. 3/3 1844.
Edel Katrine Krog, f. 22/3 1806. *) 1827 Martin Nikolai
Struve, premierløytnant, f 10/12 1835, 4U/2 år.
Johan Andreas Struve, seminarist, f. 16/4 1828.
Jakob Thode Krog Struve, f. 29/3 1829, telegraf inspektør i
Skien 1858.
F 1.
F 2.
F 3.
F 4.
Herman Martin Struve, f. 23/12 1830, f tilsjøs 1847.
Karl Struve, f. 20/9 1833, handelsmann, Fredrikshald. * Svea
Aurora Sofie Kreutz, f på F.hald 20/5 1877.
Jakobine Thode Jakobsd. Gilset, f. 1800, f 1885. (Moren var
Edel Katrine Brun, dtr. av presten Hans Pedersen Brun i Gilde
skål, hvis kapellan Jakob T. Krog var. Jakobine ble ca. 1 år gl.
bortsatt til gårdbruker Hartvig Kristensen, med hvis sønn hun
ble gift). * 10/10 1822 Kristen Hartvigsen Gilset, Gildeskål.
Flere barn, deriblant:
E 3°.
F 1.
F 2.
Hans Hartvig Krog Kristensen, f. p. Gilset 20/4 1823.
Hanna Birgitte Kristensd., f. 14/5 1834. * Lars Eriksen, f. 13/5
1821 i Lilleelvedalen. .
Erik Johan Larsen, handelsmann p. Sæternes i Bardo * Gerda
Sandnes.
G.
H.
Hans Ludvig Larssen, f. 9/12 1870, lærer ved folkeskolen,
Kria.
D 3
D 4
Peder Krog, f. 1769, t 1778.
Sofie Hersleb Krog, f. 22/2 1771, f 11/9 1848. * 29/12 1788
Broder Wilhelm Kliiver på Bunes, f. 19/7 1751, f 29/8 1816.
Jakob Hersleb Kliiver, f. 9/9 1789, t 3/3 1828, kaptein, dansk
kammerjunker. * 10/11 1813 Stine Sommer, f 1854.
E 1.

----
94 Bind 2A
---
F 1.
Hans Jessen Sommer Kliiver, f. 1814, f 1867, underoffiser og
assistent ved ingeniørdetachementet i Trondheim.
Lorents Didrik Kliiver, f. 23/12 1790, f 4/1 1825, major og
divisjonsadjutant i generalstaben, antikvarisk forfatter. * 22/4
1813 Anna Birgitte Maria Krog, f. 22/4 1789, f 2/1 1877.
Hun * 2 ) 1837 oberstløytn. Jens Schive Lund, f. 1799, f 1856.
Johannes Seiersted Kliiver, f. 26/3, f 6/10 1814.
E 2.
F 1.
F 2.
F 3.
Torvald Kliiver, f. 31/5, f 24/11 1815.
Kristian Wilhelm Kliiver, f. 11/10 1816, lensmann i Leinstrand
1852. Ugift.
F 4.
Laura Kliiver, f. 13/1 1818, f 18/4 1864 p. Aasheim, Strinda.
* 13/1 1840 Anders Bernhoft, f. 20/9 1801, foged i Strinda
og Selbu 1846.
G 1
Tobias Brodtkorb Bernhoft, f. 28/11 1841, f 1872, cand. phil.,
eier av Moholt, Strinda. * Tora Jørgensen.
Sille Marie Hagen Kliiver, f. og f 1795.
Edle Katrine Thode Kliiver, f. 21/11 1796, f 11/4 1828. * 7/1
1824 Hartvig Peter Lund, f. 10/10 1796, kaptein, eier av Bunes.
Broder Wilhelm Kliiver Lund, f. 21/1 1825, fanejunker, f
1885. * x ) Henriette Amalie Rynning. * 2 ) Laura Antonie Dyblie.
Peter Hartvig Lund, f. 2/7 1826, bøssemaker, f 1890. * 1856
Anne Catherine Moe fra Verdalsøra.
E 3.
E 4.
F 1.
F 2.
F 3.
Harald Lund, f. 14/2 1828, lensmann i Otterøy og Flatanger
1853, t 1931. * x ) Margrethe Moe fra Verdalsøra, f. 1836, f
1883. * 2 ) Inger Sellæg, f. 1863.
F 4.
Serafine Miranda Lund, f. 11/11, f 14/11 1830.
Sofie Margrete Lund, f. 3/5 1832. * Christian Wangberg.
Natanael Friil Colban Lund, f. 30/7, f 8/8 1833.
F 5.
F 6.
F 7.
Edel Katrine Lund, f. 24/9, f 12/10 1834.
Sverre Sterkodder Lund, f. 19/3 1836, f 5/3 1854.
Haakon Adelsten Lund, f. 15/4 1837, f 1863.
Kristian Friil Lund, f. 23/9 1838, f 24/11 1839-
F 8.
F 9.
F 10
E 5.
Sille Marie Hagen Kliiver, f. 28/2 1798, f 27/4 1879 p. Fred
rikshald. * 3/10 1819 Eiler Kristian Hegrem, f 11/2 1832, 44
år gl., premierløytn., kommandant på Vardøhus.
F 1.
Wilhelm Sofus Hegrem, f. 30/10 1820, f 30/1 1879 i Fred
rikshald som katolikk, fransk professor.
E 6.
E 7.
Anna Marie Kliiver, f. 15/12 1799, f 19/1 1809.
Inger Marie Krog Kliiver, f. 17/9 1805, f 1855. * Henrik
Westgaard, f. i Kall, Jamtland, kjøpm. på Levanger.

----
95 Bind 2A
---
F 1. Broder Wilhelm Klliver Westgaard, f. 11/12 1826, f 1868,
student og seminarist, lærer på Lillestrøm. * 1853 Augusta Fred
rikke Erichsen, Kristiansund, f. 1834, f 13/11 1865.
G 1. Marie Kristine Kliiver Westgaard, f. 29/4 1854.
G 2. Anna Wilhelmine Augusta Westgaard, f. 21/11 1855, * 1877
Ole Johan Kaarbø, f. 1852, dampskipsekspeditør, Svolvær.
G 3. En sønn, f. 1856, f ung.
G 4. En sønn, f. 1858, f ung.
G 5. Selma Marie Hegrem Westgaard, f. 1/12 1860
G 6. Karoline Sofie Westgaard, f. 28/2 1863.
G 7. Kristian August Westgaard, f. 13/11 1865.
D 5. Hermichen Krog, f. og f 1771.
D 6. Ole Gjerlovsen Krog, f. og f 1772.
D 7. Kristiane Elisabet Krog, f. og f 1777
D 8. Edel Katrine Krog, f. og f 1778.
D 9. Peter Gjerlov Krog, f. 20/10 1779, f 11/11 1835, kaptein.
* 22/8 1811 Wilhelmine Kirstine Juell, f. 1/3 1797, f 21/12
1846. (Dtr. av reg.kvart.mester, siden sorenskriver Ole J.).
E 1. Olava Juline Krog, f. 9/6 1812, f 19/4 1841. * 22/8 1837
Mikal Heisen Bentzen, f. 1788, f 11/2 1848, oberstløytnant
i artilleriet, R.Sv.O.
E 2. Karl Julius Krog, f. 17/6 1813. * 21/4 1845 Martine Mathie-
sen, f. 13/4 1821.
F 1. Helga Ingeborg Wilhelmine Krog, f. 17/6 1845.
F 2. Peter Gjerlov Kristofer Krog, f. 16/4 1847, f 7 uker gl.
F 3. Daniel Bremer Juell Krog, f. 27/4 1848, f 6/4 1851.
F 4. Betty Olava Juell Krog, f. 21/10 1850.
F 5. Hanne Aline Petrine Juell Krog, f. 4/5 1853.
E 3. Aline Jakobine Hersleb Krog, f. 19/8 1815
E 4. Betty Juell Krog, f. 5/8 1817, f 12/6 1843
E 5. Bolette Hanna Lemmich Juell Krog, f. 1/11 1819-
D 10. Andreas Bendix Krog, f. 1781, f 1783.
D 11. Jakob Hersleb Krog, f. 1782, f 1841, oberstløytnant, R.Sv.O.
* 1815 Johanne Bie Lehmann, f. 1782, f 1860. Ingen barn.
D 12. Kristofer Langeland Krog, f. 25/9 1783, f 20/12 1850, kap
tein, ugift.
D 13. Kristiane Elisabet Krog, f. 1785.
D 14. Peter Arnet Krog, f. 1786, f 26/2 1852, kaptein, avskjediget
1830. * 1814 Katarine Rebekka Meyer, f. 1792.
E 1. Anna Magdalene Krog, f. 1814.

----
96 Bind 2A
---
E 2.
F 1.
F 2.
F 3.
E 3.
E 4.
E 5.
Peter Gjerlov Krog, f. 1815. * 1849 Karen Stokke.
Rebekka Kristine Krog, f. 1849.
Peter Bastian Krog, f. 1850.
Dorotea Margrete Krog, f. 1853.
Bastian Fredrik Krog, f. 1818.
Johanne Brandt Krog, f. 1821.
Anton Karl Krog, f. 1822, bakermester i Trondheim. * 24/12
1854 Anna Dahl, f. 1822.
E 6.
E 7.
Sofie Wilhelmine Krog, f. 1827 .
Jakob Kristofer Krog, f. 1828, sjøfarende. * 1854 Elen Margrete
Ronæs.
E 8.
E 9.
C 3.
Petrine Katrine Krog, f. 1832.
Rasmus Hagen Krog, f. 19/9 1836.
Ove Kristian Krog, f. 27/2 1742, f 27/2 1813, sogneprest til
Melhus. * 20/2 1777 Albertine Sylow f. 1755, f 1/11 1833-
Dtr. av prost Tomas Edvard v. Westen Sylow).
Tomas Edvard v. Westen Sylov Krog, f. 2/9 1777, f 1778.
Peder Krog, f. 13/9 1778, f 1779.
Elisabet Kirstine Paust Krog, f. 23/3 1780, f 15/2 1848.
* 17/5 1798 Kornelius Beck, f 22/5 1843, 81 år gl., kjøpm. i
Trondheim.
D 1
D 2
D 3
E 1.
E 2.
Mikal Nissen Beck, f. 1799, t ung.
Albertine Beck, f. 14/5 1800. * Frederik Lie, tollbetjent i Hol
mestrand.
F 1.
F 2.
F 3.
E 3.
E 4.
Fredrikke Elisabet Lie, f. 3/4 1837, f s. å.
Fredrikke Elisabet Lie, f. 7/5 1839, f s. å.
Fredrik Albert Lie, f. 3/2 1841.
Ove Kristian Krog Beck, f. og f 1802.
Ove Kristian Krog Beck, f. 29/12 1804. * 1831 Charlotte Luyt
kis, f. 1804, f 11/6 1844. (Dtr. av sogneprest til Skogn, Mikal
Nissen L.).
F 1.
F 2.
Mikal Luytkis Beck, f. 31/5 1833, f 1852
Kristiane Scherving Beck, f. 23/5 1834. * Landhandler Hans
P. Dahl, Orkdal.
F 3.
F 4.
F 5.
Nils Stockfleth Schultz Beck, f„ 1/5 1835.
Kornelius Elisæus Beck, f. 17/1 1837, f 5/4 1861.
Albertine Fredrikke Beck, f. 1839. * 1860 Daniel Klykken,
f. 1818, exam. jur. 1844.
F 6.
Martin Rasmus Beck, f. 1841.

----
97 Bind 2A
---
Tomas Edvard v. Westen Sylow Krog, f. 17/9 1782, f 1814,
skipskaptein i Kragerø. *7/3 1809 Johanne Maria Skien.
Ove Kristian Krog, f. 17/10 1811. * 1855 Elise Marianne
Bagge, f. 12/11 1817.
D 4.
E 1.
Sofie Hersleb Krog, f. 31/10 1785. **) 11/11 1802 Anton
Ulrik Holtermann, f. 1752, f 3/6 1826, major. * 2 ) 18/7 1827
Karl Jakob Waidemar Halck, f. 1781, f 12/7 1853, premier
løytnant, eier av Hommelvik gods, siden undertollbetjent i Kri
stiannia.
D 5.
Adam Odin Holtermann, f. 24/12 1803, f 25/4 1845 i Kria.,
kapteinløytnant i marinen. **) 1836 Clemence Sere, f. 1819 på
Isle de Bourbon. * 2 ) 1852 i Frankrike.
E 1.
F 1.
F 2.
E 2.
E 3.
E 4.
E 5.
E 6.
E .7
D 6
D 7
Oskar Holtermann, f. c. 1836.
Alfred H., f. c. 1838.
Katarine Alberta Holtermann, f. 23/5 1805, lærerinne.
Henriette Knutine H., f. 19/3 1817, f 14/2 1851.
Matilde Sofie H., f. 5/12 1818.
Karoline Marie H., f. 5/12 1818.
Emilie Augusta H., f. 17/2 1820.
Torvald Waidemar H., f. 18/2 1825.
Peder Jakob Krog, f. 5/10 1785, t s. å.
Anna Birgitte Marie Krog, f. 22/2 1789, t 9/1 1877. * x ) 22/4
1813 Lorents Didrik Kluver. * 2 ) 3/4 1837 Jens Schiwe Lund.
Se C 2, D 4, E 2.
D 8
Albertine Ovidia Krog, f. 23/4 1789, t 8/3 1856. * Gottlieb
Kristian Roll, f. 20/6 1778, f 2/10 1844, brigadelæge i Trond
heim, R. W.
Ove Kristian Roll, f. 12/1 1816, f 4/5 1869 i Trondheim, cand.
jur., løytnant, justitiarius ved stiftsoverretten i Trondheim.
* 28/5 1843 Maria Jakobine Sparre, f. 16/12 1814.
Ernst Gottlieb Kristian Roll, f. 2/7 1845, cand. jur. 1866, over-
E 1.
F 1
rettssakfører i Hammerfest. * . . . . Lorck, f. 1850. (Dtr. av
konsul Frits Lorck).
Albert Teodor Josef Roll, f. 8/12 1848.
F 2
E 2
Wilhelm Gottlieb Roll, f. 9/2 1817, f 3/11 1862 i Trondheim.
* x ) 30/5 1844 Johanne Sofie Munch, f. 4/3 1821, f 1/4 1853.
Dtr. av stiftsprost M.). * 2 ) 15/8 1854 Josefine Munch, f. 20/12
1824 (foregåendes søster).
F 1
Albert Kristian Roll, f. 19/3 1845, distriktslæge i Lødingen
1876.

----
98 Bind 2A
---
F 2.
F 3.
F 4.
F 5.
E 3.
Johanne Sofie Roll, f. 28/6 1846.
Matilde Henriette Roll, f. 29/10 1847.
Edvard Munch Roll, f. 27/9 1849.
Elise Marie Roll, f. 31/3 1851, f 19/12 1853.
Marie Ursula Roll, f. 22/12 1819. * 3/9 1848 Markus Gjøe
Rosenkrantz Dessen, f. 21/6 1809, lensmann i Bolsø 1868.
Ida Wilhelmine Dessen, f. 23/7 1849.
F 1.
F 2.
Albert Nikolai Dessen, f. 8/6 1851. * Katrine Buck, f. 24/6
1852. (Dtr. av lodsoldermann Ferdinand Cort Buck).
Madsine Kristiane Dessen, f. 19/7 1854.
F 3.
E 4.
E 5.
E 6.
Karl Edvard Roll, f. 10/3 1820, f 9/4 1821.
Kristiane Albertine Roll, f. 10/3 1820, f 20/4 1821.
Kristiane Edvardine Roll, f. 10/9 1821. * 14/1 1842 Jonas Se
verin Dessen, f. 30/4 1815, oberstløytnant 1869, R.5.0., bror
av ovenstående Markus D.
F 1.
F 2.
F 3.
Kristiane Albertine Roll Dessen, f. 8/12 1842.
Nikoline Marine D., f. 10/10 1844.
Lovise Karoline Dessen, f. 30/12 1847. * 4/9 1871 Tomas
Laurentius Schancke, f. 4/11 1840, distriktslæge i Hassel 1867.
Hans Jørgen Wilhelm Darre Dessen, f. 6/4 1848.
F 4.
F 5.
F 6.
D 9
C 4.
Sverine Edvardine Dessen, f. 5/10 1850.
Elisabet Dessen, f. 6/8 1855.
Pederikke Ingara Marie Krog, f. 30/3 1791.
Inger Maria Krog, f. 1/7 1743, f 1801. * 1771 Nils Meyer, f.
1735, f 1801.
D 1
D 2
Sofie Hersleb Meyer, f. 1772, f 1773.
Søren Nikolai Krog Meyer, f. 1774. * 5/1 1805 Marta Hjelm,
t 30/5 1852.
E 1.
E 2.
D 3
D 4
D 5
Nikolai Jakobus Krog Meyer, f. 1815, f 1830.
Peter Krog Meyer, f. 1820.
Magdalene Kristine Meyer, f 1778.
Petrine M., f 1778.
Peter Krog-Meyer, f. 7/1 1780, f 24/6 1819, dr. theol., biskop
over Als og Ærø. * 1804 Fredrikke Wilhelmine Wexels, f. 12/9
1787, f 24/4 1830.
E 1.
Hans Wexels Krog-Meyer, f. 31/5 1805, R. W., sogneprest til
Ulkebølle 1831. * 30/11 1832 Hanna Sofie v. Gørtz, f. 1/9
1806. Ingen barn.
E 2.
Hedvig Elisabet Krog-Meyer, f. 16/8 1807. * 24/12 1828 Hen
rik Beck, dr. phil., kammerråd.

----
99 Bind 2A
---
F 1.
F 2.
F 3.
F 4.
F 5.
F 6.
F 7.
F 8.
F 9.
E 3.
Kristian Fredrik Beck, f. 28/10 1829, t 1830.
Fredrikke Wilhelmine Beck, f. 22/3 1831.
Elise Marie Beck, f. 28/11 1832.
Otilie Beck, f. 3/5 1834, f 18/10 1849.
Lovise Augusta Beck, f. 1836.
Henriette Beck, f. 27/5 1837, f 26/5 1854.
Anna Beck, f. 1/11 1839.
Sida Beck, f. 1840.
Kristian Fredrik Beck, f. 16/1 1842, f 1848.
Frederik Kristian Krog-Meyer, f. 17/4 1809, forpakter på
Spanagergaard ved Kjøge. * 28/4 1848 Julie Wilhelmine Grii
ner, f. 24/9 1830.
F 1.
F 2.
E 4.
E 5.
E 6.
Emilie Krog-Meyer, f. 2/5 1851.
Marianne Gustava Krog-Meyer, f. 6/6 1853.
Lovise Augusta Krog-Meyer, f. 24/6 1811.
Marie Margrete Krog-Meyer, f. 30/9 1814.
Kristian Karl Frederik Emil August Krog-Meyer, f. 15/7 1818,
diakonus i Sattrup i Sundeved. * 27/6 1849 Sida Elise Charlotte
Griiner, f. 24/11 1819.
C 5.
C 6.
C 7.
C 8.
C 9.
Peder Hersleb Krog, f. 1/7 1743, f 1744.
Salome Sofie Krog, f. 18/11 1744, f 4/5 1759.
Margrete Frost Krog, f. 7/2 1746, f 1764.
Karen Sofie Johanne Krog, f. 17/2 1747, f s. å.
Peder Kristofer Krog, f. 5/4 1748, f 10/2 1808, sogneprest
til Frosta. * 1780 Birgitte Marie Kliiver, f 17/8 1804, 46 år.
(Dtr. av oberstløytnant L. D. Kliiver på Bjertnes).
D 1.
Lorents Didrik Krog, f. 10/10 1781, f 8/4 1843, rittmester.
* 1809 Marie Testmann.
E 1.
Birgitte Adriane Krog, f. 15/7 1810, f 24/12 1839. * Karsten
Richter, f. i Sunndalen 1797, f 1831.
Johan Kristofer Testmann Krog, f. 7/5 1817, f 1863, sjømann,
siden eier av Øvre Hernes på Frosta. * 1841 Birgitte Hansd.
Faanes.
E 2.
F 1.
F 2.
Lorents Didrik Krog, f. 7/3 1842, eier av Hernes etter faren. *.
Alette Margrete Krog, f. 5/9 1848. * Hans Coldevin, proprie
tær, Lokstein, Frosta.
F 3.
D 2
Boye Broder Krog, f. 11/5 1855. * 1877.
Peder Gjerlov Krog, f. 10/1 1789, f 27/9 1840, kaptein. Ugift.

----
100 Bind 2A
---
D 3.
Boye Broder Krog, f. 20/1 1790, f 28/10 1854 i Trondheim,
regnskapsfører ved trondhjemske brigade. * 26/1 1821 Niko
line Kristine Mathiesen, f. 1796.
E 1.
Lasse Støp Krog, f. 12/7 1822, f 12/6 1832.
Sille Marie Krog, f. 1791, t 1816. Ugift.
D 4.
Edvard Meyer Krog, f. 18/8 1749, student, degn på Ourø ved
Sjælland. * 1797 Karen Lemming. Ingen barn.
C 10
Cll
Karen Sofie Krog, f. 20/8 1750, f 14/1 1832 i T. Angells hus
i Trondheim.
Paul Dons Krog, f. 18/3 1759, t 26/7 s. å.
Sofie Hersleb Krog, f. 10/8 1760, f 21/7 1762.
C 12
Cl 3
Cl 4
Paul Fredrik Krog, f. 9/8 1761, f 5/4 1835, kaptein. * 13/10
1801 Anna Jakobine Colding, f. Knudsen, f. 17/2 1773, t
16/10 1849. (Dtr. av kontorsjef Knud K.).
D 1.
Anna Sarine Krog, f. 13/7 1802. * 16/2 1833 Karl Kristian
Jensen, f. 22/9 1802, f 19/2 1847, kjøpmann i Kallunborg.
Anna Johanne Elf rida Jensen, f. 13/1 1836.
E 1.
E 2.
E 3.
E 4.
D 2.
Nikoline Fredrikke Jensen, f. 10/2 1839
Nils Sofus Johannes Jensen, f. 5/4 1842.
Paul Kristian Krog Jensen, f. 13/4 1845
Knud Fredrik Krog, f. 18/2 1805, urtekremmer og klasselot
teri-kollektør i København. * 8/10 1834 Mette Margrete Møl
ler, f. 9/4 1809. Ingen barn.
Pauline Kristiane Krog, f. 27/11 1808, lærerinne i Aarhus.
Ugift.
D 3.
Cl 5
Gjerlov Kristian Krog, f. 19/3 1762, f 2/1 1830, skipsprest
på Kina, res. kap. i Nykjøbing på Falster 1790, sogneprest til
Rye og Sonnerup på Sjælland 1793, sogneprest til Stege på
Møen 1815, amtsprost. * 10/8 1791 Inger Marie Holst. (Dtr.
av presten H. til Trinitatis kirke i København). Ingen barn.
Anna Sofie Krog, f. 21/3 1764, f 7/4 1804. •*) Didrik Kruse,
f 1799, skipskaptein. * 2 ) 1802 Jakob Andreas Nordenberg,
f 1809, skipskaptein.
C 16
D 1.
D 2.
Martine Kruse, f ung.
Anna Kruse, f. 8/6 1788. * 29/7 1808 Hedde Jansen Ehlers,
f. 1/4 1784 i Norden i Ostfriesland, malermester, borgerrepre
sentant i Roskilde, dannebrogsmann, også hedret av sine med
borgere.

----
101 Bind 2A
---
E 1. Anna Margrete Sofie Ehlers, f. 4/11 1809. * 3/10 1836 Peter
Kristian Lieback, f. 15/9 1810, landvæsenskommisær, godsfor
valter på Aggersvold.
E 2. Edvard Didrik Ehlers, f. 1/12 1810, f 20/5 1812.
E 3. Edvard Didrik Ehlers, f. 19/10 1812, etatsråd, fabrikkdirektør,
R. * 3/6 1846 Charlotte Henriette Hvidt, f. 20/9 1813, t 8/6
1847.
F 1. Anna Charlotte Terese Ehlers, f. 10/5 1847, f 4/3 1856.
E 4. Jakobine Henriette Ehlers, f. 10/2 1815.
E 5. Jans Laurits Georg Ehlers, f. 6/4 1817, malermester i Roskilde.
E 6. Hedvig Jensine Ehlers, f. 11/12 1821. * 1855 Johan Andreas
Horn, f. 6/1 1819, bakermester.
Fl. En datter.
E 7. Blanka Laurentse Gjertrudine Ehlers, f. 6/10 1823, f 24/9
1829.
E 8. Albert Matias Konrad Ehlers, f. 13/3 1826, kjøpmann i Holbek.
* 14/10 1853 Karoline Marie Larsen, f. 2/7 1830.
F 1. Karl Wilhelm Heinrich Ehlers, f. 31/8 1854.
F 2. Karen Ehlers, f. 30/8 1855.
E 9. Paul Gerhard Blankensteiner Ehlers, f. 10/3 1831, f 20/7 1832.
D 3. Lars Kruse, f 3 dager gl.
D 4. Maren Lorentse Kruse, f. 16/10 1797. * 3/10 1832 Laurits
Frederik Tøyberg, f. 3/8 1806, kjømann på Frederiksverk.
E 1. Isakine Matilde Kristiane Sofie Tøyberg, f. 2/10 1834. * 31/8
1854 Gottlieb Kristian Teodor Frantzen, f. i Odense 2/2 1832,
manufakturhandler i Roskilde.
F 1. Lorentse Matilde Emilie Frantzen, f. 1855.
E 2. Johanne Fredrikke Tomine Margrete Tøyberg, f. 8/10 1836.
E 3. Henrik Kristian Kruse Tøyberg, f. 28/10 1838.
E 4. Laura Anna Edvardine Tøyberg, f. 10/11 1840.
E 5. Laurits Fredrik Didrik Tøyberg, f. 24/8 1845.
C. 17. Johan Ernst Gunnerus Krog, f. 26/5 1765, f 5/2 1837, dimit
tert fra T.hjems skole 1783, forlot Trondheim til sjøs og kom
med broren Gjerløv Kristian til København 1783, kateket ved
Trinitatis kirke i København 1787, prest til tukt-, rasp- og for
bedringshuset 1789, sogneprest til Arendal 1794, senere prost
i Nedenes. * x ) Anna Katrine Kock, f. 17/9 1774, f 17/8 1812.
Dtr. av skipskaptein, senere kgl. vaterskoret K. i København).
* 2 ) Anna Katrine Pless, t 16/9 1840, 57 år. (Dtr. av urma
ker P.).

----
102 Bind 2A
---
Peter Krog, f. 21/3 1795, f 12/3 1832, kjøpmann og konsul
i Cherbourg. * 27/3 1822 Marie Tambs, f. 14/8 1797. Ingen
barn.
D 1.
D 2.
D 3.
Anne Kristine Krog, f. 8/4 1796.
Paul Albert Krog, f. 23/6 1797, koffardikaptein. * 24/5 1836
Mainov Leth, f. 3/1 1808.
E 1.
D 4.
Ernesta Katrine Krog, f. 12/5 1840.
Helene Bolette Krog, f. 21/5 1798. * 26/2 1817 Tomas Doran,
koffardikaptein, f. 26/8 1788, f 1/5 1827.
Tomas Doran, f. 10/10 1819, kjøpmann i Kragerø. * 1853
Hansine Bagge.
E 1.
Tomas Doran, f. 18/9 1854.
F 1.
E 2.
Katrine Kock Doran, f. 7/7 1822. * 1845 Frederik Johannesen,
underhavnefoged i Veile.
F 1.
F 2.
F 3.
E 3.
E 4.
Helene Bolette Fredriksen, f. 15/3 1846
Tomas Peter Fredriksen, f. 19/3 1848.
Johan Peter Fredriksen, f. 15/10 1850.
Gunhild Doran, f. 24/10 1824.
Ernst Kristian Doran, f. 26/9 1826. * 5/2 1856 Marie Juul,
f. 29/12 1835.
Klaudius Andreas Krog, f. 6/5 1799, t på havet, seilmaker.
Ugift.
D 5
D 6
D 7
Kristian Brandt Krog, f. 4/1 1801, f 1821 på havet.
Maren Otto Furst Krog, f. 21/12 1800. * 24/7 1824 Antoine
Emile Alexandre Kirkham, f. 25/3 1795, f 1837, norsk og
svensk konsul i Cherbourg.
Sofie Kirkham, f. 16/10 1835. * 21/6 1853 Gustave Honoré
Trabaud, f. c. 1831, «tresorier des invalides» i St. Våast la
Hougué.
E 1.
F 1.
D 8
Albert Michel Antoine Trabaud, f. 31/8 1854
Lovise Krog, f. 15/6 1803. * 21/4 1833 Søren Rasmussen Eu
genius Sørensen, f. 12/11 1803, f 3/7 1852, sogneprest til
Grong, prost i Namdalen.
E 1.
E 2.
E 3.
E 4.
E 5.
E 6.
E 7.
Ole Emerentius Sørensen, f. 13/1 1834, f 16/5 1852.
Søren Rasmussen Sørensen, f. 14/2 1835, f 4/2 1838.
Anna Katrine Kock Sørensen, f. 3/8 1836.
Peggy Sørensen, f. 6/3 1838.
Johanne Ernesta Sørensen, f. 23/6 1839, t 7/2 1849.
Severine Sofie Sørensen, f. 24/11 1840.
Søren Rasmussen Sørensen, f. 7/10 1842, f 24/2 1848.

----
103 Bind 2A
---
D 9.
DlO
Dll
D 12
Laura Katrine Ernesta Krog, f. 26/2 1807.
Margrete Hersleb Krog, f. 22/11 1807 ; f 1/10 1810
Sofie Marie Krog, f. 3/12 1809.
Lorents Ditlev Krog, f. 22/6 1811, sogneprest til Froland.
* 12/1 1840 Anna Margrete Lund, f. 5/10 1815.
Anna Katrine Kock Krog, f. 8/5 1841.
Jens Lund Krog, f. 11/3 1845, t 3/7 s. å.
Johan Ernst Gunnerus Krog, f. 18/8 1847.
Ingeborg Krog, f. 21/10 1850.
E 1.
E 2.
E 3.
E 4.
D 13
Gjerløv Kristian Krog, f. 16/8 1812, f 1843, styrmann.
Ove Lindved Krog, f. 16/8 1812, koffardikaptein.
Johan Samuel Pless Krog, f. 30/1 1816, f 1841, cand. theol.
Aksel Kristian Smith Krog, f. 21/10 1817, f 1858, apoteker
på Hammerfest. * Elisabet Ingebrigtsen, f. 18/1 1826, levde
som enke i Hamburg.
Dl 4
Dl 5
D 16
E 1.
Johan Ernst Gunnerus Krog, f. 19/11 1846
Klara Katinka Krog, f. 28/7 1849.
E 2.
E 3.
Annato Pless Krog, f. 29/7 1851.
Laurits Thirbegny Krog, f. 29/7 1851.
Aksel Elisar Krog, f. 19/10 1854.
E 4.
E 5.
Gjerløv Kr. Krog, f. 1860, f 25/9 1878 i Hamburg.
Katrine Elisabet Krog, f. 12/1 1819, f 21/6 1846. * 12/10
1842 Karsten Smith, cand. jur., løytnant, politifullmektig i
Stavanger.
E 6.
Dl 7
E 1.
Anna Smith, f. 13/7 1843.
Aksel Smith, f. 20/10 1844
E 2.
D 18
Johan Ernst Gunnerus Krog, f. 10/7 1822, bokholder ved
Treschows jernverk i Larvik.
C 18
Salome Margrete Krog, f. 21/6 1767, f 26/12 1851. * Jens
Hiigild, f 1818, vertshusholder i Lindenborg kro på Sjælland.
Ingen barn.
Maren Maria Krog, f. 10/6 1769, t 24/6 1832. * 1793 Wil
helm Kristian Schladermund, f 27/5 1823, 55 år gl., stads
kirurg i Trondheim.
Albertine Ovidia Schladermund, f. 22/4 1795, f 5/6 1854.
Ugift.
Cl 9
D 1.
D 2.
D 3.
Anna Dons Schladermund, f. 8/7 1797. Ugift.
Johan Ludolf Schladermund, f. 14/4 1798, postmester i Larvik.
* 20/6 1829 Henrikke Barlin, f. 26/2 1808.
E 1.
Wilhelm Kristian Schladermund, f. 1830, f 1831.

----
104 Bind 2A
---
E 2.
E 3.
Wilhelm Kristian Schladermund, f. 1832, f 1836.
Albert Fenger Schladermund, f. 18/2 1835, antok ifl. kgl. resol.
av 6/8 1855 navnet Fenger-Krog.
E 4.
E 5.
E 6.
E 7.
D 4.
D 5.
Rikke Johanne Schladermund, f. 27/1 1837.
Kristian August Schladermund, f. og f 1839-
Marie Kristine Schladermund, f. 2 5/2 1841.
Tora Valborg Schladermund, f. 2/3 1846, f 1853.
Wilhelmine Marie Schladermund, f. 25/3 1800. Ugift.
Andreas Fenger Schladermund, f. 11/2 1803, skipskaptein i
Trondheim.
Margrete Hersleb Krog, f. 24/9 1771, f 10/11 1847. * 20/2
1797 Ove Lindved, f. 1753, t 4/5 1807, skipskaptein i Aren
dal.
C2O
D 1.
D 2.
Johanne Lindved, f. 24/6 1798, f 26/3 1855. Ugift.
Anna Petronelle Lindved, f. 24/4 1802. * 10/4 1826 Tomas
Toft, f. 20/4 1799, kjøpmann i Arendal.
E 1.
E 2.
E 3.
Ove Lindved Toft, f. 26/2 1827, kjøpmann i Stavanger.
Johan Georg Toft, f. 28/4 1829, skipskaptein.
Margrete Hersleb Toft, f. 5/9 1830. * 13/9 1849 Kornelius
Middelthon, f. 7/4 1815, kjøpmann i Stavanger.
F 1.
Tomas Toft Middelthon, f. 27/7 1850, f 16/6 1851.
Tomas Toft Middelthon, f. 27/1 1852.
F 2.
Jakob Middelthon, f. 17/3 1853, f 20/3 s. å.
Jakob Alfred Middelthon, f. 23/12 1854.
Katrine Elisabet Toft, 1. 22/5 1832, f 16/7 ,833.
Jakobine Lindved Toft, f. 11/4 1837.
F 3.
F 4.
E 4.
E 5.
E 6.
Johanne Bugge Toft, f. 28/4 1838.
Tomas Toft, f. 20/5 1839-
E 7.
E 8.
Jan Marcelius Toft, f. 24/11 1842.
Matilde Dortea Toft, f. 1/1 1845.
Anna Petronelle Toft, f. 27/5 1847.
Jakobine Lindved, f. 10/11 1803. Ugift.
Mathilde Dorotea Lindved, f. 15/1 1805. Ugift.
E 9.
E 10
D 3
D 4
D 5
Jan Marcelius Lindved, f. 15/8 1806, skipskaptein i Arendal.
Ugift.
Ovidia Margrete Lindved, f. 26/ Q 1807. * 15/11 1827 Lars
Westergaard, f. 10/12 1799, kjøpmann i Arendal.
Lars Westergaard, f. 1/9 1828, kontorist i New York.
D 6
E 1.
E 2.
Elisabet Margrete Westergaard, f. 20/11 1829.

----
105 Bind 2A
---
Marthe Margrethe Krog, f. Rosenvinge.
Jakob Hersleb Krog.
E 3. Ovidia Jakobine Westergaard, f. 30/1 1831, guvernante på
Moss.
E 4. Oktavio Rudolf Westergaard, f. 3/9 1832, f 14/11 s. å.
E 5. Oktavio Rudolf Westergaard, f. 10/10 1833.
E 6. Matilde Dorotea Westergaard, f. 2/5 1835, f 24/1 1836.
E 7. Anna Colbjørnsen Westergaard, f. 12/9 1837.
E 8. Laura Westergaard, f. 21/3 1839, t 18/11 s. å.
E 9. Laura Westergaard, f. 18/8 1840, t 7/2 1842.
E 10. Rudolf Reimers Westergaard, f. 15/2 1842.
Ell. Ove Lindved Westergaard, f. 12/3 1843.
E 12. Augusta Westergaard, f. 17/8 1844.
E 13. Jakob Lindved Westergaard, f. 20/11 1845, t 2/8 1846.
E 14. Johannes Aschildsen Westergaard, f. 24/6 1848.
E 15. Jakob Lindved Westergaard, f. 29/8 1851.
C 21. Abel Katrine Krog, f. 25/8 1773, t 14/1 1827. * Hans Hansen,
kjøpmann i Trondheim. Ingen barn.
13. Jakob Hersleb Krog. 1779—1799.
Var eldste sønn av foregående, sogneprest Peder Krog, født 10.
januar 1740 på Hegstad, ble i 1761 dimittert fra Trondhjems skole,
erholdt til ex. philos, karakteren laud, til teologisk attestats 1763
non cont. og til dimispreken 1764 laud. I 1765 ble han personell

 

----
106 Bind 2A
---
kapellan hos sin far, etter at denne i en skrivelse av 20/8 s. å. hadde
innsendt andragende derom til biskopen, i hvilket andragende nevnes
at det nå er på ste år etter hans fall, og hvori han uttaler sin forvisning
om at biskopen «gjerne vil hjelpe vildfarende tilrette igjen». Hvori
hans fall og villfarelse besto, nevnes der intet om; det må etter skrivelse
være foregått samme år, som han gikk ut av latinskolen.
Som personellkapellan hadde han en lønn av 60 rdl. og bodde i
huset.
I 1767 ble han residerende kapellan til Verdal etter Kortholt, og
under 11. juli 1777 fikk han løfte på å bli sogneprest samme sted, når
kallet ble ledig, hvilket skjedde ved farens død i 1779-
Han var 3 ganger gift: 1) 1767 med Edel Katrine Thode, død i
barselseng 1774. 2) 1775 med Anna Magdalene Arnet. Hun døde i
1795. I ministerialboken er ved hennes død notert: «Min uforligne
lige, fromme og dydige kone Anne Malena Krog, født Arnet, døde
af en ondartig feber efter 14 dages haard sygdom med sund fornuft,
stille og vakert efter en opbyggelig afsked med mand og 4 sønner den
26/7 paa den 8 søndag efter hell. 3-foldighed kl. 3 efterm. i en alder
efter 19 aars kjærligste egteskab af 51 aar. Begr. og gravfæstet af
provst og mag. Wittrup 12/8 i Stikl, kirke.» 3) 1796 med Marta
Margrete Rosenvinge, datter av sogneprest til Frosta, Eiler Rosenvingc-,
som tidligere hadde vært kapellan til Verdal. Hun døde på sin første
barselseng med en dødfødt sønn i 1797. Krog noterer dødsfallet i
kirkeboken således:
«Min i livet elskelige 3die kone, følgelig min forventede alderdoms
trøst i meget og mangt paa jorden, Marta Margreta Krog, født Rosen
vinge, døde efter 3 ugers udstandne brystsvaghed endelig paa barsel
seng med en dødfødt dog velskabt søn den 30/6 med megen stand
haftighed i sine haarde lidelser og frimodighed i døden i en alder af
28 aar 10 m. 2 u. 1 dag, efter at hendes og lille søns lig var den 4/7
bisat i Stiklestad hovedkirke, blev der siden afhoidt en ligtale m. v.
af hr. provst og mag. Wittrup i Stjørdalen over tekst Es. 59, 9 den
paafølgende 12/7.»
Jakob Krog døde 24. juli 1799- Han var en meget velholden mann
om enn ikke på langt nær så rik som faren, idet aktiva i hans bo ble
6903 rdl. 3 ort 15 sk. og beholdningen 1928 rdl. 2 sk. Av hans 14
barn overlevde 6 ham.
På skiftet etter Jakob Krog nevnes de gjenstander, som ifølge gamle
opptegnelser av hver avgående prest skulle tilsvares ettermannen som
inventarium til prestegården. De var følgende: 2 gamle langbord til

----
107 Bind 2A
---
Peter Johan Brandt.
en verdi av 1 ort, 2 gamle sengesteder, naglet til veggen, 1 ort, videre
5 kyr, 1 unghest, 1 skjud, 3 svin, 1 kopperkjel brom, vektig 2 pund.
Det er med unntagelse av langbordene og sengstedene det samme, som
Gunhild, salig hr. Povels, hadde satt etter seg i 1588.
14. Peter Johan Brandt. 1799—1836.
Født 14. april 1754, sønn av Johan Rasmus Brandt, som døde 16.
april 1795 i sitt 76de år som sogneprest til Ullensaker, og Birte Marie
Hjort, som døde 21. novbr. 1794 i sitt 66de år. Han ble i 1782 perso
nellkapellan hos faren, 1788 feltprest, 25. juni 1790 sogneprest til
Stadsbygd og 6. desember 1799 til Verdal. Fra 1807 til 1815 var han


----
108 Bind 2A
---
konstituert prost over Østre Innherreds prosti. Ved Dreyers beford
ring i 1812 ble det residerende kapellani nedlagt, og fra den tid var
altså Brandt bygdens eneste prest. Han ble 29. august 1832 geistlig
medlem av Wasa-ordenen og 7. septbr. 1835 av Nordstjerne-ordenen.
Den 25. oktbr. 1832 høytideligholdt han sitt 50-års jubileum som
embetsmann, ved hvilken anledning hans portrett, bekostet av Verdals
almue, ble opphengt i Stiklestad kirke. Etter søknad fikk han avskjed
i nåde 30. mars 1836 med en årlig pensjon av 400 spdl., hvorav 200
spdl. skulle utredes av ettermannen og 200 spdl. av opplysningsvesenets
understøttelsesfond, hvorhos kongen tilla ham av egen kasse en årlig
pensjon av 100 spdl. Brandt døde 4. oktbr. 1836. Han var en origi
nal, men i bygda avholdt mann og en god vert. Han skal i sin messe
for alteret endog ha insultert tilstedeværende, som ikke måtte hue ham.
Han var i sin studietid i København en av stifterne av «Det norske
selskap». Den gullring med inskripsjon, han hadde som erindring
herom, ble stjålet ved hans død.
Brandt var likesom sine forgjengere en velstående mann. På skiftet
etter ham ble registrert aktiva til et beløp av 3734 spdl. 2 ort 2 sk.,
og beholdningen ble 2107 spdl. Sin formue hadde han disponert ved
et testamente, opprettet 27. septbr. 1836, en ukes tid før hans død.
Ifølge dette skulle søsteren, enkefru Bolette Schultz, arve 1000 spdl.,
kirkesanger Jørgen Aagaard 100 spdl., student Bernt Støp i Trond
heim 100 spdl., brordattersønnen Peter Johan Scherffenberg 100 sprd.,
jomfru Gunhild Birgitte Trapnes 50 spdl., de 8 tjenere på prestegår
den fikk hver 5 spdl., de to husmenn på Tokstaden under prestegården
skulle ha husene på sine plasser til eiendom. Ifølge muntlige uttalelser
av Brandt dagen før hans død skulle endelig madam Trapnes ha
100 spdl.
Det som etter dette ble til overs, bemyndiget han enkefru Schultz
til å fordele blant deres familie, således som hun fant det mest passen
de. Der ble 381 spdl. til overs til denne fordeling.
Av kong Karl Johan hadde han fått 2 dåser. Om disse har testa
mentet følgende bestemmelse:
«De tvende daaser, som Hans maj. kongen naadigst haver skjænket
mig, nemlig den ene af guid og den anden af træ, hvorpaa Hans Maje
stæts brystbillede, ønsker jeg stedse at maatte følge Værdalens sogne
prestembede. Jeg overgiver derfor herved disse tvende daaser til min
eftermand i embedet med anmodning til ham om at forvare dem som
depositum tilhørende Værdalens sogneprestembede og til erindring
om Hans Majestæt Kongens mig beviste naade.»

----
109 Bind 2A
---
Truls Krog Koch.
Lars Steen.
Sitt ikke übetydelige bibliotek, som omfattet 873 nummer foruten
noen kasser skrifter, ønsket han ikke avhendet for spottpris, hvorfor
han i testamentet ytret ønske om at det måtte «blive solgt paa slike
vilkaar og til saadanne tider, at det kan ventes betalt», hvilket han
overdrog skifteretten og sin ettermann i embetet å dra omsorg for.
15. Lars Steen
f. på gården Steen i Ringsaker 28. august 1784. Faren Bernt Anker
Steen var landhandler. Sønnen ble student 1804, tok teologisk eksamen
14. januar 1812 med haud illaudabilis. Var først personellkapellan til
Fåberg i Gudbrandsdalen, derpå sogneprest til Lom sammesteds. Ble
20. november 1826 sogneprest til Rollaug i Akershus stift, og 20.
november 1837 sogneprest til Verdal.
Gift med Pauline Broch, datter av prost og sogneprest Broch i
Fåberg.
Deres barn:
1. Bernt Anker Steen f. 1812. Student 1831, døde som overkon
trollør ca. 1860.
2. Ole Sem Steen, død tidlig.
3. Marie Beate Steen, gift med sogneprest til Bø i Hedemarken,
Fredrik Nicolai Gjør.
4. Andreas Fredrik Broch Steen, residerende kapellan.

 

----
110 Bind 2A
---
5. Anna Beate Steen, gift 1. g. med cand. teol. Teodor Rynning som
døde 1838. 2 g. g. med Hans Olaus Nilsen, cand. teol. og senere
sogneprest til Sparbu og prost til Nordre Innh. prosti.
6. Karen Henriette Steen, gift 1857 med sakfører Hans Fredrik
Muller.
7. Laurits Steen, f. 1870, teologisk embetseksamen 17/12 1852
med haud illaudabilis, og utnevntes 1861 til prost i Nord
Amerika.
8. Paul Steen, gårdbruker i Verdal.
9. Carl Johan Steen, f. 1825, juridisk embetseksamen i 1851. Ble
sakfører i N. Bergenhus amt 1856 og døde som stortingsmann
1874.
Sogneprest Lars Steen avgikk ved døden i Verdals prestegard 7.
oktober 1855, og er både han og hustru begravet i kroken mellom kir
ken og sakristiet på Stiklestad kirkegård.
16. Truls Krog Koch, 1836 — 1879-
Født på Folden prestegard 18. juli 1808, sønn av prest i Øst-Finn
marken og misjonær i Varanger, senere sogneprest i Folden, Jens Koch,
og Maren Heggelund Krog. Student 1826, cand. theol. 1832, reside
rende kapellan til Leikanger 1835, sogneprest til Hammerøy 1839,
tillike prost i Nordre Salten 1850, sogneprest til Verdal 1856—79
og prost i Søndre Innherred 1857 —73. Død i Kristiania 13. januar
1884. Gift med Katarina Secilie Holm, datter av fullmektig i Zahl
kassen, Søren Lodberg Holm og Anne Hoff.
Han var 2. representant på Stortinget for Nordlands amt 1845 og
1. representant 1848, 4. suppleant 1854 og 2. suppleant 1857. Med
lem av militærkomiteen 1845 og 1848.
17. Gerhard Gunnerus Bergh. 1879 — 1880
Såvidt vites, kom familien fra Tyskland omkring år 1500, innkalt
av kong Hans; stamfaren skulle ha vært «flink til at regne». Sikre
opptegnelser begynner med Oluf Gundersen Garmann, kjøpmann i
Kristiania, som døde i 1668. Navnet Bergh (av de innvandrede skrevet
Berg) ble opptatt igjen av hans sønnesønn, Gunder Bergh Garmann,
kjøpmann og borger av London, gift med en engelsk dame Mary von
Dalton.
Disses sønn, Mathias Garmann Bergh, f. på Strømsø i Drammen 7.
mars 1726 og gift 1753 med Elisabeth Faye, døde som sogneprest til
Toten (Maleri av ham i kirken).

----
111 Bind 2A
---
Hans sønn, Gerhard Gunnerus
Bergh, f. 1755, gift 1786 med Pau
line Birgitte Irgens, døde i 1837 som
prest til Ringsaker. (Maleri av ham
i Ringsaker kirke.)
Dennes tredje sønn, Gerhard Gun
nerus Bergh, f. 1789, løytnant i kri
gens tid, var gift 1) med Anne Chri
stine Thorne fra Moss, 2) med Marie
Elisabeth Smith (datter av en kjøp
mann fra Kongsberg). Han døde
som overtollbetjent i Svelvik i 1839-
I sitt første ekteskap hadde løyt
nant Bergh 7 barn, hvoriblant den
senere sogneprest til Verdal, Gerhard
Gunnerus Bergh. Han var født 1.
november 1826, gikk på Drammens
Gerhard Gunnerus Bergh.
latinskole, privat dimittert av kand. teol. Hoelfeldt, tok eksamen
artium 1844, anneneksamen 1845. Etter sin fars ønske studerte han
først jus, men gikk snart over til teologien og tok i 1849 embetsek
samen med laudabilis. Deretter var han et halvt år lærer ved Brager
nes borgerskole, opprettet i 1850 et pikeinstitutt i Drammen og
bestyrte dette i 3 år, var en tid språklærer (i engelsk) i Kristiania og
siden annenlærer ved Ringerikes realskole, 1854 timelærer ved Stav
anger latin- og realskole og 1856 annenlærer ved Holt skolelærer
seminarium for Kristiansands stift.
I 1862 ble han utnevnt til sogneprest til Norddalen på Sunnmøre
og i 1871 befordret til nabokallet Stranden. I 1879 ble han sogneprest
til Verdal og tiltrådte dette embete i august samme år. Under tilta
kende sykelighet levde han her et halvt års tid og døde 17. januar 1880.
Som student og kandidat var Bergh en ivrig turist. Han var også
en interessert og virksom sanger. I Drammen opprettet han to store
sangforeninger og foresto sammen med Joh. D. Behrens den første
store norske sangerfest i Asker. I 1858 utgav han (på bokhandler
Grøntofts forlag i Kristiansand) «Sangbok for den norske almen
skole». Første utgave ble utsolgt i løpet av et halvt års tid, og den
ble utgitt i flere opplag. I flere avisoppsatser skrev han i årene 1858
—59 om den lutherske salmesang, som han ga fortrinnet for de lang
somme og stive koraller med de alltid like lange toner.


----
112 Bind 2A
---
På Holt seminar overtok han sammen med seminarist og kirkesan
ger Andreas Feragen utgivelsen av tidsskriftet «Den norske folke
skole». Han leverte også bidrag til Eilert Sundts arbeider om omstrei
ferne.
Sogneprest Bergh var gift med Davida Blackstad, f. 13. oktober 1831
— datter av sorenskriver Rasmus Martinus Blackstad (av sunnmørsk
bondefamilie fra Sokkel ven) og hustru Anne Christine Trumpy (ber
genserinne — av schweizisk opprinnelse). Fru Bergh døde 30. okto
ber 1883.
Sogneprest Bergh hadde 9 barn:
1. Davida Opshaug, f. 7/7 1855, fpå Ringsaker sommeren 1920.
Gift med amtsskolelærer Ole Andreas Opshaug. Deres barn:
a) Jens Opshaug, militærkaptein og tannlege i Narvik.
b) Ole Andreas Opshaug, kand. jur., ansatt ved det svenske
Røde Kors i Sibiria under verdenskrigen, skjendig myrdet
av russiske røvere.
c og d) En sønn og en datter, som døde ung.
2. Gerhard Gunærus Bergh, f. 20/2 1857, gikk handelsveien, men
døde sommeren 1879 — ugift.
3. Rasmus Martinus Bergh, f. 14/1 1860, distriktslege i Rødenes
og Øvemark, gift 1890 med Nicoline Sofie Smith (fra Bergen).
Barn:
a) Christen Smith Bergh, f. 23/1 1892.
b) Gerhard Gunnerus Bergh, f. 3/6 1893, lege på Melbo, gift
med Edel Frederiksen sammesteds.
c) Bjarne Smith Bergh, f. 1/7 1895, grossist på Moss, gift med
Astrid Løken.
4. Kristine Smith, f. 11/1 1862, gift med fabrikant Frithjof Smith.
Barn:
1. Sverre Bergh S., skipsingeniør.
2. Leif Bergh S., lege.
3. Frithjof Berg S., bokhandler i Bergen.
5. Aage Skavlan Bergh, f. 23/10 1864, distriktslege på Nes, Ro
merike. Gift 1 ) med Olga Berg. Barn: Aage, Gerhard og Kristen.
Gift 2 ) med Gudrun Norberg. Flere barn.
6. Mathilde Berg, f. 29/2 1868, ugift. Har vært amtskolelærerinne
i Buskerud.
7. Amalia Mathiesen, f. 9/9 1871, gift med amtsingeniør Trygve
Mathiesen, Lillehammer. Barn: Liv, Gerd, Trygve.
8. Vilhelma Bergh, f. 23/12 1873,.f 1881.

----
113 Bind 2A
---
Alfred Rosenlund.
Otto Møller Hansen.
9. Gerda Løvold, f. 11/12 1878, gift med skipsreder og skipshand
ler Stian Løvold. Barn: Thomas, Eirik, Tone.
18. Hansen, Otto Møller, 1880 — 1898.
Født 19. mai 1826 i Askim av foreldre løytnant, senere tollbetjent i
Drammen, Hans Hansen og hustru Severine Elisabeth f. Møller. I
1837 kom han inn på Drammens latinskole under den bekjente rektor
Borch, der han gikk til utgangen av 1845, og var der skolekamerat
med sin formann i Verdal sognekall, Berg. I februar 1846 reiste han
til Kristiania for privat å forberede seg til samme års artium. Først
under kand. theol. Andreas Hede, og etter dennes død av kand. theol.,
senere overlærer i Stavanger, Kristian Larsen, der dimitterte ham til
artium med karakteren haud illaudabilis. 1847, om sommeren tok han
eksamen philosoficum med haud. I 1851 embetseksamen med haud.
I 1852 prakticum med haud. I 1855 annenlærer ved Porsgrunn bor
gerskole og i 1857 bestyrer og førstelærer ved samme skole samt kirke
sanger ved Østre Porsgrunn kirke. 1859 personellkapellan hos reside
rende kapellan Peder Anker Stabel i Ringsaker. 1862 sogneprest til
det nyopprettede Sollien inne i høyfjellet mellom Gudbrandsdalen
og Østerdalen. Der var ingen vei ved hans ankomst. I hans tid ble det
opparbeidet vei til kirken. 1869 —1874 var hans sogneprest til
Sande på Sunnmøre. I 1874 sogneprest til Røros og 1880 sogne
prest til Verdal og flyttet dit den 7. oktober. Gift 1. gang 2/5 1857

 

----
114 Bind 2A
---
med Marie Leganger Bie, datter av skipsreder Bie. 2. gang 1861 med
Maren Elisabet Marie, datter av Jacob Fabricius, artillerikaptein. Av
skjed i nåde fra 1/7 1898.
Hansen var musikalsk, hadde vakker sangstemme og et godt organ
som taler. Man kunne lett forstå at Hansen hadde vært lærer. Han
hadde stor interesse for skolen og et godt lag til å tale med barna når
han for omkring på årsprøvene. Han var ytterst konservativ, og la seg
opp i de bevegede politiske kamper i 80-årene.
19. Rosenlund, Alfred. 1898 — 1905.
Han var født i Aker den 31. januar 1847 av foreldre repslager og
gårdbruker Ernst Aleksander Rosenlund, f. 1815, f 1849, og hustru
Maren, f. Nielsen, f. 1816. Faren døde, da gutten var ty 2 år gammel.
4 år gammel ble han sendt til en familie på farens side i Fredrikstad,
hvor han gikk på borgerskolen, inntil han i 1861 ble konfirmert. Etter
sin konfirmasjon ble han sendt til en onkel, sakfører Rosenlund i Ber
gen, hvor han dels tok privatundervisning, dels hjalp onkelen på kon
toret. I Bergen var han til 1865, da han reiste til Kristiania i den
hensikt å studere, og meldte seg inn på Qvams skole. Derfrå ble han
i 1867 dimitert til Universitetet og tok artium med karakteren haud.
Våren 1868 gikk han inn på krigsskolen og ble samme år vernepliktig
løytnant, eller som det den gang kaltes, sekondløitnant uten fast lønn.
Samtidig leste han til anneneksamen, som han absolverte i 1870 med
karakteren haud. Han bestemte seg nå for teologien. I 1873 absol
verte han den teoretiske og i 1874 den praktiske del av teologiske eks
amen, begge med haud. Samme år ble han utnevnt til personellkapel
lan hos prost Heffermehl i Aas. Her var han til høsten 1878, da han
ble utnevnt til sokneprest til Åseral i Mandals prosti. I Åseral var
han til 1884, da han ble utnevnt til sogneprest til Hammerfest. En
sådan reise omtrent fra Lindesnes til Nordkap var den gang ennå både
kostbar og langvarig. Bare reisen fra Trondheim til Hammerfest tok
10 døgn. I 1910 beskikkedes han som valt prost i Hammerfest prosti.
Der ble han til 1893, da han utnevntes til sogneprest eil Veøy i Roms
dalen. Fra dette embete måtte han i 1896 på grunn av et halsonde
søke avskjed med vartpenge. Han flyttet da til Trondheim, hvor han
en tid var prest ved det kommunale sykehus. Under sitt opphold i
Trondheim fikk han av biskopen anmodning om å reise inn til Verdal
og bestyre dette embete, da sogneprest Hansen hadde søkt avskjed.
I 1898 ble han etter menighetsansøkning utnevnt til sogneprest i Ver
dal. I 1905 ble han utnevnt til sogneprest til Enebak i Kristiania stift,

----
115 Bind 2A
---
og fra dette embete søkte han avskjed i 1919- Siden bodde han i
Kristiania.
Rosenlund uttaler i forbindelse med ovenstående opplysninger, som
han seiv har gitt om sitt liv:
«Jeg har saaledes faret viden om i vort land og lært folket at kjende
i de forskjellige landsdele, og min erfaring er, at paa bunden av det
norske folks hjerte er der endnu agtelse for kirken og deas gjerning.
Hvad der trænges er ikke noget nyt evangelium, men at kirken med
det gamle evangelium i sin mund faar ret til at leve sit eget selvstæn
dige liv.
I de aar, jeg virket i Værdalen, var der ikke nogen vækkelse, som
gik over menigheden. Folket var dog venlig sindet mot sin prest, han
var velseet i ethvert hjem, og han havde endnu noget av den gamle
autoritet. Kirkesøkningen var upaaklagelig. Jeg mindes mit ophold
i Værdalen med glæde.»
Han var gift 1: I 1874 med Jørgine Annette Engebretsen, f. 1846,
t 1892, datter av gartner E.
2: 1899 med Helena Eleonora Berg, f. 1878, datter av maskinmester
Erikß., f. 1840, f 1903, og hustru, Karoline Kristiansen, f. 1847.
20. Erik Veel, 1906 — 1917,
er født i Torsnes den 29- mai 1861 av foreldre gårdbruker Hans An
dreas Veel, f. 1815, f 1892, og hustru Anne Humlekjær, f. 1822, f
1893. Han viste tidlig en sterk lyst til lesning, og det var ham derfor
en overordentlig stor glede, da han —■ etter noen års skolegang i almue
skolen, hvor han med takknemmelighet minnes sin lærer K. Korneli
ussen — i 1874 av sine foreldre fikk lov til å begynne på Fredrikstad
kommunale middelskole. Det ble en lang skolevei på over 1 mil, han
nå fikk å gå liver dag, og det var nok ikke fritt for at han undertiden
følte fristelse til å slutte, særlig når han skulle ut i uføre, i snøstorm
eller kulde og måtte gå hjemmefra kl. 6 om morgenen. Men da det
var ham seiv, som hadde funnet på dette, kunne det ikke gå an å gi
opp. Hans trang til kunnskaper og hans gode framgang på skolen
holdt ham da også oppe og hjalp ham over alle vanskeligheter, likesom
hans faderlige venn og velynder, bestyreren av skolen, Valentin Voss
(senere rektor i Ålesund) var ham til stor oppmuntring og ofte spø
kende bemerket, at han sikkert ville legge 10 år til sin levetid for hvert
år han gikk.
I 1878 tok han middelskoleeksamen med karakteren «Meget godt»
(1,63), forberedtes så til studenteksamen i et nyopprettet privatgym
8

----
116 Bind 2A
---
nasium ved samme skole og dimittertes derfrå i 1881 til artium, som
han erholdt med karakteren «laudabilis». Etter at han det følgende
år hadde tatt eksamen philosofikum med samme karakter, begynte han
så på det teologiske studium. Det falt ham ikke vanskelig å vite, hvil
ken bane han skulle slå inn på. Linjen hadde i virkeligheten ligget
klar allerede fra barndommen av. Oppvokset i et hjem, hvor guds
frykt og kirke hadde inntatt en høy plass, kjente han tidlig en sterk
dragelse mot det høyeste og et dypt ønske om en gang å kunne få vie
sitt liv til prestetjenesten i kirken.
Studentertiden falt i åttiårenes rikt bevegede tid både på det literære,
det politiske og religiøse område. I literaturen trengte realismen og
naturalismen seg fram, i politikken parlamentarismen («riksretten»),
og for religionen måtte de nye synsmåter, som gjorde seg gjeldende i
naturvitenskapen, særlig gjennom «Darwinismen», bringe til ettertanke
og overveielse. Det var i denne tid, full av gjæring og sterke brytnin
ger, han nådde fram til det politiske og religiøse frisinn, som alltid
siden har fulgt ham. Religiøst fikk særlig professor Fredrik Petersen
betydning for ham både ved sine forelesninger, sine bibellesninger og
de private samvær, likesom også misjonær Skrefsruds foredrag på
Universitetet under et kortvarig opphold i hjemlandet øvet på ham og
flere andre en vekkende innflytelse.
Under studietiden vikarierte han et halvt års tid som lærer ved
Moss middelskole og leste l / 2 år hjemme, forresten bodde han i Kri
stiania og da for det meste på Studenterhjemmet sammen med mange
interesserte og begavede studenter. Våren 1886 gikk han opp til teo
logisk embetseksamen, som han erholdt med karakteren «Haud illauda
bilis», et resultat, som han visstnok aldri hadde tenkt seg, men som vel
for en vesentlig del kan forklares av, at han — for å bli så tidlig ferdig
som mulig — måtte forkorte sitt studium med et års tid.
Høsten 1887 tok han praktisk teologisk eksamen med karakteren
«laudabilis». I praktikumsåret beskjeftiget han seg ved siden av sin
lesning med lærervirksomhet, først noen måneder ved Fredrikstad mid
delskole, senere hadde han timer ved Aars og Voss skole, likesom han
også manuduserte noe i hebraisk.
Etter praktikum fortsatte han som lærer l / 2 år ved Kragerø middel
skole og 1 år som vikarierende annenlærer ved Hamar seminar og vir
ket derpå en tid i indremisjonens tjeneste på Hamar, inntil han 14.
mars 1890 utnevntes til personellkapellan hos sognepresten i Holt og
Tvedestrand, prost Boye Ording, og ordinertes av biskop Heuch i Vor
Frelsers kirke i Kristiania.

----
117 Bind 2A
---
Med liv og lyst gikk han inn i den
gjerning, han lenge hadde tatt sikte
på, og de 5 år, han var prest i Holt
og Tvedestrand, hørte til hans livs
lykkeligste, rike på arbeid, men også
på tilslutning og velvilje, ikke minst
fra menigheten i Tvedestrand, hvor
han vesentlig hadde sitt virke.
I 1894 5. mai inngikk han ekte
skap med Anna Benedicte Bendich
sen, f. i Kristiansand 30. april 1866
av foreldre kjøpmann Ole Bendich
sen, f. 1823, t 1900, og hustru
Amalie Kathrine Olsen, f. 1836. En
personellkapellans gasje på 1200 kr.
var jo ikke meget seiv for en liten
familie å leve av. Han måtte søke om
Erik Veel.
forflytteise og ble 12. oktober 1895 utnevnt til residerende kapellan
i Tromsø, hvilket embete han tiltrådte 8. desember samme år.
Tromsø var en interessant by både på grunn av natur og folkeliv.
Der var atskillig religiøs sans innen alle samfunnslag og meget god
kirkesøkning. Ved siden av sin prestegjerning ofret han seg meget for
arbeidet blant de unge og var i en årrekke formann i Tromsø ynglinge
forening — et arbeid han hadde megen glede av — likesom han også
var med å stifte og ble formann i Tromsø krets av kristelige forenin
ger for unge. Under sitt opphold i Tromsø virket han også atskillig
i sedelighetssakens tjeneste og bereiste sommeren og høsten 1902, samt
sommeren 1904 etter anmodning av sentralstyret for de norske sede
lighetsforeninger store deler av Tromsø stift og holdt møter og fore
drag om sedelighets- og ungdomssaken. Men mørketiden der nord ble
etterhvert vanskeligere og vanskeligere å klare, og til slutt ble han —
etter 11 års tjeneste der nord ■ — så nedbrutt av søvnløshet, anstren
gelse og nervøsitet, at han måtte ha permisjon en tid og snarest mulig
søke å få et kall sydpå.
Den 18. juni 1906 utnevntes han så til sogneprest i Verdal. Og da
han etter noen måneders hvile, navnlig ved et opphold på Eidsvoll
bad, var begynt å komme til krefter igjen, tiltrådte han i november
samme år sitt nye embete, og her i Verdals visstnok skarpe, men også
sunne luft frisknet han etterhvert slik til, at han ble fullt restituert


----
118 Bind 2A
---
igjen. Og det trengtes også, så meget som han kom til å stå i under
sin 11-årige prestetid her, navnlig på grunn av begivenhetene med
Værdalsbruket.
Det var to interesser, som i denne tid opptok ham sterkt ved siden
av hans egentlige prestegjerning, den ene var å få kirketanken opp i
folkets bevissthet og den annen å få kristendommen inn i det politiske
og borgerlige liv. Der hadde reist seg en såkalt fri folkekirkelig beve
gelse med det mål for øye å løse kirken fra staten, så den ble helt fri.
Likeoverfor denne bevegelse, som han mente ville bli til skade både
for kirke og stat, slo han til lyd for statskirken med reformer. Og på
et stort møte, som han fikk sammenkalt i Trondheim, ble det valt en
komite med ham som formann til å virke for denne kirkeoppfatning.
I skrift Og tale, ved foredrag og møter arbeidet han for saken, og da
kirkeforfatningsspørsmålet ble forelagt folket til avslutning, viste det
seg også, at statskirketanken hadde den dypeste rot i folket, idet den
seiret med overveldende flertall.
Hans politiske interesse brakte ham inn i det kommunale liv, idet
han i 1910 valtes til medlem av herredstyret og ble viceordfører i peri
oden 1911 —13, I denne, den mest bevegede periode i Verdals herred
styres historie, kjempet han i spissen for en minoritet en hard kamp
for at bygden skulle få beholde og eie som en stadig inntektskilde det
store gods Værdalsbruket, som det ■ — tildels ved statens hjelp — hadde
lyktes å få kjøpt. Men majoriteten var for sterk, og bruket ble solgt.
Stemningen snudde seg dog snart, og ved det påfølgende herredstyre
valg ble minoriteten til majoritet og Veel valt til ordfører for 1914
—16. Det ble i denne tid meget å gjøre, både med å ordne de nye
forhold, som var oppstått ved salget av Værdalsbruket, og med anleg
get av Verdals elektrisitetsverk. Dertil kom at dønningene av stri
den fortsatte sterkt enda en tid framover. Men etterhånden stilnet
det dog av.
Til tross for de svære kamper, han hadde under sin prestetid i Ver
dal, fikk han dog Verdal og Inntrøndelag i det hele meget kjær. Han
lærte å sette pris på befolkningen og knyttedes til mange ved sterke
vennskapsband. Ved sitt 25-års jubileum som prest mottok han og
hans hustru mange beviser på kjærlighet og sympati.
Det var derfor med vemod og under følelsen av, at hans familie
hadde slått dype røtter der nord, at de forlot Verdal i 1917. Nevnes
kan også, at han fikk arbeidet fram Olavsdagen som fast festdag med
gudstjeneste i kirken.

----
119 Bind 2A
---
Dels fordi hans hustru var blitt syk og dels for bedre å kunne virke
for sin store interesse: kirketanken, måtte han søke seg sydover og
ble 24. august 1917 utnevnt til residerende kapellan på Moss, hvilket
embete han tiltrådte 15. november samme år.
Også her skulle han få meget å gå igjennom. Noen måneder etter
at han med familien var flyttet til Moss, mistet han-sin hustru, idet
hun en søndag etter gudstjenesten på vei fra kirken til sitt hjem ram
medes av slag og døde noen timer etter, 24. februar 1918. Det var et
tungt slag, trofast som hun hadde stått ved hans side i liv og gjerning
og delt alt med ham. Dertil kom vanskeligheter og übehageligheter
fra visse konservative hold innen kirken på grunn av det kirke- og
kristendomssyn, han representerte og gjorde seg til talsmann for.
Våren 1919 hadde han fått dannet i Kristiania en komité for kirke
lig og kristelig opplysning, bestående av fremtredende menn og kvin
ner med tildels forskjellige teologiske anskuelser, og med biskop Tand
berg som formann. Tanken var i skrift og tale, gjennom foredrag og
stevner å sprede lys over aktuelle kirkelige, religiøse og sosiale emner
ut fra kristelig synspunkt. Det første tiltak ble gjort med det bekjente
stevne i Drammen 7. og 8. septbr. samme år. Tanken så ut til fra
først av å vinne megen anklang både blant liberale og konservative, og
da Veel som komiteens sekretær reiste omkring og virket for saken,
fant han atskillig tilslutning.
Men det varte ikke lenge, før der fra indremisjons- og menighets
fakultetshold ble reist en voldsom opposisjon mot stevnet og komiteens
arbeid. Det måtte forhindres. at konservative og liberale sluttet seg
sammen. Navnlig gikk det ut over biskop Tandberg, at han som kon
servativ og formann i menighetsfakultetets styre kunne gå sammen
med liberale. Menighetsfakultetet følte sin stilling truet. Biskop
Tandberg ble da også snart kastet som formann i styret.
Stevnet i Drammen ble imidlertid holdt og ble i det store og hele
vellykket. Striden fortsatte etterpå med sterke angrep på den liberale
teologi og de liberale prester fra konservativ side og med vesentlig
forsvar fra de liberale, inntil striden kulminerte i det store indre
misjonsmøte i 1920 i Calmeyergatens misjonshus, hvor det ble prokla
mert fullstendig streik likeoverfor liberale prester og oppfordret til
intens kamp mot alt liberalt kristendomssyn i skole og kirke.
På grunn av den tilspissede kirkelige situasjon ble flere av de kon
servative teologer i opplysningskomiteen engstelige og enkelte trakk
seg ut av den. Komiteen måtte da foreløpig innskrenke seg til å la
avholde noen foredrag i Vor Frelsers kirke i Kristiania og så vente

----
120 Bind 2A
---
på bedre tider. Dertil kom også, at komiteen mistet sin formann ved
biskop Tandbergs død.
Høsten 1923 påbegynte Veel en serie artikler i Aftenposten: «Tan
ker om religiøse spørsmål». I den tredje av disse artikler om Jesus
Kristus kom han bl. a. inn på dogmet om «jomfrufødselen» og hev
det, at den måtte henregnes til det legendariske stoff i Det nye testa
mente. Herfor ble han sterkt angrepet av konservative både i presse
og ellers og også Oslo biskop, Johan Lunde, følte seg oppfordret til
å innlede en aksjon mot ham, idet han mente, at hans anskuelser var
i strid med den kristne troesbekjennelse og ikke forsvarlige overfor
menigheten. Veel hevdet derimot, at hans uttalelser — etter hans
skjønn — var i overensstemmelse med Det nye testamente og dermed
da også i overensstemmelse med bekjennelsen, slik som den må sees i
lys av den historiske utvikling, og at hans opptreden derfor også var
fullt forsvarlig likeoverfor menigheten. —
Saken vakte megen oppsikt og megen diskusjon i dagspressen og
ellers. Biskopen kom dog ingen vei med ham og måtte innstille sin
aksjon. For Veels egen menighet førte det til, at der ble dannet en
kristelig opplysningsforening med stor tilslutning og således «Dram
mens-linjen» igjen ble opptatt med sikte på dannelse av lignende for
eninger også i andre menigheter.
Under sitt lange presteliv er han blitt tro mot det liberale kirkelige
og kristelige grunnsyn, som han allerede som ung tilegnet seg, og til
tross for de mange übehageligheter og vanskeligheter, han har mattet
døye på grunn av sitt religiøse frisinn, er han dog mer og mer blitt
bestyrket i, at den liberale kristendomsretning er den, som fører lengst
fram på sannhetsveien og best tjener folkets religiøse, moralske og
sosiale liv. I sin selvbiografi til studenterboken ved 25-års jubileet
samler han sin livserfaring i det korte ord: Sannheten frigjør.
Veel har skrevet meget i aviser og tidsskrifter, navnlig om religiøse
emner, og har utgitt en del prekener, således: «Til hvem skal vi gå
hen?», preken på 10. s. e. Tref. Tvedestrand 1891. «Under Jesu kors»,
preken på langfredag. Tromsø 1898. «Syv prækener». Kristiania 1901.
«Jeg saa ham», preken på annen juledag, Tromsø 1903. «Gåven og
opgaverne», preken på 17. mai 1905. «Ja», preken på søndag 13. aug.
1905 (avstemningsdagen om unionsoppløsningen), Tromsø. «Frigjø
relse», preken på 3. søndag i faste, Moss 1919-
Hans barn er: 1. Ingrid, f. i Holt 13. febr. 1895. 2. Helga, f. p.
Tromsø 26. jan. 1896, gift med grosserer Fridtjof Løken, Moss. 3.
Anne Kathrine, f. p. Tromsø 23. jan. 1897, lærerinne. 4. Hans An

----
121 Bind 2A
---
Conrad Vilhelm Krohn.
Harald Vig.
dreas, f. p. Tromsø 17. februar 1898, ingeniør. 5. Dagny, f. p. Tromsø
8. mai 1899, gift med distriktsdyrlege Joh. Williams Løkke. 6. Kirsten
Amalie, f. i Verdal 6. mai 1909.
21. Vig, Harald. 1918.
Født i Masinandreina på Madagaskar 19. mars 1880. Foreldre:
misjonsprest Lars V., f. 1845, f 1913, og hustru Laura Margrete
Walle,, f. 1845. Eksamen artium 1898, teologisk embetseksamen 1905
(2.2), 1900 —01 lærer ved Vestfossen private middelskole, 1906 eks
amen i finsk (3), samme år hjelpeprest i Tromsø stift med reisevirk
somhet i Finnmark samt Skjervø og Lyngen, vesentlig blant finner
(lapper), 1910 —12 sogneprest i Tysfjord, 1912 konstituelt sogne
prest i Nærøy, Namdalen, 1914 sogneprest i Vikten, 1918 sogneprest
i Verdal, hvor han døde i 1918 under spanskesykeepidemien.
Gift i 1910 med Mira Ingeborg Øwre, f. 1889, datter av kjøpmann
Nils 0., f. 1861, og Marie Amalie Astrup, f. 1865.
22. Krohn, Conrad Vilhelm. 1919—1927.
Født i Alten 20/9 1882. Foreldre stiftsprost i Kristiansand Conrad
Henrik K., f. 1853, og Bolette Kristiane Vilhelmine Riiser, f. 1853,
f 1892. Eksamen artium 1900, teologisk embetseksamen 1905 (2.2).
1901 vernepliktig sekondløytnant i kavalleriet, 1906 personellkapel

 

----
122 Bind 2A
---
kn i Nordre Aurdal, 1909 —11 kon
stituert sogneprest i Hiterdal, 1911
—13 sekretær i Trondhjems avdeling
av Det norske misjonsselskap, 1914
sogneprest i Beitstad, 1919 sogne
prest i Verdal. Død i Verdal.
Gift 1906 med Johanne Marie
Kristensen, f. 1880, datter av besty
rer av Bodø folkeskole, K. J. K., f.
1847, og hustru Anna Kristine Peder
sen, f. 1846.
lngebngt Hole,. 1928—1936.
F. 19/3 1878 i Brein, Gloppens
prestegjeld av foreldre folkeskole
lærer Nils Rasmussen Hole og H.
Ingeborg Ingebrigtsdtr. Myklebust.
Ingebrtgt Hole.
Ble student 1900, teologisk embetseksamen høsten 1910 med laud, og
høsten samme år praktikum med samme karakter. 31/12 samme år
utnevnt til stiftskapellan i Bjørgvin bispedømme og ordinert i Vår
Frelsers kirke 18/1 1911 av biskop Bang. Sto i dette ombete til 1913
da han ble utnevnt til sogneprest i Hjørundfjord. 5/12 1919 til sog
neprest i Beitstad. Konstituert som prost i N. Innh. prosti i 1925 og
valgt til prost samme sted 9/7 1926. 2/3 1928 utnevnt til sogneprest
i Verdal og overtok dette embete 4/7 1928. Fra 29/11 valgt til prost
i S. Innh. prosti.
I hans embetstid holdtes 900 års minnefest på Stiklestad olsokdagen
29. juli 1930. Han hadde da den oppgave å være medlem av tilsynet
med restaureringen av Stiklestad kirke, samt å forberede festlighetene.
Den 3/4 1936 utnevnt til sokneprest i Østre Toten, og forlot Trøn
delag etter 16 års virksomhet der den 4. juli 1936.
Inngikk i ekteskap i Synelven, Sunnmøre med Marie Langeland den
29/9 1913. Hun f. i Synelven den 26. april 1883 av foreldre stor
tingsmann Ole Ingebrigt Langeland og h. Olava Magnusdtr. Hellesylt.
Barn: 1. Njål Hole. f. 1/11 1914 i Hjørundfjord.
2. Ingegjerd, f. 15/15 1917 i Hjørundfjord.
3. Oddfrid, f. 15/5 1923 i Beistad.


----
123 Bind 2A
---
Øystein Hovden.
Anton Sæte vik.
Øystein Orre Hovden, 1937 — 1948
Han skriv om seg sjølv: «F. 14/1 1901 i Sande i Jarlsberg av for
eldre sokneprest Anders Hovden og kone Kari Hansdtr. f. Huglen.
Student frå T.hjems katedralskole 1919. Teologisk embetseksamen
våren 1924 med karakteren laudabilis og praktisk teologisk embets
eksamen våren 1924 med laudabilis. Den 23. juli 1924 ordinert i
Nidarosdomen av biskop Gleditsch for å tenestgjera i ledige embeter
i Nidaros bispedøme, frå same tid av biskopen tilsett som ungdoms
prest. Vitja som ungdomsprest dei fleste bygder og nærpå alle frilynde
ungdomslag i bispedømet. Den 17/12 1926 tilsett som sokneprest i
Gulen i Sogn. Frå 1/12 1928 best. og året etter utnemnd til prost i
Ytre Sogns prosti. Etter 10 gilde og lærerike år mellom staute fiskar
bønder i Gulen vart eg den 29. januar 1937 utnemnd til sokneprest
i Verdal, som eg overtok 1. mai s. å. Frå 1948 sokneprest til Vang,
Hedmark.
Det var ei glede å sitja som prest på gamle Gulatingstaden. (I mai
1936 hadde vi ei vitjing av Kong Håkon VII. og norske skogselskap.)
Ei glede var det for meg å få lov å koma til Stiklestad — til heilag
grunn mellom trauste trøndarar som ein snart måtte læra å setja pris.
på og bli glad i. Den 5. mars 1927 vart eg gift på Østre Toten
— i Hoff kyrkja — med Astrid Beichmann, datter av oberstløytnant.
Edgar Meyer Beichmann og k. Rebekka f. Muller.»

 

----
124 Bind 2A
---
Born: 1. Karl Anders, f. i Eivindvik, Gulen 14/11 1927.
2. Kari, f. i Eivindvik, Gulen 4/10 1930.
3. Edgar Bjørn, f. i Eivindvik, Gulen 15/4 1933.
Anton Sætevik, 1948 —
«F. i Hyllestad 21/1 1900. Foreldre bonde Anders Sætevik, f. 1867,
død 1938 og h. Synnøve f. Heggebo, f. 1867, død 1934.
Student 1922, cand. teol. 1928 fra Universitetet. Prakt. 1928, begge
laud.
Gift i Lødingen 1929 med Torbjørg Slettedal f. i Nannestad 1903.
Foreldre lærar P. Slettedal, f. 1865 og h. Marie, f. 1876.
Res. kap. til Verdal 1929- Sokneprest til Ytterøy 1935 og sokne
prest til Verdal 1948.»
KAPELLANER
1. Kristen, ca. 1600
(Se vicepastorer og sokneprester)
2. Lars den Ulle. . . — 1626.
Han skal ifølge Schøning ha vært den første kapellan; men dette er
ikke riktig. Schøning har formodentlig sin opplysning fra Krogs kopi
bok, hvor han nevnes foran hr. Kristen i følgende notis:
«Hr. Lars dend Lille, har boed paa Syndbye, og hans Døttre gifftede
med Bønder.»
At han har bodd på Sundby er riktig; «Hr. Laurits» oppføres i
skattemanntallet for 1620 som leilending på Sundby; men at hans døtre
ble gift med bønder, er ikke riktig — han etterlot seg ingen arvinger.
I lensregnskapet over uvisse inntekter for 1628 —29 finnes nemlig
følgende notis:
«Annammet for noget ringe gods saa og for 2 kjør og 6 faar, som
blev over gjælden efter afgangen Hr. Laurids, forrige capellan i Vær
dalen efter vurderings indhold, efterdi dertil ingen arvinger fremkom
12 daler U/2 ort.»
Han må således være død omkring 1626 (da hr. Kristen var viæ
pastor), og har følgelig vært kapellan etter denne.
3. Mads Riber. —7656.
Se vicepastorer og sogneprester.^

----
125 Bind 2A
---
4. Peder Eriksen Juel. 1636 — 1644.
Se vicepastorer og sogneprester.
5. Erik Olsen Sc hane ke. 1644 — 1663.
Noen mener at han var vicepastor til Verdal, hvilket ikke er mulig.
Det var Peder Eriksen Juel, som innehadde dette embete i hans tid.
Schancke er rimeligvis blitt kapellan, da Juel i 1644 avanserte til
vicepastor etter Mads Riber, og må være død i 1662 eller i begynnel
sen av 1663; for de garder som han hadde pant i, ble tilskjøtet enken
den 3. mars 1663, og det er formodentlig skjedd ikke lenge etter hans
død. (Se under «Proprietærgodser».)
Han var gift med Sofie Eriksdatter Blix, f. på Hammerdals preste
gard i Jåmtland 18. mars 1626 og død 26. mai 1709 på Åfjords
prestegard hos datteren Gullov, gift med Peder Jenssen Herdal, sogne
prest samme steds. (Volcrvartz: Sjælens Luth 3 d. s. 60 og 61). Etter
Schanckes død giftet hun seg med ettermannen, Jens Svaboe. Stifts
boken melder at hr. Erik Olsens etterleverske i 1663 hadde Mo gard
fri for landskyld og landbohold. Av lensregnskapene framgår,
at hr. Erik bodde på Mo i 1650, og av folketellingene sees at enken
Sofie bodde der i 1665, men hr. Jens i 1666.
A. Erik Olsen Schancke, f. 16., kapellan i Verdal. * Sofie Eriksd.
Blix, f. 18/3 1626, f 26/5. Hun * 2 ) Jens Kristofersen Svaboe,
kapellan, senere vicepastor til Verdal.
B 1. Gullov Eriksd. Schancke. * Peder Jenssen Herdal, prest i
Åfjord, f 1713.
B 2. Erik Eriksen Schancke, f. 1661, f 26/10 1749, 88 år. **) 4/10
1685 Karen Østensd., f 1689. * 2 ) 21/9 1691 Karen Lorentsd.
Frost, f 1708. * 3 ) 1708 Marta Jakobsd. Borchmann.
C 1. Erik Jokum Schancke, f. 1687, f utenlands, 46 år gl.
D 1. Jens Kristian Schancke.
C 2. Charlotte Malena Schancke. * Lindgaard.
D 3. Johanne Schancke.
C 2. Jens Eriksen Schancke, f. 1688, f utenlands før faren. Ugift.
C 3. Sofie Katrine Schancke, f. 1692.
C 4. Lorents Kristian Schancke, Tøndel, f. 1699- * Margrete Marie
Buchard, f. 1703, f 1774 på Tøndelgård.
D 1. Johanne Sofie Schancke. * 6/11 1770 Jørgen Rasmussen Parelius,
-\ på Heggåsen 17. .
C 5. Karen Eriksd. Schancke, f. 1700.

----
126 Bind 2A
---
C 6. Kristian Frost Schancke, f. 1704, gjestgiver i Reval, gikk under
navnet «Nordmanns-Kristian». * i Reval.
B 3. Gjertrud Eriksd. Schancke, f 25/12 1746 hos Hans Davidsen
Svaboe. (Var enke i 1727.) * Matias Kale, løytnant.
6. Mikkel Augustinussen. 1663 — 1664.
Var sønn av sogneprest til Frue kirke, Augustinus Jensen, hvis 6
sønner alle ble prester. Mikkel kom fra Verdal til Beitstad, hvor han
var kapellan i omtrent 1 år til 1665, da han ble sogneprest. Døde 21.
januar 1684.
Han var gift med enken etter sin formann i Beitstad, Anna Jørgens
datter Schjelderup, og hadde med henne flere barn, som antok navnet
Schjelderup. Av disse merkes: 1) Augustinus, f. i Beitstad 1670,
sogneprest til Laurdal i Akershus stift, f 1743. 2) Anders, prest til
Tolgen. 3) Gisken, g. x ) med Even Meldal, sogneprest til Tynset, og
2 _) mod sofenskrJY-er- Bendiks- Msiéær 4) Anne, gift med Tomas
Collin, vicepastor til Verdal.
Erlandsen oppfører overensstemmende med Krogs kopibok de to
siste kapellaner i omvendt orden, hvilket er uriktig. Mikkel Augustinus
sen var ifølge en skrivelse av 31. desember 1664 fra lektor Schioldborg
da for omtrent 9 uker siden, altså i begynnelsen av november dette år,
forflyttet fra Verdal til Beitstad, og må således ha vært i Verdal etter
Schancke.
Jens Kristofersen Svaboe. 1663 — 1670
Se vicepastorer og sogneprester.
8. Jakob Jakobsen Lund. 1671 — 1690.
Han var kandidat med karakteren non fra 1666 og ble kalt av
«cantor og lector capituli Nidarosiensis» (dvs. Trondhjems kapntels
kantor og lektor) den 23. juni 1671 til å være kapellan i Verdal. Han
ble gift med vicepastor Peder Juels enke, Elsebe Tomasdatter Friis, og
fikk med henne det betydelige jordegods, som Juel hadde samlet. (Se
under «Proprietærgodser».)
Som under Haug omtalt, var det i 1671 forhandlinger om å over
dra denne gard til henne, uten at det dengang kom til noe resultat.
Noen tid senere finner vi så «hr. Jakob» som oppsitter på Haug. Det
ligger da nær å anta at saken er blitt ordnet på den måte at Lund,
etter å ha ektet enken, har fått bygslet gården. Han var iallfall på

----
127 Bind 2A
---
Haug i 1676 og bodde der til sin død. I den tid han brukte gården,
lot han oppføre en del nye hus der.
Han døde i 1690, idet han forrettet altertjeneste. Melchior Augusti
nussen beretter dette med disse ord: «Ao. 1690 penes altare sacra
faciens D. Jacobus Lundius, comminister Verdalensis, morte eriptur
præmatura. Candidatus Thomas Joni succedit demortus.»
9. Tomas Jensen Collin. 1690 — 1705.
Se vicepastorer og sogneprester.
10. Anders Nilsen Aalborg. 1705 — 1716.
Var født 2. september 1666 av foreldre Nils Andersen Aalborg og
Malena Hermansdatter Caus. («Hr. Andersis moder» er død i Ver
dal 16. mars, begravet 24. mars 1707 — Verdals kirkebok.) Han ble
den 23. juni 1702 ordinert til resid. kapellan til Bynes, 1705 kapellan
til Verdal og 7. august 1716 sogneprest til Leksvik, hvor han døde
i 1731. I Verdal bodde han på Mo, som han bygslet i 1707.
Han var gift 2 ganger: 1) 3/7 1693 i Domkirken med Boel Bredal,
datter av sogneprest til Frue Kirke, Peder Bredal. Hun var født 1658
og døde 29. desember 1718. Prost mag. Schjelderup, sogneprest til
Skogn, holdt likpreken over henne i Leksvik kirke 1. søndag etter
hellig tre konger over Ps. 116, 7, Exord Ezech. 24, 16. Boel hadde
før vært gift 31. juli 1685 med Jens Jensen Randulf, rådmann i
Trondheim.
Med Boel hadde Anders Nilsen følgende barn: 1) Iver Andersen
Bredal, t i Leksvik 1719. 2) Peder Bredal, gift 1729 med Anna
Kirstine Drejer, enke etter proprietær Jørgen Brunsman i Stjørdal.
3) Kirsten Malene. 4) Anna Katrine, gift 1727 med løytnant Jens
Kristian Feldtschow.
Annen gang var sogneprest Anders Nilsen gift 1728 med Anna
Marie Lund, datter av sogneprest til Snåsa, Nils Mortensen Lund. Hun
døde uten barn på enkesetet Hønås i Leksvik i 1762, 78 år gammel.
1. Hans Everoppidan. 1716 — 1731.
Født i Danmark, var disippel i Nykøbings skole på Falster, absol
verte*l4. juli 1698 teologisk attestats og preket 10. august s. å. til
dimis., alt med berømmelse, likesom han også var en god latinsk filo
log. I 1708 ble han informator for sogneprest Even Meldals sønner
på Tynset, med hvilke han etter ildebrannen dette år reiste tilbake til
Tynset, hvor han ble i 3 år. Ble 28. februar 1716 personel kapellan

----
128 Bind 2A
---
til Grytten, dertil ordinert 22. mai s. å., 26. desember 1716 ble han av
lektor Tomas v. Westen kalt til kapellan til Verdal, hvorfra han 19.
oktober 1731 ble for flyttet til Lekviks sognekall. Han døde meget
hastig tredje juledag 1737, etteråt han samme dag var kommet hjem
fra Strandens kirke. I Verdal bodde han likesom sin formann på Mo.
Han var 2 gange gift: 1) med Maren Dop. 2) med Maren Lobes,
datter av Johan Lobes, sogneprest til Holtålen, og altså søster til Sidsel
Lobes, vicepastor Tomas Collins hustru. Etter mannens død flyttet
Maren Lobes til sin søster og svoger i Verdal og døde der 23. novem
ber 1739- Hun hadde siden mannens død sittet i uskiftet bo. Da det
i 1740 ble holdt skifte etter henne, var boets aktiva bare 196 rdl.
2 ort 14 sk., og det var mye gjeld, så boet kom i et underskudd på
15 rdl. 2 ort 6 sk.
Av Everoppidans barn ble en sønn løytnant, og en datter ble gift
med stabssekretær Gudde i Trondheim.
12. Eiler Schøller Rosenvinge. 1731 — 1733.
Født 12. juni 1703 i Nordland, hvor faren, Jakob R., var foged
over Lofoten og Vesterålen, nedstammet fra den adelige danske familie
Rosenvinge, bodde på Vinje gard i Bø i Vesterålen og døde i 1735.
Moren var Karen Schøller, f. 1662, datter av assessor og rådmann
Eiler Caspersen Schøller og Susanna Kristofersdatter Tønder.
Eiler Rosenvinge ble sist i året 1731 kapellan til Verdal, 22. april
1735 vicepastor til Frosta, og da dette kall 26. august 1740 ble et fritt
kall, ble han den første sogneprest sammesteds. Om hans virksomhet
som sådan heter det i bygdeboka om Frosta:
«Han var av naturen en meget lunefull mann. Til sine tider kunne
han være snill og medgjørlig, men til andre tider rent umulig. Folk
gjorde seg den mening at han var forhekset av en finn, eller at en
ond ånd til dels for i ham. I slike stunder nektet han folk nattverden
eller sognebud under de mest urimelige påskudd.»
Sine embetsplikter forsømte han. Biskop Nannestad sier ved visi
tasen i 1751:
«... . Ministerialbogen gider presten ikke føre, men haver lagt den
umage paa en uordentlig klokker, hvilket loven dog alene tillader i
kjøbstederne. Den er desuden meget unøiagtig. Kopibog og prestebog
var ikke at finde og sidstnævnte ikke at tænke paa at faa en saadan
egensindet og vrangvillig mand som Rosenvinge til at holde.»
Han var både i 1746 og 1762 under aksjon, da han ble anklaget,
fordi han misbrukte sin embetsmyndighet til derved å tilvende seg

----
129 Bind 2A
---
ulovlige inntekter. Han døde 2. april 1776, etteråt han noen måneder
forut av høyesterett var blitt frådømt sitt embete.
Han var 2 gange gift: 1) 1733 med Elen Junghans, datter av prost
Henning Junghans, sogneprest til Tromsø. Hun var født 1715 og
døde 19. januar 1753. Med henne hadde han 11 barn. 2)11. juli 1753
med Karen Margrete, datter av oberst Jørgen Coldevin. Hun var født
6. desember 1729 og døde 9. februar 1815 på Loksten på Frosta. I
dette ekteskap var det 13 barn. Av barna merkes følgende:
Av første ekteskap: 1) Karen Helene R., f. 4/5 1736, f 1767, gift
6/9 1758 med kjøpmann i Trondheim, Johan Lemmich, f. 9/8 1727,
hadde 3 døtre. 2) Dorotea Susanna R., gift med Henning Junghans
Kaurin, sogneprest til Sparbu. 3) Jakob R., kancelliråd, gift 1. gang
1/2 1782 med Petronelle Sofie Hornemann Rosenvinge, datter av
sogneprest til Selbu, prost Peter Kaasbøll Rosenvinge, 2. gang 18/1
1791 med Inger Marie Collin, f. 1752, f 1799. 4) Gunhild Kaasbøl R.,
f. 30/1 1747, gift 25/5 1772 med Aage Sørensen Hagerup, proprietær
på Store Lein på Frosta, 11 barn.
Barn av 2. ekteskap: 5) Melchior R., f. 16/3 1755, major og batal
jonsjef i 1. trondhjemske infanteriregiment, døde som avskjediget
oberstløytnant 25/5 1825, gift første gang 8/9 1795 med Anna Seier
Brun, f. 13/8 1763, annen gang med Anna Schjoldager, f. 1755, f 3/10
1835, 81 år gl., ingen barn. 6) Frederik R., f. 14/9 1756, f 9/8 1790
i Slagelse som premierløytnant ved det sjællandske rytterregiment,
ugift. 7) Eiler R., major og kjøpmann på Fredrikshald, f. 20/1 1758,
f 23/6 1818, gift 18/2 1792 med Antoinette Sofie Buschmann. 8)
Johannes Gunnerus R., f. 20/1 1759, var først løytnant, døde som
overvraker i Trondheim 18/1 1833, gift med Ulrikke Frderikke
Albjerg, f 1829, 5 barn. 9) Elen Helene R., gift 14/6 1785 med
oberstløytnant på vartpenger og ridder Georg Frederik Coldewin, som
døde på Hegge i Stod 17/8 1836 etter 5 års sengeliggen. 10) Anna
Margrete R., f. 2/7 1762, f 14/3 1846, gift 1/6 1787 med major på
vartpenger Henrik Angell Coldewin, som døde på Loksten på Frosta
1/11 1833, 70 år gl., 9 barn. 11) Jørgen R., f. 1/4 1764, kaptein på
vartpenger, gift med Mette Margrete Finne, datter av J. Finne på
Bakke gard. Hun døde 15/2 1838, 58 år gl. Han døde 19/1 1842,
henved 78 år. 3 barn. 12) Isak R., f. 16/3 1767, døde som avskjediget
rittmester 17/1 1840 på Egge gard ved Steinkjer. Han var gift med
Sara Rebekka Fornes, f. 26/4 1768, f 1852. 4 barn. 13) Marta Mar
grete R., gift med sogneprest til Verdal, Jakob Hersleb Krog. Hun
var hans tredje hustru. 14) Ebbe Carsten R., f. 6/3 1770, løytnant,

----
130 Bind 2A
---
gift 1804 med Else Margrete Monrad, f 1816, datter av generalkrigs
kommissær Monrad. 10 barn.
13. Peder Offesen Krog. 1735 — 1747
Se vicepastorer og sogneprester.
RESIDERENDE KAPELLANER
1. Peder Offesen Krog. 1742—1747.
Se vicepastorer og sogneprester.
2. Simon Nikolai Kortholt. 1747 — 1767
Født 1713. Faren var proviantforvalter Kristian Kortholt, død 1718
i København, moren Apollona Dortea Holst. Hun ble annen gang
gift med justitsråd Aage Rasmussen Hagen og døde i Trondheim
28. juli 1748.
Kortholt ble student fra Trondhjems skole i 1730, 17. april 1739
personellkapellan i Beitstad og 17. februar 1747 residerende kapellan
til Verdal etter Peder Krog, som da ble sogneprest etter Collin. Etter
moren arvet han 826 rdl. og kjøpte da i 1749 Øgstad av sin stedfar,
Aage Hagen, og bodde siden der.
I 1759 forsøkte han å få Stadsbygds sognekall. Han påberoper seg
ved denne leilighet i en skrivelse til biskopen, at han er stiftets eldste
kapellan, og at han med sitt store hus kommer alt dypere og dypere i
gjeld. Forøvrig klager han over «et sygeligt legeme, som og foraarsa
ger et tungt sind».
I 1766 brakte han seg i erindring til Selbu sognekall, men uten
hell. Samme år benyttet sogneprest Peder Krog leiligheten, da Stads
bygds sognekall atter var ledig, til å bringe «vor gamle kapellan i
erindring, som synes bedst tjent med dette maadelige kald. Han bliver
paa grund af sykdom og kræfternes formindskelse ikke længer skik
ket til at være kapellan, og denne menighed kun siet tjent med ham
i denne station». Krog hadde sine egennyttige beveggrunner til å anbe
fale ham til dette embete, idet han ikke tvilte på, at «hvis Kortholts
lykke nu oprinder», så ville Krogs sønn, Jakob Hersleb, komme i
betraktning som hans etterfølger.
Kortholts lykke opprant imidlertid heller ikke denne gang. Han
ble sittende som residerende kapellan i Verdal til i 1767, da han avsto
embetet til ettermannen mot av denne å nyte 160 rdl. i årlig pensjon.
Han døde 10. juni 1768.

----
131 Bind 2A
---
Tross hans ovenfor anførte uttalelser om sine økonomiske forhold
synes han å ha vært ganske velsituert, idet det ved skiftet etter ham
ble 1133 rdl. 2 ort 15 sk. til deling på de fire barn.
Han var gift med Anna Kirstine Heiberg, søster av Andreas Peder
sen Heiberg, prest til Vinje, med hvem han hadde følgende barn,
som overlevde ham: 1) Anne, f. 1751, f 1836, gift med Lorents Dass
Budde, residerende kapellan til Gran, f 1789. 2) Apoleone Dortea K.,
f. 1753, f 1836, gift med snekker og skipper Rist, f 1806. 3) Ida
Margrete K., + ugift. 4) Aage Hagen K., f. 1757, skal ha giftet seg
i Danmark.
Portretter av Simon Kortholt og hans hustru fantes på Østre Næs
i Verdal. Grunnen hertil må vel søkes i at Aage Hagens mor var
datter på Næs. Portrettene ble imidlretid av den forrige eier av Næs
solgt til en omreisende antikvitetssamler antagelig i 1870-årene, og
nå vet ingen hvor de finnes.
3. Jakob Hersleb Krog. 1767 — 1779
Se vicepastorer og sogneprester.
4. Peder Kristojer Krog. 1780 — 1793.
Var født i Verdal 5. april 1748, sønn av prost Peder Krog, sogne
prest til Verdal.
Han ble privat dimittert til universitetet i 1765, tok i 1766 ex. phi
losophicum med karakteren haud, 1768 teologisk eksamen med karak
teren non og erholdt for dimispreken samme år haud. Etter i 8 år å
ha vært informator for barn ble han 14. mars 1776 personelkapellan,
dertil ordinert 24. april samme år, og 12. januar 1780 residerende
kapellan til Verdal etter broren, Jakob Hersleb Krog. 24. mars 1793
sogneprest til Frosta og 12. januar 1803 prost over Vestre Innherreds
prosti; derfrå entlediget 1806, død 10. februar 1808.
Han fikk i 1797 den første sølvmedalje av Det kongelige danske
landhusholdningsselskap for utvist flid i åkerdyrkning, oppførelse av
steingjerder og bygninger og for anlagt kirke- og alfarveier på Kraag
i Verdal og fra oktober 1793 til oktober 1795 på Frosta prestegard.
Han skal etter tradisjonen være den som innførte potetavl på
Frosta.
Eiler Hagerup. 1793 — 1808.
Var født i Skjerstad i Salten 27. juli 1766, sønn av stiftsprost dr
Kristian Frederik Hagerup, sognepreest til Domkirken.
9

----
132 Bind 2A
---
Han deponerte fra Trondhjems skole 1784, ble i 1789 kateket ved
Holmens kirke i København, 1792 predikant ved Harboske frue
kloster, 10. mai 1793 residerende kapellan til Verdal og 27. mai 1808
sogneprest til Aure på Nordmøre. Han overtok kallet 26. september
samme år.
Hagerup var formodentlig en av de mest begavede prester Verdal
har hatt. Hans litterære produksjon er ikke übetydelig, og den begynte
allerede samme år som han var blitt student. Her følger en forteg
nelse over samme:
Betænkninger i anledning av Riegels spørsmaal og tvil angaaende
Kjøbenhavns universitet, Kbh. 1784. Sagtmodig conference med pro
fessor Ehlert i samme retning, Kbh. 1784. Om Oluf den Hellige,
Norges konge, en læsebog for menigmand, Kbh. 1805. Om Hagen
Adelstensfostre, Norges konge, Kbh. 1811. Utkast til en plan, ved
hvis udførelse den kongelige casses indkomster betydelig kunde for
øges; av et betroet haandskrift efter anmodning oversat, Kbh. 1808.
Stiftsprovst C. F. Hagerups biographie, i Follesens magazin, 7. bd.
s 391. Om et ungt menneskes endeligt, sammesteds, 10. bd. s. 11 —2 5.
En hgprædiken, sammesteds, 12. b. s. 415 —422. Om en selvmorder,
sammesteds 10. b. 2. 11 —25. Om bygdeprædikanterne i Norge, i
Fallesens teol. maanedsskhft 1. b. s. 77—80 og 2. b. s 319—346. Et
bibelsk middel til at udrydde børnekopperne ,sammesteds s. 580 —587.
Prøve av en beskrivelse over Værdalen, i Blochs Trondhjemske blan
dinger s. 26—58 og 121 —141. Nogle anonyme bidrag til Morgen
posten 1788 —89, til M. C. Petersens literære tillæg 1798 —99 og til
Gunnerus' Pallas den yngre 1808.
Han ble i juli 1795 gift med Michelle Otiiie Andresen, f. 1769 i
Rønne sogn, datter av generalauditør Kristian Andresen, regiments
kvartermester, amtsforvalter og ridefoged på Bornholm, og Michelle
Schrøder. Ved mannens forflyttelse til Aure ble hun tilbake i Verdal,
hvor hun hadde stiftet et for mannen ulykkelig bekjentskap med amt
mann Rafn, hvem hun senere fulgte til Danmark etter å være blitt
separert fra Hagerup 17. mai 1809. Etter denne tid slo han inn på et
uordentlig privatliv. Med sin tjenestepike hadde han en sønn; denne.
Ole Bakken, ble sjømann og døde som fyrvokter på Tyrhaug.
I 1814 inngå Aure menighet klage over Hagerup, og i henhold til
denne ble en undersøkelseskommisjon nedsatt i 1817. Ved høyeste
resolusjon av 8. april samme år ble han suspendert og satt under tiltale
for overtredelse av embetsplikt og forseelser i liv og levnet, og ved
høyestereettsdom av 30. oktober 1821 ble han dømt til å ha sitt embete

----
133 Bind 2A
---
forbrutt og for framtiden være überettiget til å bære geistlig habitt.
Han forble på Aure prestegard til i juni 1823, da han reiste til Trond
heim og derfrå til Orkdalen, hvor han døde på gården Solbu den
1. januar 1826. I de siste 5V2 år av sin levetid var han blind.
Hans gravskrift, som han seiv skal ha forfattet, lyder så:
Gjenlyd fra pastor Eyler Hagerups grav-:
Nu staar jeg for min rette dommer,
forglemt er livets svundne kummer,
i graven blev det lyst for mig.
Jeg ser, hvad jeg ei saa herneden,
alt flygtig er som selve glæden,
kun daaren tror sig lykkelig.
For mig og livet engang smilte;
men smilet som et smil bortilte,
jeg gled, blev glemt, forladt!
I nød mig ingen kjærlig haand ledsaget,
men stormen rædsom om mig braget,
og kuns en ene stamme lod.
O, du som ømt med svage lider
og beder seiv for den, som glider,
glæd dig udi min vundne fred.
Og du, som staar og modig praler,
kast. før den sidste aften daler,
et alvorsøie paa min grav.
Se Orkedals skifteprotokoll nr. 46, fol. 105.
Om de religiøse forhold i bygden skriver han i sin «Prøve af en
Beskrivelse over Værdalen»:
«Ligesom overhoved Sædelighed og Følelse for Ære, ere denne
Dals Indvaanere egne, saa forøges disse endnu mere derved, at de og
tillige vise ærbødig Høiagtelse for Religionen og sand Gudsfrygt,
offentligen og i deres egne Huse. Og fra denne Side af betragtet er
det virkelig ikke übehageligt at være Præst og Religionslærer her; jeg
tør sige dette af egen Bevidshed: i Kirken og i den offentlige Guds
tieneste hersker en iblant dem til Opbyggelse passende Orden og
Stilhed, og i deres Huse haver jeg seiv ofte været et rørt Vidne til
deres huslige Andagt.»
Ved reskript av 6. desember 1799 var det blitt fastsatt, at den resi
derende kapellans andel av sogneprestens inntekter, som hittil hadde
utgjort Ve av de visse og V+ av de uvisse, heretter skulle utgjøre
V+ av de visse og y 3 av de uvisse inntekter; dog skulle hver av prestene

----
134 Bind 2A
---
beholde sitt høytidsoffer udelt, likesom offerskjeppen fremdeles skulle
tilfalle sognepresten alene.
6. Rasmus Parelius Dreyer. 1808 — 1812
Født 14. september 1779 i Trondheim, hvor hans far, Peter Albrekt
Dreyer, var skipper. Moren var Andrea Margrete Bing.
Han ble i 1795 dimittert fra Trondhjems skole, tok eksamen artium
i oktober samme år, philosophicum 1796 og 21. januar 1800 teologisk
attestats, alt med beste karakter. Ble først lærer i Farsund, dernest i
1803 ved Trondhjems realskole, 21. desember 1808 residerende kapel
lan til Verdal, dertil ordinert 30. august 1809, og 4. september 1812
sogneprest til Ytterøy. På grunn av et mindre ordentlig levnet og især
på grunn av hans forhold i anledning av kongens kroning i Trond
heim i september 1818*) ble han satt under tiltale ved prosterett,
men døde før dom falt den 6. juli 1819. Var kjent som dikter. (Et
par mindre dikt over ham finnes i Morgenbladet 1819 nr. 216 og 321.)
Dreyer ble gift 26. oktober 1813 med Marie Elisabet Miiller, som
dengang var 15 år gammel, datter av proprietær Kristen Miiller, som
bodde på Vinje i Mosvik og var eier av Værdalsgodset. Hun var født
27. januar 1798 og overlevet sin mann med 3 barn. Hun ble siden
gift med oboist Anton Lange i Trondheim, fra hvem hun etter noen
års forløp ble separert.
Dreyers barn var: 1) Kristen Johan Miiller D., f. 1815, sjømann.
2) Peter Albrekt D., f. 1816, f 2. januar 1906, gardmann på Ytterøy,
gift med Gunhild Lorentsdatter Myr. 3) Laura Kaspara D., f. 1817,
f 19. mars 1848 i Farsund, gift med Jokum Tomassen Winstrup,
skipsfører i Farsund.
Skrifter: Sang til Festen i Anledning af Universitetets Oprettelse
11. Decbr. 1811, trykt i Kjøbenhavns Skilderi 1812, nr. 11. En Skri
velse om Oldsager, sammesteds nr. 59. Nogle Melodier til Abraham
sons, Rahbeks og Nyerups Udgave af Kjæmpeviserne.
Da det residerende kapellani ved Dreyers befordring i 1812 ble
ledig, innsendte sogneprest Brandt en forestilling om, at det burde
nedlegges, da dets inntekter ikke var tilstrekkelig til å lønne en embets
mann, og der ikke hørte noen kapellangård til. De visse inntekter
utgjorde bare 130 rdl., og almuens kår var i disse tider så betydelig for
verret, at det nå ville falle mer byrdetullt å ha én enn tidligere to
*) Av et brev fra assessor Hersleb Hornemann til cand. jur. Horneman i Holme
strand, dat. 25/9 1819 (på Reinskloster): «Det er kapt. Lor. Kluver og Tollefsen, der
er Fabrikanterne af det forargelige Tøy om Præsten Drejer.»

----
135 Bind 2A
---
prester, og dessuten fant han, at de geistlige forretninger i prestegjel
det meget vel kunne utføres av én prest.
Ved reskript av 12. november 1813 ble det derfor bestemt å ned
legge kapellaniet på følgend betingelser:
1) Sognepresten skulle erlegge kapellaniets innkomster, 130 rdl.
sølvverdi årlig til Verdals skolekasse.
2) Sognepresten forpliktedes til foruten hver søndag å preke i en
av prestegjelders kirker å holde fastepreken samt altergang i kirkene
hver onsdag i fasten.
3) Å holde en vår- og høstpreken med kommunion i hver av kir
kene på en hverdag, «hvorved menigheden efter aarstidens anledning
kan opmuntres til arbeidsomhed, tro paa Guds forsyn, taksigelse for
hans gåver og disses rigtige anvendelse».
4) Hver søndag å holde katekisasjon for ungdommen i kirken.
Almuen, hvem embetets nedleggelse ikke behaget, ansøkte bl. a. ved
den ved Brandts død inntrufne ledighet om å få kapellaniet gjenopp
rettet, men uten hell. Biskop Bugge skal ved den leilighet ha gitt den
erklæring at embetet var mindre nødvendig, samt at det derhos var
et dårlig omen, at de to siste residerende kapellaner begge hadde tatt
ende med forferdelse.
Ved sogneprest L. Steens død ble kapellaniet atter opprettet ifølge
kgl. resol. av 21. april 1856 og besatt med hans sønn, Andreas F. B.
Steen.
7. Andreas Frederik Broch Steen. 1856 — 1865.
Født 1817, sønn av sogneprest til Verdal, Lars Steen.
Han ble i 1837 privat dimittert og erholdt til eks. art. samme år
karakteren non, til philosophicum 1838 haud og til teologisk eksamen
1844 samt for dimisprekenen 1845 samme karakter. Ble 18. juni 1847
personelkapellan hos sin far og 25. august 1856 residerende kapellan
til Verdal og 1867 sogneprest til Nesset i Romsdal.
Gift 1848 med Henriette Hornemann Rist Klykken, datter av soren
skriver Klykken. Barn: 1) Maren Marie Klykken S., f. 27/2 1849.
2) Lars S., 19/7 1850. 3) Peder Klykken S., f. 16/1 1852. 4) Pauline
Johanne S., f. 22/1 1854. 5) Henriette.Andrea S., f. 15/9 1855. 6)
Karl Johan Severin S., f. 17/1 1857. 7) Olaf Anker S., f. 30/8 1858,
t 29/11 1861. 8) Elise Hansine S., f. 30/5 1860. 9) Andreas Frederik
Broch S., f. 25/2 1863.

----
136 Bind 2A
---
Andreas Miiller.
Andreas Steen.
8. Andreas Nicolai Hesselberg Miiller. 1865 — 1873
Født i Bergen 5. februar 1833 av foreldre stadsfysikus Jakob Worm
Miiller og hustru Birgitte Ulrikke Augusta, født Stenersen. Ble 1851
dimittert fra Bergens skole og fikk til eks. artium laudabilis, året etter
samme karakter til philosophicum, teologisk embetseksamen i 1857
med karakteren laudabilis, året etter practicum med samme karakter.
Utnevnets samme år til personelkapellan hos sognepresten i Overhalla,
i 1865 til residerende kapellan til Verdal og 1872 til sogneprest til
Lavik i Ytre Sogns prosti. I 1880 ble han sogneprest til Brevik og
1886 hospitalsprest i Bergen.
Gift 1861 med Konstance Matilde Poppe, datter av lensmann Peter
Poppe og hustru Augusta, f. Bjørnsen. Deres datter, Ulrikke Stenersen,
er f. 8/7 1862.
Han var en fetter av proprietær Miiller på Hofstad nedre. (Se under
denne gard.)
9. Ole Gabrielsen. 1873.
Født den 30. juli 1822 i Lyngdals prestegjeld, Kristiansands stift,
av foreldre skipper Gabriel Olsen og hustru Anne Serine. Dimittertes
1843 fra Trondhjems latinskole og fikk til artium karakteren laudabi
lis, samme karakter til philosophicum. I 1848 teologisk embetseksamen
med karakteren haud illaudabilis og til praktikum samme karakter. I

 

----
137 Bind 2A
---
1851 lærer ved Lister og Mandals amts høiere almenskole, 1859 lærer
ved borgerskolen i Kristiansund og 1863 personelkapellan hos sogne
presten sammesteds. Utnevnt 1873 til residerende kapellan til Verdal,
hvor han ankom syk og døde den 22. juli samme år.
Gift med Karoline Dahl, f. 19. mars 1817 av foreldre kjøpmann
Ole D. og hustru Marit.
Deres sønner: 1) Gabriel, f. 1858. 2) Oskar Marius, f. 1864.
10. Frederik Vilhelm Winsnes. 1873 — 1878
Født 19- januar 1837 i Harams prestegjeld på Sundmøre, var
sønn av Gabriel Hofgaard Winsnes, f. 31. mars 1806, f som sogne
prest til Vestre Slidre 8. juli 1880, og Marta Vilhelmine, f. Willum
sen, f. 20. desember 1814.
I C. J. Ankers bok «Norske frivillige i de danske forsvarskrige
1848 —50 og i 64», har pastoren seiv gitt en livsskildring, som her
gjengis i sin helhet:
«Som den ældste av 10 søskende vokset jeg indtil mit 14de aar op
paa den lille ø Lepsøen, paa hvilken Harams prestegaard er belig
gende ute i den søndmørske skjærgaard.
Fra denne min barndomstid maa jeg omtale minderne fra det
bevægede aar 1848. Det staar levende for mig, dengang min far fik
aviserne med efterretning om revolutionen i Frankrig. Jeg ser ham
endnu med avisen i haanden ile gjennem gangen, hvor vi to ældste
gutter lekte. Da døren til dagligstuen, hvor mor sat med de smaa barn,
stod aaben, hørte vi, at far allerede i gangen udbrøt: 'Revolution i
Frankrig, Ludvig Filip fordrevet.'
Jeg vidste rigtignok ikke, hvad revolution betydde, eller hvem
Ludvig Filip var; men noget merkværdig maatte det være, siden det
såtte begge mine forældre i saadan bevægelse; saa meget forstod jeg.
Jeg maatte ind til mor for at spørge om revolution m. m. og fik saa
besked.
Fra den stund var ogsaa jeg opfyldt av de begivenheder, som nu
fulgte slag i slag, især av den dansk-tyske krig. Mor fortalte os om
paaskedagsslaget ved Slesvig, da den danske hær efter den helte
modigste kamp maatte trække sig tilbage til Dybbøl og Als, og jeg
erindrer, at det glædet mig at tænke paa, at den danske hær nu var i
sikkerhed. Det gjorde et sterkt indtryk paa mig at høre om, at den
første norske frivillige, Leopold Løvenskjold, hadde fundet helte
døden i Sundeved, og at høre om Olaf Rye, som mor tidligere havde
set i Bø i Telemarken.

----
138 Bind 2A
---
Om vore bønders interesse for Danmark i dets kamp har jeg ogsaa
bevaret et levende indtryk. Der holdtes dengang i vort prestegjæld
neppe nogen avis av bønderne.
I mine studenteraar — jeg blev student 1856 — blev jeg sterkt
grebet av den nordiske enhedstanke, skandinavismen, saaledes som den
kom frem ved de nordiske studentermøder, av hvilke jeg deltog i mo
det i Kjøbenhavn 1862. Det stod klart for mig, at skulde jeg være tro
mod denne sak, maatte jeg bidrage min skjerv til at det nordiske fost
brødrelag kunde staa sin prøve i farens stund. Den 15. juni 1863 blev
jeg færdig med teologisk embedseksamen, og ved aarets slutning, da
tyskerne nærmet sig Dannerike, meldte jeg mig som frivillig. Mine
forældre søgte ikke at holde mig tilbage. Jeg havde ikke tidligere
ekscerseret hvorfor jeg i Kjøbenhavn gik ind paa reserveofficers
skolen, som begyndte sin virksomhed i de første dage av januar 1864.
Ef ter at have gjennemgaat denne, kommandertes jeg den 15. mars som
officersaspirant til 15. regiments 5. kompani, der gjorde tjeneste i
Dybbølstillingen. Regimentet utgjorde sammen med 8. regiment 5.
brigade. Min kompanichef var kaptein T. F. A. von Honnens, senere
hofjægermester Honnens de Lichtenberg, eier av Bistrup nær Aarhus.
Den 16. mars meldte jeg mig ved kompaniet, som laa paa Als; dagen
efter rykkede vi ud i Dybbølstillingen. Samme dag stod kampen ved
Dybbøl kirke. Vi marscherte over broen i den tanke, at vi skulde i
ilden. Det var derfor i en underlig stemning, at jeg gjorde min første
indtrædelse paa Dybbøl; men vi kom desværre ikke til at ta del i
kampen, da den allerede var endt ved vor ankomst, men indtog vor
stilling i skanserne.
Netop i de dage var det jo, at beleiringen av Dybbøl for alvor
begyndte, og at de første granater fra Broager faldt ned i Sønder
borg, saa indbyggerne maatte se at flytte ud snarest ske kunde. Nogen
dage senere var jeg fra skanserne vidne til Sønderborgs bombarde
ment. Beskydningen av skanserne ble samtidig for hver dag sterkere
og sterkere, og den varede uavbrutt fra morgen tii aften. I den første
maaned gjorde jeg tjeneste som menig og deltog i træfningen anden
paaskedag den 28. mars, da preusserne tidlig om morgenen henimod
klokken 3 rykkede frem med sterke troppeavdelinger og paa en gang
angreb hele strækningen fra Venningsbund til indsænkningen ved
Øster Dybbøl.
Vor brigade laa som reserve i barakkerne; men da preusserne stor
mede frem, rykkede vi straks ut hen til skanserne, hvor vi blev staaende.
Kaptein von Honnens blev, i det samme vi kom henimot skanserne.

----
139 Bind 2A
---
ramt av en geværkugle, som gikk
gjennem vaabenkjolen, heldigvis uten
at tilføie den nogen skade. Fienden
var i mørket naaet frem til kun om
trent 100 alen fra vore løbegrave. Vort
og de fleste av 15. regiments kompa
nier matte staa stille i reserve lige bak
skanserne, medens fiendens kugler
hvislede os om ørene. Klokken 7 om
morgenen var angrepet tilbakeslaat;
der var da stor glæde og jubel. Just
som solen brød frem, viste general
Gerlach sig tilhest ude i stillingen.
Musiken spillede melodien til: 'Vift
stolt paa Kodans bølge', hvilken sang
istemtes av de opstillede regimenter
og lød høitidsfuldt hin vakre anden
Frederik Vilhelm Winsnes.
paaskedags morgen. Men det var desværre sidste gang, at lykken
smilte til os paa Dybbøl; dog bidrog denne dags seier til, at vi længe
holdt modet oppe.
Den 15. april var vort regiment sidste gang i skanserne, — vi blev
nemlig om aftenen afløst for at hvile ud til den 18. april. Sidstnævnte
dag blev vi vistnok allarmeret; men da vi laa omtrent halvanden dansk
mil fra Sønderborg, var stillingen tat, inden vi naaede frem.
I stillingen var vi vistnok hver dag i livsfare; ti granaterne falde
idelig ned omkring os; men jeg var dog saa heldig ikke at blive saaret
under hele beleiringen. Den dag, vort kompani havde det varmest i
skanserne, var vistnok den 8. april; ti da stod vi i en sterk krydsild
og blev formelig overdænget med granater fra kl. 8 om morgenen til
det begyndte at mørkne om aftenen. Min sidemand blev saaret, og jeg
husker, at en del av folkene fra en løbegrav tæt ved kom løbende op
til os og sagde: 'Vi kan ikke nære os dernede længer'. Derefter laa vi
stille og kunde intet udrette; jeg erindrer, at kapteinen for bandt en
saaret, da vi ikke maatte bringe ham til lægen.
Jeg lærte at beundre de danske soldaters makeløse taalmod, pligt
følelse og gode humør. De trykket sig aldrig ved at gaa ut i skanserne,
men havde gjerne en liden spøk eller vittighed på rede haand. Naar
der var anledning til at høre Guds ord, viste de mottagelighed derfor.
Jeg maatte sande, hvad en gammel feltprest, som ogsaa hadde været
med i forrige krig, bl. a. skriver i sin bok: Presten i krigen: 'Den sidste


----
140 Bind 2A
---
krig var en svær tid, ikke alene ved det utfald den fik, men ogsaa ved
de haapløse trængsler, som fulgte den fra først til sidst. Men derfor
viste det sig ogsaa i den sidste mere end i den første krig, hvad det er,
som støtter og trøster, nåar al menneskehjælp er ganske borte. I kirken
eller på marken, i huse eller skove, allevegne flokkedes der en
mængde i følelsen av, at det ene skridt, som var mellem dem og døden,
ikke kunde gjøres i fred uten troen paa den herre, som har uddraget
dødens braad og forvandlet den til liv.'
Efter Dybbølstillingens fald stod vi paa Als til de første dage av
mai, da vor brigade organisertes som en landgangsbrigade under
oberst Max Miiller og fik kvarter i Nyborg. Her blev jeg den 30. mai
udnævnt til sekondløitnant ved 15. regiments 8. kompagni, hvis kom
mandør var prem.løitnant Møller, søn av digteren Paul Martin Møller.
Efter Als' indtagelse den 29. juni gik vor brigade atter ind i sin
forrige stilling i tur med de andre brigader til forsvar av Fyens vest
kyst. Da krigen var endt, blev 15. regiment hjemsendt til Helsingør,
hvor jeg efter ansøgning fik avsked fra dansk krigstjeneste den 18.
august 1864, hvorpaa jeg vendte hjem igjen til Norge.» ■ —
Etter i omtrent 1 år å ha vært lærer ved den høyere almenskole i
Sandefjord ble Winsnes den 27. september 1866 utnevnt til personel
kapellan hos sogneprest R. Lyng til Fåberg i Gudbrandsdal, den 11.
oktober 1873 til residerende kapellan til Verdal, den 25. mai 1878
til residerende kapellan til Melhus, den 28. oktober 1882 til sogne
prest i Nordre Odalen, 1890 sogneprest i Søndre Fron, 1897 sogne
prest i Vestre Toten, avskjed 22. oktober 1913. Døde 1920.
I 1876 fikk han den danske erindringsmedalje.
Gift 17. juli 1874 med Agnete Helveg, f. 29- november 1850 i
Haderslev, datter av sogneprest i Kjøbeløv på Lolland, Hans Frederik
Helveg, som ved krigens utbrudd 1864 straks ble fordrevet av tyskerne,
f. 1816, f 1901, og hustru, Karoline Sofie Anthes, f. 1822, f 1858.
Winsnes var ridder av Dannebrog. En av hans sønner er professor
dr. philos. A. H. Winsnes.
11. Harald August Jørgensen. 1878 — 1888
Født i Bergen den 17. august 1849. På fars side tilhører han en
norsk bondeætt fra Hordaland, på mors side en gammel bergensk
borgerfamilie. I 1868 fikk han eksamen artium med laud, i 1869 eks.
philos., likeledes med laud, i 1873 tok han teologisk embetseksamen
med haud og i februar 1874 den praktiske prøve med laud. Fra som
meren samme år inntil høsten 1878 var han ansatt som personel

----
141 Bind 2A
---
kapellan hos sogneprest Dometius i
Ulvik i Hardanger. Sammen med sin
hustru hadde han tilbrakt en deilig
måned i utlandet (Paris. Wiesbaden,
Frankfurt am Main, nedad Rhinen til
Køln), da han ved sin hjemkomst
mottok utnevnelsen til residerende
kapellan i Verdal. De fire år i Ulvik,
paradiset i «det underdeilige Hard
anger», var som en idyllisk innled
ning til den ansvarsfulle, men av Gud
velsignede prestegjerning. Det falt
ham derfor vanskelig så snart å skulle
rive seg løs fra en menighet, som
hadde vist ham så megen godhet og
kjærlighet. Våren 1878 hadde han
imidlertid lest en skildring av profes-
Harald Jørgensen.
sor Ludvig L. Daae om Verdal og spesielt om Stiklestad kirke. Skulle
det være noe sted i vårt land, hvor den unge kapellan i Ulvik skulle
onske å flytte hen, når et av presteembetene i Verdal ble ledig, da
måtte det være dit. Og det residerende kapellani i Verdal ble nettopp
i den tid avertert ledig. Pastor Jørgensen søkte embetet og fikk det.
Det var en stille, strålende søndag dampbåten i slutten av oktober 1878
gled inn over den brede fjord mellom de veldyrkede trønderske byg
der, inntil den landet ved Verdalsøra. Dampbåten var leiet for anled
ningen, så at ingen visste om dens komme, og ingen ante hvem det var
ombord. En vakker søndag ettermiddag på et så tett bebygget sted
varte det selvfølgelig ikke mange minutter, før enn dampbåtbryggen
var full av en hel del mennesker, særlig da ungdom. Den fikk selv
følgelig straks sin vitebegjærlighet tilfredsstilt, og før enn den unge
prestefamilie var kommet opp på bryggen med den nødvendige bagasje,
kom det en overmåte vennlig innbydelse fra en kjøpmannsfamilie om
å ta inn til dem som gjester, inntil de neste dag kunne flytte opp til
sognepresten og så i løpet av uken komme opp til kapellanens bolig
i Vuku. Mens pastoren med hustru, to barn og barnepike tilbrakte
noen overmåte hyggelige dager hos den elskverdige, gjestfrie prost
Koch i den gamle prestegard Auglen, innfant det seg hver dag nede
på dampbåtbryggen den ene etter den annen av kapellanens naboer
og andre av dalens beboere, som ville vise sin velvilje ved å tilby å
kjøre den nye presetfamihes møbler og innbo opp til Ekren i Vuku,


----
142 Bind 2A
---
hvor de residerende kapellaner bodde tilleie, inntil embetet fikk sin
egen gard og bolig.
Her er dvelet så vidt utførlig ved disse vakre vitnesbyrd om det
hyggelige, patriarkalske forhold, som ennå rådde, så vel mellom
prestene innbyrdes som mellom prest og menighet og det i Nordre
Trondhjems amt, hvor dessverre fra midten av 1880-årene forholdene
i sosial henseende oftest ble skildret som alt annet enn ideelle.
En vesentlig grunn til at forholdene i Verdal ennå en del år var
rolige og gode, var uten tvil den omstendighet, at pastor Jørgensen
som konstituert sogneprest i 1879 og 1880 fikk anledning til å samle
de dyktigste og mest formående menn i bygda om sosiale oppgåver så
vel som om spesielt kristelige formål.
For å fremme det best mulige samarbeid så vel mellom lærerne
innbyrdes som mellom skole og hjem stiftet han Værdalens lærer
forening, hvis formann han var under hele sin embetstid der oppe.
Dessuten stiftet han Værdalens sogneforening, som hadde til formål
å arbeide for gode sosiale forhold og et sunt kristelig liv. Også i denne
forening ble han gjenvalt som formann, så lenge han var i bygda.
Blant de reformer som denne forening fikk gjennomført, skal vi
nevne: Husmannsvesenet, standens sosiale kår og avlønning. Inn
skrenkning av de lange gjestebud ved brylluper og begravelser. Utdan
nelse og ansettelse av lærerinner ved småbarnskolen. Denne sak ga
støtet til at pastor Jørgensen og et par av lærerne i bygda overtok
utdannelsen av begavede unge piker, som avla eksamen i nærvær av
Trondheims skoledirektør, hvoretter de fikk ansettelse ved småbarn
skolen i Verdal. Dette var — såvidt vites — den første begynnelse
iallfall i Nordre Trondhjems amt til en institusjon, som etterhånden
ble gjennomført ved folkeskolen i alle Norges bygder, nemlig lærer
inner for småbarna i folkeskolen.
Den 4. juli 1882 ble det på Stiklestad avholdt et politisk folkemøte,
hvor det av Bjørnstjerne Bjørnson og den senere statsråd Qvam ble
utkastet endel ytringer så revolusjonerende, at pastor Jørgensen
bestemte seg til å holde et olsokstevne den 29. juli det følgende år.
I det år falt olsokdagen på en søndag, og det viste seg da at tusener
av menn og kvinner, ikke bare fra Verdal, men fra de omliggende
bygder, ja helt fra Trondheim, hadde etterkommet den ien Levanger
avis utstedte oppfordring til å feire dagen ved Olavs-støtten på Stikle
stad. Umiddelbart etter gudstjenesten samlet det seg ved kirken den
ene flokk etter den andre under sine norske flagg. Etter intonasjon
av et blåseorkester ble salmen «Lover den Herre, den mektige konge»

----
143 Bind 2A
---
avsunget, hvoretter den store skare
under de bølgende flagg toget opp
til den omhegnede plass ved støtten.
Her ble da omdelt tre for anledningen
av pastoren forfattede sanger. Etter
at den første av disse var avsunget,
skildret han Olav den helliges livs
verk og den dype betydning hans
martyrdød fikk for Norges folk og
Norges kirke. Til de følgende san
ger: «Vor hjembygd» og «Mindernes
magt» sluttet seg kortere taler av lens
mann Wessel og kaptein Holst.
Ved det Qvam —Bjørnsonske stev
ne i 1882 var det visstnok kastet en
luende politisk fakkel inn i den
fredsæle, hyggelige bygd; men olsok-
Johan Gerhard Kltite.
stevnet i 1883 ble dog for mange en minnelse om at det for de
kristne er noe som er uendelig viktigere enn de politiske samfunns
spørsmål, og det er spørsmålet til den enkelte: «Har du funnet freden
og frelsen for din sjel?» og til det hele folk: «Er du som et kristent
folk samlet om Kristi korsbanner for å fremme Guds vilje og arbeide
for Guds rikes fremgang iblant oss?» Dette hadde vært og ble frem
deles programmet for pastor Jørgensens arbeid i Verdals menigheter,
og derfor lyktes det ham å bevare tilliten og kjærligheten hos dem til
det siste. Han ville visselig ha ønsket å bli der utover de 10 år; men
tanken på barneflokkens skolegang ble av avgj ørende betydning for
ham. Da Namsos sognekall ble ledig i 1888, søkte han dette embete
og fikk det; men det var med dypt vemod han en deilig høstdag forlot
Verdals herlige bygd.
Ovenstående er omtrent ordrett etter pastor Jørgensens egne opplys
ninger, utarbeidet spesielt for nærværende verk. Hans embetstid i
Verdal traff i en meget beveget tid, og han kunne jo ikke holde seg
aldeles utenfor bevegelsen. Som prest og i sine prekener unngikk han
dog aldeles politisk agitasjon, hva det ikke kunne sies om hans med
bror i embetet, sogneprest Hansen. Jørgensen har skrevet mange lei
lighetsdikt, men intet av politisk innhold.
I 1888 ble han sogneprest i Namsos, i 1901 sogneprest i Arstad
ved Bergen, tok avskjed i 1919.


----
144 Bind 2A
---
I 1896 foretok han en reise til Tyskland, Italia, Sveits, Egypt og
Palestina.
Han var gift 1875 med Marianne Falck, f. 1853 av foreldre lens
mann Fredrik F., i Sogn, f. 1830, og hustru Sigrid Christiansen, f.
1832, f 1874.
12. ]ohan Gerhard Klute. 1888 — 1902.
Er født i Kristiania 22/2 1854, eksamen artium privat dimittert
1871, teologisk embetseksamen 1878 (3.3), 1873 vernepliktig offiser,
1879 annenlærer og 1882 førstelærer ved Trondhjems døveskole, 1888
resid. kapellan i Verdal, 1902 sogneprest i Tynset, 1908 resid. kapel
lan i Ringsaker, 1913 utnevnt til sogneprest i Ringebu, men fikk
etter ansøkning 14/10 1913 tillatelse til å forbli i sitt embete i
Ringsaker. Foretok 1880—81 med offentlig stipendium en reise til
Stockholm og København for å studere døveundervisningen.
Gift 1879 med Elenore Petrine Johansen, f. 1855.
13. Engebret Solum. 1903 — 1908.
Født på gården Solum i Eggedal, anneks til Sigdal, den 14. septem
ber 1863. Foreldre: Gårdbruker Sebjørn S., f. 1838, og hustru, Marta
Angell Willumsen, f. 1844, f 1913. På fedrenes side stammer han
fra en gammel norsk bondeslekt i Numedal, på mødrenes side fra en
dansk embetsslekt, hvorav flere har vært prester her i landet.
Han mottok i sin barndom undervisning i almueskolen, inntil han
i 1876 reiste til Kristiania og gikk på Gjertsens skole i 6 år. Middel
skoleeksamen 1880 og eksamen artium 1883 (laud), eksamen philo
sophikum 1884 (laud), embetseksamen 1889 (rent haud), praktikum
1890 (haud), lappisk eksamen 1891 (laud).
I 1891 oppholdt han seg 3 måneder ved pastor v. Bodelschwings
anstalten «Bethel» i Westfalen. Dette var en meget lærerik og interes
sant tid med stort utbytte for hans senere liv. Etter hjemkomsten reiste
han ca. 3 år som emissær for diakonsaken. Var deretter lærer ca. 9 år
ved forskjellige skoler i Kristiania, vesentlig ved Qvams skole og
Kristiania distriktsfengsel. Han utnevntes 22. juni 1903 til residerende
kapellan i Verdal og var her i ca. 5 år. Han likte seg meget godt i
Vuku. Forholdene var jevne og enkle. Folk var staute og kjekke og på
mange mater framskrittsvennlige, men i religiøs henseende meget
konservative.

----
145 Bind 2A
---
Engebret Solum.
Jørgen Martin Urbye.
Han utnevntes den 28. mars 1903 til sogneprest i Brandval i Solør
og var her, inntil han den 16. juli 1920 utnevntes til sogneprest i
Jevnaker. I de senere år var han endel sykelig og måtte våren
1920 underkaste seg en større operasjon.
Han ble gift i Sigdal 17. oktober 1898 med Kristine Skartum, f. 10.
november 1869, datter av gårdbruker Andreas S., f. 1842, og hustru
Helga Haugan, f. 1845, f 1905. De har hatt 4 barn: 1) Ruth Martha
Angell, f. 1. november 1899 i Kristiania, student 1918, død i Brand
val 30. oktober 1918 i spanskesyken. 2) Gudveig Helga, f. 21. juli
1901 i Kristiania, student 1920, lærerskoleeksamen 1922. 3) Einar
Andreas, f. 8. august 1908 i Brandval. 4) Else Marie, f. 1914 i
Kristiania.
14. Jørgen Martin Urbye. 1908 — 1912.
Født i Trondheim 14. februar 1876. Faren var kjøpmann i Kristiania
Hans Horneman Ræder Urbye (sønn av innehaver av et litografisk
officin i Trondheim, Jørgen Martin Urbye og hustru Else Marie Sofie
Ræder). Moren var Abel Margrete Hersleb Horneman, f. 1852, datter
av brukseier på Skånes, senere forstander for Trondhjems waisenhus,
Jakob Hersleb Horneman og hustru Annette Blom.
Ifølge slektstradisjonen skal Urbyerne stamme fra et av de norske
landskaper som i 1658 ble endelig avstått til Sverige. Om slekten
allerede dengang var kommet til Trondheim, er ikke kjent; men noen

 

----
146 Bind 2A
---
få tiår senere finner man den i den gamle stiftsstad, hvor en gren av
slekten stadig har holdt til senere.
Urbye ble gift i Hurdalen 15. juni 1899 med Inga Grieg, født i
Kristiansand 25. juni 1875 av foreldre, skoleinspektør, cand. teol.
Johan Daniel Irgens Grieg og hustru Stina Marie Thomine, født
Bruun. De har 3 barn: 1) Johan Grieg, f. i Orkdalen 30. mars 1900.
2) Anette, f. i Orkdalen 5. mai 1902. 3) Kirsten, f. i Vadsø 1.
mars 1904.
Den første undervisning mottok han på et par privatskoler i
Trondheim. Da foreldrene i 1883 flyttet til Kristiania, kom han inn
på Kristiania borger- og realskole, hvor han gikk til sommerferien
1886, da han ble overflyttet til Kristiania katedralskole. Her tilbrakte
han de følgende 7 skoleår, tok middelskoleeksamen i 1890 med karak
teren «utmerket godt» og artium i 1893 med laud præceteris. Etter å
ha tatt anneneksamen i 1894 (laud), studerte han teologi og under
kastet seg høsten 1898 teologisk embetseksamen og våren 1899 prak
tisk teologisk eksamen, begge med karakteren laudabilis. Det teologiske
fakultet var nettopp i disse år temmelig defekt, og han følte trang til
et noe fyldige studium. Etter sitt bryllup reiste han derfor høsten 1899
til Tyskland, hvor han ble immatrikulert ved Marburg universitet og
tilbrakte noen måneder.
I februar 1900 ble han utnevnt til personelkapellan hos sogneprest
E. D. Skouge til Orkdalen, hvor han fikk sine første læreår som prest
i en meget våken og virksom menighet. I 1903 ble han forflyttet til
Vadsø kateketembete, som han betjente i henved 5 år, inntil han i
1908 ble utnevnt til residerende kapellan til Verdal. I 1912 kom han
til Notodden, først som kallskapellan til Hitterdal og fra 1. januar
1914 som sogneprest, idet Notodden fra 1913 var blitt by og fra 1914
eget prestegjeld.
I de år han var i Verdal, var han medlem av vergerådet og av fattig
styret. Han deltok atskillig i arbeidet i de avholdslag og frisinnede
ungdomslag som fantes i bygden.
Gjennom atskillige år har han levert bidrag til dagspressen, særlig
i den tid da han var i Finnmark. Likeledes har han skrevet i kirkelige
fagblad, som Norsk teologisk tidsskrift, Norske kirkeblad og For
kirke og kultur.
15. Sigurd Bernhard Holan, 1912 —
Er født i Trondheim 21/5 1881. Foreldre: Restauratør Odin H., f.


----
147 Bind 2A
---
S. B. Holan.
Georg Flognfeldt.
artium 1902, teologisk embetseksamen 1909 (3.3), ble i 1910 per
sonelkapellan hos sogneprest J. C. B. Schaanning, Strømmen i Jarls
berg, våren 1912 res. kap. i Verdal.
Gift 1912 med Ida Daae, f. 1881, av foreldre sogneprest
Ludvig D., f. 1846, f 1886, og hustru Sofie Henriette Gill, f. 1849.
16. Nils Georg Flognfeldt.
Født i Oslo 1891. Foreldre skreddermester Emil Olsen Flognfeldt
og hustru.
Student 1911, cand. teol. fra Universitetet 1916, prakticum 1917,
res. kap. til Verdal 1917.
Gift med Andrea Berg Frette, foreldre sogneprest Thor Frette 0£
hustru Gabrille Andrea Berg Frette.
17. Anton Sætevik.
Se sogneprester.
18. Alfred Skogsholm.
Født i Tjøtta 1903. Foreldre fisker Tistrand Skogsholm og hustru
Oleanna.
Student 1925, cand. teol. fra Universitetet 1930, prakt. 1931
10

 

----
148 Bind 2A
---
Alfred Skogsholm.
Leiv Fosse.
Lærer i Tjøtta 1931. Hjelpeprest hos sognepresten i 0. Toten 1932.
Lektor ved Eids volds gymnas 1932. Res. kap. til Verdal 1936.
Gift 1932 i Os, Hordaland, med Karen Gurine Åsen, foreldre mur
mester Olai Åsen og hustru Andrea Åsen.
19. Leiv Fosse.
Født 1/12 1902 i Trondheim, artium ved Trondheim katedralskole
1924, teologisk embetseksamen 1929, klokker ved Lademoen kirke
1930, assisterende prest ved samme kirke 1937 —1947. Konstituert
stiftskapellan i Nidaros bispedømme 1947, utnevnt til samme em
bete 1948. Res. kap. i Verdal 1953.
Gift 25/4 1936 med Borghild Andrea Baardsen, f. 6/4 1906.

 

----
149 Bind 2A
---
SKULE- OG OPPLYSNINGSARBEID
Av skoleinspektør Johs. Dahl.
Frå den katolske tid til 1739.
Noko ordna skulestell var det ikkje på landsbygdene i Noreg før
1739. Men noka opplæring i kristendomskunnskap skulle born og
ungdom ha, og dette var det heimane og kyrkja som skulle syte for.
Korleis dei tok det med dette i kvart einskilt prestegjeld, er det uråd
å få greie på; men ein må gå ut frå at det var omlag eins etter dei
fyresegner som kyrkjelovane hadde.
Den katolske tid.
I kristenretten (kyrkjelova) var det fastsett at alle døypte born
skulle lære ordrett Tru-vedkjenninga, Fadervår og «Ave Maria» (ei
katolsk bøn, Luk. 1, 28—33 v.). Kvar sundag skulle presten i sam
band med gudstenesta lesa opp stykke for stykke av barnelærdomen
på latin. Etterpå skulle han tyde det for dei på norsk. Det er vel mest
truleg at folket på den måten lærde barnelærdomen både på norsk
og latin. Fadrane var ansvarlege for at det døypte barnet fekk den
opplæring som det skulle ha. Frå dei var 7 år gamle, måtte dei skrifte
for presten minst ein gong om året. Dei som var 15 år og hadde van
lege evner, men endå ikkje kunne barnelærdomen, måtte bøte 3 øre
(omlag halve årsløna åt ein vanleg arbeidsmann).
I den katolske kyrkja var konfirmasjonen eit sakrament, og det var
berre bispen som kunne konfirmere. Konfirmasjonsdagen måtte kon
firmantane møte fram i kyrkja fastande. Der måtte dei fyrst skrifte
for soknepresten. Under skriftemålet vart dei og høyrde i barnelær
domen. Ein av fadrane leidde so konfirmanten fram til bispen som
sat framfor altaret. Denne las fyrst ei bøn, stakk so ein finger ned i
vigd salve og gjorde krossteiknet på panna åt konfirmanten. Ein prest
bind so eit kvitt linband omkring hovudet hans, so ikkje den heilage
salva skal spillast. Dette bandet måtte dei ha på i 3 døgn, da tok ein
av fadrane det av og brende det. Etter 14 års-alderen måtte alle vera
konfirmerte. Dersom foreldra kom i skade for at eit barn døydde utan
dåp og konfirmasjon, måtte dei betale store bøter.

----
150 Bind 2A
---
Frå reformasjonen til 1739-
Heller ikkje for dette tidsromet er det råd å få vite korleis dei tok
det med opplæringa av ungdomen for kvart einskilt prestegjeld. Berre
ei og anna utsegn i gamle skrifter syner at dei har hatt ein religions
skule i samhøve med kyrkjelova av 1539. Ein vil sjå at dei tok det
omtrent på same måten som i den katolske tid: Kvar sundag skulle
presten bruke V 2 time av gudstenesta til å greie ut om barnelærdomen.
Fyrst las han opp stykke for stykke høgt og langsamt til dei hadde
lært det ordrett. Etterpå kom han med ei tolkning av det dei hadde
lært. I 1629 kom det ei føresegn om at klokkaren eller soknedegnen
skal «en gang om ugen, hvor det skee kan, undervise ungdomen, saa
at udi hver uge, udi hvert sogn det heele sogns ungdom een gang
bliver av degnen undervist paa sted, som degnen dem henstevner med
prestens vilje og raad». Klokkarane var etter dette dei fyrste lærarar i
folkeskulen. I storbyane var det rektor ved latinskulen som skulle
vera klokkar; men ut over landsbygdene var det vel for det meste
ulærde folk som hadde desse omboda. Når dei var bra til å syngje, og
kunne barnelærdomen på fingrane, so var dei brukbare som klokkarar.
Til klokkarar vart og brukt slike som hadde gått i prestelæra, men
ikkje greidd eksamen. Av dette kom det at ordet klokkar ofte vart
brukt i vandvyrdande tyding om dei som kunne lite og bar seg
dumt åt. Dei brukte den same undervisningsmåten som prestane i
kyrkja, dei sa føre, og borna tok det opp til dei kunne det ordrett.
Det er rimeleg at det frå fyrst var stor motvilje mot reformasjonen.
Det hadde ikkje vore noko førebuande opplysningsarbeid. Folket
vart utan vidare tvinga inn i den nye læra, og når ein veit kor brutalt
dei for fram med dette, er det truleg at det heller gjekk trått med å
få inn den lærdomen dei skulle ha. Til dette kjem so at dei fekk
bøker på dansk mål som korkje lærarane eller borna skjøna stort av.
Det 16. og 17. hundradåret er mørke blad i soga vår. Fåkunna var
stor, og i fylgje med denne den myrkaste overtru med svartebøker og
hekseprosessar. Etter det gamle folk fortel, fanst det frå
den tid her i bygda so seint som siste halvpart av det 19. hundradåret,
men da var det ikkje mange som hadde vidare tru på dei lenger.
Dei brukte mange råder for å få ungdomen til å lære barnelær
domen. Soleis kom det i 1645 eit påbod om at «ingen dreng eller
pige må troloves eller giftes før de er befundet vel underviste i deres
børnelærdom». Det er vel ikkje tvil om at eit slikt påbod hadde god
verknad, men mest framgang var det i dei bygder der det var dugande
og drivande prestar. Den pietistiske rørsla som kom hit til landet

----
151 Bind 2A
---
omkring 1700 talet, sette god fart i opplysningsarbeidet. Med denne
kom påbodet om konfirmasjonen i 1736, og Pontoppidans forklaring
i 1737. Denne boka heldt seg som lærebok i si opphavelege form i
over 100 år. Seinare vart ho revidert og korta fleire vendor, og soleis
har ho halde seg som lærebok i barneskulen heilt til våre dagar. Med
sine 759 sp. og likeso mange lange og vidløftige svar-, var denne boka
tung og übarnsleg og soleis lite høveleg som barnebok. Men maken til
grei og logisk tankeføring etter eit dogmatisk system er det vandt å
treffe på. Skulle konfirmantane ha von om å sleppe fram for presten,
måtte dei kunne denne boka — iallfall som dei på sett og vis kunne
få det til. Boka kom i grunnen til å tene to føremål: Samstundes som
ho var lærebok i kristendomskunnskap, fekk borna tame i å lese i bok,
noko som storparten av folket ikkje hadde lært.
Men i samhøve med desse auka krava til kunnskap, vart det naud
synt å få ei betre undervisning for born. Og so kom skulelova av 1739.
Frå 1739 til 1796.
Skulelova av 1739 var i mange måtar framifrå for si tid. Etter
denne skulle det vera ålmugeskule i kvar kyrkjelyd. Der det var so
tettgrendt, at det var råd å få samle nok born til kvar dag, skulle det
vera fast skule, og på dei andre stader omgangsskule. Alle born skulle
gå i skule minst 3 månader for året i 3 år — frå dei var 7—lo år.
Hadde dei ikkje lært det dei skulle på den tid, måtte dei gå eit eller
fleire år til. Etter den tid skulle dei gå ein eller to dagar for veka i
vinterhalvåret: til dei vart konfirmerte. Foreldre og husfedrar som utan
gyldig grunn heldt skulepliktige barn burte frå skulen vart straffa
med bøter, gapestokk eller fengsel. Klokkaren i hovedsoknet skulle
vera lærar, og til hjelp tok han klokkarane i anneksa, og so mange
andre som bispen og stiftamtmannen fann var naudsynt. Etter ei mel
ding om skulestellet frå den tid står det: «I Verdalen findes ingen
bestandig eller tilstrekkelig. Behøves 2 skolemestre a 20 rdl.—4o rdl.»
Faste fag var kristendomskunnskap og lesing i bok. Ville nokon læra
å skrive og rekne, måtte dei betale omframt for det. Om sjølve under
visningsmåten står det i art. 10: «Skolemesteren skal med al flid lære
børnene Docht. Luthers liden Catechismum, saa at de først retteligen
forstaae ethvert stykkes mening, og siden lærer dem ord for ord uden
ad, og derpaa bør han lære dem den almindelige Catekismeforklaring,
hvilket han ei skal vænne dem til at læse saaledes uden ad, at de binde
sig til ordene; men han bør titt og ofte forandre spørgsmaalene til
dem, saasom det er bedre at de kunne gjøre rede for meningen, end

----
152 Bind 2A
---
at de kunde læse ordene op uden at forstaae dem.» Lærarane i Noreg
skal halda husandakt for ålmugen i anneksa på dei sundagane det
ikkje er preike i kyrkja. Utgiftene til skulen måtte kyrkjelyden sjølv
syte for. Løna åt skulemesteren var 4 skilling for året for kvart barn
han underviste. Dessutan skulle han «nyde fri befordring, hus
værelse, seng, kost, varme og lys saaledes som almuen formaaer». Var
det velstandsfolk, skulle dei betale 8 skilling for året, men dei fatige
ingen ting. Loven har og ein plan for skulehus i Noreg. Av undervis
ningsmateriell er nemnd: «Bibel, Huspostil, 2 store sorte tavler, 2
blekhorn og 2 sterke linialer.»
Denne lova vart aldri heilt sett i verk, av di krava var for store.
Ålmugen klaga over utgiftene, og mange av dei styrande var heller
ikkje so huga på at ålmugen skulle få so mykje skuledaning. Dei
tenkte som Ove Guldberg når han seier: «Mere kundskap gjør bonden
hans stand ufordragelig og utbreder kun lede og kjedsomhed for det
haarde og ensdanne arbeide. Det hele menneskelige kjøn taaler kun et
vist maal av kundskap, og enhver stand maa derfor have sin visse
andel, det mere gjør drukkent.»
Da det kom klagemål frå alle kantar, vart dei nøydde til å lempe
på lova, og dette vart gjort ved ein plakat av 1741 som m. a. seier:
«I Norge tillates det menighederne seiv at bringe de til Ungdommens
Oplærelse beqvemmeste Midler i Forslag, samt seiv i mellem sig at
reportere og ligne, indsamle og til vedkommende igjen distribuere de
nødvendige Skole-Udgifter, hvon Forordningen av 23. jan. 1739 i
ingen Maade skal være dem til Hinder, men hellere tjene dem til
Veiledelse at fortsette en billig Proportion og Lighed i Ligningen.
Hvert Prestegjeld skal have sit Skolevæsen for sig seiv og sin egen
Skolekasse, og skal de da for al Slags Udgift til Skolevæsenet paa
andre Steder være aldeles fri og forskaanede.»
Amtmannen, fogden og prosten skulle kalle saman prestane, lens
mannen og dei «kyndigste og beste menn i prestegjeldet». Desse
mennene fekk so frie hender til å syte for skulen. Det einaste vilkår
plakaten sette for de var «at det gudehge Øiemerke som er Ung
dommens behørige Oplærelse i derees Kristendomskundskab kan
erholdes». Dei vedtak som denne nemnda gjorde, skulle godkjennast
av amtmannen og bispen. Men i røynda var det folket i prestegjeldet
som no hadde fått makta i skulesaker. Styremaktene kunne ingen veg
koma utan at kyrkjelyden var med på det. Og da storparten av folket
helst ingen skule ville ha, var det inga lett sak å få til ei fast
skuleordning. Det som folk skulle betale til skulekassen kom ikkje

----
153 Bind 2A
---
inn. Få var det som dugde til lærarar, og dei som kunne ha vore
brukbare, ville ikkje ha ei stilling som var so utrygg og lite lønsam.
Prestane vart pålagde å prøve å få nokre av dei flinkaste konfirman
tar til å bli omgangsskulelærarar, men dei fleste sa nei. Det som
lokka sume til å ta på seg skulearbeid, var tilbod om å gå fri for
hertenesta om dei heldt skule i 7 år. Folk hadde vorte leie av her
teneste og krig, der dei hadde lide mykje vondt og"mista helsa, og
difor tok endå mange velståande gardmanssøner til å halda skule,
men når dei hadde tent den fastsette tid, søkte dei alle utan unnantak
avskil. På bygdene ville dei helst ha nokre av bygdefolket «som var
bygdens levemaade og kost bevante».
Ein veit i det heile lite om skulen og opplysningsarbeidet utover
1700 talet. Men av visitasbøkene og brevbyte millom prestane, prostane
og bispane får ein vita at det var 1 eller 2 som heldt omgangsskule
her i prestegjeldet. Det er for det meste klokkarane som driv på, men
det er ogso mange andre nemnt. Det som kastar mest lys over skulen
i den tida, er visitasbøkene, og ein skal difor ta med nokre utdrag
av desse:
Biskop Hagerup held visitas den 11. mars 1732 og seier m. a.:
«Presten Hr. Hans Evropidan fremstilte sin skolemester som havde
fem unge mennesker med sig, hvilke alle var vel underviste baade
indeni og uden bog. De gamle blev udi de enfoldigste spørgsmaal
exerserede. Jeg tog løfte av dem at de villmgen skulde lade sine børn
gaa i skole.» Videre står det at det blir sendt «tavler» omkring for
å samle inn pengar til skulen og andre ting. Han klager over at
marknaden på Levanger hindrer visitasen. Finnene som var møtt fram
var vel underviste.
Same året, 18. sundag etter trenitates, var det visitas att, og da seier
han: «Ungdommen var übekændt med at bruge bog i kirken, hvilket
blev corigert, og de gav alle løfte om forbedring. Flere kunde de fleste
parter til catekismelærdom. Presten Tommas Collin klager over at
almuen ikke vil yde sit offer paa høitidsdagene.»
Visitas i Stiklestad 1736:
«Flere bøger i kirken nu end forrige gang. Mange har lært katekis
men, nogle rett forstandig udi lærdommen.»
1740: «Katekisme meget god. 2 skolemestere antages.»
1746: «Ungdommen upaaklagelig. Skolemestrene haver godt vid
nesbyrd.»
j 7 31 — 37. Biskop Nannestad: «Ungdommen var i stor mang
foldighed samlet baade av krigsfolk som opfyldte coret og viidere.

----
154 Bind 2A
---
Klokkeren (Jens Ørnfelt) synger temmelig godt, gaar inn i cor
døren nåar han synger.»
1754 — 23 6: «Ungdommen var til mangfoldighed samlet baade
av dragoner, soldater og andre som svarede til god fornøielse.»
1776 — Biskop Bang: «Ungdommen befantes vel oplyst, hvilket,
da det her ogsaa mangler skolemestere, især er at tilskrive sogne
presten, den gamle, men derfor meget brave, ordentlige og exsem
piariske mand Hr. provst Peder Krog. Skolelæreren i Vuku leverte et
sirlig mandtal. Han har ingen løn uden hvad bønder og brave folk,
hvis børn han informerer, vil give ham av naade og barmhjertighed.»
1781 — 6 7: «Visitas i alle 3 sogn, har intet at klage. Ungdommen
er meget vel oplyst.»
1789 — 20 2. Biskop Schønheyder: «Hos ungdommen fandt jeg
samme tekkelighed og opvakte væsen som i Skogn, med de aller fleste
svar var jeg vel fornøiet.»
Heilt framover til 1800-talet var det berre ein klokkar for heile
prestegjeldet. Men denne «Hauklokkaren» kunne få lov til på eigen
kostnad å halde ein eller fleire substituter (underklokkarar) dersom
han for alder eller sjukdom ikkje kunne gjera tenesta sjølv. Dei som
hadde eigen gard, og var velståande, brukte gjerne underklokkarar i
anneksa.
Storparten av klokkarane frå denne tida er nemnde berre med døy
penamnet attåt klokkar, utan noko etternamn. Sønene åt ein klokkar
fekk gjerne med seg «klokkar» som tillegg til døypenamnet, slikt som
Klokkar-Ola, Klokkar-Nils. Det er soleis i mange høve vandt å få
full greie på kven som har vore verkelege klokkarar, substituter eller
fått klokkartittel i arv.
Den fyrste ein råk ir på som sikkert har vore klokkar i preste
gjeldet, er Tore eller Tørris som budde på Fleskhus i midten av 1600-
talet. Truleg er det og han som nokre år seinare er nemnd som «klok
keren paa Fleskhus».
Ole Larsen klokker var fødd kring 1605. Han kjøpte i 1646 ein
part av Gudmundhus og sidan heile garden, og budde der til han
døydde kring 1680. At han har vore hovudklokkar for prestegjeldet
syner eit skriv frå sokneprest Peder Juul frå 1665, det det står: «Sogne
degnen boer paa en gaard kaldes Gudmundhuus, lønnes av almuen
og siger sig ved gode aaringer iche at komme høiere end til 13 Td.
korn, men derav maa han igjen lønne substituten efter accord.»
Klokker Laurits er nemnd 1691 i samband med eit skifte på Sul.
Anders klokker budde på Verdalsøra, truleg i den garden som

----
155 Bind 2A
---
heiter klokkarstugu. I 1703 søkjer han Peder Husan og Henrik Auglen
for noko sild dei hadde kjøpt av han og ikkje betalt. I 1710 møter
han på tinget og ber om tingsvitne på at han ikkje hadde noko å
betale dei kongelige skattar med, «hvilket almuen tilsvarede var i al
sandhed». Det er vel mest truleg at denne mannen anten har vore
hjelpeklokkar eller so arva titelen. Han døydde 23/12 1741, 57
år gml.
I 1706 er Hans Tommessen nemnd som klokkar. Meir er det ikkje
å finne om han.
Anders Gundbjørnsen klokker, f. på Arstad 1706. Kjøpte Storvuku
i 1734 og budde der til han døydde 1781, 76 år gml. Han har sikkert
vore substitut under Ørnfelt utover til 1750 åra, da han vart avløyst
av Nils Eriksen Qvelstad. (Sjå Faarenætta.)
Henrik Jonsen klokker er i 1696 ført på restanseliste for consump
tionsskatt. Mangt tyder på at han må ha budd i nærleiken av Moe
eller Follo, — kanskje i den heimen som no heiter Klokkarhaugen.
Han har ganske sikkert vore klokkar i Stiklestad til han døydde 27/5
1712, 64 år gml.
Jens Henriksen klokker budde på Lyng, og nemnest som «klokker»
frå 1714 til 1740. Det er vel mest truleg at han har vore klokkar
endå det ikkje finst noko anna enn titelen som tyder på det. Han har
stendig vore fadder og kaveringsmann og nemnest da sume gonger
som Jens klokker og sume tider som Jens Lyng.
Ole Jacobsen klokker nemnest frå 1706 til 1714 som «Ole skole
mester». Men frå den tid er det «Ole klokker». Det ser ut som han
har budd på Øra eller Ørmelen. Han har m. a. vore fiskar, og er i
1725 innstemt for retten av Kirsten Lyng fordi han har «solgt henne
1 Td. udøkdig sild». For dette vart han dømt til 6 ort i bot og 1 rdl.
i omkostnad. I 1730 har Johs. Lyng meldt han fordi han har sagt
at Johs. Lyng hadde teke ein pengepung. Ole klokker møtte ikkje
for retten denne gongen. Dei trudde han hadde fare til byen eller
til fiske. Same året er han vitne i ei sak millom 2 fiskarar, der den
eine hadde skulda den andre for å ha stole ei halv td. salt. Han vart
gift i 1719 med Maren Marie Christensdatter og døydde 7/5 1742.
Jacob Amundsen klokker er det ikkje meir å finne om enn at han
er død 15/12 1743. Han er ein bror av Elias Amundsen Balgaard og
farbror til klokkar Jacob Balgaard. Han er sikkert ein av dei 2 som
vart tilsett som lærar i 1740. (Sjå Bollgardsætta.)
Jens Eriksøn Ørnfelt er oppførd som hovudklokkar i Verdal i 1745.
Han var også skulemeister for Stiklestad og Halle. Han kom frå Sparbu

----
156 Bind 2A
---
der han hadde vore skulemeister. I 1748 klager han til bispen over at
klokkargarden ligg so langt frå kyrkja at det er tungvint åbu der.
Han søkjer difor rentekammeret om å få kjøpe ein part av Lille-
Jermstad og ta bustad der. At dei har gått med på denne søknaden sy
ner eit skriv frå biskop Nannestad frå 1751, der det står: «Klokker
Ørnfelt bruger klokkergaarden Fleskhus, men bor på Lille-Jermstad.»
Av bispen får han det vitnemål at han syng godt og er flink til å
katekisere. Han døydde 1756, 65 år gml. Kona hans, Maren Marie
Søfrensdatter Wensell, døde 1774, 77 år gml.
Nils Eriksen Qvelstad var fødd i Jemtland omkring 1720. Som
ganske ung kom han til Verdal og vart konfirmert og opplærd til
skulemeister av prost Peder Krog. Omkring 1745 vart han tilsett som
omgangsskulelærar i Vuku, og i 1751 som substitut i Vuku anneks.
I visitasboka har biskop Nannestad gjort den merknad at «han viste
sig flittig ved catekisationen».
I 1756 har Hans Olsen Breding på vegne av sin styson, Ole Olsen
Breding, stemt klokkaren for å ha skulda Ole O. for å ha teke pengar
frå klokkarstolen under ofringa joledagen. Nils Ericssen hadde kon
travitner som sa at «Ole var med sin næve blandt offerpengene, men
saa ikke at han tog noget». Domen fall soleis ut at skuldinga vart
mortifisert. Han vart fri nokon kostnad med retten, «da den maade
hvorpaa Ole havde været nede i offerpengene med sine fingre kunde
have givet anklagende anledning at slutte en uærlighed». Nils Qvelstad
stod heile si tid under klokkaren i hovudsoknet og fekk si løn av han.
Han gjorde teneste som klokkar heilt til sin død, men slutta som
skulemeister frå 1790. Han budde på Kvelstad og døde der den
7/9 1802, 80y 2 år gml., og hadde da vore lærar og klokkar i Vuku
i 56 år. (Sjå Bjørganætta.)
Torber Olsen Hjellen — Torber klokkar som han vart kalla, var
fødd i Beitstad 1723. I 1748, 25 år gml., vart han klokkar i Stjørdal.
I 1756 vart han tilsett som klokkar i Verdal etter Ørnfelt. I 1760
kjøpte han Vestre Stiklestad, som han selde til sonen Ole Torbersen
i 1790. Sidan levde han som kåvrmann og var klokkar til han døydde
28/5 1808, 85 år gml., og hadde da vore klokkar i 60 år.
" Etter det ein kan sjå, har Torber aldri halde skule. Ved visitasen
i Stiklestad 20/6 1776 har biskop Bang gjort denne merknad om
Torber: «Han holde ingen skole. Han vil ikke en gang læse med kon
firmanterne.» Same året som han selde garden og tok kår, søkjer han
om å få bruke sonen Aage til hjelpeklokkar. Dette får han lov til, og
bispen seier om dette m. a.: «Det nye alumn skal synge godt, men og

----
157 Bind 2A
---
ellers er upaaklagelig og tillates at gaa sin gamle fader til håande.
Gives og haab om at blive substitut, da en eller annen duelig skole
mester bør komme i betragtning til klokkertjenesten ved forefaldende
vacanse.»
Etter segner å døme skulle Torber vera svært til å syngje. Han tolde
aldri å høyra at nokon høyrdest over han i kyrkja. Hende det tok han
ein oktav over for å bli høyrd. Ved visitasen i 1789 har bispen gjort
denne merknad at: «den gamle klokker er uttjent.» Men Torber over
levde bispen og heldt enno fram i 19 år som klokkar.
Torber skulle ha godt skyn på å lækje sjukdomar både på folk og
fe. Han vart difor ofte henta når noko stod på, både i og utanfor
bygda. I 1807 vart han henta til ei sjuk kone på Inderøy. Kona døydde,
men om det var Torber si skuld, skal vera usagt. Prost Bødker på
Inderøy melde han for kvaksalveri, og den 28. mai same året stod den
84 årige klokkar tiltald på tinget på Hegstad. Han vart frikjent ved
dom av 6/11 s. å., men med strengt pålegg om «for eftertiden ikke at
befatte sig med lægevidenskaben». (Sjå Aagaardætta.)
Ole Jeremiassen Holmen (den eldre) tente hertenesta som skule
meister frå 1789 til 1796. (Sjå Midtholmsætta.)
I denne tidsbolken er og desse nemnde som skulehaldarar eller klok
karar utan at ein veit meir om dei: Hans Tommisen klokkar er død
1746. Morten Olsen From er død 1746. Ein merknad i kyrkjeboka
seier at han har vore brukt som skulemeister i bygda. Just Diedrich
Grosse må ha budd på Verdalsøra eller i Sjøbygda, og er nemnd som
skulemeiester i 1774. Han var gift med Gunhild Jensdatter Svinham
mer. Ole Rasmussen Garnes, Levring, f. på Garnes 1766, er nemnd
som skulemeister ikring 1790. (Sjå Garnesætta.)
I 1773 nemner prost Peder Krog en Joen Ellingsen som var skule
meister i Verdal.
Mange av dei som for omkring som skulemeistrar, dreiv det mest
som handverk heilt privat utan noka tilsetting. Dei som på ein måte
var tilsette, var prøvde og godkjende av soknepresten. Etter vedtek
tene var det prosten som skulle godkjenne valet av skulemeister. Dette
vart oftast gjort når han kom på visitas. Ein finn difor ikkje meir om
dette enn merknad i visitasboka.
Etter at plakaten av 1741 var komen, var det inga sams skule
ordning for det heile land. Det var prestane og bygdefolket i kvart
prestegjeld som skulle syte for dette på den måte som det best fall
saman med tilhøvet i kvar bygd. Det seier seg da sjølv at kvart preste
gjeld hadde sin eigen skuieskipnad som i mange måtar kunne vera

----
158 Bind 2A
---
mykje ulik den dei hadde i næraste grannebygda. Når det galdt skule
stellet, var soleis kvart prestegjeld ein stat i staten. Da folket korkje
hadde evne eller vilje til å gjera noko tor opplysningsarbeidet, kom
det heile an på korleis prestane var. Det finst mange døme på at
prestar kunne få gjort mykje for skulen i den tid. Men det syner seg
ikkje at nokon av dei prestane som var her på 1700 talet, gjorde noko
meir enn dei var nøydde til etter pålegg av bispane og prostane. Det
stod difor låkt til med skulestellet her i denne tida, og at ungdomen
lærde so mykje kristendomskunnskap at dei kunne bli konfirmerte,
var ikkje skulen si forteneste. Det var heimane som sytte for dette, ■ —
ikkje for kunnskapen si skuld, og for dei fleste ikkje av religiøse
grunnar heller, men fordi det var ei æressak å sleppe fram for presten
på skikkeleg vis.
Om denne tida skriv presten Eylert Hagerup soleis:*) «I denne
vidløftige og folkerige bygd vare kund 2 skolemestere, en for Hoved -
sognet og Annexet Halle og en for Annexet Vaukhaug. Disse hjalp
det halve Aar til med Confirmandernes Undervisning. Den øvrige
Tid av Aaret havde de intet som skolemester at bestille; men maatte
foretage sig andet Arbeide for at erhverve sig Ophold, da de heller
ingen Løn havde, uden de faa Skilhnger Confirmanderne kunde give
ham. Den første Undervisning i Bog fra den tidlige Ungdom av, var
altsaa aldeles overladt Foreldre og Husbonder, hvor disse seiv var
oplyste og havde Lyst til dette Arbeide, gik det saa taalelig med
Undervisningen, ofte bedre end man kunde formode. Men den største
Del var yderst forsømt i Bokstaveringen og at læse i Bog, skjønt nogle
kunde ramse en Deel udenad. I dette halve Aar havde da Prest og
Skolemester et sandt trældom Arbeide med en 40 —60 mestendels
uvidende unge Mennesker. Ikke desto mindre fandtes der dog mange
hæderlige Bønderfamilier, hvilke seiv have nydt og derfor give deres
Børn en god Undervisning endog i at skrive og regne, hvori de da og
paa særskildte Tider kunde benytte de 2 meget duelige Skolemestere;
men dette strak sig dog ikke til den fattigere talrikere Befolkning.»
Nokon fast ordning med skulen vart det ikkje før 1796.
Skulen frå 1796 til 1827.
I 1790 kom det eit kongeleg reskript som berre galdt Trondhjems
stift. I dette var det påbod om å skipe ein «bygdekommission» for
kvart prestegjeld på landet.
*) Trondhjemske Blandinger s. 129-

----
159 Bind 2A
---
Medlemene i denne kommissionen skulle etter reskriptet vera:
«Sognepresten med den residerende kapellan, hvor saadan findes, 2
handlende Borgere eller Proprietærer, der opnevnes av Fogden og
beskikkes av Amtmanden, samt Medhjelperne fra alle Sogne og
Lensmanden.»
Denne kommission skulle serleg ta seg av dei fatige; men dei skulle
og syte for inntekter til skulekassa og føre rekneskap over det som
vedkom skulestellet.
Det ser ikkje ut som sokneprest Jacob Hersleb Krog har gjort noko
for å etterkoma dette påbodet, for ved bispevisitasen i 1795 oppmoder
biskop Schønheyder soknepresten om «snarest mulig at bringe Skole
væsenet i Orden». Dette må ha gjort mon. Kommisjonen vart skipa
straks, og med i denne vart sokneprest Krog, residerende kapellan
Eylert Hagerup og borgar og handelsmann på Verdalsøra Haagen
Smith. Korkje lensmannen eller medhjelparane kan ha vore med i det
førebuande arbeidet. Protokollen og alle vedtak er underskrivne berre
av desse tri. Dei andre kjem med sine underskrifter fyrst i 1799.
Den 11. januar 1796 legg kommisjonen fram ein plan for skule
stellet. Denne er når ein ser han i samhøve med tida, eit sers godt
arbeid som legg ein god grunn for skulen i lang tid framover. Og
da han på so mange måtar gjev eit godt bilete av kulturlivet på den
tid, er det meste av planen teke med her:
7 Post.
«Hovedsognet og Annexet Halle behøver 3 Skoleholdere, og
Annexet Wuchue 2, som maatte reise om for at oplære Ungdommen,
og hertil hører en Inddeling av Gaarde for enhver Skolemester som
følger:
1 Fjerding,
Lexdahlen, bestaar af 23 Gaardbrugere, som i henseende til dens
Situation maa blive samlet; her begynder Skolemesteren at læse ethvert
Aars 13 Januar, og continuerer til 15 Februar, i 5 Uger. Begynder
igjen den 17 Februar paa Gaarden Øgstad til Gaarden Echloen, som
udgjør 22 Gaarder, og læser her til 22 Marts i 5 Uger. Begynder saa
den 24 Marts paa Hallemsgaardene til Sørhaug som utgjør 19 Gaar
der, og læser til den 26 April i 5 Uger. Heretter vil Vaaraanden
stanse Forelæsningen, saa at Skolemesteren først begynder 9 Juni i
Lexdahlen og læser der til 21 Do. i 2 Uger. I den Aden Af deling
begyndes den 23 og læses til 5 Juli 2 Uger. Og den 3die fra 7 til
19 Do. i 2 Uger.

----
160 Bind 2A
---
Atter indtreffer Høe-Aanden og Høeindhøstningen saa at Skolen
ikke kan begyndes førend den 6 Oktober i Lexdahlen, og fortsetter
der til den 25 Do. Begynder der i den 2den Deel den 27 og læser
til den 15 November i 3 Uger; og endelig i den 3die og sidste, fra
17 November til 6 Desember, i 3 Uger, da Skolen formedelst de
korte Dage og den nermende Jule-Høitid ikke med nogen synderlig
Nytte kan fortsettes, eller igjen tåge sin Begyndelse før det paaføl
gende Aars 13 januar.
2 Fjerding.
Her begynder den anden Skolemester fra Gaarden Kausmo til
Fleskhus, som utgjør 13 Gaarde; og atter fra den 2den Fleskhusgaard
til Qvam som utgjør 12 Gaarde, og endelig fra Fæby til Næstvold-
Qaardene, som udgjør 9 Gaarde, hvortil Wærdahlsøhren henhører, til
lige Tider som i 1 Fjerding er bestemt.
3 Fjerding
3 skolemester begynder første Forelæsning fra Bye til Lerfald-gaar
dene, i alt 22 Gaarde i 5 Uger. Fra Waldstad til Lennes for 22 Gaarde
den anden. Og endelig den 3 fra Hage-Gaardene til Halmsveet, som
utgjør 20 Gaarde.
4 Fjerding
Her begynder 1 Skolemester paa Wohlen og denne Afdeeling må
strække til Mønnes, og bestaar af 26 Gaarde. Den anden Afdeling
begynder fra den 2-den Mønnes-Gaard til Midtholmen. Og endelig
den 3 fra Suhl som er aldeeles adskilt, og ligger for sig seiv, men
bestaar af 10 smaa Gaarde og kan ikke anderledes indrettes.
3 Fjerding
2-den Skolemester I Af deling er fra West-Hjelde til Warslothen
23 Gaarde. 2-den Af deling fra Lill-Leangdahl til Biertan ogso 21
Gaarde. Og endelig den 3 fra Aakran til Lerhougen, 21 Gaarde.
// Post
I enhver av disse inddeelte Fjerdinger læses fra den Iste Fjerding
bestemte Maade, og til de samme fastsatte Aars-Tiider uden Forskjæl.
/// Post
Naar man skulde vente at Almuen kunde blive forsynt med saa
danne duelige Skole-mestre som Nødvendigheden kræver. er af

----
161 Bind 2A
---
Bøygde-kommissionen til den høie Øvrigheds nærmere Bekræftelse
bestemt for den ældste Skolemester Jacob Eli æs øn Bal gaard af 27 Aars
troe og utrættelige Tjeneste, saa høit fortjent, der desuden er villig
nok at undervise de 3 Unge, en Løn aarlig av 30 Rdr. for den anden
i Wuchue Sogn, Ole Jeremiæsøn Holmen, der haver tjent i 7 Aars Tid
25 Rdr. og enhver af de 3 unge 20 Rdr. aarlig, som udgjør den
Summa 115 Rdr.
IV Post
De Distingveredes, Gaardbeboeres, Huusmænds, Indersters, Tje
neres og de Confirmeredes Bidrag til Skolekassen, der betales i 2
Terminer, og andre frivillige Gåver, man kan haabe paa, beløper sig
til circa den Summa 132 Rdr.
V Post
Skolemestrene nyde for egen Person, ligesom det i en og anden av
de omliggende Bøygder, hvor Skolevæsenet allerede haver sin Indret
ning, er brugelig, frie Underholdning paa hver Gaard han læser med
Ungdommen, ligesom frie Befordring, især i de Tilfelde av Uveir, til
og fra den Gaard Skolen begynder og ender.
Det følger av Fornødenhed at hvert Steds Skolehold vedbliver en
Rekke av 8 Dage.
VI Post
Til at inkassere hvad enhver yder til Skolekassen, vil Bøygdekom
missionen opnevne Mænd i enhver Fjerding som til bestemte Tiider
afleverer det incasserede til Kommissionen, som er pligtig til at giøre
Aimuen rigtig Regning for sammes Anvendelse, og derfor vil være
ansvarlig efter Skole-Forordningens Bydende.
VII Post
Skolemestrene som antages til Ungdommens Undervisning, bliver
først af Sognepresten, eller den Residerende Capellan examinerede,
og nåar han da agtes beqvem antaget, og nyder foruden det bestemte
den udi Forordningen fastsatte Befrielse for Consumption, Folke og
Familieskat, samt alle andre Paaleg av Kjørsel, Skyds, Arbeid og
Udskrivning.
VIII Post
Derimod paalegger Commissionen enhver Skolemester at efter
komme sine Pligter ved flittig at læse og veilede Ungdommen, saa
meget han formaar, da han ellers maa vente at saafremt nogen Efter

----
162 Bind 2A
---
ladenhed eller Forsømmelse fra hans Side spores, han da med Alvor
lighed vil blive derom erindret av Commissionen, og om dette ikke
vil hjelpe, aldeles frasagt fra Skole-Embedet.
IX Post
Det bør da enhver Huusfader og Huusmoder at drage vedbørlig
Omhue for, ei alleene at fremsende deres egne Børn, men tillige andre
som ere deres Forsorg anbefalede, til Skolerne for at blive underviste
og dannede til Dyd og Christendoms Øvelse, og det saa betimelig,
at nåar Børnene ere 7 Aar gamle, maa ingen Undskyldning have Sted.
Dog skal ingen Almuesmand være saa indskrenket at han til en og
anden Aarets Tiid behøver en Ungdom til at bevogte sine Kreaturer,
at han maa staa i Raadighed at betjene sig af samme til denne Nød
vendighed, om det end indtreffer paa den Tiid nåar Skolen holdes,
mod at han til andre Tiider saameget ivrigere sørger for at fremsende
saadanne. Ligesaa skal det og paaligge Foreldre og Huusfædre at drage
Omsorg for at deres Børn indfinder sig i Skolen paa den Tiid daglig
som til Forelæsning bliver bestemt.
X Post
Skulde imod Formodning en eller anden Huusfader eller Huus
moder findes som enten af utidig Kjælenhed eller anden deslige Aar
sag viser sig enten modvillig eller forsømmelig i at sende deres Børn
til Skolen for at blive underviste, som Skolemestrene nøie maa efterse,
saa bør det Skolemestrene at anmelde saadant Misbrug af gode Hen
sigter for Commissionen, som først vil lade Vedkommende mindelig
advare, men nåar dette ikke vil frugte, da drage Omsorg for at Paa
gjeldende behørig bliver mulchteret.»
Denne planen er godkjent av stiftsdireksjonen den 13. april s. å.
med den merknad at «Commissionen uden Ophold maa samles og
forfatte Mandtalslister over dem som skal betale Skoletold», og viser
med omsyn til dette til lova av 1739.
I kvar fjerding skulle det vera ein skulemeister, og talet p£ desse
vart soleis auka frå 2 til 5.
Ole Jeremiassøn Holmen som hadde tent verneplikten som skule
meister, søkte og fekk avskil, da han hadde tent i 7 år som var den
fastsette tid. Den eine som da var att, var Jacob Eliæsøn Balgaard.
Han tok på seg å lære opp dei 4 nye. Kor lang tid dei brukte, eller
korleis dei tok det med dette, finn ein ikkje noko om. Ein får berre
vite at dei var rusta til å ta til med skulen hausten 1796.

----
163 Bind 2A
---
Dei 4 nye lærarane var: Ole Nilssøn Qvelstad, Hans Olssøn Efskind,
Ole Olssøn ]ermstad og Elias Ottessøn Folioen. Etter eit par år har
den siste brigda namnet sitt til Elias Ottessøn Balgaard, og Ole Jerm
stad til Ole Olssøn Levring.
Jacob Balgaard som hadde tent som lærar i 27 år, skulle ha 30 rd.
i løn for året, og dei 4 nye 20 rd. kvar.
Inntektene til skulekassa var:
1) Friviljuge tilskot av «de distingverede». Av desse var presten
ein av dei fornemste, og skulle syne dei andre eit godt føredøme.
Sokneprest Krog lova å yte 4 rd. for året til skulekassa.
2) Skuletoll (skatt) som vart utlikna soleis: På dei største gardane
24 skilling, og på små bruk 12. Husmenn og «inderster» 8 skilling,
ugifte menn 6, og ugifte kvinner 4 skilling.
3) Bøter for ulovleg brennevinsbrenning, bøter etter dom i forliks
kommisjonen, for skoleforsøming m. m.
4) Kvar konfirmant som var av velstandsfolk, skulle yte 24 skilling,
dei som hadde mindre råd, 16 skilling. Dei fatige gjekk fri.
5) «Tavlepengar» som vart samla inn i kyrkja dei dagane det ikkje
var altargang.
6) «Lysehaldspengar» som før var brukt til å skaffe lys til kyrkja.
Til å krevja inn skuletollen vart det tilsett 14 «omgangsmenn».
Soknepresten hadde kassa og førde rekneskapen.
For dei 3 første fjerdingsår 1/10 1796 —30/6 1797 ser rekne-
I møte den 18. september 1799 gjer kommisjonen framlegg om
å tilsette 2 nye lærarar, 1 for Stiklestad og Halle og 1 for Vuku.
Desse skulle ha ei løn på 8 a 10 rd. for året. Dette framlegg vart
ikkje godkjent av stiftsdireksjonen, og i møte den 10. oktober er
prost Wottrup til stades og legg fram sitt syn på saka, og seier m.a.:
il


----
164 Bind 2A
---
«Det er betenkelig at ansette Skolemestere for 8 a 10 rd. i Løn, og
Spørsmaalet vil kunnne taale Henstand til den nye Sogneprest kom
mer. Angaaende Almuens Paastand og Kommissionens derpaa grun
dede Forslag om at anvende aaarlig det hele Beløb av Skolkassens
Indtekter, maa jeg bede samtlige tilstedeværende Medhjelpere her
efter at udbrede i Menigheden en ganske modsatt og vigtigere Grund
setning, da det formedelst mulig indfaldende haarde Tider vilde
være høist ønskelig og nødvendig at have et Oplag og Beholdning i
Skole-Cassen, samt til Skolemestrenes forøgede Løn i Fremtiden og
nyttige Bøgers Indkjøb.»
I same møte må medhjelpar Ole Olssøn Ner-Faaren stå til rette
for sin «opførsel» i siste møte i bygdekommisjonen, der han med
«trodsige Svar og Modsigelser» ville «undskylde den menige Mands
knur mod Skoletolden m. v. Han ble v betydet at han burde ikke være
den vankundige og vrangvillige Mængdes Talsmand mod Kongelige
og høyst nyttige Anordninger, og mod Presteskabet og Commissionen,
hvorav han var Medlem. Og da de øvrige Commissionens Medlem
mer, nemlig Lensmanden og Medhjelperne bliver tilspurgt om den av
de 3 første Kommissairer indgivne Klage var übeføiet eller grundet,
kunde de siet ikke bifalde den paaklagede Tale og Opførsel, men
hevder at han seiv indser og vil rette sit uforsigtige Forhold. Han blev
derpaa tilspurgt om han seiv tilstod og avbad sin Overilelse, og love
heretter at vise den Nidkjærhed for den gode Sag, og opfylde de
Pligter som hans Eed og Medhjelper-Embede forpligter ham til. Saa
kom det endelig saa vidt at han tilstod og avbad sin Forseelse og
lovede at ville være som forhen.»
Møteboka er underskreven av: Wittrup, Hagerup, Jacob Tode Krog,
H. Smith, H. Hegstad, Johan Lund, Ole Olssøn Faaren, Lars Anders
son Lechlem, Jeremias Andersen Holmen, Thore Sivertsøn Preste
gaard, Erich Larsen Røe.
Utskrift av møteboka om denne saka er sendt Stiftsdireksjonen, som
sender slikt svar den 23. november:
«Da Bøygde-Commissionen har modtaget den som Medhjelper i
Stiklestad Sogn Ole Olsen Neder-Faaren Tilstaaelse og Afbedelse af
sin Uforstand i at gjøre Indvendinger mod Skoletoldens Indførelse
efter de Kongelige Forordninger, saa bliver det for denne Gang at
overse. Skulde han fremdeles befindes at sette sig imod det der er til
Skolevæsenet fremme, eller ikke at bidrage med den øvrige Bøygde-
Commission til at etterkomme og opfylde de Kongelige Forordningers
Bud og velgj ørende Mening, saa haver Bøygde-Commissionen med

----
165 Bind 2A
---
samtlige Lemmers Underskrift at gjøre derom til os Indberetning,
efter hvilken han skal erklæres uverdig til den Ære at have Stemme
for Sognets Almue i Bøygde-Commissionen og af settes fra Medhjelper-
Embedet. Vi faar haabe at han som hver anden vil vogte sig for
/føy. . gjfrimttia _ Jia.n~ 6<xUcr
>$}ei-iHprove veéL ctlnxcte-skolen i Vet r delen /80Q
(OriffirtdZøn '- ■SlcHsa.r/cii> )
saadan Adferd at de maatte blive tiltalte som de der opsetter sig mod
Kongelige Befalinger efter Lovens 6, 4, 13.
Angel. J. Chr. Schønheyder.»
Dette syner kor ivrige dei styrande var for å få skulestellet i orden,
og samstundes kor vågsamt det var for ein bondemann å seie si mei
ning mellom kongelege embetsmenn.
Det syner seg på mange ting at det ikkje var noka lett sak å få
til ein skuleskipnad som var i samhøve med påbodet, av di folk hadde
motvilje mot skulen. Dei kunne ikkje skjøne kvifor alle barn skulle
gå B—lo vekor for året i fleire år, når dei før hadde greidd seg utan
nokon nemneverdig skule. Difor var dei og lite huga på å betale
skuletollen, som for ein stor part måtte drivast inn med utpanting. I
1803 klagar Martha Verdalsøren over at «hendes eneste Halstørklæde
er utpantet» for skyldig skuletoll. Mange hadde og dårleg råd. Det som
Ole Nerfaaren hadde halde fram, var visstnok på ein prikk folke
meininga om skulen.
Om denne motviljen mot skulen skriv Eylert Hagerup soleis:
«Saa gjerne jeg end vilde dølge det, maa jeg dog for Sandhedens
Skyld aabenbare at denne Indretning, som i almindelighed alt nyt,


----
166 Bind 2A
---
fandt og her hos en og anden Uforstandig egensidige Indvendinger.
Som Deltager i Arbeidet har jeg været udsatt for dem. Dog tror jeg
mig fuldkommen forsikret om, at disse ville med Tiden aldeles hæves,
og at hver og en blandt denne hæderlige Almue vil, som det langt
Ø/ijfi, -&Wx v/ty /U&ztifø
d» 'otrtoaatf mi) o&æw ; f/i/e/lr i tl<jf*X<K*.
fSiriftfrove. f ra. aiZmueskolen *■ ~lfotrdal.cn /&09
større Antal, der både til forn og nu erkjender Indretningens Nytte,
ikke alene godvilkgen yde til den, men hvad som er det vigtigste, at
dens bevirkede Gavn indsees: at fornuftig Opdragelse ved Undervis
ning leder til Sjæls og Tænkemaades Forædling, som lægger Grund
volden ikke alene til enkelte Menneskers, men seiv Nationens Lyk
salighed.»
I eit brev til biskop Bugge uttaler Brandt seg noko skarpt om bøn
dene og seier m. a.: «Han takserer sig seiv som han vil, uagtet det
som er bestemt.»
I eit møte den 14. oktober 1800, der den nye soknepresten P.
Brandt og biskop Schønheyder var til stades, vart det gjort framlegg
om å tilsette 2 nye skulemeistrar. Det vart likevel tilsett berre ein, Ole
Trapnes, med 20 rd. i løn.
I visitasboka for 1805 skriv biskop Bugge: «Skoleholderne møtte
hos mig Dagen forud. Jeg undersøkte deres Kundskaber og var til
freds med dem. Ved Visitasen i Kirken fandt jeg almindelig Kund
skab, saa at siet ingen blev mig Svar skyldig, og hadde jeg Aarsag til
at være overmaade vel fornøiet.»
Frå 1800 til 1807 har kommisjonen hatt berre eitt møte for året,
og på desse møta har dei ikkje hatt stort anna føre enn å gå igjennom


----
167 Bind 2A
---
rekneskapen for skulekassa. Men på eit møte den 13. mai 1307 finn
kommisjonen at «Cassens Omstendigheder er sltk at en ny Skole
mester kan ansættes». Og i same møte vart Johannes Andersson Sten
grunden (seinare heiter han Kulstad) tilsett med 20 rd. i løn. Dermed
Skrifiptcoe vecl ctbruteskalera -t lca-e£aJerLlBCQ.
{{/ngrirta&etz i- SPrcnélA/e/nsstaisetrfcit/J
fekk Vuku ogso eit nytt «distrikt», og talet på lærarane var auka til 7.
Den oppgåva skulen hadde, var å lære opp borna i kristendomskunn
skap og lesing i bok. Det siste var serleg som middel til å lære religions
bøkene. I det ålmene omdømet vart det difor soleis, at det å vera god
til å lesa i bok, og gudsfrykt, flaut saman til eitt. Religionsbøkene var
katekisma, Pontoppidan «Sandhed til Gudfrygtighed», nytestamente
og salmebok. Dei to første skulle lærast utanboks frå perm til perm,
og det var ikkje so reint lite når dei skulle lære katekisma og den store
spursmålsboka. Endemålet for undervisninga var konfirmasjonen.
Gjennom konfirmasjonen måtte alle, før dei kunne bli sjølvstendige og
myndige borgarar. I dette hadde skulen eit godt middel for å få dei
til å lære bøkene.
Da skulen ikkje gav noka opplæring i skrivning og rekning, var
det berre eit lite fåtal som kunne noko med dette. Men at det var
trong til å få lære det, og at det var dei som skjøna kor turvande det
var, merkar ein på mange ting. Mellom anna skipa major Elling Lyng
på Moe den 27. oktober 1807 eit legat på 1000 rd. (Lyngste legat).
Rentone av dette skulle brukast til «at lønne en duelig skolelærer i
skrivning og regning for Prestegjeldets Ungdom».


----
168 Bind 2A
---
Om skulestellet og lærarane i Verdal har biskop Bugge gjort denne
merknad ved visitasen i 1809:
«Ungdommen befantes god fra siste Gang, dog syntes mig ikke det
var gaaet fremad, hvilket kunde have sin Grund i Ungdommens Und
seelse. Dog maa jeg tilstaa at jeg i det hele syntes at Hr. Provst Brandt
viste større Iver for den gode Sag end forrige Gang.
Jacob Balgaard, nu Kirkesanger i Stiklestad og Halle, er en ypperlig
Mand. Elias Balgaard har gode Anleg. Ole Levring er en aldrende
Mand. Elias Balgaard haver gode Anleg. Ole Levring er en aldrende
gudfrygtig Mand, men har lidet Anleg. Jacob Ericsen antaget paa et
år. Ole Qvelstad kirkesanger i Vuku. Hans Efskind er en dygtig
Mand.»
VUKU SKULE
Det fyrste opptaket til å få ein fast skule i Verdal vart gjort av
prost Brandt i 1811. Han sender da søknad til det Kongelige Rente
kammer om å få utlagt mellom 20 og 30 mål jord av gården Vest
Hellan til bruk for ein av lærarane i Vuku sokn.
På denne søknad har det Kongelige danske Kancelh under 24.
august 1811 gjennom stiftsdireksjonen gjeve slikt svar:
«Hr. Kammerherre og Deres Høiverdighed har til dette Kollegium
indsendt et Forslag fra Sognepresten for Werdalens Prestegjeld,
Provst Brandt, om at den Trondhjems Hospital benefiserede Gaard
West Hiellan kaldet, som nu er Bøxelledig og skal selges ved offent
lig Auktion, maatte fratages nogle Mælinger Jord og disse tillegges
en av Annexets Skolelærere m. v.
I denne Anledning skal Kancelliet efter desangaaende at have
korresponderet med det Kongelige Rentekammer herved tjenstligst
meddele til behagelig Efterretning og Bekjentgjørelse for vedkom -
mende, at der ikke haves noget at erindre mod Forslaget, og at den
fornødne Jord kan utlegges fra bemeldte Gaard til en av Annexets
Skolelærere uden nogen Avgift til Trondhjems Hospital, kun at den
fraskildte Jord bliver skyldsat i overensstemmelse med Lovgivningen
av 18 Desember 1767. Efter nærmere indsendt Forestilling har det
Kongelige Rentekammer under 2 d.m. tilladt at forannevnte Skole
jord maa blive uskyldsat og anføres som en Gaarden underliggende
Plads, der bestandig skal være til Skolevæsenets Brug og Benyttelse
mot at Skole-Kassen Aarlig derav svarer til Gaarden 48 skilling, og
denne skal i øvrigt ikke være berettiget til at fordre anden ydermere
Afgift av Pladsens Bruger hverken i Arbeide eller av Navn nevnes kan.

----
169 Bind 2A
---
Det maatte da behage Hr. Provsten med Sognets øvrige Bøygde-
Commission at udmaale og bestemme Grendseskjellet for den attraaede
Skole-Jord. Derom vil De behageligen forfatte skriftlig Dokument
hvori Pladsens Grendser, foranførte Afgift, Betingelse av fri Græns
ning i Marken for de paa Pladsen holdende Kreaturer m. v. bestem
mes og som av begge Prester samt Medhjelperne underskrives, samt
hertil in Duplo indsendes, da det ene Exemplar med paategnet Apro
bation skal blive tilbagesend ttil Opbevaring i Bøygde-Commissionens
Arkiv og det andet besørges inddraget i Auktions-Forretningen.
Trondhjems Stifts Direktion den 13 November 1811.
Fred. Trampe. Bugge.
Til Hr. Provst Brandt.
Dette skriv har prost Brandt sendt Hans Efskind og medhjelparane
i Vuku med oppmoding om å finne eit høveleg jordstykke av garden
Vest Hellan. Den 26. november sender desse eit skriv til prost Brandt
med melding om at dei har målt av «29 Mælinger, som bestaar av
Ager og Engjord om hinanden, og av forsjellig Godhet».
Dette er underskrive av: Jeremias Holmen, Jon Prestgaard, Ole
Lefring og Hans Efskind.
Den 3. januar 1812 har desse saman med prestane Brandt og Drejer
i eit møte gjort desse vedtak om dei rettar brukaren av skule
jorda skal ha av garden Vest Hellan:
«1. Af Gaardens Udmark det fornødne Gjerdefang og Brændeved.
2. Havning i Gaardens Hjemmemark for de Kreaturer som han
føder paa Pladsen før og efter Sæter-Tiden.
3. De nødvendige Tømmer til Husenes Opførelse som omtrent paa
en almindelig Plads efter Bøygde-Kommissionens Forslag og Skjøn.
4. At den aarlige Afgift af Pladsen bliver bestandig uden For
andring 48 Skilling, som i Kammerets ovenom førte Resolution er
bestemt uden noget Arbeide eller andet Paalegg.»
Den 7. februar same år vart desse 29 mål skilde ut, og sommaren
etter vart det sett gard omkring. Seinare tok dei ifrå 9 mælingar, så
det vart berre 20 att.
Dei drygde heilt til 1818 med å sette opp hus. Den planen som det
vart bygd etter, er gjort av Hans Efskind. Huset er utvendig 12 X 16
alnar i 2 høgder. I 1. høgda er det lærarbustad med gang, 2 rom,
kjøken og spiskammers. I andre høgda 2 rom for læraren, og skule
rom over kjøkenet, 7 x iy 2 alner. Når ein veit at det sume tider var

----
170 Bind 2A
---
Grunnplan til den første faste skule i Verdal, 1. hogda.
over 30 born samla i dette romet på ein gong, vart det ikkje stor plass
på kvar. Men lukka var at krava var små, og heller ikkje var det helse
råd som hadde noko å seie i det.
Det var Jens Hellan som tok på seg å byggje skulen, og bygge
kontrakten ser slik ut:
«Contrakt.
«Efter ovenstaaende Tægning i 2 Etager hvad Veggene angaar for
binder og forpligter jeg mig herved undertegnede Jens Paulsøn
Hiellan, at optømre og opbygge med 6 Mand 23 omfar høi, flad
hugget uden og inden, ophugge for Dørre og Vinduer med indlagte
fornødne Bjeiker, pjaalet og høvlet. Veggene i Værelserne indvendig,
indlegge gulvfiskerne, tilkjøre Barken, tække og skaffe det fornødne
Træefang og Torv til Tåget, for den omforenede Summa 650 Rb.
n.v. Siger Sex Hundrede. Samt foranstalte og fremkjøre det mang
lende Tømmer efter 12 R.b. n.v. pr. tylft og Bygningen være færdig
med Tag forsvarligt gjort til anstundende Juni Maaneds Udgang og
inden næst anstundende Juul. Indhugning, Syhlmuren og det øvrige


----
171 Bind 2A
---
7%.
&f 0(
O
ftååt/ofø/.
tø/m.
>
~~*Fy%3*f
&
N?
I
%
\^
i ■■ ■■ i
Z
2*t
w-
#**7. :
??#?
Grunnplan til den første faste skule i Verdal. 2. hogda.
efter Contractens Indhold være saa forsvarligt istandsat, saa at det
ved en Besigtigelse av Bøygdekommissionen kan antages for duelig
gjort.
Ovenanførte Contract i alle dens Deele forbinder jeg mig herved
at opfylde i alle Maader, og forsvarlig istandsette til ansatte Tid, som
herved tilstaaes under min Haand og Segl.
West-Hielden den 9. April 1818.
Jens Hiellan.
Segl.»
Kontrakten er skriven av Hans Efskind, men etterpå har Brandt
skrive til dette:
«Til end ydermere Sikkerhed for denne Contractes nøiagtige Opfyl
delse har jeg formaaet Gaardmand Ellev Olsen Stordahlen at ind
træde som Borgen for sammes Opfyldelse, saaledes at Ellev Olsen
enten forestaar alt Arbeide eller tilbagebetaler Skole-Kassen de Penger

----
172 Bind 2A
---
Jens Povelsen Hielden har bekommet saasnart den Tiid er indløbet
inden hvilken Arbeidet efter ovenstaaende Contract skulde være gjort.
Hertil forpligter jeg mig under min Haand og Segl.
Ellev Ole Søn.»
Opphavleg var det ikkje tanken at det skulle bli fast skule på
Hellan, men vera heim åt ein av lærarane i Vuku. Men etter kvart
kjem tanken opp om ein fast skule der, og ved ein prostevisitas i
Vuku den 25 juli 1824 vart det gjort vedtak om «at gjøre et forsøg»
med den faste skule på Hellan. Og den 20. november same år vart
desse reglane for skulen godkjende:
1. «Den faste Skole tillegges 17 Gaarde og 30 Husmænd.
2. Der gives Undervisning i Religion, Skrivning og Regning. Ved
Læsning benyttes Fædrenelandets Historie og Geographi i Bogen
dette betreffende.
3. Distriktets Børn undervises 40 Uger nåar de er under 12 Aar.
Børn over 12 Aar soger Skolen 8 a 9 Maaneder. Andre fra Om
gangsskolens Distrikter kan ogsaa fordre deres Børn i den faste
Skole paa nogen Tid. Dog skal der om først tales med Læreren, og
nåar disse da taaleligen kunne læse i Bog. Naar Skolens Dicipel
antal er 30, behøver han paa denne Tid ei at Tage saadanne.
4. Confirmanterne fra Vuku Annex søger Skolen om Vinteren.
5. Skolelæreren avgiver paa sin Gaard Locale til Skolen, og bliver
det Plikt for ham at vedligeholde de paa Skolej orden opførte
Huse saaledes at ingen Hovedreparation ved hans Forsømmelse
bliver nødvendig.
6. Skolelærerens Løn:
1. Skolejorden 20 mæling god Jord af Gaarden West Hielden.
2. Af Kassen 30 Spd.
3. 17 Gaarders Opsiddere har til den faste Skole aarlig at erlegge
til Skolelæreren 48 Skilling fordi han seiv holder sig Kost de
Dage han ellers skulde have nydt paa Gaardene som udgjør
6 Spd. og 4 ort. Og et læs Ved af hver af de 17 Gaarde. Hvad
mere i Tilleg han bør have i sin Løn av Skole-Kassen vil nær
mere i Skolekommissionen blive at bestemme. Desformedelst
maatte et nyt Skoleombud for en omgaaende Skolemester op
rettes hvorved Stiklestad Sogn afgaar 15 Gaarde der med
Efskind-Grend, Balgaard-Sletten, Jøsaas-Grend og Dillan ud
gjør tilsammen 41 Gaarde.

----
173 Bind 2A
---
Saaledes er nu i Vuku Annex 4 Skoledistrikter:
Det ser ut som det har vore mykje motvilje i krinsen mot at det
skulle bli fast skule på Hellan. Dette er heller ikkje så rart når ein
veit at skulen var lagt i em utkant, vel 2 km frå brukbar veg, og at
alle konfirmantane i sokna skulle møta på denne avsides staden ein
gong for veka gjennom heile vinteren. Alt i 1825 sende nokre bønder
f krinsen søknad om at den faste skulen på Hellan måtte bli lagd ned.
Spursmålet om dette vart teke opp på ein visitas den 26. juli 1826.
Det ser ut som Hans Efskind ikkje ville bu på skulen, og det er
mykje truleg at det er han som er hovudmannen for dette framlegget.
Til denne var og kalla inn 10 bønder, visstnok dei som hadde sendt
søknaden, — Ivar Ekren, Morten Kulstad, Ole Storvuku, Mikkel
Prestegaard, Ulrik Vuku, Tommas Grunnan, Rasmus Midt-Grunnan,
Mikkel Vangstad, Lars Ulvild og Peder Ulvild. Dei fekk da vite at
biskop Bugge ikkje ville gå med på å legge ned fastskulen etter at
han hadde vore i gang så stutt tid. Dei vart så tilspurde om dei fram
leies gjorde krav på å få skulen nedlagt som fast skule. Til dette
svara dei alle nei. Men dei kom med eit anna framlegg som gjekk ut
på at borna skulle ha undervisning i omgangsskule på gardane frå
1. november til ut februar. Brandt synes at dette er eit rimeleg fram
legg og lover å stø det når han sender det til bispen. Men denne ville
ikkje høre snakk om noko brigde i det som var vedteke, da han fann
at dei grunnar som var førde for å leggje ned skulen ikkje var noko
å bry seg om. I eit noko skarpt skriv til Skule-Kommisjonen av 27.
september 1825 seier han mellom anna: «Det vil ikke lade sig gjøre
at en Skoleholder baade kan være omgaaende og Lærer ved en fast
Skole, hvorfor det bliver nødvendigt at Hans Efskind avskediges fra
et av disse Skolehold.» Det er Hans Efskind som er tilsett som lærar
ved den faste skule, men av di husa der enno ikkje er i stand, bur han
på Midt-Grunnan, som han kjøpte i 1820 og selde i 1830, og dit
hadde han ført avlinga frå skulejorda. Om dette seier bispen i same


----
174 Bind 2A
---
skrivet: «Hans Efskinds private Fordel kan ikke her komme i Betragt
ning, og derfor er det aldeles utilladelig at han bortfører Hø og Halm
fra Skolejorden. Mange bryderier vilde undgaaes, hvis et dueligt
Subjegt der ingen Gaard har i hende, bliver utset til Lærer ved den
faste Skole og der havde sit rette Bopæl. Saaledes var ogsaa Meningen
fra først, og saaledes blev Forslaget om en fast Skoles Oprettelse i
Vuku anbefalet av mig til den nuværende Regjering. Men Hans
Efskinds Egennytte synes at være kommet med i Spillet, og at denne
ennu ikke er mettet, ser man af hans tilbagefølgende Ansøgning om
forhøiet Løn.»
Det vart no så at Hans Efskind tok bustad på den nye skulen da
husa var ferdige, og heldt skule der. Men folket i krinsen vart aldri
nøgd med at den faste skulen skulle vera på Hellan.
Den 11. september 1839 vart det i eit sammøte av skolekommisjonen
og formannskapet gjort eit slikt vedtak:
«I Betragtning av at den faste Skole i Vuku ei fortiden, fornemme
ligen paa Grund av dens Beliggenhed ingenlunde fylder sin Bestem
melse, vedtager Formandskabet at den med Stiftsdirektionen apro
bation midlertidig bliver at indstille, forsaavidt Vintermannederne
angaar.»
I 1843 døde Hans Efskind, og no kom det op på ny spursmålet
om å flytje eller leggje ned skulen, og den 11. mai 1844 vart dette
spursmålet teke opp i eit sammøte av skulekommisjonen og formann
skapet. I dette møte vart det lagt fram eit tilbod frå godseigar Nicolai
Jensen om å yte 100 spd. til utgiftene med å flytte skulen på desse
vilkår: «Bidraget f alder tilbage til mig eller den der overdrages min
ret forsaavidt i mod formodning Fastskolen igjen skulde ophøre, eller
der med den, efterat man er gjort opmerksom paa hans Feil, beholder
en Lærer som viser sig forfalden til Drukkenskab, eller viser sig for
sømmelig, udyktig, uredelig eller paa anden maade uverdig til den
betroede Post.»
I same møte vart det valt ei nemnd som skulle koma med fram
legg om kva dei skulle gjera med skulen, og valde vart: Lensmann
Rygh, Anders Stubskind og Peder Borgen.
I eit møte i 1845 kjem nemnda med framlegg om at skulen skal
flyttast, og ikkje leggjast ned som fast skule. Dette vart samrøystes
vedteke, og nemnda fekk så pålegg om å finne ein høveleg stad, og
koma med framlegg om alt som vedkom flyttinga. I dette møte blir
det og gjort vedtak om å leige bort skulejorda og husa på Hellan for
året 1845 til Ole Ellingsen for 16 spd.

----
175 Bind 2A
---
I eit seinare møte melder nemnda at dei hadde sett bcg ut eit jord
stykke av garden Ekren og hadde vorte samde med mannen der om eit
makeskifte. Om vilkåra for dette er det ikkje sagt noko. Det vart og
vedteke å sette bort flyttinga av husa til Johmnes Jøsaas for 99 spd.
Noko anna byggearbeid tok Ole Balgaard på seg for 80 spd. Så snart
husa var i brukbar stand i 1846, vart Johs. Rygh tilsett som lærar der,
og flytta inn om hausten.
Etter at skulen var flytta til Ekren, vart krinsane omregulert såleis
at fastskulen fekk dei gardane som no er lagt til Vuku krins.
I februar 1861 melder presten Andreas Steen til skulekommisjonen,
at husa ved Vuku fastskule er rotne og mykje brøstfeldige, og at ein
«hovedreparasjon» difor må til. Kyrkjesongar Hage og John Grunnan
vart oppmoda om å koma med framlegg om kva som burde gjerast.
Noko framlegg frå desse finst ikkje, heller ikkje har dei drøfta saka på
dei møta som er haldne etterpå. Men dei må vel ha funne ut at det
ikkje lønte seg å vøle om den gamle hovudbygninga; for av rekne
skapen for den nye hovudbygninga som no vart oppsett, syner det seg
at dei allerede i april 1861 hadde teke til å kjøpe trematerial til nytt
hus, som vart opptømra same sommaren. Ole A. Grundvald (Hellan)
og Ole A. Stubskind tok på seg opptømringa, grunnmuren og kjellaren
for 100 spd. (400 kr.). Ole Hallan tok på seg inreiingsarbeidet,
utvendig bordkleding og noko anna snikkararbeid for 195 spd. 16
skil. Det meste var på akkord, og for det som var gjort for dagpengar,
fekk han 1 ort og 10 skil. (kr. 1,13) for dagen. Av andre prisar som
vart nytta ved denne bygginga kan ein nemne: Ein langtømmerstokk
var betalt med kr. 1,20, for 2" golvplankar 10 øre, og for 1" bord
3 øre for alna. For vanleg handlangararbeid 60 øre pr. dag. Dei
har halde på 3 år før huset var i full stand. Rekneskapen er avslutta
den 19. september 1863 og syner at huset kosta 683 spd. 2 ort 23 skil
ling (kr. 2734,37). Det var eit stilfullt og vakkert hus med 1 høgd,
14 m 1., 7,76 m b. og 2,9 m under taket i alle rom. Det var gang, 1
klasserom og lærarbustad med 2 rom, kjøken og eit kvistrom. Men
dette huset hadde ord for å vera utett og kaldt, og på sume stader ville
soppen eta det opp. Det gjekk ikkje meir enn 30 år før det synte seg
at huset var alt for lite. Barnetalet auka, og skuletida vart utvida, so dei
måtte leige rom for ein klasse utanfor skulen. Og da det i 1915 vart
4-delt skule mot før 3, så kom spursmålet om kva ein skulle gjera
med skulen, opp for alvor. Men noko vedtak om det vart ikkje gjort
før kyrkjedepartementet i 1918 kom med påbod om at det skulle vera
lærarbustad for alle lærarane innan 10 år. Da det i Vuku skule heller

----
176 Bind 2A
---
ikkje var lovleg lærarbustad, vart det gjort vedtak om å byggje ny
skule med bustad for begge lærarane i krinsen. Den 21/1 1919 vart
planen drøfta og godkjend av skulestyret. Huset fekk 2 klasserom,
nandarbeidsrom og bustad åt 2 lærarar. Den gamle skulebygninga er
innbygd i andre høgda i lærarbustaden, soleis at den gamle skulestova
no er handarbeidssal. Huset vart oppsett sommaren 1920 av Karl
Grindberg, og kosta i full ferdig stand kr. 61 547,73.
Skulen vart teken i bruk same hausten, men vart heilt fullført året
etter.
Den 9. juli 1922 vart skulen vigsla med ein vakker fest, der folk
frå krinsen og andre kantar av bygda var samla. Veggene var prydde
med eit bilete av den gamle skulen, — måla og gjeve til skulen av
lærar Ingvar Dillan, — og bilete av dei lærarane som hadde vore
tilsette ved skulen, var skaffa med samanskot av folk i krinsen. Sokne
prest Krohn heldt vigsletalen, og av dei songane som vart brukt, hadde
lærar Ole Moe dikta 4. Den eine om dei gamle er teken med her:
Vi mindes vil de gamle
som nedlagt har sin stav
og takkens blomster samle
og strø på deres grav.
De hadde i sit eie
den tro, som eies må
av dem der baner veie
der livets land skal nå.
De kjendte ofte suset
av motstands kalde blæst,
men når de kom i huset
da blev der dag som fest.
Da sat man rundt om bordet,
da duftet det av bar,
da lærtes av Guds-ordet
for barn, for mor og far.
Høit læste barneflokken,
det hørtes langt på lei
omkap med spinderokken
og øksehugg mot mei.

----
177 Bind 2A
---
Dog var det dette virke
der tit blev overset,
som skole, hjem og kirke
fikk sammenlagt til et.
De plantet og de våndet
så godt som de formåd,
og derfor kanske landet
har nåd dit det har nåd.
Så mindes vi de gamle
som nedlagt har sin stav,
og takkens blomster samle
og strø på deres grav.
DEN FASTE SKULE PÅ VERDALSØRA
Den andre faste skulen vart skipa i 1826 på Verdalsøra. Den
17. april dette året vart det halde eit møte i bygdekommisjonen, der
medhjelparane Jacob Minsaas, Mikkel Hofstad, Ole Ness samt jekt
eigar Tommas Moe og gjestgivar Mons Moe var innkalla. Prost
Brandt heldt der fram at det var kome sterke oppmodingar både frå
dei som budde på Øra og frå krinsen ikring, om åfå ein fast skule.
Det syner seg på ymse ting at det var nok Brandt sjølv som ivra mest
for å få til denne skulen. Det ser ut som alt var ordna før møtet, så
dette hadde berre å gjera vedtak om det som Brandt la fram. Han
hadde m. a. tinga med ein Hans Falch, som budde på Garpen, om åfå
kjøpe husa hans til skulehus. Han kravde 100 spd., men dei baud
han 90, og da han tok dette tilbodet, kjøpte dei husa. Så vende dei
seg til løytnant Bang som da var eigar av Maritvold, om åfå leige
eller kjøpe skulejord. Men da han kravde so reint urimeleg både
for bygsel og kjøp, vende dei seg til Peder Trygstad, som no var eigar
av Borgen. Av han fekk dei leige 20 mælingar jord for ei bygsel av
50 spd. og ei årleg avgift på 26 spd., så lenge jorda blir brukt til
skulejord for fastskulen.
Reknaskapen som er oppgjort for 1826, ser slik ut:


----
178 Bind 2A
---
Til denne skulen vart lagt Verdalsøra og 14 gardar omkring. Til
saman 71 huslydar med ei folkemengd på 325 og 128 skulepliktige
born.
For å greie dei omframt utgifter som dei hadde hatt med å skipe
denne skulen utan å gå skulekassa for nær, sende dei 2 mann utover
krinsen til å samle inn friviljuge gåvor. Av 204 personar som har
gjeve frå 1 ort til 2 spd. har dei på denne måten fått inn 38 spd. 2 ort
og 12 skil. Men da det enno vart for lite til å få skulen i brukbar
stand, tok Brandt på seg å innreie skulestova og bordkle den sida
av huset som vende mot Øra på eigen kostnad. Likeså har Brandt lagt
ut 30 spd. av si eiga kasse til vidare utdaning for læraren. Det var
Jørgen Aagaard som vart tilsett som lærar, og han vart send til
Garnisonsskulen i Trondheim for å sette seg inn i metodane med
«vekselundervisning» m. v. Skulen vart ordna presis som fastskulen
på Hellan både med skuletid og lærarløn. Læraren skulle få 50 spd.
av skulekassa og 48 skil. og 1 lass ved av kvar bonde i krinsen utan
om Øra.
Stiftsdireksjonen hadde ikkje fått noka melding om at ein ny fast
skule var i emning før alt var ferdig. I den meldinga som Brandt da
sender til Stiftsdireksjonen om den faste skulen som var skipa på
Verdalsøra, seier han millom anna: «Jeg erkjender gunstige høie Her
rer, den urigtige Fremgangsmaate fra min Side ved uden Tilladelse at
have etablert en fast Skole ved Werdals-Øren i Stiklestad Hovedsogn.
Men da foruden Distriktets Trang hertil og Paatrengenhed i denne
Henseende, og saa den fuldeste Vished om at en lignende vilde blive
oprettet paa Kirkesangerens Gaard, syntes jeg det passende at alle 3
faste Skolers Regulering paa en gang blev stadfestet.» Ordninga vart
godkjent av kyrkjedepartementet den 22/6 1828. Den tredje faste
skule som er nemnd her, er ei millombils ordning såleis at klokkar
Elias Balgaard fekk halde den skulen som var tillagt hans post, heime
på Lyng.
Denne fyrste skulen var på Garpen, og vart der til 1847. Skule
jorda var den same som no. I 1896 kjøpte kommunen jorda for
2000 kr. av Gustav Faaren, som da var eigar av Borgen.
I 1864 vart det gjort vedtak om at skulejorda på Verdalsøra skulle
vera den lovfeste etter skulelova av 1860.
I eit møte den 3. oktober 1846 vart det vald ei nemnd til å koma
med framlegg om kva som var å gjera med husa på den faste skulen
på Verdalsøra. Barnetalet hadde auka, så husa no var altfor små
Nemnda kom med framlegg om å kjøpe ein stovebygning på Ner-

----
179 Bind 2A
---
Verdalsøra gamle skule
Verdalsøra nye skule.
12

 

----
180 Bind 2A
---
Faaren til skulehus, og samstundes skulle dei der få eit rom til dei
offentlege møte for bygda. Huset vart kjøpt for 180 spd., og i 1847
vart det flytta og oppsett der skulen på Verdalsøra står no. Kostnaden
med flytting og oppsetting kom på 419 spd. 2 ort 20 skil. Det vart
innreidd lærarbustad med 2 rom, kjøken og eit kvistrom, samt 2 klasse
rom. Medan det ikkje var bruk for meir enn eitt, vart det andre brukt
til møterom. Men da skulen i 1866 vart 4-delt med Johannes Faber
som 2. lærar, måtte dei flytte derifrå med møta.
Men barnetalet voks, og større krav vart sett til finare klassedeling,
så skulen kunne ikkje berge seg med 2 klasserom. I 1895 vart det
difor gjort vedtak om å byggje ny skule for krinsen. Til å stå for det
heile vart det vald ei nemnd med Johan Getz som formann, og desse
andre: lensmann Wessel, lærar Olsen, Mikal Bjartnes, B. Mikvold og
N. Hynne. Anders Lund tok på seg å skaffe huset i fullt ferdig stand
for 6700 kr. Huset vart oppsett sommaren 1896, og den 16. oktober
året etter vart det godteke av byggjenemnda. I dette huset er det 4
klasserom og eit par små rom. Dei gamle klasseroma vart innreidde til
bustad åt 2. læraren.
Med den store utviding som Verdalsøra har fått i dei siste 20 år,
vart denne skulen og snart for liten. For 2 av dei 10 klassone skulen
no har, er det leigd klasserom utanfor skulen. I samsvar med auking
av klasser voks også talet av lærarar, så den gamle lærarbustaden vart
for liten. Da det ikkje synte seg formålstenleg å utvide den gamle,
vart det i 1922 bygd ny lærarbustad for 4 huslydar. 2 for lærarar i
storskulen og 2 for småskulelærarar.
Dette huset er av stein og er bygd etter plan av Paul Gran og med
han som byggeleiar. I full ferdig stand kosta det kr. 66 147,46. Det
gamle huset vart selt, og er no samlingshus i Ness.
Frå 1827 til 1860.
I 1827 kjem den fyrste norske skulelov — Lov om almueskole
væsenet paa landet.
Denne lova sette små krav, og dei framsteg skulen i Verdal gjorde
etter dei føresegner som er sett der, er ikkje store. At kvart barn skulle
ha minst 3, og der det ikkje let seg gjera, minst 2 månader skule for
året frå 7 —B års alderen til dei vart konfirmerte, var fastsett før.
Heller ikkje viser ho til andre inntekter åt skulekassa enn dei som har
vore før. Det finst i det heile svært lite i denne lova som kan føre

----
181 Bind 2A
---
skulen nemneverdig lenger framover enn etter det som er fastsett frå
1796, og eit departementsskriv av 1816.
Ei av dei viktigaste føresegner i lova var at skrivning og rekning
skulle vera tvungne fag, mot før valfrie. Men etter det ein veit frå
dei som gjekk på skule frå 1830 og oppover til 50-åra, så var det få
som fekk læra å skrive, og skriftleg rekning var det ikkje tale om.
Det hende at nokre av dei flinkaste gutane kunne få lære å skrive
bokstavar og samanskrift, men sjeldan eller aldri gjentene. Dei som
hadde trong til å læra å skrive og rekne, tok anten privat undervis
ning, eller dei fekk hjelp av ein omfarande lærar som var lønt av
det Lyngske legat.
Eit framsteg er det at lova peikar på ei betre utdaning for lærarane.
For kyrkjesongarar og lærarar ved faste skular skulle det skipast lærar
skular, og omgangsskulelærarane skulle få undervisning av kyrkje
songaren ved hovudkyrkja under tilsyn av soknepresten, og til slutt
prøvast av prosten. Lova av 1827 vart ikkje ansa stort av dei gamle
lærarane. Dei heldt fram som dei hadde gjort, men etter kvart
som det kjem lærarar med betre utdaning, vinn skulen seg smått
om senn.
Noko omskipling vart det likevel etter at denne lova var komen.
Det vart teke opp tal over alle bustadene i prestegjeldet, og etter dette
er det i 1828 307 gardar og 846 skulepliktige born. Stiklestad og
Vinne har til saman 182 gardar og 507 born, Vuku 125 gardar og
339 born. Prestegjeldet blir så delt i 10 skuledistrikt, 6 i Stiklestad
og Vinne og 4 i Vuku.
Etter denne ordning skulle kvart barn få 8 a 10 veker skule for
året. Men stiftsdireksjonen er ikkje heilt nøgd med det, og seier m. a.
i eit skriv av 19/11 1828: «8 alO uker om aaret kan være godt at
begynde med, men jeg maa dog bede, at gjøre presteskabet opmerk
som paa at loven dermed ikke er oppfyldt, da den bestemmer i det
mindste 3 maaneders undervisning for aaret og ikke tillader 2, andet
end paa de steder hvor omstendighederne gjør en lengere undervis
ning umulig.»
Etter dette vart skolekommisjonen nøydd til å gjera ei omskiping,
og for å få den skuletid som lova kravde utan at det vart for lang tid
på kvar lærar, måtte dei tilsette 2 nye lærarar.
Den 14. september 1831 gjer kommisjonen framlegg til ein ny
skipnad. Etter denne vart prestegjeldet delt i 12 distrikt, 7 i Stikle
stad og Vinne og 5 i Vuku.
Denne ser slik ut:

----
182 Bind 2A
---
Stiklestad og Vinne sogn.
1. Fastskolens District:
«Verdalsøren og Gaardene Maritvold, Micvold John, Do. Christen,
Rechvold, Nestvold Marta, Nestvold Mons Moe, Nestvold Anders,
Nestvold Thore, Nestvold Halvor, Borgen, Østvold, Gudmundhuus,
Lien, Holmsveet, Holmen og Fæby, er 17 Gaarde med ]'ørgen Aagaard
som lærer. 20 Spd. i Løn.
2. District:
Haug, Do. Peder, Svedjan, Sissellien, Slottet, Bjartnes, Stiklestad
4 Gaarde, Ekle, Hægstad, Hallem 4 Gaarde, Vestre Lyngaas, Øgstad,
Prestegaarden, Moe, Lyng 3 Gaarde, Haga 3 Gaarde, er 26 Gaarde
med Ole Sehm som lærer. 20 Spd. i Løn.
3. District:
Kausmo, Nordberg 2 Gaarde, Ydse 2 Gaarde, Svinhammer, Tro
nes, Myhr, Aakerhuus, Mickelsgaard, Fleskhuus 2 Gaarde, Schem,
Lechlem, Scherseth 2 Gaarde, Raaen, Togstad, Græsseth, Huusan,
Huusbye, Qvam, Qvamme, Høen, Auglen, Solberg 2 Gaarde, Raaen,
Hestegrei, Minsaas 2 Gaarde, er 32 Gaarde med Aage Lyng som
lærer. 25 Spd. i Løn.
4. District:
Forbregd 2 Gaarde, Lein, Sørhaug, Landstad, Sand, Ockuld, Wisth
2 Gaarde, Schjørholm, Kulstadvigen, Wigen, Tiller 2 Gaarde, Tufseth
3 Gaarde, Axness 4 Gaarde, Dalemarken, Aspaas Hofstad 2 Gaarde,
Marken 3 Gaarde, Lund 2 Gaarde med Ingebrigt Moe som lærer.
20 spd. i Løn.
.5. District:
Muhsem 3 Gaarde, Tømmeraasen, Senne 2 Gaarde, Fixe, Aasen,
Snausen, Schrove 5 Gaarde, Schrove-Mælen, Faaren 2 Gaarde, Schey,
Jermstad 3 Gaarde, Spandet, Trygstad 2 Gaarde, Folioen, Kraag,
Østre Lyngaas, Echloe 3 Gaarde og Landfald er 31 Gaarde med Tore
Østgaard som lærer. 25 Spd. i Løn.
6. District
er hele Winne Sogn undtagen Lerfaldkaalen 2 Gaarde, er 27 Gaarde
med Johannes Gudding som lærer. 20 Spd. i Løn.

----
183 Bind 2A
---
7. Di stii et:
Gudding 2 Gaarde, Melby, Østgaard, Sundby 2 Gaarde, Sundby
haugen, Lunden, Bjørken, Schjørdal, Ness 5 Gaarde, Lerfaldaunet,
Lerfaldkaalen 2 Gaarde, Leehness 2 Gaarde, Rosvold 6 Gaarde og
Sør Haga 2 Gaarde, med Ole Hage som lærer. 20 Spd. i Løn.
Wukku Annex-Sogn.
1. Fastskolens District:
Stor-Wuchkue, Lille Wukkue, Præstegaard, Wukkue, Kulstad,
West Hjellan, Midt-Hjellan, Do., Øst Hjellan, V. Grunden, M. Grun
den, Do., 0. Grunden, Saugkind, Wangstad, Markedalsenget og 10
Beboere i Ulvilden med Hans Efskind som lærer. 50 Spd. i Løn.
2. District
1. Rode: Westre Balgaard, Wohlen, Wohlen, Reppe, Stubskind,
Do., Do., Do.
2. Rode: Bjørgan, Halseth, Lundskind, Øfskind, Do., Breding,
Do., Echren.
3. Rode: Østness, Mønnes, Do., Do., Slapgaard, Do., Balgaard,
Do., Qvelstad, 26 Gaarde med kirkesanger Qyelstad som lærer.
28 Spd. i Løn.
3. District:
1. Rode: Oppem, Qvelloe, Do., Lefring, Do., Tromsdahl, Do.,
Stene, Do., Dillan, Jødsaas, Do.
2. Rode: Molden, Garness, Schafhaug, Do., Indahl, Do., Do.,
Østre Indahl, Aasan.
3. Rode: Suul 10 Gaarde, er 31 Gaarde, med Christopher Aarstad
som lærer. 25 Spd. i Løn.
4. District:
1. Rode: Nedre Holmen, M. Holmen, Leerhoug, Fossnesseth, Do.,
Storstad, Do., Do., Aarstad, Do., Do., Lindseth, Qvelmoe, Do.
2. Rode: Kjesbu, Kluchen, Do., Aasen, Brækken, Holmli, Do., Do.,
Flyum.
3. Rode: Haugan, Bjørstad, Do., Bynen, Røe, Do., O. Holmen,
Do., Do., Moen, er 33 Gaarde, med Ole Efastsen som Lærer. 25 Spd.
i Løn.

----
184 Bind 2A
---
.5. District:
1. Rode: Wolden, Kolstad, Do., Warslot, L. Langdal, Lillegaard,
Saugvold, S. Langdal, Zætter, Green, Do., Lerseth, Nonseth, Telsnes
2. Rode: Kulslie, Do., Ellnes, Do., Ørthugen, Mælen, Næsseth,
Haugen, Bjertan, Aakervold, Aakran, Schjekkermoe, Hjeldmo.
3. Rode: Helgaas, Do., Klæppen, Julnesseth, Snekkermoe, Otter
moe, Brathaas og Wæhrens 7 Beboere, er 34 Gaarde med Ole Holm
(Holmen) som Lærer. 20 Spd. i Løn.
Denne skuleskipnaden vart godteken av Stiftsdireksjonen, og vart
i det store og heile, berre med ymse små brigde, slik til 1860.
Men det vart eit fælt strev med å få borna til å gå regelmessig på
skulen. Lærarane hadde strengt pålegg om å melde alle som ikkje
søkte skulen den tid som var fastsett. Foreldra eller husbondsfolka åt
desse fekk først åtvaring, og hjelpte ikkje dette, måtte dei betale bot.
I 1838 er ikkje mindre enn 48 husfedrar på mulkteringslista med ei
bot frå ei ort og opp til ein spd., og ein samla sum på 15 spd., og
da desse bøtene kom til inntekt åt skulekassa, hadde denne god inn
kome av at borna var borte frå skulen.
Dei lønene som her var sette, vart for dei fleste auka når dei hadde
tent nokre år. Som regel får dei eit tillegg når dei har tent i 7 år,
men det er skolekommisjonen som avgjer kor stort det skal vera.
Som regel er tillegget på 5 spd.
Alle som sat på matrikulerte bruk, anten det var stort eller lite,
hadde plikt på seg til å ta skulen når turen kom til dei. Dei som hadde
så små og låke hus at det ikkje var plass til barneflokken, måtte syte
for at ein annan tok skulen den veka dei skulle ha han.
Under slike høve var det ikkje råd å bruke stort av undervisnings
middel. Det einaste utlegg skulekassa hadde til slikt, var til bøker åt
nokre fattige born som ikkje hadde råd til å kjøpe dei sjølv.
Fyrst i 1854 finst denne lista over innkjøpt undervisningsmateriell:
144 eks. av Grøgaards lesebok
6 sætt læsetabeller
6 » forskrifter
1 psalmodiko
10 st. skoletavler
48 » stentavler
1 veggkart over Europa
10 sætt rægnetabeller
6 psalmebøker
1 kiste til deri at transportere skolematerial.

----
185 Bind 2A
---
I 1857 vart det gjort vedtak om å skaffe kister til skolemateriellet
for alle omgangsskular, 11/ 2 aln. 1. og % aln. b. og 8 tommar høg.
Mange ting tyder på at folk blir mindre godt nøgd med omgangs
skulen.
I 1854 kom det søknad frå dei som vart skilde ut frå Vuku fast
skule, da han vart flytta frå Hellan, om å få fast skule på Øst-Grunnan
eller i Ulvilla. Skulekommisjonen gjer da vedtak om at 1. og 2.
rode skal få fast skule hos Elling Skrove på Østre-Midtgrunnan,
medan 3. rode i distriktet (Midtholmen og Aarstad-grenda) fram
leies skulle ha skulen på omgang. Dei gardane som vart lagde til den
faste skuie på Grunnan, måtte skaffe noko ved til skulen. På dei
som hadde skog, vart det frå l/ 2 til 2 famnar på kvar, og dei som lite
eller ingen skog hadde, måtte betale B—l 6 skilling. Men i 1857 vart
det omgjort såleis at lærarane ved dei faste skular skulle ha 14 spd.
året i pengar for å halde ved til skulen. Dette vart likna ut etter
matrikkelen og innbetalt til skulekassa.
I 1857 kom prost Koch som sokneprest til Verdal. Han hadde stor
omsut for skulen og tok straks til å rette på ymse ting. Alt i 1858
gjer han framlegg om å ta 20 mælingar jord av prestegården til
skulejord for ein fast skule for Jermstadgrenda. Men skulekommisjo
nen torde ikkje gå med på det av omsyn til kostnaden med å få opp
husa. I same møte gjer han fremlegg om å søkje formannskapet om
å løyve 100 Spd. til auking av lærarlønene. Framlegget fall mot
3 røyster. Eit framlegg av J. G. Monrad om 70 spd. fekk heller ikkje
fleirtal. Ole Hage prøvde så med 50 spd., og det gjekk samrøystes.
Dette vart so delt mellom lærarane med 2 til 7 spd. på kvar.
Omgangsskulen hadde no halde fram i vel 60 år, og trass i alle
feilor denne skuleskipnaden hadde, må ein vel kunne seia at han
etter tilhøva hadde gjort eit godt arbeid og vore til gagn for folket.
Dei aller fleste hadde da lært å lesa i bok, og religionsbøkene hadde
dei lært utanboks så langt som dei makta. Sume hadde og lært å
skrive. Ein skai heller ikkje vente så mykje av ein skule som i alle
måtar var så primitiv som omgangsskulen for 100 år siden. Noko av
det verste var at dei ikkje kunne få brukbare lærarar. Det hende se£
no og da at ein og annan gåverik idealisten gjorde skulearbeidet til
livsyrke. Desse skaffa seg — anten ved å få undervisning hos presten
eller på annan måte ■ — gode kunnskapar som dei spreidde ut mellom
bygdefolket. Men hadde dei ikkje noko anna yrke attåt som gav
tilskot til levemåten, vart det berre armoda, og da folk i den tid for
det meste vart vurdert etter medel og sosial stilling, hadde ein om

----
186 Bind 2A
---
gangsskulelærar av dette slaget liten vyrdnad mellom folk. Det var
difor heller ikkje mange som slo inn på dette. Ein stor part av
omgangsskulelærarane tok på seg skulearbeid i 7 år for å gå fri for
hertenesta. Desse var som regel gardmannssøner, og sume hadde gard
sjølv. Dei tok det heller lett med skulearbeidet og tok avskil så snart
dei 7 åra hadde gått.
Husværet som omgangsskulen måtte ta til takke med, var heller
ikkje alltid so bra. Det hende ofte at det same romet vart nytta både
til skulestove, daglegstove for huslyden, kjøken og soverom. Skulen
åtte korkje innbu eller undervisningsmiddel. Borna vart sette kring eit
stort bord, og læraren for enden av bordet. Dei som ikkje kunne få
plass der, måtte slå seg ned der det helst høvde. Noka klassedeling
etter alder og kunnskaper var det ikkje.
Det var religionsbøkene, — nytestamente, katekisma, Pontoppidans
forklaring og salmeboka — som vart nytta både som lese- og lære
bøker. I 30-åra kom Herslebs og Wexels bibelsoge. Så snart dei på
sett og vis kunne stave seg fram på eiga hand, fekk dei ei lekse i ei av
desse bøkene. Dei gjekk da fram til læraren, som hjelpte dei igjennom
det ein gong. Dei gjekk så på plass og las så høgt som dei kunne, for
da gjorde det mest mon, trudde dei. Når dei så meinte på å kunne
det, gjekk dei fram til læraren for å bli høyrd. Kunne dei så leksa, fekk
dei ei ny, men i motsett fall måtte dei skure på med det same til
læraren tok det godt.
Morgon og kveld var det andakt. Dei song da salmar og las som
regel bøner av ei bønebok eller av salmeboka. Sume las eit bibelord
og tala over det. I desse andaktene var gjerne heile huslyden med.
I denne tida brukte dei strenge straffemåtar. Både nevane og «meister
Erik» var viktige faktorar i oppsedingsarbeidet. Men det gjorde ikkje
noko, tvert imot. Det var ålmenn tru at skulle det bli folk av ungane,
og skulle dei få nokon lærdom i dei, så måtte det bankast inn. Difor
vart ogso skulemeisteren til ein busemann som borna hadde stor age for.
Med få unnatak var vel både dei ytre tilhøva og sjølve under
visninga nokså prosaisk. Det er Bjørnson som i «En glad gutt» har
lagt ein romantisk dåm over denne skulen.
Skulen frå 1860 til 1889.
I 1860 kom det ei ny skulelov — lova om «almueskolevæsenet paa
landet». Etter dei føresegner som denne lova kom med, måtte mykje
av skulestellet skipast om. Det som braut mest med den gamle ord
ning, var påbodet om at alle krinsar som var så tettgrende at 30 born

----
187 Bind 2A
---
kunne koma til skulen kvar dag, skulle ha fast skule med serskilt
klasserom. I andre krinsar kunne det framleis vera omgangsskule
på gardane.
I 1861 kjem det i samhøve med dette ei ny krinsinndeling, soleis:
Fastskulen pa Verdalsøra med dei gardane som før var lagde til
krinsen, men med det brigde at Kausmo blir lagt til, og Reitan
blir teken ifrå og lagd til Sjøbygda.
1.
Lærar Jo hannes Rygh.
Vestre Sjøbygdens krins:
2.
Leklem, Sem, Trones, Svinhammer, Aakerhus, Myr, Skjærset,
Raaen, Mikkelsgaard, Fleskhus, Holme, Nordberg, Ydse og
Reitan med skule på Aakerhus.
Lærar Erik Larsen.
Østre Sjøbygdens krins:
3.
Togstad, Gresset, Husby, Stavlund, Husan, Kvam, Solberg,
Auglen, Kirkeraaen, Fleskhusraaen, Kvammet, Høen, Hestegrei,
Minsaas, Bakenget og Sørhaug med skule på Auglen.
Lærar Erik Larsen.
4.
Forbregd krins:
Sand, Landstad, Vist, Oklan, Lein, Forbregd, Skjørholm og
Hallem med skule på Forbregd.
Lærar Hans Hallem.
5
Stiklestad krins:
Øgstad, Stiklestad, Bjartnes, Haug, Ekle, Hegstad, Lyng, Haga
samt 3 av Rosvoldgardane med skule på Ekle.
Lærar Hans Hallem.
6
Sør Leksdalen krins:
Alle gardane i Sør Leksdalen, samt Ausa og Tømmeraasen med
skule på Senne — seinare på Fikse.
Lærar Erik Trøgstad.
Leksdalen millomste krins:
7
Bunes, Lund, Karmhus, Marken, Hofstad, Sætran og Tiller med
skule på Hofstad.
Lærar Erik Trøgstad.

----
188 Bind 2A
---
Nord Leksdalen krins:
Aspaas, Dalemark, Aksnes, Tuset, Viken, Kulstadviken og Hauka
grenda med skule på Dalemark.
Lærar Erik Trøgstad.
Follo krins:
Moe, Prestegaarden, Lyngaas, Follo, Spandet, Jermstad, Schei,
Trøgstad, Togstad, Eklosveet, Eklo, Landfall, Rognhaug, Faaren
og Vohlen med skule hos læraren, Johan Magnus Johnsen.
Skrovegrenda med Reppe og Bjørgan skulle ha omgangsskule.
Lærar Johan Magnus Johnsen.
Ness krins:
Leirfald, Kaalen, Sør Rosvold, Lennes, Ness, Leirfaldaunet og
Skjørdal med skule på Millotn Ness.
Lærar Anders Balgaard.
Sundby krins:
Hagaenget, Lunden, Haga søndre, Bjørken, Sundby, Østgaard,
Melby og Gudding med skule på Sundby,
Lærar Anders Balgaard.
Steinsgrenda med Opheim, Levring, Kvello, Tromsdal og Jøsaas
skal halde fram med omgangsskule inntil vidare.
Lærar Jakob Aas.
Garnes krins:
Molden, Garnes, Skavhaug, Aasan og Indalen med skule på
Garnes.
Lærar Jakob Aas.
Su ul kr w
Heile Suul-grenda med skule på Karlgaard.
Lærar Jakob Aas.
Vuku jastskule med dei gardane som før var lagt til og med
tillegg av Vest Hellan.
Lærar Paul Schjefloe.
Grunnan krins:
Mellom- og Aust Hellan, Grunnan, Vangstad, Leirhaug, Foss
nesset, Storstad, Prestenget, Brekka, Ulvilla og Saugkinn med
skule på Østre-Midt grunnan.
Lærar Elling Skrove.

----
189 Bind 2A
---
18.
Midtholmen og Aarstadgrenda skulle halde fram med omgangs
skule.
Lærar Elling Skrove.
Holmli med Kjesbu, Kluken, Aasen og Flyan, omgangsskule
Lærar Per Musum, konstituert.
19.
Haugan, Bjørstad, Byna, Røe, Overholmen, Overmoen og Kol
stad. Lærar Per Musum.
20.
Volden, Leirset, Nonset, Kulsli, Elnes, Telsnesset og Sundby
enget, omgangsskule.
22.
Lærar Johannes Kluken.
Bjarten, Melen, Nesset, Ørtugen, Haugen, Aakran, Aakervollen,
Skjækermo og Helmo, omgangsskule.
23.
Lærar Johannes Kluken.
24.
Helgaadalens krins, omgangsskule.
Lærar Johannes Kluken.
25
Veren krins, omgangsskule.
Lærar Johannes Kluken.
26
Vinne sokn:
Rindsem, Heitlo, Hallan, Balhald, Molberg, Ravlo, Høglo og
Rein, omgangsskule.
27. Vinne nordre krins:
Kjæran, Ner-Hallan, Berg, Søraker, Nygaard, Flotten, Baglo, By,
Risan, Valstad og Vinne med skule på Plott en.
Lærar for begge desse krinsane var Elling Aarstad.
Denne tilskipinga vart i det store og heile slik til 90-åra. Nokre av
dei viktugaste brigde som vart gjort i denne tida, er desse: I 1863 blir
dei 2 nordre krinsane i Leksdalen slegne saman til ein med skule for
begge på Dalemark. Same året vart Volden og Holmli krinsar om
skipa til fast skule på Volden og Holmli. I 1865 blir det fast skule i
Aarstad, Bjartan og Kleppen. I 1868 søkjer nokre i Helgaadalen krins
om å få skulen omskipa til omgangsskule att. Men lærar Kluken kom
med motmæle, og søknaden vart ikkje innvilga.
1865 blir Senne og Stiklestad krinsar lagt til same lærar. Likeså
Augla og Lein krinsar. 1866 vart det fast skule for søndre krins i
Vinne. 1867 vart skulen flytta frå Lyng til Stiklestad, og derifrå til

----
190 Bind 2A
---
Hegstad i 1872. 1870 blir skulen flytta frå Hestegrei til Minsaas. I
1858 vart gjort vedtak om at lærar Kluken skulle halde 5 veker om
gangsskule i Vera omframt den skulen som før var lagd til posten hans.
TRØGSTAD SKULE
I 1863 søkjer prost Koch kyrkjedepartementet om å få lagt ut
20 mælingar jord av Togstad som hørte til Verdal prestegaard, og
makeskifte det med eit likså stort stykke av garden Trøgstad til
skulejord åt læraren i krinsen. Dette gjekk Departementet med på pa
det vilkår at kommunen betalte 6 spd. i årleg avgift til soknepresten.
Hausten 1865 er makeskiftet millom Togstad og Trøgstad i orden,
og i eit møte 14. november s. å. blir det lagt fram fleire tilbod om å
byggje husa. Det lægste var frå Ole Lyng og Johannes Molberg på
710 spd., som vart godteke. Desse pengane vart løyvde av formann
skapet, og byggearbeidet vart sett i gang og fullført i 1865.
Skulebygninga på Trøgstad var i eitt og alt lik den som var bygd
i Vuku i 1861.
Utover 60-åra syner det seg på mange måtar ei auka interesse for
skule og opplysning. I 1867 vart det skipa eit kurs for «videregaaende
undervisning ved Verdalsørens skole». Kurset skulle vare i 8 veker
og ta opp dei flinkaste konfirmantar og andre som hadde hug til å
lese litt meir enn i barneskulen. Til dette kurset hadde elles alle ung
domar i prestegjeldet tilgjenge, så mange som dei kunne ta opp og
som «dertil var skikkede». Rygh og Johs. Faber skulle vera lærarar
ved kurset. Nokon plan for denne skulen er ikkje å finne, og heller
ikkje vart det meir av denne skulen enn dette eine kurset. I 1871
kom det eit framlegg om å innføre gymnastikk som tvungent fag
i almugeskulen. Prost Koch kom med eit innlegg på 3 foliosider. Der
hevdar han m. a. at almugeskulen ikkje er tenkt som fagskule av
noko slag, men berre som elementærskule. Han konkluderer med at
almugeskulen har for stutt tid, og lærarane er ikkje dugande til å
undervise i eit fag som dei sjølv ikkje har lært. Han gjer til slutt
framlegg om at det ikkje må bli tvungent, men ville nokon drive med
dette, så måtte det bli heilt friviljugt og utanom den fastsette skuletid.
På dette fekk han med seg 3 mann. Ein annan flokk på 4 med kaptein
Holst i brodden heldt sterkt fram kor mykje kroppsøving hadde å
seie for helsa og som forskule til hertenesta. Det var 4 mot 4, men da
formannen røysta imot, fall framlegget.
I 1875 kjem det atter oppmoding frå stiftsdireksjonen om å innføre

----
191 Bind 2A
---
gymnastikk som tvungent fag. Men skulekommisjonen seier nei utan
vidare grunngjeving.
Til kveldsskular som no fær tilskot av fylket, vart det stor søknad.
Som tidast søker så mange krinsar om å få denne skulen, at berre eit
fåtal av dei kan få han. Desse kursa var på 60 til 80 timar, og faga
var som regel rekning og rettskriving. Dei var til stor hjelp for mange
ungdomar som hadde vanskeleg for å komme seg på nokon annan
framhaldsskule.
STIKLESTAD SKULE
I eit møte i skulekommisjonen den 30/1 1877 gjer prost Koch
framlegg om å skipe ein fast skule for Stiklestad krins med jordveg
og bustad for læraren. Vidare held han fram at læraren ved denne
skulen burde ha klokkarombudet når det blir ledig. Det blir gjort
vedtak om å oppmode prosten til å røkje etter om det er høve til å
få kjøpt jord på ein høveleg stad, samt om å gjera eit overslag over
kva ein slik skulegard vil koste. I møte den 10/12 1878 blir det fore
havt overslag og eit framlegg om at det må bli kommunelokale i same
huset som skulen. Etter framlegg av M. D. Miiller vart det gjort
samrøystes vedtak om å velje ei nemnd til å sjå over kostnadsover
slaget og byggjeplanen, samt komme med framlegg til krinsregulering
som vart eit fylgje av den nye ordning. Bøndene i Stiklestad krins lover
å yte eit friviljugt tilskot på 600 kr. I denne nemnda vart vald M. D.
Miiller, A. Tessem og Ola Ness. Fyrst på året i 1879 kjem nemnda
med tilråding om å kjøpe 12 mæling jord attmed kyrkja, og der
byggje eit hus, 27 alnar langt og 12y 2 alner breidt. På den eine enden
skulle det innreidast til klaserom, 10X12X5 alnar, og på den andre
enden eit rom, like stort, til kommunelokale. Mellom desse gang og
eit lite rom som skulle høyra til kommunelokalet. I andre høgda skulle
det innreidast 2 rom og kjøken åt læraren
Overslaget over kostnaden ser slik ut:
Kredsens private bidrag kr. 600,00
Av Stiklestads kirkes midler » 2000,00
Av kommunen » 2000,00
Av amtskassen » 3900,00
Tilsammen kr. 8500,00
Det vart sendt søknad til eigarane av Stiklestad kyrkje og herad
styret om løyving, og den fekk dei. For at læraren i Stiklestad skulle

----
192 Bind 2A
---
få full post utan å halde skule i nokon annan krins, gjer dei framlegg
om å fiytte skulen frå Lein til Minsaas og leggje østre luten av Vol
haugen til Stiklestad. Læraren i Volhaugen skulle få Fikse krins i
tillegg. Dette framlegg vart godkjendt av alle partar, og sommaren
1881 var skulehusa på Stiklestad ferdige til å ta i bruk.
Hans Hallem, som inntil no hadde vore lærar i Stiklestad og Fikse
krinsar, tok avskil, og Morten Slapgaard vart tilsett som lærar og
klokkar i Stiklestad frå 1. juli 1881.
Året etter vart N. og Sør Leksdalen lagde til same lærarpost, og
læraren i Minsås fekk i staden Hauka krins.
I 1877 kom det søknad til skolekommisjonen frå Lein og Augla
krinsar om å få skipa ein fast skule med jordveg og lærarbustad på
Sørhaug. Krinsane lovar å yte 240 spd. i privat tilskot. Skulekommi
sjonen lovar å stø søknaden og dei vel ei nemnd — prost Koch, M. D.
Miiller og Th. Støp til å førebu saka.
I eit seinare møte legg denne nemnda fram plan for husa og over
slag over kostnaden såleis:
Tilsammen 1240 Spd.
8 av dei 10 medlemene i skulekommisjonen rår til å søkja herad
styret om løyving av det som skulle til for å få skulen i stand. 2 røysta
imot «paa grund av budgettets vanskelige stilling». I heradstyret varr
det nedrøysta og kom ikkje opp seinare.
Ved møte i skulekommisjonen 12/6 1882 vart det lagt fram eit
rundskriv frå Inntrøndelag og Namdal folkebevæpningssamlag med
oppmoding om at dei største gutane i almugeskulen måtte få øving i
salong-skyting. Rittmester Holst tala varmt for saka og gjorde slikt
framlegg: «Skolekommissionen har intet at indvende imot at salonskyd
ning øves ved almueskolen for gutter over 12 aar paa betingelse av
at undervisningen drives udenfor de til skolefagene bestemte timer, at
lærerne dertil er villige, at børnene seiv ønsker det, og at foreldrene
tillader saadan undervisning.»
A. B. Monrad m. fl. gjer slikt framlegg: «Skolekommissionen kan
ikke anbefale det av Holst fremsatte forslag, da man finder at salon
skydning maa blive en privat sak som er skolekommissionen uvedkom
mende.» Dette var i heitaste vetostriden, og det syner seg at dei no


----
193 Bind 2A
---
er komne inn på partipolitiske spursmål som det stod strid om. Og
at det må ha gått noko varmt til, syner møteboka som seier: «Efter
flere timers diskution blev saken optatt til votering». Holst sitt fram
legg fall mot 3 røyster.
Skule for småborn.
I 1869 kom det ei føresegn som gav løyve til å bruke kvinnor som
lærarar i dei lægre klassar. Dette vart det ikkje gjort bruk av her før
i 1883. Da gjorde skulekommisjonen vedtak om å søkje heradstyret
om løyving til løn åt ei lærarinne som skulle halde småbornskule på
omgang i dei krinsane som lova å skaffe fritt opphald til lærarinne
og fritt husrom for skulen. Ho skulle halde 30 —40 vekor skule for
året og løna vart sett til 4 kr. for vika. Heradstyret løyvde det som
skulle til, og Marie Sofie Holme vart tilsett som lærarinne. Skulen
tok til i mai og heldt fram heile sommaren. Dei som gjekk på .denne
skulen, var born under den skulepliktige alder, som var 8 år. Som ein
ser, var denne undervisninga friviljug og tenkt som førebuing til dei
skulle take til i almugeskulen. Omframt kristendomskunnskap, lesing,
skriving og rekning skulle gjentone få undervisning i handarbeid.
Det er første gongen at handarbeid kjem med i fagkrinsen for barne
skulen. Det vart så mange som søkte om å få denne skulen, at ei
lærarinne vann ikkje med alt. Frå nyår 1885 vart difor Anna Landfald
konstituert for 1 år på same vilkår som Marie Holme. Denne skulen
heldt fram til han vart avløyst med loven av 1889.
Etter skulelova av 1860 skulle kvart barn ha minst 9 vekor skule
for året frå den skulepliktige alder, som var 8 år, og til dei vart
konfirmert. Hovudfaget var kristendomskunnskap, og på dette faget
vart det brukt 9 —lo og sume stader opp til 12 timer for veka. Lesing
8, rekning 6 og skriving 5 —6 timar. Det var meininga at det dg
skulle vera litt opplæring i soga, landkunna og naturkunna, men i
desse faga brukte dei ikkje serskilde lærebøker. Leseboka skulle tene
både som lesebok og lærebok, og etter denne planen var P. A. Jensens
lesebok laga. Ho kom ut i 1864 og var for si tid ei sers god bok som
både born og vaksne vart sers glad i. Ho var på ein prikk tidhøveleg,
og innhald og form gjorde at ho i aller beste tyding vart ei folkebok.
Hausten 1864 søkjer skulekommisjonen om løyving av 83 Spd. 4 skil.
til innkjøp av 200 eks. til skulane.
Språklære og skriftlege øvingar var det lagt lite vekt på. Under
visningsplanen seier at: «i skoler med klassedeling vil der i regelen

----
194 Bind 2A
---
være anledning til i enkelte læsetimer at meddele de viderekomne barn
lidt undervisning i modersmaalets grammatik». Og om skriftleg bruk
av språket: «I skrivetimerne vil der i alfald i skoler med klassedeling
og i den frivillige skoletid være anledning til at meddele den første
øvelse i skriftlig brug av modersmaalet.» Som døme blir nemnd:
Avskrift, diktat, attforteljing og brevskriving. Enda det ikkje var
heimelekser anna enn i kristendomskunnskap, vart det likevel ikkje
så lite heimearbeid for borna når dei skulle lære katekisma med «hus
tavla» og «sentensar», — «Sverdrups Forklaring», Wexels — og frå
1877 Vogts bibelsoge. Attåt dette lærde dei og som regel mange
salmar. Ein timeplan som etter framlegg frå lærarane vart vedteken i
skulekommisjonen i 1877, gjev eit godt bilete av undervisninga i
denne tida.
For 3-delt skule:
3. klasse
2. klasse
1. klasse
Time I Måndag Torsdag | Tirsdag j Fredag , Onsdag ; Lørdag
1. ! Forklaring
2. I Læsning
3. j Skrivning
4. \ Bibelhist.
3. | Regning
6 Læsebok Sang
Katekis
Forklaring Forklar. 1 / 2 j Katekis 1 / 2 \ Katekis l / 2 Katekis l / 2
Læsning LæsninglV2 LæsninglV2i Læsningl 1 LæsninglV2
Regning l / 2
Skrivning Skrivning j Skrivning Skrivning Bibelhist.V2
Regning Bibelhist. Bibelhist. Regning
Læsebok Regning \ Regning j Læsning
Bibelhist. V 2
For 2-delt skule:
2. klasse 1. klasse
Time | Måndag ' Onsdag Fredag | Tirsdag Torsdag Lørdag
1. ; Forklaring Forklaring Forklaring ' Katekisme Katekisme ' Bibelhist.
2. ' Skrivning Skrivning Skrivning ; Skrivning Skrivning , Skrivning
3. | Regning Regning Regning ; Regning Regning Regning
4. I Bibelhist. Bibelhist. Læsebok ; Bibelhist. Bibelhist.
5. i Læsning Læsning Læsning Læsning Læsning
6. Læsebok Læsebok Sang Sang Læsebok


----
195 Bind 2A
---
Stiklestad skule og kirke.
Styret for skulen i kvar bygd var skulekommisjonen. Med i denne
var: Soknepresten og den residerende kapellan, der det var nokon,
ordføraren i heradstyret, ein av lærarane, som dei sjølv valde, og elles
så mange menn som heradstyret valde. Over skulekommisjonen stod
prosten og Stiftsdireksjonen (skuledirektøren, bispen og stiftamt
mannen). Soknepresten var sjølvskreven formann. Tilsynsmenn for
dei einskilde krinsar vart valde av skulekommisjonen. Skulekommisjo
nen hadde rett til å gjera framlegg når det skulle setjast inn nye
lærarar, men Stiftsdireksjonen var ikkje bunden til noko framlegg.
Tida framover frå 1850 var ei god tid for skulen og opplysnings
arbeidet.
Bøndene vart etter kvart dregne med inn i styringsverket, og dei
skjøna snart at skulle dei kunna gjera seg gjeldande mellom embets
menn og andre boklærde folk, trong dei meir kunnskap enn dei hadde
fått i omgangsskulen. Mange leigde difor privat lærarar til å under
vise i skriving og rekning både for born og vaksne.
Gjennom skriftene åt Wergeland og Ole Vig m. fl. fekk det ålmenne
folk synet opna til mange leier. Den romantiske diktinga synte fram
poesien i dagleglivet og vekte nye kjensler og auka trong etter meir
åndeleg innhald. Med «Baard skolemester» fekk læraren ein god plass
mellom folket.
Den Grundtvigske rørsla og folkehøgskulen hadde ei sers evne til
å vekkje folk utover landsbygdene.
13


----
196 Bind 2A
---
Utover 70 —80-åra var det ein sterk åndeleg vokster som auka
krava til meir kunnskap. Men innanfor råma av den skulelova som
no var gjeldande, var det ikkje rom for nokon utvida fagkrins, og
heller ikkje til å gå vidare i dei fag som no var i skulen.
Dette førde til at det kom ei ny skulelov i 1889-
Skulen heiter no ikkje lenger almugeskule, men folkeskule. I dette
ligg det at det skal vera ein skule for alle samfunnslag, og med tida
bli ein grunnskule for dei høgre skulane. Dinest skal skulen verta
styrd av folket, og ikkje som før av kyrkja.
Til å styre skulen skal heradstyret velja så mange menn eller
kvinnor som dei finn naudsynt, som regel ein for kvar skulekrins. Ein
lærar vald av lærarane for 2 år. Sjølvskrevne er ordføraren i herad
styret og soknepresten. Elles har alle prestane i prestegjeldet samt
bispen og prosten rett til å ha tilsyn med kristendomsopplæringa.
Skulestyret vel ein formann for eit år. Kvar skulekrins vel eit tilsyns
utval på 3 medlemer.
Føremålet med skulen skal etter § 1 vera å hjelpe til med å gjeve
borna ei kristeleg oppseding og den ålmenndaning som alle bør ha.
Fagkrinsen er utvida såleis at dei fag som før gjekk under namnet
«lesebokfag», har fått sine serskilde timar og lærebøker. Heilt nytt
er teikning, sløyd og kroppsøving. Krava til skuletid, klassedeling og
skulehus er ogso auka.
Med i det fyrste skulestyre for Verdal var desse:
For Sjøbygda krins: Bonsak Schem.
» Verdalsøra krins: Mikal Dahl.
» Minsås og Hauka krins: Johannes Hansen.
» Tiller og Senne krins: Anders Halseth.
» Stiklestad krins: Ola Five.
» Trøgstad krins: Gustav Stiklestad
» Vuku krins: Pastor Klute.
» Ulvilla krins: Ole A. Hjelde.
» Volden og Aarstad krins: Lorents Aarstad.
» Bjartan, Helgådalen og Veren krins: Oluf Helmo.
» Steine, Garnes og Suul krins: Anneus Inndal.
» Ness krins: Johannes Lunden.
» Lysaker og Høilo krins: Olaus Vinne.
For å få skulen i samsvar med lova, måtte det til ikkje så lita om
skiping med krinsinndelinga og med lærarpostane.

----
197 Bind 2A
---
Dette vart etter vedtak i møte 14/7 1891 gjort såleis:
Talet paa klasser
Krins
Barnetal
Veketal
i småskulen ! i storskulen
1. Sjøbygda 77 1
5 36
2. Verdalsøra 150 3
4 72
3. Minsås ' 60 1
2 36
4. Stiklestad I 60 1
2 3o
5. Tiller i 47 1
1 20
6. Senne og Hauka ! 36
1 1 20
7. Trøgstad , 65
1 2 36
8. Ness ' 60
1 2 36
9. Vuku '• 80
1 2 36
10. Ulvilla j 75
1 2 36
11. Arstad 26
1 1 20
12. Volden 56
1 2 36
13- Bjartan 33
1 1 20
14. Helgådalen | 12
samla 12
15. Veren 13
samla 12
16. Suul I 18
samla 12
17. Garnes \ 25
1 1 20
18. Steine ! 30
1 1 20
19. Vinne \ 66 2 2 48
989
19
568
31
Lærar postar i
storskulen
, Vikar Vikar „ ,
Skulekrins ; i stor- i små- ma j Sum
skulen skulen i skule j
Lærar
postar
Lærar
Veren j 12 )
Helgådalen j 12 1-34
Bjartan 10
1
Johs. Kluken
Bjartan 10
Volden 24 6 30
P. M. Schiefloe
Sevald Hage
Mikal Dillan
L D. Hofstad
Konstituert
1
Ulvilla 24 6 30
1
Vuku 54 6 30
1
Arstad 10 10 | 30
1
Garnes 10
Steine 10 10 12 I 32
1
Lars Johnsen
Suul
Trøgstad 24 6 30
1
1
1
A. Tessem
Stiklestad 24 6 30
M. Slapgaard
A. Balgaard
Ness : 24 6 30
Tiller , 12 12
Senne 10 j f 34
O. S. Haugdal
Ole Moe
1
1
1
Minsås 24 6 30
Sjøbygda 24 6 30
H. Rye
Verdalsøra 48 12 60
2
G. Olsen
J. A. Faanes
E. Larssen
Vinne 24 6 30 1
316 98 46 j 460 15

----
198 Bind 2A
---
Lærar postar i småskulen.
Veketal
Sum
Postar
Lærar
28
1 Berntine Vinje
1 Pauline Holthe
28
] Karen Prestmo
28
1 Berntine Vinje
33
117
4
Denne skipnaden er med nokre små brigde den same som no. Dei
viktugaste av desse brigde er:
Da Trøgstad skule og ein stor part av krinsen kom burt med utraset
i 1893, vart skulen halden på Reppe. Men i 1895 vart det kjøpt ca.
25 mål av Trøgstadaunet med hus for 4000 kr. til skule og lærar
bustad for Leira krins. Vøling av dei gamle husa og nybygging av
skulehus kom på 1100 kr.
Frå 1. mai same året vart lærar Tolstad tilsett som lærar der.
I 1894 vart storskulen i Steine krins lagt saman med Garnes skule,
medan småskulen for Steine vart halden på Levring. Same året vart
Aarstad, Garnes og Suul lagt saman. Aarstad har seinare vore saman
med Ballhall, Sør Leksdalen og med Ness. I 1896 vart skulen flytta
frå Bjørken til Sundbyhaugen og småskulen på Levring vart lagt ned.
Etter at elva tok seg nytt laup forbi Herfossen og grov seg ned opp
over dalen, vart det rådlaust for skuleborna i Overholmsgrenda å koma
fram til skulen i Volden. Det vart difor skipa ein samla skule på
Overmoen for dei som budde på sørsida av elva.
Av omsyn til dei nye faga vart det innkjøpt noko av det mest
turvande undervisningsmateriell, serleg for undervisninga i naturfag.


----
199 Bind 2A
---
Og det vart ikkje så reint lite, da det før ikkje var nokon ting: Eit
sett av Dybdahls anatomiske plansjer til å sende mellom skulane. Dei
gamle 4—5 manns pultane vart smått om senn bytta om med 2 manns
pultar. I 1896 vart det kjøpt inn noko undervisningsmateriell for
fysikk og rekning.
I 1894 vart Nordal Rolf sens lesebok innførd i staden for Jensens
«Læsebok for folkeskolen og folkehjemmet».
I 1891 var det gjort vedtak om at «Sverdrups Forklaring» ikkje
skulle vera tvungen lærebok i kristendomskunnskap.
Nokre av dei eldre lærarane var misnøgde med dette vedtaket, og
gjorde framlegg om å få innførd «Farstads Forklaring». Dette førde
til at denne boka vart innførd frå hausten 1895. I 1911 vart ho
ombytta med «Utrydning» av Klavenes.
FRAMHALDSSKULEN
Skulestyret synte i det heile god vilje til å sette i verk dei føre
segner som den nye skulelova hadde. Såleis vart det alt i 1891 gjort
vedtak om å skipa ein framhaldsskule med 2 kurs. Kvart kurs skulle
vare ein månad. Eit av desse vart halde i Stiklestad og eit i Vuku med
Karl Hagerup som lærar. Året etter heldt Hagerup eit kurs på 10
vekor i Ulvilla. I 5 år framover heldt det fram med kurs på 10 vekor
i dei ymse krinsar av bygda. Men i 1899 vart det gjort vedtak om at
kurset skulle vera på 8 vekor, og haldast av læraren i den krinsen som
for kvart år fekk skulen. Ei av lærarinnene skulle halde den skulen
som han ved dette kom til å hefte burt. Fyrste året etter at denne
skipnaden vart sett i verk, vart skulen lagt til S. Leksdal med Ingv.
Myhr som lærar. Men no vart det gjort om såleis at framhaldsskulen
vart lagt saman med lærarposten i S. Leksdalen, og såleis kom M.
Kluken og J. Stensli til å bli lærarar i framhaldsskulen til 1907, da
han vart lagt saman med andrelærarposten på Verdalsøra med J.
Bjerkevaag som lærar. I 1915 vart skulen omskipa til 2 kurs på 10
vekor. Det vart no ein sjølvstendig post med nokre vekor i tillegg i ein
skulekrins. Frå 1917 vart det 2 kurs på 12 vekor og vart da heilt sjølv
stendig post utan noko tillegg. Anders Musum vart lærar frå 1915 til
1920, da han vart tilsett i N. Leksdalen. Frå 1920 til 1927 P. Østduun,
da han vart tilsett i Vinne krins.
Framhaldsskulen har som regel hatt god søknad og har vore til
stor hjelp for mang ein ungdom.

----
200 Bind 2A
---
Sløyd for gutar og handarbeid for gjentor.
Hausten 1890 valde skulestyret ei nemnd til å koma med fram
legg om korleis sløyden kunne ordnast som fast fag i folkeskulen.
Som rimeleg var, fann nemnda ut at slik som tilhøva var, kunne ikkje
sløyden koma med i den daglege undervisning, men måtte ordnast
som serskilde kurs.
Ein husflitsskule som hadde vore i gang nokre år, vart no nedlagt,
og verktyet gjekk over til sløydskulen. Etter at noko meir verkty var
innkjøpt, vart det heile slege saman og bytt i 2 partar. Den eine
halvpart skulle vera på omgang i Stiklestad og Vinne og den andre i
Vuku. Samstundes vart det søkt om 200 kr. av Moes legat og 100 kr.
av fylket til 2 kurs på 120 timar.
Skulen tok til 1892 med eit kurs i Vinne og det andre i Leksdalen.
Sidan vart det smått om senn ordna såleis at kvar skulekrins fekk eit
tillegg på 2 vekor til skuletida til sløyd for gutar og 1 veke til hand
arbeid for gjentor. Fyrste retten til sløyd og handarbeid hadde dei
eldste årskull. Elles tok skulen så mange som det var råd av dei andre
årskull. Skular med stort barnetal har sidan fått noko auka skuletid
til sløyd og handarbeid.
Undervisningsspråket.
Frå 1892 har nynorsk og bokmål vore jamstelte som undervis
ningsspråk i folkeskulen. Etter dei føresegner som da var fastsett,
hadde skulestyret, etter at krinsane og overtilsynet hadde uttala seg,
rett til å gjera vedtak om kva for eit av desse mål skulle brukast ved
dei skriftlege øvingar i skulen. Likeså om målforma i lese- og lære
bøker. Alle barn skulle lære å lesa begge mål.
I 1896 gjorde lærarlaget framlegg for skulestyret om å kjøpe inn
30 eks. av Austlids A.8.C.-bok til bruk ved undervisninga i små
skulen på Verdalsøra. Saka vart utsett til krinsane hadde uttala seg.
Året etter vart det lagt fram ein «forestilling fra Øren kreds, hvori
fremholdtes ønskeligheden av at undervisningen i smaaskolen maa
foregaa paa landsmaal». I møte den 25. oktober 1897 vart det med
9 mot 3 røyster gjort slikt vedtak: «Fra begyndelsen av neste skoleaar
kan kredsen gives den omsøgte, dog saaledes at valget av læsebok
senere foretages av skolestyret.»
I 1899 vart det etter at fleire krinsar hadde uttala seg for det, gjort
vedtak om at A.8.C.-bok på nynorsk skulle brukast i alle skulekrinsar.
Med omsyn til val av bok hadde lærarane og dei fleste av krinsane

----
201 Bind 2A
---
uttala seg for «Den fyrste bok åt barnet» av Jonas Vellesen. Denne
boka vart då innførd og har sidan vore i bruk.
I 1903 kom det oppmodning frå nokre krinsar om å få att bok
mål i småskulen. Etter at krinsane og overtilsynet hadde uttala seg,
gjorde skulestyret med 10 mot 7 røyster vedtak om A.B.C. på nynorsk
framleies skal brukast i alle skular.
I møte den 22/6 1908 gjorde skulestyret slikt vedtak: «Skolestyret
finner at spørsmaalet om hvilket spraak som skal være hovedspraak
i folkeskolen nu bør løses og tillader sig at foreslaa at landsmaalet
antakes som saadant, særlig ogsaa av den grunn at det allerede er inn
ført i smaaskolen.» Både overtilsynet og krinsane med unnatak av 2
var samde i framlegget frå skulestyret, og i møte den 14/7 same året
gjorde skulestyret mot 1 røyst vedtak om at nynorsk skulle vera hovud
mål i heradet frå hausten 1908. Frå same tid vart Austlids lesebok
innført til bruk ved undervisninga i morsmålet.
I 1917 vart skulelova, når det gjaldt val av undervisningsspråk,
brigda soleis at skulestyret var pliktig til å bøygje seg for fleirtalet i
kvar einskild krins.
I 1925 fekk skulestyret oppmoding frå Sjøbygda og Verdalsøra
krinsar om å halde avrøysting om språkforma for desse krinsane. Da
det synte seg at båe desse hadde fleirtal for bokmål, vart dette innførd
som hovudmål frå hausten 1925 for Verdalsøra, og for Sjøbygda året
etter
NYBYGGING AV SKULAR OG LÆRARBUSTADER
ETTER 1890
Ness skule (Sundbyaunet).
På nyåret 1898 kom det søknad frå fleire skulekrinsar om å få
bygd skular med lærarbustad.
Sakene vart da utsette m. a., som dei seier, «paa grunn av den kost
bare tid baade for materiale og arbeidspriser».
Men samstundes oppmodar dei heradstyret om å syte for at det
blir innkjøpt jord som ligg høveleg til for skulen i Ness krins. Det
høvde seg no såleis at eit slikt jordstykke var til sals, og dette vart
kjøpt straks.
På nyåret 1899 kjem det på ny søknad om å få bygd husa dette
året, så skulen kunne flytte inn same hausten. Kostnadsoverslag på
4900 kr. og byggeplan for eit hus med eit klasserom og lærarbustad.
Krinsen byr til å yte 6 tylfter langtømmer og 150 kr. i pengar.
Skulestyret gjer no vedtak om å søkje heradstyret om pengar og lyse

----
202 Bind 2A
---
Ness skule (Sundbyaunet).
etter tilbod på byggearbeidet. Pengane vart løyvde og det lægste tilbod
kom frå Martin Melby, som fekk akkorden for 4950 kr.
Skulen vart bygd sumaren 1899, og teken i bruk same hausten. Til
skulen vart det lagt 20 mæling jord. Noko av dette som da var udyrka,
er seinare vorte oppdyrka.
Heile kostnaden for jord og hus vart kr. 6116,79.
Vinne (Solheim) skule.
I same møte som skulestyret gjer vedtak om å byggje skule i Ness
krins, kjem det søknad frå Vinne om å få bygd skule for krinsen.
Dei tek til å samle heile kyrkjesokna til ein skulekrins med skule
på Søraker. Krinsen vil yte 400 kr. i pengar og utan utgift for kom
munen arbeide opp vegar, så det skal bli godt å koma fram til skule
frå alle kantar av krinsen.
Skulestyret gjer vedtak om å rå heradstyret til å løyva pengar, så
denne skulen og kan bli bygd i 1899. Pengane vart løyvde, og straks
vart det kjøpt 15 mæling jord av Søraker til skulejord. Brukbare tilbod
på byggearbeidet fekk dei ikkje før at på seinhausten i 1899. Det
lægste var frå Anneus N. Indahl og P. Valset, som tok på seg å gjera
alt i stand for 6080 kr.
Skulen vart bygd sumaren 1900 og teken i bruk same hausten.
Med jord og hus i fullt ferdig stand kosta han kr. 8904,80.


----
203 Bind 2A
---
Vinne (Solheim) skule.
Sjøbygda (V ar tun) skule.
På nyåret 1898 kom det søknad både frå Sjøbygda og Ulvilla om
å få bygd skule med lærarbustad og jordveg
For Sjøbygda ville ikkje skulestyret gjera noko før dei fekk vissa
for om det ville vera føremålstenleg å slå saman Sjøbygda og Vol
haugen krinsar og leggje skulen på ein høveleg stad for begge. Det
vart vald ei nemnd til å koma med framlegg om dette. Sumaren 1899
legg dei fram sitt syn på saka. Dei rår sterkt frå å slå krinsane saman,
serleg av omsyn til at det blir for lang skuleveg frå ytterkantane. I
samsvar med dette gjorde skulestyret vedtak om å byggje skule på ein
høveleg stad berre for Sjøbygda og kravde at krinsen skulle yte
1000 kr. Mot dette vedtaket røysta lærar Dillan, som heldt på å slå
krinsane saman. Krinsen byr no til å yte 450 kr. i pengar samt å gjera
alt grunnarbeidet utan utgift for kommunen.
Overslag for hovudbygning med 2 klasserom, lærarbustad og eit
rom for lærarinna er gjort såleis
kr. 8400,00
No gjekk saka til overtilsynet. Karl Seip sender det tilbake med
sterk oppmoding om å leggje skulen på ein stad som høver for å slå

 

----
204 Bind 2A
---
Sjøbygda (Vartun) skule.
krinsane saman, da skulen derved vil bli både billigare og betre i
drift. Men skulestyret held på sitt, og heradstyret slær til slutt fast at
det skal byggjast skule berre for Sjøbygda.
Johannes Husan tok på seg å skaffe material og byggje opp husa.
Skulen vart ferdig og teken i bruk frå hausten 1900.
Med jord og hus kosta han 7908 kr.
Ulvilla skule.
I 1898 vart det søkt om å få bygd skule for Ulvilla krins, men
saka vart utsett. I 1903 og 04 vart det søkt på ny, og da vart det vald
ei nemnd til å førebu saka. I 1905 legg denne nemnda fram plan for
hovudbygning med 2 klasserom, lærarbustad og eit rom til lærarinna
samt uthus. Overslaget for det heile var på 6872 kr. Dei rår ogso til
å leggje noko jord til skulen.
Krinsen baud til å yte i arbeid og kjøring for eit pengeverd av
390 kr. Verdalsbruket la til 72 tømmertre på rot. Saka vart sendt til
heradstyret med tilråding om å løyve pengane. Dette vart det ikkje
noko av før sist på året i 1907.
Karl Grindberg tok på seg byggearbeidet med material og måling
for 6378 kr.
Jorda som vart lagt til skulen, er ca. 15 mæling og kosta 1200 kr.
Skulen vart bygd sommaren 1908 og teken i bruk same hausten.
Med jord og hus kosta han 8446 kr.


----
205 Bind 2A
---
Ulvilla skule.
Nord Leksdalen (Nordly) skule.
Hausten 1907 kom det søknad frå Nord Leksdalen om å få bygd
skule. Skulestyret valde ei nemnd til å førebu saka. I eit møte sist
på året la dei fram plan for hovudbygning med 2 klasserom, lærar
bustad og eit rom for lærarinna samt for uthus. Kostnadsoverslaget
var på 7092 kr. Dei søkte om løyving av dette samt eit tillegg på
1200 kr. for 20 mæling jord, som dei hadde fått handgjeving på av
Tiller. Pengane vart løyvde, og Ole Grindberg tok på seg å gjera
alt i stand for 6000 kr.
Skulen vart bygd sommaren 1908 og teken i bruk same hausten.
Heile kostnaden for hus og jord vart 8200 kr.
Suul skule.
Etter at det i 1860 vart fast skule for Suul krins, var skulen i fleire
år på Karlgård, sidan ei tid på Brennmoen, og frå 1890 på Karl
gård att.
I 1908 søkjer krinsen om å få bygd skule, men saka vart utsett.
I 1911 kom ny søknad. Skulestyret gjer da vedtak om å byggje eit
hus med eit klasserom, gang og kammers. Kostnaden vart rekna til
2500 kr. Da det no ikkje var lagleg hus å få til skulen i Suul, vart
pengane løyvde.


----
206 Bind 2A
---
Nord L?ksdalen (Nordly) skule
Karl Grindberg tok på seg å byggje skulen for 2750 kr.
Skulen vart bygd sommaren 1912 og kosta i fullt ferdig stand
2834 kr.
Suul skule.

 

----
207 Bind 2A
---
Sør Leksdalen skule.
Sør Leksdalen skule.
Fyrst på året 1912 kom det søknad frå Sør Leksdalen krins om å
få bygd skule. Saka vart utsett, men same hausten kom det ny søknad.
Krinsstyret blir da oppmoda om å koma med plan og overslag. Det
vart lagt plan for hovudbygning med eit klasserom og lærarbustad og
uthus. Samstundes fekk skulestyret handgjeving på 20 mæling jord
av Nord Fikse. Pengar til hus og jord vart løyvde, og sommaren 1914
vart husa bygde av Martin Melby for ein akkordsum av 8380 kr. og
tekne i bruk frå nyår 1915. Med jord og hus kosta skulen 9380 kr.
Garnes skule.
Etter 1860 var skulen for denne krinsen fyrst på Garnes, sidan på
Inndal og så på Garnes att. I 1913 søkjer krinsen om å få bygd skule,
men av omsyn til S. Leksdalen, der det var meir turvande å få skule
hus, vart saka utsett. I 1916 kom det ny søknad, og hadde tomte
spursmålet då vore greitt, hadde vel skulen vorte bygd året etter. Men
det gjekk 2 år før det var avgjort kor skulen skulle liggje. Godkjente
planar som var utarbeidde av Karl Grindberg og Martin Melby, vart
lagt fram i skulestyret fyrst på året 1919. Ca. 18 mal jord vart lagt til
skulen. Hustomta og ein stor part av jorda var da udyrka.
Skulen vart bygd sommaren 1920 av Ole og Marius Skrove, og
kosta med hus og jordveg kr. 62 056,22.


----
208 Bind 2A
---
Garnes skule.
Vuku skule, sjå side 166.
Merkn. At to så kostbare skular som Vuku og Garnes vart bygde
plent i den dyraste tida, kom seg av eit strengt påbod i eit departe
mentskriv av 5/7 1918.
Etter dette vart alle skulekommunar i landet pålagde å skaffe fri
lærarbustad til alle lærarane i storskulen og småskulen innan 10 år.
I påbodet var det gjort merknad om at dispensasjon frå dette vedtaket
måtte ein ikkje vente å få utan sers viktige grunnar. Etter dette måtte
skulestyret gå ut frå at det var ingen veg utanom, og so vart det bygd
i dei krinsane der det var mest turvande.
Volden skule.
Skulen i Volden krins har heilt sidan 1863 vore på garden Volden.
Etter gjennombrotet ved Herfossen vart ikkje elva farbar, og det
vart difor miilombels skipa skule for borna på sørsida av elva på
Overmoen. Men da det seinare vart lagt ein lauparstreng over elva,
så dei på den måten fekk overfart, vart skulen på Overmoen lagt ned,
og alle born i krinsen søkte så skulen på Volden att. Men om mor
gonen den 11. oktober 1921, da 5 skuleborn på veg til skulen skulle
fara over elva, rauk strengen, og alle 5 borna omkom i elva. Da vart
det straks skipa skule for Overholmsgrenda på Rød.


----
209 Bind 2A
---
Vuku skule.
Den 27. november 1922 brente heile Volden gard ned- og skulen
vart utan husrom, og måtte leige hus på ein av grannegardane.
Den 13. desember s. å. la skulestyret fram ein plan til skule for
Volden krins. Denne planen vart handsama 2 gonger av heradstyret
før han vart godkjend slik som han no er. Etter framlegg av skulesty
ret vart det kjøpt ca. 5 mål jord av garden Volden, som utenom tomt
og leikeplass skulle vera til bruk for læraren. Med uthus var over
slaget over kostnaden 23 500 kr.
Da det heile var godkjent av styremaktene, tok heradstyret over
heile administrasjonen av bygginga, visstnok med tanke på å få det
gjort billegare. Mot vanleg praksis vart det ikkje bortsett på akkord,
men med dagpenger. Klasseroma vart tekne i bruk hausten 1923. I
ferdig stand kosta skulen kr. 33 384,29.
Bjart an skule.
Etter at det i 1865 var skipa fast skule for Bjartan krins, vart skulen
halde på Bjartan, sidan på østre Elnes og så på Bjartan att.
Framover åra kom det søknad frå krinsen om å få bygd skule, utan
at det vart gjort noko med det. Men etter at distriktslækjaren hadde
fare omkring og inspisert skulane og fann skulestova på Bjartan lite
tenleg til klasserom, vart det gjort fortgang med å få bygd skule.


----
210 Bind 2A
---
Volden skule.
Tidleg på året 1928 la skulestyret fram plan og overslag over
skulehus for krinsen. Planen var på 1 klasserom med lærarbustad og
uthus. Til fritt bruk for læraren var det lagt om lag 11 mål jord av
Bjartan til skulen. Berre 2%, mål var dyrka. Resten vart dyrka av
lærar Hafstad. Overslaget var på 14 000 kr. I denne summen er
inkludert arbeid som krinsen vil utføre utan utgift for kommunen,
samt tømmer som kommunen skaffar, og måling.
Karl Grindberg tok på seg arbeidet for 11 450 kr. Men med ymse
tillegg som kom til, kosta skulen med jord 17 175 kr. Skulen vart så
vidt ferdig at han vart teken i bruk hausten 1928.
Kleppen skule.
Sidan det i 1865 vart fast skule for Helgådalen krins, har skulen
vore på Kleppen. Men etter som krava steig, vart skuleromet på
Kleppen mindre tenleg til klasserom, og i 1932 vart det oppsagt av
eigaren, som hadde bruk for det sjølv. Noko anna brukbart rom var
ikkje å få leigd, og da var det ikkje anna råd enn å byggje skule for
krinsen. Da barnetallet er så lite at det til ymse tider blir berre ein
klasse, og læraren såleis må ha noko skule i ein annan krins, vart ikkje
skulen planlagt med full lærarbustad.
Overslag for skulehus med eit klasserom, kjøken og eit rom for


----
211 Bind 2A
---
Bjartan skule.
læraren samt uthus 6130 kr. Etter merknad til planen av overtilsynet,
vart det litt tillegg til dette.
Karl Grindberg tok på seg å gjere huset i full stand for 6430 kr.
Huset vart teke i bruk hausten 1933 og kosta i alt kr. 7050,98.
Værdalens private middelskole
ble opprettet i 1881 av sokneprest Otto Hansen, rittmester Peter Holst,
dyrlæge E. Anzjøn, brukseier A. B. Monrad og lærer Andreas Tessem.
De første elevene ved skolen var barna til disse, men siden kom
det andre til. Første året var det leiet hus for skolen på Øvre Stikle
stad, men så ble det kjøpt en tomt av Nordre Stiklestad, der det nede
ved hovedveien ble bygget et enetasjes skolehus med to klasserom og
gang. Her hadde skolen sitt tilhold inntil 1895, da ble huset og skolen
flyttet ned til Værdalsøra. I 1902 ble det bygget til et klasserom for
en småklasse på 10—12 elever.
Skolen var helt privat, og de som hadde barn ved den, måtte utrede
alle utgifter. Skolepengene ble utliknet av styret og varierte etter for
eldrenes økonomiske evne.
Senere fikk skolen et lite tilskudd av Verdal Sparebank og dessuten
i noen år fra Kinoen og Værdalsbruket. Disse pengene ble for det
meste brukt til friplasser for elever som hadde dårlig råd. Skolen fikk
også i noen år et lite statstilskudd, men dette ble inndratt i 1928.
Så lenge skolen holdt til på Stiklestad ble elevene ført frem til mid-
U


----
212 Bind 2A
---
Værdalsm private middelskole.
delskoleeksamen, men da skolen ikke hadde eksamensrett, måtte elev
ene gå opp som privatister enten på Levanger eller Steinkjer. Etter
1895 underviste skolen til og med 3. klasse. Elevene gikk da siste
året enten på Levanger eller Steinkjer skole før de tok eksamen der.
Den første lærer og bestyrer av skolen var Carl Johan Braarud (f.
i Våler 1841, d. 1918). Han hadde lærereksamen fra Klæbu seminar
1860. I 1881 kom han til Verdalen som bestyrer av middelskolen som
han drev til 1914, da han tok avskjed. Fra 1888 var han også kasserer
ved Verdal Sparebank og det fortsatte han med til sin død. Hans fag
i skolen var religion, matematikk, skrivning og naturfag.
Ellers var det en lærerinne som underviste i de andre fag.
Den første var frk. Henriette Bodom (f. 1860, d. 1942). Hun var
der i to perioder. Første gang fra skolen ble opprettet og til 1890.
Etter henne fulgte frk. Gudrun Dahl, frk. Dorf og frk. Grieg som
var der ett år hver. Fra 1893 kom Olga Johnsen, og etter henne frk.
Kristine Dahl, Augusta Sneve og Karoline Sørensen inntil frk. Bodom
igjen tok fatt i slutten av 1890-årene. Hun sluttet for godt i 1910.
I denne tiden var også frk. Kirsti Braarud lærerinne, fra 1905 —08,
og frk. Dagny Wessel. Sanglærer var Gustav Olsen og ellers under
viste Ludvig Reitan i flere perioder ved skolen.
Etter at frk. Bodom hadde sluttet for godt, ble det igjen et stadig
skifte av lærerinner. Først kom frk. Nilsen, så Astri Karlsen og frk.
Thaugland, deretter fulgte frk. Aagot Gulbrandsen til 1917 og så


----
213 Bind 2A
---
Carl Johan Braarud.
Henriette Bodom.
fru Hilda Gjesdal (bestyrerens kone) fra 1917 —18. I 1918 kom
Hansine Valderhaug som var der til 1923. Ved skolen var det for
øvrig også en småskole, med forberedende klasser, og her underviste
bl. a. frk. Hjørdis Getz fra 1917 —18, så Laura Myhr og fra 1919 —20
frk. Haldis Hoem. Siden kom frk. Camilla Crøger Myhre.
I 1921 ble det ansatt en lærer, Ragnar Gjørven, som var der ert år.
Så fulgte Liv Lundberg 1923 —24, Anne Øverland 1924 —25, Martha
Frette 1925 —26 og Dagny Elnan 1926 —27. Fra 1927 overtok frk.
Camilla Myhre, som hittil hadde undervist i de forberedende små
klasser, også lærerinnestillingen som hun hadde til skolen opphørte
i 1931. Hun var i 1925 blitt gift med bestyreren, Martin Hjelle.
Etter at Braarud var sluttet som bestyrer i 1914, kom Olaf Røstvig
og var i 3 år. Så var Johannes Gjesdal bestyrer fra 1917 —18, Arnold
M. Haukeland fra 1918 —20, Ragnvald Kvingedal fra 1920 —22. Der
etter fulgte Martin Hjelle fra 1922 —29 og Kjersti Røken fra 1929
—1930. Høsten 1930 ble Aksel Skjemstad ansatt, men han sluttet
til jul, og det siste halvår skolen var i drift var Anna Lie bestyrer.
I 1931 måtte nemlig skolen innstille etter i mange år å ha ført en
stadig kamp med økonomien. Fra myndighetenes side var det vist
liten eller ingen interesse for skolens arbeide. Tross gjentatte søkna
der hadde ikke skolen oppnådd eksamensrett, og etter at staten i 1928
også hadde inndratt det lille tilskudd skolen hadde hatt i noen år,
var stillingen blitt enda vanskeligere. Gjennom en årrekke hadde

 

----
214 Bind 2A
---
ELEVER VED MIDDELSKOLEN PÅ STIKLESTAD 1886—87.
Bakerste rekke fra venstre: Ludvig Reitan, Jens Aspas, neste ukjent, C. Braarud
(lærer), Henriette Bodo??? (lærerinne), Rudolf Sli peren, Sefanias Moan, Oscar Mon
rad. Midtrekken: Den første ukjent, Aagot Holst, Hanna Wessel, Hildur Anzjøn,
Signe Wessel, Eliseus Miiller, Sverre Holst, Matbeus Anzjøn, Ole Moe, Jørgen Han
sen. Sittende foran: Ursula Wessel, Caroline Monrad, Caroline Anzjøn, Dagny Wessel.
spørsmålet om skolen måtte nedlegges vært hovedtemaet på årsmøtene,
og nu måtte man tross stydets iherdige arbeide til slutt gi opp. I de
siste 10 år hadde skolens samlede elevtall ligget på omkring 20.
Skolebygningen ble inntil videre bortleiet til kommunen til bruk
for folkeskolen, men i 1933 måtte styret gå til den triste beslutning
å seige skolen. Ved kjøpekontrakt av 8. mars 1933 ble eiendommen
«Fram», gr.nr. 21, br.nr. 3 (ca. 2,5 mål) med påstående hus solgt til
Frelsesarmeen for kr. 4 500, —.
Så var den gamle skoles historie slutt. Den skole for videreutdan
nelse som man i 1881 hadde funnet nødvendig og klart å få i gang,
maktet man nå 50 år senere tross store anstrengelser ikke å holde i live.
Det gjenværende styre i Verdal private middelskole holdt sitt siste
møte i 1955 og besluttet at det beløp på ca. kr. 2 500, — som var
igjen etter salget av skolen, skulle overføres til Verdal Realskole med
ønske om at beløpet skulle brukes til skolens utstyr.


----
215 Bind 2A
---
Verdal kommunale realskole.
Den private middelskolen som ble startet i 1881 gikk inn i 1931.
Heradstyret oppnevnte 15. august 1938 ei nemnd til å greie ut
spørsmålet om en kommunal høgre almenskole for Verdal. Disse ble
valt: Pål Sandnes, Einar Indahl, Nikolai Hafstad, Mathilde Voll og
Øystein Hovden. Nemnda hadde sitt første møte 7. november 1938.
Til formann ble valt skoleinspektør Pål Sandnes og til sekretær lærer
Nikolai Hafstad. Nemnda arbeidde et par års tid med spørsmålet. Da
Verdal Samvirkelag ved disponent Minsaas høsten 1940 stilte i utsikt
et større tilskott til en realskole, ble det vedtatt å sette i gang en
1. realskoleklasse allerede før jul 1940. Som lærer og styrer ble tilsatt
cand. real. Ole Elgesem, Vestre Aker, som «tek på seg å undervise
og styre ein elevflokk som skal lese pensum i 1. realskuleklasse etter
planen for den 3-årige realskulen 1940 —41», som det sto i avtalen
mellom Elgesem og Realskulenemnda. Lønna var 400 kr. pr. måned.
Undervisningen kom i gang 1. desember 1940 med 20 elever, 14
jenter og 6 gutter. Skolen hadde ettermiddagsundervisning i et av
folkeskolens klasserom i Herredshuset.
Representantskapet i Verdal Samvirkelag bevilget 5. februar 1941
25 000 kr. som gave til realskolen. 5000 kr. skulle utbetales straks,
10 000 kr. innen nyttår 1941 og 10 000 kr. innen nyttår 1942. Denne
rauste gåven ble av stor betydning for skolen. Ved siden av disse
midlene har skolen en rekke år fått tilskott av Verdal Sparebank og
Verdal Selskabelige Forening (kinoen). Skolepengene var først 25 kr.
pr. måned, men ble satt ned til 20 kr. fra og med februar 1941. Alle
rede fra starten ble det bevilget friplasser, og i de siste årene har en
innrømmet friplasser med i alt X A av skolepengene.
Realskolenemnda henstilte til kommunen å overta realskolen med
to klasser fra høsten 1941. Den 28. mars 1941 gjorde heradstyret
vedtak om å overta og drive realskolen fra 1. juli 1941.
Skolen sendte ut sitt første realskulekull 1943. 17 elever gikk opp
til prøven, og alle besto eksamen. Det er vanlig at noen elever slutter
etter 2. skoleår og går over i gymnaset, og av første kull gikk 4 elever
over i gymnaset fra 2. klasse.
Skoleåret 1942/43 var skolen fullt utbygget med tre klasser. En
brukte folkeskolens to klasserom i Herredshuset og dessuten Herred
styresalen. Seinere fikk en leie Frelsesarmeens lokale (den gamle mid
delskolen). Gymnastikksal og rom for sløydundervisning leier skolen
på Bakketun ungdomsskole. I det planlagte nybygget for Øra folke
skole vil realskolen også få lokale.

----
216 Bind 2A
---
Elevtallet har variert en del. Høyest var det i 1944/45 med 72 elever.
Skolen fikk eksamensrett 1944 og har hatt det siden. Før den tid
fikk en holde eksamen på stedet, men elevene måtte som privatister
gå opp i alle fag.
Fra og med skoleåret 1946/47 har skolen ordinært statstilskott. Tid
ligere hadde staten gitt tilskott av den såkalte «sekkeløyving» med
1000 kr. pr. år. For skoleåret 1948/49 blir statstilskottet ca. 23 000 kr.
Kommunetilskottet blir ca. 24 500 kr. Budsjettet for første skoleår var
på 12 000 kr. Skoleåret 1942/43 var budsjettet på 22 500 kr., og for
skoleåret 1948/49 på 59 000 kr.
De lærerne som har arbeidd ved skolen fra starten, er: Lektor og
styrer Ole Elgesem, lærer, frk. Svanhild Moksnes (timelærer i hand
arbeid) og lærer Marius Blybakken (timelærer i sløyd). Ellers hadde
en de første årene disse timelærerne: Lærer Nikolai Hafstad (tegning),
skoleinspektør Pål Sandnes (historie) og sokneprest Øystein Hovden
(kristendomskunnskap). Lærer Hafstad var skolens første kasserer.
Nå er styreren kasserer. Fra 1/1 1942 ble cand. filol. frk. Ingebjørg
Øraker, Levanger, tilsatt ved skolen. Posten var ledig fra hosten 1941,
men da frk. Øraker ville ta eksamen ved Det pedagogiske seminar før
jul, arbeidde cand. mag. Dagny Våge, Levanger, som vikar for henne.
Fra høsten 1942 ble stud. filol. Gunnar Pedersen, Verdal, tilsatt
«under hånden», for parolen da var at ingen skulle søke stilling i
skolen. Høsten 1943 ble student med lærerprøve, Bjarne Østbø, Surna,
tilsatt som lærer, også «under hånden». Gunnar Pedersen sluttet 1945
for å fullføre sine studier. Som vikar for skoleåret 1945/46 ble tilsatt
cand. mag. fru Inger Hegle Lingås, Steinkjer.
Da alle stillinger måtte utlyses og besettes på nytt etter freden, søkte
ikke Pedersen, og cand. mag. Einar Knutssen, Oslo, ble tilsatt som
adjunkt i Pedersens post fra 1/8 1946. Siden har det faste lærerperso
nalet vært uforandret: Styrer, lektor Ole Elgesem, lektor fru Ingebjørg
Øraker Elgesem, adjunkt Einar Knutssen og lærer Bjarne Østbø. Lærer
Østbø hadde permisjon skoleåret 1946/47 for å ta forberedende prøver
ved Universitetet. Som vikar for ham arbeidde lærer Lars P. Østbø,
Surna. Disse har hatt kortere vikariat ved skolen: Student Eva Sivert
sen, Trondheim, cand. filol. frk. Westad, Trondheim, og student
Dagmar Wold, Verdal. Som timelærer i kortere eller lengre tid har
disse vært knyttet til skolen: Student Svein Hofstad, student Helmer
Hofset, lærer fru Oddlaug Østbø og Birger Haug, som for tiden er
timelærer i gymnastikk.

----
217 Bind 2A
---
LÆRARAR
Aksnes, Ola
f. i Verdal 1902. Eksamen frå
Nidaros lærarskule 1926. Frå 1926
—1928 lærar i Fosnes i Namdalen,
frå 1928 lærar og klokkar i Bu
vik, og frå 1946 førstelærar ved
Verdalsøra skule og skuleinspektør
i Verdal.
Har vore mykje med i misjons
arbeid og er no medlem av hovud
styret for Det Norske Misjonssel
skap.
Gift med Klara Augusta Ander
sen.
Balgård, Jacob Eliæsøn
Jacob Eliæsøn Balgård er fødd på Balgård i 1750 og konfirmert i
Vuku 1766. 18 år gamal vart han skulemeister. Både skriftlege mel
dingar og munnleg tradisjon samsvarar i at han må ha vore sers gåve
rik og hatt ein framifrå givnad som praktisk lærar. Ved bispevisitasen
i 1780 var han berre 30 år og hadde alt da synt kva han dugde til.
I eit skriv til bispen av 10/10 1780 seier sokneprest Krog m. a. «Der
nest var det min salig faders agt ved denne leilighet at rekomandere
vores brave skolemester. Jacob Eliæsøn Balgaard, der nu ved utrettelig
flid til megen fornøelse haver tjent som skolemester i 10 aars tid. Vi
haver vist ikke havt nogen bedre og skikkeligere, og han burde til en
slags opmuntring og belønning nyde den gunst av Eders høyverdighet
at forsikres succession paa hovedklokkeriet, især da han hidtil haver
tjent for en ganske ringe løn.»
Det er ikkje ende på alle dei lovord han får for arbeidet sitt, og
det blir gjort slik vedtak: «I anledning den lange tjeneste, de gode
prøver og det meget gode vidnesbyrd som herredsprosten Johan Støren
og sogneprest Jacob Krog samstemmig haver meddelt skolemester
Jacob Balgaard, gives han herved løfte og forsikring om at nyde og
tiltræde klokkertjenesten i Værdalens prestegjeld, nåar den nuværende
Torber Hjellen enten ved døden avgaar, eller tjenesten paa anden
maade bliver ledig.» På denne klokkerposten måtte han no vente i 28


----
218 Bind 2A
---
år. Ved visitasen året etter fekk han og stor ros for «sine gode gåver
tii at catekisere». og på ny fekk han iovnad på klokkarposten. Til
dette gjer han sjølv den merknad «at han har rneget svagt brøst».
Eit døme på at han i mange måtar var framom si tid er og dette
at han lærde opp ein døvstum gut, Erik Madsen Stor-Vokhaug, til å
lesa, og førebudde han til konfirmasjon. Dette tykte prestane var so
merkeleg, at dei sende ei melding om det til det kongelige kancelli
i København. I det skriv kancelliet sender som svar på dette, er det
mange lovord både om lærar og elev. Da dette vart kunngjort for B.
seier bispen: «Denne skrivelse bragte ham overvættes glæde.» Som
honorar for dette arbeidet fekk han 2 rd. av skulekassa. Best lærer
ein kanskje å kjenne han av det som presten Eylert Hagerup skriv om
han: 1 «Blandt skolemesterne udmerker Jacob Balgaard sig som ved
mere end 30 aars tro og retskafne tjeneste gjort sig fortjent av denne
bygd og den ungdom, han har undervist, og den tid har han uden
betaling sikkert oplært mere end 300 unge mennesker av begge kjøn
i at skrive og regne. Han har møysommelig ved egen flid lært sig
tysk, som han læser og forstaar temmelig vel, skriver en pyntelig haand
med ortographisk rigtighed, er ikke uden kyndighed i de høyere og
vanskeligere regningsarter, har paa egen haand lagt sig efter og for
hvervet sig nogen indsikt i geometrien, astronomien, geografien og
naturlæren, synger med en god stemme efter coralnoter, tegner og
måler rett godt. Jeg skylder sandheten at bevidne dette: han er en
vel fortjent skolemester, en retskaffen og meget beskeden mand.» I
1796 da den nye skuleskipnaden vart gjennomførd, var det han som
for «ringe betaling» lærde opp 4 unge menner til lærarar. Før denne
tid hadde han neppe hatt noka fast løn. Men frå no av vart løna hans
sett til 30 rd. for året, medan dei andre hadde 20.
Den 2/1 1800 gifta han seg med Kjersten Nicolaisdatter Preste
gard — som var 18 år yngre. Same året bygsla han av Ole Ågård
10 mål av plassen Stabelsstugu for ei årleg avgift av 8 rd.
Da Torber Hjellen døydde alt i 1808, vart Jacob Balgård tilsett
som klokkar i Stiklestad og Vinne frå første pinsedag dette året. Men
alt ut på sommaren i 1810 vart han sjuk og måtte gå til sengs.
Han hadde fått kreft. Han leid under harde pinsler i 11 månader
og døydde 22. juni 1811.
Det er mykje som tyder på at J. B. ikkje hadde det godt sidan han
vart gift. Den store skilnaden i alderen på han og kona gjorde kan
skje sitt, og etter det som er fortalt, var kona noko strid til sinns, og
1 Trondhjemske Blandinger h. 2., side 131.

----
219 Bind 2A
---
Handlegning ar Jacob Balgard.
hadde lite lag til å stelle huset. Av det ein høyrer om han, låg hans.
givnad og hugmål for kunst og vitskap, og korkje kona eller bygde
folket hadde so mykje skjøn på slikt, at dei kunde verdsetja arbeidet
hans. Men han var av dei som fann lukka i arbeidet, og han hadde
den store gleda at hans føresette skjøna han og sette verd både på han
og arbeidet hans. At han måtte vera noko framifrå, syner seg med anna
av at den strenge og kravfulle bispen Peter Olivarius Bugge gav han
det vitnemål ved visitasen i 1809 at han var ein «ypperlig mann».
Det er ikkje godt å vite kva det kunne ha vorte av denne mannen
om han hadde fått utdaning og levd under betre vilkår. Men visst er
det at han gjorde eit stort og godt arbeid i ei nybrotstid som hadde
bruk for han. Det er få som av si samtid har fått så godt ettermæle
som Jacob Balgård. Det finst ingen ting som legg skugge over hans.


----
220 Bind 2A
---
minne. Han etterlet seg 2 søner, Elias og Nikolai, som begge døydde
ugift.
Enkja fekk år om anna 5 til 8 spd. i pensjon
(Sjå Balgård.)
Balgård, Elias Ottesøn.
Elias Ottesøn Balgård var ein systerson av Jacob Balgård. Han er
fødd på Lynum i Skogn 1775 av foreldre Ottar Lynum og k. Maren
Eliasdatter. I 1796 vart han tilsett som omgangsskulelærar, og kallar
seg da Elias O. Folioen. Men 2 år etter har han brigda namnet til
Balgård, som var namnet åt morsætta hans.
Eylert Hagerup fortel, at «2 av de 4 yngre som var ansat, hadde
anlæg for musik, og ble efter afg. biskop Schøynheyders foranstalt
ning, dels paa deres egen, dels paa understøttelse av misjonskassen i
Trondhjem underviste i at spille paa Violin og at synge koral efter
note». Ein av desse to var E. B. og den andre var ganske sikkert Ole
Nilsson Qvelstad. Etter framlegg av prost Brandt vart B. i 1811
tilsett som klokkar i Stiklestad og Vinne etter Jacob Balgård. I 1812
gifta han seg med enkje Anne Sevaldsdatter Sør-Lyng, og kom derved
til å bli eigar av denne garden.
Som gardbrukar og klokkar fekk han no så mykje å gjera at han
fekk lite tid til å fara i kring og halde skule. Han søkjer difor om å
få ha klokkarposten, men verta friteken for å halde skule. Dette vart
og innvilga for ei tid. Men etter lova frå 1827 var han pliktig til
å halde skule såframt han ville vera klokkar. Da vart det ordna på
den måten at han heldt skule heime på Lyng for den krinsen, og
resten av skulen som var tillagt hans post, vart halden av Aage Lyng,
som var stesonen hans, og var oplært til skulemeister av presten Ingier.
For denne skipnaden måtte E. B. befale 12 tdr. bygg til skulekassa
med pengar, rekna etter høgste pris på marsmarknaden på Levanger.
Han døydde 1/2 1831.
(Sjå Leinsætta.)
Balgård, Anders.
Anders Balgård er fødd på Balgård i Vuku 22/9 1839. Tok eksa
men ved Klæbu seminar 1861, og vart same år tilsett som lærar i Nes
krins, der han heldt fram til han tok avskil 1900.
Balgård var ein interessert og dugande jordbrukar. Han brukte fyrst
garden Vestre-Ness, sidan kjøpte han Haga søndre og til slutt Skjør
dal, som han hadde til han tok avskil, og flytta til Levanger, der han
budde til han døydde 9/1 1932.

----
221 Bind 2A
---
Anders Bal gard.
Ivar Berg.
Berg, Ivat
f. i Vinne 1900. Eksamen frå Levanger 1922. Lærar i Snåsa til 1937,
da han vart tilsett som lærar ved Vinne skole.
Gift med lærarinne Astrid Burheim frå Skogn. (Sjå Hallanætta.)
Bergland, Tor
f. i Bø i Telemark 1901. Eksamen frå Notodden 1923. Etter å ha
vore lærar på ymse stader vart han i 1933 tilsett som lærar ved fram
haldsskulen i Verdal. Avskil frå 1/1 1935.
Bjerkevåg, Johan
frå Ålesund tilsett som 2. lærar ved Verdalsøra skule 1906. Året etter
fekk han saman med denne posten sløyd i Volhaugen, og 1908 var
han vikar på framhaldsskulen. Denne ordninga heldt fram lii 1915,
da framhaldsskulen vart skipa som sjølvstendig post med 20 veker
framhaldsskule og noko sløyd og småskule attåt. Bjerkevåg heldt
fram ved Verdalsøra skule til han søkte avskil her for å ta over ny
post i Ålesund 1920.
Blybakken Marius
f. 9/1 1898 i Vinne. Lærareksamen frå Levanger 1925. Vikar på
ymse stader til 1927 da han vart tilsett som lærar i framhaldsskulen
i Verdal. Frå 1933 ved Verdalsøra skule.
Gift med Marie Otlo frå Sæther i Frol.

 

----
222 Bind 2A
---
Marius Blybakken.
Peder Bronstad.
Brønstad, Peder
f. i Snåsa 1876. Eksamen frå Levanger 1900. Same året konstituert
i Sjøbygda og året etter tilsett i Ulvilla krins.
Brønstad har arbeidd noko med arkeologiske granskingar, og skrive
ymse artiklar om dette emne i dagspressa.
Gift 1. 1902 med Beret Marta Olsd. Flyum, 2. 1916 med Anna
Bergitte Johs.dtr. Holmli.
Dahl, Johannes
f. i Vuku 1870. Eksamen frå Klæbu 1892. Same året tilsett som
lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera krinsar. Frå 1894 i Arstad, Gar
nes og Suul krinsar, og frå 1902 ved Stiklestad skule. Frå 1906 klok
kar ved Stiklestad kyrkje. Frå 1908 til 1918 formann i skulestyret
og frå 1918 skuleinspektør i Verdal. Avskil frå 1/7 1936.
Statsstipendium for å vitja skulane i Oslo og Stockholm.
Kongens fortenestmedalje. (Sjå Grensætta og Suulætta.)
Dale, Sjur
f. i Høyanger 1875. Lærareksamen frå Siljord 1898, og vart same
året tilsett som lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera, der han heldt
fram til 1901. Frå 1901 —03 lærar i Bjerkreim og sidan skulestyrar
i Høyanger, Kyrkjebø.


----
223 Bind 2A
---
Johannes Dahl.
Mikal Dillan.
Dillan, Mikal
var fødd på Dillan i Vuku 1848. 22 år gamal vart han opteken på
Klæbu seminar og dimitert derifrå 1871. Frå 1872 tilsett som lærar
i Hemne. Etter å ha tent der i 5 år, vart han i 1877 tilsett i Volden
og Holmli krinsar i Vuku, der han heldt fram til 1886, da han tok
over lærarposten ved Vuku skule. Frå 1895 var han kyrkjesongar i
Vuku, og heldt fram som lærar og kyrkjesongar til han tok avskil
frå 1/10 1919- Sidan var han vikar for ettermannen til nyår 1920.
Da hadde han vore lærar i 48 og klokkar i 25 år.
Dillan var heilt frå ungdomen av sterkt påverka av Ole Vig og
bonderomantiken, og under opphaldet på seminariet kom han med
i det Grundtvigske straumdraget. Det nyvakte livet fekk sterk nøring
av samvær med menn som presten Vinsnes, O. K. Kuløy og L. M.
Bentsen. Folkehøgskulen, ungdomen, målsaka og alle gode tiltak i
nasjonal folkeleg og demokratisk leid fekk ein trufast ven og tals
mann i Dillan.
Mellom ungdomen kjende han seg heime og var støtt talar på festar
og møte som dei fekk i stand. Han var sjølv til det siste ung i sinn
og syn, og der stod støtt eit friskt ver frå han. I fleire år heldt han
kveldsskule og eit år sommarskule for gjentor. Han var glad i song
og musikk, og var i fleire år leiar av Vuku songkor, som heldt kyrkje
songen oppe og stod seg heilt til kyrkja fekk orgel.

 

----
224 Bind 2A
---
Mellom lærarane var han både avhalden og vyrd, og var deira
målsmann i skulestyret i 33 år. I den tid var han medlem i om lag
alle nemnder som skulle ordne med skulestellet. Han fekk som regel
ta dei tyngste tak, men han var glad i arbeidet, og hadde eit godt lag
til å løysa flokar. Da han tok avskil, fekk han etter tilråding frå skule
styret og skuledirektøren kongens fortenestmedalje.
Dillan sa så ofte på sine gamle dagar: «Når eg sluttar med skulen,
er det slutt med meg,» og såleis gjekk det. Han tok til å skrante på
nyåret i 1920, og den 15. februar vart det slutt. (Sjå Garnesætta.)
Dillan, Helge
f. i Vuku 1896. Eksamen frå Oslo lærerskole 1917. Same året tilsett
som lærar i Suul og Arstad. 1918 —19 i Oppdal, 1919 —21 i Røra.
Frå 1921 til 1945 i Frol, og sidan lektor i musikk og song ved Stord
lærarskule.
Utdaning i musikk ved musikkskolen i Trondheim og musikk-kon
servatoriet i Oslo, songstudium ved tyske skolar og musikpedago
gischer Informations kursus i Berlin.
Gift med Julie Bøe. (Sjå Garnesætta.)
Efskind, Hans Olssøn
f. 12/9 1777. Foreldre var Ole Hansøn Efskindvald og k. Beret
Matiasdatter Levring. Han var ein av dei 4 som vart opplærd av
Jacob Balgård og tilsett som omgangsskulelærar 1796. Han fekk ste
fjerding frå Vest-Hellan til Åkran, 65 gardar.
I 1802 vart han gift med Brynhild Ellevsdatter Ulvillen og budde
da i Litlenget — under Dillan. Frå 1812 fekk han etter tilråding av
prost Brandt bruksrett til skulejorda på Vest-Hellan. Avlinga vart
anten seld eller førd til Litlenget. Men da lærarbustaden på Hellan
vart gjort i stand i 1825, seier bisjen ifrå i eit nokså skarpt skriv
at han skulde ta bustad på skulen og ikkje føre bort avlinga. Frå den
tid måtte han vel bu der den tid han heldt skule, men elles heldt han
seg på Midtgrunnan vestre, som han åtte frå 1820 —30. Fyrst etter den
tid tok han fast bustad på skulen, og vart da der til han døydde
18/8 1843.
Gamle folk sa at Hans Efskind var prost Brandt si høgre hand, og
det er mangt som tyder på at desse to var gode vener. Det var ikkje
utruleg at Hans Efskind var så pass god diplomat at han rekna med
at de var noka vinning med å stå på ein god fot med ein so myndig
og rådrik mann som prost Brandt.

----
225 Bind 2A
---
Det syner seg elles av visitasbøkene at han i mange måtar var ein
dugande mann. Ein gong får han dette vitnemål: «Han er en dyktig
mann.» Ein annan gong: «Han er en av de beste.» Det ser ut som
han hadde eit godt praktisk skjøn og ikkje lita evne som administra
tor. Han vart difor ofte teken med på råd i ymse skulespørsmål. Det
var han som skilde ut og sette merke for jorda og teikna grunnplan
til skulehusa på Hellan. Han hadde ei grei og kraftig handskrift, og
vart difor mykje brukt til å skrive ymse dokument og føre møte
bøker. Han har soleis ført møteboka for bygdekommisjonen frå 1796
og fram mot 1830-åra. (Sjå Vuku skule.)
Ejastsen, (Holmli) Ole
er fødd på Indalsvald 1806. Budde sidan saman med foreldra sine
i Efastplassen — Årstadvald. Etter at han i 1827 vart gift med Marta
Bårdsdatter Holmli, flytta han til Holmli og budde der til han døydde
24/5 1881.
Han vart tilsett som omgangsskulelærar i 1824 og tok avskil i 1861.
(Sjå Bjørganætta.)
Eklo Lars
f. på Sør-Eklo 1807. Tente hertenesta som lærar frå 1824—30. Sidan
bonde på Eklo, der han døydde som kårmann 1879.
Han heldt skule i 4. distrikt i Stiklestad—Leksdalen og noko av
Volhaugen. (Sjå Ekloætta.)
Evjen, Nils Kristian
f. i Malvik 1881. Lærareksamen frå Levanger 1901. Vikar i Suul
og Garnes frå nyår 1902, og frå hausten same året tilsett i Volden
krins. I 1910 fekk han post i Stjørdal, men heldt skule der berre eit
halvt års tid og kom så tilbake til Volden att. Der heldt han fram
til han tok avskil i 1927. Gift 1. med Sofie Gren, og 2. med Marie
Langdal. Døde 1930. (Sjå Grensætta.)
Elnan, Hilmar
f. i Beitstad 1884. Underbefalsskule 1906. Lærareksamen frå Elve
rum 1909. Lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera frå 1911 til 14,
Inderøy frå 1914 til 19. Sidan lærar og klokkar i Ogndalen.
Gift med Karoline Ward frå Strådalen.

----
226 Bind 2A
---
Hans Figenschou
Johannes Faber.
Faber, Johannes
f. på Verdalsøra 1846. Eksamen frå Klæbu 1866. Tilsett som 2. lærar
ved Verdalsøra skule 1866.
Samstundes skulle han ta over undervisninga ved ein «vidaregå
ande» klasse som da var skipa ved Verdalsøra skule.
Men i 1869 er posten ledig. Faber kom visst alt da over til Trond
heim, der han til slutt vart overlærar ved folkeskulen.
Figenschou, Hans Fetter
f. i Verdal 1910. Eksamen frå Elverum 1934. Tilsett som lærar i
Garnes krins 1938.
Gift med lærarinne Gudrun Kvål frå Stjørdal, som også er tilsett
som lærarinne ved Garnes skule.
Fuglas, Christian
f. i Ingdalen 6/1 1864. Lærareksamen frå Klæbu 1884. Frå 1885
lærar i Stoksund, Nord-Frøya og Åfjord. 1898 tilsett som lærar og
klokkar i Vinne, der han heldt fram til han tok avskil 1927. Fuglås
åtte stor dugleik og sers givnad som praktisk lærar. Frå 1920 og til
han tok avskil var han målsmann for lærarane i skulestyret, og frå
1910 til 16 var han medlem av heradstyret.
Gift med lærarinne Kristianne Oxås frå Leksvik. Kjøpte Sollia
i Sjøbygda der han budde, og døydde der 27/1 1939.

 

----
227 Bind 2A
---
Christian Fu glas
Anton Fanes.
Fanes, Anton
f. på Frosta i 1852. Lærareksamen frå Klæbu 1872. Same året vart
han tilsett som lærar i Surnadal og frå nyår 1874 i Lund og Dale
mark krinsar i Leksdalen. 1881 tilsett som lærar på Ytterøy og litt
seinare som kyrkjesongar. Der heldt han fram til han fall for alders
grensa i 1922, og hadde då vore lærar i 50 år.
I yngre år gjekk han på fleire lærarkurs, m. a. hos Kristoffer Bruun
på Vonheim. Gjennom dei 40 år han var på Ytterøy, hadde han alle
kommunale tillitsverv. Dei siste 21 år ordførar. Han har og hatt
mange fylkeskommunale ombod, m. a. medlem av styret for Inn
herad sjukehus.
Sidan han slutta som lærar, flytta han til heimbygda Frosta og bur
no der.
Fanes, Johan Arnt
er fødd på Frosta 25/9 1858. Lærareksamen frå Klæbu 1880. Haus
ten 1883 vart han konstituert i Sjøbygda. 1883 tilsett som andre
lærar på Verdalsøra, og heldt fram der til hausten 1893, da han søkte
seg til Meråker. Der vart han verande til han tok avskil i 1927, og
fekk da Kongnes fortenestmedalje i sylv.
I Meråker hadde han mange kommunale tillitsverv: Medlem av
heradstyret i 24 år, formann i fattigstyret i 26 år, forlikskommissær
i 18 år, og skrivar og forretningsførar for likningsnemnda i 25 år,
15

 

----
228 Bind 2A
---
Johan Arnt Fanes.
Endre Gudvangen.
målsmann for lærarane og skulestyreformann i 10 år. I mange bolkar
valmann, nominasjonsmann, lagrette- og domsmann m. m.
Sidan han tok avskil, bur han i Frol.
Gud ding (Haga), Johannes ]onss en
f. 1811. Omgangsskulelærar frå 1830 til 37 for å gå fri hertenesta.
Døydde som kårmann på Haga 1890. (Sjå Nessætta.)
Gudvangen, Undre
f. 16/1 1884 i Aure. Lærareksamen frå Levanger 1905. Lærar i
Hamarøy 1908 —09, Hemne frå 1910 —17, Tingvoll 1917 —20, frå
1920 Ness krins og frå 1942 Sjøbygda krins i Verdal. Lærarhøgskulen.
Avskil 1951.
Gift med Kristine Jakobsen.
Haugdahl, Ole
f. på Haugdahl i Sparbu 1816. Lærareksamen frå Klæbu 1882. Hus
lærar i Bessaker og på Froøyene i 3 år. Frå 1886 til 1919 lærar i
Leksdalen, og frå 1920 til 23, da han tok avskil, lærar i Åsnes i Solør.
Haugdahl var i lang tid medlem av Verdal heradstyre og hadde
fleire andre offentlege ombod.

 

----
229 Bind 2A
---
Ole Haugdahl.
Ole Sevaidsen Hage.
Mellom dei mange serinteresser Haugdahl hadde, har han vore ein
interessert granskar av bygdesoga og har i ymse blad skrive om slike
emne. Død 1937.
Hage, Ole Sevaidsen
f. på Lennes 1805. Tilsett som omgangsskulelærar 1830 i 7. distrikt,
frå Gudding til Rosvold, med 20 spd. i løn for året. Frå nyår 1843
vart han klokkar i Vuku etter Ole Qvelstad. Han slutta som lærar
i 1849, men heldt fram som klokkar til han døydde i 1871.
I 1843 bygsla han garden Ekren, som han brukte til sin død.
Ole Hage var e ; n allsidig og mykje gåverik mann. Han var sers
musikalsk, hadde ei kraftig og vakker songrøyst og spela fiolin, men
helst cello. Alt iSO-åra skipa han Vuku songkor, som visstnok var eit
av dei fyrste på landsbygdene her. Han hadde ei uvanleg fin handskrift
og sers god målføring, og vart difor mykje brukt til å skrive doku
ment. Dei hadde i den tid for vis å lage viser og rim om hen
dingar — helst om noko som var syrgjeleg og hadde skaka opp folk,
likeså vart det laga minnedikt til gravferda åt dei som dei meinte
hadde fortent denne æra. Hage har skrive fleire av dette slaget. Men
dette låg ikkje for han, og han nådde difor ikkje høgt i verse-kunsta.
Etter som folket fekk meir og meir å seie i det offentlege liv, måtte
dei sjå seg om etter brukbare folk til dette. Hage var som sjølvskri
ven, og fekk såleis om lag alle tillitspostar som fanst. Såleis var han

 

----
230 Bind 2A
---
Anders Sørensen Hallan.
Sevald Hage.
ei lang tid med i heradstyret, og ordførar frå 1850 til 1861. Han
var den fyrste verkelege ordførar som ikkje hadde høgare skuleut
daning. Han var ei lang tid kommunekasserar, medlem av skule- og
fattigkommisjonen, og mykje anna.
Haga hadde såleis mykje å stå i, og ikkje så reint lite av motgang
av ymse slag, men å sjå til var han likevel alltid i jamvekt. Mellom
vener og i godt lag kunde han vera kvikk og trøysam, og var mykje
vitug og råmande i sine svar. Han var ein mann som var både avhal
den og høgvyrd av alle som kjende han. (Sjå Leinsætta.)
Hage, Sevald
f. på Ekren 31/5 1840, son til klokkar Ole Hage. Lærareksamen frå
Klæbu 1863, og vart same året tilsett som lærar i Volden og Holmli
krinsar. I 1874 vart han etter søknad overflytta til den ledige posten
i Grunnan og Arstad krinsar. Etter at Grunnan og Holmli krinsar
i 1885 vart slegne saman til ein med skule i Ulvilla, heldt han no
skule der til han tok avskil i 1895.
Etter at faren var død i 1871, vart han konstituert som hans etter
mann i klokkarposten i Vuku, og heldt fram som klokkar til han
tok avskil.
Haga var mykje musikalsk, og hadde ei rein og klår songrøyst,
og saman med M. Dillan var han leiar av Vuku songkor. Da han

 

----
231 Bind 2A
---
kom til Ulvilla, kjøpte han i 1876 ein av Klukengardane, som han
selde da han tok avskil som lærar og klokkar. Han åtte også ein gard
i Ulvilla, der han dg hadde skulen ei tid. Sidan kjøpte han Nord
berg Vestre, der han døydde 5/8 1909, og er gravlagd på Stiklestad
nye kyrkjegard.
Han var gift med Serianna Nilsdatter Volden, f. i Åsen 1836, død
på Verdalsøra 1930. (Sjå Leinætta.)
Hallan, Anders Sørensen
f. på Hallan 1803. Tente hertenesta som omgangsskulelærar i 6.
distrikt — Vinne sokn — frå 1823 til 1832. Sidan var han gard
brukar på Ner-Hallan og døydde der 1895. Han skulle vera svært
hendt til allslags kvinnfolkarbeid. Helst dreiv han med spinning,
veving og binding.
Han var ein sers godlynt og gudeleg mann, som arbeidde mykje for
misjon og avhaldssak. Såleis var han ein av dei som gjorde mest for
å få reist bedehuset på Ørmelen i 70-åra. (Sjå Hallanætta.)
Halset, Tore
f. på Halsetvald i Vuku 1829. Han fekk noko privat opplæring og
vart tilsett som omgangsskulelærar i Garnes og Suul krinsar i 1849,
og tok avskil 1859. Etter den førde han eit omflakkande liv.
Ei tid var han ferjemann ved Lyng, sidan ved Brattøra i Trond
heim. I 1880-åra for han til Amerika, der han ei tid var klokkar,
og døydde der i 1905. (Sjå Solbergætta.)
Hafstad, Nikolaj Guttorm
f. i Førde, Sunnfjord 1902. Lærareksamen frå Troms 1925. Fyrst
lærar i Førde og sidan 4 år ved framhaldsskulen i Askvoll. Frå 1929
til 1939 lærar i Bjartan, og sidan ved Vinne skule.
Gift med Jorunn Fortun. Frå hausten 1948 øvingslærar ved Troms
lærarskule.
Heggli, Konrad
f. i Verdal 1903. Eksamen frå Levanger 1926. Vikar i Verdal, Klinga
og ymse andre stader. 1936 tilsett som lærar i Volhaugen, og i 1938
som sløydlærar for alle skular i heradet.
He/r, Magnus
f. i Vuku 1903. Eksamen frå Levanger 1925. Konstituert på ymse
stader til 1934 da han vart tilsett i Overholmen krins.

----
232 Bind 2A
---
Iver Odin Helmo.
Hans Hall em.
I 1945 vart denne krinsen lagd ned, og Heir vart tilsett ved Ulvilla
skule.
Gift med Magna Røe
Helmo, Ivre Odin
f. i Vuku 15/4 1899. Eksamen frå Levanger 1921, same året tilsett
som lærar i Helgådalen og Vera krinsar, og frå 1927 i Volden krins.
Frå 1948 lærar ved Vuku skule og klokkar ved Vuku kyrkje.
(Sjå Overholmætta og Grensætta.)
Hofstad, Jon
frå. Hegra, tilsett i S. Leksdalen og Arstad krinsar 1907. Sa opp
posten 1910. Seinare lærar ved den kommunale høgre almenskole i
Trondheim.
Holmen, Ole Jeremiassen, den yngre
f. på Midtholmen 1809, halvbror til Ole Jeremiassne Holmen den
eldre. Frå 1832 til 38 var han konstituert som omgangsskulelærar
i 5. distrikt — frå Volden med Nordkløyva til Vera. Truleg gav han
som så mange andre seg til å vera skulemester for å gå fri for her
tenesta.
Han dreiv elles med mange slag, var m. a. vaksinatør. Kring 1850
reiste han til Loppa i Finnmark og vart tilsett som lærar og klokkar

 

----
233 Bind 2A
---
der. Fem år seinare vart han tilsett som lærar og klokkar i Valberg
i Lofoten. Ei tid var han konstiutert som lensmann der, men han
ville ikkje bli tilsett fast, da han ikkje lika seg med det.
Omkring 1860 vart det lagt telegraf oppover der, og så vilde dei
ha Holmen til telegrafist. Dette hadde han hug til. Han reiste til
Molde og tok eit kurs og vart sidan telegrafist i Valberg all sin dag.
Folket der oppe tykte at telegrafen var eit stort vedunder, og H.
måtte halde foredrag og greie ut om den for dei. Det hende og at dei
kom med pakkar som dei ville ha sendt med telegrafen.
(Sjå Midtholmætta.)
Halle ni. Han
f. på Hallem 1832, lærareksamen frå Klæbu 1853, og frå 14/10
s. å. tilsett som omgangsskulelærar i Stiklestad og Forbregd krinsar.
Seinare i Stiklestad og Sør Leksdalen. Avskil 18S0.
Gift 1855 med Abel Olsdatter Tinden, f. 1833, død 30/9 1919.
Dei budde i lang tid på Tanggjerdet (av Rosvoid), sidan på Mel
by grava, Stiklestad,, Forbregdsaunet og Dypdal der han døydde 26/4
1913.
Hans Hallem var mykje musikalsk og var til ymse tider leiar
av songkor.
Høgnes, Anton Marius
f. i Verdal 1901. Eksamen frå Levanger 1922. Same året tilsett i
Ness og Arstad krinsar. Avskil 1942. Var ei tid organist i Vuku,
seinare i Vinne. (Sjå Nessætta.)
fermstad, (Levring) Ole Olsson
f. 1745. Tilsett som omgangsskulelærar 1796 og heiter da Ole Jerm
stad, året etter har han brigda namnet til Levring. Ved visitasen
i 1809 seier biskop Bugge om han: «Ole Levring er gammel og gud
fryktig, lidet anleg.» Han heldt fram som lærar til han døydde 1813,
68 år gamal.
Johnsen, Johan Magnus
f. på Verdalsøra 1812. Tilsett som omgangsskulelærar i 4. distrikt
i Stiklestad (Volhaugen og N. Leksdalen) i 1833. Seinare fekk han
Sør Leksdalen, Trøgstad- og Skrovegrenda. Han tok avskil i 1865.
Han budde i eit hus ved Follo og dreiv med litt jordbruk og glas

----
234 Bind 2A
---
Johan Magnus Johnsen.
Johannes Johannessen.
makararbeid. På ein tur til Levanger vart han tvert sjuk og døydde
der 1874.
Gøllaug, enkja etter han, omkom i utraset 1893, 81 år gamal
Johnsen, Lars
f. på Åsenvald i Vuku 1/5 1843. I 1863 fekk han noko undervis
ning hos Johs. Rygh, og frå nyår 1863 vart han konstituert som lærar
i 19-, 20. og 21. distrikt i Vuku (frå Holmli til og med Nordkleiva).
Løna var 1 ort (80 øre) om dagen og fritt opphald.
Frå hausten same året vart han konstituert i Inndalen krins med
same løn. Reiste i 1864 til seminariet i Klæbu og tok eksamen i 1866,
og frå hausten same år vart han fast tilsett som lærar i Steine, Inn
dalen og Suul krinsar. Han kjøpte noko rudningsland av Nordsteine
og bygde seg heim der — Vikdal — der han og hadde skulen ei tid.
Johnsen døydde 29/5 1894.
Gift 1868 med Marie Johs.dtr. Holmlivald, f. 13/3 1846, død
3/8 1920.
Johnsen, John
f. 1875, eksamen frå Levanger 1899. Same året tilsett som lærar
i Arstad og Balhall og 1900 i Volden. Frå 1902 lærar i Suul og
Garnes. Avskil 1940. Død.
Gift 1905 med Inger-Anna Eriksdatter Haugdal.

 

----
235 Bind 2A
---
Johannessen, Johannes
f. i Frol 1850. Eksamen frå Klæbu 1876. Etter å ha vore vikar på
ymse plassar vart han i 1880 tilsett som 2. lærar på Verdalsøra, der
han heldt fram til 1882, da han vart tilsett i Sjøbygda. I 1886 tilsett
i Skauge krins i Ytterøy, der han heldt fram til han tok avskil i 1909-
Han budde sidan i Sjøbygda og døydde på MikkeLsgård 1925.
(Sjå Moetta, Kausmo.)
Johansen, Johan Andreas
f. i Strinda 1850. Lærareksamen frå Klæbu 1870. Var i 3 år hus
lærar og kontorist på Ørland. Frå nyår 1874 var han tilsett som lærar
i Lein og Auglen krinsar i Volhaugen. Der vart han berre til 1876,
da han vart amtskulelærar i Tingvoll.
I 1879 tok han avskil frå skulearbeidet og forpakta Tarva i Fosen.
Seinare kjøpte han denne store eigedomen, og budde der til han
døydde 1910.
Frå den tid han tok fast bustad på Tarva, fekk han ei mengd med
kommunale tillitspostar. Då Næs vart utskild som eige herad, vart
han ordførar der, eit tillitsyrke han hadde om lag til han døydde. Ei
lang tid var han 1. stortingsvaramann for S. T.hjems amt, og vart
fleire gonger kalla inn på Stortinget.
Jøsås, Rasmus
f. 1749. Tilsett som omgangsskulelærar 1815. Han har neppe vore
lærar lenger enn 4 eller 5 år. I 1825 gifta han seg med enkja Marta
Jeremiasdtr. Midtgrunnan, og vart dermed bonde på Midtgrunnan,
der han døydde som kårmann 1885. (Sjå Øvre Stiklestadætta.)
Kluken, Johannes
f. i Vuku 11/5 1830. Hausten 1853 tok han til å halde skule, og for
fyrste halvåret fekk han 5 spd. i løn. Sidan fekk han opplæring av
Johannes Rygh og vart tilsett som omgangsskulelærar 1855. Han
hadde dei fyrste åra all skule frå Volden til Strådalen. Men i 1863
vart Volden krins slegen saman med Holmli, og Kluken fekk så det
som no er Bjartan, Helgådalen og Vera krinsar. Der vart det om
gangsskule til 1865, då det vart fast skulestad i Bjartan og Helgå
dalen, medan det i Vera var omgangsskule heilt til 1896. Kluken
heldt fram med skulen i desse krinsane til han tok avskil i 1892, og
hadde da vore lærar i 39 år.

----
236 Bind 2A
---
Johannes Kinken.
Mikal Kinken
Da han tok til som lærar i desse krinsane, var det berre kløvveg frå
Skjækerfossen til Vera. I 60-åra vart det kjøreveg over Helgåsskogen,
og over Verafjellet ca. 20 år etter at Kliiken hadde slutta som lærar.
Dette var den verste utpost i heile bygda, og når læraren skulle
flytje mellom krinsane, måtte han bruke ski, og det hende at han
råka på uver, so det mang ein gong stod om livet. Når han kom
fram, var det heller ikkje alltid så greitt. På fleire stader var det
berre eit lite rom, der heile huslyden og læraren heldt til både natt
og dag. Den veka skulen skulle vera på garden, vart dette romet
om dagen nytta til klasserom, daglegstove, kjøken og til dels som
arbeidsrom, og om netene til soverom for læraren og huslyden. Læra
ren og borna flokka seg kring eit bord i den eine kanten av stova, og
dei som ikkje fekk plass attmed bordet, måtte sitja på krakkar og
stabbar der det helst høvde. Skulen åtte ikkje noko undervisnings
material. Borna hadde med seg ei steintavle og dei få lærebøkene dei
hadde bruk for. Skrivesaker førde læraren med seg, så dei kunne få
kjøpe av han.
Når det likevel gjekk an å få utretta noko i ein slik skule, kom
det mykje av at folket i dei avsides krinsane var glad i skulen og
sette pris både på læraren og arbeidet hans. Dei gjorde difor alt kva
dei kunne for at skulen etter tilhøva skulle få så gode vilkår som
det var råd. Borna fekk på denne måten vyrnad for skulen, og verk

 

----
237 Bind 2A
---
nåden vart eit godt samarbeid mellom skulen og heimen, og da kan
ein få noko gjort jamvel om dei ytre tilhøva ikkje alltid er så bra.
Avskil 1892.
I 1898 tok K. seg ein tur til Amerika, der han hadde fleire brør,
3 søner og mykje anna slekt. Han var der om lag eit år, og nytta
m. a. tida til å halda religionsskule for ein del norske born.
I 1867 kjøpte K. garden Elnes østre og budde der til han døydde
1913. (Sjå Bjørganætta.)
Kluken. Mikal
f. på Elnes i Vuku 15/5 1875. Eksamen frå Levanger 1899. Vikar
ved Stiklestad skule 2 l / 2 år. Frå 1902 til 1906 tilsett ved framhalds
skulen og Sør Leksdalen som da var slegne saman til ein lærarpost.
Frå 1906 tilsett ved Sjøbygda skule, der han heldt fram til han tok
avskil 1942. Død 1945.
Gift med Anna Mikalsdtr. Bjartnes. (Sjå Bjørganætta.)
Kolshaug, Jacob Eriksen
vart tilsett på prøve i 1808. I visitasboka for 1809 har bispen Bugge
gjort den merknad at Jacob Eriksen «mangler Hoved». Han heldt
likevel fram som omgangsskulemeister i 12 år, og måtte da visstnok
slutte fordi han lite dugde som lærar. Det ser elles ut som denne
mannen har hatt mykje vondt å dragast med all sin dag. I 1840
bur han på Nordbergvaldet og er da 62 år gamal. Han søkjer da
fattigkommisjonen om hjelp, av di han er helselaus og ikkje duger til
å utrette nokon ting. Kona er «foruden al anden svaghed næsten
blind, og dertil 2 oforsørgede børn».
I 1850 bur han på same stad, og søkjer da om å «vorde forundt
legd, da en saadan netop er bleven ledig». Etter å ha rekna opp alt
som kan vera i hans favør, seier han til slutt: «Jeg haaber at jeg for
nærværende vil findes som en av de mest qvalifiserede til at nyde et
saadant gode». Større krav gjorde han ikkje, men han fekk visstnok
ikkje søknaden innvilga, da det syner seg at han døydde på Nordberg
valdet 1859.
Kulstad, Johannes Andersen
f. på Steingrunnan, ein plass under Kulstad, 1789. Tilsett som om
gangsskulelærar i 1807. Det er mangt som tyder på at han var ein
gåverik kar. Biskop Bugge seier om han ved visitasen i 1809: «Om
ham haves godt haab.» Dette gode haab gjekk ikkje i oppfylling,
for det tok til å koma klager på han. I eit møte 3. juni 1823 vart

----
238 Bind 2A
---
det lagt fram klager på han for «hans
tiltagende Drikfeldighet, slette Exem
pel, Ulyst og forsømmelighet i de ham
paagjeldende plikter». Som ei orsaking
blir det halde fram at det for en del
har sin grunn i hans «uheldige Ægte
skapsforbindelse som er hver mand
i Bygden nok bekjendt». (Han vart i
1821 gift med enken Elsebe-Ellings
datter Øren.) I dette møte vart det
gjort vedtak om at han skulde vera av
sett som skulemeister frå 1. april s. å.
I 1826 bur han på Verdalsøra og
er millom dei som har gitt 1 ort i fri
viljugt tilskot til ein fast skule for
krinsen. Same året sender om lag alle
bønder helt frå Skrovegrenda og ned
Johannes Kulsli.
til Verdalsøra søknad til prost Brandt om at Kulstad må bli tilsett
som lærar ved den nye fastskule på Øra. Det er 40 underskrifter og
mellom dei er lensmann Halvard Hegstad og klokkar Elias Balgård
på Lyng. Kulstad får eit sers godt vitnemål og mange lovord både
som lærar og menneske. Dei oppmodar prosten om å sende søknaden
til biskop Bugge, ifall han ikkje vil gjera det på eige hand. Brandt
har skrive på søknaden at han har teke imot den den 9. april 1826.
Men noko meir har han neppe gjort, for det finst ikkje eit ord om
det i møteboka. Jørgen Ågård vart tilsett som lærar ved fastskulen,
og Kulstad fekk aldri meir nokon lærarpost.
Kulsli, Johannes
f. i Vuku 1881. Lærareksamen frå Levanger 1901. Same året tilsett
som lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera krinsar. Avskil 1903.
Konstituert som lærar og kyrkjesongar på Inderøy i 1904. Etter
eit opphald med skulearbeidet vart han i 1910 tilsett som lærar på
Ørland. Seinare i Ålen, frå 1914 i Bjartan, Helgådalen og Vera
krinsar og frå 1923 i Leira krins. Avskil 1948.
Kvam, Petei
f. i Inderøy 1870. Eksamen frå Klæbu 1890. Lærar i Volden krins
frå 1892 til 95. I Tingvoll frå 1896 til 04, og sidan lærar og klok
kar i Flå, Gauldal.


----
239 Bind 2A
---
Erik Andreas Larsen.
Einar Larsen
Kvalstad, Konrad
frå Fosnes i Namdalen. Tilsett i Volden og Ulvilla krinsar 1896
Året etter i Bjartan, Helgådalen og Vera. Søkte avskil og reiste her
frå 1898.
Ler st ad-, Johan Adolf
f. i Leksvik. Lærareksamen frå Levanger 1895. Same aret tilsett som
lærar i Ulvilla og året etter i Bjartan, Helgådalen og Vera. I 1897
kom han til Ulvilla att, der han heldt fram til 1901, da han vart tilsett
i Sjøbygda. Avskil 1905 og reiste til Amerika.
Larsen, Erik Andreas
f. på Eklo 1839- Eksamen frå Klæbu 1861, same året tilsett som
lærar i Sjøbygda krins, og året etter som lærar og klokkar i Vinne,
der han heldt fram til han døydde 1898.
Gift med Elen Anna Risan.
Larsen, Einar,
f. i Vinne 1907. Eksamen frå Elverum 1934. Har sidan vore lærar i
ymse krinsar i Verdal til han i 1947 vart lærar i framhaldsskulen.
Gift med Ingeborg Myrhaug frå Ålesund.

 

----
240 Bind 2A
---
Levring, (Melby) Erik
f. på Overholmen 1799, son av skulemeister Ole Jeremiassen Holmen.
11818 vart han tilsett som omgangsskulelærar i 3. distrikt (frå Opp
em til Suul). Det er vel mest truleg at han som så mange andre i den
tid gav seg til skulemeister for å gå fri for eksisen. Han tok avskil
i 1825, og hadde da tent i 7 år som var det vanlige for å gå fri for
hertenesta.
Etter det gamle folk fortel, skulde han vera sers musikalsk og den
beste felespelar folk på desse kantar visste av. Gamle spelemenner
fortel at Erik Levring har komponert fleire av dei gamle sermerkte
slåttane frå den tid.
Det er fleire ting som tyder på at han som så mange andre med
sergivnad, gjekk opp i å dyrke musikken. Noko som peiker i den
lei, er at skulekommisjonen 1823 fekk klage på han for di han for
sømte skulen. Det heiter i klaga at han «i adskillige uger har for
sømt omgangsskolen og adskillige søndagsoverhøringer, saa en del
av distriktet aldeles nekter at betale skolestald, saasom de ingen skole
har havt». Det vart gjort vedtak om at han skulle få ei åtvaring og
5 spd. i mulkt til skulekassen.
Erik Levring døydde på Melby 1844, berre 45 år gamal
(Sjå Midtholmætta.)
Leirset, Ingvar
f. i Vuku 1901. Lærareksamen frå Levanger 1923. Same året tilsett
som lærar i Bjartan krins, der han heldt fram til 1928, da han vart
tilsett ved Stranda skule i Verran Kom att til Bjartan i 1939. 1948
tilsett ved Leira skule.
Gift med Gudrun Efskind. (Sjå Slapgårdætta.)
Lyng, Åge Olsen
f. på Lyng om lag 1810. Omgangsskulelærar i Sjøbygda og Volhau
gen frå 1828 til 1835.
Død på Lyng 1845, ugift.
Moe, Ingebrigt Olsen
f. på Hallan 1811, konstituert som omgangsskulelærar 1832 i 4. dis
trikt (Volhaugen og noko av N. Leksdalen). Her heldt han fram
berre 1 år, for i 1833 vart han konstituert som lærar i Skogn og fekk
fast post der i 1838. Men i 1847 tek han avskil der og dukkar så

----
241 Bind 2A
---
Peder Moe.
Ole Moe.
opp som lærar i Verdal att i 1851. I 1855 vart han klokkar i Vinne,
men tek avskil i 1859, og reiser til Nordland.
Som ein ser, var han ein ustadig kropp, som hadde vondt for å finne
seg til rette nokon stad. Grunnen til dette var vel for ein stor part
hans uheldige givnad til å vera kranglevoren og vanskeleg å ha å
gjera med. Møteboka for skulekommisjonen i Skogn svner at det ofte
kom klager på han, og han førde klager på andre. Grunnen til at han
måtte slutte i Vinne, var, etter det folk seier, hans altfor intime om
gang med «Baccus» og «Venus».
På sine gamle dagar flytta han tilbake til Verdal og budde på Ørme
len, der han døydde 1/10 1902.
Moe, Peder
f. på Østnes i Vuku 1824. Båe foreldra, som var frå Støren, døydde da
guten var liten. Ein farbror, Nils Moum frå Horg, tok han til seg
og fostra han til han vart vaksen. I 1841, 17 år gamal, kom han inn
på Klæbu seminar og vart klassekamerat med Ole Vig. 2 år etter
tok han avgangseksamen ved seminariet og vart straks tilsett som
lærar i Horg. Der vart han til 1859, da han fekk lærarpost i Sparbu.
Etter å ha vore der i 2 år, fekk han post ved almugeskulen på Stein
kjer, der han heldt fram i 3 år til han i 1864 vart tilsett som lærar
ved Vuku skule. Han tok avskil frå nyår 1887 og kjøpte da garden
Mønnes østre, der han budde til han døydde 1890.

 

----
242 Bind 2A
---
Både Moe og Vig var gått ut frå haugianske heimar. Vig vart sei
nare påverka av Grundtvig og Wexels, og ved ein lukkeleg samein
ing av desse to nærskyldte åndsretningar fekk Vig eit utvida og klårare
syn på samhøvet mellom kristendom og folkeliv. Og med dette syn
var det han gjekk ut som folkelærar. Moe gjekk til almugeskulen,
og heldt til det siste fast på sitt haugianske syn. Han var sterkt inter
essert for avhaldssak og hedningemisjonen, og tok heile si tid del
i arbeidet for desse sakene. (Sjå under Østnes.)
Moe, Ole
er son til lærar P. Moe i Vuku, f. i Støren 1856. 8 år gamal kom
han i 1864 saman med foreldra til Vuku skule, der han vaks opp.
1877 tok han eksamen ved Klæbu seminar og vart same året konsti
tuert som lærar i Ongdalen. I 1878 vart han tilsett i Volhaugen og
heldt fram der til han tok avskil som lærar frå 1/1 1907. Sidan var
han fattigforstandar til utgangen av 1929. I 90-åra bygde han seg
heim — Vangberg ved Minsås — og budde der til han døydde 26/2
1932.
Moe hadde eit godt minne og ein framifrå givnad til å fortelje.
I sine yngre dagar reiste han mykje og kom saman med mange slag
folk. Han hadde eit skarpt auge for det sermerkte og ikkje minst for
det komiske. Dette fekk ofte ein brei plass i det han fortalde. Moe
hadde lett for å skrive vers, og ei tid kom han jamt med ein song
eller salme til dei kyrkjelege høgtider og nasjonale festdagar. Fleire
av desse hadde både religiøst og poetisk verd og vart ofte brukt ved
gudstenesta i Stiklestad kyrkje 17. mai og Olsokdagen og ved andre
festlege høve.
Som fattigforstander var han ein god mann både for kommunen og
for dei sjuke og fattige. Han såg jamt til dei som hadde det vondt,
fylgde dei til sjukehus og asyl, og til slutt på siste ferda.
Moe, John
f. 1885 i Skaun. Eksamen frå S.-Trøndelag landbruksskole 1905 og
frå Levanger lærarskule 1909. Tilsett som lærar i Volden krins 1910.
Seier opp posten 1911. No lærar i Bærum.
Alo, Ola Severin
f. 11/5 1920 i Stordal, Sunnmøre. Eksamen frå Levanger 1922. Lærar
høgskolen 1924. Lærar i Hoem krins, Tingvoll, 1922 —32 og i Flem-

----
243 Bind 2A
---
Anders Musum
Einar Musum
ma til 1939, da han vart tilsett ved Garnes skule, og 1942 ved Ness
skule i Verdal. Frå 1947 skueinspektør i Ørsta.
Gift med Aslaug Dahl. (Sjå Suulætta.)
Mork, Per
f. i Otterøy 1877. Eksamen frå Levanger 1897. Same året tilsett som
lærar i Volden krins. Avskil derfrå i 1899. Etter å ha vore lærar
i ymse skular er han no skulestyrar på Vangen ved Lillestrøm.
Mork har skrive 4 bøker: «Fjordskrullar og skogsfant.» «Heiagut
ten.» «Dyr og jord.» «Høstbrand.» Har hatt 3 av statens forfatter
stipend.
Musum. Anders
f. på Husum 4/10 1882. Lærareksamen frå Levanger 1914. Vikar
ved Skogn folkehøgskule 1914 —15. Vikar V-z år i Follafoss. Frå
1916 —20 lærar ved framhaldsskulen i Verdal, og frå 1920 lærar i
N. Leksdalen krins. Var i fleire år formann i Verdal lærarlag.
Musum har hatt stor interesse og gjort mykje for ungdomssak og
målsak, og har såle:s i lang tid vore formann i Verdal ungdomslag
og mållaget «Verdølen». Avskil 1948.
(Sjå Solbergætta.)
16


----
244 Bind 2A
---
Ola M. Nygard
Johannes Nordnes
Musum, Einar
f. på Musum 1902. Middelskoleeksamen frå Volda 1922 og lærar
eksamen frå Oslo toårige lærarskule 1935. Lærar i framhaldsskulen
Frå 1947 lærar i Ness krins. Ordførar i Verdal.
(Sjå Solbergætta.)
Nordnes, Johannes
f. 13/12 1880 i Vuku. Lærareksamen frå Levanger 1903. Same
året tilsett som lærar i Bjartan, Helgådalen og Vera krinsar. Frå
1911 —19 lærar i Skogn og frå 1919 lærar ved Vuku skule og klok
kar ved Vuku kyrkje. Han har i lang tid vore lærarane sin målsmann
i skulestyret.
Medlem av Inntrøndelag distriktslosje sitt råd gjennom mange år,
og av Tempelridderordenen. Tid og anna vore leiar av songkor.
Kyrkjeverje i Vuku. Avskil 1948.
Gift med Bergljot Dillan.
(Sjå Grenætta og Garnesætta.)
Nygård, Ola M
f. i Vinne. Eksamen frå Levanger 1896. Var eitt år lærar i Lenvik
i Troms. I 1897 tilsett i Arstad og Balhall krinsar. Frå 1899 til 1900
var han lærar i Vega og frå den tid tilbake til Arstad og Ness. Etter

 

----
245 Bind 2A
---
Gustar Olsen.
Arne Pedersen.
ei omregulering av krinsane fekk Nygård full post i Ness, der han
heldt fram til 1920, da han vart tilsett ved Mule skule i Frol. Død
16/6 1934.
Gift 1. gong med lærarine Mette Efskind.
2. gong med Karoline Arstad. (Sjå Storingvoldætta.)
Olsen, Gustav
f. på Risan i Vinne 1845. Eksamen frå Klæbu 1868. Året etter vart han
tilsett som lærar i Bodø. Der heldt han fram til 1876 da han vart
tilsett som 2. lærar på Verdalsøra. Etter at Johannes Rygh hadde teke
avskil i 1879, vart Olsen første-lærar og heldt fram i denne posten
til han tok avskil 1906.
Olsen hadde stor givnad som praktisk lærar, og hadde ei sers evne
til å nytte ut det han kunne, både i og utanfor skulen. Såleis heldt
han ved overgangen til metrisk mål og vekt fleire kurs, så folk fekk
sette seg inn i det nye. Han heldt og fleire kurs i bokføring. Olsen
var mykje musikalsk. Han spela godt fiolin og var til ymse tider
leiar av musikklag og songlag. Han døydde 1926.
Pedersen, Ame
f. på Verdalsøra 1886. Eksamen frå Levanger 1907. Vikar ved ymse
skular frå 1907 —10 da han vart tilsett i S. Leksdalen. Avskil 1951.
Gift 1. med Lovise Ås. 2. med Marie Finstad.

 

----
246 Bind 2A
---
Qv els tad, Ole Nilsson
f. på Kvelstad 1774, son til klokkar Nils Eriksen. Opplærd av Jacob
Balgård og tilsett som omgangsskulelærar 1796. Da faren døydde i
1801, fekk han klokkarombodet etter han, og er den første sjølvsten
dige klokkar i Vuku, av di alle dei andre hadde stått under klokkaren
i hovudsokna.
I 1843 tok han avskil både som lærar og klokkar og fekk 14 spd.
i pensjon. I 1821 kjøpte han ein parsell av Stubskind vestre (Klok
karstugu) og budde der til han døydde 15/2 1860.
(Sjå Bjørganætta.)
Rise, Johannes
frå Hareide. Tilsett i Bjartan, Helgådalen, 1895. Flytta same året
over til Volden og Overmo. Avskil 1896.
Rye, Henrik
f. i Byneset 1863. Lærareksamen frå Klæbu 1885. Var eitt år vikar
i Åfjord og Hitra, og vart tilsett i Sjøbygda krins 1886. I 1900 tok
han avskil frå denne post, da han vart tilsett i Byneset. Frå denne
posten søkte han avskil frå nyår 1929-
Ryoh, Johannes
var fødd på Logtu på Frostad den 13/11 1817. Etter det han sjølv
fortel, vart han fostra hjå bestemor si til han vart konfirmert. Da tok
han seg teneste som gardsdreng og heldt fram med dette ilO år.
I denne tida dreiv han med gardsarbeid, fisking og sigling. Årsløna
var 4 spd. og klæde. Han hadde heile tida hatt hug til å bh lærar,
men han såg seg ingen utveg med kostnaden. Men da han var 26 år,
hadde han spara saman 30 spd. og av ein ven fekk han låne 70 spd.
og sommaren 1843 bar det til Klæbu seminar. Til jol 1845 tok han
avgangseksamen. Hans Jørgen Darre — seinare bisp i Nidaros —
var da styrar av seminariet, og han vilde ha Rygh til huslærar. Der
vart han no eit halvt års tid. Men så fekk han oppmoding frå sokne
prest Steen i Verdal om å søkje den ledige posten som lærar ved Vuku
fastskule. Rygh søkte og fekk posten. No reiste han om Frosta og
gifta seg, og den 2. november 1846 kom han med kona si til Vuku
skule. Sjølv skriv han om dette: «Veiret var surt og kaldt, men der
var rent og varmt. Ak, hvor glade vi var at vi var kommet til fast

----
247 Bind 2A
---
Johannes Rygh.
Johan Gunerius Ryther.
hjem.» Løna var 40 spd. og 10 famner ved, fritt hus og fri bruk av
12 mål jord.
I Vuku var han til våren 1851, da han fekk posten som lærar ved
den faste skule på Verdalsøra. Der var han til han tok avskil som
lærar frå 14/10 — 1879. I 1853 vart han konstituert som kyrkje
songar i Stiklestad, og i 1856 fast tilsett. Som kyrkjesongar heldt
han fram til 1881. Da hadde han vore lærar i 33 år og kyrkjesongar
i 28 år.
Rygh var den fyrste av lærarane i Verdal som hadde seminarut
daning. Dei andre var opplærde av Jacob Balgaard eller nokon av
prestane. Som kyrkjesongar ved hovudkyrkja hadde han etter skule
lova av 1827 plikt på seg til å lære opp dei som ville bli omgangs
skulelærarar. Såleis kom han til å lære opp den siste av dei heime
lærde, Johs. Kluken til lærar.
Frå 1852 og utover til 90 åra var han postopnar på Verdalsøra, og
frå 70 åra var han direktør i Verdal Sparebank. I 70-års-alderen tok
han avskil frå alle offentlege ombod og flytta til garden Haug, som
han hadde kjøpt i 1857. Der budde han til han døydde 6/5 — 1908.
Dei som enno lever av elevane hans, held han som ein sers dugande
lærar. Han var stødt i godlag og brukte ofte både morosame og
råmande bilete, så det som dei skulle lære, vart både klårt og lett å
hugse. Eit lite døme: Når han skulle greie ut om at det var ein Gud

 

----
248 Bind 2A
---
i tri personar, sa han: «Kjem det nokon og spør etter læraren, så er
det eg, det, vil nokon treffe klokkaren, så er det eg, og vil nokon ha
fatt i postopnaren, så er det eg, det dg. Den same mannen kan vera
både det eine og det andre».
Men var det så at han fekk eit oppgjer med nokre av dei villaste
gutungone, så var det og med fullt alvor.
Politikk og andre samfunnsspørsmål la han seg ikkje så hardt frami,
men mellom gode vener var han glad, og fann alltid på noko som var
morosamt. Å sjå til var han robust og sterk, men han hadde eit mjukt
sinnelag og eit varmt hjarte. Kom han inn på noko som tala til kjens
lone, var det ikkje langt til tårene.
Rygh vart gift i 1846 med Sofie Margrete Nygarden frå Frosta. Ho
døydde 1859- Sidan vart han gift med ei syster av fyrste kona, Ber
gitte Nygarden, som døydde på Haug 1909-
Ryt her, Johan Gunerius,
f. i Kristiansund 1/10 — 1858. Han ætta frå Henrik Mogensen
Ryther, som flytta over frå Jamtland, da dette vart svensk i 1645.
Seinare vart han lensmann i Stangvik på Nordmør.
Johan Ryther tok eksamen ved Klæbu seminar 1878, og vart same
året tilsett som lærar i Budal, der han heldt fram til 1882. Frå 1882
—86 i Leksdalen, frå 1886—93 i Melhus, og frå 1893 i Stadsbygd
der han døydde 2/7 —1900, ikkje fullt 42 år gml.
Alle dei som kjende R. og serleg dei som har gått på skule hos
han, er samde om at det var ein framifrå dugande lærar. Han var ein
idealist og ei ildsjel som såg ei mengd med oppgåver som han kasta
seg inn i arbeidet for, ungdoms-, avhalds- og kristeleg lagsarbeid.
I Leksdalen skipa han godtemplarlosjen «Mjølner». Han var ein
åndfull talar, og ei uprenta diktsamling vitnar om at han hadde ikkje
så liten givnad som diktar. Han var glad i skog og fjell, og var ein
ivrig jeger og fiskar. For han, som for dei fleste lærarar i den tid,
var det ein hard strid for føda, det var uhelsuge skulerom og dårleg
klassedeling. Alt dette sleit på helsa, men han åtte aldri tanke om å
spare seg sjølv for det. Han var ein åndsfrende av Wergeland og Ole
Vig, og som desse to kunne han midt i det gråaste kvardagsstrev
syngje seg fri for all sut. Og liksom desse vart han kalla burt i sine
beste år.
Vener frå alle skulekrinsar der han hadde hatt arbeidet sitt, har
reist eit minnesmerke på grava hans på Melhus kyrkjegard.

----
249 Bind 2A
---
Ludvig Reitan.
Pål Sandnes.
Reitan, Ludvig,
f. på Reitanaunet 1869. Middelskoleeksamen frå Verdal private mid
delskole. Eksamen frå Klæbu 1892. Var eit par år huslærar til han
i 1894 vart tilsett som 2. lærar og frå 1906 førstelærar ved Verdalsøra
skole, der han heldt fram til han tok avskil frå nyår 1937.
Da han slutta som lærar, bygde han seg heim på Verdalsøra, der
han døydde 1946.
Reitan hadde allsidige evner og store kunnskapar, serleg var det
språk og matematikk han la seg etter. For matematikk hadde han ser
givnad, og der nådde han langt. I sine siste år hadde han eit par
vitskapelege utgreiingar i Matematisk Tidsskrift.
Hans rette plass hadde helst vore ved ein høgre skole.
Var gift med Ellen Stamnes frå Røra.
Sandnes, Pål,
f. i Syvde 1892. Lærareksamen frå Troms 1916. Lærarhøgskulen
1920—21. Lærar i Stordal 1916—18. N. Fron 1918—21. Levanger
1922 til 1937, da han vart tilsett som førstelærar ved Verdalsøra skole
og skuleinspektør i Verdal. Sandnes hadde sers givnad som lærar,
hadde grundige og allsidige kunnskapar og var ein dugande talar.
Hausten 1942 vart han avsett og utvist frå bygda av nasistane.

 

----
250 Bind 2A
---
Ole Se hetn.
Petter Marius Schiefloe.
Da han etter freden kom att og tok til med arbeidet, hadde hans helse
fått slikt knekk at han bukka under og døydde 20/8 1945. Hans bort
gang var eit stort tap for skulen og for bygda i det heile.
Gift med Margit Sandnes frå Syvde.
Sehem, Ole,
f. i SemsbJørgen 28/11 — 1811. Han var visargut hos prost Brandt,
som i 1832 sette han til omgangsskulelærar med 20 spd. i løn. Sam
stundes vart han konstituert som klokkar i Vinne med 5 spd. i løn.
Frå nyår 1834 vart han fast tilsett som klokkar i Vinne med ei løn
av 10 spd. Etter at Jørgen Aagaard var død i 1853, vart han klokkar
i Stiklestad. Frå den tid slutta han som lærar, men heldt fram som
klokkar til 1865.
I 1840 bygsla han Hallem vestre og i 1861 kjøpte han garden. Han
skulle vera ein driftig og dugande gardbrukar. Han dreiv også eit
teglverk og hadde ei tid landhandel på garden. Han hadde fleire
tillitspostar, m. a. var han medlem av overstyret for landbruksskulen
på Bunes.
Gift med Oli va Øgstad.
Han døydde som kårmann på Hallem vestre 31/3 — 1902. (Sjå
Lundskindætta og Trøgstadætta).

 

----
251 Bind 2A
---
Paul Schiejloe.
Elling Ellingsen Skrove.
Schem, Sivert,
var bror til Ole Schem. Var ei tid omgangsskulelærar, vaksinator og
organist i Stiklestad.
Sjå organistar.
Schiejloe, Vetter Marius,
f. på Vuku fastskule 16/9 — 1857. Fem år gamal flytta han med
foreldra sine til Henning. Hausten 1876 gjekk han inn på Klæbu
seminar, og tok eksamen 1878. Same år vart han tilsett som lærar i
Åfjord, og frå nyår 1887 som vikar ved Vuku fastskule. Seinare vart
han flytta over til Volden og Arstad krinsar, der han vart fast tilsett
same året. I 1892 søkte han og fekk lærar- og klokkarposten i Hen
ning etter far sin, som da tok avskil. Eit halsonde nøydde han til å
slutta som lærar 1909. Han kjøpte da garden Øvre Langli, der han
no bur som kårmann.
Schiejloe, Paul,
f. på Kolset i Sparbu 1825. Lærareksamen frå Klæbu 1844. Vikari
erte så iy 2 år for far sin, som og var lærar. Deretter huslærar ei tid
hos sogneprest Erlandsen i Sparbu, og eitt år vikar ved Mære skule.
Frå hausten 1851 var han tilsett som lærar ved Vuku fastskule og
heldt fram der til 1862, da han vart lærar og kyrkjesongar i Henning.
I denne posten vart han til han tok avskil 1892 etter å ha vore lærar
i 48 år.

 

----
252 Bind 2A
---
Stensli, Johannes,
f. i Verdal 1883. Eksamen frå Levanger 1906. Same året tilsett som
lærar i Sør Leksdalen og Hauka krinsar, samt i framhaldsskulen. Frå
907 lærar ved Volhaugen skule. Avskil for skuld sjukdom 1920.
Gift med BergitteMartinusdtr. Halset.
Skrove, Elling Ellingsen,
f. på Skrove i 1822. Han var av dei heimelærde, som fekk seg noko
privat undervisning og gav seg så til omgangsskulelærar. Han tok
til å halda omgangsskule i 1843, og 1855 vart han tilsett i Grunnan
og Aarstad krinsar. Same året kjøpte han garden østre Midtgrunnan,
og fekk frå den tid fast skule der for Grunnan krins. Han tok avskil
som lærar i 1874, og vart same året heradskasserar. Med dette heldt
han fram til 1891.
Skrove var ein allsidig og praktisk mann. I millomstundene dreiv
han med smiing, snikring og måling. Ei lang tid var han vaksinator.
Endå han sjølv gav seg ut for å vera konservativ, var han fremste tals
mann for mange av dei idear og reformer som melde seg i 70 —80-
åra, serleg når det galdt næringslivet og økonomiske spursmål. Han
var såleis den som arbeidde mest for å få skipa Vuku meieri og for
bruksforening. Han var og ei lang tid formann for desse samskipna
der. At desse nye tiltak hadde sine barnesjukdomar og ikkje alltid
gjekk så godt som tenkt, var ikkje hans skuld. Men han synte i dette
og mangt anna at han hadde klårt syn for kor vegane skulle gå i fram
tida. Han døde 12/2 — 1893. (Sjå Øvre Vist-ætta).
Slapgard, Morten,
f. på Slapgard 1843. Eksamen frå Klæbu 1864. Var eit par år lærar
i Sparbu og vart i 1866 tilsett i Inndalen krins og året etter i Sjøbygda.
Da Stiklestad krins i 1881 fekk sitt eige skolehus, og Johs. Rygh tok
avskil som klokkar, vart Slapgard frå hausten same året tilsett som
lærar ved skolen og klokkar ved Stiklestad kyrkje.
Søkte avskil som lærar frå 1901, men heldt fram som klokkar til
1906.
Han kjøpte eit stykke jord av Bjartnes og bygde seg ein heim, der
han døydde 1914. Ugift. (Sjå Slapgårdætta II.)
So lem, Arnt,
f. i Soknedal 7/1 — 1845. Eksamen frå Støren lærarskule 1863, og
same året tilsett som lærar i Budalen. Frå 1867 til 74 var han lærar

----
253 Bind 2A
---
Morten Slapgård.
Arnt Sol em.
i Volhaugen krins. No fekk han post i heimbygda, Soknedal og heldt
fram som lærar der til han tok avskil i 1904. Attåt læraryrket var
han gardbrukar, bankkasserar, overformyndar og gjennom åra hadde
han visstnok hatt alle tillitspostar som fanst. Han døydde 25/2 —
1930, 85 år gamal.
Spilde, Anders,
f. 1893 i Granvin, Hardanger. Lærareksamen frå Volda 1917. Lærar
på Lesjaskogen 1917 —18, på Leka 1918 —20, da han vart tilsett som
2. lærar ved Verdalsøra skule.
Gift med Ågot Vågan frå Leka
Tess em, Andreas,
f. i Beitstad 1838, lærareksamen Klæbu 1857. Lærar ved almuge
skulen på Levanger til 1863, da han vart tilsett i Sjøbygda krins.
Da det vart skipa fast skule på Trøgstad i 1865, søkte han og fekk
den posten. Skulekommisjonen uttaler i si innstilling at han «i be
traktning av hans mer end almindelig dyktighet særligen maa komme
i betragtning ved besettelsen av denne post.»
Tessem var sterkt interessert i politikk og samfunnsspursmål og
kom såleis i god tid med i det offentlege liv. Han var tidleg gripen
av den nasjonale og demokratiske rørsla som ovra seg utover 70 —80-
åra, og saman med Petter Holst o. fl. var han ein av dei fremste tals

 

----
254 Bind 2A
---
Anders Spilde.
Svein Tol st ad.
menn for desse synsmåtar. Han fekk ei mengd av offentlege ombod,
og sterk og arbeidsdyktig som han var, vann han over utruleg mykje.
Ei lang tid var han med i heradstyret, og frå 1887—88 var han vara
ordførar for Petter Holst, som da var på Stortinget. Frå 1890 til —93
var han ordførar.
Tessem var gift med Oline Edvarda Welde frå Beitstad, f. 183 T
— syster til stortingsmann Ole Sivert Welde.
Både Tessem og kona omkom ved jordraset 19/5 1893 og er grav
lagd på Stiklestad gamle kyrkjegard.
Tol st ad, Svein,
er fødd i Ogndal 17/1 — 1853. Lærareksamen frå Klæbu seminar
1879- Var eitt år vikar i Åfjord, frå 1881 fast tilsett i Frøya i 3 år.
I 1884 vart han tilsett i si heimbygd, Ogndalen, og i 1892 i Arstad
og Garnes krinsar i Verdal. Ved krinsregulering etter utraset i 1893,
vart han flytta over til Leira krins der han heldt fram til han fall for
aldersgrensa i 1923.
Tolstad var ein dyktig lærar og hadde ein sergivnad som kateket.
Han var og mykje med i det kommunale liv. Både i Ogndalen og
sidan han kom hit, var han medlem av heradstyret og fattigstyret og
kommunerevisor i ca. 30 år.
Sidan han tok avskil, flytta han til Verdalsøra og døydde der 17/5
— 1932. (Sjå Stuskinætta).

 

----
255 Bind 2A
---
Tr ap nes, Ole,
f. 1785 og tilsett som omgangsskulelærar 1800 med 20 rd. i løn. Han
tok avskil i 1806 og døde 1828. Gravlagd på Stiklestad gamle
kyrkjegard.
På gravsteinen står det at han var «borgar av Trondhjem og hand
ter paa Verdalsøren.» (Sjå Hallanætta).
Trøgstad (Borgen), Peder,
f. på Stor-Trøgstad 30/1 — 1793. Han vart tilsett som omgangs
skulelærar etter Jacob Balgaard i 1811, og heldt fram som lærar til
1824, da han vart gift med gardgjenta, Serianna Pentz på Borgen.
Året etter kjøpte han garden av verfaren og vart bonde på Borgen.
Han tok frå no av namnet etter denne garden, og vart såleis heitande
Per Borgen.
Det var vel ingen av dei bondefødde bygdefolk her som utover
det førre hundreåret var så mykje med i det offentlege liv som P. B.
Såleis var han 3. stortingsrepresentant for N. T. amt for 1836 og det
overordentlige storting 1836 —37 — medlem av næringskomiteen.
Ei lang tid var han medlem av heradstyret, forlikskommissær, val
mann, direktør i Verdal Sparebank, kyrkjeverje i Stiklestad, og ei
mengd av kommunale nemnder.
Han døydde som kårmann på Borgen 21/4 — 1874.
(Sjå Borgen, Trøgstad og Hagenætta).
Trøgstad, Erik,
f. på Trøgstad 1816. Han vart omgangsskulelærar i Leksdalen 1839-
I 1863 vart dei to krinsane i N. Leksdalen slegne saman til ein med
skule på Dalemark som Trøgstad hadde kjøpt i 1850.
Tok avskil frå utgangen av 1874 og døydde på Dalemark 1875.
(Sjå Trøgstadætta).
Tønne. Joh.,
f. i Leksvik 1846. Dimitert frå Klæbu seminar 1868. Etter å ha vika
riert eitt år i Leksvik, fekk han post på Frøya, der han heldt fram til
han hausten 1874 vart tilsett i Volden og Holmli krinsar i Vuku. Tok
avskil der i 1877 da han fekk post i Sparbu. I 1891 tok han avskil
som lærar og budde sidan på garden sin, Tønne, der han døydde 1898,
52 år gml.

----
256 Bind 2A
---
Erik Trøgstad.
Paul Vist.
Vist, Paul,
f. i Inderøy 1895. Eksamen frå Levanger 1920. Lærar i Tolga frå
hausten 1920 til nyår 1921. Frå 1922 lærar ved Volhaugen skule.
Frå 1936 lærar ved Stiklestad skole og klokkar ved Stiklestad kyrkje.
Lærarhøgskolen. Kyrkjeverje i Stiklestad.
Gift med Olga Otilie Åkerhus.
Vandvik, Anders,
f. i Verdal 1899- Eksamen frå Levanger 1928. Same året tilsett som
lærar i Helgådalen og Vera krinsar. Frå 1935 i Stiklestad og Hauka
krinsar.
Østgaard, Tore
f. på Østgård 1807. Tilsett som lærar i 1825 og tente i 7 år for
verneplikta. Frå 1839 til 1872 var han bonde på Østgård, der han
døydde som kårmann 1886. (Sjå Leinsætta.)
Østduun, Peder,
f. i Grong 1893, eksamen frå Levanger 1918. Hadde post i folkeskulen
i Grong 1918 —20. Han var tilsett i framhaldsskolen i Verdal frå

 

----
257 Bind 2A
---
Peder Østduun
Jakob Aas.
1920 —1927. Frå den tid lærar ved Vinne skule og klokkar ved Vinne
kyrkje. Slutta som lærar i 1934, men er framleis klokkar i Vinne.
Han er orgelspelar og har vore dirigent for ymse songlag.
Han er no forretningsførar for Verdal branntrygdelag.
Aarstad, Elling,
f. på Kvernmoen 1833. 18 år gamal vart han konstituert som om
gangsskulelærar i Vuku. I 1854 reiste han til Klæbu seminar, der
han gjekk ut 2 år etter med sers gode vitnemål. I 1856 vart han tilsett
som omgangsskulelærar, og hadde skule på ymse stader — Sjøbygda,
Volhaugen og Vinne. I 1860 vart han konstituert som klokkar i
Vinne og heldt fram med dette til han om hausten 1862 vart tilsett
som lærar ved Vuku fastskule. Alt året etter søkte han avskil og fekk
post i Borge i Lofoten. Det var ein god post med bra lærarbustad og
ganske stor jordveg. Men under Lofot-fisket heldt dei opp med sku
len, og Aarstad nytta den tida til å drive fiske. Men i eit fælt uver
i februar 1868 sette han livet til på sjøen, 35 år gml. Huslyden flytta
sidan til Hamarøy og vart buande der.
Alle vitnemål samsvarar i at Aarstad var ein uvanleg dugande lærar.
Skulekommisjonen nemner ofte hans «megen flid og duelighet.»
Enno lever det folk som har gått på skule hos ham.
(Sjå Stor-Ingvaldætta).

 

----
258 Bind 2A
---
Aas, Jakob,
f. på Nestvold 1838. Han hadde
uvanleg givnad og hug til å få lære
noko. Vegen til utdaning for gåverike
bondegutar gjekk i den tid anten til
underoffisersskulen eller seminariet.
Aas ville bli lærar, men vegen om
seminariet var både lang og dyr. Han
tok difor eit kurs hos Johs. Rygh og
betalte for dette 10 spd. I 1859 vart
han konstituert som lærar i Inndalen
og Suul krinsar. Da han hadde halde
skule der i 4 år, reiste han til semi
nariet i Klæbu, der han gjekk ut med
sers gode vitnemål i 1865.
Christopher Kvello.
Både krinsane der han hadde hal
de skule, og skulekommisjonen ville
gjerne ha han tilbake, og hadde difor ordna det slik at posten stod
open til han kom att. Straks han var heimkomen, fekk han fast
tilsetjing i Inndalen og Suul krinsar. Men da han hadde halde skule
i 2 viker, vart han sjuk og måtte slutte.
Han døydde 16/3 — 1866.
Alle såg det som eit stort tap for skulen at han kom burt so tidleg.
Etter alle vitnemål å døme måtte han ha ein uvanleg stor givnad som
lærar og oppsedar. I dei få år han arbeidde i skulen, hadde han sett
djupe merke etter seg både hos born og vaksne. Han var lærar, og
berre lærar ut i fingerspissane, ikkje berre i skulen og mellom born,
men overalt i samvære og samtalar med folk gjekk alt ut på å la
andre få deil i det han sjølv hadde lært. (Sjå Trygstadætta.)
Aagaard, Jørgen Christian,
f. 17. mai 1804 og var soneson av klokkar Torber Hjellen. I sine,
unge dagar var han visargut og dreng hos prost Brandt som i 1823
sette han til lærar i omgangsskulen og sidan i 1826 ved den faste
skulen som han no hadde skipa på Verdalsøra. I 1832 vart han klok
kar i Stiklestad etter Elias Balgaard. I 1838 kjøpte han Holmsveet
og budde der til han døydde — drukna i Verdalselva 6. april 1853.
(Sjåa Ågårdsætta og Holmsveet).


----
259 Bind 2A
---
Kvello, Christopher,
f. på Arstad 1805. Omgangsskulelærar frå 1823 til 1839- Han hadde
for det meste 3 distrikt — frå Oppem til Suul. Etter å ha slutta som
lærar vart han gardbrukar på Kvello, der han døydde 1888.
(Sjå Garnesætta).
LÆRARINNAR
Austad, Ragna,
f. på Røra 1879. Eksamen fra Levanger 1900. Vikar på Verdalsøra.
Lærarpost i N. Fron 1902. Tilsett i Vinne 1903 der ho heldt fram til
ho tok avskil i 1936. Ho var i fleire år representant for lærarinnene i
skolestyret.
Austad, Signe,
f. på Røra 1890. Lærareksamen frå Levanger 1910. Vikar 1 år på
Tynset, og frå hausten 1912 fast tilsett ved Sjøbygda skule. Avskil
1950.
Bal gard, Anna
f. i Verdal 1902. Eksamen frå Levanger 1924. Fra 1924 —30 vikar
i Nordli, Agdenes, Stjorna og Verdal. Fra 1930 tilsett ved Verdalsøra
skule.
Borgen, Marta Katarina,
f. på Verdalsøra 1889. Eksamen frå Levanger 1915. Same året til
sett i lærarpost i Støren, seinare i Stadsbygd, og frå 1921 ved Ver
dalsøra skule. Avskil for skuld sjukdom 1936, død 1937.
Berg, Mathilde Oline,
f. på Røra 1894. Lærareksamen frå Levanger 1918. Frå 1918 til
1922 lærarinne i Storelvdalen, frå 1923 i Ulvilla og Volden krins.
(Sjå Åkerhusætta).
Brun, Kristine
f. i Jøssund 1896. Lærarprøve frå Troms 1917. Frå same året tilsett
som lærarinne ved Val skule i Fosen og frå 1921 i N. Leksdalen og
Leira.
17

----
260 Bind 2A
---
F als v en, Anna,
frå Elverum. Tilsett ved Verdalsøra skule frå 1900 til 1904.
Gresset, Marie Elise,
f. på Gresset i Verdal 1897. Lærareksamen frå Levanger 1918. Vikar
ved Bakketun ungdomsskole 1918—19. Frå 1919 tilsett som lærar
inne i Vuku skule.
Holme, Marie Sofie,
f. på Holme 1858. Utdaning frå privat skule på Namsos. Ho vart
i 1883 tilsett som lærarinne i småskulen som vart skipa i samhøve
med ein kongel, resolusjon av 1869, som gav løyve til å bruke kvin
ner i offentleg skule for småborn.
Ved den nye skulelov av 1889 gjekk ho over som lærarinne i små
skulen. Avskil 1907. Død 1940.
Holthe, Balgard, Pauline,
f. i Skogn 1869. Konstituert i småskulen 1890. Fast tilsett i små
skulen 1892 i Trøgstad, Stiklestad, Ness og Sende krinsar. Var også
ei tid i Garnes og Vuku.
Avskil 1900. Død 1910
Gift med Johs. Balgård. (Sjå Leinsætta.)
Haugdal Rygg, Signe,
f. i Leksdalen 1893. Lærareksamen frå Levanger 1916. Lærarinne
i Leksdalen og Furnes til 1919, da ho vart tilsett ved Suul skule.
Målsmann for lærarinnene i skulestyret. Avskil 1948.
Gift 1920 med tollstasjonsstyrar Bjørn Rygg.
Kluken Myhr, Aslaug,
f. i Verdal 1901. Eksamen frå Levanger 1922. Same året tilsett som
lærarinne i Stiklestad skule, der ho heldt fram til 1935, da ho tok
avskil.
Gift med bonde Anton Myhr, og er no bondekone på Fleskhus
Koteng, Berit,
f. i Tynset 1897. Lærareksamen frå Levanger 1920. Året etter kon
stituert iN. Leksdalen og Hauka. Sidan tilsett i Hauka og Volhaugen.

----
261 Bind 2A
---
Ragna Austad.
Signe Austad.
Anna Balgård.
Marta Katarina Borgen.

 

----
262 Bind 2A
---
Pauline Holthe, Bal gard.
Marie Sofie Holme.
Berit Koteng.
Aslaug Kluken Myhr.

 


----
263 Bind 2A
---
Gunnvor Lund Krokann.
Anna Landfald Hus an.
Svanhild Aloksnes.
Anne Marta Melby.

 


----
264 Bind 2A
---
Landfald Husan, Anna,
f. på Landfald 11/5 1867. Eksamen frå lærarinneskulen i Klæbu
1884. Same året tilsett som lærarinne i småbornskulen i Verdal for
ei løn av 4 kr. vika. Hausten 1887 reiste ho til Amerika og heldt
skule for norske born der. Ho var i Amerika i 10 år, og i 1895 vart
ho gift med Anneus Husan. I 1898 reiste dei tilbake til Noreg.
Kjøpte i 1900 garden Høen, der ho no bur som enke.
Anna Husan har også vikariert noko i skulen i Volhaugen etter at
ho kom frå Amerika. Ho har vore mykje med i misjonsforening og
anna lagsarbeid.
Lund Krokan, Gunnvor,
f. på Jarlsberg i Vestfold 24/9 1899- Mellomskulekurs frå Ulefoss
1912 —14. Artium ved Horsens latinskule, Danmark 1918. Fredriks
borg Højskole 1921. Lærareksamen frå Levanger 1924. Privatlærar
i Nord Odal 1918 —20, og på Bacha sæteri ved Gøteborg 1921.
Timelærar ved Skogn folkehøgskule 1921 —23.
Lærar ved folkeskulen i Verdal 1924 —28 og i Gausdal 1937 —40.
Gift med diktaren og høgskulemannen Inge Krokann. Fast bustad
i Gausdal frå 1930.
Moksnes, Svanhild,
f. på Stiklestad 1903. Lærareksamen frå Nidaros lærarskule 1926.
Vikar i Frøya, Namsos og Verdal. Frå 1930 til 36 tilsett ved Namsos
folkeskule og sidan ved Verdalsøra skule. Frå 1940 lærar i hand
arbeid og gymnastikk ved Verdal komm. realskule. 1946 eksamen med
beste karakter frå Statens kvinnelige industriskole i Oslo. Frå 1947
handarbeidsinspektør for Trøndelag, Møre og Romsdal.
Melby, Anne Marta.
f. i Skogn 1872. Eksamen frå Forfangs kurs i Klæbu 1891. Lærar
inne i Skogn, Steinkjer og Frol. Frå 1905 tilsett ved Verdalsøra
skule, der ho heldt fram til ho tok avskil i 1933.
Var målsmann for lærarinnene i skulestyret i mange år.
Gift 1 med lærar Sivert Bogevold, 2 med byggmeister , Martin
Melby. (Sjå Leinsætta).
Olsen, Helene,
f. 1859 i Hemne. Småskoleeksamen. Tilsett 1892 i Vuku, Ulvilla,
Volden og Bjartan krinsar. Med ymse reguleringar av krinsane heldt
ho fram der til ho tok avskil 1922.

----
265 Bind 2A
---
Oline Røstad Veimo.
Helene Olsen.
Signe Haugdal Rygg-

 


----
266 Bind 2A
---
Ovesen. Kitty,
frå Flatanger. Lærarinne ved Verdalsøra skule frå 1920 til 1922. No
lærarinne på Namsos.
Prestmo, Karen,
f. i Melhus. Tilsett i småskulen i Vinne og Garnes krinsar 1892.
Seinare kom ho over til Verdalsøra, Stiklestad og Leira krinsar. Ved
ei regulering av krinsane i 1897 vart denne posten lagd ned. Ho fekk
så post på Strinda, der ho heldt fram til ho tok avskil.
Død 1942 i Melhus.
Reppe, Ingeborg,
f. på Reppe 1878. Eksamen frå Levanger 1899. Tilsett ved Stikle
stad og Senne krinsar 1900. Etter seinare regulering av klassedelinga
i desse krinsane hadde ho 2 småskuleklassar i Stiklestad til ho døydde
i «spanskesjuka» 7/2 1920.
f. på Reppe 1884. Gjekk på den 2-årige lærarskule i Oslo, og tok
som privatist eksamen ved Holmestrand lærarskule 1909. Var eit års
tid vikar i S. Leksdalen. Vart så tilsett på Frosta, der ho heldt fram
til ho i 1920 vart tilsett ved Stiklestad skule. Avskil for skuld sjuk
dom 1922. Død 4/10 1945.
Røstad, Veimo, Oline,
f. i Vinne 1875. Eksamen frå Forfangs kurs på Levanger 1897. Hadde
skule på Vikna og Eidsvoll, og frå 1901 —1903 lærarinne ved Vinne
og Ness skular i Verdal.
Gift med Roald Veimo.
Vinje (Bjøraas), Herntine,
f. i Frol 1864, eksamen frå lærarinneskulen i Klæbu 1885. Ho var
tilsett som lærarinne ved småbornskulen i Verdal frå 1886 til 1890.
Vart sidan gift med lærar Bjøraas i Skogn og døydde der 1932.
Vage, Anna,
f. i Tynset 1882. Lærareksamen frå Stord 1907. Lærarinne i Sjø
bygda frå 1908 —12. No i Laksevåg.
Vohl en Ek ren, Kjer stine,
f. på Volden 1877. Lærarprøve frå Levanger 1897. Tilsett i Vuku
og Garnes krins 1900, hadde seinare også skule i Leira og Suul krin
sar. Avskil 1935.
Gift med Olav Olsen Ekren. (Sjå Garnesætta).


----
267 Bind 2A
---
SKRIVE- OG REKNESKULE
Det var først ved skulelova av 1860 at skriving og rekning vart
faste fag ved undervisninga i almugeskulen.
Utover første halvparten av førre hundreåret hadde mange vorte
med i bygdestyret, men det syner seg på underskriftene at fleire av
dei ikkje kunne skrive namnet sitt i ei møtebok på annan måte enn
med «påholden pen». Dei fekk røynsle for at det var noko dei hadde
bruk for og måtte lære. Mange tok difor privat opplæring i skriving
og rekning.
I 1808 hadde major Elling Lyng på Moe skipa eit legat på 2000
daler. Rentene av 1000 skulle vere til å løne «et i fødselsvitenskapen
duelig subjekt», og av 1000 til løn for «en duelig skolelærer i skriv
ning og regning».
Dette førde til at det i 1839 vart skipa ein skule til opplæring i
skriving og rekning med Ole Halvorsen som lærar.
Denne skulen var på omgang i bygda mellom dei som for kvar
tid ynskte å ha han. Det var helst på gardar der det var mykje ung
dom. Dette førde vel også med seg at læraren måtte få fritt opphald
der han heldt skulen, som var heilt friviljug. Denne skulen heldt fram
til først i 70-åra.
Om Ole Halvorsen er det ikkje råd å få vita stort meir enn det
han har skrive om seg sjølv på ein bokperm. Etter dette er han fødd
20/2 1801 av foreldre Halvor Ottesen Øren og kone Karen Olsdatter.
Konfirmert av prost Brandt 1818. Gift i Stiklestad kirke 1838 med
Maren Kjerstine Henriksdatter ved presten Rohde. Bryllaupet stod på
Landstad hos Iver Elliassen.
Korleis han hadde fått opplæring i skriving og rekning, er det ikkje
råd å få vita noko om. Er det så som det er sagt at han i ungdomen
var butikksvein i Trondheim, er det truleg at det er der han har hatt
høve til å lære seg skriving og rekning. Hans kunnskapar i desse fag
låg langt over det vanlege i den tid. Av dei handskrivne reknebøkene
som han selde til elevane, og som det enno finst nokre av, syner det
seg at skrifta var uvanleg vakker og ortografisk rett.
Forutan reknebøkene hadde han også skrive ut ein del «målbøker»
— rettleiing i å måle ut mælingar. Desse små målbøkene var til stor
hjelp for dei som skulle måle ut mælingar og ikkje skjøna seg på flate
rekning. Salet av desse små bøkene gav ein liten ekstra skilling, som
han vel kunne trenga, for løna var berre rentene av legatet. I 1843

----
268 Bind 2A
---
søkte han om tillegg, og skulekommisjonen gjorde framlegg om eit
tillegg av 4 skilling pr. dag. Om han fekk det, står det ikke noko om.
Han hadde kanskje lita tid utanom skulearbeidet til anna lønsamt
arbeid, låg kanskje ikkje til det heller. Og etter det som er sagt, sat
han i ytterst små kår.
Det er spursmål om bygda har nytta ut denne mannen utan rimeleg
vederlag for arbeidet.
VERDAL HUSFLITSKOLE
I 1877 vart det skipa ein husflitsskule for gutar med føremål opp
læring i trearbeid. Skuleåret skulle vera frå oktober til april. Det ser
ikkje ut som det er sett noko aldersgrense for elevane.
Første kurset var på Bjartnes vinteren 1877—78 med 29 elevar frå
10 til 17 år. Skulen skulle vera på omgang i Vinne, Stiklestad og Vuku
sokn.
Det var godt utstyr med fint og høveleg verkty for slik undervis
ning. 2 svarvestolar og ei lauvsag var læraren sin private eigedom.
Det ser ikkje ut som det har vore nokon plan for undervisninga. Men
det skal vera visst at det var ein allsidig skule — kanskje litt for
spreidd over mange ting. Svarving, river og korgbinding m. m. Alle
møbler vart måla og lakkerte.
Skulen skaffa alt materiale. Skulen var fri med unnatak av at kvar
elev sume år betalte 4—5 kr. som vederlag for husværet til skulen.
Når kurset var slutt om våren, vart dei opparbeide tinga selde ved
auksjon til inntekt for skulen, og gav år om anna 100 kr.
På denne måten heldt skulen fram til 1890, da sløydundervisninga
etter skulelova av 1889 gjekk over til fagkrinsen i folkeskulen.
Med husvære, materiale og lærarløn kosta denne skulen år om
anna om lag 650 kr. Derifrå gjekk det som kom inn ved sal av tinga,
og det som elevane betalte for husvære. Det var, som ein ser, ein billeg
skule, og mange som gjekk der, fekk eit godt grunnlag for praktisk
arbeid.
Læraren ved denne skulen var Sivert Lorentsen, f. i Stjørdal 1844.
Etter det ein veit om han, lærde han seg først til skomakar. Men
dette høvde ikkje for han. Han hadde sergivnad for mekanikk og
gjekk så over i slikt yrke. Han reiste til Nordland, der han bygde
treskemaskinar. Så bar det til Trolla bruk, der han arbeidde som meka
nikar 2—3 år. Derifrå til eit kurs i Drammen, der han fekk oplæring
til husflitslærar. Etterpå eit stipend på 400 kr. for å sette seg inn i

----
269 Bind 2A
---
undervisninga i husflitskular i Noreg og Sverige, og da skulen vart
skipa i Verdal, vart han tilsett som lærar der.
Hans allsidige kunnskapar og mange interesser sette sitt preg på
skulen, som i mange måtar var ein mellomting mellom handverk og
fabrikk. Så mykje som mogleg vart gjort med maskin. Rivtindane vart
svarva på ein liten svarvestol som dei sat og trødde med begge føtene.
Med ei vel uttenkt ordning, ved å dreie på eit handtak, vart så tinden
ferdig i ein fart, alle nøyaktig likeeins. Ved å bruke ein bor som var
gjort etter dette, var det fort gjort å få tinder i riva. Til lauvsaging
var det ein maskin som arbeidde om lag som ein symaskin. Og såleis
i alt som det var råd å gjera med maskinar.
I fritimen fann han på så mange leikar — sette skeiser og segl på
ein kjelke og siglde på isen, sette segl på båten og siglde etter elva,
og mykje anna helst utanom det vanlege.
Det seier seg sjølv at gutane var sers glade i denne skulen, det var
ingen lekser, og så var det synbert det dei fekk til.
Lorentsen var ikkje så lite av ein tenkjar. Han hadde laga seg
grunnsetningar som han levde etter. Han hadde ikkje få kunnskapar i
matematikk, serleg geometri. Var kunnig i notar og spela orgel. Men
det var serleg mekanikk og fysikk han interesserte seg for. I dei ymse
greiner av naturkunna hadde han kunnskapar som låg langt opp til
fagfolk i desse ting. Dei av elevane som ynskte å få vita noko om
slikt, kunne gå til han om kveldane, og fekk da lære mykje som det
i den tid ikkje var høve til i almugeskulen.
Først i 80-åra kjøpte han noko jord på Garpen og bygde seg hus
der. Ei tid hadde han vindmotor med ei mykje praktisk regulering for
sterk og veik vind. Han dreiv sirkelsag, svarvestol og treske
maskin m. m.
Da det vart slutt med skulen, budde han på Garpen og dreiv for
det meste med reparasjon av nær sagt alt mogleg.
Han døydde 16/9 1926, 82 år gamal.
HANDARBEIDSSKULER FOR KVINNER
Hausten 1894 søkjer frk. Caroline Schulz skulestyret om stønad
til å sette i verk eit kurs for gjenter i treskjæring, kostbinding og
finare handarbeid. Søknaden gjekk til heradstyret med tilråding om
å løyve 100 kr. av Settems legat til eit kurs på 4 veker å 30 timar. Av
dette skulle frk. Schulz ha 12 kr. i løn og 4 kr. i kosthald for veka.
Pengane vart løyvde, og kurset tok til på Stiklestad i mars 1895. Året

----
270 Bind 2A
---
etter får frk. Schulz og Marta Moe løyving til eit kurs på 6 veker
for å få med undervisning i veving.
Slik heldt kurset fram på omgang mellom krinsane til 1900. Da
vart skulen skipa til ei fast ordning med 8 veker for året. Etter ein plan
som da vart vedteken, skulle det vera undervisning i veving, linsaum,
finare handarbeid, lapping, stopping og stryking. Forutan lapping
og stopping, som var tvungne fag for alle, fekk elevane velje dei fag
dei helst ville. Elevane betalte 2 kr. når dei melde seg, elles var
skulen fri.
Skulen vart heile tida administrert av skulestyret, som valde 3
kvinner som styre for skulen. Såleis heldt denne skulen fram til 1927,.
da han vart nedlagt til fordel for ein trearbeidsskule for menn. Dei
siste lærarinner var Margit Stubskind og Ella Suul.
Som lærar ved trearbeidsskulen har for det meste vore Marius
Skrove.
Sidan denne undervisninga er gått inn som fag i framhaldsskulen,
har Arne Haldås vore lærar.
Framhaldsskolen i Verdal frå 1947.
Kvart årskurs er på 25 veker å 36 timar. Meste av tida er det
teoretisk opplæring og arbeidsopplæring annankvar dag. På heile
kurset skal det bli 475 timar bokfag og 425 timar til arbeidsfag og
kroppsøving.
Timebyteplanen for ei veke er slik:
Kristendomskunnskap 2 t., Norsk 5 t., Rekning og bokføring 5 t.,
Soge- og samfunnslære 3 t., Geografi 2 t., Helselære 2 t., Kropps
øving 1 t., Arbeidsfag 16 timar.
Arbeidsfaga er: veving og saum for gjenter, tresløyd for gutar (litt
lærarbeid også til vanleg).
Skolen er friviljug. Det er alltid eit kurs på Verdalsøra og eit
anten i Vuku eller ein annan krins der det høver. Det har vori kurs
i Leksdalen og på Stiklestad. Siste året var det 2 klasser på Verdalsøra
og ein i Vuku. Det blir likeeins komande år.
Det er 3 lærarar i heil post og ein sløydlærar i halv post. Ein nyttar
elles hjelpelærarar når det trengst.
Husstellopplæring er ikkje innførd enno, for ein har ikkje rom
til det. Elles skal husstellopplæring vera innførd frå og med kom
ande skoleår, etter lova, men det blir vanskeleg å få det til før ein
får bygd nyskolen på Verdalsøra.

----
271 Bind 2A
---
BAKKETUN UNGDOMSSKULE
Av H. Hof set
Skulen vart bygd på tomt utskild frå garden Mikvold. Tri mål av
tomta vart gjevne av bonde Lauglo, som da åtte garden, og 5V2 mål
vart kjøpt. Seinare vart kjøpt enda eit stykke jord frå same garden.
Staden der skulen ligg, var frå gamalt kalla «Sjåppåfoten», og skal
tyda skipslandeplassen. Så seint som i vikingetida hadde nok elva
og sjøen gått heilt inn til terrassemælen der skulen no ligg. På båe
sider av skulestaden ligg fleire store gravhaugar som og vitnar om
det same. Ved graving av kjellar til bustad åt ein av lærarane på
skulen, fann ein ei skipsgrav tidfest til år 600—800 etter Kristus. Dei
største haugane er ikkje gravne ut.
Eigar og drivar av skulen er Trøndelag krins av Det Norske
Lutherske Indremisjonsselskap. Skulen er ålmenndanande med teo
retiske og praktiske fag både for gutar og gjenter.
Hovudbygnaden er reist i gamal trøndsk herregardstil. Skulen er
teikna av arkitekt Claus Hjelte. Stilen liknar på gamle Bakke gard i
Trondheim, Gisvoll gard i Orkdal og Vinje gods i Mosvik.


----
272 Bind 2A
---
Som byggenemnd var valde overlærar K. Petersen, skulestyrar
Grevskott, lensmann R. Holm vik, standard) unker Berg, handelsstyrar
Minsås, bonde E. Muller og bonde Holan. K. Petersen var formann,
og A. Grevskott skrivar i byggenemnda. E. Muller var formann i
arbeidsnemnda.
Grunnsteinen til hovudbygnaden vart lagd ned hausten 1914, og
arbeidet med grunnmuren vart byrja først i november. Bygnadene
vart reiste på eitt år. Alt 20. oktober 1915 vart det halde ei enkel
opningshøgtid, og sjølve vigslehøgtida vart halden 6. november med
frammøte av 1200 menneske. Vigsletalen vart halden av sokneprest
H. Stabell.
Ny styrarheim vart bygd 1922, og smie og verkstadbygnad vart
bygde 1930. Første elevkull 1915 var på 68 unge. Sjølve internatet
var bygd til 60 elevar, men undervisingsrom og salar for mange fleire.
Dei fleste åra har det søkt fleire elevar enn skulen kunne ta imot
til å bu på skulen. Men da mange elevar frå Verdal har budd heime,
har elevtalet sume år vore heilt oppe i 90 på vinterkurset.
I dei økonomisk tronge åra 1924 —1930 gjekk søknaden ned. Etter
1930 steig søknadene att, og auka heilt til siste verdskrigen stansa
skulen for ei tid. Tyskarane tok skulen og hadde han til 1942, da dei
forlet han. Da overtok NS skulen og hadde han til frigjeringa 1945.
I denne tida vart det meste av skulen sine læremiddel og utstyr øyde
lagde eller fjerna. Kjøkenutstyr, dekkty, sengty, gardiner og mykje
meir var øydelagde eller borte. Madrassane var øydelagde, og m. a.
50 senger borte. Fyrkjelane var sprengde. I smia var maskinar, utstyr
og alle installasjonar og kablar fjerna.
Etter frigjeringa har skulen igjen rådd til og bygd opp att det som
var øydelagt, og ein har samstundes modernisert ymse, så skulen no
atter er i god stand og har bra utstyr.
Etter krigen har søknaden til skulen vore stor, heller meir enn før
krigen. Tek ein dei praktiske gjentekursa med, har skulen frå starten
og til no (1952) hatt i alt 2942 elevar. Av desse var 730 elevar frå
Verdal. Utanom dei faste årlege kursa har skulen vore mykje nytta
til lærarkurs, aspirantkurs, bibelkurs, gymnasiast-' og studentmøte, og
til møte og stemne for ymse kristelege organisasjonar.
Bernt Nordset var styrar av skulen 1915 —1942, da han døydde.
Nordset var fødd i Klæbu 3. mai 1883. Han tok eksamen ved Not
odden lærarskule 1904. Same året vart han tilsett som lærar på Fredly
ungdomsskule. Der var han i 8 år. Frå 1912 var han styrar av Sør

----
273 Bind 2A
---
Henrik Hofsetb.
Bernt Nordset.
landets ungdomsskule, og var der til han kom til Bakketun. Skule
styrar Nordset gjorde eit mykje dugande og godt arbeid mellom dei
unge og for skuleheimen deira. Han er gravlagd på kyrkjegarden i
Stiklestad.
Som lærarar har desse vore tilsette (vikarar er ikkje tekne med):
Ole L. Gjønnes, f. 1889, frå Orkdal. På Bakketun: 1915 —18.
Eleanor Berg, frå Trondheim, f. 1891. På Bakketun: 1915 —16.
Johanne Kolstad, frå Trondheim, f. 1889- På Bakketun: 1915 —23.
Ber et Ree, frå Meldal, f. 1884. På Bakketun: 1915 —42.
Anne Rishaug, frå Rennebu, f. 1885. På Bakketun: 1915 —42.
Mar got Markhus, frå Verran, f. 1895. På Bakketun: 1915 —17.
Egbert Olsen, frå Flatanger, f. 1896. På Bakketun: 1917 —
Henrik Hofset, Vinje, f. 1892. Lærar 1918 —45, styrar 1945 —
Ingebjørg Mælandsmo, Heddal, f. 1899. På Bakketun: 1923 —25.
Sverre Lindøy, frå Flatanger, f. 1916. På Bakketun: 1945 —
Bjørg Halle, frå Stangvik, f. 1909. På Bakketun: 1945 —
Nils Svarstad, Kvam, Hardanger, f. 1918. På Bakketun: 1945 —48.
Karen Rogogjord, frå Rennebu, f. 1906. På Bakketun: 1946 —
Olav Runningen, frå Skjåk, f. 1916. På Bakketun: 1947—
Åsmund Fagerli, frå Orkland, f. 1921. På Bakketun: 1948 —
Bergljot Vikaune, frå Stjørdal, f. 1923. På Bakketun: 1949 —

 

----
274 Bind 2A
---
FRÅHALDSARBEIDET I VERDAL
Av Johs. Nordnes.
Lagsarbeid mot brennevinsdrikking ikring 1850 var nok kjent
også i Verdal. Ole Kvello fortalde ein gong at klokkar Ole Hage i
Vuku hadde arbeidd for å få i gang lagsarbeid mot brennevinsdrik
king. Men det vart ikkje noko av dette.
I 1859 vart det første totalavhaldslag skipa i Noreg av Asbjørn
Kloster. Dette vart opphavet til den fylking som vi kallar Det Nor
ske Totalavholdsselskap.
I 1877 skipa skipsførar Carl Reynholds den første norske losje av
Internasjonal Orden of God Templars, 1.0.G.T. Arbeidet både i
D.N.T. og 1.0.G.T. som har vaksi til ei folkerørsle, har gjennom
alle åra vori grunna på totalavhaldsprinsippet. Dei gamle lag som
arbeidde mot brennevinsdrikking, måtehaldslag, døydde etter kvart ut.
Ut gjennom 1880-åra og 90-åra vann fråhaldstanken rom i Verdal,
og lag og losjar vart skipa i mest kvar grend. Medlemsbøkene syner
at folk mest mannjamt gav seg med. Dei fleste hadde nok dårleg
røynsle og vondt samvit, og så gav dei sitt ja til saka og arbeidet. At
ikkje alle vart trugne fråhaldsfolk, er ei sak for seg, som ein også kan
skjøna når ein tenkjer på drikkevanen og drikkeskikkane som herja
i alle livsens høve. Det skulle nok både mot og karakterstyrke til for
å kunna bryta med gamle uvanar og uskikkar.
Som døme på tilstandet kan ein nemna: Ole Kvello fortalde ein
gong, at ei gamal kone hadde sagt til han at det som oftast var drik
ken som på ein eller annan måte valda dauden åt vaksne karar. Dette
er sikkert tidsbilete frå 1830-åra. Då Anne og Ole KvelJo skulle gifta
seg, meinte folk at det måtte vera meiningslaust å halda bryllaup utan
brennevin. Liketil lokalblada drøfta spørsmålet. Men dei kunne då
melda etterpå at «det hadde gått bra». Ein vyrd bonde i Vuku ville
gjerne bli fråhaldsmann. Han våga spranget og stod fast til han
døydde over 99 år gamal. Men det som heldt att lengst åt han, var
otten for å fortelja si gamle mor at han i tilfelle ikkje kunne skjenka
rusdrikk i gravølet etter henne. Såleis var meiningane om rusdrikk -
spørsmålet ikring 1885.
Når ein ser gjennom møtebøkene åt losjar og lag gjennom 70 år,
ser ein at medlemene har gjort eit stort opplysningsarbeid gjennom
åra, først og fremst opplysning om fråhaldssaka, men også om andre
saker og spørsmål som til kvar tid har vori aktuelle. Det er såleis eit

----
275 Bind 2A
---
stort kulturarbeid som er gjort av losjar og lag i bygda vår. Og ein
må heller ikkje gløyma redningsarbeidet, at det vart tendra nytt lys
over livslagnader som var på veg inn i skuminga.
Etterkvart vart også den politiske sida av fråhaldsarbeidet aktuell
i samskipnadene.
Alt i 1897 var det eit organ som heitte «Avholdskdrporationernes
fællesudvalg for Verdalen.»
Verdal soknenemnd, no Heradsnemnda, vart skipa den 29. april
1906 av utsendingar frå losjar og lag. Til styre vart valt lærar Ola M.
Nygård, form., Roald Veimo, Marta Bogevold og P. Skultbak. For
menn seinare: Martin Melby, E. Miiller, Johs. Nordnes og Per
Sundby. Nemnda har serleg arbeidd med førebuingar av herads- og
stortingsval og to folkeavrøystingar, 1919 og 1926. Vidare har nemn
da gjort fleire føreteljingar til politimaktene og heradstyret.
Den 3. aug. 1930 hadde D.N.T. og 1.0.G.T. stort stemne på Stik
lestad med deltakarar frå heile landet. Båe samskipnadene hadde
årsmøta sine i Nidaros nett før.
D.N.T. hadde landsmøtet i Verdal 7. til 11. juli 1938.
Desse verdalingar har vori formenn i Inntrøndelag fylkesstyre av
D.N.T.: Ole Kvello, E. Miiller, H. Hofset, Paul Vist og Per Sundby.
Dei har dessutan vori styreslemer i mange år.
Styreslemer har desse vori: Ola M. Nygård, Bjarne Kvello, Margit
Stubskin, Ola Røstad, O. I. Mo og Kristian Lein. Den siste har vori
og er kasserar. Medlemer av fylkesbarnerådet: Marta Melby, Peder
Brønstad, Anders Vandvik, Kristine Brun og Aslaug Hestegrei. Paul
Vist er f. t. formann og Per Sundby skrivar. Gunnar Steinsli har vore
idrottsleiar.
I rådet (styret) for Inntrøndelag distriktslosje har desse hatt plass:
Roald Veimo, Johan Bjerkevåg, Agnes Bones, Marie Gresset, Odd
Myhre, Otto Kristoffersen og Johs. Nordnes. Den siste har m. a.
vori Distrikts-Templar og er f. t. Distrikts-Fullmektig.
Vuku avhald slag
vart skipa etter foredrag av Ole Kallem på Vuku skole den 21. nov.
1883. Desse melde seg som medlemer: P. Moe, Mikal Slapgård, Johs.
Slapgård, Hallvard Fergemann, Martinus Steinsli og Martinus Slap
gård. Lærar P. Moe vart vald til formann førebils. Den 22. nov. var
det foredrag av Kallem på Breding, og 8 nye medlemer melde seg,
mellom dei Anne Halset, seinare Kvello, og Ole Kvello.
18

----
276 Bind 2A
---
Den 11. jan. 1884 vart det vedteki lover og valt styre for laget.
P. Moe vart formann. Dei andre i styret var Ole Kvello, Anders
Halset, Anders Stubskin og Johs. Slapgård. Ole Kvello har ført møte
boka frå første møtet gjennom alle åra. På møtet den 7. des. 1884
vart han vald til formann, og når ein tek unna 1886, då Anders Hal
set var formann, og åra 1894 —96 då lærar Tolstad var formann, var
Ole Kvello leiar gjennom alle åra til 1939 då han døydde.
Vuku avhaldslag fekk etter kvart eit stort arbeidsområde. Forutan
møte i Vuku krins heldt laget fleire møte i Ulvilla, i Leirset og på
Telsneset. Og det meldte seg medlemer frå desse stader. I 1893
vart desse underavdelingar skipa med eige styre: Vollen, Ulvilla og
Årstad-Garnes. Leiarar for desse krinsar var Arnt Leirset, Andor
Leirset, Grunnan og lærar Tolstad. Medlemstalet voks med åra. Størst
var det i 1891 med 199 vaksne og 32 born. Laget avgav etter kvart
medlemer til avhaldslag i Leirådal, Nes og Vollen krinsar.
Vuku avhaldslag har vori med på dei arbeidsoppgåver som fråhalds
folket til kvar tid har arbeidd med. I 1884 kom det innbyding frå
Verdal avhaldslag til å vera med på ei oppmoding til formannskapet
om å gjera noko for å få slutt på ølhandelen på Øra. Laget skipa bok
samling i 1884. Frå 1896 hadde laget handskrivi blad. I 1897 meldte
det seg med i «Avholdskorporationernes fællesudvalg for Verdalen.»
På same tid kosta det seg fane. Arbeidet nådde liksom toppen i 1919,
då alle medlemene var i aksjon før folkeavrøystinga.
Arbeidet mellom born var ofte på tale, såleis alt i 1886 og i 88.
I 1893 vart Karl Aksnes, Tolstad, Johanne Skrove, Maren Anna
Vangstad og Helene Olsen valde til å halda serlege møte for born
under 16 år. I 1896 vart Oline Stubskin og Helene Olsen oppmoda
om å skipa barnelag. På møte den 10. mars 1901 gav formannen
melding om at det var skipa barnelag med 16 medlemer. Utover åra
til 1920 har nok barnelaget sumtid vori i arbeid og sumtid i kvile.
Kjerstine Ekren, Gudvor Dillan og Johanna Kvello er nemnde som
leiarar.
Det var dei eldre som tok opp arbeidet. Dei kalla møta samtale
møte. 'Ofte var det foredrag, og ein og annan fest. Første festen vart
halden på Stuskin den 29. des. 1884. Det var 40 øre i inngang. 80
deltakarar. Talar, opplesning, song og samtale. Kaffi, sjokolade,
smørbrød og mjølk. «Tildels belivet stemning,» heiter det.
Seinare kom ungdomen med. Tida 1905 —1920 kan ein kalla
ungdomen si tid. Ein møter namna Ingvar og Helge Dillan, Ivar og
Bjarne Kvello, Olav Balgård, Gudrun Efskind og mange fleire.

----
277 Bind 2A
---
Storparten av ungdomen var med i avhaldslaget. På møtom var det
handskrivi blad, opplesning, ordskifte, utlodning. Det var alltid
nokon som til kvart møte skulle syta for program.
Desse bygdafolk har haldi foredrag på møte og festar: Ole Kvello,
P. Moe, Johs. Hanssen, sersjant Minsås, Edin Holme, Fredrik Nils
sen, Anders Bunes, Johs. Holme, prestane Jørgensen, Klute, Solum,
Urbye, Holan, Flognfeldt og Sætevik. Lærarane Tolstad, Haugdahl
og Nygård. Pastor Urbye og kona var medlem av laget. Dessutan har
mange reisetalarar vitja laget, mellom deim Elisabet Edland og Peder
Svendsen.
Etter 1920 tok trøyttleiken til å melda seg som elles i arbeidet. Det
var få lagsmøte utover åra. Men når reisetalarar kom, vart det skipa
møte eller festar. Meldingar og avgifter vart sende til fylkeslaget.
Såleis heldt Ole Kvello det gåande til han gjekk bort i 1939. I 56
år var han leiar og samla eldre og yngre kring fråhaldstanken. Det
er ikkje godt å taka mål av det arbeid som er gjort for denne saka
gjennom alle åra i Vuku avhaldslag, men ingen kan mæla verdet av
eit slikt arbeid heller i ei bygd.
Den 7. mars 1940 vitja lærar Aadde laget. Ved dette høvet kom
det inn 30.000 kr. som vart sendt til Finnlandshjelpa. Det er det siste
ein finn i møteboka. Men då hadde Ole Kvello lagt vandrings
staven ned.
Leiradal avhaldslag
vart skipa i 1884 på møte hos M. Steinsli av underlensmann Johan
P. Minsås. Det var Ole Kallem som hadde kveikt hugvarmen for
avhaldssaka. Minsås var formann til 1889. Då skilde ungdomen i
laget seg ut og skipa u.l. Gry med E. Sæbo, Eklosvedjan, som for
mann. Grunnen til delinga var nok at to livssyn gjorde seg gjeldande
når det galdt styringa av laget. Formann for dei eldre vart M.
Steinsli.
Den 2. jan. 1893 vart dei to laga sameinte att på eit møte i Leirå
stugu med namnet Klosters Minne Totalavh.forening. E. Sæbo vart
vald til formann. Men i mai same år skipla det store jordraset laget.
Heimen hans Sæbo gjekk med, og bøkene åt laget kom bort. Sæbo
vart berga, men flutte frå bygda. På eit møte i Steinslien vart så
restane av laget samla saman til framhald av arbeidet. Namnet vart
då brigda til Leirådalen avh.for. Bonde Henrik Skrove vart vald til
formann og hadde denne plassen til 1897. Då vart lærar Tolstad for
mann og hadde formannsromet til 1914. Tolstad arbeidde med stor

----
278 Bind 2A
---
ihuge og truskap i laget. Dei næste 10 år til 1924 var Johs. Skrove
formann. Seinare har desse hatt formannsromet: Marius Stubskin,
J. Kulsli, Aneus Skrove, Gunnar Steinsli, Harald Skrove i tilsaman
10 år, Helge Steinsli, Anders Skrove og John E. Steinsli.
1920 —30 var medlemstalet oppe i 150. Seinare har det svinga
mellom 70—80. Årspengane var 10 øre heilt til 1915. Då vart dei
auka til 25 øre. Sidan har det vori auking fleire gonger heilt opp til
2.00 kr. I 1900 vart M. Steinsli kasserar, og med unnatak av eitt år
har kassa sidan vori i Steinsliætta. Karl Grindberg har i mange år
vori skrivar, og han er enno aktiv. Ellen Steinsli og John Skrove er
også aktive gamalkarar som er med på møta.
Møtebøkene vitnar om at det har vori eit lag med varmhuga med
lemer som har drivi eit godt opplysningsarbeid. Mange medlemer og
andre bygdefolk har haldi foredrag i laget, og elles har laget hatt
vitjing av mange reiestalarar, mellom dei Elisabet Edland og Peder
Svendsen. Laget har teki mot to fylkesmøte, 1901 og 1934.
D.N.T.U.-laget Vårvon, Leiradal.
På styremøte i Leiradal fråhaldslag den 14. april 1945 låg det føre
søknad frå 21 lagslemer om lov til å skipa ungdomslag. Avhaldslaget
hadde før hatt ungdomsnemnd. Styret vedtok å skipa ungdomslag.
Den 10. mai 1945 vart så ungdomslaget skipa. Ungdomsrådet sin
formann, Ola Røstad, ynskte det nye laget velkomi i D.N.T.U.
På møte den 27. mai fekk laget namnet Vårvon. Det vart vedteki
at laget skulle ha handskrivi blad, Herrop. Til formann vart vald
Reidar Hallem. Desse har sidan vori formenner: Lars Grindberg,
Synnøve Skavdal, Kari Stornes, Ingebjørg Rye og Magne Steinsli.
Laget har hatt møte for seg sjølv og some gonger saman med
vaksnelaget. Det har alle åra hatt idrottsnemnd. Kvart år har laget
hatt skirenn, skiturar og utferder. Ungdomane har skipa festar både
for seg sjølv og saman med vaksnelaget. Dei tok opp arbeid for å få
til studiering straks, og frå 23. febr. 1948 var han i arbeid. Det ser
ut til at det har vori kvikt og gildt på møtom. Ungdomane, og eldre
med, har nok sungi seg glade og arbeidd seg sterke og vaksi til ihuga
D.N.T.U.-arar.
Barnelaget Svola, Leiradal
vart skipa av Karl Grindberg etter foredrag av Gjertrud Flatset
hausten 1923. Første møtet vart haldi den 23. des. 1923. 42 born

----
279 Bind 2A
---
vart med. Møta har vori haldne kring i heimane, og alle stader har
borna vorti godt mottekne. På dei fleste møta har det vori opplæring
om alkoholen og fråhaldssaka. Borna har vori aktivt med med opp
lesing, talekor, små spelstykke, tevlingar o.s.v. Dei har to gonger
vori med på sommarleir for born, og elles teki andre turar. Karl
Grindberg var formann dei første 15 åra. Sidan har -Kristine Brun
vori formann.
Verdalsøra avhaldslag
vart visstnok skipa i 1885. Men ei tid etter tok laget ei kviletid. I
1895 vart arbeidet teki opp att. Dette ser ein av ei gamal kassabok
og av medlemslista. Noke møtebok fins ikkje frå denne tid. I kassa
boka heiter det: «Overgått fra den gamle forening 11.69 kr.» — Det
ser ut til at arbeidet har vori livleg utover åra. I 1897 kosta laget seg
fane til 129,00 kr., og i 1899 sende laget tilskot til kampen mot sam
laget på Steinkjer. Møta vart haldne på Bedehuset. Seinare på Gud
dings sal og til slutt hos M. Dahl. Betel vart leigd til to foredrag av
pastor Duckert.
I 1911 tok laget kvile att. Medlemstalet var ikring 70 dei første
åra, seinare i kring 30. Frå 1908 fins ei liste over medlemer i eit
barnelag.
Av namn som ein møter utover åra, kan ein nemna Lovise og Johs.
Forbregd, Margrete og Oluf Rinnan, M. Dahl, Edin Follo, Gurianna
og P. Mikkelsen, Rebekka og C. O. Gravas, Oluf Svendsen, P. O.
Holthe, Aksel Olsen, Gustav Olsen, Laura Holthe, Ingvald Lein og
Liva Karlgård.
I 1925 vart arbeidet i laget teki opp att. Det heiter då i møteboka:
«Første skiping truleg 1885. Etter bankbok.»
Det var Martin Melby og Magda Sevaldsen som verka for å få
arbeidet i gang. Den 19. april 1925 vart haldi møte på Bedehuset.
Lærar Hof set heldt foredrag. 20 medlemer teikna seg. Hof set vart
vald til formann. Dei andre i styret var Marta Melby, Martin Melby,
S. Tolstad og Angel Holthe. I 1927 var Martin Melby formann.
Skiping av barnelag vart drøfta. Så tok laget kvile att.
I 1932 vart arbeidet teki opp att på møte hos Melby. Anna Balgård
vart vald til formann. Det vart arbeidt for å få skipa barnelag. Års
møtet i 1933 bad Marta Melby om å vera leiar for barnelaget. Ho sa
seg viljug. Styremøte den 6. febr. 1934 vedtok ordning for skiping
av barnelag. Dette er det siste ein finn i møteboka.

----
280 Bind 2A
---
/ Sjøbygda
vart det freista med ein losje 1887 —88. Losjen var skipa på Holme,
og det var Johs. Holme og Anders Ty ve som stod i brodden for
arbeidet.
Sjøbygda avhaldslag
byrja arbeidet i 1888. Laget fekk mange medlemer dei første åra.
Møta var oftast på Nord-Holme, og Johs. Holme og lærarinne Marie
Holme var trugne, aktive medlemer. Elisabet Edland gjesta laget.
Mette Elden var den siste reisetalar som vitja laget. Det var i 1911.
1912 var siste årsbeidsåret åt laget. Det hadde fane med innskrifta:
Med Gud, for heim og fedreland. Denne fanen vart i 1921 gjeven
til Volhaug avhaldslag ved Randi Holme og Sofie Bruvoll. Det var
mange trugne avhaldsfolk om det ikkje var lagsarbeid lenger.
Bar neia get Freidig, Sjøbygda,
vart skipa med 27 medlemer i desember 1943 av lærar E. Gudvan
gen. Laget vart straks innmeldt i D.N.T., men er ikkje knytt til noko
lag. Gudvangen var leiar dei første åra. 1946 —47 var lærar Anders
Vandvik leiar, og sidan Magnhild Haldås. Medlemstalet har haldi
seg i kring 30.
Stiklestad barnelag
vart skipa i 1943 av lærar Paul Vist som var leiar i fleire år. Odd
bjørg Bj ørken var deretter leiar eit år. Sidan har Anna Hendrum
vori leiar. Laget har arbeidt godt, og ein stor part av skuleborna er
medlemer i laget.
Avhaldslaget Rydningen, Nes,
vart skipa våren 1894. Somme av medlemene hadde før vori med i
Vinne og Nes avhaldslag. Skipingsmøtet vart haldi på Østgård. Ole
O. Bj ørken vart formann og Ole Østgård skrivar. Av andre som var
med frå starten, kan ein nemna Martin Melby, Marie Haga og Olianna
Sørnes, som alle vart trugne arbeidarar i laget. Martin Melby var
seinare formann i fleire år, og Marie Haga skrivar, kjend for dei gode
opprita ho laga frå møta.
Laget hadde god framgang. I 1895 var medlemstalet 97. Ved
slutten av 1896 var 103 med i laget. Det er visst største medlemstalet

----
281 Bind 2A
---
laget har hatt. Samlagskampen på Levanger 1896 gjorde nok mykje
til at folk var serleg interesserte for fråhaldstanken.
Laget arbeidde godt. Møta vart haldne omkring i heimane. I det
handskrivne bladet, Demringen, vart mange spørsmål drøfta svært
grundig. Det var ikkje berre fråhaldssak som var oppe til drøfting.
Alle spørsmål som var oppe i tida, vart gjennom åra sette under ord
skifte. Fråhaldsmøta arbeidde såleis for ålmenn opplysning.
Formann og styreslemer skifte ofte. Men det er somme namn ein
møter oftare enn andre. John S. Guddingsmo var formann i fleire
år, og H. O. Lågnes styreslem. Seinare var Odin Lien med. Han var
ein uvanleg varmhuga ungdom både når det galdt fråhaldssak og ung
domssak. Frå kring 1905 var lærar Ola M. Nygård med i arbeidet.
Han var formann i 7 år og arbeidde trutt både i vaksnelaget og barne
laget til han flutte frå bygda i 1920.
I åra 1917 —20 arbeidde laget noko tungt. Det var få møte, dårleg
oppmøte og lite tilgang av ungdom. Men frå 1921 vart det meir
liv i laget. Ungdomen kom med. Fleire hadde vori på ungdoms
skole og kom heim med vaken hug og større interesse. Lærar E. Gud
vangen var formann i 5 år og var til god hjelp for laget. Ein kan
vidare nemna Ola Lunden — formann i 9 år —, Olav Østgård —■
formann i 5 år — og Karl og Per Sundby. Våren 1934 heldt Ryd
ningen ein gild 40-årsfest med tale av fylkesformann sokneprest
Finsås.
1935 —38 var Per Sundby formann. Det var ei god tid for laget.
Formannen hadde godt lag til å få med ungdomen. Idrottslag, studie
ring og ungdomsnemnd vart sett i arbeid. Dette var sikkert oppson
gen til ungdomslaget som seinare vart skipa. Laget fekk fane i 1936.
Tre gonger har Rydningen teki mot fylkesmøtet, 1925, 1939 og 1948.
To gonger, 1936—37 og 1938—39, har Rydningen vunni vandre
skjold.
Det var fleire gonger tale om arbeidet mellom born. Ole Østgård,
Marie Haga og Olianna Sørnes vart valde til å taka seg av arbeidet
for borna. I 1899 vart det vedteki å halda serlege møte og festar
for barn. Den 28. des. 1904 vart barnelaget Reinleik skipa av fru
Marta Bogevold, seinare Melby. Barnelaget har vori i arbeid heile
tida sidan. Olav Østgård var ofte formann.
D.N.T.U.-laget Ungrydningen
vart skipa den 29. nov. 1942 med 22 medlemer. Første formannen
var Johan Melbygraven. Seinare har desse vori formenn: Oskar Sved

----
282 Bind 2A
---
jan, Ingvar N. Leirset, Einar Melbygraven og Ola Røstad. Kolbjørn
Leirset er formann no.
Gjennom dei 8 åra er det i laget haldi 66 foredrag eller innlei
ingar til samtalar. Det er innøvd og synt fram 9 spelstykke. Laget
har hatt 2 brevkveldar, 2 leikkurs og 2 førstehjelpkurs. Studiering
er og har vori i arbeid fleire vintrar. Laget har haldi fleire skirenn
og idrottsstemner. Medlemene har hatt utferder til Snåsa, Inderøy,
Leksvika, Fersdalen, Lanke, Namdalseidet, Skjækerfossen, Melbyvol
len og Kvinnfjellet. Ved årsskiftet 1950 —51 hadde Ungrydningen
34 medlemer.
Helgådal avhaldslag.
Mange frå Vollen krins var medlemer i Vuku avhaldslag i 80-åra.
Lærar Tolstad, Karl Aksnes og Martin Melby heldt seinare fråhalds
foredrag der oppe. I 90-åra var det eit sjølvstendig lag som tok opp
arbeidet i Vollen krins. Bernt Elnes seier at laget etter ei kviletid
tok opp arbeidet att etter hundreårskiftet. Men så stogga arbeidet att.
Da vegen vart lagt over Elneshøgda, var fleire av arbeidarene god
templarar. Dei arbeidde for å få skipa ein losje. Det vart haldi eit
møte på Leirset med foredrag av E. R. Syrstad, visstnok i 1898. Fleire
teikna seg som medlemer, og losje vart skipa. Ole Leirset var L.T.
og K. I. Flyum Ø.T. Losjen var nok i arbeid eit par års tid. Men
då dei framande godtemplarane reiste, og O. Leirset også reiste bort,
vart losjen nedlagt.
Ulvilla avhaldslag
vart skipa i 1909 av lærar Peder Brønstad. Han var formann i fleire
år og skipa i 1912 barnelag.
Laga har ikkje vori i arbeid etter 1920.
Volhaug avhaldslag
vart skipa 29. mai 1909. Det var fleire i krinsen som hadde stått
i andre avhaldslag, såleis i Sjøbygda avh.lag, Vuku avh.lag, Leirådal
avh.lag, og nokre hadde vori medlemer av losje Ørnen. Johs. Steinsli
hadde vori medlem av Leirådal avh.lag. og då han vart tilsett som
lærar i krinsen, såg han det som si oppgåve å skipa avhaldslag. Sidan
har arbeidet vori i gang for eit Noreg fritt for rusdrikk.
Steinsli var formann i laget mange år framover, og mange meldte

----
283 Bind 2A
---
seg som medlemer, både eldre og yngre. Det var gode barndomsår
for laget den tida.
Gjennom åra har mange framande haldi foredrag til klårlegging
av fråhaldstanken og til stønad for lagslemene. Men samveret på møta
og arbeidet med oppgåvene var det som gjorde fråhaldstanken stor og
kjær for medlemmene. Og dette har vori den gode grunnen for arbei
det i laget gjennom åra.
I 1919 hadde Inntrøndelag fylke av D.N.T. årsmøtet sitt i Vol
haugen. Då var laget i beste gjenge med medlemer frå mest alle
heimar i krinsen. I 1932 og i 1942 var fylkesmøtet i Volhaugen og.
Då var ungdomen komen meir med i rørsla, det kunne ein sjå på opp
møtet til det siste fylkesmøtet.
Frå 1912 har det vori barnelag med serlege møte og med ein leiar
frå vaksnelaget. Så fekk borna program som høvde for dei, og som
dei. delvis fekk vera med å utføra.
Ein fekk snart den røynsla at det ikkje alltid var så lett å få borna
til å gå over i vaksnelaget. Då kom tanken om ungdomslag opp.
Dette vart skipa i 1942, og sidan har fleire og fleire ungdomar gjevi
fråhaldslovnaden. Eldhug, som u.laget heiter, har medlemer også frå.
andre krinsar i bygda.
Talet på medlemer har svinga noko frå år til år av ymse grunnar.
Fleire av dei eldre har gått bort. Mange, serleg unge, har flytt bort,
men dei tok med seg minna frå arbeidet og vonleg også truskapen.
Det er diverre også dei som ikkje heldt fråhaldslovnaden og difor
kom bort. Dei ville ha «fridom» til å nyta den gifta som ber i seg
«landets største fare», som skalden har sagt.
Av lagslemer som har gjort godt arbeid i laget, og som ein serleg
vil minnas, skal vi nemna Martinus Halset, den trauste bonden, som
var med i Vuku avhaldslag frå 1884, og i dette lag til sin død 1934.
Karl Grønn var formann nokre år og medlem til han gjekk bort 1935.
Odin Ravlo hadde også formannsromet og var elles mykje nytta som
talar, han døydde 1923. Ingvald Lein var formann og leiar av eit song
kor som var til stor hugnad i laget, han døydde 1931. Paul Vist var
aktiv medlem dei åra han var lærar i krinsen, og formann i mange år.
E. Miiller er vel den lagsmann som er mest kjend utetter. Arbeidet
hans for fråhaldssaka og for laget i Volhaugen er medlemene storleg
takksame for. Marie Benum, som nyleg er død, var med frå skipinga
og var ein trufast og aktiv medlem. Ho har i heimen sin fått føra sitt
syn på fråhaldssaka over på borna sine. Anna Halset, med i Vuku
avh.lag frå 1884, og med frå skipinga av dette laget, er no eldste med

----
284 Bind 2A
---
lem, 93 år. Anna Husan, ei av dei eldste i laget, har gjort mykje godt
arbeid for laget gjennom åra.
Unge menn og kvinner av den andre generasjonen er dei berande
krefter i laget i dag. Dei er ikkje komne med for skuld dårleg røynsle.
Dei har under heile oppvoksteren vorti kjent med at til ei helsug,
frisk og glad livsføring høyrer ikkje rusdrikken heime. 'I tru på dei
mange gode krefter laget har, og med straum av ungdom til Eldhug
kan ein sjå lyst på framtida åt laget. ■ — (Kristian Lein har skrivi om
Volhaug avhaldslag.)
Bameavhaldslaget Fjellvarden i Vera
vart skipa 19. april 1931 av lærar A. Vandvik med 22 medlemer. Ola
Tronsmo og Johs. Nordvera tok på seg å vera leiarar. I 1935 var med
lemstalet 38. Vandvik reiste frå krinsen i 1938. Johs. Nordvera
som hadde vori serleg interessert og aktiv, var også mykje borte, og
då slutta arbeidet i laget.
/ Kleppen krins vart b.laget Helgådølen skipa 3. mai 1931. A.
Vandvik var formann alle åra. Dei første styreslemer var: Arne Jul
nes, Agnes Kleppen og Anna og Martin Lustad. Høgste medlems
talet var 21. Då Vandvik flytte frå krinsen i 1945, stogga arbeidet
i laget. Det var fleire vaksne medlemer i begge desse laga, og det
ser ut til at arbeidet gjekk godt og kvikt.
Losje Ørnen, Øra,
vart skipa den 2. jan. 1885 på det gamle Betel med 36 medlemer.
Det var garvar Følling, Levanger, som stod for skipinga, og han
hadde hjelp av ein flokk g.t. frå losje Fram, Levanger.
Kjøpmann Gustav Hanssen som hadde førebudd skipinga, vart den
første L.F., og bonde M. Eggen vart vald til Ø.T. Losjen tok namnet
Dagen.
I førstninga var det mange som gjekk inn i losjen. Det gamle
Bedehuset, Guddingsalen, Kvamsalen og Arbeidaren er ofte nemnde
som møtestader dei første åra.
Men motbøren kom snart. Det var snart berre 12 medlemer att,
og i mars 1887 vart losjen nedlagt. Men 2. mars 1890 vart arbeidet
teki opp att med 22 medlemer. I denne tida var det også freista med
ein ny losje, Fredheim, som var skipa alt i 1886 med Martinus Svend
sen som L.F. Del- var nok strid mellom medlemene i Dagen som var
skyld i desse hendingane. Fredheim vart nedlagt for godt i 1888, og

----
285 Bind 2A
---
dei trugne medlemene samla seg i Dagen. — I 1892 tok losjen nam
net Ørnen.
I 1894 avgav losjen medlemer til Hellig Olavs minne, Stiklestad.
Og i 1895 gjekk 21 medlemer ut av Ørnen og skipa Vårbud i Vinne.
I 1900 fekk losjen sitt eige motehus, og det vart då lettare å ar
beida. Losjen fekk ei god tid utover åra. Mange av. arbeidarane på
Hell-Sunnanbanen søkte til losjen. Fleire var g.t. før, og mange nye
kom med i arbeidet. Då arbeidet på jarnbanen slutta, dovna arbeidet
i losjen noko av. Mellom anna var økonomien mindre god. Men
arbeidet gjekk då sin gang. Størst var medlemstalet i 1934 med 146.
I 1945 var medlemstalet 60, og i 1950 55. Losjen har (1950) hatt
1731 vanlege møte, og 1499 medlemer er innvigde.
I losje Ørnen er det både gamle og unge medlemer. Den eldste
er (1950) 8iy 2 år, og den yngste 14 år. Samarbeidet er og har vori
godt. Vilhelm Valnes har vori medlem i 65 år. Desse har vori med
lemer over 30 år: Johs. Minsås i 57% år, Bertine Valnes 57 1 /*}, Marta
Vestrum 56, Laura Bjertnes 53, Maren Thomsen 52, Agnes Bones 50,
Arne Pedersen 48V 2 , Anton M. Rinnan 46V2> Ole Sivertsen 45, Olga
Austad 411/2 og Paul Togstad 37 år.
Ørnen fekk motehuset noko øydelagt i krigsåra. Det er påkosta
mykje, og no er huset i god stand. Losjen hadde 65-års jubileum i
1950. Då var Agnes Bones L.F., Reidar Berg Ø.T. og Odd Myhre S.
Losje Ørnen sitt arbeid har både innetter og utetter vori merkt av
aktivitet. Ei mengd med opne møte og festar har losjen hatt. Gjen
nom mange år var det fast skikk at Distriktslosjen hadde kvartalsmøte
hos Ørnen den 2. januar, losjens skipingsdag. Etter distriktsmøta var
det gjerne festar. Og årsfestane åt losjen samla mykje folk og var
alltid vellukka.
Barnelosje Hjemmet, Øra,
vart skipa den 2. jan. 1894. Den første leiar var Anna Rindsem.
Sidan har desse vori leiarar: Kristine Rinnan, Olaf Øvre, Maren
Thomsen og Agnes Bones. Frå 1897 —1900 hadde b.losjen kviletid,
men tok så opp arbeidet att med 34 medlemer, og sidan har losjen
vori i arbeid. Størst var medlemstalet i 1934 med 204. No er det 145
medlemer. Gjennom åra har mange vaksne vori med i arbeidet og
hjelpt til som rådslemer og hjelpeleiarar. Attåt vanlege møte har
barnelosjen hatt festar, utferder, skirenn og vori med på større stemne
i distriktet.

----
286 Bind 2A
---
Agnes Bones tok til som leiar i 1906, og har altså hatt leiarplassen
i 44 år.
Barnelosje Harrys håp som vart skipa på Trones 1946 med 17 med
lemer, høyrer også under Ørnen. Otto Kristoffersen, ein av losje
Ørnen sine mest varmhuga medlemer, var leiar til han døydde. No
er Helga Wold leiar. Medlemstalet er 20.
Verdal G.U.-lag
vart skipa den 18. sept. 1932 av cand. jur., seinare o.r.sakførar J. M.
Mjøsund med 18 medlemer. Seinare då det vart med medlemer frå
Frol, fekk laget namnet G.U.-laget Glimt.
Det første styre var: Otto Kristoffersen, form., Aksel Holberg, Odd
Myhre og Magnhild Ellingsen. Seinare har desse vori formenn: Alf
Eriksen, Aksel Holberg, Oskar Øvre, Gunnhild Kristoffersen Lein,
Olaf Stavlund, Alf Thomsen, Ole Lein, Martin Sørholdt, Bjarne
Olsen, Eivind Grønneng, Bjarne Ellevsen, Reidar Bergh og Odd
Øvrum.
Laget har samla pengar til boksamlingar på helseheimar. I 1937
vann laget ei sølvklubbe som var gjeven av G.U.laget Symra, Ålesund.
Og hausten 1950 fekk laget ei klubbe gjeven av Sveriges Godtemplar
Ungdomsforbund. Laget arbeider under mottoet: Edruskap — Fred
—Folkelykke.
Losje Fjell, Skjækerjossen,
vart skipa på Skjækermoen den 8. mars 1885 med 20 medlemer etter
foredrag av lærar Bytter og Oluf Bergmann som stod for skipinga.
Halvdan Slipern vart vald til L.F., og Jakob Slipern til Ø.T. På den
første ombodsmannslista finn ein vidare mellom andre desse kjente
namna: Mikal Alnes, Olaus Skoknes, Helga Slipern, Olaus Aagesen
og Olaus Dillanvald.
Losjen var i arbeid til i kring utgangen av 1886. Medlemstalet
var oppe i 35. Dei fleste av medlemene var arbeidarar ved nikkel
verket i Skjækerdalen. Den 6. sept. 1885 var losjen med på ei opp
moding til Verdal heradstyre om å gjera noko for å få bort ølhande
len på Øra. Det ser ut til at arbeidet i losje Fjell gjekk godt og med
full kraft den tid det varde.
Losje Hellig Olavs Minne, Stiklestad,
vart skipa den 13. jan. 1894. Losjen var i arbeid til 1925. Medlems
talet svinga gjennom alle arbeidsåra mellom 20 og 30. I meldingar

----
287 Bind 2A
---
og handbøker møter ein ofte desse namna: P. Skultbak, Jens og Johs.
Kolshaug, Bernt Haug, Th. Elnes, Tolleif Øgstad og Trygve Hofstad.
Barnelosje Olavs Stotte
vart skipa i kring 1910. N. Skrove var den første leiar. Seinare var
desse leiarar: Karen Enes, Antonie Kolshaug og Marie Skultbak. 1
kring 1920 tok b.losjen kviletid. Men etter at vaksnelosjen var ned
lagd, vart arbeidet i b.losjen teki opp att i 1934 med Otto Kristoffer
sen som leiar. Det gjekk ei tid, men arbeidet stogga att då det var
vandt om å få møterom.
/ Vinne
har det nok vori arbeidd for edruskap alt i den tid då måtehaldsprin
sippet rådde. Roald Veimo nemner lærar Anders Hallan som ein
ihuga talsmann for fråhald i tida ikring 1860 og utover. Og Veimo
hugsar frå ikring 1893 at det enno fans ein og annan som visstnok
hadde vori med i måtehaldsrørsla frå ikring 1850-åra.
Då fråhaldslaget Rydningen vart skipa i 1894, fekk det nye laget
nokre medlemer frå «Vinne og Nes avhaldslag» er det sagt.
Ikring 1900 vart det gjort freistnad med eit fråhaldslag i Vinne med
Tomas Hallan i brodden. Men dette laget var i arbeid berre er stutt tid.
Losje Vårbud har snart i 56 år drivi samanhangande arbeid for
fråhaldssaka i Vinne. Losjen vart skipa den 19. mai 1895 på Lysaker
skole av Distrikts-Templar, lærar L. G. Strugstad. Alle sjartermed
lemer var ordenslemer før. Det var 21 ungdomar frå Vinne som frå
våren 1864 hadde gått inn i losje Ørnen, og som altså våga seg ut på
eiga hand.
Roald Veimo var den første L.F., Olav Veie Ø.T. og Anne By S.
Veimo har gjennom åra vori L.F. i 12 år, og dessutan Ø.T. 56 kvartal
og S. 18 kvartal. Bernt Vang var L.T. i 21 år, Ø.T. 14 kvartal og S.
20 kvartal. Av andre som har hatt lang tenestetid som ombodsmenn,
kan ein nemna: Oline Veimo, Bertine Blybakken, Olga Røstad, O. A.
Røstad, Aksel Holberg og Odin Blybakken. B. Østheim er no L.F.,
Arne Røstad Ø.T. og Oddvar Buran S.
Losjen hadde dei første åra ikkje nokon fast møtestad. I 1900
kjøpte losjen den gamle skolebygningen på Lysaker. I 1907 vart huset
flytt til bygsla tomt på Baglo. Medlemer og andre hjelpte til med
arbeid og pengar, og huset vart reist noko større enn før ved O.
Blybakken. Det vart vigd den 27. nov. 1907 av P. M. Schiefio, Anton
Jenssen, Wendelbo og høgskolestyrar Nybø. Med det nye motehuset

----
288 Bind 2A
---
vart det betre arbeidshøve for losjen. 1915 —20 var beste tida for
losjen. Medlemstalet var opp i 68.
På møte den 12. jan. 1902 sette Veimo fram tanken om å skipa
barnelosje. Og etter at ei nemnd hadde arbeidd med førebuinga,
vart barnelosje Uredd skipa den 31. mars 1902 av pastor Alfred
Janson. Oline Veimo var den første leiar og hadde denne plassen i til
saman 15 år. Seinare har desse vori leiarar: Dagny Høglo 3 år, Ragna
Austad 15 år og Ivar Berg 7 år. Frå 1944 har Odd Myhre vori leiar.
Losje Vårbud har hatt mykje å seia for kulturlivet i krinsen. Ned
gjennom alle åra er det haldi mange opne møte og festar med gode
program. Losjemøta har vori hugnadsame med både kvikt og meir
alvorleg innhald. Og dei har vori lærerike. Der lærde ungdomen å
leia eit møte, føra ei møtebok, vera med i eit ordskifte og i det heile
læra god møtekultur. Men framom alt vart fråhaldstanken haldi
levande. Kulturlivet hadde vori fattigare i bygda om losjen ikkje
hadde vori. Peder Svendsen sa ein gong at Vårbud var ein av dei
beste losjar i distriktet.
/ Leksdalen
var ein losje — Mjølner — i arbeid alt i slutten av 1884. Mjølner
som såleis var den første losje i Verdal, var skipa etter tiltak
av lærar Rytter. Då losje Fjell, Skjækerfossen, vart skipa i 1885,
møtte desse medlemer frå losje Mjølner: Lærar Rytter, S. Fikse og
O. Fiksevald. Då Rytter reiste frå Leksdalen, vart vel losje Mjølner
nedlagd.
Losje Gunnlaug, Leksdalen,
vart skipa den 16. mars 1902 av jarnbaneprest Alfred Janson. Det var
lærar Ingvald Myhr som tok opp arbeidet for åfå losjen skipa. Lærar
O. S. Haugdahl og Albert Tiller gjorde mykje godt arbeid i losjen.
I 1917 vart barnelosje Nordly skipa. Signe Haugdahl-Rygg var
den første leiar. Signe Aksnes er no barneleiar. Karl K. Aksnes er
no L.F., Bjarne Aksnes Ø.T. og Anna Sæli S.
Losje Ungdomsly
vart skipa den 3. febr. 1907. A. Ekeberg stod i brodden for arbeidet.
Losjen hadde møte på gardar i Sør-Leksdal og var i arbeid til 1914.
Medlemstalet nådde opp i 30.
Det har også vori eit fråhaldslag i Leksdalen. Det er omtala i 1908
og i 1910 i møteboka åt heradsnemnda.

----
289 Bind 2A
---
Losje Frihaug, Vuku,
vart skipa med 28 medlemer den 3. juni 1923 av dåverande distrikts
skrivar Johs. Nordnes.
Losjen har sidan vori i arbeid alle åra, også i krigsåra. Medlems
talet var størst i 1928. Då var det 78 medlemer. Sidan kom nedgan
gen. I 1932 var det 45 medlemer. Sidan har medlemstalet svinga
mellom 40 og 50. No er det 40.
Til 31. des. 1950 har losjen haldi 328 vanlege losjemøte, 16 opne
møte med 1295 deltakarar, 41 festar med 4965 festfolk og 21 utfer
der. Svenske ordenslemer frå krinslosje Mattmar vitja losjen på tur
til stemne på Levanger sommaren 1929- Og to gonger — 1931 og
1935 —■ har medlemer frå Frihug vori på utferd til Mattmar.
Losjen har teki opp dei arbeidsoppgåver som er vanlege i 1.0.G.T.,
først og fremst opplysningsarbeidet. —■ Mange framande ordens
lemer har vitja losjen, såleis frå losjane Ørnen, Vårbud og Gunn
laug, frå Fram, Fridtjov, Skøyna og Åsheim, og frå Gunnlaug Orms
tunga, Levanger lærarskole. Attåt fleire av losjen sine medlemer har
gjennom åra desse haldi foredrag eller talar på losjen sine sam
komer: Ole Kvello, Julie Dillan, Roald Veimo, E. R. Syrstad, Gunnar
Steinsli og Agnes Bones. Prestane i bygda: Krohn, Flognfeldt, Hole,
Sætevik, Skjånes og Hovden då han reiste som ungdomsprest. Res.
kap. Skogsholm og kona er medlemer av losjen. Lærarane: Brønstad,
Kulsli, Ola Mo, Jon Molden, Katinka Rones, Marie Stavrum, Helge
og Ingvar Dillan, Ola Garnes, A. O. Tønne, Paul Vist, E. Gudvangen
og Inge Krokann. Skulestyrarane: Nordset, Hof set og Ola Vandvik.
Skuleinspektørane: Dahl og Sandnes. Overlærar Våge og skuledirek
tør Markhus.
Reisetalarar frå Storlosjen: Prestane Helland og Flatø, S.K. Ivar
Åsen, Søra, Kr. Fimland, O. Tysland og Alf Øverli, og frå D.N.T.
Jens Gudvangen.
Den 30. april 1933 vart barnelosje Fri skipa av Marie Stavrum
med 11 vaksne medl. og 53 born. B.losjen har vori i arbeid heile tida
sidan skipinga. Marie Gresset har vori leiar alle åra. 1931 var med
lemstalet 87. No 32. Grunnen til nedgangen er serleg det uvanleg
låge barnetal i krinsen.
Den 26. nov. 1927 skipa nokre av str. i Frihug eit arbeidslag som
dei kalla Veslemøy. Laget laga først ymse utstyr til losjen, og elles
til bruk i Kyrkjestova der losjen har hatt møta sine. Seinare gjekk
Veslemøy over til å arbeida for Den Kristne Buddhistmisjon. Marie

----
290 Bind 2A
---
Gresset har vori og er formann. Menn og ikkje-godtemplarar er med
lemer i Veslemøy.
Den 27. mars 1938 hadde Inntrøndelag d.l. kvartalsmøte hos losje
Frihug. Og i 1946 var Distriktslosjen sin sommarleir i Vuku.
Fleire gonger (1925, 28 og 29) var losjemedlemene med og ar
beidde på kyrkjegarden med planering og treplanting.
Verdal avdeling av M.A.
vart skipa på Øra hausten 1937. Utsending frå M.A., Otto Kalkvik,
som kalla saman til møtet, opplyste at det hadde teikna seg 11 med
lemer av M.A. i Verdal, og det var då desse som møtte og vedtok
å skipa lag.
Aksel Olsen vart vald til formann. Frå 1939 har Alfred Skogsholm
vori formann, og Anton Høgnes kasserar.
Laget har heile tida vori i arbeid. I 1946 skipa laget eit trafikk -
møte på Øra. Den 10. juli 1950 vedtok laget å skipa eit humanitets
laup. Dette laupet gjekk for seg 17. sept. 1950. Avdelingane på
Levanger og Steinkjer var med i laupet. Om kvelden heldt Verdal
lag fest med premiutdeling og med tale og film av riksinstruktør
i M.A., Steinar Hauge.

----
291 Bind 2A
---
MISJONSFOREININGAR
Av /. Dahl
Den første misjonsforeining her til lands vart skipa av prestefrua
Gustava Kjelland i Lyngdal 1841. Det var serleg kvinner ho samla
til møte, og føremålet var å vekkje interesse for misjonen, samt hjelpe
til å skaffe midlar til arbeidet. Møta tok til og slutta med andakt.
Elles arbeidde dei opp ting som på ymse måtar vart omgjort til pen
gar og sendt misjonsselskapet. Under møta vart det som regel nokon
som las anten av bibelen eller ei andaktsbok, og da «Norsk Misjons
tidende» kom ut i 1845, vart dette ein kjær lesnad.
Etter mønster frå denne fyrste kvinneforeining vart det skipa mi
sjonsforeiningar og kvinneforeininger utover heile landet. Arbeids
måten har stort sett vore den same heilt til no. Dei valde som regel
eit styre som stod føre tilskiping av møte, festar og utsal osb. Elles
fekk dei også hjelp av prestar og lekmenn. Desse laga har gjennom
åra gjort eit godt arbeid. Ingen har tent misjonen med så stor tru
skap som kvinneforeiningane. Ikkje berre økonomisk, men like så
mykje med å halde misjonstanken varm og levande mellom folk.
Den første kvinneforeining i Verdal vart visstnok skipa av frk. Ida
Koch kring 1870, men han heldt seg berre i 5 —6 år til ho reiste
frå bygda.
Verdalsøra Misjonsjoreimng
vart skipa hos kjøpmann Gravas den 1. april 1881 av Faste Svendsen,
som da var lærar i Frol. Første formann var Lina på Ørmelen, ho
reiste seinare til Amerika. Den første kassestyrar var kjøpmann Johs.
Tommassen, seinare kjøpmann Gravas. I dei første 50 år har denne
foreininga gjeve 10 000 kroner til misjonskassa.
Fru dr. Swensen fekk i gang ei barneforeining som enno er i arbeid.
Stiklestad Misjonsforeining
vart skipa på Kolshaug den 2. mars 1885 av klokkar Morten Slap
gård som i fleire år var formann og var med og leidde møta som vart
haldne på omgang hos medlemene. Laget hadde ein god start med
15 medlemer. Medlemstalet steig fort, og interessa for saka var stor.
Etter lovane skulle innkoma gå til Det Norske Misjonsselskap.
Med i det første styret var Jens og Grete Kolshaug, sidan Johannes
og Kjersten Hallem og Annemarta Bjartnes. Jens Kolshaug var kas
sestyrar i over 30 år. Møta tok til og slutta med andakt. Under møta
19

----
292 Bind 2A
---
var det song og opplesnad. Dei som hadde møta, spanderte gjerne
ein kopp kaffe. Midlar fekk dei inn med bøssepengar og eit årleg
utsal.
I 1890 vart det skipa ei foreining som skulle arbeide for Indremi
sjonen av emissær Lars Eide. Men da det var om lag dei same som
var med i begge laga, vart det slik at utbytet vart delt mellom laga.
Annemarta Bjartnes var kassestyrar for Indremisjonen heilt til ho
døydde i 1930. I dei første 30 åra kom det inn til saman 6586 kroner.
I 1900 skipa Marie Hallem eit barnelag som arbeider for Kina
forbundet. Ho er framleis leiar for laget, som arbeider godt.
Kring århundreskiftet var det også ei mannsforeining i Stiklestad
grenda. Dei hadde møta skiftevis hos kvarandre i heimane om sun
dagskveldene. Forutan bøssepengar hadde dei noko til det årlege
utsalet.
Volden Misjonsforeining
vart skipa 1875 av Arnt Langdal og lærar Job Tønne. Arnt Langdal
døydde eit par år etter, og Tønne flytta bort. Anne Leirset vart så for
mann heilt til ho døydde 1929 (i 54 år). Denne foreninga arbeidde
for Heidningemisjonen. Men i 1899 vart det skipa ei foreining som
arbeider for Indremisjonen av emissær Hans Nergård. Det er der om
lag som andre stader dei same folk som arbeider i begge laga. I sei
nare tid er det Bernt Elnes, Helene Olsen og Matilde Berg som har
gjort mest for å halde arbeidet gåande.
Ness Misjonsforeining
vart skipa av pastor Jørgensen i 1879. Første medlemane var: Liva
Melby, Anna Sundby, Anne Marta Slapgård, Sofie Balgård, Ingeborg
Anna Bjørken m. fl. Denne foreininga har alltid hatt god framgang.
Formann no er Dagrun Sundby.
SO-år sbe retning for Volhaug kvinneforening av D.N.M.
«I 1872 kom en verdaling hjem fra misjonsskolen i Stavanger. Det
var misjonsprest Lars Minsås. Han brente av iver for å fremme
Guds rikes sak og først og fremst for misjonsarbeidet. Han reiste
rundt i bygda under sitt opphold her og hans virksomhet bar varig
frukt. Den ga støtet til å gå i gang med kvinneforeningen i Volhau
gen på hans hjemsted i 1872. Datoen for stiftelsen kjenner man ikke.
Det første møtet ble holdt på Minsås. Beret Minsås ble den som
først tok seg av foreningen, og lærer Solem ledet i noen år møtene

----
293 Bind 2A
---
med andakt og opplesning. Beret Minsås var den ledende i forenin
gen helt til hun i 1894 flyttet fra kretsen. Lærer Solem flyttet etter
et par år til Soknedal, men han gjorde et godt arbeid for misjonen
de år han arbeidde her. Etter ham ble Johannes Hansen på Høa den
som ledet andaktene og lesningen. En alvorlig og stillferdig kristen
av den gode, gamle skole. Han arbeidet trofast i foreningen til han
i 1894 flyttet herfrå. Da han sluttet sitt virke her, ble det holdt en
fest for ham på Forbregd. Sekretær Svebak var der og talte. Av
kvinnene var det fra denne tid og utover Ingeborg-Anna Forbregd
som var den ledende. På sin greie måte visste hun å ordne alt og
var helt til sin død den hjelpsomme og oppofrende medarbeider i
foreningen. Etter Johs. Hansen overtok Martinus Halseth andakter
og lesning. Som den dypt religiøse personlighet han var ble han en
god støtte for foreningen. Ved sine rike evner som taler ble møtene
andaktsstunder, som mange fremdeles minnes med tak. Skjønt vel
ofte trett og sliten fant han i mange år tid til å komme til møtene,
inntil alderen gjorde at han ikke maktet mer.
Anna Husan og Petra Miiller skiftet så en tid om å lede møtene.
I 1917 valtes Anna Husan til formann. Tro som hun har vært i mi
sjonsarbeidet og med sine rike evner sørget hun gjennom 25 år for
foreningens trivsel såvel ved andakter som lesning helt fram til 1942.
Senere har følgende fungert som formenn: 1943 —46 E. Muller,,
1947—49 Birgithe Steinsli og fra 1950 Sofie Kvammet.
Som kasserere har følgende vært: Johannes Minsås, Ole Moe, Kri
stiane Swensen, Petra Muller, Kristiane Muller, Martha Lein og nå
Gjertrud Kvam.
Foreningens inntekter var de første år og utover 70—80 kr. årlig.
I 1905 kom man opp i 160 kr. og gikk så siden jevnt oppover til
man i 1921 nådde 550 kr og i 1943 hadde man foreningens høyeste
årsinntekt med 1154 kroner.
De første år holdtes vareutsalgene på Øra sammen med Øras kvin
neforening. Dette har trolig holdt ved til 1886, da utsalgene ble
flyttet til Minsås og fra hvilken tid man har regnskaper for hvert år
Fra 1886 til 1940 har foreningen sendt D.N.M. tilsammen 12 141
kr. og fra 1941 —51 7323. Tilsammen 19 464 kroner.
Dessuten har foreningen ytt bidrag til Indremisjonen, Bakketun og
Volhaug bedehus, Fellesforeningen og Den Kvinnelige Misjonsskole.
Fra 1886 til 1951 har de samlede inntekter vært 24 692 kroner.
Ved alle kvinneforeningens møter opptas en kollekt — de såkalte
«bøssepenger». Gjennom mange år holdtes utsalg av husflidsvarer

----
294 Bind 2A
---
som medlemmene opparbeidde i årets løp, strømper, ragger, vatter
og liknende. Fra 1906 er man begynt å utlodde et sengeteppe og
er senere mer og mer gått over til denne form for innsamling av mid
ler — basar med snartrekning.
I 1922 holdt foreningen 50-årsfest, og til denne var innbudt de av
stifterne som ennå levde, nemlig lærer Solem, der dog ikke møtte,
samt Oline Åkerhus, Anne Hestegrei og Beret-Martha Minsås.
I 1942 holdt foreningen 70-årsfest, hvor sistnevnte enda var til
stede 92 år gammel. Foreningens møter har den hele tid vært holdt
i medlemmenes hjem.
Påskedag 1952 holdt foreningen 80-årsfest.

----
295 Bind 2A
---
DET FRILYNDE UNGDOMSARBEIDET
Ved Anders Musum
Vuku Ungdomslag
Det var i Vuku dette arbeidet først tok til. Etter eit foredrag av
lærar og klokkar Mikal Dillan om ungdomsrørsla, skal det første
laget ha vori skipa i 1877. Dette året var amtskulen i bygda, og
mange ungdomar hadde gått der. Winsnes som da var prest i Vuku,
samla da desse og nokre fleire og fekk i stand eit lite ungdomslag.
Men det finst ikkje att noka møtebok frå denne tida, så det er ikkje
råd å få vita noko visst om kor lenge dette laget gjekk, og kva det
hadde føre seg på møta.
Lærar Nordnes meiner det har vori eit ungdomslag seinare som
hadde noko vidare område enn berre Vuku krins. Dette laget hadde
eit handskrivi blad som heitte «Tro», og i dette bladet skreiv m. a.
Ole og Kristofer Kvello, P. Mæhlen og Bernt Elnes. Dei to sist
nemnde budde oppe i Elnesgrenda. Maria Kvelstad som da var i
Aust-Hellom, var eingong bladstyrar. Ungdomar frå Leirådalen var
og med, og det handskrivne bladet skal finnast att der. Men noka
møtebok finst heller ikkje for dette laget.
Det noverande Vuku ungdomslag vart skipa hausten 1902 som eit
gjentelag. Kjerstine Ekren, Magna Dillan, Ingeborg og Hanna Reppe
var i teten. Etter eit års tid bad gutane om å få vera med, og det
vart da slik. Den første formannen da var Petter Moe. Møtebøkene
til dette laget er og borte heilt til 14. april 1923. Men ein har fått
greie på nokre av arbeidsoppgåvene det tok for seg likevel, og skal
nemna: Opptak og arbeid med å få Blixsalmane tekne i bruk i kyrkja.
I 1904 —05 arbeidde laget med å samla pengar til orgel i kyrkja.
Og i 1913 var det arbeid med å føra opp samlingshuset Vonheim,
som ungdomslaget eig.
Den 14. april 1923 hadde laget årsmøte og valde lærar Johannes
Nordnes til formann. Han vart seinare attvald mange år frametter
til og med kring 1930.
Det ser ut til at laget har hatt ei god tid i desse åra, og det har
teki seg av fleire praktiske arbeidsoppgåver. Det har såleis kvart år
hatt arbeidsstunder på kyrkjegarden med å pynta og skipa til, og det
har hatt plantedag.
På eit møte 4/11 1923 vart vedteki at laget skulle ha eit leikkurs.
Dette vart haldi straks etter jula, frå 7/1 til 17/1 —24, med Gudvor

----
296 Bind 2A
---
Dillan (no fru Grunnan) som leiar. Det slutta med ei festleg tilstel
ning, der Nordnes heldt ein stutt minnetale over Arne Garborg og
seinare foredrag om folkevisene våre og songdansen. Presten Flogn
feldt og frua, og lærar Brønstad med leikarane frå Ulvilla var inn
bedne til festen. Seinare har det vori 2 slike kurs i laget. Same året
som første kurset vart halde, vart skipa serskild leikarring.
I februar same året hadde laget gjesting av felespelaren Olav Moe
frå Valdres som var på talar- og spelarferd i ungdomslaga i Trønde
lag dette året. Han tala om folkemusikken og spela gamle slåttar på
hardingfele. På etterjulsvinteren 1925 var felespelaren Ketil Flatin
frå Telemark der.
Den 7/12 1924 hadde laget liksom laga elles gjesting av ung
domspresten Øystein Hovden. Han heldt høgmesse i kyrkja, og om
kvelden tala han på fest, der over 200 menneske var til stades.
Laget har haldi fram seinare i same lei heilt til no (1950). Det
har i tur og orden skipa til åt sommarstemna i Verdal u.L, og likeins
har det hatt årsmøtet i dette laget, og da med tilskiping av fest om
kvelden etterpå. Liksom dei fleste andre lag har det hatt handskrivi
blad.
Vinne Ungdomslag
Laget heitte frå først av Vinne samtalelag og vart skipa den 25/1
1891 på møte på Kålen nedre. Den første møteboka er borte, men
av ei melding om lagsarbeidet som vart utarbeidd til 50-årsfesten
i laget, finn ein litt om dei første arbeidsåra.
Dei mennene som tok opp tanken om eit slikt lag, var Johs. Kålen,
lærar J. P. Faanes, Th. Berg, O. Sørheim m. fl. J. Kålen, J. P. Faanes
og Th. Berg var første styret, visstnok med Kålen som formann.
Desse vart attvalde på årsmøtet 24/2 1892, og da er serskilt nemnt
at Kålen vart formann. Det ser ut til at det var liv og interesse mel
lom lagsfolka. På første møtet etter skipingsmøtet hadde dei ord
skifte om fredssaka, og på det andre møtet drøfte dei stemmeretts
spørsmålet. Det var bra oppmøte, og talet på lagsfolk auka jamt.
Laget kravde ikkje årspengar av lagsfolka dei tre første åra. Men
på møte på Balhall 14/1 1894 vart det fastsett 20 øre i årspengar.
På årsmøtet i 1893 vart L. Lennes formann med Pauline Kålen og
A. Rossvoll som dei andre i styret. Det er meldt om at arbeidet gjekk
godt også denne vinteren. Men så kom utraset om våren (19/5), og
da vart det ein stogg i arbeidet. Det vart ikkje haldi noko møte frå
midt i mai til 17. desember s. å. Frå den tid tek arbeidet til att. Til

----
297 Bind 2A
---
den 17. mai 1894 fekk laget sin eigen
fane, det reine norske flagget. Det vart
innkjøpt for friviljuge tilskott. På
møte den 20/12 1894 vart det ved
teki at det skulle veljast fast bladsty
rar for halvår i gongen rekna frå
nyåret.
I åra 1895—96—97 har laget gått
bra. Det har jamt over vori ordskifte
på alle møte, og emna det har vori
samtale om, syner interesse for alvor
lege samfunnsspørsmål. Ein skal
nemna nokre:
På møte 10/3 1895 gjorde Th. Berg
framlegg om å senda oppmoding til
heradstyret om å få kommunen til å
kjøpa inn eit større kvantum ammu-
Johs. Kalen.
nisjon, «når ein tenkjer på desse urolege tidene». Dette framlegget
vart samrøystes vedteki.
På møte 7/4 s. å. drøfte dei spørsmålet om amtskulen skulle leg
gjast ned. Veimo meinte dette ville bli eit stort sakn, og møtet vart
samd om å senda ei føreteljing til heradstyret om det. På same møtet
vart det også etter framlegg frå Veimo samrøystes vedteki at laget
melder seg inn i Inntrøndelag ungdomssamlag. Det hadde vori ord
skifte om det på eit møte før, da det låg føre skriv frå Edvard Vekre
om det. Men saka vart utsett da.
Den 21/4 var det ordskifte om normal arbeidsdag. Th. Berg inn
leidde. Han meinte ein burde ha berre to økter frå kl. 6—ll og
frå kl. 1 (13) —6 (18). Med denne ordninga sparde ein både tid
og mat, og arbeidsfolka fekk meir tid til å arbeida åt seg sjølve.
Mange var samde med innleiaren, men Veimo meinte at ein da laut
ha kraftigare kost enn som vanleg var brukeleg.
På møte 26/5 s. å. hadde dei ordskifte om målsaka. Edin Berg
innleidde og gjekk gjennom målsoga vår. Veimo var samd med inn
leiaren om at det var kvar ungdoms plikt å arbeida for at det norske
målet skulle få retten som skriftmål i landet. Fleire andre m. a.
Aneus Berg og P. Valstadmo meinte det måtte bli opplæring i skulen
om ein skulle koma nokon veg. Ingen la imot desse talarane i grunn
synet.


----
298 Bind 2A
---
På same møtet las Veimo opp framlegg til lover for Inntrøndelag
ungdomsamlag og gjorde framlegg om å velja sendemenner til møte
på Steinkjer. Dette vart utsett til ein fest som skulle vera på Bjør
ken. Der vart da R. Veimo og Jakob Baglo valde.
Den 28/7 s. å. vart vedteki at laget skulle vera med i ungdoms
stemna på Frosta. Møtetida for avreisa skulle retta seg etter avgangs
tida for båten. Til faneberar vart vald Kn. Røstad.
Den 1/9 s. å. var det eit langt ordskifte om dette emnet: «Er gym
nastikken nødvendig i våre folkeskoler, eller kan og bør den sløyfes.»
Bernt Vang innleidde og meinte den var turvande til å utvikla ein
frisk og sterk kropp. Fleire var samde med innleiaren, men mange
meinte at det var ikkje turvande å ha gymnastikk i skulen, arbeids
livet gav nok høve til kroppsøving, sume meinte til og med at det
var farleg å driva med gymnastikk, ein kunne bryta av både armar
og bein. Ved røysting om spørsmålet synte det seg at fleirtalet
meinte gymnastikken kunne gå ut or skulen. Berre 5 var mot dette.
På møte 13/10 s. å. var det eit langt ordskifte om den «frivillige
folkevæbning». Th. Berg var innleiar. Han meinte at skyttarlaga
kunne bli og vera ei god hjelp til forsvar av landet om det røyndest
på. Mange var samde med innleiaren, men det var dg mange som
hadde lita tru på det. Sume meinte jamvel at det var å likna med
snikmord om slike friviljuge skulle vera med og liggja i bakhald
og skyta på fienden. Andre meinte det ville vera nyttelaust å ha slike
med, dei ville berre straks bli tekne til fangar. Ordskifte enda likevel
med at det vart vedteki ei utsegn om at samtalelaget seier seg samd
i den friviljuge folkevæpninga, og trur at denne vil ha mykje å seia
om faren skulle koma.
På møte 9/2 1896 innleidde Th. Berg, som da var formann i laget,
om skattespørsmålet. Han klaga over at skattane auka. Budsjettet
for Verdal i 1892 var på 22 000 kr. I 1895 var det komi opp i
39 000 kr. Dette vart tungt å bera, serleg da bygda hadde lide eit
stort tap av skatteevna ved utraset i 1893. Rett nok var det så at
ungdomen fekk meir arbeid, men ville ikkje betale skatt. 2000 kr.
stod som restanser for 1895. Andre meinte at det var ikkje berre
ungdomen som hadde fått høve til meirforteneste. Også bøndene
hadde fått meir arbeid t. d. med steinkøyring til førebygging mot
elvebrot o. a.
Den 8/3 s. å. var det ordskifte om standsskilnaden. Det var John
Baglo som innleidde. Standsskilnaden var mindre enn før her hos
oss no, og det var ingen større skilnad mellom bønder, husmenn og

----
299 Bind 2A
---
andre arbeidsfolk. Derimot var det
enno for stor skilnad mellom desse og
«dei høgre samfunnslag» (venteleg
embetsstandet). Onnorleis var det
sunnafjells. Der var det bønder som
hadde opptil 20 husmenner, og desse
måtte gå mest som trælar i arbeid hos
husbonden, når berre han sa dei til.
Talaren ville be ungdomen arbeida
på å få bort dette ondet i samfunnet
vårt. Ungdomen måtte så frø som
kunne bera frukt til komande ætter.
R. Veimo heldt fram at skulen her
hadde mest å seia. Det måtte bli ein
sams grunnskule for alle lag i sam
funnet. Som det enno var, grodde det
opp mellomskular, og desse hjelpte til
Ingvald Myr.
å halda standsskilnaden oppe. Underoffiserskulane — så bra dei var
i mange måtar —■ verka i same lei. Så ville han ha bort eksamen.
John Baglo la imot Veimo når han ville ha bort eksamen. Tok
ein denne bort, var han redd for at det ikkje vart nokon lærdom.
Edin Berg trudde også at mellomskulen hjelpte til å halda stands
skilnaden oppe. Denne var for rikmannssøner, som helst ynskte at
fattigmanns born heldt fingrane or fatet.
Det var på tale eit par gonger i desse åra at laget skulle byta namn
frå samtalelag til ungdomslag utan at det kom til noko vedtak om
det, men på møte 28/2 1897 vart det vedteki at det handskrivne bla
det skulle heita «Fram». Og så vart det vedteki at laget skulle melda
seg inn i «Det Norske Samlaget» etter framlegg av R. Veimo (28/3
1897). Det vart og vedteki etter framlegg av Jakob Baglo at laget
skulle gå i prosesjon til Stiklestad olsokdagen. Det vart elles ikkje
noko av det.
Det var stogg i arbeidet i 1898, men utpå hausten i 1899 tek det
til att. På møte 24/9 —99 er møteboka første gongen skriven på
nynorsk. Roald Veimo var skrivar. Veimo orda frampå om at laget
burde ta opp arbeidet for idretten. Han fekk stønad av lærar Fuglås,
som da nyst var komen til krinsen, og Veimo ynskte han velkomen
i laget. Emnet om idretten vart teke opp til ordskifte på eit seinare
møte i laget same året. På møte 28/1 1900 vart det noko ordskifte
om framlegg til nokre små brigde i lovene. I framlegget var teki


----
300 Bind 2A
---
med at kortspel og bruk av rusdrykk på møte og festar skulle vera
forbodi. Sume tykte dette var for strengt, men det vart vedteki med
20 mot 9 røyster.
Den 4/11 1900 var det først møte av samstyret for «Værdalens
ungdomssamlag». Det var Ingvald Myr, Johs. Ydse og L. Reitan.
Dei greidde ut litt om samlaget. Etterpå vart det noko ordskifte om
laget skulle melda seg inn, med di sume tykte det var for dyrt (5 øre
pr. medlem). Det vart likevel. Seinare innleidde Ingv. Myr til ord
skifte om ymse slag ungdomsarbeid, kristeleg og frilyndt. Fuglås,
Berg og Veimo var med i ordskiftet. Etterpå var det ei festleg tilstel
ning om kvelden.
På møte 21/4 1901 vart det noko ordskifte om laget skulle ha 17.
maifest for seg sjølv, eller om det skulle vera saman med dei andre
laga. Veimo meinte det kanskje var rettast dette året å vera for seg
sjølv. Han likte seg ikkje på festane siste åra da alle hadde vori i lag.
Presten Klute hadde lova å halda gudsteneste i Vinne kyrkje og halda
festtale om kvelden, men han hadde sett det vilkåret at det ikkje skulle
vera rusdrykk på festen. Kunne ein bli samd om det, så vona han at
heller ikkje Veimo hadde så mykje imot det.
Det vil føra for vidt å fylgja lagsarbeidet møte for møte på same
måten heilt til i dag. Denne vesle skildringa av det frilynde ung
domsarbeidet i bygda gjev ikkje rom til det. Møta i laget heldt fram
like regelrett og med liknande teknikk og innhald til uti året 1906.
Festar hadde dei jamt kvar 17. mai, tidast da i lag med dei andre
laga i krinsen, serleg da godtemplarlosjen, men også skyttarlaget. Års
fest vart halden i jula eller i juletida. I 1902 valde det sendemenner
både til årsmøtet i Noregs Ungdomslag, som dette året var i Trond
heim, og til årsmøtet i Inntrøndelag u.l.
I 1905 hadde det føre seg eit skriv frå «Studentenes nasjonale Fore
ning» med oppmoding til laget om å f å i stand eit stort politisk møte.
Da det ikkje var hus stort nok til eit slikt møte, vart det i staden ved
teki å senda ei fråsegn: «Me hev den voni at dei menn som hev med
det, gjer kva dei kan for å få konsulatsaki gjennomførd på heilnorsk
grunn snarast råd er.» Dette var på møte 12/3. Same året vart det også
vedteki at laget skulle vera med og høgtida 17. mai på Stiklestad saman
med alle andre lag i bygda. Oppmodinga om det kom frå
skulestyret. Det skulle vera gudsteneste i kyrkja der og tale
ved Olavsstytta.
I desse åra hadde det også føre seg oppmoding frå «Tuberkulose
nemnda» om stønad til reising av ein pleieheim. Det vart vedteki både

----
301 Bind 2A
---
innsamling på kort og tilstelningar i laget, men det ser ikkje ut til
at det vart så mykje pengar av det. Det var ei svært klein tid med
pengar åt laget i desse åra. På ein pakkefest kom det inn 15 kr., og
det tykte dei var bra den gongen.
Den 29/3 1903 vart det av formannen gjort framlegg om å ta 10 kr.
or lagskassa til innkjøp av bøker. O. Nygaard meinte ein da måtte
kjøpa berre bøker på nynorsk, og det vart samrøystes vedteki.
Dessutan hadde dei ordskifte om kvinnesaka. Det var Ragna
Austad som innleidde dette emnet, og sette da fram krav om at kvin
nene måtte få ålmenn statsborgarleg røysterett (dei hadde berre kom
munal enno) og elles jamstelling med mannen i livsstilling og yrke.
Laget tok til med skogplanting.
Frå våren 1906 til 1917 er møtebøkene borte. Men laget låg ikkje
nede alle desse åra. A. Sørheim, som var formann i laget i 1906,
fortel at det heldt fram med arbeidet til i 1910. Då heldt det opp
nokre år. Lærar Ivar Berg seier det var A. Karlgård som fekk arbeidet
i gang att og vart første formannen. Men det var visst i 1914 eller
1915. I første bolken heldt A. Sørheim ved som formann både i
1907 og 08, kanskje også i 1909.
Det vart visst likevel som ei grundigare oppattnying av laget i 1917.
Det første som er innført i den møteboka som tek til da, er lover
for laget, vedteki i møte den 11/11 1917.
Første paragrafen er slik:
«Vinne ungdomslag har til fyremål å samla ungdomen til arbeid
for si eige opseding og daning på nasjonal og kristeleg grunn.»
I paragraf 2 som omhandlar arbeidsmåten i laget, er serskild nemnt
at laget ikkje skal driva partipolitikk.
Om det handskrivne bladet er nemnt at det skal ikkje «misbrukast
til personlege ågrip eller usømeleg skriving».
Det er serskilde føresegner for styre og andre ombodsmenn, og
ordensreglar for lagsfolk og møte.
I desse står m. a.: «Tilgjenge åt lagsmøta har berre lagsfolk. I ein
skilde høve kan formannen etter søknad gjeve løyve til andre og.
Det skal vera ei æressak for kvart lagslem å hjelpa til så det er orden
og god skikk på møta. Å røykje tobakk, spytta på golvet eller høg
samrøde under møta er forbode. Dei som bryt desse regler, kan stry
kast or laget. På lagsmøte, festar og tilstelningar er all njoting av
rusdrykk forbode.»
Seinare vart det skipa serskilt spellag innan ungdomslaget, og lover
for dette vart vedtekne på møte i ul. 26/9 1925. Desse fastset at

----
302 Bind 2A
---
kvart medlem i ungdomslaget er medlem i spellaget utan sers lags
pengar. Ungdomslaget ber alle utlegg til bøker og utstyr mot at det
spelar på festar som ungdomslaget held. Dersom spellaget gjev
framsyningar i andre lag, skal fortenesta bytast mellom spellag og
ungdomslag etter vedtak på ungdomsmøtet. Spellaget har eit styre
på 3 medlemer som blir valde av ungdomslaget kvart år. Dette styret
syter for bøker og utstyr og tek ut stykke som skal spelast, og spelarar.
Ingen har rett til å nekta å vera med i spelstykke utan serleg grunn.
Meir er ikkje ført i denne boka før 23/10 1926.
Det ser ut til at laget har gått jamt bra heretter. I 20-åra har det
jamt vori 10 —12 møte for kvart år. Det tek til å bli mindre med
ordskifte. Men avisa er jamt med på kvart møte. Frametter 30-åra
ser det ut til at interessa er mindre. Det vart færre møte, og kleinare
møteprogram. I 1932 er det berre 6 møte. I 1936 og 1939 jamvel
berre 4. Elles mellom 5 og 9 møte for året. Kvart år har det vori
halde minst 2 festar, ein årsfest straks på nyåret og 17. mai. Dess
utan har laget skipa til utgerder, den 15/8 1928 på Hestgreivollen og
Marsteinsvola og den 18/8 1929 til Lyngsvollen, Skjettholvola og
Smørklumpen.
Den 25/10 1931 hadde laget eit større møte saman med Ness ul.,
Arnljot Gelline, Varden og Bjarkemål. B. Kildal tala der om Grøn
landssaka og synte fram film. Lage'- har kvart år frå denne tida hatt
skogplanting. I 1933 kjøpte laget musikkinstrument til samlingshuset
på Valstadmoen, og seinare har det tidt hatt festlege tilstelningar med
formål å få inn litt pengar, men dette var ikkje så lett i 30-åra, og
laget hadde av same grunn lite råd til å yta pengar til sosiale eller
andre formål utanom laget. Likevel har det i alle åra gjevi tilskott
til «Inntrønderungdomen» så denne kunne bli selt tilsvarande bil
legare.
Den 1. mars 1941 hadde laget jubileumsfest for 50 års arbeid.
Møteboka fortel at festnemnda hadde mykje tankebry med å få
til nok materielt underhald, da det var rasjonering. Likevel ser det
ut til at dei kom tolleg vel frå det:
Festen vart opna med prolog av Magnhild Rein, som ho sjølv hadde
skrivi. Så vart det musikk og rømmegraut. Roald Veimo heldt ein
stutt, men god bordtale, og «Deilig er jorden» vart sungen. Etter
maten heldt formannen i Inntrøndelag ungdomssamlag, Olav Re, tale,
og formannen i laget, Jon Blybakken, gav eit oversyn over lagsarbeidet
i dei 50 åra som hadde gått. Til slutt var det kaffi og blautkake.

----
303 Bind 2A
---
Veret var som det var tinga til jubileet, skriv referenten, og inne i
salen var det pynta med flagg, og kvite dukar var det på bordet.
Det vart ikkje lenge laget kunne halda fram med arbeidet etter
dette. Etterjulsvinteren 1942 laut det slutta.
Men etter krigen tok det til på ny frisk, og det har gått bra. For
mann i laget no er Livar Ness.
Inndal Ungdomsjorening
Da dette laget tok til, heitte det «Indals ungdomsforening». Så vidt
ein kan sjå av møteboka frå den tid, vart laget skipa 21. januar 1893.
På dette møtet vart lovene for laget vedtekne, og formålsparagrafen
seier: «Formålet skal være å medvirke til at ungdommen kan følge
med sin tid i opplysning og dannelse, så den mere kan dyktiggjøres
til å møte livets krav. Foreningen søker å nå sitt mål ved foredrag,
opplesn.ng, samtaler osv., så foreningen kan komme til mere klarhet
i tidens samfunnsspørsmål samt i de krav som livet stiller til hver
enkelt liksom det vil gis medlemmene anledning til å uttrykke seg
skriftlig så vel som mundtlig.»
Laget skal ha eit styre på 5 medlemer, som seg imellom vel for
mann og varaformann. Første formannen var Kristoffer Indahl. Dei
andre i dette styret var Edvard Garnes, Ole Stornes, Odin Lien og
Ole Karlgaard. Alle desse er seinare med som aktive arbeidarar i
laget i årtier frametter, anten i styre, som innleiarar til ordskifte, eller
i festnemnder eller som sendemenn for laget.
Dei første åra frametter til 1897 ser det ut til at laget har gått bra.
Det var jamt B—98 —9 møte for året. På kvart møte var det ordskifte
og ofte eit lengre foredrag om aktuelle emne. Det var gjerne eit
par festar og den 20/6 1897 hadde laget utferd til Kvinnfjellet. På
heimferda kvilde dei litt på Kvellohø, og der tala K. Indahl om freds
saka og P. O. Skjørdal om Johan Svedrup. På Levring fekk dei
mjølk og kaffi.
Fjerde juledag 1894 hadde laget fest med tale av lærar J. Dahl og
framsyning av spelstykket «Ervingen» av Ivar Aasen. Same året heldt
lærar Dahl foredrag om målsaka, og laget hadde for seg spurnad frå
Edvard Vekre om å velja 2 mann til å vera med i ei nemnd som
skulle laga lover for eit ungdomsforbund for Inntrøndelag. Lærar
J. Dahl og K. Indal vart valde. Dette syner at laget hadde vorti
kjent også utafor bygda.
Alt i skipingsåret (1893) kjøpte laget flagg. Dette kosta kr. 3,75,
men enda var nemnda som hadde ordna med kjøpet, redd for at laget

----
304 Bind 2A
---
skulle tykkja det var for dyrt og baud til å skaffa litt av eigne midlar.
Same året var det ei ungdomsstemne i Beitstad, og der hadde laget
utsendingar. K. Indahl fortalde på eit møte litt om denne stemna.
Av emne som var oppe til ordskifte i denne tidbolken, kan ein
nemna nokre:
«Skal ein gifta seg i ung eller eldre alder.» Innleiar til dette emnet
var A. Indahl. Han meinte at 25 —30 år var høveleg alder.
«8 timers arbeidsdag,» inni. Ole Tromsdal
«Indre og ytre misjon,» inni. J. Johnsen.
«Kvinnesaka,» inni. Odin Lien.
«Frivillig hjelp til fattige skolebarn.»
«Moten,» inni. Marie Stornæss.
«Idrett,» inni. Martin Stornæss.
«Skyttarsaka,» inni. E. Stubbe.
«Kva for livsstilling bør ein velja,» inni. Iver Dillan.
«Kommunale plikter og rettar,» inni. Ivar Dillan.
«Kristendomsundervisninga i folkeskulen,» inni. J. Dahl.
På møte 12/4 1895 låg føre skriv frå Sparbu ul. med spurnad om
laget ville vera med og stø tanken om å få ein tredje folkehøgskule
i Inntrøndelag, og eit anna skriv med spørsmål om laget var samd i å
senda ein søknad til stortinget om å få lovene prenta både på «norsk»
og på «norsk-dansk». Det vart samrøystes vedteki at laget var einig
i å stø ein slik søknad, og med omsyn til den nye folkehøgskulen var
også laget einig i dette, dersom ein fann at skulen var turvande.
På møte 12/9 1897 kom det framlegg om at laget skulle slutta.
Dette vart ikkje vedteki, men likevel ser det ut til at laget hadde ei
kviletid både i 1898 og 99-
Men den 25/2 1900 vart laget skipa på nytt, og frå denne tida
går det inn i ein ny arbeidsbolk. På møte 18/3 s. å. kom Odin Lien
med framlegg om å reisa minnestein over «Stor-Ingvald», som soga
seier fall på Levring i krigen i 1718, likeeins over major Visborg som
stogga svenskane ved Steine i krigen i 1658. Begge desse tiltaka vart
fullførde, som vi skal sjå seinare.
I eit referat frå møte 2. påskedag 1900 heiter laget «Inndal sam
talelag». Men noka større omskiping ser det ikkje ut til å ha vori,
og arbeidsmåten er som før. Litt omskiping av lovene vart det vel,
og så kom på same møtet framlegg om at dei nye lovene skulle
skrivast om på nynorsk. Framlegget fekk god stønad, men ingen
kjende seg føre til å gjera det, og det vart utsett til så lenge. Det
var omskrivne i 1910.

----
305 Bind 2A
---
Møteboka i laget er skriven på ny
norsk frå 1. april 1906.
Den 7/10 1900 vart samrøystes
vedteki at laget skulle melda seg inn
i «Verdalens Ungdomsforbund». Sam
stundes vart Odin Lien og lærar John
sen valde til sendemenner på møte
i forbundet.
Den 16. juni 1901 vart minnestei
nen over Stor-Ingvald avduka. Denne
gongen var det stor samling av folk
på Levring både frå bygda og utan
bygds frå, i alt om lag 400. Oberst
Fougner frå Rinnleiret heldt avduk -
ingstalen. Severin J. Skandsen som var
skrivar i laget, har eit ganske utførleg
og godt opprit av talen i møteboka.
/. O. Lien.
Etterpå takketale av lærer Dahl, til obersten og dragonane som
var med. Men festen heldt fram utetter kvelden med leik, idretts
øvingar og til slutt dans.
Grenda der laget har arbeidt, har mange historiske minne, og det
ser ut til at lagsfolka har skjøna at dette la visse plikter på ung
domslaget; for det vart ikkje berre med minnesteinen på Levring
at laget synte dette. På møte 22/4 1906 kasta Erling Aarstad
fram tanken om å reisa minnestein over Ola Skavhaug. Og det
vart gjort.
Alt den 18/3 1900 målbar Odin Lien tanken om å reisa ein min
nestein over major Visborg som før er nemnd. Han nemnde at Håkon
Løken hadde tala om det på ei ungdomsstemne. Då meinte J. Dahl
at laget ikkje måtte blanda seg opp i dette, da det visst vart sett
i gang frå høgare hald. Den 20/3 1908 gjorde M. Levring framlegg
om dette på nytt. Da låg det føre skriv frå Ingvar Nielsen om at
det offentlege ikkje hadde noko slikt i emning. Etter noko ordskifte
om saka, vart det vedteki å senda oppmoding til laga i Inntrøndelag
om å yta tilskot. Ei nemnd vart vald: S. Skansen, Ola Garnes og
A. Aamo. Steinen vart reist same året.
Målsaka var fleire gonger under ordskifte i laget, og det er nemnt
før at laget stødde tanken om å senda søknad til Stortinget om å få
lovene på båe mål. På eit møte 2/4 1910 hadde laget for seg eit
skriv frå Martin Sivertsen med oppmoding om å stø bladet «Spe


----
306 Bind 2A
---
gjelen», som nett da hadde teki til å koma ut i Trondheim. Utfallet
av ordskiftet om dette vart at 4 av lagsfolka tinga bladet for eit
fjordungar.
Etter sistnemnde møte har laget visst teki seg ei lang kvild frå
arbeidet, for det finst ikkje noko i møteboka før 2/3 1919- Da var
det eit møte på Garnes, og der vart vedteki å gå i gang med arbeidet
att. Formann vart da O. Åsan og varaformann E. Inndal. 32 skreiv
seg som lagsfolk. På møte 29/5 s. å. vart vald ei nemnd som skulle
skipa ein fest til inntekt for eit ungdomshus. Det året var det i det
heile 5 møte med ordskifte på 4 av dei. Eitt av emna var «Ung
domen før og no».
Arbeidet heldt fram til uti 30-åra. Det hadde stemna i Verdal
ungdomslag to gonger, i 1922 og 1932. Det ser ut til at laget
fekk svære økonomiske vanskar å stri med etter det bygde huset.
Dette førde til at rette stemneleia vart uklår, og til slutt laut
arbeidet stogga.
Ungdomslaget Godt Håp, Ulvilla.
Ved Magnus Heir.
Den 4/2 1907 møttest nokre interesserte til samtale om å skipa
eit ungdomslag. Da vart det vedteki å innby til eit møte på Flyum
17/2 1907.
Dei som reiste spørsmålet om å få i gang eit lag, var: P. Brøn
stad, Torvald Flyum, Martin Holmli, John O. Holmli og Ole Leir
seth. På første møtet vart teikna 41 medlemer. Det var folk frå
Helgådal, Nordkleiva, Rø og Ulvilla, så laget femnde om eit stort
område. Namnet på laget vart «Godt Håp» etter framlegg av Martin
Holmli. Den 24/2 s. å. vart møte haldi på Aune til val av styre:
Formann vart lærar Peder Brønstad, nestformann John Haugan, skri
var Olava Leirseth og kasserar Martin Overmo.
Laget hadde eit handskrivi blad «Nordlys». P. Brønstad var for
mann heilt til 1927 med unnatak av 1909, da Martin Holmli var
formann. I året 1910 vart spørsmålet om eit ungdomshus reist.
Mange vanskar melde seg m. a. om tomtespørsmålet. Men endeleg
i 1920 vart samlingshuset bygt, og 2. juledag same året var det
opningsfest.
Etter 1927 har desse vori formenn: Tormod Grunnan 1927 —29,
Anders Storstad 1929—32, Karl Haugan 1932—33, Lars Hjelde
1933__34 ; Brynjulf Holmli 1934—35, Paul Aune 1935—36, Einar

----
307 Bind 2A
---
Holmli 1936 —37, Johan Bronstad 1937 —38, Helge Kjesbu 1938
—39, Olaug Haugan 1939 —40, Ole Fossnes 1940 —41, Sofie Flyum
1941 —1945 og formann no er Kåre Berg.
I krigsåra var arbeidet i laget nedlagt, men våren 1945 vart teikna
69 lemer som tok til med friskt mod att.
Ungdomslaget «Fjell», Vera.
Laget vart skipa 22/11 1908. På dette møtet vart 17 innskrivne
som lagsfolk, og på neste møte 17/1 1909 kom 6 nye med, og seinare
frametter åra til 1918 er det 59 som har vori med i arbeidet, og fram
over til 1930 har i alt 79 vori lagsfolk.
Da alle møtebøkene er borte — dei vart brende på grunn av smitt
sam sjukdom — heilt fram til 1947, da laget tok til etter krigen,
har ein ikkje anna å halda seg til enn medlemslistene og kassaboka.
Desse er berga. Av kassaboka finn ein det meste av arbeidet som
laget har haldi på med, gjennom utbetalingane.
I 1910 har laget kjøpt 10 songbøker (Seips visebok) og 20 par
kaffekoppar. Største utbetalinga finn ein i 1926 da laget kosta altar
tavle til kapellet. Det var eit utlegg på litt over 1000 kr. Laget har
også betalt om lag 300 kr. til orgel, og lyskrone til kapellet hai
og laget kjøpt. Det var eit utlegg på om lag 130 kr. Det har
dessutan kosta måling på kyrkjegardsgjerdet og skulehuset. For
arbeid med stolane til kapellet har det hatt eit utlegg på rundt 240 kr.
I fleire år har det gjevi pengar til «Innherads Barneheim». Det
har betalt bladpengar for «Kringsjå» og «Breidablik» (1910).
I åra 1917 —25 har det stått innmeldt i Inntrøndelag ungdoms
samlag og betalt årspengane. Det har betalt serskilt bladpengar for
«Norsk Ungdom» i 1925, og det har selt «Solfuglen».
Av medlemslistene finn ein talet og namna på lagsfolka, men ikkje
kven som har vori formenn eller med i styre og nemnder. Lærar
Johannes Nordnes gjorde opptaket til å få laget skipa. Og han har
truleg vori formann til i 1911 da han for bort frå grenda. For
8/4 1911 har laget hatt avskilsfest for honom, og han vart utnemnd
til æresmedlem.
I 1926 har Jørgen Sjømæling vori formann. Det finst eit
brev til honom frå Samuel Tveit, Drøbakk, som hadde laga
altartavla til kapellet.
I 1932 hadde laget lesering. Det er utbetalt 15 kr. som lån or
lagskassa til innkjøp av bøker. Det var lærar Anders Vandvik
20

----
308 Bind 2A
---
som stod for dette. I same tid har
laget gjevi tilskot til undervisnings -
middel åt skulen på vel 20 kr.
Det meste av inntektene har laget
skaffa ved basarar, korgfestar og
andre tilstelningar med utlodning.
I tida straks etter første verdskri
gen var det flust med pengar mel
lom folk. I 1919 er det ført som
netto innkome av ein basar 224
kroner, og same året av ein korg
fest 144 kroner. Det ser ut til å
vera på topp, for i 1922 har dei
fått inn berre 111 kroner på ein
basar.
Årspengane til laget har jamt vori
svært låge, 80 øre for menn og
Jørgen Sjømæling.
50 øre for kvinner. Dei har jamvel vori nede i 60 og 40 øre. Etter
at laget tok til etter siste krigen, er dei auka til 1 kr. for menn og
50 øre for kvinner.
I siste bolken av lagssoga frå 12/1 1947 har laget møtebok. På
dette møtet som var årsmøte, vart Gunnar Haldosen vald til formann,
året etter Trygve Sisselvoll, og i 1949 atter Gunnar Haldosen. I dei
siste åra har laget arbeidt med å skaffa seg eigi hus. Alt den 23/2
1947 vart det vedteki å ha ein basar til inntekt for dette formålet.
Denne basaren gav ei inntekt på rundt 200 kr. På årsmøtet 26/1
1948 vart husspørsmålet dryft på nytt. Og det vart vald ei nemnd
som skulle ha til oppgåve å få turvande opplysningar om byggeløyve
og lånevilkår. I denne nemnda vart valde Birger Sisselvoll og Sverre
Johansen.
På ein skitur med møte på Storvukuvollen vart referert svar på
skriv til ordføraren i bygda. Laget laut først ha byggeløyve og god
kjend teikning til huset. Ordføraren rådde til at dei måtte få Per
Fikseaunet til å laga teikning. Og så laut laget sjølv syta for å få
kausjonar for lån i banken. Inntil alt dette kom i orden, laut dei
halda ved med å samla pengar til byggefond.
Den 17/10 1948 vart det vedteki at laget skulle søkja Verdals
bruket om å få skog til forsamlingshus, og styret skulle senda denne
søknaden. Og så vart den før nemnde husnemnda vald på nytt og
pålagd å røkja etter om tuft til huset.


----
309 Bind 2A
---
Den 30/1 1949 vart atter vedteki å ha ein basar til inntekt for
huset, og ei nemnd vart vald.
Laget har truleg heile tida hatt eit handskrivi blad. I referata frå
møta dei tre siste åra er det nemnd. Det heiter «Fjellblomen».
Ungdomslaget «Leksdølen».
Den første freistnaden med å få i gang eit ungdomslag i Leksdalen
vart gjort i 1896. Ein inderøyning som var busett på Karmhusbakken
og heitte Ole Vang, og ein annan ungdom frå den andre plassen på
Karmhusbakken, Hans Petter Bunes, var i brodden. Dei fekk lærar
O. S. Hugdahl til å hjelpa til, og laget vart skipa visstnok straks på
nyåret i 1896. Det heitte Leksdalens ungdomslag, og hadde eit hand
skrive blad som heitte Leksdalingen. Møteboka er bortkomen, så ein
kan ikkje seia noko visst om medlemstal og styresmenner. Ein del
eldre var med og hjelpte til, mellom dei Petter H. Karmhus, som da
var 68 år gamal. Han skreiv mellom anna nokså mykje i Leksdalin
gen under dekknamnet Mor Persen. Det var alltid originale stykke
der, og gjerne innlegg om aktuelle lokale spørsmål. Av andre eldre
som ein veit om var med, kan ein nemna Per Hermann og Marius
Musum.
Men laget levde ikkje meir enn eit par år. Slikt lagsarbeid hadde
ingen tradisjon der. Ole Vang reiste dessutan or grenda att, og det
vart etter kvart berre få som kom på møta. Og dei som stod i brod
den, vart trøytte. Etter 1897 var det inkje møte. Det vart såleis berre
med ein liten freistnad, og dette laget hadde ingen historisk saman
heng med det noverande Leksdølen.
Ungdomslaget «Leksdølen».
Dette vart skipa i møte på Nordly skule (Nord-Leksdalen) helge
torsdag 25. mai 1922.
To ungdomar frå grenda, Per Aksnes og Ingolf Aksnes, hadde gått
på Skogn folkehøgskule vinteren før. Det var desse som gjorde
opptaket. Dei vart med i første styret, og lærar Anders Musum vart
formann.
Dei to første åra hadde laget møta sine på skulen, og 2
17.-maifestar. Det vart laga scene i skulestua, og spelstykke
vart framsynt begge åra. «Brennefolket» og «Dei kvinnfolka».
Der på skulen hadde også laget det første kurset i folkeviseleik ved
Gudvor Dillan (no fru Grunnan) våren 1923.

----
310 Bind 2A
---
Ganske straks etter at laget var
skipa, tok det til å arbeida for eit
samlingshus til grenda. Det vart til
lyst eit ålmannamøte, og der vart vald
ei nemnd til å arbeida vidare med
saka. Det var ikkje samla noko pen
gar til byggefond. Men mest alle
bøndene gjekk god for eit lån i ban
ken, og hausten 1924 stod huset fer
dig. Det står på sørsida av eit lite
fossestryk i Lundselva og fek namnet
Fossheim.
Opningsfesten vart halden same
hausten. Formannen i Inntrønde
lag ungdomssamlag sokneprest Knut
Eik-Ness var der og tala, og laget
synte fram «Ervingen» av Ivar Aasen.
Martin Aksnes.
Serleg dei første 10-åra arbeidde laget jamt godt. Det har teki
imot både årsmøta og stemnene i Verdal ungdomslag i tur og orden
og skipa kveldsfest etterpå. Desse stemnene har alltid vori haldne
i gardstunet på Lund. Serleg var første stemna sommaren 1927 sers
vellukka med godt ver og mykje folk.
Laget har omframt det nemnda leikkurset på skulen, seinare hatt
fire slike kurs, i 1937 ved Albert Li frå Beitstad, i 1942 ved Mål
frid Ryan (no fru Sende), 1946 ved Oddveig Benum og i 1949 ved
Gunnar Verstad.
Laget har kvart år hatt juletrefest straks på nyåret, 17.-maifest, ofte
ein fest i påskehelga, og kvar haust ein basar, to, eller tidast tre
kveldar, til inntekt for huset.
Det har desutan kvar vår hatt ein plantedag, da ikring 1000 plan
tar har vorti nedsette.
Formennene i laget har desse vori:
Anders Musum 1922—36 og 1939—40.
Martin Aksnes 1937—38 og 1946.
Johannes Sende 1940 —41.
Magne Selnes 1945.
Sigrun Hermann 1947.
Oline Aurstad 1948.
Birger Skrove 1949—50.


----
311 Bind 2A
---
Ungdomslaget Arnljot Gelline, Stiklestad.
Det vart visst gjort freistnad eit par gonger med ungdomslag
i Stiklestadgrenda i 80- eller 90-åra av førre hundreåret. Men
det finst ikkje att noko møtebok, så det er ikkje råd å få vita meir
om det anna enn det nokre eldre folk kan hugsa, og det er min
dre enn lite.
Det noverande «Arnljot Gelline» vart skipa 7/1 1900 av lærar
Mikal Kluken og Ole Kvalen m. fl. Også dette har mist møtebøkene.
Dei vart brende da tyskarane hadde tilhald i ungdomshuset der under
krigen. Men Per Stiklestad som i heile si ungdomstid har vori med
i laget, har fortalt det som her kjem, om arbeidec i laget:
Omframt dei vanlege lagsmøta og ein to-tre festar for året, har
laget hatt tilskipinga av fleire større stemner, såleis sommarstemnene
i Verdal ungdomslag etter tur og orden, og saman med Verdal ung
domslag to stemner i Inntrøndelag ungdomssamlag (1939 og 1945),
og to stemner med årsmøte i Noregs ungdomslag (1930 og 1946).
Det var A. G. som først tok opp tanken om skipinga av bygdesam
skipnaden Verdal ungdomslag. Det sende innbydinga til dei andre
laga om å koma saman til rådlegging om det.
Laget har det meste av tida hatt handskrivi blad med namnet
«Torgils».
Mest kvart år før krigen har laget hatt skogplanting ein dag. Kring
1000 plantar har vorti nedsette for kvar gong.
Det har hatt leikkurs tre gonger: i 1923 ved Gudvor Dillan (no
Grunnan) i 1937 ved Albert Li og i 1946 ved Oddveig Benum.
Det har hatt spellag, som har synt fram stykke både under sam
komer i laget og i andre lag.
I 20-åra hadde laget eit husmorkurs, og i denne tida hadde laget
beste arbeidsåra. Dei arbeidde ei tid med innsamling til eit forsam
lingshus; men så vart meieriet nedlagt, og da tok bøndene i grenda
over dette huset og fekk det omlaga til motehus. På denne måten
vart husspørsmålet løyst.
Nokre av formennene i laget: M. Kluken, O. Kvalen, Andreas
Kvalen, Paul Stiklestad, Johan Hofstad, Paulus Landfald, Magnus
Moksnes, Ingemar Skavhaug, Per Stiklestad i 14—15 år, Josef Heggli
og til slutt Asbjørn Wisth.
No i 1950 ligg arbeidet førebels nede, da forsamlingshuset
brann opp våren 1949, og det såleis har vorti husvanskar for møte
og festar.

----
312 Bind 2A
---
Ungdomslaget «Varden».
Ved Arne Haldas.
Det var sundag 16. februar 1919 at 45 ungdomar frå Volhaugen
og Sjøbygda kom saman i Bedehuset i Volhaugen for å skipa frilyndt
ungdomslag. Det var Fridtjof Grønn som leidde møtet.
I Sjøbygda hadde det vori frilyndt ungdomslag før, som var ned
lagt på grunn av politisk strid. Sjå under «Tor Foleson». I Volhau
gen var det eit avholdslag før. Men dei fleste av dei som hadde møtt
opp, vart samde om å skipa eit nytt lag. 39 melde seg som lagslemer
straks, og etter framlegg frå Fridtjof Grønn vart laget døypt med
det same.
Til første styre i ungdomslaget «Varden» vart valt: Formann
Fridtjof Grønn, varaformann Karl Jonsen, kassestyrar Ingrid Sven
ning, skrivar Edin Rø. Lovnemnd: Lærar Sem, Svanhild Leistad, Karl
Jonsen og Paul Vist.
Etteråt lovene var skrivne og vedtekne, kom så laget i gang. Etter
lovene skulle laget arbeida for å opplysa og oppseda ungdomen, og
det vart lagt sers vekt på at laget skulle vera upolitisk. Etter dette
har så laget arbeidt gjennom tida og i samsvar med lovene i Noregs
Ungdomslag med den lysande overskrifta: «Norskdom og kristendom».
Arbeidet og arbeidstilhøva har skifta gjennom desse 30 åra, sjølv
sagt, men elles har laget gått bra, og ymse gagnlege tiltak har vori
gjorde — både slike som set synlege merke etter seg og slike som
ein vanskeleg får noko verdemål på.
Desse har vori formenn i laget:
Fridtjof Grønn, Petter Kvam, Paul Vist, Anton Myhr, Konrad
Heggli, Jon Gausen, Odd Ravlo, Magne Kluken, Arne Husan, Gudrun
Gausen, Ola Sørum, Olav Bjartnes, Ole Holan og frå 1947 Arne
Haldås.
Laget hadde ikkje eige hus dei første åra, men var da så heldig at
det fekk koma på Høa — til Arne og Anneus Husan med møta sine.
Eit og anna møte vart haldi på Sjøbygdskulen, på Sand, Litlfleskhus,
Skjærset og Augla, men for det meste var møta på Høa. Det var den
trivelegaste tida i laget medan vi var der. Vi kjende oss som ein stor
syskenflokk i ein god, triveleg heim — med foreldre som skjøna oss
og ville oss det aller beste. Kameratsleg samvær har så mykje å seia
i ungdomstida, og det fekk vi så fullt ut i denne trivelege heimen.
Arbeidsoppgåvene har vori på lag som i andre ungdomslag, med
øving i opplesnad og ordskifte, og i å leia møte og festar. Å læra

----
313 Bind 2A
---
seg å koma med si meining og tola å høyre ei anna meining og
respektera den.
Når ein ser over møtebøkene, finn ein mange emne som har
vori oppe til drøyftings, mange lagslemer har haldi foredrag,
og laget har hatt mange reisetalarar og kjende kvinner og menn
på møta og festane sine. Ein må kanskje nemna her at lærarane
som har vori i Sjøbygda og Volhaugen før, har gjort svært
mykje for laget.
Den største arbeidsoppgåva laget har hatt, er bygginga av huset
sitt. Alt første året var det tale om å få til eige hus ein gong. Hus
nemnd vart vald og dei arbeidde trutt og sikkert gjennom åra. Tomt
spørsmålet vart straks ein vanske da laget hadde folk frå to krinsar,
og snart var høveleg tomt utsett på vestre sida og snart på øystre sida
av krinsgrensa. Men til slutt vart laget så samd om å byggja huset
i Litlberget nedafor Skjærset. Petter Myhr gav oss heile den vakre
haugen. Og så vart arbeidet sett i gang. På tomta vart det arbeidt
mykje gratis av lagslemene. Gråstein vart broten og grunnmur bygd.
Tømmeret vart kjøpt frå ein fabrikk i Melhus. Bjelkelag og anna
som trongst, vart gjevi av skogeigarar i grenda. Og han Oluf og han
Iver dei bygde trutt etter gamal skikk, og snart stod huset der. Huset
vårt. Heimen vår. Og ein solklar junidag i 1927 var det opningsfest.
«Soltun» vart det kalla.
Sidan har møta og festane vori der for det meste. Det har vori
leika mang ein frisk leik der sidan, og mange har svinga seg i valsen
eller pålsen etter leikande, mjuke tonar frå spelemannen.
Ei tid arbeidde laget mykje med spelstykke. Det var mange som
ofra mykje tid og arbeid på dette. Vi kom vel ikkje fram til noko
høg kunst, nei, men likevel, det skapte mange gonger både moro ■ —
og alvorsstunder, som hadde sitt verd til si tid.
Skogplanting har laget hatt mest kvart år i denne tida, og det er
ikkje sa reint få tusen plantar som er nedsette. Noko av skogen er
vel snart så stor at det kan hoggast av han.
Skirenn og idrettsøvingar hadde laget årvisst før. Dei var av dei
beste i alle fall her i kring, Magnusan og han Øyvind.
Det er vel elles mange ting som kunne nemnast, men vi får berre
seia det, at når vi ser tilbake på desse 30 åra som har gått, så har laget
gjort eit bra arbeid for ungdomen og for grenda si, og vi får vona
og ynskja at det maktar å halda fram med gagns tiltak for seg sjølv
og si bygd og for tider og ætter som koma skal.

----
314 Bind 2A
---
Ungdomslaget Ørbyggen.
Det finst ikkje møtebøker att etter dette laget. Men Agnes Bones
og Paul Benum som var med i laget, kan fortelja at det tok til i 1896
eller 1897. Dei kan også hugsa sume andre som var med, mellom
desse Arne Stavlund, som var formann i laget frå 1900 —1902. Da
reiste han til Amerika, og da vart det også stogg i lagsarbeidet ei
tid frametter.
Men i 1907 eller 1908 tok det til att. Nokre av dei som da vart
med, var Paul Benum, kontorist på Verdalsbruket Østvik, lærar Bjer
kevåg, Lovise Aas (seinare fru Pedersen), Marta Røe o. fl.
Laget slutta for godt i 1910 eller 1911.
På Øra tok ungdomsarbeidet til att da «Bjarkemål» vart skipa i 1925.
Ungdomslaget «Bjarkemål».
Fredagskvelden den 16. oktober 1925 møttest ein flokk ungdomar
og nokre andre interesserte i «Litle-salen» på meieriet på Verdalsøra
for å skipa eit frilyndt ungdomslag.
Ei sjølvvald 7-mannsnemnd hadde hatt møte eit par kveldar føreåt
og førebudd skipinga. Denne hadde peika ut høgskulelærar Inge
Krokann til å leia skipingsmøtet.
På skipingsmøtet heldt så Inge Krokann ein innleiingstale om den
frilynde ungdomsrørsla.
Lovframlegget frå 7-mannsnemnda vart så opplesi, og det vart sam
røystes vedteki å skipa ungdomslag på dette grunnlaget.
Møtet gjekk så gjennom framlegget punkt for punkt og vedtok
det som grunnlov for laget. 38 skreiv under, 24 kvinner og 14 menn.
Så vart det noko samtale om namnet på laget. Krokann sa: «Namn
på lag kan vera geografisk eller symbolsk eller i ymse høve begge
delar. Vi sju som var samla for 2 kveldar sidan, gjer framlegg om
at laget skal heita «Bjarkemål» liksom den sangen islendingen Tor
mod Kolbrunarskald kvad for å vekkja Olavsheren til striden på
Stiklestad i 1030.»
Dette namnet vart samrøystes vedteki. Likeeins vart eit framlegg
frå same nemnda om å kalla det handskrivne bladet «Tormod», vedteki.
Martin Melby gjorde framlegg om å velja styre, og Øyvind Brå
rud meinte at styret måtte vera på 4 stykke og like mange varamenn.
Dette vart samrøystes vedteki.
Til formann og styre vart så valde: Inge Krokann, formann, Øyvind
Brårud, Matæus Molden, Matilde Hellem og Gunhild Skultbakk.

----
315 Bind 2A
---
Det første vanlege møtet vart haldi torsdagskvelden 29. oktober
nestetter. Der var lærar Sandnes frå Levanger og heldt foredrag om
«Vekst i karakterens grunn».
Laget hadde 5 slike møte dette året, og den 14. januar 1926 hadde
laget minnekveld som var vigsla dei som var gått bort i det farne år.
Første talar var skulestyrar Hjelle. Han tala om Chr. Michelsen,
professor Gerhard Gran og dr. Hjalmar Kristensen.
A. S. Bakken tala om Hjalmar Branting, Ole O. Lian og Johs.
Hårklou.
Inge Krokann nemnde stutt nokre fleire menn: Karl Koch, Lars
Kinsarvik, Christian Krogh o. a.
Årsmeldinga for 1926 syner at det i alt vart haldi 18 samkomer.
Av desse var 10 vanlege møte, 3 festmøte, 2 festar, 1 minnekveld
(den som er nemnd ovafor), 1 plantingskveld og 1 foredragsmøte.
Laget hadde i alt 16 foredrag. Boksamlinga vart auka med om lag
20 nr., og ein lesering vart skipa. Talet på lagsfolk hadde i same
året stigi frå 66 til 94.
Frå 6. til 14. november hadde laget eit leikkurs med Harald Inder
gård som leiar. Mellom 80 og 90 var med på kurset.
Foredragsmøtet, der arkitekt Tverdahl tala, skulle vera til inntekt
åt restaureringa av Stiklestadkyrkja, men frammøtet til foredraget var
så lite at det ikkje vart overskot å rekna med. Men laget gav ut eit
lite blad til stemna i Inntrøndelag ungdomssamlag, som dette året
var på Verdalsøra, og har ved sal av dette fått inn 60 kr. netto til
Stiklestad kyrkje. Bjarkemål hadde tilskipinga med denne stemna.
I 1927 hadde laget 12 samkomer. Av desse skal ein serskild nemna
eit politisk folkemøte den 20. mars. På møtet var innleiingstalar av
redaktør Skyldstad, Bop., Knut Markhus for venstre og A. Buen for
Arbeiderpartia. I ordskiftet etterpå var med forutan innleiarane, Arne
Fiskvik, Benjamin Hansen og Christian Nevermo. Dette møtet samla
om lag 300 menneske.
Også dette året hadde laget minnekveld med talar av fru Krokann
om Ellen Key og professor Christen Collin. Inge Krokann tala om
Torjus Hansen og Johan Castberg.
I 1928 hadde laget 15 samkomer. Av desse var det minnekveld 26.
januar, der klokkar Nordnes tala om Arne Halgjem og skuleinspektør
Dahl om Matias Skard og Christian Bjelland.
Og skotårsfest. I møteboka står mellom anna dette om festen: I
slutten av skotårsmånaden sende kvinnfolka i Bjarkemål ut innbyd

----
316 Bind 2A
---
ing til alle karane i laget om å koma til stemnemøte på meierisalen
torsdagskvelden den 1. mars.
Kvelden kom med eit verdrag av vår, og meierisalen skein av festlys
langt utover Øra. Ul.s-karar og andre karar let seg lokka av lyset,
og i gangane stod kvinnfolka og smilte og ynskte velkomen — meir
smørblide enn vanleg og. I salen var benkene kaste ut, og i staden
var det stolar og pynta bord ■ —■ både for to og fire og fleire. Det
var greitt å skjøna kva tankar som låg attanfor, og sume av ungkarane
fekk det med sterk sveitting.
På orkesterplass var Kalle og kompani med sine instrument, og
Harald storleikar frå Singsås var innkalla i eins ærend frå Skogn, så
alle skjøna at kvelden var tenkt som eit attentat langt over det van
lege. Ho Marta var sjef, og etter eit musikknummer og songen: «Den
fagre gjenta skal ut å blenkja og læra gutane stort å tenkja», heldt ho
ein velkomsttale som sa seks. Med få, men overtydande ord gjorde
ho det klårt for alle at «Bjarkemål»-karane skulle bli var kven det
i grunnen var som hadde makta når det røynde på. Og med europeisk
statistikk kvar gledelege resultat det kunne bli av slike skotårskveldar
som denne, når alle la godviljen til . . .
Etter talen steig Trine's songkor på tribunen og hadde ein sers vel
lukka premiere på: «Blant alle gutar i aust og vest, er gutane i Bjarke
mål aller best.» Alle trettan vers vart understreka på ein måte som
gav gode voner for den framtidige operasong i laget.
Så kom ho Emma med 'om «Tormod», og han var i svært godlag,
med di han heldt med kvinnfolka i alle ting han og, denne kvelden.
Fru formann heldt foredrag om «Henrik Ibsen på friarføter». Så
var det «Skjebnemarsj» og annan leik og kveldsmat.
Karane i Bjarkemål fekk enno større tankar om kvinnefolka sine
etter denne festkvelden.
Den 20. mars hadde laget Ibsen-kveld med foredrag av formannen
om Ibsen.
Dei hadde vårfest 15. april, med tale av bladstyrar Olav Hougen
og musikk av Helge Dillan.
Inge Krokann som hadde vori formann i laget i alle åra, hadde
reist ut or bygda i slutten av året, og på årsmøtet den 31/1 1929 vart
Karl Johnsen vald til formann. Dette året hadde laget 9 samkomer.
Av desse korgfest 2. mars, med tale av skuleinspektør Dahl om «norsk
folkekunst», og musikk av brørne Grønn.
Den 17/3 hadde laget spelkveld saman med ungdomslaget «Arnljot
Gelline». Stykket «Mølnaren» vart framsynt.

----
317 Bind 2A
---
På årsmøtet 28/1 1930 vart Martinus Baglo vald til formann. Dette
året hadde laget 11 samkomer med dei tradisjonelle festane.
På årsmøtet 15/1 1931 vart Martinus Baglo attvald til formann.
Dette året hadde laget 13 samkomer.
Verdal ungdomslag hadde sommarstemna si på Øra, og «Bjarke
mål» hadde tilskipinga av denne. Talarstemna vart halden i Folkets
Hus og ikkje som det frå førsten av var tenkt, oppe på «Verdøla
tunet», da det vart regnver. Om kvelden skipa «Bjarkemål» til fest
i Handverkaren.
På stemna tala folkehøgskulestyrar Olav M. Holdhus, og på festen
om kvelden pastor Sesbø, som også preika i Stiklestadkyrkja.
Det finst ikkje møtebok for laget lenger, men dei som enno er
att av dei som var med i laget, fortel at arbeidet heldt fram enno
eit par år, då det slutta for godt.
Nes ungdomslag,
Den 23. februar i 1918 var møte på Ness skule for å skipa eit ung
domslag. Lærar Nygård heldt innleiingstale og las opp eit framlegg
til lover for laget.
Det vart valt ei nemnd på 3 mann til å sjå gjennom dette fram
legget, desse skulle også vera styre til nytt styre vart valt etter ved
tekne lover. Desse vart valde: Fridjov Okkenhaug, O. M. Bjørken
og Ola Nygård.
På møtet 5/3 1918 vart lovene vedtekne.
§ 1 i lovene seier: Laget vil samla ungdomen til arbeid for opplys-
ning og godt folkeliv på nasjonal grunn, og til samvær og hugnad
i venelag. Det står i Norges Ungdomslag.
Til formann i laget vart vald lærar Ola Nygård. Dei andre i styret
vart F. Okkenhaug, O. M. Bjørken, og Bergithe Skansen.
På møte 7. april s. å. vart vedteki at laget skulle ha handskrivi
blad. Det var to framlegg til namn på bladet, «Vårsol» og «Mål
trasten». Ved avrøysting vart« Vårsol» vedteki.
I 1919 vart Fridjov Okkenhaug formann, og seinare har desse vori
formann: Lars Sundby 1920, Fridjov Okkenhaug 1921, Ola Lunden
1922, Fridjov Okkenhaug 1923, Lars Sundby 1924, Per Sundby 1925
—26, Sigurd Aune 1927, Ola Lunden 1928 —29, Lars Sundby 1930,
Einar Ness 1931—32, Arne Sundby 1933, Sigurd Aune 1934, Lars
Sundby 1935, Anders Balgård 1936, Einar Ness 1937, Sigurd Ness
1938, Ola Røstad 1939 —40, Sigmund Guddingsmo 1941 —42, Ola
Tromsdal 1945 —46, Lars Kålen 1947 —48 og Oddvar Myhre 1949.

----
318 Bind 2A
---
Frå laget vart skipa og frametter til
1927 hadde det jamt vori vanlege
møte for året. Seinare vart det noko
færre, frå 7 og heilt ned til 3 (1939).
Det har desutan jamt hatt 2—3
festar for året. Fleire gonger har det
skipa «utflukt» t. d. til Kvinnfjellet
og Skeisberget, og det har hatt ski
renn.
Det har hatt årsmøtet og stemna
i Verdal ungdomslag, etter tur og
orden, siste gongen i 1949.
Det har hatt plantedagar. Den 14/4
1922 hadde det «Snorrekveld».
Frå først av hadde det møta på sku
len eller på gardane. Men den 16.
desember 1922 hadde det første mø-
Anders Skrove.
tet i huset «Heimly», og seinare har dei fleste samkomer vori der.
Laget har hatt gjesting av spelemennene Olav Moe frå Valdres og
Ketil Flatin frå Telemark.
Jamt, serleg i første tida, var det ordskifte om aktuelle emne av
alle slag. Det har også hatt songkor ei tid.
Ungdomslaget Samhug, Leirådalen.
Lærar J. Kulsli gjorde opptaket, og laget vart skipa i 1932. Kuls li
vart straks vald til formann og stod såleis dei to første åra. Seinare
har formennene vori desse i denne orden: Anders Skrove i 3 år, Lars
Grindberg i 3 år, Ole Bjørgan i 3 år, Oddleiv Bergsmo, Jens Rye,
Ottar Hegstad og Per skrove. I krigsåra heldt laget opp.
Laget er innmeldt i ungdomssamlaget og i Verdal Ungdomslag og
har alltid arbeidt i same line og i samsvar med føresegnene frå desse.
Laget har hatt møta på gardane kringom i grenda, og det har vori
eit arbeidsmål heilt frå første tid å få eit samlingshus til grenda. Til
dette formål har det vori innsamling av pengar til byggefond, og
med hjelp av folket elles i grenda har det no komi så langt at huset
er reist, og 17. mai i 1950 var det opningsfest.
Laget har arbeidt jamt heile tida. Som regel har det vori 10 van
lege møte og 2 festar for året. Det har gjerne vori «ferie» i to måna
der kvart år midt på sommaren.


----
319 Bind 2A
---
Det har vori serskilt spellag, og dette har hatt framsyningar på
festane i laget og av og til også utafor grenda.
Ungdomslaget har hatt handskrivi blad. Det heiter «Mjølne».
Skogplanting har det og hatt eit og anna året, når det har høvt slik
at nokon ville ha det.
Øvre Helgddal ungdomslag.
Dette laget er det nest yngste i bygda. Det vart skipa 20/1 1946
etter opptak av Bernhard Mo, som var der som lærar. Møtet vart
haldi på skulen i Kleppen, og Mo hadde føreåt arbeidt ut framlegg
til lover, som vart vedteki. Det låg føre to framlegg til namn på
laget, og det namnet som står ovafor vart vedteki.
Formålsparagrafen seier at laget skal arbeida for eit friskt åndsliv,
samstundes som det og skal arbeida for godt skjøn og eit godt ven
skap ved samkomer med drøfting, foredrag, opplesnad og anna
gaman. Alt arbeid i laget skal leggjast på nasjonal grunn.
Dessutan er fastsett at politiske spørsmål ikkje skal drøftast korkje
i munnleg ordskifte eller skriftleg i det handskrivne bladet. Det skal
vera 6 styresmenner, valde på eitt år om gongen.
På skipingsmøtet skreiv seg 26 lagsfolk.
Alt på dette møtet kom det på tale at laget måtte ta opp arbeidet
med å få eit samlingshus i grenda. I 1948 vart send ein søknad til
Verdalsbruket om å få tømmer til huset. Svaret på denne søknaden
vart at «Bruket» gav ungdomslaget rådvelde over tømmer for 2000
kr. til ungdomshus. Same året fekk laget tilbod om tuft til huset frå
Magnus Kleppen nedafor Julnesbrua. Noko pengar var også samla.
Neste år vart det sendt søknad om byggeløyve, og formannen i Inn
trøndelag Ungdomssamlag skreiv på tilråding. Men laget har enno
ikkje fått svar på søknaden. Tufta er frådelt og skyldsett.
I 1949 vart laget innmeldt i Inntrøndelag Ungdomssamlag. Da
laut samstundes gjerast nokre små brigde i lovene.
Laget har handskrivi blad. Det heiter «Ordet fritt». Dette har
alltid vori med i møteprogramma.
Desse har vori formenn i laget:
Olav Snekkermo i 1946.
Arne Julnes i 1947.
Sigbjørn Ottermo i 1948, 49 og 50
I 1948 fekk laget skipa spellag, og dette øvde straks inn stykket
«Kallane i Oladalen». Det vart framsynt i laget på 17.-maifesten.
Den 19/6 same året var dei i Leksdalen og synte det fram.

----
320 Bind 2A
---
Skipingsåret hadde laget 4 lagsmøte og morsfest, men i 1947 berre
eitt møte. I 1948 var det 10 møte og 3 festar, og i 1949 9 vanlege
møte og eit sammøte med ungdomslaget Fjell, Vera.
I årsmeldinga for 1949 seier styret seg sers glad for at både gamle
og unge står så godt i lag om arbeidet, og nyårsynsket er at alle må
bli med i laget.
Tor Foleson, Sjøbygda.
Dette laget har berre ei av møtebøkene att. Denne tek til 20/4
1902 og sluttar med møte 25/4 1915. Dette møtet er truleg også
det siste laget hadde.
I alle desse åra har laget arbeidt på lag som dei andre ungdoms
laga. Det har hatt handskrivi blad og ordskifte på dei fleste møte.
Det var serleg eit skarpt ordskifte på møte på Vårtun skule 8/5 1914.
Emnet galdt om laget skulle bli innmeldt i «Det Norske sosialde
mokratiske ungdomslag».
Formannen, John Haugen, fortalde han hadde vori til sakførar og
spurt seg til råds, men hadde ikkje fått medhald i at dette var lovleg.
Og dei gamle lagsfolka hevda at ei slik kursendring var i strid med
føresetnaden som laget var skipa på. Dessutan var det ikkje høve
til lovbrigde utan på årsmøtet.
Likevel sette formannen framlegg om innmelding under avrøysting,
og utfallet vart at 32 røysta for innmeldinga og 24 mot.
Johs. Ydse sette da fram ein protest som han kravde bokførd.
Denne protesten lydde så:
«Da eit fleirtal på 32 i det frilynde ungdomslag Tor Foleson hev
vedteke, å utmelda laget av Indtrøndelagens ungdomssamlag for å
umgjera det til eit politisk partilag med innmelding i det sosialde
mokratiske ungdomsforbund ■ — vil mindretalet 24 stykkje segja ifrå
at vi finn det gjorte vedtak er ulovlegt, da det rekk så vidt, at det
i seg sjølv er ei heil bryting av det gamle ungdomslag sitt formål.
Laget blir noko heilt nytt og heilt motsett det lag som har vori
inntil no. Det blir eit lag berre for sosialistar, medan fyrr alle utan
omsyn til politisk tru og meiningsskilnad kunde vera med. Mindre
talet meiner difor, at fleirtalet ved det gjorte vedtak sjølv har sett
seg utanum det frilynde ungdomslag og dermed tapt retten til laget
og laget sin eigedom. Vi vil derfor oppmoda dei av lagsstyret som
enno står i laget um å tillysa møte i det frilynde ungdomslag Tor
Foleson til framhald med arbeidet etter dei gamle reglar og formål.»
Nestformannen i laget, John Sevaldsen, kunngjorde at han etter

----
321 Bind 2A
---
det som hadde gått for seg, såg det slik at han hadde rett til å halda
fram med laget etter dei gamle reglar og på det same grunnlag som
før. Han skulle seinare kunngjera tida for neste møte.
På dette møtet som vart halde 24/5, vart det så vedteki å senda
skriv til Inntrøndelag Ungdomssamlag om at laget framleies står i
samlaget, for det tilfelle at det skulle ha komi inn skriv om utmelding.
Til å avkrevja den tidlegare kasseraren, Kristian Rønning, kassabok
og pengemidlane åt laget vart valde formannen og Johs. Myhr, da
denne etter voteringa den 8/5 måtte vera å rekna som gått ut or laget.
Johs. Myhr vart beden om å ta over kasserararbeidet.
På neste vanlege møte vart framlagt framlegg til brigde i lovene
slik at § 1 får eit tillegg om at laget skal vera upolitisk og såleis
ikkje kan innmeldast i nokon politisk organisasjon, eller høyra til
noko politisk parti. Dette og nokre andre brigde skulle bli å avgjera
på neste årsmøte.
Lærar Kluken gjorde framlegg om at lovene skulle omskrivast til
nynorsk. Dette vart vedteki, og Kluken, Johs. Ydse og J. Myhr vart
valde til å gjera dette.
Framlegget til lovbrigde vart samrøystes vedteki på årsmøtet
24/1 1915.
Det var 4 møte i laget etter dette, men da blir det visst slutt.
Men føre den tida da denne møteboka tek til, hadde laget arbeidt
i mange år. Kor mange har det ikkje vori råd å få greie på. Det
starta med namnet «Forsøget», men namnebytet hadde gått for seg
då siste boka tek til, såleis føre 1902. Det har heller ikkje vori
råd å få vita kven som sette det i gang og stod for styringa dei
første åra.
Etter 1902 har desse vori formenn i laget:
Evald Svinhammer, Paul Gran, K. Kofoed, Petter Myhr, Jakob
Minsås, Arne Holan i 3 år, baneformann Myhre, John Sevaldsen,
John Haugen 1914, atter John Sevaldsen 1915.
Laget hadde dei fleste møta i Sjøbygda. Frå 1908 og frametter
ei stund også nokon i Volhaugen.
Sør-Leksdal ungdomslag.
Sør-Leksdalen ungdomslag er det yngste av ungdomslaga i bygda.
Det vart skipa på møte hos Arne Duvsete på Sende i desember 1948.
Dei som var i brodden, var Målfrid og Johannes Sende, Eskild
Musum, Johannes Johansen og Kirsten Duvsete (no Musum). Desse
var også det første styret i laget med Johannes Sende som formann.

----
322 Bind 2A
---
Det første praktiske tiltaket laget sette seg som arbeidsmål, var
å få eit samlingshus i grenda. Dette hadde vori på tale der lenge
før ungdomslaget vart skipa, og det hadde også vori arbeidt litt med
det. Eit gjentelag som vart skipa i 1945 med Oline Sende som for
mann, hadde samla pengar gjennom arbeid og utlodningar. Dette
laget kalla seg «Lukkestjerna». Pengane det hadde samla, fekk så
ungdomslaget til rådvelde åt huset.
Andre formannen i laget (1950) er Magne Selnes. Kirsten Musum
har gått ut or styret, elles er det dei same i år som første året.
Laget er innmeldt i ungdomssamlaget.
Verdal ungdomslag.
Tanken om å få i stand eit samband mellom ungdomslaga i Verdal
er like gamal som hundreåret. Og ikring hundreårsskifet vart det
gjort ein freistnad med det. Det hadde namnet Verdalens ungdoms
samlag. Ein veit ikkje om noko møtebok som samlaget hadde. Men
på eit møte i Vinne ungdomslag 4/11 1900, var styret for samlaget
Ingvald Myr, Johannes Ydse og Ludvig Reitan, til stades, og hadde
føreåt møte saman med styret i Vinne ungdomslag og gjorde der
greie for formålet med samlaget.
Noko seinare hadde det ei bygdastemne på Levring. Lærar Ing
vald Myr var formann, men da han for ut or bygda i 1904, høyrer
ein ikkje noko meir om dette samlaget før det noverande Verdal
ungdomssamlag vert skipa.
Dette kom i stand på denne måten:
Den 7. aug. 1921 hadde styra for ungdomslaga «Arnljot Gelline»,
«Varden», «Ness ul.» og «Vinne ul.» møte i samlingshuset på Stik
lestad for å drøfta tanken om samskiping av ungdomslaga i Verdal.
Etter noko ordskifte vart det valt ei nemnd på 5 mann til å arbeida
ut framlegg til lover for ein slik samskipnad. Desse vart valde:
Einar Hegstad, Ole Kvalen, F. R. By, Fritjov Okkenhaug og Anders
Musum. Etter at nemnda var ferdig med lovframlegget, skulle det
sendast til laga, så dei kunne få drøfta det.
Den 20. august nest etter hadde nemnda møte og vedtok lovfram
legget. Samstundes med at laga fekk sendt dette framlegget til
drøftings, vart dei pålagde å velja 4 sendemenn til eit møte, som
seinare skulle bli kalla saman av lovnemnda.
Dette møtet vart haldi 30. oktober s. å., og det vart da skipings
møtet for laget. Attåt dei før nemnde laga hadde også «Vuku ung
domslag» og «Inndal ungdomslag» sendt melding om at dei ville vera

----
323 Bind 2A
---
med i samskipnaden. Alle desse laga hadde sendemenn på møtet.
Lovframlegget frå nemnda vart vedteki med nokre småbrigde for
einskilde punkt.
Formålsparagrafen er slik:
«Verdal ungdomslag skal vera samskipnad mellom dei frilynde
ungdomslaga i Verdal og har som formål å setja kveik i lagsarbeidet,
serleg ved å få i stand større foredragsstemner og festlege samkomer,
eller ved å fremja andre kulturelle og nasjonale oppgåver som kan
melda seg. Alle frilynde ungdomslag i Verdal har rett til å vera med.»
Vidare fastsett lovene at kvart ungdomslag som er innmeldt i Ver
dal ungdomslag, har rett til å velja utsendingar til årsmøtet, såleis
at lag med opp til 10 medlemer vel 1, opp til 20 vel to o. s. fr.
Men inkje einskildlag har rett til å velja meir enn 5.
Etter eit seinare brigde av lovene skal kvart einskildlag velja 1
mann (kvinne) som skal vera med i styret for samskipnaden. Utsen
dingsmøtet vel serskild formann og kasserar.
På årsmøtet som skal haldast i mars, skal styrret leggja fram års
melding og rekneskap, plan for arbeidet komande år og saker elles
som styret vil ha teki opp, eller saker som er komne inn frå andre
lag eller einskildmenn. Årsmøtet skal som regel gå på omgang mel
lom laga. Inkje vedtak må stå i strid med programmet eller formålet
for dei frilynde ungdomslaga, såleis som dette til kvar tid blir fastett
av landsstyret.
Etter at lovene var vedtekne, vart styret for laget valt: Formann
Anders Musum, kasserar F. R. By, dei andre Gudvor Dillan, Severin
Skansen og Einar Hegstad.
Alle desse vart verande i styret til og med 1925. Da sa F. R. By
og Gudvor Grunnan (Dillan) frå seg attval. Som ny vart valde
Ola Lunden og Aslaug Kluken. I 1928 vart Oddgeir Wohlen vald
etter Severin Skansen som da var død. Einar Hegstad sa frå seg
attval i 1929. I staden vart vald Helge Reitan. I 1930 vart Gunhild
Skultbak innvald. I 1933 sa Oddgeir Wohlen og Helge Reitan frå
seg attval, i staden vart valde Bj. Kvello og Gunnar Steinsli. Anders
Musum stod som formann til 1934, da Per Stiklestad vart vald.
På årsmøtet i Ulvilla 10/5 1936 vart det før nemnde lovbrigde
gjort, slik at årsmøtet etter den tid ikkje vel andre av styret enn for
mannen og kasseraren.
Formenn i laget seinare har vori desse: 1937 —39 Anders Skrove,
1940—41 Per Stiklestad, 1946 —47 Knut Haugan, 1948—49 Dagrun
Bjartnes.
21

----
324 Bind 2A
---
Av vedtak som Verdal ungdomslag har gjort, kan ein nemna. I
1924 vedtak om å ta lotter i kaffistova på Øra for 500 kroner.
På årsmøtet i Ulvilla 9/5 1926 vedtak om å skipa eit bygdemuseum
etter framlegg av Fridtjov Okkehaug. Til nemnd for museet vart
desse valde: F. Okkenhaug, P. Brønstad, M. Melby, Gud vor Grun
nan og A. Musum.
Nemnda arbeidde da med denne saka i åra frametter, slik at museet
kom istand og vart opna på Verdølatunet sommaren 1930.
Våren 1930 vart skipa eit husflits- og hagebrukssjå på Stiklestad.
I 1927 gjorde styret vedtak om å kjøpa 15 stk. av Nynorsk salme
bok. Desse skulle bli utlagde i Vinne kyrkje, da denne salmeboka
da var innførd der.
På årsmøtet i 1931 vart gjort vedtak om å senda søknad til Stikle
stad sokneråd om å få 12 heilnorske gudstenester i Stiklestad for
året. I 1933 vart send ein liknande søknad, men da berre om 6.
Den 11/2 1934 hadde det komi svar frå soknerådet om at denne
siste søknaden var innvilga.
Laget har skipa til 3 ordskiftemøte. Det første på Stiklestad over
emnet: «Kvar kan landsungdomen søkja si framtid.» Det var tre inn
leiarar til emnet: Olav Sæter frå Arbeidarpartiet, J. Leirfall frå Bon
departiet og skuledirektør Todal frå Venstre.
Det andre møtet var også på Stiklestad. Da var emnet fred og
forsvar, med innleiing av prost Castberg og oberst E. Astrup.
Det tredje var i «Handverkaren» på Øra den 8. desember 1949
om emnet «Kva gjer bygda for å halda på ungdomen». Med inn
leiarar: Ordførar Einar Musum for bygdastyringa, Anders Musum
for lærarane i bygda og Ola Røstad for ungdomen sjølv.
I 1930 og 1946 hadde laget tilskipinga av årsmøtet og stemna i
Noregs Ungdomslag, og i 1926 og 1939 av stemna i Inntrøndelag
Ungdomssamlag. Med unnatak av dei åra da desse større stemnene
Tar i bygda, har laget hatt si eiga sommarstemne i samband med heil
norsk gudsteneste i ei av kyrkjene, ute i det fri eller i kapellet på Øra.
På desse stemnene har det vori fleire landskjende talarar, dessutan
musikk, korsong og leikframsyning. Som regel har det ungdoms
laget som har hatt stemna, skipa ein fest om kvelden etterpå med
tale, framsyning av spelstykke og leik til slutt.

----
325 Bind 2A
---
AVISER OG FØRSTE PRENTEVERK I VERDAL
Når man nå til dags ser den mengde aviser og ukeblad som flom
mer inn over bygdene, er det ofte vanskelig å forstå at bare for
godt og vel en mannsalder siden hadde de fleste av Verdals innvånere
liten eller ingen befatning med den slags lesestoff. Det som fantes
av lesestoff i heimene var for det meste av religiøs art, bøker som
hadde gått i arv fra far til sønn med enkelte supleringer av og til.
En og annen velsituert gårdbruker og bestillings- og embetsmenn
holdt en avis eller et månedsblad; ofte ved at flere holdt samme avis
eller blad sammen. For det meste var det vel nærmeste lokalblad som
fant innpass i en del heimer, og dessuten månedsbladene For Fattig
og Rig, Almuevennen og Skillingsmagasinet. Disse blad var til dels
illustrert, særlig Skillingsmagasinet var godt forsynt med bilder fra
mange kanter av verden. Bildene var utført i tresnitt — klisjeene
var skaret i tre, et sent og vanskelig arbeid, som måtte utføres med
den største forsiktighet og nøyaktighet. En dyktig fagmann på om
rådet kunne oppnå gode resultater ved denne billedframstilling. Disse
blad ble ofte tatt vare på og innbundet i årganger, hvorav det ennå
i våre dager finnes en del eksemplarer på forskjellige steder.
Av lokalblad var det Nordre Trondhjems Amtstidende på Levanger
som ble holdt av en del her i Verdal, men etter at venstrepolitikken
var begynt å få vind i seilene, ble det Nordenfjeldsk Tidende på
Levanger som fikk de fleste abonnenter her.
Ved århundreskiftet fikk imidlertid Verdal sitt eget lokalblad, Inn
herreds Folkeblad. Dette blad ble startet av Johs. Aas og Gustav
Borgen. Den førstnevnte var gårdbruker i Leksdalen, mens Borgen
var utdannet som boktrykker og født og opp vokset i Verdal. Han
lærte faget i Nordenfjeldsk Tidendes trykkeri på Levanger, hvor han
også var faktor en tid. Ideen til avis i Verdal var visstnok hans.
Johs. Aas hadde vært en ganske flittig medarbeider i Nordenfjeldsk
Tidende, og av den grunn henvendte Borgen seg til ham med sine
planer. Borgen hadde da post sørpå et sted. Resultatet ble at Aas
slo til, og et kompaniskap kom i stand med henblikk på å starte en
avis i Verdal. Borgen var uten midler, og det ble Aas som måtte
sørge for den finansielle side av saken. Han kjøpte tomt av Olav
Franks eiendom på Verdalsøra og oppførte en bygning der til tryk
keri. Det første nummer kom ut den 29/1 1900. Bladet var 5-spaltet
og kom ut 2 ganger ukentlig. Gustav Borgen sto oppført som redak
tør til 31/12 1902, da hans navn forsvant fra foten av bladet.

----
326 Bind 2A
---
I en kort tid i 1903 sto Oluf Bergmann oppført som bladets red
aktør. Bergmann var boktrykker og hadde utgitt aviser på Levanger
og Stjørdal. Han var i sin tid en kjent godtemplar og folketaler og
har stiftet en rekke godtemplarlosjer i distriktet. Da han reiste fra
Verdal, startet han Levanger Avis som imidlertid ikke fikk noen
lang levetid.
Fra 25. mai 1903 står Johs. Aas oppført som bladets redaktør. I
virkeligheten var det nok Aas som den hele tid hadde redigert avisa,
eller i hvert fall skaff et det vesentligste av redaksjonelt stoff. Han
tok aktivt del i bygdepolitikken og var en meget benyttet mann i
kommunens styre og stell. Hans deltakelse i bygdepolitikken skaffet
ham imidlertid ikke bare venner. Særlig etter at kommunen hadde
kjøpt Verdalsgodset, kom han i opposisjon til de som ledet godsets
drift. Gjennom sin avis rettet han voldsomme angrep mot brukets
ledelse og fikk reist en folkeopinion som resulterte i at et nytt her
redstyre valte nytt styre for Verdalsbruket. Men uroen omkring bru
ket ga seg imidlerti ikke, og så gikk herredstyret til det skjebnesvangre
skritt å seige bruket.
Da det var innlysende at avisa som Aas redigerte, hadde sin store
del i det nederlag som mindretallet hadde lidt, oppsto tanken om
et konkurrerende blad som mindretallet kunne betjene seg av. Tan
ken ble realisert, en ny avis som fikk navnet Værdalens Blad, kom
ut med sitt første nr. den 1/10 1911. Som redaktør for dette bladet
ble ansatt boktrykker Robert Foss. Han hadde arbeidd ved en rekke
trykkerier i landet, var i flere år faktor ved Nordenfjeldsk Tidendes
trykkeri på Levanger og senere bestyrer av Indtrøndelagens trykkeri
på Steinkjer. Den nye avis fikk ikke den ønskede tilslutning, men
holdt det dog gående i noen år. De som sto i spissen for bladet
måtte nok spe på betraktelig av egne midler for å holde bladet gående,
men til slutt sa de stopp, og bladet gikk inn. Aas hadde da solgt sin
avis, og eierne av Værdalens Blad fant det vel heller ikke formåls
tjenlig å fortsette med bladet. Værdalens Blads siste nr. kom ut ved
årsskiftet 1917—18.
Johs. Aas solgte sitt blad og trykkeri i 1917 til brødrene Wilh.
Eriksen og H. E. Eide. De drev så bladet i fellesskap til 1932. Wilh.
Eriksen var bladets redaktør. Han var utdannet som boktrykker og
var faktor ved bladets trykkeri fra 1909- Da kompaniskapet ble opp
hevet, overtok Wilh. Eriksen avis og trykkeri, mens H. E. Eide over
tok bokhandelen, som brødrene hadde drevet i fellesskap ved siden
av avisa. Wilh. Eriksen fortsatte som redaktør og avisutgiver til

----
327 Bind 2A
---
Johs. Aas.
Wilh. Eriksen
1944. Forholdene under okkupasjonen var selvsagt en vanskelig tid
for avisutgivere, og våren 1944 besluttet Wilh. Eriksen seg til å slutte
med bladet. Fra NS-hold ble det gjort forsøk på å få ham til å fort
sette med bladet, men da dette ikke lyktes, utga en mann ved navn
Sverre Johnsen en avis på Levanger, som skulle være lokalblad både
for Levanger og Verdal. Nordre Trondhjems Amtstidende var nem
lig blitt stoppet av tyskerne på et tidligere tidspunkt av okkupasjo
nen. Da freden kom, ble det selvsagt slutt med dette avisforetagende.
Etter freden ble det en tid utgitt et meldingsblad i Verdal, hoved
sakelig inneholdende offentlige kunngjøringer, små annonser og lokale
notiser. Wilh. Eriksen påtok seg trykkingen av dette bladet, som
fikk navnet Verdalingen og kom ut med sitt første nummer den 2/10
1945. Den første redaktør av dette bladet var Leif Granli. Da han
ble stortingsmann og sa opp stillingen, ble Ingjar Gudding ansatt
som redaktør. Han redigerte bladet til juni 1952, hvoretter Odd
Grande.ble bladets redaktør. Bladet var da gått sammen med Nord-
Trøndelag og Inntrøndelagen, Steinkjer, men fortsatte å ha kontor
i Verdal.
Innherreds Folkeblad var imidlertid begynt å komme ut igjen, idet
Alf Eriksen — en sønn av bladets tidligere utgiver — gjenopptok
utgivelsen den 1/4 1951.

 

----
328 Bind 2A
---
Forestillingene om sykdommer og deres årsaker og bekjempelse var
i eldre tider av en meget primitiv natur. Sykdommer trodde man
skyldtes onde makter, hekseri og trolldom, eller også var de en Guds
tilskikkelse, og behandlingen måtte være i overensstemmelse hermed.
De onde ånder søkte man å fordrive med hekseformularer og andre
kraftige midler, og Guds vrede formildet man ved bønner.
Det er først etter opprettelsen av universitetet i København 1478
at det i Danmark og Norge opptrer vitenskapelig utdannede læger.
Den første embetslæge som ansattes i Norge, var en provinsial- eller
stadsmedicus i Bergen 1603, og ennå omkring 1700 var det av egent
lige læger bare 3 —4 i hele landet.
Foruten de ved universitetene vitenskapelig utdannede medici hadde
man de mer handverksmessig opplærte kirurger, bartskjærere eller
feltskjærere, som gjorde tjeneste i hæren og for øvrig praktiserte etter
tid og leilighet. Disse medici og kirurger hadde i den eldre tid hver
sitt begrensede område: De første behandlet innvortes sykdommer,
mens de siste var henvist til behandling av ytre skader som sår, ben
brudd og lignende.
For øvrig representertes lægevesenet av kvaksalvere, signe- eller
runekjerringer, som vel undertiden kunne ha noen erfaring angående
sykdomsbehandling og foretok sine kurer etter gamle, prøvede hus
råd, men som vel likså ofte tok overtroiske midler i sin tjeneste.
«Overtroiske kure og folkemedicin i Norge» heter en liten samling
kuriosa, som doktor N. A. Quisling har samlet og utgitt. Vi gjengir
en del av de mer og mindre delikate kurer som de gamle husråd
foreskriver:
Mot galskap bruktes «aareladning til siste blodsdraape». Kuren
bringer unektelig tanken hen på den behandling om hvis resultat
Kolberg sier «han tog sin død deraf, men feberen ham f0r10d»....
Mot sti på øyet tok man en flis av en likkiste og tente fyr på den nær
øyet, så røken kom inn på det. Midlet mot vorter: Når det var kjørt
lik gjennom en grind, skulle man passe på første dugg som falt på

----
329 Bind 2A
---
grinden og smøre den på vorten. Mot hengesyke bruktes midler
hvorom man med rett må kunne si at ondt skal ondt fordrive. Et av
disse midler besto av såkalte tjæreboller, laget av mel, tjærevann og
urin. De ble tatt inn. Videre drakk man et avkok av lusegras eller
ennå mer delikat: man fikk en veritabel lus på et stykke flatbrød.
Men lusa måtte dekkes til med sur fløte, slik at den syke ikke merket
noe. Middel mot benverk: et omslag med «varm mandlort». Ku
møkk kokt i søt melk ansåes som et godt middel mot nervefeber.
Ved siden av disse mindre tillokkende lægemidler, som man ikke
nettopp fristes til å sørge over et gått av mote, var der imidlertid et
gammelt husråd, som de fleste visst gjerne gjorde mer bruk av enn
tilfellet nu tillater, nemlig brennevin, som i de gode gamle dager
anvendtes som middel mot praktisk talt alt det et menneske feilte på
kropp og sjel.
Også Kliivers «Bonde-Praktika» inneholder en del husråd, som
sikkert har vært brukt i Verdal i hans tid. Noen av dem ville neppe
vinne bifall nå for tiden. En del hygieniske forskrifter med hensyn
til værelsenes utluftning etc. er høyst moderne, men har neppe i hans
tid vært fulgt av andre enn «konditionerede».
Under januar måned gir han følgende veiledning, som man neppe
kan anbefale å følge:
«Det bedste Raad, om nogen forfryser noget Lem, er, at tåge en
fersk frossen Hestemøgklump, slaae den i smaa Stykker og lægge den
paa det forfrosne Sted. Naar denne Klump er smaltet og tørret noget,
tages en frisk og lægges paa. Dette trækker al Kulden af Saaret, om
end Skaden er noget gammel som derefter let lader sig læge med Kit
eller Blyehvidtplaster, og bryder aldrig mere op.
For Hoste og stærk Forkjølelse er det en god Hjelp, at drikke
opkogt fersk Melk blandet med en god Tåar Brændeviin. Det maa
drikkes saa varmt som muligt, nåar man lægger sig, derefter holder
man sig varm i Sengen, og er da snart i Bedring. Istedetfor Melk kan
Ølost-Valle tjene lige godt.»
Under februar gir han følgende advarsel:
«Vær i denne Tid agtsom for Kulde og fugtig Luft, som kan skade
din Helbred. Brug Klæder, som kan holde dit Legeme passende
varmt, og Fødderne tørre. Gaae ikke længe ude om Morgenen fasten
de, men nyd noget Drikke og Spise før du begiver dig ud i Luften; eller
og røg lidet Tobak, om du er vant dertil. Dette er et godt Forebyg
gelsesmiddel mod de skadelige Uddunstninger, som Snee- og lis
smeltningen giver fra sig.

----
330 Bind 2A
---
Naar du kommer ind af kold Luft, hold dig da ikke for nær til
Varmen, og mindst med Hænder og Fødder; thi for hastig Hede
driver Kulden ind i Kroppen og Lemmerne, hvilket foraarsager Hoste,
Rændsel (Gigt) og flere Sygdomme.
Det er godt for den Reisende, at han i denne Aarets Tid nyder en
Tåar Viin eller gammelt 01, førend han om Morgenen begiver sig
ud i Luften.
Enhver Mand, som vil boe i sunde Værelser og beholde sin Helbred
og et friskt Legeme, skal for Alting forsyne sine Vinduer med Gjæn
ger (i Særdeleshed tvende mod hinanden staaende Vinduer) i sit dag
lige og Natteværelse, og altid een eller to Gange midt om Dagen,
nåar Veiret tillader det, lade disse Vinduer samt Døren staae aabne,
for at udtrække den fugtige og sure Luft, og igjen faae den friske
Luft ind i Værelserne.
Der kan intet skadeligere være for Menneskenes Helbred, end de
onde Dunster, som avles af vaade Gulv, fugtige Klæder, der tørres
paa Ovnen, og Dampen af sovende Folk.
Naar et Værelse bliver igjennemtrukket af disse Ting, uden at
udluftes, vil de Mennesker, som daglig opholde sig i disse Værelser,
være udsatte for: Brystsvaghed, Forraadnelsesfeber, Hovedpine og
Øiensvaghed; ja, ofte er denne usunde insluttede Luft Aarsag til, at
Menneskene maae bortdøe før Tiden.
Foruden dette, haves og den Fordeel, ved ofte at give sine Værelser
frisk Luft, at Yægge, Lofter, Møbler og Malinger derinde holde sig
stærkere og bedre.»
I mars innskjerper han:
«Hav samme Omsorg for din Sundhed og Helbred som i forrige
Maaned er foreskreven.
Vogt dig for at bruge trange Klæder, de hindre Legemets Uddunst
ninger, og befordre Kuldens hastigere Virkning; thi nu er Veirets
Omvexling hastig og virksom.»
Og april måned innledes med denne påminnelse, (som visstnok har
vært høylig påkrevet):
«Vær lige flittig til daglig at udlufte og reengjøre dine Værelser
i denne Maaned, som i den forrige. Og eftertænk, om noget andet
kan være forsømt. —
Den nu udspirende Karvekaal og Vandkarse er en sund Spise, brug
den derfor saa ofte du kan; thi den er styrkende for Maven og tillige
blodrensende. At drikke en Kop Kjernemelk om Morgenen fastende,
er meget tjenligt.

----
331 Bind 2A
---
I denne Maaned maae du, ligesom for, agte paa din Sundhed. Ofte
at arbeide eller gaae dig varm og sved, holder din Helbred i Stand
og afværger Sygdom. Men bliv ikke staaende stille, nåar du er sved
eller varm, i kold Luft, at du ikke deraf skal faae en Forkjølelse.»
For juni gir han følgende advarsel:
«Vogt dig nu for formegen Søvn, som fordærver dit JLegeme. Staae
herefter tidlig op ved Solens Opgang, væk dine Folk og sæt dem i
Arbeide den Stund det er svalt om Morgenen, lad dem i det Sted sove
en Times Tid om høieste Dag, nåar de for Hedens Skyld ei kan saa
vel arbeide.»
Under juli skriver han:
«I denne Maaned hænder det, at Hundene blive gale, og deres
Bid er da dødeligt, i Fald det ikke i Tide forekommes. De mest
bekjendte Raad derimod er: at tåge Neldeblade eller Krusemyntblade,
støde dem sammen med Salt som et Plaster og lægge paa Saaret; eller
og med et gloende Jern at brænde ind i Saaret, for at udtrække den
Gift, der findes efter Tanden. Hvidløg og Citronskal at spise, er og
godt mod de indvortes Tilfælde, som ere Følger af Hundebiddet;
dog er det bedst, hvor en Læge findes ved Haanden, strax at søge
denne, for at lade bortskjære det bidte Sted.
Nu, og besynderligen i Hundedagene, skal du vel vogte din Hel
bred, ikke drikke for hastigt eller for meget ad Gangen, nåar du er
heed; ei heller bade dig, uden i salt Søe eller rindende frisk Vand,
og ikke uden stor Nødvendighed, lade dig aarelade eller kopsætte;
sov ikke heller for længe om Morgenen og skye al Vellyst! Spiis
heller ikke for megen Sallat, thi paa denne Aarets Tid kjøler den
formeget din Mave.
Bestil dig nu Multer, til at sylte eller lave Multegrød af; den er
særdeles god at bruge, og helbreder Skjørhetsykdom.»
Liksom man i denne tid hjalp seg med husråd i sykdomstilfelle,
således lavet man også seiv sin medisin av innsamlede planter og
plantedeler. Kliiver gir for august følgende påminnelse:
«Samle nu og henlæg i Skyggen at tørres, de Urter og Rødder, som
du agter at bruge til Lægedom; thi efter denne Tid svinder Kraften
bort af samme.»
Og for september:
«Lad dig samle Enebær, at bruge til Lægedom for Folk og Kreature;
sæt dem paa Brændeviin og paa dit 01. Naar man tåger 1 Kande
(2 Potter) tør Enebær og lader males blandt V 2 Tønde Grop, som

----
332 Bind 2A
---
sættes til Distillering eller i Brændeviins-Emnet, da bliver det pas
sende stærkt, og en drivende Helbredsdrik. ■ —■
Rødder af Lægedomsurter bør nu optages, thi Kraften af Stilkene
ere alt nedstegne i Roden.
I denne og næstfølgende Maaned maae du flittig om Middagen
udlufte dine Værelser og skaffe frisk Luft ind i dem, ved at aabne
Vinduer og Døre, ligesom foreskreven er i Februarii Maaneds Huus
regler.
Hvo som haver et svageligt Legeme, bør nu ved Lægens Raad rense
samme, enten ved Aareladning eller Purgeren, da Luften nu er tempe
reret dertil.
Usaltet Gaasefedt er et godt Middel at bruge paa Øinene for Blem
mer og Stær.»
For oktober har han følgende sunnhefstorskrifter:
«Naar du bager Brød af dit nyetærskede Korn, da kom altid lidt
Salt iblandt Deigen, saa skal Brødet bekomme dig vel; derimod nåar
dit Korn har henligget et Par Maaneder efter Indkj øringen, er tørt og
har udsvedet, da behøves ikke længere denne Forsigtighed.
Vær nu i Slagtetiden ikke for begjærlig efter at spise fersk Kjød
og Pølser for ofte eller for meget; thi du faaer deraf Pine i Maven
og maaskee andre Sygdomme.»
Og for november:
«Vogt baade dig seiv og dine Folk fra for megen Kakkelovns
varme. En stærk Stuevarme er meget skadelig; thi nu indeholde
saadanne Værelser en ureen Dunstkreds, som ei bør formeget op
hedes; thi nåar du kommer ind i den fra den frie og tynde Luft, som
nu indfalder, og du ofte omvexler dermed, da vil snart Krime, Hoste
og Betændelsessygdomme overfalde dig.
Jo mere du haver at forrette i frie Luft, desto mindre varm bør
din Stue være, og ikke varmere, end det er nødvendigt, for at du ikke
skal fryse.»
Endelig har han for desember følgende ad varsel:
«Vogt dig nu for de almindelige Vinter-Sygdomme, der foraarsa
ges i denne Tid ved den gamle fordærvelige Brug af Rolighed og for
liden Bevægelse, ved at spise meget og nyde haard Vinter føde. Dit
Legeme, som Arbeide vedligeholder, kan ikke taale den Rolighed;
din Fordøielse bliver svækket, dine Vædsker tykke og slimede, og du
faar Anlæg til Forstoppelse i Indvoldene, og til langvarig Sygdom.»
Til slutt har han et par oppskrifter på lægemidler, som formodent
lig har vært en del anvendt på den tid. Det er:

----
333 Bind 2A
---
«Et godt Middel mod den onde Brystværk.
1 Pægel sød Melk, 8 Lod Figen, som karves smaae, 1 Haandfuld
Liinfrøe, som stødes smaat, 1 Hvedekavring, finstødt, nogle Straae
Safran.
Disse Ting koges sammen i en Potte, indtil det mænger sig til en
tynd Grød og lægges imellem fine Klude paa det svulne Bryst.
Et godt Plaster for Rosen i Fødderne.
En Deel fiin Grankode (Harpix af Grantræer), 2. Dele gullt Vox,
1 a 2 Æggeblommer kommes deri, nåar det er smeltet, deri lægges
linnede Klude, som tages op, nåar de ere igjennemtmkne.
Disse lægges paa Rosensaaret, og ville udtrække alle onde Vædsker.
Derefter bruges Bleghvidtplaster at læge Saaret med.»
Den første opptegnelse vedkommende «medicinalvæsenet» i Verdal
er formodentlig en notis i bygdens ministerialbok fra 1723, hvor det
opplyses at Gunhild Nøstmoen, Peder Henriksen Sprinfelt og Anne
Larsdatter ved Ulvilden har stått «ofuenbar skrifte — for sit runerie
med at bede for syge.» Nærmere opplysning om deres virksomhet og
metode mangler, men man kan vel gå ut fra at her er tale om den
vanlige «læsning» eller «maning» med kirkebly og torsdagskveld
som medvirkende f aktorer.
Virksomheten var altså ikke tillått, men ble i alminnelighet sett
gjennom fingrer med. Hva skulle man vel også gjøre i sykdomstil
felles? Utdannede læger fantes jo omtrent ikke, og hvor de fantes,
kunne det vel være så som så med kyndigheten. Verdal var dog ikke
så verst stillet med hensyn til lægehjelp. På Ekle bodde nemlig en
lang årrekke militærkirurger, først regimentskirurg Theonymus Blix
fra omkring 1740 til 1774, deretter sønnen, bataljonskirurg Hans
Jacob Blix til omkring 1790 (siden bodde han på Øren til
sin død 1813) og endelig regimentskirurg Johannes Monrad fra
1799 til 1840. Disse drev privatpraksis, når de var fri fra sine
militære plikter.
Distriktslæge fikk Innherred først i 1826. Den første var tyskeren
Carl Johan Hermann, født i Stettin 1785, død på Reitan i Verdal
i 1844.
Men seiv om det fantes utdannede læger eller kirurger, hadde bygde
doktorene god praksis. Folk hadde visst like stor tillit til disse, og
så var de billigere. En og annen gang kom en sådan i justisens klør,
og således får vi av tingprotokollene litt nøyere opplysning om deres
virksomhet. Vi skal i det følgende førestille tre formodentlig typiske
representanter for hver sin art av dem.

----
334 Bind 2A
---
En av de mest bekjente bygdedoktorer både i Verdal og omliggende
bygder var Torber Klokker på Stiklestad. Han var født på Hjellen
i Beitstad omkring 1722, ble i 25-års alderen klokker i sin hjembygd
og senere i Verdal, hvor han i 1760 kjøpte Vestre Stiklestad. I 1790
overlot han gården til sønnen Ole og levde siden som kårmann. Søn
nene kalte seg Aagaard; en av dem, Aage, var fra 1786 til 1806
lensmann i Stjørdal.
Ennå lever minnet om Torber Klokkers virksomhet i bygdens tra
disjon. Hans spesialitet var behandling av barselkoner, til hvem han
ble hentet langveis fra, hva man godt kan forstå, når man hører at
han kunne befri dem for smertene. Helt å fjerne denne kvinnens
forbannelse maktet han dog ikke, men han kunne overføre den på
hoggstabben, hva der jo kom ut på det samme — for barselkonen,
ikke for hoggstabben; for den skal det ha tatt svært på, heter det:
Det knaket og braket i den når Torber var kommet riktig i gang med
sine kunster.
En gang var han hentet til en familie, hvor konen skulle ha sitt
første barn. Mannen hadde ingen rett forståelse av situasjonen, gikk
og gjorde seg viktig og mente det var vel ikke så farlig som hun bar
seg til. Hvorover den gamle, erfarne Torber ble så forarget at han
for å gi ham et følelig bevis på situasjonens alvor til avveksling såtte
smertene på mannen. Det forlyder intet om at denne senere lot det
mangle på skyldig sympati for sin hustru ved lignende anledninger.
I 1807 ble Torber av sokneprest Bødtker på Inderøy meldt for
kvaksalveri, og på tinget på Hegstad den 25. mai sto så den nå 85-
årige gamle klokker tiltalt.
Angående den begivenhet som hadde foranlediget anmeldelsen,
forklarte han at den 21. februar om natten omtrent kl. 2 kom Anders
Gundersen Melhus av Inderøy og bad ham følge med til sin brors,
Per Kjelaas's kone Ingeborg, som var i barselnød. Torber henviste
ham til kirurg Monrad på Ekle, men hertil hadde Anders svart at
det hadde vært bud til ham før; dessuten var det vel usikkert å treffe
ham hjemme. Torber erklærte seg uvillig til å følge med både på
grunn av sin ukyndighet i fødselsvitenskapen, og fordi det var hardt
og kaldt vær og han som en eldgammel mann ikke kunne tåle en så
lang reise; men han lot seg dog etter gjentagne anmodninger overtale
og kom til Kjelaas omtrent kl. 9 om morgenen og fant konen meget
syk. Hun hadde vært syk en hel uke. Han ga henne derpå noen
dråper av den såkalte «forunderlige essens» med litt sukker til, og
dermed kontinuertes i flere timer, inntil hun om natten kl. 12 ble

----
335 Bind 2A
---
forløst med et dødfødt guttebarn. Han har aldeles ikke brukt noen
annen medisin eller andre kunster. Konen har han siden hørt skal
være aldeles frisk.
På forespørsel erkjente han at han «i et og andet übetydelig til
fælde har hjulpet med et eller andet ringe lægemiddel til dem der
trænger det, men dette er ikke skedd uten i yderste -nødsfald, nåar
ingen har været at bekomme hjælp hos.»
Monrad forklarte i samme forhør at budet fra Kjelaas bare hadde
bedt om lægemidler og aldeles ikke forlangt at han skulle følge med,
skjønt han hadde erklært at hans egenhendige hjelp kunne være
nødvendig. Han sendte med ham noen «ordentlig beskikkede læge
midler» og påla ham uttrykkelig å hente ham neste dags formiddag,
hvis ikke disse gjorde noen virkning. Han ble imidlertid ikke bud
sendt; derimot hadde han hørt at Torber Klokker skulle ha vært
hentet.
Så ble det på Inderøy den 6. juni opptatt tingsvitne, hvor både
Peder Kjelaasen, hans hustru og bror ble avhørt. Peder forklarte at
da konen hadde vært syk i to dager, sendte han en av sine brødre til
sokneprest Bødtker for å søke råd. Denne henviste ham til Monrad,
og til denne sendte han så bud som brakte hjem noen dråper, som
ingen annen virkning gjorde enn å skaffe henne en rolig søvn, samt
beskjed om at hvis de ikke hjalp, og de sendte bud etter ham, fikk
han vel komme, skjønt han hadde det travelt. Dagen etter spurte han
sin kone om hun ville de skulle hente Monrad, hvortil hun svarte
at det ville hun aldeles ikke. Men da budet hadde hørt av folk i
Verdal at gamle Torber Klokker hadde hjulpet atskillige barselkvin
ner, og han spurte om han skulle hente denne, samtykket hun. Han
visste ikke hva slags dråper Torber brukte, hadde ikke sett ham bruke
noen lesning, manen eller slikt, ei heller rørte han ved henne. Både
han og hustruen visste at Torber hadde vært hentet i lignende tilfelle
til Hans Inguls kone og til forskjellige på Røra, men hvem visste
de ikke.
Så måtte Hans Ingul som var lagrettemann, fråtre som sådan og
opptre som vitne. Han hadde for 8 år siden sendt sin bror Ole til
Torber Klokker for å hente ham til sin kone. Da han kom til klok
keren, gikk denne opp på sitt kammer (hadde Ole fortalt), og da
han kom ned igjen, sa han til Ole: «Din brorkone er alle
rede forløst, men ikke desto mindre skal jeg følge deg til henne.»
Da de kom fram, viste det seg virkelig å være som Torber
hadde sagt.

----
336 Bind 2A
---
Man ser at det allerede var begynt å samle seg litt mystikk om den
gamle klokkeren. Man har øyensynlig opptattet ham som en mann
som kunne litt mer enn sitt fadervår.
Hans Inguls kone forklarte seg overensstemmende med mannen.
Hun ble forespurt om hun kjente til at Torber hadde gitt seg av med
å kurere en mann på Ås, som hadde ondt i hoften. Dette benektet hun.
Anne Hyldberget hadde for 9 år siden budsendt Torber, «hvem
hun hadde hørt omtale som en mann som ved sine av erfaringer
erhvervede kundskaper ofte havde hjulpet syge og i særdeleshed med
held barselkoner.» Han hadde gitt henne «nogle draaber som havde
den forønskede virkning.»
Karen Einarsdatter Jønvik, Øtterøy, hadde for omtrent 16 år siden
sendt bud etter Torber, som kom til henne på Austad på Inderøy, hvor
hun da bodde, og ga henne noen dråper hvis navn hun ikke kjenner,
men som hadde den forønskede virkning, at hun en halv time etter
fødte et guttebarn som ennå lever frisk og vel, hvorhos hun forklarte
at «både hun og barnet sikkerlig var blevne offer for døden, om ikke
Torber meget hastig var kommet til hjelp, da hun ved hans ankomst
neppe følte tegn til liv.»
Alle vitner forklarte enstemmig at Torber ikke brukte noen signen
eller manen, og alle visste at han hadde kurert atskillige barselkoner,
men kunne ikke oppgi hvilke.
Det fremgår tydelig at han har hatt en spesialists ry; det har blant
de førte vitner ikke vært tvil om hans duelighet. Og tilliten til ham
har vært så grunnfestet at seiv påtalemyndigheten har funnet å burde
gjøre sitt for å dekke ham. Det er således ikke avhørt noen vitner fra
bygda, hvor han dog må ha hatt sin betydeligste virksomhet, som
iallfall Monrad må ha hatt noe kjennskap til. Herom synes denne
ikke en gang å være avhørt.
Den 6. november falt dom i saken sålydende:
«Ser man hen til hvad der er passert efter de holdte forhør og et
ved Inderøens fogderi optat tingsvidne, saa blir slutningen denne at
Torber er blit kaldt til bemeldte kone efter hendes eget forlangende,
at han virkelig har indfundet sig hos hende, men aldeles ikke git
hende andet end nogen draaper av den saakaldte forunderlige essens.
Konen seiv har fundet sig fornøiet med ham og fundet sig lettet i
hendes beklagelige forfatning. Rigtignok kunde hun hentet lægen
Monrad, men dette vilde hun ikke. Man kjender almuens tænkemaate
og vet at den frygter for utgifter, nåar ordentlig læge hentes. Det er
øiensynlig at fosteret var død længe før Torber ankom. Han har ikke

----
337 Bind 2A
---
rørt ved konen paa nogen maate, og da han har brukt blot et uskyl
dig middel, der ved hjælp av indbildningen maaske har hat den bedste
virkning, saa kan man intet utsætte paa hans forhold. Her findes
ikke en distriktskirurg i det hele fogderi. Den fattige er vel altfor
ofte nødsaget til at søke husraad, ti det beror paa Monrads ellers
bekjendte ædle tænkemaate om han vil hjælpe, hvortil han vistnok
ved enhver leilighet er villig. At den indstevnte ellers for mangfol
dige aar tilbake skal ha hjulpet 2 a 3 andre barselkoner, det er paa
en slags maate oplyst efter hvad man kalder rygte; men om man end
antar det for juridisk bevist, saa er det dog ikke paa nogen maate
godtgjort at han har tilføiet disse kvinder det mindste ondt, men de
har tvertimot fundet sig vel tilfreds med ham. Overalt skulde man
tro at hvad der er passert for 8, 9 ja 16 år tilbake, skulde være glemP
og ikke oprippes, allerhelst nåar intet lovstridig finder sted fra tiltaltes
side. Da det aldeles ikke er bevist at Torber paa nogen maate har
fornærmet eller beskadiget enten den ene eller den anden, saa vilde
det være så meget mere upasselig at straffe ham som en aldrende mand
på 85 aar, især nåar ingen forbrydelse er ham overbevist, da han
ikke har brukt det som man kalder signen eller manen, heller ikke
utgit sig for de saakaldte kloke mænd, hvorom forordningen av ste
september 1794 taler.
Ti kjendes for ret, at indstevnte Torber Hiellan bør for justisens
tiltale i denne sak være ganske befriet, hvorimot han dog paalegges
for eftertiden å avholde seg fra at utøve noget av alt hvad der hører
eller kan henregnes til lægevidenskapen, hvormed han paa ingen maate
bør befatte seg.»
Torber Klokker er typen på en slags bygdedoktorer som har fore
kommet helt ned til vår egen tid på steder hvor man har vært nødt
til å hjelpe seg som man best kunne. Lang erfaring og muligens
noe lesning har gitt ham en del kunnskaper, som han har anvendt
med hell, herunder støttet av den autoritet som en ansett stilling og
solid velstand medfører.
En type av annen art — en levning fra den tid da det edle bart
skjærer- eller barberlaug praktiserte medisinen ■ — har vi i Claus Hertz
felt, som i 1817 sto tiltalt for kvaksalveri på tinget i Verdal. Han
hadde vært uheldig med et par kurer, idet Peder Østvold og Baard
Lyngpladsen var døde etter å være behandlet av ham. (Dermed skal
ikke være sagt at de døde som følge av behandlingen).
Hertzfelt var dansk, født i Slagelse omkring 1747, hvor han sa seg
å ha fått undervisning i lægekunsten av en slottskirurg, hos hvem

----
338 Bind 2A
---
han tjente i 5 år. Siden tjente han som barbersvenn i København
i 2 år «efter forut at være blit eksaminert», for hvilket han også
hadde fått attest; men denne måtte han etter eget sigende avlevere
etter militærets fordring, da han ble antatt som underoffiser, og siden
hadde han ikke hatt tillatelse til å praktisere i lægekunsten.
Han kom til Norge i 1773, konditionerte i 20 år hos kaptein Grøn
og siden hos proprietær Miiller på Maritvold.
På Peder Østvold som hadde kolikk, hadde han anvendt brekk
midler og noen dråper for å lindre hans smerte. Baard Lyngplassen
var angrepet av «sterk forkjølelse, hvorav fulgte apopleksi og nerve
feber, for hvilket han anvendte brekkmiddel, kamferdråber, hofmans
dråber og kamfermikstur».
Han sees å ha vært stiv i diagnosen, den gode mester Hertzfelt. Det
kan ikke være så ganske liketil å klare opp et så komplisert sjukdoms
tilfelle som denne kombinasjon av forkjølelse, apopleksi og nerve
feber. Men behandlingsmåten synes mindre overbevisende. Eller hva
sier de sakkyndige om brekkmiddel mot apopleksi!?
Det ble lagt fram til sakkyndig undersøkelse en av ham seiv for
fattet fortegnelse over de medikamenter han hadde anvendt ved de
to nevnte uheldige kurer.
Det synes som om resultatene av denne undersøkelse har falt heldig
ut for ham, for saken sees ikke å være forfulgt videre. Han var jo
også en «eksaminert» mann. Muligens har man funnet hans viten
skapelige kvalifikasjoner tilfredsstillende.
En tredje type, en av dem som med full overbevisning tok det mysti
ske i sin tjeneste, har vi i Ole Olsen Lindset. Han kom i uleilighet
for sin virksomhet i 1832 etter opplysninger som kom fram i en helt
annen sak, nemlig om et mislig forhold fra jordmorens side under
Jon Grunnans kones barselferd. Under forhøret om dette ble det
opplyst at Ole hadde vært hos henne noen tid i forveien og kurert
henne for smerter i ryggen. Han hadde forordnet smurning med
brennevin, hvoretter hun følte seg litt bedre.
På nærmere eksaminasjon måtte han vedgå «at han som en gammel
mann (68 år), som havde været plaget av megen svakhed er bleven
spurgt om raad og haver givet det», men han benektet å kjenne noe
middel «mod den saakaldte trolddom eller hekseri».
Dog har han nok for tannpine anbefalt det middel å skjære en
splint av et tre, stikke den lidende tann med det og så sette splinten
inn igjen på sitt opprinnelige sted.

----
339 Bind 2A
---
Marit Olsdatter Bakken, gift med Halvor Jensen Øren, vitner dog
at Ole er en mann hos hvem det i alminnelighet søkes råd for syk
dommer, «især slige som påkommer hastig, og som man tror haver
nærmet seg gjennom hekseri». Således ble han for en 6—7 år siden
hentet til deres 6 uker gamle barn, hvis svakhet besto i at det plutselig
fikk en vannblære under venstre fot, som innen et døgn.bredte seg ut
over hele kroppen. For dette forordnet han at det skulle vaskes i bren
nevin, hvortil han i enrum hadde satt noen andre ting, så det hadde
en brunaktig kulør og luktet sterkt som av dyvelsdræk og hvitløk.
Det forekom henne for sterkt å vaske et lite barn med, og hun blandet
det med vann. Barnet ble dog aldri riktig friskt, skaden såtte seg i
kneet, som ble skjevt. Da det, 4 år gammelt, lærte å gå, var det halt.
Siden fikk det «rendsel i ryggen» og måtte sendes til Trondhjems
sykehus, hvor det døde.
Hun kjenner flere han har anstillet kurer hos, og kuren er smur
ning med det omtalte brennevin «med tilsetning».
På et senere forhør forklarte skomaker Morten Møller på Øren
at han hadde rådspurt Ole «som var alminnelig bekjent for å kunne
hjelpe folk», for sitt barn som var sykt i et kne. Han fikk en pegl
brennevin som han — så vidt vitnet skjønte — «leste noe over», idet
han vendte seg bort med brennevinet under munnen. Så anordnet
han hvor det skulle smøres.
Flere vitner forklarte at «han var alminnelig søkt for sykdommer,
og at han ikke forespurte seg nøyere om sykdommens beskaffenhet.»
Et par forklarte at «når brennevinet var forbi, skulle de bare fylle
vann på flasken og fortsette likedan.»
Presset på denne måte måtte endelig Ole gå til bekjennelse om sin
virksomhet:
Han forklarte da at det ikke er brennevinet eller vannet som på
smøres, som gjør virkningen, men noen ord som han leser deri,
nemlig:
«Jesus gikk av bjerget ned,
stad stille værk og ve!»
samt videre lesning av Fadervår inntil de ord: «Men frels oss fra det
onde». Dette er det han anser for å hjelpe de syke, og han har også
flere ganger funnet at det har virket. Imidlertid har han aldri befattet
seg med innvortes sykdommer, men kun utvortes, hvortil ingen
bekjent årsak sees, men som oppstår hastig, «og som man derfor antar
fremkommer ved onde og ukjente påvirkninger.» Han gir seg aldri
av med å helbrede sår og benbrudd etc, «siden årsaken her er kjent».
22

----
340 Bind 2A
---
Kuren har han oppfunnet seiv, «fornemmelig ved at lese i Bibelen,
hvori han havde forefundet det som sin pligt at hjælpe lidende».
På spørsmål om hvorfor han jevnlig har brukt brennevin ved kuren,
siden det jo er lesningen som skal ha den lægende kraft, kan han
ingen annen antakelig grunn angi enn at «dette snarere trenger inn
i kroppen», dog må han på foranledning innrømme «at det maa
erkjendes som noget besynderlig at gudelige ord skal inddrives ved
brænnevinets kraft».
Den 26. november 1832 falt dom i saken. Det fantes bevist «at
han har git sig av med at gi raad og midler til utvortes bruk mot
forskjellige sygdomme, derimot ikke at hans forhold har hat skadelige
følger, ei heller at han har drevet sin praksis for at høste fortjeneste,
men for at komme de lidende til hjælp og som menneske at gavne
dem i, hvad han trodde, han kunde. Sogneprest Brandts attest viser
at han har ført en stille og gudfryktig vandel.»
Han ble dog idømt en bot til fattigkassen på 16 speciedaler eller 8
dagers vann og brød samt til å betale sakens omkostninger.
De forhold, våre forfedre levde under for et par hundre år siden,
medførte at man sto temmelig hjelpeløs i alvorlige sykdomstilfeller,
eller når epidemier inntraff. Flere sykdommer, som nå praktisk talt
er utryddet, krevde den gang regelmessig sine ofre. Spedalskhet, som
nå er omtrent helt forsvunnet, synes således å ha opptrådt i alle byg
der, seiv innover Innherred, om den enn ikke har krevd noe stort
antall ofre. Til dels ble de spedalske innlagt på Trondhjems hospital
mot betaling, som ble utlignet på prestegjeldet eller fogderiet; men i
de fleste tilfeller har de syke mattet holdes i hjemmet. 1
I 1703 sees den spedalske Steffen Baardsen Ekle å være bevilget
plass i hospitalet for 10 rdl. årlig, i 1713 har Anne Haldorsdatter av
Verdal likeledes fått plass der, og i 1714 har Søfren Jakobsen av
Skogn fått resolusjon for å inntas på hospitalet for 12 rdl. Han er
dog ikke blitt der; for han kom senere til Verdal, hvor han døde etter
å ha vært spedalsk i 7 år.
I kirkebøkene fra 1700-årene, hvor ellers dødsårsaken ikke ofte er
notert, er det en og annen gang bemerket, at en spedalsk er død.
Tilfellene er ikke mange. 2
1 Mere utbredt var sykdommen i kyststrøkene: Ifølge kgl. reskript av 27. januar
1708 ble det i Trondhjem og overalt på landet i Trondhjems stift satt bekkener
ved kirkedørene til innsamling av penger for de spedalske i Søndmør og Roms-
dals fogderier.
2 Sykdommen har dog holdt seg i Innherreds bygder langt ut i 1800-årene, lengere
enn det fremgår av folketellingens statistikk. Om de statistiske tabeller for 1845

----
341 Bind 2A
---
Koppeepidemier forekom hyppig og rev især bort en mengde barn.
Man kan av kirkebøkene se hvordan sykdommen, når den er kommet
inn i en grend, har ryddet opp, idet det omtrent samtidig er død flere
i samme familie og på de nærmeste garder. Undertiden kan man følge
epidemiens gang gjennom bygda etter kirkebøkenes opplysninger
om dødsfall.
Allerede lenge før vaksinasjonens oppfinnelse hadde man drevet
med å innpode barnekopper på folk. I Trondheim hadde således
stadsfysikus Henrici, regimentskirurg Wasmuth og Rosum, etter hva
den siste opplyser i Trondhjems Adresseavis nr. 49 for 1778, da alle
rede i mer enn 20 år utført denne innpodning på flere hundre «med
megen god fremgang og lykke». Men etter hva han uttaler, har ikke
dens nytte vært alminnelig erkjent, hvorfor han etter Henricis anmod
ning og på dennes vegne tilbyr å utføre innpodningen gratis på de
fattige, da det dette år i Trondheim var en koppeepidemi, som bortrev
mange mennesker.
Om denne innpodning har vært synderlig praktisert innover byg
dene er vel tvilsomt.
Etter Jenners oppdagelse av koppevaksinasjonen og dennes innførelse
ved kongelig resolusjon av 18. desember 1801 ble offentlige vaksina
tører ansatt i hver bygd, og etterhvert forsvant kopperne praktisk talt
fullstendig her som andre steder. Nytten av vaksinasjonen synes straks
å være blitt erkjent. 3 Det finnes da heller ikke — iallfall fra Verdal
— et eneste eksempel på at noen har stillet seg motvillig overfor den.
Tvertimot har man vært nøye på at de offentlige vaksinatører har
gjort sin plikt. Organist Rosenvinge ble således ved dom av 16. juli
1831 avsatt fra sin stilling som vaksinatør, fordi han hadde utstedt
attester uten å ha undersøkt om vaksinasjonen hadde slått an. Dess
uten måtte han utrede en bot på 15 rdl. til fattigkassen.
I forbigående kan her bemerkes at organist- og vaksinatørbestillin
gene i bygda oftere har vært forenet. Sivert Sehm, som var organist
en lang årrekke, fungerte også som offentlig vaksinatør.
sier overlæge Dietrichson ved Levanger sykehus bl. a., at ifølge disse skulle det
i Verdal ikke være noen spedalske, og dog hadde to sådanne derfrå søkt hjelp
ved sykehuset, og på samme måte var det med de øvrige prestegjeld. I Namdalen
var sykdommen mer utbredt: Mens det i 1849 var behandlet 30 spedalske på
Namdalens sykehus, var det i de 3 siste år gjennomsnittlig kun behandlet 5 pr.
år på Skogn.
Hertil har det vel bidratt at en kgl. resolusjon av 8. mars 1805 påla geistligheten
ved barnedåp, konfirmasjon og andre passende leiligheter å oppmuntre vedkom
mende til å benytte seg av vaksinasjonen.

----
342 Bind 2A
---
Når uår inntraff, så folk måtte leve av barkebrød og annen uhen
siktsmessig føde, fulgte jevnlig hungersykdommer, hungertyfus og
dysenteri, med. Uårsperioden 1740 —42 oppviser et uhyggelig stort
antall dødsfall over hele landet. En del av disse skyldes visstnok
direkte sult; men det er neppe tvil om at de fleste skyldes sykdom
mene, som fra forskjellige deler av landet skildres omtrent ens som
«en blodsot, flekfeber og hovedsot, der henrykker sanserne, opsvul
mer legemet og langsomt utpiner det». I Verdal døde i årene 1740—
43 henholdsvis 128, 88, 221 og 140 personer, mens fødslenes antall
de samme år var 94, 82, 65 og 50, altså i disse 4 år henholdsvis 34,
6, 159 og 90 flere døde enn fødte. Det er en tilbakegang på 286
mennesker eller over tiendeparten av befolkningen i bygda.
Også med uårene 1771 og 1772 fulgte mye sykdom. I skrivelse
av 19. september sistnevnte år til Norske kammer beretter stiftamt
mannen at «man merker overalt, baade i by og bygd den gjængse
svaghed og død og blodgang blandt almuens folk, som efter men
neskelig formodning ikke kan tilskrives andet end den dels usunde
og slette, dels usædvanlige føde, den gemene mand i afvigte våar og
sommer har maattet opholde livet med.» Og i skrivelse av 25. sept.
1773 fra samme til Rentekammeret berettes, at «blodsotten holder sig
endnu i Trondhjem og paa landet, hvor endog hele gaarde bliver øde
for folk.»
Denne gang ble det endelig fra det offentliges side gjort noe for
å møte sykdommen, idet det for offentlig regning ble anskaffet og
utdelt medisin mot at fogderiet refunderte halvparten av omkost
ningene. I Stjør- og Verdals fogderi sees å være medgått 340 rdl. 67
sk. «til medikamenter mod blodgang sykdom i aarene 1772 og 1773».
Herav fikk altså fogderiet å utrede 171 rdl. 54 sk., som av fogdene
ble utlignet noenlunde etter gårdenes skyid. Man har også forsøkt å
bekjempe sykdommen gjennom et folkeopplysningsarbeid, idet kan
celliet i 1779 har sendt opp en del eksemplarer av professor Thodes
skrift angående tjenlige midler mot blodgang til utdeling blant pre
stene og andre.
Sykdommen grasserte særlig i Skogn og Verdal, hvor den bortrev
mange mennesker. I skrivelse av 5. desember 1772 til Norske kam
mer beretter stiftamtmannen, at det nesten på hver gard i visse bygder
skal være 7 a 8, ja 10 —11 dødsfall. Dette tør være meget overdrevet;
men det viser iallfall at tilstanden var slem. Fogdene fikk ordre til
å forskyte omkostningene til feltskjær og medikamenter av kongens
kasse, inntil utligning på distriktene kunne finne sted. Foged Arnet

----
343 Bind 2A
---
fikk en røffel, fordi han ikke i tide hadde meldt av om tilstanden,
og feltskjær Rosum ble sendt inn til Skogn og Verdal for å yte hjelp.
Det synes også som om det meget hurtig er lyktes ham å begrense
sykdommen; for allerede den 12. samme måned meldes, at «svag
heden skal være temmelig stanset,» og at Rosum har forlatt distriktet
etter å ha nedlagt hos stedets foged og sorenskriver. de fornødne
medikamenter for dem som senere måtte bli syke.
Vinteren 1792 —93 gikk det i Verdal en epidemisk sykdom, som
ifølge skrivelse fra sokneprest Krog til stiftamtmannen «skal paafalde
næsten hvert menneske i de huse, hvor den først indkommer». Batal
jonskirurg Blix ble anmodet om å reise om i Verdal og på den tjen
ligste måte komme de lidende til hjelp. Blix hadde med godt resul
tat vært brukt i Namdalen i lignende tilfelle.
Årene 1802 og 1803 var misvekstar, som likeledes medførte en
sterk dødelighet. Sommeren 1802 raste det på Inderøy en voldsom
flekkfeber, hvorav mange døde. Den forekom også i Verdal, nemlig
på flere gården i Sjøbygden. Ved offentlig foranstaltning fikk regi
mentskirurg Monrad på Ekle anmodning om å behandle de syke på
begge disse steder mot den sedvanlige betaling av 1 rdl. 2 ort for
hver person.
I januar 1804 sees regimentsfeltskjær Benneche etter stiftamtman
nens anmodning å ha vært inne i Verdal for å treffe forholdsregler
i anledning av en epidemiske sykdom, som var utbrutt der. I skri
velse av 28. samme måned til Benneche nevner stiftamtmannen hans
«heldige bestræbelser for at førebygge den smitsomme sygdom i
Værdalen.»
Ennå verre var det i 1813, især i Innherreds fruktbare og kornrike
egner, Stjørdal, Skogn og Verdal, hvor den uvante føde man i hun
gersåret måtte gripe til, bevirket drepende sykdommer, som bortrev
mange mennesker. På Inderøy var derimot disse virkninger langt
mindre påfallende, og ingen steds i det trondhjemske var dødelig
heten så liten som der.
En ulykke kommer sjelden alene, heter det: I 1770-årene med
sine uår, sult og hungersykdommer kom også venerisk sykdom inn i
Trøndelagens landdistrikter, hvor den bredte seg med stor hurtighet
og ble til en fryktelig plage. Helt ukjent var den ikke tidligere heller:
Det finnes et kongelig reskript av 20. oktober 1758 om å utligne
på Stjør- og Verdals fogderi et beløp av 74 rdl. 18 sk., som var med
gått til kur og medikamenter for en del mennesker av Leksvikstran
den, som hadde vært befengt med «en anstikkende (3: smittsom)

----
344 Bind 2A
---
venerisk sygdom.» Presten i Leksvik, Anders Bernhoft, hadde sendt
disse syke til stadsfysikus i Trondheim og garantert for betalingen.
Utligning på fogderiet ble tillått med den begrunnelse at det «tilforn
skal have været bruk at fogderiets almue har hjulpet hinanden i saa
danne tilfælde», hvilket jo ikke beviser at nettopp veneriske syk
domme var opptrådt epidemisk i landdistriktene ennå tidligere; men
at det forekom enkelte tilfeller har vi bevis for i Verdals kirkebok,
hvor en pike oppgis død av «lue venereae».
I 1770-årene ble forholdene rent ille: I en innberetning fra sokne
prest Thode i 1773 meddeler denne at det i Leksviken hadde utbredt
seg en smittsom venerisk sykdom; den var naturligvis innført fra
Trondheim. Feltskjærsvenn Geismar, som ble sendt dit for å under
søke, fant 14 personer sterkt befengt. Generalmajor v. Krogh fikk
anmodning om å beordre denne Geismar til at ta de syke under
behandling mot «billig betaling og penge til medikamenter.» Forså
vidt vedkommende syke ikke kunne betale, fikk fogden ordre til å
utligne utgiftene på bygden.
I løpet av 1770-årene bredte sykdommen seg til alle Trøndelags
bygder. I skrivelse av 11. desember 1779 til fogdene meddeler stift
amtmannen at det til de med venerisk eller såkalt «radesyge» befengte
menneskers kur tid etter annen er forskuddsvis utbetalt av stiftamt
stuens kasse 740 rdl. 59 sk., som skulle utlignes på fogderiene således:
Orke- og Guldalen 200 rdl., Strinda og Selbu 88 rdl., Stjør- og
Verdal 121 rdl., Inderøy 103 rdl. 24 sk., Namdalen 114 rdl. 24 sk.,
Fosen 114 rdl. 11 sk. En del av disse utgifter var medgått til et syke
hus, som var innrettet for slike syke. Samtidig skriver han til kancel
liet, og idet han henviser til det ovenfor omtalte skrift av professor
Thode om blodgang, henstiller han, om det ikke burde overdras denne
eller en annen berømt læge å gi sin betenkning om «den i Norge sig
utbredende saakaldte radesyge.» Sykdommen var mest utbredt i Kri
stiansands stift, men også i Trøndelag, særlig i Strinda og på Inderøy
grep den så sterkt om seg at det bevirket et kongelig reskript av 24.
mars 1779 om forholdsregler mot den. Heri bemyndiges stiftamt
mannen til å anta en eller flere av byens kirurger til de sykes kur
«efter foregaaende nøieste accord for medicamenter samt logement
og tilsyn;» dessuten skulle stadsfysikus i Trondheim ha oppsyn med
de i sykehuset innlagte pasienters kur og behandling, og omkostnin
gene skulle utlignes på prestegjeldet, fogderiet eller amtet, ettersom
sykdommens mer eller mindre farlige beskaffenhet og omkostninge

----
345 Bind 2A
---
nes størrelse krevde det, dog kun hvis vedkommende syke seiv ikke
kunne betale.
Disse foranstaltninger har vel hjulpet noe; ti ifølge stiftamtman
nens opplysninger er i 1779 kun 1 død av sykdommen, 2 er erklært
uhelbredelige. Men han klager over mangel på lægehjelp: «De
kirurgi man haver, af dem bor de tre i byen, den fjerde etsteds paa
landet, og de subkirurgi (hjælpelæger), som for nogle åar siden bleve
opsendte i regimentsdistrikterne, er dels unyttige, dels fragaaede og
bortdøde, saa landmanden er i den yderligste forlegenhed i sykdoms
tilfælde.»
Sykdommen synes å ha kulminert i 1780-årene. Etter overenskomst
med Trondheims magistrat var det i garnisonssykehuset innrettet
værelser for de radesyke fra Trondheims amts landdistrikter. Men i
1782 trengte militærvesenet sykehuset seiv, hvorfor stiftamtmannen
i en skrivelse av 5. mai til kancelliet meddeler at han har gjort seg
umake for å finne et annet lokale blant annet i de übenyttede garder
som tilhørte de offentlige stiftelser, men ikke funnet noe tjentlig til
dette bruk. I skrivelse av 28. september kommer han tilbake til
samme sak og erklærer at det er umulig å få de syke i
private hus, «da enhver er frygtsom for besmittelse» (hva man jo
egentlig ikke kan fortenke dem i). Skal de syke drives ut av garni
sonssykehuset, vet han ingen annen råd enn å sende dem hjem og
overlate dem til sin skjebne, «da de dels maa krepere, dels befænge
de steder, hvor de fremkommer.»
I skrivelse av 31. januar 1784 tar han ennå kraftigere i under om
talen av «den gruelige rade- og flodsyge», som han beretter «æder
mere og mere om sig og synes tilsidst at ville ødelægge dette stift.»
Han beretter videre om «adskillige, som tid efter anden ere komne til
mig, og som jeg uagtet al min tiggende bøn til medici og løfte om
betaling haver maattet lade gaa hjælpeløs bort», og nevner et meget
drastisk eksempel på at en hel familie med mann, kone og barn på et
meget fremskredent stadium av sykdommen har fremstillet seg for
ham for å få hjelp. Hans plan var nå å sette opp et trehus til sykehus
på hospitalets grunn, hertil låne penger av de Angellske eller andre
stiftelser mot senere utligning på by og landdistrikter.
Hvorvidt denne plan ble gjennomført er ukjent. Sikkert er det
imidlertid at radehospitalet også i den følgende tid vedble å være i
virksomhet. Ved kongelig reskript av 8. oktober 1784 ble regiments
feltskjær ved 3. trondhjemske regiment, Friese, antatt til å føre tilsyn

----
346 Bind 2A
---
med de radesyke i Trondhjems stift og skulle for dette ha en årlig
lønn av 400 rdl. av den kongelige kasse.
De fleste innlagte var i 1785 fra Stjørdal, Inderøy og Strinda. Og
i en skrivelse av 31. mars 1792 til Kancelliet heretter stiftamtmannen
at det neppe er noe kirkesogn i dette store amt som ikke har hatt
en eller flere pasienter i radesykehospitalet. Denne skrivelse, som
finnes i stiftamtmannens kopiprotokoll nr. 69 s. 200 o. fig., er et me
get utførlig svar på en forespørsel fra Rentekammeret om grunnen til
at utgiftene til hospital alltid stiger. Han meddeler videre at almuen
har lært å sette pris på dette hospital, og at han ingen steds hvor han
har reist i amtet har hørt klager over de dermed forbundne utgifter.
Det er sikkert at almuen etter hvert har fått forståelse av hvor
nødvendig det var å gjøre sitt ytterste for å forebygge denne sykdom.
Et folkeopplysningsarbeid er også blitt satt i gang, idet dr. Arbo, som
lenge hadde oppholdt seg i Norge og ved å praktisere blant almuen
hadde lært sykdommen nøye å kjenne, utga et skrift om radesyken,
hvordan den ytret seg, og hva man kunne kjenne den på, samt opp
lysning om at den ikke var venerisk, hvilket man antok ville beta
almuen en del av den unnseelse som hittil hadde hindret den fra i
rette tid å søke hjelp. Av dette skrift ble det utdelt en del eksempla
rer til hvert amt, således til Trondhjems amt 12 stykker, og at det har
vært et ord i rette tid bevises ved at foged Lind i Verdal i en skrivelse
av 22. april 1793 på almuens vegne har søkt om å fa 300 eksemplarer
av skriftet. Denne skrivelse er et av de siste offisielle dokumenter
angående denne sykdom, som nå i over 20 år hadde hjemsøkt Trøn
delags bygder, så vi tør tro at den nu var på retur. I en skrivelse
av 13. oktober 1798 til bataljonskirurg Blix på Ekle, meddeler stift
amtmannen at når de fire syke som ennå var igjen i hospitalet, var
såvidt mulig helbredet, ville det bli nødvendig å nedlegge dette for
ikke å bebyrde almuen med for mange utgifter. Hvis noen syke
fremdeles skulle melde seg, måtte de tilholdes å komme til byen for
å underkaste seg kur på det alminnelige radehospital for landet, som
altså ennå var i virksomhet. Siden hører vi ikke mer om dette hospital,
og veneriske sykdommer har senere vært sjeldne på landsbygden i
Trøndelag. 1
1 Sydpå holdt den seg lenger: Det finnes kancelliskrivelser av 24. januar og 21.
april 1807, som tyder på at den har blusset opp igjen, særlig i Akershus og
Kristiansands stifter.
Også i Innherreds bygder holdt den seg lenge, formodentlig på grunn av Trond
heims nærhet. I 1849 var det i de 3 siste år på Skogns sykehus behandlet gjen
nomsnittlig 41 veneriske årlig, på Namdalens var ingen slike i 1849.

----
347 Bind 2A
---
Av fast ansatte jordmødre hadde Trøndelags bygder omtrent ingen
før ut i 1800-årene. Man hjalp seg med de erfarne koner som fantes
i hver bygd, og som har gjort god fyllest for seg like til de seneste
tider. Ved en kongelig befaling av 23. mars 1787 ble det bestemt
at det annethvert år fra hvert stift skulle sendes 2 eller 3 læredøtre
til den kongelige fødselsstiftelse i København for å opplæres til jord
mødre; men sokningen synes ikke å ha vært stor; for et kancellisirku
lære av 18. juli 1789 måtte anmode stiftamtmennene om å sørge for
«at saadanne læredøtre, bekvemme til kunsten, dertil maatte blive
opmuntrede og bragte i forslag.»
I Romsdals amt skulle den beskikkede «physikus» undervise skik
kelige kvinner i jordmorkunsten; men han klager over at han ikke
kan få «bekvemme subjekter til undervisningen» blant annet på grunn
av den ringe lønn en jordmor på landet kan vente. Etter dette ble
ved et kgl. reskript av 14. mai 1790 jordmorlønnen i Romsdal fast
satt til 3 —5 rdl. årlig. Og et reskript av 8. juni 1792 fastsatte beta
lingen for eksaminerte jordmødre til 48 skilling for en gårdmanns-,
32 sk. for en husmanns- og 16 sk. for en inderstkone, foruten fri
skyss og underhold. Dessuten bestemtes at hvor eksaminerte jord
mødre var ansatt, skulle enhver som brukte en überettiget, likevel
betale den eksaminerte.
Hva Trondhjems amt angår, får vi ganske god rede på forholdene
av en skrivelse av 16. september 1797 fra stiftamtmannen til kancelliet
om ansettelse av flere jordmødre. Han erklærer her rent ut, at betalin
gen ikke er tilstrekkelig til å utgjøre deres egentlige levebrød. Således
nevner han at den i Inderøens fogderi ansatte eksaminerte jordmor,
Elisabet Wessel, ikke så seg utkomme til å leve av sin praksis alene,
enda hun var den eneste i hele fogderiet, langt mindre, hvis distrik
tene ble delt. Dette hadde han tidligere forestillet for kancelliet og
søkt om en fast årlig lønn for henne; men dette var blitt avslått ved
resolusjon av 17. desember 1796, hvorfor distriktet nå ikke lenger
kunne være viss på å beholde denne for sin duelighet kjente jordmor.
Det ser også ut til at hun har sluttet; for i en skrivelse av 6. oktober
1801 uttaler stiftamtmannen, at det ikke er noen eksaminert jordmor
i hele amtet. Senere har hun dog vært ansatt igjen; for i 1806 er hun
beordret i embetsforretninger til Verdal. Hun bodde i Sparbu.
I skrivelsen av 1797 mener han at jordmødre på landet må ha en
fast lønn på minst 20—30 rdl. årlig, hvilken store sum almuen ville
vegre seg for å utrede, så meget mer som de ikke ville benytte seg av
den virkelige jordmor uten i nødstilfelle. Å forby å benytte andre eller

----
348 Bind 2A
---
fastsette straff ville formodentlig være forgjeves «saavidt jeg har lært
at kjende den norske almue og dens modsætsighed mod almennyttige
inretninger.» Han innser derfor ikke at foranstaltningen kan settes i
verk for dette amt.
Spørsmålet ble imidlertid reist påny av Det norske kancelli i skrivelse
av 18. oktober 1800. Etter å ha innhentet fogdenes erklæringer avgå
stiftamtmannen den 6. oktober 1801 en betenkning, hvori han kom
til det resultat at hvis «almuen ved en saadan virkelig høist nødvendig
indretning skulde blive tjent», ville det i hele amtet måtte innsettes
ikke mindre enn 50, nemlig 7 i Strinda og Selbu, 17 i Ork- og Gaul
dalen, 2 i Stjør- og Verdal, 3 i Inderøya, 4 i Namdalen og 17 i Fosen.
Hver av disse måtte, når de skulle ha noenlunde utkomme, ikke ha
mindre enn 50 rdl. årlig foruten fritt hus, betaling for deres «opvart
ning» og fri skyss; men å utrede dette finner han ville bli for tryk
kende for almuen. Han mener det var lettere å la «et par skikkelige
bønderkoner eller piger undervise af jordemoderen i Trondhjem mod
billig betaling», som da skulle utredes av almuen. Derved spartes den
årlige lønn, som ville kreves til eksaminerte jordmødre.
Ved testamente av 27. desember 1807 skjenket major Elling Lyng
og hustru 1000 rdl., som under øvrighetens tilsyn skulle gjøres rente
bringende og rentene anvendes «til lønning for et i fødselsvidenskaben
oplært subjekt, hvad enten det er mands -eller kvindeperson», som
det kunne pålegges å oppholde seg i Verdal.
Johannes Monrad, 1765—1840. Regimentskirurg.
Sønn av kjøpmann i Haderslev, Lago M., var født i Haderslev
23. desember 1765 (etter en annen oppgave 1767). Etter i noen år
å ha gått i fødebyens latinskole kom han som disippel først til apoteker
Gardin for å lære farmaci og 3år senere til kirurg Lange i Haderslev
for å utdanne seg som kirurg. Etter åha vært her i 4 år ble han i 1789
eskadronskirurg ved Holstenske rytterregiment, hvorfra han i 1791
ble permittert til København for å fortsette sine studier, og tok i 1794
kirurgisk eksamen med 3. karakter. 22. september 1797 ble han utnevnt
til underkirurg ved Trondhjemske dragonregiment med bopel i Trond
heim. 1. oktober 1802 ble han utnevnt til distriktskirurg på Fanø i
Danmark, men tiltrådte ikke embetet, fra hvilket han fikk avskjed
25. mars 1803. Ved utbruddet av krigen i 1807 ble han ansatt ved
1. Trondhjemske infanteriregiment med bataljonskirurgs gasje og regi
mentskirurgs tittel. Han gjorde som sådan tjeneste ved lasarettene i
Verdal og gikk etter krigens opphør tilbake til sin forrige stilling.

----
349 Bind 2A
---
Omkring 1815 ble han entlediget
som bataljonskimrg.
I 1799 nedsatte han seg som
praktiserende læge i Verdal, hvor
han døde på Ekle den 7. april
1840. I hans segl står bl. a. en
mane og et halvt hjul. Han var
en tid meget formuende, idet
han fikk penger med sin første
hustru, som var enke etter pro
prietær Broder Hagen på Ekle.
I «Norske læger» opplyses at han
eide Verdalsgodset; men dette
er ikke riktig. (Se «Proprietær
godser».) Thulstrup omtaler ham
i en embetserklæring i 1822 som
en rettskaffen og i sitt kall virk-
Johannes Monrad.
som mann, som ved sykdom og betydelige formuestap var kom
met i en trengende forfatning. Monrad var 2 ganger gift:
1. 24/5 1803 med enkefru Anne Katrine Hagen, f. Mejer, f. 1743,
f i Verdal 8/4 1823, 79% år gl., datter av oberstløytnant Søren Nils
sen Mejer på Nordre Lyng (f. 1699, t 1769) og hustru Magdalene
Kristine Mohrsen (f. 1709, f 1761).
2. 1825 med Marta Nikoline Angell Lysholm Bernhoft, f. i Ver
dal 2/3 1798, f smst. 13/1 1869, datter av rittmester Johan Kristofer
Bernhoft (f. i Støren 7/1 1762, f i Trondheim 14/4 1811) og hustru
Johanne Katarine v. Schultz ((f. på Inderøy 1/2 1767, f i Verdal
3/10 1807). Marta Bernhoft var ved sin mors død antatt til opp
dragelse hos regimentskirurg Monrad. Etter dennes død ble hun gift
i 1847 med enkemann, landhandler på Verdalsøra Johannes Groth
Monrad, en brorsønn av regimentskirurgen (f. 1803, t 4/6 1873).
Monrad hadde ingen barn.
Carl Johan Daniel Hermann. Distriktslæge.
Var sønn av klædefabrikant Joachim Fredrik H. og Anna Marie
Schmidt, født i Stetttin 1785, begynte 17 år gammel å besøke de medi
sinske forelesninger sammesteds og ble 19 år gl. ansatt som kompani
kirurg ved regimentet Oedstin (?). Da Stettin i 1806 ble inntatt av
franskmennene, bega han seg til Konigsberg, hvor han ble ansatt som


----
350 Bind 2A
---
læge ved et feltlasarett. Herfrå reiste han i 1808 til Kiel, hvor han av
sunnhetskollegiet ble antatt som læge ved den norske arme. Over
Kristiansand ankom han i august samme år til Kristiania, ble sendt til
Rødenes og deltok som kompanikirurg ved Oplandske infanteriregi
ment i felttoget 1808—09. Etter krigen fulgte han de permitterte
tropper til lægderne, ble i 1811 eller 12 konstituert som bataljons
kirurg ved samme regiment og deltok som sådan også i felttoget i
1814, hvor han gjorde tjeneste ved Hebeks lasarett. Når han ikke var
utkommandert, bodde han i disse år i Fron i Gudbrandsdalen, hvor
han fra 1. april 1816 var konstituert som distriktslæge for den nord
lige del og fra 1. juni 1817 til 8. august 1818 for det hele fogderi.
Ved armeens reduksjon i 1818 gikk han av som bataljonskirurg, ble
samme år ansatt som kompanikirurg ved 1. Akershusiske infanteri
brigade med tjeneste først på Fredriksten, senere for det meste i Kri
stiania og fungerte som sådan til midten av september 1823. I januar
1821 tok han preliminæreksamen med 3. karakter og 20. september
1823 medisinsk eksamen med 2. karakter. 7. februar 1824 ble han
utnevnt til korpslæge ved Romerikske nationale musketerkorps og tok
bopel på Nes på Romerike. Høsten 1824 bestyrte han tillike som
konstituert Øvre Romerikes distrikt. 10. april 1826 ble han beordret
til distriktslæge i Stjør- og Verdal med bopel i Stiklestad sogn. Distrik
tet var stort. Det omfattet Stjørdal, Frosta, Leksvik, Skogn, Verdal,
Ytterøya, Inderøya, Sparbu og Stod, og distnktslægen må ha hatt en
svær praksis, hva vi kan forstå av at Hermann ved sin død etterlot seg
en betydelig formue, hvorav han testamenterte legater til fattigvesenet
i alle de bygder som hørte til hans distrikt, foruten at han etterlot seg
10 000 spesiedaler i utestående fordringer og sørget godt for sine
sønner. En av disse fikk Reitan, som han hadde drevet opp fra en
übetydelig gard til en rent herregårdsmessig eiendom.
Ved deling av distriktet 3. september 1840 beholdt han Verdalens
distrikt, som ved kongelig resolusjon av 23. september 1842 ble for
øket med Ytterøya og deretter kalt Nord Innherred.
I 1835 foretok han en utenlandsreise.
Han eiet en kort tid Bjertnes, som han kjøpte i 1828 og solgte igjen
samme år. Derpå kjøpte han i 1823 Reitan, og her døde han 20. august
1844. Sin formue hadde han disponert ved testamente. Som arvinger
oppgis ved skiftet en søster, enke etter kurvmaker Laak, og en bror
sønn, som var kontorist, begge bodde i Greifenhagen i Pommern.
(Jfr. Thj. Adr. 1833 nr. 61, 68, 1, 1842 nr. 110, 1844 nr. 103..
112.)

----
351 Bind 2A
---
Andreas Svane Dich Synnestvedt.
Tomas Norberg Schultz.
Hans Jakob Blix. Bataljonskirurg
Sønn av Theonymus Blix, døde på Verdalsøra den 30. desember
1813, 79 år gammel og må altså være født i slutten av 1734 eller
begynnelsen av 1735. Han var i 1772 kirurg ved den norske arme,
stod i 1787 som subkirurg ved 1. Trondhjemske infanteriregiment og
ble 25. september 1789 ansatt som bataljonskirurg ved samme regi
ment. Fra denne stilling fikk han 29- september 1812 avskjed. Han
bodde på Ekle, som han overtok etter faren og solgte i 1788, hvor
etter han bosatte seg på Verdalsøra. Fra 1767 til 1777 var han eier av
Verdalsgodset.
Under krigen 1788 fulgte han med troppene til Kongsvinger. Det
siste halve år av sitt liv lå han til sengs.
Tomas Norberg Schultz
var født i Kristiansand 1814. Sønn av stadskirurg Carl Schultz og
Ødegård Gjersin Nordberg. Han tok norsk medisinsk embetseksamen
1842 og nedsatte seg samme år i Verdal, hvor han bodde til sin død
i 1903.
I 1862 ble han utnevnt til korpslæge ved Trondhjemske Brigade
og fikk i 1888 kapteins rang. Dr. Schultz var mer kunstner enn læge.
Han var glad i blomster og alt i naturen. I Stabelstuen, der han bodde,
hadde han anlagt en stor have, der det hele sommeren var det herligste

 

----
352 Bind 2A
---
Albert Strøm.
Albert Ditlev Tillisch
blomsterflor, samt frukttrær og bærbusker av alle slag. Han var en
dyktig fiolinspiller og kunne også spille andre instrumenter.
Han var også en betydelig tegner og måler. Hans styrke var vel
som portrettmaler. Mange gode portretter finnes etter ham, blant annet
av sogneprest Lars Steen, av hvilket det er en kopi i herredstyresalen.
Han hadde også en masse landskapsbilder med motiv fra bygda og
andre steder. I 1899 tok han avskjed som militærlæge.
Dr. Schultz var gift 1. gang med Anna Sofie Tønder, datter av
sogneprest Peder Borch Tønder og h. Marie Caroline Rotvoldberget.
En datter som overlevet ham, døde ugift i Trondheim.
2. gang gift med Marie Kinberg fra Steinkjer.
Andreas Svane Dich Synnestvedt.
sønn av Nils Didrik Synnestvedt og hustru Wilhelmine Dich, f. i Bolso
1844. Medisinsk eksamen 1870, hvoretter han ble konstituert kompani
kirurg ved Trondhjemske ridende jægerkorps på Rinnleiret. Var en
kort tid konstituert distriktslæge i Levanger distrikt og overlæge ved
amtssykehuset i Skogn.
Fra 1870 til 1883 var han bosatt i Verdal på Øvre Stiklestad, først
som fattiglæge og fra 1882 som fastlønnet kommunelæge.
I 1883 ble han ansatt som distriktslæge i Rollag i Numedal, og i
1890 utnevnt til distriktslæge i Inderøy, hvor han døde 1909.

 

----
353 Bind 2A
---
]ohan Arnt Hals Wetlesen.
John Schlytter Stub.
Han var gift med Hildur Koch, datter av prost og sogneprest Koch
i Verdal. Hun var født i Hammarøy 1853 og døde i Trondheim 1910.
De hadde ingen barn, men en pleiedatter Olaug Eggen, er gift med
ingeniør Knudsen og bosatt i Amerika.
Albert Strøm,
sønn av borgermester i Trondheim, Sivert Strøm og hustru Albertine
Margrete Riis. Født i Grue 1850. Medisinsk eksamen 1878. 1879
ansatt som kommunelæge i Nordre Odalen. Deretter fattiglæge —
først i Ringebu, senere i Sør- og Nord-Trøndelag, inntil han i 1884 ble
kommunelæge i Verdal. Bodde først på Fagerhøy — men etter 1891
på Ekle, til 1893, da han ble utnevnt til distriktslæge i Fosen Indre
med bosted i Rissa. Her ble han syk i 1896, og døde i Kristiania i 1898.
Han var gift med Minda Marie Ursilda Bratt av Høglunda, datter
av Johan Abraham Bratt (svensk adelsmann) og frue Thea Randine
Bierkebek. 3 døtre. Fru Bratt døde 1884 og er begravet på Stiklestad
kirkegård.
Albert D/t le v Tillisch.
Etter Strøm ble Albert Ditlev Tillisch ansatt som kommunelæge.
Født i Bergen 1868, sønn av kjøpmann Fredrik Meyer Tillisch og h.
Abigael Elisabeth Stenersen. Tok medisinsk eksamen 1893 og ble
samme år ansatt i Verdal. Han bodde først på Ekle, siden på Nordre

 

----
354 Bind 2A
---
Stiklestad. Tillisch var en meget interessert og virksom mann. Var
med i tilstellinger til å få midler til å opprette Verdal gamlehjem og
var en tid formann i arbeiderforeningen i bygda. I 1899 forlot han
Verdal, da han ble læge ved Hell —Sunnanbanen, med bosted — først
i Åsen og siden på Lø i Sparbu. Fra 1899 til 1905 var han formann
i N. Trondhjems tuberkuloseforening, og fikk opprettet 5 pleiehjem
for tuberkuløse, deriblant tuberkulosen) emmet på Forbregd i Verdal.
I 1909 ble han overlæge ved Grefsen sanatorium og senere ved Vard
åsen sanatorium. Han var 1. gang gift med Margrete Middelthon, død
i Sparbu 1905. 2. gang med Sofie Sørensen, som først var reservelæge
ved Grefsen sanatorium og senere ved Vardåsen.
Johan Arnt Hals Wetlesen,
f. 1870 i Østre Aker — av foreldre overtollbetjent Henrik Wetlesen
og hustru Karen Hedvig Mathisen. Medisinsk eksamen 1897. Var så
et år kandidat ved Trondhjems sykehus, og nedsatte seg i 1898 som
praktiserende læge i Verdal, og ble i 1901 kommunelæge. Han bodde
først på Verdalsøra og siden på N. Stiklestad. Men begynte snart å
bygge seg eget hus, Sole, ved Verdalsøra, der han flyttet inn 1902. Den
25. april 1903, 14 dager etter at hans 3. barn, en sønn, var født, var
han i sykebesøk i Leksdalen. Isen på Leksdalsvatnet var utrygg, hvorfor
han lovte sin kone å kjøre landevegen. Det var holkeføre i Klingen,
og på hjemturen gled kariolen utover vegkanten og veltet, tok med
seg hesten som veltet over ei kariolarm. Wetlesens hode kom mellom
armen og en stubbe — så han fikk brudd på hjerneskallen og var
antagelig død med det samme. Opplivningsforsøk ble foretatt, men
uten resultat. En jente som satt bakpå kariolen og skulle være med og
hente medisin, slapp fra det uskadd. Hun sprang da fram til nærmeste
gard og fortalte det som hadde hendt.
Den dag hans lik ble ført fra Sole for å begraves i Kristiania, fulgte
en stor skare av bygdefolket med på veien. — Samme dag forlot fru
Wetlesen med sine tre barn Verdal.
Dr. Wetlesen var meget avholdt, og det var alminnelig bygdesorg
over hans hastige bortgang.
Han var gift med Marie Ihlen, f. 1876, datter av høyesterettsadvokat
Ihlen og hustru Ambroisine Ranquist.
Fru Wetlesen ble i 1907 gift med biskop Jens Gleditsch. Hun var
den som fanget ideen til å forære et rosevindu for Domkirkens vest
skip. Hun fikk organisert en innsamling, som fikk samlet flere penger
enn det som rosen kom til å koste.

----
355 Bind 2A
---
Alfred Olaf Swensen.
Trygve Wold.
John Schlytter Stub,
født i Bergen 1870 av foreldre Tolleiv Ravn Stub og h. Anna Marie
Schlytter. Eks. art. 1890, medisinsk eks. 1898. Vpl. sekondløytnant i
armeens sanitet 1896, vpl. pr.løytnant 1898. Var etter eks. 1 år assi
stentlæge ved Diakonisseanstaltens sykehus. 1900 —1901 praktiserende
læge i Levanger. Deretter gruve- og anleggslæge i Mo i Rana
samt i 6 måneder amanuensis hos distrikts læge Sch j ørn i Buksnes.
Høsten 1903' nedsatte han seg i Verdal, hvor han bl. a. var
læge ved Arbeiderforeningen, Verdalsbruket og noen gruver. Og
fra 1909 kommunelæge i Finnås, hvor han i 1914 ble beskikket
til distriktslæge.
I 1899 oppholdt han seg i Paris og Berlin i 6 måneder. 1907 deltok
han i kurs for distriktslæger i Kristiania, og hospiterte ved Lyster
sanatorium et par måneder i 1913.
Gift i Trondheim 1895 med Arnolda van Westen Kjelsberg, datter
av kjøpmann og visekonsul Rasmus Kjelsberg og h. Harriet Southern.
Alfred Olaf Swensen,
sønn av fabrikkeier David Dietrich Swensen, f. i Odalen 1871. Medi
sinsk eksamen 1897. Var et år kandidat ved Trondhjems sykehus.
Nedsatte seg deretter som praktiserende læge i Verdal, hvor han etter
23

 

----
356 Bind 2A
---
dr. Wetlesens død i 1903 ble kommunelæge. Fra 1906 til sin avreise
fra Verdal var han læge ved Verdal tuberkulosen jern,, og fra 1903
formann i vergerådet.
I 1906 tok han initiativet til opprettelse av Verdal syke- og
fattigpleieforening. Foreningen begynte med en sykepleierske, Anna
Stubbe, Selbu. I 1912 ble hun ansatt som bestyrer av Verdal
tuberkulosehjem.
I 1917 ble dr. Swensen ansatt som distriktslæge i det nyopprettede
Verdalens distrikt. Herfrå søkte han avskjed i 1919, da han ble ansatt
som distriktslæge i Moelven.
Dr. Swensen ble i 1906 gift med Kristianne Miiller, datter av Martin
Daniel Miiller på Vist og hustru Petra Rygh, datter av lensmann Peder
Strand Rygh og hustru f. Bentsen.
2 sønner og 4 døtre.
Dr. Swensen bygde egen gard på Verdalsøra, denne er nå kjøpt
av kommunen til bolig for distriktslægen.
Trygve Wold.
Trygve Wold er født i 1879 i Mo i Rana av foreldre skipsfører Paul
Edv. Wold og h. Oline Gellein. Eks. art. ved Trondhjems katedral
skole 1899 og medisinsk eksamen 1905. Gjennomgikk krigssko
lens første klasse, og ble i 1898 sek.løytnant i Trondhjemske infan
teribrigade, i armeens sanitet 1903, vpl. premierløytnant 1905
og i 1909 fastlønnet premierløytnant, beordret ved nordenfj. sani
tetskompani. 1913 sanitetskaptein og regimentslæge 'ved N. Hålo
galand regiment.
Fra 1905 til 1908 amanuensis hos distriktslæge Schnitler i Stein
kjer, fra 1908 til 1909 assistentlæge ved Dikemark asyl, og 1909 ned
satte han seg i Verdal, hvor han praktiserte til 1913. Deretter var han
i et år kandidat ved Kristiania komm. sykehus med. og kir. avd. og
nedsatte seg i 1914 i Trondheim. Sommeren 1914 oppholdt han
seg 2 måneder i Tyskland for å studere. Fra 1914 praktiserte
han i Verdal, og var fra 1936 til sin død i 1939 distriktslæge
i Verdal distrikt. Gjennom de mange år dr. Wold virket i Ver
dal, fikk han et godt kjennskap til nær sagt alle familier. Han
hadde et godt lag til å omgåes bygdefolket, som såtte stor pris
på ham — både som læge og menneske. Han ble i 1914 gift
med Anna Ella Getz, f. i Verdal 1893. Datter av direktør Johan
Getz og h. Margrete Sneve.

----
357 Bind 2A
---
Bernt Severin Lunde.
Hans Olai Verdal Lie
Bernt Severin Lunde,
f. i Frosta 1875 av foreldre skipsfører Bernt Larsen og h. Karen
Susanna Gundersen. Eks. art. 1894, 2. eks. 1896 og medisinsk eks.
1901. I 1902 —03 amanuensis hos distriktslæge Schjørn i Buksnes.
Fiskerilæge under Lofotfisket 1903. I 1904 assistentlæge ved Lyster
sanatorium, deretter et års tid epidemilæge under en tyfusepidemi
blant arbeiderne ved Møsdammen i Vestfjorddalen. 1906 —07 besty
rer av Lyster distriktslægeembete og vikarierte det følgende år for
flere læger på forskjellige kanter av landet. I 1907 —08 4 måneders
kandidattjeneste ved fødselsstiftelsen, og var sommeren 1908 assistent
læge ved Sandefjord bad. 11910 kongelig konst, distriktslæge i Tanen
distrikt. 11912 fikk han 3 måneders tjenestefrihet for å foreta en reise
til Danmark og Tyskland. Ble etter dr. Swensens avskjed i 1919 ansatt
som distriktslæge i Verdal, og læge ved Verdal tuberkulosenjem.
Han søkte avskjed 1927 — nærmest på grunn av svekket helbred.
Ugift.
Hans Olai Verdal Lie,
født i Edø 1869 av foreldre verksbestyrer Jakob Lie og h. Anna
Tomassine Wærdal. — Eks. art. ved Kristiansunds skole 1888, annen
eks. 1889, og medisinsk eks. 1895. Etter et års vikariat for kommune
lægen i Stangvik praktiserte han f ra mars 1896 et års tid i Edø, var
derpå til 1899 assistentlæge hos distriktslæge Herlofson i Nordre


----
358 Bind 2A
---
Nordmøre. Praktiserte et års tid i
Brunlanes og vikarierte en tid for
kommunelægen i Trøgstad og ble
i 1901 kommunelæge i Fosnes. —
Han har tillike bestyrt Fosnes di
striktslægeembete som konst, under
ledighet fra 1901 til 1908, og fra
1910 —11. Han var formann i Fosnes
vergeråd fra dets organisasjon, for
mann i folkeboksamlingenes styre,
medlem av kretssykekassens styre,
medlem av herredstyret fra 1911 —
alt til han flytter derifrå 1913, da
han overtok distriktslægeembetet i
Kolvereid, i hvilket han ble kongelig
konst. 1913. Fra 1927 til 1936, da
han falt for aldersgrensen, distrikcs-
Ebbe Carsten Schnitler.
læge i Verdal, og var i den tid læge ved Verdal tuberkulosehjem.
Gift 1. gang med Inga Sofie Nielsen, f. i Grimstad 1867, datter av
boktrykker Johan Petter Nilsen og h. Gunhild Johnsen. Gift 2. gang
med Johanne Margrete Velde, f. 1880. 1 datter.
Thor Benkestok Hegbom,
født i Bodø 1899 av foreldre bakermester Edvard Bernhard Hegbom
og h. Emelie Sofie Thomesen. Eks. art. 1917, medisinsk eks. 1924.
1922 san. sek.ltn., og i 1924 san. pr.ltn. og 1927 beordret som pr.ltn.
1924 beskikket til distriktslæge i Flakstad. Fra 1939 til 1946 distrikts
læge i Verdal, fra 1946 distriktslæge i Beitstad.
Gift 1924 i Oslo med Åse Erikson, f. 1905, d. av boktrykker Gustav
Oskar Eriksen.
Ebbe Carsten Schnitler,
født i Steinkjer 1896 av foreldre distriktslæge Anton Krenkel Hegge
Schnitler og h. Fredrikke Trampe. Eks. art. 1915 og medisinsk eks.
1922. Deltok som læge på isbryteren «Sviatogor» i Otto Sverdrups
redningsekspedisjon til Karahavet. Utskrevet som sek.løytnant 1920.
San. pr.løytnant 1925. Kandidat ved Drammens sykehus 1931 og
1923 —24 ved Diakonisseanstaltens sykehus, og har fra samme år
praktisert privat i Steinkjer. Fra 1. november 1935 praktisert i Verdal,


----
359 Bind 2A
---
Erling Hammerstad.
Ørnulf Kvella
hvor han fra samme dato er læge ved Innherreds helseheim, som ble
åpnet 2. januar 1936 (50 senger)
For sin utdannelse har han gjort følgende tjeneste: Kandidat ved
Bergens komm. sykehus epid. avd. 1928 assistentlæge ved Vardåsen
sanatorium. Noen måneder i 1930 og 33 reservelæge ved Grefsen
folkesanatorium 1934 —35.
Gift på Steinkjer 1929 med Ågot Øverland, datter av skogforvalter
Erling Øverland og h. Ragna Hatveigine Sverdrup. 1 sonn og 2 dotre.
Erling Hammerstad.
f. i Drøbak 1909, sønn av oberst Hans Oskar Hammerstad og h. Anna
Sofie Elisabeth Isvald. Eks. art. 1927 og medisinsk eks. 1935. — Han
praktiserte privat i Kolbu 1935 og var fra 1938 vikar for distrikts -
lægen i Vikna. Distriktslæge i Verdal 1946. Gift med Else Margrete
Borch, f. 1909.
Ørnulf Kvello.
f. 13. juli 1910 i Ålesund av foreldre banksjef Kristoffer Kvello og
frue Ågot Sæter.
Artium i Oslo 1929. Medisinsk eksamen 1941 og fra den tid prak
tiserande læge i Verdal.
Gift 1941 med Aud Margaret Bjerkan, Levanger.
5 barn, 3 gutter og 2 jenter.

 

----
360 Bind 2A
---
TANNLÆKJARAR
I 1870-åra vart det fortalt som ein raritet at ei kone i bygda hadde
fått seg kunstige tenner. Det vart snakka mykje om dette, og ingen
skjøna korleis slikt kunne gå an. Mange tannlause kjerringar tykte
det hadde vore bra med ny tyggereiskap. Men det var også dei
som meinte at det var ikkje rett å gå skaparan for nær i handverket
med å lage noko nytt i staden for det opphavlege som var utslitt.
Men ho som hadde fått dei nye tennene, let vel og tykte at både
magen og heile kroppen hadde godt av det. Men når dei så fekk
høre at dei kosta inntil 20 spdl., var det avgjort at dei ikkje hadde
råd til det.
Men da det spurdest at det var komi tannlækjar både til Levanger
og Steinkjer, var det noen som vende seg til han for å få råd mot
tannverk, og mange våga seg også til å få nye tenner. Og utover
århundreskiftet vart det nokså vanleg at dei som hadde mista tennene,
skaffa seg eit gebiss, og tannlækjårane fekk nok å gjera.
Etter at det vart kjent at tannrøkt er ein viktig lekk i arbeidet for
folkehelsa, har helsemyndigheitene gjort mykje for å berge dei natur
lege tennene som likevel er dei beste. På dei fleste stader er det no
ordna med ettersyn av tennene til skoleborn 1 gong for kvart år.
I Verdal har dette halde fram no i fleire år.
Den første tannlækjar som sette seg ned i Verdal var Olav Gre
gusson, son av prost Gregusson i Sparbu, og fødd der 1899. Eksamen
som tannlækjar 1925, og frå den tid tannlækjar i Verdal. Døde 1942.
Gift med Janne Rostad.
Olaf Sørhuus, f. 1903 i Alvdal. Eksamen 1927. Praktiserte i
Trondheim og Steinkjer til han frå 1929 har praktisert i Verdal.
Gift med Borghild Kjølmoen.
Torleif Øyen, f. i Trondheim 1914. Eksamen 1942. Assistent på
Steinkjer til han i 1942 tok til som tannlækjar i Verdal. Gift med
Eva Vinje.

----
361 Bind 2A
---
VERDAL APOTEK
Verdal apotek vart skipa 1902 som
filial av Levanger apotek, og med
provisor Carl Sverre som styrar. Han
døydde i 1947 som eigar av Elefant
apoteket i Oslo.
I 1912 gjekk det over til sjølvsten
dig apotek med Conrad Holm Peter
sen som apoteker til 1917, da han
tok over apotek på Tromsø.
Frå 1917 var John Andreas John
sen apotekar ved Verdal apotek. Han
døydde 1920 og er gravlagt på Stik
lestad kyrkjegard.
Etter Johnsen kom Hjalmar Lyder
sen. Men i 1927 reiste han herifrå
og tok over apoteket på Namsos, der
han døydde 1944.
Birger Elstad,
Hans Laurits Arnesen tok så over apoteket frå 1927 til 1937, da
han reiste herifrå for å ta over eit apotek i Sandnes.
Etter 1937 er Birger Elstad apotekar. Han er fødd på Verdals-
øra 1887.
Inntil hans tid var apoteket i leigd gard. Men Elstad har kjøpt
garden så apoteket held no til i eigen gard.
DYRLÆGER
Før man fikk dyrlæger — og lenge etter — hjalp man seg mot de
mange sykdommer på kreaturene med husråd av forskjellig slags.
Major Kliiver har i sin «Bonde-Praktika» atskillige sådanne, som vi
kan være viss på har vært anvendt i bygda, hvor majoren var en så
stor autoritet i alt som vedkom landbonæring. Vi hitsetter:
«Paa denne Tid (januar) pleie og Hestene at faae deres Sygdom
og belægges med Klaae eller Skab; lad dem derfor vaskes i salt Vand
eller Maurbad. Man tåger Maur-Tuen og sætter den, som nåar man
sætter til andet Brændeviin; den Drank, som udkoges, bliver det
bedste Bad at vaske Hestene med; og af det Brændeviin, som faaes
deraf, gives Hestene en liden Dosis daglig i 3 Dage, deraf blive de
friske, og faae igjen Lyst til at æde deres Foder.


----
362 Bind 2A
---
Ligesaa forholdes med den øvrige Boskab om Klaae eller Luus for
mærkes paa den, men Melkekøer, eller de, der staae med Kalv, maae
ikke indgives Maurbrændeviin, men blot vadskes 2 a 3 Gange daglig
i 4 Dage, hvor Utøiet viser sig. Tobak, kogt i Pis, og Luden deraf paa
vasket, hjelper og, nåar man ei har det fornævnte Slags at bruge.»
For mars måned gir han følgende påminnelse:
«Nu pleier Qvæget at faae Orm i Fødderne under Kløverne; mærker
du, at de ømmes ved at staae, da ere de befængte dermed, lad da
Kløverne vel udrenses og skrabes; vask dem derpaa med Vitriollud,
og smør dem siden med varmagtig Tjere, saa foregaaer Ormen.»
Og for april anbefaler han:
«Giv nu dine Kreature hver Morgen lidt Salt med Tjere; det bevarer
dem mod den skadelige Uddustning, Jorden paa denne Tid giver fra
sig, og for deraf flydende Sygdomme. —
Naar du udslipper dit Qvæg, da bestryg det med Sælhundefedt
(Kobspæk), saa skal Qvæget i lang Tid være befriet for at stikkes af
Fluer og Klæg.»
I mai heter det:
«Giv nu og dine Køer smaahakket Hvidløg og Lubbestik blandet i
Salt og Mel, en liden Deel hver Morgen i nogle Dage, saa befries de
fra Sygdom i Melkeaarerne.
I den første Tid af denne Maaned maae du ei udslippe dine Kreature
tidlig om Morgenen; thi paa denne Tid f alder en usund Dug paa
Jorden, som skader dem; ja endog Gjæssene kunne blive syge. Lidt
Svovl og Salt, blandet i målet Malt er et Helbredelsesmiddel at ind
give disse, om de blive syge, og ligesaa at forekomme Sygdommen.
Sidst i denne Maaned f alder god Dug, og da er intet at befrygte.»
For juni anbefales:
«Skær nu op Lubbestik, Renfan, Malurt og Rølike før St. Hans Dag,
medens det har sin fineste Kraft; hæng det i Skyggen at tørres. Det
et godt at bruge smaahakket til at give Melkekøer ind om Vinteren
med iblandet Salt og målet Malt. Disse urtene ere og gode at opbløde
i sydende Vand, og dermed at bade svulne Lemmer paa kreaturene,
nåar saadant indtræffer. —
Udi denne og efterfølgende Maaned udspredes over Jorden adskil
ligt smaat Utøi, som: Orme, Ederkopper, Tudser (Groe), Spyer, som
med Græsset opædes af Kreaturene og foraarsage dem Sygdomme.
Naar samme formærkes, da giv dem ind, Angelika, Lubbestik med
lidet Svovl og Salt i Drank eller målet Malt; dette helbreder dem.

----
363 Bind 2A
---
Sæt nu ind dine Køer den hedeste Tid af Dagen til henimod Afte
nen, at Fluer og Klæg ikke skal plage dem formeget; men er det
Regnveir, da bestaae de sig ude. Har du Kobspæk at bestryge dem
med, eller Malurt kogt i Vand at vaske dem med, vil Klæggen ikke
gjøre dem store Hinder.»
I juli anbefaler han:
«Det er nu godt, at du lader dine Heste svømme om Aftenen, nåar
de have arbeidet og svedet, dog ikke førend de have staaet stille nogen
Tid efter Sveden, og Solen er nedgaaet; dette er for dem ligesaa sundt,
som noget Bad for Menneskene.
I denne Maaned hænder det, at Hundene blive gale, og deres Bid
er da dødeligt, i Fald det ikke i Tide forekommes.
Bliv ved endnu at give dine Kreature Angelikarod med Svovl, lige
som i forrige Maaned er foreskreven.»
Under oktober gjentar han:
«Nu bliver Jorden overdraget med Spindelvæv og giver desuden
onde Dunster fra sig; giv derfor dit Fæe ind, ligesom for Junii Maaned
er foreskreven.»
I november heter det:
«Førend Hestene blive vante til at gaae med den skarpe Skoning,
kan det hænde sig, at de træde Hui øverst i Hovbaandet; er du, nåar
dette skeer, i Skoven i stærk Frost, da er det farligt; thi da sætter sig
Kulde i Saaret, om det ikke forbindes. Tag derfor strax din Kniv og
rens Saaret fra de Håar, som ere indtrykkede deri, læg saa af dit eget
Skarn varmt paa Saaret og bind derom, hvad du kan finde, enten
Næver, Bast eller Strømpebaand; da skal dette Stig eller Saar ikke blive
farligt, men groe igjen i en Hast. Ellers nåar du renser et saadant Stig
eller Saar paa din Stald, hvor ei Kulden kan komme til at fordærve
det, da stød hvidt Sukker og fyld Hullet dermed, saa vil det snart
læges igjen.»
Først sent fikk vi lovgivning på veterinærvesenets område, nemlig
ved de såkalte husdyrlover om foranstaltninger mot smittsomme syk
dommer hos husdyrene. Før denne tid finnes bare spredte og tilfeldig
utstedte kongelige plakater, forordninger og reskripter, hvorav flere
angår forbud mot å føre dyr fra det ene distrikt til det annet. En
anordning av 9. april 1745 bestemmer en alminnelig bededag i anled
ning av kvegpesten. Et kongelig reskript av 12. januar 1759 virker nå
nokså gammeldags: Det påbød nemlig at bøndene enten seiv eller ved
sine tjenere skulle flå sine selvdøde hester, hvilket hittil hadde vært
ansett som ytterst vanærende og derfor ble overlatt til finn og fark. I

----
364 Bind 2A
---
Verdal har virkelig dette reskript gitt anledning til en rettsforfølgning,
idet Anders Mønnes på tinget den 16. august 1760 sto tiltalt for å ha
brukt en finn til å flå en hest, som var styrtet for ham, og etter et par
utsettelser ble han på høsttinget i 1761 idømt 4 rdl. bot til deling
mellom angiveren og sognets skolekasse.
Plakat av 16. juli 1788 angår foranstaltninger til å forebygge smitt
somme sykdommers utbredelse blant hester i Norge (snive, skabb o. 1.)
og en ny plakat av 3. april 1789 inneholder en oppskrift over prøvede
og sikre lægemidler mot skabb. Forskriftene skulle deles ut til prester
og lensmenn, besørges innkjøpt av amtmannen, som skulle la dem for
dele på hensiktsmessige steder til almuen på amtets eller stiftets bekost
ning. Dessuten skulle plakaten årlig «paa Nye-Aars-Dag læses af
Prædikestolene», så vi ser at man i den tid endog tok kirken i veterinær
vesenets tjeneste.
Med kancelliskrivelse av 12. oktober 1793 ble det sendt alle amt
menn og biskoper en resept på en skabbsalve for storfeet til utdeling
i hvert stift. Professor Viborg ved veterinærskolen, som hadde sendt
kancelliet denne resept, uttaler at midlet ville være til liten nytte hvis
ikke kreaturene under kuren røktes, foredes og behandledes vel.
Forordning av 28. november 1806 gir utførlige bestemmelser angå
ende hester, som er angrepet av smittsom sykdom. Forordningen opp
regner først hvilke sykdommer det gjelder, nemlig skabb (fnat, utslett,
klø), kverke (kværsil, krop, kvalk), hestekopper (springorm, sott)
og snive (ross, snip eller snue), dernest dyrlægenes og grovsmedenes
plikter, om anmeldelser, isolasjon, behandling, nedslaktning, obduk
sjon, nedgravning, tilsyn ved markeder etc. samt godtgjørelse til dyr
lægene m. v. Dyrlægene skulle, når de beordredes i torretninger i
anledning av sådanne sykdommer, ha fri befordring, diett og honorar.
Diett og honorar var tilsammen 1 rdl. pr. dag.
Denne viktige forordning var altså omtrent hva vi nå kaller en
husdyrlov og var i ca. et halvt århundre vår viktigste og eneste lov
bestemmelse mot smittsomme husdyrsykdommer. Flere av dens bestem
melser gikk over i husdyrloven av 27. februar 1866.
Misvekst, uår, vanstell og sulteforing var hyppige før i tiden og
medførte ødeleggende kvegsykdommer. Under svartedauen var det stor
dødelighet blant husdyrene. Også disse ble angrepet av epidemier og
styrtet, heter det. Norge hjemsøktes i 1659 av en over hele riket utbredt
sykdom blant hornkveget, hvorav en stor del døde.
Etter plakaten av 3. april 1789 fikk bøndene erstatning for hester
som hadde mattet skytes på grunn av smittsom sykdom, og av amt

----
365 Bind 2A
---
mannens resolusjoner på ansøkninger om sådan erstatning får vi rede
på at smittsomme sykdommer blant hester forekom meget hyppig.
Lignende opplysninger får vi på en annen måte, etteråt dyrlæge ble
ansatt, idet denne av stiftamtmannen er beordret å reise på under
søkelse til de steder hvor sådanne sykdommer var utbrutt.
I 1792 søkte Jon Ellefsen Tuset om 58 rdl. for 3. med smittsom
sykdom befengte og i hjelskutte hester. Stiftamtmannen tillot utbetalt
av kongens kasse 35 a 40 rdl., da han fant taksten for høy. Etter pla
katens bestemmelser ble han av fogden tilholdt å grave ned kadavrene
og rive ned eller rense stallen.
I 1793 fikk Kristian Dillan og Kristofer Jøsaas tilsammen 46 rdl.
for 3 med snive befengte og skutte hester, og Ragnhild Husan 25 rdl.
I 1797 er Tomas Sem etter fornyet ansøkning blitt innstilt til å få
bevilget av kancelliet 100 rdl. for hester «kreperte af smitsom og
ulægelig sygdom» dog uten følger for framtiden, siden han ikke til
strekkelig hadde bevist at hestene var skutt. I 1800 er en ansøkning fra
Ole Olsen Aksnes om erstatning for en hest blitt avslått, fordi den ikke
var skutt, men styrtet av seg seiv.
Dyrlæge Haldo Dahl har i 1798 innberettet at det blant hestene i
Verdal var utbredt en smittsom sykdom, snive, og at denne var mer
alminnelig enn bøndene ville vedgå, og at de søkte å skjule den. Dyr
lægen fikk ved stiftamtmannens skrivelse av 13- november ordre til
i følge med lensmannen å foreta en undersøkelse, ordinere de fornødne
medikamenter og ta forholdsregler overensstemmende med plakaten av
3. april 1789. Etter Dahls skrivelse rekvirerte han medisin «til de med
kropsyge i Værdalen befængte heste»; medisinen fikk fogden ordre
til å påse ble anvendt etter bestemmelsen.
I 1801 har Dahl fått ordre til å innfinne seg i Trondheim til kon-
feranse i anledning av en hestesykdom i Ålen og Holtålen, til hvis
behandling hadde vært engasjert en «kursmed», som imidlertid ikke
ansåes dugelig. Og i 1803 er han beordret til Selbu i anledning av en
smittsom sykdom blant hestene der.
Det synes av disse eksempler som om smittsomme hestesykdommer
har forekommet nokså hyppig både i Verdal og de øvrige av Trønde
lags bygder ennå omkring 1800. Siden er tilstanden etter hvert blitt
bedre, og dette tør vei for en vesentlig del tilskrives at man fikk
vitenskapelig utdannede dyrlæger, samt at man i det hele begynte
å stelle dyrene bedre.
Den første veterinærskole så dagens lys i Lyon i 1762. Den konge
lige danske veterinærskole i København, hvor de fleste norske dyr

----
366 Bind 2A
---
læger har fått sin utdannelse, opprettedes i 1773 av lægen P. Chr.
Abilgaard, som drev den for en fast årlig lønn; i 1776 gikk den
over til å bli en offentlig institusjon.
Den første virkelige norske dyrlæge var den senere militærdyrlæge
Johan Rølger, som kom inn på skolen i 1777 og uteksaminertes med
første karakter i 1780.
I 1790 var det bestemt at en kursmedlærling fra hvert kavalleri
regiment i Danmark og Norge skulle delta i undervisningen ved vete
rinærskolen. Det var også bestemt, at hvert kavalleriregiment skulle
holde en offiser eller underoffiser ved skolen. Det kom året etter på
tale, at hvert stift hvert fjerde år skulle sende en elev, som skulle
få fullstendig utdannelse som dyrlæge. I den anledning ble det inn
hentet uttalelse fra stiftamtmennene angående betimeligheten og nød
vendigheten av en sådan foranstaltning, og i skrivelse av 1. oktober
1791 uttaler da stiftamtmannen i Trondheim, at det ikke kan nektes
at almuen i alminnelighet er ytterlig enfoldig og uvitende om de
midler som behøves for å kurere de sykdommer, hvorav hestene i dette
distrikt oftest angripes. Til hestedoktorer brukes gjerne omløpere, for
uten at «forvendte og overtroiske» midler anvendes. Dog innrømmer
han at forholdet i så måte er bedret ved at det i Trondhjems amt
værende dragonregiment i noen tid har hatt kyndige kursmeder, og at
kjennskapet til hestens naturlige beskaffenhet i den senere tid er økt
meget blant dragonoffiserene, som bor omkring i bygdene. Han fore
slår at da her er et helt dragonregiment med kompanier spredt i 3 —4
fogderier, og dette skal underholde en kursmed til opplærelse ved
veterinærskolen, så kunne denne hvert år gjøre reiser i regimentsdistrik
tet og undervise lærvillige bønder, når han fikk litt betaling for det,
og de som ville lære hos ham, noen små premier. Å nedsende hvert
tredje år «et subject» for det hele stift fant stiftamtmannen både ville
gå for langsomt og være utilstrekkelig. Den virkelige grunn tør vel
imidlertid ha vært at han var bange for omkostningene. Fra Nordland
hadde han den underretning at hestelæge ansåes unødvendig.
For å tilveiebringe et tilstrekkelig antall utdannede dyrlæger ble det
dog ved kgl. resolusjon av 26. oktober 1792 bestemt, at hvert stift i
Danmark og Norge skulle holde en lærling ved veterinærskolen. Av
resolusjonen hitsettes:
«Fra ethvert stift i Danmark og Norge skal på stiftets bekostning
holdes en lærling ved veterinærskolen i København, og for ham
betales 100 rdl. årlig, for hvilke penge den indsendte lærling skal
holdes på samme fod som lærlingerne fra regimenterne, saa at han

----
367 Bind 2A
---
nyder fri undervisning, bolig, lys og varme paa skolen samt 5 rdl.
maanedlig til føde og klæders vedligeholdelse i de 3 aar, som udfordres
til at danne ham til en duelig kursmed og kvæglæge. — Naar en saa
dan lærling har udlært, skal en anden i hans sted indsendes, og de alle
vælges av bondestanden. De, som har udlært, skal i det øvrige staa frit
for at nedsætte sig i stiftet som smede paa landet eller, i kjøbstæderne
eller foretage sig, hvad haandtering de vil; dog skal de være forbundne
til at forblive i stiftet og for bestandig være til tjeneste, nåar de af
vedkommende øvrighed forlanges til en eller anden forretning i deres
fag som dyrlæger saasom til at besigtige syge kreaturer samt forrette
obduktioner og derom give deres beretning. Disse lærlinger fritages
for at udskrives til krigstjeneste, saalænge de staar i lære og siden
deres profession. — I henseende til valget, hvilket af stiftamtmanden
skal foretages, da skal derved iagttages, at der alene udsøges unge
mennesker, ikke under 18 og ikke over 25 aar gamle, som forraader
nogenlunde godt nemme og har lært at skrive, ligesom og sønner af
landsbysmede, som har disse egenskaber, fortrinlig dertil maa vælges.
løvrig vil Kongen, at lærerne ved veterinærskolen inden det første
halve aar efterat en saadan lærling er sendt til skolen, skal anmelde
til stiftet, om han befindes at mangle den fornødne bekvemhed til at
blive en duelig kursmed eller dyrlæge, i hvilket tilfælde en anden i
hans sted straks skal indsendes.»
Den 30. mars 1793 tilskrev foged Lind stiftamtmannen og meddelte,
at Haldo Kristiansen Dillan hadde besluttet seg til å søke veterinær
skolen. Stiftamtmannen svarte den 13. april at det allerede hadde
meldt seg en annen, men han ville ikke nekte at han trodde det måtte
finnes mange unge karle av bondestanden som måtte være mer skikket
til å motta undervisning enn denne, hvorfor han ønsket å se og tale
med Dillan før han fattet noen beslutning. Fogden fikk ordre om å
pålegge ham å innfinne seg snarest mulig; det gjorde han og ble
antatt, hvilket stiftamtmannen meddeler fogden i en skrivelse av 15.
mai, hvori han sier, at Haldo Dillan er av de som har meldt seg til
å ville lære veterinærvitenskapen, etter anseelse den mest passelige.
Fogden fikk pålegg om å besørge ham sendt til Trondheim og å skaffe
ham skipsleilighet til København. I skrivelse av 29. juli fikk han
videre anmodning om å sende inn 13 rdl. til reisen og siden 50 rdl. for
det første halvår til veterinærskolens kasserer.
Angående utgiftenes fordeling på distriktene uttaler stiftamtmannen
i skrivelse av 19. juli 1793 til rentekamret, at det er uvisst om Nord
land og Finnmark bør delta, da det i disse amter er så lite hest og kveg

----
368 Bind 2A
---
(unntagen reinsdyr), at de ikke kan vente å høste noen nytte av bekost
ningen, og heri har han utvilsomt rett; for seiv om kreaturholdet hadde
vært betydelig, må det nok innrømmes at Nordland og Finnmark ville
ha svært liten nytte av en dyrlæge som var i Verdal..De slapp dog ikke;
for fordelingen av de 100 rdl. i 1794 ser slik ut:
I 1793, da det — nedreisen iberegnet — var medgått 113 rdl., fikk
Stjør- og Værdals fogderi å utrede 8 rdl. 48 sk., siden 7 rdl. 2 ort
pr. år.
Således kom Verdal til å få den første utdannede dyrlæge norden
fjells. Han må være uteksaminert i 1796; for ettertiden kalte han seg
Dahl.
De dyrlæger som kom hjem etteråt deres utdannelse var bekostet av
distriktene, tilhørte med hud og hår det distrikt som hadde ytt under
støttelsen, og det visstnok for livstid, og uten å ha andre rettigheter enn
den å praktisere i sitt fag og prøve å leve av det. De ble ansatt uten
lønn og kunne ikke slutte med å praktisere uten særskilt tillatelse, tross
de ingen fast lønn hadde og var i framskreden alder eller ikke kunne
leve av sin praksis. Hvis man var syk, mente dog det offentlige at
vedkommende ville være straffri, om han unnlot å praktisere, når han
dertil ble kalt i offentlig ærend.
I 1799 innsendte dyrlæge Dahl et forslag om at de svenske hester
som var på tur til Levanger marked, skulle besiktiges på det første sted
hvor de oppholdt seg i Norge, for å forhindre at smittsom hestesyk
dom ble innført. Stiftamtmannen fant det dog i skrivelse til foged
Lind betenkelig å approbere forslaget; «ti hvor skal bekostningerne
(2 sk. pr. hest) tages f ra». Man får det inntrykk at stiftamtmannen
hadde sine tvil om hvorvidt det kunne lønne seg å koste penger på en
dyrlæge. Dette inntrykk bestyrkes ytterligere, når vi ser at stiftamt
mannen i samme skrivelse nekter å anvise en regning fra Dahl for
behandling av hester med smittsom sykdom før de «er alle av ham
saaledes kurerede, at ingen videre smitte fra dem skal kunne befrygtes,
og at han tillige forbinder sig til uden videre betaling igjen at kurere


----
369 Bind 2A
---
disse, hvis sygdommen paany skulde ytre sig». Da det ved fogdens
skrivelse og vedkommendes bevitnelse var godtgjort, at de syke hester
var fullkommen kurert, erklærte stiftamtmannen at det ikke var noe
i veien for å betale Dahls regning, som var på 34 rdl. 6 sk.
I 1800 søkte Dahl om å få en viss årlig lønn som dyrlæge. Etter
å ha innhentet fogdens erklæring, uttaler stiftamtmannen i skrivelse
av 8. september 1801 til kancelliet, at han finner andragendet rimelig,
«ti ellers vil det for ham som en fattig kari blive tungt at ernære sig»;
men han mener riktignok tillike at almuen vil bli tjent med det, da
Dahl skal være «en i dyrlægekunsten kyndig mand og derom ved
offentlig eksamen har avlagt prøve». Den av foged Lind foreslåtte
lønn finner han ikke urimelig og mener at den måtte kunne utredes av
amtet, som Dahl da måtte være forpliktet til å betjene i tilfelle av
smittsomme sykdommer. Det kom imidlertid ikke til noen fast avløn
ning denne gang.
Senere fikk de såkalte amtsdyrlæger en fast lønn; men det varte
lenge før staten begynte å delta i utgiftene til denne. Så sent som i
1844 uttaler medisinallovkommisjonen i sin innstilling til lov om
medisinalvesenet:
«I et land, i hvilket utbredte farsotter blandt husdyrene forekom
mer saa sj elden som i Norge, kan det ikke ansees for rigtig av stats
kassen at bevilge løn til saakaldte provins- eller distriktsdyrlæger.»
Dahls etterfølger som offentlig dyrlæge ble Ole Andreas Saugestad
i Beitstad. Han hadde hatt en understøttelse av amtet på ca. 90 spd.
året i 4 år til sin opplæring i Stockholm og ble ansatt fra 12. januar
1833. Han fungerte i 13 år uten fast lønn, bare med en diettgodt
gjørelse av 96 sk. dagen når han av amtet var beordret på reise. I 1846
søkte han om å få fast lønn, hvilket var lovt ved hans beskikkelse;
vedkommende amtskomite anbefalte andragendet, og da det ble spørs
mål om etter hvilken målestokk lønnen skulle fastsettes, trodde man
å treffe det riktige ved å sette ham i klasse med underoffiserer og
overjegere til fots og foreslo 30 spd. årlig. Amtstinget bevilget med
knapp majoritet 36 spd. fra 1. juli 1846. I 1849 søkte han om pålegg,
men fikk avslag.
Helt til 1856 var det i amtet bare ansatt 1 dyrlæge. Dette år besluttet
amtstinget at det skulle være 3, hver med en lønn av 100 spd. En
foresloes anbrakt i Stjørdal, en ved Strømmen og en på et bekvemt
sted i Namdal, f. eks. Overhalla.
Saugestad gikk av i 1862 på grunn av blindhet. Amtstinget i 1863
bevilget ham på ansøkning en årlig pensjon av 20 spd.

----
370 Bind 2A
---
Da saueskabb-syken herjet på Vestlandet, bevilget staten i 1849
inntil videre 100 spd. årlig som bidrag til ansettelse av en kyndig
dyrlæge; men bevilgningen ble atter inndratt etter et par års forløp.
Så liten interesse viste altså staten overfor denne herj ende sykdom, som
i to amter lavt regnet kostet distriktene y 4 million årlig med ca.
200 000 angrepe dyr. Sykdommen bredte seg da også over store deler
av det sønnenfjelske, og det tok ca. 100 år før man ble kvitt den.
Først fra 1877 begynte staten å yte bidrag til amtsdyrlæger.
Edvin Anzjøn
er født 8. april 1843. Han tilhører en gammel ansett slekt i Namdal.
Hans far var kjøpmann fra Vikna. Etter å ha fått en del videregående
privatundervisning, ble han i 1864 innskrevet som elev ved Den Kgl.
Veterinærskole i København, hvorfra han ble uteksaminert i 1867.
De fag som han i studietiden hadde størst interesse for, var kirurgi og
husdyrbruk, og hadde i disse fag til lærere Stockfleth og Prosch.
Anzjøn sto seg godt med Stockfleth, og som bevis på den tiltro han
hadde til ham, fikk han lese korrektur på en lærebok i kirurgien som
han ga ut. I Anzjøns tid ble de første kryptarchidoperasjoner utført
ved skolen. Etter avlagt eksamen ble Anzjøn ansatt som amtsdyrlæge
i Verdal med 200 spd. i lønn og 3 ort pr. sykebesøk. Anzjøn nøt stor
anseelse som dyrlæge. Han fulgte godt med i den raske utvikling som
da foregikk. Han var den første nordenfjells som brukte kloroforme
ring ved operasjoner (1888) og brenningsmetoden ved hingstkastra
sjoner. For husdyravlen hadde han stor interesse. Allerede i 1871
var han prisdommer ved de nordenfjelske hesteutstillinger.
I 1891 ble Anzjøn utnevnt til statskonsulent (husdyravlsbestyrer).
Inntil 1900 omfattet hans distrikt hele det nordenfjelske Norge. Etter
1900 begge Trøndelags f ylkene og Møre. I 1911 falt han for alders -
grensen etter å ha vært i offentlig tjeneste i 44 år.
Som den første statskonsulent nordenfjells, ble hans oppgave i det
første i vesentlig grad av grunnleggende art. Han opprettet en rekke
hingstsamlag og kvegavlsforeninger, nyordnet utstillingsvesenet, opp
rettet hesteavlssetrer, fikk i stand unghestskuer. Han fikk også anlagt
sauavlsstasjonen på Nordmøre, og grunnla stamboksføring m. m.
Anzjøn ledet husdyravlen i sitt distrikt etter vel overveiede planer
og med stø hand. Hans arbeide viste etterhånden gode tesultater. Ved
studiereiser både i utlandet og her til lands holdt han seg alltid på
høyde med utviklingen.

----
371 Bind 2A
---
Han har mottatt mange æresbevi
ser for sitt arbeide: Æresmedlem av
Sør-Trøndelag landbruksselskap, Ver
dal landbruksforening og Norden
fjeldske dyrlægeforening. Han har
kong Oscars belønningsmedalje, Møre
landbruksselskaps sølvmedalje, og en
rekke medaljer og diplomer fra utstil
linger og landbrukslag. Han har også
erholdt kong Haakons gullmedalje og
Nord-Trøndelags landbruksselskaps
gullmedalje.
I livet og utviklingen i heimbygda
tok Anzjøn del på mange mater. Var
med og fikk opprettet Stiklestad mei
eri, og var i mange år formann i
meieristyret. Sammen med Nils Jul
Edvin Anzjøn.
på N. Stiklestad tok han initiativet og fikk i 1887 plantet bjørkealleen
fra Verdalsøra til Olavsstøtten på Stiklestad.
Anzjøn har hele tiden drevet gardsbruk. Fra 1872 til 1893 på Gud
mundhus og siden på Fagerhøi.
Anzjøn var i sine beste år en ivrig jeger og friluftsmann. I løpet av
20 år skjøt han 32 eiger, og hver sommer tok han seg noen dagers
ferie til rypejakt.
Anzjøn ble i 1872 gift med Mathilde Åslund. De har hatt 4 barn —
som alle er døde.
Både Anzjøn og frue døde 1931.
Mikael Brustad.
født i Nannestad 24. februar 1864. Veterinæreksamen med 2. karak
ter i mai 1892 fra Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i Køben
havn. Konstituert som amtsdyrlæge i Hallingdal i ca. 2 måneder. Ble
i 1892 ansatt som amtsdyrlæge i Verdal og ble her til 1894, da han
ble utnevnt til fastlønnet premierløytnant i veterinærkorpset og flyttet
til Kristiania, hvor han en tid var assistent hos amtsdyrlæge Winsnes.
Reiste i 1896 til Stange, hvor han nedsatte seg som privat
praktiserende veterinær. I 1898 flyttet Brustad tilbake til Kri
stiania, leiet dyrehospitalet «Cheval», som han drev til 1909.
Han ble i 1900 utnevnt til kaptein i Veterinærkorpset og ansatt som
24


----
372 Bind 2A
---
Mikael Brustad.
Baard Arne Hjelde.
lærer i veterinærfag ved de militære skoler i Kristiania
Død
14. februar 1910
Baard Arne Hjelde,
født i Bjugn 9- mai 1872, veterinæreksamen i april 1895 fra Den Kgl.
Veterinær- og Landbohøj skole i København med 1. karakter. Amts
dyrlæge i Verdal fra 1895 til 1899 og amtsdyrlæge i Eidsvoll fra 1899
til 1935. Utnevntes 1901 som fastlønnet premierløytnant i Veterinær
korpset, og ble i 1916 utnevnt til veterinærkaptein. — Død 25.
august 1935.
Peder Marum.
født i Ulefoss 20. juni 1869. Veterinæreksamen 1892 med 1. karakter
fra Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i København. Nedsatte
seg i 1892 som privat praktiserende veterinær i Kragerø, men ble
samme år ansatt som amtsdyrlæge i Florø, i 1894 amtsdyrlæge i Frosta
og fra 1899 som amtsdyrlæge i Verdal. I 1910 flyttet Marum til
Kristiania, hvor han nedsatte seg som privat praktiserende veterinær.
Marum ble 1893 utnevnt til premierløytnant i Veterinærkorpset og
fra 1900 utnevnt som kaptein. Fra 1910 til 1917 var han lærer i
veterinærfag ved de militære skole i Kristiania. — Død 17.
juni 1923.

 

----
373 Bind 2A
---
Peder Marum.
Lars Gvøholt.
Lars Grøholt,
født 1885 i Løten. Eksamen fra veterinærhøyskolen i København 1907.
Dyrlæge i Kristiansund 2fø år. Fra 1/10 1910 distriktsdyrlæge i
Verdal. Fra 1920 —30 tjenestegjort som veterinærkaptein ved dragon
regimentet.
Gift med Ella Kristianne Løkke, f. i Kristiansund 1887. Kjøpte
Maritvold i 1910 og har siden bodd der.

 

----
374 Bind 2A
---
LENSMENN I VERDAL
Ingen verdslig tjenestemannstand i vårt land er så gammel og rot
festet som lensmennene.
Saga heretter om kongens årmenn {årmadr av arr, et sendebud, en
betrodd tjener) som bestyrte kongens eiendommer og oppkrevde hans
rettigheter. Etterhånden utvidedes årmennenes myndighet, slik at de
hver i sitt bygdelag utøvet så godt som hele den lokale administrasjon,
de var tillagt politi- og anklagemyndighet, fullbyrdelse av straffer,
inndriving av bøter og forbrutt gods, manntallsførsel og andre sivil
militære forretninger.
Til tross for sin betrodde stilling nøt årmennene personlig liten
anseelse, vel nærmest på grunn av bøndenes misnøye med de harde
skattepålegg. Stillingen var derfor lite ettertraktet. Årmennene var som
regel av ringe herkomst, ofte treller, muligens frie menn som var
hærtatt og så måtte finne seg i trellekår. Da kong Olav Trygvason
(997) foreholdt den mektige høvding Erling Skjalgson på Sole klager
over ham fra kongens årmann, svarte Erling: «Jeg bøyer gladelig
halsen for deg, kong Olav, men jeg synes det er hardt å bøye meg for
Sel-Tore, som er trellbåren i alle ætter, enda han nå er din årmann,
eller for andre slike, som er hans jevninger i ætt, seiv om du gir dem
heder.»
Etter kristendommens innføring og trellevesenets opphør omtales
ikke årmennene lenger, og vi ser at kong Sverre Sigurdson ansatte
sysselmenn, høyt betrodde menn av de beste ætter. Sysselmennene
ansatte underordnede som særlig hadde til oppgave å kreve inn skatter
og bøter, og som etter denne oppgave fikk navnet lensmadr av ordet
len, som er opptatt fra plattysk og betyr: overdragelse av oppebørsel,
og mad r, mann, )) den mann som rekr lenit, altså sysselmannens
oppebørsels- eller inndrivelsesmann.
Men lensmennene utførte også andre av sysselmannens gjøremål
innen distriktet, således eksekusjoner og polititjeneste, de var førere
i krig under sysselmannens overledelse, deres gjøremål falt med andre
ord stort sett sammen med de tidligere årmenns.


----
375 Bind 2A
---
Da det stadig ble klaget over lensmennenes opptreden overfor
almuen, ble det i kong Erik Magnussons store alminnelige rettarbot
fra 1280 bestemt at det ikke skal være mer enn to lensmenn i hvert
fylke; var det flere sysselmenn i fylket, skulle dog hver ha lov til å ha
en lensmann, men bestemmelsen kom neppe til gjennomførelse. Større
betydning fikk det at det i 1301 ble påbudt at det til lensmenn skulle
tas forstandige bønder av god ætt.
Under foreningen med Danmark gikk syslene over til len, lens
mennene ble ansatt av lensherren og kaltes nå i regelen bondelens
menn til atskillelse fra de høyadelige lensherrer, som også kaltes
lensmenn.
Under eneveldet fikk vi fogdene, som på lensherrens vegne ledet
inndrivingen av alle oppebørsel og hadde politimyndighet på landet.
Lensmennene mistet derved sin tidligere stilling som selvstendig full
mektig for lensherren og måtte nøyes med den mer beskjedne stilling
som fogdens tjener.
Mens amtmannen tidligere beskikket lensmenn übundet av inn
stilling fra embetsmennene eller herredstyrer, gikk tilsettingsmyndig
heten i praksis over til herredstyrene ved lov av 30/6 1884, hvoretter
amtmannen (fylkesmannen) er bundet til å beskikke en av de 3 søkere
som herredstyret innstiller. Derved er utsikten for lensmennene
til forflytning etter ansiennitet og dyktighet temmelig illusorisk; de
fleste lensmenn tilbringer sin tid i samme distrikt. Den stimulans som
ligger i utsikten til en bedre stilling, og den utluftning som følger av
å komme i nye forhold, går lensmannen tapt av, og det er neppe tvil
somt at dette i lengden virker svekkende på lensmannens energi og
bevirker en indolens til skade ikke bare for lensmennene seiv, men
også for distriktet og administrasjonen.
Ved kgl. res. av 13/6 1919 er det bestemt at lensmenn skal hen
regnes til statstjenestemenn, hvorved de er underkastet bestemmelsene
i tjenestemannsloven av 15/2 1918 (nr. 1, jfr. rundskr. 16/1 1919).
Dermed er tilsettingsretten gått over fra fylkesmannen til det i tje
nevtemannslovens § 31, pkt. 2 omhandlede fylkesråd. I visse tilfelle
kan tilsettingsretten bli å utøve av Finansdepartementet (jfr. tjeneste
mannslovens § 2, pkt. 4).
I rundskriv av 1/? 1907 har Finansdepartementet innskjerpet nød
vendigheten av at det ved lensmannsbeskikkelser legges særlig vekt på
vedkommende søkers vederheftighet.
Ved rundskr. av 20/8 1919 har Finansdepartementet fastsatt skjema
for tilsettingsbrev for lensmann, hvori det heter:

----
376 Bind 2A
---
«Beskikkelsen skjer på de vilkår som er nevnt i loven om offentlige
tjenestemenn og de i henhold til denne utferdigede reglementariske
forskrifter, samt med de forpliktelser som framgår av lov om pensjons
ordning for statens tjenestemenn av 20/4 1917 og om lov om alders
grense for offentlige tjenestemenn av 14/5 1917 med mulige senere
forandringer.
Lensmannen kan ikke uten fylkesmannens samtykke overta fast
lønnet bierverv, og har uten erstatning å finne seg i de bestemmelser
som senere måtte bli truffet med hensyn til forandringer i bestillingens
forretningskrets eller lensmannsdistriktets omregulering eller deling og
derav følgende omregulering av den faste lønn.
Lensmannen skal holde kontor på det sted som fylkesmannen
bestemmer.
Han er forpliktet til å stille sikkerhet for de ham betrodde oppe
børsler.
For øvrig skjer beskikkelsen på de vilkår som er anført i kunn
gjørelsen om stillingens ledighet.»
Bondelensmennene, som de ofte kaltes, var i eldre tider alltid tatt
blant de beste bønder. De måtte jo være «boksynt og brevsynt», dvs.
kunne lese og skrive, og det var det ikke svært mange som kunne.
Sansen for boklig kunnskap var som regel bare å finne innen noen
få av de mer velstående bondefamilier i hver bygd. Dette forklarer
til en viss grad at lensmannsombudet kunne gå i arv i en familie i
flere slektledd, hvilket også har vært tilfelle i Verdal.
Ved enkelte leiligheter er andre enn bønder blitt tilsatt som lens
menn. Fra Verdal har vi eksempler på dette både fra 1600-årene (Nils
Brun) og 1700-årene (Georg Arnold Post).
Lensmennenes arbeid og lønn er fastsatt ved et kongelig reskript av
14. mars 1762. De hadde å forkynne stevninger, lovdager og beskikkel
ser samt opp- og utsigelser, og skulle for dette for seg og et vitne ha
16 skilling sønnenfjells og 12 sk. nordenfjells (også nordenfjells
16 sk. etter reskript av 30. august 1782) for hver person som ble stev
net eller gitt lovdag, for beskikkelser samt opp- og utsigelser dobbelt
og dessuten skyss etter skysstaksten. I justis- og politisaker fikk han
som andre rettens betjenter tildømt sitt calarium unntaken i kriminelle
saker. For hver plakat til skifte eller auksjoner, som han bekjentgjorde,
hadde han 16 sk. Når han tjenestgjorde ved skifter, registreringer, i
odels- eller åstedssaker, hadde han 24 sk. dagen.

----
377 Bind 2A
---
Ved reskript av 30. januar 1782 bestemtes lensmannstollen i Trond
hjems stift til 8 sk. for garder under 1 spand, 16 sk. for garder fra
1 til 2 spand og 24 sk. for større garder. Samtidig bestemtes at skjønt
den i alminnelighet burde svares i penger, skulle det dog være almuen
tillått å betale den i korn etter gjengs pris, hvor den var best tjent
hermed
I et dokument av 6. oktober 1514 undertegner lensmann Torkild
Jonssøn som vitne et makeskifte av Ros vold mot Lyng. (Se Rosvold.)
Det må ansees som ganske sikkert, at dette er den samme som Torkel
på Stiklestad i skattemanntallet av 1520. Det fins foruten ham bare
to av navnet Torkel i dette manntall, nemlig på Husby og Myr, og
noen av disse kan ikke tenkes å ha vært lensmann.
Otter Persen Stiklestad. 1547 —1549.
«Otthe Persen, lensmann ij Werdal» bevitner i et dokument,
datert Sul den 25. januar 1547, et salg, hvorved Jon Persen overdrar
til sin frende, Sjurd Amundsen, 1 spand i Ulve i Frol. (Dipl. Norv. I,
811.) Sjurd Amundsen var dengang kannik i Trondhjem. Han var
den siste katolske og første lutherske presten i bygda. (Se prester.)
Denne Otthe Person er utvilsomt samme mann som den Otthr, som
i 1549 brukte hele Nedre Stiklestad, som dengang var den største går
den med en skyld av 8 spand og omfattet de nåværende garder Stikle
stad østre, mellom, vestre og nordre. Han oppføres i Steinviksholms
lens regnskap over kronens landskyld dette år, men finnes ikke i
ledingsmanntallet, da han rimeligvis som lensmann var fritatt for å
svare leding av gården. Andre skattebønder av navnet Otter fins
på samme tid bare på Fæby, Gjermstad og Holmen, og det er mindre
sannsynlig at noen av disse har vært lensmenn.
Otter Persen kan ha vært bror av den Jon Persen, som solgte Ulve,
og altså også i slekt med Sjurd Amundsen.
Baard Haug. 1592—1593.
Under Hegstad er nevnt et merkebrev, utstedt av lensmann Baard
Haug i 1592. Og den 19- mars 1593 var «Baard, kongelig lensmand
i Værdalen», til stede ved et skifte etter Laurits Mikkelgaard. I hans
segl står B. P. Formodentlig hette han Baard Pedersen.


----
378 Bind 2A
---
Baard Stiklestad. 1610—1620.
Han nevnes i 1610, da han som lensmann undertegnet hyllingseden
til kong Kristian IV. Og i fortegnelsen over kronens jordegods 1
1619 —20 anføres «Baard Sticlestad, lensmand».
Ole By. 1624.
Lensmann Oluf Bye var den 3. mars 1624 på registrering etter
Kristofer Balgaard, som var rømt for en forseelse, hvorved han hadde
forbrutt sin eiendom.
_ I ledingsmanntallet for 1631—32 står: «Olle Biertnes — Lensmand
frij». Og i 1636 har Oluf Bjertnes, «lensmand i Værdalen», festet et
spand i Fleskhus, som han overdro til klokkeren, som bodde på denne
gard, mot det spand som tilkom klokkeren i Bjertnes (det såkalte
klokkerspand). Ole har bodd på Bjertnes fra 1620 til omkring 1640.
(Se Bjertnes.)
Ole Vist. 1635.
Lensmann Olluff Wist nevnes som leilending på Vist i 1635. Han
hadde vært på gården omtrent fra århundrets begynnelse, men
nevnes først dette år som lensmann. Da Ole Bjertnes var lensmann
både i 1631 og 1636, må Ole Vist bare ha fungert som sådan en kort
mellomtid.
Aage Jonsen Haug. —1671.
Han var vel neppe fra bygda. Aage var et meget sjeldent navn i
Verdal ved denne tid. Han oppgis i folketellingen av 1616 å være
61 år og skulle således være født i 1605, kom til Haug ved i 1638
å ekte enken etter Jon Baardsen Haug, og har muligens vært lensmann
helt fra denne tid; iallfall var han det sikkert 1 1651; ti det år
sees «lensmand Aage Haug» å ha solgt bord til istandsetting av
sakristiet ved Verran kirke. Haug kjøpte han i 1664 av kronen og eide
dessuten atskillig annet gods i bygda. (Se herom under «Proprietær
godser».)
Som lensmann deltok han i matrikuleringsarbeidet 1665—1669.
Han må være død i 1671; skifte etter ham holdtes 22.—23. august
dette år.


----
379 Bind 2A
---
Han fungerte som lensmann ved skiftet etter Aage Haug i 1671,
visstnok bare som midlertidig beskikket.
Sevald Vist. 1671
I skattemanntallet for 1671—72 står: «Zewold Wist, lensmands
gaard.» Hvor lenge han har vært lensmann er ukjent.
Lars Olsen Leklem. 1677.
«Lars Leklem, lensmandsgaard» står det i mannfallet over leilen
dingsskatten for 1677.
Nils Brun, ca. 1680—1698
Brun er formodentlig blitt lensmann etter Lars Leklem omkring
1680. Han hadde tidligere vært embetskontorist hos sorenskriver Hans
Ehm. I 1671 sees Brun, som da hadde vært i sorenskriverens tjeneste
i 3 år, å ha stevnet denne til betaling av opptjent lønn og å ha fått
sorenskriveren på Inderøya, Lange Hansen, oppnevnt til settedommer
i saken.
Han har i sin funksjonstid øyensynlig spilt en viss rolle i bygda
og har vært populær blant almuen, men mindre velsett av øvrigheten,
hvorfor han gjentatte ganger synes å ha vært suspendert. Han later til
å ha hjulpet bøndene med skrivning når de hadde noe utestående med
hverandre eller med øvrigheten. Da han var en bitter fiende av presten,
har det vært ham en fryd å hjelpe hvor det gjaldt klager over eller
uenighet med denne. Og Tomas Scheen, som var en så steil personlig
het, har naturligvis tatt hansken opp. Det er da også ting som tyder på
at forholdet mellom disse to har grenset inn på det skandaløse, spesielt
da også lensmannens døtre til slutt tok del i striden.
Men også med andre øvrighetspersoner var han i konflikt. I skrivelse
av 2. august 1688 til stiftamtmannen klager han over å være blitt
overfuset med «ærerørige skjeldsord» av foged Hans Kochs tjener
(r. fullmektig eller kontorist), Jakob Klemetsen, under sagetinget på
Øren i juni samme år, og det i fogdens og andre godt folks nærvær.
Og samme dag, mens han sto ved tingbordet og talte med fogden,
overfalt samme Jakob Klemetsen ham og slo ham i hodet «med soren
skriverens hans embedsstok», så blodet løp nedover hans ansikt og
klær. Han ber om at det må bli beskikket settedommer, da sorenskriver
Ehm ville bli innstevnet som vitne. Og da det tross stiftamtmannen^


----
380 Bind 2A
---
resolusjon ikke ble foretatt noe i saken, gjentok han sin begjæring i
skrivelse av 5. november samme år.
Imidlertid hadde foged Koch suspendert ham, og herover innsendte
han samtidig klage og fikk stiftamtmannens medhold, idet denne
beordret fogden til å la ham forbli ved lensmannsombudet, «saafremt
han sig ikke herefter imod sit løfte i en eller anden maade forser».
Øvrigheten har neppe hatt rene papirer i denne sak; ti 2 år etter
var det ennå ikke gjort noe ved den. Da Brun så i skrivelse av 30.
januar 1693 på ny begj ærer settedommer i saken med Jakob Klemet
sen, er det tydelig at stiftamtmannen er ved å tape tålmodigheten, idet
han i sin resolusjon uttaler at «i hvor tidt og ofte befalinger til denne
sags fremgang udstedes, saa sees dermed endnu lige nær at være
kommen. Da paa det ei skal siges, retten bliver vægret, og i forhaab
ning dermed engang at være ende», beordrer han foged Høg på
Inderøya til å være settedommer i saken.
Året etter var Brun i konflikt med presten Scheen, som stevnet ham
til sommertinget i juni 1694 «for hans utilbørlig eftertale paa adskil
lige steder, som baserer hans person, embede og ære». Brun på sin
side påsto at presten hadde bannsatt ham på den alminnelige bededag
året i forveien, hvortil denne sa at Brun «skulde være en løgner, ind
til han saadant ham overbeviste», liksom han krevde almuens uttalelse
om hvorvidt den ikke kjente til at Brun hadde ligget i trette både med
forrige prest, foged og skriver. Utfallet var ikke heldig for lens
mannen: Han ble dømt til «for denne ret at gjøre hr. Tomas Svendsen
Scheen en kristelig og fornøielig afbed og erictering» og å gi til det
norske kvæsthus 2 rdl. samt i omkostninger 4 rdl.
Fra høsten 1696 synes han atter å ha vært ute av stillingen, av hvil
ken grunn er übekjent; iallfall har Sevald Lein i den følgende tid
fungert som lensmann, likeså i 1698, da Brun var bortreist. Vi får ien
langt senere tid litt opplysning om hvordan det forholdt seg hermed,
idet det på tinget den 4. mars 1740 ble opptatt forklaring om lens
mannstollens størrelse og opprinnelse. Det opplystes da at tollen årlig
var for soldaterlægder 1 bismerpund havre av hver stor gard og
1/2 bismerpund av de mindre. Om opprinnelsen til denne toll visste
den daværende lensmann ikke annet enn at det ble sagt at der i for
rige tider var en lensmann Nils Brun, som reiste for almuen ned til
København med en underdanigst ansøkning til kongen, «hvorfor
almuen undte ham saadan told som og andre lensmænd efter ham har
nydt». På dragonkvarterene var tollen likedan til i 1728, da lensman
nen ifølge kongelig foranstaltning ble tillagt toll og for ting- og natte

----
381 Bind 2A
---
hold av hvert stort kvarter 3 bismerpund, av et middels 2 og av de
minste 1 bismerpund blandkorn, hvorav tredjedelen ble regnet som
godtgjørelse for ting- og nattehold.
Hvordan det nå enn forholder seg med opprinnelsen til lensmanns
tollen, så synes det dog med sikkerhet å framgå av ovenstående at
Nils Brun har vært hos kongen som supplikant på almuens vegne. Og
da det er høyst sannsynlig at almuens supplik også har angått bønde
nes forhold til øvrigheten, har reisen neppe bidratt til å gjøre Brun
mer velsett av denne.
Brun har sluttet som lensmann i 1698. Men seiv om han var ute
av lensmannsstillingen, fortsatte striden med presten Scheen så lenge
denne var i bygda og en stund etter. I begynnelsen av 1700-årene var
kampen mellom dem blitt stående: Presten hadde fått både hjemtings
og lagtingsdom over Brun for gjeld. Denne hadde til gjengjeld i et
andragende han skrev for dragon Svend Olsen Heir, brukt noen for
nærmelige uttalelser om presten, hvorfor denne stevnet ham til ekstra
ting på Bjertnes i 1707. Samtidig var innstevnet Bruns døtre, Helvig
og Kristine, fordi de en søndag ved kirken hadde ropt noen forskrek
kelige injurier etter presten. Ingen av de innstevnte møtte, men fikk
prompte sin dom, som for de to pikers vedkommende lød på en bot av
«3 ganger 4 lod sølv, og ifald middel fattes, at slagis til kagen og
bære sten af by». Det er — såvidt kjent — eneste gang straff en å
bære sten av by er idømt noen i Verdal.
Etter Sevald Leins død i 1706 har foged Jens Mogensen midlertidig
konstituert Brun som lensmann, men fikk ikke stiftamtmannens appro
basjon. Siden levde han som bonde på Haga, hvor han døde våren
1719, 80 år gammel. Fra datterdatteren, som ble gift med Baard Olsen
Haga, nedstammer en slekt, som har vært på Haga til den seneste tid.
(Se Haga.)
Sevald Siurdsen Lein. 1698 —1706.
Han var født på Lein den 12. februar 1652 og bodde der til sin
død i 1706. Slekten har vært og er fremdeles meget utbredt både i
Verdal og utenfor. Fra Sevalds bror, Hans Siurdsen Landstad, ned
stammer prestefamilien Landstad, og fra dennes datter, Marit, som
ble gift med lensmann Ole Jakobsen Lyng, stammer embets- og kjøp
mannsfamilien Lyng. (Se stamtavlene Lein og Lyng.)
To av Sevald Leins etterkommere har vært lensmenn i Verdal,
nemlig hans sønnesønnssøn, Ole Sevaldsen Lerfald og dennes sønn,
Halvor Olsen Hegstad.

----
382 Bind 2A
---
Antakelig har slekten bodd på Lein helt siden begynnelsen av 1600-
årene, og det er etterkommere av samme slekt som bor der den dag i
dag. Den er en av de Verdalsslekter man har best rede på, og dette
skyldes i høy grad en liten notisbok, som nå er i Johannes Ingebrigtsen
Husans besittelse, og som visstnok i sin tid er forært Sevald Lein med
følgende tilegnelse: «Forsvar denne lille Bog som et pant paa en
christelig og frugtbar Slegt.» På første side i denne bok har Sevald
innført: «Anno 1617 d. 15 May er min kiere Moder Maridte Andersd.
f. og baaren til Verden paa Gudding her i Verdalen af meget agtbare
forældre.» I en gammel kopibok for sognepresten i Verdal står anført
at hr. Christen var den første kapellan i bygda, senere vicepastor, og
at han hadde to sønner, Anders og Arnt, som bodde på Gudding, og
av skattemanntallene vet vi virkelig at oppsitterne på Gudding
omkring 1620 het Anders og Arnt. Det er derfor sannsynlig at Sevald
Lein var en sønnedattersønn av presten Kristen.
Han har, som ovenfor nevnt, fungert som lensmann allerede i 1696
under Bruns fråvær eller suspensjon. Og under 12. oktober 1698 fikk
han med stiftamtmannens approbasjon fogdens skriftlige tillatelse til
å være lensmann «udj dend bortreiste og afligende forrige lensmand
Niels Bruns sted», den er tinglest 26. januar 1699, hvoretter han har
vært lensmann til sin død i 1706.
Erik Paulsen Næs. 1706—ca. 1720.
Han var formodentlig en sønn av den «Pofvel Erichs» som i folke
tellingen av 1665 oppføres som sønn på Næs og da var 2 5 år gammel.
Erik Paulsen kom i besittelse av Næs ved i slutten av 1690-årene å
gifte seg med Ragnhild Ellingsdatter, som var enke etter Ole Iversen
Næs og eide gården. (Se Næs.) Da hun var død i 1724, tok hennes
sønn av første ekteskap Næs på odel, og Erik Paulsen bygslet Vestre
Lerfald etter å ha giftet seg med enken på denne gard. Her døde han
i 1732.
Da Nils Brun i 1706 var blitt midlertidig beskikket som lensmann
uten å få stiftamtmannens approbasjon, søkte E rik Paulsen Næs ombu
det. I sin søknad av 9. november 1706 til stiftamtmannen anfører
han at han bebor sin egen odelsgård, som er et bekvemt sted i sognet,
og at han har søkt fogden om ombudet uten å bli antatt. Ved stift
amtmannens resolusjon av 25. november jamme år fikk fogden ordre
til å anta ham som bygdelensmann, «saasom jeg finder samme bekvem
mere og roligere for almuen end den ad interim konstituerede Nils
Brun», hvoretter fogden under 30. desember 1706 utstedte tillatelse for

----
383 Bind 2A
---
ham til å være lensmann i Nils Bruns sted; den er tinglest 27. januar
1707.
Det ser ut til at han ikke har vært lensmann lenger enn omtrent til
utgangen av 1719- Antakelig har det nettopp ved denne tid på grunn
av krigen og den derav følgende store fattigdom og nød hverken har
vært noe hyggelig eller innbringende arbeid å skjøtte ombudet.
Ole Jakobsen Lyng. ca. 1720 —1735.
Ole Jakobsen var fra By i Stod, hvor hans bror, Ingebngt Jakobsen
By, var lensmann. Ole var i 1707 blitt gift med Beret Andersdatter
Bjertnes. Etter hennes død ble han i 1723 gift med Marit Hansdatter
Landstad, en brordatter av lensmann Sevald Lein. Han var da blitt
lensmann, antakelig i 1720. Ved disse giftermål var han kommet i
forbindelse med to av de mest formående slektene i bygda, endel
midler hadde han vel også fått med sine hustruer.
Han bodde på Søndre Lyng, som han kjøpte i 1722. I 1734 kjøpte
han også Midt-Lyng, som han bygslet bort. (Se Lyng.) Han var en
økonomisk velsituert mann, skjønt lensmannsombudet visstnok ikke
kastet så svært meget av seg. Det var vanskelig å få inn det han skulle
ha, særlig i årene nærmest etter krigen.
Ved kongelig resolusjon av 10. desember 1719 var det bestemt, at
lensmennene skulle ha av dragonkvarterene som av andre kvarterer
overalt i Norge 1 kvarter blandkorn av hver fullgard og av de andre
«ad advenant» (forholdsvis); men i skrivelse av 13. april 1722^ med
deler foged Friis at lensmennene i Verdal og andre steder nå på 2 år
ikke har kunnet få dette korn av dragonbøndene. Og i skrivelse av
30. september 1732 klager lensmann Lyng over restansene av dragon
kvarterene i Verdal, hvoretter han fikk pålegg av stiftamtmannen om
å innsende en spesifisert fortegnelse over restanser for årene 1720 til
1731, hvoretter det skulle bli bevilget ham å utpante. I 1733 fikk han
endelig resolusjon for at hvis de som ennå sto til rest tross advarsel
ikke hadde betalt innen 6 uker, skulle de utpantes.
Blant lensmennenes plikter den gang var også å ta vare på arre
stanter, hvorfor det på enhver lensmannsgård måtte være et rom,
innrettet til å huse sådanne. Disse lensmannsarrester bød i alminnelig
het ikke noen sikker varetekt for fangene, og det hendte derfor hyppig
at de unnvek. En sådan begivenhet var indirekte årsak til lensmann
Lyngs død:
En finngutt hadde ved vådeskudd på jakt drept en gutt oppe i
Helgådalen. Han ble satt under tiltale for drap, for hvilket han visst

----
384 Bind 2A
---
nok ble frikjent, men ble idømt en stor bot eller i mangel av betaling
å hensettes på tukthuset.
Etteråt dommen var falt, rømte han fra arresten. Lensmannen beko
stet da først folk opp i Helgådalen for å lete etter ham. Siden dro
han seiv til fjells for å finne ham. Fra denne tur kom han syk tilbake,
og døde kort tid etter i november 1735.
Ole Olsen Østvold. 1735 —1740.
Han var fra Forbord i Skogn og var sersjant, da han etter krigen,
antakelig i 1720 kom til Østvold, som han de første årene brukte for
avgift. Bygselbrev fikk han først i 1729, skjønt han sikkert brukte
gården i 1723. (Se Østvold.)
Han ble konstituert i lensmannsombudet straks etter Ole Jakobsen
Lyngs død i 1735; men da han allerede dengang var noe til års, fikk
sønnen, Elias Olsen, brev på å være adjungert lensmann og å tiltre
ombudet når faren gikk av. Det er utstedt av fogden og approbert av
stiftamtmannen 4. april 1739.
Elias Olsen Østvold. 17'40—1743.
I mars 1740 betegnes Ole Olsen Østvold som «forrige lensmand».
Da har han altså oppgitt stillingen og Elias overtatt den; men han
hadde den ikke mange årene. Han var meget ung da han tiltrådte,
bare 20 år, og han fikk vanskelige forhold å arbeide under, idet tiden
17 40—43 var en av de aller verste uårsperioder vi har hatt. Det er
derfor rimelig at han på grunn av sin unge alder og de vanskelige
forhold ikke har maktet lensmannsstillingen. Han sees ofte å ha vært
i pengevanskeligheter, og dette er kanskje grunnen til at han har mattet
oppgi stillingen.
Et ganske pussig tilfelle forekom det første året han var lens
mann: Ved et skifte på Fæby, hvor han var arving, deltok han som
lensmann i administrasjonen av skiftet, men som arving måtte han på
grunn av sin unge alder ha kurator.
Elias kom i 1743 til Øvre Stiklestad og siden til Aksnes. (Se disse
garder.)
Jens Hanssen. 1743 —1748.
Denne mann har rimeligvis tidligere vært embetskontorist og var
vel neppe fra bygda, han har heller aldri brukt noen gard der. Han
fikk brev på lensmannsombudet av fogden 28. desember 1743, appro

----
385 Bind 2A
---
bert av stiftamtmannen 25. januar 1744, men har neppe overtatt det
før i slutten av 1745, idet han — såvidt kan sees — opptrer første
gang som lensmann ved et skifte på Skjørdal i november dette år. I
mellomtiden nevnes stadig Ole Larssen Minsaas som konstituert, eller
«for lensmanden mødte Ole Larssen Minsaas». Jens Hanssen har vel
nærmest fått lensmannsstillingen som en slags retrettpost, idet han
under 6. februar 1744 har fått stiftamtmannens bevilling til å «skrive
memorialer og repliqver for almuen og gaa i retten for dem». Han
har med andre ord virket som prokurator.
Fra slutten av 1745 har han seiv besørget lensmannsombudet, men
synes da å ha vært noe gammel og atskillig sykelig. Fra 1747 av sees
han jevnlig å ha hatt stedfortreder; til dels er det uttrykkelig bemerket
at de fungerer «i den syge lensmands sted». Som stedfortreder fun
gerte hyppigst Ole Larssen Minsaas, til dels også Ole Toresen Lund.
Som lensmann synes han til dels å ha vært noe hardhendt: I 1748
er det innkommet klage over ham fra en Gjertrud Tomasdatter med
en påtegning av presten, hvorav framgår at lensmannen «skal have
noget haardt fremfaret og medhandlet den klagende tilligemed hendes
mand til deres ruin og fordærvelse», hvorfor fogden fikk ordre til å
undersøke saken.
Den ble avgjort i minnelighet, og Gjertrud fikk oppreisning av
lensmannen; men da hadde han allerede på grunn av alderdom og
svakhet oppgitt stillingen, og fogden beskikket en annen.
Jens Hanssen er dog vedblitt å bo i bygda. I 1749 sees han å ha
møtt som lensmann i sin etterfølgers sted.
Arnt Ellevsen Hallem. 1748—1762.
Arnt Ellevsen var født på Søndre Minsaas i 1722, sønn av Ellev
Hanssen Minsaas, som var bror av lensmann Ole Jakobsen Lyngs annen
hustru. (Se stamtavlen Lein.)
Han bygslet i 1751 Kjæran, men flyttet allerede i 1756 til Vestre
Hallem, som han kjøpte i 1762.
Han fikk konstitusjon som lensmann 31. juli, approbert 3. august
1748, og var i ombudet til sin død i 1762. Det siste år var han meget
sykelig, og da har Ole Sevaldsen Lerfald, som siden ble lensmann,
jevnlig møtt for ham.
Arnt Ellevsen var en velstandsmann, og synes å ha vært en ideell
lensmann. Det fins ingen merknad av noen art om hans embets
førsel. (Se Minsaas, Kjæran og Hallem.)

----
386 Bind 2A
---
Georg Arnold Post. 1762—1766.
Post hadde tidligere «konditioneret» hos Rasmus Brodersen Hagen
på Maritvold. Der var han i 1758, da han sto offentlig skrifte for å ha
besvangret Karen Siursdatter Lerfald, som tjente sammesteds.
Bestalling som lensmann fikk han av stiftamtmann Rantzau 7.
september 1762, men var i ombudet bare 4 år.
I 1763 sees Peder Eklovaldet og hustru å ha skjelt og truet ham
da han skulle eksekvere hos dem, og for dette er de blitt dømt til å
betale 3 rdl. til de fattige og 3 rdl. til justiskassen eller i mangel av
betaling lide korporlig straff etter forordningen av 6. desember 1742.
Muligens er det økonomiske vanskeligheter som har gjort at han
er sluttet som lensmann; for i den følgende tid sees han flere ganger
å være stevnet for til dels ganske betydelige gjeldsposter.
Han bodde i Verdal ennå i 1771; hva han tok seg til, er ukjent.
Noen gard har han aldri brukt.
Han var sønnesønnssønn av lensmann Sevald Lein, født på Stikle
stad. 1.1739 bygslet han Mo, i 1745 kjøpte han halvparten av Vestre
Lerfald, og i 1756 ble han eier av hele denne gard. Her døde han i
? ? (Se Mo og Lerfald og stamtavlen Lein.)
Bestalling som lensmann fikk han av stiftamtmann Rantzau den
11. april 1766.
De faste inntekter ved lensmannsombudet besto, etter hva det
opplyses i en skrivelse av 25. juli 1772 fra stiftamtmannen, «f ra
umindelig tid» i en toll på 2 bismerpund havre av hver gard på
11/2 spand og derover og 1 bismerpund av de mindre garder uten
forskjell på om det var dragonkvarterer eller soldaterlægder. Ting
holdstollen, som i eldre tider var forbundet med lensmannstollen,
hvorfor lensmannen hadde å skaffe underhold for tingbetjentene,
oppebares nå av fogden til like deling mellom ham og sorenskriveren,
således at oppsitterne på garder på IV2 spand og derover betalte
16 skilling, på de mindre 8 skilling, hvorfor rettens betjenter seiv
bekostet sitt underhold på tingene. Det skulle nå etableres en felles
ordning for det hele amt, hvorfor stiftamtmannen i nevnte skrivelse
anmodet fogdene om et forslag til utligning på gårdenes skyld.
I 1775 fikk lensmennene en instruks, hva de hittil ikke hadde hatt,
«hvorfor eenkelte ikke ved, hvad de har at iagttage, og andre tiltager
sig for stor myndighed», skriver stiftamtmannen, som hadde utfer
diget instruksen. Ennå var det ikke innløpet approbasjon på det inn


----
387 Bind 2A
---
sendte forslag til lønnsregulativ, hva han finner beklagelig, da lens
mennene de fleste steder var så slett avlønnet at han fryktet for at de
kunne komme til å frasi seg ombudet når de fikk seg forelagt en
instruks uten noen lønnsregulering. Fogdene hadde ved inntredende
ledighet møye med å få noen i stedet, og måtte til dels ta hvem de
kunne få, uansett om de var skikket eller ikke.
Ved et reskript av 1782 inntrådte det noen forbedring i lønns
vilkårene. Lensmennene i Stjør- og Verdal ble heretter lønnet etter
dette reskript og hadde dessuten sin lensmannstoll etter kgl. forord
ning av 1. desember 1719- Først etter en bestemmelse av 1801 fikk
de godtgjørelse for sine reiser i offentlige forretninger; den utgjorde
dette år for Verdal 14 rdl.
Ole Lerfald har etter alt å dømme vært en pålitelig og dyktig lens
mann — økonomisk velsituert var han også. Det eneste som har
vært å si på ham, står i forbindelse med de tidhgere nevnte forhold
med lensmannsarrestene og ordningen med fangenes bevoktning.
Hertil ble nemlig etter tur tilsagt distriktets bønder, som visstnok bare
ugjerne tok dette pliktarbeid og ikke alltid tok det så nøye med bevokt
ningen, ja det tør vel ikke være utelukket at de, når det gjaldt en nabo
eller kjenning, ikke lot det mangle på en håndrekning til å flykte.
I 1790 satt det en viktig fange i lensmannsarresten på Lerfald: Det
var Anders Auskin, mistenkt og arrestert for mordet på Anders
Grundan. Han rømte av arresten, og både lensmannen og de to vok
tere, Haldo Halset og Haldo Bjørgan, ble tiltalt for å ha latt ham
unnslippe. Lensmannen ble frikjent; men de to andre ble dømt til
2 måneders tukthus samt — da Anders atter var blitt grepet — å
betale de ved pågripelsen forårsakede omkostninger, 6 rdl.
Nå ble vaktholdet visstnok skjerpet endel; men Anders rømte atter
dagen før han skulle føres til Trondheim, og ble aldri siden pågrepet.
Dette var en alvorligere affære. Atter ble lensmannen og de to voktere
stillet for retten, og av de framkomne forklaringer får vi god rede på
hvordan det var tatt vare på fangen.
Det ble ved forhøret framvist «en merkelig tyk træklods», hvori
var fastslått en jernlenke med håndklave og lås, dessuten en bolt med
klaver til begge føtter og dertil 2 lås med nøkler. I dette satt fangen
lenket midt på gulvet på et loft over lensmannens dagligstue. De to
lås ved bolten på føttene fantes åpnet uten å være beskadiget; men
hengelåsen for håndklaven, hvormed høyre hand var fengslet, var
uopplåst. Nøklene var alltid oppbevart i lensmannens kråskap i dag
ligstuen, og til dette hadde han alltid nøklen seiv.
23

----
388 Bind 2A
---
Man lot en av vitnene prøve om han kunne få hånden ut av hånd
klaven uten å låse den opp, hvilket også lot seg gjøre, om enn med
noe bes vær. Nøkkel ville ha vært uten nytte for fangen, da en svær
krampe til lenken, innslått i trestabben, måtte brytes opp med en
jernstaur, før klaven kunne åpnes.
Vaktmennene var Erik Hanssen Haug og Anders Bastiansen Myren.
De var kommet til Lerfald søndag morgen, samme dag som Anders
rømte. Lensmannen undersøkte da låsene og fant at de var i god stand.
Vaktmennene oppholdt seg alltid i rommet hos arrestanten, «den
ene ved hovedet, den anden ved fødderne». De merket ikke at han
puslet med noe, bare at han skubbet seg for utøy «samt snudde og
vendte sig i den anledning». Om aftenen ved tø 10, da det var skymt,
kom lensmannen atter og etterså låsene samt bad dem passe nøye på.
Etteråt han var gått, lukket de døren med et hengelås, Anders tok
nøklen til seg, og Erik såtte seg på en kiste mot døren.
Hittil synes det således å være gått fram med all den forsiktighet
som kunne forlanges, når alle forhold tas i betraktning. Og dog kom
skandalen:
Henimot 12-tiden om natten forlangte arrestanten en bøtte « til
sin fornødenhed». Anders gikk ut for å finne en sådan, og mens han
var ute, sa arrestanten til Erik, at han hadde litt mat som vakten
hadde gitt ham, og som ingen i huset måtte vite noe om, stående i en
tom seng inne på loftet. Denne bad han Erik rekke seg, hva denne
ikke syntes å kunne nekte ham. Men neppe hadde Erik fjernet seg fra
døren, før arrestanten kastet av seg et åkle han hadde over seg, og i et
sett var oppe, ute av døren og nede gjennom trappen, hvorpa han
flyktet gjennom forstuen. Det ble øyeblikkelig slått alarm, og han ble
forfulgt av både vakten og husets folk, men uten resultat.
Det forrige vakthold bevitnet at lensmannen hadde ettersett jernene
også dagen før arrestanten unnvek. De var da blitt tatt av ham for at
han skulle få bytte linnet, og dette skjedde ved at krampen hvormed
jernene var festet til treblokken, ble bendt opp med en jernstaur, og
etterpå ble den slått inn igjen med en stor hammer.
Etter hva her er opplyst, synes dommen å være temmelig hard:
Vaktmennene ble under 27. september 1792 idømt tø års festnings
arbeide og lensmannen til å ha sitt embete forbrudt. Retten fant at
den forrige rømming burde ha oppfordret ham til å utvise all mulig
omhu, og antok at arrestanten måtte ha blitt skjødesløst fengslet siste
gang etter linnetbyttingen. At det var brakt nøkler, fantes ikke rime
lig; for da måtte disse vært funnet. Videre fantes det forsømmelig å

----
389 Bind 2A
---
lete etter et sådant møbel som man på forhand burde vært forsynt
med. «Man kunde banket paa gulvet og faat vækket folkene, som laa
nedenunder.»
Dommen er formodentlig blitt underkjent ved høyere rett. lallfall
forble Ole Lerfald i lensmannsstillingen til i 1801, da han på grunn
av høy alder frivillig oppga den.
En direkte følge hadde dog disse begivenheter: På høsttinget i 1791
forestilte fogden den store uorden og de farlige følger av at det i det
hele fogderi ikke fantes et ordentlig fangehus, hvorfor «delikventer
gemenlig finder leilighed at undvige». Han foreslo at det i sentrum
av fogderiet ble innrettet et arresthus, hvor slutteren kunne ha til
hold. Almuen ansa dette heldig og erklærte seg enstemmig villig til
å bidra. Men planen ble imidlertid ikke realisert denne gang.
Halvor Olsen Hegstad. 1801 —1814.
Han var sønn av den forrige lensmann, født på Lerfald i 1750. I
1780 kjøpte han Hegstad.
Han fikk bestalling som lensmann av stiftamtmann grev Moltke
14. oktober 1801, men hadde da fungert som adjungert lensmann
i over 20 år og iallfall i de senere år visstnok utført det meste av
bestillingens arbeide. Allerede i 1780 skrev nemlig lensmann Lerfald
til fogden, at han på grunn av tiltakende alderdom ikke så seg i
stand til å betjene lensmannsombudet «med den aarvaagenhed og
flid, som udfordres til kongens og landets sande tjenestes befordring»,
hvorfor han søkte om at sønnen, som i noen tid troligen hadde gått
ham til hande, måtte beskikkes til adjungert lensmann og siden anset
tes fast i stillingen når den ble ledig. Dette ble innvilget ved stift
amtmannens skrivelse av 22. september 1780, «hvorimod han for
bindes til at være Hans kongelige Majestets, vor allernaadigste
arveherre og konge Christian VII, samt efterkommere i regjeringen
huld og tro og ellers i alle maader saaledes skikke og forholde sig,
som det en ærekjær og redelig lensmand vel egner og anstaar, alt
efter den ed, han for mig idag aflagt og svoret haver».
Som ovenfor nevnt frasa Ole Lerfald seg i 1801 ombudet, hvor
etter sønnen overtok det på endel mellom dem avtalte vilkår. Han
forpliktes i beskikkelsen til at «efterkomme de mellem ham og fade
ren omforenede vilkaar, at stille fogden kaution for oppebørsler og
sig saaledes skikke og forholde, som det en ærekjær lensmand vel
egner og anstaar». Det framgår videre av beskikkelsesdokumentet at

----
390 Bind 2A
---
han i sin funksjonstid som adjunkert lensmann har gitt bevis på
duelighet og godt forhold.
Også Halvor Hegstad hadde atskillig bryderi i anledning av de
vanlige historier med lensmannsarrestene. I 1809 rømte det en fange,
likeså i 1811 og i 1812 to. For dette er da både vaktmennene og
lensmannen blitt satt under tiltale, og de første idømt bøter og omkost
ninger, mens lensmannen er blitt frikjent. Det synes forresten som
om man ved denne tid fortrinsvis har benyttet gamle folk til vakthold,
og det er jo ganske rimelig at dette pliktarbeide til sine tider har
mattet vært en besværlig byrde for dem som hadde arbeide å utføre
hjemme.
En litt pussig historie fra Hegstads siste tid som lensmann gir et
ganske godt innblikk i forholdene ved lensmannsarresten:
To piker som satt i arresten, hadde mishandlet vaktmannen. Denne
forklarte at da han kom for å overta vaktholdet, fant han pikene ute
på lensmannens åker, uten fangejern, beskjeftiget med å skjære potet
gras. Dette tyder jo på ganske gemyttlige fengselsforhold, som ikke
ble mindre gemyttlige ved at vaktmannen gikk sin vei i sitt eget
ærend. Da han kom tilbake, passet fangene sitt arbeid som før, men
noe av maten hans var forsvunnet, og den beskyldte han dem for å
ha tatt. Slik beskyldning ville ikke disse la sitte på seg. De tok vakt
mannen i nakken, ja truet endog med å hente en kjepp og banke
ham med, så lensmannen seiv måtte komme og skille dem ad.
Det ble opplyst at lensmannen ikke hadde bedt fangene om å skjære
potetgras — de gjorde det av egen drift.
Halvor Hegstad sluttet som lensmann i 1814. I 1826 overdro han
gården til sin ugifte datter og døde som kårmann i 1831. Han hadde
da bodd på Hegstad i 51 år og arbeidet som lensmann i 34 år.
Karl Fredrik Bentsen. 1814—1818.
I Berlingske Tidende, København, etterlyser en fortvilet far i 1798
sin sønn, som er rømt sammen med en venn. Begge var i 20-års
alderen. Den nevnte vennen var Jørgen Ditlev Kjerulf, som fra nå
av kaller seg Carl Fredrik Bentsen, og som fra 1814—18 var lens
mann i Verdal. — Det viser seg at de to rømlingene har tatt veien
til Sverige. Den etterlyste vender hjem igjen, men Kjerulf hører vi
ikke noe mer om før han i 1807 dukker opp i Trøndelag. I etter
lysingen skildres Kjerulf som en vakker, ung mann. Men «over


----
391 Bind 2A
---
spændte og romantiske Forestillinger
Laae dybt i denne Ynglings Karacter;
han var falden i en smærtelig Sygdom
— mange udgivter til Medicamenter
og siet Pleie; ingen Trøst. — Siden
hans Udvandring har ingen stemme
forsøgt at kalde ham tilbage; hans
Fader ikke mere i Live». — Av dette
kan en kanskje slutte at gjeld og
depresjon etter sykdommen er de vik
tigste årsaker til at Bentsen forlot
Danmark. — Fra 1798—1807 vet vi
ingenting om ham, men det er grunn
til å tro at han i Sverige må ha tjent
iallfall en tid i hæren. I 1807 er han
altså å finne i Trøndelag. Kanskje
kan dette ha sammenheng med den
Karl Fredrik Bentsen.
truende fare for krig som da oppsto mellom Sverige og hans tidhgere
fedreland, og som i 1808 virkelig førte til krig mellom de to land.
Hva utdanning han hadde skaffet seg før han forlot Danmark, vet
vi ikke noe sikkert om. Til han var 14 år levde han hjemme i Jylland,
hvor hans far var forpakter på en gard i nærheten av Veile. Så drog
han til København, hvor han bodde hos en onkel som var lærer ved
Søecadetacademiet. Hos ham kan han ha fått en del privat under
visning, men vi vet ingenting om det. Han ble imidlertid, da han
i 1807 kom til Trøndelag, underoffiser ved Trondhjemske Dragon
regiment, og etter sin korte lensmannspenode gikk han på ny inn
i hærtjenesten, nå som korpsskriver og cverjegermester. Han nevnes
i 1822 ien liste over «udmerkede Subjecter i Underofficersklassen».
Det opplyses her at Bentsen har god kunnskap i det tyske språk og
«i det franske, saavidt at han oversætter av dette i det norske Sprog.
Han er temmelig hjemme i Mathematikken, Historie og Geographi
og ikke uerfaren i det juridiske, dog uden deri at være examineret».
—• Disse kunnskaper må han vel på en eller annen måte helst ha
fått før han rømte til Sverige. Men militær øving og militære kunn
skaper må han vel ha skaffet seg i Sverige — ferdigheter som senere
kunne gjøre ham brukbar som underoffiser.
Som lensmann skaffet han seg et ganske stort bibliotek på 300 —400
bind (vesentlig jus og historie). Dette kunne nok peke i retning av
at han hadde både kunnskaper og sterke boklige interesser. Likevel


----
392 Bind 2A
---
forteller disse bøkene kanskje ikke så svært mye om Bentsens anlegg
og interesser. Biblioteket omfattet iallfall en del litteratur som Bent
sen neppe kunne ha forutsetninger for å ha nytte av, således latinske
forelesninger over juridiske emner, og også ellers atskillige verker
som han ikke kan ha kjøpt fordi det særlig interesserte ham. Det
kan være grunn til å tro at han har kjøpt mesteparten etter en avdød
juridisk embetsmann — et billig leilighetskjøp, som ikke forteller
stort om hans åndelige appetitt. ■ —■ Likevel er det ikke tvil om at
han har skaffet seg en del kunnskaper i ungdommen før han rømte
fra Danmark. Etterlatte brev viser også en fast og god handskrift og
betydelig evne til å ordlegge seg lett og sikkert skriftlig.
I 1814 ble han da lensmann i Verdal, samtidig som han overtok
forpaktningen av nordre Lyng. Han måtte da låne et temmelig stort
beløp, og han har nå tydeligvis tatt til å leve over evne; han har
kjøpt verdifullt innbo, han har latt seg og sin kone male, og han
er blitt noe henfallen til drikk, vesentlig på grunn av dårlig selskap;
(som det står i en attest). Fra 1817 begynner fogden å purre ham
for oppgjør for skatterestanser og for andre ombudsforretninger, men
det synes ikke å ha hjulpet. Det ble en betydelig kassemangel, og
det endte med at Bentsen ble frådømt lensmannsombudet i 1818. I
saken mot ham nevnes flere ting som nok kunne tale til hans unn
skyldning: dårlig kontroll, personlig vanskelig økonomi og lite penger
mellom folk, så de private gjøremål, som skulle utgjøre en vesentlig
del av en lensmanns inntekter, lite eller ingenting kastet av seg.
I 1820 trådte Bentsen påny inn i armeen, men bare for noen få år.
Fra 1824 til sin død i 1838 levde han på Ørmælen uten noe fast
arbeid, førte regnskaper for kjøpmennene på Verdalsøra, skrev doku
menter m. m. Men svært mye kan dette arbeidet neppe ha kastet av seg.
Gutten med de «overspente og romantiske forestillinger» synes
aldri å ha utviklet seg til noe solid pliktmenneske, han har neppe
vært noen sterk karakter, men såvidt en kan skjønne, heller ikke noe
vanlig dusinmenneske.
Eggert Martinus Rossing. 1821 —1822.
Rossing var født 1791 i Tolga, hvor faren var gårdbruker, kom
8 år gammel inn på Trondhjems latinskole, hvor han gikk i 4 år.
Senere var han på kontoret hos foged Barth, sorenskriver Hammer
og amtmennene Rafn og Elster, inntil han 26. januar 1821 ble beskik
ket til lensmann i Verdal. Han ble suspendert allerede i 1822, da

----
393 Bind 2A
---
Peder Strand Rygh.
Hieronimus Heyerdahl Wessel.
han ikke kunne skaffe sikkerhet for oppebørslerne. Siden bodde han
flere år i Verdal, og ernærte seg dels ved jordbruk, dels ved utførelse
av små kommisjoner. I 1829 losjerte han på Lille Trygstad.
Peder Lassesen Støp. 1822—1828.
Han var født i 1784 av foreldre seigneur Lasse Støp og Megtel
Glogers, datter av orgelbygger Glogers. Hun bodde på Verdalsøra
(på Fæbyvaldet).
Han var fra sin spedeste alder hos en husmannskone i Verdal i
4 år, deretter hos handelsmann Einarsen på Levanger i 10 år. Så kom
han på kontoret hos foged Lind, hvor han var til dennes død 25.
januar 1816, ble konstituert foged under ledigheten og var siden på
kontoret hos foged Aarestrup. I 1822 ble han konstituert og den
17. april 1824 fast beskikket som lensmann i Verdal. Ved amtets
ordre av 13. desember 1828 ble han suspendert på grunn av mangel
fullt regnskap over offentlige oppebørsler og uetterrettelig ombuds
førsel og ved dom av 10. august 1830 avsatt fra stillingen.
Peder Strand Rygh. 1832—1868.
Se under Haug i b. 111.


----
394 Bind 2A
---
Hieronimus Heyerdahl Wessel. 1869 —1910.
f. 1834 i Trondheim av foreldre overtollbetjent Theodor Wessel og
h. Rebekka Georgine Dortea Heyerdahl.
Sin ungdom tilbrakte han for det meste i Nordland og Finnmark.
Først som sjømann, og siden som handelsbetjent hos en kjøpmann
Muller for en årslønn av 400 kr. I 1862 ble han ansatt som lensmann
i Vardø og omliggende landdistrikt, og fra 1869 lensmann i Verdal.
Wessel var vel 3 alen høy og sterkbygget, en staselig og pen mann
som det sto både age og respekt av. Han trengte ikke bruke mange
ord for å bli hørt. Men under det sterke og robuste ytre var det et
følsomt og mykt hjertelag, som stadig ga seg utslag i gode råd og
hjelp til dem som hadde det vanskelig.
Wessel hadde en übegrenset tillit i bygda, og hadde nærsagt alle
tillitsverv, bl. a. var han medlem av herredstyret i 30 år, medlem av
forstanderskapet for Verdal sparebank fra 1896 —1911 og i en årrekke
forstanderskapets ordfører. Han var også medlem av den komite som
underhandlet med Verdalsbrukets eiere om kjøp av godset. Revisor i
banken fra 1879 —1912. For sine mange fortjenester ble han tildelt
Borgerdådsmedaljen.
Ut fra sin stilling fikk han et grundig kjennskap til folk og for
hold i kommunen. Dette førte til at han ordnet sitt arbeid og sin
omgang med folk så alt gikk for seg på en lun og fredelig måte. Han
hadde i alle saker imot å gå til sterke midler.
Wessel var en festlig taler og sanger. Mange vil minnes hans vakre
fyldige basstemme fra gudstjenesten i kirken, der han sj elden var
fraværende. Han var så representativ, og der det skulle foregå noe
som tok seg ut, kunne han ikke unnværes, og der han kom, var alltid
fest og høytid omkring ham.
Et par år etter han tok avskjed, flyttet han til Oslo og døde der
8. november 1917.
Gift 1864 med Hanna Bergitte Gjæver, f. i Tromsø 1840, død i
Oslo 1919.
Wessels ættetavle:
Wessel von Kampen — borger i Bergen 1593.
Jon Wessel — bodde i Trondheim 1620.
Henrik Jansen Wessel — borger i Bergen 1646.
Jon Wessel, f. 1646, død 1682, eier av Ringve gard, gift 1671
Maren Schøller.
Christopher Wessel, f. 1674, d. 1754, sogneprest til Bjørnør og
Tordenskjolds bror.

----
395 Bind 2A
---
Jon Manus Olsen Snui.
Rudolf Magnus Holm vik.
Andreas Bredal Wessel, f. 1714, d. 1798 i Åfjord. Gift med Dorotea
Tostrop.
Peter Bredal Wessel, f. 1760, d. 1842, sogneprest til Stod, gift med
Vivike Jelstrup 1766—1819.
Teodor Wessel, f. 1802, d. 1870. Sjømann og toller, gift med Rebekka
Georgine Dorotea Heyerdahl.
Hieranimus Heyerdal Wessel, lensmann i Verdal, f. 1834, d. 1917,
gift med Hanna Bergitte Gjæver, f. 1840, d. 1919.
Rudolf Magnus Holmvik. 1910—1938.
Han ble født på Holmvik i Beitstad 10. november 1868 av foreldre
gårdbmker Rafael Pedersen Holmvik fra Ertsås og hustru Bolette
Pedersdatter Holmvik.
Eksamen ved Trondhjemske brigades underoffiserskole 1888.
Sersjant ved Innh. batalion i 18 år. Betjent hos lensmann Wessel i
Verdal fra 1892 til 1910. Beskikket til lensmann i Verdal 25. juni
1910.
Innehaver av Håkon VII kroningsmedalje II og Kongens fortjenst
medalje i sølv.
Gift 1. gang 1897 med Gusta Marie Gran (f. 1869, d. 1902), gift
2. gang 7. april 1905 med Inga Berntine Rygh, født på Haug i Ver
dal 20. august 18S0 av foreldre Oluf Johannessen Rygh (f. 1848,
d. 1914) og hustru Louise Olsdatter Høilo (f. 1848, d. 1928).

 

----
396 Bind 2A
---
Barn i 1. ekteskap: Johan, 1898. I 2. ekteskap: Morten Kristian,
f. 1907 og Sara Louise, f. 1912.
Lensmann Holmvik var medlem av Verdal herredstyre i to perioder,
således under den periode da kommunen kjøpte Værdalsgodset og
likeså da godset ble solgt til det nye A/S Verdalsbruket.
Han var medlem og formann i likningsnemnda samt medlem og
formann for overlikningsnemnda fra 1908 —1928.
I Verdal Sparebank var han medlem av forstanderskapet fra 1908,
hvorav som ordfører fra 1911 —1927. Han var medlem av bankens
kontrollkomité fra 1909 —1927, da han ble innvalgt i direksjonen
hvor han satt til 1939-
Avskjed ved aldersgrensen 10. november 1938.
Død 26. april 1939 på sin eiendomsgård Frydenlund.
Jon Manus Olsen Suul. 1938 —1955.
Han ble født 12. august 1884 på ættegarden Sulstua i Verdal av
foreldre gårdbruker, skyss-stasjonsholder og poståpner Ola Nilsen
Suul og hustru Elen Anna Ellevsdatter Indahl. Her vokste han opp
inntil han i 12-årsalderen sammen med foreldrene våren 1896 flyttet
til Sandvika fjellstue, hvor hans far ble fjellstuemann.
Hans skolegang var årlig 12 ukers samlet folkeskole i Sul. Han
ble konfirmert i Vuku kirke 1899. Inntil den tid var han gjeter i syv
sommere i Sul og Sandvika. Siden var han i gards- og skogsarbeid
og var dessuten med på fjellslått, fisking, jakt og fangst som også
hørte gårdslivet til.
Faren Ola Suul var «hag med kniven på tre». Dette anlegg hadde
sønnene arvet og om kveldene og i fristundene var guttene ofte sam
men med faren i arbeid med å lage auser og andre ting av tre, som
delvis ble utskåret eller brandmalt. Vinteren 1902 —03 gikk han to
måneders fortsettelsesskole på Ekle. Våren 1904 gikk han inn på
Trondhjems Brigades Underoffisersskole og uteksaminertes med fin
eksamen høsten 1907.
I de tre påfølgende år tjenstgjorde han som korporal under ekser
sisen og ellers var han med i gardsarbeidet i Sandvika og på tøm
merhogst.
I 1910 ble han ansatt som betjent hos lensmannen i Verdal, i 1913
forfremmet ril ulønnet sersjant og samme år ansatt som fastlønnet
sersjant ved 5. hjulrytterkompani. Han ble i 1916 forflyttet til Nord-
Trøndelag Infanteriregiment nr. 13 og forfremmet til offiser som
fenrik 1930 og senere løytnant i organisasjonsmessig stilling 1931,

----
397 Bind 2A
---
men var dessuten lensmannsbetjent. Han søkte avskjed som offiser
da han i 1938 ble ansatt som lensmann i Verdal.
I 40-årsalderen tok han i småstundene opp sin gamle hobby med
treskj æring og begynte med billedskj æring. Motivene som han har
tatt fra historien og slektstradisjonen, har han gjengitt i originale og
karakteristiske trerelieffer på veggtavler og gjenstander dels i sitt eget
hus Jonsvoll på Verdalsøra, dels også på sin fedrenegård Sulstua.
Andre av hans arbeider, som han har gitt som gåver, finnes på Sund
Folkehøgskule, i Vuku kirke (døpefont) i Stiklestad kirke (utført
under restaureringen), samt på Island.
Forøvrig har han utført flere veggmalerier og skulpturer.
En del av arbeidene har vært på utstillinger både lokale som på
Stiklestad 1930, Levanger 1936, Steinkjer 1950, men også på Trøn
delagsutstillingen i jubileumsåret 1930, hvor de ble prisbelønnet med
høgste pris.
Av interesse for historisk forskning har han gitt en del bidrag til
Verdalsboka, således om gamle stier og kløvjeveier i Verdal og om
senere anlagte kjøreveier. For assistanse og historisk forskning fikk
han i 1948 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnejetong
i sølv som belønning for sitt arbeid.
Lensmann Suul har også vært en interessert og aktiv sanger i Verdal
mannskor i mange år. I 1925 tok han opptaket til å stifte Stiklestad
kyrkjesongkor, som i 1930 utførte en viktig oppgave under Olsok
festlighetene. Han var aktivt medlem i mange år og har senere
støttet koret.
Av interesse for skisporten tok han i 1934 opptaket til «Arnljot
Gelline-rennet» som et trøndsk-jamtsk høgfjellsrenn og støttet såvel
dette renn som «Vargkoll-rennet». Også annen idrett har han støttet,
således skytterlaget i ungdomsgrenda.
Han tok opptaket til sogespelet «Føre slaget», som ble forfattet
og forært verdalingene av Olav Gullvåg med musikk av Paul Okken
haug. Som formann i hovednemnda for spelet fikk han med stor
tilslutning fra bygdefolk oppført dette på Stiklestad i 1954 og fikk
da samtidig reist en minnestein over kong Olav ved Olskjelda i Sul.
Lensmann Suul har skrevet flere lokalhistoriske utredninger, som
er utkommet i årbøkene for Verdal historielag, hvor han er styre
medlem.
Han var i likningsnemnda i en periode og dens formann i to år.
Han har siden 1939 vært medlem av direksjonen for Verdal spare
bank, fra 1938 medlem av Stiklestadnemnda og fra 1946 medlem

----
398 Bind 2A
---
av rådet for Folkemuseet for
Trondheim og Trøndelag.
Under siste krig assisterte han
etter fullført mobilisering den
norske troppekommando før og
under kampene ved Verdalsøra
i april 1940.
Etter en kortere undvikelse
etter de norske troppers retrett
fortsatte han som lensmann inntil
han i 1943 ble arrestert av akku
pasjonsmakten, avsatt som lens
mann av NS-ministeren og satt
i tysk fangenskap på Falstad. Ved
frigj øringen 1945 ble han straks
av de norske myndigheter satt til
tjenesten igjen.
Øystein Brann
Lensmann Suul er foruten de før nevnte prisbelønninger tildelt
disse hederstegn: Kroningsmedaljen 11, Krigsdeltakermedaljen, Kon
gens fortjenestmedalje i gull, «Jåmthelandia»-medaljen i gull, samt
flere diplomer.
Han ble i 1913 gift med telefonbestyrerinne Laura Othelie Olufs
datter Rygh (datter av Oluf Johannessen Rygh og hustru Louise Ols
datter Høilo) og har 7 barn.
Øystein Brønn
født 24. april 1906 i Fredrikstad av foreldre lensmann Hans Henrik
Grundt Brønn og hustru Inga Marie Thoresen.
Realartium i Fredrikstad 1925. Juridisk embetseksamen 1930.
Ekstraordinær dommerfullmektig ved Fredrikstad byfogdembete 1931
—1932, fullmektig hos høyesterettsadvokatene Wilberg og Wilberg
i Fredrikstad 1932 —35 og 1938 —42. Politifullmektig ved Inntrøn
delag politidistrikt 1942 —1955 da han ble ansatt som lensmann
i Verdal.
Gift 1942 med Lovise Bornø, født 15. mars 1907, datter av kjøp
mann Mikal Bornø.


----
399 Bind 2A
---
JORDBRUK I VERDAL
Av lektor E. Musum
Noen egentlig landbruksstatistikk hadde man ikke her i landet før
i 1830-årene, da grunnlaget for den senere gjeldende ordning ble
lagt. Dette skjedde ved at det ble påbudt regelmessige, mer utførlige
innberetninger gjennom embetsverket (amtmennenes femårsberetnin
ger) om næringsveienes tilstand. Ved siden herav ble det anordnet
alminnelige tellinger vedrørende jordbruk og fedrift. Den første av
disse ble holdt høsten 1835.
Men man har dog også før den tid atskillig landbruksstatistisk
materiale, innsamlet i skatteøyemed, som belyser forskjellige sider av
landbruket. Dette er visstnok i mange henseender mangelfullt, men
dog av atskillig betydning for studiet av vår eldre landbrukshistorie.
Av sådant materiale, som nærværende framstilling vil gjøre bruk av,
kan nevnes tienderegistrene fra begynnelsen av 1600-årene, kveg
skattmanntallet av 1657, prestenes innberetning av 1664 om fienden
og matrikuleringsarbeidene av 1669 og 1723.
I den nybygningstid som fulgte etter 1814, kom man snart til å
føle savnet av et mer inngående kjennskap til landets økonomiske
forhold, særlig dets forskjellige næringsveiers tilstand. Det meldte
seg imidlertid så mange andre krav, som la beslag på de sparsomme
krefter at det gikk ennå 20 år før en egentlig landbruksstatistikk ble
grunnlagt. En vesentlig medvirkende årsak til at dette skjedde, var
den tvingende nødvendighet av en ny skyldsetning til avløsning av
den tidligere, som i sine hovedtrekk hadde vært gjeldende i flere
hundre år.
Det har dog i mellomtiden vært tilløp til med liten bekostning å
skape en landbruksstatistikk. Allerede i 1700-årene — rimeligvis
som en følge av de fryktelige uår 1740 —42 — hadde rente
kammeret gitt forskrifter om avgivelse av høstberetninger. Disse er
nærmere bestemt ved 4. departements sirkulære av 20. januar 1816
og finansdepartementets sirkulære av 22. desember 1826 og pålegger
amtmennene ved utgangen av hvert års juli måned å avgi innberet
ning om utsiktene for korn- og høyhøsten i amtet og innen midten av

----
400 Bind 2A
---
oktober å innberette om høstens utfall. Innberetningene er avfattet i
alminnelige uttrykk, idet det ikke var stilt noe krav om tallmessige
angivelser. Deres oppgåver er i nærværende verk vesentlig bare
benyttet i avsnittet «Åringer i Trøndelag».
Sirkulæret av 20. januar 1816, nærmere bestemt ved kgl. resol.
av 22. desember 1826, påla også amtmennene hvert kvartal innen
midten av månedene februar, mai, august og november å sende inn
beretning om markedsprisene på de forskjellige kornvarer og poteter.
Vi har også en meget eldre angivelse av priser på landbruksproduk
tet nemlig kapitelstakstene, en ved offentlig foranstaltning fram
kommet verdiansettelse av de forskjellige slags kornvarer m. v., som
skulle gjelde ved erleggelsen av forskjellige offentlige ytelser, som
opprinnelig var ansatt i varer, men siden var gått over til å bli erlagt
i penger. Regler for fastsettelse av kapitelstaksten finnes i Norske lov
av 1687 og ble nøyere fastsatt ved senere bestemmelser, bl. a. lov av
14. juni 1816.
Jordbruket har fra eldgammel tid vært Verdals viktigste nærings
vei, og bygda har alltid vært regnet og regnes ennå for en av det
nordenfj elske Norges aller beste kornbygder. Jordarten er i de lavere
deler av bygda for den aller vesentligste del fin sandmuld. Undergrun
nen er her for det meste grovere sand eller aur og i større dybde leir.
Denne jord, som utgjør størstedelen av Stiklestad og Vinne sogns
åker- og england, er fortrinlig skikket så vel til dyrkning av de fleste
kornsorter som rotfrukter av forskjellig slags.
Den framherskende jordart i de øvrige strøk av bygda, Vuku og
Leksdalen, er leir. Dog er her så vel jordoverflaten som undergrunnen
ofte i ganske kort avstand høyst forskjellig, idet de går over fra mer
eller mindre stiv leir til fin sandjord eller endog grov, sandblandet
aur. Disse så alminnelige vekslinger av jordbunnen i denne del av
bygda er en følge av de jordskred som her har funnet sted gjennom
lange tidsrom. Denne jordbunn er visstnok vel skikket både til åker
og eng; dessuten har den mer leirblandede jord den fordel framfor
de flate og mer sandholdige strekninger i bygda at den bedre enn disse
fastholder gjødningsstoffene og således i lengre tid med fordel kan
dyrkes til eng uten gjødsling. Men da jorda her i alminnelighet er
bakket, ofte endog meget bratt, blir den i større eller mindre grad
besværlig å drive.
I det hele er Verdals jord usedvanlig fruktbar og skikket til dyrk
ing. Den er visstnok også blitt ryddet og dyrket i meget gammel tid.

----
401 Bind 2A
---
Ryddingen har allerede i eldgammel tid strakt seg omtrent til de
samme strøk av bygda som nå er dyrket og bebodd. Således finner
vi graver fra vikingtiden på et så vidt avsides sted som Sætran, og
av sagaene vet vi at Sul var dyrket og bebodd på Olav den helliges
tid. Bare Helgådalen ovenfor Elnes synes først å være ryddet så sent
som i 1600-årene, dens øverste del fra Helgåsen til Brattasen visstnok
først etter midten av århundret.
Av Olav den helliges saga synes å framgå at man i den tid har
dyrket korn på Sul. lallfall må det ha vært et mildere klima; nå for
tiden gjør man ikke regning på årsikkert å få modent bygg der. Det
er forresten av flere historikere framholdt at en klimatforandring må
ha foregått i løpet av middelalderen, ja enkelte har endog villet søke
grunnen til Norges økonomiske og politiske nedgang ved middel
alderens slutning i denne.
De eldste faktiske opplysninger om jordbruk her nordenfjells har
vi i den eldre frostatingslov, som gir en del regler for Jordens behand
ling. At det har vært nødvendig for lovgivningen å gripe inn på
dette område har sin grunn i at storparten av jordegodset ikke bruktes
av eierne (de skulle nok ha visst å bruke jorda på den heldigste
måte), men allerede dengang bygsledes bort til leilendinger på åre
mål, hvilket nok kunne nødvendiggjore lovbestemmelser for å for
hindre rovdrift og for å sikre den følgende leilending mot å overta
jorda i altfor vandreven tilstand.
Frostatingslovens XIII, 1, som for øvrig utelukkende tar sikte på
bygslet jord, har følgende bestemmelse:
«En fjerdedel av jorda skal han legge i trø (brakk) og tilsa den,
om han vil, med vinterrug. Og er den gjerdet om, skal han ha alt
om høsten hvis han fråflytter. Men er det ikke gjerdet om, skal han
ikke ha annet enn erstatning for utsæd. . . .
All vintermøkken skal legges i trøa, der hvor det er ugjødslet,
unntaken fra den ene natt, da han farer bort morgenen etter. Men
hvis trøa er gjødslet, skal den legges der hvor det mest trenges, og
sanne det med sin ed hvis landdrotten vil.»
Bestemmelsen er omtrent ordlydende opptatt i Magnus Lagabøters
landslov, landsleiebolken kap. 9, som lyder (Tarangers oversettelse):
«Men av jorden skal en fjerdedel lægges i trod (brak). Al vinter
møken skal lægges i troden der, hvor det er ugjødslet, undtagen fra
den ene nat, da han farer bort morgenen efter. Men om troden er
gjødslet, da skal man føre den dit, hvor det mest trænges, og han
kan sande det med sin ed, om jorddrotten vil. Men om han ikke vil

----
402 Bind 2A
---
sverge, da erstatte han al skaden efter 6 skjønsomme mænds takst til
den, som tilflytter jorden, om han har behandlet den ulovlig.
Men om en mand såar vinterrug der, hvor der før er aker, og han
saa fråflytter jorden, skal han siet intet ha derav. Men om han spader
op vold dertil indengards, skal han ha sit frøkorn erstattet. Men om
han spader op utengards og gjærder det ind, skal de ha halvdelen
hver, den som saadde og den, som tilflytter jorden.»
Det framgår herav, at man la fjerdeparten av innmarka brakk
ved å gjøre den til kreaturtrø. (Det oldnorske ord trøS er det samme
som vårt dialektord trø og betyr egentlig et opptråkket stykke mark,
en kvegfold, hvor kreaturene drives inn, jfr. nautatrøS.) Da man
imidlertid hertil benyttet den innhegnede brakkmark, som ble gjødslet
nettopp ved at kreaturene ble drevet inn på den, gikk ordet over til
også å betegne brakkmark.
Hvor mange år man har brukt jorda som trø, før man la den ut
til åker, sier loven intet om. Det synes som om man har søkt å opp
muntre rugavlen ved bestemmelsen om at hvis man sådde vinterrug
i en innhegnet trø, fikk man avlingen høsten etter seiv om man var
fråflyttet.
Om jordbruksredskapene i denne tid gis bare sparsomme antyd -
ninger. Landslovens uttrykk synes å tyde på at man spadde (ikke
pløyde) opp voll som skulle legges ut til åker. Det er vel også rime
lig at den tids plogredskap ikke egnet seg til å bearbeide stiv jord
med, men bare kunne brukes på gammel åker. Rimeligvis har det vært
en venstreplog med treveltefjel. Hakka er et gammelt redskap:
Blant steinalderfunn fra Verdal er flere store dobbelthakker, som
rimeligvis har vært brukt t'l jordarbeid.
Det første dokument som kan sies å inneholde statistiske opplys
ninger av noen betydning for vårt jordbruk, er den trondhjemske
reformats av 1588. Den var egentlig et reglement for gudstjenestens
avholdelse i stiftets forskjellige kirker, men inneholdt tillike opp
gåver over:
a) hvor mange bønder og husmenn det fantes i hvert sogn,
b) hva prestetienden omtrent kunne utgjøre i hvert prestegjeld,
c) hvor mange melkekyr prestegården hadde, for noen prestegårders
vedkommende (dog ikke Verdal) også hvor mange ungnaut,
d) hvor mange tønner korn der «kan saaes til prestegaarden.»
Sammenlignes dette med oppgaven fra tellingen i 1835, som opp
fører for prestegården iy 2 tønne rug, 7 tønner bygg, 45 tønner havre

----
403 Bind 2A
---
eller tilsammen 5 tønne kornutsæd, så sees at utsæden på preste
gården i de ca. 250 år fra 1588 til 1835 er steget med 78,3 %.
Kunne man nå forutsete at stigningen i hele bygda prosentvis var
den samme som på prestegården, så ville man heri ha et middel til
å beregne utsæden og dermed tilnærmelsesvis avlingen for bygda
i 1588. Utsæden i 1835 var 3061 tønner korn. Forutsetter vi at dette
betegner en stigning på 78,3 %, så må den i 1588 ha vært 1717
tønner. Forutsetter vi videre etter tiendeangivelsen i 1664, at l/ 3 av
avlingen var bygg og % havre, samt etter oppgåvene fra 1723 at
bygget ga 4,76 og havren 2,25 fold, så skulle etter dette utsæ
den 1588 ha vært 328 tønner bygg og 1389 tønner havre, og
avlingen 1362 tønner bygg og 3124 tønner havre eller i alt
4686 tønner korn.
Dette er imidlertid visstnok ikke riktig. Sannsynligheten taler for
at den samlede kornutsæd i bygda i dette tidsrom er vokset sterkere
enn prestegårdens, og at således utsæden i 1588 har vært mindre enn
ovenfor beregnet. På den annen side tør foldigheten og dermed avlin
gen være for liten.
Beregning av kornavlingen i eldre tid må skje på grunnlag av
tiendeangivelsene, skjønt disse visstnok ofte var lite pålitelige. Tien
den skulle utgjøre en tiendedel av avlingen og deltes opprinnelig i 4
parter, mellom kongen, kirken og presten, den fjerde part, bonde
iodden, skulle egentlig tilfalle de fattige. Men på det koncilium som
under erkebiskop Aslak Bolts presidium holdes i Oslo i 1436,
ble det gjort til plikt for biskopene å holde et antall «klerker»
ved et universitet, og til hjelp herved skulle de ha halvdelen
av bondelodden.
Ved reformasjonens innførelse ble det i kirkeordinantsen av 1539
fastsatt at tienden skulle være en tiendedel av avlingen og deles mel
lom kongen, kirken og presten. Senere fikk dog almuen etter recessen
av 1578 løfte om å beholde en fjerdedel av tienden (bondelodden)
til underholdning for sine fattige. Kristian IV kirkeordinants av
1607 gjentok imidlertid den eldre ordinants' fordelingsregel, og denne
ble gjeldende siden. I matrikuleringsarbeidene av 1665 og 1723
forutsettes det ganske bestemt, både at tienden skal være en tiende
part av avlingen, og at den bare skal deles i 3 deler, nemlig mellom
kongen, kirken og presten.
Ifølge reformatsen av 1589 utgjorde prestetienden for Verdal
liksom for Skogn 100 tønner. Dette tall er tydeligvis avrundet og
betegner dessuten visstnok et gjennomsnitt for flere år. Den hele
26

----
404 Bind 2A
---
tiende var altså 400 tønner, idet man vel må gå ut fra at tienden nå
etter recessen av 1578 deltes i 4 deler. Herav kan vi dog ikke uten
videre slutte at avlingen var 4000 tønner; for tienden beregnedes
etter bøndenes egne oppgåver, som utvilsomt var for lave,
Vi er dog ikke helt uten midler til herfrå å slutte oss til den
virkelige avling. Ved matrikuleringen i 1665 ble tienden fastsatt til
bestemte beløp, som visstnok svarte til hva man dengang kunne anse
som utbyttet av et gjennomsnittsår. Omtrent fra samme tid, nemlig
1664, har vi en oppgave over den erlagte prestetiende. Disse opp
gåver viser at den fastsatte tiende var 14 % høyere enn den erlagte.
Går vi ut fra et lignende forhold i 1588, kommer vi til et beløp av
4560 tønner, hvilket jo ikke skiller seg så meget fra det ovenfor på
annen måte beregnede, men dog sannsynligvis likevel er for lavt, idet
1664 var et godt år, så forskjellen mellom det fastsatte og det i dette
år erlagte tiendebeløp er for liten og det benyttede tillegg av 14 %
altså for lavt.
Hvor stor forskjellen kunne være i et gjennomsnittsår, er vi dog
heller ikke helt uten midler til å anstille beregninger over. Fra årene
1661—63 har vi for Stjør- og Verdals fogderi en oppgave over den
erlagte kongetiende, som viser at denne i gjennomsnitt for disse 3 år
bare utgjorde 74 % av den ved matrikuleringen i 1665 fastsatte. Går
vi ut fra et lignende forhold i 1588, så skulle avlingen på denne tid
utgjøre gjennomsnittlig 5400 tønner korn.
Av tiendeoppgavene fra den første halvdel av 1600-årene kan det
ikke trekkes noen slutning om avlingen. Det er visstnok blitt praksis
å betrakte tienden som en fast avgift og å sette den til så noenlunde
det samme beløp som ved reformatsen. Tienderegistret for «Trond
hjems gaards len» for 1608, beregnet fra Philippi og Jacobi dag (1.
mai) 1608 til årsdagen 1609 oppviser for Verdal et samlet tiende
beløp av 659V2 skjepper, hvilket etter 5 skjepper i tonnen utgjør 131,9
tønner. Korntønnen regnedes for 5 vog. Dette var kongens tredje
part, hvoretter hele tienden skulle beløpe seg til 396 tønner eller
omtrent nøyaktig det samme som ved reformatsen. Enda litt mindre
var den i 1615 —16, da kongens part utgjorde 120 tønner, 1 skjeppe,
altså hele tienden 360 tønner, 3 skjepper. Rimeligvis har man i
dårlige år mattet ettergi endel tiendepliktige et større eller mindre
beløp. 10 c / c av bruttoavkastningen måtte jo ved siden av de øvrige
skatter være en tung byrde på landbruket.

----
405 Bind 2A
---
Ennå i 1640-årene dreide tiendebeløpet seg om det ved reformatsen
fastsatte. Tienderegistret for 1640—41 oppviser følgende kvanta:
For Stiklestad sogn: 84 tnr. sk j- b ygg> 174 tnr - 41 /2 sk J- navre
For Hallan sogn: 15 » 2 » » 37 » 2 » »
114 tnr. 2 skj. bygg, 264 tnr. 2"l/ 2 skj. havre
Tilsammen
eller i alt 378 tønner 4y 2 skjepper korn.
Registret har sin interesse ved å vise forholdet mellom avlingen av
de forskjellige kornsorter, likesom det også viser forholdet mellom
avlingen i de forskjellige sogn. Regnet i prosenter av hele bygdens
avling skulle således forholdet være for:
Stiklestad sogn .... 74,0 %av bygget, 61,1 %av havren, 68,5 %av hele avlingen
Vuku sogn 12,5 % » 19,8 % » 17,6 % —»—
Hallan sogn 13,4% » 14,1% » 13,9% —»—
Det dyrkedes altså forholdsvis mest bygg i Stiklestad, minst i Vuku
sogn. Av bygdens samlede avling utgjorde bygget 30,2 %, havren
69,8 %.
Tienden for Verdal utgjorde dette år 22,9 % av hele fogderiets,
for byggets vedkommende særskilt 27,3 % og for havrens 21,4 %.
Det dyrkedes altså forholdsvis mer bygg i Verdal enn i fogderiet i
gjennomsnitt.
Etter midten av århundret er man visstnok begynt å øke tienden
noe og således bringe den mer i overensstemmelse med den virkelige
avling. Tienderegistret for 1655 —56 oppviser således følgende beløp:
For Stiklestad sogn 144 tnr. 4y 2 skj. bygg, 234 tnr. 3V2 skj- havre, tils. 379 tnr. 2 skj
For Vuku sogn 35» 3 » » 66 » 4 » » » 102 » 1 »
For Hallan sogn 24 » 2i/ 2 » » 46 » l / 2 » » » 70 » 3 »
Tilsammen 204 tnr. 4 skj. bygg, 347 tnr. 2 skj. havre, tils. 552 tnr
Regnet i prosenter av hele avlingen hadde altså de forskjellige sogn:
Stiklestad sogn .... 70,7 %av bygget, 67,5 %av havren, 68,7 %av hele avlingen
Vuku sogn 17,4% » 19,2% » 18,5% —» —
Hallan sogn 11,9% » 13,3% » 12,8% —»—
(Tønnen regnes nå for 6 skjepper.)
Ved denne sammenligning mellom sognene må bemerkes, at de
garder i Vuku som hadde tilhørt det gamle Auskin sogn, i tiende-
registret, er regnet med til Stiklestad, dvs. til og med Breding, Mønnes
og Molden. Gårdene fra Garnes og oppover regnes derimot til Vuku.


----
406 Bind 2A
---
En både fullstendigere og visstnok mer pålitelig oppgave over
tienden har vi for 1664 ide erklæringer angående deres årlige inn
tekter som bispen og prestene i Trondhjems len innsendte til Titus
Biilcke. Her er inntatt et av sorenskriveren attestert manntall og
tienderegister over all slags tiende i prestegjeldet. Manntallet for
Verdal omfatter 239 tiendebetalere, idet de garder som tilhørte Bakke
og Reinsklosters gods, ikke er tatt med. Nevnte gods var nemlig i
165? blitt pantsatt til brødrene Marcelis, som også skulle ha konge
tienden av godsets garder.
Tienden i 1664 omf atter følgende sorter og mengder:
Stiklestad sogn Vuku Hallan Tilsammen
Hertil kommer så endel tiende, som ikke er oppgitt, nemlig av
Bakke og Reinskloster garder, embetsmenns frigårder samt endel
andre, som formodentlig for øyeblikket har vært øde, dvs. übygslet,
og vel også endel, hvis oppsittere rimeligvis har sittet i så små kår
at man har mattet ettergi dem tienden. Utenom Bakke og Reinsklosters
garder er det således 8 som mangler i tienderegistret. Vi kan dog til
nærmelsesvis beregne tienden av disse garder, idet matrikulen av
1669 viser at tiende av disse garder for byggets vedkommende beløp
seg til 13,5 % og for havrens til 13,4 % av tienden for hele bygda.
Regner vi at den var forholdsvis like stor i 1664, så skulle den for
alle gårdene i bygda tilsammen bli ca. 273 tønner bygg og 494 tøn
ner havre, altså avlingen 2730 tønner bygg og 4940 tønner havre, eller
i alt 7670 tønner av disse kornsorter.
Angående årsveksten i dette år bemerker lektor Kristen Schioldborg
i skrivelse av 31. desember 1664 til kirkekommissær Titus Biilcke,
at det «regnes der for et got Aar». Forøvrig bemerker han at «Thien
den i bemelte Gield, som meest er Hafre oe resten Halfbyg, er u-trolig
ulige oe mislig icke allene under Jemptefieldet, men oe udi Søebygden.
Hvorfor oe endeel i henseende til trende u-lige Aars /: et ringe, et
middelmaadig oe et got Aars :/ afgrøde sammenlignet, en deel i hen
seende til Vice-Pastoris oe hus Capellanens Løn og Kost, som tagis af
Indkomsten, er samme Gields Korntiende af Kongelig Commissariis i
Christiania Anno 1625 oe siden her i Trondhiemb Anno 1644 anslaget


----
407 Bind 2A
---
til en Wis tal, nafnlig 100 tønder Korn, hvor efter for.ne tiende har
siden altid weret beregnet udi alle Constributioners taxering.»
Dette er ganske interessante opplysninger, idet de synes å vise at
bøndene har fått lov til å betale iallfall prestetienden med blandkorn
istedenfor bygg. Tienderegistrene til denne tid oppfører intet bland
korn, skjønt det utvilsomt må ha vært dyrket, hvorfor vi må anta, at
tienden av det er blitt betalt med havre. De ovenfor beregnede kvanta
bygg og havre kan således neppe betegne det riktige forhold mellom
disse kornsorter, idet det som havre beregnede kvantum rimeligvis er
havre og blandkorn tilsammen. Eller det kan også tenkes, hvis det
har vært praksis å betale all tiende — ikke bare prestetienden — med
blandkorn istedenfor bygg, at disse kornsorter har vært regnet sam
men, og at den på grunnlag av tienden beregnede byggavling således
i virkeligheten er bygg og blandkorn tilsammen.
Det som her er anført. kan det lite nytte å anstille nærmere betrakt
ninger over. Det viser bare hvor vanskelig det kan være å komme til
sikre resultater seiv på grunnlag av offisielle oppgåver når man
ikke i detalj kjenner tillempningene i praksis.
For øvrig framgår av lektor Schioldborgs ovenfor siterte skrivelse
det samme, som før bemerket, nemlig at tienden har hatt tendens til
å festne seg som en bestemt avgift, idet en kongelig kommisjon i
Kristiania i 1625 og i Trondhjem i 1644 har anslått den til 100
tønner og at dette støtter seg på en gjennomsnittsberegning av
«trende u-lige Aars afgrøde». Videre framgår at man har vært klar
over at den som tiende betraktet var for lav, idet man har tatt hensyn
til den avlingen fullstendig uvedkommende omstendighet at tiende
takeren hadde å lønne vicepastor og kapellan av embetets inntekter.
Fastsettelsen av tiendebeløpene i 1625 og 1644 har sin grunn i at
disse år skulle prestene betale skatt av sin tiende, og beløpenes stør
relse grunner seg naturligvis vesentlig på prestenes egne angivelser.
Det er da ganske naturlig at tienden måtte komme til å dreie seg om
det samme kvantum; for man kunne jo ikke godt gjøre krav på mer
enn man seiv hadde oppgitt som grunnlag for skatteligningen.
Av de i tiendeangivelsen for 1664 oppførte kvanta rug- og erter
tiende lar det seg neppe slutte mer enn at det avledes små mengder
rug og erter i bygda. Oppgaven svarer til en avling av 37 tønner,
3 skjepper rug og 34 tønner 1 skjeppe erter; men den samlede avling
i bygda har utvilsomt vært atskillig større. Spesielt må vi anta, at det
avledes endel rug på prestegården og muligens også på enkelte av
Bakke og Reinsklosters garder. Endelig brukte man den tid meget

----
408 Bind 2A
---
å så rug i bråter, og oppgåver fra andre steder viser at man ved tiende
ansettelsen ikke tok hensyn til denne mer tilfeldige avling, men bare
beregnet tiende av rug for så vidt denne kornsort kunne sies å dyrkes
regelmessig på gården. Av tiendeoppgaven framgår altså at regel
messig rugavl bare i liten utstrekning ble drevet i Verdal i 1660-
o
årene.
At ertertienden ikke var større, synes påfallende, da det visstnok
liksom i 1723 såddes litt erter på de fleste garder. Seiv om vi liksom
for korn legger til 13,5 % for de garder som ikke er medtatt i tiende
registret for 1664, kommer vi ikke til større tiendebeløp enn 5 tønner,
5% skjeppe og en avling av 39 tønner 3 skjepper, hvilket utvilsomt
må være altfor lavt. Det er jo også rimelig at oppgaven for erter
liksom for rug måtte bli mindre pålitelig; for hvor det av en sædsort
overhodet bare såddes små mengder, måtte feil i de enkelte oppgåver
få større innflytelse på summen, spesielt da man her kan være sikker
på at feilene gikk i samme retning — det var neppe noen som ga opp
mer enn han virkelig avlet.
Schioldborg oppgir seiv i den ovenfor siterte skrivelse av 31. desem
ber at hans ertertiende for 1664 var iy 2 tønne, og heri er da for
modentlig også innbefattet tienden av Bakke og Reinsklosters garder.
Men enda blir ikke dette mer enn 4y 2 tønne samlet tiende og en
avling på 45 tønner.
Tienden av hamp og lin er slått sammen i tienderegistret, og den
samlede avling skulle etter oppgaven være 53 vog 2 pd. 6 mk. Om
denne tiende skriver Schioldborg:
«Lin oe hamp war heel kleint, oe war min anpart 1 W. oe 1 pd.
hvilcket Jeg for at giøre des bedre underretning lod hegle; ock blef
ickon 16 mark hør og 6 mark hamp.»
Hvorvidt han med uttrykket «heel kleint» mener at denne tiende
bare var en übetydelig inntekt eller at avlingen var slått feil, er ikke
klart. I hvert fall kan den ikke svare til hva man må anta at det
kunne avles på denne tid, da bonden visstnok produserte iallfall alt
det lin han trengte seiv.
Når det av 1 vog 1 pd. lin og hamp tilsammen ble 22 mark renset
vare og forholdet mellom dise to sorter var som 16 til 6, skulle oven
nevnte avling på 53 vog og 2 pd. 6 mrk. svare til en samlet produk
sjon av 8 vog 19 mrk. renset lin og 3 vog 1 pd. 2 mrk. renset hamp,
og dette er øyensynlig altfor litet.
Vi ser av det foregående at det av tiendeoppgavene for 1664 ikke
lar seg dra slutninger om avlingenes størrelse unntagen for de to

----
409 Bind 2A
---
sesvis.
Det fullstendigste og visstnok også påliteligste grunnlag for bereg
mng av kornavlen i 1600-årene har vi i den i 1665 påbudte matri
kulering. Ved reskript av 23. januar 1665 ble påbudt en alminnelig
matrikulering, som skulle utføres «i hvert sogn» av lagmannen,
fogden, sorenskriveren og 6 lagrettemenn og bygges på en besiktigelse
av gårdene, som skulle begynne, straks marken ble bar, og hvorved
«skulde tages i agt hver gaards ager og eng, skov og fiskeri, sæd og
avling, samt hvad enn ver af heste og fæ aarlig kan overføde». Ved
matnkuleringen måtte intet prestegjelds skatteskyld formmskes, men
snarere forøkes; derimot skulle skatteskylden fordeles likeligere mel
lom de forskjellige garder innen samme prestegjeld, således at den
nedsattes for de for høyt skyldsatte og forhøydes for de for lavt
skyldsatte garder i samme prestegjeld. Denne matrikulering skulle
etter reskriptet være ferdig i løpet av 3 år, men ble i noen distnkter,
således i Verdal, først tilendebrakt i 1669-
Det som ved denne leilighet skulle omreguleres, var ikke alene
skatteskylden, men også de gamle avgifter, ledingen og foringen,
samt småredslerne, det vil si tollen til amtmann, foged, lagmann,
sorenskriver og lensmann. Likeledes påbød reskriptet at tienden skulle
bestemmes til en fast og uforanderlig avgift, dog således at kongens
og kirkens tiende heller ble forbedret enn forringet.
I protokollen over forretningen skulle hver gards herligheter, utsæd,
avling og besetning noteres. Dette foreløpige arbeid er antakelig
utført av lagrettemennene med foged og sorenskriver, hvoretter lag
mannen (eller hans stedfortreder) har innfunnet seg, holdt ting med
almuen og der endelig avgjort og for hver gard bokført skatte
skylden, tienden og gardens øvrige utredsler. Bare den siste protokoll
finnes for Verdals vedkommende og inneholder bare opplysninger
om eiere , oppsittere, skatteskyld, ledingen beregnet i penger, og
tienden av bygg og havre in natura. På rug og erter sattes ingen sær
skilt tiende in natura; den ble regnet til «smaatienden», som bestem
tes til et fast pengebeløp. Forøvrig inneholder matrikuleringsproto
kollen for Verdal bare noen lite verdifulle opplysninger om hvorvidt
det var humlehage på gårdene, og om det var brennfang og tømmer
skog. Alle disse opplysninger er anført i gårdshistorien for hver
enkelt gard.
Oppgåvene vedkommende m atrikuleringsarbeidet i 1665 skulle
ikke angå den virkelige besetning, utsæd og avling ; et bestemt år,


----
410 Bind 2A
---
men hva gårdene årligårs (d: i gjennomsnitt for en lengre tid) kunne
fø, så og avle. Dette er reskriptets mening, og således ble det, etter
hva det mangesteds uttrykkelig sies, i gjennomførelsen forstått. Opp
gåvene beror altså på skjønn, og det rimelige er at almuen har søkt
å få disse oppgåver så lave som mulig. På den annen side må det
erindres at matrikuleringen bare hadde til hensikt å omfordele preste
gjeldets skyld på en riktigere måte. Herved fikk enhver gardmann en
sterk oppfordring til å påse, ikke alene at hans egen utsæd og avling
ikke ble for høyt, men også at de andres ikke ble for lavt ansatt.
De oppgåver over tienden som matrikuleringsarbeidet for 1665
inneholder, må derfor ansees som det påliteligste grunnlag vi har for
beregning av gjennomsnittsavlingen i 1660-årene, og de omfatter hvei
eneste gard i bygda, også frigårdene og de øde eller übygslede garder.
Matrikuleringen fastsetter tienden til 288 tønner 5 skjepper bygg
og 570 tønner iy 2 skjeppe havre, hvilket skulle svare til en avling
på 2888 tønner 2 skjepper bygg og 5702 tønner 3 skjepper havre eller
i alt 8590 tønner 5 skjepper, og dette kan visstnok betraktes som
utbyttet av et gjennomsnittsår i 1660-tallet. Som vi ser, er det atskillig
høyere (14 %) enn den erlagte tiende i 1664, som dog var et godt
år, hvilket beviser at tienden aldri hadde vært så høy, som den skulle
være, en tiendedel av avlingen. Det ble den forresten ikke senere
heller; for bestemmelsene av 1665 ble aldri gjennomført.
Om forholdet mellom mengden av de forskjellige kornsorter samt
mellom avlingene i de forskjellige sogn gir naturligvis matrikulerings
arbeidet av 1665 oss bedre opplysninger enn de tidligere tiende
angivelser. Sognvis var således den fastsatte tiende:
For Stiklestad: 171 tønner 5 skjepper bygg, 337 tønner 2]/ 2 skjeppe
havre, tils. 509 tønner l]/ 2 skjeppe.
For Vuku: 82 tønner bygg, 169 tønner 5 skjepper havre, tils. 251
tønner 5 skjepper.
For Hallan: 35 tønner bygg, 63 tønner havre, tils. 98 tønner. Bereg
net etter sognegrensene således som de er nå. Hallan er det samme
som det nåværende Vinne sogn. Utregnet prosentvis avlet altså:
Stiklestad sogn: 59,5 % av bygget, 59,2 % av havren, 59,2 % av
hele avlingen. Vuku sogn: 28,4 % av bygget, 29,8 c / c av havren,
29,3 % av hele avlingen. Hallan sogn: 12,1 % av bygget, 11 c ' ( av
havren, 11,5 % av hele avlingen.
Av den samlede kornavling for hele bygda utgjorde bygget
33,4 %, havren 66,6 %, eller omtrent nøyaktig y 3 bygg, % havre;
fordelingen av disse kornsorter omtrent den samme i alle tre sogn.

----
411 Bind 2A
---
For øvrig må bemerkes at heller ikke denne oppgave nevner bland
korn, som således må være slått sammen med en av de andre korn
sorter.
Den gard i bygda som ble satt i den høyeste tiende i 1665, var
prestegården med 4 tønner bygg og 7 tønner havre, hvilket svarer til
en gjennomsnittsavling av 40 tønner bygg og 70 tønner havre eller
tilsammen 110 tønner korn. Om utsæden ved samme tid opplyser
vicepastor Peder Juel i en skrivelse i forbindelse med folketellingen
av 1665, at der «Kand saais til Præstegaarden Ungefær 40 Th.»,
hvilket også må betraktes som en oppgave over den gjennomsnittlige
utsæd. Avlingen skulle etter dette være 2,75 fold av den hele kornsæd.
Settes foldigheten av bygg til 4,6 liksom i 1723, må byggutsæden på
prestegården ha vært 8,7 tønner, havresæden altså 31,3 tønner, hva
det med en avling på 70 tønner blir 2,24 fold. Om vi setter foldig
heten av bygg til 4,5, får vi en utsæd av 9 tønner bygg, altså 31 tønner
havre, hvilket enda ikke gir mer enn 2,26 fold for denne kornsort,
altså omtrent y 4 fold mindre enn i 1723. Dette er jo en meget lav
foldighet, og det kan tilsynelatende med noen vekt innvendes at det
ikke kunne ha vært umaken verd å vedbli med havreavl når jord
brukeren i gjennomsnitt ikke fikk mer igjen enn noe over det dobbelte
av utsæden. Denne betraktning svekkes dog noe når det erindres at
havresæden ikke bare ga korn, men også halm, og at halmen i hine
tider, da man så godt som ikke kjente noen engkultur, har vært av
den største betydning for å holde liv i de store kreaturbesetninger vin
teren over. Og når vi sammenligner med foldigheten etter de minst
likeså pålitelige oppgåver for 1723, hvoretter bygget da ga 4,6 og
havren 2,5 fold, kommer vi til det resultat at foldigheten i 1665 ikke
kan ha vært synderlig større enn her beregnet; for litt må jo åker
bruket ha gått fram i dette tidsrom på vel 60 år. En direkte uttalelse
i denne retning har vi i protokollene over de møter som direktørene
og de komitterede for de forskjellige landsdeler holdt i Kristiania,
Trondhjem og i Aurdals prestegard i anledning av matrikuleringen i
1723, hvor det heter:
«Konge- og kirketienderne angaaende, da som det er bekjendt,
tiendesvigen overmaade haver tåget overhaand, saa at nåar gamle
tiendemandtaller lignes og konfereres imod de yngre, befindes, at i
formaals tider er betalt langt mere end nu, da dog en stor del af
gaardene mærkelig siden ved rødninger ere forbedrede, til og med
fast overalt bonden veed nu bedre at dyrke sit sædeland end udi for
maals tider. . . . »

----
412 Bind 2A
---
Som ovenfor bemerket gir matrikuleringen av 1665 for Verdal
ingen oppiysninger om rug og erter, da det på disse ikke ble satt noen
tiende in natura; den ble regnet til «smaatienden», som ble fastsatt
til et bestemt pengebeløp og som må omfatte all tiende utenom
tienden av bygg og havre, da den finnes fastsatt for hver eneste gard,
også for sådanne som utvilsomt aldri har avlet rug eller erter. Den
utgjorde for hele bygda 97 rdl. iy 2 ort.
Om humledyrkningen finnes ingen andre oppiysninger enn at ved
kommende gard har humlehage, og det hadde de aller fleste. Av
matrikulens 250 eiendommer er det bare 47 som ikke hadde, og de
fleste av disse gårdene var øverst i Vuku og i Malsådalen.
Som før nevnt ble bestemmelsene av 1665 aldri gjennomført. Også
i den siste del av århundret vedble man å regne med en tiende
som ikke var meget større enn i 1588. For 1680, som var et godt år,
da det heter at året var rikt både på høy og korn, var tienden:
For Stiklestad sogn: 136 tønner bygg, 262 tønner 4 skjepper havre,
for Vuku sogn: 30 tønner, 21/> skjeppe bygg, 54 tønner 5 skjepper
havre, for Hallan sogn: 23 tønner 31/2 skjeppe bygg, 53 tønner 5
skjepper havre, tilsammen 190 tønner bygg, 371 tønner 2 skjepper
havre, eller i alt 561 tønner 2 skjepper korn.
Herved må dog bemerkes at Nedre Hallem var sorenskriverens fri-
Gård, Gudmundhus klokkergård, Haug kapellangård. For disse er
derfor ingen tiende beregnet; heller ikke for Kirkeraaen, Høen,
Lundskin, den ene Auskin-gård, en part av Stor-Vuku og en av Ros
vold-gårdene, som dengang lå øde.
For 1685 som var et uår, er tienden beregnet bare i grønt halvbygg
og grønn havre, nemlig for:
Stiklestad sogn 82 tnr. 2 skj. halvbygg, 158 tnr. 3 skj. havre
Vuku sogn 17 » l!/2 » » 29 » 2 » »
Hallan sogn 12 » 41/ 2 » » 19 » 4 » »
Tilsammen 112 tnr. 2 skj. halvbygg, 207 tnr. 3 skj. havre
eller i alt 319 tønner 5 skjepper korn.
Av lin og hamp beløp tienden for hele prestegjeldet seg til 1 pund
6 mark. Om rug, erter og humle heter det, at den er avfrossen.
Også 1686 var et uår. Tienden var dette år:
For Stiklestad sogn 85 tnr. 3 skj. blandkorn, 153 tnr. 1 skj. havre
For anneksene 31 » 3 » » 58 » »
Tilsammen
117 tnr. blandkorn,
211 tnr. 1 skj havre

----
413 Bind 2A
---
eller i alt 328 tønner 1 skjeppe korn. Regnet i prosenter av hele
fogderiets tiende var tienden for Verdal 23,3 %; men av de enkelte
kornsorter utgjorde blandkornet 60,4 % og havren 20,4 %.
Det tør dog være forhastet herav å slutte at Verdal i 1680-årene
har lagt om til å dyrke blandkorn istedenfor bygg. Rimeligere er det
vel å anta at bygda i dårlige år har fått tillatelse til å betale sin bygg
tiende med blandkorn, hvilket som før antydet, visstnok også tid
ligere kan ha vært tilfelle, uten at det er kommet fram i de offisielle
oppgåver. Men av det faktum at blandkornet nå ofte forekommer i
tienderegistrene og det endog som eneste kornsort ved siden av havre,
må vi visstnok ha lov til å slutte at dyrkingen av blandkorn er tiltatt
sterkt i løpet av 1600-årene med fortrengsel av bygget.
Av rug dyrkedes ganske übetydelig, idet tienden var V 2 vog. Tien-
den av lin og hamp var 1 pund.
Det som iallfall med sikkerhet framgår av ovenanførte, er at ingen
av tienderegistrene fra 1600-årene er brukbar til beregning av avlin
gene, når unntas oppgåvene i matrikuleringen av 1665 og til en viss
grad prestens tiendeangivelse for 1664. For hele den øvrige tid er
det altfor tydelig at man har søkt å holde seg så nær som mulig det
kvantum som var fastsatt ved reformatsen, og således praktisk talt
gjøre tienden om til en fast avgift.
Det neste faste holdepunkt for en noenlunde pålitelig bedømmelse
av jordbruksforholdene har vi i matrikuleringsarbeidet av 1723. Dette
gir oppgåver for hver gard over utsæd av rug, bygg, havre, blandkorn
og grå erter. Poteten kom ikke til bygda før ca. 60 år senere. Dess
uten har det oppgåver over høyavlingen, de første som finnes.
Etter denne matrikul hadde bygda 250 gårdsnumre. 21 av disse
hadde 2 oppsittere og én 3, så det i alt skulle være 273 bondebruk;
men 20 av disse lå etter krigen «øde», dvs. übygslet, uten oppsitter,
som engslette eller underbruk under en annen gard, så det ble i alt
bare 253 jordbrukende bønder. Hertil kom så 88 husmenn, som sådde
litt, samt 36 husmenn uten eller med så übetydelig utsæd, at kvantum
ikke er oppgitt. De fleste av disse siste var strandsitterne på Verdalsøra,
de regnedes som husmenn under den gard på hvis grunn deres hus sto.
På bondegårdene var utsæden av:


----
414 Bind 2A
---
På husmannsplassene oppgis utsæden til 18fø skjeppe, 46 vog,
2y 2 pund korn uten nærmere angivelse av sorten. Går vi ut fra en
beregning av 5 vog i tønnen og at utsæden på husmannsplassene for
deler seg omtrent som på bondegårdene med % havre og y 5 bygg.,
skulle bygdens samlede utsæd bli:
Totalsum Pr. 1000 innbyggere
Rug 3 tnr. 2 skjepper 1,71 tnr.
Bygg 365 » 5 » 192,43 »
Havre 1437 » 7 » 756,78 »
Erter 8 » 5 » 4,54 »
Blandkorn 22 » 3 » 11,78 »
Matrikuleringsarbeidet av 1723 inneholder ikke oppgave over avlin
gen, som derfor må beregnes av den fastsatte tiende. Men herved er
å merke at tiende av bygg overhodet ikke nevnes i dette arbeide, bare
blandkorn og havre. Vi må derfor anta at tienden av bygg også betal -
tes med blandkorn og altså regne bygg og blandkorn sammen både i
utsæd og avling.
Tienden og den derav beregnede avling utgjorde følgende kvanta;
Tiende 1723 Avling 1723
Rug 1 tnr. 41/2 skjp. 15 tnr. 5 skjp.
Blandkorn, godt .. 157 » 6Y 2 » 1578 tnr. 1 skjp. \ ,
Blandkorn, ringe . . 19 » 6V2 » 198 » 1 » /
Havre god 313 » V 2 » 3130 » 1 » 1 ,„ 2 r
u • /.-, ,1/ /-,, , } 3553 » 6 »
Havre, ringe 42 » 2 l / 2 » 423 » 1 » J
Havre, ringe 42 » 2V2 »
Erter, grå 20V2 vog 41 »
Lin 1 » 1 pd. 13 mk. 15 vog 10 mk..
Altså tilsammen 5345 tnr. 5 5 skjp. korn. Regner vi den som bland-
korn oppførte avling for å være bygg og blandkorn tilsammen, så får
vi følgende fold:
Av rug 4,81 fold
» bygg og blandkorn .... 4,58 »
» havre 2,47 »
» erter 4,75 »
Halvbygg oppføres ikke som utsæd på mer enn 8 garder, nemlig
Næs, Bjertnes, Øgstad, Nord-Minsås, Haug, Nord-Hallem og Stav
lunden og på én gard i Vuku, Overmoen. Størst var utsæden av denne
kornsort på prestens gard Haug, nemlig 5 tønner, og da Collin kan
ansees for å ha vært en dyktig jordbruker og Haug således et mønster
bruk, tør vi anta at dyrkning av halvbygg har vært karakteristisk for
det beste åkerbruk på den tid. Forresten kan vi oppgjøre oss en mening
om åkerbrukets tilstand på Haug etter de opplysninger matrikulen gir
om utsæd på gården.

----
415 Bind 2A
---
Utsæd 1723 Tiende Beregnet avling Fold
1 vog rug 1 skjeppe 6y 4 vog 6,25
5 tnr. blandkorn 3 tar. 30 tnr. 6
1 vog erter 1 bpd. 10 bpd. 3,33
Dette er for alle sorters vedkommende unntagen erter en større fol
dighet enn for bygda i gjennomsnitt, for rug og blandkorn endog
meget større. For havren er ikke forskjellen stor, hvilket bestyrker den
antakelse at dyrkingsmåten for denne kornsort har vært nokså ens
artet overalt, og dette tyder igjen på at man — som før antydet —
dyrket den vel så meget for halmens som for kornets skyld.
Nord-Minsås har alltid vært betraktet som en av de aller beste
garder i bygda. Anstiller vi en liknende beregning for denne, finner vi:
172") Utsæd Tiende Beregnet avling Fold
Blandkorn: 2 tnr. 2 tnr. 6 skjepper 271/ 2 tr »r. 9,17
Havre:
Erter:
13 » 3 »
Y 2 vog 1 bismerpd.
Altså en stor foldighet av blandkorn, påfallende liten for havre. Vi
kan etter dette visstnok med sikkerhet slutte at man ikke gjødslet havre
åkrene, all gjødsel gikk med til bygget (eller blandkornet).
Erter dyrkedes på de fleste garder av litt betydning; av de 250 går
dene oppføres 107 med ertersæd, dog kun en eneste med større kvan
tum enn 1 vog, nemlig Lyng, hvor utsæden var 2 skjepper, hvilket
skulle svare til l l / 4 vog etter 5 vog i tønnen. 7 garder hadde en utsæd
på 1 vog, nemlig Bjertnes, Leklem, Haug, Prestegården, Holme, Tro
nes og Øvre Skrove, for øvrig var utsæden for det meste ]/ 2 vog —
1 pund eller y 2 pund.
Rug såddes der små mengder av på nokså mange, nemlig 56 av
gårdene. Det største kvantum hadde Haug, nemlig 1 vog, dernest
kom Haga og Nord-Lyng hver med 2 bismerpund, Bjertnes, Østvold,
Skjærset, Østre, Nordre og Øvre Stiklestad med l/ 2 vog hver. Ellers
var utsæden for det meste 1 til y 2 bismerpund. Det dyrkedes litt i
alle sogn: i Sjøbygda, på sletta oppover til Stiklestad, på Hallem,
Hegstad og Skei, i Vinne sogn på flere garder, i Vuku sogn fra Auskin,
Slapgård og Kvelstad oppover til Vuku og Østnes, på Næssletten opp
over til Østgård. I Leksdalen såddes ikke rug, heller ikke ovenfor
Vuku-gårdene.
Lintienden svarer til en avling på 15 vog 10 mark, naturligvis
renset vare. 73 garder er lagt i sådan tiende og alle med små beløp,
i det høyeste 3 mark. Dette tiendebeløp er anført for Bjertnes, Lek


----
416 Bind 2A
---
lem, Lennes, Haga og Østre Stiklestad. 28 hadde 2 mark; resten
1 mark, det var det minste.
Den linavling, som her er beregnet av tienden, er visstnok altfor
liten. Man dyrket visst seiv alt det lin man trengte, men en avling
på 15 vog svarer kun til en produksjon av vel fø mark (0,56 mark)
pr. individ, og det kunne ikke på langt nær strekke til for behovet.
Det er for øvrig tydelig at vi ikke kan tillegge tiendeangivelsen syn
derlig vekt; men sine tre satser på 3, 2 og 1 mark bærer den et altfor
sterkt preg av omtrentlighet. Dessuten synes man jevnt over å ha
fritatt de mindre garder, muligens på grunn av denne tiendes übe
tydelighet — omsatt i penger regnedes den ikke til mer enn 2fø
skilling pr. mark.
Vi har fra Verdal i 1700-årene kun en eneste opplysning om hvor
tykt (tett) man sådde. Den finnes i skiftet i 1766 etter Sølvi Ols
datter Bunes og meddeler, at Sølvis forrige mann, Elias Tiller, et par
år tidligere på Tiller hadde sådd
havre i 30 mål åker. (Se Bunes.)
i 1723, samt av rug fø tn. og av
sådde areal bli:
3 tnr. bygg i 12 mål og 10fø tn.
Går vi ut fra et liknende forhold
erter fø tn. pr. mål, skulle det til-
Da skulle etter oppgåvene over utsæd det tilsådde areal den gang
ha vært omtrent 5720 mål, hvorav 40108 tilsådd med havre, og avlin
gen pr. mål 0,86 tønner havre, 1,14 tønner av de andre kornarter.
Til sammenlikning anføres at med den forserte korndyrkning under
1. verdenskrig hadde bygda ifølge jordbrukstellingen av 1. januar
1918 i alt 18 405 mål apen åker.
Dette vil si at man i begynnelsen av 1700-årene hadde et minst
like stort åkerareal pr. individ som i 1917. Det kan synes forbausende
at man med hin tids primitive jordbruksredskaper maktet å holde oppe
et så stort åkerareal; men det finner sin forklaring iat praktisk talt
alle var beskjeftiget med jordbruket, som bortsett fra det mindre
betydelige skogsbruk var eneste næringsvei. Det må dog bemer
kes at der gjennom hele 1700-tallet jevnlig klages over mangel på
arbeidskraft til jordbruket, og at det utgikk kongelige forordninger,
siktende på å avhjelpe denne mangel. (Se herom nærmere under
avsniteet: «Tjenere.»)


----
417 Bind 2A
---
Om den eldre tids jordbruksredskaper får vi atskillige opplysninger
av skiftene helt fra slutten av 1600-årene, og de vitner alle om ytterst
primitive greier: Et skifte på Fæby i 1693 oppfører «1 ploug med
redchab» til 1 ort 4 sk., og på Karmhus fantes samme år en plog
med redskap til 1 ort 20 sk. Ved skifte på Balhald i 1694 og på
Overholmen i 1697 oppføres «plogredskab» til 2 ort..
Samtlige disse har helt og holdent vært treredskaper. Først ved
skiftet etter Lars Ellingsen Reppe i 1743 opptrer et mer moderne
apparat, nemlig en «høireplog med jernristel og tue», verdsatt til
2 ort, men solgt ved auksjon for 3 ort 1 sk. — altså et redskap som
man såtte pris på.
På Landstad fantes der i 1744 på skiftet etter Sevald Hanssen ikke
flottere pløyeredskap enn en tvibeitplog til 1 ort, og på Mikvold i
1746 «1 plog med alt tilbehør samt tvibeitskakler med jern» til 2 ort
16 sk. samt på Eklo i 1749 en «høireplog» med tvibeitredskap til
2 ort 12 sk.
Til denne tid hadde plogen tydeligvis vært en høyre eller venstre
plog med treveltefjel og uten ristil, altså nærmest en ard, og denne
form hadde den formodentlig hatt helt fra den tid den først nevnes
i den eldre frostatingslov. Det første framskritt var nå at det ble
satt jernristil og tue på den, hvorved den gamle ard forvandledes til
plog, og endelig erstattet man den gamle veltefjel av tre (som dog
må ha vært forsynt med jernbeslag) med en helt av jern.
Den siste forandring er begynt i 1760-årene, etteråt en stor del av
bøndene var blitt selveiere og hadde fått større interesse av en bedre
behandling av jorda. Rektor Schøning, som bereiste Innherad i 1774,
skriver om jordbruket på Frosta bl. a.:
«Man begynder nu paa Frosten ligesom paa andre Steder, at bruge
Plove med Velte-Fiæle, ei af Træe, men af Jærn, som vare længer,
og meget lætte Arbeidet især i Muld-, Leer- og Sand-Jord.»
En av de første bønder i Verdal, som hadde disse mer tidsmessige
ploger, var Elling Ingebrigtsen Husan. På skiftet etter denne i 1782
noteres «2 gamle plove med jernveltefjæl» å 6 ort. Etter Anders Nils
sen Vest Grundan var det i 1790 1 høyreplog med jernveltefjel til
3 rdl., og på Kålstad i 1794 en jernplog. Man brukte høyre- eller
venstreplog etter som bakken lå an.
Etter 1800 opphører man med å nevne materialet i plogen, hvorav
vi tør slutte at jernplogen var blitt enerådende eller at treplogen —
om den ennå fantes — ansås for et redskap av så liten verdi at man
fant det unødvendig å taksere den. Venstreplogen har dog fremdeles

----
418 Bind 2A
---
holdt seg lenge: Ved et skifte på Øvre Jermstad i 1834 er registrert
1 venstreplog til 4 ort ved siden av 3 høyreploger til 1 spdl. styk
ket. Nå brukes navnet venstreplog som betegnelse for et ualmin
nelig klosset og übehendig menneske; treplog brukes i samme
betydning.
Harva var også i eldre tid helt av tre, den er som regel ikke nevnt
i skiftene, med mindre den hadde jerntinder, og som følge herav opp
trer den ikke ofte. Hos Hagen på Maritvold var der i 1727 en jern
harv til 2 rdl., et ualminnelig kostbart jordbruksredskap, på Reppe
i 1743 en «harv med 30 tinder», verdsatt til 1 rdl. 12 sk., men solgt
for 1 rdl. 16 sk., på Landstad i 1744 «en jernharv med 41 tinder» til
2 ort, på Nedre Hallem i 1766 etter lensmann Arnt Ellevsen en jern
harv og på Bunes i 1766 en harv med 26 jerntinder. Ennå så sent
som i 1802 nevnes ved et skifte på Borgen uttrykkelig en harv med
jerntinder til 2 rdl. 2 ort, hvorav kan sluttes at harva med tretinder
fremdeles var i bruk, og enhver tvil herom bortfaller når vi ved skif
tet etter Anders Bårdsen Kjæran i 1800 foruten 2 harver til 1 rdl.
2 ort stykket finner registrert «1 treharv».
Som man etter det foregående kan vente, er det i skiftene lite å
finne av jordbruksredskaper utenfor de aller sedvanligste. Jernstau
ren var alminnelig, og da den vel er et av de redskaper som har for
andret seg minst i tidens løp, var den den gang et kostbart apparat,
over halvparten så dyr som plogen. Ved skiftet på Landstad i 1744
vurdertes jernstauren til nøyaktig det samme som tvibeitplogen, 1 ort,
og på Karmhus i 1693 jernstauren til 1 ort 8 sk., plogen 1 ort 20 sk.
Av grev, ljåer og sigder noteres der påfallende få seiv på store gar
der, som oftest er de ikke nevnt. Ved det før nevnte skifte på Over
holmen i 1697, som synes å ha tatt alt nokså nøye med, er foruten
plogredskapet til 2 ort og en jernstaur til 1 ort 8 sk. registrert 5 grev
å 4 sk., 3 ljåer å 8 sk. og 1 do. å 6 sk., 3 høysleder for tilsammen
2 ort og 2 do. for 1 ort og 2 solder å 6 sk. Skiftet på Fæby i 1693
oppfører 4 grev for 12 sk. og 5 ljåer for tilsammen 1 ort, på Eklo var
i 1749 4 gamle grev å 5 sk., 3 ljåer å 8 sk., 3 gamle skjærer for til
sammen 6 sk. og 3 høysleder å 8 sk.
Som meget sjeldne redskaper må nevnes en «skjærkniv med hak
kelsekiste» på Maritvold i 1727 og en kornharpe på Lein i 1788.
Som den viktigste begivenhet på jordbrukets område i 1700-årene
kan man vel betegne innførelsen av poteten, skjønt den neppe var
nådd til å komme i alminnelig bruk på bondegårdene før omkring
1820. Den var kjent omkring Trondheim allerede i 1760-årene: I

----
419 Bind 2A
---
Norske videnskapsselskaps skrifter for 1768 finnes en avhandling om
Trondhjemske haveplanter, ved Peter Daniel Baade, hvor det bl. a.
heter:
«Solanum tuberosum. Potatos. En og andensteds; men man spi
ser heller næper eller roer end denne, endskjønt det nok kunde være
at onske, at den blev med flid dyrket, og at dens brug'blev almind
ligere, da den og er tjenlig til brød.»
På denne tid må den altså ha vært temmelig sj elden; men allerede
15 år senere har den fått så stor utbredelse at den nevnes ien offisiell
innberetning fra stiftamtmannen, som er klar over den betydning den
vil komme til å få for landet. En skrivelse av 11. oktober 1783 fra
stiftamtmannen til arveprins Fredrik, hvori han gjør rede for høstens
utfall, slutter således:
« så jeg har Aarsag til at tro, at Landmanden dette Aar for
det meste skal kunne hjælpe sig seiv, og det saa meget mere, som han
og har avlet en god Del Kartofler. Denne Sæd kan ikke nok anprises
— den vil vist blive en Velsignelse for Norge, den trives endog høit
op i Fjeldbygderne og giver ofte 10—20 Fold. Jeg vil haabe, den
med Tiden ganske skal befrie Indbyggerne fra at spise det kummerlige
Barkebrød og spare mange Tusen Træer i Skovene, som blev omhug
gede for at bruge Barken.»
Til Verdal er poteten visstnok kommet i 1780-årene, nøyere kan
ikke tidspunktet oppgis. Hvem der har æren av å ha innført den, vet
vi heller ikke, men det er neppe valg mellom flere enn to: kapellan
Peder Knstofer Krog på Kraag eller major Kliiver på Bjertnes. Kraag
eiedes av prost Peder Offesen Krog og ble drevet som underbruk
under prestegården til prostens død i 1780. Ved skiftet etter denne
er ikke notert noen potetsæd. Etter farens død overtok Peder Kri
stofer Krog, som da ble residerende kapellan, Kraag, og brukte går
den til han i 1793 ble sokneprest på Frosta. Han var en meget dyktig
jordbruker og fikk i 1797 den første sølvmedalje av Det kongelige
danske landhusholdningsselskap for utvist flid i åkerdyrkning og for
oppførelse av stengjerder, bygninger og veier på Kraag og på Frosta
prestegard. Han skal ifølge tradisjonen være den som har innført
potetavlingen på Frosta.
Major Lorents Didrik Kliiver drev Bjertnes etter farens død i 1771
og overtok gården da moren var død i 1782. Han var kjent som en
for sin tid fremragende jordbruker, og Bjertnes kan under hans drift
ansees for å ha vært et mønsterbruk. Av hans jordbrukslære, «Bon
depraktika», kan vi se at han har dyrket poteter på sin egen gard, og
27

----
420 Bind 2A
---
at potetavlen på den tid boka ble utgitt (1815), var blitt alminnelig.
Hans søster var gift med Peder Kristofer Krog.
Henimot århundrets slutning var potetavlingen blitt alminnelig i
Trøndelag. I sin innberetning av 18. oktober 1794 skriver såle
des stiftamtmannen etter å ha meddelt at årets kornavling er
blitt god:
«Ligeledes har Potetesplantningen, som her blandt Bønderne er
blevet meget almindelig, været meget heldig og har givet meget god
Avling.»
Oftere nevnes ikke potetavlen i stiftamtmandens officielle innbe
retninger i 1700-årene. Først fra 1818 av begynner den å omtales
regelmessig, og omtrent fra samme tid begynner den å nevnes i skifte
brev og kårkontrakter fra Verdal.
Ved kårkontrakt av 10. mars 1821 sikredes der enken etter Elle v
Olsen Risan bl. a. 2 tnr. poteter årlig, ved skifte på Lundskin i 1822
opplyses der å være satt det år 10 tnr. poteter, vurdert til 8 spdl., og
at den nå var trengt igjennom og dyrkedes også hos småfolk, viser et
skifte på plassen Ausen i Leksdalen i oktober samme år, hvor det
registrertes 4 tnr. poteter for 1 spdl. 3 ort. På Nestvold var utsæden
av poteter i 1823 1 tønne til 1 spdl. 1 ort.
JORDBRUKET OMKRING 1800
Hvordan den årlige drift på en større gard i Verdal foregikk om
kring 1800, får vi et nokså godt innblikk i av et lite skrift, forfattet
av major Lorents Didrik Kliiver på Bjertnes. Skriftets fulllstendige
titel er: «Bonde-Praktika, anvendelig ved Gaardsbrug og huuslig
Drivt, samlet af Andres Optegnelser og egne Erfaringer ved Lorentz
Diderich Kliiver. Major.» Kliiver var medlem av Det Kongelige Nor
ske Videnskabers Selskab i Trondheim, og det nevnte skrift, som
alminnelig kjennes under navnet «Bondepraktika», er utgitt av dette
selskap og trykt i Kristiania i 1815. Det inneholder, som han seiv
sier i forordet, en «Samling af adskillige optegnede lagttagelser, som
gamle, erfarne Jordbrugere og Huusholdere paa Landet have opbe
varet, og som jeg ved egen Agtpaagivenhed og flereaarig Erfaring er
bleven overbevist om at have været nyttige og holdet Prøve, nåar de
hensigtsmæssig anvendes, i disse vore, og andre dem lignende, Norges
landlige Egne.»
Skriftet grunner seg således på praktiske iakttagelser og inneholder
visstnok hva han seiv har praktisert på sin egen gard.

----
421 Bind 2A
---
For at boken skulle bli lettere anvendelig, fordelte Kliiver de regler
og råd, han ga, på de måneder i året da de burde anvendes. For
januar anbefaler han:
«I denne Maaned bør du tærske alt hvad muligt er; thi i Kulden
gaaer Kornet bedst af Skallen, og Halmen bliver blød og beqvem til
Foder for Creaturene. To Karle skal nu paa een Dag kunne tærske
300 Baand Korn, nåar de begynde Klokken 5 om Morgenen og arbeide
til Mørket om Aftenen. Driv flittig paa Tærskningen, thi fra denne
Tid af begynde og Rotter og Muus at gnave paa Kornet i Laden.
Naar du kaster dit Korn, da samle nu og fra denne Tid dit Sæde
korn; thi mærk vel: det som længst har ligget i sit Skal, spirer og
giver Grøde først; og saadant Korns Spirer eller Braad har mest Kraft
til at modstaa Vaarkulden. Vælg stedse forsigtige Folk til at kaste kor
net, saa at det lette Korn eller Smaakornet vel adskilles fra det gode
Korn, som skal henlægges til Sæd. Det Byg, som skal saaes, maae
ikke tinnes (det er: tærskes) for meget. Det bør altsaa ikke (som om
Sædekorn i Almindelighed er sagt) udtages af hver Kaste; men burde
om Høsten, ved Bygavlens Indbringelse i Huus, vælges og henlægges
saaledes, at det først ved Sædetidens Nærmelse, kunde udtærskes.
Istedetfor at harpes, hvorved Aalspidsen af stumpes og Kornet gjøres
utjenligt til Frøe, kunde det sælles i et dertil passende Sold, for at
rense det fra deri værende Ukrudsfrøe, som Melle, Senep m. fl. Paa
denne Maade at rense alt Sædekorn, ansees meget gavnligt. Man bør
bruke saa lette Slue-Vaaler (Pleier) som mueligt, at Kornet ei, for
medelst disses Tyngde og Kanter, under Tærskningen skal blive spaltet
og knust, og derved utjenligt til Sæd eller Malt; thi et saadant beska
diget Korn skyder kun een Braad, som visner bort uden at sætte Rød
der. Læg nu vel Mærke til, om der i Møgdyngerne eller Koebaasene
findes Korn; derved kan skjønnes, enten dine Tærskere ilde eller vel
have udtærsket Kornet paa Laden. Daglig bør du og eftersee Halmen,
som er tærsket, for i Tide at kunne forebygge den Skade, dig kan
tilføies derved, at Kornet bliver ilde tærsket.»
Også med hensyn til jordforbedring har han arbeid å anbefale utført
denne måned, idet han tilrår:
«I denne Tid, medens Føret er stadigt, bør du kjøre Sand paa de
tørre Leerbanker, som findes i din Ager, eller Leer paa tørre Sand
banker.»
Allerede i februar begynner han å minne om gjødslingen, idet det
heter:
«Udkjør nu din Gjødning paa Ågeren i Dynger, gjør Dyngerne

----
422 Bind 2A
---
flade og skufle Snee imellem hver Lag. Men læg Dyngerne, hvor
Ågeren er flad, at ikke Saften skal løbe bort med våndet.
«Forfærdige nu dine Høeslæder; thi om Foraaret og Sommeren
gives mindre Tid dertil.»
«Forsyn dig nu med Korn- og Gjerdes-Stør! Hvæds og spids dem
til efterhaanden, at de kan tørres og blive haarde.»
Mars: «Mal nu saa meget Meel, som du agter at bruge Sommeren
over! Lad ogsaa nu båge det Fladbrød, du behøver om Sommeren;
thi jo ældre dette Brød bliver, jo drøiere bliver det, uden at tabe sin
gode Smag.»
«Har du godt brændt Rugbraade fra Høsten, og du inden denne
Maaneds Udgang vil saae Vinterrug deri, om det end er paa Sneen,
da er det muligt i godt Aar at faae moden Rug til Høsten.
Og saa fortsettes under april:
«Lad nu dine Møgvogne og Møgslæder sættes i Stand, at de ere
færdige til at udkjøre den Gjødning, som skal bruges paa din Ager.»
«Har du forsømt at lade udbrede den Møg, som om Høsten var
faldet af dine Kreature, medens de gik paa Enget, da lad den nu
udslaaes, men ikke tyndt udspredes, thi saa tørres den bort, og giver
ingen Kraft fra sig. Forsøm heller ikke at rense og lade opplukke
den Qvist og anden Ureenlighed, som ligger paa dine Enge, at Græsset
ikke af saadant skal forhindres i sin Væxt og Liaaen i Slaattetiden
deraf fordærves. — Er din Ager saae-tør i de sidste Dage af denne
Maaned, da bør du saae dine Erter, din Hvede og anden Smaaesæa.
Du bør mærke, at al Sæd, som saaes, nåar Søndenvind blæser, eller
Luftens Træk staar fra den søndre Kant, bliver mere frugtbar, end den
der saaes, nåar Nordenvind blæser, eller Trækken staaer fra Nord.
Naar 6te Maii er forbi, kan den, som har stor Jordbund, begynde
for Alvor at saae sit Korn, men paa Moelandet og i sandige Jorder
er den 10de og 12te Maii tids nok at begynde; thi om kold Luft ind
træffer, saa blive disse Jordarter belagte med Ugras, og den unge
Braad bortvisner. Først bør du saae din Havre, som behøver længst
Tid til Modenhed, derefter Blandkorn og Byg. Til Sædekorn bør
tages det største og bedste, som falder af din Avling, dette sætter
stærkerste Braad og Rødder, som best modstaae de nordlige Vinde og
den Nattekulde, som gjerne indtræffer efter Sædetiden.
At dyrke eller saae udi vaad og raae Ager, er til ingen Nytte; den
giver alene Ugræs og fordærvet Jord i lang Tid derefter. Men nåar
din Ager er tør, da harve eller mørgjør den førend du saaer dit Byg
eller Blandkorn, som vil have løs Jord at voxe udi. Men efter at den

----
423 Bind 2A
---
er tilsaaet, maae den ikke harves for meget, thi Kornet, som er lettere
end Jordens Muld, vil da blive liggende ovenpaa Jorden. Udi Ager,
som er høstpløiet ordentligen og vel, kan du saae Havre uden fore
gaaende Harvning; thi da bliver Havrevexten staaende i smukke Rader
ligesom Haveurter, nåar de ret dyrkes, og den giver dig en riig Høst.
Derimod vil ikke Bygget ført paa den Maade.
Naar en passende Harvning er overgaaet den tilsaaede Ager, og
derpaa endnu befindes jordklumper, da driv den over med Flage.
Det er at sætte sammen 6 a 8 Bag som en Dør, med de runde Sider
vendte nedad, og saaledes at Lokken trækkes paa den forreste Bag.
Med 2 Heste kjøres denne Flage paa tværs over Ågeren, da gnides
Klumperne i Stykker; derefter harv den med en let Harv og derpaa
maae den slættes over med en lettere Flage. Er Jorden meget løs og
skal siden blive lagt til Græs, da er en Rui eller Trommel tjenligere
at jevne den over med.
Saae ikke din Ager for tykt; i frugtbare Aar taber du derved, thi
Ågeren lægger sig ned, Halmen forraadner, Kornet bliver støvmadet,
og det nedliggende fryser snart; derimod maadelig og tyndagtig Ager
modstaaer Støbregn, Vind og temmelig Kulde, modnes før og giver
bedre Kjerne i Kornet end den tyktvoxende.
Du bør stræbe at have nedsaaet din halve Avling den 16de Mai i
og afsaaet den 26de Maii.
Jeg vil ikke raade nogen til at sætte sit Korn i Blød forinden det
saaes; thi kommer der efter Nedsaaningen en stærk Hede eller Tørke,
som ofte paa den Tid indfalder, da vil ikke den halve Deel slaae
Rødder eller komme til Væxt, men blive liggende fortørret.
Skulde din først saaede Ager, formedeist kjølig Luft sætte for meget
Ugræs, som vil overgaae Braadden, da maae du harve den op, uagtet
den er spiret; men du maa nøie agte paa den Tid, da du kan skjønne,
at Regn strax vil falde; thi ellers vil Kornets opharvede Rødder for
tørres.
Ved den 25de Maii, eller om før, nåar Varmen fornemmes at kom
me i Luften, da saae dit Liinfrøe. Ligesaa dit Flampefrøe, og læg paa
Hampestykket Hestemøg, bred den fiint og jevnt over, da skal du
faae en god Hampevæxt. Har du endnu Møg tilovers, da før den
ud over den Ager, dig synes at trænge meest til den; bred den tynd
og vel ud, kommer Regn strax derpaa, faaer du den godt betalt.
Sæt nu dine Potatos i Jord, som har vært pløiet om Høsten, og paa
den Tid gjødet; thi Gjødning som gives til Potatosageren om Vaaren,
giver ingen velsmagende Frugt, undtagen det er aarsgammel, uddam

----
424 Bind 2A
---
pet Møg. Jorden maae gjøres meget løs, Potatossen maae lægges med
Y 4 Alen mellem hvert Frøe og renses fra Ugræs i Særdeleshed.
For juni måned gir han følgende påmindelse:
«Det Korn, du nu har liggende, maae omskufles eller opharpes een
Gang hver Uge i denne Maaned, og de Kitter eller Binger, hvori det
ligger, omskiftes; saa er du frie for at det mugner, eller at der kom
mer Orm deri. I denne og efterfølgende Maaned skal Skoven afryd
des paa de Steder, som du vil have til Ager eller Engbund, thi da
gror den ikke lettelig igjen.»
Så kommer et litt pussig råd, som vel i sin tid har vært ansett for
godt:
«Frygter du, at Tordenen skal skade din Byg- eller Liinager, da
sæt i hvert Hjørne af Ågeren en Older- eller Almqvist, der er et Par
Alen lang med grønne Blade, saa aflede disse Lynilden.»
Skjønt det vel også i den tid var sjelden at man begynte slåtten i
juni, gir han dog under denne måned et par rettledninger vedkom
mende høyet:
«Høe, som er slaaet før St. Hans Dag og vel indtørret, bør bevares
for sig seiv for at gi ves det Qvæg, der bliver sygt om Vinteren; thi
dette Høe indeholder en styrkende Lægedomskraft. Brug det Høe,
du først nedslaar, til dine Køer, det giver dem Saft til at melke; og
det du sidst slaaer, til dine Heste, det giver den meste Styrke fra sig.
Nu er den bedste Tid at saae Vinterrug i Braate.»
Som innledning til høyonna kommer hans siste råd under juni
måned:
«Vogt dig nu for formegen Søvn, som fordærver dit Legeme. Staae
herefter tidlig op ved Solens Opgang, væk dine Folk og sæt dem i
Arbeide den Stund det er svalt om Morgenen, lad dem i det Sted
sove en Times Tid om høieste Dag, nåar de for Hedens Skyld ei kan
saa vel arbeide.»
Og så kommer juli måned vesentlig med direktiver for høyonna:
«Mangler Noget, som skulde have været udrettet i forrige Maaned,
da lad det nu gjøres. Hav nu din Kornlade og Høestaaiene færdige
og reengjorte, hvor du skal lægge dit Høe. Hav nu paa rede Hænder
dine Liaaer, River, Slibestene og Høeslæder; thi ingen Aand er saa
betydelig og vanskelig at drive, som det sig bør, som Høeaanden; den
mindste Forsømmelse eller Tidsspilde kan skade dig mange Dalers
Værd.
Når du merker, at Rødkolden (d. e. Rødkløveren) falmer paa dine
Jorder, da er det rette Tid at slaae; thi da er Græsset modent, og ved

----
425 Bind 2A
---
at tørres paa Jorden, kaster det sit Frøe, som igjen giver Græs. Det
er ikke godt at slaae saa nær til Jorden, at der hugges ned i Græsro
den thi nåar stærk Hede da indtræffer, saa fortørres den og giver
ikke Græs næste Aar; men Mossen bliver desto villigere til at for
plante sig og voxe i Stedet. ,
Når du indkjører dit Høe, er det meget vigtigt, at samme vel jevnes
ud og omkastes i Høehjelden eller Høeboden, derpaa vel sammentryk
kes og trampes fast. Når det da om Vinteren tottes fra Siden af Høe
dungen jevnt op fra Gulvet til dens Høide, beholder Høet en bedre
Kraft, og er meget drøiere og nyttigere for Kreaturene, end nåar det
altid aftages oven paa; thi da trænger for hver Gang fugtig Luft, Dun
ster og Kulde lettere ned i det og skiller det ved sin fine Smag og
Lugt Høe, som ikke er kommen Regn paa, efter at det er afslaaet,
ville Kreaturene ikke trives vel af, da det Støv, som hænger ved Græs-
set, ogsaa da folger Høet.
Forsøm ikke at see til dit gamle Korn, og brug den Maade dermed,
som er foreskrevet i forrige Maaned, nemlig: at omskovle eller harpe
det og flytte det i andre Kitter.
Det Høe (eller Haae), som du kan slaae anden Gang og faae vel
tørt i Huus, bør du gjemme til dine Heste, at give dem i Vaarmå
neden.»
Allerede i slutten av juli forbereder han høsten i følgende påmin
delse:
«See nu til, om dine Korn- og Tærske-Redskaber ere færdige, samt
Kammene tii at namre og rive dit Lun paa.»
I august heter det:
«Den 24de kaldes Bartholomæus, før denne Dag bør du have dine
Ærter opskaaret.
Er dit Korn overflødigt modent, da ville Axene falde af og
Kornet spildes, nåar du skærer det midt paa Dagen i tørt Veir, der
for er det bedst at skjære samme i Morgen- og Aftenstunden, da er
det seigere.
De Karle, som trække op Kornet (binde det paa Stør), maae nøie
tilholdes, at' de gjøre Støren glat og frie for udstående Qviste eller
Fliser, og spidse den vel i den øverste Ende; samt sætte den fast og
forsvarligt i Jorden, og vaerligen nedtrykke Kornbaandene, at intet
rystes af. Det øverste Baand maae vendes saaledes, at Bændelen af
Rodknuden vender mod Vesten og Topknuden, som Kornet er udi,
vender mod Østen; thi dersom Knuden vender opad, staaer den Fare
for, i fugtigt Veir, at groe eller spire op des hastigere. Det er godt

----
426 Bind 2A
---
at sætte Træstager under det nederste Baand; haves disse ikke saa
hører stor Vaersomhed, til at sætte de to nederste Baand fast sammen
med Toppen opad fra Jorden, for at opbære de øvrige som trækkes
paa Støren. Det er og tjenligt, at bruge lige lange Stør og lige mange
Baand paa hver Stør, samt lige Tal af Stører paa Læsset, nåar Kornet
indkjøres; da faar du en let og sikker Beregning over din Avling, og
kan ved første Tærskning erfare bestemt, hvad hvert Læs giver af'sig
og derefter skjønne omtrent, hvad Korn du kan vente dig, hvorefter
du da i Tide kan indrette din Huusholdning.
At tilholde sine Folk, som skære Kornet, at de korslægge og ikke
gjøre Kornbaandene for tykke, lægge 12 Baand sammen i hver Dynge
og saaledes bruge 12 Baand paa hver Stør og 8 Stør paa hvert Læs,'
holdes for den beqvemmeste og nyttigste Maade.
Det, du agter at have til Sædekorn, bør ikke være for meget mo
dent. Indkjør ikke dit Korn, førend det har staaet paa Stør i 14 Dage;
thi hvor tørt det end synes før at kunne være, saa behøver Luften den
Tid til at frådrage Halmen og Kornet deres grønagtige Vædsker, at
det ikke skal mugne i Straaet.
Mødes du til at indkjøre Korn, som ei er fuldkommen tørt og dine
Kornstaale ikke ere luftige nok, da brug en tom Tønde i Midten af
Staalet, fra Gulven af, at lægge Kornet omkring, og lidt efter lidt at
opflytte Tønden, at derved maae blive en Trækaabning lige op igjen
nem Kornstaalet. At lægge tørt Olderløv iblandt Kornet ved Kan
terne af Staalet, skal meget afværge at Muus ikke trives der eller
skader Kornet.
Fornemmer du, at der kommer Varme i Staalet ved Døren, hvor
Kornet er meest sammentrykket, da lad hugge 2 a 3 ferske Olderstor,
tryk disse med Barken paa ned på de Steder, hvor Varmen eller Fug
tigheden synes at være; lad noget af Støren staae frie oven over, saa
trækker den Fugtigheden til sig og uddamper den i øverste Ende.
Hjelper ikke dette, da maa du strax opkaste og udbytte det varme
Korn, thi ellers vil det hele Kornstaal blive bedærvet. Du bør altid
lade dine Folk have et bredt Bræt eller Bord at staae paa i Staaldøren,
som opflyttes efterhaanden, for at forekomme for stærk sammentryk
ning, der foraarsager Varme og Fugtighed i Kornet.
Falder der Rust det er rodt Støv, paa Bygget, da maae det strax
aftærskes, thi ellers fordærves og optæres Kornet i kort Tid i Staalet.
Kommer der Snee paa Kornstøren, da maae den ikke afrystes eller
afkastes; thi da trænger den ind imellem Halmen og Axene; men lader
du den ligge rolig, indtil Luft og Vind bcrttager den, saa løber det

----
427 Bind 2A
---
Vand, som deraf flyder, frit udover, og foraarsager ingen Fugtighed
for Fremtiden i Kornstaalet.»
September måned innledes med følgende påmindelse:
«Mærk, efter forrige Maaneds Regler, om noget er tilsidesat, og
som derfor i denne Maaned bør iagttages. En sildig Høst i vort Land
foraarsager Sinkelse med Kornhøstningen til denne Maaneds Udgang.
Pløi og gjød nu din Ager, hvori til Foraaret skal sættes Potatos og
Rødkaal; bred Gjødningen ud, at Luften kan fratrække den de skade
lige Dele, som foraarsager Orme og Flækker paa Vexten.
Tag nu op i godt Veir dine Potatos; før dem strax med tilhængende
Jord i dybt gra vede Jordhuller, og dæk dem vel til, saa beholdes de
ufrosne og friske til Vaartiden. De, som skal bruges om Vinteren,
maae vel omlægges paa Bunden og ved siderne i Kjelderen med tør
Halm eller Granbark. Ingen bør spise Potatos, førend den fælder sit
Blomster; thi den foraarsager Sygdom i Maven.
Forsøm nu ingen Tid til at høstpløie al den Ager du kan, og som
du agter at saae udi til Foraaret. Den, som da skal gjødes, bør i Høst
harves over og jevnes, at Gjødningen kan vel udspredes over den.
Hvo som vil gjøde sin Ager til Korn om Høsten, bør nedpløie Gjød
ningen, og om Foraaret oppløie den igjen ved Sædetiden.
En moosgroet Eng kan man nu overharve, da Moosen løsnes bedst.
Dette skeer lettest, efterat det har regnet i nogen Tid. Kunde den
saaledes overharvede Eng overspredes med tynd Gjødsel, og derpaa
strax besaaes med Høefrø, vilde den saa meget hastigere komme i Flor
det følgende Aar, Læg Moosen i Dynger, og, nåar den er tør, da
bland den i Gjødningen. Paa saadan harvet Moose-Eng bliver der
efter godt Græs.
Naar Riset eller Straaet er tørt paa dine optagne Erter, da kjør dem
ind; thi om end Erterne ere bløde, tørres de dog siden.
De Redskaber, som ere brugte om Sommeren til Eng- og Agerdyrk
ningen, bør nu indsamles og vel forvares, at intet af Skjødesløshed
forkommes, det være sig Liaar, River, Høeslæder, Kornsigder, Hum
lestænger, Kornstør, Harver, Plove, Grinder og Leed, samt Fersk
vands-Fiskeredskaber med videre.»
For oktober heter det:
«Nu maae du frygte for Kulden, derfor indhøst nu uden Ophold
dine Potatos og øvrige Urter, som ei taale at fryse.
Den, som haver sielændede og vaade Ågre, bør nu gjøre Grøvter
derom eller rense de forhen gravede Grøvter, at Våndet til Vaaren

----
428 Bind 2A
---
ikke standses eller stoppes for; thi det drager da al Kraft og Gjød
ning fra Jorden, om den længe oversvømmes af lisvandet.
Alt hvad som kan kaldes Gjødning og Feieskarn, og er liggende
inde i din Gaard eller ved Huusvæggene, skal nu bortkjøres paa Åge
ren eller paa Gjødningsdyngen, at det ikke ved afvexlende Veir for
aarsager slemme Uddunstninger, som skader Sundheden og forraad
ner Huusvæggene.
Naar du anlægger en Gjødningsdynge, (som bør skee i Junii Maa
ned, og bør deri bringes Moos, Løv, Grøftrensning, Bar, tør Myrtorv,
sort Muld m. m.) da gjør den f lad som en Have-Seng, paa det at
frugtbar Regn, Snee og Luft kan trænge ind imellem de sammenlagde
Dele, derved bliver den bedre til at gjøde Ågeren, end den, der er
rund og toppet.»
Om treskingen har han noen påminnelser under november maaned,
bl. a. følgende:
«Vær nu fra første Tid af, at du tærsker, sparsom med dit Korn,
som du tåger af Laaven; deel forsigtig ud det, som er fornødent til
dine Sviin og Fugle, og lad dette, som bør tages af det lette Korn,
tørres, drøftes og males til Meel, da have Kreaturene bedre deraf, og
intet vrages, nåar de faae det som Dei. Tag dernæst jevnt langs
Kasten det, du skal have til Brødkorn af Havre, og til Malt af Byg.
Udi Midten af Kasten er det jevneste og fineste Korn til Sæd, og det
sidste af Bygkasten er bedst til Gryn, men af Havrekasten til Meel;
derimod af Midtkasten tages det bedste til fornøden Havregryn.»
Om åkerbruket i Stjør- og Verdal skriver Kraft omkring 1830:
«Skjønt agerdyrkningen i dette fogderi langt fra ikke er bragt til,
hvad den kunde og burde bli efter egnens lokale beskaffenhed, avles
her dog i almindelige aar en god del korn til salg, og det er kun de
mest avsides eller de mest i høiden liggende distrikter, der er udsat
for skade paa kornsæden av tidlig nattekulde, likesom Sulgaardene
i Værdalen sjelden faar modent korn, og den høitliggende Helgaadal
som oftest er i samme tilfælde. Agerbruget lider heller ikke her under
mere indbringende næringsveie, da skogbruket og fiskeriet ikke er av
den betydning, at jordbruget derved stanses, og den for Værdalens
prestegjeld vigtige næringsvei, kjørsel for jamterne, kun indfalder om
vinteren. Hovedsæden er overalt havre, der forholder sig til bygsæ
den i Værdalen som 6 til 1. I almindelighet høstes av havre 4—5 og
av byg 6—B fold. Av rug saaes nogen vaarrug, sjelden vinterrug.
Ogsaa saaes i Vædalens prestegjeld hvete av endel og lykkes ret godt
i dertil passende jord, dog bruger bonden sjelden denne sæd, der ikke

----
429 Bind 2A
---
er ham saa sikker som bygget. Til kornsæden pløies om hosten. Om
foraaret overharves den pløiede ager en til to ganger, derpaa saaes og
nedharves kornet. Man gjødsler til byg. Gjødselen utkjøres sidst paa
vinterføret, spredes nåar ågeren er harvet, og sæden nedharves med
gjødselen. Til vinterrug oppløies gjerne gammel hvilet ager. Ordent
lig sædskifte kjendes ikke. Kun enkelte bruker dertil gråa erter.
I almindelighet tas 2, 3 eller 4 havrehalme efter bygget, og derpaa
utlægges ågeren til græs i nogle aar. Potetavl drives vel overalt, men
kun paa faa steder i det store, da den mangesteds herskende stive
lerjord ikke er fordelagtig for denne sæd, saa at den kun gir faa fold.
Desuten indskrænker mangel paa kjældere til at bevare denne jord
frugt mot vinterkulden noget dens dyrkning. Potetavlen er imidlertid
i tiltagende *og anvendes tildels til sædskifte. Ved seneste matriku
lering angaves kornavlingen for Værdalens prestegjeld til 16 460 tøn
der, men denne angivelse synes at være for lav og kan saaledes ikke
være paalidelig. Kornet er nemlig samtlige her i fogderiet paa fjor
dens østside liggende prestegjelders vigtigste produkt, og en betydelig
del korn avsættes aarlig herfrå mest som mel dels til Trondhjem, dels
til Levanger marked og dels til bønder fra sjøkanten, som hidbringer
fiskevarer. Ligeledes opbrændes en stor del kornvarer til brændevin
I de fleste av fogderiets prestegjeld, Leksviken maaske undtat, avles
det lin, almuen behøver, og av det lærret og strie, som derav forar
beides, avsættes en ikke übetydelig del, dog mest grove sager, til
Trondhjem. Hamp avles der kun saare lidet av, saa meget mindre som
man vil ha gjort den erfaring, at den hjemmelavede hamp ikke duer
til fiskegarn. Humle dyrkes vel paa mange steder, men ikke til fog
deriets fornødenhet.
Hverken jordbund eller klima hindrer anlæg av kjøkkenhaver; men
de bruges lidet av bønderne. For frugttrær er derimot klimatet ide
fleste egne for stormende.»
Fra 1835 har vi statistiske oppgåver over utsæd og kreaturhold i
forbindelse med folketellingen samme år. Ved benyttelsen av disse
oppgåver bør man være oppmerksom på at de alminnelig antas å være
for lave.


----
430 Bind 2A
---
Havre 16325/ 8 8041/ 2 207 2643%
Erter 101/ 2 41/ 16 21/ 8 16H/ 16
Poteter 1164% 199 1879^
Pvegnet i prosenter av hele prestegjeldets utsæd av vedkommende
sort, var altså utsæden av:
Stiklestad Vuku Vinn
Hvete 61,97 % 22,54 % 15,49 %
Rug 75 % 12,04% 12,96 %
Bygg 61,15 % 25,34 % 9,51 %
Blandkorn 100,00 % 0,00 % 0,00 %
5
Havre 61,75 % 30,42 % 7,83 %
Erter 62,92 % 24,35 % 12,73 %
Poteter 61,94 % 27,47 c / c 10,59 %
Da folkemengden samtidig var:
I Stiklestad sogn .... 3063
Vuku » .... 1958
Vinne » .... 543
tilsammen 5564.
Altså var utsæden pr. 1000 innbyggere:
Stiklestad Vuku Vinne Hele Verdal
Av hvete 1,80 1,02 2,53 1,60
» rug 6,61 1,66 6,44 4,85
» bygg 79,97 48,70 65,84 67,56
» blandkorn . . 2,29 0,00 0,00 1,26
» havre 533,02 410,88 381,22 475,15
» erter 3,42 2,07 3,91 3,00
» poteter .... 380,10 268,26 366,50 337,80
Ved en sammenlikning med tidligere tider kommer vi således til det
forbløff ende resultat at der i Verdal såddes mindre bygg i 1835 enn i
1723 og ikke meget mere havre, til tross for at folkemengden var ste
get til henimot det tredobbelte. Og en sammenlikning av utsædmeng
dene med folketallet gjør forholdet ennå mer påfallende, idet den viser
at det i Verdal såddes omtrent 3 ganger så meget bygg og ikke langt fra
dobbelt så meget havre pr. individ i 1723 som i 1835.
Det er naturligvis mange faktorer som har virket sammen for å
skape denne forandring. For det første er den nye sæd, poteten,
kommet inn og har lagt beslag på mye av det åkerareal som tid
ligere bruktes til bygg og havre. Dernest har flere mennesker funnet
sitt erverv utenfor jordbruket. Men mest må vi anta at forandringen

----
431 Bind 2A
---
skyldes et intensivere jordbruk — man var mer og mer kommet til
klarhet over fordelen ved et mindre, men vel skjøttet åkerareal frem-
for et større, men dårligere skjøttet.
For å få et skjønn over det omtrentlige åkerareal kan vi gå ut fra
den tydeligvis gjennom lange tidsrom gjeldende praksis pr. mål å
så l/ 8 tn. rug, l/ 4 tn. bygg, l/ 3 tn. havre, l/ 4 tn. erter og 21/ 2 tn - poteter
(saml. oppgaven fra Tiller i 1766). Etter dette skulle Verdals åker-
areal i 1835 ha vært således utnyttet: (Hvete er beregnet med samme
kvantum som rug og blandkorn og bygg pr. mål.):
Stiklestad Vuku Vinne Hele Verdal
Til hvete 43 mål 16 mål 11 mål 70 mål
» rug 162 » 26 » 28 » 216 »
» bygg 980 » 381 » 143 » 1504 »
» blandkorn .... 28 » 0 » 0 » 28 »
» havre 4898 » 2414 » 621 » 7933 »
» erter 32 » 12 » 6 » 50 »
» poteter 466 » 207 » 80 » 753 »
Tilsammen 6609 mål 3056 mål 889 mål 10554 mål
areal i 1835 ha vært således utnyttet. (Hvete er beregnet med samme
Åkerarealet skulle altså i det lange tidsrom siden 1723 kun være
økt med 85 %, mens folkemengder! i samme tid er økt med 193 %.
Åkerarealet var altså ikke vokset fullt halvparten så sterkt som folke-
mengden. Men så ga nok jorda av seg mye mer enn før.
Tellingen av 1835 har ingen oppgåver over avling, derimot er det
for liver tellingskrets anført en skjønnsmessig oppgave over foldig-
heten for de forskjellige slags utsæd. Disse oppgåver varierer så sterkt
for de forskjellige kretser at det er vanskelig å komme til noe bestemt
resultat angående hele bygda, og for enkelte kretser er oppgåvene så
lave at det må vekke tvil om deres pålitelighet. Således er hvete for
Vinne sogn og Sjøbygda —Volhaugen oppgitt å gi 2 fold og rugen
i de samme strøk 3 fold. Bygg oppgis både for Vinne og strøket Malså-
dalen—Helgådalen ågi 3 fold, ja for kretsen Oppem—Suul endog
bare 2 fold. For Skrove —Jermstad-grenda med Sør-Leksdalen opp-
føres havren med 3 fold osv.
Oppgåvene fra de fleste og tillike de viktigste kornstrøk (unntagen
Vinne, hvorfra de er så urimelig lave at man ikke kan ta hensyn til
dem) er dog noenlunde samstemmige og gir til resultat for:
Hvete 4—-5 fold
Rug 5 —6 »

----
432 Bind 2A
---
Etter nedgangsperioden i 1820-årene og begynnelsen av 1830-årene
begynte åkerbruket i slutten av 1830-årene å ta seg opp igjen. I amt
mannens femårsberetning for 1840—45 heter det således om jord
bruket, at «denne vigtige næringsvei maa fremdeles ansees for at gaa
fremad til det bedre». Hertil hadde de i de siste sår inntrufne gode
år bidrat, så at landsmannens arbeid hadde lønnet seg tross de ringere
priser på hans varer. Og landeiendommenes verdi steg i denne tid ikke
übetydelig, som det vil framgå av gårdshistorien.
De forskjellige slags utsæd var de samme som tidligere. Dog mener
amtmannen at man nå mer enn før syntes å legge vind på rugavlen,
«som i det hele baade lykkes og lønner sig godt. Utsæden herav er
i det mindste efter opgivende nu og hvad man vil kunne ha bemerket
ved at gjennemreise distriktets forskjellige egne, over dobbelt saa stor
som i 1835».
Der kan dog for Verdals vedkommende neppe sluttes stort av at
utsæden av rug i 1845 var 44 tønner mot 27 i 1835. Begge tall viser
at det såddes så små mengder av denne kornsort at de må sies å være
uten vesentlig betydning for den samlede kornavl i bygda.
Videre opplyser amtmannens innberetning, at forholdet mellom
korn- og potetavlingen var omtrent som før, men han mener at den
senere lovgivnings innskrenkninger i brennevinsbrenningen utvilsomt
vil ha til følge at potetavlen innskrenkes til gagn for kornavlingen og
engene. Han uttaler at interessen for åkerbruket synes å være i til
takende, «og man tør haabe, at den besluttede oprettelse av en land
bruksskole i distriktet vil bidrage sit».
Innberetningen av 1845 er den første som nevner at almuen i for
skjellige prestegjeld i amtet hadde begynt å sa grasfrø, fornemmelig
timotei; men man visste ennå ikke om dette ville bli til noen fordel,
da landmannen ikke hadde tilstrekkelig gjødsel til dette grasslag, so:n
dessuten (mente man iallfall den gang) krever særskilt jordsmon.


----
433 Bind 2A
---
Vi kan således slutte at dyrking av kunstig eng i Verdal er begynt
så smatt omkring 1840. De første, som sådde grasfrø her, var nok
kaptein Wilh. Holst på Stiklestad, Johs. G. Monrad på Ekle og Nicolai
Jenssen på Nedre Holmen.
I 1840- og 50-årene bygdes de første treskemaskiner, liksom det
også på denne tid ble mer alminnelig å bygge gjødselhus.
I det hele synes landbruksforholdene ved denne tid å være i opp
gang. I innberetningen heter det, at de gode år merkbart hadde for
høyet salgsprisene på fast eiendom, og skjønt pantehefreisene var økt,
var ikke forholdet mellom disse og verdien av den faste eiendom for
ringet. Flere forbedringer ved husbygninger syntes også å tyde på en
ikke forringet formuestilstand.
Om mengden av de forskjellige slags utsæd gir tellingen i 1845
følgende opplysninger:
Utsæd 1845- Stiklestad Vuku Vinne Hele Verdal
Hvete 51/ 8 l 3 3 /s 6 %
Rug 2815/ 16 101/ 16 5 44
Bygg 2341/ 2 1045/ 8 445/ 8 383%
Blandkorn 5% 1 3 /4 7 Vs
Havre 20383/ 4 1004 3221/ 4 3365
Erter 19tø 4 29%
Poteter 13831/ 2 6701 /2 2661 h 23201/ 2
I prosenter av hele bygdas utsæd av vedkommende sædsort, var
altså utsæden av:
Stiklestad Vuku Vinne
Hvete 74,55 % 20,00 % 5,45 %
Rug 65,76% 22,87% 11,37%
Bygg 61,11 % 27,26 % 11,63 %
Blandkorn 77,04 % 0,00 % 22,95 %
Havre 60,59 % 29,83 % 9,58 %
Erter 66,10 % 20,17 % 13,73 %
Da Stiklestad sogn hadde 3164 innbyggere, Vuku 2078 og Vinne
629, tilsammen 5871, var altså utsæden pr. 1000 innbyggere:
Hvete 1,61 0,66 0,60 1,17
Rug 9,15 4,84 7,95 7,49
Bygg 74,12 50,35 70,95 65,36
Blandkorn .... 1,86 0,00 2,78 1,30
Havre 644,36 483,16 512,32 573,16
Havre
Erter 6,09 2,83 6,36 4,96
Poteter 437,26 322,67 423,69 395,24

----
434 Bind 2A
---
Av foranstående tabeller framgår at av de viktigste sædsorter i
bygda, bygg, havre og poteter, falt med runde tall 6/ 10 av utsæden
på Stiklestad sogn, 3/ 1 Q på Vuku og 1/ 10 på Vinne.
Utsæden av bygg lioldt seg på samme standpunkt i forhold til folke
mengden som i 1835, det er dog en svak svingning å merke i alle tre
sogn. Derimot er utsæden av poteter og især av havre øket meget
sterkt, havren især i hovedsognet. Dette kan muligens skyldes at det
kan være tatt med havre som såddes til grønnfor.
LANDBRUKSSKOLEN
Amtstinget i 1845 fattet beslutning om bidrag til opprettelse av en
landbruksskole. Ved kgl. resolusjon av 18. april 1846 ble beslutningen
approbert og av statskassen tilstått et bidrag av 300 spdl. årlig de
2 første år fra skolens opprettelse og 250 spdl. det følgende år på
betingelse av at departementet approberte planen for skolen og valget
av bestyrer. Departementet gjorde oppmerksom på det hensiktsmes
sige i at der i fornødent fall ble gitt den som man antok til bestyrer,
anledning til å utdanne seg ved et fullstendig åkerdyrkningsseminar,
og ga tilsagn om at en del av statskassens tilskudd kunne anvendes til
bestridelse av omkostningene herved.
Amtstinget i 1846 fattet da beslutning om av de av amt og stats
kasse bevilgede midler å tilstå et reisestipendium på 300 spdl. årlig
til en som ville utdanne seg for bestyrelsen av landbruksskolen, og
det ble overdratt amtmannen i forening med en nedsatt komite å velge
«det omhanlede subjekt» blant dem, som måtte melde seg, samt på
hensiktsmesigste måte å søke ervervet et til skole passende jordbruk
etter samråd med den vordende bestyrer.
Til bestyrer valtes cand. teol. Jakob von der Lippe Hansen. Denne
oppholdt seg derpå i juni 1847 til august ved Romsdals landbruks
skole, fra september 1847 til april 1848 i Kristiania, hvor han benyttet
det kjemiske laboratorium og tok privat undervisning bl. a. hos Boie
sen, «hvis foredrag og fremgangsmaade mindre behagede mig,» som
Hansen seiv sier i sin innberetning, og til slutten av mai 1848 overvar
han våronna på Linnæs. Han fremla derpå under 13. juni 1848
en plan for sine fortsatte studier, som gikk ut på et 7—B måneders
opphold ved Degebergs landbruksskole i Sverige, en 6—7 måneders
reise sommeren 1849 og 5 —6 måneders opphold ved Hohenheim i
Tyskland, som den gang sto i stort ry for sitt kreaturstel, eller også et
opphold på 1 år ved Degeberg og en 6—7 måneders reise. Omkost

----
435 Bind 2A
---
ningene ville for hvert av disse alternativer beløpe seg til omkring 800
spdl. Amtstingets landbrukskomite bifalt ikke noen av dem, da den
fant dem for kostbare, men da den antok at hans utdannelse hittil
hadde vært av vesentlig teoretisk art, fant den at han i ytterligere 1 år
kunne søke skolen på Degeberg, hvilket ble bifalt av amtstinget i
1848, liksom det ble overdratt amtmannen i forening med den ned
satte komite å kjøpe eller i mangel herav forpakte et passende jord
bruk til landbruksskole. Amtstinget i 1849 f øyde hertil hvis kjøp ble
foretrukket, måtte ikke kjøpesummen overskride 7000 spdl.
I riden til neste amtsting arbeidet nå den nedsatte komite med
anskaffelsen av en passende eiendom. Tilbud om salg kom der fra
eierne av gårdene Nedre Løe og Dalum i Sparbu, Nordre Minsås og
Forbregd i Verdal, Lynum og Tingstad i Skogn. Til forpaktning ble
frembudt Snåsa prestegard, Bunes og Lund i Verdal, Sundnæs på
Inderøy og Helge-Rein-By i Egge. Resultatet ble at man sluttet kon
trakt med proprietær D. R. Gram om opprettelse av landbruksskole
på hans eiendom By i Stod. Gram skulle skaffe lokaler, besætning,
gårdsredskaper, såkorn, verksteder med verktøy til forferdigelse av
gårdsredskaper, dessuten skulle han lønne en praktisk lærer og en
handverker, skaffe kost til elevene m. m., alt for en godtgjørelse av
500 spdl. årlig. Kontrakten skulle gjelde for 6 år.
På amtstinget i 1850 ble dette bifalt og følgende budsjett for sko-
Tilsammen 1000 spdl.
Komiteen for skolens opprettelse hadde foreslått 400 spdl. som
lønn til bestyreren, men amtstingets landbrukskomite fant at 300
måtte være tilstrekkelig til et anstendig utkomme i betraktning av fritt
lokale, billig levested og i sammenlikning med hva mange andre
offentlig lønnede hadde. Fra 1853 ble den dog forhøyet til 400 spdl.
På By var det allerede før landbruksskolens opprettelse gjort bety
delig til eiendommens forbedring: I flere år hadde skottlendere fore
stått landbruket, og her praktisertes allerede et bestemt omløp (2 år
havre, 1 år bygg, gjødslet og isådd grasfrø, eller 2 år havre, 1 år rot
frukter og det 4. år bygg med isådd grassfrø, 4—5 år grasland),
23


----
436 Bind 2A
---
og dette omløp fulgtes ennå for det meste etter skolens opprettelse.
Eiendommen besto av 1500 mål dyrket jord, hvorav 1100 disponertes
landbruksskolen. For å opphjelpe kvegavlen var irsk rase anskaffet,
for hestavlen holdtes 2 hingster, av arabisk og gudbrandalsk rase,
og til svineavlen var anskaffet otaheitisvin. Eieren hadde dessuten
latt anskaffe fra Skottland 2 par ekte Leicester-sauer. Av bestyrerens
første årsberetning fremgår at gardens eier med rund hand hadde
imøtekommet skolens tarv, og i den neste heter det, at «brugets eier
har fremdeles vist den samme varme interesse for landbrugets fremme
ved ikke at sky forsøgsomkostninger i alle retninger».
Her begynte da Nordre Trondhjems amts første landbruksskole den
1. juli 1850 med 6 elever. Kurset var 2-årig, og elevene hadde under
visning og opphold fritt, fra 1853 også vask, lægetilsyn og medisin.
Elevenes antall måtte ikke overskride 12, dvs. 6 i hver klasse.
Det første kull uteksaminertes 25. juni 1852, alle seks med beste
karakter. En av dem, Anders Øfsti av Stjørdal, søkte og fikk samme
år stipendium av amt og stat for å utdanne seg til dyrlæge. Som sådan
kom han senere til å undervise i husdyrlære ved landbruksskolen på
Bunes.
I 1853 uteksaminertes det annet kull, hvoriblant var Nikolai Moks
nes av Frosta, som siden kom til Stiklestad.
Om arbeidet på skolen inneholder de i amtstingsforhandlingene
inntatte årsberetninger ganske utførlige opplysninger: Det besto for
en vesentlig del av grøfting, rydding av nyland, dels til åker og dels
til grasmark samt anlegg av kompost med dyregjødsel, sild, drank
eller trangraks med iblandet myr eller grøftekanter; dessuten ble der
i atskillig utstrekning påkjørt skjelmergel — inntil 100 lass pr. mål.
Av grassfrø bruktes en blanding av timotei og kløver, men kløveren
kom ikke igjen det annet år. Poteter, turnips og gulerøtter slo rett
godt til. Av kornsorter forsøktes både hvete og rug, og rugen tegnet
bra. Av bygg ga det 6-radede flest fold. Av havre bruktes to skotske
sorter.
På verkstedene beskjeftigedes elevene med hesteskoing, repara
sjon og forferdigelse av gårdsredskaper.
En melkekj elder ble innrettet, og elevene øvedes i ostelaging samt
deltok i husdyrenes pleie. Om sommeren deltok samtlige i jordarbei
det, om vinteren var de eldre mest beskjeftiget på verkstedene, mens
de yngre hjalp til i stall og fjøs og deltok i ait utearbeide.
I de mørke kvelder ble det gitt teoretisk undervisning i geologi,
agronomi, plantelære, hagedyrkning, landhusholdning og veterinær

----
437 Bind 2A
---
vitenskap. De mørke morgentimer nyttedes til å avskrive og lære
forelesningene.
I fristunder, søn- og helligdager syslet elevene med skrivning, regn
ing, sang, astronomi og kvalitativ analyse.
For amtstinget i 1854 forelå saken om fornyelse av kontrakten med
Gram når den utløp i 1856. Gram var villig til å fornye den på visse
betingelser, hvoriblant var, at den praktiske lærer som hittil hadde
vært lønnet av ham, heretter skulle lønnes av det offentlige, dog skulle
han ha kost og losji hos Gram. Til gjengjeld forpliktet Gram seg
til å fø 2 kyr og 1 hest for bestyreren og foruten de 7 værelser som
før benyttedes av skolen og bestyreren, å overlate ytterligere 2 værel
ser m. m. Dessuten var han villig til å overlate 300 mål jord på går
den Hegle til disposisjon på betingelse av en drift med 6-årig omløp.
Endelig skulle det tillates bestyreren å motta inntil 4 betalende elever.
Det er vanskelig nå å forstå at ikke amtstinget kunne gå inn på
disse betingelser. Det avslo iallfall å lønne den praktiske lærer, og
følgen var at Gram sa nei til å fornye kontrakten.
For amtstinget i 1855 forelå derfor spørsmålet om hva der nå videre
skulle foretas. Det ble enstemmig bes luttet å velge en komite på 5
medlemmer, som bemyndigedes til i samråd med amtmannen og sko
lens bestyrer enten:
a) å kjøpe en eiendom for inntil 12 000 spdl.
b) å leie en eiendom for minst 10 år. Skolens bestyrer forbeholdes
fri disposisjonsrett over gården med hensyn til driften. Husenes
vedlikehold overtar eieren og ■ — om det lar seg gjøre ■ — gar-
dens avling tilfaller skolens bestyrer mot å bespise elevene, betale
skatter og avgifter samt anskaffe gårdsredskaper, eller
c) at komiteen kontraherer med skolens bestyrer om at denne for
egen regning med amtskommunen som kausjonist innskjøper en
passende eiendom.
Til komite valtes standard junker Nøst, Sparbu, pastor Fergstad,
Øvre Stjørdal, kirkesanger Sæther, Skogn, gårdbruker Anders Sand
stad, Ytterøy og kaptein Holst, Verdal.
Denne komite innkjøpte Bunes med de tilliggende bruk, Lund vestre
og Røsenget, av skyld 15 dal. 3 ort 18 spdl. Kandidat Hansen for
langte for å overta gardens drift og skolens økonomi foruten gardens
inntekter og avling en årlig sum av 1400 spdl., hvorav skulle bestrides
hans egen lønn, lønn til annenlærer og 2 håndverksmestre, elevenes,
den praktiske lærers og håndverksmestrenes bespisning samt utredes
alle på gården hvilende skatter og avgifter. På grunn av sitt übe

----
438 Bind 2A
---
kjentskap til gardens beskaffenhet forbeholdt Hansen seg at dette
tilbud kun skulle være bindende for ham i 1 år.
Amtstingest landbrukskomite har funnet å burde fremholde at den
ikke tror Hansens lønn på denne måte vil bli større enn før og til
rådet derfor å gå inn på hans betingelser, hva amtstinget i 1856 da
også enstemmig gjorde. Hansen forpliktedes til ikke å avføre gården
høy og halm og ikke benytte skogen til annet enn sin og skolens for
nødenhet. Verkstedene skulle drives for hans egen regning og det
påla ham å holde dem i vedbørlig drift. Nøyaktig spesifiserte overslag
over de reparasjoner som trengtes på skolegårdens hus, skulle utar
beides og forelegges neste amtsting.
Til styre valtes lensmann Rygh, proprietær Løchen og kirkesanger
Sehm.
Sommeren 1856, den siste skolen var på By, tok 3 verdalinger eks
amen, nemlig Peder Martinus Moe, Martinus Jørgensen Aagaard og
Jon Anton Jonsen Aspaas, samtlige med karakteren meget godt.
Fra 14. juli 1856 ble Bunes tatt i bruk som landbruksskole.
For at man kan danne seg et fullstendigst mulig bilde av livet på
landbruksskolen og dens virksomhet hitsettes først dens plan, vedtatt
av amtstinget i 1850:
§ 1.
Hensikten med denne skole er å bibringe unge mennesker som vil
benytte seg av samme, de teoretiske og praktiske kunnskaper, der utfor
dres for med innsikt og ferdighet å kunne lede og utføre de ved et
landbruk forefallende arbeider og vedkommende åkerbruk, fedrift og
skogbruk, og derved danne dem til nyttige borgere i staten.
§2.
Overbestyrelsen av landbruksskolen føres av amtmannen og 3 dertil
av amtsformannskapet valgte og formåede sakkyndige menn. Over
bestyrerne besøker skolen enten samlet eller enkeltvis etter overens
komst så ofte som mulig og minst en gang månedlig, gjør seg bekjent
med den hele ytre og indre forfatning, lærlingenes oppførsel og fram
skritt, og søker etter overlegg med bestyreren og med førstelærer, for
så vidt disse er forskjellige, i muligste grad å fremme skolens tarv og
virksomhet.
§3-
Skolens daglige og spesielle bestyrelse, så vel hva dens hus, mark,
eng og øvrige eiendom, som og hva undervisning, arbeidets fordeling
og den indre økonomi angår, påligger bestyreren som plikt og tilkom

----
439 Bind 2A
---
mer ham som en rettighet; ham påligger det med største omhyggelig
het å vareta skolens tarv, at den oppfyller sin bestemmelse, enn videre
å etterkomme de antatte lover og med villighet rette seg etter over
bestyrelsens i et og annet givne råd, — med andre ord: han skal opp
fylle en bra lærers og husfars plikter.
§4.
Skolens øvrige personale, medlærere, lærlinger, tjenere osv. har i
alle henseender å betrakte bestyreren som deres husbonde, hvem de
er skyldig all lovlig lydighet.
§5.
Bestyreren antar og avskjediger med samtykke av overbestyrelsen
de fornødne hjelpelærere og betjenter. Tvistigheter mellom ham og
hans underordnede så vel som mellom lærere og lærlinger, som ikke
av ham kan jevnes, avgjøres endelig av overbestyrelsen.
§6.
Bestyreren holder en av overbestyrelsen autorisert protokoll, hvori
føres fortegnelse over lærlingene, deres alder, hjemsted, når ankom
met til og utgått fra landbruksskolen, og eksamensattest. Dessuten
føres særskilt eksamensprotokoll, hvori inntas såvel de spesielle karak
terer som hovedkarakteren.
§7.
Til overbestyrelsen avgir bestyreren en gang årlig beretning om land
bruksskolens framgang og tilstand etter de nærmere forskrifter som
derom meddeles ham. Denne beretning, som innføres i distriktets
avis, avgis in duplo, hvorav det ene eksemplar forelegges amtsfor
mannskapet, og det annet innsendes til regjeringen.
§8.
Det iakttas at det offentlige i den med bestyreren avsluttede kon
trakt gis fornøden sikkerhet med hensyn til dennes oppsigelse.
9 -
Ved undervisningen i skolen blir fornemmelig å legge vekt på at
denne skal ha et bestemt praktisk øyemed, hvorfor den så vidt mulig
bør for rett å tydeliggjøres ledsages med eksempler på mark, i skog,
på verksted eller i stall. På grunn herav bør der formentlig tas hen
syn til jordbruk, fedrift, skoghusholdning og således foredras.
A. Jordbruket:
1. Læren om jordartene, f. eks. Jordens beskaffenhet, beroende
dels på dens bestanddeler, dels på disses bearbeidelse, dels på
deres tørrhet, fuktighet, leie, klima osv.

----
440 Bind 2A
---
2. Læren om Jordens bruk, f. eks. de for hver jordart mest pas
sende forbedringsmidler, sædarter osv.
3. Jordens forskjellig behandling i de forskjellige årstider, vår
bruk, brak og høstbruk.
4. Akers og engs avgrøftning både ved åpne og lukkede grøfter
samt innhegning.
5. Læren om de forskjellige slags veksel- og sirkulasjonsbruk,
disses grunner med hensyn til de ulike jordarter, de mer eller
mindre tærende vekster og derav flytende nødvendige ulike
vekstfølge.
6. Engenes dyrking, f. eks. rensning, vanning, avgrøftning,
gjødsling osv.
7. Læren om nylands opptakelse, t. eks. de forskjellige mater
å forvandle skogland, myrer og deshke til åkerland osv.
8. Gjødsellæren, t. eks. den beste måte å behandle animalske,
vegetabilske og mineralske gjødslinger på, komposter m. v.
9. Læren om åkers og engs oppmåling.
10. Plantelære, t. eks. hver landbruksveksts eiendommelige natur,
kjennetegn og beste måte å avbenytte samme på.
B. Fedrift en:
1. Husdyrenes kjennetegn og egenskaper, f. eks. bygning,
næring, vekst, forskjellige raser, de for hvert dyr og for hvert
slags bruk mest ønskelige legemsformer; hvorledes man kan
frambringe disse og foredle rasen.
2. Husdyrenes behandling i alminnelighet, f. eks. nødvendighet
av sunn luft, passende oppholdssted, bekvemt leie.
3. Husdyrenes spesielle behandling for hvert slags, deres for
skjellige foring og røkt samt behandling i de for hvert slags
i alminnelighet forefallende sykdommer.
C. Skoghusholdning:
1. Skogens behandling i alminnelighet.
2. Dens såing, planting og videre behandling, tresortenes for
skjellige varighet.
3. Dens rette avbenyttelse, t. eks. når den bør hogges, utsøkning
av forskjellig slags tre til forskjellig slags bruk.
D. hæren om redskapenes konstruksjon, forferdigelse, måten å bruke
dem på.

----
441 Bind 2A
---
E. Hagedyrkning så vidt angår alminnelige kjøkkenurter og oppelsk
ing av frukttrær og disses behandling så vidt antas å kunne
bringes til noenlunde fullkommenhet i distriktet.
For så vidt tid levnes, blir også å undervise i morsmålets ret
skrivningslære, praktisk regnekunst, regnskapsførsel, enkelte deler
av plangeometrien til opplysning om Jordens oppmåling, kvadrat
flatens beregning, nivellering med simple vaterpass, den kubiske
beregning av legemer for å bestemme innholdet av en grøft, en
brønn m. v. — Alt avpasset og utført etter de simpleste og mest
anvendelige metoder.
§ 10.
Lærlingenes antall må ikke overstige 12. Læretiden bestemmes
til 2 år.
§11.
Enhver tyveårig yngling av amtsdistriktet med vitnesbyrd om god
helbred, flid, orden og sedelighet, og som leser ferdig og noenlunde
kan skrive og regne samt vil underkaste seg de ved skolen gjeldende
bestemmelser, er adgangsberettiget, og har han i den henseende å
overlevere andragende til bestyreren, ledsaget av de fornødne opplys
ninger og bevisligheter.
§12.
Opptakelse ved skolen skjer til hvert års 1. juli; andragende herom
innleveres innen nestforegående april måneds utgang til bestyreren.
§ 13.
Overbestyrelsen i forening med bestyreren bestemmer hvem av de
søkende der antas, innen mai måneds utgang, og de antatte under
rettes herom fra bestyreren.
§ 14.
I læretiden erholder lærlingene fri underholdning, kost og losji
med fornøden lys og ved og i sykdomstilfelle fritt lægetilsyn og medi
sin, men medbringer seiv fornødne gang- og sengklær.
§15.
Lærlingene er å anse som tjenestefolk på landbruksskolen og deltar
som sådanne i alle ved gardens drift forefallende forretninger. De
skal være deres foresatte hørig og lydig, og har bestyreren samme
myndighet over dem som en husbonde etter loven tilkommer over
sine tjenestetyende. Av de nærmere av overbestyrelsen forfattede disi
plinariske bestemmelser, som trykkes, leveres ved inntredelsen i skolen
hver elev et eksemplar.

----
442 Bind 2A
---
§ 16.
Etter utløpet av de to første år og siden årlig avholdes eksamen
ved landbruksskolen for de avgående lærlinge; tiden og reglene for
dens avholdelse fastsettes etter forslag fra bestyreren av overbesty
relsen. Man har fornemmelig for øye at de praktiske prøver vises
særdeles oppmerksomhet; sensorer er overbestyrerne og de kyndige
landmenn, som dertil av disse innby des.
§17.
De avgående lærlinger meddeles av overbestyrerne i forening mea
lærerne eksamensattest, der angir deres karakter og forhold i lære
tiden. Karakterene er fire: Utmerket godt, Meget godt, Godt og
Temmelig godt.
§ 18.
Det overlates til bestyreren å tilstede lærlingene skiftevis ferietid om
vinteren, dog at den for ingen lærling overskrider en måned.
§ 19.
Det formenes ikke bestyreren å motta betalende elever, når antallet
av disse ikke blir så stort at frilærlingenes undervisning derved hin
dres, i hvilket tilfelle det påligger bestyreren, når overbestyrelsen fin
ner det nødvendig, å anta en medlærer. Når flere betalende elever
melder seg, bør de i amtsdistriktet hjemmehørende ha fortrinnet.
Om det daglige arbeid på landbruksskolen framgår, vesentlig av
årsberetningen for skoleåret 1857 —58:
Fra 1. juli, da de nye elever kom inn, og til midten av oktober
var både de yngre og de eldre beskjeftiget med arbeid ved jordbru
ket. Fra denne tid og til jul var de eldre, for så vidt de ikke trengtes
til høstarbeid, stadig sysselsatt på verkstedene, de yngre med utearbeid
om dagen og med den teoretiske undervisning morgen og aften. Av
jordforbedringer var i dette halvår følgende utført: Gravet 250 favner
åpne og 150 favner lukkede grøfter. I beitesmarken var opptatt 35
mål nyland og på hjemmejordet 5 mål. Der var opplagt ca. 1000 lass
kompost og istandsatt ikke übetydelige veistykker.
Etter jul nyttet samtlige elever aftentimene fra 5 til 8 til å høre
foredrag over de bestemte teoretiske fag hvori de av og til ble eksa
minert og hvorom de en aften månedlig holdt debatter over oppgitte
temaer, som på forhand var skriftlig besvart. Morgentimene fra kl.
5 til 8 å 9 ble nyttet til avskriving av kortfattede forelesninger og
lesning av disse. I 8 å 10 dager var de av hjelpelæreren Blomqvist
blitt undervist i tegning av redskaper og forferdigelse av modeller.
En del av søn- og helligdagene var nyttet til husandakt og sangøvelser.

----
443 Bind 2A
---
Den lysere del av dagen var de 6 eldre elever blitt undervist i verk
stedene av hjelpelærerne Skaufel og Blomqvist, snekker Jon Berge,
hjulmaker Lars Svensen og smedene Eriksen og Moe. Fra 14. januar
til 14. april ble fra verkstedene levert følgende arbeider: 7 sving
ploger, 2 dobbeltploger, 3 romboidalharver, 2 trillebører, 1 labbharv,
1 drilleharv, 1 rulleharv, 1 dobbelt turnips såmaskin, 1 langvogn, 1
karjol, 1 høvelbenk; disse var fra smia forsynt med de nødvendige
beslag. Dessuten var forferdiget, men ikke beslått 3 gjødsel vogner,
2 langvogner, 2 langsleder og 1 spiss-slede. Av husgeråd var forfer
diget 3 skap, 2 bord, 2 stoler, 1 seng, 1 kommode og en del småtterier
samt utført reparasjoner av gamle redskaper og husreparasjoner. 1 dag
om måneden var elevene av dyrlæge Øfsti blitt undervist i hestesko
ning, kastrasjoner og tilfeldige sykdommer, og om aftenen hadde han
holdt foredrag over husdyrenes ytrelære.
De 6 yngste elever var om dagen vesentlig sysselsatt med å forsyne
skolen med brensel, . . hjelpe til i stall og fjøs, hvor skjæring og selv
oppvarming av foret anvendtes, samt med blanding og utkjøring av
gjødselen og annet gardsarbeid.
Fra 14. april til 29. juni var samtlige elever sysselsatt med utearbeid,
og i denne tid ble — med hjelp av flere leiede arbeidere — følgende
arbeider utført:
24 mål toårsgammel høstpløyet åker tilberedt og tilsådd med havre,
hvorav ca. 6 mål gjødslet med trangraks.
6 mål ny vold, hvorav omtrent iy 2 mål måtte brytes opp av nytt
for å få benket åkeren, pløyet, beredt og tilsådd med havre.
16 mål høstpløyet potetland tilberedt, besådd med bygg og isådd
grasfrø, hvorav 10 mål gjødslet med trangraks.
3 mål uplcyet turnipsåker tilberedt, besådd med bygg, overgjodslet
med aske og isådd grasfrø.
3 mål upløyet potetland tilberedt og besådd med bygg.
24 mål gammel åker pløydd, harvet, drillet, gjødslet med 25 lass
stallgjødsel pr. mål på 4 mål nær, som gjødsledes med trangraks, satt
med poteter og nå hakkrenset 1 gang.
4 mål forrige år oppbrutt nyland renset for rotter, kvist, sten etc.
tilsådd med erter, som hektedes.
tilsådd med erter, som hektedes.
1 mål gammel åker tilsådd med vikker.
6 mål gammel åker pløydd 3 ganger, j<
turnips etter å være gjødslet med 30 lass
gjødslet med litt guano og trangraks.
Tilsammen 8 mål åker.
6 mål gammel åker pløydd 3 ganger, jevnet, drillet og tilsådd med
turnips etter å være gjødslet med 30 lass stallgjødsel pr. mål og over
gjodslet med litt guano og trangraks.

----
444 Bind 2A
---
Dessuten var 20 mål rugland isådd gressfrø, og av de i havnegan
gen forrige år opptatte 39 mål nyland var ca. 25 flidd og tilsådd med
havre. Likeledes var 16 mål brakkland og 16 mål myr under behand
ling og omtrent halvferdige, og på dette var opptatt 100 favner store
og 3000 favner små grøfter samt 10 mål av myra flåhakket og en
del brent. For øvrig hadde istandsettelsen av veier og den umåtelige
strekning av gjerder opptatt henved 3 uker av hele mannskapets
arbeidskraft.
Med hensyn til forbedring av husdyravlen var ennå i 1858 kun
forberedende skritt gjort, idet Hansen hadde latt slakte en del av de
mindre gode kyr, anskaffet 3 vakre kviger og en årsgammel okse av
gode foreldre samt satt på noen av de peneste kalver. Svinene var
han vel fornøyd med, skjønt han hadde hatt det uhell å miste 17
av dem.
Den gang landbruksskolen rykket inn på Bunes, var eiendommen
meget vannsyk og de høyere beliggende deler av den sterkt medtatt,
så det trengtes fornemmelig grøfting og gjødsling hvis man skulle
vente noen skikkelig avkastning. Hansen måtte derfor — etter hva
han seiv opplyser — gjøre betydelige forskudd for å få vannet bort
og jorda i hevd. Dertil kom at bygningene var utilfredsstillende.
Følgen var at amtets utgifter til landbruksskolen, som i årene 1851
til 1856 gjennomsnittlig hadde utgjort 49 spdl. 39 sk. årlig, i budsjett
året 1956—57 plutselig steg til 1984 spdl. 1011/ 2 sk.
Det er tydelig å se at denne sterke stigning i utgiftene har vakt
betenkeligheter innen amtstinget, som jo heller ikke kunne si seg fri
for i utrengsmål å ha pådratt amtet merutgifter ved ikke å gå inn på
de meget rimelige betingelser hvorpå man kunne ha fornyet kon
trakten med Gram og fortsatt på By. Det varte derfor ikke lenge før
det dukket opp planer om en annen ordning, og under sådanne forhold
var det naturligvis ikke mulig på Bunes å få i stand noen helt tilfreds
stillende ordning.
Hansen la frem for amtstinget i 1857 et forslag om å få seg over
dratt skolens bestyrelse og gardens drift for et tidsrom av 20 år.
Skjønt landbrukskomiteen innrømmet at forpaktning på åremål i sin
alminnelighet var uheldig, idet forpakteren stedse arbeidet på det
uvisse uten utsikt til å høste fruktene av de anvendte omkostninger
og derfor måtte unnlate å iverksette sådanne foretakender som ikke
brakte øyeblikkelig fordel, hvilket særlig gjaldt for bruk som Bunes,
hvor utbyttet hovedsagelig var betinget av den oppdyrking og andre
forbedringer som oppsitteren var i stand til å utføre, så fant den det

----
445 Bind 2A
---
dog betenkelig å binde seg for et så langt tidsrom; ti med tidens
praktiske karakter og de mangehånde landøkonomiske reformer for
øye ansa komiteen det nødvendig til enhver tid å ha fri og uinnskren
ket rådighet over Bunes, «der har krævet og fremdeles vil komme til
at kræve saa enorme summer av amtskommunen».
Kontrakten med Hansen ble da fornyet med forbehold om y 2 års
oppsigelse fra begge sider.
Men utgiftene var fremdeles store på grunn av de mange repara
sjoner og forbedringer av bygningene. Etter oppgave av 8. januar
1858 fra Sehm var der i det foregående halvår utført bygnings- og
reparasjonsarbeider for 602 spdl. 2 ort og &y 2 sk., deriblant oppførelse
av smie og vognremisse, innrettelse av melkebod, istandsettelse av
værelser, bordkledning, tekning, maling og reparasjoner av forskjellig
art. Men der trengtes fremdeles forbedringer av skolegårdens fjøs
og stallbygninger, og i styremøte den 26. februar 1858 forbeholdt
bestyreren seg å komme fram med ytterligere forslag angående de ennå
fornødne bygningsarbeider. Styrets medlem, lensmann Rygh, fant
seg i dette måte foranlediget til å bemerke at når han nå to ganger
hadde gitt sin stemme til at så betydelige summer anvendtes til sko
lens drift, var det ikke fordi han etter sin overbevisning strengt tatt
hadde ansett dem fornødne, men fordi han intet valg hadde hatt mel
lom å gå med på det eller se skolen nedlagt. Imidlertid innrømmet
han gjerne, at hans oppfatning meget berodde på hans mangel på
evne til rett å oppfatte et sådant instituts drift i sin helhet, men i så
fall var dette det beste bevis på at han ikke var på sin rette plass som
medlem av bestyrelsen, en plass som han derfor også ville benytte den
første leilighet til å frabe seg.
Da styret i møte den 29. juni samme år vedtok forslag til budsjett
for 1858 —59 og herved oppførte 250 spdl. til bygningsforetagender
på skolegården overensstemmende med en av kirkesanger Hage, Mor
tinus Moe og Sehm utarbeidd forestilling til amtet, dissenterte lens
mann Rygh, som fant at iallfall de viktigste av disse burde utstå
inntil skolens bestyrelse kom på en mere fast fot; ti etter hans for
mening burde et sådant instituts bestyrelse ikke være avhengig av et
årvist engasjement, men avsluttes på lengre tid, og da burde slike
mindre byggeforetagender utføres på skolen, hvor det måtte være likeså
nødvendig å bygge hensiktsmessige hus som å dyrke jorden. Imid
lertid tilføyer han, at denne cg hans forrige bemerkning til proto
kollen måskje turde vise hvor uskikket han er til å være medlem av
styret, og han henstiller derfor til amtstinget å frita ham.

----
446 Bind 2A
---
Amtstingets landbrukskomite i 1858 uttaler i sin innstilling at det
av bestyrerens innberetning og styrets protokoll synes å fremgå, «at
skolen dog har gjort nogen fremgang i det forløpne aar», og at det
måskje under de nærværende forhold ikke med billighet kan f ordres
stort mer enn hva der er prestert, når hensyn tas til den korte tid, siden
den ble flyttet, men den finner at såre meget ennnå står tilbake, innen
man kan si at resultatene svarer noenlunde til de forventninger man
har gjort seg om en institusjon som årlig koster amtet så betydelige
summer og er av en så overordentlig viktighet. Og de vesentlige
mangler finner komiteen i selve systemet med de små landbruksskoler,
hvor omkostningene vil bli forholdsvis store og hensynet til det øko
nomiske alltid blir det bestemmende i alle skolens anliggender. Besty
reren bør være en av sin tids første, derfor avlønnes rundelig, være
uavhengig av skolens økonomi og ha anledning til å omgi seg med
de dyktigste medlærere. Nå må han av sparsommelighetshensyn overta
den hele økonomi, hvorved han kommer i et lite ønskelig forhold til
sine elever og foresatte. Dessuten er han nødt til å befatte seg med
de minste bagateller, om han skal kunne befri seg for den engstende
tanke at han i økonomisk henseende går tilbake.
Komiteen var således klar over at der måtte anvendes mere penger,
og spørsmålet ble da hvorledes dette kunne skje uten ytterligere
utgifter for amtet. Og her kommer den så inn på at man i sin tid
begikk et stort misgrep når man bestemte at hvert amt skulle ha sin
egen landbruksskole, og at det hadde gitt mer tilfredsstillende resul
tater om man hadde slått to amter sammen om én. Den foreslo derfor
å undersøke muligheten for en sammenslutning av skolene i Nordre
og Søndre Trondhjems amt.
Amtstinget i 1858 besluttet da å fornye kontrakten med Hansen for
1 år på de tidligere betingelser.
Amtmannen og skolens styre anmodedes om å sette seg i forbin
delse med styret for Søndre Trondhjems amts landbruksskole og
undersøke muligheten for å slå de to amters skoler sammen til én.
Til medlemmer av styret valtes kirkesanger Sehm, proprietær H.
Løchen og kaptein Wilh. Holst og til suppleanter kirkesanger Hage,
gårdbruker Mortinus Moe og proprietær Johs. G. Monrad.
Skolens budsjett for 1858 —59 bevilgedes således:

----
447 Bind 2A
---
A. 1. Destyrers, annenlærers og håndverksmestrenes lønn
samt elevenes bespisning 1400 spdl.
2. Tilfeldige utgifter, hvoriblant lægens
honorar 100 »
hvorav amtet utreder halvparten 750 spdl.
B. Vedkommende skolegården:
1. Renter : 220 »
2. Utlosning for den fanejunker Lund tilhørende
halvdel av teglverket på Bunes 100 »
3. Forbedringer og reparasjoner av skolegårdens hus 150 »
4. Kirkesanger Sehm for tilsyn og regnskapsførsel ved
byggeforetagender forrige år 40 »
Tilfeldige uteifter 40 »
40 »
5. Tilfeldige utgifter
Tilsammen 1300 spdl.
Det ble nå fort forhandlinger mellom de to skolers styrer, og i
møte den 15. juni 1859 oppnådd enighet om vilkårene for sammen
slutningen, som ble bifalt av Søndre Trondhjems amtsting i møte den
27. juni med 10 mot 9 l / 2 stemme og av Nordre Trondhjems amtsting
den 15. juli samme år mot 1 stemme, Hage, som fremsatte forslag
om å undersøke ved en av statens agronorner hvorvidt Bunes kunne
ansees skikket til sæte for en landbruksskole.
Bunes ble besluttet solgt ved offentlig auksjon, men for det tilfelle
at et bud på 8000 spdl. ikke oppnåddes, skulle gården bortforpaktes
på beste måte for 1 år. Budsjettet for 1859 —60, skolens siste år, ble
bevilget med en utgift for amtet på 1320 spdl. og kontrakten med
Hansen ble forlenget for et år på de tidligere betingelser. Til oppta-
kelse ved skolen meldte seg dette år 18 søkere, hvorav 3 fra Verdal;
blant de 6 som ble opptatt, var Peder Olsen Vist.
Med eksamen den 23. juni 1860 opphørte skolen og ble ved utgan-
gen av måneden nedlagt som amtslandbruksskole.
Folgende har tatt eksamen ved skolen:
185 T : Rafael Anfinsen Langli, Sparbu
Lorens Peter Larssen Fløan, Stjørdal
Hans Peter Borgen, Verdal
Anfin Fredriksen Gifstad, Snåsa
Utmerket godt
—» —
—» —
Nesten utmerket godt
Utmerket godt

Peder Jæger Hagens Svarte, Kolvereid Meget godt
Martn Daniel Muller, Skogn Utmerket gi

----
448 Bind 2A
---
1858
Anton Haldosen Loktu, Frosta Meget godt
Olaus Jonsen Mikvold, Verdal —» —
Gustav Knudsen, Levanger/Skogn Utmerket godt
Ole Anderssen Ingstadnæs, Stjørdal —» —
Johan Ellevsen Dullum, Åsen Meget godt
Hans Peter Sørensen By, Verdal —» —
Peder Mortensen Røberg, Stadsbygda —»—
Den siste betalende elev.
1859: Erik Pedersen Furre, Overhalla Meget godt
Ole Steffensen Hjelde, Frosta —» —
Roland Rolandsen Stenkjær, Snåsa —» —
Gundbjørn Toresen Flyum, Verdal —» —■
Jørgen Jørgensen Molberg, Verdal Nesten utmerket godt
Torsten Torstensen Bjørgum, Stjørdal Godt
Jon Guttormsen Stavnaas, Stjørdal Meget godt
Den siste betalende elev. Dette år var som sensorer tilkalt
landhandler Monrad og proprietær Fr. Juul.
1860: Nils Ottesen Grande, Leksvik Meget godt
Nils Periander Nilssen, Overhalla —» —
Johannes Fredriksen Solberg, Skogn —» —-
Johannes Kristensen Lein, Verdal —» —
Nils Pedersen Hegre, Øvre Stjørdal —» —
Peder Olsen Børstad, Nedre Stjørdal —» —■

Markus Elisæus Miiller, Levanger/Skogn —» —
Nikolai Pedersen, Gildeskål —» —
—» —
Peter Martin Gjete, Levanger/Skogn —» —
De 3 siste betalende elever. Som sensorer fungerte de samme
som foregående år.
Den nye felles landbruksskole var på Rotvoll i Strinda, som skolens
bestyrer, kandidat Johannes Midelfart, hadde forpaktet for 20 år og
stilt til disposisjon som skolegård mot en årlig godtgjørelse av 300
spdl. Det ble oppstilt et normalbudsjett, bindende for begge amter
for minst 10 år, hvoretter de samlede årlige utgifter sattes til 4000
spdl. Herav ytte staten halvparten, så hvert amts tilskudd ble 1000
spdl., og herved var altså en ikke übetydelig besparelse oppnådd.
Bunes ble forsøkt solgt ved auksjon den 29- november 1859, men
da det ikke oppnåddes høyere bud enn 5000 spdl., ble det samme
dag avholdt forpaktningsauksjon, hvorved skolens bestyrer, kandidat
Hansen, fikk tilslaget for 100 spdl., som skjønt det ansaaes for en

----
449 Bind 2A
---
meget lav betaling, ble approbert, da styret antok at et høyere bud
ikke var å oppnå.
Styret for Bunes landbruksskole uttalte seg i møte den 23. juni
1860 om ønskeligheten av å åpne adgang innen amtet for unge men
nesker til mot betaling å utdanne seg i landbruk og henstilte derfor
til overveielse å overlate Hansen gården til forpaktning, mot at han
forpliktet seg til for en passende betaling å motta landbrukselever.
Hansen seiv uttaler i skrivelse av 24. juni til amtstinget at han på
grunn av oppfordring fra flere av styrets medlemmer har overvunnet
sin tvil om hvorvidt en sådan skole skulle kunne bestå uten offentlig
hjelp, og tilbød nå å kjøpe gården for 5000 spdl. mot å forplikte seg
til å opprette en privat skole for minst 12 elever, som for kost, losji
og undervisning skulle betale 50 spdl. hver årlig. På forpaktning ville
han ikke innlate seg, da han mente at husene trengte hovedrepara
sjoner for 2—3000 spdl. Landbrukskomiteen reflekterte slett ikke
på dette tilbud, og amtstinget besluttet å seige gården, så snart det
kunne oppnåes et bud på 6000 spdl., i motsatt fall å la den bortfor
pakte på nok et år.
Ifølge denne beslutning ble det holdt offentlig auksjon over gården
den 24. september 1860. Ved denne ble Bunes med underliggende
eiendom solgt til kandidat Jakob v. d. L. Hansen som høystbydende
for 6250 spdl. som ble avgjort således at han overtok den på gården
hvilende pantegjeld til Bruns arvinger, 3000 spdl., til Norges Bank
1850 spdl., og for de resterende 1400 spdl. utstedte panteobligasjon
til amtskommunen, uoppsigelig fra dennes side i 10 år, hvoretter den
skulle avdras med 200 spdl. årlig.
Hansen vedble å drive privat landbruksskole på Bunes. Noe stort
antall elever hadde han ikke — i 1865 var det 4 — og han spant
ikke silke på bedriften. Han hadde — for ikke å bli aldeles uten
beskjeftigelse — så å si vært nødt til å kjøpe gården og det til en pris
som allerede den gang var temmelig høy, og under de i de følgende
år stadig synkende konjunkturer maktet han ikke å oppfylle sine for
pliktelser. Etter rekvisisjon av en av de bedre prioriterte panthavere
ble Bunes med tilliggende eiendommer ved tvangsauksjon den 28.
mars 1870 solgt til Hans Lund for 4225 spdl., hvoretter der intet
ble til amtet, skjønt Hansen hadde avbetalt i alt 625 spdl. på de for
anstående prioriteter. Til sikkerhet for gjelden skal det i 1860 ha
vært innlevert til amtskontoret et kausjonsdokument, som imidlertid
var bortkommet, men seiv om det hadde kunnet føres sådanne beviser
for dette dokuments innhold at kausjonistene ikke kunne f raga sitt

----
450 Bind 2A
---
ansvar, så inntrådte etter den tids lovgivning for deres vedkommende
betalingsplikt først når man hadde inndrevet hos Hanssen alt som
hos ham var å finne, så han bevislig ikke hadde mer tilbake enn 12
spdl. verdi. Det ble derfor holdt arrest i hans eiendeler.
Hansen, som nå var en mann på 58 år, utslitt, med en sykelig kone
og flere barn i alderen 15 til 1 år, innsendte i skrivelse av 16. juni
1870 andragende om å få ettergitt sin gjeld til amtkommunen.
Amtstingets landbmkskomite fant ikke å turde innstille pa etter
givelse av hele gjelden. Man hadde nemlig brakt i erfaring at Han
sen hadde solgt størsteparten av sitt løsøre, som hadde innbrakt noe
over 700 spdl. Foruten dette eide han ennå noe løsøre og en del ute
stående fordringer av måskje tvilsom verdi. Dessuten hadde han uopp
fordret overlevert amtets sakfører sine barns sparebankbøker foråt
i tilfelle deres beløp (utelukkende gåver fra tredjemann) kunne an
vendes til dekning av amtets fordringer.
Komiteen antok at liksom det under ingen omstendigheter kunne
bli tale om den tilbudte anvendelse av barnas bankbøker, ville det
også være mest stemmende med amtskommunens verdighet å la Han
sen beholde det løsøre han hadde igjen, og de nevnte fordringer, mens
derimot de 700 spdl. kunne fås inn uten foranstaltninger av odiøst
utseende. Den innstilte derfor på ettergivelse av 700 spdl., hvilket
enstemmig ble bifalt.
I de år landbruksskolen var på By og Bunes er det henholdsvis
bevilget av amtet og medgått følgende beløp:
Om jordbruket i Verdal omkring 1860 far man meget utførlige
opplysninger i en avhandling med titelen «Economisk Beskrivelse over
Værdalens Præstegjeld i Nordre Trondhjems Amt» av P. O. Boyesen,


----
451 Bind 2A
---
inntatt i Budstikken for 1861. Opplysningene er innsamlet med
bistand av prost Koch, kaptein Holst, lensmann Rygh, proprietær Juul
og kirkesanger Haga og er formet som svar på 52 spørsmål. Denne
form vil dog ikke bli beholdt i det følgende.
Som man kan vente, gis der best beskjed om de større og mere
framskredne bruk, men man får dog også atskillige verdifulle opplys
ninger om gjennomsnitts jordbruket.
All åker, som var bestemt til vårsæd, pløyedes om hosten, såfremt
kornet ikke var blitt så sent modent og vinterfrosten inntrådt så tidlig
at høstpløying ble umulig. Der pløyedes til en dybde av 5 —6 tøm
mer og i teiger av B—l 2 alens bredde. Vårarbeidet til kornsæd utfør
tes mest med alminnelig harv. Romboidalharv, rulleharv og ekstir
pator fantes kun hos noen få. Harvinga ble etter jordarten gjentatt
flere ganger, inntil åkeren var tilstrekkelig løs og så vidt mulig renset
for ugras, i alminnelighet 3 ganger før såninga og 2 ganger etter.
Helt brakk, hvorved jorda arbeides en sommer uten å gi avling,
bruktes ikke. Derimot var det temmelig alminnelig ved åker full av
ugras å pløye og harve den flere ganger i mai og juni, hvoretter den
ved midtsommertid ble tilsådd med en blanding av havre og erter
til grønnfor. Som brakkvekster bruktes også poteter, turnips og rota
baga, de to siste dog kun i ringe utstrekning.
Til potetene pløyedes fure, som også ble gjenlagt med plog. Pote
tene rensedes mellom radene dels med hyppeplog, dels med grev.
Luking i radene gjordes alltid med hånden. Potetene ga i alminne
lighet et særdeles tilfredsstillende utbytte og var av fortrinlig kvalitet,
hvor jorda var løs og sandblandet.
Om sædskiftet på noen av de mest framskredne jordbruk i bygda
meddeles:
På Vestre Stiklestad, eier kaptein Holst:
I. På løs sandmuld:
1. år: Havre på høstpløydd voll.
2. » Poteter og turnips, hvortil bruktes 30 kjerrelass 1 kom-
postgjødsel sammen med 50 pund guano.
3. » Bygg, hvortil 25 kjerrelass kompostgjødsel; i åkeren såd-
1. år: Havre på høstpløydd voll

 

----
452 Bind 2A
---
2. år: Vikker eller erter med halv gjødsel.
3. » Bygg med halv gjødsel, til dels isådd frø av kløver og
timotei.
4—7. » Eng.
Av andre jordbruk med systematisk vekselbruk nevnes Reitan, hvis
eier, proprietær Juul, hadde oppdyrket en betydelig strekning av denne
gard.
På Nedre Holmen, eier grosserer Nicolai Jenssen. Jordbunnen er
her overalt sandmuld:
1. år: Havre på høstpløydd voll.
2. » Poteter, turnips, havre i blanding med vikker eller erter
med 25 kjerrelass halmblandet gjødsel på hvert mål.
3. » Bygg og noe vårhvete, hvortil 25 kjerrelass halvblandet
gjødsel pr. mål. Åkeren ble her isådd timoteifrø, da klø
ver ikke hadde villet lykkes.
4.—8. » Eng, som beitedes det siste år.
De her nevnte jordbruksmåter hørte dog ikke til de alminnelige i
bygda. Derimot bruktes følgende sædskifte i større utstrekning:
1. år: Havre på høstoløvdd voll. V>—l mål lin.
år: Havre på høstpløydd voll, y 2 —l mål lin.
2. » Havre, en del poteter med gjødsel.
3. » Bygg med gjødsel så langt den rak. Åkeren ble gjenlagt
til eng for den aller vesentligste del uten isådd grasfrø.
4.—6. » Eng.
Rotfrukter dyrkedes i alminnelighet ikke i så stor utstrekning at de
opptok et helt sædskifte. Dette utfyltes da dels med belgvekster, men
fornemmelig med korn. Sædskiftet variertes således på flere mater
etter Jordens beskaffenhet, idet man oftere på samme åkerstykke brukte
poteter i 2 år, liksom man i sterkere og mer leirblandet jord sådde
bygg, hvoretter dyrkedes eng i 4—6 inntil 9 år.
Som unntagelser nevnes den tidligere visstnok mange steds bruke
lige framgangsmåte på mager jord å så havre 2 år etter hinannen,
derpå la jorden übrukt i 3 —4 år og så atter dyrke havre uten gjødsel
på samme jordstykke, der da, som følge av en sådan drift kun ga
ringe utbytte.
Den kornsort, som fornemlig dyrkedes, var havre, dog hadde bygg
avlen i de siste år tiltatt meget, således at det årlig solgtes ikke übe
tydelig av begge sorter.
Høstsæd av hvete og rug var ikke alminnelig, da den kun sjelden
ville lykkes. Man så grunnen hertil i den vedholdende østavind som

----
453 Bind 2A
---
ofte blåser i Verdal om vinteren, hvorved snøen fyker, og jorden utset
tes for barfrost, hvoretter man ville ha gjort den erfaring at vintersæ-
den i alminnelighet døde ut. Derimot dyrkedes litt vårhvete og vårrug.
Lin- og humleavl dreves ikke i noen utstrekning og kun i de færreste
tilfelle til husets forbruk. Visstnok så man en übetydelig linåker ved
de fleste bruk, men dyrkingen var i avtakende, da den utpinte jorda,
fordret meget arbeid og var lite lønnende, så man fant det mer
fordelaktig å kjøpe lin enn å avle det seiv. Dessuten bruktes nå bom
ull for en stor del til tøyer, som før bare tilvirkedes av lin.
En liten, innhegnet humlehage fantes ved mange jordbruk, alltid
i nærheten av husene og i alminnelighet lagt så at den mottok en del
av den fra gården flytende gjødsel. Humlehagene var alltid forsynt
med lange stenger, som humlerankene kunne slynge seg om. Rottene
plantedes i rader med 12 tommer mellom hver rad. De omplantedes
ikke, men gjødsledes av enkelte.
Hamp dyrkedes ikke lenger i bygda.
Rotfruktavlen innskrenket seg vesentlig til poteter, ikke bare til
menneskeføde, men også til kreaturer og svin og til salg. Man hadde
i de senere år begynt å dyrke turnips, men kun i ringe utstrekning,
og den mislykkedes meget ofte i den lette og løse jord, især i tørr
somrer, flere hadde derfor oppgitt sine forsøk med denne vekst, skjønt
man erkjente dens verdi når den ville lykkes.
Som forvekster dyrkedes kløver og timotei samt grå erter og havre
til grønnfor. Vikker dyrkedes derimot mindre alminnelig, dels fordi
de ofte ikke ble modne, men måskje fornemmelig av den grunn at grå
erter, som dyrkes til for, tar til takke med mindre kraftig jord og gir
et bedre utbytte.
Utbyttet pr. mål oppgis for de dårligste og de beste avlinger og
utgjorde:
Av poteter fra 10 til 24 tønner
» havre » iy 4 » »
» bygg » 2 » 3 »
» vårrug iy 2 » 2 »
» kløver og timotei » 1 » 3 skippund
Havre og vikker hadde, tørket til høy, ved flere forsøk gitt enda
bedre utbytte.
Erter dyrkedes flere steder, men utbyttet var meget forskjellig.
Som passende utsæd pr. mål regnet man i alminnelighet y 8 tønne
rug, 14 tn. bygg, I/3 tn. havre, y 4 tn. erter og 2y 2 tn. poteter — noe
mindre på jord i kraftig hevd.

----
454 Bind 2A
---
Når åkerjorden skulle gjenlegges til eng, brukte man på de mest
framskredne jordbruk å så omkring 5 pund blanding av kløver- og
timoteifrø på hvert mål, men det mest brukelige var dog å la åkeren
grasbinde seg seiv. Noen sådde frø av de naturlige, hjemmeavlede
grasslag i åker, som skulle utlegges til eng, idet de trodde å ha gjort
den erfaring at englandet utmagredes i kortere tid etter isåing av
timotei enn når det fikk grasbinde seg seiv eller ble tilsådd med
de almindelige veltvoksen grasslag.
I årene 1850 —55 oppgis 1000 mål udyrket jord i Verdal å være
opptatt til åker, men omkring 1860 innskrenkedes sådanne foreta
gender av høye arbeidspriser, til dels også av mangel på arbeidsfolk.
Skogland dyrkedes ved felning av trær og rothogging, hvoretter
jorda pløyedes, hvis den ikke var for full av stein, i hvilket tilfelle
torva vendtes med hakke og torvøks. Den første avling man tok
av sådan jord, var alltid havre, mens den fortsatte driftsmåte var for
skjellig etter jordbrukerens stilling og innsikt.
Av skogland skikket til dyrking var dog allerede den gang neppe
meget igjen uoppdyrket. Derimot var det (og er fremdeles) store
myrstrekninger, skikket til dyrkingsland. Øgstad-, Forbregds- og
Leinsmyrene dannet ennå en sammenhengende myrstrekning, som
gjennomskar bygda i henimot % mils lengde fra prestegården til Sjø
bygda. Noen av eierne var begynt å tappe ut de deler av myra
som tilhørte dem, men eierne på sydsiden, hvor utløpet måtte legges,
var ikke tilbøyelige til å delta i omkostningene med de andre.
På Bunes var flere store myrer blitt uttappet i den tid gården var
landbruksskole og siden, etteråt Jakob v. d. Lippe Hansen hadde
kjøpt den.
På Nestvold var det en større og meget rik myrstrekning med leir
til undergrunn. Myrjorda hadde en dybde fra 6 tommer til 7 alen.
Av denne myr hadde eieren, Erik Mikal Moe, dyrket opp en del på
følgende måte: Myra ble ryddet for trær og stubber, hvoretter en
del grøfter ble gravd. Derpå ble den pløydd, torva skaret opp, lagt
i lag og brent og asken strødd jevnt utover. Det således behandlede
jordstykke ble:
1. år tilsådd med bygg.
2. » —» — havre.
3. » —» — poteter, gjødslet på hvert mål med 50 lass leir-
og kalkgrus.
4. » —» — bygg uten gj 0 dsel, isådd timoteifrø til eng, som
det sjette år ga 21/5 skippund høy pr. mål etter

----
455 Bind 2A
---
første slått. 14 dager senere hadde samme eng
stykke atter så mye gras at det vel hadde løn
net seg å slå annen gang, men eieren foretrakk
å bruke det til beite.
På Reitan var en større myrstrekning av forskjellig dybde med
undergrunn av leir. Denne oppdyrkedes i 1860-årene av Fr. Juul, som
la grøfter av 1% alens dybde i 10 —15 alens avstand og med drensrør
av teglsten i bunnen.
I Vinne sogn var det en myrstrekning på y 4 mils lengde, som strakte
seg fra Valstad forbi By, Flåtten, Søraker, Berg og Rindsem til Rind
elva. Myra, som besto av et tynt jordlag på undergrunn av leir,
var begynt å bli oppdyrket i den del som tilhørte Rindsem og var
bortforpaktet i mindre deler. En annen mindre myr på omkring 200
mål langs Verdalselva nordenfor By og Baglo lå ennå udyrket
Den alminnelige dyrkningsmåte av myr i bygda besto i uttapping
dels ved lukkede, dels ved åpne grøfter, hvoretter det øverste lag ble
vendt med plog, hakke eller spade. Det ble så lagt sammen i hauger
for å tørkes og derpå brent, hvoretter asken spredtes utover. Hvis
myra hadde liten dybde, ble den ikke brent, men blandet med sand
eller leir.
Med hensyn til innhøstningen, så tok man det ikke så nøye om
havren var fullt moden, da erfaring viste at om man høstet den før
strået ennå hadde tapt sin grønne farge, fikk man et like godt mel
om enn litt mindre i vekt, og hva man tapte på denne måte, fant man
fullkommen erstattet ved den større verdi havrehalmen hadde som for
når den ble skaret grønn enn når den fikk stå til kornet var fullmo
dent. Bygg, rug og hvete høstedes derimot først, når strået var blitt
gult. Kornet ble skaret med sigd eller sjuru og bundet i band, som
til tørk treddes på staurer, nedrammet i jorda. Nederst på stauren
og omkring denne bandtes 3 band med toppen opp, de øvrige ble
lagt over disse, idet de på midten ble gjennomstukket av stauren og
trykket ned over denne, til de sluttet tett sammen. På hver staur feste
des i alminnelighet 10 —12 band.
Høy avledes dels på naturlig eng, som aldri hadde vært under plog,
dels på eng som etter å ha gitt kornavling ble utlagt til høyavl i flere
år. Det ble slått med ljå og uten hensyn til været hengt på hesjer.
Hesjene besto av lange granstenger, 5 over hverandre, støttet i endene
av vidjer mellom to i jorda nedrammede staurer, eller også hvilte
de på innskårne hakk i dertil lagede bord eller planker, hvis nedre
ende var tilspisset for å kunne nedrammes i jorda. Det hendte kun

----
456 Bind 2A
---
meget sjelden at høy, behandlet på denne måte, tok skade, seiv i ved
holdende regnvær. Høy på naturlige engslåtter kunne dog ikke hesjes,
da det var for kort til å henge på hesja. Det ble tørket ved at bredes
på marka med rive, straks det var slått, og siden lagt sammen i
såter (tuver), som bredtes ut når det var tørt vær.
Hvor jordbunnen fornemmelig besto av leir, brukte man å så i de
første dager av mai, ja endog i slutningen av april, da jorda senere
ble så hard at kornet vanskelig lot seg nedmulde. På slettene, hvor
jorda er meget sandblandet, var det ikke alminnelig å så førenn i
siste halvdel av mai. Det som såddes tidligere, pleide å bli fullt av
ugras, særlig åkersennep. Man hadde stadig gjort den erfaring at
korn som ble sådd i slutningen av mai, ga frodigere strå og rikere
utbytte enn det som ble sådd tidligere.
Modningen inntrådte i alminnelighet for de lavereliggende strøk
i bygda i begynnelsen av september og for de høyere i siste halvdel av
samme måned.
Man var på det rene med at et kraftig og vel utviklet frøkorn var
av betydning for avkastningen. Til såkorn tok man derfor ut det
tyngste og beste av forrige års avl, og de bedre jordbrukere sørget
alltid for å rense det omhyggelig. Kornrensemaskiner fantes ved
mange jordbruk.
Verdal var allerede den gang kjent for sin kornproduksjon, og
kornvarene hadde en rask avsetning så vel i Trondheim som i den
nærmeste omegn, et bevis for at produktet var godt, til det var lett
å skaffe utenlandske kornvarer.
Av sykdommer på kornet opptrådte brann, eller som det her het,
sotaks, og hos bygget rust. Man mente å ha gjort den erfaring at
havre som var tresket på maskin, var mindre utsatt for sykdom enn
den som var tresket med sliu, og at således slagene med sliuen skulle
gjøre den mer mottakelig. Rust på hveten søkte man å forebygge ved
å væte kornet med kalkvann et døgn før man sådde det.
Potetsyken hadde i de siste år vist seg i bygda, dog ikke i noen
større utstrekning, og det var ikke foretatt noe for å hindre utbre
delsen.
Gjødselbehandlingen var meget forskjellig etter jordbrukernes inn
sikt og byggemåten av uthusene. Ved de bedre jordbruk skufledes
gjødselen, til dels blandet med strøhalm, ned i en gjødselkjelder
under fjøset og stallen, hvor den ble blandet med jord, som opptok
den flytende gjødsel, eller også ble den kastet på en gjødseltomt, som
lå under tak mellom fjøset og stallen, hvorved gjødselen fra hester og

----
457 Bind 2A
---
kveg lett kunne blandes sammen. Også den flytende gjødsel lededes
til denne tomt og spredtes her i blanding med fast gjødsel og tilkjørt
jord. Ved andre jordbruk derimot ble gjødselen kastet ut gjennom
en glugge i fjøs- eller stallveggen og ble liggende i fri luft utenfor,
hvor den om sommeren ble vasket ut av regn og tørket av sol og vind
og om vinteren blandet med snø og is. Ved enkelte bruk av denne
slags skilte man seg endog omhyggelig av med all den flytende gjød
sel ved å grave en renne fra gjødselhaugen til nærmeste veigrøft. Dog
betegnes denne gjødselbehandling allerede i 1860 som en sjeldenhet
i Verdal. 1
Mange brukte å føre gjødslen i nærheten av de åkrer hvor den skulle
brukes, og her lage komposter ved å blande den med jord fra åker
kanter, torv o. 1. Disse komposter ble ofte liggende et år og lenger
før de ble brukt.
Gjødslen kjørtes ut om vinteren eller tidlig om våren og ble lagt
i større hauger, hvorfra den førtes ut på den harvete åker og ned
muldedes med sæden. Noen pløydde gjødslen grunt ned, før åkeren
tilsåddes.
Saugjødslen bruktes i alminnelighet til poteter, etteråt den i noen
dager hadde vært brakt ut av fjøset og omkastet for å utsettes for
luftens påvirkning.
Mengden av gjødsel som bruktes, var meget forskjellig. Noen
foretrakk å gjødsle sterkt og med flere års mellomrom, andre gjødslet
oftere og mindre rikelig. Den gamle bruksmåte åta flere avlinger
etter en gjødsling, ble for hvert år mer sj elden, liksom det etter bygg
med gjødsel gjenlågte england stadig økedes.
Bruk av kalk og mergel var ikke alminnelig. Med beingjødsel og
guano foretok enkelte jordbrukere forsøk i det små. Overbevisnin
gen om beingjødslens nytte var alminnelig, idet endog husmenn sam
let bein, som de fikk malt til beinmel på en i bygda anlagt bein
mølle (Nedre Holmen) for så å anvende det på sine små jordbruk.
Det ville visstnok ha blitt brukt i stor utstrekning hvis det hadde
vært lett å skaffe.
Aske var erkjent som et godt gjødningsmiddel, men man hadde
ikke adgang til å bruke den i noen større utstrekning unntagen ved
å brenne myrjord, hvilket bruktes ved oppdyrkinga av myrer.
1 Det var dog anledning til å se denne metode praktisert ennå i det Herrens år
1926 på et mindre bruk i Trondheims aller nærmeste omegn.

----
458 Bind 2A
---
Tang bruktes meget alminnelig omkring Verdalsøra og i Sjø
bygda, især til potetgjødning. Man la den i radene frisk, som den
kom fra sjøen.
Den mest brukte kunstgjødsel i bygda var trangraks, avfall fra
trankokinga. Den solgtes, pakket i tønner, for 1 spdl. 40 sk. tønna.
Den blandedes enten med jord en kort tid før den skulle brukes,
eller også oppløstes den i vann og spredtes utover åkeren. Man
brukte y 2 til 1 tønne på et mål jord, i alminnelighet til havre, som
fikk en særdeles kraftig vekst etter en sådan gjødsling. Men det mer
kedes ingen virkning av den året etter.
Jordforbedring ved passende jordblanding var lite brukt i bygda,
til dels på grunn av de ofte snøbare vintrer, som vanskeliggjorde
sådanne arbeider, hvortii man kun fant tid i de mindre travle vin
termåneder, til dels også fordi det ikke var lett nok adgang til pas
sende jordarter, idet leir i alminnelighet kun forekom i større dybde
og myr kun ved enkelte bruk.
Om jordbruksredskaper på denne tid opplyses:
Av ploger bruktes to forskjellige slags, nemlig den alminnelige
norske plog og den skotske, som i det vesentligste var etter Smalls
konstruksjon. På den norske plog var plogåsen og styret av tre, kni
ven eller ristelen, skjæret og veltefjøla av smidd jern. Veltefjøla
var temmelig lang i forhold til åsen og dens bøyning var sådan at
jorda under pløyinga trykkedes mer enn av den skotske plog,
men denne egenskap ved den norske plog hadde den fordel at den ble
fortrinlig skikket til pløying i mer ujevnt, bakket og steinfullt jords
monn, idet sådanne ploger holdt seg i jordbunnen og ikke løftedes
opp av jorda ved en liten motstand eller ved et mindre kraftig trykk
på styret. Denne plog bruktes derfor mest i Vuku; derimot ble den
skotske plog for hvert år mer utbredt i de lavere og flate deler av
bygda.
Av havre bruktes mest den alminnelige tindeharv. Romboidalharv,
rulleharv og ekstirpator fantes kun ved de mest framskredne jord
bruk.
Hyppeplog bruktes på mange steder ved potetrensningen. Den
hadde ofte en meget enkel konstruksjon, idet man til en alminnelig
ard festet to veltefjøler av tre.
Det mest brukte redskap til kjøring av høy og korn var den almin
nelige langkjerre, på begge sider forsynt med et brett av omtrent
iy 4 alens lengde, og som rak litt ovenfor hjulenes øverste kant. Den
ble trukket av én hest og kunne ta et temmelig betydelig lass, men

----
459 Bind 2A
---
ansåes kun skikket for flate egner. Ennå en 20 —30 år senere brukte
man på mange steder i bygda ikke annet enn sleder til høy- og
kornkj øring.
Ved de fleste jordbruk hadde man treskemaskiner, helt laget
av tre. En sådan maskin ble trukket av 2 hester og tresket på en
vinterdag ved hjelp av 3 voksne menn og 2 smågutter 12—18 tøn
ner havre. De eldre av disse maskiner klarte ikke å treske ut bygget
fullkomment, men de senest bygde hadde ikke denne mangel. Dette
redskap kostet fra 35 til 40 spdl. og forarbeidedes av håndverkere
i bygda.
Der bygdes og bruktes dog ennå i 1870-årene små treskemaskiner,
som dreves med handkraft; de ble trukket av 2 mann og anvendtes
kun på små bruk.
P. O. Boyesens beskrivelse av Verdals jordbruk omkring 1860 pas
ser vel særlig på de mer framskredne bruk, en naturlig følge av det
medarbeiderskap, han hadde i bygda, for det meste folk som hadde
gode inntekter utenom sitt jordbruk og kunne sette penger i forsøk
uten å være så sterkt avhengig av det økonomiske utbytte. Jordbruket
hos de middels og små brukere ved denne tid får man kanskje et
sannere bilde av gjennom amtsagronom Andr. Schults innberetning
av 31. desember 1863 til amtsformannskapet om sin virksomhet i
tidsrommet mai til desember dette år, da han hadde reist om i byg
dene og gitt veiledning i jordbruk. På denne reise hadde han riktig
nok ikke besøkt Verdal, men de summariske opplysninger han gir
om de vesentligste mangler ved jordbruket, kan visstnok antas å passe
også for denne bygds mindre framskredne bruk.
Han kritiserer almuens tilbøyelighet til i høyere grad enn ønske
lig å legge seg etter korndyrkning, mens forproduksjonen blir util
børlig tilsidesatt. Kornproduksjonen krever for stort arbeid og er
forbundet med risiko. Enn mer tvilsomt blir utbyttet ved de mislige
forhold hvorunder den drives: jorda er for ufullstendig avgrøftet
— de lukkede grøfter % —1 alen dype, for brede og for få. Man
lar lukkede grøfter motta vannet fra åpne, gjenlegningsmaterialet er
uhensiktsmessig og kostbart: Brukes stein, er den ofte for stor og
veltes samfengt i grøfta, når tre anvendes, legges ofte ukløvede
stokker under og stein ovenpå, undertiden stokker uten stein; ved
kløving kunne det tredobbelte rekkes. Åpne grøfter gjøres for
smale oventil og rauser derfor snart igjen.
Det pløyes og harves for grunt og tromles gjerne ikke. Høstpløy
ing anvendes for lite og vårpløying for mye. I en stor del av

----
460 Bind 2A
---
distriktet anvendes ennå gamle, tunge ploger og mindre gode harver.
De ufullkommenheter som følger av det her nevnte, søkes nå avhjul
pet ved gjødslen — dessverre er denne for avmektig — produsert av
dyr som får liten og mager føde, likevel oppblandes den med meng
der av jord, bar, torv og mose, som er upåvirket av luft og gjennom
trukket med vann, utvaskes, blandes med snø, fryser til en isaktig
masse og bringes i en sådan tilstand på åkeren.
Flere år etter hverandre dyrkes samme sæd på samme åker. For
dyrkinga forsømmes; det meste for avles på naturlige og gamle
enger, som er så sure og sumpige at de frambringer en stor del like
frem fordervelige forvekster. Skadelig nøst- og vårbeiting brukes.
Åkeren legges til eng uten gjødsel. Formangelen hjelper man på
med for fra fjellmyrer og utmark, av den jammerligste beskaffenhet,
besværlig å høste og med lang transport. Engene lar man igjen vokse
med busker og trær.
I en sum får man inntrykk av en bruksmåte som beveger seg i det
vide og brede, omfatter store strekninger og et stort antall krea
turer uten tilbørlig hensyn til om hver enkelt del av driften er i
kraftig og sunn tilstand. Man utvider ved nydyrkninger lenge før
det allerede oppdyrkede er brakt i hevd, øker antallet av kreaturer
til mer enn overflødig, men stell og avdrått blir übemerket, oppsper
gjødslen med for meget blandingsmateriale, kort: den intensivere
drift er ikke på langt nær kommet i bruk.
Schult finner dog også flere «tegn paa dag i det mørke, som hviler
over jordbruket,» spesielt nevner han at han i Skogn ikke sjelden
fant vel innrettede fjøs og veldrevet jord, på Frosta og i Åsen likeså,
og vi tør vel anta at Verdals jordbruk sto nærmest disse bygders.
Omkring midten av århundret begynte en sterk interesse for jord
bruket å ytre seg blant annet ved at offentlige og kommunale myn
digheter ytte bidrag til dets fremme, og at der dannedes sammenslut
ninger med jordbrukets utvikling som formål. Opprettelsen av land
bruksskolen er et av de første utslag av denne interesse, etter hvert
kom det flere.
Agronom i statens tjeneste, Johan Lindeqvist, innsendte den 30.
juni 1858 en forestilling til amtmannen, hvor han sier at han har
trodd å finne at alt som angår landbonæring ligger noe i dødvanne
nordenfjells. hvorfor han antar at en landbrukskomite måtte få en
både vid og takknemlig mark å bearbeide samt mange og store inter
esser å vareta ved alle regjeringsforanstaltninger til landbrukets
fremme. Følgen av denne skrivelse ble at amtstinget samme år

----
461 Bind 2A
---
enstemmig nedsatte en permanent landbrukskomite med amtmannen
som formann og 10 valte medlemmer uten godtgjørelse for reiser
og arbeid. Til medlemmer av denne komite valtes fra Verdal land
bruksskolebestyrer Jakob v. d. L. Hansen og kaptein W. Holst.
Nordre Trondhjems amts landhusholdningsselskap ble stiftet på
Levanger 6. mars 1860 som en underavdeling av Det kongelige Sel
skap for Norges Vel og hadde det første år 80 medlemmer. I besty
relsen innvaltes kaptein Holst. Etter hvert stiftedes lokale underav
linger: Skogns og Levangers i 1861 og Åsens i 1862. I 1863 siftedes
12, hvoriblant Verdals, som de første år hadde et medlemstall av
omkring 20.
Etter at landhusholdningsselskapet var stiftet, oppløstes den per
manente landbrukskomite ved amtstingets beslutning i 1860.
Både landbrukskomiteen og landhusholdningsselskapet la i begyn
nelsen særlig an på å forbedre kvegrasen og få et bedre kreaturstell.
Dette arbeid er nærmere omtalt under fedrift.
Etter forslag av landhusholdningsselskapet bevilget amtstinget i
1862 100 spdl. til avlønning av en fast amtsagronom og 100 spdl.
til en fast amtsgartner under forutsetning av et like stort tilskudd
av statskassen. Ved kgl. resolusjon av 10. juli 1862 ble det av stats
kassen tilstått selskapet det forutsatte beløp til lønning av amtsagro
nom, hvoretter tidligere bestyrer av Nordlands landbruksskole, Andr.
Schult, ble ansatt i denne stilling fra 1. mai 1863 med en lønn av
300 spdl. iberegnet godtgjørelse for skyss og diett under reiser. Som
amtsgartner ansattes fra april s. å. Gustav Landgren med en lønn av
150 spdl., som fra 1864 ble forhøyd til 200 spdl., og det stiltes til
hans rådighet 3 faste arbeidere med en lønn av 25 spdl. hver for
sommerhalvåret mot at selskapet oppebar en passende daglønn av
dem de arbeidde hos. Amtsgartneren ytte i 1863 bistand til 48,
h vor av 5 i Verdal.
Landhusholdningsselskapet antok i 1861 Per Vist fra Verdal som
veitemester. Han hadde samme år tatt eksamen ved Rotvoll land
bruksskole og deretter tatt praktisk og teoretisk undervisning i 2
måneder hos agronom J. Bergstrand, som i 2 år hadde arbeidd i
Selskapet for Norges Vels tjeneste som veitemester og i 1861 opp
holdt seg i Søndre Trondhjems amt. Vist hadde en årlig lønn
av 80 spdl.; han ytte i 1862 bistand til 14, hvorav 1 i Verdal,
i 1863 til 14, hvorav 5 i Verdal. I 1864 heter det at han har vært
meget søkt. Selskapet holdt da 9 faste grøftearbeidere til hans
disposisjon.

----
462 Bind 2A
---
Det hadde inntil denne tid vært vanskeligheter forbundet med å
skaffe tjenlige drensrør, idet sådanne kun lagedes ved Schives tegl
verk, Trondhjem, og Hesselbergs i Stjørdal. Siden ble det også
laget drensrør ved et teglverk på Vist og Landstad, anlagt av Muller
og Solberg, og et på Håve i Skogn, anlagt av O. Olssen og J. Haave.
Likeså et på Hallem, et på Minsås og et på Lund i Leksdalen, altså
4 teglverk i Verdal i 18604 rene.
Sokningen av landhusholdningsselskapets bestillingsmenn har vært
meget stor, heter det i årsberetningen for 1864. Derfor vedtok sel
skapet at de heretter fortrinsvis skulle yte sin bistand og veiledning
til medlemmer av landboforeningene i amtet, idet deres virksomhet
vanskelig kunne strekkes videre.
I 1862 anskaffet selskapet en del grasfrø som skulle overlates
forbrukerne til innkjøpspris og solgtes hos kjøpmann T. Muller på
Levanger. Det var i alt 2400 pund timotei, 170 pd. alsikke, 125 pd.
rødkløver, 60 pd. hvitkløver, 100 pd. hvit turnips, 20 pd. gul do.
samt 12 tønner vikker. Selskapet måtte imidlertid straks oppgi dette
foretagende på grunn av risiko og tap på kreditorer.
Den første premiepløying i amtet holdtes 16. oktober 1863 i
Stjørdal etter initiativ av Nedre Størdalens landboforening. Det var
11 deltakere og utdeltes 4 premier, som alle gikk til landbrukselever.
Landbrusholdningsselskapet hadde hertil ytt 5 spdl.
Av feilingen i 1865 får vi følgende opplysninger om utsæden samme
år i alt og pr. 1000 innbyggere:
Stiklestad
Vuku
Vinne Hele Værdalen
Pr. 1000
lalt i •AU
mdb.
Pr. 1000
mdb.
Pr. 1000
indb.
Pr. 1000
indb.
lalt
lalt
lalt
Hvete 7 9 /i6 2,04
Rug 18 5 /i6 4,94
Byg 372Vs 100,33
Blandk. 3 0.81
Havre 2250 n /i6 j 606,82
Erter 7 15 /i6 ! 2,14
Poteter 3041% 819,96
s 'B
0,27
IV4 i 1,83
3V B I 4,57
9 3 /i6 1,37
24 3 / 4 3,69
604 89,97
3 5 /l6
1,43
l 60 7 /8
69,31
71 I 103,95
3 0,45
1211 n/
7 /,6
109174
522,05
3804 3 /s ! 566,72
9V 2 . 1,42
4606V 2 I 686,21
342 ! 500,73
0,19
IV B ! 1,66
480,16
474 | 694,00
Blandkorn dyrkedes altså praktisk talt ikke lenger i bygda, kun
noen få garder i Stiklestad sogn sådde en übetydelighet. Også dyrk
inga av erter var gått ned til ikke lenger å være nevneverdig, i Vuku
til omtrent ingen ting, idet der kun såddes omtrent y 2 tønne i hele

----
463 Bind 2A
---
sognet. Av hvete dyrkedes som før en übetydelighet vesentlig i Stikle
stad sogn, hvor atskillige garder sådde små mengder.
Rugavlen, som man i 1840-årene var begynt å legge seg litt mer
etter, har man tydeligvis oppgitt igjen, idet utsæden i 1865 ikke var
synderlig over halvparten så stor som i 1845; i Vuku var den ikke
nevneverdig.
Hovedsæden var som før bygg, havre og poteter. Forholdet mel
lom utsådd bygg og havre var omtrent som 1 til 6, i Vuku dog som
1 til 71/2 og i Vinne som 1 til 5. Man dyrket altså i Vuku mer og
i Vinne mindre havre i forhold til bygget enn i hovedsognet og i
bygda i gjennomsnitt. Videre kan merkes at utsæden av bygg pr.
innbygger var steget betydelig i hele bygda (ca. 38 %), mest i Vinne,
minst i Vuku.
Utsæden av havre pr. innbygger er derimot minket betydelig i hoved
sognet, noe mindre i Vinne, mens den i Vuku er økt betydelig. I alt
såddes der i hele bygda en smule mindre havre pr. innbygger i 1865
enn i 1845; forskjellen var dog bare vel 1 %.
Størst framgang viser potetavlen, idet utsæden pr. innbygger var
ca. 74 % større enn i 1845. Især var forøkelsen stor i hovedsognet,
nemlig ca. 87!/ 2 %'■> altså ikke langt fra dobbelt så stor.
Mars: «Skær nu bort de tørre og uduelige Grene af dine Frugttræer,
og, nåar du kan for Frost, da løsne vaerlig Jorden om deres Rødder,
at Barken ikke skades eller Rødderne forrykkes. På de unge Træer
skal du med en Kniv giøre et fiint Snit langs efter Stammen, saa voxe
de i Tykkelse.»
April: «Unge Træer, som ere plantede om Høsten eller forrige Aar,
maae nu vandes om Rødderne med Møddingpølvand, og det nogle
Aftener efter hinanden; deraf ville de komme til at voxe og bære
Frugt.
Hvilken Bonde eller Huusmand, som ikke før har anlagt sig nogen
Urtehave, bør nu udsee og indhegne samme, opspade Tørven, paaføre
Gjødning og gammel Jord, og anlægge Urtesænge for at nedsaae Gule
rødder, Næper (Roer), Timian, Løg og Karve, samt Kaal; thi nåar
Høsten kommer, faaes mange gode Maaltider af Kaal og Rødder, nåar
samme med Flid dyrkes og holdes reene for Ugræs.
Plant nu flittig ved dine Gjerder og andre undværlige Steder nyttige
Træer, saasom: Rogn, der giver det bedste Løv for Kreature, og Bær


----
464 Bind 2A
---
at give Svinene; dernæst Hæggetræe, hvis Veed er den stærkeste, som
gives kan til Emnings-Ørketræe, dets Bær, nåar de samles, tørres, knuses
og sættes paa Viin, er en Lægedom at bruge i Blodstilfælde. Paa de
tør reste Steder, hvor ikke andet Træe trives, maae du plante Aspetræe;
det voxer hastigt og er nyttigt til Dreining og Skav. Barken af disse
Træer er nyttig til Barkning paa Fiskegarn og Læder. Enhver Land
mand bør strængt overholde, at hans Børn og Tjenere ikke beskadige
de plantede Træer, især Hæggetræet, som almindeligen ødelægges eller
skammelig sønderslides af uvittig Ungdom, som søger efter dets Blom
ster og Bær.
Udi din Have bør du plante og dyrke saa megen Ribs som muligt;
det er et Træe, som alle Aar bærer Frugt. Af dets samlede Bær kan
du faae den sundeste og bedste Saft at bruge i Stedet for Ædike i Mad
og Lædskedrikke. Disse og øvrige Træer bør nu paa denne Tid plan
tes, da Jorden er fugtig og det stunder til varmt Veir, da de ved
Optagningen beskadigede Rødder før groe til, og de øvrige Rødder
snarere fæste sig i Jorden.
Du maae ved saadant Arbeide iagttage, at Jorden graves op i iy 2
Alens Omkreds fra Stammen af det Træe, som optages, eller mere,
eftersom Træets Størrelse er; og at Træet støttes vel, nåar det igjen
nedsættes, indtil Jorden har fæstet sig godt om Rødderne. Naar dette
iagttages, mislykkes aldri Plantingen.
Fyld nu din Kaalhave med god gammel Møg, og hak den ned i
Jorden. Lad den ligge i 14 Dage, grav den saa om igjen og rense den;
saa faaer du en ønskelig Kaal. Kan du for Frost komme til at saae
dit Kaalfrøe den 16de April, og bevare Planterne for Kulde, da faaer
du tidlig sættendes Planter og en god Kaalavling. Kaalhaven bør være
paa frie Mark, fra Husebygninger, helst hvor Trækluft gives, da er
du frie for Kaalorme.
For at faae god Løg, skal du tåge Løgfrøe, binde det i en linned
Klud, ikke for tæt sammenbunden, og lad det ligge i Møgvand udi
2 Dages Tid; tørre det derpaa lidet i Skyggen, og saae det strax i feed
Jord udi din Urtehave, den du nu bør tillave og rense, samt gjøre
Sængene (Bedene) færdige. Det fine Urtefrøe maae du ikke saae,
førend ved 3die Maii, da forinden ingen mild Luft er at vente.»
Mai: «Stæng nu din Humlehave eller Kubber, og det i ordentlige
Rader, at Luften kan trænge igjennem, derved drives Humlen til større
Fuldkommenhed. Paa den nordre Side af Haven maae sættes de
længste Stænger, for at give Lye imod den skadelige Vind for den
øvrige Deel af Haven.

----
465 Bind 2A
---
Beskær nu dine Frugt- og andre Træer. Naar de tørre og utjenlige
Grener og Qviste komme bort, ville Træerne komme desbedre til Fuld
kommenhed; men nu maae ingen Gjødning lægges ved disse, da den
er mere skadelig end gavnlig.
Nu skulle Kaalplanter sættes. Kommer Orme til dem, da strøe
Aske paa dem, eller oversprøit dem med Vand, hvorudi fersk Fisk
er udvasket.
Nu, nåar Træerne staae i Blomster, er den bedste Blegetid. Hvad
som udspirer af Bullen paa dine Frugttræer, maae skæres bort. Lad
ingen Urter groe tæt ved dem, de borttage deres Frugtbarhed.
Saae nu paa nye Reddiker og Salat, at nåar de Førstsaaede ere for
voxne, nye da kunne haves i Stedet.»
Juni: «Den, som eier Rosentræer, kan nu af plukke nogle Knopper,
lægge dem i en Krukke, overbinde dem saa, at ingen Luft kommer
til Knopperne, og sætte Krukken i en god Kjelder; nåar de da om
Vinteren tages op og overgydes med reent lunkent Vand, faaer man
herlige, udsprungne Roser, saa friske, som de falde om Sommeren.
Træd nu dine Løg ned, slaae en Knude paa Piben af Hvidløgen,
saa voxer den desbedre under Jorden.
I denne Tid skal Næpefrøe saaes.
Om Rødderne af unge Træer, som ikke ville fort, skal man nu løse
Jorden, samt vande dem om Aftenen med Møddingpølvand. Haves
ikke Møddingpølvand, da kom Koemøg i en Stamp eller Tønde, slaae
Vand derpaa, lad det staae i Solen og virkes, og rør det om et Par
Gange hver Dag. Dog maae deraf ikke bruges for meget eller for ofte.»
Juli: «Nu skal du lade lægge gammel reen Møg eller fed Muld
omkring hver Hvidkaalstok, og med en Kniv hakke smaa Hug langsad
Kaalstokkerne saa voxe disse tykke, og der bliver haarde Hoveder
paa dem.
Den, som vil have en god Ret Vinterkaal, skal saae Frøet dertil
i de sidste Dage af denne Maaned og sætte Planterne ved Mikkels
dagstid, saa voxer denne Grønkaal og holder sig godt under sneen
den hele Vinter.»
August: «Nu skal Hvidløg og Rødløg optages og lægges paa tør
Halm udbredet i Skyggen for at tørres. Ligesaa skal nu Rognebær
samles og forvares paa Steder, hvor der ei er for megen Træk, og
hvor ei Solen skinner, for derefter at kunne bruge disse Bær til Krams
fugle-Snarerne; thi nu gaaer snart den Fangst for sig.»
September: «Pluk nu din Humle af udi klart Veir, tør dem paa
luftige Lofter og rør ofte i den. Når den er tør, da pak den ind i

----
466 Bind 2A
---
Tønder, saa haardt som muligt. Læg og nu paa din Humlehave Svine
eller gammel Koemøg, og om du haver Adgang til Olderløv, da er
dette, nåar det tykt paalægges, den bedste Gjødning og borttærer
Ugræsset.
Nu er det den bedste Tid at flytte og plante Træer i godt Veir,
og førend Jorden bliver for kold. Beflit dig nu paa, at faae dig Kir
sebær, Ribs, Soelbær og Stikkelsbær, samt Rosentræer at plante i din
Have; de ere alle nyttige Træer. Aabne ogsaa nu Jorden, en Alens
Omkreds omkring dine Frugttræer, men ikke saa, at Rødderne beska
diges; fyld deri Koemøg, dog at den ei rører Roden, lad den saaledes
ligge til Foraaret, da Møgen er bortsmeltet; fyld da atter Koemøg deri
og derover Jorden, som var frakradset. Er der nogen guul Moos paa
Stammen, da skrab den af, dog maae dette ei skee uden i Regnveir;
thi da kan man letteligen, uden at gjøre Barken Skade, løse Mosen fra.»
Oktober: «Naar Urteene ere optagne af Have-Sengene, da bred strax
gammel Møg derpaa og hak eller spad den ned; spad den til Vaaren
op igjen og jevn Jorden vel, saa voxer gode Urter derefter. Ligesaa
læg nu god Møg paa din Kaalhave, hvilken til Vaaren jevnes blandt
Jorden; der skal da ikke avles Orme, som eliers skeer af fersk Møg,
der om Foraaret føres paa Ågeren.
Nu kan og Hasselnødder nedsættes af dem, som vil have Hassel
træer.»
November: «Naar du vil have store Furu- eller Grantrær plantede,
gjør nu et Hui i Jorden, saa stort som du behøver til den f ulde Rod
af det Træe, du agter at plante, og nåar Jorden er tilfrossen en tver
Haand dybt, da hug Jorden rundt om på det Træe, som skal flyttes,
i en temmelig Omkreds, at ikke Rødderne skades for nær Stammen,
læg saa Træet overende med en jevn og sagte Fart, at ikke Jorden
rystes fra de fine Rødder; lad det ligge saaledes til Jorden er frossen
stiv, kjør det frem til det bestemte Hui, sæt det deri og giv Vand til,
at det fryser fast ved Bunden i Hullet. Naar det siden tøer saameget,
at den omliggende Jord kan paaføres, lægges den omkring og oven
over, saa er du sikker paa, at et saadant til Plantning vanskeligen skik
ket Træe, dog skal komme sig.»
Angaaende øl- og malttilvirkning gir Kliiver i sin «Bonde-
Praktika» følgende raad, som man vel maa anta har været prak
tiseret i bygden:
Februar: «Malt, som mæltes i denne Maaned, giver blakket og tykt
01. — Men nu kan du brygge dit Sommerøl, thi det bliver ligesaa godt
som udi Martii Maaned.»

----
467 Bind 2A
---
Mars: «Bryg nu dit 01, men brug lis- eller Sneevand, lad det vel
koges og giv god Humle deri. Sæt altid Humlen i Vand Dagen førend
den skal bruges, da udtrækker Våndet al Übehagelighed, som findes
i Humlens gule Støv; sil dette Vand af Humlen og slaae det bort, kog
saa Humlen i halve Deelen reent Vand og halve Delen Vørter, saa
faaer du et velsmagende 01. Malt, som er mæltet af Kornrug, gi ver
meest og bedst 01, men forsigtig maae dette Korn behandles under
Mæltningen, at det ikke bliver suurt.
Sidst i denne Maaned er den bedste Tid til at gjøre Malt.»
April: «Det 01, som endnu brygges af lisvand, er ligesaa godt og
langvarig friskt, som det, der brygges i Martii.»
Juni: «01, som nu brygges, vil gjerne blive suurt. Bind sammen
nogle friske fine Granbarqviste i en Dusk, hæng samme ved en Traad
ned igjennem Spunshullet imod nedre Side, lad Spunshullet blive tæt,
læg Næver derpaa og derover grøn Græstørv, saa bevares dit 01 længe
ud paa Sommeren.
Malt kan du ikke gjøre i denne Tid, thi Våndet er nu for varmt;
men skulde du nødes dertil, da lad det ikke staae i Støp længere end
een Nat, og bred det siden tyndt ud.»
August: Trænger du strax til at gjøre Malt af dit nye Korn, da maae
du først tørre det noget paa Kjølnen eller paa Rammer, førend det
sættes i Støp, saa groer det ligesaa jevnt som gammelt Korn.
Du maae altid tilholde dine Folk, at bruge en nøie Agtsomhed, nåar
de tørre Malt; giv dem altid noget passende at forrette, medens de
bevokter Kjølnen, at de ei skal løbe fra den af Kjedsomhed. Anbefal
dem strengt, at bruge Forsigtighed med liden og sæt ikke det tørrede
Malt bort, førend det er koldt, og du er sikker for, at ingen Ildgnist
følger det.
I denne Maaned kan intet 01 brygges, som skal henligge længe.
Bedærvet og uklar Viin kan gjøres brugbar ved at tilsætte den Vand,
der er destilleret af den Urt, som kaldes Hjertensfryd.»
Oktober: «Gjør nu saa meget Malt som mueligt, førend Vinteren
bliver for haard.»
FEDRIFT
«Naut scal hafa å hverin eSa gialldi hålfan eyrir fyrir
hvert er missir.»
Dette er den eldste positive opplysning vi har om fedriften.
Bestemmelsen finnes i den eldre frostatingsliv (XIII, 1), og kan
oversettes således:
30

----
468 Bind 2A
---
[Et] naut skal [leilendingen] ha på hver såldssåd (åkerstykke).
1/2 øre for hvert, som mangler.
Bestemmelsen er opptatt i Magnus Lagabøters landslov i følgende
form:
«Kyrlag i minzta lagi skal hafa å half pundz såSi hverju.»
Hvilket omtrent vil si, at det minste kreaturhold en leilending skal
ha, er et «kyrlag» for hver halve skippunds utsæd.
Såld var et hulmål for kornvarer, i vekt lik y 2 skippund. Et såldsåd
er utsæd av et såld korn og betyr tillike et åkerareal av den størrelse,
at et såld korn gikk med til utsæd på det. Skippundet etter landsloven
var 576 mark eller omtrent 120 kg, hvoretter et såld skulle bli om
trent 60 kg.
Den eldste oppgave over kreaturholdet i Norge er kvegskattmann
tallet av 1657. I anledning av krigen mot Sverige ble det ved et kon
gebrev av 21. juli 1657 påbudt en «kvegskatt», 8 skilling for hver
hest eller ku, 3 skilling for hver bukk, 2 skilling pr. geit og 1 skil
ling pr. sau eller svin. Dette nødvendiggjorde en telling av alle disse
husdyr. Resultatet for hver enkelt gard er oppført i gårdshistorien.
Ved oppgåvene over antallet av kyr må dog bemerkes at dyr under
1 år ikke er medtatt. Tallet må derfor overalt forøkes, sannsynligvis
med 17 prosent, mener Yngvar Nielsen, som har behandlet dette tema
for hele landets vedkommende i avhandlingen «Kvægholdet i Norge
1657». (Hist. Tidsskrift 3. b., 1875.)
Fortegnelsen for Verdal omfatter 253 garder og 44 husmanns
plasser. Til de siste er regnet noen få uskyldsatte nyrydninger. Der
mangler oppgåver for 4 garder, nemlig én Melby-gård, én Auskin
gård og 2 Mønnes-gårder; formodentlig lå disse øde nettopp på
denne tid.
Opptellingen gir følgende resultat, når vi etter Y. Nielsen legger
til 17 prosent for ungnaut under 1 år:
På bondegårdene, husm.plassene Tilsammen
Heste og skjud 506 7 413
Kvæg 2652/ 11) 2129)
-f 17 0/ 0 ungnaut 451 \ 3103 13 90 464 S 3193
Bukke 71 ) \) 12)
Gjeter 690 45 663 S 735
Sauer 2043 78 2121
Svin 385 4 389
Den samlede skatt for Verdal ble således 312 rdl. 1 ort 12 sk., dvs.
omtrent 2iy 2 % av hele fogderiets skatt, som var 1451 rdl. 3 ort 23 sk.

----
469 Bind 2A
---
Den største kvegskatt i bygda hadde Nordre Lyng, nemlig 3 rdl.
3 ort 7 sk., dernest Haug med 3 rdl. 2 ort 5 sk. og så prestegården
med 3 rdl. 1 ort 13 sk. De øvrige, som hadde over 3 rdl. i skatt var:
Oppgåvene viser at kreaturholdet var meget stort i eldre tid, seiv
i en utpreget kornbygd som Verdal. Det samme forhold gjenfinnes
overalt i landet. Hvis vi sammenlikner tallene for 1657 med de tilsva
rende for 1835, faller det store kreaturhold i eldre tid sterkt i øynene.
Folketallet var i dette tidsrom steget fra ca. 2300 til 5564, altså med
142 %. I samme tid var antallet av hester steget fra 506 til 657, altså
kun med 29,8 %. Eller det kan også uttrykkes slik: Mens det i 1835
var 118 hester for hver 1000 innbyggere, var det tilsvarende antall
i 1657 220, altså nesten dobbelt så stort.
Dette forholdsvis store hestehold hadde naturligvis sin grunn ide
dårlige kommunikasjonsmidler. Så lenge det meste måtte føres på
kløv, trengtes det til hver transport så mange flere hester enn senere,
da det ble mulig å anvende vogner. Vi ser da også at de fleste dis
trikter, hvor hav og f jorder frambyr det naturligste og bekvemmeste
kommunikasjonsmiddel, kun hadde et übetydelig antall hester, således
hele Vestlandet.
Det må også erindres at Verdal utførte hester til Jåmtland. Særlig
ble det visstnok allerede i gammel tid avhendet en del under de to
årlige Levanger-markeder.
Bygda hadde i alt et større antall kyr i 1637 enn i 1833, til tross for
at folkemengden ikke var halvparten så stor. Beregnet i forhold til
folkemengden var det i 1657 1388 pr. 1000 innbyggere, i 1835 bare
414, altså ikke tredjeparten. Og enda var, som man kan vente i en
kornbygd som Verdal, kreaturholdet mindre her enn i hele fogderiet
i gjennomsnitt, hvor det var 1516 storfe pr. 1000 innbyggere. I Ork
dal og Gauldal var det 1767 og i Strindas fogderi 3036 pr. 1000 inn
byggere, altså over 3 ganger så mange kyr som mennesker, men dette
var også omtrent det st