Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Skogbruk og sagbruk bind A            Verdalsboka


VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
BIND VI-A 
SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL

UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1982

----
6 SS-A
----
$n cjfømfyittfin fa IffavfaS øud&iJpt.
Bok-& Offsettrykk, Verdal 1982
ISBN 82-990950-1-8


----
7 SS-A
----
Innhold

Bind VI A  SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
I Almenninger, skogeiendommer og godsdannelser
Bind VI B
II Skog- og sagbrukshistorien
111 Skogvesenets historie i Verdal
IV Kilder
Side
Forord \\
I ALMENNINGER, SKOGEIENDOMMER OG GODSDANNELSER
ALMENNINGER 17
Generell beskrivelse 17
Bruksretten i almenningene 26
Bakgrunnen for den spesielle utvikling av bruksrett i almenningene
i Nord-Trøndelag 33
Almenninger i Verdal 37
Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommi
sjonene 44
Volhaug ålmenning 69
Leksdal ålmenning 84
Malså ålmenning 108
Vera eller Juldal ålmenning 125
Kverndal ålmenning 145
Småseteråsen ålmenning 161
Inns eller Sul ålmenning 167
Færs ålmenning 183
Svarthovd ålmenning 199
Inndal ålmenning 210
Hoås ålmenning 222
Tromsdal ålmenning 235
Ramsås ålmenning 242
Almindingsbestyrelsen i Værdalen 1859-1865 253
Litt statistikk vedrørende almenningene 258
OFFENTLIGE SKOGER 263
En oversikt over jordegodsets fordeling i Verdal i 1661 263
Litt om de benefiserte skogene 269
Fogd Arnets innberetning av 1749 275

----
8 SS-A
----
PROPRIETÆRGODSENE 284
Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år 284
Innledning 284
Peder Eriksen Juels gods 289
Erik Olsen Schanckes gods 299
Lars Pedersen Brix's gods 305
Jens Bings gods 312
Schelderups gods 321
Jelstrups gods 327
Reinsklosters gods 3-31
Brødrene Marcelis 337
Bakke klosters gods 346
Rektor mag. Nils Krogs gods 357
Rasmus Ågesen Hagens gods • 364
Åge Hagens gods 378
Kluwers gods - Leksdalsgodset 385
Verdalsgodset 394
Begynnelsen 3^4
Drejers efterfølgere 408
Verdalsgodset i vekst 417
Begynnelsen på en ny tid 437
Verdal kommunes kjøp og salg av Værdalsbruket 450
Bruksbestyrere "
Historisk sang om Værdalsbrukets affærer 467
VÆRDALSBRUKETS HISTORIE 472
Verdalsgodsene 1640-1807 472
Innledning 472
Eiendomsforholdet - grunnlag 473
Godssamlingen begynner 474
Sagbruksvirksomheten 478
Perioden 1730-1750 486
Perioden 1750-1785 491
Sagbruksvirksomheten 1745-1795 495
Episoden Tonning 1785-1807 496
Værdalsgodset - Værdalsbruget 1807-1908 509
Perioden C.J. Muller 1807-1819 509
Perioden Meincke 1819-1832 511
Perioden Nicolai Jenssen 1832-1867 515
Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887 524
Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905 533
Avslutning og salg 1906-1908 541
Værdalsbruket 1908-1975 549

----
9 SS-A
----
Kommuneperioden 1908-1912 549
Wessels periode 1912-1919 557
Wessels kjøpetilbud 26.4. 1912 559
Leilendingsskjønnet 559
Skylddelingsforretningene 561
Svenske eiendommer 565
Getz periode 1919-1930 569
Administrasjonsperioden 1930-1935 578
Storebrand/Idun-perioden 1935-1975 589
Glimt fra Verdalsgodsets historie 621
Skogsdrifter! 623
Fløtningen 625
Sagbruksvirksomheten 626
«Flaadningen» 627
Kalkbrenning 629
Kullbrenning 629
Skiferbryting 629
Laksefisket i elven 630
Brenning av brennevin 630
Møllebruk 631
Jordbruket 631
GRAFISK FREMSTILLING A VPROPRIETÆRGODSENE .... 634
I Peder Eriksen Juels gods 1636-1670 636
II Jakob Jakobsen Lunds gods 1670-1690 639
111 Kaptein Tomas Juels gods 1670-1698 641
IV Erik Olsen Schanckes gods 1659-1687 643
V Lars Pedersen Brix's gods 1660-1699 645
VI Lensmann Åge Haugs gods 1660-1671 650
VII Jens Bings gods 1670-1697 651
VIII Schelderups gods 1659-1735 654
IX Jelstrups gods 1663-1743 656
X Reinskloster gods 1675-1796 658
XI Bakke kloster gods 1675-1723 662
XII Tomas Scheens gods ca. 1690-1718 664
XIII Nils Krogs gods 1711-1744 666
XIV Rasmus Ågesen Hagens gods 1689-1732 668
XV Det hagenske eller Vuku jordegods 1727-1750 (Broder
Boysen) 673
XVI Det hagenske eller Vuku jordegods 1732-1791 (Rasmus
Brodersen Hagen) 677
XVII Det hagenske eller Vuku jordegods 1791-1807 (Broder
Rasmussen Hagen - enken - Monrad - Finne) 683
XVIII Åge Rasmussen Hagens gods ca. 1720-1763 685
XIX Lorents Didrik Kluwers gods 1733-1771 694

----
10
----


----
11
----


----
12 SS-A
----
XX Leksdalsgodset 1783-1823 (Broder Vilhelm Kliiwer) 699
XXI Lorents Didrik Kliiwer d.y.'s gods 1771-1820 700
XXII Peter Drejers gods 1683-1703 702
XXIII Abraham Drejers gods 1703-1736 704
I Sulgodset ? 04
II Nybyggerne (Helgådalens gods) 705
111 Verdalsgodset 707
XXIV Peter Rafael Lunds gods 1729-1741 708
XXV Peter Abraham Lunds gods 1736-1763 (Sul og Nybyggets
gods) 710
XXVI Sul og Nybyggets gods i perioden 1763-1777 (Rasmus
Lyng - Henrich Hornemann - Hans Blix) 712
XXVII Verdalsgodset 1763-1785 (Kjerulf - Hjelm) 714
XXVIII Verdalsgodset 1785-1832 (Tonning - Muller - Meincke -
enken) 718
XXIX Verdalsgodset 1832-1867 (Nikolay Jenssen) 730
XXX Verdalsgodset 1867-1887 (Nikolay Jenssens arvinger - A/S
Værdalsbruket) • 741

----
13 SS-A
----
FORORD
Denne delen av Verdalsboka har en lang tilblivelseshistorie. Deler av
den ble skrevet allerede i 1920-årene. I forbindelse med arbeidet med
Gårdshistorien kom Einar Musum i berøring med mange andre forhold
i Verdals lokalhistorie. Dette resulterte i en rekke kortere og lengre
artikler. De av disse artiklene som berører skog- og sagbruksforhold i
Verdal, er tatt med i denne fremstillingen. Men storparten av stoffet er
blitt til sist i 1970-årene. Det ligger således et tidsrom på vel 50 år
mellom hva som ble skrevet først og hva som ble skrevet sist. Mange
forfattere har vært med på å skrive denne historien.
Historien om Verdalsgodset av Einar Musum ble i mange år ansett
som gått tapt. Men for et par år siden ble den ved en tilfeldighet funnet
igjen. Denne historien er ført frem til 1920-årene. A/S Værdalsbruket
har også gitt ut sin egen historie, og denne er stilt Verdalsboka til
disposisjon. Av praktiske grunner gjengis begge her, se/v om dette blir
en dobbel fremstitling. Men mens den første representerer Verdals
godsets historie sett utenfra, representerer den andre historien sett
innfra. Så seiv om mye omhandler det samme, utfyller disse to frem
stillingene hverandre.
Men disse bindene av Verdalsboka sett isolert, lider under en alvorlig
mangel. Dette er en historie om ting, om skoger, almenninger og sager.
Dessverre er den ikke noen historie om mennesket: Skogsarbeideren,
f/øteren, sagbruksarbeideren eller andre som har utført det arbeidet det
hele var basert på, har ikke fått sin plass — ennå. Men forhåpentligvis
vil deres historie, som i aller høyeste grad er en vesentlig del av skog- og
sagbrukshistorien, få sin selvfølgelige plass i Verdalsboka i en ikke alt
for fjern frem tid.
Det kan også bemerkes at almenningshistorien i alt vesentlig berører
forhold som har med skogen og utnyttelsen av den å gjøre. Andre
utmarksnæringer, så som seterdrift, jakt og fiske, er bare så vidt nevnt.
Likedan er almenningshistorien avsluttet i og med innstillingen fru
almenningskommisjonen av 1861 i 1865. Både seterdrift, jakt og fiske
har sin egen historie å fortelte, og seiv om det allerede eksisterer en
utmerket bok skrevet av Ingolf Dillan, Seterbruket i Verdal, håpes.det
på at alt kan innarbeides i et fremtidig bind av Verdalsboka. Det gjelder
også de siste 100 års historie for almenningene.

----
14 SS-A
----
Til tross for de nevnte mangler og sikkert mange andre, er det et lite
håp om at denne fremstillingen gir et noen lunde sammenhengende
historisk bilde av den utvikling som har funnet sted innen skogbruks
næringen på de plan som her er behandlet.
Problemet med denne historien har ikke vært mangelen på stoff men
mengden av stoff Det har vært et ønske å gi et så vidt fullstendig bilde
som mulig. Men et sted må al likevel grensen gå. Det er også forklaring
en på de forhold som er nevnt ovenfor. Men nærmest som et supple
ment er det ved denne anledning laget et eget avsnitt for kilder. Det er
foretatt et forhåpentligvis representativt utvalg av kildeavskrifter. De
aller fleste av disse kildene er blitt benyttet under arbeidet med denne
fremstillingen, og hvem som helst kan derfor seiv kontrollere at hva som
er skrevet, stemmer med de faktiske forhold.
Arbeidet med å samle stoff og å få utgitt denne historien har vært
meget tidkrevende, ikke bare for undertegnedes vedkommende, men
også for alle som har vært behjelpelig med å gi opplysninger eller med å
følge med ut i terrenget for å påvise sagsteder og andre aktuelle forhold
med henblikk på fotografering eller på annet vis assistere med arbeidet.
Det har vært så mange som har vist velvilje i denne sammenheng at det
vil være urettferdig å fremheve noen. Om alle skal nevnes, vil det i det
store antall ganske sikkert være noen som vil bli glemt. Men alle takkes
hervedfor hjelpen.
Allikevelskal i denne sammenheng noen institusjoner nevnes.
A/S Værdalsbruket har vært enestående i sin hjelp, og Værdals-
brukets arkiv har til enhver tid stått undertegnede til disposisjon. Det
har aldri vært nei å få, hverken på spørsmål om opplysninger eller
spørsmål om assistanse.
Likedan skal Trones Bruk nevnes. Trones Bruk har brukt både tid og
pengerpå åfremskaffe opplysninger som det til stadighet har blitt mast
om.
Fotohjørnet A/S har ydet meget god service ved å prioritere labora
toriearbeid med dårlig fortjeneste fremfor å gjøre mer økonomisk
lukurativt arbeid. Utallig er de gangene firmaet raskt og effektivt har
utført godt arbeid med dårlige bilder tatt av undertegnede, samt brukt
mye tid på a forklare fototeknisk innviklede ting for en dårlig amatør
fotograf
Av utenbygds institusjoner skal Det norske skogselskap og Norsk
skogbruksmuseum nevnes. Den første ga tdlatelse til at Arnt Opsals
artikkel om holzførster Svend Nordahl kunne benyttes, og den andre
sendte på forespørsel øyeblikkelig en kopi av et utrykt manuskript av
samme forfatter om holzførster Wøllner til fri avbenyttelse.
Riksarkivet i Oslo og Statsarkivet i Trondheim har også ydet uvurder-

----
15 SS-A
----
Ug hjelp når det gjaldt å finne frem nødvendig arkivmateriale på kort
varsel. Her skal arkivar Eilert Bjerkvik ved Statsarkivet spesielt nevnes.
Han har til enhver tid vært behjelpelig med å lokalisere arkivmateriale
og gi råd med hensyn til hvor jeg skulle lete etter relevant stoff. Både
skriftlige og telefoniske forespørsler er blitt behandlet meget ekspeditt,
og ved besøk i arkivene er jeg blitt tatt hand om på beste måte. Ingen
dør har da vært stengt.
Heller ikke skal Verdal kommune og dens administrasjonspersonale
glemmes. Det har aldri vært nei åfå når det gjaldt hjelp til kopiering og
ikke minst renskriving av manuskripter og kilder.
De siste som skal nevnes her, er forfatterne uten hvis medvirkning
denne fremstillingen ikke ville ha eksistert. 1 denne sammenheng skal de
være navnløse. Men navnene på de enkelte forfattere står oppført under
Utelen på stykket de har skrevet. Det er mange timers arbeid uten
betaling som ligger bak hvert stykke. De takkes herved hjertelig.
Verdal, i januar 1980
Øystein Walberg
Litteratur
En hel del bøker og publikasjoner er blitt lest og konsultert i
forbindelse med arbeidet med denne boken. Enkelte bøker er blitt
benyttet en god del mer enn andre. Det gjelder spesielt de leksikale
historiske verkene. Av praktiske grunner er derfor titlene på disse
forkortet i notene. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder er
forkortet til KHLNM, Norsk historisk leksikon er blitt til NHL, og
Norskstadnamnleksikon er blitt til NSL.
Det vises til litteraturliste i bind VI B.

----
16
----


----
17 SS-A
----
I
ALMENNINGER,
SKOGEIENDOMMER
OG GODSDANNELSER

----
18
----


----
19 SS-A
----
ALMENNINGER
Av Øystein Walberg
GENERELL BESKRIVELSE
I dag eksisterer elleve statsalmenninger i Verdal, nemlig Leksdal-,
Malså-, Kverndal-, Svarthovd-, Inns eller Sul-, Volhaugen-, Småseter
åsen-, Inndal-, Hoås-, Ramsås-, og Tromsdal statsalmenninger. Tidlig
ere var det flere, men både Færs- og Vera eller Juldalen almenninger har
blitt solgt for lenge siden. Det er vel ingen andre kommuner i landet som
har så mange almenninger som Verdal, spesielt når størrelsen taes i
betraktning. Og forklaringen på dette er at Verdal fra gammelt av har
vært en skogrik og vidtfavnende kommune. De store übebodde områd
ene mellom bygdelagene var allemanseie, almenninger.
Ordet ålmenning kunne opprinnelig bety flere ting. Blant annet kunne
det bety «alle mann». En annen betydning var «fullt krigsutbud».
Videre ble uttrykket brukt om landstrekninger som ingen eide, men som
alle brukte. Men helst ble uttrykket brukt om landstrekninger som lå
mellom bygdene hvor ingen hadde eneretten. 1
Almenninger har trolig eksistert i en eller annen form siden landet ble
bebygd. Man antar at bosetningen av Trøndelag og dermed gården som
institusjon vi i dag forstår den, har sin opprinnelse fra omkring begynn
elsen av vår tidsregning. Og det er mye som tyder på at almennings
begrepet er like gammelt.
Den eldste lov som man kjenner til for Trøndelagsområdet, er Frosta
tingsloven. Opprinnelig var dette en lov for de åtte første Trøndelags
fylkene, men senere kom den også til å omfatte andre nærliggende
områder utenfjords. I hovedsak gjaldt visstnok Frostatingslovens retts
regler også både i Hålogaland og de nåværende svenske landskapene
Herjedalen og Jåmtland. Man antar at Frostatingslovens opprinnelse
var den lovbok Magnus den gode lot skrive, og som fikk navnet Grågås 1 .
I Snorres kongesagaer står følgende: 3
Kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være.
Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheim, og som blir kali
Grågås.
Magnus den gode var konge i Norge fra 1035 til 1047. Og det er grunn til
å tro at Snorre seiv hadde sett denne lovboken da han var i Nidaros
1219-20.
Ellers finnes det flere eksempler på at man i middelalderen oppga at
loven stammet fra Olav den hellige: logbok hins helga Olafs kongs. 4
Bind VI A —

----
20 SS-A
----
o
'/"^
~a \ / s Q r» r ' L/*t: :
2 t 5 . IftPKSI i rOS^/
°3.
/WH \° \^
1 j^^ r^°y~
sVi^


----
21 SS-A
----
Trolig er det denne loven Håkon Håkonsson brukte som grunnlag da
han i 1260 lot skrive det som så har fått navnet Frostatingsloven.
Imidlertid hører det ikke hjemme i denne fremstillingen å drøfte alderen
av Frostatingsloven. Det som i denne sammenheng er av interesse, er at
denne gamle loven inneholder en god del om almenninger. Hva enten
denne del av loven stammer fra Magnus den godes tid eller fra Håkon
Håkonssons tid, så er det klart at den fastslo rettsprinsipper som må ha
vært i hevd i lang tid. Sannsynligvis ligger det flere hundre års utvikling
bak lovtekstene.
Frostatingsloven såtte skille mellom almenninger som omfattet holmer
og øyer ved kysten, og landområder i skog og fjell - hit ytra og hit øfra.
Den første setningen i loven om almenninger lyder som følger: Sva sculu
ålmenningar vera sem verit hafa fyrr at fornu fari bæåi hit øfra oe hit
ytra, hvilket betyr: Så skal ålmenning være som har vært det fra
gammel tid både det øvre og det ytre.
Forøvrig står almenningene omtalt i Frostatingslovens del XIV kapit
lene7 og 8. 5
I mange henseende er Magnus Lagabøters landslov av 1274 bygget på
Frostatingsloven. Og kapitlene om almenningene er så å si gjengitt ord
rett. Disse er inntatt i landsloven del VII Landsleiebolken kapitel 61 og
62. Disse gjengies i sin helhet: 6
Kap. 61. Om folk tvistes om ålmenning.
1. Saa skal alle almenninger være, som de har været fra gammel tid, baade det øvre
(til fjeids) og det ytre (til havs). 2. Men om folk er uenig og én kalder det sit, som
en anden kalder ålmenning, da lovfæste den, som kalder det sit og stevne ting dit, hvor
man skal avgjøre det maal, og han maa ha utsendt tingbudet før femt (inden 5
dager); men om han ikke gjør saa, da er hans lovfæsting unyttig for den gang. Men
paa tinget skal de opnævne 12 haulder eller de bedste bønder, hvis haulder ikker er til,
6 hver av dem, fra det tinglag; og 2 av disse 12 skal de ha til at bære vidnesbyrd og
sverge, om det er bondeeiendom eller ålmenning. Men paa tinget skal den, som kalder
jorden sin, lægge femtestevne (til aastedet) og der nyte de vidner som var opnævnt paa
tinget.* Men om femten indtræffer paa helligdag, da skal stevnet holdes paa næste
romhelgedag og da kan disse vidner føres likesaavel som paa femtestevnet. Saadan ed
skal vidnene** sverge: «Det har jeg hørt, at dette merke skiller mellem bondeeiendom
og ålmenningen og ikke vet jeg sandere for Gud i dette maal.» Men derefter sættes
femtestevne og dette skal tildømme hver det, han skal ha. 3. Men om kongens
ombudsmand tiltaler nogen for at han er eiendomsbesidder (handhafi) til den jord,
som har været bygget (ryddet) i ålmenning uten kongens lov og eiendomsbesidderen
svarer saa: «Denne jord har jeg hat (besiddet) og de som eiet den før mig i 60 vintre
eller længre.» Men om kongens ombudsmand tviler paa dette, da skal eiendoms-
Statsalmenningene i Verdal. 1. Volhaugen ålmenning, 2. Leksdal stats
almenning, 3. Malså statsalmenning, 4. Kverndal statsalmenning,
5. Småseteråsen statsalmenning, 6. Inns eller Sul statsalmenning,
7. Svarthovd statsalmenning, 8. Inndal statsalmenning, 9. Hoås stats
almenning, 10. Tromsdal statsalmenning, 11. Ramsås statsalmenning.

----
22 SS-A
----
besidderen nyte sine vidner saaledes som ovenfor er skilt om (tvister mellem) privat
eiendom og ålmenning.
* I flere haandskrifter folger her følgende indskud: Og saaledes som nu er mælt, skal
man søke, om 2 mænd eier jord sammen eller uthager og begge paastaar, at det ligger
til hans bruk (boli).
** Det er 2 av de 12.
Kap 62. Hvorledes man skal ha (bruke) sit (almennings) bruk (boli).
1 Kongen kan bygsle ålmenning til hvem han vil. Men den, som leier, skal sætte gard
om det første aar - og han har ikke ret til at flytte garden oftere - og smdelskast* fra
garden paa alle kanter til gardsbøter. 2. Alle slaatter, som er i ålmenning, skal den, som
først sæter ljaaen i dem, ha i 12 maaneder. 3. Sæter skal hver, som vil, gjøre i ålmenn
ing og sitte der sommersæte. 4. Men om nogen såar i ålmenning og ikke leier av
kongens ombudsmand, da eier kongen baade korn og høi, om høi er slaat. 5. Nu
brænder nogen sæter i ålmenningen eller smidje eller tjærevirke eller veideboaer eller
hvadslags virke det er, da sakes han til kongen 3 mark sølv, men til den som eiet virket
skal han bøte efter lagadom, medmindre det blir vaadeverk, da han dog skal bøte
skaden efter 6 skjønsomme mænds takst. 6. Men om 2 mænd samtidig gaar i en
slaatte da skal begge ha det de slaar. Men er de uenig om, hvem som først arbeidet
der, da skal den vidne, som sander (sin paastand) mede ensed, hvis ikke hin har flere
vidner mot. 7. Alle fiskevand i almenningene er alle jevnhjemlet. 8. Tømmer og bord
kan om det trænges, ligge indtil 12 maaneder i ålmenning. Men av alt andet maa der
kunhugges saa meget, som kan føres bort inden kvelden; ellers er det alle jevnhjemlet.
Men om det trævirke blir tat inden 12 maaneder, som før var skilt kunde ligge, da er
den som tok, saket 6 ører sølv til kongen, men eieren skal ha værdet for det og avinds
bot efter lagadom.
* Snidill er en stor, tung løvkniv, som endnu brukes paa Vestlandet og den dag i dag
kaldes snidel.
I disse gamle lovene er det en allemannsrett som kommer til uttrykk.
Denne allemannsretten ble i de eldste tidene utnyttet til beite, slått,
seterbruk, tjærebrenning, og utvinning av jern fra myrmalm. Skogen
hadde ennå ingen verdi som salgsvare, men den kunne fritt utnyttes av
alle til det de måtte ha bruk for så som ved, bygningstømmer, gjerder,
båtbygging og alle slags redskaper.
Men almennningsområdene representerte allikevel en verdi ut over
det som er nevnt ovenfor. Når nye garder skulle ryddes, måtte dette skje
i almenningene. I Trøndelag var nemlig skillet mellom ættegard og ål
menning nokså skarpt. Gardens grenser var merket med staver, og det
som lå innenfor stavene, var eiendom, og det som var utenfor,
ålmenning. 1 KW dyrket jord, eller all jord som ble utnyttet av en gard,
var verdsatt. På den tiden, det vil si i middelalderen, var tallet på
selveiere ganske vesentlig redusert, og de fleste bøndene varleilendinger.
Jordeieren fikk sine inntekter i form av landskyld. Landskylden var av
passet gardens verdi. Og det var først og fremst denne landskylden
kongen var interessert i da han begynte å hevde at almenningene var
hans. Man antar at dette kravet dukket opp en gang på 1200-tallet.

----
23 SS-A
----
Når noen ryddet en gard i ålmenningen, hevdet kongen at han eide
denne gården, og at landskylden tilkom ham. Rydningsmannen var i
følge dette kongens leilending. Herav folger uttrykket kongens hus
mann. Og som det går frem av Magnus Lagabøters landslov, eide
rydningsmannen det som var innenfor gjerdet, og likeså langt som han
kunne kaste en snidill fra dette gjerdet.
Dette kravet fra kongen ble ikke uten videre akseptert av bøndene. De
holdt på at almenningene og rettighetene der var deres, og hadde vært
det fra uminnelige tider. Striden om dette kom til å vare i flere hundre
år. 9
Men fra 1500- og til 1600-tallet ser det ut til at kongens syn langsomt
fikk overtaket, nemlig at han eide almenningsstrekningene, og at bønd
ene var bruksberettiget der. På den tiden begynte kongens interesse for
almenningene å tilta, og årsaken til denne interessen var mulighetene for
tømmerdrift og fortjenesten av dette. 10
Ved begynnelsen av 1500-årene ble vannsagen tatt i bruk her i landet,
og betydningen av trelastsalget steg voldsomt. Det er således av den
grunn at kongen på den tid begynte å gi bevillinger til hugst, og som al
menningseier kunne han således tjene penger på sin eiendom. Følgelig
var det av vesentlig interesse for kongemakten å få slått fast prinsippet
om de kongelige almenninger. Vi skal ikke her ta standpunkt til retts
gyldigheten av dette forholdet, men at kongen kom til å bli den sterkeste
i kampen og fikk trumfet sitt syn igjennom, er en kjennsgjerning.
Kongens interesse for almenningene ga seg utslag i en rekke lover,
forordninger og recesser. Det er symptomatisk at disse tok til å komme
på 1500-tailet. Mange av disse hadde fornuftige skogpolitiske hensikter,
men de aller fleste hadde først og fremst som oppgave å skaffe penger i
statskassen. På en måte kan man si at dette var begynnelsen til et ordnet
skogvesen i Norge, seiv om altså intensjonene, i hvert fall fra først av,
ikke var spesielt idealistiske. Denne utviklingen er forsøkt skissert i et
etterfølgende kapitel.
I denne sammenheng kan Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra
1687 nevnes. Denne loven har et eget kapitel om almenningene. Dette er
12. kapitel i 3. bok. Kapitlet bærer navnet Om Adskilligt, som Bøjgde-
Folk i Almindelighed angaar. Alt i alt besto dette kapitlet av 32
artikler, og fremdeles står 1., 3., 4., 5. og 6. artikkel ved makt.
Fra denne loven hitsettes de 15 første artiklene:
1 Art.
Saa skal Alminding være, saasom den haver været af gammel Tid, baade det øverste
og yderste. Falder der Trætte om Alminding, og paa den ene Side forregivis, at det er
Alminding, men paa den anden Side, at det er nogens egen Jord, da maa den, som
siger det sit at være, giøre Forbud derpaa, og forfølge Sagen lovligen.

----
24 SS-A
----
2 Art.
Sigter Kongens Foget nogen at have tåget noget fra Kongens Alminding, og der
bevisis, at det er tredive Aar siden det er skilt fra Alminding, da være den, som det
haver, for denne Sag angerløs.
3 Art. .
En hver skal nyde Sætter og Fædrift i den Alminding, som ligger til hans Bøjgdelav.
Sættersmark skal være til Fields, som det haver været af gammel Tid, Sættersmerke
maa ingen flytte, uden det flyttis did, som ingen mand er til Skade. Til Sætter skal
holdis den rette Drift, som af Alders Tid haver været, og skal der møde Horn mod
Horn, og Kløv mod Kløv. En hver skal gjøre sig Sætterboel i Alminding, som vil
sidde der om Sommeren.
4 Art.
Kongens Foget skal ikke bortbygge nogen Plads i Almindingen med mindre den ved
lovlig Besigtelse befindis at kunde med Tiden opryddis til et Skatteboel. Byggis og
fæstis den saaledis til nogen, da skal hand giøre Gierde derom inden Aar og Dag og
ikke oftere flytte det, og have sit Markeskiel paa alle Sider af Gaarden, saa vit hannem
forløvis.
5 Art.
Dersom nogen saaer Korn, (eller slaar Høe) udi Alminding uden Fogdens Bevilling, da
ejer Kongen baade Korn (og Høe).
6 Art.
Om Almindings Skov maa en hver bruge, som boer der, som den tilligger at Alders Tid
saa vit, som behøvis til en hvers Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards
Brug. Hvo som fælder mere Skov ned i Alminding og Brænder Braader uden Bevilling
til Oprydding, som nu er sagt, søgis derfor, som den der hugger udi fremmet Skov.
7 Art.
Hvo, som optager nogen øde Jord, enten udi Herret, eller udi Alminding og bygger
derpaa, da skal hand beholde det i (sex) Aar uden Leje og Ledingsbud og ikke være
pligtig til Budbyrd, (eller at flytte nogen Vejfarendis fattig Mand,) og siden beholde
den sin Livs-Tid, om hand den holder ved lige, og giør Ret deraf som Loven
formælder. Haver hand Hustrue, eller Børn, efter sig, da ere de næst at besidde den
for Skiellighed.
8 Art.
Naar de (sex) Aar ere forløbne, da skal Gaarden sættis for Leje og Leding af
(Sorenskriveren og sex skiellige Mænd), siden skal hand bære Bud (og flytte fattige
Folk) til den næste Bolig, eller bøde derfor efter Loven. Bliver Trætte om hvilken
Bolig næst ligger, som tilflyttis eller Bud tilbæris skal, da maa Vejen maalis med
Stang. Bliver siden samme Gaard igien øde, da bæris Tingbud som tilforn baris, før en
den Gaard blev opryddet.
9 Art.
Hvor som helst paa nogen Gaard boe flere Mænd i Huse sammen, end een, der maa de
lige fri bruge de Døre, som uskifte ere; Hugger nogen flere Døre, end der var den Tid
hand kom der, (bøde et Lod Sølv og) giøre Huset saa got igien, som det var, efter
Sorenskriverens og Lavrettismænds Kiendelse. (Fattige Folk at flytte, og) Tingbud at
bære skulle de skifte sig imellem. Brændefang skulle de forskaffe, eftersom de have
Folk til, og ikke som de have Jord til. Tåger nogen Møg fra andens Part og fører det
paa sin egen, da (betale et Lod Sølv til den, som Møget aatte, og) møge hannem saa
megen Jord igien, og saa vel som sit eget, der hand møgede med hans Møg, som hand
afførde.
10 Art.
Tilegner Mand sig nogen Jord, som hand dog ikke besidder, men en anden haver i
Brug, da maa hand ej slaa Høe, eller skære Korn, derpaa. Giør hand det, da maa
Besidderen (gjør hannem femte Stævne og) Lovfæste det, som hand slog, eller skar,

----
25 SS-A
----
og skal hand da føre det strax tilbage, efter at Dom ved Sorenskriveren og (sex) Mænd
gangen er, (og gielde Besidderen Landnåm), og svære en Eed, at hand førde ikke
mindre tilbage, end hand bortførde, End om hand føre ikke tilbage, da søgis det ud,
som anden vitterlig Gield.
11 Art.
Have to, eller flere Mænd fællis Avl, Høe, eller Korn, da skal ingen af dem noget
deraf borttage, førend det bliver skift dennem imellem: Ens slaar den ene Høe paa den
andens Lod, da bøde hand ikke derfor, den Stund hand haver saa meget tilsæde at
igienlegge; Men dersom hand bortflytter alt, da føre det tilbage igien og svære en Eed,
at hand førde alt tilbage igien, som hans Grande tilhørte, og (bøde et halv Lod Sølv).
12 Art.
Haver nogen Sætter-Boel, eller Græsgang, i Skove til deris Qvæg, da skal de drive
deris Qvæg ud tilsammen af Hiemgjerdet, nåar to Maaneder ere forløbne af
Sommeren, uden dem seiv med Samraad bedre synis: Sidder nogen hiemme side da
maa Grander hannem det forbyde: Sidder hand længer, da skulle Granderne stævne
hannem med femte Stævne til Tinge og der skal hand dømmis til at bøde et Lod Sølv,
og oprette dem, som paaklage, deris Græsværd; Og skal da tilnævnis saa mange
Mænd, som behov giøris, til at drive hans Fæ af Hiemgierdet. Hvo af dennem, som ej
medfarer, bøde et halv Lod Sølv til Kongen: Lige saadanne Bøder ska den og bøde,
som f årer hiem i Bøjden igien førend rette Tid er, og de andre fare med.
13 Art.
Have to, eller flere, Mænd Jord tilsammen inden et Gierde og den ene såar høstet før
den andre, og vil have sit Fæ deri, da skal hand forvare det, saa det ikke kommer i
hans Grandis Ager, eller Beed; Kommer det der i, da skal hand oprette Skaden efter
Dommerens og Lavrettismænds Vurdering og Kiendelse, og give Landnåm ti den, som
Korn, eller Græs, tilhørde; Naar den sist fik høstet, såar sit Korn i Huus, da skal hand,
som først førde sit Qvæg der ind, endda forvare det, at det ikke kommer paa den
andens Beed, indtil Jevnbeed er, eller betale Landnåm til den Græsset ejer.
14 Art.
Udi de Skove, som nyttige ere, og dygtigt Tømmer, eller Last, der af kand udbringis,
skulde ingen ferske Træer huggis til at brænde Tiære af: Hvo det giør, bøde for hvert
Træ et Lod Sølv.
15 Art.
Have to, eller flere Mænd, Skov, eller Mark, tilfællis, da skal ingen bruge mere der
udi, end som hans Lod kand taale; Og dersom nogen vil bruge mere, da maa
Lodsejerne byde hannem til Lod, saa at hver sin Part kan udskiftis, paa den samme
Maade, som Loven siger om Odelsskifte; Ti den bør at nyde Skifte, som Skifte
begærer. Haver nogen fellis Skov med Kongen, eller Kirken, da maa hand lade det
skifte ved Sorenskriveren og sex uvillige Mænd, om hand vil, saa hver kand vide sin
Lod og bruge sit eget eftersom hannem synis sig best og gavnlig at være.
Videre følger lover om gjerder naboer imellom, om kveg og bufe og
den skade de kan gjøre. Imidlertid har ikke de lovene den samme inter
esse i denne sammenheng.
Seiv om man kan si at mange av de andre lovene, påbudene, forbud
ene, forordningene og recessene kom til å spille en viktig rolle i almenn
ingshistorien, kan det trygt antaes at i den eldste tiden var det de oven
for nevnte lovene som hadde sin gyldighet. Hva som skjedde senere,
kom som følge av en endret rettsoppfatning når det gjaldt almenning
ene.

----
26 SS-A
----
Men det er i hvert fall klart at eiendomsretten til almenningene har
vært et stridsspørsmål i lang tid. Vi skal ikke her ta standpunkt til det
problemet, bortsett f ra å slå fast at det ser ut til å ha vært et alminnelig
syn allerede f ra svært gammel tid at kongen var almenningseier. Kongen
hadde således rett til å bygsle bort plasser i almenningene, og dette ga
adgang til opprettelse av rydningsbruk, 11 Dette går også tydelig frem av
de lovene som er sitert ovenfor. Men dette førte fra først av ikke til
spesielle problemer. For bøndene var det i og for seg likegyldig om
kongen kalte seg almenningseier eller ikke, så lenge at dette ikke spilte
noen rolle for deres bruksrettigheter. Det var først da interessene kom
på kollisjonskurs, at det ble et problem.
Videre kan det slåes fast at det har skjedd en vesentlig forandring i
synet på hva som var ålmenning. Vi har sett at i den eldste tiden regnet
man ålmenningen for å begynne et snidillkast utenfor gården. På 16- og
1700-tallet hadde flere garder gårdsskoger. Disse strakte seg langt
bortenfor et snidillkast. Det er helt klart at dette må ha skjedd på
bekostning av almenningene. Det er rimelig at dette må skyldes at det
hadde funnet sted en forandring i synet på hva som var ålmenning. Man
kan godt si at rettsoppfatningen gjennomgikk en utvikling.
I den sammenheng kan det være interessant å se hvilken tolkning man
ga på begrepet ålmenning i 1760-årene. Dette er hentet fra Effterretning
om Inderøens Fogderie. Sannsynligvis er den skrevet av sorenskriver
Peter Rosted på Fossum i Egge en gang i årene 1760-1762. 12
Alminding kalles saadanne Steder i Fjeldene og Markerne som fra de gamle Gaarde er
saa langt bortliggende at det ikke med Rimelighed kan antages at de nogen sinde er
bleven regnet til Gaardens Skovstrækning og derfor tilhøre Kongen. Herunder for
staaes ikke de Skove eller Marke som endel Gaarde kan have til fælles, thi disse bliver
kaldet sam-eje, og følgelig er noget andet end som kalles Alminding.
Men seiv om man tilsynlatende aksepterte at kongen var almenning
enes eier på 1600-tallet, er ikke dette uten videre rett. Flere av landets
fremste historikere og lovkyndige har helt opp til våre dager vært uenige
om hvem som hadde og har eiendomsretten. Det kan vel aksepteres at
det er en tvilsom sak at kongen seiv lager den lov som hjemler ham
retten til almenningene. Det var faktisk det som skjedde da Kristian den
femte laget sin norske lov. Imidlertid det syn som har festnet seg, og
som har fått domstolenes medhold, er at staten, eller i eldre tid konge
makten, hadde en overeiendomsrett over alle ting innenfor almenning
enes grenser, og at almenningene ikke var tatt i besittelse av noen og
derfor ble erhvervet av staten, eller kongen, i kraft av denne overeien
domsrett.
Og denne overeiendomsretten, som var bekommet med rette eller
urette, utnyttet da statsmakten til å skaffe seg inntekter. Myndighetene
trengte penger til mange formål, ikke minst til alle de kriger som ble ført

----
27 SS-A
----
ut gjennom 15-, 16- og 1700-tallene. Og pengene skaffet man seg, da
som nå, ved å pålegge befolkningen skatter og avgifter. Og en av inn
tektskildene var altså almenningene. Skattleggingen av de gamle rettig
hetene som brukerne hadde hatt der fra gammelt av, er forsøkt forklart
i et senere kapitel. Men inntektene av en ny virksomhet i almenningene
som ikke kunne sies å ha blitt drevet tidligere, nemlig salgshugst,
forbeholdt kongen for seg seiv. Dette skjedde i form av bortbygsling av
hugstrettighetene, tildeling av sagbruksprivilegier og avgiftslegging av
sagbruksproduksjonen. Dette siste skjedde ofte i form av en avgift som
ble kalt bordtiende. Hvert tiende bord skulle tilhøre kongen.
Nå var det ikke sj elden at myndighetene såtte tæring foran næring
slik at behovet for penger ble så stort at det gikk ut over inntektene.
Følgelig kunne almenninger både bli pantsatt og solgt for å dekke
kongens gjeld. Dette fant særlig sted i siste halvdel av 1700-årene. Også
dette er forsøkt skissert nærmere i et senere kapitel.
Noter.
1 Lars Reinton: KHLNM I sp 97 ff.
2 Trygve Knudsen: KHLNM IV sp. 656 ff.
3 Snorre kongesagaer, Magnus den godes saga, kapitel 16 s. 495.
4 Knudsen: KHLNM IV sp 657.
5 Norges gamle Love I s. 250 ff.
6 Magnus Lagabøters landslov, Absalon Tarangers oversettelse, 4. opplag s. 155 ff.
7 Edvard Bull: Det norske folks liv og historie gjennom tidende. Bd 2 Fra omkring 1000 til
12805.127.
8 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s. 127
9 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s 127
10 NHLs. 13.
11 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 16.
12 Nord-Trøndelag historielags årbok 1949 s. 27

----
28 SS-A
----
BRUKSRETTEN I ALMENNINGENE
Det har vært en alminnelig oppfatning at bygdefolkets bruksrett i
almenningene var en allemannsrett i gammel tid. Dette har imidlertid
som fortalt i det foregående, forandret seg slik at bare jordbrukere
hadde hugst- og seterrett. Derimot tilkom retten til jakt, fangst og fiske
alle innbyggerne i det tilhørende distrikt. 1 Men også denne retten har
forandret seg en god del gjennom tidene slik at i dag omfatter jaktretten
i almenningene bare jakt på småvilt uten hund. 2
I Kristian den femtes lov av 1687 står fremdeles i 3-12-6: Almindings
Skov maa en hver bruge, som boer der, . ..
Man mener at det er som følge av denne lovens 3-12-3 at begrepet
Bøjgdelav - bygdelag - har kommet inn i lovgivningen. Hvert bygdelag
skulle bruke sin ålmenning og bare den. Et slikt bygdelag utgjorde ingen
administrativ enhet, men besto av de garder som naturlig sognet til den
og den ålmenning, eller som kunne påvise en lengre tids bruk i den
bestemte ålmenningen. 3 Almenningsgrensene må således ha vært ganske
klare allerede fra gammel tid.
Men om Kristian den femtes lov inneholdt klare bestemmelser om
bøndenes rettigheter, var den like klar når det gjaldt kongens rettig
heter. Bøndene skulle få bruke det de hadde behov for til en hvers
Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards Brug. Men salgs
hugsten i ålmenningen tilkom kongen. Og denne driften ble enten
administrert av kongens fogd, eller den ble bortleid eller bortforpaktet
til hugstberettigede bønder eller andre. 4
I og med at kongen vant frem med sitt syn om at han var
almenningenes eier, ble det også kongens fogds plikt og oppgave å
ivareta kongens interesser i almenningene. De gamle hevdvunne rettig
hetene bøndene hadde i almenningene, kunne det ikke gjøres noe med.
Men slike rettigheter kunne skattlegges, og første gang en slik skattlegg
else av almenningsrettigheter er funnet omtalt i kildene, er skatten på
fjellslettene i landkommisjonens jordebok 1661. Andre rettigheter ble
også skattlagt, helst da fiskerettigheter i fjellvannene. Men ut mot
slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet ser det også ut til at kongens
fogd kom til å fungere som hjemmelsmann når det gjaldt å slå fast hvem
som hadde rettighetene. Dette skjedde naturligvis ikke gratis, og
muligens kan dette være bakgrunnen for den skikken som ser ut til å ha
innarbeidet seg på denne tiden, nemlig at kongen som almenningseier

----
29 SS-A
----
også hadde rett til å bortbygsle andre bruksrettigheter. Dette er imidler
tid nærmere omtalt i neste kapitel.
Her følger de bønder i Verdal som i landkommisjonens jordebok
1661 er oppført med fjellsletteskatt, tilsammen 18:
Troenes Hans Sorenschriffer affit Fieldslæt viijs
Houg Lensmand Aake Noch affit Lidet Fieldslæt xij s
LundschindEnchen aff it Fieldslæt viijs
Østnes Tommes aff it Fieldslæt vjs
Grunde Laurs affit Fieldslæt vj s
Hielde Eluff aff Ut Fieldslæt vj s
Hielde Niels affitt Fieldslæt vj s
Melbye Erich aff it Fieldslæt vj s
Melbye Tarild aff it Fieldslæt vj s
Boldgaard Bar oe affit Fieldslæt iiij s
Boldgaard Olluff Oelsen affit Fieldslæt vj s
Dillum Haldour aff it Fieldslæt vj s
Østgaard Tøris affit Fieldslæt vj s
Kustad Laurs aff it Fieldslæt vj s
Elnes Laurs aff it Fieldslæt viij s
Kusli Jacob aff it Fieldslæt viij s
Store Langdal Oluffaffit Fieldslæt viij s
Musom To Huffaffit Fieldslæt viijs
Foruten disse er det også oppført en hel rekke engsletter som ihverfall
for enkeltes vedkommende kan ha vært rettigheter i ålmenningen.
Dette tallet synes imidlertid å være noe lavt, for allerede i 1685 ble det
skattet for 32 fjellsletter. (Listen er inntatt under Kilder.) Seiv om dette
er forhold som har større interesse for seterbrukets historie, nevnes det
allikevel her, for tross alt lå de fleste fjellslettene i almenningene. Men
bortsett fra rent spesielle tilfeller vil ikke de enkelte setrene bli omtalt
her. (Se forøvrig Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal.)
Dessverre fmnes det ingen fullstendig rekke av fjellslettelister fra
1700-tallet. Arsaken til det skyldes at disse skattelistene ble ført av
fogdene, og kopibøkene for Stjør- og Verdal fogderi gikk tapt ved
brannen i Levanger 1897. 5
Men listene fra 1720 og 1729 eksisterer. Disse er likelydende. Men
tallet på fjellsletter har økt betraktelig siden 1685. Bare 35 år senere var
det hele 57! (Listen over fjellsletter fra 1720 er inntatt under Kilder.)
Det neste året en slik skatteliste finnes, bortsett da naturligvis fra
1729, er 1839. Nå var tallet på fjellsletter noe lavere, nemlig 48. Til
gjengjeld får vi her vite hvor fjellslettene lå. (Også denne listen er inntatt
under Kilder.)
Staten, eller kongen, fikk også litt inntekter ved bortbygsling av fiske
vann. Dette var en sedvane som fogdene praktiserte delvis med enkelte

----
30
----


----
31 SS-A
----
Skjækervannet sett fra nord.
Fiskevann i Verdal som er funnet nevnt i kildene, enten som bort
bygslet til bønder eller som spesielt tilhørende enkeltbønder eller bygde
lag. Rimeligvis gjaldt det samme forholdet for andre fiskevann enn bare
dem som er anmerket på dette kartet.
1 = Høysjøen, 2 = Skjækervannet, 3 = Veresvannet, 4 =
Billingevannene, 5 = Innsvannet, 6 = Kråksjøen, 7 = Sulsjøene, 8 =
Grønningen.


----
32 SS-A
----
Stor-Billingen settfra vest.
Høy sjøen settfra øst.

 

----
33 SS-A
----
bønders samtykke. Men denne praksisen var i henhold til de gamle
lovene ulovlig. 6 Fra Verdal fra sist på 1700-tallet kan panteregisteret gi
en del eksempler. Som navnet sier, er panteregisteret et register til pante
bøkene hvor disse forretningene er innført i sin helhet.
1. Fogden Peter Arnetz BB til Haldor Dihlum og Peder Mønnes at Fiske
i grønnings Wandit wed Hermands Snasen i Almindingen.
2. Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulvilden paa fiskeriet
i Schiecher Wandet i Almindingen.
3. Fogden Peter Arnets BB til Ole Olesøn Stichelstad paa Fiskeriet i
Billingewandene wed Wæhren i almindingen.
4. Fogden Peter Arnets B Sæddel paa Fiskeriet i Høysiøe wandet med
tilhørende Bevl i Almindingen.
BB er i disse tilfellene forkortelse for bortbygslet.
Veresvannet sett fra nord.
Og et enda eldre eksempel på bortbygsling av fiskevann finnes i land
kommisjonens jordebok 1661 hvor det under Stickelstad Jff uer står:
Under gaarden it fiskewand huor aff giffuer 1 ort. Dette gjelder fiske
rettighetene til Veresvannet. Egentlig fulgte disse rettighetene alle tre
Nedre Stiklestadgårdene. 7
Fra 1700-tallet finnes i de samme kildene mange eksempler på at
seterrettigheter ble bortbygslet til bøndene.


----
34 SS-A
----
Men som sagt, det var ikke mer lovlig om det var kongen som tjente
på forholdet. (Se neste kapitel om utviklingen av dette forholdet.)
Med hensyn til hugst til husbehov, ser det ut til at dette var forutsatt å
skje etter bevilling, utvisning og avgift av fogden i Nord Trøndelag.
Dette var administrativ praksis fra første halvdel av 1800-tallet. 8
Et annet forhold som egentlig ikke har noe å gjøre med bruksretten i
almenningene, var det offentliges salg av almenninger. I tidsrommet fra
1793 til 1803 ble det solgt flere av kongens almenninger i Nordre Trond
hjems amt som Nord Trøndelag da ble kalt. I 1821 ble det ved lov for
budt å seige slike almenninger. Samtidig ble det tillått å seige benefisert
gods, det vil si eiendommer som kirken var i besittelse av. 9
Ved kongelig skjøte av 26. juni 1793 ble Vera eller Juldal ålmenning
solgt til Broder Hagen for 3830 rdlr.
Inns eller Sul ålmenning ble trolig også solgt i samme periode. Men
det er ikke funnet noen dokumenter som bekrefter dette salget. Musum
oppgir at Inns- eller Sul ålmenning ble erhvervet av Hilmar Meincke, og
at den således kom inn i Verdalsgodset. Dersom Meincke kjøpte Inns
ålmenning av det offentlige, må det ha skjedd mellom 1819, da Meincke
kom i besittelse av Verdalsgodset, og 1821, da loven om forbud av al
menningssalg kom. Men Meincke kunne også godt ha kjøpt Inns
ålmenning av en tidligere kjøper, hvilket synes å være det mest sann-
synlige.
Færs ålmenning, derimot ble kjøpt av Melchior Rosenvinge 27
november 1799.
Vi vil imidlertid komme tilbake til de enkelte almenninger mer inngå-
ende senere.
Noter.
1 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 10.
2 Opplysning ved skogsjef Leif Lykke.
3 NHLs. 12 f.
4 NHLs. 13.
5 Brev fra Statsarkivet, Trondheim til arkivkonsulent Tank, datert
20.11.1929.
6 NHLs. 13.
7 Einar Musum: Verdalsboka 111 s. 330.
8 NHLs. 13.
9 J. K. Sandmo: Skogbrukshistorie s. 159 f.

----
35 SS-A
----
BAKGRUNNEN FOR DEN SPESIELLE UTVIKLING AV
BRUKSRETT I ALMENNINGENE I NORD-TRØNDELAG
I 1923 leverte en komite en innstilling til Landbruksdepartementet med forslag
angående almuens rettigheter i de umatrikulerte statsskogene i Nord-Trøndelag. Denne
innstillingen inneholdt en historikk som forklarte den spesielle utvikling som hadde funnet
sted her i fylket i motsetning til den utvikling som fant sted andre steder i landet. Denne
historikken dekker forholdene i Verdal, og seiv om det blir en del overlapping med hensyn
til hva som er skrevet tidligere, settes allikevel denne historikken hit, og vi håper at den
kan bidra til å forklare de spesielle forhold som eksisterte og delvis enda eksisterer her.
Det er ikke gjort noen forandring i selve teksten. Bare enkelte ord har fått en annen stave
måte, og det er laget flere avsnitt.
Forholdet i almenningene i Nord-Trøndelag fylke har hatt en annen
utvikling enn i landets øvrige almenninger. Og såvel de rettslige som de
faktiske forhold arter seg idag anderledes her enn i almenningene ellers i
landet. Administrasjonen har gitt uttrykk for disse strekningers særstil
ling ved ikke å betegne dem som almenninger, men som «umatrikulerte
statsskoger». Forskjellen mellom disse skogstrekningene og almenning
ene forøvrig viser seg i almuens innskrenkede rett til å utøve visse bruks
rettigheter.
Det er ganske visst på det rene at almuen har og alltid har hatt visse
bruksrettigheter i skogene, men dels har disse bruksrettigheter vært
utøvet, (eller av det offentlige vært forlangt utøvet) under visse særlige
former, dels har selve rettighetene vært (eller påstått vært) av en inn
skrenket art. Således har rett til seter og rett til slått vært (eller påstått å
være) avhengig av det offentliges bevilling, som ble meddelt i form av
bygsel, lydende på den berettigede gards bruker og dennes enke. Retten
til fiske i en rekke fiskevann er av det offentlige blitt bortbygslet til
enkelte personer, hvorav flere utenbygds.
Og det offentlige har påstått - og gjennomført sin påstand i praksis -
at det ikke tilligger gårdbrukerne almenningsrett til husbehov. De
bruksberettigende må innen hugst kan finne sted, erhverve av det off
entlige bevilling til hugsten, underkaste seg utvisning, samt erlegge
betaling til statskassen av det åvirke, som hugges.
Hva her nærmere skal søkes gjort rede for, er hvorledes kravet på
bygsel på seterrett og slått er oppstått. Da denne praksis må formodes å
henge sammen med utviklingen av fjellslette-skatten, som ble innført av
Bind VI i\ — y

----
36 SS-A
----
Landkommisjonen av 1661, skal man gi en kort redegjørelse for arten
av denne skatt.
Det er derfor naturlig å anta at fjellslette-skatten, slik den forekomm
er i Landkommisjonens jordebøker fra Opplandenes og Trondhjems
lagstoler, var en skatt på bruken av opptatt slått i Kongens ålmenning.
Landkommisjonen må under sitt arbeide ha gått ut fra at det allerede
forelå et rådighetsforhold over slåttene, idet det har ligget utenfor dens
tanke å tilstå noe nytt slåttebruk i ålmenningen. Noe vederlag for tilstått
slåttebruk er fjellslette-skatten derfor ikke, ingen avgift for en tilstått
bruk, men en skatt på en allerede foreliggende, og altså etter sitt ut
gangspunkt ikke noen ydelse av kontrakmessig art. Det synes også
historisk sett å være det eneste naturlige, idet det offentlige ennå ikke
hadde noen interesse av å øve kontroll over slåtte - eller seterbruk i
almenningene, men vel hadde interesse av å skaffe seg skatteinntekter,
hvor det kunne komme til. Noe annet er det at fjellslette-skatten såvel
på Landkommisjonens tid som senere, kan ha bidratt til å befeste opp
fatningen av det rettmessige i å rydde slått i ålmenningen.
De særlige almenningsrettigheter som omhandles i Magnus Lagabøt
ers lov, rett til slått, til seter og til dyregrav, ble stiftet ved handlinger av
almuen og ble beskyttet av loven. Men etter som forholdene har utviklet
seg, må det særlig ved stiftelse av seterrettighetene ha oppstått en trang
til å få det offentliges godkjenning av den rettsstiftede handling. Hva
det her gjaldt, var å tilkalle de offentlige myndigheters hjelp til ordning
innbyrdes ikke til ordning av forholdet mellom almuen og det offent
lige som eier av ålmenningen. Det offentlige hadde ingen interesser å
ivareta likeovenfor de seterberettigede. Men såvel den som opptok en
seter som - særlig senere - den som opptok en slått, kunne snart trenge
beskyttelse for sin rett til den bestemte seter eller slått. Den berettigede
har da henvendt seg til det offentlige og til beskyttelse fått en bevilling
på seteren eller slåtten.
At så har vært tilfelle alt i gammel tid sannsynliggjøres ved en uttal
else fra stiftamtmann Rappe angående en sak fra Øvre Romerike fra
1749 hvor det blant annet uttales:
at det er for 30 år siden, da endel av bønderne ikke kunde forliges om de sætre, de
hadde i ålmenningen, at de seiv have begjæret bevillingssedler, hvorvidt enhver sæter
sig skulde strække, hvorefter dem deslige sedler er meddelt ...
Og lengre ned uttaler stiftamtmannen at de påankede bevillingssedler
udi så mange år med øvrighedens approbction for at forekomme trætte
og uenighed imellem bønderne været brugte...
Man kan derfor sikkert gå ut fra at bevilling på seter og slått er opp
stått som et behov for almuen og utelukkende etter krav fra de bruksbe
rettigede. Det har berodd på bevillingstageren om bevilling skulle tas, -

----
37 SS-A
----
for fogden har den vært en kurant sak. Men bevillingsdokumentet har
vært vel skikket til å beskytte mot inngrep fra andre bruksberettigedes
side, idet fogden ved å meddele bevilling tok stilling som hjemmelsmann
for brukeren.
Imidlertid har så innførselen av fjellslette-skatten kommet til, en skatt
på allerede opptatt fjellslette, og har bidratt sterkt til å fremme ordning
en av bevillingssedler på engsletter. Når man allikevel skulle erlegge
skatt, gjorde man krav på en bevilling til gjengjeld. Og fogdene som
ikke ydet sin hjelp gratis, ble økonomisk interessert i at det ble begjært
bevillingssedler på setre og engsletter, hvilket har bidratt til fremme av
ordningen.
En av de første følger av forbindelsen mellom bevilling og fjellslette
skatt, var at rettsbeskyttelsen kom til å gjelde ikke bare den enkelte
innehaver av bevillingen. Ved fjellslettens angivelse til fjellslette-skatt
ble det på vanlig vis innført i jordeboken under vedkommende gard, og
det ble deretter ansett som det naturlige og riktige at fjellsletten fortsatt
skulle ligge under vedkommende gard. Bevillingen kom derved til å
betrygge bevillingstagerens bruk av engslettet som herlighet under eien
dommen.
Men fremdeles var det bevillingstageren som frivillig søkte om bevil
ling til beskyttelse mot de øvrige bruksberettigede. Først litt etter litt fikk
bevillingsordningen karakter av hevdvunnen skikk. Derfrå var det ikke
et langt skritt dit at ordningen fikk et visst preg av nødvendighet over
seg. Om denne endring forteller også bevillingssedlenes langsomt end
rede form. Snart gikk også bevillingsdokumentet ut på bevilling til å
oppta eller opprydde fjellsletter og fikk derved ikke alene karakter av
beskyttelsesdokument, men også av utvisnings- og hjemmelsdokument.
Til å øke følelsen av at det var en plikt å ta stilling, istedetfor som før
en frivillig søken om beskyttelse, bidrog også den bestemmelse som i
siste halvdel av det 18. århundrede ble inntatt i bevillingssedlene og som
gikk ut på at disse skulle fornyes innen 20 år. Den opprinnelige mening
med denne bestemmelse var ikke å bestride at vedkommende fjellsletter
fulgte gården i ethvert tilfelle, men ble inntatt alene for at vedkom
mende ikke skulle påberope seg bruk og således erhverve seg
eiendom i Hans Majestets ålmenning. x
Imidlertid tok de to vidt forskjellige forhold: forpliktelse til å erlegge
fjellslette-skatt for bauken av fjellsletter og retten til ved bevilling å
oppnå beskyttelse mot den øvrige bruksberettigede almue, til å flyte
sammen. Det hendte at bevillingsøkeren androg om bevilling mot å
erlegge så og så stor fjellslette-skatt. I virkeligheten var ansøkeren for
pliktet til å svare fjellslette-skatt for sin høstslått uansett om han hadde
bevilling eller ei, men derimot ikke forpliktet til å søke bevilling.
Bestemmelsen om fornyelse av bevilling etter 20 år ledet også til for

----
38 SS-A
----
høyet fjellslette-skatt, idet fogden passet på, når fornyelsestiden var
inne, å ivareta de kongelige innkomster, samtidig som han ikke for
sømte å tenke på sine egne. Bevillingen fikk derved karakter av en
fredlysning mot betaling - og denne betaling var i virkeligheten fjell
slette-skatten. Men da lå det i selve forholdets natur at bevillingen mer
og mer måtte få preg av en nødvendig foranstaltning for å få rett til
bruk av fjellsletter. Derved var bevillingens særpreg gått tapt, og snart
ble også bevillings- og bygseluttrykene sammenblandet i dokumentene,
inntil utviklingen endte dithen av bevillingsuttrykkene helt ble fortrengt
for uttrykkene fra bygselordningen.
Her er særlig talt om bevilling til engslått som særlig typisk, men for
holdene med bevilling på seterbruk har i de store trekk utviklet seg som
bevilling på engsletter. Bevilling på seterbruk har vært såpass utbredt
over hele landet, at man kan forutsette at det ikke beror på noen tilfel
dighet, men har sin rot i forhold av almengjeldende art. Noe forhold
som skulle berettige til å forklare bevillingsordningen som påtvunget
almuen av øvrigheten, føreligger ikke. Etter lovgivningen har det aldri
vært nødvendig til opptagelse av seterbruk i ålmenningen å søke
fogdens medvirken. Forklaringen må søkes i bevillingstagerens forhold
til almuen. Hva han der har villet oppnå, er her som ved bruk av
engslette beskyttelse mot inngrep fra almuens side, enten under seterens
opptagelse eller under dens senere bruk. Sådan bevilling er meddelt
kurant. Utviklingen har fulgt samme linje som ved bruk av fjellsletter,
fra frivillighet har begjæring om bevilling fått preg av sedvane og
deretter av nødvendighet og plikt. Seter og engslette er ofte slått
sammen og bevilling gitt for begge, og fjellslette-skatten er blitt oppført
som en betaling for bevilling på både seter og fjellslette. Og utviklingen
er endt dit at det offentlige mer eller mindre sterkt har gjort gjeldende at
det var en plikt å søke bygsel på seter, og at denne bygsel ble meddelt
mot avgift.
Man skal i all korthet gjøre oppmerksom på at parallelt med utvik
lingen av bevilling på seter og engslette i almennning, gikk utviklingen
av bygsel på skyldlagte engsletter. Ved denne bygsel omfatter rettshand
elen en skyldlagt eiendom og innebærer en privatrettslig disposisjon
med dertil hørende avgift til eieren (staten), mens ved bevilling retts
handelens gjenstand (engslettet, seteren) vedble å henligge som herhghet
i ålmenningen likesom bevillingen her ble meddelt avgiftsfritt, og dens
hensikt var av offentligrettslig art (beskyttelse). Fjellslette-skatten var
nemlig uavhengig av bevillingen.

----
39 SS-A
----
ALMENNINGER I VERDAL
Som forklart tidligere, forsto man opprinnelig i den sammenheng det
her snakkes om almenninger, de übebodde områdene mellom bygdene.
Bosetningen var stort sett begrenset til de steder hvor man kunne drive
gardsbruk, det vil si dyrke jorden og drive med husdyr. Og korndyrking
og husdyrhold var fast knyttet til hverandre i gammel tid. En korngård
var nødt til å ha husdyr for å kunne gjødsle jorden, ja, lovene påbød til
og med en viss mengde husdyr for hver arealenhet. Derimot såtte ikke
lovene noen øvre grense når det gjaldt tallet på husdyr. Dette begrenset
seg i grunnen seiv. Tallet på husdyr måtte tilpasses de muligheter som
fantes for å vinter f ore dyrene.
I den første tiden menneskene bodde på garder i Verdal, i tiden rundt
og like etter vår tidsregnings begynnelse, var det godt om plassen, og
alle kunne slå seg ned på steder med både god dyrkningsjord og gode
beitemuligheter for dyrene.
Naturlige åpne steder i skogene ble utnyttet som beitesteder. Et åpent
sted i skogen ble kalt en vin. 1 Disse vinjar - vinene - tilhørte da rimeligvis
de gårdene som lå nærmest og ble brukt av dem.
Men etter hvert ble det behov for ny jord, og slike viner ble bebygd.
Gårdene som ble reist der, fikk ofte -vin som siste ledd i navnet sitt.
Dette skjedde for så lenge siden at -vin-endingene nå har kommet bort i
de fleste tilfeller. Av -vin-gårder i Verdal har vi følgende: Holme, Ydse,
Tiller, Sende, Skjefte (kom bort i middelalderen som egen gard, ligger i
dag under Faren), Stinne (kom bort i middelalderen, trolig som følge av
Skroveskredet, men finnes som rester under navnet Nybo i dag), Reppe,
Gudding og Vinne. Disse gårdene regnes for å være svært gamle.
En annen navnegruppe, de som ender på -10, antar man også kan ha
den samme opprinnelige betydning som -vin, nemlig «åpning eller lys
ning i skogen». 2 Følgelig synes det også her å ha vært tale om mulige
beitemarker for nærliggende garder før disse stedene seiv ble tatt opp
som selvstendige garder. Denne navnegruppen har muligens større
spennvidde enn -vin-navnene her i Verdal. I hvert fall ser det ut som
at de yngste -10-navnene her er yngre enn de yngste -vin-navnene. Men
de eldste går like langt tilbake i tiden som de eldste -vin-navnene. (Dette
forholdet er forøvrig drøftet nærmere i Bosetningshistorien for Verdal.)
Av -10-navn i Verdal har vi følgende: Heitlo, Ravlo, Heilo, Kvello og
Follo. Den siste er imidlertid helt ødelagt av Verdalsraset i 1893.

----
40
----

 

----
41 SS-A
----
En tredje gruppe navn som man ofte knytter til en eldre menneskelig
aktivitet på stedet før de seiv ble selvstendige garder, er -set-navnene.
Det har vært en del diskusjon om dette leddet har sammenheng med en
tidligere seter eller ikke. 3 Det problemet skal ikke taes opp her, men vi
kan nok anta muligheten av at stedet tidligere kan ha blitt brukt som
beitested av eldre nabogårder før -set-gården seiv dukket opp. Av slike -
set-navn finnes disse i Verdal: Skjærset, Græset, Tuset, Halset, Nonset,
Leirset og Lindset. Den siste ligger øde i dag.
Forskerne mener at denne gruppen er en god del yngre enn de to tid
ligere nevnte gruppene.
I tillegg til disse relativt sett opplagte navnegruppene finnes ganske
sikkert flere garder i Verdal som før de ble bebygd, var beitesteder for
eldre nabogårder. Det forholdet skal ikke drøftes her. Men det som vi
imidlertid ønsker å rette oppmerksomheten mot med disse tilsynlatende
uvesentlige opplysningene, er at gårdene hadde behov for beitemulig
heter for dy rene sine utenfor hjemmej orden. Og slike steder fantes i ut
marken mellom gårdene. Men etter hvert som det ble trangere om
plassen nede i bygden måtte man søke lenger ut. Fortsatt var det ingen
som hadde eiendomsretten til de übebygde områdene mellom bygdelag
ene, fortsatt ble de kalt almenninger, fortsatt var de allemannseie.
I vikingetiden begynte bosetningen å nå langt oppover dalen, og da
kristendommen ble innført, må det kunne antas at garder var ryddet, og
at det bodde folk stort sett over alt i Verdal hvor det var mulig nedenfor
den marine grense. Kanskje lå de øverste dalstrøkene fremdeles urørte.
Med den marine grense forståes det nivå havet hadde på sitt høyeste like
etter siste istid. I havvannet ble det avsatt sedimenter, som etter hvert
som landet hevet seg, ble tørt land. Det er i disse avsetningene vi finner
den beste dyr kningsj orden i Verdal.
Den marine grense går her i Verdal litt i underkant av 200-meter, og
ved å følge 200 meters-linjen, kan man grovt sett se hvilke områder som
tilhørte gårdenes hjemmej ord og hvilke områder som var almenninger.
Dette må imidlertid i aller høyeste grad ikke sees på helt bokstavelig, for
det finnes garder ovenfor denne grensen hvor det dyrkes korn, for
eksempel Sul, og det finnes områder nedenfor denne grensen som ikke
er egnet til oppdyrking, for eksempel de lavereliggende skogområdene
på nordre og søndre side av den nederste del av Verdal.
Men som sagt grovt sett, kan det sees slik, og man kan også regne med
at allerede fra gammel tid var almenningene å finne utenfor og mellom
de bosatte områdene.
Lengst ned er Verdal kommune forholdsvis smal. Men det er i denne
den smaleste delen av dalen at de bredeste jordbruksbygdene finnes.
Følgelig er også her de übebodde områdene, almenningsområdene,
minst. Men et kort stykke oppover mot øst deler dalen seg i to, og vi får

----
42 SS-A
----
her to hoveddalfører. Her blir bosetningsområdene smalere og mer
sammentrengte. Til gjengjeld blir de übebodde områdene større og
videre, både mot nord, mellom dalene, og mot syd. Og mot øst finnes
ytterligere store übebodde områder.
Innimellom de bebodde områdene har det kanskje vært mindre übe
bygde områder som ble brukt som almenninger en tid. Men trolig gikk
slike almenninger snart over til å bli regnet som deler av de gårdene som
brukte dem, de ble liggende innenfor gårdsvaldene og ble til
gårdsskoger. Når dette begynte å bli praksis, er vanskelig å si, men trolig
har denne prosessen gått på gjennom lang tid. Imidlertid har den allike
vel vært i strid med de eldste lovene. Tidligere er det forklart at en mann
eide det som var innenfor gjerdet og så langt som han kunne kaste en
snidill. Når så områdene med gårdsskog tok til å bli utvidet, måtte dette
nødvendigvis skje på almenningens bekostning.
Til tross for at dette således må ha vært i strid med de eldste lovene, er
det ikke dermed automatisk at denne praksisen var ulovlig. Det er
tydelig at det har skjedd en utvikling her. Og det kan bemerkes at når
man i dag taler om gårdsskoger, og samtidig ser på hvilke garder som på
1700-tallet ble beskrevet med skog, så gjelder dette egentlig alle gårdene
i bygden. Noen har i dag mindre skog, men det skyldes det forhold at
skogen har blitt ryddet ut til fordel for dyrket jord.
Det kan altså ikke ha vært tale om at noen skaff et seg ekstra rettighet
er i almenningene på bekostning av andre. I større eller mindre grad må
det ha vært en slags form for overenskomst som gradvis tok form
gjennom en lang utviklingstid. Men det som er klart, er at dette skjedde
på bekostning av almenningene. Mens man tidligere hadde sammen
hengende almenninger over alt, ser det ut som at mot slutten av middel
alderen begynte almenningene å bli beskåret. Og på 16-1700-tallet
må vi kunne tro at hva som var ålmenning og hva som var gårdsskog,
var noenlunde klart. Men som vi tidligere har sett, var det fremdeles
mulig å rydde seg gard i almenningene, slik at de gjenværende almenn
ingsområdene stadig ble beskåret.
Et kort historisk tilbakeblikk kan her være på sin plass. Man regner at
mot slutten av høymiddelalderen, rundt 1350, hadde bosetningen i
Verdal nådd sitt middelalderske maksimum. Denne bosetningen lå
under den allerede beskrevne marine grense bortsett fra Sul. I Vera var
det trolig ikke fast bosetning i middelalderen. Etter høymiddelalderen
begynte senmiddelalderen, og med den tok også en nedgangstid til. Ned
gangen skyldtes flere årsaker som vi ikke skal komme nærmere inn på
her, men den førte til at mange garder, ja, hele bygdelag ble liggende
øde. Blant annet kan nevnes at hele Helgådalen ovenfor Elnes ble frå
flyttet.
Da nedgangstidén tok slutt, hadde ofte eiendomsretten gått tapt til de

----
43 SS-A
----
gårdene som hadde blitt fråflyttet og blitt liggende øde. Bare kirken og
kronen hadde jordebøker som kunne bevise deres eiendomsrett. Men
for andre var ikke dette mulig, da ingen visste hvem som hadde eid gård
ene 200 år tidligere. Jordveien var igjengrodd, og da nyrydningsmenn
tok fatt på å rydde jorden igjen ut mot slutten av 1500-tallet, trodde alle
at dette skjedde i kongens ålmenning, og slik nyrydningsmenn ble der
for kalt kongens husmenn, fordi de ryddet jord på kongens grunn. De
var ikke husmenn i den forstand vi normalt legger i begrepet. Vel var
man nok klar over at jorden hadde vært ryddet tidligere, men det var så
lenge siden, at den ble regnet som øde. Slik øde garder ble her i Trønde
lag kalt aun. Allerede i Aslak Bolts jordebok 1432 blir begrepet aut eller
aut i almerki brukt. Ordet al merki kan oversettes til allemannsmark,
med andre ord ålmenning. 4
Her i Verdal finnes en lang rekke -aun-navn. Vi skal imidlertid ikke
kom inn på dem her, bortsett fra å peke på at mot slutten av middel
alderen regnet man enda almenningsområdene for å være der hvor
ingen garder lå, hvilket da omfattet også slike ødegårder.
Vi må kunne tro at de fleste almenningsområdene her i Verdal hadde
sine egne navn. Likedan må vi kunne regne med at man stort sett var
klar over hvor grensene gikk. Men vi må også være klar over at propor
sjonalt med avstanden fra de bebodde stedene i bygda økte også uklar
heten og unøyaktigheten med hensyn til grensene. Enkelte almennings
områder hadde naturlige navn etter det området hvor de lå. Andre fikk
navn etter et markert topografisk kjennemerke så som et vann eller en
fjelltopp eller lignende. Samme området kunne også ha flere navn, alt
etter hva som syntes naturlig i den og den sammenheng. Ofte ble slike
navn brukt for å beskrive et almenningsområde nærmere. Et
almenningområde kunne være forholdsvis stort av omfang, og for
nærmere å stedfeste for eksempel en seter, kunne et fiskevann bli brukt
som referanse. En annen skikk som ser ut til å ha kommet i bruk sist på
1600-tallet og utover 1700-tallet, er å navngi et almenningsområde etter
en bestemt sag. Ofte fikk de enkelte sagbrukene rett til å ta tømmer fra
et almenningsområde. Det ble da denne sagens ålmenning. Eksempler
på dette har vi i Gren ålmenning, oppkalt etter Gren sag; Nedre Holmen
ålmenning, oppkalt etter Nedre Holmen sag; og Hauka ålmenning,
oppkalt etter Hauka sag.
Ellers er det i kildene funnet flere andre navn på almenninger som
ikke er i bruk i dag. De fleste av disse er lett å ta etter navnet, mens
andre må ha en nærmere forklaring. Følgende navn på almenninger er
funnet brukt her i Verdal: Østre Juldal ålmenning, Oppdal ålmenning,
Skjæker ålmenning, Skjækervold ålmenning, Skjækerdal ålmenning,
Skjækerå ålmenning, Tverå ålmenning, Sul ålmenning, Vethngen
ålmenning, Grønning ålmenning, Kalvdal ålmenning og Kirkealmen

----
44 SS-A
----
ningen. I tillegg kommer de tre som er nevnt ovenfor.
Men fra 1800-tallet brukes det stort sett bare navn på almenningene
som man kjenner i dag. Ikke alle er statsalmenninger. To er private al
menninger. Følgende navn brukes i dag: Volhaugen ålmenning, Leksdal
ålmenning, Malså ålmenning, Vera eller Juldal ålmenning, Kverndal
ålmenning, Småseteråsen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning, Fcers
ålmenning, Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Hoås ålmenning,
Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Tre av disse er matrikul
erte, nemlig privatalmenningene Vera eller Juldal og Færs, samt statsal
menningen Inns eller Sul.
I tillegg kan nevnes at Leksdal ålmenning delvis blir omtalt som
Vestre Leksdal ålmenning og Østre Leksdal ålmenning.
De ovenfornevnte navnene som ikke vanligvis er i bruk i dag, vil bh
behandlet under den ålmenning de hører hjemme. Men ett navn, Kirke
almenningen, må vi se litt nærmere på. Det er funnet brukt bare en
gang, nemlig i forbindelse med rapportene som kom inn til almennings
kommisjonen av 1861. Det har ikke vært mulig å stedfeste denne ål
menningen. En mulig forklaring kan være at dette navnet ble brukt om
et skogstykke som var benefisert en av kirkene i Verdal. Før salget av
det benefiserte godset var det en hel del garder som var benefisert kirk
ene, og det kan således ha vært et skogstykke som tilhørte en av disse.
En annen forklaring på navnet Kirkealmenningen er ganske enkelt
kirkebakken. Det var vanlig at man i eldre tid omtalte området rundt
kirkebygningen, eller helst fremfor denne, som kirkealmenningen. Dog
var denne skikken mest vanlig på Vestlandet. 5 Men det kan allikevel
være et enkeltstående eksempel på dette.
Noter.
1 NSLs. 343 f.
2 NSLs. 206.
3 NSLd.272.
4 Sandnes: Ødetid og gjenreisning s. 108.
5 NHLs. 155.
Gamle almenningsnavn i Verdal.

----
45
----


----
46 SS-A
----
BAKGRUNNEN FOR ALMENNINGSFORRETNINGENE OG
ALMENNINGSKOMMISJONENE
I de etterfølgende kapitler - hver ålmenning har fått sitt eget kapitel -
har vi prøvd å gi en kort og summarisk beskrivelse av den enkelte
almennings historie. Dette er ikke noen fullstendig almenningshistorie
for Verdal, og det er heller ikke tatt standpunkt til om de almenninger
som i dag kalles statsalmenninger, egentlig er bygdealmenninger eller
eventuelt har en annen status. Det hele går stort sett ut på å gjengi i
kronologisk rekkefolge de beskrivelser som er gitt over almenningene av
de forskjellige almenningsforretninger og almenningskommisjoner samt
bakgrunnen for disse.
Forholdet var nemlig det at det var visse hendelser som foranlediget
beskrivelsene. Disse hendelsene var som of test kongens ønske om å få
almenningene beskrevet for at han så kunne seige dem. Og i dette kapit
let er denne bakgrunnen forsøkt skissert.
Flere av almenningsbeskrivelsene inneholdt en innledende forklaring.
Av praktiske grunner blir disse innledningene gjengitt i dette kapitlet,
slik at gjentagelse ikke er nødvendig for hver ålmenning.
Videre vil vi her gi en oversikt over utviklingen som fant sted fra
rundt midten av 1600-tallet og frem til og med almenningskommisjonen
av 1861. Kongemaktens interesse for almenningene tok til å vise seg
før 1650-årene, men for Trøndelagsområdet, og spesielt for Verdal,
kom ikke denne interessen til å bety noen spesielt før den tid. Skog
bruket var en ny næring, og den fikk innpass i det sydlige Norge fra
først på 1500-tallet i og med at vannsagen ble tatt i bruk. Det var neder
lenderne som var de største avtagerne av norsk trelast på den tid, og det
var naturlig at de fra begynnelsen av denne epoken hentet trelasten fra
de havnene som lå nærmest på Norges sydkyst.
Men etter hvert vandret den nye næringen nordover. I 1620-årene
nådde den for første gang til Verdal, og den første sagen ble satt i drift i
Grundfossen. Men som det er fortalt i Skog- og sagbruks historien, tok
det noen tiår før sagbrukene blomstret opp her. Men da sagbrukene
hadde kommet i gang, kom også kongens lover til å få betydning her i
bygden. For en stor del av tømmeret ble nemlig skaffet tilveie i almenn-
ingene.
I det etterfølgende er det lagt vekt på de forhold som direkte eller
indirekte berørte Verdal.

----
47 SS-A
----
Kristian den femtes norske lov av 1687 er blitt nevnt tidligere. Men
foruten denne loven kom det mange lover og recesser som hadde sin
opprinnelse i København. Som allerede nevnt, hadde svært mange av
disse lovene til hensikt å beskytte skogene og dermed legge opp til en
fornuftig skogpolitikk. Men andre derimot hadde som sin første opp
gave å skaffe penger i en ellers slunken statskasse. Danmark-Norge var
nemlig innblandet i en rekke kriger i det 17. og 18. århundre, og krigfør
ing er kostbart.
Det første som skal nevnes her, er Kristian den femtes skogordinans
av 1683. Den var på syv punkter, og den såtte begrensninger for hvor
store trær som kunne hugges. De største forbeholdt kongen seg retten
til, mens man fritt kunne hugge mindre trær. Ordinansen gjentok også
påbudet om at bønder ikke fikk lov til å drive handel med tømmer eller
trelast. Dette skulle avhendes til sagbrukseierne. Man prøvde også å
forebygge skogbranner ved å sette strenge straffer for å forvolde brann i
skogene. Skogbranner var nemlig en vanlig foreteelse i skogene på den
tid, og hvert år gikk det tapt store verdier. Straffeutmålingen kan
imidlertid knapt sies å ha vært rettferdig. En odelsmann skulle miste sin
gard dersom han forvoldte skogbrann, og en leilending skulle miste sin
bygsel. Men en løsgjenger eller skogfinne skulle bøte med livet. Med
skogfinner mentes i denne sammenheng folk fra Finnland som drev
nybrottsarbeide i skogene, spesielt på Østlandet. Måten de drev dette
på, var ved utstrakt bråtebrenning, og som man lett kan forstå, måtte
dette forvolde en rekke skogbranner. 1
Allerede før denne skogordinansen var det blitt utnevnt en skog
inspektør for det sønnenfjellske Norge. Denne skulle ivareta konge
maktens interesser. Embetet ble imidlertid avskaffet i 1670. Allikevel ser
det ut til at skoginspektøren fungerte til ut i 1680-årene. 2 Og i
begynnelsen av 1680-årene ser det også ut til at det ble utnevnt en tilsvar
ende skoginspektør for det nordenfjellske Norge. Han hette Søren
Sørensen. I 1686 ble det utsendt en instruks for denne skoginspektøren.
Av hans mange gjøremål skulle han blant annet besiktige og beskrive
kongens skoger og almenninger, samt kirkenes, prestebordenes, de
benefiserte gårdenes og ryttergårdenes skoger. Grensene for disse skulle
ogsåoppmerkes.
Det er imidlertid ikke funnet noe direkte resultat fra Søren Sørensens
penn om denne ordren, men trolig har han sendt inn en rapport. I alle
fall har det kommet inn rapporter om rovdrift av skogene i Trøndelag,
for i 1707 så Fredrik den fjerde seg nødsaget til å sende ut et fredlys
ningsdokument. Det hadde nemlig kommet ham for øre at de os tilhør
ende og af en og anden bøxlede skoge og almindinge udi Trondhjems
stift meget skammelig forhugges, hvilket vil omsider udfalde for samme
distrikt i en og anden maade til stor skade og fordærvelse ... Dette var jo

----
48 SS-A
----
svært fremsynt av kongen,og vi skal ikke betvile hans oppriktighet når
det gjelder Trøndelagens ve og vel. Hans påbud var sikkert nok til beste
for landsdelen: ... straksen udi vores navn overalt udi Trondhjems stift
gjørforbud, at herefter aldeles ingen hugst maa ske udi de os tilhørende
og fra amtstuen bøxlede skoge og almindinger ...
Seiv om altså Verdal ikke er spesielt nevnt her, må man kunne regne
med at fredlysningen også gjaldt her. Riktignok er det grunn til å tro at
tilstandene var verre lengre mot syd hvor sagbruksvirksomheten hadde
vært drevet i lengre tid. Men som kjent, går det fort å ødelegge et skog
område når hugsten foregår fullstendig ukritisk. Og seiv om almenn
ingene ikke kan ha vært i en slik tilstand som det er beskrevet i et annet
avsnitt, hadde nok kongen skjellig grunn til å sende ut denne fredlys
ningen. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Så ser det ut til at det fulgte en periode på et par ti-år hvor det var
mindre aktivitet med hensyn til Verdal. Naturligvis ble skogen drevet
også i denne perioden, men det ser ikke ut til at sentralmyndighetene har
ofret Trøndelag noen spesiell interesse.
Men så i 1734 gikk det ut et skriv fra C. Rantzau til stiftamtmann
Bentzon med påbud om å innhente opplysinger om almenningene.
Christian Rantzau var forøvrig visestattholder i Norge på den tid. 3 Hans
skriv inneholdt blant annet følgende oppgåver satt opp punktvis:
1. Hvor mange almenninger og benefiserte skoger fantes i fogderiene, og hva de
2. I hvilket sogn eller anneks lå almenningene, til hvilket bygdelag hørte de, og hvilken
kirkelig instans eide de benefiserte skogene.
3. Almenningenes og de benefiserte skogenes daværende tilstand: var de uthugget eller
bevart, besto skogen av gran eller furu.
4. Omtrentlig utstrekning, størrelse og grenser for disse offentlige skogene.
5. Hvilke almenninger som var solgt, og i så fall når og til hvem.
For å foregripe begivenhetenes gang en smule, kan det fortelles at på
det tidspunktet var enda ingen almenninger solgt i Verdal. Det skjedde
først mot slutten av 1700-tallet. Derimot var det vanlig allerede da med
almenningssalg til private på Østlandet.
Stiftamtmannen sendte så i sin tur denne oppgaven videre til sine
fogder. Fra jogd Grimer i Stjør- og Verdal fogderi innkom 13. april
1735 et svar, hvor fra følgende gjengies:
Ellers maae Jeg herved underdanigst kortlig forestille: at hvad almindingerne betreffer:
Saa siger Almuen (som det og Billig synnes) at det er Bøygdens fælletz u-Skiiite
Skove, hvor de har deres Huustømmer, Skoughugst, udmarch eller udßast, effterdj
till de fleeste gaarder, der i den faste Bøygd ere oeliggende iche findes hiemßast end
siige udßast, som mand vill meene eenhver Gaard bør have, og nåar nu disse Bøygdens
fælletz u-skiffte Skove, schall holdes for Kongens Alminding, som de well har passeret
for, siden der, af de Bord, som af det Saug Tømmer, som der udj, effter Saug Ejernes
andgifvelse i Saug Mandtallet er hugget, er svaret Bord-schatt, Saa har som melt den
største del af de Gaarder, her i Fogderiet beliggende, iche den minste Hærhghed at

----
49 SS-A
----
føre sig Eyendommelig til Nytte Skaug og udmarch hvoraf de fleeste, som iche hafver
desbedre Korn Jorder, og desuden ner ved Søen beliggende, maae søge deres Næring
Skatter og Contributioner; Dette wil leg da som melt underdanigst hafve førestillet,
till paafølgende Deres Excellences Naadige Betenchning, om disse saa kaldede
Almindings Skover, eller Rettere sagt, Bøygdens Fælletz u-Skiffte Skove, tillige udj
den andbefallede Forrettning Ligesom Kongens Alminding, enten schall indlemmes
eller udluches.
Dette svaret gir ingen opplysninger som berører Verdal direkte, men
Griiner var som før nevnt fogd i Stjør- og Verdal fogderi, og dermed må
vi kunne anta at dette er dekkende også for forholdene i Verdal.
Et par-tre ord fra dette brevet kan trenge en nærmere forklaring. Det
gjelder ordene hiemßast, udßast og u-Skiffte Skove. hiemßast eller
hjemmerast var beite- og bruksområdet nær mest gården. Dette kunne
være privat eiendom for det enkelte bruk, men som oftest var det sameie
mellom flere bruk. 4 Hjemmerasten strakte seg ut mot utrasten. Utrasten
var egentlig den del av utmarken som lå lengst borte fra gården, men
den kunne også omfatte bruksrett i ålmenning. 5 Og med u-Skiffte
Skove forståes ganske enkelt uskiftet skog, det vil si skog som var felles
eie.
Alle de bestemmelsene som var blitt gjort gjeldende fra siste halvpart
av 1600-tallet og frem til først på 1700-tallet, utgjorde en nokså uover
siktlig mengde påbud, lover og bestemmelser som kanskje engang ikke
var ensartet for hele landet. Derfor kom det i 1726 en kodifisering av de
tidligere bestemmelser med til dels nøyaktige oppgåver over hvilke
størrelser av trær som kunne hugges til de bestemte formål. Videre ble
det understreket at all saging skulle foregå på de priviligerte sagene. 6
For å handheve disse bestemmelsene ble det opprettet en skogbruks
kommisjon, men allerede i 1739 ble denne kommisjonen forandret til et
generalforstamt. Dette generalforstamtet skulle sørge for at skogene ble
bevart ved at ungskogen ble spart, at det ble holdt bedre økonomi med
skogene, og at elvene skulle settes i bedre stand slik at fløtning kunne
foregå uhindret. Til å påse dette ble det ansatt forstbetjenter - holz
førstere. 1 (Se også avsnittet Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Men allerede i 1746 ble generalforstamtet avskaff et. Det ligger ikke
innenfor rammen av denne fremstillingen å ta standpunkt til hvorfor
generalforstamtet ble avskaffet, men vi kan vel anta at det var først og
fremst av økonomiske grunner. Den langsiktige virkningen av slikt
arbeid hadde man ikke øye for på den tid. Derimot merket man godt når
det begynte å bli utgifter som ikke syntes å kunne forsvares.
Men mens generalforstamtet var i virksomhet, sendte det i 1740 et skriv
til Rentekammeret hvor det pekte på nødvendigheten av å bevare
almenningsskogene nordenfjells. Spesielt ble det pekt på at de som var
bortbygslet til hugst, var drevet hardt. Det samme var forøvrig tilfelle
med de benefiserte skogene.

----
50 SS-A
----
Etter at generalforstamtet var avskaff et, skulle stiftamtmennene ha
tilsyn med skogene innen sitt embetsdistrikt. 8 Og det var vel som følge
av dette at stiftamtmannen i Trondhjem stiftamt i 1748 sendte ut et sir
kulærskriv til fogdene i amtet med påbud om å rapportere skogenes til
stand til ham. Blant annet ønsket han å få en oversikt over alle offent
lige skoger og deres tilstand. Men han ville også ha opplysninger om de
privateide skogene. Og likedan måtte rapporten inneholde oversikt over
alle sagbrukene. Som en forklaring på hvorfor han ønsket alle disse
opplysningene, sa han blant annet: ... paa hvad maade ald u-loulig
Skou hug imod Loven og Forordningerne kunde for ebygges til Skovenis
Nøtte og Conservation, forfremtiden paa det at baade de deforhuggne
skove kunde igien Tilvoxe og de end nu i nogen stand værende kunde
blive ved magt hereffter ved en slags bedre occonomies indrættelse end
hid til skeed er, ...
Han kunne vel sagtens trenge å gi en slik forklaring på sitt forlang
ende, for det var en stor oppgave han påla sin fogder i tillegg til alle de
andre gjøremål disse fogdene hadde.
Den 2. desember 1749 svarte fogd Petter Arnet. Han mente at opp
gaven han hadde fått var for stor til å kunne gi et skikkelig svar innen
den fristen som var tilmålt. Allikevel hadde han laget et ganske fyldig
svar som imidlertid var bygget på hva han hadde fått vite av almuen:
Ikke desto mindre, da Intet paa min Side til Hs. Majst.s. Tjeneste efter allerunderdan.
Pligt skal feile i alt hvad jeg formaar efter Ordre at tilveiebringe, saa vil jeg av det som
tilforn til Sagkommissionen og G.F.A. angaar Sagene og Skovene efter Almuens For
klaring er indgivet, excerpere det fornødne og Præstegjeld vis forfattet meddele min
Beskrivelse over saavel Sagene efter Mandtallet og Saugeiernes Angivelse, som
Skovene efter Almuens Forklaring alt i den Orden at først Sagene i ethvert Præstegjeld
forklares, dernest Skovene: 1) Almn. Skove, 2) Kongens og benefiserede Gaarders
Skove og 3) Proprietaire og Selveiergaardens Skove og blir da efter denne Orden for
Verdalens Prestegjeld:-
Og som nevnt, kommer da først beskrivelsen av sagbrukene i Verdal.
(Denne teksten er satt inn i Skog- og sagbruks historien.) Som Arnet sa,
hadde han også gitt en beskrivelse av de andre skogene foruten almenn
ingsskogene. (Disse beskrivelsene er satt inn i avsnittet om de benefiserte
skogene.) GFA er forøvrig forkortelse for generalforstamtet.
Om almenningene sa Arnet følgende:
Dernæst Skovene efter den Forklaring Almuen har gjort, saasom I. Almindings
Skoverne-
Som Almuen tilregner sig at wære deres fælletz udrast Og u-skifte Skowe, hwor eendel
Gaarders Opsiddere som inge Skow till deres paaboende Gaarder hawe, tåger Deres
Huus Tømmer og anden fornøden Bygnings Materialier som de till Gaardernes Rep
aration og vedligeholdelse item Ski-hug og Brende-weed behøver; Samme Almindings
Skowe udj Wærdalen er følgende og af den beskaffenhed som Almuen har forklaret
Nemlig:
Etter denne innledningen fulgte så almenningsbeskrivelsene. Dette

----
51 SS-A
----
var imidlertid ikke almenningsbeskrivelser av de almenninger vi kjenner
i dag. Det var en beskrivelse av hva som var almenninger i Verdal.
Inndelingen av disse almenningsområdene var av mindre interesse i
denne sammenheng. Allikevel ble det foretatt en inndeling. Denne inn
delingen hadde trolig betydning som referanse og ikke mer. Ettersom
disse almenningsbeskrivelsene til dels omfatter så store områder at flere
av dagens almenninger ligger innenfor en enkelt av almenningsstrekn
ingene, vil disse beskrivelsene bli tatt med her:
(1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bygdens yderste Gaarder, og
Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil
samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Ost Ligesaa = 1 Miil. Strækn
ingen bestaaer Deels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat
Deels af Ringe og Duelig Furue samt weirbrudt grann Skow, saasom det beste af
Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog findes endnu
paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel
Saw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes.
(2:) Opdahls Almindingen i Woche Annex tåger sin begyndelse fra LægsDahls
Almindingen og strecker sig øster till Straadals Fossen Vi Miil øster for Wæren som er
i Længden ungefehr - 6 Miil; men i Bredden underskeedlig Dels Vi Fierding Dels 1
Fierding og Lit mere. Streckningen bestaaende mesten af slette og Snaue Field hwor
intet, uden noget Bircke Kiier woxer, samt hist og her i Dahl Lægderne nogen Furue
og Grann Skow som dog er meget ud huggen till Saw Tømmer till ulwild Saug, og
hwor endnu een temmelig Deel Kunde Findes, som dog med beswærlighed og bekostn-
ing will frembringes, siden den nermeste og beqwemmeste Skow er ud huggen.
Skowen er ellers Bøxlet til Ulvild Saug, og af ingen Synderlig wext.-
(3:) Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af Wæren og Helg
aasen streckende sig Wester i Længden till Aarstad 5 Miel og Bredden samme Stæde
Vi, 1 fierding og Lit mere Skaugen bestaaende af Gran og Furue, med hist og her paa
de Snaue field eendel Bircke Kratt, den nedre Part af Skowen, Bøxlet for Justitzßaad
Hagen till Neder Holmen Saug-, hworudj saug Tømmer wirkes, ellers er Skowen paa
eendel Stæder noget wejrslitt og Ringe.
(4:) Suul Almindingen, liggende under Woche Annex bestaaende mesten af Snaue
Field, og hworpaa ingen Skow af Gran og Furue findes till Nytte icke heller nogen
Wexter Skow som kand gifwe andledning at beskrifwe Streckningen.-
(5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lef
ringen beliggende streckende sig i Længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Miel. -
Skowen som af Almuen til Gaardernes fornødenhed er ud huggen, bestaaende af
Smaae Gran, samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer.
(6:) Ramsaas Almindingen. - streckende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i
Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaards fornødenhed er meget ud
huggen bestaaer ag een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende weed, samt
hist og her i Dahl Læggerne Lit Huustømmer.-
(7:) Wolhougs Almindingen streckende sig øster i Længden = 3 Fierdinger og i Nord
Vi Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig Gran og Furue, till gandske Liidet
Huus og Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom
den af Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen.-
Opdahls Almindingen er et navn som bare er funnet nevnt ved denne
anledning. I beskrivelsen av Leksdal ålmenning står også navnet Opdals
Fieldet nevnt. Det kan ikke være annet enn Hærvola. Navnet Oppdalen
Bind VI A —4

----
52
----


----
53 SS-A
----
er forøvrig en sjelden gang brukt om Helgådalen også i våre dager.
Innenfor det området som er beskrevet, ligger i dag Malså statsalmenn
ing og den nordre delen av Vera eller Juldal ålmenning. Men avstandene
som er oppgitt, må taes med en klype salt. På den tid var en norsk land
mil noe lengre enn en mil etter det metriske systemet. Den var på rundt
11,3 km. Riktignok er det grunn til å tro at en mil i terrenget var noe
kortere, men seks mil er allikevel en stor distanse. Fra Hærvola ville det
ha plassert grensen et par-tre mil inne i Sverige. Det kan også nevnes at 1
fjerding var !4 av 1 mil. 9
Dend2den Woche Annexes Alminding dekket sannsynligvis den søndre
delen av Vera eller Juldal ålmenning og Kverndal statsalmenning.
Det ser her ut til at dette området må ha omfattet midtområdet i Verdal,
det vil si området mellom Helgådalen og Inndalen. Også her må av
standene behandles med forsiktighet.
Av Suul Almindingen får vi her ingen beskrivelse, men på grunnlag av
de andre almenningene som er nevnt, er det grunn til å tro at denne
strekningen omfattet alt sønnenfor Vera eller Juldal ålmenning og
Kverndalen ålmenning fra svenskegrensen til Tromsdal ålmenning. I så
fall omfattet denne i hvert fall deler av Inns eller Sul ålmenning, hele
Færs ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenning og Hoås
ålmenning. Årsaken til at dette området bare omtales i generelle vend
inger skyldes trolig at skogen lå for langt borte til at den kunne utnyttes
skikkelig av de sager som eksisterte.
Men trolig var ikke beskrivelsene gode nok, for i 1752 kom det et nytt
skriv fra Rentekammeret med ønsker om opplysninger om almenning
ene og kongens og de benefiserte skogenes tilstand og størrelse. Hvor
vidt det ble gitt noe svar på dette brevet, har ikke vært mulig å finne ut
av, men i september 1756 gikk det atter ut et sirkulærskriv til fogdene og
sorenskriverne i amtet med beskjed om å avholde besiktigelsesforret
ninger over de kongelige almenninger med behørige Laug-Rættes-Mænd.
Dette resulterte i almenningsforretningen av 1758. 1758-forretningen
ble også kalt en besiktigelse. Det er en sannhet med modifikasjoner, for
det er lite som tyder på at lagretten var ute i terrenget. Trolig er beskriv
elsene bygget på vitneavhør. Den innledes slik:
Dette kartet er laget på grunnlag av fogd Petter Arne ts almennings
beskriv eiser i 1749. Det er svært mange usikre forhold som spiller inn
her slik at mange forbehold må taes med hensyn til grensene. Almenn
ingene er nummerert i samme rekkefolge de er beskrevet av A r net: 1 =
Lægsdals Almindingen, 2 = Opdahls Almindingen i Woche Annex, 3
= Dend Iden Woche Annexes Alminding, 4 = Suul Almindingen, 5 =
Tromsdahls Almindingen i Woche Annex, 6 = Ramsaas Almindingen,
og 7 - Wolhougs Almindingen.

----
54 SS-A
----
1758 den 18 July anfangede mand med allmendingens Besigtelse i Wærdalen,
hworwed war nærwærende Fogden Hr. Arnet tilligemed efterskrewne Lawrættes
mænd: Lænsmanden Arent Ellefsen Hallem, Halwor Lunden, Thore Østgaard, Ole
Mønes, Elias Bolgaard og Anders Molden.
Verdal ser ut til å ha blitt delt i fire almenningsstrekninger. Bare
Volhaugen og Leksdalen har fått noen lunde den fasong de har i dag.
De øvrige almenningene er mer eller mindre innbefattet i hva som kan
kalles to almenningsstrekninger. Men i likhet med beskrivelsene fra
1749 skulle disse beskrivelsene bare slå fast hva som var almenninger i
Verdal. Og seiv om detaljene mangler, må man innrømme at det går
klart frem hva som ble regnet som almenningsområder. Naturligvis kan
det diskuteres hvor grensene gikk mellom de beskrevne områdene, men
det blir bare av akademisk interesse på dette tidspunkt. Det spilte nemlig
mindre rolle hvor en delingslinje mellom to almenningsområder gikk så
lenge der var klart at begge områdene var ålmenning.
Beskrivelsene av almenningene lyder slik:
Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl. allmindmgen at
Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i Sør til Færælwen, derifrå i
Sydost til Fersvandet og Langs øster til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og Nordre
Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og over til de Svendske grændser,
hworwed strækningen gaar lige til mit for Suul og sidn tilbage forbie Suul-, gaardene
og Ingdalens ejendele alt indtil Ramsaasen igien. I denne Strækning war ingen anden
Skow, end alleene noget fuhrue og hist og her noget gran i dahl Lægdrne som ej kand
nyttes' til andet end til de der om Kring Liggende Sætter huusens Reparation og for-

Hårskallen sett fra nord i Fr 01. Når almenningsbeskhvelsen av 1758 sier
at Verdalsalmenningene strakte seg forbi Hårskallen, må ikke det taes
bokstavelig. Hårskallen har vel aldri noen sinne blitt sett på som å ligge i
Verdal. Ei heller har den vært noe grensepunkt. Trolig ble den nevnt
som et merkepunkt.

 

----
55 SS-A
----
nødenhed. Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem for
bie Qvendalen og sidn i øster til Suul mærket paa Søndre side, hworfra almindingen
igien gaaer i Nordost, til Høysete, og siden i Nordwest hen mod Lexdals allminding. I
denne strækning war Skow paa efter skrewne stæder saa som i Qvendalen hwor Skowen
er bøxlet till Neder Holmens Saug af Justits Raad Hagen, udj Juuldalen, wed og om
kring Wers wandet, og Helgaae Elw, item wed Schiæckerwandet og den der af
kommende ælw, som alt er bøxlet til Ulvild Saug hans Majts tilhørende og Hr. Rasmus
Bøysen Hagen har i brug: Widere fandtes ovver for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og
her noget Skow som war werrslidt og for endel uduelig, og ej til andet tienlig end til
Brænde weed og Bygnings wærk for de der i Sircumference Liggende Sætrer. I en dahl
kaldes Masaae-dal ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hworti! kunde
hugges aarlig 18 tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger.
Den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, da lexdals allminding blew
overseet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde
Sauge ere mentioneret, M : :/: (2. juni 1756) ser paa Sagh. :/
paa Westre Side af Lexdalwandet begynder allmindingen igien, kaldes Wohlhougen,
owen for Wigenn og grændser Langs Sparboens allminding indtil Heyen, og siden paa
Søndre Side Langs Bøigden. Der war iche andet Skow som Bierke Lider og Myhr
Stugur thi det som har wæret grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af
Bøndrne til deres Gaarders Fornødenhed udhugget saa at gandske lite er igien, som er
Smaat - og afhøgret, uden at tiene til andet end til Skeefang.
Nærmere kommentarer eller forklaringer er ikke nødvendig med
hensyn til Volhaugen. Den beskrivelsen er forøvrig også tatt med under
behandlingen av Volhaugen ålmenning. Heller ikke Leksdal ålmenning
behøver noen nærmere omtale i denne sammenheng etter som den ikke
er direkte omtalt i denne beskrivelsen. Årsaken til det er at Leksdalen
ble befart og beskrevet i 1756 i forbindelse med befaringen av Lund sag.
Derfor viste man til den forretningen ved denne anledning. Og den be
skrivelsen er satt inn i kapitlet om Leksdal ålmenning.
Men hva som må forståes som to almenningsstrekninger, den ene fra
grensen mot Skogn til svenskegrensen, og den andre i en stor bue fra
Lindset i Kverndalen via Vera til Leksdalen, må vi se litt nærmere på.
Den første innbefattet Ramsås ålmenning, Hoås almenninger, Tromsdal
ålmenning, Inndal almenninger, Færs ålmenning og den sydlige delen av
Inns eller Sul ålmenning. Dette vil si områdene på sydsiden av Verdalen.
Imidlertid ser det ut til at den andre strekningen også omfattet en del på
sydsiden av Inna. Helt sikkert omfattet den Kverndal ålmenning, Vera
eller Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. I tillegg tyder beskrivelsen
på at Sulgårdenes gårdsskoger befant seg innenfor sydgrensen av dette
store området. I så fall må grensen ha krysset Inna et eller annet sted i
nærheten av Vaterholmen. Som det går frem av kartet over delingen av
utmarken til Sul-gårdene i 1806, strakte denne utmarken seg langt syd
over.
Naturligvis må man ikke ta disse beskrivelsene helt bokstavelig. De
anga bare sånn omtrent hvor grensene gikk. Og dessuten var dette en
grenselinje mellom to almenningsområder som støtte opp mot hver-

----
56 SS-A
----
Grensene mellom gårdene i Sul som fastsatt i en grensebeskrivelse av 15.
september 1806. Hele beskrivelsen er inntatt som kilde. Tallene på
kartet refererer seg til hvilket nummer den enkelte gard hadde i beskriv
elsen: 1 = Stormoen, 2 = Lillemoen, 3 = Brenna vestre, 4 = Brenna
østre, 5 = Sulstuen vestre, 6 = Sulstuen østre, 7 = Karlgård, 8 =
Østgård, 9 = Tømte, 10 = Vestgård. Dessuten er det tre
delingsområder merket med Do. Disse delingsområdene var delt mellom
flere garder. ? betegner uklare områder.


----
57 SS-A
----
andre, og det var således ikke av avgjørende betydning hvor grensene
gikk så lenge begge var almenninger. Vi må huske på at dette ikke var
noen beskrivelse som skulle brukes ved et eventuelt salg. Slike beskriv
elser fulgte senere.
I 1760 ble så generalforstamtet gjenopprettet. Og på nytt ble det
ansatt holzførstere som skulle påse at bestemmelsene ble fulgt. Deres
oppgåver var omtrent de samme som de oppgåvene holzførsterne tidlig
ere hadde hatt. Generelforstamtet kom også denne gang til å eksistere
bare i kort tid. Allerede i 1771 ble det nedlagt, og årsaken var trolig den
samme som første gang, nemlig økonomien. 10 I og med at general
forstamtet hadde vært i virksomhet i to adskilte perioder, blir det ofte
omtalt som Det eldre generalforstamt og Det yngre generalforstamt.
Men i den tiden både det eldre og det yngre generalforstamt hadde
eksistert, hadde noen av holzførsterne blant annet hatt Verdal som
virkeområde. Det eksisterer en del rapporter fra deres hand som berører
Verdal. Disse vil bli behandlet nærmere et annet sted i denne boken. (Se
Skogvesenet - virksomhet i Verdal.)
Her skal allikevel nevnes at i 1768 ga generalforstamtet ordre om å
sørge for at det ble opptatt fortegnelse over og gitt beskrivelse av de
almenninger som fantes. Den daværende holzførster J.F. Wøllner
sendte ved et par anledninger samme året en beskrivelse av almenning
ene i Verdal. Wøllners beskrivelser av almenningene baserte seg nokså
mye på hva som var sagt i de tidligere almenningsforretninger, men al
likevel kom det til en del nye ting. I sitt svar datert 1. oktober 1768 sa
han følgende:
Fortegnelse over alle udi Stør og Werdahls Fogderie befindende Allmindings Skove,
være sig de Kongelige, som de Allmindinger Bøygden formeener sig at have Rettighed
til, samt hvo der er Bøxlet eller ikke.
Etter denne innledningen fortsatte han med sin almenningsbeskriv
else. Men seiv om han brukte navn på almenningene som skulle tyde på
at han hadde oversikten, viser beskrivelsene at navnene langt fra er
dekkende.
Werdahls Præstegield.
No. 16 Ramsaassen AUminding.
Begynder Wed Ramsaassen og Øster forbie Haarschallen i Sør tijl Ferswandet, og
Langs Øster til Guddings Elwen indtil Støraassen og Nordre siidn forbie Stor Myhren
indtil Suul og siden tilbage forbie Suul gaardene og Ingdahlens Ejendeele indtil
Ramsaassen.
Denne AUminding er underlagt den Kongl Ramsaas Saug og nu paa 5 combinerede
Aar forpagtet til Hr General Auditeur Kierulf.
Her i er een megen god Saug tømmer Skow.
No 17 KalvDahlens AUminding.
Fra gaarden Lindset gaar den opeftter forbie Qendahlen, og siden i Øster til Suul paa

----
58
----


----
59 SS-A
----
Søndre Siidn hwor fra den igjen gaar til NordOst tii Høysette, og siden i Nordwest hen
til Lexdahls Allminding.
Denne Allmindings Strekning er tilßøxlet Justice Raad Hagen, nu bruges af General
Auditeur Kierulf.
Her i findes eendeel Saug tømmer Skow, dog ikke af nogen Wærdie.
No 18 Juuldahlens Allminding.
Begynder i Juuldahlen Wed og omkring Wærwandet og Helgaae Elv, item Wed
Schiæcher Wandet og den der af kommende Elw.
er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne
Stæder betydelig Skow.
No 19 Masaadahlens A llminding
Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til Hr. Obriste
Lieutenant Klyver.
Der udj skiøn Skow til Saug tømmer.
No 20 Lexdahls Allminding.
Begynder paa Westre siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen
for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Allminding indtil Heyen, og siden paa
Søndre Siide Langs Bøygden.
Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver.
Udj denne Allminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow
tilbage.
Hele rapporten avsluttes med følgende:
Flere Allmindinger een hwad som her er andført, har jeg ikke eftter nøyeste under
søgning faaet Kundskab om Og saaled underdanig forfattet.
af
J.F. Wøllner
Almenningsstrekningene slik de er beskrevet i 1758.1 denne beskhvelsen
fikk almenningene hverken navn eller nummer, men de etterfølg
ende almenningsforretninger viste til denne forretningen, og de brukte
benevnelsene Den første almenningsstrekning, Den andre almennings
strekning og så videre i den rekkefolge de var blitt beskrevet i 1758.
Tallene på kartet refererer seg således til denne nummerering: 1 = Den
første almenningsstrekning, 2 = Den andre almenningsstrekning, 3 =
Den tredje almenningsstrekning (Leksdal ålmenning), og 4 - Den
fjerde almenningsstrekning (Volhaug ålmenning). Også her er grensene
høyst usikre. Spesielt er det grunn til å tro at når det i beskhvelsen står
Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl.
allmindingen at Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i
Sør til Færselwen, betyr ikke dette at man ansa den delen av Skogn som
denne beskrive/sen omfatter, som a tilhøre Verdal. Tro/igfulgte grensen
den aksepterte grenselinjen. Men Hårskallen var et ypperlig referanse
punkt som er synlig fra store deler av nedre Verdal, og den ble ganske
sikkert brukt på den måten.

----
60
----


----
61 SS-A
----
Man fristes her til å betvile den samme Wøllners ord når han sier at
dette er skrevet eftter nøyeste undersøgning. Til det er det for mange
feilaktige opplysninger og uklarheter som kommer frem. Dessuten var
brevet datert Trondhjem. Trolig har han ganske enkelt skrevet av den
beskrivelsen fogd Arnet ga i 1758. Og denne har han visstnok heller ikke
lest nøyaktig. For der sto det at Leksdal ålmenning ikke ble behandlet
fordi den var omtalt i 1756. Men Wøllner fortutsatte tydeligvis at det
var Leksdal almennings beskrivelse som fulgte, og han skrev derfor av
omtalen av Volhaugen ålmenning under Leksdal.
Når det gjelder Ramsås ålmenning som Wøllner nevnte som den
første i Verdal, ser vi at han ga den den samme beskrivelsen som Arnet
hadde gitt Den første almenningsstrekning i 1758. Også her forekommer
det unøyaktigheter. Fra Guddingselven gikk grensen til Sulsjøvolden i
henhold til forklaringen av 1758, mens Wøllner lot grensen gå til Sul fra
Guddingselven. Men hva han på dette sted kaller Suul, er utvilsomt Sul
sjøene eller Sulsjøvollen. Interessant er det imidlertid at Wøllner kalte
hele strekningen for Ramsås ålmenning.
Også for den neste ålmenningen brukte Wøllner et navn som bare
dekket en mindre del av hele området. Han kalte den Kalvdalen ålmenn
ing. Kalvdalen er som kjent, en sidedal mot nord fra Kverndalen. Men
hele det store området som Wøllner betegnet som Kalvdalen ålmenning,
er identisk med hva som ble kalt Den andre almennings strekning etter
Arnets beskrivelse av 1758.
Men så kom han til Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. Noen
nøyaktige grenser for disse ga han ikke, men begge to befinner seg
innenfor den ålmenningen han kalte Kalvdalen ålmenning.
Numrene 16 og 17 i Wøllners rapport omfatter så store områder at
flere almenninger befinner seg innenfor grensene til dem. Men numrene
18, 19 og 20 dekkes hver for seg av eksisterende almenninger. Deres
beskrivelser er derfor også gjentatt under de respektive almenningene.
Wøllners rapport av 1768 innebærer egentlig ikke store forandringer fra
det kartet som kan tegnes etter Arnets rapport av 1758. Men en del av
hans navn er anderledes, og likeledes oppgir han to almenninger
innenfor en annen. Disse er avmerket med stiplede linjer. Wøllner
nummerete almennningene fortløpende fra herred til herred, og av den
grunn benyttes hans nummerering her: 16 = Ramsåsen ålmenning, 17
= Kalvdalen ålmenning, 18 = Juldalen ålmenning (ligger innenfor
Kalvdalen ålmenning), 19 = Malsådalen ålmenning (ligger innenfor
Kalvdalen ålmenning), og 20 = Leksdalen ålmenning (er egentlig
Volhaugen ålmenning). Leksdalen ålmenning er således ikke beskrevet,
seiv om den nok var der.

----
62 SS-A
----
Til tross for de etter hvert nokså mange almenningsbeskrivelsene ga
Rentekammeret seg ikke. Stadig kom det nye ordrer om beskrivelser av
almenningene. I 1778 ble det sendt et sirkulære til stiftamtmennene i
Norge. Skrivet omhandlet de påtenkte almenningssalgene, og Rente
kammeret ønsket å få en beskrivelse av almenningene som muliggjorde
salg. Stiftamtmannen i Trondheim videresendte dette til sine fogder.
Petter Arnet, fogden i Stjør- og Verdal fogderi, svarte samme år at
han i årene 1757 og 1758 hadde sendt inn beskrivelser av almenningene i
sitt fogderi, og nå sendte han en gjenpart av disse beskrivelsene.
Men tydeligvis var ikke Arnets beskrivelser nøyaktige nok, for i en av
Rentekammerets journaler for 1784 angående almenningssalg står følg
ende om Arnets rapporter:
Stiftsamtm. tror ikke at den givne oplysning i hens til strekningene og grendsene er saa
nøiagtige som udfordres baade for at sælge dem til mest fordel for kongens casse, som
og for at give kiøberne en betryggende eiendom.
Dette førte da til at det gikk en rekke brev frem og tilbake mellom de
respektive instanser, helt til at Rentekammeret i 1786 ga stiftamtmannen
i Trondhjem ordre om å sørge for at almenningsforretninger ble iverk
satt. Dette brevet sa blant annet at man ønsket en nøyaktig beskrivelse
av almenningene av den enkle grunn at man ønsket å seige dem. Man
summerte også opp hvordan det skulle skje, og hva som skulle opplyses.
Beskrivelsene skulle utføres av en lagrett. Grensene skulle beskrives
nøyaktig. Ikke bare skulle grensene mot private områder fortelles,
grensemerkene skulle også angies. Videre ønsket man å vite almenning
enes omtrentlige lengde og bredde. Likeså om det fantes skyldsatte
garder, rydningsplasser og engsletter. Disse skulle oppgies med nøyakt
ige opplysninger med navnet på eierne eller brukerne. Til slutt skulle
forretningen publiseres allerede på neste ting for å kontrollere om det
hadde kommet til nye ting som var blitt avglemt under selve forretning
en.
Dette skrivet fra Rentekammeret førte så til at stiftamtmann 1.8.
Dons skrev til fogd Arnet og sorenskriver Resch og gjenga hva Rente
kammeret hadde sagt, og han befalte så disse å avholde almennings
forretninger i fogderiet. Fogd Arnet i denne sammenheng var ikke den
samme som Petter Arnet som tidligere er omtalt. Ved denne anledning
en var det en ny Arnet, Arnt Christopher Arnet. Trolig var dette en sønn
av den tidligere fogden. Og som et sidesprang kan det være av interesse
for oss verdalinger at den sorenskriver Resch det er tale om, trolig er den
som Reschvold, en part av Nestvold, er oppkalt etter. Dette navnet
uttales Riksvold. u
Den 24. juli 1787 ble det så utsendt stevning til almenningsbefaring i

----
63 SS-A
----
Verdal, og 12. september samme år ble almenningsforretningen på
begynt.
Almenningsforretningen i 1787 innledes på følgende vis:
Anno 1787 den 12te September blew Retten sadt paa Gaarden og Dragonqwartereet
Holmlien høyt oppe i Werdahlens Præstegield med Efterskrewne af Fogden Arnet op
nevnte Eedsorne og u-partiske Laugretts mend: Swend aagesen Haugan, Johan
Torkildsen Kolstad, Ole Olsen Stor Langdal, Johan Andersen Holmlien, Anders Olsen
Ingdahl og Hans Gundbiørnsen Holmen. Aaverwærende Kongs Mayts Foget Arent
Christopher Arnet og Bøygde Lænsmanden Ole Sewaldsen for herfrå at undersøge og
erholde oplysninger om dette Præstegields Almindinger Grændse Mærker og wiidere
efter da herom fra Rente Cammerets igiennem Amtet indløbne ordrer under Bde Julii
og 19de Augustii 1786, Som Fogden fremlagde og som blew læst.- Fogden derefter til
kiendegaw, at han til alle og enhwere Efterretning baade inden- og uden-Bøygden har
udi de priwiligerede Trundhiems Adresse-Comptoirs Efterretninger saawel som wed
Placater i Fogderiet at Kirke Bakkene Ladet Kundgiøre denne Forretnings Foretægt
efter saadan Notification: - Almuen som indfandt sig wed denne Forretning tilkiende
gaw at den oplæstePlacat ikke een men Mange Søndage till alles Efterretning er
blewen af Kirke-Bakken oplæst og Kundgiort. Desuden mødte Proprietair Rasmus
Hagen med hans søn Theodorus Hagen, og Kiøbmand Thonning af Tronhiem, som
begge eye betydelige Saugbruge heri Præstegiældet, for at iagttage deres Rett
Fogden Arnet derefter fremlagde gienpart af den udi Aaret 1758 holdte Almendings
Besigtelse, og endskiønt det Kongelig Rente Cammer ikke har funden samme
Oplysselig nok, formeente han dog den Kunde tiene til Weyleedning wed denne
Forretning, hworfor han for det første begiærede Almuens Swar om de da befarede
Strækninger ikke endnu hawe samme nawn, dernæst at de nøyaktigens will beskriwe
mærkerne med hwad wiidere, som nu (uleselig). Den udi aaret 1758 den 18de Julii
begyndte Forretning blew læst. Man undersøgte derpaa den udi samme Forretning
første beskrewne Strækning, som begynder og ender wed Ramsaasen og efter nøyeste
indhæntede Kundskaber fra de tilstedewærende meest kyndige, ældste og
paaliideligste Mænd, erfahrede Mand at i samme ligger:
Seiv om de store almenningsstrekningene ved denne anledning ble mer
oppdelt og gitt navn, var ikke denne forretningen stort mer nøyaktig
enn de tidligere. Retten befant seg nemlig hele tiden på Holmlien høyt
oppe i Wærdahlens Præstegield, og beskrivelsene ble foretatt på grunn
lag av vitneavhør.
Forretningen ble imidlertid utlyst temmelig grundig, og det kan være
interessant å merke seg at Trundhiems Adreesse-Comptoirs Efterretn
inger ble benyttet. Dette er nemlig det samme som den nåværende
Adresseavisen.
Hele forretningen avsluttes med følgende ord:
Fleere Almindinger wiste ingen at opgiwe, og fra Inderøens Fogderie mødte ingen med
Indsigelse mod de mærker, som under disse undersøgninger er Mentionerede at wære
Skiælne Mærker imellem Inderøen og Stør- og Wærdahls Fogderier -
Men som det går frem av pålegget fra Rentekammeret, var hensikten
med denne almenningsforretningen å beskrive almenningene med
henblikk på salg. Almenningsbeskrivelsene fra 1749 og 1756/58 anga
hva som var almenninger i Verdal. Men disse beskrivelsene kunne ikke

----
64 SS-A
----
brukes ved salg. For det første var de for generelle, og for det andre
dekket de for store områder.
Sist på 1700-tallet foregikk som nevnt en rekke salg av almenninger,
og det var for å muliggjøre disse salgene at forretningen av 1787 fant
sted. Det som tidligere hadde blitt kalt almenningsområder eller -strek
ninger, ble delt opp i mindre deler. Etter den nye inndelingen er det
interessant å legge merke til at de totale almenningsområdene nå synes å
være mindre enn før. Men dette skyldes ikke at almenningene i seg seiv
ble mindre. Det var bare områdene som ble beskrevet med henblikk på
salg, som fikk sine grenser nøyaktig beskrevet. Og for å unngå tvil,
unngikk man å la almenningene få felles grenser hvor det kunne være
grunnlag for senere tvister. Områdene mellom og utenfor de beskrevne
og navngitte almenningene, var fortsatt almenningsområder, bortsett da
naturligvis fra de områder som allerede på det tidspunkt ble betraktet
som tilhørende gårdsvaldene. Og folk flest på den tid var også klar over
hva som var ålmenning, hva enten den var beregnet til å selges eller ikke.
Men etter hvert som tiden gikk, glemte man bakgrunnen og hensikten
med denne forretningen, og til sist var man av den formening at
almenninger var kun de områdene som befant seg innenfor de beskrevne
almenningsgrensene. Rimeligvis gikk man gradvis til å betrakte
områdene utenfor som et slags ingenmannsland. Uten at noe kan sies
for sikkert, må det kunne antaes at enkelte garder fikk sine skog
strekninger utvidet nettopp i disse områdene. Videre skal vi være klar
over at de fleste av gårdene som lå i utkantområdene og grenset mot de
tidligere almenningene, var proprietærgods. Det er ingen grunn til å tro
at disse proprietærene bevisst handlet uærlig. Mer sannsynlig er det at
de fulgte vanlig praksis. Antageligvis er dette forklaringen på at
proprietærenes skogeiendommer allerede fra rundt århundreskiftet
17/1800 kom til å fylle opp områdene mellom almenningene.
Forklaringen på denne spesielle holdningen til almenningene, som
opprinnelig var sett på som felles eiendom, og som ingen kunne berike
seg på utilbørlig, ligger ganske sikkert i det motsetningsforholdet som
gjennom lang tid hadde utarbeidet seg mellom kongemakten og bruks
berettigede bønder. Kongemakten hadde aldri bestridt bøndenes
spesielle rettigheter i almenningene, men kongemakten forbeholdt seg
retten til inntektene av den nye næring skogbruk som almennings
skogene ga muligheter til. Dette var ikke noen gammel rettighet
bøndene kunne påberope seg å ha hatt hevd på. Og kongemakten hevdet
og håndhevet sin eiendomsrett til denne fortjenesten uten at bøndene
kunne gjøre mye fra eller til.
Når så kongemakten som følge av sine egne påbud og bestemmelser
nærmest frigjorde store skogstrekninger, er det ikke til å undres på at
bøndene begjærlig grep den sjansen til å få ta litt del i den fortjenesten

----
65 SS-A
----
skogen og skogbruket hadde gitt mulighet til. Dersom motsetnings
forholdet mellom konge og bønder ikke hadde eksistert, er det helt
usannsynlig at andre bruksberettigede i de berørte almenningene uten
videre ville ha godtatt denne utviklingen. Forklaringen ligger ikke i at
begrepet ålmenning fikk en annen betydning. Derimot ble begrepet gard
utvidet til å omfatte de nærmest liggende skogområdene. Denne ut
viklingens opprinnelse ligger nok lengre tilbake i tiden enn sist på 1700-
tallet. Men også den eldste utviklingen skjedde nok med alle bruks
berettigedes samtykke og viten. Og man passet nok grundig på at ingen
forsynte seg utilbørlig av hva som ble regnet som fellesgoder.
I Verdal ble det solgt to almenninger etter dette, nemlig Vera eller
Juldal ålmenning og Færs ålmenning. I alle fall eksisterer det salgs
dokumenter for disse. En tredje, Inns eller Sul ålmenning, har også
skiftet status i samme periode eller muligens noe senere. Men det
eksisterer ikke noen dokumenter om dette salget. Disse forholdene vil
imidlertid bli nærmere behandlet under de respektive almenningene.
Seiv om det også etter dette kom krav fra Rentekammeret om opp
lysninger om almenningene, ser det ikke ut til at det har medført nye
almenningsforretninger. Men da Norge ble skilt fra Danmark i 1814,
måtte de norske myndigheter seiv skaffe seg opplysninger om al
menningene. 11815 behandlet Stortinget spørsmålet om almenningene,
og det ble vedtatt å innhente opplysninger fra amt- og fogdearkivene.
Som følge av dette pålegg sendte Nordre Trondhjems amt et skriv til
fogderiene samme år - med ordre om å sende inn opplysninger om
almenningene.
Fungerende fogd Støp kunne imidlertid i sitt svar gi få nye opp
lysninger, ettersom han var nylig tilsatt i sitt embete, og han hadde ikke
rukket å få tatt avskrift av de protokoller som fantes i fogdearkivet.
Selve svaret gir ikke oss så mye å bygge på, men i avslutningen nevner
han følgende almenninger i Verdal: Hoeaas, Ramsaasens, Ingdahlens,
Svarthoved, Mosaae, Lexdahlens, og Wohlhougens Almindinger i
Werdahlens (prestegjeld). Mosaae er forøvrig feilskrift for Malså. Så
avslutter han med følgende setning:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Brevet er datert 31. januar 1816.
Dette skulle således bety at de øvrige seks almenningene ikke lenger
var statens eiendom. Disse seks var: Vera eller Juldalen ålmenning,
Kverndal ålmenning, Småsæteråsen ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning.
Dette førte så til at en matrikkelkommisjon som var i arbeid i 1820,
skrev følgende:
Den 28de Marts fortsatte Commissionen det paabegyndte Arbeide med Indførelser af
Grundeiendommene med deres Sammenligningstal i Protocollen; men førinden dette

----
66 SS-A
----
Arbeide var tilendebragt foretog Commissionen sig i Anledning af en fra Amtet
meddeelt Skrivelse af 31te Januar 1816 til samme fra const. Foged Støp, nærmere at
bestemme Sammenligningstallene for de Almindinger i Verdalens Tinglaug, som ikke
henhøre blandt Statens Eiendomme. Bemeldte Skrivelse omhandler denne Gjenstand
til Slutning saaledes
«Endelig skulle jeg ikke lade noen uanmerket, at efter den end Contributionens
«Regnskab at fremlagte Jordebog Udvisende en Staten ikke eiende flere af de i
«medfølgende Befarings-Forretning anførte Almindinger end følgende, FL: hoeaas,
«Ramsaasens, Ingdalens, Svarthoved, Mosaae «./. Malsaae ./.», Lexdalens og
«Volhougens Almindinger i Verdalens, (så følger noen tilsvarende almenninger i
«Stjørdal) Præstegjælde. De øvrige skal Tid efter anden vere bortsolgte og nu Privates
«eiendom.» -
Heraf følger, altsaa, at Almindingerne No 376 Væren eller Juldal, No 377 Smaa
sæteraasen, No 378 Kværndal, No 379 In eller Suul, No 380 Færen og No 385
Tromsdal ikke kunne betragtes som Statens Eiendommer, men derimod ansaaes som
tilhørende private Eiere. -
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de
førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks Protsespant skifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given
redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den sidst anførte
Alminding, No 380 Færen er indbefattet under den i Størdalens Thinglag No 549 lige
ledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenligningstal 454
maa afdrages da for den Deel af Selboe Werks samlede Eiendom, som her i Thinglaget
er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beliggende Deel at
Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308/11/20.
Som man forstår, ble alle privat eide almenninger skyldsatt ved denne
anledning. Det er forklaringen på at det i Verdal finnes tre matrikulerte
almenninger, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning og Færs ålmenning. Senere ble det, som vi vil se under Inns
eller Sul ålmenning, slått fast at dette i virkeligheten var en stats
almenning. Derfor er dette den eneste matrikulerte statsalmenningen i
Verdal.
De øvrige almenningene som fogd Støp mente måtte være privat eien
dom, er ikke behandlet videre av denne matrikkelkommisjonen, og de
ble vel ansett for å være statsalmenninger.
Men det offentlige var fortsatt ikke fornøyd med hva som var blitt
opplyst, og i 1825 sendte Finans-, Handels- og Tolldepartementet ut et
sirkulærskriv hvor det ble bedt om opplysninger om hvilke almenninger
staten eide, størrelsen og verdien av disse, hvilken bruksrett almuen
hadde, om det fantes rydningsplasser, hvilken inntekt staten hadde av
dem, og om det fantes hindringer i veien for at de kunne realiseres på
samme måte som det øvrige av det offentliges jordegods.
16. desember 1826 svarte fogd Aarest r up. Som grunnlag brukte
han forretningen av 1787. Han avsluttet sitt skriv slik:
Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer,
da kan sammes Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastæderne, hvorfor
det bemærkes at den omhandlede Inns Alminding er i følge den i Aarene 1787 og 1788
afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende. Efter min Formening

----
67 SS-A
----
kunde det vel være hensigtsmessigt, at de Staten tilhørende Skove realiseres, da derved
sandsynlig en større Indtegt vilde tilflyde Statscassen end hvad de nu importere, men
dog troer end mere hensigtpassende at overdrages saaledes som det fornevnte
Zirculaire til de Brugsberettede imod en ved Taxation fastsættende Kjøbesum, samt
med Forpligtelse af foranstaltende Udskiftning:
Etter at amtet hadde mottatt dette svaret fra Aarestrup, sendte det et
videre skriv til departementet 7. februar 1827, hvor det blant annet sto:
Almindingerne i Stør og Værdahls Fogderie er ikke af Betydenhed i Henseende til
Skovbrug til Udskiftning, men den er gavnlig og nødvendig for Almuen, som ogsaa
derudi har Brugsret. Indalens Alminding i Værdalen kunne dog for endeel producere
Savtømmer, men dens beliggenhed skal ikke være den beleiligste for Drivten. Ellers er
Almindingsskovene i Stør og Værdals Fogderi ved formegen Hugst medtagen, hvortil
maadeligt Opsyn dermed fra vedkommende Embedsmænd og Betiente ikke lidet skal
have bidraget.
Den siste kommentaren fra amtmannen stemmer forøvrig godt
overens med hva som kommer frem om skogenes tilstand på 1800-tallet i
et senere kapitel. Men ganske sikkert er dette forhold som nå det
offentlige begynte å bli mer og mer klar over. Stadig nye innskjerp
ninger med hensyn til hugsten i almenningene kom nå fra departe
mentet, og det var også på høy tid.
I årene 1843 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene. Den
fra 1843 er nokså mangelfull, og den fra 1847 bygger på tidligere
arbeider.
I likhet med tidligere innberetninger var disse foranlediget de statlige
myndigheters ønske om å få så fullstendige opplysninger som mulig,
både med hensyn til skikkelig bevarelse av skogen og til muligheten for å
seige noen av almenningene. Staten var interessert i den siste muligheten
for de almenninger som kanskje ville påføre det offentlige utgifter når
det gjaldt de bruksberettigedes muligheter til å nyttiggjøre seg skogen.
Det var med dette i tankene at amtmann A.F. Trampe sendte sin
innberetning av 1847, og lot denne ledsage av et etterskrift. Her tok han
først for seg sin fortolkning av forskjellen mellom en Kongelig
ålmenning og en Bygdealmenning:
Forsaavidt der skjelnes mellem Kongelige og Bygdealrnenninger antages det at man
ved førstnævnte har forstaaet saadanne hvor de tilgrændse Bygder ei have havt fri
Brugsret og Skovhugst kun foretaget efter Bevilling medens over Bygdealmindingerne
kun har været antaget en Slags Overeiendomsret, saaledes at Staten har om Leilighed
dertil gaves enten bevilget Hugst eller tilladt Nedsættelse af Rydningsmænd.
Amtmannen fortsatte med å fraråde et eventuelt salg av de fleste
almenningene i amtet. Etter hans syn ville dette avstedkomme tvistig
heter om rettighetene, ettersom bygdelagene ikke var i stand til å løse ut
almenningene og at disse følgelig ville komme på privatpersoners
hender. Han mente at da ville både bygdealmuenes bruksrettigheter og
lappenes beiterettigheter bli berørt. Derimot mente amtmannen at
Bind VI A- 5

----
68 SS-A
----
hugstbevilling burde kunne gies mot en skogleie der dog ei kan være stor
formedelst den besværlige Frembringelse. Og blant denne typen av
almenninger nevnte han Tromsdal, Hoås, Ramsås, Inndal, Svarthovd,
Kverndal og Leksdal almenninger i Verdal.
Derimot anbefalte amtmannen ved samme anledning å overlate etter
takst følgende almenninger i Verdal til de bruksberettigede almuer:
Småseteråsen, Malså og Volhaugen almenninger. Det måtte da inngåes
en avtale om størrelsen på det kvantum tømmer den enkelte kunne
hugge for å forhindre at almenningene ble helt uthugget.
Et argument mot salg til private som amtmann Trampe anførte, var
at det ville legge hindringer i veien for nyrydninger i almenningene. Det
er således klart at amtmannen så på nyrydninger i almenningene som en
fordel. Dette syn var imidlertid stikk i strid med forstmennenes syn på
samme sak. Forstmennene begynte sitt virke i neste decennium, og deres
uttalelser med hensyn til nyrydninger er gjengitt i kapitlet Forst
mennenes syn på skogenes tilstand og årsakene til denne.
I 1850-årene var det i Trondhjemske Forstmesterdistnkt ansatt en
forstmann ved navn Jacob Bøckmann Barth, og fra ham forelå det i
1856 en innberetning om almenningene i Stjør- og Verdal fogderi. Den
originale innberetningen har det ikke vært mulig å få fatt i, men som
bilag til et brev fra forstmester Peder Chr. Asbjørnsen forelå en
skrivelse fra Barth med beskrivelse av fire almenninger tatt fra denne
innberetningen. Riktignok omhandlet dette først og fremst den ulovlige
hugsten som på den tid florerte i almenningene, men noe av det som ble
sagt gikk også på grensene, og Barths beskrivelser er gjengitt i
sammenheng med de respektive almenninger. I sin innberetning kom
også Barth inn på hvordan almenningene må ha blitt redusert i omfang
til fordel for de private skogene i nærheten. Dette synet delte forøvrig
også lensmann Rygh i et annet skriv som også var bilag til Asbjørnsens
brev. Et brev fra fogd Schive var det tredje bilaget. Disse brevene var fra
årene 1857 og 1858. Alle er gjengitt under Kilder.
Disse skrivene hadde sammenheng med rettssaken mot Nicolay
Jenssen. Den er imidlertid behandlet andre steder i boken. (Se Musum:
Verdalsgodsets historie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Men så er det dags for den store og endelige almenningskommisjonen
i forrige århundre. Alle tvistigheter og uregelmessigheter som var blitt
registrert i statens skoger, førte til at det ved kongelig resolusjon 6. juni
1861 ble nedsatt en kommisjon som skulle undersøke almenningsfor
holdene i Nordre Trondhjems amt.
I løpet av de påfølgende år gikk kommisjonen opp alle almenningene,
kartla dem, beskrev dem, målte dem, merket grensene, samt avgjorde
forskjellige tvistemål. Arbeidet var slutt i 1865. Det hele resulterte i
Beskrivelse over Statsalmenningene i Stør- og Værdals Fogderi. Denne

----
69 SS-A
----
beskrivelsen er meget grundig, og den danner i dag grunnlaget for
grensene for statsalmenningene.
Den innledes på følgende vis:
Aar 1865 den 30te Oktober var Kommissionen samlet i Munkerøstads Enkes Hus i
Levanger. Man gjennomgikk de forskjellige, af Kommissionens Medlemmer
forfattede, Udkast til Beskrivelser over Statsalmenningerne i Stør- og Værdals Fogderi
og besluttede, at der affattes særskilte Forretninger for hver enkelt Ålmenning, og at
Udskrifter af disse meddeles thinglagsvis samt tilstilles Sorenskriveren til Thing
læsning, hvorhos med Hensyn til de Almenninger, for hvilke i Henhold til Lov af 12te
Oktober 1857 Almenningsbestyrelse er organiseret, denne erholder Udskrift af ved
kommende thinglæste Forretning.
Man begyndte med at gjennemgaa Almenningerne i Værdalens Thinglag og vedtok
derpaa følgende Beskrivelser:
Så følger beskrivelsene av de åtte første almenningene. Det gjelder
Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Inndal
ålmenning, Svarthovd ålmenning, Kverndal ålmenning, Inns eller Sul
ålmenning og Volhaugen ålmenning.
De øvrige almenningene ble ikke beskrevet ved denne anledning som
følge av uenighet med hensyn til grensene mot Verdalsgodset. Men de
manglende almenninger fikk sin beskrivelse senere, og foran denne står
følgende tekst:
Foruden de foran under No I - VIII omhandlede findes i Værdalens Thinglag
endvidere følgende Almenninger, y. Smaasæteraasens, Malsaa og Lexdals. Da der
angaaende enkelte Punkter i disses Grændser mod Værdalsgodset fandt Uenighed
Sted mellem dettes Eier og Kommissionen, blev der af denne i Mødet den 30te Oktober
sidstleden ikke vedtaget nogen endelig Beskrivelse af Almenningerne i Paavente af
Indre-Departementets Bestemmelse i Sagen. - Denne var endnu ikke afgiven, men da
Departementet paa Kommissionens Anmeldelse om, at den nu saa sig istand til at
afslutte ein Virksomhed i Distriktet, har erklæret Intet at have mod saadan Afslutning
at erindre, vedtoges nu følgende Beskrivelser over:
Deretter følger så beskrivelsene av de tre siste almenningene: Leksdal
ålmenning, Småseteråsen ålmenning og Malså ålmenning. Og i likhet
med de øvrige er beskrivelsene over disse tatt med i kapitlet som
omhandler vedkommende ålmenning.
Etter Småseteråsen almennings beskrivelse står en fotnote med en
ekstra opplysning om grenseforhold som ble avklart i en overenskomst
med Verdalsgodset 9. februar 1872. Dette gjelder alle de tre siste
almenningene som ikke var med blant de første åtte.
Grændsespørsmaalet er ordnet ved Overenskomst, thinglæst 9de Februar 1872, der er
saalydende:
»Under Forbehold af det Kongelige Indre-Departements nærmere Approbation have
Undertegnede truffet følgende Overenskomst angaaende Grændserne mellem Statens
Almenninger i Værdalen og det tilstødende Værdalsgods's Eiendomme:
1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde
sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes
Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi-

----
70 SS-A
----
søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer
samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen,
medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred -
derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien
dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals
Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven
nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus
bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser.
2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender
det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835
omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under
hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod
Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket
med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord
vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i
Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne
Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole
Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken
opført 3 Mærkerøser.
3) Endelig vedtager Værdalsgodsets Eiere samtlige øvrige Grændselinier for Statens
Almenninger i Værdalen saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissi
onen, forsaavidt disse tilstøde Godsets Eiendomme.
4) Den Værdalsgodsets Eiere fra gammel Tid tilkommende Ret til at benytte Høisøen
til Flødningsvand samt til at have Vintervei over Søen forbeholdes fremdeles
uforment.
Værdalen den Bde September 1871. Paa det Offentliges Vegne M. Selmer. - B.
Jenssen. Chr. Jenssen. Lr. Jenssen. Caroline Jenssen. Fredrikke Jenssen. Anna Getz.
Georg Jenssen. Vedtages paa det Offentliges Vegne, dog med Forbehold af samme Ret
til Fiskeri i Høisøen saaledes, som denne Ret hidtil har været udøvet. - Den Kongelige
Norske Regjerings Departement for det Indre Kristiania den Bde Januar 1872. Vogt.
Skjoldborg.»
Noter.
1 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 100.
2 NHLs. 301.
3 Danmarks historie bd. 9 s. 212.
4 NHLs. 127
S NHLs. 359.
6 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 102.
7 NHLs.3OI.
B NHLs.3OI.
9 NHL5.229.
10 NHLs.301.
"Musum: Verdalsboka 111 s. 146.

----
71 SS-A
----
VOLHAUG ÅLMENNING
Dette er en statsalmenning. Den ligger på nordsiden av dalen vest for
Leksdalsvannet. På en måte ligger den adskilt fra de andre almennings
områdene i Verdal. Men den grenser mot to andre kommuner.
Kommunegrensene mellom Inderøy og Steinkjer går nemlig over toppen
av Marsteinsvola, som er det høyeste punktet i det lavtliggende fjell
området som har gitt ålmenningen navn. Almenningsområdet strekker
seg også inn i de to nevnte kommunene. Den delen som ligger i Inderøy
eller den tidligere Røra kommune, heter Heia statsalmenning, og den
delen som ligger i Steinkjer eller den tidligere Sparbu kommune, heter
også Volhaug statsalmenning.
Opprinnelig må Volhaug ålmenning ha omfattet hele Volhaugen like
ned til gårdene som ligger opp i skråningene, og som i dag har sine
gårdsskoger her.
Den første omtale av Volhaug ålmenning finnes i fogd Petter Arnets
almenningsbeskrivelse av 1749. Om Volhaugen sier han følgende:
Volhaugen. Leklemsvannet midt på. Almenningen strekker seg mot
høyre fra vannet.


----
72
----

Vol haugen. Gr æset, Tokst ad og Husby i forgrunnen. Midt på Ydse
dalen. Marsteinsvola tilhøyre.
7: Wolhaug Almindingen streckende sig Øster i Længden - 3 Fierdinger og i Nord Vi
Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig gran og Furue, till gandske Lidt Huus og
Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom den af
Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen. -
Svært mye å holde seg til når det gjelder grensene, er ikke dette. Men
det går allerede her frem at almuen, det vil si de bruksberettigede, hadde
beskattet skogen hardt. Hvem som hadde rettigheter, får vi heller ikke
vite.
I den neste almenningsforretningen, 1758, omtales også Volhaugen.
Den 18. juli dette året begynte forretningen, og man rakk ikke å bli
ferdig. Neste dag fortsatte man.
den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, paa Westre Side af Lexdalwandet
begynder allmindingen igien, Kaldes Wohlhougen, owen for Wigenn og grændser
Langs Sparboens allmending indtil Heyen, og siden paa søndre Side Langs Bøigden,
der war icke andet skow end som Bierke Lider og Myhr Stugur thi det som har wæret
grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af Bøndrne til deres Gaarders For
nødenhed udhugget saa at gandske lite er igjen, som er Smaat - og afhøgret, uden at
tiene til andet end til Skeefang.
Skogens beskaffenhet er ikke blitt bedre i løpet av de knapt ti årene
som har gått. Derimot er det gitt en noe mer nøyaktig beskrivelse av
grensene. Mot Sparbu og Røra er det greit å følge grensene. De er
rimeligvis de samme som herredsgrensene i dag. Men mot bebyggelsen i
Verdal blir det uklarere. Man får ikke vite hvor langt opp gårdenes
eiendommer går. Men gårdenes interesse for å ha egen skog var nok stor

 

----
73
----

Volhaugen. Marsteinsvola midt på. På toppen av Marsteinsvola møttes
kommunene Inderøy, Steinkjer og Verdal. Tilvenstre Ydsedalen.
på denne tiden slik at vi må kunne anta at ålmenningen var temmelig
sterkt beskåret.
I 1768 hadde en holzforster ved navn Wøllner i oppdrag å spesifisere
sagbrukene i Verdal. Han omtalte også Hauka sag. Han brukte i den
sammenheng navnet Hauka ålmenning} Bakgrunnen for dette er at
Hauka sag hadde rett til å ta sagtømmer i ålmenningen. Og Wøllner ga
da denne ålmenningen navn etter sagen. Men det er ingen grunn til å
betvile at det er Volhaug ålmenning det var tale om. Dette er imidlertid
ikke det eneste tilfelle hvor en ålmenning ble oppkalt etter den sag som
hadde bevilling til å ta tømmer der.
Den samme Wøllner skulle også samme året gi en beskrivelse av al
menningene i sitt distrikt. Han omtalte også Volhaugen seiv om han
riktignok ga ålmenningen navnet Leksdal ålmenning. Wøllner bygde sin
beskrivelse på hva fogd Arnet hadde sagt ti år tidligere, og der hadde
Arnet fortalt at han hoppet over Leksdal ålmenning av den grunn at den
var blitt omtalt i 1756. Deretter fortsatte han med Volhaugen. Dette har
tydeligvis ikke Wøllner vært klar over, for i sin beskrivelse som er datert
1.10 1768, sa han:
No 20 Lexdahl Aliminding.
Begynder paa Wester siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen
for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Aliminding indtil Heven, og siden paa
Søndre Siide Langs Bøygden.
Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver.
Udj denne aliminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow
tilbage.

 

----
74 SS-A
----
Volhaugen. Leksdalsvannet til høyre.
Som fortalt i bakgrunnshistorien for almenningsforretningene, var
vanligvis ikke beskrivelsene gode nok. Heller ikke omtalen fra 1758 ble
regnet for god nok, og følgelig ble en ny beskrivelse utført i 1787. Denne
beskrivelsen er noe grundigere enn de foregående, og seiv om man ikke
foretok befaringer i terrenget, ble mange vitner avhørt. Forretningene
varte følgelig i flere dager. Man begynte den 12. september, men først
den 14. september nådde man til Volhaugen.
Den 14de September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett.
Endelig blew den Fierde Almindingsstrækning efter den gamle forretning undersøgt
og befandtes derude: En Bøygde Alminding kaldet Wohlhougens Alminding, som
begynder paa Westre-Siide af Lexdahls Wandet, ohngefær en Fierding owen for
Wigen grendser langs Sparboens Alminding i Nord-West indtil Heyen og siiden paa
Syndre Siide Langs Wærdahlens Bøygd forbyi Gaardene Siim, Lechlem, Gresset,
Husebye, Qwaem, Husum, Stavlund, Auglen, Solberg, Sanden, Okul, Siør-Holmen,
og strækker sig til Wiigen, hworfra denne Alminding begyndte alt efter Mærker. Her
har fra u-mindelige Tiider foranførte og mange flcere Skow-Løse gaarde hugget hwad
de behøwede til Huus Fornødenhed - Den ansees ohngefær en god Miil i Længden og
paa sine Stæder en Fierding Wey i Breeden andre Stæder endnu mindre; har liiden og
meget maadelig Gran-Skow, ingen Skyldsatte eller nye Rødnings Pladser; Ingen Field
sletter, men følgende gaarde har sætre her, saasom: Hestegreye, Trones, Qwam,
Sanden, Landstad og Okuld,-


----
75
----


----
76 SS-A
----
Denne beskrivelsen er nokså nøyaktig, seiv om et par av de gårdene
som nevnes som grense-gårder til ålmenningen, ikke grenser mot den
allikevel. Det gjelder Sem, som grenser til Heia, statsalmenningen på
Inderøysiden av grensen, og Husan.
Ovenfor er begrepet fjerding nevnt, og nå kommer i tillegg mil. Begge
disse ble brukt som lengdemål. På 1700-tallet ble en norsk land-mil
regnet for å være 18.000 alen, noe som igjen tilsvarer ca. 11,3 kilometer.
I fjell- og skogsterreng ble en mil regnet for å være noe kortere. 2 Således
kan vi anta at når begrepet mil brukes, ligger dette nokså nært opp til
hva vi i dag vil regne for en mil. En fjerding var da fjerdeparten av en
mil.
Verdal lå i Stjør- og Verdal fogderi, mens både Røra og Sparbu lå i
Inderøy fogderi. Grensen mellom fogderiene ble fastslått ved en grense
oppgang i 1791. Delelinjen skulle imidlertid ikke ha noen innflytelse på
bruksrettighetene for de bruksberettigede. 3
Det er grunn til å merke seg at ved denne anledning ble begrepet
bygdealmenning benyttet om Volhaugen.
I fogd Støps oppregning av statens almenninger i 1816, nevnes Vol
haugen som en av disse. Matrikkelkommisjonen av 1820 nevner heller
ikke Volhaugen ålmenning. Ved denne anledning ble alle almenninger
som ikke var statsalmenninger matrikulert og skyldsatt. Volhaugen må
således ha blitt regnet for å være statsalmenning, seiv om altså fogden
Arnt Christoffer Arnet betegnet den som bygdealmenning i 1787.
Merkelig nok nevnes ikke Volhaug ålmenning av fogd Aarestrup i
1826.
Men den nevnes i 1843. Det er ikke mye som sies, men dog får vi høre
at skogen er borte.
24. Vohlhaugen en Bygdealminding omtrent 1 Miil lang og 1/4 Miil bred. Fjeldsletter
haves ikke her. Skoven er udhugget. 7 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen, som
er taxeret til omtrent 20 Sp.
Også i 1847 nevnes den. Her står:
24. Wohlhaugen Bygdealminding a., der efter samme befaring liggendes paa westre
Side af Lexdals Wandet omtrent 1/4 Miil owenfor Gaarden Wigen og grændser langs
Sparboens Alminding i Nordwest indtil Heien og Siden paa Søndre Side langs
Werdalens bøigd forbi Gaardene Sim, Leklem, Græsset Husebye, Qwame Husum
Stavlund Auglen Solberg Sanden Ochul Schjørholmen og strækker sig til Wigen hwor
begyndte. Omtrent en Miil i længden og indtil 1/4 Miil bred. Wærd ansat til 20 Spd. -
b., maadelig Skow og intet widere dyrkningsland.
c, Sætere hawe her Gaardene Hestegrei, Trones, Quam Sanden Landstad og Ochul.-
d., De under a nævnte Gaarde og flere hawe ber fra umindelige Tider hawt Ret til
Hugst til Huusfornødenhed. Engesletter og Pladse giwes ikke. -
e., Staten har ingen Indtægt af denne Almending.
Dette er et sammendrag av hva som tidligere er sagt, og det er ikke
kommet til noe nytt.

----
77
----


----
78
----


----
79 SS-A
----
Den siste store almenningskommisjonen avsluttet sitt arbeid i 1865.
Om Volhaugen sier denne:
VOLHOUGENS ÅLMENNING
Volhougens Statsalmenning i Værdalens Thinglag er omhandlet i Forretninger,
afholdte af Værdalens Foged og Sorenskriver den 18de Juli 1758 og 14de September
1787. Grændsen er, forsaavidt den motstoder de i Inderøens Fogderi beliggende
Heiene og Volhaugens Almenninger, altsaa paa Strækningen fra Leklem-Våndet til
Marstenvola og derfrå videre om Landstadvolden til Næshaugen, tillige opgaaet af
Øvrigheden i Inderøen den 30te August og Iste September 1791 samt afhjemlet den
22de Marts 1792. Da Uoverensstemmelse viste sig at finde Sted mellem de i de
forskjellige Jurisdiktioner afholdte Forretninger, er Grændsen i Henhold til Rente
kammerets Skrivelser af 14de November 1795 og 26de November 1796, fastsat i et
Dokument, affattet af Stør- og Værdals samt Inderøens Fogder den 24de Juni 1797 og
approberet af Stiftamtmanden den 20de September s.A. Imidlertid maa dog
bemærkes, at ligesom denne Afgjørelse af Grændsen ingen Indflydelse skulde have
paa Udøvelsen af Brugsrettighederne, saaledes er i det nævnte Dokument Liniens
Retning, som det af Situationskartet vil sees, urigtig angivet, idet den nemlig ikke kan
gaa «lige i Øster» fra Leklemsvandet til Marstenvola, nåar den skal gaa «over den
søndre Kant af Søraasmyren og noget sønden for den saakaldte Tronæsaas». Man har
derfor holdt sig til disse specielt angivne Punkter, der maa forudsættes givne, og til
Beskrivelsen af selve Terrænet, ikke derimod strengt til Retningen, saameget mindre,
som Fogderne neppe, da Dokumentet udfærdigedes, opgik Linien, og som den
Grændse, som Kommissionen har afmærket, nærmest stemmer overens med den fra
begge Bygder stedfundne Brug, i hvilke Henseende bemærkes, at Konduktøren,
Løitnant Haffner, har oplyst, at Sems og Græssets nu nedlagte Sætre i Værdals
Volhougens Ålmenning ligge vestenfor den rette Linie mellem Leklemsvandet og
Marstenvola, samt at Tronæs Sæter for 100 Aar siden, som det siges ifølge Dom, er
flyttet did, hvor Sæterens Hustomter nu findes.
Volhougens Ålmenning er opgaaet af Kommissionen nærmest i Anledning af For
hør mod Christen Sevialdsen Lein, Baard Forbrigd og Kirkesanger Sehm den 14de,
15de og 20de August 1861. Forskjellige Forholde vedkommende denne Ålmenning ere
omhandlede under det samme Forhør, der er behandlet 12te, 16de, 20de og 2!de
August, 28de September samt Iste og 30te Oktober 1861, under Justitssag mod de
samme Personer, behandlet 4de og ste December 1861, 28de og 29de Marts, 3die Mai,
1 lte og 21de Juni 1862 samt paadømt 16de September s.A., - og endelig under Møder,
dels med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1861 og den 21de November 1863, dels
med Angrendsende paa Strækningen fra Næshougen til Storgrøvla den 21de
November 1863, og dels forsaavidt angaar Grændsen for Almenningerne i Inder
øens Fogderi, med sammes Foged den !Bde August 1863. Specielt bemærkes
iøvrigt, at Linien fra Storgrøvla til Gammelstavnen grunder sig paa den ovennævnte
vedtagne Dom af 16de September 1862, at Kommissionen i Kraft af den samme givne
Myndighed har overensstemmende, med de private Eieres Paastand bestemt, at Linien
skal gaa fra Gammelstavnen til Okuls Kværnhus og derfrå til Røsttaaen istedetfor i ret
Linie fra Gammelstavnen til Røsttaaen, fordi hin Strækning under en den 13de August
1811 afholdt Skyldsætningsforretning er tillagt Lille Skjørholmen, hvilken Urigtighed
nu paa Grund af mellemkommende Hevd ikke længere kunde rettes, samt endelig, at
Linien fra Røsttaaen til Haukaavandet mot Sanden og den beneficerede Gaard Okul er
Kart over Volhougens Alminding i Værdalen optaget 1861 af Haffner.

----
80 SS-A
----
Rids over de mod Volhougs Alminding østlige Side stødende
Eiendommer. Fr a 1862.


----
81 SS-A
----
fastholdt paa Grund af Vedtagelse fra Sandens Eier og i Henhold til Kirke-Departe
mentets Bestemmelse i Skrivelse af Ilte Mai 1864 for den beneficerede Gaard Okuls
Vedkommende.
Grændserne for Volhaugene Ålmenning, der saaledes grunde sig dels paa vedtagen
Dom dels paa de Angrændsendes Erkjendelse, angives her nærmere saaledes:
Almenningen begynder i øverste Ende af en i Lexdalsvandet nedgaaende liden Dal
eller dyb Kløft, Storgrøvla kaldet, hvor en stor tilhuggen Sten, mærket med en Krone,
er opsat ved Siden af det gamle Mærke, en stor korshuggen Gran. Fra Storgrøvla gaar
Linien, modstødende Leins Udmark, i Vest-Sydvest over Troldkjærringmyren samt
over en Del mindre Høider og Dale indtil Svartbækken, hvor Forbrigds Udmark
tilstoder, og paa hvilken Strækning 6 Røser, alle mærkede med Kroner, ere anbragte.
Paa Sydsiden af Svartbækken ligger en Haug, hvori efter Sigende skal have været ind
lagt Kul eller Kridt, og paa hvilken ligeledes en mærket Røs er opsat. Mellem Forbrigd
og Almenningen bøier Linien noget mere mod Syd og gaar i S.V. over en liden Myr,
paa hvis sydlige Ende en Stubbe tidligere har været Mærke mellem Gaardene Forbrigd
og Hatlem samt Almenningen, og paa hvilken Strækning er opsat 3 Røser, hvorhos
tillige ommeldte Stubbe er borttagen og en Røs opsat i dens Sted. Modstødende
Gaarden Hallem gaar Linien nu først i S.S.V. og senere mere iV. over nogle mindre
Høider og to smaa Bække til en stor Myr, hvorpaa man nåar en gammel Stavn
eller Dam i Haukaaelven, kaldet Gammelstavnen, og paa hvilken Strækning 5 Røser, 3
mod den nordre og to mod den søndre Del af Hallem ere opsatte. - Fra Gammelstavnen
gaar Linien i Vest til Nord langs Haukaaen til det Sted, hvor Okuls Kværnhus før har
staaet, herfrå bøier Linien af og gaar i S.S.V. til S. ret til en iV. for Gaarden Skjør
holmen beliggende, mellem to Myrer udspringende Fjeldrabbe, kaldet Røsttaaen.
Denne Linie passerer først en lang Skraaning til Toppen af Løvbjerget, gaar derpaa
ned ad sammes søndre Side over en Myrhals, hvor Delet skal være mellem Lille-Skjør
holmen, som tilstoder fra Gammelstavnen, og Skjørholmen. Fra Myren kommer man
atter over et temmelig høit Bjerg til en stor Myr, hvorigjennem Hyldbækken løber,
hvorhos Strækningen fra Hyldbækken til Røsttaaen kun er Myr. Røser ere paa denne
Strækning anbragte ved Okuls Kværnhus, paa Skraaningen, inden man kommer til
Løvbjerget, paa Toppen af dette, paa Toppen af det andet ommeldte Bjerg, i Delet
mellem Lille-Skjørholmen og Skjørholmen, ved Hyldbakken samt paa Røsttaaen. Ved
sistnævnte Punkt tilstoder Skjørholmen, Vist og Okul Almenningen. Fra Røsttaaen
gaar Linien, modstødende Okuls Udmark, over Myrer og enkelte Fjeldrabber i N.V.
til V. til Haukaavandet, idet 5 Røser paa denne Strækning ere opsatte. Haukaavandet,
som Almenningsgrændsen omtrent overskjærer paa Midten, danner den nordre
Grændse for Gaarden Landstad, og fra Vandets vestre Bred til Qvamsaaen modstøde
Gaardene Solberg og Auglen. Denne Linie, der gaar i V.N.V., støder i Nærheden af
Qvamsveien paa Levningerne af en gammel Gjærdesgaard. Fra Qvamsaaen, hvor Stav
lunds Eiendom tilstoder, gaar Linien næsten i ret Vest og følger Levningerne af en
gammel Gjærdesgaard langs saavel Stavlunds som Husebys, Græssets og Leklems
Eiendele, indtil den nåar Vasbjærgbækken, som derpaa følges til dens Udløb i
Leklemsvandet. Paa denne Strækning, som gaar gjennem kuperet Terren og tildels
over mindre Myrer, er mellem Almenningen og Stavlund opsat Røser, hvoraf den ene
dog er en stor Sten, mellem Huseby og Almenningen er en Røs opsat ved hvert
Endepunkt samt to Mellemrøser, mellem Græsset og Almenningen 4 Røser, hvoraf
de to i Endepunkterne, mod Leklem ingen Røs opsat uden den paa Grændsen mod
Græsset ommeldte, førend Vasbjergbækken naaes, hvor ligesaavel som ved Bækkens
Udløb i Leklemsvandet, Røser ere anbragte. Fra Bækkens Udløb gaar Linien i N.V. til
en i Leklemsvandet værende 0. hvor ligeledes en Røs er opsat, og hvor Heiens
Ålmenning tilstoder. Linien gaar derpaa fra nysnævnte 0. i N.O. over Vasbjerget og
Sørhaugen samt over Sørmyrens eller Søraasmyrens søndre Kant til en stor, ret over

----
82
----


----
83 SS-A
----
Tronæsvolden beliggende Sten, mærket med Krone, paa hvilken Strækning desuden 5
Røser ere opsatte, hvorpaa den fra hin Sten bøier mere mod Øst og gaar først ned over
Tronæsaasens østre Skraaning, indtil den overskjærer Qvamsaaen, hvorpaa den
følger den vestlige Skraaning af Marstenvola indtil sammes Top, paa hvilken Stræk
ning 5 Røser ere opsatte, ligesom et lodret Bjerg ved Qvamsaaen er korshugget.
Grændsen mellem Sparboens og Værdalens Almenninger fortsættes fra Marstenen i
næsten ret østlig Retning over en Myr, hvor en Røs er opført, og ved hvis østlige Ende
et Kors er hugget i et Bjerg, og hvor tillige en Røs er opsat, samt over Fjeldets østlige
Skraaning tæt nordenfor Ydses og Svinhammers Sæter til en stor Sten paa den gamle
forladte Landstadvold, beliggende paa Landstadaasens vestlige Skraaning. Fra Land
stadvolden fortsætter Linien i samme Retning for det meste over Myrer til Lom
kjærnet, fra dette bøier den i 0.N.0. og over Næshougen til en gammel Stubbe.
Denne Strækning er afmærket ved "øser, desuden er en jordfast Sten mellem Lom
kjærnet og Næshougmærket korshuggen, og den gamle Stubbe borttagen samt en Røs
opsat i Stedet. Paa Næshougen er Delepunktet for begge Volhougs Almenninger samt
Gaardene Næs i Sparboen og Vigen i Værdalen. Fra Næshougen gaar Linien endelig
ret til Udgangspunktet Storgrøvla over kuppert Terræn, følgende for det meste Høide
ryggen, saa at Alt, hvad der falder mod Nord, kommer til at tilhøre de modstødende
Eiendommer Vigen, Kulstadvigen, Vist og Landstad, medens den sydlige Skraaning
kommer til Almenningen. Paa denne Strækning ere 9 Røser opsatte.
Kart over Volhougens Ålmenning er i 1861 optaget af Løitnant Haffner som
Kommissionens Konduktør, og Gjenpart af dette Kart vil blive leveret Almennings
bestyrelsen. Forøvrigt maa bemærkes, at da den paa Vestsiden af Marstenvola beligg
ende saakaldte Ydses Sæter, der skal være opryddet af Ydses Opsidder i Værdalen,
men brugt af Loraas's og Røskes Opsiddere i Inderøen, efter foranførte Grændselinie
ikke bliver liggende inden Værdalens men paa Inderøens Ålmenning, og da
Tronæssæteren, hvis Huse ligge lige i Linien, nu er nedlagt, vil Spørgamaalet om
Almuens Brug paa begge Sider af den her angivne Grændse mellem Fogderierne for
mentlig blive af mindre praktisk Betydning, imidlertid gjentages den i det ovenom
meldte Dokument af 24de Juni 1797 tagne Reservation hvoraf følger, at virkelig exis
terende Brugsrettigheder ikke indskrænkes ved Liniens Afmærkning.
I Volhougens Ålmenning er ingen Rydningsplads og ingen Slaatter. Derimod findes
sammesteds følgende Sætre:
Hestegreie benyttes af øvre og nedre Hestegrei Husan benyttes af Husan og Øvre
Nordberg, Ydse af nedre Ydse og Svinhammer. - De flere Sætre i Almenningen -
Trones, Nordberg, Landstad, Solberg, Minsaas, Aakerhuus, Sems, Græssets og
muligens flere - ere ikke for Tiden i Brug.
Almuens Brugsret i Volhougens Ålmenning bestaar, foruden i Sæterbruget, i Hugst
til Husfornødenhed. Saavel Gaardmænd som Husmænd have udøvet saadant Brug,
derimod neppe Inderster med nogen Slags Berettigelse. Saadan Brugsret har været
udøvet af Opsidderne i den saakaldte Stiklestads Grænd ned til Lyngsgaardene samt af
Opsidderne paa det Strøg af Hovedsognet, som ligger vestenfor denne Bygdedal indtil
Grændsen mod Salberg Sogn. Det er ikke oplyst, at andre end Beboerne af Skovløse
Gaarde, eller rettere sagt af Gaarde, som ikke seiv have tilstrækkelig Skov til Husfor
nødenhed, have udøvet Brug i Almenningen. Angaaende Brugsretten og dens Omfang
ere Oplysninger søgte i formeldte Forhør af 12te August/30te Oktober 1861 samt i
Møde med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1862 og 21de November 1863. (I
Kommissionens Møde den 9de September 1864 anmeldte Stavlunds Opsidder, Ole
Olsen, at hans Gaard fra gammel Tid tilkommer Havnret i Almenningen, hvorpaa han
ønsker sig meddelt Hjemmel. Brugsfuldmægtig Dahl fremsatte et almindeligt Forbe
hold om Adgang til Bygsel paa saadanne Rettigheder, der hidtil inden Almenningerne
maatte have tilkommet Leilændinge under Værdalsgodset.)
Bind VI A —6

----
84 SS-A
----
Lige til 1864 har der været en fælles Bestyrelse for samtlige Værdalens Almenn
inger, men for Eftertiden vil denne som de øvrige Almenninger sammesteds blive
undergivet særskilt Bestyrelse.
Noter.
1 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s
2 NHLs.229.
188.
3 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s
186.
Skjematisk oversikt over grensene for Volhaug ålmenning. 1864.

----
85
----


----
86 SS-A
----
LEKSDAL ÅLMENNING
Almenningen har navn etter Leksdalen, bygdelaget på østsiden av
Leksdalsvannet.
Mot vest grenser ålmenningen mot gårdsvaldene til gårdene i Leks
dalen. Mot syd grenser den dels mot Værdalsbrukets eiendommer og
dels mot gårdsvaldene til gårdene i Ulvilla og Helgådalen. Mot øst
grenser den mot Malså statsalmenning. Mot nord følger grensen
herredsgrensen mellom Verdal og Steinkjer. På nordsiden av denne
grensen ligger Båbu statsalmenning. Denne ligger i det gamle Sparbu
herred.
I enkelte sammenhenger er navnene Vestre Leksdal ålmenning og
Østre Leksdal ålmenning brukt. Dette har trolig sammenheng med at de
bruksberettigede fra Leksdalen fra først av brukte den vestre delen,
mens de bruksberettigede fra Helgådalen brukte den østre delen.
Heller ikke Leksdal ålmenning er funnet navngitt før Ar net, som var
fogd i Stjør- og Verdal fogderi, beskrev den i 1749.
(1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bøygdens yderste Gaarder,
og Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil
Leksdalen med grensefjellene mot Sparbu i bakgrunnen.


----
87 SS-A
----
samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Øst Ligesaa - 1 Miil. Strækn
ingen bestaaer Dels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat
Dels af Ringe og Duelig Furue samt weyerbrudt Grann Skow, saasom det beste af
Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog finds endnu
paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel
aw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes.
Opdalsfjellet som det her er tale om, kan ikke være annet enn
Hærvola. Den neste ålmenningen som omtales i denne oversikten, kalles
forøvrig Opdahls Almindingen i Woche Annex. Vi får her et inntrykk
av størrelsen av ålmenningen. Seiv om den ikke hører med blant de aller
største, ser vi at det fantes skog på steder som lå langt unna
bebyggelsen. Og det stadig tilbakevendende problem med at skogen var
rasert og uthugget, dukker også opp her.
Men myndighetene var ikke fornøyde med rapportene av 1749, og nye
almenningsbesiktigelser måtte avholdes. Den neste kom i 1758. Da ble
imidlertid ikke Leksdal ålmenning befart. Følgende står det året:
den 19. july Continuerede allmendings Besigtelsen, da Lexdals allminding blew ower
seet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde Saug
ere mentioneret.
Med dette forståes at ålmenningen ble besiktiget og beskrevet i for
bindelse med behandlingen av Lund sag. Dette skjedde i 1756. I doku
mentene fra denne saken står følgende:


----
88 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Aksnesvola med Tillerknoppen settfra nord. I for
grunnen Selidalen i Sparbu.
1756 den 2 juny blew eftter at mand tilforne og formedelst uføre Snee og vand Rinde
Comparere, en Skow besigtigelse foretaget ower Lexdalen allminding i Wærdal
Lexdals Fieldet kaldet, ...
Egentlig skulle man altså befare områdene ved Rinnan sag, men
dårlig vær og føre gjorde dette umulig. Det er altså ikke bare i dag vi
kan tale om dårlige sommere! Men videre står:
Hr. Major Kliiwer war derefter tilstædde og anwiiste allmindingens Strækninger som
gaar fra Tufset Tuen til Blaaeaasen hwor Sparboens Allminding paa Nordre side er
angrændsende. J same Strækning er mesten Hougfield, undtagen hist og her om
kring, hwor en og anden Bækk dall kunde wære, der war nogle Gran- og Fuhru
Træer, men de fleste af same war wejrslidt og Bederwet. Wel kunde findes et og andet
træ duelig til Saw tømmer, men efter anseende wel det wære bekostelig at faa frem til
Lund Saug som den nærmeste. Fra Blaaeaasen gaar da allmindingen til Herwohlen, i
Hwilken Strækning og befandtes ligedan Som i owennæwnte. Herifrå neml Her
wohlen gaar allmindingen forbi Kiæsboens Eyendeele til Sketswohlen som ligger oster
op for Gaarderne Marcken. I denne Strækning Løber Elwen som Lund Saug drewis
wed og gaar i en dahl ungefæhr Lang Vi Miil, uden den støder mod Hofstad og Tiller
Eyendeele, hwori fantes nogenledes Gran Skoug saawel op langs med Elwen som og
omkring Gue-stoen til Gaardene Stichelstad Sætter, og hworaf kand hugges Saug
tømer, som Beqwæmmeligt kand føres til Lund Saug. Saa widt mand da kunde
skiønne af denne befindende Skow, Syntes at nåar Skowen ej skal udhugges, eller forr
inges, kunde deraf aarlig hugges til 14 Tylter timer eller Skiæres Bord af same 44 til 46
Tyltr. og J henseende til Bekostning der wil wære med at faa Tømeret hugget saa til


----
89 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. I bakgrunnen delvis skjult av tåke Blååsen, et
grensefjell mot Båbu ålmenning.
fields og derefter neddført til Lunde Saug saa den nærmeste wed allmindingen ligg-
ende ....
Deretter følger hva som skulle betales i årlig leie. Men seiv om dette er
en besiktigelse i forbindelse med mulighetene for å hugge tømmer i til
Lund sag, får man allikevel en del opplysninger om ålmenningen.
Beskrivelsen av grensene er temmelig nøyaktig og stemmer godt overens
med dagens grenser. Det eneste stedet hvor beskrivelsen synes noe uklar,
er ved Hærvola. Det er ikke mulig å si om det er toppen av fjellet som
menes, eller om det her høyderyggen av Hærvola som skal følges. I dag
følger nemlig grensen høyderyggen. Hærvola blir forøvrig kalt med sitt
riktige navn her. I forrige beskrivelse ble den kalt Opdalsfjellet.
Her kan innskytes at en holzførster ved navn Wøllner skulle i 1768 gi
en rapport over almenningene i sitt arbeidsområde som trolig omfattet
store deler av Trøndelag. Trolig må dette arbeidsområdet ha vært i
største laget, for i stedet for å befare almenningene, ser det ut til at han
skrev av hva som ble sagt i almenningsforretningen 1758. Men i denne
forretningen fortalte Arnet at Leksdal hadde blitt behandlet i 1756, og
derfor unnlot han å omtale den. Han gikk deretter over til å beskrive
Volhaugen ålmenning. Dette har tydeligvis ikke Wøllner vært klar over,
for han bruker navnet Lexdahls Allminding, men beskriver Volhaugen.
Leksdal ålmenning er således utelatt i beskrivelsen.


----
90 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. Bulleråstjernet i bakgrunnen. I forgrunnen
Lundselven med Eklefossen som så vidt kan skimtes. Til høyre midt på
bildet Holtjørnvola.


----
91 SS-A
----
Fra Leksdal ålmenning. Hærvola sett fra vest. Kalt Oppdalsfjellet i
1749.
Men hva enten det var beskrivelsen av denne ålmenningen eller andre
almenninger som var for dårlig, så ble det krevd at en ny almennings
forretning skulle avholdes. Den kom i 1787. Heller ikke ved denne an
ledning var man ute i marken. Beskrivelsene ble foretatt på grunnlag av
vitneavhør. Leksdal ålmenning ble behandlet den tredje dag.
Den 14 September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett. Og blew da
undersøgt den Tredie-almindings Strækning efter den gamle Besigtelse hworindi fand
tes: Een kongl. Alminding kaldet Lexdahls alminding, som begynder fra Thuset
thuwen eller Marstenen og gaaer i øster høyest op i Fieldet Blaasen herfrå i Nordeste
Ende paa Hær Wohlen til dens Syndre Ende, der fra til Skiæl-Høyen, Skiæl-Sæter-
Wold, og i det gamle Bom Fæste som er en stor Steen i Elwen, hworfra Mærket gaar i
Nord-West igiennem Stændahlen og til Tufset-Thuen eller Marsteenen hwor den
begyndte, hworhos blew tilkiendegiwet: at Thufset-Eluen, Baaren, og Hær-Wohlen er
Grændse mærker Jmellem Inderøens Fogderie og Stør- og Wærdahls Fogderie. Denne
saaledes beskreewne alminding er ohngefær 2 Miile lang og en Miil i Breeden, har
maadelig Gran Skow, som forhen har wæret Bøxlet til afgangen oberste Lieutenant
Kliiwer, men siiden freedlyst. Indeholder desuden en Hob u-duelig Jord har hwerken
Bøxiede eller nye-Rødnings-Pladser - Engesletterne som skattes af ere for gaardene
Musum, Hofstad, Lunden, Stiklestad, Axnes, Thuset, Wist, Grunden, Byna, Kluken,
Hielden, Langstad, Holmen og flere som fogden forbeholdt sig at oplyse af Fieldslette-
Mandtallet- Følgende Gaarde hawde Sætre her neml: Skey, Stiklestad, Ekle, Nord
Hallan, Folioen, Skroowe-Gaardene, ower-Jermstad, Eckloen, nedre Sende, Karm
huus, Lunden, Hofstad-gaarderne, Needre-Faaren, Wangstad, Kluken og Langdahl.


----
92
----


----
93 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Grensen går over Høysjøen. Høysjøen sett fra vest.
Beskrivelsen følger nokså nøyaktig den fra 1756, men ved Hærvola
var man ved denne anledning mer nøyaktig. Derimot bruktes ved et par
anledninger navnet Marsteenen som et annet navn på Tusettua. Med
mindre dette var et vanlig brukt navn på den tid, er det grunn til å tro at
fogden, i dette tilfellet Arnt Christofer Arnet, har misforstått og ført
opp den høyeste toppen av Volhaugen på den andre siden av Leksdals
vannet, nemlig Marsteinsvola. Muligens kan Marsteinsvola ha blitt
brukt som et siktepunkt i forklaringene, for den, Tusettua og Blååsen
ligger i rett linje etter hverandre. Grensen mellom Sparbu eller Steinkjer
og Verdal følger også denne linjen.
Skiæl-Høyen er rimeligvis det samme som Skjellheia, men Skiæl-
Sæter-Wold er vanskeligere å stedfeste. Men sannsynligvis er den
identisk med en gammel seter Lille Langdal skal ha hatt på dette sted.
Når det under engslettene er oppført at Langstad hadde en slik slette i
Leksdal ålmenning, kan man tro at dette måtte gjelde Landstad. Men
mest rimelig er det grunn til å tro at det må være Vangstad det var tale
om, for Vangstad hadde også seter inne på almenningsområdet.
I 1816 ble Leksdalen ålmenning bare nevnt i den forbindelse at den til
hørte de offentlige almenninger i motsetning til en del andre som angive
lig var i privat eie.
Det samme skjedde i matrikkelkommisjonens rapport av 1820 hvor
bare de privateide almenningene ble matrikulert.


----
94
----

Fra Leksdal ålmenning. Utsikt mot sydøst over Skjellheia. I venstre
bakgrunn Elneshøgda.
Leksdal ålmenning sett fra syd. Helt i bakgrunnen delvis skjult av skyer
Hærvola. Til høyre bakerst Skjellheia og Håkåklumpen. Midt på i for
grunnen Rollsjøene. Almenningsgrensen går tvers over den nærmeste.

 


----
95 SS-A
----
Leksdal ålmenning. De sydligste grensefjellene sett sydfra over Kjesbu
vannet. Til høyre Håkåklumpen, midt på Skeisvola med den høyere
Markavola bak.
Derimot fogd Aarestrups innberetning av 1826 er noe mer fyldig.
Riktignok er dette en mer eller mindre avskrift av de allerede nevnte
almenningsforretninger:
10 Lexdahls Alminding, som begynder fra Tuset-Tuven eller Marstenen og gaar i øst
høiest og i Fjeldet Blaasen, herfrå i Norderste Ende paa Hæhr Wohlen til dens Syndre
Ende. Derfrå til Skjæl Hojen Skjæl Sæter Wohl og i det gamle Bom Fæste, som er en
stor Steen i Elven, hvor fra Mærket gaaer i Nordvest igjennem Steendahlen og til Tuf
seth Tuen eller Marstenen hvor den begyndte. Denne Alminding er 2 Mile lang og 1
Miil bred, har maadelig Skov, der er fredlyst. Jordbunden er maadelig hverken
bygslede eller nye Rydningspladse fandes her.
Også her er navnet Marsteinen brukt. Dette tyder på at det bare har
vært en avskrift av hva som er sagt tidligere. Derimot skal vi være klar
over at på nordre side av Markavola som henger sammen med
Skeisvola, går en dal som i dag kalles Marsteinsdalen. Bekken som
folger denne dalen kalles Kvitsteinbekken. Denne dalen er imidlertid
ikke identisk med Steendahlen som nevnes som en egen grenselinje.
Denne heter også i dag Steindalen og går omtrent rett sydover fra
Aksnesvola og ned i Tjelderdalen.
I 1843 nevnes også Leksdal ålmenning. En del nye opplysninger har
kommet til:
23. Lexdals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov som
for største Delen ødelagt ved den i 1837 indtrufne Storm. Den gjenværendeDeelsomer
aldeles udtørret hugger Almuen efter Udviisning og imod Betaling til Statscassen efter
Taxt.- Opsidderne paa 7 Gaarde have her Engsletter og betaler aarlig Afgift til Stats
cassen 47 s: 13 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen som anslaaet til 50 Sp.
I rapporten fra 1847 står følgende:
23. Lexdals saakaldte Kongelige Alminding a., der efter befaring af 14: September
1787 begynder fra Tufset-Tuen eller fra Marstenen og gaaer i Øst Høiest og i Fjeldet
Blaasen herfrå i norderste Ende paa Herwohlen til den Søndre Ende. Derfrå til


----
96 SS-A
----
Leksdal ålmenning. Skeisvola til høyre og Markavola sett fra vest fra
Klinga ved Leksdalsvannet.
Skjedheien, Skjedsætervold og i det gamle Bomfæste som er en stor Steen i Elven;
hvorfra Mærket gaaer i nordwest igjennom Steendalen og til Tufset Tuen eller Mar
steenen hvor den begyndte; det bemærkes at Tufsettuven Blaasen og Hærvolen ansees
Grændsemærker mellem Inderøens og Wærdals Fogderier. - Den ansees 2 Mile lang
og 1 Miil bred dens Wærd er anslaaet til 50 spd.-
b., maadelig Skow og uduelig Jord.
c, Sæter hawe her Gaardene Schei, Stiklestad, Ekle, Nord Hallem, Folloe Skrowe
Gaardene øvre Jermstad Ekloe neder Sende, Karmhuus Lunden Hofstadgaardene
Nedre Faaren Wangstad Kluken og Langdaln -
d., øster Stiklestad øster og lille Musum, Westgrunden, Byan Warslatten og Stor
langdal have her Engsletter hvorfor tilsammen betales aarlig til Statskassen 45 s:
e., Foruden nævnte Indtægt falder og Skowløn af bevilgede Hugster.
En del nye ting var kommet til, men storparten var gjentagelser av
hva som var sagt tidligere. Det kan bemerkes at det her ble brukt den
riktige skrivemåten av Hallem. I 1787 sto Hallan. Det er altså ikke tale
om Hallan i Vinne, men Hallem i Stiklestad. Det var ikke uvanlig at
skrivemåten av disse navnene skiftet en del på 16- og 1700-tallet. Det
kan også nevnes at Holme i Sjøbygda og Holmen i Vuku også delvis ble
skrevet på samme måte som disse to.
Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommi
sjonen i 1861. Som allerede fortalt, er Leksdalen en grensealmenning til
en annen kommune, og dette førte til en del vanskeligheter som følge av


----
97 SS-A
----
at bønder i Sparbu også var bruksberettiget i Leksdal ålmenning. Som
følge av dette, er denne beskrivelsen lang. Videre grenser ålmenningen
mot Værdalsbrukets eiendommer. I en rettssak i for rige århundre ble
den daværende eier, Nicolay Jenssen, beskyldt for å drive tyvhugst i
ålmenningen. Jenssen ble fullstendig frikjent, men det var klart at det
hadde rådet en viss uklarhet med hensyn til grensene. (Se Værdals
godsets historie.) Dette går også frem av kartet som er hentet fra Justits
sagen mod Nicolay Jenssen. Dommen i denne saken ble også grunnlag
for almenningskommisjonens fastsettelse av Leksdal almennings syd
grense.
LEKSDAL ÅLMENNING
Lexdals Statsalmenning i Værdalens Thinglag er beskreven i Forretningerne af 19de
Juli 1758 og 14de September 1787. Den førstnævnte henviser iøvrigt med Hensyn til
Almenningens Grændser til en den 2den Juni 1756 afholdt Besigtelsesforretning over
Lunds Saug, idet Grændsen under samme, i al Fald for en Del, specielt er angiven.
Forsaavidt Almenningen modstødes af Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning i
Sparboen, - nemlig paa Lexdals Almennings Nordgrændse i Strækningen fra Tufset
tuen til Hærvola - er denne Dal af Grændsen tillige omhandlet i den under 26de Juni
1797 paabegyndte Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes
Uoverensstemmelse i Angivelsen af Grændserne for disse, forskjellige Jurisdiktioner
tilhørende Almenninger. I Forretningen af 14de September 1787 er nemlig Punktet
Tufsettuen angivet som Lexdals Almennings vestligste Mærkepunkt, hvorimod
Forretningen af 1797 som saadant angiver Ivermyrkjærnhaugen, og medens begge
Forretninger stemmer overens deri, at Linien fra Ivermyrkjærnhaugen i Nordost gaar
til Blaa-Aasen, - uagtet Forretningen af 1797 forudsætter, at Linien rettelig burde gaa
mere vestligt og at Blaa-Aasen er angivet som Mærkepunkt paa Grund af en i Forret
ningen af 1787 indløben Feiltagelse, som ikke ved den senere i 1797 afholdte Forret
ning antages at kunne redreseres - ere de nævnte Forretninger atter uoverens
stemmende i deres Angivelse af Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Forretningen af
1787 angiver nemlig, at Mærkepunktet skal være Hærvolas nordre Ende, medens
Forretningen af 1797, henholdende sig til en den Ilte - 15de August 1785 afholdt
Forretning over Kjesbu Ålmenning i Sparboen, som tilstøder de heromhandlede
Almenninger i Hærvola, vil, at Mærkepunktet i dette Fjeld skal søges paa Fjeldets
høieste Top, hvor en Varde efter den i 1784 foretagne trigonometriske Opmaaling er
opreist. Denne Usikkerhed med Hensyn til Grændselinien paa denne Kant maa
allerede have fundet Sted fra gammel Tid af, efterdi Sætre og Fjeldslaatter, der bruges
af Indvaanere baade fra Værdalen og fra Sparboen, ligge saa at sige om hinanden
inden den omtvistede Strækning, saaledes Blaase eller Lunems, By og Dalems Sætre
tilhørende Sparboen, og Karmhus Sæter, tilhørende Værdalen. Ogsaa Almenningens
Sydgrændse, har været usikker, dog ikke fordi der finnes nogen Forretning, som staar
i Strid med den i 1787 angivne Grændselinie, men fordi denne har været overskredet af
Leilændingerne under det tilstødende saakaldte Værdalsgods, tilhørende Grosserer N.
Jenssen. Disse Forholde have været gjorte til Gjenstand for gjennemgribende og
specielle Undersøgelser under et den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December
samme Aar sluttet Forhør, hvilket igjen ledede til Anlæg af Justitssag mod Grosserer
Jens Nicolai Jenssen, hvilken inkamineredes for Kommissionen den 23de Juni 1862 og
sluttede ved Dom af 26de Marts 1863. Under denne Sag, som paakjendtes i Høiesteret
den 26de Mai 1865, og til hvis Oplysning tillige et Aasteds-Thingsvidne optoges for
den ordinære Ret i Oktober 1863, - er denne Almennings Sydgrændse ligeledes om-

----
98 SS-A
----
**
43
O
bo
bo
O
&o
K
SD
Kl
o
CU
cj
bo
'f
co
£
o
?
o
bo
CS
pa
*2
to
K,
v!
5


----
99
----

-—£--— ~„J..:.,.r..., . . ' -y&w , '■■ —. >~» . si
Kart over Den østlige Deel af Lexdals Alminding i Værdalen optaget
1861 af Haffner.
Bind VI A —7

 

----
100 SS-A
----
CU
co
bo
I
I
bo
|
I
bo
O
1
k.
aj
>
1


----
101 SS-A
----
handlet. I Henhold til de saaledes tilveiebragte Oplysninger har Kommissionen i en
den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet Bestemmelse om Almenningens Syd
grændse, saaledes som denne nedenfor nærmere vil blive angiven, idet forøvrigt
bemærkes, at Grosserer Jenssen under hin Session har ladet protestere mod den
nævnte Beslutning angaaende Grændsen, hvorfor Kommissionen i Forestilling til det
Kongelige Indre-Departement af 31te August 1865 blandt andet har foreslaaet, at dette
Grændsespørgsmaal snarest mulig undergives Domstolenes Afgjørelse. (Grændse
uoverensstemmelsen hævet ved Overenskomst, thinglæst 9de Febr. 1872; se
Smaasæteraasens Ålmenning.) løvrigt ere Lexdals Almennings Grændser opgaaede af
Kommissionen fra den 9de til den 12te September 1861 samt den 4de og ste Juni 1862.
Derhos er Beslutning angaaende Grændsen mellem Lexdals og Baabu Almenninger
fattet under Møde med Fogden i Inderøens Fogderi den 18de August 1863 (kfr.
Kommissionens Skrivelse til Fogden af 2den Mai 1864), og betræffede Grændsen mod
Tufsetgaardene under et Forhør, afholdt 30te September 1863, - hvorhos endelig en
Del af den vestlige Grændse for denne Ålmenning er omhandlet under et Møde med
Værdalens Almenningsbestyrelse den 21de November 1863.
Grændserne for Lexdals Ålmenning angives her nærmere saaledes:
Fra Tufsettuen, der er beliggende paa Høiden af den Aasstrækning, som hæver sig
lige op for Tufsetgaardene ved Lexdalsvandet og hvor Mærkepunktet er i Nærheden
af en stor Sten, hvori findes indhugget gamle Kors og hvor nu en med Krone indhugget
Mærkerøs er opsat, gaar Linien, modstødende Bremsetgaardenes Udmark af
Sparboens Præstegjeld, i Øst til en Bjerghøide, kaldet Ivermyrkjærnhaugen, hvor en
gammel trigonometrisk Varde er opreist, og i hvilken nu ligeledes en Krone er ind
hugget. Her tilstøder Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning Lexdals Ålmenning, som
den følger østover lige til Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Fra Ivermyrkjærnhaugen
gaar Linien i Nordost bent til Blaa-Aasen, der er en med enkelte Naaletræer sparsomt
bevoxet Aashøide, paa hvis Sydheldning de under Sparboen brugte saakaldte Blaase-
Sætre ere beliggende. Her er opreist en Kronrøs paa et Sted, hvor tidligere et gammelt
Kors findes indhugget i Bjerget. Herfrå gaar Linien i Øst ganske lidt til Nord bent til
den næst-nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne Bjergafsatser paa
Hærvolafjeldet, hvor en Kronrøs er opreist paa samme Sted, hvor en Røs ogsaa før
har været sammenlagt. Paa denne Strækning overskjærer Linien tvende Gange
Lunds-Elven, først nærmere Blaa-Aasen, mellem denne og Dalems Sæter, dog saa
ledes, at Linien gaar oven- eller nordenfor sidstnævnte Sæter, - og senere oven- eller
nordenfor Karmhus-Sæteren, hvorhos Linien gaar strax søndenfor den sydlige Ende
af Hærvolakjærnet. Fra det nysnævnte Punkt paa Nordkanten af Hærvola gaar
Linien, modstødende Malsaa Ålmenning, i Syd langs efter Ryggen af bemeldte Fjeld
og over samme høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist, samt over Botten
klumperne til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren), som er antaget at være en af
de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger en Bugt i Fjeldvandet Høisøen, kaldet
Botten, nærmest. Fra bemeldte Bjergtop, paa hvilken en Kronrøs er opført, gaar
Linien, modstødende de under Værdalsgodset hørende Gaarde Sæters og Store-
Langdals Udmark, bent i Sydvest over Botten til en ved Høisø-Elvens Udløb opført
Flødningsdam, hvor tvende Kronrøser ere opsatte, samt videre omtrent i samme
Retning over Lille-Høisøen og Skjelheien, hvor Kronrøser ligeledes findes, til Tomten
af en paa Skjelheiens sydlige Heidning værende, i sin Tid under Lille-Langdal brugt,
men nu nedlagt Sæter, kaldet Skjelsætervolden, hvor ligeledes en Kronrøs er opsat.
(Kfr. her det paa Iste Spalte nævnte Grændsedokument.) Fra Skjelsætervolden gaar
Linien i Vest lidt til Syd til den høieste Fjeldtop af Navnet Haakaaklumpen, hvor
Kronrøs er opsat paa samme Sted, hvor et lignende Mærke før har været opreist, og
videre i Vest over søndre Rollsø til en lige op for dette Kjærn beliggende, med Gran
træer bevoxet Høide, kaldet Rundhougen, hvor en med Krone mærket Røs er opsat.
Paa Strækningen fra Skjelsætervolden til Rundhougen tilstode Gaardene Lille-

----
102 SS-A
----
'-.<


----
103 SS-A
----
Langdals, Byna, Bjørstads, Aasens og Klugens Udmark - de tre sidste tilhørende
Værdalsgodset - Lexdals Ålmenning. Fra Rundhougen gaar Linien bent i Vest lidt til
Nord i Nærheden af et lidet Kjærn, Oxøiet, samt over den sydvestlige Heidning af
Skeisvola, til midt paa Skeisætervolden, hvor en Kronrøs er opreist ved en jordfast
Sten, modstødende paa denne Strækning de Værdalsgodset tilliggende Gaarde
Kjæsbos og Markens Udmark. Fra Skeisætervolden gaar Linien, fremdeles tilstød
ende Markens Udmark, bent i Nordvest til det saakaldte Bomfæste i Lunds-Elven,
hvilket Mærkepunkt er antaget at være ved en større jordfast Sten paa Sydsiden af
Elven, i hvilket Kors og Krone er indhugget, ligesom ved Elvebredden her er opreist en
Kronrøs. Linien gaar derpaa fra Bomfæstet over Lunds-Elven og over en skovbevoxet
Aasstrækning i Nordost til den sydlige Ende af et trangt Dalføre eller Kløft i
Fjeldryggen, kaldet Stendalen, hvor en Kronrøs er opreist, samt følger derefter opad
Stendalen i Nord indtil Dalførets nordligste Ende, hvor ligeledes en kronet Røs er
opsat ved en jordfast, korset Sten. Herfrå bøier Linien igjen i Nordvest og gaar
gjennom et Saagodtsom skovløst Terræn bent til Udgangspunktet Tufsettuen, saaat
følgelig Fjeldtoppen Tillerknoppen bliver liggende sydvestlig for Linien. Paa
Strækningen fra Bomfæstet i Lunds-Elven til Tufsettuen tilstoder Gaardene Hof stads,
Tillers, Axnæs's og Tufsets Udmark Almenningen.
Foruden ved foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre
Røser, ialt 175 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed kan udfindes. Kart over denne
Ålmenning er optaget i 1862 af Lieutnant Haffner som Konduktør.
Forøvrigt maa med Hensyn til Ordningen af Grændserne for Lexdals Ålmenning
erindres Følgende:
a. Varslottens Sæter, der ligger paa Vestsiden af Høisøen, med tilhørende Udmark,
som strækker sig langs Høisøen, med tilhørende Udmark, som strækker sig langs
Høisøen fra Furupullen i Syd til Karphus-Bækken i Nord, og som hovedsagelig
bestaar i en smal Aasstrækning, kaldet Gabrielsaasen, - maa efter de under det
Jenssenske Forhør, navnlig af 10, 42, 44, 45, 50 og 51 Deponenter, afgivne Forklar
inger antages at være frahævdet Lexdals Ålmenning og nu at udgjøre Særeien
dom for Gaarden Varslotten Naar Chr. Lein derimod i det paa Gaarden Var
slotten udfærdigede Skjøde, datert og thinglæst 17de August 1842, har forbe
holdt sig Hugst paa Nordsiden af Karphus-Bækken, da antages saadant efter de
fremkomne Oplysninger fuldstændig überettiget. Paa Grund heraf er Varslot-
Sæteren med tilliggende Skovmark særskilt afmærket fra den øvrige Ålmenning
ved Anbringelsen af 13 mindre Mærkerøser, opsatte paa de Kanter af Stræk
ningen, som ikke begrændses af Høisøen og Karphus-Bækken. Forøvrigt
bemærkes, at Opsidderen paa Gaarden Varslot fra gammel Tid af aarlig svarer
Fjeldengskat til Statskassen, medens han ikke har Fjeldslaat andetsteds i Lexdals
Ålmenning end i Sæterens Havnegang. Dette godtgjør formentlig, at Sæteren
oprindelig er opryddet i den af Gaarden Varslottens Opsiddere brugte Fjeldslaat i
Lexdals Ålmenning.
b. Tufset-Gaardenes Opsiddere have under et af Kommissionen den 30te September
1863 optaget Forhør vistnok erkjendt Tufsettuen og ikke Ivermyrkjærnhougen for
det rette Mærke mod Almenningen; men da disse Opsiddere have oplyst, at Slaat
og Havnegang udelukkende har været afbenyttet af dem paa Strækningen mellem
disse Punkter og i Retning østover henimod Stendalen, - forbeholdes saadan
Rettighed til Slaat og Havnegang fremdeles Tufsets Opsiddere i samme Udstræk-
ning som tidligere.
Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget
1863 og 1864.

----
104
----


----
105 SS-A
----
c. Grændsen mellem Lexdals og Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning er optrukken
saaledes som ovenfor angivet, fordi en saadan Linie efter Vasdragenes Løb, de
lokale Forholde i det Hele tåget samt de under de afholdte Retshandlinger og de
forefundne Dokumenter, saaledes Blandt Andet Besigtelserne over Lunds Saug af
2den Juni 1756 og over Markens Saug af 22de September 1766, - fremkomne
Oplysninger antages at have mest for sig.
Overensstemmende med Forretningen af 26de Juni 1797 at sætte Mærket i Hærvola
paa sammes Top, nåar det er utvivlsomt, at Linien skal gaa fra Blaa-Aasen til
Hærvola og derfrå til Storkjærnfjeldet, synes altfor unaturligt, og den for samme i
Forretningen paaberaabte Grund, at Forretningen over Kjesbu Ålmenning af Ilte
August 1785, under hvilken Punktet er sat paa Hærvolas Top, er ældre end den i
Værdalen afholdte Forretning af 14de September 1787 - befindes kun Udet holdbar.
Den Ulæmpe, at Sætre og Slaatter fra et fremmed Thinglag ville blive beliggende
inden Almenningen, vil ikke kunne ungaaes, hvorledes end Grændsen optrækkes: thi
Værdals Sætre og Slaatter vilde blive liggende inden Baabu Ålmenning, om Hærvolas
Top valgtes som Mærke. Som en Følge af den Maade, hvorpaa Linien nu er
optrukken, ville Dalums og Ryes Sætre, tilhørende Indvaanere af Sparbo, blive
liggende inden Lexdals Ålmenning, ligesom Blaase-Sætrene, der bruges af Lunnens
Opsidder i Sparboen, ligge søndenfor Mærkepunktet Blaa-Aasen, følgelig inden
Lexdals Ålmenning.
Af Slaatter tilhørende følgende Sparbygdinger:
Bjerkens, Ryens, Sems, Dalums, Heistad, Østre-Aases og Lunkans. Af de nævnte
Sætre svares ingen Skat til Statskassen; derimod erlægge Brugerne af efternævnte
Fjeldslætter saadan aarlig Skat til Statskassen:
Bjerken 6 Skill., Ryen vestre 4 Skill., østre 14 Skill., Dalum 12 Skill., Heistad 4 Skill.
og Østeraas 8 Skill.. Denne Skat opkræves fremdeles af Fogden i Inderøens Fogderi
ifølge dennes Vedtagelse i Skrivelse til Kommissionen af 10de Mai 1864, og de
anmeldte Sætre og Slaatter antages i Henhold til, hvad der er oplyst om den fra
gammel Tid af stedfundne brug, ogsaa fremdeles, uanseet den oven bestemte
Grændselinie mellem Almenningerne, at burde forbeholdes de berettigede Gaarde i
Inderøens Fogderi.
Inden Lexdals Ålmenning ligger ingen Rydningsplas: derimod findes dersteds
følgende Sætre, der bruges af Opsiddere fra Værdalen:
Vangstads-Sæter, der bruges af Vangstad og Østre Stiklestad.
Langdals-Sæter, der bruges af Store Langdal.
Karmhus-Sæter, der bruges af Karmhus.
Hofstads- eller Skidthuldalen-Sæter, der bruges af Hofstad.
Skrove-Sæter, der bruges af Østre og Vestre Skrove.
Landfald-Sæter, der bruges af Østre Lund og Nedre Sænden.
Ny-Sæter, der bruges af Musum og Tiller.
Ekle-Sæter, der bruges af Nedre og Nordre Tiller.
Hallem-Sæter, der bruges af Hallem og Skei.
Skei-Sæter, der bruges af Marken, -
samt de ovennævnte Varslotts-, Blaase-, Dalums- og Ryes-Sætre.
Derhos findes, foruden de ovennævnte Fjeldslætter, der bruges af Indvaanere fra
Sparboen, følgende, der haves i Brug af Indvaanere af Værdalen:
Vist-Sæter, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen.
Hofstads-Sæter, do. do.
Rids over Lexdal og Malsaa Ålmenning efter Forstmester Asbjørnsens
Undersøgelser Juli 1861.

----
106 SS-A
----
Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931


----
107 SS-A
----
Kart over Leksdal statsskog. Midtre del. 1931.


----
108 SS-A
----
Ltni«L ji«i1!k08>lI
Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931.


----
109 SS-A
----
Vest-Grunden-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig til Statskassen.
Musum-Sæter, hvoraf svares 9 Skill. aarlig til Statskassen.
Axnæs, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen.
Østre Stiklestad-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Ekle-Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Byna-Sæter, hvoraf svares 4 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Varslotten Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen.
Stor-Langdal-Sæter, hvoraf svares 8 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. (I Møde 9de
Septbr. 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlingsprotokol endvidere
følgende Sletter: Skrove Slette, Lund Do., Tufset Do., Overholmen Do., Kluken Do.,
Vestre Hjelde Do.)
Angaaende Almuens Brugsret i Lexdals Ålmenning ere Oplysninger søgte under
Møder med Almennings-Bestyrelsen den 22de August 1861 og den 21de November
1863 samt endelig under et med Almuen afholdt Møde den 9de September 1864. Af
disse Oplysninger fremgaar det vel, at Hugster til Husfornødenhed, og det endog
tildels i betydeligt Omfang, i senere Aar have fundet Sted uden Udvisning og uden
Rekognitions Svarelse; men i det nysnævnte den 9de September 1864 afholdte Møde er
det af samtlige mødende Almuesmænd erkjendt, at saadanne Hugster have været
überettigede og at alt Aavirke, endog til Husfornødenhed, kun kan foregaa efter
speciel Bevilling af Overøvrigheden, efter Udvisning og mod Rekognitions Svarelse til
Statskassen. Dog har alt Aavirke til Sæter- og Slaattebruget fra gammel Tid af her
foregaaet uden nogensomhelst Indskrænkning.
I Aarene omkring 1850 har Overøvrigheden meddelt Bevillinger til Hugster af
Udsalgslast i denne Ålmenning: men disse Bevillinger, der gave Anledning til store
Misligheder, have nu ikke paa flere Aar været meddelte.
Imidlertid oppnådde man ikke å komme til enighet med Nicolay
Jenssen angående grensene i syd ved Høysjøen. Først 9. februar 1872
ble de uoverensstemmende forhold avklart ved en overenskomst mellom
Staten på den ene siden og eierne av Verdalsgodset på den andre. (Se
forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og almen
ningskommisjonene.) Om Leksdal ålmenning ble følgende sagt i denne
overenskomsten:
1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde
sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes
Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi
søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer
samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen,
medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred -
derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien
dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals
Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven
nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus-
bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser.

----
110 SS-A
----
MALSÅ ÅLMENNING
Denne ålmenningen ligger i den dalen den har fått navn etter,
Malsådalen, en sidedal mot nord fra Helgådalen. Mot nord grenser
ålmenningen mot Steinkjer kommune. Dette er også grensen til Kjesbu
statsalmenning som ligger i det gamle Ogndal herred, nå en del av
Steinkjer. Mot øst og syd grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer.
Den del av Værdalsbrukets eiendom som ligger mot øst, er en del av
Vera eller Juldal ålmenning. Tidligere ble den kalt Skjækerdalen
ålmenning. Mot vest ligger Leksdal ålmenning.
I almenningsforretningen av 1749 ledet av fogd Petter Arnet, er ikke
Malså ålmenning nevnt. Derimot nevnes Opdahls Almindingen i Woche
Annex etter Leksdal ålmenning. Beskrivelsen av denne ålmenningen er
gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. Denne
beskrivelse sier at ålmenningen tåger sin begyndelse fra LægsDahls
Almindingen og strecker sig Øster till Straadals Fossen ] A Miil østerfor
Wæren. . . . Følgelig det eneste vi kan si, er at Malså ålmenning ligger
innenfor det beskrevne området.
Videre går det også frem av beskrivelsen at skogen var bygslet til
Ulvilla sag. Denne bygslingen har sin egen historie, men seiv om den i


----
111 SS-A
----
Malså ålmenning sett fra nord. I forgrunnen den nordligste delen av
Hærvola.
høyeste grad også berører Malså ålmenning, er utdragene fra kildene
gjengitt i forbindelse med Vera eller Juldal ålmenning. Her kan kort
skisseres at i mai 1736 sendte Rentekammeret et brev til krigsråd Hagen
hvor en uttalelse av Broder Boysen angående dette området ble sitert.
Broder Boysen hadde da i malende ordelag uttalt seg om terrengets
ufremkommelighet. Han påsto at det var ufremkommelig for
mennesker til hest, men bønderfolk til fots kunne klare å komme seg dit
inn, riktignok ved å sette livet på spill, for å hugge tømmer. Fra Ulvilla
strakte ålmenningen seg omtrent 3 Vi mil innover i fjellet.
Og inne i dette forferdelige uland lå blant annet Malså ålmenning.
Her skal man imidlertid være klar over at det var i forhandlinger med
eierinteressene, det vil si kongen, at Boysen kom med disse uttalelsene.
Det var nemlig eieren som skulle fastsette størrelsen av bygselsummen,
og det var av Boysens interesse at denne ble satt så lavt som mulig. Han
hadde således ingen interesse av å skjønnmale forholdene.
Bygselseddelen ble utstedt i oktober 1736.
Første gang at navnet Malså eller noe som ligner på dette navnet i for
bindelse med en almenningsstrekning er funnet, er i 1758. Denne
almenningsforretningen, som også ble ledet av fogd Petter Arnet, delte
Verdal inn i fire almenningsstrekninger. Den første lå på sydsiden av
dalen fra grensen mot Skogn til svenskegrensen, den andre omfattet
sydsiden og nordsiden av Helgådalen frem til Leksdal ålmenning, som
var den tredje. Og den fjerde var Volhaugen. Og Malså befinner seg


----
112 SS-A
----
Malså ålmenning. Semsklumpen som er grensemerke for Malså stats
almenning, Vera eller Juldal ålmenning og Kjesbu statsalmenning i
Steinkjer. I forgrunnen til høyre Fiskeløysingen.
Malså ålmenning. Semsklumpen sett fra Mokkavannet i Ogndalen.

 

----
113 SS-A
----
således i den andre strekningen, hvor vi foruten denne også finner
Kverndal ålmenning, Juldalen ålmenning, Vera ålmenning og
Skjækerdalen ålmenning. Disse tre siste utgjør i dag Vera eller Juldal
ålmenning. Fra den generelle beskrivelse over dette store området kan
følgende hitsettes om Malså ålmenning:
...., Widere fandtes ower for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og her noget Skow som
war werrslidt og for en del u-duelig, og ej til andet tienelig end til Brænde weed og
Bygnings wærk for de i Sircumference Liggende Sætrer. J en dal kaldes Masaaedal
ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hwortil kunde hugges aarlig 18
tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger.
Hugstrettighetene fra denne del av ålmenningen var således nå flyttet
fra Ulvilla sag til Langdal og Gren sager, som fikk en del av sitt tømmer
herfrå. (Begge disse to sagene er forøvrig nærmere beskrevet i Skog- og
sagbrukshistorien.)
I den anledning kan nevnes at holzforster Wøllner som i 1768 inn
rapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi, brukte navnet Gren
ålmenning. l Trolig gjelder dette den del av Malså ålmenning som det
kunne hugges i til Gren sag. Navnet Gren ålmenning er bare funnet ved
denne ene anledningen. Den samme Wøllner har ved to andre
anledninger også brukt navn på sagbruk til å navngi almennings
strekninger. Det ene tilfellet gjelder Hauka ålmenning etter Hauka sag,
og det andre Nedre Holmen ålmenning etter Nedre Holmen Sag.
len annen rapport datert 1. oktober 1768 ga Wøllner også en oversikt
over almenningene i Verdal. Denne oversikten er en ren avskrift av hva
Malså ålmenning. Sett nordover mot Vetringen. Vetringhalla i høyre
bakgrunn.


----
114 SS-A
----
Malså ålmenning. Tjyvdalshalla sett fra vest. Malsåen i forgrunnen.
Malså ålmenning. Hærvola sett fra øst.

 

----
115 SS-A
----
Malså ålmenning i 1787.
Arnet sa i 1758. Men Wøllner skilte Malså ålmenning ut som egen
ålmenning, seiv om han like før hadde beskrevet en ålmenning som han
kalte Kalvdalen ålmenning. Denne var identisk med Arnets andre
almenningsstrekning hvor også Malså ålmenning befant seg. Men
dessuten sa Wøllner følgende:
No 19 Masaadahlens Allminding.
Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til hr Obriste
Lieutenant Klyver.
Der udj skiøn Skow til Saug tømmer.
Grensene mellom Malså ålmenning i Verdal og Kjesbu ålmenning i
Ogndalen ble oppgått og fastslått mellom den 11. og 15. august 1785. 2
Og to år senere, i 1787, fulgte en ny almenningsforretning, denne
gang ledet av en ny fogd Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Dette er første
gang at Malså ålmenning er beskrevet som en selvstendig ålmenning.
Denne ålmenning ble beskrevet den andre dagen:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
Een Kongl. Alminding kaldt Masaae Alminding, begynder i Syndre Ende af Hær
Bind VI A —8


----
116 SS-A
----
Malså ålmenning. Høysjøen som nevnes som bortbygsel sett fra syd.
Wohlen og følger samme i øster og Nord tii Storkiøn-Fieldet og Sætershaugen, hwor
findes endeel sammenlagde og opkiørte Steene, som skal wære Skiælne-Mærker
imellem Inderøens og dette Fogderi. Herfrå i Synden til et liidet Wand kaldet Fisk-
Løsningen; atter i Wester til Tyrdahls-Halden; wiidere i Nord til Tulleraas-Bækken og
Hær-Wohlen denne alminding begynder, som er ohngefær en Miil Lang og 1/4 deel
Miil breed, har heel maadelig gran-skow, da det meste er bestaaende af snauw-Field,
myhrer og moradser - Ingen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her
Engsletter i denne Strækning, neml: West-Grunden, Præste-gaarden Togstad, Lille-
Langdahl og Wolden, hworom Fogden Lowede at giwe nærmere oplysning af Field
slette mandtallet. Sæter har ingen her uden gaarden Holmlien- Ellers fremlagde Ole
Olsen Langdahl en Boxel-Sæddel, dat 24de Octob. 1775 som blew Læst og hwor efter
ham en af forrige Foget Arnet bewilget Fiskerie: i Høy-Siøe under denne alminding for
Liwstiid mot 12 s: aarlig afgift Skatt.
Grensebeskrivelsen her stemmer ganske godt med hva som gjelder i
dag. Sætershaugen kan være den samme som Semsvola. Og Tyrdahls-
Halden kalles i dag Tjyvdalshalla. Derimot blir ålmenningen forminsket
noe i forhold til dagens størrelse når grensen går via Tulleråsbekken. I
dag går grensen litt lenger mot syd.
Den siste opplysning denne almenningsbeskrivelse gir, nemlig at
fisket i Høysjøen var bortbygslet, er et ikke uvanlig forhold på den tid.
Det var vanlig at kongens fogd bygslet bort slike rettigheter til fordel for
statskassen. Men det var i følge de gamle lovene ulovlig. Imidlertid var


----
117 SS-A
----
Malså ålmenning. Malsådalen sett nedover fra et punkt noe nedenfor
Malså kopperverk.
ikke dette det eneste tilfellet hvor fiskerettigheter ble bortbygslet i Malså
ålmenning. Også rettighetene til Vetringen var bygselt bort. Og her
kommer vi inn på et annet interessant forhold. I slike bygsels
forretninger ser det ut til at det var vanlig å gi vedkommende ålmenning
hvor fiskevannet lå, navn etter nettopp dette vannet. Vi har blant annet
funnet Grønningen ålmenning som er nærmere behandlet under Hoås
ålmenning. Vetringen ålmenning er også et navn som er funnet.
Vetringen er riktignok et vann, men i denne sammenheng er det ikke
fiskerettighetene som er bortbygslet. Her er det tale om seterrettigheter,
og for å stedfeste seteren, brukes så navnet Wittrings Kongl. Alminding.
Vetringen ligger i Malså ålmenning. I 1798 ble seterrettighetene til
Kejsdahl Scetter eller Kejdahl Sæther i Wittrings Alminding gitt til
Anders Bastiansen Lille Langdal. Seterbruket er ellers ikke det
vesentlige i denne fremstillingen, men det kan allikevel være av interesse
å nevne at denne Kejdahl Scetter trolig er identisk med Lille Langdals
seter i Malså ålmenning. Vi har imidlertid ikke funnet at Dillan har
brukt dette navnet om denne seteren. 3
Malså nevnes med navn som en av statens almenninger i Verdal i
1816. Riktignok skrives navnet Mosaae, men det er allikevel ikke noen
tvil om hvilken det gjelder.


----
118 SS-A
----
Matrikkelkommisjonen av 1820, som også skulle matrikulere alle
privat eide almenninger, nevner også Malså som en offentlig ålmenning.
Denne kommisjonen var klar over at navnet var feilskrevet i 1816, for
følgende står: Mosaae « ./. Malsaae . /.»
Fogd Arestrup sendte i 1826 inn opplysninger om almenningene, men
han skrev av hva som var blitt sagt tidligere.
9. Mosaae Alminding, begynder i syndre Ende af Hær-Wohlen og folger samme øster
og Nord til Stor Kjøn Fjeldet og Sæters-hougen hvor findes endeel sammenlagde og
opførte Stene som skal være Skille-mærke i mellem Jnderøens og dette Fogderie.
Herfrå i Synden til et lidet Wand kaldet Fiskeløsningen, atter i Vester til Thyrdahls
Halden, videre i Nord til Tulleraas Bækken og Hehr Wohlen, hvor denne Alminding
begynder, som er 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Den har maadelig Granskov, da det
meste er bestaaende af snaue Fjeld Myrer og Moradser. Jngen skyldsatte og ingen nye
Rydningspladse findes her.
Derimot ser vi at Aarestrup utelater opplysningene om hvem som var
bruksberettiget i ålmenningen.
I rapport av 1843 finnes en ny beskrivelse. Skjønt «ny» er vel sterkt
sagt. Men en del nye opplysninger kommer frem.
22. Malsaas Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov der
ikke benyttes. Opsidderen paa setre Klug har her et Engslette hvoraf svares til Stats
cassen aarlig 6 s: og Opsidderen paa Gaarden Holmlie en Sæterbolig. Almindingens
Værdi anslaaet til omtrentlig 20 Sp.
Også i 1847 er den beskrevet, og seiv om beskrivelsen for en stor del
bygger på forretningen av 1747, kommer det til en del nye ting.
22., Malsaa efter nævnte Forretning kaldet Mosaae Kongl: Alminding a., der
begynder i Søndre Ende Hervollen og følger samme i Øst og Nord til Storkjønfjeldet
og Sætershaugen, hwor findes en deel sammenlagte opførte Steen som Skillemærker
mellem Inderøens og Wærdals Fogderie Herfrå i Syd til et lidet Wand kaldet Fisk
løsningen atter i west til TyrdalsHalden widere i Nord til Tulleraas Bækken og
Herwolen hvor den begyndte, omtrent 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Anseet wærd 20
Spd.-
b., Maadelig Skow snaue Fjeld og Myrer.
c, Gaarden Holmlie har her Sæter. -
d., Gaarden østre Kluk swarer for et Engeslæt 6 sk: aarlig. -
e., Andre Indtægter har Staten for Tiden ikke. -
Beskrivelsen er som vi ser, en gjentagelse av hva som er sagt tidligere.
Det kan her bemerkes at både i 1787, 1826 og denne gang har de som
skrev dette vært noe desorientert når det gjaldt retningene. Om vi går
ut fra navnene, stemmer det hele ganske bra, men om vi følger de opp
gitte himmelretningene, kommer det hele galt avsted. Vi kommer blant
annet ikke til Tjyvdalshalla ved å gå vestover fra Fiskeløsningen, vi må
fortsatt holde like mye mot syd som mot vest. Og vi kommer ikke til
grensemerket i søndre ende av Hærvola ved å gå nordover fra Tjyvdals
halla. Da må vi gå rett vest.
I forbindelse med sin oppgave som forstmester skrev J.B. Barth i

----
119 SS-A
----
Malså ålmenning. Et oversiktsbilde over Malsådalen fra syd. I for
grunnen til venstre Sæter, midt på bildet Grengårdene. Hærvola til
venstre er skjult av skyer. Til høyre Tjyvdalshalla.
1857 en innberetning om almenningsskogene. Der fremhevet han
problemet med tyvhugst i almenningene, og i den anledning ble han bedt
om å gi nærmere redegjørelse. I et brev, som er inntatt bak i boken som
kilde, oppga han hvilke almenninger i Verdal som var utsatt for denne
virksomhet. Deriblant var også Malså ålmenning. Om Malså ålmenning
ga han følgende beskrivelse:
«Malsaa Alminding. Skoven er saagodtsom udelukkende reen Fjeldskov, har kun i sin
«væstligste og østligste Deel, til Nød flødbare Vasdrag og ligger idetheletaget saa
«afsides, at den ikke har været benyttet af den egentlige skovmanglende Bygd, men
«kun af de, den nærmestliggende Gaarde. Alligevel er Størstedelen af Skoven saa ud
«hugget, at den fordetmeste kun kan siges at bestaae af enkeltstaaende Trær. Mest
«skal Almindingen - som det siges - have lidt ved Tømmerhugst for Jenssens
«Regning, idet denne Bedrift, her skal være bleven drevet i det Store.
Min Hjemmelsmand for denne specielle Ankepost er min Vejviser i Malsaa og
Lexdalens Almindinger, Jenssens Lejlending og Flødningshusbond Gundbjørn eller
Gunder Green.
Dette var blant annet medvirkende årsak til den følgende rettssak mot
Nikolay Jenssen. Utfallet av denne rettsaken har ingen interesse i denne
sammenheng. Den er nærmere omtalt både av Musum og Hartmann.
(Se derfor Verdalsgodsets historie og Værdalsbrukets Historie.)


----
120
----


----
121 SS-A
----
Når det gjelder Malså ålmenning, fikk også denne sine grenser endelig
opptrukket av almenningskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i
1865. Men for tre almenningers vedkommende var det fortsatt uklar
heter med hensyn til grensene. Deriblant var også Malså ålmenning.
Men i 1872 var også beskrivelsene klare for disse, og om Malså
ålmenning står følgende:
MALSAA ÅLMENNING
Malsaa Statsalmenning i Værdalens Thingiag findes nævnt i Forretningerne af 18de
Juli 1758 og 13de September 1787. Forsaavidt Almenningen modstødes af Kjesbu
Ålmenning i Sparboen, nemlig paa Malsaa Almennings Nordside i Strækningen fra
det nordligste Punkt i Hærvolafjeldet til Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen, er
denne Del af Grændsen tillige omhandlet i den under 11te - 15de August 1785 afholdte
Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes Uoverens
stemmelse mellem de afholdte Forretninger, forsaavidt Punktet i Hærvola betræffer,
idet Forretningen af 1785 vil have Mærkepunktet paa Hærvolas Top, medens
Forretningen af 1797 sætter samme ved Hærvolas nordre Ende (se denne Forretnings
Beskrivelse over Lexdals Ålmenning). I Anledning heraf er Møde holdt med Fogden i
Inderøens Fogderi den 18de August 1863, og forøvrigt henvises i denne Henseende til,
hvad der er anført nedenfor og i Beskrivelsen over den tilstødende Lexdals Ålmenning.
Ogsaa Malsaa Almennings Sydgrændse har været usikker, idet hyppige Overskridelser
af Grændsen her have fundet Sted. Disse Forholde have været undersøgte af
Kommissionen under at den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December samme
Aar sluttet Forhør samt under den i Forbindelse dermed staaende Justitssag mog
Grosserer Jens Nikolai Jenssen, inkamineret den 23de Juni 1862 og paadømt af
Kommissionen den 26de Marts 1863. Til Oplysning i denne Sag, der paakjendes af
Høiesteret den 26de Mai 1865, har tillige et Aastedsthingsvidne været optaget i
Oktober Maaned 1863. I Henhold til de under de nævnte Retshandlinger fremkomne
Oplysninger har Kommissionen derefter i en den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet
Bestemmelse om Almenningens Sydgrændse, saaledes som denne nedenfor nærmere
vil bli angiven. Da Grosserer Jenssen imidlertid har ladet protestere mod den nævnte
Beslutning, har Kommissionen i Forestilling af 31te August 1865 henstillet til
Departementet for det Indre, at dette Grændsespørgsmaal snarest muligt undergives
Domstolenes Afgjørelse. (Kfr. det under Smaasæteraasens Ålmenning citerede
Grændedokument, thinglæst 9de Februar 1872.)
Malsaa Almennings Grændser, der af Kommissionen ere opgaaede den 9de, 10de og
Ilte September 1861, angives her nærmere saaledes: Fra en med Krone mærket
Stenrøs, som er opsat paa den næst nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne
Afsatser paa Hærvolafjeldets nordlige Afsænkning, og hvor Baabu og Kjesbu
Almenninger af Sparboen samt Lexdals og Malsaa Almenninger af Værdalen støde
sammen, gaar Linien, modstødende Lexdals Ålmenning. I Syd langs efter Ryggen af
bemældte Fjeld og over sammes høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist,
samt over de saakaldte Bottenklumper til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren),
som er antaget at være en af de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger nærmest
en Bugt, kaldet Botten, i Fjeldvandet Høisøen, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er
opreist. Fra Graahammeren gaar Linien ret til det Punkt, hvor Tulleraasbækken
falder ud i Malsaaelven og hvor en Kronrøs er opreist, modstødende paa denne
Strækning den Værdalsgodset tilhørende Eiendom Tosteigen. Fra Punktet ved
Kart over Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget 1862 af
Haffner.

----
122
----


----
123 SS-A
----
Grændse-Croquis mellem Sagvolds og Skroves Sætre optaget omtr. i
1/30000 Maalestok a/Arne Solem. 1865.
Tulleraasbækkens Udløb i Malsaaen bøier Linien lige i Øst til den Bjergtop, som af de
flere, der føre Navnet Tinklumperne, hæver sig paa den sydlige Side af det saakaldte
Tinklumpskar, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er opreist, hvorpaa Linien i Nord
lidt til Øst, for en Del følgende Tyvdalshalden, gaar ret til den østre Ende af Våndet
Fiskløsningen, hvor en Kronrøs er opsat. Derfrå gaar Linien omtrent i samme Retning
bent til en lignende Røs paa Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen. Her tilstoder
Kjesbu Ålmenning af Sparboen, som følger til Udgangspunktet, Mærkerøsen paa
Afsatsen i den nordre Ende af Hærvola, idet Linien fra Storkjærnfjeldet herhen gaar i
Vestsydvest mellem Sems og Krogs Sæter.
Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget i
1863 og 1864.


----
124 SS-A
----
Foruden med foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre
Røser, ialt 113 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed vil kunne udfindes. Kart over
denne Ålmenning er optaget paa samme Blad som over Lexdals Ålmenning i 1862 ai
Løitnant Haffner som Konduktør.
Forøvrigt maa i Anledning af den trufne Bestemmelse med Hensyn til foranførte
Grændser for Malsaa Ålmenning bemærkes følgende:
a. Grundene til, at Linien fra Storkjærnfjeldet er optrukket til det ovenangivne Punkt
i Hærvola og ikke til sammes høieste Punkt, ere angivne under Beskrivelsen over
Lexdals Ålmenning, hvortil henvises. Imidlertid bemærkes, at Krogs Sæter og flere
af Værdølinger i Brug havende Slaatter vilde blive beliggende inden Kiesbu
Ålmenning, dersom man havde holdt sig til det sidst ommeldte Mærkepunkt.
b. Ifølge den ovennævnte Forretning af Ilte - 15de August 1785 over Kjesbu Ål
menning danner samme i Strækningen fra Hærvola til Storkjærnfjeldet og derfrå
tilbage til den sydlige Bred af Mokkavand en paafaldende Figur i Form af en meget
spids Vinkel, idet Linien fra Storkjærnfjeldet skal gaa over Sems Sæter til Mokka
vandet. Vistnok vilde denne Vinkel være bleven lidt mere stump, om Hærvolas Top
var bleven Mærkepunkt; men ligesom Figuren alligevel vilde blive uformelig,
saaledes maa det antages, efter hvad der oplystes under Kommissionens Befaring af
Aastedet den Ilte September 1861, at Linien for Kjesbu Ålmenning fra Sæter-
Rids over Malsaa Statsskog i Værdalen.


----
125 SS-A
----
klumpen oprindelig er gaaet lige til Høslethougen og at den nuværende Linie fra
Sæterklumpen til Mokvandet grunder sig paa, at den mellemliggende Strækning
er bleven frahævdet Kjesbu Ålmenning af Eieren af Gaarden Mok.
Inden Malsaa Ålmenning ligger ingen Rydningsplads.
Af Sætre findes følgende:
1. Holmli-Sæter, bruges af Holmlis Opsidder.
2. Skrove Sæter, bruges af øvre, østre og vestre Skrove.
3. Sagvolden Sæter, bruges af Sagvolden.
4. Krog Sæter, bruges af Krog.
Inden Almenningen ligger Fjeldsletter, tilhørende følgende Gaarde i Vestgrunden,
hvoraf ingen Afgift svares til Statskassen:
Sæter,
Lille-Langdal, og formentlig
Østre Klugen, da denne Gaards Opsidder til Statskassen aarlig svarer 6 Skilling til
Fjeldengskat under denne Ålmenning.
Med Undtagelse af den anførte Ret til Slaat, Havnegang og Sæterbrug og det i
Forbindelse dermed staaende, uden Kontrol eller Indskrænkning foretagne Aavirke i
Almenningsskoven til Sætrenes Behov, er det ikke oplyst, at Almuen har udøvet
nogetsomhelst Aavirke, end ikke til Husfornødenhed, i denne Ålmenning. I de aller
nærmeste Aar før og efter 1850 meddelte Amtmanden Bevilling til Hugst af Udsalgs
last i Almenningen mod Rekognition til Statskassen, men dette har senere ikke fundet
Sted.
Angaaende Brugsrettighederne i denne Ålmenning ere Oplysninger søgte under et
Møde med den for samtlige Værdalske Statsalmenninger organiserede Fælles
bestyrelse den 22de August 1861 samt i Almuesmøde den 9de September 1864.
For de fleste almenningenes vedkommende oppnådde man enighet
når det gjaldt grensene allerede i 1865. Men for tre almenninger ble de
ikke fastsatt dette året. Det var grensene mot Verdalsgodset det var
uenighet om. Først 9. februar 1872 ble det oppnådd enighet med
Verdalsgodsets eiere om disse. Malså ålmenning var en av de almen
ningene som det ble forhandlet om i den sammenheng. Imidlertid opp
nådde man å komme til enighet med hensyn til denne ålmenningen uten
at noen ny grensebeskrivelse måtte lages. Verdalsgodsets eiere godtok
grensene slik de var beskrevet og fremlagt av almenningskommisjonen i
1865. De to andre almenningene var Leksdal ålmenning og Småseter
åsen ålmenning, og for begge disse måtte grensebeskrivelsene forandres.
(Se forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og
almenningskommisj onene.)
Noter.
1 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 188.
2 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 187.
3 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 153.

----
126 SS-A
----
Kart over Malså statsskog. 1928.


----
127 SS-A
----
VERA ELLER JULDAL ÅLMENNING
Denne ålmenningen har to navn i dag. Men det er grunn til å tro at
den tidligere må ha hatt minst ett til. I alle fall må den ha vært delt i
minst tre deler og ha hatt tre navn. I tillegg til de to den har i dag, ble
også navnet Skjæker dal ålmenning brukt. Den delen av Vera og Juldal
ålmenning som hadde dette navnet, ligger nord for Helgådalen, og
Skjækerdalen er kanskje et av de mest typiske landskapstrekkene i
denne del av almenningene. Det forklarer hvorfor den ble kalt Skjæker
dal ålmenning. På sydsiden av Helgådalen ligger Juldalen. Denne har på
samme måte som Skjækerdalen gitt navn til et almenningsområde,
nemlig Juldal ålmenning. Juldal ålmenning ser ut til å h,a blitt delt slik at
den vestlige delen nå tilhører Kverndal ålmenning. (Se forøvrig kapitlet
om Kverndal ålmenning.) Øst for både Skjækerdal og Juldal
almenninger ligger så den tredje delen, Vera ålmenning.
Hele dette store almenningsområdet eies i dag av Værdalsbruket. Mot
Vera eller Juldal ålmenning omfatter også Skjækerdalen. Fra Skjæker
fossen strekker Skjækerdalen seg nordover til Skjækervannet.


----
128 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra nederst i Skjækerdalen mot fjellene i
øst. Bynavola lengst til venstre.
vest, på nordsiden av Helgådalen, grenser Vera og Juldal ålmenning
mot brukets egne områder og Malså statsalmenning. Mot nord grenser
den først mot Steinkjer kommune eller det tidligere Ogndal herred,
siden mot Snåsa hvor Rokdal statsalmenning og Gaundal, Holderen og
Jævsjø statsalmenning ligger. Mot øst folger grenselinjen riksgrensen
mot Sverige i flere mil. Sydgrensen dannes lengst øst av Inns eller Sul
statsalmenning. Vestenfor denne grenser Vera eller Juldal ålmenning
mot Værdalsbrukets egne eiendommer. Trolig består disse av deler av
den gamle Sul ålmenning.
Mot vest på sydsiden av Helgådalen, grenser den mot Kverndal stats
almenning og brukets egne områder.
Innenfor disse grensene ligger så denne ålmenningen som er suverent
den største i Verdal. Den er større enn alle de andre almennings
områdene i Verdal tilsammen. Rimeligvis er det størrelsen som er for
klaringen på at det har vært flere navn tidligere enn hva som brukes nå.
Skjækerdal ålmenning hadde også en del andre navn, men alle går
egentlig på det samme: Skjækerå ålmenning, Skjækervold ålmenning
og Skjæker ålmenning. Alle disse navnene er brukt i forbindelse med
bygsling av setre i dette området i perioden 1750 til 1850. Men ikke alltid
ble det brukt navn. Av og til kunne bare begrepet Almindingen bli


----
129 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Nederst i Skjækerdalen sett nordover.
brukt. Det kan i den sammenheng nevnes at fiskerettighetene i Skjæker
vannet også var bortbygslet. I panteregistret fra 1760-årene står
følgende: Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulwilden paa
fiskeriet i Schiecher Wandet i Almindingen.
I dag regner man at sydgrensen for Vera eller Juldal ålmenning går
omtrent over Bellingen. Det ser imidlertid ut til at man tidligere regnet
Bellingen for å tilhøre Vera ålmenning. I panteregistret fra 1770-årene
står følgende innførsel: ... til Ole Olsen Olesøn Stichelstadpaa Fiskeriet
i Billingewandene wed Wæhren i almindingen.
Juldal ålmenning er også funnet ved flere anledninger i de samme
kildene. Likedan er det med navnet Østre Juldal ålmenning. 11770-årene
ble følgende innført i panteregistret: ... paa Sætterboelig iøster Juldahls
alminding til Corporal Ole Ellevsøn Stickelstad. Og omtrent samtidig:
... paa et Sætter Sted i øster wed Grændse Linien Juldahlen kaldet i
Almindingen til Ole Thomassøn Østergrunden. Disse to innførslene er
ganske interessante. For det første ser vi at det ble brukt navnet Østre
Juldalen ålmenning. For det andre er begrepet Grændse Linien
Juldahlen brukt.
Til tross for at det ikke er seterbruket som skal behandles her, skal det
allikevel nevnes at i dette generelle området lå det flere setre. For det
første lå det fire setre på Fremre Juldalsvolden, for det andre lå det fire
setre på Midtre Juldalsvolden, og for det tredje lå det tre setre på Østre
Juldalsvolden.' Det spørsmålet som uvilkårlig melder seg, er om det
også fantes en Vestre Juldalen ålmenning. Dette er det vanskelig å ha


----
130 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen sett nordøstover fra Volla
seter. Harbakkfjellet rett i mot.
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen. Hardbakkfjellet sett fra
nordvest.

 

----
131 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra øverst i Skjækerdalen. 7 forgrunnen en
del av Stortjørnfjellet. I bakgrunnen Skjækervola.
noen formening om. I alle fall er ikke navnet funnet noen steder i
kildene. Men i så fall hører den til Kverndal ålmenning i dag. En annen
forklaring kan være at navnet Østre Juldal ålmenning ble brukt om
beiteområdene for setrene i setergrenden. Men i alle fall nevnes Juldalen
som grenselinje, og det er den også i dag. Fra Storfossen og opp til
Merkesdalen er Juldøla grensen mellom Kverndal statsalmenning og
Vera eller Juldal ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Vi skal
imidlertid ikke fortape oss her i noen ørkesløs filosofering om mulige
navn på almenninger. Det vi skal være klar over, er at de navn som har
festnet seg som almenningsnavn og brukes i dag, behøver ikke
nødvendigvis å ha vært de eneste som ble brukt tidligere. Det finnes
mange eksempler på almenningsnavn som tidligere ble brukt, men som
ikke brukes i dag.
Den første gang deler av dette almenningsområdet er funnet omtalt,
er forøvrig den eldste omtalen vi har om noen ålmenning i Verdal. Det
gjelder et bevillingsbrev for sorenskriver Hans Bastiansen som anla en
sag ved Ulvilla. (Se Skogbrukets historie.) Bastiansen fikk bevilling til å
ta tømmer i kongens ålmenning til denne sagen, og bevillingen er datert
7. august 1657.
Bind VI A —9


----
132 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Skjækervannet sett fra vest.
Vera eller Juldal ålmenning. Høgsete, grensepunkt mellom Sverige,
Snåsa og Verdal. Til venstre Stigådalen, i bakgrunnen Torrøn i Sverige.

 

----
133 SS-A
----
...at samme Saug kand opbygges udj forne Vlvilde Elf, uden nogen før optagen
Saugers schade oe forfang, iche heller er det nogen til schade paa Agger eller Eng udj
nogen maade, oe at tømmer der til kand bekommis udj Kongl: Maytz Alminding, som
ligger Paa begge sider Skiecker fossen, Ock op vnder fieldet fra Hielmoe oe til Lille
Langdall, Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig,
Noen få år senere var det en ny mann som skulle drive sagen, og ved
utstedelsen av hans bevilling, gjentok man hva som ble sagt da Hans
Bastiansen fikk sin. Men allikevel er det en del nye ting som kommer inn
i almenningsbeskrivelsen, slik at vi siterer en del fra forretningen.
Mannen som nå skulle overta Ulvilla sag hette Laurits Pedersen Brix, og
brevet er datert 11. mars 1665.
Oe til des brug Nyde U-hinderlig tømmer af de schoufue som der til for hen efter
Velb: Peder Wibes til forne Hans Bastiansen vdgifne Saugbref Nyt oe bekomed hafr
Namlig Ko: Ma: Alminding paa begge sider Schiecker fossen, og op til Skierckeren,
Jtem fra Hielmoe begge sider Helgaae oe om kring Verren oe begge sides op med
Juldøllen, Jlige maader udj Klugs oe Bierten schoufuer Oe huis der findes paa begge
sider Kisbovand efter samme brefs videre Jndhold,
Vera eller Juldal ålmenning. Grenserøysen på Høgsete. Foruten at dette
er grensepunkt mellom Norge og Sverige, markerer denne røysen hvor
grensen mellom Snåsa og Veral begynner ved svenskegrensen. Videre er
dette det nordligste punktet for Værdalsbrukets eiendommer i Verdal.
Ikke alt ovenfornevnte kan sies å ligge innenfor Vera eller Juldalen
ålmenning, men det er dog de første beskrivelser som er funnet.
I 1685 makeskiftet Brix Ulvilla sag med rettigheter til Jens Bing mot
hans sag i Leksdalen. Almenningsområdet blir imidlertid ikke beskrevet
nærmere her. Men trolig har dette lagt grunnen til at det ble vanlig å
anta at brukerne av Ulvilla sag automatisk hadde rettighetene til


----
134 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra nord. I bakgrunnen
Veresvannet.
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra syd. I bakgrunnen
Skjæker fjellene.

 

----
135 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen med Tveråholmene.
almenningsområdene ovenfor sagen. I alle fall manglet Broder Boysen
bygselpapirer, og heller ikke hadde han kjennskap til slike da det 31.
august 1736 ble behandlet bevilling av skog til Ulvilla sag. Den egentlige
eier var hans sønn Rasmus Hagen, og på hans vegne ga Broder Boysen
følgende beskrivelse av de almenningsområdene Ulvilla sag fikk sitt
tømmer fra:
... saavidt han har ladet sig underrette af andre i bygden, skal almindingen ligge herfrå
ungefær VA mile, som bestaar af klipper og myrer og saadan ulænde, at intet
menneske med hest kan samme befare eller besigte, men med nød og fare neppe kan
passeres tilfods af bønderfolk, som kan krybe, smyge og vove sig der ind for at hugge
tømmer og samme løbe ned igjen, men fjeldet og bergene til elven, hvorfra det flødes
med stor bekostning igjennem fosser og farlige vandløb til saugen. Derfor han
begjærede, maatte protokolleres, at som han af stevnemaalet fornemmer, at den over
denne saug og dessen tilhørende skove beordrede besigtelse hensigter til et aarlig
kvantum paa saugen at regulere, saa han til oplysning villet forestille, at skoven, som
til Ulvild saug henhører, først fra saugen ungefær 3 Vi mile tåger sin begyndelse og
strækker sig op imod Jåmteland, som til intet andet kan nyttes uden til saugtømmer til
denne saug, og hvilket ikke uden med stor bekostning kan frembringes. Samme skov
er og af den beskaffenhed, at nåar den er fuldvoksen og ikke betidelig hugges, raadner
og nedfalder den til ingen nytte
Det var ikke et lyst bilde Broder Boysen tegnet av terrenget øst for
Ulvilla sag. Nå malte han det ganske sikkert nokså mørkt med hensikt,
for bygselleien skulle også fastsettes, og jo dårligere skogen ble funnet å
være, jo mindre leie ville det bli.
Retten fortsatte neste dag, og de lokalkjente lagrettemenn ble bedt
om å svare på endel spørsmål i samme sak:


----
136 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet.
1. om veien er ridendes eller farendes fra Ulvild saug til dessen tilhørende skoves
begyndelse og hvor lang vei?
Svarende: Veien kan ikke allesteds rides, men maa gaaes tilfods de fleste steder
formedelst berg, klipper og myrer.
2. om der da kan rides i skoven til dessens syn og granskning, samt besigtelse? De
svarede, at det er faa steder, der kan rides og der did kan ingen hest faaes at rides paa,
som man kan ride, fordi der er baade trær, berg og myrer, moradser og ulænde, saa
nåar bonden der maa frem, maa de have stænger at glide sig med og igien klavre sig
op med, som den ene maa sende den anden, og om en mand vilde frelse sit liv med
rømning, kan han og ikke komme frem paa de steder, hvor skoven er; og fra Ulvild
saug til skougens begyndelse er 3 Vi mile og skoven regner de sig seiv i sin strækning fra
begyndelsen paa den søndre side Helgaaen omkring Wærevandet og tilbage igien paa
den nordre side samme elv Helgaaen til skovens ende ved Kløftes fossen, hvor den paa
den andre side begynder, til ungefær stive 8 mile, sommesteds paa Vi og faa steder en
fjerding veis bred.
3. hvad skove afgangne Rasmus Krog og hans afgangne enke siden efter ham har haft
og brugt til Ulvild saug? De svarede: Den skov, som de har forklaret, dernæst
Skjækkerdalen, som begynder Vi mil fra Skjækkermoen til Dyrhaugen langs med
Skjækre elv i øster frem og tilbage paa begge sider elven ungefær 2 mile i bredden paa
hver side ved Vi fjerding og de fleste steder findes ingen dygtig skov til tømmer og
brugelig til saugen.
5. om den skov ved Skjækkerelven kan befares efter den maade som før er meldt? De
svarede: Samme skov er meget myrlændt og kan ikke rides paa de fleste steder.


----
137 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet. Kløftafossen, et av de gamle
grensemerkepunktenefor denne ålmenningen, sett fra nordvest.
6. om de da nøie har beseet, forfaret og begransket samme skove? Lavrettet svarede,
at efter fogdens befaling ved lendsmanden var ordineret skoven at befare, efterdi det
var befrygtet hverken fogden eller sorenskriveren kunde i hvor gjerne de vilde, komme
derigjennem og følge lavrettet tilfods over berge og dybe dale igjennem myrer og
moradser, og hvor ingen huse eller nattely findes, hvilket de og i 6 dages tid med
største flid har gjort og med usigelig møie forrettet, da de har seet og befunden, at den
skov, som er nærmest elvene Helgaaen og Skjækeren, er ganske udhuggen, saa derudi
findes lidet tilvoksende ung skov af gran alene, men nåar det bærer længere op fra
elvene, da findes der endnu nogen skog til saugtømmer, mest af gran og ganske lidet af
furu, hvilket at hugges bør, nåar det er fuldvoksen, ellers fortørres eller nedraadner
skoven til ingen nytte, og finder de, at udi denne skov er en meget sen vokster, saa paa
de fleste steder et træ efter deres mening og forfaring behøver ungefær 80 til 100 aar,
førend det nåar maal til saugtømmer formedelst den sterke kulde, vind og drev
tilfjelds findes, og hvad tømmer herefter i denne skov skal udvirkes, vil komme til at
koste mere end tilforn, som det er vanskeligere og længere at bringe til elvene end
forhen.
Bevilling til å drive skogen ble også gitt samme året. (Se Skogbrukets
historie.) Siden har hugstrettighetene fulgt eierne av Ulvilla sag, helt til
de samme kjøpte Vera og Juldal ålmenning i 1793.
I 1749 ga fogd Petter Arnet en fortegnelse med beskrivelse over
almenningene i Verdal. Ved denne anledningen var det først og fremst


----
138 SS-A
----
hensikten å slå fast hva som var almenninger. Grensene almenningene i
mellom var av mindre interesse. Derfor var denne beskrivelsen nokså
generell av karakter. Og Arnet delte Verdal inn i almenningsområder
som bare for enkelte almenningers vedkommende stemte med de
grensene vi kjenner i dag. Vera eller Juldal ålmenning som er svært stor
av utstrekning, ble berørt av to av de almenningsområdene Arnet
brukte. Selve beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for
almenningsforretningene, men de to almenningene det var tale om var
Opdahls Almindingen i Woche Annex og Dend 2dre Woche Annexes
Alminding.
Navnet Oppdal ålmenning er funnet brukt bare ved denne ene
anledningen. Nå kan det også bemerkes at Helgådalen en sjelden gang
også i dag kalles Oppdal av verdalingene. Men innenfor det beskrevne
området var også Malså ålmenning. Beskrivelsen dekker forøvrig stort
sett området på nordsiden av Helgådalen fra Leksdal ålmenning til
svenskegrensen.
Den andre ålmenningen som ikke har fått noe navn, dekker områdene
på sydsiden av Helgådalen til og med Kverndal ålmenning.
I begge disse beskrivelsene finnes en del avstandsangivelser. Blant
annet heter det at Oppdal ålmenning strekker seg omtrent seks mil øst
over fra Leksdal ålmenning, og at den andre ålmenningen strekker seg
fem mil vestover til Arstad. Begge disse distansene må taes med en
klype salt. Med utgangspunkt i Hærvola vil seks mil østover plassere
ålmenningen godt inne på svensk område, og med utgangspunkt i
svenskegrensen vil fem mil vestover plassere Arstad ute i Trondheims
fjorden. Men når man så tar forbehold med hensyn til nøyaktigheten av
disse målene, står man allikevel igjen med et inntrykk av at det var store
avstander det var tale om.
Så gikk det noen år. Men i året 1758 skjedde mye. Blant annet ble det
avholdt en almenningsforretning hvor alle almenningene i Verdal ble
beskrevet. Men noen dager før denne forretninger, den 13. juli, ble
Ulvilla sag og de til den bygslede almenningsskoger besiktiget og
beskrevet. Beskrivelsen av skogområdene er både lang og innviklet, og
det vil føre for langt å ta med alt i sin helhet her. Dog tar vi med
følgende:
Hr. Rasmus Boysen Hagen dernæst forlangte de til saugen bøgslede skove overseet og
begyndte man da først ved enden af Schiekermoens og Helligdagsagerens skove, hvor
almindingen ved Schiekeren begynder og hvilken strækker sig paa begge sider op med
Schiekerelven og omkring Schiekervandet.
Skoven som der stod, var for det meste gran, hvoriblandt var lidt fyrr, som begge
dele ikke meget var beskadiget, men tjenlig til saugtømmer der dog falder bekostelig at
faa fremført formedelst lang kjørsel fra endel steder. Inden det kommer til Schieker
elven, samt siden ved flaadning efter strømmen og over fosser i bemeldte elv, inden det
faaes ned i Helgaaeelv nedenfor Helligdagsager, hvor samme samles med det, som

----
139 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Kløftafossen sett fra sydvest.
hugges op ved bemeldte Helgaae, samt ved Wærvandet og i Juldalen, der ligger
sydostlig og i sør hen med 2 a 3 mile fra Schiækker almindingen, og hvorhen man
videre begav sig og forefandt, at skoven, som stod ovenfor Helgaaedalen op paa begge
sider efter Helgaaen, samt omkring Wærvandet bestod alene af gran, som dels var
frau-trær og dels senvekster og hvoraf endel var veirslidt og rodløsnet. Samme
beskaffenhed fandtes og at være med den skov, som stod østenfor Wæren i en dal
kaldes Straadalen, saa og søndenfor samme Wærvand i en anden elvdal, som kommer
fra Snaufjeldet. Ligeledes i en dal, som var nordenfor Helgaaen, hvor og ligedan
granskov befandtes. Derfrå tog man videre i øiesyn skoven udi Juldalen, som stikker
sig i sør fra Juulnæsgaards eiendele alt op til Snaufjeldet nesten 2 mil i længde, hvilken
skov var mesten af gran, hvoraf endel trær var forældet, rodløsnet og med udyr
befængt, men endel, som end ikke var kommet til sin største vekst eller fullkommen
hed, übeskadiget og meget tjenlig til saugtimmer, hvortil saavel af denne saakaldet
Juuldalen, som den øvrige benævnte almindingsstrækning baade ved Schiækeraaen
op efter Helgaaen og ved Wærvandet, samt syndenfor samme og i Straadalen, syntes
at kunde hugges aarlig til 8 stabel eller 8 tusen bord med skovens bestandighed og uden
at den derved blev til upligt medtagen
Det hele resulterte i at Hagen fikk bevilling på åtte år. Riktignok fikk
han ikke bevillingen samme år. Til det var postgangen for sen. Brevene
måtte gå tjenestevei med påtegninger av vedkommende instanser både i
Trondheim og andre steder før de kom frem til København. Men 8.
januar 1760 underskrev kongen tillatelsen til hugst.
I mellomtiden ble det så avholdt nok en almenningsforretning i


----
140 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen. I forgrunnen Stamtjernet\ Noe
bak og til venstre for tjernet kan Storfossen i Juldøla, så vidt sees.
Storfossen var et av de gamle grensemerkepunktenefor Vera eller Juldal
ålmenning.
Verdal. Den fant sted mindre enn en uke etter forretningen om hugst til
Ulvilla sag. Men heller ikke ved denne anledningen ble almenningene
behandlet hver for seg. Derimot delte man Verdal inn i fire almennings
strekninger. Den første av disse lå på sydsiden av dalen fra grensen mot
Skogn til svenskegrensen. Den andre omfattet Kverndalen, Vera og
områdene på nordsiden av dalen helt ned til Leksdal. Den tredje
strekningen ble utgjort av Leksdal ålmenning, mens Volhaugen
utgjorde den fjerde. (Alle almenningsbeskrivelsene er gjengitt i kapitlet
om bakgrunnen for almenningsforretningene.)
Det er innenfor den andre at vi finner Vera eller Juldal ålmenning,
men foruten denne ålmenningen finner vi også Kverndal ålmenning,
deler av Inns eller Sul ålmenning samt Malså ålmenning.
Holzførster Wøllner sendte i 1768 inne flere rapporter om almenning
ene i Verdal. Men hans beskrivelser brakte ikke inn noe nytt da han så å
si skrev av Arnets beskrivelser fra 1758 ordrett. Men han benyttet noe av
Arnets opplysninger til å lage et par nye almenningsområder. Hos Arnet
husker vi at Den andre almenningsstrekningen strakte seg fra Kvern
dalen via Vera til Leksdalen. Det gjør også Wøllners KalvDahlen


----
141 SS-A
----
Allminding. Men innenfor dette området nevnte Arnet både Juldalen og
Malsådalen. På grunnlag av disse navnene, har så Wøllner laget to nye
almenninger som han kalte Masaadahlens Allminding og Juuldahlens
Allminding. Seiv om dette allerede er gjengitt tidligere i kapitlet om bak
grunnen for almenningsforretningene, gjengir vi her allikevel hva han sa
om Juldal ålmenning:
No 18 Juuldahlens Allminding.
Begynder i Juuldahlen Wed og omkring WærWandet og Helgaae Elv, item Wed
Schiæcher Wandet og den der af kommende Elv.
er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne
Stæder betydelig Skow.
Det går tydelig frem at Wøllner ikke var lokalkjent. Som vi ser, lar
han Juldal ålmenning også omfatte Vera og Skjækerdalen. I og for seg
stemmer dette med dagens situasjon, men som nevnt, ligger dette
området innenfor det som er beskrevet som Kalvdalen ålmenning.
Hvorvidt det imidlertid er dette som er årsaken til at ålmenningen i dag
heter Vera eller Juldal ålmenning, skal være usagt, men dette er i alle
fall det eldste eksemplet som er funnet på dette navnet.
Men myndighetene fant disse almenningsbeskrivelsene lite tilfreds
stillende. De ønsket å realisere almenningene, og for å kunne seige dem,
måtte de ha bedre beskrivelser. Nye almenningsforretninger ble derfor
beordret. Og i 1787 ble den neste almenningsbesiktigelse med derpå
følgende beskrivelse utført i Verdal. Skjønt å bruke ordet besiktigelse er
vel sterkt sagt. Hele forretningen ble avholdt på Gaarden og Dragon
qwartereet Holmlien høyt oppe i Wærdahlens Præstegield, og det ser
ikke ut til at man beveget seg derifrå mens det hele pågikk. Beskrivels
ene må således være basert på vitneavhør. Men ved denne anledning ble
alle almenningene behandlet hver for seg, og alle 13 almenningene i
Verdal ble behandlet. Man rakk ikke å behandle alle på en dag, og Vera
eller Juldal ålmenning ble behandlet den andre dagen.
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
En Kongelig Alminding kaldet Wærra- eller Juuldahl alminding som begynder Yderst
wed Kløfta-Fossen og gaar i Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Norwest til Skieker-
Klumpen, wiidere Liige i Nord til SæterDahls-haugen, derfrå i øster til Storkiøn-
Fieldet og Skiæker-Wandet, samt til Høysæte paa Grændse-Linien, herfrå i Syhden
efter Grendse-Linien til Straaedahls Fossen og Aarwind hougen, siden i Sydwest til
Belling Wandet og i Wester til Juuldahlen, wiidere i nord west til Stor-Fossen og Juul
dahls-Elwen, derfrå i Nordost til Thor-Gran-Wohlen og Wærgaasen, samt liige i Nord
til Kløfta-Fossen hwor denne almindingen begyndte, som i længde er omtrent trende
Miile, og i breeden ongefær liigedan. Proprietair Rasmus Hagen mødte med sin Søn
Theodorus Hagen og fremlagde en af dawærende stiftsAmtskriwer Tønder under 17de
Oktob 1736 utstæd og den 4de Martii 1737 publiceret Bøxel Sedel paa denne
alminding, hworaf sees at han for Skow-bruget har har betalt 200 rd i første Bøxel og 4

----
142 SS-A
----
Vera eller Juldalen ålmenning i 1787.
rd aarlig. Tilstædewærende Almue Declarerede at denne saaledes Beskreewne Almind
ing er den samme som Proprietair Rasmus hagen efter den producerede Boxel-Sæddel
har betjent sig af. - Den har og inden Disse Mærker beliggende Gran- og noget Liidet
Furu-Skow er nogenleedig i Stand, men Strækningen bestaaer ellers for en stor ja
største Deelen af Snaue-Fielde Myhr og moradser - ingen skyldsatte mindre nye-Rødn
ings-Pladse findes her. Følgende Gaarde har Field-Slætter her nemlig Kulslien,
Haugen, Elnes, Wolden, Ytter-Holmen, ower-Holmen, Mæhlen, Kolstad, Ørtugen,
Med-Hielden, Jermstad, Biertum, WesterHolmlien, Storstadgaarderne, Kulstad,
Sætter og Ower Holmen, hworom Fogden af Field Slette- andtallet giwer nærmere
Oplysning hwad der hawer i Skatt. Fremdeles har følgende Gaarder Sætere i denne
alminding nemlig: Elnæs, Biertum, Byna, Wolden, Stiklestadgaardene, Helsast, Øst-
Grunden, Mit Grunden, Breding, Storstad og Lundskin. Herunder fremkom Ole


----
143 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen sett fra syd. I forgrunnen Skard
fjellet. Til venstre Drivsjøfjellet. Til venstre midt på bildet rett oppfor
Drivsjøfjellet kan Tørrgranvola sees. Den var et av grensemerkepunkt
ene i de gamle beskrivelsene av Vera eller Juldal ålmenning. Helt i
bakgrunnen kan så vidt F ager li fjellet, Hardbakkfjellet og Skjæker
fjellene sees.
Stiklestad som paa egen og øwrige Stiklestad Opsidderes Wigne tilkiendegaw, at han
og de, samt For mænd for dem paa disse Gaarde, har benyttet sig af Fiskeriet i
Wærra-Wandet, som Fogden Jens Biing dat: 12de Decemb 1669, som fandtes inddom
git i en Dom af 9de Juulii 1703, hwor Mateias Litis Blix sae at 2de bemeldte Stiklestads
opsiddere wille Dispunere de 3die Brugs-Rett i dette Wærra-Wand, hwilket dog bleew
ham med Dom tilkiendt.
Dette var en lang beskrivelse med mange opplysninger. Grensene er
gitt ganske nøyaktig, men størrelsen i mil må vi ta med et visst forbe
hold. På den tid var en norsk landmil 18.000 alen eller 11,3 kilometer. I
fjell- eller skogsterreng var den regnet for å være litt kortere. 2 En
fjerdels mil ble kalt en fjerding. I og med at en mil i terrenget ble regnet
for å være kortere, kan vi bruke den som grunnlag. Men om vi så tar
tallene tre mil i bredden og tre mil i lengden, får vi et areal på 9 kvadrat
mil. Hele Verdal er 1543 kvadratkilometer eller vel 15 kvadratmil, og
etter dette skulle denne ålmenningen utgjøre mer enn det halve av hele
Verdals areal. Riktignok er Vera eller Juldal ålmenning stor, men så stor
er den dog ikke.
Skieker-Klumpen og Sceter-Dahls-haugen er to uklare navn. Disse
navnene brukes ikke i dag, men som følge av retningene som er oppgitt,
kan Skjæker klumpen ha vært et av fjellene mellom Skjækerdalen og


----
144 SS-A
----
Malsådalen, muligens Sagvoldvola. Seterdalshaugen kan ha vært et
fjell eller høydedrag på grensen mot Ogndalen, kanskje Semsklumpen.
Beskrivelsen gir også opplysninger om hvilke garder som var bruksbe
rettigede her. Likedan får vi høre om hvem som hadde fiskerettighetene
i Veresvannet. Tidligere er det vist i en annen sammenheng at fiske
rettighetene både i Billingsvannene og Skjækervannet var bortbygslet.
Dette gir et godt bilde av hvilken betydning fisket i fjellvannene hadde
for folk på den tiden.
Her må vi gjøre oppmerksom på at den Mateias Litis Blix det er tale
om, egentlig er Matias Larsen Blix, sønn av den tidligere fogd Lars
Pedersen Brix. (Se forøvrig Proprietærgodsene i Verdal.)
Så seks år senere fulgte salget av Vera eller Juldal ålmenning. Dette
skjedde i tråd med den vanlige praksis på den tiden. Mange almenninger
ble solgt av kongen for å skaffe penger i statskassen, og foruten Vera
eller Juldal ålmenning, ble Færs ålmenning solgt på samme tid til kap
tein Rosenvinge. Et eller annet har også skjedd med Inns eller Sul
ålmenning i samme periode, men papirer om dette finnes ikke.
Salgsdokumentet er datert 26. juni 1793 og er underskrevet på
følgende måte: Under Vor Kongelige haand og Segl.-Christien R: (L:S:)
Fra dette dokumentet hitsettes følgende:
Vi Christian den Syvende af Guds Naade Konge til Danmark og Norge de Venders og
Gothers Hertug til Slesviig, Holsteen, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg: Giør
Vitterligt: At Vi ved Vores Resolution under 3lst October 1792 Allernaadigst have
Approberet den efter Boet Rente Kammer-Colleg: Foranstaltning holdte Auction i
Tronhiem den 18de September 1792 over Werra eller Juldahls Kongelige Alminding
med deri værende Saugstæd i Wærdahlens Præstegield under Stør og Wærdahls
Fogderie under Trondhiems Amt, samt det der paa af Broder Hagen giorte Høyeste
Bud med 3830rdr
Noe lenger ned følger så:
Almindingen bortsælges med All den Rett som hans Majestet hidtil har haft over
samme, og uden Forbeholdenhed af Reluition dog Rett til Sæter, Field Slætter, Fiske
rier Brendeveed Gierdesfang og fornøden Huus Tømmer m:v: Rettighed som Loven
Giemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa nogen Maade maae
forstyres dog bliver Kiøberen berettiget til at oppebære og beholde den Afgift af Field-
Slætterne som nu svares til den Kongelige Cassa
Som en tilføyelse kom så året etter en Forklaring over de Gaarder
i Wærdahlens Præstegield Stør og Wærdahls Fogderie som i Følge den
under 13de September 1787, Continuerede Besigtelses Forretning over
hans Majestets Alminding Verra eller Juldahlen kaldet er befunden at
have Field Slætter sammestæts samt hvad deraf Aarligen betales i Field
slætte Skatt...
Og følgende ble oppført om hvilke garder som hadde eller ikke hadde
fjellsletter:

----
145 SS-A
----
127 Kulslien 8 s: Haugen findes ej i Fieldslætte Mandtallet 128 Elnæs 8 s: 164 Wolden
6 s: 116 Holmen 6 s: 77 Neder Holmen 6 s: Mæhlen findes ej i Fjeldslætte Mandtal. -
44, Kolstad 2de Engesletter 8 s: 175 Ørtugen 4 s: 118 Hielden 6 s: 59 lermstad 4 s: 184
Biertem 4 s: 126 Kulstad 6 s: 157 Sæter 6 s: 117 over Holmen (skal formoedentlig
være) Wolden eller Holmen, i andet fald findes den ej i Fieldslætte Mandtallet 4 s:
Storstad Gaarderne findes ikke; endten i Fieldslæte mandtallet, ej heller at savre Field-
Engeslætt.
Grensene for ålmenningen som ble solgt, var fastsatt i oppgangsforr
etningen av 13. september 1787, publisert 21. februar 1788. (Det kan
bemerkes at i salgsdokumentet står datoen 13. september 1781 i stedet
for 13. septebmer 1787. Dette er ikke noen skrivefeil fra Statsarkivets
side. I originaldokumentet står 1781. Oppgangsforretningen det vises
til, ble gjennomført i 1787. Men den som skrev av dette taflet i 1793, tok
det for å være 1781.)
I og med at Vera eller Juldalen ålmenning nå var i privat eie, ble den
ikke tatt med blant de almenningene fogd Støp mente var statens eien
dom i 1816. Riktignok mente Støp at bare syv almeninger var offentlig
eiendom, og at de resterende seks var privat eiendom. Han sa blant
annet:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Matrikkelkommisjonen av 1820 delte ikke Støps oppfatning av hvor
mange almenninger som var privat eid. Men den kom frem til at Vera
eller Juldal ålmenning sammen med Færs ålmenning og Inns eller Sul
ålmenning var solgt og var nå i privat eie. Kommisjonen skulle matri
kulere og skyldsette all privat eiendom. Vera eller Juldal ålmenning ble
både matrikulert og skyldsatt, og i dag har den matrikkelnummer 200
og en matrikkelskyld av 9 mark 84 øre.
Men seiv om ålmenningen var i privat eie, ble den tatt med i rapporten
til fogd Aarestrup i 1826. Han skrev følgende, som for det meste var en
avskrift av hva som ble sagt i 1787:
8 Verra, eller Juulsdahls Alminding, som begynder yderst ved Kløfta Fossen og gaaer i
Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Nordvest til Skjeker Klumpen, videre lige i Nord til
Sæterdahlshougen, derfrå i Øster til Stor Kjøn Fjeldet og Skjeker Våndet samt til
Skraadahls Fossen og Aarvindhougen, siden i Sydvest til Belling Våndet og Wester til
Juulsdahlen. Videre i Nordvest til Storfossen og Juulsdahls Elven, derfrå i Nordvest til
Thor-Gran-Vohlen og Værgaasen, samt lige i Nord til Kløfta Fossen, hvor denne
Alminding begyndte som i Længde er omtrent 3 Mile og i Brede omtrent ligesaa. I
denne Alminding findes Gran og noget lidet Fuuru-Skov, er nogenledes i Stand men
Strekningen bestaaer for største Delen af snaue Fjelde, Myhrer og Moradser. Ingen
skyldsatte mindre nye Rydningspladse findes her. Endeel Gaardbrugere have Sætere
udi denne Alminding.
En del skrivefeil av navn forekommer her. Skraadahls Fossen er
naturligvis Strådalsfossen og Thor-Gran- Vohlen er Tørrgranvola.
Hverken i 1843 eller 1847 er Vera eller Juldalalmenning tatt med. Her

----
146 SS-A
----
ble ingen private almenninger nevnt. Men i et notat kalt Fortegnelse
over Privatalmindinger i Nordre Throndhjems Amtsdistrikt, trolig
brukt av almenningskommisjonen av 1861, journalført i 1864, står følg
ende om Vera eller Juldal ålmenning:
1. Væra eller (mangler) i sin Tid Staten frasolgte Alminding, beskreven i Forretning
af 13de September 1787 under Nr. 4, fortiden tilhørende Grosserer Nicolay Jenssen.
Det antages, at flere Gaarde i Stiklestad og Vuku Sogne tilkomme Ret til Sæter,
Havnegang og Fjeldslaat i Almindingen, hvis Skov dog sikkerligen ene benyttes af
Eieren.
Noter.
1 Dillan: Seterbruket i Verdal s. 125.
2 NHL s. 229

----
147 SS-A
----
KVERNDAL ÅLMENNING
Almenningen har navn etter den dalen som skjærer i øst-vestlig
retning gjennom hele almenningsområdet. Trolig har Kverndal ålmenn
ing vært det vanlige navnet helt fra gammelt av, men på 1700-tallet ble
det i hvert fall ved et par anledninger brukt navnet Kalvdalen ålmenning.
Kalvdalen er en sidedal som løper ned i Kverndalen fra nord, og at
denne dalen også kom til å gi ålmenningen navn, skyldes vel trolig at
den som skrev, egentlig ikke var så godt kjent. Svært ofte ble både navn
og beskrivelser basert på uttalelser fra vitner, og det var vel heller sjelden
at vitnene var i stand til å kontrollere at hva som ble skrevet stemte med
hva de hadde sagt. På den andre side er det heller ikke helt usannsynlig at
deler av det vi i dag forstår med en ålmenning, hadde sitt eget lokale navn.
Det finnes flere eksempler på det her i Verdal.
Den 13. mai 1732 fikk Åge Hagen bygselseddel på retten til å hugge
skog i ålmenningen, og det er ved denne anledning at vi får den første
beskrivelse av Kverndal ålmenning. Vi hitsetter følgende:
Lensmanden Ole Lyng med Lawrettet forklarede at Kongens Alminding anfanger her i
Qwendalen og Kalvdalen paa begge Sider af Qwelaaen som Mand Saae ligger imellem
Stelds eller Waalhougen og Hylfieldet og ungefær 1 Miil Weys Streckning i en Trang
Dahl af u-betydelig GranSkow og qwistede kortte Træer med ganske faa furu Træer i
blant, grænsende till det BahrField imod Jemteland, fra Wucke Annex Kirke ungefær
1 Vi Miile Weye til Skowen begynder, afsides og ikke hwor barhuge imellem Norge og
Swerrig falder. Skowen Bestaae Mest af Birk og Smaa Træer der ikke lettelig formed
elst Weyens u-bequemmelighed till Bøigden kand føres eller benyttes. Tømmer som
deraf kand faaes Maa Nedflaades igiennem Qwelaaen Beswærlige og Bekostelig til
hwor Sawen paa Hr. Krigsßaad Hagens kand opsettes. Effter saadan Leilighed og da
Lawrettet ikke kunde skiønne hojer aariig af Bemdt Skow kunde udbringes end 1 Vi
Stabel Bord som dog vilde falde SkowEyeren bekostelig, Taxeres Bemdt Almindings
Skow i Qweldalen og Kalvdalen for første Bøxel Fem Rixdr og Aariig Skowleye halv-
anden Rixdr som er det Høyeste deraf kand swares.
Av dette kan vi således lese at man først på 1700-tallet ikke ansa al
menningsskogen i Kverndalen for å være særlig verdifull. Årsaken til
det var naturligvis de uveisomme strekningene man måtte krysse og som
gjorde fremføring av tømmeret bortimot umulig. Man så det følgelig
ikke som noe stort tap for almuen om Hagen fikk bygselretten til
hugsten.
Videre kan det leses at man, som det også vil fremgå av beskrivelsen
fra 1758, ansa ålmenningen for å strekke seg helt til svenskegrensen.
Bind VI A— 10

----
148 SS-A
----
Kverndal ålmenning. I gamle beskrivelser opplyses at denne ålmenn
ingen begynte ved Lindset. Lindset i dag sett fra syd.
Faktisk gjorde den det, men den skiftet nok navn underveis. Muligens er
det på et senere tidspunkt at de områdene som ble ansett for å være
minst verdifulle, fikk faste grenser. Det er i hvert fall helt klart at
mellom Kverndal ålmenning og grensen ligger Vera eller Juldal ålmenn
ing. Denne ålmenningen er i dag en privat ålmenning, og Kverndal ål
menning grenser således ikke mot noen annen statsalmenning.
Grenselinjen mellom Kverndal statsalmenning og Vera eller Juldal
ålmenning folger Juldøla fra Storfossen og oppover til hvor Merkes
dalen begynner, hvoretter den folger den til Kvernsjøen.
Det kan være mulig at den del av den nåværende Kverndal statsal
menning som ligger ned mot Juldøla, ble kalt Vestre Juldal ålmenning.
Sist på 1700-tallet ble det nemlig ved et par anledninger brukt navnet
Østre Juldal ålmenning i Pantebøkene. Dermed er det nærliggende å tro
at det også kan ha eksistert en Vestre Juldal ålmenning. Etter beskriv
elsene å dømme, var Juldøla grenselinjen mellom disse to. (Se forøvrig
kapitlet om Vera eller Juldal ålmenning.) Men dette er bare en høyst
usikker antagelse.
Som nevnt ovenfor, grenser Kverndal ålmenning mot Vera eller
Juldal ålmenning i øst. Denne ålmenningen eies i dag av Værdalsbruket.
Værdalsbruket eier også de øvrige områdene som omgir Kverndal stats
almenning både mot syd, vest og nord. Bare langs noen mindre strekn
inger mot nord, grenser ålmenningen mot gårdsskoger.


----
149 SS-A
----
Kverndal ålmenning. De nederste deler av Kverndalen sett fra nord.
Denne delen f aller stort sett utenfor dagens almenningsgrenser. Helt til
høyre kan så vidt Kvernmoen sees.
I 1749 er ikke Kverndal ålmenning nevnt med navn. Ved denne an
ledning beskrev man almenningene i tur og orden på nordsiden av
dalen, så midt i dalen, og til slutt dem på sydsiden. Kverndal ålmenning
tilhører midtområdet, og ble kalt Dend2den Woche Annexes Almining.
Imidlertid er ikke Kverndal ålmenning alene innenfor det beskrevne
området.
Om vi skal holde oss til hva som kan formodes ble brukt som navn på
almenningene innenfor dette området på den tid, finnes her således Vera
ålmenning, Østre Juldal ålmenning, Vestre Juldal ålmenning og
Kverndal ålmenning og kanskje også deler av Sul ålmenning.
Heller ikke ved almenningsforretningen av 1758 ble Kverndalen
beskrevet som en egen ålmenning. Det ser ut som at man ved den an
ledning delte Verdal inn i fire almenningsområder eller -strekninger.
Denne gang utgjorde almenningene på sydsiden av dalen en strekning.
Midtområdet og områdene på nordsiden helt vest til Leksdal ålmenning
utgjorde en annen strekning. Leksdal og Volhaugen utgjorde de to siste
strekningene.
Både denne og den foregående beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om
bakgrunnen for almenningsforretningene. I senere omtaler blir den siste
beskrivelsen omtalt som Den andre almenningsstrekningen. Foruten


----
150 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Parti fra Kverndalen. Til høyre Auskinvola. Til
venstre sees Kalvdalen som en Y mot Hyllfjellet.
Kverndal ålmenning, befant også Vera eller Juldal ålmenning, Malså
ålmenning og Sul ålmenning seg innenfor dette området. Et interessant
moment i denne sammenheng er at man tydeligvis mente at sydgrensen
for dette almenningsområdet krysset over på sydsiden av Inndalen.
Dette går også frem av kartet over disse almenningsstrekningene som
står sammen med beskrivelsene.
Samtidig med denne almenningsforretningen ble også sagbrukene i
Verdal behandlet. Og i den sammenheng var det representanter til stede
for Hagen-familien som gjorde oppmerksom på at Kverndalen var bygs
let til Nedre Holmen sag. Man sa blant annet følgende:
.... at Justitsßaad Hagen har Ao 1732 til denne saug bøxlet en allminingstrækning
kaldt Qwendal eller Kalfdal som ligger i fieldet ower for Qwellmoe og Linsets skowe.
Den forretningen de viste til, er gjengitt ovenfor.
Det er tydeligvis hva som er sagt ved denne anledning som er bakgrunn
en til at holzforster Wølner brukte navnet Nedre Holmen ålmenning.
Wølner innrapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi i 1768, og
han kunne da fortelte at Nedre Holmen sag brukte Nedre Holmen ål
menning. Brukeren var da generalauditør Kjerulf, og han hadde betalt 6


----
151 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Parti fra øverst i Kverndalen ved den nedlagte Kvern
dalsseter.
Kverndal ålmenning. Utsyn mot Kverndalen fra nord. I forgrunnen midt
på bildet Litlheggen. Helt til venstre Heggvola. I bakgrunnen
Skavhaugvola.

 

----
152 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Innenfor denne almenningens grenser ligger også
Hestådalen, her sett nedover mot vest. I forgrunnen Snusvola. Helt til
høyre Åsmundfjellet som er et grensemerkepunkt.
Kverndal ålmenning. Åsmundfjellet fra en annen vinkel. Sett fra Skjæker
fossen i nord.

 

----
153 SS-A
----
riksdaler i førstebygsel, og han kalte seg «eier» av ålmenningen. 1 Man
har antatt at denne ålmenningen muligens kan ha ligget ved Holmli
vannet syd for Mokkavannet. 2 Denne antagelsen er nok ikke riktig.
Denne slutningen bygger nok bare på navnelikheten mellom Nedre
Holmen og Holmlivannet. Det kan ikke være tvil om at det er en del av
Kverndal ålmenning som Åge Hagen bygslet i 1732, det vil si de skogene
som skaffet Nedre Holmen sag tømmer, det er tale om.
Kjerulfs påstand om at han hadde betalt 6 riksdaler i førstebygsel,
kan sammenholdes med hva Hagen betalte i 1732. Heller ikke er Kjer
ulfs påstand om at han var «eier» av ålmenningen riktig. Skjønt her skal
vi være klar over at det var vanlig at de som bygslet hugstretten i al
menningene, ofte titulerte seg som «eiere» av de samme almenningene.
(Om Kjerulfs inntreden i denne sammenheng, se Verdalsgodsets
historie.)
Men når det gjelder navnet Nedre Holmen ålmenning, er det i og for
seg interessant. Dette er den eneste gangen det er funnet brukt, men det
kan tyde på at det var vanlig å navngi et almenningsområde etter den sag
som brukte tømmeret fra den bestemte ålmenningen. Det er funnet tre
eksempler på slike navn her i Verdal, nemlig Gren ålmenning, Hauka ål
menning og Nedre Holmen ålmenning. Og alle tre kan knyttes til sag
bruk. (Se Skog- og sagbrukshistorien.)
Wøllner skrev også samme året om almenningene, og han brukte
navnet KalvDahlens Allminding om dette området. Beskrivelsen er
imidlertid en avskrift av fogd Arnets beskrivelse av 1758, og i likhet med
denne, er den gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret
ningene. Det som interesserer mest i denne sammenheng, er at navnet
Kalvdalen ble brukt om ålmenningen. Også ved denne anledning må
Wøllner ha brukt opplysningene fra 1758 som grunnlag, for der ble
Kalvdalen navngitt.
Så i 1787 fulgte en ny almenningsforretning. Denne gang ble Kvern
dalen behandlet som en egen ålmenning.
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett ....
En Kongl Alminding kaldet QwenDahls Alminding, som begynder i Nord fra
Brækken til Biørndalen ved Lindset og gaaer fra Biørndahlen nordost til et Bjerg
kaldet østre-Guding-Skallen, herfrå øst efter til Langbierget og Rød-Kollen, samt til
Aasmunds-Fieldets Westre Ende, fremdeles nordost efter i Stor-Fossen og Juldahls
Elwen herfrå sydost efter til Qwern-Søe-Lien, og endelig fra dette Stæd West efter til
Brækken, hwor denne Alminding begyndte, er ohngefærlig 2de Miile Lang og
alfanden Miil breed, har nogen ussel Skow, stygg og u-nyttig iord, samt mange Myhrer
og Snaue Fielde, ingen skyldsatte eller nye-Rydnings-Pladse ej heller Field slætter,
undtagen et eeneste som skal Ligge under gaarden Mitholmen, hwis Opsidder stedse
skal hawe benyttet sig deraf, men Sætere findes her for gaardene Stor Wucku Ekre,
Prestegaard, Kulstad, Haackans Wucku, 2de Øfskind-gaarde, Aarstad, Nedre
Holmen, Westre Grunden, Skawhoug og 3de ower Holmes Gaarde.

----
154
----


----
155 SS-A
----
Kvemdal ålmenning. Parti fra Hestådalen.
Denne beskrivelsen er grei å følge helt rundt, og den stemmer også
ganske godt med de grenser som eksisterer i dag. Når det gjelder navnet
Haackans Wucku, kan det opplyses at dette gjelder Kirkevuku. På
denne Vuku-gården var det en bruker ved navn Hagen fra begynnelsen
av 1600-tallet. Han var der lenge, og etter ham ble gården hetende
Håkesvuku, og dette navnet ble brukt svært mye ut gjennom 1700-tall
et. 3
I 1816 skulle den daværende fogd Støp gi opplysninger om statens al
menninger i Verdal. Han nevnte noen, og deriblant er ikke Kverndal
ålmenning. Om dem han ikke nevnte, sa han følgende:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates eiendom.
Dette er den eneste gang at Kverndal ålmenning fremstilles som privat
eiendom, bortsett fra det tilfellet hvor Kjerulf titulerte seg som eier av
ålmenningen. Men trolig har det sammenheng med at den var bortbygs
let på den tid, og at fogden ganske enkelt ikke hadde rede på de virkelige
forhold.
Bare fire år senere, i 1820, skulle matrikkelkommisjonen skyldsette
alle almenninger som var i privat eie. Den brukte da Støps opplysninger
som grunnlag, men kunne ikke finne noe som tydet på at Kverndal
ålmenning var privat. Følgelig ble den heller ikke skyldsatt.
Aarestrups innberetning av 1826 sier følgende om Kverndal ålmenn
ing:


----
156
----

Kverndal ålmenning. Kvernsjøen sett fra syd. Grensen mellom Kverndal
statsalmenning og Værdalsbrukets eiendommer går over Kvernsjøen.
Kverndalen ned til venstre.
Kverndal ålmenning. Et annet grenseområde. Midt på bildet Langtjernet.
Grensen går på langs av tjernet. Til venstre Auskinvola som ligger i
Kverndal ålmenning, og til høyre Sognavola som ligger på Værdalsbrukets
område.

 


----
157 SS-A
----
Qverndahls Alminding, som begynder i Nord fra Brækken til Bjørndahlen ved Lindset
og gaaer fra Bjørndahlen, Nordost til et Bjerg kaldet østre Guddings Skallen herfrå
Østefter til Langbjerget og Rød-Skallen, samt til Aasmunds Fjeldets Vestre Ende,
fremdeles Nordost-efter i Stor Fossen og Juldahls elven, herfrå Sydost-efter til
Qverne-Søelien, og endelig fra dette Sted Vest efter til Brækken, hvor denne
Alminding begyndte, er omtrent 2 Mile Lang og Halvanden Miil bred; her en ussel
Skov styg og u-nyttig, samt mange Myrer og snaue Fjelde. Ingen skyldsatte eller nye
Rydningspladse findes her, men derimod have nogle Gaardsbrugere Sætere i denne
Alminding.
Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig avskrift av den tidligere
almenningsforretning.
En del nye ting kommer til i beskrivelsen av 1843, men særlig om
fattende er den ikke:
20. Kverndals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Vi Miil bred. Der findes lidt Skov
som ikke benyttes formedelst Vanskelighederne med Frembringelsen af Skovproduct-
erne. Fjeldsletter gives ikke derimod have 10 Gaarde sine Sæterboliger i Almindingen,
som taxeret for 20 Sp.
I 1847 gjentokes stort sett det som tidligere var sagt, men samtidig
kom det til en del nye ting.
20. Qværndals saakaldte Kongel. Alminding a, der begynder efter nævnte Forretning
fra Bækken til Bjørndalen ved Lindset og gaaer fra Bjørndalen Nordost til et Berg
kaldet østre Guddingskallen herfrå øst efter til Langbjerget og Rødkollen samt til
Aasmundsfjeldets vestre Ende fremdeles Nordost efter i Storfossen og Indalselven
herfrå Sydefter til Qvern-Søelien og endelig fra dette Sted vest efter til Brækken hvor
den begyndte den angives 2 Mile lang og omtrent 1 Vi Miil bred. Ansees wærd 20 Spd.
b., Skoven er daarlig og vanskelig at frembringe, megen unyttig Jord med mange
Myrer og snaue Fjelde.
c, Setere have her Gaardene Stor Wukku, Ekkeren, Præstgaard, Kulstad, Houckens
Wukkue, 2: Øfskind, Aarstad, nedre Holmen, westre Grunden, Schowhoug og 3:
Overholmens Gaarde.-
d., ingen Pladse eller Engesletter.
e., Staten har for Tiden ingen Indtægt.
En del skrivefeil forekommer. Blant annet har man lagt Indalselven i
Juldalen. Han som skrev dette var nok ikke så kjent i Verdal at det
gjorde noe. Men like før hadde han skrevet om Inndal ålmenning.
Trolig har det av den grunn skjedd en sammenblanding.
Fra 1857 føreligger også en kortere omtale av Kverndal ålmenning.
På den tid var det ansatt forstmestere til å føre tilsyn med de offentlige
skogene. I dette distriktet fungerte Jacob Bøckmann Barth. Og i 1857
inngå han en innberetning om almenningsskogene. I denne beretningen
førte han sterke påstander om tyvhugst. Dette foranlediget undersøkel
ser, og Barth ble bedt om å spesifisere disse påstandene nærmere. I et
brev angående dette, sa Barth følgende om Kverndal ålmenning:
Qværndals Alminding. Skoven der saagodtsom udelukkende bestaar at Fjeldskov,
strækker sig i omtrent 3 Fjerdingers Længde, med neppe Vi Fjerdings bredde paa
begge Sider af Qværndalen indtil Vi Mils Vej østlig for Qværnmo, hvor den støder

----
158 SS-A
----
Kvemdal ålmenning. Skavhaugsvola sett fra vest.
sammen med Jenssens Skov, som ogsaa der skulle være bleven udvidede - som det
fortælles - paa Almindingens Bekostning. Derimod er Almindingens nederste og
bedste Del bleven stærkt medtaget - som det siges - derved, at der i samme stadigen har
været hugget for Jenssens Regning, idet 20 a 30 Tylvter svært Saugtømmer ad Gangen
skal være fremdrevet.
Dette fortaltes mig af min Vejviser selvejende Gaardmand og Skydsskaffer Ole
Garnæs, ligesaa omtaltes det samme for mig af Jenssens Lejlending Christoffer Aar
stad, der ledsagede mig til Volden, hvor Folkene, ligeledes Jenssens Lejlendinge, ogsaa
ytrede sig bekjendte med Ovenstaaende.
Barths brev er sammen med en del andre dokumenter angående
samme sak, gjengitt som kilde. Det hele var medvirkende årsak til rett
saken mot Nikolay Jenssen som imidlertid er mer inngående behandlet
andre steder i denne historien. (Se Musum: Verdalsgodsets historie, og
Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Den endelige fastsettelse av Kverndal almennings grenser kom som
følge av almenningskommisjonen av 1861 s arbeid. Denne kommisjonen
gikk meget grundig til verks. Resultatet forelå i 1865, og beskrivelsene
av almenningene var både grundige og inngående. For Kverndal
ålmenning lyder den som folger:
KVÆRNDALS ÅLMENNING
I den ældste Forretning over Værdalens Almenninger, som er kommen Kommiss
ionen ihende, nemlig en af 1758, findes under 18de Juli anført Følgende: «Fra
Gaarden Lindset begynder Almenningen igjen og gaar op igjennem forbi Kværndalen


----
159 SS-A
----
Kverndal ålmenning. Arstad midt på bildet. I bakgrunnen Guddingskallen.
Kverndal almennings vestligste grense går over Guddingskallen helt til
venstre på dette bildet.
og siden i Øst til Suulmærket «paa søndre Side».» Mere af Beskrivelsen passer ikke paa
Kværndals Ålmenning, som derimod i Forretningen af 13de September 1787 siges at
«begynde i Nord fra Brækken til Bjørndalen ved Lindset og gaar fra Bjørndalen
Nordost til et Bjerg, kaldet østre Guddingskallen, herfrå østefter til Langbjerget og
Rødkollen samt til Aasmundsfjeldets vestre Ende, fremdeles Nordost efter i Storfossen
og Juldals-Elven, herfrå Sydost efter til Kværne-Sø-Lien og endelig fra dette Sted vest
efter til Brækken.»
Disse Grændser ere ifølge de af Kommissionen saavel ved Befaring af Aastederne
den 23de, 24de og 25de Juli 1862 som paa anden Maade blandt andet i Møde med
Værdalens Almue den 9de September 1864, anstillede Undersøgelser i det Væsentlige
befundne at stemme med de nuværende Forholde, hvorvel der, efter enkelte under
Forhør angaaende Grændsen for Svarthoved Ålmenning afgivne Forklaringer, kan
være nogen Grund til at antage, at sidstnævnte Ålmenning har engang langt tilbage i
Tiden modstødt Kværndals ved Brandbjerget.
Kommissionen har derfor ordnet Grændseforholdet i Overensstemmelse med
Forretningen af 1787, og er denne Ordning vedtaget af de modstødende Eiere,
deriblandt Grosserer N. Jenssen. Som Følge heraf ere Grændserne for Eftertiden følg
ende:
Fra det Punkt paa Fjeldhøiden Østre Guddingskallen, hvor efter Kommissionens
Foranstaltning er i Nærheden af Seterveien opsat en Stenrøs, i hvis Topsten er ind
hugget en Krone, løber Grændselinien i Øst, noget til Nord langs Midtholmens
eiendele, indtil den ved en under Langbjerget løbende Bæk opsatt lignende Røs,
hvorfra Linien omtrent i samme Retning og modstødende Røds Eiendom gaar til en


----
160
----

Kart over Kværndal Alminding Værdalen optaget 1862 af Haffner.
særskilt liggende, let kjendelig Bjerghøide, Rødskollen, paa hvilken ligeledes en
Hovedmærkerøs er opsat. Herfrå løber Linien i Nordost langs Overholmens, Mælens,
Overnæssets og Hjelmoes Eiendele, indtil den nåar det punkt i Aasmundfjeldets vestre
Ende, hvor saavel Kryds er indhugget i Fjeldet som en Hovedrøs er opsat. Derefter
bøier Grændselinien i Øst noget til Syd ret paa Storfossen i Juldøla-Elv, modstødende
Hjelmoes, Helgaases og Juulnæssets, Grosserer N. Jenssen tilhørende Eiendomme.
Ved Storfossen, der er Juldølas nederste og største Fald, er ogsaa en Hovedrøs reist,
og herfrå gaar Linien i Syd, idet den først i en Strækning af omtrent Va følger oven
nævnte Elv indtil Nærheden af den saakaldte Fremmer-Juldals-Sæter, hvor ligeledes
Hovedmærkerøs er opsat, og saa løber Grændsen lidt vestligere først langs Juldals-
Bækken og derefter i Sydvest indtil den Hovedmærkerøs, som er opsat i
Kværnsjølien, lige ved Kværnsjøens østre Ende. I Strækningen hertil fra Storfossen
modstøder Almenningen overalt Grosserer N. Jenssens Eiendommer og, navnlig for
saavidt den sidste Del af Linien angaar, den ham tilhørende Væra eller Juldals
Ålmenning. Fra Sidstnævnte Røs bøier Grændselinien i Vest over Kværnsjøen til en
forefunden gammel Røs paa Sleadalsvola, hvilken Røs nu er fornyet og isat Topsten
med Krone, og derfrå gaar Linien i Vest under Øfskindvola og over Skavhaugvola til
den saakaldte Brækken, ved en brat Kiev i den gamle Jæmtvei i Nærheden af det Sted,
hvor 2de Bække løbe sammen i Brækhalden. Ved Brækken er Hovedmærkerøs opsat.
Hertil fra Mærket i Kværnsjølien have fremdeles N. Jenssens eiendomme grændset
mod Almenningen, hvilket fremdeles er Tilfældet fra Brækken i Nord til Fjeldet
Bjørndalskammen, hvor Hovedrøs er opsat, saavelsom derfrå videre i Nordvest til det
i nærværende Forretning først ommeldte Mærke paa Østre Guddingskallen, idet

 

----
161 SS-A
----
nemlig i hele den ommeldte Strækning Gaardene Indals, Skavhaugs, Kværnmoes,
Lindsets og Aarstads Eiendele modstøde.
Mellem samtlige ovenommeldte Mærkepunkter ere tillige opsatte mindre Stenrøser,
dog uden mærkede Topstene, til et samlet Antal af 131, og i saa stor Nærhed til hin
anden, at de ovenbeskrevne grændselinier derved med Lethed ville kunne udfindes,
ligesom de ere afsatte paa det af Konduktøren, Premierløitnant Haffner i 1862
optagne Kart over Almenningen. I ovenbeskrevne Kværndals Statsalmennings Skov
har Almuen ifølge dens Erkjendelse i Møde med Kommissionen den 9de September
1864 ingen Brugsret. Af Sætre findes fortiden følgende:
1. Storstad, der hidtil er brugt af Leilændingerne paa Gaarden Storstad.
2. Midtholmens, brugt af gaardene Midtholmens Eiere.
3. Lundens, brugt af Opsidderne paa gaardene Overholmen og Nordre Elnes.
4. Julnæs, brugt af Opsidderne paa Julnæset.
5. Fremmer-Juldals Havnegang (Sæterhusene ligge nemlig udenfor Almenningen)
brugt af Opsidderne paa Breding, Øvre Jermstad og Lundskind.
6. Grundens Sæter, brugt af Eierne af Gaardene Grunden og Nedre Holmen.
7. Øfskinds, brugt af do. under Gaardene Øfskind og Bjørgum.
8. Vuku, brugt af Vuku Præstegaard og Kulstads Brugere.
9. Skavhaugs, brugt af Opsidderne paa Gaardene Skavhaug og Overmo.
Desuden havne Opsidderne paa Gaardene Lerhaugen, Garnæs, Levring, Dillan, Mo
(2de) og Rød i Almenningen fra deres udenfor sammes Grændser liggende Sætre. Af
Fjeldsletter gives kun følgende 4:
Øfskinds, brugt af Vestre Øfskinds Eier.
Aarstads, brugt af Aarstad-Gaardenes Leilændinge.
Lindsæts, brugt af Lindsæt-Gaardenes Leilændinge.
Overmoes, brugt af Overmoes Opsiddere.
Rydningspladse findes ikke inden Almenningen.
Noter.
O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 184 og 188.
O. Olafsen: De norske Almenninger s. 188.
Musum: Verdalsboka IV s. 664.

----
162
----


----
163 SS-A
----
SMÅSETERÅSEN ÅLMENNING
Dette er den minste av alle almenningene i Verdal, ja, så vidt det går
frem av tabellene i Skogvæsenets Historie, 1 er dette den minste ålmenn
ingen av de opprinnelige almenninger i hele Trøndelag.
Småseteråsen statsalmenning ligger for seg seiv nesten helt omgitt av
Værdalsbrukets eiendommer på sydsiden av Kverndalen like før at
Kverna løper sammen med Inna. Trolig har denne ålmenningen fra
gammelt av vært sammenhengende med de øvrige almenningsområder i
Verdal, som strakte seg mer eller mindre uendelig utenom de bebygde
områdene. Men etter hvert som gårdene gradvis fikk utvidet sine gårds
skoger, ble også almenningsområdene beskåret.
Småseteråsen nevnes ikke av fogd Arnet i 1749. Heller ikke kan den
være tatt med i 1758 hvor det nærmeste vi kommer Småseteråsen er
følgende: Fra gaarden Lindset begynder allmindingen iglen og gaar op
igiennem forbie Qwendalen og siden i øster til Suul mærket paa Søndre
side, ...
Småseteråsen ålmenning ligger midt på dette bildet. Det er ikke større enn
at hele ålmenningen er med. I bakgrunnen til venstre Bjørsmoen.
Bind VI A— 11


----
164 SS-A
----
Den første gang Småseteråsen ålmenning er funnet nevnt, er i 1787 da
den forøvrig ble kalt bygdealmenning. I denne forretningen står følg
ende:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
En bøygde-alminding, kaldet Smaa-Sæteraasen, som begynder wed en Bæk, kaldet
Ole Biørnsens Bæk og gaar i Synden til Brandhougen, derfrå til Wester til Sæter
Dahlen og i Nord til Sæter Næsberget, samt strækker sig siden i øster til Ole Biørnsens
Bæk hwor den begyndte. -Denne Alminding er Vi Fierding Lang og 1/8 deel Fierding
Breed, En maadelig Gran Skow, som alleene er nyttig til Weed og har til hus-Fornød
enhed wæret stedse brugt af gaardene Stor Wucku, Breding, Ekre, Præstgaard, lille-
Wucku, Haackes-Wucku og Kulstad, har ingen skyldsatte eller nye-rødnings-Pladse,
mindre FieldSlætter og Sætre.
I 1816 nevnte fogd Støp en del almenninger i Verdal som tilhørte
staten, syv i tallet. De øvrige mente han tilhørte private. Etter dette
skulle også Småsæteråsen være en av de private almenningene i
Verdal. At Støp ikke tok med Småseteråsen, er vel egentlig ikke så rart.
Den er ikke store flekken, og den kunne lett bli oversett. Men Støp tok
også feil med hensyn til flere andre almenninger, noe matrikkelkommi
sjonen av 1820 som skulle matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke
tilhørte staten, deriblant også almenningene, registrerte. Denne kommi
sjonen bemerket også at 6 av de 13 almenningene i Verdal ikke var nevnt
privat eiendom, nemlig Vera eller Juldal ålmenning, Færs ålmenning
og Inns eller Suul ålmenning. De øvrige tre, deriblant Småseteråsen, var
statens eiendom.
At Småseteråsen ålmenning er liten, må trolig også være forklaringen
på at den heller ikke er nevnt av fogd Aarestrup i 1826.
Men i 1843 finnes en beskrivelse av Småseteråsen ålmenning. Her står:
21. Smaasæteraasen en Bygdealminding omtrent 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred, har
maadelig Granskov som alene tjenlig til Veed og dertil benyttet af Opsidderne paa 6
Gaarde. Fjeldsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som af Omkringboende
have af og til været benyttet til Havnegang. Paa Almindingen har ingen Taxt været at
sette.
Også i 1847 er den med. Riktignok kalles den da Svaasæter, men det
er rimeligvis en feilskriving.
21. Svaasæter Bøygdealminding a, der efter samme befaring begynder ved en Bæk
kaldet Ole Bjørnsens og gaaer i Syd til Brend Haugen derfrå i Vest til Sæterdalen og i
Nord til Sæternæsberget samt strækker sig siden i Øst til Ole Bjørnsens Bæk, hvor den
begyndte. - 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred. Ansees af ingen Wærd.-
b., da Skoven er ringe
c, og Gaardene Storvukku, Breding Ekren Præstgaard, Lille Wukku, Haackes Vukku
og Gustad have stedse benyttet SKoven.-
d., Engesletter og Pladse gives ikke.
e., Staten har ingen Indtægt af Almindingen.-
Sammenlignet med de fleste andre almenninger, er det således for

----
165 SS-A
----
Kart over Smaasæteraasens Alminding i Verdalen optaget af J. Sejersted
1863.
holdsvis lite som er funnet om Småseteråsen i de eldste kildene. Heller
ikke er almenningskommisjonens rapport av 1865 spesielt omfangsrik.
SMAASÆTERAASENS ÅLMENNING
Denne Ålmenning, der er omhandlet i Forretning af 13de September 1787, er befar
et af Kommissionen den 7de August 1862. I Henhold til de derunder erhvervede Oplys
ninger samt paa Grund af de Forklaringer, som ere afgivne i Retssessionerne i Justits
sagen mod J.N. Jenssen den Bde og Ilte August 1862 af 120 de og 65de Vidner, har
Kommisionen fundet, at Almenningsgrændsen for Eftertiden bør blive følgende: Fra
en i Vest for Pladsen Bjørsmoens Huse i den saakaldte Ole Bjørnsens Bæk værende
liden Fos, ved hvilken en Mærkerøs med indhugget Krone i Topstenen er opsat, gaar
Grændselinien i Syd lidt til Øst langs Gaarden Kværnmos Eiendom ben til det Punkt i


----
166 SS-A
----
Småseteråsen ålmenning i nærbilde.
Småseteråsen ålmenning sett fra Arstad tvers over Kverndalen. Helt til
venstre noe av innmarken på Bjørsmoen.

 

----
167 SS-A
----
Småseteråsen ålmenning. Nok et nærbilde, nå fra nord.
den saakaldte Brandhoug eller Brandbjerg, hvor ovennævnte Gaards og Skavhougs
Eiendomme modstøde Almenningen, og er hersteds en lignende Røs opsat. Fra denne
løber Linien i Vest ret paa den Mærkerøs ved Sæterdalskleven, hvor Gaardene Skav
hougs og Garnæs's Eiendomme mødes med Almenningen, og er her tillige et Kors
indhugget i Bjerget. Herfrå bøier Linien noget nordligere, modstødende Garnæs's
Eiendom, ret paa den Mærkerøs, som er anbragt paa en Høide, der kaldes Sæternæs
bjerget i Nærheden af den saakaldte Holmsmyr, hvorfra Grændsen føres tilbage i Øst
noget til Nord lige til Udgangspunktet ved Fossen i Ole Bjørnsens Bæk, idet fra Sæter
næsbjerget Gaardene Søndre Stenes, Dillans og Nedre Holmens Eiendomme
modstøde Almenningen.
Mellem ovennævnte Mærkerøser ere opsatte 35 mindre Stenrøser, dog uden mærk
ede Topstene, og findes alle saavel større som mindre Røser afsatte paa det af Premier
løitnant Sejerstad i 1863, grundet paa forudgaaet Opmaaling, forfattede Kart over
Almenningen, af hvilket Kopi bliver meddelt vedkommende Almenningsbestyrelse.
Brugsberettigede i Almenningens Skov ere Eierne af Gaardene Stor-Vuku, Lille-
Vuku, Kirke-Vuku, Ekre Præstegaard, Kulstad og Breding, hvilken sidste dog ikke i
længere Tid har gjort Brug deraf.
Sæter eller Fjeldslaat findes ikke i Almenningen.
Det bemærkes, at det ovenfor angivne Hovedmærkepunkt paa den saakaldte
Brandhoug eller Brandbjerg er bestridt af de modstødende Gaardes Eier, Grosserer N.
Jenssen, som paastaar, at det rette Mærke er at finde ved en saakaldet Stenhylde paa
et Punkt, der for Kommissionen er opgivet at hede Løvhougen. Kommissionen, der i
denne Anledning den 26de Juli 1865 har havt en Konference med Almenningsbestyr
elsen, forhandlede den paafølgende Dag med Jenssens Befuldmægtigede desangaa
ende, men uden at nogen Overensstemmelse kunde opnaas. Efter hvad der nemlig


----
168 SS-A
----
under de ovenciterede Justitssags-Sessioner er af 2 Vidner forklaret, sammenholdt
med Udsagn, afgivne af paalidelige Mænd i Kommissionens Møde den 27de Juli 1865,
fandtes der ikke at være Grund til at gi ve Grosserer Jenssens Paastand Medhold,
hvorfor Kommissionen, der i Skrivelse af 31te August 1865 til det Kongelige Departe-
ment for det Indre har indberettet det Fornødne i denne Anledning, har anseet det
rettest at afmærke mod Røser den Linie, som den ander for den rigtige.
Imidlertid hersket det fremdeles en del uklarheter med hensyn til
grensene mot Verdalsgodsets eiendommer. Disse ble først avklart 9.
februar 1872. Da oppnådde man enighet mellom Staten på den ene siden
og Verdalsgodset på den andre om hvordan grensene skulle gå. Følgelig
ble det laget en tilføyelse til de opprinnelige beskrivelsene som var frem
lagt i 1865. Det var ikke bare mot Småseteråsen ålmenning at uover
ensstemmelsene eksisterte. Også mot Leksdal ålmenning og Malså
ålmenning fantes det steder hvor grensene ikke var helt klare. Også disse
ble avklart ved denne anledning. Videre godtok eierne av Verdalsgodset
alle andre grenser mellom statsalmenningene og Verdalsgodset slik de
var beskrevet av almenningskommisjonen i 1865. I de opprinnelige
dokumenter er alt dette føyd til som en fotnote etter beskrivelsen av
Småseteråsen ålmenning. Hele beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om
Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommisjon
ene. Imidlertid skal vi her gjengi det som berørte Småseteråsen ålmenn
ing:
2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender
det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835
omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under
hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod
Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket
med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord
vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i
Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne
Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole
Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken
opført 3 Mærkerøser.
Noter.
1 Skogvæsenets Historie, De offentlige Skoges Arealer, Værdier og Antal Bruksrettigheter
pr. 31/12 1906 s. lOff.

----
169 SS-A
----
INNS ELLER SUL ÅLMENNING
Dette er den eneste av statsalmenningene i Verdal som er matrikulert.
Dette har sin egen forklaring. Da matrikkelkommisjonen av 1820, som
hadde som oppgave å matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke
var privat, skulle behandle Verdal, fant den at flere almenninger var
oppgitt som privat eiendom. Dette stemte ikke for alle almenningene.
Men kommisjonen kom frem til at tre var privat eiendom, og disse ble
derfor matrikulert. Deriblant var Inns eller Sul ålmenning. Senere skulle
det vise seg at Inns eller Sul ikke kunne være privat, og den ble tilbake
ført til staten. Men den var da matrikulert. I dag har den matrikkel
nummer 234 og en matrikkelskyld på 4 mark 78 øre.
Almenningen er lang og smal og ligger langs svenskegrensen. I vest
grenser den i sin helhet mot Værdalsbrukets eiendommer. Disse består
lengst i nord av Vera eller Juldal ålmenning, og lengst i syd av Fcers
ålmenning. Som følge av en eiendommelighet ved grensen mot syd,
skjærer en smal kile av Færs ålmenning inn mot øst helt inn til svenske
grensen, slik at Inns eller Sul ålmenning ikke grenser mot Meråker
herred.
Denne eiendommeligheten skyldes grensebeskrivelsen. Beskrivelsen
Inns eller Sul ålmenning. Bellingen.


----
170 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. I en kildeavskrift er Meitsauen Holmen nevnt.
Det er Midtsognholmen. Slik ser det ut ved Midtsognholmen i dag. Før
veien ble rettet ut, gikk den inn til venstre hvor det idag er rasteplass. Da
lå Midtsognholmen ute i Inna.
Inns eller Sul ålmenning. Fra Innsvannet. Vestgrensenfor ålmenningen går
over vannet borten/or Storholmen som stikker frem fra venstre ut i vannet.

 

----
171 SS-A
----
sier at grensen for Færs ålmenning går i rett linje fra Tuva østover mot
Storsjømuren på riksgrensen til den støter mot Inns eller Suis almenn
ings vestgrense. Som det går frem av beskrivelsen til almenningskommi
sjonen av 1861 som er gjengitt nedenfor, går sydgrensen for Inns eller
Sul ålmenning vestover fra røys nummer 165 på riksgrensen ved Storsjø
en til en bukt i den østre enden av den største Sulsjøen. Denne linjen
skrår svakt mot nord i forhold til den andre linjen, og dermed oppstår
den smale kilen.
Værdalsbrukets eiendom vest for Inns eller Sul ålmenning har ikke
noe bestemt navn. Den strekker seg vestover fra Bellingen til Kverndal
statsalmenning. Videre omfatter det det store området mellom Sul og
Kverndalen. Antageligvis må det opprinnelig ha vært en del av det som
nedenfor er kalt Sul ålmenning, og det vil igjen si at trolig må dette
sammen med Inns eller Sul ålmenning ha utgjort et større almennings
område.
Den 18.6.1764 ble et rettsmøte avholdt på gården Stormoen i Sul i
forbindelse med en sag som assessor Hornemann og Rasmus Lyng
ønsket å anlegge. I den forbindelse ble de skogstrekninger som skulle
forsyne denne sagen beskrevet. I beskrivelsen står:
Derpaa befoer man Skovene og begynte fra Stor og lille Moen, samt Suul Gaardene
neml: fra Klev-Myhren, som ligger i Vest og Strækker i øst indtil Sandaaen dens
Længde er ohngefær 1 Miil og breden 1 fierding, siden derefter fortfoer man fra Sand-
Aaen og til Lille Kraache i Længden i Fierding og breden ligesaa meeget fremdeles fra
lille Kraake til Gaas Holdalen 1 Miil i længden, men i bredden fra Nord til Synden Vi
Miil. Den 19de Junii. Paa Norder side af Elven foer man fra Mitsanen Holmen til
Saunedahl - 1 Fierding, derfrå og til lille Andahl er 1 Fierding i Længden og Vi Fierd
ing i bredden, siden derfrå til lille Aaen og til Suul-bro-Fossen er længden Vi Miil og i
bredden !4 Miil tillige besaaes Skoven omkring Insvandet. Disse Skove, som alle til
hører Eyerne af Suul-Gaarderne hr. Assessor Horneman og Hr. Rasmus Lyng, be
fandtes at bestaae dels af gammel deels ung væxter GranSkov
Et par navn skal forklares nærmere her. Det gjelder Mitsanenholmen,
som er Midtsognholmen. Tidligere gikk mellomriksveien på sydsiden av
Inna gjennom hele Sogna. Ved Midtsognholmen fulgte den også bredd
en. Men riksveien er nå rettet ut på dette stedet og går over Midtsogn
holmen. Saunedahl er Sognådalen.
Det området som her er beskrevet, tilhører altså Værdalsbruket. På
sydsiden av Inna, kan vi si at området er en del av Færs ålmenning,
mens det på nordsiden egentlig ikke tilhører noen ålmenning. Men det
går frem at det tilhørte eierne av Sulgårdene.
Når det i beskrivelsen sto omkring Insvandet, må det forståes som
rundt den vestlige delen. Den østlige var og er en del av Inns eller Sul
ålmenning, skjønt grensene på den tid var svært uklare. Det er derfor
grunn til å kunne anta at også området vest for Innsvannet i sin tid må
ha tilhørt ålmenningen, men at som følge av den vanlige utvikling, tok

----
172
----

Inns eller Sul ålmenning. Dette området ligger utenfor denne ålmenningen.
Det er fra Drivsjøfjellet. Men for noen hundre år siden tilhørte dette den
såkalte Sul ålmenning.

Inns eller Sul ålmenning. Fortsatt utenfor almenningsområdet. Nærbilde
av Søndre Drivsjø.

 

 

----
173 SS-A
----
de nærmestliggende garder deler av skogen som sin egen skog. Her var
avstandene til andre garder som kunne sies å være bruksberettigede, så
pass store at de ikke gjorde noen innsigelser. De hadde allikevel ikke noen
mulighet til å nyttiggjøre seg skogen. Det forklarer også at avsidesligg
ende gårders skoger er forholdsvis store sammenlignet med skogene til
mer sentralt beliggende stor-gårder. Disse stor-gårdene måtte dele
almenningene med mange flere som ikke uten innsigelser ville tillate
noen annen å bemektige seg almenningsområdene alene. Derimot når
det var tale om deling, og alle fikk en del, var forholdet anderledes. Og
almenningene ble delt, seiv om hver bare fikk en mindre del. De avsides
liggende gårdene hadde få nære naboer, og det ble mer på hver. Men
naturligvis skjedde denne utviklingen på almenningenes bekostning,
men til fordel for den enkelte gard og gards eier.
Også i denne utviklingen kan vi ane interessemotsetningene mellom
kongen på den ene siden og de bruksberettigede på den andre. Det er vel
grunn til å kunne anta at den forholdsvis lille motstanden fra almuen
mot beskjæringen av almenningene delvis skyldtes at de ikke lenger i
samme grad følte det felles eiendomsforhold. Til en viss grad følte man
at man ikke reduserte fellesskapets interesser. Det hele skjedde på be
kostning av kongens interesser. Dessuten hadde man på den tiden også
fått føle skattetrykket i vesentlig grad, noe som ytterligere forsterket et
gryende motsetningsforhold.
Men til tross for dette kunne man ikke uten videre forgripe seg på al
menningene eller kongens eiendom. Når dette allikevel skjedde, måtte det
være spesielle årsaker som lå til grunn.
Og for klaringen ligger trolig i almenningsforretningen av 1787. Den
del av denne forretningen som berører Inns eller Sul ålmenning er gjen
gitt nedenfor. Men denne almenningsforretningen ble avholdt for å be
skrive almenningene med henblikk på salg. Grensene skulle ikke være til
å ta feil av. Flere navngitte almenninger kom på den måten til å ligge
innenfor de gamle almenningsområdene. Resultatet ble at noe av det
som ble regnet for å være almenningsområder, ble liggende utenfor de
beskrevne områdene. Men snart gikk de eldste beskrivelsene som dekket
alle og hele almenningsområdene i glemmeboken. I senere saker ble bare
beskrivelsen fra 1787 lagt til grunn. Dette resulterte i at en del områder
kom til å bli på en måte ingenmannsland i motsetning til allemannsland.
Den naturlige følge av dette ble at disse områdene etter sedvanlig praksis
gradvis kom til å høre inn under de nærmest liggende gårdene. Disse
fikk således, som forklart ovenfor, sine skogområder vesentlig utvidet.
En stor del av gårdene som lå i utkantene av bygdelagene, eiedes av
proprietærer, og det ble derfor proprietærgodsene som for det meste
fikk sine skogområder forøket som følge av dette.
Sul-gårdene var proprietærgårder og gikk under navnet Sulgodset.

----
174
----

Inns eller Sul ålmenning. I venstre forgrunn Nordre Drivsjø som ligger
utenfor dagens grenser av ålmenningen, men som før tilhørte den gamle
Sul ålmenning. I bakgrunnen de øverste deler av Juldalen. Midt på
bildet i fremre bakgrunn ligger Juldalshøgda. Bakenfor denne ligger
Veresvannet. Helt til høyre kan så vidt en del av Bellingen skirn tes. Bort
enfor denne tar Inns eller Sul ålmenning sin begynnelse i nord.
Det var naturlig at de nærmestliggende områdene kom til å tilhøre disse
gårdene. Trolig er dette forklaringen på at det store området som ligger
mellom Kverndal ålmenning i vest, Vera eller Juldal ålmenning i nord,
Inns eller Sul ålmenning i øst og Færs ålmenning i syd, og som i dag til
hører Værdalsbruket, ikke er del av noen av disse almenningene.
På 1700-tallet ble det på en måte vanlig å dele Verdal inn i almenn
ingsområder eller-strekninger. Almenningene på nordsiden av dalen,
bortsett fra Volhaugen og Leksdalen, var ett område. Almenningene på
sydsiden var et annet, og almenningene mellom hoveddalene
Helgådalen og Inndalen utgjorde et tredje.
Dagens Inns eller Sul ålmenning ligger således til at den berører både
midtområdet og sydområdet, og i fogd Petter Arnets innberetning av
1749 er det to almenningsområder som må angå denne ålmenningen,
nemlig Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af
Wæren og Helgaa og Suul Almindingen liggende under Woche Annex.
Begge disse er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret
ningene. Det er imidlertid klart at disse beskrivelsene dekket langt større
områder enn bare Inns eller Sul ålmenning. I den første lå også deler av

 

----
175 SS-A
----
Vera eller Juldal ålmenning og hele Kalvdal ålmenning, og i den andre lå
alle almenningene på sydsiden av dalen bortsett fra Tromsdal ålmenning
og Ramsås ålmenning. Ingen av disse beskrivelser tyder på at skogen som
må ha stått på Inns eller Sul ålmenning, kan ha vært regnet for å være av
noen betydning.
Den samme fogd Petter Arnet gjennomførte en ny almenningsforret
ning ni år senere i 1758. Også denne gang må vi innom to av hans al
menningsbeskrivelser. Han delte denne gang Verdal inn i fire almen
ningsstrekninger. Den første omfattet almenningsområdene på sydsiden
av dalen. Den andre strekningen omfattet områdene mellom dalene
Inndalen og Helgådalen samt områdene på nordsiden av Helgådalen til
Leksdal ålmenning, som igjen utgjorde det tredje området. Volhaugen
var det fjerde. Etter denne inndelingen ble Inns eller Sul ålmenning
berørt av det første og lå innenfor den andre almenningsområdet.
Begge disse beskrivelsene er gjengitt tidligere. Men det er på grunnlag
av disse beskrivelsene at vi kan danne oss et vagt bilde av hvordan Inns
eller Sul ålmenning må ha sett ut. I den første beskrivelsen står om
grensen at den gikk fra Sulsjøvolden til svenskegrensen. Deretter står:
... hworwed strækningen gaar Uge til mit for Suul og siden tilbage forbie
Suul-gaardene og Ingdalens ejendele ... Helt klart er ikke dette, men
trolig betyr det at fra svenskegrensen gikk almenningsgrensen nordvest
over til midt mot Sul og siden vestover langs Sulgårdenes gårdsskoger.
I den andre beskrivelsen står det at grensen for almenningsområdet
gikk fra Lindset over Kverndalen og siden øster til Suul mcerket paa
søndre side. Problemet blir så hva som menes med Suul mcerket paa
søndre side.
Men sannsynligvis mente man sydgrensen for Sul-gårdenes skog
områder. Disse strakte seg et godt stykke sydover på sydsiden av Inna.
Dermed ser det ut til at denne almenningsstrekningen må han krysset
over på sydsiden av dalen. Som det også fremgår av beskrivelsene av
Færs ålmenning fra 1787, har ikke denne gått helt ned til Inna. Men
ovennevnte beskrivelse var ikke noen detaljbeskrivelse av den enkelte
ålmenning. Derimot fortalte den hva som var almenninger. Det er
således grunn til å kunne anta at dette uklare området mellom Kverndal
og Færs almenninger, egentlig må ha vært hva som i 1749 ble kalt Suul
Almindingen.
Dette stemmer også med det faktum at i dag strekker Inns eller Sul
ålmenning seg fra Bellingvannene i nord til grensen mot Meråker i syd.
Fra denne smale stripen som i dag utgjør ålmenningen, må Sul-almen
ningen ha stukket seg som en kile vestover. Og følgelig må den ha om
fattet begge sider av Inna. Vi kan trolig regne med at ålmenningen om
fattet de übebodde områdene nord for den første beskrevne almennings
strekningen.

----
176 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning i 1787.


----
177 SS-A
----
Holzførster Wøllners beskrivelse av almenningene i 1768 brakte ikke
noe nytt inn i bildet. Han gjenga beskrivelsene fra 1758 nærmest ord
rett. Det som imidlertid skiller Wøllners beskrivelse fra de tidligere
beskrivelsene, er at han brukte andre navn. Den første almenningsstrek
ningen kalte han Ramsaassens Allminding og den andre KalvDahlens
Allminding. Wøllners beskrivelser er gjengitt tidligere.
Så fulgte almenningsinnberetningen av 1787. Den ble ledet av den
andre fogden ved navn Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Beskrivelsen er
som følger:
Den 13e September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett:
Dernest undersøgte man den i samme Besigtelse anførte anden Almindings strækning
som begynder fra Gaarden Lindset og efter nøyeste indhentede Kundskaper erfarede
at derude ligger:
1. En Kongl. Alminding kaldet Inns-alminding som begynder fra Suul-søerne nordest
ower til Mærra-Skallet, derfrå til Billingswandet og i sydost til grendse linien, Wester
efter samme Linie i Stor-Siøen, herfrå i Nord til Sul-søerne hwor denne Alminding
begyndte som ohngefæhr to Miile lang og 4 Miile Breed. Her er en gandske slett Skow,
For Resten Myhrer og Morads, ingen skyldsatte- eller nye-Rødnings-Pladser findes
her; men Ole Siklestad heraf Bøygden fremkom og anwiiste en af forrige Foget Arnet
under 24de Januarii 1778 udstæd Bewillings Sædel paa Fiskeriet i Billings Wandet,
Hoel-søen og Kiønnene omkring Wære-Søen for hans Liwstiid mod 28 skillings Afgift
aarlig- Her findes desuden en Sæter, som til hører Suulgaardene hwis Opsidder efter
gammel Brug har hatt et u-betydeligt Fiskerie i Inns Wandet, Suul-søerne og et Wand
kaldet Krogsøen. Andre af til stædewærende almue beretter: At denne Alminding
aldrig har wæret nogen Kongl. Alminding, men fra alders tiid af wæret brugt af Suul
gaardes opsiddere, som huem-Røster til deres hus Fornødenheder.

Inns eller Sul ålmenning. I forgrunnen Kråksjøen. Denne ligger i dag
utenfor Inns eller Sul ålmenning. En gang har den tilhørt Sul-gårdenes
«private ålmenning». Like sønnenfor sees Østre Sulsjø. Den ber øres så vidt
i øst av Inns eller Sul ålmenning som akkurat her sender ut en kile vestover
helt til denne sjøen.

 

----
178
----

Inns eller Sul ålmenning. Østre del av Storsjøen. Denne delen ligger i
Sverige. Grensen går over den smaleste delen av sjøen. (Foto. H. Sørhuus)
Siklestad er naturligvis skrivefeil for Stiklestad. Huem-Røster betyr
hjemrøster eller hjemmeraster. Størrelsen som er angitt i mil er alt for
stor. Bortsett fra disse forhold, stemmer grensene sånn noen lunde med
hva som gjelder i dag. Men at da fiskerettighetene i Kråksjøen trekkes
inn i forbindelse med denne ålmenningen, kan ikke stemme. Kråksjøen
tilhører Færs ålmenning.
En eller annen gang i løpet av de nærmeste følgende år er det at man
går over til å betrakte Inns eller Sul ålmenning som privat eiendom.
Både Hartmann og Musum mener at den kom inn i Verdalsgodset en
gang i løpet av Meinckes tid som eier. Han overtok godset i 1819, og i så
fall han bekom ålmenningen fra det offentlige, må det ha skjedd før
1821 da Stortinget vedtok en lov som forbød almenningssalg. Imidlertid
kan han også ha kjøpt ålmenningen fra andre private instanser etter
dette tidspunkt. Men dessverre mangler alle papirer, både i offentlige
arkiv og andre steder, om denne transaksjonen, så det hele må bare
bygge på spekulasjoner. I alle faller det klart at man først på 1800-tallet
ansa Inns eller Sul ålmenning for å være privat. Som det vil fremgå av
det som følger nedenfor, kan det være torhold som peker mot at andre
private kan ha hatt ålmenningen i sin besittelse før Meincke overtok
den.
Konstituert fogd Støp sendte inn en oversikt over de almenninger som
etter hans viten var det offentliges eiendom i 1816. Han nevner syv slike.

 

----
179 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. Vestre del av Storsjøen. Denne delen ligger i
Norge. I bakgrunnen Nordre Kjølhaug i Meråker. (Foto. h. Sørhuus)
I blant dem er ikke Inns eller Sul ålmenning, som han således sammen
med fem andre omtalte slik:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Denne uttalelsen kan ikke tillegges for stor vekt som sannhetsbevis
alene, men sammen med hva almenningskommisjonen av 1820 kom
frem til, blir det mer klart. Denne kommisjonen skulle matrikulere og
skyldsette all privat eiendom, deriblant alle almenninger som var i privat
eie. Kommisjonen kunne ikke finne holdbarhet for hele Støps påstand,
men den sa følgende om de tre almenningene den fant måtte være privat
eiendom i Verdal:
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de
2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprieter Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks ..
Og følgelig, som et resultat av dette, ga kommisjonen ålmenningen et
matrikkelnummer og skyldsatte den. Når man da 40-50 år senere kom
frem til at kanskje var ikke Inns eller Sul ålmenning privat allikevel, så
hadde den da sitt nummer og sin skyld. I 1826 inngå fogd Aarestrup
sin innberetning, og han skriver følgende om denne ålmenningen:
Inns Alminding, som begynder fra Suul-Søerne Nord øst over til Mæhrra Skalet,
derfrå til Bellings Våndet og i sydost til Grændse-Linien, Vester efter samme Grændse
Linie i Stor-Siøen, herfrå i nord til Suul Søerne, hvor denne Alminding begyndte, som
er omtrent 2 Mile lang og 4 Mile Bred. Her er en ganske siet Skov, for Mesten Myrer
og Moradtz. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse findes her.
Bind VI A— 12


----
180
----

Inns eller Sul ålmenning. Utsyn østover mot grensefjellene jra Sul. Hele
dette området tilhørte den gamle Sul ålmenning. På venstre side sees Skar
fjellet. På høyre side Kråksjøfloan innover mot Mærraskardfjellet. Bortsett
fra den fjerneste bakgrunn som er Inns eller Sul ålmenning, tilhører hele
dette området A/S Vcerdalsbruket.
Etter at hele listen av almenninger var fullført, gjorde fogden en til
føyelse:
Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer,
da kan samme Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastederne er i følge den
i Aarene 1787 og 1788 afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende.
Dermed var det vel klart at man på den tid ansa denne ålmenningen
for ikke lenger å være statseiendom. Følgelig er den også utelatt i
beskrivelsene 1843 og 1847.
Men almenningskommisjonen av 1865 fant at det var flere uklare
forhold i forbindelse med denne ålmenningen, og at disse talte for at
Inns eller Sul ålmenning allikevel var en statsalmenning. Grosserer Jens
sen som da var eier av Verdalsgodset, fant vel også at det var forhold
som ikke var som de skulle. Og i stedet for at det skulle bli rettssak av
det, kom man frem til en minnelig ordning hvor Staten kjøpte tilbake
eiendomsretten av ålmenningen i 1864. Men i og med at Staten kjøpte
eiendomsretten, var dette en erkjennelse av at Jenssen tidligere hadde
vært en rettmessig eier av ålmenningen. Han hadde også betalt sin skatt
for almenningene alle disse årene han hadde hatt den i sin besittelse. (Se
Værdalsbrukets historie.) I dokumentene går det frem at Jenssen hadde

 

----
181 SS-A
----
Inns eller Sul ålmenning. Utsyn sydover over Sul. Helt i bakgrunnen Kjøla
haugene. Oppe på høy den i fremre bakgrunn kan Kråksjøen så vidtsees.
eiet ålmenningen i god tro, eller bona fide som det står. I og med at
staten kjøpte ålmenningen tilbake, kom den med blant de almenninger
kommisjonen av 1861 behandlet, og den fikk følgende omtale:
INS ÅLMENNING
Efterat Kommissionen havde tiltraadt sin Virksomhed i Distriktet, fandt den strax at
burde undersøge Forholdet med hensyn til Inns Ålmenning, der nemlig efter Udvis
endet af de Kommissionen tilsendte Dokumenter havde i 29 Aar været i Grosserer N.
Jenssens Besiddelse som han ved Skjøde fra Grosserer Meinckes Enke af 27de Oktober
1832, thinglæst 7de December samme Aar formeligen tilhjemlet. Disse Undersøgelser,
der paabegyndtes 22de Juli 1861 og fortsattes 30te og 31te samme Maaned samt 2den
og 3dje August samme Aar, paa hvilke 3 mellemste Dage tillige Befaring af Aastederne
foregik, ledede til det Resultat, at Kommissionen fandt det utvilsomt, at Inn var Stats
almenning, hvilket derhos ogsaa Forretningerne af 1758 og 1787 bestyrke, idet sidst
nævnte under 13de September indeholder Beskrivelse over Almenningens Grændser
m.V., og at som Følge heraf Strækningen urettelig var gjort til Gjenstad for Kjøb og
Salg mellem private Personer. Imidlertid fremkom tillige saadanne Oplysninger, at
Kommissionen ikke fandt at burde tilraade, at der fra det Offentliges Side gjordes
Skridt til at vindicere Almenningen uden videre tilbage fra Besidderen, som imidlertid
i Møde med Kommissionen den 3die Oktober 1861 forhandlede om i Mindelighet at
overdrage Staten Almenningen, hvilket han ogsaa senere indgik paa, idet han under
13de Mai 1863 udstedte Skjøde derpaa. I dette under 11te Juni samme Aar thinglæste
Skjøde fastsattes nøiagtige Grændser for Almenningen overensstemmende med et,
grundet paa Kommissionens Undersøgelse, i 1861 af dens Konduktør, Premierløitnant
Haffner, optagne Croquis, og disse Grændser bleve derpaa, efterat Kommissionen
paany, nemlig den 4de og ste Juli 1864, havde befaret Almenningen og udvist


----
182 SS-A
----
Croquis over Inns Alminding i Værdalen optaget 1861 af W. Haffner.
Hovedpunkterne, afmærkede med nedenanførte Hovedrøser, mellem hvilke til et
samlet Antal af 121 sattes mindre Stenrøser.
I Henhold til denne Afmærkning blive grændserne for Almenningen for Eftertiden
følgende:
Fra Hovedrøsen ved en Bugt i den største Suløs østre Ende Løber Linien i Nordost ret
til Hovedmærkerøsen ved den saakaldte Mærraskarsklev og derfrå forsættes den lidt
nordligere men fremdeles ben indtil Inn-Søen, hvilken den overskjærer vestenfor den i
samme liggende 0. Storholmen og fortsættes i samme Retning over Billing-Aa-Fladen
og Billing-Lunet indtil Hovedrøsen ved en Bugt i Billing-Vandets østre Ende. Herfrå
løber Linien atter mere nordøstligt ret paa Grændserøsen No. 169 paa den saakaldte
Aarvitshaug. Paa hele den beskrevne Strækning har først Færens Ålmenning, derpaa
det Jenssen tilhørende Værdals-Godses Suul-Gaarde og tilsidst hans private Værra
eller Juuldals Ålmenning modstødt. Fra ovennævnte Grændserøs No. 169 følger Inns


----
183 SS-A
----
/
SWYBUTCVrøSW
\ \
\ s
■■'■;:■■ æ'^,:-;■■-..■ - .. v ■ : ; r r : ; j^;:/ ; :j',c,: ; ; ~--r---~"r;: : ;. v '' ■' i ..";:: ■,:'■-■■■ '■ -
Croquis over Inns Alminding i 1/50000.
Ålmenning Rigsgrændsen i Syd noget til Vest lige til Grændseßøs No. 165 ved
Storsøen, og herfrå bøier Almenningslinien i Vest lidt til Syd indtil Udgangspunktet
ved Suulsøen.
Ved den i Henhold til Kongelig Revolution af 25de Februar 1863 passerede og foran
ommeldte Overdragelse af Almenningen havde Grosserer Jenssen blandt andet forbe
holdt:
1. Brødrene Jon og Rasmus Bordssønner den dem tilfæstede Brug af den østre Del af
den østre Inne-Vold for deres og Enkes Levetid, mod at de til Staten opfylde de

 


----
184 SS-A
----
Forpligtelser, som de i den Anledning have paataget sig, - og
2. De Rettigheder til Havning, Slaat og Brændefang m.V., som maatte tilkomme de
nær Almenningens Grændser liggende Sæterbrug Nordre Inns-Volden og Jervdals
eller Molden-Sæteren og maaske Store Billingen- eller Monrad-Sæteren samt ligg
ledes den Rettighed til Slaat, som tilligger Gaarden Østre Suulstuen og maaske
ogsaa Brændesgaarden.
Til nærmere Oplysning om Udstrækningen af de saaledes forbeholdte Rettigheder op
tog Kommissionen under 6te og 7de Juli 1864 et Forhør, hvoraf fremgaar, at medens
Østre Suulstuens Ret til Slaat og Havnegang er utvivlsom, kan dette ikke ansees at
være Tilfældet med Brændesgaardene, der visstnok have til forskjellige Tider baade
seiv slaaet inden Almenningen og tillige bortleiet Slaatter dersteds: men uden at
Hjemmel kan paavises for saadant Brug, der neppe heller er ud
stadig gjennem et længere Tidsrum. Endvidere er det oplyst, at ovennævnte John
Bordsen er død: men at hans Enke nu bebor og bruger hans Andel i Østre Inns-
Volden. Endelig maa det ogsaa ansees godtgjort, at der for Store Billings- eller
Monrads-Sæteren haves Havneret til Almenningen, hvor der forøvrigt har vist sig
gjennem en længere Aarrække at have været hyppige Tvistigheder mellem de Havne
berettigede indbyrdes angaaende Omfanget af de hver især tilkommende Havnestræk
ninger.
Inden Almenningen er opført den i Anledning af den ny Jemtelands-Vei anlagte Fjeld
stue Sandvigen, som følgelig er Statens Eiendom. Til sammes Opførelse saavel som til
den nævnte gjennem Almenningen førende Veis Bygning er en stor Del Materialer
tagne inden Almenningen: men herfor maa Ækvivalent ansees givet derved, at der af
Veifondet blev bidraget Halvdelen af det Beløb, som i Anledning af Almenningens Til
bageerhvervelse udbetaldes N. Jenssen som Refusion for de af ham i hans Besiddelses
tid erlagte Skatter m.V. af Strækningen, som nemlig i 1828 bar bleven matrikuleret for
IDal. !Ort2lSk.
Inden Almenningen ligger blot 1 Sæter, nemlig Nordre Inns-Volden, men derimod
ingen Rydningsplads. Om andre Fjeldsletter end de foran omhandlede er heller ingen
Oplysning fremkommen.

----
185 SS-A
----
FÆRS ÅLMENNING
Dette er en av de to private almenningene i Verdal. Den eies av
Værdalsbruket. Den er også en grensealmenning. Med det menes at den
grenser mot andre kommuner. Navnet har den etter Færsvannet som
Verdal i dag så vidt grenser mot i Færsoset. Tidligere tilhørte en del
områder nord og øst for Færsvannet Verdal, men disse ble overført til
Meråker ved en grenseregulering i 1918. Det gamle almenningsområdet
lå både på sydsiden og nordsiden av Færsvannet. Verdals del lå på nord
siden.
Færs ålmenning. I dag berører Færs ålmenning Færen så vidt i Færs
oset. Like til venstre for elven Forrå kan et lite tjern sees nede i det
venstre hjørnet av bildet. Over det tjernet og ned til vannet kommer
vestgrensen for Færs ålmenning. Den er samtidig grensen for Verdal
kommune. Grensen følger nordbredden av vannet frem til den Ulle halv
øya litt østenfor. Der svinger den nordøstover over land igjen. Men tid
ligere f ulgte grensen nordbredden av vannet. Beskrivelsene har vært for
skjellige, fra å gå til Guddingsviken for derfrå å gå nordover, og til å
følge nordbredden av Færen helt til Sulåen. Guddingsviken er den første
større innskj æring som kan sees helt i høyre billed kant.


----
186 SS-A
----
Færs ålmenning. Et annet bilde som viser hele Færen. Guddingsviken
omtrent midt på nordbredden til venstre. Sulåen løper ut i Færen i
buk ten lengst bort. Den heter for øv rig Svinsundviken.
I dag grenser ålmenningen i syd mot Meråker. På Meråkersiden av
grensen ligger Meråker privatalmenning. Mot øst grenser Færs ålmenn
ing mot Inns eller Sul ålmenning. Hvordan egentlig grensen går mot
nord, er vanskelig å si, for der grenser den til Værdalsbrukets egen eien
dom. Men etter de beskrivelser som er gjengitt nedenfor, er det sannsyn
lig at grensen mot nord gikk langs en linje fra Storsjøen og vestover til
Kleivdalen. I vest grenser ålmenningen først mot Svarthovd statsal
menning, dernest Inndal statsalmenning og Hoås statsalmenning. Helt i
sydvest grenser Færs ålmenning mot Reinsjø statsalmenning i Levanger.
Og mot grensepunktet ved Færsoset støter også Elgvadfoss statsal
menning og Vigda statsalmenning i Stjørdal inn. Mot disse er det imid
lertid ingen felles grenselinje, bare et grensepunkt.
I og med at dette er en privat eid ålmenning, har den sitt eget matrik
kelnummer og er skyldsatt. Matrikkelnummeret er 236, og skylden 2
mark 29 øre. Problemene med skyldsettingen er behandlet nærmere
nedenfor.
Dette er generelt sett et almenningsområde som fra gammelt av er
blitt sett på som et svært viktig område lenge før skogen kom til å spille
noen vesentlig rolle. I Olav Engelbrektssons jordebok 1530 står følg
ende:


----
187 SS-A
----
Nota att thesse effterene lundenne oe /uttom ligge tiil Meeraker. Dette
er overskriften, og under denne følger en rekke anførsler hvorav to kan
nevnes som har interesse for oss:
Jtem ein skoog heyther Ffunsedall strecker seg f raa Meeraker iij myle i
norduest moett Werdalenn oe paa samme skoog ære giorde ix elgegraff
wer och reinsgraffuer ær beste weyde. Jtem ein skog heyther Ffersdall
och Ffeerswattenn strecker seg fraa Meraaker vii mylle i nord moett
Werdall, ær beste fyske watenn och ær gott weyde effther diur.
Begrepet ålmenning er ikke brukt her, men at det er tale om områdene
rundt Færsvannet, kan det ikke være noen tvil om. I den første anfør
selen står det iij myle - tre mil - i nordvest mot Verdal. Nå oppgies det
ikke noe utgangspunkt i Meråker, men tre mil fra omtrent midt i
Meråkerbygda i nordvestlig retning, skulle si ved Grønningen i Verdal.
Men må imidlertid ta milene med et visst forbehold. Ffunsedal er trolig
dalen fra Funnsjøen og ned til Meråker. Funnsjøen ligger rett syd for
Færsvannet, og dette området har trolig aldri vært diskutert om det har
tilhørt Verdal eller Meråker.
Derimot den andre anførselen som sier vij mylle - syv mil - mot nord
mot Verdal, gjelder etter all sannsynlighet også Færs ålmenning som
ligger i Verdal. Også her må antall mil taes med en klype salt: 7 mil i
luftlinje mot nord fra Meråker, ville ha plassert dette området i Ogndal
en eller Snåsa.
Som det er sagt innledningsvis, hadde ikke skogen noen spesiell stor
betydning i almenningssammenheng fra de eldste tider. Skog var det
nok av alle steder. Derimot la man stor vekt på jakt- og fiskerettigheter
samt mulighetene for fjellslåtter. I denne kildeopplysningen fra første
del av 1500-tallet er det tydelig at det er fisket i Færsvannet og jakt
mulighetene rundt dette, det er tale om. Disse kunne nok bestrides av
verdalingene, og det er vel derfor at det er tydelig anført at disse tilhørte
Meråker! Men seiv om erkebiskop Olav Engelbrektsson mente at dette
tilhørte meråkerbyggene, er dette ingenlunde bevist. Rimeligvis var om
rådene syd for Færen almenningsområder for Meråker, mens områdene
nord for vannet var almenninger for Verdal. Fjellslåttene var det deri
mot ingen strid om. Til det var avstandene for store og transportmulig
hetene for vanskelige til at de kunne utnyttes av verdalingene. I 1787,
som vi vil se nedenfor, sto det i rapporten at det fantes adskillige fjell
sletter, men de var bortbygslet til Meråker-bønder. Men fra siste halvdel
av 1700-tallet finnes flere eksempler i pantebøkene på at bønder fra
Verdal hadde setre i disse traktene, det vil si på nordsiden av Færen.
Blant annet står følgende i panteregistret:
... paa Sætter Boelig norden for Færswandet i almindingen til Ole
Olsen Faaren og Lars Olesen Falloen. I panteboken som dette er et reg
ister tii, står i samme saken navnet Wærdahlens alminding. At det

----
188
----

Færs ålmenning. Nordsiden av Færen. I dag går grensen over toppen av
Hermanssnasa midt på bildet.
gjelder Færs ålmenning, er det ingen tvil om, og når Wærdahlens al
minding er brukt, kan det være for å skille denne fra Meråker ålmen
ning ved Færen som trolig ble kalt det samme.
Ingolf Dillan fortelter forøvrig at setervoldene ved Færen, det vil si
inne på Færs ålmenning, hadde tilnavnet Fer'n, så som Guddings-Fer'n,
Inndals-Fer'n, Leirfald-Fer'n, Steins-Fer'n, Sundby-ogNess-Fer'n.'
Færs ålmenning kan ikke sees å være nevnt i fogd Petter Arnets inn
beretning av 1749.
I denne innberetningen beskrev fogden bare de generelle områdene,
og Færs ålmenning må ha vært inkludert i hva han kalte Suul Almind
ingen.
Heller ikke ble Færs ålmenning nevnt med navn i samme fogds mnbe
retning om almenningene i 1758. Denne gang benyttet Arnet seg av en
annen inndeling av almenningsstrekningene, og Færs ålmenning var
innbefattet i hans første almenningsstrekning. Denne strakte seg fra
Skogns grenser til svenskegrensen, så Færs ålmenning var ikke alene
innenfor dette området. Også Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning,
Tromsdal ålmenning, Inndal ålmenning, og deler av Inns eller Sul ål
menning lå innenfor.
Men allikevel er denne beskrivelsen av interesse i denne sammenheng
fordi den gir grensene mot Meråker i syd. I beskrivelsen står om grensen
at den gikk forbi Hårskallen /' Sør til Fcersælwen, derifrå i Sydost til
Ferswandet og Langs øster Til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og
Nordre Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og oer til de
svenske grændser ...

 

----
189 SS-A
----
Færs ålmenning. Guddingsvollen ved Guddingsviken hvor ifølge gamle
beskrivelser almenningsgrensen svingte opp.
Men det er et par svært uklare forhold her. Navnene Storåsen og
Stormyren er brukt. På sydsiden av Færen, nærmere bestemt vest for
Fundsjøen ligger en Storås. Det er imidlertid helt klart at det ikke kan
være denne det er tale om. Men fortsatt på sydsiden av Færen, denne
gang like syd for den østligste enden av vannet, ligger en annen Storås.
Men heller ikke denne synes å være naturlig som noe grensemerke. Og
når det gjelder Stormyren, er det en slik myr øst for vannet Langen i
Meråker. Men også denne ligger usannsynlig langt mot syd, slik at vi
kan se bort fra den som stedet det er tale om. Beskrivelsen skulle tyde på
at både Storåsen og Stormyren skulle ligge nord for Færsvannet, men øst
for Guddingselva og vest for Sulsjøene. Dette blir også beskreftet i
salgsdokumentet for Færs ålmenning. Det vil imidlertid bli nærmere
behandlet nedenfor. Derimot synes den mest rimelige grensen å ha fulgt
nordsiden av Færsvannet frem til Sulåen for deretter å ha fulgt denne,
slik det blir fremstilt i almenningsforretningen av 1787.
Holzførster Wøllner sendte i 1768 inn opplysninger om almenningene
i Verdal. Hans rapport er basert på Arnets beskrivelser fra 1758, så det
er således lite nytt han tilføyer. Men han opplyste at hele strekningen var
bortforpaktet til generalauditør Kjerulf. Wøllner brukte forøvrig
navnet Ramsaassens Allminding om hele strekningen.


----
190
----


----
191 SS-A
----
Færs ålmenning. Nordsiden av Færen sett vestover ved Sulåmoen.

Færs ålmenning. Sulåen ved Sulåmoen sett mot øst. I beskrivelsen av
1787 var denne elven grensen mellom Færs ålmenning i Verdal og ål
menningen i Meråker.
Færs ålmenning i 1787.

 


----
192
----

Færs ålmenning. Sulumoen som altså tidligere lå innenfor Færs almen
ning og således i Verdal.

Færs ålmenning. Flyfoto over Sulåmoen. Sulåen kommer fra venstre. I
bakgrunnen kan innsjøen Langen sees.

 

 

----
193 SS-A
----
Begge fogd Arnets beskrivelser og holzførster Wøllners beskrivelse er
satt inn i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.
I almenningsforretningen av 1787 er beskrivelsen mer nøyaktig:
Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Een
Kongelig alminding kaldet Færs alminding som Begynder Paa Færs Elwen og gaar
Langs med Færs-Wandet, øst ower til det Stæd, hwor Suul-søe-aaen falder i Færs-
Wandet Langs efter Suul-søe-aaen til Suul-søerne; derfrå gaaer ower Stor-Søen; Fra
Grændse-Linien Nord til Suul-Klewen gaaer Mærket i Færs-Elwen, hwor Almænding
en begyndte, som er ohngefær 4 Miil i Længden og 3 Miil i Bredden. I denne Stræk
ning er måadelig Gran Skow omkring Færs-Wandet - For Ræsten er her Mængde
Snaue-Field og græss-Myhrer. Ingen skyld såtte mindre nye Rydnings Pladse findes
her, men adskillige Field-slætte findes her som skal wære bøgslede bort af forrige
Foget Arnet til Hemming Øfnet og Hans Øien i Merager, hworfra infandt infandt sig
wed Forretningen, men nærwærende Foget Arnet hawe befaldt sig herom at skaffe op
lysning af Field-Slætte Mandtallet. Desuden hafde Følgende Gaarde Sætre i denne
Alminding, nemlig: Østre- og Westre-Leerfald, Walstad, Haug, Maritwold, Wohlen,
Melbye, østre Guding, Østgaard, Lunden, Biercken, Sør-Steene, Nord-Steene, Dillan,
Ingdahl, Josaas og Storemoen - NB: Disse (almindinger) war altsaa indbefattede i den
første almindingsstrækning hwis mærker generalitsen ere antegnede i Besigtelsen af
18de Juli 1758. -
Dermed skulle antagelsen om at beskrivelsen av 1758 også mente at
nordsiden av Færen var grense helt øst til Sulåen, være riktig.
Like før slutten av 1700-tallet, 27. november 1799, er så denne ål
menningen sammen med det tilstøtende almenningsområdet på
Meråkersiden blitt solgt. Kjøperen var kaptein Melchior Rosenvinge.
Halvdelen av dette almenningsområdet solgte han så til prokurator
Mons Lie og kjøpmann Petter Stalin allerede i 1800. Ved Stalins død i
1812 ble så Færs ålmenning, både Verdals-Færen og Meråker-Færen,
kjøpt på auksjon av Selbo kobberverk for 27.010 riksdaler i 1813.
Spørsmålet er bare om den første kjøperen her egentlig hadde tenkt å
kjøpe Færs ålmenning. Mest sannsynlig var han interessert i ålmenn
ingen på Meråkersiden. Men på grunn av til dels svært uklare grenser
kom kjøpet til å omfatte også Færs ålmenning på nordsiden av Færen.
Etter at Mons Lie og Peter Stalin hadde kjøpt sin part, ble det avholdt
grenseoppgangsforretning for en gang for alle å fastslå hvordan grensene
gikk. Dette dokumentet beskriver hele ålmenningen. I likhet med
almenningsforretningen i Verdal i 1787, ble det avholdt en lignende
forretning i Meråker i 1788. Denne forretningen beskrev blant annet
Meråker ålmenning, og denne ålmenningen omfattet ikke bare Meråker
ålmenning, men også mesteparten av Færs ålmenning. Og ved salget i
1799, var det grensene fra denne forretningen som ble lagt til grunn. Det
kongelige skjøtet omfattet altså storparten av Færs ålmenning.
Også her gikk grensen østover fra Færsoset langs nordsiden av Færen
frem til Guddingselven. Deretter fulgte grensen Guddingselven nordover
til den på nytt svingte østover, nå mot Kråkfjellet. Og også ved denne

----
194
----

Færs ålmenning. I dag går grensen over Kråkfjellet. Kråkfjellet sett fra
syd. I forgrunnen Færen.
Færs ålmenning. Nok et grensefjell mot syd, Tuva, sett fra Meråker.

 


----
195 SS-A
----
anledningen ble Storåsen og Stormyren nevnt. Det skulle således være
klart at disse to må ha ligget nord for Færen.
Selbo Kobberverk eide Færs ålmenning i 1816 da fogd Støp oppga
hvilke almenninger i Verdal som eides av det offentlige. Han kom frem
til syv slike almenninger, og om de resterende seks sa han:
De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
Med dette som grunnlag skulle så matrikkelkommisjonen foreta
matrikulering og skyldsetting av almenningene i 1820. En noe grundig
ere undersøkelse enn hva Støp hadde foretatt, resulterte imidlertid i at
det bare var tre privat eide almenninger i Verdal, nemlig Vera eller Jul
dal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmenning. Om dette
sier kommisjonen:
Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de
2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe
Werks Protsespantskifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given
redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den i Størdalens Thinglag
No 549 ligeledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenlign
ingstal 454 maa afdrages da for den Deel af Selbo Werks samlede Eiendom, som her i
Thinglaget er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beligg
ende Deel af Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308 11 /20.
Dermed var matrikuleringen og skyldsettingen av Færs ålmenning i
Verdal klar.
På grunn av at dette nå helt klart var en privat ålmenning, er den
heller ikke nevnt i innberetningene av 1843 og 1847.
Selbo verk fikk seiv sine almenninger befaret i 1849, og fra denne
befaringen hitsettes følgende om Færs ålmenning i Verdal:
«1849 Aug. 30te, indfandt jeg Bergskriver Bachke mig, tillige med Overstiger, Skov
inspecteur Ellefsen samt Skovfoged Tidemann, paa den saakaldte Værdahls-Færns
Alminding, tilhørende Sælboe Kobberværks Participanter, og var nærværende som
kjendte Mænd af Værdahlen Ellias Olsen Skovhug, paa Gden Steen og Anders Olsen
paa Gden Østnæs, samt af Meråker Andreas Petersen Langsaavold. De Siste Mænd
opgav Mærkerne om Værdahls-Færns Alminding saaledes, og hvori ogsaa Andreas
Langsaavold var enig efter hvad han haver hørt og viste, ligesom der skal være mange
gamle Mænd i Værdahlen som veed af at Mærket fra ældgammel Tid er saaledes.
1849 September 7de
Manden, Gjæstgiveren eller Skyldsskafferen paa Suhl, Niels Olsen, opgav
Mærkerne saaledes:
Mærket begynder ved Elven Inna, hvor denne danner en slags Vinkel ved gammel
Veien, nederst i Carl Johans Kiev og følger den gamle Vei opover efter Klevmyhrene,
til Moehougen om Storhavren en Fjældryg i lige Linie til Storsiø-Myren (Storsjø
muren) i Grændselinien.
Peder Jonasen Hammer Sulaamoe 30. Jan. 1850, troer at Melbysætrene og Glunk
voldene ikke tilhøre den Alminding.
Inden Værdahls Alminding findes følgende Sætervolde efter Opgivende af Niels
Olsen Suhl, Thomas Thomassen Færn, Anders Olsen Østnæs.
Hind VI \— n

----
196
----

Færs ålmenning. Kjølhaugene sett fra nordvest. Disse fjellene ligger like
syd for Færs ålmenning. Det har aldri vært noen tvil om at disse har
ligget i Meråker. Men de er umiskjennelige merkepunkter i denne del av
fjellene.

Færs ålmenning. Sydgrensen mot Meråker går over Sulsjøene. Østre
Sulsjø til venstre, i midten nærmest Midtre Sulsjø, lengst bort Fremre
Sulsjø, og helt til høyre sees så vidt Nordre Sulsjø. Av disse ligger
Fremre Sulsjø i Meråker, de andre i Verdal.

 

 

----
197 SS-A
----
Færs ålmenning. Nordgrensen krysser Kråksjøen, her sett fra vest
1 1. Krogsjøsæter, benyttes af Opsidderen paa Gden Lillemoe i Værdahlen - Ole Ellen
sen.
2 2. Brændsættrene Do af Opsidderne af 2 Gaarde Brænde i Suhl - nemlig Johannes
Jenssen og Niels Larsen.
2 3. Havre Sætrene, Do af Opsidderen paa Hægstad - Ellev Hægstad - væstre Jøsaas -
nemlig Tron eller før hen en Moxnæs.
1 4. Stormosætere, Do af Opsidderen paa Stormoen (!), nemlig Johannes Rasmussen.
1 5. Opemsætteren Do af Opsidderen paa Gd. Gudding - Ottar.
2 6. Steensvoldene Do «Ellias Olsen Skavhoug og Ole Ellensen nordre Steen.
2-4 7. Guddingsfærn a: Ottar Gudding. b: Thore Iversen Syndbye c: Ole Olsen Lunden
og d: Christopher Bjærgken i Fælledskab med Peder Borgen.
3 8. Sundbyefærn a: Lars Larsen Syndbye. b: Ole Olsen Østre Næs, død. c: Ellen
Vinde.
4 9. Leerfaldfærn a: John Eriksen Leerfald, b: Ole Vester Leerfald. .c: Anfind Val
stad, d: Jens Valstad.
NB 10. Melbyesætran i Nærheden af Hermondsnæsen, tilhører nok N° 4 Indahls. a: Ole
Melbye og b: Lars Gudding samt c: en Mand paa Vollen, maaske 2de.
2 11. Glunkvoldene, omtrænt 4 eller 6 Mænd. a: Ole Borr og b: Johannes Bor.
Andreas 3 Dage å 2 ort.»
Så i 1861 kjøpte Verdalsgodsets eier Nikolay Jenssen Færs ålmenning,
eller som den ble kalt, Nordre Færens Ålmenning, av Selbo Kobberverk.
Dermed kom den inn i Verdalsgodset. Dette skjedde noen lunde sam
tidig med at han solgte Inns eller Sul ålmenning tilbake til Staten.


----
198
----

Færs ålmenning. Fra Kleivda/s myrene. I bakgrunne» skimtes sa vidt
Fvervola.

Færs ålmenning. Sett sydvestover fra Sul. I bakgrunnen Tvervola og
Hermanssnasa.

 

 

----
199 SS-A
----
Færs ålmenning. Stor-Havren sett fra Kleiv dalsmy rene. Vestgrensenfor
Færs ålmenning går i østskråningen av Havren.
Færs ålmenning. Over Litl-Havren. Stor-Havren i bakgrunnen mot
nord.

 

----
200 SS-A
----
Den store almenningskommisjonen av 1861 behandlet ikke privatal
menningene, slik at Færs ålmenning er ikke tatt med i den rapporten.
Derimot eksisterer det en kortere omtale av de private almenningene fra
1864. Den kalles Fortegnelse over Privatalmindinger i Nordre Thrond
hjems Amtsdistrikt. I denne står:
Endel af Færens under ovennævnte Forretning bveskrevne Alminding er ved Skjøde
af 23 August 1861 fra Selbo eller Meråker Værks Interessenter tilskjødet Grosserer N.
Jenssen, men uden at det endnu er godtgjort for Commissionen, som derom har
indledet Undersgelse, ved hvilken Hjemmel hint Verk besidder den samlede
Alminding, i hvilken ligeledes flere Gaarde i Værdalen har samme Brugsret som
ovenfor Saameldt.
Kommisjonen kom imidlertid som allerede sagt, ikke til noen annen
konklusjon enn at dette var en privat ålmenning.
Noter.
1 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 67.

----
201 SS-A
----
SVARTHOVD ÅLMENNING
Svarthovd statsalmenning hører med blant de minste almenningene i
Verdal, seiv om den langt fra er den minste.
Mot nord grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer. Værdals
brukets eiendommer består her av skogområder som var en del av
brukets egne gårders skoger. Men i sin tid da disse gårdene fikk hevd på
skogområder som egen gårdsskog, er det rimelig å tro at det skjedde på
bekostning av hva som var ålmenning. Mot øst og syd grenser ålmenn
ingen også mot Værdalsbruket, men i dette tilfellet er det Færs ålmenn
ing som bruket eier. Mot vest grenser Svarthovd mot Inndal statsal
menning.
Ved en anledning er navnet Tverå ålmenning funnet om denne ål
menningen. Ved en grensebeskrivelse av gårdsskogene for Sul-gårdene i
1806 ble det i forbindelse med gården Stormoen sagt følgende:
Skoven tåger sin Begyndelse ved Stor eller Suulelven i Sognaae-Elven, langs efter
samme paa vestre side i Nord til høieste Fjeld eller om nogen Alminding træffer,
videre med Fjeldkanten til Indahls Skoven træffer paa nordre Side Suul-Elven, langs
med Indahls Skoven til Kløvbækken, hvor Tværaa Alminding møder og gaar til
Snøvfjeldet, langs med samme til det sted hvor Lilaa-Elven har sit Udløb fra Fjeldet ...
Dette er imidlertid ikke det eneste tilfellet hvor en elv har gitt navn til
en ålmenning. Den nordvestlige delen av Vera eller Juldal ålmenning ble
også i sin tid kalt Skjækerå ålmenning.
Svarthovd nevnes ikke i fogd Arnets innberetning av 1749. Men etter
som man på den tid ansa almenningsstrekningene for å strekke seg übe
skåret fra herredsgrensen mot Skogn til svenskegrensen, må vi kunne
anta at Arnet har innbefattet Svarthovd i hva han kaller Suul Almind
ingen.
Ei heller navngies Svarthovd ålmenning i den neste innberetningen fra
samme fogd i 1758. Men her er det enda klarere at den må være innbe
fattet, idet Verdal ved denne anledning deles inn i fire almennings
strekninger. På sydsiden av dalen lå en slik strekning, mellom dalene
Helgådalen og Inndalen lå en annen strekning, som imidlertid også
omfattet nordsiden av Helgådalen helt ned til Leksdal ålmenning.
Leksdal ålmenning utgjorde nemlig den tredje strekningen, mens
Volhaugen utgjorde den fjerde.
Begge disse beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for
almenningsforretningene.

----
202
----

Svarthovd ålmenning. Denne steinen står nede ved mellomriksveien
hvor Carl Johans kleiv begynner. Den markerer det punktet hvor Svart
hovd ålmenning når lengst ned i dalen. Samtidig er den også merke for
Færs ålmenning.
Etter dette ble så to søknader om hugst i Svarthovd ålmenning
behandlet. Den første fant sted i 1764. En løytnant Tomas Lyng ønsket
å få bevilling på å drive sag i Ramsåsen. Tømmeret skulle han ta i
Ramsås ålmenning og Svarthovd ålmenning.
Forretningen ble lang og omstendelig. Vi skal her hitsette hva som
berørte Svarthovd. Man begynte 14. juni, og neste dag fortsatte man
med å se på Svarthovd.
Den paafølgende 15. juni kontinuerede forretningen med for benævnte laugret og for
føiet man sig til det udi rekvisitionen ommeldte andet saugsted ved Tveraae, der unge
færlig fra Ramsaae saug ligger 1 Vi mil. Man saa samme steds forfaldne levninger av
en saug, som forrige tider har staat og er just den, som er bleven kaldt Tveraae eller
Svarthoveds saug, beliggende i Svarthoved alminding. Den her løbende elv har sit ud-
spring fra Tveraasøen og ligger fra sydost til nordost.
Man foretog sig derefter besigtelsen over skowen og begyndte ved forbemeldte
Tveraae eller Svarthoved saug. Svarthoved almindingen befandtes da at strække sig
fra Rotbrækken til midt i Kløven ved Hæssebækken først fra vest og til øster, derifrå
over Grevedahl til Fageraasen. Fra Fageraasen til midt i Svarthou-vandet. Derfrå
syndenefter på Kilholberget, derfrå i øster til Brenberget og endelig herfrå midt i
Mishounhalmen. Denne almindings strækning er i længden fuldkommen Wi mil.
Skoven bestod av veksterskov og grantømmer, samt ansaaes at kunde uden at for
hugges aarlig give av sig 28 tylter maals grantømmer.

 

----
203 SS-A
----
Dølmann i anledning av den skeede befaring bad at retten vilde indhente gransknings
mændenes forklaring paa efterfølgende: 1. Om der ikke under Ingdalsgaardene er
beliggende et saugsted kaldet Tveraae saugsted, som for nogle tider og noget senere
end Svarthoved saug har vært bebygget samt i brug og om ikke til sammes drift har
vært erholdet tømmeret av den nu saakaldede og opgivne alminding udenfor Ingdals
skovenes beliggende.
Videre følger spørsmål som går nærmere inn på Ramsåsen. Også når
det gjelder svarene, var flere av disse svar på forhold som angår Rams
åsen. Vi gjengir bare svaret på ovennevnte spørsmål:
Laugrettet til første kvæstion svarede: at nedenfor det nu befarede Tveraae eller Svart
hoved saugsted i den til almindingen grænsende gaard Ingdalens mark ligger nok et
saugsted kaldet Tveraae saugsted, hvor i formaals tider har været saug, men de
erindrer hverken, nåar og hvor lengde det er siden der blev skaaret enten paa den ene
eller paa den anden saug, ei heller hvorfra tømmeret til den sidste i den tid ble tåget.
Noe resultat av ansøkningen ble det vistnok ikke, for Tverå sag ble
opplyst å ligge øde i de etterfølgende år. (Musum: Skog og sagbruks
historie.) Dette er det første eksemplet som er funnet hvor navnet Svart
hovd ålmenning er brukt.
Men så, omtrent 20 år senere, forelå det en søknad fra Ole Michelsen
Reppe om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug
tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med
haandsaug...
I ansøkningen finnes videre en beskrivelse av ålmenningen. Grense
beskrivelsene er omtrent ord for ord identisk med beskrivelsene av
1758. Og det vil si at Svarthovd ålmenning strakte seg fra Skogn og til
svenskegrensen! Her er det et forhold vi imidlertid skal være klar over.
Det er tvilsomt at Ole Reppe kunne lese og skrive. Søknaden fikk han
således noen til å skrive for seg. Han visste nok hvor Svarthovd ålmenn
ing lå, og rimeligvis også sånn noen lunde hvor stor den var. Men be
skrivelsen er hentet fra almenningsforretningen av 1758, og den som
skrev var ganske sikkert ikke lokalkjent.
Ole Reppe ga videre en beskrivelse av ålmenningen hvor han ønsket å
hugge tømmeret, og denne beskrivelsen var basert på selvsyn.
Ole Michelsen Reppe, vagtmester ved major von Schultzes Dragon-Compani, ansøger
allerunderdanigst om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug
tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med haandsaug imod
deraf at svare de skatte til Hs. Majst. stats cassa, som for vandsauge ere allernaadigst
paabudne.
I Værdalens prestegj., Stør- og Verdals fogderi, i Trondhjems amt, findes en, Deres
Majst. tilhørende Alminding som ligger til fjelds og er udskilt ved fastsatte merker
nemlig: fra Ramsaas og i øst forbi Horseschallen, i sør til Forselven, derfrå i sydost til
Fersvandet og langs i øst til Gudingselven, indtil Storaasen og Nordre side forbi Stor
myren, indtil Sulsøvolden over til de svendske grenser, hvorfra strekningen gaar, lige

----
204 SS-A
----
til midt for Sulgaardene og Indalens eiendele til Ramsaas igjen. Denne alminding be
står fornemmelig av høye bjerge, dels og af unyttig jord, myrer eller moser, og dels af
lidet granskov, som nuomstunder ei bruges eller benyttes til andet end seterboliger og
fjeldengesletter, samt fornøden bygningstømmer, gjerdefang og brendeved under min
og omliggende bønders gaarde, forsaavidt Norske Lov tillader og disse skovproducter
ei kan findes i de under gaardene værende hjemmemarker. Da min paaboende gaard
Reppe er en af de nærmeste som grenser til bemeldte alminding, saa har jeg ofte ved at
reise til min seterbolig seet og erfaret at der, paa de steder i denne alminding hvor skov
findes, kunne hugges og tilvirkes 25 tylter saugtømmer aarlig.
Søknaden ble anbefalt av fogd Arnet, men amtmann Fieldstad anbe
falte at den ble avslått. Han begrunnet dette med at almenningsskogene
i sin alminnelighet var hardt medtatt som følge av overdreven hugst, og
at han derfor ville gå inn for å innskrenke driften av almenningsskogene
i amtet. Videre anførte amtmannen at handsagene ikke var tillatte, og at
bruken av disse førte til tvistigheter mellom bøndene og de priviligerte
sagbrukseierne.
Sannsynligvis ble søknaden avslått, for det er ikke funnet noe i
kildene som tyder på at Ole Michelsen Reppe drev hugst i Svarthovd
ålmenning.
I 1768 sendte holzførster Wøllner inn rapporter som almenningene i
Verdal. Men han brukte Arnets 1758-beretning som grunnlag, og han
tilførte derfor lite nytt. Svarthovd er overhodet ikke nevnt. Denne
ålmenningen er innbefattet i Ramsaassens Allminding, som er det
navnet Wøllner brukte om den første almenningsstrekningen. Men han
opplyste også at hele almenningsstrekningen var bortforpaktet til gene
ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. I iikhet med Arnets be
skrivelser er også denne inntatt i kapitlet om bakgrunnen for almenn
ingsbeskrivelsene.
Så i 1787 fulgte den neste almenningsforretningen. Også denne ble
ledet av en fogd Arnet, men det var ikke den samme somi de foregående
to tilfellene. Da hadde fogden fornavnet Petter. Denne gang hette han
Arnt Christoffer.
Denne almenningsbeskrivelsen, som nevner Svarthovd ved navn, er
mer nøyaktig:
Een kongl Alminding Swart-Howed-Alminding som begynder wed Swarthowed-Wan
det og gaar i øster til Klewen i Wester langs Stor-Hawren til Tweraaen og i Nord til
SwartHowed-Wandet, hwor man begyndte. Denne Alminding er ohngefær en Halw
Miil i Længde og Breede. Her findes noget Liidet Gran-Skow. men af maadelig
godhed og for det meedste snaue-Field og Myhrer, hwerken skyldsatte eller nye-Rød
ninge Pladse ere her, ej heller Enge-Slætter og Sættre.
Den neste gang Svarthovd ålmenning er funnet nevnt i forbindelse
med offentlig almenningspolitikk, er i 1816. Den daværende fogd Støp
skulle fortelle hvilke almenninger som var i offentlig eie, og han nevner
blant slike Svarthovd.

----
205 SS-A
----
Svarthovd ålmenning er en forholdsvis liten ålmenning av utstrekning,
og omtrent hele ålmenningen fylles opp av Stor-Havren. Stor-Havren
settfra nordvest.
Matrikkelkommisjonen av 1820, som skulle skyldsette og matrikulere
all eiendom som eides av private, kom således ikke i befatning med
Svarthovd.
Fogd Aarestrup sendte i 1826 inn sin beretning om almenningene, og
om denne ålmenningen sa han følgende:
4 Svarthoved Alminding, som begynder ved Svarthoved-Alminding-Vandet og gaaer i
øster til Kleven i Vester langs Stor Havren til Tveraaen og i Nord til Stor Hoved
Våndet, hvor man begyndte. Denne Alminding er omtrent Vi Miil i Længde og Brede.
Her findes noget lidet Granskov men af maadelig Godhed og for det medste snaue
Fjeld og Myrer. Hverken skyldsatte eller nye Rydningspladse ere her ej heller Sættere.
Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig gjengivelse av hva som ble
skrevet i 1787.
Også i 1843 finner vi Svarthovd ålmenning nevnt i rapporten. Særlig
omfattende kan ikke beskrivelsen sies å være.
19. Svarthoved Alminding omtrent Vi Miil i Længde og Bredde. Der findes übetydelig
Granskov. Engsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som anslaaet i Værdi til
omtrent 150 Sp.
Heller ikke er beskrivelsen av 1847 spesielt omfattende, men noe nytt
kommer til, seiv om det stort sett er gjentagelser av hva som er sagt
tidligere.


----
206 SS-A
----
Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget 1862 af J.
Haffner. Delvis kopi 13. mai 1927. Johan Fjeld. Dette kartet viser
foruten de to nevnte almenningene også deler av Færs, Hoås, Ramsås
og Tromsdal almenninger.
19. Svarthoved saakaldte Kongelige Alminding a., der begynder ved Svarthoved
wand og gaaer i Øster til Klewen, i Wester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til
Svarthovedwandet hvor begyndtes; er omtrent Vz Miil lang og bred; den ansees af
WærdlsoSpd:
b. ingen Skow men mest snaue Fjeld og Myrer.
c. ingen Sætere eller Hugstberettigede.-
d. ingen Almindingspladse eller Engesletter.
e. Kun Skovleie om Hugst bevilges.-
Almindingerne 15 og 19 have i ældre Tider utvivlsomt wæret anseete som een eneste.-
Men den siste setningen kan ikke forståes at det kun gjelder almenn
ingene med nummer 15 og 19, som er Tromsdal og Svarthovd, men
derimot alle fra 15 til 19. Dermed kommer også Ramsås, Hoås og
Inndal almenninger med i bildet. Og det stemmer for så vidt med hva
som er sagt i almenningsforretningen av 1758.
I 1850-årene ble det klart for offentligheten at det hadde forekommet
store uregelmessigheter med hensyn til hugsten i flere av statens almenn
inger. Forstmester J.B. Barth skrev en rapport om dette i 1857. Som
følge av dette ble nærmere undersøkelser satt i gang, og Barth ble bedt
om å gjøre nærmere rede for sine påstander. I et svarbrev i den forbind
else sa Barth følgende om Svarthovd ålmenning:


----
207 SS-A
----
Svarthovd ålmenning. Fjellet midt på er Storhavren. Storparten av det
som vises av Stor-Havren ligger i Svarthovd ålmenning. I forgrunnen
A/S Værdalsbrukets skoger.
Svarthovd ålmenning. Nordsiden av Storhavren.

 

----
208
----

Svarthovd ålmenning. Stor-Havren sett fra nordøst. Østgrensen for ål
menningen går forholdsvis langt ned i østskråningen av Havren.
«Svarthoved Alminding. Optager Høifjeldstrakteren, überegnede den øverste ): syd
ligste Del af fornævnte Indalen og omringes af Indals Alminding, fra hvilken den paa en
Strækning adskilles ved Elven, samt Jenssens Skov, der paa Elvens Østside stoder til
Almindingens Nordgrændse. Den nordligste og bedste Del af Almindingen skal paa
samme Maade som ved Indals Almindingen omtalt, være gaaet over til Jenssens Eien
dom. Det samme siges ogsaa at være Tilfældet med de bedste Stykker af Ramsaas- og
Hoaas Almindinger. Det fortelles tillige, at der ogsaa ellers i Svarthoved-Alminding
skal være hugget adskilligt Tømmer for Jenssens Regning.
Det omtalte Stykke af Qværndals Alminding paavistes mig ligeledes af Lars Tromsdal.
Dog saa jeg samme kun paa Afstand /: omtrent Vi Miil, og kan saaledes ikke udtale
mig videre derom, uden at det saa skovbevoxet ud. Stykkerne qvæstionis i Hoaas og
Ramsaas Almindinger viste mig min Vejviser, i disse, selvejende Gaardmand Arnt
Flotten. De udgjøre disse Almindingers nordligste Fortsættelse, ere hvert for sig af
temmelig betydelig Udstrækning (: omtrent Vi Miil i Omkreds eftersom det for mig
saaend til :), og af samme gode Beskaffenhed, baade hvad Jordbunden og
Bestokningen angaar, som det ovenbeskrevne Stykke af Indals-Almindingen.-
Resultatet av dette ble den meget omtalte rettsaken mot Nikolay
Jenssen. Den skal ikke behandles her. Den er nærmere omtalt av
Musum og Hartmann. (Se Musum: Verdalsgodsets historie og Hartmann:
Værdalsbrukets historie.)
Men alle uklarheter med hensyn til grensene for almenningene og ret
tighetene der førte til at det i 1861 ble nedsatt en kommisjon som en
gang for alle skulle fastslå hvordan grensene til de enkelte almenningene
gikk, og hvem som hadde rettigheter der. Etter et langt og grundig
arbeid forelå resultatet ferdig i 1865. Om Svarthovd ålmenning står
følgende:

 

----
209 SS-A
----
Svarthovd ålmenning sett fra øst. I venstre forgrunn Havren
SVARTHOVED ÅLMENNING
I Forretningen af 1758 findes ikke denne Ålmenning nævnt, ligesaalidt som deri
noget andet Punkt er nævnt, der ligger i sammes Nærhed end Ingdalens Eiendele,
forbi hvilken den under 18de Juli nævnte Aar beskrevne Almenningsstrækning siges at
gaa fra Suul til Ramsaasen.
Den under 12te September 1787 affattede Beskrivelse af Almenningen, nemlig fra
Svarthovedvandet i Øster til Kleven i Vester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til
Storhoved (skal vel være Svarthoved-) Våndet, er baade ufulstændig og høist
übestemt, navnlig fordi hverken Punktet i Kleven eller Tveraaen er anført. Kommiss
ionen har derfor søgt Oplysning om det rette Forhold, foruden ved Befaring af
Aastedet den 4de og ste August 1862, under Forhør optagne den Iste og 2den samme
Maaned samt Bde Oktober 1862, 27de August og 20de November 1863 og i Retsmøde
den 25de Juli 1865, ved hvilket sidste Almenningens Grændse først kan siges at være
endeligen ordnet, idet samme da vedtoges af den Befuldmægtigede for Grosserer N.
Jenssen, hvis Eiendomme det saakaldte Værdalsgods og Færens Ålmenning,
modstøde Svarthoved Ålmenning for den største Del. Under disse Forhør ere visst
nok adskillige Forklaringer afgivne angaaende andre Mærker end de ovennevnte for
Linien fra Svarthoved-Våndet til Kleven, navnlig om, at Almenningen i sin Tid skal
have strakt sig til det saakaldte Brandbjerg paa nordre Side af Inna Elv, hvor ogsaa et
Mærke er fundet indhugget i Fjeldet, samt at derhos den mellem Brandbjerget og
Kleven liggende Vaterholmsbro skulde ligge i Almenningen: men disse Udsagn saavel
som de lignende, der gaa ud paa, at Kiilholmbjerget paa Innaelvens Sydside skal være


----
210 SS-A
----
Æzcfc over Svarthovd Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
Mærkepunkt, ere dog ikke saa bestemte og afgjørende, at Kommissionen derpaa har
vovet at bygge en Paastand om Forandring i det Forhold, som gjennom en længere
Aarække af den senere Tid maa ansees at have været vedtaget med Hensyn til grænd
sen for Almenningen paa denne Kant. Angaaende Punktet i Kleven, hvormed utvil
somt er ment den gamle Klevvei, der førte fra Dalbunden langs Innaelv og op paa
Fjeldet, forinden den saakaldte Karl Johans Vei anlagdes, - har ogsaa hersket nogen
Uvished, idet nemlig Grosserer N. Jenssen, som Eier af den modstødende Indals
Gaard, har villet regne Toppen af hin Kiev som rette Mærkepunkt. Naar imidlertid de
lokale Forholde tages i Betragtning, vil det befindes, at baade Foden og Toppen af hin
Kiev bør ansees som Mærkepunkter. Naar nemlig Fjeldet Svarthovedknoppen, hvilket
er Mærkepunkt for den modstødende Indals Ålmenning, ogsaa ansees som saadant
for Svarthoved, hvortil det efter sit Udseende fortrinlig egner sig, og man derfrå skal
trække Grændsen ret paa Kleven, vil det være aldeles meningsløst at vælge
sidstnævntes Top: thi Linien vil da overskjære den store Fjeldhøide Storhavren og det
saa langt oppe, at der ikke er Tale om Skov eller næsten om Vegetation. Derimod kan
der være nogen Rimelighed i at drage Grændsen langs Storhavrens vestre Afsænkning
til Foden af Kleven og saa følge den gamle Vei til Toppen, hvorfra atter Linien langs
Storhavrens østre Afsænkning gaar ovenfor Havre-Sæteren til det Sted, hvor den
træffer Tveraa-Elven, hvilken da bør følges tilbage først til det Punkt, hvor hin Elv


----
211 SS-A
----
støder sammen med Faanetta-Elv og derfrå til Svarthovedknoppen. I Overensstemm
else hermed har Kommissionen ogsaa ordnet Forholdet i ovennævnte Møde med
Grosserer N. Jenssens Befuldmægtigede den 25de Juli d.A.
Paa Grund af det saaledes anførte bliver for Eftertiden Grændserne for Svarthoved
Ålmenning følgende:
Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat paa Fjeldhøiden Svarthovedknoppen, hvor
tillige et Kors er indhugget i Bjerget, og hvor Indals Statsalmenning og Gaarden Indals
Mark modstøde, gaar Grændselinien langs sidstnævnte Eiendom i Øst langs den
nordre Afsænkning af Fjeldet Storhavren ret til den Hovedmærkerøs, der er opsat ved
Tomten af en Veiopsynsmands Bolig under Foden af den gamle Vei ved den saakaldte
Karl Johans Kiev. Derfrå bøier Linien fremdeles modstødende Gaarden Indals
Udmark noget sydøstligt op til Toppen af hin gamle Vei, hvor ligeledes Hovedmærk
erøs er opsat, og fra denne løber Linien i Syd langs Færens private Ålmenning ben til
den Hovedmærkerøs, der er opsat paa østre Side af Storhavren noget oven eller
Sydvest for den saakaldte Haversæter, Fremdeles modstødende Færen gaar Linien
over Storhavrens sydlige Side indtil en Hovedrøs, som er anbragt paa det Sted, hvor
den forlængst nedlagte Dillans Sætervold er paavist at have været. Herfrå bøier
Grændsen i Vest lige ned til Tveraa-Elven, paa hvis Østside en Hovedrøs er opsat, og
nu følges denne Elv indtil en Hovedmærkerøs ved dens vestre Side, hvor en Sten
mærket A I 27 JULI 1783 A I samt hvori nu er indhugget en Krone, er opreist ved et
Træ. Her ender Færens Ålmenning, og Indals Statsalmenning møder paa Tveraaens
Vestside samt følger den paa Østsiden værende Svarhoved Ålmenning først til den
Hovedrøs, som findes ved tidtnævnte Elvs Sammenløb med Faanetta, og endeligen
herfrå i Nordost bent tilbage til Udgangspunktet paa Svarthovedknoppen. Ligesom
Forretningen af 1787 ikke angiver nogen brugsberettiget til Skoven i denne Alminding,
saaledes har Almenningsbestyrelsen i Værdalen i Møde med Kommissionen den 21de
November 1863 samt Almuen sammesteds den 9de September 1864 erkjendt, at der
heller ikke findes saadan. Paa Grund heraf er heller ikke Bestyrelse i Medhold af Lov
af 12te Oktober 1857 organiseret for Almenningen, der imidlertid er undergiven
Forstvæsenets Administration. Sæter- eller Rydningspladse findes ikke Almindingen,
hvor derimod Gaardene Reppe og Nedre Indal have hver en Fjeldslaat. Over Svart
hoved og flere tilstødende Almenninger er i 1862 kart optaget af Kommissionens
Konduktør, Premierløitnant Haffner, og paa dette Kart er saavel samtlige ovennævnte
Hovedmærkerøser, som de mellem disse opsatte mindre Røser, af samlet Antal 74,
anmærkede.
nd VI A— 14

----
212 SS-A
----
INNDAL ÅLMENNING
Om Inndal ålmenning finnes forholdsvis få opplysninger i kildene på
1700-tallet. Riktignok er det i mange tilfeller klart at det er tale om
Inndal ålmenning når det i panteregisteret og pantebokene står sætter
almindingen. Men navnet på ålmenningen er ikke brukt.
Almenningen har navn etter dalen hvor den ligger. Mot nord grenser
den mot de bebodde områdene i dalen. I øst har den et kort stykke
felles grense med Svarthovd statsalmenning. Mot sydøst grenser den til
Færs ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Mot sydvest grenser den
mot Hoås statsalmenning. Og i nordvest har den et kort stykke felles
grense med Tromsdal statsalmenning.
Navnet Inndal ålmenning er ikke spesielt gammelt. Første gang dette
navnet er funnet brukt er i almenningsforretningen av 1787. Men
almenningsområdene i Inndalen må i eldre tid ha vært noe større enn
hva de er i dag. Riktignok kan man si at storparten av de områdene som
befinner seg på sydsiden av dalen med forskjellige navn, opprinnelig har
vært en sammenhengende almenningsstrekning. Men derimot på nord-

Inndal ålmenning. Utsyn over Inndalen og Inndal ålmenning fra
nor døst.

 

----
213 SS-A
----
Inndal ålmenning sett fra nord. De høyeste partiene av Inndal ålmen
ning midt imot: Fremst til venstre Dyrhaugen, fremst til høyre Slættes
vola, bakenfor først Geiteryggen, dernest de fremre deler av Stuskin
vola som imidlertid ligger i Hoås ålmenning.
siden av dalen finnes ingen slike strekninger. Først når vi kommer over i
Kverndalen, støter vi på en almenningsstrekning igjen. Det er imidlertid
klart at det fra gammelt av også må ha vært almenninger her. I forret
ningen av 1758 står følgende:
Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem forbie Qwendal
en og siden i øster til Suul mærket paa søndre side, ...
Det er svært uklart hva som menes med denne forklaringen. Men
trolig betyr det at ålmenningen gikk tvers over Kverndalen fra Lindset.
Dette stemmer også med grensen sånn noen lunde i dag. Men videre er
det enda mer uklart. Men trolig gikk grensen videre ned i Inndalen for
deretter å følge dalen oppover til den møtte gårdsvaldene til gårdene i
Sul. Disse valdene strakte seg også over på sydsiden av dalen, og sann
synligvis er det disse grensene det er tale om når det står Suul mærket
paa søndre side. Hvordan grensene gikk så langt som oppe ved Sul, har
imidlertid ingen interesse i denne sammenheng. Derimot er det av større
interesse å se at grensen for det generelle almenningsområdet som det
ble beskrevet i 1758, sannsynligvis gikk tvers over Kverndalen og så ned
i Inndalen.
I så fall må man på den tid også ha ansett nordsiden av Inndalen for å
være almenningsområde. Men som det er forklart flere ganger, ble gårds
skogene til på almenningenes bekostning. Slik var det også her. Dette
var den alminnelige utvikling som kan følges de fleste steder hvor
gårdsskoger ligger opp mot almenningsområder.


----
214 SS-A
----
Seiv om begivenhetenes gang foregripes en smule, kan det her fortell
es at almenningsbeskrivelsen av 1787 gir en beskrivelse av et snevrere
omfang enn hva som ble oppfattet som almenningsområder i 1749 og
1757. Årsaken til dette var at forretningen av 1787 skulle beskrive al
menningene med henblikk på senere salg. De navngitte og beskrevne
almenningene kom da ofte til å ligge innenfor større almenningsstrek
ninger. Dette skjedde for det første for å gjøre områdene mindre og mer
handterlige, og for det andre for å fastlegge grensene uten noen tvils
spørsmål. Flere steder var det nemlig uklare grenseområder mellom
almenningene og gårdsskogene. På den måten kom det i mange tilfeller
til å ligge almenningsstrekninger utenfor de forklarte grensene. Imidler
tid kom denne almenningsforretningen til å bli betraktet som den som
forklarte hva som var almenninger. Det som lå utenfor, var således ikke
almenninger. Etter hvert som tiden gikk, og man mistet oversikten som
hadde eksistert tidligere, kom gårdeierne som hadde vald i skogene opp
mot de tidligere uklare grensene til å anse de utenforliggende områdene
som sine egne områder. Gårdsskogene ble atter forøket på almenning
enes bekostning. Gårdene i Inndalen var nesten alle proprietærers eien
dom, og følgelig kom disse skogområdene inn i proprietærgodsene.
Men sett på bakgrunn av dette, er det ganske interessant å se hva som
står i Fortegnelse over Engesletter og Fiskevande i Wærdalens Tinglaug
i 1839.
35. Øvre Skavhaug. Ditto 5
I Brækfjeldet, der støder op til og er
skyldlagt under et med selve Eiendomm
en den omgrendses av Indals private
alminding.
36. Nedre Skavhaug. Ditto 5
I Sognedalen av Inds Alminding, privat
og skyldsat eiendom.
41. Garnes. Do .
For å ta det siste først. Det står / Sognedalen av Inds Alminding,
privat og skyldsat eiendom. På nordsiden av Sogna hadde Garnes sine
to setre Fagerlivolden og Tråssåvolden. 1 Men disse ligger ikke i Inns ål
menning. Trolig skal dette være det samme navnet som er brukt ovenfor,
nemlig Inndal private ålmenning. Men vi kan allikevel ikke se bort fra at
dette fra gammelt av ble ansett for å tilhøre Inns eller Sul ålmenning. (Se
kapitlet om denne ålmenningen.)
Skavhaugvolden ligger idag like innefor grensen til Kverndal statsal
menning, men den grenser mot Værdalsbrukets eiendom, og om denne
står det at den omgrendses av Indals private alminding.
Dette er det eneste tilfellet hvor dette navnet er brukt. Men beliggen
heten tyder på at det må ha en viss bakgrunn. Denne listen er skrevet i
1839, og dersom gårdene i Inndalen, det vil si Værdalsgodset, tok til å
betrakte skogen på nordsiden av dalen som gårdskog sist på 1700-tallet

----
215 SS-A
----
Inndal ålmenning. Utsyn nordøstover over Inndalen mot Kverndal
ålmenning og de deler av A/S Værdalsbrukets skoger som trolig var
innbefattet i hva som ble kalt Indalsprivate alminding i 1839.
eller først på 1800-tallet, er det ikke urimelig at eldre folk husket eller
hadde fått fortalt hvordan det hadde vært tidligere.
Når det gjelder den egentlige Inndal ålmenning, er den ikke nevnt i
fogd Petter Arnets innberetning av 1749. Men allikevel må vi kunne
anta at den lå innenfor hva som kaltes Suul Almindingen.
Fogden fant ingen hensikt i å beskrive en etter hans syn verdiløs strek
ning. Her må vi være klar over at når man da ansa skogen for å være
verdiløs, så var det ikke først og fremst fordi kvaliteten av trærne var
spesielt dårlig. Forklaringen ligger i at den lå så avsides at det ville være
vanskelig å få den bortbygslet til et sagbruk. For de bruksberettigede var
den nok verdifull, men for kongen som ønsket å tjene penger på den,
var den ikke det.
Kongen var ikke bare interessert i å bygsle bort skogen, han var også
interessert i å seige almenningene. Det er bakgrunnen for alle almenn
ingsforretningene som fant sted i løpet av siste halvpart av 1700-tallet. I
1758 ble det derfor avholdt en ny forretning, også denne gang under led
else av Petter Arnet. Men like så lite denne gang som i 1749 ble Inndal
nevnt ved navn. Men innenfor det beskrevne området lå Inndal ålmenn
ing.
Men den var ikke alene innenfor dette store området. I tillegg lå


----
216
----

Inndal ålmenning, Almenningsplassene som i forrige århundre repre
senterte store problemer for almenningsbestyrelsen. De er forøvrig
nærmere omtalt i kapitlet om forstmennenes virksomhet. Lengst til
venstre Åsan østre, så Fagerlia søndre og nordre. Lengst til høyre Asan
vestre.
Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Færs
ålmenning, og deler av Inns eller Sul ålmenning her.
Heller ikke denne gang ser det ut til at fogden ansa skogen for å være
av salgsmessig betydning.
Arnets siste beskrivelse ble brukt som grunnlag for holzførster
Wøllners rapport om almenningene i 1768. Wøllner tilførte således ikke
mye nytt, bortsett fra at han brukte navnet Ramsaassens Allminding om
denne strekningen, og at han fortalte at skogen var underlagt Ramsås
sag og bortforpaktet til generalauditør Kjerulf.
Fortsatt ble ikke skogen ansett som å være av spesiell verdi. Med
hensyn til seterdrift får vi ikke vite noe spesielt om Inndal ålmenning.
Det eneste vi får høre, er at det fantes seterhus i det beskrevne området.
Men i almenningsforretningen av 1787 får vi vite mer om hvem som var
bruksberettiget og hvilken nytte de gjorde seg av ålmenningen.
Grensene ble også forklart, og seiv om de har en del uklare punkter, er
det mulig å følge dem. Men spesielt mellom denne ålmenningen og Færs
ålmenning synes det å være et «ingenmannsland». Dette forholdet ble

 

----
217 SS-A
----
imidlertid avklaret av den store almenningskommisjonen 1861. Her
følger beskrivelsen fra 1787:
En kongl Alminding kaldet Jngdahls Alminding, som begynder i Hoe-aasen og gaaer i
øster til Roedßækken, og i Sydost til gamle Jngdahls qwærnhuset. Herfrå i øster til
swarthowet-Knuppen; wiidere i Synden efter Tweraaen der hwor Tweraae-Elw og
Faanet-Elw gaar tilsammen, herfrå i Wester til Grønings Wandet i Nordwest til Tor
taasen og endelig i Nord til Hoe-aasen hwor denne almindingen begyndte, som Ahnge
fæhr er 1 Miil Lang og Breed. Her findes til deels god Gran Skow, deels Snaue-Field,
Myhrer og Slætter. Jngen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her, men
gaarderne Jngdahl, Nord Steene, Wohlen, Østnes, Lundskind, lille-Wucku, Traanes,
Biørgum, Sundbyhaugen, Westre-Eckle, Øfskind, Skrowe, østre-Gudingen, østgaard,
Krog, øwre Faaren, Mintzaas, Eckloen, Westre Gudingen, Slapgaard og Mønes har
her Engesletter q men Fogden forbeholdt sig at Field-Slætte-Mandtallet at see i hwad
enhwer betaler aarlig i skatt, q hworfra ingen forewiiste adkomster, Sætter hawer her
følgende gaarde: Qwelstad, ower Faaren, Østnæs, Sør-Eckloen, Biørgum, Trøgstad
og lermstad. - Udu denne alminding har fra alders Tiid følgende Skow-Løse gaarder
haft Skow-hugst hus Fornødenheder, nemlig: Eckloen, Landfald, Jermstad, neder
Faaren, Falløen, Breding, Stuskind, Stor- og lille Trøgstad og StorWucku-gaardene.
I et annet avsnitt i denne boken vil det bli fortalt hvordan flere av
almenningene i Verdal rundt midten av 1800-tallet nærmest var uthugg
et, og at situasjonen ble ansett for å være ytterst alvorlig. Inndal
ålmenning er ikke nevnt blant dem som var verst medtatte, og en av
grunnene til det kan være at denne ålmenningen ble fredlyst 6. februar
1811 etter ordre fra Rentekammeret. Fra fredlysningsdokumentet kan
følgende hitsettes:
..... bliwer herwed Jngdahlens Kongl. Alminding udi Wæhrdahlens Præstegield
lowligen fredlyst paa 10 Aar hworfor samtlige Almues-Mænd strængelig adwares
derude ikke at foretage nogen slags hugst, af hwad noen nevnes kan, eller paa anden
Maade af Skowen at benytte sig uden hawe Wedkommendes forudgaaende Tilladelse,
og da efter foranstaltende Udwiisning, da enhwer som heri modhandler, maa wendte
at bliwe dragt til Answar, og Undgjældelse i Følge Lowen, og Forbrydelsens
Beskedenhed.
Hvorvidt disse strenge påbud ble overholdt eller ikke, er vanskelig å
si, men i alle fall er det ikke funnet noen i rettsprotokollene som tyder
på at noen ble straffet for ulovlig hugst i Inndal ålmenning i de ti år
fredlysningen varte.
I 1816 nevnes Inndal ålmenning av fogd Støp blant de almenninger
som etter hans vitende tilhørte Staten. Og matrikkelkommisjonen av
1820 hadde heller ikke andre opplysninger i så måte. I 1826 ga fogd
Aarestrup følgende beskrivelse av ålmenningen:
3 Jnndahls Alminding som begynder i Hoaasen og gaar i Øster til Roed-Brekke, derfrå
til Sæterveien, som gaaer altover Hæsse Bækken og i sydost til gl: Jngdahls kvern
huset. Herfrå i Øster til Svarthoved Knuppen, videre i Synden efter Tveraaen, der hvor
Tveraae Elv og Faanes Elv gaaer tilsammen, hvorfra i Wester til Grønnengs Våndet i
Nordvæst til Tortaasen og endelig i Nord til Hoaasen, hvor denne Alminding
begynder, som omtrent er 1 Miil Lang og bred. her findes tildeels god Granskov, deels
snaue Fjeld Myrer og Sletter. Jngen skyldsatte og nye Rydningspladse findes her.
Endeel af Almuen har Adgang til Skoven til havning og Sætere udi Almindingen.

----
218 SS-A
----
Inndal ålmenning. Utsyn nordøstoverfra i nærheten av Hundkirken
Som vi ser, er dette temmelig nøyaktig avskrift av hva som fogd Arnet
sai 1787.
Beskrivelsen av Inndal ålmenning i 1843 er lengre enn hva som var
vanlig i denne rapporten. Men det skyldes formodentlig at det nå hadde
kommet til en del nyrydningsplasser.
18. Indals Alminding omtrent 1 Miil lang og bred. Der findes tildeels god Granskov og
endeel Engsletter og hvorfor Opsidderne paa de Gaarde der benytte disse erlegge i det
Hele 1 sp. 79 s: til Statscassen. I Almindingen ligger en matriculeret og af Staten solgt
Plads Løbe N 320 Almindingsaasen og Rydningspladsen Gravoldelien, hvis frihedsaar
ei endnu ere udløbne. Paa Grændsen af Almindingen ligger det skyldsatte Fiskevand
Løbe N 376 Grønningsvandet der er tilbyxlet gaarden Dillan paa Brugerens og Hånes
Levetid. 6 Gaarde have her Sætere og 10 skovløse Gaarde have havt sin Skovhugst i
umindelige Tider. Skoven er Haardt nedhuget og Almindingen anslaaet i Værdi til
omtrent 400 Sp.
Beskrivelsen som fulgte i 1847, bygget på tidligere beskrivelser, men
en del nye ting kom frem.
18., Indahls saakaldte Kongelige Alminding a., der efter nævnte Befaring begynder i
Hoeaasen og gaar i øst til Roidbrækken derfrå til Sæterveien som gaaer midt over
Heschebækken og i Sydost til gamel Indals Qwærnhuus derfrå i øst til Svarthoved
Knippen widere i Syd efter Tweraasen der hvor Tweraae Elv og Faaenes Elw gaar til
sammen Herfrå i West til Grønnings Wand, i Nordwest til Tortaasen og endelig i
Nord til Hoaasen antager omtrent 1 Miil lang og bred. Dens Wærd ansees 400 Spd. b.,
Skoven ansees taalelig god og Rydningsland kan maaske findes. c, Hugstret have her
fra Alders Tid Ekloe Landfald, Jermstad, Nedre Faaren Folloe Breding, Stuskind,


----
219 SS-A
----
Store og Lille Trøgstad og Stor-Vukku ligesom og Quelstad Øvre Faaren Østnæs, Stor
Ekloe Bjørgum, Krogstad og Jermstad her have Sætere.- d., i Almindingen findes
Pladsen
MoN 236 Almindingsaasen af Skyld 1 Dal: 2 ort 8 sk: solgt efter Kl: Skjøde af 24:
Desember 1833 og den uskyldsatte Plads Gravolalien hvis Frihedsaar endnu ikke er
udløbne.- Paa Grændsen af Samme og den private Færens Alminding ligger det
matrikulerede grønning Fiskevand Staten tilhørende.- e., af Gaardene Tronæs, Eklo
østre og vestre, østre og vestre, Neder Skrove Øvre Faaren Søndre Ekloe, Krog, Moe
Sundbyhaug, Østgaard Melbye Østre Gudding Reppe Bjørgum Lundskind østre
Øfskind Lille Vukku Nedre Indal Mellem Indal Dillan Østnæs og 3: Balgaarde Enge
slette Afgivt tilsammen 1 Spd 79 sk. Samt Skowløse nåar Hugst bevilges.-
En del skrivefeil forekommer. Svarthoved Knippen er Svarthovd
knoppen, og Tveraasen er Tveråa. Gravolalien er Gravdalslien.
I 1850-årene var Jacob Bøckmann Barth ansatt som forstmester i
dette distriktet. I 1857 ble hans rapport om almenningsskogene utgitt.
Der brukte han sterke ord som tyvhugsten som han mente var sterkt
utbredt i almenningene. Dette resulterte i videre undersøkelser, og han
ble bedt om å redegjøre nærmere for sine påstander. I et brev, som er
gjengitt i sin helhet som kilde, sa han følgende om Inndal ålmenning:
«Indals Alminding. Støder i Vest sammen med Hoaas Alminding og omgives forresten
af Nikolai Jenssens Skove og Svarthoved Alminding. Den ved Indals-Elven paa
sammes Væstside nærmest liggende Deel af Jenssens Skow, skal egentlig høre Almind
ingen til og per occupationem være tåget fra samme.»
Dette berettedes mig af min Veiviser N. Jenssens Leilænding Lars Tromsdal, som viste
mig Stykket qvæstionis med Bemerkning, at Indals-Elven dannede den egentlige rette
Grændse mellem Almindingen og Jenssens Skov. Det omhandlede Skovstykke kunde
efter et løseligt Skjøn at dømme, være omtrent 1 Fjerding langt, i Begyndelsen ganske
smalt, men med tiltagende Bredde, jo mere man nærmede sig Indals-Elvens Udløb.
Det var særdeles godlændt og bestokket med verdifuld, saavel Tømmer som
Vexterskow.
Hvorvidt det var disse Barths påstander som var årsaken til den på
følgende rettsak mot Nikolay Jenssen, skal være usagt. Men at de spilte
en viktig rolle, er hevet over enhver tvil. Utfallet av rettsaken har ingen
direkte interesse i denne sammenheng. Den er forøvrig nærmere
behandlet andre steder i denne boken. (Se Musum: Verdalsgodsets hist
orie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.)
Men alle uklarheter med hensyn til grensene ble avklaret av almenn
ingskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i 1865, og Inndal
ålmenning ble omtalt på følgende måte:
INDALS ÅLMENNING
1 den under 18de Juli 1758 affattede Beskrivelse over Almenningerne i Værdalen
findes ikke Indals Ålmenning særskilt betegnet, hvorimod den maa ansees indbefattet
under den først beskrevne Strækning, der anføres at gaa «til de svenske Grændser» og
derfrå «til midt for Suul og siden tilbage forbi Suulgaardene og Ingdalens Eiendele».

----
220
----

Rids over Indals Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer. På dette
kartet er også de omtalte almenningsplassene inntegnet.
Forretningen af 12te September 1787 angiver Almenningsgrændserne saaledes: «fra
Hoaasen til Rodbrækken, derfrå til Sæterveien ved Hæsje-Bækken, saa til gamle
Indals Kværn-Huset: derfrå til Svarthovdknoppen, videre i Synden efter Tveraaen,
der hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen, herfrå i Vester til Grønnings-
Vandet, i Nordvest til Hoaasen». Naar denne sidste Del af Beskrivelsen sammenholdes
med den under næstfølgende Dag afholdte Forretning angaaende Grændserne for den
i Syd for Indals liggende Færens Ålmenning, fremgaar, at der mellem disse vil blive
henliggende en i Udstrækning temmelig betydelig, men i Værdi høist ringe Strækning
paa Nordsiden af Fjeldet Lillehavren, hvilken Ingen kommer til at eie. Dette skriver
sig dog for en stor Del fra en kjedelig Misforstaaelse under Affattelsen af Indals
Grændse fra Tveraaen, idet Udtrykkene give Anledning til at tro, at Linien fra det
Sted, «hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen», skal løbe i Vester til Grønn
ings- Våndet». Meningen kan dog ikke have været denne, nåar de lokale Forholde
tages i Betragtning, og man derhos lægger Mærke til, at umiddelbart før hine Udtryk i
Forretningen heder det, at Grændsen fra Svarthovedknoppen skal gaa «videre i
Synden efter Tveraaen»: thi bemeldte Svarthovedknop ligger i Øst for den forenede
Tveraa- og Fannet-Elv, og, nåar Grændsen skal drages i Syd, støder den først paa
Tveraaen ved Sammenløbet af hine Elve, og følgeligen maa det være herfrå, at
Grændsen skal gaa «videre i Synden efter Tveraaen», istedeifor at gaa strax til
Grønning-Vandet, hvilket desuden ligger i Syd übetydelig! til Vest for bemeldte
Sammenløb. Visstnok er dermed ikke den paapegede mangel i Beskrivelsen fuldstæn
dig afhjulpen, men der opstaar dog neppe nogen Mislighed, nåar man lader Grændsen
for Indals Ålmenning følge Tveraaen ialfald under Foden af fornævnte Fjeld,
Lillehavren, og til et Hovedpunkt i Grændselinien for Svarthoved Ålmenning, der fra
Toppen af den gamle Kiev ved Karl Johans Vei gaar i Syd langs østre Heidning af

 

----
221 SS-A
----
Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen.
Optaget 1862 af T. Haffner.
Fjeldet Storhavren, og fra hint Punkt bør Indals Grændse gaa til det Sted ved Grønn
ingsvandet, hvor Hoaas Ålmenning møder, nemlig ved Snasenelva Udløb deri, og da
har virkeligen Linien løbet i Vest (übetydeligt til Syd) fra Tveraaen. Eieren af Færens
private Ålmenning har heller ikke gjort brug i det ommeldte Stykke, som efter Be
skrivelsen af 1787 vilde blivet herreløst, hvilket ogsaa viser, at dette nærmest bør hen
føres under Indals Ålmenning.
I Overensstemmelse hermed har Kommisionen ogsaa ordnet Grændsen mod Færens
Ålmenning, idet sammes Eier, grosserer N. Jenssen, har ved sin dertil befuldmæg
tigede Søn i Skrivelse af ste August 1865 vedtaget nedenbeskrevne Linie mod nys
nævnte Ålmenning, ligesom han i Møde den 25de Juli 1865 har erkjendt Almennings
grændsen mod Værdalsgodset.
Med Hensyn til den øvrige Del af Grændsen for denne Ålmenning have ingen
synderlige Vanskeligheder fremstillet sig, medens det dog har vist sig, at der om det
rette Mærkepunkt ved Hæsjebækkens Udløb og om den første Del af Linien derfrå
saavel i Øst til Indals gamle Kværnhus som i Vest til Rodbrækken har været nogen
Uoverensstemmelse med de modstødende private Eiere, Grosserer Jenssen og Jeremias
Stene.


----
222 SS-A
----
Til Opklaring af Forholdene, navnlig i førstenævnte Henseende, har Kommissionen
optaget Forhør og afholdt Retsmøder under Iste og 2den August 1862, Bde Oktober
s.A., 27de August og 20de November 1863 samt 25de Juli 1865, ligesom den baade har
gjort sig bekjendt med en Del ældre, specielt i Aarhundredets Begyndelse anstillede
Undersøgelser angaaende Indgreb i denne Ålmenning, hvis Grændser ogsaa ere om
handlede under en i 1849 behandlet privat Retssag mellem N. Jenssen og Niels Ander
sen. Desuden har Kommissionen i Møder med vedkommende Almenningsbestyrelser
den 20de og 21de November 1863 samt 25de Juli 1865 og med den brugsberettigede
Almue den 9de September 1864 omhandlet denne Ålmenning, hvis Grændser Kom
missionen har befaret under 4de, ste, og 6te August 1862.
I Henhold til de saaledes erholdte Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive
Grændserne for Indals Statsalmenning for Eftertiden følgende:
Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Hesjebækkens Udløb i Inna eller Indals
elven, gaar Linien i Syd adskilligt til Øst bent til Hovedmærkerøsen paa det Sted, hvor
før Indals gamle Kværnhus skal have staaet: herfrå løber Linien i Sydost ret paa Fjeld
toppen, Svarthovedknoppen, hvor et Kors er indhugget i Bjerget og en Hovedmærke
røs opsat. Fra dette Punkt, hvor tillige Grosserer N. Jenssens Indals Mark, der har
fulgt Linien fra Udgangspunktet, modstøder Svarthoved Statsalmenning, bøier
Grændsen i Syd übetydelig til Vest og gaar modstødende sidstnævnte Ålmenning
først til Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af Elvene Faanetta og Tveraaen og der
efter langs den sidstnævnte til den Hovedmærkerøs, som er opsat, hvor Nordgrænd
sen for Færens private Ålmenning i Tveraadalen begynder, og i hvilken Røs tillige
findes opsat en Sten, mærket A I 27. JULI 1783 AI. Herfrå gaar Indals Grændse langs
Færens i Syd lidt til Vest under Fjeldet Lillehavren lige til en Hovedmærkerøs, 1200
Alen i Vest for Melby Sætervold, og derfrå ret paa Hovedmærkerøsen, ved Snasen
elvens Udløb i Grønningsvandet, hvor Hoaas Statsalmenning møder. Nu bøier Linien
i Nord til Hovedmærkerøsen paa en Høide, kaldet Hundkirken, og derpaa videre
omtrent i samme Retning først til Hovedmærkerøsen ved Tortaasvolden og derpaa til
den lignende ved Hoaas Sætervold, hvor Almenningen af samme Navn ender og
Tromsdals Ålmenning samt N. Jenssens Tromsdals Mark møde. Herfrå løber Linien i
Nord adskilligt til Øst langs bemeldte Tromsdals Ålmenning til Hovedmærkerøsen ved
Rodbrækken, hvor Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde. Herfrå løber
Linien i Nordost langs Stenes Udmark først til Hovedrøsen ved et Punkt kaldet Kløven
eller Klova, hvor Almenningsbækken falder i Hesjebækken, og saa langs sidstnævnte
Bæk til Udgangspunktet, Hovedmærkerøsen ved Bækkens Udløb i Inna-Elv. Over
denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget 1862 af
Kommissionens Konduktør Premierløitnant Haffner, og er paa dette Kart, hvoraf
Kopi meddeles den i henhold til Lov af 12te Oktober 1857 organiserede Almennings
bestyrelse, afsatte saavel ovennævnte Hovedmærkerøser som de mellem disse i et
samlet Antal af 120 opsatte mindre Stenrøser.
Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov, hvilken forresten ved Fogdens
Dokument af 4de December 1810, thinglæst 6te Februar 1811, blev fredlyst paa 10
Aar, tilkommer ifølge Forretningen af 1787, sammenholdt med Almenningsbestyr
elsen Erklæring, Opsidderne paa Gaardene Eklo, Landfald, Jermstad, Øvre og Nedre
Faaren, Follo, Breding, Trøgstad (store og lille), Stubskind og Stor-Vuku. Almenn
ingene Sætre tilligge følgende Gaarde: Reppe (Hoaas Vold), Uglen (Værdals præste
gaard), Nedre Gudding og Nedre Slapgaard (Tortaas Vold), Kvelstad, Øvre Faaren og
Østnæs (Faaren Sæter), Jermstad og Auglen (Jermstad Vold), Vestre Hallem og
Øgstad (Fæby Sæter) samt Leklem (Jensaas Vold), der dog ikke er benyttet i de sidste
20 a 30 Aar. (Hertil kommer «Melby» Sæter, der ifølge Almuens Forklaring i Møde
9de September 1864 bruges af 2 Melby og 2 Volen Gaarde. Efter det af Kommission
ens Konduktør i 1862 optagne Kart ligger Sæteren indenfor Grændsen af Færens
private Ålmenning.)

----
223 SS-A
----
Ifølge Forretningen af 1787 og Almuens Forklaring i Mødet den 9de September
1864 have efternævnte Gaarde Engesletter i Almenningen, nemlig: Østre Øfskind,
Mellem og Vestre Indal, Dillan, Bjørgum, Tronæs, Ekle, 4 Skrovegaarde, Øvre
Faaren, Søndre Eklo, Krog, Follo, Mo, Sundbyhaugen, Østgaard, Østre Gudding,
Reppe, Lundskind, Lille Vuku, Østnæs, 3 Balgaarde og Kvello. (I samme Møde an
meldtes derhos Melby og Wolen Fjeldsletter.) Dessuden findes et større Engslette, der
tidligere har været brugt under Gaarden Kvelstad, men som senere er indhegnet og,
efter at have været Gjenstand for private Transaktioner, nu i Medhold af det Konge
lige Indredepartements Samtykke i Skrivelse af 27de mai 1864 er bortbygslet til
Kommandersergeant Johan Andresen, for det første paa 5 Aar og senere mod V% Aars
Opsigelse, for 5 Spd. aarligen.
Fremdeles ligger inden denne Almennings Grændser Eiendommen Aasen, der, efter
oprindeligen at have været en Rydningsplads, er ved Kongeligt Skjøde af 24de
December 1833, thinglæst Bde Februar 1837, overdraget John Olsen. Denne Eiendoms
Grændser ere afmærkede af Kommissionen med 5 Hovedmærkerøser (en i hvert
Hjørne) og 6 Mellemrøser. Eieren er ikke brugsberettiget i Almenningen. Ligeledes er
inden Almenningen Halvdelen af Pladsen Østre Aasan, skyldsat Ilte September 1854
for 1 Ort 12 Skill., solgt til Mikkel Sørensen ved Kongeligt Skjøde af 27de August
1856, thinglæst 6te Februar 1857. Ogsaa denne Plads's Grændser ere afmærkede ved 4
større og 8 mindre Røser. Endelig findes i Almenningen 8 Rydningspladse, nemlig:
1. En Del af Rydningen, der ved Bygselseddel af 13de August 1859, thinglæst 14de
August 1861, er overdraget Olaus Olsen og Kone paa Levetid. Resten af Pladsen
ligger ifølge den af kommissionens Konduktør opstukne Linie paa Jenssens
Gaard, Indals Grund.
2. Gravdalslien eller Østre Aasan bruges af Enken Ingeborg Eriksdatter paa Livstid i
Medhold af Bygselseddel, dateret 6te Juli 1835, thinglæst 15de August samme
Aar. Pladsen er skyldsat den 16de Juli 1859.
3. Lilleenget, bygslet ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861
paa 10 Aar til Christian Andersen og Marthe Jacobsdatter, hvilken nu er gift med
Arnt Gulbrandsen.
4. Sagmoen, bygslet paa samme Tidsrum ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst
14de August 1861, til Ole Torkildsen og Hilda Nielsen.
5. Lillemoen ved Seddel udstedt og thinglæst samme Dage som under No. 4, bygslet
paa 10 Aar til Paul Anderssen.
6. Fagerlien samtidigen bygslet paa 10 Aar til Anders Halvorsen.
7. Haugem, ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 7de Februar 1860, bygslet paa
Levetid til Andreas Olsen.
8. Hesjebækvolden, bygslet paa 10 Aar til Peder Hansen ved Seddel af 13de August
1859, thinglæst 15de August 1861.
Grændserne for samtlige ovenanførte 8 Pladse ere fastsatte ved en af Fogden i Stør
og Værdalen den 16de Juli 1859 afholdt Forretning, hvorfor, saavelsom fordi Konge
lige Departement for det Indre i Skrivelse til Kommissionen af 27de mai 1864 har
bestemt, at de paa 10 Aar i denne Ålmenning nedsatte Bygselmænd skulle fråflytte
Pladsene ved Udløbet af nævnte Tid, Kommissionen har anseet det ufornødent at lade
Rydningspladsenes Grændser afmærke.
Noter.
Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 88 samt kart.

----
224 SS-A
----
HOÅS ÅLMENNING
Trolig har ålmenningen navn etter Hoås-knoppen, eller som den
trolig ble kalt tidligere, Hoåsen.
Mot nord grenser den mot Ramsås statsalmenning og Værdalsbrukets
eiendom i Tromsdalen. Men den grenser ikke mot Tromsdal statsal
menning, seiv om de har et felles hjørnemerke. Det er bare i dette
merket at de støter sammen. Øst for Hoås ålmenning ligger Inndal stats
almenning, og mot sydøst finner vi Færs ålmenning. Denne eies av
Værdalsbruket. Mot vest grenser den mot Levanger kommune. På
Levangersiden av grensen ligger to almenninger. Lengst i syd ligger
Reinsjø statsalmenning. Den ligger i det gamle Skogn herred. Norden
for denne ålmenningen ligger Hegli og Ramsås bygdealmenning. Opp
rinnelig var Hegli og Ramsås en hel ålmenning, men da kommunene
Skogn og Frol først ble skilt fra hverandre, ble ålmenningen delt ved at
en del ble liggende i Skogn og en del i Frol. Begge fikk det samme nav
net, Hegli og Ramsås ålmenning. Etter sammenslåingen av kommunene
ble fortsatt delingen av ålmenningen opprettholdt. Hoås ålmenning
grenser mot den som ligger i det gamle Frol.
Hoås ålmenning. Hoås-knoppen som har gitt ålmenningen navn sett fra
vest.


----
225 SS-A
----
Hoås ålmenning. Utsyn mot nordost. I bakgrunnen Inndal ålmenning.
I 1749 nevner ikke fogd Petter Ar net Hoås, seiv om han i denne delen
av bygda var mer nøyaktig enn hva han var andre steder. Han nevner
nemlig både Tromsdals Almindingen i Woche Annex immelum Troms
dahlen og Gaarden Lef ringen beliggende strekende sig i Længden 1 fier
ding og i Bredden 1/16 Miil og Ramsaas Almindingen.-strekende sig
Wester i Længden l A Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Det er imidler
tid klart at Hoås ålmenning ikke kan være innbefattet i noen av disse to
almenningene. Til det er de for små. Derimot bruker Arnet en ålmenning
han kaller Suul Almindingen til å dekke de mer uinteressante fjellområd
ene i denne del av Verdal. I denne må Hoås befinne seg sammen med
Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av
Inns eller Sul ålmenning. (Beskrivelsen er satt inn i kapitlet om bakgrun
nen for almenningsforretningene.)
Arnet så det altså hensiktsløst å beskrive strekningen nærmere da
skogen ikke kunne utnyttes. Vi må her være klar over at når skogen ble
sett på som å være verdiløs, så var det ikke på grunn av dens beskaffen
het. Kongen var interessert i å bygsle bort hugsten for å få inntekt av
skogen, eller han ønsket å seige ålmenningen. Imidlertid var det ingen
som var interessert i dette på den tid all den grunn at skogen lå for
avsides. Men for de bruksberettigede var nok både ålmenningen og
skogen verdifull.


----
226 SS-A
----
Svarthovd, Inndal, Hoås, Tromsdal og Ramsås almenninger i 1787.

----
227 SS-A
----
Kongen via Rentekammeret krevde nye oversikter over almenningene
til stadighet, først og fremst med øye for salg. I 1758 ble det avholdt en
ny almenningsforretning, også denne gang under ledelse av fogd Arnet.
Men heller ikke nå ble Hoås almennning nevnt. Den er innbefattet i en
større almenningsstrekning som senere ble kalt Den første almennings
strekningen. Dette har sin forklaring i at Verdal ble delt inn i almenn
ingsstrekninger, og den første omfattet søndre side av dalen. Den andre
omfattet området mellom Helgådalen og Inndalen samt området på
nordsiden av Helgådalen. Den tredje var Leksdal ålmenning, og den
fjerde var Volhaugen.
Også den første almenningsstrekning omfatter flere almenninger.
Foruten de som er nevnt i forbindelse med Suul Almindingen ovenfor,
fantes her også Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Men be
skrivelsen ser også ut til å legge en god bit av Levanger innenfor dette
almenningsområdet, slik at deler av både Hegli og Ramsås ålmenning og
Reinsjø ålmenning ble innbefattet her. Men Hårskallen ligger tross alt
nokså langt fra kommunegrensen mellom Verdal og Levanger. For klar
ingen kan være at kommisjonen ikke seiv var på stedet, men beskrev
området på grunnlag vitneavhør og husk, og Hårskallen er godt synlig
fra de fleste steder i nedre Verdal. Det er derfor ikke uforståelig at den
ble brukt som et forklarende punkt.
Resten av beskrivelsen gir få holdepunkter når det gjelder Hoås ål
menning alene. Beskrivelsen kan godt gjelde de fleste almenningene
innenfor dette området. Men det nevnes at det fantes setre innenfor
almenningsstrekningen, og innenfor Hoås almennings grenser har det
vært mange setre. Nærmere opplysninger om dette forholdet får vi i
almenningsbeskrivelsen fra 1787. Også denne forretningen ble ledet av
en fogd ved navn Arnet, men det var ikke den samme som ledet de to
foregående forretningene. Nå hadde han navnet Arnt Christoffer
Arnet. Ved denne anledning ble Hoås beskrevet slik:
En Kongl Alminding Hoe-aas alminding, som ligger i Sydwest fra førstebeskrewne
Bøygde-eller Tromsdahls Alminding og begynder wed Hoe Aasen, gaaer i Wester til
Dæt-Bækken, i Nordwest til Heilo Wolden, wiidere i Sywest til den syndre-Kløft i
Ramsaasen og til Lyngs-Wohlen, herfrå i øster til Tortaas-Wolden, fremdeeles i Nord til
Hoe-aas-Wolden hwor den begyndte. - Udi denne saaledes beskrewne Alminding er
deels god, deels maadelig Gran Skow. Ingen skyldsatte eller nye RødningePladse og
ingen Bøxlede Enge-Slætte findes her. I Wester er denne Alminding 6 Ohngefær Va
deel Miil Lang, og i Synden Vi Miil bred, desuden her adskillige Sætterßoeliger, som
bruges af Biertnes, Bolgaard, 3de Lyngs-, 2de Hage-, begge Ness, 2de Stuskind-,
Westre Guding-, Slapgaard, Prestegaard-, Helloen, Balhald-, og Reppe gaardene
Opsiddere som fra Alders Tiid har benyttet sig heraf.
Her blir det klart at dette er en ålmenning som har hatt stor betydning
for de bruksberettigede. Men det er ikke bare til seterbruk denne
ålmenningen har vært brukt i eldre tid. Innenfor Hoås almennings
Bind VI A— 15

----
228
----

Hoås ålmenning. Grønningen ligger innenfor denne almenningens
grenser. Syd for Grønningen, til høyre, ligger Færsvola. Bakenfor
denne sees Hermannssnasa. I forgrunnen Haugsvola. Den ligger i sin
helhet i Hoås ålmenning.
grenser ligger også Grønningen. Riktignok grenser også både Færs
ålmenning og Inndal ålmenning til dette vannet, men i de gamle beskriv
elsene av almenningene, er grensene så vilkårlige at det er vanskelig
å si i hvilken ålmenning Grønningen lå. I beskrivelsen av Færs
ålmenning finnes heller ikke dette vannet innenfor det grensene som der
er satt. Derimot i beskrivelsen av Inndal ålmenning nevnes Grønings
Wandet som det sydligste punktet for denne ålmenningen. Men uan
sett hvordan man søker å følge disse grensene, blir det et stort område
som faller mer eller mindre utenfor alle tre almenningene, nemlig
selve Grønningen og området nordvest for denne. Vi må her huske
på at folkene som beskrev almenningene, gjorde dette uten å være
på stedet og uten å ha skikkelig kart til å hjelpe seg med. Det er
derfor klart at mange feil og unøyaktigheter måtte oppstå. Men når folk
var der, visste de hvor grensene gikk.
Allikevel skal det her nevnes et annet navn på dette området som er
funnet, nemlig Grønning ålmenning. Det er vel allikevel lite sannsynlig
at dette ble sett på som et eget almenningsområde. Rimeligvis ble dette
navnet brukt fordi Grønningen lå i ålmenningen. Fra Panteregistret sist
på 1700-tallet er følgende tekst funnet: setter i grøning alminding til
Lars Lechlem og Ole Wist. Dette stemmer med hva Dillan sier om Jens
åsvolden ved Grønningen, 1 som er identisk med denne setren. Dette er
den eneste gangen at navnet Grønningen ålmenning er funnet.

 

----
229 SS-A
----
Hoås ålmenning fra nord. Lyngsvola rett frem.
Men egentlig er det ikke så merkelig at det ble brukt, for som fortalt
ovenfor, ønsket kongen å få inntekter av almenningene. Var det ikke
mulig å utnytte skogen, måtte inntektene komme på annet vis. Blant
annet tok derfor kongens fogder til å kreve avgift for både seterbruk og
fiske i vannene i kongens almenninger på 1700-tallet. Dette var egentlig i
strid med lovene, men det var det få eller ingen som visste noe om. Og
når ikke annet kunne gi grunnlag for inntekt enn et fiskevann, hvorfor
da ikke kalle denne ålmenningen etter det vannet som ga inntekt? Nå vet
vi at fiskeriet i Grønningen var bortbygslet. I 1769 står det i kildene:
Fogden Peter Arnet BB til Haldor Dihlum og Peder Møn nes at Fiske i
grønnings Wandit wedHermands-Snasen i Almindingen.
Daværende fogd Støp skulle i 1816 liste opp hvilke almenninger stat
en eide i Verdal, og blant de syv han kom frem til, var også Hoås. De
som ikke var i Statens eie, skulle matrikkelkommisjonen av 1820 matri
kulere og skyldsette. Denne kommisjonen delte Støps syn hva angår
Hoås. Men tre av de seks han mente var private almenninger, kom
kommisjonen frem til allikevel var statseiendom.
Fogd Aarestrup skrev i 1826 en rapport om almenningene som stort
sett var en avskrift av forretningen av 1787. Om Hoås står:
1. Hoeaas Alminding, som ligger i sydvest fra først besk Tromsdahls Alminding og
begynder ved Hoaasen, gaaer i vester til Dæt-Bækken, i nordvest til Hetloe Volden,
videre i sydvest til syndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngs Volen, herifrå i øster til Tart
aas Volden, fremdeles i Nord til Høiaas Volden, hvor den begyndte. Udi denne Almin
ding er deels god deels maadelig Granskov. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse
og ingen byxlede Engesletter findes her. I Vester er denne Alminding omtrent Va Miil
og i synden Vi Miil bred, desuden gives her adskillige Sæterboeliger hvor af vedkomm
ende Eiere fra Alders Tid har havt Benyttelse.


----
230 SS-A
----
til venstre.

//oås ålmenning. Utsyn fra nord. Helt til høyre Ramsasen. I forgrunnen
Rotbekken i Tromsdal ålmenning. Midt i bildet Steikpannvola og
Lyngsvola.

 


----
231 SS-A
----
Hoås ålmenning med Lyngsvola mot øst.
Her er et godt eksempel på hvor lett feil kunne snike seg inn ved
avskrift av en eldre tekst. I den forrige beskrivelsen står Heilo Wolden.
Nå står Hetloe Volden. Videre sto Tortaas-Wolden, mens det her står
Tartaas Volden. Det er ikke bare i dag man har problemer med å forstå
den gotiske håndskriften i kildene.
Så fulgte beskrivelsen av 1843. Noe nytt kan finnes her, men ellers er
det flere ting fra 1787 med.
16. Hoaas Alminding omtrent Vi Miil lang og Vi Mill bred. Der findes deels god og
deels maadelig Granskov, som Almuen har benyttet til Hugst efter Udviisning imod
Betaling til Statscassen efter Taxt. Opsidderne paa Folloe og Qvelstad have Fjeldslett
er hvoraf svares 14 s: og 8 s: aarlig tii Statscassen. 10 Gaarde have her Sæterboliger.
Almindingens Værdi anslaaes til omtrentlig 300 Sp.
Heller ikke beskrivelsen i rapporten av 1847 bringer svært mye nytt:
17. Hoeaas saakaldte Kongelige Alminding a. der efter samme befaring begynder ved
Hoeaasen og gaar Wæst til Dætbækken, i Nordvest til Helloe Wolden widere til
Sydvest til den søndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngsvohlen herifrå i Øst Torteaas
Volden fremdeles i Nord til Hoeaas Volden hvor den begyndte, dens Længde angives
3 A Miil og bredde Vi Miil ansees værd 300 Sp.
b., Skoven er taalelig men noget videre dyrkningsland formenes ikke at være.-
c., Gaardene Bjertnæs Balgaard 3: Lyngs 2: Haga 2: Næss 2: Stubskind vestre Gudd
ing Slaggaard, Præstgaard Hetloe Balhald og Reppe have fra Alders Tid her Sætere.-


----
232
----

Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen. I
bakgrunnen Hermannssnasa. I forgrunnen Reinsjø statsalmenning i
Levanger.

Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen, denne
gang mot nord-øst. I forgrunnen Vulusjøen i Frol.

 

 

----
233 SS-A
----
Rids over Hoaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
d., Ingen Pladse men 2: Engsletter hvoraf Gaardene Folloe og Quelstad have respec
tive 24 og 8 s: aarlig.-
e., Foruden nævnte Indtægt oppebærer Statscassen Recognition eller Skovleie nåar
Hugst bevilges.-
Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommisj on
en trådte i kraft i 1861. Denne la frem resultatet av sitt arbeid i 1865, og
om Hoås ålmenning sa den følgende:
HOAAS ÅLMENNING
Nogen Beskrivelse af denne Ålmenning kan ikke findes i Forretningen af 1757,
hvori den maa ansees indbefattet under Grændserne af hvad deri benævnes «den
første Almenningsstrækning». I Forretning af 12te September 1787 meddeles derimod
en Beskrivelse af Almenningen, der baade er selvmodsigende og i det hele saa upaa
lidelig, at den kun for den mindste Del kan afbenyttes ved den endelige Ordning af
Grændseforholdet. Angaaende dette har imidlertid Kommissionen søgt Oplysning
dels under en den 13de og 14de Juni 1862 samt 22de Juni 1864 foretagen Befaring af
Aastederne og dels under Forhør, optagne den 30te Mai 1862, 20de Juni 1862 og 17de
April 1863 samt endeligen i Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de
April 1862", ( x skal formentlig være 14de mai 1862), 21de November 1863 og 16de Juli
1864, ligesom i Møde med vedkommende Almue den 9de Setbr. 1864. Efter hvad der
ved disse leiigheder er omforklaret og vedtaget, bliver denne Almennings Grændser,
for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs ved Enden af Dalføret eller Kløften
Skidthuldalen, hvor Ramsaas Statsalmenning i Værdalen modstøder i Nord, gaar
Linien for Hoaas i Syd til en lignende Røs paa Fjeldhøiden Buaasvola, idet Levanger


----
234 SS-A
----
Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget
1862 af Haffner.
Ramsaas Bygdealmenning følger paa Vestsiden fra det førstnevnte Punkt ligetil
Hovedmærkerøsen paa Kammervola, hvortil Linien fra ovennevnte Røs paa
Buaasvola, gaar ben og fremdeles i Syd. Fra bemeldte Mærke paa Kammervola, hvor
Reensjø Statsalmenning i Skogn modstøder og følger videre i Sydost, løber Linien for
Hoaas's Ålmenning paa Østsiden af Kalslethaugen ret paa en stor Sten af særegen
Form og Farve, kaldet Peder Gubbe, paa Færsvola. Her er ligeledes en Hovedmærke
røs opsat, og fra denne bøier Grændselinien, modstødende Færs Ålmenning, tilhør
ende Grosserer N. Jenssen, i Nord noget til Øst indtil den Hovedmærkerøs, der er
opsat ved Snasenelvens Udløb i Grønningsvandet. Herfrå gaar Linien i Nord lidt til
vest, modstødende Indals Ålmenning, til den i Nord for Faanetkjærnet liggende
Høide, Hundkirken kaldet, hvor en Hovedmærkerøs er opsat, og herfrå løber den
videre i ovennævnte Retning over Fjeldhøiden Tortaasen til Hovedmærkerøsen paa
Tortaas Sætervold, idet Indals Statsalmenning fremdeles har modstødt paa Østsiden,
og denne følger fremdeles i den Linie indtil Hovedmærkerøsen paa Hoaas Sætervold,
hvor tillige Tromsdals Statsalmenning og den N. Jenssen tilhørende Tromsdals-Mark


----
235 SS-A
----
møde i Nord. Fra nysnævnte Røs bøier Hoaas's Grændse mod Vest übetydelig til Syd
og gaar, modstødende Tromsdal-Mark, ben til det Sted, hvor Dætbækken bliver borte
under Jorden, hvilket ogsaa er betegnet ved en Hovedmærkerøs: derfrå gaar Linien i
Vest til den nærved staaende lignende Røs paa Hellovolden (gl. Høilovolden), hvor
Ramsaas Statsalmenning atter møder og følger i Vest noget til Syd indtil det førstbe
skrevne Udgangspunkt ved Skidthuldalen. Mellem ovennævnte Hovedmærker ere 143
Stykker mindre Stenrøser opsatte, og samtlige disse Røser ere anmærkede paa det i
1862 af Kommissionens Konduktør, Premierløitnant Haffner, optagne Kart, af
hvilket en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i 1864 er særskilt organiseret for denne
Ålmenning i Henhold til Bestemmelserne i Lov af 12te Oktober 1857.
Medens Forretningen af 1787 Intet melder om, at Nogen har Brugsret i den paa
Almenningen staaende, nu visstnok i det hele tåget übetydelige Skov, maa dog, efter
hvad der er oplyst i det før ommeldte Møde med Værdalens Almenningsbestyrelse,
Opsidderne paa Lyngs- og Hage-Gaardene i Stiklestad Hovedsogn tilkomme saadan
Ret paa Grund af det gjennem en lang Aarrække udøvede Brug sammesteds. Andre
brugsberettigede til Skoven findes ikke, hvilket ogsaa er Tilfældet med Gaardene
Høilo, Minsaas, By, Rindsem, Bjertnæs, Stubskind, Balhald (Haugsvolden), Sundby
og Balgaard. Bygslede Fjeldsletter eller Rydningspladse findes ikke i Almenningen. *
* I Møde den 9de September 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlings
protokol følgende Fjeldsletter inden Hoaas's Ålmenning:
1. Hegstad-Slettet. Ellev Andersen Hegstad ønskede Bygsel i Henhold til gammelt
Brug:
2. Trones-Slettet. M. Moe for Ole Rostad forbeholdt Adgang til Bygsel.
Derhos anmeldtes:
3. Grønningens Fiskevand at være bygslet af Ole Markussen Sundbyhaugen:
4. At Lars Eklo har brugt et Fjeldeng ved Jensaasbækken, som han ønskede at bygsle.
Sluttelig erklærede Johan Nicolaisen nedre og vestre Skrove, at han ikke ønskede at
benytte et Fjeldeng, hvoraf han hidtil har betalt 8 Skilling i Afgift.
Noter.
Dillan: Seterbruket i Verdal s. 121.

----
236 SS-A
----
Grænsekart over Hoaas Stats-alm. i Værdalen. 1909.


----
237 SS-A
----
TROMSDAL ÅLMENNING
Tromsdal statsalmenning er den nest minste ålmenningen i Verdal.
Allikevel er den stor sammenlignet med den minste, Småseteråsen stats
almenning.
Tromsdal ålmenning har fått navn etter den dalen hvor den ligger.
Tidligere var den nok en god del større, men den utviklingen som var
vanlig på 16-1700-tallet, førte til at gårdene i nærheten fikk sine gårds
skoger utvidet på bekostning av ålmenningen.
Mot vest og nord grenser den til Værdalsbruket og private gårdsskog
er. Mot øst grenser den mot Inndal statsalmenning. Mot Hoås statsal
menning har den ikke grense, men det sydligste grensepunktet for
Tromsdal er det nordligste for Hoås ålmenning.
Tromsdal ålmenning er en av de få almenningene som er nevnt med
navn i 1749. Forklaringen er trolig den at avstanden fra denne ålmenn
ingen til et sagbruk var ikke større enn at det var mulig å drive skogen.
Følgelig ble den så høyt verdsatt at den ble navngitt.
Tromsdal ålmenning. I forgrunnen Tromsdal ålmenning sett fra nord.
Almenningen er så liten at den nesten rommes på dette bildet. Midt på
bildet Hoåsknoppen, og videre bakover Hoås ålmenning.


----
238 SS-A
----
(5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lefr
ingen beliggende strekende sig i længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Mil.- Skowen
som af Almuen til Gaardenes fornødenhed er udhuggen, bestaaende af Smaae Gran,
samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer.
Men som man ser, var skogen nokså medtatt, og det medførte at i den
neste almenningsforretningen, i 1758, ble heller ikke Tromsdal
ålmenning navngitt. Den ble da innbefattet i noe som ble kalt den første
almenningsstrekning. I denne almenningsstrekningen lå alle almenn
ingsområdene på sydsiden av dalen. Områdene mellom Inndalen, og
Helgådalen, samt områdene nord for Helgådalen utgjorde den andre
strekningen. Leksdalen og Volhaugen utgjorde henholdvis tredje og
fjerde strekning.
Innenfor den første almenningsstrekning lå foruten Tromsdal ål
menning også Hoås ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenn
ing, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning.
Arnets beskrivelser av almenningene i 1758 ble brukt som grunnlag da
holzførster Wøllner sendte inn sine beskrivelser i 1768. Egentlig ble de
brukt mer enn som bare grunnlag, Wøllner skrev dem nærmest ordrett
av. Men han kalte hele denne strekningen for Ramsaassen Allminding,
og han ga som tilleggsopplysning at skogen var bortforpaktet til
generalauditør Kjerulf og lagt under Ramsås sag.
(Både Arnets beskrivelse og Wøllners beskrivelse er satt inn i kapitlet
om bakgrunnen for almenningsforretningene.)
Imidlertid er det ganske klart at Arnets almenningsbeskrivelse var alt
for generell og uklar. Kongen ønsket å realisere flest mulig almenninger
for å skaffe seg inntekter. Derfor måtte de være bedre beskrevet enn
som så. Av den grunn ble nok en almenningsforretning avholdt i 1787.
Denne gang omtales Tromsdal ålmenning slik:
En Bøygde Almending, kaldet Tromsdahls Alminding, som begynder i Sydost fra Lie
Dammen til Hoeaas-Wolden, gaar siden i Nordost til Roedbrækken, i nordwæst langs
een der wærende Bæk og i Gudingsælwen, samt dernæst til Lie-Dammen igien hwor
man begyndte. J Sydost skal denne Alminding wære 1 Vi Fierding Lang og Vi Fierding
breed Uhngefær. Af denne Alminding har følgende Skowløse Gaarde fra u-mindelig
Tiid betient sig til huus-tømer hugstweed og GierdeFang, nemlig: Wohlen, Reppe,
Lundskin, begge Øfskind-gaardene, 3de Mønes-gaarde, 2de Slapgaard-, 3de Balgaard
og Qwelstad-gaarde. Jngen skyldsatte ingen nye Rødnings Pladse findes i denne al
minding, ej heller er her nye Rødnings Pladse findes i denne alminding, ej heller er her
bøxlede Engeslætte- Den 3die Deel heraf har neppe skow som er derhos ringe, qwistet
og u-brugbar, uden til Bøygdens Fornødenhed, Resten bestaaer af Myhrer og uduehg
Skow.
Det er første gang at begrepet bygdealmenning er funnet nevnt i for
bindelse med denne ålmenningen.
Lie-Dammen som det vises til, var dammen ved Lie sag som lå \
Trongdøla. (Se Skog og sagbrukshistorien.) Derimot som det vil fremgå

----
239 SS-A
----
Tromsdal ålmenning. Almenningen ligger til høyre midt på bildet bak
steinbruddet. Fra sydvest.
av den beskrivelsen almenningskommisjonen av 1861 ga, ansa denne
kommisjonen beksrivelsen som å være av betydning. Vi får også de
første opplysningene om hvilke garder som var bruksberettiget. Det
nevnes ingen setre, og det stemmer med hva Dillan har kommer frem
til. 1 Bare en setervold nevnes, og det er Hoåsvolden som også tjeneste
gjorde som grensemerke.
Fungerende fogd Støp skulle i 1816 gi en fortegnelse over de almenn
ingene staten eide i Verdal. Han nevner syv. Deriblant er ikke Tromsdal
ålmenning. Den må etter hans mening ha hørt med blant de seks som
han omtaler på følgende vis:
De øvrige skal Tiid efter anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom.
De seks er ikke navngitt, men de er følgende: Vera eller Juldal ål
menning, Kverndal almennning, Inns eller Sul ålmenning, Småseteråsen
ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning.
Fire år senere, i 1820, skulle en matrikkelkommisjon matrikulere og
skyldsette all eiendom som ikke tilhørte staten. Den kom frem til at bare
Vera eller Juldal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmen
ning var privateid. De øvrige var fortsatt statseiendom. De ble derfor
ikke matrikulert.


----
240 SS-A
----
Rids over TromsdalsÅlmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer
I 1826 rapporterte fogd Aarestrup inn almenningene i fogderiet, men
Tromsdal ålmenning har han ikke tatt med. Det må skyldes en forglem
melse. Men det er ikke den eneste han har glemt. Også Småseteråsen og
Volhaugen er glemt.
Men i rapporten fra 1843 er den med, og her står:
15. Trumsdals Alminding omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred. her findes ingen
byxlede Engsletter derimod nogen Skow som i umindelige Tider har wært benyttet af
Opsidderne paa 10 Skovløse Gaarde i Vuchu Sogn til Huustømmer, Veed og Gjerde
fang og er Skoven saa medtaget at den ei kan erholdes til større Verdi end fra 200 til
300 Sd.
I et senere kapitel i denne boken går det frem hvordan skogene i al
menningene var rasert av de bruksberettigede i forrige århundre. Og det
går også frem her at så var tilfelle i Tromsdalen ålmenning.
I 1847 fulgte nok en almenningsrapport. Denne følger i vesentlig grad
forretningen av 1787, men et par nye ting har kommet til.
15., Trumsdals Bygdealminding a der efter befaring af 12: Septbr. 1787 begynder i
Sydøst for Lie Dammen til Holaas Wolden gaaer siden i Nordost til Rodbækken, i
Nordost langs en derværende Bæk og i Gudingselven samt dernæst til Lie Dammen
igjen opgives omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred, dens Værd er anslaaet til 2 a 300
Spd.
b. Med Undtagelse af Skoven bestaaer den af Myr og uduelig Jord.
c. Gaardene Wohlen Reppe Lundskind, begge Øfskind, 3 Mønnes 2: Slapgaard 3:
Balgaard og Quelstad have fra mindelige Tider Ret til Hugst af Huustømmer Veed og
Gjerdefang.-
d. Der gives ingen Pladse eller Engesletter.
e. Staten har ingen Indtægt af samme.-


----
241 SS-A
----
H<„./.;,„A-
SØ£j?*L'l
D
*»/
Kart over Tromsdal Alminding i Værdalen op tåget 1862 av
w
Haffner,
Holaas Wolden er feilskriving av Hoåsvolden. Innledningsvis kalles
den en bygdealmenning. Årsaken til det er rimeligvis at det begrepet ble
brukt i 1787.
Derimot synes ikke almenningskommisjonen av 1861 å ha vært i tvil
om at dette var en statsalmenning. Den sier følgende:
TROMSDALS ÅLMENNING
Medens Forretningen af 1757 paa Grund af dens vidtomfattende Betegnelser ingen
særskilt Beskrivelse indeholder af denne Ålmenning, haves saavel i Forretningen af
12te September 1787 som navnlig i en under 25de Juni 1812 afholdt og i Kommi
ssionens Besiddelse værende Grændseopgangsforretning mellem de i Almenningen
Brugsberettigede og en Del af de Angrændsende ret god Veiledning til Bestemmelse af
Almenningens Grændser, angaaende hvilke Kommissionen desuden har søgt Oplys
ning under Forhør, optagne Iste og 2den August 1862, Bde Oktober s. A., 27de
August og 20de November 1863 samt 25de og 27de Juli 1865, foruden at man desan
gaaende under 16de Juli 1864 og 27de Juli 1865 har afhandlet det Fornødne med Hr.


----
242
----

over Tromsdal Alminding i Værdalen optaget 1862 af Haffner.
Copieret af Rando Wolf f.
L. N. Jenssen paa Faderens, Grosserer N. Jenssens Vegne, forsaavidt nemlig dennes
Eiendele paa flere kanter modstøde Almenningen. Endelig har Kommissionen ogsaa i
Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de April 1862 (skal formentlig
være 14de Mai 1862) og 21de November 1863 omhandlet Forholde vedkommende
Tromsdals Ålmenning, hvilke ogsaa den 9de September 1864 gjordes til Gjenstad for
Behandling i et Almuesmøde i Værdalen.
I Henhold til de Oplysninger, Kommissionen paa ovennævnte Maade har erhvervet,
samt paa Grund af de Vedtagelser, der af Grosserer Jenssen navnlig i Skrivelse til
Kommissionen af ste August 1865 ere gjorte, bliver denne Almennings Grændser for
Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs paa Hoaas's Sætervold, hvor Indals og
Hoaas's Statsalmenninger samt Jenssens Tromsdals-Mark modstøde, gaar Linien for
Tromsdals Ålmenning i Nordost modstødende Indals Statsalmenning ret paa den
Hovedmærkerøs, der er opsat paa den østlige Heidning af en skovbevoxet Aashøide,
kaldet Rodbrækken, hvor tillige Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde.
Fra bemeldte Røs, i hvis umiddelbar Nærhed et Mærke er indhugget i Bjerget, ligesom
i 2de Grantræer findes gamle Kors, bøier Almenningsgrændsen langs nysnævnte Lev
ring gaardes Udmark i Nordvest over den saakaldte Stavnsmyr ben til
Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af 2 smaa Bække, der forenede gamle indhugg
ede Mærker forsynet Furutræ nogle Skridt Sydost for hint Sammenløb. Fra bemeldte

 

----
243 SS-A
----
Røs følger Limen, fremdeles modstødende Levrings Eiendom, Almenningsbækken i
Nordvest indtil sammes Udløb i Elven Trangdøla, og er her en lignende Røs opsat.
Derefter følges nysnævnte Elv i Sydvest indtil en Hovedmærkerøs, der er anbragt paa
det Punkt, hvor den i Forretningen af 1787 ommeldte, men forlængst tilintetgjorte
Liadams Midte antages at have været, hvilket er skjønnet at være ved det Sted, hvor en
liden Bæk rinder frem under Jordvolden og falder i Elven. Herfrå bøier Almennings
grændsen i Sydost og gaar den tilbage til Udgangspunktet paa Hoaasvolden, i den hele
Strækning tilgrændsende N. Jenssens Tromsdals-Mark.
Saavel ovennævnte Mærkerøser som de mellem disse til et samlet Antal af 45
opsatte mindre Stenrøser ere afsatte paa det af Kommissionens daværende Konduk
tør, Premierløitnant Haffner, i 1862 optagne Kart over denne Ålmenning, af hvilket
en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i Henhold til Lov af 12te Oktober 1857 er organ
iseret i 1864, efterat behørigt Hensyn er tåget til de i Almenningen Brugsberettigede.
Disse ere, saavel i Henhold til den citerede Forretning af 1787 og vedkommende
Stiftsbefalingsmands Promemoria af ste November 1774 som paa Grund af det stedse
værende Brug, der er oplyst at have fundet Sted, Opsidderne paa Gaardene Vohlen,
Reppe, Lundskind, Øfskind (2de), Mønnes (3de), Slapgaard (2de), Balgaard (3de) og
Kvelstad, hvilket samtliges ret til Almenningens Skov gjælder det fornødne til
Bygningstømmer, Brænde og Gjærdesfang. Denne Brugsret har ifølge Distrikts-Mat
rikulerings-Kommissionens Forhandlingsprotokol under 2den Marts 1820 foranledi
get, at de for ovennævnte Gaarde anførte Sammenligningstal «ere forhøiede med
Værdien af fornøden Skov til Husbehov», en Feil, som Kommissionen vil paapege for
Vedkommende i Anledning af den nye Matrikul. Imidlertid har der aldrig været reist
Tvivl om, at Tromsdal er Statsalmenning. I denne Ålmenning er ingen Sæter eller Fjeld
slet: derimod findes i den nordvestre Dal lige ved Veien til Tromsdals Gaard en
Rydningsplads, kaldet Almoen, hvis Bruger Ole Johansen under 13de August 1861 er
meddelt Bygselseddel paa Pladsen, hvis Grændser ere betegnede ved Gjærder, udenfor
hvilke Bygselmanden ei tilkommer nogensomhelst Brugsret.


----
244 SS-A
----
RAMSÅS ÅLMENNING
Ramsås statsalmenning er en av grense-almenningene i Verdal. Med
det forståes at den grenser mot en annen kommune. log for seg er ikke
det noe særsyn, da de fleste almenningsstrekningene i Verdal ligger i
vide fjellområder hvor kommunegrensene går. Denne ålmenningen har
fått navn etter Ramsåsen, et lite avgrenset fjellparti som ligger på
grensen mellom Verdal og Levanger
kommuner.
På den andre siden av grensen
Ramsås bygdealmenning. Egentlig
til Levanger ligger også Hegli og
er det to almenninger som bærer
dette navnet. Opprinnelig var dette en ålmenning, men da Skogn og Frol
ble skilt fra hverandre i forrige århundre, ble også ålmenningen delt i to,
en Skogn-del og en Frol-del. Denne to-delingen er opprettholdt, også
etter at kommunene ble slått sammen igjen til storkommunen Levanger.
Begge disse almenninger er bygdealmenninger. Ramsås ålmenning i
Verdal grenser mot Hegli og Ramsås ålmenning i Frol. Mot syd ligger
Ramsås ålmenning. Ramsåsen midt på bildel. Til høyre Kaldvassmyren.
I forgrunnen Tromsdalen.


----
245 SS-A
----
Hoås statsalmenning. Mot øst og nord ligger Værdalsbrukets eien
dommer og private gårdsskoger.
Ramsås ålmenning er en av de få almenninger i Verdal som ble nevnt
med navn i 1749. På den tid ble det vanligvis brukt generelle oversikts
beskrivelser. Men i Ramsåsen ble det hugget skog til sagene som eksi
sterte i nærheten, og dermed hadde denne ålmenningen en større verdi
enn andre almenninger som både var større og hadde mer skog, men
hvor det ikke var mulig å utnytte skogen på grunn av for store av stand
er.
Fogd Petter Arnet ga følgende beskrivelse av Ramsås ålmenning:
(6:) Ramsaas Almindingen. - strekende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i
Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaardens fornødenhed er noget ud
huggen Bestaaer af een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende Weed,
samt hist og her i Dahl-Læggerne lit huustømmer.-
I 1758 ledet den samme fogden en ny almenningsforretning. Men
denne gang ble Ramsås ålmenning ikke nevnt ved navn. Nå var den en
del av et større almenningsområde som strakte seg fra Skogn til svenske
grensen.
Selve grensebeskrivelsene er i og for seg greie nok for området som
helhet, men det omfatter også Tromsdal ålmenning, Hoås ålmenning,
Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning
Den tidligere omtalte holzførster Wøllner sendte i 1768 inn rapporter
om almenningene i Verdal. Stort sett skrev han av fogd Ar nets rapport
er fra 1758. Men han ga hele almenningsstrekningen på sydsiden av
dalen fra Skogn til svenskegrensen navnet Ramsaassens Allminding. Og
årsaken til det er ganske enkelt den at skogen var bortforpaktet til gene
ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. Det var vanlig for Wøllner
at han kalte en almenningsstrekning det samme som den sagen som tok
tømmeret der. I dette tilfellet var ikke dette helt meningsløst da Rams
åsen faktisk var en ålmenning. Men det fikk da den konsekvensen at
hele strekningen fikk dette navnet. Men Wøllner kalte også Volhaugen
ålmenning for Hauka ålmenning av den grunn at denne sagen fikk sitt
tømmer fra denne ålmenningen. Og det samme var tilfellet med både
Gren ålmenning og Nedre Holmen ålmenning. Den første var lagt til
Gren sag og gjaldt Malså ålmenning, og den andre var lagt til Nedre
Holmen sag og gjaldt Kverndal ålmenning.
Både Arnets beskrivelse fra 1758 og Wøllners fra 1768 er tatt med i
kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.
Beskrivelsen av 1758 antyder også at det fantes setre innenfor områd
et. Hvilke setre det var, og hvor de lå, får vi ikke vite. Derimot i almenn
ings forretningen av 1787 fortelles det hvilke garder som var bruksbe
rettiget i ålmenningen.

----
246 SS-A
----
Imidlertid før denne almenningsforretningen blir behandlet, skal vi ta
med hva som står om Ramsås ålmenning i forbindelse med en søknad
fra Tomas Lyng om å få anlegge et sagsted i 1764. I den anledning
innledes rettsreferatet slik: ... at anno 1764 14 juli ble udi en sæterbolig
udi almindingen Ramsaasen iV ær dalens prestegjeld retten satt ... Sagen
skulle anlegges i Tromsdalen og tømmeret skulle delvis taes i Ramsås
ålmenning.

Ramsås ålmenning. Den karakteristiske nordveggen av Ramsåsen
Man foretog sig derefter besigtelsen over Ramsaas almindingen, hvorav en del ligger
imellem Tromsdalens og Levringens gårders strækning, og begyndte besigtelsen fra
Ramsaae saugsted til Hanekammen, derfrå over høieste Ramsaas til Dætbækken over
Hæssemyrene, samt Bænkemyrene til Hoeaasfossen og Hoeaasvolden, derfrå over
Persmyren langsefter en liden bæk, som rinder fra bemeldte myr til trende
mærkestene, som staar paa nedre eller vestre side av den vei, som løber mellem Troms
dalen og Levringen. Fra samme mærkestene for man lige ned i Lie saugdom, derfrå
langsmed elven til almindingsbækken og op efter samme indtil myrene og Levrings
sæterberget til Rotbrækken, dens strækning.
Længden fra Hane Kammen til Rotbækken kan ungefær være 1 Vi mil vel maalt og
bredden en fjerding, hvilket dog ei med nogen vished kan bestemmes formedelst de
hist og her mellemkommende berge og daler. Skoven bestod i dalerne av frodig
veksterskov, med paa høiderne, hvor veir og vind tåger sterkest befandtes den tynd og
at beståa af fortørrede trær

 

----
247 SS-A
----
Dette resulterte i at Lyng fikk lov til å anlegge en sag ved Ramsåsen.
Imidlertid var den i drift bare kort tid. (Se skogbrukets historie.)
Så i 1787 fulgte den ovenfornevnte almenningsforretningen. Også ved
denne anledningen var det en fogd Arnet som ledet forretningen, men
han hette nå Arnt Christoffer.
En Kongl. Alminding kaldet Ramsaas Alminding, som begynder fra Ramsaasen og
gaaer i West til Syndre-Kløft i Ramsaasen derfrå i Nord efter høyeste Ramsaas og til
Tømmersøen, wiidere i øster til Holras Bekken, der falder ned i Trangdahls Elwen;
derfrå i Syndern efter Elwen til Ramsaasen hwor man begyndte. - Denne alminding
indeholder deels Gran-Skow, deels Snau-Berg, deels Myhrer - Ingen skyldsatte og
ingen nye-RødningsPladser findes her, men Sewald Bye heraf Bøygden, har her en
Enge slette kaldet Bye-Wolden, som han efter Bøxel-Sæddel fra forrige Foget Arnet
dat: 12. Aug 1779, der han nu foret nytter betiener sig af med 8 skilling Aarlig afgifter
- Ligesaa har Jens Winhe her en Bygslet Enge-Slætte kaldet Dyrhougen mod 12 skill
ing aarl. Afgift, hvorom han arw nytter sal: Foget Arnet Bøxel-Sæddel af Ist Juni
1768. Denne Alminding er \Vi Fierding Miil ungefær i Længde og breede. Fra u
mindelige Tiider har ellers følgende skow-Løse gaarde betient sig af denne Alminding
til deres Hus Fornødenheder nemlig: Begge Leenes - alle Roswold- og Winge-gaard
erne, Ligesom og Roswold gaarderne har stedse hwer haft deres Sæter.
Ramsås ålmenning. Fra samløpet mellom Ramsåen og Tromsdalselven.
Ramsåen fra venstre og Tromsdalselven nedenfra. Etter samløpet kalles
den Trongdøla. Østgrensen for ålmenningen følger Ramsåen nedover til
samløpet. Derifrå går den i rett linje til den støter på Trongdøla i høyre
bil led kant.


----
248 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Toppen av Ramsåsen med Byahøgda mot venstre
billed kant. Bak til venstre Skitholvola som ligger i Hoås ålmenning.
i
Ramsås ålmenning. Kaldvassmyrenfra nord.

 

----
249 SS-A
----
Ellers ble Ramsås ålmenning berørt flere ganger i pantebøkene og
panteregistret fra sist på 1700-tallet uten at navnet på ålmenningen ble
brukt. Det var først og fremst seterrettighetene det var tale om, og seiv
om seterbruket ikke er det primære i denne sammenheng, kan vi allike
vel gi et eksempel fra panteregistret. Fogden ga bygselrett paa Sæt ter
Dyhrhougen kaldet i almindingen til Zachahas Winnie. Dyrhaugen er
forresten en av de setrene som ble nevnt flest ganger med navn i disse
kildene, og også i ovenforstående beskrivelse fra 1787 er den nevnt.
Konstituert fogd Støp listet i 1816 opp alle statsalmenningene i
Verdal. Han kom frem til at det var syv i tallet. De andre seks var etter
hans formening privat eid. Men Ramsåsen var med blant de syv.
Og matrikkelkommisjonen av 1820 skulle matrikulere og skyldsette
all ikke-statlig eiendom. I og med at Ramsås ålmenning var statseien
dom, ble ikke den vurdert av denne kommisjonen.
Seks år senere, i 1826, skulle fogd Aarestrup også rapportere almenn
ingene i fogderiet. Han har glemt en del, men Ramsås ålmenning er
med, seiv om det han skriver, stort sett er en avskrift av almenningsfor
retningen av 1787.
2 Ramsaas Alminding, som begynder for Ramsaasen og gaaer i Wester til Syndre Kløft
i Ramsaasen, derfrå i Nord efter høieste Ramsaas og Tømmersøen, videre i Øster til
Buvas-Bækken, der falder ned i Trangdahls Elven; herfrå i syden efter Elven til
Ramsaasen, hvor han begyndte. Denne Alminding indeholder deels Granskov dels
snaue Bjerg og deels Myhrer. Jngen skyldsatte og ingen nye Rydningspladse findes
her. Denne Alminding er omtrent 1 Vi Fjerding i Længde og Brede. Nogle af Almuen
ere brugsberettigede i Almindingen i Kenseende til Skoven og Sæterboeliger.
I årene 1853 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene.
I 1843 sto følgende om Ramsås ålmenning:
Ramsaas Alminding omtrent 3/8 Miil i Længde og Bredde.- Byxlede Engesletter
findes ikke derimod Skov som hugges efter Udviisning og mod Betaling til Statscassen
efter Taxt. Rosvold Gaardene have her Sæterboliger. Almindingens Verdi anslaaes til
omtrent 150 Sp.
Og i 1847 sto følgende:
16., Ramsaas saakaldte Kongelige Alminding a der begynder efter nævnte Forretning
fra Ramsaasen og gaaer i West til Søndre Kløft i Ramsaasen, derfrå i Nord efter Høi
este Ramsaas og til Tømmersøen videre i Øst til Kulvasbækken, der falder ned i Trang-
dalselven, herfrå i Syd efter Elven til Ramsaasen hvor man begyndte, den er omtrent
3/8 Miil i Længde og bredde dens Værd er anseet til 150 Spd.-
b., Foruden Skowen bestaaer den af Myrer og snaue Fjeld.-
c, Hugstret til Fornødenhed have fra umindelige Tider følgende Gaarde begge
Lehnæs alle Rosvold og Vinnje Gaarde, ligesom Rosvold Gaarde have sin Sæter der.-
d., der gives for Tiden ingen Pladse eller Engesletter.
e., Staten har ingen anden Indtægt end af Skovleie nåar Hugst bevilges.
Også denne rapporten er for det meste basert på 1787-forretningen.
Men et par nye ting kommer dog til. Blant annet hva man den gang
verdsatte ålmenningen til.

----
250 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Fra Ramsåsen mot nord. Nedenfor i bakgrunnen
Kaldvassmyren.
Ramsås ålmenning. Ramsåsen sett fra vest i Frol.

 

----
251 SS-A
----
Et annet interessant forhold er hvordan man skrev navnet Kaldvass
bekken i 1787: Holrasbekken. I avskriften fra 1816 var man ikke helt
sikker på skrivemåten, og denne gang ble det: Buvas-Bækken. Først i
1847 er det mulig å forstå navnet: Kalvasbækken.
Så fulgte almenningskommisjonen av 1861, og denne almennings
beskrivelsen er den mest grundige og pålitelige, og gjelder fremdeles.
Rids over Ramsaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer.
RAMSAAS ÅLMENNING
Angaaende denne Ålmenning, hvis Grændser hverken i Forretningen af 18de Juli
1758 eller i den af 12te September 1787 ere saaledes beskrevne, at de kunne tjene til
noget paalideligt Grundlag for den fremtidige Bestemmelse deraf, har Kommisionen
søgt Oplysning dels under Aastedsbefaringer den 12te Juni 1862 og 22de Juni 1864 og
dels under Forhør, optagne den 30te og 31te Mai og 20de Juni 1862 samt 17de April
1863, ligesom ogsaa enkelte denne Ålmenning vedkommende Forholde ere specielt
omhandlede under en af Kommissionen behandlet og den 2den Mai 1863 paadømt
Justitssag mod Ole Olsen og Beret Jensdatter Dyrhaugen, tiltalte for ulovligt Aavirke i
denne Ålmenning. Ordningen af Grændseforholdet har derhos været Gjenstand for
Overveielse, foruden med de under ovennævnte Befaringer Mødende, med
Bestyrelserne saavel for den heromhandlede Statsalmenning som for den i Vest for en
Dei tilstødende Levanger Landsogns Kommune tilhørende Ramsaas Ålmenning.
I Henhold til de saaledes erhvervede Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive
Grændserne for Ramsaas Statsalmenning for Eftertiden følgende:
Fra Hovedmærkerøsen paa Toppen af et i Nordost for Gaarden Buran i Skogn
liggende Bjerg af en særegen og paa Afstand let kjendelig Form, hvilket kaldes Hane-


----
252
----

Kroki fra Ramsaas Alminding i Verdalen optaget 1863 afA. So/em
kammen, gaar Linien langs med østre Burans Eiendom i Syd til en Hovedmærkerøs
paa det saakaldte Hvidbjerg, der er en fra Ramsaasen udspringende Bjerghammer,
hvori findes en kvidagtig eller lys Stenart. Herfrå løber Grændsen, modstødende en
Strækning, hvorom der fortiden skal være Retstvist mellem Eierne af Gaardene østre
Buran og Bestyrelsen for den private Ramsaas Ålmenning i Levanger Sogn, idet begge
Parter paastaa Eiendomsret dertil, - i Syd übetydeligt til Øst under Ramsaasfjeldets
vestre Afsænkning indtil den Hovedmærkerøs, der er opsat i den vestre Ende af et
Dalføre eller Fjeldkløft, kaldet Skidthuldalen, der skiller den saakaldte Byahøide,
hvilken maa ansees som en Del af Ramsaasfjeldet, fra den søndenfor liggende
Strækning, som benævnes Buaasvola. Ved bemeldte Punkt modstøder Hoaas Stats
almenning i Syd. Grændsen for Ramsaas Statsalmenning bøier fra sidstnævnte

 

----
253 SS-A
----
Ramsås ålmenning. Hanekammen, et av grensepunktene for denne
ålmenningen midt på bildet til venstre, sett fra vest iFrol.
Hovedmærkerøs i Øst noget til Nord og gaar modstødende Hoaas Ålmenning i
Begyndelsen langs Skidthulbækken til den saakaldte Hellovold (gl. Høilovold),
hvilken er beliggende nogle Skridt paa østre Side af Ramsaaselven, og er her opsat en
Hovedmærkerøs, ligesom Kors findes indhugne i flere tast ved hinanden staaende
Træer. Her modstøder ogsaa den Grasserer N. Jenssen tilhørende Tromsdals Mark,
hvilken følger Almenningens Østgrændse, der nu bøier i Nord lidt til Vest og gaar
først langs Ramsaaselven, saaledes at hvor denne deler sig i 2 Arme, følger
Almenningslinien den østre Arm, indtil Mærkerøsen ved det Sted, hvor Ramsaaen og
Elven Trangdøla løbe sammen, hvorpaa Almenningen følger sidstnævnte indtil det
ved en Bøining af samme liggende, førnævnte N. Jenssen tilhørende Engeslette,
Klokkerholmen kaldet, hvis Gjærde mod Vest derpaa danner Grændsen mod
Almenningen, indtil atter Trangdøla træffes, og hvor Hovedmærkerøs er opsat.
Herfrå følger Linien Trangdøla til det Sted, hvor Tømmersø og Kalvasbækkene løbe
ud i samme, og hvor ved en liden Holme en Hovedmærkerøs er opsat. Her under
Tromsdalsmark paa denne Kant, idet Almenningen nu modstødes af Garaaens
Eiendele, der følger Almenningsgrændsen, som nu løber langs Tømmersøbækken ret i
Vest indtil Hovedmærkerøsen ved Tømmersøen, hvor Gaarden østre Ravlos Udmark
modstøder, og denne følger derpaa Almenningsgrændsen fremdeles i Vest indtil
Udgangspunktet paa Toppen af Hanekammen.
Over denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget i 1864
af Kommissionens Konduktør, Premierløytnant Fougner, og er paa Kartet, hvoraf
vedkommende Almenningsbestyrelse modtager en Kopi, afsat saavel de ovennevnte
Hovedmærkerøser som de mellem disse i et samlet Antal af 72 opsatte mindre
Stenrøser.
Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov tilkommer ifølge Forretningen af


----
254 SS-A
----
/ført over Ramsaas Alminding i Værdalen. Tegnet a/H. Fougner 1864.
1787 Opsidderne paa Gaardene Lennæs, Vinne og Rosvold, hvilke sidste ogsaa have
Sæter i Almenningen. Saadan have Gaardene Lennæs ogsaa tidligere havt, men ikke i
længere Tid benyttet. I møde med Værdalens Almenningsbestyrelse af 21de November
1863 har denne erklæret, at den antog, at samtlige Gaarde i Vinne Sogn tilkom Brugs
ret til Skoven, da saadan stedse har været udøvet. Rosvold- og Lennæsgaardene ligge
derimod i Stiklestad Sogn: men Bestyrelsen indrømmede disses Brugsret. Inden
Almenningen ligger en Engeslette, kaldet Dyrhaugen, der tidligere har været brugt
under Gaarden Vinne, men som fortiden i Medhold af Bygselseddel, dateret 31te Mai
1843, bruges af Ole Olsen Bringsaas's Enke, Beret Jensdatter, der ved Skrivelse fra
Indredepartementet af 7de August 1865 er givet Tilsagn om i eget Navn at erholde
Bygsel paa Rydningspladsen efter de nuværende Grændser for samme, idet disse
nemlig have været udvidede senere end Pladsen ved Forretning af 9de September 1854
blev skyldsat for 1 Ort. Paa Dyrhaugen findes fortiden opført 1 lidet Vaaningshus, 1
Lade samt Fjøs og Stald. — Grændserne for denne Rydningsplads ere afmærkede dels
ved Stenrøser og dels ved Gjærder, og udenfbr denne saaledes belegnede Strækning
tilkommer nævnte Beret Jensdatter ingen Brugsret. Efter Almenningsbestyrelsens i
ovennævnte Møde ytrede Formening bør Dyrhaugen efter Beret Jensdatters Død ikke
paany bortbygsles. løvrigt gives hverken andre Pladse eller Fjeldsletter inden
Almenningen, for hvilken i Medhold af Lov af 12te Oktober 1857 særskilt Bestyrelse
er organiseret i Aaret 1864.


----
255 SS-A
----
ALMINDINGSBESTYRELSEN I VÆRDALEN 1859 - 1865
Stortinget vedtok Lov om Almindinger 12. oktober 1857. Denne
loven forutsatte at det var et felles almenningsstyre for det enkelte
herred. Med utgangspunkt i denne loven sendte fogd Schive samme år et
brev til Verdal formannskap, hvor han redegjorde for hva som sto i
loven, og han ba om at det ble foretatt valg på et slikt almenningsstyre.
Loven forutsatte at formannskapsmedlemmer fra en krets som sognet
til en ålmenning, automatisk var medlemmer av et slikt styre. I sitt brev
sa Schive blant annet følgende:
Efter de wed Fogedarchivet wærende Documenter, skal der i Værdalens Thinglaug
wære følgende Statens Almindinge, Sc
1. Tromsdals Alminding
3. Ramsaas do
2. Hoaas Alminding
4. Indals do
5. Svarthoveddo
6. Qværndals do
7. Smaasæteraasens Alminding
8. Molsaa Alminding
10. Vohlhougens do.
9. Lexdal do og
Etter at en del brev hadde gått frem og tilbake mellom de rette instanser
for å få avklart en del forhold formannskapet fant uklare, ble det 12.
august 1858 foretatt valg paa Medlemmer af Almindingsbestyrelsen i
Værdalen. Dette valget ga følgende resultat:


----
256 SS-A
----
Som vi ser, mangler fire av de ti almenningene som den gang ble
regnet som statsalmenninger, nemlig Malså, Hoås, Inndal og Svarthovd
almenninger.
Dette styret la 18. juni 1859 frem sin første bekjentgjørelse. Denne
bekjentgjørelsen representerer den første skriftlige regulering av al
menningene i Verdal fra et kommunalt organs side. Den hitsettes derfor
i sinhelhet.
Bekjendtgjørelse.
Tilfølge fattet Beslutning i et Møde af Værdalens Almindingsbestyrelse den 16de d.M.
opfordres herved de Almindingsmænd, der maatte ønske at foretage Hugst af Brænde
fang eller andre Træmaterialer i nogen af Districtets Almindinger i denne Sommer, at
indkomme med Andragender med Opgivende, i hvilken Alminding Hugsten ønskes
utvist, hvad slags Træer der ønskes aavirket samt omtrentlig hvor mange Læs af hver
Sort.
Disse Andragender maa, for Stiklestad Sogn være indleveret enten til Hr. Land
handler Monrad eller Kirkesanger O. Sehm senest Fredag i denne Uge, den 24de d.M.
hvorefter Bestyrelsen atter vil sammenholde paa førstkommende Løverdag, den 25 d.M.
for at gjennemgaae de indkomne Ansøgninge og meddele Bevillinger til de ansøgte
Hugste, hvorunder vil blive tåget særligt Hensyn til vedkommende Ansøgers større og
mindre Trang, samt til Skovenes Tilstand i den Alminding Aavirket agtes udført.
Blandt de forøvrigt allerede fastsatte Betingelser for den omhandlede Hugst bemærkes
forløbig:
a: at Træer, der ere nedfalne og som beviseligen ikke due til andet end Brænde, samt
Kviste og Topender, bliver for dette Aar at tåge uden Betaling, dog under Betingelse,
at det sammenlundes særskilt saa at Skjøn kan foretages.
b: at for Træer der ere tienlige til Bygningstømmer og som have en Længde af 12 a 16
Al: og indtil 6 Tommers Top, betales 1 Spd. pr. Tylt, og for Træer af større Dimen
sioner bliver Betalingen forholdsvis høiere, hvilket alt vil afgjøres ved Skjøn paa
Aastedet, og forinden saadant Skjøn er foretaget, maa intet af det Aavirket bortføres
fra Almindinger.
c: at Hugst af ung Wexterskov til Stør, Gjærdefang og Hessiestænger etc. indtil videre
er forbuden, ligesom og at Løbning af Næver og Bark ikke maa finde Sted i nogen af
Thinglaugets Almindinge.
Med hensyn til Straffebestemmelserne for ulovlig Hugst, henvises til Kriminallovens
22de Kapitel samt til Lov om Almindingsskove af 12te October 1857, § 10. —
Omtrent på denne tid må Elling Skrove ha blitt valgt til formann i
almenningsstyret. Fra rundt 1860 var all korrespondanse til styret
adressert til ham, samt at han underskrev alle brev som formann på
styrets vegne. Om Elling Skrove, som også var skolelærer, kan det leses
mer i Verdalsboka II A. Han eide og bodde på Midtholmen.
Det er klart at slike påbud og regler måtte håndheves, og fra omtrent
samme tid ble det valgt oppsynsmenn som skulle påse at ingen drev
ulovlig hugst i almenningsskogene. Fra bekjentgjørelsen om oppsyns
mennene går der frem at følgende var oppsynsmenn:
1. For Lexdals Alminding westre Deel er antaget Johannes Pedersen Musum.
2. For Volhaugens Alminding, Ole Andersen Forbregdsvald og Thore Olsen Forbregds-
valdet.

----
257 SS-A
----
3. For Rams og Hoaas Almindings westre Deel Lasse Olsen Hal/an.
4. For Tromsdals og Hoaas Almindinger østre Deel Johannes Ottersen Qvellovaldet.
5. For Indals og Svarthovet Alminding El/ev Larsen Stene.
6. For Qwærndals og Smaasæteraasens Almindinge Meckael Christophersen Aarstad.
7. For Malsaae og Lexdals Almindings østre Deel Hans Arentsen Langdahl.
Det kan opplyses at Johannes Kvellovald senere kalte seg Johannes
Grindgjerdet, og at Ellev Stene kalte seg Ellev Stubbe.
For oppsynsmennene ble det utarbeidet en instruks.
Imidlertid ser det ikke ut til at alle bruksberettigede i almenningene
godtok noe «overformynderi» uten videre, og fra de bruksberettigede i
Tromsdal ålmenning, kom det et brev i 1860 hvor det blant annet hette
at vi ikke kunne underkaste os Bestyrelsens Myndighed. Brevskriverne
innså nødvendigheten med kontroll og regulering, men hevdet: Men
Sagen er at Forholdet, hvad Tromsdals Alminding angaaer, er for
skjelligtfra det, der finder Sted med Hensyn til de øv rige Almindinger i
Districtet. Det var først og fremst avgiften som ble pålagt brukerne disse
brevskriverne fant for høy. De stilte også en del andre betingelser:
Vi ere fremdeles af den Formening, at vi i Almindingsloven have fuld Hjemmel for vor
Fordring paa en særskilt Bestyrelse for Tromsdals Alminding. Dog skulle vi maaskee
anerkjende den etablerede Bestyrelse nåar den
1. erkj ender os udelukkende Bruksberettigede i Tromsdals Alminding.
2. forpligter sig til ikke at anvise Hugster til Andre end os i bemeldte Alminding
3. gaaer ind paa et bestemme en vis moderatere Afgift paa Aavirket idet hele træffer
nærmere Overeenskomst med os om Udøvelsen af vor Brugsret.
Brevet er underskrevet av følgende: Niels Reppe, Paul Qvelstad, O.
Balgaard, Ellev Balgaard, Ole Slapgaard m.p.P., Johannes Slapgaard,
Ole Mønes, Nils Mønnes, Anders Mønes m.p.P., Jonas Øfskind, Ole
Øfskind m.p.P., Andor Wohlen, E. Lundskind, Jacob Balgaard og
Aage Wolen.
Det er imidlertid ikke funnet noe i papirene til almenningsstyret som
forteller noe om resultatet av dette brevet.
Dog synes dette brevet å vise at det var en alminnelig praksis at man
ble anvist hugst i andre almenninger enn dem hvor man naturlig hørte
hjemme. At så var tilfelle går frem av rapportene fra forstmennene som
delvis er gjengitt i et senere kapittel.
Oppsynsmennene i de respektive almenningene førte tilsyn med hva
som foregikk i almenningsskogene, og når de kom over ulovligheter, ble
dette rapportert. I mange tilfeller var det tale om grove overtredelser og
tyvhugst i stor målestokk. Gjerningsmennene fikk som straff betale
bøter. Men i enkelte tilfeller synes også oppsynsmennene å ha vært nid
kjære i sin dont. Blant annet står det i en rapport fra Johannes Musum
at han var i sterk tvil om at Jacob Karmhus hadde bekommet to furu
stokker på ærlig vis, men han hadde ikke bevis på at de var tatt ulovlig.

----
258 SS-A
----
Og Johannes Grindgjerdet skrev i 1861: / afwigte Januar Maaned
forøvede Ellef Michelsen Lundskind ulovlig Hugst i Hoaas Alminding
ved at hugge et fortørret Furru Træ hvoraf blev en Stok til 7 a 8 Alen
lang og 12 Tommers Top.
Når det gjelder de som ble tatt for ulovlig hugst, er det grunn til å tro
at det var langt flere det egentlig var tale om. Her skal vi huske på at
gjennom lange tider hadde folk ansett det som sin soleklare rett å ta hva
de ønsket når de ønsket i ålmenningen. Og det var nettopp denne
praksisen som blant annet førte til ødeleggelse av almenningene, og som
igjen nødvendiggjorde en mer restriktiv holdning og lovgivning. Dette
går også frem av hva forstmennene uttalte om almenningene i sin
alminnelighet og almenningene i Verdal i særdeleshet i 1850-årene.
I perioden fra 1860 og frem til 1865 fant det sted en god del korres
pondanse mellom de foresatte myndigheter og almenningsstyret. Og
formann i styret var som nevnt, hele tiden Elling Skrove. Det ser også ut
til at almenningsstyret samarbeidet med almenningskommisjonen som
var i arbeid nettopp på den tiden. Denne kommisjonen fullførte sitt
arbeid i 1865. Det ser blant annet ut til at kommisjonen ba almennings
styret om hjelp til å skaffe seg opplysninger om hvilke setre som fantes
i hver ålmenning. I hvert fall ba Skrove oppsynsmennene for hver
ålmenning om å sende seg utførlige opplysninger om alle seterhus og
seterbruk i hver ålmenning, hvilket han også fikk.
Det eksisterer også regnskaper for perioden almenningsstyret virket,
og her settes opp en oversikt over inntektene for hugst i hver ålmenning
for hvert år slik det fremgår av regnskapene. Beløpene er oppgitt i daler,
ort og skilling. 1. rubrikk gjelder tidsrommet frem til 21. mars 1860, 2.
rubrikk gjelder fra 21. mars til 31. desember 1860, 3. rubrikk 1861, 4.
rubrikk 1862, 5. rubrikk 1863 og 6. rubrikk fra 1.1. 1864 til 31.3. 1865.
Om dette regnskapet kan flere analyser gjøres. Men her skal bare


----
259 SS-A
----
påpekes at det for enkelte små almenninger må ha blitt tatt ut store
mengder tømmer enkelte år. For Ramsås og Tromsdal er tallene
bemerkelsesverdig store til å begynne med, men de minker utover. Det
kan tyde på at det også begynte å minke på skogen. Og for Volhaugen
ser vi at etter 1861 var det slutt. Da var det ikke mer skog igjen. Disse
tallene forteller temmelig nøyaktig det samme som hva forstmennene
uttalte om de samme almenningene. (Se Skogvesenet - virksomhet i
Verdal.)
Bind VI A— 17

----
260 SS-A
----
LITT STATISTIKK VEDRØRENDE STATSALMENNINGENE
(Tall og opplysninger ved Asbjørn Løe. Tall fra 1979.)
Volhaug statsalmenning
9937 dekar
61,1%
Totalt areal:
6073 da
Produktivt skogareal:
342 da
2139 da
3592 da
6%
2%
1%
Høy bonitet
5
Middels bonitet
Lav bonitet
35
59
618 da
2989 da
6,2%
30,1%
1,7%
0,8%
Trebevokst impediment
Myr:
173 da
84 da
9937 da
Vann:
Annet areal (eng, vold o.l.)
På produktiv skogareal
På myr og trebevokst impediment
42.122 m 3 stående skogmasse
3.812 m 3 stående skogmasse
45.934 m 3 stående skogmasse
Total mengde
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 rnVda
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 4,9 rnVda
Tilvekstprosent: ca. 0,13% hvilket gir 807 m 3 tilvekst pr. år.
Leksdal statsalmenning:
31140 dekar
Totalt areal:
43,8%
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
13650 da
540 da 4,0%
2640 da 19,3%
10470 da 76,7%
Middels bonitet
Lav bonitet
150 da
0,5%
Dyrket mark
34,7%
2,4%
18,1%
0,5%
10800 da
750 da
5640 da
Myr
Vann
Trebevokst impediment
150 da
Ikke trebevokst impediment
31140 da

----
261 SS-A
----
På produktivt skogareal
På myr
79.386 m 3 stående skogmasse
6.134m 3 —»—
På trebevokst impediment
Total mengde
6.492 m 3 —»—
92.012 m 3 stående skogmasse
Barskog:
Løvskog:
75.380 m 3
16.632 m 3
92.012 m 3

Gj.snitti, mengde barskog pr. dekar produktivt skogareal: 5,5 mVda.
Gj.snitti, mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,0 mVda.
3,0m 3 /da.
Tilvekstprosent: ca. 0,09% hvilketgir 1.181 m 3 tilvekst pr. år.
Stående skogmasse på produktivt areal 31.268 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 mVda
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 1,4 mVda
Tilvekstprosent: 0,09% hvilket gir 395 m 3 tilvekst pr. år.
Kverndal statsalmenning:
Totalt areal:
36595 dekar
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
12262 da 33,5%
147 da 1,2%
2223 da 18,1%
9892 da 80,3%
Middels bonitet
Lav bonitet
Trebevokst impediment:
Myr
11485 da 31,4%
12565 da 34,3%
Vann
140 da
143 da
0,4%
0,4%
Eng, vold 0.1.
36595 da


----
262 SS-A
----
Stående skogmasse på produktivt areal: 40.743 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,06% hvilket gir 817 m 3 tilvekst pr. år.
3,3mVda.
1,1 mVda.
Småseteråsen statsalmenning:
383 da
96,1%
Totalt areal:
368 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 46 da 12,5%
Middels bonitet 162 da 44,0%
Lav bonitet 160 da 43,5%
15 da
3,9%
Myr
383 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 2.265 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,1 % hvilket gir 40 m 3 tilvekst pr. år.
6,2m 3 /da.
5,9m 3 /da.
Inns eller Sul statsalmenning:
17605 dekar
52,0%
Totalt areal:
9149 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 450 da 4,9%
Middels bonitet 1040 da 11,4%
Lav bonitet 7659 da 83,7%
Myr
38,4%
4,2%
6760 da
740 da
Fjell, impediment
Vann
956 da
5,4%
17605 da
Det er lite stående skogmasse på denne ålmenningen.
Svarthovd statsalmenning
11110 dekar
13,8%
Totalt areal:
1533 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet 0 da
Middels bonitet 489 da 31,9%
Lav bonitet 1044da61,i%
2477 da
22,3 °7o
Trebevokst impediment og myr
Vann
0,06%
7 da
7093 da
11110 da
63,8%
Over skoggrensen

----
263 SS-A
----
Stående skogmasse på produktivt areal: 7.749 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: 5,5 mVda.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 0,7 mVda.
Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 109 m 3 tilvekst pr. år.
Inndal statsalmenning:
Totalt areal:
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
30 da 0
4%
8%
8%
Middels bonitet
Lav bonitet
2370 da 32
4830 da 66
Trebevokst impediment
Myr
Vann
Dyrket mark
Stående skogmasse (bar) på produktivt areal:
Stående skogmasse (løv) på produktivt areal:
Stående skogmasse på trebevokst impediment
Stående skogmasse på myr:
Stående skogmasse totalt:
14610 dekar
7230 da 49,5%
4260 da 29,2%
2880 da 19,7%
150 da 1,0%
90 da 0,6%
14610 da
40.711 m 3
1.231 m 3
7.636 m 3
406 m 3
48.753 m 3
Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal: 5,6 mVda.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,3 mVda.
Tilvekstprosent: 0,11% hvilket gir 1019 m 3 i tilvekst pr. år
(833 m 3 på produktivt areal, 176 m 3 på trebevokst impediment).
Hoås statsalmenning:
Totalt areal:
10320 dekar
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
5730 da 55,5%
540 da 9,4%
2220 da 38,7%
2970 da 51,8%
Middels bonitet
Lav bonitet
Trebevokst impediment
Ikke trebevokst impediment
Myr
2010 da 19,5%
30 da 0,3%
1890 da 18,3%
Vann
30 da
0,3%
6,1%
Dyrket mark
630 da
10320 da

----
264 SS-A
----
Stående skogmasse (bar) på produktivt areal:
Stående skogmasse (løv) på produktivt areal:
Stående skogmasse (bar) på trebevokst impediment:
Stående skogmasse (løv) på trebevokst impediment:
Stående skogmasse (bar) på myr:
Stående skogmasse totalt:
Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 734 m 3 tilvekst pr. år.
Tromsdal statsalmenning:
Totalt areal:
1882 da
Produktivt skogareal:
Høy bonitet
855 da 45
366 da 19
661 da 35
4%
4%
1%
Middels bonitet
Lav bonitet
55 da
Trebevokst impediment
Myr
522 da
19 da
Eng, vold
2478 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 15. 155 m 3.
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal:
Tilvekstprosent: 0,14% hvilket gir 267 m 3 tilvekst pr. år.
Ramsås statsalmenning:
Totalt areal:
Produktivt skogareal: 3830 da
Høy bonitet 874 da 22,8%
Middels bonitet 1697 da 44,3%
Lav bonitet 1257 da 32,8%
Trebevokst impediment 1874 da
Ikke trebevokst impediment 72 da
Myr 464 da
Vann 60 da
6300 da
Stående skogmasse på produktivt areal: 43.327 m\
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal:
Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt:
Tilvekstprosent: 0,19% hvilket gir 724 m 3 tilvekst pr. år.
28.708 m 3
1.361 m 3
3.050 m 3
72 m 3
444 m 3
33.635 m 3
5,0m 3 /da
3,3m 3 /da
2478 dekar
75,9%
2,2%
21,1%
0,8%
8,1 rnVda.
6,1 rnVda.
6300 dekar
60,8%
29,7%
1,1%
7,4%
1,0%
11,3m7da.
6,9mVda.

----
265 SS-A
----
OFFENTLIGE SKOGER
Av Øystein Walberg
EN OVERSIKT OVER
JORDEGODSETS FORDELING I VERDAL I 1661
Utviklingen av proprietærgodsene er utførlig behandlet av Musum et
annet sted i denne boken. Vi skal derfor ikke gå nærmere inn på eien
domshistorien i Verdal her. Det kan allikevel være av interesse å se
hvordan eiendomsretten til gårdene i Verdal var fordelt så tidlig som i
1661. I denne sammenheng har vi mest interesse av skoggårder, men på
den tid hadde de aller fleste gårdene litt skog, slik at det er uråd å skille
ut garder som overhodet ikke hadde noe skog innenfor sine vald. Vi må
her huske på at utviklingen av gårdsskogene på bekostning av almen
ningene nok var kommet godt i gang, seiv om de store utvidelsene kom i
løpet av de neste 150 årene. Det motsatte forholdet, det vil si
reduksjonen av gårdenes skogarealer, ikke som følge av avhendelse,
men som følge av nydyrking, kom også til å virke inn med større kraft i
de nærmeste par hundre årene.
Men det bildet som oppsettet nedenfor vil avtegne, er først og fremst
hvor store deler av gårdene som dette året var i offentlige eierinstansers
hender. Når det tales om kronens skoger og de benefiserte skogene, er
det ikke alltid like klart hva som menes. Det påberopes heller ikke at
oppsettet nedenfor skal gi full klarhet. Men enkelte garder som var i
kronens eller kirkens eie, var også skoggårder. Disse gårdenes skoger
tilhører således de kategorier av skoger som er nevnt ovenfor.
Fra 1661 og frem til midten av 1800-tallet skjedde en vesentlig
forandring med hensyn til eierforholdene. (Se kapitlet Litt om de bene
fiserte skogene, og Musum: Proprietærgodsenes historie i Verdal
gjennom 200 år.) Denne oversikten vil derfor bare ta for seg situasjonen
slik den var i 1661. Av praktiske grunner blir det ikke gått i detalj. Blant
annet vil vi bare operere med navnegårder. Det vil si dersom en gard var
delt i flere bruk med samme navn, vil disse bli slått sammen og sett på
under ett. Antall bruk står i parentes bak navnet på gården.
Oppsettet forøvrig gir etter navnet på gården størrelsen av land
skylden i spann, øre og marklag. Disse begrepene er forklart i for
bindelse med kapitlet Grafisk fremstilling av proprietærgodsene.
Deretter kommer størrelsen på odelsparten, så krongodset, og til slutt
kirkens eiendommer, eller det benefiserte godset. Alle kirkelige eien

----
266 SS-A
----
domsparter er slått sammen. Klostergodsene som ble beslaglagt av
kronen ved reformasjonen, er regnet sammen med krongodset.
Navnegård
Landskyld
Odelsgods Krongods
Benefisert
gods
Aksnes(l) 1-0-12
1-0-12 100%
Auglen (1) 4-0-0
4-0-0 100%
(Stiklestad)
Auglen (2) 2-1-6
0-0-6 3,5% 2-1-0 96,5%
(Volhaugen)
Auskin (3) 6-2-0
5-2-0 85%
1-0-0 15%
Baglan(l) 2-1-0
2-1-0 100%
Balhall (2) 4-1-12
0-2-12 18,5% 1-2-0 37%
2-0-0 44,5%
Berg (2) 6-0-0
6-0-0 100%
Bjartan(l) 0-1-0
Bjartnes (2) 4-0-8
Bjørgan (1) 1-1-0
Bjørken(l) 1-1-12
Bjørstad (1) 1-0-20
Bollgården (3) 2-2-0
Borgen (2) 2-2-0
Brattasen (ikke skyldsatt enda)
Breding (2) 3-0-12
1-1-12 47,5% 1-2-0 52,5%
Brenna (ikke skyldsatt enda)
1-1-0 77,5%
0-1-4 22,5%
Bunes (1) 1-2-4
By (2) 6-1-0
6-1-0 100%
Byna(l) 1-2-0
1-0-0 60%
0-2-0 40%
Dillan (1) 0-2-12
0-2-12 100%
Ekle (3) 4-1-12
2-1-0 52%
2-0-12 48%
2-1-14 36%
Eklo (4) 7-0-8
1-2-12 26% 2-2-4 38%
0-2-12 100%
Ekren(l) 0-2-12
Elnes (1) 1-0-0
1-0-0 100%
Fikse (1) 1-0-0
0-2-8 78% 0-0-16 22%
1-0-12 39%
0-0-16 31%
1-0-0 44%
0-2-12 33,5%
0-1-0 12,5%
1-0-12 78%
3-0-16 46%
Fleskhus (3) 3-0-0
Flyan(l) 0-2-4
Flåtten (1) 2-1-0
Follo (1) 2-1-12
Forbregd (1) 2-2-0
2-1-0 87,5%
Fæby(l) 1-1-12
0-1-0 22%
Faren (2) 7-0-0
0-1-4 5,5% 3-1-4 48,5%
(inkl. 1-0-0
Skjefte øde)
Garnes (1) 0-2-12
0-2-12 100%
Gjermstad (3) 8-0-20
1-1-12 18% 2-0-0 24%
0-1-0 40% 0-1-12 60%
0-2-20 10% 5-1-0 54,5%
0-2-0 67%
4-2-8 58%
Gren (2) 0-2-12
Grundan (5) 9-2-8
3-1-12 35,5%
0-1-0 33%
Græset (1) 1-0-0
Gudding (2) 6-0-8
6-0-8 100%
0-0-12 14%
0-1-0 11%
1-0-0 13%
Gudmundhus (1) 1-0-12
1-0-0 86%
Haga (2)
Hallan (3)
2-2-4 89%
6-2-0 87%
3-0-4
7-2-0

 

 

----
267 SS-A
----
Navnegård
Landskyld
Hallem (3) 6-1-20
Halset(l) 3-1-0
Haug (1) 3-2-0
Haugan (1) 1-0-0
Haugen (ikke skyldsatt enda)
Hegstad (1) 1-2-0
Helgåsen (ikke skyldsatt enda)
Hellan (3) 5-0-6
Helligdagsaker (1) 0-1-0
Heilo (1) 3-0-18
Hesgreien (2) 3-2-0
Hjelmoen(l) 0-1-0
Hofstad (1) 3-0-0
Holme (1) 4-0-0
Holmen (4) 6-1-16
Holmlien (2) 3-0-0
Husan(l) 2-0-8
Huseby (1) 1-1-0
Hætlo (1) 2-1-0
Høen(l) 0-0-12
Inndalen (3) 4-0-12
Julneset (ikke skyldsatt enda)
Jøssås (1) 3-0-20
Karlgård (ikke skyldsatt enda)
Karmhus (3) 1-1-0
Kausmo (1) 1-0-12
Kirkeråen(l) 0-1-0
Kjesbu (1) 0-1-0
Kjæran(l) 2-0-12
Kleppen (ikke skyldsatt enda)
Kluken (2) 1-2-4
Kolstad (2) 2-0-0
Krag (1) 2-0-0
Kulslien (1) 1-0-0
Kulstad (1) 1-0-12
Kvam (1) 2-2-2
Kvammet (ikke skyldsatt enda)
Kvello(2) 2-1-12
Kvelstad (1) 1-2-20
Kvernmoen (ikke skyldsatt enda)
Landfald (1) 2-0-0
Landstad (1) 3-0-12
Langdalen Ulle (1) 0-1-12
Langdalen store (1) 0-2-20
Lein(l) 5-0-0
Leirfald (2) 3-1-20
Leirset (1) 0-1-12
Leklem(l) 5-1-0
Lennes (1) 1-2-8
Levring (2) 2-0-8
4-2-20 75%
3-1-0 100%
3-0-0 82%
1-1-12 90%
3-0-6 60,5%
0-1-0 100%
2-1-6 74,5%
3-2-0 100%
0-1-0 100%
3-0-0 100%
4-2-12 74%
2-0-0 95%
0-1-0 25%
3-1-6 82%
Benefisert
gods
1-0-0 15%
0-2-0 18%
1-0-0 100%
0-0-12 10%
2-0-0 39,5%
0-2-12 25,5%
4-0-0 100%
1-1-0 20%
0-2-0 22%
0-0-8 5%
1-0-0 75%
2-1-0 100%
0-0-12 100%
0-2-6 18%
1-2-8 54%
0-0-12 14%
0-1-0 100%
2-0-0 92%
1-2-4 100%
0-0-16 11%
2-0-0 100%
0-1-0 33%
1-0-4 90,5%
2-2-2 100%
0-2-0 22,5%
1-2-8 91,5%
2-0-0 100%
0-2-0 21%
0-0-8 12%
5-0-0 100%
0-0-20 7,5%
0-2-0 23%
0-1-4 21%

 

 

 

 

 


----
268 SS-A
----
Benefisert
gods
Navnegård
Landskyld
Odelsgods
Krongods
Lillemoen (ikke skyldsatt enda)
Lindset (ikke skyldsatt enda)
1-0-0 37,5%
0-0-16 5%
3-2-12 42,5%
1-1-0 73%
2-2-18 100%
Lund (2) 2-2-0
1-2-0 62,5%
4-1-0 95%
Lundskin (1) 4-1-16
Lyng (3) 9-0-0
5-0-12 57,5%
0-1-12 27%
Lyngåsen (1) 1-2-12
Maritvold (1) 2-2-18
0-1-8 100%
3-2-12 100%
0-0-6 100%
Marken (2) 0-1-8
Melby (2) 3-2-12
Melen (1) 0-0-6
Mikkelsgården (1) 1-2-0
Mikvold (2) 3-0-0
Minsås (2) 6-1-12
Mo (1) 1-0-16
Molberg (1) 0-1-12
0-1-12 100%
0-1-12 100%
1-0-12 100%
1-1-8 79%
Molden(l) 0-1-12
Musum (1) 1-0-12
0-1-4 21%
2-2-0 100%
2-2-0 96%
Myr (1) 1-2-12
Mønnes (3) 2-2-0
0-0-8 4%
Nestvold (3) 2-2-8
Nonset (ikke skyldsatt enda)
Nordberg (2) 2-2-0
1-1-0 50%
2-0-12 62%
1-1-0 50%
0-2-12 24%
2-0-0 100%
0-2-8 75,5%
Næs(l) 3-1-12
0-1-12 14%
Oklan (1) 2-0-0
Oppem (1) 1-0-2
0-0-18 24,5%
Otmoen (ikke skyldsatt enda)
Overholmen (3) 3-1-12
2-1-4 68%
0-1-12 100%
0-0-18 100%
1-0-8 32%
Overmoen (1) 0-1-12
Overnesset (1) 0-0-18
2-0-0 100%
1-0-0 100%
0-0-12 16,5%
1-2-0 83,5%
0-2-20 42,5%
1-2-12 58%
Prestegården (2) 2-0-0
Ravlo (1) 1-0-0
Rein (1) 1-0-0
0-2-12 83,5%
0-1-0 16,5%
1-0-8 52,5%
1-1-0 42%
0-1-0 100%
0-1-12 9%
Reitan (1) 2-0-0
Reppe(l) 2-0-12
0-0-8 5%
Rindsem (1) 3-0-12
Risan(l) 0-1-0
4-0-10 76%
1-1-20 100%
3-0-0 100%
Rosvold (6) 5-1-10
0-2-12 15%
Rød(l) 1-1-20
Råen(l) 3-0-0
0-1-0 100%
Sagvolden(l) 0-1-0
Sand (2) 4-0-0
Sem (2) 3-0-8
Sende (3) 2-2-12
Skavhaug(l) 1-1-12
Skei (1) 1-2-18
Skjækermoen (1) 0-0-6
Skjærset(l) 2-0-12
Skjørdal (1) 1-2-0
Skjørholmen (1) 1-1-8
Skrove (7) 8-1-4

 

----
269 SS-A
----
Navnegård
Landskyld
Odelsgods
Krongods
Benefisert
gods
Slapgården (2) 2-1-0
1-0-0 43%
0-1-12 100%
1-1-0 57%
Snausen(l) 0-1-12
Snekkermoen (ikke skyldsatt enda)
Solberg (1) 2-1-0
2-1-0 100%
0-0-12 100%
4-2-0 100%
10-0-0 95%
Stavlund (1) 0-0-12
Steine (2) 4-2-0
Stiklestad (4) 10-1-16
0-1-0 3%
0-0-16 2%
Stormoen (ikke skyldsatt enda)
Storstad (1) 2-0-2
0-0-12 8%
3-2-2 85%
1-2-14 92%
0-1-0 7,5%
Stuskin (2) 4-1-2
0-1-0 7,5%
Sulstuen (ikke skyldsatt)
Sundby (4) 5-2-16
Sundbyhaugen (1) 0-0-12
Svinhammer (2) 2-0-12
Sæter (1) 0-1-12
Sørhaug (1) 1-0-0
Søråker (1) 2-0-22
0-1-12 21,5%
0-0-18 11%
Telsnesset (ikke skyldsatt)
Tiller (2) 3-0-0
Tokstad (1) 0-2-0
Tosteigan (1) 0-0-12
Tromsdalen (2) 1-1-12
Trones (3) 7-2-12
Trygstad (3) 5-0-6
Tuset (1) 1-1-8
Tømmeråsen (1) 0-1-0
Tømte (ikke skyldsatt enda)
Valstad (1) 2-2-12
2-2-0 94%
0-1-0 33%
0-1-0 100%
0-0-12 6%
Vangstad (1) 1-0-0
0-2-0 67%
Varslåtten (1) 0-1-0
Vestgården (ikke skyldsatt enda)
Viken (2) 0-0-10
0-0-10 100%
0-0-8 4%
6-0-0 97%
Vinne (2) 2-2-8
2-2-0 96%
Vist (1) 6-0-12
0-0-12 3%
Volden (delt fra Overholmen i 1662)
Volen (1) 1-1-8
0-0-8 8%
1-1-0 92%
4-2-4 80%
6-0-0 100%
3-1-12 89%
0-0-8 100%
0-1-0 25%
Vuku (6) 5-2-16
1-0-12 20%
Ydse (2) 6-0-0
Øgstad(l) 3-2-20
0-1-8 11%
Ørtugen (1) 0-0-8
Østgård (1) 1-1-0
1-0-0 75%
Østgården (ikke skyldsatt enda)
Østnes(l) 1-2-0
Østvold (1) 3-0-0
Åkerhus(l) 1-2-16
Åkervolden (1) 0-0-3
Arstad (1) 1-1-12
Åsen(l) 0-1-12
Åsenøstre(l) 0-1-6

 

 

----
270 SS-A
----
Noe videre forsøk på å beskrive de enkelte gårders eiendomsforhold
skal vi ikke begi oss ut på. Men vi skal ta med en liten statistisk oversikt
over utviklingen av eiendomsforholdene i Verdal. Her må det imidlertid
understrekes at det ikke er tale om overførbare tall til skogeiendommer.
Denne oversikten gjelder alle slags garder, og svært mange av disse var
det som ble kalt skogløse garder. Videre er det tale om landskyldparter i
disse beregningene. Med landskyldparter forståes mindre deler av en
gard som eieren fikk inntekter av, men som han ikke hadde bygselretten
over, fordi det var andre større eiere enn han.
Rundt midten av 1600-tallet var eiendomsfordelingen slik i Verdal: 1
Krongods - 56,29%, benefisert gods - 32,67%, proprietærgods - 5,46%,
og bondegods - 5,68%. I landssammenheng var forholdet i 1661 slik: 2
Krongods - ca. 31%, kirkelig gods - ca. 21%, adelsgods - ca. 8%, og
bondegods - ca. 40%. Av det siste utgjorde proprietærgodset kanskje
5%.
Frem til 1700 hadde forholdene i Verdal utviklet seg på følgende
måte: Krongods - 33,28%, benefisert gods - 32,57%, proprietærgods -
31,04%, ogbondegods-3,11%.
50 år senere, i 1750, kan følgende tall settes opp: Krongods - 25,28%,
benefisert gods - 34,08%, proprietærgods - 16,69% og bondegods -
22,13%.
Og i 1800 var eierforholdet slik: Krongods - 1,21%, benefisert gods
35,43%, proprietærgods - 15,22%, og bondegods - 48,14%
På landsbasis var tallene i 1820 følgende: Offentlig gods - ca. 15%
proprietærgods - ca. 20%, og bondegods - ca- 65%.
Det siste året vi tar med for Verdal, er 1850: Krongods - 1,58%,
benefisert gods - 13,42%, proprietærgods - 20,32%, og bondegods -
64,68%.
Seiv om vi ikke har sammenlignet Verdal med landet forøvrig de
samme årene, kan vi allikevel se at det var et annet utviklingsmønster
for Verdal enn landet sett under ett. Blant annet ser vi at det kirkelige
godset stort sett var borte allerede i 1820 i landssammenheng, mens det i
Verdal så sent som i 1850 var mer enn 13%. Det har naturligvis
sammenheng med salget av dette godset, noe som også går frem av listen
over når de benefiserte gårdene ble solgt i Verdal. 1 landssammenheng
var det bare übetydelige rester igjen av proprietærgodsene rundt 1900,
mens det på grunn av Verdalsgodset fremdeles var forholdsvis stort også
i 1900 i Verdal.
Noter.
1 Alle tall loi- Verdals vedkommende er utregnet av Einar Musum.
2 Alle lall loi- resten av landet er hentel Ira NHL s. 144.

----
271 SS-A
----
LITT OM DE BENEFISERTE SKOGENE
Storparten av skogene i Verdal kommer inn under begrepet
almenningsskoger. Til almenningsskogene regner vi også de
almenninger som var i privat eie, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning,
Færs ålmenning, og frem til 1864 også Inns eller Sul ålmenning.
Andre typer skoger er private skoger, kronens skoger og benefiserte
skoger. Alle disse kan stort sett sies å være gårdsskoger. Opprinnelig må
alle gårdsskoger ha vært almenningsskoger. Bakgrunnen for utviklingen
fra almenningsskog til gårdsskog er forklart nærmere i forbindelse med
omtalen av almenningene.
Når det gjelder de private skogene, var disse eiet for det meste av
proprietærer. Men en del var også odelsgods. (Proprietærgodsenes
historie er utførlig behandlet av Musum.)
Kronens skoger var som navnet sier kronens eiendom. Dette kunne
fra først av ha vært krongods allerede i middelalderen. Etter reforma
sjonen ble de sentralkirkelige godsdannelsene overtatt av kronen og lagt
til krongodset, seiv om man lenge beholdt den geistlige benevnelsen på
dette godset. Gods som tidligere hadde tilhørt erkebispestolen ble ofte
kalt Stigtens gods, mens klostergodsene fortsatt hadde navn etter det
klostret de hadde tilhørt. Her i Verdal hadde vi først og fremst Reins
klosters og Bakke klosters gods. De to siste godsdannelsene ble forøvrig
solgt. (Se Proprietærgodsenes historie.)
Igjen står da det benefiserte godset. Med benefisert gods eller benefi
serte skoger forståes kirkens eiendommer. Nå er det altså tale om
kirkens eiendommer etter reformasjonen, og først og fremst lokal
kirkelige eierinteresser. I likhet med de sentralkirkelige og klostrenes
godsdannelser, begynte også denne godsdannelsen allerede i middel
alderen. Da reformasjonen kom, satt kirkene i landet med store
mengder jordegods. Ved reformasjonen ble som nevnt, alt kirkegods
inndratt til fordel for statsmakten, det vil si kongen. Imidlertid ble ikke
det lokalkirkelige godset behandlet likt med det øvrige krongodset, eller
det kirkegodset som var inndratt fra klostre og sentralkirkelige
instanser. Dette siste ble bortforlent eller solgt. Det benefiserte godset med
tilhørende skogområder var skjenket kirkene av privatpersoner. Og ofte
var det bestemte betingelser som fulgte disse donasjonene. Så også etter
reformasjonen ser det ut til at givernes ønsker må ha blitt fulgt og
respektert. ]

----
272 SS-A
----
Det benefiserte godset kan deles inn etter hvilke eiere det var tale om.
Vi har det rene kirkegodset hvor inntektene skulle gå til vedlikehold og
drift av kirkene. Dette ble også kalt fabricagods. Videre var det preste
bordsgodset eller mensalgodset som det også ble kalt. Likeså har vi hospi
talgodset og fattighusets gods. For de to siste er det klart hvem som hadde
inntektene av dem. Når det gjaldt prestebordsgodset, var det vanligvis
prestene som brukte gårdene eller de hadde leieinntekter av dem. 2 Leilen
dingene som brukte disse gårdene, benyttet naturligvis de rettigheter de
hadde når det gjaldt drift av skogen. Og det samme gjaldt også endel
prester. Flere av prestene i Verdal var, som det fremgår av Skogbrukshis
torien, sagbrukseiere, og disse ønsket nok å utnytte de muligheter som
fantes. Følgelig må vi nok kunne anta at en hel del av skogene tilhørende
denne kategorien av gods, også ble hardt beskattet. Men dersom avstand
en til de priviligerte sagbrukene var for lang, må vi kunne regne med at
skogen til en viss grad ble spart. Den var tross alt «fredlyst».
I en lov av 1821 om det benefiserte godset ble det gitt anledning til å
seige slike eiendommer på auksjon så snart de ble bygselledige. Presten
skulle få kompensasjon for tap av inntekter på annen måte. 3 Stor
parten av disse gårdene ble solgt, men unntatt fra salg var de rene
prestegårdene.
Bare for å få et oversyn over hvilke garder det var tale om for Verdals
vedkommende, settes her opp en alfabetisk oversikt over de benefiserte
garder som ble solgt i tidsrommet 1800 til 1900. Vi gjør imidlertid opp
merksom på at det her ikke er tatt spesielle hensyn til om det var skog
gårder det var tale om. Her er alle tatt med enten de hadde skoggrunn
eller ikke. Heller ikke har vi tatt hensyn til på hvilket tidspunkt disse
gårdene kom i kirkens eie. I mange tilfeller skjedde det makeskifter, slik
at kirkens eiendom ikke nødvendigvis behøvde å strekke seg særlig langt
tilbake i tiden. Men disse makeskiftene skjedde for å arrondere jorde
godset, og resultatet ble vanligvis til en fordel for begge parter. I denne
listen er bare tatt med de garder hvor kirken eide hele eller storparten av
gården. Garder hvor kirken bare eide en landskyldpart, er utelatt.
Tallene i parentes viser til hvilket bind og på hvilken side i Verdalsboka
disse opplysningene er hentet.
Auglen prestegard eier Verdal prestebord solgt 1896 (111 s. 369)
Berg » St. Jørgens hus » 1899 (V 725)
(Fattighuset)
Bollgården østre/
søn dre » Verdal prestebord » 1885 (V 528)
Bollgården nordre » Vuku kirke » 1891 (V 532)
Byna » Trondhj. bispestol » 1873 (V 116)
Ekren » Kirkene i Verdal » 1875 (IV 642)

----
273 SS-A
----
Elnes nordre
eier Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» St. Jørgens hus
solgt 1855 (V
» 1888 (V
» 1896 (V
» 1823 (IV
» 1888 (IV
» 1889 (IV
» 1889 (V
194)
Elnes søndre
Flyan
194)
80)
Gjermstad vestre
Gjermstad østre
Gjermstad øvre
Hallan mellom
Hallem nedre
311)
» Trondhj. bispestol
» Trondhj. bispestol
» Verdal prestebord
304)
299)
679)
Trondhj. bispestol
» og Stiklestad kirke
» Trondhj. bispestol
» 1861 (111
387)
Hallem vestre
og Stiklestad kirke
» Stiklestad kirke
» Verdal prestebord
» Vår frue kirke
» 1861 (111
» 1883 (V
» 1855 (V
» 1862 (IV
» 1854 (111
» 1863 (111
» 1877 (111
» 1897 (V
» 1890 (IV
» 1803 (V
» 1875 (V
» 1854 (V
» 1871 (IV
» 1807 (V
» 1836 (111
» 1803 (V
» 1870 (IV
395)
Haugan
Heitlo
104)
713)
Helset
Holme
Huseby
Høen
569)
» Hospitalet
83)
» Stjørdal prestebord
» Beitstad prestebord
» Stiklestad kirke
» Trondhj. bispestol
» Vuku kirke
521)
490)
Jøssås østre
Kirkevuku
Kluken vestre
Kluken østre
Kvelstad
545)
664)
49)
» St. Jørgens hus
» Trondhj. bispestol
» Verdal prestebord
» Vuku kirke
53)
537)
Landfald
250)
Langdalen lille
Lein
135)
» Trondhj. bispestol
» Vuku kirke
411)
Lillegården
Lyng nordre
138)
» Trondhj. bispestol
386)
Markedalsenget
(Presteenget)
Molberg
» Verdal prestebord
» Hallan el. Vinne krk
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Verdal prestebord
» Stiklestad kirke
» 1860 (V
» 1894 (V
» 1856 (V
» 1874 (V
» 1874 (V
» 1845 (V
» 1891 (111
» 1806 (V
62)
660)
Mønnes nordre
Mønnes vestre
Mønnes østre
Nonset
499)
499)
499)
173)
Oklan
584)
Rindsem
Rød
712)
» Domkirkens
prestebord
» 1874 (V
» 1823 (111
» 1857 (111
» 1846 (IV
303)
Råen
Sem
Skei
» Stjørdal prestebord
» Verdal prestebord
» Trondhj. bispestol
» Domkirkens
509)
18)
324)
Skjærset nordre
prestebord
» 1848 (111
503)

----
274 SS-A
----
Skjærset søndre eier Domkirkens
prestebord solgt 1878 (111 503)
Storstad østre/
mellom » Vår frue kirke » 1845 (V 308)
Storstad vestre » Vår frue kirke » 1854 (V 308)
Svinhammer » Trondhj. bispestol » 1882 (111 79)
Søråker » Trondhj. bispestol » 1855 (V 746)
Trygstad Ulle » St. Jørgens hus » 1823 (IV 282)
Trygstad store » Trondhj. bispestol » 1889 (IV 286)
Østnes » Hospitalet » 1828 (V 494)
Foruten disse gårdene er Stiklestad vestre som ble innkjøpt som sådan
i 1896, og Prestegården prestebordsgods. I dag tilhører disse gårdenes
skoger Opplysningsvesenets fonds skoger, og går under navnet Verdal
prestegårdsskog.
Listen viser at en del av disse gårdene ble auksjonert bort før 1850, og
det er grunn til å tro at tilstanden i disses skoger var av samme karakter
som i de øvrige privateide skogene i Verdal rundt 1850.
Men seiv om man altså ser ut til å ha respektert det benefiserte godset
og således de benefiserte skogene til en viss grad etter reformasjonen, er
det allikevel gjennomskinnlig at kongen følte en viss eiendomsrett til
også dette godset etter reformasjonen. Det kan i denne sammenheng
være nok å vise til salget av kirker til private som foregikk her i landet i
1720-årene. Dette ble bestemt ved plakat av 1. august 1721, og både
kirkebygningene med tilhørende jordeiendommer og inntekter ble
solgt. 4 Alle tre kirkene i Verdal, Stiklestad, Vuku og Hallan kirker,
ble solgt i 1723 til Rasmus Ågesen Hagen. 5
Uten at man skal legge alt for mye i dette med «kongelig eiendomsrett»
til det benefiserte godset, kan man i hvert fall slå fast at myndighetene
allerede straks etter reformasjonen følte et visst ansvar for dette godset.
Seiv om det ikke hadde noen praktisk betydning for Verdal etter som
det på den tid ikke eksisterte noe sagbruk i bygda, kan det fortelles at i
1587 skrev kongen til en rekke lensmenn og ba dem avskaffe alle sager
på kongens og kirkenes eiendommer, og ingen geistlige skulle lenger få
tillatelse til å hugge i benefiserte skoger uten til kirkenes og preste
gårdenes husbehov. 6
I 1685 ble dette innskjerpet, og da eksisterte det sagbruk her i Verdal.
Blant annet hadde visepastor Peder Juel og kapellan Erik Schanche
anlagt sager i bygda noe før denne bestemmelsen kom. (Se forøvrig
Musum: Skog- og sagbrukets historie.) Og for at geistligheten ikke skulle
falle for fristelsen til å forsømme sin embedsplikt til fordel for verdslige
interesser, ble det også bestemt at de kun kunne sage tømmer fra skoger

----
275 SS-A
----
de hadde arvet eller hadde bekommet ved giftemål. Å kjøpe tømmer fra
odelsskoger var ikke tillått. 7
Men det var mange andre sagbrukseiere enn prestene. Disse hadde
nordenfjells skaffet seg vidtgående rettigheter i skogene omkring sag
brukene. Her kan vises til hva som er sagt under kapitlet Vera eller
Juldal ålmenning angående rettighetene til Ulvilla sag. Dette daterer seg
fra 1657:
Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig, .
Dette forholdet ønsket Generalforstamtet å få slutt på, og i et brev til
Rentekammeret 29. mars 1740 foreslo man at det ikke måtte utstedes
flere bygselsedler på kongelige almenninger eller benefiserte skoger. I
brevet står blant annet:
Erfarenheden viser det altfor meget hvor lidet de som med bøxel el. saadan art el. paa
andre maader er komne dertil at have usumfructum af kgl. almn. og beneficerede
skove, haver derved været betenkte paa deslige skoves conservation, men dé meget
mere i kort tid har søgt at ruinere og forderve skovene
, man efter allerunderdanigst pligt dog uforgribelig formener, at efterdags ingen
kgl. almindinger eller beneficerede skove mere bliver bortbøxlede eller paa nogen slags
maade tilstaaes nogen derudi at have usus fructus,
Generalforstamtets forslag ble tatt til følge samme år.
Men Generalforstamtet måtte kjempe en to-fronts krig. Samtidig
som det ønsket å bevare skogene mot ødeleggelse, måtte det også passe
seg for ikke å støte kongen på hans kongelige mansjetter. Kongen var
nemlig i konstant pengenød, og en del av hans inntekter kom nettopp
fra skogbruket. Følgelig foreslo Generalforstamtet i 1741 at det hvert år
skulle hugges i kongens og de benefiserte skogene. Naturligvis gikk
kongen med på dette forslaget, og forordningen som fulgte 29. mars
1741 ga slik tillatelse mot at kongen fikk sin inntekt og Generalforst
amtet førte kontroll. I forordningen står blant annet:
Kongens beholdne saa og Kirkers og de geistlige eller andre beneficerede Skove samt
Almindinger skal, efter Skov-Hugst-Frd. 8 Marts 1740, ved dem, som dermed ere
beneficerede eller forlenede, aarlig anhugges, samt det i en aarlig Deel fældte Tømmer
og andre Trælaster (nåar samme tilforn er mærket og Følgeseddel derover meddeelt)
sælges og afhændes imod saadan Recognition og Afgift af hver Sort, som herefter i
Skatte-Frd. derom fastsættes
Dermed klarte Generalforstamtet å få skaffet seg både kongelig
velvilje og kontroll med hva som foregikk i skogene.
Imidlertid var det lettere sagt enn gjort å få gjennomført de nye
bestemmelsene. Det viste seg å være vanskelig å få slutt på sagbruks
eiernes bygsling av skog nordenfjells. Folk fortsatte å søke om bygsel,
og når det kom søknader fra så vidt høye personligheter som justis
råder, var det vanskelig for Generalforstamtet å få Rentekammeret til å
avvise disse. Heller ikke var det lett å få orden på hugsten i de bene
Bind VI A— 18

----
276 SS-A
----
fiserte skogene. Prestene og prestenes bønder var nok til tross
utvisningsbestemmelsene vant til å hugge nærmest som de ville. Først
det ble ansatt nok folk til å føre en noen lunde skikkelig kontroll,
forholdene noe bedre. 8
Noter
1 Sandmo: Skogbrukshistories. 156.
2 NHLs.259f.
3 NHLs. 260.
4 NHLs. 155.
5 Verdalsboka II As. 20.
6 Torgeir Fryjordet: Generalforstamtet 1739-1746 s. 118.
7 Fryjordet: Generalforstamtet s. 119.
8 Fryjordet: Generalforstamtet s. 122.

----
277 SS-A
----
FOGD ARENTS INNBERETNING AV 1749
Imidlertid når det gjelder de enkelte gårders skoger i Verdal, finnes få
beskrivelser av disse fra 17- og 1800-tallene. Dog resulterte General
forstamtets anstrengelser i at fogdene måtte sende inn rapporter om
skogene i deres distrikter. I 1749 sendte fogd Petter Arnet i Stjør- og
Verdal fogderi inn sin rapport om skogenes tilstand i fogderiet. Innled
ningen av hans rapport er gjengitt i kapitlet Bakgrunnen for almen
ningsforretningene og -kommisjonene. Rapporten inneholdt en be
skrivelse av sagbrukene, almenningene, og skogene forøvrig. Sag
bruksbeskrivelsene er tatt med i skog- og sagbrukshistorien.
Almenningsbeskrivelsene er tatt med under de respektive almenningene.
Vi gjengir her beskrivelsene av de enkelte gårders skoger slik de står i
Arnets raport, samt hans beskrivelse av proprietær- og selveierskogene.
KONGENS OG DE BENEFICEREDE GAARDERS SKO WE
Neder Hallem, Kongen tiihørende, Skowen bestaaende af Gran till fornøden Huus
tømmer, Gierde Fang og Brende weed, samt maadel Saw Tømmer, som er Bøxlet till
Houckaae Saug, den eene part af Skowen ligger strax wed Gaarden, og den 2den part i
Sætter Marken til Fælletz med Gaarden Forbrigt, den første part streckende sig i
Længden og Bredden 1/16 Miil og den 2den part i Længden og Bredden 1/8 Miil.-
Lehn - Lector Beneficeret - i Skowen som er Bøxlet til Houckaae Saug, bestaaende
af Gran og nogle Enkelte Fuhrue Træer, till Gaards fornødenhed, og Lidet Saug
Tømmer -, den eene part af Skowen, hiemme wed gaarden, strecker sig i Længden fra
Sør till Nord 1/16 Miil og i Bredden fra Wester til Øster 4: Mæhlinger, den 2den part i
Gaardens Sætter fra Søær till Nord 1/16 Miil og i Bredden fra Wester til Øster 1/4
Miil.
Neder Hallem i Halle Annex, Kongen tiihørende, Skowen bestaaende af Gran till
fornøden Huus tømmer Ski-hug og Brendeweed, i Længden fra Øster till Wester 18
Mæhlinger og i Bredden fra Sonden till Nord 8 Mæli:
Schiørdahl, Stichelstad Kirke Beneficeret, Skowen bestaaende af Smaae Gran till
Gierde Fang og Brendeweed fra Sør till Nord 1/16 Miil og ligesaa fra West: til øster.-
Rindsemb. Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen af Smaae Gran bestaaende till
hdet Ski-hug og Brendeweed fra Sør till Nord 10: og fra Wester till Øster 80 stenger a 8
all: lang.-
Østwold. Lector Beneficeret - har ingen Skow, uden lidet Myhr Kratt og Smaae
Busker. - till lit Skihug og Brendeweed.
Mindsaas Kongen tiihørende - har ingen Skow, uden lidt Older Kiær.-
Hedtloe Wærdahls Præsteboel Beneficeret - Skowen bestaaer aff Smaae Gran og litt
Older till Brendeweed - fra Wester till Øster 100 de og fra Sør till Nord 60. stenger a 8
all.
Flaatten. Kongen tiihørende. Skowen bestaaende af gandske Smaae Gran, samt
Bircke og Older teller fra West till Øst 100 de og fra Sør till Nord 40 stenger a 8 all.

----
278 SS-A
----
Maritwold. Capellanen till wor Frue Kirke Beneficeret Skowen bestaaer af nogen
Smaae Gran Teller till lit Skihug og Brendeweed.
Rejten wor Frue Kirke Beneficeret - Skowen bestaaer af Smaat Gran og Birke Kratt
fra West til Øst 200 de og fra Nord till Sør 20 stenger a 8 all:-
Schierset Pastor till Dom Kirken Beneficeret. - Skowen bestaaende af Smaae Furue
og Older Krat fra West til Øst 143: og fra Sør till Nord 90 stenger a 8 all:-
Qwamb, Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af lidet gran till Skihug og Brende
weed fra Nord till Sør 1/16 Miil, og fra Wester till oster ungefehr 10 Mæhlinger.-
Aackull, Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af lidt Gran till Brendeweed og
Skihug. - Fra West till øster 60 og fra Sør till Nord 120 stenger a 8 all:-
Over Hallum, den eene Gaard Beneficeret Stichelstad Kirke og den 2dr Gaard
Kongen tilhørende - Skowen bestaaer af Older og Gran till Skihug og Brendeweed,
samt lidet Huustømmer, som disse Gaarder har fælletz med hin anden fra Wester till
øster 300, og fra Sør till Nord 200 de Stenger a 8 allen Lang.-
Aackerhuus Kongen tilhørende. Har ingen Skow, uden lidt Ener Kiær fra West till
øst 8: og fra Sør till Nord 12: Stenger a 8 all:-
Winnie, Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till for
nøden Brendeweed og skihugst, fra West till øster 180: og fra Sør till Nord 34 stenger a
8 all:
Kieren Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af noget Smaae
Birke samt gran till Brendeweed og Skihugst fra West: till Øster 55: og fra Sør till
Nord 150 stenger a 8 all: - .
Rafloen. till Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaer af Gran till fornøden
Brendeweed, Skihug og Huustømmer fra Westen till øster ungefehr 1/3 Fierding og
fra Sør till Nord 12 Mæhlinger. -
Fæbye. Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af Older og Gran til Brendeweed og
Gierdefang, fra Sør till Nord 3 Mæhlinger og ligesaa fra Wester till Øster. -
Roswold Gaarderne Lector og Fattighuuset Beneficeret, samt 1 part Kongen til
hørende - har fælletz Skow som bestaaer af Older Ener Kratt og Smaae Tæller till lit
Brændeweed fra Wester till øster 300 de stenger og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: -
Næstwold Gaarderne. Beneficeret Lector, Wcerdals Presteboel og Pastor till Dom
Kirken har fælletz Skow, bestaaende af Smaae Gran fra West: till øster 150: og fra
Sør till Nord 30 stenger a 8 all: -
Nordberg. Kongen tilhørende, har Fælletz Skow med den 2den Nordbergs Gaard.
bestaaende af Ener Kratt og nogle Gran Teller fra West: till øster 12 stenger a 8 all: og
ligesaa fra Sør till Nord. -
Sørhoug. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Furue Teller fra Wester
til Øster 150: og fra Sør till Nord 108: stenger a 8 all: -
Huusebye. Størdals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till
Brendeweed og Ski-hugst fra Wester till Øster 6 Mæhlinger og fra Sør till Nord
ungefehr 8 Mæhlinger. - .
Modberg - Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Smaae Bircke Kiær
- fra Wst: till Øster 20: og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: -
Øfschinds Gaardene. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt
fra Wester till Øster 30 og fra Sør till Nord - 10 stenger a 8 all: -
Ower og Neder Hage Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt
till Brendeweed, fra West till øster 90: og fra Sør till Nord 20 stenger a 8 all: -
Landfald - Wcerdals Præsteboel Beneficeret. Skowen som bestoed af Lidt Smaae
Older fra West: till Øster 30: og fra Sør till Nord 5 stenger a 8 all: er wed det afwigte
aar skeede Stoore Jord fald gandske afslaaet og owerskyllet. -
Østnes. Hospitallet Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran till Brende weed og
Skihugst fra Wester till øster 8 Mæhlinger og fra Sør till Nord 9 a 10 Mæhlinger.
Wester Grunde. Ste Chatharina Præbende Beneficeret. Skowen bestaaende af Lidt

----
279 SS-A
----
Smaae Older og Gran till Brendeweed, fra West: till Øster 45: og fra Sør till Nord 80
stenger a 8 all.
Storstad. Wor Frue Kirke Beneficeret. Skowen bestaaer af Gran till fornøden Huus
tømmer Skihug og Brendeweed fra Wester till øster 1/8 Miil og ligesaa fra Nord til
Sør. -
Tilder. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran till førnøden Skihug og
Brendeweed, fra Wester till øster 500 de og fra Sør till Nord - 200 de stenger a 8 all: -
Falloen. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af ener Krat og Smaae Gran till lit
Brendeweed fra Wester till Øst: 1/16 Miil og fra Nord till Sør nesten 1/4 Miil. -
Sundbye. Kongen tilhørende. Denne Gaard har flletz Skow med Sundbye Ole
Baardsen og Gaarden Wester Sundbye bestaaende af Gran till Skihug og Brendeweed
fra West till Øster - 110: og fra Sør till Nord 300 de Stenger a 8 All:
Jermstad Lector og Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaende af lit Smaae Older
fra West til Øst: 50: og fra Sør til Nord 30 stenger a 8 All: -
Schraawe Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Brendeweed og
Gierdefang, fra West til øster 100: og fra Sør till Nord - 50 stenger a 8 all: -
Lille Trøgstad. Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaende af lidet Gran og
Smaae Furue Teller till Brendeweed i Længden Nord Øst ungefehr = 20 Mæhlinger og
i Bredden Sydwest 8 Mæhlinger.
Krogh Wærdahls Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af gran till fornøden
Brendeweed og Skihug, fra West: till Øster 5 a 6 Mæhlinger og fra Sønder til Nord =
3 Mæhlinger. -
Oppem. Stichelstad Kirke Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran till fornøden
Ski-hug og Brendeweed fra West till øster - 3 Mæhlinger og fra Sør till Nord 1/8 Miil. -
Østgaard. Lewanger Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till fornøden
Huustømmer Giærdefang og Brendeweed fra West: till Øster 1/3 fierding og fra Sør
till Nord 1/2 fierding.
Hie/de. Hospitallet Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran fra West: till Øster
18, og fra Sør till Nord 72 stenger a 8 all.
Mønnes Gaardene. Beneficeret Wærdals Præsteboel og Fattighuuset har fælletz
Skow, som bestaaer af Gran og Older, fra West: til Øster = 16 og fra Sør till Nord =
30 Stenger a 8 all: -
Præstegaard. Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran til Ski hug og Brende
weed, fra Wester till Øster-60: og fra Sør til Nord = 58 stenger a 8 all: -
Hougen. Stichelstad Kirke Beneficeret. har fælletz SkOw med gaarden Biørstad,
som bestaaer af Gran fra West: till Øster 40: og fra Sør till Nord 50 stenger a 8 all: -
Klug. Woche Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till fornøden Skihugst
og Brendeweed. fra West: till Øster 60: stenger a 8 all: og fra Sør till Nord Vi Fierding.
Kuustad. Fattighuuset. har fælletz Skow med Woche Gaarderne hwis beskaffenhed
her efter skal forklares. -
Elnes Wærdals Præsteboel Beneficeret, Skowen bestaaende af Gran till Huus
tømmer, Skihug og Brendeweed fra Wester til Øster Vi Fierding og fra Sør till Nord
1/3 fierding. -
Axnes. Kongen Beneficeret. Skowen bestaaende af gran till fornøden Huus tømmer.
Ski hug og Brendeweed, fra West: till Øster 600: oe fra Sør till Nord 300 de stencer a 8
al:-
Slapgaard. Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af Eener Kral og Smaae Older fra
West: til Øster 20: og fra Sør til Nord 12 stgr:
Woche. Pastor till Doni Kirken Beneficeret. - har fælletz Skow med Gaarden
Kuustad, bestaaende af gran og older fra West: till Øster 100 de: og fra Sør till Nord 70
stenger a 8 all:
Klug. Wærdals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af gran fra West: til!
Øster 50: stenger og fra Sør till Nord 200 de a 8 all:

----
280 SS-A
----
Lille Jermstad. Kongen tilhørende, har ingen Skow, uden lidt Myer Kratt. -
Snausen. Kongen tilhørende, Skowen bestaaende af gran till fornøden Ski-hugst og
Brendeweed, fra West: till Øster = 6 Mæhlinger, og ligesaa fra Sør till Nord. -
Lille Langdahl. Woche Kirke Beneficeret, Skowen bestaaende af Gran og Smaae
Furue teller till fornøden Ski hugst og Brendeweed - fra West: till Øster Vi fierding og
fra Sør till Nord 1 fierding.
bergs Gaarderne Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Gran, med nogle Smaae
Furue. fra West till Øster 116: og fra Sør till Nord 203: stenger a 8 all: -
Over Stichelstad Kongen tilhørende. - Skowen bestaaer af gran till noget Ski hug og
Brendeweed fra West: til Øster 50: og fra Sør till Nord 40 stenger a 8 all: -
DRA GOUNQVAR TERERNE —
Øster Stickelstad Kongen tilhørende, Skowen bestaaer af gran Feller og Older Kratt,
fra West till østen 160: og fra Sør till Nord 60 stenger a 8 all: -
Øster og Wester Ydse Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt Gran till
Brende weed og Skihug 5 a 6 Mæhlinger i Længden og Bredden. -
Soelberg. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran till noget Huustømmer,
Skihug og Gaarde behow 1/3 fierd: i Længden og Lige saa Breed. -
Jødsaas. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt gran till Gaarde behov, af -
14 Mæhlinges Længde og Bredde.
Øster Hielde. Kongen tilhørende, Skowen bestaaer af gran til Gaards fornødenhed
fra West: till østen 200 de og fra Sør til Nord 300 de stenger a 8 allen.-
Wester Hielde. Kongen tilhørende Skowen bestaaende af gran till Gaardens for
nødenhed, fra West: till Øster 201: og fra Sør till Nord 302: stenger a 8 all:-
Wester Steene. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran som mesten er ud
huggen, till Skandse Bygningen. Det øfrige till Gaards Nytte fra West: til øster 16
Mæhlinger og fra Sør til Nord Vi fierding.-
Byenne. Kongen tilhørende. - Skowen bestaaende af Lidt gran till Huus behov i
Længden Vi fierding og 6: Mæhling i Bredden.
Stueschind. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Gran og Kiær, fra
West: till øster 40: og fra Sør till Nord 100 stger a 8 a:
Eckloen. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt fra West: till
Øster 20: og fra Sør till Nord 30 stgr a 8 a:
Bye Gaarderne. Kongen tilhørende. Skowen bestaaer af Lidt gran till Skihug fra
West: till øster 150: og fra Sør till Nord 100 stenger a 8 Allene.-
Øster og Wester Schraawe. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt Gran till
Skihug og Brendeweed. fra West: till Øster 73: og fra Sør till Nord 204 stenger a 8 all:-
Heldset. - Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af lidt gran till fornøden Huus
tømmer, Ski-hug og Brendeweed fra West till Øster 200 de stenger a 8 all: og fra Nord
til Sør 600 stenger.
Hofstad. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran til Huustømmer, Ski-hug
og Gaarde behow 1/16 Miil i Længden og half saa Breed.-
Mochwold, der udj Wær dals Præsteboel Beneficeret. som har fæletz Skow med de
øfrige opsiddere som Seif Eyere, bestaaende af Gran till Lidt Huustømmer, Ski hug og
Brendeweed, fra West: till øster 100 de og fra Sør till Nord stenger a 8 a:
Holme Hospitalet Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran, till Brendefang og
Gaards fornødenhed, 8 Mæhlinger i Længden og Ligesaa i Bredden.-
Semb. Skowen bestaaende af older Kier fra West till Øster 24 og fra Sør till Nord: 10
stenger a 8 all: Lector Benefic:
Raaen Stordals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Lidt Skihug
og Brendeweed - 6 Mæhlinger i Længden og Ligesa i Bredden.-
Sande Hospitallet Beneficeret. Skowen af samme beskaffenhed som under Raaen er
meldt.-

----
281 SS-A
----
Over Sende Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huustømmer og
Gaards behov, fra West: till Øster Vi fierding og fra Sør till Nord 100 de stenger a 8 all:
Bjørgum Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huus
tømmer og Gaards behov Vi fierding Lang, og Fierde parten saa Breed.-
Røed. Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huus
tømmer og Lidt Saug Tømer samt till Gaards behov Vi fierding i Længden og 1/3 del
fierding i Bredden.-
Norder Lyng. Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Smaae gran og Older Kiær,
till Lidt Huusfornødenhed fra West: till øster - 26: og fra Sør till Nord 15 stgr a 8 all:
Stor Trøgstad. Lector Beneficeret. Skowen som bestoed udj gran till Ski hug og
Brende weed, er wed det afwigte aar skeede Stoore Jordfald, gandske bortkommen.-
Jermstad. Kongen tilhørende og for den halwe part Lector Beneficeret. Skowen
bestaaende af Lidt Gran till Brende weed 1/10 Miil i Længden og 3 Mæhlinger i
Bredden.-
Dette er da den eftterrettning, Jeg med stooer møye og beswær, har faaet samlet,
andgaaende Skowene under Kongens og de Beneficerede Gaarde; og hworaf eendel
endnu mangler, som dog, om wedkommende derom hafde gifwet underrettning, er af
samme Beskaffenhed, som de ofrige Specificerede Gaarder; Men alskiønt Jg nu
saaledes Specialiter har forklaret newndte gaarders Skowe; Saa er det dog saa langt fra
at Jg kand Debitere samme Rigtighed, som om same Gaarders Skowe kunde tages i
wirkl: øyesyn, da jblandt een Stooer mislighed skulle findes at wære af wedkommende
wed andgifwelsen begaaet. - Nu mangler da for det
3die
PROPRIETAIRE OG SEL V-EIERE GAARDERS SKO VE.
Derom kand Jg icke gifwe nogen Speciell forklaring, og hwilket at samle, will blifwe
et swært og Stoort arbejde saasom disse Gaarder er well 3 dobbelt saa mange som
baade Kongens og de Beneficerede Gaarder i Fogderiet; og nåar med saadan eftter
rettning, om disse Gaarders Skowe med nogen møye og beswærlighed, fra wed
kommende Opsidder war indhendtet; Som wille dog samme icke blifwet Mindre mislig
og u-Rigtig, end mange af Kongens og de Beneficeredes, eftter foranmeldte for
klaring. Jmidlertiid som disse Gaarder, med Kongens og de Beneficerede Gaarder, er
blandtom sin anden, og mange af disse med hine hafwer Fælletz Skow - Saa kand i
almindelighed her giwes samme Beskrifwelse ower alle Disse Gaarders Skow, som i
særdelished er giwet wed Kongens og de Beneficerede Gaarders Skowe; Nembl: at till
Endel gaarder ingen Skow findes, til Eendel Gaarder Skow till Brendewed, till nogle
Gaarder, Skow till Brendeweed og Skihugst, og till den mindste Deel af Disse Gaarder
Skow, baade till Skihug og Brendeweed, saawelsom Huus og Saw Tømmer, - dog
findes wed Proprietaire og Seif Ejer Gaarderne, særdelis De som Grændser till Fields,
og i Markerne hist og her, er beliggende, meere og bedre Skow, end till Kongens og de
Beneficerede Gaarder, saasom disse Gaarder, i hendseende till Skowen fra Kongen er
blewen Kiøbt, da de andre som ingen Skow hafwer og icke ligger begren wed Sawerne,
som u-Soldt er tilbage. -
Denne beskrivelsen av Arnet kan knapt sies å være spesielt fyldest
gjørende, seiv om han med stooer møye og beswær hadde samlet inn disse
opplysningene. For enkelte gårders vedkommende ser det ut til at man
har vært nøyaktig med oppmålingen av skogen, mens for andre må det
være tilfeldige mål som er oppgitt. Vi skal imidlertid ikke gå nærmere
inn på forholdene for den enkelte gard. Rapporten kan stå som et
interessant eksempel på hvordan man så på slike forhold på 1700-tallet.

----
282 SS-A
----
Dog skal vi forklare noen av de lengdemålene som er brukt. 1 1 mil er
det lengste målet som er brukt. På 1700-tallet før det metriske systemet
ble innført, ble en norsk landmil regnet for å være 18.000 alen lang.
Dette tilsvarte 11,3 kilometer. Imidlertid ble i praksis en mil regnet for å
være noe kortere i skogs- og fjellterreng. Dermed står vi overfor det for
hold at en mil her trolig var noen lunde like lang som en mil i det
metriske systemet.
Man kunne dele en mil i mindre deler, og en vanlig deleenhet var
fjerdingen. Som navnet sier, utgjorde den 1/4 mil.
Det målet som er brukt flest ganger, er stang. I de tilfellene hvor stang
er brukt, står det også at den var på 8 alen. For å finne lengden på en
stang, må vi først finne ut lengden på en alen. Dette lengdemålet er et
gammelt norsk begrep som ble brukt allerede i middelalderen. Men
lengden har variert noe. Ved forordning av 1. mai 1673 ble en alen satt
til 2 rhinlandske fot, hvilket svarte til 0,628 meter. Dette stemmer for
øvrig med at en mil på 18.000 alen utgjorde 11,3 kilometer. 1 stang
tilsvarte som vi har sett, 8 alen, hvilket igjen var 5,024 meter. Et slikt
stangmål ser imidlertid ikke ut til å ha vært alminnelig. I Trøndelag var
1 stang lik 2,214 meter. Dette ble kalt favn. Denne uvanlige stang
lengden som her ble brukt, er trolig forklaringen på at Arnet i hvert
enkelt tilfelle presiserte at den var på 8 alen.
Begrepet mæling er vanskeligere å plassere inn i dette bildet. Normalt
ble dette brukt som arealmål. Det var da et areal på 14 x 14 stenger. Her
kan det imidlertid ikke være tale om samme lengden på en stang som
ovenfor. Her var en stang lik Vh alen. Denne stangen ble regnet for å
være tilsvarende 2,214 meter, seiv om dette er noen få centimetre mer
enn det vi ville ha fått om vi brukte målet 0,628 meter på en alen. Det vi
nå kommer frem til, er at flatemålet mæling må ha vært på vel 950
kvadratmeter. Herav kommer begrepet mål inn. Når man i denne
beskrivelsen brukte mæling som lengdemål, må vi kunne anta at det var
tilsvarende lengden av siden på en mæling. Ved å bruke stanglengden
2,214 meter og 14 slike stenger langs en mælingside, skulle dette bli
30,996 meter eller ca 31 meter.
Malene i denne forklaringen er oppgitt til millimeters nøyaktighet.
Men vi må ikke overføre så nøyaktige tall til de oppgitte mål i beskriv
elsene. Vanligvis ser vi at de korteste måleenhetene også blir oppgitt i
runde tall. Bare sjelden står et så nøyaktig tall som for eksempel 12
stenger. Men når så disse forbehold med hensyn til nøyaktigheten er
tatt, får vi allikevel et tilnærmet størrelsesbilde av skogstrekningene.
Men det er klart at jo større et skogområde var, jo større unøyaktighet
gjorde seg gjeldende.

----
283 SS-A
----
I forbindelse med almenningene har vi beskrevet hvordan områdene
mellom gårdene fra først av var almenninger. Etter hvert vokste gårds
områdene seg inn på almenningsområdene. Dette skjedde ikke som
følge av brudd på eksisterende regler, men mer som følge av en gradvis
utvikling hvor gårdene som følge av naturlig bruk innenfor de almen
ningsområdene som lå nærmest vedkommende garder, fikk hevd på
disse områdene. Fra først av var det jo også mer enn nok av både skog
og plass å ta av. Hvor gammelt begrepet «gårdsskog» er, er vanskelig å
si. Men stort eldre enn fra 1600-tallet kan det ikke være her i Verdal.
Før den tid betydde ikke skogen annet enn mulighet til å skaffe seg ved
og materialer til husbygging og gjerder. Men da sagbruket ble innført,
steg skogen i verdi, og det ble viktig å få fastslått hvor grensene gikk. De
første til å forstå betydningen av dette, var proprietærene, og det er
også interessant å legge merke til at de gårdkjøpene de foretok, for det
meste dreide seg om utkantgårder med til dels store tilliggende skog
områder. De tidligere store godseierne, vanligvis kirkelige instanser,
hadde sine eiendommer i de garder som tidligere hadde hatt størst verdi,
nemlig garder som ga høy landskyld. Og landskylden ble betalt i gardens
produkter, så som korn, huder og smør.
I rettsprotokollene fra 1700-tallet finnes mange eksempler på grense
fastsettelser. Ofte gikk slike grensefastsettelser for seg på fredelig vis,
men ofte måtte det en prosess til. Tidligere hadde flere av gårdene felles
utmark. Sameie var et vanlig forhold, og enda så sent som i 1749 går det
frem av fogd Arnets beskrivelse at noen av de offentlige eide gårdene i
Verdal hadde fælletz Skow. Men den sterkere utnyttelse av skog og
mark førte til at sameie mellom to eller flere garder ble oppløst i særeie
for hver gard.
Imidlertid vil det føre for langt å gå systematisk igjennom alle retts
protokollene som finnes for Verdal fra 1700-tallet og utover for å finne
når grensene for den enkelte gard ble fastsatt og beskrevet. Det vil også
sprenge rammen for denne fremstillingen.
Allikevel skal det her vises til en grensebeskrivelse som ble foretatt i
1801 mellom gårdene i Sul. Den gir en temmelig nøyaktig beskrivelse av
hvor langt skogområdene strakte seg for hver gard. Jorddrotten det var
tale om, var den daværende eier av Verdalsgodset, Tonning.
(Beskrivelsen følger under Kilder.)
Noter.
1 Opplysningene om lengdemål er hentet fra NHL s. 11 f, 90, 229, 233,
318.

----
284
----


----
285 SS-A
----
De offentlige gårdene nevnt avfogdArnet i 1749
1. Neder Ha Hem, 2. Lehn, 3. Neder Hatlem i Halle Annex, 4. Schiørdahl,
5. Rindsemb, 6. Østwold, 7. Mindsaas, 8. Hedtloe, 9. Flaatten, 10.
Maritwold, 11. Rejten, 12. Schierset, 13. Qwamb, 14. Aackull (Oklan), 15.
Over Hall wn (Hallem), 16. Aackerhus, 17. Winnie, 18. Kieren, 19. Raf loen
(Ravlo), 20. Fæbye, 21. Roswold Gaarderne, 22. Næstwold Gaarderne, 23.
Nordberg, 24. Sørhoug, 25. Huusebye, 26. Mod berg (Mol berg), 27.
Øfschinds Gaardene (Auskin), 28. Ower og Neder Hage, 29. Landfald, 30.
Østnes, 31. Wester Grunde, 32. Storstad, 33. Tilder, 34. Falloen (Follo),
35. Sund bye, 36. Jer ms tad, 37. Schraawe (Skrove), 38. Lille Trøgstad, 39.
Krogh, 40. Oppem, 41. Østgaard, 42. Hielde, 43. Mønnes Gaardene, 44.
Præstgaard, 45. Hougen (Haugan), 46. Kl ug, 47. Kuustad (Kuls tad), 48.
Elnes, 49. Axnes, 50. Slapgaard, 51. Woche (Vuku), 52. Kl ug, 53. Li Ile
Jermstad, 54. Snausen, 55. Lille Langdahl, 56. Bergs Gaarderne, 57. Over
Stichelstad, 58. Øst er Stichelstad,s9. Øs ter og Wester Ydse, 60. Soelberg,
61. Jødsaas, 62. Øster Hielde, 63. Wester Hielde, 64. Wester Steene, 65.
Byenne (Byna), 66. Stueschind (Stuskin), 67. Eckloen, 68. Bye Gaarderne,
69. Øster og Wester Schraawe (Skrove), 70. Heldset, 71. Hofstad, 72.
Mochwold (Mikvold), 73. Holme, 74. Semb, 75. Raaen, 76. Sande (Sand),
77. Over Sende, 78. Bjørgum (Bjørgan), 79. Røed, 80. Stor Trøgstad, 81.
Jermstad.

----
286 SS-A
----
PR OPRIETÆR GODSENE
PROPRIETÆRGODSENES HISTORIE I VERDAL
GJENNOM 200 ÅR.
A v Einar Musum
Gårdene som er avbildet i Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år, er et
utvalg av de garder som er nevnt i teksten. Men de fleste av dem var enten i sin helhet eid
av en godseier, eller godseieren eide så stor part at han hadde bygselretten. Med bygsel
retten forståes den rett at han kunne bestemme hvem som skulle være leilending, og at han
mottok bygselavgiftene. Ofte kunne det være mange medeiere i en gard. Alle disse hadde
rett til så mye landskyld som eiendomsparten tilsvarte. Men landskylden var ganske hardt
beskattet. Det var derimot ikke bygselretten. Bygselavgiftene kom derfor til å bli leieinn
tekter i tillegg til landskylden. Førstebygselen var den største. Men forholdet ble fornyet
hvert tredje år med tredjeårstake eller som det her i Trøndelag ble kalt, landbohold. Dette
ga regelmessige inntekter til den bygselrådige.
Dette er bakgrunnen for at det er tatt sikte på også å få med bilder av garder som man
var bygselrådig over. Som denne historien vil vise, gikk mange garder gjennom det ene
godset etter det andre. Av praktiske grunner er derfor bildene spredt utover. Plasseringen
av bildene er således ikke noen indikator på godsenes størrelse. Heller ikke har
plasseringen noen sammenheng med tidspunktet for når vedkommende gard kom inn i det
ene eller det andre godsets besittelse.
Av forståelige grunner er bildene av gårdene fra vår tid. Bare de færreste har i dag
bygninger som skriver seg fra godseiertiden. Men i de aller flestes tilfelle er beliggenheten
av husene på gården den samme i dag som for flere hundre år siden. Men bildene kan ikke
gi noe inntrykk av den enkelte gards relative verdi i godseiertiden. Flere garder har siden
den tid blitt delt opp i mindre parter. Uten at det er tatt spesielle hensyn til det, har vi her
prøvd å plukke ut et bilde av hovedbølet, det vil si den eldste av delingsproduktene. Andre
garder har kommet bort. Lyngasen, for eksempel, eksisterer ikke lenger. Der finnes i dag
bare tomten etter den opprinnelige gården. Men navnet finnes i hvert fall igjen. Nordberg
derimot eksisterer knapt nok i navnet en gang. Storparten av denne gården er blitt utlagt
til boligområder, og av en eller annen merkelig grunn ble ikke gårdsnavnet beholdt på
dette boligområdet. Derimot ble et fremmed navn, Ydsedalen, satt inn. Husene på
Nordberg står ikke lenger, og dessverre finnes det heller ikke noe bilde av den gamle
gården. Dessuten ble en hel del av de gårdene som er omtalt her, ødelagt av Verdalsraset i
1893.
Valget av bilder har væri avhengig a\ liva som kunne fremskaffes. En hel del a\ bildene
er fotografert a\ Widerøe's Flyveselskap A/S. Disse er merket med årstallene 1953, 1954,
1961 eller 1962. Alle disse tilhører na Verdal lokalhistoriske arkiv, Verdal kommune.
INNLEDNING
Praktisk talt all jordeiendom i tiden omkring 1600 var samlet i store
offentlige gods, krongods eller benefisert gods. Antallet av selveiere var
forsvinnende, omsetningen av jordegods likesa; den innskrenket seg til

----
287 SS-A
----
makeskifter mellom de store gods og øket ikke selveiernes tall. Først ved
at kronen i midten av 1600-årene begynte å realisere sine eiendommer,
skaptes det vilkår for utviklingen av en selveiende bondestand. Dog
skjedde ikke dette med en gang: Det dannet seg en godseier- eller
proprietærklasse, som oppkjøpte krongodset, og fra hvem så gårdene i
tidens løp enkeltvis gikk over i bønders eie. Derfor blir proprietærgods
enes historie praktisk talt historien om jordegodsets omsetning i det
tidsrom av ca. 200 år, hvori bøndene utviklet seg fra leilendinger til
selveiere. Det er denne, som i det følgende skal meddeles for Verdals
vedkommende.
Allerede i begynnelsen av 1600-årene eiet byborgere jordegods i
bygden; men det var ganske übetydelig. Således anføres i lensregnskapet
for 1611 følgende «borgere som haffuer jordegoudtzs paa
landtzbygden»:
Svend Andersson: i Rusgaarden i Skogn, Hallem og Jøsaas i Værdalen
tilsammen 5 spand.
Lussi Kristofer Olssøns: i Lyng 2 Vi spand.
Beret Olsdatter: i samme gaard 2 øre.
Hr. Jon i Hospitalet: i Reppe 2 Vi sp. 1 øre
Altså ganske forsvinnende — i Verdal muligens tilsammen i det
høieste 8 spand eller ca. et par prosent av bygdens samlede skyld, og det
vokste ikke noe på denne tid — 1620 var det bare 7 spand 1 ørtug,
fordelt på 5 eiere, mens det for hele «Stjørdals len», d.v.s. Stør- og
Verdals fogderi var 24 spand 1 ørtug. Byborgerne spillet altså ennu
absolutt ingen rolle som eiendomsbesiddere i bygden.
(Ovennevnte Svend Andersson var i 1620 borgermester i Trondheim.)
1 disse forhold inntrådte i 1630-årene en forandring, idet byborgere
og embedsmenn i større utstrekning begynte å slå under sig jordegods.
Grunnen var den sterkt voksende trelastutførsel og derav følgende høie
priser på skogen.
I løpet av 1630-årene har iallfall tre godseiere begynte å samle
jordegods i Verdal, nemlig Lars Bastiansen Stabel, Anders Helkan og
Mads Pedersen. Deres godser i bygden var dog ganske små, og de skilte
seg siden ved dem.
Lars (Laurtits) Bastiansen Stabel var fogd over Stjørdals fogderi.
Han eiet jordegods både i Stjørdalen og Inderøens fogderier, og det ser
ut til, at det vesentlig bestod av tidligere bondegods. Hverken kronen
eller kirken realiserte dengang noen eiendom uten ved makeskifte. Hans
eiendommer i Verdal, som må være erhvervet i løpet av 1630-årene,
bestod av:
Overholmen osp 2 øre 16 mkl med bygsel over Vi sp
Hellan 1 sp 1 øre 6 mkl

----
288 SS-A
----
Tromsdal 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Lille Longdal osp 1 øre 12 mkl med bygsel i 2Vi øre
Storstad 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel i 1 sp 2 øre 2 mkl
Hellan 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Volden osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Stuskin osp 0 øre 20 mkl uten bygsel
Eklo osp 0 øre 16 mkl uten bygsel
tilsammen 6 spand 1 øre 22 marklag.
Det var altså ikke noe stort gods og heller ikke lå det samlet. Han
benyttet det derfor til å arrondere sitt gods i andre bygdelag ved make
skifte: Overholmen, Hellan, Tromsdal, Lille Longdal, Volden og
Stuskin tillike med endel garder på Inderøy, i Skogn og i Åsen make
skiftet han til Kroneri mot endel garder i Meråker. Storstad tillike med 2
øre i Støre i Skogn makeskiftet han til Frue kirke mot Leangen på
Strinda og Hellan til Trondhjems hospital mot Persaunet på Strinda.
Makeskiftebrevet er utstedt av Oluf Parsberg til Jernet,
befalingsmann over Trondhjems len og Jemtland, datert Trondhjems
gard 29. september 1639 og har fått kongelig konfirmasjon, datert
Haderslevhus 6. mars 1640.
Anders Jensen Helkan var født i 1599 i Århus, borgermester i Trond
hjem, død i 1662. Han var i 1619-22 skriver hos kansler Kristen Friis,
fulgte i 1622 med mag. Peder Schjelderup til Trondhjem og blev hans
fogd i Nordland, var imidlertid Jens Juels og Oluf Parsbergs fogd i
Herjedalen i 5 år (1627-31). I 1640 var han «Kongelig Majestæts tolder
udi Trondhjem». Han eiet i slutten av 1630-årene noen få garder og
gårdparter i Verdal, som også rimeligvis før hadde bært bondegods,
nemlig:
Holmen 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over hele
gården, 2 sp
Reitan osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Fikse osp 0 øre 16 mkl uten bygsel
Jermstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
tilsammen 1 sp 2 øre.
Disse garder tillike med Mo i Stjørdal makeskiftet han i 1640 til
Kronen mot Selsbak på Strinda med tilhørende seter, som efter ham
kalles Helkanseter. Makeskiftebrevet er av 8. februar 1640 og har
kongelig konfirmasjon av 6. mars samme år.
Mads Pedersen var i 1637 sorenskriver i Strinda. Han bygslet dette år
kronens gard Hommelviken med underliggende sagbruk. I 1639 var han
blitt «skriver på Trondhjems gard», d.v.s. stiftamtsskriver. Han bygslet
det år et kronen tilhørende sagbruk i Gauldal. Samme år fikk et

----
289 SS-A
----
konsortium, hvori han var deltager, privilegium på å anlegge kopper
verker i Singsås og Skjørn, og sammen med berghauptmann Otto Lorck
fikk han privilegium på å anlegge et salpeterverk i Hommelviken. I 1640
fikk han sammen med fogden i Strinda, Anders Mikkelsen, bevilling på
et stykke på 1 Vi spand av «Trondhjems bys plass og rydningsland
mellom Papegøiestangen og Ilen», og samme år fikk han Alstadhaug
kirketiende, fordi «han med langt videre umage og bekostning end som
hans formænd med hans aarlige lange og besværlige reise til Danmark
med Kgl. Majestæts regnskaber at forklare beværget (o: besværet) er»,
samt for sin befatning med «Kgl. Majestæts bergverks bruk, som endnu
(Gud være lovet) daglig tiltager og hannem jo længere jo større umage
og besværing foraarsager». For dette sitt arbeide hadde han tidligere
bare hatt en prebende, som årlig kunne innbringe 60 rdl.
I 1640 ble han stiftsskriver over Romsdal, Fosen og Namdals fogderi
er, for hvilken bestilling han skulde oppebære 1 rdl. av hver hovedkirke
og Vi rdl. av hvert anneks.
I 1642 fikk han sammen med Laurits Bastiansen Stabel bevilling på et
stykke av Kalvskinnet til byggegrunner for en årlig grunnleie av 40 rdl.
Mads Pedersen eiet et betydelig jordegods, spredt utover hele
Innherred. Av dette makeskiftet han under 20. januar 1642 over 20
spand til kronen mot gods, som lå mere beleilig for ham. I Verdal eiet
han følgende garder, som ved denne leilighet gikk over til å bli kron
gods:
Grunnan 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Nedre Haga Isp 0 øre 4 mkl med bygsel
Øvre Haga Isp 1 øre 0 mkl med bygsel
Borgen Osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Kausmo osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Jermstad osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
tilsammen 5 sp 2 øre 4 mkl.
Makeskiftebrevet har kongelig konfirmasjon av 26. april 1642. Disse
eiendommer blev lagt til Holms gods, hvilket vel neppe betyr annet enn
at de eiendommer han fikk i vederlag, var av det gamle Holms kloster
gods, som var krongods, men ennu førtes særskilt i lensregnskapene.
De har nevnte tre maskeskifter er skjedd i henhold til et kongelig
missive av 22. oktober 1629, som bemyndighet lensherren til å avslutte
makeskifter av kongelig og annet offentlig gods med de undersåtter,
«som underdanigst begjærer af Hans Majestæts gods til mageskifte der
medelst lang reise til Danmark og stor bekostning». Dog krevdes
kongelig approbasjon, og dessuten var det Hans Majestæts nådigste
befaling, at lensherren skulle «have flittig indseende med, hvad eien
domme Hans Majestæt fraskiftes, at Hans Majestæt derudinden ikke

----
290 SS-A
----
sker for kort, mens at igjen bekomme nøiagtig dobbelt vederlag». Disse
makeskifter viser da også, at kronen iallfall hva skyld angår, har fått det
dobbelte av hva den gav fra sig. Kronen satt dengang økonomisk godt i
det. Senere — efter de uforstandige og ulykkelige kriger — ble den nok
nødt til å skille seg ved sitt gods på adskillig ufordelaktigere vilkår.
Muligens har flere enn de her nevnte tre begynt å slå under seg jorde
gods på samme tid som disse, men det har iallfall vært ganske übetyde
lig.

----
291 SS-A
----
PEDER ERIKSEN JUELS GODS
Den første som har erhvervet sig et gods av større betydning i Verdal,
er bygdens kapellan, senere visepastor, Peder Eriksen Juel.
Ennu i 1650 var byborgeres og embedsmenns eiendom i bygden
ganske übetydelig: Anne Nils Olsens eiet 3 sp 12 mkl i Lyng, Peder
Rogert 20 mkl i Søraker, Nils Schjelderup 1 sp 2 øre i Hallan, Jens Friis
1 sp i Hallan, Laurits Bastiansen Stabel 2 øre 12 mkl i Rosvold, Kristen
Bastiansen 1 øre i Flyan, Kasper Kristofersen Schøller 2 sp 2 øre i
Rosvold, Hallem, Lyngåsen og Skrove, og presten Kristofer på Fosnes 1
sp i Skjørholmen, ialt 15 sp 1 øre 20 mkl eller ca. 3 Vi prosent av bygdens
samlede skyld — fordelt på 9 eiere — det var alt.
Allerede dengang var Peder Eriksen Juels gods det betydeligste pro
prietærgods i Verdal. Han var blitt kapellan i bygden, antagelig i 1636,
og har vel allerede som sådan begynt å erhverve jordegods. lallfall har
han så tidlig som i 1644 skjøtet en liten part i Jermstad til Domkirken.
Han var det år blitt vicepastor.
Bjørken 1954,

 

----
292 SS-A
----
Breding 1980.
Fly an 1980.

 

----
293 SS-A
----
I 1650 bestod hans gods i Verdal av følgende garder:
tilsammen 6 sp 1 øre 18 mkl med bygsel over 9 sp 6 mkl.
Det meste av dette ser ut til å være tidligere bondegods. Men omkring
1660 begynte Kronen å realisere en stor del av sine eiendommer under
trykket av pengevanskeligheten etter krigen 1657-60, og da har også
visepastor Juel vært blant kjøperne. Det meste av det har han sann
synligvis erhvervet omkring 1660. Skjøter er ikke oppbevart, så tiden
for erhvervelsen kan ikke fastslåes nøyaktig.
Flåtten 1962.

 


----
294
----


----
295 SS-A
----
Ved hans død i 1670 bestod godset av følgende eiendommer:
Flåtten
Breding
1 sp
1 sp
Sundby (2) 2 sp
Bjørken 0 sp
Holmli (2) 2 sp
Kulsli 0 sp
0 sp
Høyem 0 sp
(Sundbyhaugen)
Leirset 0
0 sp
Nedre Gren osp
Sæter 0 sp
Overmoen 0 sp
Åsen østre osp
Flyum 0 sp
Helligdagsak. 0 sp
Helmoen 0 sp
Bjartan 0 sp
Åkervoiden osp
Ørtugen 0 sp
Skjækermoen 0 sp
Bakken 0 sp
(Melen)
Overnesset 0 sp
Tosteigan 0 sp
Faren øvre 1 sp
Ekloen
0 sp
1 øre
2 øre
0 øre
2 øre
1 øre
2 øre
0 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
1 øre
0 øre
0 øre
0 øre
0 øre
0 øre
0 øre
1 øre
0 øre
0 mkl
0 mkl kjøpt av Selius Marcelis
1663
6 mkl oppr. bondeodel,
erhvervet omkr. 1650
0 mkl oppr. bondeodel,
erhvervet omkr. 1650
0 mkl
Omkl
12 mkl oppr. bondeodel,
1660 krongods
12 mkl oppr. bondeodel,
erhvervet i 1660-årene
0 mkl
12 mkl
12 mkl
Omkl
12 mkl
Omkl
Omkl
0 mkl
3 mkl
8 mkl
6 mkl
6 mkl
18 mkl
18 mkl
0 mkl oppr. krongods,
erhvervet ca. 1660
12 mkl erhvervet mellom
1668 og 71
Oversikt over Peder Eriksen Juels gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Flåtten, 2. Holmli vestre,
3. Holmli østre, 4. Bjørken, 5. Sundby østre, 6. Sæter, 7. Gren nedre,
8. Breding, 9. Breding, 10. Kulsli, 11. Sundbyhaugen, 12. Leirset,
13. Overmoen, 14. Åsen østre, 15. Flyan, 16. Helligdagsaker,
17. Helmoen, 18. Bjartan, 19. Åkervoiden, 20. Ørtugen, 21. Skjæker
moen, 22. Melen, 23. Overneset, 24. Tosteigan, 25. Faren øvre,
26. Ek lo søndre, 27. Vester-Sundby (Lunden), 28. Fossneset.

----
296
----


----
297 SS-A
----
Altså ialt 26 garder og gårdparter med en skyld av 14 spand 2 øre 21
mkl. Det omfattet som man ser, alle dengang eksisterende garder
ovenfor Elnes og dessuten endel spredte eiendommer i alle tre sogn.
Efter Juels død ble godset spredt. Enken ble gift med kapellanen i
Verdal, Jakob Jakobsen Lund, og denne sees i 1680-årene å ha eiet 6 av
de ovennevnte garder, nemlig Breding, Sundby 1 sp 12 mkl, Bjørken,
begge Holmligårder 2 sp 1 øre, Sundbyhaugen og Leirset.
Breding gikk i begynnelsen av 1700-tallet over til foged Mogens Friis
hvis enke solgte den til kapteinløytnant Jørgen V. Grabow, som i 1731
overdrog den til oppsitterne. Sundby kom også til Mogens Friis som i
1724 solgte gården til kaptein Andreas Matias Tønder. Siden har den
vært brukerens eiendom.
Sundbyhaugen gikk omkring 1700 over til presten Tomas Scheen, og
fra ham kom den inn i rektor Krogs gods. Bjørken ble i 1692 solgt til
Rasmus Ågesen Hagen. Leirset ble av fru sal. kaptein Lund i 1720-
årene solgt til Simon Hof på Øra, som i 1733 overdrog den til opp
sitteren, som igjen i 1754 solgte den til Kliiwer på Bjartnes. Holmlien
gikk via arvingene til Rasmus Ågesen Hagen på 1720-tallet.
Faren østre 1962.
Oversikt over Jakob Jakobsen Lunds gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Breding, 2. Breding,
3. Sundby (Lunden), 4. Holmli østre, 5. Holmli vestre, 6. Bjørken,
7. Sundbyhaugen, 8. Leirset, 9. Fossnesset.


----
298
----


----
299 SS-A
----
Kaptein Tomas Juel, prestens sønn, ble eier av Flåtten, Sundby (2 øre
18 mkl), Overmoen, Åsen, Flyan, Faren og Ekloen.
Flåtten ble i 1719 tildømt kongen for resterende skatter. Overmoen
kom i fogd Jens Mogensens besiddelse, og fra ham i 1720-årene til
Rasmus Ågesen Hagen. Flyum kom til presten Tomas Scheen og efter
ham til rektor Krog. Faren ble i 1708 solgt til oberstløitnant Reichwein,
og kom i 1720-årene inn i Krogs gods. Ekloen kan ikke sees hva er gjort
med. Sundby østre kom til Erik Eriksen Schanckes arvinger før 1699.
Åsen gikk rundt 1700 til Ole Leklem og fra ham til Rasmus Ågesen
Hagen.
Resten av Juels gods erhvervedes av to av de daværende største jorde
godsbesiddere, Lars Pedersen Brix og fogd Jens Bing. Brix avhendet
senere sine garder til Bing, og både Bings og 3 av Tomas Juels garder ble
siden erhvervet av Rasmus Ågesen Hagen, som således kom i besiddelse
av det vesentligste av Peder Juels gods.
Overmoen 1962.
Oversikt over Tomas Juels gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Flåtten, 2. Sundby østre,
3. Overmoen, 4. Åsen østre, 5. Flyan, 6. Faren øvre, 7. Eklo søndre,
8. Holmli vestre, 9. Leirset.


----
300 SS-A
----
Åsen østre 1979.
Sundby østre 1962.

 

----
301 SS-A
----
ERIK OLSEN SCHANCKES GODS
Det var flere av bygdens prester enn Peder Juel, som omkring midten
av 1600-årene la seg etter å samle jordegods. Også den samtidige
kapellan, Erik Olsen Schancke, som døde omkring 1663, har erhvervet
endel av det krongods som ble solgt etter krigen 1657-60; men han fikk
det ikke fra første hand.
I 1650 fikk han den minste parten av Sundby østre (0-1-6) av Peder
Juel.
Kronen hadde i 1659 pantsatt endel garder og gårdparter i Verdal til
Selius Marcelis for pengelån. Denne transporterte panteretten til 7 av
disse eiendommer til Erik Schancke for 361 rdl 12 sk. Etter hr. Eriks
død ble så pantet solgt til enken, Sofia Eriksdatter, for 118 rdl 3 Vi ort
overpenger foruten renter for Vi år 5 Vi rdl 18 sk, ialt 485 rdl 2 ort 18 sk.
Forbregd 1981

 

----
302
----


----
303 SS-A
----
Skjøtet er av 11. mars 1663. De eiendommer, fru Sofia således kom i
besiddelse av, var følgende:
Øst-Grundan 2 sp 0 øre 12
Midt-Grundan 1 sp 0 øre 6
Grundan (?) osp 0 øre 6
Stor Longdal 0 sp 2 øre 12
Varslåtten 0 sp 1 øre 0
Øvre Gren 0 sp 1 øre 12
Lille Longdal 0 sp 1 øre 12
tilsammen 5 sp 2 øre 18 mkl.
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl uten bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
Enken Sofia ble siden gift med Schanckes eftermann, den senere vice
pastor Jens Kristoffersen Svaboe, og godset ble i hans tid forøket med:
Midtgrundan 1962.
Oversikt over Erik Olsen Schanckes gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Øst Grundan, 2. Midt
Grundan, 3. Grundan ?, 4. Stor Langdal, 5. Varslåtten, 6. Øvre Gren,
7. Lille Langdal, 8. Forbregd, 9. Sende øvre, 10. Landstad, 11. Leir
haugen (Aunet), 12. Sundby øs tre.


----
304 SS-A
----
Østgrundan 1962.
Lille Langdal (Lillegården) 1962.

 

----
305 SS-A
----
Forbregd 2 sp 1 øre 0
Sende øvre osp 0 øre 8
Landstad 0 sp 1 øre 12
Holmen 0 sp 1 øre 0
(Leirhaugen)
Sundby osp 2 øre 18
Det har altså da ialt vært på 10 sp 8 mkl.
mkl med bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
Etter Svaboes død gikk godset over til arvingene. Datteren Gullov var
gift med presten Peder Jensen Herdal til Åfjord, og denne overdrog ved
skjøte av 26. november 1701, tgl. 26. januar 1702 sin del av det til svog
eren Kristen Svaboe. Det var gårdene Øst-Grundan, Stor-Longdalen og
Varslåtten. Forøvrig kjenner vi ikke nærmere til hvordan godsets garder
i den følgende tid har skiftet eiere; men tilslutt er Erik Eriksen
Schancke, prestens sønn, blitt eier av dem, og han solgte dem ved skjøter
av 27. juli og 12. oktober 1720 til Abraham Drejer og oberstløitnant
Peter Eund. (Se Verdalsgodset.) Leirhaugen og de 6 mkl i Grundan er
dog ikke med i dette salget. De var kommet i Rasmus Ågesen Hagens
besiddelse; men det kan ikke sees av hvem denne har kjøpt.
Store Langdal 1962

 

----
306 SS-A
----
Varslåtten 1954.
Valstad 1980. 1 forgrunnen Vinne kirke.

 

----
307 SS-A
----
LARS PEDERSEN BRIX'S GODS
Lars (eller Laurits) Pedersen Brix gjorde seg bemerket under krigen
1657-60, da han var proviantskriver ved den nordenfjellske hær og en tid
satt fanget av svenskerne på Frøsøen, hvorfra han fikk leilighet til å
underrette nordmennene om svenskenes foretagener, hvilket førte til
deres fullstendige nederlag ved Stene og Inna.
Han eiet intet jordegods ennu i 1657. Det meste av sitt gods i Verdal
samlet han i 1660-årene, da kronen realiserte under pengevanskelighet
ene etter krigen. Han erhvervet i dette tidsrum følgende eiendommer:
Nordberg øvre 0 sp 2 øre 0
mkl med bygsel,
tilh 1699 Brix ? arvg.
mkl med bygsel,
Kausmo
1 sp 0 øre 0
tilh 1699 Brix'arvg.
mkl med bygsel,
Gudmundhus 1 sp 0 øre 0
tilh 1699 Jørg Lund
mkl med bygsel
Jermstad vest osp 2 øre 10
Brix og fattighuset

Nordberg 1981. Gården er borte. I dag står en villa på tomten.

 

----
308 SS-A
----
Gudmundhus 1961.


----
309 SS-A
----
Grundfoss osp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh Jørg Lund 86
tilh 1699 Rasmus Ågesen
Bunes 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel
Tuset 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Brix' arvg.
Lund vestre Isp 0 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Brix' arvg.
Åsen vestre osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Marken nord osp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Brix' arvg.
Karmhus Isp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Rasmus Ågesen
Kjesbu osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Tømmeråsen osp 1 øre 0 mkl med bygsel
tilh 1699 Simon Hof
Vuku øde osp 0 øre 12 mkl uten bygsel
Søraker Isp 1 øre 0 mkl uten bygsel
tilh 1699 Hans Ped. Smiths
arvg
Balhald Isp 2 øre 0 mkl uten bygsel
Leirfald vest 2sp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Tømmeråsen 1962.

 

----
310
----


----
311 SS-A
----
Dette er altsammen tidligere krongods. Som nevnt under Peder Juels
gods, erhvervet han etter dennes død endel av hans gods, nemlig
Helmoen, Åkran, Bjartan, Akervolden, Ørtugen og Skjækermoen; men
disse eiendommer overdrog han — formodentlig allerede i 1670-årene til
Jens Bing.
På den annen side har han ytterligere erhvervet seg en part i Lund (1
øre) samt en til av Marken-gårdene (8 mkl).
Flere andre av sine eiendommer synes han å ha avhendet tidlig,
således Grundfoss, som i 1680-årene tilhører Jakob Jakobsen Lund, fra
hvem den i 1689 gikk over til Rasmus Ågesen Hagen, som også kjøpte
Kjesbu i 1696. Leirfald og Søraker solgte han til Hans Pedersen Smith,
hvis enke i 1696 overdrog Leirfald til Ebbe Carstensen, etter hvem
Rasmus Ågesen Hagen erhvervet den omkring 1720. Søraker ble i 1738
av Smiths arvinger solgt til Sivert Fleth, som i 1762 makeskiftet den til
lektoratet.
Tuset 1980.
Oversikt over Lars Pedersen Brix's gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Nordberg øvre,
2. Kausmo, 3. Gudmundhus, 4. Gjermstad vestre, 5. Grundfoss,
6. Bunes, 7. Tuset, 8. Lund vestre, 9. Åsen vestre, 10. Marken nordre,
11. Karmhus, 12. Kjesbu, 13. Tømmeråsen, 14. Vuku øde,
15. Søraker, 16. Balhald, 17. Leirfald vestre, 18. Helmoen, 19. Åkran,
20. Bjartan, 21. Akervolden, 22. Ørtugen, 23. Skjækermoen,
24. Haug, 25. Marken søndre.


----
312 SS-A
----
Gjer ms tad vestre 1981.
Kausmo 1961.

 

----
313 SS-A
----
Jermstad solgte Brix til St. Jørgens hus. Gudmundhus er gått over til
Jørgen Lund, som ved skjote, datert Støre 6. april, tgl. 25. juni 1700
solgte den til pastor Tomas Scheen, etter hvem den kom i mag. Nils
Årogsbesiddelse.
Balhald har han formodentlig også skilt seg ved. I begynnelsen av
1700-årene eies denne gard av Henrik Rahbek, hvis arvinger i 1724
skjøter den til krigsbokholder Åge Hagen, som i 1745 solgte den til
Peder Olsen Bye.
Lars Brix' 18-årige datter Birgitte var i 1691 blitt gift med den 57-årige
lektor, tidligere rektor mag. Simon Hof, som antagelig fikk noe med
gift med henne. Ved farens død i 1699 arvet hun vel 200 rdl., deriblant
formodentlig Åsen og Tømmerås, som Simon Hof sees å ha eiet, og som
han i 1701 solgte til Rasmus Ågesen Hagen. Av Brix' øvrige garder har
Simon Hof også eiet Nordberg og Kausmo. Den første hadde han kjøpt
av Brix' enke ifølge skjøte av 12. oktober 1700, tgl. 17. januar 1701.
Etter Hof som døde i 1708, gikk gården i arv til datteren Barbara, som
var gift med hans ettermann i rektorembedet, Anders Ivarssøn Borch.
Ved auksjon i 1742 i Barbaras dødsbo, ble den solgt til kanselliråd Jens
Hveding, som i 1746 overdrog den til oppsitteren. Kausmo sees i 1707 av
Kristian Hof å være skjøtet til korporal Sakarias Olsen.
Lars Brix' enke, Anna, satt nu igjen med følgende eiendommer
Karmhus Isp 1 øre 12 mkl
Bunes osp 2 øre 20 mkl
Lund,
begge garder 2sp 2 øre 0 mkl
Marken,
begge garder 2sp
Marken,
begge garder osp 1 øre 8 mkl
Tuset 1 sp 2 øre 4 mkl
eller omtrent de samme garder, som senere dannet Leksdalsgodset. Disse
solgte hun ved skjøte av 28. august, tgl. 12 oktober 1699 til Rasmus
Agesen Hagen.
Brix eiet også jordegods i Klæbu, Selbu, Tydal, Leksvik og Sparbu.
Skiftet etter ham er sluttet 15. august 1699. Boets aktiva var 11,818 rdl.,
passiva 3953 rdl.

----
314 SS-A
----
JENS BINGS GODS
Jens Bing var fogd over Stjørdals fogderi fra sist i 1660-årene og
bodde på Støre i Skogn. Siden ble han rådmann i Trondhjem. Han var
medeier i og i 1686 direktør for Røros kobberverk.
Han har begynt å samle jordegods i Verdal litt senere enn de foran
nevnte proprietærer, antagelig først i 1671, og dermed synes det å ha
gått således til:
Lensmann Age Haug, hadde i løpet av 1660-årene samlet seg et fite
gods i bygden, nemlig:
Kulstad 0 sp 0 øre 8 mkl
Søraker 0 sp 1 øre 12 mkl

Skrove søndre 1 sp 0 øre 0 mkl
Marken sønd. 0 sp 0 øre 8 mkl
Kolstad vest osp 2 øre 8 mkl
Stene 1 sp 2 øre 12 mkl
1 sp 2 øre 12 mkl
Haug 3 sp 0 øre 0 mkl
Bjart an 1954.


----
315 SS-A
----
Av disse var Søraker, Skrove, Kulstad og Kolstad tidligere bonde
gods, Marken og Stene krongods og Haug proprietærgods. På Stene
gard fikk han kongelig skjøte 30. mai 1666. På Haug fikk han odels
skjøte av mag. Kristen Schjoldborg og Søfren Hansson 1. mai 1664. I
1670 har han antagelig kjøpt Valstad av Søfren Hansson.
Åge Haug døde i 1671 og hans bo var fallitt. Arvingene gav under 4.
mai 1671 avkall til fogd Bing på alt hans efterlatte gods, og fogden har
da antagelig tatt dette for offentlige oppebørsler.
Bing sees således å være eier av de tre første av disse gårdene allerede i
1671, senere også av Haug. Stene gikk til fogd Liv Borch, Kolstad til
Kristofer Jonsen og Marken til Lars Brix.
I 1670 døde også Peder Eriksen Juel, og av dennes gods overtok Bing
Kulslien, Gren, Sæter, Overneset og Tosteigan. Senere har han også
overtatt de gårdene av Juels gods, som Brix hadde kjøpt, nemlig Helmoen,
Akran, Bjartan, Åkervolden, Ørtugen og Skjækermoen. Disse siste har
han muligens byttet til seg mot Marken (1 øre), Tømmerås og Vuku,
som han sees å ha eiet 1682, men som siden gjenfinnes i Brix' gods.
Bakken (Mælen) eiet han også.
Skifte efter Bing er begynt 28. juni 1693 og sluttet 14. desember 1697.
Boet eiet da følgende garder i Verdal:
Skrove søndre 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 0 øre 12 mkl
Søraker osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Haug 1953

 

----
316
----


----
317 SS-A
----
Skjækermoen osp 0 øre 8 mkl med bygsel
Åkervolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel
tilsammen 9 sp 2 øre 9 mkl med bygsel over 9 sp 13 mkl samt en årgangs
sag, Ulvilden.
Helligdagsaker (Åkran) 1962.
Oversikt over lensmann Åge Haugs gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Kulstad, 2. Søraker,
3. Skrove søndre, 4. Marken søndre, 5. Kolstad vestre, 6. Stene søndre,
7. Haug, 8. Valstad.

 

----
318
----


----
319 SS-A
----
Som man ser, er dette med unntagelse av Skrove, Valstad, Vuku,
Haug, Søraker og Kulstad, eiendommer fra Peder Juels gods.
Foruten dette eiet han 5 sp 2 øre 12 mkl i andre bygdelag, nemlig 2
garder i Skogn, 3 i Gauldal, 1 i Strinda, 1 på Inderøy, 5 i Leksvik, 1 i
Rennebu og 1 i Orkdal. Videre hadde han 11/180 i Røros kobberverk,
hver 1/180 ble verdsatt til 250 rdl.
Boets aktiva var på 5439 rdl. 1 ort 7 sk og der ble 1685 rdl 3 ort 16 sk
til deling mellom enken, Klara Andersdatter, og barnene.
Jordegodset ble utlagt til kreditorer og arvinger: Haug til Lars Brix,
Gabriel Hausdorpfer og assessor Jens Hansen, som i 1698 skjøtet den til
visepastor Tomas Scheen, og denne solgte samme år gården til kapellan
en Tomas Collin.
Valstad ble utlagt til Anne Vincentz Friis, og etter henne kom den til
student Morten Boysen Friis, som i 1746 solgte den til oppsitteren.
Kulslien, Sæter og Gren med sag ble av Bings enke ved skjøte av 11
Kulsli 1954
Oversikt over Jens Bings gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Kulstad, 2. Søraker,
3. Skrove søndre, 4. Valstad, 5. Haug, 6. Kulslien, 7. Gren nedre,
8. Sæter, 9. Overnesset, 10. Tosteigan, 11. Melen (Bakken), 12. Vuku
øde, 13. Helligdagsaker, 14. Bjartan, 15. Ørtugen, 16. Helmoen,
17. Skjækermoen, 18. Åkervolden.

 

----
320 SS-A
----
Melen 1962.
Overnesset 1962.

 

----
321 SS-A
----
mai, tgl. 6. juli 1706 solgt til Henrik Schøidt og kom senere i Rasmus
Ågesen Hagens besiddelse. Denne erhvervet også omtrent alle de øvrige
eiendommer av Bings gods, uten at det kan sees, når og av hvem han har
kjøpt, så at han i 1723 eiet Kulstad, Kulslien, Sæter, Gren, Helligdags
aker, Helmoen, Overnesset, Ørtugen, Tosteigan, Skjækermoen,
Bakken (Mælen), Åkervolden og Bjartan.
Skjækermoen 1962.
Skrove søndre 1962

 

 

----
322 SS-A
----
Åkervolden 1962. De gamle husene står oppe til venstre.


----
323 SS-A
----
SCHJELDERUPS GODS
Som nevnt under Erik Olsen Schanckes gods, pantsatte Kroneri i 1659
endel garder og gårdparter i Verdal til Selius Marcelis. Foruten de 14
garder som der er nevnt, var også følgende 10:
Leklem 5 sp 1 øre Omkl
Valstad 2 sp 2 øre 0 mkl
Baglan 2 sp 1 øre 0 mkl
Mikvold store 3sp 0 øre 0 mkl
Hegstad Isp 1 øre 12 mkl
Haug 3 sp 0 øre 0 mkl
Landstad 2 sp 0 øre 0 mkl
Risan 0 sp 1 øre 0 mkl
Stavlund 0 sp 0 øre 12 mkl
Musum Isp 0 øre 12 mkl
tilsammen 21 sp 1 øre 12 mkl
Baglan 1954

 

----
324 SS-A
----
Oversikt over Schelderups gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Leklem, 2. Valstad,
3. Baglan, 4. Mikvold store, 5. Hegstad, 6. Haug, 7. Landstad,
8. Risan, 9. Stavlund, 10. Musum.
Marcelis transporterte panteretten til et konsortium, bestående av
lektor Hans Søfrenssøn, dennes sønn, sogneprest ved Domkirken
Søfren Hanssøn og Maren Pedersdatter Schjelderup, datter av biskop
Peder Schjelderup og enke etter den forrige sogneprest ved Domkirken,
Mentz Kristoffersøn Darre. Søfren Hanssøn var også gift med en datter
av biskop Schjelderup, Anna. Deres mange barn antok alle navnet
Schjelderup. Den mest bekjente av dem var Ove Schjelderup, død 1759
som amtmann og konferensråd.
Lektor Hans Søfrenssøn døde i 1660, og hans eftermann og sviger
sønn lektor Kristen Schjoldborg, inntrådte i konsortiet, som fikk
kongelig skjøte på pantet 11. mars 1663.


----
325 SS-A
----
Hegstad 1962.
Le klem 1980,

 


----
326 SS-A
----
Landstad 1980.
Mikvold 1980.

 

----
327 SS-A
----
Søfren Hanssøn sees å ha overtatt alle disse gårdene unntatt Haug,
som lensmann Åge Jonsen kjøpte, og Landstad, som Kristen
Schjoldborg overtok. Søfren Hanssøn døde i 1679, hvorefter hans garder
gikk over til arvingene og siden enkeltvis til bønder. Først Landstad,
som allerede i 1686 ble solgt til Hans Sjursen (Lein). Leklem kom i
oberst Reichweins eie, og efter ham kjøpte Åge Hagen den og solgte til
Ole Sevaldsen Øgstad. Valstad er — som ovenfor nevnt — i 1680-årene
kommet i foged Bings besiddelse. Av Baglan ble kvartmester Joh.s
Klingenberg eier i 1733 og solgte den i 1735 til oppsitteren. Mikvold ble i
1724 av løytnant Søren Schjelderup solgt til Åge Hagen, som i 1739
overdrog gården til oppsitterne. Hegstad ble av enken Anna Schjelderup
i 1701 solgt til presten Tomas Scheen, og fra ham gikk den over i rektor
Nils Krogs gods. Krogs arvinger solgte den i 1741 til kapellanen Peder
Krog. Haug ble også — som nevnt under Bings gods — solgt til Scheen.
Risan og Stavlunden eides i 1723 av Gjertrud sal. Peder Randulfs.
Risan gikk siden gjennom mange hender, til den i 1751 ble solgt til
Kristen Olsen. Stavlunden solgte hun allerede i 1729 til Ellev Minsaas.
Musum gikk over til amtmann Ove Schjelderup, som i 1708 overdrog
den til sin bror Johan Schjelderup, vicepastor til Skogn, hvis sønn Jens
Schjelderup i 1728 solgte gården til Arnt Pedersen Sende.
Stavlund 1979.


----
328 SS-A
----
Musum 1981.
Risan 1954.

 

----
329 SS-A
----
JELSTRUPS GODS
David Jakobsen, kjøpmann og borger av Trondhjem og eier av
Mostadmarken jernverk, var uten tvil født i Jelstrup sogn i Nørre
Jylland; men hans sønn, Tomas Davidsen, var den første som antok
navnet Jelstrup som familienavn.
Blant de under Erik Olsen Schanckes gods nevnte garder og gård
parter, som kronen i 1659 pantsatte til Selius Marcelis, var også:
Høylo 2 sp 1 øre 6 mkl
Ness 2 sp 0 øre 12 mkl
Bjartnes 1 sp 0 øre 0 mkl
tilsammen 5 sp 1 øre 18 mkl.
Marcelis transporterte pantet til lektor Hans Søfrenssøn, og etter
dennes død i 1660 gikk det i arv til Peder Kristensen, av hvem Johan
Gaarman den yngre innløste det ifølge skjøte av 12. mars 1663. Ved
Bjartan 1954


----
330
----


----
331 SS-A
----
skjøte av 2. november s.a. solgte Gaarman disse gårdene for 558 rdl 8 sk til
David Jakobsen Jelstrup. Jelstrup hadde samme år kjøpt Levanger med
flere garder av det tidligere krongods.
I 1680-årene er han blitt eier av Svinhammer, 2 øre med bygsel, etter
Lars Bastiansen Stabel. Dessuten eiet han Tverå eller Svarthovd sag.
Endelig erhvervet han i 1660-årene Øster Eklo.
Han eiet også Flyan, som før hadde hørt til Peder Jue/s gods; men
denne gard solgte han i 1697 til presten Tomas Scheen.
I 1696 makeskiftet han Ness til oppsitterne mot Minsås. De andre
gårdene gikk ved David Jakobsens død i arv til sønnen Tomas Davidsen
Jelstrup, og denne har — antagelig omkring 1720 — solgt Høylo til
Rasmus Ågesen Hagen.
Ved Tomas Davidsens død i 1730 var hans bo fallitt. Sønnen Hans
Tomassen kom da i besiddelse av ovennevnte eiendommer, og han solgte
i 1735 Svinhammer til Peter Rafael Lund, i 1736 Sør Minsås til opp
sitteren Malena Arntsdatter og i 1739 parten Bjertnes til løytnant
Lorentz Didrik Kluver. Efter Hans Tommassens død i 1743 ble enken,
Birgitte Elisabet Kiemler, gift med mønster skr iver Frederik Rosing, og
han solgte i 1751 Ekloen til oppsitteren Jens Olsen.
Høylo (Heilo) 1962
Oversikt over Jelstrups gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Høylo, 2. Ness :
3. Bjartnes, 4. Svinhammer, 5. Øster Eklo, 6. Flyan.

 

----
332 SS-A
----
Ness (øst re) 1962.


----
333 SS-A
----
REINSKLOSTERS GODS
Reinklosters gods efter reformasjonen er dannet ved at Reins og
Tautra klostergodser er slått sammen.
Fru Inger til Østeråt fikk livsbrev på det gamle Reinsklosters gods 4.
mars 1541. Etter en jordebok fra denne tid hørte da til godset 202 garder
av 225 spand 2 øre 2 mkl skyld, hvorav 32 garder i Rissa, 14 i Stads
bygden, 4 på Bynesset, 2 i Børseskogn, 3 i Orkdal, 3 i Meldal, 7 i
Leksvik, 12 i Stjørdal, 10 på Frosta, 6 i Skogn og Verdal, 16 på Ytterøy,
13 i Sparbu, 12 i Beistad, 11 på Snåsa, 10 på Namdalseidet, 6 i
Namdalen, 30 i Bjørnør, 8 i Bjugn og 3 i Romsdalen.
Da fru Inger i 1555 druknet, kom Rein som verdslig len til Aksel
Gyntelberg, som hadde det, til han i 1560 fikk Bakke klosters gods.
Tautra kloster ble ved erkebiskop Olav Ingebrigtssøns flukt i 1537
lagt under Kronen, og da Holms kloster kort etter ble lagt under Stein
viksholm slott, fikk Jens Tillufssøn Bjelke, som hadde hatt dette i for
lening, Tautra klosters gods isteden. Jens Bjelke var utilfreds med dette,
da Tautra efter hans erklæring hadde den minste klosterrente norden
fjells.
Hallan søndre 1978

 

----
334
----

Hestegrei øvre (østre) 1981
Hestegrei nedre (vestre) 1981.

 


----
335 SS-A
----
Godset var dog ikke übetydelig; for ifølge en samtidig jordebok ut
gjorde det ialt 208 spand 1 øre 1 ørtug og 2 penninger foruten 4 garder
av 14 spands skyld, som i 1531 var pantsatt av Nils Lykke. Efter denne
jordebok eiet Tautra 22 garder på Frosta, 42 i Skogn, 10 i Verdal, 12 på
Røra, 8 i Sparbu, 11 i Beistad, 14 på Inderøy, 1 i Mosvik, 13 i Åsen, 6 i
Stjørdal, 9 i Leksvik, 5 på Dragstranden, 2 i Hemne, 1 på Nordmør, 3 i
Stadsbygd og 8 i Skogdal, tilsammen med de pantsatte 167 gårdene.
Jens Tillufsen Bjelke hadde Tautras gods i forlening fra 1537 til 1556.
Den 7. juni dette år fikk lensherren over Trondhjems len befaling til å
flytte fra Steinviksholm til Kongsgarden i Trondhjem, under hvilken
Tautra ble lagt; men i 1561 ble dette atter forandret, og Tautragodset
ble slått sammen med Reins klosters og Viks gods og utgjorde herefter
en særskilt forlening, som siden gikk under navnet Reinsklosters gods.
De følgende lensherrer er:
Kongelig hofsinde Mogens Pederssøn, som hadde det på tjeneste fra
1560 til 1575, Jørgen Munk 1575-1577, Jakob Huitfelt 1577-1578 og
1581-1582, Jakob Venstermand 1578-1581 og fra 1582, Absalon Jul til
sin død 1590, Henning Gjøe 1590-1611, Jens Bjelke til Østeråt 1611-
1615, Klaus Daa fra 1615, Sten Villumssøn Rosenvinge 1628-1640, Iver
Prip 1640, Oluf Parsberg 1641-1642, Frederik Urne 1642, Melchior
Oldeland 1645-1648, Jakob Mogenssøn Ulf elt 1648.
Rein 1964

 

----
336
----


----
337 SS-A
----
Under pengetrangen efter krigene 1657-1660 ble godset pantsatt til
brødrene Marcelis og ved skjote av 28. april 1675 solgt til Johan
Marcelis for 55881 Vi rdl 2 sk. Det utgjorde da ialt 519 sp 22 Vi mkl.
De garder i Verdal, som ved denne leilighet ble solgt, var
Togstad 0 sp 1 øre 6
Hestegrei (2g) 3 sp 2 øre 0
Lennes 1 sp 0 øre 0
Leirfald ostre 1 sp 0 øre 0
Rein osp 1 øre 12
Dillan osp 2 øre 12
Arstad
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
mkl med bygsel
med kvern Isp 1 øre 0 mkl med bygsel hvorav
1 kvern 1 øre
Bjørstad 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Hallan søndre 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Tokstad 1953
Oversikt over Reins kloster gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Togstad, 2. Hestegrei,
3. Hestegrei, 4. Lennes, 5. Leirfaldøstre, 6. Rein, 7. Dillan, 8. Arstad,
9. Bjørstad, 10. Hallan søndre, 11. Stuskin, 12. Steine søndre,
13. Vangstad, 14. Vinne, 15. Grundan kvernsted, 16. Reppe, 17. Eklo
nordre, 18. Gjermstad øvre, 19. Skrove nedre.

 

----
338 SS-A
----
Leirfald østre 1962.
Årstadgårdene 1981.

 

----
339 SS-A
----
Stuskin osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Stene søndre osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Vangstad osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Vinne osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Grundan
kvernsted osp 1 øre 12 mkl uten bygsel 2 møllesteder
Reppe osp o øre 8 mkl uten bygsel
Eklo nordre osp o øre 16 mkl uten bygsel
Gjermstad øv.O sp 2 øre 4 mkl uten bygsel
Skrove nedre osp 2 øre 0 mkl uten bygsel
tilsammen 15 sp 2 øre 6 mkl.
Dette anser jeg som det gamle klostergods.
Matrikkelen av 1650 oppfører riktignok mere som hørende til Reins
klosters gods, men det skriver seg visstnok fra, at kronen efter å ha be
slaglagt klostergodset tid efter annen føiet andre eiendommer til godset,
da den bortforlenet det.
Imidlertid kan det være tvil om Bjørstad og partene i Stuskin, Eklo og
Gjermstad. I 1626 ble det foretatt et makeskifte mellom Reins kloster og
Jens Bjelke. Bjelke fikk da fra klostergodset noen eiendommer på
Fosen, mens han til vederlag ga fra seg eiendommer i Lanke, Støren,
Frol, Inderøy og Verdal. I Verdal gjaldt det Bjørstad 1 spann 1 ørtug og
Stuskin Vi spann.
Og i 1640 ble det foretatt et større makeskifte mellom Reins kloster
og Lauritz Bastiansen som var fogd over Stjørdal fogderi. Han ønsket 1
spann i gården Skatval som tidligere hadde ligget under Tautra kloster.
Han måtte yte dobbelt vederlag, og ga fra seg eiendommer i Inderøy,
Skogn og Verdal. I Verdal gjaldt det Eklo 16 marklag og Gjermstad 4
marklag. (Begge disse transaksjonene er inntatt i Norske Riksregistrant
er henholdsvis V s. 501 ff og VII s. 643.)
Spørsmålet blir bare hvor Jens Bjelke og Lauritz Bastiansen hadde
fått tak i dette jordegodset i Verdal. Naturligvis kan det opprinnelig ha
vært Reins klostrets gods, men det behøver ikke nødvendigvis å være så.
Brødrene Marcelis
Brødrene Marcelis som ofte er nevnt i det foregående, fortjener en
nærmere omtale som typer på storfinansens magnater i 1600-årene.
Gabriel og Selius Marcelis hørte til en slekt, som opprinnelig skrev seg
fra Antwerpen, men under de nederlandske religionskamper hadde for
trukket til Amsterdam.
Her ledet Gabriel et stort handelshus. Helt fra 1630-årene hadde han
forretningsforbindelse med den danske regjering, og i 1640 reiste han til
Bind VI A — 22

----
340 SS-A
----
Di lian 1962.
Norge i den av den danske regjering billigede hensikt å bringe bergverk
ene i bedre stand. Han oppnådde i 1641 for sin far privilegium på
Bærums jernverk, hvilket gikk i arv til ham og broren Selius, og de
erhvervet senere sammen flere andre bergverker dels til eiendom, dels i
forpaktning.
Men hans største virksomhet kom dog til å bestå i leveranser til hæren
og lån til kronen. Hans fordringer for dette beløp seg alene i årene 1642-
47 til over 380,000 rdl. Under krigen med Sverige 1643-45 ydet han
Danmark betydningsfull hjelp, dels ved politisk å støtte det, dels ved å
skaffe våpen, skib og offiserer. Han var nøie knyttet til de to makt
havere i Danmark og Norge, Korfits Ulfelt og Hannibal Sehested og
stod i pengeforbindelse med begge. Selvfølgelig ydet han ikke disse
tjenester uten først og fremst å sørge for sin personlige fordel: Sammen
med broren oppnådde han både å få krongods i Norge tilskjøtet og inn
tekter av kronen anviste for sine fordringer, og den efter Ulfelts fall i
1651 nedsatte undersøkelseskommisjon oppdaget betydelige misligheter
ved hans leveranser. Men allikevel vedble den danske regjering, som var
økonomisk avhengig av ham å stå i forretningsforbindelse med ham.
Under krigen 1657-60 påtok han seg sammen med broren Selius og et
par andre store leveranser og fikk seg for dette tilskjøtet betydelige
krongodser, i Danmark, således bl.a. hele Møen. Han ble til og med
adlet i 1665. Som godseier innla han seg et dårlig ry, iallfall på Møen, og
flere av de norske bergverker underkastet han en rovdrift, så at han i
1660-årene måtte seige dem eller stanse deres virksomhet.
Selius Marcelis hadde som følge av familiens nøie forbindelse med
Danmark og Norge i 1645 bosatt seg i Kristiania, hvor han eiet en løkke
utenfor byen og drev stor virksomhet i trelastbransjen. Sammen med
Gabriel utfoldet han under krigene en betydelig virksomhet med


----
341 SS-A
----
leveranser til hæren. Ved Hannibal Sehesteds gunst oppnådde han i
1646 store særrettigheter med hensyn til skattefrihet og religionsfrihet
for seg og sitt hus som reformerte til stor misfornøielse for Kristiania
borgerskap. Både under Kristian IV og Frederik 111 drev han store
forretninger med regjeringen såvel ved leveranser som ved lån og ofte på
den hensynsløseste måte. Men skjønt der i 1651 oppdagedes graverende
misligheter ved hans leveranser, vedble hans innflytelse, og i oktober
1653 fikk han en generalkvittering for manglene foruten at det avstodes
ham krongods og bergverker samt anvistes ham store inntekter til
dekning av hans krav. I november 1653 fikk han ennvidere direksjonen
og inspeksjonen over det nettopp opprettede norske postvesen, og i 1657
utnevntes han til bergamtsråd i Norge.
Da det trakk opp til krig med Sverige våren 1657, ble han av regjering
en sendt til Holland for å skaffe lån og sjøoffiserer. Under krigen påtok
han seg sammen med broren store leveranser til hæren. Fra 1658 av til
bragte han den meste tid i Kjøbenhavn. Under stormen på denne stad 11.
februar 1659 hadde han kommando over hollandske matroser. I
september 1660 fikk han for sine tilgodehavender av kronen pantebrev
på Bakke og Reinsklosters gods. Han døde i Kjøbenhavn 20. mars 1663.
De kapitaler, brødrene Marcelis rådet over, kom naturligvis for en del
landet til gode, forsåvidt som de frembragte øket liv og virksomhet på
forskjellige områder, men ble forøvrig uten varig betydning, idet
Marcelisenes efterkommere ikke ble knyttet til Norge, men til Danmark
hvor efterkommere av Gabriel ennu lever som baronene Gyldenkrone.
Selius' sønner var Gabriel Marcelis den yngre og bergråd Johan
Marcelis.
Reinsklosters gods har, mens Marcelisene eiet det, stadig vært bort
forpaktet, og førnevnte Jens Bing har en tid haddet det i forpaktning,
mens han var rådmann i Trondhjem. Under 20. august 1687 sees han å
ha opprettet en kontrakt med Morten Jakobsen angående godsets for
paktning; men om han har gjort dette på egne vegne eller som ombuds
mann for Marcelis er ikke klart. Denne Morten Jakobsen har ikke hatt
godset lenger enn til 1690; for dette år sees det å ha hatt en annen for
pakter, og heller ikke har han oppfylt sine forpliktelser; for på skiftet
etter Jens Bing i 1693 ble der fremlagt en fordring på Morten foged, som
han der kalles, på 12,242 rdl. 67 sk., som følge av nevnte kontrakt.
Morten mente nok på sin side å ha tilgode av boet 6699 rdl. 3 ort 12 sk.,
som følge av nevnte kontrakt. Skjønt Bing hadde betinget ham forpakt
ningen av godset, hadde han allikevel oppebåret rettighetene. For denne
påstand kunne han ikke føre annet bevis enn noen skrivelser om å kreve
inn endel restanser for Bing. Formodentlig forholder saken seg så, at
Morten Jakobsen helt fra først av har vært ute av stand til å oppfylle for

----
342 SS-A
----
paktningsvilkårene, hvorfor Bing på sin side har opphevet kontrakten
og seiv overtatt inkassasjonen av godsets inntekter.
I 1690 sees prokurator Rasmus Krag å være forpakter av godset.
For forpakterne gjaldt det naturligvis å bringe mest mulig ut av det,
og deres behandling av bøndene har derfor utvilsomt ofte vært ufor
svarlig. Det tør antas, at det dårlige ry, proprietærstanden i tidens løp
erhvervet seg, for en vesentlig del skyldes forpakterne.
Det er dog ganske feilaktig å tro, at bøndene fant seg i enhver behand
ling uten å kny. De hadde alltid god rede på sin rett efter loven og de
kongelige forordninger, og som regel fant de god støtte hos overøvrig
hetene (stiftsbefalingsmannen).
Vi har et eksempel på dette fra Reinsklosters gods, idet godsets
bønder under 6. august 1690 har klaget til stiftsbefalingsmannen over
endel overgrep, som de finner, at forpakteren har gjort seg skyldig i.
Klagen er i 7 punkter, hvis innhold i det vesentlige er følgende:
1. Skjønt korntaksten ifølge kgl. forordning av 15. februar skulle fast
settes av stiftamtmann og biskop, hadde de hittil mattet betale Jens Bing
den fulle sum etter ledings- og landskyldsbøkene. (Dette synes å tyde på,
at Bing har krevet leding og landskyld in natura eller i penger, eftersom
det var fordelaktigst for ham, skjønt det forlengst var blitt sedvane nu å
erlegge disse ydelser i penger.) Stiftamtmannen resolverer da også hertil,
at Reinsklosters jordebok, da godset ble solgt, ble beregnet i penger, og
at det var likeså godt og tjenlig for sammes bønder å betale i penger som
med varer.
2. Her insinueres, at Bing holder seg landboholdets forhøielse efter
spandtallet efterrettelig, men ikke lettelsene efter forrige post, hvorfor
de spør, om dette skal utredes efter nuværende eller tidligere lov, hvortil
stiftamtmannen salomonisk resolverer, at Bing ikke bør beregne høiere
«end som han forpagtningen haver antaget».
3. I dette punkt klages over, at der forlanges «stokkpenger», 20 skilling
til forpakteren, og at denne avgift av gamle Reinsklosters bønder beret
tes å være pålagt til bygning og vedlikeholdavenbryggepåßeinskloster,
hvor ledingen og landskylden kunne føres iland, dengang den ble
erlagt in natura, og som de mener nu må bortfalle, da disse ydelser nu
erlegges i penger. Dessuten henvises til, at loven ikke forplikter
bøndene til mere enn å føre landskylden til nærmeste kjøpstad eller
ladested. Hertil bemerker dog stiftamtmannen, at stokkepenger er
beregnet hr. Marcelis i godset med et bestemt beløp, som er overtatt for
full verdi, «hvorfor den opinion og dispute er forgjæves».
4. De har på grunn av misvekst de siste år ikke maktet å betale «konge
lige kontributioner», (dvs. skatter), langt mindre landskyld, hvorfor
fattigdommen er tiltatt, så de ved den endelige avregning med Bing
frykter for å måtte gå fra sine garder, hvorfor de anmoder om en under

----
343 SS-A
----
søkelse, «hvoraf kan fornemmes, om lov og forordninger har været
efterlevet». Dette finner stiftamtmannen billig og bestemmer, at hvis
bonden har noe å anke over med hensyn til avregningen, bør foged og
sorenskriver overvære og tilse, at bonden ikke forurettes.
5. Dette faller ikke godt sammen med klagemålet i første punkt, idet de
besværer seg over å være pålagt så mange militære utgifter og byrder, at
de av den grunn må få lettelser i landskylden på den måte, at både den
og ledingen erlegges in natura; «ti det er aldeles tungt og umuligt i disse
tider at bringe penge tilveie». Hertil kan stiftamtmannen kun svare, at
han håper, ombudsmannen i denne henseende gjør alt mulig.
6. Dette klagepunkt er temmelig uklart og lyder:
«Alligevel Hans kongelige Majestæts lov tilholder, at kongens under
saatter og alle de, sig i kongens riger og lande opholde eller handle, skulle
rette sig efter kongens lov under kongens fiskals tiltale, saa muligens Jens
Bing paa sin principals vegne haver forment, at Marcelis er en udenrigs
mand og derfor maa gjøre sig godset bedst nyttigt, helst efterdi han har
kjøbt det med sigt og sagefald. Dog befaler Hans Majestæts lov, at de
som nyder frihed med hals og haand, de skulde dermed rette og for
holde ei med ulovlig fremfart forbryde».
Hertil bemerker stiftamtmannen: «Hvori denne post bestaar, forstaar
jeg ikke. Ellers extenderer sig den frihed, som den her kaldes, med hals
og haand, til aldeles intet, som er imod loven, hvorefter enhver bør sig
at rette».
Klagepunktet synes å bero på den misforståelse, at når godset var
kjøpt «med sigt og sagefald», skulde dette være ensbetydende med, at
eieren hadde «hals og håndsrett» over dets bønder, og synes tillike å
insinuere, at Marcelis ved utøvelsen av denne rett som utlending ikke
skulle holde seg landets lover efterrettelig.
7. Siste klagepost går direkte løs på den daværende forpakter, Rasmus
Krag, som beskyldes for å ha forgått seg i alle de foregående punkter og
å plage sine bønder med «ulidelig skyldsferd til sig og sine tjenere, hver
reise 4 hester, samt natteholdsfortæring, som alt strider mod Kongelig
Majestæts lov, hvorfor vi fattige noksom er Hans kongelige Majestæts
undersaatter beder, at vores høiædle og velbaarne hr. stiftamtmand ikke
tillader, at imod os handles imod kongens lov», etc. Angående dette
klagemål tar da også stiftamtmannen ganske kraftig i og erklærer, at
«Rasmus Krag maa til aldeles intet hverken ved nattehold eller skydsferd
handle». Han erindres om å «opføre sig beskedentlig, saa at hans prici
pals reputation derved ikke engageres,» ettersom man vet, at denne har
stor omsorg for sine bønder og ikke vil, at det tilføies dem noen skade.
Forpaktningsvilkårene får vi rede på, idet Johan Marcelis ved
kontrakt av 14. oktober 1699 påny forpaktet Reinsklosters gods til

----
344 SS-A
----
Rasmus Krag for tiden 1. mai 1700 til 1. mai 1707. Godset var i
forminsket med endel garder i Børsa, Børseskogn og Buvik til en samlet
skyld av 47 sp 18 mkl, som var pantsatt til kronen for resterende
avgifter.
Ifølge denne kontrakt skulle forpakteren oppebære alle visse og
uvisse inntekter av godset såsom landskyld og rettighet, bygsel og
tredjeårsstake, leding, sikt og sakefall og ellers all annen dertil liggende
herlighet «landsloven gemæs», således som det var skjøtet til Marcelis.
Hvis noe av godset ble solgt i forpaktningstiden, skulle landskyld og
rettighet med visst og uvisst etter jordeboken av kortes i den årlige
forpaktningsavgift. Odels- og rosstjenesteskatt skulle Marcelis seiv
utrede, dog således, at Krag erla den og siden fikk den avkortet i
avgiften. På lignende måte skulle Marcelis seiv bære mulige nye
kontribusjoner, «dersom imod forhaabning noget saadant kan vorde
paalagt», likeså skulle han bære tapet ved, at rettighetene etter jorde
boken kunne bli forminsket ved nye bestemmelser. Alt sådant skulle
forpakteren få godgjort ved avkortning i forpaktningsavgiften.
Hvis de til kronen utlagte garder ble innløst, skulle de atter legges til
godset og forpakteren derfor yde godtgjørelse, som da skulle fastsettes
ved overenskomst.
Forpaktningsavgiften var 1316 rdl 16 sk pr. år å erlegge med en halv
part til michaeli og den annen halvpart til jul. Forpakteren var
naturligvis ansvarlig for skattene av det «øde og forarmede gods»,
d.v.s. de garder, som var helt uten bygsler, eller hvis bruker var så
forarmet, at han ikke kunne betale skatten. Det samme var tilfelle med
kopp- og kvegskatt av hovedgården samt konsumpsjonen.
Forøvrig forpliktedes forpakteren overfor godsets bønder til «imod
loven og jordebogen aldeles intet at paabyrde eller forrette, mens dennem
billig og redelig medhandle og mod enhver tilbørlig forsvare». Heller
ikke måtte han seiv eller ved andre la skogene «til upligt forhugge», men
sørge for, at de ble skånet og fredet for enhver, likesom han skulle gjøre
sg yderste flid for ikke alene å forhindre, at mere av godset ble liggende
øde, men også sørge for, at det, som var übesatt, ble «forsynet med
gode og flittige leilændinger».
Klausulen om ikke å bebyrde eller forutette bønderne kunne nok være
nødvendig. Men heller ikke for forpakteren var stillingen alltid så lett.
Særlig i de dårlige tider, når krig og uår bevirket, at mange garder ble
liggende øde, så forpakteren seiv måtte svare «de kongelige kontribu
tioner» d.v.s. skattene av dem, spant han neppe silke på forpaktningen,
seiv om avgiften var meget rimelig. Efter ovennevnte kontrakt utgjorde
den jo neppe 2,7% av verdien efter salgssummen 25 år tidligere.
I en skrivelse av 20. april 1701 til stiftamtmannen klager Rasmus Krag
over, at henved 60 spand av godset ligger øde og ikke engang skaffer

----
345 SS-A
----
inntekt til det halve skattebeløp. Videre klager han over, at såsnart han
får en fattig husmann eller bonde til å bosette seg på en sådan gard og
drive den på lottebruk eller bare for skatten, så kommer presten og for
langer offerskjeppe og hentning til annekskirkene, hvilket kan beløpe
seg til 2 rdl årlig, fogden krever degne- og mestermannstoll, over 1 ort,
sorenskriveren krever sin toll, og på enkelte steder kreves lagmannstoll,
som kan beløpe seg til 1 ort og mere etter gardens størrelse, klokker og
lensmann krever sin toll, som beløper seg til 1 ort 8 sk m.m. Han mener,
at slike brukere ikke bør betale mere enn husmenns avgifter, som er 8 sk
årlig til kirken og til presten arbeide hver høst. Enten han er husmann
hos en bonde, hvor han kan slå noget til sine kreaturer og i andre mater
arbeide til sitt livs opphold, eller på en ødegård, hvor han gjør det
samme, så er han allikevel kun en husmann, mener Krag, hvorefter han
krever lettelser i dette, ellers får han ikke folk til sine ødegårder. Stift
amtmannen gir ham også medhold, forsåvidt som han finner det rime
lig, at de, som bruker til lottes eller slår ødegårder for at proprietæren
skal få noe til skattens betaling, ikke betaler offerskjeppe, hentning etc,
men hvis noen bruker en ødegård for skattene, finner han, at ved
kommende bør svare «toldene».
Etter Johan Marcelis' død arvedes Reinsklosters gods av hans sønner
Johan, Wellem Hinrich og Hinrich van Tiet van Marcelis. Disse solgte
godset ved skjøte datert Amsterdam 2. februar 1704 og tinglest i
Trondhjem 11. mars s.å. til kjøpmann i Trondhjem Ebbe Carstensen.
Kjøpesummen er ikke nevnt.
Denne Ebbe Cartensen skal være født den 3. september 1658 på den
adelige gard Rielseng ved Flensburg. Han hadde flere søsken, og fra en
av hans brødre nedstammer den adelige slekt Castenskjold i Danmark.
En morbror av Ebbe (Hans Lauritzen) var guvernør på St. Thomas.
Ebbe Carstensen ble i 1690 gift med Anna Henriksdatter Hornemann,
datter av flensborgeren Henrik Horneman, som innvandret til Trond
hjem, hvor han ble kjøbmann og i sin tid var en av byens rikeste menn.
Ebbe Carstensen og Anna Horneman hadde 7 barn som i dåpen ble kalt
dels Horneman, dels Tønder etter mormorens far. Fra dem skriver seg
den vidt forgrenede Horneman-familie, den teller mange fremtredende
medlemmer. Reinskloster har siden uavbrutt vært i slektens eie. Den
nuværende eier er Ebbe Carstensens etterkommer i 6te ledd. Av Horne
man-familiens medlemmer forøvrig skal her nevnes Jakob Hersleb
Horneman, som i sin tid eiet Skånes og senere ble forstander for de
offentlige stiftelser i Trondhjem, hvor han i sin fritid drev omfattende
genealogiske studier. Resultatene av disse har han nedlagt i et stort
manuskript, som finnes i Trondhjems statsarkiv.
Da Reinsklosters gods av brødrene Marcelis ble solgt til Ebbe
Carstensen, var det ennu et par år igjen av Rasmus Krags forpaktnings

----
346 SS-A
----
tid ifølge kontrakten av 1699. Krag påstod derved å være påført et tap,
som han i en regning av 28. august 1716 oppfører med 3283 rdl 34 sk,
for hvilket beløp han saksøkte brødrene Marcelis, som ved Trondhjems
bytings dom av 7. september 1719 ble tilpliktet å utrede dette beløp til
Krags bo, idet han seiv var død i februar samme år. Brødrene Marcelis
hadde ikke latt møte ved retten og intet anført mot hans krav.
Krag har neppe hatt noget stort utbytte av sin forpaktning av godset.
Da hans bo ble sluttet den 5. november 1721, var aktiva 3851 rdl 16 sk,
heri iberegnet ovennevnte fordring på brødrene Marcelis. Passiva var
2864 rdl 14 sk. Det ble således, efterat utlegget til kreditorene var
skjedd, et overskudd på 987 rdl 2 sk, og dette bestod altså kun av en del
av fordringer på Marcelis; men denne kan ikke ha vært ansett for videre
sikkert for enken og arvingene frasa seg arv og gjeld. Om den ble innfridd
er übekjent.
Fra Rasmus Krag nedstammer en tallrik og betydelig slekt, mest av
offiserer og prester. Den bekjente veidirektør Hans Hagerup Krag var
hans etterkommer i ste ledd, og etterkommere i 6te ledd er forfatterne
Thomas og Vilhelm Krag.
Ebbe Carstensen solgte endel av Reinsklosters gods. Således overdrog
han i 1708 parten i Vangstad til opsitteren og omkring 1720 Dillan til
Abraham Drejer og Arstad og Bjørstad til Rasmus Hagen. Rimeligvis
har han avhendet ennu mere av det gods, som bare bestod i landskyld
parter.
Bjørstad sees i 1721 å tilhøre Rasmus Ågesen Hagen.
Ved skjøte av 1. oktober 1727, tinglest i Rissa 30. juli 1736 overdrog
Ebbe Carstensen hele Reinsklosters gods tillikemed Archidiakoni
præbendes og sitt øvrige jordegods unntagen kirkene i Stadsbygd og
Skogn med deres tilhørende jordegods til sin sønn, Henrik Ebbesen
Hornemann. Denne, som hadde assessors rang, var født i 1694 og døde i
1748. Han var gift med Sara Hammond som overlevet ham i 40 år og i
sin lange enkestand styret sine affærer med omhu og dyktighet. Såvel av
familien som av andre kaltes hun «moren på klosteret».
På skiftet etter Henrik Ebbesen Horneman overtok sønnen Henrik
Reinsklosters gods for 60.000 rdl. Henrik Henriksen fikk i 1760kancelli
assessors titel og ble senere justisråd. Han var meget bereist, hadde stor
beundring for alt fransk og var i mange henseende forut for sin tid. 1
1760 tilbygget han Hornemansgården den fløi, som vender mot torvet
og bodde der om vinteren og om sommeren på Reinskloster. Han eiet
også Det overhaldske gods, som han kjøpte i 1788 for 11.000 rdl av
enkefru Meyer, f. Hammond. Det bestod av Rannems hovedkirke,
Skage, Romstad og Glashaug (Harran) annekskirker med underliggende
jordegods.
Hans store hissighet førte ham ofte i übehageligheter. Han lå således

----
347 SS-A
----
stadig i prosess og var av den grunn ofte i pengevanskeligheter. Dette
bidrog vel til, at han efterhvert skilte seg ved en del av godset. Av dets
garder i Verdal solgte han således i 1763 Hestegrei, Rein, Lennes og
Tokstad, i 1765 Hallan og i 1782 Skrove, alle til bønder. Formodentlig
har han omtrent på samme tid skilt seg ved de øvrige av godsets garder i
Verdal. Han døde i 1807 og ved hans død var intet av Reinsklosters gods
igjen i bygden.
Bjørstad 1962.


----
348 SS-A
----
BAKKE KLOSTERS GODS
Efter reformasjonen fikk Bakke kloster en verdslig forstander, som
var forpliktet til å underholde nonnene. Som forstander forekommer i
1547-52 Jørgen Pedersen, som påstod at han ikke kunne få mere ut av
godset, enn hva der gikk med til å fø og klæ «klosterfruene», især med
den svære tjeneste han derav måtte gjøre. Denne tjeneste må ha vært
meget svær, hvis den ikke ga forstanderen noe overskudd; for Bakke
klosters gods har vært meget betydelig.
Som før nevnt, fikk lensherren i Trondhjems len, som hittil hadde
bodd på Steinvik holm slott, i 1556 befaling til å bosette seg på Kongs
garden i Trondhjem. Den med Bakke kloster forlenede adelsmann fikk
da befaling til å flytte til Steinvikholm og holde dette slott i god for
varing. Klostrets visse rente ble hans lønn for denne tjeneste.
Med Bakke kloster har følgende vært forlenet: Jørgen Pedersen,
Kristofer Eriksen Bernhof 1555-1560, Aksel Gyntelberg 1560-1564, da
han overgav Steinvikholm til svenskene og derfor mistet forleningen,
Auglen 1961.


----
349 SS-A
----
Hans Offesen Rød 1564-1599, Laurits Kruse 1599-1608, Jens Sparre
1608-1611, Ditlef Rantzau fra 1611, admiral Henrik Jakobsen Wind
1630-1633, Sten Beck 1633-1641, Ove Bjelke 1641-1648, Daniel Knutsen
Bildt 1648-1652, Matias Budde 1652.
Godset utgjorde etter en jordebok av 1658:
Med bygsel: 306 sp 1 øre 7 mkl og 16 Vi vog fisk.
Dessuten beløp ledingen seg til 38 vog 2Vi pund smør, 139'/3 vog
korn, Vi tønne laks og 28 gråskinn foruten arbeidspenger 36 rdl.,
brenneved 300 lass, grunnleie 15 rdl. og tiende i korn 238 5/8 tønne, i
penger 32 rdl, i fisk 45 vog og i ost 6/2 vog.
Godsets eiendommer i Verdal var i 1650 etter matrikkelen
Øgstad 3 sp løre 12 mkl med bygsel
Gudding (2g) 6sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Myr 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel
Husan 2sp 0 øre 8 mkl med bygsel
Auglen (2g) 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Melby (2g) 3sp 1 øre 12 mkl med bygsel
Sende 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Lyngåsen osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Levring (2g) Isp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 8 mkl
Gudding-gårdene 1962.


----
350
----


----
351 SS-A
----
Ekren osp 2 øre 12 mkl med bygsel
Grundan Isp 0 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 6 mkl
mkl med bygsel over
Øst Grundan Isp 1 øre 12
2 sp 16 mkl
Vestgrundan Isp 1 øre 12
mkl med bygsel over
2 sp 16 mkl
Vuku lille 1 sp 0 øre 0
mkl med bygsel
Byna osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 2 øre delt med
Stiklestad kirke
Trygstad lille osp 1 øre 18 mkl med bygsel over
2 sp 1 øre 12 mkl
delt med Fattighuset
Stuskin 1 sp 2 øre 8 mkl uten bygsel
Skrove osp 2 øre 0 mkl uten bygsel
Rindsem osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
Husan 1953
Oversikt over Bakke kloster gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig 1. Øgstad, 2. Gudding
østre, 3. Gudding vestre, 4. Myr, 5. Husan, 6. Auglen, 7. Melby, 8.
Melby, 9. Sende nedre, 10. Lyngåsen, 11. Sagvolden, 12. Midt-
Grundan, 13. Høylo, 14. Skrove nedre vestre, 15. Rindsem, 16. Sør
aker, 17. Vukuøde, 18. Stuskin, 19. Rosvoldstore, 20. Vestgrundan.

 

----
352 SS-A
----
Sende nedre Isp 0 øre 0 mkl med bygsel
Lyngåsen 1981.Gården er borte. Dette er stedet hvor den lå. Steinen til
venstre er trolig en av hjørnesteinenepå stuelånen.

 

----
353 SS-A
----
Lyngåsen osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Sagvolden osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Grundan midt 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Høylo osp 2 øre 12

Skrove nedre 0 sp 2 øre 0
Rindsem osp 1 øre 12
Søraker 0 sp 0 øre 16
0 sp 0 øre 16
Vuku 0 sp 0 øre 8
Stuskin 0 sp 0 øre 8
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
mkl uten bygsel
Rosvold store osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Vestgrundan 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 16 mkl
hvilket sannsynligvis betegner størrelsen av klostergodsets eiendommer i
Verdal. Etter matrikulen av 1650 var det meget større, men det skriver
seg formodentlig som ved Reins kloster fra, at kronen hadde føiet til
endel eiendommer ved bortforleningene av det.
Under pengevanskelighetene etter krigen 1657-60 ble Bakke klosters
gods i 1660 overdratt som brukelig pant til Gabriel Marcelis for en for
strekning på 22,500 rdl. Marcelis forpaktet godset bort inntil det ved
kongelig skjøte av 28. april 1675 ble solgt til panthaveren for 41,888 Vi
rdl 4 sk. Hele godsets størrelse var da 421 sp 22 mkl, hvorav i Nordland-
Melby 1980.

 

----
354 SS-A
----
ene 54 sp, altså av skyld omtrent nøiaktig som hele Verdals prestegjeld.
De årlige inntekter angaes til 1499 rdl 72 sk.
Selius Marcelis har på brorens vegne under 30. februar 1662 forpaktet
det til Hans Kolby for tiden 1. mai 1663 til 1. mai 1666. Kontrakten lyser
i sin helhet således:
«Selio Marcellus kgl majts. oberberamts raad sampt direkteur offwer
postessenet udj Norge, gjør vitterlig at haffve forund och bevilget saa och
hermed forunder och bevilger erlig och welacht mand Hands Kolby
Backe Closters hoffvud gaard, med dessen tilliggende goeds och tiennere,
at vinde och følge for en wiss aarlig affgifft, efter derom woris sær
foretning och til mig gifven obligation, saaledis att jeg forbem.te Hans
Kolby hermed fuldmagt gifver, det hans paa min broder Gabriel
Marcellus hans weigne och udj hans nafn maa och oppeberge ald joerd
boegens landschyld och rettighed med huis och uisse, saa som bøxel, sigt
och sagefald, och ald anden Herlighed, Lige som det min broder aff
Hans Ko. Mayts Naadigst er forund och betrefued, sampt Jordboegen
om formelder. Og skal hand Imedens hand samme goetz nyder, Ingen
aff diss Tilliggende Imoed Landslougen forurette eller til stedes at foru
rettes, Schawfuene og til upligt forhugge, ey heller Joerdbogen lade
forringe eller formindske, Mens en huer ved Loffuen Handt Hefue och
forsuare, och om noged aff des tilliggende lidet eller stort derfrå kand
være kommen det ved louglig middel igien Indfordre, samme hans
Myr 1953


----
355 SS-A
----
forualtning skal hafue sin begyndelse fra Philippi Jacobi 1663 och siden
continuere til Philippi Jacobi 1666. Thill witterlighed vnder min egen
Hand och zignet. Actum Kiøbenhaffn d. 30. febr. 1662.
Selius Marcel/us
Denne overenskomst ble omtrent ordlydende fornyet for 6 år, nemlig
fra 1. mai 1666 til 1. mai 1672 av Gabriel Marcelis ved kontrakt datert
Amsterdam 6. juli 1666. Den årlige avgift ble da fastsatt til 1450 rdl in
specie.
Godsets hovedgård, Bakke gard, medfulgte ikke i salget i 1675 og må
altså tidligere være blitt privat eiendom. Den ble mikkelsaften 1658
avbrent av svenskene. Den eiedes og beboddes i slutten av 1600-årene av
president Anders Kristofersen Tønder, som døde i 1696, og siden av
dennes svoger, kommandanten på Munkholmen Frants Kyhn, efter hvis
død i 1698 den tilfall kronen for gjeld. Den ble da solgt ved auksjon for
800 rdl til biskop Peder Krog, som eiet den til sin død i 1731. I hans tid
ble gården i november 1718 avbrent etter generalkommandoens ordre,
for at den ikke skulle tjene svenskene, som under Armfelt angrep
Trondhjem, til skjul. Senere ble eiendommen, som etter Krogs enkes
død i 1746 endel år tilhørte familien Collin, i 1766 innløst av sønnesønn
en kaptein Karl Henning Krog som odelsberettiget for 5300 rdl. Han var
en duelig landmann, forbedret gården meget og lever her til i 1780-
Byna 1981
Bind VIA —23

 

----
356 SS-A
----
årene, hvoretter eiendommen kom til Verdalsgodets eier, regiments
kvartermester Finne, hvis enke bodde der ennu i 1830-årene. Gardens
største herlighet var den grunnleie, den oppebar av forstaden. Bakkland
ets grunner, som i 1819 oppgis til omtrent 800 rdl. Kristiansten fest
ning ligger på gardens grunn. _
Efter Gabriel Marcelis gikk Bakke klosters gods over til admiralitets
råd Johan van Marcelis i Amsterdam. Av denne må det være at Peter
Petersen Høyer kjøpte det omkring 1700. Noe skjøte finnes ikke, og i
det hele er opplysningene om dette gods meget sparsommere enn om
Reinsklosters.
Godsets garder i Verdal ble av Peter Høyer ved skjøte av 1. august,
tingi. 23. oktober 1711 solgt til oberstløitnant Reichwein på Trones. Det
var nøiaktig de samme garder og gårdsparter, som var solgt til Marcelis i
1675. Foruten disse eiet Reichwein også 4 sp i Leklem og 1 øre i
Høylo. Hans jordegods utgjorde således ved hans død 27 sp. 1 øre 8
mkl. Dette ble nu — formodentlig i hans dødsbo — solgt til Age
Rasmussen Hagen, som i 1723 sees å eie omtrent alle disse garder. Noe
skjøte er ikke oppbevart.
Åge Hagen solgte gårdene enkeltvis. Allerede i 1723 sees Motzjelt pa
Trones å være eier av Myr, som han rimeligvis har kjøpt av Hagen.
Resten begynte han å skille seg ved i 1738, da han solgte Husan til
Anders Jonsen Lein; i 1739 solgte han Auglen til Erik Hustad og
Sende nedre 1981.


----
357 SS-A
----
Grundan til Lars Larsen, i 1747 Lyngåsen til OleEk/oen, i 1748 Sende til
Ole Pedersen. (Samme år solgte han Leklem til Ole Sevaldsen.) Partene i
Søraker og Rindsem er formodentlig ved samme tid gått over i Verdals
godset, og de øvrige landskyldsparter har han antagelig avhendet
omkring samme tid. Av det tidligere Bakke klosters gods hadde han i
1748 ikke annet igjen enn Øgstad, Gudding og Sagvolden samt land
skyldsparter i Rindsem, Søraker og Vest Grundan. Øgstad overdrog han
i 1749 til sin stesønn, kapellan Kortholt.
Da Peter Høyer solgte godset til Reichwein, unntok han enkelte her
ligheter såsom leding fra salget. Sønnen, Markus Nissen Høver, som
forøvrig i 1739 lyste odelsrett til de solgte garder, uten at det dog ble
nogen innløsning av, har muligens solgt disse for endel gårders
vedkommende; men ennu ved hans død i 1762 var det igjen endel usolgt
leding, som forsøktes avhendet, da godsets garder ble solgt enkeltvis ved
auksjon i Markus Høyers dødsbo den 6. og 7. oktober 1762. Omtrent
hele godset ble da solgt for 60,606 rdl 1 ort. Det var da i Verdal ennu
igjen ledingen av følgende garder:
Nedre Sende 16 mk smør, 2 pund mel, oppropt for 20 rdl.
Melby 1 pund 13 Vi mk smør 1 våg 2 pund 6 mk smør, 30 rdl.
Gudding 2 pund 6 mk smør 3 våger mel foruten leding av et kvern
hus på gardens grunn, 50 rdl.
Øgstad 1 pund 12 mk smør, 1 våg 2 pund mel, 45 rdl.
Myr 20 mk smør, 1 våg 9 mk mel, 25 rdl.
Vestgrundan 1962

 

----
358 SS-A
----
Husan 19 mk smør 1 våg AVi mk mel, 25 rdl.
Auglen 17 mk smør, 2 pund 12 mk mel, 26 rdl.
Volden (kalt Sagvolden eller Langdal) 3 mk smør, 12 mk mel, 5 rdl
Lyngåsen 14 mk smør, 1 våg 9 mk mel, 22 rdl.
Ledingen av Melby ble innløst av oppsitteren. På de andre var intet
bud. Ledingen av Øgstad må være innløst ved samme tid; for ved skjøte
av 1. oktober 1766, tgl. 18. august 1769 har Høyers arvinger solgt
godsets gjenværende leding til krigsråd Rogert, og i dette skjøte nevnes
ikke Øgstad.
Ved skjøte av 21. mars, tgl. 15. august 1771 solgte Rogert sine av
Høyers arvinger kjøpte ledings- og landskyldsparter til Andreas Armt
for 1150 rdl. Arnet tok hardt i for å inndrive ledingen, som oppsitterne
visstnok var blitt vant til å la være å betale. Således ble Ole Larsen
Gudding i 1771 dømt til å betale 17 års resterende leding med 25 rdl 14
sk. Enken på den annen Gudding-gård var også stevnet for like gamle
restanser, men slapp lettere, idet det på gården var avholdt skifte for 5
år siden, uten at fordringen var anmeldt i boet.
Heretter begynte da oppsitterne å innløse sin leding: Bård Olsen mn
løste den av Nedre Sende i 1784 for 20 rdl og Anders Haldorsen av Myr i
1802 for 40 rdl. Når de siste ledingsparter er innløst, kan ikke sees. I en
skrivelse av 24. april 1842 fra fogden angående 8 prosent-skatten, som
var lignet bl.a. også av ledingsinntekten, er oppregnet de garder i
Verdal, som før hadde betalt leding til Bakke kloster; men det heter, at
Bakke 'gards eiere ikke kjenner noe til noen sådan rettighet. Vi kan
vel herav slutte, at de siste ledingsparter nu forlengst var innløst.
Hermed er sagaen om Bakke klosters gods i Verdal endt og ute.

----
359 SS-A
----
REKTOR MAG. NILS KROGS GODS
Mag. Nils Krog var sønn av biskop Peder Krog. Han var født i 1683
på Samsø, hvor hans far dengang var prest, men kom i en alder av kun 5
år med foreldrene til Trondhjem. Han kan vel således regnes før nord
mann, så meget mere som slekten fra først av var norsk. Han tok teo
logisk embedseksamen i 1701, var så 3 år utenlands, hvorefter han til
trådte en post som hører ved Trondhjems latinskole i 1704 og ble rektor
ved samme skole i 1709. Han var så skolens styrer i noe over 19 år og
under usedvanlige og ikke lette forhold. Skolen befant seg i nedgang og
forfall under hans styre, for en vesentlig del på grunn av hans stridighet
er med lektoren, Tomas von Westen, også kalt finnenes apostel, som
stod i spissen for den finnemisjon, som på det nøieste ble knyttet til
skolen.
I 1729 frasa han seg rektorembedet, som han visst var blitt grundig lei
av. Han var imidlertid blitt en rik mann; for hans annen hustru, Margrete
Angell, som var søster av legatstifteren Tomas Angell, bragte ham
mange penger. Han ble gift med henne i 1717, men hadde allerede før
Inndalsgårdene 1980.

 

----
360
----


----
361 SS-A
----
den tid samlet et lite jordegods. Med store bekostninger bearbeidet han en
kopper- og sølvanvisning ved Nord Stene seter; men hans død bevirket,
at arbeidet stanset; det ble siden ikke gjenopptatt.
Etter sin avskjed som rektor ble mag. Nils Krog utnevnt til kancelli
råd.
Hans erhvervelse av jordegods begynte med at han overtok presten
Tomas Svendsen Scheens garder. Denne hadde omkring 1700 samlet seg
et lite jordegods i Verdal. Det bestod i 1706 av 8 garder og gårdparter på
tilsammen 6 sp, nemlig en landskyldspart i Nord Minsås, som tidligere
hadde vært bondegods, Hegstad, som før hadde ført til Schjelderups
gods, og som han i 1701 kjøpte av enken Anna Schjelderup, Gudmund
hus, tidligere tilhørende Brix' gods, kjøpt av Jørgen Lund i 1700,
Kirkeråen (Kvamsaunet) bondegods, Sør Stene, av lensmann Åge Haug
solgt til Elling Stene, fra hvem gården gikk over isorenskriver Liv Borchs
besiddelse, hvis sønn i 1700 solgte til Scheen, Tromsdal, opprinnelig
krongods, i 1659 pantsatt til Selius Marcelis, som transporterte pantet til
borgermester Kristoffersen, som fikk kgl. skjøte på den 2. mars 1663 og
Kirkeråen 1980,
Oversikt over Tomas Scheens gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Nord-Minsås,
2. Hegstad, 3. Gudmundhus, 4. Kvamsaunet, 5. Sør-Stene,
6. Tromsdal, 7. Flyan, 8. Sundbyhaugen, 9. Haug, 10. Overmoen.

 

----
362 SS-A
----
Levring 1954.
Skavhaug 1981.

 

----
363 SS-A
----
av hvis arvinger Scheen må ha kjøpt den, Sundbyhaugen, antageligvis
fra Jakob Jakobsen Lunds enke, og endelig Flyan, som hadde tilhørt
Peder Juels gods, men fra dennes arvinger var gått over til David
Jakobsen (Jelstrup), som solgte til Scheen i 1697.
Disse eiendommer pantsatte Scheen ved obligasjon av 10. mai 1711,
tgl. 21. januar 1712 til rektor Nils Krog for et lån på 613 rdl, og de ble
aldri innløst, men gikk over i Krogs eie.
Videre kjøpte Krog på den store auksjon over krongods, som av
holdtes i Trondhjem 20. januar til 6. mars 1728, Inndals-gårdene og
Skavhaug. Skjøtet på disse er av 22. juni 1731. Endelig har han i 1720-
årene erhvervet Levring av Kasper Schøllers arvinger og Øvre Faren av
Reichweins arvinger. Ved hans død bestod således hans gods i Verdal av
følgende eiendommer:
Nord Minsås osp 2 øre 6 mkl uten bygsel
Hegstad Isp 1 øre 12 mkl med bygsel over
1 sp 2 øre
Gudmundhus Isp 0 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 0 øre 12 mkl
Kirkeråen
(Kvamsaunet) 1 sp 0 øre 0 mkl
Sør Stene Isp 0 øre 12 mkl
Tromsdal 0 sp 2 øre 6 mkl
Flyan
osp 1 øre 12 mkl med bygsel over
2 øre 4 mkl
Steine søndre 1980.


----
364
----

 

----
365 SS-A
----
SundbyhaugenO sp 0 øre 12 mkl
Vester 0 sn 1 øre 7 mkl
Vester osp 1 øre 7 mkl med bygsel over
Inndalen 1 øre 18 mkl
Midt osd 2 øre 0 mkl med bwsel over
osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
Inndalen
2 øre 4 mkl
Øster 0 sp 2 øre 0
Inndalen
mkl med bygsel over
2 øre 8 mkl
Skavhaug 0 sp 2 øre 6
Levring 1 sp 2 øre 0
mkl
mkl
Øvre Faren Isp 1 øre 0 mkl
tilsammen 12 sp 1 øre 1 mkl og dessuten Levring sag og Tromsdals sag
(kjøpt av Scheen).
Krog døde i Mainz på hjemveien fra en reise til Rom 1738. Arvingene
solgte i 1741 Hegstad til kapellanen Peder Krog. Hele det øvrige gods i
Verdal ble på skifteauksjon den 21. juli 1744 solgt til justisråd Åge
Rasmussen Hagen, som fikk skjøte 24. august s.å. Kjøpesummen var
813 rdl 2 ort.
Tromsdal 1979
Oversikt over Nils Krogs gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Hegstad, 2. Minsås
nordre, 3. Gudmundhus, 4. Kvamsaunet, 5. Sør Stene, 6. Tromsdal,
7. Flyan, 8. Sundbyhaugen, 9. Inndalen vestre, 10. Inndalen midtre,
11. Inndalen østre, 12. Skavhaug, 13. Levring, 14. Faren øvre.

 

----
366 SS-A
----
RASMUS ÅGESEN HAGENS GODS
Rasmus Hagen var sønn av Åge Olsen på Skjevik i Beitstaden, hvor
slekten efter sagnet skal ha vært bosatt i flere hundrede år og være av
adelig opprinnelse. Navnet Hagen skal han efter et annet sagn ha fra
Haga i Verdal. Det er meget som taler for at dette er riktig.
Efter ministerialboken er Hagen død i begynnelsen av 1732, 85 år
gammel, og skulle altså efter dette være født i 1647. Hos Lensmann
Åge Jonsen på Haug var der i 1665 en «tienestedreng», Rasmus
Ågesen, som dengang var 18 år, altså født i 1647. Dette er sannsynlig
vis ingen annen enn vår Rasmus Ågesen, som kan ha vært hos Age
Haug som lensmannsdreng. Muligens var lensmannen, som neppe var
fra bygden, en slektning av ham.
Åge Jonsen døde i 1671 og en tid etter ble Nils Brun lensmann. Han
bodde på Haga. Intet er da rimeligere enn at han har tatt den tidligere
lensmannsdreng i sin tjeneste. Således kan Rasmus være kommet til
Haga Herfrå var det lett å gå på frieri til Ness, især når der var et godt
Ekren 1980.


----
367 SS-A
----
gifte, og det fant han i den 10 år yngre datter på Næs, Siri Olsdatter,
som han ble gift med, antagelig omkring 1680.
Omtrent på samme tid har han bygslet Maritvold, tatt borgerskap
som handelsmann av Trondhjem og begynt handel på Verdalsøra
Ifølge Trondhjems skattemanntall eide han allerede i 1665 gard i byen i
Frue kirkes sogn, som han betalte 5 rdl. i skatt for, og den 25. november
1689 har han av Margrete sal. Kristen Rasmussens fått skjøte på en
gards tomt og grunn sal. Olaf Hansen Gilberg forhen tilhørende; den lå
også i Frue sogn «4de kvarter ved søen». Skjøtet er tinglest 19. januar
1693. Han har tydeligvis vært en meget driftig og dyktig mann, som helt
fra først av har drevet sin forretning med hell. Allerede i 1689 er han
kommet så vidt, at han kan slå stort på, idet han forsøker å få kjøpt
Verdalsøra, som lå på Borgens, Maritvolds, Østvolds og Mikvolds
grunn. De tre første av disse garder tilhørte kronen, den siste mag.
Søren Schjoldborgs arvinger. Hagens bud lød på 180 rdl.; fogden fant
det fordelaktig, og etter hans erklæring anbefalte stiftamtmann Hans
Kaas å approbere det; men kammerkollegiet har vel ikke funnet å kunne
innvilge. Det ble iallfall ikke noe kjøp av.
Aret forut hadde Hagen søkt om å bli gjestgiver på Øra; men dette
kunne kun innvilges på betingelse av at han oppgav sitt borgerskap som
handelsmann, hva han selvfølgelig ikke hadde noen fordel av å gjøre.

bossneset 1981. Hvorfor gården ble kalt Fossneset, går tydelig frem av
dette bi/det. Gården er ikke gammel. Trolig ble den til som følge av at
sagmesteren på Grundfoss sag fikk tillat eise til å rydde seg jord på dette
stedet. Grundfoss sag og Fossneset var nemlig samme eiendom.

 

----
368
----


----
369 SS-A
----
Omkring 1700 begynte han å slå under seg jordegods i bygden, først
leilighetsvis og forsiktig, siden dristigere og mer planmessig. Det var
særlig skoggårdene han la seg efter. Allerede i 1686 hadde han kjøpt
Grundfoss sagsted av kapellan Jakob Lund og drev sagbruk der.
Senere fikk han her en konkurrent i Rasmus Krag, forpakteren av
Reinsklosters gods, som i 1700 bygslet det nedlagte Ulvilden sagsted og
søkte privilegium på dette, hvilket Hagen av alle krefter såtte seg imot.
De to konkurrenters stridende interesser har visstnok oftere bragt
dem i konflikt med hverandre. Særlig ille var det i 1708, da de oppe i
Kleppen røk i hårene på hverandre angående noe tømmer de var uenige
om. Der er det nok kommet til håndgripeligheter mellom dem: iallfall
har Krag efterpå saksøkt Hagen for legemsfornærmelse; men Hagen
nektet, og ingen vidner hadde overvært begivenheten, hvorfor han ble
frikjent.
Kjesbu 1980.
Oversikt over Rasmus Ågesen Hagens gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sæter, 2. Tosteigan,
3. Gren nedre, 4. Kulslien, 5. Ørtugen, 6. Bjartan, 7. Åkervolden,
8. Helligdagsaker, 9. Skjæker moen, 10. Hel moen, 11. Over neset,
12. Melen (Bakken), 13. Overmoen, 14. Bjørken, 15. Holmli østre,
16. Holmli vestre, 17. Tuset, 18. Bunes, 19. Lund vestre, 20. Marken
nordre, 21. Marken søndre, 22. Karmhus, 23. Åsen vestre,
24. Kjesbu, 25. Fossneset, 26. Leirfald vestre, 27. Kvello, 28. Oppem,
29. Bjørstad, 30. Arstad, 31. Viken, 32. Skjørholmen, 33. Kolstad
vestre, 34. Ekren, 35. Høy 10, 36. Leirhaugen (Aunet), 37. Øvre
Sende, 38. Ku Is tad, 39. Breding vestre, 40. Nedre Faren, 41. Togstad,
42. Søraker.

 

----
370 SS-A
----
Bjørken, som i sin tid hadde tilhørt Peder Juel og siden Jakob Lund,
kjøpte han i 1692 av Jakob Omeier og i 1696 kjøpte han Kjesbu av Lars
Pedersen Brix.
Sitt innkjøp av jordegods efter en større målestokk begynte han da
han i 1699 avkjøpte Lars Pedersen Brix' enke de garder i Leksdalen som
er nevnt under Brix' gods, og som siden ble til det såkalte Leksdalsgods.
Av mag. lektor Simon Ho/kjøpte han iflg. skjøte av 13. januar, tgl. 12.
oktober 1701 Åsen i Leksdalen og Tømmerås, som også hadde hørt til
Brix' gods, og av mag. Kristian Schøller Viken iflg. skjøte av 27. aug.,
tgl. 12. oktober 1701. Og omtrent ved samme tid har han erhvervet
Holmligårdene, som i sin tid hadde tilhørt Peder Juel og efter ham
Jakob Lund.
Mesteparten av sitt gods har han dog visstnok først erhvervet
omkring 1720, da de vanskelige forhold efter krigen gjorde eien
dommene billige. Han har da samlet mesteparten av det jordegods som
Brix og Bing i sin tid hadde eiet, og som for en stor del allerede var
samlet av Peder Juel.
I 1727 eiet han i Verdal ialt 42 garder og gårdparter med en landskyld
av 23 sp. 2 øre 13 mkl. og bygsel over 26 sp. 1 øre 23 mkl. Det var
følgende:
Av Peder Juels tidligere eiendommer
Sæter med
Tosteigan osp 2 øre 0 mkl med bygsel
Gren nedre osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Leir fald vestre 1962.


----
371 SS-A
----
Kulslien osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 spann
Ørtugen osp 0 øre 8 mkl med bygsel
Bjartan osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Åkervolden osp 0 øre 3
Akran
mkl med bygsel
(Helligdags-
Aker) 0 sp 1 øre 0
Skjækermoen 0 sp 0 øre 6
mkl med bygsel
mkl med bygsel
Helmoen osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Overneset Osp 0 øre 18 mkl med bygsel
Mælen
(Bakken) osp 0 øre 6 mkl med bygsel
Overmoen osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre
mkl med bygsel over
Holmli østre Isp 0 øre 12
1 sp 1 øre 12 mkl
Holmli vestre 1 sp 0 øre 12
mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl
Av Brix' gods (foruten de denne hadde eiet av Peder Juels):
Tuset Isp 1 øre 4 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl

Marken-gårdene 1980,
Bind VI A-24

 

----
372 SS-A
----
Bunes osp 2 øre 20 mkl med bygsel
Lund vestre Isp 1 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 2 øre - (2 garder)
Marken
(2 garder) osp 1 øre 8 mkl med bygsel
Karmhus Isp 1 øre 12 mkl med bygsel
Tømmeråsen osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Åsen i
Leksdalen osp 2 øre 0 mkl med bygsel
Kjesbu osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Fossneset
(Grundfoss) osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Leirfald 2sp 1 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 1 øre 20 mkl
Av Reinsklosters gods:
Bjørstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
0 sp 2 øre 12 mkl
Arstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel
Dessuten:
Viken
osp 0 øre 12 mkl med bygsel
Skjørholmen 1980.


----
373 SS-A
----
Skjørholmen osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
0 sp 2 øre 18 mkl
Kolstad
0 sp 2 øre 8
mkl med bygsel over
1 sp
mkl med bygsel
Ekren
Høylo
0 sp 2 øre 12
1 sp 1 øre 10
mkl med bygsel over
2 sp
Leirhaugen osp 1 øre 0 mkl uteri bygsel
Øvre Sende osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Kulstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Breding osp 0 øre 12 mkl uten bygsel
Nedre Faren osp 0 øre 20 mkl uten bygsel
Togstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Søraker osp 1 øre 12 mkl uten bygsel
* (Noen uoverensstemmelser er det i de gamle papirene. 2 øre i Arstad
står her oppført som Rasmus Ågesen Hagens eiendom. Imidlertid sier
andre kilder at det var krigsråd Åge Hagen, det vil si hans sønn, som
eide denne parten. Åge Hagen kjøpte den av Ebbe Carstensen som da
var eier av Reins klosters gods. Senere kjøpte Åge Hagen også kronens
part i gården, slik at han til sist ble eier av hele Arstad. I Verdalsboka V
Viken 1980.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

 

----
374
----


----
375 SS-A
----
s. 352 skriver også Musum dette, og trolig er dette rett. Den sannsynlige
forklaring er at Rasmus Ågesen Hagen må ha overtatt sønnens part en
gang i 1720-årene. For ved hans død i 1732 gikk parten i Arstad nettopp
til Åge Rasmussen Hagen. Men om denne transaksjonen fra sønn til far
finnes ingen kjente opplysninger.)
Foruten dette eide han Ugdal i Beitstad, Lille Overrein i Stod, Nedre
Sem og Selli i Sparbu samt et par landskyldsparter i sistnevnte bygd og 4
sagbruk i Verdal, nemlig Lund, Vangstad, Gren og Bjørken.
Ved skiftet etter hustruen i 1727 ble endel av hans jordegods utlagt til
arvingene. Den tidligere nevnte justisråd Åge Hagen fikk Bj ør stad,
Bjørken, Leirfald og Søraker.
Rasmus Olsen Hagen: Høylo og Overrein.
Siri Margrete Olsd. Hagen: Hellan og Ugdal.
Anne Rasmusdotter Hagen, gift med kaptein Wensel Aussig, fikk
Viken, Tømmeraas og Nedre Sem.
Malena Rasmusdotter Hagen, gift med kjøpmann Simon Hof:
Kolstad, Bjartan, Ekren og Kulstad.
Åsen (Leksdalen) 1962.
Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods I (Broder Boysen
Hagen)
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Leirhaugen (Aunet),
2. Fossneset, 3. Kulslien, 4. Ørtugen, 5. Åkervolden, 6. Heltigdags
aker, 7. Skjækermoen, 8. Helmoen, 9. Overneset, 10. Melen,
11. Overmoen, 12. Holmli østre, 13. Karmhus, 14. Åsen vestre,
15. Kjesbu, 16. Bjartan, 17. Holmen nedre, 18. Overholmen nordre,
19. Overholmen søndre, 20. Breding vestre, 21. Holmli vestre.


----
376
----


----
377 SS-A
----
Elsebe Maria Rasmusd. Hagen, gift med Broder Boysen: Åsen,
Kjesbu og Selli.
Margrete Rasmusd. Hagen: Bunes og Vester Holmli.
Rasmus og Siri Margrete var Rasmus Ågesens barnebarn. Deres far,
kjøpmann Ole Rasmussen Hagen, var død før faren.
Da Rasmus Ågesen seiv døde i 1732, ble resten av hans jordegods
delt således at:
Åge Hagen fikk Vester Holmli, Arstad, Breding, Bjørken med sag
og Vangstad sag.
Rasmus Olsen Hagen: Marken og Tuset.
Siri Margrete Olsd. Hagen: Togstad.
Anne, fruAussig: Lund, Øvre Sende og Lunds sag.
Malena Hof: Leirset, Gren nedre, Nedre Faren og Gren sag.
Elsebe og Broder Boysens barn, nemlig:
Boy Brodersen: Karmhus.
Rasmus Brodersen: Sæter med Tosteigen.
Åge Brodersen: Karmhus.
Selle Maria Brodersdatter: Skjørholmen.
Gisken Kirstina Brodersd.: Skjørholmen.
Gårdene i Leksdalen, det såkalte Leksdalsgods, ble siden samlet igjen
i 1750-årene av oberstløytnant Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes (1700-
1771), som i annet ekteskap var gift med Selle Marie, datter av Broder
Boysen.
Ramus Ågesen Hagen hadde et par år før sin død solgt til sin sviger
sønn Broder Boysen sine garder øverst i Vuku, nemlig:
Holmli østre Isp 0 øre 12 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl
Kulslien osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp
Ørtugen osp 0 øre 8 mkl med bygsel
Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods 11 (Rasmus Brodersen
Hagen).
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Breding vestre,
2. Sæter, 3. Tosteigan, 4. Leirhaugen (Aunet), 5. Fossneset, 6. Kuls
lien, 7. Ørtugen, 8. Åkervolden, 9. Helligdagsaker, 10. Skjæker
moen, 11. Helmoen, 12. Overneset, 13. Melen, 14. Overmoen,
15. Holmli østre, 16. Holmli vestre, 17. Overhol men søndre,
18. Overholmen nordre, 19. Bjartan, 20. Stuskin, 21. Karmhus,
22. Åsen vestre, 23. Kjesbu, 24. Viken, 25. Kolstad vestre,
26. Kolstad østre, 27. Skjørholmen, 28. Maritvold, 29. Hel/an mellom
østre.

----
378
----


----
379 SS-A
----
Åkervolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel
Åkran osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Skjækermoen osp 0 øre 6 mkl med bygsel
Helmoen osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Overnesset Osp 0 øre 18 mkl med bygsel
Mælen osp 0 øre 6 mkl med bygsel
Overmoen osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Fossneset osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Leirhaugen osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
Tilsammen 4 sp. 17 mkl. med bygsel over 4 sp. 1 øre 17 mkl.
Skjøtet er av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731. Kjøpesummen var 458
rdl. 1 ort 8 sk.
Det er disse garder, som i den følgende tid går under navnet «Det
hagenske» eller Vuku jordegods, og som etter Broder Boysens død i
1750 gikk i arv til sønnen, Rasmus Brodersen, som likesom sin farbodde
på Maritvold og kalte seg Hagen. Rasmus Brodersen døde i 1791, hvor
efter hans eldste sønn, Broder Hagen, overtok Vuku jordegods for 8000
rdl. Da Broder Hagen døde uten barn, gikk godset over til enken som
giftet seg med Johannes Monrad i 1803. Han var regimentsfeltskjær og
bodde på Ekle. I 1805 solgte Monrad godset til Hans Wingård Finne,
kjøpmann i Trondheim. Finne solgte det så i 1807 til proprietær Muller,
hvorved det gikk inn i Verdalsgodset.
Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods 111 (Broder Rasmusen
Hagen).
Plasser ingen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bred ing vestre,
2. Leirhaugen (Aunet), 3. Fossneset øst re, 4. Fossneset vestre,
5. Kulslien øvre, 6. Kulslien nedre, 7. Ørtugen, 8. Åkervolden,
9. Helligdagsaker, 10. Skjækermoen, 11. Helmoen, 12. Overneset,
13. Melen, 14. Overmoen, 15. Holmli vestre, 16. Holmli mellom,
17. Holmli østre, 18. Overholmen søndre, 19. Overholmen nordre,
20. Bjar tan, 21. S tusk in.

----
380 SS-A
----
ÅGE HAGENS GODS
Åge Rasmussen Hagen var sønn av ovennevnte kjøpmann Rasmus
Ågesen Hagen på Maritvold. Han var først proviantforvalter, krigsråd
og krigsbokholder ved den nordenfjelske dragonkasse, ble senere justis
råd og bodde på sin eiendom Abelsborg i Ilen, som han hadde kjøpt av
løytnant Abel. Han var Ludvig Holbergs kommisjonær i Trondhjem.
Han var gift med Apollona Dorothea Holst, enke etter den forrige
proviantforvalter Kristian Kortholt, med hvem hun hadde hatt 5 barn;
en av disse var Simon Nikolai Kortholt, som var reisende kapellan i
Verdal fra 1747—67. Med Hagen fikk hun ingen barn.
Ennu i 1719 eiet Hagen intet jordegods; men antagelig i 1720 har han
erhvervet Reichweins gods, som bestod av Bakke klosters garder i
Verdal samt Leklem og en part av Høylo. Dette har han da i tidens
løp betydelig forøket. Ovenfor er oppregnet de garder som han fikk seg
utlagt på skiftet etter moren i 1727 og etter faren i 1732, og ved auksjon
Gren øvre og nedre 1954.


----
381 SS-A
----
den 21. juli 1744 i mag. Nils Krogs dødsbo kjøpte han dennes gods i
Verdal for 813 rdl. 2 ort. Skjøtet er av 24. aug. s.a.
Foruten disse større erhvervelser har han tid efter annen innkjøpt
endel eiendommer enkeltvis. Således i 1727 Kolstad av Simon Hof, i
1728 iflg. kongelig skjøte 1 øre 6 mkl. uten bygsel i Rindsem, 16 mkl.
uten bygsel i Fæby samt Overholmen og Arstad, i 1729 Ekren av
Simon Hof, i 1730 23 mkl. i Næs av Erik Paulsen, i 1732 Bjartan av
Simon Hof; samme år makeskiftet han til seg Neder Holmen av
svogeren Broder Boysen mot Vester Holmli, Bjartan, Breding og Over
holmen, i 1735 kjøpte han Dillan i Ludvig v. Simmerns dødsbo, i 1742
Over Gren av Simon Hof og i 1743 Kolstad og N. Gren av Lars
Torkildsen Kolstad.
Dessuten har han til forskjellige tider, som ikke nøyaktig kan angis,
erhvervet 20 mkl. bondeodel i Oppem, Gresset av Simon Hofs arvinger
og Kvello av løytnant Holche.
Men Hagen har også jevnlig skilt seg av med eiendommer, som da for
det meste er gått over til å bli bondegods, enten direkte eller gjennom
mellom-menn. Således solgte han i 1731 Myr til Peter Motzfelt. Efter å
ha gått gjennom et par andre eiere, ble denne gården i 1743 solgt til Erik
Simonsen Hustad. Husan solgte han i 1738 til Anders Jonsen Lein,
Auglen i 1739 til Erik Hustad, Melby i 1741 til Hans Ekloen, Nedre
Sende i 1748 til Ole Pedersen og Lyngåsen i 1747 til Ole Ekloen. Hermed
Gr æset 1981.


----
382
----


----
383 SS-A
----
var mesteparten av Bakke klosters tidligere eiendom i Verdal gått over i
bøndenes eie.
Av rektor Krogs gods solgte han i 1745 parten i Nord Minsås til Ole
Larsen, Gudmundhus til Peder Ovid, som i 1772 overdrog den til Ole
Amundsen, Flyan avhendet han i 1746 til Tomas Lyng, Øvre Faren i
1745 til Lasse Olsen, i 1746 Sundbyhaugen til Malena Halvorsdatter.
Til Kluver solgte han Ekren i 1733, og Leklem i 1748 til Ole Sevald
sen.
Holmen nedre 1962
Oversikt over Åge Rasmussen Hagens gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Øgstad, 2. Gudding
Østre, 3. Gudding vestre, 4. Myr, 5. Husan, 6. Auglen, 7. Melby,
8. Melby, 9. Sende nedre, 10. Lyngåsen, 11. Sagvolden, 12. Midt-
Grundan, 13. Rindsem, 14. Søraker, 15. Vuku øde, 16. Stuskin,
17. Vest-Grundan, 18. Rosvold store, 19. Dillan, 20. Arstad,
21. Bjørstad, 22. Viken, 23. Breding vestre, 24. Kolstad vestre,
25. Kolstad østre, 26. Bjørken, 27. Gren nedre, 28. Gren øvre,
29. Ekren, 30. Bjartan, 31. Holmli vestre, 32. Holmen nedre,
33. Skrove søndre, 24. Skrove nedre vestre, 35. Kvello, 36. Gresset,
37. Fæby, 38. Oppem, 39. Lund vestre, 40. Leirfald vestre, 41. Ness,
42. Leklem, 43. Mikvold store, 44. Minsås nodre, 45. Gudmundhus,
46. Kvamsaunet, 47. Sør-St ei ne, 48. Tromsdal, 49. Flyan,
50. Sundbyhaugen, 51. Inndalen vestre, 52. Inndalen midtre,
53. Inndalen østre, 54. Skavhaug østre, 55. Skavhaug vestre,
56. Levr ing østre, 57. Levring vestre, 58. Faren øvre.

 

----
384 SS-A
----
Ved skiftet i 1748 efter hustruen hadde han således ennu igjen
følgende eiendommer i Verdal
Av Bakke klosters gods
Øgstad 3 sp
3 sp 0 øre 0
mkl med bygsel over
3 sp 1 øre 8 mkl
mkl med bygsel
Øster Gudding2 sp 0 øre 4
Vester
mkl med bygsel
Gudding 2 sp 0 øre 4
Sagvolden osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Rindsem osp 2 øre 0 mkl uten bygsel
Søraker 0 sp 2 øre 4
mkl uten bygsel
mkl med bygsel
Midt GrundanO sp 2 øre 12
Av Krogs gods
Inndals-
gårdene (3) Isp 2 øre 7
mkl med bygsel over
2 sp 0 øre 6 mkl
Sør Stene osp 2 øre 18 mkl med bygsel over
1 sp 0 øre 12 mkl
Levring 1 sp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 0 øre 8 mkl
Sagvolden 1954.


----
385 SS-A
----
Skavhaug osp 2 øre 6 mkl med bygsel
Tromsdalen osp 2 øre 6 mkl med bygsel
Av arven efter foreldrene:
Bjørstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 øre 12 mkl
Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl
Arstad Isp 0 øre 12 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 0 mkl
Samt av andre eiendommer:
Nedre Holmen 2 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Dillan osp 2 øre 12 mkl med bygsel
Kolstad
(2 garder) Isp 2 øre 8 mkl med bygsel over
2 sp 0 øre 0 mkl
Skrove
(2 garder) Isp 2 øre 0 mkl uten bygsel
Kvello Isp 0 øre 7 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 13 mkl
Gresset osp 2 øre 0 mkl med bygsel over


----
386 SS-A
----
Stuskin osp 0 øre 8 mkl uten bygsel
Nedre Gren
med sag osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Øvre Gren osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Fæby osp 0 øre 16 mkl uten bygsel
Oppem osp 0 øre 20 mkl uten bygsel
Næs osp 0 øre 23 mkl uten bygsel
Tilsammen utgjorde altså hans gods i Verdal 25 sp. 2 øre 14 mkl. med
bygsel over 26 sp. 2 øre 4 mkl. Det er således det største gods i bygden på
den tid. Dessuten eide han 9 garder og gårdparter i andre bygder.
Ved ovennevnte skifte ble alle de garder, som hadde hørt til Krogs
gods utlagt til stesønnen, kapellan Kortholt, som dog ikke overtok
disse eiendommer, men i 1749 fikk skjøte på Øgstad istedet. Justisråd
Schøller fikk for en fordring på 597 rdl. 1 ort 8 sk. utlagt 7 andre garder;
men heller ikke disse ble overtatt, så fordringen må være blitt innfridd
kontant.
Til Kliiver solgte han parten i Fæby i 1749, Bjørken med sag i 1750,
Sagvolden i 1754 og Over Gren med sag samt Neder Gren i 1759. Samme
år solgte han Gresset til oppsitteren. Parten i Stuskin har han også skilt
seg ved.
De øvrige av de i skiftet efter hans hustru nevnte garder gikk ved hans
død i 1763 over til hans sønnedatter, Anne Marie Aussig, som han ved
testamente innsatte som sin hovedarving. Hun var datter av oberst
løytnant Aussig på Inderøy og Anna Rasmusdatter Hagen og var gift
med gullsmed Søren Wissing i Trondhjem, også kalt major Wissing, da
han var «kongelig bestallet brandmajor». Anne Marie hadde som enke
bestyrt Åge Hagens hus og pleiet ham på hans gamle dager.

----
387 SS-A
----
KLUVERS GODS - LEKSDALSGODSET
I den siste halvdel av 1700-årene var der foruten Verdalsgodset ingen
andre gods av større betydning enn Kluvers. Kluverne stammer kanskje
fra en tysk adelsfamilie i Kurland, som skrev sitt navn Cliiver og hadde
en bjørnelabb med klør som våben. Stamfaren for den norske gren av
slekten var Johan Vilhelm Kluver, som var født i Kurland i 1652 på
herregården Candow og kom til Norge antagelig under Gyldenløve
feiden. Schøning sier han kom sammen med Folkersahm, som siden ble
generalmajor sønnenfjells; men det kan neppe være riktig; for
Folkersahm ble innkalt i 1664 av hertug Jakob av Kurland for å bestyre
dennes jernverker i Eidsvoll. Derimot kan han nok være kommet under
Gyldenløvefeiden, i hvilken Folkersahm gjorde tjeneste som parti
gj enger.
Johan Vilhelm Kluver drev det ikke lenger enn til å bli løytnant. Som
sådan var han den siste som rømmet Stene skanse den 12 september
1718.
Hofstad 1980.
Bind VI A — 25

 

----
388 SS-A
----
Hans sønn, oberstløytnant Lorents Didrik Kltiver, eiet en tid Nordre
Lyng, kjøpte i 1736 Verdals kirker, til hvis gods bl.a. Bjartnes hørte, og
tilflyttet denne gard, antagelig i 1739. I 1741 erhvervet han den til
privateiendom ved makeskifte med kirken. Hertil kjøpte han i 1766
Haug av fru Colling og drev begge garder undet ett.
Allerede i 1733 hadde han av Åge Hagen kjøpt Ekren og 8 mkl i
Vuku og i 1734 kjøpte han av Motzfelt Trones med Myr og Stavlunden,
hvilke siste tre garder han imidlertid skilte seg ved allerede i 1739 til
regimentskvartermester Bjørn, som i 1743 solgte dem til Erik Simon
Hustad.
Ekren solgte han alt i 1734 til Tore Hellan. Denne solgte gården til Ole
Molden, og fra ham kjøpte Kluver den tilbake i 1752. Men samme år
solgte han Ekren til Lars Oppem som året etter skjøtet gården til Verdal
ens kirker.
I 1739 kjøpte han Molden av de Sene, 1740 Tuset (den ene gard) av
Iver Olsen, MAX Lille Longdal i Peter Rafael Lunds dødsbo og Molberg
av løytnant Holsts enke. Disse garder makeskiftet han til kirken mot
Bjartnes.
Av krongodset kjøpte han i 1754 Sundby og Østgård, av Age
Hagen i 1749 parten i Fæby, i 1750 Bjørken, i 1754 Sagvolden og i 1759
Over og Neder Gren og av Rasmus Brodersen Hagen i 1747 Sæter og
Tosteigen og i 1756 Karmhus. Endelig avkjøpte han i 1755 apoteker
Karmhus 1954.


----
389 SS-A
----
Otto Sommer noe krongods, som denne hadde kjøpt året før, nemlig
begge Tillergårdene og Hofstad.
Endelig erhvervet han i 1743 Stor Longdalen av major Coldevin, i
1754 Leirset av Jon Danielsen og den annen Tuset-gård i 1753 av Lars
Tuset. Den siste solgte han igjen i 1756 til Jon Olsen. Lund kjøpte han i
1755 av fru Aussig.
Ved hans død i 1771 bestod således oberstløytnant Kliivers gods av
følgende eiendommer:
Bjartnes 3 sp 0 øre 8 mkl med bygsel
Haug 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over
3 sp 1 øre 0 mkl
Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
1 sp 1 øre 12 mkl
Tiller
(2 garder) 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Hofstad 3sp 0 øre 0 mkl med bygsel
Karmhus Isp 1 øre 12 mkl med bygsel
Lund Isp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 sp 2 øre o mkl
Sundby 2sp 1 øre 12 mkl med bygsel over
2 sp 2 øre 0 mkl
Stor Long-
dalen osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
2 øre 20 mkl
Lund 1962

 

----
390
----


----
391 SS-A
----
Leirset osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Over Gren osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Neder Gren osp 1 øre 0 mkl med bygsel
Sæter osp 1 øre 12 mkl med bygsel
Tosteigan osp 0 øre 12 mkl med bygsel
Sagvolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel
Fæby osp 0 øre 16 mkl uten bygsel
Østgård osp 1 øre 0 mkl uten bygsel
tilsammen 21 sp. 2 øre 3 mkl. med bygsel over 23 sp. 0 øre 7 omkl.
Ved skifte avsluttet 8. april 1784 etter oberstløytnant Kliivers enke,
Selle Marie Brodersdatter, som var datter av Broder Boysen på Marit
vold, ble godset delt mellom hennes barn således:
Tiller 1980.
Oversikt over Lorents Didrik Kliivers gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bjartan, 2. Haug,
3. Ekren, 4. Trones, 5. Myr, 6. Stavlund, 7. Molden, 8. Tuset
søndre, 9. Langdalen Ulle, 10. Mol berg, 11. Østgård, 12. Sundby
vestre, 13. Fæby, 14. Bjørken, 15. Sagvolden, 16. Gren nedre,
17. Gren øvre, 18. Sæter, 19. Tosteigan, 20. Karmhus, 21. Tiller
nordre, 22. Tiller søndre, 23. Hofstad øvre, 24. Hofstad nedre,
25. Tuset mellom, 26. Langdalen store, 27. Leirset, 28. Lund vestre,
29. Lund østre, 30. Sende øvre, 31. Vuku øde, 32. Skjørholmen,
33. Ekle vestre, 34. Lille Vuku.


----
392 SS-A
----
Oversikt over Leksdalsgodset.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bunes, 2. Karmhus,
3. Tiller nordre, 4. Tiller søndre, 5. Hofstadøvre, 6. Hofstad nedre,
7. Lundøstre, 8. Lund vestre.
Tosteigan 1981.

 

----
393 SS-A
----
Løitnant Lorents Didrik Kliiver (senere major), fikk Bjartnes, Haug,
Sundby og Bjørken.
Broder Vilhelm Kliiver fikk Lund, Hofstad, Tiller og Karmhus. Efter
frådrag av den prioriterte gjeld ble derved hans arvepart 1250 rdl. 1 ort
15 sk.
Datteren Beret Maria Kliiver, som var gift med prestens sønn, Peder
Kristofer Krog, senere sogneprest på Frosta, fikk Stor-Longdalen,
Sæter, Leirset, Over og Neder Gren og Sagvolden, verdsatt til 1500 rdl.
Når den i disse eiendommer prioriterte gjeld fraregnedes, ble hennes
arvepart 604 rdl. 1 ort 23 sk. Krog solgte ved skjøte av 12. august 1793
disse garder for 3350 rdl. til Johan Viderø Tonning, hvorved de gikk inn
i Verdalsgodset. Og prestens sønn, Lorents Didrik Krog, utstedte under
13. mai 1801 odelsskjøte på Tonning på de samme eiendommer for 699
rdl. Det medfulgte da i salget Longdals eller Grens sagbruk samt rett til
å benytte det sagtømmer som huggedes i Tosteigens skog, hvilket faren
ved skjøte av 20. august 1792 til major Lyng hadde forbeholdt Grens
sag.
Av de garder som var tilfalt major Lorents Didrik Kliiver, gikk Haug
og Sundby allerede i hans tid over i bønders eie. Den store gard Haug
utstykket han i 1783 i 10 bondebruk. Tiden var dog ennu dengang ikke
Molberg 1962.


----
394
----


----
395 SS-A
----
inne til en oppdeling i så små bruk, hvilket viste seg ved at oppsitterne
på dem hadde vanskelig for å klare seg, og at flere av partene siden igjen
ble samlet til større eiendommer. Ved Kluvers død gikk også hans øvrige
eiendommer over til bondegods.
Broder Vilhelm Kliiver kjøpte i 1784 Bunes av Ole Torkildsen, og
bosatte seg der. Denne gard sammen med dem han hadde arvet utgjorde
et fullkommen samlet gods, som omfattet hele Nord Leksdalen unn
tagen de to garder i utkanten, Tuset og Marken. Dette kaltes Leksdals
godset. Sør Tiller solgte han i 1800 til Mikkel Toresen.
På godsets hovedgård, Bunes, innrettet Kliiver seg herskapelig, og her
ligger han med flere av sin familie begravet i et privat gravsted, som han
fikk tillatelse til å innrette.
Løytnant Broder Vilhelm Kliiver var gift med Sofie Hersleb Krog,
datter av presten Jakob Hersleb Krog. Etter mannens død overdrog hun
ved skjøte av 27. oktober 1823 Leksdalsgodset til sine barn for 1000
spdl. og kår av Tiller og Bunes. Ved en forretning av 26. oktober 1824
delte disse godsets garder mellom seg slik at kammerjunker kaptein
Jakob Hersleb Krog Kliiver fikk Bunes og Karmhus, major Lorents
Didrik Kliiver (den bekjente antikvar) Nedre Hofstad og Nordre Tiller,
Edel Katrine Kluver (siden gift med Hartvig Peter Lund) Øvre Hofstad'
Selle Marie Kliiver, gift med løytnant Hegrem, Østre Lund, Inger Marie
Kluver, gift med kjøpmann Westgaard på Levanger, Vestre Lund. Alle
disse garder unntatt Bunes gikk i løpet av kort tid over til bønder, idet
Karmhus i 1828 ble solgt til Jon Olsen, Øvre Hofstad i 1829 til Iver
Einarsen, Nordre Tiller i 1826 til Bård Andersen, Østre Lund i 1837 til
Anders Vold og Vestre Lund i 1830 til Ole Olsen Lenes.
Oversikt over Lorents Didrik Kluver d.y. 's gods.
P/asseringen av gardene er bare omtrentlig. 1. Bjartnes, 2. Haug,
3. Sundby vestre, 4. Bjørken, 5. Heltan mellom vestre, 6. Hel/un
østre, 7. Hel/an mellom østre, 8. Nestvold.

----
396 SS-A
----
VERDALSGODSET
Begynnelsen
Som grunnlegger av det såkalte Verdalsgods eller som det tidligere
hette, Sul og Helgådalens eller Sul og Nybyggets gods, pleier man å
regne Peter Drejer, lagmann i Trondhjem.
Peter Carstensen Drejer var i årene 1656-64 rektor ved Vordingborg
skole og roses som sådan for sin nidkjærhet. Hans dyktighet må ha vært
flersidig: Både i krigsårene og senere ble han benyttet av regjeringen i
forskjellige hverv av diplomatisk art. I 1663 fungerte han som sekretær
hos den danske gesant i London og deltok i fengslingen av Eleonora
Kristina Ulf elt, som han førte til Kjøbenhavn. I 1664 ble han ansatt som
sekretær i det danske kancelli, i hvilken stilling han efter eget
oppgivende utsto «adskillig besværing, mest uden riget», således ble
han i 1666 sendt til Holland.
Han ville imidlertid ikke fortsette på denne bane: I 1665 sees han åha
fått patent og privilegier som «præsident i Kristiania og direktør over
commercien i Akershus stift». Og i 1668 fikk han ved sine venner, Erik
Krags og Peder Schumachers (den senere Griffenfelts) innflytelse
bestalling som viselagmann i Trondhjem, hvorved han tenkte engang,
«at naa sin intention til rolighed». Han måtte dog vedbli sin kancelli
tjeneste til 1671, da han kom i besittelse av lagstolen. Efterhånden
oppnådde han tittel av assistentsråd, assessor i overhoffretten og
kancelliråd; dessuten var han bergråd og lønnet medlem av det norden
fjellske bergamt. Da lagstolens inntekter avtok, fikk han i 1684 Melhus
og Orkdals kirketiender. Efter en antydning av sønnen, Abraham D.,
som i 1697 ble viselagmann og siden jevnlig fungerte for ham, var han
som lagmann yndet av «den gemene mand» i Trøndelagen.
Et norsk sagn, som først er opptegnet i det 19de århundre, fortelter,
at Griffenfelt, som hadde hjulpet Drejer til lagmannsembedet, da denne
oppgav utsikten til en mere glimrende løpebane, samtidig brøt for
bindelsen med ham, fordi han ikke såtte seg høyere mål. Men da
Griffenfelt efter sin løslatelse av Munkholmens fengsel engang gikk
forbi Drejers hus, slo han med sin stokk på døren, idet han utbrøt: «Du
Drejer, du Drejer, du var klokere enn jeg».
Om hans erhvervelse av Sul og Helgådalens gods beretter rektor
Gerhard Schøning, at assistentsråd og lagmann Peter Drejer som

----
397 SS-A
----
provincial-procureur skulle nyte femteparten av det jordegods, han
oppdaget i Suis og Helgådalens dalføre. Når det her tales om å
«oppdage», så menes dermed, at han har oppsøkt og latt skyldsette
gods, som tidligere ikke var innført i matrikkelen, og hvis brukere
således var fri for den sedvanlige leilendingsskatt.
I 1670 var generalfiskalembedet for Norge blitt opphevet og de
kongelige interessesaker lagt under den danske general-procureur, som i
hvert stift i Norge skulle anta en fullmektig, hvis embedsvirksomhet er
nærmere spesifisert i et kongelig reskript av 13/12 1670. Han skulle
«rettens administration bevpagte, paa supplikationerne til statholderen
erklære, relation give om, hvad der kan være kongen og undersaatterne
til skade og undertrykkelse eller til velstand og nytte, samt aarlig
indlevere regnskaber imod den at godtgjøres den femte penge. »
Et sådant embede må det provinvial-procureur-embedet ha vært som
Drejer innehadde. Blant foretagender, som kunne være kongen «til
velstand og nytte», var da også innførelse i matrikkelen av tidligere ikke
skyldsatt gods, hvorav det ikke var så lite.
Sådant gods kunne være nyrydninger, hvorav det i den første halvdel
av 1600-årene oppsto en hel del; i Verdalen er således utvilsomt hele den
øverste del av Helgådalen fra Helgåsen til Brattasen ryddet i denne tid,
likeså Kvernmoen og Lindset. Nyryddere skulle ifølge Kristian IVs
recess nyte frihet for å betale skatt og landskyld et visst antall år; men
sådanne nyrydningsmenn i kongens almenninger var helt fra Harald
Hårfagres tid regnet for kongens husmenn; deres rydninger ble altså en
forøkelse av krongodset, og når rydningen ble skyldsatt eller «lagt for
leie», som det heter, ble oppsitteren kronens leilending.
Men det av Drejer «oppdagede» og skyldsatte gods omfattet også
eiendommer, som vitterlig hadde vært ryddet i flere århundreder, men
hvis oppsittere av en eller annen grunn var skattefrie. Dette var således
tilfelle med Sul-gårdene, om hvis oppsittere det i matrikkelen av 1669
heter, at de nyter skattefrihet for «grænsekundskap og den reisende at
ledsage.» Sådanne oppsittere ved fjellovergangene måtte forresten på
mange steder i vårt land slite meget ondt med denne skyssplikt. Således
klager oppsitterne i Vang i Valdres over at de ble «brødt paa vore
legemer som andre bæster» ved å bære de reisendes tøy over Filefjell, og
at de tidt gikk seg bort.
Når Schøning sier, at Drejer fikk femteparten av det gods, han
oppdaget i Suis og Helgådalens dalføre, så er dette egnet til å misfor
ståes. Han fikk femteparten av det gods, han ialt «oppdaget» i sitt hele
distrikt, og denne femtepart fikk han efter eget valg det meste av i Sul og
Helgådalen. Antagelig har han valgt dette gods, fordi det lå mest samlet
og besto av gode skoggårder.

----
398
----


----
399 SS-A
----
Kronen var efter krigen 1657-60 i pengevanskeligheter og hadde opp
tatt store lån hos brødrene Marcelis, for hvilke disse fikk pant i Kronens
eiendommer, noe som gikk hardt inn på krongodset. Dette og så
reduksjonen ved matrikuleringen i 1669 er visstnok grunnen til, at en
hel del eiendommer, som tidligere ikke var skyldsatt, nu ble inndratt i
matrikkelen. Drejer taler i en skrivelse til rentekammeret uttrykkelig om
«det til de Marcelier utlagte godses forøkelse paa adskillige steder
opsøkte jordegods», hvorav tydelig fremgår, at det var inndratt i
matrikkelen for å tjene som pant til brødrene Marcelis. Kanskje har
disse seiv gitt anvisning på å inndra sådant gods, som for det meste
besto av gode skogeiendommer; for Selius Marcelis hadde helt siden
1640-årene drevet stor virksomhet på Norge i trelastbransjen.
Sul-gårdene samt Kvernmoen og Lindset ble skyldsatt i 1672 og
gårdene i Helgådalen året efter.
I en skrivelse av 10. februar 1683 til rentekammeret omtaler Drejer, at
kongen for hans virksomhet som procureur har bevilget ham «dend
desudinden efter Regenskabetz indhold baade i penge och Jordegodz
forefalden fembtepart», hvilken femtepart han mener «med Hans
Kongelige Majestæts mindste skade» kan utlegges i endel eiendommer,
som han derpå syner opp. Blant disse er gårdene i Sul og Helgådalen,
Kvernmoen og Lindset, samt en del små eiendommer i Skogn, Åsen,
Frosta, Leksvika, Stjørdalen, Meråker, Nordmøre og Namdalen.
Hele det av Drejer «oppdagede» gods beløp seg til 23 spand 1 øre 17
marklag, hvorefter hans femtepart ble 4 spand 2 øre 3 mkl. Av dette
jordegods var følgende eiendommer i Verdalen:
Sulstuen, Nils 1 øre Omkl.
Lillemoen, Nils 0 øre 12 »
Vestgård Sul, Ole 1 ør e 0 »
Sul, Peder (Tømte) 12»
Sul, Jakob (Østgård) 8 »
Sul, Kristen (Senere Karlgård) 8 »
Sul, Arnt (Arneplassen - senere
del av Sulstuen) 8 »
Sul, Peder (Senere Karlgård) 8 »
Stormoen, Røyel 6 »
Oversikt over Peter Drejers gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen, 2. Sul (Arne
plassen), 3. Lillemoen, 4. Vestgård Sul, 5. Østgård Sul, 6. Sul
(Tømte), 7. Sul (Karlgård), 8. Sul (Karlgård), 9. Stormoen, 10. Stor
moen, 11. Kvernmoen, 12. Lindset, 13. Helgåsen, 14. Helgåsen,
15. Kleppen, 16. Julnesset, 17. Snekker/noen, 18. Snekkermoen,
19. Brattasen, 20. Ottmoen.

----
400 SS-A
----

Stormoen, Baard
Kvernmoen, Johan
Lindset, Steffen
Helgåsen, Erik



Helgåsen, Jon
Kleppen, Jon
Julnesset, Hans



Moen, Jon (Snekkermoen)
Brattasen, Sivert


Brattasen, Otte (Ottermoen)
Moen, Peder (Snekkermoen)
Tilsammen


2 sp. oøre4mkl.
Dette er begynnelsen til Verdalsgodset. Resten av de 4 sp. 2 øre 3 mkl.
fikk han i andre bygdelag.
Skjøte på det hele er utstedt den 21. april 1683. Det finnes nu i
Trondhjems statsarkiv og lyder som følger:
«Wii Christian Den Femte af Guds Naade Konge til Danmarck og
Norge de Wenders og Gothers Hertug udi Slesvig Holsteen Stormann
og Ditmerch, Grefve udi Oldenborg og Delmenhorst. Giører alle
vitterligt, at efftersom os Elskelige Edle og Velbiurdige Pieter Dreier,
Voris Assistentz Raad og Laugmand ofver Trundhiems Laugdom i Vort
Rige Norge hafver Ved hans anbetroede Provincial Procureur schab
iblant andet til Voris Fisco indbragt eendeel lordegods som beløber -
Tiufve og Trei Spand og En og førgetiufve Marchlaug, Hvoraf hannem
den femtepart som er Fiire Spand Eeen og Halftredsindstiufge
Marchlaug eftter Vorris Naadigste gifne bestalling og ellers sær bevilling
underdanigst tilkommer. Saa hafver Vii til samme Femtepartes fyldest
giørelse allernaadigst afstaaed, saasom Vij og nu med dette Vort aabne
bref allernaadigst Schiøder og afstaar, fra os og Vorres Kongelig arf
Successorer udi Regieringen, og til bemelse Pieter Dreijer og hans
arfinger; Eftterschrefne Pladtzer og lorder med bøxel ofver alt,
beliggende udi Vorris Ampt Trundhiem, udi Størdahlens fogderj i
Wæhrdahls Præstegield, Suul Stuen Niels paaboer En øre, Lille Moe
Niels Tolf marchlaug, Westergaard Suul, Olle En øre, Suul Peder Tolf
marchlaug, Suul Jacob Otte marchlaug, Suul Christen Otte Marchlaug,
Suul Arent Otte Marchlaug, Suul Peder Otte marchlaug, Stoer Moe
Royel Sex marchlaug, Stoer Moe Baard Sex marchlaug, Quelmoen
Johan fire marchlaug, Lindset Steffen fire marchlaug, Helgaas Erich
fire marchlaug. Helgaas loen fire Marchlaug, Klippen Joen Toe
marchlaug, Juulnæsed Hans Toe marchlaug, Brataasen Otte fire
marchlaug, Brataasen Sifver Toe marchlaug, Brataasen Otte fire
marchlaug, Moen Peder Fiire marchlaug, Schongens Præstegield, Mie

----
401 SS-A
----
loen Toe marchlaug, Tutsøen Bertel Trej marchlaug, Aasens Annex,
Hoin Anders toe marchlaug, Frosten Præstegield Ludallen Olle Trei
marchlaug, Brende loen tor marchlaug, Lexvigens Præstegield, Grønlie
Jacob fire marchlaug, Holmen Mads fire marchlaug, Storli Olluf Sex
marchlaug, Ramnebeche Anders Toe marchlaug, Størdahl Præstegield,
Sonen eller Soenmoen Olle fire marchlaug, Marchen Erich fire
marchlaug. Meragen Annex Stoerdahlen Sex marchlaug. Guldahls
fogderj Støren Sougen Romstad Peder Sex marchlaug. Noermørs
fogderj, Oure Gield i Wiigs Tinglaug, Ehrizwiigen Christian It Spand
Trej marchlaug. Nummedahls fogderj Foesens Gield i løens fiering,
Aglen Torten toe øer, Foldens fiering Kaluigen, Sulfast Sex marchlaug,
Svinstie Nessed fire marchlaug, og Løfnes Fiering, Stamnes Vig Sex
marchlaug, Hvilche foreschrefne pladtzer og lorder med des tilliggende
herlighed og rettighed, af ager og Eng Schouf og March, fischevand og
fægang, weide eller weidestæder, til fields og fiere, øde og aabygde,
Vaat og Tørt, Inden og uden Gaards, og ald anden tillegg og herlighed,
som der nu tilligger, og af arilds tiid tilligget hafver, og med Rette
tilligge bør aldeehles indtet undertagendes i nogen maade, for ne Pieter
Dreijer og hans arfvinger schall og maa hafve, niude, følge, bruge og
beholde, og deraf annamme og oppeberge des Landschyld og Rettighed,
Stedsmaal, holding, og saauit nogen lordrot af sit Oddelsgods er
berettiget, og ellers i alle maader gjøre sig det saa nøttig og gaunflig
/:Landslouven gemees:/ som de best vill, ved og kand, til Evindelig Arf
og Eiendom, og kiendes Vii oss og Vore Kongelige arf Successorer udi
Regleringen, aldeehles ingen ydermeere Lov, deel, Ret eller Rettighed at
hafve til eller udi fornefnte Pladser og lorder, Mens allernaadigst
bepligter os at frahiemle og tilstaa fornefnte Pieter Dreyer og hans
arfvinger for hver Mands tiltale, som derpaa kand tale med Rette i
nogen maade, Dog os og vorres Kongelige Arf Successorer udi Regler
ingen, Souveranitet, Kongelig Regalier og høyheder af for ne Gods
saasom Schat, Tiende, Leding, Sigt og Sagefald, og Ligesom af andet
deslige lordegods derudi vort Riige Norge, hereftter u-forkrenket og os
aldeehles forbeholden, forbiudendes alle og Enhver herimod efttersom
forschrefvet staar, at hindre eller udi nogen Maader forfang at giøre
under Vor Hyldest og Naade. Gifvet paa Vorres Kongelig Residentz udj
Kiøbenhafn den 21 Aprill Anno 1683.
Christian
H. Brandt

----
402 SS-A
----
Gårdene i Sulgodset.
Su Is tuen 1980.
Lillemoen 1980.

 

----
403 SS-A
----
Karlgård 1980.
Vest går den 1980

 

 

----
404 SS-A
----
Øst gå r den 1980.
Tømte 1980.

 

----
405 SS-A
----
Stormoen 1980,
Skjøtet er tinglest på lagtinget i Trondhjem 18/6 1683. Det er skrevet
på stemplet papir til Vi riksdaler.
Ved en skrivelse, datert Rønningen 18/6 samme år fredlyste nu Drejer
dette gods «i ald dessen tilleg og begreb, udj schouffer, Mark, och ald
dessen tilliggende». Fredlysningen er tinglest på høsttingene i august
samme år i de bygdelag i Innherred, hvor godset lå.
Drejer var gift med Anna Katarina van Stricht (d. 1731), en
hollenderinne, hvis far oppgies å ha vært «generalissimus i Brasilien».
Med henne synes han å ha fått midler; men han ble forarmet siden ved
prosesser med slekten Brugman. Hans siste år var ulykkelige. Han døde
i 1703 under et opphold i Danmark på Schackenborg i Slesvig.
Grevinne Schack lot på boets vegne bekoste en standsmessig begravelse,
som kostet 400 riksdaler. Skifte efter ham ble avholdt 12. november
samme år. Ifølge to høyesterettsdommer av 7/6 1696 og 7/5 1697 var
avdøde dømt til å betale Homfred Brugmans bo 26546 rdl. Dertil kom
en «kongelig forordning» på 2316 rdl. 23 sk. foruten annen gjeld. Som
følge herav var boets stilling så slett at arvingene frasa seg arv og gjeld.

 

----
406 SS-A
----
Blant det på skiftet registrerte jordegods var det ovenfor nevnte i Sul
og Helgådalen, ialt som før 2 sp. 4 mkl., men nu forøket med Dillan
sag. Det ble taksert til 1 rdl. pr. marklag, altså tilsammen 260 riksdaler.
Det skjelnes mellem «Suulens gods», som besto av gårdene i Sul, og
«Nye Rydningerne udi Verdalens gield», bestående av Kvernmoen,
Lindset og gårdene i Helgådalen.
Det er noe påfallende, at de sistnevnte er medtatt, for de var allerede i
1694 solgt til direktør van Simmeren, som sees å ha fått skjøte på
«Nybøggerne» av lagmann Drejer 14/12 1694 tgl. i Verdalen 25/6 1695.
Rimeligvis må salget være gått om igjen, muligens på grunn av det
ansvar Drejer allerede dengang stod i.
På skiftet ble bl.a. Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen
utlagt for begravelsesomkostningene, gårdene i Sul for den kongelige
fordring.
Gårdene i Nybyggernes gods.
Helgåsen 1962


----
407 SS-A
----
Julnesset 1962.
Brattasen 1962.

 

----
408 SS-A
----
Ottmoen 1962.
Snekker/noen 1962.

 

----
409 SS-A
----
Kleppen 1962.
Kvern moen 1980.

 

----
410 SS-A
----
Lindset 1979.
Drejers efterfølgere
Efter den første eier av Sul og Nybyggets jordegods, lagmann Peter
Drejers død, kom godset i hans sønns, statsråd, lagmann og berg
hauptmann Abraham Drejers eie. Han innløste på auksjon i farens
dødsbo Sul-gårdene, tilsammen 1 sp. 1 øre 20 mkl., som han fikk skjøte
på av auksjonsdirektør Svend Busch 12/5 1705, tinglyst 8/7 1710. Gårdene
i Helgådalen hadde han formodentlig allerede tidligere innløst ved å
betale grevinne Schack hennes utlegg for begravelsen. Noe dokument
om dette finnes imidlertid ikke. Dillan sag kan han heller ikke sees å ha
eiet. Muligens lå den allerede på den tid øde.
Abraham Drejer, lagmann, berghauptmann m.m. er født i
Trondhjem 11/12 1671, ble overbergamtforvalter nordenfjells og efter
fulgte i 1703 sin far som lagmann i Trondhjem, efter at han fra 1697
hadde vært hans adjungeret som viselagmann. 1711 ble han justisråd,
1721 bergråd ved de nordenfjellske bergverker, 1731 tillike berg
hauptmann nordenfjells (den første i denne egenskap) og statsråd. Han
var en meget formuende mann, som eiet et betydelig jordegods norden
fjells, hvoriblant Bjelkenes gamle gard Østråt, som han solgte kort før
sin død, samt Rotvold, Kirkesæter og Rønningen ved Trondhjem, hvor
han en lang tid bodde. Han var også medeier i Kvikne og Røros kopper


----
411 SS-A
----
verker, hvor hans virksomhet omtales med ros. Til milde stiftelser og
fattige i Trondhjem har han ved testamente skjenket 4000 rdl. Siden 9/6
1712 levde han i et barnløst ekteskap med Karen f. Tønder, f. 11/12
1661. Hun var enke efter bergassessor Jens Hansen Collin, med hvem
hun hadde hatt 12 barn.
I Verdalen eiet Drejer foruten Sul og Nybyggets gods følgende garder,
som han sammen med sin svoger, oberstløytnant Peter Lund, kjøpte av
Erik Eriksen Schanche ifølge skjøter av 27/7 og 12/10 1720:
Midt-Grundan
Øst-Grundan
Stor-Longdalen
Lille-Longdalen
Varslåtten
Øvre-Gren
Sundby
Forbregd
Landstad
samt Høysjø sag
1 sp. Oøre 6 mkl
2sp. Oøre 12 mkl
Osp. 2 øre 12 mkl
Osp. 1 øre 12 mkl
Osp. 1 øre Omkl
Osp. 1 øre 12 mkl
1 sp. 1 øre 0 mkl
2 sp. 1 øre 0 mkl
0 sp. 1 øre 12 mkl. uten bygsel
Dette er i det vesentlige kapellanen Erik Olsen Schanches tidligere
gods med de forøkelser dette fikk under de følgende eiere.
Kjøpesummen var 995 rdl. foruten «skjøtningspenge» 50 rdl. tilsammen
1045 rdl.
Oberstløytnant Peter Lund bodde på Eide i Skogn og var gift med
lagmann Peter Drejers datter, Eleonora Sofie. På skiftet efter ham i
1728 ble hans halvpart i ovennevnte eiendommer utlagt til medeieren,
Abraham Drejer, for en fordring på 499 rdl. 6 sk.
Lagmann Peter Drejers enke, Anna Katarina von Strict, hadde ved en
auksjon i 1728 over krongods kjøpt Slapgård, 1 sp. med bygsel over 1
sp. 1 øre, for 122 rdl. courant, og fått skjøte på eiendommen 28/3 1735.
Også denne gard er siden gått over i Abraham Drejers besittelse ved
kjøp eller arv. Dessuten eiet han endelig Grundfoss sagsted under
Grundan.
Abraham Drejer døde i 1736 og hans hustru, Karen Tønder, i 1735.
Skiftet, som ble avholdt efter begge under ett, er begynt 18/1 1736 og
sluttet 29/5 1739. Boets jordegods var på ialt 37 sp. 2 øre 18/2 mkl.,
bestående av eiendommer i Orkdalen, Leinstrand, Strinda, Frosta,
Afjorden og Namdalen, samt i Verdalen følgende eiendommer, som i
skiftet er registrert i 3 grupper:
1. Verdalsgodset, omfattende de garder, Drejer hadde kjøpt sammen
med oberstløytnant Peter Lund med tillegg av Slapgård og Grund
foss sagsted. Om Høysjø sag heter det, at den er oppbygget og
istand.

----
412
----


----
413 SS-A
----
Midtholmen nordre (Nordholmen) 1962
Kart over Abraham Drejers gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulgodset
1. Sulstuen med Arneplassen, 2. Lillemoen, 3. Vestgård, 4. Østgård,
5. Tømte, 6. Karlgård, 7. Karlgård, 8. Stormoen.
II Nybyggerne (Helgådalens gods)
9. Kvernmoen, 10. Lindset, 11. Helgåsen vestre, 12. Helgåsen østre,
13. Kleppen, 14. Julnesset, 15. Snekkermoen, 16. Brattasen,
17. Ott moen.
111 Verdalsgodset.
18. Midt-Grundan, 19. Øst-Grundan, 20. Langdalen store, 21. Lang
dalen Ulle, 22. Varslåtten, 23. Gren øvre, 24. Sundby østre,
25. Forbregd,26. Landstad, 27. Slapgård (1 gard).

 

----
414
----


----
415 SS-A
----
2. Suul-godset, omfattende gårdene i Sul.
3. Nybyggerne,): Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen.
Dette er første gang, navnet Verdalsgodset benyttes, og som man ser,
brukes det ikke om de garder i Sul og Helgådalen, som man nu pleier å
anse for kjernen i det senere Verdalsgods. Disse eiendommer vedble
nemlig i lang tid å gå under navnet Sul og Nybyggets gods.
De garder, som i skiftet efter Abraham Drejer og fru Karen, ble kalt
Verdalsgodset ble ved auksjon den 3/7 1736 solgt for 750 rdl. til
kapteinløytnant (senere oberst) Peter Rafael Lund, som fikk skjote på
godset 3/8 s.å. Han var sønn av den ovenfor nevnte oberst Peter Lund,
altså søstersønn av Abraham Drejer og bodde på Svinhammer. Når
unntakes Øvre Gren og Stor-Longdalen kom ingen av disse gårdene
mere inn i Verdalsgodset, idet Lund solgte endel av dem enkeltvis,
således til oppsitterne Øst-Grundan og Midt-Grundan i 1739, Sundby
1736, Landstad 1737 og til regimentskvartennester Bjørn Forbregd i
1739. Slapgård makeskiftet han i 1737 til lektoratet. Resten ble også
solgt enkeltvis på auksjon i hans dødsbo 17/3 1741, Øvre-Gren og
Varslåtten til oppsitterne, Stor-Longdalen til major Coldevin og Lille-
Longdalen til Kluver. Øvre-Gren og Stor-Longdalen kom senere i
kapellanen Peder Krogs besittelse, og han solgte dem i 1793 til Johan
Viderø Tonning, hvoretter de atter gikk inn i Verdalsgodset.
Sønnen, senere major, Peter Abrahamsen Lund, lot i 1758 lyse odels
rett til disse gårdene, men noen innløsning ble det iallfall ikke av.
Sul og Nybyggets gods har Peter Rafael Lund visstnok aldri eiet.
Derimot har sønnen, ovennevnte Peter Abraham Lund, eiet det. Han
må ha fått det i arv efter Abraham Drejer; for han sees å være eier av
det allerede i 1737, og da var han bare 2 år gammel. I et tingsvitne
opptatt dette år opplyses nemlig, at tømret til Høysjø sag takes i
kapteinløytnant Peter Rafael Lunds egne odelsskoger og i hans sønns
skoger i Sul og hos nybyggerne.
Peter Abraham Lund var født på Svinhammer i 1735 og døde i
København 1790. Ved skjøte av 11/10 1763 tinglyst 15/8 1764 solgte han
godset til Rasmus Olsen Lyng for 3280 rdl. Det bestod fremdeles av de
samme gårdene på tilsammen 2 sp. 4 mkl. som lagmann Peter Drejer
erhvervet i 1683, med tillegg av:
Oversikt over Peter Rafael Lunds gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Svinhammer, 2. Svin
hammer øde, 3. Midt-Grundan, 4. Øst-Grundan, 5. Langdalen Ulle,
7. Varslåtten, 8. Gren øvre, 9. Sundby øs tre, 10. Forbregd,
11. Landstad, 12. Slapgård, 13. Leirhaugen (Aunet), 14. Overholmen
mellom.

----
416
----


----
417 SS-A
----
Midt-Holmen 1 sp. 2 øre 12 mkl. med bygsel over 2 sp. 1 øre 6 mkl. og
Holmen (Lerihaugen) 1 øre med bygsel over 1 sp. 12 mkl. samt en «sag
stedsleilighet» ved Grundfossen under Midt- og Øst-Grundan, som
Peter Rafael Lund hadde reservert seg, da han i 1739 solgte disse to
gårdene. Disse eiendommene har Peter Abraham Lund visstnok fått i
arv efter sin far.
Rasmus Lyng har sitt navn efter gården Lyng. Hans far var lensmann
Ole Jakobsen Lyng fra By i Stod, og fra ham nedstammer embeds- og
kjøpmannsfamilien Lyng. Moren var datter på Landstad; fra hennes far
nedstammer prestefamilien Landstad.
Ved skjøte av 24/4 tinglyst 15/8 1765 solgte Rasmus Lyng godset
uforandret til assessor Henrik Hornemann for 3950 rdl., idet han dog
forbeholdt seg laksekastet nedenfor Grundfossen og i Grundhølen samt
et laksefiskeri lenger nede i elven i Søftingshølen, som tilhørte Midt-
Holmen-gårdene og Leirhaugen. «Sagstedsleiligheten» som er nevnt i
forrige skjøte, kalles nu Nordre Grundfoss sagsted. Noe sagbruk har det
dog ikke inntil denne tid vært på dette sted. Lyng og Hornemann søkte i
1763 om å få anlegge et sådant der, hvorimot Hagen som eier av det
eldgamle Grundfoss sagbruk protesterte. Først under 8/7 1768 sees
Hornemann å ha fått kongelig bevilling på «Øst-Grundan sag»; men da
hadde han allerede solgt godset.
Derimot har Hornemann oppført et sagbruk under Stormoen i Sul.
Besiktigelse i den anledning er avholdt i 1764, og til den ble henlagt Sul
gårdenes tømmerskog, hvorom det heter, at de «ei i nogen tid til saadant
brug har været anhugget.»
Ved skjøte av 12/7 1767 solgte Hornemann godset for 5990 rdl. til
Hans Jakob Blix. Denne var bataljonskirurg og bodde på Ekle, hvor
hans far, feltskjær Teonymus Blix, også hadde bodd. Han gjorde
Leirhaugen til godsets hovedgård de 10 år han var dets eier. Da han
hadde solgt godset og senere også Ekle, flyttet han til Verdalsøra, hvor
han døde i 1813.
Like til denne tid var godset gått fra mann til mann uten annet tillegg
enn Midt-Holmen og Leirhaugen samt Øst-Grundan eller Østre
Oversikt over Peter Abraham Lunds gods. Sul og Ny byggets gods.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen, 2. Lillemoen,
3. Vestgård, 4. Brenna, 5. Østgård, 6. Tømte, 7. Karlgård, 8. Stor
moen, 9. Helgåsen østre, 10. Helgåsen vestre, 11. Kleppen, 12. Jul
nesset, 13. Snekkermoen, 14. Brattasen, 15. Ottmoen,
16. Kvernmoen vestre, 17. Kvernmoen østre, 18. Lindset, 19. Leir
haugen (Aunet), 20. Midtholmen.

----
418
----


----
419 SS-A
----
Grundfoss sag og Stormoen eller Sulstuen sag. Efter at Blix hadde solgt
det, oppkjøpte de senere eiere også enkefru Wissings gods m.m., og
endelig kjøptes også Vuku jordegods eller «Det hagenske jordegods» til,
hvorved dannelsen av det senere store Verdalsgods ble fullbyrdet.
Verdalsgodset i vekst
Ved skjøte av 17/2 1777 solgte Blix Sul og Helgådalens gods med
Leirhaugen til generaldirektør Lars Kjerulf for 6900 rdl. I salget med
fulgte Øst-Grundan sag og Sulstuen sag samt den rett til alt sagtømmer i
Midt-Holmens sag, som Blix hadde forbeholdt seg, da han i 1772
frasolgte denne gard.
Kjerulf bodde på Åge Hagens tidligere eiendom Abelsborg i Ila,
Trondheim, og var en meget formuende mann. Allerede før han kjøpte
Sul- og Helgådalens gods, var han stor eiendomsbesidder i bygden, idet
han i 1768 sammen med kaptein Bay hadde avkjøpt major Aussig enke
fru Wissings gods, som bestod av følgende eiendommer:
Oversikt over Nybyggets gods i perioden 1763-1777.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen østre 2 Sul
stuen vestre, 3. Lillemoen, 4. Vestgård, 5. Brenna, 6. Østgård,
7. Tømte, 8. Karlgård, 9. Stormoen, 10. Helgåsen østre,
11. Helgåsen vestre, 12. Kleppen, 13. Julnesset, 14. Snekker/noen,
15. Brattasen, 16. Ottmoen, 17. Kvern/noen østre, 18. Kvern/noen
vestre, 19. Lindset, 20. Leirhaugen (Aunet), 21. Midtholmen,
22. Ekle østre.
Bind VI A-27


----
420
----


----
421 SS-A
----
Oversikt over Verdalsgodset i perioden 1763-1785.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Gudding østre,
2. Gudding vestre, 3. Rindsem, 4. Søraker, 5. Vest-Grundan,
6. Dillan, 7. Bjørstad, 8. Kolstad vestre, 9. Kolstad østre,
10. Holmen nedre, 11. Skrove nedre vestre, 12. Kvello, 13. Oppem,
14. Ness, 15. Steine søndre, 16. Tromsdal, 17. Levring østre,
18. Levring vestre, 19. Arstad mellom, 20. Arstad nordre/søndre,
21. Inndalen vestre, 22. Inndalen midtre, 23. Inndalen østre,
24. Skavhaug østre, 25. Skavhaug vestre, 26. Åsen vestre, 27. Kjesbu,
28. Saukinn, 29. Sulstuen østre, 30. Sulstuen vestre, 31. Lillemoen,
32. Vestgård, 33. Brenna østre, 34. Brenna vestre, 35. Østgård,
36. Tømte, 37. Karlgård, 38. Stormoen, 39. Kvernmoen vestre,
40. Kvernmoen østre, 41. Lindset, 42. Helgåsen østre, 43. Helgåsen
vestre, 44. Kleppen, 45. Julnesset, 46. Snekkermoen, 47. Brattasen,
48. Ottmoen, 49. Leirhaugen (Aunet).

 

----
422 SS-A
----
Hellan vestre 1962
Hellan midtre 1962

 

----
423 SS-A
----
Levring, Tromsdal og Vangstad og i Skogn Reistad, Buran og Kolberg
sagbruk. Endelig medfulgte en ifølge kongelig forpaktningskontrakt av
20/2 1768 erhvervet rett til å ta tømmer i Ramsås ålmenning til 4224
bord årlig.
Skjøte på dette er utstedt 1/7 1768, tinglyst 20/2 1769. Kjøpesummen var
20000 rdl. Hovedsakelig er dette fru Wissings gods, som hun hadde
arvet efter Åge R. Hagen, som for en stor del var samlet allerede av
rektor Krog.
Kjerulf og Bay fraskilte godset de to Kolstad-gårdene som de ifølge
skjøte av 24/2 1774 makeskiftet til Rasmus Brodersen Hagen mot Åsen i
Leksdalen (2 øre) og Kjesbu (1 øre). Samme år avkjøpte de Hagen
Vangstad sag for 1600 rdl. Og i 1772 hadde de solgt Bjørstad til opp
sitteren for 300 rdl.
Kjerulf utløste ifølge skjøte av 1/7 1775 sin medinteressent, major
Bay, og ble således eneeier av godset. I 1778 kjøpte han dessuten Saukinn
av Ole Larsen Nord-Stene for 60 rdl. Og i 1777 kjøpte han av
prokurator Meldahl en bordtomt på Verdalsøra med \9Vi alens
strandlinje mot elven for 20 rdl. lalt har således hans eiendommer i
Verdalen og Skogn kostet ham 26680 rdl., og hadde en samlet skyld av
27 sp. 1 øre 12/2 mkl.
Generaldirektør og regimentskvartermester Lars Kjerulf, som var
født i 1735, døde i april 1779. Han var gift med Inger Elisabet Møllerop
på Singsaker, som fikk kongelig beviling til å sitte i uskiftet bo efter
mannen. I 1780 ble hun gift med regimentskvartermester Jakob Hjelm,
Hel la n øs tre 1962

 

----
424 SS-A
----
Vangstad 1962
Kolstad 1979

 

----
425 SS-A
----
og det ble da avholdt samfrendeskifte efter Kjerulf 25/9 1780. På dette
skiftet ble de gårdene han hadde kjøpt av major Aussig for 20000 rdl.
verdsatt til 14000 rdl., fordi som det heter i skiftet «regneskapebøkerne
viser, at bordpriserne da var l A høiere end nu.» Det gods, som var kjøpt
av Blix for 6900 rdl. ble verdsatt til 4000 rdl. Boets samlede aktiva ble
37717 rdl. 3 ort 23 sk. og beholdningen 11947 rdl. 3 ort 21 sk.
Ved skjøte av 24/12 1785 tgl. 15/8 1786 solgte Hjelm godset til
kjøpmann Johan Widerø Tonning i Trondhjem for 19990 rdl. Det
medfulgte da 3 bordtomter nemlig foruten den på Verdalsøra, to i Ila
ved Trondhjem.
Leirhaugen (Aunet) 1962


----
426 SS-A
----
Saukinn 1962
Sæter 1962

 

----
427 SS-A
----
I Tonnings tid ble igjen godset utvidet betydelig, idet han tid efter
annen innkjøpte følgende eiendommer
1. Midt-Hellan vestre 1 sp
2. Øst-Hellan 2 sp
3. Vangstad 1 sp
4. Musumsæter (Sætran) o sp
5. Molden 0 sp
6. Sæter 0 sp
7. Over-Gren 0 sp
8. Neder-Gren 0 sp
9. Sagvolden 0 sp
10. Stor-Longdal 0 sp
11. Leirset osp
12. Stor-Longdals eller
Gren sagbruk
13. Marken 0 sp
14. Kluken (vestre) 1 sp
15. Lille-Longdal (Lillegaarden) 0 sp
16. Vera eller Juldal ålmenning
0 øre 3 mkl,
0 øre 0 mkl,
0 øre 0 mkl,
0 øre 3 mkl
1 øre 12 mkl.
1 øre 12 mkl.
1 øre 12 mkl.
1 øre 0 mkl.
1 øre 0 mkl.
2 øre 20 mkl
1 øre 12 mkl
1 øre 8 mkl.
0 øre 0 mkl?!
0 øre 8 mkl.r
Kjøpesum 1700 rdl.
Kjøpesum 1500 rdl.
Kjøpesum 220 rdl.
Kjøpesum 3350 rdl.
samt for
odelsskjøte 699 rdl.
Kjøpesum 910 rdl.
Kjøpesum 980 rdl.
Kjøpesum 3830 rdl.
Gårdene 1 - 2 kjøpte han av løytnant L. D. Kliiver (skjøte 16/8 1780),
3-4 av løytnant Elling Lyng (Skjøte 29/6 tinglyst 19/9 1789). Ved Sætran er
å bemerke, at allerede Kjerulf hadde kjøpt den fjerdepart, som tilhørte
Lille-Musum, før eiendommen ennu var skyldsatt. 5 Molden kjøpte han
i 1791 for 220 rdl. av oppsitteren Ole Mikkelsen, skjøte 5/3 1791, tinglyst
Sætran 1962

 

----
428 SS-A
----
Ørtugen 1981
Mo Iden 1962

 

----
429 SS-A
----
23/2 1792. Eiendommene 6 - 12 er avkjøpt residerende kapellan (senere
sogneprest til Frosta) Peder Kristofer Krog, ifølge skjøte av 12/8 1793 og
odelsskjøte av 13/5 1801 fra dennes sønn, Lorents Didrik Krog. I
handelen medfulgte retten til det sagtømmer, som kunne hugges i
Tosteigens skog, hvilket Peder Kristofer Krog hadde forbeholdt seg, da
han i 1792 solgte denne gard til major Lyng. Kjøpesummen var 3350 rdl.
og for odelsskjøtet 699 rdl. I Marken-gårdene har Tonning egentlig kun
eiet halvparten (altså 16 mkl.), som han ifølge skjøte av 26/1 tinglyst 27/2
1797 kjøpte i Teodones Hagens dødsbo. Den andre halvpart ble først
tilskjøtet godset i 1828. Kluken og Lillegården, som tilhørte Vuku kirke
er kjøpt ifølge skjøte utstedt av kirkevergene i 1803 for 980 rdl., tinglyst 6/1
1804. Juldals ålmenning fikk han sammen med Broder Hagen kongelig
skjøte på 26/6 1793, tinglyst 15/8 1794, men overtok den som eneeier ifølge
skjøte fra Hagen 31/12 1794, tinglyst 25/2 1795, for 3830 rdl.
Foruten ovennevnte garder eiet Tonning også følgende sagbruk:
Skrove, Hellan, Grundfoss, Ulvild, Vangstad, Longdal, Ner-Holmen
og Levring. Dog var Hellan sag nedlagt fra omkring 1790 og Skrove fra
1800. De forannevnte Lie og Tromsdal sagbruk må vel også være ned
lagt og Sulstuens sag var flyttet til Levring.
Hallan sag eiet han også ifølge skjøte av 6/10 1801, men denne solgte
han tillikemed de 7 garder i Skogn til Jonas Væske, Otte Røstad, Peder
Munkeby og Søren Grevskot. Skjøtet er av 25/9 1802.
Tonnings enke, Elise Lind, solgte så efter foregående kjøpekon
trakter av 24/3 1806 og 19/2 1807 godset «med en bordhave paa
Værdalsøren og bruksret til en ditto i Ilen ved Trondhjem» til
proprietær Kristian Johan Muller for 900 rdl. Skjøtet er av 28/3 1807,
tinglyst samme år. I salget medfulgte sagtømmerbeholdningen og den hos
godsets bønder utestående restanse. Av kjøpesummen skulle 20000 av
gjøres ved likvidasjon og 8000 betales kontant. Forøvrig overtok Muller
Tonnings obligasjon på 28000 rdl. til enkekassen og for restbeløpet utstedte
han en 2. prioritets panteobligasjon for 34000 rdl. til enkefru Tonning.
Muller var født i 1752 og skal være innvandret fra Danmark. Han var
før eier av Vinje gods i Mosvika. Ved skjøte av 1/4 1807 tinglyst 7/7 1808
kjøpte han også «Det hagenske» eller Vuku jordegods av kjøpmann
Hans Wingaard Finne i Trondhjem. Det bestod av følgende eien-
dommer:

Vester-Holmli 1 sp. 0 øre 12 mkl.
Øster-Holmli 1 sn. 0 øre 12 mkl.
1 sp. 0 øre 12 mkl.
Kulslien 1 S p. 2 øre 0 mkl.
Ørtugen 0 sp. 0 øre 8 mkl.
Åkervolden 0 sp. 0 øre 3 mkl.
Helligdagsaker 0 sp. 1 øre 0 mkl.
Helmoen 0 sp. 1 øre 0 mkl.
med bygsel over 1 sp. 1 øre 12 mkl.
med bygsel over 1 sp. 1 øre 12 mkl.
med bygsel over 1 sp. 0 øre 0 mkl.

----
430 SS-A
----
Kluken vestre 1962
Leirset 1954

 

----
431 SS-A
----
Gårdene i Vera. Disse ble ryddet fra sist på 1700-tallet og utover. Da
Vera og Juldal ålmenning ble solgt, fulgte disse gårdene med.
Storlunet 1981
Tro ns moen 1981

 

 

----
432 SS-A
----
Vera nordre vestre 1981.
Vera nordre østre 1981.

 

----
433 SS-A
----
Sessilvolden 1981
Vera søndre (Sveet) 1981.

 


----
434 SS-A
----
Vera søndre (Nedigården) 1981.
Vera søndre (Sørmoen) 1981.

 

----
435 SS-A
----
St råda len 1981
Skjækermoen 0 sp. 0 øre 6 mkl.
Overnesset 0 sp. 0 øre 18 mkl.
Melen eller Bakken 0 sp. 0 øre 6 mkl.
Grundfoss 0 sp. 1 øre 0 mkl.
Overmoen 0 sp. 1 øre 12 mkl.
Overholmen 0 sp. 0 øre 12 mkl.
Overholmen 0 sp. 0 øre 12 mkl.
Bjartan 0 sp. 1 øre 0 mkl.
Leirhaugen 0 sp. 1 øre 0 mkl.
Breding 0 sp. 0 øre 12 mkl.
Stuskin 0 sp. 0 øre 6 mkl.
med bygsel over 0 sp. 1 øre 0 mkl.
med bygsel over 0 sp. 1 øre 0 mkl.
uten bygsel
uten bygsel
uten bygsel
samt Grundfoss og Rinnan sagbruk og «stabelrum i fjæren ved stor
naustet paa Maritvolds grund.»
Kjøpesummen for dette gods var 16000 rdl., altså for begge gods
tilsammen 106000 rdl. Muller bosatte seg derefter på Hagen-familiens
gamle bosted, Maritvold, som han i 1810 hadde kjøpt for 10400 rdl av
kaptein Søren Scheldrup Holst. Her døde han i 1817. I hans tid ble
ennvidere det således samlede gods forøket med Bjørstad østre, som han
kjøpte av brukeren, Arnt Olsen, for 500 rdl. ifølge skjøte av 17/4 tinglyst
4/4 1807. Dessuten oppførte han Dillan sagbruk.
Bi ral VI A —28

 

----
436
----


----
437 SS-A
----
Som man ser, betalte Muller en langt større kjøpesum for godsene,
enn hva de før var betalt med; især var prisstigningen betydelig for Sul
og Helgådalens gods. Dette kommer av, at på den tid han kjøpte
godsene, var det en glimrende periode for trelasthandelen. Hele flater av
norske skip seilte til England og Irland med trelast. Fraktene var
ualminnelig fordelaktige, og prisen på trelast nådde en før ukjent
høyde. Hva denne utførsel av trelast til England betreffer, så var den
ikke så ganske ulik begynnelsen av 1700-tallet. Da var det også en
lignende periode, idet engelske aksjeselskaper kjøpte den norske trelast
til meget betydelige priser efter datidens forhold, og i 1717 tillotes det
endog de norske sageiere å skjære så meget last, som de kunne avsette;
men snart inntrådte det også dengang en nedgangsperiode. Det er i det
foregående en bestemt opplysning om dette, nemlig i skiftet efter
Kjerulf, hvor det bemerkes, at bordprisene i 1768, da han kjøpte godset,
var en tredjedel høyere enn i 1780. Dette tyder jo på en både rask og stor
nedgang.
OVersikt over Verdalsgodset i perioden 1785-1832.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Gudding øs tre,
2. Gudding vestre, 3. Rindsem, 4. Søraker, 5. Vest-Grundan,
6. Dillan, 7. Holmen nedre, 8. Skrove nedre vestre, 9. Kvello,
10. Oppem, 11. Ness, 12. Steine søndre, 13. Tromsdal, 14. Levring
15. Levring vestre, 16. Arstad nordre, 17. Arstad søndre,
18. Arstad mellom, 19. Hel/an mellom vestre, 20. Hellan østre,
21. Vangstad, 22. Sætran, 23. Molden, 24. Sæter, 25. Gren øvre,
26. Gren nedre, 27. Sagvolden, 28. Langdalen store, 29. Leirset,
30. Marken østre, 31. Marken nordre, 32. Marken søndre,
33. Kluken vestre, 34. Lillegården, 35. Overholmen mellom,
36. Tosteigan, 37. Skrove nedre vestre, 38. Kvernmoen østre,
39. Kvernmoen vestre, 40. Lindset, 41. Helgåsen østre, 42. Helgåsen
vestre, 43. Kleppen, 44. Julnesset, 45. Snekkermoen, 46. Brattasen,
47. Ottmoen, 48. Leirhaugen (Aunet), 49. Inndalen vestre,
50. Inndalen midtre, 51. Inndalen østre, 52. Skavhaug østre,
53. Skavhaug vestre, 54. Åsen vestre, 55. Kjesbu, 56. Saukinn,
57. Sulstuen østre, 58. Sulstuen vestre, 59. Lillemoen, 60. Vestgård,
61. Brenna østre, 62. Brenna vestre, 63. Østgård, 64. Tømte,
65. Karlgård, 66. Stormoen, 67. Breding vestre, 68. Fossneset østre,
69. Fossneset vestre, 70. Kulslien nedre, 72. Ørtugen, 73. Åkervold
en, 74. Helligdagsaker, 75. Skjækermoen, 76. He/moen, 77. Over
neset, 78. Melen, 79. Overmoen, 80. Holmli mellom, 81. Holmli
vestre, 82. Holmli østre, 83. Overholmen søndre, 84. Overholmen
nordre, 85. Bjartan, 86. Stuskin, 87. Bjørstad østre, 88. Vera eller
Juldal ålmenning.

----
438 SS-A
----
Før veibroen ble bygget over Verdalselven ved Verdalsøra i 1860,
skjedde utskipningen av trelast fra Maritvoldfjæren. Et annet navn på
dette stedet var Stornesset eller bare Nesset. Dette stedet lå på
Maritvolds grunn på Tinden. Utskipningsstedet måtte flyttes etter at
veibroen ble bygget. Hvordan det så ut ved Stornesset da stedet var
utskipningssted, må vi bare gjette oss til. Elveløpet har også forandret
seg mye etter den tid, ikke minst på grunn av Verdalsraset i 1893. Slik
ser Maritvoldfjæren ut i 1981, sett fra andre siden av Verdalselven.
Begynnelsen på en ny tid
Nedgangsperioden i begynnelsen av 1800-tallet lot heller ikke vente
meget lenge på seg, og den varte også nokså lenge, idet Jakob Aall
beretter, at ennu omkring 1840 var ikke trelastprisene så høye som ved
århundredets begynnelse og kom visstnok heller ikke så høyt før oppe i
syttiårene. Ved Miillers død i 1817 var allerede trelasten lav i pris. Boet
eiet dengang foruten Maritvold og Hallem, som ikke ble regnet med i
godset, ialt 71 særskilt matrikulerte bruk samt landsskyldsrettigheter i 8
garder, dertil Vera eller Juldal ålmenning og en bordhave på Øra samt
stabelrom i fjæren ved stornaustet på Maritvolds grunn for de bord,
som ble skaret på Grundfoss sag, og endelig følgende sagbruk:


----
439 SS-A
----
Hel moen 1962
m -. .;■
Maritvold fotografert fra sydvest i 1919. Seiv om Maritvold ikke gikk
inn i Verdalsgodset før på Mullers tid, og da bare for en kortere periode,
var allikevel gården sentrum for aktivi tetene vedrørende de store jorde
godsene i Verdal. En av de første godseiere av større format i Verdal,
Rasmus Ågesen Hagen, bygslet gården rundt 1680. Hans etterkommere
brukte gården f rem til 1762, da Rasmus Brodersen Hagen makeskiftet
den til seg fra de kirkelige eierne mot Ha/set. Familien Hagen hadde
gården frem til 1801, du den ble solgt til Søren Schelderup Holst. Og i
1810 solgte Holst gården til proprietær Muller slik at den gikk inn i
Verdalsgodset. Allerede i 1818 ble gården solgt ut av Verdalsgodset,
denne gang til Johan Bang. Men i en periode på rundt 140 år må vi regne
med at mange av de beslutninger som berørte en hel del av jordegodsene
i Verdal, ble fat tet her.

 

----
440 SS-A
----
Holmli vestre 1981
Holm li midtre 1981

 

----
441 SS-A
----
Neder-Holmen, som var i «brøstfældig stand.»
Dillans, oppført av Miiller, i «maatelig forfatning.»
Vangstads, i «faldefærdig stand.»
Longdals, «übrukelig og faldefærdig.»
Grundfoss,
Grundfos eller Fossneset
Levrings, «gammelt og forfaldent.»
Skrove, Hellans og Ulvildens sagbruk var nedlagt og helt sløyfet. Om
Rinnan sagbruk heter det pussig nok, at det ikke «vites under saadant
navn at eksistere som Miillers bo tilhørende.»
Ved takst, avholdt over godsets samtlige eiendommer i dagene 29/6 til
3/7 1818, ble det verdsatt til 74900 spdl.; men ved 4. og siste gangs
auksjon ble det ikke oppnådd høyere bud enn 28749 spdl. Som følge
herav ble boet fallitt, idet aktiva beløp seg til 53906 rdl. 3 ort 20 sk. og
underskuddet til 19677 spdl. 12 sk.
Skjøte på godset ble utstedt 27/9 tinglyst 3/10 sammeår. Kjøperenvar
grosserer Hilmar Meincke i Trondhjem (født 1767, død 1830), som hadde
en panteobligasjon i godset, stor opprinnelig 17000 spdl., men med renter
26406 spdl. 4 ort. Meincke tilhørte en fra Slesvig innvandret kjøp
mannsfamilie, som hadde gjort gode forretninger i Trondhjem, hvor
såvel faren som bestefaren var meget formuende menn. Han eiet også
Lade ved Trondhjem, som han såtte i en meget praktfull stand. Han var
gift med Anne Marie Tonning, en datter av foran nevnte kjøpmann
Johan Widerø Tonning, som eiet Sul og Helgådalens gods.
Ho lm li øs tre 1981


----
442 SS-A
----
Overholmen søndre 1962
Overholmen mellom og nordre 1981

 

----
443 SS-A
----
Meincke forøket godset med Tosteigen, som han kjøpte av Nils
Jonsen Reppe i 1828 for 375 spdl., samt Inns- eller Suis ålmenning.
Efter Meinckes død solgte hans enke ved skjøte av 27/10 tinglyst 7/12
1832 godset til grosserer Nicolay Jenssen i Trondhjem for 32000 spdl. I
salget medfulgte utestående fordringer efter obligasjoner på 564 spdl.
og bokgjeld til et beløp av 2078 spdl. 98 sk. Kjøpesummen ble avgjort
ved at Jenssen overtok en 1. prioritets gjeld til enkekassen på 20000
spdl. og utstedte pantobligasjon for resten.
Nicolay Jenssen var sønn av kjøpmann Mads Jenssen, som i 1818 var
innvandret til Trondhjem fra Holstein. Denne Mads Jenssen hadde to
sønner, hvorav den ene, Hans Peter Jenssen, fortsatte sin fars
forretning, firmaet Jenssen & Co, den andre sønn, nevnte Nicolay
Jenssen, født 1793. Startet i 1839 egen forretning, efter at han sammen
med broren hadde vært medlem av farens firma fra 1821. Han opptok
senere sine to sønner, Kristian Jenssen og Nikolay Jenssen i forret
ningen under firmanavnet N. Jenssen & sønner. Nicolay Jenssen var en
meget driftig mann, som foruten å være kjøpmann, børskommissær og
skipsreder også eiet Mostadmarkens gods og jernverk; en tid hadde han
også Fossum bruk i Stod. Dessuten var han direktør i Norges bank,
medlem av Trondhjems bystyre og i flere år ordfører. Han var 3.
representant på Stortinget fra Trondhjem i 1833, 1. i 1836 og på det
overordentlige Storting 1836-37, 3. i 1842, 1. fra Trondhjem og
Levanger i 1845, 2. i 1854. I 1839 og 1848 frasa han seg hvervet efter
å være valgt. I 1845 ble han anmodet om å ta sete i regjeringen, men
avslo.
Han var gift med Bernhardine Chatarine Elster, datter av amtmann
Elster, som bodde på Krag i Verdal.
Verdalsgodset besto, da Jenssen kom i besiddelse av det, av 78
særskilt matrikulerte bruk på tilsammen 38 sp. 1 øre 7 mkl. samt land
skyldsrettigheter på 2 sp. 2 øre 2V/i mkl. i 7 garder og var således det
største proprietærgods, som noensinne har vært samlet i Værdalen.
Jenssen forøket det ytterligere ved innkjøp av Haugen i 1838,
Sundbyenget i 1845, Nonset i 1846, de 3 Storstad-gårdene i 1852,
Volden i 1854, Bjørstad vestre i 1859, Nordre Færens ålmenning i 1861
og Sundbyenget østre i 1869. På den andre side frasolgte han Sætran i
1842 og Inns- eller Sul ålmenning (til staten) i 1863.
Da godset i 1860-årene var på sitt største, var det også meget vel
arronderet, idet det innbefattet samtlige garder ved Inna unntagen
Garnes, dertil Gudding, Kvello og Levring, alle gårdene i Kverndalen,
alle i hoveddalen ovenfor Vuku unntagen Holmen, Grundan, Flyan,
Åsen, Brekken, Kluken østre, Telsnesset, Haugan, Byna, Kolstad og
Elnes samt alle i Malsådalen unntagen Varslåtten. Dertil i Leksdalen,

----
444
----


----
445 SS-A
----
Marken og Åsen. Dette vil stort sett si det aller meste av Vuku sogn
ovenfor Innas og Helgådalens sammenløp foruten noen få spredte
eiendommer.
Som eier av Verdalsgodset kom Jenssen i en alvorlig prosess
foranlediget ved de utstrakte skogtyverier i de til hans gods støtende
statsalmenninger, nemlig Leksdal, Malså, Kverndalen, Tromsdal,
Inndal og Svarthovd almenninger.
Statsalmenningene hadde i en rekke år vært utsatt for en så utstrakt
mishandling, at flere av dem nu var i en meget mislig tilstand. For en del
Oversikt over Verdalsgodset i perioden 1832-1867.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Vangstad, 2. Gudding
vestre, 3. Gudding østre, 4. Levring vestre, 5. Levring østre,
6. Holmen nedre, 7. Stene søndre, 8. Kve/10, 9. Tromsdal søndre,
10. Tromsdal nordre, 11. Arstad nordre, 12. Arstad søndre,
13. Arstad mellom, 14. Lindset, 15. Kvemmoen østre, 16.
Kvernmoen vestre, 17. Hellan mellom vestre, 18. Heltan østre,
19. Hellan mellom østre, 20. Sæter, 21. Gren øvre, 22. Gren nedre,
23. Sagvolden, 24. Langdalen store, 25. Leirset, 26. Snekkermoen,
27. Ju/nesset, 28. Kleppen, 29. Brattasen, 30. Ottmoen,
31. He/gasen vestre, 32. Helgåsen østre, 33. Leir haugen (Au net),
34. Saukinn, 35. Kjesbu, 36. Storstad østre, 37. Storstad mel/om,
38. Storstad vestre, 39. Marken østre, 40. Marken nordre,
41. Marken søndre, 42. Sætran, 43. Asen vestre, 44. Sulstuen østre,
45. Sulstuen vestre, 46. Bjart an, 47. Bj ørs tad østre, 48. Bj ørst ad
vestre, 49. Rindsem, 50. Østgård Sul, 51. Tømte, 52. Vest gard,
53. Brenna vestre, 54. Brenna østre, 55. Lillemoen, 56. Dillan,
57. Stormoen, 58. Karlgård, 59. Inndalen vestre, 60. lnndalen
midtre, 61. Inndalen østre, 62. Skavhaug øvre, 63. Skavhaug nedre,
64. Molden, 65. Klu ken vestre, 66. Lillegården, 67. Holm li østre,
68. Holm/i mellom, 69. Ho/m/i vestre, 70. Kulslien, 71. Kulslien øvre,
72. Øringen, 73. Akervo/den, 74. Hel/igdagsaker, 75. He/moen,
76. Skjækermoen, 77. Sundbyenget, 78. Ovemeset, 79. Melen,
80. Fossneset østre, 81. Fossneset vestre, 82. Overmoen,
83. Overholmen nordre, 84. Overholmen søndre, 85. Overholmen
mellom, 86. Tos te i gan, 87. Skrove nedre vestre, 88. Sø rake r,
89. Vest-Grundan, 90. Ness, 91. Oppem, 92. Breding vestre,
93. Stuskin, 94. Midt-Grundan, 95. Nonset, 96. Volden,
97. Haugen, 98. Sundbyenget øvre, 99. Vera eller Juldal ålmenning,
100. Inns eller Sul ålmenning, 101. Storlunet, 102. Vera nordre 1,
103. Vera nordre 2, 104. Sessilvolden, 105. Vera søndre 1 (Nedigård
en), 106. Vera søndre 2 (Sveet), 107. Vera søndre 3 (Sørmoen),
108. Tronsmoen, 109. Færs ålmenning.

----
446 SS-A
----
skyldtes dette en uøkonomisk behandling av skogen fra de bruks
berettigede bønders side, men den vesentligste misbruk ansåes for å
bestå i, at almuen og av denne især Verdalsgodset leilendinger avvirket
til salg. At sådant kunne skje forklares naturlig av mangelen på kontroll
og den letthet, hvormed de avvirkede kunne avsettes til eieren av
Verdalsgodset. Da godsets egne skoger støtte til almenningene, var det
lett å bringe tømmeret over grensen, hvor det ble sammenblandet med
godseierens eget bruk.
Som en vesentlig grunn til, at det ulovlige avvirke kunne foregå
upåtalt, kan også nevnes den letthet, hvormed almuen, især i et tidsrum
av et par år efter uåret 1849, av amtmannen erholdt hugstbevillinger i
ålmenningen, hvis overskridelse det ikke skulle være så lett å
kontrollere. Dessuten var det også usikkerhet med hensyn til almenn
ingenes grenser. De gamle grensebeskrivelser av 1756 og 1787 gir kun
ufullstendig veiledning. Og endelig var oppfatningen av misbrukene i
ålmenningen på den tid en annen enn nu. Den ulovlige bruk kom den
lovlige bruksrett så nær, at grensen var lett å overskride. I sammenheng
med dette står da også, at det først var kriminalloven av 1842, som
innordnet ulovlig skoghugst under begrepet tyveri. Men det er klart, at
det behøvdes lengere tid for å få denne forandring innarbeidet i
almenhetens bevissthet, spesielt da misbrukene visstnok var drevet lenge
før Jenssens tid, idet det er sagt, at det var Meinckes fullmektig ved
Storstacl-gårclene 1954


----
447 SS-A
----
godset fra 1821, løytnant Holck, ved hvem misbruket ble organisert,
eller som advokat Dunker uttrykker seg i sin prosedyre for Høyesterett:
Jenssen arvet godset med skogtyveriet som med de øvrige herligheter.
Almenningshugstene og salget av det ulovlig avvirkede synes å ha
foregått temmelig uforstyrret inntil i 1850-årene. Det var tidligere en
enkelt gang gjort anmeldelse og opptatt forhør, nemlig i 1837, da
lensmann Rygh, efter at han sammen med Jenssen hadde foretatt en
oppgang av grensen mellem godset og Inndals ålmenning, innberettet å
ha funnet, at 10 personer, som ble anmeldt, hadde avvirket i
ålmenningen, og at den ene av disse hadde solgt tømmer til Jenssen.
Efter opptatt forhør ble dog ingen tiltale iverksatt. Det samme var
tilfellet, da det i vinteren 1846-47 av Jenssens daværende bruksfull
mektig ble avvirket 78 tylvter tømmer i Leksdals alemenning og ført til
godsets sagbruk. Formannskapet forvisset seg om tingen; men intet ble
gjort ved den.
Da imidlertid snikhugsten i almenningene vedble og var blitt betydelig
lettet ved de i det minste fra 1846 av meddelte amtsbevillinger til hugst
av små kvanta i almenningsskogene, som efter uåret i 1848 (det såkalte
trengselsår) ble utstedt i masse for å hjelpe på almuens kår, anmeldte
lensmann Rygh i 1853 flere personer for ulovlig avvirke i de til godset
støtende Malså og Kverndal almenninger. Det ble ikke tillått, skjønt
det senere viste seg, at de hadde gjort seg skyldig i snikhugst og solgt
Nonset 1954


----
448 SS-A
----
tømmeret til brukets sager. Imidlertid ble 8 andre personer efter opptatt
forhør satt under tiltale og 7 dømt ved underrettsdom av 2. juni 1853 for
tømmertyveri i ålmenningen. 2 av disse hadde solgt tømmeret til bruket.
I april 1855 anmeldte lensmann Rygh 3 av Jenssens plassmenn for
ulovlig avvirke i Kverndals alemenning. Efter opptatt forhør ble også disse
tiltalt og ved underrettsdom av 4. august samme år felt for tømmertyveri.
Det avvirkede tømmer var annammet til bruket, og det i selve ålmenningen.
Herefter ble kontrollen skjerpet, dels ved ansettelse av forstbetjenter
og dels ved en organisert almenningsbestyrelse. Og da det i 1859 av
almenningsstyret ble reist sak mot flere av Verdalsgodsets leilendinger,
hvorunder også bruksfullmektigen Peder Olaus Dahl ble tiltalt, kom det
frem sådanne opplysninger, at justisen såtte seg i bevegelse også mot
Nicolay Jenssen. Det var Dahls forklaring under saken, som gav
anledning til, at undersøkelsene også ble rettet mot denne.
Dahl forklarte under forhørene, at han oftere hadde hørt klager over,
at bruksfolkene solgte almenningstømmer til Jenssen; men han mottok
først tømmeret, når det var bragt over på Jenssens grunn og da uten videre
undersøkelse om vedkommendes avkomst, fordi hans prinsipal hadde
sagt ham, «at det fik bli leverandørens egen sak, om hugsten var ulovlig,
at tømmer fra almenninger gjerne kunde mottakes, nåar kun ved
kommende paastod, at hugsten var lovlig, samt at han (Jenssen) var
utenfor saken, nåar han kun gav den akkorderte betaling.»
I et følgende forhør tilbakekalte visstnok Dahl disse sine uttalelser og
gjorde Jenssen aldeles uansvarlig for mottakelsen av ulovlig
almenningstømmer; men under sakens videre gang kom han atter
tilbake til sine første forklaringer, som han påsto å ha tilbakekalt efter
påvirkning av Jenssen. Han siktet nu likefrem denne for å ha vært vel
bekjent med, at det til hans bruk ble innkjøpt ulovlig avvirke fra
almenningene.
Jenssen på sin side benektet å ha uttalt seg til fullmektigen således
som ble påstått av denne, og forklarte videre, at fullmektigen hadde
forestått alt hva tømmer hugsten angikk, at han seiv aldri hadde innlatt
seg i detaljene ved denne og således ikke kunne ha noen kunnskap om
eller innseende med, hvor tømmeret var hugget, eller av hvem det var
levert, idet fullmektigen hadde vært uten all kontroll i så henseende.
Videre uttalte han, at de opptegnelser og regnskaper han mottok av full
mektigen, heller ikke var således avfattet, at han derav kunne se eller
slutte, at denne hadde innlatt seg på kjøp av ulovlig hugget almennings
tømmer.
Efter at det ved resolusjon av 6. juni 1861 var nedsatt en kommisjon
med det hverv å undersøke og ordne almenningsforholdene og tillike
med dømmende myndighet i de saker, hvortil undersøkelsene måtte gi
anledning, ble Jenssen for denne kommisjonen satt under tiltale for

----
449 SS-A
----
anstiftelse av og delaktighet i ulovlig avvirke i statens almenninger.Ved
kommisjonens dom av 26. mars 1863 ble han ilagt 30 dagers fengsel på
vann og brød, erstatning til statskassen med 507 spdl. 52 sk. og saks
omkostningene, hvoriblant salær til kommisjonens medlemmer med
1000 spdl. og til aktor med 450 spdl. Denne dom ble fra begge sider
innanket til Høyesterett, fra det offentliges side dog kun forsåvidt
angikk de 16 poster, hvorfor tiltalte var felt, ikke de øvrige 17 poster, i
hvilke han var frikjent.
I den vidløftige sak, hvis prosedyre for Høyesterett medtok 3 uker,
ble forsvaret for Jenssen ført av den berømte advokat B. Dunker. Ved
dom av 26. mai 1863 ble Jenssen frikjent og alle omkostninger pålagt
det offentlige, det siste dog under dissens.
Saken vakte i sin tid en betydelig oppsikt over det hele land, på grunn
av tiltaltes fremskutte stilling i samfunnet.
Efter Nicolay Jenssens død ble godset arvet av hans barn, ovennevnte
Kristian og Nicolay som overtok forretningens drift samt Georg, som
døde som sakfører på Levanger, og døtrene Karoline og Fredrikke samt
Anna, som var gift med Anton Getz, fullmektig i firmaet N. Jenssen &
sønner. Getz og frues sønner var den senere disponent for Værdals
bruket, Johan Getz og den bekjente høyt begavede professor og
riksadvokat Bernhard Getz.
Kristian og Nicolay Jenssen forpaktet i 1871 for 50 år en del av
Mikvold på vestsiden av Verdalselven og lot oppføre en dampsag der,
hvorefter godsets tidligere fossesager ble nedlagt. Det nye sagbruk, som
fullstendig sto på høyde med den tids fordringer til et sådant, ble
oppført av ingeniør Oskar Steen, som sidenefter i en årrekke bestyrte
Bærums jernverk.
I 1884 kjøpte de hele Mikvold av Rasmus Slipern for 38000 kr. og
beholdt en del, som sagbruket med høvleri, arbeiderboliger og kaier
m.m. stod på, mens de frasolgte resten. Også en del av godsets eldre
eiendommer ble tid efter annen frasolgt, således Marken østre i 1872,
Marken nordre i 1874, Marken søndre og Grundfoss i 1883,
Sundbyenget øvre i 1884, Kulsli øvre i 1887, Åsen i 1889 og Sagvolden i
1890.
I 1887 dannet Nicolay Jenssens arvinger efter riksadvokat Getz's
forslag aksjeselskap av godset. Samtlige aksjer, hvis pålydende var kr.
5000, var utelukkende på Jenssens arvingers hender, inntil godsets
disponent i Levanger, Anton Salberg, ble eier av en aksje i 1903 og dets
skogforvalter, Morten Moen, eier av en aksje i 1905.
Efter at godset var blitt aksjeselskap, ble det styrt en rekke år av oven
nevnte Johan Getz som direktør. Denne, likesom broren høyt begavede
og arbeidsomme mann, kom snart til å innta en fremskutt stilling innen
distriktet og ble meget benyttet i Verdal kommunes tjeneste, var

----
450
----


----
451 SS-A
----
medlem av herredsstyret, hyppig medlem av skjønnskommisjoner, hvis
ordfører han som oftest var, medlem av komiteen til ordning av
forholdene efter Verdalsskredet, samt medlem av tilsynskomiteen for
Merakerbanen og Hell-Sunnanbanen, dessuten innehadde han en
mengde andre hverv. Sykelighet i forbindelse med overhåndtakende
arbeide i de siste år tvang ham imidlertid til i noen grad å trekke seg
tilbake fra det offentlige liv.
Av større arbeider ved godset, som ble utført i direktør Johan Getz's
tid, kan nevnes oppførelsen av nytt sagbruk. Skredene i Verdalen i 1893
bevirket en så sterk lerføring i elven, at eierne så seg nødt til å bygge
sagbruk på Levanger. Det ble først fullt ferdig i 1906.
Under Getz ble det på godsets område foretatt forholdsvis om
fattende skogplantninger, fløtningsforholdene ble forbedret, opp
Oversikt over verdalsgodset 1867-1908.
Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Vangstad, 2. Gudding
vestre, 3. Gudding østre, 4. Levring vestre, 5. Levring østre, 6. Steine
søndre, 7. Tromsdal nordre, 8. Tromsdal søndre, 9. Kve/10, 10. Arstad
nordre, 11. Arstad mellom, 12. Arstad søndre, 13. Lindset, 14.
Kvernmoen østre, 15. Kvernmoen vestre, 16. Hellan østre, 17. Hellan
mellom vestre, 18. Hellan mellom østre, 19. Sæter, 20. Gren øvre, 21.
Gren nedre, 22. Tosteigan, 23. Sagvolden, 24. Langdalen store, 25.
Leirset, 26. Lillegården, 27. Nonset, 28. Haugen, 29. Bjartan, 30.
Ørtugen, 31. Kuls lien nedre, 32. Kulslien øvre, 33. Volden, 34. BJørstad
østre, 35. Bjørstad vestre, 36. Holmli vestre, 37. Holm li mellom, 38.
Holm/i østre, 39. Kluken vestre, 40. Kjesbu, 41. Saukinn, 42. Akervold
en, 43. Helligdagsaker, 44. Helmoen, 46. Overneset, 47. Melen, 48.
Helgåsen vestre, 49. Helgåsen østre, 50. Kleppen, 51. Ottmoen, 52.
Brattasen, 53. Snekkermoen, 54. Julnesset, 55. Vera eller Juldal ål
menning, 56. Stor lunet, 57. Vera nordre 1, 58. Vera nordre 2, 59. Sessil
volden, 60. Vera søndre 1 (Nedigården), 61. Vera søndre 2 (Sveet), 62.
Vera søndre 3 (Sørmoen), 63. Tronsmoen, 64. Sundbyenget øvre, 65.
Overmoenget, 66. Overmoen, 67. Overholmen nordre, 68. Overholmen
mellom, 69. Overholmen søndre, 70. Storstad østre, 71. Storstad
mellom, 72. Storstad vestre, 73. Sundbyenget, 74. Fossneset østre, 75.
Fossneset vestre, 76. Leirhaugen (Aunet), 77. Midtholmskogen, 78.
Holmen nedre, 79. Skavhaug øvre, 80. Skavhaug nedre, 81. Inndalen
vestre, 82. Inndalen mellom, 83. Inndalen østre, 84. Molden, 85. Dillan,
86. Stormoen, 87. Lillemoen, 88. Vestgården, 89. Fømte, 90. Østgård
en, 91. Su Is tuen østre, 92. Su Is tuen vestre, 93. Karlgård, 94. Brenna
østre, 95. Brenna vestre, 96. Færs ålmenning, 97. Mikvold store, 98.
Halsan og Mikvold vestre, 99. Mikvold søndre, 100. Åsen vestre, 101.
Marken østre, 102. Marken nordre, 103. Marken søndre.
Bmd VI ,\-

----
452 SS-A
----
renskning og regulering av fløtningsvassdragene ble utført og godset ble
kartlagt. Ved disse siste arbeider har godsets skogforvalter, Morten
Moen, innlagt seg stor fortjeneste.
Efter Johan Getz's død i 1905 overtok Chr. B. Jenssen stillingen som
disponent med Nikolai Getz, bankbokholder Nikolai Jenssen, handels
borger på Levanger B. Jenssen og redaktør Håkon Løken som
medlemmer av aksjeselskapets direksjon.
Getz-gårdene på Ørmelen 1961
Verdal kommunes kjøp og sa/g av Værdalsbruket
Med denne direksjon innledet Verdalens ordfører, gårdbruker Ole
Holan på Ydse, høsten 1907 på egen hand foreløbige underhandlinger
angående eventuelt kjøp av godset for Verdalens kommune. Han hadde
nemlig bragt i erfaring, at godsets direksjon hadde gitt et utenbygds
pengesterkt firma, Kiær & co., adgang til å la godsets skoger befare,
hvorav han sluttet, at det var til salgs. Samtidig rettet han forespørsel til
konstituert amtmann Guldahl, om man kunne gjøre regning med hans
assistanse for det tilfelle, at herredsstyret fattet beslutning om å innlede
underhandlinger med godsets direksjon om kjøp for kommunens
regning.


----
453 SS-A
----
Amtmannen stilte seg særdeles velvillig og ansa det under alle
omstendigheter for heldig å innlede underhandlinger om salg til lei
lendingene av jordegodset med nødvendig skog til husbehov. For om
det skulle vise seg, at prisen på det samlede bruk skulle bli for høy til at
kommunen turde innlate seg på kjøpet, ville det dog være av betydelig
interesse for bygden, at leilendingene kunne bli selveiere på rimelige
vilkår. Herredsstyret nedsatte straks efter i møte den 20. aug. 1907 en
komite til å innlede de forberedende underhandlinger. Dens medlemmer
var ordfører Holan, viseordfører Ole Kvello, lensmann Wessel og
amtmann Guldahl, og som suppleant handelsbestyrer Johannes Minsaas.
Her hadde bygden visstnok også funnet de beste menn den kunne betro
et sådant hverv til. Komiteen forespurte i skrivelse av 22. aug. til godsets
direksjon, om det var anledning til å underhandle om kjøp.
Ved henvendelse til Verdalsgodsets sakfører, advokat Hvisch i
Trondhjem, fikk underhandlingskomiteen beskjed om, at godset var til
salgs for 4.800.000 kr. Efter å være gjort bekjent med salgsbetingelsene
henvendte amtmannen seg til regjeringen for å innlede underhandlinger
om tilveiebringelsen av de nødvendige midler til kjøpet, hvorefter han
såtte seg i forbindelse med skogskyndige menn i Namdalen til befaring
og takst av godsets skoger.
Befaringen ble foretatt under ledelse av skogforvalter Øverland av
følgende: Lorents Mørkved, Oliver Råum, Ole Heglum, Kristian Løe,
Brede Ekker, Matias Råum, Lorents Bjørhusdal og Johannes
Gundersen, samtlige fra Namdalen, samt P. O. Kirkreit og E. Blokkum
fra Steinkjer og Ingebrigt Brovold fra Åsen. Takstforretningen varte i 3
uker.
Under 20. januar 1908 tilskrev så Verdal formannskap direksjonen
for Værdalsbruket med anmodning om ikke å treffe avgjørelse
om salg, før herredsstyret hadde hatt anledning til å forelegge
spørsmålet om lån eller garanti for kjøpesummen i fullt utredet stand
for statsmyndighetene. Da lengere frist imidlertid var uoppnåelig, og
avgjørelse således måtte treffes uten opphold, ble det 30. januar i
Trondhjem avholdt møte av underhandlingskomiteen, som efter be
myndigelse, gitt ved herredsstyrebeslutning av 29. januar, bød
3.720.000 kr. for brukets samtlige aksje. Kjøpesummen skulle avgjøres
med kr. 1.200.000 den 1. juli 1908 og like meget den 31. desember
samme år. Første termin skulle være rentefri, annen termin forrentes
med 5% fra overtakelsesdagen; for andre termin skulle stilles
betryggende garanti. For restbeløpet, kr. 1.320.000, samt for den
påhvilende pantegjeld, kr. 180.000, som selgerne gikk inn på å innløse
— eller for tilsammen 1.500.000 kr. skulle utstedes en 2. prioritets
41/2% pantobligasjon med prioritet nestefter kr. 2.400.000 til staten.

----
454 SS-A
----
Pantobligasjonen skulle ha opptrinnsrett og være uoppsigelig fra
selgerens side i 10 år.
Utenfor kjøpesummen skulle kjøperen overta den aksjeselskapet
Værdalsbruket påhvilende gjeld ca. 272.000 kr., hvorav kr. 180.000 er
omhandlet foran, og — mot å inntre i selgernes rettigheter — overta det
selgerne påhvilende garantiansvar, efter meddelt oppgave kr. 53.000.
Selgerne skulle ha rett til å innløse efter takst innbo og løsøre,
forsåvidt gamle familiegjenstander angikk.
Kjøperen skulle bære omkostningene ved tilhjemlingen, dog således,
at selgerne tilsvarte kr. 5000.
Kommunen betinget seg rett til å fråtre kjøpet, dersom et av de
offentlige midler tilsagt 1. prioritets pantelån på 2.400.000 kr. ikke ble
godkjent av Stortinget og ikke oppnådd garanti av Nordre Trondhjems
amtskommune eller en annen av departementet godkjent garantist.
De solgte eiendeler og eiendommer skulle overtakes den dag,
garantien var i orden. —
Dette tilbud fra kommunen ble av generalforsamlingen i
Værdalsbruket enstemmig vedtatt.
I møte den 4. februar 1908 bifalte herredsstyret enstemmig den av
komiteen på kommunens vegne avsluttede handel og de i den anledning
trufne forføyninger.
Den 31. januar hadde formannskapet innsendt andragende til land
bruksdepartementet om et lån av statsmidler på 2.400.000 kr. mot 1.
prioritets pant i godsets faste eiendommer. Saken ble behandlet straks
efter i departementet, som innstilte på å bevilge lånet, som foreløbig
skulle utredes av statskassen for senere å overtakes av invalidefondet,
når de nødvendige midler var innkommet. Som vilkår krevde man, at
eiendomserhvervelser skulle skje ved, at aksjeselskapet tilskjøtet
kommunen de faste eiendommer og ellers overdrog til kommunen
selskapets løsøre og rettigheter av enhver art. For det tilfelle, at det
skulle være rettigheter, som ikke var gjenstand for særskilt over
dragelse, fant man dog, at selgeren burde forpliktes til også å overdra
selskapets aksjer til kommunen.
Departementet formulerte nærmere lånevilkårene i følgende 17
punkter:
1. Av lånet utbetales den ene halvdel innen 1. mai 1908 og den andre
halvdel innen 31. desember samme år.
2. Lånet forrentes fra utbetalingsdagene med den til enhver tid for
invalidefondet gjeldende rentefot, for tiden 4 1 / i% årlig.
3. Lånet tilbakebetales med like store halvårlige terminer, hver på kr.
48.000, hvorhos kommunen yderligere er forpliktet til efter nedenstå
ende punkt 6 å betale ekstraordinære avdrag, når noen del av eien

----
455 SS-A
----
dommen selges, eller utbyttet av driften dertil gir anledning. Kommunen
er berettiget til nårsomhelst å innbetale større avdrag eller helt å innfri
lånet.
4. Renter og avdrag erlegges hvert års 31. mars og 30. september.
Renter erlegges første gang 30. september 1908 og avdrag 30. september
1909.
5. Såfremt rentene ikke erlegges i rett tid, svares rentesrente efter 5%
årlig.
6. Salg av skoggrunn, jordbruk eller annen fast eiendom, bygninger
eller anlegg kan skje med vedkommende departements samtykke og
således, at kjøpesummen anvendes til ekstraordinære avdrag på statens
lån. Nettoutbyttet av skogdriften med nuværende og senere anlegg av
ethvert slags til foredling av skogprodukter blir, såvidt tilstrekker, å
anvende til forrentning av den gjeld, som kommunen stifter ved inn
kjøpet, samt forøvrig til ekstraordinære avdrag på samme lån i den
utstrekning, som vedkommende departement måtte bestemme.
7. Handelens fullbyrdelse skal skje ved, at løsøre, fordringer og rettig
heter av enhver art overdrages, og de faste eiendommer tilskjøtes
kommunen, som derefter erholder seg samtlige aksjer overdratt og
snarest mulig har å dra omsorg for, at aksjeselskapet Værdalsbruket
anmeldes som oppløst.
8. Kommunen plikter å ansette en disponent, en forvalter av skogen og
jordegodset og et tilsynsråd. Deres virksomhet skal herredsstyret ordne
ved instruks, som er undergitt landbruksdepartementets godkjennelse.
For samtlige disse funksjonærer kan landbruksdepartementet fastsette
en minstelønn. Finner landbruksdepartementet, at disponent eller
forvalter ikke oppfyller sine stillinger på tilfredsstillende måte, kan de
av departementet for langes fjernet.
9. Såfremt landbruksdepartementet måtte finne det påkrevet, skal det
anlegges brannstasjoner til varsling og slukning av skogbrann på dertil
beleilige steder.
10. Det offentlige forbeholdes rett til å la kommunens skoger befare og
inspisere når som helst på kommunens bekostning, og kommunen har i
tilfelle å rette seg efter de pålegg som vedkommende departement måtte
gi for skogens drift og skjøtsel.
11. Kommunen forpliktes til å føre særskilt regnskap for de innkjøpte
eiendommer med tilhørende anlegg og bedrift av ethvert slag og å holde
disse midler skilt fra kommunens øvrige regnskaper.
Regnskapet blir å føre for terminen 1. juli - 30. juni og å revidere på
kommunens bekostning. Vedkommende departement forbeholdes rett
til å beskikke en av revisorene. En ekstrakt av det reviderte regnskap blir
senest 3 måneder efter regnskapsårets utløp å innsende til departe
mentet. Ved hvert regnskapshalvårs utgang blir å innlevere såvel til

----
456 SS-A
----
finans- som til landbruksdepartementet en summarisk regnskaps
ekstrakt, utvisende eiendommenes inntekter, utgifter og beholdninger.
12. Skulle det offentlige ønske avgitt grunn eller vann i offentlig
øyemed, skal sådan kunne kreves avgitt uten forutgående ekspropria
sjon og i sådan utstrekning, som det offentlige forlanger, mot en rimelig
erstatning, som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes ved
skjønn av uvillige menn.
13. Tømmer og smålast fra de offentlige skoger, som måtte ønskes
fremfløtet i Verdalselven med bivassdrag, skal tillates nedfløtet sammen
med kommunens tømmer mot forholdsvis refusjon av fløtnings
utgiftene. Utsortering og oppbevaring av denne last ved Verdalselvens
utløp skal besørges av kommunen mot en betaling av inntil videre 20 øre
pr. tylvt tømmer.
14. Forsåvidt avdrag og renter ikke erlegges i rett tid, eller noen av de
øvrige for lånet fastsatte betingelser ikke overholdes nøyaktig, forfaller
det hele lån straks til utbetaling.
15. Lånet utbetales, efter at kommunens hjemmel er bragt i orden, mot
tinglest obligasjon fra kommunen til det offentlige med 1. prioritets
pant i de innkjøpte eiendommer med tilbehør (jfr. lov om forandringer i
lovgivningen om pant av 8. juni 1895 §2) samt med rett for kreditor i
tilfelle av misligholdelse fra debitors side uten lovmål og dom samt uten
hinder av løsningsrett, som debitor fråskriver seg, å stille pantet til
auksjon til skadesløs dekning av kapital med renter og omkostninger.
16. Det er forutsetningen, at restbeløpet av kjøpesummen for eien
dommene henstår uoppsigelig i 10 år og ikke forrentes høyere enn 5
prosent årlig.
17. For lånets riktige forrentning, avdragering og tilbakebetaling over
ensstemmende med de av landbruksdepartementet oppstillede vilkår
inngår Nordre Trondhjems amtskommune som selvskyldnerkausjonist,
forsåvidt angår den del av statens tilgodehavende, som ikke måtte
dekkes ved tvangssalg av pantet.
Lånet antakes å burde utredes av statskassen for senere å overtakes av
invalidefondet, når de fornødne midler er innkommet.
I henhold til dette anbefalte departementet, at det av offentlige midler
tilstodes kommunen et lån på 2.400.000 kr.
Statsrådets øvrige medlemmer tiltrådte landbruksdepartementets
innstilling med unntakelse av statsrådene Berge og Halvorsen, som
henholdt seg til finansdepartementets skrivelse av 5. februar til land
bruksdepartementet, og øvrig anførte:
Forutsetningene for kommunens innkjøp av Værdalsbrukets eien
dommer er, at den skal anlegge tidsmessig sliperi til foredling av skogen
og således opptre opptræ som industridrivende i moderne skala.
Dette er av den slags foretagender, som man ialfall hittil har funnet a

----
457 SS-A
----
ligge utenfor en kommunes oppgave, og det er selvsagt, at det ved
spekulasjonsforetagender av denne som av enhver annen art kan tenkes,
at de omhyggeligst oppgitte kalkyler kan vise seg ikke å holde stikk.
Skulle det for denne neppe særlig motstandsdyktige kommune oppstå
tap, vil den komme borti vanskeligheter av betenkelig art.
Videre ansa de to statsrådene det betenkelig å disponere fondsmidler
for lengre fremtid, da det kunne medføre konsekvenser av overordentlig
stort omfang, idet landets øvrige kommuner ved de her trufne disposi
sjoner ble anvist utvei til lignende skogkjøp og industrielle
virksomheter, og staten ville da vanskelig kunne stille seg mindre imøte
kommende overfor disse. -
Overensstemmende med regjeringens flertallsinnstilling ble det under
6. februar 1908 fremsatt kongelig proposisjon om bevilgning av et lån
av 2.400.000 kr. til Verdal kommune mot garanti av Nordre Trond
hjems amtskommune på de nærmere vilkår, som fastsettes av land
bruksdepartementet, samt at lånebeløpet skulle forskytes av
statskassen, inntil invalidefondet erholdt tilstrekkelig midler til å overta
det.
Saken ble behandlet i Stortinget den 13. og 14. februar 1908, hvor den
vakte en lang og skarp debatt.
Den dreiet seg først om et av representanten Backer fremsatt forslag
om utsettelse til neste dags eftermiddag, for at medlemmene kunne få
sette seg inn i saken, og for at de dokumenter, som fulgte innstillingen
som utrykte bilag, til den tid kunne foreligge trykt.
Mot dette forslag talte Rinde og Karl Hagerup samt Konow
(komiteens formann), som ikke kunne fatte, hva som kunne vinnes ved
sakens utsettelse — uten kanskje det, at der derved kunne reises
ytterligere agitasjon mot denne sak.
For Backers forslag talte Stang, Bratlie samt Klingenberg. Den siste
spurte også om her var noe å skjule, siden det hastet så meget med
sakens behandling, at man ikke skulle ha lov til å få 24 timer til å se på
den.
Saken ble utsatt til behandling den neste dags eftermiddag; men
Backers forslag om trykning av de konfidensielle dokumenter ble med
61 mot 60 stemmer ikke bifalt.
Saken ble altså realitetsbehandlet den 14. februar 1908. Brøgger
redegjorde for komitemindretallets standpunkt. Det var med betenke
ligheter, at mindretallet var gått til sitt dissenterende votum; men i en
sak av så stor betydning og rekkevidde som denne måtte det forlanges,
at komunens aktiva var tilfredsstillende, hvilket var tvilsomt. Ef ter hva
som var meddelt, hadde eiendommen i de senere år kun gitt et utbytte av
8 prosent av 600.000 kr., hvilket jo kun svarte til rente av 1 million.
Også minoriteten var imidlertid klar over, at eiendommen kunne

----
458 SS-A
----
forrente en høyere kapital, men hvor meget — det visste man ikke.
Taksten over skogen var satt til 3 millioner kroner og over eiendommens
andre herligheter til 1 million; men takstmennene var fra Namdalen,
hvor skogen verdsettes høyere enn i Verdal, og de hadde dessuten hatt
for kort tid til å avgi taksten. Man burde derfor hatt en kontrollerende
takst. Skogdirektøren, som hadde avgitt en uttalelse om saken, hadde
seiv ikke noe personlig kjennskap til skogens verdi. Den samlede komite
var jo også av den oppfatning, at de foreliggende opplysninger var util
strekkelige. Finanskomiteen hadde heller ikke kunnet uttale seg om den
finansielle sikkerhet. Staten var forøvrig ikke fritatt for ansvar, om den
klarte sine egne penger og overlot til kommunen å greie sine affærer.
Man måtte også regne med nedgang i trelastprisene, og hvis kommunen
da skulle greie forretningen, måtte det hugges meget hardt, — slett ikke
på noen forstmessig måte, efter hva skogdirektøren hadde opplyst.
Forberedelsen har vært dårlig og ufullstendig. Det egentlige funda
ment for den hele sak er de takster, som er gjort av disse 10 mann der
oppe, de 5 lag altså, i 15 dager med 4000 mål pr. dag. Det er erkjent, at
dette er en meget kort tid for en sådan taksering. Og det er også erkjent,
at det foreligger ingen oppgåver over, hvor meget av denne skog er
råtten og übrukelig. Amtsingeniøren har opplyst, at fløtningsfor
holdene har mangler og må regnes for ikke særlig heldige. Med hensyn
til produksjonens størrelse foreligger jo det forhold, som også er
erkjent, at det ikke er fremlagt nogen driftsplan, likeså lite som det er
fremlagt noen rentabilitetsberegning.
«Vi er blitt henvist til ganske andre ting enn til nøktern forretnings
messig betraktning av denne sak. Vi er blitt henvist til stemninger og
sympatier, som vi allesammen er med på, som er berettigede naturligvis,
og hvilke også, som vi fra først av sa, har gjort, at til og med de tre med
lemmer av komiteens minoritet hadde stor lyst til å være med på saken.
Kommunen vil så gjerne, at dette skal skje, og «da maa man vel stole
paa, at de har undersøkt det.» Det er det, som er fundamentet for hele
denne sak. Jeg trodde, at når det som her gjaldt en forretning, så skulle
man ha et nøkternt syn på saken som et rent økonomisk spørsmål; men
så viser det seg, at når det kommer til stykket, lar vi stemningen løpe av
med oss her i stortinget også. Men jeg mener, at her spørres ikke om
stemning, men om renter og avdrag av en sum av 4 millioner kroner, og
da tror jeg, at det først og fremst trenges kalde hoder og ikke varme
hjerter.»
Schanche, komiteens ordfører frémholdt, at det for Verdal
kommune ville medføre forskjellige betydelige vanskeligheter og farer å
ha samlet på et enkelt mektig selskaps hand så store arealer. Staten
hadde også tidligere vist, at den hadde øynene åpne for den slags
vanskeligheter og farer, idet den hadde innkjøpt flere store godser, ikke

----
459 SS-A
----
minst for å gjøre et stort antall leilendinger til frie bønder. Erfaringene
med eiendommene i Hattfjelldalen, som staten tilslutt kjøpte, talte sitt
tydelige og gode sprog; disse eiendommene var nu meget verdifulle.
Tinngodset, som også staten hadde kjøpt, var nu verd det dobbelte av
kjøpesummen. Pantesikkerheten for staten var utvilsomt absolutt
pålitelig, og dessuten hadde man amtskommunens garanti.
Statsråd Arrestad fremholdt, at takstene var meget rimelige og meget
lave sammenlignet med prisene i Glommavassdraget. Takstmennenes
ansettelse av verdien for den produktive skog og skogbunn var satt til
4.261.000 kr.; dertil kom 6 mil utmark, sagbruk, vannfall, utbytte av
siste års drift m.v. med i alt 953.000 kr. foruten 80 leilendingsbruk. lalt
var eiendommens verdi satt til 5.424.000 kr., heri var dog ikke med
regnet 6 mil utmark, som ved drift av myrene o.s.v. også kunne gi
inntekter. Statens sikkerhet var derfor utvilsom, seiv om man tok i
betraktning en foreløbig nedgang i trelastprisene.
At aksjeselskapet Værdalsbruket ikke hadde gitt mere enn 9 prosent
av 600.000 kr. i de senere år, kom — efter hva det fra sakkyndig hold
var meddelt statsråden — alene derav, at bruket hadde vært drevet på
en svært lite tidsmessig måte. Prisen var også, sammenlignet med den
kjøpesum, som var betalt for andre støre eiendommer i distriktene
deroppe, f.eks. Meråker bruk, meget rimelig.
Kommunen opptrådte ikke på noen som helst måte som spekulant i
denne sak; men det gjaldt her en æressak for bygden, som nu ikke eiet
mere enn en fjerdedel av bygdens landområder; resten var eid av aksje
selskaper og utenbygds folk.
Angående fløtningsforholdene er det opplyst at det betales kr. 1,80
pr. tylvt. Disse priser viser, at det må være berettiget å si, at fløtnings
forholdene ikke kan være uheldige.
Komiteen hadde innstillet:
Stortinget samtykker i:
1. At det av invalidefondet kan tilståes Verdalens kommune et lån,
stort kr. 2.400.000, til innkjøp av Værdalsbrukets samtlige eien
dommer mot 1. prioritets panterett i de erhvervede eiendommer
med tilbehør og mot garanti av Nordre Trondhjems amtskommune
samt forøvrig på de nærmere vilkår, som fastsettes av landbruks
departementet.
2. At lånebeløpet om fornødiges foreløbig forskytes av stats
kassen, inntil invalidefondet erholder disponible midler til lånets
overtagelse.
Komiteens ordfører foreslo at ordet «garanti» ble ombyttet med ordet
«selvskyldnerkausjon».
Komiteens innstilling i den endrede form ble bifalt med 94 mot 28
stemmer.

----
460 SS-A
----
De 94 var:
Saba, Bernhard Hanssen, O. Sand, Backer, Egede-Nissen, Wrangell, Konow,
Myrvang, Haug, Sjursen, Eftestøl, Åen, Olsen, F. Sand, Eidem, Austeen, Nalum,
Strengehagen, Nilssen, Chr. Knudsen, Castberg, Fedje, Blilie, H. Jacobsen, Wold,
Hougen, Th. Stousland, Foss, Bryggeså, Aas, Gauslå, Liestøl, Andersen Grimsø,
Bjørnåli, Storjord, Bakkejord, Havig, Ellingsen, Dick, Hanssen, Aklestad,
Langeland, Høstmark, Meisingset, Hestnes, C. Berner, Krag-Torp, Bøen, Larsen, P.
Pedersen, Bergesen, Adolf Pedersen, Gjedrem, Hognestad, Schanche, Rasmussen,
Horst, Lind-Johansen, Foshaug, Alfred Eriksen, Kirksæter, Buen, Øverland,
Hagerup, Ivar Åvatsmark, O. S. Åvatsmark, Sivertsen, Ejde, Wolden, Bergan,
Fjermstad, Hoff, Friis-Petersen, Holtsmark, Ihlen, Mowinckel, Sæbø, Næss,
Liljedahl, Årnes, Kloster, Abrahamsen, Såkvitne, Rinde, Gunnar Knudsen, Grivi,
Tveiten, Ruberg, Jorde, Hyggen, Rustand, Vrå og Andersen.
De 28 var:
Lindvig, Bratlie, H. Pettersen, Stang, Valeur, Velo, Thallaug, Tjørsvåg, Kristensen,
Blakstad, Carl Steusland, Jahren, Dyrland, O. Erichsen, Klingenberg, Brøgger,
Brevig, Bøhn, Morland, Rogge, Grieg, Holsen, Hjertenæs, Gerhardsen, Svendsbøe,
Wergeland, Gundersen og Hans Hansen.
Fraværende: Risholm.
Såsnart stortingets beslutning gjennom telegraf og telefon nådde
Verdal, fløy flagget til topps. Alle som hadde en klut, heiste den. Be
geistringen var alminnelig. Også de nærmeste bygder tok del i gleden
ved å la flagget vaie fra hver en stang. Lykkeønskninger strømmet inn til
herredsstyre og ordfører med beundring over det store løft, som «fryder
meg som nordmann og trønder», som biskop Wexelsen uttrykte seg.
I ekstraordinært amtsting ble saken foredratt den følgende dag av
konstituert amtsmann Guldahl. Angående tilstrekkeligheten av pantets
sikkerhet opplyste han følgende:
Verdal kommune lot i tiden fra 1. til 20. januar brukets skoger
oppgå og taksere av kyndige skogfolk. Det resultat, takstmennene kom
til, var, at skogene skulle ha en verdi av kr. 4.380.530. Skogforvalter
Øverland, som også foretok noen dagers befaring av skogene og som
var med ved fastsettelsen av den fremgangsmåte, som skulle befølges
under takstene, har i anledning av disse uttalt, at han fant gjennem
snittsprisen som var satt på trærne rimelig. Derimot fremholdt han, at
man for å komme til den virkelige verdi, skogene for øyeblikket har,
måtte ta hensyn til det betydelige rentetap, som vil påløpe i den tid,
skogene avvirkes. Hr. Øverland har i den anledning anstillet endel
beregninger, hvorefter den nuværende skogverdi burde reduseres til noe
under eller noe over 3 millioner kroner, alt eftersom man la en rentefot
av 5 eller AVi prosent og en kortere eller lengere driftstid til grunn for
beregningene. Takstmennene har i anledning av disse skogforvalter
Øverlands bemerkninger erklært seg enig med ham i, at det burde takes
hensyn til rentetapet; men de anførte på den andre side, at de hadde tatt
særlig hensyn til dette under takstens utførelse, idet de hadde satt

----
461 SS-A
----
takstene så lave, at man hadde tilstrekkelig tilovers til rentetapet, og hr.
Øverland har derefter bemerket, at de av ham utførte beregninger
derfor må antas «at gi noget for lavt resultat, uten at det dog er mulig at
si hvor meget for lavt.»
De aktiva som fulgte med i handelen (utenfor skogene) er for en del
efter innhentede oppgåver og for en del efter skjønnsmessige ansettelser
ansatt således:
Jordvei (det samlede gods har en
matrikkelskyld på 519 skyldmark) kr. 320000
2 sagbruk « 200000
Trelastbeholdninger « 172000
Utestående fordringer « 96000
Tomter m.v. i Trondhjem « 50000
I dampskip » 30000
Uthugstkontrakter og tømmer « 60000
Vannfall 23000 hestekrefter ålO kr « 230000
Tilsammen kr. 1158000
hvorfra imidlertid fradrages pantegjeld og løs gjeld med kr. 272.000,
således at disse aktiva skulle ha en nettoverdi av tilsammen kr. 886.000.
Underhandlingskomiteen hadde kommet til noe høyere resultat. Legges
takstmennenes verdibestemmelser til grunn, skulle de kjøpe eien
dommer m.v. ha en samlet verdi av kr. 5.538.530, i hvilket beløp det
altså efter skogforvalter Øverlands mening bør gjøres et støre frådrag
for rentetap.
Det bemerkes, at det ved disse takster og beregninger intet hensyn er
tatt til den påregnelige fortjeneste ved skogenes foredling på brukets
sagbruk eller ved et fremtidig industrielt anlegg. På den andre side bør
man være oppmerksom på, at det av de oppførte verdier er en post,
vannfall, anslått til en verdi av kr. 230.000, som ikke gir noen inntekt
for tiden, og at panteretten ikke kan komme til å omfatte beholdningene
og de utestående fordringer.
Prisen for samtlige aksjer (altså representerende alle aktiva med på
hvilende gjeld) er kr. 3.720.000 og i handelen medfølger også utbyttet
for 1907, anslått til ca. kr. 115.000.
Angående kommunens økonomiske stilling opplyses, at efter
ligningen for 1908 har Verdal en antatt inntekt på kr. 877.000 og en
antatt formue på kr.4.423.000, den skattbare inntekt er kr. 402.000,
skatteprosenten ca. 11, innbyggerantallet 5864, samlet matrikkelskyld
3363 mark. Ordføreren oppgir kommunens gjeld til kr. 44.800, i dette er
ikke medregnet kongetiendelån, jordkjøpslån og garantier, hvorfor
haves motsvarende fordringer, så avdrag og renter ikke bæres av
kommunen. Dens aktiva består i sedvanlige skolehus og lignende.

----
462 SS-A
----
Efter de foreliggende opplysninger fant ikke amtmannen, at den
forlangte garanti kunne medføre noen risiko for kommunen. Likeover
for de mulige vanskeligheter for Verdal kommune ved tilveiebring
else av ytterligere nødvendig anleggs- og driftskapital, opplyste han,
at det allerede fra flere hold, som representerte utmerkede navn
innen vår tremasseindustri, var gjort henvendelser til ham, som foruten
å tilby kapital til påkrevende nyanlegg, også stillet i utsikt en for
kommunen heldig og betryggende løsning av det viktige spørsmål om å
tilføre forretningens fremtidige ledelse forretningsmessig kyndighet og
erfaring. Det var også fra kapitalsterkt hold bebudet tilbud om kjøp av
større deler av skogene, såfremt kommunen seiv ikke skulle makte hele
forretningen.
Når staten hadde forlangt amtsgaranti, så skulle dette nærmest
skyldes prinsipielle grunner, idet staten, ved at amtet på et vis måtte
stille seg som medansvarlig, skulle sikres mot for mange og überettigede
krav i lignende retning fra andre kommuner.
Amtstinget vedtok derpå enstemmig følgende beslutning:
Amtmanden bemyndiges til paa kommunens vegne for et laan til Værdalens kommune
av statsmidler, stort kr. 2.400.000 at vedta saadan garantiforpligtelse, at amts
kommunen stiller sig som garant for nævnte laan, forsaavidt den staten for laanet
betingede Iste. prioritets pantesikkerhet i Værdalsbrukets samtlige eiendomme med
tilbehør ikke skulde vise sig tilstrækkelig.
Fra Hop/a i Åsen. Dette er den nederste del av den fossen som skulle
være drivkrafter! til sliperiet ved Hopla.


----
463 SS-A
----
Straks efter ansatte herredsstyret som disponent Oluf Samuel
Houlder, som i 4 år hadde bestyrt Meråker gods og i omkring 11 år vært
disponent for Helge-Rein-By bruk ved Steinkjer. Han hadde tidligere i
flere år hatt ansettelse ved firmaer i England, Tyskland og Frankrike.
Han tiltrådte sin stilling som bestyrer av Verdalsgodset den 1. juni 1908.
Til medlemmer av direksjonen ble foruten de før nevnte også gård
bruker og viseordfører Sefanias Hofstad på Stiklestad valgt, og som
supplanter amtmann Løchen, standartjunker Tomas Berg og gård
bruker Nils Garnes.
Den egentlige leder av Værdalsbruket, efterat det var erhvervet av
kommunen; var disponent Houlder, en visstnok overmåte dyktig, men
også meget selvstendig mann, som ikke tålte innblanding av andre.
Man bestemte seg for å anlegge et sliperi til utnyttelse av småskog og
undertrykt skog. Men her meldte seg straks vanskeligheter: Hvor skulle
det ligge? Alle ønsket, det måtte bli i bygden; men det viste seg ved
undersøkelser, at dette ikke lot seg gjøre, slik at det ble lønnsomt. Efter
forskjellige undersøkelser og planer, som hadde strandet, måtte man bli
stående ved Hopla i Åsen. Herredsstyret med ordfører Holan, som
dessuten var formann i styret, arbeidet iherdig, og det lykkedes å få
istand en overenskomst og få Hopla-prosjektet planlagt. Imidlertid
hadde det også dannet seg en opposisjon med bl.a. brukseier Rostad i
spissen. Det ble slått på de bygdepatriotiske strenger med, at det var
meningsløst å legge sliperiet utenfor bygden.
Fra Hopla i Åsen. En utskipningskai for sliperiet ved Hopla ville ha
liggetpå dette stedet.


----
464 SS-A
----
Ved det nye herredsstyrevalg ble så størsteparten av de gamle, deri
blant Holan, kastet, og en helt ny besetning kom inn, deriblant Rostad
og sogneprest Erik Veel, hvorav den første ble valgt til ordfører, den
siste til viseordfører. Det var to oppgåver, majoriteten i det nye herreds
styret straks stillet seg, nemlig å få avskjediget Houlder og omstyrtet
Hopla-prosjektet. Det kom allerede frem i det første herredsstyremøtet.
Det ble anført de latterligste grunner for åfå Houlder vekk, bl.a. at
hans hustru hadde brukets hest til kirken om søndagene, og at hun i et
par sommermåneder hadde hatt sine høns på brukets gard Holmen. Kun
to av herredsstyrets medlemmer stillet seg straks i opposisjon til denne
fremgangsmåte, nemlig sogneprest Veel og standartjunker Tomas Berg.
Det ble nu utover holdt en rekke sterkt bevegede og voldsomme
møter, ofte med mange tilhørere og med referenter fra alle Trondhjems
avisene. Minoriteten vokste imidlertid, først til 5 og så til 7. Den mente
med hensyn til spørsmålet Houlder, at det hverken var rett eller klokt å
gi ham avskjed. Hvis man ville, kunne man jo la ham gå, når hans
funksjonstid om 1/2 år var ute. Og med hensyn til Hopla mente den, det
kunne bli farlig for brukets eksistens å omstyrte prosjektet. Striden ble
hard og det ble brukt grovt skyts. Særlig gikk det ut over Veel som den
egentlige leder av minoriteten. Resultatet ble da, idet amtmannen
(Løchen) og staten fant å måtte bøye seg for den sterke majoritet, at
Houlder ble avsatt og Hopla-prosjektet ble omstyrtet.
Opinionen var nu for å bygge sliperi på et gunstig sted i bygden. Men
det ble det samme opp igjen med undersøkelser og planer uten tilfreds
stillende resultat. Et delvis nytt styre ble valgt.
Så prøvde man på å skulle seige på rot. Men prisene var så lave, at
dette ble oppgitt.
Imidlertid dukket tanken om salget av det hele opp. Det var utenfor
stående, som visstnok hele tiden hadde sett med mistro på dette bygde
foretagende, og det var vel også dem, som seiv ønsket å få tak i bruket.
Tanken ble støttet av endel av pressen bl.a. Trondhjems Adresseavis.
En dag kunne så ordføreren i et møte for lukkede dører meddele, at det
var kommet bud på bruket fra eierne av Follafoss. Minoriteten i
herredstyret; hvortil nu også sosialistene hadde sluttet seg, stillet seg
bestemt mot salg; men den besto kun av 11 medlemmer, og det ble
besluttet å innlede underhandlinger, hvorav resultatet ble en beslutning
om salg. Minoriteten lot tilføre protokollen en protest og innanket
saken for regjeringen. Amtmannen var enig med minoriteten, men våget
dog ikke å fraråde salget.
Sogneprest Veel såtte nu alle krefter inn på å hindre salget.
Liebhaberne på bruket hadde oppkjøpt dets 2. prioritets obliga
sjoner og hadde derved fått et sterkt tak i det. Lånet til de gamle eiere

----
465 SS-A
----
skulle være innfridd om 10 år og hvis bygden ikke kunne greie dette,
kune det være fare for, at bruket med tiden kunne bli tatt til auksjon.
For å kunne møte disse vanskeligheter hadde Veel forhørt seg i
Trondhjems Handelsbank, om Verdalen i tilfelle kunne få et lån til
utløsning, om det skulle knipe, og banksjef Volkmar hadde stillet seg
velvillig — det var intet i veien for å få lånet, hva som trengtes. Dessuten
hadde Levanger lovet å bygge sliperi og overlate det til bygden.
Med disse kort på hånden lot Veel tillyse et protestmøte mot salget for
å få tilslutning til minoritetens protest. Samtidig hadde redaktør Bruen
fra Trondhjem i Stortinget interpellert om salget, og denne interpella
sjon skulle behandles i de nærmeste dager. Møtet, som ble holdt i
Arbeiderforeningens lokale på Verdalsøra var overordentlig godt
besøkt av minoritetens tilhengere. Endel av majoritetens ledere var også
møtt frem, men måtte trekke seg tilbake. Veel holdt da et foredrag om
situasjonen, og det ble besluttet å sende en deputasjon på 2 mann til
myndighetene for å fremstille saken for dem. Til medlemmer av denne
deputasjon ble Veel og Holan valgt.
Imidlertid hadde ordfører Rostad, som var i Kristiania, og advokat
Wessel, som sto i spissen for kjøperkonsortiet, også vært i forbindelse
med myndighetene og bl.a. fått representanten for Verdal krets,
stortingsmann Hagerup, på sin side. Deputasjonen kunne derfor ikke
utrette meget. Saken ble drøftet med stortingspresidenten, regjeringen
og andre, og endelig kom den opp i Stortinget i flere møter. Det gikk
tilslutt politikk i den, og resultatet ble, at salget ble godkjent med høyres
og presidentens stemmer mot venstres og sosialistenes. Forskjellen var
kun få stemmer.
Saken ble omfattet fra alle hold med stor interesse; det gav seg bl.a.
utslag i, at deputasjonen, mens den var i Kristiania, stadig var omringet
av intervjuere — hele landet var i grunnen spent på, hvordan det ville
gå. Banksjef Volkmar skrev straks før forhandlingene i Stortinget endel
meget bemerkelsesverdige artikler i Trondhjems Adresseavis (som nu
hadde skiftet redaksjon) til støtte for minoriteten. —
Man kan visstnok si, at Verdal jo dog tjente på salget — iberegnet
leilendingsgårdene kanskje henved 1 million. Man kan visstnok også
med rette si, at når bruket skulle selges, var dette et bra kjøpekon
sortium, og navnlig var advokat Wessel som leder en både dyktig,
rettsindig og hensynsfull mann. Men som den følgende tid artet seg,
hadde det dog vært best, om bygden hadde beholdt bruket. Det ville
under krigsårenes høykonjunkturer ha vært en inntektskilde, som under
en fornuftig ledelse kunne ha gjort Verdal til en av de rikeste kommuner
i landet.
Det varte heller ikke lenge, før stemningen snudde. Ved neste herreds
styrevalg ble minoriteten til majoritet og Veel ble valet til nrHf«r o r

----
466
----


----
467 SS-A
----
Oppgaven ble nu å gjøre det beste ut av den foreliggende situasjon.
Striden om Verdalsgodset hadde delt bygden i to skarpt partier og
dønningene fortsatte en tid fremover. Veels parti hadde imidlertid fått
et organ i «Værdalens Blad» med Robert Foss som redaktør, noe som
hadde vist seg nødvendig under striden, da «Innherreds Folkeblad» med
Johannes Aas som redaktør helt var blitt et talerør for den andre part.
Ved salget hadde kommunen unntatt godsets leilendingsgårder med
tilstrekkelig skog for å kunne seige dem til leilendingene og derved gjøre
disse til selveiere. Det underlige hendte nu, at de nye eiere av bruket fikk
sine verste motstandere i noen fra den gamle majoritet, som nok hadde
lovet leilendingene for meget, og da løftene ved tildelingen av skogen
ikke holdt stikk, ville de forsøke å kullkaste det hele. Det lyktes dog ved
gjentatte forhandlinger mellom styret og direksjonen og ved hensyns
fullhet fra begge sider å få ordnet alle tvistepunkter på en tilfreds
stillende måte.
Efterpå har så kommunen for rimelige priser solgt godsets tidligere
leilendingsgårder med tilstrekkelig skog til husbehov til oppsitterne, så
nu er det omtrent ingen leilendinger igjen i Verdal. Regner vi, at salg
til bønder begynte omkring 1730, eller nøiaktigere med den store
auksjon over krongods i 1728, idet vi ser bort fra det ganske isolerte salg
av Landstad i 1689, så har det tatt temmelig nøyaktig 200 år for bonden
å bli herre over bygdens jord.
Leilendingenes saga er således nu endt for Verdals vedkommende.
Men proprietærgodsenes eller deres avløsere — de store aksjeselskapers
— løper fremdels. Og å avslutte den vil bli en fremtidig historisk
oppgave.
Trondhjem i juni 1926
Musum
Verdalsbrukets eiendommer i Verdal i dag. Flekkene innenfor det av
tegnede området erfrasolgte garder.
lind VI A — 30

----
468 SS-A
----
Bruksbestyrere
Av ukjent forfatter
Noen fast bruksbestyrer ser det ikke ut til at Verdalsgodset hadde
hverken på Meinckes eller Jenssens tid. Man får det inntrykk at det er
folk i andre stillinger som har hatt jobben som bistilling. Lønnen på
20 - 30 spesidaler for året tyder på det.
En løytnant Holch var bruksfullmektig på Meinckes tid.
Fra 1821 gjorde dyrlæge HaldorDahl tjeneste som bruksfullmektig til
1826.
Og først på 1830-årene fungerte skolemester Erik Olsen Levring et
par år.
Fra 1832 til 1839 var Johan Haldorsen Dahl bruksbestyrer. Han ble
avsatt av Jenssen for «uordentlig levnet og underslag».
Etter ham kom hans bror Petter Olaus Dahl i noen år. Han ble avløst
av en Høiset. Høiset døde i 1848, og Petter Olaus Dahl ble så fast
ansatt. Han forpaktet Leirhaug, og på dette stedet var heretter brukets
kontor helt frem til dampsagen ble bygget på Ørmelen og kontoret
flyttet til Verdalsøra.
Gamle folk som hadde noe å gjøre med bruket på Dahls tid, omtalte
ham som en meget ondsinnet, hevngjerrig og uvederheftig mann. Ingen
turde heller å legge seg ut med ham av frykt for å kunne bli drevet fra
både gard og grunn. I det store oppgjør mellom staten og Jenssen som
ble pådømt i høyesterett i 1865, ble det overført Petter Dahl så mange
misligheter at han ble avsatt fra stillingen. Advokat Dunker sa følgende
om ham i høyesterett:
«Denne Petter Olaus Dahl er en simpel bondedreng, der tjente på
Holmen, den gard hvor Jenssen bor når han er i Verdalen. Han hadde et
godt hode, og Jenssen tok seg av ham, lot ham lære blant andet regning
og bokholderi, hvori han blev særdeles flink. Jenssen ansatte ham tilsist
i 1848 som forvalter ved bruket etter at den forrige forvalter Høiset var
død, og Jenssen gav ham i bygsel gården Lerhaugen, der ligger Vi mils
vei fra gården Holmen. Dahl har således fuldkommen rett når han i sine
breve, som de høistærverdige herrer have læst, kalder Jenssen sin
største velgjører i denne verden. Men det var en slange, som Jenssen
hadde næret ved sin barm».
Fra 20. mai 1862 var Gerhard Dahl fra Trondheim ansatt som bruks
fullmektig med 250 spesidaler i lønn. Lønnen steg etter hvert til at han i
1873 hadde 550 spesidaler for året og et gratiale på 200 spesidaler.
Gerhard Dahl skal ha vært en usedvanlig dyktig regnskapsfører og
bestyrer av bruket. Han hadde et godt lag i omgang med folk og var
livlig, jovial og selskapelig. Alt dette var egenskaper som gjorde at han

----
469 SS-A
----
var avholdt av både over- og underordnede. Han forpaktet Leirhaug for
en årlig avgift på 53 spesidaler. Dahl bodde der til kontoret ble flyttet til
Verdalsøra hvor det var i Kvamgården til kontoret på Ørmelen ble
bygget.
Gerhard Dahl døde i 1878 og ble etterfulgt av Johan Getz som var
direktør for bruket til han døde i 1905.
Etter Getz var Bernhard Kristian Jenssen bestyrer av bruket til det ble
solgt til Verdal kommune i 1908.
Historisk sang om Værdalsbrugets affærer
Av ukjent for/atter
Etter at Verdal kommune hadde overtatt eiendomsretten til Værdalsbruket, ble Oluf
Samuel Houlder ansatt som disponent. Han var etter sigende en meget dyktig mann med
bestemte meninger om hvordan bedriften skulle ledes og drives. Et av de forhold som ble
undersøkt, var om det skulle anlegges et eget sliperi til utnyttelse av ellers ikke brukbart
virke. Etter å ha undersøkt diverse alternativer, kom man frem til at sliperiet måtte ligge
ved Hopla i Åsen. Der var det fossekraft til drivkraft samt gode muligheter for å bygge
utskipningskai. For ledelsen og styret var dette en økonomisk vurdering. Men å legge
sliperiet utenfor bygdens grenser var for enkelte verdalspatrioter nærmest en blasfemisk
tanke, og det vokste frem en voldsom motstand mot dette prosjektet.
Motstanden mot prosjektet ved Hopla førte til at ved neste herredsstyrevalg fikk mot
standerne flertall i herredsstyret. Flertallet ønsket å avskjedige Houlder og kullkaste
planene om et sliperi ved Hopla. Til og med i herredsstyret ble de merkeligste ting sagt. Og
ute på bygden ble det servert mange slags historier.
Og man gikk så langt som å få trykket denne visen, som nærmest må betegnes som en
smedevise. Forfatteren er ukjent, men innholdet taler for seg. Hvorvidt den ble spredt i
stort opplag, vites ikke, men den ble solgt til en pris av 25 øre som egentlig på den tid ikke
var så lite penger.
Hva resultatet ble, er kjent. Houlder ble avsatt, og Hoplaprosjektet ble skrinlagt.
Hvorvidt denne visen var avgjørende for vedtaket som ble gjort, skal være usagt.
1
3
I en række av aar
rusisk styre vi saa
Underhandling paagik
og de kjøpte paa prik,
ved det store det mægtige bruget,
:,:men omsider det saa,
men betalte da alt, som forlangtes.
Saa gik budstikken kvikt,
at med frihed og lov
heis nu flaget i top;
maatte alt bringes helt til forandring:,: thi nu eier vi helt Værdalsbruget.
2
4
Sig Værdalen begav
til at gjøre forslag,
for at kjøbe det mægtige bruget.
Herredstyret sammenkaldt
Saa kom herrerne hjem
fra den store bedrift,
berettet da frit om godtkjøbet.
Gilde ord blev da brugt
i den allerstørste hast, saa en prest sa tilslut
og de valgte de mænd som skal kjøbe. at den handling var værd at forklares.

----
470 SS-A
----
5
Sammenkaldt blev paanyt
herredstyret saa kvikt,
for at vælge det selvsamme styre.
Valgte blev for den sag
de, som styrer idag
og paa disse vi trøstig har troet.
6
I den flok, som blev valgt
har vi mærkværdig nok,
Holan, Hofstad og Kvello ei glemmer.
Det er dem, som forstaar
at fortjenesten gaar,
saa den kommer paa rigtige hænder.
7
Værdalsbruget var stort,
som nok mange forstod,
hvorfor amtmand blev medvalgt i styret,
Han for venskap da lod
Houlder vælges til bod,
for at slipe paa alskens metoder.
8
De begav sig da straks
til at virke med kraft
for at faa sig paa prent fint beskrevet.
Sneve tog sig dem af
og fuldførte den sag,
for tre hundrede kroner at tjene.
9
Mange penge er brugt,
det beregnes jo flot,
det er bruget, som alt maa betale.
Munch, han tjente vist godt,
ti tusen kroner paa en snop;
men det var jo til fremgang for bygden.
10
Men for bygden det blir
vistnok liden fordel
om at alting skal skal komme for lyset.
Men i stilhed der skal
underhandles om fald;
men det koster alligevel penge.
11
I begeistringens rus
holdt dog herredstyret ud,
saa de gavmildt uddelte pokalen.
Men da angeren kom
traadte amtmanden ud
for at undgaa fremtidige farer.
12
I den udtraadtes sted
valgtes sagkyndighed
for at hindre forvregne ideer,
Som at bygge og bo,
der hvor raastoffet gror
det for bygden for godt vilde være.
13
For at faa det igang
blev det sjunget en sang
om at Løvenskiold vilde affære.
Herredstyret blev kaldt
og der møde blev holdt,
ja endog for lukkede døre.
14
Men saa kom der forslag
om den Løvenskjold sag,
lad styret til Kristiania fare.
De pyntet mødte op;
men Løvenskiold sa stop
med alle, han ei vilde tale.
15
Houlder tog sig saa til
bruge villaer som spil,
for at komme saa nære Levanger.
Herredstyret sammenkaldt,
men mod syv sagdes stop,
han skal virke og bo her i bygden.
16
Disse syv er de mænd,
somi stillhed forstaar
at passe sin egen gryde.
Stiller aktier paa prent
giver Aasen talent,
men det sker dog til ruin for bygden
17
Om de syv her jeg spaar
snart uaar de opnaar
ved de skadelige planer for bygden.
Deres færd er godt kjendt,
som ei sættes paa prent;
thi for bygden det bliver skandaler.
18
Houlder er nok den mand
som har styrets forstand
for at tømmeret tilhavs kunde fare.
Lænsen sprang paa et sted,
men hvad kom det ham ved;
thi han tænkte til Jørpeland at reise.

----
471 SS-A
----
19
Om en dag eller to
drog nok Houlder paa sig sko
og spaserte da helt nedom sagen.
Han saa lænsen var af
men kom ei med forslag
for at bøde den afbrækte bommen.
20
Dog «Værdalen» var med
samlet tømmer og sled;
men en dampbaad til maatte hjælpe.
Hvad alt kostet i sum
skal her sættes paa prent,
det var fireti tusinde kroner.
21
Det er styrets forstand
bruke penge, som sand,
men at tjene er dem en ulempe.
Thi som det hidtil har gaat
med lønspaalæg saa flot
maa nok bruget tilslut akkodere.
22
Houlders løn er nok flot
iberegnet alt godt,
som at fodre hans høner paa Holmen.
Skaffe hest er ei sagt,
holde dreng er nok knaft;
men dog alt maa vel bruget betale.
23
Aasen er et projekt,
som er mange til skræk,
kun for Houlder en fremtidens bane.
Men for bruget det blir
dog den største ruin
om at planen for Houlder kan fremmes.
24
Men om Aasen vi tror,
at ei planer er gjort,
for uhindret at skaffe vandkraften.
Digre har nok en ret,
som tilslut blir til skræk
ja, endog for disponent og styre.
25
Arnt G. Bye er den mand,
som i Aasen har forstand,
saa han der helt for styret forhandler.
Men dog spørsmaalet blir,
om han passer sin sag,
som nåar bukken skal passe paa sækken.
26
Mange planer er gjort
til forædlingens sport,
man maa ogsaa her Follafos nævne.
Dit saa styrets mænd da drog
for at inspisere flot.
Bringe klarhed over hvad man burde vove.
27
Mange taler blev holdt
for de herrer saa flot;
men dog styret paa hjemvei fik reise
Underveis Houlder vred,
Men hr. Myhr holdt ham ned.
Sjurnalisten sparket taktløst med foden.
28
Seierherre forvist
jeg dog bliver tilsist
om, som fanden jeg dundret i bordet.
Myhr og Aas begge to
erkekjeltinger saa fro:
I skal vite at jeg vil regjere.
29
I er karer 1 to
som ei ligger iro,
eder skal ikke lykkes mig at lure.
Thi jeg ofte drager ud
herom skal de ei faa bud
jeg skal lægge mig paa Baklund og ture.
30
Den begeistringsfulde mand,
som besidder slik forstand,
at forædlingen drages udaf bygden
han i Levanger saa fro
vil nok ligge iro
med hr. Houlder paa Baklund og lure.
31
Det var mange som sa,
at i ham skal man ha
en rigtig forkjæmper for Vuku.
Farisæeren lik,
med fremhæver det slik,
at en Houlder og han er til nytte.
32
Fagerstrand er et land,
som har villaer istand
for nihundrede kroner i leie.
Dit min kjære frue vil,
er nu herredstyret snil
ved at skaffe afgiften tilveie.

----
472 SS-A
----
33
Jeg og Holan især
jo flegmatiske er
saa en engelsmand os kan misunde.
Vi er store begge to
og i grunden fuldt saa go,
at en Cæsar ei mere vil ønske.
34
Ja paa Fagerstrand i ro
med en villa eller to,
skal 1 se mig forklare tilskue.
Lik en konge staa i pomp,
og med pengene paa slomp,
om det rækker titusinde to gange?
35
Penge bruker vi flot,
men maa stadig love godt;
thi paa kassakrediten vi stoler
med moralen i pant
til kommunen bliver fant
for det utsøgte styres fadæser.
36
Lik naboens store hund
kan vi trygt ta os en blund
intet sliperi Værdalen skal have,
og de uforskammet var,
men nu råar jeg som en far
saa det bardust til Aasen skal bære.
37
Om udbyttet der blir nul,
og det hele stel blir tul,
mig det krænker og rager sletikke.
Thi min beste flid jeg gjør
for at samle lit gehør
til interesse for mig saavel som styre.
38
Follafos er et bruk
som kan blive det sluk,
som kan ribbe mig ren for min gage.
Tænk en Ørn kan flyve op,
og de andre raape: stop!
slike venner kan tåge mig af dage.
39
Men i Aasen er der fred
ingen gjør mig der fortræd!
Tænk hvor herligt vi der skal faa slipe!
Intel hvepsebol der fins,
ingen der er slik til sins,
at han gliper for onskap at gjøre.
40
Der skal bygges op et slot
trod det sker mod spe og spot,
seierherre tilslut jeg dog bliver.
Myhr og Aas og hver især,
som mig arget but og tvær
de skal vite at jeg er ilive.
41
Da skal Guldal faa sin løn,
for han sendte ud sin søn
til at disponere Værdalsbruget.
Da skal alle frem i flok
for at gaa i strengt galop
med sit sølv og dertil trøien faa levere.
42
Men hr. Guldal i kor,
med hr. Dorenfeldt saa stor
de blev syke af pure bekymring.
Hvad i aanden de nu ser
deres rige ikke er
af en verden, som de forud hadde skuet.
43
Fælles sliperi sag
er det nye forslag,
som i Levanger bye monne startes.
Det er der dem forstaar
at erhverve sig kaar
af det mægtige Værdalsbruget.
44
I forundring man staar
om hvad endskap det faar
med en saadan vidløftig forvaltning.
Æren blir nok til skam
for de mænd, som har trang
til at bringe det hele udaf bygden.
45
Saa en dag her i våar
medens pælingen paagaar.
skulde Houlder paa inspektionsreise.
Styrets første supleant
fulgte med han som drabant
for den gamle over tømmeret at heise.
46
For bygdens velfærd den dag
toges mange tunge tag,
som med takk dalens sønner burde huske
Om man lever tusind aar,
slikt et syn man aldrig faar,
slike løft og slike store svære kuske.

----
473 SS-A
----
47
Grisk de lægger paa mig skat
trods jeg tar alvorlig fat.
Ei i klasse man mig gider sætte
skjønt paa ekte Værdalsvis
holder datter, hund og gris;
jeg i fjerde klasse burde staa herefter.
48
Nu Levanger aldrig mer
har min tillid; thi jeg ser
mine dage der som gode ere talte
Tænk en kveld om jeg blev stødt,
og ondskaben den blev født,
af en lensmand og en jurist som befalte.
49
Naar i aske sæk
jeg var hastig løpet væk
og jeg dundret, som fanden dundre pleier.
Maatte pardon jeg dog faa
slik det pleier jo at gaa,
nåar juristerne slik retten betræder.
50
Ja Værdalen er en pøl
og et rigtig hvepsebøl,
saa de aanden fra mig kan fratage;
slike gubber i en flok,
som hr. Indal med sin stok
selve Belsebub kan tåge afdage.
51
Tænk en gang kom der fram
til forhandling, som klang,
fostret lagdes for præsidentens næse.
Slikt et spørsmaalsdokument
har man aldrig set paa prent,
det gjalt Houlder, husleien og Holmen.
52
Tænk om styret nu sa,
straks vi avtræde skal,
det for bygden en glæde vilde være.
Med vandkundighet og spot
har de hidtil styret flot
saa at undergang man bardus kan vente
53
Nye mænd med forstand,
bringer alt i god gang
og forminsker udgifterne saa svære.
Bryte segl, faa det klart;
bringe svinderier væk,
skaffe klarhed og ære for dagen.
54
Høsten kommer engang
derfor slutter jeg min sang
med et leve for skjulte ideér.
Stolt en rytter høit til hest
nu han sitter; men som bedst
om han falder af vi fred da faar i dalen.

----
474 SS-A
----
VÆRDALSBRUKETS HISTORIE
1640- 1908
A v Eivind Har (mann
VERDALSGODSENE 1640- 1807
Innledning
Det største private eiendomskompleks som i våre dager eksisterer i
Verdalen, går under betegnelsen Værdalsbruket. Denne betegnelse på
komplekset er ikke av gammel dato, efter kildene å dømme ble den tatt i
bruk først i 1860-årene. Fra ca. 1871, da sagbruket ble bygget på
Verdalsøra, hadde betegnelsen fått fast hevd.
Når betegnelsen Verdalsgodset ble tatt i bruk kan tidfestes til 1736, da
den første gang ble brukt, men kun om 9 garder. Dette fremgår av
registreringen av boet efter Abraham og hustru Karen Tønder Dreier,
men heri var ikke innbefattet «Suul og Nybyggets gods»,* som man nu
anser å være en vesentlig del av Verdalsgodset. Kjernen i de 9-gårders
«Verdalsgods» kan føres tilbake til presten Erik Schanckes gods,
grunnlagt ca. 1659.
Den vanlige anskuelse har vært at det var lagmann Peter Dreier som i
1683 grunnla Verdalsgodset i og med at kongen til ham «avstod» endel
garder som utgjør de områder som vanligvis ble benevnt «Suul og
Nybyggets gods». Som deler av det skoggods som idag utgjør Værdals
bruket, utgjør disse områder en betraktelig andel av brukets skoger.
Men dengang var de en forholdsvis beskjeden part i den samlede eien
domsverdi av alle de garder som senere skulle gå inn i Verdalsgodset
efterat dette ble konsolidert omkring århundreskiftet 1800.
Hvis man skulle godta lagmann Peter Dreier som grunnlegger av
Verdalsgodset, måtte det bli med sterke reservasjoner, hvorom senere.
Verdalsgodset ble ikke startet med ett slag som et samlet gods. Det ble
resultatet av samlinger på efterhånden færre og færre hender av små
godser, under en utvikling som frembyr et ytterst broget billede, hvor
* «Suul og Nybyggets gods» bestod av:
1. Su/godset, d.v.s. Sulgårdene, (hele grenden) med Stormoen.
2. Nybyggets gods, Helgådalsgodset, gårdene fra Helgåsen til Brattasen:
Helgåsen, Kleppen, Julnes, Snekkermoen, Otmoen, Brattasen samt de
separate garder Lindset og Kve/moen.

----
475 SS-A
----
det er vanskelig å trekke opp bestemte linjer. Ved nærmere gjennom
gåelse vil man konstatere hvordan smågodsene ble samlet, oppløst,
arvet, solgt og kjøpt, kastet mellom prester, offiserer, rådmenn og
andre embetsmenn, proprietærer for å samles for en vesentlig del på
1780-tallet i grosserer J. W. Tonnings hand og videre gjennom
proprietær Muller og grosserer Meincke å komme i godseier Nikolai
Jenssens faste hand i 1832.
Innimellem fantes en del garder som i litt lengre tid periodevis gikk
inn i smågodsene, men i tidens løp ble frasolgt, mest til brukerne, og
altså ikke kom inn i det konsoliderte Verdalsgods. Andre garder gikk
inn i smågodsene i kortere perioder, men kan stort sett ikke regnes å
komme inn under Verdalsgodsområdet. Det samme gjelder garder hvor
smågodsene kun hadde mindre parter, men ikke bygselretten, f.eks.
Søraker og Oppem. *
Eiendomsforholdet — Grunnlag
Nærværende historikk tar sin egentlige begynnelse fra det tidspunkt
man kan konstatere første godsdannelse, ca. 1640. Men det vil være
formålstjenlig først å ta et overblikk over det grunnlag samlerne av små
godsene hadde å gå ut fra m.h.t. eiendomsforholdene.
Ved betraktningen over eiendomsforholdene i Norge på de tider vil
man først kaste et blikk enda 100 år tidligere, årene omkring kirke
reformasjonen 1528. - Reformasjonen var ikke bare en kirkereforma
sjon, den religiøse reformeringen var det for en stor del bare så som så
med. Men ved at Kongen samtidig tilegnet seg alt kirkens gods ble det
mere en revolusjon. Det var erkebispegods og klostergods som utgjorde
massen, og i Verdalen steg Kongens andel i Jordegodset fra sølle 5% i
1528 til 48% i 1550, og den steg ved makeskifter m.v. til i 1650 og
utgjorde ca. 56%. Av resten var det ca. 33% benefiserte gods, ca. 5,5%
proprietærgods og omtrent like meget bondegods.
Det ble mest av Kronens gods de eiendomme skulle flyte som først
dannet smågodsene, proprietærgodsene, som tilslutt skulle flyte
sammen i Verdalsgodset. Krongodset utgjordes for det første av det
gamle krongods med «stigtens», Elgesæter og Holms (Munkholmens)
klostergods i midten av 1600-tallet, tilsammen ca. 192 sp. Videre Reins
kloster gods og Bakkekloster gods på henholdsvis ca. 12 og 35 sp. Disse
godser var undergitt sine egne forvaltninger og regnskapsførsel.
Det benefiserte gods, ca. 33%, bestod av: Det «nye» kirkegods (de
lokale kirkers jordegods), «Hospitalets» (i Thjm.) gods, «Fattighusets»
(også i Thjm.) gods og gods utlagt til sogneprester og kapellaner i
I avsnittet med grafisk fremstilling over jordegodsenes sainmensetning i Verdal, ei slike
garder og gårdparter tatt med i den utstrekning det har vært mulig å kontrollere ior
holdene i kildene.
0. W.

----
476 SS-A
----
Verdal, samt lektor og rektor i Trondhjem. Det benefiserte gods viste
seg å være temmelig konstant utigjennom årene helt til første halvdel av
1800-tallet.
Ovenstående er et utdrag av skolebestyrer E. Musums inngående
granskninger og beregninger, og det skal videre hitsettes av hans rede
gjørelser:
«Omkring 1660 fikk proprietærgodset en veldig forøkelse på kron
godsets bekostning, spesielt ved salget av Bakke og Reinklosters godser.
Grunnen til krongodsets sterke forminskelse er i første rekke krigen
1657-60, hvorved kronen kom i pengevanskeligheter og omkring 1660
pantsatte endel av sitt gods, som siden ble solgt til panthaverne. Det var
utelukkende pengesterke folk som ved denne leilighet kom i besittelse av
det solgte krongods, og for en stor del var det skoggårder som ble solgt
på grunn av den verdi skogen var begynt å få. Endel av bondegodset er
også gått inn i proprietærers eie, formodentlig fordi eierne ved ufreden
er kommet i vanskeligheter som har tvunget dem til å skille seg ved sin
eiendom.»
I 1630-40-årene hadde 3 Trondhjemsborgere, embedsmenn, samlet
jordegods i Verdalen, nemlig foged (senere borgermester) Lars
Bastiansen Stabel, foged Anders Helkan og sorenskriver og stiftsskriver
Mads Pedersen Hjort. Alle disse godser var imidlertid ganske små og
eierne skilte seg av med dem, storparten gikk over til kronen ved
makeskifter og de må regnes å være uten betydning for samlingen av
Verdalsgodset.
Godssamlingen begynner
Som anført foran ble Verdalsgodset resultatet av samlinger på efter
hånden færre og færre hender av smågodser under en utvikling som
frembyr et meget broget billede. Jeg har forsøkt til ønskelig oversikt å
stille opp en inndeling i tidsavsnitt efter de viktigste begivenheter eller
ledende personligheter. Men da de enkelte proprietærgodser skiftet eiere
til forskjellige tider, kan man ikke her finne faste holdepunkter før man
kommer til henimot 1800-tallet. Som berørt foran, er i oppgåvene over
de garder som innbefattes i proprietærgodsene, kun medtatt de som
interesserer oss forsåvidt de senere går inn i Verdalsgodset. Smågodsene
har alle hatt flere garder utenom våre grupper.
Den første som samlet seg et virkelig proprietærgods i Verdalen, var
presten Peder Eriksen Juel. Han var født 1617, ble først kapellan ca.
1636, senere vicepastor (sogneprest) i Verdalen, hvilket han var i 1644
da han skjøtet et halvt øre i gården Jermstad til Trondhjems Domkirke.
Peder Juel begynte sine jordegodskjøp i 1640-årene, kjøpene kan
ikke tidfestes nærmere. Han kjøpte da gårdene Holmli, Sæter og Gren

----
477 SS-A
----
nedre, alle av oppsitterne. Disse kjøp dannet begynnelsen til Peder Juels
godssamling, som fortsattes i 1660 ved kjøp av større antall garder,
nemlig: Flyan, Tosteigan, Leirset, Kulslien, Ørtugen, Bjertem,
Åkervolden, Åkran, Skjækermoen, Hjelmoen, Neset, (Overneset),
Melen, Moen (Overmoen), og Fossneset, alle disse garder kjøpt av
kronen unntagen Fossneset, som han kjøpte av president i Trondhjem,
Lars Brix, som seiv hadde erhvervet eiendommen av kronen for
forstrekninger til denne i tiden efter 1660.
Det var et smukt og vel arrondert gods presten Peder Juel hadde
samlet seg, 17 garder tilsammen. Det omfattet som man ser alle dengang
eksisterende garder ovenfor Elnes, og dessuten spredte eiendommer i
alle 3 sogn i Verdalen. Han eiet tilsammen 14 sp. og 1 øre, fordelt på 26
garder, derav 17 som gikk inn i Verdalsgodset. Han var ikke eneste eller
første prest som slo seg på samling av skoggårder, tiltross for at Kongen
hadde uttalt sin misbilligelse dermed. Rundt omkring i Trøndelag hadde
han sett sin standsfeller gjøre det samme og bygge sagbruk til utnyttelse
av skogene. For saging av sitt tømmer fikk Peder Juel i 1655 kgl.
bevilling på Fossneset sagsted, Grundfoss sag, også kalt Helgåe sag den
første tid. Til driften av denne første sag i Vuku kommer vi tilbake
senere.
Presten Peder Juel interesserer oss som opplagt første bevisste samler
av skoggods i Verdalen og første sageier i Vuku. Interessen festes
ytterligere ved at man har et billede av ham i Stiklestad kirke. Og som
sogneprest bodde han i distriktet. Han døde i 1670.
Som nevnt hadde president i Trondhjem, Lars Brix (danskfødt),
(1634-1699), erhvervet eiendommer av kronen for lån til denne i årene
efter 1660, da kronen var i store pengevanskeligheter efter krigen. De
garder av interesse for oss som han da erhvervet seg i Verdalen var
følgende: Marken (n + ø), Åsen, Kjesbu og Fossneset, spredte garder
uten driftsmessig sammenheng. Da Peder Juel døde i 1670 kjøpte Brix
av boet Ørtugen, Bjertem, Åkran, Åkervolden, Hjelmoen og Skjæker
moen. Om hvordan han drev sine eiendommer føreligger det intet. Hans
eldste sønn, Thomas Brix, (f. 1664) bodde en tid på Verdalsøra i
slutten av århundredet, man kan tenke seg som farens fullmektig for
hans eiendommer i Verdalen. Noen år før sin død avhendet Brix sine
garder i Helgådalen og konsentrerte seg om nedre Verdal, mest
Leksdalen. Alle Brix's eiendommer kom efterhånden i Hagen-familiens
eie ved dens første generasjon i Verdalen, Rasmus Ågesen Hagen.
Lars Brix hadde ikke mindre enn 4 sagbruk: Ulvilla, Kjesbu, Marken
og Lund. Av disse hadde Ulvilla størst kapasitet med årgangs vann. Av
justisprotokollen synes å fremgå at Lars Brix mottok gårdleie av sine
leilendinger i form av arbeide med tømmerdriften.
I det tidsrum vi her omtaler var der en tredjemann som også gjorde

----
478 SS-A
----
tilløp til godssamlingen av skoggårder i Vuku, nemlig presten Erik
Olssen Schancke. Han fikk seg tiltransportert av bankieren Selius
Marselis 7 garder, derav 6 av interesse for oss, nemlig: Midtgrunnan,
Østgrunnan, Langdalen lille, Varslotten, Langdalen store og Green
øvre. Overdragelsen har den forhistorie, at kronen i 1659 pantsatte en
stor del gods i Norge, bl.a. 14 garder i Verdalen til Selius Marselis, som
for 7 av disse gårders vedkommende transporterte panteretten til Erik
Schancke, som døde kort efter, i 1661, men hvis enke i 1663 fikk skjøte
på gårdene. Schancke hadde sitt sagbruk ved «Blouche-foss» i Malsåen.
Omtrent ved samme tid (1660) fikk bankierhuset Brødrene Marselis,
som var den største av Kongens kreditorer, skjøte på en mengde
jordegods i Norge, bl.a. Bakke klostergods for 29032 Rdlr. og Reins
klostergods for 38100 Rdlr. I matriklene for Verdal står stadig Bakke
kloster og Reins kloster oppført som eiere, om det enn er privatpersoner
som er de egentlige innehavere av eiendomsretten. Dette varer til ca.
1730.
Vi ser 3 proprietærgodser i Verdalen fra midten av 1600-tallet med
følgende utvikling:
Schanckes gods blir foreløpig samlet, idet hans enke, fru Sofie, ble
sittende med det sammen med hans efterfølger, både på prekestolen og i
ektesengen, Jens Kristoffersen Svabo, og helt til 1720 står «Hr. Erichs
arvinger» i matrikelen som eiere og bøkslere.
Godset til Lars Brix blir for det meste i hans hand inntil han dør i
1699.
Juels gods derimot blir nokså oppløst, idet av de 16 garder enken -
også gift med sin første manns efterfølger i prestekallet, Jacob Lund -
beholder 4 garder, sønnen, kaptein Thomas Juel, overtar 2, Lars Brix
kjøper 6 og resten, 5 overtas av Jens Bing, foged i Stjør- og Verdal,
senere byfoged og rådmann i Lrondhjem fra 1675. Da så Bing ca. 1682
avkjøpte Brix 6 garder må han betegnes som godseier i litt større stil.
Hans hovedsagbruk var Ulvilla og Green sager, supplert en tid med
Skrovesagen.
Foruten disse godser var, av de eiendommer som interesserer, en
rekke enkeltgårder spredt på forskjellige hender, bankierhuset Marselis,
kirkene, medlemmer av familien Schøller, lensmann Åge Haug m.fl.
Vi kommer imidlertid nu til det tidspunkt da et større innslag i
Verdalsgodsenes historie gjor seg gjeldende, nemlig lagmann Peter
Dreiers erhvervelse med ett slag av to virkelige skoggodser, Helgådals
godset og Sulgodset. De nevnes forøvrig som regel sammen som Suul og
Nybyggets gods enda de ikke henger sammen geografisk.
Da lagmann Dreier med sønn og videre arvinger med navnet Lund
satt i ca. 80 år med disse eiendommer, som har vært betegnet som

----
479 SS-A
----
grunnstammen i Verdalsgodset, skal her refereres endel personalia om
dem.
Peter Carstensen Dreier var danskfødt 1628, jyde. Han kom i den
danske embedstjeneste, henledet snart oppmerksomheten på seg som en
mere enn alminnelig dyktig ung mann med særlig anlegg for stats
tjenesten og kom i utenrikstjenesten både ved kanselliet og utenlands
(England og Holland). Han skal ikke ha funnet seg tilrette med det
urolige liv i diplomatiet og fikk ved gode venners hjelp - bl.a. Griffen
feldt - i 1668 bestalling som vicelaugmann i Trondhjem, men tiltrådte
embedet først 3 år senere. Fra nu av ble han trønder, bodde delvis i
byen, delvis på sin eiendomsgård Rønningen i Strinda.
Dreiers virke som embedsmann høstet alminnelig anerkjennelse, ikke
bare ovenfra og på aller høyeste hold, men også blant menigmann i
Trondhjem. Han var en dyktig, verdig og skarp dommer, fikk efter
hånden titlene og stillingene som assesor i overretten, assistentråd,
kanselliråd og bergråd.
Hva der imidlertid interesserer oss, er Dreiers adkomst til Sul og
Helgådalsgodset. Hans økonomi utviste sterke svingninger, den ble i
hans første år i Trondhjem vanskelig, bl.a. ved at han ved tiltredelsen
som lagdommer måtte utbetale sin forgjengers enke 600 Rdlr. i
nådesensåret, videre gikk lagstolens inntekter betydelig ned under hans
første tid.
For å bøte på dette fikk han i 1684 Melhus og Orkdals kirketiende. Og
man kan ikke unngå å se Kongens overdragelse til ham av Sul og Helgå
dalsgodset i samme forbindelse. I det «aabne bref» hvorved Christian
den 5. «Schiøder og afstaar» godset til Dreier står direkte: «hafer ved
hans anbetroede Provincial Procureurschab iblandt til Vords Fisco
indgragt endeel Jordegods som beløper — Tiufve og tre Spand og
føretiufve marchlaug, hvoraf hannem den femte part som fiir Spand een
og halftredsinstiufve Marchlaug ...... Gåven var et honorar efter kgl.
reskript av 1670 for at Dreier under sitt arbeide hadde «oppdaget», d.v.
antagelig si fått behørig innført i matrikkelen, endel jordegods fordelt
over hele hans embedsdistrikt, i Verdal Suul og Nybyggets gods, og
videre garder i Skogn, Aasen og Frostad, Leksviken osv. Han skriver
seiv: «jeg seif for 10 aar siden (altså i 1673) ladet opsøge og taxere -»
(Lagm. Dreiers kopibog 1683-1685). Av det gods han fikk, som
tilsammen skulle utgjøre 4 sp. og 50 ml. utgjorde Suul og nybyggets
gods tilsammen 2 sp. og 4 ml., ca. en tredjedel av honoraret, fordelt på
20 matrikkelnummere, derav nådde bare 2 opp i størrelse 1 øre,
Sulstuen og Sul-Vestergård. Dreier sees å ha drevet kun ett sagbruk,
Dillan sag, hvor tømmeret fra Sulgodset, kanskje også fra Lindset og
Kvernmoen ble skaret. I sagskattemanntallene er det imidlertid fru

----
480 SS-A
----
Dreier som står som eier og bruker av sagen. Det føreligger intet om
hvordan Dreier tilgodegjorde seg skogen i Helgådalsgodset.
Av Dreiers barn og arvinger er det to som har interesse før oss ved at
de fortsatte hans eiendomsforhold til godset i Verdalen, nemlig sønnen,
også lagmann, Abraham Dreier, og datteren Eleonore Sofie som ble gift
med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund på Eide i Skogn. Den først
nevnte overtok Sul og Helgådalsgodset, og omenn hans virke faller i et
senere tidsrom, skal her anføres endel data om ham: Abraham Dreier
var jurist og hadde under faren i lengere tid vært hans hjelp på kontoret
og overtok efterhånden de fleste av hans byrder, ble lagmann efter ham
i 1703 og fortsatte farens virke som en ansett dommer. Han var også en
aktsom mann med en uklanderlig livsførsel, var heldig i sine økono
miske transaksjoner og ble en formuende mann som bl.a. kunne kjøpe
Østråt Gods og Borg og kunne tillate seg å gifte seg med enken Karen
Tønder, som fra sal. Collin medbragte 12 barn.
Ved lagmann Peter Dreiers død i 1703 er vi kommet til et tidspunkt
som på en måte kan danne et tidsskifte i historien om de smågodser som
tilslutt skulle samles i Verdalsgodset, og da nu et nytt navn, en ny
familie - Hagen - trer inn i godsenes historie, skal der gis en oversikt
over stillingen, idet fremdeles kun has for øye de garder innen godsene
som samles i Verdalsgodset.
Peter Juels gods var for vesentlig del på familien Bings hender, idet
Jens Bing seiv var død 1693 og hans enke Klara og øvrige arvinger satt
med godset.
Lars Brix var død 1699 og de av hans garder som ikke var solgt til
Bing, nemlig Marken, Åsen og Kjesbu, gikk efter hans død over til med
lemmene av familien Hagen.
Erik Schanckes gods var på hans arvingers hender.
Sagbruksvirksom heten
Når proprietærene la seg til disse godsene, kunne man kanskje anta at
hensikten var kapitalplassering. Den eneste måte å anbringe penger på i
de tider var jo å sette dem i jordeiendommer. Det har kanskje i enkelte
tilfeller også vært en bihensikt. Men den alt overveldende hensikt har
nok vært å skaffe seg grunnlag for å tjene penger på sagbruksdrift.
Det arkivmateriale som er for hånden er fyldigere for sagbrukenes
vedkommende enn for eiendomstransaksjonene, idet stiftsamtsregn
skapene og fogedregnskapene finnes for de fleste år helt til 1805.
Spesielt gir fogedregnskapene detaljerte oppgåver. Betegnelsen på noen
av sagene har dog medført noe usikkerhet, det gjelder først «Leksdals
sagene» som ikke har latt seg stedfeste sikkert, videre sagbrukene i

----
481 SS-A
----
Malså-Høisjøbassenget, hvor forskjellige navn har vært brukt, og sag
stedet flyttet flere ganger.
Vannsagene ble tatt i bruk i Norge i årene 1520-30, norden fj eids først
i siste halvdel av 1500-tallet, i Nord-Trøndelag neppe før i begynnelsen
av 1600-tallet. Der har ikke vært å finne nevnt noen sag i Verdal før
1651, da den tidligere foged i Stjør- og Verdal, Anders Mikkelsen det år
«avstod» Leksdals saug til lensmann i Verdal, Åge Haug. Anders
Mikkelsen, som senere ble amtsskriver og rådmann i Trondhjem, var
foged i Stjør- og Verdal fra 1643, og engang mellom dette år og 1651 er
formentlig denne første sag bygget. Ved lensmann Haugs død ble hans
«tvende smaa becke-sauger udj Leksdal» overtatt av Jens Bing i 1671.
(Se imidlertid Musum: Skog- og sagbrukshistorien inn til ca. 1850.)
Efterat det hadde vært en stillstand i byggingen av nye sager tok det
fart i siste halvdel av 1650-årene, idet visstnok først Peder Juel bygget i
7(557 efter bevilling av Peder Vibe den sag som i alle år fremover skulle
bli den sikreste og stort sett største i hele vassdraget, først kalt Helgåe
saug, senere Grundfoss (øvre) sag, enkelte ganger benevnt Fossneset
saug, leilighetsvis bare «Foss» saug, en enkelt gang funnet navnet
Nessesagen. Vi vil i det efterfølgende kalle den Grundfoss sag. *
Peder Juel bygget opp sagen ikke på egen grunn, men leiet sagstedet
først av kronen, senere av Lars Brix, av hvem han i 1665 kjøpte
Fossneset gard med sagstedet. - Mens de aller fleste av de øvrige sagene
periodevis lå «øde», ute av drift, eller ble nedlagt for godt, var Grund
foss sag kontinuerlig i drift iallfall til 1805, efter all sannsynlighet helt til
1872, da dampsagen på Verdalsøra ble bygget. - Efter Peder Juels død
i 1670 fortsatte hans efterfølger Jakob Lund driften til 1686, da han
solgte til Rasmus Å. Hagen.
Samtidig med Grundfoss sag ble det i 1657 bygget første sag i Malså-
Høisjø-området, Bloche saug, idet eieren av skogen i Høisjøbekkenet,
presten Erik Schanke fikk bevilling av Peder Vibe. Hans efterfølger,
Jens Svabo, fikk bevilling til å flytte sagen «et lidet støcke op paa mit
eget odels leyermaal» - i 1688. Den kalles fra nu av «Høisjø saug». Ved
en lagrettsbesiktigelse kaldes stedet «et saugsted ved Høisjøen». - Sagen
ble i midten av 1700-tallet flyttet tilbake nedover vassdraget igjen og
opptrer så under navnet Langdal saug. - Denne sagen var også - med den
lett regulerbare Høisjøen i ryggen** - i kontinuerlig drift helt til
begynnelsen av 1800-tallet under Tonning. Den ble i familien Schancke-
Svabos eie helt til 1720, da familien solgte den til fru Eleonore Sofie
* Denne Grundfoss sag har vært flyttet ned og opp. Angivelsen i de offentlige protokoller
har ikke fulgt disse flytninger og kan derfor ikke ansees sikre. Angivelsene i denne
historikk gis derfor med reservasjon.
** Med en kortvarig stans omkring 1730.

----
482 SS-A
----
Lund, datter av Peter Dreier, g.m. oberstløytnant P. R. Lund på Eide i
Skogn.
En tredje sag i vårt område er Ulvilla sag. Den må også være bevilget i
1657, og da til Hans Basliansen, som efter sagskattemanntallet drev den
inntil 1665, da Lars Brix er oppført som eier og bruker. Efter sagbruks
besiktigelsen i 1685 er den bevilget og sagstedet 1665 bygslet av amts
skriveren til Lars Brix, som imidlertid overdrog sagen i 1671 til Jens
Bing i bytte med «tvende» Leksdalssager. Ulvilla sag hadde på 1600-
tallet den avgjort største kapasitet av våre sager, 6-7 stabler årlig. Ved
besiktigelsen i 1685 ble den betegnet som «et meget eventyrligt brug»,
altså hasardiøst, uten nærmere begrunnelse for denne «eventyrlighed».
Efter Jens Bings død i 1693 drev hans enke Klara sagen, men opplot den
1698 og avstod den til Rasmus Krag, hvis drift blir omtalt senere.
Ved byggingen av de tre sagbruk Grundfoss, Høisjø og Ulvilla er det
kommet i drift de tre sager som i en årrekke dominert sagvirksomheten i
nordre distrikt, Helgådalen. Førenn vi går inn på de mindre sagbruk her,
må omtales sagbrukene i Innas dalføre, hvor det dominerende navn var
president i Trondhjem, Andreas Kristoffersen Tønder. Tønder var visst
nok ikke eier av annet jordegods i Verdal enn skoggården Tromsdal (fra
1663 til 1680), men hans virke som sageier har strakt seg utover
Tromsdal. De sagbruk han efterhånden fikk bevilling på var:
1. Tromsdals sag. Den gikk delvis med to sagsteder, øvre og nedre
Tromsdal saugsted*. Efter fogedregnskapene drev han sagen
allerede i 1659, i besiktigelsen av 1685 er imidlertid anført at sagen er
ham bevilget i 1668. Den hadde han en bevilling på 2-3 stabler årlig.
2. Dillan sag, stående på Reinsklosters grunn, bevilget Tønder i 1660. I
besiktigelsen av 1685 står borger av Trondhjem Homfrid Brygman
oppført som eier. Det må betviles om han var eier, sannsynlig var
han bruker på Tønders bevilling. Kapasiteten var 3-3,5 stabel årlig,
tømmeret kommer bl.a. fra Sulgårdene, «fiire miil fra saugen med
stor bekostning».
Dillan-sagen ble i 1687 overtatt av fru Anna Katharina Dreier, som
på den skar tømmeret fra Sulgodset, som hennes mann hadde
erhvervet i 1683. Hun skar 2-2,5 stabel årlig den første tid, senere lå
den nokså ofteøde.
3. Lie sag tilhørte i 1685 president Tønder, antagelig bevilget ham kort
efter 1660, kapasiteten var 2-3 stabler årlig. Den bruktes imidler
tid ikke av Tønder seiv, men ovennevnte Homfrid Brygman inntil
1698, da den ble overtatt av presten Thomas Scheen. Lie sag ble av
de skiftende eiere holdt i mere eller mindre kontinuerlig drift helt til
1778, da den ble nedlagt av eieren Kierulf.
* Muligens den samme som Lie sag

----
483 SS-A
----
4. Ramsås sag, bevilget Tønder i 1663 med kapasitet 1-1,5 stabel årlig.
Den var også brukt av Homfrid Brygman, men ble lagt øde fra ca.
1700, men opptatt igjen for en kortere tid i 1760-70-årene.
Disse 4 sager kunne tilsammen produsere ca. 10 stabler årlig, et
ganske stort kvantum av Verdalssagenes samlede kapasitet, henimot
halvdelen.
Foruten disse sagbruk må nevnes endel mindre, som ble tatt opp på
1600-tallet:
Bjerken sag, bygget 1663, en mindre sag på ca. 600 bord årlig. Den
holdt seg dog nokså fast gjennom årene og gikk fra byggeren Peder Juel
gjennom Jakob Lund til Rasmus Å. Hagen og videre gjennom Hagen
ætten. Delvis var den - uten å være lagt endelig øde - ute av drift på
grunn av «manquement af tømmer og anden u-leylighed».
Kjesbu sag, bevilget og bygget av Lars Brix i 1666, men i drift antagelig
bare i ca. 10 år. I besiktigelsen av 1685 anføres «udj nogle aar übrugt
formedelst nogen tung drift».
Green sag. Bygget av Jens Bing i 1670 på Gren nedres grunn, kapasitet 1
stabel årlig. Tømmer av egne skoger samt kgl. ålmenning. Den ble holdt
i noenlunde kontinuerlig drift i ca. 100 år, nedlagt av eieren L. D.
Kluveril77o.
Tverå sag, også kalt Svarthovd sag, meget mulig også benevnt Inndal
sag, bygget ca. 1678 av major Kyhn eller David Jelstrup, hadde 1685 en
kapasitet av 3 stabler årlig, ble snart lagt øde, gjenopptatt 1707 av
Thomas Jelstrup for ca. 10 års tid, men så nedlagt for alltid.
Levringsag, brukt noen år omkring 1680 av Homfrid Brygman, men så
lagt øde helt til 1730, hvorom senere.
Skrove eller Lerå sag, bygget 1676 av Jens Bing «er af en ringe brug», i
drift bare 12 år, gjenopptatt 1768, hvorom senere.
Dessuten må enda kort nevnes et par sager fra 1600-tallet:
Gudding sag skal være bevilget Tønder i 1657, men visstnok med
kortvarig drift uten betydning.
Høifoss sag, tilhørende Lars Brix. Det har ikke vært mulig å stedfeste
denne sagen. Efter navnet å dømme kunne man tenke seg den i vass
dragene fra Høisjøen, men andre forhold peker i retning av beliggenhet
i Leksdalen. - Ingen av disse 2 sagene er oppført i sagskattemanntallene
og vi kan ikke se bort fra dem.
Tilslutt skal nevnes en sag, utenfor vårt distrikt, kun til alminnelig
orientering: Hauka sag, kom visstnok i drift før 1660. Den tilhørte
sorenskriver Ehm og Rasmus Hagen, men lå øde i 1685.
Som nevnt foran var vi ved århundreskiftet 1700 kommet til et tids
punkt som på en måte kan danne et tidsskifte, idet familien Hagen trer
inn i billedet av Verdalsgodsene. Denne familie skulle komme til å bli
Bind VI A —31

----
484 SS-A
----
den dominerende i godsenes historie gjennom 100 år og må betegnes
som de egentlige oppbyggere av det store Verdalsgodsets enheter. Den
må derfor behandles i noen bredde.
Stamfaren til den Verdalske gren av familien var Rasmus Ågesen
Hagen. Han var født omkring 1647, i Beitstad. Hagens første opptreden
i Verdal var visstnok som lensmannsdreng hos lensmann Åge Haug,
hvor han var i 1665. Så er der ingen spor efter ham før omkring 1680, da
han giftet seg med Siri Næs og tok borgerskap i Trondhjem, men drev
bondehandel på Verdalsøra og bodde på Maritvold, den gard som ble
slektens hovedsete i 100 år.
Det første som kan noteres om Rasmus Hagens befatning med skog
og sagbruk er at han sammen med sorenskriver Ehm eiet Hauka sag. De
hadde drevet den en tid før sagbruksbesiktigelsen i 1685, da den lå øde.
Neste punkt å notere er at han i 1686 kjøpte Grundfoss sagsted (øv.) av
presten Jakob Lund og kunne derved gjenoppta den sagbruksvirksom
het som det var slutt med ved Haukå-sagen. Ved Grundfosskjøpet kom
han i besittelse av det sagbruk som fremigjennom lange tider skulle bli
hovedbruket i Vuku og Verdal forøvrig. — Eier av den grunn som hang
sammen med sagstedet, Fossneset gard, ble han ikke før 1695, da han
kjøpte den av Lunds enke Elsebe. Dette var hans første gårderhvervelse
innen det senere Verdalsgodsets område, snart fulgt av kjøpene av
Marken, Kjesbu, Bjertem og Hjelmoen, alle i siste halvdel av 1690-årene
og alle utpregede skoggårder. Dermed var første etappe nådd i hans
godssamling, supplert med kjøpet av Åsen i 1710.
Rasmus Hagen var en driftig og sikkert også'dyktig forretningsmann,
til å begynne med forsiktig, efterhånden dristigere. Skuren ved
Grundfoss sag, som i slutten av 1680-årene hadde vært 1000-1500 bord
årlig bragte han i 1700 opp i 5500 bord, senere sank og steg den efter
konjunkturene. Tilgangen på tømmer kom først og fremst fra hans egne
garder i Helgådalen, men det var ikke så meget.
Fra Malsådalføret og Høisjøområdet kom neppe noe tømmer til
Grundfossen. Schanckene og Bingene med efterfølgere skar seiv
deroppe. Da så forpakteren av reinsklostergodset, Rasmus Krag, i 1698
bygslet Ulvilla sag med kapasitet 6-7 stabler årlig oppstod der et
tilspisset konkurranseforhold Hagen-Krag. Rasmus Hagen hadde sterkt
satt seg imot Krags ansøkning om privilegium på Ulvilla sag og
forholdet utartet til håndgripeligheter i 1701, da de ble usams om noe
tømmer ved Kleppen. - I årene 1700-1704 verserte en prosess mellom
Hagen og Krag. Hagen hevdet at endel av statens skoger i Verdalen var
underlagt hans Grundfoss sag, men ved overhofsretten ble Krag kjent
berettiget til tømmeret fra de kgl. almenninger som var nevnt i hans
bygselsbrev. - Forholdet Hagen-Krag ble ytterligere tilspisset og kronisk
ved at Hagen bygget en ny sag, Vangstad sag ved Ulvillaelven. Det ble

----
485 SS-A
----
en sag av noenlunde samme kapasitet som Ulvilla sag, til å begynne med
gjennomsnittlig ca. 1000 bord årlig, men fra 1740-årene kom den opp i
høyde med Ulvilla produksjon. I spørsmålet om slipning av sagvann fra
Kjesbuvannet forelå det alltid konfliktstoff.
Det grunnlag Hagen hadde for tømmertilgangen til Grundfosssagen i
de første 20 år var ikke så bredt. Men i 1720 ble det betydelig utvidet,
idet han da kjøpte ikke mindre enn 13 skogrike garder, de fleste av det
opprinnelige Peder Juels gods, hvorav den største del var på familien
Bings hender. - Av Peder Juels gods på 17 garder innen vårt område
havnet de 15 i Rasmus Hagens not. De to som unnslapp. Flyan og
Leirset, kom senere på 1700-tallet inn i Hagen-gruppene Åge Hagen og
L. D. Kliiver. Vi kan her trekke opp den kraftigste av succesjonslinjene i
Verdalsgodsets historie: Peder Juel - Lars Brix - Jens Bing - Rasmus
Hagen: Stammen er dannet i det «Hagenske jordegods» eller
«Vukugodset» som det ble kalt, antagelig fra 1720-årene. Alt i alt eiet
Rasmus Hagen 33 garder innen- og utenfor vårt område.
Rasmus Hagen står som personlighet ikke helt uklar for oss: Som
forretningsmann drivende og våken, som konkurrent på post, som
pengemann iallfall ikke utlåner, hvilket sier endel. Han lot i 1703 oppta
tingsvidne hvorved han stillet tingalmuen 6 spørsmål:
1. Om han ikke i de kornløse år 96 og siden dem med tiendekorn og
andet for billig betaling havde kreditert, hannem til merkeligst
skade.
2. Om han på de tider for en del også betalte skattene.
3. Om han hadde solgt sine kornvarer og andet for høyere pris end han
seiv dennem havde tåget.
4. Om nogen havde begjæret raad og hjelp han det gjerne af yderste
flid havde beviist.
5. Om han nogen tid er befunden eller hørt han genegen var til trætte
eller prosses.
6. Tilspurgte han Jon Byna og de Storstad mænder med de flere om
han ved sin hjelp ikke har konserveret dennem hvilke (ellers) for
lengst havde været fra deres garder, hvortil de svarede var i sandhed
og derpaa begjerede et beskrevet tingsvidne.
Som Holmen ble det på 1800-tallet, var på 1700-tallet Maritvold
Vukugodsets hovedgård, dog ikke bare som sommeroppholdssted, men
som fast hovedsetegård. Rasmus Hagen bygget den ut til en forholdsvis
standsmessig proprietærgård, og det var antagelig på Maritvold Armfelt
hadde sitt hovedkvarter i 1718.
Stabelplass I hadde Hagen i Maritvoldfjæren, eksporten foregikk fra
en stabelplass II i Ilsviken i Trondhjem, hvor han som nevnt hadde

----
486 SS-A
----
borgerskap. Vi må nu ta en oversikt over de øvrige proprietærgodser i
tidsrummetca. 1700-1730.
Peder Jue Is gods er omtalt ovenfor.
Erik Schanckes gods var ved år 1700 i sin helhet på hans forskjellige
arvingers hender. Men i årene fra 1710 til 1720 gikk gårdene efter
hånden over til Dreier-Lund-folkene, eierne av Sul- og Nybyggets gods,
først Langdal lille og Varslotten, så Langdal store og Gren øvre,
Midtgrunnan v. og Østgrunnan store: Dreier-Lund trenger seg inn i
familien Hagens interessesfære, hvor de også kjøper Volden,
Overholmen, Lerhaugen og Midtholmen. Men av sagbruk fikk de bare
Høisjøsagen, tidligere hadde fru Dreier Dillan-sagen.
Uten å være berørt av Peter Dreiers død i 1703 blir Jru Dreier sittende
med Sul- og Nybyggets gods og kjøper i 1705 også Dillan gard, hvor hun
fra før hadde Dillan sag. Det var i hennes navn sagen hadde gått og
fremdeles gikk, mens Høisjøsagen fra 1720 gikk under forskjellige eiere
eller brukere innen familien, først Abraham Dreier og fru Eleonore
Dreier Lund, hans søster, gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund
(I) på Eide i Skogn (ikke å forveksle med sønnen Peter Rafael Lund (II)
på Svinhammer). Senere gikk Høisjøsagen i fru Lunds navn alene.
Abraham Dreier opererte ved kjøp av jordegods sammen med sin svoger
Peter Rafaelsen Lund, det innbyrdes forhold er ikke helt klart, forøvrigt
heller ikke av større betydning for oss, for hvem hovedsaken er å holde
de forskjellige grupper ut fra hinannen.
For ca. 1700 opptrer imidlertid en ny mann, presten Thomas Scheen
som proprietær og sageier. Thomas Scheen, elev av Griffenfelt under
dennes Munkholmstid, ble i 1687 vicepastor (sogneprest) til Verdal og
uansett lavkonjunkturen for trælast i 1690-årene tok han fatt som
brukseier. Han begynte sin virksomhet med å kjøpe gårdene Flyan og
Overmoen. Men uten noe sagbruk for tømmeret fra disse gårdene kom
han jo ingen vei. Året efter kjøpte han imidlertid to garder som kunne gi
ham sagdrift han hadde i sikte, nemlig Steine s. og Tromsdal samtidig
som han erhvervet Tromsdal og Lie sager og kom snart opp ien skur av
gjennomsnittlig ca. 3000 bord årlig på hver av dem. Den dabbet nokså
snart av, lavkonjunktur inntrådte også i 1707. Misfornøyet med
utnevnelse til et kall i Bergens stift ble han boende i Verdal og
«forårsagede sin eftermand i embedet (Verdal) stor fortræd». På sine
siste år (1711) måtte han pantsette sine eiendommer i Verdal for et lån
på 613 rdl til magister Nils Krog. Sagbrukene hans gikk så i 1715 over til
major Holck, som hadde vært hans fullmektig.
Holck hadde brukene bare i 3 år, det siste året i samdrift med Nils
Krog, som fra 1719 helt overtok sagbrukene og i 1722 også gårdene
Flyan, Steine s. og Tromsdal. Da Nils Krogs virke faller for det meste

----
487 SS-A
----
inn under neste periode, efter Rasmus Hagens tid, vil den bli behandlet
senere.
Men vi har enda et navn hvis innehaver gjorde seg gjeldende, den
tidligere nevnte forpakter av Reinsklostergodset, Rasmus Krag. Krag
kan ikke sees å ha eiet noe jordgods i Verdal, men som bygsler av Ulvilla
sagsted med Juldal ålmenning, og som eier av Ulvilla sag, kom han til å
spille en viss rolle i vår historie.
Efter bygselseddel fra stiftsamtsskriver Erik Madsen bygslet kronen i
1698 til Rasmus Krag Ulvilla sagsted og de kgl. almenninger som gav til
Ulvilla sag «dertil udmerkede og bevilgede skove til lovlig tømmer
hugst». De skoger som var innbefattet var stort sett Helgådalen og
Skjækerdalen fra Hjelmoen og Skjækerfossen oppover til grensen, dog
unntatt Nybyggets gods, Helgådalsgodset, som var i Peter Dreiers
private eie.
Rasmus Krag (f. ca. 1663, norskfødt, Kragslektens første mann i
Norge) kjøpte Ulvilla sag av Klara Bing for kun 40 rdl., en sag som efter
tømmertilgangen m.v. kunne skjære fra 2000 til 10000 bord årlig. I en
sagbruksbesiktigelse ble det gitt karakteristikken «et eventyrlig brug»,
efter nutidens sprogbruk, noe hasardiøst bruk. - På Ulvilla sag kjørte
Rasmus Krag produksjonen opp i 9000 bord allerede i 1700 mot Hagens
5500 bord på Grundfoss sag. Krag holdt seg i de følgende år jevnt over
Grundfoss inntil 1707, da Ulvilla stanset for noen år for så å bli tatt opp
igjen i 1716, og i 1720 lå produksjonen fremdeles over Grundfoss.
Rasmus Krag var død i 1719, men hans enke Maria Angell fortsatte
Ulvilla sag med Johan Luytkis som verge helt til sin død i 1735 med en
skur jevnt over 4000-5000 bord årlig. Efter hennes død ble sagen solgt til
Rasmus Boysen Hagen.
Ved omtrent år 1730 har vi et tidsskifte, markert av Rasmus Hagens
død 1732, Nils Krogs inntreden noen år tidligere og gruppen Dreier-
Lunds utvidelse av sine eiendommer i 1728, kfr. nestfølgende blader.
I perioden 1700-1730 var sagdriften i Norge i sin almindelighet utsatt
for store svingninger, direkte hengende sammen med krigene i Europa.
Arhundredet begynte med kriseår, men tok seg opp til en
høykonjunktur omkring 1705 med påfølgende lavkonjunktur til midten
av 1710-tallet. Så gunstige konjunkturer - for Trøndelags vedkommende
avgrutt av krigsåret 1718 - inntil begynnelsen av 1720-årene, da en lang
varig depresjonsperiode såtte inn.
De foreliggende oppgåver over skuren ved Verdalssagene er ikke så
fullstendige og kan ikke ansees å være så pålitelige at forsøk på å finne
deri gjenspeiling av konjunktursvingningene vil gi noe tilfredsstillende
resultat. Men det vil ha sin interesse å se på stillingen ved de enkelte
sagbruk like før 1730:

----
488 SS-A
----
Grundfoss (øv) sag gikk under Rasmus Hagen i noenlunde kontinuer
lig drift med ca. 4000 bord årlig.
Høisjø sag, drevet av fru Lund lå, om ikke øde, så ute av drift.
Tromsdal sag og Lie sag, begge under Nils Krog var også ute av drift.
Ulvilla sag under Maria Krag hadde noenlunde drift med ca. 4000
bord årlig.
Dillan sag under fru Dreier lå øde.
På Lund sag, Bjerken sag, Gren sag og Vangstad sag skar Rasmus
Hagen leilighetsvis mindre partier.
Ramsås, Tverå og Kjesbu sager lå øde
Levring sag lå øde, men ble gjenopptatt av Nils Krog i 1730. Som man
ser var det kun Grundfoss og Ulvilla sager som ahdde drift av
betydning, formodentlig i innbyrdes konkurranse både om tømmeret og
på andre områder.
Nerholmen og nedre Grundfoss sager var ikke bygget i 1730.
Perioden 1730-1750
Det står tilrest fra forrige periode å gjøre rede for Nils Krog og hans
gods. Nils Krog (F. 1683, d. 1736) var en lærd mann, bispesønn, reiste
meget utenlands, blev magistrat og rektor ved Trondhjems Lærde skole
i 1710, men hadde åpenbart også sans for næringslivet. Som før nevnt,
lånte han i 1711 Thomas Scheen 613 rdlr. mot pant i dennes
eiendommer, mest i nedre Indalen. I årene 1719 - 1721 overtok han,
formentlig først som brukelig pant, senere til eie, Tromsdal og Lie sag
bruk og jordegodset, som han i 1728 økte ved kjøp av Skavhaug, Indal,
Levring og Kvello. I ca. 1730 gjenoppbygget han Levringsagen, som
hadde ligget øde i 40-50 år. Den avløste Tromsdal og Lie-sagene, som
blev satt ut av drift 10-12 års tid. Like før nystarten av Levringsagen
hadde Krog «resignert» som rektor og fått titel kanselliråd. Han hadde
sin bopel i Trondhjem. Levringsagen var av gjennomgående samme
kapasitet som Tromsdal og Lie.
Nils Krog døde under en utenlandsreise i Mainz, vistnok i 1736, idet
hans arvinger står oppført som sageiere fra 1737. Arvingene var enken
Margrete Angell, med hvem han i 1717 hadde fått mange penger og to
barn av første ekteskap. Arvingene blev sittende med godset til 1744, da
de solgte det til justitsråd Åge Hagen. (Lie sag var visstnok solgt
tidligere eller iallfall brukt av Krogs arvinger og Åge Hagen i fellesskap
noen år.) Prisen på godset var 813 rdlr.
Ved Nils Krogs samling av hva vi kunde kalle «Indalsgodset» var
den sydvestre hjørnestein lagt til det senere Verdalsgods. Det skulle bli
Hagenættens oppgave å bygge videre på dette grunnlag. Som nevnt ble

----
489 SS-A
----
det gods som Rasmus Ågesen Hagen hadde samlet kalt det «Hagenske
Jordgods» eller «Vukugodset». Hvis man idag skulle gi det navn ville
det ikke bli noen av disse. Der blev nemlig ikke ett, men ialfall 2
Hagenske jordegodser, på en måte kan man si 3, idet Kliiverske
Vukugods - Malsågodset kunne vi for korthets skyld kalle det - kom til
L.D. Kliiver som svigersønn i Hagenfamilien.
Rasmus Hagen døde i 1732. Der finnes ikke i skifteprotokollen for
Verdal innført noe om skifte efter ham, det har antagelig vært
samfrende. - Der var 7 barn å dele på. Allerede da hans hustru Siri døde i
1727 var endel av godset utlagt til arvingene og videre hadde Rasmus
Hagen i 1730 solgt endel av jordegodset i øvre Vuku samt Grundfoss sag
til svigersønnen, skipper Broder Boysen. I 1732 ble så resten delt og
senere makeskiftet, så at den endelige oppstykning gav som resultat:
1. Hovedstammen, det «Hagenske jordegods» (Vukugodset) kom i
Broder Boysens eie, g.m. Elebe Hagen. Det ble det sentrale i
Verdalsgodset med dets viktigste sagbruk.
2. Jordegodset i Leksdalen ble spredt på forskjellige hender. Gårdene
ble senere samlet av Broder Boysens svigersønn, oberstløytnant L.D.
Kliiver (I) til et Leksdalsgods som går helt over til familien Kliiver og
derved glir ut av vår interessesfære.
3. Bjørstad, Kolstad, og Bjerken med Vangstad sag og Bjerken såg kom
på Åge Hagens hender.
4. Resten, spredte garder, ble delt mellom de øvrige arvinger som var:
Ole R. Hagen, kjøpmann i Trondhjem, Anne Hagen, g.m. kaptein
Christian Brun på Ekle (senere Bunæs) og Malena Hagen, g.m. kjøp
mann på Verdalsøra, Simon Hof. (Han har ingen forbindelse med
magister, lektor Simon Hof som eiet Åsen 1700-1710).
Om skiftet efter Rasmus Hagen var efter testamente, eller minnelig
overenskomst foreligger intet, kanskje helst det var efter testamente,
idet der snart efter skiftet ble foretatt endel makeskifter arvingene
innbyrdes. Av de forskjellige foreteelser på det materielle område årene
fremigjennom ser det ut til at det har vært godt samhold innen familien
efterat skiftekrisen var overstått.
Det vil være naturlig først å se på hovedstammen, Vukugodset, som
kom i Broder Boysens hender. - Broder Boysen var født ca. 1681,
enkelte forhold peker på at han var danskfødt. Hans yrke var skipper,
av Trondhjem. Da han i 1715 blev gift med Elsebe Hagen hadde han
vært gift 2 ganger før. Når han sluttet på sjøen kan ikke finnes, men ved
skiftet efter svigermoren 1727 ble han eier av 2 garder i Verdalen, Åsen
og Kjesbu, samt Selli i Sparbu ved Leksdalsvatnet. Hans inntreden for
alvor i Verdalen kan imidlertid noteres først fra 1730, da han kjøpte av
sin svigerfar dennes garder i øvre Vuku, hovedstammen i Vukugodset.

----
490 SS-A
----
Ved skiftet efter Rasmus Hagen i 1732 fikk han seiv ingen garder, idet
det som kom på hans part gikk direkte til 5 av hans barn.
Det var 4 spredte garder, derav fikk hans nest eldste sønn (den eldste,
Boye, skulle bli prest) Rasmus Brodersen Hagen, dengang 13 år, skog
gårdene Sæter med Tosteigan.
Den tidligere skipper, nu proprietær, hadde fått sine hender et riktig
bra jorde- og skoggods med Verdalens største og sikreste sagbruk. Han
antok navnet Hagen, og efter svigerfarens død flyttet han til Verdalen
og bosatte sig på Maritvold. Gården var imidlertid ikke i hans eget eie,
han bygslet den av Frue Kirke, som først i 1762 makeskiftet den til
Broder Boysens sønn, Rasmus B. Hagen mot Halset gard. Boysens
hustru døde samme år han flyttet til Verdalen. Han fortsatte sviger
farens bondehandel der.
Broder Boysens efterfølger, nest eldste sønn, Rasmus Brodersen
Hagens virke faller egentlig i neste periode, men må for en del omtales
også nu. Han hadde efter sin morfar arvet gårdene Sæter og Tosteigan.
Da så enken efter Rasmus Krag, Marie Angell, døde i 1725, ble han ved
auksjonen efter henne høysbydende på Ulvilla sagbruk med den dette
tillagte bruksrett til Juldals Ålmenning. Maria Angell hadde tappert
holdt fast ved Ulvilla sag og holdt skuren ganske bra oppe i de
vanskelige år for trelast fra begynnelsen av 1720-årene. For sin
tømmerdrift hadde hun ikke - som Hagenfamilien - noen leilendings
bønder å sette i sving, og Hagenfolkene gjorde henne ikke livet lettere. -
Da efter hennes død Hagen-ætten fikk hand over Ulvilla sag og Juldals
ålmenning, falt konkurransemomentet bort, familien ble den helt
dominerende i Helgådalen, Dreier-Lund-familien hadde ikke noe
sagbruk der og deres Dillan-sag hadde ligget øde siden begynnelsen av
1720-tallet.- Da Rasmus Hagen i 1735 overtok Ulvilla sag med tillagte
ålmenning, var han bare 16 år og drev neppe selvstendig, men sammen
med faren, så vi kan betrakte bruksforholdene i Helgådalen samlet i
Broder Boysens hand, iallfall den første tid.
Om enn «Vukugodset» under Broder Boysen med efterfølgere må
betegnes som hovedstammen i det nuværende Værdalsbruk, må man
imidlerltid legge like stor vekt på det annet Hagenske gods, Åge Hagens
jordegods og sagbruk. - Åge Hagen (ca. 1676.1763) var nesteldste sønn
av Rasmus Å. Hagen og hadde som sitt egentlige yrke sivilmilitære
stillinger som proviantforvalter, bokholder m.v. ved den nordenfjeldske
dragonkasse. Han fikk i sin tid tittel av justitsråd og bodde på
Abelsborg i Ila, like ved sine trelasttomter. At han var Ludvig Holbergs
kommisjonær,sier kanskje litt.
Åge Hagens eiendomssamling i Verdal begynte da han ca. 1720 kjøpte
en rekke garder av Bakke Klostergods, deriblant Gudding. Så ble det
stans inntil 1727, da han fikk jordegods i skiftet efter sin mor, og i 1732 i

----
491 SS-A
----
skiftet efter faren. Så gikk det videre kjøp på løpende band, så at hans
gods ved hans hustrus død i 1748 var det største i Verdalen. Av sagbruk
eiet han Tromsdal, Bjerken, Lie, Vangstad og Nerholmen. På denne
siste sag, bygget 1734, har han de første 10 år antakelig skaret tømmer
kjøpt fra Dreier-Lundgodset, hvis eneste sag i Indalen, Dillan, hadde
ligget øde en 10 års tid. Dillan sag kjøpte han av fru Dreier sammen med
Dillan gard i 1734, men sagen ble gjenoppbygget først i 1810, den ble
avløst av Nerholmensagen som ble bygget på den annen, østre, side av
Inna, like overfor sagstedet for Dillansagen. - Åge Hagen var blitt en
brukseier i større stil efter forholdene. Hans fullmektig het I.
Wirtmann. Efter 1744 erhvervet Åge Hagen intet nytt jordegods, han
var mettet og stod klar til å intensivere sin drift da oppgangstidene for
trelast såtte inn så smått årene derefter.
Om det Dreier-Lundske Verdalsgods i denne periode er å berette:
Som nevnt tidligere hadde lagmann Abraham Dreier i 1703 efterfulgt sin
far både i dommerstolen og som godseier til Suul og Nybyggets gods,
mens hans mor, fru Anna, ble sittende med Dillan sag og gard (samt
Volden). Men sammen med sin svoger, oberstløytnant P.R.Lund (I) på
Eide i Skogn, begynte han å trenge sig videre inn i nordre distrikt,
Helgådalen, idet de efterhånden kjøpte Midtgrundan v. og Østgrundan
st., Langdal lille, Varslotten, Langdal store, Gren øvre, Overholmen
mellom, halvdelen av Leirhaugen samt nedre Grundfoss sagsted, og
efter P.R.Lunds død kjøpte hans enke i 1721 Høisjø sag. Men det ser
ikke ut til at det blev noe større fart i sakene. Omkring 1736 overtok
hennes sønn, P.R.Lund (II) på Svinhammer endel av eiendommene uten
at man kan efterspore noen bedring. Fra omkring 1722 hadde også
Dillan sag ligget øde. Da P.R. Lund (II) døde i 1740 ble de fleste av
eiendommene hans i Helgådalen solgt til oppsitterne, familien trakk seg
ut av Helgådalen, idet de dog beholdt Helgådalsgodset, (fra Bratåsen til
Helgåsen) Leirhaugen og Midtholmen og nedre Grundfoss sagsted. I
1741 solgte de også Høisjøsagen.
I 1736 var imidlertid inntrådt en forandring i eiendomsforholdene,
idet Abraham Dreier døde og hans gods ble i skiftet registrert slik:
1. Verdalsgodset, det var de garder Dreier hadde kjøpt sammen med
P.R.Lund samt nedre Grundfoss sagsted.
2. Sulgodset.
3. «Nybygget» gods, d.v.s. hva vi kaller Helgådalsgodset samt
Kvernmoen og Lindset.
Det er blitt litt system i sakene lorsavidt som det gamle «Suul- og
Nybyggets» gods er delt efter sin geografiske - og driftsmessige -
beliggenhet. -Det er videre første gang navnet Verdalsgodset brukes,
men man har vanskelig for å godta betegnelsen på denne lille gruppe av
eiendommer. Denne begrensede betegnelse kan heller ikke sees å være

----
492 SS-A
----
fastholdt fremigjennom årene. I dette avsnitt kan det kanskje forsvares
å bruk den, idet vi noterer at det var P. R. Lund på Svinhammer som
fikk skjøte på de garder det omfattet 1736. Det ble imidlertid bare et par
garder, øvre Gren og store Langdal, som senere kom inn i det endelige
Verdalsgods, så tråden blir tynn. De øvrige ble efterhånden solgt
enkeltvis.
Derimot ble Sulgodset og Nybyggets gods holdt samlet idet de i
arv gikk direkte til P.R. Lunds sønn Abraham Peter Lund, som da bare
var 2 år gammel. Han fikk til verge kaptein Andreas Tønder * som
neppe kunne utfolde noen egentlig virksomhet ved godset. Man kan
uttrykke det slik at godset førte en vegeterende tilværelse. Det kan
noteres at det må ha vært omkring 1736 at Høisjøsagen ble flyttet fra
Høisjøens utløp tilbake til Malsåen, hvor den efterhvert ble kalt
Langdal sag og lå et par hundre meter nedenfor den opprinnelige
Blokko sag. - Abraham Peter Lund ble offiser i den danske hær og
døde som major 1790 i København. I 1758 lyser han sin odelsrett til
godset.
Hva der interesserer like meget om ikke mere enn eiendomsforhold
ene, er driftsforholdene, hvordan proprietærene drev gårdene med skog
og sagbruk. Det var produksjonen av trelast, bord, som var hoved
interessen. Dertil krevdes bevilling og tilgang på tømmer som igjen
avhang av eiendomsrett eller bygsling av skog, noenlunde lett tilgjenge
lig. Og tilslutt tilgang på arbeidskraft. Efterhånden som de lettest
tilgjengelige skogpartier blev uthugget, søkte man lengere opp i dalen
inntil vanskelighetene ble for store, og da kunnde det hende at den sag
som tømmeret hadde forsynt, ble nedlagt for en tid, eller for godt. - For
arbeidskraften var leilendingsforholdet et sikkert grunnlag, kanskje
ikke så meget for hugst og fløting som for kjørselen.
Den eldste bygselseddel, festeseddel, som har vært å finne, er fra
1726. (Se kilder.) Som det sees, henvises det til loven hva angår leilend
ingenes plikter overfor jordrotten, d.v.s. Kristian den 5. norske lov.
Dens avsnitt om leilendinger inneholder ingen almindelig plikt for
leilendinger til å utføre arbeide efter tilsigelse fra landrotten, og proto
koller og dokumenter fra Verdalen disse år gir ingen opplysninger orn
forholdet. Man tar neppe feil når man antar at forholdene norden
fjelds var analoge med forholdene på Østlandet, hvor - efter Andreas
Holmsens «Fra Linderud til Eidsvold» - bønderne i sagbruksdistriktene
åpenbart føretrakk i minst like stor ustrekning som før å betale sin
skyldighet med arbeidsydelse, alle kjørte eller skar på gjelden, og noen
plikt til å arbeide for sine landherrer hadde bøndene ikke, men de var
mer enn villige til å betale leieavgiften på den måten.
* På Rustgården i Skogn.

----
493 SS-A
----
Perioden 1750-1785
Når året 1750 velges som overgang til ny periode, er det ikke fordi det
angir århundredets midte. Periodeskiftet markeres av en spesiell
begivenhet, som begrunner den valgte inndeling.
Broder Boysen, eier av Vukugodset, hovedstammen, døde i 1750.
Som det må ha vært tilfellet ved svigerfaren, Rasmus Å. Hagens død,
må også skiftet efter Broder Boysen ha vært samfrendeskifte, skifte
protokollene inneholder intet. - Det ble Broder Boysens nesteldste
sønn, Rasmus, som overtok hovedstammen i Vukugodset i en alder av
31 år. Han hadde fra 1732 eiet Sæter med Tosteigan, som han imidlertid i
1747 hadde solgt til sin svoger, Lorents D. Kliiver, gift med Selle Marie
Broderdatter.
Det vil være hensiktsmessig først å behandle godset til L.D. Kliiver (I)
på Bjartnes. - Det er anført at hans gods kunne kalles Malsågodset.
Det ble dannet slik: Allerede i 1743 eller 1744 hadde Kliiver kjøpt
Langdal store med Langdal sag av Coldevin og i 1747 Sæter med
Tosteigan av Rasmus Hagen. Så kjøpte han i 1750 Bjerken med sag av
sin hustrus morbror, Åge Hagen, i 1754 Sagvolden også av Åge Hagen,
samme år Leirset av oppsitterne og tilslutt i 1759 Gren øvre og nedre
med Gren sag av Åge Hagen. - Han hadde derved samlet sig et vel
sammensatt Malsågods med to sagbruk foruten Bjerken sag.
Han eiet videre endel garder i Leksdalen med Lund sag - Leksdals
godset - men det ligger utenfor vårt område. - Kliivers sagbruk var ikke
av de større, Langdal og Lund av middels størrelse, de andre av de
minste, men alle hadde ganske jevn og tilsynelatende sikker skur.
L.D. Kliiver (I), 2. generasjon av Kliiveretten i Norge, kan man
kanskje betegne som den sentrale skikkelse i denne høyst vitale ætt, som
gjorde sig så sterkt gjeldende på flere områder i Innherred, spesielt i
Verdalen, i tiden fra ca. 1730 og en 100 år fremover, en tid som man i
søndre Innherred har hørt vært kalt «Kliivertan si ti». Men utenom
Malsågodset ligger Kluverhistorien utenfor vårt område og tas ikke med
mere her.
Vi skal så vende tilbake til Rasmus B. Hagen og Vukugodset. Hvis
man idag skulle ha gitt det navn efter dets geografiske beliggenhet,
måtte det ha blitt Øver- Vukugodset. - Navnet Helgådalsgodset er opp
tatt av Det Dreier-Lundske gods fra Helgåsen til Brattasen.
Til foredling av tømmeret fra sine eiendes skoger hadde Rasmus
Hagen først og fremst Grundfoss sag, helt til ca. 1780 den største sag i
distriktet. Dertil hadde han Ulvilla sag med først middels stor, senere
mindre årlig skur. Denne sagen var hans egen, men sagstedet var bygslet
på Kronens grunn. Men hva som var av større betydning, var for Rasmus
Hagen den bruksrett til Juldal eller Værens ålmenning som fulgte med

----
494 SS-A
----
sagbevillingen for Ulvilla sag. Med denne bruksrett som utgangspunkt
søkte Rasmus Hagen å trenge seg inn på det Dreier-Lundske
Helgådalsgods og drev der en trafikk med tømmerhugst som nok må ha
foregått en tid inntil den ble stoppet i 1765, da Rasmus Hagen fikk
dom på sig for ulovlig hugst på Helgådalsgodsets grunn. Rasmus Hagen
gjør inntrykk av å ha vært en selvrådig herre, ikke bare over det gods
han hadde til rådighet som odelsgods, men også utover det.
Det andre Hagenske jordegods, Åge Hagens gods, her kalt Indals
godset, var i Åge Hagens eie til hans død 1763. Det må i størrelse ha
vært iallfall like stort om ikke større enn Øver-Vukugodset, dette uten
Juldals ålmenning, med 2 større sagbruk, Nerholmen og Levring, 2
middels store, Lie og Vangstad og et mindre sagbruk, Tromsdal. Og
Åge Hagen drev jevnt og sikkert fra sin bopel og eksportplass i Ila ved
Trondhjem. Fra en attestasjon i sagbruksregnskapene kan noteres en
opplysning av Åge Hagen: «Bordene bliver fra laddestæderne (ved
Verdalsøren) med jækter indført og begynder denne indførsel sidst i
april og kontinuerer dermed til juli måneds utgang».
Åge Hagen døde i 1763 i en alder av 87 år. Fra 1760 hadde han
forpaktet sitt jordegods med sagbruk til søstersønnen Rasmus B.
Hagen, som i 1763 kalder seg «forpakter av avdøde justitsråd Åge
Hagens gods» og fra 1761 har undertegnet skjørseloppgavene for Åge
Hagens sagbruk. Men det ble ikke Rasmus Hagen som skulle få overta
godset. Det var Åge Hagens søsterdatter, Anne Marie Aussig som ved
testamente var innsatt som Åge Hagens hovedarving. Hun var datter av
oberstløytnant Aussig på Inderøya, hadde vært gift med gullsmed i
Trondhjem, kgl. bestaltet brannmajor Wissing, og som enke siden 1759
styrt Åge Hagens hus og pleiet ham på hans gamle dager.
Anne Marie Aussig Wissing beholdt dog ikke godset lenge. I 1768
solgte hun via sin bror kaptein Aussig jordegodset med sagbruk til
generalauditør Lars Kierulf i Trondhjem og kaptein Hermann Bay på
Skånes. Kjøpsummen på hennes samlede gods i Skogn og Verdalen var
20000 rdlr. I godset var innbefattet en kgl. forpaktningskontrakt av
1768 på tømmer til 4224 bord årlig fra Ramsås ålmenning. - Hvor stor
del av kjøpesummen skal regnes på Verdal og på Skogn, kan ikke sies
med noen grad av sikkerhet.
Før vi går inn på Kierulf og hans tid som godseier må vi se på «Suul
og Nybyggets» skjebne. Som nevnt foran var det i hendene på Abraham
Peter Lund - enkelte ganger er navnet Peter Abraham Lund - i 1750
enda umyndig med kaptein Andreas Tønder på Rustgården som verge.
Men A. P. Lund drev ikke sine gods, d.v.s. han hadde intet sagbruk til
foredling av tømmeret, kun et sagsted, Nedre Grundfoss, uten sagbruk.
I 1763 ble det slutt på denne vegeterende tilstand, idet Lund selger

----
495 SS-A
----
godset for 3280 rdlr. til løytnant Rasmus Olsen Lyng. Om Rasmus
Lyng dengang opererte helt på egen hand eller i kompaniskap med
assesor Henrich Hornemann er ikke helt klart, men allerede året efter er
Lyng og Hornemann i sameie om godset, bl.a. fredlyser Lyng 28.5. 1764
godset for überettiget hugst på egne og assesor Hornemanns vegne.
Samtidig bygger Lyng Nedre Grundfoss sag, som kommer opp i en
produksjon på ca. 3000 bord året efter.
I forbindelse med nevnte fredlysning må noteres et intermezzo fra
denne tiden, en tvist mellom Rasmus B. Hagen på den ene side og Lyng
og Hornemann på den annen. - 60 år tidligere hadde også en Rasmus
Hagen, morfar til Rasmus B. Hagen, ligget i prosess om eiendomsfor
holdene på de samme trakter, nemlig mot Rasmus Krag om grenser og
hugstrett i Helgådalen. Dengang stod Rasmus Å. Hagen som privateier
mot forpakteren av Juldals ålmenning, Krag. I 1764 er det Rasmus B.
Hagen som forpakter av ålmenningen som er i konflikt med privateierne
av Helgådalsgodset, Lyng og Hornemann. - Selve prosessen er det ikke
stedet å komme videre inn på her, den dreiet seg dypest om grenser og
fortolkning av forpaktningskontrakten av ålmenningen, og Rasmus
Hagen tapte saken og ble dømt til erstatning og prosessomkostninger.
Hva som interesserer mere er at prosessen gir en sterk formodning om at
Rasmus Hagen lenge hadde latt hugge ulovlig på Abraham Lunds
eiendom Helgådalsgodset og at det var først da Lyng som ny eier tok
affære at det ble satt en stopper for det.
Sameiet Lyng-Hornemann varte ikke lenge. Allerede i 1765 selger
Rasmus Lyng godset til Hornemann for 3950 rdlr. idet han unntar
laksefisket (med oppbygget sagbruk) ved nedre Grundfoss. Lyng selger
året etter laksefikset til Erich Dahlstrøm og Michel Reppe for 90 rdlr.,
og de to fredlyser det.
Hornemann satt heller ikke lenge med godset, men fra hans tid kan
noteres påbegynnelsen av Sulstuen sag, idet der i skjøtet fra ham tales
om «et under Stormoen Suul besiktede saugsted som endepunktet er
bebygget». - Han selger i 1767 godset til bataljonskirurg Hans Blix på
Ekle for 5990 rdlr. I mellomtiden hadde Hornemann solgt 2 Midtholm
gårder og «Leirhaugen eller Holmen» til Ole Hjellan, som imidlertid i
1767 igjen selger disse gårdene til Blix. - Fra skjøtet på godset er å notere
at der her første gang brukes navnet «Helgådalens gods» om det
tidligere «Nybygget», som var Helgådalsgodset + Kveldmoen og
Lindset. - Blix satt med godset i 10 år under økonomiske vanskeligheter.
På sine to sagbruk, Sulstuen og nede Grundfoss, hadde han en
gjennomsnittlig årlig skur av ca. 7000 bord tilsammen mot bevilget
12000, fra 1769 til 1775 var trelastprisene stadig synkende. - Han bodde
en større del av tiden på Leirhaugen, som han hadde utsett til å bli sitt

----
496 SS-A
----
gods hovedgård. Den ble efter hans tid ikke opprettholdt som sådan,
men gikk over til å bli forvaltningsgård.
Usagt hva grunnen kan ha vært, så selger Blix i 1777 godset til general
auditør Kierulf for 6900 rdlr. Han flyttet tilbake til farsgården Ekle og
levet i trange kår resten av sitt liv, og døde 1813. Han forpaktet i tiden
1784-1792 Langdal sag av presten Peder Krog. Den hadde gjennom
snittlig skur av ca. 2000 bord årlig mot bevilget 3500.
Ved kjøpet av Indalsgodset i 1768 og Dreier-Lund-Blixgodset i 1777
var Kierulf blitt den største godseier i Verdalen, hans virke der strekker
seg over 12 år og han må vies endel oppmerksomhet.
Regimenstkvartermester, titulær generaldirektør, Lars Kierulf,
danskfødt 1725, var blitt Trondhjemmer, bodde, iallfall fra 1768 på
Abelsborg i Ila, Åge Hagens tidligere eiendom og eksportkontor. Han
ble i året for kjøpet av Indalsgodset gift med Inger Elisabeth Møllerop
og var allerede da en velstående mann.
Kierulfs første inntreden i Verdal hadde funnet sted allerede i 1755,
da han fikk kgl. auksjonsskjøte på en rekke garder i Verdal, men han
selger de fleste av dem snart. Samtidig møter vi første gang kaptein
Herman Bay på Skånes, Kierulfs kompanjong i Verdalsgodset - som vi
kanskje nu kan begynne å kalle det - og Kierulfs mann på stedet. -
Kierulfs inntreden i Verdalsgodsets historie kom imidlertid først i 1768
da han kjøpte via kaptein Aussing dennes søster, Anne Maria Wissings
jordegods, hvoriblandt Indalsgodset med sagbrukene Tromsdal, Lie,
Levring og Nerholmen. Ved Kierulfs overtagelse av Indalsgodset, det
ene av de 5 hovedhjørnesteder i det senere Verdalsgods - Dreiergodset,
Vukugodset, Malsågodset og Juldals ålmenning er de øvrige 4 - hadde
han fått fast fotfeste i Verdal. Noen intensivering av driften - hvilket vil
si økning av trelastproduksjonen - kan man ikke se at han har satt i verk
den første tid, som falt i en perioden med synkende trelastpriser,
sagbrukene gikk med en gjennomsnittsproduksjon som før. En detalj
kan man merke seg: de festesedler som man har kommet over fra tiden
før Kierulf hadde ingen særlige bestemmelser om pliktarbeide for lei
lendingene. Men Kierulf innfører i festesedlene at leilendingene skal
«assistere» med å skaffe sagtømmer «med hester og arbeide» når de blir
tilsagt. Om dette var en alminnelig sikkerhetsforanstaltning, eller det
hadde sin spesielle grunn i erfaringer om vanskeligheter med å få
leilendingene til å «gjøre brug» efter de gamle festesedler skal være
usagt.
Felleseiet Kierulf-Bay av Indalsgodset varte i 7 år, det ble oppløst i
1775 ved at Kierulf utløste Bay. - Kierulfs neste skritt var som nevnt i
1777 å kjøpe Dreier-godset av Blix. To proprietærgods i Verdal var
dermed kommet på samme eierhånd. Og utviklingen går videre. Kierulf

----
497 SS-A
----
rasjonaliserer driften ved å legge ned 4 mindre sagbruk, Tromsdal, Lie,
Sulstuen og Levring.
Ramsås sag var nedlagt tidligere - og skuren konsentreres om
Nerholmen og nedre Grundfoss-sagene. Dertil gikk Vangstad sag med et
par tusen bord årlig. Av de nedlagte sagbruk ble bare Sulstuen tatt opp
igjen senere i 1792, de andre 4 ble nedlagt for alltid. Det var spesielt ved
Nerholmen sagdriften ble intensivert, den avløste fra 1778 Hagenættens
Grundfoss sag som dalens største sagbruk.
Det ble imidlertid ikke Kierulf forunt å kunne drive sine virksomheter
lenge, han døde i 1779. Enken fikk sitte i uskiftet bo, men giftet seg året
efter med sin avdøde manns efterfølger i stillingen som regiments
kvartermester, Jakob Hjelm, og det ble samfrendeskifte. Ved verdi
ansettelsene herunder ble eiendommene satt betydelig ned, lavere enn
hva Kierulf hadde gitt for dem, således ble Dreier-godset satt til 4000
rdlr. mot de 6900 rdlr. Kierulf hadde gitt for det ved kjøpet av Blix 3 år
tidligere. Bordprisene var dengang 1/3 høyere. Indalsgodset ble satt til
14000 rdl mot før 20000 rdl.
Fra Hjelms tid som godseier kan ikke noteres særlige begivenheter
innen hans gods. Tidsrommet 1780-1785 var forøvrig ingen gunstig tid
for sagbruksdrift og trelastproduksjon. Fløtingsvanskeligheter og krig
slo seg sammen om å gjøre tidene trange for sagbrukseierne, skuren
gikk nedover ved de fleste sagbruk i Verdalen. I 1785 selger Hjelm
godset til Johan Widerøe Tonning.
Sagbruksvirksomheten 1745-1795 *
Det vil ha sin interesse å kaste et samlet blikk over trelastproduk
sjonen i siste halvdel av 1700-tallet.
På grunnlag av fogedregnskapenes sagskattemanntall er grafisk satt
opp produksjonen ved de viktigste sagbruk. De faller i 3 grupper, de 5
*
Av trykningstekniske årsaker følger diagrammene på sidene 498, 499 502 503 506 oe
507. B
Hartmann har tatt ut fem sager fra hver av gruppene store, middels store og små sager.
De store sagene er følgende: Grundfoss sag, også kalt Fossneset sag, Nerholmen sag,
Grundfoss nedre sag, Levring sag og Sulstuen sag. De mellomstore er: Vangstad sag, Lie
sag, Ulvilla sag, Lund sag og Langdal sag. De små sagene er følgende: Bjørken sag,
Tromsdal sag, Gren sag, Marken sag og Skrove sag.
På grunn av den store forskjellen i produksjon, har det ikke vært mulig å benytte
samme størrelse i diagrammene for de store sagene som for de middels og små sagene.
Fra noe før 1745 og utover mot 1750 var det lavkonjunktur. Det samme var tilfelle fra
ca. 1756 til ca. 1763. Og den siste lavkonjunkturen innenfor spennvidden av denne
grafiske fremstilling var fra 1780 til 1785.

----
498 SS-A
----
største, 5 middels og 5 minste sager. - Ved bruken av sagskattemann
tallenes oppgåver må man være oppmerksom på at det må ansees
fastslått at tallene oppgitt av sageierne ikke er å stole på. Forholdene i
Verdalen var vel ikke bedre enn i landet forøvrig, hvor sageierne skar
meget større kvanta enn hva de hadde lov til, ofte tre ganger så store, de
snøt på tienden og utførte ulovlig last. Men til oversikt og til belysning
av sagenes relative betydning kan vi bruke tallene og kurvene.
Man vil feste seg ved de sterke svingninger produksjonskurvene viser
og det er ved de største sagbruk at svingningene er størst, hvilket
kanskje ikke bør være så påfallende. - Svingningene fra år til annet har
antagelig sin naturlige forklaring i variasjoner i førefolhold og fløt
ningsforhold. - For de periodiske svingninger vil man søke efter
sammenhengen mellom konjunkturer og skuren. Og det viser seg da at
under lavkonjunkturer, vesentlig betinget av krigene i Europa, følger
skuren konjunkturene, f.eks. i periodene 1743-48, 1756-63 og 1781-85,
avmerket på kurvebladets fot. Det er bare hva man skulle vente.
Med adskillige reservasjoner kan man sette opp en slags beregning
over hvor meget det i annen halvdel av 1700-tallet ble skaret på disse
sagbrukene år om annet. Man kommer til et gjennomsnittstall av 40000
fullbord pr. år, hvilket skulle svare til 8000 stokker. Men det er grunn til
å tro at tallet har vært betydelig større. - Med de usikre faktorer man
har å operere med, ville det bare gi villedende resultat om man skulle gå
videre og regne ut kubikkmasser. Men de anførte tall kan gi visse fore
stillinger om omfanget av virksomheten i hugstfelter og fløtningselver,
på sagbruk, bordtomter og fraktejekter.
Fogedregnskapenes oppgåver over skuren er ført til 1794, de holder
da opp idet skuren ble gitt fri, men kun de allerede bevilgede sagbruk
fikk drive.
Som sluttbemerkning til denne periode 1750-1785 skal noteres: Det
var Lars Kierulf som begynte samlingen av smågods til et samlet stort
Verdalsgods ved at han i tillegg til Indalsgodset, som han kjøpte i 1768,
9 år derefter kjøpte Helgådalsgodset og Sulgodset. Vi skal senere, når
godssamlingen i 1810 avsluttes ved proprietær Mullers kjøp av Vuku
godset, komme tilbake til en vurdering av de forskjellige godseieres
innsats i den succesive samling.
Episoden Tonning 1785-1807
Ved Tonnings kjøp i 1785 av det Kierulf-Hjelmske Verdalsgods kom
godset forretningsmessig i en noget annen status enn før. Alle tidligere
eiere kan man nærmest karakterisere som personlige, private proprie
tærer. Ved Tonnings overtagelse kom godset i hendene på et mektig
handelshus med vidstrakte forbindelser langt utover Norge.

----
499 SS-A
----
Johan Widerøe Tonning var født 1740 på Frantsholmen ved Vågnes i
Borgund, Søndmør. Etter Thaulovs «Personalhistorie» inntrådte
Tonning i kompani som trelasthandler med justitsråd Henrich H.
Hornemann, hvilket gjorde ham til en velstående mann. Det er samme
Hornemann som eiet det Dreier-Lundske gods i midten av 1760-tallet.
Han kom dengang snart bort derfrå. - Det fremgår imidlertid av
dokumentene at iallfall formelt var Hornemann ikke medeier i
Tonnings Verdalsgods. - Etteråt kompaniskapet med Hornemann var
oppløst ca. 1795 opptok Tonning flensburgeren Otto Owesen som
assosie i firmaet som antok navnet Tonning og Owesen, og fremdeles
hadde den overveiende del av sine forretninger i trelast. Firmaet hadde
eiendommer og sagbruk også utenfor Verdalen. - Året etteråt Tonning
hadde kjøpt Verdalsgodset giftet han seg med Elise Lund Thode, som
stod for Verdalsgodset etteråt Tonning seiv var død i 1804 og inntil det
ble solgt i 1807. Tonnings datter og enearving, Anne Marie, ble gift med
grosserer Hilmar Meincke som vi treffer på senere som eier av det
samlede Verdalsgods i 1820-årene.
Perioden Tonning faller innen et tidsrom med sterke svingninger i
konjunkturene for trelastforetninger og de skal kort skisseres opp som
bakgrunn for selve godshistorien.
Da Tonning i 1785 overtok godset var konjunkturene gode og i 1786
hadde Tonning på Nerholmen sag alle års topproduksjon på 1700-tallet
med en skur på 20650 bord. Men de høye prisene holdt seg ikke og ved
krigsutbruddet i 1792 stoppet trelastutførselen helt og lå også i 1794-96
sørgelig lavt. Men så sprang den sterkt opp i 1797. Og det traff så
beleilig at Kongen i 1795 hadde opphevet kvantumsbestemmelsene ved
sagbrukene. Det er nok i forbindelse dermed at sagskattemanntallene
ikke finnes i fogedregnskapene etter 1794, så der kan ikke fremlegges
talloppgaver over skuren ved Verdalsbrukene i denne glansperiode. -
Kongens begrunnelse for å oppheve kvantumsbegrensningen var at de
for «skoghugsten og sagvesenet i vårt rige Norge givne lover og såtte
grenser ikke virker til deres øiemed. Skogproduktenes foredling og
dannelse efter de forskjellige markeder og den forskjellige søkning
hindres ved sagenes innskrenkning. Fordelen ved skogenes fredning og
oppelskning forminskes ved den tvang som er dem pålagt for sagenes
skyld.» Det het så liberalt at hugst og eksport ble gitt fri. I virkeligheten
var det ikke slik, all saging ble forbeholdt de eksisterende priviligerte
bruk, det kan uttrykkes slik at de lovovertredelser med hugst og det
snyteri på bordskatten som hadde funnet sted i mange årtier nå ble
legalisert. I hvilken utstrekning det kan ha vedkommet sagbrukene i
Verdalen, kan etter sakens natur intet sies.
I 1801 får Tonning kgl. bevilling til å flytte Sulstuen sag nedover til
liind VI A — n

----
500
----


----
501
----


----
502 SS-A
----
Levring, man kan ta det som et tegn på at Nerholmen sag ikke greide å
skjære alt tømmeret fra nedre Indalen, men måtte ha hjelp.
Med betydningsløse svingninger holdt trelastkonjunkturene seg høyt
oppe et ti-år. Verdalsgodsene ble gullgruver for eierne, og av disse, mest
for Tonning. Han må ha vært en mann som åpenbart kunne legge sine
bedrifter an på lang sikt, ved sine forbindelser utenlands ha bedre
oversikt enn de fleste andre og har passet på å utnytte konjunkturene,
også når det gjaldt spørsmålet om å utvide godsene ved kjøp. Han drev
under gunstige konjunkturer og kunne ekspandere. I 1799 lånte han av
firmaet Prætorius i Københavnls9oo rdl mot pant i Verdalsgodset, men
det ble avlyst allerede året etter.
Ved salget av Kierulfgodset fra Hjelm i 1785 var denne en sykelig
mann, han døde året etter. Det var et salg til rimelig pris, 19990 rdl.
Dermed var Tonning mettet for noen år inntil han i 1793 var i markedet
igjen for storkjøp ved det år å kjøpe Malsågodset av presten Peder Krog
og halvdelen av Juldals ålmenning av Broder Hagen.
Da vi sist betraktet Malsågodset i 1750-årene var eieren Lorents D.
Kliiver (I). Det var et mindre gods, men vel arrondert og driften ved dets
sagbruk Gren og Langdal ga en gjennomsnittlig årsproduksjon av ca.
3000 bord tilsammen. Gren sag var nedlagt i 1766, men Langdal alene
hadde i årene deretter gjennomsnittlig samme produksjon som de to
tilsammen tidligere. Da L. D. Kliiver døde i 1771 som obertsløytnant,
fortsatte hans enke Selle Marie Brodersdatter i uskiftet bo driften av sin
avdøde manns gods, men i skiftet i 1784 etter henne ble godset oppløst
hvorved Malsågodset ble tildelt datteren Beret Marie som var gift med
presten Peder Krog. Det var verdsatt til 1500 rdl.
Han beholdt det i 9 år, solgte det, uten Gren og Langdal sager og uten
Tosteigan, i 1793 til Tonning for 3350 rdl. Etter prisen var det regnet
etter omtrent samme verdi som Juldals ålmenning. Odelsretten var dog
ikke medregnet, men denne ble av presten Krogs sønn, Lorents Krog,
sammen med godsets sagbruk solgt til Tonning i 1801 for 699 rdl. Peder
Krog hadde ikke drevet sagbrukene seiv, men forpaktet Langdal bort til
Blix på Ekle. Tosteigan var fremdeles ikke med, den ble først i 1826
kjøpt tilbake til godset av Meincke.
Foruten Malsågodset kjøpte Tonning ved disse tider Juldals
ålmenning. - Som et ledd i salget av mange kgl. almenninger skulle også
Wærra eller Juldals ålmenning selges, og underhånden var innkommet
et bud på 2000 rdl fra Tonning. Men rentekammeret fant budet for lavt
og såtte ålmenningen til auksjon den 18. 10. 1792, hvorved Broder
Hagen ble høystbydende for 3830 rdl og budet fikk kgl. approbasjon 31.
10. s.å. Det neste skritt som der foreligger dokumenter om er at der 26.
6. 1793 utstedes kgl. skjøte til begge, Tonning er altså i mellomtiden gått
inn med en halvdel. Så selger Broder Hagen 31. 12. 1794 sin «hidtil

----
503 SS-A
----
eyende halve deel» av den fhv. ålmenning med sagstedet Ulvilla til
Tonning for 2900 rdl + 900 rdl for diverse omkostninger. Hermed er
altså Tonning blitt eier av hele fhv. ålmenning.
De forannevnte kjøp angir Tonnings større kjøp. Men han plukket
inn til godset også enkelte mindre garder. Således kjøpte han i 1789
Sætran av oppsitterne og Vangstad gard og sag av major Elling Lyng, i
1792 Hjellan av oppsitterne og Kliiver, i 1979 halve Marken av
Teodorius Hagen og i 1803 Kluken v. og Lillegården av Vuku kirke. Det
eneste han selger er Skrove nedre i 1792 til Sivert Ellingsen.
Ved alle sine kjøp var Tonning kommet i besittelse av rundt regnet
3/4 av det jordegods som senere ble det samlede Verdalsgods, bare
Vukugodset stod enda utenfor. - Som nevnt begynte i 1797 en ti-års
periode med nesten uavbrutt høy velstand for trelasteksportører og sag
brukseiere. Det var for Verdalsgodsene en stor tid, bare beklagelig at
man ikke kan legge frem eksakte oppgåver for drift og fortjeneste.
Ingen nye bedrifter kunne trenge seg inn i dalen, hverken med
tømmerkjøp eller sagbruk, der var intet bergverk til å konkurrere om
arbeidskraften.
Men altså Vukugodset. Der satt siden 1750 Rasmus B. Hagen på
Maritvold og drev med øvre Grundfoss og Ulvilla sager. De bevilgede
kvanta var henholdsvis 14000 og 2000 bord. Som nevnt var Grundfoss
sag det største i bruk i dalen helt til 1780 da det ble distansert av
Tonnings Nerholmen sag og deretter alltid lå under denne, til tross for
at bevillingen lå 40% høyere. - Rasmus B. Hagen døde i 1791, 72 år
gammel, etterlatende seg 11 barn og enken Karen Eggen. Det ble som
vanlig i Hagen-ætten samfrendeskifte og enken ga erklæring om at
avdøde kort før sin død hadde uttalt som sitt siste ønske at eldste sønn,
Broder Rasmussen Hagen, skulle ha Vukugodset med Grundfoss sag
samt ættens hovedgård Maritvold for 8000 rdl, resten etter nærmere
angitt fordeling til de øvrige arvinger. Familien var ikke så mektig som
den dengang hadde vært, men boet etter Rasmus Hagen ble dog gjort
opp med aktiva 22100 rdl, passiva 8000 rdl.
Broder Hagens kjøp og salg av Juldals ålmenning 1792-93 er det gjort
rede for tidligere. Han satt ikke særlig godt i det, måtte ta opp lån på
4000 rdl hos Angellske Stiftelser, skuren på hans Grundfoss sag lå
gjerne på ca. 6000 bord mot bevilget 14000 årlig fra 1791-94 og så kom
kriseårene 1794-96. Han fikk oppleve oppgangen fra 1797, men døde
1798. Og Vukugodset var holdt sammen. Hans enke Anne Karine Meier
(f. 1743) nød så godt av de glimrende konjunkturer fra 1797, ble rik og
mektig, kjøpte bl.a. i 1799 Ekle og giftet seg i sin 60-års alder med den
37-årige regimentskirurg Johannes Monrad, som bosatte seg på sin
hustrus gard Ekle, som altså i noen år har vært Vukugodsets hoved
kvarter.

----
504 SS-A
----
s*
5 *°-^
> 5 5
Cj o Cj «-J
-r
i-i


----
505 SS-A
----
o
e
i
o
e
-r
©
o


----
506 SS-A
----
Monrad ble ikke sittende lenge med Vukugodset. I 1805 selger han
godset med sagbrukene til grosserer Hans Wingård Finne i Trondhjem
for 13000 rdl. Tidspunktet var et par år før trelastkonjunkturene gikk
nedover igjen, men i de 8 år de hadde vært gode skulle man tro at
Vukugodset med Grundfoss sag hadde vært en rimelig inntektskilde for
eierne. Det ser imidlertid ut som om Monrad, som fra 1800 hadde
praktisert som lege, allikevel kom i økonomiske vanskeligheter.
Professor, livmedikus Thulstrup omtaler ham i en embedserklæring av
1822 som en «retskaffen og i sit kald virksom mand, der ved sygdom og
betydelig formuestap var kommet i en trengende forfatning». Han døde
1840.
Hans Wingård Finne, f. 1758, var grosserer i trelastbransjen i
Trondheim og kunne nyde godt av konjunkturene et par år, og selger
det så igjen til proprietær Christen Johan Miiller for 16000 rdl.
Imidlertid var Tonning død i 1804, hans gods ble fortsatt styrt av
firmaet Tonning og Owesen til 1807, da også dette ble solgt til Christen
Miiller, summen var 90000 rdl., selgeren enken Else Thode Lind.
Dermed var alle de gods hvorav det store Verda/sgodset ble sammensatt
sam/et på en hand og skulle så bli i nøyaktig 100 år.
Det vil ha en viss interesse å se på de priser som i de siste 40 år før den
endelige samling ble betalt for smågodsene. Det er nokså selvsagt ikke
de absolutte tall som interesserer, heller ikke så meget de nesten selv
følgelige stigninger i prisene, men mest det innbyrdes forhold mellom de
summer som i siste halvdel av 1700-tallet ble betalt for godsene, hvorav
man kan slutte seg til den innbyrdes vurdering. De tall som er oppført er


----
507 SS-A
----
ikke helt eksakte, men betegnende nok til å gi grunnlag for følgende
slutninger:
Av de 5 enheter ser man at Indalsgodset har vært det største, vi kan gi
det indekstallet 15. Så kommer Vukugodset med indekstall 8, deretter
Dreiergodset med indekstall 5 og til slutt Juldals ålmenning og
Malsågodset med indekstall henholdsvis 4 og 3, for Juldals ålmenning
dog med noen usikkerhet, kfr. redegjørelsen for salget fra Broder
Hagen til Hornemann.
Spesielle kommentarer til denne indisering ansees unødvendig, vi
kommer delvis inn på den i etterfølgende betraktninger.
Ved Verdalsgodsets endelige samling er vi kommet til det tidspunkt da
der bør tas opp til vurdering hvem man skal tillegge æren eller
fortjenesten av samleverket som grunnlegger, organisator eller hva man
vil kalle det.
Som nevnt allerede på første side har Peter Dreier vært betraktet som
den som grunnla Verdalsgodset, men at denne betraktning ikke kunne
godtas uten sterke reservasjoner. Hva man enn må erkjenne om Peter
Dreiers kvalifikasjoner som embedsmann, - noen egentlig fortjeneste
som grunnlegger av Verdalsgodset kan han ikke tildeles, utenom at han
erhvervet Suul og Nybyggets gods, bidrog han intet, det var hans hustru
som bygget godsets eneste sagbruk, Dillansagen, som heller ikke kan
sees å ha vært drevet ordentlig, Peter Dreier seiv glir helt ut av billedet.
Problemstillingen kunne kanskje settes opp slik: Hvis innsats har
veiet tyngst ved oppbyggingen av Verdalsgodset? - Dette spørsmål kan
ikke besvares ved å utpeke noen enkeltperson, man må nekte å besvare
et så forenklet spørsmål. Vi må ta for oss de enkelte medvirkende til
analyse. Det er delvis gjort tidligere, men kan nu taes i sammenheng.
Presten Peder Juels jordegods var et virkelig gods, han samlet det
bevisst og bygget første sagbruk. Hans gods gikk for størstedelen
gjennom Brix og Bing over i Rasmus Å. Hagens hender, hovedstammen
videre som et Vukugods gjennom Broder Boysen, dennes sønn Rasmus
B. Hagen, atter hans sønn Broder R. Hagen, dennes enke, hennes ekte
felle nr. 2, Monrad, for tilslutt via Finne å havne i Mullers avsluttende
samlingshånd.
Den annen godssamler på 1600-tallet, presten Erik Schanckes gods lå
betydelig etter Juels gods i størrelse, kom over i familien Dreier-Lunds
hender - sammen med Dreiergodset - men smuldret opp mellom familien
Lunds hender. Og hverken Brix eller Bing fyller noe større opp i
billedet. Dreiergodset - ca. 1/7 av den samlede verdi omkring 1800 - ble
samlet, men uten at dets innehavere gjorde noen egentlig innsats før det
kom i Kierulfs hender, hvorom senere.

----
508
----


----
509 SS-A
----
Tf
r

r
r-
■y.

•—
i_
U
Bl
y;
■es
E
x
■a
o
o
e
©
e


----
510 SS-A
----
Men Hagen-ættens jordegods utgjordes ikke bare av Vukugodset, fra
dette grener det Kluverske Malsågods seg ut. Og Hagenættens innsats
kulminerer i Åge Hagens samling av Indalsgodset, som har sitt nederste
grunnlag i teologene Scheens og Krogs smågodser. Det var ikke på
farens, Rasmus Å. Hagens gods Åge Hagen bygget. Indalsgodset ble det
betydeligste etter 1700-tallets verdsettelse, representerende en halvdel av
det senere samlede Verdalsgods i verdi. Det er ikke til å komme forbi at
det er justitsråd Åge Hagens innsats som har vært den største, når det
spørs om samling av enkeltgods.
Man kan uttrykke det slik at enda har vi bare hatt å gjøre med
enkeltgodser. Det var da Kierulf fremtrådte at disse ble påbegynt samlet
til storgods, med Indalsgodset som første erhvervelse og grunnstamme,
hvortil etter 9 år Dreier-Lund-godset ble knyttet. Det er først etteråt
disse to godser er slått sammen at man bør begynne å tale om et
Verdalsgods, og vi tar da med i vurderingen Kierulfs rasjonalisering og
intensivering av sagbruksdriften. Og det er på dette Verdalsgods
Tonning bygger, samler inn flere enkeltgårder, og trekker inn i Verdals
godset det Kluverske Malsågods. Men den som skulle fullføre samler
verket ble Christen Miiller.

----
511 SS-A
----
VÆRDALSGODSET — VÆRDALSBRUGET 1807-1908
Perioden C.J. Miiller 1807-1819
Fra Mullers overtagelse av Tonninggodset og Vukugodset har vi å
gjøre med et sam let Verdalsgods.
Men tidene fremover fra 1807 og henimot 40 år ble ikke noen lystig
tid for skogeiere og trelasthandlere, heller ikke for Verdalsgodsets eiere.
Man skulle vente at ettersom man kom lengere frem i tiden ville man
få rikelige kilder til godsets historie. Men det er ikke så, det blir først fra
1854, da bl.a. de Jenssenske kopibøker og brevsamlinger begynner å
foreligge at man kan finne stoff av interesse, utenom da hva offentlige
protokoller kan ha å berette.
Hva så spesielt Miiller-tiden angår har man i grunnen bare
begynnelsen og slutten som fastpunkter, resten må søkes rekonstruert
etter de almen-historiske linjer. De er forresten ganske kraftige.
Om Miiller seiv, (f. 1752), foreligger ikke mange data. Musum antar
at han var danskfødt. Da han kjøpte Verdalsgodset i 1807 var han eier
av Vinje gods i Mosvik, et gods som han hadde hatt fra 1791, kjøpt av
proprietær Joen Andreas Schancke, som døde året etter, og i 1792 giftet
Miiller seg med datteren Elen Agnete. Der var visst 3 arvinger. Miiller
hadde gitt 15800 rdl for Vinje gods som han i 1809-10 selger for 70000
rdl. Da det må antas med sikkerhet at han har tjent godt på driften av
Vinjegodset med dets sagbruk i årene 1797-1807 må man gå ut fra at han
var en ganske velholden mann ved kjøpet av Verdalsgodset 1807. Men
så var også den samlede kjøpesum for Verdalsgodsene, toppris 106000
rdl tilsammen. Dertil kom senere odelsinnløsning med 30000 rdl.
Kjøpet av Tonninggodset ble avgjort slik:
Overtagelse av Tonnings
1. pr.obl. til enkekassen
2. pr.obl. til fru Tonning
Kontant
Ved likvidasjon (for trelast fra Vinje?)
28000 rdl.
34000 »
8000 »
20000 »
Sum
90000 rdl

----
512 SS-A
----
I kjøpet inngikk bordhave på Verdalsøra og bruksrett til bordtomt i
Ila samt tømmerbeholdningene og utestående fordringer hos lei
lendingene. Det kan noteres at Inns ålmenning ikke var nevnt i skjøtet.
Opprinnelig var Tonnings kompanjong Owesen med på handelen, men
Muller overtok også hans del. De sagbruk som fulgte med godset var:
Nedre Grundfoss, Nerholmen, Vangstad, Ulvilla, Langdal, Levring.
Dertil bygget Muller opp igjen Dillansagen som hadde ligget øde siden
ca. 1720. 2 mindre sagbruk, Skrove og Hjellan, medfulgte også, men de
ble forholdsvis snart solgt, og Ulvilla nedlagt. Det ble 7 sagbruk Muller
satt med til foredling av tømmeret, her iberegnet Vukugodsets Fosnes
sag.
Men Muller satt ikke sikkert på godset, han hadde ikke odelsretten til
Vukugodset. Denne måtte han kjøpe av den siste vi nu møter av Hagen
ætten, Åge R. Hagen, som i 1810 på sin datters vegne selger den for
30000 rdl.
Muller bodde de første 3 år på Vinje i Mosvik, men etter salget av
dette gods i 1810 kjøpte han av kaptein Søren Holst, Maritvold og
bosatte seg på gården, som altså igjen for en tid blir hovedsæte, og nu
for det samlede Verdalsgods. Gården ble forøvrig aldri regnet å gå inn i
godset. - Den eneste endring i eiendomsforholdene ellers i hans tid var at
han kjøpte Bjørstad øvre, Bjørstad v. ble i oppsitternes eie inntil 1856,
da Jenssen kjøpte den til godset. - Midtgrunnan v. som Muller i 1807
hadde kjøpt av oppsitterne, solgte han igjen i 1810 til kaptein Holst, et
makeskifte med Maritvold. Den kom først i 1833 tilbake til godset da
Jenssen kjøpte den.
Noe som helst arkiv vedrørende Verdalsgodset fra Mullers tid finnes ikke,
og det har ikke vært mulig å oppspore noen forbindelse mellom ham og
de andre Miillerslektene i Innherred på den tid. Det fasteste man har å
holde seg til er slutten på det hele, da Mullers bo etter hans død viste seg
å være insolvent. Noen innberetning fra skifteretten, hvor Mullers venn,
sorenskriver Lars Lie var formann, har ikke vært å finne, ingen
dokumenter kan fremlegges om årsaken til miséren. Forklaringen på
hvorfor det måtte gå slik ligger imidlertid opp i dagen, vi kan bare holde
oss til professor Keilhaus vurdering ved følgende plukk av «Det Norske
folks liv og historie»: «Den kolossale omsetning førte til at trelast
handlerne anla store og kostbare sagbruk og kjøpte skogeiendommer i
stor stil (under høykonjunkturen 1787-1807). Derved bandt de kapitaler
som i den følgende nedgangstid blev umulig å løse».
Mullers kjøp av godsene i 1807 skjedde da konjunkturene var på
topp, og man merker seg at det var trelasthandlerne i Trondhjem,
Tonnings enke, ved svigersønn Meincke og H. Finne som var selgere,
firmaer som ved sine utenlandske forbindelser sikkert har hatt bedre
betingelser for å bedømme kommende konjunkturer enn Muller som

----
513 SS-A
----
satt inne på det avsidesliggende Vinje i Mosvika. - Og så bar det
nedover, ja, helt til bunns. I 1808 stanset trelasteksporten helt,
brukseierne «fikk ikke solgt sine produkter, de fikk ikke lån på sine
lagre». - «I Trondheim var det utover høsten 1809 voldsom gjæring». -
Så gav England fra høsten 1809 lisenser for å få trematerialer, det kom
igang en febrilsk eksport, men den ble kortvarig, kan bare regnes i
måneder. Trelastprisene falt videre, England tok mere og mere trelast
fra Canada og forhøyet trelast tollen voldsomt. - Formelt var Norge
stadig i krig med England, men i årene 1810-12 gikk farten omtrent som
i fredens dager. Men til hvilke priser? Så gjorde engelskmennene igjen
fra 1812 vanskeligheter med lisensene. Det ble dog, især fra Trondhjem,
utført adskillig trelast. Det var imidlertid ikke bare på den ytre front at
trelasthandlerne måtte kjempe, utførselen var belagt med så høye
tollsatser, at f.eks. i 1818 utgjorde eksporttollen på trelast en tredjedel
av statsinntektene. «Tiden fra 1815 utover er den store krisetid i den
norske trelasthandels historie.» (Keilhau)
Vi stanser foreløpig med å betrakte trelasthandelens utvikling. At den
direkte virket tilbake på brukseierne, hvor disse ikke seiv var
eksportører, er klart. Muller var neppe eksportør seiv, trelasthandlerne i
Trodhjem avtok nok hans last. Og han har sikkert hatt en kamp uten
nevneverdig stans hele den 10-års periode han drev Verdalsgodset. I alt
skulle han forrente og avdra en investering på 136000 rdl fra 1807-10 og
fremover. Hans hustru døde i 1812 og han fikk sitte i uskiftet bo. Seiv
døde han i 1817 og boet kom under skifterettens behandling. Der ble
holdt takst på boets eiendommer sommeren 1818 og den samlede takst
på godset var 74900 spd. Hvis man kunne sammenligne denne takst med
det investerte beløp 136000 rdl ville det gi et begrep om verdinedgangen,
men når man er oppmerksom på at vi befinner oss i «pengeforvirringens
tid», kan man likegodt la videre refleksjoner ligge. - Men taksten holdt
ikke. Maritvold var solgt ved auksjon allerede 1818 for 8336 rdl. Godset
ble satt til auksjon og ved fjerde gangs auksjon ble høyeste bud 28749
spdl, og herved var boets insolvens konstatert, idet dets aktiva ble 53906
spdl og underskuddet 19677 spdl. Forklaringen ligger for en del i at alle
godsets 7 sagbruk fantes å være i mere eller mindre falleferdig stand, de
vanskelige tider hadde ikke gitt anledning til vedlikehold, seiv Dillan
sag, som var ny gjenoppført av Muller, vistnok i 1810, ble erklært å
være i «måtelig forfatning». En detalj skal noteres: Ulvilla sagbruk er
nu utgått av eiendomsfortegnelsen, det dukker ikke opp igjen. Med en
kort stans før 1700 hadde det vært i drift siden 1657.
Perioden Meincke 1819 -1832
Den som fikk tilslaget ved siste auksjon over Verdalsgodset var
Hilmar Meincke, 3. generasjon av denne flensburgerslekt i Trondhjem,

----
514 SS-A
----
grosserer i byen. Han var ikke ukjent med Verdalsgodset, idet han som
svigersønn av Tonning, gift med dennes eneste datter og enearving,
Anna Marie, hadde fraTonnings død i 1804 hjulpet sin svigermor med
bestyrelsen av hennes eiendommer og salget til Miiller i 1807. - Familien
hadde i 1819 en pantobligasjon i Verdalsgodset opprinnelig på 34000
rdl, nedbetalt til 17000 spdl, men så med renter steget til 26400 spdl. Det
ble bare et par tusen Meincke måtte utrede i kontanter. - Sammen med
sin yngre bror Just drev han fra 1819 - da faren Heinrich Meincke trakk
seg tilbake fra forretningene - firmaet Meincke & Sønner & Co. Firmaet
var et av de større handelshus i Trondhjem, import og eksport av for
skjellige slags, også trelast, om det nok ikke var av de største trelast
eksportører. Av større trelasteksportører var der ved slutten av 1820-
årene kun to igjen i Trondhjem, H. Finne og Gram.
Hilmar Meincke var iallfall formelt eneeier av Verdalsgodset, men
driften har nok vært administrert av firmaet, iallfall eksporten. Vi har
den samme status som i Tonningtiden, skogeiendommene, sagbrukene
og eksporten på samme hand. «Skove og saugbrug som ikke bør skilles
ad, fordi de laaner hinanden gjensidig styrke.» (Carsten Anker 1823)
Hva Meincke kunne få ut av skoggodset avhang i første rekke av
skogenes tilstand. Under den intense drift i årene 1797 til 1807 var
skogene i det meste av Norge sterkt beskattet, Trøndelag i sin alminne
lighet og Verdalen spesielt dannet ingen unntagelse. Kraft beskriver
stillingen slik: «Værdalens prestegjæld har forhen havt gode skove, især
i det vidløftige Vuku sogn, men de ere i en lang rekke af aar fortsat
hugst haardt medtagne. De to andre sogn ere næsten ganske skovbare.
Seiv i almindingene - 7 i tallet - er tømmeret for det meste borthugget
uden der hvor adkomsten til samme er vanskelig.»
Man må altså anta at den tømmermasse Meincke kunne drive ut av
skogen var temmelig begrenset.
Hadde nu Meincke noen særlig grunn til å drive intenst? Der finnes
ingen kilder til bedømmelse av hvordan han har drevet, men en alminne
lig orientering og betingelsene for trelasteksport på hans tid kan gi et
begrep om hvordan det må ha artet seg. - Under perioden Miiller er
omtalt de vanskeligheter, ja, nesten uavbrutt krise som var inntrådt for
den norske trelasteksport fra 1807 og som i 1819, da Meincke overtok
godset, øvet sitt trykk med full styrke. Trelasthandelen var den hårdest
rammede av landets eksportnæringer, og den helt overveldende årsak var
den engelske trelasttoll, instituert fra 1808-09 for å stimulere importen
fra Canada. Tollen ble forhøyet flere ganger og steg i løpet av et par år
til en slik høyde at den virket nesten lammende på den norske trelast
eksport, som helt overveiende dengang hadde England som marked.
Den lå med et så sterkt press på næringen, at da storbrannen på de
uassurerte trelasttomter i Christiania i 1819 støtte til, ble resultatet

----
515 SS-A
----
falitter over nesten hele linjen av trelasteksportører, alle kjente firmaer
falt i grus, etterfulgt av en rekke konkurser i samme næring over hele
Østlandet. Og som nevnt foran, hadde eksportørene å stri også med den
norske eksporttoll.
Slik var forholdene stort sett i Norge da Meincke overtok Verdals
godset i 1819. Men i Trøndelag ser det ut til å være forholdsvis bedre.
Engelskmannen, trelasteksperten Georg Norman, som besøkte Norge
det år, sier at tilstanden i Trondhjem var meget bedre enn sydpå og
anfører som en av grunnene at de trondhjemske kjøpmenn forsto sin
forretning bedre enn de østlandske. - En slik attest måtte det være
hyggelig for standen å innkassere, men vi bør søke å finne et mere
rasjonelt grunnlag for de bedre tilstander. - Og det må vel ansees som en
kjennsgjerning at årsaken for en vesentlig del lå i det forhold at den
trønderske trelast ikke gikk til Storbritannia, men til Irland. Det hadde
den gjort mange år og båndene med Irland var blitt sterke, forbindels
ene intime. Tonnings kompanjong Owesen f.eks. var gift med en
irlenderinne og kalte sitt landsted Ballyshannon etter fruens fødested
(senere omdøpt til Loviselyst, ved Leangen st.) - Da f.eks. i 1807 154
trelastskuter ble utklarert fra Trondhjem gikk de 147 til Irland og bare 5
til England. Og når forholdene hadde utviklet seg slik, hadde det to
dypere årsaker, den ene at de trønderske bord og planker var regnet å
være av ringere kvalitet enn trelasten fra Østlandet, de engelske trelast
importører ville ikke ha dem, men lot dem gå hus forbi til Irland,
bordene var for korte og smale, men gode nok for irlenderne som ikke
hadde råd til å være så kresne. - Den annen årsak var at Irland hadde
andre, greiere tollsatser enn England, tollen var fastsatt etter mere
gradert skala så vi var her mindre ugunstig stillet. De eneste byer som i
årene 1815-22 sendte trelast til Irland var Trondhjem og Kristian
sund. Eksporten fra Trondhjem kunne i disse årene 1815-50 dreie seg
om vel 4000 lester jevnt over. Men det var ikke mere enn 1/3 av hva den
hadde vært før 1807. - For vurderingen av driften ved Verdalsgodset har
man bare det her skisserte grunnlag, ingen konkrete oppgåver. Med den
uthuggede tilstand skogene var i, og med de begrensede avsetnings
muligheter som forelå, må man anta at driften ikke kan ha vært sterk.
A dømme fra et par svakt antydede trekk hos Meincke vil man tro at
han var en rimelig mann overfor sine leilendinger. Når han var i
Verdalen, deltok han i bøndenes kalaser enda han var en stor patron og
både etter billedet og andre forhold og dømme tilhørte de øverste lag av
handelspatrisiatet i Trondhjem. - Men han lot ikke sakene drive, meldte
leilendingene for ulovlig hugst når slikt fant sted. - I festesedlene til
leilendingene var som før inntatt bl.a.: «Skovhugst, kjørsel og arbeide
og hvad andet fornødent eragtes til mit brugs drift skal paa forlangende
præsteres af forpakteren imod den almindelig gjeldende betaling.»
Bind VI A —33

----
516 SS-A
----
Meincke innfører delvis forpaktningsformen istedet for den tidligere
bygselsform, til en viss grad tilstramming av forholdet.
Meinckes fullmektig i Verdalen var inntil 1827 dyrlegen Haldo Dahl,
derefter løytnant Halck. Den siste undertegner seg etter Meinckes død i
1830 på fru Meinckes vegne som «bestyrer af det Værdalske Jorde
gods.» Han blir forresten senere - under «justitssagen mod Nicolai
Jenssen» - betegnet som den som innførte «skogtyverierne» for al
menningsskogene, det vil antagelig si så gjennom fingrene med eller
kanskje tilskyndet bøndene til hugst i almenningene for salg til
Meinckes sagbruk.
Det har formentlig vært i Meinckes tid at Inns eller Sul ålmenning ble
erkjent å tilligge godset. Musum oppgir at Meincke kjøpte den, men det
må betviles om dette er et adekvat uttrykk for hva som fant sted. Pante
bøkene inneholder intet derom, det eneste som har vært å finne er etter
panteregistret at departementet for det indre i en skrivelse av 17.4.1863
uttaler seg om Jenssens besittelsesrett til ålmenningen, hvilket må ha
vært positivt for Jenssen, idet han året etter selger ålmenningen til
staten. Innsalmenningen har altså en 40 års tid inngått i godset. - Ellers
er de eneste forandringene i godsets sammensetning i Meinckes tid at
han i 1828 kjøpte den ene Markengård på auksjon etter Ole Hagen Rust,
den andre hadde han fra før, og i 1826 kjøpte han Tosteigan, i 1821
Overholmen mellem.
Når Meincke oppholdt seg i Verdalen, var Ner-Holmen hans residens,
Maritvold var jo ved auksjonssalget i 1818 frasolgt. Han utså seg Ner-
Holmen til å bli godsets hovedgård og gjorde i 1828 en avtale med lei
lendingen Christofer Nerholm om at denne skulle opplate Ner-Holmen
til Meinckes disposisjon mot å få feste på Sør-Stene. Men lengre kom
det ikke i Meinckes tid.
Hilmar Meincke døde i 1830 på sin herregard Lade ved Trondhjem.
Året i forveien var firmaet Meincke & Sønner blitt oppløst og dets
forretningsforbindelser overtatt av C. L. Schreiner og J. C. Wildhagen.
Stillingen for trelasthandelen var ved dette tidspunkt «så mørk som den
neppe noensinde tidligere hadde vært» (O. Kristiansen). Etter Trond
hjemsrepresentanten, trelastgrosserer J. S. Grams uttalelser i stortinget
1830 hadde «seiv de forhen viktigste sagbrug ingen værd mere», og at
«endog de der ligge den mektige hovedstad nærmest nu ikke betales med
hvad et aars afgift før beløp til», og videre: «Landets største skoveien
domme nu ofte betales blot med et aars rente av hvad de for kort tid
siden har kostet.»
Hvordan skulle enken Anne Marie Meincke til Lade nu ta situa
sjonen. Hun satt godt i det og behøvde ikke å forhaste seg, men følte seg
antagelig ikke kapabel til å styre med godset, barnløs var hun og hadde

----
517 SS-A
----
ikke, som sin mor, en svigersønn i bransjen til støtte. Etter et par års tid
solgte hun godset til grosserer Nicolai Jenssen for 32000 spdl.
Hilmar Meincke.
Eierav Verdalsgodset 1819-1832.
Nicolai Jenssen.
Eierav Verdalsgodset 1832-1867.
Perioden Nicolai Jenssen 1832 -1867
Innledningsvis er ved salget av godset i 1832 uttalt at det da kom i
godseier Nicolai Jenssens faste hand. Og det uttrykk kan man stå ved. -
Kjøpet fant sted under en periode da familien Jenssen, dens 2. genera
sjon i Norge, la under seg store eiendommer, hvorav man må betegne
Verdalsgodset som den største.
Om slekten Jenssen i Trondhjem skal i korthet noteres følgende data:
Stamfaren for den, sønderjyden Matz Jenssen, f. i Tønder 1760, var av
opprinnelig yrke skipper og kargadør, hadde i mange år seilt på Trond
hjem og må ha vært godt kjent med forholdene der da han omkring
1790 bosatte seg i byen og etablerte stasjonær forretningsdrift med
borgerskap der, først under betegnelsen kjøpmann, - fra 1809 grosserer,
Av sønner hadde han 4, den eldste var vår Jens Nicolai Jenssen, f. 1792'
Som 15-åring ble han sendt til England, gjennomgikk den 2-årige
handelsskole Green Row Academy i Cumberland. Hjemkommen ble

 

----
518 SS-A
----
han knyttet til farens forretningshus, hvor også den yngre bror Hans
Peter trådte inn. Da Matz Jenssen døde i 1813, fortsatte hans enke Anna
Dorenfelt firmaet «i fellesskab med mine tvende sønner Nicolai Jenssen
og Hans Peter Jenssen.» Av de to yngre sønner, Anton og cand. teol.
Laurits, kjøpte Anton i 1820 Vinje gods i Mosvika, og Laurits kjøpte i
1836 Ranheim.
Fellesskapet mellom fru Anna Jenssen og sønnene varte til 1836, da
Nicolai ble utløst som kompanjong. Han hadde allerede da i 1832 for
egen regning kjøpt Verdalsgodset av fru Anna Marie Meincke.
Ved utløsningen overtok han firmaets eiendommer Mostadmarken
jernverk med jord- og skogeiendommer med tilhørende skipningsplass
for trelast og malm i Hommelvika.
Med Nicolai Jenssens inntreden i rekken av Verdalsgodsets eiere for
en tid av 35 år stiger en sterk personlighet frem for oss. Kunnskapsrik,
kultivert og dyktig forretningsmann som han var, ble han under sitt
livsløp betrodd viktige stillingen hovedbokholder og senere bankdirek
tør i Norges Bank, stortingsmann fra Trondhjem og Levanger 1833, -
36 ( _37, .42, -45 og -54. Nordre Trondhjems Amtstidende 8.8.1850:
«Fra Trondhjem er N. Jenssen selvskreven.» - Av kong Oscar I tilbudt
en statsrådstilling som han dog ikke mottok og var av det første kull
som ble utnevnt til ridder av St. Olafs orden. Viseordfører og ordfører i
Trondhjem i flere valgperioder. Som stortingsmann ble han betegnet
som «ved enhver leilighed den praktiske liberalismes ivrigste
forfægter», og «arbeidet for de anskuelser som vandt principiel seier i
1830 og 1840-årenes næringsliv.» Han ble i 1821 gift med Bernhardine
Elster.
For kjøpet av Verdalsgodset henvises til avskriften av skjøtet under kil
der. Hva spesielt sagbrukene angår er de nevnt i et antall av 10 iberegnet det
sagbruk Skrove og Hjellan kunne komme med i fortegnelsen, savner for
klaring. - Av de resterende 7 ble Levring og Langdal forholdsvis tidlig
nedlagt, og Nedre Grundfoss, som i 1850-årene sto for ombygging, ble
ikke gjenoppført, men fossen ble i 1861 utbygget for en større mølle.
De forandringer i godsets sammensetning som fant sted i Jenssens tid
var følgende: I 1833 kjøper Jenssen Midtgrunnan v. av oppsitterne, men
selger den igjen i 1844, - og i 1842 selger han Sætran til brukerne.
Bjørstad v. kjøper han av brukerne i 1856 og Nonset i 1845 av Vuku
kirke. Så kjøper Jenssen i 1845 Storstad ø. og m. og Sundbyenget, i
1854 Volden og Storstad v. - Og til slutt kjøper Jenssen i 1860-61 Nordre
Færens Ålmenning av Selbo Kobberverk, eier av Merakergodset, og
grensen mellom dette og «Værdalsfæren», som lange tider hadde vært
uryddige ble bragt i orden ved den anledning.
Det eneste salg av betydning fra godset var salget av Inns ålmenning,

----
519 SS-A
----
en eiendom hvor besittelsesretten ble bestridt av kommisjonen i 1861.
Den var i det tingleste skjote av 1832 fra fru Meincke oppregnet som en
av godsets eiendommer. Jenssen hadde betalt skatt av den alle årene,
den fantes ikke i fortegnelsen av 1842 over statens eiendommer og der
legges frem en forretning av 1764, hvoretter den daværende foged.
Arnet hadde fastslått at skogen i Sul, navnlig i traktaten omkring Inns
vatnet tilhørte godset. Staten måtte i 1863 erkjenne Jenssens eiendoms
rett, og han solgte den til staten i 1864.
Kjøpesummen for godset, 32000 spdl. ble avgjort slik at Jenssen
enkekassens 1. pr. panteobligasjon på 20000 spdl. og utstedte en 2. pr.
panteobligasjon til fru Meincke for restbeløpet, 12000 spdl.
Den siste ble innfridd 1837, den første 1854 og erstattet med et 1. pr.
pantelån i Trondhjems Sparebank.
Da Jenssen overtok Verdalsgodset i 1832, var konjunkturene for tre
last like trykkende som de hadde vært i over 20 år. Men fra 1833
begynte det å lysne så smått. Det var Frankrike som denne gang ga tre
lasthandelen liv, og franskmennene var ikke så fordringsfulle med
hensyn til trelastens kvalitet som engelskmennene, den trønderske
trelast kunne få avsetning der. Men demringen ble langvarig. Det var
først fra 1842 at det ble lysere, og en varig oppgang såtte inn. Om disse år
skriver Jenssen i 1865: «Det var saamenn værre for 20-30 aar siden da
paa grund af total mangel paa afsetning saa godt som intet skovbrug
kunde drives.» Året 1842 markerer et vendepunkt. Den norske trelast
handel vant tilbake sine gamle markeder, engelskmennene erkjente
åpent gjennom Sir Robert Peels munn i parlamentet: «Sannheten er at
vi holder på å gjøre en stor urett god igjen» - det gjaldt forslaget om
nedsettelse av trelasttollen.
Trelasthandelens videre alminnelige utvikling skal ikke følges videre.
Det er klart at forholdene med den influerte på driften av Verdals
godsets skoger og sagbruk. Konkrete oppgåver foreligger bare
sparsomt, men synes å gi et bilde av svak drift de første 10 år fra over
tagelsen, vi kan anta ca. 4000 stokker pr. år. Så steg driften fra vende
punktåret 1842 og lå en årrekke på gjennomsnittlig 14000 stokker,
iallfall en ti-års tid fremover, 4000 kubikkmeter pr. år (Moen). Om året
1845 sier amtmannen at «skovdriften foregaar med lige om ikke større
kraft end foregaaende aar.» - Om 5-året 1846-50 uttales at skogdriften
er i avtagende, eksporten mindre lønnende. Om 5-året 1851-55 uttales at
«skoven paa grund af de høie priser for al slags trælast ere temmelig
medtagne», om 5-året 1856-60 høyere priser pa trelast med derav
følgende «overdreven og hensynsløs» skoghugst.
Vi har all grunn til å tro at N. Jenssen, som man kan betegne som en
skogentusiast, ikke drev hensynsløs hugst. En forstmessig bedømmelse

----
520 SS-A
----
vil sikkert vurdere en drift på 4000 kubikkmeter årlig som forsvarlig fra
de områder som dengang var drivverdige. Men som sagt, man savner
konkrete oppgåver for årene 1852-62. For 1863 viser bruksfullmektigens
oppgåver 46000 stokker, et tall som Jenssen betviler, - «der må være feil
etsteds». For årene 1864-66 er oppgåvene 17300, 17800 og 26500
stokker. - Ved utstedelsen av sine direktiver for hugsten viser Jenssen
seg å ha vært tilbakeholdende og det gjør seg selvsagt mest gjeldende
når trelastprisene er lave. Storstormen over Trøndelag i 1837 ødela også
i Verdalen store verdier, foruten ødeleggelsen ved stormfallene fikk
man over store strekninger en rotløyse som igjen førte til skogtørring,
en foreteelse som i mange år gav bekymringer og ikke var helt over
vunnet før omkring 1865. Moen skriver forøvrig herom: «Dog virket
skogtørken efter storstormen i 1837 (til omkring 1850) på store strek
ninger som foryngelsesfelter.»
Jenssens tilbakeholdenhet med hensyn til hugst gikk i arv til hans
etterfølgere, det var han som skapte den tradisjon at skogen skulle
spares mest mulig. Fra 1864 ville han «fremtidig aldeles forbyde gjete
hold.» - Rensningsarbeider i fløtningselvene kan ikke sees omtalt og må
i tilfelle antas å ha foregått i bare sparsom utstrekning. Av andre
arbeider i vassdragene denne periode må nevnes byggingen av fløtnings
dammen ved Innsvatnets utløp i 1857.
Som nevnt foran hadde Jenssen til foredling av tømmeret 5 effektive
sagbruk, Fossneset, Vangstad, Nerholmen, Dillan og Grundfoss
nedre. Den sistnevnte falt bort fra 1858. Av de øvrige 4 sees Dillan å
være ombygget til flerbladig sag i 1854. Den hadde bom felles med
Nerholmsagen. Av disse 4 sagene var Fossneset den største, deretter
Dillan, begge flerbladede, så Nerholmen og tilslutt Vangstad. lallfall
ved Dillan og Fossneset var det cirkelsager foruten oppgangssagene,
som hadde alminnelige sagblader og «silkesagblader.» I årene 1861-65
var den gjennomsnittlige produksjon ved sagbrukene:
Ca. 1800tylvterplanker
« 2200 tylvter bord
« 150 tylvter bjelker
Transporten fra sagbrukene Fossneset, Dillan og Nerholmen til
stapelplassen ved Verdalsøra var fløtning i flater, ikke en eneste gang
kan kjøring sees omtalt. Trelasten gikk hovedsakelig til eksport fra
Jenssens trelasttomter i Ila.
Om Jenssen enn var en krevende arbeidsherre var han full av bekym
ring for sine leilendingers utkomme når det ble lite hugst, men noe ble
alltid hugget seiv om det bragte tap. - «I disse Folks Betragtning var
Jenssen deres Øvrighed, deres Amtmand i alle maader, og i de naive
Folks Tanker var der aldrig kommen nogen høiere Øvrighed end han.»
(Avd. Dunker i Høiesteret).

----
521 SS-A
----
Holmen eller Nerholmen. Det var på Meinckes tid at Nerholmen ble
brukssentret for Verdalsgodset. Men det var Nicolai Jenssen som lot
bygge hovedbygningen som vises på dette bildet. Dette skjedde i 1844-
45. Stilen karakteriseres som tillempet sydtysk.
Men Jenssens øyesten ble Nerholmen eller Holmen som den nu ble
kalt. Som nevnt hadde Meincke forberedt etableringen av brukssenteret
på Holmen. I årene 1844-45 ble gardens hovedbygning etter tegning og
arbeidsledelse av en tysk arkitekt Meinhardt, som via praksis hos slotts
arkitekten i St. Petersburg hadde slått seg ned i Trondhjem. Huset ble
bygget i en stil som den dag i dag må vinne anerkjennelse ved sine gode
proporsjoner og den vellykkede plassering i terrenget. Stilen er ikke
trøndersk, men kan karakteriseres som en taktfull tillemping av sydtysk
stil. Den virker ikke fremmedartet. Men iallfall i N. Jenssens tid ble fest
salen ikke skueplassen for så mange ball som den kunne gi anledning til.
Også på forbedring av gardens jordvei ble der lagt meget arbeide og
store omkostninger, den ble av mange sakkyndige ansett å være et
mønsterbruk, men onde tunger - som der fantes mange av også i
Verdalen - sa at hvis man ville lære hvordan et gardsbruk ikke skulle
drives, måtte man se på Holmen. Del er ikke stedet her å komme
nærmere inn på gårdsdriften. Den ga i beste tilfelle i regnskapet, et års
underskudd i første halvdel av 1860-tallet skyldtes tilfeldige sammen
støtende omstendigheter. (Se imidlertid Liv og virksomhet ved Værdals
godset.) I årene 1854-56 holdt Jenssen egen agronomutdannet mann for


----
522 SS-A
----
gården, Nissen. I de første årene etter ombyggingen var Jenssen mest i
kortere perioder, familien i lengere perioder på Holmen hver sommer, i
første halvdel av 1860-tallet var han der størstedelen av sommeren,
senere bare på kortere opphold.
N. Jenssens nærmeste medarbeidere var hans 2 sønner, Christian og
Laurits Nicolai og hans svigersønn Anton Getz, gift med datteren Anna.
Mellom Jenssen og hans eldste sønn Christian var forholdet alltid meget
godt.
Sønnens elskelige innadvendte natur ble tidlig bøyet under farens
sterke vilje, og han beholdt denne stilling hele sitt liv. - Den annen sønn,
Laurits Nicolai, var utrustet med samme selvfølelse som faren og hadde
vanskeligere for å underordne seg ham. Utdannet ved den «Polytech
niske Anstalt i Berlin», hvor han etter et brev fra ham skulle bli
«bygmester eller hvad pokker der er.» Han hadde en etter forholdene
solid teknisk utdannelse, og han fikk bl.a. bestyrelsen av firmaets jern
verk i Mostadmarka. Hans deltagelse i styrelsen av Verdalsgodset var
av konsultativ natur ved bygging av dammer, sagbruk 0.1, Han kunne
være uenig med sin meget selvbestemmende far og var ikke redd for å si
fra - fra sitt ensomme bosted på Mostadverket. Hans vitalitet og virke
trang fikk ikke anledning til å utfolde seg. Overfor broren, bufferen
Christian, beklager han seg: «Man føres dog ei i ledebaand alle sine
dage», «aarligen spildes mange penge ved den nuværende drifts
maade..» - Faren på sin side taler i 1863 i litt spydig spøkefullhet om
«smeden fra Mostadmarken», senere i mere alvorlige ordelag, men de
tilhører familiekrøniken.
Jenssens bruksfullmektige var: 1832-39 Johan Dahl
1839-48 Høiseth
1848-61 P.O. Dahl, bror av Joh. Dahl
1861- Gerhard Dahl, übeslektet med
de to tidligere Dahl-er
I perioden Nicolai Jenssen fremtrer en begivenhet som trenger alt
annet i denne perioden i bakgrunnen: «Justitssagen mod Nicolai
Jenssen.» - Den influerte visstnok ikke videre på eiendoms- eller drifts
forholdene, men den opptok sinnene sterkt i flere år, ikke bare sinnene
hos eierne og folk i Verdalen, men også i Trondhjem og Trøndelag
forøvrig og utover det hele land. Den store sensasjon var at en av
landets mest fremtredende borgere var anklaget for tyveri, «skov
tyveri.» Der var først oppnevnt en egen kommisjon til både å undersøke
og dømme i alle almenningssaker, og videre ble denne saken innanket
for høyesterett.
Hele saken, som endte med Nicolai Jenssens fulle frifinnelse, er
behandlet i et eget skrift, redigert av Jenssens forsvarer, den kjente

----
523 SS-A
----
advokat Bernhard Dunker. Det vil være på sin plass her å gi et utdrag av
den.
Av Dunkers intimasjon hitsettes: «Justitssagen mod Nicolai Jenssen,
der.blev paadømt i høiesteret den 26. mai 1865 efter at have været for
handlet i retten i 4 uger, er fra flere sider betragtet den merkeligste sag
der efterat vore politiske forholde kunde siges endeligen ordnede, har
været behandlet ved vore domstole. - Ved den paa-ankede Commisjons
dom, avsagt i 1863, var en av landets mest anseede mænd, for anstiftelse
av tyveri samt anden delagtighed i denne forbrydelse under 16 forskjell
ige poster, dømt til 30 dagers fængsel på vand og brød. Og dog var
denne mand aldeles uskyldig
Her havde ved et besynderligt og til all lykke yderst skjeldent sammen
træf av de mest uligeartede aarsager uskyldigheden alt det mod sig som
har magt i vor retspleie og i vort land. Av interesse for landets vel
oppstod harme over vore skoves ødeleggelse og denne harme vendtes
ved vedkommendes übehendighed og uforstand mod Nicolai Jenssen.
Privat fiendskap og politisk hevnlyst bemektigede sig tændstoffet, for
pestede opinionen..... Dertil kom at forskjellige omstendigheder var
skikkede til at vildlede ikke alene den overfladiske oppfatning hos
almenheden, men ogsaa den mistenksomme skepticisme hos routinerede
dommere
Jenssens skovforvalter, der havde forestaat skovdriften i Værdals
godsets betydelige skove og derhos indkjøbet af last fra fremmede
skove, havde af letsindighed, og fordi handelen bragte ham fordele,
jevnlig for Jenssens regning kjøbt tømmer, der ulovlig var hugget i
statens skove, i hvilke almuen have ret til at hugge til husbrug, men ikke
til salg, og for at frelse sig havde han søgt at skyde skylden paa sin herre.
Faren var bleven i høy grad forøget derved, at der allerede var faldet
et slags præjudikat mod Jenssen i en justitssag mod hans forvalter og
nogle av hans leilendinger, i hvilken sag der av høiesteret i 1861 var
aysagt en dom som neppe vilde være falden dersom hin sag ligesom den
påfølgende mod Jenssen seiv havde kunnet avvente roligere tider, idet
høiesteret havde underkjendt de underordnede retters domme og fældet
forvalteren for anstiftelse av tyveri i en skov, som nu er bevist at være
Jenssens egen eiendom og kun for videre tiltale og mod at betale sagens
omkostninger havde frifunnet huggerne, der i virkeligheden stod aldeles
udenfor det criminelle saavelsom eiendomsspørsmålet, da de havde
foretaget hugsten efter forvalterens befaling »
Såvidt advokat Dunker foreløpig. - Til forklaring av hvordan denne
sak kunne bre seg slik utover skal anføres at almenheten lenge hadde
vært oppskaket over skogenes ødeleggelse ved forskjellige autoriteters
uttalelser, således forstmester Barths innberetning av 1857, lensmann i

----
524 SS-A
----
Verdal, Ryghs innberetninger av 1858 og 1861, foged Schives uttalelser
av 1858 og forstmester Asbjørnsens innberetning av 1860.
Hvordan forholdene var blitt så ille - dog neppe i den grad man føre
stilte seg - finner sin forklaring i statens eget usikre styre av almenning
ene i mange år, ved således f.eks. ved amtmannen å utstede hugst
bevillinger i noen år etter 1849, de par første år i stor utstrekning,
hugster hvor kontrollen med de hugne kvanta nok hadde vært særlig
slapp. Først etteråt der i siste havldel av 50-årene var ansatt forstmester
og almenningsstyrelser var organisert, ble der satt i verk egentlig
kontroll.
Et resultat av denne kontroll var at almenningsstyret i Verdal i 1859
reiste sak mot flere av Verdalsgodsets leilendinger, hvorunder også
forvalter Dahl ble tiltalt, og det var hans forklaring under denne sak
som ga anledning til at Jenssen også ble ført frem i søkelyset, idet Dahl i
september og oktober 1859 forklarte at han oftere hadde hørt klager
over at brukets leilendinger solgte almenningstømmer til Jenssen, men
Dahl mottok tømmeret først etteråt det var bragt over på Verdalsgodsets
grunn og da uten videre undersøkelser om vedkommendes adkomst,
fordi hans prinsipal hadde sagt ham «at det fik bli leverandørens egen
sak om hugsten var lovlig, samt at han, Jenssen, var utenfor saken når
han kun ga den akkorderte betaling.»
Under et kontinuasjonsforhør et par måneder senere tilbakekaller
Dahl sine forklaringer og søker å gjøre Jenssen uansvarlig for mot
tagelsen av ulovlig almenningstømmer, men under sakens videre gang
går han tilbake til sine første forklaringer og påstår å ha vært påvirket
av Jenssen til å tilbakekalle beskyldningene.
1 årene omkring 1860 fortsatte propagandaen å hisse opp stemningen
mot Nicolai Jenssen og overøvrigheten bøyde seg for opinionen og gikk
til aksjon, idet amtmannen i Nordre Trondhjems amt ved overrett
sagfører Gløersen såtte Nicolai Jenssen under tiltale for anstiftelse av og
deltagelse i ulovligt åvirke i statens almenninger, og saken ble anlagt for
den ved kgl. res. av 6.6.1861 nedsatte kommisjon til undersøkelse av
Verdalens almenninger og pådømmelse av de deri forøvede misligheter.
Til medlemmene av denne kommisjon ble oppnevnt politimester,
senere sorenskriver Gram og byfoged Meidell. Oppnevnelsen av disse
menn ble sterkt kritisert av advokat Dunker som i sitt innlegg for
høyesterett uttaler: «Dog den mest uheldige mangel ved commisjonens
sammensetning er dens fuldkomne mangel på egentlig sagkyndighed.»
Ved kommisjonens dom av 26. mars 1863 ble Jenssen etter kriminal
lovens 19-1, jfr. 5-1 samt 19-6, ilagt 30 dagers fengsel på vann og brød,
erstatning til statskassen med 507 spdl. 52 ski. og saksomkostninger,
hvoriblant salær til kommisjonens medlemmer med 1000 spdl. og til

----
525 SS-A
----
staten 450 spdl. Begge parter innanket saken for høyesterett, fra det
offentliges side kun for de 16 poster hvorfor Jenssen ble felt.
Ved at saken var innanket for høyesterett, fikk den selvfølgelig om
mulig enda større publisitet, og det var åpenbart Morgenbladet som
mest sørget for det. Dets redaktør var den konservative Herman Friele,
som i 1857 hadde avløst den mere liberale Stabell, og Morgenbladet
hadde tatt inn et par artikler som i skarp form siktet Jenssen for de for
brytelser som han ble tiltalt for. Friele var svigersønn av høyesteretts
justitiarius P. Lasson, og advokat Dunker gjorde krav på at justitiarius
Lasson ikke var habil til å delta i sakens behandling, da Morgenbladets
ansvar for artiklene var avhengig av den dom som høyesterett skulle
avsi. Lasson seiv erklærte at han ikke ville vike sete, og dermed ble det.
Sakens behandling i høyesterett begynte den 2. mai 1865 med advokat
Birch som aktor, advokat Dunker som forsvarer. Retten var sammen
satt av følgende dominere: Assessorene Hjelm, Manthey, Hallager,
Løvenskjold, Blich, statssekretær Aall, generalauditør Diricks og
justitiarius Lasson, voterende i nevnte rekkefolge.
Den 16. mai nedla aktor påstand om at kommisjonens dom skjerpes
eller stedfestes, dog således at erstatningen bestemmes til 508 spdl. 45
ski., samt utredning av diverse omkostninger.
Umiddelbart etter den 16. mai begynte forsvareren regjeringsadvokat
Dunker sitt tilsvar som fortsattes hver dag til og med 20. mai.
Det har vanligvis vært karakterisert som en av denne skarpskodde
jurists beste prestasjoner.
Den 26. mai voterte rettens medlemmer etter loddtrekning i den foran
oppgitte orden. Etteråt rettens medlemmer hadde avlevert sine vota ble
med 5 mot 3 avsagt dom overensstemmende med 2. voterende, assessor
Mantheys votum som lød således: «Grasserer Jens Nicolai Jenssen bør
for Justitiens tiltale i denne sag, forsaavidt påanket er, fri at være.
Sagens omkostninger, deriblandt salarium til commissariene,
nuværende sorenskriver Gram og byfoged Meidell tilsammen 1000
spdl udredes af statskassen.»
For høyesterett var saken nu ferdig, men ikke helt ellers. Dunker utga
et par tilleggshefter og kom i prosess med assessor Hjelm. Morgenbladet
fortsatte sine anklager mot Jenssen, som anla injurieprosess mot bladet
og ved bytingsdom i Kristiania 22.2. 1866 ble det avgjort at Jenssen
heller ikke var skyldig etter de poster som ikke var kommet under
Høyesteretts påkjennelse. Det ble Morgenbladets faktor, den stakkels
Elling, som fikk dommen på seg, bot til statskassen og prosessom
kostninger. Redaktør Friele var krøpet i dekning.
I de 4 årene 1861-1865 hadde «Justitssagen» ligget med et utålelig
press, ikke bare på Jenssen seiv, men på hele familien, de kom seg aldri
av det. Jenssen bevarte sin sinnsoverlegenhet, pålegger sin fullmektig

----
526 SS-A
----
Gerhard Dahl å vise humanitet og måtehold overfor leilendingene og er
bekymret for folkene når de i 1865 tjener så lite ved at hugsten inn
skrenkes. Allerede i 1863 hadde han trådt ut av «husets forretninger» og
i 1865 overdratt bestyrelsen av Verdalsgodset til sin sønn Laurits
Nikolai. Men det ser ut til at han ikke kunne få seg til å gi fra seg tøilene
reelt, og der blir intrafamiliær uro. Nicolai Jenssen var blitt en gammel
mann for hvem døden må antas å ha kommet som en befrielse 29. aug.
1867.
Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887
Ved Nicolai Jenssens død gikk Verdalsgodset over i arvingenes eie
under Betegnelsen «Felleseiendommen». Arvingene var hans enke
Bernhardine, f. Elster, 3 sønner og 3 døtre. Fru Jenssen satt som eier av
halvdelen i godset, hver av barna med 1/12. (Mostadmarka gods hadde
Jenssen ved gavebrev av 8.3.1866 overdratt sine barn. L. N. Jenssen
overtok det imidlertid snart som eneeier.) - Ved N. Jenssens død i 1867
kunngjorde enken at mannens død ikke hadde noen innflytelse på
firmaets forretninger som ville bli uforandret fortsatt av dets tilbake
værende innehavere Christian Jenssen og Anton Getz. Den sistnevnte
døde allerede i 1868. - Dette gjaldt handelshuset N. Jenssen & Sønner,
hvorav L. N. Jenssen Mostadmarka ikke hadde vært innehaver, men
under hvilket han hadde bestyrt Mostadmarka verk.
Laurits Nicolay Jenssen.
Medeier i Verdalsgodset 1867-87.
Christian Jenssen.
Medeier i Verdalsgodset 1867-87.

 

----
527 SS-A
----
Hvordan administrasjonen av felleseiet Verdalsgodset var ordnet
formelt føreligger der intet direkte om. Det ser imidlertid ut som om L.
N. Jenssen tok ledelsen av godsets drift, d.v.s. skogsdrift og fored
lingen.
Allerede våren 1867, da Nie. Jenssens helbredstilstand utelukket at
han kunne befatte seg med driften, sees L. N. Jenssen å ha foretatt en
befaring av godset, foretatt opptellinger av tømmer og trelast og
kommer med forslag, anfører bl.a.: «Fader samtykker....» osv. Den
gamle er altså fremdeles den som bestemmer.
Etter hva der føreligger av stoff fra den siste del av denne periode, fra
1881-84, ser det ut som om det er L. N. Jenssen og firmaet N. Jenssen &
Sønner som i samdrektighet har administrert Verdalsgodset. Forholdet
og samarbeidet mellom brødrene var alltid det beste, den urbane
Christian og den impulsive og foretagsomme Laurits Nikolai. Som den
teknisk utdannede og det praktiske livs mann L. N. Jenssen var, måtte
det bli ham som førte innseende med godsets skog- og sagdrift. Det var
mest som salgskontor, «udskibningskontor», firmaet N. Jenssen &
Sønner bidrog til driften. Det var kontoret i Trondhjem som ble
betegnet som godsets hovedkontor. Det var også salgskontor for tre
lasten fra Mostadverket. - I Verdalen fortsatte Gerhard Dahl som
bruksfullmektig med bppel først på Lerhaugen, senere på Verdalsøra -
Han døde i 1880.
Etteråt N. Jenssen hadde kjøpt Bjørstad v., Volden og Storstad i
midten av 1850-årene, var forandringene i godsets sammensetning betyd
ningsløse en lengre periode, vi kan bare notere at Marken s. ble solgt i
1870. - Men i midten av 1880-årene ble det endel forandringer, idet først
Marken n. og Grundfoss mølle ble solgt i 1883, Sundbyenget og Volden
i 1884 og Kulsli s. i 1886. - Av kjøp skal bare noteres Mikvold st. i 1884,
overtatt fra stiger ved Nikkelverket, R. Slipern, ved hans gjeldsforhold
til godset, som nyttiggjorde seg gården til dampsagtomter.
Innen godsets område oppsto to grubeforetagender. Den ene var
Malså svovelkisgrube øverst i Malsådalen, opptatt av H. Finne i 1886
med Malså smeltehytte. Gruben ble drevet i 16 år og det kan ikke sees at
noen av godsets eiere var interessert. Der ble antagelig brukt ved og tre
kull til hytten, endel antagelig fra godsets skoger, men nok også fra
ålmenningen og Ogndalen. Det var et mindre foretagende.
Det andre grubeforetagende, Verdalens Nikkelverk, ble opptatt i 1876
og hadde sine gruber i strøket Dyrhaugen-Byna seter med smeltehytte
ved Skjækerfossen fra 1881. Malmen ble på vinterføre kjørt til hytten,
hvor først svovelen ble brent ut ved vedfyring og deretter smeltet med
koks. Det selskap som med overveiende engelsk kapital til 1880 hadde
drevet Ytterøens gruber, overtok fra 1881 helt driften ved Nikkelverket.

----
528
----


----
529 SS-A
----
Godsets eiere hadde interesse i foretagendet i form av royalty og 1/10 av
aksjene. Det ble nedlagt i 1890-91 etter å ha drevet ut gjennomsnittlig
årlig ca. 1800 tonn malm, svarende til 24 tonn nikkel. Noe nevneverdig
inngrep i skogens masse for å skaffe røstved har det neppe vært tale om.
Arbeidsstokken ved grubene og hytten var tilsammen ca. 60 mann
gjennomsnittlig. Tillagt malmkjørere og malmhester har det nok vært
noe inngrep i Helgådalens arbeidskraft. -
Når nu de yngre krefter, som representert ved L. N. Jenssen i 1861
hadde erklært bl.a. at man «årligen spilder mange penge ved den nu
værende driftsmaade», kom til ledelsen, skulle man vente at de på
klagede driftsmåter ville bli omlagt og utbyttet øket. Der savnes opp
gåver til å bedømme utbyttene, men driftens omlegging kan klarlegges i
hovedtrekk.
Den alminnelige konjunkturutvikling gikk omtrent slik etter en 5-års
inndeling:
1866-70 Ikke gode konjunkturer, hugsten i Jenssens skoger ble noe inn
skrenket, gjennomsnittlig nugget i godsets skoger ca. 1600
tylvter stokker årlig.
1871-75 Sterk stigning i trelastprisene, hugsten i godsets skoger gjenn
omsnittlig 2500 tylvter årlig. Fra året 1875 kan noteres den opp
gave at fremdriftsomkostningene - hugst og kjørsel, men ikke
fløtning - i Verdal var kr. 7,20 pr. tylvt mot kr. 9,20 gjennom
snittlig i Nordre Trondhjems amt.
1876-80 Tilbakeslaget var begynt i 1875. Nedgang i prisene, således var
salgsprisene pr. kubikkfot:
i 1877 60 øre
1878 53 øre
1879 40 øre
Det ble innskrenket drift, men dog gjennomsnittlig fløtet 2860
tylvter i Verdalen, derav helt overveiende tømmer fra Jenssens
skoger. -
Stormene vinteren 1877-78 gjorde stor skade på skogene.
Om brukets utbytte foreligger bare sparsomme oppgåver, for
1877 ble utdelt til felleseiendommens andelshavere kr. 12.000,
for 1878 kr. 60.000.
Nye driftsmåter. Fra ca. 1860 hadde dampsagene skapt en helt ny fase
i trelastindustrien i Norge. Trøndelagen kom etterhånden etter, allerede
i 1863 hadde Nie. Jenssens bror, Hans Peter, eier av Stjørdalsgodset,
bygget Tangen dampsag. Når Verdalsgodsets eiere ikke samtidig gikk til
bygging av dampsag, hadde det antagelig flere årsaker: Godset hadde

----
530
----


----
531 SS-A
----
sine 3-4 heldig beliggende vannsager i motsetning til Stjørdalsgodset
som var mindre heldig stillet i den henseende. - Og de opprevne
tilstander fra 1861 med undersøkelseskommisjon osv. la vel en demper
på foretagsomheten. Men før eller senere måtte det legges om. Og i 1872
ble dampsagen på Ørmelen bygget, de gamle vannsager nedlagt
(Vangstadsagen ble dog holdt i beskjeden drift enda noen år.) Ved disse
hadde i de siste år 50 mann vært beskjeftiget under sagsesongen, hvis
lengde var ca. 4-5 måneder. Produksjonen ved dem var i 1870, siste fulle
driftsår, 4300 tylfter planker og 2500 tylvter bord.
Detaljer for dampsagen til «Værdalsbruget», det navn som nu hadde
fått fast hevd, kjennes ikke. Byggelederen var ingeniør Oscar Steen og
sagbruket sto på høyde med de beste på området.
Tømmeret ble samlet i lense mellom Høgøra og veibroen. - I amt
mannens 5-årsberetning for 1871-75 oppgis at dampsagen beskjeftiget
60 arbeidere i 13 uker. Den ble godsets foredlingsstasjon i 30 år.
Etter at M. P. Moens oppgave var forbruket til skur: Aug. 1872 til og
med 1881 gjennomsnittlig årl. 28.690 stokker tømmer (2400 tylvter),
1881-1888 gjennomsnittlig årl. 34.400 stokker (2865 tylvter).
Ved å sammenligne disse tall med tallene oppgitt foran under 5-års
oppgavene, vil man finne noe uoverensstemmelse, som imidlertid ikke
forstyrrer oversikten.
Bruket på Verdalsøra var i mange år kun sagbruk. Så ble i 1879
spørsmålet reist om anskaffelse av høvelmaskiner. Det ble dog stillet i
bero helt til 1886, da en høvelmaskin ble innstilt og kom igang i løpet av
året.
I 1870-årene ble også transporten av trelasten fra Verdalen til
Trondhjem omlagt noe. Den hadde tidligere foregått med fraktejekter.
Værdalsbruget anskaffet egen trelastfrakter, luggeren «Helgåen» som
overtok en vesentlig del av transporten. - Trelasttomtene i Ila ble nu
også erkjent ikke å tilfredsstille tidens krav. Engang i 1870-årene leiet
firmaet N. Jenssen & Sønner av Jenssen & Co større lagerskur for
«oplaget» i Trondhjem, ved Nidelven, Dokkgaten 8-10. Man tok etter
hånden mere sikte på det innenlandske marked og leverte fra 1886
trelasten mer som høvlet last. Eksporten var for det meste uhøvlet.
I 1860-årene var det generasjonen Nie. Jenssen som ifølge livets lover
kom i motsetningsforhold til den neste generasjon representert ved
Christian og L. N. Jenssen. De samme lover var fremdeles gjeldende da
denne generasjon fikk den alder på seg da nestpåfølgende generasjon
skulle overta spakene. Chr. Jenssen og L. N. Jenssen fikk ingen hel
menneskealder å virke som ledere i godsets, felleseiendommens tjeneste,
20 år ble beskikket dem. De var begge i sin beste alder da de trådte til,
henholdsvis 44 og 37 år, i 1867, og den omlegning de foretok var ganske
sikkert på sin plass. De linjer de hadde stukket ut, ble fulgt en 15 års tid,
Bind VI A —34

----
532
----

 


----
533 SS-A
----
men så ser det ut som om de - konservative herrer som de var - ikke ville,
eller ikke kunne, følge den alminnelige utvikling. L. N. Jenssen som
hadde overtatt hele Mostadmarka gods med tilliggende herligheter,
konsentrerte seg etterhånden om disse, Chr. Jenssens sønner hadde ikke
anlegg og interesser som måtte være forutsetningen for å overta ledelsen
av godset, Nie. Jenssens 3. sønn, Georg, sakfører på Levanger, kom
ikke på tale. Det ble den gren som skjøt ut fra hovedstammen Nie.
Jenssen i hans datter Anna, gift med Anton Getz, som skulle overta
ledelsen ved sønnene Johan og Bernhard. Det ble den yngste av disse,
Johan, som først trådte til. Johan Getz (f. 1856, d. 1905) var utdannet
som «skogingeniør», ble ansatt som «forstbetjent» ved bruket i mars
1877 og gikk straks igang med en systematisk befaring av godsets skoger
og eiendommer forøvrig, med etterfølgende forslag til arbeider til for
bedring av driftsforholdene. De første årene var hans arbeide nokså
detaljert ledet av L. N. Jenssen, forøvrig - såvidt man kan bedømme -
under det beste gjensidige tillitsforhold.
Det var i de årene L. N. Jenssen enda ruvet godt overalt hvor han
opptrådte. - Fra omkring 1881 var L. N. Jenssens status disponent, med
Joh. Getz som bruksbestyrer. Som sådan stod Joh. Getz til 1891, da han
ble ansatt som administrerende direktør, i hvilken stilling han stod til sin
død i 1905.
Det var imidlertid ikke under lette forhold brukets ledelse arbeidet.
Trelastprisene holdt seg lave langt ut i 1880-årene, men det ble dog i 5-
året 1881-85 gjennomsnittlig nedfløtet ca. 3000 tylvter årlig til «udskib
ningslast.»
Det ville være på sin plass å bruke sterke uttrykk om Johan Getz's
evner og arbeidskraft, og alt han evnet kastet han av i godsets krav.
Bedriftens produktive virksomheter ble ledet av ham fra 1881 fra sag
brukets brukskontor på Verdalsøra som inntil 1889 var et underbruk
av «hovedkontoret» i Trondhjem.
Etteråt Joh. Getz i 1881 var tiltrådt som bruksbestyrer, kom han etter
hånden i opposisjon til hovedkontorets sjefer. Detaljer føreligger ikke,
men man kommer visst de virkelige forhold nær når man antar at han
hadde de samme innvendinger som generasjonen før ham, at man
«årligen spilder mange penge ved den nuværende driftsmaade.» Og han
sa fra, uten at man kan bedømme hvor meget hensyn det ble tatt til hans
uttalelser. - Christian Jenssen, som hadde hatt adskillig motbør i sin
private økonomi, erklærer seg i februar 1882 å være «modløs, trætt og
uskikket», og L. N. Jenssens helsetilstand begynte fra 1883 å svikte.
Den pantegjeld som i 1884 hvilte på godset var kr. 108.600. I 1886 var
der endel tale om å seige godset til «ængelskmænd», men tanken ble
avvist. Fra samme år kan noteres en uttalelse av L. N. Jenssen i brev:

----
534
----

 

----
535 SS-A
----
«Ved vår drift i Værdalen stræbe vi jo efter at holde den inden saasanne
grænser at skovens grundkapital ikke skal angribes.»
Slik sto sakene i 1886 da fru Bernhardine Jenssen døde. Samme år
døde også hennes yngste sønn Georg, sakføreren på Levanger. Av fru
Jenssens formue ble hennes halvdel i Verdalsgodset delt på hennes 6
barn, som altså ble eier av 2/12 hver
Anton Getz.
Medeier i Verdalsgodset 1867-68.
Johan Getzd.e.
Medeier i Verdalsbruket. Admini
strerende direktør 1891-1905.
Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905
Værdalsbruget - som vi heretter bør kalle det - beholdt sin struktur
den første tid etter fru Bernhardine Jenssens død, men han fandt at
felleseiendommen burde bringes over i fastere former. Det varte noe
over et år før skrittet ble tatt, idet først 17. desember 1887 anmeldelse
ble innsendt til firmaregistret om det uansvarlige interessentskab
Værdalsbruget sålydende: «Firmaanmeldelse. I overensstemmelse med
lov om firmaregistre av 3. juni 1874 anmeldes herved det uansvarlige
interessentskab Værdalsbruget. Interessentskabets formål er trælast
drift eller drift for tilgodegjørelse av samme tilhørende, i Værdalen
beliggende skove. Dets hovedkontor er i Trondhjem, et avdelingskontor
på Værdalsøren.

 

----
536
----


----
537 SS-A
----
Bemyndiget til at underskrive på dets vegne er herr brugseier Nicolai
Jenssen, der er selskabets bestyrer. *)
Et eksemplar af statutterne vedlegges.
Trondhjem 17. decbr. 1887. L. N. Jenssen.»
I løpet av årene 1888 og 1889 ble det imidlertid under direksjonsmøter
flere ganger presisert at Værdalsbrukets hovedkontor var på Verdals
øra, hvor Johan Getz hadde prokura, salgskontoret i Trondhjem, hvor
L. N. Jenssen hadde prokura til å undertegne dokumenter m.v. for
salgskontoret.
Av de 6 hoveddeler i selskapet var de to som innehaddes av søstrene
Fredrikke og Caroline Jenssen passive, likeså fru Pauline Jenssens part,
enken etter sakfører Georg Jenssen på Levanger. De tre øvrige er disse
grupper: L. N. Jenssen, Hommelvikparten, Christian Jenssen-parten,
Getz-parten, representert ved Anton Getz's sønner, Johan og Bernhard,
i de senere år også Nikolai Getz.
I direksjonsmøtene deltok de første par år L. N. Jenssen, Johan Getz
og Nik. Jenssen jun. og under sommermøtene på Holmen tilsynsmannen
Bernhard Getz, professor, fra 1889 riksadvokat.
Selskapets protokoll for generalforsamlinger og direksjonsmøter er
ofte nokså detaljert, men allikevel ikke helt uttømmende ført med N. L.
Jenssens handskrift. Etter anmeldelsen til firmaregistret av des. 1887
var selskapet uansvarligt. Men i direksjonsprotokollen september 1890
er anført: «I anledning dobbeltbeskatningen var man nu enig om at
ændre statutenes pgr. 1 saa den sag forhaabentlig derved for fremtiden
kunde undgaaes. Særlig firmaanmeldelse i den anledning indleveres til
fogden 11.9. paa forbireise. Selskabet bliver i allefald midlertidigt -
navngivet og ansvarligt.» Når man erindrer at anmeldelsen av desember
1887 inneholdt betegnelsen uansvarligt interessentskab kommer man til
den slutning at der må ha foregått noe i mellomtiden. Men protokollen
inneholder intet derom.
4 måneder etter dette direksjonsmøtet døde L. N. Jenssen i januar
1891, et følbart tap både for hans eget miljø Mostadmarka-Hommel
vik og for Værdalsbruket. - På generalforsamlingen i februar ble til ny
direksjon valgt: Administrerende direktør Johan Getz, og til meddirek
tør Chr. Jenssen og riksadvokat Bernhard Getz. Dermed er riksadvokat
Bernhard Getz rykket frem i forgrunnen av vårt bilde. Han hadde tid
ligere hatt hvervet som «tilsynsmann», en stilling som heretter ikke kan
sees å være opprettholdt. Inneværende periode er kaldt perioden Johan
Getz d.e., og hermed er ment å gi uttrykk for den kjensgjerning at det
*) Det er således ikke helt treffende å benevne hele perioden 1888-1905 perioden Getz, men
i og med at hovedkontoret 1888 ble henlagt til Verdalsøra, Johan Getz's residens, vil
betegnelsen kunne forsvares.

----
538 SS-A
----
var broderskapet Johan og Bernhard Getz som var de ledende sammen,
til Bernhard Getz's død 1901. - Om Bernhard Getz, f. 1850, skal
følgende data oppgis: Juridisk embedseksamen 1873 med innstilling,
professor fra 1876, fra 1889 riksadvokat, og ellers: «Det var et evig jag
fra den ene komite og inn i den anden, hvor man simpelthen fant at man
ikke hadde råd til å unnvære Getz's uhyre lærdom, klare overblikk og
geniale overlegenhet i det hele.» (O. Sneve 1908). - Så også ved
Værdalsbruget. Bernhard Getz var jurist som fagmann og ikke skog
eller trelastmann. Men han hadde vokst opp med Værdalsbruget og
kjente dets tarv på alle områder. Samarbeidet mellom brødrene Johan
og Bernhard Getz var alltid ikke bare knirkefritt, men også positivt
harmonisk.
Etteråt lov av 17.5. 1890 om firmaregistre m.v. trådte i kraft, må
direksjonen ha funnet at interessentskapet burde gå over til f ormen
uansvarligt aktieselskab og besluttet 28.6.1891 å forelegge for general
forsamlingen forslag til statutter derfor. Disse ble vedtatt på general
forsamling 8.9. 1891. (Vedtektene følger under Kilder.) — Under denne
form ble selskapet drevet så langt som denne historisk går med enkelte
forandringer, hvorav skal nevnes at generalforsamlingen i 1893 besluttet
at direksjonen skulle bestå av 5 direktører. Den direksjon som var valgt
i februar ble valgt til å fortsette som sådan.
De viktigste eiendomsforandringer i inneværende periode var: Salg av
Aasen vestre, Ørtugan og Sagvolden i 1889, kjøp av Midtholmskogen i
1890 og Grundskogen i 1896. - Direktør Joh. Getz reiste på direksjons
møte i nov. 1894 spørsmålet om salg av ytterligere endel garder, men
man besluttet ikke å foreta noe og spørsmålet ble liggende til desember
1903, da adm. direktør «blev gitt bemyndigelse til å forberede salg av
leilendingsgårdene (uten skog) hovedsagelig til de nuværende brugere
ved første gunstige anledning», idet man regnet med å få gjennomsnitt
lig kr. 500 pr. skyldmark, tilsammen kr. 240.000. Man regnet med å
beholde igjen 200.000 mål skogland til en verdi av kr. 400.000 + de to
almenninger, Juldal eller Vera, og Nordre Færens ålmenning. — På
generalforsamling i juni 1904 ble direksjonens forslag om bemyndigelse
til salg bifalt under forutsetning enstemmighet innen den, og der ble i
direksjonen des. samme år besluttet å forberede fraskyldning og verd
settelse av godsets skoger fra de garder hvortil de hører. Men noe salg
kom ikke istand før 1906, hvorom senere.
I begynnelsen av inneværende periode inntraff en stor katastrofe i
Verdalen, Verda/skredet 19. mai 1893, «den første Verdalsuløkka.» I
forhold til de verdier skredet ødela i hele bygden, må de direkte skadene
på Verdalsgodsets eiendommer sies å ha vært moderate. Hele dal
bunnen i ca. 8 km's lengde ble i løpet av få minutter overflødd av de ler
masser som raset ut av skredgruben. Lermassene demmet opp elven,

----
539 SS-A
----
som etter et par dagers forløp begynte å flyte over hele dalbunnen,
hvoretter det dannet seg mindre elveløp hvor det var fordypninger eller
lersuppen var tynnest. Da skredet gikk, var en stor del av Værdals
brugets tømmer slått i elven og på fart nedover. Det ble et stort arbeide å
berge iland først tømmeret i Vuku langs elven og senere alt det spredte
tømmeret nedover dalbunnen. Ut på høsten samme år kom et nytt skred
fra samme skredgrube og elven ble demmet opp høyere enn i mai, helt
opp til Holmen.
Men årets ulykker var ikke slutt med det. Hærfossen brøt seg nytt
leie. Under en større regnflom i september brøt Helgåen seg nytt løp
gjennom lermælene syd for den bergrygg Hærfossen lå på, og i de
nærmest påfølgende år dannet det seg et nytt elveleie 30-35 m dypere
enn det gamle ca. 6 km oppover dalen helt til Granfossen. - Dette
Hærfossens gjennombrudd ble igjen årsaken til en rekke skred oppover
langs elven. Året etter gikk Bjørstadskredet, som tok en stor del av
Bjørstadgårdenes dyrkamark, og på sydsiden raste det ut betydelige inn
marksstrekninger på 3 Overholmsgårder, 2 Rød-gårder og plassen
Nordnesset. På nordsiden var det store skader på gårdene Byna, Volden
og Kulsli. Telsnesset ble utslettet som eget bruk. Og elven fortsetter å
grave og har gjort Helgåen og Verdalselven nedenfor åmotet ved
Holmen sterkt ler- og grusførende. Et forhold som etter 57 år ikke har
tatt av merkbart og som i sin tid bevirket at dampsagen måtte flyttes fra
Verdalsøra til Levanger, hvorom senere. - Man må anta at Helgåen vil
fortsette med å grave og føre ler og grus i lange tider enda, ventelig i
århundreder fremover.
Skogsdriften. Etter M. P. Moen oppgåver ble inneværende periode
avvirket i runde tall:
I årene Stokker Stokker I alt Kubikm. Gj.snittlig
tømmer slip stokker tils. årl. kub.m.
Dertil virke til leilendinger og eget driftsbehov. Hugstens omfang ble
for hvert år bestemt av generalforsamlingen etter administrerende
direktørs forslag og som regel lød den på: som vanlig. Et par ganger ble
kjøpt skog til uthugst, således i 1904 fra gården Koa i Røra på 5 års
uthugst. En enkelt gang, 1892, kjøptes svensk tømmer, 3-4000 stokker
sagtømmer levert Strådalen.
Den mann som snart ble direktør Johan Getz's høyre hand og
utmerkede medarbeider i skogsdriften, var M. P. Moen, f. 1865, som i


----
540 SS-A
----
en alder av 24 år kom i godsets tjeneste, først som skogfut i Helgådalen,
fra 1906 godsets skogforvalter. Han ble av direktør Getz tidlig over
dradd ledelsen av blinking, hugst og fløting og alle andre arbeider i for
bindelse med skogs- og tømmerdriften. - En uttalelse fra Moen fra
senere år kan noteres: «Ved siste århundreskifte var store strekninger av
Værdalsbrugets skoger like grå og halvtørre som de tilstøtende stats
skoger tildeles fremdeles er.»
Enda så sent som omkring år 1900 inneholdt godsets skoger store
mengder hugstmoden og overmoden skog. Godsets ledere hadde, iallfall
i de siste 70 år av århundredet, ført nøye kontroll, innseende med at skogen
skulle spares, man kan nesten si at de var redde for å drive den, skogen
skulle i uforringet stand overleveres etterslekten. Det er meget sannsynlig at
godsets ledelse i 1870-årene var klar over at man måtte drive ut tømmer
ikke bare i de tradisjonelle skoglier, men også i mere avsidesliggende
strøk. Men dertil krevdes bygging av flere/ løtningsdammer og opprens
ing av elvene. - Allerede i 1879 var besluttet elvearbeider i «Sulelven» og
i 1889 ble disse fortsatt så man kunne begynne å hugge i trakten
omkring Innsvatnet. Året etter ble «Nydammen» i Malsåen bygget,
midtveis mellom gårdene Tosteigan og Sæter og samme år
Aurtjønndammen i Være. - I 1892 tok man fatt på Djupdalen, rensket
opp Djupdalsbekken og såtte dammer for Karitjønn og Fiskløsningen.
Det neste som kan noteres av større dambygninger er Veradammen
med tappehøyde 3,6 m. Den ble nr. 2 i rekken av de store bassenger.
Innsdammen av 1857 må regnes som nr. 1, Skjækerdammen blir nr. 3 i
1916. - For å få drevet frem et større parti fra Kverndals statsskog i 1904
ble Fremmerjulsdammen bygget, 2 km nord for v. Juldahl sæter
(Fremmerjuldalssæteren) og i 1905 fløtningsdam ved Almoen i Trang
døla, hvor visstnok i tidligere tider Lie sag hadde stått, og tilslutt i inne
værende periode Holmlisæterdammen ved utløpet av Holmlisætertjønn
i Malsåen.
Skogkulturarbeider. Efter M. P. Moen ble i årene 1890-1905 utført
endel plantninger, især i Mikvoldskogen på øren ut mot sjøen, syd for
Verdalselvens utløp, og på forskjellige steder i godsets skoger i Vuku.
Der blev likeledes foretatt endel grøftninger og bekkerensninger i
mindre målestokk. Dertil hadde bruket allerede i begynnelsen av 1880-
årene sin egen planteskole på Gudding og drev i adskillig utstrekning og
skogkultur med såing og planting.
Dampsagen. I de første årene av inneværende periode gikk sagen med
sin jevne drift av skur og høvling. Når årets definitive tømmerkvantum
foreslå ble dimensjoner og kvanta for hva der skulle skjæres fastsatt i
direksjonsmøter. Den alminnelige utvikling gikk i retning av tiltagende
salg av høvlet last, i 1890 betegnes etterspørselen å være steget «særdeles
betydelig». En enkelt trelasthandler, O. Roald, Ålesund, er avtager av

----
541 SS-A
----
en vesentlig del av lasten. - Som direktør Joh. Getz's nærmeste med
arbeider ved sagbruket, trer nå Anton Salberg inn i bildet. F. 1866,opp
rinnelig skogskoleutdannet ble Salberg først ansatt som bokholder ved
kontoret på Verdalsøra, senere kasserer. Hans stilling utviklet seg til en
slags kontorsjefstilling, om ikke formelt så iallfall reelt, spesielt for sag
bruksdriften. - Det samarbeidende trekløver Joh. Getz, M. Moen og A.
Salberg utgjorde et solid fundament for Verdalsgodsets administrasjon.
Driften ved dampsagen gikk sin sikre gang under ganske gode
konjunkturer med 8% utbytte inntil 1893, da folgene av Verdalsskredet
og Hærfossutbruddet grep forstyrrende inn. Elven ble som nevnt sterkt
ler- og grusførende, og allerede i august 1894 ble i direksjonsmøte reist
spørsmålet om flytting av sagen, men spørsmålet ble ikke aktuelt. En
annen følge av skredet var at elven fra sagbruket og flere kilometer
utover fjorden øret opp og skipningen ble vanskeliggjort. Sakens ut
settelse ble langvarig og planens realisasjon var for eksempel ikke i sikte
da man i 1897 besluttet innlagt elektrisk lys på sagen og tørkehus bygget
der. - Men flytting tvang seg tilslutt frem. 1 januar 1902 ble saken tatt
opp igjen til undersøkelse med henblikk på Levanger.
På generalforsamling i august ble direksjonens forslag om anlegg av
dampsag og høvleri på Levanger vedtatt etter planer og omkostnings
overslag fra Myrens Mek. Verksted. Sagen ble bygget på den såkalte
Meierstomt, tømmeret ble fløtet i lose lenser fra hovedlensen ved
Verdalselvens utløp. Bygningsarbeidet ble bortsatt i januar, maskineriet
bestilt i mars og i november var bruket kommet i drift. I direksjonsmøte i
desember ble anleggets navn bestemt «Værdalsbrugets Dampsag og
Høvleri, Levanger». - Et «automatisk» tørkeri ble anlagt i 1905. Damp
sagen på Verdalsøra ble ikke nedlagt, men drevet i flere år ved siden av
Levangersagen. Da jernbanen fra 1902 var ført frem til Verdalen, var
man ikke bundet til skipning sjøverts. Hugsten ble fra nå av betydelig
øket. (Se oppgåvene foran og skogdriften.)
Sliperispørsmål. Allerede fra første halvdel av 1880-årene da Ranheim
Cellulosefabrikk var kommet igang, hadde Værdalsbruget solgt slipe
tømmer til denne. Men noe forslag om å utnytte godsets sliptømmer til
foredling ved eget anlegg ble ikke tatt opp i direksjonen før i 1888 i
august og da med henblikk på å utnytte Dillfossen. Etter en befåring
besluttet man å la fossen måle opp og beregne ved ingeniør Wæhre. I
slutten av september ble saken behandlet igjen, idet hovedspørsmålets
avgjørelse ble utsatt til midten av 1889, men tømmer for anlegget ble
hugget i Levring og Steneskogen. - I begynnelsen av 1889 vaktes imidler
tid tanken om istedetfor Dillfossen å bygge ved øvre Grundfoss med
filtrering av vannet. Det var ikke noe stort anlegg man tok sikte på i
første omgang. 1 sten svarende til 1200-1300 tons. - Men så ble det
ganske stille med planer om sliperi, og det kan ikke finnes antydet noe

----
542 SS-A
----
om grunnen til at saken ble henlagt. Derimot utvides i 1890 salget av
småtømmer til Ranheim.
For trelastfrakten fra Verdalsøra til (mest) Trondhjem ble luggeren
«Helgåen» snart ikke brukbar mere, den sprang stadig lekk, tålte ikke
«å stå låstet på grunn». En dokkreparasjon hadde ikke hjulpet noe, så
i september 1890 tok man opp spørsmålet om anskaffelse av dampskip.
Det var ikke stort fartøy man tok sikte på: 70 fot langt, 12 hk maskin,
lasteevne 16 pb.st. Ved å bygge skroget seiv mente man å kunne få det
for kr. 30.000. - Resultatet ble at «D/S Værdalen» ble bestilt ved
Trondhjems Mek.Verksted for kr. 35.000 og levert i begynnelsen av
1892 og satt i fart foruten til Værdalsbrugets eget behov, i en (foreløbig)
en-gang ukentlig rute Verdalsøra-Trondhjem for fremmed gods og
passasjerer. - I 1899 ble reist spørsmålet om å bygge om skipet, men
noen beslutning derom ble ikke fattet. Skipets fører var alle år kaptein
E. M. Grenne, tidligere fører av «Helgåen.» Han hadde etterfulgt sin
far.
I første halvdel av 1880-årene var Christian Jenssen «bruger» av
Holmen, men fra 1887 til 1891 var gården bortforpaktet. Arealet var
380 mål under plogen. Men i direksjonsmøte juni 1891 besluttet man å
overta driften seiv, hvilket under dissens ble vedtatt av generalfor
samlingen i september. Som gårdsbestyrer ble ansatt fra juli 1892 Aksel
Benum fra Stod. Han ble etterfulgt av Odin Benum som igjen i 1902 ble
avløst av Nils Okkenhaug.
I 1904 ble så spørsmålet reist om å bortforpakte gården igjen, og gene
ralforsamlingen henstillet til direksjonen om å ta spørsmålet opp til
fornyet overveielse, men det ble ingen forandring. Driften av Holmen
gikk som regel med tap og var i disse år alltid et problem. - I 1902 ble
Holmen bro bygget med tilskudd av kr. 3.500 fra Værdalsbruget.
Ulvilla. I slutten av inneværende periode foreslå et projekt om elek
trisitetsverk ved Ulvilla, idet adm. dir. Getz i juli 1905 foreslo fossen
utbygget for levering av kraft til bl.a. et påtenkt mølle- og sagbruk på
Bredingsberg til en pris av kr. 75 pr. hk-år. Saken kan ikke sees å være
ført videre frem.
I løpet av årene fra organisasjonen av det uansvarlige aktieselskap i
1891 og til 1905 undergikk selskapets ledelse endel forandringer: I 1893
ble den eldste av brødrene Getz, konsul Nikolai Getz, ansatt som salgs
disponent ved kontoret i Trondhjem ved siden av Nikolai Jenssen jnr. -
I 90-årene hersket stabile forhold innen ledelsen med en direksjon bestå
ende av adm. dir. Joh. Getz, riksadvokat Getz og Christian Jenssen, fra
1893 - etter statutforandring om direksjonsutvidelse - supplert med
Nikolai Jenssen og L. N. Jenssen jnr. - Denne sammensetning ble ufor
andret til 1900 da Chr. Jenssen døde etter 60 års trofast arbeide i godsets
tjeneste. Som hans ettermann i direksjonen ble valgt hans sønn, over

----
543 SS-A
----
rettssakfører Christian Jenssen. Da L. N. Jenssen utvandret i 1901 ble
konsul Nik. Getz valgt i hans sted og da riksadvokat Getz døde samme
år ble redaktør Håkon Løken innvalgt. I 1903 ble ingeniør Bernhard
Chr. Jenssen valgt istedetfor (nu) rettskriver Christian Jenssen som ikke
ønsket gjenvalg av hensyn til sin revisorstilling ved selskapet. Aksjene
ble fortfarende på familiens hender med de unntagelser, at Anton
Salberg fikk i 1904 kjøpe en aksje av Nicolai Jenssen og M. Moen i 1906
en aksje av Håkon Løken. I begge tilfelle frasa direksjonen seg for
kjøpsrett.
Hvilket utbytte hadde nu aksjonærene av sine aksjer? Det gjennom
snittlige utbytte for de år der foreligger oppgåver fra, 1889-1906, var
6,6%. I de rolige år var utbyttet 8%, men når ulykker som skredene i
1893 støtte til, gikk utbyttet ned til 3% et par år, og når utbyttet i 1902-04
var gjennomsnittlig 5%, må det sees som en indirekte følge av
Hærfossbruddet - omkostningene ved bygningen av sagbruket på
Levanger - forårsaket ved elvens sterke ler- og grusføring.
Administrerende direktør Johan Getz var bare 45-års mann da hans
helse begynte å svikte. Som Verdalens anerkjente første mann var han
sterkt knyttet til kommunale oppdrag, men han måtte av helbredshen
syn etterhvert trekke seg tilbake fra det offentlige liv og ofre seg for
Værdalsbruget. Men han siet sig helt ut. Siste direksjonsmøte han
deltok i var i september 1905, på neste møte, 15. des. 1905, ble fremlagt
lægeattest om at hans helbredstilstand ikke tillot at han befattet seg med
forretninger, og den 30. des. døde han. Hans ettermæle betegner ham
som den «folkekjære brugsherre.»
A vslutning og salg 1906 -1908
Ved direktør Joh. Getz's død falt det faste holdepunkt i Værdals
brugets ledelse bort. På ekstraordinær generalforsamling 12. januar
1906 ble den siden Joh. Getz's død fungerende adm. direktør Bernhard
Chr. Jenssen valgt til administrerende direktør. De øvrige direktører var
konsul Nie. Getz, redaktør Håkon Løken, banksekretær Nie. Jenssen
og Bernhard Jenssen, Levanger. Generalforsamlingen hadde avdekket
at der var visse motsetningsforhold innen aksjonærene og perioden ble
til en viss grad preget derav. Det var en gruppering med en gruppe
omkring adm. direktør på den ene side og en noe varierende sammen
setning av en annen gruppe. På generalforsamlingen den 12. jan. hadde
ikke halvdelen av aksjene vært representert.
Inneværende periode - som kulminerte i en krise - hadde det første år
en forholdsvis rolig tid. Av de enkelte hendelser kan noteres at to
Guddingsgårder og et par mindre bruk ble solgt, og M. P. Moen ble

----
544 SS-A
----
overdratt overoppsynet med skogdriften over hele godset. Det ble utdelt
B°7o utbytte for 1905 og man kjøper skog på rot også utenfor Verdalen. I
en spesiell post ble bevilget kr. 1000 til skoggrøfting. Men den begiven
het som iallfall for oss nu står som den mest notable, inntraff i slutten av
året 1906, idet det i direksjonsmøtet 5. nov. ble referert skrivelse fra
trelasthandler i Trondheim, Mikal Øien, om å få Værdalsbrugets
samtlige eiendommer på hånden for 3 millioner kroner. På samme møte
ble fremlagt en skrivelse fra megler Rasmus Lund om å få oppgitt en
kjøpesum bindende for 3 måneder. Direksjonen fant imidlertid ikke å
ha noe mandat til å forberede salg og at eventuelle kjøpetilbud måtte
forelegges generalforsamlingen.
Om disse forespørsler hadde som grunnlag efterretninger om at der i
visse kretser av aksjonærene var oppstått tanker om salg av godset,
savner man materiale til å bedømme. Men det kan nok tenkes at de som
spurte - eller de som sto bak dem - hadde visse rykter å bygge på.
Tanken på salg må ha festnet seg hos direksjonen, som halvannen
måned etter møtet, hvor forespørslene ble fremlagt, bevilget det
nødvendige til avslutning av en allerede påbegynt verditakst av skogene.
I mars året etter kommer en ny forespørsel, denne gang grubefore
tagender om kjøp av godsets fosser i Helgådalen, og direksjonen inn
ledet forhandlinger om bortleie på begrenset tid.
Da skogforvalter Moens takst forelå utarbeidet i mai 1907, viste den
en samlet sum for tømmerskogens masser og skogbunnen på 2 millioner
kroner. Men taksten kan ikke ha tilfredsstillet direksjonen, for den
besluttet å foreslå for generalforsamlingen at det skulle avholdes
«okulartakst» over alle skoger ved 2 habile menn, og oppmåling og
verditakst av fossene ved en duelig vannbygningsingeniør, samt takst
over jordegodset ved adm. direktør. Generalforsamlingen kan ikke
sees å ha fattet noen beslutning i saken utenom at man bemyndiget
direksjonen til å meddele de herrer som hadde forespurt om kjøp av
godsets eiendommer, at det ville være adgang til å takstere skogen den
sommeren.
Utbytte ble bestemt til 9% for 1906.
I juli meddelte så Meråker Brug ved disponent Fearnley og konsul
Øhrn på egne vegne at de aktet å benytte seg av tillatelsen til å foreta
telling av Værdalsbrugets skoger. I møte i juli besluttet direksjonen å tre
i forbindelse med avdelingsingeniør W. D. Jenssen om verdsettelse av
godsets forskjellige vannfall og anmodet administrerende direktør om å
samle materiale til en fremstilling av hva som ville kreves til en fullsten
dig drift til forrentning av godsets fulle verdi.
I Verdalen begynte man nå å røre på seg, foruroliget ved tanken på at
godset skulle komme i nye, «fremmede» hender. Tanken fikk form da
herredsstyret i møte 20. aug. enstemmig besluttet å innlede under

----
545 SS-A
----
handlinger om kjøp og valgte en komite til å fremme saken. En nervøst
preget artikkel i den lokale avis «Innherreds Folkeblad» ble 31. s.m.
besvart i «Nidaros», hvor direksjonsmedlemmet Håkon Løken var
redaktør, med den beroligende opplysning at det intet annet forelå enn
at det var gitt et par fremmede forespørrere adgang til å se på skogene
og at direksjonen intet mandat hadde til salg, som måtte forelegges
generalforsamlingen. Allerede to dager etter herredsstyremøtet hadde
komiteen skriftlig spurt direksjonen om det var anledning til under
handlinger om kjøp, men det kom visstnok intet direkte svar før langt
utpå høsten.
Imidlertid gikk Fearnleys og Øhrns taksatorer omkring i Værdals
brugets skoger fra sommeren og ut på høsten og arbeidet under gunstige
forhold, mens kommunen intet foretok seg, komiteen ville ikke gjøre noe
før de fikk direkte svar på om der var anledning til kjøp. Resultatet av
den «okulartakst» som Værdalsbruget seiv hadde satt igang ved Bull
Åkran fra Elverum, forelå direksjonen i oktober og viste en samlet verdi
av skogen på 2,6 millioner kroner, altså noe mere enn Moens takst.
Direksjonen hadde nu fått et solidere grunnlag for salgsunderhandlinger
og besluttet under dissens, 3 mot 2, å be generalforsamlingen om
bemyndigelse til å innlede underhandlinger med mulige «lysthavende»
om salg på basis av en kjøpesum på 3,6 millioner kroner. Administrer
ende direktør holdt på 4,0 mill.
Den 19. november var det så ekstraordinær generalforsamling, hvor
adm. dir.'s forslag om bemyndigelse for direksjonen til salgsunderhand
linger ble vedtatt med basis 4,5 millioner kroner. Hvis et slikt tilbud
kom, kunne direksjonen avgjøre saken om den var enstemmig og var i
så tilfelle berettiget til å kreve seg samtlige aksjer tiltransportet. Ethvert
lavere bud måtte forelegges ny generalforsamling. - Direksjonen kunne
altså nu handle, den antok overrettssakfører Jon Hirsch i Trondhjem
som mellommann for salget og henviste 29. nov. Verdals formannsskap
til å tre i forbindelse med sakføreren. Det gjorde de også en av de første
dagene av desember.
De herrer som var medlemmer av underhandlingskomiteen var: ord
føreren gbr. Ole Holan, lensmann H. H. Wessel, varaordfører gbr. Ole
Kvello og den konstituerte amtmann H. B. Guldahl, gode menn alle,
men uten spesialinnsikt i driften av et stort skoggods med industrielle
anlegg og, - det var det viktigste - erfaring i å tilgodegjøre seg mulighet
ene for utnyttelse av godsets potensial forøvrig hadde de ikke.
Den eneste av dem som skulle ha betingelser derfor, var amtmannen
Guldahl, som i flere år hadde vært medeier og disponent for Verdals
godsets nabo i nord, Ogndalsbruket, og videre var medeier i sagbruk i
Steinkjer og trelastforretning i Trondheim.
Da komiteen kom til sakfører Hirsch, fikk den beskjed at godset etter

----
546 SS-A
----
Oscar Figenschou.
Skogformann i Helgådal- Vera
1906-1950.
Johan O. Wohlen.
Skogformann i Inndal-Sul
1907-1952.
generalforsamlingens beslutning var tilsalgs for 4,8 millioner kroner, og
den 11. desember kunne den lokale avis fortelle verdalingene at godset
endelig skal være erklært tilsalgs og ryktet fortalte at det forlangtes
nesten 5 millioner kroner. Amtmannen Guldahl reiste omgående til
Kristiania for å underhandle med regjeringen om støtte til kjøpet.
Hjemkommen såtte han straks igang en takstnevnd på 11 mann fra
Namdalen og Innherred til å befare og takstere godsets skoger. Dermed
var 1907 ute.
Umiddelbart over nyttår 1908 tok denne mannsterke nevnd fatt på
arbeidet under ledelse av skogforvalter Øverland. Det var en uheldig tid
for befaring og takst, snedybden var riktignok moderat, men variasjon
ene i temperaturene var generende, regnvær fra 3. jan., fra 9. streng
kulde. Det er innlysende at noen grundig takst kunne det ikke bli tale
om, men det ble heller ikke en nøyaktig takst det hele skulle stå og falle
med. Nevnden ble ferdig 19. jan. og var kommet til det resultat at
skogens «samlede forråd» hadde en verdi av 4.380.000 kroner.
Allerede 17. jan. ble i brukets direksjon fremlagt et bud fra Fearnley
på vegne av endel herrer (interessenter i Merager Brug) som byr kr.

 

----
547 SS-A
----
23.500 pr. aksje for 108 aksjer, budet vedståes til 31. jan. Den pris svarte
til 2,6 mill. kr. for hele aksjemassen. * Til samme møte kom varsel fra
ordfører Holan pr. telefon og telegraf om at kommunen ville gjøre et
bud som ville innløpe 20. eller 21. jan. Imidlertid ba kommunen i
skrivelse av 21. om åfå godset på hånden til utgangen av februar «til en
pris svarende omtrent til det nu på bruget gjort høieste bud.» Da
direksjonen ikke kunne få Fearnleys gruppe til å stå ved budet lengre
enn til 31. jan., måtte den forlange at kommunen «snarest mulig og
innen 20. jan. at fremkomme med et definitivt og bindende bud på
brukets aktier idet man beklager» osv.
Da taksten forelå den 20. jan. sendte formannskapet til aksje-eierne
en lengre fremstilling av sitt syn og anmodet tilslutt aksjonærene om
ikke å treffe avgjørelse om salget før herredsstyret hadde hatt anledning
til å førelegge spørsmålet om lån eller garanti for kjøpesummen i fullt
utredet stand for statsmyndighetene, således at ikke kommunen ved en
forhastet avgjørelse ville bli avskåret adgang til å delta i konkurransen
om kjøpet. (Det skal her innskytes at iflg. Trondhjems Adresseavis
hadde også godseier Løvenskjold og en representant for kammerherre
Mathisen vært i Trondhjem i anledning salget, og de fremsatte etter
forlydende like høye bud som kommunen. Om dette siste var riktig, har
det ikke vært mulig å få bekreftet, det høres ikke trolig. Men det var
altså flere i markedet.)
Da direksjonen ikke kunne gi utsettelse fant kommunen at den måtte
slå til, og den 30. jan. holdt underhandlingskomiteen et møte i
Trondhjem, hvorda: «Etter nærmere overveielse og erholdte opplys
ninger fant komiteen seg foranlediget til, for at sikre Værdalsbruget for
kommunen, at benytte seg av den bemyndigelse, som er gitt ved herreds
styret beslutning av 29. d.m. til at forhøie tilbudet til kr. 3.720.000 for
brukets samtlige aktier.» Et formelt skriftlig tilbud ble overlevert
generalforsamlingen ved en deputasjon bestående av Holan, Guldahl og
overrettssakfører Tessem. Hovedpunktene i tilbudet var at kommunen
kjøper alle aksjer som følge hvorav alle A/S Værdalsbrugets tilhørende
og tilliggende eiendele osv. Som kjøpesum betaler Verdal kommune kr.
3.720.000, hvorefter spesifikasjoner m.h.t. detaljer med erleggelse av
summen. Budet vedståes til 31. jan. kl. 12 middag og var betinget av
stortingets og amtskommunens garanti, som begge blir a avgi senest
innen 17. februar 1908. Generalforsamlingen som satt samlet i Nicolai
* Om dette bud opplyser nuv. oberst O. B. Getz at det ikke kan sidestilles med andre bud,
da det nærmest betegnet en «rekonstruksjon» av selskapet, som skulle beholde et antall av
de gamle aksjonærer og av det gamle styret. Oberst Getz mener at dette må has for øye, da
inntrykket ellers - uriktig - ville bli at Verdal kommune betalte 1,1 mill kr mere enn
nødvendig.
Bind VI A —35

----
548 SS-A
----
Jenssens privatbolig, vedtok enstemmig kommunens tilbud og bekreftet
det i brev av 31. jan. til ordfører Holan.
Som nevnt var Verdal kommunes bud betinget av stortingets og
amtskommunens garantier, og det er om disse det nu spilles videre og på
utvidede skueplasser. Det arbeides i departementer, i samlet regjering
og i pressen. Konstituert amtmann Guldahl og amtmann T. Løchen
hadde arbeidet med departementene og regjeringen og hadde sikret seg
disses medvirkning, d.v.s. et flertall i regjeringen holdt på statsgaranti,
med dissens av statsrådene Berge og Halvorsen. Av pressen var Trond
hjems Adresseavis velvillig stemt for kjøpet, Dagsposten (som stod
statsråd Halvorsen nær) contra, og Nidaros, hvor direksjonsmed
lemmet Håkon Løken var redaktør, agiterte sterkt for kjøpet. Det var jo
så heldig at direksjonens og aksjonærenes interesser falt sammen med
bladets politiske linje. Bladet skriver således bl.a.: «Det vilde dog være
sørgeligt om dette store verdifulde grensedistrikt ikke skulde bevares for
kommunen og staten» og «Enhver vil forstå hvilken betydning det vil ha
at disse store grensestrekninger kommer på kommunens hender.» -
Skogforvalter Agnar Barth rykker inn med en stor artikkel hvor det
bl.a. heter: «Thi det er neppe tvilsomt at dalen ved dette kjøp for altid
har trygget sin økonomiske status og mangedoblet sine utviklingsmulig
heter» .... «Med håb og tillid imøteser nu hele Indtrøndelagens befolk
ning sakens endelige avgjørelse av de to myndigheter.» - Og Nidaros
benyttet anledningen til 1. febr. å rette et angrep på statsråd Halvorsen
og sier bl.a. at han «bare representerer de private spekulasjons-kapital
ister fremfor samfunnsinteresser», hvorfor avisen blir satt tilveggs av
Trondhjems Adresseavis. - Av kjøpets motstandere var det mest
Morgenbladet og Farmand som tok tilorde, mot kommunens erhvervelse
og statsstøtten. Morgenbladet bl.a. «At selgerne betragter salget som en
brilliant spekulasjon finder vi indlysende,» og Farmand trekker frem
det poeng som skulle vise seg å være det mest treffende: «Kort sagt, en
kommune er den slettest tenkelige organisasajon for planleggelse og
drift av et stort industrielt-økonomisk foretagende.» - Hele landets
presse beskjeftiget seg med saken som endog stillet årets finansdebatt,
som skulle opp i tinget like etter, rent i ryggen.
Når Verdalens kommune var så sterkt interessert i kjøpet, hadde det
flere grunner. De to viktigste var at godsets leilendinger nu skulle få
samlet adgang til å kjøpe de bruk de satt på. Det innrømmes at ulemp
ene hittil hadde vært «forholdsvis små», men at det ville bli ganske
annerledes hvis godset gikk over til et «fremmed» selskap og bli gjen
stand for «alminnelig spekulasjon», et forhold som ville bli «endnu
langt mere skrigende» hvis godset kom under ledelse av et selskap eller
personer som allerede tidligere hadde erhvervet så store skogeiendom
mer i distriktet. Den andre hovedgrunn - ikke så klart og ofte uttalt - var

----
549 SS-A
----
at man ville skaffe seg grunnlag for å etablere storindustri med sliperi
osv. og annen utnyttelse av de ea. 25000 hk som man mente fossene
representerte. - Før vi går over til stortingsbehandlingen, kan noteres at
Fearnley hadde meddelt at han med medinteressenter - hvis kommunen
virkelig var liebhabere - helst trakk seg tilbake, og han tilføyde: «Under
forutsetning .... kan jeg ikke tro andet end at kommunen her har gjort
en handel som ved helt gjennomført kyndig ledelse bør bli en god, d.v.s.
fuldt forsvarlig forretning.»
For stortinget forelå til behandling 13. februar en kgl. prop. av 6.
febr., hvor stortinget innbys til å samtykke i:
1. At det av invalidefondet kan tilståes Verdalens kommune et lån,
stort kr. 2.400.000, til innkjøp av Værdalsbrugets samtlige eiendom
me mot I.prioritets panterett i de erhvervede eiendommene med tilbe
hør og mot garanti av Nordre Trondhjems amtskommune samt på
nærmere vilkår, som fastsettes av Landbruksdepartementet.
2. At lånebeløpet forskytes av statskassen inntil invalidefondet erholder
disponible midler til lånets overtagelse.
Statsrådene Berge og Halvorsen hadde bl.a. pekt på, at alene til renter
av den store kapital det her gjaldt, ville kreves hvert år kr. 150.000 og til
avdrag kr. 120.000. (Gjennomsnittlig utdelt utbytte de siste år hadde
vært kr. 40.000 årlig.)
Representanten Backer foreslo sakens behandling utsatt til neste dags
ettermiddag, så at man kunne sette seg bedre inn i den. Men nei, ikke
engang så langt kunne sakens forkjempere strekke seg, forslaget falt
med 61 mot 60.
Behandlingen tok 2 dager, her kan bare noteres hovedpunktene.
Opposisjonen, hvis hovedtalere var Brøgger, Bratlie, Stang og
Klingenberg, gjorde gjeldende for det første takstens upålitelighet,
videre at hele foretagendet var uavhengig av konjunkturene, hvis skogen
skulle forrente hele kjøpesummen måtte det hugges ned for fote. Og
ikke nok med denne investering, man måtte vente ytterligere krav om
støtte ti! anlegg av sliperi og andre utbygginger. Kommunen hadde hele
tiden mattet handle med kniven på strupen. Fossekraften var ikke ut
bygget, fløtningsforholdene vanskelige, - etter en uttalelse av amtingen
iør Munch. Det hele et ytterst vovelig og risikabelt foretagende. Bratlie
sluttet med: «... Jeg vet neppe, om jeg nogensinde har seet i offentlige
dokumenter noget, som efter mit skjøn har været saa lidet begrundet og
derfor saa vildledende som denne paastand om statshensyn i dette
tilfelde ...»
Fra den annen side gjorde seg mest gjeldende landbruksministeren,
statsråd Årrestad, komiteens ordfører Schancke, Holstmark, Castberg
og Abrahamsen. Av disse uttalte Årrestad bl.a. at verdien av eien

----
550 SS-A
----
dommene ialt måtte regnes å være 5,4 millioner. Av gruppen ble for
øvrigt femholdt at det måtte være en æresak for bygden å erhverve eien
dommene; sammenlignet med prisen for Merakergodset var kjøpe
summen meget rimelig. Sikkerheten var god nok, motstanderne ville
ivareta privatkapitalistenes interesser. Kommunen opptrådte «ikke
på nogensomhelst maade som spekulant». Man henviste til skogdirek
tørens uttalelse, men sprang fort over at denne hadde bare sagt at det
kunne gå godt.
Opposisjonen bestod for det meste av konservative elementer, men
enkelte av disse stemte for innstillingen, bl.a. trelastgrosserer Backer fra
Halden, som var kommet til det resultat at staten fikk tilstrekkelig
sikkerhet for lånet seiv om trelastprisen foreløpig skulle gå ned. Men
han tok avstand fra kommunal drift i alminnelighet.
Finansministeren Halvorsen holdt seg helt taus.
Ved avstemingen den 14. febr. ble komiteens innstilling bifallt med 94
mot 28 stemmer.
Det siste som stod igjen var amtstingets behandling, som fant sted
den 15. febr. Det gjaldt garantien. Kst. amtmann Guldahl foredro saken
med anbefaling og hr. Fosness talte bl.a. om at der var tale om å hindre
at en «fremmed stormakt» trengte seg inn i bygden. En f ler het av amts
tingets medlemmer hadde dog både prinsippielle og praktiske betenke
ligheter og major Jenssen fra Mosvik uttalte at det var en spekulasjons
affære. Men resultatet ble at garantien ble vedtatt enstemmig.

----
551 SS-A
----
VÆRDALSBRUKET 1908 - 1975
Av Leif Lykke
KOMMUNEPERIODEN 1908- 1912
Verdal kommune hadde overtatt Værdalsbrukets samlede
eiendommer og anlegg for kr. 3.720.000,-.
Finansieringen ble ordnet ved at kommunen fikk et statslån på kr.
2.400.000,- i Invalidefondet - og en 2. prioritet pantobligasjon på kr.
1.500.000,- ble utstedt til de gamle eiere.
Værdalsbrukets nye styre ble sammensatt slik:
Valgt av amtsutvalget:
Ordfører Ole Holan
Gårdbruker Sefanias Hofstad
Gårdbruker Nils Garnes (suppleant)
Standartjunker Th. Berg (suppleant)
Valgt av herredsstyret:
O.r.sakf. Guldahl
Gårdbruker Ole Kvello
Amtmann Løchen (suppleant)
Til styrets formann ble valgt Guldahl og til nestformann Holan. Som
disponent ble ansatt S. Houlder, som da var ved By Brug, tidligere ved
Meråker Brug. Det første styremøte holdtes 14. april 1908 på Ølvisheim
i Egge. (Guldahls bolig.)
Et av de store spørsmål som hadde vært livlig diskutert både av de
gamle eiere og innen kommunen før kjøpet av eiendommene, var anlegg
av treforedlingsindustri og utbygging av vannkraft. Man mente på
denne måte å oppnå en fordelaktigere utnyttelse av brukets tømmer.
Disse spørsmål skulle komme til å vekke heftige diskusjoner og megen
strid i de folkevalgte organer i Verdal og i pressen i hele kommune
perioden. Det ble mye skrik og lite ull.
Allerede på første styremøte 14. april 1908 ble det besluttet, etter hen
stilling fra herredsstyret, å anmode amtsingeniør Munch om å under
søke mulighetene for å anlegge et tresliperi i Vuku eller på Verdalsøra.

----
552 SS-A
----
I undersøkelsene skulle også inngå havneforholdene ved Trones og
Verdalsøra.
Disponent Houlder og Ole Kvello fikk samtidig i oppdrag å innlede
forhandlinger med Levanger kommune angående vilkårene for erverv
else av nødvendig vann og grunn for eventuelt tresliperi i Levanger.
Amtsingeniør Munch fikk etterhvert i oppdrag å undersøke 3 eller 4
alternativer for anlegg av tresliperi i Verdalen og ett for sliperi i
Levanger.
Sjefsingeniør Lybeck ble anmodet om å utrede spørsmålet med om
kostningsoverslag om utbygging av Dillfossen med kraftstasjon for å
skaffe kraft til et tresliperi. Lybeck fremla sine planer i styremøte 21.-
22. mai 1908.
Styret besluttet i samme møte å få utredet spørsmålet om anlegg av en
cellulosefabrikk. Man anmodet ingeniør Dorenfeldt som sakkyndig å
utrede dette spørsmål.
Sakfører Tessem fikk i oppdrag å søke ervervet kontrakt med grunn
eierne ved Rinnelven angående kjøp eller leie av tomter, demningsrettig
heter, vannfall m.v.
Som man ser, var det ingen mangel på planer i kommuneperiodens
første år. Det skulle imidlertid bli mange flere i resten av perioden.
I siste halvår av 1908 dukket det opp interessenter på Østlandet som
kunne tenke seg å delta både økonomisk og teknisk i anlegg av fored
lingsanlegg for utnyttelse av Værdalsbrukets skogprodukter.
Styret opptok forhandlinger med forstkandidat Carl Løvenskiold i
Christiania. Formannskapet inngikk 21.11.1908 kontrakt med Løven
skiold om hans deltagelse i industrireisingen.
Kontrakten gikk ut på at det skulle dannes et A/S Værdalsbruket med
Verdal kommune og Carl Løvenskiold som interessenter. Dette aksje
selskap skulle overta fra Verdal kommune samtlige Værdalsbrukets
eiendommer i Verdal, Levanger og Trondhjem samt alle aktiva av
enhver art mot at det nye selskap overtok Værdalsbrukets samlede gjeld
og forpliktelser, samt påhvilende heftelser, bl.a. 1. prioritets pantelån
stort kr. 2.400.000,- i Invalidefondet og 2. prioritets plantelån stort kr.
1.500.000,- tilhørende de gamle eiere. Det nye aksjeselskap skulle ut
stede fullt innbetalte aksjer i det nye selskap for et beløp på kr 400.000,-
til Verdal kommune. Carl Løvenskiold på sin side skulle overta aksjer i
det nye selskap for kr 160.000,- som skulle innbetales kontant ved sel
skapets stiftelse.
Den samlede aksjekapital ble således kr. 560.000,-. Dessuten forpliktet
han seg til å yte selskapet et lån på kr 1.600.000,- mot 1. prioritets pante
sikkerhet i et eventuelt nytt industrianlegg med tomter og bygninger.
Han skulle også ha pantesikkerhet i Værdalsbrukets øvrige eiendommer
med prioritet etter obligasjonene til Invalidefondet og til de gamle eiere.

----
553 SS-A
----
Det oppsto imidlertid snart uoverensstemmelser mellom Løvenskiold
og kommunen. Årsaken til dette var at herredsstyret hadde forutsatt at
det nye anlegg fortrinnsvis skulle legges innen herredets grenser, mens
Løvenskiold ganske snart begynte å undersøke mulighetene for å
anlegge sliperiet på Østlandet eller på Jæren (Jørpeland).
I møte 6. april 1909 fattet herredsstyret følgende enstemmige beslut
ning:
«Herredstyret bemyndiger Værdalsbrukets styre til å hevde
kommunens rettigheter etter kontrakten mellom Løvenskiold og for
mannskapet av 21.11.1908 om fornødent gjennom saksanlegg.»
Det endelige brudd mellom kommunen og Løvenskiold kom
sommeren 1909 da styret for Værdalsbruket anbefalte herredsstyret å
fatte følgende vedtak: «.... Under disse omstendigheter må derfor
herredsstyret forlange at herr Løvenskiold avgir en skriftlig erklæring
om hvorvidt han fremdeles avviser ethvert forslag om anlegg av tre
sliperi i Verdalen eller ved Levanger.»
Dette forslaget ble vedtatt av herredsstyret. Erklæring fra Løven
skiold ble ikke avgitt, og man hører ikke mere om ham eller om
saksanlegg mot ham.
I februar 1909 trådte Guldahl ut av styret og ingeniør L. J. Dorenfeldt
ble valgt inn i styret og til formann.
Styret under sin nye formann går med krum hals løs på problemet
omkring foredlingsanlegg, og nye utredninger og planer dukker stadig
opp.
Hopla i Åsen ved utløpet av elven fra Hammervannet er det neste sted
styret kaster sine øyne på. Planer og overslag for et sliperi på 15.000
tonn/år på dette sted ble fremlagt i desember 1909.
Etter en rekke utredninger om planer og finansieringsmuligheter er
man i juli 1910 kommet så langt at styret fremlegger et foreløpig utkast
til lover for Aktieselskapet Hopla Tresliperi.
Også planene i Hopla blir henlagt øyensynlig fordi kommunen ikke
maktet å reise den nødvendige anleggskapital. En utvei som var sterkt
fremme i diskusjonen, var salg av et større parti tømmer på rot for å
skaffe penger.
Det var sterkt delte meninger innen bygden og i herredsstyret om å
gripe til denne utvei, men i møte 19. november 1910 besluttet styret å
tilby Meråker Brug en uthugskontrakt som omfattet trær på 30 cm i
brysthøyde (ca. 1,5 m fra marken), og derover målt på treets minste
kant. Uthugsttiden ble satt til 7 år og prisforlangende var kr. 2.800.000,-
Kjøperen skulle betale kr 400.000,- kontant og dessuten overta
Værdalsbrukets statslån kr 2.400.000,- i Invalidefondet til forretning og
betaling i uthugsttiden.
Meråker Brug aksepterte ikke dette tilbud, og da styret fastholdt sitt

----
554 SS-A
----
prisforlangende ble det intet av denne handel. Spørsmålet om salg på rot
dukker senere ikke opp i kommuneperioden.
Det varte ikke lenge før et nytt prosjekt var på trappene. Denne gang
gjelder det Folla Tresliperi i Follafoss, som var til salgs. Det forelå et
tilbud fra dette selskaps direksjon av 8. januar 1910. Kommunen fikk en
håndgivelse på anleggene i Follafoss gjeldende ut februar. Styret
foretok befaring i Follafoss og engasjerte ingeniørene Darre-Jenssen og
Kieland til å besiktige anleggene og fremkomme med en utredning.
Styret ber om forlengelse av håndgivelsen minst til utgangen av mars.
Follas direksjon meddeler 14.3.1910 at håndgivelsen ikke kan for
lenges utover 31. mars. Sakkyndige utredninger om Follaprosjektet
foreligger 29. mars, og styret foreslår for herredsstyret at dette på det
nuværende trinn ikke kan treffe endelig beslutning om kjøp av Folla
Tresliperi i h.t. tilbud av 8.1.1910, men at man forsøker å forhandle
videre med Follas direksjon.
I styremøte 29. april 1910 besluttet styret å henstille til herredsstyret at
dette ikke godtar Follas tilbud da Follas direksjon fastholder den
forlangte pris. Dermed glir Follaprosjektet ut av bildet. Folla Tresliperi
ble forøvrig kjøpt i 1911 av adv. Hjalmar Wessel m.f., det samme
konsortium som senere ble eiere av Værdalsbruket.
Etter at de hektiske forhandlinger om kjøp av Folla Tresliperi var
brutt fortsatte utredningene og diskusjonen om sliperianlegg i Asen, på
Levanger, ved Rinnelven og i Verdal. Så sent som 23.11.1911 anmodes
ingeniør Lange om å overta undersøkelsene vedrørende sliperianlegg i
Verdalen. Hans utredning foreligger 8.3.1912.
Sliperiplanene i Verdal lot seg ikke realisere bl.a. fordi eierne av 2.
prioritets pantelånet i Værdalsbruket, stort kr. 1.500.000,-, ikke ville
fråfalle pant i Dillfossen, og dermed kunne nødvendig lån ikke oppnås.
Spørsmålet om industrireising er gitt en såvidt bred plass i denne
fremstilling fordi det var det alt overveiende problem i hele kommune
perioden. Det ledet til en lang rekke diskusjoner og krangel, tildels av
injurierende art, både i herredsstyret, mann og mann i mellom i bygden,
og i pressen både i Trøndelag og i landet forøvrig. Skifting i ledelsen og
oppnevnelse av en såkalt rådgivende komite gjenspeiler den uenighet
som hersket.
Guldahl gikk, som tidligere nevnt, ut av styret ved årsskiftet 1908-09,
og herredsstyret valgte ingeniør L. J. Dorefeldt inn. Dorenfeldt ble valgt
«foreløpig som formann» som det står i styreprotokollen for 11.2.1909.
Som 1. varamann hadde herredsstyret valgt handelsbestyrer Johs.
Minsaas.
Høsten 1909 valgte herredsstyret en rådgivende komite for styret.
Denne komite bestod av John Myhr, O. S. Haugdahl og Johs. Aas.
Disse herrer deltok i styrets møter.

----
555 SS-A
----
Dorenfeldt trer ut av styret ved utløpet av 1910. Han hadde vært mye
fraværende, og varaformann Ole Holan hadde ledet de fleste
styremøter. Ole Holan fungerer som styreformann fra 1.1.1911.
I januar 1911 retter herredsstyret sterke anklager mot disp. Houlder,
og foreslår at han avskjediges. Bruksstyret avviser forslaget.
I februar 1911 meddeler amtmannen at funksjonstiden for de av
amtsutvalget valgte medlemmer (Holan og Hofstad) gjelder inntil
videre, dog ikke utover 13. april 1911.
Videre meddeler han at herredsstyrets valg av to nye styremedlemmer
ennu ikke er approbert.
Disp. Houldet fråtrer, som følge av den sterke kritikk som var rettet
mot ham, som disponent i begynnelsen av april 1911, og kontorsjef
Anton Salberg, som hadde vært ansatt ved Værdalsbrukets sagbruks
kontor siden 1886, ble ansatt som selskapets disponent.
De mange endringer i styrets sammensetning og brukets daglige
ledelse som finner sted i begynnelsen av 1911, medfører komplikasjoner
og indre stridigheter. Amtsutvalget velger Bernhard Rostad og Ole
Holan som medlemmer. S. Hofstad blir varamann for Ole Holan og E.
Muller varamann for B. Rostad. Herredsstyret velger 10.2.1911 J. Aas
og J. Myhr, (tidligere rådgivende komite), som styremedlemmer med O.
Flyum og J. P. Aksnes som varamenn. Ole Kvello ble således ikke
gjenvalgt av herredsstyret, og heller ikke 1. varamann Johs. Minsaas.
Amtmannen meddeler i skrivelse av 7.4. s.å. at Landbruksdeparte
mentet hadde underkjent herredsstyrets valg som ugyldig. I herreds
styremøte 11.4. fastholdes valget.
Ole Kvello meddeler i skrivelse av 13.4. at han betrakter seg som
lovlig valgt medlem av Værdalsbrukets styre. Rostad henstiller, på
kommunens vegne, til Kvello at han foreløbig trekker seg tilbake som
styremedlem. Ole Kvello nekter å trekke seg tilbake.
22.4.1911. De av herredstyret valgte medlemmer tar sete i styret. Ole
Kvello var ikke tilstede. Holan tar forbehold om gyldigheten av de
avgjørelser som treffes på dette møte inntil valget av styremedlemmer
var endelig avgjort av myndighetene. Som ny formann ble valgt B.
Rostad, og som ny varaformann Johs. Aas. I oktober 1911 ble O.
Horne ansatt som ny disponent og A. Salberg gikk tilbake til sin gamle
stilling som kontor-sjef ved sagbruket i Levanger. John Skavhaug ble
ansatt som kontorist ved Holmenkontoret.
Så langt om kommunens industriplaner. De menn som satt i styret for
Værdalsbruket, og de som var daglige ledere i denne periode, stod på en
Uriaspost, og deres oppgave ble nærmest uløselig. De var sikkert alle
hederlige, rettskafne og - på sine egne feiter - dyktige menn som gjorde
hva de maktet for kommunen og Værdalsbruket. De hadde riktignok
ingen sakkunnskap eller erfaring i ledelse av en så stor og komplisert

----
556 SS-A
----
bedrift som Værdalsbruket, eller i vurdering av industriprosjekter.
Dette kunne imidlertid vært avhjulpet med sakkyndige konsulenter og
rådgivere, dersom styret og disponent hadde fått arbeide i fred, men det
fikk de aldri.
Den store bøygen var herredsstyret. Det ble etter hånden ganske klart
at det ikke var mulig å lede en bedrift som Værdalsbruket med et
herredsstyre som øverste instans, og spesielt ikke i en bygd som Verdal
hvor det var ytterst kompliserte forhold og motstridende interesser bl.a.
som følge av leilendingssystemet.
I herredstyret var det mange forståsegpåere og kverulanter som la seg
bort i styrets og ledelsens disposisjoner, og en fraksjon gjorde hva den
kunne for å stikke kjepper i hjulene, og gjøre livet surt for styre og
disponent ved enhver anledning. Styret måtte således flere ganger rykke
ut i pressen for å avlive rykter og usannheter som fremkom offentlig.
Til tross for store tømmerdrifter, (gj.sn. 48.175 m 3 pr. år 1908-1912),
ble økonomien stadig dårligere, og styret lette med lys og lykt etter
muligheter for å skaffe penger. Salg av tømmer på rot er nevnt foran.
Holmen gard ble flere ganger frembudt til salg. Høyeste bud hadde fru
Margrete Getz som bød kr. 60.000,- for Holmen gard og Holmen skog
på nordsiden av Kverna. Budet ble ikke godtatt.
I begynnelsen av 1911 er den økonomiske situasjon prekær. Dette
fremgår av styrets beslutninger:
25.2.1911. «Styret besluttet å oversende gjenparter av skrivelse fra
Levanger og Skogns Sparebank og telegram fra Indherred Kreditbank
av idag med anmodning om snarest mulig å få herredstyrets meddelelse
om hvor og hvorledes de nødvendige midler til undgåelse av forretning
ens standsning skal reises.»
1.3.1911. «At Bruget er avskåret fra å disponere yderligere på dets
kassakredit til Nordenfjeldske Kreditbank og man fortiden ingen andre
disponible midler har, meddeles herved Værdalens Formandskab, med
anmodning om at meddele styret hvor og hvorledes penger blir at tilveie
bringe da driften ellers kan komme til at standse.»
«Refereres skrivelse fra kommunekassereren angående skatter. På
nuværende tidspunkt har man ingen disponible midler.»
Kommunen hadde snart løpt linen ut. Bygdestriden ble stadig bitrere,
og tanken om å seige bruket dukket opp.
Som nevnt foran hadde advokat Hjalmar Wessel, på vegne av et
konsortium i 1911 kjøpt Folla Tresliperi med anlegg og skogeiendom
mer. Disse eiendommer dekket ikke slipenets behov for slipvirke, og Folla
kjøpte bl.a. slipvirke fra Værdalsbruket i kommuneperioden. Follas
ledelse fulgte naturligvis med i striden rundt Værdalsbruket, og tanken
om å kjøpe Værdalsbruket dukker opp rundt årsskiftet 1911-1912. På
det tidspunkt innleder adv. Wessel forhandlinger med overretssakfører

----
557 SS-A
----
E. D. Bøckmann, Trondhjem, om kjøp av den 2. prioritets
panteobligasjon som de gamle eiere satt med i Værdalsbruket. Disse
forhandlinger førte til at Folla (Wessel) i april 1912 kjøpte obligasjonen
for 90 l A°/o d.v.s. kr 1.355.000,- kontant. Pengene ble lånt i Den Norske
Kreditbank, hvor obligasjonen ble deponert.
I månedene januar - februar - mars og april 1912 utfoldes en voldsom
aktivitet fra kjøpernes side for å bringe kjøpet av Værdalsbruket i orden
så fort som mulig.
I Christiania satt Wessel og trakk i alle trader, både på høyeste
politiske plan og i bank- og finanskretser. Hans høyre hand i Nord-
Trøndelag var overretssakfører Asm. Schiefloe (senere h.r.adv. Asm.
Schiefloe), Steinkjer, som holdt ham godt underrettet om alt som fore
gikk på det lokale plan, og som aktivt forsøkte å påvirke lokale
myndigheter og ledende personer både i kommunen og i fylket til å gå
med på salg. Mellom Wessel og Schiefloe utveksles det i denne periode
nesten daglig brever og telegrammer. Dessuten møttes de ofte i Christi
ania eller Trondhjem for konferanser og drøftelser. Både Wessel og
Schiefloe hadde allerede ved årsskiftet 1911-912 kontakt med Værdals
brukets styre ved formannen Bernhard Rostad. Styret arbeidet imidler
tid med sliperiplanene og finansieringen av disse. For å kunne løse
finansieringsspørsmålet var det som tidligere nevnt nødvendig at de
gamle eiere som ennu satt med 2. prioritets panteobligasjonen frafallt
pant bl.a i Dillfossen. Dette nektet de. For Værdalsbrukets styre var det
i 1912 klart at det bare forelå to muligheter. Den ene var å anlegge tre
sliperi og beholde skogene, og den annen var salg av eiendommen. Da så
sliperiplanene fikk dødsstøtet ved slutten av 1911 var den første
mulighet falt bort, og saken utviklet seg meget raskt.
Kjøpetilbudet fra advokat Wessel til Verdal kommune er datert
12.4.1912. Herredsstyret oppnevnte en særskilt komite bestående av J.
E. Grunden, Thomas Berg og John Vigen som sammen med brukstyret
skulle sluttføre forhandlingene om salget.
Den 15.4. holdtes styremøte på Grennes hotell på Verdalsøra.
Kommunens juridiske rådgiver, o.r.sakf. Tessem, adv. Wessel og
o.r.sakf. Schiefloe var også tilstede. Her ble man enige om endel
endringer i det fremlagte kjøpetilbud. Da disse endringer var foretatt og
underskrevet av Wessel, utferdiget styret en innstilling til herredsstyret
om salg. Innstillingen ble vedtatt med 4 stemmer, mens styrets 5.
medlem, O. Holan, hadde et dissenterende forslag i 2 alternativer. Det
fremgår ikke av styreprotokollen hva Holans forslag gikk ut på.
Den 17.4. holdtes nytt møte hvor foruten styret, den av herredsstyret
oppnevnte forhandlingskomite, J. E. Grunden, Thomas Berg og John
Vigen, samt herrene Wessel og Schiefloe var tilstede. Endel endringer i

----
558 SS-A
----
Wessels kjøpetilbud ble foretatt og styret besluttet å la tilbudet trykke
for omsendelse til herredsstyret medlemmer.
På tampen av forhandlingene mellom Wesselkonsortiet og Verdal
kommune dukker andre liebhabere opp, bl.a. Meråker Brug.
Typisk for de intense forhandlinger som ble drevet i dagene
umiddelbart før avgjørelsen falt, er følgende telegram fra Hjalmar
Wessel til hans kompanjong avd. Flood i Christiania. Telegrammet er
sendt over Norsk Jernbane-telegraf fra Hell stasjon 17.4. 1912 kl. 9.45
og lyder:
«Inat oppnaaet enighet forsterket styre uvæsentlige ændringer nyt
herredsstyre seksogtyvende Meråker intrigerer. Blir foreløpig Trond
hjem. Underrett. Hjalmar.»
I herredsstyrets møte 26. april 1912 gikk herredsstyrets flertall inn for
salg av Værdalsbruket på de vilkår som var fremsatt av adv. Wessel i
hans kjøpetilbud av 12.4.1912 senere endringer.
Forslag om salg var fremsatt av Værdalsbrukets styre. Det fremgår av
korrespondansen mellom bruksstyrets medlemmer at det var med tungt
hjerte styret hadde fremsatt dette forslag, men de øynet ingen annen
utvei.
1 herredsstyret satt formannen i Værdalsbrukets styre, Bernhard
Rostad, som ordfører og varaformann Johs. Aas. Disse hadde som med
lemmer av bruksstyret anbefalt salg og talte for salg.
Mindretallets leder og talsmann var soknepresten i Verdal, Erik Veel,
som kjempet en hard kamp i herredsstyret for at kommunen ikke skulle
seige bruket. Erik Veel ble valgt til ordfører i Verdal i 1914. Han hadde
nok ikke glemt sitt nederlag i 1912 og inntok alltid en meget steil
holdning overfor det nye A/S Værdalsbruket under de mange forhand
linger som fant sted angående fortolkninger av Wessels kjøpetilbud.
Herredstyret vedtok altså å seige bruket og hermed innledes en ny
epoke i Værdalsbrukets historie.

----
559 SS-A
----
WESSELS PERIODE 1912- 1919
Meråker Brug ved disponent Nils Young Fearnley forsøkte til siste
minutt under salgsforhandlingene å få en fot innenfor i Værdalsbruket.
Dels opptrådte de som selvstendig liebhaber overfor Verdal kommune
og anmodet kommunen om å utsette avgjørelsen, noe herredsstyret
avslo, og dels foreslo de overfor Wesselkonsortiet at Meråker Brug
skulle overta 50% av aksjene i det nye A/S Værdalsbruket, men dette
ble også avvist.
Som nevnt foran, hadde Folla Brug (Wessel), kjøpt de gamle eieres 2.
pr. panteobligasjon for kr 1.355.000,-. Ved salget overtok det nye
selskap Værdalsbrukets samtlige aktiva og passiva med de unntagelser
som er nevnt i Wessels kjøpetilbud. Verdal kommune fikk kr 300.000,-
kontant, og kjøperne overtok forpliktelsene overfor Invalidefondet for
1. pr. lånet på kr. 2.400.000,-. Den samlede kjøpesum ble således kr.
4.055.000,-.
Konstituerende generalforsamling ble holdt 29. april 1912 hvor
Vedtekter for Aktieselskapet Værdalsbruket ble vedtatt.
Aksjekapitalen ble satt til kr. 800.000,- fordelt på 160 aksjer a kr
5.000,-.
Av innbyderne til dannelsen av A/S Værdalsbruket var tegnet følg
ende beløp:
Hjalmar Wessel kr. 100.000,—
Tollef Kilde kr. 200.000,—
Andreas Wefring kr. 80.000,—
Asm. Skjeflo kr. 50.000,—
Ingeniør Martens
Otto Schultz var tysk statsborger. Han kom til Norge for å drive
bjørn- og elgjakt, kjøpte Egge gard ved Steinkjer, giftet seg norsk, og
ble i Norge resten av sitt liv. Han hadde betydelige interesser i tysk
industri og også i Folla Brug. Når han tegnet seg for aksjer i Værdals
bruget med sin svoger ingeniør Martens som stråmann, skyldtes vel
dette hans tyske statsborgerskap eller hans betydelige interesser i Folla.
Approbasjon på herredsstyrets beslutning om salg ble meddelt ved


----
560 SS-A
----
Getz-gården.
kgl. resolusjon av 15. mai 1912, og konsesjon på eiendommen ble gitt
de nye eiere ved samme resolusjon.
Wessels kjøpet ilbud av 26.4.1912. (Se kilder.)
De viktigste punkter i det endelige vedtatte kjøpetilbud var
Fra salget ble unntatt 75 leilendingsgårder og 61 plasser med påstå
ende hus og tilliggende sæterrettigheter og fjellslåtter. Disse eiendom
mer skulle ha samme beiterett som hittil for storfe og sau. Dessuten skulle
de ha rett til jakt og fiske som hittil i visse områder. Uttrykket «som
hittil» må forståes slik at det var de rettigheter som tilla de enkelte
garder på det tidspunkt salget fant sted som skulle konserveres. Noen
utvidelse av disse rettigheter fant ikke sted ved overdragelsen.
Holmen nedre, Mikvold vestre og Vestly, (skogformannsbolig i
Helgådal), samt tre plasser på minst 20 mål skulle inngå i kjøpet.
Til samtlige leilendingsgårder og plasser skulle utlegges husbehovskog
som eiendom. Det skogareal som skulle utlegges til gårdene, skulle
samlet ikke utgjøre minde enn 15.000 mål og ikke over 16.500 mål skog
land. Husbehovsskogene skulle ligge så nær gårdene som mulig, og helst
støte til innmarken. Skoglandets gjennomsnittskarakter, (bestokkning
og bonitet), skulle svare til gjennomsnittskarakteren av alle brukets
skoger.


----
561 SS-A
----
L ei len dingsskjøn net
Skjønnet skulle i h.t. kjøpetilbudet bestå av 5 uvillige menn. Av disse
skulle Verdal kommune, kjøperen og leilendingene oppnevne hver sin
skjønnsmann, og de to siste skulle oppnevnes av skogdirektøren. Den
ene av de skjønnsmenn skogdirektøren oppnevnte, skulle være skog
kyndig og bosatt utenfor amtet. De øvrige fire skjønnsmenn skulle være
gårdbrukere. Skjønnets avgjørelser skulle være endelige.
Skjønnet fikk følgende sammensetning:
Amtskogmester Richard Aaeng, Trondhjem, oppnevnt av Skogdirek
tøren.
Gårdbruker Henrik Five, oppnevnt av Skogdirektøren.
Gårdbruker O. Flyum, oppnevnt av Verdal kommune.
Gårdbruker J. E. Grunden, oppnevnt av leilendingene.
Gårdbruker Ole S. Aaset, Rena, oppnevnt av kjøperen.
Amtskogmester Aaeng ble valgt til formann.
Skjønnet holdt sitt første møte på Verdalsøra 10. juli 1912, og foretok
enforeløbig befaring 10., 11., og 12. juli.
Amtskonduktør, ingeniør Einar Gram, Trondhjem, ble engasjert av
skjønnhet for å foreta oppmåling og kartlegging av innmark og skog
som skulle tillegges leilendingsgårdene.
Skjønnet begynte med innmarksarealene. I kjøpetilbudets pkt. 2 heter
det om innmarken:
«Eiendomene undtas med det indmarksareal som er indhegnet til
gaarde og plasser. Hvis gjærde ikke findes skal de nuværende grænser
for indmarken respekteres.»
Med det ekstensive jordbruk som dengang hadde vært drevet, var det
ikke lett å skille mellom innmark, beitetrøer og igjengrodde slåtteteiger
og åkerlapper innenfor gamle skigarder. Det oppstod da også meget
snart uengihet innen skjønnet om fortolkning av kjøpetilbudets
bestemmelser om innmarken, og om selve innmarksbegrepet.
Leilendingenes representant i skjønnet, J. E. Grunden, var stadig i
opposisjon delvis støttet av kommunens representant O. Flyum. Det går
som en rød tråd gjennom hele skjønnsprotokollen at Grunden
protesterer og forlanger protokolltilførsel.
På grunn av stadig uenighet innen skjønnet om fastsettelse av inn
marksgrensene gikk arbeidet i august måned helt istå og ble avbrutt.
Den 25.9. ble det holdt et møte i Verdal hvor skjønnsmennene var
tilstede unntatt Grunden, som pr. telegram til formannen meddelte at
han ikke fant grunn til å møte. Foruten skjønnsmennene møtte for
kjøperne adv. Wessel og for selgerne ordf. Rostad, redaktør Aas og
gårdbruker Myhr. Her ble man enige om: «At skjønnet fortsætter sitt

----
562 SS-A
----
arbeide og bestemmer indmarksgrensene med bindende virkning der
hvor der er enighet innen skjønnet, hvor der er dissens blir partene å
tilkalle inden endelig avgjørelse treffes.» Skjønnet ble utsatt til neste
sommer og sammentrådte igjen 5. juni 1913.
Allerede 7. juni oppstår det igjen uenighet innen skjønnet om fastsett
else av innmarksgrensene i Sul, og leilendingenes representant forlanger
protokolltilførsel. Befaringen fortsetter til 8. juli, men partene må
stadig tilkalles fordi det er uenighet om innmarksgrensene.
Den 10. juli holdes et fellesmøte mellom skjønnet og representanter
for kjøper og selger. For kjøperne møtte Hjalmar Wessel og Tollef
Kilde, og for selgerne Bernhard Rostad og Johs. Aas. Her ble man enige
om å oppnevne en voldgiftsnevnd bestående av to menn, hvorav partene
skulle oppnevne hver sin. Disse to skulle gå forut for skjønnet og
fastsette innmarksgrensene, der hvor skjønnet ikke allerede hadde
avgjort saken. Bare i de tilfeller hvor de to voldgiftsmenn ikke ble enige
skulle skjønnet avgjøre saken.
Skjønnsretten fortsetter sitt arbeide hele sommeren 1913 og også
sommeren 1914, og holder sitt siste møte 10. sept. 1914. I dette siste
møte har leilendingenes representant en tilførsel på over 3 sider i
skjønnsprotokollen, hvor han protesterer på en rekke avgjørelser.
Voldsgiftsnevnden som ble besluttet oppnevnt i møte 10.7.1913, fikk
denne sammensetning:
Gårdbruker og ordfører Sivert Austad, Røra, oppnevnt av Verdal
kommune. Gårdbruker O.K.V. Gaathaug, Sande, Telemark, oppnevnt
av Værdalsbruket.
Den holdt sitt første møte 26.7.1913. Voldgiftsnevnden arbeidet
meget raskt og hadde fastsatt innmarksgrensene på ialt 37 leilendings
gårder og plasser dåden avsluttet sitt arbeide 7.8.1913.
Av andre ting som ble undtatt ved salget, skal nevnes halvparten av
vannretten i Dillfossene. Værdalsbruket ervervet den vannrett i Dillfoss
ene som ligger på Innas østside, mens kommunen beholdt vannretten på
vestsiden (Dillansiden) med reguleringsrettigheter. Dessuten beholdt
kommunen rettigheten til Skjækerfossen og Ulvildfossene med
fornødne reguleringsrettigheter.
Alle andre vannfall medfulgte i handelen, og de største ble senere sær
skilt matrikulert.
Sky Iddelingsforre iningene
Statskonduktør Gram var i september 1914 ferdig med oppmåling og
tegning av kart over leilendingsgårder og plasser med tilliggende husbe
hovsskog, som kommunen hadde holdt tilbake ved salget. Lensmannen
i Verdal oppnevnte følgende skylddelingsmenn:

----
563 SS-A
----
Marius Heir, Arnt Holmen og Ole Skjækermo for eiendommene i
Vera, Helgådalen og Malsådalen.
Aneus Okkenhaug, Elias Næs og Edvard O. Suul for eiendommene i
Sul og Innas dalføre.
Det var meningen at forretningen skulle begynne 12.10., men allerede
9.10. hadde Verdal kommune ved ordfører Veel protestert mot fremme
av skylddelingsforretningen «... indtil det er bragt på det rene hvorvidt
og i hvilken udstrekning de grænser som agtes lagt til grund, kan aner
kjendes.»
Forretningen kom dog igang 21.10.1914.
Det oppstod meget snart en merkelig strid mellom Verdal kommune
(Leilendingsforeningen) og Værdalsbruket, om hvorvidt de solgte
skoger som utgjorde det langt største areal, skulle betraktes som fra
solgte parseller eller om denne betegnelse skulle brukes på de tilbake
holdte leilendingsgårdene med tillagt skog. Kommunen mente at gård
ene måtte betraktes som hovedbøle og få b.nr. 1, og skogene betraktes
som frasolgte parseller og få nytt bruksnavn og senere b.nr.
Værdalsbruket på sin side hevdet at gårdene måtte betraktes som
utskilte parseller, og at det var disse parseller som i h.t. skylddelingslov
ens paragraf 8 måtte befares og beskrives. Værdalsbruket hevdet videre
at dersom skogene skulle betraktes som fraskilte parseller, måtte grens
ene for disse både mot «indre» og «ytre» naboer befares og beskrives.
Dette ville bli et ytterst tidkrevende arbeide som heller ikke var gjenn
omførbart på vintertid.
Det kan bemerkes at grensene for Værdalsbrukets skoger mot «indre»
og «ytre» naboer ialt er ca. 360 km.
Saken ble av amtmannen i Nordre Trondhjems amt forelagt Finans
departementet.
Departementet antok at det ikke var noe i veien for at gårdene med
tillagt skog ble betraktet som utskilte parseller med nytt bruksnummer.
Dersom det var ønskelig at gårdene beholdt sine gamle bruksnavn, var
det intet i veien for det, og heller ikke for at skogeiendommene kunne få
samme navn med tilføyelse av skog (N.N.skog).
Etter å ha mottatt Finansdepartementets utredning var skylddelings
mennene av den oppfatning at når gårdene fikk beholde sine gamle navn
kunne dei ikke spille noen rolle hvilken del som fikk bnr. 1 eller bnr. 2.
Sorenskriveren i Stjør- og Verdal ga skylddelingsmennene medhold i
dette, tiltross for departementets klare utsagn om at skogene som
hovedbøle i h.t. skylddelingslovens paragraf 8 måtte ha bnr. 1, og de
utskilte parseller, gårdene med husbehovsskog måtte få senere bnr., men
beholde sine bruksnavn. Enden på visen ble at gårdene fikk bnr. 1 og
skogene bnr. 2 eller senere nr., og skylddelingsforretningene ble etter
hvert godtatt for tinglysing med denne nummerering.
Bind VI A — 36

----
564 SS-A
----
Følgen av dette er at i skylddelingsforretningene er det bare grensene
for de tilbakeholdte garder med utlagt husbehovsskog som er befart og
beskrevet, mens det for skogenes yttergrenser bare er angitt i hvilken
himmelretning de solgte skoger støter mot andre naboer, f.eks. N.N.
skog eller N.N. ålmenning. Som eksempel på dette kan vi ta for oss
skylddelingsforretningen av 19.10.1914 over den til Sulstuen utlagte
husbehovsskog. Etter å ha beskrevet grensene for husbehovsskogen
nøyaktig beskrives den solgte del av Sulstuen skog slik: «Forøvrig
grænser Suulstuskogen i nord mot Aasen eller Karlgaardsskogen og
Juldals ålmenning, i øst mot Inns statsalmenning, i syd mot Færens
ålmenning og i vest mot Brenna skog.»
Aasen eller Karlgårdsskogen og Brenna skog er her betegnelsen på de
deler av den solgte skog som Værdalsbruket ervervet. Grensene mellom
disse forskjellige skogeiendommer som Værdalsbruket nu eier, er aldri
oppgått eller avmerket. Dette hadde ikke vært nødvendig fordi både
leilendingsgårdene og skogene i flere hundrede år hadde tilhørt én eier
som deler av Værdalsgodset.
M. P. Moen f. 1865 i Tylldal.
Værdalsbrukets skogforvalter
1905-1936.
Disponent Paul Schiefloe
Bestyrerfor Værdalsbrukets
trelastutsalg i Tromsø 1928-1941.
Disponent for Trones Bruk
1948-1963.

 

----
565 SS-A
----
Gjennom tidene hadde det naturlig nok utviklet seg et visst system for
bruk av omradene. Skal man sa noenlunde finne frem til grensene for de
enkelte garders områder, må man derfor forsøke å bringe på det rene
hvor de som leilendinger utøvet sin rett til beite og slått, og hvor de fikk
ta sin ved og sitt hustømmer, eller hvor de måtte utføre sitt pliktarbeide
med fremdrift av tømmer for eierne av godset.
Dette løse system har tydeligvis ledet til stridigheter leilendingene i
mellom, og i enkelte deler av godset har derfor godsets eiere forsøkt a
etablere en fastere ordning med angivelse av i hvilke bestemte omrader
den enkelte gard skulle utøve sine rettigheter. Slike «delinger» fant sted
på foranledning av jorddrotten, i Vera i 1801, i Sul i 1806 og i Storstad
marken i 1816. (Se kilder.)
Leilendingsskjønnet var nu avhjelmet, voldgiftsretten hadde avsagt
sin kjennelse, karter var tegnet. leilendingsgårdene med husbehovsskog
og innmark var oppmålt og skylddelingsforretningene var utført i
marken, og man skulle tro at en formell avslutning av saken med ting
lysning av dokumentene matte være en kurant affære. Slik gikk det
imidlertid ikke. Leilendingsstyret ved sin formann, pastor og ordfører
Erik Veel laget stadig nye vanskeligheter. Tiltross for at kjøper og selger
hadde vært enige om skjønnsforutsetningene, og enige om a la
innmarksgrensene fastslås ved voldgift hvor det var dissens innen
skjønnet, ville leilendingsstyret for 37 eiendommers vedkommende ha
endret de grenser skjønnet og voldgifttsretten var blitt enige om. Lei
lendingsstyret nektet skylddelingsmennene å innsende skylddelingene til
tinglysning før disse endringer hadde funnet sted.
Værdalsbruket protesterte mot dette, men for a få en slutt pa saken
ble det innledet forhandlinger med leilendingsstyret og Verdal
kommune. Det avsluttende forhandlingsmøte ble holdt 6.12.1916. Her
møtte for Verdal kommune ordfører Veel og gardbruker Ole Kvello.
For Værdalsbruket møtte skogforvalter M.P. Moen.
Her ble man enige om noen mindre endringer av grensene for 8 eien
dommers vedkommende.
Møtet ansa med dette alle uoverensstemmelser mellom kommunen og
Værdalsbruket vedkommende leilendingsgårdene med tillagt skog for
ordnet. Det eneste som det ennu ikke var full enighet om var Nedre
Holmens eiendom på Innas Vestside.
Endringene som nu var foreslått ble godtatt av Verdal kommune
v/ordfører Veel, og av Værdalsbruket v/advokat Wessel 15.12.1916, og
tinglysing av skylddelingsforretningene kunne nu foretas. Hermed var
det foreløpig slutt på stridighetene mellom Verdal kommune - Leilend
ingsstyret og Værdalsbruket, men de blusset senere opp igjen.
Det ble i forbindelse med forliket av 15.12.1916 utarbeidet et forslag
til skjøte, men skjøtet ble aldri utstedt. Verdal kommune hadde derfor

----
566 SS-A
----
grunnbokshjemmel til eiendommene helt til 1950. Ethvert salg av
parseller inntil dette år måtte derfor godkjennes av Verdal kommune.
Styret i det nye A/S Værdalsbruket utfoldet fra første stund en
voldsom aktivitet. Det ble bygget ny industri, innkjøpt andre skogeien
dommer og industriforetagender, og driften av skogene ble sterkt
forsert. I driftsårene 1911-12 til 1918-19 var det gjennomsnittlige årlige
driftskvantum 55.235 m 3. Ett enkelt år, vinteren 1914-15, ble det frem
drevet fra egne skoger hele 88.223 m 3.
Sagbruksvirksomheten var i det vesentlige blitt drevet på Levanger
efter de store jordras i Verdal 1893, som efterhvert umuliggjorde
skipning fra Verdalsøra. Ifølge Wessels kjøpetilbud skulle over
halvparten av Værdalsbrukets sagtømmer foredles innen Verdal
kommune. Det eneste sted i Verdal hvor det var mulig å anlegge dyp
vannskai, var på nordsiden av Tronestangen. Her ble innkjøpt nød
vendige tomtearealer fra Bernhard Rostad på Trones gard, og Trones
Bruk ble bygget i 1913. Det vart et sagbruk med to rammepar og
eksporthøvel. Kraftkilden var en dampmaskin som ble fyrt med avfall
fra sagbruk og høvleri. Tomtene var lange og smale med lange avstand
er for intern transport, og trallebaner måtte bygges opp på trekonstruk
sjoner i fjæreområdet som følge av terrengets beskaffenhet.
Havneforholdene var heller ikke gode da skipningskaien lå sterkt ut-
satt for vind fra nordvest.
Sagbrukets kapasitet på et skift var ca. 4.000 std. og tømmerforbruk-
et 35-40.000 m 3 pr. år.
Taugbane for transport av ved til Ranheim fra Trones til Fleskhus st.,
ble bygget i 1914, og NSB anla sidespor for lasting. Disponentboligen på
Asphaugen ble bygget i 1914 på 10 Vi mål tomt, innkjøpt fra Leklem for
kr 2.000,-.
I 1912 hadde Wessel for Værdalsbrukets regning kjøpt Trondhjems
Aktie Trælastkompani. Det var et gammelt selskap som eides av
Jenssen & Co. i Trondhjem. Det hadde hatt store skogeiendommer med
foredlingsanlegg (Tegefors) i Jåmtland og dessuten sagbruk i Snåsa og
Ekne. Værdalsbruket garanterte i Privatbanken for Trælastkompaniets
gjeld ca. kr. 600.000,-. Kompaniet hadde store engasjement i Tromsø og
Narvik, og disponenten Kjerulf hadde sammen med Mathisen og
Jacobsen i Narvik innlatt seg på store skogspekulasjoner i Sverige.
Værdalsbruket led store tap ved Kjerulfs transaksjoner.
For å redde det som reddes kunne, ble Tromsø Trelastutsalg startet.
Dette satt Værdalsbruket med til 1941 da det ble solgt til Austad i
Tromsø. Disponent Paul Schiefloe som i 1948 ble disponent for Trones
Bruk, ledet dette selskap fra 1928 til 1941.
Værdalsbruket hadde den gang en aksjekapital på kr. 800.000,-, og
hadde fra starten som bankforbindelse Den Nordenfjeldske Kreditbank

----
567 SS-A
----
i Trondhjem. Banken fant imidlertid at Værdalsbruket ved bygging av
Trones Bruk og ervervelsen av Trondhjems Aktie Trælastkompani, og
senere 2/3 av By Brug, hadde innlatt seg på forretninger som sto i mis
forhold til dets egen kapital. Forholdet opphørte derfor, og Værdals
bruket fikk ny bankforbindelse, Trondhjems - senere den Norske
Handelsbank.
Kjøpet av aksjemajoriteten i By Brug og Forseth Brug fant sted i
1913. Det ble kjøpt aksjer for pålydende kr. 400.000,- + 50% overkurs
for kr. 600.000,-. Selgere var Adolf Øien, fru Bachke og L.H. Hansen,
samtlige i Trondhjem. Værdalsbruket ble efterhånden eneeier av By
Brug, men Værdalsbrukets styremedlemmer satt formelt som eiere.
Værdalsbrukets eiere (Wesselkonsortiet) hadde som før nevnt kjøpt
Folla Brug i Follafoss med eiendommer i 1911. Det var således et
betydelig eiendomskompleks og flere store skogindustrianlegg konser
net satt med. Det ble også etablert et salgskontor i London, «United
Mills Agencies» med nordmannen Harsem som leder.
Men Wessels appetitt på skog og skogindustri var usvekket og ble
tydeligvis ytterligere skjerpet under høykonjunkturen i krigsårene 1914-
1918.
Svenske eiendommer
Ved kontrakt av 20.7.1914 kjøpte Værdalsbruket ved Hjalmar Wessel
15.000-17.000 favner å 216 engelske kubikkfot (eller ialt ca. 100.000 m 3
løst mål) prima grantømmer av Oluf Alexanderson i Kall sokn i Jåmt
land. Virket skulle leveres i lense ved Nordenden av Kallsjøen ved
Sundet, og leveransen skulle strekke seg over årene 1915-1919. Prisen
var kr 33,50 pr. favn for de første 2/5 av partiet og kr 35,- pr. favn for
de resterende 3/5. Ved kontrakt av samme dato, 20.7.1914, fikk A/S
Værdalsbruket rett til å benytte O. Alexandersons strand og grunn
rundt Kallsjøen og Anjan til velteplasser, bomfester, anlegg av taugbane
m.v. Denne rett overdro A/S Værdalsbruket til et nystartet aksjesel
skap, Anjan Tansportaktiebolag med Oluf Alexanderson, Chr. Eng og
Johan Getz som styre.
For transport av dette virke ble så taugbanen fra Kallsjøen til Anjan
(1400 m) og fra Anjan til Vera (3700 m) bygget. Anlegget kostet ca.
kr. 100.000,-.
Det utførende firma var Linbaneaffåren, Korsnås, Sverige, og banen
ble innviet 21.9.1915. Taugbanen var i drift til år 1920 dadeøkonomiske
forhold gjorde overførsel av tømmer til Norge umulig. Senere ble eien
dommene utnyttet ved salg til svenske foredlingsbedrifter.
For å skaffe seg mere virke og for å utnytte taugbanens kapasitet gikk

----
568 SS-A
----
Værdalsbruket efterhånden inn for å skaffe seg egne eiendommer rundt
Kallsjøen og dennes nedslagsdistrikt. Følgende eiendommer ble inn
kjøpt:
Husa Bruk.
Denne eiendom som omfattet skogstrekningene på Kallsjøens vestre
side fra utløpet av Kallsjøen til Digernåset eides av et norsk konsort
ium bestående av Hornslien, Haug, Eid og Nordråk. Den store gard
Fåviken hørte til denne eiendom.
Oluf Alexanderson og Chr. Olsons eiendommer.
Disse eiendommer omfattet eiendommen Segerdalen-Gråsjøen og
endel av Belj om og Gråvalen ved nordenden av Kallsjøen og ved
sjøene Anjan og Jufvelen.
Kjolan østre og vestre.
Eiendommen tilhørte Jågmåstare Chr. Olrog.
Det samlede areal av disse eiendommer var ca. 30.000 ha. Disse eien
dommer ble kjøpt i årene 1915-1917 og ble betalt med ca. 1.200.000, -
kr. Som bulvan for Værdalsbruket stod Fr. Flood offisielt som eier av
eiendommene.
For å utnytte de svære mengder bjørkeskog som fantes på disse
eiendommer, ble det i 1917 bygget et anlegg ved Kallsjøen mellom
Fåviken og Bonåshamn for fremstilling av trekull, eddiksyre, tresprit og
tjære med bjørk som råstoff. Det var det første anlegg i Skandinavia for
fremstilling av disse produkter av bjørk, og det hele var et rent eksperi
ment. Anlegget kostet ca. 1.000.000,- kr., og kom bare i prøvedrift.
I 1928 solgte A/S Værdalsbruket endel av eiendommen, nemlig
Kjoland vestre til fabrikkeier Johan H. Andresen, Oslo, for kr 35.000,-.
Ved skjerpelse av loven i Sverige i 1920 årene ble bulvanforholdet
uholdbart, og Værdalsbruket fikk ikke konsesjon på eiendommene.
Svenska Hovråtten fastslo ved dom at det forelå bulvanforhold og eien
dommene måtte selges.
Ved kontrakt av 14.8.1930 kjøpte Værdalsbrukets forvalter for eien
dommene, Bernhard Mona, og sagbrukseier Ocklind fra Ocke i Jåmt
land samtlige gjenværende eiendommer for kr. 625.000,-.
Betalingen skulle ordnes ved at kjøperne overtok selskapets pante
gjeld i Svenska Handelsbanken, kr 221.529,62, mens de resterende kr
403.470,38 skulle innbetales kontant i terminer med siste innbetaling
1.7.1935. Kr. 50.000,- ble betalt kontant ved kontraktens inngåelseogkr
50.000,- 15.12.1930. Kjøperne kom meget snart i vanskeligheter med
betalingen, og det ble ført langvarige forhandlinger og opprettet flere
overenskomster.

----
569 SS-A
----
Sluttoppgjør fant sted i 1935 med kr 18.000,- for en obligasjon i
Kjoland østre som Værdalsbruket hadde beholdt. Den samlede
kjøpesum for eiendommen ble således kr 339.529,-.
Under første verdenskrig var det en svær eksport av props til den
engelske grubeindustri både fra Trøndelag og Jåmtland.
Trelastbrukene og de skogeiende selskaper tjente store penger. Verdi
ene steg og kronens realverdi sank. Det var derfor almindelig å skrive
opp aksjekapitalene. Dette ble også gjort i Værdalsbruket. Kapitalen
ble forhøyet fra kr 800.000,- til kr 1.600.000,- i 1914, til kr 2.400.000,- i
1917 og endelig til kr 3.600.000,- i 1920.
Dette skjedde utelukkende ved oppskrivning av aksjenes verdi og ikke
ved nytegning og tilføring av ny kapital utenfra. Det sammen ble gjort
av By Brug og Forseth brug.
Advokat Wessel var imidlertid i 1917 kommet bort i meget store
forretninger på annet hold. Utlendinger hadde i mange år vært interes
sert og hadde bygget opp betydelige bedrifter i Norge, delvis på initiativ
av norske bedriftsledere. En av disse var The Kellner Partington Paper
Co. Ltd. som hadde fabrikker og eiendommer i Norge, Sverige,
Østerrike og England. Da aksjene i dette konsern ble tilsalgs, var det
flere interesserte, deriblandt den gruppe som eiet Union. Skogeierne var
bange for at en sådan gruppe ville bli for mektig, og skogeierforbundets
formann, Olav Nergaard, som også var interessert i Værdalsbruket
sammen med Wessel, henvendte seg til denne for å få ham interessert.
Wessel fikk støtte av statsminister Gunnar Knudsen og sin svoger
marinekaptein Cato Rachlew, som var marineattache ved den norske
legasjon i London, og det lykkedes ham ved hjelp av Norges Bank og
Centralbanken for Norge å bringe kjøpet i orden.
Da det ble endel kritikk over at han fremdeles satt som administrer
ende direktør i Værdalsbruket og flere andre selskaper, overdro han i
april 1919 sine aksjer i Værdalsbruket til Johan Gets for 50% av pålyd
ende.
Johan Getz overtok da som formann i styret for Værdalsbruket, og
som administrerende direktør i de forskjellige selskaper.
Allerede før den tid hadde det vært forhandlinger med amtmann
Guldahl om ervervelse av vassdragsrettighetene i Follavassdraget for
anlegg av elektrisistetsverk for fylket.
Innen ledelsen for Folla brug var det efterhånden oppstått betydelige
personlige uoverensstemmelser og stridigheter, som kulminerte under
diskusjonen om salget av Folla brug. Direktør Wessel og direktør
Harald Boe, som også satt i Follas direksjon, var dypt uenige om svært
mange disposisjoner, og det endte med en prosess som gikk til Høyeste
rett, hvor Boe tapte. Wessel gikk ut av styret for Folla og solgte sine
aksjer.

----
570 SS-A
----
Otto Schultz gikk ut av Værdalsbrukets styre under striden om salg av
Folla brug. Otto Schultz var Værdalsbrukets største aksjonær.
Samarbeidet med ham ble stadig vanskeligere, og i 1919 fikk Johan Getz
på vegne av Værdalsbrukets øvrige aksjonærer kjøpt Schultz's aksjer i
Værdalsbruket for kr 1.600.000,-. Aksjene ble fordelt mellom de gamle
aksjonærer.
Det oppsto vanskeligheter med salget av vassdragsrettighetene i Folla
vassdraget, og ved et eventuelt salg ville også Folla brug miste sin egen
kraft til sliperiet.
Enden på det hele ble at Nord-Trøndelag fylke kjøpte aksjene i Folla
brug og ble eier både av vassdragsrettighetene, skogene og sliperiet.
Værdalsbruket hadde en mindre post, men stort sett var aksjonærene de
samme som hadde aksjene i Værdalsbruket. Værdalsbruket ble derfor
forbeholdt leieretten til sliperiet frem til 15.7.1922 for en rimelig leie.
For treslipingen ble det av Værdalsbrukets aksjonærer dannet et nytt
selskap, A/S Follafoss.
Med disse transaksjoner er det slutt på Wesselperioden i Værdals
brukets historie.

----
571 SS-A
----
GETZ'S PERIODE 1919- 1930
Da Wessel hadde solgt sine aksjer i Værdalsbruket gikk han ut av
V.B.'s styre, og Johan Getz ble valgt til styrets formann. De øvrige
styremedlemmer var:
Olav Nergård, Tollef Kilde, Andreas Wefring, Asm. Schiefloe.
1919 og første halvdel av 1920 kunne oppvise usedvanlig høye priser
både for tremasse og tømmer. I siste halvår av 1920 kom et voldsomt
fall i prisene, og kjøperne gikk fra sine kontrakter. Sommeren 1920 lå
Værdalsbruket (Trones Bruk) med en trelastbeholdning på ca. 10.000
stdr. hvorav ca. 2.000 stdr. tilhørte datterselskapet Enge Brug.
Betydelige kvanta av denne beholdning var solgt for en pris som levnet
meget god fortjeneste. Det var imidlertid vanskelig å skaffe skipningsleilig
het for partiene, og for i noen grad å avhjelpe dette ble to skip leiet på time
charter, ved siden av de skip man ellers kunne skaffe seg.
Imidlertid hadde regjeringen bestemt at skipene skulle medta kull i
retur til Norge. Det var vanskelig med kaiplass og lossing/lasting i
England. Skipene ble sterkt forsinket, og mottakerne fikk anledning til
å kansellere sine kontrakter. Denne anledning benyttet de seg straks av da
trelastprisene falt med akselererende hastighet. Som følge av dette ble
man nødt til efter hvert å seige lasten til langt lavere pris enn opprinnelig
kontrahert. Ved sammenbruddet i 1920-21 hadde Værdalsbruket et tap
på trelasten alene på ca. kr. 2.400.000,-.
Værdalsbruket var også tremasseekspertør fra By Brug og Enge Brug,
og ble sterkt rammet av prisnedgangen på dette produkt i 1921. Massen
var solgt for kr 230,. pr. tonn, men kontraktene for ca. halvparten av
kvantumet ble kansellert, og for dette kvantum fikk Værdalsbruket kr.
70,- pr. tonn.
A få omkostningsnivået ned var umulig, og en stor del av det som var
opparbeidet i tidligere år, gikk tapt. Penge- og valutaforholdene ble
stadig vanskeligere, og renten på kassakreditt, som Værdalsbrukets
gjeld vesentlig besto av, gikk opp til 9%.
Da Folla Brug var solgt, hadde Værdalsbruket ikke lenger noe sliperi
ved fjorden som kunne utnytte småtømmeret - slipen - som falt dels fra
egne skoger i Sverige og Norge og dels fra rotkjøp. Enge Bruk på
Nordmøre som eides av folk fra Drammen og Hønefossdistriktet, var til

----
572 SS-A
----
salgs. Sliperiet på Enge var bygget i 1911-12, og selskapet eide også
betydelige skogstrekninger i Sør- og Nord-Trøndelag.
Johan Getz d.y.
Formann i Vcerdalsbrukets styre
1919-1930.
Sverre Øverland.
Disponent for Trones Bruk og
Værdalsbruket 1921-1949.
Enge Brug med sliperi, vannrettigheter og eiendommer ble kjøpt av
Værdalsbruket i Getz og Wefring's navn for kr. 2.300.000,-. Denne
transaksjon førte til tvist mellom de uprioriterte kreditorer ved
oppgjørsforhandlingene i begynnelsen av 1930-årene. Årsaken var at
Værdalsbruket hadde opptrådt som garantist for herrene Wefring og
Getz ved kjøpet, og det oppsto tvil om hvem som var den reelle eier.
Kjøpet fant sted på toppen av høykonjunkturen i 1920, da tremassen sto
i kr. 230,- pr. tonn. Med den lavkonjunktur som fulgte i 1920-1930-årene,
ble prisen for Enge Brug altfor høy. Norges Bank overtok det for gjeld
en, ca. 400.000,-, og Getz fikk i oppdrag å stelle med det og realisere
eiendommene og skogene. Styret bestod av Getz og to representanter
for Norges Bank, Odberg og Bratlie. Selve sliperiet med vannrettigheter
og boliger ble solgt til Valsø kommune for kr. 116.000,-. Skogene ble
solgt for ca. kr 350.000,-, og realisasjonen var først avsluttet i 1939-40.
Som iievnt i foregående kapitel, hadde Værdalsbruket allerede i 1913
kjøpt aksjemajoriteten i By Brug og Forseth Brug for kr 600.000,-.
Helge Rein By Brug hadde tresliperi ved Byafossen og betydelige skog
eiendommer.


----
573 SS-A
----
Da den alvorlige økonomiske krise oppstod for Værdalsbruket i
slutten av 1920-årene, hadde By Brug en fordring i Værdalsbruket på ca.
1.000.000,- kr. Fordringen ble redusert til kr. 50.000,-, og Getz overtok
i 1932 Værdalsbrukets aksjer i By Brug for kr. 25.000,-. Getz overtok
efterhånden praktisk talt alle aksjer i By Brug.
1925 og delvis 1926 var relativt gode år, og det ble avbetalt betydelige
beløp på gjelden. Den samlede gjeld ble i årene 1923 til 1926 redusert fra
kr. 7.852.000,- til kr. 6.064.349,-, men var fremdeles altfor høy og
tyngende.
I 1925 ble det også av overskuddet avskrevet kr. 400.000,- på de svenske
eiendommer og i 1926 kr. 275.000,- på de samme eiendommer og
anlegg.
I november 1926 opptok direktør Getz forhandlinger med direktør
Christian Hansson i Storebrand/Idun om opptakelse av et
partialobligasjonslån mot pant i Værdalsbruket og muligens i Enge
brug. Lånet ble angitt å være 1. prioritet, således at den daværende 1.
prioritet stor kr. 1.167.000,-, skulle innfries.
26. november 1926 oppnevnte Finansdepartementet en takstnevnd
som skulle fremlegge en takst og verdiberegning av Værdalsbruket i
anledning av det påtenkte ihendehaverlån, i henhold til loven av 6.
august 1897. Takstnevnden bestod av amtskogmester Ricard Aaeng,
Trondhjem, forstander H. Hall (Angellske stiftelser), Trondhjem, og
ingeniør P. Chr. Schaaning, Vestre Aker.
Taksten ble avgitt i desember 1926. Takstnevnden la til grunn følg
ende forutsetninger:
30.000 ha. produktiv skog
35-45.000 m 3 årlig drift
Kr. 25,- pr. m i levert i hovedlensen ved Verdalsøren.
Taksten ga følgende resultat:
Jord og skog
Kr. 10.150.000,—
Vannfall (20.700 HK)
Levanger Brug
1.000.000,—
420.000,—
Trones Brug
lalt
780.000,—
Kr. 12.350.000,—
Nedstående oppstilling viser Værdalsbrukets gjeldsforpliktelser før
og efter opptakelse av partialobligasjonslånet av 1927.

----
574 SS-A
----
Pr. 31.12.1926
Den norske Handelsbank Kr. 4.133.469,51
Partialobligasjonslånet av 1917 1.408.000,—
Svenska Handelsbanken 75.000,—
Vekselobligasjonslån i Privatbanken 50.000, —
Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 19.000, —
Guinness, Mahon & Co., + div. kreditorer 281.679,62
Pantobligasjon i Skaufel Kr. 4.674,—
Pantobligasjon i Hammer 2.910, —
Aksepter Kr. 321.799,11
Rediskontering -200.000,— 121.799,11
6.097.132,24
Pr. 31.12.1927
Den Norske Handelsbank* Kr. 1.720.894,41
Partialobligasjonslånet av 1917 70.500, —
Partiobligasjonslånet av 1927 4.000.000,—
Svenska Handelsbanken 77.648,01
Vekselobligasjonslån i Privatbanken 20.000, —
Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 12.400,—
Guinness, Mahon &Co., + div. kreditorer 182.461,02
Pantobligasjon i skaufel 4.590,
Pantobligasjon i Hammer 2.850,
Aksepter Kr. 161.799,11
Rediskontering 40.000,- 121.799,11
Innsatt i Bøndernes Bank inn-
løsning av obligasjoner av lånet 1917 Kr. 55.868,63
Pr.21.12.1928
Den Norske Handelsbank Kr. 2.000.403,15
Partialobligasjonslånet av 1927 4.000.000,—
Svenska Handelsbanken 75.000,
Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 1.600,—
Pantobligasjon i Skaufel 4.590,
Pantobligasjon i Hammer 2.850,
Aksepter . . . 180.000,—
* I Handelsbankens saldo er inkludert kurs i anl. obligasjonslånet av 1927 - kr
160.000,—

 

----
575 SS-A
----
På basis av Aaengs og Hall's takst tok Storebrand/Idun opp forhand
linger med andre potensielle långivere om deltakelse i lånet. Det ble bl.a.
gjort henvendelse til Oslo Sparebank og til direktør Seiersted Bødtker,
men begge avslo å delta. I henvendelsen gjør Storebrand/Idun opp
merksom på at lånet vil bli anvendt til dekning av gjeld til Den Norske
Handelsbank, samt innfrielse av ett av denne bank i sin tid overtatte
s'/2% lån til A/S Værdalsbruket oppr. kr. 2.400.000,—, pr. 1.1.1926 til
rest kr. 1.496.000,-, av hvilket lån Livsforsikringsselskapet Idun f.t. satt
inne med kr. 1.250.000,- pålydende.
Direktør Hansson forsøkte også å få engelske investors interessert i del
takelse i partialobligasjonslånet gjennom henvendelse til bankierfirmaet
Mssrs. Guinness, Mahon & CO., London. Direktør Chr. Hansson opplyser
at Storebrand/Idun har til hensikt å overta kr. 2.000.000,- av lånet til kurs
96%. Dette meddeles også advokat Flood og direktør Getz i Værdals
brukets styre, og som svar herpå meddeler disse herrer i februar 1927 at
Handelsbanken (og Norges Bank) antagelig er villig til å overta de
resterende kr. 2.000.000,- til 6% rente, kurs 96%, avdragsfrihet i 3 år,
amortisering 25 år og konvertering om 10 år.
Resultatet ble at Den Norske Handelsbank i likvidasjon under offent
lig administrasjon gikk inn sammen med Storebrand/Idun i lånet med
kr. 2.000.000,-, og at Den Norske Creditbank overtok kr. 100.000,- og
ble oppnevnt som betalingssted. Lånet ble da fordelt slik:
Idun
Storebrand
Creditbanken
Handelsbanken
Partialobligasjonslånet ble bragt i orden 30. april 1927. Følgende
objekter ble stillet som pantsikkerhet for lånet:
1. Samtlige faste eiendommer i Verdal.
2. Vannfall i Verdalselven med bielver.
3. Sagbruket med eiendommer i Levanger.
4. A/S Trones Bruk's eiendommer.
Værdalsbrukets interesser i andre selskaper som Enge Brug, By Brug
og de svenske eiendommer ble således ikke omfattet av pantsettelsen.
Den Norske Handelsbank i likvidasjon stod fremdeles som største
kreditor hos Værdalsbruket. Foruten sin andel i partialobligasjonslånet
på kr. 2.000.000,-, hadde Værdalsbruket en udekket gjeld i Handels
banken på ytterligere ca. kr. 2.000.000,-.

 

----
576 SS-A
----
I 1928 foranlediget Handelsbanken en ny verdiberegning av Værdals
brukets eiendommer. Deres taksator var E. Baasen (bror av den senere
nevnte Gunnar Brand).
Baasen la følgende forutsetninger til grunn for sin verdiberegning:
Produktivt skogareal (hvorav 56.000 mål god granskog) 260.000 mål
Stående masse
Årlig tilvekst
Salgbar tilvekst
Beregnet pris i sjøen
Drift og fløtning etc.
Nettoverdi på rot
25.000 m 3 a kr. 7/- = kr. 178.500,-
som kapitalisert efter s°Jo gir
Foruten tilveksten mener Baasen
at det bør uttaes 100.000 m 3
gammel skog over en 10-årsperiode.
100.000 m 3 grov skog a kr. 8/-
gir kr. 800.000,- som idag har en
diskonteringsverdi på
Sum verdi
1.200.000 m 3
30.000 m 3
25.000 m 3
kr. 13,- pr. m 3
kr. 6,- pr. m 3
kr. 7,- pr. m 3
kr. 3.570.000,—
Denne takst omfatter således bare skogeiendommene.
Taksten ble godkjendt av Herman Heiberg og Gunnar Brand, men
disse herrer foreslår en forsert drift av gammelskogen. De antar at av
trekapitalen på 1.200.000 m 3 er ca. 300.000 m 3 utvokst hugstmoden
skog som knapt nok gir 1% tilvekst pr. år, og foreslår at man øker det
årlige hungstkvantum til 80.000 m 3 inntil gammelskogen er avvirket.
Dette forslag møtte sterk motstand i Værdalsbrukets styre, og det ble
aldri satt ut i livet.
På oppfordring av Handelsbanken (Norges Bank) utarbeidet Herman
Heiberg og Gunnar Brand 30.10.1928 status for A/S Værdalsbruket
med datterselskaper. I denne status inngår da på aktivasiden skogenes
verdi med kr. 4.142.000,- som Baasens takst viste. De øvrige verdier er
skjønnsmessig taksert av herrene Heiberg og Brand.
I status er også medtatt Værdalsbrukets øvrige aktiva som eiendomm
ene i Jåmtland, Mikvold gard, Holmen gard, bygninger og utstyr av
enhver art, tømmer- og trelastbeholdninger m.v. Dessuten er medtatt
samtlige aktiva for A/S Trones Bruk, A/S Levanger Bruk, A/S Helge
Rein By Brug og Garberg og Co. Enge Brug. Denne status viser da en
samlet sum for takserte verdier på kr.12.286.249,-, mens den samlede
gjeld for samtlige selskaper var kr. 11.315.432,80.


----
577 SS-A
----
Den Norske Handelsbank under bestyrelse av Norges Bank hadde
som før nevnt overtatt kr. 2.000.000,- av partialobligasjonslånet.
Handelsbanken var dessuten Værdalsbrukets største kreditor, og hadde
i 1928 en fordring på ca. kr. 2.000.000,- i Værdalsbruket ved sidenav sin
andel av lånet. I mai 1929 overdro Handelsbanken sin andel i lånet til
The Prudential Assurance Company Ltd. London til kurs 95%. Over
dragelsen ble formidlet gjennom det før nevnte bankierfirma i London,
Guinness, Mahon & Co.
I 1926/27 våkner «Forhenværende leilendinger og brugsberetigedes
forening i Verdal» til live igjen. Foreningens meget aktive formann,
gårdbruker J. E. Grunden (tidligere nevnt under leilendingsskjønnet),
sender 31.5.1927 brev til Landbruksdepartementet med anmodning
til statsmyndighetene om hjelp mot en rekke påståtte overgrep fra
Værdalsbrukets side. Brevet er underskrevet av de fleste medlemmer
i Leilendingsforeningen. I brevet fremsettes endel konkrete krav til
Værdalsbruket angående leilendingenes rettigheter på de områder som
Værdalsbruket kjøpte i 1912. De viktigste krav og ankepunkter angår:
Beite- og seterrett.
Inntakelse av fremmede kreaturer.
Retten til jakt og fangst.
Lunneplasser på leilendingsgårdenes eiendom.
Enkelte grensetvister.
Ødelagte fjellslåtter.
Landbruksdepartementet anmoder fylskesmann Håkon Five om å ta
seg av saken og forsøke å komme frem til en minnelig ordning. I
1927/28 holdes en rekke møter og konferanser under ledelse av fylkes
mannen, og med deltakere fra Verdal kommune, Værdalsbruket og Lei
lendingsforeningen. Det utveksles også en meget omfangsrik korrespon
danse, som ikke alltid er holdt i en urban tone.
Værdalsbruket tilbyr å la saken avgjøre ved voldgift og Leilendings
foreningen akseptere dette, men man blir ikke enige om voldgiftsrettens
sammensetning, og denne løsning faller bort.
For å få løst en del av de tvistigheter som forelå ble Værdalsbruket i
slutten av tyveårene og begynnelsen av 30-arene tvunget til å få rettens
avgjørelser, og det ble anlagt flere saker ved sivilt søksmål.
De viktigste"saker var:
1. Inntakelse av fremmede kreaturer.
Herredsrettsdom 9.5.1927.
2. Jaktrett.
Herredsrettsdom av 11.4.1929.
3. Rett til snarefangst.
Herredsrettsdom av 17.3.1932.

----
578 SS-A
----
4. Bruke ts rett til lunneplasser på leilendingsgårdenes eiendom.
Høyesterettsdom av 24.1.1935.
5. Havning med geiter.
Høyesterettsdom av 15.2.1935.
6. Jaktrett.
Herredsrettsdom av 21.9.1937.
Samtlige saker ble vunnet av Værdalsbruket.
Hermed hadde de fleste av Leilendingsforeningens ankepunkter fått sin
rettslige avgjørelse, og siden dengang har man intet hørt fra «For
henværende leilendinger og brugsberettigedes forening i Verdal».
I slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene ble den
økonomiske situasjon for Værdalsbruket stadig forverret. Sliptømmer
prisen var nede i ca. kr. 10,- pr. m 3 levert Trondhjemsfjorden, og tre
lastprisen nede i ca. kr. 150,- pr. stdr.
Styreprotokollen for disse år gir et levende inntrykk av de innfløkte
forhold som hersket mellom Værdalsbruket med datterselskaper på den
ene side og en rekke kreditorer på den annen. Det er også tydelig
uenighet innbyrdes mellom kreditorene om hvordan problemene skal
takles, og det fremsettes forslag og motforslag om de mest innviklede
transaksjoner. Bildet er i det hele tatt så broget at der er praktisk talt
umulig å få tak i alle trader.
I første halvdel av 1929 holdes det en rekke møter mellom Værdals
brukets styre og representanter for kreditorene, i første rekke Den
Norske Handelsbank (Norges Bank), partiobligasjonseierne ved
Storebrand/Idun, Den Norske Creditbank og Privatbanken i
Trondhjem. Representanten for partiobligasjonslånet var inne på
tanken om å ta de pantsatte skoger til rettslig brukelig pant, men dette
spørsmål ble utsatt. Den Norske Handelsbank tilsa, under forbehold
om Norges Banks samtykke, Værdalsbruket rentefrihet i ett år for et
ansvar på ca. kr. 3.500.000,-, men krevet samtidig at renten for partial
obligasjonslånet ble nedsatt fra 6% til 3% for samme tidsrom. Dette
forslag vakte motstand hos de engelske kreditorer og ble ikke realisert.
Eierne av partiobligasjonslånet ønsket at driften av de pantsatte
eiendommer skulle fortsette under Værdalsbrukets ledelse uten at de ble
tatt til rettslig brukelig pant, men således at utbyttet tilfalt partiobliga
sjonslånet til dekning av renter og eventuelt avdrag.
Det ble oppsatt en overenskomst om en slik ordning, og denne ble i
løpet av 1929 godtatt av hovedkreditorene.
De frie aktiva By Brug, Enge Brug, de svenske eiendommer m.v.
skulle betraktes som felleseiendom for de uprioriterte kreditorer og
drives, eventuelt realiseres, for disses regning.
I mai 1929 var det valgt nytt styre i Værdalsbruket:

----
579 SS-A
----
Styremedlemmene var: Johan Getz, formann, U.C. Flood, Olaf Ner
gård, Asm. Schiefloe, Gunnar Brand (representant for partiobliga
sjonseierne), og Herman Heiberg (representant for de uprioriterte
kreditorer).
Våren 1930 ble revisor Jens Jensen ansatt ved Værdalsbruket på an
modning av Norges Bank, Handelsbanken og partiobligasjonseierne.
Regnskapsførselen var meget innviklet idet det ble ført et regnskap for
skogene og sagbrukene som ble drevet for partiobligasjonslånets
regning, og ett for de øvrige selskaper og eiendommer (fellesbeholdning
en) for de uprioriterte kreditorers regning. Frem- og tilbakeførsler
mellom disse regnskaper bidro til å gjøre forholdet ytterligere kompli
sert.
På møte 11. august 1930 fattet styret følgende beslutning:
«I henhold til aksjelovens paragraf 54 at gi Generalforsamlingen
meddelelse om at selskapets fonds og mere enn !/ 3 av dets aktiekapital
maatte ansees tapt».
Samme dag holdtes generalforsamling og styret stillet sine plasser til
disposisjon. Som nye styremedlemmer valgtes general Jens Bratlie,
banksjef Gunnar Brand og advokat U. C. Flood. Styret valgte advokat
Flood som formann.
Værdalsbruket under sitt gamle styre hadde løpt linjen ut, og period
en Getz er til ende.
Johan Getz hadde vært styrets formann siden 1919, og hadde nedlagt
et meget betydelig arbeide for Værdalsbruket og dets datterselskaper
både gjennom gode og onde tider. Hans slekt hadde forøvrig vært
knyttet til Værdalsbruket som eiere og administratorer i 100 år, efter at
hans oldefar Nicolai Jenssen hadde kjøpt godset i 1832.
Bind VIA —37

----
580 SS-A
----
ADMINISTRASJONSPERIODEN 1930-1935
Selskapets styre bestod nu, iflg. anmeldelse til firmaregistret, av:
1. H.r.adv. Ulrik Fredrik Cappelen Flood, Oslo, formann.
2. Generalkrigskommisær Jens Kristian Meinich Bratlie, Oslo, nestf.
3. Disponent Gunnar Brand,Fossum pr. Skien med varamenn:
1. Skogeier Olav Nergaard, Åmot.
2. O.r.sakf. Asm. Schiefloe, Steinkjer.
Bratlie var formann for likvidasjonsstyret i Den Norske Handels
banken, og representerte denne bank og de øvrige uprioriterte kreditor
er. Brand, som tidligere var sous-sjef i en Oslobank (Centralbanken?)
var nu ansatt som disponent hos Løvenskiold-Fossum, og representerte
partiobligasjonseierne i styret.
Værdalsbruket var insolvent og satt under administrasjon av kredi-
torene.
Det nye styret holdt sitt første møte 30.8.1930 på avd. Floods kontor i
Oslo.
Av saker som i første rekke beskjeftiger det nye styret er drift og reali
sasjon av de frie aktiva. Rådigheten over fellesbeholdningens verdier og
kontanter skulle fremtidig ligge direkte under Værdalsbrukets styre, og
anmodninger om lån fra fellesbeholdningen til partiobligasjonslånets
drift av skogene avgjøres av dette styret. Særlig ble salget av de svenske
eiendommer en langvarig affære, fordi kjøperne Mona og Ocklind
meget snart kom i økonomiske vanskeligheter. Endelig oppgjør kunne
først finne sted i 1935, og da til en langt lavere pris enn opprinnehg
Allerede i første styremøte fremlegges skrivelse av 13.8.1930 fra
Storebrand/Idun med forslag om en nøyaktig taksasjon av de pantsatte
skoger i regi av landsskogtaksator Olaf Skøien.
Omkostningsoverslaget lød på kr. 17.000,-, og styret gikk med på at
dette kunne belastes partiallånets drift av skogene.
Ved styremøte 6.11.1930 foreligger melding fra Handelsbanken om at
avtalen av desember 1929 mellom kreditorene oppsies dersom de pågå
ende forhandlinger om det økonomiske mellomværende mellom Vær
dalsbruket og Enge Bruk ikke førte til et rimelig resultat innen årets
utgang. Denne frist ble senere forlenget flere ganger under de langvarige
forhandlinger som fulgte om dette problem.

----
581 SS-A
----
Efter anmodning fra dir. Chr. Hansson i Storebrand/Idun i desember
1930 påtok h.r.adv. Kristen Nygaard, Oslo, seg hvervet som juridisk/
økonomisk rådgiver og forhandler for partiobligasjonslånets eiere.
Hans fremste oppgave var ordningen av forholdet mellom partiallånet
og de øvrige kreditorer i Værdalsbruket. Ved alle forhandlinger som ble
ført mellom partene i årene 1931-1934 spilte adv. Nygaard en frem
tredende rolle. Han nedla, i nær kontakt med direktør Chr. Hansson, et
imponerende arbeide, og disse to herrer fortjener full honnør for at de
tilslutt maktet å løse alle de innviklede økonomiske problemer og sikre
Storebrand/Idun den fulle og hele eiendomsrett til Værdalsbruket.
Adv. Nygaard ble da også knyttet til Værdalsbruket som styrefor
mann fra 1935 til han gikk av i 1949.
I desember 1930 gjør statens skogforvalter Erling Øverland i Stjør- og
Verdal skogforvaltning i brev til Skogdirektøren oppmerksom på de
meget sterke hugster som var ført i Værdalsbrukets skoger i Verdal i
driftsårene 1910-1930. Han sier bl.a. at det efter hans mening er grunn
til å ta under overveielse om det ikke bør skrides inn mot den fortsatte
sterke hugst.
Iflg. oppgåver fra Værdalsbruket var det i 21 år fra 1910 til 1930
utdrevet ialt 926.482 m 3 eller i gjennomsnitt 44.118 m J tømmer og slip
pr. år. Skogforvalter Øverland peker på at gjennomsnittstilveksten i
Nord-Trøndelag iflg. Landsskogtakseringen er 1,12 m 3 bartrevirke pr.
hektar, og han anser det for lite sannsynlig at tilveksten i Værdals
brukets skoger skulle være vesentlig større.
På Værdalsbrukets produktive skogareal 21.700 hektar, som Øver
land regner med, skulle man efter gjennomsnittet for Nord-Trøndelag
ha en årlig brutto tilvekst i brukets skoger på 24.304 m\ og med en
reduksjon for topp og råte på 7%, en årlig nyttbar tilvekst på 22.600 m 3.
Skogene var således i 21 år antagelig overavviklet med 100%. Dette
forklarer den tilstand skogene befant seg i i begynnelsen av 1930-årene,
og forholdene vil bli analysert nærmere under omtale av skogtaksten i
1931.
Skogforvalter Øverlands brev til Skogdirektøren ble oversendt Vær
dalsbruket som svarer at det vil komme tilbake til saken når resultatet av
skogtaksten føreligger.
Partialobligasjonslånet var misligholdt fra terminen 1.2.1929. De
engelske partialobligasjons-eiere ble urolige og sendte i begynnelsen av
1931 to engelske revisorer Mr. Coulder og Mr. Piper over til Norge. De
oppholdt seg her i 3 uker, dels i Verdal og dels i Oslo, og utarbeidet i
samarbeide med kreditorenes stedlige revisor Jensen, en meget omfatt
ende rapport om den økonomiske situasjon for Værdalsbruket og
tilsluttende selskaper. Rapporten ble lagt på is i påvente av den skogtak
sasjon som var besluttet gjennomført i 1931.

----
582
----

Det var ikke bare tømmer som ble avvirket i Værdalsbrukets skoger.
Her foregår lessing av older på Helgåen i 1939. Kjøringen for egikk på
isen fra Hankbekken nedenfor Granfossen til Rødsbroen.
Skogtaksten ble planlagt av landsskogtaksator Olaf Skøien, og ledet
av ham med taksasjonsfirmaet Hidle og Finnemann, Oslo, som utfør
ende entreprenør. Skogene ble inndelt i 21 skifter, og taksten skulle
utføres som VÆ eller 5% linjetakst efter Riksskattestyrets forskrifter.
3 1 /2° lo takst skulle anvendes på de største skifter og 5% på de mindre.
Markarbeidet ble utført av 4 takstpartier med en forstkandidat som
leder og 3 medhjelpere på hvert parti. Arbeidet i marken startet i
begynnelsen av mai 1931 og var fullført ultimo september samme år.
Dette var den første nøyaktige takst som var foretatt i Værdalsbrukets
skoger.
Alle de takster som er nevnt tidligere var rene skjønnstakster basert
på befaringer uten målinger hverken av areal, kubikkmasser eller til
vekst. Det er klart at det ved slike skjønnsmessige vurderinger over disse
svære arealer med høist uensartede forhold, fra lavlandet og opp til
skoggrensen mot fjellet, måtte være store feilmuligheter.
Beregningsarbeide efter taksten i 1931 forelå i april 1932 og ga
følgende hovedresultater:
Arealer
Produktiv skogsmark 246.763 dekar
Annen fastmark 13.593 dekar
Mvr 90.699 dekar
v™ 4.858 dekar
Vann
355.913 dekar
Areal under skoggrensen

 

----
583 SS-A
----
80favner olderved. Laububerget ved Rødsbroen 1939,
Kubikkmasse barskog
Brutto tilvekst barskog
Tilvekst pr. hektar
752.506 nv
20.447 nv
0,76 m J
Det var ned gjennom årene gjort flere forsøk på å beregne skogenes
avkastning og verdi. Foruten de takster som er nevnt i foregående
kapitel skal her nevnes:
Efter at dampsagen på Værdalsøra var bygget i 1872 ble det holdt
«skogtellinger» i årene 1879, 1880 og 1881 i brukets viktigste skogom
råder. «Skogtellingene» bestod i at man klavet opp alle trær som holdt
et visst minstemål i brysthøide.
Ved tellingen i 1879-1881 fant man 527.461 trær som holdt 9 engelske
tommer og derover i brysthøide. Derav holdt 237.274 trær 12 tommer
ogderover. Dette forråd ble beregnet til 216.158 m 3.
Skjønnsmessig ble det areal hvor telling hadde funnet sted anslått til a
utgjøre ca. 30% av godsets granskogareal, og på basis av dette anslag
beregnes det totale forråd a\ granskog til 720.326 nv av 9 tommer og
derover.
Det gjøres et tillegg for 40.000 dekar «furulende» og det samlede
forråd settes til 739.526 nv over 9 tommer.


----
584 SS-A
----
Nok et bilde som viser kjøring på isen på Hel gåen. Bildet er tatt ved
Da/bakken i 1939. Elvemelen er et dystert bevis på hva som kan skje når
naturkreftene slippes løs. Disse melene er resultatet av Hærfossens
gjennombrudd 1893.
Den neste skogtelling ble iverksatt i januar 1908 umiddelbart før
Verdal kommune kjøpte godset. Arbeidet i marken tok 3 uker og ble
utført av 11, «med hensyn til skogdrift og skogshandel i Trøndelag,
meget øvede og erfarne menn».
Verdiberegningen ble utført av skogforvalter Erling Øverland som
1 den overenskomst som ble inngått før taksten i 1931 mellom
Værdalsbruket med tilslutning av dets hovedkreditorer, Den Norske
Handelsbank i likvidasjon og Norges Bank pa den ene side, og inne
haverne av 1. prioritets pantelånet på den annen side heter det bl.a.:

 

----
585 SS-A
----
«Forinden taksten endelig avgis vil partene ha at oppgi for
taksmændene, hvilken virkespris der skal innføres i taksten», og videre,
«Parterne er enige om at taksten, tilblit på ovennævnte måte skal være
bindende for dem, og saaledes at pantelånets uprioriterte krav i
Værdalsbruket blir at fastsette til differansen mellom Pantelånets
samlede tilgodehavende oppgjørsdagen og takstbeløpet».
I styremøte 14.7.1932 hvor også representanter for Norges Bank og
Storebran/Idun var tilstede, ble det besluttet å anmode konsul Herman
Heiberg og statens skogforvalter Asbjørn Risberg om, på bakgrunn av
linjetakstens resultater, å utarbeide en verditakst for skogene. Denne
verditakst skulle tjene til veiledning ved bedømmelse av for hvilket
beløp pantelånets fordring skulle ansees dekket ved sitt pant.
Heiberg og Risbergs verditakst forelå 20.9.1932 og ga følgende
resultat:
Sammendrag
Bruttoverdi:
Nyttbar årlig barskogtilvekst 15.332 m 3
a kr. 2,94 = kr. 45.076,- kapitalisert efter 5% kr. 901.520,—
Årlig løvskogtilvekst 400 m 3 a kr. 2/-
kapitalisert efter 5 % kr. 16.000,—
kr. 917.520,—
kr. 5.000 —
Mikvold skog
kr. 922.520 —
kr. 22.000,—
- Bruksrettigheter
Nettoverdi
kr. 900.520 —
Både linjetakstens resultater og Heiberg og Risbergs verdiberegninger
vakte bestyrtelse, ikke bare blandt kreditorene, men efter at de var
offentliggjort, også blandt publikum og dagspressen over hele landet.
Dagbludei er som alltid foran, og i avisen for 21. august 1934
finner man på første side over tre spalter en svær overskrift med følg
ende tekst:
USANNE KJEMPETAKSTER KOSTER
FORSIKRINGSSELSKAPET MILLIONER.
VÆRDALSBRUKETS SKOGER TAKSERT FOR 10 MILLIONER -
MENS DET SEKS ÅR SENERE BLE SATT TIL 900.000!
TAKSTMENNENE SÅ 50.000 MÅL SOM IKKE EKSISTERTE.

----
586 SS-A
----
Artikkelen under denne overskrift er skrevet av kontorsjef W. Rustad
i forsikringsselskapet Norske Allianse.
Han retter en meget sterk anklage mot takstmennene fra 1926
Men også Arbeideravisa og Nidaros, begge Trondhjem, folger godt
opp med lignende kommentarer. 1 det hele tatt er det ingen mangel på
usaklig og usakkyndig kritikk både fra personer og institusjoner.
Det faktiske forhold er at ingen av verditakstene over Værdalsbruket
er sammenlignbare fordi de bygger på høist forskjellige forutsetninger.
Aaeng og Hall sier i brev til Værdalsbrukets direksjon efter endt
befaring bl. a.:
«Eiendommenes samlede areal er ifølge skogforvalterens oppgave
300.000 mål produktiv skogsmark, dertil ca. 600.000 mål fjeld ....»
«Med en årlig hugst av 35-45.000 m 3 som vistnok nu efterat utskogen
er fjernet vil bli det omtrentlige aarlige driftskvantum ...... «.... samt at
vi i henhold til vaart mandat har regnet med en pris av kr. 25,- pr. m 3
levert i brukets hovedlense».
De 300.000 mål produktiv skog som Aaeng og Hall la til grunn for
sine beregninger er således Værdalsbrukets egen oppgave. Når man i
1931 måler opp arealet og finner 250.000 mål produktiv skog, betyr ikke
dette at 50.000 mål er blitt borte som avisen antyder. Det hele er bare et
spørsmål om definisjon av begrepet «produktiv skog».
Kravet til de kriterier man har for produktiv skog er stadig blitt streng
ere (også efter 1931), og for en eiendom av Værdalsbrukets karakter
med ca. 180 km skoggrense mot fjellet, er det klart at seiv mindre
økninger i kravet til hva som skal klassifiseres som «produktiv skog» vil
gi meget store utslag i arealsammensetningen.
Tømmerprisene varierte meget sterkt i perioden 1920- 1931.
Prisene for midtmålt gran i Glomma var i:
1920—kr 57,75
1924—kr 26,35
1928 —kr 15,30
1931 —kr 11,10
Tømmerprisen i 1931 er den laveste vi har hatt siden 1912 da den var
kr 10,95. Allerede i 1937 var prisen atter oppe i kr 22, —.
Ved samtlige verditakster er benyttet de fastsatte priser som gjaldt på
det tidspunkt takstene ble avgitt. Det var ikke mulig for takstmennene å
spå om fremtiden, og dette var heller ikke deres oppgave.
Hvilke forutsetninger og priser som er lagt til grunn ved de forskjellige
takster og beregninger fremgår av oppstillingen på neste side.

----
587
----


----
588 SS-A
----
Fra 1924 til 1931 sank tømmerets bruttoverdi med 58%. Det er klart
at disse voldsomme variasjoner måtte gi meget store utslag på de verdi
beregninger som ble utført nettopp i disse år.
Aaeng og Hall gjør intet forsøk på å bedømme tilveksten, men anslår
«det formentlige årlige hugstkvantum til 35-45.000 m 3». De har sikkert
støttet seg til Værdalsbrukets egen hugststatistikk som viser at det helt
siden 1910 var drevet et gjennomsnittlig årlig kvantum på ca. 44.000
m 3.
Ved taksten i 1931 ble bruttotilveksten målt til ca. 20.000 m\ og
Risberg og Heiberg reduserer den ganske drastisk til ca. 15.000 m 3
nyttbar tilvekst. Den tilvekst man fant i 1931 var langt lavere enn noen
hadde ventet.
Dersom man har alle ovennevnte faktorer for øyet er det uten videre
klart at det nødvendigvis måtte bli meget store variasjoner i de
verdiberegninger som ble foretatt. Disse takster og beregninger spilte en
avgjørende rolle for Værdalsbrukets senere skjebne og historie, og er
derfor gitt en såvidt bred omtale her.
Foran er antydet at de meget sterke hugster i perioden 1910-1931
hadde satt dype spor efter seg, og er en del av forklaringen på det ned
slående resultat av taksten i 1931.
For å forstå den tilstand skogene befant eg i i 1931 må man gå langt
tilbake i tiden. På hele 1800-tallet var det årlige hugstkvantum meget
beskjedent, og dreiet seg om noen få tusen m 3 grovt sagtømmer årlig.
Hugsten foregikk stort sett bare langs hovedvassdragene, da sideelvene
ikke var gjort fløtbare. Tømmeret ble skaret på en rekke fossesager i
hovedvassdragene og i enkelte bivassdrag nedenfor fossene, og planker
og bord flotet i flater ned til Verdalsøra, eller kjørt med hester.
Dampsagen på Verdalsøra ble bygget i 1872, og skuren efter hvert
overført dit. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 ble en rekke
vassdrag gjort fløtbare, og dammer ble bygget både i hovedvassdrag og
bivassdrag.
Disse foranstaltninger muliggjorde igangsetting av de store tømmer
drifter omkring 1908.
På den tid stod skogene fulle av store dimensjoner gammel utvokst
skog. I mange av sidedalene var det ren urskog som aldri hadde vært
hugget. De eneste områder hvor man hadde yngre skog av betydning,
var i de strøk som var herjet av storstormen i Trøndelag i 1837, og den
efterfølgende grantørke i 1840-årene. I disse strøk, bl.a. i Tromsdalen,
ble store flater helt rasert og ny tretett skog vokste opp. Hugsten fore
gikk som rene dimensjonshugster, og det var bare de store trær som ble
hugget. Det fremgår av blinkelistene at en meget vesentlig del av det
utblinket tretall holdt 10 lommer eller mere i brysthøide. I 1910 ble det ut
blinket ialt 126.580 trær, og av disse holdt 83% 10 tominer eller mere i

----
589 SS-A
----
brysthøyde. Tallet endrer seg langsomt opp gjennom årene, men seiv så
sent som i 1930 da det ble utblinket 114.817 trær, holdt 51% av tretallet
10 tommer eller mere i brysthøide.
Det er ingen grunn til å bebreide de menn som stelte med skogene at
hugstene ble ført på denne måte. Dette var den vanlige form for skog
bruk på den tid. Man trodde at skogene ville forynge seg seiv efterhvert
som det ble mindre eller større åpninger i gammelskogen, og man trodde
at det underbestand som stod igjen når stortrærne var tatt ut ville
reagere på de sterke hugster og vokse opp som fullverdig skog. Ingen av
disse forutsetninger holdt stikk. Åpningene i gammelskogen ble for små
til at solvarmen kunne slippe til, frøsettingen i gammelskogen var
mangelfull, og det underbestand man ville bygge den nye skog på, var
som regel like gammelt som stortrærne seiv.
Det var ikke før i 1920-årene da det Norske Skogforsøksvesen og
Landskogtakseringens resultater begynte å foreligge, at man ble klar
over at skogbruk i Norge, og i særdeleshet i Trøndelag, ikke kunne
drives på den gamle måten.
Det kan derfor bebreides Værdalsbrukets styre at de forserte tømmer
hugstene helt opp til 1930 for å redde Værdalsbruket ut av det
økonomiske uføre det var kommet opp i.
Denne voldsomme reduksjon av trekapitalen gjennom to desennier
kommer klart til uttrykk i skogtaksten av 1931. Kubikkmassen pr. dekar
produktiv skog var nede i 3m 1 og tilveksten i 0,076 m\ Skogene var
nede i en dyp bølgedal, og det ville ta flere mannsaldre å bringe produk
sjonen opp i den størrelse den normalt bør være efter arealenes bonitets
sammensetning.
Men det var ikke bare skogene som befant seg i bølgedalen.
Værdalsbrukets økonomi var gått helt til bunns, og i styremøte
24.8.1931 ble det besluttet å nedsette samtlige funksjonærers lønninger
med ca. 10%. Det ble meddelt funksjonærene at underretningen om
lønnsnedsettelse skulle betraktes som oppsigelse hvis de ikke ønsket å
akseptere den reduserte lønn.
Tidene forandrer seg!
Som nevnt foran hadde Heiberg og Risbergs verditakst som forelå
20.9.1932 vakt bestyrtelse og delvis panikk blandt kreditorene. De
uprioriterte kreditorer, Norges Bank, Den Norske Handelsbank i
likvidasjon og Privatbanken i Trondhjem var stemt for å slå selskapet
konkurs og realisere alle aktiva. Dette motsatte pantelånets eiere seg
med den begrunnelse at den økonomiske situasjon som på det tidspunkt
hersket innen skogbruk og treforedling, ville obligasjonseiere ikke
kunne regne med å få solgt skogene for en pris som i noen vesentlig grad
oversteg takstsummen. De ville isåfall lide et enormt tap.
I 1932 fremla adv. Nygaard for dir. Chr. Hansson i Storebrand/ Idun

----
590 SS-A
----
en plan for rekonstruksjon av A/S Værdalsbruket. Denne plan gikk ut
på å utløse de uprioriterte Kreditorer, og på vegne av Storebrand/Idun å
søke om konsesjon på ervervelsen av aksjemajoriteten i selskapet.
Planen ble akseptert av dir. Hansson.
Dette ble et langt lerret å bleke. Oppgjøret med de uprioriterte kredi
torer, i første rekke Handelsbanken, privatbanken i Trondhjem og
Norges bank var meget komplisert, og det ble innhentet en rekke uttalel
ser fra våre fremste eksperter på det juridisk/økonomiske område.
Samtidig fikk adv. Nygaard på vegne av Storebrand/Idun håndgivelse
på så mange av de gamle aksjer i Værdalsbruket at han hadde en solid
majoritet. Spørsmålet om konsesjon ble av Landbruksdepartementet
forelagt Verdal Kommune som i herredsstyremøte 24/10-1934 anbefalte
at konsesjon ble gitt, og 22/5 1935 meddelte Landbruksdepartementet
konsesjon på ervervelsen av aksjemajoriteten i A/S Værdalsbruket.
Hermed var det arbeide adv. Nygaard hadde påtatt seg i desember
1930 endelig kronet med hell.
Han hadde hele tiden kjempet en drabelig kamp for å unngå at
Værdalsbruket ble slått konkurs. Hvis dette hadde skjedd måtte man ha
gått til realisasjon av eiendommene til en ytterst lav pris, og med et vold
somt tap for pantelånseierne som resultat.
Værdalsbrukets styre i administrasjonsperioden, Flood, Brand og
Bratlie holdt sitt siste møte på adv. Floods kontor i Oslo 2.4.1935.
Hermed er denne bevegede periode i Værdalsbrukets historie
avsluttet, og pantobligasjonslåns-eierne som nu hadde full råderett over
selskapet, kunne begynne å konsolidere stillingen og avventebedretider.

----
591 SS-A
----
STOREBRAND/IDUN — PERIODEN 1935 - 1975
Det første styremøte efter at Storebrand/Idun hadde fått konsesjon
på aksjekjøpet ble holdt på adv. Nygaards kontor i Oslo 2.5.1935.
Styret bestod av: H.r.advokat Kristen Nygaard
Direktør Christian Hansson,
Disponent Gunnar Brand
Adv. Nygaard ble valgt til styrets formann.
A/S Værdalsbrukets eiendommer bestod nu av skogene med Holmen
gard og 3 skogvokterboliger, Mikvold gard på Verdalsøra, Trones bruk
med anlegg og eiendommer, Tromsø Trelastutsalg og Levanger Bruk.
Som tidligere nevnt var den del av Pantobligasjonslånet som var på
norske hender fordelt med kr. 1.500.000,- på Idun, kr. 400.000,- på
Storebrand og kr. 100.000,- på Den Norske Creditbank. Storebrand
overtok senere Creditbankens andel slik at Idun ble sittende med 3 A og
Storebrand med !4 av denne del av lånet. Aksjene i Værdalsbruket ble
fordelt i samme forhold med Va på Idun og !4 på Storebrand.
Da Storebrand/Idun overtok Værdalsbruket i 1935 var følgende
overordnede funksjonærer knyttet til selskapet:
Skogforvalter M.P. Moen (f. 1865), hadde vært ansatt i V.B. siden
1890. Han var først skogoppsynsmann i Helgådal med bopel Vestly,
men ble meget benyttet av sentraladministrasjonen både som karttegner
og ved elvereguleringer og dambygging. Efter at dir. Johan Getz d.e.
var død i 1905 fikk Moen overoppsyn med all skogdrift og fløtning over
hele godset, og da kommunen overtok i 1908 ble han ansatt som
skogforvalter og flyttet til Holmen gard.
Forstkandidat Leif Lykke (f. 1903) hadde vært partileder under
taksten av Værdalsbrukets skoger i 1931, og ble i februar 1932 ansatt av
Pantobligasjonseierne som assistent for skogforvalter Moen.
Skogformann Oscar Figenschou (f. 1882) var ansatt i 1906 og hadde
Helgådal som sitt distrikt.
Skogformann John O. Wohlen (f. 1880) var ansatt i 1907 og hadde
Inndal - Sul som distrikt.
Disponent Sverre Øverland (f. 1888) ble ansatt som disponent for
Trones Bruk og Værdalsbruket i 1921 og var sagbrukets øverste leder
med bopel på Værdalsbrukets eiendom Asphaugen i Sjøbygda, Verdal.
Kontorsjef John Skavhaug (f. 1890) var opprinnelig ved Levanger

----
592 SS-A
----
Bruk, men ble ansatt som kontorist ved Værdalsbrukets skogkontor på
Holmen i 1911. Han ble senere overført til Trones Bruk.
Forstkandidat Paul Schiefloe (f. 1893) var ansatt som bestyrer for
Tromsø Trælastutsalg fra dette ble startet i 1928 til det ble solgt i 1941.
1.9.1936 fratrådte Moen som skogforvalter, og som hans efterfølger
ble ansatt forstkandidat Leif Lykke med tittelen forstmester. Lykke
som tidligere var Moens assistent, hadde flyttet inn på Holmen gard i
desember 1934, og hadde overtatt representasjonspliktene der.
1 1937 ble skogtekniker John J. Wohlen (f. 1914) ansatt vd Værdals
brukets kontor på Holmen.
Efter det nedslående resultat av taksten i 1931-1932, ble hugstkvan
tumet i egne skoger sterkt redusert. Pantobligasjonseierne ville inn
skrenke driften mest mulig, og overveiet endog å frede skogene helt i
noen år. Et forslag gikk også ut på å drive 10.000 nr årlig, dog således
at drift bare skulle finne sted annet hvert år, og da med 20.000 m\
Begge disse løsninger ville imidlertid skape store problemer både for
sagbbruket og for Værdalsbrukets arbeidsstokk. Det ble til at man
bestemte seg for å drive ca. 10.000 m 3 hvert år og omtrent dette drifts
kvantum ble holdt i driftsårene 1932/33 til og med 1935/36.
For å skaffe sagbruket nok tømmer, og for å beskjeftige egne folk,
kjøpte Værdalsbruket i denne periode betydelige partier tømmer på rot
dels fra statsalmenningene i Verdal, dels fra private skogeiere, og også
Urskog. Begge bileiene er tatt i Storbekkdalen, Forlandet i 1940.


----
593 SS-A
----
fra det svenske Domånverkets skoger i Strådalen. Det sistnevnte parti
ble fløtet fra Strådøla til Veresvannet og videre ned Helgådal til fjorden.
I desember 1936 diskuterte styret om det var riktig å fortsette med
dette lave driftskvantum. Forstmester Lykke ville gjerne øke hugstkvan
tumet og fikk for driftsåret 1936/37 anledning til åt ut 14.000 m-.
24.6.1937 sendte Lykke til styret et forslag til fremtidig drift i
Værdalsbrukets skoger og konkluderte med å foreslå et årlig hugstkvan
tum på 20.692 m\ For å få dette forslag vurdert av en utenforstående
sakkyndig engasjerte styret statskonsulent Waldemar Opsahl i Skog
direktoratet.
Opsahl foretok i dagene 1. til 14. august 1937 en ganske grundig
befaring av skogene sammen med Lykke og delvis Gunnar Brand.
Opsahl avgå sin betenkning 18.10.1937 og foreslo at hugstkvantumet
sattes til 26.000 nr brutto i de første 5 år.
Lykke sluttet seg til dette forslag med visse reservasjoner, spesielt når
det gjaldt muligheten for å få utført så omfattende kulturarbeider som
Opsahl foreslo. Det var både Opsahl og Lykkes forutsetning at all
foryngelse av gran på de bedre boniteter skulle skje ved snauhugst og
planting.
I 1936 hadde Verdal kommune rettet en henvendelse til Værdals
bruket pm salg av bureisningsjord. Tidene var vanskelige, og nydyrking
og etablering av nye bruk ble på alle mater støttet av myndighetene. Det
ble opptatt forhandlinger mellom Værdalsbruket og Verdal kommune,
og for å unngå at kommunen gikk til ekspropriasjon flere steder på
Værdalsbrukets eiendom, tilbød Værdalsbruket at kommunen kunne få


----
594 SS-A
----
kjøpe bureisingsjord i Tromsdalen på betingelse av at det ikke ble
ekspropriert jord andre steder på Værdalsbrukets eiendom. Dette gikk
kommunen med på, og «Tromsdalsfeltet» på 472 mål ble solgt til Verdal
kommune i 1937. Feltet ble senere oppdelt i 3 bruk og videresolgt av
kommunen til bureiserne. Gjennomsnittsprisen var ca. kr. 17,- pr. mål.
Foruten dette salg ble det også solgt endel bureisingsjord ved frivillig
salg på steder hvor Værdalsbruket gjerne så at brukets skogsarbeidere
slo seg ned.
Ved generalforsamlingen 28.9.1937 ble adm. direktør i Idun, h.r.adv.
Nicolay L. Bugge, innvalgt i styret for Værdalsbruket og Trones Bruk.
Det ble i 1930-årene ført langvarige forhandlinger med Vassdrags
vesenet angående fløtningsforholdene i Vollafossen i Malsåen. For å
beskytte gården Voldens innmark mot utgraving hadde Vassdragsvesen
et i 1912 foretatt en omlegging av Malsåens utløp i Helgåen. Det ble
sprengt en kanal og oppsatt en mur som tvang elven over mot høyre
bredd. Ved enden av muren ble det oppsatt en treskjerm som skulle lede
tømmeret forbi de utsprengte stenmasser og utover fossen. Det lykkedes
ikke Vassdragsvesenet å få denne skjerm solid nok, og den ble ødelagt
gang på gang ved flommer og isgang. Under flom i 1932 ble skjermen
fullstendig rasert og fløtningsforholdene helt umuliggjort.
Værdalsbruket krevet at Vassdragsvesenet skulle sette Malsåen i
Vollafossen i fløtbar stand igjen, og helt frem til 1940 ble det ført for
handlinger om dette uten resultat.
I 1939 var et konsortium i Trondheim interessert i kjøp av Værdals
bruket. Banksjef Birck i Forretningsbanken i Trondhjem hadde gjort
henvendelse til adv. Nygaard om saken, og disse to herrer hadde en
konferanse i Trondhjem 3.8.1939. Birck opplyste at han hadde
formannen i bankens styre, grosserer Karl Hansen, og stortingsmann
Ivar Lykke bak seg. Han fremstilte det som en bypatriotisk sak å få
Værdalsbruket tilbake på trønderske hender. Noen pris ble ikke nevnt,
men adv. Nygaard lovet å førelegge saken for eierne. Knapt en måned
senere brøt krigen i Europa ut, og det hele kokte bort. Banksjef Birck
ble forøvrig skutt av tyskerne i oktober 1942 som «sonoffer» sammen
med 9 andre trøndere.
9. april 1940 kom så krigen til Norge. Værdalsbruket hadde vinteren
1939/40 drevet ca. 25.000 m 3 som, da landet ble okkupert, lå klar ved
vassdragene for nedfløting til fjorden. Som følge av krigshandlingene
og all den forvirring som oppsto i forbindelse med disse, ble arbeidet
med pæling og utlegging av lensen på Værdalsøra sterkt forsinket.
Tømmeret kom derfor ikke ned i lensen før sent på høsten dette år.
Sommeren 1940 ble det ikke avholdt styremøte i Verdal, men disp.
Øverland og forstmester Lykke møtte i dagene 27.-28. juli til konferanse
med adv. Nygaard på hans hytte ved Røros. Her ble bl.a. driftskvantum

----
595 SS-A
----
for 1940/41 fastsatt til 25.000 m\ og efter forslag fra Lykke ble det
besluttet å la den offentlige tømmermåling overta driftsmålingen av
Værdalsbrukets tømmer på velteplassene ved vassdragene. Disse beslut
ninger ble senere approbert av styret øvrige medlemmer.
Det ble fort mangel på drivstoff til bilene efter krigsutbruddet.
Trones Bruk anskaffet en trekullgenerator for lastebil, og Værdals
bruket en lignende generator for forstmester Lykkes bil. Den sistnevnte
bil gikk senhøsten 1945 med samme trekullgenerator. Trekull for eget
bruk og for salg brant Værdalsbruket seiv i miler på Veresfjellet og ved
Stormoen i Sul.
Allerede i desember 1940 kom den første rekvisisjon til Værdalsbruk
et fra okkupasjonsmakten. Det gjaldt juletrær til militærforlegningene
ved Ortskomandantur Verdal. Rekvisisjon lød på 15 trær på 1,5 m, 20
trær på 2,0 m, 10 trær på 3 m o.s.v. Prisen var kr. 1,- pr. m. Trærne ble
hugget i skogen på Ørmelen og sortert i riktige lengder. Regning ble
sendt på så og så mange trær på 1,5 m, 2 m o.s.v. Regningen kom i retur
fra Ortskomandantur Verdal med anmodning om følgende oppdeling:
Einheit Feldpostnr. 00866 24,5 m Weihnachtsbaume kr. 24,50
Einheit Feldpostnr. 12017 75 m Weihnachtsbaume kr. 75,00
2.2. Pol. Btl. 302 29 m Weihnachtsbaume kr. 29,00
Det er første og hittil eneste gang Værdalsbruket har solgt juletrær i
metervis.
Direktør Christian Hansson fratrådte som adm. direktør i
Storebrand/Idun i april 1940, og trådte samtidig ut av Værdalsbrukets
og Trones Bruks styre. I hans sted ble hans sønn, adm. direktør Per M.
Hansson innvalgt i begge styrer.
I begynnelsen av 1941 søkte disponent Paul Schiefloe om avskjed fra
sin stilling ved Tromsø Trelastutsalg fordi han hadde fått tilbud om en
stilling i Trøndelag. Styret hadde liten lyst til å fortsette forretningen i
Tromsø under ny ledelse da Tromsø lå så langt unna at styret vanskelig
kunne føre noen effektiv kontroll.
Det ble opptatt forhandlinger med trelasthandler Austad i Tromsø
om eventuelt kjøp av Tromsø Trelastutsalg, og resultatet ble at Austad
kjøpte alle aksjer (100) for kr. 365.000,—.
Statskonsulent Opsahl foretok på styrets anmodning en ny befaring
av skogene sammen med Lykke og Brand i dagene 22.7. - 9.8.1941. I sin
innberetning 3.9.1941 konstaterer han at den plan som ble lagt efter
hans befaring i 1937 stort sett er fulgt opp, og at skogkulturarbeidet er
tilfredsstillende utført. Han konkluderer med å foreslå at man skulle
fortsette med samme hugstkvantum og foryngelsesareal som foreslått i
1937, og å øke vedhugsten. Krigen skulle imidlertid sette en stopper for
det.
Bind VI A — 38

----
596 SS-A
----
Så snart krigshandlingene var opphørt i Trøndelag på forsommeren
1940 såtte tyskerne igang store anleggsarbeider over hele landsdelen.
Det ble bygget brakker, flyplasser, veier, jernbanespor, forsvarsanlegg
m.m. Det var den halvmilitære byggeorganisasjonen Todt, Oberbaulei
tung Trondhjem, som stod for anleggsvirksomhet. Denne organisasjon
en tok inn all den sivile arbeidskraft den kunne få tak i. Lønningene lå
vesentlig høyere enn norske arbeidsgivere kunne betale, og tilstrømm
ingen til tysk anleggsvirksomhet var meget stor. De fleste som søkte slikt
arbeide lot ikke til å reflektere over at deres innsats var av meget stor
verdi for okkupasjonsmakten.
Mangelen på arbeidskraft i skogbruket gjorde seg sterkt gjeldende
allerede fra sommeren 1940, og den ble verre og verre under hele krigen.
Men det var ikke bare mangel på arbeidskraft. Mat til folk og for til
hester, klær og sko, redskap, og sist men ikke minst, snus, tobakk og
kaffe ble fort mangelvare. Den menneskelige oppfinnsomhet er stor, og
det dukket snart opp de utroligste surrogater for disse mangelvarer. Et
felles trekk for disse surrogater var at de hadde svært liten likhet med de
varer de skulle erstatte. Et av krigsårene fikk Værdalsbruket gjennom
den lokale forsyningsnevnd tilsendt flere tønner med saltet hvalspekk,
som skulle fordeles blandt skogsarbeiderne. Det var en ufyselig vare, og
det ble neppe brukt noe av den som menneskeføde. Derimot egnet
spekket seg utmerket som skosmurning, og til å tenne opp i ovnen med.
Det ble jo efter hånden klart at mangel på arbeidskraft ikke var noen
ulykke i seg seiv, fordi det alt vesentlige av det som ble hugget og skaret
gikk til okkupantenes eget behov. Driften av tømmer og slipvirke i de
private skoger ble mindre og mindre gjennom alle krigsår, mens ved
driftene øket. Veden gikk hovedsakelig til sivilt bruk i byer og tettsteder.
Efter hvert som tømmerkvantumet sank, fikk skogeierne stadig økende
pålegg om tvangshugst. Da heller ikke dette hjalp synderlig, rekvirerte
tyske myndigheter store kvanta tømmer på rot for seiv å administrere
driften. Dette ble heller ikke noen suksess.
Det kvantum som ble rekviert fra Værdalsbruket, ble blinket ut i
Risvassdalen, Krikaberga og ved Kvellovatnet. Alle områder lå på svak
bonitet og bestokningen bestod stort sett av gammel skog med relativt
små dimensjoner.
Driftsforholdene, spesielt i Krikaberga, hvor det største kvantum ble
blinket, var vanskelige.
Driften av de rekvirerte rotblinker ble administrert av det tyske firma
Herman Møller. Som lokal sjef i Verdal hadde firmaet en N.S. kar fra
Trondhjem. Han var efter sigende pølsemaker av profesjon, og man får
håpe han hadde bedre rede på pølser enn på skogdrift. Det hadde
hverken han eller hans stab rede på. Betalingen for arbeidet i de tyske
drifter lå ca. 100% over den pris Værdalsbruket kunne by, og fordi

----
597 SS-A
----
mange dyktige skogsarbeidere fra Verdal tok arbeide i disse drifter, gikk
arbeidet ikke helt i stå.
Spørsmålet om avløsning av beiterettigheter på Værdalsbrukets eien
dom og anlegg av kulturbeiter var sterkt fremme under krigen. Efter
oppdrag fra Værdalsbruket utarbeidet fylkesskogmester Karl Mørkved
og fylkesagronom Paul Strand i 1941 en omfattende plan for avløsning
av all beiterett i Sulgrenden og anlegg av kulturbeiter. Gårdbrukerne i
Sul fremkom imidlertid med så store krav at planen måtte oppgis.
Reiseforholdene mellom Oslo og Verdal ble stadig vanskeligere under
krigen. Verdal lå også i «grensesonen», og man måtte ha grenseboer
bevis, eller spesiell tillatelse fra tyske myndigheter for hver gang man
skulle inn eller ut av sonen. 28. september 1942 holdt styret møte på
Holmen i Vuku, og formannen tilførte styreprotokollen at styret var
reist med bil (Storebrands trekullbil) fra Oslo onsdag 23. september ved
middagstid, og var kommet til Holmen fredag 25. s.m. sent på kvelden.
Hva som imidlertid ikke står i protokollen, er at det ble slaktet en okse
før styrets avreise. I nattens mulm og mørke ble oksen partert i kjelleren
under forpakterboligen. Kjøttet ble pakket i brukte trekullsekker og
plasert på bilens tak, umiddelbart før avreisen. Et par dager senere kom
det telegram til Værdalsbruket om at ekspedisjonen var vel fremme i
Oslo.
Spørsmålet om drift i Malsåsdalen, og Vassdragsvesenets ansvar for
at fløtning i Vollafossen i Malsåen ikke var mulig, var oppe flere ganger
under krigen. Vassdragsvesenet inntok en steil holdning og meddelte i
brev av 20.1.1944 til Værdalsbruket at det ansa saken seg uvedkomm
ende.
Øverland og Lykke foreslo at man skulle stoppe tømmeret i Malsåen i
den gamle Blokko lense, og her anlegge en sag med dobbel tømmersirkel
og stavskjæreri. Kraftkilden var en vedfyrt lokomobil, som senere ble
erstattet med en dieselmotor. Lasten skulle så kjøres til Trones Bruk, og
slipen kunne kjøres fra Blokko lense til avslag ved Helgåen under
fløtningen. Det ble gjort henvendelse til Vassdragsvesenet om det ville gi
økonomisk støtte til en slik løsning, mot at Værdalsbruket frafalt sitt
krav om å gjøre Vollafossen fløtbar igjen.
I styremøte 26.6.1944 erklærte styret seg enig i de skisserte planer for
anlegg ved Blokkotjern, men besluttet å se tiden an før man realiserte
planene. Det var forutsetningen at det skulle skjæres ca. 300 std. årlig i
sommermånedene, og de totale omkostninger inkl. vei fra Blokko til
Leirset var anslått til kr. 53.300,-.
Anlegget ble bygget i 1945 og kom i drift i juni 1946. Det ble skaret
her i tre somre, men driften var lite lønnsom, og anlegget ble nedlagt og

----
598
----

 

----
599 SS-A
----
Under krigen ble det mangel på mange slags varer, deriblant også kull.
Følgelig ble det satt i gang kullbrenning. Også Værdalsbruket drev med
kullbrenning, og kullmiler ble anlagt flere steder. Øver ts på motstående
side: Planering av milebunn i Djupdalen 1942. Nederst på motstående
side: Utbrent mile på Helmoen 1942. På denne siden: Kullbrenning på
Stormoen 1940.
Nedenstående oppstilling viser hvordan tømmerdriften forløp i de 5
okkupasjonsår.
Utdrevet fra egne skoger pr. år i perioden ca. 12000 m 3.
Hertil kom drift av ved og salg av ved pa rot i ikke übetydeligomfang.

 

----
600 SS-A
----
maskineriet solgt i 1950. Tømmeret fra Malsåen ble noen år fremdeles
fløtet ned til Blokkotjern og her tatt opp og kjørt på lastebil til Vuku,
hvor det ble veltet i elven under fløtningen på avslag i berget like øst for
Nysete.
Arthur Aune, født 1901, som tidligere hadde vært Værdalsbrukets
dambygger og altmuligmann, ble i 1942 ansatt som skogformann i Vuku
distrikt. Han hadde ansvaret for dambyggingen ved Blokkotjern og
restaurering av alle dammer i Malsåen før fløtningen til anlegget kom
igang.
I mars 1944 gikk Nasjonal Samlings lokale ledelse i Verdal Herreds
ting til angrep på Værdalsbruket. Initiativtakere var N.S. lagfører i
Verdal og N.S. skogråd med sterk støtte avfylkesførereniNord-Trønde
lag.
I styremøte 20.3.1944 refererte Nygaard et telegram fra ordføreren,
hvor denne meddeler at kommunen vil ekspropriere skogene efter Jord
lovens paragraf 16, og spør om bruket er villig til å overdra eiendomm
ene i minnelighet. Styret svarer omgående at Værdalsbruket ikke er
interessert i å seige sine eiendommer. I Verdal Herredsting var det delte
meninger under behandlingen av ekspropriasjonssaken. Flere av de
eldre medlemmer minnet om at Verdal kommune hadde eiet
Værdalsbruket i perioden 1908-12, og ba Gud bevare seg for å komme
opp i slike tilstander igjen. Ordfører Arne Voll var tilbakeholdende,
men N.S. lagfører i Verdal og N.S. fylkesfører i Nord-Trøndelag presset
hardt på, og Herredstinget vedtok å gå til ekspropriasjon.
1 slutten av mars 1944 rykket Verdal kommune inn en annonse i lokal
pressen hvor alle som ønsket å kjøpe skog i Værdalsbrukets eiendomm
er, måtte meddele dette til ordføreren. Det var selvfølgelig mange som
ville kjøpe skog, og det meldte seg over 300 ansøkere. Saken vakte også
stor oppmerksomhet i preseen. Alle aviser var N.S.-kontrollert, og det
fremkom stadig uvederheftige angrep på Værdalsbruket som ble frem
stilt som den store stygge ulven ned gjennom alle tider.
I hele 1944 og til april 1945 gikk saken frem og tilbake mellom
Departementet, Verdal kommune og Værdalsbruket, uten synderlig
fremgang fordi Departementet og Verdal kommune ikke ble enige om
hvordan eiendommen skulle anvendes. Verdal kommune fikk motbør i
Landbruksdepartementet.
Under et møte i Landbruksdepartementet 24.3.1945 mellom statsråd
Fretheim og advokat Nygaard, meddelte statsråden at Landbruks
departementet ikke ville anbefale at Verdal kommune kjøpte skogene og
parsellerte dem ut til bøndene. Staten skulle kjøpe skogene og derefter
overdra endel av dem som bygdealmenning til Verdal kommune. I den

----
601 SS-A
----
gjenværende del av skogene som staten beholdt, skulle alle rettigheter
som gårdene hadde avleses.
Denne plan vitner om en utrolig og total mangel på kjennskap til
Verdals geografi, topografi og bosettingsmønster, og var helt ugjenn
omførbar.
Da statens planer ble kjent i Verdal, kjølnet interessen i lokalsamfun
net betydelig.
I møte i det nye herredsstyre i september 1945 tok Verdal kommune
definitivt avstand fra nasistenes planer om å erverve Værdalsbrukets
skoger og eiendommer.
Fra Departementet hørte man intet mere om saken.
På vårvinteren 1945 efter at tilbaketrekkingen fra Finnmark var
begynt, ble det slutt på all orden i den tyske hær og det lokale tyske
forvaltningsorgan.
Lange kolonner av tyske tropper med skranglete trenvogner og ut
magrede hester passerte i dager og uker Verdal på vei sydover. Troppene
tok seg til rette som best de kunne og rekvirerte mat, for til hestene og
brensel hvor som helst.
I februar måned såtte tyskerne, uten varsel, igang hugst i Værdals
brukets Mikvoldskog på Ørmelen. Hele området skulle snauhugges fora
skaffe ved til vedgassgeneratorer. Til dette arbeide brukte tyskerne russ
iske krigsfanger som var transportert fra Finnmark.
De ankom til Verdal st. i streng vinterkulde i uoppvarmede godsvogn
er. Jernbanetransporten fra Nordland hadde tatt flere døgn, og ved
ankomsten til Verdal var mange døde av frost og mangel på mat, og
mange måtte støttes av sine kamerater fordi de knapt kunne stå på bena.
Umiddelbart efter ankomsten ble de jaget ut i Mikvoldskogen for å
hugge. De hadde ingen hester eller transportmidler, og russerne måtte
bære tømmeret frem til vei. Mange av dem var så avkreftet av kulde og
sult at de knapt kunne stå på bena, og i løpet av de første uker døde 30
mann. Det gjorde et uutslettelig inntrykk å se disse utmagrede, skjeggete
og uflidde russere i lange fillete uniformsfrakker og med sekkefiller
surret rundt føttene, slepe og bære det tunge tømmeret ut av skogen
under strengt oppsyn av tyskere i varme peiser. Takket være sivilbefolk
ningens innsats for å skaffe russerne mat overlevde de fleste til freden
kom. De døde russerne ligger begravet i Mikvoldskogen hvor det er reist
en bauta i furuskogen på 1 mål stor tomt som Værdalsbruket forærte til
Verdal kommune. Det var tyskernes plan å snauhugge hele Mikvold
skogen, men ved forhandlinger lykkedes det Værdalsbruket å få
hugsten i første omgang innskrenket til to 50 meter brede striper parall
alt med sjøkanten, og igjensetting av et bredt lebelte mot sjøen. Da
freden kom var hugsten i stripene ikke ferdig, og Mikvoldskogens
vernende karakter var reddet.

----
602 SS-A
----
Som nevnt foran var tømmerdriften under krigen beskjeden, og det
årlige driftskvantum stadig synkende. Værdalsbrukets skoger slapp
således lett fra krigstiden, og de hadde øket sin verdi ved oppspart
tilvekst.
Det siste tyskerne foretok seg i Verdal 6. mai 1945, var å sette fyr på og
brenne ned Kråksjøstuen. Her var det lagret endel radio-apparater som
var smuglet over fra Sverige den siste krigsvinteren. Tyskerne såtte vakt
her i påvente av at radioene skulle bli hentet, men da dette ikke skjedde,
brente de ned stuen.
Kråksjøstuen ble bygget i 1886. Her sett fra øst mot utløpet av
Kråksjøen i 1941.
1 mai 1945 ble Kråksjøstuen brent av tyskerne. Her etter brannen

 

----
603 SS-A
----
Efter freden 7. mai tok det en viss tid før gleden og festrusen ga seg,
og man atter kunne komme igang med produktivt og byggende arbeide.
Mange av Værdalsbrukets arbeidstakere var også sommeren 1945
utkommandert som politi og vaktstyrker. Tiltross for dette ble det i drifts
året 1945/46 utdrevet 18.382 m 3 tømmer og slip. Fra våren 1946 ble det
satt full fart på avvirkningen. Det gjaldt å skaffe tømmer og trelast til
gjenreisingen. 1 femåret 1946 til 1951 ble det ialt utdrevet fra Værdals
brukets skoger 163.200 m\ eller 32.600 m 3 årlig.
Allerede i mai 1945 tok direktør Per M. Hansson, under et besøk i
London kontakt med Prudential og antydet at Storebrand/Idun kunne
være interessert i å overta Prudentials andel av partialobligasjonslånet
av 1927.
I slutten av 1945 ble så forbindelsen mellom Prudential, London, som
satt som eiere av 50% av pantelånet (kr. 2.000.000) og advokat Nygaard
gjenopptatt. I mars 1946 sender adv. Nygaard en lengre rapport til
Prudential angående forholdene ved Værdalsbruket og Trones Bruk
under og umiddelbart efter krigen. I denne rapport fremkaster også
adv. Nygaard tanken om at Storebrand/Idun skulle overta Prudentials
andel i pantelånet. Dette forslag hadde også vært oppe i 1938. Store
brand/Idun hadde i 1935, som tidligere nevnt, ervervet konsesjon på
kjøp av aksjemajoriteten i Værdalsbruket. Prudential som utenlandsk
selskap kunne ikke få slik konsesjon. Under et opphold i London i
desember 1938 hadde adv. Nygaard antydet at Storebrand/Idun kunne
være interessert i å overta Prudentials del av pantelånet, og nevnte en
overtakelsessum på kr. 1.000.000,-.
Storebrand/Idun fant at dette beløp for overtakelse av Prudentials
andel dengang var for høyt, og de videre forhandlinger ble avbrutt av
krigen.
I sin rapport til Prudential i mars 1946 peker adv. Nygaard atter på at
det ikke føreligger noen muligheter for at Prudential kan få konsesjon
på kjøp av halvparten av aksjene i Værdalsbruket. Adv. Nygaard med
deler at Storebrand/Idun kunne tenke seg å tilby 75% av Prudentials
kapitalinteresser, uten renter. Reelle forhandlinger ble opptatt, og i juni
1946 aksepterte Prudential å overdra sin andel i pantelånet for kr.
2.000.000,-, inkl. kr. 500.000,- for ikke betalte renter.
Storebrand/Idun satt nu med praktisk talt alle aksjer i Værdalsbruket
og hele pantelånet.
Pantelånet hadde kostet Storebrand/Idun følgende beløp


----
604 SS-A
----
Det ble ikke betalt renter eller avdrag på pantelånet i årene 1928-1945.
Forfalne men ikke betalte renter av kr. 4.000.000,- ble imidlertid hvert
år debitert Værdalsbrukets regnskap.
Rentesatsene for pantelånet har vært:
1928-39 6%, 1940 s'/4%, 1941-56 4 Vi%, 1957-62 5%, 1963 5 '/2%, 1964-
69 6%, 1970 7'/4%.
Under krigen ble det samlet opp endel penger som ble plassert på
personlige konti i adv. Nygaards navn i forskjellige Oslobanker. Peng
ene var resultatet av diverse salg som hadde funnet sted, bl.a. salg av
Tromsø Trelastutsalg, og fortjeneste ved salg av tømmer og trelast i
krigsårene.

Kvernmoveien bygges 1946. Dette var den første bulldozer i Verdal. Pa
bulldozeren eteren Half red Klingenberg fra Strinda.
Fra og med 1946 begyndte så nedbetalingen av skyldige renter. Av det
pengeløp som var samlet opp under krigen ble det i 1946 betalt avdrag
på forfalne renter til Storebrand/Idun med kr. 500.000,-, og til
Prudential med kr. 500.000,- i forbindelse med Storebrand/Iduns over
takelse av Prudentials interesser i Værdalsbruket. Betaling av renter og
rentesrenter fortsatte frem til 1963 da man endelig var ajour med rente
betalingen.
I 1947 døde Gunnar Brand. Han hadde vært medlem av Værdals
brukets styre fra 1929 som representant for pantelånet, og ble efter at
Storebrand/Idun overtok aksjemajoriteten i 1935 fortsatt sittende som

 

----
605 SS-A
----
styremedlem i Værdalsbruket og Trones Bruk's styrer til sin død. På
generalforsamlingen 3.10.1947 ble direktør Leiv Bergestad innvalgt som
nytt styremedlem. Leiv Bergestad, født 1892, var forstkandidat fra
N.L.H. og direktør i Laagen tømmermåling.
Den såkalte hjemmelsaken ble reist i 1947. Forholdet var at Værdals
bruket ikke hadde tinglyst hjemmel til sine eiendommer i Verdal. Ved
enhver eiendomsoverdragelse måtte hjemmelinnehaverens, Verdal
kommunes, samtykke innhentes. Årsaken til dette eiendommelige
forhold var at Verdal kommune i 1912 ikke hadde utstedt noe skjøte på
eiendommene til A/S Værdalsbruket. Denne overdragelse tok jo meget
lang tid med leilendingsskjønnet, skylddeling av fraskilte parseller
0.5.v., og hele denne prosedyre var først avsluttet i 1916. Det ble da
skrevet et forslag til skjøte, men Værdalsbruket fant antagelig ut at det
var unødvendig å betale kr. 30. i stempelavgift for å få skjøte på
eiendommer som de hadde utøvet full eiendomsrett til siden april 1912.
7.6.1935 var det kommet ny tinglysingslov, og styret fant at man
burde kunne få hjemmel til eiendommene i h.t. denne lovs paragraf 39
nr. 3, og derved unngå stempelavgiften.
Saken ble forelagt Justisdepartementet som ga Værdalsbruket medhold
i at hjemmel til eiendommene kunne erverves i h.t. Tinglysningsloven av
1935, paragraf 39 nr. 3, og altså uten betaling av stempelavgiften kr.
30.000,-. 28. juni 1950 fikk Værdalsbruket tinglyst grunnbokshjemmel
Tømmerkjøring like etter krigen. Dette bildet er fra Kjesbuvatnet i
1947. Tømmeret ble kjørt over myrene til Moan i Leksdalen og videre til
Trones.


----
606 SS-A
----
til eiendommene. Tinglysningsgebyr og kunngjøringsomkostninger
utgjorde tilsammen ca. kr. 2.000,-.
I påsken 1949 døde disponent Sverre Øverland under en skitur ved
Kråksjøen. Han hadde vært daglig leder av Trones Bruk, og disponent
for Trones Bruk og Værdalsbruket siden 1921.
Efter disponent Øverlands død ble forholdet mellom Værdalsbruket
og Trones Bruk omorganisert. Regnskapene for Værdalsbruket som
tidligere var ført på Trones Bruk, ble i sin helhet overført til Værdals
brukets hovedkontor i Vuku. Det økonomiske mellomværende mellom
de to selskaper ble ordnet på helt forretningsmessig måte, slik at
Værdalsbruket solgte sitt sagtømmer til Trones Bruk til markedspriser,
og det samme gjaldt også ved salg av trelast fra Trones Bruk til
Værdalsbruket.
Forstkandidat Leif Lykkes titel, som fra 1936 hadde vært forstmester,
ble i 1947 endret til skogsjef, og efter omorganiseringen i 1949 ble han
også disponent for Værdalsbruket. Som ny disponent for Trones Bruk
ble ansatt forstkandidat Paul Schiefloe, som inntil 1942 hadde vært dis
ponent for Tromsø Trelastutsalg.
Advokat Kristen Nygaard gikk ut av Værdalsbrukets styre i 1949.
Han hadde da arbeidet for Værdalsbruket siden 1930, først som juri
disk/økonomisk rådgiver og forhandler for pantelånets eiere, og fra
1935 som styrets formann. Som styreformann efter advokat Nygaard
ble valgt h.r.adv., adm. direktør i Idun Nicolay L. Bugge, og som nytt
styremedlem direktør Ivar Hesselberg i Idun.
I 1950 fratrådte skogformann i Inndal-Sul, John O. Wohlen, ved 70
års alder sin stilling efter 43 års tjeneste hos Værdalsbruket. Skogtek
niker Hallstein Fjesme ble ansatt som skogformann i dette distrikt efter
Wohlen i 1951.
Forstkandidat Tor Jervell var ansatt som skogassistent ved sentral
forvaltningen uten fast distrikt i 1948 og 1949. Da han sluttet overtok
skogtekniker Magne Blybakken denne stilling. Skogformann Oscar
Figenschou fratrådte ved oppnådd aldersgrense sin stilling som skog
formann i Helgådal-Vera i 1952. Han hadde da innehatt denne stilling i
46 år. Figenschous stilling var midlertidig besatt en kortere tid, men i
1954 ble skogtekniker Lasse Johnson ansatt som skogformann i
Helgådal-Vera.
I 1956 ble Bjørn Skoknes ansatt som kasserer ved kontoret på Holmen.
I 1945 ble skiftene 111 Holmen-Molden og skifte XV Malsådal taksert
påny. Takstene var linjetakster og ble utført av forstkandidat Dag
Arnesens skogkontor. Takstene i 1931 og 1945 er ikke helt sammenlign
bare, men tendensen i begge områder er tydelig i det både forråd og til
vekst viser en ikke uvesentlig økning.
Skiftene I Tromsdalen og II Levring-Gudding ble taksert i 1949 av

----
607 SS-A
----
Etter krigen begynte maskinene å gjøre seg mer og mer gjeldende i skog
bruket, og herfølger noen bileier fra tømmertransporten i skogen sistpå
40-tallet.

Vcerdalsbrukets første traktor, en Oliver Cletrac. Sleppkjøring med
lunnepanne på Inndalsåkeren 1947. På traktoren Paul Aune.

Kjøring med samme traktor på samme sted til samme tid, men nå med
«bukk og geit».

 

 

----
608 SS-A
----
Lunnepannefor Oliver Cletrac.
Oliver Cletrac med lunnesulky. 1948.

 

----
609 SS-A
----
Firehjuls traktor MAN i Vera 1949. Traktoren hadde tvillinghjul foran
og bak, og den hadde spesialbygget «bukk og geit».
forstkandidat Bernt L. Poulsson, som hadde overtatt Dag Arnesens
skogkontor. Takstene ble og så denne gang utført som linjetakster, men
nu med hugstklasseinndeling. Denne viste som ventet et betydelig under
skudd av ung og yngre skog (II og III) og et stort overskudd av gammel
hugstmoden skog (V). Forøvrig viste taksten i 1949 samme tendens som
taksten i 1949 med betydelig økning av tilvekstmassen.
I 1956 ble det foretatt ny taksasjon. Denne som omfattet hele eien
dommen, ble utført av Norsk Skogkontor som prøveflatetakst med
hugstklasseinndeling. Istedenfor 21 skifter som taksten av 1931 opererte
med, ble skogene delt i 5 beregningsområder. Takstene 1931 og 1956 er
heller ikke helt sammenlignbare bl.a. fordi man i 1931 delte skogene i
bruksskog og verneskog. En sammenligning kan likevel ha en viss
interesse, og den viser at taksert areal er 13,5% mindre enn i 1931, tre
tallet er 24% mindre, forrådet (m 3 ) er øket med 3% og tilveksten med
28%. Resultatet viser at man var på rett vei, men hugstklasseinndel
ingen viser fremdeles betydelig underskudd av ung og yngre skog, og
overskudd av gammel skog.
Den første flyfotografering av Værdalsbrukets eiendommer foregikk
sommeren 1952 og 1953, og billedmaterialet, (kontaktkopier i
målestokk ca. 1:5000 og mosaikker over større områder i målestokk ca.
1:15000), forelå i 1954. Arbeidet ble utført av Widerøes Flyveselskap.


----
610 SS-A
----
Flyfotoene har vært av stor verdi for Værdalsbruket under alt planlegg
ingsarbeide, og for taksten av 1956 var billedmaterialet av meget stor
betydning.
I 1950-årene gikk skogdriften sin jevne gang. Tømmerprisene var stig
ende og arbeidslønningene forholdsvis moderate. I tiåret 1950-1960 var
det gjennomsnittlige årlige hugstkvantum 22.884 m 3. Det største drifts
kvantum siden første verdenskrig ble drevet vinteren 1950/51 og var på
39.244 m 3. Årsaken til den forserte drift var prisutviklingen dette drifts
år. På Østlandet var driftsforholdene vinteren 1950/51 ytterst vanske
lige, med store snemengder og ingen tele i bakken. For å stimulere til
øket drift ble det ved årsskiftet gitt et vanskelighetstillegg til tømmer
prisen på kr. 10,- pr. m 3.
Tillegget ble gitt tilbakevirkende kraft'og skulle gjelde for hele driftsse
songen fra september 1950 til mai 1951. Tillegget gjaldt for hele landet.
I Trøndelag hadde man glimrende forhold i skogen hele vinteren og til
langt ut på våren, og man fant det riktig å utnytte den gode tømmerpris
og forsere driften.
Saken om tapt beite ved salg av bureisingsjord til Trygve Stiklestad,
ble avgjort i Høyesterett i 1954. Saken var anlagt mot Værdalsbruket av
Jon og Mikal Suul like efter krigen. Ved herredsrettsdom i 1945 tapte
Værdalsbruket saken. I lagmannsretten vant Værdalsbruket saken ved
enstemmig dom i 1948. Ved høyesterettsdommen i 1954 fikk ingen av
partene medhold i sine prinsipale påstander. Jon og Mikal Suuls påstand
var at Værdalsbruket ikke kunne foreta noensomhelst disposisjon over
sine eiendommer som innskrenket deres beiterett, mens Værdalsbruket
på sin side påstod at det fritt måtte kunne disponere sine eiendommer
såsant det var tilstrekkelige arealer igjen til å dekke de bruksberettigedes
behov. Høyesterett fant å måtte foreta en konkret interesseavveining i
den aktuelle sak, og påla Værdalsbruket å betale Jon og Mikal Suul en
erstatning på kr. 1.050,- for tapt beite. Værdalsbruket ble dessuten til
pliktet å betale saksomkostninger med ialt kr. 5.000,-.
Under et privat besøk hos skogsjef Lykke i begynnelsen av 1950-årene
fattet daværende direktør ved Odda Smelteverk A/S, Iver Høy,
interesse for Værdalsbrukets kalkstensforekomster i Tromsdalen. Odda
Smelteverk fikk anledning til å foreta nærmere undersøkelser og
analyser, og det viste seg at kalkstenen i Tromsdalen var av meget god
kvalitet, med høyt innhold av kalsiumkarbonat (over 97°70) og meget lite
magnesium. Resultatet ble at Odda Smelteverk i 1956 inngikk en 5-
årsavtale med Værdalsbruket om prøvedrift i Tromsdalen, og med rett
til, efter prøvetidens utløp, å tegne kontrakt med Værdalsbruket om
utnyttelse av forekomstene på nærmere angitte vilkår og med varighet
99 år.

----
611 SS-A
----
Sthpehugster. Tromsdal nermark i februar 1949 sett fra Kvinnfjellet.
Ved utløpet av prøvetiden i 1960 dukker A/S Hafslund opp i bildet
med planer om bygging av en kalsiumkarbidfabrikk, i forbindelse med
bygging av havn og dypvannskai i Verdal. Med Værdalsbrukets
samtykke overtok A/S Hafslund Odda Smelteverks opsjon på tegning
av en varig kontrakt om utnyttelse av kalkstensforekomstene.
Kontrakten med A/S Hafslund ble undertegnet 19.7.1961, og leietiden
var 99 år.
Prisen ble satt til kr. 0,95 pr. tonn inntil 100.000 tonn, mellom 100.000
og 200.000 tonn var prisen kr. 0,90 pr. tonn, og over 200.000 tonn kr.
0,80 pr. tonn uttatt kalksten. Prisen skulle reguleres hvert 10. år efter
engrosprisindeksen.
Før Hafslund fikk realisert sine planer, dukket det opp nye metoder
basert på petrokjemiske prosesser for fremstillingavstoffersomerstattet
kalsiumkarbid, og firmaet måtte skrinlegge sin idé om bygging av
karbidfabrikk i Verdal.
I 1963 inngikk A/S Hafslund avtale med eieren av Tromsdal gard
gnr. 254 bnr. 1 og 2, Ingvar Leirset, om enerett til å utnytte
kalkstensforekomstene på disse eiendommer.
Hafslund fikk konsesjon på bruksretten til forekomsten i 1969, og
overdro den samme år til firma Sommer og Svendsen, Verdal. Dette
firma startet opp bryting og knusing av kalksten for salg til Norsk Jern
verk, og driver fremdeles denne virksomhet.
Bind VI A —39


----
612 SS-A
----
BråtteniSuli 1937.
Eftersnauhugsten i Bråtten 1941.

 

----
613
----

Fra samme sted i 1949. Det har nå fått navnet «Nygaards Have». På
bildet Kristen Nygaard som var med i Værdalsbrukets styre fra 1930 til
1949. Fra 1935 styreformann.
I 1971 fatter A/S Norcem interesse for kalken i Tromsdalen, og inn
leder forhandlinger med A/S Hafslund om overtakelse av kontrakten
med Værdalsbruket. Norges geologiske undersøkelse (NGU) foretok
sommeren 1972, efter oppdrag av Norcem, omfattende systematiske
prøveboringer over hele Tromsdalsfeltet. Boringene ble foretatt helt ned
til kote 0 (havets overflate). Da resultatet av boring og analyser forelå i
1973, viste det seg at kalkforekomsten var av meget stor utstrekning -
flere milliarder tonn - og at kalken var av usedvanlig høy kvalitet.
I august 1972 erklærte Værdalsbruket seg, på forespørsel fra
Norcem, villig til å godkjenne en overføring av Hafslunds kontrakt av
9.7.1961 til dette selskap såfremt det kunne oppnåes tilfredsstillende
vilkår, samt garantier for en snarlig start av kalkbrytingen.
Parallelt med sine forhandlinger med Norcem arbeidet Hafslund, i
samarbeide med firma Nicolay Buch i Trondhjem, og Sommer og Svend
sen i Verdal, med spørsmål om salg av kalk til tysk stålindustri. Det var
meningen å starte et nytt firma, A/S Tromsdalssten, for dette formål. I
denne forbindelse ønsket Hafslund å beholde den del av kalkstensfore
komsten på Værdalsbruket som lå nærmest Sommer og Svendsens
kalkstensbrudd på Tromsdal gard. Dette område ligger mellom
Tromsdal almennings vestgrense og Tromsdal gard. Hafslund ønsket og -

 

----
614 SS-A
----
så å leie Værdalsbrukets eiendom Skånes havn i Levanger for anlegg av
eksportkai, og nødvendige tomter for anlegg i Tromsdalen. Værdals
bruket var villig til å imøtekomme Hafslunds ønsker, men krevet at
50% av kalkstenen skulle taes ut på Værdalsbrukets eiendom.
Norcem på sin side var ikke villig til å gi slipp på noen del av området
som omfattes av Hafslunds opprinnelige kontrakt med Værdalsbruket,
men erklærte seg villig til å gå inn i A/S Tromsdalssten. Imidlertid
kjølnet de tyske interesser, og A/S Tromsdalssten så aldri dagens lys.
Norcem ville gjerne kjøpe kalkstensforekomstene på Værdalsbrukets
eiendommer i Tromsdalen, men Værdalsbruket avslo kjøpetilbudet, og
forhandlingene med Norcem fortsatte i 1974 og 1975, dels på styreplan
og dels på administrasjonsplan. De dreiet seg nu i første rekke om pris
pr. tonn uttatt kalksten (kalkøret), men også om tidspunkt for igang
settelse av drift, grunnleie, forholdet til 3. mann, varighet, arealer m.v.
Forhandlingene ble sluttført i desember 1975, og kontrakten ble
undertegnet 11.12.1975 på Storebrand/Iduns kontor i Oslo i nærvær av
representanter for styrene og administrasjonen i A/S Norcem og A/S
Værdalsbruket.
Forholdene ved Værdalsbrukets lensearrangement ved utløpet av
Verdalselven var helt siden utrasene i 1893 blitt stadig vanskeligere.
Elven førte med seg store mengder løst materiale som efter hvert gjorde
nederste del av elven og sjøområdene utenfor elveløpet grunnere og
grunnere. Først måtte sagbruksvirksomheten på Ørmelen nedlegges
fordi skipningsforholdene ble umuliggjort. Efter at Trones Bruk ble
bygget i 1913 ble tømmeret fløtet ned i elvelensen ved utløpet. Herfrå
ble så tømmeret stukket ut gjennom en kanal til ytre lense som strakte
seg nesten ut til mælbakken. Kanalen lå ved «Høgøra» omtrent der hvor
den nye Verdal bro på E 6 er bygget. Efter hvert som elven og sjøområd
et ble grunnet opp, kunne arbeidet med utstikking til ytterlensen og
arbeidet med innbomming av tømmeret for sleping til Trones Bruk bare
foregå noen få timer i døgnet på flo sjø. En stor del av pælerekken i
elvelensen måtte hver høst kjøres på land p.g.a. isgangen i elven. Dette
arbeidet som bare kunne mekaniseres i liten grad, krevet stor innsats av
manuell arbeidskraft. Efter hvert som arbeidslønningene og de sosiale
utgifter steg, ble lensearbeidet uforholdsmessig kostbart.
Det offentlige veinett ble stadig utbedret, og i 1956 ble alt tømmer fra
Inna med bivassdrag overført til biltransport og fløtningen i disse vass
drag opphørte. Samtidig ble den ytre lense i sjøen ved elveutløpet
nedlagt. Tømmeret fra Kverna og Helgåen med bivassdrag ble stoppet i
elvelensen pa Veralsøra, og her ble det bygget et oppkjøringsanlegg med
kjerrat og lasterampe. Herfrå ble så bade sagtømmer og slip kjørt med
lastebil til sorteringslensen ved Trones Bruk og slatt i sjøen her. I årene
1956 til 1964 halvparten av virket pa bil, og ca. halvparten i

----
615 SS-A
----
vassdrag. Fløtningen i Helgåen og dens bivassdrag ble innstilt i 1964, og
efter den tid har all tømmertransport i Verdal foregått med bil.
Ved nedleggingen av fløtningen i Verdalselven er en lang og interessant
epoke i bygdens arbeidsliv avsluttet. Helt fra de første fossesager ble
anlagt rundt år 1600 hadde det vært flotet både rundtømmer og planker
(i flater) i Verdalselvene.
Det lå en lang rekke fossesager i Verdal både i hovedvassdrag og bi
vassdrag. (Se E. Hartmann Værdalsgodsene.) Rundtømmeret ble fløtet
om våren og forsommeren ned til sagene. Fra de mange små sagbruk i
bivassdragene ble så lasten kjørt med hest til Verdalsøra. Fra de større
sagbruk nederst i hovedvassdragene, Grundfoss sag, Nerholmen og
Dillan sag, ble de skårne planker fløtet i flater ned til elvens utløp i
fjorden. Denne trafikk foregikk helt frem til 1870-årene da dampsagen
på Verdalsøra ble bygget. Efter denne tid er det bare fløtet rundtømmer
i elven.
Når de første fløtningsdammer ble bygget, kan ikke tidfestes, men de
ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene. Det var i de mindre elver
og bivassdrag hvor det lå små primitive fossesager de første dammer ble
bygget. Her var frivannføringen for liten både for fløtning og drift av
sagene. Dammene var enkle lukedammer med «stågåluker» og stenfylte
tømmerkister som landkar. Alt materiale til dammene ble hugget og
bearbeidet på damstedet.
Først efter 1850 blir det for alvor fart i dambyggingen og opprensking i
fløtningsvassdragene. (Se forøvrig egen artikkel om Fløtningen i Ver
dalselvene.)
Vi går nu tilbake til den mere kronologiske fremstilling av de viktigste
begivenheter i Værdalsbrukets historie i 1950-60-årene.
Efter at h.r.adv. Nicolay Bugge var gått av som administrerende
direktør i Idun i 1953, ble hans efterfølger h.r.adv. Kaare Weider
innvalgt i Værdalsbrukets styre. H.r.adv. Bugge ble fremdeles sittende i
styret og som formann.
I 1956 foreslo disponent Lykke og revisor Dybvig en sanering av
Værdalsbrukets regnskap. Saken ble meget grundig behandlet, og efter
en lang rekke uttalelser fra de impliserte parter, og en betenkning av
h.r.adv. Ole A. Banchke, fattet styret ved møte 6.-7. august 1957 følg
ende vedtak:
«A/S Værdalsbrukets disponent og revisor har overfor styret pekt på
det uheldige i at selskapets tidligere tap, nå til rest kr. 2.700.000,-
fortsatt figurerer i regnskapet. De foreslår at dette tap snarest bringes ut
av regnskapet mot tilsvarende nedskriving av aksjekapitalen. Styret er
enig heri og vil derfor innkalle en ekstraordinær Generalforsamling og
der foreslå at det treffes følgende beslutning:

----
616 SS-A
----
A/S Værdalsbrukets aksjekapital nedskrives uten tilbakebetaling til
aksjonærene med kr. 2.700.000,- fra kr. 3.600.000,- til kr. 900.000,-
fordelt på 1440 aksjer a kr. 625,-.
Da A/S Værdalsbrukets aksjekapital derved blir lavere enn styret
finner foreretningsmessig rimelig og forsvarlig, vil styret foreslå at det
videre treffes følgende beslutning:
Det gies selskapets partialobligasjonskreditorer anledning til, mot en
tilsvarende reduksjon av partialobligasjonsgjeldens hovedstol, å tegne
en 5% kumulativt utbytteberettiget preferanseaksjekapital, stor kr.
1.500.000,-, fordelt på 2400 preferanseaksjer å kr. 625,-. Preferanse
aksjekapitalen blir utbytteberettiget fra og med driftsåret 1958.
Fra konverteringen finner sted til 1. januar 1958 forrentes preferanse
aksjekapitalen med 5% p.a. Preferanseaksjekapitalen gis fortrinnsrett
til dekning ved likvidasjon. Mulig overskudd ved likvidasjon tilfaller i
i sin helhet den ordinære aksjekapital.»
Justisdepartementet hadde intet å bemerke til denne ordning, og
partialobligasjonskreditorene, Storebrand og Idun, ga sin tilslutning.
Generalforsamlingen vedtok styrets forslag, og Værdalsbrukets aksje
kapital har fra 1958 vært kr. 2.400.000,-, fordelt med kr. 900.000,- på
ordinær kapital og kr. 1.500.000,- på preferansekapital.
I 1958 innledet oppsitterne i Vera ved advokat Einar Olavson en
aksjon for å få almenningsrett i den såkalte «Vera og Juldals ålmenn
ing». H.r.adv. Olaf Trampe Kindt ble engasjert som Værdalsbrukets
prosessfullmektig. Saken verserte skriftlig mellom partene og ble først
bilagt ved rettslig forlik 17.10.1962. Det opprinnelige krav om hugstrett
ble frafalt under forhandlingene, men oppsitterne i Vera ble ved forliket
tildelt visse rettigheter til jakt, fangst og fiske i et nærmere avgrenset
område rundt Veresvatnet.
I 1957 døde skogassistent Magne Blybakken, og i hans sted ble ansatt
skogtekniker Martin Liaklev, med titel inspektør.
Efter at fløtningen var nedlagt, først i Inna med bivassdrag og senere
også i Helgåen og dens bivassdrag, måtte veibyggingen i skogen forser
es. I 1960 fremla administrasjonen den første veiplan for skogene.
Ifølge denne plan måtte det i første 5-årsperiode investeres ca. 800.000,-
kroner i veier og broer, og i neste 5-årsperiode ca. 1.200.000,- kroner.
Planen for første 5-års-periode ble vedtatt av styret i mars 1961.
Til å begynne med ble veibyggingen bortsatt til lokale entreprenører. I
1964 gikk Værdalsbruket til anskaffelse av 2 stk. Volvo BM Boxer 350
traktorer med veibyggingsutstyr, graveredskap og kompressor, og fra
den tid er all veibygging utført i egen regi og med egne folk og maskiner.
Ved behov for planering og større masseflytting er det dog anvendt
entreprenør med utstyr for den slags arbeide.
I perioden 1960-1970 er det ialt bygget ca. 50 km skogsbilveier og ca.

----
617 SS-A
----
15 km traktorveier. De samlede omkostninger til veier og broer i denne
perioden er kr. 1.613.852,-.
Da A/S Hafslund i 1960 arbeidet med planer om bygging av en
kalsiumkarbidfabrikk i Verdal, besluttet Verdal kommune å gå til
bygging av industrihavn i Verdal. Kommunen henvendte seg da til
Værdalsbrukets med forespørsel om kjøp av et betydelig areal av
brukets eiendommer Mikvold søndre, gnr. 18 bnr. 2, og Halsan og
Mikvold vestre, gnr. 18 bnr. 3. Det var nødvendig for Verdal kommune
å erverve disse arealer både for å plassere de store oppmudringsmasser
fra havnebassenget og som fremtidige industriområder. Efter forhand
linger om pris m.v. gikk Værdalsbruket med på frivillig salg til Verdal
kommune under forutsetning av at man fikk samme skattemessige
ordning som man ville fått ved ekspropriasjon. Ved kjøpekontrakt av
26.6.1962 solgte så Værdalsbruket ialt 485 da. til kommunen.
Arealet hadde følgende fordeling og pris:
110 da over kote + 4,5 m, kr. 3.000,- pr. da.
128 da mellom kote + 2 m og kote + 4,5 m, kr. 1.000,- pr. da.
247 da sjøgrunn mellom kote + 2 m og kote - 2 m, kr. 100,- pr. da.
Den samlede kjøpesum ble kr. 482.700,-.
Værdalsbrukets sagbruk Trones Bruk hadde vært i drift siden det ble
bygget på Trones i Verdal i 1913. Sagbruket krevet stor mannskaps
styrke og var tungdrevet, særlig på grunn av tomteforholdene. All
intern transport foregikk på trallebaner bygget opp på trebroer.
Skipningskaien og lensen lå utsatt til for nordvest vind. Vedlikehold av
trallebaner, kai og lenser var kostbart. Det samme var tilfelle med taug
banen som fraktet bakhon til Fleskhus st. for videretransport med
jernbanen til Ranheim.
I 1950-årene ble det satt igang forskjellige rasjonaliseringstiltak ved
sagbruket. Den gamle dampmaskin som hadde gått sammenhengende
siden 1913 ble stoppet i 1958 da man gikk over til elektrisk drift på hele
anlegget. Samme år ble taugbanen nedlagt, og veden ble kjørt med bil til
Verdal st. for opplasting på jernbane.
På styremøte i Verdal i august 1959 ble Trones Bruks fremtid gjort til
gjenstand for grundige drøftelser. Det var enighet om at det forelå tre
muligheter:
1. Nedlegging av sagbruksvirksomheten og salg av Værdalsbrukets
tømmer til andre.
2. Bygging av nytt sagbruk på Ørmelen.
3. Ytterligere rasjonalisering av sagbruket på Trones.
Den første mulighet ble droppet på grunn av Værdalsbrukets domi
nerende stilling i bygden og hensynet til Verdal kommune og bygdens
arbeidsliv.

----
618 SS-A
----
Den annen mulighet ble holdt apen mens man undersøkte mulighet
ene for ytterligere rasjonalisering på Trones.
Det som i første rekke var ønskelig å gjennomføre var anskaffelse av
barkemaskin, bygging av nytt høvleri og tørkeanlegg for trelasten. De
trange tomtene og grunnforholdene viste seg å være en alvorlig hindring
for de to sistnevnte anlegg, og disse planer ble skrinlagt, mens barke
maskin ble anskaffet i 1960.
Muligheten for flytting til Ørmelen var fortsatt apen, og da Verdal
kommune i 1960 besluttet havneutbygging i Verdal ble denne mulighet
ytterligere aktualisert.
I 1963 var det ganske klart at sagbruket måtte flyttes fra Trones
dersom Værdalsbruket ville fortsette med sagbruksvirksomheten.
Styret besluttet 18.3.1963 å nedsette et utvalg som skulle utrede
spørsmålet om flytting og fremkomme med planer for et nytt anlegg på
Ørmelen. Utvalget fikk følgende sammensetning:
Skogsjef Leif Lykke, formann
Disponent Birger Myhr
Ingeniør Bjørn Lier (Treteknisk Institutt).
Disponent Schiefloe ønsket ikke å være medlem av utvalget, men
erklærte seg villig til å være rådgivende konsulent.
Utvalget fremla en foreløbig plan og anleggskalkyle 11.7.1963. Den
endelige plan med omkostningsoverslag ble fremlagt 18.10.1963. De
samlede omkostninger var beregnet til kr. 3.457.000,-.
I styremøte 29.10.1963 besluttet styret i samsvar med utvalgets kon
klusjon at det skulle bygges nytt sagbruk utstyrt med båndsager,
høvleri, tørkeanlegg og nødvendig lagerhus på Ørmelen, og utvalget ble
anmodet om å utarbeide en generalplan for nyanleggets igangsetting.
Tomt for sagbruk på ca. 80 dekar ble leiet av Værdalsbruket i Mikvold
skogen. Anleggsarbeidet startet opp umiddelbart efter at styret hadde
fattet sin beslutning.
Det gamle Trones Bruk ble drevet for fullt i hele anleggstiden.
Disponent Schiefloe fratrådte 1.4.1963. Som ny disponent ble ansatt
Birger Myhr (f. 1920). Myhr hadde vært ansatt ved Trones Bruk siden
1938, først som kontorist, senere som sekretær og salgssjef.
I 1963 gikk direktør Nicolay L. Bugge og direktør Ivar Hasselberg ut
av styrene både i Trones Bruk og Værdalsbruket, og skogsjef Leif
Lykke ble innvalgt i begge selskapers styre. Som ny formann efter Bugge
ble valgt direktør Kaare Weider, og som viseformann direktør Per M.
Hansson.
Arbeidet på nyanlegget på Ørmelen gikk frem efter planen. Den siste
stokk gikk gjennom sagrammene på gamle Trones Bruk 8.1.1966, og
båndsagene på det nye Trones Bruk ble startet opp 10.1.1966. Høvleriet

----
619 SS-A
----
på det nye bruk var ennu ikke ferdig, og høvlingen foregikk derfor på
det gamle bruk til januar 1967.
Saghuset med alt nytt maskinutstyr og endel av råsorteringsanlegget
på det nye bruk ble totalskadet ved brann 15.11.1967. Brannårsaken var
antagelig en feil ved det elektriske anlegg. Et provisorisk anlegg med en
enkel tømmersirkel og en klyvsag ble rigget opp, og Trones Bruk kjøpte
inn endel trelast for å kunne tilfredstille sine kunder. Gjenoppbygging
av saghuset og innkjøp av nytt maskineri startet umiddelbart efter
brannen. De samme planer som var lagt til grunn for oppbyggingen av
nytt bruk ble stort sett fulgt ved gjenreisingen efter brannen. Gjenreis
ingen var fullført i november 1968, og efter en tids prøveskur gikk man
over til full drift på 2 skift.
Efter at Bygningsloven av 18.6.1965 var gjort gjeldende ble det for
alvor fart i offentlig planlegging. Det ble arbeidet med regionplaner,
generalplaner, fjellplaner og alle former for reguleringsplaner.
Det hele foregikk i offentlig regi, over hodet på grunneierne, og uten
smålige hensyn til eiendomsgrenser eller eiendomsforhold. For å møte
denne utvikling og for å få lagt en fornuftig plan for øvre Verdal, hvor
Værdalsbruket er den dominerende grunneier, besluttet styret i 1966 å
anmode Skogbruksforeningen av 1950 om å utarbeide en fullstendig
arealdisponeringsplan for Værdalsbrukets eiendommer.
Arbeidet ble utført av forstkandidat Jon Lykke, som dengang var an
satt i 5.50. Planen forelå ferdig i august 1967.
Den var inndelt i følgende kapitler:
I. De grunnleggende forhold innen fritidsliv og utmarksnæring.
11. Efterspørsel efter fritidsgoder i Trøndelag.
111. Muligheter innen A/S Værdalsbrukets områder.
IV. A/S Værdalsbrukets målsetting.
V. Utnyttelse og avkastning idag.
VI. Fritidsgodene som fremtidig næringsgrunnlag.
VII. Fremtidig arealdisponering.
VIII. Utbygging av hytteområder.
Planen ble oversendt til Verdal Bygningsråd og Regionplanrådet for
godkjennelse. Hermed forsvant den ut på en tilsynelatende endeløs
ørkenvandring. Den ble forelagt en rekke offentlige «vesener» og
nevnder av enhver tenkelig art til godkjennelse. Efter at planen hadde
vært uthengt til offentlig gjennomsyn, fremkom endel protester fra
rettighetshavere, hovedsakelig i Vera og Sul, senere også fra reindrifts
hold. Først i 1971 ble planen endelig godkjent, og arbeidet med å sette
den ut i livet kunne begynne.
Det som i første rekke fremkalte protester, var utbygging av hytte

----
620 SS-A
----
områder. Værdalsbruket hadde tidligere ført en meget restriktiv
politikk når det gjaldt bortbygsling av hyttetomter, og før utmarks
planen ble realisert fantes det bare noen ganske få «fremmede» hytter
på brukets områder. Presset fra almenheten om leie av hyttetomter
hadde lenge vært stort. Efter hvert som fritiden øket, veier og
kommunikasjonser ble bedre og bedre, og den alminnelige velstand også
bedret seg vesentlig, ble det efterhånden klart at Værdalsbruket ikke
kunne disponere 900.000 mål, eller ca. 60% av kommunens areal, uten
til en viss grad å imøtekomme almenhetens ønsker om tomter for fritids
hus.
Hytteområdene er forsøkt utformet så diskret som mulig. Alle tomter
er plassert i god avstand fra offentlige veier og strandområder.
Avstanden mellom hyttene er ca. 150 - 200 m, og man har forsøkt å
unngå fri sikt mellom hyttene.
Bortleien skjer som punktfester, og Værdalsbruket har satt strenge
krav til bebyggelsens utførelse, farvevalg m.v. Efterspørselen efter
hyttetomter er meget stor.
I tiåret 1961-1970 gikk tømmerdriftene sin jevne gang. Det ble utdrev
et ca. 22.000 m 3 i gj.snitt pr. år. Det hugstforslag som ble fremlagt i
1937 av Opsahl og Lykke forutsatte at all gran på høy og den beste del
av middels bonitet skulle forynges ved snauhugst og planting. Det tok
en viss tid å sette dette i system. Snauflatene skulle hugges og ryddes, og
det var forutsetningen at de skulle ligge 2 år før planting.
Våren 1940 kom krigen, og gjennom de fem krigsår ble
skogkulturarbeidet sterkt hemmet av mangel på folk og planter, og
tømmerdriftene ble av mindre og mindre omfang. Fart i skogkultur
arbeidet ble det først efter krigen.
I tredveårsperioden 1941-1970 er det anvendt ialt kr. 3.200.000,- til
planting, rydding, gjødsling og avstandsregulering, og det er utsatt ialt
ca. 8 mill. planter.
I. september 1968 ble forstkandidat Jon Lykke ansatt i Værdalsbruk
et. Han fikk titelen forstmester, og skulle sortere direkte under skogsjef
en og være dennes stedfortreder.
Direktør Leiv Bergstad, som hadde vært medlem av Værdalsbrukets
og Trones Bruks styrer siden 1947, fratrådte efter eget ønske 22.5.1970,
og døde 29.11.1970. Som nytt styremedlem ble valgt direktør Per Krog i
Skogbruksforeningen av 1950.
1.9.1971 trakk disponent/skogsjef Leif Lykke seg tilbake som sel
skapets daglige leder. Leif Lykke hadde vært ansatt i Værdalsbrukets
tjeneste siden februar 1932, først som assistent ved skogforvaltningen,
og fra 1.9.1936 som sjef og daglig leder. Leif Lykke fortsatte som
selskapets konulent og rådgiver og som medlem av styrene i Trones
Bruk og Værdalsbruket.

----
621 SS-A
----
Som ny disponent/skogsjef fra 1.9.1971 ble ansatt forstmester Jon
Lykke, med bopel i brukets administrasjonsbygning på Holmen.
I 1972 blir planene for utbygging av Forrå ved regulering av Færen og
flere sjøer og overføring av vannet til Verdal fremlagt av N.V.E. i flere
alternativ. Det minst omfattende alternativ vil omfatte Værdalsbrukets
vassdrag Inna, Storkråka og Tverråen i Inndalen.
Ny taksering av Værdalsbrukets skoger ble utført sommeren 1972.
Beregningene som forelå i august 1973 viste en tilfredsstillende skogtil
stand og tydet på at avvirkningsnivået fortsatt bør ligge på ca. 20.000
mVår.
Direktør Kaare Weider gikk ut av styrene i Værdalsbruket og Trones
Bruk i 1973. Som ny formann ble på styremøte 1.4.1973 valgt direktør
Per M. Hansson, og som ny varaformann direktør Odd Espolin
Johnson. I 1974 ble disponent Jon Lykke innvalgt som medlem av
Værdalsbrukets styre.
Inspektør Martin Liaklev, som hadde vært i Værdalsbrukets tjeneste
siden 1957, døde i august 1974. Som ny inspektør ble ansatt skogteknik
er Arne Kolstad fra 1.2.1975.
I desember 1974 døde brukets tidligere skogformann og materialfor
valter Arthur Aune, som hadde vært ansatt i brukets tjeneste siden
1942. Hans stilling er ikke besatt på ny.
I 1975 forelå disponent Jon Lykkes forslag til driftsplan for 1974-
1985, med bilagene Veiutbygging, Diverse økonomiske betraktninger,
Avvirkningsberegninger og Takstbok. Styret ga sin tilslutning til planen,
og vedtok videre at den rene driftsplan skulle oversendes de offentlige
myndigheter og andre som man mente ville ha interesse av den.
Til tross for at samene i Verdal ved Lappefogden i store trekk hadde
akseptert Værdalsbrukets utmarksplan, forsøkte de i 1974 å få stoppet
videre utbygging av hytter på Værdalsbrukets grunn, og engasjerte
h.r.adv. Alf Nordhus til å fremme saken på deres vegne. H.r.adv.
Nordhus tok i 1975 ut stevning mot Værdalsbruket og søkte om fri
sakførsel. Spørsmålet om fri sakførsel er ennu ikke avgjort og saken er
ikke kommet lenger.
I desember 1975 besluttet styret å slå sammen den ordinære
aksjekapital (kr. 900.000,-) ogpreferanseaksjekapitalen (kr. 1.500.000,-)
til en ordinær aksjekapital i Værdalsbruket.
40 år er gått siden Storebrand/Idun ervervet aksjemajoriteten i
Værdalsbruket og datterselskapet Trones Bruk og overtok styringen av
begge selskaper.
Det er lang tid i et menneskeliv, men det er mindre enn halvparten av
den tid det tar å produsere et hugstmodent granbestand på Værdals
brukets gjennomsnittsbonitet.
Oppbyggingen av skogene efter de sterke hugster i perioden 1908-1930

----
622 SS-A
----
har pågått kontinuerlig siden Storebrand/Idun overtok eiendommene,
og det er investert meget betydelige beløp bl.a. i skogkultur og vei
bygging.
Skogbruk krever planlegging på meget lang sikt - over flere
menneskegenerasjoner -, men har man jord og et tilstrekkelig antall
trær å arbeide med, går produksjonen übønnhørlig videre. Den lar seg
ikke stoppe hverken av «svartedød», streik eller perioder med vanskelig
økonomi i skogbruk og treforedling.
Den som sitter med disse eiendommer når oppbygging av ny skog er
fullført og Jordens produksjonsevne er fullt utnyttet, vil forhåpentligvis -
og sannsynligvis - kunne høste rike frukter av det arbeide og de penger
som er nedlagt og bør bli nedlagt i fremtiden.

----
623 SS-A
----
GLIMT FRA VERDALSGODSETS HISTORIE
Av Leif Lykke
Denne artikkelen er tidligere trykket i Verdal historielags skrifter 5 1980 og gjengies her
med übetydelige endringer.
Navnet Værdalsgodset ble tatt i bruk da Christen Johan Miiller, som
eiet godset fra 1807 til 1819, hadde kjøpt Vukugodset og Tonning
godset. Da var alle godseiendommene samlet på en hand, og godset
hadde fått sin endelige fremtidige arrondering. Dette navn ble også
brukt av Hilmar Meinche (1819-1832) og av Nicolai Jenssen (1832-
1867). Navnet ble senere endret til Værdalsbruget og fra 1891 til A/S
Værdalsbruget. Fra 1912 ble navnet A/S Værdalsbruket.
I Værdalsbrukets arkiv ved kontoret på Holmen finnes det ingen
regnskapsbøker eller korrespondanse fra Miillers tid.
Fra Meinckes tid er det oppbevart 4 tykke protokoller på tilsammen
ca. 3000 tettskrevne foliosider. Utenpå protokollene står det med stor
sirlig handskrift:
AFREGNINGS BOG
for
WÆRDAHLSGODSET
tilhørende
GROSSERER HILMAR MEINCKE
Disse 4 protokoller omfatter ca. 350 personlige konti. En stor del av
disse arbeidstakere er godsets egne leilendinger, mens de øvrige er selv
eiende bønder og selvstendige arbeidstakere som sagmestre, mølle
mestre, byggmestre, smeder 0.5.v., som ikke stod i noe leilendingsfor
hold til godset.
Arbeidsstokken var imidlertid vesentlig større enn antall konti fordi
det ofte var hele familier med deres huslyd av tjenestefolk som deltok i
arbeidet. Disse hadde ikke egne konti, men deres tilgodehavende,
eventuelt gjeld, ble ført på hovedpersonens, husbondens konto, som
regel uten bruk av navn. Det står bare hans kone, hans fruntimmer,
hans qvinde, hans børn, hans dreng eller hans pige.
De alfabetiske registre i disse eldste protokoller omfatter både for
navn, efternavn og bopel, og vil kunne gi mange verdifulle opplysninger
til slektsforskere.

----
624 SS-A
----
Fra Nicolai Jenssens tid finnes 5 gamle regnskapsbøker, med til
sammen ca. 2000 sider. Dette er dels såkalte «Listebøger» som nærmest
er en slags memorial hvor hver enkelt arbeidsoperasjon er ført for seg
som f.eks. fløtning, saging, flåtning (se nedenfor), jordbruksarbeide
m.v. Dels er det regnskapsbøker for skogsdrift og sagbruksvirksomhet,
for utleveringer og mottakelser ved godsets varelager på Holmen, og for
gårdsdriften og husholdningen samme sted.
Disse regnskapsbøker gir et detaljert og broget bilde av den
mangfoldige virksomhet som foregikk i Nicolai Jenssens tid. Under
høionn, skuronn, og potetonn arbeidet en stor arbeidsstokk på Holmen.
Noen holdt seg kosten seiv, men de fleste hadde kosten på gården. I
tillegg til all annen virksomhet ble derfor også drevet en stor folkehus
holdning.
Det er vanskelig for nulevende mennesker, med alle mulige tekniske
hjelpemidler rundt seg å sette seg inn i liv og levekår i Verdal for 120-150
år siden. De eneste former for energi man på den tid hadde lært seg å
utnytte var ild, vann og vind. liden ga lys og varme. Vannet drev vass
hjulene ved sagbruk og kverner, og vassdragene fraktet tømmer, trelast
og andre varer nedover dalen. Vinden var fremdriftsmiddel for skutene
som fraktet bygdens produkter utover Trondhjemsfjorden og andre
varer tilbake til Verdal.
Veier slik vi kjenner dem idag fantes ikke. Folk måtte ta seg fram til
fots, ridende eller kjørende efter bakkete og dårlige kjerreveier,
kløvjeveier eller stier. Broer fantes ikke over hovedvassdragene. Elvene
måtte vades hvor dette var mulig eller man måtte benytte båt.
Fergemenn var plassert mange steder ved hovedvassdragene. De fraktet
folk, dyr og varer over elvene mot betaling (fergemannstoll). Alt dette
må man ha som bakgrunn når man skal prøve å forstå liv og levekår på
den tid.
Regnskapene viser at det ble brukt forholdsvis lite kontanter. Det hele
foregikk nærmest som en byttehandel mellem arbeidsgiver og arbeids
taker. Arbeidstakerne, de fleste var godsets leilendinger, ble god
skrevet for alt det arbeide de utførte og for alt de leverte av uld, smør,
ost, vilt, fisk, bær og forskjellige redskaper av tre som bøtter, traug,
daller, river o.s.v. Et interessant trekk er leilendingenes pliktige
leveranse av såkalte «landbofaar» med eller uten ull. Dette var nok
efter avtale mellem jordeieren og leilendingene og leveransen utgjorde
en del av den «Landskyld» (bygselavgift) leilendingen skulle betale. I
1834 ble det levert 33 landbofår med ull av 33 leilendinger. Fårene ble
avregnet på leilendingenes konto med 1 spd. 40 ski. (kr. 5,32 pr. får. (1
specidaler = 5 ort = 120 skilling. Verdi ca. kr. 4,-). Samme år ble 4 lei
lendinger debitert for manglende leveranse av et får hver.

----
625
----

En av regnskapsbøkene for Det Værdalske Jordegods fra 1827.
På den annen side ble arbeidstakerne debitert for de varer de tok ut
fra godsets lager på Holmen.
Skogsdriften
I vinterhalvåret var godsets leilendinger beskjeftiget med hugst og
fremkjøring av sagtømmer. Tømmeret ble kjørt til vassdragene eller dir
ekte til velteplass ved fossesagene. I h.t. sine bygselskontrakter var
leilendingene forpliktet til å drive frem et bestemt antall tylvter tømmer
fra «gaardens skov», mot vanlig betaling for arbeidet. Det var ikke
tillått for leilendingene å påta seg «tømmerkjørsel» for andre.
Tømmeret ble levert übarket, eller slepbarket på en side dersom det
skulle slepkjøres. Det ble ikke foretatt noen utblinking av det som skulle
hugges, men driverne fikk muligens beskjed om i hvilken del av skogen
de skulle hugge. De lette seg nok frem til den groveste skogen som ga
dem største fortjeneste.

 

----
626 SS-A
----
Driftskvantumet var ikke så stort. Det kom nok både av at skogene
var hardt nugget tidligere og at trelastkonjukturene var lave, iallefall i
første halvdel av Jenssens eiertid. I perioden 1839-1852 ble det utdrevet
ialt ca. 4000 m 3 grovt sagtømmer årlig. Men med primitiv redskap og
håndmakt krevet dette kvantum et betydelig antall dagsverk.
Tømmeret ble innmålt i følgende dimensjonsklasser:
Grov 18" (46 cm og derover) toppmål
Overmål 15" (38 cm) toppmål
Mål 12" (30 cm) toppmål
Undermål 11" (28 cm) toppmål.
Utskott (tømmer utjenelig til skur, kroket, råttent m.v.) Lengdene var 4
til 10 alen, med største kvantum i 4 og 6 alens lengder. Efterhvert som
priser og sagbruksteknikken gjorde det økonomisk mulig å skjære
mindre dimensjoner, ble dimensjonslisten forlenget slik:
Enplank 9" (24 cm) toppmål
Batten 8" (21 cm) toppmål
Smått 7" (18 cm) toppmål
Sekstom 6" (16 cm) toppmål
Femtom 5" (14 cm) toppmål
Hugst og fremkjøring ble betalt pr. tylvt. Godset hadde sin egen
grunnprisliste. Omregnet til pris pr. stokk brukte godset følgende pris
liste:
8 alens 6 alens 4 alens
Grov 32 ski. 21 ski. 14 ski.
Overm. 25 ski. 16 Vi ski. Ilski.
Mål 19 ski. 12 ski. 8 ski.
Underm. ilski. 414 ski. 3 ski.
Utskott • 4'/2 ski. 2Va ski. IVi
Prisene omfatter både hugst og kjøring, og det ble gitt et tillegg i 10.
deler, efter avtale, til denne prisliste avhengig av kjørelengde og terreng
forhold: Det var driveren (kjøreren) som påtok seg hele driften. Han
engasjerte seiv sine huggere og eventuelt løskarer (broslere) og gjorde
seiv opp med dem. Huggere og løskarer har derfor ikke egne konti for
tømmerdriften i godsets regnskapsbøker. Det var ikke bare leilending
ene som hugget og kjørte tømmer til fossesagene. Endel selveiere deltok
i godsets tømmerdrifter eller leverte tømmer fra egen skog til sagbruk
ene.
Tømmeret ble målt på elvebakke ved vassdragene eller på velteplass
ved sagbrukene av godsets fullmektiger eller andre betrodde menn.
Måleredskapen var «stikka» og «skanten». «Stikka» var en ca. 0,5 m
lang trepinne med innskårne hakk for hver aktuell dimensjon. Dette

----
627 SS-A
----
Holmen gard i Vuku.
system med grunnprisliste, de samme dimensjonskrav og det samme
målesystem ble i store trekk beholdt helt opp til begynnelsen av 1930
årene.
Fløtningen
Se også eget kapittel om Fløtningen i Verdalsvassdragene i bind VI B.
De store reguleringsdammer for fløtningen, Storlundammen i Vera,
Innsdammen og Skjækerdammen ble ikke bygget før i begynnelsen av
1900 årene. Riktignok ble det allerede i 1854 bygget dam for Innsvatnet,
men den var lav og lite effektiv. Ved Høysjøen var det en gammel dam
og flere steder i bivassdragene fantes små primitive dammer. Fløtningen
i hovedvassdragene måtte stort sett foregå på «frivann» d.v.s. at man
måtte benytte seg av vårflommen eller tilfeldige regnflommer sommer
og høst. Disse flommer var ofte kortvarige og det ble derfor brukt stort
fløtemannskap. I 1846 ble fløtningen fra Skjækerfossen til Grundfossen
(Sørhbommen) besørget av 45 mann som anvendte ialt 295 dagsverk.
Fløtningen ble utført som dagarbeide og betalingen var 1 ort = 24 ski.
pr. dag frem til 1850 da den ble forhøiet til 36 ski. Fløtningsformannen
som ledet arbeidet, hadde et personlig tillegg på 12 ski. pr. dag.
Før tømmeret kunne slåes ut på vassdragene, måtte bommer legges ut
ovenfor sagene, og flere steder oppover elvene for å stanse og holde
tømmeret tilbake. De største og viktigste bommene i Helgåen var Bratt
åsbommen og Sørlibommen. Tømmeret fra Vera kunne ikke fløtes frem
på ett år og det ble stoppet i Brattåslunet. Her ble det så kjørt på land og
lunnet opp til neste vår. Sørlibommen i Helgåen gikk fra Sørliberga på
elvens nordside på skrå nedover elven til Bomberget på sydsiden mellem
Bind VI A —40

 

----
628 SS-A
----
Stengrunden og Selnesset. Denne bom tjente som atholdslense for de
relativt store sagbruk Grundfoss og Fossnesset.
Også i Inna var det flere bommer både i Sul, ved Stormoen og ved
Dillfossen hvor Holmens og Dillan sager hadde felles bom. Alle
bommer ble kjørt på land om høsten før isen la seg og ble så lagt ut igjen
om våren.
Da vassdragene var uregulert, hendte det nok ikke sjelden at bom
mene røk under plutselige flommer og stort tømmerpress. Betydelig
utgifter til «Tømmerbjerging» i hele vassdraget nedenfor sagene vitner
om det. Den 8. juli 1853 sprengtes Sørlibommen under flom og hele
tømmerpartiet seilte utover elven. Tømmerberging ble straks igangsatt.
Den 8. og 9. juli ble det berget på land ialt 181 10/12 tylvt eller 2182
stokker. Det deltok 45 mann i bergingen som kostet ialt 33 spd. 48 ski.
Bergingsarbeidet var akkord og ble betalt pr. tylvt. Prisene varierte med
stokkenes lengde.
Nu var tømmeret berget på land, og det som gjenstod var å kjøre det
oppover dalen til sagbrukene. Endel av det bergede tømmer ble kjørt fra
Rosvold til Vestgrundvald (ovenfor Grundfossen). Det var ialt 138 6/12
tylvt eller 1662 stokker. I denne kjøring deltok 56 av godsets leilendinger
bosatt helt ovenfra Skjækerfossen og Inndalen og videre nedover begge
dalfører. Dette var pliktkjøring efter tilsigelse fra godset. Arbeidet ble
utført som dagarbeide og betalingen var 40 ski. pr. dag for mann og
hest. I kjøringen deltok også endel ikke leilendinger, eller «uvedkomm
ende» som det står i regnskapsbøkerne . Det var ialt 17 kjørere som
kjørte opp til Grundfossen 105 8/12 tylvt eller 1268 stokker. Disse
kjørere hadde akkord med betaling pr. tylvt. Betalingen varierte efter
kjørelengde fra 20 til 40 ski.
Som man ser er det oppkjørte kvantum vesentlig større enn det «berg
ede». Dette skyldes nok at flommen mange steder hadde lagt opp
tømmeret så høit på land at noen «berging» fra elven ikke var nødven
dig. lalt ble det ved disse operasjoner i 1853 berget og oppkjørt til sag
brukene 3450 stokker grovt sagtømmer eller antagelig noe over 1000
m 3 - en ikke übetydelig del av brukets sagtømmerhugst.
Sagbruksvirksomheten
Se også om sagbruksvirksomheten under Hartmann: Værdalsbrukets historie i dette
bind og under Musum: Sagbrukshistorien i bind VI B.
De større sagbruk som var i drift i Meinckes og Jenssens tid var
Vangstad, Grundfoss, Fossnes, Holmen, Dillan og Levring sag. Alle
disse var ikke i drift hvert år, og større restaureringer og ombygninger
som foregikk spesielt i Jenssens tid såtte enkelte av sagene ut av drift i
lengre perioder. Sagingen kunne bare foregå i sommerhalvåret mens
elvene var isfrie. I vinterhalvåret var sagmannskapene beskjeftiget dels

----
629 SS-A
----
med vedlikehold og reparasjon på sagbrukene og lensebommene, dels
med tømmerdriftene, og med kjøring av trelast ned til Verdalsøra og
varer derfrå opp til Holmen. Ved sagbrukene fantes det øyensynlig
ingen form for mekaniske transportmidler som tømmerkjerrat inn på
sagen eller innrettninger for transport av planker og bord ut fra sagen.
Kraft for drift av slike innretninger hadde man fra vasshjulet, men av
regnskapsbøkerne kan man ikke se at noe slikt er tatt i bruk. Alt fore
gikk med handkraft eller ved bruk av hester.
Tømmeret måtte kjøres med hest fra lensene i elven frem til velteplass
ved sagene. Her ble det opplagt slik at det kunne rulles rett inn på sagen.
Denne kjøring pågikk kontinuerlig sålenge det ble saget. Man kunne
antagelig ikke ha for store tømmerkvanta på sagveltene samtidig. Hvis
tømmeret ble lunnet opp for høyt risikerte man at det rauset inn på
sagen, og ble lunnene for lange i utstrekning fra saghusveggen ble det
for lang rulling.
Oppkjøring fra lense til sag var akkordarbeide som ble betalt pr.
tylvt. Prisen pr. tylvt varierte med tømmerlengden. Som eksempel på
dette kan vi ta for oss året 1848. 34 kjørere deltok da i oppkjøringen til
Fossnes og Grundfoss sager. Det ble oppkjørt ialt 1182 4/12 tylvt eller
14188 stokk sagtømmer og den samlede utgift var 184 spd. 93 ski. Når
tømmeret var skaret ble planker, bord og bjelker samt bakhon stablet
på land.
Det foregikk endel lokalt salg av trelast ved sagbrukene, men det meste
ble transportert videre til Verdalsøra og videre derfrå med båt til
Jenssens bordhaver (stabletomter) i Ilsvika ved Trondhjem.
Ved sagbrukene ble det skaret planker og bord med følgende dimen
sjoner:
Planker 4 - 10 alens lengder 3" x 9" og 2" x 7"
Bord 4- 10 alens lengder 1" tykkelse i fallende bredde (eller ukantet)
Alt arbeide ved sagbrukene var akkordarbeide med betaling pr. tylvt.
Akkordsatsene varierte med dimensjon og lengde. Sagmestrene hadde et
tillegg, såkalt mesterlønn, på 1 Vi ski. pr. tylvt for planker og 1 ski. pr.
tylvt for bord.
I 1852 var den samlede produksjon ved Holmen, Dillan, Fossnes,
Grundfoss og Vangstad sager 1377 10/12 tylvter planker og 2092 4/12
tylvter bord. Levring sag var ikke i drift dette år. Sagmannskapet
varierte fra 5 til 8 mann med størst mannskap (8) på Fossnes sag som
også hadde størst produksjon. På tomtene arbeidet et omtrent like stort
antall med rulling av tømmer og bæring og stabling av planker, bord og
bakhon. Hertil kom tømmerkjørerne som er nevnt tidligere.
«Flaadningen»
som transporten av trelast i flater på elven benevnes i regskapsbøk-

----
630 SS-A
----
Utsnitt av handskrift i en av de gamle bøkene.
erne, var et vidløftig arbeide og det må ha vært en betydelig trafikk med
trelastflåter på elven. Trelasten fra sagene ved Grundfossen (Grundfoss
og Fossnes) og Dillfossen (Holmen og Dillan) ble flåtet direkte fra
sagbrukene, mens trelasten fra Levring sag ble kjørt til elven ved
Guddingsmelen og trelasten fra Vangstad sag ble kjørt til elven neden
for Grundfossen og lagt i flater der. I 1849 ble ialt 1365 8/12 tylvt
planker bord og bjelker samt 24,5 favn ved nedflåtet fra godsets fosse
sager til Verdalsøra. Den samlede utgift var 78 spd. 42 ski. Arbeidet ble
utført på akkord og betalingen varierte med plankenes lengde.
Når flatene var kommet ned til Verdalsøra, ble trelasten bragt på land
i påvente av skipning med jekter til Trondhjem.
«Iler» (taugverk) og flåteårer måtte kjøres tilbake til sagbrukene for å
benyttes omigjen. Flåteårene til staking og styring av flatene var nok
både lange og tunge, og i regnskapsbøkerne finner man stadig poster
som omfatter oppkjøring av «flaadeaarer og iler». Dette var også
akkordarbeide som ble betalt pr. lass eller pr. tylvt årer. Trelastflåtene
ble også brukt til å frakte andre produkter fra Vuku til Verdalsøra. 4/6-
1835 finner man således følgende postering:
«Nedsendt med plankeflaader til Øren for at indsendes til Trondhjem
17 tøndet kalk i grantønder».
Kjøring av trelast fra sagene ned til Verdalsøra fant også regelmessig
sted på vinterføre når isen hadde lagt seg på elven og «flaadning» ikke
lenger var mulig. Denne kjøring har hovedsaklig foregått i månedene
januar, februar og mars. Returskyss var gjerne flåteårer og varer til
godsets lager på Holmen.


----
631 SS-A
----
Kalkbrenning
Kalkbrenning foregikk flere steder på godset. Ved sagplassen (Dillan
sag) er det kalkfjell og bryting og brenning foregikk på stedet. Bryting
av kalksten var akkordarbeide og ble betalt med 96 ski. pr. favn (?).
Innmuring i ovn og brenning foregikk som dagarbeide og ble betalt med
24 ski./dag. En del av kalken ble sendt til Trondhjem for omsetning
der. I 1837 ble det solgt 54 tønner dit for 32 ski. pr. tønne. Nedkjøring
til Verdalsøra på vinterføre ble betalt med 4 ski. pr. tønne. Endel brent
kalk ble også solgt lokalt, ved Dillan sag således i 1847 831/2 tønner for
24 ski. pr. tønne.
Kullbrenning
Brenning av trekull foregikk ved flere av sagbrukene. Det var for
mentlig vesentlig bakhon og skrapvirke som ble brent, men endel bjørk
er også levert ved sagene for kullbrenning. Noen stor omsetning av
trekull kan ikke sees å ha funnet sted. Det meste gikk muligens med som
smikull til eget bruk. Passing av milene som måtte brenne kontinuerlig
når de først var tent, ble betalt med 24 ski. pr. dag og samme betaling
pr. natt.
Skiferbryting
I 1840-50 årene ble alle bygninger på godsets administrasjonssenter,
Nedre Holmen gard, bygget opp fra nytt. Det var hovedbygning,
borgstue, stabbur, kornbur, smie (100 m fra annen bebyggelse av
hensyn til brannfare), størhus, låve med fjøs og stall, grisehus og vogn
skjul. Alle bygninger var av anseelige dimensjoner, og alle tak ble tekket
med skifer. Det meste av skiferen ble tatt ut i Spjellberget i Sul, og her
frå kjørt med hest på vinterføre til Holmen. Arbeidet med bryting og til
hugging var akkordarbeide. Det var også nedkjøringen som dels ble
betalt pr. lass dels ved fastsatt pris pr. sten efter dimensjon.
I 1852 var prisene pr. sten:
Bryting og ti/hugging Kjøring Sul-Holmen
1 alens sten 3 ski. 1 s kl.
Va alens sten 1 Vi ski. y 4 ski.
15 toms sten 1 ski. Vi ski.
12 toms sten Vi ski. y 4 ski.
Kjøring pr. lass 60 ski.
Mange mennesker var beskjeftiget med bryting og kjøring av skifer. I
1853 kjørte 31 kjørere 159 lass fra Sul til Holmen, og i 1856 kjørte 25
kjørere 2688 sten i 64 lass den samme strekning.
Større omsetning av skifer til andre har vistnok ikke funnet sted.

----
632 SS-A
----
Laksefisket i elven
Dette fiske med not og garn har gamle tradisjoner i Verdalselven før
utraset i 1893 og var en ikke übetydelig næring. Værdalsgodset har ned
gjennom tidene eiet og brukt en rekke laksekast flere steder i elven. De
viktigste var «Hagenkastet» under Grundfossen og «Nerholmskastet»
ved sammenløpet mellem Inna og Helgåen. Fisket foregikk med not og
med leiet hjelp. 1 regnskapet for 1834 finner vi:
«Behjelpelig med notkasting efter Lax.
Christopher Anderson 16 gange 64 ski.
Aage Larsson 5 gange 20 ski.
Andor Lerhaug 6 gange 24 ski.
JohnFossnæs 9 gange 36 ski.
Anders Overholm 6 gange 24 ski.
Lars Bøgseth 1 gange 4 ski.
Peder Fossnæs 6 gange 24 ski.
Hva «gange» omfatter er uklart, men antagelig betyr det så mange
gange som noten ble kastet. Laksen ble dels brukt i egen husholdning og
dels sendt til Trondhjem i saltet og røket stand.
I 1834 ble det i Nerholmskastet tatt 85 laks og ørret med samlet vekt
278 kg.
Fergemannen Johan Fergeberg bodde ved fergestedet der hvor
Holmen bro senere ble bygget. Han drev fiske for godsets regning,
formentlig med garn, og er regelmessig godskrevet for dette fiske.
Brenning av brennevin
Brenning av brennevin som hadde vært forbudt i Norge i en periode
fra 1759 ble igjen tillått ved ny lov i 1816 og ble drevet på mange garder
helt frem til 1845. Da kom en ny lov som la så mange restriksjoner og
avgifter på «husbrenningen» at den lovlige brenning på landsbygden
nærmest opphørte av seg seiv.
Til brenning av brennevin og brygging av øl ble benyttet malt av spiret
bygg. Ved Værdalsgodset ble det også brent brennevin på Holmen. I
1834 er Ole Pedersen Hjeldevalds kone godskrevet for «Brændt
brændevin 18 gange å 20 ski.» I tillegg til denne betaling hadde hun
kosten på gården mens arbeidet pågikk. Holmen gard betalte i 1834 2
spd. i «Brændevinsavgifl».
Brennevin ble ikke bare brukt ved spesielle anledninger som brylluper
og begravelser. Det ble også brukt i det daglige arbeide som stimulans
og oppmuntring for de som hadde slitsomt utendørs arbeide i allsalgs
vær. 1 1834 er Lars Jeremiassen godskrevet for 4 potter kornbrennevin å
12 ski. levert til «Flaaderne i Væren». 1 1835 er gardsbruket på Holmen

----
633 SS-A
----
godskrevet 4 spd. for «40 potter kornbrændevin til forskjellige tider til
Flådere, Kjørere, Rullere etc. Trælasts Tilvirkningskonto er belastet
beløbet.»
Men det ble brent mere brennevin enn til eget forbruk. I 1839 er Ole
Hjelde godskrevet for kjøring av 2Vi lass brennevin fra Holmen til
Verdalsøra.
Møllebruk
I de første årene av Nicolai Jenssens eiertid hadde godset ikke egne
møller i drift. Av regnskapsbøkerne fremgår det at godset har betalt
mølleleie for maling av godsets kornproduksjon til Peder Christensen
Dillan og Peder Fossnæs. Fra begynnelsen av 1840 årene er godsets egne
møller, eller «Brugskvernene» som de benevnes, kommet igang både
ved Grundfossen og i Kverna. I 1843 ble det sammalt på «Herr Jenssens
qvern», formentlig i Kverna, ialt 215% tønder korn fra ialt 24 leveran
dører. Av dette kvantum kom 62 tønder fra Nedre Holmen. I mølleleie
ble det betalt 8 ski. pr. tønne. Ved møllen i Kverna var Ellef Savmo og
senere Jeremias E. Savmo møllemestre. De hadde en mesterlønn på 2
ski. pr. tønne.
Jordbruket
I Nicolai Jenssens tid drev godset, i egen regi og med leiet hjelp, ikke
bare Holmen nedre men også gårdene Lerhaug (Aunet), Midtgrunden
(Østgården), Kvello og Dillan. Disse garder var ikke bortbygslet i denne
periode.
Foruten høy ble det avlet bygg, havre, rug, erter, vikker, neper og
poteter. Husdyrholdet spilte en stor rolle. I 1834-35 hadde man på
Holmen følgende besettning:
7 hester (3 hopper, 1 hingst, 3 vallakker)
25 storfe (14 kuer, 2 okser, 5 kviger, 4 kalver)
226 får ( 146 sauer, 4 værer, 76 lam)
7 griser ( 5 purker, 2 galter)
Produktene fra jordbruk og husdyrhold ble dels brukt på gården i den
store folkehusholdning. Dels omsatt lokalt til godsets leilendinger eller
andre, og dels sendt til Verdalsøra eller Trondhjem for omsettning der.
På en gard som Nedre Holmen skulle det en stor arbeidsstyrke til,
spesielt i onnene. Det fantes jo ikke maskiner av noe slag og alt arbeide
ble utført med håndmakt og hester. Høyet ble slått med ljå, kornet
skaret med sigd (skjyrru) og tresket med «sluggu», potetene ble tatt opp
med grev.
I arbeidet på Nedre Holmen, Lerhaug og Midtgrunden deltok i 1834
ialt 127 arbeidstakere, menn, kvinner og barn i kortere eller lengre tid
med alle slags gjøremål.

----
634 SS-A
----
Daglønnen for menn var 24 ski. om sommeren og 20 ski. om vinteren,
denne forskjell i daglønnen mellem sommer og vinterarbeide gjaldt ikke
bare gardsarbeidet, men alt dagarbeide, f.eks. ved reparasjonsarbeide
på sagbrukene i vinterhalvåret.
Forholdet henger nok sammen med dagslysets lengde. Apen ild,
talglys eller primitive tranlamper ga ikke skikkelig arbeidslys i mørke
tiden, og arbeidsdagen måtte bli kortere.
Daglønnen for kvinner var 2 A av mannslønn og for barn noe mindre
efter alder. Hadde folkene kosten på arbeidsstedet var lønningene
lavere.
Akkordarbeide var vanlig også i jordbruket. I 1834 ble det betalt for
skjæring av korn 20 ski. pr. mæling, potetopptaking 6 ski. pr. tønne og
tresking 32 ski. pr. tønne.
I onnetidene kunne det arbeide 20-30 personer samtidig på nedre
Holmen og de fleste hadde kosten på gården. Til å forestå denne store
folkehusholdning hadde godseieren husholdersker, eller bestyrerinner
på gården. Disse hadde 4-5 «tjenestepiger» til å hjelpe seg. I 1830 årene
tjenestegjorde jomfru Gelein som husholderske på Holmen. I 1840-50
årene hadde jomfru Valeur, jomfru Dahl, madam Ledel og jomfru Foss
i tur og orden kommandoen på Holmen. Årslønnen for disse var 25-30
spd. med kost og losji på gården.
I tillegg til arbeidet med husholdningen hadde husholderskene også
ansvaret for salg av gardens produkter totalt, og for forsendelse til
Trondhjem av det som skulle omsettes der. Videre foreslo de innkjøp av
alt som trengtes både til husholdningen og gardsbruket. De viktigste
produkter fra gardsbruket som ble omsatt lokalt, var melk, smør, korn,
poteter, malt, ull, slakt, huder og talg. Endel av råvarene ble bearbeidet
på gården. Det ble spunnet garn og vevet tøyer, kjernet smør og støpt
talglys, brygget øl og brent brennevin av spiret korn (malt). Hus
holderskene sto også for innkjøp av smør, ost, egg, ville bær og vilt.
Deres regnskaper (i Listebøkerne) over kjøp og salg er meget detaljerte
og nøyaktige, og gir et interessant bilde av deres virksomhet.
På Nedre Holmen hadde godset et stort og assortert varelager
(Magasinet), med en betydelig omsettning av alleslags varer. Fra
Jenssens engrosfirma i Trondhjem fikk man varer til magasinet med
frakteskuter til Verdalsøra.
De viktigste varer var: Salt, sild, saltet torsk, sei og uer, tran. Alt i
tønner V\ , Vi og 14 .
Tørrfisk, tobakk (både rull og bladtobakk), lær, spiker, alle slags jern
varer, ovner og gryter etc, slipestener, sagblad, filer m.m.m.
Dessuten fikk man betydelige kvanta korn i tønner, da avkastningen
fra godsets gardsbruk ikke dekket behovet.

----
635 SS-A
----
Til Trondhjem sendte man foruten trelast: Kalk i tønner, ull, kjøtt,
smør, egg, ost, ville bær, vilt, laks, brennevin.
Disse varer ble omsatt gjennem Jenssens forretning i Trondhjem.
Alle varer til og fra Trondhjem gikk sjøveien med jekter. Godsets
faste forbindelse på Verdalsøra var handelsfirmaet Moe. Mons Moe og
Zacarias Moe var formentlig jekteskippere eller befraktere. De er stadig
godskrevet i godsets regnskapsbøker for frakt til og fra Trondhjem.
Mortinus Moe og Erik Michael Moe var handelsmenn og skaffet en
rekke av de varer godset hadde bruk for. De var også godsets agenter og
omsatte trelast, ved og gårdsprodukter lokalt.
I regnskapsbøkene fra Nicolai Jenssens tid finner man også spor
som forteller oss noe om denne aktive herres karakter og personlighet.
Den første «Listebog» (1832-1836) ser ut til å være ført av Jenssen
seiv. Hans sirlige handskrift er meget klar og tydelig, og rettelser eller
overstrykninger finnes praktisk talt ikke i de, nesten pedantisk
nøyaktig, førte regnskaper.
I 1840 er øyensynlig bokføringen overtatt av en annen, muligens hans
fullmektig i Verdal. I februar 1840, på en side med usedvanlig mange
blekkflekker og overstrykninger, finner man følgende anmerkning
skrevet med rødt blekk i Jenssens karakteriske handskrift:
«Dette er ulæselige Kragetær som lidet passe sig i en Regnskapsbog».
Og i mars samme år:
«For de Varer som jeg her til min Forundring finder å være levert
Enken Beret Mathisen, Haagen Kjeldson og Lars Christenson Aarstad
valdet behager De at belaste eller debitere Dem seiv, saasom jeg på ingen
Måde vil forøge mine Fordringer hos saadanne Personer, som dem,
hvilket jeg gjentagne Gange har sagt Dem. Mitt Hverv i Værdalen er at
betale og opmuntre Arbeidsomhed, Fliid, Vindskibelighed og Orden,
ikke at udsætte Præmier for Dovenskab, Letsindighed og Udsvævelser
af enhver Art, eller at være Forsorger for alle saakaldte Fattige, det er
de som hellere vil tigge end arbeide hellere leve af andres end af sit eget
SlidogSlæb».
N.J.
De gamle regnskapsbøker inneholder en mengde detaljer som kaster
lys over livet i Verdal for ca. 150 år siden. Efter en overfladisk gjennem
gåelse er her bare trukket frem noen korte glimt fra all den aktivitet som
utfoldet seg, spesielt i den periode Nicolai Jenssen eiet og drev godset.

----
636 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE
Av Øystein Walberg
I det etterfølgende er det prøvd å sette opp en oversikt over hvordan
eiendommene fordelte seg i proprietærgodsene fra omkring midten av
1600-tallet og frem til Verdal kommune overtok Verdalsgodset. Her kan
innskytes at det var langt flere eiere av større jordegods i Verdal enn de
som er omtalt i Proprietærgodsenes historie. Men dette var jordegodser
som var bygget opp på en annen måte, og deres historie hører ikke
hjemme i denne sammenheng. Deres godsdannelser går dessuten
betraktelig lenger tilbake i tiden. Innbefattet i de jordegodsene som ikke
er tatt med i denne historien, er krongodset, klostergodsene bortsett fra
de sekulariserte Reins- og Bakke klosters jordegodser, de lokalkirkelige
godsene, Fattighusets gods, Hospitalets gods og andre av samme type.
Dessuten ble flere av de sentralkirkelige godsene avbrutt ved reforma
sjonen og lagt inn under Kronen.
Igjen står da proprietærgodsene. I de skjematiske grafiske over
siktene som følger, er hver enkelt eiendom satt opp som en vannrett
liggende linje hvor lengden er bestemt av tidsrommet vedkommende
eiendom befant seg i det respektive proprietærgods.
Alle eiendommer, uansett størrelse, har fått samme bredden på
linjen. Her må det gjøres oppmerksom på at når det er snakk om eien
dommer, er det ikke alltid snakk om hele garder. Eiendommen kunne
ofte bestå av en mindre part av gården. Dette går frem av det forhold at
gårdenes størrelse, landskylder!, er ført opp like etter navnet på gården.
Hvor stor del av denne gården som tilhørte vedkommende proprietær
gods, er ført opp over linjen.
Her er det derfor på sin plass å forklare hva begrepet landskyld betyr.
Landskyld var den inntekt en jordegodseier kunne få av sin eiendom.
Landskylden ble betalt av leilendingen. I middelalderen ble landskylden
brukt som målestokk for verdien av en jordeiendom ved kjøp og salg og
ved beskatning. Landskylden forteller ikke noe om størrelsen på gården
i antall mål eller antall dyr på båsen. Landsylden forteller den totale
verdien på gården. Den ble fastsatt i forhold til gardens bruksverdi som
omfattet alt.
Alle selvstendige garder var skyldsatt, enten det var leilendingsgårder
eller selveiergårder. På selveiergårder ble det naturligvis ikke betalt noen

----
637 SS-A
----
landskyld, men verdien var der ved arv eller salg. Men for leilendings
gårdene ble landskylden betalt av leilendingen til jordeieren.
I eldre tids naturalhusholdning ble naturligvis ikke landskylden betalt
i penger. Den ble betalt i naturalier. Men produktene kunne variere fra
korn og smør til huder og kjøtt eller hva det nå var gården produserte.
På et tidlig tidspunkt ble verdiforholdet mellom de forskjellige vare
slagene fastsatt i forhold til smør.
Smøret ble målt i vektenhetene spann, øre og mark/ag. 1 spann smør
var i Trøndelag ca. 15,4 kg eller 16,2 liter. Ovenfor er det fortalt at
landskylden var den inntekt jordeieren fikk av sin eiendom. En jord
eiendom som ga 1 spann smør i landskyld, ble derfor kalt 1 spann. 1
spann var således både en vektenhet og en verdimåler for eiendom.
Det samme var forholdet med øre og marklag. Begge var vektenheter,
samtidig som de var måleenheter for verdien av jordegods. 1 spann til
svarte 3 øre. 1 øre tilsvarte 24 marklag. Dermed gikk det 72 marklag på
1 spann. Tidligere ble også enheten ørtug brukt. Denne tilsvarte 8 mark
lag. Men den gikk ut av bruk i senmiddelalderen, og finnes bare brukt
etter den tid i eldre jordebøker hvor denne relikte benevnelsen går igjen
fra gammelt av. Gården Ørtugen i Verdal har fått navn etter størrelsen
på landskylden. Opprinnelig var både øre og ørtug pengeenheter.
For å videreføre dette kan vi si at når en gard var skyldsatt til 3 spann
2 øre 12 marklag, betyr dette at eieren hadde rett til en jordleie tilsvar
ende verdien av 3 spann 2 øre 12 marklag smør årlig. For å unngå å
skrive disse benevnelsene fullt ut, vil det i den grafiske fremstillingen bli
skrevet slik: 3-2-12.
Men som allerede nevnt ovenfor, kunne det være flere eiere av en
gard. Den som eide den største parten, hadde bygsel retten, det vil si han
kunne bestemme hvem som skulle få bygsle gården. Alle eiere fikk land
skyld, men den som var bygselrådig, fikk også bygselavgiften. Derfor
ble det mer og mer vanlig utover 1600-tallet, at jordeiere med mindre
bygselløse parter avhendet disse, enten ved salg eller makeskifte, for å
konsentrere seg om jord med bygselrett. Det man imidlertid kan slå fast,
er at en eiendom i en gard ikke nødvendigvis behøvde å bety hele
gården. Ofte var det bare en del av den.
Systemet med landskyld kom til å vare til ut på 1800-tallet. I 1838-
matrikkelen gikk man i tillegg til den gamle metoden med spann, øre og
marklag også over til å bruke daler, ort og skilling. 1 skylddaler var lik 5
ort. 1 ort var lik 24 skilling. Tilsammen gikk det således 120 skilling på 1
skylddaler. I 1888 gikk man over til regneenhetene skyldmark og øre. 1
skyldmark var lik 100 øre. Dette systemet brukes i den nåværende
matrikkel.
I de tilfeller hvor en gard fulgte et jordegods så lenge at det ble tale
om å skifte benevnelser i matrikkelskylden, er den nye skylden ført opp.

----
638 SS-A
----
CM
CO
<tf-
LO


----
639 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 637
CO
oo
CO
r>-
a*>
o
CN


----
640 SS-A
----
CN
O
o


----
641 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 639


----
642 SS-A
----
LO CD
r^
00
00
*t


----
643 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 641
OT
CM
00
<*
Bind VI A-41


----
644 SS-A
----
co
OT
lo
co
r^


----
645 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 643
CN
00


----
646 SS-A
----
o
LD
CD

oo
CD


----
647 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 645
CM
CM


----
648 SS-A
----
"3-
LT) CD
r^
co
co


----
649 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 647
CD
O
CN
00


----
650 SS-A
----
r--
oo
CD
m
CD


----
651 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 649
>*


----
652 SS-A
----
esi oo lo
co
r-- oo


----
653 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 651
CNJ
00
LD


----
654 SS-A
----
r^
co
03
CO


----
655 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 653
o
CO
<3-
CM


----
656 SS-A
----
co
LO
CD
r^


----
657 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 655
co Ln cd r^
od cri o


----
658 SS-A
----
en o
CN
cri iri oo


----
659 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 657
00 *é LO CD
esi co -^
in
CO
Hind VI A —42


----
660
----


----
661 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 659
c\i ei rr <c
00 o->


----
662 SS-A
----
(6 od
o
CN CO
*? ir>
ot


----
663 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 661
cg
<sf
oo
en


----
664 SS-A
----
og co iri (fl i< oo 05 o
C\j 00 ■*


----
665 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 663
*->


----
666
----


----
667 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 665
PO Lf)
cd od oS o


----
668
----


----
669 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 667


----
670
----


----
671 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 669
o
LO CD
06
CN 00 "3-


----
672
----


----
673 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 671


----
674
----


----
675 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 673


----
676 SS-A
----
LO
<a-


----
677 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 675
o
CN
00
LO


----
678
----


----
679 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 677
iri co i< 06 oi d £! £2
CN
00


----
680
----


----
681 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 679
**
m
CD


----
682 SS-A
----
O
r^
co
CD


----
683 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 681
CNJ
00
"xT
Lf)
CD


----
684
----


----
685 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 683


----
686 SS-A
----
r< od ei) o
c\i cr> lo co r>J od


----
687 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 685


----
688 SS-A
----
cd od en d
CM


----
689 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 687
00
<tf
CD
oo
lo
r^


----
690
----


----
691 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 689


----
692
----


----
693 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 691


----
694
----


----
695 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 693


----
696 SS-A
----
CnJ
00
LO


----
697 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 695
od ct) o
CC
CN
co


----
698 SS-A
----
co
r>
co
en
-3-
LO


----
699 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 697


----
700
----


----
701 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 699
CM
CO
rt LO


----
702 SS-A
----
co
r^
co


----
703 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 701
lo cd r- oo
CN
00 "*


----
704 SS-A
----
r^(»)^ : iri(Df N ' COO)0


----
705 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 703
CM
00
LO
CD
r-


----
706
----


----
707 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 705
cd od
00
LD
CD
<tf
Bind VI A — 45


----
708
----


----
709 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 707


----
710
----


----
711 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 709
ix) co od en o
c\i co


----
712
----


----
713 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 711


----
714 SS-A
----
x
c^oo^fiDcdr^ocioJo


----
715 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 713


----
716
----


----
717 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 715
oo ai o
evi cd io to K


----
718
----


----
719 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 717


----
720
----


----
721 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 719


----
722 SS-A
----
CD
r^
oo
*
«3-
LO


----
723 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 721


----
724
----


----
725 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 723


----
726
----


----
727 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 725


----
728
----


----
729 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 727
ro
co
00


----
730
----


----
731
----


----
732
----


----
733 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 731
N(*itlO(ON(Dfli o
CM


----
734
----


----
735 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 733


----
736
----


----
737 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 735


----
738
----


----
739 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 737


----
740
----


----
741 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 739


----
742
----


----
743 SS-A
----
GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 741
CM


----
744 SS-A
----
esj co iri cd
r*-- 06 aj
o


----
745
----


----
746
----


----
747
----


----
748
----


----
749
----


----
750
----


----
751
----


----
752
----


----
753
----


----
754
----


----
755
----

----
756
----


----
761
----


----
759
----


----
758
----