VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
RAS I VERDAL BIND A
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1993

----
4 RasA
----
Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993
Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta
ISBN 82-990950-5-0 (kpl.)
ISBN 82-990950-6-9 (Bd. A)

----
5 RasA
----
Innhold
RAS I VERDAL
Bind A
I VERDALSRASET - første del
Bind B
I VERDALSRASET - andre del
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
111 GEOLOGISKE FORHOLD
Side
Forord 13
I VERDALSRASET - første del
Det store Verdalsraset av Bjarne Slapgard 16
INNLEDNING 17
FØR 23
VERDALEN I 1890 av Olav Uorange 23
TERRENGET 29
Innføring 29
Inndeling 30
RASET 31
Beskrivelse av landskapet 31
Bosetningen i området 38
ELVESLETTEN 40
Beskrivelse av landskapet 40
Bosetningen på elvesletten 44
FORVARSEL 47
Tidligere ras og elvebrudd 47
Høy grunnvannstand 50
Overnaturlige varsler 51
Presten Klutes opplevelser 51
En opplevelse ved broen over Follobekken 52
Gutten fra Kvelstad 53
Eiketreet på Krag 54
KVELDEN FØR RASET 55
Menneskers sanser 55
Dyrs sanser 56
UNDER 59
HENDELSESFORLØPET 59
Innledning 59
Det første raset 62
Det andre raset 68
Det tredje raset 71

----
6 RasA
----
Gårder rundt det utraste området 80
Gårder rundt det overslammede området 82
ØYENVITNESKILDRINGER 84
Øyenvitner 84
Oline Ellingsdatter Skjørdal 85
Karl Olsen Haga 88
Magnus Larsen Moåker 89
Anton Martinsen Høknes 89
Jakob Iversen Skei 90
Hushjelpen på Fagerhøy 91
RASGROPEN OG LEIRSJØEN 94
Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av 94
REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN 108
De første reaksjonene 108
Redningsarbeidet tar til 115
Martin Toresen Bjørken 119
Martin Anneussen Blybakken 121
Gunnbjørn Hegstadvald 122
Oluf Angel Holte 123
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall 124
Ole Olsen Lennes 126
Ole Ellingsen Ness 127
Henrik Olsen Nessgjerdet 128
Ole Olsen Nordlyng 129
Erik Olsen Rosvoll 129
Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman 131
Johan Larsen Sundby 133
Erik Hansen Sæbo 135
Magnus Larsen Tokstad 137
Olaus Ellingsen Vinne 138
MILITÆRETS INNSATS
I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET 141
Kavalleriet fra Rinnleiret 141
Lowzows rapport 142
Rekruttskolens innsats 151
Isachens rapport 151
L'Oranges rapport 153
Johannes Dahls opplevelse 156
Andreas Dahlings opplevelse 160
DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN 164
Lensmannen 164
Presten 167
Kommunelegen 168
Fogden 170
Amtsveimesteren 172

----
7 RasA
----
Storting og regjering 173
Kanaldirektøren 176
Militæret 176
NYE MILITÆRE AVDELINGER -
ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN 178
Avdelingene fra Trondheim 178
Avdelingen fra Steinkjer 179
Militærstyrken på Verdalsøra 180
Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften 181
Andre dag - 21 . mai - 1 . pinsedag 184
Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag 189
Fjerde dag - 23. mai - tirsdag 191
Femte dag - 24. mai - onsdag 192
Avreise - 25. mai - torsdag 194
Oppsummering - de militæres innsats 195
Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen 196
Sivil deltagelse i redningsarbeidet 198
Hva rapportene sa om verdalingene 200
Johannes Minsaas' beretning 202
REDNINGSARBEIDET T DAGENE SOM FULGTE 204
Utenfor rasgropen 204
Inne i rasgropen 209
Frelsesarméen 210
Andre hendelser 211
Etter en uke 215
Funn av omkomne 217
ETTER 219
ETTERSKRED 219
Små skred langs kantene 219
Raset 6. september 221
Raset 8. oktober 227
Våren 1894 227
Rognhaugsjøen 227
VUKUSJØEN 230
Den første sjøen 230
Den andre sjøen 235
Fisk i sjøen 236
Nivået av de to Vukusjøene 237
Hærfossens gjennombrudd og dens innvirkning på Vukusjøen 238
Nytt elveløp 238
Berørte gårder, hus og eiendommer 241
ELVEN 243
Usikkerhet 243
Elven kommer 244
Løsmassene i elven 246

----
8 RasA
----
Slammålinger ute i fjorden 246
Konsekvenser og følger for fisket i fjorden 247
Virkninger andre steder i Trondheimsfjorden 248
Det nye elveleiet 248
Forholdene etter raset 6. september 251
VERDALSBRUKET 253
Følger for Verdalsbruket 253
Fløtingen i Verdalselven 253
Sagbruket på Ørmelen 256
Tiden som fulgte 257
De økonomiske forhold 257
VEIER 258
Veier som ble berørt av raset 258
Vukusjøens innvirkning på veiene 263
Alternative veier 263
Umiddelbare tiltak 263
Jåmtlandsveien 264
Veien mellom Stiklestad og Vuku 265
Østnes bro 267
Andre veier 268
Veier over de ødelagte områdene 268
Jernbanen 269
DØDE 270
En oversikt over de omkomne og døde som følge av raset 270
Oppsummering døde 278
Begravelser 278
Oversikt over begravelsene 280
Omkostningene med begravelsene 281
Minnestøtten på Lysthaugen 282
Andre minnesamvær 285
Senere likfunn 285
«ULYKKEN I VÆRDALEN» -
HELSEMESSIGE KONSEKVENSER av Steinar Nakrem 288
PANIKK - RYKTER - OVERTRO 294
Panikken 294
Ryktespredning 295
Overtro 296
Dommedagsprofetier 297
Guds straffedom 298
Ryktene på grunn av Vukusjøen 299
Årsakene til raset 299
Andre fantastiske historier 300
Vandresagn 302
OPPMERKSOMHET - BESØK 303

----
9 RasA
----
EN lAKTT AGERS NEDTEGNELSER OM RASET
OG DETS VIRKNINGER 303
Bakgrunn 303
Første brev 303
Andre brev 308
Tredje brev 312
Fjerde brev 317
Femte brev 320
Sjette brev 324
Syvende brev 327
AVISENE 331
Generelt 331
INNHERREDSPOSTEN 332
NORDTRØNDEREN 336
NORDRE TRONDHJEMS AMTSTIDENDE (LEV ANGERA VISA) 340
NORDENFJELDSKE TIDENDE 343
MORGENBLADET 347
AFTENPOSTEN 350
ADRESSEAVISEN 354
DAGSPOSTEN 358
BESØK 365
Skuelystne 365
Ekstraturer med båt fra Trondheim 365
Avisreferat fra en tur til Verdal 367
Moralsk forargelse 371
Prins Carls besøk 371
Besøk av fotografer og bildende kunstnere 374
UTMERKELSER 381
Bakgrunn 381
SIVILE 382
Hjulene settes i gang 382
Amtmannens svar til Indredepartementet 383
Vedtak om medaljer og påskjønnelse til de sivile 389
Kongelig resolusjon av 9. September 1893 390
MILITÆRE UTMERKELSER 392
Innsamling av opplysninger starter 392
Oberst Fougners rapport 392
Endelig innstilling fra Armékommandoen 393
Vedtak 396
OVERSIKT OVER PERSONELL SOM FIKK MEDALJE
ELLER BLE HEDRET PÅ ANNEN MÅTE 399
Sivile 399
Militære 400
GJENOPPBYGGING - GJENVINNING 401
OFFENTLIG ARBEID 401

----
10 RasA
----
Kommunestyret 401
Velferdskomitéen 402
Utdelingskomitéen 402
Kommunal søknad om rentefritt lån 403
Velferdskomitéens innstilling 403
Innberetning fra velferdskomitéen til Verdal kommunestyre 403
Utdelingskomitéen blir Forvaltningskomiteen 410
Skattelettelser 411
Storting og Regjering 412
Verdalskomitéen 412
Verdalskomitéens innledende arbeid 414
Innstilling fra Statens Verdalskomité angående
statsforanstaltninger i anledning av jordskredet i Verdalen 415
Stortingets svar på Verdalskomitéens innstilling 423
Verdalskomitéens videre arbeid 424
Forvaltningskomiteens arbeid 425
Hjelpearbeidet videre 425
Verdalskomitéens vurderinger 428
Erstatningene 429
Vurdering av jorden 429
Skader som følge av Vukusjøen 431
Forsikringer av husdyr 431
Møtet 20. desember 1893 431
Møtet 5. februar 1894 i Kristiania 432
Komitéarbeidet etter 21 . mai 1894 432
Følger for arbeiderne på Verdalsbruket 433
Verdalsfondet 433
Stortingsproposisjon nr. 20/1895 433
Matrikkelskylden 435
Veiskatt 435
INNSAMLINGSAKSJONER 436
Gayer 436
Matvarer 439
Brevet fra Stange formannskap 439
Klær 441
Penger 441
Brevet til avisene 444
Brevet til de svenske avisene 444
Innkomne pengegaver senere 445
Bruken av pengene 445
Oppbevaring av pengene 446
«Andre innsamlingsaksjoner» 448
Innkvartering 449
UTBETALINGER 452
Gayer og omkostninger 452

----
11 RasA
----
Erstatning 453
Navneliste 454
VIDERE OFFENTLIGE ARBEIDER 456
Annen offentlig virksomhet 456
Uttapningsarbeidene 456
Stortingsproposisjon nr. 51/1894 458
Stortingsproposisjon nr. 89/1894 460
Kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen 460
VERDALSKOMITÉEN AV 1900 467
Statens overtagelse av jorden 467
Verdalskomitéen av 1900 468
Komiteens videre arbeid 469
Stortingsproposisjon nr. 84/1900 - 1901 471
En beskrivelse av raset og de overslammede områdene i 1897 472
Regjeringens og Stortingets konklusjon 473
Det økonomiske oppgjør 474
Regnskapsstatus pr. 31. desember 1903 475
Stortingets budsjettkomités kommentar til regnskapet og innstilling . 478
TERRENGUNDERSØKELSER 479
Begynnelsen 479
Undersøkelsene i Verdal 480
Helgådalen 480
Ved Raset 480
Grunnundersøkelsene i 1895 481
Konklusjoner 482
Tilbakeblikk 484
GJENVINNING AV RASOMRÅDET 485
Sand- og leirflukt 485
Plantene i rasområdet 486
Generelt 486
Planter på auren eller grusen 487
Plantene på leiren 488
Vann- og sumpplantene 489
Planter på landet dekket av utglidde masser 491
Videre utvikling 492
STATSJORDEN 495
Statsteigene 495
Hva som skjedde mcd statsjorden 496
Statsteig B 497
Statsteig A 498
Jord utenfor Statsteig A 500
Oversikt over bureiserne 500
FORANDRINGER 503
BILAG 517
BILAG 1 - KART 517

----
12 RasA
----
BILAG 2 - EN BESKRIVELSE AV JORDEN FRA 1870 520
BILAG 3 - LENSMANNENS RAPPORT 526
BILAG 4 - FOGDENS RAPPORT 531
BILAG 5 - AMTSVEIMESTERENS RAPPORT 535
BILAG 6 - KANALDIREKTØRENS RAPPORT 539
BILAG 7 - LENSMANNENS SVAR 551
BILAG 8 - DOKTORENS SVAR 554
BILAG 9 - SOKNEPRESTENS SVAR 556
BILAG 10 - KANALDIREKTØRENS SVAR 559
BILAG 11 - RAPPORTENE FRA INFANTERIET 561
BILAG 12 - RAPPORTEN FRA ARTILLERIET 567
BILAG 13 - RAPPORTEN FRA UNDEROFFISERSSKOLEN .... 568
BILAG 14 - SKJEMA MED REGLER FOR UTDELING AV
MIDLER TIL DE SKADELIDTE 570
BILAG 15 - STATUTTER FOR VÆRDALSFONDET 573
BILAG 16 - LISTER OVER KLÆR INNSAMLET VED
NISSENS ARBEIDSHUS I TRONDHEIM 575
BILAG 17 - LISTE OVER PENGEGAVER
INNKOMMET PR. 30. MAI 1894 581
BILAG 18 - NAVNELISTE OVER HVEM SOM
BLE TILDELT ERSTATNING 592
BILAG 19 - VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER
OM VEIER 605

----
13 RasA
----
FORORD
The best laid schemes o ' mice an ' men gang oft a-gley.
Dette er et sitat fra et dikt av den skotske poeten Robert Burns. Enkelt over
satt kan dette sies å bety at selv de best lagte planer går ofte galt.
Nå skal det ikke sies at planene for denne delen av Verdalsboka har gått
fullstendig galt. Men forandringer av planene, til dels store forandringer, har
skjedd underveis. Da jeg begynte å sysle med tanken om å få til en historie
om Verdalsraset, syntes det vanskelig å finne nok stoff til en bok på mer enn
100 sider. Følgelig var det klart at boken måtte inneholde også andre ting.
Det naturlige var da å ta for seg andre ras i Verdal, og så sette det hele i en
sammenheng. Så det første arbeidet som ble gjort, var å ta for seg ras i mid
delalderen i Verdal. Det skjedde vinteren 1989/90.
Høsten 1990 begynte så arbeidet med selve Verdalsraset. Etter hvert som
stoffmengden tiltok, ble det klart at Verdalsraset ville fylle en bok alene, sær
lig når Hærfossens gjennombrudd ble tatt med. Og den måtte være med. Føl
gelig ble middelalderrasene lagt på is. De fikk komme senere.
Men stofftilgangen økte. Historien om Verdalsraset ville bli en stor bok,
så stor at det var tilrådelig å dele den i to bind. Middelalderrasene ble tatt
frem igjen for å fylle ut det andre bindet.
Mer og mer stoff dukket frem. Nå begynte bøkene å ble store, og det be
gynte på nytt å spøke for middelalderrasene.
I dag er situasjonen den at historien om Verdalsraset og Hærfossens gjen
nombrudd, samt en geologisk og geoteknisk beskrivelse av årsaker og sam
menhenger, alene fyller to bøker, hver på mer enn 600 sider. Middelalderra
sene har havnet på mørkeloftet igjen. Der skal de imidlertid ikke være alt for
lenge. Disse rasene, sammen med andre ras i historisk tid, hører så absolutt
med i historien om Ras i Verdal. Videre må elvenes ødeleggelser få sin plass.
Men nå er det klart at denne del av rashistorien må komme i et tredje bind.
Hva er det så som har gjort det mulig å skaffe frem så mye stoff?
Det er en helt usedvanlig hjelpsomhet og velvillighet som er blitt lagt for
dagen, som har gjort det mulig. Til å begynne med var det tanken å sette opp
en liste over alle som bidro med stoff, fortellinger, historier, notater, bilder
og lignende, og så plassere denne inn i boken. Men tallet på personer som
har bidratt, er så stort at det er meget stor mulighet for at noen kan bli ute
glemt. Derfor, for ikke ved vanvare å glemme noen, nevnes ingen. Ingen

----
14 RasA
----
nevnt, ingen glemt. Allikevel har jeg, ved bruk av de fleste direkte opplysnin
ger jeg har mottatt, enten de har kommet i form av intervjuer eller ved ned
skrevne beretninger, benyttet en fotnote for å fortelle hvem som har vært
kilden.
Men alle takkes herved for hjelpen!
Videre er det funnet en hel del stoff både på Statsarkivet og på Riksarkivet.
Med hensyn til kildene vises til en egen kommentar om disse i bind B.
Historien om Verdalsraset er ikke bare en enmannsjobb. En del personer
har stått sentralt i arbeidet med å samle inn data og opplysninger, samt bear
beide disse. Uten disses hjelp, ville det ikke ha vært mulig for meg å få dette
produktet ferdig. Disse er Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken
haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo. Dessuten deltok Ottar Haga i arbei
det inntil sykdom gjorde det uråd for ham å være med. Videre har Bjarne
Slapgård bidratt med både tekst og opplysninger.
Dersom det tildeles noen ros for dette produktet, skal den deles med disse.
Dersom det skal tildeles ris, skal jeg ha den. Mange råd er blitt gitt, og
mange råd er blitt fulgt. Men mange råd er også ikke blitt fulgt. Egenrådig
har jeg tatt avgjørelser som kanskje var feilaktige.
Denne fremstillingen er beheftet med mange svakheter. En av dem er alle
gjentagelser av samme historie eller fortelling. Det er gjort forsøk på å redu
sere gjentagelsene, men enkelte ganger er de bevisst benyttet, spesielt når
samme hendelse er beskrevet flere steder. Ellers er det benyttet en rekke
krysshenvisninger. Kanskje kan disse virke forvirrende på noen. Men de er
ment som ekstra opplysninger.
De kapitlene som er skrevet av andre enn meg, har forfatterens navn under
overskriften.
Etter ulykken ble det skrevet mange og lange rapporter. En hel del av disse
inneholder meget interessante opplysninger. Derfor er disse rapportene, samt
en del annet bakgrunnsstoff, gjengitt som bilag sist i boken.
Korrekturlesning er nødvendig for å redusere tallet på feil. Å klare å fjerne
alle feil, er vel nærmest en utopisk tanke, og allerede når dette skrives, er
det registrert forhold som er oversett under korrekturlesningen. Men mange
feil er også funnet og rettet. I tillegg til ovenfornevnte personer har Aslak Mu
sum, Solveig Ness og Asgeir Tromsdal vært med på å lese korrektur. De
takkes herved for hjelpen.
Verdal, 16 april 1993
Øystein Walberg

----
15 RasA
----
I
VERDALSRASET
Første del

----
16 RasA
----
Det store Verdalsraset natta til 19
1893
mai
Av Bjarne Slapgård
Høyr, kva er det som skjelv over tufta
slik at alle ting kjem over styr?
Kjenn, kva er det som dirrar i lufta
gjennom jammer frå folk og frå dyr?
Det er dødsklokkeklangen som vaknar
og som svingar sin veldige kolv!
Og då festet for føtene raknar,
gløyper døden eitthundreogtolv!
Medan førtital heimar i glupet
alle saman til pinneved blir,
i ein rasande fart nedi djupet
og det frøsande leirdjupet glir!
Gjennom redsla i namnlause kvide
stilnar leirofsen av til ein sjø,
medan alt som eig livet må lide
og med skjelvande hjarte må blø!
Midt i fagraste bygda seg viste
eit uhyggeleg, vidope sår.
Med usynlege sår det forliste
skapte kvide i aldrar og år!
Hundre år etter ulykka hende,
er det mange som sørgjer og lid
etter tapet av slekter og lende
gjennom år over langsamleg tid.
Det har grott fram harmoniske gardar
der det grufulle storraset gikk.
Og no reiser vi takksame vardar
mot ei framtid med lysande blikk!

----
17 RasA
----
INNLEDNING
Skrækkelig Ulykke
i Værdalen in at
en hel Bygd ødelagt
af Lerfald
mange Mennesker døde
Slike overskrifter møtte folk rundt om i landet da de åpnet avisene ut på
dagen 19. mai 1893.
Telegrafen gjorde det mulig at de første meldingene om raset kunne bli
med i de fleste dagsavisene allerede samme dag som raset gikk. Og denne
hendelsen opptok hele landet i dagene som fulgte. Avisene var fulle av stoff
om ulykken. Enkelte aviser ga også ut ekstrautgaver.
Og det er ikke merkelig. Verdalsraset som gikk natten til 19. mai 1893, er
det største leirraset som har gått noe sted i landet vårt. Og med hensyn til
døde, er det bare et dunkelt ras i Gauldalen i 1345 som er omtalt med flere
omkomne. I Verdalsraset ble 116 brutalt revet vekk.
Skaden på jord og eiendom var voldsom. Hele 3 kvadratkilometer raste ut.
55 millioner m 3 masse dekket et 9 kvadratkilometer stort areal i flere meters
tykkelse. Dette er en mengde som er nesten uråd å fatte.
Raset kom fullstendig overraskende på folk som lå i sin dypeste søvn.
Mennesker og dyr var fullstendig maktesløse da de voldsomme naturkreftene
slapp løs. Det var slikt et dunder og leven at folk hadde ikke hørt maken.
Det var verre enn det verste tordenvær. Og inne i dette hørtes skrik og beljing
fra mennesker og dyr. Det er ikke til å undres på at mange trodde det var
dommedag.
Verdalsboka - 2

----
18 RasA
----
Bjarne Slapgård har beskrevet denne hendelsen slik i Verdalssongen:
Vårnatta mjuk mellom åsane drøymde,
såkornet levde i grornæme mold.
Nattvinden vart over vangane strøymde,
vårblomen vogga på veldyrka voll.
Uventa då steig det skrik ifrå djupet,
dødsklokka svinga sin veldige kolv.
Heimane kvarv i det leirgråe glupet.
Døden fekk sanke inn hundreogtolv.
Mer malende er det vel ikke mulig å skildre denne redselsnatten. Natten
vil for alltid ha sin plass i Verdals historie som en uhyggens og tragediens
natt. Raset grep inn i både bygdens historie og bygdens utseende på en slik
drastisk måte at man faktisk kan tale om et skille.
Den store Verdalsulykken ble et begrep. Selv om man i humoristiske orde
lag har snakket både om den andre, tredje og fjerde Verdalsulykken, er det
aldri tvil om hva som menes med ordet Verdalsulykken. Da er det Raset man
har i tankene. I mange år var det slik at man snakket om enten før eller etter
uløkka.
For 116 mennesker ble det ikke mulighet til å snakke om tiden etter
ulykken. 116 døde som følge av raset. 111 døde i selve raset. Men naturen
hadde ikke fått nok med det. Den var ikke fornøyd før ytterligere fem hadde
bukket under. Det totale tallet er således 116.
I nesten hundre år etter raset har tallet på omkomne offisielt vært 112. Men
i dette tallet er ikke tatt med de som etterpå døde av sykdom og skader de
pådro seg ulykkesnatten. En hel del fikk lungebetennelse, enten som følge
av at de hadde vært utsatt for kulde i lang tid, eller fordi de også hadde fått
leire i luftveiene og lungene. Helt til langt ut i dette århundret var lungebe
tennelse en sykdom med meget stor dødelighet.
Hendelsen har vært gjenstand for fortelling og diktning. Historier fra raset
er blitt fortalt og gjenfortalt. Mang en skoletime og mang en kveldsstund er
blitt benyttet til å beskrive denne største av alle naturkatastrofer i nyere tid
i Norge. Ikke sjelden har barn gått så redde til sengs at de ikke fikk sove etter
at de hadde hørt skrekkhistorier fra raset. Og ikke så få engstelige turister
har med et lettelsens sukk forlatt Verdal, etter at de har fått innføring i noen
av rasets graoppvekkende detaljer.
Men angsten og redselen har også preget bygdens egne folk. Og i de første
årene etter raset, var det mange som tok konsekvensen av dette og forlot Ver
dal. De søkte seg tryggere steder å bo.
Og forfattere og journalister har benyttet raset som grunnlag for fortellin
ger, romaner og artikler. Både aviser, ukeblader, fagtidsskrifter og lesebøker

----
19 RasA
----
er blant alle de publikasjonene som har omtalt raset. I flere utgaver av
Nordahl Rolfaens lesebok sto et langt stykke om Verdalsraset. Og Nordahl
Rolfsen skrev selv følgende dikt:
Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand
Mens Vaarnatten kjæmper med Morgenrøden,
da vækkes det groende, grønnende Land:
før Solrending meldes en Gjest - det er Døden.
Han banker ei paa, men han tar dem i Armene,
Huse og Mennesker, markerne med -
der høres et jamrende: «Herre forbarmende» -
og alt glider ind i den evige fred.
Dessverre har det dannet seg ikke så rent få myter i forbindelse med raset.
Flere av disse mytene har vært seiglivede, og fremdeles blir enkelte av dem
betraktet som absolutte sannheter.
I det berørte området bodde det 250 mennesker. 134 av disse overlevde.
Det er naturlig og forståelig at de ble preget av hendelsen. For dem ble ikke
tilværelsen den samme etterpå. Kanskje hadde de vært på nippet til å miste
livet selv. Noen hadde kanskje berget seg ved en tilfeldighet eller et under,
mens andre hadde kjempet for livet og vunnet kampen. Men ingen var übe
rørte etterpå. De fleste av de overlevende hadde mistet noen av familien sin.
Alle hadde mistet noen de kjente. Og svært mange mistet også både hus og
eiendom.
Langs kantene av de berørte områdene bodde det hundrevis av mennesker
som også ble rammet, enten det nå var slektninger eller kjenninger som kom
bort, eller jord og eiendom som gikk tapt. Og også de opplevde dødsangsten
denne forferdelige natten. Det som skjedde, var så ufattelig, så voldsomt og
forferdelig, at det var hinsides menneskelig fornuft og tenkeevne.
Selv for den tids videnskapsmenn var det vanskelig å forklare hva som
hadde skjedd. Det tok for eksempel mange ti-år før geologene hadde nok
kunnskaper om kvikkleire til at de helt nøyaktig kunne angi årsaken. I dag
vet man at Verdalsraset var et helt typisk kvikkleireras. Det skilte seg ut fra
andre kvikkleireras kun ved sin størrelse.
Mer enn 100 gårder, heimer og plasser ble berørt. Mange av disse ble full
stendig ødelagt, de forsvant rett og slett. I løpet av en time var bygdens ansikt
forandret til det ugjenkjennelige. Forandringene var så voldsomme og totale
at det er nesten uråd for oss i vår tid å forstå hvordan det var.
Denne fremstillingen er et forsøk på å gi en så vidt fullstendig beskrivelse
av Verdalsraset som mulig. Men det vil allikevel være en uendelig rekke med
übesvarte spørsmål og problemstillinger.

----
20 RasA
----
ejSojoj juatyn
udsoSuéh uauunuSyvc

----
21 RasA
----
Noen aktuelle spørsmål er: Hva var det som skjedde? Hvordan skjedde
det? Hvorfor skjedde det? Hva ble gjort for å hjelpe dem som ble berørt?
Disse spørsmålene er ikke de vanskeligste å gi svar på.
Men er det mulig å gi svar på følgende spørsmål: Hvordan opplevde den
enkelte raset? Hvordan reagerte det enkelte menneske?
116 kan ikke gi sitt bidrag. Og mange av dem som overlevde, ønsket i etter
tid ikke å snakke om raset. Dette gjelder faktisk ni av ti stykker. Det fantes
ikke noe krisepsykiatrisk hjelpeapparat som kunne trå til for å hjelpe. De
som fikk psykiske problemer, måtte klare seg som best de kunne. I dag er
det en kjent sak at det hjelper å få snakke ut, å få «tømt seg». Dette var ikke
kjent før, og mange gikk og bar på hendelen inne i seg. De ønsket ikke å
rippe opp i denne uhyggelige opplevelsen igjen. Men marerittene og angsten
fulgte dem i årevis, ja, faktisk hele livet.
Og med hensyn til hjelp til de skadelidte, så fantes det ikke noe naturskade
fond som kunne tre støttende til. Men vi skal prøve å vise hvordan datidens
samfunn reagerte, hvordan medmenneskelighet og medfølelse hjalp til, først
under selve katastrofen og deretter i dens umiddelbare ettertid, så senere for
å lindre smertene og skaden. Det ble organisert landsomfattende pengeinn
samlinger, og det var store beløp som strømmet til fra nær og fjern. Man
klarte ikke å erstatte alt, men det ble gjort mye for at de som hadde overlevd
og satt igjen på ruinene av sine livsverk, på nytt skulle bli i stand til å klare
seg selv.
Forebyggende tiltak ble satt i gang for at ikke nye ødeleggelser skulle finne
sted, og at nye skader ikke skulle oppstå. Med de kunnskaper vitenskapen
i dag har, kan man nok si at en hel del av tiltakene ikke hadde noen rasfore
byggende virkning. Men det viser at man var villig til å forsøke, og man var
villig til å sette inn store ressurser for å få Verdal opp på benene igjen.
For at vi, ved slutten av det 20. århundre, skal få noen forståelse av hvordan
forholdene var for 100 år siden, må vi også omstille oss. Raset fant sted i det
siste decennium av det 19. århundre. Hvordan var det i Norge, i Trøndelag,
i Verdal da?

----
22
----

----
23 RasA
----
FØR
VERDALEN I 1890
Av Olav Uorange
Det var bare ti år igjen til århundreskiftet, og enda var mye ved det gamle
i Verdalen.
Stiklestadalléen sto enda som et levende minne fra Kliivers tid, en karjol
bred og kranset av hegg, bjørk, pil og fura samt andre treslag. Arbeiderbe
vegelsen var kommet til Trondheim og jernbanen til Stjørdal. I mer enn tyve
år hadde telegraflinjen nordover gått over Øra, men en egen stasjon hadde
latt vente på seg. lnntrøndelagen Telefonsamlag åpnet i juni dette året telefon
linje mellom Inderøy og Levanger med sidelinje til Vuku. Jemtlandsvegen fra
1830-årene var blitt omlagt og fornyet i 1860-årene, men etter at jernbanen
og veien over Storlien var ferdig i 1882, kom mesteparten av person- og han
delstrafikken den veien. Kong Oscar og andre av dampskipene på Trond
heimsfjorden hadde anløpt Trones i flere tiår. Hjuldamperen Nea hadde i
1870 årene gått helt opp til Øra, men også her tok jernbanen bort mye av tra
fikkgrunnlaget, og raten måtte innstilles. Verdalsbrukets Værdalen ble ikke
satt i trafikk før i 1891.
1 1870 sto den nye brua over Verdalselva ferdig, reist i Wegelkindsk spreng
verksteknikk. En slik bro lå langt utenfor det Ola Hjellom kunne makte, hvor
erfaren brobygger han enn var. I bygda var bedarlagsinstitusjonen enda i full
vigør, og vadmelen var enda ikke utkonkurrert av de britiske og amerikanske
ull og bomullsstoffene de tilbød på handelsforeningen. I skolen leste barna
enda P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, slik en hadde
gjort siden 1863. Først i 1894 kom den nye, med Nordahl Rolfsen. Den første
nynorske skoleboken kom to år senere.
Den nasjonale og politiske strid var i ferd med å skylle inn over Verdal.
I noen dager i juli 1882 hadde hele nasjonens oppmerksomhet vært vendt mot
Stiklestad, da Bjørnstjerne Bjørnson og Erik Vullum talte på det store folke
møtet der. 5000 fra hele Midt-Norge hadde møtt fram. Men sinnene falt til
ro igjen, kanskje fordi verdalingene enda ikke hadde noe talerør, noe organ
som kunne gi uttrykk for deres ønsker. De hadde kommunen, men var den
egnet til å melde Verdal inn i riket?
Verdal kommune ble, som alle andre kommuner i riket, opprettet gjennom
formannskapslovene i 1837. Ulik mange andre kommuner hadde den beholdt

----
24 RasA
----
Fra møtet på Stiklestad i 1882 da Bjørnstjerne Bjørnson var til stede.
sine grenser uendret siden den gang. Kommunen bestod av tre sogn, Stikle
stad, Vuku og Vinne. Det var etter måten en stor kommune, omkring 1600
km 2 , her bodde det i 1890 omkring 6000 sjeler. Mange av disse, særlig i Vuku
sogn, som omfattet Helgådalen og Inndalen, følte at det kunne bli vel langt
ned til der kommunens styre satt og møtene ble holdt. Siden Stiklestadskolen
ble bygget i 1881, hadde formannskap og kommunestyre hatt fast møtested
her. For oppsitterene i dalførene kunne det fort bli en dagsreise for å være
med på ett møte. Denne misnøyen skulle kort etter 1890 komme opp i form
av et forslag om å dele kommunen i to, ved å skille Vuku sogn ut som egen
kommune. Forslaget skulle behandles i 1893, men da tiden var inne, hadde
verdalingene annet å tenke på.
I 1890 sto Verdal Kommune som så mange andre kommuner på spranget
til en ny kommunal æra. Bare noen få framsynte menn så enda dette. Fra
1837 hadde den kommunale virksomheten stort sett fulgt de spor og oppgaver
som var tillagt den gjennom Formannskapslovene. Det var skole, veier,
fattigstell og kirke som dominerte. Utover i hundreåret ble skole og ligning
stadig viktigere. Stortinget vedtok i 1870- og 80-årene en rekke lover som gav
kommunen stadig flere oppgaver. Samtidig tilbød stat og amtskommune
gjennom sine budsjetter en bevisst premiering av kommunale tiltak. Det ble
flere lærere, skolehus og kirker, men også mer skatt.
Det alt vesentlige av de kommunale ombud var übetalte. Antallet ombud
hadde steget jevnt og trutt særlig de siste tiårene, omkring 1890 kan det ha
vært omkring ett hundre personer i Verdal som hadde ett eller annet kommu
nalt ombud, innenfor kirke, skole, fattigstell osv. Disse ombudene virket som

----
25 RasA
----
en politisk skole, det store flertall av stortingsmenn i denne perioden hadde
en fortid som kommunale tillitsmenn, ofte ordførere. Peter Holst, som nett
opp i 1890 var blitt avløst av Andreas Tessem som ordfører, var blitt valgt til
Stortinget som representant for Nordre Trondhjems Amt.
I 1890-årene er det som kommunene tar sats, samler seg til å ta fatt på de
store utfordringene som den tekniske og næringsmessige utvikling krevet i ti
året etterpå. Enda er det ikke aktuelt med kommunalt kraftverk, men i
Hammerfest bygger de elektrisk gatelys allerede. Enda er ikke vannverk en
oppgave for kommunen, men amtslegen klaget på dårlige sanitære forhold i
norske byer og tettsteder og viste til alle infeksjonssykdommene på men
nesker og dyr.
I 1890 sto jordbruket i Verdal ved en foreløpig avslutning av en lang treng
selstid. Allerede fra slutten av 1860-årene hadde import av billig korn presset
fram en gradvis omlegging i jordbruket fra selvforsyning basert på korndrift
til husdyrhold og større vekt på salgsjordbruk. I plogfuren etter denne om
leggingen lå en rekke tvangsauksjoner. Samtidig steg befolkningstallet og
-presset, uten at jordveien kunne utvides vesentlig. Andre næringsveier var
enda ikke tilstrekkelig utviklet til å ta imot de nye hendene. Tallet på hus
menn steg sterkt, slik at det snart var nesten to husmenn på hver selveier. I
1862 vedtok den amerikanske kongressen Homestead Act, den lovet hver jor
dyrker 650 mål jord nesten gratis. For husmenn og mindre gårdbrukere
virket dette som en magnet. Billetten til Minnesota kostet omkring 200

Fra Øra i 1890-årene. Dette er Nordgata sett vestover. I forgrunnen hitenfor
mannen som går, krysser jernbanelinjen i dag. Ukjent fotograf.
Ukjent fotograf.

----
26 RasA
----
kroner i 1880-årene. Dette var en årslønn for en dreng, og derfor ikke til å
tenke på. Men mindre gårdbrukere og husmenn med jord kunne selge det de
hadde, ta med seg familien og reise. Noen hadde kanskje en liten startkapital
attpå når de kom fram. I disse årene tok mange verdalinger Kong Oscar fra
Trones til Trondheim for å gå ombord på et emigrantskip derfra.
Samtidig steg arbeidslønningene med over 50 % , et overskudd på arbeids
kraft ble forandret til en mangelvare for mange gårdbrukere. Bonde etter
bonde, som i 1860-årene hadde sett på Landhusholdningsselskapets anbefa
ling om å kjøpe maskiner som noe som bare var aktuelt for de proprietærene
som ledet selskapet, forsto at det var nødvendig med slike innretninger der
som han skulle fortsette å sitte på farsgården. Landhusholdningsselskapet,
som hadde vært nedlagt i 1870-årene, ble rekonstruert. Den første oppgave
det kastet seg over, var opplæring og veiledning. I løpet av 1880-årene ble
Verdalens, Øren og Vuku meierier satt i drift. Bedre husdyrsorter, bedre for,
bedre bygninger ble tidens løsen. Vandrelærerenes og amtsagronomenes tid
var inne, samvirkeorganisasjonenes tid lå enda i framtiden.
En av samvirkeorganisasjonenes fedre i Verdal, Arnt Minsaas, så og kjørte
sin første slåmaskin i 1883, som elleveåring.
I 1880-årene hadde associationsaanden skyllet inn over Verdalen. Særlig
var organisasjonsiveren sterk innenfor avholdsbevegelsen, hvor det ble
dannet avholdslag i Vuku, Leirådal, Verdalsøra, Helgådalen og i Sjøbygda.
I avholdslagene var menn og kvinner med, her ble det talt, diskutert og lest.
Lagene ble viktige plasser for trening til organisasjonsmessig og samfunns
messig innsats.
De lavkirkelige organisasjonene, særlig misjonsforeningene vokste fram
parallelt med avholdslagene. De første kom allerede i 1870-årene, og de vok
ste jevnt og trutt i de neste ti-årene. I misjonsforeningene var nesten alle med
lemmene kvinner, men det var likevel vanligvis menn som ledet foreningene
i de første tiårene.
I 1872 sto Værdalsbrakets Dampsag på Ørmelen ferdig. Braket var nytt
som bedrift, og en budbringer om at industrialismens tid nå var kommet til
Verdal. Braket hadde en dampmaskin som drivkraft og energikilde, og var
således uavhengig av nedbør og snesmelting for å drive saga. De tallrike
flomsagene som hadde preget sagdriften i dalføret de siste generasjonene ble
i de nærmeste årene nedlagt, bare enkelte småsager overlevet som leveran
dører til lokale behov.
Dampsaga var vanligvis i drift med to skift i hele den tiden elva var åpen
for fløting, ofte lenger også. Den saget (og fra 1890-årene høvlet) skogsvirke
først og fremst fra Værdalsbrakets egne store skogeiendommer i Helgådalen
og Sul, men kjøpte også tømmer fra andre skogeiere. På saga var det til en
hver tid sysselsatt omkring 40 mann på hvert akkordskift. Det ene skiftet,

----
27
----

Dampsaga på Ørmelen. Ute i elven litt av lensen som er blitt stående vinteren
OVer. I Tident fntnoraf
Ukjent fotograf.
som arbeidet sammenhengende i en uke, var fra godsets leilendingsgårder i
Helgådalen, det andre som arbeidet den neste uken kom fra Øra og gårdene
i nærheten. Folk fra Helgådalen bodde hele uken i «Sagstua» ved braket, de
andre gikk hjem etter endt arbeidsdag.
Verdalsgodset spilte en sentral rolle i bygdas næringsliv. Det omfattet vel
200 000 mål skog med en lang rekke leilendingsgårder, særlig i Helgådalen.
Godset, som ble eidd av Jenssenfamilien i Trondheim, inngikk tidligere som
en del av ett større kompleks som også omfattet eiendommer i Mosvik, Stjør
dal og Malvik. Værdalsgodset ble i midten av 1880-årene utskilt som et eget
«Uansvarlig Interessentselskap», I februar 1891 ble Johan Getz, som tilhørte
en sidegren av Jenssen-familien, ansatt som administrerende direktør i sel
skapet. Han kom i de nærmeste årene, fram til striden om Værdalsgodset,
til å bli en legende i bygda.
Nedleggingen av småsagene og oppbyggingen av Dampsaga innebar en
sterk øking av fløtingen i Verdalselva. Det ble bygget en rekke fløtings
dammer, det arbeid leilendinger o.a. mistet ved småsagene ble iallefall delvis
kompensert i dambygging og fløtingsarbeid. Lokalsamfunnet fikk en ny helt
i den kyndige, dumdristige fløteren, som kunne løse opp de kaotiske og far
lige tømmerbindingene som ofte dannet seg ved fossene i vårflommen.
Jordbruket var ikke den eneste næringen som fikk føle de raske konjunk
turskiftene på slutten av 1800-årene. Dampsaga var reist på konjunkturbølgen
i 1860- og 1870-årene, da prisen på trelast internasjonalt bare steg og steg.
I 1876 var det slutt på oppgangstiden, en 15 års epoke med raske og ofte
uforutsigbare skiftinger tok over. Lønningene stagnerte, men de var likevel

----
28 RasA
----
bedre enn hva som ble tilbydd på gårdene. Samtidig erobrer kvinnene seg en
plass som ekstrahjelp i jordbruket, ikke bare som bakstekoner og rivehjelp,
men også annet gårdsarbeid, som før var reservert menn.
I 1881 forlot Charles James Richards Verdal, etter å ha vært bosatt i kom
munen i vel seks år. Han hadde i denne tiden vært daglig leder for det ene
av de to graveeventyrene i Helgådalen: Malså Kobberverk. Som så mange
andre graver i Norge i denne tiden, fikk Malså en kort levetid, noen drift
å snakke om var det bare i annen halvdel av 1870-årene. Samme år som
Richards reiste tilbake til England, startet et annet graveforetak sin drift:
Skjækerdalen Nikkelverk. Her var det både norske og britiske interesser som
sto bak, med Rasmus Slipern (1838-1916) som drivkraft. Også her ble det
bygget knuseverk, og smelteovn i nærheten av graven. Der ble det produsert
nikkel ut gjennom 1880-årene med 1890 som det siste produksjonsåret. Da
ble 11 tonn nikkel fraktet ned til kaia på Trones, toppåret var 1885 med 39
tonn.
Gruvedriften innebar verdifulle ekstrainntekter for befolkningen i Helgå
dalen. Det var kjøring av det ferdige produktet ned til kaiene på Trones eller
Skånes og returtast med koks til smeltingen. Minst 50 personer hadde til en
hver tid inntekter i tilknyting til gruvedriften, med kjøring, koking, anleggs
arbeid eller utdriving av malm. Driften dro også til seg erfarne gruvefolk fra
Folldal og Røros, samt endel svenske rallare. For fagfolkene var det alltid en
rå med beskjeftigelsen etter at gravene ble lagt ned, for bygdefolket ble det
å spenne inn livremmen og spørre seg selv «Flytte eller bli?» Seks av Rasmus
Sliperns ni barn flyttet til USA i 1880-årene.
Dampsaga på Ørmelen, gruvedriften i Helgådalen, utbyggingen av vei og
telegraf, mekaniseringen av landbruket er alle tegn på at en ny tid er under
veis. Ett annet typisk trekk ved denne overgangstiden er at det vokser fram
en ny type innbyggere i bygdesamfunnet. En gruppe eller klasse av nesten
eller helt eiendomsløse, som ikke har en eiendom som de iallefall delvis kan
livnære seg av. Dette er arbeiderklassens første rekrutter. For dem var
emigrasjon sjelden en utvei, de færreste av dem har midler til en enveisbillett
til Amerika. De reiser dit det er arbeid å få: anlegg, slåttearbeid i Jemtland
om sommeren, eller de emigrerer innenlands til Troms og Finnmark, lokket
av de rike fiskeriene og Statens jordpolitikk der. Men mange blir, bundet til
hjembygda av familiebånd, usikkerhet eller annet. Slutten av 1880-årene er
gjennombraddstiden for de første arbeiderorganisasjonene, men da hoved
saklig i de større byene og industristedene. I 1890 var tiden for en organisert
arbeiderbevegelse i Verdal enda ikke inne. Denne kom først i det følgende
tiåret, da konjunkturene igjen snudde. Det ble mere å dele på, og kampen
for almen stemmerett og organisasjonsrett mobiliserte stadig nye grupper til
samfunnsmessig og politisk engasjement.

----
29 RasA
----
TERRENGET
Innføring
Raset forandret terrengets utseende. Selve rasgropen er nesten 3 km 2 stor.
Her forsvant den gamle overflaten. Rasmassene la seg opp over det lavere
liggende landet nedenfor ien utstrekning av nesten 9 km 2 . Her ble den gamle
overflaten dekket over.
Over alt i det ca. 12 km 2 store området bodde det mennesker. De bodde
på store og små gårder, på mindre brak og eiendommer, og på uanselige hus
mannsplasser. De hadde sine gleder og sorger. De var vanlige mennesker.
De arbeidet for å klare seg. Noen kjempet mot fattigdom og håpløshet. For
dem var tilværelsen et slit. Andre hadde det lettere.
Men felles for dem alle var at de følte seg trygge på grannen. Jorden var
det faste holdepunket. Den var grunnlaget for eksistensen. Den var den samme
slik den hadde vært for deres foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, slik den
hadde vært i uminnelige tider. Menneskene kom og gikk, men jorden var
alltid den samme. Her var det eldgammel bosetning. Mange av de store og
fine gårdene kunne føre sin historie mer enn ett og et halvt tusen år tilbake
i tiden. Og jorden hadde vært i brak hele tiden.
Vel var det kjent at det hadde gått ras i Verdal før. Men de rasene folk
husket på, var mindre ras som bare hadde medført mindre skader på jord
og utmark, nærmest selvfølgelige hendelser langs bekker og elver. Og rase
ne man hadde hørt om, hadde gått for så langt tilbake i tiden at de eksisterte
kun i sagnenes tåkeverden. Ingen hadde anelse om at grannen de sto og gikk
på, den grannen som skaffet dem arbeid, utkomme og mat, skulle svikte dem
så totalt.
Og likedan var det for dem som bodde nedenfor raset hvor rasmassene kom
som en voldsom flodbølge. Heller ikke de kunne drømme om at deres jord
skulle forsvinne. Men også denne jorden forsvant. Den sank ikke ned i noen
avgrunn. Den ble begravet av umåtelige mengder rasmasse som kom velt
ende fra raset.
Alt ble forandret. Ingen ting ble som før.

----
30 RasA
----
Inndeling
Geografisk kan således skadevirkningene etter Verdalsraset grovt sett de
les inn i to deler etter beliggenheten, nemlig de skadene som oppsto der raset
gikk, og de skadene som oppsto der rasmassene havnet.
Selve skredgropen fikk meget snart navnet Raset. Dette benyttes i dag, og
det er aldri tvil om hvor eller hva som menes, når dette navnet blir brakt.
Preposisjonsbraken er enten ni Raset eller oppi Raset alt etter hvor man be
finner seg. Befinner man seg et eller annet sted på terrassene rundt Raset,
er ni riktig preposisjon. Men befinner man seg nede på elvesletten utenfor
skredporten, er oppi den riktige preposisjonen.
Ytterligere en preposisjon som brakes, er uti. Denne preposisjonen gir mer
et inntrykk av de enorme dimensjonene det er tale om. Uti Raset signaliserer
avstand, og ikke høydeforskjell.
Det utraste området, eller Raset, er mindre enn de arealene som ble dekket
av rasmasser. De overslammede områdene har ikke fått egne navn, selv om
navnet Leiret går igjen på flere steder. Områdene er så store at det heller
ikke har vært naturlig å navnsette dem under ett. Men noen steder fikk allikevel
sine benevnelser som følge av forandringene, og da skjedde det ofte med
sisteleddet -leiret. I og med at Staten overtok ansvaret for storparten av de
ødelagte områdene, ble de områdene kalt Statsleiret på folkemunne. Og flatene
ved Ness kalles i dag Nessleiret eller Nessflatene. Og delvis er det slik andre
steder også, som for eksempel Rosvolleiret, Sundbyleiret og lignende. Men
som sagt, noe fellesnavn for det hele finnes ikke.
Et annet navn som også ble brakt, helst av eldre mennesker, var Flaugjet.
Dette ble delvis brakt om hele det utraste området, og delvis om områdene
utenfor skredporten. Spesielt ble dette navnet benyttet om områdene på nord
siden av elven mellom denne og Eklomelen vest for Landfall.
De områdene Staten overtok, var delt i to teiger, og de ble kalt Statsteig
A og Statsteig B. Ved tinglysningen av disse teigene i 1909 og 1914 ble slike
navn som Melby skredet, Jermstadskredet vestre, Folloskredet og lignende
benyttet. Men disse navnene er ikke blitt benyttet som vanlige navn på de
aktuelle områdene.
I det etterfølgende er det gitt en kort beskrivelse av disse berørte områdene
slik de formodentlig så ut før raset gikk i 1893. Det utraste området blir der
for for enkelhets skyld kalt Raset, og de overslammede områdene blir kalt
elvesletten.
For å unngå begrepsforvirring må det presiseres at det geografiske navnet,
Raset, skrives med stor forbokstav. Når raset skrives med liten forbokstav,
menes selve hendelsen.

----
31 RasA
----
RASET
Beskrivelse av landskapet
Terrasselandskapet er typisk for Verdal. Terrassene er tidligere havbunn
som, som følge av landhevningen, har dukket frem som tørt land. De varie
rer i høyde fra ca. 190 meter til bare 6-7 meter. Noen steder er dalen fylt
fra side til side. Andre steder har elven skåret seg ned i dalbunnen slik at
det ligger terrasser ligger på begge sider.
Spesielt er dette tydelig i den nederste delen av dalen. Her ligger terrass
ene i tilnærmet samme høyde på hver side av dalen. Mellom dem ligger så
en ny dalbunn. Bredden av denne dalen avhenger av hvor lang tid elven har
hatt på seg til å grave den ut. Men i den nye dalbunnen kan det være utgravet
nok en dal, slik at enda et sett med terrasser ligger nedenfor de første.
Terrassene kan flere steder ligne på trappetrinn i landskapet.
Verdalsraset gikk i en av de mange terrassene som ligger på nordsiden av
dalen. Egentlig er det ikke riktig å si en terrasse. I det utraste området var
det flere trinn slik at det var flere terrasser.
Men de terrassene hvor raset gikk, utgjør en del av den sammenhengende
rekken av terrasser som strekker seg fra fjorden i vest til øst for Leirådalen.
De er av varierende høyde, fra vel 20 meter til mer enn 100 meter. De laveste
ligger lengst ut i dalen, og de er også de yngste.
I det området der raset gikk, varierer høyden fra ca. 50 meter til ca. 100
meter. Det laveste partiet lå like vest for Eklo. Der står det fremdeles igjen
en liten pynt hvor flaten på toppen er i underkant av 50 meter høy. Høyest
var områdene lengst mot nord ved Follo og Jermstad. Her når kanten av skred
gropen helt opp til 100 meter.
Typisk for dette terrasselandskapet er de store flatene. Hver terrasse er en
flate. Det er sjelden man finner lange og slake skråninger. Men mellom de
forskjellige terrassetrinnene er det bratte meler. Høyden på terrassetrinnene
varierer fra bare noen få meter til flere ti-talls meter. Ofte er det dype bekke
nedskjæringer i meiene.
Det er på de store flatene vi finner den jorden som har lagt grunnlaget for
at Verdal helt fra gammel tid har tilhørt de beste jordbruksområdene i Trøn
delag. Her ligger de store gårdene som mange har en historie som strekker
seg så langt tilbake som til tiden omkring Kristi fødsel.

----
32 RasA
----
*. cy? -5
Si 5\ "- Si
S -3, $ .Ss
53*5

----
33 RasA
----
Men innimellom ligger det ofte store myrområder. De store flatene var ikke
alltid helt slette. De kunne være store granne forsenkninger. Her samlet det
seg vann. Som følge av at grannen for det meste besto av leire, trakk ikke
vannet igjennom. I hvert fall gikk dette langsomt. Følgelig oppsto det granne
innsjøer. Etter hvert grodde innsjøene til, og slik oppsto myrene. Geologene
kaller slike myrer gjengroingsmyrer.
Disse myrene er like typisk for terrasselandskapet som gårdene og jorden
der. Ja, enkelte steder er myrområdene av større omfang enn de dyrkbare
flatene. Det er først i våre dager at moderne dreneringsteknikk har gjort det
mulig å ta myrene i brak som en del av det aktive kulturlandskapet.
Ved slutten av forrige århundre hadde man nok skaffet seg en del erfarin
ger og kunnskaper om våtmarksområdene slik at man så smått hadde begynt
å nyttiggjøre seg myrene, i hvert fall noen av de granneste. De ble drenert
og dyrket. Dessuten ble torven utnyttet, og det fantes flere torvtak. Hvor det
var mulig, ble myrene benyttet som beite. Videre ble det jaktet en god del.
Men i det store og hele var myrene nokså überørte. Og i dette terrasseland
skapet strakte myrene seg faktisk nesten sammenhengende fra Sjøbygda til
Leirådalen. Riktignok var enkelte myrstrekninger adskilt fra andre ved at de
lå på forskjellige terrassetrinn.
Utraset gikk i et område som grovt sett kan avgrenses til Stiklestad i vest
og Leirådalen i øst.
Innenfor disse avgrensningen har det gått en rekke andre ras foruten Ver
dalsraset. Noen av dem var små, og fikk bare mindre følger, mens andre
var store og fikk tilsvarende større følger.
Rent landskapsmessig er det bare å tenke på det eller de rasene som dannet
Leirådalen. De forandringene som fant sted som følge av dette, forandret
landskapets ansikt så pass mye at vi ville ha hatt problemer med å kjenne oss
igjen om vi hadde kommet dit for 700 år siden.
Uten at det er fullstendig mulig å fastslå noe for sikkert, er det imidlertid
nokså sannsynlig at de fleste av rasene innenfor disse avgrensningene gikk
i tidsrommet mellom 1300 og 1600, altså i den historiske tidsperioden som
kalles senmiddelalderen. Til dette tidsrommet kan vi trolig plassere rasene
rundt Leirådalen, rasene ved Lyng, noen mindre ras ved Follo og Eklo, det
siste raset ved Stiklestad samt de påfølgende rasene rundt myrene ved Stikle
stad, og det raset som ødela Tokstad. Tokstad her må ikke forveksles med
Tokstad i Sjøbygda.
Men også senere har det gått betydelige ras her. Det største var Landfall
raset som gikk i 1747 da fem mennesker mistet livet.
Alle rasene har satt spor etter seg. De fleste av disse sporene finnes frem
deles i landskapet. Men noen er blitt ødelagt av yngre ras. I kantene av Raset
Verdalsboka - 3

----
34 RasA
----
finnes det for eksempel spor etter flere eldre rasgroper. Sammenlignet med
Verdalsraset var dette bare små utglidninger. Men skadene kan ha vært store
for de gårdene som ble berørt. Når det gjelder rasene fra før 1700-tallet, vet
vi ingen ting om tap av menneskeliv eller omfanget av skadene på jorden,
bortsett fra når kildene gjør det mulig å foreta sannsynlighetsberegninger.
Follodalen eller Øya i Raset sett fra vest tidlig i 1980-årene.
Ras som har gått etter 1700-tallet, er omtalt i kildene hvis rasene medførte
verdiforringelser eller tap av menneskeliv. Hvis de ikke gjorde skade på kul
turjorden, er de ikke omtalt. Tallet på registrerte ras er imidlertid ikke stort,
og de som har gått, har vært forholdsvis beskjedne, bortsett fra det nevnte
raset ved Landfall.
Noen detaljert beskrivelse av terrenget i rasområdet før utraset finnes ikke.
Det nærmeste vi kommer, er et matrikkelforarbeide fra 1870. Dette forar
beidet tar for seg hver enkelt gård og gir en beskrivelse av jorden og et an
slag av arealet. På grunnlag av dette kan det utledes om det fantes myrområder
i terrenget. Blant annet fortelles det at det fantes mindre myrområder syd
for Krag. Jordbeskrivelsene sier forøvrig at det var myrjord på nesten alle
gårdene i nabolaget. '
Noen beskrivelse av terrenget ellers finnes ikke. Heller ikke finnes det
detaljerte kart fra før raset. Det beste er et kart fra 1883 i målestokken
1: 50.000. Dette gir til en viss grad opplysninger om terrenget. Blant annet

----
35 RasA
----
er terrassetrinn og dalsider markert ved skraveringer. Men målestokken setter
forståelig nok begrensninger. Like etter raset ble det tegnet flere oversikts
kart. Disse var av større målestokk, men de ble tegnet etter hukommelsen,
og dette medfører naturligvis mulige feilkilder. En del detaljer så som daler,
høyder, koller, myrer og terrassetrinn kan med forsiktighet stedfestes. 2
Før raset rant Follobekken fra nord mot syd over terrassen ned mot elven.
Lengst oppe ble dalen kalt Follodalen. Noe lengre ned ble navnet Krågsda
len benyttet. Og like før den munnet ut i hoveddalen het den Modalen. I dag
benyttes navnet Modalen om skredporten. 3
Denne dalen ble dypere og dypere jo lengre mot syd den kom. Rett vest
for Follo var den ca. 10 meter dyp. Men rett øst for Mo var den bortimot
40 meter dyp, og den hadde forholdsvis bratte sider.
Etter raset ble deler av bunnen av Follodalen stående igjen som en rygg
eller øy nede i rasgropen. Langs denne ryggen var det lenge mulig å se det
opprinnelige bekkefaret. Det sydligste punktet hvor bekkefaret kunne sees,
ligger omtrent 35 meter lavere enn terrassen ved Mo. Avstanden mellom dette
punktet og det nevnte punktet vest for Follo, hvor forøvrig hovedveien krys
set dalen, er omtrent 200 meter. På denne strekningen var det således et fall
på ca. 25 meter. Disse opplysningene gjør det mulig til en viss grad å fastslå
hvor langt innover i terrassen den ravineformede delen av Follodalen strakte
seg.
Ved Krag munnet en liten sidedal fra øst ut i Follodalen. Sidedalen ble og
så kalt Krågsdalen. Den var nokså smal, men den var like dyp som den andre
dalen der den munnet ut i den, det vil si at den var vel 10 meter dyp. En
liten bit av denne sidedalen ble stående igjen på den nevnte ryggen eller øya
etter raset.
Navnet Follobekken ser ut til å ha blitt mest brakt, men også Krågsbekken
ble brakt der bekken passerte Krag. Muligens var det også andre navn på
den. Den kommer fra Lyngåsen. Før raset fikk den et tilløp fra myrene i
det nordvestlige hjørnet av området. Nå er myrene borte.
En annen bekk skar også gjennom dette området. Det var den såkalte
Eklobekken. Den eksisterer fremdeles. Den hadde deler av sitt løp gjennom
rasområdet. Denne bekken har og hadde flere navn. Den begynner helt oppe
ved Skei. Den er da ikke større enn en vanlig grøft. Den renner i sydøstlig
retning med Fåren på østsiden. Tidligere lå Jermstad og Trøgstad på vestsi
den og Fåren på østsiden. Ved Fåren kalles den Fårasiket. Like syd for Fåren
renner den ned i det gamle åfaret etter Leiråa. Før raset fulgte den så dette
gamle elveløpet vestover.
Forbi Tokstad skiftet bekken navn til Tokstadbekken. Og ved Eklo kaltes
den, og kalles fremdeles, Eklobekken. Den siste strekningen frem til elven
følger den Eklodalen.

----
36 RasA
----
På toppen av det som ble stående igjen av Follodalen kan man fremdeles se
restene av den lille sidedalen som ble kalt Krågsdalen. Den munnet ut i
Follodalen fra øst ved Krag. På bildet står Reidar Prestmo nede i bunnen
av dalen. 1992.
Eklodalen ble skåret av av raset. Dette er noe av det som står igjen lengst
vest. Haugen midtpå bildet kalles Krågspynten. Den utgjorde på dette stedet
nordsiden av Eklodalen. Bildet er tatt fra Eklo mot nordvest. 1992.

----
37 RasA
----
Denne bekkedalen var ikke spesielt dyp. Den fulgte som sagt, det gamle
åfaret etter Leiråa. Før utraset strakte dette gamle elveleiet seg i sydvestlig
retning fra Fåren mot Eklo. Det krysset over det sydøstlige hjørnet av det
utraste området. Dalen var mellom 10 og 20 meter dyp med forholdsvis slake
sider. Den var også forholdsvis bred. Mellom Trøgstad store og Trøgstad
skole skar det seg ned to flombekkdaler som møttes nede i denne dalbunnen.
På kartet ligner de en bred Y med kort ben med benet pekende mot syd. Så
vidt det kan erfares, var begge disse dalene tørre, hvis da ikke noen mindre
myrområder ble drenert gjennom dem.
Der dette gamle elveløpet etter Leiråa falt ned fra terrassen, ligger den nevn
te Eklodalen. Selv om Eklodalen er forholdsvis trang og dyp der den munner
ut i terrasseskråningen, er den allikevel langt grannere enn hva Follodalen
var på tilsvarende sted.
Der Eklodalen munner ut i Raset fra øst. 1992.
Bortsett fra disse bekkedalene må landskapet karakteriseres som forholds
vis flatt. Men det strakte seg et lavt terrassetrinn tvers gjennom området fra
vest mot øst. Så vidt det har vært mulig å bringe i erfaring, gikk dette trinnet
ved gården Krag. Både Follo og Jermstad lå ovenfor. Muligens lå også Trøg

----
38 RasA
----
stad store ovenfor trinnet. I en beskrivelse av terrenget fra 1893 like etter
raset heter det at det var til dels kupert. Trolig er det bekkedalene og slike
trinn i landskapet som har foranlediget denne beskrivelsen. Muligens kan det
også ha vært mindre rygger eller koller. Vi vet med sikkerhet at det lå en
kolle eller rygg like nord for Follo. Likeledes var det en ved Jermstad. Den
kaltes for Jermstadhaugen.
Den dyrkede jorden lå mellom myrene og de dypeste dalene. Dalsidene
var vanskelig å utnytte når de var så bratte som de tydeligvis var ved Follo
bekkens nederste del. Muligens var dalsidene i Eklodalen lettere å utnytte.
Innimellom fantes det utmark i form av skog. Men store skogstrekninger
var det nok ikke. Den største skogen var trolig den såkalte Prestegårdsskogen.
Deler av denne gikk med i raset. Og fotografier som er tatt av skredgropen
kort tid etter raset, viser en mengde trær som ligger spredt utover i bunnen
av gropen. Dette tyder på at det må ha vært en del skog i området. Ved skred
porten lå Hagas utmark. Der var det også skog.
Bosetningen i området
Med raset forsvant en rekke gårder og plasser. Det har vært til dels nokså
vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av de enkelte gårdene. Dette
skyldes ikke minst det forhold at de som kunne fortelle hvor hver enkelt gård
lå, nå er borte. Men det skyldes også at feilaktige fremstillinger i avisene
av hva som skjedde under selve raset, har gjort sitt til å skape feilaktige fore
stillinger av gårdenes innbyrdes beliggenhet.
Et par eksempler kan nevnes. Smedgården var en av Jermstadgårdene.
Smedhaugen var en tidligere husmannsplass under Follo. Navnelikheten førte
til sammenblanding av disse to.
Fyksveet var en plass under Trøgstad. Avstanden til Follo var ikke så stor,
og allerede før raset ble dette navnet feilaktig skrevet som Follosveet. 4
Tvers gjennom det utraste området gikk hovedveien fra Stiklestad til Vuku.
Den passerte Prestegården på vestsiden av raset og Fåren på østsiden. Langs
denne veien lå gårdene Follo, Jermstad vestre og Jermstad østre. Noe syd
for veien lå Krag og Trøgstad store. Og nord for veien lå Jermstadspannet.
En annen stor og gammel gård, Trøgstad lille, eksisterte ikke lenger som
selvstendig gård. Den var blitt oppdelt. Noe av jorden ble brakt sammen med
Krag, mens to mindre brak var blitt selvstendige enheter. Det var Trøgstad
lille søndre og Bjørklund. Likeledes var det skilt ut tre selvstendige brak av
Krag. Disse var Krågsmoen som lå forholdsvis langt mot syd på østsiden av
Follobekken, Gran og Egge som begge lå på vestsiden av Follobekken noe
lenger mot nord.
Som nær nabo til Krågsmoen lå Eklosvedjan, en utskilt part fra Eklo.

----
39 RasA
----
Og like ved Egge og Gran lå Moan som tidligere hadde hørt under Mo.
Utskilt fra Trøgstad var en eiendom Verdal kommune eide. Det var Trøgstad
skole.
Dette var de selvstendige gårdene og brakene som lå i det utraste området.
I tillegg kan nevnes den ovenfor nevnte Smedhaugen. Denne eiendommen
var ikke skyldsatt og ble regnet som en del av Follo, men den var et såkalt
arvefeste.
Videre fantes det par bygselplasser og en rekke husnmannsplasser. Under
Mo lå plassen Movald. Under Follo lå Follostuggu og Gollaugstuggu. Den
siste var en bygselsplass. Under Jermstad vestre lå Jermstad handelssted. Også
dette var en bygselplass. Fyksveet, som er nevnt ovenfor, lå egentlig under
Trøgstad lille, men som følge av at eieren av Trøgstad lille eide og bodde
på Krag, ble Fyksveet ført under Krag. Prestegården Auglen hadde tre plasser
ved navn Tokstad, nemlig Tokstad vestre, Tokstad mellom og Tokstad østre.
I tillegg til disse husmannsplassene lå det flere übebodde plasser i det aktuelle
området. Husmannsvesenet var i ferd med å avvikles, og bare 18 år tidlig
ere, i 1875, var det langt flere plasser innenfor det utraste området enn da
raset gikk.
Langs kantene av rasgropen lå det også mange gårder og plasser som ble
berørt, selv om husene ikke gikk ut. Disse var Mo søndre og Mo nordre,
Moåker av Mo, enda en plass ved navn Movald, Prestegården Auglen, en
plass under Follo ved navn Follomyra, Jermstad øvre, en husmannsplass ved
navn Jermstadenget, Nøysomhet eller Tessemskjefte, Fåren øvre og Fåren
nedre, Landfall, Rognhaugen (eget bruk), en plass under Eklo med samme
navn, Rognhaugen, Eklo søndre, Eklo mellom og Eklo vestre.
Noter:
1 Omtalen av de gårdene som ble berørt av Verdalsraset i dette matrikkelforarbeidet, er gjen
gitt som bilag.
En nærmere gjennomgåelse av kartene som finnes, er gitt som bilag.
3 Opplysninger ved Arne Eklo.
4 Se mer om dette i bilaget om kart bak i boken.

----
40 RasA
----
ELVESLETTEN
Beskrivelse av landskapet
Mens selve raset gikk i terrassen på nordsiden av Verdalselven, havnet ras
massene nede på elvesletten. Rasmassene dekket et område som strakte seg
fra Melby i øst til Fæby i vest. Ja, selve elveløpet ble fylt også nedenfor Fæby.
Leirmassene nådde faktisk helt ned til Tinden.
Opprinnelig var terrassen hvor raset gikk, som det er antydet tidligere, sam
menhengende med terrassen på sydsiden. Tilsammen utgjorde de en del av
Verdalselvens delta den gang da havet sto 65 - 70 meter over dagens nivå.
Det var en gang mellom 8500 og 7000 år før nåtid. Da avtok hastigheten
av landhevningen ganske kraftig, og etter som strandforskyvningen gikk sakte
i perioden som fulgte, ble denne store terrassen avsatt da. Senere økte
hastigheten i landhevningen igjen.
Dermed dukket dette deltaet frem som en terrasse som strakte seg fra dal
side til dalside. I sin tur førte dette til at elven skar seg ned i den. Noen steder
lå forholdene til rette for at elvenedskjæringen ble smal. Her kunne det ligge
fjell langs løpet. Men andre steder var det små hindringer, og der fikk elven
fritt svinge hit og dit, og elvesletten ble følgelig bred.
Mellom Sundby og Eklo tiltar elvesletten i bredde. Her er det anselige meng
der løsmasse som er vasket vekk. Dette skjedde for så lang tid tilbake at den
nye elvesletten lå der fruktbar og fin, da den første faste bosetningen fant
sted i Verdal. Følgelig finner vi en rekke av de eldste og største gårdene i
Verdal på denne sletten.
Det har vært en vanlig oppfatning at fjorden nådde opp til Sundby ennå
så sent som da den første bosetningen fant sted for ca. 2000 år siden. Men
da sto havnivået omtrent 7-8 meter høyere enn dagens nivå. Det vil si at
Verdalsøra sto under vann, mens både Bjartnes, Ekle, Rosvoll, Lennes og
Ness lå tørre. Derimot var nok flo og fjære merkbar i elveløpet til ovenfor
Sundby.
Men elven var en upålitelig nabo. Elvebruddene langs denne strekningen
har vært både omfattende og mange. Noen gårder er blitt vasket vekk, mens
andre er blitt sterkt redusert. Og flere steder har elven utløst større og min
dre skred. Noen steder var det rene utglidninger eller nedfall som følge av
at terrassefoten ble gravet vekk. Også disse kunne være temmelig omfatten
de. Andre steder punkterte elven kvikkleirelommer i grannen. Disse kunne

----
41 RasA
----
være av varierende størrelse. Og havnet rasmassene nede i elveløpet, ble elven
demmet opp. Størrelsen av demningen avhang naturligvis av mengden av ras
masse. Da ble det anrettet skade ovenfor raset som følge av oversvømmelse.
Og når elven brøt igjennom, kunne den komme som en flodbølge nedover
dalen, med de skader dette medførte.
Elvesletten er ikke like høy over alt. Flere steder kan man se lave terrasse
trinn. Noen av terrassene er blitt til som følge av strandforskyvningen. Men
ikke alle steder er dette gamle deltaer som elven har bygget opp. Flere steder
er det tale om nedskjæringer som elven har laget i terrassen.
I en periode kunne elven vaske ut en dal i en viss bredde. Og da landet
hevet seg, skar elven seg ned i bunnen av denne dalen igjen og laget en ny
dal der. Denne ble naturligvis noe smalere. Trinnene som oppsto i landskapet
på denne måten, kunne ofte være bare av noen få meters høydeforskjell.
Slike lave terrassetrinn fantes blant annet ved Sundby, Rosvoll, Ekle og
Bjartnes.
Denne prosessen ville ha fortsatt også i våre dager, hvis ikke elven var
blitt regulert. Det spiller ingen rolle om terrassen er høy eller lav dersom
elven får grave fritt. Naturligvis går det langsommere å grave vekk massen
dersom terrassen er høy, men elven er uendelig tålmodig, og den tar sitt når
tiden er inne.
Foruten at elvesletten er preget av disse lave terrassetrinnene, er den også
preget av de såkalte serpentiner. Dette er granne innsjøer, eller spor etter
slike, som ble til ved at elven kuttet av en sving, og det gamle løpet ble liggende
igjen som en halvmåne. Dette kalles meandering. De granne innsjøene grodde
langsomt til igjen, og den lokale benevnelsen på slike sumper er kvisler.
Langs den strekningen rasmassene fylte opp dalen, var det tidligere flere
slike kvisler. Både ved Lennes, Rosvoll og Bjartnes ble de fylt opp. Len
neskvisla eksisterte som et markert topografisk trekk helt frem til 1893.
I tillegg til at elven gjorde skade på jorden langs løpet ved de såkalte elve
braddene, var også de lavest liggende områdene sterkt utsatt for oversvøm
melser når det var stor vannføring. Både hus og åker var utsatt i slike tider.
Elveløpet var like før raset en god del forskjellig fra dagens løp. Dette har
sin naturlige forklaring i at ved raset ble dalbunnen fylt opp, og spor etter
det gamle løpet var ikke lenger synlige. Elven måtte derfor ta seg et fullsten
dig nytt løp. Rennende vann søker etter det laveste landskapet, og de laveste
stedene nå lå ikke nødvendigvis der det hadde vært lavest før.
Etter at elven hadde passert gjennom den smale passasjen mellom Melby
berget og Eklomelen nådde den ut i et bredere parti av elvesletten. Denne
passasjen mellom Melbyberget og Eklomelen var trang i 1893, og den er trang
også i dag. Dette skyldes at etter at elven har passert Landfall, styres den
mot Melbyberget på sydsiden. Her stikker fjellet frem.

----
42
----

----
43 RasA
----
Eklomelen er en leirterrasse, men i den sydøstlige spissen av terrassen finnes
rester av de samme massene som finnes i terrassen på motsatt side ved Mel
bygraven. Dette er breelvavsetninger, og disse er ikke så utsatt for utglidnin
ger som masse av finere materiale.
Men Melbyberget styrte elven mot nordvest mot Eklomelen. Gjennom lange
tider har den strøket langs med foten av denne terrassen, og gradvis har den
spist seg inn på den. Flere mindre skred er blitt utløst. I 1893 gikk elven
i en stor U-sving langs terrassen. Etter å ha fullført U-svingen øst for Haga,
gikk den nesten parallelt med løpet den hadde forbi Melby.
Bredden av U-en var i overkant av 1 kilometer, og avstanden fra dagens
løp og inntil den dypeste svingen var ca. 1 kilometer.
På den måten dannet elven et stort og bredt ness. I hovedsak var det Sund
by gårdene og Melby som valdet hit. Men også Haga hadde eiendommer på
sydsiden av elven. Det hadde sammenheng med de forandringene av elvelø
pene som fant sted fra middelalderen og utover. Utvilsomt ville sporene etter
de gamle løpene ha vært synlig dersom ikke rasmassene hadde dekket dem
etter raset.
Like øst for Ness gjorde elven atter en sving, og også denne gang gikk
det nye løpet bortimot parallelt med det gamle, men denne gang mot nord
vest. Denne gang ble det dannet et ness på nordsiden som stakk ut fra Haga.
Det var ikke så bredt som det forrige, bare vel 1/2 kilometer, men det var
like langt.
Etter siste sving løp elven i nesten rett linje ill/2 kilometer. Først like
syd for Lyng svingte den sydvestover. Nesset den dannet på denne måten,
var bredt og formet som en rettvinklet trekant hvor elven dannet katetene.
Men også på dette nesset på sydsiden av elven lå det landområder som til
hørte gårdene på nordsiden. Igjen er det tale om rester etter gamle valdgren
ser fra den tid da elven hadde andre løp.
Fra Lyng gikk Verdalselven i en lang bue mot høyre. Den krysset de flate
og lavtliggende områdene nord for Lennes. Syd for Lennes lå Lenneskvisla.
Dette var restene etter det gamle elveløpet fra 1600-tallet. Lengst mot vest
var kvisla grodd til, men fremdeles var det sumpland der.
Sist i den lange høyresvingen støtte elven mot Rosvoll terrasse. Her hadde
elven gravet seg inn og gjort en del skade. På innsiden av svingen hadde det
bygget seg opp en elveør. I 1893 var det fremdeles et smalt grant løp på øst
siden av denne øra, men det ville bare ha vært et tidsspørsmål før dette løpet
hadde blitt auret igjen.
Det er et tankekors at dersom elven hadde fått grave fritt, ville den i løpet
av forholdsvis få år ha skåret seg gjennom Rosvoll-landet og gått inn i et
gammelt elveleie på nord vestsiden. I så fall ville det gamle løpet mellom Ros
voll og Ekle, ha blitt liggende igjen som en lang grann innsjø, en ny kvisl.

----
44 RasA
----
Det nytter ikke å fabulere over hva som videre kunne ha skjedd, men det
ligger snublende nær å anta at elven kunne ha gått inn i det gamle løpet nord
for Fæby, det som ganske enkelt kalles Kvisla.
Fra innskjæringen ved Rosvoll gikk elven i nordnordøstlig retning hvor
etter den svingte rundt Rosvoll-landet syd for Ekle. Over alt på denne flate
elvesletten var det spor etter gamle elveløp. Hele veien langs breddene av
elven lå terrenget forholdsvis lavt, og det var sterkt utsatt for oversvømmel
ser. Og elven anrettet store skader i form av elvebrudd på hele strekningen.
Hvert år mistet gårdene langs elven deler av både innmark og utmark.
Mellom Ekle og Rosvoll hadde elven et nesten rett vestlig løp. Men midt
veis mellom Ekle og Bjartnes svingte den i nordvestlig retning slik at den
passerte like vest for husene på Bjartnes. Hvert eneste år flyttet den løpet
sitt nordover, og beboerne på Bjartnes så det bare som et tidsspørsmål før
den tok gravstedet til major Kltiwer som lå vest for gården.
Både Ekle og Bjartnes hadde eiendommer på sydsiden av elven, atter bevis
på de forandringer som elven tidligere hadde forårsaket. Og kvislene ved Bjart
nes og Rosvoll lå der som tause vitner på elvens upålitelige naboskap. Noen
av disse kan også i dag anes i terrenget selv om de ble fylt opp av rasmasser.
Like vest for Bjartnes gjorde elven en krapp sving mot syd. Nå strøk den
tvers over dalen og støtte mot terrassefoten ved By valdet. Den fulgte så denne
terrassen vestover, og nedenfor Baglan nådde den den delen av leiet som el
ven også har i dag.
Men mens den strøk langs foten av By terrasse, gjorde den stor skade i
form av elvebrudd. Det såkalte Byafallet fra 1874 ble uten tvil utløst av Ver
dalselven. Og på venstre side hadde den Kjærankila som var løpet den hadde
helt frem til 1890-årene.
På sin høyre side hadde elven langs denne strekningen de gamle elveløpene
forbi Haug og Fæby. I flomtider ble disse fylt av vann fra elven.
De delene av elvesletten som lå så høyt at de ikke var utsatt for oversvøm
melser og flom, tilhørte de beste jordbruksområdene i bygden. Også de lave
religgende flatene ble utnyttet der det var mulig. Men de var mer utsatt, og
var følgelig ikke så verdifulle.
Bosetningen på elvesletten
Bosetningen på elvesletten fikk føle virkningene av raset ved at rasmasse
ne havnet der. De enorme mengdene med rasmasse la seg opp i en gjennom
snittlig dybde på mellom 6og 7 meter over et areal på nærmere 9 km 2 . Noen
steder er dybden bare noen få desimeter, mens andre steder er den mer enn
ti meter.
Noen gårder lå så pass høyt at husene ble spart, selv om de mistet mye

----
45 RasA
----
Oversiktsbilde over elvesletten 1992. Innsnevringen mellom Melbyberget og
Eklomelen nederst til høyre. Fra denne innsnevringen og helt nedover til Tinden
ble denne flaten oppfylt av leirmasser fra raset. Foto: Bård Gimnes 1992.
jord. Andre gårder, derimot, mistet både hus og jord. Desuten var det en
del gårder som selv ikke lå nede på elvesletten, men som hadde jord der.
Og på de fleste valdene var det både utskilte bruk og husmannsplasser.
Regnet fra øst på sydsiden av elven lå først Melby, Østgård, Sundby østre,
Sundby vestre og Lunden. Nedenfor Melby helt nede på den laveste elvesletten
lå det utskilte braket Melbynesset.
Ikke langt fra Melbynesset lå Hagaenget. Dette var også et selveierbrak.
Men denne eiendommen var utskilt fra Haga nordre østre på nordsiden av
elven. Og like i nærheten lå husmannsplassen Gammelplassen. Den tilhørte
Haga nordre mellom.
Nordvest for Sundby lå Sundbyaunet. Dette var to tidligere husmannsplas
ser som nå var et selveierbrak.
Videre mot vest ved elven lå Sundbyhammelen. Den var like før raset blitt
solgt, slik at også dette var en selveiereiendom.
Noe høyere lå Bjørken og Skjørdal. Ingen av disse var truet av rasmass
ene, men begge mistet jord.
Ikke langt herfra lå Haga søndre søndre, også kalt Hagahammelen, og Haga
søndre nordre. En utskilt part fra Haga søndre nordre kalt Langenget, lå og
så like ved.

----
46 RasA
----
Så fulgte de tre Ness gårdene, Ness østre, Ness mellom og Ness vestre.
Mellom Ness østre og Ness mellom lå Leirfallaunet.
Helt nede ved elven lå plassen Nessøran. Den hørte under Ness østre.
Ikke langt vest for Nessøran lå området Lyngsholmen. Dette var et område
som tilhørte Lynggårdene. Lyng lå på nordsiden av elven. Bakgrunnen for
denne beliggenheten er den samme som for Haga søndre. Elven har skåret
igjennom valdet. På Lyngsholmen lå et selveierbrak og to husmannsplasser.
Alle hadde det samme navnet, Lyngsholmen. De to husmannsplassene tilhørte
Lyng søndre vestre og Lyng mellom vestre.
Kålen var en gammel gård som i 1893 var delt i tre. Den ene av disse,
Nedre Kålen, ble berørt av rasmassene. Den lå også lavest.
Bare et kort stykke unna lå en utskilt eiendom fra Leirfall ved navn Grav
voll. Den lå nede på elveletten. Og like ved lå to husmannsplasser under Leir
fall vestre, begge med navn Brugjerdet.
Her svingte elvesletten nordover. Nordøst for disse siste lå de to gårdene
Lennes søndre og Lennes nordre.
Og nordvest for disse igjen fulgte Rosvollgårdene . Til sammen fire av dem
ble berørt, nemlig Rosvoll søndre, Rosvoll store, Rosvoll vestre og Rosvoll
nordre.
Husmannsplassen Neffer under Rosvoll store lå nedenfor gården på den
laveste elvesletten.
Flere gårder eller plasser ble ikke berørt på denne siden av elven.
På nordsiden lå først husmannsplassen Eklomyra under Eklo vestre.
Dernest fulgte Haga nordre. Haga nordre var i 1893 delt i tre gårder, nemlig
Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. Under Haga
nordre østre lå husmannsplassen Hagahaugan.
Som Hagas nærmeste nabo mot sydvest lå Lynggårdene. I en klynge lå Lyng
søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre.
Et stykke lenger mot nord lå Nord-Lyng.
Under Nord-Lyng lå to husmannsplasser, Blåmelenget og Nord- Lyngstuggu.
Nord for Nord-Lyng lå en nå utskilt eiendom. Den het Lyng lille. Tidlig
ere ble den kalt Fergestuggu.
Oppe på bakkene lå Hegstad. Men noe av jorden lå nede ved elven. Ved
foten av bakken lå husmannsplassen Hegstadstuggu.
Der elven svingte mot vest igjen, lå Ekle.
Og vest for Ekle lå Bjartnes.
På Bjartnes ble hele fire husmannsplasser ødelagt. De ble kalt Marka, Stei
ner stuggu, Bjartnes set (Nes jan) og Visøya.
Den siste gården på nordsiden av elven som må nevnes, er Haugsholmen.
En jordbeskrivelse er gitt i et matrikkelforarbeid fra 1870. Den er gjengitt
som bilag.

----
47 RasA
----
FORVARSEL
Tidligere ras og elvebrudd
I ettertid og med de kunnskaper vi har i dag om ras og rasfare, er det lett
å se at det fantes tegn og signaler som fortalte at noe ville skje i dette om
rådet. Muligens ville det også ha vært mulig å forebygge raset. Men for de
menneskene som bodde der i 1893, var det ikke selvsagt at en katastrofe ville
finne sted. Noen reagerte nok på merkelige forhold, og noen ble nok skremt
av mindre ras og utglidninger. Men alt i alt var man lykkelig uvitende om
hvilken trussel som skjulte seg i grannen akkurat her.
I den umiddelbare nærhet gikk det flere skred i middelalderen. Skredene
i Leirådalen, ved Follo, ved Lyng, ved Eklo og i områdene ved Øgstad og
Hegstad kan nevnes. Likeså må skredet i 1747 ved Landfall/Trøgstad trek
kes frem.
Noen av disse skredene var kjent, om enn ikke for folk flest. Men det eksi
sterte sagn om dem, og disse kjente mange til. Og selv om det var 150 år
siden skredet ved Landfall hadde gått, var det nok kjent på folkemunne.
Dessuten forteller navnet Landfall med all mulig tydelighet at her har det
skjedd et eller annet med landskapet.
Men det gikk også skred på 1800-tallet i det aktuelle området.
I 1822 skjedde det en ulykke i Follobekken. Ulykken er omtalt i et brev
datert 27. juli dette år fra konstituert lensmann Støp til sorenskriver Lie. Ved
den anledning kalles bekken forøvrig Krågsbekken. Det hadde gått et mindre
ras på gården Krågs innmark, og rasmasene hadde havnet nede i bekken. Som
følge av dette ble bekken demmet opp, og det dannet seg en dyp vannpøl.
Daværende bruker, Sivert Sivertsen, skulle sammen med sin syv år gamle
sønn sette over denne pølen på en liten flåte. På en eller annen måte må flå
ten ha gått rundt, og begge to forulykket.
Skredet hadde ikke noe stort omfang, og selv om det var deler av innmar
ken som raste ut, resulterte det ikke i noen forandring av skylden for Krag.
Men dette forteller at Follobekken var vanskelig allerede tidlig på
1800-tallet. Den hadde skåret seg dypt ned i terrassen, og meiene var bratte
og vanskelig å ferdes i både for mennesker og dyr. Dalsidene besto av bløt
leire som hele tiden seg nedover.
Og bekkens graving i sidene resulterte i flere ras. I 1853 gikk det et ras
oppe i Follodalen. Det er vanskelig å stedfeste raset nøyaktig etter som det

----
48 RasA
----
bare er sparsomme opplysninger som finnes. Men det er helt klart at raset
må ha gått nedenfor den delen av Follodalen som ble stående igjen etter raset
i 1893.
Også i 1867 gikk det et lignende ras. Heller ikke dette kan stedfestes
nøyaktig.
Ingen av rasene var spesielt store, men raset i 1853 var det største av dem.
Ved dette raset strømmet leirmassene nedover Follodalen og la seg opp på
gården Hagas utmark. De strømmet også ut i Verdalselven som ble demmet
opp i tre dager.
Dette raset foregikk i juli, og det var liten vannføring i elven. Det var vel
også årsaken til at den ble demmet opp så lenge som i tre dager. Skadene
var minimale på eiendommene, og ingen fikk nedsatt skylden av den grann.
Også raset i 1867 fant sted om sommeren, og også ved denne anledning
ble elven demmet opp. Det heter seg at man kunne fange laks med hendene
nedenfor demningen. Selv om det var liten vannføring, ble det en oversvøm
melse ovenfor demningen uten at dette resulterte i noen nevneverdig skade.
Det skal ha gått 3/4 time før elven flommet over demningen. Til tross for
at selve skredet var lite, kom skredmassene med så stor kraft ned i elven at
laks ble kastet opp på tørt land på den andre siden.
Forskjellen i tid før elven steg over demningen, 3 dager og 3/4 time, tyder
allikevel på at raset i 1853 må ha vært en god del større enn det i 1867, selv
om nok vannføringen i elven må ha vært vesentlig større ved det siste raset.
Men uansett disse betraktninger synes det klart at rasene må ha vært små etter
som det ikke ble anført noen skader.
Men etter disse rasene var breddene av Follobekken nedenfor Follo meget
høye og bratte.
Like etter at raset i 1893 hadde gått, ble det fortalt at 40 år tidligere, altså
ca. 1850, eller før det første av de to nevnte rasene, gikk det en kjørevei
fra Mo forbi Krågsmoen og til Eklo. Denne veien krysset bekken, men det
var ingen bro der. Men etter at bekken hadde gravd seg ned, ble breddene
så bratte at veien måtte sløyfes. Rasene bidro nok også sitt til dette.
Det er vanskelig å si nøyaktig hvor denne veien gikk, men Krågsmoen lå
noe nord for en linje trakket mellom Mo og Eklo. Muligens gjorde veien
denne kroken fordi breddene var for bratte lenger ned. Denne veien var ri
meligvis hovedveien vestover fra Eklogårdene og Landfall. Etter at den ble
sløyfet, måtte også disse gårdene benytte veien forbi Follo når de for eksem
pel skulle til kirken på Stiklestad.
Etter raset i 1893 ble deler av Follodalen stående igjen som en forhøyning
i rasgropen. Lokalkjente kaller fremdeles dette området Follodalen. Slik som
terrenget ser ut i dag, virker dette navnet fullstendig malplassert. Dalbunnen
går langs en høyderygg. Denne ryggen kalles forøvrig øya i raset av geo

----
49 RasA
----
logene. I mange år etter raset var det mulig å følge bekkeleiet langs hele
ryggen. Nå er disse sporene borte. Men faktisk så langt som 200 meter syd
for broen over bekken, som også ble stående igjen på toppen av øya, var
det mulig å følge det gamle bekkefaret. '
Normal vannstand i elveløpet utenfor skredporten ligger i dag på vel 5 meter
over havets overflate. 1 1893 hadde elven trolig ikke fullt så dypt leie. Grus
uttak har senket elveleiet betraktelig de siste ti-årene. Men det kan ikke ha
vært tale om mange meter over dagens nivå. Også da var det lavere enn 10
meter over havets overflate.
Mellom det nevnte punktet i Follodalen ca. 200 meter syd for broen over
bekken og elven var det således et fall på ca. 25 meter. Dette var en strek
ning på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.
Terrassene på sidene av skredporten er ca. 60 meter ved Mo og litt lavere
ved Eklo. Like før bekken nådde ut i elven, var dalen således bortimot 50
meter dyp.
Dessverre vet vi ikke hvor bred dalen var, men de beskrivelsene som fin
nes, tyder på at dalen var temmelig trang, altså ravinelignende.
Mannen på Krag, Ove Nilsen Haugskott, som forøvrig overlevde raset, for
talte at han kort tid før raset hadde vært oppmerksom på at det hele tiden
fant sted små utglidninger langs breddene av bekken ved gården. Men han
hadde ikke tenkt over dette. Det var først etter at ulykken var et faktum, at
han skjønte sammenhengen.
Videre var Verdalselven meget nærgående ved foten av Eklomelen.
At elven tidligere må ha hatt et leie adskillig lenger mot syd, viser det fak
tum at Hagavaldet omfattet store områder på sydsiden. Haga søndre eller
Hammelen lå i sin helhet på sydsiden. Her må elven en gang for lenge siden
ha skåret seg gjennom Hagavaldet.
Litt høyere oppe, på østsiden av Volgavlen, gjorde elven en dyp og krapp
sving mot nord. Her sto den inn mot meiene nedenfor Reppe, og den forår
saket stadig små og større utglidninger i de bratte leirmelene på dette stedet.
Dagen før Verdalsraset, altså 18. mai, skjedde det en utglidning her. Men
denne utglidningen var vel ikke større enn tidligere utglidninger på samme
sted, og man registrerte den ikke som noe unormalt. Men elven ble etter det
te raset leirførende og grå.
Denne gråfargen ble blant annet registrert av Elias Olsen Ness ut på etter
middagen 18. mai. Elias var fra Lyng, og han hadde vært en tur der og skulle
hjem om ettermiddagen. Foruten at han registrerte at elven var sterkt slam
førende, merket han også at hesten var svært urolig da de krysset elven.
Den samme iakttagelsen gjorde doktor Albert Strøm da han samme dag krys
set elven på en av sine turer til syke pasienter i bygden. Men han nevner
ikke noe om at hesten var urolig ved denne anledningen.
Verdalsboka - 4

----
50 RasA
----
Gårdsgutten på Fagerhøy, en eiendom ved Hegstad, var ute for å fiske ved
Bjartnes om torsdagskvelden 18. mai. Men henimot klokken 23 måtte han
gi opp fordi elven var så grumset og tykk at det ikke var mulig å få noe fisk.
Bernt Haug, som da var 20 år, var også ute og fisket. Han var sammen
med Hilmar Tangen. Og også de opplevde det samme: Fisken bet ikke for
elven var så usedvanlig grå. De gikk derfor hjem hver til sitt og la seg.
Et par gutter som var ute og fisket på sydsiden av elven ved Bjørken, måtte
også gi opp på grann av slamføringen.
Under normale omstendigheter var vannet i elven ganske klart når det var
liten vannføring. Men etter regnvær ble den fort grå. Nå hadde det ikke reg
net på en tid, og den skulle derfor ha vært klar. Når den til tross for dette
var slamfylt og grå denne torsdagskvelden, må det ha vært andre årsaker.
I dagene etter raset trakk man den slutning at det må ha vært Follobekken
som førte disse store mengdene med leire ned i elven, og at dette var begyn
nelsen på raset. Det er imidlertid lite trolig at det var Follobekken som gjor
de dette alene. Vel var nok Follobekken grå, men den var alt for liten til at
hele Verdalselven skulle bli grå nedenfor av den grann. Den nevnte utglid
ningen ved Reppe kan også ha gjort sitt.
Etter som nyere geologiske undersøkelser viser at det etter all sannsynlig
het var Verdalselven som utløste raset, er den mest rimelige forklaringen på
slamføringen i elven at det var elven som eroderte i bredden sydvest for Ek
lo, nettopp på det stedet der raset startet.
Dette vil vi aldri få svar på. Bare noen få timer senere var den delen av
elvebredden borte for alltid.
Høy grunnvannstand
I perioder med mye nedbør vil grunnvannstanden stige. Høsten 1892 had
de vært regnfull, og vinteren 1892/93 hadde vært snørik. Dessuten hadde
snøsmeltingen gått forholdsvis fort våren 1893 som følge av mye regn. Tid
lig denne våren hadde både elver og bekker gått temmelig store. De siste da
gene før raset hadde imidlertid vært nedbørfattige, og jordoverflaten var helt
tørr.
Men det fortelles også at jorden i det utraste området til stadighet hadde
vært oppbløtt de siste årene. Grannen disset når man gikk, og grøfting var
vanskelig, enn si umulig. Ble grøftene dypere enn 60 - 70 centimeter, rauset
de sammen.
Både innenfor det utraste området og like opp til, lå det flere til dels store
myrområder. Flere av disse ble ansett for å være dyrkbare, og drenering av
myrene ved hjelp av åpne grøfter var vanlig. Dette arbeidet ble altså vanske
liggjort som følge av den høye grunnvannstanden.

----
51 RasA
----
Og på gården Follo fikk de stadig vekk vann i kjelleren denne vinteren,
noe som aldri hadde hendt før.
Det fortelles at Johan Gran var på gården Krag i 1892. Han eide den ikke,
for eieren var Ove Haugskott. Han må derfor ha leid gården. I skuronna om
høsten dette året var han ute og stauret korn sammen med tjenestefolkene.
Det ble brukt en jernstang til å lage hull i jorden til kornstaurene. Da de skulle
ha matpause, satte de fra seg spettet i et hull og gikk inn for å spise. Da de
kom ut etter matpausen, var spettet borte. De fant det igjen, men det hadde
da sunket ned i grannen av sin egen tyngde. Johan Gran tok dette som et
varsel, og han flyttet derifra til Stiklestad.
Nedenfor Follo og Krag skal det ha ligget en sump. Det går ikke frem om
denne sumpen var av forholdsvis ny dato, eller om den var gammel. Det går
heller ikke frem om sumpen hadde overflatetilsig, eller om den var dannet
av et oppkomme. Men det er tydelig at den etter hvert ble til sjenanse. Dette
tyder på at den vokste.
Alt dette peker mot at det må ha vært ekstraordinær høy grunnvannstand
en god stund før raset fant sted. Høy grunnvannstand har ofte vært en med
virkende årsak til at kvikkleireskred kan bli utløst. Poretrykket i kvikkleire
lommene øker jo høyere grunnvannspeilet er. Og er saltinnholdet kommet
ned på kritisk nivå, vil øket poretrykk forsterke faren. Avdekkes da kvikk
leirelommen, er raset et faktum.
Dette var imidlertid ukjent for 100 år siden. Men mange hadde nok merket
seg de forskjellige unormale omstendighetene og undret seg over disse. Noen
følte nok også en viss uhygge, uten at de kunne forklare nærmere hva det var.
Et annet forhold som også skremte folk, var at bekken forsvant under jor
den et stykke. Det var på strekningen mellom den biten av Follodalen som
ble stående igjen etter raset og Verdalselven at den ble borte. Kanskje hadde
bekkens forsvinnen sammenheng med de rasmassene som må ha blitt liggen
de i dalen etter rasene i 1853 og 1867. Men folk reagerte på dette, og de
syntes det var uhyggelig. Ut over dette var det ingen som foretok seg noe
eller reagerte på annet vis. Det eneste som er kjent i så måte, er altså Johan
Gran som flyttet høsten før.
Overnaturlige varsler
Det finnes også noen sagnlignende historier om overnaturlig varsler. 2
Presten Klutes opplevelser
Senhøstes 1892 kom en kveld pastor Klute, som da var kapellan i Verdal,
kjørende oppover dalen fra Verdalsøra. Kapellangården ligger like ved Vuku
kirke, femten kilometer fra Verdalsøra. Kjøreveien gikk den gang forbi Auglen
som den gang var sogneprestens bosted - over en dyp dal like ved Follo

----
52 RasA
----
gård, som var en av de gårdene som raste ut, videre over Jermstadhaugen
øst for Follo, over Leirådalen forbi Reppe. Det var en uhyre tung vei med
lange og bratte bakker.
Da Klute kom kjørende i sin karjol
opp på Jermstadhaugen, møtte han en
mann som tok tak i bisselet på hesten.
Klute sa: «Hva skal det bety å stanse
meg her på veien? Er det noe De vil
snakke med meg om, så kan De treffe
meg på kontoret!»
Mannen sa ingen ting, men slapp ta
ket i bisselet. Klute la ikke merke til
hvor det ble av mannen. Det var en
temmelig mørk kveld.
Klute kjørte hjem så fort den tunge
veien tillot. Han leverte hesten til dren
gen og gikk inn. Han hadde noe som
han måtte legge fra seg på kontoret, og
gikk derfor inn der med det samme.
Han tente på et lys for å se å plassere
det han skulle legge fra seg, og så da
en mann sitte på stolen ved siden av
ovnen, og presten syntes denne man-
Johan Gerhard Klute.
nen lignet svært på den mannen han hadde møtt på Jermstadhaugen, tross
det var svært mørkt. Men han kunne ikke forstå hvordan vedkommende hadde
greidd å komme så hurtig frem, da han selv hadde kjørt så fort som den dår
lige veien tillot, og han hadde ikke sett at mannen hadde noen hest.
Presten sier: «Hva vil De meg?»
Mannen svarer: «Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor
ulykke!»
Og med det samme han hadde sagt dette, var stolen tom og mannen borte.
I de om lag syv måneder som gikk fra denne dag og til utraset, sa Klute
fra prekestolen hver søn- og helgedag: «Bered eder, det forestår Verdal en
stor ulykke!»
Jeg hørte ham mange ganger brake de samme ordene.»
En opplevelse ved broen over Follobekken
En natt om lag midtvinters, vinteren før utraset, kom gardsdrengen og en
av husmennene på Vestre Hallem kjørende gjennom gården på Follo. Dren

----
53 RasA
----
gen hette Andreas (Petersen Minsås) og husmannen Peter (trolig Peter Olsen
Støa). De kom fra kvernbrakene ved Ulvilla med hver sitt mellass.
Det var ved ett-tiden om natten, fint sledeføre og klart måneskinn. Veien
gikk i en sving rundt storburet på Follo, skrått nedover den bratte bakken
til Follobekken over en muret bro over bekken og på skrå opp bakken på
den andre siden.
Da de svingte rundt storburet, fikk de begge om lag samtidig se to menn
som sto midt på broen og pekte rundt seg til begge sider. Begge kjørerne
hadde klokker på hestene så det skranglet nokså mye.
Andreas som kjørte foran, kjørte rett mot de to karene som sto midt på
broen, og han mente de måtte høre klokken så de gikk ut til side. Men de
rørte seg ikke. Han vikte da hesten helt ut til høyre side helt ut til rekkverket,
og det var så pass til plass at hest og slede kunne gli forbi.
Da sleden var midt for mennene, ble de usynlige.
Gutten fra Kvelstad
Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad, en av de første gårdene
ovenfor utraset på søndre siden av elven, ute i marken og gjette buskapen.
Gården Kvelstad ligger på en ganske stor flate nede ved elven, men utmarken,
hvor besetningen gikk, ligger temmelig høyt over gården.
Det var strålende fint vær disse vårdagene sist i mai. Gutten hadde lagt
seg ned på jorden for å hvile. Han syntes han hørte noen ro nede på elven,
reiste seg fort opp og sprang ut på kanten av den bratte bakken som gikk
ned til elven.
Han så da en svær demning tvers over elven fra Eklo på nordsiden til Mel
byberget på sydsiden. Demningen besto av bløt leire, og i denne så han en
hel del hester og kyr som basket i leiren for å komme til lands. Fra demnin
gen var det en stor sjø helt oppover til Vuku kirke. Vannet sto så høyt at
det gikk helt opp til midten av loftvinduene på hans egen gård Kvelstad.
Fra demningen oppover mot hans hjem Kvelstad rodde to mann i en båt.
Gutten ropte over til roerne at de måtte vente så han fikk sitte på hjem og
la på sprang det forteste han greidde nedover bakken. Da han kom ned til
den nye sjøen, var den borte. Demningen eksisterte ikke, og båt og roere
heller ikke!
Han ble aldeles fra seg og forsto ingen ting. Gutten kom hjem aldeles for
styrret, blek som et lik og helt uten evne til å snakke. Han greidde ikke å
få frem en lyd. Folkene på gården så at det var noe galt, de begynte å snakke
vennlig med ham og spørre om han hadde sett udyr i skogen eller om det
var noe galt på en eller annen måte med besetningen. Litt etter hvert fikk han

----
54 RasA
----
stemmen tilbake og fortalte det han hadde sett. Folkene mente han hadde sovnet
og drømt, og at det var drømmen som hadde skaket ham opp.
Natten etter våknet folkene på Kvelstad av den voldsomme støyen utraset
bevirket, og demningen over elven var akkurat som gutten hadde sett og for
talt dagen før. Elven stoppet mot demningen og steg i løpet av et par dager
så høyt som det gutten hadde sett. 3
Eiketreet på Krag 4
På tunet på gården Krag sto det i forrige århundre et stort eiketre. Treet
var gammelt, og det knyttet seg et sagn til det. Det ble fortalt at dersom det
ble saget eller hugget ned, ville det komme en ulykke over bygden.
Hvorvidt de som hadde bodd på Krag før hadde trodd på dette og latt være
å røre eika av den grann, eller om de hadde syntes det var et fint tre som
måtte få stå, er uvisst. Men da Ove Nilssen Haugskott kom dit, brydde han
seg ikke om denne spådommen, og han hugg ned treet.
Gården gikk ut, og de tre som befant seg på Krag, berget livet så vidt det var.
Noter:
1 Opplysningene er ved Arne Eklo.
2 De tre følgende historiene er nedskrevet av Johannes Minsaas. De sto trykket i Verdal
Historielags skrifter 2, Årsskrift 1977.
3 Opplysningene om vannhøyden stemmer ikke. Vannet nådde ikke opp til vinduene på noen
av Kvelstadgårdene. Vannet nådde ikke opp til husene en gang, de lå for høyt til det. Men
det var ikke mye om å gjøre før det hadde kommet inn på gårdsplassen. Men derimot var
det flere selveierbruk og plasser på sletten nedenfor Kvelstad som fikk vannet høyt oppover
veggene. Se under Vukusjøen.
4 Denne historien har Ingeborg Haugskott, datter av Ole Nilssen Haugskott på Krag, fortalt

----
55 RasA
----
KVELDEN FØR RASET
Menneskers sanser
Onsdagen før raset var 17. mai. Dagen ble feiret på vanlig måte, og etter
som neste dag var en arbeidsdag, var sikkert nok mange både trette og ut
slitte om kvelden 18. mai, og de gikk tidlig til ro. Men noen var ute, enten
det var på nødvendige oppdrag, eller på annet vis.
To ungjenter, hver på sitt hjemsted, var ute sent om kvelden. Begge disse
opplevde helt uavhengig av hverandre det samme.
Den ene var Ragnhild Rosvoll. ' Hun var døvstum, men hennes øvrige san
ser var gode. Hun kunne fortelle at kvelden var usedvanlig fin med klarvær.
Det forklarer også at det ble kuldegrader om natten. Men hun fortalte også
noe annet merkelig. Ute på gårdsplassen på hjemgården kjente hun en frem
med og merkelig lukt. Noen beskrivelse av lukten kunne hun ikke gi.
Hun bodde på Rosvoll på sydsiden av elven, et godt stykke fra selve raset.
Men Rosvoll lå rett vest for rasporten, og avstanden var ikke mer enn et par
kilometer. Og vinden blåste fra øst.
Den andre ungjenten var Dina Jermstad. 2 Hun ble ansett for å være «svak
sinnet». Det var den tids benevnelse på sinnslidelser og nervøse plager. Hun
bodde midt oppe i selve raset. Også hun var ute på gårdsplassen om kvelden.
Og det merkelige er at også hun fortalte om en eiendommelig rar og frem
med lukt. Heller ikke hun kunne forklare hva for slags lukt det var.
Ingen av disse hadde tenkt nærmere på
den merkelige lukten om kvelden. Bare i
ettertid har de, hver for seg, til sine barn,
fortalt om denne underlige lukten. Så vidt
vites, har dette forhold tidligere vært
ukjent. I hvert fall er det ikke funnet nevnt
noe sted. Muligens kan andre ha registrert
det samme uten at det dermed ble tenkt noe
over det. Det er heller ikke kjent om
Ragnhild Rosvoll og Dina Jermstad har
snakket med hverandre om dette
fenomenet.
Også Beret Johannesdatter på Eklosved-
jan merket noe uforklarlig om kvelden før Beret Johannesdatter Eklosvedjan

----
56 RasA
----
raset. 3 Hun kunne ikke forklare hva det var. Hun følte seg så urolig. Der
for gikk hun ikke og la seg, men gikk forbi Eklogårdene og ned til elven.
Der signaliserte hun til Melby hvor hun hadde skyldfolk. De satte over med
båt, og hun var på Melby da raset gikk. Hun berget livet med dette. Alle
på Eklosvedjan omkom.
Dyrs sanser
Kommunelegen i Verdal, Albert Strøm, var ute på oppdrag. Han var bo
satt på Ekle. Han hadde vært lege i bygden siden 1884. Denne kvelden hadde
han vært på sykebesøk i Vuku. Noe etter midnatt var han på vei hjemover.
Han hadde planer om å besøke en pasient i Jermstadområdet før han avsluttet
for natten. Det var således en lang dag for doktoren.
Men da han hadde passert Fåren og nærmet seg Jermstad, ble hesten ustyr
lig. Den stoppet opp og ville ikke gå lenger. Da doktoren prøvde å få den
til å gå videre, viste den tydelige tegn på redsel. Den reiste seg på bakbenene
og prustet og skalv av redsel. Strøm forsto ingen ting. Hesten var ellers rolig
av seg, og hadde aldri vist slik oppførsel. Strøm slo hardt på for å få den
til å gå, og omsider la den i vei. Og da var den ikke til å stoppe. Det gikk
for full fart, og hesten stoppet ikke før de nådde Stiklestad.
Da de passerte Prestegården Auglen, hørte Strøm en merkelig dump,
rallende lyd. Ikke så han noe, og heller ikke skjønte han hva det var. Men
i ettertid kom han til at det må ha vært den første del av skredet han hadde hørt.
Nå var det så sent på kvelden, eller natten om man vil, at Strøm ga opp
å gjøre vendereis for å besøke den syke. Han mente at han nå kunne vente
til neste dag.
Men noe besøk dit ble det ikke neste dag. Doktoren holdt på å kle av seg
hjemme på Ekle da han på nytt hørte den rallende lyden, men denne gang
fra en annen retning og adskillig sterkere. Straks etter ringte nattklokken hans,
og noen ropte: «Vi synker!» Og da han kikket ut, så han den blå leirvellingen
velte utover jordene nedenfor husene på Ekle helt opp til haven.
Husene på Ekle hverken sank eller ble begravet. Men doktoren fikk ikke
noe søvn denne natten. Smått med søvn ble det også de nærmeste døgnene.
Raset hadde gått, og nå trengtes doktorens hjelp alle steder. Men nettopp det
området hvor hesten hadde spranget over i vilt tan, hadde rast ut. I følge
Strøms angivelser kan det ikke ha gått mange minuttene etter at han hadde
passert før det raste der. Hestens merkelige oppførsel berget livet på dem
begge to. (Se mer om dette under Ekle.)
Det er ikke opplyst hvem hans pasient i rasområdet var. Men av de opplys
ninger som er innsamlet i ettertid, går det frem at det i hvert fall var to per
soner som var syke i området.

----
57 RasA
----
På Tokstad mellom, en av Prestegårdsplassene, lå Peder Pedersen, mannen
i huset, syk. Han var syk da han kom hjem fra arbeid samme kveld, og han
hadde gått til sengs. Hvilken sykdom det var, vet vi ikke. Men vi vet at dok
tor ikke ble budsendt i tide og utide på den tiden. Og han måtte bokstavelig
budsendes. I dette nabolaget fantes det telefon bare hos ingeniør John Rostad
på Follo. Det synes derfor tvilsomt at det var ham doktoren skulle besøke.
Derimot lå Anton Kristiansen som eide Bjørklund, en eiendom utskilt fra
Trøgstad store, i lungebetennelse. Lungebetennelse var en meget alvorlig syk
dom med svært stor dødelighet, og det er svært sannsynlig at det var ham
doktoren ønsket å besøke før han dro hjem denne sene maikvelden.
Omtrent samtidig var en annen mann på vei i motsatt retning. Det fremgår
ikke at disse to møtte hverandre, men muligens kan de ha gjort det uten at
det er registrert. I dette tilfelle var det en mann som kjørte et plankelass
østover.
Hvem mannen var, vet vi ikke. Heller ikke vet vi hvor han skulle. Vi vet
bare at han kjørte plankelasset østover. Plankelasset var stort og tungt, og
hesten var gammel og utslitt. Et sted kalles den et øk, et annet sted en merr.
Og det fremholdes at den var gammel og skrøpelig, stivbent og lat. Det gikk
således smått fremover. Tydeligvis hadde ikke kjørekaren det så overvettes
travelt heller. Det synes mistenkelig at han kom så sent som henimot midnatt
forbi prestegården Auglen. Kanskje hadde han gjort stans underveis fra sag
bruket for å få seg noe innenbords.
I alle fall nærmet han seg Prestegården. Da med ett fikk hesten fart på seg.
Den gamle og utslitte merra la i vei. Det gikk så det dundret med det tunge
lasset. Mannen hadde nok med å holde seg fast. Turen gikk ned Follodalen
og opp på den andre siden og videre forbi Jermstad. Det var uråd å tøyle
hesten. Men da de nådde Fåren, stanset ferden. Skumlagt og skjelvende sto
hesten på gården, men nå var de på trygg grann.
Bare kort tid etter gikk raset. I likhet med doktoren, berget også kjøre
karen livet fordi hesten la på sprang over det farlige området.
Dyrs sanser er helt anderledes enn menneskers sanser. Det ligger ikke
noe unaturlig skjult i disse hendelsene. Hestene må på en eller annen måte
ha registrert at et eller annet var på ferde. Hva de registrerte, eller hvordan
de registrerte det, er det ikke mulig å gi svar på. Men lignende hendelser
andre steder bekrefter at dyr har en evne til å oppfatte slike hendelser lenge
før menneskene blir klar over at noe vil skje. Ved Hauganfallet i Helgådalen
i 1894 (se under Hærfossens gjennombrudd) sto en hest tjoret nede på det
jordstykket som gled ut ved dette fallet. Like før fallet fant sted, slet hesten
seg og galopperte opp til husene på gården. Så gled jordstykket ut.
Fra andre steder i landet finnes lignende beretninger.
I Stjørdal i 1792 gikk et ras som kalles Smågårdsfallet . En mann fra Øvre

----
58 RasA
----
Stjørdal kom kjørende på vei vestover, men da han kom til rasstedet, stoppet
hesten og ville ikke gå lenger. Så raste både vei, skog og jord ut.
Og fra et av Stubergfallene i Stjørdal fortelles at to kyr berget seg ved å
slite seg løs fra tjoret og komme til fast land. Det opplyses ikke ved hvilket
av de to Stubergfallene dette skjedde. Det første gikk i 1807 og det andre
i 1823.
På Bynesset gikk det et ras i 1848. Det kalles Bråfallet. Over det området
hvor raset gikk, kjørte en mann med hest og vogn like før. Og på samme
måte som ved de to tilfellene i Verdal, satte hesten i veg over rasområdet
i stor fart. Dette berget både mann og hest, for like etter gikk raset.
Noen år senere, i 1864, gikk det et ras ved Leiråa i Buvika. Der var det
en ku som slet seg og sprang fra det rasfarlige området og berget seg ved det.
Og fra Inderøya i 1880 fortelles det om en hest som berget seg ved å rømme
fra det farlige området før raset gikk.
Disse eksemplene understreker bare antagelsene om at dyr er mer var over
for signaler fra naturen enn menneskene. Dog er det ikke kjent om noen av
de mange hundre andre dyr, hester, kveg og småfe, som befant seg i rasom
rådet, reagerte på noen spesiell måte før raset. Og om de hadde rautet og
laget leven i fjøsene, var det allikevel ikke sikkert at noen la merke til det.
Som fortalt ovenfor var denne torsdagen dagen etter 17. mai. Og i tillegg
hadde den 18. mai vært en hard arbeidsdag i våronna. At de derfor lå i dyp
søvn og var lite var for uvanlige lyder, er kankje en tilleggsforklaring på at
ingen hørte dyrene, og at raset kom fullstendig overraskende på folk.
Det er allikevel et faktum at ikke et eneste større vilt dyr er blitt registrert
funnet, hverken dødt eller levende i rasområdet etterpå. Det vrimlet av rev
og hare, og elger vandret til stadighet gjennom området. Heller ikke er det
omtalt løse hunder.
Noter:
1 Opplysninger ved Johanne Berg og Randi Solemdal, Ragnhilds døtre.
2 Opplysninger ved Oskar Olsen, Dina Jermstads sønn.
3 Opplysninger ved Bjarne Slapgård, hennes dattersønn.

----
59 RasA
----
UNDER
HENDELSESFORLØPET
Innledning
Øyenvitneskildringer av Verdalsraset gir grunnlag for å tro at det var tre
fire forskjellige skred som skjedde etter hverandre med en kort pause mellom
hvert.
Her er det nødvendig med en kort forklaring på hva som skjer når et kvikk
leireras utløses. 1 (Se også om dette under Geologi.) På fagspråket snakkes
det om kvikkleirelommer. For at dette ikke skal gi grunnlag for misforståel
ser, må det presiseres at en slik lomme eller ansamling av kvikkleire nede
i grannen ikke består av flytende kvikkleire som bare venter på at det skal
gå hull på lommen, og så vil massen renne ut. Lommen eller ansamlingen
av kvikkleire er ikke flytende så lenge den ligger uforstyrret i bakken i sin
naturlige tilstand. Det er først når massen kommer i bevegelse at den blir
flytende.
Ved Verdalsraset var kvikkleirelommen i grannen usedvanlig stor både med
hensyn til utstrekning og dybde. Trolig var lommen av uregelmessig form.
Verdalsraset blir av geologene beskrevet som eiflaskehalsskred. Med det
te menes at rasmassene strømmet ut gjennom en trang åpning, en flaskehals.
Denne åpningen blir også kalt skredporten. For Verdalsrasets vedkommende
ligger denne mellom Eklo og Mo. Og den ble like etter raset målt til å være
310 meter tvers over. Imidlertid forsvant et parti utenfor skredporten. Det
kan være tale om et område som strakte seg bortimot 400 meter syd for den
trangeste delen av porten. Bredden av dette partiet var vel 600 meter.
I dag fremstår skredgropen som et enormt, nærmest trekantformet krater
i landskapet. Den ene spissen av trekanten peker mot syd, og her ligger por
ten. Dette viser at formen på kvikkleirelommen ikke var rund eller regelmes
sig. Ja, det kan faktisk se ut som om at skredporten må ha vært en slags
innsnevring i selve lommen.
Det er heller ikke klart om bunnen var jevn og regelmessig. En tegning
eller skisse laget av geolog dr. Hans Reusch ganske kort tid etter raset viser
hvor uregelmessig bunnen av raset var. Det var trinn, terskler og rygger nær
mest i alle retninger. Nå skal det dog opplyses at denne skissen ble laget etter
det store etterskredet 6. september. Ved dette skredet ble mange ujevnheter
i bunnen utslettet. Og det må videre understrekes at mange av ujevnhetene

----
60 RasA
----
i bunnen ganske sikkert skrev seg fra fastere partier av overflaten som hadde
falt ned. (Se under Rasgropen. Skissen er gjengitt under Geologi.)
Og når det gjelder selve utviklingen av skredet, er det gitt mange forskjel
lige beskrivelser av denne. (De fleste øyenvitnebeskrivelsene som er funnet,
er gjengitt under Øyenvitneskildringer.) Det som ser ut til å gå igjen i beskriv
elsene av hva som skjedde, er at utviklingen av skredet ikke var jevn og uav
brutt. Det ser ut til at stykke for stykke gled ut.
Dette stemmer med hvordan et kvikkleireskred utvikler seg. Når en skrå
ning glir ut, oppstår en ny skråning bakenfor. Og i og med at denne nye skrå
ningen også består av samme type masse, det vil si kvikkleire, vil også denne
skråningen gli ut. Og det samme skjer igjen og igjen med de nye skråningene
som dannes bakenfor. Skalk etter skalk faller ned. Denne utviklingen vil fort
sette inntil skredet enten møter fjell eller en grann bestående av annen konsi
stens enn kvikkleire, eller inntil skredet har gått så langt bakover at skråningen
er blitt så lav at den ikke lenger gir mulighet for at massen skal falle ned.
På fagspråket sies det at slik kvikkleire er sensistiv efter følsom. I og med
at massen faller ned, blir den omrørt. Og det typiske for kvikkleire er at den
blir flytende når den blir omrørt.
I Verdalsraset var det dette som skjedde. Og her ble kvikkleiren til og med
svært tyntflytende, og den rant vekk. Her hadde terrengets fall ned mot elven
og høyden av meiene betydning. Det la seg ikke opp nevneverdig med masse
foran eller nedenfor som kunne hemme eller stanse videre utglidninger.
Raset skjedde i tre-fire hovedetapper, men også innenfor hver hovedetappe
var det mindre etapper.
Det var vel slike forhold som bevirket at skredet forplantet seg bakover,
og således ga inntrykk av at det var flere adskilte skred. I tillegg var utvil
somt overflatelaget over rasområdet av varierende tykkelse og konsistens.
Overflatelagene besto dels av andre materialer enn leire, som for eksempel
sand og gras, såkalte elveavsetninger som var blitt avsatt under et senere tids
rom i den geologiske utviklingen, og dels av jord og myr og lignende.
I en normal situasjon består overflaten av en tørrskorpe. Dette er det tørre
laget over grunnvannet. Det er bare unntaksvis at grunnvannet når opp til
overflaten. Tørrskorpen er tykkere på kanten av skråninger. Det har sam
menheng med at grunnvannet vanligvis ligger noe dypere under overflaten
på slike steder.
I rasområdet varierte tørrskorpen i tykkelse. Og hvis tørrskorpen var tykk,
virket dette nødvendigvis hemmende på skredutviklingen.
En av de geologiske merkverdighetene i Raset er den såkalte Follodalen.
Her er det grann til å foregripe begivenhetenes gang en smule. Follodalen
ble stående igjen som en langstrakt øy nede i rasbunnen. Langs etter ryggen
av denne øya lå etterpå det tørre bekkeleiet etter Follobekken. Ryggen fort-

----
61 RasA
----
Follobekkens gamle leie over Øya i Raset. Bildet tatt i 1972. Ingen spor etter
selve Follodalen vises nå. Den er planert vekk. Men dalen står igjen som en
forhøyning eller «øy» nede i Raset.
setter nord- og nordvestover uten at den er en del av den gamle Follodalen.
Man har fundert på hvorfor Follodalen ble stående igjen. En forklaring kan
være at grannen rett og slett ikke består av kvikkleire. Denne forklaringen
ansees ikke for å være sannsynlig av geoteknikerne. De mener at den rime
lige forklaringen er at skredutviklingen skjedde samtidig på begge sider av
dalen. To skredfronter nærmet seg dalen fra hver sin side. På vestsiden gled
skalk etter skalk ut slik at fronten beveget seg østover, og på østsiden gikk
utviklingen i motsatt retning vestover. Skredfrontene møttes akkurat der
Follodalen ligger.
Men helt tilfeldig var ikke dette møtet. På dette stedet ble høyden av skred
skråningene på begge sider redusert med ca. 10 meter. Dette var dybden av
Follodalen. Samtidig besto kantene av dalen av en tykkere tørrskorpe som
beskrevet ovenfor. Dette bevirket også at skredutviklingen ble hemmet, og
frontene møttes på dette stedet. 2
Ellers var det mer eller mindre tilfeldigheter som avgjorde hvor frontene
ville møte hverandre. Og der frontene møttes, ble det stående igjen rygger.
Dette er vel forklaringen på ryggen nordover fra Follodalen som altså ikke
er en del av Follodalen.
Ved kvikkleireras blir biter av overflatelaget eller tørrskorpen revet med.
Dette skjedde også delvis ved Verdalsraset, men her var dimensjonene så store
at også store deler av overflaten ble revet med som flak oppå den flytende

----
62 RasA
----
massen. Andre steder forsvant det som var under overflatelaget, og det falt
ned. De delene av overflaten som hadde falt ned da de første partiene raste
ut, ble liggende i veien for det som kom etterpå. Derved ble eventuelle over
levende og hus og husrester som befant seg oppe på disse nedfalne flakene,
begravet eller knust av det som kom etterpå.
Fra øyenvitner er det klart gitt uttrykk for at det var korte pauser eller opp
hold i selve skredutviklingen. I det etterfølgende vil vi omtale Verdalsraset
som tre adskilte ras, selv om geologene sier at det sannsynligvis var mange
flere, men at de fulgte så tett innpå hverandre at det var uråd å skille dem
fra hverandre.
Det første raset
Etter beskrivelsene skulle skredet ha startet der Follobekken munnet ut i
Verdalselven. Elven hadde laget en dyp U-formet innskjæring i terrassen
mellom Haga og Eklo. Det var i den samme terrassen at Follobekken hadde
laget sin dype, ravineformede dal. Og dalen munnet ut helt i den sydvestre
kanten av U-en bare et kort stykke øst for Haga. Bekken rant her i sydvestlig
retning, og det er verdt å merke seg at Verdalselven også rant i samme ret
ning der bekken munnet ut.
Når man studerer kart som ble tegnet like etter raset, ser det faktisk ut til
at vestsiden av denne dalen nordøst for Haga og skredets vestre kant her følger
omtrent samme linje. I alle fall kan det ikke være tale om at noe stort areal
forsvant på vestsiden av dalen.
Derimot gikk det med en lengre strekning av terrassen østenfor dalen. Med
regnet munningen av dalen er den søndre bredden av raset omtrent 600 meter.
Disse 600 mettene fulgte ikke en rettlinjet terrassekant. Den nevnte U-en var
delvis skåret inn langs denne strekningen.
Tidligere er skredporten nevnt. Den er vesentlig smalere enn den maksi
male bredden av raset utenfor. Selve porten ble målt til 310 meter i bredde
umiddelbart etter raset. På utsiden forsvant et grovt sett trekantformet areal.
Grunnlinjen av denne trekanten fulgte den gamle terrassekanten, og skred
porten danner motstående vinkel til grunnlinjen.
Selv om grunnlinjen egentlig buktet seg innover, det vil si mot nord, lå
det nærmeste punktet av linjen ca. 400 meter fra skredporten. Og utløpet av
Follobekken lå mer enn 400 meter unna porten.
Hvis det første raset hadde kommet ned gjennom Follodalen, skulle det
ha tatt retning sydvestover i retning av Ness. Men det tok beviselig retning
oppover langs elven, det vil si i sydøstlig retning. Det gikk i retning av Mel
byberget på motsatt side av dalen.

----
63 RasA
----
1 den grad det er mulig å skille mellom flere ras, er dette et forsøk på å anty
de omfanget av det første raset. Pilen angir retningen det tok.
Raset kan altså ikke ha fulgt Follodalen. Og hvis det ikke fulgte dalen, kan
det heller ikke ha startet der. Follobekken gikk i sydvestlig retning de siste
4 - 500 mettene før den rant ut i Verdalselven. Raset gikk i 90 graders vin
kel i forhold til bekken. Stedet hvor raset startet lå etter alt å dømme borti
mot 400 meter øst for bekkeutløpet. Hadde raset startet lenger mot vest, ville
de første rasmassene ha tatt en annen retning, enten rett sydover på tvers over
elven, eller så sydvestover nedover langs elveløpet.
På det sted raset startet, strøk Verdalselven helt inntil terrassefoten. Her
hadde den erodert i mange ti-år, ja, kanskje i flere hundre år. Innskjæringen
var blitt dypere og dypere. Og inne i melen fantes det store mengder kvikk
leire. Før eller senere ville elven åpne opp for denne leiren.

----
64
----

Rasporten i 1893 sett fra nordvest. I bakgrunnen Sundby gårdene. Til venstre
Eklomelen og til høyre Momelen. Ukjent fotograf.
Ukjent fotograf.
18. mai 1893 var det således trolig bare et tynt skall som holdt kvikkleiren
på plass. Dette skallet besto av leire av en annen konsistens enn kvikkleiren
innenfor. Men elven som strøk forbi terrassefoten, eroderte übønnhørlig i
leirmelen. Den fastere leiren ble stadig undergravet, og små biter falt hele
tiden ned. Skallet av fastere eller ikke sensitiv leire ble tynnere og tynnere.
Trolig skjedde det små utglidninger i denne skråningen tidlig om dagen 18.
mai. Dette var etter all sannsynlighet en av årsakene til at elven var så leirgrå
nedenfor, selv om vi naturligvis må regne med at utglidningene ved Reppe
også spilte en rolle i den sammenheng.
Gravingen i terrassefoten hadde skjedd gjennom mange år. Dette var bare
den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over. Et slikt ras kalles
på fagspråket et initialras.
Hvor egentlig dette initialraset skjedde, er usikkert. Men det må ha vært
øst for Follobekkens utløp ut i Verdalselven. Og det må ha skjedd ved at et
stykke av skråningen gled ned i elven. Derved var den sensitive kvikkleiren
blottlagt, og når den falt ned, ble den tyntflytende.

----
65 RasA
----
Bakenfor lå det større masser med kvikkleire. Skalkene med kvikkleire falt
ned i større og større tempo, og nå var det ingen makt i verden som kunne
stanse det som var i ferd med å utvikle seg.
Skredmassene fulgte elveløpet oppover i retning av Melbyberget. Men de
uhyre leirmassene fylte elveløpet med en gang, og de strømmet ut over den
lave og flate sletten på sydsiden av elven som en lavine.
Mesteparten av det området som raste ut utenfor skredporten, omfattet de
ler av Hagas utmark. Denne utmarken lå her på begge sider av Follobekken.
Men noe av Eklos grann grenset også hit.
Når det sies at deler av utmarken til Haga så ut til å bli revet med av den
første utglidningen, er dette etter all sannsynlighet uttrykk for hva man trodde
man så. Det må nemlig være dette området som først forsvant. Derved opp
sto åpningen som gjorde mulig at det innenfor kunne rase ut. Men det forkla
rer også hvorfor man mente at raset fulgte Follodalen. Skredporten er bare
übetydelig bredere enn det dalen var på dette stedet, og etter som alt innenfor
kom ut her, mente man ganske sikkert å ha sett skredet komme ned Follodalen.
Og for dem som fikk være vitne til dette, ga det sikkert det inntrykket at
rasmassene rev med seg det som lå utenfor, det vil si Hagas utmark.
Resultatet ble, etter at områdene utenfor og i selve skredporten hadde glidd
ut, at de nærmeste områdene innenfor fulgte umiddelbart etterpå. På utsiden
og i selve porten omfattet dette Hagas utmark samt noe av Eklo valdet. Innen
for skredporten strakte dette området seg så langt opp at Krågsmoen på øst
siden av Follobekken, og plassen Movald på vestsiden gikk med.
Den delen av terrassen som står igjen på vestsiden av skredporten, er ca.
60 meter høy. På østsiden av porten er terrassen litt lavere, ca. 45 meter høy.
Terrenget var litt lavere på begge sider av dalen der bekken munnet ut i
elven. I og med at elveløpet lå på godt under 10 meter, var det forholdsvis
stor høydeforskjell.
I dag ligger bunnen av skredporten på ca. 25 meter. Her skal vi imidlertid
huske på at masser fra den siste delen av skredet ble liggende igjen her i ganske
betydelig mektighet. Og etterskredet som gikk i september 1893, la også igjen
ytterligere med masse. Derfor er det all rimelig grunn til å tro at bunnen etter
det første skredet var en god del dypere enn det terrenget gir inntrykk av i dag.
Og kvikkleirelagene som etter hvert kom i bevegelse, må således ha strukket
seg under bunnen av Modalen og langt innover i det som senere ble selve
skredgropen. Selv om Modalen lå helt i vestre kant av det utraste området
utenfor skredporten, lå den nærmere Eklo enn Mo like innenfor det som skulle
bli selve porten. Ved Krågsmoen, der dalen forøvrig kaltes Krågsdalen, var
avstanden fra dalen og til det som skulle bli skredgropens vestre kant, mellom
200 og 300 meter.
Så selv om det første av de tre skredene ble ansett for å være det minste,
Verdalsboka - 5

----
66 RasA
----
viser størrelsen på områdene som raste ut sammen med høyden av de utraste
terrassene at det allerede på dette tidspunkt må ha vært umåtelige mengder
med leirmasse som var i bevegelse. Og fallhøyden forklarer hvorfor massen
kom veltende som en bølge, og ikke bare seg utover.
I følge ett av øyenvitnene, kona på Skjørdal, Oline Ellingsdotter, (se under
Øyenvitner) gikk Krag med i det første raset. Etter all sannsynlighet var det
en misforståelse for Krågsmoen. Krågsmoen gikk nemlig ut i denne delen
av raset.
Leirmassene veltet så uten å møte motstand sydøstover i retning av Melby
berget. Og fremfor dem lå bare elveleiet og den lave, flate elvesletten på syd
siden av elven. Det var ingen ting som bremset på leirvellingen, og
eiendommene Melbynesset og Hagaenget var redningsløst fortapt. De lå nemlig
midt i veien for strømmen. Begge ble begravet. Husmannsplassen Gammel
plassen under Haga lå også ute på det samme nesset. Også denne ble tatt av
dette raset. Dog er det en mulighet for at det bare var kanten av strømmen
som tok denne plassen. Og i alle fall ble restene av den tatt av det andre skredet.
Leirmassene fortsatte videre, dels langs etter elveløpet og dels over flatene,
og først etter at de hadde tilbakelagt en strekning på bortimot 1 1/2 kilometer,
støtte de på litt høyere terreng nedenfor Sundby og Melby. Leirstrømmen
ble da svinget i en bue slik at den til slutt slo mot Eklomelen på nordsien
av elven. Man kunne faktisk få inntrykk av at leirsuppen dannet en bakevje.
Og inn i denne bakevjen seilte husene på Krågsmoen. De ble til slutt ligg
ende ute i leirsjøen et par hundre meter fra land nedenfor Eklo.
Det overflatestykket Krågsmoen lå på, var altså helt hele tiden. Og det var
vel et lignende stykke med skog Karl Haga så seile i retning av Melbyberget
da han sto på Spellhaugen ved Haga. Men det faktum at dette flaket hvor
husene på Krågsmoen lå, var intakt helt til det ble liggende i ro nær opp
under Eklomelen, tyder på at dette må ha blitt med i den siste del av dette
skredet. Hadde mer fulgt bakenfor, ville flaket trolig ha blitt bratt i stykker,
og husene ville da sannsynligvis ha blitt knust.
På nordsiden av elven på den smale stripen av elvesletten mellom elven
og foten av terrassen nedenfor Eklo, lå plassen Eklomyra. Da leirmassene
nådde dit, hadde de ikke lenger den knusende kraften de hadde hatt tidligere
slik at plassen hverken ble flyttet eller knust. Men husene ble fylt med leire.
Plassen Movald som lå på vestsiden av Follodalen rett overfor Krågsmo
en, forsvant helt. Hva som skjedde med dem som bodde der, er ukjent. Ingen
av de fem som fulgte med, ble funnet. Muligens kan også denne plassen i
likhet med Krågsmoen ha blitt liggende på overflaten, men i så fall ble den
trolig liggende et sted utenfor skredporten, og da ble den begravet eller knust
av neste ras.

----
67 RasA
----
Flyfoto 1992 over området hvor det første raset gikk. Melby helt til høyre.
Innsnevringen mellom Eklomelen og Melbyberget bak Melby. Rasporten midt
på bildet til venstre. Foto: Bård Gimnes.
Naturligvis var ikke dette skredet lydløst, men i forhold til hva som fulgte
etterpå, var det allikevel forholdsvis stille.
Doktor Albert Strøm, som kjørte over rasområdet bare noen minutter før
det raste ut, og således må ha befunnet seg ved Jermstad da dette raset gikk,
fortalte at han hørte det som en sus eller en dump rallende lyd. Heller ikke
han som befant seg ute og bare et par kilometer unna, registrerte denne lyden
som noe annet enn en sus. Det forklarer hvordan de som ble berørt av dette
skredet og overlevde, har fortalt at de ikke fikk det aller minste varsel før
enten husene seilte, eller leirvellingen veltet innover mot husveggene. Vide
re forklarer dette at så få naboer ble var raset på dette tidspunktet. Det var
først da overlevende fra dette skredet varslet, eller da det andre skredet gikk,
at man ble klar over at noe forferdelig var i ferd med å skje. Og for dem
som befant seg ute i selve rasområdet, var det da for sent.
Som følge av dette skredet ble elven demmet opp mellom Melbyberget og
Eklomelen ien høyde av bortimot 1 1 meter over det gamle nivået. Hele
elveløpet og elvesletten ble fylt opp til denne høyden mellom Eklomelen og
Sundby.

----
68 RasA
----
Kartskisse over det andre raset. Utstrekningen innover i rasgropen, spesielt
mot øst, er høyst usikker. Rasmassene gikk ut gjennom rasporten omtrent rett
mot syd.
Det andre raset
Kort tid etterpå kom den andre delen av skredet. Det er umulig å angi nøy
aktig hvor lang tid det tok før dette fulgte, men noen minutter må det ha gått.
Og dette var langt større og voldsommere enn det første. Det ble ledsaget
av en veldig støy og larm, og det var dette som først fikk folk til å tro at
det blåste sterk vind, selv de som bodde mange kilometer unna.
Arealet som gled ut i denne delen, var en god del større enn i den første.
Dette skredet tok veien tvers over dalen, altså i en sydlig retning. Dette skyldtes
dels at det hadde denne retningen allerede fra starten av, og dels at dalbunnen

----
69 RasA
----
østover var fylt opp av rasmasse etter det første. Og leirmassene var like tynt
flytende nå som ved forrige ras. De suste som en veldig bølge over dalen
i retning av Bjørkberga. Alt som lå i deres vei, ble knust, enten det var hus
og gårder nede på elvesletten, eller det var hus og overlevende fra det første
skredet som var blitt liggende igjen utenfor skredporten.
Bevegelsesenergien var så stor at leirsuppen ble skvettet langt oppover lien
mot Bjørken. Dette kan ha sammenheng med både at leirsuppen ble presset
gjennom den trange skredporten med en veldig fart, og at det var forholdsvis
stor fallhøyde. Bekkedaler som munnet ut i hoveddalen på sydsiden, ble til
stoppet av leire helt opp i 10 - 15 meters høyde over det nivå leirsuppen til
slutt ble liggende på. Og etter at farten var stanset av Bjørkberga, veltet
massene både oppover og nedover. Bevegelsen oppover ble imidlertid hem
met av skredmassene fra den første delen av raset.
Overlevende og lik, husdyr og kadavere, hus og husrester som fulgte med
dette skredet, ble for en stor del funnet igjen på motsatt side av dalen, fra
Sundby og vestover i retning av Skjørdal og Ness. Følgelig kan man til en
viss grad anslå hvilke områder som raste ut ved denne anledning.
Etter alt å dømme var det de sentrale områdene i skredgropen som gikk
ut på dette tidspunktet. Dette omfattet deler av Krågsvaldet. Derimot ser det
ikke ut til at husene på Krag ble tatt nå. Men store arealer av dyrket og udyr
ket mark av naboeiendommene forsvant. På nabovaldet Trøgstad lå den übe
bodde eiendommen Trøgstad lille. Antageligvis gikk denne parten ut. Videre
er det trolig at gården Eklosvedjan gikk ut i siste del av dette skredet.

Flyfoto over området mellom rasporten og Bjørkberga. Rasporten helt til
høyre, Bjørken i venstre billedkant. Foto: Bård Gimnes.
Foto: Bård Gimnes.

----
70 RasA
----
Eklosvedjan lå like nordøst for skredporten. Hvis denne gården ikke gikk
med nå, må den ha blitt med tidlig i det tredje skredet. Men da er det merke
lig at ikke folkene ble vekket av drønnene fra de to første skredene. Eklo
svedjan lå tross alt like ved skredporten. Folkene kan naturligvis ha prøvd
å komme seg i sikkerhet, men så ha spranget i feil retning. Alle omkom,
tilsammen fem stykker. Og de fire som ble funnet, er begravet på Stiklestad.
De ble således tatt i land vest for Ness. En sølvskje fra denne gården ble
mer enn 50 år senere funnet på vestsiden av det nye elveløpet øst for Ros
voll. Disse forholdene tyder på at Eklosvedjan ble ført ut gjennom skred
porten i sydvestlig retning.
Som allerede nevnt, raste det totalt ut et større område i det andre skredet
enn hva som gikk med i det første. Og skredgropen utvidet sin omkrets til
det mangedobbelte, og det ble på den måten åpnet opp for nye skred like
etterpå. Raset må på dette tidspunkt ha nådd opp til øya i Raset eller Follo
dalen.
Et annet øyenvitne, Jakob Skei, (se under Øyenvitner) sa det steg en sky
av støv eller damp opp over rasområdet. Dette gjorde det vanskelig å se, men
så vidt han kunne se, hadde Follo og Jermstad gått ut før han kom ut. Det
er allikevel ikke grann til å tro at Follo og Jermstad gikk ut i den andre delen
av raset. Både beskrivelsene fra de overlevende og retningen disse gårdene
tok, tyder på at de må ha blitt med i det tredje skredet.
Det var på dette tidspunktet at man merket den svovelaktige stanken. Den
var merkbar langt unna.
Skyen som man så, var nok en støvsky. På avstand var det kanskje vanske
lig å se om det var det ene eller det andre. Men noe grunnlag for at det skulle
dannes dampskyer, var det ikke. Derimot har en av dem som overlevde sei
lasen ned gjennom raset, Ole Hegdal, fortalt at støvskyene fra den nyharv
ede jorden sto himmelhøyt til værs. (Se under Trøgstad store.)
Nede på elvesletten noe sydvest for skredporten på sydsiden av elven lå
Haga søndre nordre og Haga søndre søndre. Haga søndre søndre som også
ble kalt Hagahammelen, innbefattet en del av Skjørdal som ble kalt Lilleau
net. Både Haga søndre søndre og Haga søndre nordre ble tatt. Eiendommen
Langenget av Haga søndre nordre, men som lå nokså nært opp til Haga søn
dre søndre, gikk også med. Videre gikk eiendommen Sundbyaunet av Sund
by også med. Plassen Sundbyhammelen som nå lå under Bjørken, ble begravet.
Det er imidlertid litt uklart hvorvidt Lunden ble berørt i vesentlig grad av
dette skredet. I følge kanaldirektør Sætr ens rapport etter raset, mener han
at Lunden ble tatt av den tredje delen av skredet. (Se under Kanaldirektørens
rapport.) Men alle øyenvitner forteller at det tredje skredet kom i en mer syd
vestlig retning ut gjennom skredporten, og det rammet områdene lengre mot

----
71 RasA
----
vest. Dog skal vi allikevel ikke se bort fra at de store mengdene det var tale
om ved den siste delen, veltet ut over de rasmassene som hadde kommet forut,
og således også nådde Lunden.
Leirmassene må ved dette skredet ha fylt opp hele elveleiet til langt neden
for Ness. Og samtidig ble også store deler av flatene ved Ness dekket av leire.
Det var nemlig bare kort avstand mellom Ness østre som ikke ble begravet,
og Haga søndre nordre som ble begravet ved denne anledning. Imidlertid var
det et lite trinn i landskapet mellom disse gårdene, slik at leirmassene ikke
nådde helt bort til Ness østre på dette tidspunktet. Det fortelles nemlig om
folkene der at de var ute på gården og diskuterte om de skulle søke ly i det
nye steinfjøset eller ikke. Lenger kom de ikke før leirmassene veltet inn over
gårdsplassen, og de måtte i all hast søke ly i stuelåna. Dette var leirmassene
fra det tredje skredet. Og etter som de sto ute og diskuterte hvor de skulle
søke ly, må det ha vært etter at det andre raset hadde gått. Det var nemlig
bare få mennesker på sydsiden som var klar over skredet etter den første delen
hadde gått. Følgelig synes det rimelig å tro at leiren må ha nådd nesten bort
til denne gården etter det andre skredet. I hvert fall var de nå klar over at
det var fare på ferde.
Det er uklart hvor langt nedover leirvellingen nådde på dette tidspunktet.
Nede på den laveste elvesletten lå det flere plasser som ble begravet av leir
massene. Men de kan ha blitt begravet av leire fra både det andre og det tredje
raset. Dog ble nok plassen Nessøran under Ness østre tatt nå. Likeledes gikk
nok det gamle Ness fergested med. Dette var imidlertid en übebodd hus
mannsplass. Fergemannsfunksjonen ble ivaretatt av beboeren på Nessøran.
Etter hvert som leirmassene ble liggende i ro, avtok bulderet fra raset. Det
var på en måte som om at naturen holdt pusten.
Det tredje raset
Men naturen holdt pusten bare kort tid. Hvor lang tid det tok før det tredje
og siste skredet gikk ut, er uvisst. Trolig gikk det ikke så mange minuttene.
Folkene på Ness østre rakk som nevnt ikke å komme seg bort til steinfjøset
før skredet kom innover gårdsplassen. De måtte rømme inn i stuelåna igjen.
Men de måtte ha sett bølgen på avstand, for ellers ville de ikke ha rakket
å komme seg inn igjen.
Det siste skredet var absolutt det største både hva angår utrast masse, vold
somhet og varighet. Det var varigheten av dette som ble anslått til 15 å 20
minutter, blant annet av Jakob Skei. Og etter som det totale skredet ble an
slått til å ha vart 1/2 time eller vel så det, må dette ha vart i mer enn halv
parten av hele tiden pausene iberegnet.

----
72 RasA
----
Det tredje raset - eller den tredje delen - var størst. Dette er de antatte om
råder som raste ut sist. Men dette området er så stort at det tok tid før alt
kom ut gjennom rasporten. Rasmassene fra denne delen av raset spredte seg
nedover dalen og elveløpet helt ned til Tinden.
Men dimensjonene på den siste delen var så stor at massene kom som bølger
ut gjennom skredporten. Dette førte blant annet til at hus som hadde ligget
på overflaten gjennom en bølge, ble fullstendig begravet av neste bølge. Et
eksempel er stabburet på Moan som må ha gått ut forholdsvis tidlig i den
tredje delen. Det ble liggende utenfor Rosvoll. Men nye bølger med leirvelling
flommet ut over de lagene som lå der, og buret ble liggende under et meter
tykt leirlag.

----
73 RasA
----
Her kan det være på sin plass i trekke inn doktor Strøms beretning igjen.
Han fortalte at han hadde hørt det første skredet da hesten hans passerte
Prestegården i vilt sprang. Fra Prestegården Auglen til Ekle er det en av
stand på to til tre kilometer. Det må ha gått minst syv - åtte minutter før
han var hjemme. Deretter selte han av og satte inn hesten. Mens han var i
ferd med å kle av seg, hørte han buldringen fra den siste delen av skredet.
Ute hørte han at det ble ropt at gården sank, og da kan kikket ut, så han leir
vellingen plaske opp mot haven på Ekle.
Det er en rimelig antagelse å tro at det må ha gått ca. 1/2 time fra han
passerte Prestegården til at han hadde kommet seg inn på sitt soverom.
Skrikene fra de fortapte ute i leirhavet som man hadde hørt etter det andre
skredet, var nå forstummet. De var blitt begravet uten noe håp om redning.
Men nå hørtes tydeligere og tydeligere skrikene og ropene fra nye menne
sker og dyr som kjempet for livet ute i den iskalde leirsuppen. Bare noen
sekunder tidligere hadde disse lydene dannet en bakgrannstøy til det for
skrekkelige dunderet fra raset. Det var angst- og smerteskrik fra mennesker,
skrik fra hester, rauting og beljing fra kyr og okser, bræking fra sauer, hy
ling fra en og annen gris, og innimellom hørtes kakling fra noen høner som
hadde overlevd.
Under siste del av utraset ble så en del av den opprinnelige Follodalen stå
ende igjen nede i skredgropen. Før raset hadde dette vært et av de laveste
punktene i den øverste delen av det utraste området. Nå sto den igjen som
en rygg eller forhøyning og var det høyeste punktet. Øya er nesten 400 meter
lang og bortimot 150 meter bred på det bredeste.

----
74 RasA
----
Det er ikke mulig å fastslå noen nøyaktig kronologi i det som skjedde under
denne delen av raset. Bruddene langs kantene etter det andre skredet kom
fortløpende, og det er rimeligvis forklaringen på at så mange mennesker fra
nettopp denne delen av raset ikke er gjenfunnet. Det som gled ut først, ble
begravet av det som kom etterpå.
Forholdsvis tidlig må de nærmeste områdene på vestsiden av Follodalen
ha gått ut. Det omfattet eiendommen Moan av Mo. Det kan heller ikke ha
gått lang tid før eiendommen Egge av Krag fulgte. Deretter nådde raset Gran
av Krag.
Raset bredte seg videre nordover på denne siden av Follodalen i stor fart.
Eiendommen Smedhaugen av Follo som lå nord for Gran og på nordsiden
av hovedveien fra Stiklestad til Vuku, ble tatt så kort tid etterpå at folkene
fra Gran som sprang forbi, rakk å vekke dem, men uten at de rakk å komme
seg ut.
Nærmest Follodalen lå plassen Follostuggu. Den eneste overlevende fra
denne plassen, Edin Andersen Follo, sprang vestover. Og i følge hans egen
beretning raste det bokstavelig talt under føttene på ham mens han sprang.
(Se under Follostuggu.) Han ropte og skrek mens han sprang forbi andre hus.
Det faktum at alle ti som ble med raset fra Follostuggu og Smedhaugen
omkom, samt det forhold at bare fire av dem ble funnet igjen, kan tyde på
at det må ha kommet mengder med rasmasse etter disse plassene gikk ut.
På østsiden av Follodalen forplantet raset seg nordover i det samme store
tempoet. Den første gården som forsvant her, var Krag. Det er grann til å
tro at Krag ble med omtrent samtidig med Egge og Gran på den andre siden
av Krågsdalen. Og et øyenvitne fra Eklo fortalte at hun hadde spranget både
langt og lenge før hun så Krag seilte nedover og havnet på sydsiden av dalen
ved Sundby.
Eieren av Krag, Ove Nilsen Haugskott, fortalte at Krag gikk ut før Follo.
Dette bare bekrefter hva som tidligere er sagt om kronologien. Dessuten er
det en fysisk umulighet at Follo skal ha gått ut før Krag. (Se under Krag.)
Oline Skjørdal mente at hun så Follogrenda gå ut i den andre delen av raset.
Rent kronologisk synes ikke dette å ha vært mulig. Men det kan ha sammen
heng med at den siste delen var så stor at det tok så lang tid før alt rakk å
gli ut.
Gården Follo må ha gått ut noen minutter senere. Avstanden mellom
Follostuggu og Follo var ikke stor, og fra Skjørdal var det vanskelig å skjel
ne husene nøyaktig. Men gården Follo var imidlertid så pass stor at det ikke
kunne være tale om å forveksle den med en husmannsplass, selv på den av
standen. Videre lå nabogårdene Jermstad vestre, Jermstad østre og Trøgstad
store på rekke og rad øst for Follo. Rasutviklingen kan ha vært slik at disse
tre ble tatt litt senere enn Follo. Oline Skjørdal har i hvert fall ved en anled

----
75
----

----
76 RasA
----
ning gitt uttrykk for at det var fire skred. Og det siste skredet var så stort
at det på avstand kan ha fortonet seg som to. Dette kan være forklaringen
på at hun sa at hun hadde sett Follo gå ut i det andre skredet. Det kan her
være tale om en erindringsforskyvning.
Den såkalte Prestegårdsskogen må også ha glidd ut samtidig med Smed
haugen. Edin Follo forteller at han løp gjennom en skog, og at det raste mens
han sprang der. Den eneste skogen det her kan ha vært tale om, er Preste
gårdsskogen. Store deler av skogen havnet nede i bunnen av raset.
Ganske kort tid etter Follo forsvant Gollaugstuggu og Jermstad handels
sted som lå et kort stykke mot øst fra Follo. Samtidig gikk sannsynligvis og
så Jermstad vestre ut.
Deretter sank Jermstad østre og Trøgstad store ned i dypet.
Jermstadspannet som lå nordvest for Jermstad vestre, må ha gått ut umid
delbart etterpå.
På dette tidspunkt ser det ut til at skredet utviklet seg nøyaktig slik geolo
gene beskriver en vanlig skredutvikling. På overflaten ser det ut som om at
raset blar seg bakover. Det er overflatelaget som brister og synker ned etter
hvert som undergrunnen forsvinner.
Her er det naturlig å trekke inn Dina Jermstads opplevelse. Hun bodde
i Gollaugstuggu. Som den ene av de to som overlevde der, berget hun seg
ved å springe vekk. Hun sprang langs veien nedover bakke i sydlig retning.
Hun sprang forbi flere gårder og hus, og alle steder prøvde hun å alarmere
folkene.
Men hele tiden måtte hun løpe videre, for det var som om skredet kom
etter henne. Hun krysset dalen etter det gamle løpet til Leiråa, og først da
hun kom til Landfall følte hun seg noen lunde trygg. (Se under Gollaugstuggu.)
Etter at Follo og Jermstadgårdene, iberegnet Jermstadspannet noe lengre
bak, hadde falt ned, ser det således ut til at skredet beveget seg sydover langs
østkanten av det andre skredet.
Selve skredgropen var etter hvert blitt så stor at deler av overflaten ble
liggende igjen inne i gropen uten å bli med helt ut. Det skjedde blant annet
med deler av Trøgstad skole. Her ble stallen stående igjen nede i skredgropen.
Derimot må de to partene av Trøgstad lille, Trøgstad lille søndre og Bjørk
lund, som begge lå sydvest for Trøgstad skole og Trøgstad store, ha gått ut
før disse to. De nevnes ikke av Jakob Skei. Det er derfor litt uklart om de
gikk med i det andre eller det siste skredet. Men hvis Dina Jermstads løpetur
legges til grann, tyder det på at også disse ble tatt av den siste delen av raset.
Før Tokstadplassene gikk ut, må plassen Fyksveet under Trøgstad lille ha
forsvunnet. Dermed ble det dannet en åpning slik at de tre Tokstadplassene
kunne følge etter. Jakob Skei nevner ikke denne plassen. Mest sannsynlig
så han den ikke på grann av støvskyen som steg opp idet Follo og Jermstad

----
77 RasA
----
gårdene gikk ut. Men det er også mulig at denne plassen gikk ut litt før. Det
er imidlertid lite sannsynlig at Fyksveet ble tatt samtidig med at Trøgstad
lille søndre og Bjørklund gikk ut. For selv om disse lå på rekke og rad fra
nord mot syd med Fyksveet i syd, Trøgstad lille søndre i midten og Bjørk
lund mot nord, forsvant de to siste fullstendig mens deler av Fyksveet ble
liggende ute i dalen utenfor Haga. Dette tyder således på at både Bjørklund
og Trøgstad lille søndre ble begravet av de massene som kom fra Trøgstad
store og Jermstad. Fyksveet derimot må ha glidd ut like etter dette. Og de
tre omkomne fra denne plassen, ble ikke begravet av etterfølgende rasmasser.
De sank ned i leirsuppen da gresstorven de befant seg på, brast i stykker.
(Se under Fyksveet.)
Tokstadplassene gikk så ut som de siste i skredet, først Tokstad vestre, så
Tokstad mellom, og til sist Tokstad østre. Folkene på den siste klarte alle å
berge seg ut, for som øyenvitneskildringen beretter, så det faktisk en stund
ut til at denne plassen skulle berge. Men den gled allikevel ut. Tokstad vestre
havnet ved Haga, det vil si utenfor rasporten, og Tokstad mellom ble ligg
ende ved Mo. Tokstad østre ble liggende nede i sumpen i selve rasgropen.
Dette bekrefter at dette var den siste delen av raset. Hadde det kommet mer
etterpå, ville disse ha blitt begravet eller knust.
Både Jakob Skeis beskrivelse og løpeturen til Dina Jermstad tyder som sagt
på at den siste delen av utraset må ha vart mellom 15 og 20 minutter.
Av det som raste ut, var det bare deler av overflaten som ble liggende igjen
inne i selve rasgropen. De tyntflytende leirmassene rant ut gjennom skred
porten etter hvert som det utenfor strømmet utover dalen.
Men mengden av masse som etter hvert befant seg utenfor skredporten,
gjorde nok også sitt til å holde igjen for noe av det som fremdeles var innen
for. Spesielt gjaldt det større partier med tørrere masse.
Som det er antydet ovenfor, er det mulig at noe av skredmassene fra den
siste delen av raset dro med seg Lunden. Det er ikke funnet noen øyenvitne
skildringer som bekrefter kanaldirektør Sætrens påstand i hans rapport. Der
imot er det klart at størstedelen av massen beveget seg i vestlig retning etter
at den hadde kommet ut gjennom skredporten. Men Sætren skrev sin rapport
umiddelbart etter raset, og han tilbrakte mye tid i Verdal, slik at han snakket
med mange mennesker om hva som hadde skjedd. Det er derfor all grann
til å stole på hans opplysninger om Lunden.
Og det forhold at husene på gården Krag havnet i nærheten av Sundby,
sannsynliggjør at Lunden ble tatt av det samme skredet som førte husene på
Krag dit. Husene på Lunden ble flyttet 100 til 200 meter oppover. Dette stem
mer også med at bølgen av det andre skredet traff Bjørkberga, for deretter
å spre seg utover til sidene. At en del av skredmassene derfor sopte husene
på Lunden oppover, synes helt naturlig. I den første tiden etter raset ble det

----
78 RasA
----
benyttet uttrykket bakevje i leirstrømmen om det som tok med seg husene
på Lunden. I og for seg er ikke dette noe misvisende uttrykk. Men det var
rett og slett de kolossale mengdene av leire som ble skjøvet til begge sider
etter at de støtte på fjellet ved Bjørken, som tok med seg husene på gården.
At kreftene i bølgen var brutt, viser det faktum at husene ikke ble knust. De
ble bare skjøvet bortover. Men som oftest ble de brakket i stykker.
En av de overlevende fra Follo, Ole Johnsen Rostad, forteller at mens han
satt på hustaket nede ved Rosvoll, så han en bølge av rasmasse komme veltende
ut over flatene mot syd. Bølgen kom i en slik hastighet at noen hester og kyr
som forsøkte å berge seg ved å springe unna, ikke hadde noen mulighet til
det. Bølgen tok dem igjen, slo over dem og begrov dem. (Se under Follo.)
Det vil således si at bølgen kom hurtigere enn en hest kunne springe.
For de fleste mennesker på den tid, var dette den største hastighet man hadde
erfaring med på jorden. Men noen hadde sett toget selv om jernbanen ennå
ikke hadde kommet til Verdal. Av disse ble det antydet at det gikk i hurtig
togsfart. Beregninger som er gjort, viser at farten på leirmassen kan ha vært
ca. 80 kilometer i timen. 3
Folkene på Ness bekrefter dette. De sa at bølgen kom så fort at ingen kunne
ha ridd så hurtig. Selv berget de seg så vidt det var ved å springe inn i stue
låna og opp i andre etasje. For i løpet av noen sekunder var hele første etasje
begravet av leiren. På avstand lignet bølgen en vannbølge.
Men dette bekrefter antagelsen om at det i realiteten var en rekke ras som
fulgte tett etter hverandre. Husene på Follo var blitt med på en rasbølge. Og
mens Ole Rostad satt på taket av Follo ved Rosvoll, så han en ny bølge komme.
Foruten Ness østre, ble også Ness mellom og Ness vestre begravet. Og
samme skjebne led Leirfallaunet som lå mellom Ness østre og Ness mellom.
Leirvellingen fylte opp hele dalen mellom Haga og Ness. Og den veltet
vestover i stor fart. Ved Kålen stakk det frem en høy rygg. Man skulle tro
at denne ville bremse noe på leiren, men Nedre Kålen som lå vestenfor denne
ryggen og således hadde både fremspringet ved Haga og denne ryggen mellom
seg og skredporten, og som samtidig lå på et trinn 6-7 meter over dalbunnen,
fikk en temmelig hard medfart før husene ble liggende i ro med leiren opp
over første etasje.
Nede ved elven på sydsiden lå de to plassene Lyngsholmen under Lyng søn
dre vestre og Lyng mellom vestre. De ble begravet. Muligens ble de også
berørt av massene fra det andre raset. Like ved lå en eiendom med samme
navn, Lyngsholmen, og den ble revet med og ført vestover.
Åge Lyngsholmen som eide dette braket, har fortalt at før Lyngsholmen
ble liggende utenfor Rosvoll, hadde husene beveget seg sydøstover, i retning
av Kvinnfjellet, som han sa. Etter all sannsynlighet har dette sammenheng
med at leirmassene beveget seg som i en bakevje. Dette blir bekreftet av Marius

----
79
----

----
80 RasA
----
Iversen, en av de overlevende fra Follo. Han fortalte at husene på Follo hadde
gjort to rander ved Lennes før de stanset. (Se under Lyngsholmen og Follo.)
På sydsiden av elven, men nærmest som på en øy dannet av et par-tre hundre
år gammelt elveløp, den såkalte Lenneskvisla, lå de to Lennes gårdene, Len
nes søndre og Lennes nordre. Husene på den første ble flyttet flere hundre
meter, mens husene på den andre, selv om de ble stående i ro på samme sted,
ble begravet i leire helt opp til takskjegget.
Vestenfor Lennes lå eiendommen Gravvoll av Leirfall østre og to plasser
ved navn Brugjerdet (Brujale) under Leirfall vestre.
Alle disse ble begravet.
Noe lenger mot nord, nedenfor melen ved Rosvoll store, lå plassen
Neffer. 4, Neffer ble revet med og ført først mot Ekle, deretter tilbake forbi
Rosvoll vestre, før husene ble liggende utenfor Haugdal.
På nordsiden av elven var det først og fremst Nord-Lyng som ble rammet.
Der ble husene revet løs og ført innover markene mot melen nedenfor Heg
stad. For øyenvitner så det ut som om at de fløt oppover bakke.
Eiendommen Lyng lille av Nord-Lyng var den tidligere Fergestuggu. Her
ble husene liggende med leirmasse opp til mønet. Det hadde vel sammen
heng med at braket lå nede i en forsenkning, en liten bekkedal.
Plassene Blåmelenget og Nordlyngstuggu, begge under Nord-Lyng, ble også
begravet.
Selv så langt mot nord som nedenfor Hegstad kom leiren med så stor fart
at tre av de fire beboerne i Hegstadstuggu under Hegstad bare med nød og
neppe berget seg ut. Den siste måtte hentes ut gjennom et hull som ble bratt
i taket.
På hele strekningen mellom Lyng og Ekle ble alle lavereliggende områder
foruten elveleiet oppfylt. Jordene ble oversvømmet på begge sider av elven.
Rosvoll, Ekle og Bjartnes fikk store arealer overslammet i til dels stor dybde.
Og elveløpet ble fylt helt ned til Tinden. På Fæby ble også lavereliggende
områder dekket av leirvellingen. Og Jåmtlandsveien forsvant i en strekning
på 3 kilometer mellom Kålen og Bjørken.
At vellingen hadde vært i forholdsvis sterk bevegelse selv så langt ned,
fremgår av det faktum at både lik, dyrekadavere, løsøre, husrester og vrak
gods ble funnet langs hele strekningen ned til Tinden.
Gårder rundt det utraste området
I tillegg til alle de gårdene, brakene og plassene som var blitt ødelagt av
raset, fantes det en rekke gårder og plasser hvor husene ikke hadde gått med,
men hvor jorden var blitt ødelagt i stor grad. 5
Oppe på terrassen hvor raset hadde gått, lå det flere gårder og heimer langs

----
81 RasA
----
kanten av avgrunnen, og man anså det bare for et tidsspørsmål før de ville
forsvinne. Andre hadde foreløbig unngått ødeleggelser, men de lå så utsatt
til at de ble rømmet.
Og langs breddene av leirsjøen lå på samme måte gårder og plasser som,
hvis det kom nye store ras, kunne bli tatt av rasbølgene. Det var vel lite sann
synlig at det ville komme så store mengder leire at gårdene ville bli begravet,
men bølgene da de kom rallende, hadde vist hvordan de kunne ødelegge høyt
over det nivå leiren ble liggende.
Nå kom det ikke flere rasbølger, men det visste man ikke denne ulykkes
natten i mai 1893. Og som et eksempel på at alt ikke var trygt etterpå, skal
det, ved å foregripe begivenhetenes gang en smule, opplyses at ved etter
raset 6. september ble Rognhaugen ødelagt av toppen av rasbølgen som slo
over kanten av rasgropen.
På vestre side av rasgropen lå Mo søndre og Mo nordre. De to hadde felles
tun og felles bygninger på den tid. Husene lå bare et steinkast fra raskanten.
Store deler av disse gårdsvaldene forsvant i raset. Noe nordenfor disse gård
ene lå plassen Momoen under Mo søndre. Den mistet ikke noe jord, men den
lå svært utsatt til. Moåker var et selvstendig brak som tidligere hadde vært
en husmannsplass. Husene her lå formelig og balanserte på kanten av av
grunnen, og det kan bemerkes at da sønnen på braket, Gustav Magnussen,
ble vekket, sprang han søvndrukken ut, men han sprang i feil retning. I siste
sekund oppdaget han avgrunnen under seg og fikk kastet seg bakover. (Se
under Moåker.)
Prestegården eller Auglen som var det egentlige navnet, lå heller ikke så
langt fra kanten. For denne gården ble det forholdsvis tidlig klart at den var
tryggere enn mange andre. Men mye av utmarken forsvant.
Deler av Follovaldet sto igjen etter raset 19. mai. Men mye forsvant i raset
6. september. En av husmannsplassene som da ble liggende helt utpå kanten
av raset, var Follomarka.
Raset 6. september forsynte seg også grådig av det som var igjen av Jerm
stadgårdenes jord. Og på Jermstad øvre hvor husene hadde berget 19. mai,
forsvant låven ved dette raset. De andre husene var blitt flyttet, men nå måtte
de flyttes nok en gang. Det var heller ikke lang avstand til Jermstadenget
som hørte inn under Jermstad vestre. Jermstadenget lå ikke langt fra Fol
lomarka.
Nøysomhet eller Tessemskjefte var den eiendommen hvor daværende ord
fører og lærer Andreas Tessem var i ferd med å bygge hus. Eiendommen
lå øst for Jermstad øvre. Her ble bare mindre deler av jorden berørt, men
det var ikke langt fra den øverste kanten av rasgropen og opp til husene.
To gårder som ikke fikk noen skade på sin jord, var Fåren øvre og Fåren
Verdalsboka - 6

----
82 RasA
----
nordre. Men begge lå slik til at de ble ansett for å være svært utrygge. Det
var ikke mange mettene fra dem og bort til kanten av rasgropen.
På sydsiden av rasgropen strakte det seg en rygg mellom den og elven.
Lengst mot øst lå Landfall. Noe nordvest for Landfall lå Rognhaugen, en
utskilt eiendom fra Eklo. Og mellom Eklo og Rognhaugen lå en husmanns
plass som også hette Rognhaugen. Den hørte under Eklo søndre. Deretter
fulgte de tre Eklogårdene Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom og Eklo
vestre.
Ryggen ble stående igjen, men det kunne ikke folkene som bodde der, vite.
For dem skjedde raset formelig utenfor stuedøren. Og at de derfor flyktet
i vill redsel, er ikke til å undres over.
Dermed har vi beveget oss rundt kanten av rasgropen.
Gårder rundt det overslammede området
Nede på elvesletten ble også mange gårder berørt. Og selv om vi i ettertid
kan si at hverken gårder eller folk var i fare,var ikke det uten videre klart
for dem som bodde der.
På sydsiden av elven lå, regnet fra øst, først Melby, deretter Østgård, Sundby
østre og Sundby vestre. Alle disse lå så pass høyt at leirmassene ikke nådde
opp til husene. Men all jord ned mot elven ble ødelagt.
Det neste stedet hvor husene lå utsatt til på denne siden av dalen, var plas
sen Nessgjerdet under Ness østre. Plassen lå akkurat så høyt oppe at den ikke
ble berørt av leirmassene, men det var ikke mye om å gjøre.
Så må vi gjøre et langt sprang nedover til Rosvollgårdene. Disse gårdene
lå på omtrent samme høyde som Melby, Sundby og Østgård. Følgelig nådde
leirmassene bort til husene her. Men all jord som lå nedenfor dette trinnet,
ble ødelagt. Følgende Rosvollgårder ble sterkt skadet: Rosvoll søndre, Ros
voll store, Rosvoll vestre og Rosvoll nordre.
På nordsiden av dalen kommer vi først til Haga. På grann av at deler av
Hagavaldet lå på sydsiden av elven, og at det også her lå et par gårder med
dette navnet, ble Haga på nordsiden ofte kalt Haga nordre. I 1893 var Haga
delt i tre, nemlig Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre
vestre. Disse gårdene fikk skade på dobbelt vis. Noe raste ut, og noe ble øde
lagt av rasmasser.
Under Haga nordre østre lå også plassen Hagahaugan. Selv om plassen
ikke ble berørt direkte, måtte den fraflyttes etterpå.
Like nordvest for Hagagårdene lå de fire Lynggårdene som ikke delte skjeb
ne med den femte, nemlig Nord-Lyng. De lå i en klynge, og de lå en anelse
lavere enn Rosvollgårdene på motsatt side av dalen. Og dette var nok til at
flommen etter raset gjorde så stor skade på dem at de alle måtte flyttes. Dette

----
83 RasA
----
var gårdene Lyng søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og
Lyng mellom vestre.
Den neste gården på nordsiden som må taes med, er Ekle. Her kokte leiren
nede i hagen, men husene ble skånet. Store jordarealer ble imidlertid ødelagt.
Ekles nabogård i vest, Bjartnes, opplevde også det samme. Husene fikk
ingen skader, men store områder ble overslammet. Men på dette gårdsvaldet
ble fire husmannsplasser så pass ødelagt at de måtte oppgis. Den ene var Bjart
nesmarka, den andre kaltes Bjartnesnesset eller Nesjan, den tredje het Stei
nerstuggu, og den fjerde og siste het Bjartnesvisøya.
Og som den siste gården som skal behandles på denne måten, er Holmen
eller Haugsholmen. Holmen fikk ikke nevneverdig skade som følge av over
slammingen. Derimot sto gården i fare for å bli totalt ødelagt av flommen
etterpå.
Noter:
1 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold.
2 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold.
3 Beregningene er gjort av professor Nilmar Janbu ved NTH.
4 I offisielle lister og på enkelte kart kalles plassen Nedfor.
De gårdene, brukene og plassene som fikk ødelagt store deler av sin jord, enten ved at den
hadde rast ut, eller ved at den var blitt oversvømmet av leire, samt de som lå mest utsatt
til for ødeleggelser ved nye ras, er blitt omtalt på samme måte som dem som ble ødelagt.
Derimot er de som klart lå utenfor faresonen, og som fikk forholdsvis små skader, bare be
handlet i den grad noe av jorden ble berørt.

----
84 RasA
----
ØYENVITNESKILDRINGER
Øyenvitner
«Dødsklokka hadde ringt», sier Bjarne Slapgård meget treffende i en av
sine beretninger om raset. Dyrene hørte den, men menneskene hørte den ikke.
De ble bokstavelig talt tatt på sengen.
Det var mange øyenvitner til selve raset. Alle som var med, var øyenvitner.
Dessverre overlevde ikke alle. Men de som overlevde, enten de befant seg
i selve rasområdet eller nede på elvesletten hvor rasmassene havnet, var
øyenvitner. De deltok selv.
Men de befant seg i en kamp for livet, og de var utsatt for de sterkeste
psykiske og fysiske påkjenninger et menneske kan bli utsatt for. Noen kjem
pet for sitt eget liv, og noen kjempet for andres liv. Og det var de som kjem
pet både for sitt eget og andres liv. Noen vant, og noen tapte. Dette påvirket
nødvendigvis de overlevendes forhold til ulykken, og i ettertid preget det deres
forestilling av ulykken. Allikevel er deres vitnesbyrd av den aller største be
tydning når det gjelder å få et fullstendig oversiktlig bilde.
Et menneskes observasjonsradius når det befinner seg midt inne i en kamp
for selv å overleve eller å berge livet på sine nærmeste, vil forståelig nok
være nokså begrenset. Uvesentlige ting som klokkeslett, avstander, retninger
og strømninger var ikke det som opptok dem som kjempet i heksegryten ute
i leirhavet. Deres verden besto i øyeblikket av helt andre ting. Deres opp
fatning av hva som skjedde, var preget av deres egen spesielle situasjon.
Men det fantes folk som så det som hendte uten selv å være innblandet
eller selv å være i livsfare. Deres beskrivelser av katastrofen, sammenholdt
med beskrivelsene til dem som overlevde, gjør det mulig å fastslå hendelses
forløpet tilnærmet nøyaktig.
Raset startet ca. klokken 0030 om natten fredag 19. mai. De aller fleste
som merket seg tiden, synes å være enige om dette tidspunktet. Det nye døg
net var bare 1/2 time gammelt da det hele brøt løs.
Hvor det hele startet, er det imidlertid uklarhet om, hvis man skal følge
øyenvitnenes utsagn. Her kommer nettopp det forhold som er antydet oven
for, nemlig at ens egen observasjonsradius er begrenset til det sted hvor man
befinner seg dersom man kjemper for livet. Noen mente at raset startet oppe
ved Jermstad eller Follo, mens andre mente det startet nede i Follodalen. Disse
inntrykkene var i aller høyeste grad avhengig av hvor vedkommende befant

----
85 RasA
----
i var. Og i tiden like etter la vitneut
faktisk påstanden om at raset startet
seg, os
asi on hun
sagnene grunnlaget for antagelsen, ja
i området ved Jermstad eller Follo.
Imidlertid gir hva vi kan kalle «nøytrale» vitneutsagn, klar beskjed on
eologiske bekrivelser av ulykken, at den startet nederst i Follo-
noe øs
Olme Ellingsdotter Skjørdal
Kona på gården Øvre Skjørdal på sydsiden av elven, Olme Ellingsdotter
Skjørdal, hadde ennå ikke lagt seg da klokken passerte midnatt. Litt senere,
kke lagt seg da klokken passerte midnatt. Litt sener
hun antok at tidspunktet var ca
hadde hun utsyn over dalen mc
/ar hun ute på gårdsplassen. Derfra
Jermstad. Og mens hun tilfeldigvis
:t
å i den retn
å hele skredet fra begynnelse
fra Skjørdal til rasporten er
til slutt ut
ca. 2
2 kik
så pa
kant av raset er avstanden ytterligere
lometer. Det er derfor klart at på en
JC
K
kjelne alle detaljer. Dessuten var det
melig lys i siste halvdel av mai, men
midt på natte
midt på dagen. Følgelig er det klart at det er
forbundet en del usikkerhetsmomenter også med dette vitneutsagnet
Utsikt fra Skjørdal. Dette bildet er tatt en god del lavere enn der Olme Skjør
dal sto. Gården Øvre Skjørdal er nå flyttet, og det er tett vegetasjon som stenger
for utsikten derfra.

----
86 RasA
----
I tiden etter utraset ble hun stadig vekk oppsøkt av journalister, skred
eksperter og andre offentlige personer som ville ha hennes beskrivelse av hva
som skjedde. Hvor vidt hennes beskrivelse var likelydende til alle, eller om
hun er blitt misoppfattet, er ikke mulig å si, men det eksisterer små forskjeller
i de fremstillingene som er gjengitt i forskjellige sammenhenger. Ett sted
hevdes det at hun sa at skredet gikk i fire adskilte partier, et annet sted brakes
tallet tre.
I følge hennes utsagn gitt til en journalist, gikk det for seg på følgende
vis: 1
Skredet gikk i tre avdelinger. Først gikk et mindre parti som tok med seg
gården Krag straks østenfor Mo. Jordmassene fulgte bekkefaret mellom Krag
og Follo og rev med seg en del av Hagamarken.
Denne første del av skredet tok retning på skrå sydøstover oppover dalen.
En ganske kort stund etter gikk et nytt skred som tok med seg Follogrenda.
Dette var større enn det første og satte tvers over dalen og sprøytet høyt opp
gjennom liene på den motsatte dalsiden, hvoretter den bløte massen seg ned
gjennom dalen.
Endelig gikk den siste del av skredet. Det var det voldsomste. Det var hele
Jermstadgrenda, altså det østligste parti. Denne del tok retning på skrå ned
over dalen og gjorde den største skaden på gårdene i dalbunnen.
Helt opp til Skjørdal var bulderet ganske forskrekkelig, og støvskyen og
leirspruten sto himmelhøyt. Kona ble som rimelig var, så overveldet av denne
plutselige og fryktelige ødeleggelse av den fruktbare og vakre Jermstadgrenda
og dalen fremfor seg, at hun, i følge henne selv, sto som forsteinet og trodde
ikke sine egne øyne.
Hun så seg ikke i stand til å oppgi noen nøyaktig tidsangivelse, men hun
antok at det gikk henimot 1 Vi time fra det første skredet startet til jordmassene
lå i ro. Hvor lang tid det tok mellom hvert skred, kunne hun ikke oppgi med
noen nøyaktighet, men det gikk imidlertid så lang tid at hun mellom to av
dem, var inne i stuen en tur.
Vi kjenner alle uttrykket om «at det var som om tiden sto stille». Rimelig
vis var det dette som skjedde her. Oline Skjørdal fikk her utfoldet foran sine
øyne en av de største naturalykker som har rammet vårt land. At heller ikke
hun sanset tiden, er ikke rart. Det hele må ha gitt inntrykk av å ha vart i
en evighet. Hun så hvordan den ene biten etter den andre synke ned og be
vege seg i stor fart, hus og gårder forsvant i et leirhav. Det så aldri ut til
å ta slutt.
Senere sa hun at skredet måtte ha vart ca. x h time. Med skredet mente hun
trolig selve utglidningen i terrassen. Nede på elvesletten var leirmassene i
bevegelse en god stund til før de ble liggende helt i ro. Hvor lenge det derfor
varte alt i alt, er således heller ikke lett å fastslå nøyaktig. Men sammen

----
87 RasA
----
holdte påstander og vurderinger peker mot at fra først til sist gikk det ca.
1 klokketime.
I sin beskrivelse sa hun at det første skredet tok med seg gården Krag. Hun
sier at den lå øst for Mo. Dette har gitt grunnlag for en av flere misforståel
ser som har festet seg i forbindelse med raset. Både hennes beskrivelse og
andres samstemmer i at gården som lå øst for Mo, gikk ut med det første
skredet. Men dette var ikke gården Krag. Dette var den utskilte parten fra
gården Krag som hette Krågsmoen. For kona på Skjørdal og andre vitner
var det nok klart at dette var en del av Krag, og at det ikke var hovedgården.
Men for fremmede som kom tilreisende i forbindelse med den store ulykken,
og som ikke hadde detaljkunnskaper om gårdene, ble det således oppfattet
som om at gården Krag hadde gått ut i første del av skredet.
Hennes beskrivelse av at leirmassene fulgte bekken mellom Krag og Follo,
har også gitt grunnlag for den, i hvert fall i den første tiden etter raset, anta
gelsen om at det begynte oppe ved Follo. Her skal vi huske på at avstanden
fra Skjørdal og opp til Follo var minst 4 kilometer. Videre lå ikke Skjørdal
øvre vesentlig høyere enn terrassen ved Follo slik at hun hadde ikke oversikt
ovenfra og ned mot terrasseflaten. Derimot munnet Follodalen ut i hoved
dalføret på en slik måte at åpningen gapte mot Skjørdal. Følgelig hadde hun
utsikt oppover Follodalen. Og hun så rasmassene komme ut gjennom Follo
dalen. Dette var nemlig skredporten, og alt måtte komme gjennom denne
åpningen. For henne så det derfor tydelig ut som om at raset kom ned etter
Follodalen.
Og Olines beretning om at leirmassene fulgte dalen mellom Follo og Krag,
har gjort sitt til at man i ettertid også har dannet seg et feilaktig bilde av hvor
dan landskapet må ha sett ut før raset. Follo og hovedbølet av Krag lå på
samme side av dalen. Men utskilte parter av Krag, Gran og Egge, lå på vest
siden.
Fra sin posisjon fikk hun inntrykk av at rasmassene rev med seg deler av
Hagamarken. Dette er et forståelig inntrykk. Men alle senere undersøkelser
har vist at den første del av skredet nettopp var Hagamarken som gikk ut.
Bare de nederste delene av Follodalen eller Modalen lengst ned gikk med
i denne delen av raset. Raset startet flere hundre meter øst for munningen
av Modalen, og det forklarer også at rasmassene fra det første skredet tok
veien på skrå oppover dalen i retning av Melby.
Olme Skjørdal sa også at Follogrenda gikk ut i den andre delen av skredet.
Dette er imidlertid noe mer uklart. Trolig nådde ikke den andre delen av
skredet så høyt opp. Follogrenda gikk mest sannsynlig ut i den tredje delen.
Men til gjengjeld var denne så stor at det på lang avstand kunne sees ut som
om at Follogrenda gikk ut i et eget skred. Kanskje er dette forklaringen på

----
88 RasA
----
at nettopp Oline Skjørdal ved minst en anledning hevdet at det var fire for
skjellige skred.
Karl Olsen Haga
Et øyenvitne som så skredet fra første stund, eller i det minste som så deler
av skredet helt i begynnelsen, var Karl Olsen Haga fra Haga vestre. Dess
verre har det ikke lykkes å fa tak i hele hans beskrivelse av forløpet.
Han sto oppe på den såkalte Spell
haugen ved Haga, og han så hvordan
Hagamarka gled ut, og hvordan trær og
tretopper gikk forbi nedenfor seg i ret
ning av Melbyberget. Innimellom trær
ne så han hus og rester av hus. Og
gjennom bulderet hørte han angstskrik
og rop om hjelp fra mennesker, og bel
jing og brøl fra husdyrene.
Dette synsinntrykket gjorde så sterk
virkning på Karl Haga at da han ble
gammel, begynte han å gråte hver gang
denne hendelsen kom på tale.
Det er uklart hvorfor han befant seg
på dette stedet, men det er antydet at
han sprang dit da han hørte raset gikk.
Han kan i så fall ikke ha lagt seg, for
da ville han ha kommet for sent til å
Karl Olsen Haga.
se den første delen av skredet. For etter som han så at det tok retning av
Melbyberget, som han sa, må det ha vært den første delen av Verdalsraset
han her var vitne til.
At han ikke så mer, har trolig sammenheng med at han trodde at det også
ville rase der han var, og han sprang ned til Hagagårdene og varslet der.
Deretter sprang han ned til plassen Hagahaugan og varslet folkene der. Da
var han så oppskaket og andpusten at han ikke klarte å snakke sammenheng
ende. Kona på Hagahaugan som hadde en stor kaffekjele stående, sørget for
å gi ham en kopp kaffe, og da klarte han å fortelle hva som hadde skjedd.
Deretter sprang han videre sammen med folkene på Hagahaugan.
Flere enn Oline Skjørdal og Karl Haga som så det hele fra starten av, og
som sagt, uten selv å være i livsfare, kjenner vi ikke til. Karl Haga trodde
at han var i livsfare, og sprang for å komme seg i sikkerhet.
Derimot var det flere innbyggere på begge sider av dalen som ble vekket
av bråket og kom ut. Noen følte seg i livsfare og rømte vekk i panikk, som

----
89 RasA
----
for eksempel Magnus Larsen Tokstad på Moåker, mens andre var klar over
sin trygge posisjon, og fulgte med i hva som hendte.
Magnus Larsen Moåker
Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen Moåker, er en av dem som
flyktet for livet fra sin gård Moåker. Meget naturlig trodde han at gården
hans ville stryke med. Husene på gården hans ble nemlig stående helt ute
på kanten av avgrunnen.
Under sin flukt mente han å ha sett at først strøk Follo med, deretter Krag
- Trøgstad, så alle husmannsplassene til Prestegården. Dette var Tokstad
plassene. Vi skal ikke her gå nærmere inn på hans beskrivelse av hva som
skjedde, den vil bli gjengitt i forbindelse med omtalen av hans gård. Men
vi skal allikevel påpeke at også han mente å ha sett at Follo gikk ut før Krag.
Denne beskrivelsen ble gjengitt i samme avis som Olme Skjørdals beskriv
else. Naturligvis har dette vært med på å bestyrke antagelsen om at det hele
startet oppe ved Follo.
Anton Martinsen Høknes 2
Anton Martinsen var dreng på Lyng mellom vestre. Navnet Høknes fikk han
senere da hans far kjøpte Høknes ved Stiklestad. Han fortalte at de ble vekket
av en rytter som kom og fortalte om raset. Og da de kom ut, så de hvordan
leirbølgene veltet nedover dalen syd for gården. Det var så trær og bordbiter
fløy gjennom luften.
Alle folkene la på sprang for å kom
me seg unna, og de sprang oppover
bakkene mot Mo. Men ved Mo fikk de
se et verre syn: Der gapte rassvelget
foran dem. Og akkurat da de sto der,
gled store flak av det siste raset forbi.
Anton fortalte at på flakene sto det
både skog, hus og folk. Han hørte
hvordan de ropte om hjelp. Men så var
det som om flakene hvelvet. Alt ble
snudd rundt. Overflaten forsvant, og
skrikene forstummet.
De våget ikke å være der lenger, og
de sprang nå nordover. Først da de
kom til Buvollen ved Øgstad stanset de.
Anton mente at det var den andre de-
len av raset han hadde sett ved Mo. Anton Martinsen Høknes.

----
90 RasA
----
Men det må ha vært den siste delen han så. For det de hadde sett fra Lyng,
var nok bølgen eller bølgene fra den andre delen av raset. Det første raset
gikk som det er fortalt tidligere i retning av Melbyberget, og fra Lyng var
det ikke mulig å se det.
Jakob Iversen Skei
En av dem som var sikker på at han befant seg på trygg grann, var Jakob
Iversen Skei, bonde på Skei. Han og hans familie hadde lagt seg til å sove.
Men litt etter midnatt ble de vekket av dunderet fra skredet. Gården Skei ligger
bare Vi kilometer fra øverste skredkant, og avstanden fra Skei og ned til skred
porten er ca. 3 kilometer. Gården ligger på ca. 165 meter over havet. Dette
er mer enn dobbelt så høyt som terrassen som raste ut, slik at fra Skei er
det en meget god utsikt ovenfra og ned mot selve skredgropen. Og ellers ligger
hele dalen og det området som ble dekket av leirmasser som et panorama
i bakgrunnen.
Utsikt fra Skei 1992.
Jakob Skei trodde først at det var lyden av sterk vind som hadde vekket
ham. Egentlig var dette litt merkelig, for kvelden før hadde det vært klart
vær med trekk fra øst. Men lyden tiltok, og snart ble dunderet sterkere. Han
beskrev lyden som «rammel og tur». I følge hans uttalelser var dette «midt
på mørkeste natten», altså en gang etter midnatt.

----
91 RasA
----
Så veldig mørkt var det dog ikke, for da han gikk ut foran husene på går
den, fikk han et syn som han aldri kom til å glemme. Et blåsvart svelg gapte
mot ham nord for Eklo, og det så ut som at det steg opp en blå røyk over
Follo og Jermstad-gårdene. Antagelig gikk disse ut i samme øyeblikk. Røy
ken var trolig en støvsky, og den gjorde det vanskelig å se klart.
Den første delen av skredet hadde således gått da han kom ut. Trolig var
det dunderet fra den andre delen av skredet som vekket ham. Han så heller
ikke selv at Follo og Jermstad gikk ut. Derimot så han først gården Trøg
stads hus synke ned under dumpe drønn og bli ført utover av skredet. En
av bygningene på gården var kort tid i forveien blitt bordkledt, og dette huset
lyste hvitt og var lett å kjenne igjen mens det seilte nedover.
Så gikk det en kort stund, han anslo det til et kvarter. Da så han Tokstad
plassene på motsatt side av det gamle åfaret etter Leiråa gå ut, den ene etter
den andre. Først gikk den vestre plassen, så den mellomste, og til sist den
østre. Det var så vidt en stans mellom de to siste slik at han et øyeblikk trodde
at Tokstad østre skulle bli stående.
Plassene gikk etter hverandre i store flak. Dernest så han at skredkanten
på en måte trakk seg oppover langs østkanten av gropen i retning av Øvre
Jermstad. Det var som om skredet spiste seg oppover. Kanten nærmet seg
gradvis husene på gården. Men så stanset den foreløbig ca. 80 meter fra stall
bygningen.
I følge Jakob Skeis beskrivelse kunne man anta at hele utglidningen hadde
vart ca. Vi time. Dette ble også bekreftet av Olme Skjørdal i ettertid.
Vi har tidligere så vidt det er, nevnt Dina Jermstad. Hun befant seg midt
ute i rasområdet. Hennes opplevelser skal vi komme nærmere tilbake til senere,
men som en bekreftelse av tidsantagelsen kan det opplyses at hun sprang fra
sitt hjem, den såkalte Gollaugstuggu, forbi handelsstedet på Jermstad, to Jerm
stadgårder, et par Trøgstadgårder, ned i dalen etter Leiråa, opp på den andre
siden, forbi de tre Tokstadplassene, forbi Rognhaugen og til Landfall. Alle
steder prøvde hun å varsle folkene.
Gollaugstuggu var en av Folloplassene og lå lengst mot øst på Follo valdet.
Fra denne plassen og bort til Landfall må hun ha spranget bortimot 1 Vi kilo
meter. Tatt i betraktning at hun gjorde stans flere steder for å vekke folk,
at hun var barføtt, og at det dels var motbakker der hun sprang, er det antatt
at hun må ha brakt 15 til 20 minutter på løpeturen. Og i følge hennes eget
utsagn, løp hun hjemmefra samtidig med at huset der sank i avgrunnen.
Dette tidsanslaget stemmer godt med hva Jakob Skei sa.
Hushjelpen på Fagerhøy
På Fagerhøy, en eiendom like ved Hegstad, kom hushjelpen ut ved ett

----
92 RasA
----
tiden. Hvem hushjelpen var i 1893, er ukjent. Fra terrassekanten der var det
en god utsikt over nedre del av dalen. Blant annet så hun hele elvesletten
vestover fra Haga med Lyng-, Lennes- og Rosvollgårdene nedenfor seg. Hun
så hvordan leirmassene strømmet vestover og vasket rundt husene nede på
flatene.
Hun så hvordan husene på Nord-Lyng ble grepet av leirstrømmen og seilte
«oppover bakke» i retning av flatene nedenfor Hegstad. Leirmassene var så
store og mektige at de fylte hele dalbunnen, og de bredte seg utover i alle
retninger. Følgelig ga dette inntrykket av at husene beveget seg i motbakke.
Noter:
1 Hun ble oppsøkt av en av medarbeiderne til Trondheimsavisen Dagsposten, og der ble den
mest omfattende av hennes beskrivelser som er funnet, trykket.
2 Opplysninger ved Meier Høknes.

----
93
----

----
94 RasA
----
RASGROPEN OG LEIRSJØEN
Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av
Etter en og en halv time var alt stilt. Raset hadde vart i omtrent en halv
time, og ennå gikk det en time før massene hadde kommet til ro.
Også inne i rasgropen var det nå stille. Riktignok falt det ned mindre stykker
i skredskråningene i timene og dagene som fulgte, men dette var bare mindre
jord- og leirbiter som falt ned som følge av tyngdekraften. Og enkelte av disse
nedfallene kunne være ledsaget av kraftige smell og dundring. De store leir
massene var det allikevel ikke tale om. Men for hver gang et stykke eller
flak falt ned, fryktet man at det var begynnelsen på nye og store ras. Heldig
vis var det på dette tidspunktet bare übegrunnet uro.
Der den før så vakre og fruktbare Jermstadgrenda hadde ligget, gapte nå
et blåsvart svelg. Fargen på sidene og bunnen av svelget varierte fra mørke
blå til lyseblå og grå.
Skredgropen var stor. Den lignet på en uregelmessig trekant med et av hjør
nene mot syd. Der lå skredporten. Høyden på sidene av gropen varierte en
hel del. Ved Mo var meiene mer enn 35 meter. De var en god del lavere
ved Prestegården, bare 15-20 meter. Og langs nordkanten var de enda litt
lavere. Nøyaktige tall savnes fordi det gikk et nytt fall i september, og dette
flyttet den bakre kanten et godt stykke bakover. Etter dette var raskantene
bare ca. 5 meter høye. Dette hadde sammenheng med at fjellet nå lå i dagen.
Legger man til høyden av fjellskrenten, var kantene en god del høyere også
her. Den egentlige høyden var mer enn 35 meter. Lengst øst ved Fåren nådde
de opp til ca. 35 meter igjen. Ved Rognhaugen var melkanten mellom 5 og
10 meter. Men raset i september fylte opp nedenfor slik at det var en god
del høyere skråninger rundt den sydøstre delen av rasgropen de to-tre første
månedene etter raset 19. mai. Og mot syd langs kanten mot Eklo var de om
trent 20 meter.
Hullet innenfor skredporten var nesten 3 km 2 .
Også utenfor skredporten hadde det rast ut et stort stykke. Og i likhet med
den store skredgropen innenfor porten, har også denne delen av det utraste
område en form som en trekant. Her er sidene vel 1/2 kilometer. Grunn
linjen av trekanten var den tidligere terrassefoten langs nordbredden av elven.
Det utraste arealet på utsiden var var omtrent 1/8 km 2 .

----
95
----

----
96 RasA
----
s
I °
[BiSojOj
•dJL\ø uaapj 9UJSU3A jij ipn aSuuof wos pais aunuvs vu.
"*=,
m ud idpiiq BUdQ ud\duioyi vufisø ioui lytsjfl
»w

----
97 RasA
----
Skråningene av skredgropen både på utsiden og innsiden av porten var svært
bratte. Og de fleste stedene var de på en måte formet som segmenter av en
sirkel. Det vil si at overgangen fra foten av skråningen var ganske slak, men
det ble brattere og brattere oppover. På toppen var skråningen til sine steder
nesten loddrett. Denne nesten symmetriske formen på skredveggene er helt
typisk for slike leir skred.
Sidene av skredgropen var naturligvis ikke rette, men det var forbausende
lange stykker som var som om de var skåret med kniv. Men innimellom skar
det seg inn dype raviner og ujevne innhugg. Og mellom disse stakk det frem
knivlignende egger og rygger.
Bunnen av skredgropen var høyst uregelmessig. Og forholdsvis langt mot
nordvest inne i gropen lå den biten av Follodalen som ikke hadde rast ut.
Den lå der som en nord-syd-liggende rygg med det gamle bekkeleiet langs
etter ryggen.
En skjematisert skisse laget av Hans Reusch og trykket i 1901, ' viser at
bunnen i gropen var av forskjellig dybde. Det dypeste partiet lå nærmest
åpningen og strakte seg opp til begge sider av Follodalen eller den såkalte
øya i Raset. (Skissen er gjengitt under Geologi.)
Denne skissen er bare en perspektivskisse som ikke angir noen detaljer.
Den gjengir bare de grove trekk i landskapet slik det så ut noen år etter raset.
Her må det skytes inn at ved raset i september 1893 raste det ut et 300 mål
stort område i den nordøstlige delen av skredkanten. Dette skredet vil bli nær
mere omtalt senere, men det kan bemerkes at det ved denne anledning var
så pass store tyntflytende leirmasser at de strømmet ut gjennom skredporten
og la seg oppå det som lå der fra før. Videre la deler av massen seg opp
inne i selve skredgropen og gjorde sitt til at noen av ujevnhetene i bunnen
av gropen ble slettet ut. I en avis ble det faktisk antydet at bunnen etter raset
6. september var 20 meter høyere enn den gamle. Dette er nok en overdrivelse,
men det er helt klart at det var store mengder som la seg opp i bunnen av
rasgropen.
Nordvestover fra øya, men adskilt fra denne, strakte det seg en smal rygg.
I likhet med Follodalen ble også denne stående igjen. Riktignok sto ikke ryggen
tilbake i full høyde hele veien. Bare lengst mot nordvest var overflaten av
ryggen på samme nivå som før raset. Men den markerte et skille mellom to
uthulninger. Her hadde dels deler av Prestegårdsvaldet og dels deler av
Follovaldet ligget. Ryggen kan sees også i dag, men den er ikke lenger så
markert da den for en del er utplanert.
Den vestligste av disse uthulningene var markert dypere enn den andre.
Ellers viser skissen at dybden av rasgropen forøvrig varierte en hel del.
Dette er markert som trinn på tegningen. Det er imidlertid mye som tyder
Verdalsboka - 7

----
98 RasA
----
på at flere av disse «trinnene» oppsto da rasmassene fra raset 6. september
fylte opp inne i gropen.
Øyenvitneskildringer av bunnen av skredet bare et par dager etterpå fortel
ler om formasjoner i alle fasonger og figurer. Det kunne være små flate par
tier hvor overflaten var delt av sprekker på kryss og tvers. Sprekkene var
ikke brede, bare et par-tre centimeter. Men dybden ble anslått til 1 til 1 Vi
meter. Sprekkene hadde oppstått som følge av uttørring av overflaten. For
øvrig var leirlaget ganske glatt.
Innimellom disse små flatene lå det det leirblokker og leirrygger. Land
skapet ble sammenlignet med en størknet lavastrøm eller overflaten av en
isbre. Leiren hadde størknet, og strømningene kunne sees som størknede spi
raler eller teglsteinene på hustak. Andre steder så det ut som at krappe bølger
på sjøen hadde stivnet.
Og over alt stakk det opp kammer og rygger som gjorde sitt til å gjøre
bildet uoversiktlig.
Spredt utover denne uhyggelige overflaten lå det rester av den gamle jord
overflaten. Noen steder var både torv og gress til stede. Og der overflate
laget av Prestegårdsskogen var blitt liggende, sto trærne fremdeles. Riktignok
hellet de fleste av trærne i alle retninger og i alle vinkler. Men den gamle
overflaten var tilsynelatende forbausende sammenhengende. Spesielt i den
vestlige delen av skredgropen mellom Follodalen og Prestegården var det store
ansamlinger av grus og sand. De lå i hauger og voller bortover. Disse sand
massene skrev seg trolig fra områdene lengst mot vest i skredet. Ved Preste
gården og Mo består melen av et opp til 15 meter tykt sandlag over leire.
Dette er Verdalselvens gamle delta med mektige sandavsetninger over de leir
lagene som først ble bygget opp ute i fjorden.
Follodalen som sto der som en øy i raset, hadde de samme bratte meiene
som rundt skredgropen. Men toppen av dalen med sitt kratt av older og gress
var som en oase i en ørken. Og tvers over dalen gikk restene av den gamle
veien fra Stiklestad til Vuku. Til og med broen over bekken var intakt. 2
I skredbunnen nedenfor Jermstad var det særlig mange mektige og ville
leirformasjoner. Lenger mot syd var bunnen en god del flatere.
Her og der, spesielt i områdene like nord for skredporten, sto det igjen
rester av hus. Det merkelige var at de husene som var igjen på overflaten
inne i skredgropen, bare hadde fått tilsynelatende mindre skader. Riktignok
var de skjeve og forvridde, men alt i alt var de forbausende hele. Blant annet
sto stallen til Trøgstad skole temmelig hel langt ute i det blåsvarte svelget.
Og inne i stallen var hesten fremdeles i beste velgående selv om stallen lå
over på siden. Stabburet var også helt. Det sto riktignok litt skjevt, men mat
varene var fremdeles på plass. En stabel med flatbrødleiver var fullstendig
uskadd. Ikke en brødleiv var knust. Bare et par egg i en skål hadde gått i

----
99
----

----
100 RasA
----
stykker. Derimot hadde fjøset fått hardere medfart, og to av de fire kyrne
var døde. De to siste måtte avlives. Og hovedbygningen for langt av sted
og stanset ikke før utenfor Haga. Da var både vegger og tak borte.
Husene på Tokstadplassene sto også igjen mer eller mindre skadet og istyk
kerslått. Lengst inne sto Tokstad østre. Utenfor Mo sto Tokstad mellom, mens
Tokstad vestre hadde havnet helt ut ved Haga. Uthusene hadde imidlertid hav
net på den andre siden av dalen i nærheten av Sundby. De var i bemerkelses
verdig god stand. Torven som uthuset og buret sto på, hadde holdt under hele
seilasen. I fjøset sto to kyr, som begynte å spise da de fikk høy. Men i den
andre enden av fjøset lå sauene nede i leirsuppen. Og inne i buret sto tre røm
mekummer. All rømmen var på plass. Ingen ting hadde skvulpet over.
Ellers stakk det opp vrakrester av hus alle steder.
Til å begynne med var bunnen av skredet helt bløt, og det var uråd å komme
seg utpå. Men etter hvert stivnet overflaten, og bare etter noen få dager var
det mulig med en viss forsiktighet å gå nede i bunnen.
Det var ikke noen stor tilførsel av vann inne i gropen. Men bekkene som
var blitt avskåret, først og fremst Follobekken og Eklobekken, rant nå ned
i hvelvet.
Det ser ut til at begge disse bekkene fant seg vei og rant ut av rasgropen.
Follobekken fant seg et løp som er tilnærmet likt det den har i dag, i hvert
fall i den bakre delen. Raset i september la opp så pass mye masse i og uten
for skredporten at bekken enda en gang måtte lage seg nytt spor.
Derimot hadde det dannet seg en grunn forsenkning i den sydøstre delen
av skredgropen etter raset i september. Dette førte til at Eklobekken ikke fikk
utløp, og etter hvert dannet det seg en grann sjø der inne. Sjøen fikk navnet
Rognhaugsjøen.
Utenfor raset var situasjonen en helt annen. Dit var det strømmet enorme
mengder av masse. Disse fylte opp hele elveløpet fra Melbyberget til Tinden.
I tillegg hadde massene lagt seg ut over flatene på begge sider av elven.
I dag har elvesletten omtrent den samme høyde på strekningen fra Melby
og Sundby til Rosvoll og videre til Ekle og Bjartnes. Men før raset var ikke
dette tilfelle. I et varierende bredt belte, fra bare noen få hundre meter i bredde
mellom Melby og Eklomelen, til vel en kilometer mellom Ness og Haga,
bortimot tre kilometer mellom Kålen og Lyng, vel to kilometer mellom Ros
voll og Hegstadmelen, vel en kilometer mellom Rosvoll og Ekle, likedan
mellom Rosvoll og Bjartnes, til igjen bare noen få hundre meter mellom By
og Fæby, buktet den laveste delen av elvesletten seg nedover dalen i en strek
ning av 7 - 8 kilometer. Dette var en dal som elven hadde skåret ned i en
eldre dalbunn i løpet av de siste 2 - 3000 år. På begge sider av denne sletten
lå den tidligere dalbunnen, eller faktisk flere gamle dalbunner, som terrasser

----
101
----

----
102
----

fi CS
f * to 2
v. 2
# i 1 5> w
te c
_ -
£ 5
£3
s
to
R
,0c
■te
a
5
aj
I
*j
Ss.
-å

----
103 RasA
----
på både 5, 10 og opptil 15 meter høyere. Lengst ned ved By og Fæby var
forskjellen i høyde bare 4-5 meter.
Hele denne forsenkningen var nå fylt opp. Dybden av leirsuppen varierte
fra 15 meter til bare noen få desimeter. Gjennomsnittsdybden var ca. 7 meter.
Overflaten på denne leirsjøen var veldig ujevn. Den slette flaten som i dag
ligger der fruktbar og fin, er et resultat av planering og bearbeidelse. Da raset
stilnet av, lignet også denne flaten et opprørt hav som hadde størknet, eller
om man vil, et månelandskap. Knapt nok noen partier var slette. Rygger og
voller av fastere og tørrere masse var blitt presset opp, mens strømmer av
leirvelling hadde sprutet opp i alle retninger. Og etter hvert som vannet seg
ut av suppen, ble de foranderligste formasjoner liggende tilbake. Og fargen
var den samme trøstesløse blågrå over det hele.
Hist og her lå det knuste hus. Av og til fløt det hele hus på overflaten,
eller i det minste hus som så ut til å være hele. Flere steder stakk bare den
øverste etasjen av bygninger opp. Det kunne være hus som sto på sitt opp
rinnelige sted, men som var blitt begravd til opp over første etasje. Og det
fantes faktisk hus hvor andre etasje var blitt revet av og ført bortover. Første
etasje sto igjen fullstendig begravet nede i suppen på den gamle tomten. Det
skjedde blant annet med eiendommen Lyngsholmen.
Mange av husene som før raset hadde ligget på elvesletten, ble liggende
i ro. De ble begravet helt eller delvis. Dette hadde sammenheng med at flere
av de større gårdene som ble berørt i dette området, lå på et litt høyere trinn
enn den laveste dalbunnen. Her hadde ikke leirbølgen den samme kraften.
Men allikevel ble også flere av disse gårdene ført avsted. Denne skjebne led
for eksempel Lunden, Ness østre, Nord-Lyng og Lennesgårdene. Derimot
lå de mindre brakene og husmannsplassene lavere. Og de ble ofte enten knust
eller revet av murene og ført avsted.
Mange av vrakrestene var rester etter hus fra det utraste området. Disse
hadde fått betydelig hardere medfart, og det var bare et fåtall av disse som
kunne sies å ligne på det de opprinnelig hadde vært. De husene som så ut
til å ha klart seg best under seilasen, var de minste og enkleste konstruksjo
nene. Således var flere stabbur ganske intakte. Derimot var situasjonen langt
verre for de lange våningshusene og uthusbygningene. De var blitt vridd i
stykker, og delene lå spredt utover store områder.
Det hendte således at personer som i utgangspunktet befant seg i samme
hus ved begynnelsen av seilasen, ble skilt fra hverandre og havnet med flere
kilometers avstand fra hverandre, fremdeles mens de klynget seg fast til vrak
rester fra det samme huset. Det skjedde for eksempel med Ove Haugskott
og hans husholderske Laura Eriksdatter. Ove Haugskott havnet på sydsiden
av elven ved Sundby, mens Laura ble liggende ute i leiren ved Rosvoll. (Se
under Krag.)

----
104
----

----
105 RasA
----
Og over alt lå det trær. I motsetning til bunnen av skredgropen hvor deler
av Prestegårdsskogen var blitt stående, var det så å si ingen trær som sto
her ute. Derimot lå det både hele trær, splintrede trestammer, greiner og kvis
ter ut over det hele. En og annen gresstue fløt på overflaten. Enkelte steder
var tilsynelatende store torvstykker synbare. Og faste leirflak, både store og
små, stakk frem hist og her. Noen av dem lå, andre lå på skrå, mens atter
andre sto oppreist på kant.
Mellom Melbyberget og Eklomelen var høydeforskjellen mellom det gam
le elvenivået og toppen av leirsjøen ikke mindre enn 1 1 meter. Og nedover
til Rosvoll, en strekning på nesten fem kilometer, var det et fall på bare et
par meter. Fallet videre nedover var omtrent tilsvarende. Dette viser hvor
tyntflytende leirvellingen må ha vært.
Leirmassene som nå fylte opp elveløpet og dalen, representerte en veldig
demning. Meget effektivt stengte den for vannet i elven. Mange som kom
for å ta denne demningen i øyesyn, ble skuffet. De kunne overhode ikke se
noen demning. De fleste så for seg en rygg eller voll som holdt vannet til
bake, og som når den brast, ville slippe løs en voldsom flodbølge.
Ved skredet i Gauldalen i 1345 var det det som var tilfelle. Et stort ras
demmet opp elven Gaula et sted i nærheten av Støren. Denne demningen var
ikke så bred, og da den brast, resulterte det i en flodbølge som feide nedover
dalen og sopte med seg alt. (Se under Raset i Gauldalen.)
Men demningen som stengte for Verdalselven, var ikke noen smal rygg.
Den var kompakt 7-8 kilometer nedover. Selv om frykten for at demningen
ville briste, var svært stor i den første tiden, var den fullstendig übegrunnet.
Det var aldri noen fare for at så ville skje. Det ville aldri være mulig for
vannet, uansett hvor mye som samlet seg ovenfor demningen, å skyve denne
enorme mengden av leirmasse foran seg.
Det som skjedde, var derfor at vannet steg ovenfor demingen, og det dannet
seg en sjø der. Denne ble større og større, og den strakte seg tilslutt helt opp
til Vuku kirke. Den fikk navnet Vukusjøen. Vukusjøen er beskrevet nærm
ere i et annet avsnitt, men det skal nevnes at etter 1 % dag hadde vannet nådd
opp til toppen av demningen, og det begynte da å flyte utover leirsjøen. Nå
ble hele leirsjøen en elvebunn, og vannet bredte seg ut over denne bunnen
i hele dens bredde. Det tok derfor tid før vannet nådde til den nederste kanten
av leirsjøen. Hva som skjedde da, er også beskrevet et annet sted. Men nå
så det ut som en sammenhengende innsjø helt fra Tinden og oppover til Vuku.
Og i enkelte beskrivelser er navnet Vukusjøen benyttet om hele denne sjøen.
Nedenfor leirmassene ble elven liggende tørr de første par døgnene. Det
vil si at den var tørr på fjære sjø. På flo sjø nådde sjøen opp til leirkanten.
Men mellom hver flo var det mulig å gå nesten tørrskodd nede i elvebunnen,

----
106 RasA
----
og det var ikke så få lakser som ble fanget med hendene nede i kulpene som
sto der. Det var mange ungdommer som fanget fisk på den måten. Men det
hendte at de ble jaget av voksne som ønsket å ha denne fangsten for seg selv.
Oversiktskart over det ødelagte området.
Noter:
1 Norges geologiske undersøkelse (NGU) Nr. 32. Årbok for 1900 s. 2.
2 Helt inntil for noen ti-år siden fantes brokarene der fremdeles. Men de ble fjernet da Follo-
dalen ble planert for dyrking. Likeså fantes sporene etter en eldre bro litt lenger mot syd.
Opplysninger ved Johannes Sellæg.

----
107 RasA
----
\3UoSUddsuumu du

----
108 RasA
----
REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN
De første reaksjonene
Da rasmassene stort sett hadde lagt seg til ro, ble det mulig å høre annet
enn dunder og larm. Ute fra overflaten som fremdeles var i bevegelse, hørtes
fortvilte rop om hjelp. Det var de overlevende som søkte å påkalle både høy
ere makters og andre menneskers hjelp. Andre mennesker skrek av smerte
og dødsangst, og det samme gjorde alle dyrene som fremdeles var i live.
Men det blåste en forholdsvis sterk og sur vind fra øst som gjorde det van
skelig å høre noe over lengre strekninger. Bare der hvor vindretningen gjorde
det mulig, kunne man høre ropene over en viss avstand.
De fleste naboene var nå blitt vekket av bulderet. Noen var også blitt vekket
av folk som hadde klart å karre seg opp fra leirdynnet. Flere steder var folk
blitt forskrekket over å få se de fæle fremtoningene som stavret seg inn i husene
deres. Ved flere anledninger ble de tatt for å være hinmannen selv. Men folk
ble snart klar over hva som var i ferd med å skje, og de flyktet i huj og hast.
Noen hadde reddet seg ut før husene forsvant, og de varslet sine naboer
mens de sprang for å komme bort på trygg grann. Tidlig i raset var det flere
som ikke hadde hørt noe av rasdunderet, og det hendte at de ikke tok notis
av varslene de fikk. Det skjedde blant annet på Smedgården eller Jermstad
østre, hvor Dina Jermstad vekket folkene. De tok ingen notis av hennes rop,
og de la seg til å sove igjen. Og bare noe få minutter senere var gården borte.
Andre steder rakk ikke de som ble vekket å komme seg ut, før husene for
svant ned i dypet. Det skjedde da Ingeborg Anna Gran vekket folkene i na
bohuset som hun sprang forbi.
Varselet spredte seg utover fra hus til hus og fra gård til gård som ringer
i vannet. Dessverre kom det for sent for de fleste av dem som bodde i det
utraste området. Folk hadde ingen forutsetning for å vurdere hvor raset ville
stoppe, og det førte til panikkartet flukt fra alle gårdene i nabolaget. Forståe
lig nok var panikken størst rundt selve rasgropen. Men den spredte seg slik
at det fant sted en alminnelig rømning på begge sider av dalen både ovenfor
og nedenfor raset. Til og med helt nede på Verdalsøra rømte folk avgårde.
Flere steder ble husdyrene forlatt på båsen mens folkene rømte i vill redsel.
De fleste forsto at de måtte ta seg frem mot høyereliggende områder, men
ofte glemte de fullstendig sin lokalkjennskap til fremstikkende fjell i terren

----
109 RasA
----
get hvor grannen ville være fullstendig trygg, og det hendte at de sprang forbi
slike steder og havnet flere kilometer fra sitt hjem.
En av dem som rømte i panikk var doktor Albert Strøm. Han bodde på
gården Ekle, og han har gitt en malende beskrivelse av flukten oppover mot
Hallem. Folk rømte fra alle gårdene i nabolaget. Alle rømte oppover, stadig
oppover. De våget ikke en gang å se seg tilbake, men bak seg hørte de skrik
om hjelp og beljing fra husdyr. De stanset ikke før de var oppe ved Hallem.
(Se under Ekle.)
Noe lignende var tilfelle der hvor leirmassene havnet. De første gårdene
og plassene ble tatt uten varsel. Men noen hadde sett hva som skjedde, eller
de var oppe slik at de hørte raset selv om det var lite bråk i forbindelse med
den første delen. Disse fikk da varslet andre før de selv kom seg vekk.
Men det var fremdeles mange som ikke kom seg unna, selv om det altså
gikk bortimot en halv time fra det første raset startet til at det hele var over.
At beboerne på gårdene like ved raset flyktet, er ikke merkelig. De som
hadde vært ute og sett deler av raset, kunne ikke vite at nettopp deres gård
ville bli spart, i hvert fall ikke når raskanten spiste seg nærmere og nærmere
husene.
Og at beboerne i områder hvor leirsuppen lå omtrent inn på gårdstunene
deres, ikke kunne vite at det ikke ville komme flere ras, er heller ikke til
å undres over.
Varsel ble gitt på mang slags vis. Bernt Haug var en av dem som var ute
og fisket kvelden før raset, men hadde måttet gi opp på grann av at elven
var så grå. Han hadde lagt seg etter at hadde kommet hjem. Han bodde
på plassen Haugen ved Slottet. Han hadde sovet en stund da han ble vekket
Bernt Haug.
Johannes Ingvaldsen.

----
110 RasA
----
av en hornblåser ut på tunet. Dette var visstnok Johannes Ingvaldsen som
var fra en av naboplassene. Han ga beskjed om at det hadde skjedd en ulykke,
og alle måtte av sted for å hjelpe til. Hvordan Johannes hadde fått vite om
raset, er ikke kjent. Bernt dro av sted, men mangel på materialer gjorde at
det var lite han og dem han var sammen med kunne gjøre.
Og ryktene om raset nådde også ned
til Verdalsøra. Folk her trodde først
ikke noe på det de fikk høre, men da
de fikk se at elven ble liggende tørr,
skjønte de at noe alvorlig var på ferde,
og da grep også panikken om seg her.
Omtrent hele Øra ble liggende folke
tom.
Juliane Nordberg arbeidet i butikken
hos Gravas på Verdalsøra. 2 Da hun
tidlig om morgenen skulle ut i vedskju
let for å hente ved, fant hun en av
gårdskarene liggende på kne ved hugg
stabben. Han ba til Gud. Selv om hun
visste at han var religiøs, syntes hun
dette var et merkelig sted og tidspunkt
for en bønn, og hun spurte hvorfor han
lå der.
Juliane Nordberg.
«Se ut! Se på elven!» svarte han.
Elven var tørr. Han forsto ingen ting, og ha ba derfor til Gud.
Johan Johannesen Nilsen og Ragnhild Martinsdatter.

----
111 RasA
----
I en annen gård like i nærheten bodde Johan Johannessen og hans kone
Ragnhild Martinsdatter. Han kalte seg Johan Nilsen. Ragnhild hadde 12. mai
født en datter, og hun var fremdeles svak og sengeliggende. Da de i huset
tidlig om morgenen fikk høre om raset, våget de ikke å være på Verdalsøra.
Men de våget heller ikke å fortelle Ragnhild hva som hadde skjedd. De flyt
tet opp på Melan til Kristian Vibe. Ragnhild var ikke særlig blid for denne
flyttingen mens hun var så dårlig. Først etter at de hadde kommet opp på
Melan, fortalte de henne om raset. Datteren ble døpt Emma Antonie. 3
Folk fra Øra flyktet til høyereliggende områder både nord og syd for Ver
dalsøra. Nordbergshaugen i Sjøbygda og Bergshaugen i Vinne var fulle av
folk. De som hadde slektninger et eller annet sikkert sted, tydde dit. Mange
reiste både til Skogn, Røra og Inderøya.
Ikke alle i nærheten av rasstedet rømte i panikk. Det går frem av Iver
Forbregds beretning: 4
«Jeg våknet ved halvett-tiden av en rullende lyd, ikke ulik torden, samt en
rystende bevegelse i jorden så vindusrutene klirret. Jeg var knapt kommet
på benene før husbonden banket på vinduet:
«Skynd deg og kom ut,» sier han, «jeg tror det holder på å rase ut borte
ved Krag.»
Den dumpe rallende lyden tiltok, og da jeg kom ut, så jeg Trøgstadhusene
velte over på siden og gli avsted. Vi sprang nedover til elven som allerede
lignet en gråblå, seigtflytende grøt, hvorav bjelker, bord, husgeråd og trær
stakk opp. Jeg erindrer et vakkert, rosemålt skap jeg ofte hadde beundret i
stuen på Krag - det lå ute i elven, såvidt synlig.
Flere kyr så vi ute i leiren, men det var bare såvidt liv i dem. Det begynte
nå å komme folk fra nabogårdene ned til elven, eller rettere sagt til bredden
av leirmassen som syntes å fylle elven slik at den dannet en stadig voksende
sjø mellom dalsidene.
Ute i denne sjøen så vi de medrevne gårdene, noen på skjeve, andre kløvd
og splintret. Skogen, som visstnok var en del av Prestegårdsskogen, lå i små
teiger slik den var revet løs. Enkelte partier var endevendt så røttene strittet
i været. Flere av husene var i stadig bevegelse og kom glidende nedover,
og her var det da vi fikk ta til med vårt redningsarbeid. Det satt halvnakne
mennesker på de drivende husrestene ute i leirhavet - og som de skrek om
hjelp! Jeg minnes ennå som det var i går de gyselige redselsropene fra de
arme menneskene. Men å redde dem fra hengemyren, hvordan skulle vi for
må det?
Mer og mer folk samlet seg - noen oppe på haugene rundt om, andre kom
nedover til bredden med tau, stiger, bord og planker og deltok i bergingen.
Den måten vi forsøkte på, var å legge bord utover leiren til vi nådde de
arme stakkarene som hadde berget seg, men vi kom ikke så snart i gang med

----
112 RasA
----
oc
nSSmspvisåd
00
<N
R
ir
i
5

----
113 RasA
----
dette arbeidet da leir sørpen fremdeles var i bevegelse og meget tynn. Men
etter som elven ble demmet opp og utglidningen sluttet, ble «sjøen» roligere,
og leiren stivnet til.
Hva denne omstendighet betydde for de menneskene som lå ute i leiren,
halvt nedsunket og klynget seg til en bjelke eller en rest av en vegg, kan man
neppe tenke seg. Å, hvilken følelse det måtte være å sitte fast til opp under
brystet og så kjenne leirmassen stivne omkring seg!
Fra forskjellige kanter ble det lagt bordbroer bortover leirsjøen, og da det
led så langt på natten at leiren var stødig nok til å bære oss, forsøkte vi å
yde de forkomne menneskene den hjelp vi kunne. Nesten alle var kun i nattklær
- flere kvinner hadde således bare serk på, og så kaldt som det var om natten,
led disse gjennomvåte menneskene meget.
Det ble utspilt mange hjerteskjærende scener da de reddede kom i land ogi
hus og erfarte at barn, ektefeller eller far og mor var savnet. Enkelte av dem
vi reddet, var så utmattet at de ikke sanset noe.»
Men for mange av dem som bodde så pass langt unna at de hverken så
eller hørte noe, var ryktene om raset for utrolige. De nektet å tro på det som
ble fortalt. Det var for usannsynlig.
En av dem som fikk et slik varsel, var
Johannes Minsås. Han forteller hvordan
han opplevde det slik: 5
« - Opp øyeblikkelig! Bygden holder på
å gå under!» Det var far som ropte neden
fra. Jeg var trett, det hadde vært syttende
mai, og vi hadde hatt folketog og fest, og
jeg hadde vært på farten med musikkfor
eningen der jeg var formann. Det var ikke
blitt mye søvn i det siste, og om dagen
hadde vi stått i med våronna. Jeg sov tungt
og fattet ikke med en gang, men da far
ropte igjen, kom vi oss ned fort.
Det var kommet en mann ridende inn på
tunet og bort til soveværelset der far og
mor lå og ropte at Verdalen gikk under.
Johannes Minsaas.
Deretter hadde han ridd videre til neste gård uten å gi nærmere beskjed. Vi
skjønte det måtte være noe alvorlig, men var ellers i villrede.
Jeg sprang oppover lien til Nord-Minsås for å varsle der. Da jeg kom ut
på Minsåshaugen hvor det var god utsikt over bygden, så jeg gjennom mor
gendisen en ny bygd. Det var som å se utover et hav av leire, grått i grått.
Etter hvert gikk det opp for meg hva som var skjedd denne natten mellom
18. og 19. mai 1893.
Verdalsboka - 8

----
114 RasA
----
Det første jeg merket, var at olderskogen som sto tett fra Øra og oppover
helt til Nessgrenda, var borte. Kjempebjørka på Østerness som var kjent vidt
omkring, var borte. På Nessletten var alle tre Nessgårdene borte.
Vi tok ut hest og vogn og kjørte oppover til Stiklestad, gikk derfra videre
til Mo. Det var stille over alt. Her fra den gamle prestegården og helt over
til Eklogårdene var et svelg på nesten tre kilometer stort område med mange
pene gårder, rast ut. Hele den nedre del av dalen var, så langt vi kunne se,
en jevn grå flate, hvor det her og der stakk opp rester av hus. Vi så ikke
tegn til liv, når unntas husmannen på Lyng, som holdt på å slakte en gris
han hadde reddet. Gården Nord-Lyng som var en av de største i bygden, lå
i leire til over vinduene i første etasje. Uthusene så ut som om de var for
skjøvet innover mot hovedbygningen. Fra der vi sto og ut til gården, var det
ikke langt, men den bløte leirsuppen bar ikke en mann.»
Et annet eksempel har vi fra Salthammer i Frol. Ole Martin Salthammer
har beskrevet hvordan han fikk høre om raset. Ole var 7 - 8 år på den
tiden. 6
«Jeg husker jeg var på tur til å gå opp til Øvre Salthammer til lærerinne
skolen om morgenen da jeg fikk se at en våre husmenn, Simen Flatas, kom
i et uvanlig raskt tempo fra handelsmannen Lornts Smulan ved Rinnleiret.
Simen svingte av og gikk inn til mor som da var på kjøkkenet. Da snudde
jeg og gikk straks etter Simen inn på kjøkkenet.
Da husker jeg mor sa: «Men kjære Simen, du kjæm da i ein uvanle fart
og sjer så oppbrakt ut?» For hun hadde aldri sett Simen slik før.
Da husker jeg Simen sa: «Det har heint nå gæli i Værdala i natt. Galan
sægle ne gjænnom daln.»
Da sa mor: «Kjære, ka sei du, Simen?»
Da gjentok Simen det samme: «Gålan sægle gjænnom Værdaln.»
Og så sa Simen: «Æ e så gla fe æ bur på berji!»
Mens Simen hadde stått på butikken hos Lornts Smulan, hadde det ringt
opp fra Verdal, og Smulan var blitt bedt om å gi beskjed til Dragonregimen
tet som nylig hadde tatt til med rekruttskolen om at de hurtigst måtte komme
til hjelp. Det var ennå ikke kommet telefon til Rinnleiret, og Smulan hadde
nettopp fått telefon innlagt.»
Det må her innskytes at dette ikke kan ha vært den første meldingen som
kom til Rinnleiret. Dette må tydeligvis ha skjedd på dagen da butikken var
åpen. De første meldingene om raset, som blant annet førte til at en avdeling
frivillige med en gang la av gårde, kom tidlig om morgenen.
Oles mor, som var fra Ness vestre, bega seg til ulykkesstedet, og da hun
kom frem til Ness fikk hun se farsheimen sunket ned i leirmassene. Stor var
imidlertid hennes glede da hun kom til Skjørdal nedre hvor hennes søster

----
115 RasA
----
bodde, og fikk vite at moren som var kårenke på Ness vestre, hadde gått dit
om kvelden og hadde kommet fra det med livet i behold.
På Rindsem nedre, eller Ner-Sjem som man sa, arbeidet Sofie Johnsdatter
som taus. Hun var fra Verdalsøra. Kvelden 18. mai hadde hun vært borte,
men hun kom hjem ved midnattstider. Hun var på vei inn for å legge seg,
men mens hun enda var ute på gårdsplassen, hørte hun noen forferdelige ly
der fra øst. Lydene kom gjennom luften. De var helt uforklarlige, men det
var både brak, dunder og jammer.
Hun forsto ingen ting av dette, og
etter som det ellers ikke syntes å være
noe unormalt i nabolaget, ville hun ikke
vekke de andre på grann av disse lyd
ene. Hun gikk derfor opp på loftet og
la seg.
Hun hadde imidlertid ikke ligget
lenge, før hun ble vekket. Nå var det
en guttunge som kom og ropte på far
sin. Gutten var fra en av Rosvollgård
ene, og far hans var møllearbeider på
Rindsem Mølle.
«Far! Du må skynde deg å komme
hjem! Gårder og hus kommer seilende
og legger seg opp på flatene!»
Sofie Johnsdatter Granlund.
Da sto alle sammen opp. De dro opp
til Kålen, og der fikk de se hva som hadde skjedd. 7
Redningsarbeidet tar til
Disse eksemplene på hvordan folk lengre unna mottok opplysningene om
raset, er fra senere tidspunkter ut på morgenen og dagen. Men allerede
nesten mens det hele sto på, var de første i gang med redningsarbeidet. Ikke
alle som bodde i nærheten av raset, rømte unna. Spesielt var det folk på
sydsiden som på et tidlig tidspunkt kunne gripe inn og berge menneske
liv. Det var tross alt vanskeligere for dem som befant seg på nordsiden å
gjøre noe straks etterpå. Det var her raset hadde gått, og fremdeles kunne
det gå nye ras i terrassen. Raset hadde gått i minst tre etapper, og ingen visste
om det var slutt eller ikke. Følgelig ble det rett og slett folketomt på nord
siden både ved rasgropen og nede ved leirsjøen.
De første timene etter at det hele hadde stilnet, var det ikke noe organisert
redningsarbeid. Men noen få holdt hodet kaldt, og de satte igang rednings
arbeid på eget initiativ. Ved personlig innsats klarte de å få med seg andre,
og de brukte hva de hadde for å hjelpe dem som lå ute i leirsuppen. Planker

----
116 RasA
----
og bord ble lagt ut der det var mulig. Skigarder ble revet og brakt til broer.
Bordkledning ble revet av nærliggende bygninger, trær ble hugget ned. Vog
ner, kjøretøyer, sleder og andre tilsvarende innretninger ble benyttet. Innbo
som senger og bord, ble tatt ut og brakt til brobygging. Og ute i leiren fløt
det også massevis av vrakgods og materialer fra knuste og ødelagte bygnin
ger som også ble benyttet der det var mulig. Men noen steder var det ikke
mulig, leirvellingen var for bløt.
Ikke alle som deltok i dette redningsarbeidet, er blitt registrert. Ganske
sikkert ble det utført heltedåder og bragder som ingen vet om. Men noen ble
lagt merke til.
Hvem som begynte redningsarbeidet først, er ikke mulig å si. Det er rime
lig å tro at arbeidet kom i gang omtrent samtidig langs hele strekningen på
sydsiden, fra Sundby til Vinne, med en gang det var så pass stille at det var
mulig å forstå hva som skjedde. Dog vet vi at det var folk som satte livet
på spill enda mens leirstrømmen gikk stri for å berge mennesker i nød.
I ettertid er det lett å si at noe av redningsarbeidet som ble utført, ikke var
forbundet med livsfare. Men for dem som befant seg midt oppe i kaoset, var
det helt uråd å vite om det ikke ville komme nye ras. Så de som våget seg
utpå for å berge de stakkarene som lå hjelpeløse der ute, gjorde det til tross
for at de anså det for helt sannsynlig at nye leirbølger ville komme. Og da
ville alt og alle som befant seg ute på leiroverflaten bli begravet. De tok av
gjørelser på grunnlag av det de visste og forsto. Og de tok sjansen og satte
livet sitt i fare for å hjelpe andre. Det er således helt symptomatisk at svært
mange ikke våget seg ned fra de bakkene hvor de sto og så utover leirsjøen.
De mente at det høyst sannsynlig ville komme nye ras som ville begrave det
nedenfor.
De første ble reddet nokså umiddelbart. Det var de som hadde havnet helt
opp til fast land, og som det var lett å komme ut til. Og noen var i stand
til å redde seg selv. Men det var dessverre ikke situasjonen for alle. Mange
omkom av utmattelse og kulde før man kom seg ut til dem. Andre omkom
av de skader de hadde pådratt seg før de kom under kyndig behandling. Og
noen få døde også i ettertid av lungebetennelse eller skader de hadde fått.
Lungebetennelse som følge av kulden var en helt naturlig konsekvens. Men
leire i luftveiene kunne også føre til lungebetennelse. (Se under Helsemessi
ge konsekvenser.)
Alt i alt er det registrert 111 mennesker som omkom under selve rasulykken.
Ytterligere en døde neste dag. Så døde fire til i de nærmeste dagene etterpå.
To av disse døde helt klart som følge av hva de hadde vært gjennom. De
to siste døde sannsynligvis av sykdom og skader de var blitt påført.
Det var ikke lett å finne de ulykkelige som lå og kavet ute i leiren. Noen
ganger ble de overlevende funnet ved at man gikk etter lyden. De av de over

----
117 RasA
----
levende som maktet det, ropte om hjelp.
Men vinden vanskeliggjorde lokaliseringen
av dem.
Anne Gustava Lunden 8 som bodde på
Brannåsen ved Lysthaugen, har fortalt om
hvordan hun hørte en jente ropte om hjelp.
Anna Gustava var 14 år gammel, hun
gikk for presten dette året. Hun hørte stem
men av en jentunge i retning fra Melbyber
get. «Det var fæl kauking.» Skrikene hennes
var forferdelige å høre på. De varte i lang
tid. Hun visste ikke om hun var blitt red
det.
Til det kan det kommenteres at alt ble
gjort for å berge dem man så var i live. Hvis
denne jenten var i live i lang tid ved Mel
byberget, ble hun etter all sannsynlighet
Anna Gustava Lunden.
berget, hvis hun da ikke omkom som følge av frost og utmattelse før at man
rakk å komme ut til henne. Det skal visstnok ha skjedd med en mannsperson
i nærheten. Han hadde brakt belteremmen sin til å binde seg fast i et older
tre. Men han var død da man kom ut til ham.
Andre overlevende vinket med armene, eller de signaliserte med de kles
plagg de hadde for hånden hvilket dessverre ikke var mye. Heller ikke dem
var det lett å få øye på. De fleste var tilklint av leire og gikk i ett med om
givelsene.
Dessuten var ikke overflaten flat og jevn som den er i dag. Overflaten så
ut som bølgene på et opprørt hav. Svært mange har den forestilling at den
tyntflytende leirmassen la seg som et jevnt lag over dalbunnen. Men vi må
huske på at innblandet i leirvellingen var det partier av fastere masse samt
torv og jordlag. Det lå både rygger, hauger, kammer og kanter i alle retnin
ger. Og ofte lå de som trengte hjelp nede i søkkene mellom slike ujevnheter
på overflaten. Alt dette gjorde sitt til at den lignet mer på måneoverflaten
enn på en innsjø.
De som ble reddet på land, enten det skjedde ved hjelp av andre, eller de
klarte det selv, så forferdelig ut. Samtidige beskrivelser sier de så ut som
«hinmannen», «et spøkelse», «en neger», «et dyr», og lignende. De var dekket
av leire, som når de kom opp fra den flytende gjørmen, stivnet til. Ofte måtte
den brekkes av. Den stoppet til ører og nese, og mange klarte ikke å få opp
øyenlokkene. Selv etter vask beholdt de den blålige fargen slik at de lignet
«dødninger».
Og hele tiden hørtes beljingen og rautingen fra panikkslått husdyr som og

----
118 RasA
----
så kjempet for livet. De måtte også hjelpes. Dessverre var det ikke mulig
å hjelpe mange av disse. De fleste satt for godt fast eller lå for langt fra fast
land til at de kunne berges. De måtte derfor avlives, enten ved skyting eller
ved stikking.
Nede på elvesletten var det de minste og dårligste husene som hadde vært
mest utsatt. En-etasjes hus ble som oftest fullstendig begravet. Og var de dårlig
sammentømret, ble de også lettere splintret. Vanligvis var det husmannsstuene
som var av en slik standard. To-etasjes hus som det for det meste var på gård
ene, var solidere sammensatt. De holdt bedre, og dessuten nådde ikke leiren
alltid helt opp til øverste etasjen. De fleste som berget seg ved å klatre opp
på taket, bodde i slike hus. Og vi har også tidligere nevnt at enkelte hus
konstraksjoner som stabbur og lignende, holdt seg forbausende bra.
Og hjerteskjærende historier ble fortalt om gjensyn, tap og fortvilelse.
En liten pike satt på et skap ute i leiren og så ned. Hun ble spurt om hun
hadde mistet noe der.
«Ja, jeg har mistet far og mor,» sa hun.
Denne historien ble gjengitt i aviser både i inn- og utland. Og det var denne
piken en skoleklasse i Østersund spesielt nevnte skulle få de pengene de hadde
samlet inn.
Etter hvert som folk fikk summet seg, ble redningsarbeidet mer og mer
organisert og systematisert. Men etter som mange deler av det berørte om
rådet var avskåret fra hverandre, hadde redningsarbeidet et svært lokalt og
tilfeldig preg de første timene. Telefonforbindelsen var dårlig, for det fantes
få telefoner. Dessuten var også telefonlinjene blitt bratt flere steder. Imidler
tid fantes det folk med både initiativ og oppfinnsomhet rundt katastrofeområ
det, og de satte igang redningsarbeid der de fant behov for det. Og behov
var det over alt.
Dessverre er det ikke mulig å skaffe noen oversikt over hvem som ble reddet
av hvem de første timene. Det var ikke alltid at redningsmannen var istand
til å kjenne igjen den som ble reddet, tilklint og dekket av leire som vedkom
mene var. Og mange av dem som ble reddet var bevisstløse eller så forkomne
at de ikke sanset hvem som reddet dem. Nesten uten unntak var de som ble
reddet sterkt skadet.
Doktor Thor Sæthre fra Levanger som hadde ansvaret for sydsiden, fortalte
at han blant andre hadde behandlet en fem år gammel gutt som hadde brakket
begge lårbenene. Hans søster hadde hoften av ledd, og hadde sterke smerter.
En jente mistet to tær. Han fikk også til behandling Hanna Olausdatter som
hadde vært tjenestejente på Trøgstad lille. Hun ble reddet av Petter Andreas
Røstad, Bernt Rinnan og noen kavallerister, deriblant hennes bror Sefanias
Olausen Marken. Hun hadde brakket kravebenet. (Se mer om dette neden
for.) Om Ove Haugskott på Krag fortelles det at han hadde brakket lårbenet.

----
119 RasA
----
Og når en person var brakt på land, snudde redningsmannen eller rednings
mennene for på nytt å prøve å finne noen overlevende. For når noen var
kommet på land, ble de tatt hånd om av andre. De ble brakt i hus, ble vasket
og lagt til sengs for at de skulle få varmen i seg igjen.
Kuldegradene og den kalde vinden var faktisk nesten like livstruende som
selve strabasene under raset. I ett tilfelle er det fortalt at man så en levende
kvinne ute på leirflaten. Det fantes ingen båt i nærheten, og akkurat der var
leirvellingen så tynn at det var helt uråd å komme seg ut til henne. Neste
dag hadde imidlertid overflaten størknet så pass at det var mulig å ta seg ut
til henne ved hjelp av ski. Men da var hun død. Hun hadde frosset ihjel.
Etter hvert som tiden gikk, ble det mer og mer klart at forholdene hadde,
om enn ikke helt stabilisert seg, så var de blitt mer oversiktlige. Flere og
flere kom med i arbeidet med å redde de som reddes kunne. Og ute i leir
havet levde det fremdeles mennesker og dyr som man måtte prøve å redde.
Nedenfor skal vi ta for oss noen av dem som deltok aktivt i arbeidet med
å redde andre. Men som allerede sagt tidligere, finnes det sikkert en rekke
eksempler på redningsbragder som ikke er kjent. Men de som nevnes neden
for, ble lagt merke til. Og noen ble sogar belønnet med redningsmedaljen.
Martin Toresen Bjørken
Martin Toresen Bjørken var en av dem som viste resolutt handlingskraft
da han skjønte hva som var i ferd med å skje. Selv fikk han varsel av sin
kones farbror fra Hagahammelen, Ole Andersen Hammelen.
Ole hadde våknet om natten på grann
av lyden fra raset. Han trodde med en
gang at det var Bjørkvatnet som hadde
bratt igjennom og nå var på vei nedover
som en flodbølge. Han hadde nemlig
hørt en spådom at dette ville skje.
Han må ha beordret de andre i huset
til å komme seg i sikkerhet. Selv la han
i vei for å varsle andre om faren.
Ikke langt fra Hagahammelen lå hus
mannsplassen Skruddu under Bjørken.
Etter Oles mening lå denne der vannet
ville komme veltende. Han sprang der
for dit, og der på plassen rømte de ut.
Plassmannen, Ole Lassesen Skruddu, ble
imidlertid med Ole oppover til Bjørken.
Også denne gården lå utsatt til for denne
flodbølgen, mente de.
Martin Toresen Bjørken.

----
120 RasA
----
Da Martin Toresen fikk høre dette, sprang han ut. Men ute oppdaget han
at lyden kom fra feil retning. Det kunne ikke være Bjørkvatnet som kom.
Han sprang derfor frem på kanten nord for gården, og der fikk han se hva
som var i ferd med å skje.
Hilmar Teodor Bjørken.
John Bjørken.
Men de to kallene som hadde kommet med varselet, trodde fullt og fast
på at det var Bjørkvatnet som kom, og de stakk til skogs. Der var de til langt
på dag. Man måtte sende folk ut for å hente dem. De var fremdeles helt for
styrret.
Derimot var ikke Martin Bjørken forstyrret. Iskaldt organiserte han nå
folkene. Sine to sønner, den 17 år gamle Teodor og den 10 år gamle John,
sendte han av gårde til hest for å varsle henholdsvis på Lunden og Ness østre.
Ingen nådde frem før rasbølgen tok husene, og de vendte derfor tilbake.
På gården ble folkene satt i gang med å varme vann for å vaske og varme
opp de stakkarne som kom opp fra leirhelvetet mer døde enn levende.
Selv sprang Martin ned til leirsjøen for å berge i land folk som lå der ute.
Blant de første han hjalp i land etter flere timers farefullt arbeid, var familien
til Ole Andersen. De befant seg fremdeles ute i huset. Selv om husene på
Hagahammelen ikke befant seg så veldig langt fra fast land, var leiren dyp,
og det var livsfarlig å bevege seg ut på den. Det måtte bygges bro dit ut.
Ved hjelp av planker og bord og noen fastere partier med leire, klarte de
å hjelpe dem i land. Da var klokken blitt 8 om morgenen.
En liten husmannsplass ved navn Gammelplassen under Haga nordre, men
som lå på sydsiden av elven, ble tatt, sannsynligvis av det første skredet. To

----
121 RasA
----
jenter der hadde kommet seg opp på fjøshellen. Disse var Marja Olsdatter
og Bolette Sefaniasdatter. Vraket av uthuset hadde drevet inn til foten av Bjørk
berga, men de satt der uten mulighet til å komme seg i land ved egen hjelp.
Martin og hans folk kastet da taug ut til
dem fra toppen av Bjørkberga, og ved
hjelp av dette klarte de å hjelpe de to opp.
Mange overlevende ble tatt inn på Bjør
ken og vasket og gitt klær. Både badstuen
og kjøkkenet på gården ble tatt i brak. Et
sauekar ble satt inn på kjøkkenet. Nå
kunne man ikke ta smålige hensyn. Og de
som var der sa at det så forferdelig ut både
ute og inne på gården. Leiren rant utover
gulvet inne i huset.
Men alt ble gjort for å hjelpe dem som
ble brakt dit. Ingeborg Anna Haftorsdatter
Bjørken hadde en strid tørn med å ta seg
av alle som kom dit.
Mange døde ble også tatt i land. De ble
lagt opp ved Skruddu. De var så tilklinet
Ingeborg Anna Bjørken.
av leire at de ble lagt i fossestrykene i bekken for å bli vasket rene
Martin Anneussen Blybakken
Martin Anneussen Blybakken var fra Blybakken. Han fikk høre om ulykken
da dragonene fra Rinnleiret som var blitt utkalt til ulykkesstedet, passerte går
den.
Martin slo seg sammen med dem og kom frem til ulykkesstedet hvor han
etter hvert havnet like øst for Kålen.
Mens han sto der og stirret utover, så han en gress- eller lyngtue som be
veget seg i vinden. Han sto en liten stund og så på dette, men han syntes
det var en merkelig bevegelse på gresset. Da kom Olaus Ellingsen Vinne sprin
gende. Han hadde også sett dette, men han hadde sett at det var et menneske
som lå der ute. Men han hadde befunnet seg helt borte ved Rosvoll, og der
fra var det ikke mulig å komme seg ut.
Martin slo seg sammen med ham, og sammen bygget de en trebro utover
av planker og vrakgods. Men leirsuppen var så bløt at det måtte krabbe seg
fremover på knærne.
Det var Laura Eriksdatter Søgstadvald som lå der ute. Hun var fra gården
Krag hvor hun hadde vært husholderske hos Ove Nilsen Haugskott. Hun lå
der ute i bare nattkjolen. Underkroppen lå nede i leiren, og hun hadde vinket
med armene. Det var det som hadde lignet på en gresstue som rørte seg i

----
122 RasA
----
vinden. Hun var fullstendig tilklint av leire, og de to fikk tørket vekk leiren
fra ansiktet hennes.
De tok av seg trøyene sine og ga henne
slik at hun fikk litt vern mot den kalde
vinden. Men hun var så forkommen at
hun ikke klarte å gå alene inn til land.
De tok henne på ryggen og skiftet på med
å bære henne i land. Der ble hun tatt
hånd om av andre. 9
Klokken var 9 om formiddagen da
Laura ble tatt i land. Dette er bekreftet
av henne selv, for hun hadde, fra hun
måtte hoppe ut av vinduet på Krag da ra
set gikk om natten, til hun ble tatt i land,
et ur i hånden. Dette hadde hun tviholdt
på hele tiden.
Det er imidlertid en del uklarheter ute
og går i forbindelse med denne red
ningen. I de offisielle rapportene heter
Martin Anneussen Blybakken.
det seg at hun ble reddet i land ved Ness. I Lauras beskrivelse går det frem
at det må ha vært lenger mot vest. Hun er imidlertid nokså uklar med hensyn
til stedsnavnene i dette området at man ikke skal feste for stor lit til hva hun
selv sa. Hun har i ettertid fortalt at hun kravlet opp på en sandbanke ved Val
stad, og at hun ble tatt i land ved Leirfossen. Valstad ligger som kjent, langt
unna, og Leirfossen må trolig være Leirfall. Hun hevder også at foruten Olaus
Vinne og Martin Blybakken var også Petter Andreas Røstad med på rednin
gen. Det stemmer ikke. Petter Andreas Røstad var ikke med på denne re
dningen. Han var opptatt andre steder på det tidspunktet.
Om Martin Blybakken heter det at han var en ung og uforferdet red
ningsmann.
Hva han videre gjorde, er ikke kjent i detalj, men han deltok i redningsar
beidet både av dyr og løsøre etterpå.
Gunnbjørn Hegstadvald
Gunnbjørn var husmann under Hegstad. Husmannsplassen hans som kaltes
Hegstadstuggu, ble begravet av leirmassene. Han selv og hans kone, Serianna
Olsdatter, kom seg i land etter at de hadde klatret opp på taket. Hans kones
datterdatter, Sofie Berntsdatter fra Trones, som bodde hos dem på plassen
fordi hun gikk for presten, klarte å klatre ut fra et vindu i andre etasje og
over i et oldertre som fløt forbi. Der ble hun sittende uten å komme seg noe
sted. Derimot klarte ikke en inderst på plassen, Kjerstine Olsdatter, å komme

----
123 RasA
----
seg ut. Trolig var hun også blitt skadet av steinene fra murpipen som raste
sammen. Hun lå nå innestengt på mørkeloftet uten muligheter for hverken
å komme ned eller ut.
Gunnbjørn klarte å få tak i en båt, og sammen med at par andre karer var
han i ferd med å trekke båten i retning av plassen. Etter all sannsynlighet
hadde de andre karene sagt fra at de ikke våget å bli med ut til den begravede
plassen, og en mann ville ikke alene klare å ta seg dit ut. Da fikk Gunnbjørn
øye på soldatene som kom til. Han sprang bort til dem, og det fortelles at
han gråtende ba dem om hjelp. Og to stykker ble med ham ut i båten. Det
var sersjant Nils Høien og menig Martin Leirdal.
Og disse tre hentet ned Sofie fra oldertreet, og de hugg hull i taket og brøt
istykker mønet, hvoretter Nils Høien krøp inn på mørkeloftet og bar ut Kjer
stine som var så forslått at hun ikke klarte å gå selv.
Det fortelles at Martin Leirdal hadde sagt noen lunde følgende til Nils Høien
da de våget seg utpå: «Ja, overlever du, vil også jeg overleve!» Og dermed
ble han med ut i båten.
Det de fryktet, var naturligvis at det ville komme flere ras.
Det gikk imidlertid bra, og alle ble reddet.
De to kavalleristene deltok også i annet redningsarbeid, og de fikk rednings
medaljen som takk for sin innsats. Men det var like farefullt for Gunnbjørn
som var med på redningen av de to i Hegstadstuggu. Men han ble ikke inn
stilt til medalje. Blant annet heter det følgende i en av rapportene som gikk
inn, om hvorvidt han skulle få medalje:
«De omstendigheter hvorunder redningen her foregikk var neppe av den
beskaffenhet at det er særlig grann til offentlig å påskjønne disse rednings
menn fremfor mange andre som kanskje under mer farefulle forhold har lagt
mot og snarrådighet for dagen, men om hvis virksomhet man savner tilstrek
kelig kunnskap.»
Oluf Angel Holte
På gården Rosvoll vestre bodde Oluf Angel Holte. Husene på gården hans
unngikk ødeleggelse, men leirsuppen nådde helt opp til dem. Oluf ble vekket
av bråket fra raset, og da han ikke visste om en av guttene som hadde gått
ut en stund tidligere, hadde kommet inn igjen, sprang han øyeblikkelig ut
for å se etter ham. Og nå fikk han øye på en av husmannsplassene under Ros
voll store som var blitt tatt av leirbølgen.
Dette var plassen Neffer. Den lå like øst for Rosvoll store nede på elve
sletten. Bølgen rev stuen av muren og førte den med seg i stor fart tvers over
dalen i retning Ekle. De to som befant seg inne i huset, den 52 år gamle
Johannes Pedersen og hans 65 år gamle stemor Serianna Johannesdatter,

----
124 RasA
----
klarte å komme seg opp og ut på taket
gjennom hullet etter murpipen som
hadde ramlet sammen. Der klamret de
seg fast.
Ved Ekle ble strømmen snudd, og
husene ble ført tilbake sydover. Nå pas
serte de like vest for Rosvoll-landet
hvor Oluf Holte var ute, og han fikk
øye på dem. Og uforferdet vadet han
ut i leirstrømmen nesten til opp på livet.
Der grep han dem, den ene etter den
andre, og formelig kastet dem inn mot
land. Begge to var småvokst, ja, Johan
nes var endog så liten at han ble regnet
nesten for dverg.
Men allikevel var det en kraft
prestasjon det Oluf Holte gjorde.
Oluf Angel Holte.
Og det må ha krevd et mot ut over det vanlige å vade ut i leirstrømmen slik
han gjorde for å berge dem. Og husene fortsatte sin ferd enda flere hundre
meter før de ble liggende i ro. De to han hadde reddet, tok Oluf Holte med
seg inn for å varme dem opp og få dem rene. Vel inne igjen fant han sønnen
han hadde gått for å se etter. (Se under Rosvoll vestre.)
Senere deltok Oluf Holte i redningsarbeidet utenfor Rosvoll søndre hvor
blant annet de overlevende fra John Rostads huslyd fra gården Follo ble reddet
i land.
Oluf Holte ble innrapportert blant dem som burde få medalje. Men av folk
som ikke hadde anelse om hvordan forholdene var, ble ikke hans bragd an
sett som å ha funnet sted under livsfarlige omstendigheter, og han fikk ikke
medalje.
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen var brødre. De var forøvrig brødre
av ovennevnte Ole Ellingsen Ness. De drev Leirfall østre.
Det er uklart hvem som kom og varslet dem. Det kan ha vært Karl Ludvig
Olsen Leirfall som de hadde kjøpt gården av, og som nå bodde på braket
Gravvoll nede på elvesletten. Gravvoll ble tatt av leirmassene, men Karl
Ludvig kom seg ut fra huset og sprang opp til Leirfall for å hente hjelp. Hans
to barn ble igjen i huset da han for ut, og den ene av dem, datteren Marie
Kristine, omkom.

----
125 RasA
----
Dette bildet er sannsynligvis de to brødrene Gustav (t. v.) og Sefanias Ellingsen
Leirfall.
Men brødrene kan også ha blitt varslet av Elling Olsen Nessøran. Elling
var fergemann ved Ness fergeleie, og på et eller annet vis havnet han neden
for Leirfall-landet. Han klarte å stavre seg opp den bratte melen og bort til
en av Leirfallgårdene, rimeligvis Leirfall østre, og fikk da varslet om ulykken.
Men uansett hvem det var som først kom med varselet, de to brødrene
Sefanias og Gustav satte øyeblikkelig kursen nedover mot leirsjøen. Og ved
Gravvoll var det etter hvert blitt forsamlet en hel del folk. Karl Ludvig Leir
fall sier selv at det var hundrevis til stede. Dette er rimeligvis en overdriv
else, men en god del var det nok.
Det fremgår ikke av beskrivelsene av redningen hvordan alt gikk for seg.
Det eneste man kan trekke som konklusjon, er at det fleste var nokså tafatte.
Men det var ikke Sefanias og Gustav. De satte igang arbeidet med å komme
seg ut til vraket av Gravvoll, for på taket der satt Karl Ludvigs 14 år gamle
sønn Johan Severin. Han var bare i nattklærne, og han frøs forferdelig.

----
126 RasA
----
Det ble lagt ut bro til ham, og brød
rene klarte å ta seg dit ut og få ham i
land. Det eneste som er fortalt om
denne redningsdåden, er at det skjedde
med stort besvær og med stor fare.
Kronologien i hva disse to utførte
senere utover dagen, er heller ikke
klar. Men ganske snart møtte de sin
bror Olaus Ellingsen Vinne, og sam
men med ham og flere andre deltok de
i det farefulle redningsarbeidet av både
folkene på Lennes nordre og Lyngs
holmen. (Se derfor mer om dette
nedenfor.)
Men utpå dagen var det Sefanias og
Gustav som våget seg utover til Lennes
søndre hvor Ludvig Johannessen satt på
taket sammen med sin mor og øvrige
familie, tilsammen fem stykker. Ved
denne anledning var brødrene sammen
med Ole Olsen Lennes, en sønn på
Sefanias Ellingsen Leirfall.
den andre Lennes-gården og Kristian Søraker. De to siste hadde skaffet til
veie en båt, og det var i denne de staket og rodde seg utover til Ludvig Lennes.
Men dette hadde tatt tid, og Ludvig som da hadde sittet på taket og ventet
på redning, hadde uttalt at han var redd de ville komme til å sulte i hjel før
de ble reddet.
Sefanias er nevnt ved en annen anledning da han reddet to-tre ikke navn
gitte personer, ved å bygge en bordbro utover til dem.
Arbeidsdagen til Sefanias og Gustav var ikke slutt med dette. Da det nå
ikke lenger var flere levende mennesker å redde, deltok de i arbeidet med
å redde husdyr og innbo. Det ble således en meget lang dag for dem begge to.
Og uten at noe er sagt, er det all mulig grann til å tro at de også deltok
de nærmeste dagene i redningsarbeidet sammen med andre.
Ole Olsen Lennes
Ole Olsen var sønn på Lennes nordre. Hans mor var søster av de fire brød
rene Olaus, Sefanias, Gustav og Ole Ellingsensønner som er nevnt ovenfor.
Ulykkesnatten overnattet han hos onkelen Olaus på Vinne, og var der da
ulykkesbudskapet kom. Sammen med onkelen sprang han østover for å hjelpe
til. Men da de nådde melkanten og så den uhyggelige leirsjøen fremfor med
farsgården Lennes nordre liggende med leirvelling til opp til taket, ble han

----
127 RasA
----
så fortvilet at han slo hendene for an
siktet og ville snu tilbake. Han hadde
ingen tro på at noen var levende der
ute, og mente altså at alle i familien var
døde.
Men Olaus fikk grepet fatt i ham, og
sa at nå måtte han ta seg sammen og
ikke la fortvilelsen ta overhånd. Det var
fremdeles folk der ute som måtte
reddes.
Sammen sprang de ned bakken. Og
da de fant Andreanna Mikalsdatter fra
Nessøranplassen liggende livløs, fikk
Olaus renset munnen hennes for leire
slik at hun fikk puste igjen. Da hun
hadde kommet seg litt, var det Ole som
brakte henne opp til Vinne hvor Olaus'
Ole Olsen Lennes.
kone Harma Andersdatter tok seg av det videre stellet med Andreanna
Det er så litt uklart hva Ole gjorde de nærmeste timene. Etter all sannsyn
lighet deltok han i redningsarbeidet av dem som befant seg i nærheten. Men
så, etter en tid, oppdaget han at det gikk alt for sent å få lagt ut bro til de
mange som strevde for livet ute i gjørmen. Kanskje så han til og med at noen
bukket under. I alle fall skjønte han at det måtte båt til for at flest mulig skulle
bli reddet. Og båt fantes bare nede på Verdalsøra. Sammen med Kristian
Røstad fra Søraker dro han av sted og fikk tak i en båt. Helt nøyaktig hvor
de fant båten, er ukjent. Men det var nede på Verdalsøra.
Men å få fraktet båten opp til det området hvor den trengtes mest, det vil
si i området mellom Rosvoll, Lyng, Haga og Ness, var ingen lett sak. De
to klarte imidlertid å få trukket, staket, skjøvet og rodd båten dit opp. Og
nå ble den brakt til å berge i land flere. Blant annet var det denne båten som
ble brakt da Ole og Kristian kom seg ut til Lennes søndre og fikk berget Lud
vig Lennes og hans familie som satt på taket.
På det tidspunkt var det klart at alle sammen i Oles familie hadde overlevd.
Heller ikke for Ole er det kjent hva han utrettet senere. Men det er helt
klart at han i likhet med alle andre i nabolaget deltok i det redningsarbeidet
som pågikk så lenge det var behov for det.
Ole Ellingsen Ness
Ole Ellingsen Ness var selv innblandet i raset. Han bodde på gården Ness
mellom.
Han var en av dem som ble vekket forholdsvis tidlig. Hans kone var blitt

----
128 RasA
----
vekket av sin tre år gamle sønn Eliseus, og hun hørte dunderet. Det hørtes
ut som en foss. Hun kikket ut og så noe grått komme veltende. Hun vekket
Ole, og han antok det var Innsdammen som hadde sprunget. Han trakk i all
hast på seg buksene og sprang for å vekke naboen Johannes Olsen på Ness
vestre. Deretter sprang han tilbake. Det-viste seg nå at det var noe annet enn
en stor vannflom i elven, og han måtte nå berge sin familie ut av husene.
Han fikk dem så vidt opp på høyere land. Leir flommen var like i hælene
på dem. De hadde ikke rukket å få på seg klær.
Ole anslo hastigheten på leirbølgen så stor at en rytter ikke ville ha klart
å komme unna.
Da familien var i trygghet, fikk Ole med seg fire-fem andre menn, og de
deltok så i arbeidet med å bygge bro ut til både Ness østre og Leirfallaunet.
Også på den siste var alle i live, men de satt innesperret på loftet.
I ettertid fortalte Ole at han ikke hadde hatt tid til å bli redd, selv om han
hadde hørt mange hjerteskjærende rop om hjelp ute fra leirhavet.
Henrik Olsen Nessgjerdet 10
Det kan ikke ha vært stort senere enn dette at Henrik Olsen Nessgjerdet
tok til med å få folkene fra Ness østre i land. Det var fremdeles voldsomt
leven fra raset da Henrik oppdaget at det var folk inne i huset på gården.
Henrik Olsen Nessgjerdet. Han er
senere kjent som Henrik Lågnes.
Det er uklart hvor Henrik var ras
natten. Egentlig bodde han på plassen
Nessgjerdet, men det er ikke klart om
han var hjemme denne natten. Men han
kan ikke ha vært langt unna, for han
var en av de aller første som var på
plass for å delta i redningsarbeidet.
Andre etasje av stuelåna på Ness
østre var blitt revet av og ført avsted
slik at den ble liggende utenfor Ness
gjerdet. Da Henrik fikk se noen rørte
seg i vinduet på vraket, skjønte han at
det var folk i live der ute. Han begyn
te øyeblikkelig det farlige arbeidet med
å bygge bro utover til huset.
Snart ble det stillere, og han ropte
da ut til folkene i huset. Han fikk da vite at alle var i live
I ettertid er det klart at de var trygge der de var. Men da var det ingen
som visste om det ville komme flere ras og begrave alt sammen. Følgelig
ble arbeidet med å bygge bro intensivert. Henrik kommanderte alle som kom

----
129 RasA
----
til og ledet arbeidet med brobyggingen. Alle slags materialer ble benyttet.
En skigard ble brutt ned og brukt.
Men arbeidet tok tid. Først ved 4-5 tiden ut på ettermiddagen nådde de
ut til dem som var innesperret. Den første som tok seg ut over den farlige
broen, var Henrik, og han hjalp til med å bære barna i land.
Ole Olsen Nordlyng
Ole Olsen var tjenestekar hos Kirsten Vodal på Nordlyng.
Han bodde på gården, og rasnatten sov han sammen med de andre tjenerne
oppe i andre etasje, mens husfruen og
hennes barn lå nede.
Husene ble tatt av leirbølgen og flyt
tet et langt stykke bortover. De som lå
nede, ble innesperret da leiren steg opp
over dører og vinduer. De som var
oppe, trodde at alle nede hadde druk
net, og det var da de selv skulle til å
forlate huset, at Kirsten klarte å gjøre
dem oppmerksom på, at hun og barna
fremdeles var i live.
Ole rev da opp gulvet med bare hen
dene og trakk dem alle opp på loftet,
hvoretter han sørget for å få alle sam
men trygt i land. Dette var nesten en
umenneskelig kraftprestasjon, og Ole
fikk også skadet en finger slik at den
måtte amputeres etterpå. (Se også
under Nord-Lyng.)
Erik Olsen Rosvoll
Ole Olsen Nord-Lyng.
Han bærer redningsmedaljen.
Erik Olsen Rosvoll var sønn på Rosvoll søndre. Denne gården hadde fatt
mesteparten av jorden ødelagt av raset. Leirsuppen sto nesten inn til hus
veggene. Men mens resten av folket på gården rømte vekk i redsel for at
det skulle komme nye ras og enda mer leirmasse, ble Erik igjen for å delta
i redningsarbeidet.
Ved kanten av leirsjøen traff han på andre som var ute i samme ærend som
han selv. Det var brødrene Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner fra Vinne
og Leirfall, og Martin Georgsen og Olaus Sørensen, begge fra By.
Ute fra leirhavet hørtes over alt rop og skrik fra mennesker i nød. Og disse
karene nølte ikke. De ga seg i kast med arbeidet.
Verdalsboka - 9

----
130 RasA
----
De så at det ble flagget fra Lennes
nordre langt ute i leirsjøen. Dette be
tydde at det var folk der, og de tok seg
dit ut. (Selve ferden er beskrevet under
navnet Olaus Vinne.) På tur dit ut opp
daget de flere andre som de plukket opp
under veis.
Et av de stedene hvor de fant folk,
var i vraket av huset til Age Larsen
Lyngsholmen. Mens de holdt på å nær
me seg Åges hus, var det Erik som gikk
foran. En gang ramlet han ned i leiren
til opp under armene, og det var med
meget besvær at han kom seg opp
igjen. Åge, som hadde sett dette fra
vinduet i huset sitt, ropte ut til dem at
de måtte ikke våge livet for hans skyld,
Erik Olsen Rosvoll.
han var fortapt allikevel. Men hverken Erik eller de andre enset hans rop,
og de fikk berget Åge og de tre andre som var sammen med ham.
Etterpå var det med tårer i øynene at Åge fortalte om denne rednings
bragden.
De kom seg også ut til Lennes hvor alle fem som der var, ble berget. Der
ute mistet Erik en øks han hadde med seg, ned i dynnet. Den sank som om
det var vann, og borte var den.
Da de hadde kommet seg i land, skilte disse karene lag. Erik vendte til
bake til Rosvoll søndre. Der ute var man blitt var vraket av huset til John
Rostad fra Follo. Oppe på taket lå det flere mennesker. De hadde ingen
mulighet til å komme seg inn til land selv, og nakne som de var, led de for
ferdelig i kulden.
Ingen av folkene som befant seg på land våget å ta seg utover til dem, og
Oluf Angel Holte fra Rosvoll vestre som hadde kommet dit, hadde sogar ropt
til dem at det fantes ingen redning for dem.
Men Marius Iversen som selv hadde kommet dit ned i det samme huset,
men hadde klart å ta seg inn til land på egen hånd, hadde reagert og ropt
tilbake til dem som befant seg der ute at han skulle redde dem. Og dermed
hadde han begynt å legge ut en bro til dem. Dette hadde så fått de andre som
befant seg i nærheten til å være med og hjelpe til.
Men nå kom altså Erik dit, og han var aldeles ikke redd av seg, og han
overtok ledelsen av arbeidet. Under hans ledelse klarte de å komme seg ut
til Rostad som lå demte. Sammen med seg og Marius Iversen hadde han nå
naboene Martinus Andersen Rosvoll store og Anders Johannessen Rosvoll.

----
131 RasA
----
Han bar selv Rostads svigermor, Birgitte Valeur, og to av barna i land.
Av John Rostad fikk han høre at Odin Bjartnes, en sønn av landhandler
Bjartnes, lå ute i leiren et stykke unna huset uten mulighet til å komme seg
til fast land selv. Og mens de andre arbeidet med folkene fra Follo, tok Erik
seg ut til Odin og klarte å berge ham i land. Odin var da så svak at han knapt
nok klarte å gå selv, men måtte støttes av Erik over bordene han hadde lagt ut.
Under dette arbeidet plumpet han atter ut i leirdynnet til opp under arm
ene, og han fortalte etterpå at leirvellingen sto og skalv rundt ham. Han kunne
ikke nå bunnen med staur.
Det finnes dessverre ingen detaljerte opplysninger om hva han gjorde etter
dette. Men det er klart at arbeidet hans sluttet ikke fordi det ikke var flere
menneskeliv å redde. Han deltok sammen med både sivile og militære i det
redningsarbeidet som foregikk i flere dager fremover.
Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman
Petter Andreas Røstad var fra Rinnan øvre. Bernt Pedersen Holman var
fra eiendommen Holman som var utskilt fra Rinnan øvre. Han kalles derfor
av og til Bernt Pedersen Rinnan. Begge to var 19 år gamle.
Disse to fikk ganske sikkert høre om
raset da det ble gitt varsel til Rinnlei
ret. Dog fikk de vel ikke høre det sam
tidig, for de kom frem til leirsjøen til
forskjellig tid. Men de traff på hveran
dre ganske snart, og de viste en råd
snarhet og dristighet som kom til å
berge flere liv.
Tidlig om morgenen befant Petter
Andreas seg på Ness østre. Der var det
også en tropp kavalleri. Trolig hadde
han fulgt etter dem da de dro dit fra
Rinnleiret.
Mens de var der, hørtes nødrop ute
fra leirsjøen. Og i retning mot Haga
rundt regnet 800 meter fra land fikk de
øye på en skikkelse.
Det ble ansett for uråd å komme seg
dit ut for å hjelpe, men Petter Andreas
Petter Andreas Røstad, her som re
krutt. Han bærer redningsmedaljen.
ville allikevel prøve seg. Sammen med Martin Balhallvald la han i vei på
en bro som de la utover. Før de hadde kommet langt, kom også Bernt Rinnan
til Ness østre, og han la i vei etter de to andre.

----
132 RasA
----
Etter flere timers arbeid klarte de å
komme seg dit de hadde hørt nødrop
ene fra. Da var klokken 9 om formid
dagen. Der fant de Liva Ingvaldsdatter
og hennes mor Anne Olsdatter. De var
fra husmannsplassen Fyksveet under
Trøgstad lille. De var kledd i bare
nattklær, og karene ga dem derfor sine
frakker slik at de ikke skulle fryse så
forferdelig.
Disse to som lå der ute, hadde noen
få timer før sett det forferdelige syn at
tre stykker i familien hadde sunket ned
i leiren like foran øynene på dem bare
noen få meter unna uten at de kunne
gjøre noe som helst for å berge dem.
Det var Livas far, bror og hennes lille
Bernt Pedersen Holman.
barn, altså Annes mann, sønn og barnebarn
Enda en av familien, Livas bror, hadde forlatt torvstykket i et forsøk på
å komme seg i land. Hva som hadde skjedd med ham visste de ikke. Men
han hadde klart seg.
Liva og Anne kunne fortelle at bare et lite stykke unna var Lovise Ellings
datter Trøgstad.
Nå kom kavalleristene til og tok seg av de to kvinnene. De tre andre dro
videre for å lete etter Lovise Trøgstad. De fant henne ikke, men derimot så
de fotspor etter noen de antok var henne. De sluttet i en leirpøl.
Men Lovise Trøgstad hadde imidlertid klart å ta seg inn til land for egen
hånd, selv om hun var fullstendig utmattet da hun på alle fire kravlet i land
på sydsiden.
Petter Andreas, Bernt og Martin vendte derfor tilbake mot land med ufor
rettet sak. Men de hadde ikke gått langt før det på nytt hørtes nødrop. De
fikk øye på et menneske lengre oppe som lå nede i leiren og vinket med
armene. De la derfor øyblikkelig i vei i den retning.
De tok med seg hver sitt bord. Bordene la de ut etter hvert foran seg, sam
tidig som den bakerste tok opp det siste bordet da han hadde passert og sendte
det fremover igjen. Slik gikk det et stykke utover.
Men snart ble grunnen så bløt og farlig at de hele tiden holdt på å synke
ned. Petter Andreas og Bernt som begge var ugifte, ga da Martin ordre om
å bli igjen på en fast leirbrink. Han var gift, og de mente at det var ingen
mening i at han skulle risikere livet.

----
133 RasA
----
De to fortsatte sin vågsomme vandring, og etter en stund nådde de ut til
vedkommende som lå der. Det var Harma Olausdatter som var tjenestejente
på Trøgstad lille søndre.
Harma hadde grepet fatt i minstebarnet på gården, den 2 år gamle John
Sigurd Skogås, da hun sprang ut. Ute på gårdsplassen var hun et lite øye
blikk sammen med de tre andre på gården, men så suste de utfor.
Harma hadde fått hard medfart, og hun hadde mistet bevisstheten. Hun
våknet da solen tok til å varme, men da satt hun fast som i en skruestikke
i leiren. Leiren sto henne da til opp under armene. Det var da kavalleristene
kom ut til det stedet hvor Petter Andreas, Bernt og Martin hadde funnet Liva
og Anne, at hun fikk øye på dem og ropte og vinket. Og et interessant mo
ment i den sammenheng er at en av kavalleristene var hennes bror, Sefanias
Olausen Marken.
Petter Andreas og Bernt begynte å grave henne løs. Men det var ikke enkelt.
De hadde ikke noe å grave med, og de måtte bruke hendene. Leiren var så
bløt at det var vanskelig å forhindre at den rant ned i hullet etter hvert som
de gravde. Men de strevde på. Hendene ble etter hvert hudløse, og blodet rant.
Mens de gravde, svimet Harma av igjen. Hun hadde fått en god del skader,
blant annet hadde hun brukket kravebenet. Da hun våknet for andre gang,
sa hun at hun var sikker på at hun hadde hatt John Sigurd med seg hele tiden.
Og det stemte. Etter at de to hadde fått trukket henne opp, fortsatte de gra
vingen, og nede i hullet ca. 1/2 meter dypere fant de liket av gutten.
Nå oppsto et nytt problem. De bordene de hadde brukt utover, viste seg
å være for lite til å bære dem når de måtte bære Harma i land. Og leiren
hadde blitt bløtere mens de var der. Følgelig måtte de vente til at kavaller
istene kunne bygge en ny og sterkere bro ut til dem.
I en fremstilling heter det at de til sist kom så dypt, at de klarte å få henne
løs. Et annet sted heter det at de to ikke klarte å trekke Harma opp av leiren
alene. Først da flere kom til, klarte fire personer å trekke henne ut av leirens
favntak. Denne siste versjonen synes å være den mest korrekte, for i følge
Sefanias selv, var han med på å trekke henne opp. ll
Og klokken 4 om ettermiddagen kom de seg til fast land igjen.
Et navn som er nevnt sammen med disse, er Ole Sørheim. Han hjalp til
med å få Harma i land. Dette var Ole Eliassen også kalt Ole Olderbakken.
Johan Larsen Sundby
Johan Larsen Sundby var fra Sundby østre.
Utpå morgenen oppdaget Johan Larsen at det befant seg en kvinne langt
ute på leirflaten. Vedkommende var i et husvrak som lå nærmere nordlandet
enn fast land på sydsiden. Men det syntes ikke som at det var noen på den

----
134 RasA
----
andre siden som kunne komme vedkommende til hjelp. Det hadde naturlig
vis sammenheng med at alle på den siden hadde rømt fordi de trodde at der
ville alt rase ut og forsvinne.
Johan mente at det måtte være mu
lig å ta seg ut til henne. Og han gjorde
det på en spesiell måte. Han spente på
seg skiene og brukte dem for å ta seg
ut til henne.
Dette var faktisk den eneste skituren
som fant sted ute på leirhavet 19. mai,
selv om flere prøvde uten å lykkes.
Derimot var Johan Sundbys tur
meget vellykket. Johan valgte en rute
hvor underlaget var fastere enn rundt
om kring. Han gikk systematisk etter
tørre partier, og selv om det høres helt
utrolig, klarte han å ta seg frem til ved
kommende person som hadde stått der
ute og signalisert.
Johan Larsen Sundby.
Han kom frem til vraket av Trøgstad skole, og der fant han Ingeborganna
Paulsdatter Tessem. Hun var den eneste overlevende fra Trøgstad skole. De
andre var døde. Vraket lå omkring 500 meter fra sydsiden.
Da Johan kom ut til Ingeborganna, skal hun ha tatt i mot ham med følg
ende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått!» 12
Begge deler høres merkelig ut, for for det første var det kaldt den natten,
og for det andre hadde hun sett hvordan dem hun arbeidet hos, ekteparet
Andreas og Olme Edvarda Tessem, hadde gått under da hun prøvde å få dem
over på sin sikrere del av gårdsplassen.
Men selv ble hun berget av Johan Larsen Sundby. Han lot henne stå bak
på skiene sine, og så gikk de tilbake til fast land. Det kan ikke ha vært lettere
å gå tilbake, nå med to på skiene, enn det hadde vært da han gikk alene. Tro
lig er dette den hendingen som har gitt grunnlag for Bjarne Slapgards for
telling om ungdommen som tok en en eldre kone bakpå skiene og fikk henne
til fast land. Men å gå to stykker på ett par ski, er ikke enkelt, og her måtte
de begge gå i samme takt. «Ett - to, ett - to!»
Johan Sundby tok seg senere inn i stabburet på Tokstad vestre. Dette stab
buret og fjøset på denne plassen havnet utenfor Sundby. Kyrne i fjøset sto
trygge og rolige og spiste da man kom ut til dem, men sauene lå og fløt i
leiren i den andre enden av fjøset. Og inne på stabburet sto det tre rømme
kummer. Ingen av disse hadde veltet under ferden. Rømmen var på plass i
alle tre.

----
135 RasA
----
Erik Hansen Sæbo
Erik Sæbo eide bruket Eklosvedjan som gikk ut tidlig i raset. Han var bor
te på arbeid da raset gikk, men hjemme var hans kone og fire sønner. Alle
omkom i raset.
Selv var Erik i sin smie på Verdals
øra. Med en gang han fikk høre om
ulykken, dro han opp til ulykkesstedet.
Der hjemmet hans hadde stått, var det
nå et kjempesvært krater flere kilome
ter tvers over. Erik ventet vel ikke å
finne noen av sine i live igjen, men han
søkte utrettelig etter spor eller rester av
hjemmet sitt.
Under denne ettersøkningen kom han
til Prestegården Auglen. Der traff han
på husmannskonen Beret Marta Ols
datter fra Tokstad mellom. Hun hadde
klart å komme seg i land etter at hun
hadde sørget for at hennes sengeligg
ende mann Peder Pedersen ikke ville
Erik Hansen Sæbo.
drukne. Hun mente at både han og hennes fire barn fremdeles var i live, men
de måtte reddes snarest.
Det var ingen som våget seg ned i denne avgrunnen, men da Erik fikk høre
om dette, la han uten å betenke seg i vei for å hjelpe dem som var der nede.
Men han var klar over at alene ville han klare å utrette lite, og han overtalte
da Sefanias Teodorsen Støp fra Landstad til å bli med seg dit ned.
Det strevde seg først ned de bratte rasmelene og deretter frem langs etter
den nesten ufremkommelige bunnen av rasgropen hvor et eneste feiltrinn kunne
bety døden. Da de hadde kommet halvveis, falt det ned et stort stykke av
Eklomelen som de hadde rett imot seg. Dette skjedde med en voldsom dunder,
og de trodde først at det ville gå et nytt stort ras.
Sefanias snudde med en gang og klatret opp på trygg grunn igjen. Erik
nektet imidlertid å snu, og han fortsatte videre. Endelig nådde han frem til
husvraket av Tokstad mellom. Der fant han Peder og hans barn innesperret
av knuste tømmerstokker og treverk. Han hadde ingen mulighet til å gjøre
noe alene, men han fikk med seg spebarnet, Paul på 1/2 år, og berget ham
til lands.
Deretter ville han ut igjen, men han måtte ha med seg flere som kunne hjelpe
til. Etter lang tids overtalelse klarte han å få med seg husmann Johannes
Husanvald, gårdbrukerne Eleseus Mo, Laurits Hestegrei og Johannes Hu
san, samt tjenestegutten på Mo, Martin Martinsen.

----
136 RasA
----
I spissen for disse gikk Erik tilbake til husvraket.
Arbeidet var vanskelig, og det tok tid. Tømmerstokker som lå på kryss
og tvers, måtte hugges av og flyttes. Noen måtte graves løs, og enkelte steder
måtte de grave seg så dypt ned som en meter i leiren.
Og hele tiden sto man i fare for at det ville gå nye ras i leiremelen som
formelig hang over dem. I så fall ville de ha blitt fullstendig begravet. Hele
tiden gikk det mindre ras over alt i de andre leirmelene rundt dem.
Etter fem timers hardt arbeid klarte de å få ut Peder Pedersen og barna
Anna Ber gitte og Otilie. Gustava på tre år kunne de ikke finne. Hun var bor
te i leirmassene.
Dessverre hadde Otilie fått så store skader av ulykken at hun døde allerede
dagen etter. Og Anna Bergitte fikk lungebetennelse av det lange oppholdet
i den iskalde leirsuppen at også hun døde tre dager senere på sykehuset.
Under den første delen av dette redningsarbeidet, var Erik til stede. Men
da han etter hvert så at de andre ville klare å gjennomføre jobben uten hans
hjelp, forlot han stedet og dro videre ut i rasgropen på søk etter andre over
levende.
Men det er helt klart at det var Erik som var drivkraften i dette rednings
arbeidet. Hvis han ikke hadde vært der først, ville de ikke ha fått vite om
hvordan det var, og hvis ikke han hadde overtalt de andre til å bli med, og
så deretter ledet dem dit, ville ingen av dem som befant seg der ute ha blitt
berget. Det var hans fryktløse opptreden som til sist fikk de andre til å bli med.
Lenger opp i rasgropen fant han Peder Rasmussen fra plassen Tokstad ve
stre. Peder ble ansett for å være sinnssyk, men han var åreforkalket. Selve
gårdsplassen på denne husmannsplassen hadde berget bra, og der gikk Peder
omkring og plukket spon. Et stabbur som også sto oppreist og var like helt,
brukte han som oppholdssted. Han fortalte at han hadde sin kone, Anne Ols
datter, sammen med seg. Dette var en villfarelse fra en sinnssyk, for Anne
lå begravet i leiren ved huset.
Men da Erik ville ta med seg Peder til trygt land, satte han seg til mot
verge. Ingen overtalelser nyttet, og Erik fant det da mest tilrådelig å la han
bli igjen, og så sende noen som kjente Peder bedre til å bringe ham opp. Han
vendte tilbake til Prestegården, og folk ble sendt ut. (Se under Magnus Lar
sen Tokstad.)
Erik fortsatte sin utrettelige søkning etter sin familie. Han fant minst en
av sine sønner selv. Det skal etter sigende ha vært et gripende øyeblikk da
han kom bærende på den døde gutten sin opp til Øvre Kålen.
Han hadde reist mye rundt om i verden, og han sa at han hadde sett mye
fælt på sine turer. Men noe lignende som dette hadde han aldri hverken sett
eller opplevd.

----
137 RasA
----
Av hans familie ble kona og tre av barna gjenfunnet. Den ene sønnen fant
man ikke igjen.
Erik pådro seg blodforgiftning i et sår han fikk på en fot.
Magnus Larsen Tokstad
Magnus Larsen Tokstad var selveier og eide en liten eiendom ved navn
Moåker. Den var utskilt fra Mo søndre.
Husene ble stående igjen like på kanten av avgrunnen etter at raset hadde
gått. Folkene rømte ut, for de var helt overbevist om at husene ville rase ut.
Men igjen inne var en gammel døvstum og ufør kvinne ved navn Marta
Larsdatter.
Folkene rømte til Prestegården Auglen og derfra videre til tryggere grunn.
Der fikk de tid til å summe seg, og de husket på Marta som lå igjen hjemme.
Det ble imidlertid ansett for helt livsfarlig å prøve å ta seg dit, for husene
sto så nært raskanten at de når som helst kunne gli ut. Allikevel ville Magnus
prøve å få ut Marta. Han fikk med seg en nabo ved navn Oluf Movald, og
disse to våget seg ned til Moåker, bar ut sengen hvor Marta lå, og fikk henne
i sikkerhet.
Etter en stund kom det beskjed om at Erik Sæbo hadde funnet den årefor
kalkede Peder Rasmussen Tokstad fra husmannsplassen Tokstad vestre i live
nede i rasgropen. Men det hadde ikke lyktes ham å få Peder med seg.
Han sendte da bud til andre om at noen som kjente Peder Rasmussen godt,
måtte komme og snakke med ham.
Men det var egentlig lettere sagt enn gjort, for det var ikke mange som
våget seg ned i rasgropen. Man fryktet nemlig hele tiden for at det ville gå
nye ras, og den som da befant seg der nede, ville være redningsløst fortapt.
Magnus Larsen var fra en annen av Tokstadplassene, og Peder kjente ham.
Magnus bestemte seg da for å ta seg ned til restene av Tokstad vestre og prøve
å overtale Peder til å bli med. Men i så fall det ville bli nødvendig å ta ham
med makt, fikk han med seg seks andre menn. Disse var Peder Andersen
Hestegrei, Johannes Elaussen, Erik Eriksen Ysse, Peder Lyngåsen, John
Sefaniassen som var dreng på Nestvoll, og unggutten Johannes Jørgensen
fra Ørmelen.
Imidlertid klarte heller ikke disse å få overtalt Peder Rasmussen til å bli
med. Han ble derfor værende der ute i stabburet i flere dager. Han lå på en
skinnfell på stabburslemmen, og Magnus bar mat og drikke ut til ham i et
spann. Men etter en tid lyktes det Magnus å få overbevist Peder om at han
skulle bli med til fast land. Men påkjenningen hadde imidlertid vært for stor
for Peder, for han døde av lungebetennelse på sykehuset noen dager senere.

----
138 RasA
----
Olaus Ellingsen Vinne
Olaus Ellingsen var den fjerde av Ellingsenbrødrene som deltok med døds
forakt i redningsarbeidet. Han var gårdbruker på gården Vinne.
«*.*'
Olaus Ellingsen Vinne.
Mellom klokken 1 og 2 om natten ble han
vekket av en av tjenestejentene på nabogår
den Leirfall som kom for å fortelle om ulyk
ken. Det er ikke opplyst hvilken Leirfallgård
det var tale om, men etter som hans to
brødre, Sefanias og Gustav, bodde på Leir
fall østre, og denne gården lå nærmest til
for dem som kom opp fra leirmarerittet, er
det rimelig å tro at det var derfra beskjeden
kom.
Olaus sprang da øyeblikkelig opp og vek
ket folkene i huset. Den natten var også Ole
Olsen Lennes på Vinne. Ole var Olaus'
søstersønn. Hvordan disse to sprang ned til
leirsjøen og fikk reddet Andreanna Mikals
datter fra plassen Nessøran, er fortalt oven
for. Andreanna og mannen, Elling Olsen,
var blitt ført med dit. Huset var blitt knust underveis, og begge to var trolig
blitt kastet ut. Elling klarte å komme seg opp til Leirfall og fikk varslet om
ulykken, mens Andreanna som hadde kommet bort for ham, var blitt ligg
ende der Olaus fant henne.
Det var bare Olaus' snarrådige inngripen som berget Andreanna. Hadde
ikke han med en gang fjernet leiren fra munnen hennes, ville hun ha blitt
kvalt.
Ole dro opp til Vinne med den forkomne Andreanna, hvor Olaus' kone
Harma Ander sdatter Vinne tok seg av henne, og fikk vasket henne og varmet
henne opp.
I mens fortsatte Olaus. Og ganske snart fikk han se en kvinne som lå et
stykke ute i leirsuppen og kjempet for å holde seg oppe. Han tok det han
fant av vrakgods og bord og bygget en bro ut til henne. Materialene måtte
han legge på kryss og tvers for at broen skulle bære ham. Men han fikk berget
henne til lands.
Dette var Olme J ør gine Olsdatter fra Hagahammelen. En kilde hevder at
Olme kom fra Nessvald, men det er feil. Men avstanden mellom Haga
hammelen og Nessvaldet er ikke stor slik at det rimeligvis skjedde en sam
menblanding som følge av dette. Olme var fattiglem og bodde som inderst
på Hagahammelen.

----
139 RasA
----
Under dette arbeidet hadde Olaus Vinne
arbeidet seg nordover, og der møtte han sine
brødre Sefanias og Gustav, Erik Olsen Ros
voll fra Rosvoll søndre, og Martin Georg
sen By og Olaus Sørensen By. Hans to
brødre hadde nettopp berget i land Karl Lud
vig Leirfalls sønn Johan Severin.
Fra Lennesgårdene ble det nå observert
flagging fra vinduene. Dermed var det klart
at det fantes overlevende der ute. Til å be
gynne med hadde alle trodd at der var alle
omkommet, for leirsuppen sto opp til tak
skjegget på husene.
Det var imidlertid langt ut til husene, og
de var fullstendig omgitt av en tynn leir
suppe. De fikk fatt i en lang husstige, og
denne la de utover på en bro av bord og
Harma Andersdatter Vinne.
planker som var plassert på tvers av stigen. Dermed hadde de en slags flåte.
Stigen ble skjøvet utover på nye bord som ble lagt foran den. Og etter hvert
som bordene bak stigen kom frem, ble de plukket opp og sendt fremover slik
at de kunne legges ned på nytt foran stigen.
Men dette var hverken noen enkel eller farefri jobb. Flere ganger plumpet
de ut i leiren til opp under armene.
På vei utover mot Lennes støtte de på andre hjelpeløse som de også reddet.
Den meget ujevne overflaten på leirsjøen gjorde det nesten håpløst å få over
sikt når de selv befant seg helt nede på flaten. Det var rygger og forhøy
ninger, vrakgods og rester av hus som stengte for utsikten. Og vinden gjørde
det vanskelig å høre og orientere hvorfra rop om hjelp kom.
Den første de kom til, var den 18 år gamle Olava Olsdatter fra en av hus
mannsplassene på Lyngsholmen. Husmannstuen var blitt ført hit fra Lyngs
holmen. Hun sto i hullet i taket etter murpipen. Olava var den eneste som
ble berget fra denne plassen. Nede under loftsgulvet hvor hun sto, lå de tre
andre på denne plassen, innesperret og druknet.
o Enda et hus fra Lyngsholmen hadde havnet i nærheten. Det var huset til
Age Larsen Lyngsholmen. På dette bruket hadde det vært fire mennesker da
rasbølgen rev huset med seg. Og alle fire var i live. Da redningsflåten kom
så nært at de kunne se at det også var folk her, ble kursen lagt dit bort. Alle
fire ble reddet.
Omsider kom de seg bort til Lennes søndre hvor Ole Kristoffersen og hans
husstand på fire ble tatt hånd om.

----
140 RasA
----
Fra Lennes fikk de øye på en kvinne som satt ute i leirmassene bare med
et teppe rundt seg. De kom seg også dit ut, og fikk reddet henne.
Alle ble så ført til trygt land.
Fra land fikk så Olaus Vinne øye på enda en kvinne som satt ute i leir
suppen. Det var imidlertid ikke mulig å komme ut til henne fra den kanten
han var, og han sprang derfor rundt forbi Kålen til Nessbakken. Der støtte
han på Martin Anneussen Blybakken. Sammen bygget disse en spinkel trebro
ut til henne som lå der ute.
Det viste seg å være Laura Eriksdatter Søgstadvald som var husholderske
hos Ove Haugskott på gården Krag. (Se under Martin Anneussen Blybakken.)
Olaus' innsats denne natten og dagen førte til at han ble tildelt rednings
medaljen. (Se mer om dette under Medaljer.)
Noter:
1 Opplysninger ved Ida Haug Sellæg, sønnedatter av Bernt Haug.
Opplysninger ved Magnhild Lunnan, født Nordberg. Juliane var hennes mor.
Opplysninger ved Emma Nilsen som ble oppkalt etter den Emma som ble født rasnatten.
4 Beretningen er fortalt av Snorre Haugdal i Arbeidermagasinet 8.8. 1936. Iver Forbregd, var
som det fremgår av teksten, dreng på en av gårdene i nabolaget. Han var fra en husmanns
plass under Forbregd.
5 Dette er en del av hans beskrivelse kalt «Dommedag over dalen». Artikkelen ble skrevet
i 1959, og den er trykket i Verdal Historielags skrifter 2. Årsskrift 1977 s. 122 ff. Andre
deler av artikkelen er gjengitt andre steder i denne fremstillingen.
6 Ole har skrevet ned mye om hvordan forholdene var ved århundreskiftet. Hans sønnedatter
Bjørg Johanne Pettersen har skaffet disse opplysningene til veie.
7 Fortalt av Bjarne Granlund, Sofies sønn.
8 Opplysninger ved Åse Røstad, Anna Gustavas datter.
9 Opplysninger ved Marius Blybakken.
10 Senere tok han navnet Henrik Lågness.
1 ' Opplysninger ved Ole Martin Skrove, som selv har hørt det av Sefanias.
12 Opplysninger ved Per Sundby.

----
141 RasA
----
MILITÆRETS INNSATS
I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET
Kavalleriet fra Rinnleiret
Beskjed om hva som hadde hendt i Verdal om natten, nådde Rinnleiret tid
lig på morgenen. Noe senere ut på morgenen, etter at meldinger om ulykken
hadde nådd Regjering og Storting, ble det gitt ordre fra øverste militære hold
at hjelp skulle ydes hvis det var mulig. Men da denne ordren kom, var alle
rede kavalleriet på plass. Den første styrken av kavallerister var frivillige
som meldte seg før det hadde kommet noen henvendelse fra Verdal. Straks
etter kom det imidlertid en offisiell henvendelse, og hele styrken rykket ut.
Kavalleriets innsats om morgenen og utover dagen 19. mai var uvurderlig
både hva angår redning av menneskeliv og berging av dyr og løsøre. Mange
av de soldatene som deltok, satte liv og helse på spill for å berge andre. Flere
av dem ble også tildelt redningsmedaljen for sin innsats.
Kavalleriet på Rinnleiret var egentlig to forskjellige avdelinger. Den ene
var r emonte skolen og den andre var rekruttskolen.
Etterpå skrev lederne for de avdelingene som deltok, til dels utførlige rap
porter om hva de hadde vært med på. Disse rapportene har en slik form at
de bedre enn mange andre beskrivelser forteller hvordan disse soldatene opp
levde situasjonen.
Den mest fullstendige beskrivelsen av hva som skjedde, er gitt av rittmester
Lowzow som var sjef for remonteskolen.
Lowzow fikk sammen med de andre offiserene på Rinnleiret høre om raset
litt før klokken 7 om morgenen. Han tok da initiativet til å dra avsted med
frivillige før noen anmodning om hjelp hadde kommet. De frivillige som fulgte
ham, var alle fra remonteskolen. I mellomtiden gjorde rekruttskolen seg klar
til å dra med en gang det kom anmodning om assistanse.
Det var flere underoffiserer fra Verdal, og hvis ryktene talte sant, var det
flere av disse som kom fra gårder som hadde gått ut eller var truet. Disse
fikk øyeblikkelig tillatelse til å dra av sted sammen med sine kamerater for
å se om det virkelig var så galt som ryktene sa.
Lowzows gruppe som besto av fire underoffiserer og ti mann red avsted
fra Rinnleiret allerede klokken 7. 15. De hadde tatt med seg de redskaper de
i all hast kunne finne, og som kunne tenkes å komme til nytte.

----
142 RasA
----
Fra rekruttskolen og remonteskolen på Rinnleiret i 1893. Bildet er tatt på
messeverandaen. Foran fra v.: Rittmester Schjeldrup, rittmester Lowzow. Bak
fra v. : Premierløytnant L 'Orange, premierløytnant Isachsen, sanitetsløytnant
Middelfart.
Lowzows fyldige rapport ble, foruten at den ble sendt til de militære myn
digheter, også gjengitt i en rekke av landets aviser. Den gjengis her i sin helhet.
På grunn av at Lowzow i likhet med de fleste andre militære som ble sendt
til Verdal, var ukjent, har det sneket seg inn små unøyaktigheter og navne
forvekslinger. Feilene er ikke rettet, men de er markert med fotnoter.
Lowzows rapport '
Da vi ankom til veiskillet ved handelsstedet Graven, 2 delte jeg styrken i
to like deler. Sersjantene Kvamseng og Høien med fem kavallerister - An
dreas Vekset fra Snåsa, Martin Høien 3 fra Ogndalen, Konrad Ågesen fra
Grong, Edvard Olsen fra Skogn samt OlafSusegg fra Ogndalen - fikk ordre
om å ri over broen ved Verdalsøra og østover på nordsiden av dalen for å
se hva som kunne gjøres på denne siden.

----
143 RasA
----
Med det andre partiet som besto av ser
sjantene Hermann og Gjersing samt fem ka
vallerister - Sivert Andreassen og Paul
Gundersen fra Inderøy a, Martin Jørgensen
og Johannes Pedersen fra Grong samt Johan
Johannessen fra Beitstad - red jeg i trav vi
dere østover på sydsiden av dalen opp for
bi Vinne kirke.
Da vi var ankommet opp på høydene nær
Kålengårdene, fikk vi et overblikk over hele
den forferdelige ødeleggelsen. Fra nord
siden, hvor Jermstadgårdene, Follo, Trøg
stad og Krag hadde ligget, gapte det uhyre
svelget mot oss hvor skredet hadde gått fra.
I dalbunnen bredte det våte, blågråe leir
havet seg i en lengde som vi anslo til om
kring en mils vei i retning øst og vest, og
i en bredde som måtte regnes i kilometer.
Ved Nedre Kålen som var sunket ned i
leiren til opp mot husenes 2. etasje, var det
samlet en del folk som holdt på å redde hva
de kunne av husenes krøtter og bohave. Vi
kunne ikke oppholde oss med å yde noen
hjelp her, men dro videre opp til Øvre Kålen
hvor det også var samlet en del mennesker.
Rittmester Håkon Ditlef Low
zow. Lowzow nådde langt i sin
militære løpebane. Han ble ge
neral noe som han er på dette
bildet. Lowzow ble gitt heder
lig omtale etterpå.
Inne i huset holdt de på med å fjerne all leiren som dekket en jente, Laura
Eriksdatter, som var reddet nylig. Hun var fra Krag på nordsiden. Da skredet
kom, hadde hun sprunget ut av sengen og ut av vinduet i 2. etasje. Så ble
hun ført av sted oppå leiren i en rivende fart. Tre ganger hadde hun vært
under, dels i vann, dels i leir- og sandmasser som hadde veltet over henne.
Men sandhaugene åpnet seg igjen, og hun ble skyllet opp av vannet.
Og en kort tid etter at skredet var gått, befant hun seg liggende ovenpå
leiren et stykke fra fast land ved Kålen omkring 8 kilometer fra det stedet
hvor hun ble ført bort fra. 4 Så snart hun så folk på land, fikk hun med opp
by deisen av alle sine krefter trukket av seg natt-trøyen, og med denne viftet
hun til man ble oppmerksom på henne, hvoretter noen menn la en bro ut og
fikk berget henne. 5
Fra taket på en av Lennesgårdene, som sto mer en halvt nede i leiren et
par hundre meter fra land, viftet en hvit vimpel fra en stang. Man berettet
at beboerne hadde tydd opp på taket og hadde satt opp vimpelen som nødsig
nal. De var blitt reddet ved hjelp av en bro som ble lagt ut fra Rosvollsiden. 6

----
144 RasA
----
Vi spurte om det var flere mennesker ute i de mange husene som lå ute
i leirhavet nærmest den sydlige bredd.
Det ble svart: «Nei, ikke nå lenger.»
Alt hva som ennå hadde liv, var blitt reddet av bygdens folk i løpet av natten
og morgenen, men man visste at det lå lik der ute.
I et av husene som var ført dit fra Lyngsholmen, var det et parfolk og et
barn i nederste etasje. Da de våknet, hadde leirmassen sperret utgangene.
De ropte opp til en voksen pike som lå ovenpå at hun skulle bryte ut et par
bord i loftet med en øks. Hun begynte arbeidet, men før hun fikk det fullført,
hadde vann og leire fylt den underste etasjen og begynte å stige opp i den
øvre. Piken reddet seg opp på hustaket, hvorfra hun ble brakt i land. 7
I det hele var visstnok en mengde mennesker brakt i land av bygdens folk
som allerede hadde arbeidet i flere timer. Nå var mange gått klar. Jeg så folk
som skalv av overanstrengelse og sinnsopprør. Foreløbig syntes alt videre
redningsarbeid å være innstilt.
«Var det da ikke flere mennesker i fare?»
«Jo, det hørtes av og til nødrop; men det måtte være langt ute.»
«Vi må forsøke å komme utpå!»
«Forsøke, ja,» ble det svart, «det var lett sagt, det var for få folk til det
arbeidet.»
Sersjant Hermann med en kavallerist fikk ordre om å ri langs bredden øst
over for å speide utover. Vi andre satte hestene fra oss på Øvre Kålen. Hver
mann tok så mange bord han kunne bære av bordstabelen på gården, og så
gikk vi østover ned til bredden. Tre sivile - skogvokter Ole Sørheim og Martin
Balhallvald fra Verdal og Petter Andreas Røstad fra Overrinnan i Levanger
landsogn - ble straks med.
Vi lyttet og speidet. Jo, det hørtes nødrop. Langt ute ved et stort torvstykke
reiste noe seg opp. Det var et par hvite skikkelser; ingen tvil om at det var
to halvnakne mennesker. Det var vel omkring 1000 meter dit ut. De var nær
mere den nordlige bredden, men der syntes alt å være utdødd, som om alle
på gårdene der hadde tatt flukten i redsel. 8
Jeg valgte utgangspunktet for vår bro fra det nærmeste stedet ved bredden,
der hvor gården Ness før hadde stått, 9 og dens retning slik at vi kom til å
passere restene av et sønderbrutt hus hvor litt mer enn taket stakk opp en
300 meter ute.
Vi måtte nedover en bratt bakke, sleip av leirgjørmen som hadde sprutet
langt oppover. Det vi skulle ut på, var en bløt, vannfylt leirmasse, som neppe
ville bære oppe en katt. Hist og her stakk små torvstykker, små sandbanker
eller faste leirklumper opp, noe som lettet broleggingen. Men det rørte seg
fremdeles under overflaten. En mengde flate vulkanformede kjegler av den
fineste kvikkleire som hadde dannet seg, og fremdeles dannet seg på alle

----
145 RasA
----
kanter, tydet på det. De var opp til flere meter i tverrsnitt ved roten. Fra
toppen av dem steg det stadig opp gjørme, vann og luftbobler.
Arbeidet med broleggingen begynte. Broen besto av et par bord ved siden
av hverandre og ett eller ingen hvor grunnen var fast nok til å bære.
Under utleggingen av broen var sersjant
Gjersing stadig i spissen. Det gikk smått,
vi var for få. Jeg sendte derfor en rytter
tilbake til Rinnleiret med anmodning om
at så mange som mulig av styrken kunne
komme oss til hjelp.
Imidlertid søkte jeg å samle sammen så
mange som mulig til arbeidet. Sersjant
Hermann og den mannen som hadde fulgt
med ham, kom til kort tid etterpå, og
etterhånden også flere av bygdens folk.
Blant de første var Ludvig Nilsen. Til slutt
var det en ti - tolv sivile, og noen smågut
ter hjalp til med å bære bord ned til
bredden.
Sersjant Andreas Gustav Nico-
Da vi nådde det før omtalte huset som hysen Gjersing fikk rednings
hadde bordtak med spontekning, brøt vi medaljen av 3. klasse. På bildet
materialer løs herfra til den videre broleg- er han furer. Trolig er det red
gingen. På denne gården fant vi også to ningsmedaljen han bærer.
levende hester som sto halvt nedsunket i
leiren. Vi kunne ikke befattes oss med dem, og da det var lite håp om å kunne
redde dem senere, ble de drept.
Et par hundre meter lenger ut støtte vi på restene av et lite hus. Der fikk
vi også tak i noe materialer.
Jo lengre ut vi kom, desto klarere ble det for oss at det truet Verdalen en
ny fare. De enkelte grunne vannstriper som fløt nedover oppå leirlaget, kunne
umulig føre mer enn en übetydelig brøkdel av Verdalselvens vannmasser.
Elven måtte være oppdemmet av leirmassene, og når den vannmassen som
var oppsamlet i Vuku, brøt seg vei over eller gjennom den nærmeste dem
ningen, hvordan ville det da gå?
Det var ingen som trakk seg tilbake av den grunn.
Imidlertid sendte jeg en rytter østover for å skaffe beskjed om forholdene,
og for om mulig å gi oss signal om oversvømmelsen brøt løs. Han kom igjen
da vi vendte tilbake fra vårt arbeide og meldte at det ennå var 7 fot igjen
før det oppsamlede vannet nådde opp over demningen leiren hadde dannet. 10
Etter flere timers arbeid nådde vi ut til de to menneskene. Det var to kvinner
fra Follo vald, en mor og en datter. De fortalte at de hadde våknet ved at
Verdalsboka - 10

----
146 RasA
----
huset ble brutt i stykker. Gjennom en revne i veggen krøp de ut, mannen
og konen, en sønn og en datter. 12 Så ble de ført avsted med leirmassene. Litt
etter kom mannen bort fra de øvrige tre som ble ført videre sammen. Senere
kom sønnen bort fra dem, sannsynligvis under et forsøk på å komme i land.
Om det hadde lykkes ham, visste de ikke. Senere har ryktet berettet at han
virkelig har reddet seg. 13
De to kvinnene hadde tilbrakt natten på torvstykket og hadde forlengst opp
gitt håpet om å bli reddet da de fikk se oss ved stranden. De var nå temmlig
medtatte av kulde og sinnsopprør, dog ikke mer enn at de kunne gå med noe
støtte. De ble innhyllet i frakker som mennene tok av seg og ble så ledet i
land langs etter broen.
På veien fortalte den yngste at ved et stabbur som raget temmelig høyt opp
over leiren et par hundre meter østenfor det stedet hvor de selv hadde befunnet
seg, var det en pike, Lovise Trøgstad, som de hadde snakket med om natten.
Vi gikk straks i gang med å legge bro ut til dette stabburet, og her gikk
arbeidet lett, da bunnen fra endepunktet av vår første bro og over til den nord
lige bredden var adskillig fastere og mer oppfylt av torv og sandbanker enn
ved den sydlige delen av dalen.
Vi hadde nå også større arbeidsstyrke, for under den siste del av arbeidet
med den første broen hadde løytnant Isachsen og sersjant Langhammer an
kommet fra Rinnleiret sammen med 15 rekrutter. Og en stund etterpå kom
sersjant Solberg med 40 rekrutter. Og fremdeles var de med, de fire kavalle
ristene fra remonteskolen som hadde sluttet seg til oss på eget initiativ.

Sersjant Ole Henriksen Lang- siden.
hammer fikk hederlig omtale. På i
Snart ble stabburet nådd, men ikke noe
levende vesen fantes her. Vi kunne se spor
fra stabbursvalen. Men de endte i en vann
kulp. Senere har ryktet berettet at også den
som vi her lette etter, hadde reddet seg i
land.
Omtrent 100 meter lenger mot øst, lå
ruinene av noen hus. Vi arbeidet oss dit
bort, men fant bare to lik. Det ene var en
yngre kvinne. Kroppen hennes lå over leir
laget med unntak av hodet som lå nedtryk
ket i leiren av en bjelke. Det andre var liket
av en mann som lå fastklint i leiren med
ansiktet ned. Likene ble undersøkt av sa
nitetsløytnant Middelfart som konstaterte
at døden måtte ha inntrått for flere timer
På en fast flekk ved siden av et halvt

----
147 RasA
----
nedsunket uthus, sto en levende og uskadd hest. Det ble trukket ut noe høy
til den, for at den skulle kunne holde seg i live i tilfelle den senere skulle
bli reddet. Senere ble hesten skutt av folk på nordsiden.
Ole Sørheim slo istykker en kiste og tok ut fra den noen gardiner som han
dekket liket av kvinnen med, etter at det var blitt trukket opp av leiren og
lagt opp på to stokker.
Deretter trakk vi oss tilbake derfra.
Under det siste arbeidet hadde man hørt et svakt nødrop, og straks etter
ble det oppdaget en kvinne som hadde sunket ned til hoftene i den bløte leiren
et par hundre meter syd for de sist omtalte husene. All kraft ble satt inn på
å nå ut til henne, og det ble laget en ny bro. I en strekning på bortimot 100
meter førte denne over den bløteste leirdeigen.
Blant de første som nådde ut til henne, var kavalleristene Karl Pettersen
fra Krogstad i Skogn og Martin Jørgensen Lerdal fra Grong, samt de sivile
Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan. 15 Piken, Harma Trøgstad, fortalte
at hun hadde sprunget ut fra Trøgstadplass da skredet kom idet hun tok med
seg en tre år gammel gutt, Sigurd. De ble ført avsted med leiren, og hun
mistet bevisstheten. 16
Ut på formiddagen da solen varmet, kom hun til seg selv igjen. Da hun
hadde hørt stemmer i nærheten, hadde hun også ropt.
Det fantes ingens spade for hånden, og redningsmennene måtte grave henne
ut av leiren med hendene. Men arbeidet tok tid, og bordene som mennene
sto på, begynte å synke. Det ble ropt etter mer materialer, men det fantes
ikke. Så de måtte ta av broen opptil flere bord og legge oppå etter hvert som
de andre sank under. Og snart sto de modig arbeiderne på en langsomt synk
ende flåte helt isolert fra land.
Men ropet gikk utover at det gjaldt livet. Og alle som hadde en bordstump
for hånden, sendte den frem, og i rette tid ble broen gjort istand igjen.
Piken var så medtatt at hun måtte bæres i land i en kappe.
Nede i det oppgravde hullet ble barneliket funnet. Det ble lagt opp til hus
restene ved de to andre likene.
Det ble utlagt enda en bro i en strekning av 4 - 500 meter vestover fra
endepunktet av den første broen. Fra land hadde vi sett noe rødlig som vi
antok var et klesplagg, og enkelte mente å ha hørt nødrop fra den retningen.
Vi nærmet oss stedet, men det rødlige var en tyrirot, og intet levende kunne
høres eller sees.
Mens den øvrige styrken hadde utført de siste arbeidene, hadde løytnant
Isachsen med to kavallerister som hadde brakt med seg litt materialer til en
transportabel bro, utført en ganske vågsom rekognosering av flaten i en vid
omkrets om de siste arbeidsstedene. Men ikke noe levende kunne høres eller
sees.

----
148 RasA
----
Sersjant Ole Kristian Jonsen
Solberg fikk redningsmedaljen
av 3. klasse.
Da vi ikke visste om mer å utrette her
ute, gikk vi atter tilbake til sydsiden. Og
det var også på høy tid, for vannet over
leiren hadde steget en del slik at bord fra
broen fløt bort rett som det var og måtte
erstattes med nye.
Etter ankomsten til land ble sersjant Sol
berg sendt med seks rekrutter langs bred
den østover for å undersøke om det her
skulle være mer å gjøre.
Et par hundre meter utenfor bredden ved
Sundby så vi en gammel mann på et hus
tak. Han var fra Lundenvald. Det ble lagt
ut bro, og han ble brakt i land. 17
Samtidig ble det reddet en fra før sinns
forvirret mann. Jeg tror dette skjedde på
nordsiden. Han ble reddet av sivile. 18
Ved Øvre Kålen fikk resten av kavalle
ristyrken litt mat og skulle hvile ut et
øyeblikk. Men det kom straks anmodning om hjelp til å redde enda en levende
hest og en ku fra Nedre Kålen. Vi gikk straks til arbeidet. Dyrene sto med
hodene så vidt over vann. Det måtte brytes hull i taket over rommet hvor
de sto. Og så ble de halt opp på lemmen med taljer.
Først ble hesten tatt under videre behandling. Den ble lagt over ende. Benene
ble surret godt fast under buken, og så ble den fra en port i andre etasje firt
ned i en liten båt. Båten ble halt med taug gjennom vann og gjørme inn til
bredden av folk som sto på land.
Deretter ble kua tatt på samme vis.
Da dette var utført, og det ikke ble oppdaget flere mennesker som var i
fare, og det heller ikke kom beskjed om noe slikt, marsjerte vi tilbake til Rinn
leiret. Dit ankom styrken med unntak av sersjant Solbergs avdeling klokken
0730 om kvelden.
Ved ankomsten til Rinnleiret mottok jeg melding fra den avdelingen som
hadde vært på nordsiden av elven, og som allerede tidligere på ettermiddagen
var sendt tilbake. Denne avdelingens beretning er da følgende:
Etter ankomsten til nordsiden av dalen red sersjant Kvamseng oppover langs
bredden for å undersøke forholdene.
Sersjant Høien red med de fem kavalleristene forbi Stiklestad skole hvor
kirkesangeren fortalte at det var folk i en stue ute i leiren ikke langt borte.
Men det var visst umulig å redde dem.
Hestene ble nå satt igjen på Nordre Stiklestad, og sersjanten gikk med sine

----
149 RasA
----
folk ned mot bredden ut for Hegstad. 5 å 600 meter ute i leiren lå plassen
Fergestuen som var ført hit fra Ekle, nedsunket i den bløte leiren til vinduene
i andre etasje. Fra et vindu viftet en mann med en lue. 19
Ved bredden lå litt trematerialer som var brakt dit. Dette tydet på at man
tidligere hadde tenkt på et redningsforsøk, men hadde oppgitt det.
Ved hjelp av disse trematerialene og trevirke av forskjellig slag som lå spredt
ut over hist og her i leiren, begynte man å bygge en bro. Men med det lille
mannskapet og den übetydelige mengden av materialer gikk det ytterst smått,
og da man hadde kommet halvveis, ga man opp arbeidet fra denne siden,
idet sersjant Høien besluttet å forsøke fra et annet utgangspunkt hvor man
fra husrestene av Lyng kunne få bedre tilgang på materialer.
På veien hit ble man oppmerksom på tre sivile menn som kom trekkende
med en båt over land. En av disse tre mennene kom nå løpende og ba gråt
ende sersjant Høien om hjelp til å redde to kvinner som befant seg i en stue
lenger østover. 20
Denne stuen som var sunket ned til tak
skjegget, lå 6 å 700 meter øst for det nett
opp forlatte brosted og omtrent 100 meter
fra det faste land. Den var omgitt av vann
og tynn leirgjørme så man mente det var
mulig å få en båt dit ut.
Sersjant Høien, kavalleristen Martin
Leirdal og den før omtalte sivile mannen,
som trolig var eieren av plassen Hegstad
stuen, gikk i båten og staket seg ut til hu
set. Her hugg de hull på taket. Innenfor
var et aldeles mørkt rom. Pipen hadde
styrtet sammen, murrestene var spredt ut
over, og gjennom hullet i gulvet etter
pipen, kunne vannet sees 4 å 5 tommer
nedenfor.
Kavallerist Martin Jørgensen
Først ble en 12 år gammel pike, datte- Leirdal ble tildelt redningsme
nn på plassen, løftet ut gjennom den opp- daij en av 3. klasse. Tegning av
brutte åpningen. Hennes bestemor som lå Kristiansen 1920.
lengre inne, var så forslått at hun ikke
kunne gå alene. Derfor krøp sersjant
Høien inn og bar henne ut. De to som ble reddet, ble nå brakt i land i
båten. 21
Man fikk nå beskjed om at det på gården Hegstad lå en bordstabel, og ser
sjant Høien bestemte nå å fortsette den tidligere påbegynte broen ved hjelp
av disse materialene.

----
150 RasA
----
En av de nevnte sivile, nemlig en forhenværende kavallerist, Ole Hallems
vald, sluttet seg nå til kavalleristene og deltok i arbeidet. Omtrent samtidig
ankom sersjant Moxnæs med 15 rekrutter fra Rinnleiret, og ved hjelp av den
nå samlede arbeidsstyrken skred utleggingen av broen raskt frem.
I dette arbeidet var en rekrutt, Edvard
Følstad, fra Inderøya stadig ytterst ute for
å lete etter den beste plassen for broen.
En stund etter rekruttenes ankomst kom
løytnant U Orange, som først hadde fore
tatt en rekognosering på den nordlige siden
av dalen, og han overtok kommandoen
under den siste delen av arbeidet.
Da broen var ferdig helt ut til Ferge
stuen, fikk man de herværende beboere ut
gjennom et vindu i andre etasje. Det var
mannen selv, Martin Mule, hans kone og
tre små barn, samt hans svigerinne og svi
gerfar, altså i alt syv mennesker. De ble
alle ført uskadde i land. 22
Sersjant Kvamseng vendte nå også til-
Kavallerist Edvard Følstad fikk
redningsmedaljen av 3. klasse. bake fra sin rekognosering uten åha opp-
Sannsynligvis bærer han den på daget flere mennesker som var i fare.
venstre jakkeslag som bånd
stripe.
Da heller ingen annen beskjed kom om
at det var noen som trengte hjelp, marsjer
te hele styrken tilbake til Rinnleiret hvor
den ankom omkring klokken 3 om ettermiddagen
Alt i alt reddet kavalleriet med bistand av en del sivile menn 13 mennesker.
Ingen av redningsmannskapene kom til skade under arbeidet.
Det skal tilføyes at de 30 først utsendte rekruttene - 15 på hver side av
dalen - alle hadde meldt seg frivillig.
Av såvel de kavallerister og sivile som var med under redningsarbeidet,
hvis navn ikke er nevnt her, var det visstnok mange som utførte ting det kunne
ha vært verdt å nevne her. Men dels har hver enkelt under sådanne forhold
annet å ivareta enn å legge merke til hva andre utfører, og dels var det flere
sivile med som vi ikke kjente navnene på. Men jeg tror nok at når beret
ningene om alle de forskjellige redningene en gang foreligger, vil det for byg
defolkets vedkommende - særlig på sydsiden - bli anledning til å snakke om
adskillig som ikke har videre likhet med den «panikken» som avisene så ofte
har skrevet om.
Rinnleiret 24. mai 1893
H. D. Lowzow

----
151 RasA
----
Rekruttskolens innsats
Kort tid etter at Lowzow hadde dratt avsted med sin frivillige styrke fra
remonteskolen, kom den offisielle henvendelsen om hjelp, og kavalleriets
rekruttskole som sto klar, dro øyeblikkelig avsted. Sjefen for rekruttskolen,
rittmester Schjelderup, ga premierløytnantene Isachsen og L 'Orange ordre
om å lede hver sin styrke av rekrutter, den første på sydsiden av elven og
den andre på nordsiden.
Også deres rapporter gir en levende beskrivelse av redningsarbeidet. Det
er ikke kjent om noen av dem har vært trykket tidligere.
Isachsens rapport 23
Rapport fra premierløytnant Isachsen angående den redningskommando som
19. og 20. denne måned ble sendt ut fra Rinnleiret til Verdalselvens sydside.
I følge ordre fra rekruttskolens sjef, ritt
mester Schjelderup, avmarsjerte jeg fra
Rinnleiret den 19. dennes klokken 10 for
middag forbi Vinne kirke og til Kålen.
Styrken var en offiser, en underoffiser og
15 mann.
Da veien var avbrutt ved Kålen på grunn
av oversvømmelse, ble våre hester satt
igjen her, hvoretter jeg marsjerte videre
til litt forbi Ness til tross for at jeg på Kålen
- på mitt spørsmål ble svart at nå var det
intet å gjøre.
Da vi kom til Ness, ble stort sett hele
styrken satt igang med å få fatt på planker
og bord for å komme over leirvellingen.
Rittmester Lowzow med en sersjant
hadde kommet hit opp en liten stund før
oss. De hadde oppdaget to mennesker som
lå ute i leiren og trengte hjelp, noe som
også ikke uten fare ble ydet dem. Det var
to kvinner, en yngre og en eldre, begge
i linneter og ytterst medtatte og svake.
Straks de var blitt ført på land, fikk vi
Premierløytnant Gunerius Ing
vald Isachsen ble gitt hederlig
omtale for sin innsats.
slått et teppe om dem og båret dem opp på en plass ovenfor. 24
De ymtet noe om at det var noen igjen utpå, idet de forsøkte nærmere å
angi stedet. Vi gikk i den antydede retning. På veien ble vi oppmerksom på
noe som rørte seg ganske lite ute i leiren, rett til høyre for oss. En del ble

----
152 RasA
----
sendt videre, mens resten forsøkte å nå frem til sistnevnte sted. Etter mang
foldige forsøk, lykkes det oss å nå dette, og det viste seg da at det var en
kvinne som ennå var i live. Hun var kommet til bevissthet idet hun hørte våre
rop omkring seg.
Etter en times arbeid lykkes det oss å få henne løsnet av leiren, men et
3-4 årsgammelt barn som hun hadde hos seg, og som vi også fikk opp,
var dødt. 25
Heldigvis fikk vi nå en forsterkning på 42 mann fra Rinnleiret. Dette trengtes
da vannet nå begynte å flomme over leiren, og de plankene som tidligere var
lagt ut, begynte å flyte vekk. Etter å ha holdt på i omtrent 3 timer, fikk vi
den ulykkelige på land. Hun var så sterkt medtatt at hun orket ikke å si noe.
Hun ble videre båret opp til en gård hvor vår sanitetsløytnant Middelfart så
til henne og de øvrige. Hun var hel med unntak av kravebenet som var knekket.
De som ble sendt videre for å finne de omtalte to som formentlig skulle
være igjen, fant ingen. Derimot fant vi to lik som i løpet av ettermiddagen
ble brakt i land på nordsiden hvor det forresten var bedre å komme til lands
enn på sydsiden. Likene var aldeles overtrukket med leire. En hest som sto
levende igjen i ruinene av husene, ble slått ihjel da den ikke kunne transpor
teres til lands.
Etter å ha sendt mannskaper i de forskjellige retninger for muligens å opp
dage noen som trengte hjelp, og således forvisset oss om at det ikke var flere,
gikk vi i land og bega oss på hjemvei. Klokken var nå 3 og mannskapene
var umåtelig trette. For å være sikker, ble en sersjant og seks mann av de
sist ankomne sendt nordover langs bredden for muligens å observere noe.
Det lykkes dem heldigvis å redde en mannsperson som satt mellom ruinene
på Lunden. 26
De vendte tilbake til leiren klokken 9 ettermiddag etter at de på tilbake
veien hadde reddet to hester levende i land fra gården Mellomness.
Lørdag den 20. dennes ble jeg sendt oppover på samme side, sydsiden,
med ordre om å observere fra bredden, gå til Melby og søke å få greie på
vannstanden da man nemlig ventet at elven skulle bryte seg nytt leie og for
årsake enda større skade enn den som allerede var gjort.
Styrken var en offiser, to underoffiserer og 20 mann.
På Aune (Leirfallaunet) ble sersjant Hovelsen med et par mann etterlatt,
men kom etter 1 times forløp. De reddet i land en treskemaskin, en levende
kalv, noen tønner korn og forskjellig bohave.-
Etter en times opphold ovenfor Melby sendte jeg følgende melding tilbake
tilbake ved hjelp av poster som var satt ut 3 - 4 steder:
Melby kl. 10 1/2 fm. Kom hit kl. 10. Alt rolig på sydsiden. Etter observa
sjon stiger vannet 4 cm i timen nord for Melby. 2/3 av Melby s jorder
under vann. Herfra sees 10 boder og hus under vann foruten begge Volen-

----
153 RasA
----
gårdene som ligger i til loftet og muligens også flere hus og gårder ved
Vuku. 100 - 200 meter fra bredden finnes flere sprekker i jorden langs
hele sydsiden. Melby er rømmet. Ingen sivile å se her. Mulig å komme
hit med hest. Høyeste punkt i barrieren i elven er 100 - 200 meter syd
for Melby. (Skal vel være nord for Melby.)
Kl. 1 1 1/2 Nå kom en båt fra Vuku. Under vann deroppe står videre Vuku
handelsforening og handelsmann Stornæs ' hus.
Det ser ut som elven suksessivt baner seg leie parallelt med sydsiden ca.
200 m fra land. Nå adskillig sus i elven. Vi går nå tilbake igjen - da intet
kan reddes her - idet jeg videre venter på nærmere ordre.
Da vi var kommet til Kålen klokken 2, fikk mannskapene mat, hvoretter
de ble beordret lenger vestpå ved Lennes. På veien dit reddet vi iland en
levende hest og en ku fra vestre Kålen. På Lennes lyktes det oss å redde
seks kyr levende i land, dels i båt og dels ved å slepe dem i land. Det ble
også berget en del høy, noen verdisaker osv.
Kom tilbake til leiren igjen klokken 7 1/2 om ettermiddagen.
Til tross for den lange marsjen, de store både legemlige - og jeg kan nesten
si åndelige - anstrengelser utviste mannskaper og underbefal hele tiden stort
mot og dyktighet. De som var reddet var i en sådan stilling og tilstand at
det krevdes den største anstrengelse for å få dem i land, og det er nesten merk
verdig at det lykkes.
Rinnleiret 22. mai 1893
G. Isachsen
Foruten de hester og kyr som ble brakt i land, ble mange slått ihjel.
GI
UOranges rapport 21
Rapport fra premierløytnant LOrange i anledning av redningsarbeidene i
Verdalen 19. og 20. mai 1893.
I følge ordre fra rekruttskoleforstanderen, rittmester Schjelderup, lot jeg
den styrken som var tildelt meg, 15 mann, under sersjant Moxnæs avmars
jere gjenom Verdalsøra mot Lyngsgårdene klokken 9 1/2 morgen fredag 19.
mai. For å undersøke hvor hjelp måtte være påkrevet, red jeg selv i forveien
langs veien forbi Stiklestad kirke inntil det sted hvor skredet hadde brutt av
veien like overfor Follo, Fåren og Jermstadgårdene, hvor raset hadde
startet. 28
Ved å spørre ut egnens beboere som jeg forøvrig bare traff på et fåtall av,
kunne jeg ikke få noen opplysninger, de ga fullstendig inntrykk av å være
grepet av panikk. På tilbakeveien gjorde jeg derfor, hvor anledningen ga seg,

----
154 RasA
----
Premierløytnant Hans Wilhelm
L' Orange fikk redningsmedaljen
av 2. klasse. L 'Orange nådde
langt i sin militære karriere. Han
ble general.
Sersjant Peter Fredriksen Her
mann fikk hederlig omtale etter
på. På bildet er han komman
dersersjant.
avstikkere ned mot raset ad sideveier og
fotstier.
Fra veien nord for Ekle hvor denne var
brutt av av raset, oppdaget jeg i noen av
stand en sivil mann som tilsynelatende var
i ferd med redningsarbeide.
Mine folk som nettopp ankom, ga jeg
ordre til uoppholdelig og hurtigst mulig å
begi seg dit.
Etter å ha satt hesten min inn på Stikle
stad gård, gikk jeg selv til det samme sted,
hvor imidlertid mine folk assisterte ser
sjant Høien av remonteskolen med fire re
montejegere med å bringe i land to kvinner
fra en plass hvor kun taket raget over
leiren.
Den ene ble trukket opp gjennom et hull
som ble hugget i taket, den andre ble red
det ned fra et tre som hun hadde klatret
• 29
oppi.
Deretter ble arbeidet fortsatt videre ut
over leiret mot en plass, Fergestuen, som
lå temmelig langt ute i raset. Der hadde
levende vesener vist seg i vinduene i 2.
etasjes som raget opp over leiret. Adkomst
ble skaffet ved hjelp av bord og lekter som
mannskapene brakte sammen fra nabogår
dene og dels på selve ulykkesstedet.
Etter ca. 1 1/2 times energisk arbeide
av mannskapene nådde vi via plankebro
en frem til huset. Der tok vi ut gjennom
vinduene fire voksne mennesker og tre
barn som ble båret i land av kavallerist
ene. Likeså ble det verdifulleste av fami
liens eiendeler brakt i land. 30
Etter fortsatt undersøkelse av den om
liggende strekning dog uten å treffe på noe
sted hvor det var behov for fortsatte red
ningsarbeider, lot jeg mine folk som ikke

----
155 RasA
----
hadde tatt med seg proviant, marsjere hjem til Rinnleiret, hvor de ankom ca.
kl. 6 om ettermiddagen.
Den 20. mai klokken 6 1/2 om morgenen lot jeg i følge ordre den rednings
styrken på 40 mann som jeg var tildelt, avmarsjere over Verdalsbroen under
sersjant Moxnæs mens furer Oksaas fulgte meg til hest. Det gjaldt etter fogd
Rubachs anmodning nærmest å ettersøke de totalt forsvunne Jermstadgård
ene med beboere.
Ved Ekle avdelte jeg en styrke på ti
mann til å avsøke strekningen nedover så
langt raset strakk, mens de øvrige 30 mann
under min kommando foretok avsøkning
oppover.
For å varsle om elven skulle bryte løs,
da den i følge opplysninger fra befolk
ningen over alt var begynt å sive over
demningen, ble det utstilt en vaktpost med
ordre til strengt å holde øye med en flagg
stang på Hallemssiden hvor nemlig ser
sjant Berg av remonteskolen skulle varsle
med flagg i tilfelle så skjedde. 31
Avsøkningen ble foretatt på det om- Sersjant Nikolai Andreas Moks
hyggeligste langs rasets nordre bredd helt nes fikk hederlig omtale for sin
opp til dets utgangspunkt uten å oppdage innsats. Nikolai Moksnes var fra
noe levende menneske. Vaktposter var Verdal. Han bodde på Stiklestad
alltid plassert så man i tide kunne varsle mellom.
dersom et gjennombrudd av elven fant
sted.
I det vi fremdeles fulgte rasets nordre bredd tilbake, lot jeg mannskapene
nå hjelpe til med å bringe i sikkerhet de verdifulleste eiendeler fra de mest
truede gårdene. Et fjøs som tilhørte en av Lynggårdene var ennå halvt stå
ende midt ute i raset. Via en plankebro kom vi etter ca. en times arbeid dit
ut for å slå ihjel besetningen på 16 kyr, seks hester, endel griser og sauer.
På grunn av vann, leire og at loftgulvet hadde styrtet ned i stallen og fjøset,
kunne man ikke komme til for å slå krøtterne med øks. Derfor ble en mann
sendt i land for å skaffe skytevåpen. Straks etter ble vi imidlertid ropt i land
av sersjant Moxsnæs med vakter som var plassert på en høyde i nærheten.
Elven steg nå hurtig, og den hadde flytt om Lyngsgården og truet med å rive
bort plankebroen.
Ca. en time senere ble et par av krøtterne som man da kunne komme til
i båt, slått ihjel av sersjant Hermann, et par griser ble reddet i land. Fra stab
buret til Lyng ble det berget en del mat og effekter.

----
156 RasA
----
Da imidlertid omtrent hele raset var blitt
omflytt, så man de fleste steder ikke kunne
utrette noe uten båt, og da den omhygge
ligste undersøkelse syntes å vise at det ikke
var anledning til ytterligere hjelp med
redningsarbeide, lot jeg mannskapene
foreløbig marsjere opp til Stiklestadgård
ene hvor man traff på provianten som var
brakt hit fra leiren. Under rasten her ble
korpssjefens ordre om hjemmarsj mottatt.
Den ble foretatt, og ankomst til Rinnlei
ret fant sted klokken 6 1/2 om kvelden.
Jeg vil ikke unnlate å tilføye at samtlige
av de underoffiserer og mannskaper jeg
var tildelt, hele tiden viste uforferdethet
og bestemt og forstandig opptreden. Sær-
Sersjant Nils Jakobsen Høien. h 8 tillater J e 8 me g å fremheve sersjant
Han fikk redningsmedaljen av 3. H 0 ™ af remonteskolen og rekrutt mtr. nr.
klasse for sin innsats. På dette 501 Edvard Følstad.
bildet er han standardjunker. Rinnleiret 21. 5. 1893
W. UOrange
Johannes Dahls opplevelse
Blant de kavallerister som deltok i redningsarbeidet, var det også en ver
daling. Det var Johannes Dahl. 32 Flere år senere holdt han et radioforedrag
om sine opplevelser, og deler av dette foredraget gjengis her:
«I midten av mai 1 893 var eg innkommandert til Rinnleiret for å eksisere
rekrut ved dragonregimentet. I 5-tida om morgonen den 19de mai hadde vi
som vanleg stallteneste. Sersjant Kvelstad frå Vuku hadde tilsynet i stallgata,
og rett som det er, kjem han springande inn i stallen til meg og ropar: «Det
skal ha hendt noko fælt opp i Verdala i natt.»
«Kva er det?» spør eg.
«Heile Jermstadgrenda er sokke ned. Folk og krøter og alt som der var,
er gått med.»
Han verka reint forstyrra og sprang ut. Eg vart ståande med kosten i handa
og fundera på dette, som eg fann heilt meiningslaust: Jermstadgrenda sokke
ned? Denne vakre veldyrka grenda med dei store gardane, låg der så trygg,
da eg for en 3-4 dagar sidan for over der og låg om natta på ein av gardane
der eg hadde nokre slektningar. Denne terrassen låg da også så høgt i land

----
157 RasA
----
skapet at noko større ras kunne det ikkje
vera tale om der. Nei, i min tanke vart det
heile redusert til eit lite ras som hadde ovra
seg og vokse frå munn til munn før det
nådde hit. Med dette slo eg meg til tols,
og tok til å pusse hesten att.
Men om ei lita stund kjem Kvelstad att
og ropar inn til meg: «Det skal vera enda
verre enn eg sa i sta, heile Ness-sletta har
sokke ned, berre nokre hustak stikk opp.»
Dermed flaug han bortover stallgata så
fort han vann. No tykte eg vera klår over
at sersjanten brått måtte ha mista vetet og
var komen i en slags desperasjon, og
tenkte på at nokon måtte ta vare på han.
For det fanst da ikke mulegheit for at Ness- Johannes Dahl deltok i rednings
sletta kunne søkke - det lågaste strøk i heile
Ner- Verdal og ikkje fall til nokon kant.
arbeidet etter ulykken som kaval
lerist fra Rinnleiret.
Da vi kom inn i barakka i 6-tida, hadde
ryktet om ulukka spreidd seg millom
(Fra Verdalsboka).
rekrutane, men ingen visste meir enn det Kvelstad hadde fått tak i. Vi som
var frå Verdal, og særleg dei som hadde heimane sine i det stroket som var
nemnt, tok til å ottast, men slo seg til ro med at so gale som det var sagt,
kunne det ikkje vera når det gjekk så stillt for seg.
Men så bles det til oppstilling, og da vi kom på lina, fekk vi vita at eit
fælt ras hadde gått oppi Verdalen, og at vi skulle oppover på redningsarbeid.
Det tok noko tid før det bar i veg. Grunnen for dette skulle vera den at
det var komen telefonmelding frå Verdal om at det var tvilsamt om nokon
kunne koma so nær at han kunne yte noko hjelp.
Det var sjølvsagt panikkstemning over heile bygda utan noko organisert
redningsarbeid. Men i 7-tida kom det ordre om at vi skulle marsjere oppover
so fort vi kunne. Vi var 80 rekruttar det året. Kvar mann var utrusta med
eit langt taug som høyrde med til utrustninga når vi var på utmarsj.
Da vi kom til vegskilet ved Stamphusmyra, vart vi delte i to flokkar. Den
eine flokken skulle halde fram på sørsida, og den andre halvparten skulle gå
over Verdalsbrua og gå oppover på nordsida av elva.
Da dei kom ned til brua, var elva mest tør, og laksen låg og sprella for
livet i små dammar.
Eg vart med sørpartiet, og vi hadde no berre eit par kilometer att til vi
nådde leirhavet.
Da vi kom til garden Kålen, var vegen sperra av leir og vatn. Husa på garden

----
158 RasA
----
stod nedi leira nesten til 2. etasje. Hovudbygninga var brekt av på midten,
buret var velta over ende, ei størhusbygning var flytta eit godt stykke til sides,
og uthuset skumpa inn til hovudbygninga. Dei fem menneska som budde i
garden hadde lege på loftet og vart berga i land før vi kom der.
For å koma lenger oppover måtte vi opp i høgda, og da vi kom opp på
bakkane ved Ness, hadde vi oversyn over det meste av den forferdelige kata
strofa som hadde ramma bygda - etter det ein veit den største ulukke av det
slaget i landet i nyare tid.
Midt imot oss på nordsida av 4ålen hadde vi det fæle gapet etter det som
hadde glidd ut. Der som før den vakre grenda låg, var det no eit blåsvart
skræmeleg svelg med restar av sundknasa hus og nedfalne tre. Det hadde
ei lengd frå vest mot aust nær 3 kilometer og tvert over ca. 2 kilometer. Det
er rekna med at ca. 55 millionar kubikkmeter gleid ut, og denne massen
breidde seg over dalbotnen nedanfor, skuva unna seg og braut saman alt den
møtte på sin veg.
Ja, no fekk eg full forklåring på det som sersjant Kvelstad hadde sagt. Heile
Ness-sletta og meir til - frå Bjartnes og oppover til Landfall, ei strekning
på ca. 8 kilometer og på det breiaste millom 2 og 3 kilometer var eit skræme
leg leirhav, jamt over 5 meter, og på ymse stader inntil 20 meter djupt. Ut
over denne vidda stakk det her og der opp samanbrotne hus. I sume var det
folk som hadde berga livet og ropte om hjelp, og i leirsupa låg det folk og
dyr og stridde med dauden.
Ved synet av alt dette gjekk det som eit gys gjennom alle, men ingen sa
stort, det fanst ikkje ord for det vi var vitne til. Det verka som ei domme
dagspresse. Det var heller ikkje tid til å falla i tankar, for her var det mest
om å gjere å berge så mange som muleg av menneskeliv, og kvart minutt
kunne kosta mange mennesker livet.
Redningsarbeidet var no i full gang der, og mykje var alt gjort av bygde
folk som hadde redda det som låg nærast land. Men å koma utover vidda
og få fatt i dei som låg der, var ikkje så lett ein sak. Den einaste måten var
å finne noko trefang og leggja bru utover. Vi tok da bord og all slag trefang
der vi kom over det, høgg ned skigardar og tok til å leggje bru utover til
ein stad der vi såg noko som rørde seg. Nordpartiet gjorde like eins til vi
omlag møttest.
Det var eit vågsamt arbeid. Ingen kunne vita kor mykje undergrunnen bar,
og ein kunne heller ikkje vera trygg for at nye leirmassar kunne kome og
breie seg utover der vi var. Men ingen gav teikn til å vera redde, alle prøvde
til det ytste å gjera det som stod i deira makt.
Det heile vart gjennomsøkt med ein god kikkert. Hist og her var det nokon
som rørde seg. Ei hand stakk opp og vinka, ein annan stod i leiret til under
armane, naudrop kom frå alle kantar. Ut til alle som på denne måten vart

----
159 RasA
----
oppdaga, vart det lagt treverk som vi hala oss etter til vi hadde dei. Det var
ikkje alltid lett å få dei fram. Leiret hadde soge seg so fast om dei, som det
skulle ha vore bekk, og for ikkje å gjera dei nokon skade, kunne vi ikkje
so godt bruke noko reidskap, men grava med fingrane.
På denne måten kunne det gå på timevis før vi fekk dei ut frå det fryktelege
fangtaket som leiret hadde slegi om dei. Det hadde vore kaldt om natta, tem
peraturen hadde vore under null, og dei som berre i nattdrakt, og tildels med
svære beinbrot og opne sår, hadde lege der til langt ut på dagen, hadde lidd
forferdeleg.
Etter kvart som dei vart berga i land, vart dei innlagde på dei næraste gar
dane, der dei vart vaska reine og fekk lækjartilsyn. Dei som hadde fått mest
skade, vart sende til sjukehuset. Fleire av dei som tilsynlatande var livlause,
kom seg da dei vart oppvarma og fekk godt stell.
Utover dagen kom det mykje bygdefolk og folk frå bygdene omkring. Alle
gjorde dei sitt beste for å redde det som reddast kunne. Mannen på Austre
Sundby vart var eit menneske som sto for seg sjølv midt utpå leirhavet. Han
spende på seg ski og rende utover til han nådde henne. Det var tenestejenta
hos ordførar Tessem, den einaste som vart redda av det huset. Ho steig på
skiene bak han, og med stor møde kom dei på den måten til lands. 33
Som ein kuriositet kan nemnast at ein av Tokstadplassane sigla ned gjen
nom raset og langt ut på flata der han stansa. Torva som uthuset og buret
stod på, var heil, og i fjøset sto det to kyr som tok til å eta da dei fekk høy.
I den andre halvparten av fjøset låg sauene og flaut i leir. I buret sto det eit
bord, og på bordet sto det to fat fulle av mjølk. Det hadde gått så fint for
seg, at berre litt av rømmen hadde skompa over kanten.
Ei ung jente som tente på Lilletrøgstad, fortel: Ho låg på loftet saman med
ein gut på 2 år. Ho vakna med at huset rugga på seg. Ho tok med seg guten
og gjekk ned på gårdsplassen der mannen og kona og ein gut på 5 år stod.
Før dei fekk snakka noko med kvarandre, opna jorda seg og slukte dei. Frå
den stunda visste ho ingen ting før ho vakna langt ut på dagen etter at sola
hadde varma henne opp og ho vart berga av militære. Ho trudde som så mange
andre av dei som var med at det var verdas undergang, og da ho vakna, meinte
ho det var i den hinsidige verda, men omkring henne var det fullt av kråker
og måse, og det hadde ho ikkje venta å treffe der. Men da ho fekk sjå jegar
ane, gjekk det opp for henne kva det var. 34
Vi gav på til kl. 10 om kvelden, og da trudde vi at alle var berga på det
feltet vi hadde fare over. Det same var tilfellet med dei som var på nordsida.
Det hadde lukkast rekruttane og andre å berga omlag 40 menneskeliv den
lange dagen. Vi gjekk da til Rinnleiret. Enda vi var sårføtte og daudtrøtte,
var det ikkje mange som sov den natta. Ein av rekruttane hadde mista alt:

----
160 RasA
----
Kone, born, foreldre og sysken. To andre hadde mista det meste av jord
vegen sin.
I god tid morgonen etter bar det oppover att. Det var pinsaftan, og denne
dagen kom eg med på nordsida. Folket på gardene som låg inn til skredet,
hadde flytta ut, og alle strevde med å få bort buskapen og det verdfullaste
av innbuet, som vart sendt opp til høgdene. Vi gjekk nedover til Lyngsgrenda,
eit av dei finaste stroka i bygda. Tre av Lyngsgardane var enno på tørt land,
men av den fjerde, Nord-Lyng, som var ein av dei største gardane i Verdal,
var det att berre ein liten haug på nokre mål. 35
Verdalselva vart sjølvsagt stansa og demd opp og laga ein innsjø over den
nedre delen av Vukudalen. Fleire hus flaut vekk, og mange gardar stod i vatn
til opp på andre høgda. Folk stod no i spaning for å sjå kva elva tok for veg
når vatnet braut over demningen. Tok ho ein galen veg, kunne det spøke stygt
for det som låg nedanfor, og ikkje minst for Verdalsøra. Gjennombrotet gjekk
heldigvis roleg for seg, men hadde det ikkje vore tilkalla folk både av mili
tær og sivile som hjelpte til å få elva i rett leie, så hadde det gått gale.»
Andreas Dahlings opplevelse
Andreas Dahling fra Skogn ekserte sammen med Johannes Dahl på Rinn
leiret. Han fortalte at da beskjeden kom om at hele styrken skulle til Verdal,
var det ikke nok hester til alle, og flere måtte derfor springe fra Rinnleiret
til ulykkesstedet. Han mente det var opp til 20 stykker som sprang. Selv sprang
han helt til Hagasvingen.
Underveis hadde de glimtvis sett den uhyggelige ødeleggelsen. Men det
var først da de kom helt ned til leirsjøen ved Haga at ulykken i all sin gru
åpnet seg opp fremfor dem. Det var fremdeles bevegelse i leirgjørmen. Og
der ute så de hus og husvrak. Blant annet så de restene av gården Follo over
på den andre siden av dalen ved Rosvoll. De så at folkene fremdeles satt på
taket av huset.
Andreas fortalte at de så et hus ute i leirsjøen med en kvinne stående i
åpningen etter pipen. Hun var blodig og forslått. Han mente at de andre i
huset ble drept da pipen ramlet ned. Før det hadde han hørt dem rope inne
i huset.
Kavalleristene sammen med Andreas prøvde å ta seg ut til huset fra nord
siden for å berge kvinnen. De la ut bord og planker. Men de måtte fort ta
seg tilbake til fast land igjen fordi underlaget ga etter, og de begynte å synke
ned i gjørmen.
Men kvinnen ble heldigvis berget av folk fra den andre siden. Disse brukte
en stige som flåte, og ved å legge bord fremfor stigen, skjøv de den utover
samtidig som de plukket opp bordene som dukket opp bak.

----
161 RasA
----
Kvinnen var ungjenten Olava Olsdatter
fra en av husmannsplassene på Lyngshol
men. De andre i huset omkom ikke som
følge av at pipen ramlet sammen. De druk
net da de ble sperret inne i første etasje
av leiren som steg over både vinduer og
dører.
Redningsmennene som berget Olava,
var Olaus Vinne, hans to brødre Sefanias
og Gustav Leirfall, og Erik Rosvoll.
Andreas Dahling fortalte videre at denne
husmannssruen besto av en stue tømret
sammen med et lite fjøs. Inne fra fjøset
hørtes beljingen fra en innesperret ku uten
at de kunne gjøre noe for å hjelpe den.
Ellers hørtes det over alt skrik fra dyr
og mennesker og rop om hjelp.
En gang så de et torvstykke med to men
nesker på. Men så brast torven i stykker,
og de to menneskene sank ned i leiren og
forsvant.
Andreas Dahling.
Noter:
Språket er modernisert.
Stamphusmyra.
Her skriver Lowzow Martin Høien fra Ogndal. Trolig er det en skrivefeil. Sersjant Høien
var fra Ogndal. Den menige kavalleristen var Martin Leirdal fra Inderøy. Høien hette for
øvrig Nils til fornavn.
Den korrekte avstanden er litt mer enn det halve, ca 4Vi kilometer
5 Hun var blitt reddet av Olaus Ellingsen Vinne og Martin Anneussen Blybakken.
6 De var blitt reddet av Erik Olsen Rosvoll, Olaus Ellingsen Vinne, Sefanias Ellingsen Leirfall
og Gustav Ellingsen Leirfall.
Dette var Olava Olsdatter fra en av husmannsplassene på Lyngsholmen. Hun ble reddet av
de samme som hadde tatt seg ut til Lennes. Folkene nedenunder var Ole Johannessen, Ragnhild
Pedersdatter og deres datter Olme Margrete. Alle tre omkom.
Og det var faktisk det som hadde skjedd. Alle hadde flyktet i panikk derfra.
Dette må ha vært Ness vestre.

----
162 RasA
----
10 Det var mens soldatene vendte tilbake til land at Petter Andreas Røstad, Bernt Pedersen
Holmen og Martin Balhallvald fortsatte utover og nådde ut til de to skikkelsene de hadde
sett der ute. De kunne imidlertid ikke gjøre noe alene, men de to kvinnene fikk klær av
dem, for de var nesten nakne.
1 ' Kaptein Lowzow gjør her den samme feilen som flere andre hadde gjort, nemlig å benytte
navnet Follovald om husmannsplassen Fyksveet. Men feilen fantes allerede på det eksister
ende rektangelkartet, og det er vel derfra den egentlig skriver seg. De to kvinnene var for
øvrig Anne Olsdatter og Liva Ingvaldsdatter.
12 Det var mann, kone, en datter, to sønner og et barnebarn.
13 Adskillelsen var nok mer dramatisk enn det Lowzow beretter. Mannen, en sønn og barne
barnet ble skilt fra de andre ved at torven de befant seg på ble delt. Og kort tid etter brast
den biten hvor disse tre befant seg slik at de alle sank ned i leiren. Det siste de hadde sett
av dem, var en hånd som stakk opp, så var alt borte. Se mer om dette under Fyksveet.
14 Det var Lovise Ellingsdotter Trøgstad. Hun hadde klart å ta seg i land på egen hånd. Se
nærmere om dette under Trøgstad store.
15 Dette stemmer forsåvidt som at det fra andre hold er rapportert at P. A. Røstad og Bernt
Rinnan eller Holman som han også ble kalt, nådde dit ut først. De prøvde å grave henne
løs, men klarte det ikke alene.
16 Harma Trøgstad eller Harma Olausdatter, var ikke fra en husmannsplass. Gården eller bruket
kaltes Trøgstad lille søndre. Det var eierens sønn, John Sigurd, hun hadde tatt med seg.
17 Dette må ha vært Johannes Pedersen Sundbyhammelen.
18 Det var Peder Rasmussen Tokstad som ble funnet av Erik Sæbo. Senere prøvde Magnus
Larsen Tokstad med flere å få ham i land, uten at de lyktes. Først etter et par dager klarte
Magnus å overtale Peder til å bli med i land. Peder døde bare kort tid etterpå på sykehuset
av lungebetennelse.
19 Dette er et eksempel på hvordan ukjente blandet sammen navnene. Fergestuen kom ikke
fra Ekle. Den var en tidligere husmannsplass under Nord-Lyng. Nå var den et eget bruk
som hette Lyng lille. Det er uvisst hvor langt den var blitt flyttet fra sitt opprinnelige sted.
Men leiren hadde presset huset oppover den lille dalen hvor det lå.
20 Dette var Gunnbjørn Pedersen fra husmannsplassen Hegstadstuggu.
21 Her er det et par ting som ikke stemmer. For det første ble ikke jenten berget opp gjennom
hullet i taket. Hun hadde tidligere, før leiren nådde over vinduet, klatret ut og opp i et ol
dertre som drev forbi. Der satt hun til kavalleristene kom i båten og fikk tatt henne ned.
Hun hette Sofie Berntsdatter og var datterdatter på plassen. Kvinnen som lå inne på mørke
loftet, var en inderst på plassen. Hun hette Gurianna Olsdatter. Hun var ikke Sofies beste
mor. Trolig hadde hun fått skadene da murpipen styrtet ned. Hun ble løftet ut gjennom hullet
i taket. Se nærmere om dette under Hegstadstuggu.
22 Disse personene var foruten Martin Mule, hans kone Sofie Nikoline Peter sdatter, hans to
barn Gudrun og Petter Matteus, hans svigerfar Peter Sørensen, og dennes to barn Julie Birgitte
og John. Se mer om dette under Fergestuggu.
23 Språket er modernisert.
24 Disse to kvinnene var Liva Ingvaldsdatter og hennes mor Anne Olsdatter fra Fyksveet.
25 Piken var Harma Olausdatter Trøgstad, og barnet John Sigurd, sønn av eieren av bruket.
26 Sannsynligvis var dette Johannes Pedersen fra Sundbyhammelen.
27 Språket er modernisert.
28 Her gjentas den alminnelige feiloppfatningen av at raset hadde startet oppe ved Follo.
29 Dette var plassen Hegstadstuggu. Gurianna Olsdatter ble reddet opp gjennom taket. Hun
var inderst på plassen. Den andre var den 14-årige Sofie Berntsdatter. Hun satt oppe i et
oldertre.

----
163 RasA
----
30 Dette var Fergestuggu eller Lyng lille som den nå het. Se note 22.
Når det her står Hallemssiden, er det ganske sikkert feil for Hegstad. Ved Hegstad var det
nemlig en militær vaktpost. Dessuten er avstanden til Hallem for stor.
Johannes Dahl ble lærer og senere skoleinspektør i Verdal. Han var også formann i bygde-
boknemnda i mange år.
Redningsmannen var Johan Larsen Sundby, og hun som ble reddet var Ingeborganna
Paulsdatter Tessem.
4 Dette var Harma Olausdatter Trøgstad. Se note 25.
35 Alt i alt var det fem Lynggårder. Fire sto på tørt land, mens Nord-Lyng, som var den femte,
var ødelagt av raset.
Observante lesere vil kunne kjenne igjen motivet på dette bildet. Men tegne
ren har satt sammen en bit fra det utraste området og en del av leirsjøen.
Huset på kanten av skråningen er Moåker og tilhørte Magnus Larsen. Nede
i rasgropen har så tegneren benyttet seg av sin kunstneriske frihet og tegnet
inn leirsjøen slik den så ut ved Kålen vestre. Tegner er Olaf Krohn. Bildet
ble benyttet som illustrasjon til doktor Albert Strøms beskrivelse av raset i
Nordahl Rolfsens lesebok.

----
164 RasA
----
DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN
De militære mannskapene fra Rinnleiret, som vi har fortalt om i det fore
gående, var naturligvis også en del av den offentlige innsatsen. Det etter
følgende er en oversikt over hvordan de forskjellige offentlige instanser
reagerte på meldingene om ulykken.
Lensmannen
Tidlig om morgenen fikk lensmann Hieronymus Wessel beskjed om ulyk
ken. Han bodde på gården Holmsveet. Selv om også denne gården som følge
av utviklingen, bokstavelig talt kom til å stå i begivenhetens sentrum både
hva angår den offentlige ledelse av hjelpearbeidet og det rent praktiske re
dningsarbeidet, var Holmsveet ikke utsatt til å begynne med. Det var først
da Vukusjøen flommet over, og elven truet med å ta nytt løp forbi Holmsveet
at gården ble liggende utsatt til
Lensmann Hieronymus Heyer
dahl Wessel.
Lensmannen fikk beskjed om at noe
uvanlig hadde skjedd klokken 2.30 om
natten ved at det var bråk ute på gårds
plassen. Han kikket ut og snakket med
drengen sin. Drengen var da på vei bort
til nabogården Haugsholmen fordi elven
hadde kommet inn på gården.
Wessel trodde først at det var en stor
flom som hadde kommet innover mot hus
ene på Holmen. Han kledde derfor på seg
og sprang dit bort for å se hva det var. Da
han fikk se leirgjørmen som fylte elvelø
pet og flatene på begge sider, skjønte han
med en gang hva som hadde skjedd.
Han sprang tilbake til Holmsveet, fikk
spent for en vogn, og kjørte oppover da
len så fort det lot seg gjøre. Under hele
denne turen kunne han se de leirdekte flat
ene nedenfor seg mot syd. Men det var
først da han nådde bort til Prestegården at rasets størrelse gikk opp for ham
i all sin gru.
Han telefonerte med en gang til kjøpmann Smulan ved Rinnleiret og ba

----
165 RasA
----
ham om å gi beskjed til de militære sjefene på Rinnleiret om at en styrke
soldater måtte holdes i beredskap til redningsarbeide. Det fremgår ikke hvor
han telefonerte fra, men antagelig var det fra Fagerhøy ved Hegstad hvor
det fantes telefon.
Og med en gang han kom tilbake til lensmannsgården, telefonerte han til
Rinnleiret på nytt og ba om at det ble sendt to redningsavdelinger, en på hver
side av elven, for å delta i redning av menneskeliv.
Lensmannen viste en iskald besluttsomhet og handlekraft som kom godt
med i dagene som fulgte, og det er for en stor del hans fortjeneste at ledelses
apparatet fungerte så godt som det gjorde helt fra starten av.
Det var nå klart slik som forholdene var, at det var fullstendig umulig for
lensmann Wessel å ivareta sin plikter på begge sider av elven. Foruten at
det var en svært tungvint forbindelse mellom de to sider av dalen ved at man
måtte reise om Verdalsøra om man ville fra Stiklestad til Vinne eller om
vendt, var også veiforbindelsene avskåret på begge sider. Veien fra Stikle
stad til Vuku var avskåret av selve raset, og veien oppover dalen på sydsiden
var avskåret i flere kilometers lengde av rasmassene ved Ness. Fogd Rubach
fra Levanger overtok ansvaret for sydsiden av elven.
Det ble opprettet et lokalt hjelpeappa
rat for å komme de nødstilte til hjelp. Av
praktiske grunner ble dette delt i to med
en del på hver side av elven. På nordsi
den var skysskaffer Arnt Sneve og gård
bruker Peder M. Pedersen Landfall fra
Hallem medlemmer. De sto for utdeling
av penger til mat og klær. Pengene ble
tatt fra de kr. 10.000 som Stortinget
hadde bevilget til dette formålet allerede
om formiddagen 19. mai. (Se nedenfor.)
På sydsiden av elven var lærerne Anders
Balgård og Erik Andreas Larsen og
gårdbruker Martin Bjørken i virksomhet
på lignende vis. De var underlagt fog
dens administrasjon.
Noen dager senere, 24. mai, foretok L^ rer Ånders Ralgård.
Sunnhetskommisjonen, et kommunalt
organ som besto av kommunestyret, distriktslegen og fogden, en utvidelse
av disse to gruppene. Til disposisjon for lensmann Wessel ble stilt lærer Mi
kal Dillan og kjøpmann Mikal Moe. Mikal Dillan skulle ta seg av folkene
som befant seg på østsiden av rasgropen, mens Mikal Moe skulle hjelpe til
på vestsiden. Fogdens gruppe på sydsiden ble forsterket med Mikal Kålen.

----
166 RasA
----
Lærer Erik Andreas Larsen.
Lærer Mikal Dillan.
For det offentlige oppsto det et nytt problem. Tallet på omkomne ble så
stort at det måtte organiseres innsamling og begravelse av likene. Og enda
et noe makabert problem dukket opp i den forbindelse. Mange av de om
komne var så ille tilredt at det var vanskelig å gjenkjenne dem. Det kan for
eksempel fortelles at da Martinus Mikvoll ble funnet, ble han gjenkjent av
sin kone fordi han hadde en skjev stortå. På sydsiden ble Lars Tdler og Martin
By tatt ut til dette arbeidet, og på nordsi
den hadde Anders Fåren og Johannes As
samme oppgave.
At det allikevel ikke var mulig å identi
fisere alle som ble funnet, går frem av at
det på Stiklestad ligger begravet fire
uidentifiserte og på Lysthaugen en. Ved
et par anledninger ble det blant annet fun
net hodeløse lik.
Alle likene var tilklint og dekket av lei
re. En journalist beskrev et lik som at det
hadde et glasurlignende lag av leire. De
måtte rengjøres og vaskes før de ble grav
lagt. Flere kvinner på begge sider av da
len ble engasjert til dette arbeidet. Og de
ble betalt så pass mye som 50 øre for hvert
lik de vasket.
Lærer Gustav Olsen.

----
167 RasA
----
Det ble også etter hvert funnet mange døde dyr, og de måtte graves ned
så snart som mulig. Dette arbeidet ble også administrert av de samme fire.
Pinseaften, 20. mai, måtte lensmann Wessel og hans familie flytte fra
Holmsveet. Da hadde elven steget så pass at den rant over leirsjøen, og ved
Holmsveet truet den blant annet med å gå inn i sitt gamle løp fra 1600-tallet.
Da ble Holmsveet omgitt av vann, og veiforbindelsen var på nippet til å bli
avskåret. Lensmannen flyttet imidlertid ikke lenger enn til nabogården Haugs
lien.
I dagene som fulgte, sparte ikke Wessel seg. Han arbeidet både dag og
natt, og han måtte endog 23. mai be amtmannen om å konstituere lærer Gustav
Olsen som lensmann, slik at de nødvendige lensmannsfunksjoner kunne bli
utført.
Lensmannens rapport er gjengitt som bilag.
Presten
Sogneprest Otto Møller Hansen kom på mange måter til å stå i sentrum
for hva som skjedde. Prestegården Auglen måtte rømmes selve rasnatten da
man anså det som overveiende sannsynlig at den ville gli ut. Det ble imidler
tid ingen panikkartet flukt fra Prestegården. Prestens kommentar til sin kone
da hun lett forstyrret ikke fant husnøkkelen, viser det: «Min kjære kone, hva
skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?» (Se nærmere om dette
under Prestegården Auglen.)
Men presten fungerte allikevel som
prest, og hans ro og myndighet samt evner
som sjelesørger ble i fullt monn utnyttet
i dagene som fulgte.
Og mer enn mange andre prester måtte
han gjennomføre den tristeste av en prests
gjerninger, nemlig begravelser.
Residerende kapellan Klute i Vuku del
tok også sammen med sognepresten. Og
han tok seg av, i hvert fall ved et par an
ledninger, begravelsene på Lysthaugen.
Prestegården ble etter hvert omgjort til
sykehus og oppholdssted for de mange
ulykkelige som havnet dit. Og i den sam-
menheng utmerket sogneprestens frue, Sogneprest Otto Møller Hansen.
Marie Fabricius Hansen, seg på en helt
spesiell måte. Hun var allestedsnærværende på Prestegården de nærmeste da
gene. Hun tok seg av ofrene på en slik måte at det nesten gikk ut over hennes

----
168 RasA
----
egen helse. Hunnektet dem ingen ting. Prestegårdens stabbur og forråd av
klær ble tømt. Hun var både sykepleier og sjelesørger.
For sin innsats ble hun belønnet med en særskilt gave fra Regjeringen.
Det er ikke funnet noen rapport fra sognepresten vedrørende hans embets
virksomhet, men sammen med flere andre ble han anmodet om å gi en inn
stilling om hvem som burde få en utmerkelse etter redningsarbeidet.
Kommunelegen
I likhet med presten måtte kommunelege Albert Strøm rømme fra virk
ningene av raset. Han var bosatt på Ekle, og leirsuppen nådde helt opp i haven
på gården. Han og familien rømte opp til Hallem. (Se nærmere om dette un
der Ekle.)
Kommunelege Albert Strøm.
Albert Strøm kom imidlertid snart ned
igjen, og han begynte arbeidet på nord
siden av elven. Han fikk noen strevsomme
dager i tiden som fulgte. Han måtte
arbeide både natt og dag. Slik som for
holdene var, var det uråd for ham å dekke
sitt distrikt som var hele Verdal. Ansvaret
for sydsiden av elven ble gitt til doktor
Thor Pedersen Sæthre fra Levanger. (Se
hans beretning nedenfor.) Selv måtte
Strøm ta seg av nordsiden. Han fikk se
nere assistanse av distriktslege Johan
Cappelen.
Det ble opprettet enkle feltsykehus på
flere gårder i nærheten. Der fikk de til
skadekomne den første hjelp og behand
ling. Noen klarte seg med dette, mens
andre måtte sendes til sykehuset i Skogn. Samtidige beskrivelser av skadene,
er skrekkelige. Mange hadde fått store sår, andre var blitt spiddet av splint
rede stokker og trær. Tarmene lå utover. Armer og ben var brukket. Lem
mer var slitt av. En del var blitt slått fordervet så å si bit for bit. Ja, noen
var så maltrakterte at det ikke var mulig å kjenne dem igjen. Til sammen
ble det begravet fem stykker man ikke klarte å identifisere.
I egenskap av lege møtte Strøm mange av ofrene for ulykken, og han be
veget seg rundt i hele bygden, også på sydsiden. Det var derfor naturlig at
han skulle bli spurt om råd, da de personer som burde få medalje for sin inn
sats, skulle plukkes ut.
Noen rapport om kommunelegens, eller for den saks skyld, annet helse
personales arbeid, er ikke funnet. Bare spredte opplysninger som er gjengitt

----
169 RasA
----
i avisene, forteller om hvilken innsats
legene gjorde, og hva for slags skader de
behandlet.
Imidlertid har Thor Pedersen Sæthre gitt
en beskrivelse av sine opplevelser: '
« - Det var en stille , vakker morgen
med disig luft da vi kom innover til Ver
dalen. Det første vi møtte, var en masse
lass med alskens husgeråd, senger og kom
moder, og barn og gamle koner oppe på
lasset, det så ut som halve Verdalen var
på flytning.
Da vi hadde passert dette første tegnet
på ødeleggelse, slo vi på hesten og kjørte
videre oppover. Ved Vinne kirke åpnet
dalen seg for oss, så vi kunne få et blikk
over hvor ødeleggelsen hadde vært.
Lege Thor Pedersen Sæthre.
Hvor skredet hadde gått, var det en blå
masse som fortonte seg som en umåtelig suppe, som fylte dalen tvers over
i flere kilometers omkrets. Over dette hang en blå damp, og man kunne merke
en ganske sterk svovellukt. Forvirrede skrik hørtes av kreaturer, mest griser,
men også hester, kyr og høns som dels lå på faste «øyer» av jord, som hadde
dannet seg ute i sumpen, og dels befant seg i husrester ute i dynnet. Og inni
mellom blandet det seg skrik fra menne
sker som befant seg der ute. Over alt mer
ket vi, som rimelig var, en grenseløs
forvirring. Folk hadde den tro at nå skulle
resten av dalen stryke med. Gråt og for
tvilelse hørtes over alt, innimellom lå de
på kne og ba til Gud.
Men verst var skrikene fra de ulykke
lige som lå ute i suppen og ingen redning
så.
- Av kavalleriet ble to-tre mann attasjert
meg. Jeg hadde med forbindingssaker og
disse måtte bæres.
Etter hvert som man fikk brakt noen i
land, tok jeg dem under behandling. Flere
av dem som ble brakt i land, var så inn-
klistret med leire at man ikke så hva enten Militærlege Thomas Norberg
det var mann eller kvinne. De tilskade- Schultz.
Schultz.

----
170 RasA
----
komne ble lagt i utslåttlåver og tørkehus lengre opp i åssiden. Her måtte de
legges på bare gulvet.
Det var flere som var stygt skamfert. På et par stykker var ribbenene
brukket. De fleste var døde, kvalt av leiren, og dem var det jo intet å gjøre
med.»
Tomas Norberg Schultz var militærlege og bodde i Stabelstua. Følgelig
bodde også han slik til at han ble benyttet som lege i de første kaotiske dag
ene. Heller ikke fra ham finnes det noen rapport. Men det er allikevel kjent
at han opprettet et provisorisk sykehus på Stiklestad mellom.
Fogden
Utpå morgenkvisten varslet lensmann Wessel pr. telefon fogd Gerhard Hen
rik Rubach på Levanger om ulykken. Fogden sendte øyeblikkelig, det vil si
like etter klokken 8, følgende telegram til Arbeidsdepartementet:
Værdalens Lensmand melder: Stort Jordfald mat Værdalselven, 10 Kilo
meter ovenfor Værdalsøren, 10 å 12 større og mindre Gaarde udgaaet to
talt, mange Mennesker omkommet. Ulykken endnu ikke overskuelig,
muligt Fortsættelse ved Over-svømmelse.
Rubach sendte ut et opprop til innbyggerne i Levanger om å yte all mulig
slags hjelp ved å sende hester og folk til Verdal. Det ble også sendt anmod
ning til Skogn om å assistere. Lensmannen i Levanger fikk ordre om å kalle
befolkningen til hjelp.
Fogden varslet så amtsveimester kaptein Klæstad om ulykken. På det tids
punkt var man vel ikke klar over at en av amtsveimesterens nærmeste under
gitte, ingeniør John Rostad på Follo, var et av ulykkens ofre. Amtsveimesteren
ble anmodet om sammen med veiingeniør Sommerschild å begi seg til
ulykkesstedet for yde mulig assistanse til en mulig forebyggelse av ytterlig
ere ødeleggelser.
Deretter ble kommunelegen på Levanger, doktor Sæthre, bedt om å dra
til sydsiden av elven for å hjelpe til blant de tilskadekomne der. Han sendte
videre den konstituerte distriktslegen Cappelen på nordsiden.
Rubach var klar over, selv om han ennå ikke hadde sett ulykkens omfang,
at det her var behov for ekstraordinær innsats. Allerede på et så tidlig tids
punkt avslørte fogd Rubach en innsikt og en åndsnærværelse som det står
respekt av. Han prøvde forgjeves å få forbindelse med Rinnleiret hvor en
kavalleriavdeling var inne til tjeneste. Imidlertid fikk han da høre at det alle
rede var rekvirert hjelp derfra. Allikevel ville han forsikre seg om at så mange
som mulig ble utkalt, og ga personlig ordre om at hele styrken på Rinnleiret
skulle sendes.

----
171 RasA
----
Denne ordren kom ikke frem til Rinnleiret. Men kavalleriet var allikevel
til stede med maksimum styrke.
Deretter reiste Rubach til Verdal, hvor
han først oppsøkte lensmann Wessel på
Holmsveet. Dette var utpå formiddagen.
På det tidspunkt hadde ikke lensmannen
rømmet gården. Det skjedde først pins
aften. Da fogden innfant seg på Holm
sveet, var allerede kaptein Klæstad og
ingeniør Sommerschild på plass. Der fikk
han høre at redningsarbeidet var i full gang
både fra den sivile befolknings side og fra
militærets side.
Møtet hos lensmannen varte ikke lenge.
De ville med selvsyn se hva som hadde
skjedd, og sammen dro de oppover mot
Stiklestad. Alle steder prøvde Rubach åfå Fogd Gerhard Henrik Rubach.
folk til å ta del i redningsarbeidet. Men han
lyktes ikke helt i dette, og det var med beklagelse at han måtte rapportere
at verdalingene selv ikke alltid viste den nødvendige vilje til å hjelpe sine
medmennesker i nød. Han forklarte at befolkningen var grepet av panikk og
våget seg ikke ut på leirmassene for å hjelpe. Derimot hadde de ingen beten
keligheter med å stå trygt oppe på høydene og betrakte ødeleggelsene.
Her må det innskytes at Rubach nå befant seg ved selve raset på nordsiden
av elven. Her var panikken størst, for det var her jorden hadde sunket, og
ingen kunne vite om ikke mer ville synke. Her hadde de vært vitne til hvor
dan gårder og jorder forsvant i et kolossalt dragsug hvor mennesker ikke hadde
noen muligheter til å gjøre noe fra eller til.
Et eksempel som kan forklare hvordan folket følte det, finnes i doktor Albert
Strøms beretning om hvordan han selv og hans familie flyktet fra Ekle og
opp til Hallem i full panikk. De våget ikke en gang å snu seg og se seg til
bake. (Se under Ekle.)
Rubach og følge så seg først rundt på nordsiden. Mens de var der, ankom
også konstituert amtmann fogd Trampe. Deretter dro Rubach over til den andre
siden av dalen. De øvrige fortsatte oppover mot Volen.
Klokken 10 om kvelden vendte fogden tilbake til Levanger, men kjørte inn
om Rinnleiret hvor han understreket nødvendigheten av at alle disponible
mannskaper måtte bli sendt av gårde så tidlig som mulig neste morgen.
Som nevnt i forbindelse med lensmannens gjøremål, går det frem at han
fikk problemer med å ta seg av alt hva som skjedde på begge sider av dalen.
Det var først og fremst de håpløse kommunikasjonsforholdene på grunn av

----
172 RasA
----
at dalen var oversvømmet av leire og følgelig umulig å krysse, som gjorde
det umulig for lensmannen å delta på begge sider. I tillegg kom det forhold
at det var mange mennesker som hadde behov for hjelp på begge sider. Fog
den overtok derfor personlig lensmannens ansvar på sydsiden lørdag 21 . mai,
for på den måten å avhjelpe situasjonen.
Egentlig var fogden lensmannens overordnede, og det var han som hadde
ansvaret for de kr. 10.000 som var blitt bevilget av Stortinget, ble brukt på
den riktige måten.
Det oppsto et spesielt problem som fogden måtte finne løsning på. Det var
mangelen på likkister. Det var ikke mulig å skaffe nok likkister lokalt. Et
større antall måtte bestilles fra Trondheim. Og etter hvert som kistene an
kom til enten Skånes eller Trones, ble gårdbrukere leid til å transportere dem
til de respektive stedene hvor likene ble oppbevart.
Fogdens rapport er gjengitt som bilag.
Amtsveimesteren
Amtsveimester Ivar Klæstad må ha fått varsel fra flere. Det er kjent at fogd
Rubach sendte varsel til ham. Klæstad sier selv i sin egen rapport at han fikk
telefonvarsel klokken 0830 om formiddagen 19. mai. Så tok han kontakt med
fogden før han reiste inn til Verdal. Men det er egentlig uinteressant hvem
som varslet hvem og når i denne sammenheng.
Fra lensmannsboligen dro alle sammen
oppover til rasstedet. De beveget seg langs
den vestre kant av bruddet for å få over
sikt over skadens omfang. Det var mens
de var der at konstituert amtmann, fogd
Trampe ankom. Både Rubach og Klæstad
forteller i sine rapporter om hvordan fire
meget lemlestede personer nettopp var blitt
reddet opp av skredgropen, og at de hadde
vært med på å hjelpe disse. 2
Da Klæstad etterpå kom til Prestegår
den, fikk han beskjed om at han av Re
gjeringen hadde fått ordre om å overta
ledelsen for redningsarbeidene.
Fogden vendte så tilbake til Verdalsøra
igjen, mens de andre fortsatte rundt raset.
Men etter som hovedveien mellom Stikle-
Amtsveimester Ivar Klæstad.
stad og Vuku hadde rast ut, måtte de nå ta den besværlige omveien rundt
om Leksdalen. Amtmannen og lensmannen fulgte med til Volen, men derfra
for de til Holmsveet.

----
173 RasA
----
Klæstad og hans assistent, veiingeniør Sommerschild, studerte nå Vuku
sjøen, og av eieren av en av Volengårdene fikk han høre at vannet da hadde
steget til 10 å 12 alen (6-7 meter) over normal vannstand i elven. Dette
tilsvarte ca. 1/2 alen i timen. Klokken var da 10 om kvelden.
Nå steg sjøen med bare 1/3 alen i timen. Dette skyldtes at etter hvert som
den steg, fikk den større flater å bre seg ut over.
De lånte en båt og benyttet den til å se nær
mere på forholdene ved leirdemningen. Og
med en alminnelig kikkert kunne han konsta
tere at leirflaten som fylte dalbunnen fra Mel
byberget og nedover, lå ca. 8-10 meter over
elvens tidligere overflate. Han beregnet at det
ville gå bortimot 7 å 8 timer før vannet nådde
toppen av leirdemningen, noe det gjorde ca.
klokken 5 om morgenen.
Dette gjorde det helt klart for ham at det
ikke var annet å gjøre enn å se tiden an.
Klokken 6 lørdag morgen reiste Sommer
schild tilbake til Levanger. Selv kom Klæstad
til Holmsveet klokken 7 hvor han møtte sje-
fen for Trondhjem Ridende Jegerkorps, Veiingeniør Henrik
oberst Fougner. Klæstad rekvirerte da mili
tæret fra Steinkjersannan.
Christopher Sommerschild.
Amtsveimesterens rapport er gjengitt som bilag
Storting og Regjering
Om formiddagen 19. mai var det møte i Stortinget. Man var i ferd med
forhandlingene vedrørende de tekniske skolene da disse ble avbrutt for at
presidenten skulle lese opp to telegrammer som var innkommet.
Det første lød:
Inat gik et forfærdeligt Jordskred i Værdalen. Follo med omliggende Gaar
de er skredet ud, og Næsgaardene paa søndre Side af Elven staar under
Vand. Store Jordmasser dæmmer op Elven, saa den truer hele Bygden
nedenfor og Værdalsøren.
Der paakaldes hurtig Hjælp for at redde undaf for videre Ulykker. Over
sigt over Ulykkens videre Udstrækning er endnu umulig.
Det andre var litt kortere:
Jordskredet er foregaaet 10 Km. fra Værdalsøren. 12 Gaarde er udgaaet
totalt, mange er overskyllet af Lermasser. Flere mennesker er omkommne.
Videre Oversvømmelse befrygtes.

----
174 RasA
----
Det er klart at disse telegrammene som avbrøt den ærverdige forsamlingen,
skapte bestyrtelse.
Tilfeldigvis var en verdaling inne i stortingssalen akkurat da telegrammene
ble lest. Det var vel få verdalinger som befant seg utenfor bygden, som fikk
vite om raset i Verdal på et så tidlig tidspunkt. Men en av dem var Peder
Peder Julius Pettersen Heste
greiaunet.
Julius Pettersen Heste greiaunet. Han gikk
på underoffisersskolen i Kristiania akku
rat da. Han hadde vært oppe til eksamen
denne morgenen, og da han var på vei
hjem fra skolen og passerte Stortinget,
kom han på at han «kulle stikke innom og
høre på forhandlingene.
I et brev til foreldrene datert 25. mai
skriver han følgende:
Det er sørgeligt at høre hvorledes det
er der hjemme; det havde været inter
essant at se, hvorledes det ser ud der
nu. Jeg ser af aviserne at det er ikke
fare for Stiklestad og Øren nu.
Jeg fik visst vide det før eder, jeg.
Jeg var oppe til eksamen denne dag, og
da jeg gik hjem ifra skolen, kom det
for mig at jeg skulde gaa ind i Stortinget. Da jeg havde siddet der en liden
stund, kom det telegram fra Værdalen om ulykken, og det blev bevilget
10.000 kr med engang.
Klokken var da 11 om formiddagen, og enda var det uvisst om dem
visste noget om det.
Imidlertid ser det ut til at representantene fra Nordre Trondhjems Amt,
som Nord-Trøndelag da ble kalt, hadde fått høre om ulykken i forveien. For
da telegrammene ble lest, hadde de et forslag klart med en gang.
Forslaget lød:
I Anledning af den Ulykke, der mat ved Jordskred er overgaaet Værdalen
i Nordre Trondhjems Amt, stilles Kr. 10.000,00 til Administrasjonens Raa
dighed for at afhjælpe den øieblikkelige Nød.
Forslagstillerne var M. Hægstad, H. K Foosnæs, J. Okkenhaug og L.
Soelberg.
Presidenten anså denne saken for å være så viktig, at han anbefalte at den
ble behandlet med en gang. Deretter satte han frem følgende forslag:
Andragendet indvilges.
Ingen i salen var i mot dette, men det fulgte et kort ordskifte om hvordan

----
175 RasA
----
Stortingsmann
Stortingsmann
Kristoffer Marius Hægstad.
Hans Konrad Foosnæs.
pengene burde brukes. Og midt inne i dette ordskiftet kom statsråd Nilsen
inn i stortingssalen og kunne opplyse Stortinget om at Regjeringen hadde gitt
ordre til kanaldirektøren om å reise til Verdal neste dag. Videre ville sjefen
for Forsvarsdepartementet gi ordre om at alle rekrutter i Trøndelag skulle
avgies til redningsarbeidet. Amtsingeniøren ville bli gitt ordre om å overta
ledelsen av arbeidet. Regjeringen anså seg bemyndiget til å benytte de midler
som måtte kreves.
Stortingsmann Johannes Okkenhaug
Stortingsmann Lars Soelberg

----
176 RasA
----
Forslaget om bevilgning av kr. 10.000 ble enstemmig vedtatt.
Men før møtet i Stortinget ble hevet 19. mai, kom atter Nilsen inn og ga
beskjed om at kanaldirektøren ville reise allerede samme ettermiddag.
Kanaldirektøren
Og kanaldirektør Gunnar Sætren nådde frem til Verdal allerede neste dag,
20. mai, klokken 4 om ettermiddagen. Han hadde da med seg sin assistent,
kaptein Ole Lund. Bare for å anskueliggjøre hvordan kommunikasjonsfor
holdene var ved slutten av forrige århundre, kan det opplyses at ferden star
tet fra Kristiania klokken 2.40 om ettermiddagen 19. mai med vanlig rutetog.
Fra Hamar til Trondheim ble det satt opp et ekstratog. Og fra Trondheim
til Trones ble det benyttet ekstradampskip.
Han møtte amtsveimester kaptein Klæstad umiddelbart etter sin ankomst,
og Klæstad orienterte ham om hva som var blitt foretatt av arbeider. I følge
Sætren hadde Klæstad skaffet seg et klart overblikk over situasjonen.
Før kanaldirektøren kom til Verdal, hadde også militære avdelinger fra
Trondheim og Steinkjer kommet frem.
Sammen med Klæstad og oberst Fougner foretok også Sætren en befaring
av områdene ved raset. Han vurderte situasjonen på det daværende tidspunkt
for beroligende.
Kanaldirektørens rapport er gjengitt som bilag. Det var i hovedsak denne
rapporten som dannet grunnlaget for de arbeider som ble satt i gang for å
begrense skadevirkningene samt forebygge nye ødeleggelser.
Militæret
Som det allerede er fortalt, møtte de første militære mannskaper allerede
grytidlig selve rasmorgenen. Det var kavalleristene fra Rinnleiret. Deres inn
sats var av overordentlig stor betydning i det akutte redningsarbeidet.
De første ryktene om raset nådde Rinnleiret lenge før noen oppmodning
om hjelp hadde kommet. Og de første frivillige dro avsted med en gang. Etter
en kort stund kom så anmodning om hjelp, og resten av styrken på Rinnleiret
møtte opp.
Men som statsråd Nilsen hadde opplyst i Stortinget, ville forsvarsminist
eren beordre de militære myndigheter til å sende det som var mulig av mili
tære mannskaper til ulykkesstedet. Og andre militære avdelinger som var
aktuelle, befant seg på Steinkjer og i Trondheim. Tilfeldigvis ble det nemlig
gjennomført rekruttskoler både på Rinnleiret, Steinkjer og i Trondheim akkurat
på den tiden.
Om ettermiddagen gikk det ut telegrammer fra armekommandanten, gene
ral With, til Trondhjemske Brigades Distriktskommando i Trondheim og Iste
Innherreds Korps på Steinkjer.

----
177 RasA
----
Telegrammene hadde følgende ordlyd:
Throndhjemske Brigades Distriktskommando Oberst Erichsen eller i hans
fravær Oberst i Artilleriet G. Michelet eller i hans Fravær Kaptein
Huitfeldt.
3die Feltartillerikorps's Rekrutskole og Brigadens Underofficersskole
forbereder uopholdelig Afreise paa hurtigste Maade, om fornødent med
rekvireret eller leiet Extrabefordring til Ulykkesstedet i Værdalen med
disponibel styrke af Befal og Menige, medbringende fornøden Arbeids
redskab. Afdelingerne besørger Forpleiningen. Kaptein Klæstad paa
Ulykkesstedet vil telegrafisk rekvirere styrken.
With
Oberstløitnant Borchgrevink, Steinkjer:
Rekrutskolen forbereder uopholdelig Afreise paa hurtigste Maade, om
fornødent ved rekvireret eller leiet Extrabefordring, til Ulykkesstedet i
Værdalen med hele den disponible Styrke af Befal og Menige, samt med
bringende fornødent Arbeidsredskap. Afdelingen besørger Forpleiningen.
Kaptein Klæstad, der leder Arbeiderne paa Ulykkesstedet, vil telegra
fisk rekvirere Styrken.
With
Som sjef for den militære styrken i Verdal ble beordret oberstløytnant H.
J. Borchgrevink på Steinkjer.
Disse avdelingene var til stede 20. mai. Og i dagene som fulgte, var det
først og fremst deres innsats som forhindret større ødeleggelser ved flom
men da Vukusjøen rant over. Hadde ikke soldatene gjort det arbeidet de gjorde,
er det all mulig grunn til å tro at Verdalsøra ville, om enn ikke ha blitt full
stendig vasket vekk, så i hvert fall sterkt ødelagt. Deres arbeid var ferdig
25. mai, og de reiste da tilbake til sine respektive øvelsessteder.
Om militærets innsats ut over det akutte redningsarbeidet se neste kapitel.
Noter:
Gjengitt av Snorre Haugdal i Arbeidermagasinet 8.8.1936.
Dette var Peder Pedersen Tokstad og hans tre barn. To av barna døde kort tid etterpå. Se
mer om dette under Tokstad mellom og Redningsarbeidet.
Verdalsboka - 12

----
178 RasA
----
NYE MILITÆRE AVDELINGER
ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN
Avdelingene fra Trondheim
Den 19. mai klokken 3 om ettermiddagen, kom det ordre til 3. Feltartille
rikorps' rekruttskole i Trondheim og Trondhjem Brigades Underoffisersskole
om at avdelingene måtte holde seg klare for på kortest mulig varsel å reise
inn til ulykkesstedet i Verdal med alt disponibelt mannskap. Mannskapene
skulle ta med seg nødvendige arbeidsredskaper.
Kaptein Huitfeldt meldte seg med en
gang for oberst Erichsen, og han fikk
ordre om å klargjøre styrken for avmarsj
samt rekvirere nødvendig transport med
dampskip for ca. 200 mann.
Fremme i Verdal skulle avdelingene stil
les under kommando av oberstløytnant
Borchgrevink som skulle komme fra
Steinkjer.
Det ble ordnet med proviant og arbeids
redskaper for styrken, og etter litt frem og
tilbake ble dampskipene Fremad og Forrå
leiet.
Klokken 5 om morgenen 20. mai gikk
skipene fra Trondheim med styrken om-
Kaptein Carl Ludovico Huitfeldt bord. Ombord i Fremad var avdelingen fra
var sjef for avdelingen fra under- artilleriet under kommando av kaptein
ojfisersskolen. På bildet er han Tysland, og ombord i Forrå var mann
oberst. skapene fra underoffisersskolen under
kommando av kaptein Huitfeldt.
På vei innover fjorden bestemte kaptein Huitfeldt seg for å anløpe Levanger
havn først. Han visste nemlig ikke om styrken var ønsket på nordsiden av
elven eller på sydsiden. I så fall de var ønsket på nordsiden, måtte Trones
anløpes, og hvis de var ønsket på sydsiden, måtte de gå i land på Skånes.
Fra Levanger ville han telefonere inn til Verdal.
Men dette førte til forviklinger og forsinkelser. For det første var det fjære
sjø, og kapteinen på skipet våget ikke å gå inn til den indre havn på

----
179 RasA
----
Levanger. Skipet kastet derfor anker i den
ytre havn klokken 10 om formiddagen, og
Huitfeldt ble rodd i land.
Og for det andre var det nesten uråd å
få telefonisk forbindelse med vedkommen
de myndigheter i Verdal. Vedkommende
myndigheter var enten lensmann Wessel
eller amtsveimesteren, kaptein Klæstad,
som var beordret av Regjeringen til å lede
redningsarbeidene. Telefonen var veldig
opptatt, og de to herrene var heller ikke
til stede da han endelig kom igjennom.
Endelig ble det oppnådd forbindelse, og
styrken fikk beskjed om å møte på Trones.
2 1/2 time hadde oppholdet i Levanger
vart.
Kaptein Lars Jørgen Tysland var
sjef for artilleriavdelingen.
I mellomtiden fortsatte Fremad med artilleriavdelingen ombord til Trones
og kom frem klokken 10.40 om formiddagen. De marsjerte umiddelbart til
Verdalsøra. Bagasjen ble kjørt på to leide vogner. De var fremme klokken 12.
Tysland meldte seg for oberstløytnant Borchgrevink som kom fra Stein
kjer klokken 1.
Som følge av forsinkelsen på Levanger, kom skoleavdelingen til Trones
først ved 2-tiden. Huitfeldt tok kontakt med lensmann Wessel og kaptein Klæ
stad, og fikk da beskjed om at styrken ikke behøvdes på ulykkesstedet ennå.
De ønsket at kanaldirektøren skulle være på plass før ordrer om hvor mann
skapene trengtes ble gitt.
Huitfeldt måtte faktisk understreke at han hadde fått ordre fra distriktskom
mandanten om å begi seg til ulykkesstedet, ellers hadde styrken blitt beordret
til å slå seg til på Trones eller å bli sendt tilbake til Levanger. Da anviste
lensmann Wessel plass på gården Maritvoll på Verdalsøra, hvor kaptein
Huitfeldt kunne melde seg for oberstløytnant Borchgrevink.
Klokken 3.30 kom styrken til Maritvoll. Trosset (forsyninger, utstyr) kom
ganske snart etter.
Avdelingen fra Steinkjer
Rekruttskolen på Steinkjer fikk ordre om å dra til Verdal 19. mai klokken
4 om ettermiddagen med alt disponibelt mannskap så hurtig som mulig.
Oberstløytnant Borchgrevink ble beordret som sjef for alle militære styrker
i Verdal.
Ettermiddagen ble brukt til å forberede avreise, og arbeidsredskaper og
utstyr ble skaffet til veie.

----
180 RasA
----
Avreisen skjedde fra Steinkjer 20. mai klokken 9.40 med rutegående damp
skip, og man ankom Trones samme dag klokken 12.25. Deretter marsjerte
styrken til Maritvoll som var anvist som leirplass. Ankomst fant sted klok
ken 2.10 om ettermiddagen.
Da var allerede 3. Artillerikorps' rekruttskole på stedet, og kaptein Tys
land stilte avdelingen under Borchgrevinks kommando. Brigadens skoleav
deling kom som følge av forsinkelsen på Levanger først klokken 4 om
ettermiddagen.
Militærstyrken på Verdalsøra
Det var nå mannskaper fra tre forskjellige avdelinger til stede på Verdals
øra, og de sto under Borchgrevinks kommando. I tillegg deltok styrker fra
Rinnleiret i redningsarbeidet. Således var det nå forenet styrker fra infante
riet, kavalleriet og artilleriet, samt elever fra underoffisersskolen.
På Verdalsøra var sammensetningen slik:
Artilleriet: 2 offiserer, 8 underoffiserer,
1 hornblåser, 1 sanitetskorporal, 88
menige.
Skoleavdelingen: 5 offiserer, 5 underof
fiserer, 2 hornblåsere, 74 menige.
1. korps' rekruttskole: 9 offiserer, 25
underoffiserer, 4 hornblåsere, 1 sanitets
korporal, 217 menige.
Bataljonsstaben: 2 offiserer.
Sum: 18 offiserer, 38 underoffiserer, 7
hornblåsere, 2 sanitetskorporaler, 379
menige.
Den anviste leirplassen lå på Maritvoll
på Verdalsøra. På den tiden lå Maritvoll
utenfor selve sentrum av Øra. Sentrum av
Oberstløytnant Borchrevink ble
beordret som øverste militære øra var nede ved elven - Leirplassen ble
sjef i Verdal under rednings- derfor omtalt som beliggende «like ved»
arbeidet Verdalsøra. Den fullstendig nøyaktige be-
liggenhet av leirplassen er ikke angitt,
men etter all sannsynlighet var det på den gamle ekserserplassen som ble kalt
Hagenmoen. I dag ligger Verdal Rådhus og Verdal helsesenter på dette stedet.
På det tidspunkt var Verdalsøra folketom. Folk hadde flyktet derfra i frykt
for nye utglidninger. Og hvis så skjedde, var stedet hvor leiren lå, svært ut
satt etter som terrenget var svært lavt der. Da det i tillegg ble kjent at Marit
voll tidligere var blitt benyttet som difterilasarett, ble det derfor bestemt at
leiren skulle flyttes til Mikvoll, noe som skjedde klokken 9 samme kveld.

----
181 RasA
----
Til transport av avdelingens utstyr ble det leiet åtte hester og en lang vogn.
Tydeligvis disponerte avdelingen noen vogner selv.
Styrken fikk tildelt tre ordonanser til hest fra kavalleriet.
To løytnanter ble beordret til telefonvakt på Verdalsøra fordi den ordinære
vakten hadde flyktet derfra, og telefonsentralen var übetjent. To kavaller
ister og to infanterister ble tatt ut til ordonanstjeneste.
Parti fra Nordgatapå Øra først i 1890-årene. Bildet er tatt fra vest mot øst.
Bygningen til venstre er den såkalte Sulgården hvor telegrafen lå i 1893. Det
var her soldatene måtte være telefonvakt da Verdalsøra sto mennesketom under
panikken etter raset. Ukjent fotograf.
Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften
Holmsveet var nå kommandosentral for det arbeidet som skulle utføres,
og der befant både lensmann Wessel og kaptein Klæstad seg. Klokken 3.45
om ettermiddagen 20. mai ble det etter ordre avgitt to underoffiserer og seks
menige til Holmsveet. Disse ble satt ut som vaktposter ved den ytterste kanten
av terrassen ved Hegstad og på Haug.
Posten ved Hegstad skulle nøye følge med strømmen over rasområdet, hvor
sterk den var, hvilken retning den tok og mulige brytninger. Alle disse
observasjonene skulle signaliseres til observasjonsposten ved Haug, som igjen
skulle signalisere til Holmsveet.
Om kvelden ble det signalisert at oppdemning fant sted i nordlig retning. 1

----
182
----

----
183 RasA
----
Holmsveet som var kommandosentral under redningsarbeidet. Fotografert fra
nordvest i 1929 av Henning Anderson.
Og en mann fra artilleriet ble sendt til Lyng nordre hvor han sammen med
to underoffiserer fra kavalleriet hjalp til med å redde levende dyr. (Se også
nedenfor om kadett Johnsens innsats.)
Klokken 6.25 om ettermiddagen ble det mottatt ordre fra avdelingssjefen
om å avgi en løytnant, tre sersjanter, en sersjanttrompeter og 50 mann til
arbeid på sydsiden hvor leirmassene var i bevegelse.
Klokken 6.30 avmarsjerte denne styrken til Vinne kirke hvor den fikk ordre
om å hjelpe til med å berge i land gjenstander fra ødelagte hus eller hus som
nå var sterkt truet av vannet. Styrken ble delt i tre partier som ble sendt til
hver sitt arbeidssted.
Ved hjelp av båter ble det brakt i land en del høy og noe husinventar fra
en husmannsplass som opprinnelig hadde ligget et par-tre kilometer lenger
opp i dalen. Det ble hugget hull i taket på huset, og tingene ble halt opp.
Hvilken husmannsplass det her var tale om, har det ikke vært mulig å fastslå.
Klokken 1 1 om kvelden var dette arbeidet ferdig på to steder, hvorpå styrken
hvilte i en låve på Valstad.

----
184 RasA
----
På nordsiden av elven kom det ut på kvelden beskjed om at det var nød
vendig med en styrke som måtte delta i arbeidet med å avlive innesperrede
dyr i på en gård ute i leiren. De skulle få en båt stilt til disposisjon. En under
offiser og 15 mann ble derfor sendt oppover til Stiklestad klokken 9. Men
ut på natten vendte de tilbake med uforrettet sak da det allikevel ikke var
mulig å oppdrive noen båt.
Ved hver avløsning av mannskaper som fant sted i nattens løp, var Tysland
tilstede og iakttok da elven og det oversvømmede området, og merket hvor
ledes oversvømmelsen tiltok på elvens nordside slik at gårdene Holmen og
Fæby ble mer og mer omflødd. Han registrerte at elven gikk med stor fart
og førte med seg leirmasser, trær, treverk og lignende.
Andre dag - 21. mai - 1. pinsedag
Klokken 1.30 om natten ble postene ved Hegstad og Haug avløst. Og bare
en og en halv time senere ble det signalisert fra Hegstad at nå var det sterk
strøm ute på det oversvømmede området, men allerede mellom klokken 5
og 6 om morgenen hadde vannstanden gått noe ned.
Men allikevel var man svært usikker på hva som ville skje, og kaptein
Tyslands inspeksjon om natten sammen med disse meldingene førte til at en
styrke på to underoffiserer og 30 mannskaper ble satt ut som vakt på Ver
dalsbroen om formiddagen klokken 1 1.15. På det tidspunkt var man nemlig
ennå ikke klar over på hvilken måte elven ville bryte igjennom. Man var redd
for at den kunne komme som en flodbølge nedover, og da ville broen være
svært utsatt. Denne styrken ble avløst om kvelden klokken 8.
Den militære vakten på telegrafstasjonen fortsatte, og avløsning fant sted
omtrent samtidig med at ovennevnte styrke dro til broen.
Kanaldirektøren ba om formiddagen om assistanse fra militære styrker til
forbygningsarbeider ved Holmen og Holmsveet. Han hadde først ansett situa
sjonen for ikke å være så faretruende, og han hadde til og med hatt i tankene
å dimittere en del av de militære mannskapene allerede 2. pinsedag. Men
ut over dagen steg vannet faretruende, og både Holmen og Fæby ble inn
flødd.
Stiklestadveien som gikk forbi Holmsveet på en fylling, som for en del var
bygget opp av stein, ble av alle ansett for å være en betryggende demning
om vannet rant ned i Kvisla. Dette var det gamle elveleiet fra 1600-tallet.
Veien var makadamisert, det vil si at den hadde et dekke av 10 - 20 centi
meter tykt lag pukkstein tilført sand og grus, som så var blitt pakket av en
veivals samtidig med sterk vanning. De løse og bløte leirmassene ute i hoved
løpet ble regnet for å være så lite motstandsdyktige at vannet snart ville grave

----
185 RasA
----
Stiklestadveien langs den strekningen som ble ødelagt av vannmassene da
vannet tok veien inn i Kvisla. 1985.
seg ned der, og det ble derfor ikke ansett for påkrevet å forhøye de laveste
delene av veien.
Ut på ettermiddagen gikk vannet over veien, og med stor hurtighet hadde
det laget flere dype brudd i veifyllingen. Nå strømmet det store mengder gjen
nom det gamle elveleiet, og hvis dette fikk utvikle seg, var Verdalsøra sterkt
truet. Og som følge av at vannet på denne måten fikk avløp gjennom Kvisla,
økte hastigheten på vannstrømmen forbi Holmen. Her tok elven et nytt løp.
Hvis elven ikke ble forbygget her, ville husene på gården ikke stå til å redde.
Dermed oppsto det på en gang to meget kritiske punkter, ett ved Holmen,
og ett på selve veifyllingen. Og begge måtte stenges samtidig, for de hadde
innvirkning på hverandre.
Klokken 8 om kvelden ble en styrke
ister beordret til Haugslien for å meld
assistent, kaptein Ole W. Lund. Styrki
det tidspunktet var gården helt omflødc
fart forbi hovedbygningen og låven.
bestående av infanterister og artiller
i seg til arbeide hos kanaldirektørens
n ble dirigert til gården Holmen. På
av vann, og strømmen gikk i rivende

----
186 RasA
----
Haugslien 1919.
Foto Einar Musum.
På vei ut til Holmen måtte styrken pas
sere lensmannsgården Holmsveet, og da
var også denne gården omgitt av vann på
alle kanter. Da de kom frem til Holmen,
var uthusbygningen i fare. Tørkehuset sto
på skjeve fordi jordbunnen hadde sunket
ned. Og i brønnen på gårdsplassen var det
nå leirvann, og dette vannet var i sterk be
vegelse.
Gården kunne nå bare reddes ved at
strømmen ble avledet. Etter anvisning av
kaptein Lund ble arbeidet påbegynt straks.
Faskiner (kvister, småtrær og busker bun
tet sammen) ble forarbeidet i en olderskog
ved Haugslien, og hit kom man kun ved
Kaptein Ole Wilhelm Lund ledet å vade { det dy p e vannet på et enkdt sted
de militære i arbeidet ved Hol
men. Han var kanaldirektørens
assistent.
var strømmen så strid og vannet så dypt
at bro måtte slåes. Som bromaterialer ble
det brukt trær.
Faskinene ble surret sammen med tau.
Deretter ble de slept langs den besværlige
veien til Holmen. Utleggingen av faskinene foregikk i dypt vann, og mann
skapene vadet i lange tider til over livet i leirvannet som hadde så stor fart

----
187
----

Holmen i 1929. Gården lå ikke på dette stedet da raset gikk. Den lå et godt
Stykke lenger mot syd. Fotograf Henning Anderson.
Fotograf Henning Anderson.
at det var fare for livet for dem som arbeidet der. Men mannskapene sto på
med iver og utholdenhet, og arbeidet ble utført.
Faskinene ble rammet ned med sterke peler, og oppå faskinene ble det stab
let trestammer og annet trevirke. Mye av dette materialet kom faktisk flyt
ende i den strie strømmen. Derved ble det dannet en voll som avledet vannet
fra gården.
Under dette arbeidet la man spesielt merke til den kjempestore sersjant In
gebrigt Ingebrigtsen Normann fra Åfjord. Han gjorde alene arbeid for to.
Det var ikke mange slagene han behøvde før pelene sto bom fast i elvebunnen.
For sin innsats fikk han uttalt særlig anerkjennelse. Fra Åfjord berettes det
forøvrig en pussig historie om hvordan han fikk familienavnet Normann. Han
hadde tjenestegjort som gardist i Stockholm, og ved en anledning skulle han
presentere gevær for kongen. Han slo da hånden så hardt mot geværet at kolben
gikk av. «Det var en riktig nordmann!» skal kongen ha sagt. Og derfor tok
han dette familienavnet.
Denne styrken ble avløst klokken 2 om morgenen 22. mai.
Samtidig med dette var en avdeling av infanteriet opptatt med å forsterke
og bygge opp hovedveien forbi Haugslien og Holmsveet. Under dette var
premierløytnant Ole Beyer Høstmark meget aktiv. (Se mer om Høstmark
nedenfor.)

----
188 RasA
----
Høstmark som var en stor og kraftig
kar, gikk som førstemann ut etter veien.

Han vadet gjennom strømmen hvor han
tross sin lengde hadde vanskelig for å be-
holde fotfestet. En gang gikk han også
over ende og måtte svømme over. Men
han nådde ut til de omflødde gårdene. Like
bak ham fulgte artillerisersjant Anfinn Vik,
og sammen med et par mann som ble satt
over i en liten pram som nå var brakt frem,
laget de en bro over et av de verste styk-
kene. En sneplog ble brukt som brokar,
og to stiger ble satt sammen som bro.
Et lite stykke unna hadde en liten bro

■■■■■■■■■■■■■■■■■■■"■■^ ramlet ned, og også her ble det lagt stiger
Sersjant Arnfinn Pedersen As Vik over gapet
fikk hederlig omtale for sin inn- Qg nå var det mulig åfå frem materia 
sats etterpå. j er t ji det i en g S te gapet i veien. Denne gang
ble det bygget en bro av sammenlaskede
hustømmerstokker. Laskingen skjedde ved hjelp av taug.
Forbindelsen mellom Haugslien og Holmsveet var dermed etablert.
Arbeidskommandoene ved Holmsveet og Holmen besto henholdsvis av 60
og 40 mann.
På sydsiden av elven ved Rosvoll fortsatte arbeidet med innbergingen av
høy. Det var blitt snekret til en flåte slik at det nå gikk både mer effektivt
og lettere for seg.
Og allerede klokken 11 om formiddagen var man ferdig. Alt høy som det
var mulig å berge, var brakt i land.
Kaptein Tysland sørget for å få kjørt maten over til denne avdelingen, og
i sin rapport forteller han at fra det stedet de var, var det utsikt over de over
svømmede leirmassene. Eieren av gården Rosvoll hvor gårdsplassen da sto
under vann, og hvor leirmassene nådde opp til husene, fortalte at leirmass
ene da sto mellom 20 og 30 alen over marken. 2 Deler av hus, tak, trær og
lignende stakk frem av leirdynnet så langt øyet kunne se oppover elven.
Etter konferanse med kaptein Lund, gikk denne avdelingen fra Vinne kirke
klokken 1 om ettermiddagen, og den ankom leiren klokken 4.
I henhold til ordren skulle de militære avdelingene hver for seg ordne med
forpleining. For dem som kom fra Trondheim, oppsto det nå en uventet hind
ring. Om det nå skyldtes en feil fra damskipsselskapets side, eller om det
var en forsinkelse, er uvisst, men i alle fall fant ikke etterforsyning av provi
ant til mannskapene sted før etter klokken 10 om kvelden. Og etter som mann

----
189 RasA
----
skapene nå var uten mat, ble det utdelt 20 øre til hver mann i brødgodtgjør
else slik at de kunne kjøpe seg mat selv. Bare et kvarter etterpå kom imidler
tid maten frem.
Men nå viste verdalingene seg fra en meget slett side. Det ble forlangt åger
priser for maten. En kavring måtte for eksempel betales med 10 øre. Og i
et annet tilfelle da man hadde bruk for et vaskefat, ble det forlangt 10 øre
i leie for fatet.
Militære mannskaper ble satt opp som politivakt om natten til 22. mai på
gårdene Prestegården, Fagerhøy, Hegstad, Ekle og Stiklestad. Vaktene ble
inndratt klokken 5 neste morgen.
Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag
Klokken 1.15 om morgenen 2. pinsedag stilte avdelingen på Verdalsøra
med alt disponibelt mannskap, tilsammen 70 mann, og marsjerte til Holm
sveet - Haugslien, hvor en arbeidskommando fra samme avdeling ble avløst.
Kompaniet arbeidet der, sammen med andre tropper, under ledelse av kap
tein Ole Lund til klokken 6 om morgenen da de ble avløst.
En gruppe bestående av soldater fra både artilleri og infanteri dro klokken
1 .30 til gården Haugslien hvor de laget faskiner. Noen hugget faskinemateri
ale i skogen, og noen bandt. Avløsning fant sted klokken 5.30 om morgenen.
Arbeidet ble fortsatt under stadige avløsninger hver fjerde time. Det ble
bygget en nødbro mellom Haugslien og Holmsveet. Ellers ble Stiklestadveien
utbedret og forhøyet. Faskineringsarbeidet som allerede var utført ved
Holmen, ble utvidet, forsterket og forankret. Ved hjelp av innleide hester
og vogner ble det kjørt grus, sand og torv.
Ved middagstid fikk alle militære mannskaper 1 liter melk som ekstrafor
pleining.
Signalposten ved Haug hadde vært inndratt en tid, men den ble utsatt på
nytt klokken 5 om ettermiddagen.
Om ettermiddagen klokken 7 kom det telefon til Rinnleiret fra Amtmannen
om at det øyeblikkelig måtte sendes to redningsavdelinger, en på hver side
av elven. Det hadde da kommet beskjed om at det hadde gått nye ras, og
«folk og fe kom drivende nedover elven». Det ble med en gang tatt kontakt
med kanaldirektøren som svarte at han anså en slik hjelp som nødvendig,
og to avdelinger, hver på 33 mann, ble sendt ut fra Rinnleiret klokken 8.
Ved midnatt motttok man melding om at dette var blind alarm, og begge av
delingene returnerte til Rinnleiret.
Hele tiden foretok kanaldirektør Sætren og hans folk rekognoseringer for
å ha kontroll med når noe spesielt skjedde. Og denne ettermiddagen oppdaget
han selv da han befant seg ved Lyngsgårdene, som sto tomme, at elven der

----
190 RasA
----
Området ved Holmsveet og Holmen hvor soldatene gjorde den store innsat
sen. Det gamle elveleiet fra 1660-årene er merket Flomløb 21/5 93.
var i ferd med å ta nytt løp mellom dem. Klokken 5.45 sendte han en ridende
ordonans til militæret på Verdalsøra med ordre om å sende en så stor styrke
som kunne avsees til gården Lyng (søndre) hvor han selv ville komme senere
sammen med sin assistent.
Muligens kan det ha vært denne meldingen som kom amtmannen i hende
og ble misoppfattet som om at det skulle ha gått nye ras, og som foranlediget
hans henvendelse til Rinnleiret.
En sammensatt styrke av artilleri og infanteri under ledelse av artillerikaptein
Tysland på tilsammen 93 mann dro øyeblikkelig til Lynggårdene. 3 Men

----
191 RasA
----
infanteristene, ca. 50 mann, ble tilbakekalt av avdelingssjefen omtrent med
en gang. De trengtes andre steder.
På et tidspunkt var Lynggårdene fullstendig omflødd, og vannet rant som
en strid elv mellom dem. Det formelig kokte i vannet som trengte gjennom
både grunnmurene og selve bygningene.
Da de militære ankom, holdt beboerne på med bergningarbeide selv. En
del mannskaper ble satt over til husene i båt, og de hjalp til med å ta i land
inventar og utstyr.
Men strømmen tiltok så kraftig at det var uråd å fortsette arbeidet. Kanal
direktøren besluttet selv å innstille arbeidet utpå kvelden. Styrken ble derfor
sendt tilbake til Verdalsøra hvor de kom frem til leiren på Mikvoll klokken
halv to om natten.
Fjerde dag - 23. mai - tirsdag
Denne dagen begynte resultatet av den store innsatsen fra de militære å
merkes. Elven var i ferd med å skjære seg ned i leirvellingen, og mer og
mer vann tok den veien man ønsket det skulle ta. Men fremdeles måtte arbei
det gå for fullt ved Holmen og Holmsveet da ingen ting var gitt. Fremdeles
presset vannet på, og bare et uforsiktig øyeblikk var nok, så ville elven bryte
igjennom forbygningene som var laget.
Arbeidet fortsatte derfor i samme tempo, og i løpet av dagen var vei
byggingen fullført. Bare de siste lagene med grus og bar langs skråningene
manglet. Lensmannen anviste en skog ved Fæby hvor bar kunne hentes. Denne
skogen sto under vann, og selv om det ble båret en flåte til Fæby og buksert
bort til trærne, var det uråd å få gjort noe her. Til det var vannet for dypt
og strømmen for stri. Følgelig ble flåten båret tilbake, og man måtte benytte
torv i stedet.
I løpet av dagen begynte vannet å falle slik at det så ut til at forbygningsar
beidene gjorde sin virkning.
Til bestemt tid klokken 6 om ettermiddagen møtte de militære mannskap
ene opp, men ingen sivile kjørere var da til stede. Det var nemlig en del sivile
som hjalp til med kjøring av faskiner, torv og grus. Men like før avløsningen
av de militære mannskapene fant sted, meldte torvskjærerne fra om at nå var
det ikke mer torv igjen. Da dessuten hestene nå var trette etter flere timers
arbeid, sa kjørerne fra om at deres tørn var over klokken 6, noe som for
øvrig var i henhold til avtalen med lensmannen. De mente at de derfor kunne
dra hjem. Slik situasjonen var, samtykket lensmannen i dette.
Imidlertid skulle det etter avtale også innfinne seg nye erstatningskjørere.
Disse hadde ikke ankommet da soldatene møtte til det nye skiftet. Soldatene
tilbød seg da til å overta hestenes rolle og trekke vognene selv. Og mens de

----
192 RasA
----
gikk der i tunge vendinger på den dårlige veien og på den bløte demningen,
var de allikevel i godt humør, og det falt slike humoristiske vendinger som
denne: «Om verdalingene vil ha oss til å trekke plogen for seg, så kan vi vel
det også, vi!»
I følge en av de militære befalshaverne var dette en ytring som ga til kjenne
et generelt syn på de folkene soldatene var satt til å hjelpe. Men denne yt
ringen var svært godmodig sammenlignet med andre. Og det er en kjensgjer
ning at de fleste rapportene, såvel sivile som militære, gir til kjenne et negativt
syn på verdalingenes oppførsel. (Se mer om dette nedenfor.)
Det er imidlertid også en kjensgjerning at på dette aktuelle tidspunktet var
hestene trette samtidig som at torven hadde tatt slutt. Det kjedelige sammen
treff var at en gruppe hestekjørere gikk av uten at nye var på plass.
Soldatene trakk ikke vognene i lang tid, for lensmannen sørget for at det
kom til nye hester og vogner i rikelig mengde slik at arbeidet kunne fortsette
utover natten.
Ut på ettermiddagen noe før denne tildragelsen fant sted, ble en gruppe
på 13 militære kommandert opp til Prestegården hvor de skulle rive en hus
mannstue som sto svært utsatt til på kanten av rasgropen. Dette var huset
til Magnus Larsen Tokstad som var rådsdreng på Prestegården. Soldatene
begynte nedrivningen av huset, men etter en kort stund ble de bedt om å inn
stille arbeidet av Magnus selv, fordi han ville foreta nedrivningen på egen
hånd og på den måten berge materialene bedre enn om de gjorde det. Han
ville nemlig reise huset igjen på et annet sted. (Se også om dette under
Moåker.)
Denne ettermiddagen fikk de militære mannskapene ekstraforpleining i form
av 1 flaske øl pr. befal og 1/2 flaske pr. menige mannskaper.
Femte dag - 24. mai - onsdag
Det var nå innlysende for alle at arbeidene med å forhindre at elven tok
nytt løp ned gjennom Kvisla, var vellykket. Strømmen gikk strid ned i det
ordinære løpet ved Tinden. Dette hadde ligget tørt en tid etter raset. Men
nå var det klart at elven ville komme til å gå ned i dette løpet uten å gå veien
om Kvisla. Riktignok visste man ikke hvordan det nye løpet ville komme til
å gå gjennom leirsjøen, men det var en annen sak. I alle fall var Holmen sikret.
Følgelig kom det ikke som noen overraskelse da det kom beskjed fra
kanaldirektør Sætren denne dagen om at den militære assistanse ikke lenger
var nødvendig.
I følge en av de militære rapportene, den som ble skrevet av kaptein Huit
feldt, går det frem at han ga lensmann Wessel beskjed om at det ikke hadde
noen hensikt å la de militære være der da de sivile hestekjørerne hadde for-

----
193 RasA
----
*
Verdalsboka - 13

----
194 RasA
----
latt stedet. Dessuten hadde arbeidet nå nådd så langt at det ønskede resultat
var oppnådd, nemlig å forhindre vannet å ta løp gjennom Kvisla.
Det er ikke mulig å si hvorvidt dette er en sammenblanding med hva som
skjedde kvelden før da vitterlig hestekjørerne uteble, eller om også heste
kjørerne forlot stedet 24. mai. Men det er klart at hestene også må ha blitt
utkjørte etter flere timers arbeid uten stans. Lensmannen samtykket i alle fall
i at arbeidene skulle innstilles, og de militære mannskapene returnerte til lei
ren ved Mikvoll.
Der ble den spesielt opprettede militære kommando under oberstløytnant
Borchgrevink oppløst. Men før det skjedde, ble to meldinger opplest for
mannskapene.
Den ene var fra kanaldirektøren og lød:
Militærets Nærværelse hersteds ansees ikke længer nødvendig. Takker Hr.
Oberstløytnanten. 24.5. Sætren.
Det andre var fra arbeidsministeren som også hadde vært til stede og sett
på ulykkesstedet:
Tillader mig at bede Hr. Oberstløitnanten om at bevidne Befal, Under
befal og Menige Statsrådens Tak for udvist Assistance, Utrættelighed og
Iver i Redningsarbeidet.
24.5.93 Ærbødigst Peder Nilsen.
Både statsråden, kanaldirektøren og hans assistent, og amtveimesteren inn
fant seg senere i leiren og takket soldatene før styrken ble dimittert.
Avreise - 25. mai - torsdag
De tre militære avdelingene som hadde ligget i leir ved Mikvoll, reiste alle
i løpet av neste dag.
Den første som dro, var infanteriets rekruttskole fra Steinkjer. Den mar
sjerte til Trones hvor den tidlig om morgenen reiste til Steinkjer med leiet
dampskip. Avdelingen var fremme på Steinkjer klokken 6 om morgenen.
Dernest dro artilleriavdelingen. Den reiste med dampskipet Værdalen fra
Verdal om morgenen klokken 7. Båten gikk i alminnelig rute, og den var
fremme i Trondheim klokken 12.30 om dagen. Det opplyses da at alt var
vel, men at en mann var forkjølet, dog ikke verre enn at han fulgte med av
delingen på hjemreisen.
Underoffisersskolen forlot Verdal som siste avdeling. Også den dro med
rutebåt fra Trones. Denne avdelingen var i Trondheim klokken 10 om kvelden.
Neste dag, fredag 26. mai, ble den del av styrken som var fra Trondheim,
oppstilt i Kongsgården. HKH prins Carl var da til stede og frembrakte en
hilsen fra HM kongen og sin takk til troppene for den hjelp den hadde ydet
i Verdal. Dette hadde prinsen hatt anledning til å iaktta, da han var på besøk
i Verdal. (Se under Besøk).

----
195 RasA
----
Oppsummering - de militæres innsats
Verdal har mye å takke de militære for. Det er hevet over enhver tvil at
deres innsats berget både liv og store verdier. Det gjelder kavalleriet som
var i den situasjon at de kunne delta i bergningen av mennesker og dyr. Men
det gjelder også infanteriet, artilleriet og underoffisersskolen som spesifikt
forhindret at gårdene Holmen, Homsveet og Haugslien ble tatt av elven og
ødelagt. Et direkte resultat av deres arbeid ble at Verdalselven ikke gikk ned
i det gamle elveløpet Kvisla.
Det er vel en overdrivelse å si at hvis så hadde skjedd, hadde Verdalsøra
vært ferdig. Det hadde sikkert vært mulig å berge Verdalsøra, men det ville
ha kostet uendelig mer arbeid, innsats og penger. Og deler av den flaten Ver
dalsøra ligger på, ville nok, før forbygningsarbeider hadde kommet på plass,
ha blitt sterkt utsatt for erosjon.
Og arbeidet som ble gjennomført, var hverken enkelt, lett eller farefritt.
De tørre rapportene sier lite om hvilke forhold soldatene arbeidet under. Men
noe kan utledes. Dessuten ble det i ettertid, etter ønske fra kong Oscar 11,
utdelt en del medaljer. Da ble det gitt ordre om at de militære sjefer skulle
oppgi hvem som hadde utmerket seg, og i de rapportene kommer det frem
en del detaljer som ellers ville ha vært borte i dag. (Rapportene er gjengitt
som bilag.)
I en kommentar til sin dagboksrapport sa kaptein Huitfeldt at arbeidstiden
for de enkelte mannskapene ikke hadde vært spesielt lang eller anstrengende,
nemlig 7 til 8 timer pr. dag. Men i tillegg til dette hadde avdelingen ligget
i kontinuerlig feltvakt. De fem døgnene hadde derfor vært veldig slitsomme
og harde med lite søvn og hvile.
Med hensyn til hardt arbeid holdt han unna arbeidet med demningene ved
Haugsholmen, Holmsveet og Haugslien. Spesielt det første døgnet av dette
arbeidet hadde vært hardt da de sto i timevis til knes, ja, endog opp til livet
i det iskalde elveløpet. Her hadde mannskapene arbeidet ufortrødent, natt som
dag, helg som ukedag. Dette var imidlertid ikke mer enn hva avdelingen pliktet
å gjøre.
Et annet forhold som ble fremhevet av oberstløytnant Borchgrevink, var
de uregelmessige spise- og hviletider. Maten besto utelukkende av ferskt og
salt kjøtt. Porsjonene var heller ikke alltid like store. Ekstraforpleining hadde
det blitt ved to anledninger. En dag fikk mannskapene 1 liter uskummet melk,
og en annen dag 1 flaske øl pr. befal og 1/2 flaske øl pr. menig.
Men sunnhetstilstanden hadde vært god. Bare to mann ble sykmeldt, en
i to dager på grunn av forkjølelse, og den andre for vondt i halsen. Dette
utviklet seg til difteri.
Det er i grunnen bemerkelsesverdig at ikke flere ble syke.

----
196 RasA
----
Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen
Med fare for å være grovt urettferdig mot mange andre ikke navngitte som
kanskje også gjorde en innsats langt ut over hva man kunne forlange, skal
vi allikevel trekke frem to personer. De to er premierløytnant Ole Beyer Høst
mark og kadett Wilhelm Kornelius Johnsen, begge infanterister fra Steinkjer.
Ole Beyer Høstmark ble også kalt
«mannen som reddet Verdalsøra». Selv om
det ligger en overdrivelse i dette, han var
nemlig ikke alene i arbeidet, er det allike
vel en kjensgjerning at Høstmark ved sitt
initiativ og vågemot sto frem som et ek
sempel for de andre da han deltok i arbei
det med å stenge de løpene de frådende
vannmassene hadde gravet i Stiklestadvei
en ved Holmsveet da elven holdt på å gå
inn i sitt gamle løp gjennom Kvisla.
Ole Høstmark meldte seg som frivillig
til å lede styrken som skulle dra fra Stein
kjer for å delta i redningsarbeidet i Ver
dal. Styrken ble stilt i beredskap i påvente
av marsjordre. Selv dro han fra Steinkjer Premierløytnant Ole Beyer Høst
allerede om kvelden 19. mai for å frem- mark fikk hederlig omtale for sin
skynde marsjordren samt for åse om det i nnsa ts etterpå. Han fortsatte i
var mulig for ham å yde hjelp. det m iU tær et og ble oberst-
Hele natten var han i virksomhet. Men løytnant.
på det tidspunkt var det ikke flere over-
levende å finne. Han så allikevel nødvendigheten av at flere militære mann
skaper kom for å kunne delta i arbeidet med å redde dyr, eiendom og løsøre.
Følgelig sørget han for at det rutegående dampskipet fra Steinkjer ble holdt
tilbake slik at infanteriets rekruttskole kunne innfinne seg i Verdal så snart
som mulig.
Da rekruttskolen ankom, hadde Høstmark skaffet transporthester både til
infanteriet og artilleristyrken som kom fra Trondheim.
Neste dag, 20. mai, da det ble anmodet om militær assistanse til redning
av husdyr på en av Lennesgårdene, meldte Høstmark seg øyeblikkelig som
frivillig. Han dro i forveien for å kunne legge en plan for hvordan arbeidet
skulle gjennomføres.
Ved Lennes var kavallerister i ferd med å berge husdyr og løsøre. Høst
mark rodde derfor ut til en holme der det befant seg en ku. Denne kua ble
ansett for å være redningsløst fortapt. Man hadde til og med forsøkt å skyte

----
197 RasA
----
den, dog uten å treffe. Riktignok hadde en kule truffet kua i en fot, men uten
å gjøre alvorlig skade. På folkemunne ble det fortalt at flere av bygdens beste
skyttere hadde prøvd seg, uten å treffe blink. Hvorvidt det var tale om dår
lige skyttere, eller om det var nervene som var i ulage, ble det ikke sagt noe
om.
Høstmark fant ut en fornuftig måte å berge kua på, og han fikk den buksert
gjennom leirsuppen til fast lahd.
Trolig var det denne kua Adresseavisen fortalte at man hadde forsøkt å skyte
tre ganger uten hell. Riktignok var den blitt truffet i benet en gang, men etter
at den var kommet i land, var den i beste velgående.
Sammen med kavalleristene deltok Høstmark videre i redning av utstyr og
inventar fra husene ute i leiren, og det ble gjort flere turer med båten.
Etter utført oppdrag ble den militære kommandoen sendt tilbake til Ver
dalsøra. Høstmark ville ikke dra før han var sikker på at det ikke var mer
som kunne gjøres, og han rekognoserte i området. I den sammenheng rett
ledet han en artillerikommando under deres arbeid ved bergingen av en gris,
noe høy og inventar.
Først ved halv tolvtiden om formiddagen kom han tilbake. Da hadde han
ikke sovet siden den 19. mai, og kun spist frokost den 20.
Neste dag, 21. mai, deltok Høstmark i det arbeidet som ga han navnet
«mannen som reddet Verdalsøra». Da det ble klart at veifyllingen over Kvisla
allikevel ikke klarte å motstå vannmassene, rekvirerte kanaldirektøren mili
tære mannskaper til å prøve å stenge bruddene som hadde oppstått.
Ved Haugslien var bruddet i fyllingen så stort at det var uråd for soldatene
å komme seg over. Man kunne naturligvis gå tilbake og gå rundt forbi Bor
gen, men det ville ta tid, og da hadde kanskje vannet tatt så mye av fyllingen
at det ikke ville være mulig å bøte på skaden. Høstmark nølte ikke. Han la
i vei ut i de frådende vannmassene. Han var en stor og kraftig kar, men vannet
var så dypt og strømmen så strid at han mistet fotfestet og måtte svømme
over. Her fikk han hjelp av artillerisersjant Anfinn Pedersen As Vik som også
tok seg over sammen med Høstmark.
Et par mann ble satt over i en liten pram, og sammen klarte de fire å lage
en provisorisk bro over bruddet slik at de andre kunne komme etter.
Dette var ikke det største bruddet i veien, men nå var man på det stedet
hvor forholdene var verst. Der bygget soldatene en bro av tømmerstokker
og husmaterialer som ble surret sammen.
Nå var det opprettet forbindelse mellom Haugslien og Holmsveet igjen,
og soldatene kunne settes inn i arbeidet med å stanse vannstrømmen. (Se
ovenfor.)
Neste natt var Høstmark telefonvakt på Verdalsøra.

----
198 RasA
----
Ellers meldte han seg øyeblikkelig som frivillig hver gang det ble rekvirert
hjelp.
Wilhelm Kornelius Johnsen ble 21. mai
sammen med to sersjanter og 14 mann be
ordret snarest mulig til å ta seg opp til
Nord-Lyng for å forsøke å berge noen hus
dyr som fremdeles var i live i fjøs og stall.
På det tidspunkt hadde Vukusjøen steget
så høyt at vannet flommet ut over leirsjø
en. Husrestene på Nord-Lyng var derfor
omgitt av sterkt strømmende vann.
Etter at styrken hadde kommet frem,
viste det seg at det ikke fantes noe annet
hjelpemiddel enn en liten flatpram. Ved
hjelp av den var det ingen mulighet til å
redde noen dyr. De måtte derfor bygge en
flåte.
Heller ikke det var noen enkel oppgave
da det ikke fantes materialer i nærheten.
Derfor bestemte Johnsen at de skulle rive
ned et tømret hus som sto ute i vannet ca.
300 meter fra land. Dette var imidlertid
så farlig at bare frivillige fikk lov til å være
med. Under ledelse av ham selv dro syv
mann utover i båt. Under nedrivningen av
huset så det ut til at det skulle rase sam
men, og folkene ble satt i båten. Deretter
prøvde man å trekke huset over ende ved
hjelp av et taug uten at det lyktes. John
sen og en annen frivillig klatret opp på
husruinen igjen, denne gang sikret med
redningsliner. Nå klarte de å få løs så mye
tømmer at de kunne bygge en flåte.
Bukseringen av flåten frem til fjøset på
Nord-Lyng var imidlertid ingen enkel opp
gave. Avstanden dit var ytterligere ca.
2-300 meter, og strømmen var strid. En
sivil tilskuer meldte seg frivillig til å være
med på redningsarbeidet.
Kadett Wilhelm Kornelius John
sen fikk hederlig omtale for sin
innsats etterpå.
Ole Magnus Mikaelsen Risvik.
Det var to hester som det var mulig å berge
Flåten var ikke større enn at man bare fikk med seg ett dyr i gangen. Til

----
199 RasA
----
å begynne med var man redd for at hestene skulle være fullstendig panikkslåtte
og rebelske. Men det viste seg at de var så utmattede at de ikke skapte noen
vanskeligheter.
På land sto tilskuerne formelig og bet negler av redsel for at alt skulle bryte
sammen og forsvinne. Og etter den første turen sa den sivile frivillige takk
for seg. Han ville ikke risikere livet sitt for noen dyr.
Soldatene gjorde imidlertid enda en tur, og de fikk berget den siste hesten
også. Arbeidet med å bygge flåten og de to turene ut til gården tok tilsammen
seks timer. Da var de også fullstendig utslitte, for det var med oppby deisen
av alle sine krefter de klarte å buksere den tunge og uhåndterlige flåten frem
og tilbake.
En av de menige soldatene som utmerket seg under dette arbeidet var Ole
Magnus Mikaelsen Risvik fra Overhalla.
Åtte timer etter avmarsj fra Verdalsøra var de tilbake i leiren igjen. På den
tiden hadde de ikke smakt mat.
Sivil deltagelse i redningsarbeidet
Selv om de fleste rapportene var lite flatterende for den sivile befolkning,
spesielt for dem som bodde på nordsiden, er ikke dette den hele og fulle sann
het. Riktignok var det mange som unndro seg å gjøre en innsats selv om de
hadde anledning til det. Men dette var allikevel ikke det normale. Det var
mange som deltok i redningsarbeidet med stor iver og innsats, og spesielt
i den akutte del av redningsarbeidet da det var tale om å berge menneskeliv,
var det en stor og oppofrende innsats.
At mange av dem som bodde nærmest selve raset i større grad var grepet
av panikk enn dem som bodde der fasmassene havnet, er også forståelig. Det
kunne derfor være vanskeligere å bevege disse til å komme inn på et område
som for dem ble betraktet som livsfarlig. Det er forklaringen på at mange
sto og så på, men ikke ville gjøre noe.
Og et annet forhold som må nevnes, er at dette var midt i våronna. For
gårdbrukerne betød det rett og slett mangel på mat til høsten og vinteren der
som de ikke gjorde det som var nødvendig av onnearbeid. Derfor var det
ikke alltid av uvilje at de hverken møtte opp selv eller sendte sine hester og
arbeidsfolk. Men for soldatene som hele tiden sto ute i det iskalde vannet,
fortonte dette seg forståelig nok som uvilje.
Så selv om mange rapporter understreker den negative holdningen fra ver
dalingenes side, er det også dem som sier at hjelpen fra befolkningens side
kom etter hvert som beskjeden nådde ut til folk. De sivile var tross alt ikke
underlagt noen militær kommando, og lensmannen hadde ingen kommando
myndighet. Når allikevel tross alt så mange møtte opp og gjorde sin innsats,

----
200 RasA
----
er det et bevis på at verdalingene forsto alvoret i situasjonen, og at de gjorde
sin innsats.
Hva rapportene sa om verdalingene
Kanaldirektør Sætren var en av dem som reiste mest omkring de rasøde
lagte områdene. Hans ord må derfor tillegges en del vekt.
Dette er kanaldirektørens ord:
Hva som var utrettet til å begrense ulykken, skyldes utelukkende militæret,
i det det ikke var noen som helst hjelp å få av distriktets folk som hadde
annet å gjøre enn å assistere ved forbygningen.
Det er nok ingen tvil om at militærets innsats ikke kan undervurderes. Men
kanaldirektøren taler nok mot bedre vitende når han er så kategorisk. Selv
i de mest kritiske av de militære rapportene heter det da at det var sivile ar
beidere og kjørere til stede.
Kaptein Huitfelt fra underoffisersskolen skrev dette i sin rapport:
Her hadde mannskapene arbeidet ufortrødent, natt som dag, helg som uke
dag. Dette var imidlertid ikke mer enn hva avdelingen pliktet å gjøre. Når
det allikevel ble nevnt, var det fordi deres arbeid ikke så ut til å bli verd
satt av bygdens folk. Men arbeidene ble utført med stort hell til tross for
verdalingenes treghet til selv å hjelpe til og deres uvilje til å skaffe red
skaper og materialer.
Huitfeldt er en av de mest kritiske av de militære sjefene. Det er all grunn
til å legge vekt på påstanden om at bygdens folk ikke så ut til å verdsette
hva som ble gjort av soldatene. Og det er vel her hunden ligger begravet.
Med hensyn til å skaffe redskaper og materialer så må det med en gang
understrekes at da det sto om menneskeliv, var det ingen tilbakeholdenhet
i så måte. Derimot kan det ha vært en viss redsel for ikke å få erstatning
dersom noe ble brukt til forbygningsarbeidet.
Artilleriets rapport er ført i pennen av kaptein Tysland. Den inneholder
følgende:
Befolkningens opptreden var dels velvillig som ved Vinne kirke, på går
den Valstad og ved Holmsveet (Haugslien) hos lensmann Wessel hvor mye
tjenestvillighet og velvilje ble lagt for dagen, på andre steder derimot uvillig
og stiv samtidig som troppen tildels var utsatt for opptrekkeri (10 øre for
en skonrok, 10 øre for lån av vaskefat m m). Store og utidige krav ble
ofte gjort til de militæres anvendelse, mens man hyppig så befolkningen
selv stå som tilskuere på avstand.
Og i følge rapporter har tilreisende som oppga seg å være fra Inderøya
endog oppfordret mannskapene til ikke å lystre kommando, men gjøre
streik.

----
201 RasA
----
Denne opplysningen om opptrekkeri er lite flatterende. Og hvis det er sant
at det ble oppfordret til streik eller ikke å adlyde kommando, er det kanskje
noe av det mest alvorlige som er fremsatt om befolkningens opptreden. Her
må det imidlertid ansees som sannsynlig at det ikke var representativt for den
alminnelige oppfatning. Folk flest, med evne til å tenke fornuftig, satte over
ordentlig stor pris på soldatenes arbeid. Så dette må ha vært et enkeltstående
eksempel på uansvarlig opptreden. At det ble stilt store og utidige krav til
soldatene bør man se mot den fortvilte situasjon enkelte befant seg i. De hadde
kanskje mistet nesten alt, både familie og eiendom, og så kanskje et lite håp
i å få reddet litt av sitt jordiske gods ved hjelp av soldatene. Det var ikke
alle som evnet å tenke saklig logisk i en slik situasjon. Men Tysland under
streker også hjelpsomheten hos enkelte.
Oberstløytnant Borchgrevink som var øverstkommanderende for alle mili
tære styrker forlagt på Verdalsøra, skrev en rapport som omfattet alle avde
lingene. Men hans rapport kom også til å stå som infanteriets rapport. Og
heller ikke han var overbegeistret over de siviles innstilling:
Verdalingene inntok en holdning overfor disse arbeidene som var på
fallende. En del av mannskapene ved Haugslien måtte flyttes opp til Lyng.
Følgelig ble det få mannskaper igjen. Kaptein Balchen henvendte seg da
til alle verdalinger som passerte med anmodning om å assistere. Men ikke
mange var villige til det. Og gruskjørere som var blitt lovet, kom ikke.
Mange av de gruskjørerne som var der, og som skulle kjøre fra klokken
9 om kvelden til 6 om morgenen, forlot uten videre arbeidet før midnatt
og reiste hjem. De militære fortsatte sitt arbeid uten sivil assistanse, men
som lønn for det fikk de mange bebreidelser fra verdalingenes side.
Som en motvekt mot disse rapportene hitsettes hva kaptein Lowzow sa i
sin rapport til kavalleriet. Den rapporten er gjengitt i sin helhet et annet sted,
da den omfattet redningsarbeidet de første timene etter ulykken. Her gjengis
siste avsnitt:
Av såvel de kavallerister og sivile som var med under redningsarbeidet,
hvis navn ikke er nevnt her, var det visstnok mange som utførte ting det
kunne ha vært verdt å nevne. Men dels har hver enkelt under sådanne for
hold annet å ivareta enn å legge merke til hva andre utfører, og dels var
det flere sivile med som vi ikke kjente navnene på. Men jeg tror nok at
når beretningene om alle de forskjellige redningene en gang foreligger,
vil det for bygdefolkets vedkommende - særlig på sydsiden - bli anled
ning til å snakke om adskillig som ikke har videre likhet med den
«panikken» som avisene så ofte har skrevet om.

----
202 RasA
----
Johannes Minsås ' beretning 4
Men at alle verdalinger unnlot å delta, stemmer ikke helt med de faktiske
forhold. En av dem som deltok i kjøringen, var Johannes Minsås. Her er
hans beskrivelse av sine opplevelser:
«Min far hadde pålegg om å skaffe to
hester til tren for kjøring av proviant, ma
terialer med mer. Jeg ble sammen med en
gårdsgutt sendt av gårde til Mikvoll med
hestene for å avlevere dem. Kapteinen som
hadde kommandoen over vaktmannskape
ne, forlangte at vi som kom med hestene,
skulle bli der som kjørekarer og hestepas
sere. De militære lå i telt. Vi hadde ingen
ting annet enn de klærne vi gikk og sto i,
men det var tørt og fint vær, så vi greidde
oss bra og lå på vognene om natten. Noen
søvn ble det i grunnen ikke de par første
nettene.
Lørdag før pinse kom elven, og den kom
direkte mot Verdalsøra over gårdene Hol
men og Fæby rett mot Kvislmelen. Det ble
straks sendt en avdeling soldater ned på
Tinden for å grave en grøft over denne
Johannes Minsås deltok som sivil
i redningsarbeidet sammen med
de militære.
for om mulig å få ledet vannet forbi husene på sørsiden av Øra. En annen
avdeling ble sendt opp til Haugslien for å forsøke å berge gården der. Vannet
kom nemlig etter det gamle elveleiet mellom Haug og Holmsveet.
Jeg var med avdelingen til Haugslien. Da vi kom ned, så det ganske stygt
ut for gården. Elven sto rett imot husene hos Per Moe Haugslien, og det så
ut som om gården måtte gå på et øyeblikk. Militæret gikk da i gang med å
hugge faskiner i bakkene ved Haug og Haugsli, men det forslo ikke. Elven
hadde da gravd av veien til Stiklestad mellom Holmsveet og Haug, og den
var allerede da meget dyp. Løytnanten som førte troppen som skulle utføre
forbygningsarbeidet, var ikke festet til noe sikkerhetstau, og gikk under. Han
var imidlertid en flink svømmer og kom seg fort over til den andre siden trass
i den sterke strømmen. De fikk spent en line over for å holde i mens de ar
beidde, slo ned peler og trampet kvist nedi. 5
Skogen rundt bruddstedet strakk ikke langt. Kapteinen kommanderte da
meg som var kjent i distriktet, til å samle alle de hester det i farten var mulig
å skaffe, for å kjøre bjørk fra Reitanmyra. Det ble sendt en avdeling soldater
opp til myra for å hogge bjørk.
Jeg sprang så fort det lot seg gjøre rundt til alle gårdene i Volhaugen, banket

----
203 RasA
----
på hvor det var lukket, men i de fleste gårdene var ikke gangdørene stengt,
og der gikk jeg inn og oppsøkte folkene, fikk dem på beina, ut i stallen og
i vei å kjøre med så mange hester og vogner det var mulig å skaffe. Den
siste gården jeg var på, var Nedre Vist. Der fant jeg soveværelset til Martin
Daniel Muller. Jeg bar fram kapteinens ordre. Han sa: «Det er fælt å uroe
folk natten til pinsedag, men jeg skal se å få i vei så mange som mulig.»
Det lakket da et godt stykke ut på natten, og jeg trodde det måtte være hester
nok. Derfor gikk jeg tilbake til Mikvoll, tok min egen hest og sluttet meg
til den lange rekken av kjørere som kjørte fram bjørk fra Reitanmyra til Haugs
li. Jeg greidde tre lass. Da jeg kjørte tilbake etter tredje vending, sovnet jeg
på vogna. Det var blitt svært lite søvn på de siste fire døgn. 6 Hesten gikk
hjem og sto på gårdsplassen da folkene kom ut om morgenen.»
Som et tillegg til Johannes Minsaas' beretning, kan det fortelles at hans
mor, Beret Marta Minsaas, fortalte at kjøringen av bjørketrær til dels fore
gikk fra myra vest for gården. Transporten gikk da gjennom gårdstunet på
Minsås. Hun fortalte at at de hadde rundvasket før pinse. Men akkurat de
dagene kjøringen foregikk var det veldig tørt. Støvskyene sto som tett røyk
over hele gården. Selv om det bare var en bagatell sammenlignet med hva
andre hadde opplevd, konstaterte hun at all rundvaskingen var bortkastet på
grunn av alt støvet. 7
Noter:
Dette er en opplysning som er gitt i en av de militære rapportene. Det er uklart hva som
menes med «oppdemning i nordlig retning». Men det kan bety at vannet ikke fikk avløp nor
dover, slik at det steg ved Lyng.
2 Dette var Rosvoll søndre.
3 Både i kanaldirektørens rapport og ide militære rapportene kalles Lynggårdene Lyng søndre.
Alle var klar over at Lyng nordre var blitt ødelagt, men for de fremmede var da de øvrige
Lynggårdene Lyng søndre. I virkeligheten var det to gårder på Lyng søndre og to på Lyng
mellom.
4 Dette er fra en beskrivelse av Johannes Minsås kalt «Dommedag over dalen». Artikkelen
ble skrevet i 1959, og den er trykket i Verdal Historielags skrifter 2. Årsskrift 1977 s. 112
ff. Deler av artikkelen er gjengitt andre steder i denne fremstillingen.
5 Dette var Ole Beyer Høstmark.
6 I samme stykke, også gjengitt et annet sted i denne fremstillingen, forteller Johannes Minsås
at han hadde tatt aktivt del i feiringen av 17. mai da han var formann i musikkforeningen.
Om natten til 19. mai ble han vekket opp av sin far som kom med beskjed om raset.
Opplysninger ved Ingrid Minsaas, Johannes Minsaas' svigerdatter.

----
204 RasA
----
REDNINGSARBEIDET I DAGENE SOM FULGTE
Utenfor rasgropen
Ut på dagen 20. mai hadde vannet i Vukusjøen steget så pass mye at det
begynte å flyte utover leirflatene. Dermed var det helt klart at etter dette var
det ikke håp om finne flere overlevende der ute. Hvis det mot all formodning
hadde vært noen der frem til dette tidspunktet, ville de ha druknet da vannet
strømmet ut over og dekket hele flaten.
Men det var blitt gjennomført et ganske intenst ettersøkningsarbeid nett
opp med tanke på at dette ville skje for å finne både levende og døde før
alt ble oversvømmet. (Se under Militærets innsats i den akutte delen av red
ningsarbeidet.)
Mange lik ble funnet før vannet kom. Flere av dem var vanskelig å se,
for de lå helt eller delvis nede i leirmassene. Og de var helt overtrukket av
leire. Trekkene var utvisket og ugjenkjennelige. Noen manglet hode, andre
en arm eller et ben. Et kvinnelik ble beskrevet som om at det hadde et lag
av glasur. Det ble i en avis påstått at hun var blitt igjenkjent som tjeneste
jenten på Trøgstad store, Mette Oline Olausdatter. Men det er ikke tilfelle,
for hun ble ikke igjenfunnet.
Arbeidet med å redde dyr og eiendom pågikk imidlertid hele tiden. Å redde
dyrene var allikevel ingen enkel oppgave. De fleste av storfeet og hestene
var så dypt nede i leirdynnet at det var uråd å få dem opp. De måtte vanligvis
avlives på stedet. Lettere var det med småfe og griser.
De militære mannskapene som deltok i redningsarbeidet, var også med på
å berge husdyr og eiendom. Deres innsats i den sammenheng var like uvur
derlig som alt det andre arbeidet de militære utførte. (De militæres arbeid
med å forhindre at elven tok nytt løp, er nærmere omtalt andre steder, og
vil derfor bare bli nevnt her i den grad det er nødvendig for sammenhengens
skyld.)
Den 20. mai ble det rekvirert militærhjelp til redning av krøtter på en av
Lennesgårdene.
Andre militære arbeidskommandoer deltok sammen med sivile rednings
mannskaper 20. mai i arbeidet med å redde møbler og annet inventar og ut
styr fra andre gårder og hus i nærheten av Rosvoll som man mente sto i fare
ifall det kom nye ras. Samtidig ble det berget både utstyr og høy fra husene

----
205
----

----
206 RasA
----
som lå ute i leirmassene. Fra en husmannsplass ble det etter at man hadde
hugget hull i taket, berget ut en god del møbler.
Klokken 1 1 om kvelden var man ferdig, og mannskapene kunne hvile litt.
Arbeidet fortsatte imidlertid neste dag. En flåte ble da benyttet i bergings
arbeidet. Klokken 1 1 om formiddagen var det ikke mer å hente inn, og sol
datene ble sendt tilbake til leiren.
Likeledes ble det rekvirert militære mannskaper til å redde eller å avlive
husdyr på Nord-Lyng om kvelden 20. mai. Brølene fra de arme dyrene hørtes
lang vei utover hele dagen. Dyrene hadde da bakset hjelpeløse i leiren siden
ca. klokken 1 om natten 19. mai da gården ble truffet av rasmassene.
De første militære som ankom, var to underoffiserer fra kavalleriet og en
menig artillerist. De satte ut til Nord-Lyng med båt. I følge de opplysning
ene de fikk, skulle det være syv hester, 20 kyr og fem griser i stall og fjøs.
Da de kom frem, så de først tre hester som lå og arbeidet i leirgjørmen
med mulen så vidt over overflaten. De var bundet med fotband. Ikke var det
mulig for hestene å komme løs, og ikke var det mulig å dukke ned for å løsne
dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå også i vannet, men
på grunn av at tømmerstokker fra vegger og tak hadde falt ned, var det uråd
å komme seg bort til dem.
Ingen av kyrne kunne reddes, men de klarte å få i land to griser.
Litt senere klarte en av kavallerisersjantene å få to av hestene opp på høy
loftet over stallen. De sto der da på det tørre og spiste. De to siste hestene
omkom i vannet og leiren. Ytterligere en gris ble brakt i land.
I løpet av natten ble det arbeidet med å bringe møbler og husgeråd i land
fra Nord-Lyng. Dette ble utført av sivile. Men om morgenen anmodet to av
disse de militære om hjelp til å få de to levende hestene i land. De så seg
ikke i stand til å gjøre dette selv. Av dyrene på Nord-Lyng var det da bare
de to hestene og noen høns som var i live der ute.
De to siste hestene ble under stor fare tatt i land av militære mannskaper
21. mai.
Arbeidet med å redde innbo og utstyr fra Nord-Lyng fortsatte. Både sivile
og militære mannskaper deltok i dette arbeidet. Men det som pågikk natten
mellom 21 . og 22. mai fra klokken 9.30 om kvelden til klokken 3 om morge
nen, ble utført av de militære. De sivile frarådet sterkt at arbeidet skulle fort
sette om natten, da strømmen var så strid at det var fare for dem som deltok.
Men soldatene fortsatte arbeidet allikevel. Det ble foruten møbler og inven
tar, berget korn, matvarer og lignende. Båten som ble brukt, var liten, gam
mel og dårlig, og strekningen varene ble fraktet, var nærmere 1200 meter.
Den gikk gjennom skog som sto under vann, gjennom gjerder og grinder,
til dels i stri strøm. Det var ikke mulig å ro båten hele veien. Den måtte ofte
stakes da gjørmen var for tett og seig til at man kunne ro.

----
207
----

----
208
----

----
209 RasA
----
De staket og rodde seg mot strømmen for å komme seg ut til husruinene,
mens i lastet tilstand drev de nedover i den sterke strømmen.
Alt i alt ble det gjort fem turer. Da var buret tømt, og mesteparten av det
som kunne berges fra hovedbygningen, var tatt ut.
Det ville ikke ha vært mulig å få berget alle matvarene hvis ikke Vuku
sjøen hadde steget over demningen. Så lenge leirsjøen lå der, var det ikke
mulig å komme ut i båt. Det var først da vannet kom, at det ble mulig. Men
til gjengjeld ble arbeidet farligere, for strømmen var svært stri.
Og dessuten må det tas med i betraktningen at en hel del husgeråd og gjen
stander satt fast i overflaten av leiren, og disse kunne ha blitt berget dersom
sjøen ikke hadde kommet. Rasnatten var temperaturen under frysepunktet.
Men de neste dagene ble det betraktelig mildere, noe som førte til sterk snø
smelting i fjellet. Og dermed steg vannstanden i elven.
Selv etter at vannet hadde dekket de store flatene, ga man ikke opp håpet
om å finne overlevende, og de aller minste tegn til at noe rørte seg der ute,
førte til store oppbud for å prøve å få i land de som måtte være der. Men
det viste seg dessverre at alle slike meldinger etter 20. mai, var falske alar
mer. Ofte kunne det være tøy filler som beveget seg i vinden, eller det kunne
være trerøtter som svingte frem og tilbake, og som på avstand så ut til å være
mennesker som viftet.
Så sent som på tirsdag 23. mai gikk det rykter om at det fantes levende
mennesker blant leirmassene. Amtmannen beordret 60 kavallerister fra Rinn
leiret til å undersøke, men det viste seg å være falsk alarm.
Det ble etter hvert færre og færre muligheter til å få berget noe i land så
lenge sjøen var så stor.
Inne i rasgropen
Derimot kunne man etter hvert som overflaten størknet, ta seg ut over
bunnen av selve rasgropen. Dette var forbundet med en annen fare, nemlig
at det kunne gå nye ras langs kantene av gropen. Da ville de som var nede
i bunnen, være sterkt utsatt.
Den 21. mai, 1. pinsedag, våget man seg ned i gropen for å redde andre
ting enn mennesker. Uthusene på Trøgstad skole sto nede i dypet, og derfra
var det mye som kunne berges. Flere av naboene var i ferd med å bære mat
og klær opp fra dette stedet da en av Dagspostens journalister kom dit. Det
var Jørgen Aall Hansen. (Hans beretninger til avisen er gjort i brevs form,
og de er gjengitt i sin helhet. Se under En iakttagers nedtegnelser om raset
og dets virkninger.) Han kunne fortelle at da han nådde dit ned, hadde bøn
dene nettopp reddet hesten som sto der nede. Allerede dagen før hadde en
Verdalsboka - 14

----
210 RasA
----
modig mann våget seg dit og gitt den mat.
Å tenke på noen redning for hesten på det
tidspunkt var imidlertid helt utenkelig. Til
det var grunnen for bløt.
En av dem som var med på å redde
hesten, var Theodor Hallem. Han fortalte
at han og noen andre gikk forbi kanten av
rasgropen ved Jermstad. Da hørte de en
hest som bar seg nede i raset. De kikket
ned og fant ut at hesten sto inne i et om
trent uskadd uthus som tilhørte Trøgstad
skole. Huset sto ikke lenger fra land enn
at de klarte å få hesten i land.
Derimot var det ikke mulig å berge
kyrne. To var døde da de kom frem til
dem. To andre var fremdeles i live, men Theodor Hallem.
de satt så fast i leiren at det ikke var i
menneskelig makt å få dem løs. De ble derfor stukket på stedet.
Stabburet hadde merkelig nok holdt seg oppreist. Det sto litt på skakke,
men ikke mer enn at stablene med flatbrødleiver fremdeles lå uskadde på plass.
Og herfra ble all maten berget.
En av dem som deltok i arbeidet nede i rasgropen, var Tomas Trøgstad
eller Kvistad som han også ble kalt, fordi han var fra Kvistad på Inderøya.
Han var eier av gården Trøgstad store som hadde gått ut. Både han og hans
familie hadde blitt med, men alle berget livet bortsett fra en tjenestejente.
Og ikke før hadde han kommet seg helskinnet i land, så deltok han i rednings
arbeidet. (Se også under Trøgstad store.)
Oppe på kanten av rasgropen sto det flere hus som man fryktet kunne rase
ned. Et av disse tilhørte Magnus Larsen Tokstad, rådsdrengen på Prestegården.
Hans eiendom Moåker lå helt ute på kanten. For å berge husene ble en mili
tær avdeling satt til å rive dem ned ut på ettermiddagen 22. mai.
Men etter hvert som forholdene stabiliserte seg, og det ikke så ut til at det
ville komme flere ras, fikk Magnus stanset nedrivningen. Han mente at han
ville gjøre det bedre selv.
Frelsesarméen
De fleste utenbygds hjelpetiltak kom i form av gaver så som penger, klær
og matvarer. Men i hvert fall én organisasjon sendte representanter til Verdal
for å kunne bistå i hjelpearbeidet etterpå. Det var Frelsesarméen. Blant annet
ble to kvinnelige frelsesoffiserer beordret til Verdal for å hjelpe til. Sannsyn
ligvis var disse identisk med de to offiserene som var med å åpne et korps

----
211 RasA
----
To menn nede i rasgropen.
Ukjent fotograf.
i Verdal 1. januar 1894. De var kaptein Olivia Olsen og løytnant Anna
Andersen. Kapteinen brukte uttrykket sorgens dal i sin første rapport. '
Andre hendelser
Lørdag 20. mai kom vannet over demningen, og det strømmet nedover.
Som det er forklart andre steder, håpet man at det skulle gå inn i sitt opp
rinnelige løp ved Tinden. Men det begynte å se faretruende ut ved Holm
sveet. Her ble soldatene satt inn for å prøve å forhindre at elven gikk inn
i det eldgamle løpet gjennom Kvisla. Men store mengder vann gikk inn i dette
løpet, og det så meget faretruende ut.
På Ørens Meieri 2 arbeidet da Mette Johannesdatter Solberg. Sammen med
henne var det flere andre jenter. En av dem var Anna Olufsdatter Ysse fra
Øra. De hadde ordre om å selge melk til de militære styrkene. Da plutselig

----
212 RasA
----
Fire av betjeningen på Ørens Meieri da raset gikk. Fra v. Guri By, Julie
Solberg Fossan, Mette Solberg Fossan og Anna Kvam.
kom far til Anna, OlufYsse, inn på meie
riet med beskjed om at de måtte komme
seg vekk, for Øra ville være borte om to
timer!
De fikk fatt på hesteskyss og flyktet
oppover til Mikvold. De tok med seg den
melken de kunne få med seg.
De var imidlertid ikke de eneste som
flyktet fra Øra. Omtrent alle husene ble
rømmet. En gutt kjørte hele dagen opp og
ned med flyttelass. Han hadde hverken fått
vått eller tørt på hele dagen. En av offise
rene ved Mikvoll henvendte seg til ham og
Anna Ysse. Det var hennes far spurte om han kunne kjøre en tur for
som kom inn på meieriet og ga militæret også.
beskjed om at de hadde to timer
på seg før Øra forsvant.
«E du heilt tuillåt!» svarte gutten.
Offiseren som ble noe forbauset over

----
213 RasA
----
dette svaret, henvendte seg til Mette og spurte om gutten var vel bevart. Hun
fortalte da at han hadde ikke fått mat på hele dagen. Men klarte han å skaffe
gutten litt mat, skulle han få melk av henne. Og det ble ordnet med mat til
gutten, og deretter fortsatte han kjøringen igjen.
Den 22. mai gikk det et rykte om en merkelig redningsaksjon ute på leir
sjøen. Ryktet ble gjengitt metj alt mulig forbehold i Adresseavisen. Det for
talte at det ble tatt ut åtte lik av et hus. I samme hus hørte man i et annet
rom lyden av et menneske som spaserte opp og ned. Ved å hugge ut en vegg
eller tak viste det seg å være en mannsperson som virkelig var levende og
syntes å være i noen lunde vigør. Men da man snakket til ham, fikk man
intet svar. Han var blitt stum av redsel.
Dette var imidlertid bare et rykte uten rot i virkeligheten. Ingen slike situa
sjoner er funnet rapportert noe sted. De eneste stedene hvor det var så mange
som åtte eller flere omkomne, var Jermstadspannet med åtte døde og Jerm
stad vestre med elleve døde. Men fra disse stedene var det ingen som over
levde. Og heller ikke alle ble funnet.
Men ryktet var helt symptomatisk for hvordan forholdene var. Folk visste
ingen ting, og når de hørte noe, ble det brakt videre, sannsynligvis med et
tillegg fra siste fortellers side. Og heller ikke helt nøkterne og iskalde øvrig
hetspersoner var upåvirket av ryktene. Et eksempel i så måte var selveste
lensmann Wessel som i sin skriftlige rapport om ulykken kunne fortelle at
nede i kvikkleiren før raset hadde det dannet seg sumpgass. Da denne kom
i berøring med luften, eksploderte den. Det hadde stått ildtunger opp fra raset,
og man hadde hørt drønnet av eksplosjonen, og man hadde sett røyken. Dess
uten hadde det luktet svovel. De tre siste fenomenene var virkelige nok. Det
drønnet noe forferdelig, akkurat som torden eller kanonskudd. Og det røyk
også over området. Det var støvrøyk fra den nyharvede jorden som under
utraset ble kastet omkring. Og svovellukten er typisk ved leirfall. Men ild
tungene er bare fantasi. Ingen av de øyenvitnene som har beskrevet selve ut
raset, har fortalt om ildtunger. Men på den tiden verserte det mange
beskrivelser av hvordan dommedag ville arte seg. Bibelen var en god kilde
i så måte. Beskrivelsene av Sodoma og Gomorra med ild, svovel og røyk
har nok festet seg i folks sinn. At det derfra ble trukket slutninger om ild
tunger over raset, er ikke uventet.
I Morgenbladet ble det meldt at mandag 22. mai ble det funnet syv per
soner på en forlatt gård. De hadde reddet seg i land og hadde stengt seg inne,
og var etter sigende fra sans og samling. Det er ikke opplyst hverken hvem
de var eller til hvilken gård de hadde kommet. Dette er nok et bevis på hvor
uetterrettelig og unøyaktige mange av meldingene var. Disse var folkene fra
Krågsmoen, nemlig Hans Nilsens familie. De berget seg i land til en av
Eklogårdene. Der hadde folkene rømt vekk. Men Hans Nilsen og hans

----
214
----

----
215 RasA
----
familie var ikke fra sans og samling. Derimot hadde de tatt seg av husdyrene
som var uten stell, gitt dem mat og melket kyrne. Da folkene på gården kom
tilbake, var alt i den skjønneste orden der. (Se under Krågsmoen.)
En av de gangene det gikk alarm, da man trodde det var blitt signalisert
fra leirsjøen, var denne dagen. Om ettermiddagen mandag kom en gruppe
militære i fullt sprang til Haga. Det fortaltes at det var blitt signalisert ute
fra sjøen. De fraktet også med seg en båt. Da de kom frem, viste det seg
at det var falsk alarm. Der ute var noen bønder i ferd med å søke igjennom
restene av Trøgstad skole. Blant annet bar de ut innbo og løsøre. Solen skinte
fra skyfri himmel, og derfor tok de av seg ytterfrakkene sine. I stedet for
å legge dem ned i den bløte gjørmen, hengte de dem på noen staurer. Fra
land ble dette oppfattet som et signal, og militære styrker ble derfor budsendt.
Tomas Trøgstad var også med her, og han fant blant annet et skap med
to dusin sølv spiseskjeer. Nede i leiren fant han Andreas Tessems jakke med
lommeboken i. Den inneholdt kr. 150,-. Noe de lette etter her, var et penge
beløp Tessem hadde hatt i forvaring for Verdalens Meieri på Stiklestad, som
han blant annet var kasserer for. Man mente at beløpet var kr. 1.500,-.
Etter en uke
De militæres arbeid med å forhindre at elven tok sitt gamle løp fra 1600-tallet
gjennom Kvisla, var ferdig 24. mai. Og de ble sendt hjem neste dag.
Deres arbeid resulterte i at elven hadde begynt å grave seg bakover ned
i leirmassene fra sitt riktige løp ved Tinden. Det var naturligvis helt uråd
å gi den det løpet man ønsket hele veien, til det var vannmassene for store
og strømmen for sterk. Men den tok i hvert fall ikke løp gjennom Kvisla.
Dannelsen av nytt elveløp i leirmassene gikk fort. Bare i løpet av noen få
dager hadde elven skåret seg ned og laget en renne gjennom hele leirflaten.
Og sist i mai var vannet borte fra denne sletten, som nå dukket frem igjen
i all sin uhygge og gru. Allerede 1. juni var løpet så dypt at vannet i Vuku
sjøen ovenfor Melbyberget begynte å synke merkbart. Bare den dagen sank
det med 4 fot.
Den nye elvebunnen var så løs og bløt at den ikke voldte strømmen i elven
noen motstand. Snart var løpet så dypt at Vukusjøen var tom.
Men allerede med en gang leirflatene lå tørre begynte man på nytt etter
søkningen etter omkomne. Nå var overflaten så pass fast at det var mulig
å gjennomføre de fantasifulle skiturene som avisene hadde berettet om tid
ligere. Som det er fortalt andre steder, var det bare en slik tur som ble vel
lykket gjennomført for å redde et menneske samme dag som raset fant sted.
Det var den turen Johan Larsen Sundby foretok ut til vraket etter Trøgstad
skole hvor han reddet hushjelpen Ingeborganna Paulsdatter Tessem.
I flere aviser ble det fortalt om to andre som gikk på ski over hele rasom