VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
BIND VI-A 
SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1982

----
6 SS-A
----
$n cjfømfyittfin fa IffavfaS øud&iJpt.
Bok-& Offsettrykk, Verdal 1982
ISBN 82-990950-1-8

----
7 SS-A
----
Innhold

Bind VI A  SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
I Almenninger, skogeiendommer og godsdannelser
Bind VI B
II Skog- og sagbrukshistorien
111 Skogvesenets historie i Verdal
IV Kilder
Side
Forord \\
I ALMENNINGER, SKOGEIENDOMMER OG GODSDANNELSER
ALMENNINGER 17
Generell beskrivelse 17
Bruksretten i almenningene 26
Bakgrunnen for den spesielle utvikling av bruksrett i almenningene
i Nord-Trøndelag 33
Almenninger i Verdal 37
Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommi
sjonene 44
Volhaug ålmenning 69
Leksdal ålmenning 84
Malså ålmenning 108
Vera eller Juldal ålmenning 125
Kverndal ålmenning 145
Småseteråsen ålmenning 161
Inns eller Sul ålmenning 167
Færs ålmenning 183
Svarthovd ålmenning 199
Inndal ålmenning 210
Hoås ålmenning 222
Tromsdal ålmenning 235
Ramsås ålmenning 242
Almindingsbestyrelsen i Værdalen 1859-1865 253
Litt statistikk vedrørende almenningene 258
OFFENTLIGE SKOGER 263
En oversikt over jordegodsets fordeling i Verdal i 1661 263
Litt om de benefiserte skogene 269
Fogd Arnets innberetning av 1749 275

----
8 SS-A
----
PROPRIETÆRGODSENE 284
Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år 284
Innledning 284
Peder Eriksen Juels gods 289
Erik Olsen Schanckes gods 299
Lars Pedersen Brix's gods 305
Jens Bings gods 312
Schelderups gods 321
Jelstrups gods 327
Reinsklosters gods 3-31
Brødrene Marcelis 337
Bakke klosters gods 346
Rektor mag. Nils Krogs gods 357
Rasmus Ågesen Hagens gods • 364
Åge Hagens gods 378
Kluwers gods - Leksdalsgodset 385
Verdalsgodset 394
Begynnelsen 3^4
Drejers efterfølgere 408
Verdalsgodset i vekst 417
Begynnelsen på en ny tid 437
Verdal kommunes kjøp og salg av Værdalsbruket 450
Bruksbestyrere "
Historisk sang om Værdalsbrukets affærer 467
VÆRDALSBRUKETS HISTORIE 472
Verdalsgodsene 1640-1807 472
Innledning 472
Eiendomsforholdet - grunnlag 473
Godssamlingen begynner 474
Sagbruksvirksomheten 478
Perioden 1730-1750 486
Perioden 1750-1785 491
Sagbruksvirksomheten 1745-1795 495
Episoden Tonning 1785-1807 496
Værdalsgodset - Værdalsbruget 1807-1908 509
Perioden C.J. Muller 1807-1819 509
Perioden Meincke 1819-1832 511
Perioden Nicolai Jenssen 1832-1867 515
Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887 524
Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905 533
Avslutning og salg 1906-1908 541
Værdalsbruket 1908-1975 549

----
9 SS-A
----
Kommuneperioden 1908-1912 549
Wessels periode 1912-1919 557
Wessels kjøpetilbud 26.4. 1912 559
Leilendingsskjønnet 559
Skylddelingsforretningene 561
Svenske eiendommer 565
Getz periode 1919-1930 569
Administrasjonsperioden 1930-1935 578
Storebrand/Idun-perioden 1935-1975 589
Glimt fra Verdalsgodsets historie 621
Skogsdrifter! 623
Fløtningen 625
Sagbruksvirksomheten 626
«Flaadningen» 627
Kalkbrenning 629
Kullbrenning 629
Skiferbryting 629
Laksefisket i elven 630
Brenning av brennevin 630
Møllebruk 631
Jordbruket 631
GRAFISK FREMSTILLING A VPROPRIETÆRGODSENE .... 634
I Peder Eriksen Juels gods 1636-1670 636
II Jakob Jakobsen Lunds gods 1670-1690 639
111 Kaptein Tomas Juels gods 1670-1698 641
IV Erik Olsen Schanckes gods 1659-1687 643
V Lars Pedersen Brix's gods 1660-1699 645
VI Lensmann Åge Haugs gods 1660-1671 650
VII Jens Bings gods 1670-1697 651
VIII Schelderups gods 1659-1735 654
IX Jelstrups gods 1663-1743 656
X Reinskloster gods 1675-1796 658
XI Bakke kloster gods 1675-1723 662
XII Tomas Scheens gods ca. 1690-1718 664
XIII Nils Krogs gods 1711-1744 666
XIV Rasmus Ågesen Hagens gods 1689-1732 668
XV Det hagenske eller Vuku jordegods 1727-1750 (Broder
Boysen) 673
XVI Det hagenske eller Vuku jordegods 1732-1791 (Rasmus
Brodersen Hagen) 677
XVII Det hagenske eller Vuku jordegods 1791-1807 (Broder
Rasmussen Hagen - enken - Monrad - Finne) 683
XVIII Åge Rasmussen Hagens gods ca. 1720-1763 685
XIX Lorents Didrik Kluwers gods 1733-1771 694

----
10
----

----
11
----

----
12 SS-A
----
XX Leksdalsgodset 1783-1823 (Broder Vilhelm Kliiwer) 699
XXI Lorents Didrik Kliiwer d.y.'s gods 1771-1820 700
XXII Peter Drejers gods 1683-1703 702
XXIII Abraham Drejers gods 1703-1736 704
I Sulgodset ? 04
II Nybyggerne (Helgådalens gods) 705
111 Verdalsgodset 707
XXIV Peter Rafael Lunds gods 1729-1741 708
XXV Peter Abraham Lunds gods 1736-1763 (Sul og Nybyggets
gods) 710
XXVI Sul og Nybyggets gods i perioden 1763-1777 (Rasmus
Lyng - Henrich Hornemann - Hans Blix) 712
XXVII Verdalsgodset 1763-1785 (Kjerulf - Hjelm) 714
XXVIII Verdalsgodset 1785-1832 (Tonning - Muller - Meincke -
enken) 718
XXIX Verdalsgodset 1832-1867 (Nikolay Jenssen) 730
XXX Verdalsgodset 1867-1887 (Nikolay Jenssens arvinger - A/S
Værdalsbruket) • 741

----
13 SS-A
----
FORORD
Denne delen av Verdalsboka har en lang tilblivelseshistorie. Deler av
den ble skrevet allerede i 1920-årene. I forbindelse med arbeidet med
Gårdshistorien kom Einar Musum i berøring med mange andre forhold
i Verdals lokalhistorie. Dette resulterte i en rekke kortere og lengre
artikler. De av disse artiklene som berører skog- og sagbruksforhold i
Verdal, er tatt med i denne fremstillingen. Men storparten av stoffet er
blitt til sist i 1970-årene. Det ligger således et tidsrom på vel 50 år
mellom hva som ble skrevet først og hva som ble skrevet sist. Mange
forfattere har vært med på å skrive denne historien.
Historien om Verdalsgodset av Einar Musum ble i mange år ansett
som gått tapt. Men for et par år siden ble den ved en tilfeldighet funnet
igjen. Denne historien er ført frem til 1920-årene. A/S Værdalsbruket
har også gitt ut sin egen historie, og denne er stilt Verdalsboka til
disposisjon. Av praktiske grunner gjengis begge her, se/v om dette blir
en dobbel fremstitling. Men mens den første representerer Verdals
godsets historie sett utenfra, representerer den andre historien sett
innfra. Så seiv om mye omhandler det samme, utfyller disse to frem
stillingene hverandre.
Men disse bindene av Verdalsboka sett isolert, lider under en alvorlig
mangel. Dette er en historie om ting, om skoger, almenninger og sager.
Dessverre er den ikke noen historie om mennesket: Skogsarbeideren,
f/øteren, sagbruksarbeideren eller andre som har utført det arbeidet det
hele var basert på, har ikke fått sin plass — ennå. Men forhåpentligvis
vil deres historie, som i aller høyeste grad er en vesentlig del av skog- og
sagbrukshistorien, få sin selvfølgelige plass i Verdalsboka i en ikke alt
for fjern frem tid.
Det kan også bemerkes at almenningshistorien i alt vesentlig berører
forhold som har med skogen og utnyttelsen av den å gjøre. Andre
utmarksnæringer, så som seterdrift, jakt og fiske, er bare så vidt nevnt.
Likedan er almenningshistorien avsluttet i og med innstillingen fru
almenningskommisjonen av 1861 i 1865. Både seterdrift, jakt og fiske
har sin egen historie å fortelte, og seiv om det allerede eksisterer en
utmerket bok skrevet av Ingolf Dillan, Seterbruket i Verdal, håpes.det
på at alt kan innarbeides i et fremtidig bind av Verdalsboka. Det gjelder
også de siste 100 års historie for almenningene.

----
14 SS-A
----
Til tross for de nevnte mangler og sikkert mange andre, er det et lite
håp om at denne fremstillingen gir et noen lunde sammenhengende
historisk bilde av den utvikling som har funnet sted innen skogbruks
næringen på de plan som her er behandlet.
Problemet med denne historien har ikke vært mangelen på stoff men
mengden av stoff Det har vært et ønske å gi et så vidt fullstendig bilde
som mulig. Men et sted må al likevel grensen gå. Det er også forklaring
en på de forhold som er nevnt ovenfor. Men nærmest som et supple
ment er det ved denne anledning laget et eget avsnitt for kilder. Det er
foretatt et forhåpentligvis representativt utvalg av kildeavskrifter. De
aller fleste av disse kildene er blitt benyttet under arbeidet med denne
fremstillingen, og hvem som helst kan derfor seiv kontrollere at hva som
er skrevet, stemmer med de faktiske forhold.
Arbeidet med å samle stoff og å få utgitt denne historien har vært
meget tidkrevende, ikke bare for undertegnedes vedkommende, men
også for alle som har vært behjelpelig med å gi opplysninger eller med å
følge med ut i terrenget for å påvise sagsteder og andre aktuelle forhold
med henblikk på fotografering eller på annet vis assistere med arbeidet.
Det har vært så mange som har vist velvilje i denne sammenheng at det
vil være urettferdig å fremheve noen. Om alle skal nevnes, vil det i det
store antall ganske sikkert være noen som vil bli glemt. Men alle takkes
hervedfor hjelpen.
Allikevelskal i denne sammenheng noen institusjoner nevnes.
A/S Værdalsbruket har vært enestående i sin hjelp, og Værdals-
brukets arkiv har til enhver tid stått undertegnede til disposisjon. Det
har aldri vært nei å få, hverken på spørsmål om opplysninger eller
spørsmål om assistanse.
Likedan skal Trones Bruk nevnes. Trones Bruk har brukt både tid og
pengerpå åfremskaffe opplysninger som det til stadighet har blitt mast
om.
Fotohjørnet A/S har ydet meget god service ved å prioritere labora
toriearbeid med dårlig fortjeneste fremfor å gjøre mer økonomisk
lukurativt arbeid. Utallig er de gangene firmaet raskt og effektivt har
utført godt arbeid med dårlige bilder tatt av undertegnede, samt brukt
mye tid på a forklare fototeknisk innviklede ting for en dårlig amatør
fotograf
Av utenbygds institusjoner skal Det norske skogselskap og Norsk
skogbruksmuseum nevnes. Den første ga tdlatelse til at Arnt Opsals
artikkel om holzførster Svend Nordahl kunne benyttes, og den andre
sendte på forespørsel øyeblikkelig en kopi av et utrykt manuskript av
samme forfatter om holzførster Wøllner til fri avbenyttelse.
Riksarkivet i Oslo og Statsarkivet i Trondheim har også ydet uvurder-

----
15 SS-A
----
Ug hjelp når det gjaldt å finne frem nødvendig arkivmateriale på kort
varsel. Her skal arkivar Eilert Bjerkvik ved Statsarkivet spesielt nevnes.
Han har til enhver tid vært behjelpelig med å lokalisere arkivmateriale
og gi råd med hensyn til hvor jeg skulle lete etter relevant stoff. Både
skriftlige og telefoniske forespørsler er blitt behandlet meget ekspeditt,
og ved besøk i arkivene er jeg blitt tatt hand om på beste måte. Ingen
dør har da vært stengt.
Heller ikke skal Verdal kommune og dens administrasjonspersonale
glemmes. Det har aldri vært nei åfå når det gjaldt hjelp til kopiering og
ikke minst renskriving av manuskripter og kilder.
De siste som skal nevnes her, er forfatterne uten hvis medvirkning
denne fremstillingen ikke ville ha eksistert. 1 denne sammenheng skal de
være navnløse. Men navnene på de enkelte forfattere står oppført under
Utelen på stykket de har skrevet. Det er mange timers arbeid uten
betaling som ligger bak hvert stykke. De takkes herved hjertelig.
Verdal, i januar 1980
Øystein Walberg
Litteratur
En hel del bøker og publikasjoner er blitt lest og konsultert i
forbindelse med arbeidet med denne boken. Enkelte bøker er blitt
benyttet en god del mer enn andre. Det gjelder spesielt de leksikale
historiske verkene. Av praktiske grunner er derfor titlene på disse
forkortet i notene. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder er
forkortet til KHLNM, Norsk historisk leksikon er blitt til NHL, og
Norskstadnamnleksikon er blitt til NSL.
Det vises til litteraturliste i bind VI B.

----
16
----

----
17 SS-A
----
I
ALMENNINGER,
SKOGEIENDOMMER
OG GODSDANNELSER

----
18
----

----
19 SS-A
----
ALMENNINGER
Av Øystein Walberg
GENERELL BESKRIVELSE
I dag eksisterer elleve statsalmenninger i Verdal, nemlig Leksdal-,
Malså-, Kverndal-, Svarthovd-, Inns eller Sul-, Volhaugen-, Småseter
åsen-, Inndal-, Hoås-, Ramsås-, og Tromsdal statsalmenninger. Tidlig
ere var det flere, men både Færs- og Vera eller Juldalen almenninger har
blitt solgt for lenge siden. Det er vel ingen andre kommuner i landet som
har så mange almenninger som Verdal, spesielt når størrelsen taes i
betraktning. Og forklaringen på dette er at Verdal fra gammelt av har
vært en skogrik og vidtfavnende kommune. De store übebodde områd
ene mellom bygdelagene var allemanseie, almenninger.
Ordet ålmenning kunne opprinnelig bety flere ting. Blant annet kunne
det bety «alle mann». En annen betydning var «fullt krigsutbud».
Videre ble uttrykket brukt om landstrekninger som ingen eide, men som
alle brukte. Men helst ble uttrykket brukt om landstrekninger som lå
mellom bygdene hvor ingen hadde eneretten. 1
Almenninger har trolig eksistert i en eller annen form siden landet ble
bebygd. Man antar at bosetningen av Trøndelag og dermed gården som
institusjon vi i dag forstår den, har sin opprinnelse fra omkring begynn
elsen av vår tidsregning. Og det er mye som tyder på at almennings
begrepet er like gammelt.
Den eldste lov som man kjenner til for Trøndelagsområdet, er Frosta
tingsloven. Opprinnelig var dette en lov for de åtte første Trøndelags
fylkene, men senere kom den også til å omfatte andre nærliggende
områder utenfjords. I hovedsak gjaldt visstnok Frostatingslovens retts
regler også både i Hålogaland og de nåværende svenske landskapene
Herjedalen og Jåmtland. Man antar at Frostatingslovens opprinnelse
var den lovbok Magnus den gode lot skrive, og som fikk navnet Grågås 1 .
I Snorres kongesagaer står følgende: 3
Kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være.
Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheim, og som blir kali
Grågås.
Magnus den gode var konge i Norge fra 1035 til 1047. Og det er grunn til
å tro at Snorre seiv hadde sett denne lovboken da han var i Nidaros
1219-20.
Ellers finnes det flere eksempler på at man i middelalderen oppga at
loven stammet fra Olav den hellige: logbok hins helga Olafs kongs. 4
Bind VI A —

----
20 SS-A
----
o
'/"^
~a \ / s Q r» r ' L/*t: :
2 t 5 . IftPKSI i rOS^/
°3.
/WH \° \^
1 j^^ r^°y~
sVi^

----
21 SS-A
----
Trolig er det denne loven Håkon Håkonsson brukte som grunnlag da
han i 1260 lot skrive det som så har fått navnet Frostatingsloven.
Imidlertid hører det ikke hjemme i denne fremstillingen å drøfte alderen
av Frostatingsloven. Det som i denne sammenheng er av interesse, er at
denne gamle loven inneholder en god del om almenninger. Hva enten
denne del av loven stammer fra Magnus den godes tid eller fra Håkon
Håkonssons tid, så er det klart at den fastslo rettsprinsipper som må ha
vært i hevd i lang tid. Sannsynligvis ligger det flere hundre års utvikling
bak lovtekstene.
Frostatingsloven såtte skille mellom almenninger som omfattet holmer
og øyer ved kysten, og landområder i skog og fjell - hit ytra og hit øfra.
Den første setningen i loven om almenninger lyder som følger: Sva sculu
ålmenningar vera sem verit hafa fyrr at fornu fari bæåi hit øfra oe hit
ytra, hvilket betyr: Så skal ålmenning være som har vært det fra
gammel tid både det øvre og det ytre.
Forøvrig står almenningene omtalt i Frostatingslovens del XIV kapit
lene7 og 8. 5
I mange henseende er Magnus Lagabøters landslov av 1274 bygget på
Frostatingsloven. Og kapitlene om almenningene er så å si gjengitt ord
rett. Disse er inntatt i landsloven del VII Landsleiebolken kapitel 61 og
62. Disse gjengies i sin helhet: 6
Kap. 61. Om folk tvistes om ålmenning.
1. Saa skal alle almenninger være, som de har været fra gammel tid, baade det øvre
(til fjeids) og det ytre (til havs). 2. Men om folk er uenig og én kalder det sit, som
en anden kalder ålmenning, da lovfæste den, som kalder det sit og stevne ting dit, hvor
man skal avgjøre det maal, og han maa ha utsendt tingbudet før femt (inden 5
dager); men om han ikke gjør saa, da er hans lovfæsting unyttig for den gang. Men
paa tinget skal de opnævne 12 haulder eller de bedste bønder, hvis haulder ikker er til,
6 hver av dem, fra det tinglag; og 2 av disse 12 skal de ha til at bære vidnesbyrd og
sverge, om det er bondeeiendom eller ålmenning. Men paa tinget skal den, som kalder
jorden sin, lægge femtestevne (til aastedet) og der nyte de vidner som var opnævnt paa
tinget.* Men om femten indtræffer paa helligdag, da skal stevnet holdes paa næste
romhelgedag og da kan disse vidner føres likesaavel som paa femtestevnet. Saadan ed
skal vidnene** sverge: «Det har jeg hørt, at dette merke skiller mellem bondeeiendom
og ålmenningen og ikke vet jeg sandere for Gud i dette maal.» Men derefter sættes
femtestevne og dette skal tildømme hver det, han skal ha. 3. Men om kongens
ombudsmand tiltaler nogen for at han er eiendomsbesidder (handhafi) til den jord,
som har været bygget (ryddet) i ålmenning uten kongens lov og eiendomsbesidderen
svarer saa: «Denne jord har jeg hat (besiddet) og de som eiet den før mig i 60 vintre
eller længre.» Men om kongens ombudsmand tviler paa dette, da skal eiendoms-
Statsalmenningene i Verdal. 1. Volhaugen ålmenning, 2. Leksdal stats
almenning, 3. Malså statsalmenning, 4. Kverndal statsalmenning,
5. Småseteråsen statsalmenning, 6. Inns eller Sul statsalmenning,
7. Svarthovd statsalmenning, 8. Inndal statsalmenning, 9. Hoås stats
almenning, 10. Tromsdal statsalmenning, 11. Ramsås statsalmenning.

----
22 SS-A
----
besidderen nyte sine vidner saaledes som ovenfor er skilt om (tvister mellem) privat
eiendom og ålmenning.
* I flere haandskrifter folger her følgende indskud: Og saaledes som nu er mælt, skal
man søke, om 2 mænd eier jord sammen eller uthager og begge paastaar, at det ligger
til hans bruk (boli).
** Det er 2 av de 12.
Kap 62. Hvorledes man skal ha (bruke) sit (almennings) bruk (boli).
1 Kongen kan bygsle ålmenning til hvem han vil. Men den, som leier, skal sætte gard
om det første aar - og han har ikke ret til at flytte garden oftere - og smdelskast* fra
garden paa alle kanter til gardsbøter. 2. Alle slaatter, som er i ålmenning, skal den, som
først sæter ljaaen i dem, ha i 12 maaneder. 3. Sæter skal hver, som vil, gjøre i ålmenn
ing og sitte der sommersæte. 4. Men om nogen såar i ålmenning og ikke leier av
kongens ombudsmand, da eier kongen baade korn og høi, om høi er slaat. 5. Nu
brænder nogen sæter i ålmenningen eller smidje eller tjærevirke eller veideboaer eller
hvadslags virke det er, da sakes han til kongen 3 mark sølv, men til den som eiet virket
skal han bøte efter lagadom, medmindre det blir vaadeverk, da han dog skal bøte
skaden efter 6 skjønsomme mænds takst. 6. Men om 2 mænd samtidig gaar i en
slaatte da skal begge ha det de slaar. Men er de uenig om, hvem som først arbeidet
der, da skal den vidne, som sander (sin paastand) mede ensed, hvis ikke hin har flere
vidner mot. 7. Alle fiskevand i almenningene er alle jevnhjemlet. 8. Tømmer og bord
kan om det trænges, ligge indtil 12 maaneder i ålmenning. Men av alt andet maa der
kunhugges saa meget, som kan føres bort inden kvelden; ellers er det alle jevnhjemlet.
Men om det trævirke blir tat inden 12 maaneder, som før var skilt kunde ligge, da er
den som tok, saket 6 ører sølv til kongen, men eieren skal ha værdet for det og avinds
bot efter lagadom.
* Snidill er en stor, tung løvkniv, som endnu brukes paa Vestlandet og den dag i dag
kaldes snidel.
I disse gamle lovene er det en allemannsrett som kommer til uttrykk.
Denne allemannsretten ble i de eldste tidene utnyttet til beite, slått,
seterbruk, tjærebrenning, og utvinning av jern fra myrmalm. Skogen
hadde ennå ingen verdi som salgsvare, men den kunne fritt utnyttes av
alle til det de måtte ha bruk for så som ved, bygningstømmer, gjerder,
båtbygging og alle slags redskaper.
Men almennningsområdene representerte allikevel en verdi ut over
det som er nevnt ovenfor. Når nye garder skulle ryddes, måtte dette skje
i almenningene. I Trøndelag var nemlig skillet mellom ættegard og ål
menning nokså skarpt. Gardens grenser var merket med staver, og det
som lå innenfor stavene, var eiendom, og det som var utenfor,
ålmenning. 1 KW dyrket jord, eller all jord som ble utnyttet av en gard,
var verdsatt. På den tiden, det vil si i middelalderen, var tallet på
selveiere ganske vesentlig redusert, og de fleste bøndene varleilendinger.
Jordeieren fikk sine inntekter i form av landskyld. Landskylden var av
passet gardens verdi. Og det var først og fremst denne landskylden
kongen var interessert i da han begynte å hevde at almenningene var
hans. Man antar at dette kravet dukket opp en gang på 1200-tallet.

----
23 SS-A
----
Når noen ryddet en gard i ålmenningen, hevdet kongen at han eide
denne gården, og at landskylden tilkom ham. Rydningsmannen var i
følge dette kongens leilending. Herav folger uttrykket kongens hus
mann. Og som det går frem av Magnus Lagabøters landslov, eide
rydningsmannen det som var innenfor gjerdet, og likeså langt som han
kunne kaste en snidill fra dette gjerdet.
Dette kravet fra kongen ble ikke uten videre akseptert av bøndene. De
holdt på at almenningene og rettighetene der var deres, og hadde vært
det fra uminnelige tider. Striden om dette kom til å vare i flere hundre
år. 9
Men fra 1500- og til 1600-tallet ser det ut til at kongens syn langsomt
fikk overtaket, nemlig at han eide almenningsstrekningene, og at bønd
ene var bruksberettiget der. På den tiden begynte kongens interesse for
almenningene å tilta, og årsaken til denne interessen var mulighetene for
tømmerdrift og fortjenesten av dette. 10
Ved begynnelsen av 1500-årene ble vannsagen tatt i bruk her i landet,
og betydningen av trelastsalget steg voldsomt. Det er således av den
grunn at kongen på den tid begynte å gi bevillinger til hugst, og som al
menningseier kunne han således tjene penger på sin eiendom. Følgelig
var det av vesentlig interesse for kongemakten å få slått fast prinsippet
om de kongelige almenninger. Vi skal ikke her ta standpunkt til retts
gyldigheten av dette forholdet, men at kongen kom til å bli den sterkeste
i kampen og fikk trumfet sitt syn igjennom, er en kjennsgjerning.
Kongens interesse for almenningene ga seg utslag i en rekke lover,
forordninger og recesser. Det er symptomatisk at disse tok til å komme
på 1500-tailet. Mange av disse hadde fornuftige skogpolitiske hensikter,
men de aller fleste hadde først og fremst som oppgave å skaffe penger i
statskassen. På en måte kan man si at dette var begynnelsen til et ordnet
skogvesen i Norge, seiv om altså intensjonene, i hvert fall fra først av,
ikke var spesielt idealistiske. Denne utviklingen er forsøkt skissert i et
etterfølgende kapitel.
I denne sammenheng kan Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra
1687 nevnes. Denne loven har et eget kapitel om almenningene. Dette er
12. kapitel i 3. bok. Kapitlet bærer navnet Om Adskilligt, som Bøjgde-
Folk i Almindelighed angaar. Alt i alt besto dette kapitlet av 32
artikler, og fremdeles står 1., 3., 4., 5. og 6. artikkel ved makt.
Fra denne loven hitsettes de 15 første artiklene:
1 Art.
Saa skal Alminding være, saasom den haver været af gammel Tid, baade det øverste
og yderste. Falder der Trætte om Alminding, og paa den ene Side forregivis, at det er
Alminding, men paa den anden Side, at det er nogens egen Jord, da maa den, som
siger det sit at være, giøre Forbud derpaa, og forfølge Sagen lovligen.

----
24 SS-A
----
2 Art.
Sigter Kongens Foget nogen at have tåget noget fra Kongens Alminding, og der
bevisis, at det er tredive Aar siden det er skilt fra Alminding, da være den, som det
haver, for denne Sag angerløs.
3 Art. .
En hver skal nyde Sætter og Fædrift i den Alminding, som ligger til hans Bøjgdelav.
Sættersmark skal være til Fields, som det haver været af gammel Tid, Sættersmerke
maa ingen flytte, uden det flyttis did, som ingen mand er til Skade. Til Sætter skal
holdis den rette Drift, som af Alders Tid haver været, og skal der møde Horn mod
Horn, og Kløv mod Kløv. En hver skal gjøre sig Sætterboel i Alminding, som vil
sidde der om Sommeren.
4 Art.
Kongens Foget skal ikke bortbygge nogen Plads i Almindingen med mindre den ved
lovlig Besigtelse befindis at kunde med Tiden opryddis til et Skatteboel. Byggis og
fæstis den saaledis til nogen, da skal hand giøre Gierde derom inden Aar og Dag og
ikke oftere flytte det, og have sit Markeskiel paa alle Sider af Gaarden, saa vit hannem
forløvis.
5 Art.
Dersom nogen saaer Korn, (eller slaar Høe) udi Alminding uden Fogdens Bevilling, da
ejer Kongen baade Korn (og Høe).
6 Art.
Om Almindings Skov maa en hver bruge, som boer der, som den tilligger at Alders Tid
saa vit, som behøvis til en hvers Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards
Brug. Hvo som fælder mere Skov ned i Alminding og Brænder Braader uden Bevilling
til Oprydding, som nu er sagt, søgis derfor, som den der hugger udi fremmet Skov.
7 Art.
Hvo, som optager nogen øde Jord, enten udi Herret, eller udi Alminding og bygger
derpaa, da skal hand beholde det i (sex) Aar uden Leje og Ledingsbud og ikke være
pligtig til Budbyrd, (eller at flytte nogen Vejfarendis fattig Mand,) og siden beholde
den sin Livs-Tid, om hand den holder ved lige, og giør Ret deraf som Loven
formælder. Haver hand Hustrue, eller Børn, efter sig, da ere de næst at besidde den
for Skiellighed.
8 Art.
Naar de (sex) Aar ere forløbne, da skal Gaarden sættis for Leje og Leding af
(Sorenskriveren og sex skiellige Mænd), siden skal hand bære Bud (og flytte fattige
Folk) til den næste Bolig, eller bøde derfor efter Loven. Bliver Trætte om hvilken
Bolig næst ligger, som tilflyttis eller Bud tilbæris skal, da maa Vejen maalis med
Stang. Bliver siden samme Gaard igien øde, da bæris Tingbud som tilforn baris, før en
den Gaard blev opryddet.
9 Art.
Hvor som helst paa nogen Gaard boe flere Mænd i Huse sammen, end een, der maa de
lige fri bruge de Døre, som uskifte ere; Hugger nogen flere Døre, end der var den Tid
hand kom der, (bøde et Lod Sølv og) giøre Huset saa got igien, som det var, efter
Sorenskriverens og Lavrettismænds Kiendelse. (Fattige Folk at flytte, og) Tingbud at
bære skulle de skifte sig imellem. Brændefang skulle de forskaffe, eftersom de have
Folk til, og ikke som de have Jord til. Tåger nogen Møg fra andens Part og fører det
paa sin egen, da (betale et Lod Sølv til den, som Møget aatte, og) møge hannem saa
megen Jord igien, og saa vel som sit eget, der hand møgede med hans Møg, som hand
afførde.
10 Art.
Tilegner Mand sig nogen Jord, som hand dog ikke besidder, men en anden haver i
Brug, da maa hand ej slaa Høe, eller skære Korn, derpaa. Giør hand det, da maa
Besidderen (gjør hannem femte Stævne og) Lovfæste det, som hand slog, eller skar,

----
25 SS-A
----
og skal hand da føre det strax tilbage, efter at Dom ved Sorenskriveren og (sex) Mænd
gangen er, (og gielde Besidderen Landnåm), og svære en Eed, at hand førde ikke
mindre tilbage, end hand bortførde, End om hand føre ikke tilbage, da søgis det ud,
som anden vitterlig Gield.
11 Art.
Have to, eller flere Mænd fællis Avl, Høe, eller Korn, da skal ingen af dem noget
deraf borttage, førend det bliver skift dennem imellem: Ens slaar den ene Høe paa den
andens Lod, da bøde hand ikke derfor, den Stund hand haver saa meget tilsæde at
igienlegge; Men dersom hand bortflytter alt, da føre det tilbage igien og svære en Eed,
at hand førde alt tilbage igien, som hans Grande tilhørte, og (bøde et halv Lod Sølv).
12 Art.
Haver nogen Sætter-Boel, eller Græsgang, i Skove til deris Qvæg, da skal de drive
deris Qvæg ud tilsammen af Hiemgjerdet, nåar to Maaneder ere forløbne af
Sommeren, uden dem seiv med Samraad bedre synis: Sidder nogen hiemme side da
maa Grander hannem det forbyde: Sidder hand længer, da skulle Granderne stævne
hannem med femte Stævne til Tinge og der skal hand dømmis til at bøde et Lod Sølv,
og oprette dem, som paaklage, deris Græsværd; Og skal da tilnævnis saa mange
Mænd, som behov giøris, til at drive hans Fæ af Hiemgierdet. Hvo af dennem, som ej
medfarer, bøde et halv Lod Sølv til Kongen: Lige saadanne Bøder ska den og bøde,
som f årer hiem i Bøjden igien førend rette Tid er, og de andre fare med.
13 Art.
Have to, eller flere, Mænd Jord tilsammen inden et Gierde og den ene såar høstet før
den andre, og vil have sit Fæ deri, da skal hand forvare det, saa det ikke kommer i
hans Grandis Ager, eller Beed; Kommer det der i, da skal hand oprette Skaden efter
Dommerens og Lavrettismænds Vurdering og Kiendelse, og give Landnåm ti den, som
Korn, eller Græs, tilhørde; Naar den sist fik høstet, såar sit Korn i Huus, da skal hand,
som først førde sit Qvæg der ind, endda forvare det, at det ikke kommer paa den
andens Beed, indtil Jevnbeed er, eller betale Landnåm til den Græsset ejer.
14 Art.
Udi de Skove, som nyttige ere, og dygtigt Tømmer, eller Last, der af kand udbringis,
skulde ingen ferske Træer huggis til at brænde Tiære af: Hvo det giør, bøde for hvert
Træ et Lod Sølv.
15 Art.
Have to, eller flere Mænd, Skov, eller Mark, tilfællis, da skal ingen bruge mere der
udi, end som hans Lod kand taale; Og dersom nogen vil bruge mere, da maa
Lodsejerne byde hannem til Lod, saa at hver sin Part kan udskiftis, paa den samme
Maade, som Loven siger om Odelsskifte; Ti den bør at nyde Skifte, som Skifte
begærer. Haver nogen fellis Skov med Kongen, eller Kirken, da maa hand lade det
skifte ved Sorenskriveren og sex uvillige Mænd, om hand vil, saa hver kand vide sin
Lod og bruge sit eget eftersom hannem synis sig best og gavnlig at være.
Videre følger lover om gjerder naboer imellom, om kveg og bufe og
den skade de kan gjøre. Imidlertid har ikke de lovene den samme inter
esse i denne sammenheng.
Seiv om man kan si at mange av de andre lovene, påbudene, forbud
ene, forordningene og recessene kom til å spille en viktig rolle i almenn
ingshistorien, kan det trygt antaes at i den eldste tiden var det de oven
for nevnte lovene som hadde sin gyldighet. Hva som skjedde senere,
kom som følge av en endret rettsoppfatning når det gjaldt almenning
ene.

----
26 SS-A
----
Men det er i hvert fall klart at eiendomsretten til almenningene har
vært et stridsspørsmål i lang tid. Vi skal ikke her ta standpunkt til det
problemet, bortsett f ra å slå fast at det ser ut til å ha vært et alminnelig
syn allerede f ra svært gammel tid at kongen var almenningseier. Kongen
hadde således rett til å bygsle bort plasser i almenningene, og dette ga
adgang til opprettelse av rydningsbruk, 11 Dette går også tydelig frem av
de lovene som er sitert ovenfor. Men dette førte fra først av ikke til
spesielle problemer. For bøndene var det i og for seg likegyldig om
kongen kalte seg almenningseier eller ikke, så lenge at dette ikke spilte
noen rolle for deres bruksrettigheter. Det var først da interessene kom
på kollisjonskurs, at det ble et problem.
Videre kan det slåes fast at det har skjedd en vesentlig forandring i
synet på hva som var ålmenning. Vi har sett at i den eldste tiden regnet
man ålmenningen for å begynne et snidillkast utenfor gården. På 16- og
1700-tallet hadde flere garder gårdsskoger. Disse strakte seg langt
bortenfor et snidillkast. Det er helt klart at dette må ha skjedd på
bekostning av almenningene. Det er rimelig at dette må skyldes at det
hadde funnet sted en forandring i synet på hva som var ålmenning. Man
kan godt si at rettsoppfatningen gjennomgikk en utvikling.
I den sammenheng kan det være interessant å se hvilken tolkning man
ga på begrepet ålmenning i 1760-årene. Dette er hentet fra Effterretning
om Inderøens Fogderie. Sannsynligvis er den skrevet av sorenskriver
Peter Rosted på Fossum i Egge en gang i årene 1760-1762. 12
Alminding kalles saadanne Steder i Fjeldene og Markerne som fra de gamle Gaarde er
saa langt bortliggende at det ikke med Rimelighed kan antages at de nogen sinde er
bleven regnet til Gaardens Skovstrækning og derfor tilhøre Kongen. Herunder for
staaes ikke de Skove eller Marke som endel Gaarde kan have til fælles, thi disse bliver
kaldet sam-eje, og følgelig er noget andet end som kalles Alminding.
Men seiv om man tilsynlatende aksepterte at kongen var almenning
enes eier på 1600-tallet, er ikke dette uten videre rett. Flere av landets
fremste historikere og lovkyndige har helt opp til våre dager vært uenige
om hvem som hadde og har eiendomsretten. Det kan vel aksepteres at
det er en tvilsom sak at kongen seiv lager den lov som hjemler ham
retten til almenningene. Det var faktisk det som skjedde da Kristian den
femte laget sin norske lov. Imidlertid det syn som har festnet seg, og
som har fått domstolenes medhold, er at staten, eller i eldre tid konge
makten, hadde en overeiendomsrett over alle ting innenfor almenning
enes grenser, og at almenningene ikke var tatt i besittelse av noen og
derfor ble erhvervet av staten, eller kongen, i kraft av denne overeien
domsrett.
Og denne overeiendomsretten, som var bekommet med rette eller
urette, utnyttet da statsmakten til å skaffe seg inntekter. Myndighetene
trengte penger til mange formål, ikke minst til alle de kriger som ble ført

----
27 SS-A
----
ut gjennom 15-, 16- og 1700-tallene. Og pengene skaffet man seg, da
som nå, ved å pålegge befolkningen skatter og avgifter. Og en av inn
tektskildene var altså almenningene. Skattleggingen av de gamle rettig
hetene som brukerne hadde hatt der fra gammelt av, er forsøkt forklart
i et senere kapitel. Men inntektene av en ny virksomhet i almenningene
som ikke kunne sies å ha blitt drevet tidligere, nemlig salgshugst,
forbeholdt kongen for seg seiv. Dette skjedde i form av bortbygsling av
hugstrettighetene, tildeling av sagbruksprivilegier og avgiftslegging av
sagbruksproduksjonen. Dette siste skjedde ofte i form av en avgift som
ble kalt bordtiende. Hvert tiende bord skulle tilhøre kongen.
Nå var det ikke sj elden at myndighetene såtte tæring foran næring
slik at behovet for penger ble så stort at det gikk ut over inntektene.
Følgelig kunne almenninger både bli pantsatt og solgt for å dekke
kongens gjeld. Dette fant særlig sted i siste halvdel av 1700-årene. Også
dette er forsøkt skissert nærmere i et senere kapitel.
Noter.
1 Lars Reinton: KHLNM I sp 97 ff.
2 Trygve Knudsen: KHLNM IV sp. 656 ff.
3 Snorre kongesagaer, Magnus den godes saga, kapitel 16 s. 495.
4 Knudsen: KHLNM IV sp 657.
5 Norges gamle Love I s. 250 ff.
6 Magnus Lagabøters landslov, Absalon Tarangers oversettelse, 4. opplag s. 155 ff.
7 Edvard Bull: Det norske folks liv og historie gjennom tidende. Bd 2 Fra omkring 1000 til
12805.127.
8 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s. 127
9 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s 127
10 NHLs. 13.
11 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 16.
12 Nord-Trøndelag historielags årbok 1949 s. 27

----
28 SS-A
----
BRUKSRETTEN I ALMENNINGENE
Det har vært en alminnelig oppfatning at bygdefolkets bruksrett i
almenningene var en allemannsrett i gammel tid. Dette har imidlertid
som fortalt i det foregående, forandret seg slik at bare jordbrukere
hadde hugst- og seterrett. Derimot tilkom retten til jakt, fangst og fiske
alle innbyggerne i det tilhørende distrikt. 1 Men også denne retten har
forandret seg en god del gjennom tidene slik at i dag omfatter jaktretten
i almenningene bare jakt på småvilt uten hund. 2
I Kristian den femtes lov av 1687 står fremdeles i 3-12-6: Almindings
Skov maa en hver bruge, som boer der, . ..
Man mener at det er som følge av denne lovens 3-12-3 at begrepet
Bøjgdelav - bygdelag - har kommet inn i lovgivningen. Hvert bygdelag
skulle bruke sin ålmenning og bare den. Et slikt bygdelag utgjorde ingen
administrativ enhet, men besto av de garder som naturlig sognet til den
og den ålmenning, eller som kunne påvise en lengre tids bruk i den
bestemte ålmenningen. 3 Almenningsgrensene må således ha vært ganske
klare allerede fra gammel tid.
Men om Kristian den femtes lov inneholdt klare bestemmelser om
bøndenes rettigheter, var den like klar når det gjaldt kongens rettig
heter. Bøndene skulle få bruke det de hadde behov for til en hvers
Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards Brug. Men salgs
hugsten i ålmenningen tilkom kongen. Og denne driften ble enten
administrert av kongens fogd, eller den ble bortleid eller bortforpaktet
til hugstberettigede bønder eller andre. 4
I og med at kongen vant frem med sitt syn om at han var
almenningenes eier, ble det også kongens fogds plikt og oppgave å
ivareta kongens interesser i almenningene. De gamle hevdvunne rettig
hetene bøndene hadde i almenningene, kunne det ikke gjøres noe med.
Men slike rettigheter kunne skattlegges, og første gang en slik skattlegg
else av almenningsrettigheter er funnet omtalt i kildene, er skatten på
fjellslettene i landkommisjonens jordebok 1661. Andre rettigheter ble
også skattlagt, helst da fiskerettigheter i fjellvannene. Men ut mot
slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet ser det også ut til at kongens
fogd kom til å fungere som hjemmelsmann når det gjaldt å slå fast hvem
som hadde rettighetene. Dette skjedde naturligvis ikke gratis, og
muligens kan dette være bakgrunnen for den skikken som ser ut til å ha
innarbeidet seg på denne tiden, nemlig at kongen som almenningseier

----
29 SS-A
----
også hadde rett til å bortbygsle andre bruksrettigheter. Dette er imidler
tid nærmere omtalt i neste kapitel.
Her følger de bønder i Verdal som i landkommisjonens jordebok
1661 er oppført med fjellsletteskatt, tilsammen 18:
Troenes Hans Sorenschriffer affit Fieldslæt viijs
Houg Lensmand Aake Noch affit Lidet Fieldslæt xij s
LundschindEnchen aff it Fieldslæt viijs
Østnes Tommes aff it Fieldslæt vjs
Grunde Laurs affit Fieldslæt vj s
Hielde Eluff aff Ut Fieldslæt vj s
Hielde Niels affitt Fieldslæt vj s
Melbye Erich aff it Fieldslæt vj s
Melbye Tarild aff it Fieldslæt vj s
Boldgaard Bar oe affit Fieldslæt iiij s
Boldgaard Olluff Oelsen affit Fieldslæt vj s
Dillum Haldour aff it Fieldslæt vj s
Østgaard Tøris affit Fieldslæt vj s
Kustad Laurs aff it Fieldslæt vj s
Elnes Laurs aff it Fieldslæt viij s
Kusli Jacob aff it Fieldslæt viij s
Store Langdal Oluffaffit Fieldslæt viij s
Musom To Huffaffit Fieldslæt viijs
Foruten disse er det også oppført en hel rekke engsletter som ihverfall
for enkeltes vedkommende kan ha vært rettigheter i ålmenningen.
Dette tallet synes imidlertid å være noe lavt, for allerede i 1685 ble det
skattet for 32 fjellsletter. (Listen er inntatt under Kilder.) Seiv om dette
er forhold som har større interesse for seterbrukets historie, nevnes det
allikevel her, for tross alt lå de fleste fjellslettene i almenningene. Men
bortsett fra rent spesielle tilfeller vil ikke de enkelte setrene bli omtalt
her. (Se forøvrig Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal.)
Dessverre fmnes det ingen fullstendig rekke av fjellslettelister fra
1700-tallet. Arsaken til det skyldes at disse skattelistene ble ført av
fogdene, og kopibøkene for Stjør- og Verdal fogderi gikk tapt ved
brannen i Levanger 1897. 5
Men listene fra 1720 og 1729 eksisterer. Disse er likelydende. Men
tallet på fjellsletter har økt betraktelig siden 1685. Bare 35 år senere var
det hele 57! (Listen over fjellsletter fra 1720 er inntatt under Kilder.)
Det neste året en slik skatteliste finnes, bortsett da naturligvis fra
1729, er 1839. Nå var tallet på fjellsletter noe lavere, nemlig 48. Til
gjengjeld får vi her vite hvor fjellslettene lå. (Også denne listen er inntatt
under Kilder.)
Staten, eller kongen, fikk også litt inntekter ved bortbygsling av fiske
vann. Dette var en sedvane som fogdene praktiserte delvis med enkelte

----
30
----

----
31 SS-A
----
Skjækervannet sett fra nord.
Fiskevann i Verdal som er funnet nevnt i kildene, enten som bort
bygslet til bønder eller som spesielt tilhørende enkeltbønder eller bygde
lag. Rimeligvis gjaldt det samme forholdet for andre fiskevann enn bare
dem som er anmerket på dette kartet.
1 = Høysjøen, 2 = Skjækervannet, 3 = Veresvannet, 4 =
Billingevannene, 5 = Innsvannet, 6 = Kråksjøen, 7 = Sulsjøene, 8 =
Grønningen.

----
32 SS-A
----
Stor-Billingen settfra vest.
Høy sjøen settfra øst.

----
33 SS-A
----
bønders samtykke. Men denne praksisen var i henhold til de gamle
lovene ulovlig. 6 Fra Verdal fra sist på 1700-tallet kan panteregisteret gi
en del eksempler. Som navnet sier, er panteregisteret et register til pante
bøkene hvor disse forretningene er innført i sin helhet.
1. Fogden Peter Arnetz BB til Haldor Dihlum og Peder Mønnes at Fiske
i grønnings Wandit wed Hermands Snasen i Almindingen.
2. Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulvilden paa fiskeriet
i Schiecher Wandet i Almindingen.
3. Fogden Peter Arnets BB til Ole Olesøn Stichelstad paa Fiskeriet i
Billingewandene wed Wæhren i almindingen.
4. Fogden Peter Arnets B Sæddel paa Fiskeriet i Høysiøe wandet med
tilhørende Bevl i Almindingen.
BB er i disse tilfellene forkortelse for bortbygslet.
Veresvannet sett fra nord.
Og et enda eldre eksempel på bortbygsling av fiskevann finnes i land
kommisjonens jordebok 1661 hvor det under Stickelstad Jff uer står:
Under gaarden it fiskewand huor aff giffuer 1 ort. Dette gjelder fiske
rettighetene til Veresvannet. Egentlig fulgte disse rettighetene alle tre
Nedre Stiklestadgårdene. 7
Fra 1700-tallet finnes i de samme kildene mange eksempler på at
seterrettigheter ble bortbygslet til bøndene.

----
34 SS-A
----
Men som sagt, det var ikke mer lovlig om det var kongen som tjente
på forholdet. (Se neste kapitel om utviklingen av dette forholdet.)
Med hensyn til hugst til husbehov, ser det ut til at dette var forutsatt å
skje etter bevilling, utvisning og avgift av fogden i Nord Trøndelag.
Dette var administrativ praksis fra første halvdel av 1800-tallet. 8
Et annet forhold som egentlig ikke har noe å gjøre med bruksretten i
almenningene, var det offentliges salg av almenninger. I tidsrommet fra
1793 til 1803 ble det solgt flere av kongens almenninger i Nordre Trond
hjems amt som Nord Trøndelag da ble kalt. I 1821 ble det ved lov for
budt å seige slike almenninger. Samtidig ble det tillått å seige benefisert
gods, det vil si eiendommer som kirken var i besittelse av. 9
Ved kongelig skjøte av 26. juni 1793 ble Vera eller Juldal ålmenning
solgt til Broder Hagen for 3830 rdlr.
Inns eller Sul ålmenning ble trolig også solgt i samme periode. Men
det er ikke funnet noen dokumenter som bekrefter dette salget. Musum
oppgir at Inns- eller Sul ålmenning ble erhvervet av Hilmar Meincke, og
at den således kom inn i Verdalsgodset. Dersom Meincke kjøpte Inns
ålmenning av det offentlige, må det ha skjedd mellom 1819, da Meincke
kom i besittelse av Verdalsgodset, og 1821, da loven om forbud av al
menningssalg kom. Men Meincke kunne også godt ha kjøpt Inns
ålmenning av en tidligere kjøper, hvilket synes å være det mest sann-
synlige.
Færs ålmenning, derimot ble kjøpt av Melchior Rosenvinge 27
november 1799.
Vi vil imidlertid komme tilbake til de enkelte almenninger mer inngå-
ende senere.
Noter.
1 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 10.
2 Opplysning ved skogsjef Leif Lykke.
3 NHLs. 12 f.
4 NHLs. 13.
5 Brev fra Statsarkivet, Trondheim til arkivkonsulent Tank, datert
20.11.1929.
6 NHLs. 13.
7 Einar Musum: Verdalsboka 111 s. 330.
8 NHLs. 13.
9 J. K. Sandmo: Skogbrukshistorie s. 159 f.

----
35 SS-A
----
BAKGRUNNEN FOR DEN SPESIELLE UTVIKLING AV
BRUKSRETT I ALMENNINGENE I NORD-TRØNDELAG
I 1923 leverte en komite en innstilling til Landbruksdepartementet med forslag
angående almuens rettigheter i de umatrikulerte statsskogene i Nord-Trøndelag. Denne
innstillingen inneholdt en historikk som forklarte den spesielle utvikling som hadde funnet
sted her i fylket i motsetning til den utvikling som fant sted andre steder i landet. Denne
historikken dekker forholdene i Verdal, og seiv om det blir en del overlapping med hensyn
til hva som er skrevet tidligere, settes allikevel denne historikken hit, og vi håper at den
kan bidra til å forklare de spesielle forhold som eksisterte og delvis enda eksisterer her.
Det er ikke gjort noen forandring i selve teksten. Bare enkelte ord har fått en annen stave
måte, og det er laget flere avsnitt.
Forholdet i almenningene i Nord-Trøndelag fylke har hatt en annen
utvikling enn i landets øvrige almenninger. Og såvel de rettslige som de
faktiske forhold arter seg idag anderledes her enn i almenningene ellers i
landet. Administrasjonen har gitt uttrykk for disse strekningers særstil
ling ved ikke å betegne dem som almenninger, men som «umatrikulerte
statsskoger». Forskjellen mellom disse skogstrekningene og almenning
ene forøvrig viser seg i almuens innskrenkede rett til å utøve visse bruks
rettigheter.
Det er ganske visst på det rene at almuen har og alltid har hatt visse
bruksrettigheter i skogene, men dels har disse bruksrettigheter vært
utøvet, (eller av det offentlige vært forlangt utøvet) under visse særlige
former, dels har selve rettighetene vært (eller påstått vært) av en inn
skrenket art. Således har rett til seter og rett til slått vært (eller påstått å
være) avhengig av det offentliges bevilling, som ble meddelt i form av
bygsel, lydende på den berettigede gards bruker og dennes enke. Retten
til fiske i en rekke fiskevann er av det offentlige blitt bortbygslet til
enkelte personer, hvorav flere utenbygds.
Og det offentlige har påstått - og gjennomført sin påstand i praksis -
at det ikke tilligger gårdbrukerne almenningsrett til husbehov. De
bruksberettigende må innen hugst kan finne sted, erhverve av det off
entlige bevilling til hugsten, underkaste seg utvisning, samt erlegge
betaling til statskassen av det åvirke, som hugges.
Hva her nærmere skal søkes gjort rede for, er hvorledes kravet på
bygsel på seterrett og slått er oppstått. Da denne praksis må formodes å
henge sammen med utviklingen av fjellslette-skatten, som ble innført av
Bind VI i\ — y

----
36 SS-A
----
Landkommisjonen av 1661, skal man gi en kort redegjørelse for arten
av denne skatt.
Det er derfor naturlig å anta at fjellslette-skatten, slik den forekomm
er i Landkommisjonens jordebøker fra Opplandenes og Trondhjems
lagstoler, var en skatt på bruken av opptatt slått i Kongens ålmenning.
Landkommisjonen må under sitt arbeide ha gått ut fra at det allerede
forelå et rådighetsforhold over slåttene, idet det har ligget utenfor dens
tanke å tilstå noe nytt slåttebruk i ålmenningen. Noe vederlag for tilstått
slåttebruk er fjellslette-skatten derfor ikke, ingen avgift for en tilstått
bruk, men en skatt på en allerede foreliggende, og altså etter sitt ut
gangspunkt ikke noen ydelse av kontrakmessig art. Det synes også
historisk sett å være det eneste naturlige, idet det offentlige ennå ikke
hadde noen interesse av å øve kontroll over slåtte - eller seterbruk i
almenningene, men vel hadde interesse av å skaffe seg skatteinntekter,
hvor det kunne komme til. Noe annet er det at fjellslette-skatten såvel
på Landkommisjonens tid som senere, kan ha bidratt til å befeste opp
fatningen av det rettmessige i å rydde slått i ålmenningen.
De særlige almenningsrettigheter som omhandles i Magnus Lagabøt
ers lov, rett til slått, til seter og til dyregrav, ble stiftet ved handlinger av
almuen og ble beskyttet av loven. Men etter som forholdene har utviklet
seg, må det særlig ved stiftelse av seterrettighetene ha oppstått en trang
til å få det offentliges godkjenning av den rettsstiftede handling. Hva
det her gjaldt, var å tilkalle de offentlige myndigheters hjelp til ordning
innbyrdes ikke til ordning av forholdet mellom almuen og det offent
lige som eier av ålmenningen. Det offentlige hadde ingen interesser å
ivareta likeovenfor de seterberettigede. Men såvel den som opptok en
seter som - særlig senere - den som opptok en slått, kunne snart trenge
beskyttelse for sin rett til den bestemte seter eller slått. Den berettigede
har da henvendt seg til det offentlige og til beskyttelse fått en bevilling
på seteren eller slåtten.
At så har vært tilfelle alt i gammel tid sannsynliggjøres ved en uttal
else fra stiftamtmann Rappe angående en sak fra Øvre Romerike fra
1749 hvor det blant annet uttales:
at det er for 30 år siden, da endel av bønderne ikke kunde forliges om de sætre, de
hadde i ålmenningen, at de seiv have begjæret bevillingssedler, hvorvidt enhver sæter
sig skulde strække, hvorefter dem deslige sedler er meddelt ...
Og lengre ned uttaler stiftamtmannen at de påankede bevillingssedler
udi så mange år med øvrighedens approbction for at forekomme trætte
og uenighed imellem bønderne været brugte...
Man kan derfor sikkert gå ut fra at bevilling på seter og slått er opp
stått som et behov for almuen og utelukkende etter krav fra de bruksbe
rettigede. Det har berodd på bevillingstageren om bevilling skulle tas, -

----
37 SS-A
----
for fogden har den vært en kurant sak. Men bevillingsdokumentet har
vært vel skikket til å beskytte mot inngrep fra andre bruksberettigedes
side, idet fogden ved å meddele bevilling tok stilling som hjemmelsmann
for brukeren.
Imidlertid har så innførselen av fjellslette-skatten kommet til, en skatt
på allerede opptatt fjellslette, og har bidratt sterkt til å fremme ordning
en av bevillingssedler på engsletter. Når man allikevel skulle erlegge
skatt, gjorde man krav på en bevilling til gjengjeld. Og fogdene som
ikke ydet sin hjelp gratis, ble økonomisk interessert i at det ble begjært
bevillingssedler på setre og engsletter, hvilket har bidratt til fremme av
ordningen.
En av de første følger av forbindelsen mellom bevilling og fjellslette
skatt, var at rettsbeskyttelsen kom til å gjelde ikke bare den enkelte
innehaver av bevillingen. Ved fjellslettens angivelse til fjellslette-skatt
ble det på vanlig vis innført i jordeboken under vedkommende gard, og
det ble deretter ansett som det naturlige og riktige at fjellsletten fortsatt
skulle ligge under vedkommende gard. Bevillingen kom derved til å
betrygge bevillingstagerens bruk av engslettet som herlighet under eien
dommen.
Men fremdeles var det bevillingstageren som frivillig søkte om bevil
ling til beskyttelse mot de øvrige bruksberettigede. Først litt etter litt fikk
bevillingsordningen karakter av hevdvunnen skikk. Derfrå var det ikke
et langt skritt dit at ordningen fikk et visst preg av nødvendighet over
seg. Om denne endring forteller også bevillingssedlenes langsomt end
rede form. Snart gikk også bevillingsdokumentet ut på bevilling til å
oppta eller opprydde fjellsletter og fikk derved ikke alene karakter av
beskyttelsesdokument, men også av utvisnings- og hjemmelsdokument.
Til å øke følelsen av at det var en plikt å ta stilling, istedetfor som før
en frivillig søken om beskyttelse, bidrog også den bestemmelse som i
siste halvdel av det 18. århundrede ble inntatt i bevillingssedlene og som
gikk ut på at disse skulle fornyes innen 20 år. Den opprinnelige mening
med denne bestemmelse var ikke å bestride at vedkommende fjellsletter
fulgte gården i ethvert tilfelle, men ble inntatt alene for at vedkom
mende ikke skulle påberope seg bruk og således erhverve seg
eiendom i Hans Majestets ålmenning. x
Imidlertid tok de to vidt forskjellige forhold: forpliktelse til å erlegge
fjellslette-skatt for bauken av fjellsletter og retten til ved bevilling å
oppnå beskyttelse mot den øvrige bruksberettigede almue, til å flyte
sammen. Det hendte at bevillingsøkeren androg om bevilling mot å
erlegge så og så stor fjellslette-skatt. I virkeligheten var ansøkeren for
pliktet til å svare fjellslette-skatt for sin høstslått uansett om han hadde
bevilling eller ei, men derimot ikke forpliktet til å søke bevilling.
Bestemmelsen om fornyelse av bevilling etter 20 år ledet også til for

----
38 SS-A
----
høyet fjellslette-skatt, idet fogden passet på, når fornyelsestiden var
inne, å ivareta de kongelige innkomster, samtidig som han ikke for
sømte å tenke på sine egne. Bevillingen fikk derved karakter av en
fredlysning mot betaling - og denne betaling var i virkeligheten fjell
slette-skatten. Men da lå det i selve forholdets natur at bevillingen mer
og mer måtte få preg av en nødvendig foranstaltning for å få rett til
bruk av fjellsletter. Derved var bevillingens særpreg gått tapt, og snart
ble også bevillings- og bygseluttrykene sammenblandet i dokumentene,
inntil utviklingen endte dithen av bevillingsuttrykkene helt ble fortrengt
for uttrykkene fra bygselordningen.
Her er særlig talt om bevilling til engslått som særlig typisk, men for
holdene med bevilling på seterbruk har i de store trekk utviklet seg som
bevilling på engsletter. Bevilling på seterbruk har vært såpass utbredt
over hele landet, at man kan forutsette at det ikke beror på noen tilfel
dighet, men har sin rot i forhold av almengjeldende art. Noe forhold
som skulle berettige til å forklare bevillingsordningen som påtvunget
almuen av øvrigheten, føreligger ikke. Etter lovgivningen har det aldri
vært nødvendig til opptagelse av seterbruk i ålmenningen å søke
fogdens medvirken. Forklaringen må søkes i bevillingstagerens forhold
til almuen. Hva han der har villet oppnå, er her som ved bruk av
engslette beskyttelse mot inngrep fra almuens side, enten under seterens
opptagelse eller under dens senere bruk. Sådan bevilling er meddelt
kurant. Utviklingen har fulgt samme linje som ved bruk av fjellsletter,
fra frivillighet har begjæring om bevilling fått preg av sedvane og
deretter av nødvendighet og plikt. Seter og engslette er ofte slått
sammen og bevilling gitt for begge, og fjellslette-skatten er blitt oppført
som en betaling for bevilling på både seter og fjellslette. Og utviklingen
er endt dit at det offentlige mer eller mindre sterkt har gjort gjeldende at
det var en plikt å søke bygsel på seter, og at denne bygsel ble meddelt
mot avgift.
Man skal i all korthet gjøre oppmerksom på at parallelt med utvik
lingen av bevilling på seter og engslette i almennning, gikk utviklingen
av bygsel på skyldlagte engsletter. Ved denne bygsel omfatter rettshand
elen en skyldlagt eiendom og innebærer en privatrettslig disposisjon
med dertil hørende avgift til eieren (staten), mens ved bevilling retts
handelens gjenstand (engslettet, seteren) vedble å henligge som herhghet
i ålmenningen likesom bevillingen her ble meddelt avgiftsfritt, og dens
hensikt var av offentligrettslig art (beskyttelse). Fjellslette-skatten var
nemlig uavhengig av bevillingen.

----
39 SS-A
----
ALMENNINGER I VERDAL
Som forklart tidligere, forsto man opprinnelig i den sammenheng det
her snakkes om almenninger, de übebodde områdene mellom bygdene.
Bosetningen var stort sett begrenset til de steder hvor man kunne drive
gardsbruk, det vil si dyrke jorden og drive med husdyr. Og korndyrking
og husdyrhold var fast knyttet til hverandre i gammel tid. En korngård
var nødt til å ha husdyr for å kunne gjødsle jorden, ja, lovene påbød til
og med en viss mengde husdyr for hver arealenhet. Derimot såtte ikke
lovene noen øvre grense når det gjaldt tallet på husdyr. Dette begrenset
seg i grunnen seiv. Tallet på husdyr måtte tilpasses de muligheter som
fantes for å vinter f ore dyrene.
I den første tiden menneskene bodde på garder i Verdal, i tiden rundt
og like etter vår tidsregnings begynnelse, var det godt om plassen, og
alle kunne slå seg ned på steder med både god dyrkningsjord og gode
beitemuligheter for dyrene.
Naturlige åpne steder i skogene ble utnyttet som beitesteder. Et åpent
sted i skogen ble kalt en vin. 1 Disse vinjar - vinene - tilhørte da rimeligvis
de gårdene som lå nærmest og ble brukt av dem.
Men etter hvert ble det behov for ny jord, og slike viner ble bebygd.
Gårdene som ble reist der, fikk ofte -vin som siste ledd i navnet sitt.
Dette skjedde for så lenge siden at -vin-endingene nå har kommet bort i
de fleste tilfeller. Av -vin-gårder i Verdal har vi følgende: Holme, Ydse,
Tiller, Sende, Skjefte (kom bort i middelalderen som egen gard, ligger i
dag under Faren), Stinne (kom bort i middelalderen, trolig som følge av
Skroveskredet, men finnes som rester under navnet Nybo i dag), Reppe,
Gudding og Vinne. Disse gårdene regnes for å være svært gamle.
En annen navnegruppe, de som ender på -10, antar man også kan ha
den samme opprinnelige betydning som -vin, nemlig «åpning eller lys
ning i skogen». 2 Følgelig synes det også her å ha vært tale om mulige
beitemarker for nærliggende garder før disse stedene seiv ble tatt opp
som selvstendige garder. Denne navnegruppen har muligens større
spennvidde enn -vin-navnene her i Verdal. I hvert fall ser det ut som
at de yngste -10-navnene her er yngre enn de yngste -vin-navnene. Men
de eldste går like langt tilbake i tiden som de eldste -vin-navnene. (Dette
forholdet er forøvrig drøftet nærmere i Bosetningshistorien for Verdal.)
Av -10-navn i Verdal har vi følgende: Heitlo, Ravlo, Heilo, Kvello og
Follo. Den siste er imidlertid helt ødelagt av Verdalsraset i 1893.

----
40
----

----
41 SS-A
----
En tredje gruppe navn som man ofte knytter til en eldre menneskelig
aktivitet på stedet før de seiv ble selvstendige garder, er -set-navnene.
Det har vært en del diskusjon om dette leddet har sammenheng med en
tidligere seter eller ikke. 3 Det problemet skal ikke taes opp her, men vi
kan nok anta muligheten av at stedet tidligere kan ha blitt brukt som
beitested av eldre nabogårder før -set-gården seiv dukket opp. Av slike -
set-navn finnes disse i Verdal: Skjærset, Græset, Tuset, Halset, Nonset,
Leirset og Lindset. Den siste ligger øde i dag.
Forskerne mener at denne gruppen er en god del yngre enn de to tid
ligere nevnte gruppene.
I tillegg til disse relativt sett opplagte navnegruppene finnes ganske
sikkert flere garder i Verdal som før de ble bebygd, var beitesteder for
eldre nabogårder. Det forholdet skal ikke drøftes her. Men det som vi
imidlertid ønsker å rette oppmerksomheten mot med disse tilsynlatende
uvesentlige opplysningene, er at gårdene hadde behov for beitemulig
heter for dy rene sine utenfor hjemmej orden. Og slike steder fantes i ut
marken mellom gårdene. Men etter hvert som det ble trangere om
plassen nede i bygden måtte man søke lenger ut. Fortsatt var det ingen
som hadde eiendomsretten til de übebygde områdene mellom bygdelag
ene, fortsatt ble de kalt almenninger, fortsatt var de allemannseie.
I vikingetiden begynte bosetningen å nå langt oppover dalen, og da
kristendommen ble innført, må det kunne antas at garder var ryddet, og
at det bodde folk stort sett over alt i Verdal hvor det var mulig nedenfor
den marine grense. Kanskje lå de øverste dalstrøkene fremdeles urørte.
Med den marine grense forståes det nivå havet hadde på sitt høyeste like
etter siste istid. I havvannet ble det avsatt sedimenter, som etter hvert
som landet hevet seg, ble tørt land. Det er i disse avsetningene vi finner
den beste dyr kningsj orden i Verdal.
Den marine grense går her i Verdal litt i underkant av 200-meter, og
ved å følge 200 meters-linjen, kan man grovt sett se hvilke områder som
tilhørte gårdenes hjemmej ord og hvilke områder som var almenninger.
Dette må imidlertid i aller høyeste grad ikke sees på helt bokstavelig, for
det finnes garder ovenfor denne grensen hvor det dyrkes korn, for
eksempel Sul, og det finnes områder nedenfor denne grensen som ikke
er egnet til oppdyrking, for eksempel de lavereliggende skogområdene
på nordre og søndre side av den nederste del av Verdal.
Men som sagt grovt sett, kan det sees slik, og man kan også regne med
at allerede fra gammel tid var almenningene å finne utenfor og mellom
de bosatte områdene.
Lengst ned er Verdal kommune forholdsvis smal. Men det er i denne
den smaleste delen av dalen at de bredeste jordbruksbygdene finnes.
Følgelig er også her de übebodde områdene, almenningsområdene,
minst. Men et kort stykke oppover mot øst deler dalen seg i to, og vi får

----
42 SS-A
----
her to hoveddalfører. Her blir bosetningsområdene smalere og mer
sammentrengte. Til gjengjeld blir de übebodde områdene større og
videre, både mot nord, mellom dalene, og mot syd. Og mot øst finnes
ytterligere store übebodde områder.
Innimellom de bebodde områdene har det kanskje vært mindre übe
bygde områder som ble brukt som almenninger en tid. Men trolig gikk
slike almenninger snart over til å bli regnet som deler av de gårdene som
brukte dem, de ble liggende innenfor gårdsvaldene og ble til
gårdsskoger. Når dette begynte å bli praksis, er vanskelig å si, men trolig
har denne prosessen gått på gjennom lang tid. Imidlertid har den allike
vel vært i strid med de eldste lovene. Tidligere er det forklart at en mann
eide det som var innenfor gjerdet og så langt som han kunne kaste en
snidill. Når så områdene med gårdsskog tok til å bli utvidet, måtte dette
nødvendigvis skje på almenningens bekostning.
Til tross for at dette således må ha vært i strid med de eldste lovene, er
det ikke dermed automatisk at denne praksisen var ulovlig. Det er
tydelig at det har skjedd en utvikling her. Og det kan bemerkes at når
man i dag taler om gårdsskoger, og samtidig ser på hvilke garder som på
1700-tallet ble beskrevet med skog, så gjelder dette egentlig alle gårdene
i bygden. Noen har i dag mindre skog, men det skyldes det forhold at
skogen har blitt ryddet ut til fordel for dyrket jord.
Det kan altså ikke ha vært tale om at noen skaff et seg ekstra rettighet
er i almenningene på bekostning av andre. I større eller mindre grad må
det ha vært en slags form for overenskomst som gradvis tok form
gjennom en lang utviklingstid. Men det som er klart, er at dette skjedde
på bekostning av almenningene. Mens man tidligere hadde sammen
hengende almenninger over alt, ser det ut som at mot slutten av middel
alderen begynte almenningene å bli beskåret. Og på 16-1700-tallet
må vi kunne tro at hva som var ålmenning og hva som var gårdsskog,
var noenlunde klart. Men som vi tidligere har sett, var det fremdeles
mulig å rydde seg gard i almenningene, slik at de gjenværende almenn
ingsområdene stadig ble beskåret.
Et kort historisk tilbakeblikk kan her være på sin plass. Man regner at
mot slutten av høymiddelalderen, rundt 1350, hadde bosetningen i
Verdal nådd sitt middelalderske maksimum. Denne bosetningen lå
under den allerede beskrevne marine grense bortsett fra Sul. I Vera var
det trolig ikke fast bosetning i middelalderen. Etter høymiddelalderen
begynte senmiddelalderen, og med den tok også en nedgangstid til. Ned
gangen skyldtes flere årsaker som vi ikke skal komme nærmere inn på
her, men den førte til at mange garder, ja, hele bygdelag ble liggende
øde. Blant annet kan nevnes at hele Helgådalen ovenfor Elnes ble frå
flyttet.
Da nedgangstidén tok slutt, hadde ofte eiendomsretten gått tapt til de

----
43 SS-A
----
gårdene som hadde blitt fråflyttet og blitt liggende øde. Bare kirken og
kronen hadde jordebøker som kunne bevise deres eiendomsrett. Men
for andre var ikke dette mulig, da ingen visste hvem som hadde eid gård
ene 200 år tidligere. Jordveien var igjengrodd, og da nyrydningsmenn
tok fatt på å rydde jorden igjen ut mot slutten av 1500-tallet, trodde alle
at dette skjedde i kongens ålmenning, og slik nyrydningsmenn ble der
for kalt kongens husmenn, fordi de ryddet jord på kongens grunn. De
var ikke husmenn i den forstand vi normalt legger i begrepet. Vel var
man nok klar over at jorden hadde vært ryddet tidligere, men det var så
lenge siden, at den ble regnet som øde. Slik øde garder ble her i Trønde
lag kalt aun. Allerede i Aslak Bolts jordebok 1432 blir begrepet aut eller
aut i almerki brukt. Ordet al merki kan oversettes til allemannsmark,
med andre ord ålmenning. 4
Her i Verdal finnes en lang rekke -aun-navn. Vi skal imidlertid ikke
kom inn på dem her, bortsett fra å peke på at mot slutten av middel
alderen regnet man enda almenningsområdene for å være der hvor
ingen garder lå, hvilket da omfattet også slike ødegårder.
Vi må kunne tro at de fleste almenningsområdene her i Verdal hadde
sine egne navn. Likedan må vi kunne regne med at man stort sett var
klar over hvor grensene gikk. Men vi må også være klar over at propor
sjonalt med avstanden fra de bebodde stedene i bygda økte også uklar
heten og unøyaktigheten med hensyn til grensene. Enkelte almennings
områder hadde naturlige navn etter det området hvor de lå. Andre fikk
navn etter et markert topografisk kjennemerke så som et vann eller en
fjelltopp eller lignende. Samme området kunne også ha flere navn, alt
etter hva som syntes naturlig i den og den sammenheng. Ofte ble slike
navn brukt for å beskrive et almenningsområde nærmere. Et
almenningområde kunne være forholdsvis stort av omfang, og for
nærmere å stedfeste for eksempel en seter, kunne et fiskevann bli brukt
som referanse. En annen skikk som ser ut til å ha kommet i bruk sist på
1600-tallet og utover 1700-tallet, er å navngi et almenningsområde etter
en bestemt sag. Ofte fikk de enkelte sagbrukene rett til å ta tømmer fra
et almenningsområde. Det ble da denne sagens ålmenning. Eksempler
på dette har vi i Gren ålmenning, oppkalt etter Gren sag; Nedre Holmen
ålmenning, oppkalt etter Nedre Holmen sag; og Hauka ålmenning,
oppkalt etter Hauka sag.
Ellers er det i kildene funnet flere andre navn på almenninger som
ikke er i bruk i dag. De fleste av disse er lett å ta etter navnet, mens
andre må ha en nærmere forklaring. Følgende navn på almenninger er
funnet brukt her i Verdal: Østre Juldal ålmenning, Oppdal ålmenning,
Skjæker ålmenning, Skjækervold ålmenning, Skjækerdal ålmenning,
Skjækerå ålmenning, Tverå ålmenning, Sul ålmenning, Vethngen
ålmenning, Grønning ålmenning, Kalvdal ålmenning og Kirkealmen

----
44 SS-A
----
ningen. I tillegg kommer de tre som er nevnt ovenfor.
Men fra 1800-tallet brukes det stort sett bare navn på almenningene
som man kjenner i dag. Ikke alle er statsalmenninger. To er private al
menninger. Følgende navn brukes i dag: Volhaugen ålmenning, Leksdal
ålmenning, Malså ålmenning, Vera eller Juldal ålmenning, Kverndal
ålmenning, Småseteråsen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning, Fcers
ålmenning, Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Hoås ålmenning,
Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Tre av disse er matrikul
erte, nemlig privatalmenningene Vera eller Juldal og Færs, samt statsal
menningen Inns eller Sul.
I tillegg kan nevnes at Leksdal ålmenning delvis blir omtalt som
Vestre Leksdal ålmenning og Østre Leksdal ålmenning.
De ovenfornevnte navnene som ikke vanligvis er i bruk i dag, vil bh
behandlet under den ålmenning de hører hjemme. Men ett navn, Kirke
almenningen, må vi se litt nærmere på. Det er funnet brukt bare en
gang, nemlig i forbindelse med rapportene som kom inn til almennings
kommisjonen av 1861. Det har ikke vært mulig å stedfeste denne ål
menningen. En mulig forklaring kan være at dette navnet ble brukt om
et skogstykke som var benefisert en av kirkene i Verdal. Før salget av
det benefiserte godset var det en hel del garder som var benefisert kirk
ene, og det kan således ha vært et skogstykke som tilhørte en av disse.
En annen forklaring på navnet Kirkealmenningen er ganske enkelt
kirkebakken. Det var vanlig at man i eldre tid omtalte området rundt
kirkebygningen, eller helst fremfor denne, som kirkealmenningen. Dog
var denne skikken mest vanlig på Vestlandet. 5 Men det kan allikevel
være et enkeltstående eksempel på dette.
Noter.
1 NSLs. 343 f.
2 NSLs. 206.
3 NSLd.272.
4 Sandnes: Ødetid og gjenreisning s. 108.
5 NHLs. 155.
Gamle almenningsnavn i Verdal.

----
45
----

----
46 SS-A
----
BAKGRUNNEN FOR ALMENNINGSFORRETNINGENE OG
ALMENNINGSKOMMISJONENE
I de etterfølgende kapitler - hver ålmenning har fått sitt eget kapitel -
har vi prøvd å gi en kort og summarisk beskrivelse av den enkelte
almennings historie. Dette er ikke noen fullstendig almenningshistorie
for Verdal, og det er heller ikke tatt standpunkt til om de almenninger
som i dag kalles statsalmenninger, egentlig er bygdealmenninger eller
eventuelt har en annen status. Det hele går stort sett ut på å gjengi i
kronologisk rekkefolge de beskrivelser som er gitt over almenningene av
de forskjellige almenningsforretninger og almenningskommisjoner samt
bakgrunnen for disse.
Forholdet var nemlig det at det var visse hendelser som foranlediget
beskrivelsene. Disse hendelsene var som of test kongens ønske om å få
almenningene beskrevet for at han så kunne seige dem. Og i dette kapit
let er denne bakgrunnen forsøkt skissert.
Flere av almenningsbeskrivelsene inneholdt en innledende forklaring.
Av praktiske grunner blir disse innledningene gjengitt i dette kapitlet,
slik at gjentagelse ikke er nødvendig for hver ålmenning.
Videre vil vi her gi en oversikt over utviklingen som fant sted fra
rundt midten av 1600-tallet og frem til og med almenningskommisjonen
av 1861. Kongemaktens interesse for almenningene tok til å vise seg
før 1650-årene, men for Trøndelagsområdet, og spesielt for Verdal,
kom ikke denne interessen til å bety noen spesielt før den tid. Skog
bruket var en ny næring, og den fikk innpass i det sydlige Norge fra
først på 1500-tallet i og med at vannsagen ble tatt i bruk. Det var neder
lenderne som var de største avtagerne av norsk trelast på den tid, og det
var naturlig at de fra begynnelsen av denne epoken hentet trelasten fra
de havnene som lå nærmest på Norges sydkyst.
Men etter hvert vandret den nye næringen nordover. I 1620-årene
nådde den for første gang til Verdal, og den første sagen ble satt i drift i
Grundfossen. Men som det er fortalt i Skog- og sagbruks historien, tok
det noen tiår før sagbrukene blomstret opp her. Men da sagbrukene
hadde kommet i gang, kom også kongens lover til å få betydning her i
bygden. For en stor del av tømmeret ble nemlig skaffet tilveie i almenn-
ingene.
I det etterfølgende er det lagt vekt på de forhold som direkte eller
indirekte berørte Verdal.

----
47 SS-A
----
Kristian den femtes norske lov av 1687 er blitt nevnt tidligere. Men
foruten denne loven kom det mange lover og recesser som hadde sin
opprinnelse i København. Som allerede nevnt, hadde svært mange av
disse lovene til hensikt å beskytte skogene og dermed legge opp til en
fornuftig skogpolitikk. Men andre derimot hadde som sin første opp
gave å skaffe penger i en ellers slunken statskasse. Danmark-Norge var
nemlig innblandet i en rekke kriger i det 17. og 18. århundre, og krigfør
ing er kostbart.
Det første som skal nevnes her, er Kristian den femtes skogordinans
av 1683. Den var på syv punkter, og den såtte begrensninger for hvor
store trær som kunne hugges. De største forbeholdt kongen seg retten
til, mens man fritt kunne hugge mindre trær. Ordinansen gjentok også
påbudet om at bønder ikke fikk lov til å drive handel med tømmer eller
trelast. Dette skulle avhendes til sagbrukseierne. Man prøvde også å
forebygge skogbranner ved å sette strenge straffer for å forvolde brann i
skogene. Skogbranner var nemlig en vanlig foreteelse i skogene på den
tid, og hvert år gikk det tapt store verdier. Straffeutmålingen kan
imidlertid knapt sies å ha vært rettferdig. En odelsmann skulle miste sin
gard dersom han forvoldte skogbrann, og en leilending skulle miste sin
bygsel. Men en løsgjenger eller skogfinne skulle bøte med livet. Med
skogfinner mentes i denne sammenheng folk fra Finnland som drev
nybrottsarbeide i skogene, spesielt på Østlandet. Måten de drev dette
på, var ved utstrakt bråtebrenning, og som man lett kan forstå, måtte
dette forvolde en rekke skogbranner. 1
Allerede før denne skogordinansen var det blitt utnevnt en skog
inspektør for det sønnenfjellske Norge. Denne skulle ivareta konge
maktens interesser. Embetet ble imidlertid avskaffet i 1670. Allikevel ser
det ut til at skoginspektøren fungerte til ut i 1680-årene. 2 Og i
begynnelsen av 1680-årene ser det også ut til at det ble utnevnt en tilsvar
ende skoginspektør for det nordenfjellske Norge. Han hette Søren
Sørensen. I 1686 ble det utsendt en instruks for denne skoginspektøren.
Av hans mange gjøremål skulle han blant annet besiktige og beskrive
kongens skoger og almenninger, samt kirkenes, prestebordenes, de
benefiserte gårdenes og ryttergårdenes skoger. Grensene for disse skulle
ogsåoppmerkes.
Det er imidlertid ikke funnet noe direkte resultat fra Søren Sørensens
penn om denne ordren, men trolig har han sendt inn en rapport. I alle
fall har det kommet inn rapporter om rovdrift av skogene i Trøndelag,
for i 1707 så Fredrik den fjerde seg nødsaget til å sende ut et fredlys
ningsdokument. Det hadde nemlig kommet ham for øre at de os tilhør
ende og af en og anden bøxlede skoge og almindinge udi Trondhjems
stift meget skammelig forhugges, hvilket vil omsider udfalde for samme
distrikt i en og anden maade til stor skade og fordærvelse ... Dette var jo

----
48 SS-A
----
svært fremsynt av kongen,og vi skal ikke betvile hans oppriktighet når
det gjelder Trøndelagens ve og vel. Hans påbud var sikkert nok til beste
for landsdelen: ... straksen udi vores navn overalt udi Trondhjems stift
gjørforbud, at herefter aldeles ingen hugst maa ske udi de os tilhørende
og fra amtstuen bøxlede skoge og almindinger ...
Seiv om altså Verdal ikke er spesielt nevnt her, må man kunne regne
med at fredlysningen også gjaldt her. Riktignok er det grunn til å tro at
tilstandene var verre lengre mot syd hvor sagbruksvirksomheten hadde
vært drevet i lengre tid. Men som kjent, går det fort å ødelegge et skog
område når hugsten foregår fullstendig ukritisk. Og seiv om almenn
ingene ikke kan ha vært i en slik tilstand som det er beskrevet i et annet
avsnitt, hadde nok kongen skjellig grunn til å sende ut denne fredlys
ningen. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Så ser det ut til at det fulgte en periode på et par ti-år hvor det var
mindre aktivitet med hensyn til Verdal. Naturligvis ble skogen drevet
også i denne perioden, men det ser ikke ut til at sentralmyndighetene har
ofret Trøndelag noen spesiell interesse.
Men så i 1734 gikk det ut et skriv fra C. Rantzau til stiftamtmann
Bentzon med påbud om å innhente opplysinger om almenningene.
Christian Rantzau var forøvrig visestattholder i Norge på den tid. 3 Hans
skriv inneholdt blant annet følgende oppgåver satt opp punktvis:
1. Hvor mange almenninger og benefiserte skoger fantes i fogderiene, og hva de
2. I hvilket sogn eller anneks lå almenningene, til hvilket bygdelag hørte de, og hvilken
kirkelig instans eide de benefiserte skogene.
3. Almenningenes og de benefiserte skogenes daværende tilstand: var de uthugget eller
bevart, besto skogen av gran eller furu.
4. Omtrentlig utstrekning, størrelse og grenser for disse offentlige skogene.
5. Hvilke almenninger som var solgt, og i så fall når og til hvem.
For å foregripe begivenhetenes gang en smule, kan det fortelles at på
det tidspunktet var enda ingen almenninger solgt i Verdal. Det skjedde
først mot slutten av 1700-tallet. Derimot var det vanlig allerede da med
almenningssalg til private på Østlandet.
Stiftamtmannen sendte så i sin tur denne oppgaven videre til sine
fogder. Fra jogd Grimer i Stjør- og Verdal fogderi innkom 13. april
1735 et svar, hvor fra følgende gjengies:
Ellers maae Jeg herved underdanigst kortlig forestille: at hvad almindingerne betreffer:
Saa siger Almuen (som det og Billig synnes) at det er Bøygdens fælletz u-Skiiite
Skove, hvor de har deres Huustømmer, Skoughugst, udmarch eller udßast, effterdj
till de fleeste gaarder, der i den faste Bøygd ere oeliggende iche findes hiemßast end
siige udßast, som mand vill meene eenhver Gaard bør have, og nåar nu disse Bøygdens
fælletz u-skiffte Skove, schall holdes for Kongens Alminding, som de well har passeret
for, siden der, af de Bord, som af det Saug Tømmer, som der udj, effter Saug Ejernes
andgifvelse i Saug Mandtallet er hugget, er svaret Bord-schatt, Saa har som melt den
største del af de Gaarder, her i Fogderiet beliggende, iche den minste Hærhghed at

----
49 SS-A
----
føre sig Eyendommelig til Nytte Skaug og udmarch hvoraf de fleeste, som iche hafver
desbedre Korn Jorder, og desuden ner ved Søen beliggende, maae søge deres Næring
Skatter og Contributioner; Dette wil leg da som melt underdanigst hafve førestillet,
till paafølgende Deres Excellences Naadige Betenchning, om disse saa kaldede
Almindings Skover, eller Rettere sagt, Bøygdens Fælletz u-Skiffte Skove, tillige udj
den andbefallede Forrettning Ligesom Kongens Alminding, enten schall indlemmes
eller udluches.
Dette svaret gir ingen opplysninger som berører Verdal direkte, men
Griiner var som før nevnt fogd i Stjør- og Verdal fogderi, og dermed må
vi kunne anta at dette er dekkende også for forholdene i Verdal.
Et par-tre ord fra dette brevet kan trenge en nærmere forklaring. Det
gjelder ordene hiemßast, udßast og u-Skiffte Skove. hiemßast eller
hjemmerast var beite- og bruksområdet nær mest gården. Dette kunne
være privat eiendom for det enkelte bruk, men som oftest var det sameie
mellom flere bruk. 4 Hjemmerasten strakte seg ut mot utrasten. Utrasten
var egentlig den del av utmarken som lå lengst borte fra gården, men
den kunne også omfatte bruksrett i ålmenning. 5 Og med u-Skiffte
Skove forståes ganske enkelt uskiftet skog, det vil si skog som var felles
eie.
Alle de bestemmelsene som var blitt gjort gjeldende fra siste halvpart
av 1600-tallet og frem til først på 1700-tallet, utgjorde en nokså uover
siktlig mengde påbud, lover og bestemmelser som kanskje engang ikke
var ensartet for hele landet. Derfor kom det i 1726 en kodifisering av de
tidligere bestemmelser med til dels nøyaktige oppgåver over hvilke
størrelser av trær som kunne hugges til de bestemte formål. Videre ble
det understreket at all saging skulle foregå på de priviligerte sagene. 6
For å handheve disse bestemmelsene ble det opprettet en skogbruks
kommisjon, men allerede i 1739 ble denne kommisjonen forandret til et
generalforstamt. Dette generalforstamtet skulle sørge for at skogene ble
bevart ved at ungskogen ble spart, at det ble holdt bedre økonomi med
skogene, og at elvene skulle settes i bedre stand slik at fløtning kunne
foregå uhindret. Til å påse dette ble det ansatt forstbetjenter - holz
førstere. 1 (Se også avsnittet Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Men allerede i 1746 ble generalforstamtet avskaff et. Det ligger ikke
innenfor rammen av denne fremstillingen å ta standpunkt til hvorfor
generalforstamtet ble avskaffet, men vi kan vel anta at det var først og
fremst av økonomiske grunner. Den langsiktige virkningen av slikt
arbeid hadde man ikke øye for på den tid. Derimot merket man godt når
det begynte å bli utgifter som ikke syntes å kunne forsvares.
Men mens generalforstamtet var i virksomhet, sendte det i 1740 et skriv
til Rentekammeret hvor det pekte på nødvendigheten av å bevare
almenningsskogene nordenfjells. Spesielt ble det pekt på at de som var
bortbygslet til hugst, var drevet hardt. Det samme var forøvrig tilfelle
med de benefiserte skogene.

----
50 SS-A
----
Etter at generalforstamtet var avskaff et, skulle stiftamtmennene ha
tilsyn med skogene innen sitt embetsdistrikt. 8 Og det var vel som følge
av dette at stiftamtmannen i Trondhjem stiftamt i 1748 sendte ut et sir
kulærskriv til fogdene i amtet med påbud om å rapportere skogenes til
stand til ham. Blant annet ønsket han å få en oversikt over alle offent
lige skoger og deres tilstand. Men han ville også ha opplysninger om de
privateide skogene. Og likedan måtte rapporten inneholde oversikt over
alle sagbrukene. Som en forklaring på hvorfor han ønsket alle disse
opplysningene, sa han blant annet: ... paa hvad maade ald u-loulig
Skou hug imod Loven og Forordningerne kunde for ebygges til Skovenis
Nøtte og Conservation, forfremtiden paa det at baade de deforhuggne
skove kunde igien Tilvoxe og de end nu i nogen stand værende kunde
blive ved magt hereffter ved en slags bedre occonomies indrættelse end
hid til skeed er, ...
Han kunne vel sagtens trenge å gi en slik forklaring på sitt forlang
ende, for det var en stor oppgave han påla sin fogder i tillegg til alle de
andre gjøremål disse fogdene hadde.
Den 2. desember 1749 svarte fogd Petter Arnet. Han mente at opp
gaven han hadde fått var for stor til å kunne gi et skikkelig svar innen
den fristen som var tilmålt. Allikevel hadde han laget et ganske fyldig
svar som imidlertid var bygget på hva han hadde fått vite av almuen:
Ikke desto mindre, da Intet paa min Side til Hs. Majst.s. Tjeneste efter allerunderdan.
Pligt skal feile i alt hvad jeg formaar efter Ordre at tilveiebringe, saa vil jeg av det som
tilforn til Sagkommissionen og G.F.A. angaar Sagene og Skovene efter Almuens For
klaring er indgivet, excerpere det fornødne og Præstegjeld vis forfattet meddele min
Beskrivelse over saavel Sagene efter Mandtallet og Saugeiernes Angivelse, som
Skovene efter Almuens Forklaring alt i den Orden at først Sagene i ethvert Præstegjeld
forklares, dernest Skovene: 1) Almn. Skove, 2) Kongens og benefiserede Gaarders
Skove og 3) Proprietaire og Selveiergaardens Skove og blir da efter denne Orden for
Verdalens Prestegjeld:-
Og som nevnt, kommer da først beskrivelsen av sagbrukene i Verdal.
(Denne teksten er satt inn i Skog- og sagbruks historien.) Som Arnet sa,
hadde han også gitt en beskrivelse av de andre skogene foruten almenn
ingsskogene. (Disse beskrivelsene er satt inn i avsnittet om de benefiserte
skogene.) GFA er forøvrig forkortelse for generalforstamtet.
Om almenningene sa Arnet følgende:
Dernæst Skovene efter den Forklaring Almuen har gjort, saasom I. Almindings
Skoverne-
Som Almuen tilregner sig at wære deres fælletz udrast Og u-skifte Skowe, hwor eendel
Gaarders Opsiddere som inge Skow till deres paaboende Gaarder hawe, tåger Deres
Huus Tømmer og anden fornøden Bygnings Materialier som de till Gaardernes Rep
aration og vedligeholdelse item Ski-hug og Brende-weed behøver; Samme Almindings
Skowe udj Wærdalen er følgende og af den beskaffenhed som Almuen har forklaret
Nemlig:
Etter denne innledningen fulgte så almenningsbeskrivelsene. Dette

----
51 SS-A
----
var imidlertid ikke almenningsbeskrivelser av de almenninger vi kjenner
i dag. Det var en beskrivelse av hva som var almenninger i Verdal.
Inndelingen av disse almenningsområdene var av mindre interesse i
denne sammenheng. Allikevel ble det foretatt en inndeling. Denne inn
delingen hadde trolig betydning som referanse og ikke mer. Ettersom
disse almenningsbeskrivelsene til dels omfatter så store områder at flere
av dagens almenninger ligger innenfor en enkelt av almenningsstrekn
ingene, vil disse beskrivelsene bli tatt med her:
(1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bygdens yderste Gaarder, og
Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil
samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Ost Ligesaa = 1 Miil. Strækn
ingen bestaaer Deels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat
Deels af Ringe og Duelig Furue samt weirbrudt grann Skow, saasom det beste af
Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog findes endnu
paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel
Saw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes.
(2:) Opdahls Almindingen i Woche Annex tåger sin begyndelse fra LægsDahls
Almindingen og strecker sig øster till Straadals Fossen Vi Miil øster for Wæren som er
i Længden ungefehr - 6 Miil; men i Bredden underskeedlig Dels Vi Fierding Dels 1
Fierding og Lit mere. Streckningen bestaaende mesten af slette og Snaue Field hwor
intet, uden noget Bircke Kiier woxer, samt hist og her i Dahl Lægderne nogen Furue
og Grann Skow som dog er meget ud huggen till Saw Tømmer till ulwild Saug, og
hwor endnu een temmelig Deel Kunde Findes, som dog med beswærlighed og bekostn-
ing will frembringes, siden den nermeste og beqwemmeste Skow er ud huggen.
Skowen er ellers Bøxlet til Ulvild Saug, og af ingen Synderlig wext.-
(3:) Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af Wæren og Helg
aasen streckende sig Wester i Længden till Aarstad 5 Miel og Bredden samme Stæde
Vi, 1 fierding og Lit mere Skaugen bestaaende af Gran og Furue, med hist og her paa
de Snaue field eendel Bircke Kratt, den nedre Part af Skowen, Bøxlet for Justitzßaad
Hagen till Neder Holmen Saug-, hworudj saug Tømmer wirkes, ellers er Skowen paa
eendel Stæder noget wejrslitt og Ringe.
(4:) Suul Almindingen, liggende under Woche Annex bestaaende mesten af Snaue
Field, og hworpaa ingen Skow af Gran og Furue findes till Nytte icke heller nogen
Wexter Skow som kand gifwe andledning at beskrifwe Streckningen.-
(5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lef
ringen beliggende streckende sig i Længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Miel. -
Skowen som af Almuen til Gaardernes fornødenhed er ud huggen, bestaaende af
Smaae Gran, samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer.
(6:) Ramsaas Almindingen. - streckende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i
Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaards fornødenhed er meget ud
huggen bestaaer ag een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende weed, samt
hist og her i Dahl Læggerne Lit Huustømmer.-
(7:) Wolhougs Almindingen streckende sig øster i Længden = 3 Fierdinger og i Nord
Vi Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig Gran og Furue, till gandske Liidet
Huus og Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom
den af Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen.-
Opdahls Almindingen er et navn som bare er funnet nevnt ved denne
anledning. I beskrivelsen av Leksdal ålmenning står også navnet Opdals
Fieldet nevnt. Det kan ikke være annet enn Hærvola. Navnet Oppdalen
Bind VI A —4

----
52
----

----
53 SS-A
----
er forøvrig en sjelden gang brukt om Helgådalen også i våre dager.
Innenfor det området som er beskrevet, ligger i dag Malså statsalmenn
ing og den nordre delen av Vera eller Juldal ålmenning. Men avstandene
som er oppgitt, må taes med en klype salt. På den tid var en norsk land
mil noe lengre enn en mil etter det metriske systemet. Den var på rundt
11,3 km. Riktignok er det grunn til å tro at en mil i terrenget var noe
kortere, men seks mil er allikevel en stor distanse. Fra Hærvola ville det
ha plassert grensen et par-tre mil inne i Sverige. Det kan også nevnes at 1
fjerding var !4 av 1 mil. 9
Dend2den Woche Annexes Alminding dekket sannsynligvis den søndre
delen av Vera eller Juldal ålmenning og Kverndal statsalmenning.
Det ser her ut til at dette området må ha omfattet midtområdet i Verdal,
det vil si området mellom Helgådalen og Inndalen. Også her må av
standene behandles med forsiktighet.
Av Suul Almindingen får vi her ingen beskrivelse, men på grunnlag av
de andre almenningene som er nevnt, er det grunn til å tro at denne
strekningen omfattet alt sønnenfor Vera eller Juldal ålmenning og
Kverndalen ålmenning fra svenskegrensen til Tromsdal ålmenning. I så
fall omfattet denne i hvert fall deler av Inns eller Sul ålmenning, hele
Færs ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenning og Hoås
ålmenning. Årsaken til at dette området bare omtales i generelle vend
inger skyldes trolig at skogen lå for langt borte til at den kunne utnyttes
skikkelig av de sager som eksisterte.
Men trolig var ikke beskrivelsene gode nok, for i 1752 kom det et nytt
skriv fra Rentekammeret med ønsker om opplysninger om almenning
ene og kongens og de benefiserte skogenes tilstand og størrelse. Hvor
vidt det ble gitt noe svar på dette brevet, har ikke vært mulig å finne ut
av, men i september 1756 gikk det atter ut et sirkulærskriv til fogdene og
sorenskriverne i amtet med beskjed om å avholde besiktigelsesforret
ninger over de kongelige almenninger med behørige Laug-Rættes-Mænd.
Dette resulterte i almenningsforretningen av 1758. 1758-forretningen
ble også kalt en besiktigelse. Det er en sannhet med modifikasjoner, for
det er lite som tyder på at lagretten var ute i terrenget. Trolig er beskriv
elsene bygget på vitneavhør. Den innledes slik:
Dette kartet er laget på grunnlag av fogd Petter Arne ts almennings
beskriv eiser i 1749. Det er svært mange usikre forhold som spiller inn
her slik at mange forbehold må taes med hensyn til grensene. Almenn
ingene er nummerert i samme rekkefolge de er beskrevet av A r net: 1 =
Lægsdals Almindingen, 2 = Opdahls Almindingen i Woche Annex, 3
= Dend Iden Woche Annexes Alminding, 4 = Suul Almindingen, 5 =
Tromsdahls Almindingen i Woche Annex, 6 = Ramsaas Almindingen,
og 7 - Wolhougs Almindingen.

----
54 SS-A
----
1758 den 18 July anfangede mand med allmendingens Besigtelse i Wærdalen,
hworwed war nærwærende Fogden Hr. Arnet tilligemed efterskrewne Lawrættes
mænd: Lænsmanden Arent Ellefsen Hallem, Halwor Lunden, Thore Østgaard, Ole
Mønes, Elias Bolgaard og Anders Molden.
Verdal ser ut til å ha blitt delt i fire almenningsstrekninger. Bare
Volhaugen og Leksdalen har fått noen lunde den fasong de har i dag.
De øvrige almenningene er mer eller mindre innbefattet i hva som kan
kalles to almenningsstrekninger. Men i likhet med beskrivelsene fra
1749 skulle disse beskrivelsene bare slå fast hva som var almenninger i
Verdal. Og seiv om detaljene mangler, må man innrømme at det går
klart frem hva som ble regnet som almenningsområder. Naturligvis kan
det diskuteres hvor grensene gikk mellom de beskrevne områdene, men
det blir bare av akademisk interesse på dette tidspunkt. Det spilte nemlig
mindre rolle hvor en delingslinje mellom to almenningsområder gikk så
lenge der var klart at begge områdene var ålmenning.
Beskrivelsene av almenningene lyder slik:
Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl. allmindmgen at
Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i Sør til Færælwen, derifrå i
Sydost til Fersvandet og Langs øster til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og Nordre
Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og over til de Svendske grændser,
hworwed strækningen gaar lige til mit for Suul og sidn tilbage forbie Suul-, gaardene
og Ingdalens ejendele alt indtil Ramsaasen igien. I denne Strækning war ingen anden
Skow, end alleene noget fuhrue og hist og her noget gran i dahl Lægdrne som ej kand
nyttes' til andet end til de der om Kring Liggende Sætter huusens Reparation og for-

Hårskallen sett fra nord i Fr 01. Når almenningsbeskhvelsen av 1758 sier
at Verdalsalmenningene strakte seg forbi Hårskallen, må ikke det taes
bokstavelig. Hårskallen har vel aldri noen sinne blitt sett på som å ligge i
Verdal. Ei heller har den vært noe grensepunkt. Trolig ble den nevnt
som et merkepunkt.

----
55 SS-A
----
nødenhed. Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem for
bie Qvendalen og sidn i øster til Suul mærket paa Søndre side, hworfra almindingen
igien gaaer i Nordost, til Høysete, og siden i Nordwest hen mod Lexdals allminding. I
denne strækning war Skow paa efter skrewne stæder saa som i Qvendalen hwor Skowen
er bøxlet till Neder Holmens Saug af Justits Raad Hagen, udj Juuldalen, wed og om
kring Wers wandet, og Helgaae Elw, item wed Schiæckerwandet og den der af
kommende ælw, som alt er bøxlet til Ulvild Saug hans Majts tilhørende og Hr. Rasmus
Bøysen Hagen har i brug: Widere fandtes ovver for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og
her noget Skow som war werrslidt og for endel uduelig, og ej til andet tienlig end til
Brænde weed og Bygnings wærk for de der i Sircumference Liggende Sætrer. I en dahl
kaldes Masaae-dal ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hworti! kunde
hugges aarlig 18 tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger.
Den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, da lexdals allminding blew
overseet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde
Sauge ere mentioneret, M : :/: (2. juni 1756) ser paa Sagh. :/
paa Westre Side af Lexdalwandet begynder allmindingen igien, kaldes Wohlhougen,
owen for Wigenn og grændser Langs Sparboens allminding indtil Heyen, og siden paa
Søndre Side Langs Bøigden. Der war iche andet Skow som Bierke Lider og Myhr
Stugur thi det som har wæret grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af
Bøndrne til deres Gaarders Fornødenhed udhugget saa at gandske lite er igien, som er
Smaat - og afhøgret, uden at tiene til andet end til Skeefang.
Nærmere kommentarer eller forklaringer er ikke nødvendig med
hensyn til Volhaugen. Den beskrivelsen er forøvrig også tatt med under
behandlingen av Volhaugen ålmenning. Heller ikke Leksdal ålmenning
behøver noen nærmere omtale i denne sammenheng etter som den ikke
er direkte omtalt i denne beskrivelsen. Årsaken til det er at Leksdalen
ble befart og beskrevet i 1756 i forbindelse med befaringen av Lund sag.
Derfor viste man til den forretningen ved denne anledning. Og den be
skrivelsen er satt inn i kapitlet om Leksdal ålmenning.
Men hva som må forståes som to almenningsstrekninger, den ene fra
grensen mot Skogn til svenskegrensen, og den andre i en stor bue fra
Lindset i Kverndalen via Vera til Leksdalen, må vi se litt nærmere på.
Den første innbefattet Ramsås ålmenning, Hoås almenninger, Tromsdal
ålmenning, Inndal almenninger, Færs ålmenning og den sydlige delen av
Inns eller Sul ålmenning. Dette vil si områdene på sydsiden av Verdalen.
Imidlertid ser det ut til at den andre strekningen også omfattet en del på
sydsiden av Inna. Helt sikkert omfattet den Kverndal ålmenning, Vera
eller Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. I tillegg tyder beskrivelsen
på at Sulgårdenes gårdsskoger befant seg innenfor sydgrensen av dette
store området. I så fall må grensen ha krysset Inna et eller annet sted i
nærheten av Vaterholmen. Som det går frem av kartet over delingen av
utmarken til Sul-gårdene i 1806, strakte denne utmarken seg langt syd
over.
Naturligvis må man ikke ta disse beskrivelsene helt bokstavelig. De
anga bare sånn omtrent hvor grensene gikk. Og dessuten var dette en
grenselinje mellom to almenningsområder som støtte opp mot hver-

----
56 SS-A
----
Grensene mellom gårdene i Sul som fastsatt i en grensebeskrivelse av 15.
september 1806. Hele beskrivelsen er inntatt som kilde. Tallene på
kartet refererer seg til hvilket nummer den enkelte gard hadde i beskriv
elsen: 1 = Stormoen, 2 = Lillemoen, 3 = Brenna vestre, 4 = Brenna
østre, 5 = Sulstuen vestre, 6 = Sulstuen østre, 7 = Karlgård, 8 =
Østgård, 9 = Tømte, 10 = Vestgård. Dessuten er det tre
delingsområder merket med Do. Disse delingsområdene var delt mellom
flere garder. ? betegner uklare områder.

----
57 SS-A
----
andre, og det var således ikke av avgjørende betydning hvor grensene
gikk så lenge begge var almenninger. Vi må huske på at dette ikke var
noen beskrivelse som skulle brukes ved et eventuelt salg. Slike beskriv
elser fulgte senere.
I 1760 ble så generalforstamtet gjenopprettet. Og på nytt ble det
ansatt holzførstere som skulle påse at bestemmelsene ble fulgt. Deres
oppgåver var omtrent de samme som de oppgåvene holzførsterne tidlig
ere hadde hatt. Generelforstamtet kom også denne gang til å eksistere
bare i kort tid. Allerede i 1771 ble det nedlagt, og årsaken var trolig den
samme som første gang, nemlig økonomien. 10 I og med at general
forstamtet hadde vært i virksomhet i to adskilte perioder, blir det ofte
omtalt som Det eldre generalforstamt og Det yngre generalforstamt.
Men i den tiden både det eldre og det yngre generalforstamt hadde
eksistert, hadde noen av holzførsterne blant annet hatt Verdal som
virkeområde. Det eksisterer en del rapporter fra deres hand som berører
Verdal. Disse vil bli behandlet nærmere et annet sted i denne boken. (Se
Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Her skal allikevel nevnes at i 1768 ga generalforstamtet ordre om å
sørge for at det ble opptatt fortegnelse over og gitt beskrivelse av de
almenninger som fantes. Den daværende holzførster J.F. Wøllner
sendte ved et par anledninger samme året en beskrivelse av almenning
ene i Verdal. Wøllners beskrivelser av almenningene baserte seg nokså
mye på hva som var sagt i de tidligere almenningsforretninger, men al
likevel kom det til en del nye ting. I sitt svar datert 1. oktober 1768 sa
han følgende:
Fortegnelse over alle udi Stør og Werdahls Fogderie befindende Allmindings Skove,
være sig de Kongelige, som de Allmindinger Bøygden formeener sig at have Rettighed
til, samt hvo der er Bøxlet eller ikke.
Etter denne innledningen fortsatte han med sin almenningsbeskriv
else. Men seiv om han brukte navn på almenningene som skulle tyde på
at han hadde oversikten, viser beskrivelsene at navnene langt fra er
dekkende.
Werdahls Præstegield.
No. 16 Ramsaassen AUminding.
Begynder Wed Ramsaassen og Øster forbie Haarschallen i Sør tijl Ferswandet, og
Langs Øster til Guddings Elwen indtil Støraassen og Nordre siidn forbie Stor Myhren
indtil Suul og siden tilbage forbie Suul gaardene og Ingdahlens Ejendeele indtil
Ramsaassen.
Denne AUminding er underlagt den Kongl Ramsaas Saug og nu paa 5 combinerede
Aar forpagtet til Hr General Auditeur Kierulf.
Her i er een megen god Saug tømmer Skow.
No 17 KalvDahlens AUminding.
Fra gaarden Lindset gaar den opeftter forbie Qendahlen, og siden i Øster til Suul paa

----
58
----

----
59 SS-A
----
Søndre Siidn hwor fra den igjen gaar til NordOst tii Høysette, og siden i Nordwest hen
til Lexdahls Allminding.
Denne Allmindings Strekning er tilßøxlet Justice Raad Hagen, nu bruges af General
Auditeur Kierulf.
Her i findes eendeel Saug tømmer Skow, dog ikke af nogen Wærdie.
No 18 Juuldahlens Allminding.
Begynder i Juuldahlen Wed og omkring Wærwandet og Helgaae Elv, item Wed
Schiæcher Wandet og den der af kommende Elw.
er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne
Stæder betydelig Skow.
No 19 Masaadahlens A llminding
Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til Hr. Obriste
Lieutenant Klyver.
Der udj skiøn Skow til Saug tømmer.
No 20 Lexdahls Allminding.
Begynder paa Westre siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen
for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Allminding indtil Heyen, og siden paa
Søndre Siide Langs Bøygden.
Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver.
Udj denne Allminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow
tilbage.
Hele rapporten avsluttes med følgende:
Flere Allmindinger een hwad som her er andført, har jeg ikke eftter nøyeste under
søgning faaet Kundskab om Og saaled underdanig forfattet.
af
J.F. Wøllner
Almenningsstrekningene slik de er beskrevet i 1758.1 denne beskhvelsen
fikk almenningene hverken navn eller nummer, men de etterfølg
ende almenningsforretninger viste til denne forretningen, og de brukte
benevnelsene Den første almenningsstrekning, Den andre almennings
strekning og så videre i den rekkefolge de var blitt beskrevet i 1758.
Tallene på kartet refererer seg således til denne nummerering: 1 = Den
første almenningsstrekning, 2 = Den andre almenningsstrekning, 3 =
Den tredje almenningsstrekning (Leksdal ålmenning), og 4 - Den
fjerde almenningsstrekning (Volhaug ålmenning). Også her er grensene
høyst usikre. Spesielt er det grunn til å tro at når det i beskhvelsen står
Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl.
allmindingen at Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i
Sør til Færselwen, betyr ikke dette at man ansa den delen av Skogn som
denne beskrive/sen omfatter, som a tilhøre Verdal. Tro/igfulgte grensen
den aksepterte grenselinjen. Men Hårskallen var et ypperlig referanse
punkt som er synlig fra store deler av nedre Verdal, og den ble ganske
sikkert brukt på den måten.

----
60
----

----
61 SS-A
----
Man fristes her til å betvile den samme Wøllners ord når han sier at
dette er skrevet eftter nøyeste undersøgning. Til det er det for mange
feilaktige opplysninger og uklarheter som kommer frem. Dessuten var
brevet datert Trondhjem. Trolig har han ganske enkelt skrevet av den
beskrivelsen fogd Arnet ga i 1758. Og denne har han visstnok heller ikke
lest nøyaktig. For der sto det at Leksdal ålmenning ikke ble behandlet
fordi den var omtalt i 1756. Men Wøllner fortutsatte tydeligvis at det
var Leksdal almennings beskrivelse som fulgte, og han skrev derfor av
omtalen av Volhaugen ålmenning under Leksdal.
Når det gjelder Ramsås ålmenning som Wøllner nevnte som den
første i Verdal, ser vi at han ga den den samme beskrivelsen som Arnet
hadde gitt Den første almenningsstrekning i 1758. Også her forekommer
det unøyaktigheter. Fra Guddingselven gikk grensen til Sulsjøvolden i
henhold til forklaringen av 1758, mens Wøllner lot grensen gå til Sul fra
Guddingselven. Men hva han på dette sted kaller Suul, er utvilsomt Sul
sjøene eller Sulsjøvollen. Interessant er det imidlertid at Wøllner kalte
hele strekningen for Ramsås ålmenning.
Også for den neste ålmenningen brukte Wøllner et navn som bare
dekket en mindre del av hele området. Han kalte den Kalvdalen ålmenn
ing. Kalvdalen er som kjent, en sidedal mot nord fra Kverndalen. Men
hele det store området som Wøllner betegnet som Kalvdalen ålmenning,
er identisk med hva som ble kalt Den andre almennings strekning etter
Arnets beskrivelse av 1758.
Men så kom han til Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. Noen
nøyaktige grenser for disse ga han ikke, men begge to befinner seg
innenfor den ålmenningen han kalte Kalvdalen ålmenning.
Numrene 16 og 17 i Wøllners rapport omfatter så store områder at
flere almenninger befinner seg innenfor grensene til dem. Men numrene
18, 19 og 20 dekkes hver for seg av eksisterende almenninger. Deres
beskrivelser er derfor også gjentatt under de respektive almenningene.
Wøllners rapport av 1768 innebærer egentlig ikke store forandringer fra
det kartet som kan tegnes etter Arnets rapport av 1758. Men en del av
hans navn er anderledes, og likeledes oppgir han to almenninger
innenfor en annen. Disse er avmerket med stiplede linjer. Wøllner
nummerete almennningene fortløpende fra herred til herred, og av den
grunn benyttes hans nummerering her: 16 = Ramsåsen ålmenning, 17
= Kalvdalen ålmenning, 18 = Juldalen ålmenning (ligger innenfor
Kalvdalen ålmenning), 19 = Malsådalen ålmenning (ligger innenfor
Kalvdalen ålmenning), og 20 = Leksdalen ålmenning (er egentlig
Volhaugen ålmenning). Leksdalen ålmenning er således ikke beskrevet,
seiv om den nok var der.

----
62 SS-A
----
Til tross for de etter hvert nokså mange almenningsbeskrivelsene ga
Rentekammeret seg ikke. Stadig kom det nye ordrer om beskrivelser av
almenningene. I 1778 ble det sendt et sirkulære til stiftamtmennene i
Norge. Skrivet omhandlet de påtenkte almenningssalgene, og Rente
kammeret ønsket å få en beskrivelse av almenningene som muliggjorde
salg. Stiftamtmannen i Trondheim videresendte dette til sine fogder.
Petter Arnet, fogden i Stjør- og Verdal fogderi, svarte samme år at
han i årene 1757 og 1758 hadde sendt inn beskrivelser av almenningene i
sitt fogderi, og nå sendte han en gjenpart av disse beskrivelsene.
Men tydeligvis var ikke Arnets beskrivelser nøyaktige nok, for i en av
Rentekammerets journaler for 1784 angående almenningssalg står følg
ende om Arnets rapporter:
Stiftsamtm. tror ikke at den givne oplysning i hens til strekningene og grendsene er saa
nøiagtige som udfordres baade for at sælge dem til mest fordel for kongens casse, som
og for at give kiøberne en betryggende eiendom.
Dette førte da til at det gikk en rekke brev frem og tilbake mellom de
respektive instanser, helt til at Rentekammeret i 1786 ga stiftamtmannen
i Trondhjem ordre om å sørge for at almenningsforretninger ble iverk
satt. Dette brevet sa blant annet at man ønsket en nøyaktig beskrivelse
av almenningene av den enkle grunn at man ønsket å seige dem. Man
summerte også opp hvordan det skulle skje, og hva som skulle opplyses.
Beskrivelsene skulle utføres av en lagrett. Grensene skulle beskrives
nøyaktig. Ikke bare skulle grensene mot private områder fortelles,
grensemerkene skulle også angies. Videre ønsket man å vite almenning
enes omtrentlige lengde og bredde. Likeså om det fantes skyldsatte
garder, rydningsplasser og engsletter. Disse skulle oppgies med nøyakt
ige opplysninger med navnet på eierne eller brukerne. Til slutt skulle
forretningen publiseres allerede på neste ting for å kontrollere om det
hadde kommet til nye ting som var blitt avglemt under selve forretning
en.
Dette skrivet fra Rentekammeret førte så til at stiftamtmann 1.8.
Dons skrev til fogd Arnet og sorenskriver Resch og gjenga hva Rente
kammeret hadde sagt, og han befalte så disse å avholde almennings
forretninger i fogderiet. Fogd Arnet i denne sammenheng var ikke den
samme som Petter Arnet som tidligere er omtalt. Ved denne anledning
en var det en ny Arnet, Arnt Christopher Arnet. Trolig var dette en sønn
av den tidligere fogden. Og som et sidesprang kan det være av interesse
for oss verdalinger at den sorenskriver Resch det er tale om, trolig er den
som Reschvold, en part av Nestvold, er oppkalt etter. Dette navnet
uttales Riksvold. u
Den 24. juli 1787 ble det så utsendt stevning til almenningsbefaring i

----
63 SS-A
----
Verdal, og 12. september samme år ble almenningsforretningen på
begynt.
Almenningsforretningen i 1787 innledes på følgende vis:
Anno 1787 den 12te September blew Retten sadt paa Gaarden og Dragonqwartereet
Holmlien høyt oppe i Werdahlens Præstegield med Efterskrewne af Fogden Arnet op
nevnte Eedsorne og u-partiske Laugretts mend: Swend aagesen Haugan, Johan
Torkildsen Kolstad, Ole Olsen Stor Langdal, Johan Andersen Holmlien, Anders Olsen
Ingdahl og Hans Gundbiørnsen Holmen. Aaverwærende Kongs Mayts Foget Arent
Christopher Arnet og Bøygde Lænsmanden Ole Sewaldsen for herfrå at undersøge og
erholde oplysninger om dette Præstegields Almindinger Grændse Mærker og wiidere
efter da herom fra Rente Cammerets igiennem Amtet indløbne ordrer under Bde Julii
og 19de Augustii 1786, Som Fogden fremlagde og som blew læst.- Fogden derefter til
kiendegaw, at han til alle og enhwere Efterretning baade inden- og uden-Bøygden har
udi de priwiligerede Trundhiems Adresse-Comptoirs Efterretninger saawel som wed
Placater i Fogderiet at Kirke Bakkene Ladet Kundgiøre denne Forretnings Foretægt
efter saadan Notification: - Almuen som indfandt sig wed denne Forretning tilkiende
gaw at den oplæstePlacat ikke een men Mange Søndage till alles Efterretning er
blewen af Kirke-Bakken oplæst og Kundgiort. Desuden mødte Proprietair Rasmus
Hagen med hans søn Theodorus Hagen, og Kiøbmand Thonning af Tronhiem, som
begge eye betydelige Saugbruge heri Præstegiældet, for at iagttage deres Rett
Fogden Arnet derefter fremlagde gienpart af den udi Aaret 1758 holdte Almendings
Besigtelse, og endskiønt det Kongelig Rente Cammer ikke har funden samme
Oplysselig nok, formeente han dog den Kunde tiene til Weyleedning wed denne
Forretning, hworfor han for det første begiærede Almuens Swar om de da befarede
Strækninger ikke endnu hawe samme nawn, dernæst at de nøyaktigens will beskriwe
mærkerne med hwad wiidere, som nu (uleselig). Den udi aaret 1758 den 18de Julii
begyndte Forretning blew læst. Man undersøgte derpaa den udi samme Forretning
første beskrewne Strækning, som begynder og ender wed Ramsaasen og efter nøyeste
indhæntede Kundskaber fra de tilstedewærende meest kyndige, ældste og
paaliideligste Mænd, erfahrede Mand at i samme ligger:
Seiv om de store almenningsstrekningene ved denne anledning ble mer
oppdelt og gitt navn, var ikke denne forretningen stort mer nøyaktig
enn de tidligere. Retten befant seg nemlig hele tiden på Holmlien høyt
oppe i Wærdahlens Præstegield, og beskrivelsene ble foretatt på grunn
lag av vitneavhør.
Forretningen ble imidlertid utlyst temmelig grundig, og det kan være
interessant å merke seg at Trundhiems Adreesse-Comptoirs Efterretn
inger ble benyttet. Dette er nemlig det samme som den nåværende
Adresseavisen.
Hele forretningen avsluttes med følgende ord:
Fleere Almindinger wiste ingen at opgiwe, og fra Inderøens Fogderie mødte ingen med
Indsigelse mod de mærker, som under disse undersøgninger er Mentionerede at wære
Skiælne Mærker imellem Inderøen og Stør- og Wærdahls Fogderier -
Men som det går frem av pålegget fra Rentekammeret, var hensikten
med denne almenningsforretningen å beskrive almenningene med
henblikk på salg. Almenningsbeskrivelsene fra 1749 og 1756/58 anga
hva som var almenninger i Verdal. Men disse beskrivelsene kunne ikke

----
64 SS-A
----
brukes ved salg. For det første var de for generelle, og for det andre
dekket de for store områder.
Sist på 1700-tallet foregikk som nevnt en rekke salg av almenninger,
og det var for å muliggjøre disse salgene at forretningen av 1787 fant
sted. Det som tidligere hadde blitt kalt almenningsområder eller -strek
ninger, ble delt opp i mindre deler. Etter den nye inndelingen er det
interessant å legge merke til at de totale almenningsområdene nå synes å
være mindre enn før. Men dette skyldes ikke at almenningene i seg seiv
ble mindre. Det var bare områdene som ble beskrevet med henblikk på
salg, som fikk sine grenser nøyaktig beskrevet. Og for å unngå tvil,
unngikk man å la almenningene få felles grenser hvor det kunne være
grunnlag for senere tvister. Områdene mellom og utenfor de beskrevne
og navngitte almenningene, var fortsatt almenningsområder, bortsett da
naturligvis fra de områder som allerede på det tidspunkt ble betraktet
som tilhørende gårdsvaldene. Og folk flest på den tid var også klar over
hva som var ålmenning, hva enten den var beregnet til å selges eller ikke.
Men etter hvert som tiden gikk, glemte man bakgrunnen og hensikten
med denne forretningen, og til sist var man av den formening at
almenninger var kun de områdene som befant seg innenfor de beskrevne
almenningsgrensene. Rimeligvis gikk man gradvis til å betrakte
områdene utenfor som et slags ingenmannsland. Uten at noe kan sies
for sikkert, må det kunne antaes at enkelte garder fikk sine skog
strekninger utvidet nettopp i disse områdene. Videre skal vi være klar
over at de fleste av gårdene som lå i utkantområdene og grenset mot de
tidligere almenningene, var proprietærgods. Det er ingen grunn til å tro
at disse proprietærene bevisst handlet uærlig. Mer sannsynlig er det at
de fulgte vanlig praksis. Antageligvis er dette forklaringen på at
proprietærenes skogeiendommer allerede fra rundt århundreskiftet
17/1800 kom til å fylle opp områdene mellom almenningene.
Forklaringen på denne spesielle holdningen til almenningene, som
opprinnelig var sett på som felles eiendom, og som ingen kunne berike
seg på utilbørlig, ligger ganske sikkert i det motsetningsforholdet som
gjennom lang tid hadde utarbeidet seg mellom kongemakten og bruks
berettigede bønder. Kongemakten hadde aldri bestridt bøndenes
spesielle rettigheter i almenningene, men kongemakten forbeholdt seg
retten til inntektene av den nye næring skogbruk som almennings
skogene ga muligheter til. Dette var ikke noen gammel rettighet
bøndene kunne påberope seg å ha hatt hevd på. Og kongemakten hevdet
og håndhevet sin eiendomsrett til denne fortjenesten uten at bøndene
kunne gjøre mye fra eller til.
Når så kongemakten som følge av sine egne påbud og bestemmelser
nærmest frigjorde store skogstrekninger, er det ikke til å undres på at
bøndene begjærlig grep den sjansen til å få ta litt del i den fortjenesten

----
65 SS-A
----
skogen og skogbruket hadde gitt mulighet til. Dersom motsetnings
forholdet mellom konge og bønder ikke hadde eksistert, er det helt
usannsynlig at andre bruksberettigede i de berørte almenningene uten
videre ville ha godtatt denne utviklingen. Forklaringen ligger ikke i at
begrepet ålmenning fikk en annen betydning. Derimot ble begrepet gard
utvidet til å omfatte de nærmest liggende skogområdene. Denne ut
viklingens opprinnelse ligger nok lengre tilbake i tiden enn sist på 1700-
tallet. Men også den eldste utviklingen skjedde nok med alle bruks
berettigedes samtykke og viten. Og man passet nok grundig på at ingen
forsynte seg utilbørlig av hva som ble regnet som fellesgoder.
I Verdal ble det solgt to almenninger etter dette, nemlig Vera eller
Juldal ålmenning og Færs ålmenning. I alle fall eksisterer det salgs
dokumenter for disse. En tredje, Inns eller Sul ålmenning, har også
skiftet status i samme periode eller muligens noe senere. Men det
eksisterer ikke noen dokumenter om dette salget. Disse forholdene vil
imidlertid bli nærmere behandlet under de respektive almenningene.
Seiv om det også etter dette kom krav fra Rentekammeret om opp
lysninger om almenningene, ser det ikke ut til at det har medført nye
almenningsforretninger. Men da Norge ble skilt fra Danmark i 1814,
måtte de norske myndigheter seiv skaffe seg opplysninger om al
menningene. 11815 behandlet Stortinget spørsmålet om almenningene,
og det ble vedtatt å innhente opplysninger fra amt- og fogdearkivene.
Som følge av dette pålegg sendte Nordre Trondhjems amt et skriv til
fogderiene samme år - med ordre om å sende inn opplysninger om
almenningene.
Fungerende fogd Støp kunne imidlertid i sitt svar gi få nye opp
lysninger, ettersom han var nylig tilsatt i sitt embete, og han hadde ikke
rukket å få tatt avskrift av de protokoller som fantes i fogdearkivet.
Selve svaret gir ikke oss så mye å bygge på, men i avslutningen nevner
han følgende almenninger i Verdal: Hoeaas, Ramsaasens, Ingdahlens,
Svarthoved, Mosaae, Lexdahlens, og Wohlhougens Almindinger i
Werdahlens (prestegjeld). Mosaae er forøvrig feilskrift for Malså. Så
avslutter han med følgende setning:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Brevet er datert 31. januar 1816.
Dette skulle således bety at de øvrige seks almenningene ikke lenger
var statens eiendom. Disse seks var: Vera eller Juldalen ålmenning,
Kverndal ålmenning, Småsæteråsen ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning.
Dette førte så til at en matrikkelkommisjon som var i arbeid i 1820,
skrev følgende:
Den 28de Marts fortsatte Commissionen det paabegyndte Arbeide med Indførelser af
Grundeiendommene med deres Sammenligningstal i Protocollen; men førinden dette

----
66 SS-A
----
Arbeide var tilendebragt foretog Commissionen sig i Anledning af en fra Amtet
meddeelt Skrivelse af 31te Januar 1816 til samme fra const. Foged Støp, nærmere at
bestemme Sammenligningstallene for de Almindinger i Verdalens Tinglaug, som ikke
henhøre blandt Statens Eiendomme. Bemeldte Skrivelse omhandler denne Gjenstand
til Slutning saaledes
«Endelig skulle jeg ikke lade noen uanmerket, at efter den end Contributionens
«Regnskab at fremlagte Jordebog Udvisende en Staten ikke eiende flere af de i
«medfølgende Befarings-Forretning anførte Almindinger end følgende, FL: hoeaas,
«Ramsaasens, Ingdalens, Svarthoved, Mosaae «./. Malsaae ./.», Lexdalens og
«Volhougens Almindinger i Verdalens, (så følger noen tilsvarende almenninger i
«Stjørdal) Præstegjælde. De øvrige skal Tid efter anden vere bortsolgte og nu Privates
«eiendom.» -
Heraf følger, altsaa, at Almindingerne No 376 Væren eller Juldal, No 377 Smaa
sæteraasen, No 378 Kværndal, No 379 In eller Suul, No 380 Færen og No 385
Tromsdal ikke kunne betragtes som Statens Eiendommer, men derimod ansaaes som
tilhørende private Eiere. -
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de
førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks Protsespant skifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given
redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den sidst anførte
Alminding, No 380 Færen er indbefattet under den i Størdalens Thinglag No 549 lige
ledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenligningstal 454
maa afdrages da for den Deel af Selboe Werks samlede Eiendom, som her i Thinglaget
er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beliggende Deel at
Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308/11/20.
Som man forstår, ble alle privat eide almenninger skyldsatt ved denne
anledning. Det er forklaringen på at det i Verdal finnes tre matrikulerte
almenninger, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning og Færs ålmenning. Senere ble det, som vi vil se under Inns
eller Sul ålmenning, slått fast at dette i virkeligheten var en stats
almenning. Derfor er dette den eneste matrikulerte statsalmenningen i
Verdal.
De øvrige almenningene som fogd Støp mente måtte være privat eien
dom, er ikke behandlet videre av denne matrikkelkommisjonen, og de
ble vel ansett for å være statsalmenninger.
Men det offentlige var fortsatt ikke fornøyd med hva som var blitt
opplyst, og i 1825 sendte Finans-, Handels- og Tolldepartementet ut et
sirkulærskriv hvor det ble bedt om opplysninger om hvilke almenninger
staten eide, størrelsen og verdien av disse, hvilken bruksrett almuen
hadde, om det fantes rydningsplasser, hvilken inntekt staten hadde av
dem, og om det fantes hindringer i veien for at de kunne realiseres på
samme måte som det øvrige av det offentliges jordegods.
16. desember 1826 svarte fogd Aarest r up. Som grunnlag brukte
han forretningen av 1787. Han avsluttet sitt skriv slik:
Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer,
da kan sammes Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastæderne, hvorfor
det bemærkes at den omhandlede Inns Alminding er i følge den i Aarene 1787 og 1788
afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende. Efter min Formening

----
67 SS-A
----
kunde det vel være hensigtsmessigt, at de Staten tilhørende Skove realiseres, da derved
sandsynlig en større Indtegt vilde tilflyde Statscassen end hvad de nu importere, men
dog troer end mere hensigtpassende at overdrages saaledes som det fornevnte
Zirculaire til de Brugsberettede imod en ved Taxation fastsættende Kjøbesum, samt
med Forpligtelse af foranstaltende Udskiftning:
Etter at amtet hadde mottatt dette svaret fra Aarestrup, sendte det et
videre skriv til departementet 7. februar 1827, hvor det blant annet sto:
Almindingerne i Stør og Værdahls Fogderie er ikke af Betydenhed i Henseende til
Skovbrug til Udskiftning, men den er gavnlig og nødvendig for Almuen, som ogsaa
derudi har Brugsret. Indalens Alminding i Værdalen kunne dog for endeel producere
Savtømmer, men dens beliggenhed skal ikke være den beleiligste for Drivten. Ellers er
Almindingsskovene i Stør og Værdals Fogderi ved formegen Hugst medtagen, hvortil
maadeligt Opsyn dermed fra vedkommende Embedsmænd og Betiente ikke lidet skal
have bidraget.
Den siste kommentaren fra amtmannen stemmer forøvrig godt
overens med hva som kommer frem om skogenes tilstand på 1800-tallet i
et senere kapitel. Men ganske sikkert er dette forhold som nå det
offentlige begynte å bli mer og mer klar over. Stadig nye innskjerp
ninger med hensyn til hugsten i almenningene kom nå fra departe
mentet, og det var også på høy tid.
I årene 1843 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene. Den
fra 1843 er nokså mangelfull, og den fra 1847 bygger på tidligere
arbeider.
I likhet med tidligere innberetninger var disse foranlediget de statlige
myndigheters ønske om å få så fullstendige opplysninger som mulig,
både med hensyn til skikkelig bevarelse av skogen og til muligheten for å
seige noen av almenningene. Staten var interessert i den siste muligheten
for de almenninger som kanskje ville påføre det offentlige utgifter når
det gjaldt de bruksberettigedes muligheter til å nyttiggjøre seg skogen.
Det var med dette i tankene at amtmann A.F. Trampe sendte sin
innberetning av 1847, og lot denne ledsage av et etterskrift. Her tok han
først for seg sin fortolkning av forskjellen mellom en Kongelig
ålmenning og en Bygdealmenning:
Forsaavidt der skjelnes mellem Kongelige og Bygdealrnenninger antages det at man
ved førstnævnte har forstaaet saadanne hvor de tilgrændse Bygder ei have havt fri
Brugsret og Skovhugst kun foretaget efter Bevilling medens over Bygdealmindingerne
kun har været antaget en Slags Overeiendomsret, saaledes at Staten har om Leilighed
dertil gaves enten bevilget Hugst eller tilladt Nedsættelse af Rydningsmænd.
Amtmannen fortsatte med å fraråde et eventuelt salg av de fleste
almenningene i amtet. Etter hans syn ville dette avstedkomme tvistig
heter om rettighetene, ettersom bygdelagene ikke var i stand til å løse ut
almenningene og at disse følgelig ville komme på privatpersoners
hender. Han mente at da ville både bygdealmuenes bruksrettigheter og
lappenes beiterettigheter bli berørt. Derimot mente amtmannen at
Bind VI A- 5

----
68 SS-A
----
hugstbevilling burde kunne gies mot en skogleie der dog ei kan være stor
formedelst den besværlige Frembringelse. Og blant denne typen av
almenninger nevnte han Tromsdal, Hoås, Ramsås, Inndal, Svarthovd,
Kverndal og Leksdal almenninger i Verdal.
Derimot anbefalte amtmannen ved samme anledning å overlate etter
takst følgende almenninger i Verdal til de bruksberettigede almuer:
Småseteråsen, Malså og Volhaugen almenninger. Det måtte da inngåes
en avtale om størrelsen på det kvantum tømmer den enkelte kunne
hugge for å forhindre at almenningene ble helt uthugget.
Et argument mot salg til private som amtmann Trampe anførte, var
at det ville legge hindringer i veien for nyrydninger i almenningene. Det
er således klart at amtmannen så på nyrydninger i almenningene som en
fordel. Dette syn var imidlertid stikk i strid med forstmennenes syn på
samme sak. Forstmennene begynte sitt virke i neste decennium, og deres
uttalelser med hensyn til nyrydninger er gjengitt i kapitlet Forst
mennenes syn på skogenes tilstand og årsakene til denne.
I 1850-årene var det i Trondhjemske Forstmesterdistnkt ansatt en
forstmann ved navn Jacob Bøckmann Barth, og fra ham forelå det i
1856 en innberetning om almenningene i Stjør- og Verdal fogderi. Den
originale innberetningen har det ikke vært mulig å få fatt i, men som
bilag til et brev fra forstmester Peder Chr. Asbjørnsen forelå en
skrivelse fra Barth med beskrivelse av fire almenninger tatt fra denne
innberetningen. Riktignok omhandlet dette først og fremst den ulovlige
hugsten som på den tid florerte i almenningene, men noe av det som ble
sagt gikk også på grensene, og Barths beskrivelser er gjengitt i
sammenheng med de respektive almenninger. I sin innberetning kom
også Barth inn på hvordan almenningene må ha blitt redusert i omfang
til fordel for de private skogene i nærheten. Dette synet delte forøvrig
også lensmann Rygh i et annet skriv som også var bilag til Asbjørnsens
brev. Et brev fra fogd Schive var det tredje bilaget. Disse brevene var fra
årene 1857 og 1858. Alle er gjengitt under Kilder.
Disse skrivene hadde sammenheng med rettssaken mot Nicolay
Jenssen. Den er imidlertid behandlet andre steder i boken. (Se Musum:
Verdalsgodsets historie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Men så er det dags for den store og endelige almenningskommisjonen
i forrige århundre. Alle tvistigheter og uregelmessigheter som var blitt
registrert i statens skoger, førte til at det ved kongelig resolusjon 6. juni
1861 ble nedsatt en kommisjon som skulle undersøke almenningsfor
holdene i Nordre Trondhjems amt.
I løpet av de påfølgende år gikk kommisjonen opp alle almenningene,
kartla dem, beskrev dem, målte dem, merket grensene, samt avgjorde
forskjellige tvistemål. Arbeidet var slutt i 1865. Det hele resulterte i
Beskrivelse over Statsalmenningene i Stør- og Værdals Fogderi. Denne

----
69 SS-A
----
beskrivelsen er meget grundig, og den danner i dag grunnlaget for
grensene for statsalmenningene.
Den innledes på følgende vis:
Aar 1865 den 30te Oktober var Kommissionen samlet i Munkerøstads Enkes Hus i
Levanger. Man gjennomgikk de forskjellige, af Kommissionens Medlemmer
forfattede, Udkast til Beskrivelser over Statsalmenningerne i Stør- og Værdals Fogderi
og besluttede, at der affattes særskilte Forretninger for hver enkelt Ålmenning, og at
Udskrifter af disse meddeles thinglagsvis samt tilstilles Sorenskriveren til Thing
læsning, hvorhos med Hensyn til de Almenninger, for hvilke i Henhold til Lov af 12te
Oktober 1857 Almenningsbestyrelse er organiseret, denne erholder Udskrift af ved
kommende thinglæste Forretning.
Man begyndte med at gjennemgaa Almenningerne i Værdalens Thinglag og vedtok
derpaa følgende Beskrivelser:
Så følger beskrivelsene av de åtte første almenningene. Det gjelder
Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Inndal
ålmenning, Svarthovd ålmenning, Kverndal ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning og Volhaugen ålmenning.
De øvrige almenningene ble ikke beskrevet ved denne anledning som
følge av uenighet med hensyn til grensene mot Verdalsgodset. Men de
manglende almenninger fikk sin beskrivelse senere, og foran denne står
følgende tekst:
Foruden de foran under No I - VIII omhandlede findes i Værdalens Thinglag
endvidere følgende Almenninger, y. Smaasæteraasens, Malsaa og Lexdals. Da der
angaaende enkelte Punkter i disses Grændser mod Værdalsgodset fandt Uenighed
Sted mellem dettes Eier og Kommissionen, blev der af denne i Mødet den 30te Oktober
sidstleden ikke vedtaget nogen endelig Beskrivelse af Almenningerne i Paavente af
Indre-Departementets Bestemmelse i Sagen. - Denne var endnu ikke afgiven, men da
Departementet paa Kommissionens Anmeldelse om, at den nu saa sig istand til at
afslutte ein Virksomhed i Distriktet, har erklæret Intet at have mod saadan Afslutning
at erindre, vedtoges nu følgende Beskrivelser over:
Deretter følger så beskrivelsene av de tre siste almenningene: Leksdal
ålmenning, Småseteråsen ålmenning og Malså ålmenning. Og i likhet
med de øvrige er beskrivelsene over disse tatt med i kapitlet som
omhandler vedkommende ålmenning.
Etter Småseteråsen almennings beskrivelse står en fotnote med en
ekstra opplysning om grenseforhold som ble avklart i en overenskomst
med Verdalsgodset 9. februar 1872. Dette gjelder alle de tre siste
almenningene som ikke var med blant de første åtte.
Grændsespørsmaalet er ordnet ved Overenskomst, thinglæst 9de Februar 1872, der er
saalydende:
»Under Forbehold af det Kongelige Indre-Departements nærmere Approbation have
Undertegnede truffet følgende Overenskomst angaaende Grændserne mellem Statens
Almenninger i Værdalen og det tilstødende Værdalsgods's Eiendomme:
1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde
sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes
Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi-

----
70 SS-A
----
søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer
samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen,
medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred -
derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien
dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals
Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven
nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus
bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser.
2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender
det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835
omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under
hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod
Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket
med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord
vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i
Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne
Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole
Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken
opført 3 Mærkerøser.
3) Endelig vedtager Værdalsgodsets Eiere samtlige øvrige Grændselinier for Statens
Almenninger i Værdalen saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissi
onen, forsaavidt disse tilstøde Godsets Eiendomme.
4) Den Værdalsgodsets Eiere fra gammel Tid tilkommende Ret til at benytte Høisøen
til Flødningsvand samt til at have Vintervei over Søen forbeholdes fremdeles
uforment.
Værdalen den Bde September 1871. Paa det Offentliges Vegne M. Selmer. - B.
Jenssen. Chr. Jenssen. Lr. Jenssen. Caroline Jenssen. Fredrikke Jenssen. Anna Getz.
Georg Jenssen. Vedtages paa det Offentliges Vegne, dog med Forbehold af samme Ret
til Fiskeri i Høisøen saaledes, som denne Ret hidtil har været udøvet. - Den Kongelige
Norske Regjerings Departement for det Indre Kristiania den Bde Januar 1872. Vogt.
Skjoldborg.»
Noter.
1 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 100.
2 NHLs. 301.
3 Danmarks historie bd. 9 s. 212.
4 NHLs. 127
S NHLs. 359.
6 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 102.
7 NHLs.3OI.
B NHLs.3OI.
9 NHL5.229.
10 NHLs.301.
"Musum: Verdalsboka 111 s. 146.

----
71 SS-A
----
VOLHAUG ÅLMENNING
Dette er en statsalmenning. Den ligger på nordsiden av dalen vest for
Leksdalsvannet. På en måte ligger den adskilt fra de andre almennings
områdene i Verdal. Men den grenser mot to andre kommuner.
Kommunegrensene mellom Inderøy og Steinkjer går nemlig over toppen
av Marsteinsvola, som er det høyeste punktet i det lavtliggende fjell
området som har gitt ålmenningen navn. Almenningsområdet strekker
seg også inn i de to nevnte kommunene. Den delen som ligger i Inderøy
eller den tidligere Røra kommune, heter Heia statsalmenning, og den
delen som ligger i Steinkjer eller den tidligere Sparbu kommune, heter
også Volhaug statsalmenning.
Opprinnelig må Volhaug ålmenning ha omfattet hele Volhaugen like
ned til gårdene som ligger opp i skråningene, og som i dag har sine
gårdsskoger her.
Den første omtale av Volhaug ålmenning finnes i fogd Petter Arnets
almenningsbeskrivelse av 1749. Om Volhaugen sier han følgende:
Volhaugen. Leklemsvannet midt på. Almenningen strekker seg mot
høyre fra vannet.

----
72
----

Vol haugen. Gr æset, Tokst ad og Husby i forgrunnen. Midt på Ydse
dalen. Marsteinsvola tilhøyre.
7: Wolhaug Almindingen streckende sig Øster i Længden - 3 Fierdinger og i Nord Vi
Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig gran og Furue, till gandske Lidt Huus og
Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom den af
Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen. -
Svært mye å holde seg til når det gjelder grensene, er ikke dette. Men
det går allerede her frem at almuen, det vil si de bruksberettigede, hadde
beskattet skogen hardt. Hvem som hadde rettigheter, får vi heller ikke
vite.
I den neste almenningsforretningen, 1758, omtales også Volhaugen.
Den 18. juli dette året begynte forretningen, og man rakk ikke å bli
ferdig. Neste dag fortsatte man.
den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, paa Westre Side af Lexdalwandet
begynder allmindingen igien, Kaldes Wohlhougen, owen for Wigenn og grændser
Langs Sparboens allmending indtil Heyen, og siden paa søndre Side Langs Bøigden,
der war icke andet skow end som Bierke Lider og Myhr Stugur thi det som har wæret
grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af Bøndrne til deres Gaarders For
nødenhed udhugget saa at gandske lite er igjen, som er Smaat - og afhøgret, uden at
tiene til andet end til Skeefang.
Skogens beskaffenhet er ikke blitt bedre i løpet av de knapt ti årene
som har gått. Derimot er det gitt en noe mer nøyaktig beskrivelse av
grensene. Mot Sparbu og Røra er det greit å følge grensene. De er
rimeligvis de samme som herredsgrensene i dag. Men mot bebyggelsen i
Verdal blir det uklarere. Man får ikke vite hvor langt opp gårdenes
eiendommer går. Men gårdenes interesse for å ha egen skog var nok stor

----
73
----

Volhaugen. Marsteinsvola midt på. På toppen av Marsteinsvola møttes
kommunene Inderøy, Steinkjer og Verdal. Tilvenstre Ydsedalen.
på denne tiden slik at vi må kunne anta at ålmenningen var temmelig
sterkt beskåret.
I 1768 hadde en holzforster ved navn Wøllner i oppdrag å spesifisere
sagbrukene i Verdal. Han omtalte også Hauka sag. Han brukte i den
sammenheng navnet Hauka ålmenning} Bakgrunnen for dette er at
Hauka sag hadde rett til å ta sagtømmer i ålmenningen. Og Wøllner ga
da denne ålmenningen navn etter sagen. Men det er ingen grunn til å
betvile at det er Volhaug ålmenning det var tale om. Dette er imidlertid
ikke det eneste tilfelle hvor en ålmenning ble oppkalt etter den sag som
hadde bevilling til å ta tømmer der.
Den samme Wøllner skulle også samme året gi en beskrivelse av al
menningene i sitt distrikt. Han omtalte også Volhaugen seiv om han
riktignok ga ålmenningen navnet Leksdal ålmenning. Wøllner bygde sin
beskrivelse på hva fogd Arnet hadde sagt ti år tidligere, og der hadde
Arnet fortalt at han hoppet over Leksdal ålmenning av den grunn at den
var blitt omtalt i 1756. Deretter fortsatte han med Volhaugen. Dette har
tydeligvis ikke Wøllner vært klar over, for i sin beskrivelse som er datert
1.10 1768, sa han:
No 20 Lexdahl Aliminding.
Begynder paa Wester siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen
for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Aliminding indtil Heven, og siden paa
Søndre Siide Langs Bøygden.
Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver.
Udj denne aliminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow
tilbage.

----
74 SS-A
----
Volhaugen. Leksdalsvannet til høyre.
Som fortalt i bakgrunnshistorien for almenningsforretningene, var
vanligvis ikke beskrivelsene gode nok. Heller ikke omtalen fra 1758 ble
regnet for god nok, og følgelig ble en ny beskrivelse utført i 1787. Denne
beskrivelsen er noe grundigere enn de foregående, og seiv om man ikke
foretok befaringer i terrenget, ble mange vitner avhørt. Forretningene
varte følgelig i flere dager. Man begynte den 12. september, men først
den 14. september nådde man til Volhaugen.
Den 14de September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett.
Endelig blew den Fierde Almindingsstrækning efter den gamle forretning undersøgt
og befandtes derude: En Bøygde Alminding kaldet Wohlhougens Alminding, som
begynder paa Westre-Siide af Lexdahls Wandet, ohngefær en Fierding owen for
Wigen grendser langs Sparboens Alminding i Nord-West indtil Heyen og siiden paa
Syndre Siide Langs Wærdahlens Bøygd forbyi Gaardene Siim, Lechlem, Gresset,
Husebye, Qwaem, Husum, Stavlund, Auglen, Solberg, Sanden, Okul, Siør-Holmen,
og strækker sig til Wiigen, hworfra denne Alminding begyndte alt efter Mærker. Her
har fra u-mindelige Tiider foranførte og mange flcere Skow-Løse gaarde hugget hwad
de behøwede til Huus Fornødenhed - Den ansees ohngefær en god Miil i Længden og
paa sine Stæder en Fierding Wey i Breeden andre Stæder endnu mindre; har liiden og
meget maadelig Gran-Skow, ingen Skyldsatte eller nye Rødnings Pladser; Ingen Field
sletter, men følgende gaarde har sætre her, saasom: Hestegreye, Trones, Qwam,
Sanden, Landstad og Okuld,-

----
75
----

----
76 SS-A
----
Denne beskrivelsen er nokså nøyaktig, seiv om et par av de gårdene
som nevnes som grense-gårder til ålmenningen, ikke grenser mot den
allikevel. Det gjelder Sem, som grenser til Heia, statsalmenningen på
Inderøysiden av grensen, og Husan.
Ovenfor er begrepet fjerding nevnt, og nå kommer i tillegg mil. Begge
disse ble brukt som lengdemål. På 1700-tallet ble en norsk land-mil
regnet for å være 18.000 alen, noe som igjen tilsvarer ca. 11,3 kilometer.
I fjell- og skogsterreng ble en mil regnet for å være noe kortere. 2 Således
kan vi anta at når begrepet mil brukes, ligger dette nokså nært opp til
hva vi i dag vil regne for en mil. En fjerding var da fjerdeparten av en
mil.
Verdal lå i Stjør- og Verdal fogderi, mens både Røra og Sparbu lå i
Inderøy fogderi. Grensen mellom fogderiene ble fastslått ved en grense
oppgang i 1791. Delelinjen skulle imidlertid ikke ha noen innflytelse på
bruksrettighetene for de bruksberettigede. 3
Det er grunn til å merke seg at ved denne anledning ble begrepet
bygdealmenning benyttet om Volhaugen.
I fogd Støps oppregning av statens almenninger i 1816, nevnes Vol
haugen som en av disse. Matrikkelkommisjonen av 1820 nevner heller
ikke Volhaugen ålmenning. Ved denne anledning ble alle almenninger
som ikke var statsalmenninger matrikulert og skyldsatt. Volhaugen må
således ha blitt regnet for å være statsalmenning, seiv om altså fogden
Arnt Christoffer Arnet betegnet den som bygdealmenning i 1787.
Merkelig nok nevnes ikke Volhaug ålmenning av fogd Aarestrup i
1826.
Men den nevnes i 1843. Det er ikke mye som sies, men dog får vi høre
at skogen er borte.
24. Vohlhaugen en Bygdealminding omtrent 1 Miil lang og 1/4 Miil bred. Fjeldsletter
haves ikke her. Skoven er udhugget. 7 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen, som
er taxeret til omtrent 20 Sp.
Også i 1847 nevnes den. Her står:
24. Wohlhaugen Bygdealminding a., der efter samme befaring liggendes paa westre
Side af Lexdals Wandet omtrent 1/4 Miil owenfor Gaarden Wigen og grændser langs
Sparboens Alminding i Nordwest indtil Heien og Siden paa Søndre Side langs
Werdalens bøigd forbi Gaardene Sim, Leklem, Græsset Husebye, Qwame Husum
Stavlund Auglen Solberg Sanden Ochul Schjørholmen og strækker sig til Wigen hwor
begyndte. Omtrent en Miil i længden og indtil 1/4 Miil bred. Wærd ansat til 20 Spd. -
b., maadelig Skow og intet widere dyrkningsland.
c, Sætere hawe her Gaardene Hestegrei, Trones, Quam Sanden Landstad og Ochul.-
d., De under a nævnte Gaarde og flere hawe ber fra umindelige Tider hawt Ret til
Hugst til Huusfornødenhed. Engesletter og Pladse giwes ikke. -
e., Staten har ingen Indtægt af denne Almending.
Dette er et sammendrag av hva som tidligere er sagt, og det er ikke
kommet til noe nytt.

----
77
----

----
78
----

----
79 SS-A
----
Den siste store almenningskommisjonen avsluttet sitt arbeid i 1865.
Om Volhaugen sier denne:
VOLHOUGENS ÅLMENNING
Volhougens Statsalmenning i Værdalens Thinglag er omhandlet i Forretninger,
afholdte af Værdalens Foged og Sorenskriver den 18de Juli 1758 og 14de September
1787. Grændsen er, forsaavidt den motstoder de i Inderøens Fogderi beliggende
Heiene og Volhaugens Almenninger, altsaa paa Strækningen fra Leklem-Våndet til
Marstenvola og derfrå videre om Landstadvolden til Næshaugen, tillige opgaaet af
Øvrigheden i Inderøen den 30te August og Iste September 1791 samt afhjemlet den
22de Marts 1792. Da Uoverensstemmelse viste sig at finde Sted mellem de i de
forskjellige Jurisdiktioner afholdte Forretninger, er Grændsen i Henhold til Rente
kammerets Skrivelser af 14de November 1795 og 26de November 1796, fastsat i et
Dokument, affattet af Stør- og Værdals samt Inderøens Fogder den 24de Juni 1797 og
approberet af Stiftamtmanden den 20de September s.A. Imidlertid maa dog
bemærkes, at ligesom denne Afgjørelse af Grændsen ingen Indflydelse skulde have
paa Udøvelsen af Brugsrettighederne, saaledes er i det nævnte Dokument Liniens
Retning, som det af Situationskartet vil sees, urigtig angivet, idet den nemlig ikke kan
gaa «lige i Øster» fra Leklemsvandet til Marstenvola, nåar den skal gaa «over den
søndre Kant af Søraasmyren og noget sønden for den saakaldte Tronæsaas». Man har
derfor holdt sig til disse specielt angivne Punkter, der maa forudsættes givne, og til
Beskrivelsen af selve Terrænet, ikke derimod strengt til Retningen, saameget mindre,
som Fogderne neppe, da Dokumentet udfærdigedes, opgik Linien, og som den
Grændse, som Kommissionen har afmærket, nærmest stemmer overens med den fra
begge Bygder stedfundne Brug, i hvilke Henseende bemærkes, at Konduktøren,
Løitnant Haffner, har oplyst, at Sems og Græssets nu nedlagte Sætre i Værdals
Volhougens Ålmenning ligge vestenfor den rette Linie mellem Leklemsvandet og
Marstenvola, samt at Tronæs Sæter for 100 Aar siden, som det siges ifølge Dom, er
flyttet did, hvor Sæterens Hustomter nu findes.
Volhougens Ålmenning er opgaaet af Kommissionen nærmest i Anledning af For
hør mod Christen Sevialdsen Lein, Baard Forbrigd og Kirkesanger Sehm den 14de,
15de og 20de August 1861. Forskjellige Forholde vedkommende denne Ålmenning ere
omhandlede under det samme Forhør, der er behandlet 12te, 16de, 20de og 2!de
August, 28de September samt Iste og 30te Oktober 1861, under Justitssag mod de
samme Personer, behandlet 4de og ste December 1861, 28de og 29de Marts, 3die Mai,
1 lte og 21de Juni 1862 samt paadømt 16de September s.A., - og endelig under Møder,
dels med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1861 og den 21de November 1863, dels
med Angrendsende paa Strækningen fra Næshougen til Storgrøvla den 21de
November 1863, og dels forsaavidt angaar Grændsen for Almenningerne i Inder
øens Fogderi, med sammes Foged den !Bde August 1863. Specielt bemærkes
iøvrigt, at Linien fra Storgrøvla til Gammelstavnen grunder sig paa den ovennævnte
vedtagne Dom af 16de September 1862, at Kommissionen i Kraft af den samme givne
Myndighed har overensstemmende, med de private Eieres Paastand bestemt, at Linien
skal gaa fra Gammelstavnen til Okuls Kværnhus og derfrå til Røsttaaen istedetfor i ret
Linie fra Gammelstavnen til Røsttaaen, fordi hin Strækning under en den 13de August
1811 afholdt Skyldsætningsforretning er tillagt Lille Skjørholmen, hvilken Urigtighed
nu paa Grund af mellemkommende Hevd ikke længere kunde rettes, samt endelig, at
Linien fra Røsttaaen til Haukaavandet mot Sanden og den beneficerede Gaard Okul er
Kart over Volhougens Alminding i Værdalen optaget 1861 af Haffner.

----
80 SS-A
----
Rids over de mod Volhougs Alminding østlige Side stødende
Eiendommer. Fr a 1862.

----
81 SS-A
----
fastholdt paa Grund af Vedtagelse fra Sandens Eier og i Henhold til Kirke-Departe
mentets Bestemmelse i Skrivelse af Ilte Mai 1864 for den beneficerede Gaard Okuls
Vedkommende.
Grændserne for Volhaugene Ålmenning, der saaledes grunde sig dels paa vedtagen
Dom dels paa de Angrændsendes Erkjendelse, angives her nærmere saaledes:
Almenningen begynder i øverste Ende af en i Lexdalsvandet nedgaaende liden Dal
eller dyb Kløft, Storgrøvla kaldet, hvor en stor tilhuggen Sten, mærket med en Krone,
er opsat ved Siden af det gamle Mærke, en stor korshuggen Gran. Fra Storgrøvla gaar
Linien, modstødende Leins Udmark, i Vest-Sydvest over Troldkjærringmyren samt
over en Del mindre Høider og Dale indtil Svartbækken, hvor Forbrigds Udmark
tilstoder, og paa hvilken Strækning 6 Røser, alle mærkede med Kroner, ere anbragte.
Paa Sydsiden af Svartbækken ligger en Haug, hvori efter Sigende skal have været ind
lagt Kul eller Kridt, og paa hvilken ligeledes en mærket Røs er opsat. Mellem Forbrigd
og Almenningen bøier Linien noget mere mod Syd og gaar i S.V. over en liden Myr,
paa hvis sydlige Ende en Stubbe tidligere har været Mærke mellem Gaardene Forbrigd
og Hatlem samt Almenningen, og paa hvilken Strækning er opsat 3 Røser, hvorhos
tillige ommeldte Stubbe er borttagen og en Røs opsat i dens Sted. Modstødende
Gaarden Hallem gaar Linien nu først i S.S.V. og senere mere iV. over nogle mindre
Høider og to smaa Bække til en stor Myr, hvorpaa man nåar en gammel Stavn
eller Dam i Haukaaelven, kaldet Gammelstavnen, og paa hvilken Strækning 5 Røser, 3
mod den nordre og to mod den søndre Del af Hallem ere opsatte. - Fra Gammelstavnen
gaar Linien i Vest til Nord langs Haukaaen til det Sted, hvor Okuls Kværnhus før har
staaet, herfrå bøier Linien af og gaar i S.S.V. til S. ret til en iV. for Gaarden Skjør
holmen beliggende, mellem to Myrer udspringende Fjeldrabbe, kaldet Røsttaaen.
Denne Linie passerer først en lang Skraaning til Toppen af Løvbjerget, gaar derpaa
ned ad sammes søndre Side over en Myrhals, hvor Delet skal være mellem Lille-Skjør
holmen, som tilstoder fra Gammelstavnen, og Skjørholmen. Fra Myren kommer man
atter over et temmelig høit Bjerg til en stor Myr, hvorigjennem Hyldbækken løber,
hvorhos Strækningen fra Hyldbækken til Røsttaaen kun er Myr. Røser ere paa denne
Strækning anbragte ved Okuls Kværnhus, paa Skraaningen, inden man kommer til
Løvbjerget, paa Toppen af dette, paa Toppen af det andet ommeldte Bjerg, i Delet
mellem Lille-Skjørholmen og Skjørholmen, ved Hyldbakken samt paa Røsttaaen. Ved
sistnævnte Punkt tilstoder Skjørholmen, Vist og Okul Almenningen. Fra Røsttaaen
gaar Linien, modstødende Okuls Udmark, over Myrer og enkelte Fjeldrabber i N.V.
til V. til Haukaavandet, idet 5 Røser paa denne Strækning ere opsatte. Haukaavandet,
som Almenningsgrændsen omtrent overskjærer paa Midten, danner den nordre
Grændse for Gaarden Landstad, og fra Vandets vestre Bred til Qvamsaaen modstøde
Gaardene Solberg og Auglen. Denne Linie, der gaar i V.N.V., støder i Nærheden af
Qvamsveien paa Levningerne af en gammel Gjærdesgaard. Fra Qvamsaaen, hvor Stav
lunds Eiendom tilstoder, gaar Linien næsten i ret Vest og følger Levningerne af en
gammel Gjærdesgaard langs saavel Stavlunds som Husebys, Græssets og Leklems
Eiendele, indtil den nåar Vasbjærgbækken, som derpaa følges til dens Udløb i
Leklemsvandet. Paa denne Strækning, som gaar gjennem kuperet Terren og tildels
over mindre Myrer, er mellem Almenningen og Stavlund opsat Røser, hvoraf den ene
dog er en stor Sten, mellem Huseby og Almenningen er en Røs opsat ved hvert
Endepunkt samt to Mellemrøser, mellem Græsset og Almenningen 4 Røser, hvoraf
de to i Endepunkterne, mod Leklem ingen Røs opsat uden den paa Grændsen mod
Græsset ommeldte, førend Vasbjergbækken naaes, hvor ligesaavel som ved Bækkens
Udløb i Leklemsvandet, Røser ere anbragte. Fra Bækkens Udløb gaar Linien i N.V. til
en i Leklemsvandet værende 0. hvor ligeledes en Røs er opsat, og hvor Heiens
Ålmenning tilstoder. Linien gaar derpaa fra nysnævnte 0. i N.O. over Vasbjerget og
Sørhaugen samt over Sørmyrens eller Søraasmyrens søndre Kant til en stor, ret over

----
82
----

----
83 SS-A
----
Tronæsvolden beliggende Sten, mærket med Krone, paa hvilken Strækning desuden 5
Røser ere opsatte, hvorpaa den fra hin Sten bøier mere mod Øst og gaar først ned over
Tronæsaasens østre Skraaning, indtil den overskjærer Qvamsaaen, hvorpaa den
følger den vestlige Skraaning af Marstenvola indtil sammes Top, paa hvilken Stræk
ning 5 Røser ere opsatte, ligesom et lodret Bjerg ved Qvamsaaen er korshugget.
Grændsen mellem Sparboens og Værdalens Almenninger fortsættes fra Marstenen i
næsten ret østlig Retning over en Myr, hvor en Røs er opført, og ved hvis østlige Ende
et Kors er hugget i et Bjerg, og hvor tillige en Røs er opsat, samt over Fjeldets østlige
Skraaning tæt nordenfor Ydses og Svinhammers Sæter til en stor Sten paa den gamle
forladte Landstadvold, beliggende paa Landstadaasens vestlige Skraaning. Fra Land
stadvolden fortsætter Linien i samme Retning for det meste over Myrer til Lom
kjærnet, fra dette bøier den i 0.N.0. og over Næshougen til en gammel Stubbe.
Denne Strækning er afmærket ved "øser, desuden er en jordfast Sten mellem Lom
kjærnet og Næshougmærket korshuggen, og den gamle Stubbe borttagen samt en Røs
opsat i Stedet. Paa Næshougen er Delepunktet for begge Volhougs Almenninger samt
Gaardene Næs i Sparboen og Vigen i Værdalen. Fra Næshougen gaar Linien endelig
ret til Udgangspunktet Storgrøvla over kuppert Terræn, følgende for det meste Høide
ryggen, saa at Alt, hvad der falder mod Nord, kommer til at tilhøre de modstødende
Eiendommer Vigen, Kulstadvigen, Vist og Landstad, medens den sydlige Skraaning
kommer til Almenningen. Paa denne Strækning ere 9 Røser opsatte.
Kart over Volhougens Ålmenning er i 1861 optaget af Løitnant Haffner som
Kommissionens Konduktør, og Gjenpart af dette Kart vil blive leveret Almennings
bestyrelsen. Forøvrigt maa bemærkes, at da den paa Vestsiden af Marstenvola beligg
ende saakaldte Ydses Sæter, der skal være opryddet af Ydses Opsidder i Værdalen,
men brugt af Loraas's og Røskes Opsiddere i Inderøen, efter foranførte Grændselinie
ikke bliver liggende inden Værdalens men paa Inderøens Ålmenning, og da
Tronæssæteren, hvis Huse ligge lige i Linien, nu er nedlagt, vil Spørgamaalet om
Almuens Brug paa begge Sider af den her angivne Grændse mellem Fogderierne for
mentlig blive af mindre praktisk Betydning, imidlertid gjentages den i det ovenom
meldte Dokument af 24de Juni 1797 tagne Reservation hvoraf følger, at virkelig exis
terende Brugsrettigheder ikke indskrænkes ved Liniens Afmærkning.
I Volhougens Ålmenning er ingen Rydningsplads og ingen Slaatter. Derimod findes
sammesteds følgende Sætre:
Hestegreie benyttes af øvre og nedre Hestegrei Husan benyttes af Husan og Øvre
Nordberg, Ydse af nedre Ydse og Svinhammer. - De flere Sætre i Almenningen -
Trones, Nordberg, Landstad, Solberg, Minsaas, Aakerhuus, Sems, Græssets og
muligens flere - ere ikke for Tiden i Brug.
Almuens Brugsret i Volhougens Ålmenning bestaar, foruden i Sæterbruget, i Hugst
til Husfornødenhed. Saavel Gaardmænd som Husmænd have udøvet saadant Brug,
derimod neppe Inderster med nogen Slags Berettigelse. Saadan Brugsret har været
udøvet af Opsidderne i den saakaldte Stiklestads Grænd ned til Lyngsgaardene samt af
Opsidderne paa det Strøg af Hovedsognet, som ligger vestenfor denne Bygdedal indtil
Grændsen mod Salberg Sogn. Det er ikke oplyst, at andre end Beboerne af Skovløse
Gaarde, eller rettere sagt af Gaarde, som ikke seiv have tilstrækkelig Skov til Husfor
nødenhed, have udøvet Brug i Almenningen. Angaaende Brugsretten og dens Omfang
ere Oplysninger søgte i formeldte Forhør af 12te August/30te Oktober 1861 samt i
Møde med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1862 og 21de November 1863. (I
Kommissionens Møde den 9de September 1864 anmeldte Stavlunds Opsidder, Ole
Olsen, at hans Gaard fra gammel Tid tilkommer Havnret i Almenningen, hvorpaa han
ønsker sig meddelt Hjemmel. Brugsfuldmægtig Dahl fremsatte et almindeligt Forbe
hold om Adgang til Bygsel paa saadanne Rettigheder, der hidtil inden Almenningerne
maatte have tilkommet Leilændinge under Værdalsgodset.)
Bind VI A —6

----
84 SS-A
----
Lige til 1864 har der været en fælles Bestyrelse for samtlige Værdalens Almenn
inger, men for Eftertiden vil denne som de øvrige Almenninger sammesteds blive
undergivet særskilt Bestyrelse.
Noter.
1 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s
2 NHLs.229.
188.
3 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s
186.
Skjematisk oversikt over grensene for Volhaug ålmenning. 1864.

----
85
----

----
86 SS-A
----
LEKSDAL ÅLMENNING
Almenningen har navn etter Leksdalen, bygdelaget på østsiden av
Leksdalsvannet.
Mot vest grenser ålmenningen mot gårdsvaldene til gårdene i Leks
dalen. Mot syd grenser den dels mot Værdalsbrukets eiendommer og
dels mot gårdsvaldene til gårdene i Ulvilla og Helgådalen. Mot øst
grenser den mot Malså statsalmenning. Mot nord følger grensen
herredsgrensen mellom Verdal og Steinkjer. På nordsiden av denne
grensen ligger Båbu statsalmenning. Denne ligger i det gamle Sparbu
herred.
I enkelte sammenhenger er navnene Vestre Leksdal ålmenning og
Østre Leksdal ålmenning brukt. Dette har trolig sammenheng med at de
bruksberettigede fra Leksdalen fra først av brukte den vestre delen,
mens de bruksberettigede fra Helgådalen brukte den østre delen.
Heller ikke Leksdal ålmenning er funnet navngitt før Ar net, som var
fogd i Stjør- og Verdal fogderi, beskrev den i 1749.
(1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bøygdens yderste Gaarder,
og Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil
Leksdalen med grensefjellene mot Sparbu i bakgrunnen.

----
87 SS-A
----
samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Øst Ligesaa - 1 Miil. Strækn
ingen bestaaer Dels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat
Dels af Ringe og Duelig Furue samt weyerbrudt Grann Skow, saasom det beste af
Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog finds endnu
paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel
aw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes.
Opdalsfjellet som det her er tale om, kan ikke være annet enn
Hærvola. Den neste ålmenningen som omtales i denne oversikten, kalles
forøvrig Opdahls Almindingen i Woche Annex. Vi får her et inntrykk
av størrelsen av ålmenningen. Seiv om den ikke hører med blant de aller
største, ser vi at det fantes skog på steder som lå langt unna
bebyggelsen. Og det stadig tilbakevendende problem med at skogen var
rasert og uthugget, dukker også opp her.
Men myndighetene var ikke fornøyde med rapportene av 1749, og nye
almenningsbesiktigelser måtte avholdes. Den neste kom i 1758. Da ble
imidlertid ikke Leksdal ålmenning befart. Følgende står det året:
den 19. july Continuerede allmendings Besigtelsen, da Lexdals allminding blew ower
seet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde Saug
ere mentioneret.
Med dette forståes at ålmenningen ble besiktiget og beskrevet i for
bindelse med behandlingen av Lund sag. Dette skjedde i 1756. I doku
mentene fra denne saken står følgende:

----
88 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Aksnesvola med Tillerknoppen settfra nord. I for
grunnen Selidalen i Sparbu.
1756 den 2 juny blew eftter at mand tilforne og formedelst uføre Snee og vand Rinde
Comparere, en Skow besigtigelse foretaget ower Lexdalen allminding i Wærdal
Lexdals Fieldet kaldet, ...
Egentlig skulle man altså befare områdene ved Rinnan sag, men
dårlig vær og føre gjorde dette umulig. Det er altså ikke bare i dag vi
kan tale om dårlige sommere! Men videre står:
Hr. Major Kliiwer war derefter tilstædde og anwiiste allmindingens Strækninger som
gaar fra Tufset Tuen til Blaaeaasen hwor Sparboens Allminding paa Nordre side er
angrændsende. J same Strækning er mesten Hougfield, undtagen hist og her om
kring, hwor en og anden Bækk dall kunde wære, der war nogle Gran- og Fuhru
Træer, men de fleste af same war wejrslidt og Bederwet. Wel kunde findes et og andet
træ duelig til Saw tømmer, men efter anseende wel det wære bekostelig at faa frem til
Lund Saug som den nærmeste. Fra Blaaeaasen gaar da allmindingen til Herwohlen, i
Hwilken Strækning og befandtes ligedan Som i owennæwnte. Herifrå neml Her
wohlen gaar allmindingen forbi Kiæsboens Eyendeele til Sketswohlen som ligger oster
op for Gaarderne Marcken. I denne Strækning Løber Elwen som Lund Saug drewis
wed og gaar i en dahl ungefæhr Lang Vi Miil, uden den støder mod Hofstad og Tiller
Eyendeele, hwori fantes nogenledes Gran Skoug saawel op langs med Elwen som og
omkring Gue-stoen til Gaardene Stichelstad Sætter, og hworaf kand hugges Saug
tømer, som Beqwæmmeligt kand føres til Lund Saug. Saa widt mand da kunde
skiønne af denne befindende Skow, Syntes at nåar Skowen ej skal udhugges, eller forr
inges, kunde deraf aarlig hugges til 14 Tylter timer eller Skiæres Bord af same 44 til 46
Tyltr. og J henseende til Bekostning der wil wære med at faa Tømeret hugget saa til

----
89 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. I bakgrunnen delvis skjult av tåke Blååsen, et
grensefjell mot Båbu ålmenning.
fields og derefter neddført til Lunde Saug saa den nærmeste wed allmindingen ligg-
ende ....
Deretter følger hva som skulle betales i årlig leie. Men seiv om dette er
en besiktigelse i forbindelse med mulighetene for å hugge tømmer i til
Lund sag, får man allikevel en del opplysninger om ålmenningen.
Beskrivelsen av grensene er temmelig nøyaktig og stemmer godt overens
med dagens grenser. Det eneste stedet hvor beskrivelsen synes noe uklar,
er ved Hærvola. Det er ikke mulig å si om det er toppen av fjellet som
menes, eller om det her høyderyggen av Hærvola som skal følges. I dag
følger nemlig grensen høyderyggen. Hærvola blir forøvrig kalt med sitt
riktige navn her. I forrige beskrivelse ble den kalt Opdalsfjellet.
Her kan innskytes at en holzførster ved navn Wøllner skulle i 1768 gi
en rapport over almenningene i sitt arbeidsområde som trolig omfattet
store deler av Trøndelag. Trolig må dette arbeidsområdet ha vært i
største laget, for i stedet for å befare almenningene, ser det ut til at han
skrev av hva som ble sagt i almenningsforretningen 1758. Men i denne
forretningen fortalte Arnet at Leksdal hadde blitt behandlet i 1756, og
derfor unnlot han å omtale den. Han gikk deretter over til å beskrive
Volhaugen ålmenning. Dette har tydeligvis ikke Wøllner vært klar over,
for han bruker navnet Lexdahls Allminding, men beskriver Volhaugen.
Leksdal ålmenning er således utelatt i beskrivelsen.

----
90 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. Bulleråstjernet i bakgrunnen. I forgrunnen
Lundselven med Eklefossen som så vidt kan skimtes. Til høyre midt på
bildet Holtjørnvola.

----
91 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. Hærvola sett fra vest. Kalt Oppdalsfjellet i
1749.
Men hva enten det var beskrivelsen av denne ålmenningen eller andre
almenninger som var for dårlig, så ble det krevd at en ny almennings
forretning skulle avholdes. Den kom i 1787. Heller ikke ved denne an
ledning var man ute i marken. Beskrivelsene ble foretatt på grunnlag av
vitneavhør. Leksdal ålmenning ble behandlet den tredje dag.
Den 14 September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett. Og blew da
undersøgt den Tredie-almindings Strækning efter den gamle Besigtelse hworindi fand
tes: Een kongl. Alminding kaldet Lexdahls alminding, som begynder fra Thuset
thuwen eller Marstenen og gaaer i øster høyest op i Fieldet Blaasen herfrå i Nordeste
Ende paa Hær Wohlen til dens Syndre Ende, der fra til Skiæl-Høyen, Skiæl-Sæter-
Wold, og i det gamle Bom Fæste som er en stor Steen i Elwen, hworfra Mærket gaar i
Nord-West igiennem Stændahlen og til Tufset-Thuen eller Marsteenen hwor den
begyndte, hworhos blew tilkiendegiwet: at Thufset-Eluen, Baaren, og Hær-Wohlen er
Grændse mærker Jmellem Inderøens Fogderie og Stør- og Wærdahls Fogderie. Denne
saaledes beskreewne alminding er ohngefær 2 Miile lang og en Miil i Breeden, har
maadelig Gran Skow, som forhen har wæret Bøxlet til afgangen oberste Lieutenant
Kliiwer, men siiden freedlyst. Indeholder desuden en Hob u-duelig Jord har hwerken
Bøxiede eller nye-Rødnings-Pladser - Engesletterne som skattes af ere for gaardene
Musum, Hofstad, Lunden, Stiklestad, Axnes, Thuset, Wist, Grunden, Byna, Kluken,
Hielden, Langstad, Holmen og flere som fogden forbeholdt sig at oplyse af Fieldslette-
Mandtallet- Følgende Gaarde hawde Sætre her neml: Skey, Stiklestad, Ekle, Nord
Hallan, Folioen, Skroowe-Gaardene, ower-Jermstad, Eckloen, nedre Sende, Karm
huus, Lunden, Hofstad-gaarderne, Needre-Faaren, Wangstad, Kluken og Langdahl.

----
92
----

----
93 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Grensen går over Høysjøen. Høysjøen sett fra vest.
Beskrivelsen følger nokså nøyaktig den fra 1756, men ved Hærvola
var man ved denne anledning mer nøyaktig. Derimot bruktes ved et par
anledninger navnet Marsteenen som et annet navn på Tusettua. Med
mindre dette var et vanlig brukt navn på den tid, er det grunn til å tro at
fogden, i dette tilfellet Arnt Christofer Arnet, har misforstått og ført
opp den høyeste toppen av Volhaugen på den andre siden av Leksdals
vannet, nemlig Marsteinsvola. Muligens kan Marsteinsvola ha blitt
brukt som et siktepunkt i forklaringene, for den, Tusettua og Blååsen
ligger i rett linje etter hverandre. Grensen mellom Sparbu eller Steinkjer
og Verdal følger også denne linjen.
Skiæl-Høyen er rimeligvis det samme som Skjellheia, men Skiæl-
Sæter-Wold er vanskeligere å stedfeste. Men sannsynligvis er den
identisk med en gammel seter Lille Langdal skal ha hatt på dette sted.
Når det under engslettene er oppført at Langstad hadde en slik slette i
Leksdal ålmenning, kan man tro at dette måtte gjelde Landstad. Men
mest rimelig er det grunn til å tro at det må være Vangstad det var tale
om, for Vangstad hadde også seter inne på almenningsområdet.
I 1816 ble Leksdalen ålmenning bare nevnt i den forbindelse at den til
hørte de offentlige almenninger i motsetning til en del andre som angive
lig var i privat eie.
Det samme skjedde i matrikkelkommisjonens rapport av 1820 hvor
bare de privateide almenningene ble matrikulert.

----
94
----

Fra Leksdal ålmenning. Utsikt mot sydøst over Skjellheia. I venstre
bakgrunn Elneshøgda.
Leksdal ålmenning sett fra syd. Helt i bakgrunnen delvis skjult av skyer
Hærvola. Til høyre bakerst Skjellheia og Håkåklumpen. Midt på i for
grunnen Rollsjøene. Almenningsgrensen går tvers over den nærmeste.

----
95 SS-A
----
Leksdal ålmenning. De sydligste grensefjellene sett sydfra over Kjesbu
vannet. Til høyre Håkåklumpen, midt på Skeisvola med den høyere
Markavola bak.
Derimot fogd Aarestrups innberetning av 1826 er noe mer fyldig.
Riktignok er dette en mer eller mindre avskrift av de allerede nevnte
almenningsforretninger:
10 Lexdahls Alminding, som begynder fra Tuset-Tuven eller Marstenen og gaar i øst
høiest og i Fjeldet Blaasen, herfrå i Norderste Ende paa Hæhr Wohlen til dens Syndre
Ende. Derfrå til Skjæl Hojen Skjæl Sæter Wohl og i det gamle Bom Fæste, som er en
stor Steen i Elven, hvor fra Mærket gaaer i Nordvest igjennem Steendahlen og til Tuf
seth Tuen eller Marstenen hvor den begyndte. Denne Alminding er 2 Mile lang og 1
Miil bred, har maadelig Skov, der er fredlyst. Jordbunden er maadelig hverken
bygslede eller nye Rydningspladse fandes her.
Også her er navnet Marsteinen brukt. Dette tyder på at det bare har
vært en avskrift av hva som er sagt tidligere. Derimot skal vi være klar
over at på nordre side av Markavola som henger sammen med
Skeisvola, går en dal som i dag kalles Marsteinsdalen. Bekken som
folger denne dalen kalles Kvitsteinbekken. Denne dalen er imidlertid
ikke identisk med Steendahlen som nevnes som en egen grenselinje.
Denne heter også i dag Steindalen og går omtrent rett sydover fra
Aksnesvola og ned i Tjelderdalen.
I 1843 nevnes også Leksdal ålmenning. En del nye opplysninger har
kommet til:
23. Lexdals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov som
for største Delen ødelagt ved den i 1837 indtrufne Storm. Den gjenværendeDeelsomer
aldeles udtørret hugger Almuen efter Udviisning og imod Betaling til Statscassen efter
Taxt.- Opsidderne paa 7 Gaarde have her Engsletter og betaler aarlig Afgift til Stats
cassen 47 s: 13 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen som anslaaet til 50 Sp.
I rapporten fra 1847 står følgende:
23. Lexdals saakaldte Kongelige Alminding a., der efter befaring af 14: September
1787 begynder fra Tufset-Tuen eller fra Marstenen og gaaer i Øst Høiest og i Fjeldet
Blaasen herfrå i norderste Ende paa Herwohlen til den Søndre Ende. Derfrå til

----
96 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Skeisvola til høyre og Markavola sett fra vest fra
Klinga ved Leksdalsvannet.
Skjedheien, Skjedsætervold og i det gamle Bomfæste som er en stor Steen i Elven;
hvorfra Mærket gaaer i nordwest igjennom Steendalen og til Tufset Tuen eller Mar
steenen hvor den begyndte; det bemærkes at Tufsettuven Blaasen og Hærvolen ansees
Grændsemærker mellem Inderøens og Wærdals Fogderier. - Den ansees 2 Mile lang
og 1 Miil bred dens Wærd er anslaaet til 50 spd.-
b., maadelig Skow og uduelig Jord.
c, Sæter hawe her Gaardene Schei, Stiklestad, Ekle, Nord Hallem, Folloe Skrowe
Gaardene øvre Jermstad Ekloe neder Sende, Karmhuus Lunden Hofstadgaardene
Nedre Faaren Wangstad Kluken og Langdaln -
d., øster Stiklestad øster og lille Musum, Westgrunden, Byan Warslatten og Stor
langdal have her Engsletter hvorfor tilsammen betales aarlig til Statskassen 45 s:
e., Foruden nævnte Indtægt falder og Skowløn af bevilgede Hugster.
En del nye ting var kommet til, men storparten var gjentagelser av
hva som var sagt tidligere. Det kan bemerkes at det her ble brukt den
riktige skrivemåten av Hallem. I 1787 sto Hallan. Det er altså ikke tale
om Hallan i Vinne, men Hallem i Stiklestad. Det var ikke uvanlig at
skrivemåten av disse navnene skiftet en del på 16- og 1700-tallet. Det
kan også nevnes at Holme i Sjøbygda og Holmen i Vuku også delvis ble
skrevet på samme måte som disse to.
Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommi
sjonen i 1861. Som allerede fortalt, er Leksdalen en grensealmenning til
en annen kommune, og dette førte til en del vanskeligheter som følge av

----
97 SS-A
----
at bønder i Sparbu også var bruksberettiget i Leksdal ålmenning. Som
følge av dette, er denne beskrivelsen lang. Videre grenser ålmenningen
mot Værdalsbrukets eiendommer. I en rettssak i for rige århundre ble
den daværende eier, Nicolay Jenssen, beskyldt for å drive tyvhugst i
ålmenningen. Jenssen ble fullstendig frikjent, men det var klart at det
hadde rådet en viss uklarhet med hensyn til grensene. (Se Værdals
godsets historie.) Dette går også frem av kartet som er hentet fra Justits
sagen mod Nicolay Jenssen. Dommen i denne saken ble også grunnlag
for almenningskommisjonens fastsettelse av Leksdal almennings syd
grense.
LEKSDAL ÅLMENNING
Lexdals Statsalmenning i Værdalens Thinglag er beskreven i Forretningerne af 19de
Juli 1758 og 14de September 1787. Den førstnævnte henviser iøvrigt med Hensyn til
Almenningens Grændser til en den 2den Juni 1756 afholdt Besigtelsesforretning over
Lunds Saug, idet Grændsen under samme, i al Fald for en Del, specielt er angiven.
Forsaavidt Almenningen modstødes af Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning i
Sparboen, - nemlig paa Lexdals Almennings Nordgrændse i Strækningen fra Tufset
tuen til Hærvola - er denne Dal af Grændsen tillige omhandlet i den under 26de Juni
1797 paabegyndte Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes
Uoverensstemmelse i Angivelsen af Grændserne for disse, forskjellige Jurisdiktioner
tilhørende Almenninger. I Forretningen af 14de September 1787 er nemlig Punktet
Tufsettuen angivet som Lexdals Almennings vestligste Mærkepunkt, hvorimod
Forretningen af 1797 som saadant angiver Ivermyrkjærnhaugen, og medens begge
Forretninger stemmer overens deri, at Linien fra Ivermyrkjærnhaugen i Nordost gaar
til Blaa-Aasen, - uagtet Forretningen af 1797 forudsætter, at Linien rettelig burde gaa
mere vestligt og at Blaa-Aasen er angivet som Mærkepunkt paa Grund af en i Forret
ningen af 1787 indløben Feiltagelse, som ikke ved den senere i 1797 afholdte Forret
ning antages at kunne redreseres - ere de nævnte Forretninger atter uoverens
stemmende i deres Angivelse af Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Forretningen af
1787 angiver nemlig, at Mærkepunktet skal være Hærvolas nordre Ende, medens
Forretningen af 1797, henholdende sig til en den Ilte - 15de August 1785 afholdt
Forretning over Kjesbu Ålmenning i Sparboen, som tilstøder de heromhandlede
Almenninger i Hærvola, vil, at Mærkepunktet i dette Fjeld skal søges paa Fjeldets
høieste Top, hvor en Varde efter den i 1784 foretagne trigonometriske Opmaaling er
opreist. Denne Usikkerhed med Hensyn til Grændselinien paa denne Kant maa
allerede have fundet Sted fra gammel Tid af, efterdi Sætre og Fjeldslaatter, der bruges
af Indvaanere baade fra Værdalen og fra Sparboen, ligge saa at sige om hinanden
inden den omtvistede Strækning, saaledes Blaase eller Lunems, By og Dalems Sætre
tilhørende Sparboen, og Karmhus Sæter, tilhørende Værdalen. Ogsaa Almenningens
Sydgrændse, har været usikker, dog ikke fordi der finnes nogen Forretning, som staar
i Strid med den i 1787 angivne Grændselinie, men fordi denne har været overskredet af
Leilændingerne under det tilstødende saakaldte Værdalsgods, tilhørende Grosserer N.
Jenssen. Disse Forholde have været gjorte til Gjenstand for gjennemgribende og
specielle Undersøgelser under et den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December
samme Aar sluttet Forhør, hvilket igjen ledede til Anlæg af Justitssag mod Grosserer
Jens Nicolai Jenssen, hvilken inkamineredes for Kommissionen den 23de Juni 1862 og
sluttede ved Dom af 26de Marts 1863. Under denne Sag, som paakjendtes i Høiesteret
den 26de Mai 1865, og til hvis Oplysning tillige et Aasteds-Thingsvidne optoges for
den ordinære Ret i Oktober 1863, - er denne Almennings Sydgrændse ligeledes om-

----
98 SS-A
----
**
43
O
bo
bo
O
&o
K
SD
Kl
o
CU
cj
bo
'f
co
£
o
?
o
bo
CS
pa
*2
to
K,
v!
5

----
99
----

-—£--— ~„J..:.,.r..., . . ' -y&w , '■■ —. >~» . si
Kart over Den østlige Deel af Lexdals Alminding i Værdalen optaget
1861 af Haffner.
Bind VI A —7

----
100 SS-A
----
CU
co
bo
I
I
bo
|
I
bo
O
1
k.
aj
>
1

----
101 SS-A
----
handlet. I Henhold til de saaledes tilveiebragte Oplysninger har Kommissionen i en
den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet Bestemmelse om Almenningens Syd
grændse, saaledes som denne nedenfor nærmere vil blive angiven, idet forøvrigt
bemærkes, at Grosserer Jenssen under hin Session har ladet protestere mod den
nævnte Beslutning angaaende Grændsen, hvorfor Kommissionen i Forestilling til det
Kongelige Indre-Departement af 31te August 1865 blandt andet har foreslaaet, at dette
Grændsespørgsmaal snarest mulig undergives Domstolenes Afgjørelse. (Grændse
uoverensstemmelsen hævet ved Overenskomst, thinglæst 9de Febr. 1872; se
Smaasæteraasens Ålmenning.) løvrigt ere Lexdals Almennings Grændser opgaaede af
Kommissionen fra den 9de til den 12te September 1861 samt den 4de og ste Juni 1862.
Derhos er Beslutning angaaende Grændsen mellem Lexdals og Baabu Almenninger
fattet under Møde med Fogden i Inderøens Fogderi den 18de August 1863 (kfr.
Kommissionens Skrivelse til Fogden af 2den Mai 1864), og betræffede Grændsen mod
Tufsetgaardene under et Forhør, afholdt 30te September 1863, - hvorhos endelig en
Del af den vestlige Grændse for denne Ålmenning er omhandlet under et Møde med
Værdalens Almenningsbestyrelse den 21de November 1863.
Grændserne for Lexdals Ålmenning angives her nærmere saaledes:
Fra Tufsettuen, der er beliggende paa Høiden af den Aasstrækning, som hæver sig
lige op for Tufsetgaardene ved Lexdalsvandet og hvor Mærkepunktet er i Nærheden
af en stor Sten, hvori findes indhugget gamle Kors og hvor nu en med Krone indhugget
Mærkerøs er opsat, gaar Linien, modstødende Bremsetgaardenes Udmark af
Sparboens Præstegjeld, i Øst til en Bjerghøide, kaldet Ivermyrkjærnhaugen, hvor en
gammel trigonometrisk Varde er opreist, og i hvilken nu ligeledes en Krone er ind
hugget. Her tilstøder Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning Lexdals Ålmenning, som
den følger østover lige til Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Fra Ivermyrkjærnhaugen
gaar Linien i Nordost bent til Blaa-Aasen, der er en med enkelte Naaletræer sparsomt
bevoxet Aashøide, paa hvis Sydheldning de under Sparboen brugte saakaldte Blaase-
Sætre ere beliggende. Her er opreist en Kronrøs paa et Sted, hvor tidligere et gammelt
Kors findes indhugget i Bjerget. Herfrå gaar Linien i Øst ganske lidt til Nord bent til
den næst-nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne Bjergafsatser paa
Hærvolafjeldet, hvor en Kronrøs er opreist paa samme Sted, hvor en Røs ogsaa før
har været sammenlagt. Paa denne Strækning overskjærer Linien tvende Gange
Lunds-Elven, først nærmere Blaa-Aasen, mellem denne og Dalems Sæter, dog saa
ledes, at Linien gaar oven- eller nordenfor sidstnævnte Sæter, - og senere oven- eller
nordenfor Karmhus-Sæteren, hvorhos Linien gaar strax søndenfor den sydlige Ende
af Hærvolakjærnet. Fra det nysnævnte Punkt paa Nordkanten af Hærvola gaar
Linien, modstødende Malsaa Ålmenning, i Syd langs efter Ryggen af bemeldte Fjeld
og over samme høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist, samt over Botten
klumperne til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren), som er antaget at være en af
de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger en Bugt i Fjeldvandet Høisøen, kaldet
Botten, nærmest. Fra bemeldte Bjergtop, paa hvilken en Kronrøs er opført, gaar
Linien, modstødende de under Værdalsgodset hørende Gaarde Sæters og Store-
Langdals Udmark, bent i Sydvest over Botten til en ved Høisø-Elvens Udløb opført
Flødningsdam, hvor tvende Kronrøser ere opsatte, samt videre omtrent i samme
Retning over Lille-Høisøen og Skjelheien, hvor Kronrøser ligeledes findes, til Tomten
af en paa Skjelheiens sydlige Heidning værende, i sin Tid under Lille-Langdal brugt,
men nu nedlagt Sæter, kaldet Skjelsætervolden, hvor ligeledes en Kronrøs er opsat.
(Kfr. her det paa Iste Spalte nævnte Grændsedokument.) Fra Skjelsætervolden gaar
Linien i Vest lidt til Syd til den høieste Fjeldtop af Navnet Haakaaklumpen, hvor
Kronrøs er opsat paa samme Sted, hvor et lignende Mærke før har været opreist, og
videre i Vest over søndre Rollsø til en lige op for dette Kjærn beliggende, med Gran
træer bevoxet Høide, kaldet Rundhougen, hvor en med Krone mærket Røs er opsat.
Paa Strækningen fra Skjelsætervolden til Rundhougen tilstode Gaardene Lille-

----
102 SS-A
----
'-.<

----
103 SS-A
----
Langdals, Byna, Bjørstads, Aasens og Klugens Udmark - de tre sidste tilhørende
Værdalsgodset - Lexdals Ålmenning. Fra Rundhougen gaar Linien bent i Vest lidt til
Nord i Nærheden af et lidet Kjærn, Oxøiet, samt over den sydvestlige Heidning af
Skeisvola, til midt paa Skeisætervolden, hvor en Kronrøs er opreist ved en jordfast
Sten, modstødende paa denne Strækning de Værdalsgodset tilliggende Gaarde
Kjæsbos og Markens Udmark. Fra Skeisætervolden gaar Linien, fremdeles tilstød
ende Markens Udmark, bent i Nordvest til det saakaldte Bomfæste i Lunds-Elven,
hvilket Mærkepunkt er antaget at være ved en større jordfast Sten paa Sydsiden af
Elven, i hvilket Kors og Krone er indhugget, ligesom ved Elvebredden her er opreist en
Kronrøs. Linien gaar derpaa fra Bomfæstet over Lunds-Elven og over en skovbevoxet
Aasstrækning i Nordost til den sydlige Ende af et trangt Dalføre eller Kløft i
Fjeldryggen, kaldet Stendalen, hvor en Kronrøs er opreist, samt følger derefter opad
Stendalen i Nord indtil Dalførets nordligste Ende, hvor ligeledes en kronet Røs er
opsat ved en jordfast, korset Sten. Herfrå bøier Linien igjen i Nordvest og gaar
gjennom et Saagodtsom skovløst Terræn bent til Udgangspunktet Tufsettuen, saaat
følgelig Fjeldtoppen Tillerknoppen bliver liggende sydvestlig for Linien. Paa
Strækningen fra Bomfæstet i Lunds-Elven til Tufsettuen tilstoder Gaardene Hof stads,
Tillers, Axnæs's og Tufsets Udmark Almenningen.
Foruden ved foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre
Røser, ialt 175 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed kan udfindes. Kart over denne
Ålmenning er optaget i 1862 af Lieutnant Haffner som Konduktør.
Forøvrigt maa med Hensyn til Ordningen af Grændserne for Lexdals Ålmenning
erindres Følgende:
a. Varslottens Sæter, der ligger paa Vestsiden af Høisøen, med tilhørende Udmark,
som strækker sig langs Høisøen, med tilhørende Udmark, som strækker sig langs
Høisøen fra Furupullen i Syd til Karphus-Bækken i Nord, og som hovedsagelig
bestaar i en smal Aasstrækning, kaldet Gabrielsaasen, - maa efter de under det
Jenssenske Forhør, navnlig af 10, 42, 44, 45, 50 og 51 Deponenter, afgivne Forklar
inger antages at være frahævdet Lexdals Ålmenning og nu at udgjøre Særeien
dom for Gaarden Varslotten Naar Chr. Lein derimod i det paa Gaarden Var
slotten udfærdigede Skjøde, datert og thinglæst 17de August 1842, har forbe
holdt sig Hugst paa Nordsiden af Karphus-Bækken, da antages saadant efter de
fremkomne Oplysninger fuldstændig überettiget. Paa Grund heraf er Varslot-
Sæteren med tilliggende Skovmark særskilt afmærket fra den øvrige Ålmenning
ved Anbringelsen af 13 mindre Mærkerøser, opsatte paa de Kanter af Stræk
ningen, som ikke begrændses af Høisøen og Karphus-Bækken. Forøvrigt
bemærkes, at Opsidderen paa Gaarden Varslot fra gammel Tid af aarlig svarer
Fjeldengskat til Statskassen, medens han ikke har Fjeldslaat andetsteds i Lexdals
Ålmenning end i Sæterens Havnegang. Dette godtgjør formentlig, at Sæteren
oprindelig er opryddet i den af Gaarden Varslottens Opsiddere brugte Fjeldslaat i
Lexdals Ålmenning.
b. Tufset-Gaardenes Opsiddere have under et af Kommissionen den 30te September
1863 optaget Forhør vistnok erkjendt Tufsettuen og ikke Ivermyrkjærnhougen for
det rette Mærke mod Almenningen; men da disse Opsiddere have oplyst, at Slaat
og Havnegang udelukkende har været afbenyttet af dem paa Strækningen mellem
disse Punkter og i Retning østover henimod Stendalen, - forbeholdes saadan
Rettighed til Slaat og Havnegang fremdeles Tufsets Opsiddere i samme Udstræk-
ning som tidligere.
Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget
1863 og 1864.

----
104
----

----
105 SS-A
----
c. Grændsen mellem Lexdals og Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning er optrukken
saaledes som ovenfor angivet, fordi en saadan Linie efter Vasdragenes Løb, de
lokale Forholde i det Hele tåget samt de under de afholdte Retshandlinger og de
forefundne Dokumenter, saaledes Blandt Andet Besigtelserne over Lunds Saug af
2den Juni 1756 og over Markens Saug af 22de September 1766, - fremkomne
Oplysninger antages at have mest for sig.
Overensstemmende med Forretningen af 26de Juni 1797 at sætte Mærket i Hærvola
paa sammes Top, nåar det er utvivlsomt, at Linien skal gaa fra Blaa-Aasen til
Hærvola og derfrå til Storkjærnfjeldet, synes altfor unaturligt, og den for samme i
Forretningen paaberaabte Grund, at Forretningen over Kjesbu Ålmenning af Ilte
August 1785, under hvilken Punktet er sat paa Hærvolas Top, er ældre end den i
Værdalen afholdte Forretning af 14de September 1787 - befindes kun Udet holdbar.
Den Ulæmpe, at Sætre og Slaatter fra et fremmed Thinglag ville blive beliggende
inden Almenningen, vil ikke kunne ungaaes, hvorledes end Grændsen optrækkes: thi
Værdals Sætre og Slaatter vilde blive liggende inden Baabu Ålmenning, om Hærvolas
Top valgtes som Mærke. Som en Følge af den Maade, hvorpaa Linien nu er
optrukken, ville Dalums og Ryes Sætre, tilhørende Indvaanere af Sparbo, blive
liggende inden Lexdals Ålmenning, ligesom Blaase-Sætrene, der bruges af Lunnens
Opsidder i Sparboen, ligge søndenfor Mærkepunktet Blaa-Aasen, følgelig inden
Lexdals Ålmenning.
Af Slaatter tilhørende følgende Sparbygdinger:
Bjerkens, Ryens, Sems, Dalums, Heistad, Østre-Aases og Lunkans. Af de nævnte
Sætre svares ingen Skat til Statskassen; derimod erlægge Brugerne af efternævnte
Fjeldslætter saadan aarlig Skat til Statskassen:
Bjerken 6 Skill., Ryen vestre 4 Skill., østre 14 Skill., Dalum 12 Skill., Heistad 4 Skill.
og Østeraas 8 Skill.. Denne Skat opkræves fremdeles af Fogden i Inderøens Fogderi
ifølge dennes Vedtagelse i Skrivelse til Kommissionen af 10de Mai 1864, og de
anmeldte Sætre og Slaatter antages i Henhold til, hvad der er oplyst om den fra
gammel Tid af stedfundne brug, ogsaa fremdeles, uanseet den oven bestemte
Grændselinie mellem Almenningerne, at burde forbeholdes de berettigede Gaarde i
Inderøens Fogderi.
Inden Lexdals Ålmenning ligger ingen Rydningsplas: derimod findes dersteds
følgende Sætre, der bruges af Opsiddere fra Værdalen:
Vangstads-Sæter, der bruges af Vangstad og Østre Stiklestad.
Langdals-Sæter, der bruges af Store Langdal.
Karmhus-Sæter, der bruges af Karmhus.
Hofstads- eller Skidthuldalen-Sæter, der bruges af Hofstad.
Skrove-Sæter, der bruges af Østre og Vestre Skrove.
Landfald-Sæter, der bruges af Østre Lund og Nedre Sænden.
Ny-Sæter, der bruges af Musum og Tiller.
Ekle-Sæter, der bruges af Nedre og Nordre Tiller.
Hallem-Sæter, der bruges af Hallem og Skei.
Skei-Sæter, der bruges af Marken, -
samt de ovennævnte Varslotts-, Blaase-, Dalums- og Ryes-Sætre.
Derhos findes, foruden de ovennævnte Fjeldslætter, der bruges af Indvaanere fra
Sparboen, følgende, der haves i Brug af Indvaanere af Værdalen:
Vist-Sæter, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen.
Hofstads-Sæter, do. do.
Rids over Lexdal og Malsaa Ålmenning efter Forstmester Asbjørnsens
Undersøgelser Juli 1861.

----
106 SS-A
----
Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931

----
107 SS-A
----
Kart over Leksdal statsskog. Midtre del. 1931.

----
108 SS-A
----
Ltni«L ji«i1!k08>lI
Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931.

----
109 SS-A
----
Vest-Grunden-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig til Statskassen.
Musum-Sæter, hvoraf svares 9 Skill. aarlig til Statskassen.
Axnæs, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen.
Østre Stiklestad-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Ekle-Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Byna-Sæter, hvoraf svares 4 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Varslotten Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Stor-Langdal-Sæter, hvoraf svares 8 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. (I Møde 9de
Septbr. 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlingsprotokol endvidere
følgende Sletter: Skrove Slette, Lund Do., Tufset Do., Overholmen Do., Kluken Do.,
Vestre Hjelde Do.)
Angaaende Almuens Brugsret i Lexdals Ålmenning ere Oplysninger søgte under
Møder med Almennings-Bestyrelsen den 22de August 1861 og den 21de November
1863 samt endelig under et med Almuen afholdt Møde den 9de September 1864. Af
disse Oplysninger fremgaar det vel, at Hugster til Husfornødenhed, og det endog
tildels i betydeligt Omfang, i senere Aar have fundet Sted uden Udvisning og uden
Rekognitions Svarelse; men i det nysnævnte den 9de September 1864 afholdte Møde er
det af samtlige mødende Almuesmænd erkjendt, at saadanne Hugster have været
überettigede og at alt Aavirke, endog til Husfornødenhed, kun kan foregaa efter
speciel Bevilling af Overøvrigheden, efter Udvisning og mod Rekognitions Svarelse til
Statskassen. Dog har alt Aavirke til Sæter- og Slaattebruget fra gammel Tid af her
foregaaet uden nogensomhelst Indskrænkning.
I Aarene omkring 1850 har Overøvrigheden meddelt Bevillinger til Hugster af
Udsalgslast i denne Ålmenning: men disse Bevillinger, der gave Anledning til store
Misligheder, have nu ikke paa flere Aar været meddelte.
Imidlertid oppnådde man ikke å komme til enighet med Nicolay
Jenssen angående grensene i syd ved Høysjøen. Først 9. februar 1872
ble de uoverensstemmende forhold avklart ved en overenskomst mellom
Staten på den ene siden og eierne av Verdalsgodset på den andre. (Se
forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og almen
ningskommisjonene.) Om Leksdal ålmenning ble følgende sagt i denne
overenskomsten:
1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde
sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes
Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi
søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer
samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen,
medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred -
derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien
dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals
Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven
nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus-
bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser.

----
110 SS-A
----
MALSÅ ÅLMENNING
Denne ålmenningen ligger i den dalen den har fått navn etter,
Malsådalen, en sidedal mot nord fra Helgådalen. Mot nord grenser
ålmenningen mot Steinkjer kommune. Dette er også grensen til Kjesbu
statsalmenning som ligger i det gamle Ogndal herred, nå en del av
Steinkjer. Mot øst og syd grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer.
Den del av Værdalsbrukets eiendom som ligger mot øst, er en del av
Vera eller Juldal ålmenning. Tidligere ble den kalt Skjækerdalen
ålmenning. Mot vest ligger Leksdal ålmenning.
I almenningsforretningen av 1749 ledet av fogd Petter Arnet, er ikke
Malså ålmenning nevnt. Derimot nevnes Opdahls Almindingen i Woche
Annex etter Leksdal ålmenning. Beskrivelsen av denne ålmenningen er
gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. Denne
beskrivelse sier at ålmenningen tåger sin begyndelse fra LægsDahls
Almindingen og strecker sig Øster till Straadals Fossen ] A Miil østerfor
Wæren. . . . Følgelig det eneste vi kan si, er at Malså ålmenning ligger
innenfor det beskrevne området.
Videre går det også frem av beskrivelsen at skogen var bygslet til
Ulvilla sag. Denne bygslingen har sin egen historie, men seiv om den i

----
111 SS-A
----
Malså ålmenning sett fra nord. I forgrunnen den nordligste delen av
Hærvola.
høyeste grad også berører Malså ålmenning, er utdragene fra kildene
gjengitt i forbindelse med Vera eller Juldal ålmenning. Her kan kort
skisseres at i mai 1736 sendte Rentekammeret et brev til krigsråd Hagen
hvor en uttalelse av Broder Boysen angående dette området ble sitert.
Broder Boysen hadde da i malende ordelag uttalt seg om terrengets
ufremkommelighet. Han påsto at det var ufremkommelig for
mennesker til hest, men bønderfolk til fots kunne klare å komme seg dit
inn, riktignok ved å sette livet på spill, for å hugge tømmer. Fra Ulvilla
strakte ålmenningen seg omtrent 3 Vi mil innover i fjellet.
Og inne i dette forferdelige uland lå blant annet Malså ålmenning.
Her skal man imidlertid være klar over at det var i forhandlinger med
eierinteressene, det vil si kongen, at Boysen kom med disse uttalelsene.
Det var nemlig eieren som skulle fastsette størrelsen av bygselsummen,
og det var av Boysens interesse at denne ble satt så lavt som mulig. Han
hadde således ingen interesse av å skjønnmale forholdene.
Bygselseddelen ble utstedt i oktober 1736.
Første gang at navnet Malså eller noe som ligner på dette navnet i for
bindelse med en almenningsstrekning er funnet, er i 1758. Denne
almenningsforretningen, som også ble ledet av fogd Petter Arnet, delte
Verdal inn i fire almenningsstrekninger. Den første lå på sydsiden av
dalen fra grensen mot Skogn til svenskegrensen, den andre omfattet
sydsiden og nordsiden av Helgådalen frem til Leksdal ålmenning, som
var den tredje. Og den fjerde var Volhaugen. Og Malså befinner seg

----
112 SS-A
----
Malså ålmenning. Semsklumpen som er grensemerke for Malså stats
almenning, Vera eller Juldal ålmenning og Kjesbu statsalmenning i
Steinkjer. I forgrunnen til høyre Fiskeløysingen.
Malså ålmenning. Semsklumpen sett fra Mokkavannet i Ogndalen.

----
113 SS-A
----
således i den andre strekningen, hvor vi foruten denne også finner
Kverndal ålmenning, Juldalen ålmenning, Vera ålmenning og
Skjækerdalen ålmenning. Disse tre siste utgjør i dag Vera eller Juldal
ålmenning. Fra den generelle beskrivelse over dette store området kan
følgende hitsettes om Malså ålmenning:
...., Widere fandtes ower for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og her noget Skow som
war werrslidt og for en del u-duelig, og ej til andet tienelig end til Brænde weed og
Bygnings wærk for de i Sircumference Liggende Sætrer. J en dal kaldes Masaaedal
ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hwortil kunde hugges aarlig 18
tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger.
Hugstrettighetene fra denne del av ålmenningen var således nå flyttet
fra Ulvilla sag til Langdal og Gren sager, som fikk en del av sitt tømmer
herfrå. (Begge disse to sagene er forøvrig nærmere beskrevet i Skog- og
sagbrukshistorien.)
I den anledning kan nevnes at holzforster Wøllner som i 1768 inn
rapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi, brukte navnet Gren
ålmenning. l Trolig gjelder dette den del av Malså ålmenning som det
kunne hugges i til Gren sag. Navnet Gren ålmenning er bare funnet ved
denne ene anledningen. Den samme Wøllner har ved to andre
anledninger også brukt navn på sagbruk til å navngi almennings
strekninger. Det ene tilfellet gjelder Hauka ålmenning etter Hauka sag,
og det andre Nedre Holmen ålmenning etter Nedre Holmen Sag.
len annen rapport datert 1. oktober 1768 ga Wøllner også en oversikt
over almenningene i Verdal. Denne oversikten er en ren avskrift av hva
Malså ålmenning. Sett nordover mot Vetringen. Vetringhalla i høyre
bakgrunn.

----
114 SS-A
----
Malså ålmenning. Tjyvdalshalla sett fra vest. Malsåen i forgrunnen.
Malså ålmenning. Hærvola sett fra øst.

----
115 SS-A
----
Malså ålmenning i 1787.
Arnet sa i 1758. Men Wøllner skilte Malså ålmenning ut som egen
ålmenning, seiv om han like før hadde beskrevet en ålmenning som han
kalte Kalvdalen ålmenning. Denne var identisk med Arnets andre
almenningsstrekning hvor også Malså ålmenning befant seg. Men
dessuten sa Wøllner følgende:
No 19 Masaadahlens Allminding.
Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til hr Obriste
Lieutenant Klyver.
Der udj skiøn Skow til Saug tømmer.
Grensene mellom Malså ålmenning i Verdal og Kjesbu ålmenning i
Ogndalen ble oppgått og fastslått mellom den 11. og 15. august 1785. 2
Og to år senere, i 1787, fulgte en ny almenningsforretning, denne
gang ledet av en ny fogd Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Dette er første
gang at Malså ålmenning er beskrevet som en selvstendig ålmenning.
Denne ålmenning ble beskrevet den andre dagen:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
Een Kongl. Alminding kaldt Masaae Alminding, begynder i Syndre Ende af Hær
Bind VI A —8

----
116 SS-A
----
Malså ålmenning. Høysjøen som nevnes som bortbygsel sett fra syd.
Wohlen og følger samme i øster og Nord tii Storkiøn-Fieldet og Sætershaugen, hwor
findes endeel sammenlagde og opkiørte Steene, som skal wære Skiælne-Mærker
imellem Inderøens og dette Fogderi. Herfrå i Synden til et liidet Wand kaldet Fisk-
Løsningen; atter i Wester til Tyrdahls-Halden; wiidere i Nord til Tulleraas-Bækken og
Hær-Wohlen denne alminding begynder, som er ohngefær en Miil Lang og 1/4 deel
Miil breed, har heel maadelig gran-skow, da det meste er bestaaende af snauw-Field,
myhrer og moradser - Ingen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her
Engsletter i denne Strækning, neml: West-Grunden, Præste-gaarden Togstad, Lille-
Langdahl og Wolden, hworom Fogden Lowede at giwe nærmere oplysning af Field
slette mandtallet. Sæter har ingen her uden gaarden Holmlien- Ellers fremlagde Ole
Olsen Langdahl en Boxel-Sæddel, dat 24de Octob. 1775 som blew Læst og hwor efter
ham en af forrige Foget Arnet bewilget Fiskerie: i Høy-Siøe under denne alminding for
Liwstiid mot 12 s: aarlig afgift Skatt.
Grensebeskrivelsen her stemmer ganske godt med hva som gjelder i
dag. Sætershaugen kan være den samme som Semsvola. Og Tyrdahls-
Halden kalles i dag Tjyvdalshalla. Derimot blir ålmenningen forminsket
noe i forhold til dagens størrelse når grensen går via Tulleråsbekken. I
dag går grensen litt lenger mot syd.
Den siste opplysning denne almenningsbeskrivelse gir, nemlig at
fisket i Høysjøen var bortbygslet, er et ikke uvanlig forhold på den tid.
Det var vanlig at kongens fogd bygslet bort slike rettigheter til fordel for
statskassen. Men det var i følge de gamle lovene ulovlig. Imidlertid var

----
117 SS-A
----
Malså ålmenning. Malsådalen sett nedover fra et punkt noe nedenfor
Malså kopperverk.
ikke dette det eneste tilfellet hvor fiskerettigheter ble bortbygslet i Malså
ålmenning. Også rettighetene til Vetringen var bygselt bort. Og her
kommer vi inn på et annet interessant forhold. I slike bygsels
forretninger ser det ut til at det var vanlig å gi vedkommende ålmenning
hvor fiskevannet lå, navn etter nettopp dette vannet. Vi har blant annet
funnet Grønningen ålmenning som er nærmere behandlet under Hoås
ålmenning. Vetringen ålmenning er også et navn som er funnet.
Vetringen er riktignok et vann, men i denne sammenheng er det ikke
fiskerettighetene som er bortbygslet. Her er det tale om seterrettigheter,
og for å stedfeste seteren, brukes så navnet Wittrings Kongl. Alminding.
Vetringen ligger i Malså ålmenning. I 1798 ble seterrettighetene til
Kejsdahl Scetter eller Kejdahl Sæther i Wittrings Alminding gitt til
Anders Bastiansen Lille Langdal. Seterbruket er ellers ikke det
vesentlige i denne fremstillingen, men det kan allikevel være av interesse
å nevne at denne Kejdahl Scetter trolig er identisk med Lille Langdals
seter i Malså ålmenning. Vi har imidlertid ikke funnet at Dillan har
brukt dette navnet om denne seteren. 3
Malså nevnes med navn som en av statens almenninger i Verdal i
1816. Riktignok skrives navnet Mosaae, men det er allikevel ikke noen
tvil om hvilken det gjelder.

----
118 SS-A
----
Matrikkelkommisjonen av 1820, som også skulle matrikulere alle
privat eide almenninger, nevner også Malså som en offentlig ålmenning.
Denne kommisjonen var klar over at navnet var feilskrevet i 1816, for
følgende står: Mosaae « ./. Malsaae . /.»
Fogd Arestrup sendte i 1826 inn opplysninger om almenningene, men
han skrev av hva som var blitt sagt tidligere.
9. Mosaae Alminding, begynder i syndre Ende af Hær-Wohlen og folger samme øster
og Nord til Stor Kjøn Fjeldet og Sæters-hougen hvor findes endeel sammenlagde og
opførte Stene som skal være Skille-mærke i mellem Jnderøens og dette Fogderie.
Herfrå i Synden til et lidet Wand kaldet Fiskeløsningen, atter i Vester til Thyrdahls
Halden, videre i Nord til Tulleraas Bækken og Hehr Wohlen, hvor denne Alminding
begynder, som er 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Den har maadelig Granskov, da det
meste er bestaaende af snaue Fjeld Myrer og Moradser. Jngen skyldsatte og ingen nye
Rydningspladse findes her.
Derimot ser vi at Aarestrup utelater opplysningene om hvem som var
bruksberettiget i ålmenningen.
I rapport av 1843 finnes en ny beskrivelse. Skjønt «ny» er vel sterkt
sagt. Men en del nye opplysninger kommer frem.
22. Malsaas Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov der
ikke benyttes. Opsidderen paa setre Klug har her et Engslette hvoraf svares til Stats
cassen aarlig 6 s: og Opsidderen paa Gaarden Holmlie en Sæterbolig. Almindingens
Værdi anslaaet til omtrentlig 20 Sp.
Også i 1847 er den beskrevet, og seiv om beskrivelsen for en stor del
bygger på forretningen av 1747, kommer det til en del nye ting.
22., Malsaa efter nævnte Forretning kaldet Mosaae Kongl: Alminding a., der
begynder i Søndre Ende Hervollen og følger samme i Øst og Nord til Storkjønfjeldet
og Sætershaugen, hwor findes en deel sammenlagte opførte Steen som Skillemærker
mellem Inderøens og Wærdals Fogderie Herfrå i Syd til et lidet Wand kaldet Fisk
løsningen atter i west til TyrdalsHalden widere i Nord til Tulleraas Bækken og
Herwolen hvor den begyndte, omtrent 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Anseet wærd 20
Spd.-
b., Maadelig Skow snaue Fjeld og Myrer.
c, Gaarden Holmlie har her Sæter. -
d., Gaarden østre Kluk swarer for et Engeslæt 6 sk: aarlig. -
e., Andre Indtægter har Staten for Tiden ikke. -
Beskrivelsen er som vi ser, en gjentagelse av hva som er sagt tidligere.
Det kan her bemerkes at både i 1787, 1826 og denne gang har de som
skrev dette vært noe desorientert når det gjaldt retningene. Om vi går
ut fra navnene, stemmer det hele ganske bra, men om vi følger de opp
gitte himmelretningene, kommer det hele galt avsted. Vi kommer blant
annet ikke til Tjyvdalshalla ved å gå vestover fra Fiskeløsningen, vi må
fortsatt holde like mye mot syd som mot vest. Og vi kommer ikke til
grensemerket i søndre ende av Hærvola ved å gå nordover fra Tjyvdals
halla. Da må vi gå rett vest.
I forbindelse med sin oppgave som forstmester skrev J.B. Barth i

----
119 SS-A
----
Malså ålmenning. Et oversiktsbilde over Malsådalen fra syd. I for
grunnen til venstre Sæter, midt på bildet Grengårdene. Hærvola til
venstre er skjult av skyer. Til høyre Tjyvdalshalla.
1857 en innberetning om almenningsskogene. Der fremhevet han
problemet med tyvhugst i almenningene, og i den anledning ble han bedt
om å gi nærmere redegjørelse. I et brev, som er inntatt bak i boken som
kilde, oppga han hvilke almenninger i Verdal som var utsatt for denne
virksomhet. Deriblant var også Malså ålmenning. Om Malså ålmenning
ga han følgende beskrivelse:
«Malsaa Alminding. Skoven er saagodtsom udelukkende reen Fjeldskov, har kun i sin
«væstligste og østligste Deel, til Nød flødbare Vasdrag og ligger idetheletaget saa
«afsides, at den ikke har været benyttet af den egentlige skovmanglende Bygd, men
«kun af de, den nærmestliggende Gaarde. Alligevel er Størstedelen af Skoven saa ud
«hugget, at den fordetmeste kun kan siges at bestaae af enkeltstaaende Trær. Mest
«skal Almindingen - som det siges - have lidt ved Tømmerhugst for Jenssens
«Regning, idet denne Bedrift, her skal være bleven drevet i det Store.
Min Hjemmelsmand for denne specielle Ankepost er min Vejviser i Malsaa og
Lexdalens Almindinger, Jenssens Lejlending og Flødningshusbond Gundbjørn eller
Gunder Green.
Dette var blant annet medvirkende årsak til den følgende rettssak mot
Nikolay Jenssen. Utfallet av denne rettsaken har ingen interesse i denne
sammenheng. Den er nærmere omtalt både av Musum og Hartmann.
(Se derfor Verdalsgodsets historie og Værdalsbrukets Historie.)

----
120
----

----
121 SS-A
----
Når det gjelder Malså ålmenning, fikk også denne sine grenser endelig
opptrukket av almenningskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i
1865. Men for tre almenningers vedkommende var det fortsatt uklar
heter med hensyn til grensene. Deriblant var også Malså ålmenning.
Men i 1872 var også beskrivelsene klare for disse, og om Malså
ålmenning står følgende:
MALSAA ÅLMENNING
Malsaa Statsalmenning i Værdalens Thingiag findes nævnt i Forretningerne af 18de
Juli 1758 og 13de September 1787. Forsaavidt Almenningen modstødes af Kjesbu
Ålmenning i Sparboen, nemlig paa Malsaa Almennings Nordside i Strækningen fra
det nordligste Punkt i Hærvolafjeldet til Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen, er
denne Del af Grændsen tillige omhandlet i den under 11te - 15de August 1785 afholdte
Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes Uoverens
stemmelse mellem de afholdte Forretninger, forsaavidt Punktet i Hærvola betræffer,
idet Forretningen af 1785 vil have Mærkepunktet paa Hærvolas Top, medens
Forretningen af 1797 sætter samme ved Hærvolas nordre Ende (se denne Forretnings
Beskrivelse over Lexdals Ålmenning). I Anledning heraf er Møde holdt med Fogden i
Inderøens Fogderi den 18de August 1863, og forøvrigt henvises i denne Henseende til,
hvad der er anført nedenfor og i Beskrivelsen over den tilstødende Lexdals Ålmenning.
Ogsaa Malsaa Almennings Sydgrændse har været usikker, idet hyppige Overskridelser
af Grændsen her have fundet Sted. Disse Forholde have været undersøgte af
Kommissionen under at den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December samme
Aar sluttet Forhør samt under den i Forbindelse dermed staaende Justitssag mog
Grosserer Jens Nikolai Jenssen, inkamineret den 23de Juni 1862 og paadømt af
Kommissionen den 26de Marts 1863. Til Oplysning i denne Sag, der paakjendes af
Høiesteret den 26de Mai 1865, har tillige et Aastedsthingsvidne været optaget i
Oktober Maaned 1863. I Henhold til de under de nævnte Retshandlinger fremkomne
Oplysninger har Kommissionen derefter i en den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet
Bestemmelse om Almenningens Sydgrændse, saaledes som denne nedenfor nærmere
vil bli angiven. Da Grosserer Jenssen imidlertid har ladet protestere mod den nævnte
Beslutning, har Kommissionen i Forestilling af 31te August 1865 henstillet til
Departementet for det Indre, at dette Grændsespørgsmaal snarest muligt undergives
Domstolenes Afgjørelse. (Kfr. det under Smaasæteraasens Ålmenning citerede
Grændedokument, thinglæst 9de Februar 1872.)
Malsaa Almennings Grændser, der af Kommissionen ere opgaaede den 9de, 10de og
Ilte September 1861, angives her nærmere saaledes: Fra en med Krone mærket
Stenrøs, som er opsat paa den næst nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne
Afsatser paa Hærvolafjeldets nordlige Afsænkning, og hvor Baabu og Kjesbu
Almenninger af Sparboen samt Lexdals og Malsaa Almenninger af Værdalen støde
sammen, gaar Linien, modstødende Lexdals Ålmenning. I Syd langs efter Ryggen af
bemældte Fjeld og over sammes høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist,
samt over de saakaldte Bottenklumper til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren),
som er antaget at være en af de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger nærmest
en Bugt, kaldet Botten, i Fjeldvandet Høisøen, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er
opreist. Fra Graahammeren gaar Linien ret til det Punkt, hvor Tulleraasbækken
falder ud i Malsaaelven og hvor en Kronrøs er opreist, modstødende paa denne
Strækning den Værdalsgodset tilhørende Eiendom Tosteigen. Fra Punktet ved
Kart over Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget 1862 af
Haffner.

----
122
----

----
123 SS-A
----
Grændse-Croquis mellem Sagvolds og Skroves Sætre optaget omtr. i
1/30000 Maalestok a/Arne Solem. 1865.
Tulleraasbækkens Udløb i Malsaaen bøier Linien lige i Øst til den Bjergtop, som af de
flere, der føre Navnet Tinklumperne, hæver sig paa den sydlige Side af det saakaldte
Tinklumpskar, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er opreist, hvorpaa Linien i Nord
lidt til Øst, for en Del følgende Tyvdalshalden, gaar ret til den østre Ende af Våndet
Fiskløsningen, hvor en Kronrøs er opsat. Derfrå gaar Linien omtrent i samme Retning
bent til en lignende Røs paa Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen. Her tilstoder
Kjesbu Ålmenning af Sparboen, som følger til Udgangspunktet, Mærkerøsen paa
Afsatsen i den nordre Ende af Hærvola, idet Linien fra Storkjærnfjeldet herhen gaar i
Vestsydvest mellem Sems og Krogs Sæter.
Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget i
1863 og 1864.

----
124 SS-A
----
Foruden med foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre
Røser, ialt 113 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed vil kunne udfindes. Kart over
denne Ålmenning er optaget paa samme Blad som over Lexdals Ålmenning i 1862 ai
Løitnant Haffner som Konduktør.
Forøvrigt maa i Anledning af den trufne Bestemmelse med Hensyn til foranførte
Grændser for Malsaa Ålmenning bemærkes følgende:
a. Grundene til, at Linien fra Storkjærnfjeldet er optrukket til det ovenangivne Punkt
i Hærvola og ikke til sammes høieste Punkt, ere angivne under Beskrivelsen over
Lexdals Ålmenning, hvortil henvises. Imidlertid bemærkes, at Krogs Sæter og flere
af Værdølinger i Brug havende Slaatter vilde blive beliggende inden Kiesbu
Ålmenning, dersom man havde holdt sig til det sidst ommeldte Mærkepunkt.
b. Ifølge den ovennævnte Forretning af Ilte - 15de August 1785 over Kjesbu Ål
menning danner samme i Strækningen fra Hærvola til Storkjærnfjeldet og derfrå
tilbage til den sydlige Bred af Mokkavand en paafaldende Figur i Form af en meget
spids Vinkel, idet Linien fra Storkjærnfjeldet skal gaa over Sems Sæter til Mokka
vandet. Vistnok vilde denne Vinkel være bleven lidt mere stump, om Hærvolas Top
var bleven Mærkepunkt; men ligesom Figuren alligevel vilde blive uformelig,
saaledes maa det antages, efter hvad der oplystes under Kommissionens Befaring af
Aastedet den Ilte September 1861, at Linien for Kjesbu Ålmenning fra Sæter-
Rids over Malsaa Statsskog i Værdalen.

----
125 SS-A
----
klumpen oprindelig er gaaet lige til Høslethougen og at den nuværende Linie fra
Sæterklumpen til Mokvandet grunder sig paa, at den mellemliggende Strækning
er bleven frahævdet Kjesbu Ålmenning af Eieren af Gaarden Mok.
Inden Malsaa Ålmenning ligger ingen Rydningsplads.
Af Sætre findes følgende:
1. Holmli-Sæter, bruges af Holmlis Opsidder.
2. Skrove Sæter, bruges af øvre, østre og vestre Skrove.
3. Sagvolden Sæter, bruges af Sagvolden.
4. Krog Sæter, bruges af Krog.
Inden Almenningen ligger Fjeldsletter, tilhørende følgende Gaarde i Vestgrunden,
hvoraf ingen Afgift svares til Statskassen:
Sæter,
Lille-Langdal, og formentlig
Østre Klugen, da denne Gaards Opsidder til Statskassen aarlig svarer 6 Skilling til
Fjeldengskat under denne Ålmenning.
Med Undtagelse af den anførte Ret til Slaat, Havnegang og Sæterbrug og det i
Forbindelse dermed staaende, uden Kontrol eller Indskrænkning foretagne Aavirke i
Almenningsskoven til Sætrenes Behov, er det ikke oplyst, at Almuen har udøvet
nogetsomhelst Aavirke, end ikke til Husfornødenhed, i denne Ålmenning. I de aller
nærmeste Aar før og efter 1850 meddelte Amtmanden Bevilling til Hugst af Udsalgs
last i Almenningen mod Rekognition til Statskassen, men dette har senere ikke fundet
Sted.
Angaaende Brugsrettighederne i denne Ålmenning ere Oplysninger søgte under et
Møde med den for samtlige Værdalske Statsalmenninger organiserede Fælles
bestyrelse den 22de August 1861 samt i Almuesmøde den 9de September 1864.
For de fleste almenningenes vedkommende oppnådde man enighet
når det gjaldt grensene allerede i 1865. Men for tre almenninger ble de
ikke fastsatt dette året. Det var grensene mot Verdalsgodset det var
uenighet om. Først 9. februar 1872 ble det oppnådd enighet med
Verdalsgodsets eiere om disse. Malså ålmenning var en av de almen
ningene som det ble forhandlet om i den sammenheng. Imidlertid opp
nådde man å komme til enighet med hensyn til denne ålmenningen uten
at noen ny grensebeskrivelse måtte lages. Verdalsgodsets eiere godtok
grensene slik de var beskrevet og fremlagt av almenningskommisjonen i
1865. De to andre almenningene var Leksdal ålmenning og Småseter
åsen ålmenning, og for begge disse måtte grensebeskrivelsene forandres.
(Se forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og
almenningskommisj onene.)
Noter.
1 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 188.
2 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 187.
3 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 153.

----
126 SS-A
----
Kart over Malså statsskog. 1928.

----
127 SS-A
----
VERA ELLER JULDAL ÅLMENNING
Denne ålmenningen har to navn i dag. Men det er grunn til å tro at
den tidligere må ha hatt minst ett til. I alle fall må den ha vært delt i
minst tre deler og ha hatt tre navn. I tillegg til de to den har i dag, ble
også navnet Skjæker dal ålmenning brukt. Den delen av Vera og Juldal
ålmenning som hadde dette navnet, ligger nord for Helgådalen, og
Skjækerdalen er kanskje et av de mest typiske landskapstrekkene i
denne del av almenningene. Det forklarer hvorfor den ble kalt Skjæker
dal ålmenning. På sydsiden av Helgådalen ligger Juldalen. Denne har på
samme måte som Skjækerdalen gitt navn til et almenningsområde,
nemlig Juldal ålmenning. Juldal ålmenning ser ut til å h,a blitt delt slik at
den vestlige delen nå tilhører Kverndal ålmenning. (Se forøvrig kapitlet
om Kverndal ålmenning.) Øst for både Skjækerdal og Juldal
almenninger ligger så den tredje delen, Vera ålmenning.
Hele dette store almenningsområdet eies i dag av Værdalsbruket. Mot
Vera eller Juldal ålmenning omfatter også Skjækerdalen. Fra Skjæker
fossen strekker Skjækerdalen seg nordover til Skjækervannet.

----
128 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra nederst i Skjækerdalen mot fjellene i
øst. Bynavola lengst til venstre.
vest, på nordsiden av Helgådalen, grenser Vera og Juldal ålmenning
mot brukets egne områder og Malså statsalmenning. Mot nord grenser
den først mot Steinkjer kommune eller det tidligere Ogndal herred,
siden mot Snåsa hvor Rokdal statsalmenning og Gaundal, Holderen og
Jævsjø statsalmenning ligger. Mot øst folger grenselinjen riksgrensen
mot Sverige i flere mil. Sydgrensen dannes lengst øst av Inns eller Sul
statsalmenning. Vestenfor denne grenser Vera eller Juldal ålmenning
mot Værdalsbrukets egne eiendommer. Trolig består disse av deler av
den gamle Sul ålmenning.
Mot vest på sydsiden av Helgådalen, grenser den mot Kverndal stats
almenning og brukets egne områder.
Innenfor disse grensene ligger så denne ålmenningen som er suverent
den største i Verdal. Den er større enn alle de andre almennings
områdene i Verdal tilsammen. Rimeligvis er det størrelsen som er for
klaringen på at det har vært flere navn tidligere enn hva som brukes nå.
Skjækerdal ålmenning hadde også en del andre navn, men alle går
egentlig på det samme: Skjækerå ålmenning, Skjækervold ålmenning
og Skjæker ålmenning. Alle disse navnene er brukt i forbindelse med
bygsling av setre i dette området i perioden 1750 til 1850. Men ikke alltid
ble det brukt navn. Av og til kunne bare begrepet Almindingen bli

----
129 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Nederst i Skjækerdalen sett nordover.
brukt. Det kan i den sammenheng nevnes at fiskerettighetene i Skjæker
vannet også var bortbygslet. I panteregistret fra 1760-årene står
følgende: Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulwilden paa
fiskeriet i Schiecher Wandet i Almindingen.
I dag regner man at sydgrensen for Vera eller Juldal ålmenning går
omtrent over Bellingen. Det ser imidlertid ut til at man tidligere regnet
Bellingen for å tilhøre Vera ålmenning. I panteregistret fra 1770-årene
står følgende innførsel: ... til Ole Olsen Olesøn Stichelstadpaa Fiskeriet
i Billingewandene wed Wæhren i almindingen.
Juldal ålmenning er også funnet ved flere anledninger i de samme
kildene. Likedan er det med navnet Østre Juldal ålmenning. 11770-årene
ble følgende innført i panteregistret: ... paa Sætterboelig iøster Juldahls
alminding til Corporal Ole Ellevsøn Stickelstad. Og omtrent samtidig:
... paa et Sætter Sted i øster wed Grændse Linien Juldahlen kaldet i
Almindingen til Ole Thomassøn Østergrunden. Disse to innførslene er
ganske interessante. For det første ser vi at det ble brukt navnet Østre
Juldalen ålmenning. For det andre er begrepet Grændse Linien
Juldahlen brukt.
Til tross for at det ikke er seterbruket som skal behandles her, skal det
allikevel nevnes at i dette generelle området lå det flere setre. For det
første lå det fire setre på Fremre Juldalsvolden, for det andre lå det fire
setre på Midtre Juldalsvolden, og for det tredje lå det tre setre på Østre
Juldalsvolden.' Det spørsmålet som uvilkårlig melder seg, er om det
også fantes en Vestre Juldalen ålmenning. Dette er det vanskelig å ha

----
130 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen sett nordøstover fra Volla
seter. Harbakkfjellet rett i mot.
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen. Hardbakkfjellet sett fra
nordvest.

----
131 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra øverst i Skjækerdalen. 7 forgrunnen en
del av Stortjørnfjellet. I bakgrunnen Skjækervola.
noen formening om. I alle fall er ikke navnet funnet noen steder i
kildene. Men i så fall hører den til Kverndal ålmenning i dag. En annen
forklaring kan være at navnet Østre Juldal ålmenning ble brukt om
beiteområdene for setrene i setergrenden. Men i alle fall nevnes Juldalen
som grenselinje, og det er den også i dag. Fra Storfossen og opp til
Merkesdalen er Juldøla grensen mellom Kverndal statsalmenning og
Vera eller Juldal ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Vi skal
imidlertid ikke fortape oss her i noen ørkesløs filosofering om mulige
navn på almenninger. Det vi skal være klar over, er at de navn som har
festnet seg som almenningsnavn og brukes i dag, behøver ikke
nødvendigvis å ha vært de eneste som ble brukt tidligere. Det finnes
mange eksempler på almenningsnavn som tidligere ble brukt, men som
ikke brukes i dag.
Den første gang deler av dette almenningsområdet er funnet omtalt,
er forøvrig den eldste omtalen vi har om noen ålmenning i Verdal. Det
gjelder et bevillingsbrev for sorenskriver Hans Bastiansen som anla en
sag ved Ulvilla. (Se Skogbrukets historie.) Bastiansen fikk bevilling til å
ta tømmer i kongens ålmenning til denne sagen, og bevillingen er datert
7. august 1657.
Bind VI A —9

----
132 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækervannet sett fra vest.
Vera eller Juldal ålmenning. Høgsete, grensepunkt mellom Sverige,
Snåsa og Verdal. Til venstre Stigådalen, i bakgrunnen Torrøn i Sverige.

----
133 SS-A
----
...at samme Saug kand opbygges udj forne Vlvilde Elf, uden nogen før optagen
Saugers schade oe forfang, iche heller er det nogen til schade paa Agger eller Eng udj
nogen maade, oe at tømmer der til kand bekommis udj Kongl: Maytz Alminding, som
ligger Paa begge sider Skiecker fossen, Ock op vnder fieldet fra Hielmoe oe til Lille
Langdall, Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig,
Noen få år senere var det en ny mann som skulle drive sagen, og ved
utstedelsen av hans bevilling, gjentok man hva som ble sagt da Hans
Bastiansen fikk sin. Men allikevel er det en del nye ting som kommer inn
i almenningsbeskrivelsen, slik at vi siterer en del fra forretningen.
Mannen som nå skulle overta Ulvilla sag hette Laurits Pedersen Brix, og
brevet er datert 11. mars 1665.
Oe til des brug Nyde U-hinderlig tømmer af de schoufue som der til for hen efter
Velb: Peder Wibes til forne Hans Bastiansen vdgifne Saugbref Nyt oe bekomed hafr
Namlig Ko: Ma: Alminding paa begge sider Schiecker fossen, og op til Skierckeren,
Jtem fra Hielmoe begge sider Helgaae oe om kring Verren oe begge sides op med
Juldøllen, Jlige maader udj Klugs oe Bierten schoufuer Oe huis der findes paa begge
sider Kisbovand efter samme brefs videre Jndhold,
Vera eller Juldal ålmenning. Grenserøysen på Høgsete. Foruten at dette
er grensepunkt mellom Norge og Sverige, markerer denne røysen hvor
grensen mellom Snåsa og Veral begynner ved svenskegrensen. Videre er
dette det nordligste punktet for Værdalsbrukets eiendommer i Verdal.
Ikke alt ovenfornevnte kan sies å ligge innenfor Vera eller Juldalen
ålmenning, men det er dog de første beskrivelser som er funnet.
I 1685 makeskiftet Brix Ulvilla sag med rettigheter til Jens Bing mot
hans sag i Leksdalen. Almenningsområdet blir imidlertid ikke beskrevet
nærmere her. Men trolig har dette lagt grunnen til at det ble vanlig å
anta at brukerne av Ulvilla sag automatisk hadde rettighetene til

----
134 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra nord. I bakgrunnen
Veresvannet.
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra syd. I bakgrunnen
Skjæker fjellene.

----
135 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen med Tveråholmene.
almenningsområdene ovenfor sagen. I alle fall manglet Broder Boysen
bygselpapirer, og heller ikke hadde han kjennskap til slike da det 31.
august 1736 ble behandlet bevilling av skog til Ulvilla sag. Den egentlige
eier var hans sønn Rasmus Hagen, og på hans vegne ga Broder Boysen
følgende beskrivelse av de almenningsområdene Ulvilla sag fikk sitt
tømmer fra:
... saavidt han har ladet sig underrette af andre i bygden, skal almindingen ligge herfrå
ungefær VA mile, som bestaar af klipper og myrer og saadan ulænde, at intet
menneske med hest kan samme befare eller besigte, men med nød og fare neppe kan
passeres tilfods af bønderfolk, som kan krybe, smyge og vove sig der ind for at hugge
tømmer og samme løbe ned igjen, men fjeldet og bergene til elven, hvorfra det flødes
med stor bekostning igjennem fosser og farlige vandløb til saugen. Derfor han
begjærede, maatte protokolleres, at som han af stevnemaalet fornemmer, at den over
denne saug og dessen tilhørende skove beordrede besigtelse hensigter til et aarlig
kvantum paa saugen at regulere, saa han til oplysning villet forestille, at skoven, som
til Ulvild saug henhører, først fra saugen ungefær 3 Vi mile tåger sin begyndelse og
strækker sig op imod Jåmteland, som til intet andet kan nyttes uden til saugtømmer til
denne saug, og hvilket ikke uden med stor bekostning kan frembringes. Samme skov
er og af den beskaffenhed, at nåar den er fuldvoksen og ikke betidelig hugges, raadner
og nedfalder den til ingen nytte
Det var ikke et lyst bilde Broder Boysen tegnet av terrenget øst for
Ulvilla sag. Nå malte han det ganske sikkert nokså mørkt med hensikt,
for bygselleien skulle også fastsettes, og jo dårligere skogen ble funnet å
være, jo mindre leie ville det bli.
Retten fortsatte neste dag, og de lokalkjente lagrettemenn ble bedt
om å svare på endel spørsmål i samme sak:

----
136 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet.
1. om veien er ridendes eller farendes fra Ulvild saug til dessen tilhørende skoves
begyndelse og hvor lang vei?
Svarende: Veien kan ikke allesteds rides, men maa gaaes tilfods de fleste steder
formedelst berg, klipper og myrer.
2. om der da kan rides i skoven til dessens syn og granskning, samt besigtelse? De
svarede, at det er faa steder, der kan rides og der did kan ingen hest faaes at rides paa,
som man kan ride, fordi der er baade trær, berg og myrer, moradser og ulænde, saa
nåar bonden der maa frem, maa de have stænger at glide sig med og igien klavre sig
op med, som den ene maa sende den anden, og om en mand vilde frelse sit liv med
rømning, kan han og ikke komme frem paa de steder, hvor skoven er; og fra Ulvild
saug til skougens begyndelse er 3 Vi mile og skoven regner de sig seiv i sin strækning fra
begyndelsen paa den søndre side Helgaaen omkring Wærevandet og tilbage igien paa
den nordre side samme elv Helgaaen til skovens ende ved Kløftes fossen, hvor den paa
den andre side begynder, til ungefær stive 8 mile, sommesteds paa Vi og faa steder en
fjerding veis bred.
3. hvad skove afgangne Rasmus Krog og hans afgangne enke siden efter ham har haft
og brugt til Ulvild saug? De svarede: Den skov, som de har forklaret, dernæst
Skjækkerdalen, som begynder Vi mil fra Skjækkermoen til Dyrhaugen langs med
Skjækre elv i øster frem og tilbage paa begge sider elven ungefær 2 mile i bredden paa
hver side ved Vi fjerding og de fleste steder findes ingen dygtig skov til tømmer og
brugelig til saugen.
5. om den skov ved Skjækkerelven kan befares efter den maade som før er meldt? De
svarede: Samme skov er meget myrlændt og kan ikke rides paa de fleste steder.

----
137 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet. Kløftafossen, et av de gamle
grensemerkepunktenefor denne ålmenningen, sett fra nordvest.
6. om de da nøie har beseet, forfaret og begransket samme skove? Lavrettet svarede,
at efter fogdens befaling ved lendsmanden var ordineret skoven at befare, efterdi det
var befrygtet hverken fogden eller sorenskriveren kunde i hvor gjerne de vilde, komme
derigjennem og følge lavrettet tilfods over berge og dybe dale igjennem myrer og
moradser, og hvor ingen huse eller nattely findes, hvilket de og i 6 dages tid med
største flid har gjort og med usigelig møie forrettet, da de har seet og befunden, at den
skov, som er nærmest elvene Helgaaen og Skjækeren, er ganske udhuggen, saa derudi
findes lidet tilvoksende ung skov af gran alene, men nåar det bærer længere op fra
elvene, da findes der endnu nogen skog til saugtømmer, mest af gran og ganske lidet af
furu, hvilket at hugges bør, nåar det er fuldvoksen, ellers fortørres eller nedraadner
skoven til ingen nytte, og finder de, at udi denne skov er en meget sen vokster, saa paa
de fleste steder et træ efter deres mening og forfaring behøver ungefær 80 til 100 aar,
førend det nåar maal til saugtømmer formedelst den sterke kulde, vind og drev
tilfjelds findes, og hvad tømmer herefter i denne skov skal udvirkes, vil komme til at
koste mere end tilforn, som det er vanskeligere og længere at bringe til elvene end
forhen.
Bevilling til å drive skogen ble også gitt samme året. (Se Skogbrukets
historie.) Siden har hugstrettighetene fulgt eierne av Ulvilla sag, helt til
de samme kjøpte Vera og Juldal ålmenning i 1793.
I 1749 ga fogd Petter Arnet en fortegnelse med beskrivelse over
almenningene i Verdal. Ved denne anledningen var det først og fremst

----
138 SS-A
----
hensikten å slå fast hva som var almenninger. Grensene almenningene i
mellom var av mindre interesse. Derfor var denne beskrivelsen nokså
generell av karakter. Og Arnet delte Verdal inn i almenningsområder
som bare for enkelte almenningers vedkommende stemte med de
grensene vi kjenner i dag. Vera eller Juldal ålmenning som er svært stor
av utstrekning, ble berørt av to av de almenningsområdene Arnet
brukte. Selve beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for
almenningsforretningene, men de to almenningene det var tale om var
Opdahls Almindingen i Woche Annex og Dend 2dre Woche Annexes
Alminding.
Navnet Oppdal ålmenning er funnet brukt bare ved denne ene
anledningen. Nå kan det også bemerkes at Helgådalen en sjelden gang
også i dag kalles Oppdal av verdalingene. Men innenfor det beskrevne
området var også Malså ålmenning. Beskrivelsen dekker forøvrig stort
sett området på nordsiden av Helgådalen fra Leksdal ålmenning til
svenskegrensen.
Den andre ålmenningen som ikke har fått noe navn, dekker områdene
på sydsiden av Helgådalen til og med Kverndal ålmenning.
I begge disse beskrivelsene finnes en del avstandsangivelser. Blant
annet heter det at Oppdal ålmenning strekker seg omtrent seks mil øst
over fra Leksdal ålmenning, og at den andre ålmenningen strekker seg
fem mil vestover til Arstad. Begge disse distansene må taes med en
klype salt. Med utgangspunkt i Hærvola vil seks mil østover plassere
ålmenningen godt inne på svensk område, og med utgangspunkt i
svenskegrensen vil fem mil vestover plassere Arstad ute i Trondheims
fjorden. Men når man så tar forbehold med hensyn til nøyaktigheten av
disse målene, står man allikevel igjen med et inntrykk av at det var store
avstander det var tale om.
Så gikk det noen år. Men i året 1758 skjedde mye. Blant annet ble det
avholdt en almenningsforretning hvor alle almenningene i Verdal ble
beskrevet. Men noen dager før denne forretninger, den 13. juli, ble
Ulvilla sag og de til den bygslede almenningsskoger besiktiget og
beskrevet. Beskrivelsen av skogområdene er både lang og innviklet, og
det vil føre for langt å ta med alt i sin helhet her. Dog tar vi med
følgende:
Hr. Rasmus Boysen Hagen dernæst forlangte de til saugen bøgslede skove overseet og
begyndte man da først ved enden af Schiekermoens og Helligdagsagerens skove, hvor
almindingen ved Schiekeren begynder og hvilken strækker sig paa begge sider op med
Schiekerelven og omkring Schiekervandet.
Skoven som der stod, var for det meste gran, hvoriblandt var lidt fyrr, som begge
dele ikke meget var beskadiget, men tjenlig til saugtømmer der dog falder bekostelig at
faa fremført formedelst lang kjørsel fra endel steder. Inden det kommer til Schieker
elven, samt siden ved flaadning efter strømmen og over fosser i bemeldte elv, inden det
faaes ned i Helgaaeelv nedenfor Helligdagsager, hvor samme samles med det, som

----
139 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Kløftafossen sett fra sydvest.
hugges op ved bemeldte Helgaae, samt ved Wærvandet og i Juldalen, der ligger
sydostlig og i sør hen med 2 a 3 mile fra Schiækker almindingen, og hvorhen man
videre begav sig og forefandt, at skoven, som stod ovenfor Helgaaedalen op paa begge
sider efter Helgaaen, samt omkring Wærvandet bestod alene af gran, som dels var
frau-trær og dels senvekster og hvoraf endel var veirslidt og rodløsnet. Samme
beskaffenhed fandtes og at være med den skov, som stod østenfor Wæren i en dal
kaldes Straadalen, saa og søndenfor samme Wærvand i en anden elvdal, som kommer
fra Snaufjeldet. Ligeledes i en dal, som var nordenfor Helgaaen, hvor og ligedan
granskov befandtes. Derfrå tog man videre i øiesyn skoven udi Juldalen, som stikker
sig i sør fra Juulnæsgaards eiendele alt op til Snaufjeldet nesten 2 mil i længde, hvilken
skov var mesten af gran, hvoraf endel trær var forældet, rodløsnet og med udyr
befængt, men endel, som end ikke var kommet til sin største vekst eller fullkommen
hed, übeskadiget og meget tjenlig til saugtimmer, hvortil saavel af denne saakaldet
Juuldalen, som den øvrige benævnte almindingsstrækning baade ved Schiækeraaen
op efter Helgaaen og ved Wærvandet, samt syndenfor samme og i Straadalen, syntes
at kunde hugges aarlig til 8 stabel eller 8 tusen bord med skovens bestandighed og uden
at den derved blev til upligt medtagen
Det hele resulterte i at Hagen fikk bevilling på åtte år. Riktignok fikk
han ikke bevillingen samme år. Til det var postgangen for sen. Brevene
måtte gå tjenestevei med påtegninger av vedkommende instanser både i
Trondheim og andre steder før de kom frem til København. Men 8.
januar 1760 underskrev kongen tillatelsen til hugst.
I mellomtiden ble det så avholdt nok en almenningsforretning i

----
140 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen. I forgrunnen Stamtjernet\ Noe
bak og til venstre for tjernet kan Storfossen i Juldøla, så vidt sees.
Storfossen var et av de gamle grensemerkepunktenefor Vera eller Juldal
ålmenning.
Verdal. Den fant sted mindre enn en uke etter forretningen om hugst til
Ulvilla sag. Men heller ikke ved denne anledningen ble almenningene
behandlet hver for seg. Derimot delte man Verdal inn i fire almennings
strekninger. Den første av disse lå på sydsiden av dalen fra grensen mot
Skogn til svenskegrensen. Den andre omfattet Kverndalen, Vera og
områdene på nordsiden av dalen helt ned til Leksdal. Den tredje
strekningen ble utgjort av Leksdal ålmenning, mens Volhaugen
utgjorde den fjerde. (Alle almenningsbeskrivelsene er gjengitt i kapitlet
om bakgrunnen for almenningsforretningene.)
Det er innenfor den andre at vi finner Vera eller Juldal ålmenning,
men foruten denne ålmenningen finner vi også Kverndal ålmenning,
deler av Inns eller Sul ålmenning samt Malså ålmenning.
Holzførster Wøllner sendte i 1768 inne flere rapporter om almenning
ene i Verdal. Men hans beskrivelser brakte ikke inn noe nytt da han så å
si skrev av Arnets beskrivelser fra 1758 ordrett. Men han benyttet noe av
Arnets opplysninger til å lage et par nye almenningsområder. Hos Arnet
husker vi at Den andre almenningsstrekningen strakte seg fra Kvern
dalen via Vera til Leksdalen. Det gjør også Wøllners KalvDahlen

----
141 SS-A
----
Allminding. Men innenfor dette området nevnte Arnet både Juldalen og
Malsådalen. På grunnlag av disse navnene, har så Wøllner laget to nye
almenninger som han kalte Masaadahlens Allminding og Juuldahlens
Allminding. Seiv om dette allerede er gjengitt tidligere i kapitlet om bak
grunnen for almenningsforretningene, gjengir vi her allikevel hva han sa
om Juldal ålmenning:
No 18 Juuldahlens Allminding.
Begynder i Juuldahlen Wed og omkring WærWandet og Helgaae Elv, item Wed
Schiæcher Wandet og den der af kommende Elv.
er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne
Stæder betydelig Skow.
Det går tydelig frem at Wøllner ikke var lokalkjent. Som vi ser, lar
han Juldal ålmenning også omfatte Vera og Skjækerdalen. I og for seg
stemmer dette med dagens situasjon, men som nevnt, ligger dette
området innenfor det som er beskrevet som Kalvdalen ålmenning.
Hvorvidt det imidlertid er dette som er årsaken til at ålmenningen i dag
heter Vera eller Juldal ålmenning, skal være usagt, men dette er i alle
fall det eldste eksemplet som er funnet på dette navnet.
Men myndighetene fant disse almenningsbeskrivelsene lite tilfreds
stillende. De ønsket å realisere almenningene, og for å kunne seige dem,
måtte de ha bedre beskrivelser. Nye almenningsforretninger ble derfor
beordret. Og i 1787 ble den neste almenningsbesiktigelse med derpå
følgende beskrivelse utført i Verdal. Skjønt å bruke ordet besiktigelse er
vel sterkt sagt. Hele forretningen ble avholdt på Gaarden og Dragon
qwartereet Holmlien høyt oppe i Wærdahlens Præstegield, og det ser
ikke ut til at man beveget seg derifrå mens det hele pågikk. Beskrivels
ene må således være basert på vitneavhør. Men ved denne anledning ble
alle almenningene behandlet hver for seg, og alle 13 almenningene i
Verdal ble behandlet. Man rakk ikke å behandle alle på en dag, og Vera
eller Juldal ålmenning ble behandlet den andre dagen.
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
En Kongelig Alminding kaldet Wærra- eller Juuldahl alminding som begynder Yderst
wed Kløfta-Fossen og gaar i Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Norwest til Skieker-
Klumpen, wiidere Liige i Nord til SæterDahls-haugen, derfrå i øster til Storkiøn-
Fieldet og Skiæker-Wandet, samt til Høysæte paa Grændse-Linien, herfrå i Syhden
efter Grendse-Linien til Straaedahls Fossen og Aarwind hougen, siden i Sydwest til
Belling Wandet og i Wester til Juuldahlen, wiidere i nord west til Stor-Fossen og Juul
dahls-Elwen, derfrå i Nordost til Thor-Gran-Wohlen og Wærgaasen, samt liige i Nord
til Kløfta-Fossen hwor denne almindingen begyndte, som i længde er omtrent trende
Miile, og i breeden ongefær liigedan. Proprietair Rasmus Hagen mødte med sin Søn
Theodorus Hagen og fremlagde en af dawærende stiftsAmtskriwer Tønder under 17de
Oktob 1736 utstæd og den 4de Martii 1737 publiceret Bøxel Sedel paa denne
alminding, hworaf sees at han for Skow-bruget har har betalt 200 rd i første Bøxel og 4

----
142 SS-A
----
Vera eller Juldalen ålmenning i 1787.
rd aarlig. Tilstædewærende Almue Declarerede at denne saaledes Beskreewne Almind
ing er den samme som Proprietair Rasmus hagen efter den producerede Boxel-Sæddel
har betjent sig af. - Den har og inden Disse Mærker beliggende Gran- og noget Liidet
Furu-Skow er nogenleedig i Stand, men Strækningen bestaaer ellers for en stor ja
største Deelen af Snaue-Fielde Myhr og moradser - ingen skyldsatte mindre nye-Rødn
ings-Pladse findes her. Følgende Gaarde har Field-Slætter her nemlig Kulslien,
Haugen, Elnes, Wolden, Ytter-Holmen, ower-Holmen, Mæhlen, Kolstad, Ørtugen,
Med-Hielden, Jermstad, Biertum, WesterHolmlien, Storstadgaarderne, Kulstad,
Sætter og Ower Holmen, hworom Fogden af Field Slette- andtallet giwer nærmere
Oplysning hwad der hawer i Skatt. Fremdeles har følgende Gaarder Sætere i denne
alminding nemlig: Elnæs, Biertum, Byna, Wolden, Stiklestadgaardene, Helsast, Øst-
Grunden, Mit Grunden, Breding, Storstad og Lundskin. Herunder fremkom Ole

----
143 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen sett fra syd. I forgrunnen Skard
fjellet. Til venstre Drivsjøfjellet. Til venstre midt på bildet rett oppfor
Drivsjøfjellet kan Tørrgranvola sees. Den var et av grensemerkepunkt
ene i de gamle beskrivelsene av Vera eller Juldal ålmenning. Helt i
bakgrunnen kan så vidt F ager li fjellet, Hardbakkfjellet og Skjæker
fjellene sees.
Stiklestad som paa egen og øwrige Stiklestad Opsidderes Wigne tilkiendegaw, at han
og de, samt For mænd for dem paa disse Gaarde, har benyttet sig af Fiskeriet i
Wærra-Wandet, som Fogden Jens Biing dat: 12de Decemb 1669, som fandtes inddom
git i en Dom af 9de Juulii 1703, hwor Mateias Litis Blix sae at 2de bemeldte Stiklestads
opsiddere wille Dispunere de 3die Brugs-Rett i dette Wærra-Wand, hwilket dog bleew
ham med Dom tilkiendt.
Dette var en lang beskrivelse med mange opplysninger. Grensene er
gitt ganske nøyaktig, men størrelsen i mil må vi ta med et visst forbe
hold. På den tid var en norsk landmil 18.000 alen eller 11,3 kilometer. I
fjell- eller skogsterreng var den regnet for å være litt kortere. 2 En
fjerdels mil ble kalt en fjerding. I og med at en mil i terrenget ble regnet
for å være kortere, kan vi bruke den som grunnlag. Men om vi så tar
tallene tre mil i bredden og tre mil i lengden, får vi et areal på 9 kvadrat
mil. Hele Verdal er 1543 kvadratkilometer eller vel 15 kvadratmil, og
etter dette skulle denne ålmenningen utgjøre mer enn det halve av hele
Verdals areal. Riktignok er Vera eller Juldal ålmenning stor, men så stor
er den dog ikke.
Skieker-Klumpen og Sceter-Dahls-haugen er to uklare navn. Disse
navnene brukes ikke i dag, men som følge av retningene som er oppgitt,
kan Skjæker klumpen ha vært et av fjellene mellom Skjækerdalen og

----
144 SS-A
----
Malsådalen, muligens Sagvoldvola. Seterdalshaugen kan ha vært et
fjell eller høydedrag på grensen mot Ogndalen, kanskje Semsklumpen.
Beskrivelsen gir også opplysninger om hvilke garder som var bruksbe
rettigede her. Likedan får vi høre om hvem som hadde fiskerettighetene
i Veresvannet. Tidligere er det vist i en annen sammenheng at fiske
rettighetene både i Billingsvannene og Skjækervannet var bortbygslet.
Dette gir et godt bilde av hvilken betydning fisket i fjellvannene hadde
for folk på den tiden.
Her må vi gjøre oppmerksom på at den Mateias Litis Blix det er tale
om, egentlig er Matias Larsen Blix, sønn av den tidligere fogd Lars
Pedersen Brix. (Se forøvrig Proprietærgodsene i Verdal.)
Så seks år senere fulgte salget av Vera eller Juldal ålmenning. Dette
skjedde i tråd med den vanlige praksis på den tiden. Mange almenninger
ble solgt av kongen for å skaffe penger i statskassen, og foruten Vera
eller Juldal ålmenning, ble Færs ålmenning solgt på samme tid til kap
tein Rosenvinge. Et eller annet har også skjedd med Inns eller Sul
ålmenning i samme periode, men papirer om dette finnes ikke.
Salgsdokumentet er datert 26. juni 1793 og er underskrevet på
følgende måte: Under Vor Kongelige haand og Segl.-Christien R: (L:S:)
Fra dette dokumentet hitsettes følgende:
Vi Christian den Syvende af Guds Naade Konge til Danmark og Norge de Venders og
Gothers Hertug til Slesviig, Holsteen, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg: Giør
Vitterligt: At Vi ved Vores Resolution under 3lst October 1792 Allernaadigst have
Approberet den efter Boet Rente Kammer-Colleg: Foranstaltning holdte Auction i
Tronhiem den 18de September 1792 over Werra eller Juldahls Kongelige Alminding
med deri værende Saugstæd i Wærdahlens Præstegield under Stør og Wærdahls
Fogderie under Trondhiems Amt, samt det der paa af Broder Hagen giorte Høyeste
Bud med 3830rdr
Noe lenger ned følger så:
Almindingen bortsælges med All den Rett som hans Majestet hidtil har haft over
samme, og uden Forbeholdenhed af Reluition dog Rett til Sæter, Field Slætter, Fiske
rier Brendeveed Gierdesfang og fornøden Huus Tømmer m:v: Rettighed som Loven
Giemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa nogen Maade maae
forstyres dog bliver Kiøberen berettiget til at oppebære og beholde den Afgift af Field-
Slætterne som nu svares til den Kongelige Cassa
Som en tilføyelse kom så året etter en Forklaring over de Gaarder
i Wærdahlens Præstegield Stør og Wærdahls Fogderie som i Følge den
under 13de September 1787, Continuerede Besigtelses Forretning over
hans Majestets Alminding Verra eller Juldahlen kaldet er befunden at
have Field Slætter sammestæts samt hvad deraf Aarligen betales i Field
slætte Skatt...
Og følgende ble oppført om hvilke garder som hadde eller ikke hadde
fjellsletter:

----
145 SS-A
----
127 Kulslien 8 s: Haugen findes ej i Fieldslætte Mandtallet 128 Elnæs 8 s: 164 Wolden
6 s: 116 Holmen 6 s: 77 Neder Holmen 6 s: Mæhlen findes ej i Fjeldslætte Mandtal. -
44, Kolstad 2de Engesletter 8 s: 175 Ørtugen 4 s: 118 Hielden 6 s: 59 lermstad 4 s: 184
Biertem 4 s: 126 Kulstad 6 s: 157 Sæter 6 s: 117 over Holmen (skal formoedentlig
være) Wolden eller Holmen, i andet fald findes den ej i Fieldslætte Mandtallet 4 s:
Storstad Gaarderne findes ikke; endten i Fieldslæte mandtallet, ej heller at savre Field-
Engeslætt.
Grensene for ålmenningen som ble solgt, var fastsatt i oppgangsforr
etningen av 13. september 1787, publisert 21. februar 1788. (Det kan
bemerkes at i salgsdokumentet står datoen 13. september 1781 i stedet
for 13. septebmer 1787. Dette er ikke noen skrivefeil fra Statsarkivets
side. I originaldokumentet står 1781. Oppgangsforretningen det vises
til, ble gjennomført i 1787. Men den som skrev av dette taflet i 1793, tok
det for å være 1781.)
I og med at Vera eller Juldalen ålmenning nå var i privat eie, ble den
ikke tatt med blant de almenningene fogd Støp mente var statens eien
dom i 1816. Riktignok mente Støp at bare syv almeninger var offentlig
eiendom, og at de resterende seks var privat eiendom. Han sa blant
annet:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Matrikkelkommisjonen av 1820 delte ikke Støps oppfatning av hvor
mange almenninger som var privat eid. Men den kom frem til at Vera
eller Juldal ålmenning sammen med Færs ålmenning og Inns eller Sul
ålmenning var solgt og var nå i privat eie. Kommisjonen skulle matri
kulere og skyldsette all privat eiendom. Vera eller Juldal ålmenning ble
både matrikulert og skyldsatt, og i dag har den matrikkelnummer 200
og en matrikkelskyld av 9 mark 84 øre.
Men seiv om ålmenningen var i privat eie, ble den tatt med i rapporten
til fogd Aarestrup i 1826. Han skrev følgende, som for det meste var en
avskrift av hva som ble sagt i 1787:
8 Verra, eller Juulsdahls Alminding, som begynder yderst ved Kløfta Fossen og gaaer i
Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Nordvest til Skjeker Klumpen, videre lige i Nord til
Sæterdahlshougen, derfrå i Øster til Stor Kjøn Fjeldet og Skjeker Våndet samt til
Skraadahls Fossen og Aarvindhougen, siden i Sydvest til Belling Våndet og Wester til
Juulsdahlen. Videre i Nordvest til Storfossen og Juulsdahls Elven, derfrå i Nordvest til
Thor-Gran-Vohlen og Værgaasen, samt lige i Nord til Kløfta Fossen, hvor denne
Alminding begyndte som i Længde er omtrent 3 Mile og i Brede omtrent ligesaa. I
denne Alminding findes Gran og noget lidet Fuuru-Skov, er nogenledes i Stand men
Strekningen bestaaer for største Delen af snaue Fjelde, Myhrer og Moradser. Ingen
skyldsatte mindre nye Rydningspladse findes her. Endeel Gaardbrugere have Sætere
udi denne Alminding.
En del skrivefeil av navn forekommer her. Skraadahls Fossen er
naturligvis Strådalsfossen og Thor-Gran- Vohlen er Tørrgranvola.
Hverken i 1843 eller 1847 er Vera eller Juldalalmenning tatt med. Her

----
146 SS-A
----
ble ingen private almenninger nevnt. Men i et notat kalt Fortegnelse
over Privatalmindinger i Nordre Throndhjems Amtsdistrikt, trolig
brukt av almenningskommisjonen av 1861, journalført i 1864, står følg
ende om Vera eller Juldal ålmenning:
1. Væra eller (mangler) i sin Tid Staten frasolgte Alminding, beskreven i Forretning
af 13de September 1787 under Nr. 4, fortiden tilhørende Grosserer Nicolay Jenssen.
Det antages, at flere Gaarde i Stiklestad og Vuku Sogne tilkomme Ret til Sæter,
Havnegang og Fjeldslaat i Almindingen, hvis Skov dog sikkerligen ene benyttes af
Eieren.
Noter.
1 Dillan: Seterbruket i Verdal s. 125.
2 NHL s. 229

----
147 SS-A
----
KVERNDAL ÅLMENNING
Almenningen har navn etter den dalen som skjærer i øst-vestlig
retning gjennom hele almenningsområdet. Trolig har Kverndal ålmenn
ing vært det vanlige navnet helt fra gammelt av, men på 1700-tallet ble
det i hvert fall ved et par anledninger brukt navnet Kalvdalen ålmenning.
Kalvdalen er en sidedal som løper ned i Kverndalen fra nord, og at
denne dalen også kom til å gi ålmenningen navn, skyldes vel trolig at
den som skrev, egentlig ikke var så godt kjent. Svært ofte ble både navn
og beskrivelser basert på uttalelser fra vitner, og det var vel heller sjelden
at vitnene var i stand til å kontrollere at hva som ble skrevet stemte med
hva de hadde sagt. På den andre side er det heller ikke helt usannsynlig at
deler av det vi i dag forstår med en ålmenning, hadde sitt eget lokale navn.
Det finnes flere eksempler på det her i Verdal.
Den 13. mai 1732 fikk Åge Hagen bygselseddel på retten til å hugge
skog i ålmenningen, og det er ved denne anledning at vi får den første
beskrivelse av Kverndal ålmenning. Vi hitsetter følgende:
Lensmanden Ole Lyng med Lawrettet forklarede at Kongens Alminding anfanger her i
Qwendalen og Kalvdalen paa begge Sider af Qwelaaen som Mand Saae ligger imellem
Stelds eller Waalhougen og Hylfieldet og ungefær 1 Miil Weys Streckning i en Trang
Dahl af u-betydelig GranSkow og qwistede kortte Træer med ganske faa furu Træer i
blant, grænsende till det BahrField imod Jemteland, fra Wucke Annex Kirke ungefær
1 Vi Miile Weye til Skowen begynder, afsides og ikke hwor barhuge imellem Norge og
Swerrig falder. Skowen Bestaae Mest af Birk og Smaa Træer der ikke lettelig formed
elst Weyens u-bequemmelighed till Bøigden kand føres eller benyttes. Tømmer som
deraf kand faaes Maa Nedflaades igiennem Qwelaaen Beswærlige og Bekostelig til
hwor Sawen paa Hr. Krigsßaad Hagens kand opsettes. Effter saadan Leilighed og da
Lawrettet ikke kunde skiønne hojer aariig af Bemdt Skow kunde udbringes end 1 Vi
Stabel Bord som dog vilde falde SkowEyeren bekostelig, Taxeres Bemdt Almindings
Skow i Qweldalen og Kalvdalen for første Bøxel Fem Rixdr og Aariig Skowleye halv-
anden Rixdr som er det Høyeste deraf kand swares.
Av dette kan vi således lese at man først på 1700-tallet ikke ansa al
menningsskogen i Kverndalen for å være særlig verdifull. Årsaken til
det var naturligvis de uveisomme strekningene man måtte krysse og som
gjorde fremføring av tømmeret bortimot umulig. Man så det følgelig
ikke som noe stort tap for almuen om Hagen fikk bygselretten til
hugsten.
Videre kan det leses at man, som det også vil fremgå av beskrivelsen
fra 1758, ansa ålmenningen for å strekke seg helt til svenskegrensen.
Bind VI A— 10

----
148 SS-A
----
Kverndal ålmenning. I gamle beskrivelser opplyses at denne ålmenn
ingen begynte ved Lindset. Lindset i dag sett fra syd.
Faktisk gjorde den det, men den skiftet nok navn underveis. Muligens er
det på et senere tidspunkt at de områdene som ble ansett for å være
minst verdifulle, fikk faste grenser. Det er i hvert fall helt klart at
mellom Kverndal ålmenning og grensen ligger Vera eller Juldal ålmenn
ing. Denne ålmenningen er i dag en privat ålmenning, og Kverndal ål
menning grenser således ikke mot noen annen statsalmenning.
Grenselinjen mellom Kverndal statsalmenning og Vera eller Juldal
ålmenning folger Juldøla fra Storfossen og oppover til hvor Merkes
dalen begynner, hvoretter den folger den til Kvernsjøen.
Det kan være mulig at den del av den nåværende Kverndal statsal
menning som ligger ned mot Juldøla, ble kalt Vestre Juldal ålmenning.
Sist på 1700-tallet ble det nemlig ved et par anledninger brukt navnet
Østre Juldal ålmenning i Pantebøkene. Dermed er det nærliggende å tro
at det også kan ha eksistert en Vestre Juldal ålmenning. Etter beskriv
elsene å dømme, var Juldøla grenselinjen mellom disse to. (Se forøvrig
kapitlet om Vera eller Juldal ålmenning.) Men dette er bare en høyst
usikker antagelse.
Som nevnt ovenfor, grenser Kverndal ålmenning mot Vera eller
Juldal ålmenning i øst. Denne ålmenningen eies i dag av Værdalsbruket.
Værdalsbruket eier også de øvrige områdene som omgir Kverndal stats
almenning både mot syd, vest og nord. Bare langs noen mindre strekn
inger mot nord, grenser ålmenningen mot gårdsskoger.

----
149 SS-A
----
Kverndal ålmenning. De nederste deler av Kverndalen sett fra nord.
Denne delen f aller stort sett utenfor dagens almenningsgrenser. Helt til
høyre kan så vidt Kvernmoen sees.
I 1749 er ikke Kverndal ålmenning nevnt med navn. Ved denne an
ledning beskrev man almenningene i tur og orden på nordsiden av
dalen, så midt i dalen, og til slutt dem på sydsiden. Kverndal ålmenning
tilhører midtområdet, og ble kalt Dend2den Woche Annexes Almining.
Imidlertid er ikke Kverndal ålmenning alene innenfor det beskrevne
området.
Om vi skal holde oss til hva som kan formodes ble brukt som navn på
almenningene innenfor dette området på den tid, finnes her således Vera
ålmenning, Østre Juldal ålmenning, Vestre Juldal ålmenning og
Kverndal ålmenning og kanskje også deler av Sul ålmenning.
Heller ikke ved almenningsforretningen av 1758 ble Kverndalen
beskrevet som en egen ålmenning. Det ser ut som at man ved den an
ledning delte Verdal inn i fire almenningsområder eller -strekninger.
Denne gang utgjorde almenningene på sydsiden av dalen en strekning.
Midtområdet og områdene på nordsiden helt vest til Leksdal ålmenning
utgjorde en annen strekning. Leksdal og Volhaugen utgjorde de to siste
strekningene.
Både denne og den foregående beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om
bakgrunnen for almenningsforretningene. I senere omtaler blir den siste
beskrivelsen omtalt som Den andre almenningsstrekningen. Foruten

----
150 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Parti fra Kverndalen. Til høyre Auskinvola. Til
venstre sees Kalvdalen som en Y mot Hyllfjellet.
Kverndal ålmenning, befant også Vera eller Juldal ålmenning, Malså
ålmenning og Sul ålmenning seg innenfor dette området. Et interessant
moment i denne sammenheng er at man tydeligvis mente at sydgrensen
for dette almenningsområdet krysset over på sydsiden av Inndalen.
Dette går også frem av kartet over disse almenningsstrekningene som
står sammen med beskrivelsene.
Samtidig med denne almenningsforretningen ble også sagbrukene i
Verdal behandlet. Og i den sammenheng var det representanter til stede
for Hagen-familien som gjorde oppmerksom på at Kverndalen var bygs
let til Nedre Holmen sag. Man sa blant annet følgende:
.... at Justitsßaad Hagen har Ao 1732 til denne saug bøxlet en allminingstrækning
kaldt Qwendal eller Kalfdal som ligger i fieldet ower for Qwellmoe og Linsets skowe.
Den forretningen de viste til, er gjengitt ovenfor.
Det er tydeligvis hva som er sagt ved denne anledning som er bakgrunn
en til at holzforster Wølner brukte navnet Nedre Holmen ålmenning.
Wølner innrapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi i 1768, og
han kunne da fortelte at Nedre Holmen sag brukte Nedre Holmen ål
menning. Brukeren var da generalauditør Kjerulf, og han hadde betalt 6

----
151 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Parti fra øverst i Kverndalen ved den nedlagte Kvern
dalsseter.
Kverndal ålmenning. Utsyn mot Kverndalen fra nord. I forgrunnen midt
på bildet Litlheggen. Helt til venstre Heggvola. I bakgrunnen
Skavhaugvola.

----
152 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Innenfor denne almenningens grenser ligger også
Hestådalen, her sett nedover mot vest. I forgrunnen Snusvola. Helt til
høyre Åsmundfjellet som er et grensemerkepunkt.
Kverndal ålmenning. Åsmundfjellet fra en annen vinkel. Sett fra Skjæker
fossen i nord.

----
153 SS-A
----
riksdaler i førstebygsel, og han kalte seg «eier» av ålmenningen. 1 Man
har antatt at denne ålmenningen muligens kan ha ligget ved Holmli
vannet syd for Mokkavannet. 2 Denne antagelsen er nok ikke riktig.
Denne slutningen bygger nok bare på navnelikheten mellom Nedre
Holmen og Holmlivannet. Det kan ikke være tvil om at det er en del av
Kverndal ålmenning som Åge Hagen bygslet i 1732, det vil si de skogene
som skaffet Nedre Holmen sag tømmer, det er tale om.
Kjerulfs påstand om at han hadde betalt 6 riksdaler i førstebygsel,
kan sammenholdes med hva Hagen betalte i 1732. Heller ikke er Kjer
ulfs påstand om at han var «eier» av ålmenningen riktig. Skjønt her skal
vi være klar over at det var vanlig at de som bygslet hugstretten i al
menningene, ofte titulerte seg som «eiere» av de samme almenningene.
(Om Kjerulfs inntreden i denne sammenheng, se Verdalsgodsets
historie.)
Men når det gjelder navnet Nedre Holmen ålmenning, er det i og for
seg interessant. Dette er den eneste gangen det er funnet brukt, men det
kan tyde på at det var vanlig å navngi et almenningsområde etter den sag
som brukte tømmeret fra den bestemte ålmenningen. Det er funnet tre
eksempler på slike navn her i Verdal, nemlig Gren ålmenning, Hauka ål
menning og Nedre Holmen ålmenning. Og alle tre kan knyttes til sag
bruk. (Se Skog- og sagbrukshistorien.)
Wøllner skrev også samme året om almenningene, og han brukte
navnet KalvDahlens Allminding om dette området. Beskrivelsen er
imidlertid en avskrift av fogd Arnets beskrivelse av 1758, og i likhet med
denne, er den gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret
ningene. Det som interesserer mest i denne sammenheng, er at navnet
Kalvdalen ble brukt om ålmenningen. Også ved denne anledning må
Wøllner ha brukt opplysningene fra 1758 som grunnlag, for der ble
Kalvdalen navngitt.
Så i 1787 fulgte en ny almenningsforretning. Denne gang ble Kvern
dalen behandlet som en egen ålmenning.
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett ....
En Kongl Alminding kaldet QwenDahls Alminding, som begynder i Nord fra
Brækken til Biørndalen ved Lindset og gaaer fra Biørndahlen nordost til et Bjerg
kaldet østre-Guding-Skallen, herfrå øst efter til Langbierget og Rød-Kollen, samt til
Aasmunds-Fieldets Westre Ende, fremdeles nordost efter i Stor-Fossen og Juldahls
Elwen herfrå sydost efter til Qwern-Søe-Lien, og endelig fra dette Stæd West efter til
Brækken, hwor denne Alminding begyndte, er ohngefærlig 2de Miile Lang og
alfanden Miil breed, har nogen ussel Skow, stygg og u-nyttig iord, samt mange Myhrer
og Snaue Fielde, ingen skyldsatte eller nye-Rydnings-Pladse ej heller Field slætter,
undtagen et eeneste som skal Ligge under gaarden Mitholmen, hwis Opsidder stedse
skal hawe benyttet sig deraf, men Sætere findes her for gaardene Stor Wucku Ekre,
Prestegaard, Kulstad, Haackans Wucku, 2de Øfskind-gaarde, Aarstad, Nedre
Holmen, Westre Grunden, Skawhoug og 3de ower Holmes Gaarde.

----
154
----

----
155 SS-A
----
Kvemdal ålmenning. Parti fra Hestådalen.
Denne beskrivelsen er grei å følge helt rundt, og den stemmer også
ganske godt med de grenser som eksisterer i dag. Når det gjelder navnet
Haackans Wucku, kan det opplyses at dette gjelder Kirkevuku. På
denne Vuku-gården var det en bruker ved navn Hagen fra begynnelsen
av 1600-tallet. Han var der lenge, og etter ham ble gården hetende
Håkesvuku, og dette navnet ble brukt svært mye ut gjennom 1700-tall
et. 3
I 1816 skulle den daværende fogd Støp gi opplysninger om statens al
menninger i Verdal. Han nevnte noen, og deriblant er ikke Kverndal
ålmenning. Om dem han ikke nevnte, sa han følgende:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates eiendom.
Dette er den eneste gang at Kverndal ålmenning fremstilles som privat
eiendom, bortsett fra det tilfellet hvor Kjerulf titulerte seg som eier av
ålmenningen. Men trolig har det sammenheng med at den var bortbygs
let på den tid, og at fogden ganske enkelt ikke hadde rede på de virkelige
forhold.
Bare fire år senere, i 1820, skulle matrikkelkommisjonen skyldsette
alle almenninger som var i privat eie. Den brukte da Støps opplysninger
som grunnlag, men kunne ikke finne noe som tydet på at Kverndal
ålmenning var privat. Følgelig ble den heller ikke skyldsatt.
Aarestrups innberetning av 1826 sier følgende om Kverndal ålmenn
ing:

----
156
----

Kverndal ålmenning. Kvernsjøen sett fra syd. Grensen mellom Kverndal
statsalmenning og Værdalsbrukets eiendommer går over Kvernsjøen.
Kverndalen ned til venstre.
Kverndal ålmenning. Et annet grenseområde. Midt på bildet Langtjernet.
Grensen går på langs av tjernet. Til venstre Auskinvola som ligger i
Kverndal ålmenning, og til høyre Sognavola som ligger på Værdalsbrukets
område.

----
157 SS-A
----
Qverndahls Alminding, som begynder i Nord fra Brækken til Bjørndahlen ved Lindset
og gaaer fra Bjørndahlen, Nordost til et Bjerg kaldet østre Guddings Skallen herfrå
Østefter til Langbjerget og Rød-Skallen, samt til Aasmunds Fjeldets Vestre Ende,
fremdeles Nordost-efter i Stor Fossen og Juldahls elven, herfrå Sydost-efter til
Qverne-Søelien, og endelig fra dette Sted Vest efter til Brækken, hvor denne
Alminding begyndte, er omtrent 2 Mile Lang og Halvanden Miil bred; her en ussel
Skov styg og u-nyttig, samt mange Myrer og snaue Fjelde. Ingen skyldsatte eller nye
Rydningspladse findes her, men derimod have nogle Gaardsbrugere Sætere i denne
Alminding.
Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig avskrift av den tidligere
almenningsforretning.
En del nye ting kommer til i beskrivelsen av 1843, men særlig om
fattende er den ikke:
20. Kverndals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Vi Miil bred. Der findes lidt Skov
som ikke benyttes formedelst Vanskelighederne med Frembringelsen af Skovproduct-
erne. Fjeldsletter gives ikke derimod have 10 Gaarde sine Sæterboliger i Almindingen,
som taxeret for 20 Sp.
I 1847 gjentokes stort sett det som tidligere var sagt, men samtidig
kom det til en del nye ting.
20. Qværndals saakaldte Kongel. Alminding a, der begynder efter nævnte Forretning
fra Bækken til Bjørndalen ved Lindset og gaaer fra Bjørndalen Nordost til et Berg
kaldet østre Guddingskallen herfrå øst efter til Langbjerget og Rødkollen samt til
Aasmundsfjeldets vestre Ende fremdeles Nordost efter i Storfossen og Indalselven
herfrå Sydefter til Qvern-Søelien og endelig fra dette Sted vest efter til Brækken hvor
den begyndte den angives 2 Mile lang og omtrent 1 Vi Miil bred. Ansees wærd 20 Spd.
b., Skoven er daarlig og vanskelig at frembringe, megen unyttig Jord med mange
Myrer og snaue Fjelde.
c, Setere have her Gaardene Stor Wukku, Ekkeren, Præstgaard, Kulstad, Houckens
Wukkue, 2: Øfskind, Aarstad, nedre Holmen, westre Grunden, Schowhoug og 3:
Overholmens Gaarde.-
d., ingen Pladse eller Engesletter.
e., Staten har for Tiden ingen Indtægt.
En del skrivefeil forekommer. Blant annet har man lagt Indalselven i
Juldalen. Han som skrev dette var nok ikke så kjent i Verdal at det
gjorde noe. Men like før hadde han skrevet om Inndal ålmenning.
Trolig har det av den grunn skjedd en sammenblanding.
Fra 1857 føreligger også en kortere omtale av Kverndal ålmenning.
På den tid var det ansatt forstmestere til å føre tilsyn med de offentlige
skogene. I dette distriktet fungerte Jacob Bøckmann Barth. Og i 1857
inngå han en innberetning om almenningsskogene. I denne beretningen
førte han sterke påstander om tyvhugst. Dette foranlediget undersøkel
ser, og Barth ble bedt om å spesifisere disse påstandene nærmere. I et
brev angående dette, sa Barth følgende om Kverndal ålmenning:
Qværndals Alminding. Skoven der saagodtsom udelukkende bestaar at Fjeldskov,
strækker sig i omtrent 3 Fjerdingers Længde, med neppe Vi Fjerdings bredde paa
begge Sider af Qværndalen indtil Vi Mils Vej østlig for Qværnmo, hvor den støder

----
158 SS-A
----
Kvemdal ålmenning. Skavhaugsvola sett fra vest.
sammen med Jenssens Skov, som ogsaa der skulle være bleven udvidede - som det
fortælles - paa Almindingens Bekostning. Derimod er Almindingens nederste og
bedste Del bleven stærkt medtaget - som det siges - derved, at der i samme stadigen har
været hugget for Jenssens Regning, idet 20 a 30 Tylvter svært Saugtømmer ad Gangen
skal være fremdrevet.
Dette fortaltes mig af min Vejviser selvejende Gaardmand og Skydsskaffer Ole
Garnæs, ligesaa omtaltes det samme for mig af Jenssens Lejlending Christoffer Aar
stad, der ledsagede mig til Volden, hvor Folkene, ligeledes Jenssens Lejlendinge, ogsaa
ytrede sig bekjendte med Ovenstaaende.
Barths brev er sammen med en del andre dokumenter angående
samme sak, gjengitt som kilde. Det hele var medvirkende årsak til rett
saken mot Nikolay Jenssen som imidlertid er mer inngående behandlet
andre steder i denne historien. (Se Musum: Verdalsgodsets historie, og
Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Den endelige fastsettelse av Kverndal almennings grenser kom som
følge av almenningskommisjonen av 1861 s arbeid. Denne kommisjonen
gikk meget grundig til verks. Resultatet forelå i 1865, og beskrivelsene
av almenningene var både grundige og inngående. For Kverndal
ålmenning lyder den som folger:
KVÆRNDALS ÅLMENNING
I den ældste Forretning over Værdalens Almenninger, som er kommen Kommiss
ionen ihende, nemlig en af 1758, findes under 18de Juli anført Følgende: «Fra
Gaarden Lindset begynder Almenningen igjen og gaar op igjennem forbi Kværndalen

----
159 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Arstad midt på bildet. I bakgrunnen Guddingskallen.
Kverndal almennings vestligste grense går over Guddingskallen helt til
venstre på dette bildet.
og siden i Øst til Suulmærket «paa søndre Side».» Mere af Beskrivelsen passer ikke paa
Kværndals Ålmenning, som derimod i Forretningen af 13de September 1787 siges at
«begynde i Nord fra Brækken til Bjørndalen ved Lindset og gaar fra Bjørndalen
Nordost til et Bjerg, kaldet østre Guddingskallen, herfrå østefter til Langbjerget og
Rødkollen samt til Aasmundsfjeldets vestre Ende, fremdeles Nordost efter i Storfossen
og Juldals-Elven, herfrå Sydost efter til Kværne-Sø-Lien og endelig fra dette Sted vest
efter til Brækken.»
Disse Grændser ere ifølge de af Kommissionen saavel ved Befaring af Aastederne
den 23de, 24de og 25de Juli 1862 som paa anden Maade blandt andet i Møde med
Værdalens Almue den 9de September 1864, anstillede Undersøgelser i det Væsentlige
befundne at stemme med de nuværende Forholde, hvorvel der, efter enkelte under
Forhør angaaende Grændsen for Svarthoved Ålmenning afgivne Forklaringer, kan
være nogen Grund til at antage, at sidstnævnte Ålmenning har engang langt tilbage i
Tiden modstødt Kværndals ved Brandbjerget.
Kommissionen har derfor ordnet Grændseforholdet i Overensstemmelse med
Forretningen af 1787, og er denne Ordning vedtaget af de modstødende Eiere,
deriblandt Grosserer N. Jenssen. Som Følge heraf ere Grændserne for Eftertiden følg
ende:
Fra det Punkt paa Fjeldhøiden Østre Guddingskallen, hvor efter Kommissionens
Foranstaltning er i Nærheden af Seterveien opsat en Stenrøs, i hvis Topsten er ind
hugget en Krone, løber Grændselinien i Øst, noget til Nord langs Midtholmens
eiendele, indtil den ved en under Langbjerget løbende Bæk opsatt lignende Røs,
hvorfra Linien omtrent i samme Retning og modstødende Røds Eiendom gaar til en

----
160
----

Kart over Kværndal Alminding Værdalen optaget 1862 af Haffner.
særskilt liggende, let kjendelig Bjerghøide, Rødskollen, paa hvilken ligeledes en
Hovedmærkerøs er opsat. Herfrå løber Linien i Nordost langs Overholmens, Mælens,
Overnæssets og Hjelmoes Eiendele, indtil den nåar det punkt i Aasmundfjeldets vestre
Ende, hvor saavel Kryds er indhugget i Fjeldet som en Hovedrøs er opsat. Derefter
bøier Grændselinien i Øst noget til Syd ret paa Storfossen i Juldøla-Elv, modstødende
Hjelmoes, Helgaases og Juulnæssets, Grosserer N. Jenssen tilhørende Eiendomme.
Ved Storfossen, der er Juldølas nederste og største Fald, er ogsaa en Hovedrøs reist,
og herfrå gaar Linien i Syd, idet den først i en Strækning af omtrent Va følger oven
nævnte Elv indtil Nærheden af den saakaldte Fremmer-Juldals-Sæter, hvor ligeledes
Hovedmærkerøs er opsat, og saa løber Grændsen lidt vestligere først langs Juldals-
Bækken og derefter i Sydvest indtil den Hovedmærkerøs, som er opsat i
Kværnsjølien, lige ved Kværnsjøens østre Ende. I Strækningen hertil fra Storfossen
modstøder Almenningen overalt Grosserer N. Jenssens Eiendommer og, navnlig for
saavidt den sidste Del af Linien angaar, den ham tilhørende Væra eller Juldals
Ålmenning. Fra Sidstnævnte Røs bøier Grændselinien i Vest over Kværnsjøen til en
forefunden gammel Røs paa Sleadalsvola, hvilken Røs nu er fornyet og isat Topsten
med Krone, og derfrå gaar Linien i Vest under Øfskindvola og over Skavhaugvola til
den saakaldte Brækken, ved en brat Kiev i den gamle Jæmtvei i Nærheden af det Sted,
hvor 2de Bække løbe sammen i Brækhalden. Ved Brækken er Hovedmærkerøs opsat.
Hertil fra Mærket i Kværnsjølien have fremdeles N. Jenssens eiendomme grændset
mod Almenningen, hvilket fremdeles er Tilfældet fra Brækken i Nord til Fjeldet
Bjørndalskammen, hvor Hovedrøs er opsat, saavelsom derfrå videre i Nordvest til det
i nærværende Forretning først ommeldte Mærke paa Østre Guddingskallen, idet

----
161 SS-A
----
nemlig i hele den ommeldte Strækning Gaardene Indals, Skavhaugs, Kværnmoes,
Lindsets og Aarstads Eiendele modstøde.
Mellem samtlige ovenommeldte Mærkepunkter ere tillige opsatte mindre Stenrøser,
dog uden mærkede Topstene, til et samlet Antal af 131, og i saa stor Nærhed til hin
anden, at de ovenbeskrevne grændselinier derved med Lethed ville kunne udfindes,
ligesom de ere afsatte paa det af Konduktøren, Premierløitnant Haffner i 1862
optagne Kart over Almenningen. I ovenbeskrevne Kværndals Statsalmennings Skov
har Almuen ifølge dens Erkjendelse i Møde med Kommissionen den 9de September
1864 ingen Brugsret. Af Sætre findes fortiden følgende:
1. Storstad, der hidtil er brugt af Leilændingerne paa Gaarden Storstad.
2. Midtholmens, brugt af gaardene Midtholmens Eiere.
3. Lundens, brugt af Opsidderne paa gaardene Overholmen og Nordre Elnes.
4. Julnæs, brugt af Opsidderne paa Julnæset.
5. Fremmer-Juldals Havnegang (Sæterhusene ligge nemlig udenfor Almenningen)
brugt af Opsidderne paa Breding, Øvre Jermstad og Lundskind.
6. Grundens Sæter, brugt af Eierne af Gaardene Grunden og Nedre Holmen.
7. Øfskinds, brugt af do. under Gaardene Øfskind og Bjørgum.
8. Vuku, brugt af Vuku Præstegaard og Kulstads Brugere.
9. Skavhaugs, brugt af Opsidderne paa Gaardene Skavhaug og Overmo.
Desuden havne Opsidderne paa Gaardene Lerhaugen, Garnæs, Levring, Dillan, Mo
(2de) og Rød i Almenningen fra deres udenfor sammes Grændser liggende Sætre. Af
Fjeldsletter gives kun følgende 4:
Øfskinds, brugt af Vestre Øfskinds Eier.
Aarstads, brugt af Aarstad-Gaardenes Leilændinge.
Lindsæts, brugt af Lindsæt-Gaardenes Leilændinge.
Overmoes, brugt af Overmoes Opsiddere.
Rydningspladse findes ikke inden Almenningen.
Noter.
O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 184 og 188.
O. Olafsen: De norske Almenninger s. 188.
Musum: Verdalsboka IV s. 664.

----
162
----

----
163 SS-A
----
SMÅSETERÅSEN ÅLMENNING
Dette er den minste av alle almenningene i Verdal, ja, så vidt det går
frem av tabellene i Skogvæsenets Historie, 1 er dette den minste ålmenn
ingen av de opprinnelige almenninger i hele Trøndelag.
Småseteråsen statsalmenning ligger for seg seiv nesten helt omgitt av
Værdalsbrukets eiendommer på sydsiden av Kverndalen like før at
Kverna løper sammen med Inna. Trolig har denne ålmenningen fra
gammelt av vært sammenhengende med de øvrige almenningsområder i
Verdal, som strakte seg mer eller mindre uendelig utenom de bebygde
områdene. Men etter hvert som gårdene gradvis fikk utvidet sine gårds
skoger, ble også almenningsområdene beskåret.
Småseteråsen nevnes ikke av fogd Arnet i 1749. Heller ikke kan den
være tatt med i 1758 hvor det nærmeste vi kommer Småseteråsen er
følgende: Fra gaarden Lindset begynder allmindingen iglen og gaar op
igiennem forbie Qwendalen og siden i øster til Suul mærket paa Søndre
side, ...
Småseteråsen ålmenning ligger midt på dette bildet. Det er ikke større enn
at hele ålmenningen er med. I bakgrunnen til venstre Bjørsmoen.
Bind VI A— 11

----
164 SS-A
----
Den første gang Småseteråsen ålmenning er funnet nevnt, er i 1787 da
den forøvrig ble kalt bygdealmenning. I denne forretningen står følg
ende:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
En bøygde-alminding, kaldet Smaa-Sæteraasen, som begynder wed en Bæk, kaldet
Ole Biørnsens Bæk og gaar i Synden til Brandhougen, derfrå til Wester til Sæter
Dahlen og i Nord til Sæter Næsberget, samt strækker sig siden i øster til Ole Biørnsens
Bæk hwor den begyndte. -Denne Alminding er Vi Fierding Lang og 1/8 deel Fierding
Breed, En maadelig Gran Skow, som alleene er nyttig til Weed og har til hus-Fornød
enhed wæret stedse brugt af gaardene Stor Wucku, Breding, Ekre, Præstgaard, lille-
Wucku, Haackes-Wucku og Kulstad, har ingen skyldsatte eller nye-rødnings-Pladse,
mindre FieldSlætter og Sætre.
I 1816 nevnte fogd Støp en del almenninger i Verdal som tilhørte
staten, syv i tallet. De øvrige mente han tilhørte private. Etter dette
skulle også Småsæteråsen være en av de private almenningene i
Verdal. At Støp ikke tok med Småseteråsen, er vel egentlig ikke så rart.
Den er ikke store flekken, og den kunne lett bli oversett. Men Støp tok
også feil med hensyn til flere andre almenninger, noe matrikkelkommi
sjonen av 1820 som skulle matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke
tilhørte staten, deriblant også almenningene, registrerte. Denne kommi
sjonen bemerket også at 6 av de 13 almenningene i Verdal ikke var nevnt
privat eiendom, nemlig Vera eller Juldal ålmenning, Færs ålmenning
og Inns eller Suul ålmenning. De øvrige tre, deriblant Småseteråsen, var
statens eiendom.
At Småseteråsen ålmenning er liten, må trolig også være forklaringen
på at den heller ikke er nevnt av fogd Aarestrup i 1826.
Men i 1843 finnes en beskrivelse av Småseteråsen ålmenning. Her står:
21. Smaasæteraasen en Bygdealminding omtrent 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred, har
maadelig Granskov som alene tjenlig til Veed og dertil benyttet af Opsidderne paa 6
Gaarde. Fjeldsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som af Omkringboende
have af og til været benyttet til Havnegang. Paa Almindingen har ingen Taxt været at
sette.
Også i 1847 er den med. Riktignok kalles den da Svaasæter, men det
er rimeligvis en feilskriving.
21. Svaasæter Bøygdealminding a, der efter samme befaring begynder ved en Bæk
kaldet Ole Bjørnsens og gaaer i Syd til Brend Haugen derfrå i Vest til Sæterdalen og i
Nord til Sæternæsberget samt strækker sig siden i Øst til Ole Bjørnsens Bæk, hvor den
begyndte. - 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred. Ansees af ingen Wærd.-
b., da Skoven er ringe
c, og Gaardene Storvukku, Breding Ekren Præstgaard, Lille Wukku, Haackes Vukku
og Gustad have stedse benyttet SKoven.-
d., Engesletter og Pladse gives ikke.
e., Staten har ingen Indtægt af Almindingen.-
Sammenlignet med de fleste andre almenninger, er det således for

----
165 SS-A
----
Kart over Smaasæteraasens Alminding i Verdalen optaget af J. Sejersted
1863.
holdsvis lite som er funnet om Småseteråsen i de eldste kildene. Heller
ikke er almenningskommisjonens rapport av 1865 spesielt omfangsrik.
SMAASÆTERAASENS ÅLMENNING
Denne Ålmenning, der er omhandlet i Forretning af 13de September 1787, er befar
et af Kommissionen den 7de August 1862. I Henhold til de derunder erhvervede Oplys
ninger samt paa Grund af de Forklaringer, som ere afgivne i Retssessionerne i Justits
sagen mod J.N. Jenssen den Bde og Ilte August 1862 af 120 de og 65de Vidner, har
Kommisionen fundet, at Almenningsgrændsen for Eftertiden bør blive følgende: Fra
en i Vest for Pladsen Bjørsmoens Huse i den saakaldte Ole Bjørnsens Bæk værende
liden Fos, ved hvilken en Mærkerøs med indhugget Krone i Topstenen er opsat, gaar
Grændselinien i Syd lidt til Øst langs Gaarden Kværnmos Eiendom ben til det Punkt i

----
166 SS-A
----
Småseteråsen ålmenning i nærbilde.
Småseteråsen ålmenning sett fra Arstad tvers over Kverndalen. Helt til
venstre noe av innmarken på Bjørsmoen.

----
167 SS-A
----
Småseteråsen ålmenning. Nok et nærbilde, nå fra nord.
den saakaldte Brandhoug eller Brandbjerg, hvor ovennævnte Gaards og Skavhougs
Eiendomme modstøde Almenningen, og er hersteds en lignende Røs opsat. Fra denne
løber Linien i Vest ret paa den Mærkerøs ved Sæterdalskleven, hvor Gaardene Skav
hougs og Garnæs's Eiendomme mødes med Almenningen, og er her tillige et Kors
indhugget i Bjerget. Herfrå bøier Linien noget nordligere, modstødende Garnæs's
Eiendom, ret paa den Mærkerøs, som er anbragt paa en Høide, der kaldes Sæternæs
bjerget i Nærheden af den saakaldte Holmsmyr, hvorfra Grændsen føres tilbage i Øst
noget til Nord lige til Udgangspunktet ved Fossen i Ole Bjørnsens Bæk, idet fra Sæter
næsbjerget Gaardene Søndre Stenes, Dillans og Nedre Holmens Eiendomme
modstøde Almenningen.
Mellem ovennævnte Mærkerøser ere opsatte 35 mindre Stenrøser, dog uden mærk
ede Topstene, og findes alle saavel større som mindre Røser afsatte paa det af Premier
løitnant Sejerstad i 1863, grundet paa forudgaaet Opmaaling, forfattede Kart over
Almenningen, af hvilket Kopi bliver meddelt vedkommende Almenningsbestyrelse.
Brugsberettigede i Almenningens Skov ere Eierne af Gaardene Stor-Vuku, Lille-
Vuku, Kirke-Vuku, Ekre Præstegaard, Kulstad og Breding, hvilken sidste dog ikke i
længere Tid har gjort Brug deraf.
Sæter eller Fjeldslaat findes ikke i Almenningen.
Det bemærkes, at det ovenfor angivne Hovedmærkepunkt paa den saakaldte
Brandhoug eller Brandbjerg er bestridt af de modstødende Gaardes Eier, Grosserer N.
Jenssen, som paastaar, at det rette Mærke er at finde ved en saakaldet Stenhylde paa
et Punkt, der for Kommissionen er opgivet at hede Løvhougen. Kommissionen, der i
denne Anledning den 26de Juli 1865 har havt en Konference med Almenningsbestyr
elsen, forhandlede den paafølgende Dag med Jenssens Befuldmægtigede desangaa
ende, men uden at nogen Overensstemmelse kunde opnaas. Efter hvad der nemlig

----
168 SS-A
----
under de ovenciterede Justitssags-Sessioner er af 2 Vidner forklaret, sammenholdt
med Udsagn, afgivne af paalidelige Mænd i Kommissionens Møde den 27de Juli 1865,
fandtes der ikke at være Grund til at gi ve Grosserer Jenssens Paastand Medhold,
hvorfor Kommissionen, der i Skrivelse af 31te August 1865 til det Kongelige Departe-
ment for det Indre har indberettet det Fornødne i denne Anledning, har anseet det
rettest at afmærke mod Røser den Linie, som den ander for den rigtige.
Imidlertid hersket det fremdeles en del uklarheter med hensyn til
grensene mot Verdalsgodsets eiendommer. Disse ble først avklart 9.
februar 1872. Da oppnådde man enighet mellom Staten på den ene siden
og Verdalsgodset på den andre om hvordan grensene skulle gå. Følgelig
ble det laget en tilføyelse til de opprinnelige beskrivelsene som var frem
lagt i 1865. Det var ikke bare mot Småseteråsen ålmenning at uover
ensstemmelsene eksisterte. Også mot Leksdal ålmenning og Malså
ålmenning fantes det steder hvor grensene ikke var helt klare. Også disse
ble avklart ved denne anledning. Videre godtok eierne av Verdalsgodset
alle andre grenser mellom statsalmenningene og Verdalsgodset slik de
var beskrevet av almenningskommisjonen i 1865. I de opprinnelige
dokumenter er alt dette føyd til som en fotnote etter beskrivelsen av
Småseteråsen ålmenning. Hele beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om
Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommisjon
ene. Imidlertid skal vi her gjengi det som berørte Småseteråsen ålmenn
ing:
2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender
det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835
omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under
hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod
Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket
med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord
vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i
Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne
Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole
Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken
opført 3 Mærkerøser.
Noter.
1 Skogvæsenets Historie, De offentlige Skoges Arealer, Værdier og Antal Bruksrettigheter
pr. 31/12 1906 s. lOff.

----
169 SS-A
----
INNS ELLER SUL ÅLMENNING
Dette er den eneste av statsalmenningene i Verdal som er matrikulert.
Dette har sin egen forklaring. Da matrikkelkommisjonen av 1820, som
hadde som oppgave å matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke
var privat, skulle behandle Verdal, fant den at flere almenninger var
oppgitt som privat eiendom. Dette stemte ikke for alle almenningene.
Men kommisjonen kom frem til at tre var privat eiendom, og disse ble
derfor matrikulert. Deriblant var Inns eller Sul ålmenning. Senere skulle
det vise seg at Inns eller Sul ikke kunne være privat, og den ble tilbake
ført til staten. Men den var da matrikulert. I dag har den matrikkel
nummer 234 og en matrikkelskyld på 4 mark 78 øre.
Almenningen er lang og smal og ligger langs svenskegrensen. I vest
grenser den i sin helhet mot Værdalsbrukets eiendommer. Disse består
lengst i nord av Vera eller Juldal ålmenning, og lengst i syd av Fcers
ålmenning. Som følge av en eiendommelighet ved grensen mot syd,
skjærer en smal kile av Færs ålmenning inn mot øst helt inn til svenske
grensen, slik at Inns eller Sul ålmenning ikke grenser mot Meråker
herred.
Denne eiendommeligheten skyldes grensebeskrivelsen. Beskrivelsen
Inns eller Sul ålmenning. Bellingen.

----
170 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. I en kildeavskrift er Meitsauen Holmen nevnt.
Det er Midtsognholmen. Slik ser det ut ved Midtsognholmen i dag. Før
veien ble rettet ut, gikk den inn til venstre hvor det idag er rasteplass. Da
lå Midtsognholmen ute i Inna.
Inns eller Sul ålmenning. Fra Innsvannet. Vestgrensenfor ålmenningen går
over vannet borten/or Storholmen som stikker frem fra venstre ut i vannet.

----
171 SS-A
----
sier at grensen for Færs ålmenning går i rett linje fra Tuva østover mot
Storsjømuren på riksgrensen til den støter mot Inns eller Suis almenn
ings vestgrense. Som det går frem av beskrivelsen til almenningskommi
sjonen av 1861 som er gjengitt nedenfor, går sydgrensen for Inns eller
Sul ålmenning vestover fra røys nummer 165 på riksgrensen ved Storsjø
en til en bukt i den østre enden av den største Sulsjøen. Denne linjen
skrår svakt mot nord i forhold til den andre linjen, og dermed oppstår
den smale kilen.
Værdalsbrukets eiendom vest for Inns eller Sul ålmenning har ikke
noe bestemt navn. Den strekker seg vestover fra Bellingen til Kverndal
statsalmenning. Videre omfatter det det store området mellom Sul og
Kverndalen. Antageligvis må det opprinnelig ha vært en del av det som
nedenfor er kalt Sul ålmenning, og det vil igjen si at trolig må dette
sammen med Inns eller Sul ålmenning ha utgjort et større almennings
område.
Den 18.6.1764 ble et rettsmøte avholdt på gården Stormoen i Sul i
forbindelse med en sag som assessor Hornemann og Rasmus Lyng
ønsket å anlegge. I den forbindelse ble de skogstrekninger som skulle
forsyne denne sagen beskrevet. I beskrivelsen står:
Derpaa befoer man Skovene og begynte fra Stor og lille Moen, samt Suul Gaardene
neml: fra Klev-Myhren, som ligger i Vest og Strækker i øst indtil Sandaaen dens
Længde er ohngefær 1 Miil og breden 1 fierding, siden derefter fortfoer man fra Sand-
Aaen og til Lille Kraache i Længden i Fierding og breden ligesaa meeget fremdeles fra
lille Kraake til Gaas Holdalen 1 Miil i længden, men i bredden fra Nord til Synden Vi
Miil. Den 19de Junii. Paa Norder side af Elven foer man fra Mitsanen Holmen til
Saunedahl - 1 Fierding, derfrå og til lille Andahl er 1 Fierding i Længden og Vi Fierd
ing i bredden, siden derfrå til lille Aaen og til Suul-bro-Fossen er længden Vi Miil og i
bredden !4 Miil tillige besaaes Skoven omkring Insvandet. Disse Skove, som alle til
hører Eyerne af Suul-Gaarderne hr. Assessor Horneman og Hr. Rasmus Lyng, be
fandtes at bestaae dels af gammel deels ung væxter GranSkov
Et par navn skal forklares nærmere her. Det gjelder Mitsanenholmen,
som er Midtsognholmen. Tidligere gikk mellomriksveien på sydsiden av
Inna gjennom hele Sogna. Ved Midtsognholmen fulgte den også bredd
en. Men riksveien er nå rettet ut på dette stedet og går over Midtsogn
holmen. Saunedahl er Sognådalen.
Det området som her er beskrevet, tilhører altså Værdalsbruket. På
sydsiden av Inna, kan vi si at området er en del av Færs ålmenning,
mens det på nordsiden egentlig ikke tilhører noen ålmenning. Men det
går frem at det tilhørte eierne av Sulgårdene.
Når det i beskrivelsen sto omkring Insvandet, må det forståes som
rundt den vestlige delen. Den østlige var og er en del av Inns eller Sul
ålmenning, skjønt grensene på den tid var svært uklare. Det er derfor
grunn til å kunne anta at også området vest for Innsvannet i sin tid må
ha tilhørt ålmenningen, men at som følge av den vanlige utvikling, tok

----
172
----

Inns eller Sul ålmenning. Dette området ligger utenfor denne ålmenningen.
Det er fra Drivsjøfjellet. Men for noen hundre år siden tilhørte dette den
såkalte Sul ålmenning.

Inns eller Sul ålmenning. Fortsatt utenfor almenningsområdet. Nærbilde
av Søndre Drivsjø.

----
173 SS-A
----
de nærmestliggende garder deler av skogen som sin egen skog. Her var
avstandene til andre garder som kunne sies å være bruksberettigede, så
pass store at de ikke gjorde noen innsigelser. De hadde allikevel ikke noen
mulighet til å nyttiggjøre seg skogen. Det forklarer også at avsidesligg
ende gårders skoger er forholdsvis store sammenlignet med skogene til
mer sentralt beliggende stor-gårder. Disse stor-gårdene måtte dele
almenningene med mange flere som ikke uten innsigelser ville tillate
noen annen å bemektige seg almenningsområdene alene. Derimot når
det var tale om deling, og alle fikk en del, var forholdet anderledes. Og
almenningene ble delt, seiv om hver bare fikk en mindre del. De avsides
liggende gårdene hadde få nære naboer, og det ble mer på hver. Men
naturligvis skjedde denne utviklingen på almenningenes bekostning,
men til fordel for den enkelte gard og gards eier.
Også i denne utviklingen kan vi ane interessemotsetningene mellom
kongen på den ene siden og de bruksberettigede på den andre. Det er vel
grunn til å kunne anta at den forholdsvis lille motstanden fra almuen
mot beskjæringen av almenningene delvis skyldtes at de ikke lenger i
samme grad følte det felles eiendomsforhold. Til en viss grad følte man
at man ikke reduserte fellesskapets interesser. Det hele skjedde på be
kostning av kongens interesser. Dessuten hadde man på den tiden også
fått føle skattetrykket i vesentlig grad, noe som ytterligere forsterket et
gryende motsetningsforhold.
Men til tross for dette kunne man ikke uten videre forgripe seg på al
menningene eller kongens eiendom. Når dette allikevel skjedde, måtte det
være spesielle årsaker som lå til grunn.
Og for klaringen ligger trolig i almenningsforretningen av 1787. Den
del av denne forretningen som berører Inns eller Sul ålmenning er gjen
gitt nedenfor. Men denne almenningsforretningen ble avholdt for å be
skrive almenningene med henblikk på salg. Grensene skulle ikke være til
å ta feil av. Flere navngitte almenninger kom på den måten til å ligge
innenfor de gamle almenningsområdene. Resultatet ble at noe av det
som ble regnet for å være almenningsområder, ble liggende utenfor de
beskrevne områdene. Men snart gikk de eldste beskrivelsene som dekket
alle og hele almenningsområdene i glemmeboken. I senere saker ble bare
beskrivelsen fra 1787 lagt til grunn. Dette resulterte i at en del områder
kom til å bli på en måte ingenmannsland i motsetning til allemannsland.
Den naturlige følge av dette ble at disse områdene etter sedvanlig praksis
gradvis kom til å høre inn under de nærmest liggende gårdene. Disse
fikk således, som forklart ovenfor, sine skogområder vesentlig utvidet.
En stor del av gårdene som lå i utkantene av bygdelagene, eiedes av
proprietærer, og det ble derfor proprietærgodsene som for det meste
fikk sine skogområder forøket som følge av dette.
Sul-gårdene var proprietærgårder og gikk under navnet Sulgodset.

----
174
----

Inns eller Sul ålmenning. I venstre forgrunn Nordre Drivsjø som ligger
utenfor dagens grenser av ålmenningen, men som før tilhørte den gamle
Sul ålmenning. I bakgrunnen de øverste deler av Juldalen. Midt på
bildet i fremre bakgrunn ligger Juldalshøgda. Bakenfor denne ligger
Veresvannet. Helt til høyre kan så vidt en del av Bellingen skirn tes. Bort
enfor denne tar Inns eller Sul ålmenning sin begynnelse i nord.
Det var naturlig at de nærmestliggende områdene kom til å tilhøre disse
gårdene. Trolig er dette forklaringen på at det store området som ligger
mellom Kverndal ålmenning i vest, Vera eller Juldal ålmenning i nord,
Inns eller Sul ålmenning i øst og Færs ålmenning i syd, og som i dag til
hører Værdalsbruket, ikke er del av noen av disse almenningene.
På 1700-tallet ble det på en måte vanlig å dele Verdal inn i almenn
ingsområder eller-strekninger. Almenningene på nordsiden av dalen,
bortsett fra Volhaugen og Leksdalen, var ett område. Almenningene på
sydsiden var et annet, og almenningene mellom hoveddalene
Helgådalen og Inndalen utgjorde et tredje.
Dagens Inns eller Sul ålmenning ligger således til at den berører både
midtområdet og sydområdet, og i fogd Petter Arnets innberetning av
1749 er det to almenningsområder som må angå denne ålmenningen,
nemlig Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af
Wæren og Helgaa og Suul Almindingen liggende under Woche Annex.
Begge disse er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret
ningene. Det er imidlertid klart at disse beskrivelsene dekket langt større
områder enn bare Inns eller Sul ålmenning. I den første lå også deler av

----
175 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning og hele Kalvdal ålmenning, og i den andre lå
alle almenningene på sydsiden av dalen bortsett fra Tromsdal ålmenning
og Ramsås ålmenning. Ingen av disse beskrivelser tyder på at skogen som
må ha stått på Inns eller Sul ålmenning, kan ha vært regnet for å være av
noen betydning.
Den samme fogd Petter Arnet gjennomførte en ny almenningsforret
ning ni år senere i 1758. Også denne gang må vi innom to av hans al
menningsbeskrivelser. Han delte denne gang Verdal inn i fire almen
ningsstrekninger. Den første omfattet almenningsområdene på sydsiden
av dalen. Den andre strekningen omfattet områdene mellom dalene
Inndalen og Helgådalen samt områdene på nordsiden av Helgådalen til
Leksdal ålmenning, som igjen utgjorde det tredje området. Volhaugen
var det fjerde. Etter denne inndelingen ble Inns eller Sul ålmenning
berørt av det første og lå innenfor den andre almenningsområdet.
Begge disse beskrivelsene er gjengitt tidligere. Men det er på grunnlag
av disse beskrivelsene at vi kan danne oss et vagt bilde av hvordan Inns
eller Sul ålmenning må ha sett ut. I den første beskrivelsen står om
grensen at den gikk fra Sulsjøvolden til svenskegrensen. Deretter står:
... hworwed strækningen gaar Uge til mit for Suul og siden tilbage forbie
Suul-gaardene og Ingdalens ejendele ... Helt klart er ikke dette, men
trolig betyr det at fra svenskegrensen gikk almenningsgrensen nordvest
over til midt mot Sul og siden vestover langs Sulgårdenes gårdsskoger.
I den andre beskrivelsen står det at grensen for almenningsområdet
gikk fra Lindset over Kverndalen og siden øster til Suul mcerket paa
søndre side. Problemet blir så hva som menes med Suul mcerket paa
søndre side.
Men sannsynligvis mente man sydgrensen for Sul-gårdenes skog
områder. Disse strakte seg et godt stykke sydover på sydsiden av Inna.
Dermed ser det ut til at denne almenningsstrekningen må han krysset
over på sydsiden av dalen. Som det også fremgår av beskrivelsene av
Færs ålmenning fra 1787, har ikke denne gått helt ned til Inna. Men
ovennevnte beskrivelse var ikke noen detaljbeskrivelse av den enkelte
ålmenning. Derimot fortalte den hva som var almenninger. Det er
således grunn til å kunne anta at dette uklare området mellom Kverndal
og Færs almenninger, egentlig må ha vært hva som i 1749 ble kalt Suul
Almindingen.
Dette stemmer også med det faktum at i dag strekker Inns eller Sul
ålmenning seg fra Bellingvannene i nord til grensen mot Meråker i syd.
Fra denne smale stripen som i dag utgjør ålmenningen, må Sul-almen
ningen ha stukket seg som en kile vestover. Og følgelig må den ha om
fattet begge sider av Inna. Vi kan trolig regne med at ålmenningen om
fattet de übebodde områdene nord for den første beskrevne almennings
strekningen.

----
176 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning i 1787.

----
177 SS-A
----
Holzførster Wøllners beskrivelse av almenningene i 1768 brakte ikke
noe nytt inn i bildet. Han gjenga beskrivelsene fra 1758 nærmest ord
rett. Det som imidlertid skiller Wøllners beskrivelse fra de tidligere
beskrivelsene, er at han brukte andre navn. Den første almenningsstrek
ningen kalte han Ramsaassens Allminding og den andre KalvDahlens
Allminding. Wøllners beskrivelser er gjengitt tidligere.
Så fulgte almenningsinnberetningen av 1787. Den ble ledet av den
andre fogden ved navn Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Beskrivelsen er
som følger:
Den 13e September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
Dernest undersøgte man den i samme Besigtelse anførte anden Almindings strækning
som begynder fra Gaarden Lindset og efter nøyeste indhentede Kundskaper erfarede
at derude ligger:
1. En Kongl. Alminding kaldet Inns-alminding som begynder fra Suul-søerne nordest
ower til Mærra-Skallet, derfrå til Billingswandet og i sydost til grendse linien, Wester
efter samme Linie i Stor-Siøen, herfrå i Nord til Sul-søerne hwor denne Alminding
begyndte som ohngefæhr to Miile lang og 4 Miile Breed. Her er en gandske slett Skow,
For Resten Myhrer og Morads, ingen skyldsatte- eller nye-Rødnings-Pladser findes
her; men Ole Siklestad heraf Bøygden fremkom og anwiiste en af forrige Foget Arnet
under 24de Januarii 1778 udstæd Bewillings Sædel paa Fiskeriet i Billings Wandet,
Hoel-søen og Kiønnene omkring Wære-Søen for hans Liwstiid mod 28 skillings Afgift
aarlig- Her findes desuden en Sæter, som til hører Suulgaardene hwis Opsidder efter
gammel Brug har hatt et u-betydeligt Fiskerie i Inns Wandet, Suul-søerne og et Wand
kaldet Krogsøen. Andre af til stædewærende almue beretter: At denne Alminding
aldrig har wæret nogen Kongl. Alminding, men fra alders tiid af wæret brugt af Suul
gaardes opsiddere, som huem-Røster til deres hus Fornødenheder.

Inns eller Sul ålmenning. I forgrunnen Kråksjøen. Denne ligger i dag
utenfor Inns eller Sul ålmenning. En gang har den tilhørt Sul-gårdenes
«private ålmenning». Like sønnenfor sees Østre Sulsjø. Den ber øres så vidt
i øst av Inns eller Sul ålmenning som akkurat her sender ut en kile vestover
helt til denne sjøen.

----
178
----

Inns eller Sul ålmenning. Østre del av Storsjøen. Denne delen ligger i
Sverige. Grensen går over den smaleste delen av sjøen. (Foto. H. Sørhuus)
Siklestad er naturligvis skrivefeil for Stiklestad. Huem-Røster betyr
hjemrøster eller hjemmeraster. Størrelsen som er angitt i mil er alt for
stor. Bortsett fra disse forhold, stemmer grensene sånn noen lunde med
hva som gjelder i dag. Men at da fiskerettighetene i Kråksjøen trekkes
inn i forbindelse med denne ålmenningen, kan ikke stemme. Kråksjøen
tilhører Færs ålmenning.
En eller annen gang i løpet av de nærmeste følgende år er det at man
går over til å betrakte Inns eller Sul ålmenning som privat eiendom.
Både Hartmann og Musum mener at den kom inn i Verdalsgodset en
gang i løpet av Meinckes tid som eier. Han overtok godset i 1819, og i så
fall han bekom ålmenningen fra det offentlige, må det ha skjedd før
1821 da Stortinget vedtok en lov som forbød almenningssalg. Imidlertid
kan han også ha kjøpt ålmenningen fra andre private instanser etter
dette tidspunkt. Men dessverre mangler alle papirer, både i offentlige
arkiv og andre steder, om denne transaksjonen, så det hele må bare
bygge på spekulasjoner. I alle faller det klart at man først på 1800-tallet
ansa Inns eller Sul ålmenning for å være privat. Som det vil fremgå av
det som følger nedenfor, kan det være torhold som peker mot at andre
private kan ha hatt ålmenningen i sin besittelse før Meincke overtok
den.
Konstituert fogd Støp sendte inn en oversikt over de almenninger som
etter hans viten var det offentliges eiendom i 1816. Han nevner syv slike.

----
179 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. Vestre del av Storsjøen. Denne delen ligger i
Norge. I bakgrunnen Nordre Kjølhaug i Meråker. (Foto. h. Sørhuus)
I blant dem er ikke Inns eller Sul ålmenning, som han således sammen
med fem andre omtalte slik:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Denne uttalelsen kan ikke tillegges for stor vekt som sannhetsbevis
alene, men sammen med hva almenningskommisjonen av 1820 kom
frem til, blir det mer klart. Denne kommisjonen skulle matrikulere og
skyldsette all privat eiendom, deriblant alle almenninger som var i privat
eie. Kommisjonen kunne ikke finne holdbarhet for hele Støps påstand,
men den sa følgende om de tre almenningene den fant måtte være privat
eiendom i Verdal:
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de
2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprieter Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks ..
Og følgelig, som et resultat av dette, ga kommisjonen ålmenningen et
matrikkelnummer og skyldsatte den. Når man da 40-50 år senere kom
frem til at kanskje var ikke Inns eller Sul ålmenning privat allikevel, så
hadde den da sitt nummer og sin skyld. I 1826 inngå fogd Aarestrup
sin innberetning, og han skriver følgende om denne ålmenningen:
Inns Alminding, som begynder fra Suul-Søerne Nord øst over til Mæhrra Skalet,
derfrå til Bellings Våndet og i sydost til Grændse-Linien, Vester efter samme Grændse
Linie i Stor-Siøen, herfrå i nord til Suul Søerne, hvor denne Alminding begyndte, som
er omtrent 2 Mile lang og 4 Mile Bred. Her er en ganske siet Skov, for Mesten Myrer
og Moradtz. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse findes her.
Bind VI A— 12

----
180
----

Inns eller Sul ålmenning. Utsyn østover mot grensefjellene jra Sul. Hele
dette området tilhørte den gamle Sul ålmenning. På venstre side sees Skar
fjellet. På høyre side Kråksjøfloan innover mot Mærraskardfjellet. Bortsett
fra den fjerneste bakgrunn som er Inns eller Sul ålmenning, tilhører hele
dette området A/S Vcerdalsbruket.
Etter at hele listen av almenninger var fullført, gjorde fogden en til
føyelse:
Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer,
da kan samme Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastederne er i følge den
i Aarene 1787 og 1788 afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende.
Dermed var det vel klart at man på den tid ansa denne ålmenningen
for ikke lenger å være statseiendom. Følgelig er den også utelatt i
beskrivelsene 1843 og 1847.
Men almenningskommisjonen av 1865 fant at det var flere uklare
forhold i forbindelse med denne ålmenningen, og at disse talte for at
Inns eller Sul ålmenning allikevel var en statsalmenning. Grosserer Jens
sen som da var eier av Verdalsgodset, fant vel også at det var forhold
som ikke var som de skulle. Og i stedet for at det skulle bli rettssak av
det, kom man frem til en minnelig ordning hvor Staten kjøpte tilbake
eiendomsretten av ålmenningen i 1864. Men i og med at Staten kjøpte
eiendomsretten, var dette en erkjennelse av at Jenssen tidligere hadde
vært en rettmessig eier av ålmenningen. Han hadde også betalt sin skatt
for almenningene alle disse årene han hadde hatt den i sin besittelse. (Se
Værdalsbrukets historie.) I dokumentene går det frem at Jenssen hadde

----
181 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. Utsyn sydover over Sul. Helt i bakgrunnen Kjøla
haugene. Oppe på høy den i fremre bakgrunn kan Kråksjøen så vidtsees.
eiet ålmenningen i god tro, eller bona fide som det står. I og med at
staten kjøpte ålmenningen tilbake, kom den med blant de almenninger
kommisjonen av 1861 behandlet, og den fikk følgende omtale:
INS ÅLMENNING
Efterat Kommissionen havde tiltraadt sin Virksomhed i Distriktet, fandt den strax at
burde undersøge Forholdet med hensyn til Inns Ålmenning, der nemlig efter Udvis
endet af de Kommissionen tilsendte Dokumenter havde i 29 Aar været i Grosserer N.
Jenssens Besiddelse som han ved Skjøde fra Grosserer Meinckes Enke af 27de Oktober
1832, thinglæst 7de December samme Aar formeligen tilhjemlet. Disse Undersøgelser,
der paabegyndtes 22de Juli 1861 og fortsattes 30te og 31te samme Maaned samt 2den
og 3dje August samme Aar, paa hvilke 3 mellemste Dage tillige Befaring af Aastederne
foregik, ledede til det Resultat, at Kommissionen fandt det utvilsomt, at Inn var Stats
almenning, hvilket derhos ogsaa Forretningerne af 1758 og 1787 bestyrke, idet sidst
nævnte under 13de September indeholder Beskrivelse over Almenningens Grændser
m.V., og at som Følge heraf Strækningen urettelig var gjort til Gjenstad for Kjøb og
Salg mellem private Personer. Imidlertid fremkom tillige saadanne Oplysninger, at
Kommissionen ikke fandt at burde tilraade, at der fra det Offentliges Side gjordes
Skridt til at vindicere Almenningen uden videre tilbage fra Besidderen, som imidlertid
i Møde med Kommissionen den 3die Oktober 1861 forhandlede om i Mindelighet at
overdrage Staten Almenningen, hvilket han ogsaa senere indgik paa, idet han under
13de Mai 1863 udstedte Skjøde derpaa. I dette under 11te Juni samme Aar thinglæste
Skjøde fastsattes nøiagtige Grændser for Almenningen overensstemmende med et,
grundet paa Kommissionens Undersøgelse, i 1861 af dens Konduktør, Premierløitnant
Haffner, optagne Croquis, og disse Grændser bleve derpaa, efterat Kommissionen
paany, nemlig den 4de og ste Juli 1864, havde befaret Almenningen og udvist

----
182 SS-A
----
Croquis over Inns Alminding i Værdalen optaget 1861 af W. Haffner.
Hovedpunkterne, afmærkede med nedenanførte Hovedrøser, mellem hvilke til et
samlet Antal af 121 sattes mindre Stenrøser.
I Henhold til denne Afmærkning blive grændserne for Almenningen for Eftertiden
følgende:
Fra Hovedrøsen ved en Bugt i den største Suløs østre Ende Løber Linien i Nordost ret
til Hovedmærkerøsen ved den saakaldte Mærraskarsklev og derfrå forsættes den lidt
nordligere men fremdeles ben indtil Inn-Søen, hvilken den overskjærer vestenfor den i
samme liggende 0. Storholmen og fortsættes i samme Retning over Billing-Aa-Fladen
og Billing-Lunet indtil Hovedrøsen ved en Bugt i Billing-Vandets østre Ende. Herfrå
løber Linien atter mere nordøstligt ret paa Grændserøsen No. 169 paa den saakaldte
Aarvitshaug. Paa hele den beskrevne Strækning har først Færens Ålmenning, derpaa
det Jenssen tilhørende Værdals-Godses Suul-Gaarde og tilsidst hans private Værra
eller Juuldals Ålmenning modstødt. Fra ovennævnte Grændserøs No. 169 følger Inns

----
183 SS-A
----
/
SWYBUTCVrøSW
\ \
\ s
■■'■;:■■ æ'^,:-;■■-..■ - .. v ■ : ; r r : ; j^;:/ ; :j',c,: ; ; ~--r---~"r;: : ;. v '' ■' i ..";:: ■,:'■-■■■ '■ -
Croquis over Inns Alminding i 1/50000.
Ålmenning Rigsgrændsen i Syd noget til Vest lige til Grændseßøs No. 165 ved
Storsøen, og herfrå bøier Almenningslinien i Vest lidt til Syd indtil Udgangspunktet
ved Suulsøen.
Ved den i Henhold til Kongelig Revolution af 25de Februar 1863 passerede og foran
ommeldte Overdragelse af Almenningen havde Grosserer Jenssen blandt andet forbe
holdt:
1. Brødrene Jon og Rasmus Bordssønner den dem tilfæstede Brug af den østre Del af
den østre Inne-Vold for deres og Enkes Levetid, mod at de til Staten opfylde de

----
184 SS-A
----
Forpligtelser, som de i den Anledning have paataget sig, - og
2. De Rettigheder til Havning, Slaat og Brændefang m.V., som maatte tilkomme de
nær Almenningens Grændser liggende Sæterbrug Nordre Inns-Volden og Jervdals
eller Molden-Sæteren og maaske Store Billingen- eller Monrad-Sæteren samt ligg
ledes den Rettighed til Slaat, som tilligger Gaarden Østre Suulstuen og maaske
ogsaa Brændesgaarden.
Til nærmere Oplysning om Udstrækningen af de saaledes forbeholdte Rettigheder op
tog Kommissionen under 6te og 7de Juli 1864 et Forhør, hvoraf fremgaar, at medens
Østre Suulstuens Ret til Slaat og Havnegang er utvivlsom, kan dette ikke ansees at
være Tilfældet med Brændesgaardene, der visstnok have til forskjellige Tider baade
seiv slaaet inden Almenningen og tillige bortleiet Slaatter dersteds: men uden at
Hjemmel kan paavises for saadant Brug, der neppe heller er ud
stadig gjennem et længere Tidsrum. Endvidere er det oplyst, at ovennævnte John
Bordsen er død: men at hans Enke nu bebor og bruger hans Andel i Østre Inns-
Volden. Endelig maa det ogsaa ansees godtgjort, at der for Store Billings- eller
Monrads-Sæteren haves Havneret til Almenningen, hvor der forøvrigt har vist sig
gjennem en længere Aarrække at have været hyppige Tvistigheder mellem de Havne
berettigede indbyrdes angaaende Omfanget af de hver især tilkommende Havnestræk
ninger.
Inden Almenningen er opført den i Anledning af den ny Jemtelands-Vei anlagte Fjeld
stue Sandvigen, som følgelig er Statens Eiendom. Til sammes Opførelse saavel som til
den nævnte gjennem Almenningen førende Veis Bygning er en stor Del Materialer
tagne inden Almenningen: men herfor maa Ækvivalent ansees givet derved, at der af
Veifondet blev bidraget Halvdelen af det Beløb, som i Anledning af Almenningens Til
bageerhvervelse udbetaldes N. Jenssen som Refusion for de af ham i hans Besiddelses
tid erlagte Skatter m.V. af Strækningen, som nemlig i 1828 bar bleven matrikuleret for
IDal. !Ort2lSk.
Inden Almenningen ligger blot 1 Sæter, nemlig Nordre Inns-Volden, men derimod
ingen Rydningsplads. Om andre Fjeldsletter end de foran omhandlede er heller ingen
Oplysning fremkommen.

----
185 SS-A
----
FÆRS ÅLMENNING
Dette er en av de to private almenningene i Verdal. Den eies av
Værdalsbruket. Den er også en grensealmenning. Med det menes at den
grenser mot andre kommuner. Navnet har den etter Færsvannet som
Verdal i dag så vidt grenser mot i Færsoset. Tidligere tilhørte en del
områder nord og øst for Færsvannet Verdal, men disse ble overført til
Meråker ved en grenseregulering i 1918. Det gamle almenningsområdet
lå både på sydsiden og nordsiden av Færsvannet. Verdals del lå på nord
siden.
Færs ålmenning. I dag berører Færs ålmenning Færen så vidt i Færs
oset. Like til venstre for elven Forrå kan et lite tjern sees nede i det
venstre hjørnet av bildet. Over det tjernet og ned til vannet kommer
vestgrensen for Færs ålmenning. Den er samtidig grensen for Verdal
kommune. Grensen følger nordbredden av vannet frem til den Ulle halv
øya litt østenfor. Der svinger den nordøstover over land igjen. Men tid
ligere f ulgte grensen nordbredden av vannet. Beskrivelsene har vært for
skjellige, fra å gå til Guddingsviken for derfrå å gå nordover, og til å
følge nordbredden av Færen helt til Sulåen. Guddingsviken er den første
større innskj æring som kan sees helt i høyre billed kant.

----
186 SS-A
----
Færs ålmenning. Et annet bilde som viser hele Færen. Guddingsviken
omtrent midt på nordbredden til venstre. Sulåen løper ut i Færen i
buk ten lengst bort. Den heter for øv rig Svinsundviken.
I dag grenser ålmenningen i syd mot Meråker. På Meråkersiden av
grensen ligger Meråker privatalmenning. Mot øst grenser Færs ålmenn
ing mot Inns eller Sul ålmenning. Hvordan egentlig grensen går mot
nord, er vanskelig å si, for der grenser den til Værdalsbrukets egen eien
dom. Men etter de beskrivelser som er gjengitt nedenfor, er det sannsyn
lig at grensen mot nord gikk langs en linje fra Storsjøen og vestover til
Kleivdalen. I vest grenser ålmenningen først mot Svarthovd statsal
menning, dernest Inndal statsalmenning og Hoås statsalmenning. Helt i
sydvest grenser Færs ålmenning mot Reinsjø statsalmenning i Levanger.
Og mot grensepunktet ved Færsoset støter også Elgvadfoss statsal
menning og Vigda statsalmenning i Stjørdal inn. Mot disse er det imid
lertid ingen felles grenselinje, bare et grensepunkt.
I og med at dette er en privat eid ålmenning, har den sitt eget matrik
kelnummer og er skyldsatt. Matrikkelnummeret er 236, og skylden 2
mark 29 øre. Problemene med skyldsettingen er behandlet nærmere
nedenfor.
Dette er generelt sett et almenningsområde som fra gammelt av er
blitt sett på som et svært viktig område lenge før skogen kom til å spille
noen vesentlig rolle. I Olav Engelbrektssons jordebok 1530 står følg
ende:

----
187 SS-A
----
Nota att thesse effterene lundenne oe /uttom ligge tiil Meeraker. Dette
er overskriften, og under denne følger en rekke anførsler hvorav to kan
nevnes som har interesse for oss:
Jtem ein skoog heyther Ffunsedall strecker seg f raa Meeraker iij myle i
norduest moett Werdalenn oe paa samme skoog ære giorde ix elgegraff
wer och reinsgraffuer ær beste weyde. Jtem ein skog heyther Ffersdall
och Ffeerswattenn strecker seg fraa Meraaker vii mylle i nord moett
Werdall, ær beste fyske watenn och ær gott weyde effther diur.
Begrepet ålmenning er ikke brukt her, men at det er tale om områdene
rundt Færsvannet, kan det ikke være noen tvil om. I den første anfør
selen står det iij myle - tre mil - i nordvest mot Verdal. Nå oppgies det
ikke noe utgangspunkt i Meråker, men tre mil fra omtrent midt i
Meråkerbygda i nordvestlig retning, skulle si ved Grønningen i Verdal.
Men må imidlertid ta milene med et visst forbehold. Ffunsedal er trolig
dalen fra Funnsjøen og ned til Meråker. Funnsjøen ligger rett syd for
Færsvannet, og dette området har trolig aldri vært diskutert om det har
tilhørt Verdal eller Meråker.
Derimot den andre anførselen som sier vij mylle - syv mil - mot nord
mot Verdal, gjelder etter all sannsynlighet også Færs ålmenning som
ligger i Verdal. Også her må antall mil taes med en klype salt: 7 mil i
luftlinje mot nord fra Meråker, ville ha plassert dette området i Ogndal
en eller Snåsa.
Som det er sagt innledningsvis, hadde ikke skogen noen spesiell stor
betydning i almenningssammenheng fra de eldste tider. Skog var det
nok av alle steder. Derimot la man stor vekt på jakt- og fiskerettigheter
samt mulighetene for fjellslåtter. I denne kildeopplysningen fra første
del av 1500-tallet er det tydelig at det er fisket i Færsvannet og jakt
mulighetene rundt dette, det er tale om. Disse kunne nok bestrides av
verdalingene, og det er vel derfor at det er tydelig anført at disse tilhørte
Meråker! Men seiv om erkebiskop Olav Engelbrektsson mente at dette
tilhørte meråkerbyggene, er dette ingenlunde bevist. Rimeligvis var om
rådene syd for Færen almenningsområder for Meråker, mens områdene
nord for vannet var almenninger for Verdal. Fjellslåttene var det deri
mot ingen strid om. Til det var avstandene for store og transportmulig
hetene for vanskelige til at de kunne utnyttes av verdalingene. I 1787,
som vi vil se nedenfor, sto det i rapporten at det fantes adskillige fjell
sletter, men de var bortbygslet til Meråker-bønder. Men fra siste halvdel
av 1700-tallet finnes flere eksempler i pantebøkene på at bønder fra
Verdal hadde setre i disse traktene, det vil si på nordsiden av Færen.
Blant annet står følgende i panteregistret:
... paa Sætter Boelig norden for Færswandet i almindingen til Ole
Olsen Faaren og Lars Olesen Falloen. I panteboken som dette er et reg
ister tii, står i samme saken navnet Wærdahlens alminding. At det

----
188
----

Færs ålmenning. Nordsiden av Færen. I dag går grensen over toppen av
Hermanssnasa midt på bildet.
gjelder Færs ålmenning, er det ingen tvil om, og når Wærdahlens al
minding er brukt, kan det være for å skille denne fra Meråker ålmen
ning ved Færen som trolig ble kalt det samme.
Ingolf Dillan fortelter forøvrig at setervoldene ved Færen, det vil si
inne på Færs ålmenning, hadde tilnavnet Fer'n, så som Guddings-Fer'n,
Inndals-Fer'n, Leirfald-Fer'n, Steins-Fer'n, Sundby-ogNess-Fer'n.'
Færs ålmenning kan ikke sees å være nevnt i fogd Petter Arnets inn
beretning av 1749.
I denne innberetningen beskrev fogden bare de generelle områdene,
og Færs ålmenning må ha vært inkludert i hva han kalte Suul Almind
ingen.
Heller ikke ble Færs ålmenning nevnt med navn i samme fogds mnbe
retning om almenningene i 1758. Denne gang benyttet Arnet seg av en
annen inndeling av almenningsstrekningene, og Færs ålmenning var
innbefattet i hans første almenningsstrekning. Denne strakte seg fra
Skogns grenser til svenskegrensen, så Færs ålmenning var ikke alene
innenfor dette området. Også Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning,
Tromsdal ålmenning, Inndal ålmenning, og deler av Inns eller Sul ål
menning lå innenfor.
Men allikevel er denne beskrivelsen av interesse i denne sammenheng
fordi den gir grensene mot Meråker i syd. I beskrivelsen står om grensen
at den gikk forbi Hårskallen /' Sør til Fcersælwen, derifrå i Sydost til
Ferswandet og Langs øster Til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og
Nordre Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og oer til de
svenske grændser ...

----
189 SS-A
----
Færs ålmenning. Guddingsvollen ved Guddingsviken hvor ifølge gamle
beskrivelser almenningsgrensen svingte opp.
Men det er et par svært uklare forhold her. Navnene Storåsen og
Stormyren er brukt. På sydsiden av Færen, nærmere bestemt vest for
Fundsjøen ligger en Storås. Det er imidlertid helt klart at det ikke kan
være denne det er tale om. Men fortsatt på sydsiden av Færen, denne
gang like syd for den østligste enden av vannet, ligger en annen Storås.
Men heller ikke denne synes å være naturlig som noe grensemerke. Og
når det gjelder Stormyren, er det en slik myr øst for vannet Langen i
Meråker. Men også denne ligger usannsynlig langt mot syd, slik at vi
kan se bort fra den som stedet det er tale om. Beskrivelsen skulle tyde på
at både Storåsen og Stormyren skulle ligge nord for Færsvannet, men øst
for Guddingselva og vest for Sulsjøene. Dette blir også beskreftet i
salgsdokumentet for Færs ålmenning. Det vil imidlertid bli nærmere
behandlet nedenfor. Derimot synes den mest rimelige grensen å ha fulgt
nordsiden av Færsvannet frem til Sulåen for deretter å ha fulgt denne,
slik det blir fremstilt i almenningsforretningen av 1787.
Holzførster Wøllner sendte i 1768 inn opplysninger om almenningene
i Verdal. Hans rapport er basert på Arnets beskrivelser fra 1758, så det
er således lite nytt han tilføyer. Men han opplyste at hele strekningen var
bortforpaktet til generalauditør Kjerulf. Wøllner brukte forøvrig
navnet Ramsaassens Allminding om hele strekningen.

----
190
----

----
191 SS-A
----
Færs ålmenning. Nordsiden av Færen sett vestover ved Sulåmoen.

Færs ålmenning. Sulåen ved Sulåmoen sett mot øst. I beskrivelsen av
1787 var denne elven grensen mellom Færs ålmenning i Verdal og ål
menningen i Meråker.
Færs ålmenning i 1787.

----
192
----

Færs ålmenning. Sulumoen som altså tidligere lå innenfor Færs almen
ning og således i Verdal.

Færs ålmenning. Flyfoto over Sulåmoen. Sulåen kommer fra venstre. I
bakgrunnen kan innsjøen Langen sees.

----
193 SS-A
----
Begge fogd Arnets beskrivelser og holzførster Wøllners beskrivelse er
satt inn i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.
I almenningsforretningen av 1787 er beskrivelsen mer nøyaktig:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Een
Kongelig alminding kaldet Færs alminding som Begynder Paa Færs Elwen og gaar
Langs med Færs-Wandet, øst ower til det Stæd, hwor Suul-søe-aaen falder i Færs-
Wandet Langs efter Suul-søe-aaen til Suul-søerne; derfrå gaaer ower Stor-Søen; Fra
Grændse-Linien Nord til Suul-Klewen gaaer Mærket i Færs-Elwen, hwor Almænding
en begyndte, som er ohngefær 4 Miil i Længden og 3 Miil i Bredden. I denne Stræk
ning er måadelig Gran Skow omkring Færs-Wandet - For Ræsten er her Mængde
Snaue-Field og græss-Myhrer. Ingen skyld såtte mindre nye Rydnings Pladse findes
her, men adskillige Field-slætte findes her som skal wære bøgslede bort af forrige
Foget Arnet til Hemming Øfnet og Hans Øien i Merager, hworfra infandt infandt sig
wed Forretningen, men nærwærende Foget Arnet hawe befaldt sig herom at skaffe op
lysning af Field-Slætte Mandtallet. Desuden hafde Følgende Gaarde Sætre i denne
Alminding, nemlig: Østre- og Westre-Leerfald, Walstad, Haug, Maritwold, Wohlen,
Melbye, østre Guding, Østgaard, Lunden, Biercken, Sør-Steene, Nord-Steene, Dillan,
Ingdahl, Josaas og Storemoen - NB: Disse (almindinger) war altsaa indbefattede i den
første almindingsstrækning hwis mærker generalitsen ere antegnede i Besigtelsen af
18de Juli 1758. -
Dermed skulle antagelsen om at beskrivelsen av 1758 også mente at
nordsiden av Færen var grense helt øst til Sulåen, være riktig.
Like før slutten av 1700-tallet, 27. november 1799, er så denne ål
menningen sammen med det tilstøtende almenningsområdet på
Meråkersiden blitt solgt. Kjøperen var kaptein Melchior Rosenvinge.
Halvdelen av dette almenningsområdet solgte han så til prokurator
Mons Lie og kjøpmann Petter Stalin allerede i 1800. Ved Stalins død i
1812 ble så Færs ålmenning, både Verdals-Færen og Meråker-Færen,
kjøpt på auksjon av Selbo kobberverk for 27.010 riksdaler i 1813.
Spørsmålet er bare om den første kjøperen her egentlig hadde tenkt å
kjøpe Færs ålmenning. Mest sannsynlig var han interessert i ålmenn
ingen på Meråkersiden. Men på grunn av til dels svært uklare grenser
kom kjøpet til å omfatte også Færs ålmenning på nordsiden av Færen.
Etter at Mons Lie og Peter Stalin hadde kjøpt sin part, ble det avholdt
grenseoppgangsforretning for en gang for alle å fastslå hvordan grensene
gikk. Dette dokumentet beskriver hele ålmenningen. I likhet med
almenningsforretningen i Verdal i 1787, ble det avholdt en lignende
forretning i Meråker i 1788. Denne forretningen beskrev blant annet
Meråker ålmenning, og denne ålmenningen omfattet ikke bare Meråker
ålmenning, men også mesteparten av Færs ålmenning. Og ved salget i
1799, var det grensene fra denne forretningen som ble lagt til grunn. Det
kongelige skjøtet omfattet altså storparten av Færs ålmenning.
Også her gikk grensen østover fra Færsoset langs nordsiden av Færen
frem til Guddingselven. Deretter fulgte grensen Guddingselven nordover
til den på nytt svingte østover, nå mot Kråkfjellet. Og også ved denne

----
194
----

Færs ålmenning. I dag går grensen over Kråkfjellet. Kråkfjellet sett fra
syd. I forgrunnen Færen.
Færs ålmenning. Nok et grensefjell mot syd, Tuva, sett fra Meråker.

----
195 SS-A
----
anledningen ble Storåsen og Stormyren nevnt. Det skulle således være
klart at disse to må ha ligget nord for Færen.
Selbo Kobberverk eide Færs ålmenning i 1816 da fogd Støp oppga
hvilke almenninger i Verdal som eides av det offentlige. Han kom frem
til syv slike almenninger, og om de resterende seks sa han:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Med dette som grunnlag skulle så matrikkelkommisjonen foreta
matrikulering og skyldsetting av almenningene i 1820. En noe grundig
ere undersøkelse enn hva Støp hadde foretatt, resulterte imidlertid i at
det bare var tre privat eide almenninger i Verdal, nemlig Vera eller Jul
dal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmenning. Om dette
sier kommisjonen:
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de
2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks Protsespantskifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given
redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den i Størdalens Thinglag
No 549 ligeledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenlign
ingstal 454 maa afdrages da for den Deel af Selbo Werks samlede Eiendom, som her i
Thinglaget er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beligg
ende Deel af Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308 11 /20.
Dermed var matrikuleringen og skyldsettingen av Færs ålmenning i
Verdal klar.
På grunn av at dette nå helt klart var en privat ålmenning, er den
heller ikke nevnt i innberetningene av 1843 og 1847.
Selbo verk fikk seiv sine almenninger befaret i 1849, og fra denne
befaringen hitsettes følgende om Færs ålmenning i Verdal:
«1849 Aug. 30te, indfandt jeg Bergskriver Bachke mig, tillige med Overstiger, Skov
inspecteur Ellefsen samt Skovfoged Tidemann, paa den saakaldte Værdahls-Færns
Alminding, tilhørende Sælboe Kobberværks Participanter, og var nærværende som
kjendte Mænd af Værdahlen Ellias Olsen Skovhug, paa Gden Steen og Anders Olsen
paa Gden Østnæs, samt af Meråker Andreas Petersen Langsaavold. De Siste Mænd
opgav Mærkerne om Værdahls-Færns Alminding saaledes, og hvori ogsaa Andreas
Langsaavold var enig efter hvad han haver hørt og viste, ligesom der skal være mange
gamle Mænd i Værdahlen som veed af at Mærket fra ældgammel Tid er saaledes.
1849 September 7de
Manden, Gjæstgiveren eller Skyldsskafferen paa Suhl, Niels Olsen, opgav
Mærkerne saaledes:
Mærket begynder ved Elven Inna, hvor denne danner en slags Vinkel ved gammel
Veien, nederst i Carl Johans Kiev og følger den gamle Vei opover efter Klevmyhrene,
til Moehougen om Storhavren en Fjældryg i lige Linie til Storsiø-Myren (Storsjø
muren) i Grændselinien.
Peder Jonasen Hammer Sulaamoe 30. Jan. 1850, troer at Melbysætrene og Glunk
voldene ikke tilhøre den Alminding.
Inden Værdahls Alminding findes følgende Sætervolde efter Opgivende af Niels
Olsen Suhl, Thomas Thomassen Færn, Anders Olsen Østnæs.
Hind VI \— n

----
196
----

Færs ålmenning. Kjølhaugene sett fra nordvest. Disse fjellene ligger like
syd for Færs ålmenning. Det har aldri vært noen tvil om at disse har
ligget i Meråker. Men de er umiskjennelige merkepunkter i denne del av
fjellene.

Færs ålmenning. Sydgrensen mot Meråker går over Sulsjøene. Østre
Sulsjø til venstre, i midten nærmest Midtre Sulsjø, lengst bort Fremre
Sulsjø, og helt til høyre sees så vidt Nordre Sulsjø. Av disse ligger
Fremre Sulsjø i Meråker, de andre i Verdal.

----
197 SS-A
----
Færs ålmenning. Nordgrensen krysser Kråksjøen, her sett fra vest
1 1. Krogsjøsæter, benyttes af Opsidderen paa Gden Lillemoe i Værdahlen - Ole Ellen
sen.
2 2. Brændsættrene Do af Opsidderne af 2 Gaarde Brænde i Suhl - nemlig Johannes
Jenssen og Niels Larsen.
2 3. Havre Sætrene, Do af Opsidderen paa Hægstad - Ellev Hægstad - væstre Jøsaas -
nemlig Tron eller før hen en Moxnæs.
1 4. Stormosætere, Do af Opsidderen paa Stormoen (!), nemlig Johannes Rasmussen.
1 5. Opemsætteren Do af Opsidderen paa Gd. Gudding - Ottar.
2 6. Steensvoldene Do «Ellias Olsen Skavhoug og Ole Ellensen nordre Steen.
2-4 7. Guddingsfærn a: Ottar Gudding. b: Thore Iversen Syndbye c: Ole Olsen Lunden
og d: Christopher Bjærgken i Fælledskab med Peder Borgen.
3 8. Sundbyefærn a: Lars Larsen Syndbye. b: Ole Olsen Østre Næs, død. c: Ellen
Vinde.
4 9. Leerfaldfærn a: John Eriksen Leerfald, b: Ole Vester Leerfald. .c: Anfind Val
stad, d: Jens Valstad.
NB 10. Melbyesætran i Nærheden af Hermondsnæsen, tilhører nok N° 4 Indahls. a: Ole
Melbye og b: Lars Gudding samt c: en Mand paa Vollen, maaske 2de.
2 11. Glunkvoldene, omtrænt 4 eller 6 Mænd. a: Ole Borr og b: Johannes Bor.
Andreas 3 Dage å 2 ort.»
Så i 1861 kjøpte Verdalsgodsets eier Nikolay Jenssen Færs ålmenning,
eller som den ble kalt, Nordre Færens Ålmenning, av Selbo Kobberverk.
Dermed kom den inn i Verdalsgodset. Dette skjedde noen lunde sam
tidig med at han solgte Inns eller Sul ålmenning tilbake til Staten.

----
198
----

Færs ålmenning. Fra Kleivda/s myrene. I bakgrunne» skimtes sa vidt
Fvervola.

Færs ålmenning. Sett sydvestover fra Sul. I bakgrunnen Tvervola og
Hermanssnasa.

----
199 SS-A
----
Færs ålmenning. Stor-Havren sett fra Kleiv dalsmy rene. Vestgrensenfor
Færs ålmenning går i østskråningen av Havren.
Færs ålmenning. Over Litl-Havren. Stor-Havren i bakgrunnen mot
nord.

----
200 SS-A
----
Den store almenningskommisjonen av 1861 behandlet ikke privatal
menningene, slik at Færs ålmenning er ikke tatt med i den rapporten.
Derimot eksisterer det en kortere omtale av de private almenningene fra
1864. Den kalles Fortegnelse over Privatalmindinger i Nordre Thrond
hjems Amtsdistrikt. I denne står:
Endel af Færens under ovennævnte Forretning bveskrevne Alminding er ved Skjøde
af 23 August 1861 fra Selbo eller Meråker Værks Interessenter tilskjødet Grosserer N.
Jenssen, men uden at det endnu er godtgjort for Commissionen, som derom har
indledet Undersgelse, ved hvilken Hjemmel hint Verk besidder den samlede
Alminding, i hvilken ligeledes flere Gaarde i Værdalen har samme Brugsret som
ovenfor Saameldt.
Kommisjonen kom imidlertid som allerede sagt, ikke til noen annen
konklusjon enn at dette var en privat ålmenning.
Noter.
1 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 67.

----
201 SS-A
----
SVARTHOVD ÅLMENNING
Svarthovd statsalmenning hører med blant de minste almenningene i
Verdal, seiv om den langt fra er den minste.
Mot nord grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer. Værdals
brukets eiendommer består her av skogområder som var en del av
brukets egne gårders skoger. Men i sin tid da disse gårdene fikk hevd på
skogområder som egen gårdsskog, er det rimelig å tro at det skjedde på
bekostning av hva som var ålmenning. Mot øst og syd grenser ålmenn
ingen også mot Værdalsbruket, men i dette tilfellet er det Færs ålmenn
ing som bruket eier. Mot vest grenser Svarthovd mot Inndal statsal
menning.
Ved en anledning er navnet Tverå ålmenning funnet om denne ål
menningen. Ved en grensebeskrivelse av gårdsskogene for Sul-gårdene i
1806 ble det i forbindelse med gården Stormoen sagt følgende:
Skoven tåger sin Begyndelse ved Stor eller Suulelven i Sognaae-Elven, langs efter
samme paa vestre side i Nord til høieste Fjeld eller om nogen Alminding træffer,
videre med Fjeldkanten til Indahls Skoven træffer paa nordre Side Suul-Elven, langs
med Indahls Skoven til Kløvbækken, hvor Tværaa Alminding møder og gaar til
Snøvfjeldet, langs med samme til det sted hvor Lilaa-Elven har sit Udløb fra Fjeldet ...
Dette er imidlertid ikke det eneste tilfellet hvor en elv har gitt navn til
en ålmenning. Den nordvestlige delen av Vera eller Juldal ålmenning ble
også i sin tid kalt Skjækerå ålmenning.
Svarthovd nevnes ikke i fogd Arnets innberetning av 1749. Men etter
som man på den tid ansa almenningsstrekningene for å strekke seg übe
skåret fra herredsgrensen mot Skogn til svenskegrensen, må vi kunne
anta at Arnet har innbefattet Svarthovd i hva han kaller Suul Almind
ingen.
Ei heller navngies Svarthovd ålmenning i den neste innberetningen fra
samme fogd i 1758. Men her er det enda klarere at den må være innbe
fattet, idet Verdal ved denne anledning deles inn i fire almennings
strekninger. På sydsiden av dalen lå en slik strekning, mellom dalene
Helgådalen og Inndalen lå en annen strekning, som imidlertid også
omfattet nordsiden av Helgådalen helt ned til Leksdal ålmenning.
Leksdal ålmenning utgjorde nemlig den tredje strekningen, mens
Volhaugen utgjorde den fjerde.
Begge disse beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for
almenningsforretningene.

----
202
----

Svarthovd ålmenning. Denne steinen står nede ved mellomriksveien
hvor Carl Johans kleiv begynner. Den markerer det punktet hvor Svart
hovd ålmenning når lengst ned i dalen. Samtidig er den også merke for
Færs ålmenning.
Etter dette ble så to søknader om hugst i Svarthovd ålmenning
behandlet. Den første fant sted i 1764. En løytnant Tomas Lyng ønsket
å få bevilling på å drive sag i Ramsåsen. Tømmeret skulle han ta i
Ramsås ålmenning og Svarthovd ålmenning.
Forretningen ble lang og omstendelig. Vi skal her hitsette hva som
berørte Svarthovd. Man begynte 14. juni, og neste dag fortsatte man
med å se på Svarthovd.
Den paafølgende 15. juni kontinuerede forretningen med for benævnte laugret og for
føiet man sig til det udi rekvisitionen ommeldte andet saugsted ved Tveraae, der unge
færlig fra Ramsaae saug ligger 1 Vi mil. Man saa samme steds forfaldne levninger av
en saug, som forrige tider har staat og er just den, som er bleven kaldt Tveraae eller
Svarthoveds saug, beliggende i Svarthoved alminding. Den her løbende elv har sit ud-
spring fra Tveraasøen og ligger fra sydost til nordost.
Man foretog sig derefter besigtelsen over skowen og begyndte ved forbemeldte
Tveraae eller Svarthoved saug. Svarthoved almindingen befandtes da at strække sig
fra Rotbrækken til midt i Kløven ved Hæssebækken først fra vest og til øster, derifrå
over Grevedahl til Fageraasen. Fra Fageraasen til midt i Svarthou-vandet. Derfrå
syndenefter på Kilholberget, derfrå i øster til Brenberget og endelig herfrå midt i
Mishounhalmen. Denne almindings strækning er i længden fuldkommen Wi mil.
Skoven bestod av veksterskov og grantømmer, samt ansaaes at kunde uden at for
hugges aarlig give av sig 28 tylter maals grantømmer.

----
203 SS-A
----
Dølmann i anledning av den skeede befaring bad at retten vilde indhente gransknings
mændenes forklaring paa efterfølgende: 1. Om der ikke under Ingdalsgaardene er
beliggende et saugsted kaldet Tveraae saugsted, som for nogle tider og noget senere
end Svarthoved saug har vært bebygget samt i brug og om ikke til sammes drift har
vært erholdet tømmeret av den nu saakaldede og opgivne alminding udenfor Ingdals
skovenes beliggende.
Videre følger spørsmål som går nærmere inn på Ramsåsen. Også når
det gjelder svarene, var flere av disse svar på forhold som angår Rams
åsen. Vi gjengir bare svaret på ovennevnte spørsmål:
Laugrettet til første kvæstion svarede: at nedenfor det nu befarede Tveraae eller Svart
hoved saugsted i den til almindingen grænsende gaard Ingdalens mark ligger nok et
saugsted kaldet Tveraae saugsted, hvor i formaals tider har været saug, men de
erindrer hverken, nåar og hvor lengde det er siden der blev skaaret enten paa den ene
eller paa den anden saug, ei heller hvorfra tømmeret til den sidste i den tid ble tåget.
Noe resultat av ansøkningen ble det vistnok ikke, for Tverå sag ble
opplyst å ligge øde i de etterfølgende år. (Musum: Skog og sagbruks
historie.) Dette er det første eksemplet som er funnet hvor navnet Svart
hovd ålmenning er brukt.
Men så, omtrent 20 år senere, forelå det en søknad fra Ole Michelsen
Reppe om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug
tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med
haandsaug...
I ansøkningen finnes videre en beskrivelse av ålmenningen. Grense
beskrivelsene er omtrent ord for ord identisk med beskrivelsene av
1758. Og det vil si at Svarthovd ålmenning strakte seg fra Skogn og til
svenskegrensen! Her er det et forhold vi imidlertid skal være klar over.
Det er tvilsomt at Ole Reppe kunne lese og skrive. Søknaden fikk han
således noen til å skrive for seg. Han visste nok hvor Svarthovd ålmenn
ing lå, og rimeligvis også sånn noen lunde hvor stor den var. Men be
skrivelsen er hentet fra almenningsforretningen av 1758, og den som
skrev var ganske sikkert ikke lokalkjent.
Ole Reppe ga videre en beskrivelse av ålmenningen hvor han ønsket å
hugge tømmeret, og denne beskrivelsen var basert på selvsyn.
Ole Michelsen Reppe, vagtmester ved major von Schultzes Dragon-Compani, ansøger
allerunderdanigst om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug
tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med haandsaug imod
deraf at svare de skatte til Hs. Majst. stats cassa, som for vandsauge ere allernaadigst
paabudne.
I Værdalens prestegj., Stør- og Verdals fogderi, i Trondhjems amt, findes en, Deres
Majst. tilhørende Alminding som ligger til fjelds og er udskilt ved fastsatte merker
nemlig: fra Ramsaas og i øst forbi Horseschallen, i sør til Forselven, derfrå i sydost til
Fersvandet og langs i øst til Gudingselven, indtil Storaasen og Nordre side forbi Stor
myren, indtil Sulsøvolden over til de svendske grenser, hvorfra strekningen gaar, lige

----
204 SS-A
----
til midt for Sulgaardene og Indalens eiendele til Ramsaas igjen. Denne alminding be
står fornemmelig av høye bjerge, dels og af unyttig jord, myrer eller moser, og dels af
lidet granskov, som nuomstunder ei bruges eller benyttes til andet end seterboliger og
fjeldengesletter, samt fornøden bygningstømmer, gjerdefang og brendeved under min
og omliggende bønders gaarde, forsaavidt Norske Lov tillader og disse skovproducter
ei kan findes i de under gaardene værende hjemmemarker. Da min paaboende gaard
Reppe er en af de nærmeste som grenser til bemeldte alminding, saa har jeg ofte ved at
reise til min seterbolig seet og erfaret at der, paa de steder i denne alminding hvor skov
findes, kunne hugges og tilvirkes 25 tylter saugtømmer aarlig.
Søknaden ble anbefalt av fogd Arnet, men amtmann Fieldstad anbe
falte at den ble avslått. Han begrunnet dette med at almenningsskogene
i sin alminnelighet var hardt medtatt som følge av overdreven hugst, og
at han derfor ville gå inn for å innskrenke driften av almenningsskogene
i amtet. Videre anførte amtmannen at handsagene ikke var tillatte, og at
bruken av disse førte til tvistigheter mellom bøndene og de priviligerte
sagbrukseierne.
Sannsynligvis ble søknaden avslått, for det er ikke funnet noe i
kildene som tyder på at Ole Michelsen Reppe drev hugst i Svarthovd
ålmenning.
I 1768 sendte holzførster Wøllner inn rapporter som almenningene i
Verdal. Men han brukte Arnets 1758-beretning som grunnlag, og han
tilførte derfor lite nytt. Svarthovd er overhodet ikke nevnt. Denne
ålmenningen er innbefattet i Ramsaassens Allminding, som er det
navnet Wøllner brukte om den første almenningsstrekningen. Men han
opplyste også at hele almenningsstrekningen var bortforpaktet til gene
ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. I iikhet med Arnets be
skrivelser er også denne inntatt i kapitlet om bakgrunnen for almenn
ingsbeskrivelsene.
Så i 1787 fulgte den neste almenningsforretningen. Også denne ble
ledet av en fogd Arnet, men det var ikke den samme somi de foregående
to tilfellene. Da hadde fogden fornavnet Petter. Denne gang hette han
Arnt Christoffer.
Denne almenningsbeskrivelsen, som nevner Svarthovd ved navn, er
mer nøyaktig:
Een kongl Alminding Swart-Howed-Alminding som begynder wed Swarthowed-Wan
det og gaar i øster til Klewen i Wester langs Stor-Hawren til Tweraaen og i Nord til
SwartHowed-Wandet, hwor man begyndte. Denne Alminding er ohngefær en Halw
Miil i Længde og Breede. Her findes noget Liidet Gran-Skow. men af maadelig
godhed og for det meedste snaue-Field og Myhrer, hwerken skyldsatte eller nye-Rød
ninge Pladse ere her, ej heller Enge-Slætter og Sættre.
Den neste gang Svarthovd ålmenning er funnet nevnt i forbindelse
med offentlig almenningspolitikk, er i 1816. Den daværende fogd Støp
skulle fortelle hvilke almenninger som var i offentlig eie, og han nevner
blant slike Svarthovd.

----
205 SS-A
----
Svarthovd ålmenning er en forholdsvis liten ålmenning av utstrekning,
og omtrent hele ålmenningen fylles opp av Stor-Havren. Stor-Havren
settfra nordvest.
Matrikkelkommisjonen av 1820, som skulle skyldsette og matrikulere
all eiendom som eides av private, kom således ikke i befatning med
Svarthovd.
Fogd Aarestrup sendte i 1826 inn sin beretning om almenningene, og
om denne ålmenningen sa han følgende:
4 Svarthoved Alminding, som begynder ved Svarthoved-Alminding-Vandet og gaaer i
øster til Kleven i Vester langs Stor Havren til Tveraaen og i Nord til Stor Hoved
Våndet, hvor man begyndte. Denne Alminding er omtrent Vi Miil i Længde og Brede.
Her findes noget lidet Granskov men af maadelig Godhed og for det medste snaue
Fjeld og Myrer. Hverken skyldsatte eller nye Rydningspladse ere her ej heller Sættere.
Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig gjengivelse av hva som ble
skrevet i 1787.
Også i 1843 finner vi Svarthovd ålmenning nevnt i rapporten. Særlig
omfattende kan ikke beskrivelsen sies å være.
19. Svarthoved Alminding omtrent Vi Miil i Længde og Bredde. Der findes übetydelig
Granskov. Engsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som anslaaet i Værdi til
omtrent 150 Sp.
Heller ikke er beskrivelsen av 1847 spesielt omfattende, men noe nytt
kommer til, seiv om det stort sett er gjentagelser av hva som er sagt
tidligere.

----
206 SS-A
----
Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget 1862 af J.
Haffner. Delvis kopi 13. mai 1927. Johan Fjeld. Dette kartet viser
foruten de to nevnte almenningene også deler av Færs, Hoås, Ramsås
og Tromsdal almenninger.
19. Svarthoved saakaldte Kongelige Alminding a., der begynder ved Svarthoved
wand og gaaer i Øster til Klewen, i Wester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til
Svarthovedwandet hvor begyndtes; er omtrent Vz Miil lang og bred; den ansees af
WærdlsoSpd:
b. ingen Skow men mest snaue Fjeld og Myrer.
c. ingen Sætere eller Hugstberettigede.-
d. ingen Almindingspladse eller Engesletter.
e. Kun Skovleie om Hugst bevilges.-
Almindingerne 15 og 19 have i ældre Tider utvivlsomt wæret anseete som een eneste.-
Men den siste setningen kan ikke forståes at det kun gjelder almenn
ingene med nummer 15 og 19, som er Tromsdal og Svarthovd, men
derimot alle fra 15 til 19. Dermed kommer også Ramsås, Hoås og
Inndal almenninger med i bildet. Og det stemmer for så vidt med hva
som er sagt i almenningsforretningen av 1758.
I 1850-årene ble det klart for offentligheten at det hadde forekommet
store uregelmessigheter med hensyn til hugsten i flere av statens almenn
inger. Forstmester J.B. Barth skrev en rapport om dette i 1857. Som
følge av dette ble nærmere undersøkelser satt i gang, og Barth ble bedt
om å gjøre nærmere rede for sine påstander. I et svarbrev i den forbind
else sa Barth følgende om Svarthovd ålmenning:

----
207 SS-A
----
Svarthovd ålmenning. Fjellet midt på er Storhavren. Storparten av det
som vises av Stor-Havren ligger i Svarthovd ålmenning. I forgrunnen
A/S Værdalsbrukets skoger.
Svarthovd ålmenning. Nordsiden av Storhavren.

----
208
----

Svarthovd ålmenning. Stor-Havren sett fra nordøst. Østgrensen for ål
menningen går forholdsvis langt ned i østskråningen av Havren.
«Svarthoved Alminding. Optager Høifjeldstrakteren, überegnede den øverste ): syd
ligste Del af fornævnte Indalen og omringes af Indals Alminding, fra hvilken den paa en
Strækning adskilles ved Elven, samt Jenssens Skov, der paa Elvens Østside stoder til
Almindingens Nordgrændse. Den nordligste og bedste Del af Almindingen skal paa
samme Maade som ved Indals Almindingen omtalt, være gaaet over til Jenssens Eien
dom. Det samme siges ogsaa at være Tilfældet med de bedste Stykker af Ramsaas- og
Hoaas Almindinger. Det fortelles tillige, at der ogsaa ellers i Svarthoved-Alminding
skal være hugget adskilligt Tømmer for Jenssens Regning.
Det omtalte Stykke af Qværndals Alminding paavistes mig ligeledes af Lars Tromsdal.
Dog saa jeg samme kun paa Afstand /: omtrent Vi Miil, og kan saaledes ikke udtale
mig videre derom, uden at det saa skovbevoxet ud. Stykkerne qvæstionis i Hoaas og
Ramsaas Almindinger viste mig min Vejviser, i disse, selvejende Gaardmand Arnt
Flotten. De udgjøre disse Almindingers nordligste Fortsættelse, ere hvert for sig af
temmelig betydelig Udstrækning (: omtrent Vi Miil i Omkreds eftersom det for mig
saaend til :), og af samme gode Beskaffenhed, baade hvad Jordbunden og
Bestokningen angaar, som det ovenbeskrevne Stykke af Indals-Almindingen.-
Resultatet av dette ble den meget omtalte rettsaken mot Nikolay
Jenssen. Den skal ikke behandles her. Den er nærmere omtalt av
Musum og Hartmann. (Se Musum: Verdalsgodsets historie og Hartmann:
Værdalsbrukets historie.)
Men alle uklarheter med hensyn til grensene for almenningene og ret
tighetene der førte til at det i 1861 ble nedsatt en kommisjon som en
gang for alle skulle fastslå hvordan grensene til de enkelte almenningene
gikk, og hvem som hadde rettigheter der. Etter et langt og grundig
arbeid forelå resultatet ferdig i 1865. Om Svarthovd ålmenning står
følgende:

----
209 SS-A
----
Svarthovd ålmenning sett fra øst. I venstre forgrunn Havren
SVARTHOVED ÅLMENNING
I Forretningen af 1758 findes ikke denne Ålmenning nævnt, ligesaalidt som deri
noget andet Punkt er nævnt, der ligger i sammes Nærhed end Ingdalens Eiendele,
forbi hvilken den under 18de Juli nævnte Aar beskrevne Almenningsstrækning siges at
gaa fra Suul til Ramsaasen.
Den under 12te September 1787 affattede Beskrivelse af Almenningen, nemlig fra
Svarthovedvandet i Øster til Kleven i Vester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til
Storhoved (skal vel være Svarthoved-) Våndet, er baade ufulstændig og høist
übestemt, navnlig fordi hverken Punktet i Kleven eller Tveraaen er anført. Kommiss
ionen har derfor søgt Oplysning om det rette Forhold, foruden ved Befaring af
Aastedet den 4de og ste August 1862, under Forhør optagne den Iste og 2den samme
Maaned samt Bde Oktober 1862, 27de August og 20de November 1863 og i Retsmøde
den 25de Juli 1865, ved hvilket sidste Almenningens Grændse først kan siges at være
endeligen ordnet, idet samme da vedtoges af den Befuldmægtigede for Grosserer N.
Jenssen, hvis Eiendomme det saakaldte Værdalsgods og Færens Ålmenning,
modstøde Svarthoved Ålmenning for den største Del. Under disse Forhør ere visst
nok adskillige Forklaringer afgivne angaaende andre Mærker end de ovennevnte for
Linien fra Svarthoved-Våndet til Kleven, navnlig om, at Almenningen i sin Tid skal
have strakt sig til det saakaldte Brandbjerg paa nordre Side af Inna Elv, hvor ogsaa et
Mærke er fundet indhugget i Fjeldet, samt at derhos den mellem Brandbjerget og
Kleven liggende Vaterholmsbro skulde ligge i Almenningen: men disse Udsagn saavel
som de lignende, der gaa ud paa, at Kiilholmbjerget paa Innaelvens Sydside skal være

----
210 SS-A
----
Æzcfc over Svarthovd Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
Mærkepunkt, ere dog ikke saa bestemte og afgjørende, at Kommissionen derpaa har
vovet at bygge en Paastand om Forandring i det Forhold, som gjennom en længere
Aarække af den senere Tid maa ansees at have været vedtaget med Hensyn til grænd
sen for Almenningen paa denne Kant. Angaaende Punktet i Kleven, hvormed utvil
somt er ment den gamle Klevvei, der førte fra Dalbunden langs Innaelv og op paa
Fjeldet, forinden den saakaldte Karl Johans Vei anlagdes, - har ogsaa hersket nogen
Uvished, idet nemlig Grosserer N. Jenssen, som Eier af den modstødende Indals
Gaard, har villet regne Toppen af hin Kiev som rette Mærkepunkt. Naar imidlertid de
lokale Forholde tages i Betragtning, vil det befindes, at baade Foden og Toppen af hin
Kiev bør ansees som Mærkepunkter. Naar nemlig Fjeldet Svarthovedknoppen, hvilket
er Mærkepunkt for den modstødende Indals Ålmenning, ogsaa ansees som saadant
for Svarthoved, hvortil det efter sit Udseende fortrinlig egner sig, og man derfrå skal
trække Grændsen ret paa Kleven, vil det være aldeles meningsløst at vælge
sidstnævntes Top: thi Linien vil da overskjære den store Fjeldhøide Storhavren og det
saa langt oppe, at der ikke er Tale om Skov eller næsten om Vegetation. Derimod kan
der være nogen Rimelighed i at drage Grændsen langs Storhavrens vestre Afsænkning
til Foden af Kleven og saa følge den gamle Vei til Toppen, hvorfra atter Linien langs
Storhavrens østre Afsænkning gaar ovenfor Havre-Sæteren til det Sted, hvor den
træffer Tveraa-Elven, hvilken da bør følges tilbage først til det Punkt, hvor hin Elv

----
211 SS-A
----
støder sammen med Faanetta-Elv og derfrå til Svarthovedknoppen. I Overensstemm
else hermed har Kommissionen ogsaa ordnet Forholdet i ovennævnte Møde med
Grosserer N. Jenssens Befuldmægtigede den 25de Juli d.A.
Paa Grund af det saaledes anførte bliver for Eftertiden Grændserne for Svarthoved
Ålmenning følgende:
Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat paa Fjeldhøiden Svarthovedknoppen, hvor
tillige et Kors er indhugget i Bjerget, og hvor Indals Statsalmenning og Gaarden Indals
Mark modstøde, gaar Grændselinien langs sidstnævnte Eiendom i Øst langs den
nordre Afsænkning af Fjeldet Storhavren ret til den Hovedmærkerøs, der er opsat ved
Tomten af en Veiopsynsmands Bolig under Foden af den gamle Vei ved den saakaldte
Karl Johans Kiev. Derfrå bøier Linien fremdeles modstødende Gaarden Indals
Udmark noget sydøstligt op til Toppen af hin gamle Vei, hvor ligeledes Hovedmærk
erøs er opsat, og fra denne løber Linien i Syd langs Færens private Ålmenning ben til
den Hovedmærkerøs, der er opsat paa østre Side af Storhavren noget oven eller
Sydvest for den saakaldte Haversæter, Fremdeles modstødende Færen gaar Linien
over Storhavrens sydlige Side indtil en Hovedrøs, som er anbragt paa det Sted, hvor
den forlængst nedlagte Dillans Sætervold er paavist at have været. Herfrå bøier
Grændsen i Vest lige ned til Tveraa-Elven, paa hvis Østside en Hovedrøs er opsat, og
nu følges denne Elv indtil en Hovedmærkerøs ved dens vestre Side, hvor en Sten
mærket A I 27 JULI 1783 A I samt hvori nu er indhugget en Krone, er opreist ved et
Træ. Her ender Færens Ålmenning, og Indals Statsalmenning møder paa Tveraaens
Vestside samt følger den paa Østsiden værende Svarhoved Ålmenning først til den
Hovedrøs, som findes ved tidtnævnte Elvs Sammenløb med Faanetta, og endeligen
herfrå i Nordost bent tilbage til Udgangspunktet paa Svarthovedknoppen. Ligesom
Forretningen af 1787 ikke angiver nogen brugsberettiget til Skoven i denne Alminding,
saaledes har Almenningsbestyrelsen i Værdalen i Møde med Kommissionen den 21de
November 1863 samt Almuen sammesteds den 9de September 1864 erkjendt, at der
heller ikke findes saadan. Paa Grund heraf er heller ikke Bestyrelse i Medhold af Lov
af 12te Oktober 1857 organiseret for Almenningen, der imidlertid er undergiven
Forstvæsenets Administration. Sæter- eller Rydningspladse findes ikke Almindingen,
hvor derimod Gaardene Reppe og Nedre Indal have hver en Fjeldslaat. Over Svart
hoved og flere tilstødende Almenninger er i 1862 kart optaget af Kommissionens
Konduktør, Premierløitnant Haffner, og paa dette Kart er saavel samtlige ovennævnte
Hovedmærkerøser, som de mellem disse opsatte mindre Røser, af samlet Antal 74,
anmærkede.
nd VI A— 14

----
212 SS-A
----
INNDAL ÅLMENNING
Om Inndal ålmenning finnes forholdsvis få opplysninger i kildene på
1700-tallet. Riktignok er det i mange tilfeller klart at det er tale om
Inndal ålmenning når det i panteregisteret og pantebokene står sætter
almindingen. Men navnet på ålmenningen er ikke brukt.
Almenningen har navn etter dalen hvor den ligger. Mot nord grenser
den mot de bebodde områdene i dalen. I øst har den et kort stykke
felles grense med Svarthovd statsalmenning. Mot sydøst grenser den til
Færs ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Mot sydvest grenser den
mot Hoås statsalmenning. Og i nordvest har den et kort stykke felles
grense med Tromsdal statsalmenning.
Navnet Inndal ålmenning er ikke spesielt gammelt. Første gang dette
navnet er funnet brukt er i almenningsforretningen av 1787. Men
almenningsområdene i Inndalen må i eldre tid ha vært noe større enn
hva de er i dag. Riktignok kan man si at storparten av de områdene som
befinner seg på sydsiden av dalen med forskjellige navn, opprinnelig har
vært en sammenhengende almenningsstrekning. Men derimot på nord-

Inndal ålmenning. Utsyn over Inndalen og Inndal ålmenning fra
nor døst.

----
213 SS-A
----
Inndal ålmenning sett fra nord. De høyeste partiene av Inndal ålmen
ning midt imot: Fremst til venstre Dyrhaugen, fremst til høyre Slættes
vola, bakenfor først Geiteryggen, dernest de fremre deler av Stuskin
vola som imidlertid ligger i Hoås ålmenning.
siden av dalen finnes ingen slike strekninger. Først når vi kommer over i
Kverndalen, støter vi på en almenningsstrekning igjen. Det er imidlertid
klart at det fra gammelt av også må ha vært almenninger her. I forret
ningen av 1758 står følgende:
Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem forbie Qwendal
en og siden i øster til Suul mærket paa søndre side, ...
Det er svært uklart hva som menes med denne forklaringen. Men
trolig betyr det at ålmenningen gikk tvers over Kverndalen fra Lindset.
Dette stemmer også med grensen sånn noen lunde i dag. Men videre er
det enda mer uklart. Men trolig gikk grensen videre ned i Inndalen for
deretter å følge dalen oppover til den møtte gårdsvaldene til gårdene i
Sul. Disse valdene strakte seg også over på sydsiden av dalen, og sann
synligvis er det disse grensene det er tale om når det står Suul mærket
paa søndre side. Hvordan grensene gikk så langt som oppe ved Sul, har
imidlertid ingen interesse i denne sammenheng. Derimot er det av større
interesse å se at grensen for det generelle almenningsområdet som det
ble beskrevet i 1758, sannsynligvis gikk tvers over Kverndalen og så ned
i Inndalen.
I så fall må man på den tid også ha ansett nordsiden av Inndalen for å
være almenningsområde. Men som det er forklart flere ganger, ble gårds
skogene til på almenningenes bekostning. Slik var det også her. Dette
var den alminnelige utvikling som kan følges de fleste steder hvor
gårdsskoger ligger opp mot almenningsområder.

----
214 SS-A
----
Seiv om begivenhetenes gang foregripes en smule, kan det her fortell
es at almenningsbeskrivelsen av 1787 gir en beskrivelse av et snevrere
omfang enn hva som ble oppfattet som almenningsområder i 1749 og
1757. Årsaken til dette var at forretningen av 1787 skulle beskrive al
menningene med henblikk på senere salg. De navngitte og beskrevne
almenningene kom da ofte til å ligge innenfor større almenningsstrek
ninger. Dette skjedde for det første for å gjøre områdene mindre og mer
handterlige, og for det andre for å fastlegge grensene uten noen tvils
spørsmål. Flere steder var det nemlig uklare grenseområder mellom
almenningene og gårdsskogene. På den måten kom det i mange tilfeller
til å ligge almenningsstrekninger utenfor de forklarte grensene. Imidler
tid kom denne almenningsforretningen til å bli betraktet som den som
forklarte hva som var almenninger. Det som lå utenfor, var således ikke
almenninger. Etter hvert som tiden gikk, og man mistet oversikten som
hadde eksistert tidligere, kom gårdeierne som hadde vald i skogene opp
mot de tidligere uklare grensene til å anse de utenforliggende områdene
som sine egne områder. Gårdsskogene ble atter forøket på almenning
enes bekostning. Gårdene i Inndalen var nesten alle proprietærers eien
dom, og følgelig kom disse skogområdene inn i proprietærgodsene.
Men sett på bakgrunn av dette, er det ganske interessant å se hva som
står i Fortegnelse over Engesletter og Fiskevande i Wærdalens Tinglaug
i 1839.
35. Øvre Skavhaug. Ditto 5
I Brækfjeldet, der støder op til og er
skyldlagt under et med selve Eiendomm
en den omgrendses av Indals private
alminding.
36. Nedre Skavhaug. Ditto 5
I Sognedalen av Inds Alminding, privat
og skyldsat eiendom.
41. Garnes. Do .
For å ta det siste først. Det står / Sognedalen av Inds Alminding,
privat og skyldsat eiendom. På nordsiden av Sogna hadde Garnes sine
to setre Fagerlivolden og Tråssåvolden. 1 Men disse ligger ikke i Inns ål
menning. Trolig skal dette være det samme navnet som er brukt ovenfor,
nemlig Inndal private ålmenning. Men vi kan allikevel ikke se bort fra at
dette fra gammelt av ble ansett for å tilhøre Inns eller Sul ålmenning. (Se
kapitlet om denne ålmenningen.)
Skavhaugvolden ligger idag like innefor grensen til Kverndal statsal
menning, men den grenser mot Værdalsbrukets eiendom, og om denne
står det at den omgrendses av Indals private alminding.
Dette er det eneste tilfellet hvor dette navnet er brukt. Men beliggen
heten tyder på at det må ha en viss bakgrunn. Denne listen er skrevet i
1839, og dersom gårdene i Inndalen, det vil si Værdalsgodset, tok til å
betrakte skogen på nordsiden av dalen som gårdskog sist på 1700-tallet

----
215 SS-A
----
Inndal ålmenning. Utsyn nordøstover over Inndalen mot Kverndal
ålmenning og de deler av A/S Værdalsbrukets skoger som trolig var
innbefattet i hva som ble kalt Indalsprivate alminding i 1839.
eller først på 1800-tallet, er det ikke urimelig at eldre folk husket eller
hadde fått fortalt hvordan det hadde vært tidligere.
Når det gjelder den egentlige Inndal ålmenning, er den ikke nevnt i
fogd Petter Arnets innberetning av 1749. Men allikevel må vi kunne
anta at den lå innenfor hva som kaltes Suul Almindingen.
Fogden fant ingen hensikt i å beskrive en etter hans syn verdiløs strek
ning. Her må vi være klar over at når man da ansa skogen for å være
verdiløs, så var det ikke først og fremst fordi kvaliteten av trærne var
spesielt dårlig. Forklaringen ligger i at den lå så avsides at det ville være
vanskelig å få den bortbygslet til et sagbruk. For de bruksberettigede var
den nok verdifull, men for kongen som ønsket å tjene penger på den,
var den ikke det.
Kongen var ikke bare interessert i å bygsle bort skogen, han var også
interessert i å seige almenningene. Det er bakgrunnen for alle almenn
ingsforretningene som fant sted i løpet av siste halvpart av 1700-tallet. I
1758 ble det derfor avholdt en ny forretning, også denne gang under led
else av Petter Arnet. Men like så lite denne gang som i 1749 ble Inndal
nevnt ved navn. Men innenfor det beskrevne området lå Inndal ålmenn
ing.
Men den var ikke alene innenfor dette store området. I tillegg lå

----
216
----

Inndal ålmenning, Almenningsplassene som i forrige århundre repre
senterte store problemer for almenningsbestyrelsen. De er forøvrig
nærmere omtalt i kapitlet om forstmennenes virksomhet. Lengst til
venstre Åsan østre, så Fagerlia søndre og nordre. Lengst til høyre Asan
vestre.
Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Færs
ålmenning, og deler av Inns eller Sul ålmenning her.
Heller ikke denne gang ser det ut til at fogden ansa skogen for å være
av salgsmessig betydning.
Arnets siste beskrivelse ble brukt som grunnlag for holzførster
Wøllners rapport om almenningene i 1768. Wøllner tilførte således ikke
mye nytt, bortsett fra at han brukte navnet Ramsaassens Allminding om
denne strekningen, og at han fortalte at skogen var underlagt Ramsås
sag og bortforpaktet til generalauditør Kjerulf.
Fortsatt ble ikke skogen ansett som å være av spesiell verdi. Med
hensyn til seterdrift får vi ikke vite noe spesielt om Inndal ålmenning.
Det eneste vi får høre, er at det fantes seterhus i det beskrevne området.
Men i almenningsforretningen av 1787 får vi vite mer om hvem som var
bruksberettiget og hvilken nytte de gjorde seg av ålmenningen.
Grensene ble også forklart, og seiv om de har en del uklare punkter, er
det mulig å følge dem. Men spesielt mellom denne ålmenningen og Færs
ålmenning synes det å være et «ingenmannsland». Dette forholdet ble

----
217 SS-A
----
imidlertid avklaret av den store almenningskommisjonen 1861. Her
følger beskrivelsen fra 1787:
En kongl Alminding kaldet Jngdahls Alminding, som begynder i Hoe-aasen og gaaer i
øster til Roedßækken, og i Sydost til gamle Jngdahls qwærnhuset. Herfrå i øster til
swarthowet-Knuppen; wiidere i Synden efter Tweraaen der hwor Tweraae-Elw og
Faanet-Elw gaar tilsammen, herfrå i Wester til Grønings Wandet i Nordwest til Tor
taasen og endelig i Nord til Hoe-aasen hwor denne almindingen begyndte, som Ahnge
fæhr er 1 Miil Lang og Breed. Her findes til deels god Gran Skow, deels Snaue-Field,
Myhrer og Slætter. Jngen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her, men
gaarderne Jngdahl, Nord Steene, Wohlen, Østnes, Lundskind, lille-Wucku, Traanes,
Biørgum, Sundbyhaugen, Westre-Eckle, Øfskind, Skrowe, østre-Gudingen, østgaard,
Krog, øwre Faaren, Mintzaas, Eckloen, Westre Gudingen, Slapgaard og Mønes har
her Engesletter q men Fogden forbeholdt sig at Field-Slætte-Mandtallet at see i hwad
enhwer betaler aarlig i skatt, q hworfra ingen forewiiste adkomster, Sætter hawer her
følgende gaarde: Qwelstad, ower Faaren, Østnæs, Sør-Eckloen, Biørgum, Trøgstad
og lermstad. - Udu denne alminding har fra alders Tiid følgende Skow-Løse gaarder
haft Skow-hugst hus Fornødenheder, nemlig: Eckloen, Landfald, Jermstad, neder
Faaren, Falløen, Breding, Stuskind, Stor- og lille Trøgstad og StorWucku-gaardene.
I et annet avsnitt i denne boken vil det bli fortalt hvordan flere av
almenningene i Verdal rundt midten av 1800-tallet nærmest var uthugg
et, og at situasjonen ble ansett for å være ytterst alvorlig. Inndal
ålmenning er ikke nevnt blant dem som var verst medtatte, og en av
grunnene til det kan være at denne ålmenningen ble fredlyst 6. februar
1811 etter ordre fra Rentekammeret. Fra fredlysningsdokumentet kan
følgende hitsettes:
..... bliwer herwed Jngdahlens Kongl. Alminding udi Wæhrdahlens Præstegield
lowligen fredlyst paa 10 Aar hworfor samtlige Almues-Mænd strængelig adwares
derude ikke at foretage nogen slags hugst, af hwad noen nevnes kan, eller paa anden
Maade af Skowen at benytte sig uden hawe Wedkommendes forudgaaende Tilladelse,
og da efter foranstaltende Udwiisning, da enhwer som heri modhandler, maa wendte
at bliwe dragt til Answar, og Undgjældelse i Følge Lowen, og Forbrydelsens
Beskedenhed.
Hvorvidt disse strenge påbud ble overholdt eller ikke, er vanskelig å
si, men i alle fall er det ikke funnet noen i rettsprotokollene som tyder
på at noen ble straffet for ulovlig hugst i Inndal ålmenning i de ti år
fredlysningen varte.
I 1816 nevnes Inndal ålmenning av fogd Støp blant de almenninger
som etter hans vitende tilhørte Staten. Og matrikkelkommisjonen av
1820 hadde heller ikke andre opplysninger i så måte. I 1826 ga fogd
Aarestrup følgende beskrivelse av ålmenningen:
3 Jnndahls Alminding som begynder i Hoaasen og gaar i Øster til Roed-Brekke, derfrå
til Sæterveien, som gaaer altover Hæsse Bækken og i sydost til gl: Jngdahls kvern
huset. Herfrå i Øster til Svarthoved Knuppen, videre i Synden efter Tveraaen, der hvor
Tveraae Elv og Faanes Elv gaaer tilsammen, hvorfra i Wester til Grønnengs Våndet i
Nordvæst til Tortaasen og endelig i Nord til Hoaasen, hvor denne Alminding
begynder, som omtrent er 1 Miil Lang og bred. her findes tildeels god Granskov, deels
snaue Fjeld Myrer og Sletter. Jngen skyldsatte og nye Rydningspladse findes her.
Endeel af Almuen har Adgang til Skoven til havning og Sætere udi Almindingen.

----
218 SS-A
----
Inndal ålmenning. Utsyn nordøstoverfra i nærheten av Hundkirken
Som vi ser, er dette temmelig nøyaktig avskrift av hva som fogd Arnet
sai 1787.
Beskrivelsen av Inndal ålmenning i 1843 er lengre enn hva som var
vanlig i denne rapporten. Men det skyldes formodentlig at det nå hadde
kommet til en del nyrydningsplasser.
18. Indals Alminding omtrent 1 Miil lang og bred. Der findes tildeels god Granskov og
endeel Engsletter og hvorfor Opsidderne paa de Gaarde der benytte disse erlegge i det
Hele 1 sp. 79 s: til Statscassen. I Almindingen ligger en matriculeret og af Staten solgt
Plads Løbe N 320 Almindingsaasen og Rydningspladsen Gravoldelien, hvis frihedsaar
ei endnu ere udløbne. Paa Grændsen af Almindingen ligger det skyldsatte Fiskevand
Løbe N 376 Grønningsvandet der er tilbyxlet gaarden Dillan paa Brugerens og Hånes
Levetid. 6 Gaarde have her Sætere og 10 skovløse Gaarde have havt sin Skovhugst i
umindelige Tider. Skoven er Haardt nedhuget og Almindingen anslaaet i Værdi til
omtrent 400 Sp.
Beskrivelsen som fulgte i 1847, bygget på tidligere beskrivelser, men
en del nye ting kom frem.
18., Indahls saakaldte Kongelige Alminding a., der efter nævnte Befaring begynder i
Hoeaasen og gaar i øst til Roidbrækken derfrå til Sæterveien som gaaer midt over
Heschebækken og i Sydost til gamel Indals Qwærnhuus derfrå i øst til Svarthoved
Knippen widere i Syd efter Tweraasen der hvor Tweraae Elv og Faaenes Elw gaar til
sammen Herfrå i West til Grønnings Wand, i Nordwest til Tortaasen og endelig i
Nord til Hoaasen antager omtrent 1 Miil lang og bred. Dens Wærd ansees 400 Spd. b.,
Skoven ansees taalelig god og Rydningsland kan maaske findes. c, Hugstret have her
fra Alders Tid Ekloe Landfald, Jermstad, Nedre Faaren Folloe Breding, Stuskind,

----
219 SS-A
----
Store og Lille Trøgstad og Stor-Vukku ligesom og Quelstad Øvre Faaren Østnæs, Stor
Ekloe Bjørgum, Krogstad og Jermstad her have Sætere.- d., i Almindingen findes
Pladsen
MoN 236 Almindingsaasen af Skyld 1 Dal: 2 ort 8 sk: solgt efter Kl: Skjøde af 24:
Desember 1833 og den uskyldsatte Plads Gravolalien hvis Frihedsaar endnu ikke er
udløbne.- Paa Grændsen af Samme og den private Færens Alminding ligger det
matrikulerede grønning Fiskevand Staten tilhørende.- e., af Gaardene Tronæs, Eklo
østre og vestre, østre og vestre, Neder Skrove Øvre Faaren Søndre Ekloe, Krog, Moe
Sundbyhaug, Østgaard Melbye Østre Gudding Reppe Bjørgum Lundskind østre
Øfskind Lille Vukku Nedre Indal Mellem Indal Dillan Østnæs og 3: Balgaarde Enge
slette Afgivt tilsammen 1 Spd 79 sk. Samt Skowløse nåar Hugst bevilges.-
En del skrivefeil forekommer. Svarthoved Knippen er Svarthovd
knoppen, og Tveraasen er Tveråa. Gravolalien er Gravdalslien.
I 1850-årene var Jacob Bøckmann Barth ansatt som forstmester i
dette distriktet. I 1857 ble hans rapport om almenningsskogene utgitt.
Der brukte han sterke ord som tyvhugsten som han mente var sterkt
utbredt i almenningene. Dette resulterte i videre undersøkelser, og han
ble bedt om å redegjøre nærmere for sine påstander. I et brev, som er
gjengitt i sin helhet som kilde, sa han følgende om Inndal ålmenning:
«Indals Alminding. Støder i Vest sammen med Hoaas Alminding og omgives forresten
af Nikolai Jenssens Skove og Svarthoved Alminding. Den ved Indals-Elven paa
sammes Væstside nærmest liggende Deel af Jenssens Skow, skal egentlig høre Almind
ingen til og per occupationem være tåget fra samme.»
Dette berettedes mig af min Veiviser N. Jenssens Leilænding Lars Tromsdal, som viste
mig Stykket qvæstionis med Bemerkning, at Indals-Elven dannede den egentlige rette
Grændse mellem Almindingen og Jenssens Skov. Det omhandlede Skovstykke kunde
efter et løseligt Skjøn at dømme, være omtrent 1 Fjerding langt, i Begyndelsen ganske
smalt, men med tiltagende Bredde, jo mere man nærmede sig Indals-Elvens Udløb.
Det var særdeles godlændt og bestokket med verdifuld, saavel Tømmer som
Vexterskow.
Hvorvidt det var disse Barths påstander som var årsaken til den på
følgende rettsak mot Nikolay Jenssen, skal være usagt. Men at de spilte
en viktig rolle, er hevet over enhver tvil. Utfallet av rettsaken har ingen
direkte interesse i denne sammenheng. Den er forøvrig nærmere
behandlet andre steder i denne boken. (Se Musum: Verdalsgodsets hist
orie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Men alle uklarheter med hensyn til grensene ble avklaret av almenn
ingskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i 1865, og Inndal
ålmenning ble omtalt på følgende måte:
INDALS ÅLMENNING
1 den under 18de Juli 1758 affattede Beskrivelse over Almenningerne i Værdalen
findes ikke Indals Ålmenning særskilt betegnet, hvorimod den maa ansees indbefattet
under den først beskrevne Strækning, der anføres at gaa «til de svenske Grændser» og
derfrå «til midt for Suul og siden tilbage forbi Suulgaardene og Ingdalens Eiendele».

----
220
----

Rids over Indals Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer. På dette
kartet er også de omtalte almenningsplassene inntegnet.
Forretningen af 12te September 1787 angiver Almenningsgrændserne saaledes: «fra
Hoaasen til Rodbrækken, derfrå til Sæterveien ved Hæsje-Bækken, saa til gamle
Indals Kværn-Huset: derfrå til Svarthovdknoppen, videre i Synden efter Tveraaen,
der hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen, herfrå i Vester til Grønnings-
Vandet, i Nordvest til Hoaasen». Naar denne sidste Del af Beskrivelsen sammenholdes
med den under næstfølgende Dag afholdte Forretning angaaende Grændserne for den
i Syd for Indals liggende Færens Ålmenning, fremgaar, at der mellem disse vil blive
henliggende en i Udstrækning temmelig betydelig, men i Værdi høist ringe Strækning
paa Nordsiden af Fjeldet Lillehavren, hvilken Ingen kommer til at eie. Dette skriver
sig dog for en stor Del fra en kjedelig Misforstaaelse under Affattelsen af Indals
Grændse fra Tveraaen, idet Udtrykkene give Anledning til at tro, at Linien fra det
Sted, «hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen», skal løbe i Vester til Grønn
ings- Våndet». Meningen kan dog ikke have været denne, nåar de lokale Forholde
tages i Betragtning, og man derhos lægger Mærke til, at umiddelbart før hine Udtryk i
Forretningen heder det, at Grændsen fra Svarthovedknoppen skal gaa «videre i
Synden efter Tveraaen»: thi bemeldte Svarthovedknop ligger i Øst for den forenede
Tveraa- og Fannet-Elv, og, nåar Grændsen skal drages i Syd, støder den først paa
Tveraaen ved Sammenløbet af hine Elve, og følgeligen maa det være herfrå, at
Grændsen skal gaa «videre i Synden efter Tveraaen», istedeifor at gaa strax til
Grønning-Vandet, hvilket desuden ligger i Syd übetydelig! til Vest for bemeldte
Sammenløb. Visstnok er dermed ikke den paapegede mangel i Beskrivelsen fuldstæn
dig afhjulpen, men der opstaar dog neppe nogen Mislighed, nåar man lader Grændsen
for Indals Ålmenning følge Tveraaen ialfald under Foden af fornævnte Fjeld,
Lillehavren, og til et Hovedpunkt i Grændselinien for Svarthoved Ålmenning, der fra
Toppen af den gamle Kiev ved Karl Johans Vei gaar i Syd langs østre Heidning af

----
221 SS-A
----
Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen.
Optaget 1862 af T. Haffner.
Fjeldet Storhavren, og fra hint Punkt bør Indals Grændse gaa til det Sted ved Grønn
ingsvandet, hvor Hoaas Ålmenning møder, nemlig ved Snasenelva Udløb deri, og da
har virkeligen Linien løbet i Vest (übetydeligt til Syd) fra Tveraaen. Eieren af Færens
private Ålmenning har heller ikke gjort brug i det ommeldte Stykke, som efter Be
skrivelsen af 1787 vilde blivet herreløst, hvilket ogsaa viser, at dette nærmest bør hen
føres under Indals Ålmenning.
I Overensstemmelse hermed har Kommisionen ogsaa ordnet Grændsen mod Færens
Ålmenning, idet sammes Eier, grosserer N. Jenssen, har ved sin dertil befuldmæg
tigede Søn i Skrivelse af ste August 1865 vedtaget nedenbeskrevne Linie mod nys
nævnte Ålmenning, ligesom han i Møde den 25de Juli 1865 har erkjendt Almennings
grændsen mod Værdalsgodset.
Med Hensyn til den øvrige Del af Grændsen for denne Ålmenning have ingen
synderlige Vanskeligheder fremstillet sig, medens det dog har vist sig, at der om det
rette Mærkepunkt ved Hæsjebækkens Udløb og om den første Del af Linien derfrå
saavel i Øst til Indals gamle Kværnhus som i Vest til Rodbrækken har været nogen
Uoverensstemmelse med de modstødende private Eiere, Grosserer Jenssen og Jeremias
Stene.

----
222 SS-A
----
Til Opklaring af Forholdene, navnlig i førstenævnte Henseende, har Kommissionen
optaget Forhør og afholdt Retsmøder under Iste og 2den August 1862, Bde Oktober
s.A., 27de August og 20de November 1863 samt 25de Juli 1865, ligesom den baade har
gjort sig bekjendt med en Del ældre, specielt i Aarhundredets Begyndelse anstillede
Undersøgelser angaaende Indgreb i denne Ålmenning, hvis Grændser ogsaa ere om
handlede under en i 1849 behandlet privat Retssag mellem N. Jenssen og Niels Ander
sen. Desuden har Kommissionen i Møder med vedkommende Almenningsbestyrelser
den 20de og 21de November 1863 samt 25de Juli 1865 og med den brugsberettigede
Almue den 9de September 1864 omhandlet denne Ålmenning, hvis Grændser Kom
missionen har befaret under 4de, ste, og 6te August 1862.
I Henhold til de saaledes erholdte Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive
Grændserne for Indals Statsalmenning for Eftertiden følgende:
Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Hesjebækkens Udløb i Inna eller Indals
elven, gaar Linien i Syd adskilligt til Øst bent til Hovedmærkerøsen paa det Sted, hvor
før Indals gamle Kværnhus skal have staaet: herfrå løber Linien i Sydost ret paa Fjeld
toppen, Svarthovedknoppen, hvor et Kors er indhugget i Bjerget og en Hovedmærke
røs opsat. Fra dette Punkt, hvor tillige Grosserer N. Jenssens Indals Mark, der har
fulgt Linien fra Udgangspunktet, modstøder Svarthoved Statsalmenning, bøier
Grændsen i Syd übetydelig til Vest og gaar modstødende sidstnævnte Ålmenning
først til Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af Elvene Faanetta og Tveraaen og der
efter langs den sidstnævnte til den Hovedmærkerøs, som er opsat, hvor Nordgrænd
sen for Færens private Ålmenning i Tveraadalen begynder, og i hvilken Røs tillige
findes opsat en Sten, mærket A I 27. JULI 1783 AI. Herfrå gaar Indals Grændse langs
Færens i Syd lidt til Vest under Fjeldet Lillehavren lige til en Hovedmærkerøs, 1200
Alen i Vest for Melby Sætervold, og derfrå ret paa Hovedmærkerøsen, ved Snasen
elvens Udløb i Grønningsvandet, hvor Hoaas Statsalmenning møder. Nu bøier Linien
i Nord til Hovedmærkerøsen paa en Høide, kaldet Hundkirken, og derpaa videre
omtrent i samme Retning først til Hovedmærkerøsen ved Tortaasvolden og derpaa til
den lignende ved Hoaas Sætervold, hvor Almenningen af samme Navn ender og
Tromsdals Ålmenning samt N. Jenssens Tromsdals Mark møde. Herfrå løber Linien i
Nord adskilligt til Øst langs bemeldte Tromsdals Ålmenning til Hovedmærkerøsen ved
Rodbrækken, hvor Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde. Herfrå løber
Linien i Nordost langs Stenes Udmark først til Hovedrøsen ved et Punkt kaldet Kløven
eller Klova, hvor Almenningsbækken falder i Hesjebækken, og saa langs sidstnævnte
Bæk til Udgangspunktet, Hovedmærkerøsen ved Bækkens Udløb i Inna-Elv. Over
denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget 1862 af
Kommissionens Konduktør Premierløitnant Haffner, og er paa dette Kart, hvoraf
Kopi meddeles den i henhold til Lov af 12te Oktober 1857 organiserede Almennings
bestyrelse, afsatte saavel ovennævnte Hovedmærkerøser som de mellem disse i et
samlet Antal af 120 opsatte mindre Stenrøser.
Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov, hvilken forresten ved Fogdens
Dokument af 4de December 1810, thinglæst 6te Februar 1811, blev fredlyst paa 10
Aar, tilkommer ifølge Forretningen af 1787, sammenholdt med Almenningsbestyr
elsen Erklæring, Opsidderne paa Gaardene Eklo, Landfald, Jermstad, Øvre og Nedre
Faaren, Follo, Breding, Trøgstad (store og lille), Stubskind og Stor-Vuku. Almenn
ingene Sætre tilligge følgende Gaarde: Reppe (Hoaas Vold), Uglen (Værdals præste
gaard), Nedre Gudding og Nedre Slapgaard (Tortaas Vold), Kvelstad, Øvre Faaren og
Østnæs (Faaren Sæter), Jermstad og Auglen (Jermstad Vold), Vestre Hallem og
Øgstad (Fæby Sæter) samt Leklem (Jensaas Vold), der dog ikke er benyttet i de sidste
20 a 30 Aar. (Hertil kommer «Melby» Sæter, der ifølge Almuens Forklaring i Møde
9de September 1864 bruges af 2 Melby og 2 Volen Gaarde. Efter det af Kommission
ens Konduktør i 1862 optagne Kart ligger Sæteren indenfor Grændsen af Færens
private Ålmenning.)

----
223 SS-A
----
Ifølge Forretningen af 1787 og Almuens Forklaring i Mødet den 9de September
1864 have efternævnte Gaarde Engesletter i Almenningen, nemlig: Østre Øfskind,
Mellem og Vestre Indal, Dillan, Bjørgum, Tronæs, Ekle, 4 Skrovegaarde, Øvre
Faaren, Søndre Eklo, Krog, Follo, Mo, Sundbyhaugen, Østgaard, Østre Gudding,
Reppe, Lundskind, Lille Vuku, Østnæs, 3 Balgaarde og Kvello. (I samme Møde an
meldtes derhos Melby og Wolen Fjeldsletter.) Dessuden findes et større Engslette, der
tidligere har været brugt under Gaarden Kvelstad, men som senere er indhegnet og,
efter at have været Gjenstand for private Transaktioner, nu i Medhold af det Konge
lige Indredepartements Samtykke i Skrivelse af 27de mai 1864 er bortbygslet til
Kommandersergeant Johan Andresen, for det første paa 5 Aar og senere mod V% Aars
Opsigelse, for 5 Spd. aarligen.
Fremdeles ligger inden denne Almennings Grændser Eiendommen Aasen, der, efter
oprindeligen at have været en Rydningsplads, er ved Kongeligt Skjøde af 24de
December 1833, thinglæst Bde Februar 1837, overdraget John Olsen. Denne Eiendoms
Grændser ere afmærkede af Kommissionen med 5 Hovedmærkerøser (en i hvert
Hjørne) og 6 Mellemrøser. Eieren er ikke brugsberettiget i Almenningen. Ligeledes er
inden Almenningen Halvdelen af Pladsen Østre Aasan, skyldsat Ilte September 1854
for 1 Ort 12 Skill., solgt til Mikkel Sørensen ved Kongeligt Skjøde af 27de August
1856, thinglæst 6te Februar 1857. Ogsaa denne Plads's Grændser ere afmærkede ved 4
større og 8 mindre Røser. Endelig findes i Almenningen 8 Rydningspladse, nemlig:
1. En Del af Rydningen, der ved Bygselseddel af 13de August 1859, thinglæst 14de
August 1861, er overdraget Olaus Olsen og Kone paa Levetid. Resten af Pladsen
ligger ifølge den af kommissionens Konduktør opstukne Linie paa Jenssens
Gaard, Indals Grund.
2. Gravdalslien eller Østre Aasan bruges af Enken Ingeborg Eriksdatter paa Livstid i
Medhold af Bygselseddel, dateret 6te Juli 1835, thinglæst 15de August samme
Aar. Pladsen er skyldsat den 16de Juli 1859.
3. Lilleenget, bygslet ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861
paa 10 Aar til Christian Andersen og Marthe Jacobsdatter, hvilken nu er gift med
Arnt Gulbrandsen.
4. Sagmoen, bygslet paa samme Tidsrum ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst
14de August 1861, til Ole Torkildsen og Hilda Nielsen.
5. Lillemoen ved Seddel udstedt og thinglæst samme Dage som under No. 4, bygslet
paa 10 Aar til Paul Anderssen.
6. Fagerlien samtidigen bygslet paa 10 Aar til Anders Halvorsen.
7. Haugem, ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 7de Februar 1860, bygslet paa
Levetid til Andreas Olsen.
8. Hesjebækvolden, bygslet paa 10 Aar til Peder Hansen ved Seddel af 13de August
1859, thinglæst 15de August 1861.
Grændserne for samtlige ovenanførte 8 Pladse ere fastsatte ved en af Fogden i Stør
og Værdalen den 16de Juli 1859 afholdt Forretning, hvorfor, saavelsom fordi Konge
lige Departement for det Indre i Skrivelse til Kommissionen af 27de mai 1864 har
bestemt, at de paa 10 Aar i denne Ålmenning nedsatte Bygselmænd skulle fråflytte
Pladsene ved Udløbet af nævnte Tid, Kommissionen har anseet det ufornødent at lade
Rydningspladsenes Grændser afmærke.
Noter.
Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 88 samt kart.

----
224 SS-A
----
HOÅS ÅLMENNING
Trolig har ålmenningen navn etter Hoås-knoppen, eller som den
trolig ble kalt tidligere, Hoåsen.
Mot nord grenser den mot Ramsås statsalmenning og Værdalsbrukets
eiendom i Tromsdalen. Men den grenser ikke mot Tromsdal statsal
menning, seiv om de har et felles hjørnemerke. Det er bare i dette
merket at de støter sammen. Øst for Hoås ålmenning ligger Inndal stats
almenning, og mot sydøst finner vi Færs ålmenning. Denne eies av
Værdalsbruket. Mot vest grenser den mot Levanger kommune. På
Levangersiden av grensen ligger to almenninger. Lengst i syd ligger
Reinsjø statsalmenning. Den ligger i det gamle Skogn herred. Norden
for denne ålmenningen ligger Hegli og Ramsås bygdealmenning. Opp
rinnelig var Hegli og Ramsås en hel ålmenning, men da kommunene
Skogn og Frol først ble skilt fra hverandre, ble ålmenningen delt ved at
en del ble liggende i Skogn og en del i Frol. Begge fikk det samme nav
net, Hegli og Ramsås ålmenning. Etter sammenslåingen av kommunene
ble fortsatt delingen av ålmenningen opprettholdt. Hoås ålmenning
grenser mot den som ligger i det gamle Frol.
Hoås ålmenning. Hoås-knoppen som har gitt ålmenningen navn sett fra
vest.

----
225 SS-A
----
Hoås ålmenning. Utsyn mot nordost. I bakgrunnen Inndal ålmenning.
I 1749 nevner ikke fogd Petter Ar net Hoås, seiv om han i denne delen
av bygda var mer nøyaktig enn hva han var andre steder. Han nevner
nemlig både Tromsdals Almindingen i Woche Annex immelum Troms
dahlen og Gaarden Lef ringen beliggende strekende sig i Længden 1 fier
ding og i Bredden 1/16 Miil og Ramsaas Almindingen.-strekende sig
Wester i Længden l A Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Det er imidler
tid klart at Hoås ålmenning ikke kan være innbefattet i noen av disse to
almenningene. Til det er de for små. Derimot bruker Arnet en ålmenning
han kaller Suul Almindingen til å dekke de mer uinteressante fjellområd
ene i denne del av Verdal. I denne må Hoås befinne seg sammen med
Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av
Inns eller Sul ålmenning. (Beskrivelsen er satt inn i kapitlet om bakgrun
nen for almenningsforretningene.)
Arnet så det altså hensiktsløst å beskrive strekningen nærmere da
skogen ikke kunne utnyttes. Vi må her være klar over at når skogen ble
sett på som å være verdiløs, så var det ikke på grunn av dens beskaffen
het. Kongen var interessert i å bygsle bort hugsten for å få inntekt av
skogen, eller han ønsket å seige ålmenningen. Imidlertid var det ingen
som var interessert i dette på den tid all den grunn at skogen lå for
avsides. Men for de bruksberettigede var nok både ålmenningen og
skogen verdifull.

----
226 SS-A
----
Svarthovd, Inndal, Hoås, Tromsdal og Ramsås almenninger i 1787.

----
227 SS-A
----
Kongen via Rentekammeret krevde nye oversikter over almenningene
til stadighet, først og fremst med øye for salg. I 1758 ble det avholdt en
ny almenningsforretning, også denne gang under ledelse av fogd Arnet.
Men heller ikke nå ble Hoås almennning nevnt. Den er innbefattet i en
større almenningsstrekning som senere ble kalt Den første almennings
strekningen. Dette har sin forklaring i at Verdal ble delt inn i almenn
ingsstrekninger, og den første omfattet søndre side av dalen. Den andre
omfattet området mellom Helgådalen og Inndalen samt området på
nordsiden av Helgådalen. Den tredje var Leksdal ålmenning, og den
fjerde var Volhaugen.
Også den første almenningsstrekning omfatter flere almenninger.
Foruten de som er nevnt i forbindelse med Suul Almindingen ovenfor,
fantes her også Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Men be
skrivelsen ser også ut til å legge en god bit av Levanger innenfor dette
almenningsområdet, slik at deler av både Hegli og Ramsås ålmenning og
Reinsjø ålmenning ble innbefattet her. Men Hårskallen ligger tross alt
nokså langt fra kommunegrensen mellom Verdal og Levanger. For klar
ingen kan være at kommisjonen ikke seiv var på stedet, men beskrev
området på grunnlag vitneavhør og husk, og Hårskallen er godt synlig
fra de fleste steder i nedre Verdal. Det er derfor ikke uforståelig at den
ble brukt som et forklarende punkt.
Resten av beskrivelsen gir få holdepunkter når det gjelder Hoås ål
menning alene. Beskrivelsen kan godt gjelde de fleste almenningene
innenfor dette området. Men det nevnes at det fantes setre innenfor
almenningsstrekningen, og innenfor Hoås almennings grenser har det
vært mange setre. Nærmere opplysninger om dette forholdet får vi i
almenningsbeskrivelsen fra 1787. Også denne forretningen ble ledet av
en fogd ved navn Arnet, men det var ikke den samme som ledet de to
foregående forretningene. Nå hadde han navnet Arnt Christoffer
Arnet. Ved denne anledning ble Hoås beskrevet slik:
En Kongl Alminding Hoe-aas alminding, som ligger i Sydwest fra førstebeskrewne
Bøygde-eller Tromsdahls Alminding og begynder wed Hoe Aasen, gaaer i Wester til
Dæt-Bækken, i Nordwest til Heilo Wolden, wiidere i Sywest til den syndre-Kløft i
Ramsaasen og til Lyngs-Wohlen, herfrå i øster til Tortaas-Wolden, fremdeeles i Nord til
Hoe-aas-Wolden hwor den begyndte. - Udi denne saaledes beskrewne Alminding er
deels god, deels maadelig Gran Skow. Ingen skyldsatte eller nye RødningePladse og
ingen Bøxlede Enge-Slætte findes her. I Wester er denne Alminding 6 Ohngefær Va
deel Miil Lang, og i Synden Vi Miil bred, desuden her adskillige Sætterßoeliger, som
bruges af Biertnes, Bolgaard, 3de Lyngs-, 2de Hage-, begge Ness, 2de Stuskind-,
Westre Guding-, Slapgaard, Prestegaard-, Helloen, Balhald-, og Reppe gaardene
Opsiddere som fra Alders Tiid har benyttet sig heraf.
Her blir det klart at dette er en ålmenning som har hatt stor betydning
for de bruksberettigede. Men det er ikke bare til seterbruk denne
ålmenningen har vært brukt i eldre tid. Innenfor Hoås almennings
Bind VI A— 15

----
228
----

Hoås ålmenning. Grønningen ligger innenfor denne almenningens
grenser. Syd for Grønningen, til høyre, ligger Færsvola. Bakenfor
denne sees Hermannssnasa. I forgrunnen Haugsvola. Den ligger i sin
helhet i Hoås ålmenning.
grenser ligger også Grønningen. Riktignok grenser også både Færs
ålmenning og Inndal ålmenning til dette vannet, men i de gamle beskriv
elsene av almenningene, er grensene så vilkårlige at det er vanskelig
å si i hvilken ålmenning Grønningen lå. I beskrivelsen av Færs
ålmenning finnes heller ikke dette vannet innenfor det grensene som der
er satt. Derimot i beskrivelsen av Inndal ålmenning nevnes Grønings
Wandet som det sydligste punktet for denne ålmenningen. Men uan
sett hvordan man søker å følge disse grensene, blir det et stort område
som faller mer eller mindre utenfor alle tre almenningene, nemlig
selve Grønningen og området nordvest for denne. Vi må her huske
på at folkene som beskrev almenningene, gjorde dette uten å være
på stedet og uten å ha skikkelig kart til å hjelpe seg med. Det er
derfor klart at mange feil og unøyaktigheter måtte oppstå. Men når folk
var der, visste de hvor grensene gikk.
Allikevel skal det her nevnes et annet navn på dette området som er
funnet, nemlig Grønning ålmenning. Det er vel allikevel lite sannsynlig
at dette ble sett på som et eget almenningsområde. Rimeligvis ble dette
navnet brukt fordi Grønningen lå i ålmenningen. Fra Panteregistret sist
på 1700-tallet er følgende tekst funnet: setter i grøning alminding til
Lars Lechlem og Ole Wist. Dette stemmer med hva Dillan sier om Jens
åsvolden ved Grønningen, 1 som er identisk med denne setren. Dette er
den eneste gangen at navnet Grønningen ålmenning er funnet.

----
229 SS-A
----
Hoås ålmenning fra nord. Lyngsvola rett frem.
Men egentlig er det ikke så merkelig at det ble brukt, for som fortalt
ovenfor, ønsket kongen å få inntekter av almenningene. Var det ikke
mulig å utnytte skogen, måtte inntektene komme på annet vis. Blant
annet tok derfor kongens fogder til å kreve avgift for både seterbruk og
fiske i vannene i kongens almenninger på 1700-tallet. Dette var egentlig i
strid med lovene, men det var det få eller ingen som visste noe om. Og
når ikke annet kunne gi grunnlag for inntekt enn et fiskevann, hvorfor
da ikke kalle denne ålmenningen etter det vannet som ga inntekt? Nå vet
vi at fiskeriet i Grønningen var bortbygslet. I 1769 står det i kildene:
Fogden Peter Arnet BB til Haldor Dihlum og Peder Møn nes at Fiske i
grønnings Wandit wedHermands-Snasen i Almindingen.
Daværende fogd Støp skulle i 1816 liste opp hvilke almenninger stat
en eide i Verdal, og blant de syv han kom frem til, var også Hoås. De
som ikke var i Statens eie, skulle matrikkelkommisjonen av 1820 matri
kulere og skyldsette. Denne kommisjonen delte Støps syn hva angår
Hoås. Men tre av de seks han mente var private almenninger, kom
kommisjonen frem til allikevel var statseiendom.
Fogd Aarestrup skrev i 1826 en rapport om almenningene som stort
sett var en avskrift av forretningen av 1787. Om Hoås står:
1. Hoeaas Alminding, som ligger i sydvest fra først besk Tromsdahls Alminding og
begynder ved Hoaasen, gaaer i vester til Dæt-Bækken, i nordvest til Hetloe Volden,
videre i sydvest til syndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngs Volen, herifrå i øster til Tart
aas Volden, fremdeles i Nord til Høiaas Volden, hvor den begyndte. Udi denne Almin
ding er deels god deels maadelig Granskov. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse
og ingen byxlede Engesletter findes her. I Vester er denne Alminding omtrent Va Miil
og i synden Vi Miil bred, desuden gives her adskillige Sæterboeliger hvor af vedkomm
ende Eiere fra Alders Tid har havt Benyttelse.

----
230 SS-A
----
til venstre.

//oås ålmenning. Utsyn fra nord. Helt til høyre Ramsasen. I forgrunnen
Rotbekken i Tromsdal ålmenning. Midt i bildet Steikpannvola og
Lyngsvola.

----
231 SS-A
----
Hoås ålmenning med Lyngsvola mot øst.
Her er et godt eksempel på hvor lett feil kunne snike seg inn ved
avskrift av en eldre tekst. I den forrige beskrivelsen står Heilo Wolden.
Nå står Hetloe Volden. Videre sto Tortaas-Wolden, mens det her står
Tartaas Volden. Det er ikke bare i dag man har problemer med å forstå
den gotiske håndskriften i kildene.
Så fulgte beskrivelsen av 1843. Noe nytt kan finnes her, men ellers er
det flere ting fra 1787 med.
16. Hoaas Alminding omtrent Vi Miil lang og Vi Mill bred. Der findes deels god og
deels maadelig Granskov, som Almuen har benyttet til Hugst efter Udviisning imod
Betaling til Statscassen efter Taxt. Opsidderne paa Folloe og Qvelstad have Fjeldslett
er hvoraf svares 14 s: og 8 s: aarlig tii Statscassen. 10 Gaarde have her Sæterboliger.
Almindingens Værdi anslaaes til omtrentlig 300 Sp.
Heller ikke beskrivelsen i rapporten av 1847 bringer svært mye nytt:
17. Hoeaas saakaldte Kongelige Alminding a. der efter samme befaring begynder ved
Hoeaasen og gaar Wæst til Dætbækken, i Nordvest til Helloe Wolden widere til
Sydvest til den søndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngsvohlen herifrå i Øst Torteaas
Volden fremdeles i Nord til Hoeaas Volden hvor den begyndte, dens Længde angives
3 A Miil og bredde Vi Miil ansees værd 300 Sp.
b., Skoven er taalelig men noget videre dyrkningsland formenes ikke at være.-
c., Gaardene Bjertnæs Balgaard 3: Lyngs 2: Haga 2: Næss 2: Stubskind vestre Gudd
ing Slaggaard, Præstgaard Hetloe Balhald og Reppe have fra Alders Tid her Sætere.-

----
232
----

Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen. I
bakgrunnen Hermannssnasa. I forgrunnen Reinsjø statsalmenning i
Levanger.

Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen, denne
gang mot nord-øst. I forgrunnen Vulusjøen i Frol.

----
233 SS-A
----
Rids over Hoaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
d., Ingen Pladse men 2: Engsletter hvoraf Gaardene Folloe og Quelstad have respec
tive 24 og 8 s: aarlig.-
e., Foruden nævnte Indtægt oppebærer Statscassen Recognition eller Skovleie nåar
Hugst bevilges.-
Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommisj on
en trådte i kraft i 1861. Denne la frem resultatet av sitt arbeid i 1865, og
om Hoås ålmenning sa den følgende:
HOAAS ÅLMENNING
Nogen Beskrivelse af denne Ålmenning kan ikke findes i Forretningen af 1757,
hvori den maa ansees indbefattet under Grændserne af hvad deri benævnes «den
første Almenningsstrækning». I Forretning af 12te September 1787 meddeles derimod
en Beskrivelse af Almenningen, der baade er selvmodsigende og i det hele saa upaa
lidelig, at den kun for den mindste Del kan afbenyttes ved den endelige Ordning af
Grændseforholdet. Angaaende dette har imidlertid Kommissionen søgt Oplysning
dels under en den 13de og 14de Juni 1862 samt 22de Juni 1864 foretagen Befaring af
Aastederne og dels under Forhør, optagne den 30te Mai 1862, 20de Juni 1862 og 17de
April 1863 samt endeligen i Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de
April 1862", ( x skal formentlig være 14de mai 1862), 21de November 1863 og 16de Juli
1864, ligesom i Møde med vedkommende Almue den 9de Setbr. 1864. Efter hvad der
ved disse leiigheder er omforklaret og vedtaget, bliver denne Almennings Grændser,
for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs ved Enden af Dalføret eller Kløften
Skidthuldalen, hvor Ramsaas Statsalmenning i Værdalen modstøder i Nord, gaar
Linien for Hoaas i Syd til en lignende Røs paa Fjeldhøiden Buaasvola, idet Levanger

----
234 SS-A
----
Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget
1862 af Haffner.
Ramsaas Bygdealmenning følger paa Vestsiden fra det førstnevnte Punkt ligetil
Hovedmærkerøsen paa Kammervola, hvortil Linien fra ovennevnte Røs paa
Buaasvola, gaar ben og fremdeles i Syd. Fra bemeldte Mærke paa Kammervola, hvor
Reensjø Statsalmenning i Skogn modstøder og følger videre i Sydost, løber Linien for
Hoaas's Ålmenning paa Østsiden af Kalslethaugen ret paa en stor Sten af særegen
Form og Farve, kaldet Peder Gubbe, paa Færsvola. Her er ligeledes en Hovedmærke
røs opsat, og fra denne bøier Grændselinien, modstødende Færs Ålmenning, tilhør
ende Grosserer N. Jenssen, i Nord noget til Øst indtil den Hovedmærkerøs, der er
opsat ved Snasenelvens Udløb i Grønningsvandet. Herfrå gaar Linien i Nord lidt til
vest, modstødende Indals Ålmenning, til den i Nord for Faanetkjærnet liggende
Høide, Hundkirken kaldet, hvor en Hovedmærkerøs er opsat, og herfrå løber den
videre i ovennævnte Retning over Fjeldhøiden Tortaasen til Hovedmærkerøsen paa
Tortaas Sætervold, idet Indals Statsalmenning fremdeles har modstødt paa Østsiden,
og denne følger fremdeles i den Linie indtil Hovedmærkerøsen paa Hoaas Sætervold,
hvor tillige Tromsdals Statsalmenning og den N. Jenssen tilhørende Tromsdals-Mark

----
235 SS-A
----
møde i Nord. Fra nysnævnte Røs bøier Hoaas's Grændse mod Vest übetydelig til Syd
og gaar, modstødende Tromsdal-Mark, ben til det Sted, hvor Dætbækken bliver borte
under Jorden, hvilket ogsaa er betegnet ved en Hovedmærkerøs: derfrå gaar Linien i
Vest til den nærved staaende lignende Røs paa Hellovolden (gl. Høilovolden), hvor
Ramsaas Statsalmenning atter møder og følger i Vest noget til Syd indtil det førstbe
skrevne Udgangspunkt ved Skidthuldalen. Mellem ovennævnte Hovedmærker ere 143
Stykker mindre Stenrøser opsatte, og samtlige disse Røser ere anmærkede paa det i
1862 af Kommissionens Konduktør, Premierløitnant Haffner, optagne Kart, af
hvilket en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i 1864 er særskilt organiseret for denne
Ålmenning i Henhold til Bestemmelserne i Lov af 12te Oktober 1857.
Medens Forretningen af 1787 Intet melder om, at Nogen har Brugsret i den paa
Almenningen staaende, nu visstnok i det hele tåget übetydelige Skov, maa dog, efter
hvad der er oplyst i det før ommeldte Møde med Værdalens Almenningsbestyrelse,
Opsidderne paa Lyngs- og Hage-Gaardene i Stiklestad Hovedsogn tilkomme saadan
Ret paa Grund af det gjennem en lang Aarrække udøvede Brug sammesteds. Andre
brugsberettigede til Skoven findes ikke, hvilket ogsaa er Tilfældet med Gaardene
Høilo, Minsaas, By, Rindsem, Bjertnæs, Stubskind, Balhald (Haugsvolden), Sundby
og Balgaard. Bygslede Fjeldsletter eller Rydningspladse findes ikke i Almenningen. *
* I Møde den 9de September 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlings
protokol følgende Fjeldsletter inden Hoaas's Ålmenning:
1. Hegstad-Slettet. Ellev Andersen Hegstad ønskede Bygsel i Henhold til gammelt
Brug:
2. Trones-Slettet. M. Moe for Ole Rostad forbeholdt Adgang til Bygsel.
Derhos anmeldtes:
3. Grønningens Fiskevand at være bygslet af Ole Markussen Sundbyhaugen:
4. At Lars Eklo har brugt et Fjeldeng ved Jensaasbækken, som han ønskede at bygsle.
Sluttelig erklærede Johan Nicolaisen nedre og vestre Skrove, at han ikke ønskede at
benytte et Fjeldeng, hvoraf han hidtil har betalt 8 Skilling i Afgift.
Noter.
Dillan: Seterbruket i Verdal s. 121.

----
236 SS-A
----
Grænsekart over Hoaas Stats-alm. i Værdalen. 1909.

----
237 SS-A
----
TROMSDAL ÅLMENNING
Tromsdal statsalmenning er den nest minste ålmenningen i Verdal.
Allikevel er den stor sammenlignet med den minste, Småseteråsen stats
almenning.
Tromsdal ålmenning har fått navn etter den dalen hvor den ligger.
Tidligere var den nok en god del større, men den utviklingen som var
vanlig på 16-1700-tallet, førte til at gårdene i nærheten fikk sine gårds
skoger utvidet på bekostning av ålmenningen.
Mot vest og nord grenser den til Værdalsbruket og private gårdsskog
er. Mot øst grenser den mot Inndal statsalmenning. Mot Hoås statsal
menning har den ikke grense, men det sydligste grensepunktet for
Tromsdal er det nordligste for Hoås ålmenning.
Tromsdal ålmenning er en av de få almenningene som er nevnt med
navn i 1749. Forklaringen er trolig den at avstanden fra denne ålmenn
ingen til et sagbruk var ikke større enn at det var mulig å drive skogen.
Følgelig ble den så høyt verdsatt at den ble navngitt.
Tromsdal ålmenning. I forgrunnen Tromsdal ålmenning sett fra nord.
Almenningen er så liten at den nesten rommes på dette bildet. Midt på
bildet Hoåsknoppen, og videre bakover Hoås ålmenning.

----
238 SS-A
----
(5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lefr
ingen beliggende strekende sig i længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Mil.- Skowen
som af Almuen til Gaardenes fornødenhed er udhuggen, bestaaende af Smaae Gran,
samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer.
Men som man ser, var skogen nokså medtatt, og det medførte at i den
neste almenningsforretningen, i 1758, ble heller ikke Tromsdal
ålmenning navngitt. Den ble da innbefattet i noe som ble kalt den første
almenningsstrekning. I denne almenningsstrekningen lå alle almenn
ingsområdene på sydsiden av dalen. Områdene mellom Inndalen, og
Helgådalen, samt områdene nord for Helgådalen utgjorde den andre
strekningen. Leksdalen og Volhaugen utgjorde henholdvis tredje og
fjerde strekning.
Innenfor den første almenningsstrekning lå foruten Tromsdal ål
menning også Hoås ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenn
ing, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning.
Arnets beskrivelser av almenningene i 1758 ble brukt som grunnlag da
holzførster Wøllner sendte inn sine beskrivelser i 1768. Egentlig ble de
brukt mer enn som bare grunnlag, Wøllner skrev dem nærmest ordrett
av. Men han kalte hele denne strekningen for Ramsaassen Allminding,
og han ga som tilleggsopplysning at skogen var bortforpaktet til
generalauditør Kjerulf og lagt under Ramsås sag.
(Både Arnets beskrivelse og Wøllners beskrivelse er satt inn i kapitlet
om bakgrunnen for almenningsforretningene.)
Imidlertid er det ganske klart at Arnets almenningsbeskrivelse var alt
for generell og uklar. Kongen ønsket å realisere flest mulig almenninger
for å skaffe seg inntekter. Derfor måtte de være bedre beskrevet enn
som så. Av den grunn ble nok en almenningsforretning avholdt i 1787.
Denne gang omtales Tromsdal ålmenning slik:
En Bøygde Almending, kaldet Tromsdahls Alminding, som begynder i Sydost fra Lie
Dammen til Hoeaas-Wolden, gaar siden i Nordost til Roedbrækken, i nordwæst langs
een der wærende Bæk og i Gudingsælwen, samt dernæst til Lie-Dammen igien hwor
man begyndte. J Sydost skal denne Alminding wære 1 Vi Fierding Lang og Vi Fierding
breed Uhngefær. Af denne Alminding har følgende Skowløse Gaarde fra u-mindelig
Tiid betient sig til huus-tømer hugstweed og GierdeFang, nemlig: Wohlen, Reppe,
Lundskin, begge Øfskind-gaardene, 3de Mønes-gaarde, 2de Slapgaard-, 3de Balgaard
og Qwelstad-gaarde. Jngen skyldsatte ingen nye Rødnings Pladse findes i denne al
minding, ej heller er her nye Rødnings Pladse findes i denne alminding, ej heller er her
bøxlede Engeslætte- Den 3die Deel heraf har neppe skow som er derhos ringe, qwistet
og u-brugbar, uden til Bøygdens Fornødenhed, Resten bestaaer af Myhrer og uduehg
Skow.
Det er første gang at begrepet bygdealmenning er funnet nevnt i for
bindelse med denne ålmenningen.
Lie-Dammen som det vises til, var dammen ved Lie sag som lå \
Trongdøla. (Se Skog og sagbrukshistorien.) Derimot som det vil fremgå

----
239 SS-A
----
Tromsdal ålmenning. Almenningen ligger til høyre midt på bildet bak
steinbruddet. Fra sydvest.
av den beskrivelsen almenningskommisjonen av 1861 ga, ansa denne
kommisjonen beksrivelsen som å være av betydning. Vi får også de
første opplysningene om hvilke garder som var bruksberettiget. Det
nevnes ingen setre, og det stemmer med hva Dillan har kommer frem
til. 1 Bare en setervold nevnes, og det er Hoåsvolden som også tjeneste
gjorde som grensemerke.
Fungerende fogd Støp skulle i 1816 gi en fortegnelse over de almenn
ingene staten eide i Verdal. Han nevner syv. Deriblant er ikke Tromsdal
ålmenning. Den må etter hans mening ha hørt med blant de seks som
han omtaler på følgende vis:
De øvrige skal Tiid efter anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
De seks er ikke navngitt, men de er følgende: Vera eller Juldal ål
menning, Kverndal almennning, Inns eller Sul ålmenning, Småseteråsen
ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning.
Fire år senere, i 1820, skulle en matrikkelkommisjon matrikulere og
skyldsette all eiendom som ikke tilhørte staten. Den kom frem til at bare
Vera eller Juldal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmen
ning var privateid. De øvrige var fortsatt statseiendom. De ble derfor
ikke matrikulert.

----
240 SS-A
----
Rids over TromsdalsÅlmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
I 1826 rapporterte fogd Aarestrup inn almenningene i fogderiet, men
Tromsdal ålmenning har han ikke tatt med. Det må skyldes en forglem
melse. Men det er ikke den eneste han har glemt. Også Småseteråsen og
Volhaugen er glemt.
Men i rapporten fra 1843 er den med, og her står:
15. Trumsdals Alminding omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred. her findes ingen
byxlede Engsletter derimod nogen Skow som i umindelige Tider har wært benyttet af
Opsidderne paa 10 Skovløse Gaarde i Vuchu Sogn til Huustømmer, Veed og Gjerde
fang og er Skoven saa medtaget at den ei kan erholdes til større Verdi end fra 200 til
300 Sd.
I et senere kapitel i denne boken går det frem hvordan skogene i al
menningene var rasert av de bruksberettigede i forrige århundre. Og det
går også frem her at så var tilfelle i Tromsdalen ålmenning.
I 1847 fulgte nok en almenningsrapport. Denne følger i vesentlig grad
forretningen av 1787, men et par nye ting har kommet til.
15., Trumsdals Bygdealminding a der efter befaring af 12: Septbr. 1787 begynder i
Sydøst for Lie Dammen til Holaas Wolden gaaer siden i Nordost til Rodbækken, i
Nordost langs en derværende Bæk og i Gudingselven samt dernæst til Lie Dammen
igjen opgives omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred, dens Værd er anslaaet til 2 a 300
Spd.
b. Med Undtagelse af Skoven bestaaer den af Myr og uduelig Jord.
c. Gaardene Wohlen Reppe Lundskind, begge Øfskind, 3 Mønnes 2: Slapgaard 3:
Balgaard og Quelstad have fra mindelige Tider Ret til Hugst af Huustømmer Veed og
Gjerdefang.-
d. Der gives ingen Pladse eller Engesletter.
e. Staten har ingen Indtægt af samme.-

----
241 SS-A
----
H<„./.;,„A-
SØ£j?*L'l
D
*»/
Kart over Tromsdal Alminding i Værdalen op tåget 1862 av
w
Haffner,
Holaas Wolden er feilskriving av Hoåsvolden. Innledningsvis kalles
den en bygdealmenning. Årsaken til det er rimeligvis at det begrepet ble
brukt i 1787.
Derimot synes ikke almenningskommisjonen av 1861 å ha vært i tvil
om at dette var en statsalmenning. Den sier følgende:
TROMSDALS ÅLMENNING
Medens Forretningen af 1757 paa Grund af dens vidtomfattende Betegnelser ingen
særskilt Beskrivelse indeholder af denne Ålmenning, haves saavel i Forretningen af
12te September 1787 som navnlig i en under 25de Juni 1812 afholdt og i Kommi
ssionens Besiddelse værende Grændseopgangsforretning mellem de i Almenningen
Brugsberettigede og en Del af de Angrændsende ret god Veiledning til Bestemmelse af
Almenningens Grændser, angaaende hvilke Kommissionen desuden har søgt Oplys
ning under Forhør, optagne Iste og 2den August 1862, Bde Oktober s. A., 27de
August og 20de November 1863 samt 25de og 27de Juli 1865, foruden at man desan
gaaende under 16de Juli 1864 og 27de Juli 1865 har afhandlet det Fornødne med Hr.

----
242
----

over Tromsdal Alminding i Værdalen optaget 1862 af Haffner.
Copieret af Rando Wolf f.
L. N. Jenssen paa Faderens, Grosserer N. Jenssens Vegne, forsaavidt nemlig dennes
Eiendele paa flere kanter modstøde Almenningen. Endelig har Kommissionen ogsaa i
Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de April 1862 (skal formentlig
være 14de Mai 1862) og 21de November 1863 omhandlet Forholde vedkommende
Tromsdals Ålmenning, hvilke ogsaa den 9de September 1864 gjordes til Gjenstad for
Behandling i et Almuesmøde i Værdalen.
I Henhold til de Oplysninger, Kommissionen paa ovennævnte Maade har erhvervet,
samt paa Grund af de Vedtagelser, der af Grosserer Jenssen navnlig i Skrivelse til
Kommissionen af ste August 1865 ere gjorte, bliver denne Almennings Grændser for
Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs paa Hoaas's Sætervold, hvor Indals og
Hoaas's Statsalmenninger samt Jenssens Tromsdals-Mark modstøde, gaar Linien for
Tromsdals Ålmenning i Nordost modstødende Indals Statsalmenning ret paa den
Hovedmærkerøs, der er opsat paa den østlige Heidning af en skovbevoxet Aashøide,
kaldet Rodbrækken, hvor tillige Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde.
Fra bemeldte Røs, i hvis umiddelbar Nærhed et Mærke er indhugget i Bjerget, ligesom
i 2de Grantræer findes gamle Kors, bøier Almenningsgrændsen langs nysnævnte Lev
ring gaardes Udmark i Nordvest over den saakaldte Stavnsmyr ben til
Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af 2 smaa Bække, der forenede gamle indhugg
ede Mærker forsynet Furutræ nogle Skridt Sydost for hint Sammenløb. Fra bemeldte

----
243 SS-A
----
Røs følger Limen, fremdeles modstødende Levrings Eiendom, Almenningsbækken i
Nordvest indtil sammes Udløb i Elven Trangdøla, og er her en lignende Røs opsat.
Derefter følges nysnævnte Elv i Sydvest indtil en Hovedmærkerøs, der er anbragt paa
det Punkt, hvor den i Forretningen af 1787 ommeldte, men forlængst tilintetgjorte
Liadams Midte antages at have været, hvilket er skjønnet at være ved det Sted, hvor en
liden Bæk rinder frem under Jordvolden og falder i Elven. Herfrå bøier Almennings
grændsen i Sydost og gaar den tilbage til Udgangspunktet paa Hoaasvolden, i den hele
Strækning tilgrændsende N. Jenssens Tromsdals-Mark.
Saavel ovennævnte Mærkerøser som de mellem disse til et samlet Antal af 45
opsatte mindre Stenrøser ere afsatte paa det af Kommissionens daværende Konduk
tør, Premierløitnant Haffner, i 1862 optagne Kart over denne Ålmenning, af hvilket
en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i Henhold til Lov af 12te Oktober 1857 er organ
iseret i 1864, efterat behørigt Hensyn er tåget til de i Almenningen Brugsberettigede.
Disse ere, saavel i Henhold til den citerede Forretning af 1787 og vedkommende
Stiftsbefalingsmands Promemoria af ste November 1774 som paa Grund af det stedse
værende Brug, der er oplyst at have fundet Sted, Opsidderne paa Gaardene Vohlen,
Reppe, Lundskind, Øfskind (2de), Mønnes (3de), Slapgaard (2de), Balgaard (3de) og
Kvelstad, hvilket samtliges ret til Almenningens Skov gjælder det fornødne til
Bygningstømmer, Brænde og Gjærdesfang. Denne Brugsret har ifølge Distrikts-Mat
rikulerings-Kommissionens Forhandlingsprotokol under 2den Marts 1820 foranledi
get, at de for ovennævnte Gaarde anførte Sammenligningstal «ere forhøiede med
Værdien af fornøden Skov til Husbehov», en Feil, som Kommissionen vil paapege for
Vedkommende i Anledning af den nye Matrikul. Imidlertid har der aldrig været reist
Tvivl om, at Tromsdal er Statsalmenning. I denne Ålmenning er ingen Sæter eller Fjeld
slet: derimod findes i den nordvestre Dal lige ved Veien til Tromsdals Gaard en
Rydningsplads, kaldet Almoen, hvis Bruger Ole Johansen under 13de August 1861 er
meddelt Bygselseddel paa Pladsen, hvis Grændser ere betegnede ved Gjærder, udenfor
hvilke Bygselmanden ei tilkommer nogensomhelst Brugsret.

----
244 SS-A
----
RAMSÅS ÅLMENNING
Ramsås statsalmenning er en av grense-almenningene i Verdal. Med
det forståes at den grenser mot en annen kommune. log for seg er ikke
det noe særsyn, da de fleste almenningsstrekningene i Verdal ligger i
vide fjellområder hvor kommunegrensene går. Denne ålmenningen har
fått navn etter Ramsåsen, et lite avgrenset fjellparti som ligger på
grensen mellom Verdal og Levanger
kommuner.
På den andre siden av grensen
Ramsås bygdealmenning. Egentlig
til Levanger ligger også Hegli og
er det to almenninger som bærer
dette navnet. Opprinnelig var dette en ålmenning, men da Skogn og Frol
ble skilt fra hverandre i forrige århundre, ble også ålmenningen delt i to,
en Skogn-del og en Frol-del. Denne to-delingen er opprettholdt, også
etter at kommunene ble slått sammen igjen til storkommunen Levanger.
Begge disse almenninger er bygdealmenninger. Ramsås ålmenning i
Verdal grenser mot Hegli og Ramsås ålmenning i Frol. Mot syd ligger
Ramsås ålmenning. Ramsåsen midt på bildel. Til høyre Kaldvassmyren.
I forgrunnen Tromsdalen.

----
245 SS-A
----
Hoås statsalmenning. Mot øst og nord ligger Værdalsbrukets eien
dommer og private gårdsskoger.
Ramsås ålmenning er en av de få almenninger i Verdal som ble nevnt
med navn i 1749. På den tid ble det vanligvis brukt generelle oversikts
beskrivelser. Men i Ramsåsen ble det hugget skog til sagene som eksi
sterte i nærheten, og dermed hadde denne ålmenningen en større verdi
enn andre almenninger som både var større og hadde mer skog, men
hvor det ikke var mulig å utnytte skogen på grunn av for store av stand
er.
Fogd Petter Arnet ga følgende beskrivelse av Ramsås ålmenning:
(6:) Ramsaas Almindingen. - strekende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i
Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaardens fornødenhed er noget ud
huggen Bestaaer af een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende Weed,
samt hist og her i Dahl-Læggerne lit huustømmer.-
I 1758 ledet den samme fogden en ny almenningsforretning. Men
denne gang ble Ramsås ålmenning ikke nevnt ved navn. Nå var den en
del av et større almenningsområde som strakte seg fra Skogn til svenske
grensen.
Selve grensebeskrivelsene er i og for seg greie nok for området som
helhet, men det omfatter også Tromsdal ålmenning, Hoås ålmenning,
Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning
Den tidligere omtalte holzførster Wøllner sendte i 1768 inn rapporter
om almenningene i Verdal. Stort sett skrev han av fogd Ar nets rapport
er fra 1758. Men han ga hele almenningsstrekningen på sydsiden av
dalen fra Skogn til svenskegrensen navnet Ramsaassens Allminding. Og
årsaken til det er ganske enkelt den at skogen var bortforpaktet til gene
ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. Det var vanlig for Wøllner
at han kalte en almenningsstrekning det samme som den sagen som tok
tømmeret der. I dette tilfellet var ikke dette helt meningsløst da Rams
åsen faktisk var en ålmenning. Men det fikk da den konsekvensen at
hele strekningen fikk dette navnet. Men Wøllner kalte også Volhaugen
ålmenning for Hauka ålmenning av den grunn at denne sagen fikk sitt
tømmer fra denne ålmenningen. Og det samme var tilfellet med både
Gren ålmenning og Nedre Holmen ålmenning. Den første var lagt til
Gren sag og gjaldt Malså ålmenning, og den andre var lagt til Nedre
Holmen sag og gjaldt Kverndal ålmenning.
Både Arnets beskrivelse fra 1758 og Wøllners fra 1768 er tatt med i
kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.
Beskrivelsen av 1758 antyder også at det fantes setre innenfor områd
et. Hvilke setre det var, og hvor de lå, får vi ikke vite. Derimot i almenn
ings forretningen av 1787 fortelles det hvilke garder som var bruksbe
rettiget i ålmenningen.

----
246 SS-A
----
Imidlertid før denne almenningsforretningen blir behandlet, skal vi ta
med hva som står om Ramsås ålmenning i forbindelse med en søknad
fra Tomas Lyng om å få anlegge et sagsted i 1764. I den anledning
innledes rettsreferatet slik: ... at anno 1764 14 juli ble udi en sæterbolig
udi almindingen Ramsaasen iV ær dalens prestegjeld retten satt ... Sagen
skulle anlegges i Tromsdalen og tømmeret skulle delvis taes i Ramsås
ålmenning.

Ramsås ålmenning. Den karakteristiske nordveggen av Ramsåsen
Man foretog sig derefter besigtelsen over Ramsaas almindingen, hvorav en del ligger
imellem Tromsdalens og Levringens gårders strækning, og begyndte besigtelsen fra
Ramsaae saugsted til Hanekammen, derfrå over høieste Ramsaas til Dætbækken over
Hæssemyrene, samt Bænkemyrene til Hoeaasfossen og Hoeaasvolden, derfrå over
Persmyren langsefter en liden bæk, som rinder fra bemeldte myr til trende
mærkestene, som staar paa nedre eller vestre side av den vei, som løber mellem Troms
dalen og Levringen. Fra samme mærkestene for man lige ned i Lie saugdom, derfrå
langsmed elven til almindingsbækken og op efter samme indtil myrene og Levrings
sæterberget til Rotbrækken, dens strækning.
Længden fra Hane Kammen til Rotbækken kan ungefær være 1 Vi mil vel maalt og
bredden en fjerding, hvilket dog ei med nogen vished kan bestemmes formedelst de
hist og her mellemkommende berge og daler. Skoven bestod i dalerne av frodig
veksterskov, med paa høiderne, hvor veir og vind tåger sterkest befandtes den tynd og
at beståa af fortørrede trær

----
247 SS-A
----
Dette resulterte i at Lyng fikk lov til å anlegge en sag ved Ramsåsen.
Imidlertid var den i drift bare kort tid. (Se skogbrukets historie.)
Så i 1787 fulgte den ovenfornevnte almenningsforretningen. Også ved
denne anledningen var det en fogd Arnet som ledet forretningen, men
han hette nå Arnt Christoffer.
En Kongl. Alminding kaldet Ramsaas Alminding, som begynder fra Ramsaasen og
gaaer i West til Syndre-Kløft i Ramsaasen derfrå i Nord efter høyeste Ramsaas og til
Tømmersøen, wiidere i øster til Holras Bekken, der falder ned i Trangdahls Elwen;
derfrå i Syndern efter Elwen til Ramsaasen hwor man begyndte. - Denne alminding
indeholder deels Gran-Skow, deels Snau-Berg, deels Myhrer - Ingen skyldsatte og
ingen nye-RødningsPladser findes her, men Sewald Bye heraf Bøygden, har her en
Enge slette kaldet Bye-Wolden, som han efter Bøxel-Sæddel fra forrige Foget Arnet
dat: 12. Aug 1779, der han nu foret nytter betiener sig af med 8 skilling Aarlig afgifter
- Ligesaa har Jens Winhe her en Bygslet Enge-Slætte kaldet Dyrhougen mod 12 skill
ing aarl. Afgift, hvorom han arw nytter sal: Foget Arnet Bøxel-Sæddel af Ist Juni
1768. Denne Alminding er \Vi Fierding Miil ungefær i Længde og breede. Fra u
mindelige Tiider har ellers følgende skow-Løse gaarde betient sig af denne Alminding
til deres Hus Fornødenheder nemlig: Begge Leenes - alle Roswold- og Winge-gaard
erne, Ligesom og Roswold gaarderne har stedse hwer haft deres Sæter.
Ramsås ålmenning. Fra samløpet mellom Ramsåen og Tromsdalselven.
Ramsåen fra venstre og Tromsdalselven nedenfra. Etter samløpet kalles
den Trongdøla. Østgrensen for ålmenningen følger Ramsåen nedover til
samløpet. Derifrå går den i rett linje til den støter på Trongdøla i høyre
bil led kant.

----
248 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Toppen av Ramsåsen med Byahøgda mot venstre
billed kant. Bak til venstre Skitholvola som ligger i Hoås ålmenning.
i
Ramsås ålmenning. Kaldvassmyrenfra nord.

----
249 SS-A
----
Ellers ble Ramsås ålmenning berørt flere ganger i pantebøkene og
panteregistret fra sist på 1700-tallet uten at navnet på ålmenningen ble
brukt. Det var først og fremst seterrettighetene det var tale om, og seiv
om seterbruket ikke er det primære i denne sammenheng, kan vi allike
vel gi et eksempel fra panteregistret. Fogden ga bygselrett paa Sæt ter
Dyhrhougen kaldet i almindingen til Zachahas Winnie. Dyrhaugen er
forresten en av de setrene som ble nevnt flest ganger med navn i disse
kildene, og også i ovenforstående beskrivelse fra 1787 er den nevnt.
Konstituert fogd Støp listet i 1816 opp alle statsalmenningene i
Verdal. Han kom frem til at det var syv i tallet. De andre seks var etter
hans formening privat eid. Men Ramsåsen var med blant de syv.
Og matrikkelkommisjonen av 1820 skulle matrikulere og skyldsette
all ikke-statlig eiendom. I og med at Ramsås ålmenning var statseien
dom, ble ikke den vurdert av denne kommisjonen.
Seks år senere, i 1826, skulle fogd Aarestrup også rapportere almenn
ingene i fogderiet. Han har glemt en del, men Ramsås ålmenning er
med, seiv om det han skriver, stort sett er en avskrift av almenningsfor
retningen av 1787.
2 Ramsaas Alminding, som begynder for Ramsaasen og gaaer i Wester til Syndre Kløft
i Ramsaasen, derfrå i Nord efter høieste Ramsaas og Tømmersøen, videre i Øster til
Buvas-Bækken, der falder ned i Trangdahls Elven; herfrå i syden efter Elven til
Ramsaasen, hvor han begyndte. Denne Alminding indeholder deels Granskov dels
snaue Bjerg og deels Myhrer. Jngen skyldsatte og ingen nye Rydningspladse findes
her. Denne Alminding er omtrent 1 Vi Fjerding i Længde og Brede. Nogle af Almuen
ere brugsberettigede i Almindingen i Kenseende til Skoven og Sæterboeliger.
I årene 1853 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene.
I 1843 sto følgende om Ramsås ålmenning:
Ramsaas Alminding omtrent 3/8 Miil i Længde og Bredde.- Byxlede Engesletter
findes ikke derimod Skov som hugges efter Udviisning og mod Betaling til Statscassen
efter Taxt. Rosvold Gaardene have her Sæterboliger. Almindingens Verdi anslaaes til
omtrent 150 Sp.
Og i 1847 sto følgende:
16., Ramsaas saakaldte Kongelige Alminding a der begynder efter nævnte Forretning
fra Ramsaasen og gaaer i West til Søndre Kløft i Ramsaasen, derfrå i Nord efter Høi
este Ramsaas og til Tømmersøen videre i Øst til Kulvasbækken, der falder ned i Trang-
dalselven, herfrå i Syd efter Elven til Ramsaasen hvor man begyndte, den er omtrent
3/8 Miil i Længde og bredde dens Værd er anseet til 150 Spd.-
b., Foruden Skowen bestaaer den af Myrer og snaue Fjeld.-
c, Hugstret til Fornødenhed have fra umindelige Tider følgende Gaarde begge
Lehnæs alle Rosvold og Vinnje Gaarde, ligesom Rosvold Gaarde have sin Sæter der.-
d., der gives for Tiden ingen Pladse eller Engesletter.
e., Staten har ingen anden Indtægt end af Skovleie nåar Hugst bevilges.
Også denne rapporten er for det meste basert på 1787-forretningen.
Men et par nye ting kommer dog til. Blant annet hva man den gang
verdsatte ålmenningen til.

----
250 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Fra Ramsåsen mot nord. Nedenfor i bakgrunnen
Kaldvassmyren.
Ramsås ålmenning. Ramsåsen sett fra vest i Frol.

----
251 SS-A
----
Et annet interessant forhold er hvordan man skrev navnet Kaldvass
bekken i 1787: Holrasbekken. I avskriften fra 1816 var man ikke helt
sikker på skrivemåten, og denne gang ble det: Buvas-Bækken. Først i
1847 er det mulig å forstå navnet: Kalvasbækken.
Så fulgte almenningskommisjonen av 1861, og denne almennings
beskrivelsen er den mest grundige og pålitelige, og gjelder fremdeles.
Rids over Ramsaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer.
RAMSAAS ÅLMENNING
Angaaende denne Ålmenning, hvis Grændser hverken i Forretningen af 18de Juli
1758 eller i den af 12te September 1787 ere saaledes beskrevne, at de kunne tjene til
noget paalideligt Grundlag for den fremtidige Bestemmelse deraf, har Kommisionen
søgt Oplysning dels under Aastedsbefaringer den 12te Juni 1862 og 22de Juni 1864 og
dels under Forhør, optagne den 30te og 31te Mai og 20de Juni 1862 samt 17de April
1863, ligesom ogsaa enkelte denne Ålmenning vedkommende Forholde ere specielt
omhandlede under en af Kommissionen behandlet og den 2den Mai 1863 paadømt
Justitssag mod Ole Olsen og Beret Jensdatter Dyrhaugen, tiltalte for ulovligt Aavirke i
denne Ålmenning. Ordningen af Grændseforholdet har derhos været Gjenstand for
Overveielse, foruden med de under ovennævnte Befaringer Mødende, med
Bestyrelserne saavel for den heromhandlede Statsalmenning som for den i Vest for en
Dei tilstødende Levanger Landsogns Kommune tilhørende Ramsaas Ålmenning.
I Henhold til de saaledes erhvervede Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive
Grændserne for Ramsaas Statsalmenning for Eftertiden følgende:
Fra Hovedmærkerøsen paa Toppen af et i Nordost for Gaarden Buran i Skogn
liggende Bjerg af en særegen og paa Afstand let kjendelig Form, hvilket kaldes Hane-

----
252
----

Kroki fra Ramsaas Alminding i Verdalen optaget 1863 afA. So/em
kammen, gaar Linien langs med østre Burans Eiendom i Syd til en Hovedmærkerøs
paa det saakaldte Hvidbjerg, der er en fra Ramsaasen udspringende Bjerghammer,
hvori findes en kvidagtig eller lys Stenart. Herfrå løber Grændsen, modstødende en
Strækning, hvorom der fortiden skal være Retstvist mellem Eierne af Gaardene østre
Buran og Bestyrelsen for den private Ramsaas Ålmenning i Levanger Sogn, idet begge
Parter paastaa Eiendomsret dertil, - i Syd übetydeligt til Øst under Ramsaasfjeldets
vestre Afsænkning indtil den Hovedmærkerøs, der er opsat i den vestre Ende af et
Dalføre eller Fjeldkløft, kaldet Skidthuldalen, der skiller den saakaldte Byahøide,
hvilken maa ansees som en Del af Ramsaasfjeldet, fra den søndenfor liggende
Strækning, som benævnes Buaasvola. Ved bemeldte Punkt modstøder Hoaas Stats
almenning i Syd. Grændsen for Ramsaas Statsalmenning bøier fra sidstnævnte

----
253 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Hanekammen, et av grensepunktene for denne
ålmenningen midt på bildet til venstre, sett fra vest iFrol.
Hovedmærkerøs i Øst noget til Nord og gaar modstødende Hoaas Ålmenning i
Begyndelsen langs Skidthulbækken til den saakaldte Hellovold (gl. Høilovold),
hvilken er beliggende nogle Skridt paa østre Side af Ramsaaselven, og er her opsat en
Hovedmærkerøs, ligesom Kors findes indhugne i flere tast ved hinanden staaende
Træer. Her modstøder ogsaa den Grasserer N. Jenssen tilhørende Tromsdals Mark,
hvilken følger Almenningens Østgrændse, der nu bøier i Nord lidt til Vest og gaar
først langs Ramsaaselven, saaledes at hvor denne deler sig i 2 Arme, følger
Almenningslinien den østre Arm, indtil Mærkerøsen ved det Sted, hvor Ramsaaen og
Elven Trangdøla løbe sammen, hvorpaa Almenningen følger sidstnævnte indtil det
ved en Bøining af samme liggende, førnævnte N. Jenssen tilhørende Engeslette,
Klokkerholmen kaldet, hvis Gjærde mod Vest derpaa danner Grændsen mod
Almenningen, indtil atter Trangdøla træffes, og hvor Hovedmærkerøs er opsat.
Herfrå følger Linien Trangdøla til det Sted, hvor Tømmersø og Kalvasbækkene løbe
ud i samme, og hvor ved en liden Holme en Hovedmærkerøs er opsat. Her under
Tromsdalsmark paa denne Kant, idet Almenningen nu modstødes af Garaaens
Eiendele, der følger Almenningsgrændsen, som nu løber langs Tømmersøbækken ret i
Vest indtil Hovedmærkerøsen ved Tømmersøen, hvor Gaarden østre Ravlos Udmark
modstøder, og denne følger derpaa Almenningsgrændsen fremdeles i Vest indtil
Udgangspunktet paa Toppen af Hanekammen.
Over denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget i 1864
af Kommissionens Konduktør, Premierløytnant Fougner, og er paa Kartet, hvoraf
vedkommende Almenningsbestyrelse modtager en Kopi, afsat saavel de ovennevnte
Hovedmærkerøser som de mellem disse i et samlet Antal af 72 opsatte mindre
Stenrøser.
Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov tilkommer ifølge Forretningen af

----
254 SS-A
----
/ført over Ramsaas Alminding i Værdalen. Tegnet a/H. Fougner 1864.
1787 Opsidderne paa Gaardene Lennæs, Vinne og Rosvold, hvilke sidste ogsaa have
Sæter i Almenningen. Saadan have Gaardene Lennæs ogsaa tidligere havt, men ikke i
længere Tid benyttet. I møde med Værdalens Almenningsbestyrelse af 21de November
1863 har denne erklæret, at den antog, at samtlige Gaarde i Vinne Sogn tilkom Brugs
ret til Skoven, da saadan stedse har været udøvet. Rosvold- og Lennæsgaardene ligge
derimod i Stiklestad Sogn: men Bestyrelsen indrømmede disses Brugsret. Inden
Almenningen ligger en Engeslette, kaldet Dyrhaugen, der tidligere har været brugt
under Gaarden Vinne, men som fortiden i Medhold af Bygselseddel, dateret 31te Mai
1843, bruges af Ole Olsen Bringsaas's Enke, Beret Jensdatter, der ved Skrivelse fra
Indredepartementet af 7de August 1865 er givet Tilsagn om i eget Navn at erholde
Bygsel paa Rydningspladsen efter de nuværende Grændser for samme, idet disse
nemlig have været udvidede senere end Pladsen ved Forretning af 9de September 1854
blev skyldsat for 1 Ort. Paa Dyrhaugen findes fortiden opført 1 lidet Vaaningshus, 1
Lade samt Fjøs og Stald. — Grændserne for denne Rydningsplads ere afmærkede dels
ved Stenrøser og dels ved Gjærder, og udenfbr denne saaledes belegnede Strækning
tilkommer nævnte Beret Jensdatter ingen Brugsret. Efter Almenningsbestyrelsens i
ovennævnte Møde ytrede Formening bør Dyrhaugen efter Beret Jensdatters Død ikke
paany bortbygsles. løvrigt gives hverken andre Pladse eller Fjeldsletter inden
Almenningen, for hvilken i Medhold af Lov af 12te Oktober 1857 særskilt Bestyrelse
er organiseret i Aaret 1864.

----
255 SS-A
----
ALMINDINGSBESTYRELSEN I VÆRDALEN 1859 - 1865
Stortinget vedtok Lov om Almindinger 12. oktober 1857. Denne
loven forutsatte at det var et felles almenningsstyre for det enkelte
herred. Med utgangspunkt i denne loven sendte fogd Schive samme år et
brev til Verdal formannskap, hvor han redegjorde for hva som sto i
loven, og han ba om at det ble foretatt valg på et slikt almenningsstyre.
Loven forutsatte at formannskapsmedlemmer fra en krets som sognet
til en ålmenning, automatisk var medlemmer av et slikt styre. I sitt brev
sa Schive blant annet følgende:
Efter de wed Fogedarchivet wærende Documenter, skal der i Værdalens Thinglaug
wære følgende Statens Almindinge, Sc
1. Tromsdals Alminding
3. Ramsaas do
2. Hoaas Alminding
4. Indals do
5. Svarthoveddo
6. Qværndals do
7. Smaasæteraasens Alminding
8. Molsaa Alminding
10. Vohlhougens do.
9. Lexdal do og
Etter at en del brev hadde gått frem og tilbake mellom de rette instanser
for å få avklart en del forhold formannskapet fant uklare, ble det 12.
august 1858 foretatt valg paa Medlemmer af Almindingsbestyrelsen i
Værdalen. Dette valget ga følgende resultat:

----
256 SS-A
----
Som vi ser, mangler fire av de ti almenningene som den gang ble
regnet som statsalmenninger, nemlig Malså, Hoås, Inndal og Svarthovd
almenninger.
Dette styret la 18. juni 1859 frem sin første bekjentgjørelse. Denne
bekjentgjørelsen representerer den første skriftlige regulering av al
menningene i Verdal fra et kommunalt organs side. Den hitsettes derfor
i sinhelhet.
Bekjendtgjørelse.
Tilfølge fattet Beslutning i et Møde af Værdalens Almindingsbestyrelse den 16de d.M.
opfordres herved de Almindingsmænd, der maatte ønske at foretage Hugst af Brænde
fang eller andre Træmaterialer i nogen af Districtets Almindinger i denne Sommer, at
indkomme med Andragender med Opgivende, i hvilken Alminding Hugsten ønskes
utvist, hvad slags Træer der ønskes aavirket samt omtrentlig hvor mange Læs af hver
Sort.
Disse Andragender maa, for Stiklestad Sogn være indleveret enten til Hr. Land
handler Monrad eller Kirkesanger O. Sehm senest Fredag i denne Uge, den 24de d.M.
hvorefter Bestyrelsen atter vil sammenholde paa førstkommende Løverdag, den 25 d.M.
for at gjennemgaae de indkomne Ansøgninge og meddele Bevillinger til de ansøgte
Hugste, hvorunder vil blive tåget særligt Hensyn til vedkommende Ansøgers større og
mindre Trang, samt til Skovenes Tilstand i den Alminding Aavirket agtes udført.
Blandt de forøvrigt allerede fastsatte Betingelser for den omhandlede Hugst bemærkes
forløbig:
a: at Træer, der ere nedfalne og som beviseligen ikke due til andet end Brænde, samt
Kviste og Topender, bliver for dette Aar at tåge uden Betaling, dog under Betingelse,
at det sammenlundes særskilt saa at Skjøn kan foretages.
b: at for Træer der ere tienlige til Bygningstømmer og som have en Længde af 12 a 16
Al: og indtil 6 Tommers Top, betales 1 Spd. pr. Tylt, og for Træer af større Dimen
sioner bliver Betalingen forholdsvis høiere, hvilket alt vil afgjøres ved Skjøn paa
Aastedet, og forinden saadant Skjøn er foretaget, maa intet af det Aavirket bortføres
fra Almindinger.
c: at Hugst af ung Wexterskov til Stør, Gjærdefang og Hessiestænger etc. indtil videre
er forbuden, ligesom og at Løbning af Næver og Bark ikke maa finde Sted i nogen af
Thinglaugets Almindinge.
Med hensyn til Straffebestemmelserne for ulovlig Hugst, henvises til Kriminallovens
22de Kapitel samt til Lov om Almindingsskove af 12te October 1857, § 10. —
Omtrent på denne tid må Elling Skrove ha blitt valgt til formann i
almenningsstyret. Fra rundt 1860 var all korrespondanse til styret
adressert til ham, samt at han underskrev alle brev som formann på
styrets vegne. Om Elling Skrove, som også var skolelærer, kan det leses
mer i Verdalsboka II A. Han eide og bodde på Midtholmen.
Det er klart at slike påbud og regler måtte håndheves, og fra omtrent
samme tid ble det valgt oppsynsmenn som skulle påse at ingen drev
ulovlig hugst i almenningsskogene. Fra bekjentgjørelsen om oppsyns
mennene går der frem at følgende var oppsynsmenn:
1. For Lexdals Alminding westre Deel er antaget Johannes Pedersen Musum.
2. For Volhaugens Alminding, Ole Andersen Forbregdsvald og Thore Olsen Forbregds-
valdet.

----
257 SS-A
----
3. For Rams og Hoaas Almindings westre Deel Lasse Olsen Hal/an.
4. For Tromsdals og Hoaas Almindinger østre Deel Johannes Ottersen Qvellovaldet.
5. For Indals og Svarthovet Alminding El/ev Larsen Stene.
6. For Qwærndals og Smaasæteraasens Almindinge Meckael Christophersen Aarstad.
7. For Malsaae og Lexdals Almindings østre Deel Hans Arentsen Langdahl.
Det kan opplyses at Johannes Kvellovald senere kalte seg Johannes
Grindgjerdet, og at Ellev Stene kalte seg Ellev Stubbe.
For oppsynsmennene ble det utarbeidet en instruks.
Imidlertid ser det ikke ut til at alle bruksberettigede i almenningene
godtok noe «overformynderi» uten videre, og fra de bruksberettigede i
Tromsdal ålmenning, kom det et brev i 1860 hvor det blant annet hette
at vi ikke kunne underkaste os Bestyrelsens Myndighed. Brevskriverne
innså nødvendigheten med kontroll og regulering, men hevdet: Men
Sagen er at Forholdet, hvad Tromsdals Alminding angaaer, er for
skjelligtfra det, der finder Sted med Hensyn til de øv rige Almindinger i
Districtet. Det var først og fremst avgiften som ble pålagt brukerne disse
brevskriverne fant for høy. De stilte også en del andre betingelser:
Vi ere fremdeles af den Formening, at vi i Almindingsloven have fuld Hjemmel for vor
Fordring paa en særskilt Bestyrelse for Tromsdals Alminding. Dog skulle vi maaskee
anerkjende den etablerede Bestyrelse nåar den
1. erkj ender os udelukkende Bruksberettigede i Tromsdals Alminding.
2. forpligter sig til ikke at anvise Hugster til Andre end os i bemeldte Alminding
3. gaaer ind paa et bestemme en vis moderatere Afgift paa Aavirket idet hele træffer
nærmere Overeenskomst med os om Udøvelsen af vor Brugsret.
Brevet er underskrevet av følgende: Niels Reppe, Paul Qvelstad, O.
Balgaard, Ellev Balgaard, Ole Slapgaard m.p.P., Johannes Slapgaard,
Ole Mønes, Nils Mønnes, Anders Mønes m.p.P., Jonas Øfskind, Ole
Øfskind m.p.P., Andor Wohlen, E. Lundskind, Jacob Balgaard og
Aage Wolen.
Det er imidlertid ikke funnet noe i papirene til almenningsstyret som
forteller noe om resultatet av dette brevet.
Dog synes dette brevet å vise at det var en alminnelig praksis at man
ble anvist hugst i andre almenninger enn dem hvor man naturlig hørte
hjemme. At så var tilfelle går frem av rapportene fra forstmennene som
delvis er gjengitt i et senere kapittel.
Oppsynsmennene i de respektive almenningene førte tilsyn med hva
som foregikk i almenningsskogene, og når de kom over ulovligheter, ble
dette rapportert. I mange tilfeller var det tale om grove overtredelser og
tyvhugst i stor målestokk. Gjerningsmennene fikk som straff betale
bøter. Men i enkelte tilfeller synes også oppsynsmennene å ha vært nid
kjære i sin dont. Blant annet står det i en rapport fra Johannes Musum
at han var i sterk tvil om at Jacob Karmhus hadde bekommet to furu
stokker på ærlig vis, men han hadde ikke bevis på at de var tatt ulovlig.

----
258 SS-A
----
Og Johannes Grindgjerdet skrev i 1861: / afwigte Januar Maaned
forøvede Ellef Michelsen Lundskind ulovlig Hugst i Hoaas Alminding
ved at hugge et fortørret Furru Træ hvoraf blev en Stok til 7 a 8 Alen
lang og 12 Tommers Top.
Når det gjelder de som ble tatt for ulovlig hugst, er det grunn til å tro
at det var langt flere det egentlig var tale om. Her skal vi huske på at
gjennom lange tider hadde folk ansett det som sin soleklare rett å ta hva
de ønsket når de ønsket i ålmenningen. Og det var nettopp denne
praksisen som blant annet førte til ødeleggelse av almenningene, og som
igjen nødvendiggjorde en mer restriktiv holdning og lovgivning. Dette
går også frem av hva forstmennene uttalte om almenningene i sin
alminnelighet og almenningene i Verdal i særdeleshet i 1850-årene.
I perioden fra 1860 og frem til 1865 fant det sted en god del korres
pondanse mellom de foresatte myndigheter og almenningsstyret. Og
formann i styret var som nevnt, hele tiden Elling Skrove. Det ser også ut
til at almenningsstyret samarbeidet med almenningskommisjonen som
var i arbeid nettopp på den tiden. Denne kommisjonen fullførte sitt
arbeid i 1865. Det ser blant annet ut til at kommisjonen ba almennings
styret om hjelp til å skaffe seg opplysninger om hvilke setre som fantes
i hver ålmenning. I hvert fall ba Skrove oppsynsmennene for hver
ålmenning om å sende seg utførlige opplysninger om alle seterhus og
seterbruk i hver ålmenning, hvilket han også fikk.
Det eksisterer også regnskaper for perioden almenningsstyret virket,
og her settes opp en oversikt over inntektene for hugst i hver ålmenning
for hvert år slik det fremgår av regnskapene. Beløpene er oppgitt i daler,
ort og skilling. 1. rubrikk gjelder tidsrommet frem til 21. mars 1860, 2.
rubrikk gjelder fra 21. mars til 31. desember 1860, 3. rubrikk 1861, 4.
rubrikk 1862, 5. rubrikk 1863 og 6. rubrikk fra 1.1. 1864 til 31.3. 1865.
Om dette regnskapet kan flere analyser gjøres. Men her skal bare

----
259 SS-A
----
påpekes at det for enkelte små almenninger må ha blitt tatt ut store
mengder tømmer enkelte år. For Ramsås og Tromsdal er tallene
bemerkelsesverdig store til å begynne med, men de minker utover. Det
kan tyde på at det også begynte å minke på skogen. Og for Volhaugen
ser vi at etter 1861 var det slutt. Da var det ikke mer skog igjen. Disse
tallene forteller temmelig nøyaktig det samme som hva forstmennene
uttalte om de samme almenningene. (Se Skogvesenet - virksomhet i
Verdal.)
Bind VI A— 17

----
260 SS-A
----
LITT STATISTIKK VEDRØRENDE STATSALMENNINGENE
(Tall og opplysninger ved Asbjørn Løe. Tall fra 1979.)
Volhaug statsalmenning
9937 dekar
61,1%
Totalt areal:
6073 da
Produktivt skogareal:
342 da
2139 da
3592 da
6%
2%
1%
Høy bonitet
5
Middels bonitet
Lav bonitet
35
59
618 da
2989 da
6,2%
30,1%
1,7%
0,8%
Trebevokst impediment
Myr:
173 da
84 da
9937 da
Vann:
Annet areal (eng, vold o.l.)
På produktiv skogareal
På myr og trebevokst impediment
42.122 m 3 stående skogmasse
3.812 m 3 stående skogmasse
45.934 m 3 stående skogmasse
Total mengde
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 rnVda
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 4,9 rnVda
Tilvekstprosent: ca. 0,13% hvilket gir 807 m 3 tilvekst pr. år.
Leksdal statsalmenning:
31140 dekar
Totalt areal:
43,8%
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
13650 da
540 da 4,0%
2640 da 19,3%
10470 da 76,7%
Middels bonitet
Lav bonitet
150 da
0,5%
Dyrket mark
34,7%
2,4%
18,1%
0,5%
10800 da
750 da
5640 da
Myr
Vann
Trebevokst impediment
150 da
Ikke trebevokst impediment
31140 da

----
261 SS-A
----
På produktivt skogareal
På myr
79.386 m 3 stående skogmasse
6.134m 3 —»—
På trebevokst impediment
Total mengde
6.492 m 3 —»—
92.012 m 3 stående skogmasse
Barskog:
Løvskog:
75.380 m 3
16.632 m 3
92.012 m 3

Gj.snitti, mengde barskog pr. dekar produktivt skogareal: 5,5 mVda.
Gj.snitti, mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,0 mVda.
3,0m 3 /da.
Tilvekstprosent: ca. 0,09% hvilketgir 1.181 m 3 tilvekst pr. år.
Stående skogmasse på produktivt areal 31.268 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 mVda
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 1,4 mVda
Tilvekstprosent: 0,09% hvilket gir 395 m 3 tilvekst pr. år.
Kverndal statsalmenning:
Totalt areal:
36595 dekar
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
12262 da 33,5%
147 da 1,2%
2223 da 18,1%
9892 da 80,3%
Middels bonitet
Lav bonitet
Trebevokst impediment:
Myr
11485 da 31,4%
12565 da 34,3%
Vann
140 da
143 da
0,4%
0,4%
Eng, vold 0.1.
36595 da

----
262 SS-A
----
Stående skogmasse på produktivt areal: 40.743 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,06% hvilket gir 817 m 3 tilvekst pr. år.
3,3mVda.
1,1 mVda.
Småseteråsen statsalmenning:
383 da
96,1%
Totalt areal:
368 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 46 da 12,5%
Middels bonitet 162 da 44,0%
Lav bonitet 160 da 43,5%
15 da
3,9%
Myr
383 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 2.265 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,1 % hvilket gir 40 m 3 tilvekst pr. år.
6,2m 3 /da.
5,9m 3 /da.
Inns eller Sul statsalmenning:
17605 dekar
52,0%
Totalt areal:
9149 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 450 da 4,9%
Middels bonitet 1040 da 11,4%
Lav bonitet 7659 da 83,7%
Myr
38,4%
4,2%
6760 da
740 da
Fjell, impediment
Vann
956 da
5,4%
17605 da
Det er lite stående skogmasse på denne ålmenningen.
Svarthovd statsalmenning
11110 dekar
13,8%
Totalt areal:
1533 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 0 da
Middels bonitet 489 da 31,9%
Lav bonitet 1044da61,i%
2477 da
22,3 °7o
Trebevokst impediment og myr
Vann
0,06%
7 da
7093 da
11110 da
63,8%
Over skoggrensen

----
263 SS-A
----
Stående skogmasse på produktivt areal: 7.749 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: 5,5 mVda.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 0,7 mVda.
Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 109 m 3 tilvekst pr. år.
Inndal statsalmenning:
Totalt areal:
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
30 da 0
4%
8%
8%
Middels bonitet
Lav bonitet
2370 da 32
4830 da 66
Trebevokst impediment
Myr
Vann
Dyrket mark
Stående skogmasse (bar) på produktivt areal:
Stående skogmasse (løv) på produktivt areal:
Stående skogmasse på trebevokst impediment
Stående skogmasse på myr:
Stående skogmasse totalt:
14610 dekar
7230 da 49,5%
4260 da 29,2%
2880 da 19,7%
150 da 1,0%
90 da 0,6%
14610 da
40.711 m 3
1.231 m 3
7.636 m 3
406 m 3
48.753 m 3
Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal: 5,6 mVda.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,3 mVda.
Tilvekstprosent: 0,11% hvilket gir 1019 m 3 i tilvekst pr. år
(833 m 3 på produktivt areal, 176 m 3 på trebevokst impediment).
Hoås statsalmenning:
Totalt areal:
10320 dekar
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
5730 da 55,5%
540 da 9,4%
2220 da 38,7%
2970 da 51,8%
Middels bonitet
Lav bonitet
Trebevokst impediment
Ikke trebevokst impediment
Myr
2010 da 19,5%
30 da 0,3%
1890 da 18,3%
Vann
30 da
0,3%
6,1%
Dyrket mark
630 da
10320 da

----
264 SS-A
----
Stående skogmasse (bar) på produktivt areal:
Stående skogmasse (løv) på produktivt areal:
Stående skogmasse (bar) på trebevokst impediment:
Stående skogmasse (løv) på trebevokst impediment:
Stående skogmasse (bar) på myr:
Stående skogmasse totalt:
Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 734 m 3 tilvekst pr. år.
Tromsdal statsalmenning:
Totalt areal:
1882 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
855 da 45
366 da 19
661 da 35
4%
4%
1%
Middels bonitet
Lav bonitet
55 da
Trebevokst impediment
Myr
522 da
19 da
Eng, vold
2478 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 15. 155 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,14% hvilket gir 267 m 3 tilvekst pr. år.
Ramsås statsalmenning:
Totalt areal:
Produktivt skogareal: 3830 da
Høy bonitet 874 da 22,8%
Middels bonitet 1697 da 44,3%
Lav bonitet 1257 da 32,8%
Trebevokst impediment 1874 da
Ikke trebevokst impediment 72 da
Myr 464 da
Vann 60 da
6300 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 43.327 m\
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt:
Tilvekstprosent: 0,19% hvilket gir 724 m 3 tilvekst pr. år.
28.708 m 3
1.361 m 3
3.050 m 3
72 m 3
444 m 3
33.635 m 3
5,0m 3 /da
3,3m 3 /da
2478 dekar
75,9%
2,2%
21,1%
0,8%
8,1 rnVda.
6,1 rnVda.
6300 dekar
60,8%
29,7%
1,1%
7,4%
1,0%
11,3m7da.
6,9mVda.