Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Ras i Verdal bind A            Verdalsboka


VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
RAS I VERDAL BIND A
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1993

----
4 RasA
----
Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993
Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta
ISBN 82-990950-5-0 (kpl.)
ISBN 82-990950-6-9 (Bd. A)

----
5 RasA
----
Innhold
RAS I VERDAL
Bind A
I VERDALSRASET - første del
Bind B
I VERDALSRASET - andre del
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
111 GEOLOGISKE FORHOLD
Side
Forord 13
I VERDALSRASET - første del
Det store Verdalsraset av Bjarne Slapgard 16
INNLEDNING 17
FØR 23
VERDALEN I 1890 av Olav Uorange 23
TERRENGET 29
Innføring 29
Inndeling 30
RASET 31
Beskrivelse av landskapet 31
Bosetningen i området 38
ELVESLETTEN 40
Beskrivelse av landskapet 40
Bosetningen på elvesletten 44
FORVARSEL 47
Tidligere ras og elvebrudd 47
Høy grunnvannstand 50
Overnaturlige varsler 51
Presten Klutes opplevelser 51
En opplevelse ved broen over Follobekken 52
Gutten fra Kvelstad 53
Eiketreet på Krag 54
KVELDEN FØR RASET 55
Menneskers sanser 55
Dyrs sanser 56
UNDER 59
HENDELSESFORLØPET 59
Innledning 59
Det første raset 62
Det andre raset 68
Det tredje raset 71

----
6 RasA
----
Gårder rundt det utraste området 80
Gårder rundt det overslammede området 82
ØYENVITNESKILDRINGER 84
Øyenvitner 84
Oline Ellingsdatter Skjørdal 85
Karl Olsen Haga 88
Magnus Larsen Moåker 89
Anton Martinsen Høknes 89
Jakob Iversen Skei 90
Hushjelpen på Fagerhøy 91
RASGROPEN OG LEIRSJØEN 94
Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av 94
REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN 108
De første reaksjonene 108
Redningsarbeidet tar til 115
Martin Toresen Bjørken 119
Martin Anneussen Blybakken 121
Gunnbjørn Hegstadvald 122
Oluf Angel Holte 123
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall 124
Ole Olsen Lennes 126
Ole Ellingsen Ness 127
Henrik Olsen Nessgjerdet 128
Ole Olsen Nordlyng 129
Erik Olsen Rosvoll 129
Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman 131
Johan Larsen Sundby 133
Erik Hansen Sæbo 135
Magnus Larsen Tokstad 137
Olaus Ellingsen Vinne 138
MILITÆRETS INNSATS
I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET 141
Kavalleriet fra Rinnleiret 141
Lowzows rapport 142
Rekruttskolens innsats 151
Isachens rapport 151
L'Oranges rapport 153
Johannes Dahls opplevelse 156
Andreas Dahlings opplevelse 160
DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN 164
Lensmannen 164
Presten 167
Kommunelegen 168
Fogden 170
Amtsveimesteren 172

----
7 RasA
----
Storting og regjering 173
Kanaldirektøren 176
Militæret 176
NYE MILITÆRE AVDELINGER -
ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN 178
Avdelingene fra Trondheim 178
Avdelingen fra Steinkjer 179
Militærstyrken på Verdalsøra 180
Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften 181
Andre dag - 21 . mai - 1 . pinsedag 184
Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag 189
Fjerde dag - 23. mai - tirsdag 191
Femte dag - 24. mai - onsdag 192
Avreise - 25. mai - torsdag 194
Oppsummering - de militæres innsats 195
Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen 196
Sivil deltagelse i redningsarbeidet 198
Hva rapportene sa om verdalingene 200
Johannes Minsaas' beretning 202
REDNINGSARBEIDET T DAGENE SOM FULGTE 204
Utenfor rasgropen 204
Inne i rasgropen 209
Frelsesarméen 210
Andre hendelser 211
Etter en uke 215
Funn av omkomne 217
ETTER 219
ETTERSKRED 219
Små skred langs kantene 219
Raset 6. september 221
Raset 8. oktober 227
Våren 1894 227
Rognhaugsjøen 227
VUKUSJØEN 230
Den første sjøen 230
Den andre sjøen 235
Fisk i sjøen 236
Nivået av de to Vukusjøene 237
Hærfossens gjennombrudd og dens innvirkning på Vukusjøen 238
Nytt elveløp 238
Berørte gårder, hus og eiendommer 241
ELVEN 243
Usikkerhet 243
Elven kommer 244
Løsmassene i elven 246

----
8 RasA
----
Slammålinger ute i fjorden 246
Konsekvenser og følger for fisket i fjorden 247
Virkninger andre steder i Trondheimsfjorden 248
Det nye elveleiet 248
Forholdene etter raset 6. september 251
VERDALSBRUKET 253
Følger for Verdalsbruket 253
Fløtingen i Verdalselven 253
Sagbruket på Ørmelen 256
Tiden som fulgte 257
De økonomiske forhold 257
VEIER 258
Veier som ble berørt av raset 258
Vukusjøens innvirkning på veiene 263
Alternative veier 263
Umiddelbare tiltak 263
Jåmtlandsveien 264
Veien mellom Stiklestad og Vuku 265
Østnes bro 267
Andre veier 268
Veier over de ødelagte områdene 268
Jernbanen 269
DØDE 270
En oversikt over de omkomne og døde som følge av raset 270
Oppsummering døde 278
Begravelser 278
Oversikt over begravelsene 280
Omkostningene med begravelsene 281
Minnestøtten på Lysthaugen 282
Andre minnesamvær 285
Senere likfunn 285
«ULYKKEN I VÆRDALEN» -
HELSEMESSIGE KONSEKVENSER av Steinar Nakrem 288
PANIKK - RYKTER - OVERTRO 294
Panikken 294
Ryktespredning 295
Overtro 296
Dommedagsprofetier 297
Guds straffedom 298
Ryktene på grunn av Vukusjøen 299
Årsakene til raset 299
Andre fantastiske historier 300
Vandresagn 302
OPPMERKSOMHET - BESØK 303

----
9 RasA
----
EN lAKTT AGERS NEDTEGNELSER OM RASET
OG DETS VIRKNINGER 303
Bakgrunn 303
Første brev 303
Andre brev 308
Tredje brev 312
Fjerde brev 317
Femte brev 320
Sjette brev 324
Syvende brev 327
AVISENE 331
Generelt 331
INNHERREDSPOSTEN 332
NORDTRØNDEREN 336
NORDRE TRONDHJEMS AMTSTIDENDE (LEV ANGERA VISA) 340
NORDENFJELDSKE TIDENDE 343
MORGENBLADET 347
AFTENPOSTEN 350
ADRESSEAVISEN 354
DAGSPOSTEN 358
BESØK 365
Skuelystne 365
Ekstraturer med båt fra Trondheim 365
Avisreferat fra en tur til Verdal 367
Moralsk forargelse 371
Prins Carls besøk 371
Besøk av fotografer og bildende kunstnere 374
UTMERKELSER 381
Bakgrunn 381
SIVILE 382
Hjulene settes i gang 382
Amtmannens svar til Indredepartementet 383
Vedtak om medaljer og påskjønnelse til de sivile 389
Kongelig resolusjon av 9. September 1893 390
MILITÆRE UTMERKELSER 392
Innsamling av opplysninger starter 392
Oberst Fougners rapport 392
Endelig innstilling fra Armékommandoen 393
Vedtak 396
OVERSIKT OVER PERSONELL SOM FIKK MEDALJE
ELLER BLE HEDRET PÅ ANNEN MÅTE 399
Sivile 399
Militære 400
GJENOPPBYGGING - GJENVINNING 401
OFFENTLIG ARBEID 401

----
10 RasA
----
Kommunestyret 401
Velferdskomitéen 402
Utdelingskomitéen 402
Kommunal søknad om rentefritt lån 403
Velferdskomitéens innstilling 403
Innberetning fra velferdskomitéen til Verdal kommunestyre 403
Utdelingskomitéen blir Forvaltningskomiteen 410
Skattelettelser 411
Storting og Regjering 412
Verdalskomitéen 412
Verdalskomitéens innledende arbeid 414
Innstilling fra Statens Verdalskomité angående
statsforanstaltninger i anledning av jordskredet i Verdalen 415
Stortingets svar på Verdalskomitéens innstilling 423
Verdalskomitéens videre arbeid 424
Forvaltningskomiteens arbeid 425
Hjelpearbeidet videre 425
Verdalskomitéens vurderinger 428
Erstatningene 429
Vurdering av jorden 429
Skader som følge av Vukusjøen 431
Forsikringer av husdyr 431
Møtet 20. desember 1893 431
Møtet 5. februar 1894 i Kristiania 432
Komitéarbeidet etter 21 . mai 1894 432
Følger for arbeiderne på Verdalsbruket 433
Verdalsfondet 433
Stortingsproposisjon nr. 20/1895 433
Matrikkelskylden 435
Veiskatt 435
INNSAMLINGSAKSJONER 436
Gayer 436
Matvarer 439
Brevet fra Stange formannskap 439
Klær 441
Penger 441
Brevet til avisene 444
Brevet til de svenske avisene 444
Innkomne pengegaver senere 445
Bruken av pengene 445
Oppbevaring av pengene 446
«Andre innsamlingsaksjoner» 448
Innkvartering 449
UTBETALINGER 452
Gayer og omkostninger 452

----
11 RasA
----
Erstatning 453
Navneliste 454
VIDERE OFFENTLIGE ARBEIDER 456
Annen offentlig virksomhet 456
Uttapningsarbeidene 456
Stortingsproposisjon nr. 51/1894 458
Stortingsproposisjon nr. 89/1894 460
Kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen 460
VERDALSKOMITÉEN AV 1900 467
Statens overtagelse av jorden 467
Verdalskomitéen av 1900 468
Komiteens videre arbeid 469
Stortingsproposisjon nr. 84/1900 - 1901 471
En beskrivelse av raset og de overslammede områdene i 1897 472
Regjeringens og Stortingets konklusjon 473
Det økonomiske oppgjør 474
Regnskapsstatus pr. 31. desember 1903 475
Stortingets budsjettkomités kommentar til regnskapet og innstilling . 478
TERRENGUNDERSØKELSER 479
Begynnelsen 479
Undersøkelsene i Verdal 480
Helgådalen 480
Ved Raset 480
Grunnundersøkelsene i 1895 481
Konklusjoner 482
Tilbakeblikk 484
GJENVINNING AV RASOMRÅDET 485
Sand- og leirflukt 485
Plantene i rasområdet 486
Generelt 486
Planter på auren eller grusen 487
Plantene på leiren 488
Vann- og sumpplantene 489
Planter på landet dekket av utglidde masser 491
Videre utvikling 492
STATSJORDEN 495
Statsteigene 495
Hva som skjedde mcd statsjorden 496
Statsteig B 497
Statsteig A 498
Jord utenfor Statsteig A 500
Oversikt over bureiserne 500
FORANDRINGER 503
BILAG 517
BILAG 1 - KART 517

----
12 RasA
----
BILAG 2 - EN BESKRIVELSE AV JORDEN FRA 1870 520
BILAG 3 - LENSMANNENS RAPPORT 526
BILAG 4 - FOGDENS RAPPORT 531
BILAG 5 - AMTSVEIMESTERENS RAPPORT 535
BILAG 6 - KANALDIREKTØRENS RAPPORT 539
BILAG 7 - LENSMANNENS SVAR 551
BILAG 8 - DOKTORENS SVAR 554
BILAG 9 - SOKNEPRESTENS SVAR 556
BILAG 10 - KANALDIREKTØRENS SVAR 559
BILAG 11 - RAPPORTENE FRA INFANTERIET 561
BILAG 12 - RAPPORTEN FRA ARTILLERIET 567
BILAG 13 - RAPPORTEN FRA UNDEROFFISERSSKOLEN .... 568
BILAG 14 - SKJEMA MED REGLER FOR UTDELING AV
MIDLER TIL DE SKADELIDTE 570
BILAG 15 - STATUTTER FOR VÆRDALSFONDET 573
BILAG 16 - LISTER OVER KLÆR INNSAMLET VED
NISSENS ARBEIDSHUS I TRONDHEIM 575
BILAG 17 - LISTE OVER PENGEGAVER
INNKOMMET PR. 30. MAI 1894 581
BILAG 18 - NAVNELISTE OVER HVEM SOM
BLE TILDELT ERSTATNING 592
BILAG 19 - VERDALSKOMITÉENS NEDTEGNELSER
OM VEIER 605

----
13 RasA
----
FORORD
The best laid schemes o ' mice an ' men gang oft a-gley.
Dette er et sitat fra et dikt av den skotske poeten Robert Burns. Enkelt over
satt kan dette sies å bety at selv de best lagte planer går ofte galt.
Nå skal det ikke sies at planene for denne delen av Verdalsboka har gått
fullstendig galt. Men forandringer av planene, til dels store forandringer, har
skjedd underveis. Da jeg begynte å sysle med tanken om å få til en historie
om Verdalsraset, syntes det vanskelig å finne nok stoff til en bok på mer enn
100 sider. Følgelig var det klart at boken måtte inneholde også andre ting.
Det naturlige var da å ta for seg andre ras i Verdal, og så sette det hele i en
sammenheng. Så det første arbeidet som ble gjort, var å ta for seg ras i mid
delalderen i Verdal. Det skjedde vinteren 1989/90.
Høsten 1990 begynte så arbeidet med selve Verdalsraset. Etter hvert som
stoffmengden tiltok, ble det klart at Verdalsraset ville fylle en bok alene, sær
lig når Hærfossens gjennombrudd ble tatt med. Og den måtte være med. Føl
gelig ble middelalderrasene lagt på is. De fikk komme senere.
Men stofftilgangen økte. Historien om Verdalsraset ville bli en stor bok,
så stor at det var tilrådelig å dele den i to bind. Middelalderrasene ble tatt
frem igjen for å fylle ut det andre bindet.
Mer og mer stoff dukket frem. Nå begynte bøkene å ble store, og det be
gynte på nytt å spøke for middelalderrasene.
I dag er situasjonen den at historien om Verdalsraset og Hærfossens gjen
nombrudd, samt en geologisk og geoteknisk beskrivelse av årsaker og sam
menhenger, alene fyller to bøker, hver på mer enn 600 sider. Middelalderra
sene har havnet på mørkeloftet igjen. Der skal de imidlertid ikke være alt for
lenge. Disse rasene, sammen med andre ras i historisk tid, hører så absolutt
med i historien om Ras i Verdal. Videre må elvenes ødeleggelser få sin plass.
Men nå er det klart at denne del av rashistorien må komme i et tredje bind.
Hva er det så som har gjort det mulig å skaffe frem så mye stoff?
Det er en helt usedvanlig hjelpsomhet og velvillighet som er blitt lagt for
dagen, som har gjort det mulig. Til å begynne med var det tanken å sette opp
en liste over alle som bidro med stoff, fortellinger, historier, notater, bilder
og lignende, og så plassere denne inn i boken. Men tallet på personer som
har bidratt, er så stort at det er meget stor mulighet for at noen kan bli ute
glemt. Derfor, for ikke ved vanvare å glemme noen, nevnes ingen. Ingen

----
14 RasA
----
nevnt, ingen glemt. Allikevel har jeg, ved bruk av de fleste direkte opplysnin
ger jeg har mottatt, enten de har kommet i form av intervjuer eller ved ned
skrevne beretninger, benyttet en fotnote for å fortelle hvem som har vært
kilden.
Men alle takkes herved for hjelpen!
Videre er det funnet en hel del stoff både på Statsarkivet og på Riksarkivet.
Med hensyn til kildene vises til en egen kommentar om disse i bind B.
Historien om Verdalsraset er ikke bare en enmannsjobb. En del personer
har stått sentralt i arbeidet med å samle inn data og opplysninger, samt bear
beide disse. Uten disses hjelp, ville det ikke ha vært mulig for meg å få dette
produktet ferdig. Disse er Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken
haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo. Dessuten deltok Ottar Haga i arbei
det inntil sykdom gjorde det uråd for ham å være med. Videre har Bjarne
Slapgård bidratt med både tekst og opplysninger.
Dersom det tildeles noen ros for dette produktet, skal den deles med disse.
Dersom det skal tildeles ris, skal jeg ha den. Mange råd er blitt gitt, og
mange råd er blitt fulgt. Men mange råd er også ikke blitt fulgt. Egenrådig
har jeg tatt avgjørelser som kanskje var feilaktige.
Denne fremstillingen er beheftet med mange svakheter. En av dem er alle
gjentagelser av samme historie eller fortelling. Det er gjort forsøk på å redu
sere gjentagelsene, men enkelte ganger er de bevisst benyttet, spesielt når
samme hendelse er beskrevet flere steder. Ellers er det benyttet en rekke
krysshenvisninger. Kanskje kan disse virke forvirrende på noen. Men de er
ment som ekstra opplysninger.
De kapitlene som er skrevet av andre enn meg, har forfatterens navn under
overskriften.
Etter ulykken ble det skrevet mange og lange rapporter. En hel del av disse
inneholder meget interessante opplysninger. Derfor er disse rapportene, samt
en del annet bakgrunnsstoff, gjengitt som bilag sist i boken.
Korrekturlesning er nødvendig for å redusere tallet på feil. Å klare å fjerne
alle feil, er vel nærmest en utopisk tanke, og allerede når dette skrives, er
det registrert forhold som er oversett under korrekturlesningen. Men mange
feil er også funnet og rettet. I tillegg til ovenfornevnte personer har Aslak Mu
sum, Solveig Ness og Asgeir Tromsdal vært med på å lese korrektur. De
takkes herved for hjelpen.
Verdal, 16 april 1993
Øystein Walberg

----
15 RasA
----
I
VERDALSRASET
Første del

----
16 RasA
----
Det store Verdalsraset natta til 19
1893
mai
Av Bjarne Slapgård
Høyr, kva er det som skjelv over tufta
slik at alle ting kjem over styr?
Kjenn, kva er det som dirrar i lufta
gjennom jammer frå folk og frå dyr?
Det er dødsklokkeklangen som vaknar
og som svingar sin veldige kolv!
Og då festet for føtene raknar,
gløyper døden eitthundreogtolv!
Medan førtital heimar i glupet
alle saman til pinneved blir,
i ein rasande fart nedi djupet
og det frøsande leirdjupet glir!
Gjennom redsla i namnlause kvide
stilnar leirofsen av til ein sjø,
medan alt som eig livet må lide
og med skjelvande hjarte må blø!
Midt i fagraste bygda seg viste
eit uhyggeleg, vidope sår.
Med usynlege sår det forliste
skapte kvide i aldrar og år!
Hundre år etter ulykka hende,
er det mange som sørgjer og lid
etter tapet av slekter og lende
gjennom år over langsamleg tid.
Det har grott fram harmoniske gardar
der det grufulle storraset gikk.
Og no reiser vi takksame vardar
mot ei framtid med lysande blikk!

----
17 RasA
----
INNLEDNING
Skrækkelig Ulykke
i Værdalen in at
en hel Bygd ødelagt
af Lerfald
mange Mennesker døde
Slike overskrifter møtte folk rundt om i landet da de åpnet avisene ut på
dagen 19. mai 1893.
Telegrafen gjorde det mulig at de første meldingene om raset kunne bli
med i de fleste dagsavisene allerede samme dag som raset gikk. Og denne
hendelsen opptok hele landet i dagene som fulgte. Avisene var fulle av stoff
om ulykken. Enkelte aviser ga også ut ekstrautgaver.
Og det er ikke merkelig. Verdalsraset som gikk natten til 19. mai 1893, er
det største leirraset som har gått noe sted i landet vårt. Og med hensyn til
døde, er det bare et dunkelt ras i Gauldalen i 1345 som er omtalt med flere
omkomne. I Verdalsraset ble 116 brutalt revet vekk.
Skaden på jord og eiendom var voldsom. Hele 3 kvadratkilometer raste ut.
55 millioner m 3 masse dekket et 9 kvadratkilometer stort areal i flere meters
tykkelse. Dette er en mengde som er nesten uråd å fatte.
Raset kom fullstendig overraskende på folk som lå i sin dypeste søvn.
Mennesker og dyr var fullstendig maktesløse da de voldsomme naturkreftene
slapp løs. Det var slikt et dunder og leven at folk hadde ikke hørt maken.
Det var verre enn det verste tordenvær. Og inne i dette hørtes skrik og beljing
fra mennesker og dyr. Det er ikke til å undres på at mange trodde det var
dommedag.
Verdalsboka - 2

----
18 RasA
----
Bjarne Slapgård har beskrevet denne hendelsen slik i Verdalssongen:
Vårnatta mjuk mellom åsane drøymde,
såkornet levde i grornæme mold.
Nattvinden vart over vangane strøymde,
vårblomen vogga på veldyrka voll.
Uventa då steig det skrik ifrå djupet,
dødsklokka svinga sin veldige kolv.
Heimane kvarv i det leirgråe glupet.
Døden fekk sanke inn hundreogtolv.
Mer malende er det vel ikke mulig å skildre denne redselsnatten. Natten
vil for alltid ha sin plass i Verdals historie som en uhyggens og tragediens
natt. Raset grep inn i både bygdens historie og bygdens utseende på en slik
drastisk måte at man faktisk kan tale om et skille.
Den store Verdalsulykken ble et begrep. Selv om man i humoristiske orde
lag har snakket både om den andre, tredje og fjerde Verdalsulykken, er det
aldri tvil om hva som menes med ordet Verdalsulykken. Da er det Raset man
har i tankene. I mange år var det slik at man snakket om enten før eller etter
uløkka.
For 116 mennesker ble det ikke mulighet til å snakke om tiden etter
ulykken. 116 døde som følge av raset. 111 døde i selve raset. Men naturen
hadde ikke fått nok med det. Den var ikke fornøyd før ytterligere fem hadde
bukket under. Det totale tallet er således 116.
I nesten hundre år etter raset har tallet på omkomne offisielt vært 112. Men
i dette tallet er ikke tatt med de som etterpå døde av sykdom og skader de
pådro seg ulykkesnatten. En hel del fikk lungebetennelse, enten som følge
av at de hadde vært utsatt for kulde i lang tid, eller fordi de også hadde fått
leire i luftveiene og lungene. Helt til langt ut i dette århundret var lungebe
tennelse en sykdom med meget stor dødelighet.
Hendelsen har vært gjenstand for fortelling og diktning. Historier fra raset
er blitt fortalt og gjenfortalt. Mang en skoletime og mang en kveldsstund er
blitt benyttet til å beskrive denne største av alle naturkatastrofer i nyere tid
i Norge. Ikke sjelden har barn gått så redde til sengs at de ikke fikk sove etter
at de hadde hørt skrekkhistorier fra raset. Og ikke så få engstelige turister
har med et lettelsens sukk forlatt Verdal, etter at de har fått innføring i noen
av rasets graoppvekkende detaljer.
Men angsten og redselen har også preget bygdens egne folk. Og i de første
årene etter raset, var det mange som tok konsekvensen av dette og forlot Ver
dal. De søkte seg tryggere steder å bo.
Og forfattere og journalister har benyttet raset som grunnlag for fortellin
ger, romaner og artikler. Både aviser, ukeblader, fagtidsskrifter og lesebøker

----
19 RasA
----
er blant alle de publikasjonene som har omtalt raset. I flere utgaver av
Nordahl Rolfaens lesebok sto et langt stykke om Verdalsraset. Og Nordahl
Rolfsen skrev selv følgende dikt:
Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand
Mens Vaarnatten kjæmper med Morgenrøden,
da vækkes det groende, grønnende Land:
før Solrending meldes en Gjest - det er Døden.
Han banker ei paa, men han tar dem i Armene,
Huse og Mennesker, markerne med -
der høres et jamrende: «Herre forbarmende» -
og alt glider ind i den evige fred.
Dessverre har det dannet seg ikke så rent få myter i forbindelse med raset.
Flere av disse mytene har vært seiglivede, og fremdeles blir enkelte av dem
betraktet som absolutte sannheter.
I det berørte området bodde det 250 mennesker. 134 av disse overlevde.
Det er naturlig og forståelig at de ble preget av hendelsen. For dem ble ikke
tilværelsen den samme etterpå. Kanskje hadde de vært på nippet til å miste
livet selv. Noen hadde kanskje berget seg ved en tilfeldighet eller et under,
mens andre hadde kjempet for livet og vunnet kampen. Men ingen var übe
rørte etterpå. De fleste av de overlevende hadde mistet noen av familien sin.
Alle hadde mistet noen de kjente. Og svært mange mistet også både hus og
eiendom.
Langs kantene av de berørte områdene bodde det hundrevis av mennesker
som også ble rammet, enten det nå var slektninger eller kjenninger som kom
bort, eller jord og eiendom som gikk tapt. Og også de opplevde dødsangsten
denne forferdelige natten. Det som skjedde, var så ufattelig, så voldsomt og
forferdelig, at det var hinsides menneskelig fornuft og tenkeevne.
Selv for den tids videnskapsmenn var det vanskelig å forklare hva som
hadde skjedd. Det tok for eksempel mange ti-år før geologene hadde nok
kunnskaper om kvikkleire til at de helt nøyaktig kunne angi årsaken. I dag
vet man at Verdalsraset var et helt typisk kvikkleireras. Det skilte seg ut fra
andre kvikkleireras kun ved sin størrelse.
Mer enn 100 gårder, heimer og plasser ble berørt. Mange av disse ble full
stendig ødelagt, de forsvant rett og slett. I løpet av en time var bygdens ansikt
forandret til det ugjenkjennelige. Forandringene var så voldsomme og totale
at det er nesten uråd for oss i vår tid å forstå hvordan det var.
Denne fremstillingen er et forsøk på å gi en så vidt fullstendig beskrivelse
av Verdalsraset som mulig. Men det vil allikevel være en uendelig rekke med
übesvarte spørsmål og problemstillinger.

----
20 RasA
----
ejSojoj juatyn
udsoSuéh uauunuSyvc


----
21 RasA
----
Noen aktuelle spørsmål er: Hva var det som skjedde? Hvordan skjedde
det? Hvorfor skjedde det? Hva ble gjort for å hjelpe dem som ble berørt?
Disse spørsmålene er ikke de vanskeligste å gi svar på.
Men er det mulig å gi svar på følgende spørsmål: Hvordan opplevde den
enkelte raset? Hvordan reagerte det enkelte menneske?
116 kan ikke gi sitt bidrag. Og mange av dem som overlevde, ønsket i etter
tid ikke å snakke om raset. Dette gjelder faktisk ni av ti stykker. Det fantes
ikke noe krisepsykiatrisk hjelpeapparat som kunne trå til for å hjelpe. De
som fikk psykiske problemer, måtte klare seg som best de kunne. I dag er
det en kjent sak at det hjelper å få snakke ut, å få «tømt seg». Dette var ikke
kjent før, og mange gikk og bar på hendelen inne i seg. De ønsket ikke å
rippe opp i denne uhyggelige opplevelsen igjen. Men marerittene og angsten
fulgte dem i årevis, ja, faktisk hele livet.
Og med hensyn til hjelp til de skadelidte, så fantes det ikke noe naturskade
fond som kunne tre støttende til. Men vi skal prøve å vise hvordan datidens
samfunn reagerte, hvordan medmenneskelighet og medfølelse hjalp til, først
under selve katastrofen og deretter i dens umiddelbare ettertid, så senere for
å lindre smertene og skaden. Det ble organisert landsomfattende pengeinn
samlinger, og det var store beløp som strømmet til fra nær og fjern. Man
klarte ikke å erstatte alt, men det ble gjort mye for at de som hadde overlevd
og satt igjen på ruinene av sine livsverk, på nytt skulle bli i stand til å klare
seg selv.
Forebyggende tiltak ble satt i gang for at ikke nye ødeleggelser skulle finne
sted, og at nye skader ikke skulle oppstå. Med de kunnskaper vitenskapen
i dag har, kan man nok si at en hel del av tiltakene ikke hadde noen rasfore
byggende virkning. Men det viser at man var villig til å forsøke, og man var
villig til å sette inn store ressurser for å få Verdal opp på benene igjen.
For at vi, ved slutten av det 20. århundre, skal få noen forståelse av hvordan
forholdene var for 100 år siden, må vi også omstille oss. Raset fant sted i det
siste decennium av det 19. århundre. Hvordan var det i Norge, i Trøndelag,
i Verdal da?

----
22
----


----
23 RasA
----
FØR
VERDALEN I 1890
Av Olav Uorange
Det var bare ti år igjen til århundreskiftet, og enda var mye ved det gamle
i Verdalen.
Stiklestadalléen sto enda som et levende minne fra Kliivers tid, en karjol
bred og kranset av hegg, bjørk, pil og fura samt andre treslag. Arbeiderbe
vegelsen var kommet til Trondheim og jernbanen til Stjørdal. I mer enn tyve
år hadde telegraflinjen nordover gått over Øra, men en egen stasjon hadde
latt vente på seg. lnntrøndelagen Telefonsamlag åpnet i juni dette året telefon
linje mellom Inderøy og Levanger med sidelinje til Vuku. Jemtlandsvegen fra
1830-årene var blitt omlagt og fornyet i 1860-årene, men etter at jernbanen
og veien over Storlien var ferdig i 1882, kom mesteparten av person- og han
delstrafikken den veien. Kong Oscar og andre av dampskipene på Trond
heimsfjorden hadde anløpt Trones i flere tiår. Hjuldamperen Nea hadde i
1870 årene gått helt opp til Øra, men også her tok jernbanen bort mye av tra
fikkgrunnlaget, og raten måtte innstilles. Verdalsbrukets Værdalen ble ikke
satt i trafikk før i 1891.
1 1870 sto den nye brua over Verdalselva ferdig, reist i Wegelkindsk spreng
verksteknikk. En slik bro lå langt utenfor det Ola Hjellom kunne makte, hvor
erfaren brobygger han enn var. I bygda var bedarlagsinstitusjonen enda i full
vigør, og vadmelen var enda ikke utkonkurrert av de britiske og amerikanske
ull og bomullsstoffene de tilbød på handelsforeningen. I skolen leste barna
enda P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, slik en hadde
gjort siden 1863. Først i 1894 kom den nye, med Nordahl Rolfsen. Den første
nynorske skoleboken kom to år senere.
Den nasjonale og politiske strid var i ferd med å skylle inn over Verdal.
I noen dager i juli 1882 hadde hele nasjonens oppmerksomhet vært vendt mot
Stiklestad, da Bjørnstjerne Bjørnson og Erik Vullum talte på det store folke
møtet der. 5000 fra hele Midt-Norge hadde møtt fram. Men sinnene falt til
ro igjen, kanskje fordi verdalingene enda ikke hadde noe talerør, noe organ
som kunne gi uttrykk for deres ønsker. De hadde kommunen, men var den
egnet til å melde Verdal inn i riket?
Verdal kommune ble, som alle andre kommuner i riket, opprettet gjennom
formannskapslovene i 1837. Ulik mange andre kommuner hadde den beholdt

----
24 RasA
----
Fra møtet på Stiklestad i 1882 da Bjørnstjerne Bjørnson var til stede.
sine grenser uendret siden den gang. Kommunen bestod av tre sogn, Stikle
stad, Vuku og Vinne. Det var etter måten en stor kommune, omkring 1600
km 2 , her bodde det i 1890 omkring 6000 sjeler. Mange av disse, særlig i Vuku
sogn, som omfattet Helgådalen og Inndalen, følte at det kunne bli vel langt
ned til der kommunens styre satt og møtene ble holdt. Siden Stiklestadskolen
ble bygget i 1881, hadde formannskap og kommunestyre hatt fast møtested
her. For oppsitterene i dalførene kunne det fort bli en dagsreise for å være
med på ett møte. Denne misnøyen skulle kort etter 1890 komme opp i form
av et forslag om å dele kommunen i to, ved å skille Vuku sogn ut som egen
kommune. Forslaget skulle behandles i 1893, men da tiden var inne, hadde
verdalingene annet å tenke på.
I 1890 sto Verdal Kommune som så mange andre kommuner på spranget
til en ny kommunal æra. Bare noen få framsynte menn så enda dette. Fra
1837 hadde den kommunale virksomheten stort sett fulgt de spor og oppgaver
som var tillagt den gjennom Formannskapslovene. Det var skole, veier,
fattigstell og kirke som dominerte. Utover i hundreåret ble skole og ligning
stadig viktigere. Stortinget vedtok i 1870- og 80-årene en rekke lover som gav
kommunen stadig flere oppgaver. Samtidig tilbød stat og amtskommune
gjennom sine budsjetter en bevisst premiering av kommunale tiltak. Det ble
flere lærere, skolehus og kirker, men også mer skatt.
Det alt vesentlige av de kommunale ombud var übetalte. Antallet ombud
hadde steget jevnt og trutt særlig de siste tiårene, omkring 1890 kan det ha
vært omkring ett hundre personer i Verdal som hadde ett eller annet kommu
nalt ombud, innenfor kirke, skole, fattigstell osv. Disse ombudene virket som


----
25 RasA
----
en politisk skole, det store flertall av stortingsmenn i denne perioden hadde
en fortid som kommunale tillitsmenn, ofte ordførere. Peter Holst, som nett
opp i 1890 var blitt avløst av Andreas Tessem som ordfører, var blitt valgt til
Stortinget som representant for Nordre Trondhjems Amt.
I 1890-årene er det som kommunene tar sats, samler seg til å ta fatt på de
store utfordringene som den tekniske og næringsmessige utvikling krevet i ti
året etterpå. Enda er det ikke aktuelt med kommunalt kraftverk, men i
Hammerfest bygger de elektrisk gatelys allerede. Enda er ikke vannverk en
oppgave for kommunen, men amtslegen klaget på dårlige sanitære forhold i
norske byer og tettsteder og viste til alle infeksjonssykdommene på men
nesker og dyr.
I 1890 sto jordbruket i Verdal ved en foreløpig avslutning av en lang treng
selstid. Allerede fra slutten av 1860-årene hadde import av billig korn presset
fram en gradvis omlegging i jordbruket fra selvforsyning basert på korndrift
til husdyrhold og større vekt på salgsjordbruk. I plogfuren etter denne om
leggingen lå en rekke tvangsauksjoner. Samtidig steg befolkningstallet og
-presset, uten at jordveien kunne utvides vesentlig. Andre næringsveier var
enda ikke tilstrekkelig utviklet til å ta imot de nye hendene. Tallet på hus
menn steg sterkt, slik at det snart var nesten to husmenn på hver selveier. I
1862 vedtok den amerikanske kongressen Homestead Act, den lovet hver jor
dyrker 650 mål jord nesten gratis. For husmenn og mindre gårdbrukere
virket dette som en magnet. Billetten til Minnesota kostet omkring 200

Fra Øra i 1890-årene. Dette er Nordgata sett vestover. I forgrunnen hitenfor
mannen som går, krysser jernbanelinjen i dag. Ukjent fotograf.
Ukjent fotograf.


----
26 RasA
----
kroner i 1880-årene. Dette var en årslønn for en dreng, og derfor ikke til å
tenke på. Men mindre gårdbrukere og husmenn med jord kunne selge det de
hadde, ta med seg familien og reise. Noen hadde kanskje en liten startkapital
attpå når de kom fram. I disse årene tok mange verdalinger Kong Oscar fra
Trones til Trondheim for å gå ombord på et emigrantskip derfra.
Samtidig steg arbeidslønningene med over 50 % , et overskudd på arbeids
kraft ble forandret til en mangelvare for mange gårdbrukere. Bonde etter
bonde, som i 1860-årene hadde sett på Landhusholdningsselskapets anbefa
ling om å kjøpe maskiner som noe som bare var aktuelt for de proprietærene
som ledet selskapet, forsto at det var nødvendig med slike innretninger der
som han skulle fortsette å sitte på farsgården. Landhusholdningsselskapet,
som hadde vært nedlagt i 1870-årene, ble rekonstruert. Den første oppgave
det kastet seg over, var opplæring og veiledning. I løpet av 1880-årene ble
Verdalens, Øren og Vuku meierier satt i drift. Bedre husdyrsorter, bedre for,
bedre bygninger ble tidens løsen. Vandrelærerenes og amtsagronomenes tid
var inne, samvirkeorganisasjonenes tid lå enda i framtiden.
En av samvirkeorganisasjonenes fedre i Verdal, Arnt Minsaas, så og kjørte
sin første slåmaskin i 1883, som elleveåring.
I 1880-årene hadde associationsaanden skyllet inn over Verdalen. Særlig
var organisasjonsiveren sterk innenfor avholdsbevegelsen, hvor det ble
dannet avholdslag i Vuku, Leirådal, Verdalsøra, Helgådalen og i Sjøbygda.
I avholdslagene var menn og kvinner med, her ble det talt, diskutert og lest.
Lagene ble viktige plasser for trening til organisasjonsmessig og samfunns
messig innsats.
De lavkirkelige organisasjonene, særlig misjonsforeningene vokste fram
parallelt med avholdslagene. De første kom allerede i 1870-årene, og de vok
ste jevnt og trutt i de neste ti-årene. I misjonsforeningene var nesten alle med
lemmene kvinner, men det var likevel vanligvis menn som ledet foreningene
i de første tiårene.
I 1872 sto Værdalsbrakets Dampsag på Ørmelen ferdig. Braket var nytt
som bedrift, og en budbringer om at industrialismens tid nå var kommet til
Verdal. Braket hadde en dampmaskin som drivkraft og energikilde, og var
således uavhengig av nedbør og snesmelting for å drive saga. De tallrike
flomsagene som hadde preget sagdriften i dalføret de siste generasjonene ble
i de nærmeste årene nedlagt, bare enkelte småsager overlevet som leveran
dører til lokale behov.
Dampsaga var vanligvis i drift med to skift i hele den tiden elva var åpen
for fløting, ofte lenger også. Den saget (og fra 1890-årene høvlet) skogsvirke
først og fremst fra Værdalsbrakets egne store skogeiendommer i Helgådalen
og Sul, men kjøpte også tømmer fra andre skogeiere. På saga var det til en
hver tid sysselsatt omkring 40 mann på hvert akkordskift. Det ene skiftet,

----
27
----

Dampsaga på Ørmelen. Ute i elven litt av lensen som er blitt stående vinteren
OVer. I Tident fntnoraf
Ukjent fotograf.
som arbeidet sammenhengende i en uke, var fra godsets leilendingsgårder i
Helgådalen, det andre som arbeidet den neste uken kom fra Øra og gårdene
i nærheten. Folk fra Helgådalen bodde hele uken i «Sagstua» ved braket, de
andre gikk hjem etter endt arbeidsdag.
Verdalsgodset spilte en sentral rolle i bygdas næringsliv. Det omfattet vel
200 000 mål skog med en lang rekke leilendingsgårder, særlig i Helgådalen.
Godset, som ble eidd av Jenssenfamilien i Trondheim, inngikk tidligere som
en del av ett større kompleks som også omfattet eiendommer i Mosvik, Stjør
dal og Malvik. Værdalsgodset ble i midten av 1880-årene utskilt som et eget
«Uansvarlig Interessentselskap», I februar 1891 ble Johan Getz, som tilhørte
en sidegren av Jenssen-familien, ansatt som administrerende direktør i sel
skapet. Han kom i de nærmeste årene, fram til striden om Værdalsgodset,
til å bli en legende i bygda.
Nedleggingen av småsagene og oppbyggingen av Dampsaga innebar en
sterk øking av fløtingen i Verdalselva. Det ble bygget en rekke fløtings
dammer, det arbeid leilendinger o.a. mistet ved småsagene ble iallefall delvis
kompensert i dambygging og fløtingsarbeid. Lokalsamfunnet fikk en ny helt
i den kyndige, dumdristige fløteren, som kunne løse opp de kaotiske og far
lige tømmerbindingene som ofte dannet seg ved fossene i vårflommen.
Jordbruket var ikke den eneste næringen som fikk føle de raske konjunk
turskiftene på slutten av 1800-årene. Dampsaga var reist på konjunkturbølgen
i 1860- og 1870-årene, da prisen på trelast internasjonalt bare steg og steg.
I 1876 var det slutt på oppgangstiden, en 15 års epoke med raske og ofte
uforutsigbare skiftinger tok over. Lønningene stagnerte, men de var likevel


----
28 RasA
----
bedre enn hva som ble tilbydd på gårdene. Samtidig erobrer kvinnene seg en
plass som ekstrahjelp i jordbruket, ikke bare som bakstekoner og rivehjelp,
men også annet gårdsarbeid, som før var reservert menn.
I 1881 forlot Charles James Richards Verdal, etter å ha vært bosatt i kom
munen i vel seks år. Han hadde i denne tiden vært daglig leder for det ene
av de to graveeventyrene i Helgådalen: Malså Kobberverk. Som så mange
andre graver i Norge i denne tiden, fikk Malså en kort levetid, noen drift
å snakke om var det bare i annen halvdel av 1870-årene. Samme år som
Richards reiste tilbake til England, startet et annet graveforetak sin drift:
Skjækerdalen Nikkelverk. Her var det både norske og britiske interesser som
sto bak, med Rasmus Slipern (1838-1916) som drivkraft. Også her ble det
bygget knuseverk, og smelteovn i nærheten av graven. Der ble det produsert
nikkel ut gjennom 1880-årene med 1890 som det siste produksjonsåret. Da
ble 11 tonn nikkel fraktet ned til kaia på Trones, toppåret var 1885 med 39
tonn.
Gruvedriften innebar verdifulle ekstrainntekter for befolkningen i Helgå
dalen. Det var kjøring av det ferdige produktet ned til kaiene på Trones eller
Skånes og returtast med koks til smeltingen. Minst 50 personer hadde til en
hver tid inntekter i tilknyting til gruvedriften, med kjøring, koking, anleggs
arbeid eller utdriving av malm. Driften dro også til seg erfarne gruvefolk fra
Folldal og Røros, samt endel svenske rallare. For fagfolkene var det alltid en
rå med beskjeftigelsen etter at gravene ble lagt ned, for bygdefolket ble det
å spenne inn livremmen og spørre seg selv «Flytte eller bli?» Seks av Rasmus
Sliperns ni barn flyttet til USA i 1880-årene.
Dampsaga på Ørmelen, gruvedriften i Helgådalen, utbyggingen av vei og
telegraf, mekaniseringen av landbruket er alle tegn på at en ny tid er under
veis. Ett annet typisk trekk ved denne overgangstiden er at det vokser fram
en ny type innbyggere i bygdesamfunnet. En gruppe eller klasse av nesten
eller helt eiendomsløse, som ikke har en eiendom som de iallefall delvis kan
livnære seg av. Dette er arbeiderklassens første rekrutter. For dem var
emigrasjon sjelden en utvei, de færreste av dem har midler til en enveisbillett
til Amerika. De reiser dit det er arbeid å få: anlegg, slåttearbeid i Jemtland
om sommeren, eller de emigrerer innenlands til Troms og Finnmark, lokket
av de rike fiskeriene og Statens jordpolitikk der. Men mange blir, bundet til
hjembygda av familiebånd, usikkerhet eller annet. Slutten av 1880-årene er
gjennombraddstiden for de første arbeiderorganisasjonene, men da hoved
saklig i de større byene og industristedene. I 1890 var tiden for en organisert
arbeiderbevegelse i Verdal enda ikke inne. Denne kom først i det følgende
tiåret, da konjunkturene igjen snudde. Det ble mere å dele på, og kampen
for almen stemmerett og organisasjonsrett mobiliserte stadig nye grupper til
samfunnsmessig og politisk engasjement.

----
29 RasA
----
TERRENGET
Innføring
Raset forandret terrengets utseende. Selve rasgropen er nesten 3 km 2 stor.
Her forsvant den gamle overflaten. Rasmassene la seg opp over det lavere
liggende landet nedenfor ien utstrekning av nesten 9 km 2 . Her ble den gamle
overflaten dekket over.
Over alt i det ca. 12 km 2 store området bodde det mennesker. De bodde
på store og små gårder, på mindre brak og eiendommer, og på uanselige hus
mannsplasser. De hadde sine gleder og sorger. De var vanlige mennesker.
De arbeidet for å klare seg. Noen kjempet mot fattigdom og håpløshet. For
dem var tilværelsen et slit. Andre hadde det lettere.
Men felles for dem alle var at de følte seg trygge på grannen. Jorden var
det faste holdepunket. Den var grunnlaget for eksistensen. Den var den samme
slik den hadde vært for deres foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, slik den
hadde vært i uminnelige tider. Menneskene kom og gikk, men jorden var
alltid den samme. Her var det eldgammel bosetning. Mange av de store og
fine gårdene kunne føre sin historie mer enn ett og et halvt tusen år tilbake
i tiden. Og jorden hadde vært i brak hele tiden.
Vel var det kjent at det hadde gått ras i Verdal før. Men de rasene folk
husket på, var mindre ras som bare hadde medført mindre skader på jord
og utmark, nærmest selvfølgelige hendelser langs bekker og elver. Og rase
ne man hadde hørt om, hadde gått for så langt tilbake i tiden at de eksisterte
kun i sagnenes tåkeverden. Ingen hadde anelse om at grannen de sto og gikk
på, den grannen som skaffet dem arbeid, utkomme og mat, skulle svikte dem
så totalt.
Og likedan var det for dem som bodde nedenfor raset hvor rasmassene kom
som en voldsom flodbølge. Heller ikke de kunne drømme om at deres jord
skulle forsvinne. Men også denne jorden forsvant. Den sank ikke ned i noen
avgrunn. Den ble begravet av umåtelige mengder rasmasse som kom velt
ende fra raset.
Alt ble forandret. Ingen ting ble som før.

----
30 RasA
----
Inndeling
Geografisk kan således skadevirkningene etter Verdalsraset grovt sett de
les inn i to deler etter beliggenheten, nemlig de skadene som oppsto der raset
gikk, og de skadene som oppsto der rasmassene havnet.
Selve skredgropen fikk meget snart navnet Raset. Dette benyttes i dag, og
det er aldri tvil om hvor eller hva som menes, når dette navnet blir brakt.
Preposisjonsbraken er enten ni Raset eller oppi Raset alt etter hvor man be
finner seg. Befinner man seg et eller annet sted på terrassene rundt Raset,
er ni riktig preposisjon. Men befinner man seg nede på elvesletten utenfor
skredporten, er oppi den riktige preposisjonen.
Ytterligere en preposisjon som brakes, er uti. Denne preposisjonen gir mer
et inntrykk av de enorme dimensjonene det er tale om. Uti Raset signaliserer
avstand, og ikke høydeforskjell.
Det utraste området, eller Raset, er mindre enn de arealene som ble dekket
av rasmasser. De overslammede områdene har ikke fått egne navn, selv om
navnet Leiret går igjen på flere steder. Områdene er så store at det heller
ikke har vært naturlig å navnsette dem under ett. Men noen steder fikk allikevel
sine benevnelser som følge av forandringene, og da skjedde det ofte med
sisteleddet -leiret. I og med at Staten overtok ansvaret for storparten av de
ødelagte områdene, ble de områdene kalt Statsleiret på folkemunne. Og flatene
ved Ness kalles i dag Nessleiret eller Nessflatene. Og delvis er det slik andre
steder også, som for eksempel Rosvolleiret, Sundbyleiret og lignende. Men
som sagt, noe fellesnavn for det hele finnes ikke.
Et annet navn som også ble brakt, helst av eldre mennesker, var Flaugjet.
Dette ble delvis brakt om hele det utraste området, og delvis om områdene
utenfor skredporten. Spesielt ble dette navnet benyttet om områdene på nord
siden av elven mellom denne og Eklomelen vest for Landfall.
De områdene Staten overtok, var delt i to teiger, og de ble kalt Statsteig
A og Statsteig B. Ved tinglysningen av disse teigene i 1909 og 1914 ble slike
navn som Melby skredet, Jermstadskredet vestre, Folloskredet og lignende
benyttet. Men disse navnene er ikke blitt benyttet som vanlige navn på de
aktuelle områdene.
I det etterfølgende er det gitt en kort beskrivelse av disse berørte områdene
slik de formodentlig så ut før raset gikk i 1893. Det utraste området blir der
for for enkelhets skyld kalt Raset, og de overslammede områdene blir kalt
elvesletten.
For å unngå begrepsforvirring må det presiseres at det geografiske navnet,
Raset, skrives med stor forbokstav. Når raset skrives med liten forbokstav,
menes selve hendelsen.

----
31 RasA
----
RASET
Beskrivelse av landskapet
Terrasselandskapet er typisk for Verdal. Terrassene er tidligere havbunn
som, som følge av landhevningen, har dukket frem som tørt land. De varie
rer i høyde fra ca. 190 meter til bare 6-7 meter. Noen steder er dalen fylt
fra side til side. Andre steder har elven skåret seg ned i dalbunnen slik at
det ligger terrasser ligger på begge sider.
Spesielt er dette tydelig i den nederste delen av dalen. Her ligger terrass
ene i tilnærmet samme høyde på hver side av dalen. Mellom dem ligger så
en ny dalbunn. Bredden av denne dalen avhenger av hvor lang tid elven har
hatt på seg til å grave den ut. Men i den nye dalbunnen kan det være utgravet
nok en dal, slik at enda et sett med terrasser ligger nedenfor de første.
Terrassene kan flere steder ligne på trappetrinn i landskapet.
Verdalsraset gikk i en av de mange terrassene som ligger på nordsiden av
dalen. Egentlig er det ikke riktig å si en terrasse. I det utraste området var
det flere trinn slik at det var flere terrasser.
Men de terrassene hvor raset gikk, utgjør en del av den sammenhengende
rekken av terrasser som strekker seg fra fjorden i vest til øst for Leirådalen.
De er av varierende høyde, fra vel 20 meter til mer enn 100 meter. De laveste
ligger lengst ut i dalen, og de er også de yngste.
I det området der raset gikk, varierer høyden fra ca. 50 meter til ca. 100
meter. Det laveste partiet lå like vest for Eklo. Der står det fremdeles igjen
en liten pynt hvor flaten på toppen er i underkant av 50 meter høy. Høyest
var områdene lengst mot nord ved Follo og Jermstad. Her når kanten av skred
gropen helt opp til 100 meter.
Typisk for dette terrasselandskapet er de store flatene. Hver terrasse er en
flate. Det er sjelden man finner lange og slake skråninger. Men mellom de
forskjellige terrassetrinnene er det bratte meler. Høyden på terrassetrinnene
varierer fra bare noen få meter til flere ti-talls meter. Ofte er det dype bekke
nedskjæringer i meiene.
Det er på de store flatene vi finner den jorden som har lagt grunnlaget for
at Verdal helt fra gammel tid har tilhørt de beste jordbruksområdene i Trøn
delag. Her ligger de store gårdene som mange har en historie som strekker
seg så langt tilbake som til tiden omkring Kristi fødsel.

----
32 RasA
----
*. cy? -5
Si 5\ "- Si
S -3, $ .Ss
53*5

 


----
33 RasA
----
Men innimellom ligger det ofte store myrområder. De store flatene var ikke
alltid helt slette. De kunne være store granne forsenkninger. Her samlet det
seg vann. Som følge av at grannen for det meste besto av leire, trakk ikke
vannet igjennom. I hvert fall gikk dette langsomt. Følgelig oppsto det granne
innsjøer. Etter hvert grodde innsjøene til, og slik oppsto myrene. Geologene
kaller slike myrer gjengroingsmyrer.
Disse myrene er like typisk for terrasselandskapet som gårdene og jorden
der. Ja, enkelte steder er myrområdene av større omfang enn de dyrkbare
flatene. Det er først i våre dager at moderne dreneringsteknikk har gjort det
mulig å ta myrene i brak som en del av det aktive kulturlandskapet.
Ved slutten av forrige århundre hadde man nok skaffet seg en del erfarin
ger og kunnskaper om våtmarksområdene slik at man så smått hadde begynt
å nyttiggjøre seg myrene, i hvert fall noen av de granneste. De ble drenert
og dyrket. Dessuten ble torven utnyttet, og det fantes flere torvtak. Hvor det
var mulig, ble myrene benyttet som beite. Videre ble det jaktet en god del.
Men i det store og hele var myrene nokså überørte. Og i dette terrasseland
skapet strakte myrene seg faktisk nesten sammenhengende fra Sjøbygda til
Leirådalen. Riktignok var enkelte myrstrekninger adskilt fra andre ved at de
lå på forskjellige terrassetrinn.
Utraset gikk i et område som grovt sett kan avgrenses til Stiklestad i vest
og Leirådalen i øst.
Innenfor disse avgrensningen har det gått en rekke andre ras foruten Ver
dalsraset. Noen av dem var små, og fikk bare mindre følger, mens andre
var store og fikk tilsvarende større følger.
Rent landskapsmessig er det bare å tenke på det eller de rasene som dannet
Leirådalen. De forandringene som fant sted som følge av dette, forandret
landskapets ansikt så pass mye at vi ville ha hatt problemer med å kjenne oss
igjen om vi hadde kommet dit for 700 år siden.
Uten at det er fullstendig mulig å fastslå noe for sikkert, er det imidlertid
nokså sannsynlig at de fleste av rasene innenfor disse avgrensningene gikk
i tidsrommet mellom 1300 og 1600, altså i den historiske tidsperioden som
kalles senmiddelalderen. Til dette tidsrommet kan vi trolig plassere rasene
rundt Leirådalen, rasene ved Lyng, noen mindre ras ved Follo og Eklo, det
siste raset ved Stiklestad samt de påfølgende rasene rundt myrene ved Stikle
stad, og det raset som ødela Tokstad. Tokstad her må ikke forveksles med
Tokstad i Sjøbygda.
Men også senere har det gått betydelige ras her. Det største var Landfall
raset som gikk i 1747 da fem mennesker mistet livet.
Alle rasene har satt spor etter seg. De fleste av disse sporene finnes frem
deles i landskapet. Men noen er blitt ødelagt av yngre ras. I kantene av Raset
Verdalsboka - 3

----
34 RasA
----
finnes det for eksempel spor etter flere eldre rasgroper. Sammenlignet med
Verdalsraset var dette bare små utglidninger. Men skadene kan ha vært store
for de gårdene som ble berørt. Når det gjelder rasene fra før 1700-tallet, vet
vi ingen ting om tap av menneskeliv eller omfanget av skadene på jorden,
bortsett fra når kildene gjør det mulig å foreta sannsynlighetsberegninger.
Follodalen eller Øya i Raset sett fra vest tidlig i 1980-årene.
Ras som har gått etter 1700-tallet, er omtalt i kildene hvis rasene medførte
verdiforringelser eller tap av menneskeliv. Hvis de ikke gjorde skade på kul
turjorden, er de ikke omtalt. Tallet på registrerte ras er imidlertid ikke stort,
og de som har gått, har vært forholdsvis beskjedne, bortsett fra det nevnte
raset ved Landfall.
Noen detaljert beskrivelse av terrenget i rasområdet før utraset finnes ikke.
Det nærmeste vi kommer, er et matrikkelforarbeide fra 1870. Dette forar
beidet tar for seg hver enkelt gård og gir en beskrivelse av jorden og et an
slag av arealet. På grunnlag av dette kan det utledes om det fantes myrområder
i terrenget. Blant annet fortelles det at det fantes mindre myrområder syd
for Krag. Jordbeskrivelsene sier forøvrig at det var myrjord på nesten alle
gårdene i nabolaget. '
Noen beskrivelse av terrenget ellers finnes ikke. Heller ikke finnes det
detaljerte kart fra før raset. Det beste er et kart fra 1883 i målestokken
1: 50.000. Dette gir til en viss grad opplysninger om terrenget. Blant annet


----
35 RasA
----
er terrassetrinn og dalsider markert ved skraveringer. Men målestokken setter
forståelig nok begrensninger. Like etter raset ble det tegnet flere oversikts
kart. Disse var av større målestokk, men de ble tegnet etter hukommelsen,
og dette medfører naturligvis mulige feilkilder. En del detaljer så som daler,
høyder, koller, myrer og terrassetrinn kan med forsiktighet stedfestes. 2
Før raset rant Follobekken fra nord mot syd over terrassen ned mot elven.
Lengst oppe ble dalen kalt Follodalen. Noe lengre ned ble navnet Krågsda
len benyttet. Og like før den munnet ut i hoveddalen het den Modalen. I dag
benyttes navnet Modalen om skredporten. 3
Denne dalen ble dypere og dypere jo lengre mot syd den kom. Rett vest
for Follo var den ca. 10 meter dyp. Men rett øst for Mo var den bortimot
40 meter dyp, og den hadde forholdsvis bratte sider.
Etter raset ble deler av bunnen av Follodalen stående igjen som en rygg
eller øy nede i rasgropen. Langs denne ryggen var det lenge mulig å se det
opprinnelige bekkefaret. Det sydligste punktet hvor bekkefaret kunne sees,
ligger omtrent 35 meter lavere enn terrassen ved Mo. Avstanden mellom dette
punktet og det nevnte punktet vest for Follo, hvor forøvrig hovedveien krys
set dalen, er omtrent 200 meter. På denne strekningen var det således et fall
på ca. 25 meter. Disse opplysningene gjør det mulig til en viss grad å fastslå
hvor langt innover i terrassen den ravineformede delen av Follodalen strakte
seg.
Ved Krag munnet en liten sidedal fra øst ut i Follodalen. Sidedalen ble og
så kalt Krågsdalen. Den var nokså smal, men den var like dyp som den andre
dalen der den munnet ut i den, det vil si at den var vel 10 meter dyp. En
liten bit av denne sidedalen ble stående igjen på den nevnte ryggen eller øya
etter raset.
Navnet Follobekken ser ut til å ha blitt mest brakt, men også Krågsbekken
ble brakt der bekken passerte Krag. Muligens var det også andre navn på
den. Den kommer fra Lyngåsen. Før raset fikk den et tilløp fra myrene i
det nordvestlige hjørnet av området. Nå er myrene borte.
En annen bekk skar også gjennom dette området. Det var den såkalte
Eklobekken. Den eksisterer fremdeles. Den hadde deler av sitt løp gjennom
rasområdet. Denne bekken har og hadde flere navn. Den begynner helt oppe
ved Skei. Den er da ikke større enn en vanlig grøft. Den renner i sydøstlig
retning med Fåren på østsiden. Tidligere lå Jermstad og Trøgstad på vestsi
den og Fåren på østsiden. Ved Fåren kalles den Fårasiket. Like syd for Fåren
renner den ned i det gamle åfaret etter Leiråa. Før raset fulgte den så dette
gamle elveløpet vestover.
Forbi Tokstad skiftet bekken navn til Tokstadbekken. Og ved Eklo kaltes
den, og kalles fremdeles, Eklobekken. Den siste strekningen frem til elven
følger den Eklodalen.

----
36 RasA
----
På toppen av det som ble stående igjen av Follodalen kan man fremdeles se
restene av den lille sidedalen som ble kalt Krågsdalen. Den munnet ut i
Follodalen fra øst ved Krag. På bildet står Reidar Prestmo nede i bunnen
av dalen. 1992.
Eklodalen ble skåret av av raset. Dette er noe av det som står igjen lengst
vest. Haugen midtpå bildet kalles Krågspynten. Den utgjorde på dette stedet
nordsiden av Eklodalen. Bildet er tatt fra Eklo mot nordvest. 1992.

 

----
37 RasA
----
Denne bekkedalen var ikke spesielt dyp. Den fulgte som sagt, det gamle
åfaret etter Leiråa. Før utraset strakte dette gamle elveleiet seg i sydvestlig
retning fra Fåren mot Eklo. Det krysset over det sydøstlige hjørnet av det
utraste området. Dalen var mellom 10 og 20 meter dyp med forholdsvis slake
sider. Den var også forholdsvis bred. Mellom Trøgstad store og Trøgstad
skole skar det seg ned to flombekkdaler som møttes nede i denne dalbunnen.
På kartet ligner de en bred Y med kort ben med benet pekende mot syd. Så
vidt det kan erfares, var begge disse dalene tørre, hvis da ikke noen mindre
myrområder ble drenert gjennom dem.
Der dette gamle elveløpet etter Leiråa falt ned fra terrassen, ligger den nevn
te Eklodalen. Selv om Eklodalen er forholdsvis trang og dyp der den munner
ut i terrasseskråningen, er den allikevel langt grannere enn hva Follodalen
var på tilsvarende sted.
Der Eklodalen munner ut i Raset fra øst. 1992.
Bortsett fra disse bekkedalene må landskapet karakteriseres som forholds
vis flatt. Men det strakte seg et lavt terrassetrinn tvers gjennom området fra
vest mot øst. Så vidt det har vært mulig å bringe i erfaring, gikk dette trinnet
ved gården Krag. Både Follo og Jermstad lå ovenfor. Muligens lå også Trøg


----
38 RasA
----
stad store ovenfor trinnet. I en beskrivelse av terrenget fra 1893 like etter
raset heter det at det var til dels kupert. Trolig er det bekkedalene og slike
trinn i landskapet som har foranlediget denne beskrivelsen. Muligens kan det
også ha vært mindre rygger eller koller. Vi vet med sikkerhet at det lå en
kolle eller rygg like nord for Follo. Likeledes var det en ved Jermstad. Den
kaltes for Jermstadhaugen.
Den dyrkede jorden lå mellom myrene og de dypeste dalene. Dalsidene
var vanskelig å utnytte når de var så bratte som de tydeligvis var ved Follo
bekkens nederste del. Muligens var dalsidene i Eklodalen lettere å utnytte.
Innimellom fantes det utmark i form av skog. Men store skogstrekninger
var det nok ikke. Den største skogen var trolig den såkalte Prestegårdsskogen.
Deler av denne gikk med i raset. Og fotografier som er tatt av skredgropen
kort tid etter raset, viser en mengde trær som ligger spredt utover i bunnen
av gropen. Dette tyder på at det må ha vært en del skog i området. Ved skred
porten lå Hagas utmark. Der var det også skog.
Bosetningen i området
Med raset forsvant en rekke gårder og plasser. Det har vært til dels nokså
vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av de enkelte gårdene. Dette
skyldes ikke minst det forhold at de som kunne fortelle hvor hver enkelt gård
lå, nå er borte. Men det skyldes også at feilaktige fremstillinger i avisene
av hva som skjedde under selve raset, har gjort sitt til å skape feilaktige fore
stillinger av gårdenes innbyrdes beliggenhet.
Et par eksempler kan nevnes. Smedgården var en av Jermstadgårdene.
Smedhaugen var en tidligere husmannsplass under Follo. Navnelikheten førte
til sammenblanding av disse to.
Fyksveet var en plass under Trøgstad. Avstanden til Follo var ikke så stor,
og allerede før raset ble dette navnet feilaktig skrevet som Follosveet. 4
Tvers gjennom det utraste området gikk hovedveien fra Stiklestad til Vuku.
Den passerte Prestegården på vestsiden av raset og Fåren på østsiden. Langs
denne veien lå gårdene Follo, Jermstad vestre og Jermstad østre. Noe syd
for veien lå Krag og Trøgstad store. Og nord for veien lå Jermstadspannet.
En annen stor og gammel gård, Trøgstad lille, eksisterte ikke lenger som
selvstendig gård. Den var blitt oppdelt. Noe av jorden ble brakt sammen med
Krag, mens to mindre brak var blitt selvstendige enheter. Det var Trøgstad
lille søndre og Bjørklund. Likeledes var det skilt ut tre selvstendige brak av
Krag. Disse var Krågsmoen som lå forholdsvis langt mot syd på østsiden av
Follobekken, Gran og Egge som begge lå på vestsiden av Follobekken noe
lenger mot nord.
Som nær nabo til Krågsmoen lå Eklosvedjan, en utskilt part fra Eklo.

----
39 RasA
----
Og like ved Egge og Gran lå Moan som tidligere hadde hørt under Mo.
Utskilt fra Trøgstad var en eiendom Verdal kommune eide. Det var Trøgstad
skole.
Dette var de selvstendige gårdene og brakene som lå i det utraste området.
I tillegg kan nevnes den ovenfor nevnte Smedhaugen. Denne eiendommen
var ikke skyldsatt og ble regnet som en del av Follo, men den var et såkalt
arvefeste.
Videre fantes det par bygselplasser og en rekke husnmannsplasser. Under
Mo lå plassen Movald. Under Follo lå Follostuggu og Gollaugstuggu. Den
siste var en bygselsplass. Under Jermstad vestre lå Jermstad handelssted. Også
dette var en bygselplass. Fyksveet, som er nevnt ovenfor, lå egentlig under
Trøgstad lille, men som følge av at eieren av Trøgstad lille eide og bodde
på Krag, ble Fyksveet ført under Krag. Prestegården Auglen hadde tre plasser
ved navn Tokstad, nemlig Tokstad vestre, Tokstad mellom og Tokstad østre.
I tillegg til disse husmannsplassene lå det flere übebodde plasser i det aktuelle
området. Husmannsvesenet var i ferd med å avvikles, og bare 18 år tidlig
ere, i 1875, var det langt flere plasser innenfor det utraste området enn da
raset gikk.
Langs kantene av rasgropen lå det også mange gårder og plasser som ble
berørt, selv om husene ikke gikk ut. Disse var Mo søndre og Mo nordre,
Moåker av Mo, enda en plass ved navn Movald, Prestegården Auglen, en
plass under Follo ved navn Follomyra, Jermstad øvre, en husmannsplass ved
navn Jermstadenget, Nøysomhet eller Tessemskjefte, Fåren øvre og Fåren
nedre, Landfall, Rognhaugen (eget bruk), en plass under Eklo med samme
navn, Rognhaugen, Eklo søndre, Eklo mellom og Eklo vestre.
Noter:
1 Omtalen av de gårdene som ble berørt av Verdalsraset i dette matrikkelforarbeidet, er gjen
gitt som bilag.
En nærmere gjennomgåelse av kartene som finnes, er gitt som bilag.
3 Opplysninger ved Arne Eklo.
4 Se mer om dette i bilaget om kart bak i boken.

----
40 RasA
----
ELVESLETTEN
Beskrivelse av landskapet
Mens selve raset gikk i terrassen på nordsiden av Verdalselven, havnet ras
massene nede på elvesletten. Rasmassene dekket et område som strakte seg
fra Melby i øst til Fæby i vest. Ja, selve elveløpet ble fylt også nedenfor Fæby.
Leirmassene nådde faktisk helt ned til Tinden.
Opprinnelig var terrassen hvor raset gikk, som det er antydet tidligere, sam
menhengende med terrassen på sydsiden. Tilsammen utgjorde de en del av
Verdalselvens delta den gang da havet sto 65 - 70 meter over dagens nivå.
Det var en gang mellom 8500 og 7000 år før nåtid. Da avtok hastigheten
av landhevningen ganske kraftig, og etter som strandforskyvningen gikk sakte
i perioden som fulgte, ble denne store terrassen avsatt da. Senere økte
hastigheten i landhevningen igjen.
Dermed dukket dette deltaet frem som en terrasse som strakte seg fra dal
side til dalside. I sin tur førte dette til at elven skar seg ned i den. Noen steder
lå forholdene til rette for at elvenedskjæringen ble smal. Her kunne det ligge
fjell langs løpet. Men andre steder var det små hindringer, og der fikk elven
fritt svinge hit og dit, og elvesletten ble følgelig bred.
Mellom Sundby og Eklo tiltar elvesletten i bredde. Her er det anselige meng
der løsmasse som er vasket vekk. Dette skjedde for så lang tid tilbake at den
nye elvesletten lå der fruktbar og fin, da den første faste bosetningen fant
sted i Verdal. Følgelig finner vi en rekke av de eldste og største gårdene i
Verdal på denne sletten.
Det har vært en vanlig oppfatning at fjorden nådde opp til Sundby ennå
så sent som da den første bosetningen fant sted for ca. 2000 år siden. Men
da sto havnivået omtrent 7-8 meter høyere enn dagens nivå. Det vil si at
Verdalsøra sto under vann, mens både Bjartnes, Ekle, Rosvoll, Lennes og
Ness lå tørre. Derimot var nok flo og fjære merkbar i elveløpet til ovenfor
Sundby.
Men elven var en upålitelig nabo. Elvebruddene langs denne strekningen
har vært både omfattende og mange. Noen gårder er blitt vasket vekk, mens
andre er blitt sterkt redusert. Og flere steder har elven utløst større og min
dre skred. Noen steder var det rene utglidninger eller nedfall som følge av
at terrassefoten ble gravet vekk. Også disse kunne være temmelig omfatten
de. Andre steder punkterte elven kvikkleirelommer i grannen. Disse kunne

----
41 RasA
----
være av varierende størrelse. Og havnet rasmassene nede i elveløpet, ble elven
demmet opp. Størrelsen av demningen avhang naturligvis av mengden av ras
masse. Da ble det anrettet skade ovenfor raset som følge av oversvømmelse.
Og når elven brøt igjennom, kunne den komme som en flodbølge nedover
dalen, med de skader dette medførte.
Elvesletten er ikke like høy over alt. Flere steder kan man se lave terrasse
trinn. Noen av terrassene er blitt til som følge av strandforskyvningen. Men
ikke alle steder er dette gamle deltaer som elven har bygget opp. Flere steder
er det tale om nedskjæringer som elven har laget i terrassen.
I en periode kunne elven vaske ut en dal i en viss bredde. Og da landet
hevet seg, skar elven seg ned i bunnen av denne dalen igjen og laget en ny
dal der. Denne ble naturligvis noe smalere. Trinnene som oppsto i landskapet
på denne måten, kunne ofte være bare av noen få meters høydeforskjell.
Slike lave terrassetrinn fantes blant annet ved Sundby, Rosvoll, Ekle og
Bjartnes.
Denne prosessen ville ha fortsatt også i våre dager, hvis ikke elven var
blitt regulert. Det spiller ingen rolle om terrassen er høy eller lav dersom
elven får grave fritt. Naturligvis går det langsommere å grave vekk massen
dersom terrassen er høy, men elven er uendelig tålmodig, og den tar sitt når
tiden er inne.
Foruten at elvesletten er preget av disse lave terrassetrinnene, er den også
preget av de såkalte serpentiner. Dette er granne innsjøer, eller spor etter
slike, som ble til ved at elven kuttet av en sving, og det gamle løpet ble liggende
igjen som en halvmåne. Dette kalles meandering. De granne innsjøene grodde
langsomt til igjen, og den lokale benevnelsen på slike sumper er kvisler.
Langs den strekningen rasmassene fylte opp dalen, var det tidligere flere
slike kvisler. Både ved Lennes, Rosvoll og Bjartnes ble de fylt opp. Len
neskvisla eksisterte som et markert topografisk trekk helt frem til 1893.
I tillegg til at elven gjorde skade på jorden langs løpet ved de såkalte elve
braddene, var også de lavest liggende områdene sterkt utsatt for oversvøm
melser når det var stor vannføring. Både hus og åker var utsatt i slike tider.
Elveløpet var like før raset en god del forskjellig fra dagens løp. Dette har
sin naturlige forklaring i at ved raset ble dalbunnen fylt opp, og spor etter
det gamle løpet var ikke lenger synlige. Elven måtte derfor ta seg et fullsten
dig nytt løp. Rennende vann søker etter det laveste landskapet, og de laveste
stedene nå lå ikke nødvendigvis der det hadde vært lavest før.
Etter at elven hadde passert gjennom den smale passasjen mellom Melby
berget og Eklomelen nådde den ut i et bredere parti av elvesletten. Denne
passasjen mellom Melbyberget og Eklomelen var trang i 1893, og den er trang
også i dag. Dette skyldes at etter at elven har passert Landfall, styres den
mot Melbyberget på sydsiden. Her stikker fjellet frem.

----
42
----


----
43 RasA
----
Eklomelen er en leirterrasse, men i den sydøstlige spissen av terrassen finnes
rester av de samme massene som finnes i terrassen på motsatt side ved Mel
bygraven. Dette er breelvavsetninger, og disse er ikke så utsatt for utglidnin
ger som masse av finere materiale.
Men Melbyberget styrte elven mot nordvest mot Eklomelen. Gjennom lange
tider har den strøket langs med foten av denne terrassen, og gradvis har den
spist seg inn på den. Flere mindre skred er blitt utløst. I 1893 gikk elven
i en stor U-sving langs terrassen. Etter å ha fullført U-svingen øst for Haga,
gikk den nesten parallelt med løpet den hadde forbi Melby.
Bredden av U-en var i overkant av 1 kilometer, og avstanden fra dagens
løp og inntil den dypeste svingen var ca. 1 kilometer.
På den måten dannet elven et stort og bredt ness. I hovedsak var det Sund
by gårdene og Melby som valdet hit. Men også Haga hadde eiendommer på
sydsiden av elven. Det hadde sammenheng med de forandringene av elvelø
pene som fant sted fra middelalderen og utover. Utvilsomt ville sporene etter
de gamle løpene ha vært synlig dersom ikke rasmassene hadde dekket dem
etter raset.
Like øst for Ness gjorde elven atter en sving, og også denne gang gikk
det nye løpet bortimot parallelt med det gamle, men denne gang mot nord
vest. Denne gang ble det dannet et ness på nordsiden som stakk ut fra Haga.
Det var ikke så bredt som det forrige, bare vel 1/2 kilometer, men det var
like langt.
Etter siste sving løp elven i nesten rett linje ill/2 kilometer. Først like
syd for Lyng svingte den sydvestover. Nesset den dannet på denne måten,
var bredt og formet som en rettvinklet trekant hvor elven dannet katetene.
Men også på dette nesset på sydsiden av elven lå det landområder som til
hørte gårdene på nordsiden. Igjen er det tale om rester etter gamle valdgren
ser fra den tid da elven hadde andre løp.
Fra Lyng gikk Verdalselven i en lang bue mot høyre. Den krysset de flate
og lavtliggende områdene nord for Lennes. Syd for Lennes lå Lenneskvisla.
Dette var restene etter det gamle elveløpet fra 1600-tallet. Lengst mot vest
var kvisla grodd til, men fremdeles var det sumpland der.
Sist i den lange høyresvingen støtte elven mot Rosvoll terrasse. Her hadde
elven gravet seg inn og gjort en del skade. På innsiden av svingen hadde det
bygget seg opp en elveør. I 1893 var det fremdeles et smalt grant løp på øst
siden av denne øra, men det ville bare ha vært et tidsspørsmål før dette løpet
hadde blitt auret igjen.
Det er et tankekors at dersom elven hadde fått grave fritt, ville den i løpet
av forholdsvis få år ha skåret seg gjennom Rosvoll-landet og gått inn i et
gammelt elveleie på nord vestsiden. I så fall ville det gamle løpet mellom Ros
voll og Ekle, ha blitt liggende igjen som en lang grann innsjø, en ny kvisl.

----
44 RasA
----
Det nytter ikke å fabulere over hva som videre kunne ha skjedd, men det
ligger snublende nær å anta at elven kunne ha gått inn i det gamle løpet nord
for Fæby, det som ganske enkelt kalles Kvisla.
Fra innskjæringen ved Rosvoll gikk elven i nordnordøstlig retning hvor
etter den svingte rundt Rosvoll-landet syd for Ekle. Over alt på denne flate
elvesletten var det spor etter gamle elveløp. Hele veien langs breddene av
elven lå terrenget forholdsvis lavt, og det var sterkt utsatt for oversvømmel
ser. Og elven anrettet store skader i form av elvebrudd på hele strekningen.
Hvert år mistet gårdene langs elven deler av både innmark og utmark.
Mellom Ekle og Rosvoll hadde elven et nesten rett vestlig løp. Men midt
veis mellom Ekle og Bjartnes svingte den i nordvestlig retning slik at den
passerte like vest for husene på Bjartnes. Hvert eneste år flyttet den løpet
sitt nordover, og beboerne på Bjartnes så det bare som et tidsspørsmål før
den tok gravstedet til major Kltiwer som lå vest for gården.
Både Ekle og Bjartnes hadde eiendommer på sydsiden av elven, atter bevis
på de forandringer som elven tidligere hadde forårsaket. Og kvislene ved Bjart
nes og Rosvoll lå der som tause vitner på elvens upålitelige naboskap. Noen
av disse kan også i dag anes i terrenget selv om de ble fylt opp av rasmasser.
Like vest for Bjartnes gjorde elven en krapp sving mot syd. Nå strøk den
tvers over dalen og støtte mot terrassefoten ved By valdet. Den fulgte så denne
terrassen vestover, og nedenfor Baglan nådde den den delen av leiet som el
ven også har i dag.
Men mens den strøk langs foten av By terrasse, gjorde den stor skade i
form av elvebrudd. Det såkalte Byafallet fra 1874 ble uten tvil utløst av Ver
dalselven. Og på venstre side hadde den Kjærankila som var løpet den hadde
helt frem til 1890-årene.
På sin høyre side hadde elven langs denne strekningen de gamle elveløpene
forbi Haug og Fæby. I flomtider ble disse fylt av vann fra elven.
De delene av elvesletten som lå så høyt at de ikke var utsatt for oversvøm
melser og flom, tilhørte de beste jordbruksområdene i bygden. Også de lave
religgende flatene ble utnyttet der det var mulig. Men de var mer utsatt, og
var følgelig ikke så verdifulle.
Bosetningen på elvesletten
Bosetningen på elvesletten fikk føle virkningene av raset ved at rasmasse
ne havnet der. De enorme mengdene med rasmasse la seg opp i en gjennom
snittlig dybde på mellom 6og 7 meter over et areal på nærmere 9 km 2 . Noen
steder er dybden bare noen få desimeter, mens andre steder er den mer enn
ti meter.
Noen gårder lå så pass høyt at husene ble spart, selv om de mistet mye

----
45 RasA
----
Oversiktsbilde over elvesletten 1992. Innsnevringen mellom Melbyberget og
Eklomelen nederst til høyre. Fra denne innsnevringen og helt nedover til Tinden
ble denne flaten oppfylt av leirmasser fra raset. Foto: Bård Gimnes 1992.
jord. Andre gårder, derimot, mistet både hus og jord. Desuten var det en
del gårder som selv ikke lå nede på elvesletten, men som hadde jord der.
Og på de fleste valdene var det både utskilte bruk og husmannsplasser.
Regnet fra øst på sydsiden av elven lå først Melby, Østgård, Sundby østre,
Sundby vestre og Lunden. Nedenfor Melby helt nede på den laveste elvesletten
lå det utskilte braket Melbynesset.
Ikke langt fra Melbynesset lå Hagaenget. Dette var også et selveierbrak.
Men denne eiendommen var utskilt fra Haga nordre østre på nordsiden av
elven. Og like i nærheten lå husmannsplassen Gammelplassen. Den tilhørte
Haga nordre mellom.
Nordvest for Sundby lå Sundbyaunet. Dette var to tidligere husmannsplas
ser som nå var et selveierbrak.
Videre mot vest ved elven lå Sundbyhammelen. Den var like før raset blitt
solgt, slik at også dette var en selveiereiendom.
Noe høyere lå Bjørken og Skjørdal. Ingen av disse var truet av rasmass
ene, men begge mistet jord.
Ikke langt herfra lå Haga søndre søndre, også kalt Hagahammelen, og Haga
søndre nordre. En utskilt part fra Haga søndre nordre kalt Langenget, lå og
så like ved.


----
46 RasA
----
Så fulgte de tre Ness gårdene, Ness østre, Ness mellom og Ness vestre.
Mellom Ness østre og Ness mellom lå Leirfallaunet.
Helt nede ved elven lå plassen Nessøran. Den hørte under Ness østre.
Ikke langt vest for Nessøran lå området Lyngsholmen. Dette var et område
som tilhørte Lynggårdene. Lyng lå på nordsiden av elven. Bakgrunnen for
denne beliggenheten er den samme som for Haga søndre. Elven har skåret
igjennom valdet. På Lyngsholmen lå et selveierbrak og to husmannsplasser.
Alle hadde det samme navnet, Lyngsholmen. De to husmannsplassene tilhørte
Lyng søndre vestre og Lyng mellom vestre.
Kålen var en gammel gård som i 1893 var delt i tre. Den ene av disse,
Nedre Kålen, ble berørt av rasmassene. Den lå også lavest.
Bare et kort stykke unna lå en utskilt eiendom fra Leirfall ved navn Grav
voll. Den lå nede på elveletten. Og like ved lå to husmannsplasser under Leir
fall vestre, begge med navn Brugjerdet.
Her svingte elvesletten nordover. Nordøst for disse siste lå de to gårdene
Lennes søndre og Lennes nordre.
Og nordvest for disse igjen fulgte Rosvollgårdene . Til sammen fire av dem
ble berørt, nemlig Rosvoll søndre, Rosvoll store, Rosvoll vestre og Rosvoll
nordre.
Husmannsplassen Neffer under Rosvoll store lå nedenfor gården på den
laveste elvesletten.
Flere gårder eller plasser ble ikke berørt på denne siden av elven.
På nordsiden lå først husmannsplassen Eklomyra under Eklo vestre.
Dernest fulgte Haga nordre. Haga nordre var i 1893 delt i tre gårder, nemlig
Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre vestre. Under Haga
nordre østre lå husmannsplassen Hagahaugan.
Som Hagas nærmeste nabo mot sydvest lå Lynggårdene. I en klynge lå Lyng
søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre.
Et stykke lenger mot nord lå Nord-Lyng.
Under Nord-Lyng lå to husmannsplasser, Blåmelenget og Nord- Lyngstuggu.
Nord for Nord-Lyng lå en nå utskilt eiendom. Den het Lyng lille. Tidlig
ere ble den kalt Fergestuggu.
Oppe på bakkene lå Hegstad. Men noe av jorden lå nede ved elven. Ved
foten av bakken lå husmannsplassen Hegstadstuggu.
Der elven svingte mot vest igjen, lå Ekle.
Og vest for Ekle lå Bjartnes.
På Bjartnes ble hele fire husmannsplasser ødelagt. De ble kalt Marka, Stei
ner stuggu, Bjartnes set (Nes jan) og Visøya.
Den siste gården på nordsiden av elven som må nevnes, er Haugsholmen.
En jordbeskrivelse er gitt i et matrikkelforarbeid fra 1870. Den er gjengitt
som bilag.

----
47 RasA
----
FORVARSEL
Tidligere ras og elvebrudd
I ettertid og med de kunnskaper vi har i dag om ras og rasfare, er det lett
å se at det fantes tegn og signaler som fortalte at noe ville skje i dette om
rådet. Muligens ville det også ha vært mulig å forebygge raset. Men for de
menneskene som bodde der i 1893, var det ikke selvsagt at en katastrofe ville
finne sted. Noen reagerte nok på merkelige forhold, og noen ble nok skremt
av mindre ras og utglidninger. Men alt i alt var man lykkelig uvitende om
hvilken trussel som skjulte seg i grannen akkurat her.
I den umiddelbare nærhet gikk det flere skred i middelalderen. Skredene
i Leirådalen, ved Follo, ved Lyng, ved Eklo og i områdene ved Øgstad og
Hegstad kan nevnes. Likeså må skredet i 1747 ved Landfall/Trøgstad trek
kes frem.
Noen av disse skredene var kjent, om enn ikke for folk flest. Men det eksi
sterte sagn om dem, og disse kjente mange til. Og selv om det var 150 år
siden skredet ved Landfall hadde gått, var det nok kjent på folkemunne.
Dessuten forteller navnet Landfall med all mulig tydelighet at her har det
skjedd et eller annet med landskapet.
Men det gikk også skred på 1800-tallet i det aktuelle området.
I 1822 skjedde det en ulykke i Follobekken. Ulykken er omtalt i et brev
datert 27. juli dette år fra konstituert lensmann Støp til sorenskriver Lie. Ved
den anledning kalles bekken forøvrig Krågsbekken. Det hadde gått et mindre
ras på gården Krågs innmark, og rasmasene hadde havnet nede i bekken. Som
følge av dette ble bekken demmet opp, og det dannet seg en dyp vannpøl.
Daværende bruker, Sivert Sivertsen, skulle sammen med sin syv år gamle
sønn sette over denne pølen på en liten flåte. På en eller annen måte må flå
ten ha gått rundt, og begge to forulykket.
Skredet hadde ikke noe stort omfang, og selv om det var deler av innmar
ken som raste ut, resulterte det ikke i noen forandring av skylden for Krag.
Men dette forteller at Follobekken var vanskelig allerede tidlig på
1800-tallet. Den hadde skåret seg dypt ned i terrassen, og meiene var bratte
og vanskelig å ferdes i både for mennesker og dyr. Dalsidene besto av bløt
leire som hele tiden seg nedover.
Og bekkens graving i sidene resulterte i flere ras. I 1853 gikk det et ras
oppe i Follodalen. Det er vanskelig å stedfeste raset nøyaktig etter som det

----
48 RasA
----
bare er sparsomme opplysninger som finnes. Men det er helt klart at raset
må ha gått nedenfor den delen av Follodalen som ble stående igjen etter raset
i 1893.
Også i 1867 gikk det et lignende ras. Heller ikke dette kan stedfestes
nøyaktig.
Ingen av rasene var spesielt store, men raset i 1853 var det største av dem.
Ved dette raset strømmet leirmassene nedover Follodalen og la seg opp på
gården Hagas utmark. De strømmet også ut i Verdalselven som ble demmet
opp i tre dager.
Dette raset foregikk i juli, og det var liten vannføring i elven. Det var vel
også årsaken til at den ble demmet opp så lenge som i tre dager. Skadene
var minimale på eiendommene, og ingen fikk nedsatt skylden av den grann.
Også raset i 1867 fant sted om sommeren, og også ved denne anledning
ble elven demmet opp. Det heter seg at man kunne fange laks med hendene
nedenfor demningen. Selv om det var liten vannføring, ble det en oversvøm
melse ovenfor demningen uten at dette resulterte i noen nevneverdig skade.
Det skal ha gått 3/4 time før elven flommet over demningen. Til tross for
at selve skredet var lite, kom skredmassene med så stor kraft ned i elven at
laks ble kastet opp på tørt land på den andre siden.
Forskjellen i tid før elven steg over demningen, 3 dager og 3/4 time, tyder
allikevel på at raset i 1853 må ha vært en god del større enn det i 1867, selv
om nok vannføringen i elven må ha vært vesentlig større ved det siste raset.
Men uansett disse betraktninger synes det klart at rasene må ha vært små etter
som det ikke ble anført noen skader.
Men etter disse rasene var breddene av Follobekken nedenfor Follo meget
høye og bratte.
Like etter at raset i 1893 hadde gått, ble det fortalt at 40 år tidligere, altså
ca. 1850, eller før det første av de to nevnte rasene, gikk det en kjørevei
fra Mo forbi Krågsmoen og til Eklo. Denne veien krysset bekken, men det
var ingen bro der. Men etter at bekken hadde gravd seg ned, ble breddene
så bratte at veien måtte sløyfes. Rasene bidro nok også sitt til dette.
Det er vanskelig å si nøyaktig hvor denne veien gikk, men Krågsmoen lå
noe nord for en linje trakket mellom Mo og Eklo. Muligens gjorde veien
denne kroken fordi breddene var for bratte lenger ned. Denne veien var ri
meligvis hovedveien vestover fra Eklogårdene og Landfall. Etter at den ble
sløyfet, måtte også disse gårdene benytte veien forbi Follo når de for eksem
pel skulle til kirken på Stiklestad.
Etter raset i 1893 ble deler av Follodalen stående igjen som en forhøyning
i rasgropen. Lokalkjente kaller fremdeles dette området Follodalen. Slik som
terrenget ser ut i dag, virker dette navnet fullstendig malplassert. Dalbunnen
går langs en høyderygg. Denne ryggen kalles forøvrig øya i raset av geo

----
49 RasA
----
logene. I mange år etter raset var det mulig å følge bekkeleiet langs hele
ryggen. Nå er disse sporene borte. Men faktisk så langt som 200 meter syd
for broen over bekken, som også ble stående igjen på toppen av øya, var
det mulig å følge det gamle bekkefaret. '
Normal vannstand i elveløpet utenfor skredporten ligger i dag på vel 5 meter
over havets overflate. 1 1893 hadde elven trolig ikke fullt så dypt leie. Grus
uttak har senket elveleiet betraktelig de siste ti-årene. Men det kan ikke ha
vært tale om mange meter over dagens nivå. Også da var det lavere enn 10
meter over havets overflate.
Mellom det nevnte punktet i Follodalen ca. 200 meter syd for broen over
bekken og elven var det således et fall på ca. 25 meter. Dette var en strek
ning på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.
Terrassene på sidene av skredporten er ca. 60 meter ved Mo og litt lavere
ved Eklo. Like før bekken nådde ut i elven, var dalen således bortimot 50
meter dyp.
Dessverre vet vi ikke hvor bred dalen var, men de beskrivelsene som fin
nes, tyder på at dalen var temmelig trang, altså ravinelignende.
Mannen på Krag, Ove Nilsen Haugskott, som forøvrig overlevde raset, for
talte at han kort tid før raset hadde vært oppmerksom på at det hele tiden
fant sted små utglidninger langs breddene av bekken ved gården. Men han
hadde ikke tenkt over dette. Det var først etter at ulykken var et faktum, at
han skjønte sammenhengen.
Videre var Verdalselven meget nærgående ved foten av Eklomelen.
At elven tidligere må ha hatt et leie adskillig lenger mot syd, viser det fak
tum at Hagavaldet omfattet store områder på sydsiden. Haga søndre eller
Hammelen lå i sin helhet på sydsiden. Her må elven en gang for lenge siden
ha skåret seg gjennom Hagavaldet.
Litt høyere oppe, på østsiden av Volgavlen, gjorde elven en dyp og krapp
sving mot nord. Her sto den inn mot meiene nedenfor Reppe, og den forår
saket stadig små og større utglidninger i de bratte leirmelene på dette stedet.
Dagen før Verdalsraset, altså 18. mai, skjedde det en utglidning her. Men
denne utglidningen var vel ikke større enn tidligere utglidninger på samme
sted, og man registrerte den ikke som noe unormalt. Men elven ble etter det
te raset leirførende og grå.
Denne gråfargen ble blant annet registrert av Elias Olsen Ness ut på etter
middagen 18. mai. Elias var fra Lyng, og han hadde vært en tur der og skulle
hjem om ettermiddagen. Foruten at han registrerte at elven var sterkt slam
førende, merket han også at hesten var svært urolig da de krysset elven.
Den samme iakttagelsen gjorde doktor Albert Strøm da han samme dag krys
set elven på en av sine turer til syke pasienter i bygden. Men han nevner
ikke noe om at hesten var urolig ved denne anledningen.
Verdalsboka - 4

----
50 RasA
----
Gårdsgutten på Fagerhøy, en eiendom ved Hegstad, var ute for å fiske ved
Bjartnes om torsdagskvelden 18. mai. Men henimot klokken 23 måtte han
gi opp fordi elven var så grumset og tykk at det ikke var mulig å få noe fisk.
Bernt Haug, som da var 20 år, var også ute og fisket. Han var sammen
med Hilmar Tangen. Og også de opplevde det samme: Fisken bet ikke for
elven var så usedvanlig grå. De gikk derfor hjem hver til sitt og la seg.
Et par gutter som var ute og fisket på sydsiden av elven ved Bjørken, måtte
også gi opp på grann av slamføringen.
Under normale omstendigheter var vannet i elven ganske klart når det var
liten vannføring. Men etter regnvær ble den fort grå. Nå hadde det ikke reg
net på en tid, og den skulle derfor ha vært klar. Når den til tross for dette
var slamfylt og grå denne torsdagskvelden, må det ha vært andre årsaker.
I dagene etter raset trakk man den slutning at det må ha vært Follobekken
som førte disse store mengdene med leire ned i elven, og at dette var begyn
nelsen på raset. Det er imidlertid lite trolig at det var Follobekken som gjor
de dette alene. Vel var nok Follobekken grå, men den var alt for liten til at
hele Verdalselven skulle bli grå nedenfor av den grann. Den nevnte utglid
ningen ved Reppe kan også ha gjort sitt.
Etter som nyere geologiske undersøkelser viser at det etter all sannsynlig
het var Verdalselven som utløste raset, er den mest rimelige forklaringen på
slamføringen i elven at det var elven som eroderte i bredden sydvest for Ek
lo, nettopp på det stedet der raset startet.
Dette vil vi aldri få svar på. Bare noen få timer senere var den delen av
elvebredden borte for alltid.
Høy grunnvannstand
I perioder med mye nedbør vil grunnvannstanden stige. Høsten 1892 had
de vært regnfull, og vinteren 1892/93 hadde vært snørik. Dessuten hadde
snøsmeltingen gått forholdsvis fort våren 1893 som følge av mye regn. Tid
lig denne våren hadde både elver og bekker gått temmelig store. De siste da
gene før raset hadde imidlertid vært nedbørfattige, og jordoverflaten var helt
tørr.
Men det fortelles også at jorden i det utraste området til stadighet hadde
vært oppbløtt de siste årene. Grannen disset når man gikk, og grøfting var
vanskelig, enn si umulig. Ble grøftene dypere enn 60 - 70 centimeter, rauset
de sammen.
Både innenfor det utraste området og like opp til, lå det flere til dels store
myrområder. Flere av disse ble ansett for å være dyrkbare, og drenering av
myrene ved hjelp av åpne grøfter var vanlig. Dette arbeidet ble altså vanske
liggjort som følge av den høye grunnvannstanden.

----
51 RasA
----
Og på gården Follo fikk de stadig vekk vann i kjelleren denne vinteren,
noe som aldri hadde hendt før.
Det fortelles at Johan Gran var på gården Krag i 1892. Han eide den ikke,
for eieren var Ove Haugskott. Han må derfor ha leid gården. I skuronna om
høsten dette året var han ute og stauret korn sammen med tjenestefolkene.
Det ble brukt en jernstang til å lage hull i jorden til kornstaurene. Da de skulle
ha matpause, satte de fra seg spettet i et hull og gikk inn for å spise. Da de
kom ut etter matpausen, var spettet borte. De fant det igjen, men det hadde
da sunket ned i grannen av sin egen tyngde. Johan Gran tok dette som et
varsel, og han flyttet derifra til Stiklestad.
Nedenfor Follo og Krag skal det ha ligget en sump. Det går ikke frem om
denne sumpen var av forholdsvis ny dato, eller om den var gammel. Det går
heller ikke frem om sumpen hadde overflatetilsig, eller om den var dannet
av et oppkomme. Men det er tydelig at den etter hvert ble til sjenanse. Dette
tyder på at den vokste.
Alt dette peker mot at det må ha vært ekstraordinær høy grunnvannstand
en god stund før raset fant sted. Høy grunnvannstand har ofte vært en med
virkende årsak til at kvikkleireskred kan bli utløst. Poretrykket i kvikkleire
lommene øker jo høyere grunnvannspeilet er. Og er saltinnholdet kommet
ned på kritisk nivå, vil øket poretrykk forsterke faren. Avdekkes da kvikk
leirelommen, er raset et faktum.
Dette var imidlertid ukjent for 100 år siden. Men mange hadde nok merket
seg de forskjellige unormale omstendighetene og undret seg over disse. Noen
følte nok også en viss uhygge, uten at de kunne forklare nærmere hva det var.
Et annet forhold som også skremte folk, var at bekken forsvant under jor
den et stykke. Det var på strekningen mellom den biten av Follodalen som
ble stående igjen etter raset og Verdalselven at den ble borte. Kanskje hadde
bekkens forsvinnen sammenheng med de rasmassene som må ha blitt liggen
de i dalen etter rasene i 1853 og 1867. Men folk reagerte på dette, og de
syntes det var uhyggelig. Ut over dette var det ingen som foretok seg noe
eller reagerte på annet vis. Det eneste som er kjent i så måte, er altså Johan
Gran som flyttet høsten før.
Overnaturlige varsler
Det finnes også noen sagnlignende historier om overnaturlig varsler. 2
Presten Klutes opplevelser
Senhøstes 1892 kom en kveld pastor Klute, som da var kapellan i Verdal,
kjørende oppover dalen fra Verdalsøra. Kapellangården ligger like ved Vuku
kirke, femten kilometer fra Verdalsøra. Kjøreveien gikk den gang forbi Auglen
som den gang var sogneprestens bosted - over en dyp dal like ved Follo

----
52 RasA
----
gård, som var en av de gårdene som raste ut, videre over Jermstadhaugen
øst for Follo, over Leirådalen forbi Reppe. Det var en uhyre tung vei med
lange og bratte bakker.
Da Klute kom kjørende i sin karjol
opp på Jermstadhaugen, møtte han en
mann som tok tak i bisselet på hesten.
Klute sa: «Hva skal det bety å stanse
meg her på veien? Er det noe De vil
snakke med meg om, så kan De treffe
meg på kontoret!»
Mannen sa ingen ting, men slapp ta
ket i bisselet. Klute la ikke merke til
hvor det ble av mannen. Det var en
temmelig mørk kveld.
Klute kjørte hjem så fort den tunge
veien tillot. Han leverte hesten til dren
gen og gikk inn. Han hadde noe som
han måtte legge fra seg på kontoret, og
gikk derfor inn der med det samme.
Han tente på et lys for å se å plassere
det han skulle legge fra seg, og så da
en mann sitte på stolen ved siden av
ovnen, og presten syntes denne man-
Johan Gerhard Klute.
nen lignet svært på den mannen han hadde møtt på Jermstadhaugen, tross
det var svært mørkt. Men han kunne ikke forstå hvordan vedkommende hadde
greidd å komme så hurtig frem, da han selv hadde kjørt så fort som den dår
lige veien tillot, og han hadde ikke sett at mannen hadde noen hest.
Presten sier: «Hva vil De meg?»
Mannen svarer: «Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor
ulykke!»
Og med det samme han hadde sagt dette, var stolen tom og mannen borte.
I de om lag syv måneder som gikk fra denne dag og til utraset, sa Klute
fra prekestolen hver søn- og helgedag: «Bered eder, det forestår Verdal en
stor ulykke!»
Jeg hørte ham mange ganger brake de samme ordene.»
En opplevelse ved broen over Follobekken
En natt om lag midtvinters, vinteren før utraset, kom gardsdrengen og en
av husmennene på Vestre Hallem kjørende gjennom gården på Follo. Dren


----
53 RasA
----
gen hette Andreas (Petersen Minsås) og husmannen Peter (trolig Peter Olsen
Støa). De kom fra kvernbrakene ved Ulvilla med hver sitt mellass.
Det var ved ett-tiden om natten, fint sledeføre og klart måneskinn. Veien
gikk i en sving rundt storburet på Follo, skrått nedover den bratte bakken
til Follobekken over en muret bro over bekken og på skrå opp bakken på
den andre siden.
Da de svingte rundt storburet, fikk de begge om lag samtidig se to menn
som sto midt på broen og pekte rundt seg til begge sider. Begge kjørerne
hadde klokker på hestene så det skranglet nokså mye.
Andreas som kjørte foran, kjørte rett mot de to karene som sto midt på
broen, og han mente de måtte høre klokken så de gikk ut til side. Men de
rørte seg ikke. Han vikte da hesten helt ut til høyre side helt ut til rekkverket,
og det var så pass til plass at hest og slede kunne gli forbi.
Da sleden var midt for mennene, ble de usynlige.
Gutten fra Kvelstad
Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad, en av de første gårdene
ovenfor utraset på søndre siden av elven, ute i marken og gjette buskapen.
Gården Kvelstad ligger på en ganske stor flate nede ved elven, men utmarken,
hvor besetningen gikk, ligger temmelig høyt over gården.
Det var strålende fint vær disse vårdagene sist i mai. Gutten hadde lagt
seg ned på jorden for å hvile. Han syntes han hørte noen ro nede på elven,
reiste seg fort opp og sprang ut på kanten av den bratte bakken som gikk
ned til elven.
Han så da en svær demning tvers over elven fra Eklo på nordsiden til Mel
byberget på sydsiden. Demningen besto av bløt leire, og i denne så han en
hel del hester og kyr som basket i leiren for å komme til lands. Fra demnin
gen var det en stor sjø helt oppover til Vuku kirke. Vannet sto så høyt at
det gikk helt opp til midten av loftvinduene på hans egen gård Kvelstad.
Fra demningen oppover mot hans hjem Kvelstad rodde to mann i en båt.
Gutten ropte over til roerne at de måtte vente så han fikk sitte på hjem og
la på sprang det forteste han greidde nedover bakken. Da han kom ned til
den nye sjøen, var den borte. Demningen eksisterte ikke, og båt og roere
heller ikke!
Han ble aldeles fra seg og forsto ingen ting. Gutten kom hjem aldeles for
styrret, blek som et lik og helt uten evne til å snakke. Han greidde ikke å
få frem en lyd. Folkene på gården så at det var noe galt, de begynte å snakke
vennlig med ham og spørre om han hadde sett udyr i skogen eller om det
var noe galt på en eller annen måte med besetningen. Litt etter hvert fikk han

----
54 RasA
----
stemmen tilbake og fortalte det han hadde sett. Folkene mente han hadde sovnet
og drømt, og at det var drømmen som hadde skaket ham opp.
Natten etter våknet folkene på Kvelstad av den voldsomme støyen utraset
bevirket, og demningen over elven var akkurat som gutten hadde sett og for
talt dagen før. Elven stoppet mot demningen og steg i løpet av et par dager
så høyt som det gutten hadde sett. 3
Eiketreet på Krag 4
På tunet på gården Krag sto det i forrige århundre et stort eiketre. Treet
var gammelt, og det knyttet seg et sagn til det. Det ble fortalt at dersom det
ble saget eller hugget ned, ville det komme en ulykke over bygden.
Hvorvidt de som hadde bodd på Krag før hadde trodd på dette og latt være
å røre eika av den grann, eller om de hadde syntes det var et fint tre som
måtte få stå, er uvisst. Men da Ove Nilssen Haugskott kom dit, brydde han
seg ikke om denne spådommen, og han hugg ned treet.
Gården gikk ut, og de tre som befant seg på Krag, berget livet så vidt det var.
Noter:
1 Opplysningene er ved Arne Eklo.
2 De tre følgende historiene er nedskrevet av Johannes Minsaas. De sto trykket i Verdal
Historielags skrifter 2, Årsskrift 1977.
3 Opplysningene om vannhøyden stemmer ikke. Vannet nådde ikke opp til vinduene på noen
av Kvelstadgårdene. Vannet nådde ikke opp til husene en gang, de lå for høyt til det. Men
det var ikke mye om å gjøre før det hadde kommet inn på gårdsplassen. Men derimot var
det flere selveierbruk og plasser på sletten nedenfor Kvelstad som fikk vannet høyt oppover
veggene. Se under Vukusjøen.
4 Denne historien har Ingeborg Haugskott, datter av Ole Nilssen Haugskott på Krag, fortalt

----
55 RasA
----
KVELDEN FØR RASET
Menneskers sanser
Onsdagen før raset var 17. mai. Dagen ble feiret på vanlig måte, og etter
som neste dag var en arbeidsdag, var sikkert nok mange både trette og ut
slitte om kvelden 18. mai, og de gikk tidlig til ro. Men noen var ute, enten
det var på nødvendige oppdrag, eller på annet vis.
To ungjenter, hver på sitt hjemsted, var ute sent om kvelden. Begge disse
opplevde helt uavhengig av hverandre det samme.
Den ene var Ragnhild Rosvoll. ' Hun var døvstum, men hennes øvrige san
ser var gode. Hun kunne fortelle at kvelden var usedvanlig fin med klarvær.
Det forklarer også at det ble kuldegrader om natten. Men hun fortalte også
noe annet merkelig. Ute på gårdsplassen på hjemgården kjente hun en frem
med og merkelig lukt. Noen beskrivelse av lukten kunne hun ikke gi.
Hun bodde på Rosvoll på sydsiden av elven, et godt stykke fra selve raset.
Men Rosvoll lå rett vest for rasporten, og avstanden var ikke mer enn et par
kilometer. Og vinden blåste fra øst.
Den andre ungjenten var Dina Jermstad. 2 Hun ble ansett for å være «svak
sinnet». Det var den tids benevnelse på sinnslidelser og nervøse plager. Hun
bodde midt oppe i selve raset. Også hun var ute på gårdsplassen om kvelden.
Og det merkelige er at også hun fortalte om en eiendommelig rar og frem
med lukt. Heller ikke hun kunne forklare hva for slags lukt det var.
Ingen av disse hadde tenkt nærmere på
den merkelige lukten om kvelden. Bare i
ettertid har de, hver for seg, til sine barn,
fortalt om denne underlige lukten. Så vidt
vites, har dette forhold tidligere vært
ukjent. I hvert fall er det ikke funnet nevnt
noe sted. Muligens kan andre ha registrert
det samme uten at det dermed ble tenkt noe
over det. Det er heller ikke kjent om
Ragnhild Rosvoll og Dina Jermstad har
snakket med hverandre om dette
fenomenet.
Også Beret Johannesdatter på Eklosved-
jan merket noe uforklarlig om kvelden før Beret Johannesdatter Eklosvedjan


----
56 RasA
----
raset. 3 Hun kunne ikke forklare hva det var. Hun følte seg så urolig. Der
for gikk hun ikke og la seg, men gikk forbi Eklogårdene og ned til elven.
Der signaliserte hun til Melby hvor hun hadde skyldfolk. De satte over med
båt, og hun var på Melby da raset gikk. Hun berget livet med dette. Alle
på Eklosvedjan omkom.
Dyrs sanser
Kommunelegen i Verdal, Albert Strøm, var ute på oppdrag. Han var bo
satt på Ekle. Han hadde vært lege i bygden siden 1884. Denne kvelden hadde
han vært på sykebesøk i Vuku. Noe etter midnatt var han på vei hjemover.
Han hadde planer om å besøke en pasient i Jermstadområdet før han avsluttet
for natten. Det var således en lang dag for doktoren.
Men da han hadde passert Fåren og nærmet seg Jermstad, ble hesten ustyr
lig. Den stoppet opp og ville ikke gå lenger. Da doktoren prøvde å få den
til å gå videre, viste den tydelige tegn på redsel. Den reiste seg på bakbenene
og prustet og skalv av redsel. Strøm forsto ingen ting. Hesten var ellers rolig
av seg, og hadde aldri vist slik oppførsel. Strøm slo hardt på for å få den
til å gå, og omsider la den i vei. Og da var den ikke til å stoppe. Det gikk
for full fart, og hesten stoppet ikke før de nådde Stiklestad.
Da de passerte Prestegården Auglen, hørte Strøm en merkelig dump,
rallende lyd. Ikke så han noe, og heller ikke skjønte han hva det var. Men
i ettertid kom han til at det må ha vært den første del av skredet han hadde hørt.
Nå var det så sent på kvelden, eller natten om man vil, at Strøm ga opp
å gjøre vendereis for å besøke den syke. Han mente at han nå kunne vente
til neste dag.
Men noe besøk dit ble det ikke neste dag. Doktoren holdt på å kle av seg
hjemme på Ekle da han på nytt hørte den rallende lyden, men denne gang
fra en annen retning og adskillig sterkere. Straks etter ringte nattklokken hans,
og noen ropte: «Vi synker!» Og da han kikket ut, så han den blå leirvellingen
velte utover jordene nedenfor husene på Ekle helt opp til haven.
Husene på Ekle hverken sank eller ble begravet. Men doktoren fikk ikke
noe søvn denne natten. Smått med søvn ble det også de nærmeste døgnene.
Raset hadde gått, og nå trengtes doktorens hjelp alle steder. Men nettopp det
området hvor hesten hadde spranget over i vilt tan, hadde rast ut. I følge
Strøms angivelser kan det ikke ha gått mange minuttene etter at han hadde
passert før det raste der. Hestens merkelige oppførsel berget livet på dem
begge to. (Se mer om dette under Ekle.)
Det er ikke opplyst hvem hans pasient i rasområdet var. Men av de opplys
ninger som er innsamlet i ettertid, går det frem at det i hvert fall var to per
soner som var syke i området.

----
57 RasA
----
På Tokstad mellom, en av Prestegårdsplassene, lå Peder Pedersen, mannen
i huset, syk. Han var syk da han kom hjem fra arbeid samme kveld, og han
hadde gått til sengs. Hvilken sykdom det var, vet vi ikke. Men vi vet at dok
tor ikke ble budsendt i tide og utide på den tiden. Og han måtte bokstavelig
budsendes. I dette nabolaget fantes det telefon bare hos ingeniør John Rostad
på Follo. Det synes derfor tvilsomt at det var ham doktoren skulle besøke.
Derimot lå Anton Kristiansen som eide Bjørklund, en eiendom utskilt fra
Trøgstad store, i lungebetennelse. Lungebetennelse var en meget alvorlig syk
dom med svært stor dødelighet, og det er svært sannsynlig at det var ham
doktoren ønsket å besøke før han dro hjem denne sene maikvelden.
Omtrent samtidig var en annen mann på vei i motsatt retning. Det fremgår
ikke at disse to møtte hverandre, men muligens kan de ha gjort det uten at
det er registrert. I dette tilfelle var det en mann som kjørte et plankelass
østover.
Hvem mannen var, vet vi ikke. Heller ikke vet vi hvor han skulle. Vi vet
bare at han kjørte plankelasset østover. Plankelasset var stort og tungt, og
hesten var gammel og utslitt. Et sted kalles den et øk, et annet sted en merr.
Og det fremholdes at den var gammel og skrøpelig, stivbent og lat. Det gikk
således smått fremover. Tydeligvis hadde ikke kjørekaren det så overvettes
travelt heller. Det synes mistenkelig at han kom så sent som henimot midnatt
forbi prestegården Auglen. Kanskje hadde han gjort stans underveis fra sag
bruket for å få seg noe innenbords.
I alle fall nærmet han seg Prestegården. Da med ett fikk hesten fart på seg.
Den gamle og utslitte merra la i vei. Det gikk så det dundret med det tunge
lasset. Mannen hadde nok med å holde seg fast. Turen gikk ned Follodalen
og opp på den andre siden og videre forbi Jermstad. Det var uråd å tøyle
hesten. Men da de nådde Fåren, stanset ferden. Skumlagt og skjelvende sto
hesten på gården, men nå var de på trygg grann.
Bare kort tid etter gikk raset. I likhet med doktoren, berget også kjøre
karen livet fordi hesten la på sprang over det farlige området.
Dyrs sanser er helt anderledes enn menneskers sanser. Det ligger ikke
noe unaturlig skjult i disse hendelsene. Hestene må på en eller annen måte
ha registrert at et eller annet var på ferde. Hva de registrerte, eller hvordan
de registrerte det, er det ikke mulig å gi svar på. Men lignende hendelser
andre steder bekrefter at dyr har en evne til å oppfatte slike hendelser lenge
før menneskene blir klar over at noe vil skje. Ved Hauganfallet i Helgådalen
i 1894 (se under Hærfossens gjennombrudd) sto en hest tjoret nede på det
jordstykket som gled ut ved dette fallet. Like før fallet fant sted, slet hesten
seg og galopperte opp til husene på gården. Så gled jordstykket ut.
Fra andre steder i landet finnes lignende beretninger.
I Stjørdal i 1792 gikk et ras som kalles Smågårdsfallet . En mann fra Øvre

----
58 RasA
----
Stjørdal kom kjørende på vei vestover, men da han kom til rasstedet, stoppet
hesten og ville ikke gå lenger. Så raste både vei, skog og jord ut.
Og fra et av Stubergfallene i Stjørdal fortelles at to kyr berget seg ved å
slite seg løs fra tjoret og komme til fast land. Det opplyses ikke ved hvilket
av de to Stubergfallene dette skjedde. Det første gikk i 1807 og det andre
i 1823.
På Bynesset gikk det et ras i 1848. Det kalles Bråfallet. Over det området
hvor raset gikk, kjørte en mann med hest og vogn like før. Og på samme
måte som ved de to tilfellene i Verdal, satte hesten i veg over rasområdet
i stor fart. Dette berget både mann og hest, for like etter gikk raset.
Noen år senere, i 1864, gikk det et ras ved Leiråa i Buvika. Der var det
en ku som slet seg og sprang fra det rasfarlige området og berget seg ved det.
Og fra Inderøya i 1880 fortelles det om en hest som berget seg ved å rømme
fra det farlige området før raset gikk.
Disse eksemplene understreker bare antagelsene om at dyr er mer var over
for signaler fra naturen enn menneskene. Dog er det ikke kjent om noen av
de mange hundre andre dyr, hester, kveg og småfe, som befant seg i rasom
rådet, reagerte på noen spesiell måte før raset. Og om de hadde rautet og
laget leven i fjøsene, var det allikevel ikke sikkert at noen la merke til det.
Som fortalt ovenfor var denne torsdagen dagen etter 17. mai. Og i tillegg
hadde den 18. mai vært en hard arbeidsdag i våronna. At de derfor lå i dyp
søvn og var lite var for uvanlige lyder, er kankje en tilleggsforklaring på at
ingen hørte dyrene, og at raset kom fullstendig overraskende på folk.
Det er allikevel et faktum at ikke et eneste større vilt dyr er blitt registrert
funnet, hverken dødt eller levende i rasområdet etterpå. Det vrimlet av rev
og hare, og elger vandret til stadighet gjennom området. Heller ikke er det
omtalt løse hunder.
Noter:
1 Opplysninger ved Johanne Berg og Randi Solemdal, Ragnhilds døtre.
2 Opplysninger ved Oskar Olsen, Dina Jermstads sønn.
3 Opplysninger ved Bjarne Slapgård, hennes dattersønn.

----
59 RasA
----
UNDER
HENDELSESFORLØPET
Innledning
Øyenvitneskildringer av Verdalsraset gir grunnlag for å tro at det var tre
fire forskjellige skred som skjedde etter hverandre med en kort pause mellom
hvert.
Her er det nødvendig med en kort forklaring på hva som skjer når et kvikk
leireras utløses. 1 (Se også om dette under Geologi.) På fagspråket snakkes
det om kvikkleirelommer. For at dette ikke skal gi grunnlag for misforståel
ser, må det presiseres at en slik lomme eller ansamling av kvikkleire nede
i grannen ikke består av flytende kvikkleire som bare venter på at det skal
gå hull på lommen, og så vil massen renne ut. Lommen eller ansamlingen
av kvikkleire er ikke flytende så lenge den ligger uforstyrret i bakken i sin
naturlige tilstand. Det er først når massen kommer i bevegelse at den blir
flytende.
Ved Verdalsraset var kvikkleirelommen i grannen usedvanlig stor både med
hensyn til utstrekning og dybde. Trolig var lommen av uregelmessig form.
Verdalsraset blir av geologene beskrevet som eiflaskehalsskred. Med det
te menes at rasmassene strømmet ut gjennom en trang åpning, en flaskehals.
Denne åpningen blir også kalt skredporten. For Verdalsrasets vedkommende
ligger denne mellom Eklo og Mo. Og den ble like etter raset målt til å være
310 meter tvers over. Imidlertid forsvant et parti utenfor skredporten. Det
kan være tale om et område som strakte seg bortimot 400 meter syd for den
trangeste delen av porten. Bredden av dette partiet var vel 600 meter.
I dag fremstår skredgropen som et enormt, nærmest trekantformet krater
i landskapet. Den ene spissen av trekanten peker mot syd, og her ligger por
ten. Dette viser at formen på kvikkleirelommen ikke var rund eller regelmes
sig. Ja, det kan faktisk se ut som om at skredporten må ha vært en slags
innsnevring i selve lommen.
Det er heller ikke klart om bunnen var jevn og regelmessig. En tegning
eller skisse laget av geolog dr. Hans Reusch ganske kort tid etter raset viser
hvor uregelmessig bunnen av raset var. Det var trinn, terskler og rygger nær
mest i alle retninger. Nå skal det dog opplyses at denne skissen ble laget etter
det store etterskredet 6. september. Ved dette skredet ble mange ujevnheter
i bunnen utslettet. Og det må videre understrekes at mange av ujevnhetene

----
60 RasA
----
i bunnen ganske sikkert skrev seg fra fastere partier av overflaten som hadde
falt ned. (Se under Rasgropen. Skissen er gjengitt under Geologi.)
Og når det gjelder selve utviklingen av skredet, er det gitt mange forskjel
lige beskrivelser av denne. (De fleste øyenvitnebeskrivelsene som er funnet,
er gjengitt under Øyenvitneskildringer.) Det som ser ut til å gå igjen i beskriv
elsene av hva som skjedde, er at utviklingen av skredet ikke var jevn og uav
brutt. Det ser ut til at stykke for stykke gled ut.
Dette stemmer med hvordan et kvikkleireskred utvikler seg. Når en skrå
ning glir ut, oppstår en ny skråning bakenfor. Og i og med at denne nye skrå
ningen også består av samme type masse, det vil si kvikkleire, vil også denne
skråningen gli ut. Og det samme skjer igjen og igjen med de nye skråningene
som dannes bakenfor. Skalk etter skalk faller ned. Denne utviklingen vil fort
sette inntil skredet enten møter fjell eller en grann bestående av annen konsi
stens enn kvikkleire, eller inntil skredet har gått så langt bakover at skråningen
er blitt så lav at den ikke lenger gir mulighet for at massen skal falle ned.
På fagspråket sies det at slik kvikkleire er sensistiv efter følsom. I og med
at massen faller ned, blir den omrørt. Og det typiske for kvikkleire er at den
blir flytende når den blir omrørt.
I Verdalsraset var det dette som skjedde. Og her ble kvikkleiren til og med
svært tyntflytende, og den rant vekk. Her hadde terrengets fall ned mot elven
og høyden av meiene betydning. Det la seg ikke opp nevneverdig med masse
foran eller nedenfor som kunne hemme eller stanse videre utglidninger.
Raset skjedde i tre-fire hovedetapper, men også innenfor hver hovedetappe
var det mindre etapper.
Det var vel slike forhold som bevirket at skredet forplantet seg bakover,
og således ga inntrykk av at det var flere adskilte skred. I tillegg var utvil
somt overflatelaget over rasområdet av varierende tykkelse og konsistens.
Overflatelagene besto dels av andre materialer enn leire, som for eksempel
sand og gras, såkalte elveavsetninger som var blitt avsatt under et senere tids
rom i den geologiske utviklingen, og dels av jord og myr og lignende.
I en normal situasjon består overflaten av en tørrskorpe. Dette er det tørre
laget over grunnvannet. Det er bare unntaksvis at grunnvannet når opp til
overflaten. Tørrskorpen er tykkere på kanten av skråninger. Det har sam
menheng med at grunnvannet vanligvis ligger noe dypere under overflaten
på slike steder.
I rasområdet varierte tørrskorpen i tykkelse. Og hvis tørrskorpen var tykk,
virket dette nødvendigvis hemmende på skredutviklingen.
En av de geologiske merkverdighetene i Raset er den såkalte Follodalen.
Her er det grann til å foregripe begivenhetenes gang en smule. Follodalen
ble stående igjen som en langstrakt øy nede i rasbunnen. Langs etter ryggen
av denne øya lå etterpå det tørre bekkeleiet etter Follobekken. Ryggen fort-

----
61 RasA
----
Follobekkens gamle leie over Øya i Raset. Bildet tatt i 1972. Ingen spor etter
selve Follodalen vises nå. Den er planert vekk. Men dalen står igjen som en
forhøyning eller «øy» nede i Raset.
setter nord- og nordvestover uten at den er en del av den gamle Follodalen.
Man har fundert på hvorfor Follodalen ble stående igjen. En forklaring kan
være at grannen rett og slett ikke består av kvikkleire. Denne forklaringen
ansees ikke for å være sannsynlig av geoteknikerne. De mener at den rime
lige forklaringen er at skredutviklingen skjedde samtidig på begge sider av
dalen. To skredfronter nærmet seg dalen fra hver sin side. På vestsiden gled
skalk etter skalk ut slik at fronten beveget seg østover, og på østsiden gikk
utviklingen i motsatt retning vestover. Skredfrontene møttes akkurat der
Follodalen ligger.
Men helt tilfeldig var ikke dette møtet. På dette stedet ble høyden av skred
skråningene på begge sider redusert med ca. 10 meter. Dette var dybden av
Follodalen. Samtidig besto kantene av dalen av en tykkere tørrskorpe som
beskrevet ovenfor. Dette bevirket også at skredutviklingen ble hemmet, og
frontene møttes på dette stedet. 2
Ellers var det mer eller mindre tilfeldigheter som avgjorde hvor frontene
ville møte hverandre. Og der frontene møttes, ble det stående igjen rygger.
Dette er vel forklaringen på ryggen nordover fra Follodalen som altså ikke
er en del av Follodalen.
Ved kvikkleireras blir biter av overflatelaget eller tørrskorpen revet med.
Dette skjedde også delvis ved Verdalsraset, men her var dimensjonene så store
at også store deler av overflaten ble revet med som flak oppå den flytende


----
62 RasA
----
massen. Andre steder forsvant det som var under overflatelaget, og det falt
ned. De delene av overflaten som hadde falt ned da de første partiene raste
ut, ble liggende i veien for det som kom etterpå. Derved ble eventuelle over
levende og hus og husrester som befant seg oppe på disse nedfalne flakene,
begravet eller knust av det som kom etterpå.
Fra øyenvitner er det klart gitt uttrykk for at det var korte pauser eller opp
hold i selve skredutviklingen. I det etterfølgende vil vi omtale Verdalsraset
som tre adskilte ras, selv om geologene sier at det sannsynligvis var mange
flere, men at de fulgte så tett innpå hverandre at det var uråd å skille dem
fra hverandre.
Det første raset
Etter beskrivelsene skulle skredet ha startet der Follobekken munnet ut i
Verdalselven. Elven hadde laget en dyp U-formet innskjæring i terrassen
mellom Haga og Eklo. Det var i den samme terrassen at Follobekken hadde
laget sin dype, ravineformede dal. Og dalen munnet ut helt i den sydvestre
kanten av U-en bare et kort stykke øst for Haga. Bekken rant her i sydvestlig
retning, og det er verdt å merke seg at Verdalselven også rant i samme ret
ning der bekken munnet ut.
Når man studerer kart som ble tegnet like etter raset, ser det faktisk ut til
at vestsiden av denne dalen nordøst for Haga og skredets vestre kant her følger
omtrent samme linje. I alle fall kan det ikke være tale om at noe stort areal
forsvant på vestsiden av dalen.
Derimot gikk det med en lengre strekning av terrassen østenfor dalen. Med
regnet munningen av dalen er den søndre bredden av raset omtrent 600 meter.
Disse 600 mettene fulgte ikke en rettlinjet terrassekant. Den nevnte U-en var
delvis skåret inn langs denne strekningen.
Tidligere er skredporten nevnt. Den er vesentlig smalere enn den maksi
male bredden av raset utenfor. Selve porten ble målt til 310 meter i bredde
umiddelbart etter raset. På utsiden forsvant et grovt sett trekantformet areal.
Grunnlinjen av denne trekanten fulgte den gamle terrassekanten, og skred
porten danner motstående vinkel til grunnlinjen.
Selv om grunnlinjen egentlig buktet seg innover, det vil si mot nord, lå
det nærmeste punktet av linjen ca. 400 meter fra skredporten. Og utløpet av
Follobekken lå mer enn 400 meter unna porten.
Hvis det første raset hadde kommet ned gjennom Follodalen, skulle det
ha tatt retning sydvestover i retning av Ness. Men det tok beviselig retning
oppover langs elven, det vil si i sydøstlig retning. Det gikk i retning av Mel
byberget på motsatt side av dalen.

----
63 RasA
----
1 den grad det er mulig å skille mellom flere ras, er dette et forsøk på å anty
de omfanget av det første raset. Pilen angir retningen det tok.
Raset kan altså ikke ha fulgt Follodalen. Og hvis det ikke fulgte dalen, kan
det heller ikke ha startet der. Follobekken gikk i sydvestlig retning de siste
4 - 500 mettene før den rant ut i Verdalselven. Raset gikk i 90 graders vin
kel i forhold til bekken. Stedet hvor raset startet lå etter alt å dømme borti
mot 400 meter øst for bekkeutløpet. Hadde raset startet lenger mot vest, ville
de første rasmassene ha tatt en annen retning, enten rett sydover på tvers over
elven, eller så sydvestover nedover langs elveløpet.
På det sted raset startet, strøk Verdalselven helt inntil terrassefoten. Her
hadde den erodert i mange ti-år, ja, kanskje i flere hundre år. Innskjæringen
var blitt dypere og dypere. Og inne i melen fantes det store mengder kvikk
leire. Før eller senere ville elven åpne opp for denne leiren.


----
64
----

Rasporten i 1893 sett fra nordvest. I bakgrunnen Sundby gårdene. Til venstre
Eklomelen og til høyre Momelen. Ukjent fotograf.
Ukjent fotograf.
18. mai 1893 var det således trolig bare et tynt skall som holdt kvikkleiren
på plass. Dette skallet besto av leire av en annen konsistens enn kvikkleiren
innenfor. Men elven som strøk forbi terrassefoten, eroderte übønnhørlig i
leirmelen. Den fastere leiren ble stadig undergravet, og små biter falt hele
tiden ned. Skallet av fastere eller ikke sensitiv leire ble tynnere og tynnere.
Trolig skjedde det små utglidninger i denne skråningen tidlig om dagen 18.
mai. Dette var etter all sannsynlighet en av årsakene til at elven var så leirgrå
nedenfor, selv om vi naturligvis må regne med at utglidningene ved Reppe
også spilte en rolle i den sammenheng.
Gravingen i terrassefoten hadde skjedd gjennom mange år. Dette var bare
den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over. Et slikt ras kalles
på fagspråket et initialras.
Hvor egentlig dette initialraset skjedde, er usikkert. Men det må ha vært
øst for Follobekkens utløp ut i Verdalselven. Og det må ha skjedd ved at et
stykke av skråningen gled ned i elven. Derved var den sensitive kvikkleiren
blottlagt, og når den falt ned, ble den tyntflytende.


----
65 RasA
----
Bakenfor lå det større masser med kvikkleire. Skalkene med kvikkleire falt
ned i større og større tempo, og nå var det ingen makt i verden som kunne
stanse det som var i ferd med å utvikle seg.
Skredmassene fulgte elveløpet oppover i retning av Melbyberget. Men de
uhyre leirmassene fylte elveløpet med en gang, og de strømmet ut over den
lave og flate sletten på sydsiden av elven som en lavine.
Mesteparten av det området som raste ut utenfor skredporten, omfattet de
ler av Hagas utmark. Denne utmarken lå her på begge sider av Follobekken.
Men noe av Eklos grann grenset også hit.
Når det sies at deler av utmarken til Haga så ut til å bli revet med av den
første utglidningen, er dette etter all sannsynlighet uttrykk for hva man trodde
man så. Det må nemlig være dette området som først forsvant. Derved opp
sto åpningen som gjorde mulig at det innenfor kunne rase ut. Men det forkla
rer også hvorfor man mente at raset fulgte Follodalen. Skredporten er bare
übetydelig bredere enn det dalen var på dette stedet, og etter som alt innenfor
kom ut her, mente man ganske sikkert å ha sett skredet komme ned Follodalen.
Og for dem som fikk være vitne til dette, ga det sikkert det inntrykket at
rasmassene rev med seg det som lå utenfor, det vil si Hagas utmark.
Resultatet ble, etter at områdene utenfor og i selve skredporten hadde glidd
ut, at de nærmeste områdene innenfor fulgte umiddelbart etterpå. På utsiden
og i selve porten omfattet dette Hagas utmark samt noe av Eklo valdet. Innen
for skredporten strakte dette området seg så langt opp at Krågsmoen på øst
siden av Follobekken, og plassen Movald på vestsiden gikk med.
Den delen av terrassen som står igjen på vestsiden av skredporten, er ca.
60 meter høy. På østsiden av porten er terrassen litt lavere, ca. 45 meter høy.
Terrenget var litt lavere på begge sider av dalen der bekken munnet ut i
elven. I og med at elveløpet lå på godt under 10 meter, var det forholdsvis
stor høydeforskjell.
I dag ligger bunnen av skredporten på ca. 25 meter. Her skal vi imidlertid
huske på at masser fra den siste delen av skredet ble liggende igjen her i ganske
betydelig mektighet. Og etterskredet som gikk i september 1893, la også igjen
ytterligere med masse. Derfor er det all rimelig grunn til å tro at bunnen etter
det første skredet var en god del dypere enn det terrenget gir inntrykk av i dag.
Og kvikkleirelagene som etter hvert kom i bevegelse, må således ha strukket
seg under bunnen av Modalen og langt innover i det som senere ble selve
skredgropen. Selv om Modalen lå helt i vestre kant av det utraste området
utenfor skredporten, lå den nærmere Eklo enn Mo like innenfor det som skulle
bli selve porten. Ved Krågsmoen, der dalen forøvrig kaltes Krågsdalen, var
avstanden fra dalen og til det som skulle bli skredgropens vestre kant, mellom
200 og 300 meter.
Så selv om det første av de tre skredene ble ansett for å være det minste,
Verdalsboka - 5

----
66 RasA
----
viser størrelsen på områdene som raste ut sammen med høyden av de utraste
terrassene at det allerede på dette tidspunkt må ha vært umåtelige mengder
med leirmasse som var i bevegelse. Og fallhøyden forklarer hvorfor massen
kom veltende som en bølge, og ikke bare seg utover.
I følge ett av øyenvitnene, kona på Skjørdal, Oline Ellingsdotter, (se under
Øyenvitner) gikk Krag med i det første raset. Etter all sannsynlighet var det
en misforståelse for Krågsmoen. Krågsmoen gikk nemlig ut i denne delen
av raset.
Leirmassene veltet så uten å møte motstand sydøstover i retning av Melby
berget. Og fremfor dem lå bare elveleiet og den lave, flate elvesletten på syd
siden av elven. Det var ingen ting som bremset på leirvellingen, og
eiendommene Melbynesset og Hagaenget var redningsløst fortapt. De lå nemlig
midt i veien for strømmen. Begge ble begravet. Husmannsplassen Gammel
plassen under Haga lå også ute på det samme nesset. Også denne ble tatt av
dette raset. Dog er det en mulighet for at det bare var kanten av strømmen
som tok denne plassen. Og i alle fall ble restene av den tatt av det andre skredet.
Leirmassene fortsatte videre, dels langs etter elveløpet og dels over flatene,
og først etter at de hadde tilbakelagt en strekning på bortimot 1 1/2 kilometer,
støtte de på litt høyere terreng nedenfor Sundby og Melby. Leirstrømmen
ble da svinget i en bue slik at den til slutt slo mot Eklomelen på nordsien
av elven. Man kunne faktisk få inntrykk av at leirsuppen dannet en bakevje.
Og inn i denne bakevjen seilte husene på Krågsmoen. De ble til slutt ligg
ende ute i leirsjøen et par hundre meter fra land nedenfor Eklo.
Det overflatestykket Krågsmoen lå på, var altså helt hele tiden. Og det var
vel et lignende stykke med skog Karl Haga så seile i retning av Melbyberget
da han sto på Spellhaugen ved Haga. Men det faktum at dette flaket hvor
husene på Krågsmoen lå, var intakt helt til det ble liggende i ro nær opp
under Eklomelen, tyder på at dette må ha blitt med i den siste del av dette
skredet. Hadde mer fulgt bakenfor, ville flaket trolig ha blitt bratt i stykker,
og husene ville da sannsynligvis ha blitt knust.
På nordsiden av elven på den smale stripen av elvesletten mellom elven
og foten av terrassen nedenfor Eklo, lå plassen Eklomyra. Da leirmassene
nådde dit, hadde de ikke lenger den knusende kraften de hadde hatt tidligere
slik at plassen hverken ble flyttet eller knust. Men husene ble fylt med leire.
Plassen Movald som lå på vestsiden av Follodalen rett overfor Krågsmo
en, forsvant helt. Hva som skjedde med dem som bodde der, er ukjent. Ingen
av de fem som fulgte med, ble funnet. Muligens kan også denne plassen i
likhet med Krågsmoen ha blitt liggende på overflaten, men i så fall ble den
trolig liggende et sted utenfor skredporten, og da ble den begravet eller knust
av neste ras.

----
67 RasA
----
Flyfoto 1992 over området hvor det første raset gikk. Melby helt til høyre.
Innsnevringen mellom Eklomelen og Melbyberget bak Melby. Rasporten midt
på bildet til venstre. Foto: Bård Gimnes.
Naturligvis var ikke dette skredet lydløst, men i forhold til hva som fulgte
etterpå, var det allikevel forholdsvis stille.
Doktor Albert Strøm, som kjørte over rasområdet bare noen minutter før
det raste ut, og således må ha befunnet seg ved Jermstad da dette raset gikk,
fortalte at han hørte det som en sus eller en dump rallende lyd. Heller ikke
han som befant seg ute og bare et par kilometer unna, registrerte denne lyden
som noe annet enn en sus. Det forklarer hvordan de som ble berørt av dette
skredet og overlevde, har fortalt at de ikke fikk det aller minste varsel før
enten husene seilte, eller leirvellingen veltet innover mot husveggene. Vide
re forklarer dette at så få naboer ble var raset på dette tidspunktet. Det var
først da overlevende fra dette skredet varslet, eller da det andre skredet gikk,
at man ble klar over at noe forferdelig var i ferd med å skje. Og for dem
som befant seg ute i selve rasområdet, var det da for sent.
Som følge av dette skredet ble elven demmet opp mellom Melbyberget og
Eklomelen ien høyde av bortimot 1 1 meter over det gamle nivået. Hele
elveløpet og elvesletten ble fylt opp til denne høyden mellom Eklomelen og
Sundby.


----
68 RasA
----
Kartskisse over det andre raset. Utstrekningen innover i rasgropen, spesielt
mot øst, er høyst usikker. Rasmassene gikk ut gjennom rasporten omtrent rett
mot syd.
Det andre raset
Kort tid etterpå kom den andre delen av skredet. Det er umulig å angi nøy
aktig hvor lang tid det tok før dette fulgte, men noen minutter må det ha gått.
Og dette var langt større og voldsommere enn det første. Det ble ledsaget
av en veldig støy og larm, og det var dette som først fikk folk til å tro at
det blåste sterk vind, selv de som bodde mange kilometer unna.
Arealet som gled ut i denne delen, var en god del større enn i den første.
Dette skredet tok veien tvers over dalen, altså i en sydlig retning. Dette skyldtes
dels at det hadde denne retningen allerede fra starten av, og dels at dalbunnen


----
69 RasA
----
østover var fylt opp av rasmasse etter det første. Og leirmassene var like tynt
flytende nå som ved forrige ras. De suste som en veldig bølge over dalen
i retning av Bjørkberga. Alt som lå i deres vei, ble knust, enten det var hus
og gårder nede på elvesletten, eller det var hus og overlevende fra det første
skredet som var blitt liggende igjen utenfor skredporten.
Bevegelsesenergien var så stor at leirsuppen ble skvettet langt oppover lien
mot Bjørken. Dette kan ha sammenheng med både at leirsuppen ble presset
gjennom den trange skredporten med en veldig fart, og at det var forholdsvis
stor fallhøyde. Bekkedaler som munnet ut i hoveddalen på sydsiden, ble til
stoppet av leire helt opp i 10 - 15 meters høyde over det nivå leirsuppen til
slutt ble liggende på. Og etter at farten var stanset av Bjørkberga, veltet
massene både oppover og nedover. Bevegelsen oppover ble imidlertid hem
met av skredmassene fra den første delen av raset.
Overlevende og lik, husdyr og kadavere, hus og husrester som fulgte med
dette skredet, ble for en stor del funnet igjen på motsatt side av dalen, fra
Sundby og vestover i retning av Skjørdal og Ness. Følgelig kan man til en
viss grad anslå hvilke områder som raste ut ved denne anledning.
Etter alt å dømme var det de sentrale områdene i skredgropen som gikk
ut på dette tidspunktet. Dette omfattet deler av Krågsvaldet. Derimot ser det
ikke ut til at husene på Krag ble tatt nå. Men store arealer av dyrket og udyr
ket mark av naboeiendommene forsvant. På nabovaldet Trøgstad lå den übe
bodde eiendommen Trøgstad lille. Antageligvis gikk denne parten ut. Videre
er det trolig at gården Eklosvedjan gikk ut i siste del av dette skredet.

Flyfoto over området mellom rasporten og Bjørkberga. Rasporten helt til
høyre, Bjørken i venstre billedkant. Foto: Bård Gimnes.
Foto: Bård Gimnes.


----
70 RasA
----
Eklosvedjan lå like nordøst for skredporten. Hvis denne gården ikke gikk
med nå, må den ha blitt med tidlig i det tredje skredet. Men da er det merke
lig at ikke folkene ble vekket av drønnene fra de to første skredene. Eklo
svedjan lå tross alt like ved skredporten. Folkene kan naturligvis ha prøvd
å komme seg i sikkerhet, men så ha spranget i feil retning. Alle omkom,
tilsammen fem stykker. Og de fire som ble funnet, er begravet på Stiklestad.
De ble således tatt i land vest for Ness. En sølvskje fra denne gården ble
mer enn 50 år senere funnet på vestsiden av det nye elveløpet øst for Ros
voll. Disse forholdene tyder på at Eklosvedjan ble ført ut gjennom skred
porten i sydvestlig retning.
Som allerede nevnt, raste det totalt ut et større område i det andre skredet
enn hva som gikk med i det første. Og skredgropen utvidet sin omkrets til
det mangedobbelte, og det ble på den måten åpnet opp for nye skred like
etterpå. Raset må på dette tidspunkt ha nådd opp til øya i Raset eller Follo
dalen.
Et annet øyenvitne, Jakob Skei, (se under Øyenvitner) sa det steg en sky
av støv eller damp opp over rasområdet. Dette gjorde det vanskelig å se, men
så vidt han kunne se, hadde Follo og Jermstad gått ut før han kom ut. Det
er allikevel ikke grann til å tro at Follo og Jermstad gikk ut i den andre delen
av raset. Både beskrivelsene fra de overlevende og retningen disse gårdene
tok, tyder på at de må ha blitt med i det tredje skredet.
Det var på dette tidspunktet at man merket den svovelaktige stanken. Den
var merkbar langt unna.
Skyen som man så, var nok en støvsky. På avstand var det kanskje vanske
lig å se om det var det ene eller det andre. Men noe grunnlag for at det skulle
dannes dampskyer, var det ikke. Derimot har en av dem som overlevde sei
lasen ned gjennom raset, Ole Hegdal, fortalt at støvskyene fra den nyharv
ede jorden sto himmelhøyt til værs. (Se under Trøgstad store.)
Nede på elvesletten noe sydvest for skredporten på sydsiden av elven lå
Haga søndre nordre og Haga søndre søndre. Haga søndre søndre som også
ble kalt Hagahammelen, innbefattet en del av Skjørdal som ble kalt Lilleau
net. Både Haga søndre søndre og Haga søndre nordre ble tatt. Eiendommen
Langenget av Haga søndre nordre, men som lå nokså nært opp til Haga søn
dre søndre, gikk også med. Videre gikk eiendommen Sundbyaunet av Sund
by også med. Plassen Sundbyhammelen som nå lå under Bjørken, ble begravet.
Det er imidlertid litt uklart hvorvidt Lunden ble berørt i vesentlig grad av
dette skredet. I følge kanaldirektør Sætr ens rapport etter raset, mener han
at Lunden ble tatt av den tredje delen av skredet. (Se under Kanaldirektørens
rapport.) Men alle øyenvitner forteller at det tredje skredet kom i en mer syd
vestlig retning ut gjennom skredporten, og det rammet områdene lengre mot

----
71 RasA
----
vest. Dog skal vi allikevel ikke se bort fra at de store mengdene det var tale
om ved den siste delen, veltet ut over de rasmassene som hadde kommet forut,
og således også nådde Lunden.
Leirmassene må ved dette skredet ha fylt opp hele elveleiet til langt neden
for Ness. Og samtidig ble også store deler av flatene ved Ness dekket av leire.
Det var nemlig bare kort avstand mellom Ness østre som ikke ble begravet,
og Haga søndre nordre som ble begravet ved denne anledning. Imidlertid var
det et lite trinn i landskapet mellom disse gårdene, slik at leirmassene ikke
nådde helt bort til Ness østre på dette tidspunktet. Det fortelles nemlig om
folkene der at de var ute på gården og diskuterte om de skulle søke ly i det
nye steinfjøset eller ikke. Lenger kom de ikke før leirmassene veltet inn over
gårdsplassen, og de måtte i all hast søke ly i stuelåna. Dette var leirmassene
fra det tredje skredet. Og etter som de sto ute og diskuterte hvor de skulle
søke ly, må det ha vært etter at det andre raset hadde gått. Det var nemlig
bare få mennesker på sydsiden som var klar over skredet etter den første delen
hadde gått. Følgelig synes det rimelig å tro at leiren må ha nådd nesten bort
til denne gården etter det andre skredet. I hvert fall var de nå klar over at
det var fare på ferde.
Det er uklart hvor langt nedover leirvellingen nådde på dette tidspunktet.
Nede på den laveste elvesletten lå det flere plasser som ble begravet av leir
massene. Men de kan ha blitt begravet av leire fra både det andre og det tredje
raset. Dog ble nok plassen Nessøran under Ness østre tatt nå. Likeledes gikk
nok det gamle Ness fergested med. Dette var imidlertid en übebodd hus
mannsplass. Fergemannsfunksjonen ble ivaretatt av beboeren på Nessøran.
Etter hvert som leirmassene ble liggende i ro, avtok bulderet fra raset. Det
var på en måte som om at naturen holdt pusten.
Det tredje raset
Men naturen holdt pusten bare kort tid. Hvor lang tid det tok før det tredje
og siste skredet gikk ut, er uvisst. Trolig gikk det ikke så mange minuttene.
Folkene på Ness østre rakk som nevnt ikke å komme seg bort til steinfjøset
før skredet kom innover gårdsplassen. De måtte rømme inn i stuelåna igjen.
Men de måtte ha sett bølgen på avstand, for ellers ville de ikke ha rakket
å komme seg inn igjen.
Det siste skredet var absolutt det største både hva angår utrast masse, vold
somhet og varighet. Det var varigheten av dette som ble anslått til 15 å 20
minutter, blant annet av Jakob Skei. Og etter som det totale skredet ble an
slått til å ha vart 1/2 time eller vel så det, må dette ha vart i mer enn halv
parten av hele tiden pausene iberegnet.

----
72 RasA
----
Det tredje raset - eller den tredje delen - var størst. Dette er de antatte om
råder som raste ut sist. Men dette området er så stort at det tok tid før alt
kom ut gjennom rasporten. Rasmassene fra denne delen av raset spredte seg
nedover dalen og elveløpet helt ned til Tinden.
Men dimensjonene på den siste delen var så stor at massene kom som bølger
ut gjennom skredporten. Dette førte blant annet til at hus som hadde ligget
på overflaten gjennom en bølge, ble fullstendig begravet av neste bølge. Et
eksempel er stabburet på Moan som må ha gått ut forholdsvis tidlig i den
tredje delen. Det ble liggende utenfor Rosvoll. Men nye bølger med leirvelling
flommet ut over de lagene som lå der, og buret ble liggende under et meter
tykt leirlag.


----
73 RasA
----
Her kan det være på sin plass i trekke inn doktor Strøms beretning igjen.
Han fortalte at han hadde hørt det første skredet da hesten hans passerte
Prestegården i vilt sprang. Fra Prestegården Auglen til Ekle er det en av
stand på to til tre kilometer. Det må ha gått minst syv - åtte minutter før
han var hjemme. Deretter selte han av og satte inn hesten. Mens han var i
ferd med å kle av seg, hørte han buldringen fra den siste delen av skredet.
Ute hørte han at det ble ropt at gården sank, og da kan kikket ut, så han leir
vellingen plaske opp mot haven på Ekle.
Det er en rimelig antagelse å tro at det må ha gått ca. 1/2 time fra han
passerte Prestegården til at han hadde kommet seg inn på sitt soverom.
Skrikene fra de fortapte ute i leirhavet som man hadde hørt etter det andre
skredet, var nå forstummet. De var blitt begravet uten noe håp om redning.
Men nå hørtes tydeligere og tydeligere skrikene og ropene fra nye menne
sker og dyr som kjempet for livet ute i den iskalde leirsuppen. Bare noen
sekunder tidligere hadde disse lydene dannet en bakgrannstøy til det for
skrekkelige dunderet fra raset. Det var angst- og smerteskrik fra mennesker,
skrik fra hester, rauting og beljing fra kyr og okser, bræking fra sauer, hy
ling fra en og annen gris, og innimellom hørtes kakling fra noen høner som
hadde overlevd.
Under siste del av utraset ble så en del av den opprinnelige Follodalen stå
ende igjen nede i skredgropen. Før raset hadde dette vært et av de laveste
punktene i den øverste delen av det utraste området. Nå sto den igjen som
en rygg eller forhøyning og var det høyeste punktet. Øya er nesten 400 meter
lang og bortimot 150 meter bred på det bredeste.


----
74 RasA
----
Det er ikke mulig å fastslå noen nøyaktig kronologi i det som skjedde under
denne delen av raset. Bruddene langs kantene etter det andre skredet kom
fortløpende, og det er rimeligvis forklaringen på at så mange mennesker fra
nettopp denne delen av raset ikke er gjenfunnet. Det som gled ut først, ble
begravet av det som kom etterpå.
Forholdsvis tidlig må de nærmeste områdene på vestsiden av Follodalen
ha gått ut. Det omfattet eiendommen Moan av Mo. Det kan heller ikke ha
gått lang tid før eiendommen Egge av Krag fulgte. Deretter nådde raset Gran
av Krag.
Raset bredte seg videre nordover på denne siden av Follodalen i stor fart.
Eiendommen Smedhaugen av Follo som lå nord for Gran og på nordsiden
av hovedveien fra Stiklestad til Vuku, ble tatt så kort tid etterpå at folkene
fra Gran som sprang forbi, rakk å vekke dem, men uten at de rakk å komme
seg ut.
Nærmest Follodalen lå plassen Follostuggu. Den eneste overlevende fra
denne plassen, Edin Andersen Follo, sprang vestover. Og i følge hans egen
beretning raste det bokstavelig talt under føttene på ham mens han sprang.
(Se under Follostuggu.) Han ropte og skrek mens han sprang forbi andre hus.
Det faktum at alle ti som ble med raset fra Follostuggu og Smedhaugen
omkom, samt det forhold at bare fire av dem ble funnet igjen, kan tyde på
at det må ha kommet mengder med rasmasse etter disse plassene gikk ut.
På østsiden av Follodalen forplantet raset seg nordover i det samme store
tempoet. Den første gården som forsvant her, var Krag. Det er grann til å
tro at Krag ble med omtrent samtidig med Egge og Gran på den andre siden
av Krågsdalen. Og et øyenvitne fra Eklo fortalte at hun hadde spranget både
langt og lenge før hun så Krag seilte nedover og havnet på sydsiden av dalen
ved Sundby.
Eieren av Krag, Ove Nilsen Haugskott, fortalte at Krag gikk ut før Follo.
Dette bare bekrefter hva som tidligere er sagt om kronologien. Dessuten er
det en fysisk umulighet at Follo skal ha gått ut før Krag. (Se under Krag.)
Oline Skjørdal mente at hun så Follogrenda gå ut i den andre delen av raset.
Rent kronologisk synes ikke dette å ha vært mulig. Men det kan ha sammen
heng med at den siste delen var så stor at det tok så lang tid før alt rakk å
gli ut.
Gården Follo må ha gått ut noen minutter senere. Avstanden mellom
Follostuggu og Follo var ikke stor, og fra Skjørdal var det vanskelig å skjel
ne husene nøyaktig. Men gården Follo var imidlertid så pass stor at det ikke
kunne være tale om å forveksle den med en husmannsplass, selv på den av
standen. Videre lå nabogårdene Jermstad vestre, Jermstad østre og Trøgstad
store på rekke og rad øst for Follo. Rasutviklingen kan ha vært slik at disse
tre ble tatt litt senere enn Follo. Oline Skjørdal har i hvert fall ved en anled

----
75
----


----
76 RasA
----
ning gitt uttrykk for at det var fire skred. Og det siste skredet var så stort
at det på avstand kan ha fortonet seg som to. Dette kan være forklaringen
på at hun sa at hun hadde sett Follo gå ut i det andre skredet. Det kan her
være tale om en erindringsforskyvning.
Den såkalte Prestegårdsskogen må også ha glidd ut samtidig med Smed
haugen. Edin Follo forteller at han løp gjennom en skog, og at det raste mens
han sprang der. Den eneste skogen det her kan ha vært tale om, er Preste
gårdsskogen. Store deler av skogen havnet nede i bunnen av raset.
Ganske kort tid etter Follo forsvant Gollaugstuggu og Jermstad handels
sted som lå et kort stykke mot øst fra Follo. Samtidig gikk sannsynligvis og
så Jermstad vestre ut.
Deretter sank Jermstad østre og Trøgstad store ned i dypet.
Jermstadspannet som lå nordvest for Jermstad vestre, må ha gått ut umid
delbart etterpå.
På dette tidspunkt ser det ut til at skredet utviklet seg nøyaktig slik geolo
gene beskriver en vanlig skredutvikling. På overflaten ser det ut som om at
raset blar seg bakover. Det er overflatelaget som brister og synker ned etter
hvert som undergrunnen forsvinner.
Her er det naturlig å trekke inn Dina Jermstads opplevelse. Hun bodde
i Gollaugstuggu. Som den ene av de to som overlevde der, berget hun seg
ved å springe vekk. Hun sprang langs veien nedover bakke i sydlig retning.
Hun sprang forbi flere gårder og hus, og alle steder prøvde hun å alarmere
folkene.
Men hele tiden måtte hun løpe videre, for det var som om skredet kom
etter henne. Hun krysset dalen etter det gamle løpet til Leiråa, og først da
hun kom til Landfall følte hun seg noen lunde trygg. (Se under Gollaugstuggu.)
Etter at Follo og Jermstadgårdene, iberegnet Jermstadspannet noe lengre
bak, hadde falt ned, ser det således ut til at skredet beveget seg sydover langs
østkanten av det andre skredet.
Selve skredgropen var etter hvert blitt så stor at deler av overflaten ble
liggende igjen inne i gropen uten å bli med helt ut. Det skjedde blant annet
med deler av Trøgstad skole. Her ble stallen stående igjen nede i skredgropen.
Derimot må de to partene av Trøgstad lille, Trøgstad lille søndre og Bjørk
lund, som begge lå sydvest for Trøgstad skole og Trøgstad store, ha gått ut
før disse to. De nevnes ikke av Jakob Skei. Det er derfor litt uklart om de
gikk med i det andre eller det siste skredet. Men hvis Dina Jermstads løpetur
legges til grann, tyder det på at også disse ble tatt av den siste delen av raset.
Før Tokstadplassene gikk ut, må plassen Fyksveet under Trøgstad lille ha
forsvunnet. Dermed ble det dannet en åpning slik at de tre Tokstadplassene
kunne følge etter. Jakob Skei nevner ikke denne plassen. Mest sannsynlig
så han den ikke på grann av støvskyen som steg opp idet Follo og Jermstad

----
77 RasA
----
gårdene gikk ut. Men det er også mulig at denne plassen gikk ut litt før. Det
er imidlertid lite sannsynlig at Fyksveet ble tatt samtidig med at Trøgstad
lille søndre og Bjørklund gikk ut. For selv om disse lå på rekke og rad fra
nord mot syd med Fyksveet i syd, Trøgstad lille søndre i midten og Bjørk
lund mot nord, forsvant de to siste fullstendig mens deler av Fyksveet ble
liggende ute i dalen utenfor Haga. Dette tyder således på at både Bjørklund
og Trøgstad lille søndre ble begravet av de massene som kom fra Trøgstad
store og Jermstad. Fyksveet derimot må ha glidd ut like etter dette. Og de
tre omkomne fra denne plassen, ble ikke begravet av etterfølgende rasmasser.
De sank ned i leirsuppen da gresstorven de befant seg på, brast i stykker.
(Se under Fyksveet.)
Tokstadplassene gikk så ut som de siste i skredet, først Tokstad vestre, så
Tokstad mellom, og til sist Tokstad østre. Folkene på den siste klarte alle å
berge seg ut, for som øyenvitneskildringen beretter, så det faktisk en stund
ut til at denne plassen skulle berge. Men den gled allikevel ut. Tokstad vestre
havnet ved Haga, det vil si utenfor rasporten, og Tokstad mellom ble ligg
ende ved Mo. Tokstad østre ble liggende nede i sumpen i selve rasgropen.
Dette bekrefter at dette var den siste delen av raset. Hadde det kommet mer
etterpå, ville disse ha blitt begravet eller knust.
Både Jakob Skeis beskrivelse og løpeturen til Dina Jermstad tyder som sagt
på at den siste delen av utraset må ha vart mellom 15 og 20 minutter.
Av det som raste ut, var det bare deler av overflaten som ble liggende igjen
inne i selve rasgropen. De tyntflytende leirmassene rant ut gjennom skred
porten etter hvert som det utenfor strømmet utover dalen.
Men mengden av masse som etter hvert befant seg utenfor skredporten,
gjorde nok også sitt til å holde igjen for noe av det som fremdeles var innen
for. Spesielt gjaldt det større partier med tørrere masse.
Som det er antydet ovenfor, er det mulig at noe av skredmassene fra den
siste delen av raset dro med seg Lunden. Det er ikke funnet noen øyenvitne
skildringer som bekrefter kanaldirektør Sætrens påstand i hans rapport. Der
imot er det klart at størstedelen av massen beveget seg i vestlig retning etter
at den hadde kommet ut gjennom skredporten. Men Sætren skrev sin rapport
umiddelbart etter raset, og han tilbrakte mye tid i Verdal, slik at han snakket
med mange mennesker om hva som hadde skjedd. Det er derfor all grann
til å stole på hans opplysninger om Lunden.
Og det forhold at husene på gården Krag havnet i nærheten av Sundby,
sannsynliggjør at Lunden ble tatt av det samme skredet som førte husene på
Krag dit. Husene på Lunden ble flyttet 100 til 200 meter oppover. Dette stem
mer også med at bølgen av det andre skredet traff Bjørkberga, for deretter
å spre seg utover til sidene. At en del av skredmassene derfor sopte husene
på Lunden oppover, synes helt naturlig. I den første tiden etter raset ble det

----
78 RasA
----
benyttet uttrykket bakevje i leirstrømmen om det som tok med seg husene
på Lunden. I og for seg er ikke dette noe misvisende uttrykk. Men det var
rett og slett de kolossale mengdene av leire som ble skjøvet til begge sider
etter at de støtte på fjellet ved Bjørken, som tok med seg husene på gården.
At kreftene i bølgen var brutt, viser det faktum at husene ikke ble knust. De
ble bare skjøvet bortover. Men som oftest ble de brakket i stykker.
En av de overlevende fra Follo, Ole Johnsen Rostad, forteller at mens han
satt på hustaket nede ved Rosvoll, så han en bølge av rasmasse komme veltende
ut over flatene mot syd. Bølgen kom i en slik hastighet at noen hester og kyr
som forsøkte å berge seg ved å springe unna, ikke hadde noen mulighet til
det. Bølgen tok dem igjen, slo over dem og begrov dem. (Se under Follo.)
Det vil således si at bølgen kom hurtigere enn en hest kunne springe.
For de fleste mennesker på den tid, var dette den største hastighet man hadde
erfaring med på jorden. Men noen hadde sett toget selv om jernbanen ennå
ikke hadde kommet til Verdal. Av disse ble det antydet at det gikk i hurtig
togsfart. Beregninger som er gjort, viser at farten på leirmassen kan ha vært
ca. 80 kilometer i timen. 3
Folkene på Ness bekrefter dette. De sa at bølgen kom så fort at ingen kunne
ha ridd så hurtig. Selv berget de seg så vidt det var ved å springe inn i stue
låna og opp i andre etasje. For i løpet av noen sekunder var hele første etasje
begravet av leiren. På avstand lignet bølgen en vannbølge.
Men dette bekrefter antagelsen om at det i realiteten var en rekke ras som
fulgte tett etter hverandre. Husene på Follo var blitt med på en rasbølge. Og
mens Ole Rostad satt på taket av Follo ved Rosvoll, så han en ny bølge komme.
Foruten Ness østre, ble også Ness mellom og Ness vestre begravet. Og
samme skjebne led Leirfallaunet som lå mellom Ness østre og Ness mellom.
Leirvellingen fylte opp hele dalen mellom Haga og Ness. Og den veltet
vestover i stor fart. Ved Kålen stakk det frem en høy rygg. Man skulle tro
at denne ville bremse noe på leiren, men Nedre Kålen som lå vestenfor denne
ryggen og således hadde både fremspringet ved Haga og denne ryggen mellom
seg og skredporten, og som samtidig lå på et trinn 6-7 meter over dalbunnen,
fikk en temmelig hard medfart før husene ble liggende i ro med leiren opp
over første etasje.
Nede ved elven på sydsiden lå de to plassene Lyngsholmen under Lyng søn
dre vestre og Lyng mellom vestre. De ble begravet. Muligens ble de også
berørt av massene fra det andre raset. Like ved lå en eiendom med samme
navn, Lyngsholmen, og den ble revet med og ført vestover.
Åge Lyngsholmen som eide dette braket, har fortalt at før Lyngsholmen
ble liggende utenfor Rosvoll, hadde husene beveget seg sydøstover, i retning
av Kvinnfjellet, som han sa. Etter all sannsynlighet har dette sammenheng
med at leirmassene beveget seg som i en bakevje. Dette blir bekreftet av Marius

----
79
----


----
80 RasA
----
Iversen, en av de overlevende fra Follo. Han fortalte at husene på Follo hadde
gjort to rander ved Lennes før de stanset. (Se under Lyngsholmen og Follo.)
På sydsiden av elven, men nærmest som på en øy dannet av et par-tre hundre
år gammelt elveløp, den såkalte Lenneskvisla, lå de to Lennes gårdene, Len
nes søndre og Lennes nordre. Husene på den første ble flyttet flere hundre
meter, mens husene på den andre, selv om de ble stående i ro på samme sted,
ble begravet i leire helt opp til takskjegget.
Vestenfor Lennes lå eiendommen Gravvoll av Leirfall østre og to plasser
ved navn Brugjerdet (Brujale) under Leirfall vestre.
Alle disse ble begravet.
Noe lenger mot nord, nedenfor melen ved Rosvoll store, lå plassen
Neffer. 4, Neffer ble revet med og ført først mot Ekle, deretter tilbake forbi
Rosvoll vestre, før husene ble liggende utenfor Haugdal.
På nordsiden av elven var det først og fremst Nord-Lyng som ble rammet.
Der ble husene revet løs og ført innover markene mot melen nedenfor Heg
stad. For øyenvitner så det ut som om at de fløt oppover bakke.
Eiendommen Lyng lille av Nord-Lyng var den tidligere Fergestuggu. Her
ble husene liggende med leirmasse opp til mønet. Det hadde vel sammen
heng med at braket lå nede i en forsenkning, en liten bekkedal.
Plassene Blåmelenget og Nordlyngstuggu, begge under Nord-Lyng, ble også
begravet.
Selv så langt mot nord som nedenfor Hegstad kom leiren med så stor fart
at tre av de fire beboerne i Hegstadstuggu under Hegstad bare med nød og
neppe berget seg ut. Den siste måtte hentes ut gjennom et hull som ble bratt
i taket.
På hele strekningen mellom Lyng og Ekle ble alle lavereliggende områder
foruten elveleiet oppfylt. Jordene ble oversvømmet på begge sider av elven.
Rosvoll, Ekle og Bjartnes fikk store arealer overslammet i til dels stor dybde.
Og elveløpet ble fylt helt ned til Tinden. På Fæby ble også lavereliggende
områder dekket av leirvellingen. Og Jåmtlandsveien forsvant i en strekning
på 3 kilometer mellom Kålen og Bjørken.
At vellingen hadde vært i forholdsvis sterk bevegelse selv så langt ned,
fremgår av det faktum at både lik, dyrekadavere, løsøre, husrester og vrak
gods ble funnet langs hele strekningen ned til Tinden.
Gårder rundt det utraste området
I tillegg til alle de gårdene, brakene og plassene som var blitt ødelagt av
raset, fantes det en rekke gårder og plasser hvor husene ikke hadde gått med,
men hvor jorden var blitt ødelagt i stor grad. 5
Oppe på terrassen hvor raset hadde gått, lå det flere gårder og heimer langs

----
81 RasA
----
kanten av avgrunnen, og man anså det bare for et tidsspørsmål før de ville
forsvinne. Andre hadde foreløbig unngått ødeleggelser, men de lå så utsatt
til at de ble rømmet.
Og langs breddene av leirsjøen lå på samme måte gårder og plasser som,
hvis det kom nye store ras, kunne bli tatt av rasbølgene. Det var vel lite sann
synlig at det ville komme så store mengder leire at gårdene ville bli begravet,
men bølgene da de kom rallende, hadde vist hvordan de kunne ødelegge høyt
over det nivå leiren ble liggende.
Nå kom det ikke flere rasbølger, men det visste man ikke denne ulykkes
natten i mai 1893. Og som et eksempel på at alt ikke var trygt etterpå, skal
det, ved å foregripe begivenhetenes gang en smule, opplyses at ved etter
raset 6. september ble Rognhaugen ødelagt av toppen av rasbølgen som slo
over kanten av rasgropen.
På vestre side av rasgropen lå Mo søndre og Mo nordre. De to hadde felles
tun og felles bygninger på den tid. Husene lå bare et steinkast fra raskanten.
Store deler av disse gårdsvaldene forsvant i raset. Noe nordenfor disse gård
ene lå plassen Momoen under Mo søndre. Den mistet ikke noe jord, men den
lå svært utsatt til. Moåker var et selvstendig brak som tidligere hadde vært
en husmannsplass. Husene her lå formelig og balanserte på kanten av av
grunnen, og det kan bemerkes at da sønnen på braket, Gustav Magnussen,
ble vekket, sprang han søvndrukken ut, men han sprang i feil retning. I siste
sekund oppdaget han avgrunnen under seg og fikk kastet seg bakover. (Se
under Moåker.)
Prestegården eller Auglen som var det egentlige navnet, lå heller ikke så
langt fra kanten. For denne gården ble det forholdsvis tidlig klart at den var
tryggere enn mange andre. Men mye av utmarken forsvant.
Deler av Follovaldet sto igjen etter raset 19. mai. Men mye forsvant i raset
6. september. En av husmannsplassene som da ble liggende helt utpå kanten
av raset, var Follomarka.
Raset 6. september forsynte seg også grådig av det som var igjen av Jerm
stadgårdenes jord. Og på Jermstad øvre hvor husene hadde berget 19. mai,
forsvant låven ved dette raset. De andre husene var blitt flyttet, men nå måtte
de flyttes nok en gang. Det var heller ikke lang avstand til Jermstadenget
som hørte inn under Jermstad vestre. Jermstadenget lå ikke langt fra Fol
lomarka.
Nøysomhet eller Tessemskjefte var den eiendommen hvor daværende ord
fører og lærer Andreas Tessem var i ferd med å bygge hus. Eiendommen
lå øst for Jermstad øvre. Her ble bare mindre deler av jorden berørt, men
det var ikke langt fra den øverste kanten av rasgropen og opp til husene.
To gårder som ikke fikk noen skade på sin jord, var Fåren øvre og Fåren
Verdalsboka - 6

----
82 RasA
----
nordre. Men begge lå slik til at de ble ansett for å være svært utrygge. Det
var ikke mange mettene fra dem og bort til kanten av rasgropen.
På sydsiden av rasgropen strakte det seg en rygg mellom den og elven.
Lengst mot øst lå Landfall. Noe nordvest for Landfall lå Rognhaugen, en
utskilt eiendom fra Eklo. Og mellom Eklo og Rognhaugen lå en husmanns
plass som også hette Rognhaugen. Den hørte under Eklo søndre. Deretter
fulgte de tre Eklogårdene Eklo søndre, Eklo nordre østre mellom og Eklo
vestre.
Ryggen ble stående igjen, men det kunne ikke folkene som bodde der, vite.
For dem skjedde raset formelig utenfor stuedøren. Og at de derfor flyktet
i vill redsel, er ikke til å undres over.
Dermed har vi beveget oss rundt kanten av rasgropen.
Gårder rundt det overslammede området
Nede på elvesletten ble også mange gårder berørt. Og selv om vi i ettertid
kan si at hverken gårder eller folk var i fare,var ikke det uten videre klart
for dem som bodde der.
På sydsiden av elven lå, regnet fra øst, først Melby, deretter Østgård, Sundby
østre og Sundby vestre. Alle disse lå så pass høyt at leirmassene ikke nådde
opp til husene. Men all jord ned mot elven ble ødelagt.
Det neste stedet hvor husene lå utsatt til på denne siden av dalen, var plas
sen Nessgjerdet under Ness østre. Plassen lå akkurat så høyt oppe at den ikke
ble berørt av leirmassene, men det var ikke mye om å gjøre.
Så må vi gjøre et langt sprang nedover til Rosvollgårdene. Disse gårdene
lå på omtrent samme høyde som Melby, Sundby og Østgård. Følgelig nådde
leirmassene bort til husene her. Men all jord som lå nedenfor dette trinnet,
ble ødelagt. Følgende Rosvollgårder ble sterkt skadet: Rosvoll søndre, Ros
voll store, Rosvoll vestre og Rosvoll nordre.
På nordsiden av dalen kommer vi først til Haga. På grann av at deler av
Hagavaldet lå på sydsiden av elven, og at det også her lå et par gårder med
dette navnet, ble Haga på nordsiden ofte kalt Haga nordre. I 1893 var Haga
delt i tre, nemlig Haga nordre østre, Haga nordre mellom og Haga nordre
vestre. Disse gårdene fikk skade på dobbelt vis. Noe raste ut, og noe ble øde
lagt av rasmasser.
Under Haga nordre østre lå også plassen Hagahaugan. Selv om plassen
ikke ble berørt direkte, måtte den fraflyttes etterpå.
Like nordvest for Hagagårdene lå de fire Lynggårdene som ikke delte skjeb
ne med den femte, nemlig Nord-Lyng. De lå i en klynge, og de lå en anelse
lavere enn Rosvollgårdene på motsatt side av dalen. Og dette var nok til at
flommen etter raset gjorde så stor skade på dem at de alle måtte flyttes. Dette

----
83 RasA
----
var gårdene Lyng søndre østre, Lyng søndre vestre, Lyng mellom østre og
Lyng mellom vestre.
Den neste gården på nordsiden som må taes med, er Ekle. Her kokte leiren
nede i hagen, men husene ble skånet. Store jordarealer ble imidlertid ødelagt.
Ekles nabogård i vest, Bjartnes, opplevde også det samme. Husene fikk
ingen skader, men store områder ble overslammet. Men på dette gårdsvaldet
ble fire husmannsplasser så pass ødelagt at de måtte oppgis. Den ene var Bjart
nesmarka, den andre kaltes Bjartnesnesset eller Nesjan, den tredje het Stei
nerstuggu, og den fjerde og siste het Bjartnesvisøya.
Og som den siste gården som skal behandles på denne måten, er Holmen
eller Haugsholmen. Holmen fikk ikke nevneverdig skade som følge av over
slammingen. Derimot sto gården i fare for å bli totalt ødelagt av flommen
etterpå.
Noter:
1 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold.
2 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold.
3 Beregningene er gjort av professor Nilmar Janbu ved NTH.
4 I offisielle lister og på enkelte kart kalles plassen Nedfor.
De gårdene, brukene og plassene som fikk ødelagt store deler av sin jord, enten ved at den
hadde rast ut, eller ved at den var blitt oversvømmet av leire, samt de som lå mest utsatt
til for ødeleggelser ved nye ras, er blitt omtalt på samme måte som dem som ble ødelagt.
Derimot er de som klart lå utenfor faresonen, og som fikk forholdsvis små skader, bare be
handlet i den grad noe av jorden ble berørt.

----
84 RasA
----
ØYENVITNESKILDRINGER
Øyenvitner
«Dødsklokka hadde ringt», sier Bjarne Slapgård meget treffende i en av
sine beretninger om raset. Dyrene hørte den, men menneskene hørte den ikke.
De ble bokstavelig talt tatt på sengen.
Det var mange øyenvitner til selve raset. Alle som var med, var øyenvitner.
Dessverre overlevde ikke alle. Men de som overlevde, enten de befant seg
i selve rasområdet eller nede på elvesletten hvor rasmassene havnet, var
øyenvitner. De deltok selv.
Men de befant seg i en kamp for livet, og de var utsatt for de sterkeste
psykiske og fysiske påkjenninger et menneske kan bli utsatt for. Noen kjem
pet for sitt eget liv, og noen kjempet for andres liv. Og det var de som kjem
pet både for sitt eget og andres liv. Noen vant, og noen tapte. Dette påvirket
nødvendigvis de overlevendes forhold til ulykken, og i ettertid preget det deres
forestilling av ulykken. Allikevel er deres vitnesbyrd av den aller største be
tydning når det gjelder å få et fullstendig oversiktlig bilde.
Et menneskes observasjonsradius når det befinner seg midt inne i en kamp
for selv å overleve eller å berge livet på sine nærmeste, vil forståelig nok
være nokså begrenset. Uvesentlige ting som klokkeslett, avstander, retninger
og strømninger var ikke det som opptok dem som kjempet i heksegryten ute
i leirhavet. Deres verden besto i øyeblikket av helt andre ting. Deres opp
fatning av hva som skjedde, var preget av deres egen spesielle situasjon.
Men det fantes folk som så det som hendte uten selv å være innblandet
eller selv å være i livsfare. Deres beskrivelser av katastrofen, sammenholdt
med beskrivelsene til dem som overlevde, gjør det mulig å fastslå hendelses
forløpet tilnærmet nøyaktig.
Raset startet ca. klokken 0030 om natten fredag 19. mai. De aller fleste
som merket seg tiden, synes å være enige om dette tidspunktet. Det nye døg
net var bare 1/2 time gammelt da det hele brøt løs.
Hvor det hele startet, er det imidlertid uklarhet om, hvis man skal følge
øyenvitnenes utsagn. Her kommer nettopp det forhold som er antydet oven
for, nemlig at ens egen observasjonsradius er begrenset til det sted hvor man
befinner seg dersom man kjemper for livet. Noen mente at raset startet oppe
ved Jermstad eller Follo, mens andre mente det startet nede i Follodalen. Disse
inntrykkene var i aller høyeste grad avhengig av hvor vedkommende befant

----
85 RasA
----
i var. Og i tiden like etter la vitneut
faktisk påstanden om at raset startet
seg, os
asi on hun
sagnene grunnlaget for antagelsen, ja
i området ved Jermstad eller Follo.
Imidlertid gir hva vi kan kalle «nøytrale» vitneutsagn, klar beskjed on
eologiske bekrivelser av ulykken, at den startet nederst i Follo-
noe øs
Olme Ellingsdotter Skjørdal
Kona på gården Øvre Skjørdal på sydsiden av elven, Olme Ellingsdotter
Skjørdal, hadde ennå ikke lagt seg da klokken passerte midnatt. Litt senere,
kke lagt seg da klokken passerte midnatt. Litt sener
hun antok at tidspunktet var ca
hadde hun utsyn over dalen mc
/ar hun ute på gårdsplassen. Derfra
Jermstad. Og mens hun tilfeldigvis
:t
å i den retn
å hele skredet fra begynnelse
fra Skjørdal til rasporten er
til slutt ut
ca. 2
2 kik
så pa
kant av raset er avstanden ytterligere
lometer. Det er derfor klart at på en
JC
K
kjelne alle detaljer. Dessuten var det
melig lys i siste halvdel av mai, men
midt på natte
midt på dagen. Følgelig er det klart at det er
forbundet en del usikkerhetsmomenter også med dette vitneutsagnet
Utsikt fra Skjørdal. Dette bildet er tatt en god del lavere enn der Olme Skjør
dal sto. Gården Øvre Skjørdal er nå flyttet, og det er tett vegetasjon som stenger
for utsikten derfra.

 

----
86 RasA
----
I tiden etter utraset ble hun stadig vekk oppsøkt av journalister, skred
eksperter og andre offentlige personer som ville ha hennes beskrivelse av hva
som skjedde. Hvor vidt hennes beskrivelse var likelydende til alle, eller om
hun er blitt misoppfattet, er ikke mulig å si, men det eksisterer små forskjeller
i de fremstillingene som er gjengitt i forskjellige sammenhenger. Ett sted
hevdes det at hun sa at skredet gikk i fire adskilte partier, et annet sted brakes
tallet tre.
I følge hennes utsagn gitt til en journalist, gikk det for seg på følgende
vis: 1
Skredet gikk i tre avdelinger. Først gikk et mindre parti som tok med seg
gården Krag straks østenfor Mo. Jordmassene fulgte bekkefaret mellom Krag
og Follo og rev med seg en del av Hagamarken.
Denne første del av skredet tok retning på skrå sydøstover oppover dalen.
En ganske kort stund etter gikk et nytt skred som tok med seg Follogrenda.
Dette var større enn det første og satte tvers over dalen og sprøytet høyt opp
gjennom liene på den motsatte dalsiden, hvoretter den bløte massen seg ned
gjennom dalen.
Endelig gikk den siste del av skredet. Det var det voldsomste. Det var hele
Jermstadgrenda, altså det østligste parti. Denne del tok retning på skrå ned
over dalen og gjorde den største skaden på gårdene i dalbunnen.
Helt opp til Skjørdal var bulderet ganske forskrekkelig, og støvskyen og
leirspruten sto himmelhøyt. Kona ble som rimelig var, så overveldet av denne
plutselige og fryktelige ødeleggelse av den fruktbare og vakre Jermstadgrenda
og dalen fremfor seg, at hun, i følge henne selv, sto som forsteinet og trodde
ikke sine egne øyne.
Hun så seg ikke i stand til å oppgi noen nøyaktig tidsangivelse, men hun
antok at det gikk henimot 1 Vi time fra det første skredet startet til jordmassene
lå i ro. Hvor lang tid det tok mellom hvert skred, kunne hun ikke oppgi med
noen nøyaktighet, men det gikk imidlertid så lang tid at hun mellom to av
dem, var inne i stuen en tur.
Vi kjenner alle uttrykket om «at det var som om tiden sto stille». Rimelig
vis var det dette som skjedde her. Oline Skjørdal fikk her utfoldet foran sine
øyne en av de største naturalykker som har rammet vårt land. At heller ikke
hun sanset tiden, er ikke rart. Det hele må ha gitt inntrykk av å ha vart i
en evighet. Hun så hvordan den ene biten etter den andre synke ned og be
vege seg i stor fart, hus og gårder forsvant i et leirhav. Det så aldri ut til
å ta slutt.
Senere sa hun at skredet måtte ha vart ca. x h time. Med skredet mente hun
trolig selve utglidningen i terrassen. Nede på elvesletten var leirmassene i
bevegelse en god stund til før de ble liggende helt i ro. Hvor lenge det derfor
varte alt i alt, er således heller ikke lett å fastslå nøyaktig. Men sammen

----
87 RasA
----
holdte påstander og vurderinger peker mot at fra først til sist gikk det ca.
1 klokketime.
I sin beskrivelse sa hun at det første skredet tok med seg gården Krag. Hun
sier at den lå øst for Mo. Dette har gitt grunnlag for en av flere misforståel
ser som har festet seg i forbindelse med raset. Både hennes beskrivelse og
andres samstemmer i at gården som lå øst for Mo, gikk ut med det første
skredet. Men dette var ikke gården Krag. Dette var den utskilte parten fra
gården Krag som hette Krågsmoen. For kona på Skjørdal og andre vitner
var det nok klart at dette var en del av Krag, og at det ikke var hovedgården.
Men for fremmede som kom tilreisende i forbindelse med den store ulykken,
og som ikke hadde detaljkunnskaper om gårdene, ble det således oppfattet
som om at gården Krag hadde gått ut i første del av skredet.
Hennes beskrivelse av at leirmassene fulgte bekken mellom Krag og Follo,
har også gitt grunnlag for den, i hvert fall i den første tiden etter raset, anta
gelsen om at det begynte oppe ved Follo. Her skal vi huske på at avstanden
fra Skjørdal og opp til Follo var minst 4 kilometer. Videre lå ikke Skjørdal
øvre vesentlig høyere enn terrassen ved Follo slik at hun hadde ikke oversikt
ovenfra og ned mot terrasseflaten. Derimot munnet Follodalen ut i hoved
dalføret på en slik måte at åpningen gapte mot Skjørdal. Følgelig hadde hun
utsikt oppover Follodalen. Og hun så rasmassene komme ut gjennom Follo
dalen. Dette var nemlig skredporten, og alt måtte komme gjennom denne
åpningen. For henne så det derfor tydelig ut som om at raset kom ned etter
Follodalen.
Og Olines beretning om at leirmassene fulgte dalen mellom Follo og Krag,
har gjort sitt til at man i ettertid også har dannet seg et feilaktig bilde av hvor
dan landskapet må ha sett ut før raset. Follo og hovedbølet av Krag lå på
samme side av dalen. Men utskilte parter av Krag, Gran og Egge, lå på vest
siden.
Fra sin posisjon fikk hun inntrykk av at rasmassene rev med seg deler av
Hagamarken. Dette er et forståelig inntrykk. Men alle senere undersøkelser
har vist at den første del av skredet nettopp var Hagamarken som gikk ut.
Bare de nederste delene av Follodalen eller Modalen lengst ned gikk med
i denne delen av raset. Raset startet flere hundre meter øst for munningen
av Modalen, og det forklarer også at rasmassene fra det første skredet tok
veien på skrå oppover dalen i retning av Melby.
Olme Skjørdal sa også at Follogrenda gikk ut i den andre delen av skredet.
Dette er imidlertid noe mer uklart. Trolig nådde ikke den andre delen av
skredet så høyt opp. Follogrenda gikk mest sannsynlig ut i den tredje delen.
Men til gjengjeld var denne så stor at det på lang avstand kunne sees ut som
om at Follogrenda gikk ut i et eget skred. Kanskje er dette forklaringen på

----
88 RasA
----
at nettopp Oline Skjørdal ved minst en anledning hevdet at det var fire for
skjellige skred.
Karl Olsen Haga
Et øyenvitne som så skredet fra første stund, eller i det minste som så deler
av skredet helt i begynnelsen, var Karl Olsen Haga fra Haga vestre. Dess
verre har det ikke lykkes å fa tak i hele hans beskrivelse av forløpet.
Han sto oppe på den såkalte Spell
haugen ved Haga, og han så hvordan
Hagamarka gled ut, og hvordan trær og
tretopper gikk forbi nedenfor seg i ret
ning av Melbyberget. Innimellom trær
ne så han hus og rester av hus. Og
gjennom bulderet hørte han angstskrik
og rop om hjelp fra mennesker, og bel
jing og brøl fra husdyrene.
Dette synsinntrykket gjorde så sterk
virkning på Karl Haga at da han ble
gammel, begynte han å gråte hver gang
denne hendelsen kom på tale.
Det er uklart hvorfor han befant seg
på dette stedet, men det er antydet at
han sprang dit da han hørte raset gikk.
Han kan i så fall ikke ha lagt seg, for
da ville han ha kommet for sent til å
Karl Olsen Haga.
se den første delen av skredet. For etter som han så at det tok retning av
Melbyberget, som han sa, må det ha vært den første delen av Verdalsraset
han her var vitne til.
At han ikke så mer, har trolig sammenheng med at han trodde at det også
ville rase der han var, og han sprang ned til Hagagårdene og varslet der.
Deretter sprang han ned til plassen Hagahaugan og varslet folkene der. Da
var han så oppskaket og andpusten at han ikke klarte å snakke sammenheng
ende. Kona på Hagahaugan som hadde en stor kaffekjele stående, sørget for
å gi ham en kopp kaffe, og da klarte han å fortelle hva som hadde skjedd.
Deretter sprang han videre sammen med folkene på Hagahaugan.
Flere enn Oline Skjørdal og Karl Haga som så det hele fra starten av, og
som sagt, uten selv å være i livsfare, kjenner vi ikke til. Karl Haga trodde
at han var i livsfare, og sprang for å komme seg i sikkerhet.
Derimot var det flere innbyggere på begge sider av dalen som ble vekket
av bråket og kom ut. Noen følte seg i livsfare og rømte vekk i panikk, som


----
89 RasA
----
for eksempel Magnus Larsen Tokstad på Moåker, mens andre var klar over
sin trygge posisjon, og fulgte med i hva som hendte.
Magnus Larsen Moåker
Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen Moåker, er en av dem som
flyktet for livet fra sin gård Moåker. Meget naturlig trodde han at gården
hans ville stryke med. Husene på gården hans ble nemlig stående helt ute
på kanten av avgrunnen.
Under sin flukt mente han å ha sett at først strøk Follo med, deretter Krag
- Trøgstad, så alle husmannsplassene til Prestegården. Dette var Tokstad
plassene. Vi skal ikke her gå nærmere inn på hans beskrivelse av hva som
skjedde, den vil bli gjengitt i forbindelse med omtalen av hans gård. Men
vi skal allikevel påpeke at også han mente å ha sett at Follo gikk ut før Krag.
Denne beskrivelsen ble gjengitt i samme avis som Olme Skjørdals beskriv
else. Naturligvis har dette vært med på å bestyrke antagelsen om at det hele
startet oppe ved Follo.
Anton Martinsen Høknes 2
Anton Martinsen var dreng på Lyng mellom vestre. Navnet Høknes fikk han
senere da hans far kjøpte Høknes ved Stiklestad. Han fortalte at de ble vekket
av en rytter som kom og fortalte om raset. Og da de kom ut, så de hvordan
leirbølgene veltet nedover dalen syd for gården. Det var så trær og bordbiter
fløy gjennom luften.
Alle folkene la på sprang for å kom
me seg unna, og de sprang oppover
bakkene mot Mo. Men ved Mo fikk de
se et verre syn: Der gapte rassvelget
foran dem. Og akkurat da de sto der,
gled store flak av det siste raset forbi.
Anton fortalte at på flakene sto det
både skog, hus og folk. Han hørte
hvordan de ropte om hjelp. Men så var
det som om flakene hvelvet. Alt ble
snudd rundt. Overflaten forsvant, og
skrikene forstummet.
De våget ikke å være der lenger, og
de sprang nå nordover. Først da de
kom til Buvollen ved Øgstad stanset de.
Anton mente at det var den andre de-
len av raset han hadde sett ved Mo. Anton Martinsen Høknes.


----
90 RasA
----
Men det må ha vært den siste delen han så. For det de hadde sett fra Lyng,
var nok bølgen eller bølgene fra den andre delen av raset. Det første raset
gikk som det er fortalt tidligere i retning av Melbyberget, og fra Lyng var
det ikke mulig å se det.
Jakob Iversen Skei
En av dem som var sikker på at han befant seg på trygg grann, var Jakob
Iversen Skei, bonde på Skei. Han og hans familie hadde lagt seg til å sove.
Men litt etter midnatt ble de vekket av dunderet fra skredet. Gården Skei ligger
bare Vi kilometer fra øverste skredkant, og avstanden fra Skei og ned til skred
porten er ca. 3 kilometer. Gården ligger på ca. 165 meter over havet. Dette
er mer enn dobbelt så høyt som terrassen som raste ut, slik at fra Skei er
det en meget god utsikt ovenfra og ned mot selve skredgropen. Og ellers ligger
hele dalen og det området som ble dekket av leirmasser som et panorama
i bakgrunnen.
Utsikt fra Skei 1992.
Jakob Skei trodde først at det var lyden av sterk vind som hadde vekket
ham. Egentlig var dette litt merkelig, for kvelden før hadde det vært klart
vær med trekk fra øst. Men lyden tiltok, og snart ble dunderet sterkere. Han
beskrev lyden som «rammel og tur». I følge hans uttalelser var dette «midt
på mørkeste natten», altså en gang etter midnatt.


----
91 RasA
----
Så veldig mørkt var det dog ikke, for da han gikk ut foran husene på går
den, fikk han et syn som han aldri kom til å glemme. Et blåsvart svelg gapte
mot ham nord for Eklo, og det så ut som at det steg opp en blå røyk over
Follo og Jermstad-gårdene. Antagelig gikk disse ut i samme øyeblikk. Røy
ken var trolig en støvsky, og den gjorde det vanskelig å se klart.
Den første delen av skredet hadde således gått da han kom ut. Trolig var
det dunderet fra den andre delen av skredet som vekket ham. Han så heller
ikke selv at Follo og Jermstad gikk ut. Derimot så han først gården Trøg
stads hus synke ned under dumpe drønn og bli ført utover av skredet. En
av bygningene på gården var kort tid i forveien blitt bordkledt, og dette huset
lyste hvitt og var lett å kjenne igjen mens det seilte nedover.
Så gikk det en kort stund, han anslo det til et kvarter. Da så han Tokstad
plassene på motsatt side av det gamle åfaret etter Leiråa gå ut, den ene etter
den andre. Først gikk den vestre plassen, så den mellomste, og til sist den
østre. Det var så vidt en stans mellom de to siste slik at han et øyeblikk trodde
at Tokstad østre skulle bli stående.
Plassene gikk etter hverandre i store flak. Dernest så han at skredkanten
på en måte trakk seg oppover langs østkanten av gropen i retning av Øvre
Jermstad. Det var som om skredet spiste seg oppover. Kanten nærmet seg
gradvis husene på gården. Men så stanset den foreløbig ca. 80 meter fra stall
bygningen.
I følge Jakob Skeis beskrivelse kunne man anta at hele utglidningen hadde
vart ca. Vi time. Dette ble også bekreftet av Olme Skjørdal i ettertid.
Vi har tidligere så vidt det er, nevnt Dina Jermstad. Hun befant seg midt
ute i rasområdet. Hennes opplevelser skal vi komme nærmere tilbake til senere,
men som en bekreftelse av tidsantagelsen kan det opplyses at hun sprang fra
sitt hjem, den såkalte Gollaugstuggu, forbi handelsstedet på Jermstad, to Jerm
stadgårder, et par Trøgstadgårder, ned i dalen etter Leiråa, opp på den andre
siden, forbi de tre Tokstadplassene, forbi Rognhaugen og til Landfall. Alle
steder prøvde hun å varsle folkene.
Gollaugstuggu var en av Folloplassene og lå lengst mot øst på Follo valdet.
Fra denne plassen og bort til Landfall må hun ha spranget bortimot 1 Vi kilo
meter. Tatt i betraktning at hun gjorde stans flere steder for å vekke folk,
at hun var barføtt, og at det dels var motbakker der hun sprang, er det antatt
at hun må ha brakt 15 til 20 minutter på løpeturen. Og i følge hennes eget
utsagn, løp hun hjemmefra samtidig med at huset der sank i avgrunnen.
Dette tidsanslaget stemmer godt med hva Jakob Skei sa.
Hushjelpen på Fagerhøy
På Fagerhøy, en eiendom like ved Hegstad, kom hushjelpen ut ved ett

----
92 RasA
----
tiden. Hvem hushjelpen var i 1893, er ukjent. Fra terrassekanten der var det
en god utsikt over nedre del av dalen. Blant annet så hun hele elvesletten
vestover fra Haga med Lyng-, Lennes- og Rosvollgårdene nedenfor seg. Hun
så hvordan leirmassene strømmet vestover og vasket rundt husene nede på
flatene.
Hun så hvordan husene på Nord-Lyng ble grepet av leirstrømmen og seilte
«oppover bakke» i retning av flatene nedenfor Hegstad. Leirmassene var så
store og mektige at de fylte hele dalbunnen, og de bredte seg utover i alle
retninger. Følgelig ga dette inntrykket av at husene beveget seg i motbakke.
Noter:
1 Hun ble oppsøkt av en av medarbeiderne til Trondheimsavisen Dagsposten, og der ble den
mest omfattende av hennes beskrivelser som er funnet, trykket.
2 Opplysninger ved Meier Høknes.

----
93
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
94 RasA
----
RASGROPEN OG LEIRSJØEN
Hvordan det så ut etter at det hadde stilnet av
Etter en og en halv time var alt stilt. Raset hadde vart i omtrent en halv
time, og ennå gikk det en time før massene hadde kommet til ro.
Også inne i rasgropen var det nå stille. Riktignok falt det ned mindre stykker
i skredskråningene i timene og dagene som fulgte, men dette var bare mindre
jord- og leirbiter som falt ned som følge av tyngdekraften. Og enkelte av disse
nedfallene kunne være ledsaget av kraftige smell og dundring. De store leir
massene var det allikevel ikke tale om. Men for hver gang et stykke eller
flak falt ned, fryktet man at det var begynnelsen på nye og store ras. Heldig
vis var det på dette tidspunktet bare übegrunnet uro.
Der den før så vakre og fruktbare Jermstadgrenda hadde ligget, gapte nå
et blåsvart svelg. Fargen på sidene og bunnen av svelget varierte fra mørke
blå til lyseblå og grå.
Skredgropen var stor. Den lignet på en uregelmessig trekant med et av hjør
nene mot syd. Der lå skredporten. Høyden på sidene av gropen varierte en
hel del. Ved Mo var meiene mer enn 35 meter. De var en god del lavere
ved Prestegården, bare 15-20 meter. Og langs nordkanten var de enda litt
lavere. Nøyaktige tall savnes fordi det gikk et nytt fall i september, og dette
flyttet den bakre kanten et godt stykke bakover. Etter dette var raskantene
bare ca. 5 meter høye. Dette hadde sammenheng med at fjellet nå lå i dagen.
Legger man til høyden av fjellskrenten, var kantene en god del høyere også
her. Den egentlige høyden var mer enn 35 meter. Lengst øst ved Fåren nådde
de opp til ca. 35 meter igjen. Ved Rognhaugen var melkanten mellom 5 og
10 meter. Men raset i september fylte opp nedenfor slik at det var en god
del høyere skråninger rundt den sydøstre delen av rasgropen de to-tre første
månedene etter raset 19. mai. Og mot syd langs kanten mot Eklo var de om
trent 20 meter.
Hullet innenfor skredporten var nesten 3 km 2 .
Også utenfor skredporten hadde det rast ut et stort stykke. Og i likhet med
den store skredgropen innenfor porten, har også denne delen av det utraste
område en form som en trekant. Her er sidene vel 1/2 kilometer. Grunn
linjen av trekanten var den tidligere terrassefoten langs nordbredden av elven.
Det utraste arealet på utsiden var var omtrent 1/8 km 2 .

----
95
----


----
96 RasA
----
s
I °
[BiSojOj
•dJL\ø uaapj 9UJSU3A jij ipn aSuuof wos pais aunuvs vu.
"*=,
m ud idpiiq BUdQ ud\duioyi vufisø ioui lytsjfl
»w


----
97 RasA
----
Skråningene av skredgropen både på utsiden og innsiden av porten var svært
bratte. Og de fleste stedene var de på en måte formet som segmenter av en
sirkel. Det vil si at overgangen fra foten av skråningen var ganske slak, men
det ble brattere og brattere oppover. På toppen var skråningen til sine steder
nesten loddrett. Denne nesten symmetriske formen på skredveggene er helt
typisk for slike leir skred.
Sidene av skredgropen var naturligvis ikke rette, men det var forbausende
lange stykker som var som om de var skåret med kniv. Men innimellom skar
det seg inn dype raviner og ujevne innhugg. Og mellom disse stakk det frem
knivlignende egger og rygger.
Bunnen av skredgropen var høyst uregelmessig. Og forholdsvis langt mot
nordvest inne i gropen lå den biten av Follodalen som ikke hadde rast ut.
Den lå der som en nord-syd-liggende rygg med det gamle bekkeleiet langs
etter ryggen.
En skjematisert skisse laget av Hans Reusch og trykket i 1901, ' viser at
bunnen i gropen var av forskjellig dybde. Det dypeste partiet lå nærmest
åpningen og strakte seg opp til begge sider av Follodalen eller den såkalte
øya i Raset. (Skissen er gjengitt under Geologi.)
Denne skissen er bare en perspektivskisse som ikke angir noen detaljer.
Den gjengir bare de grove trekk i landskapet slik det så ut noen år etter raset.
Her må det skytes inn at ved raset i september 1893 raste det ut et 300 mål
stort område i den nordøstlige delen av skredkanten. Dette skredet vil bli nær
mere omtalt senere, men det kan bemerkes at det ved denne anledning var
så pass store tyntflytende leirmasser at de strømmet ut gjennom skredporten
og la seg oppå det som lå der fra før. Videre la deler av massen seg opp
inne i selve skredgropen og gjorde sitt til at noen av ujevnhetene i bunnen
av gropen ble slettet ut. I en avis ble det faktisk antydet at bunnen etter raset
6. september var 20 meter høyere enn den gamle. Dette er nok en overdrivelse,
men det er helt klart at det var store mengder som la seg opp i bunnen av
rasgropen.
Nordvestover fra øya, men adskilt fra denne, strakte det seg en smal rygg.
I likhet med Follodalen ble også denne stående igjen. Riktignok sto ikke ryggen
tilbake i full høyde hele veien. Bare lengst mot nordvest var overflaten av
ryggen på samme nivå som før raset. Men den markerte et skille mellom to
uthulninger. Her hadde dels deler av Prestegårdsvaldet og dels deler av
Follovaldet ligget. Ryggen kan sees også i dag, men den er ikke lenger så
markert da den for en del er utplanert.
Den vestligste av disse uthulningene var markert dypere enn den andre.
Ellers viser skissen at dybden av rasgropen forøvrig varierte en hel del.
Dette er markert som trinn på tegningen. Det er imidlertid mye som tyder
Verdalsboka - 7

----
98 RasA
----
på at flere av disse «trinnene» oppsto da rasmassene fra raset 6. september
fylte opp inne i gropen.
Øyenvitneskildringer av bunnen av skredet bare et par dager etterpå fortel
ler om formasjoner i alle fasonger og figurer. Det kunne være små flate par
tier hvor overflaten var delt av sprekker på kryss og tvers. Sprekkene var
ikke brede, bare et par-tre centimeter. Men dybden ble anslått til 1 til 1 Vi
meter. Sprekkene hadde oppstått som følge av uttørring av overflaten. For
øvrig var leirlaget ganske glatt.
Innimellom disse små flatene lå det det leirblokker og leirrygger. Land
skapet ble sammenlignet med en størknet lavastrøm eller overflaten av en
isbre. Leiren hadde størknet, og strømningene kunne sees som størknede spi
raler eller teglsteinene på hustak. Andre steder så det ut som at krappe bølger
på sjøen hadde stivnet.
Og over alt stakk det opp kammer og rygger som gjorde sitt til å gjøre
bildet uoversiktlig.
Spredt utover denne uhyggelige overflaten lå det rester av den gamle jord
overflaten. Noen steder var både torv og gress til stede. Og der overflate
laget av Prestegårdsskogen var blitt liggende, sto trærne fremdeles. Riktignok
hellet de fleste av trærne i alle retninger og i alle vinkler. Men den gamle
overflaten var tilsynelatende forbausende sammenhengende. Spesielt i den
vestlige delen av skredgropen mellom Follodalen og Prestegården var det store
ansamlinger av grus og sand. De lå i hauger og voller bortover. Disse sand
massene skrev seg trolig fra områdene lengst mot vest i skredet. Ved Preste
gården og Mo består melen av et opp til 15 meter tykt sandlag over leire.
Dette er Verdalselvens gamle delta med mektige sandavsetninger over de leir
lagene som først ble bygget opp ute i fjorden.
Follodalen som sto der som en øy i raset, hadde de samme bratte meiene
som rundt skredgropen. Men toppen av dalen med sitt kratt av older og gress
var som en oase i en ørken. Og tvers over dalen gikk restene av den gamle
veien fra Stiklestad til Vuku. Til og med broen over bekken var intakt. 2
I skredbunnen nedenfor Jermstad var det særlig mange mektige og ville
leirformasjoner. Lenger mot syd var bunnen en god del flatere.
Her og der, spesielt i områdene like nord for skredporten, sto det igjen
rester av hus. Det merkelige var at de husene som var igjen på overflaten
inne i skredgropen, bare hadde fått tilsynelatende mindre skader. Riktignok
var de skjeve og forvridde, men alt i alt var de forbausende hele. Blant annet
sto stallen til Trøgstad skole temmelig hel langt ute i det blåsvarte svelget.
Og inne i stallen var hesten fremdeles i beste velgående selv om stallen lå
over på siden. Stabburet var også helt. Det sto riktignok litt skjevt, men mat
varene var fremdeles på plass. En stabel med flatbrødleiver var fullstendig
uskadd. Ikke en brødleiv var knust. Bare et par egg i en skål hadde gått i

----
99
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
100 RasA
----
stykker. Derimot hadde fjøset fått hardere medfart, og to av de fire kyrne
var døde. De to siste måtte avlives. Og hovedbygningen for langt av sted
og stanset ikke før utenfor Haga. Da var både vegger og tak borte.
Husene på Tokstadplassene sto også igjen mer eller mindre skadet og istyk
kerslått. Lengst inne sto Tokstad østre. Utenfor Mo sto Tokstad mellom, mens
Tokstad vestre hadde havnet helt ut ved Haga. Uthusene hadde imidlertid hav
net på den andre siden av dalen i nærheten av Sundby. De var i bemerkelses
verdig god stand. Torven som uthuset og buret sto på, hadde holdt under hele
seilasen. I fjøset sto to kyr, som begynte å spise da de fikk høy. Men i den
andre enden av fjøset lå sauene nede i leirsuppen. Og inne i buret sto tre røm
mekummer. All rømmen var på plass. Ingen ting hadde skvulpet over.
Ellers stakk det opp vrakrester av hus alle steder.
Til å begynne med var bunnen av skredet helt bløt, og det var uråd å komme
seg utpå. Men etter hvert stivnet overflaten, og bare etter noen få dager var
det mulig med en viss forsiktighet å gå nede i bunnen.
Det var ikke noen stor tilførsel av vann inne i gropen. Men bekkene som
var blitt avskåret, først og fremst Follobekken og Eklobekken, rant nå ned
i hvelvet.
Det ser ut til at begge disse bekkene fant seg vei og rant ut av rasgropen.
Follobekken fant seg et løp som er tilnærmet likt det den har i dag, i hvert
fall i den bakre delen. Raset i september la opp så pass mye masse i og uten
for skredporten at bekken enda en gang måtte lage seg nytt spor.
Derimot hadde det dannet seg en grunn forsenkning i den sydøstre delen
av skredgropen etter raset i september. Dette førte til at Eklobekken ikke fikk
utløp, og etter hvert dannet det seg en grann sjø der inne. Sjøen fikk navnet
Rognhaugsjøen.
Utenfor raset var situasjonen en helt annen. Dit var det strømmet enorme
mengder av masse. Disse fylte opp hele elveløpet fra Melbyberget til Tinden.
I tillegg hadde massene lagt seg ut over flatene på begge sider av elven.
I dag har elvesletten omtrent den samme høyde på strekningen fra Melby
og Sundby til Rosvoll og videre til Ekle og Bjartnes. Men før raset var ikke
dette tilfelle. I et varierende bredt belte, fra bare noen få hundre meter i bredde
mellom Melby og Eklomelen, til vel en kilometer mellom Ness og Haga,
bortimot tre kilometer mellom Kålen og Lyng, vel to kilometer mellom Ros
voll og Hegstadmelen, vel en kilometer mellom Rosvoll og Ekle, likedan
mellom Rosvoll og Bjartnes, til igjen bare noen få hundre meter mellom By
og Fæby, buktet den laveste delen av elvesletten seg nedover dalen i en strek
ning av 7 - 8 kilometer. Dette var en dal som elven hadde skåret ned i en
eldre dalbunn i løpet av de siste 2 - 3000 år. På begge sider av denne sletten
lå den tidligere dalbunnen, eller faktisk flere gamle dalbunner, som terrasser

----
101
----


----
102
----

fi CS
f * to 2
v. 2
# i 1 5> w
te c
_ -
£ 5
£3
s
to
R
,0c
■te
a
5
aj
I
*j
Ss.

 

 

 

----
103 RasA
----
på både 5, 10 og opptil 15 meter høyere. Lengst ned ved By og Fæby var
forskjellen i høyde bare 4-5 meter.
Hele denne forsenkningen var nå fylt opp. Dybden av leirsuppen varierte
fra 15 meter til bare noen få desimeter. Gjennomsnittsdybden var ca. 7 meter.
Overflaten på denne leirsjøen var veldig ujevn. Den slette flaten som i dag
ligger der fruktbar og fin, er et resultat av planering og bearbeidelse. Da raset
stilnet av, lignet også denne flaten et opprørt hav som hadde størknet, eller
om man vil, et månelandskap. Knapt nok noen partier var slette. Rygger og
voller av fastere og tørrere masse var blitt presset opp, mens strømmer av
leirvelling hadde sprutet opp i alle retninger. Og etter hvert som vannet seg
ut av suppen, ble de foranderligste formasjoner liggende tilbake. Og fargen
var den samme trøstesløse blågrå over det hele.
Hist og her lå det knuste hus. Av og til fløt det hele hus på overflaten,
eller i det minste hus som så ut til å være hele. Flere steder stakk bare den
øverste etasjen av bygninger opp. Det kunne være hus som sto på sitt opp
rinnelige sted, men som var blitt begravd til opp over første etasje. Og det
fantes faktisk hus hvor andre etasje var blitt revet av og ført bortover. Første
etasje sto igjen fullstendig begravet nede i suppen på den gamle tomten. Det
skjedde blant annet med eiendommen Lyngsholmen.
Mange av husene som før raset hadde ligget på elvesletten, ble liggende
i ro. De ble begravet helt eller delvis. Dette hadde sammenheng med at flere
av de større gårdene som ble berørt i dette området, lå på et litt høyere trinn
enn den laveste dalbunnen. Her hadde ikke leirbølgen den samme kraften.
Men allikevel ble også flere av disse gårdene ført avsted. Denne skjebne led
for eksempel Lunden, Ness østre, Nord-Lyng og Lennesgårdene. Derimot
lå de mindre brakene og husmannsplassene lavere. Og de ble ofte enten knust
eller revet av murene og ført avsted.
Mange av vrakrestene var rester etter hus fra det utraste området. Disse
hadde fått betydelig hardere medfart, og det var bare et fåtall av disse som
kunne sies å ligne på det de opprinnelig hadde vært. De husene som så ut
til å ha klart seg best under seilasen, var de minste og enkleste konstruksjo
nene. Således var flere stabbur ganske intakte. Derimot var situasjonen langt
verre for de lange våningshusene og uthusbygningene. De var blitt vridd i
stykker, og delene lå spredt utover store områder.
Det hendte således at personer som i utgangspunktet befant seg i samme
hus ved begynnelsen av seilasen, ble skilt fra hverandre og havnet med flere
kilometers avstand fra hverandre, fremdeles mens de klynget seg fast til vrak
rester fra det samme huset. Det skjedde for eksempel med Ove Haugskott
og hans husholderske Laura Eriksdatter. Ove Haugskott havnet på sydsiden
av elven ved Sundby, mens Laura ble liggende ute i leiren ved Rosvoll. (Se
under Krag.)

----
104
----

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

----
105 RasA
----
Og over alt lå det trær. I motsetning til bunnen av skredgropen hvor deler
av Prestegårdsskogen var blitt stående, var det så å si ingen trær som sto
her ute. Derimot lå det både hele trær, splintrede trestammer, greiner og kvis
ter ut over det hele. En og annen gresstue fløt på overflaten. Enkelte steder
var tilsynelatende store torvstykker synbare. Og faste leirflak, både store og
små, stakk frem hist og her. Noen av dem lå, andre lå på skrå, mens atter
andre sto oppreist på kant.
Mellom Melbyberget og Eklomelen var høydeforskjellen mellom det gam
le elvenivået og toppen av leirsjøen ikke mindre enn 1 1 meter. Og nedover
til Rosvoll, en strekning på nesten fem kilometer, var det et fall på bare et
par meter. Fallet videre nedover var omtrent tilsvarende. Dette viser hvor
tyntflytende leirvellingen må ha vært.
Leirmassene som nå fylte opp elveløpet og dalen, representerte en veldig
demning. Meget effektivt stengte den for vannet i elven. Mange som kom
for å ta denne demningen i øyesyn, ble skuffet. De kunne overhode ikke se
noen demning. De fleste så for seg en rygg eller voll som holdt vannet til
bake, og som når den brast, ville slippe løs en voldsom flodbølge.
Ved skredet i Gauldalen i 1345 var det det som var tilfelle. Et stort ras
demmet opp elven Gaula et sted i nærheten av Støren. Denne demningen var
ikke så bred, og da den brast, resulterte det i en flodbølge som feide nedover
dalen og sopte med seg alt. (Se under Raset i Gauldalen.)
Men demningen som stengte for Verdalselven, var ikke noen smal rygg.
Den var kompakt 7-8 kilometer nedover. Selv om frykten for at demningen
ville briste, var svært stor i den første tiden, var den fullstendig übegrunnet.
Det var aldri noen fare for at så ville skje. Det ville aldri være mulig for
vannet, uansett hvor mye som samlet seg ovenfor demningen, å skyve denne
enorme mengden av leirmasse foran seg.
Det som skjedde, var derfor at vannet steg ovenfor demingen, og det dannet
seg en sjø der. Denne ble større og større, og den strakte seg tilslutt helt opp
til Vuku kirke. Den fikk navnet Vukusjøen. Vukusjøen er beskrevet nærm
ere i et annet avsnitt, men det skal nevnes at etter 1 % dag hadde vannet nådd
opp til toppen av demningen, og det begynte da å flyte utover leirsjøen. Nå
ble hele leirsjøen en elvebunn, og vannet bredte seg ut over denne bunnen
i hele dens bredde. Det tok derfor tid før vannet nådde til den nederste kanten
av leirsjøen. Hva som skjedde da, er også beskrevet et annet sted. Men nå
så det ut som en sammenhengende innsjø helt fra Tinden og oppover til Vuku.
Og i enkelte beskrivelser er navnet Vukusjøen benyttet om hele denne sjøen.
Nedenfor leirmassene ble elven liggende tørr de første par døgnene. Det
vil si at den var tørr på fjære sjø. På flo sjø nådde sjøen opp til leirkanten.
Men mellom hver flo var det mulig å gå nesten tørrskodd nede i elvebunnen,

----
106 RasA
----
og det var ikke så få lakser som ble fanget med hendene nede i kulpene som
sto der. Det var mange ungdommer som fanget fisk på den måten. Men det
hendte at de ble jaget av voksne som ønsket å ha denne fangsten for seg selv.
Oversiktskart over det ødelagte området.
Noter:
1 Norges geologiske undersøkelse (NGU) Nr. 32. Årbok for 1900 s. 2.
2 Helt inntil for noen ti-år siden fantes brokarene der fremdeles. Men de ble fjernet da Follo-
dalen ble planert for dyrking. Likeså fantes sporene etter en eldre bro litt lenger mot syd.
Opplysninger ved Johannes Sellæg.


----
107 RasA
----
\3UoSUddsuumu du


----
108 RasA
----
REDNINGSARBEIDET - DEN AKUTTE DELEN
De første reaksjonene
Da rasmassene stort sett hadde lagt seg til ro, ble det mulig å høre annet
enn dunder og larm. Ute fra overflaten som fremdeles var i bevegelse, hørtes
fortvilte rop om hjelp. Det var de overlevende som søkte å påkalle både høy
ere makters og andre menneskers hjelp. Andre mennesker skrek av smerte
og dødsangst, og det samme gjorde alle dyrene som fremdeles var i live.
Men det blåste en forholdsvis sterk og sur vind fra øst som gjorde det van
skelig å høre noe over lengre strekninger. Bare der hvor vindretningen gjorde
det mulig, kunne man høre ropene over en viss avstand.
De fleste naboene var nå blitt vekket av bulderet. Noen var også blitt vekket
av folk som hadde klart å karre seg opp fra leirdynnet. Flere steder var folk
blitt forskrekket over å få se de fæle fremtoningene som stavret seg inn i husene
deres. Ved flere anledninger ble de tatt for å være hinmannen selv. Men folk
ble snart klar over hva som var i ferd med å skje, og de flyktet i huj og hast.
Noen hadde reddet seg ut før husene forsvant, og de varslet sine naboer
mens de sprang for å komme bort på trygg grann. Tidlig i raset var det flere
som ikke hadde hørt noe av rasdunderet, og det hendte at de ikke tok notis
av varslene de fikk. Det skjedde blant annet på Smedgården eller Jermstad
østre, hvor Dina Jermstad vekket folkene. De tok ingen notis av hennes rop,
og de la seg til å sove igjen. Og bare noe få minutter senere var gården borte.
Andre steder rakk ikke de som ble vekket å komme seg ut, før husene for
svant ned i dypet. Det skjedde da Ingeborg Anna Gran vekket folkene i na
bohuset som hun sprang forbi.
Varselet spredte seg utover fra hus til hus og fra gård til gård som ringer
i vannet. Dessverre kom det for sent for de fleste av dem som bodde i det
utraste området. Folk hadde ingen forutsetning for å vurdere hvor raset ville
stoppe, og det førte til panikkartet flukt fra alle gårdene i nabolaget. Forståe
lig nok var panikken størst rundt selve rasgropen. Men den spredte seg slik
at det fant sted en alminnelig rømning på begge sider av dalen både ovenfor
og nedenfor raset. Til og med helt nede på Verdalsøra rømte folk avgårde.
Flere steder ble husdyrene forlatt på båsen mens folkene rømte i vill redsel.
De fleste forsto at de måtte ta seg frem mot høyereliggende områder, men
ofte glemte de fullstendig sin lokalkjennskap til fremstikkende fjell i terren

----
109 RasA
----
get hvor grannen ville være fullstendig trygg, og det hendte at de sprang forbi
slike steder og havnet flere kilometer fra sitt hjem.
En av dem som rømte i panikk var doktor Albert Strøm. Han bodde på
gården Ekle, og han har gitt en malende beskrivelse av flukten oppover mot
Hallem. Folk rømte fra alle gårdene i nabolaget. Alle rømte oppover, stadig
oppover. De våget ikke en gang å se seg tilbake, men bak seg hørte de skrik
om hjelp og beljing fra husdyr. De stanset ikke før de var oppe ved Hallem.
(Se under Ekle.)
Noe lignende var tilfelle der hvor leirmassene havnet. De første gårdene
og plassene ble tatt uten varsel. Men noen hadde sett hva som skjedde, eller
de var oppe slik at de hørte raset selv om det var lite bråk i forbindelse med
den første delen. Disse fikk da varslet andre før de selv kom seg vekk.
Men det var fremdeles mange som ikke kom seg unna, selv om det altså
gikk bortimot en halv time fra det første raset startet til at det hele var over.
At beboerne på gårdene like ved raset flyktet, er ikke merkelig. De som
hadde vært ute og sett deler av raset, kunne ikke vite at nettopp deres gård
ville bli spart, i hvert fall ikke når raskanten spiste seg nærmere og nærmere
husene.
Og at beboerne i områder hvor leirsuppen lå omtrent inn på gårdstunene
deres, ikke kunne vite at det ikke ville komme flere ras, er heller ikke til
å undres over.
Varsel ble gitt på mang slags vis. Bernt Haug var en av dem som var ute
og fisket kvelden før raset, men hadde måttet gi opp på grann av at elven
var så grå. Han hadde lagt seg etter at hadde kommet hjem. Han bodde
på plassen Haugen ved Slottet. Han hadde sovet en stund da han ble vekket
Bernt Haug.
Johannes Ingvaldsen.

 

----
110 RasA
----
av en hornblåser ut på tunet. Dette var visstnok Johannes Ingvaldsen som
var fra en av naboplassene. Han ga beskjed om at det hadde skjedd en ulykke,
og alle måtte av sted for å hjelpe til. Hvordan Johannes hadde fått vite om
raset, er ikke kjent. Bernt dro av sted, men mangel på materialer gjorde at
det var lite han og dem han var sammen med kunne gjøre.
Og ryktene om raset nådde også ned
til Verdalsøra. Folk her trodde først
ikke noe på det de fikk høre, men da
de fikk se at elven ble liggende tørr,
skjønte de at noe alvorlig var på ferde,
og da grep også panikken om seg her.
Omtrent hele Øra ble liggende folke
tom.
Juliane Nordberg arbeidet i butikken
hos Gravas på Verdalsøra. 2 Da hun
tidlig om morgenen skulle ut i vedskju
let for å hente ved, fant hun en av
gårdskarene liggende på kne ved hugg
stabben. Han ba til Gud. Selv om hun
visste at han var religiøs, syntes hun
dette var et merkelig sted og tidspunkt
for en bønn, og hun spurte hvorfor han
lå der.
Juliane Nordberg.
«Se ut! Se på elven!» svarte han.
Elven var tørr. Han forsto ingen ting, og ha ba derfor til Gud.
Johan Johannesen Nilsen og Ragnhild Martinsdatter.

 

----
111 RasA
----
I en annen gård like i nærheten bodde Johan Johannessen og hans kone
Ragnhild Martinsdatter. Han kalte seg Johan Nilsen. Ragnhild hadde 12. mai
født en datter, og hun var fremdeles svak og sengeliggende. Da de i huset
tidlig om morgenen fikk høre om raset, våget de ikke å være på Verdalsøra.
Men de våget heller ikke å fortelle Ragnhild hva som hadde skjedd. De flyt
tet opp på Melan til Kristian Vibe. Ragnhild var ikke særlig blid for denne
flyttingen mens hun var så dårlig. Først etter at de hadde kommet opp på
Melan, fortalte de henne om raset. Datteren ble døpt Emma Antonie. 3
Folk fra Øra flyktet til høyereliggende områder både nord og syd for Ver
dalsøra. Nordbergshaugen i Sjøbygda og Bergshaugen i Vinne var fulle av
folk. De som hadde slektninger et eller annet sikkert sted, tydde dit. Mange
reiste både til Skogn, Røra og Inderøya.
Ikke alle i nærheten av rasstedet rømte i panikk. Det går frem av Iver
Forbregds beretning: 4
«Jeg våknet ved halvett-tiden av en rullende lyd, ikke ulik torden, samt en
rystende bevegelse i jorden så vindusrutene klirret. Jeg var knapt kommet
på benene før husbonden banket på vinduet:
«Skynd deg og kom ut,» sier han, «jeg tror det holder på å rase ut borte
ved Krag.»
Den dumpe rallende lyden tiltok, og da jeg kom ut, så jeg Trøgstadhusene
velte over på siden og gli avsted. Vi sprang nedover til elven som allerede
lignet en gråblå, seigtflytende grøt, hvorav bjelker, bord, husgeråd og trær
stakk opp. Jeg erindrer et vakkert, rosemålt skap jeg ofte hadde beundret i
stuen på Krag - det lå ute i elven, såvidt synlig.
Flere kyr så vi ute i leiren, men det var bare såvidt liv i dem. Det begynte
nå å komme folk fra nabogårdene ned til elven, eller rettere sagt til bredden
av leirmassen som syntes å fylle elven slik at den dannet en stadig voksende
sjø mellom dalsidene.
Ute i denne sjøen så vi de medrevne gårdene, noen på skjeve, andre kløvd
og splintret. Skogen, som visstnok var en del av Prestegårdsskogen, lå i små
teiger slik den var revet løs. Enkelte partier var endevendt så røttene strittet
i været. Flere av husene var i stadig bevegelse og kom glidende nedover,
og her var det da vi fikk ta til med vårt redningsarbeid. Det satt halvnakne
mennesker på de drivende husrestene ute i leirhavet - og som de skrek om
hjelp! Jeg minnes ennå som det var i går de gyselige redselsropene fra de
arme menneskene. Men å redde dem fra hengemyren, hvordan skulle vi for
må det?
Mer og mer folk samlet seg - noen oppe på haugene rundt om, andre kom
nedover til bredden med tau, stiger, bord og planker og deltok i bergingen.
Den måten vi forsøkte på, var å legge bord utover leiren til vi nådde de
arme stakkarene som hadde berget seg, men vi kom ikke så snart i gang med

----
112 RasA
----
oc
nSSmspvisåd
00
<N
R
ir
i
5


----
113 RasA
----
dette arbeidet da leir sørpen fremdeles var i bevegelse og meget tynn. Men
etter som elven ble demmet opp og utglidningen sluttet, ble «sjøen» roligere,
og leiren stivnet til.
Hva denne omstendighet betydde for de menneskene som lå ute i leiren,
halvt nedsunket og klynget seg til en bjelke eller en rest av en vegg, kan man
neppe tenke seg. Å, hvilken følelse det måtte være å sitte fast til opp under
brystet og så kjenne leirmassen stivne omkring seg!
Fra forskjellige kanter ble det lagt bordbroer bortover leirsjøen, og da det
led så langt på natten at leiren var stødig nok til å bære oss, forsøkte vi å
yde de forkomne menneskene den hjelp vi kunne. Nesten alle var kun i nattklær
- flere kvinner hadde således bare serk på, og så kaldt som det var om natten,
led disse gjennomvåte menneskene meget.
Det ble utspilt mange hjerteskjærende scener da de reddede kom i land ogi
hus og erfarte at barn, ektefeller eller far og mor var savnet. Enkelte av dem
vi reddet, var så utmattet at de ikke sanset noe.»
Men for mange av dem som bodde så pass langt unna at de hverken så
eller hørte noe, var ryktene om raset for utrolige. De nektet å tro på det som
ble fortalt. Det var for usannsynlig.
En av dem som fikk et slik varsel, var
Johannes Minsås. Han forteller hvordan
han opplevde det slik: 5
« - Opp øyeblikkelig! Bygden holder på
å gå under!» Det var far som ropte neden
fra. Jeg var trett, det hadde vært syttende
mai, og vi hadde hatt folketog og fest, og
jeg hadde vært på farten med musikkfor
eningen der jeg var formann. Det var ikke
blitt mye søvn i det siste, og om dagen
hadde vi stått i med våronna. Jeg sov tungt
og fattet ikke med en gang, men da far
ropte igjen, kom vi oss ned fort.
Det var kommet en mann ridende inn på
tunet og bort til soveværelset der far og
mor lå og ropte at Verdalen gikk under.
Johannes Minsaas.
Deretter hadde han ridd videre til neste gård uten å gi nærmere beskjed. Vi
skjønte det måtte være noe alvorlig, men var ellers i villrede.
Jeg sprang oppover lien til Nord-Minsås for å varsle der. Da jeg kom ut
på Minsåshaugen hvor det var god utsikt over bygden, så jeg gjennom mor
gendisen en ny bygd. Det var som å se utover et hav av leire, grått i grått.
Etter hvert gikk det opp for meg hva som var skjedd denne natten mellom
18. og 19. mai 1893.
Verdalsboka - 8


----
114 RasA
----
Det første jeg merket, var at olderskogen som sto tett fra Øra og oppover
helt til Nessgrenda, var borte. Kjempebjørka på Østerness som var kjent vidt
omkring, var borte. På Nessletten var alle tre Nessgårdene borte.
Vi tok ut hest og vogn og kjørte oppover til Stiklestad, gikk derfra videre
til Mo. Det var stille over alt. Her fra den gamle prestegården og helt over
til Eklogårdene var et svelg på nesten tre kilometer stort område med mange
pene gårder, rast ut. Hele den nedre del av dalen var, så langt vi kunne se,
en jevn grå flate, hvor det her og der stakk opp rester av hus. Vi så ikke
tegn til liv, når unntas husmannen på Lyng, som holdt på å slakte en gris
han hadde reddet. Gården Nord-Lyng som var en av de største i bygden, lå
i leire til over vinduene i første etasje. Uthusene så ut som om de var for
skjøvet innover mot hovedbygningen. Fra der vi sto og ut til gården, var det
ikke langt, men den bløte leirsuppen bar ikke en mann.»
Et annet eksempel har vi fra Salthammer i Frol. Ole Martin Salthammer
har beskrevet hvordan han fikk høre om raset. Ole var 7 - 8 år på den
tiden. 6
«Jeg husker jeg var på tur til å gå opp til Øvre Salthammer til lærerinne
skolen om morgenen da jeg fikk se at en våre husmenn, Simen Flatas, kom
i et uvanlig raskt tempo fra handelsmannen Lornts Smulan ved Rinnleiret.
Simen svingte av og gikk inn til mor som da var på kjøkkenet. Da snudde
jeg og gikk straks etter Simen inn på kjøkkenet.
Da husker jeg mor sa: «Men kjære Simen, du kjæm da i ein uvanle fart
og sjer så oppbrakt ut?» For hun hadde aldri sett Simen slik før.
Da husker jeg Simen sa: «Det har heint nå gæli i Værdala i natt. Galan
sægle ne gjænnom daln.»
Da sa mor: «Kjære, ka sei du, Simen?»
Da gjentok Simen det samme: «Gålan sægle gjænnom Værdaln.»
Og så sa Simen: «Æ e så gla fe æ bur på berji!»
Mens Simen hadde stått på butikken hos Lornts Smulan, hadde det ringt
opp fra Verdal, og Smulan var blitt bedt om å gi beskjed til Dragonregimen
tet som nylig hadde tatt til med rekruttskolen om at de hurtigst måtte komme
til hjelp. Det var ennå ikke kommet telefon til Rinnleiret, og Smulan hadde
nettopp fått telefon innlagt.»
Det må her innskytes at dette ikke kan ha vært den første meldingen som
kom til Rinnleiret. Dette må tydeligvis ha skjedd på dagen da butikken var
åpen. De første meldingene om raset, som blant annet førte til at en avdeling
frivillige med en gang la av gårde, kom tidlig om morgenen.
Oles mor, som var fra Ness vestre, bega seg til ulykkesstedet, og da hun
kom frem til Ness fikk hun se farsheimen sunket ned i leirmassene. Stor var
imidlertid hennes glede da hun kom til Skjørdal nedre hvor hennes søster

----
115 RasA
----
bodde, og fikk vite at moren som var kårenke på Ness vestre, hadde gått dit
om kvelden og hadde kommet fra det med livet i behold.
På Rindsem nedre, eller Ner-Sjem som man sa, arbeidet Sofie Johnsdatter
som taus. Hun var fra Verdalsøra. Kvelden 18. mai hadde hun vært borte,
men hun kom hjem ved midnattstider. Hun var på vei inn for å legge seg,
men mens hun enda var ute på gårdsplassen, hørte hun noen forferdelige ly
der fra øst. Lydene kom gjennom luften. De var helt uforklarlige, men det
var både brak, dunder og jammer.
Hun forsto ingen ting av dette, og
etter som det ellers ikke syntes å være
noe unormalt i nabolaget, ville hun ikke
vekke de andre på grann av disse lyd
ene. Hun gikk derfor opp på loftet og
la seg.
Hun hadde imidlertid ikke ligget
lenge, før hun ble vekket. Nå var det
en guttunge som kom og ropte på far
sin. Gutten var fra en av Rosvollgård
ene, og far hans var møllearbeider på
Rindsem Mølle.
«Far! Du må skynde deg å komme
hjem! Gårder og hus kommer seilende
og legger seg opp på flatene!»
Sofie Johnsdatter Granlund.
Da sto alle sammen opp. De dro opp
til Kålen, og der fikk de se hva som hadde skjedd. 7
Redningsarbeidet tar til
Disse eksemplene på hvordan folk lengre unna mottok opplysningene om
raset, er fra senere tidspunkter ut på morgenen og dagen. Men allerede
nesten mens det hele sto på, var de første i gang med redningsarbeidet. Ikke
alle som bodde i nærheten av raset, rømte unna. Spesielt var det folk på
sydsiden som på et tidlig tidspunkt kunne gripe inn og berge menneske
liv. Det var tross alt vanskeligere for dem som befant seg på nordsiden å
gjøre noe straks etterpå. Det var her raset hadde gått, og fremdeles kunne
det gå nye ras i terrassen. Raset hadde gått i minst tre etapper, og ingen visste
om det var slutt eller ikke. Følgelig ble det rett og slett folketomt på nord
siden både ved rasgropen og nede ved leirsjøen.
De første timene etter at det hele hadde stilnet, var det ikke noe organisert
redningsarbeid. Men noen få holdt hodet kaldt, og de satte igang rednings
arbeid på eget initiativ. Ved personlig innsats klarte de å få med seg andre,
og de brukte hva de hadde for å hjelpe dem som lå ute i leirsuppen. Planker


----
116 RasA
----
og bord ble lagt ut der det var mulig. Skigarder ble revet og brakt til broer.
Bordkledning ble revet av nærliggende bygninger, trær ble hugget ned. Vog
ner, kjøretøyer, sleder og andre tilsvarende innretninger ble benyttet. Innbo
som senger og bord, ble tatt ut og brakt til brobygging. Og ute i leiren fløt
det også massevis av vrakgods og materialer fra knuste og ødelagte bygnin
ger som også ble benyttet der det var mulig. Men noen steder var det ikke
mulig, leirvellingen var for bløt.
Ikke alle som deltok i dette redningsarbeidet, er blitt registrert. Ganske
sikkert ble det utført heltedåder og bragder som ingen vet om. Men noen ble
lagt merke til.
Hvem som begynte redningsarbeidet først, er ikke mulig å si. Det er rime
lig å tro at arbeidet kom i gang omtrent samtidig langs hele strekningen på
sydsiden, fra Sundby til Vinne, med en gang det var så pass stille at det var
mulig å forstå hva som skjedde. Dog vet vi at det var folk som satte livet
på spill enda mens leirstrømmen gikk stri for å berge mennesker i nød.
I ettertid er det lett å si at noe av redningsarbeidet som ble utført, ikke var
forbundet med livsfare. Men for dem som befant seg midt oppe i kaoset, var
det helt uråd å vite om det ikke ville komme nye ras. Så de som våget seg
utpå for å berge de stakkarene som lå hjelpeløse der ute, gjorde det til tross
for at de anså det for helt sannsynlig at nye leirbølger ville komme. Og da
ville alt og alle som befant seg ute på leiroverflaten bli begravet. De tok av
gjørelser på grunnlag av det de visste og forsto. Og de tok sjansen og satte
livet sitt i fare for å hjelpe andre. Det er således helt symptomatisk at svært
mange ikke våget seg ned fra de bakkene hvor de sto og så utover leirsjøen.
De mente at det høyst sannsynlig ville komme nye ras som ville begrave det
nedenfor.
De første ble reddet nokså umiddelbart. Det var de som hadde havnet helt
opp til fast land, og som det var lett å komme ut til. Og noen var i stand
til å redde seg selv. Men det var dessverre ikke situasjonen for alle. Mange
omkom av utmattelse og kulde før man kom seg ut til dem. Andre omkom
av de skader de hadde pådratt seg før de kom under kyndig behandling. Og
noen få døde også i ettertid av lungebetennelse eller skader de hadde fått.
Lungebetennelse som følge av kulden var en helt naturlig konsekvens. Men
leire i luftveiene kunne også føre til lungebetennelse. (Se under Helsemessi
ge konsekvenser.)
Alt i alt er det registrert 111 mennesker som omkom under selve rasulykken.
Ytterligere en døde neste dag. Så døde fire til i de nærmeste dagene etterpå.
To av disse døde helt klart som følge av hva de hadde vært gjennom. De
to siste døde sannsynligvis av sykdom og skader de var blitt påført.
Det var ikke lett å finne de ulykkelige som lå og kavet ute i leiren. Noen
ganger ble de overlevende funnet ved at man gikk etter lyden. De av de over

----
117 RasA
----
levende som maktet det, ropte om hjelp.
Men vinden vanskeliggjorde lokaliseringen
av dem.
Anne Gustava Lunden 8 som bodde på
Brannåsen ved Lysthaugen, har fortalt om
hvordan hun hørte en jente ropte om hjelp.
Anna Gustava var 14 år gammel, hun
gikk for presten dette året. Hun hørte stem
men av en jentunge i retning fra Melbyber
get. «Det var fæl kauking.» Skrikene hennes
var forferdelige å høre på. De varte i lang
tid. Hun visste ikke om hun var blitt red
det.
Til det kan det kommenteres at alt ble
gjort for å berge dem man så var i live. Hvis
denne jenten var i live i lang tid ved Mel
byberget, ble hun etter all sannsynlighet
Anna Gustava Lunden.
berget, hvis hun da ikke omkom som følge av frost og utmattelse før at man
rakk å komme ut til henne. Det skal visstnok ha skjedd med en mannsperson
i nærheten. Han hadde brakt belteremmen sin til å binde seg fast i et older
tre. Men han var død da man kom ut til ham.
Andre overlevende vinket med armene, eller de signaliserte med de kles
plagg de hadde for hånden hvilket dessverre ikke var mye. Heller ikke dem
var det lett å få øye på. De fleste var tilklint av leire og gikk i ett med om
givelsene.
Dessuten var ikke overflaten flat og jevn som den er i dag. Overflaten så
ut som bølgene på et opprørt hav. Svært mange har den forestilling at den
tyntflytende leirmassen la seg som et jevnt lag over dalbunnen. Men vi må
huske på at innblandet i leirvellingen var det partier av fastere masse samt
torv og jordlag. Det lå både rygger, hauger, kammer og kanter i alle retnin
ger. Og ofte lå de som trengte hjelp nede i søkkene mellom slike ujevnheter
på overflaten. Alt dette gjorde sitt til at den lignet mer på måneoverflaten
enn på en innsjø.
De som ble reddet på land, enten det skjedde ved hjelp av andre, eller de
klarte det selv, så forferdelig ut. Samtidige beskrivelser sier de så ut som
«hinmannen», «et spøkelse», «en neger», «et dyr», og lignende. De var dekket
av leire, som når de kom opp fra den flytende gjørmen, stivnet til. Ofte måtte
den brekkes av. Den stoppet til ører og nese, og mange klarte ikke å få opp
øyenlokkene. Selv etter vask beholdt de den blålige fargen slik at de lignet
«dødninger».
Og hele tiden hørtes beljingen og rautingen fra panikkslått husdyr som og


----
118 RasA
----
så kjempet for livet. De måtte også hjelpes. Dessverre var det ikke mulig
å hjelpe mange av disse. De fleste satt for godt fast eller lå for langt fra fast
land til at de kunne berges. De måtte derfor avlives, enten ved skyting eller
ved stikking.
Nede på elvesletten var det de minste og dårligste husene som hadde vært
mest utsatt. En-etasjes hus ble som oftest fullstendig begravet. Og var de dårlig
sammentømret, ble de også lettere splintret. Vanligvis var det husmannsstuene
som var av en slik standard. To-etasjes hus som det for det meste var på gård
ene, var solidere sammensatt. De holdt bedre, og dessuten nådde ikke leiren
alltid helt opp til øverste etasjen. De fleste som berget seg ved å klatre opp
på taket, bodde i slike hus. Og vi har også tidligere nevnt at enkelte hus
konstraksjoner som stabbur og lignende, holdt seg forbausende bra.
Og hjerteskjærende historier ble fortalt om gjensyn, tap og fortvilelse.
En liten pike satt på et skap ute i leiren og så ned. Hun ble spurt om hun
hadde mistet noe der.
«Ja, jeg har mistet far og mor,» sa hun.
Denne historien ble gjengitt i aviser både i inn- og utland. Og det var denne
piken en skoleklasse i Østersund spesielt nevnte skulle få de pengene de hadde
samlet inn.
Etter hvert som folk fikk summet seg, ble redningsarbeidet mer og mer
organisert og systematisert. Men etter som mange deler av det berørte om
rådet var avskåret fra hverandre, hadde redningsarbeidet et svært lokalt og
tilfeldig preg de første timene. Telefonforbindelsen var dårlig, for det fantes
få telefoner. Dessuten var også telefonlinjene blitt bratt flere steder. Imidler
tid fantes det folk med både initiativ og oppfinnsomhet rundt katastrofeområ
det, og de satte igang redningsarbeid der de fant behov for det. Og behov
var det over alt.
Dessverre er det ikke mulig å skaffe noen oversikt over hvem som ble reddet
av hvem de første timene. Det var ikke alltid at redningsmannen var istand
til å kjenne igjen den som ble reddet, tilklint og dekket av leire som vedkom
mene var. Og mange av dem som ble reddet var bevisstløse eller så forkomne
at de ikke sanset hvem som reddet dem. Nesten uten unntak var de som ble
reddet sterkt skadet.
Doktor Thor Sæthre fra Levanger som hadde ansvaret for sydsiden, fortalte
at han blant andre hadde behandlet en fem år gammel gutt som hadde brakket
begge lårbenene. Hans søster hadde hoften av ledd, og hadde sterke smerter.
En jente mistet to tær. Han fikk også til behandling Hanna Olausdatter som
hadde vært tjenestejente på Trøgstad lille. Hun ble reddet av Petter Andreas
Røstad, Bernt Rinnan og noen kavallerister, deriblant hennes bror Sefanias
Olausen Marken. Hun hadde brakket kravebenet. (Se mer om dette neden
for.) Om Ove Haugskott på Krag fortelles det at han hadde brakket lårbenet.

----
119 RasA
----
Og når en person var brakt på land, snudde redningsmannen eller rednings
mennene for på nytt å prøve å finne noen overlevende. For når noen var
kommet på land, ble de tatt hånd om av andre. De ble brakt i hus, ble vasket
og lagt til sengs for at de skulle få varmen i seg igjen.
Kuldegradene og den kalde vinden var faktisk nesten like livstruende som
selve strabasene under raset. I ett tilfelle er det fortalt at man så en levende
kvinne ute på leirflaten. Det fantes ingen båt i nærheten, og akkurat der var
leirvellingen så tynn at det var helt uråd å komme seg ut til henne. Neste
dag hadde imidlertid overflaten størknet så pass at det var mulig å ta seg ut
til henne ved hjelp av ski. Men da var hun død. Hun hadde frosset ihjel.
Etter hvert som tiden gikk, ble det mer og mer klart at forholdene hadde,
om enn ikke helt stabilisert seg, så var de blitt mer oversiktlige. Flere og
flere kom med i arbeidet med å redde de som reddes kunne. Og ute i leir
havet levde det fremdeles mennesker og dyr som man måtte prøve å redde.
Nedenfor skal vi ta for oss noen av dem som deltok aktivt i arbeidet med
å redde andre. Men som allerede sagt tidligere, finnes det sikkert en rekke
eksempler på redningsbragder som ikke er kjent. Men de som nevnes neden
for, ble lagt merke til. Og noen ble sogar belønnet med redningsmedaljen.
Martin Toresen Bjørken
Martin Toresen Bjørken var en av dem som viste resolutt handlingskraft
da han skjønte hva som var i ferd med å skje. Selv fikk han varsel av sin
kones farbror fra Hagahammelen, Ole Andersen Hammelen.
Ole hadde våknet om natten på grann
av lyden fra raset. Han trodde med en
gang at det var Bjørkvatnet som hadde
bratt igjennom og nå var på vei nedover
som en flodbølge. Han hadde nemlig
hørt en spådom at dette ville skje.
Han må ha beordret de andre i huset
til å komme seg i sikkerhet. Selv la han
i vei for å varsle andre om faren.
Ikke langt fra Hagahammelen lå hus
mannsplassen Skruddu under Bjørken.
Etter Oles mening lå denne der vannet
ville komme veltende. Han sprang der
for dit, og der på plassen rømte de ut.
Plassmannen, Ole Lassesen Skruddu, ble
imidlertid med Ole oppover til Bjørken.
Også denne gården lå utsatt til for denne
flodbølgen, mente de.
Martin Toresen Bjørken.


----
120 RasA
----
Da Martin Toresen fikk høre dette, sprang han ut. Men ute oppdaget han
at lyden kom fra feil retning. Det kunne ikke være Bjørkvatnet som kom.
Han sprang derfor frem på kanten nord for gården, og der fikk han se hva
som var i ferd med å skje.
Hilmar Teodor Bjørken.
John Bjørken.
Men de to kallene som hadde kommet med varselet, trodde fullt og fast
på at det var Bjørkvatnet som kom, og de stakk til skogs. Der var de til langt
på dag. Man måtte sende folk ut for å hente dem. De var fremdeles helt for
styrret.
Derimot var ikke Martin Bjørken forstyrret. Iskaldt organiserte han nå
folkene. Sine to sønner, den 17 år gamle Teodor og den 10 år gamle John,
sendte han av gårde til hest for å varsle henholdsvis på Lunden og Ness østre.
Ingen nådde frem før rasbølgen tok husene, og de vendte derfor tilbake.
På gården ble folkene satt i gang med å varme vann for å vaske og varme
opp de stakkarne som kom opp fra leirhelvetet mer døde enn levende.
Selv sprang Martin ned til leirsjøen for å berge i land folk som lå der ute.
Blant de første han hjalp i land etter flere timers farefullt arbeid, var familien
til Ole Andersen. De befant seg fremdeles ute i huset. Selv om husene på
Hagahammelen ikke befant seg så veldig langt fra fast land, var leiren dyp,
og det var livsfarlig å bevege seg ut på den. Det måtte bygges bro dit ut.
Ved hjelp av planker og bord og noen fastere partier med leire, klarte de
å hjelpe dem i land. Da var klokken blitt 8 om morgenen.
En liten husmannsplass ved navn Gammelplassen under Haga nordre, men
som lå på sydsiden av elven, ble tatt, sannsynligvis av det første skredet. To

 

----
121 RasA
----
jenter der hadde kommet seg opp på fjøshellen. Disse var Marja Olsdatter
og Bolette Sefaniasdatter. Vraket av uthuset hadde drevet inn til foten av Bjørk
berga, men de satt der uten mulighet til å komme seg i land ved egen hjelp.
Martin og hans folk kastet da taug ut til
dem fra toppen av Bjørkberga, og ved
hjelp av dette klarte de å hjelpe de to opp.
Mange overlevende ble tatt inn på Bjør
ken og vasket og gitt klær. Både badstuen
og kjøkkenet på gården ble tatt i brak. Et
sauekar ble satt inn på kjøkkenet. Nå
kunne man ikke ta smålige hensyn. Og de
som var der sa at det så forferdelig ut både
ute og inne på gården. Leiren rant utover
gulvet inne i huset.
Men alt ble gjort for å hjelpe dem som
ble brakt dit. Ingeborg Anna Haftorsdatter
Bjørken hadde en strid tørn med å ta seg
av alle som kom dit.
Mange døde ble også tatt i land. De ble
lagt opp ved Skruddu. De var så tilklinet
Ingeborg Anna Bjørken.
av leire at de ble lagt i fossestrykene i bekken for å bli vasket rene
Martin Anneussen Blybakken
Martin Anneussen Blybakken var fra Blybakken. Han fikk høre om ulykken
da dragonene fra Rinnleiret som var blitt utkalt til ulykkesstedet, passerte går
den.
Martin slo seg sammen med dem og kom frem til ulykkesstedet hvor han
etter hvert havnet like øst for Kålen.
Mens han sto der og stirret utover, så han en gress- eller lyngtue som be
veget seg i vinden. Han sto en liten stund og så på dette, men han syntes
det var en merkelig bevegelse på gresset. Da kom Olaus Ellingsen Vinne sprin
gende. Han hadde også sett dette, men han hadde sett at det var et menneske
som lå der ute. Men han hadde befunnet seg helt borte ved Rosvoll, og der
fra var det ikke mulig å komme seg ut.
Martin slo seg sammen med ham, og sammen bygget de en trebro utover
av planker og vrakgods. Men leirsuppen var så bløt at det måtte krabbe seg
fremover på knærne.
Det var Laura Eriksdatter Søgstadvald som lå der ute. Hun var fra gården
Krag hvor hun hadde vært husholderske hos Ove Nilsen Haugskott. Hun lå
der ute i bare nattkjolen. Underkroppen lå nede i leiren, og hun hadde vinket
med armene. Det var det som hadde lignet på en gresstue som rørte seg i


----
122 RasA
----
vinden. Hun var fullstendig tilklint av leire, og de to fikk tørket vekk leiren
fra ansiktet hennes.
De tok av seg trøyene sine og ga henne
slik at hun fikk litt vern mot den kalde
vinden. Men hun var så forkommen at
hun ikke klarte å gå alene inn til land.
De tok henne på ryggen og skiftet på med
å bære henne i land. Der ble hun tatt
hånd om av andre. 9
Klokken var 9 om formiddagen da
Laura ble tatt i land. Dette er bekreftet
av henne selv, for hun hadde, fra hun
måtte hoppe ut av vinduet på Krag da ra
set gikk om natten, til hun ble tatt i land,
et ur i hånden. Dette hadde hun tviholdt
på hele tiden.
Det er imidlertid en del uklarheter ute
og går i forbindelse med denne red
ningen. I de offisielle rapportene heter
Martin Anneussen Blybakken.
det seg at hun ble reddet i land ved Ness. I Lauras beskrivelse går det frem
at det må ha vært lenger mot vest. Hun er imidlertid nokså uklar med hensyn
til stedsnavnene i dette området at man ikke skal feste for stor lit til hva hun
selv sa. Hun har i ettertid fortalt at hun kravlet opp på en sandbanke ved Val
stad, og at hun ble tatt i land ved Leirfossen. Valstad ligger som kjent, langt
unna, og Leirfossen må trolig være Leirfall. Hun hevder også at foruten Olaus
Vinne og Martin Blybakken var også Petter Andreas Røstad med på rednin
gen. Det stemmer ikke. Petter Andreas Røstad var ikke med på denne re
dningen. Han var opptatt andre steder på det tidspunktet.
Om Martin Blybakken heter det at han var en ung og uforferdet red
ningsmann.
Hva han videre gjorde, er ikke kjent i detalj, men han deltok i redningsar
beidet både av dyr og løsøre etterpå.
Gunnbjørn Hegstadvald
Gunnbjørn var husmann under Hegstad. Husmannsplassen hans som kaltes
Hegstadstuggu, ble begravet av leirmassene. Han selv og hans kone, Serianna
Olsdatter, kom seg i land etter at de hadde klatret opp på taket. Hans kones
datterdatter, Sofie Berntsdatter fra Trones, som bodde hos dem på plassen
fordi hun gikk for presten, klarte å klatre ut fra et vindu i andre etasje og
over i et oldertre som fløt forbi. Der ble hun sittende uten å komme seg noe
sted. Derimot klarte ikke en inderst på plassen, Kjerstine Olsdatter, å komme


----
123 RasA
----
seg ut. Trolig var hun også blitt skadet av steinene fra murpipen som raste
sammen. Hun lå nå innestengt på mørkeloftet uten muligheter for hverken
å komme ned eller ut.
Gunnbjørn klarte å få tak i en båt, og sammen med at par andre karer var
han i ferd med å trekke båten i retning av plassen. Etter all sannsynlighet
hadde de andre karene sagt fra at de ikke våget å bli med ut til den begravede
plassen, og en mann ville ikke alene klare å ta seg dit ut. Da fikk Gunnbjørn
øye på soldatene som kom til. Han sprang bort til dem, og det fortelles at
han gråtende ba dem om hjelp. Og to stykker ble med ham ut i båten. Det
var sersjant Nils Høien og menig Martin Leirdal.
Og disse tre hentet ned Sofie fra oldertreet, og de hugg hull i taket og brøt
istykker mønet, hvoretter Nils Høien krøp inn på mørkeloftet og bar ut Kjer
stine som var så forslått at hun ikke klarte å gå selv.
Det fortelles at Martin Leirdal hadde sagt noen lunde følgende til Nils Høien
da de våget seg utpå: «Ja, overlever du, vil også jeg overleve!» Og dermed
ble han med ut i båten.
Det de fryktet, var naturligvis at det ville komme flere ras.
Det gikk imidlertid bra, og alle ble reddet.
De to kavalleristene deltok også i annet redningsarbeid, og de fikk rednings
medaljen som takk for sin innsats. Men det var like farefullt for Gunnbjørn
som var med på redningen av de to i Hegstadstuggu. Men han ble ikke inn
stilt til medalje. Blant annet heter det følgende i en av rapportene som gikk
inn, om hvorvidt han skulle få medalje:
«De omstendigheter hvorunder redningen her foregikk var neppe av den
beskaffenhet at det er særlig grann til offentlig å påskjønne disse rednings
menn fremfor mange andre som kanskje under mer farefulle forhold har lagt
mot og snarrådighet for dagen, men om hvis virksomhet man savner tilstrek
kelig kunnskap.»
Oluf Angel Holte
På gården Rosvoll vestre bodde Oluf Angel Holte. Husene på gården hans
unngikk ødeleggelse, men leirsuppen nådde helt opp til dem. Oluf ble vekket
av bråket fra raset, og da han ikke visste om en av guttene som hadde gått
ut en stund tidligere, hadde kommet inn igjen, sprang han øyeblikkelig ut
for å se etter ham. Og nå fikk han øye på en av husmannsplassene under Ros
voll store som var blitt tatt av leirbølgen.
Dette var plassen Neffer. Den lå like øst for Rosvoll store nede på elve
sletten. Bølgen rev stuen av muren og førte den med seg i stor fart tvers over
dalen i retning Ekle. De to som befant seg inne i huset, den 52 år gamle
Johannes Pedersen og hans 65 år gamle stemor Serianna Johannesdatter,

----
124 RasA
----
klarte å komme seg opp og ut på taket
gjennom hullet etter murpipen som
hadde ramlet sammen. Der klamret de
seg fast.
Ved Ekle ble strømmen snudd, og
husene ble ført tilbake sydover. Nå pas
serte de like vest for Rosvoll-landet
hvor Oluf Holte var ute, og han fikk
øye på dem. Og uforferdet vadet han
ut i leirstrømmen nesten til opp på livet.
Der grep han dem, den ene etter den
andre, og formelig kastet dem inn mot
land. Begge to var småvokst, ja, Johan
nes var endog så liten at han ble regnet
nesten for dverg.
Men allikevel var det en kraft
prestasjon det Oluf Holte gjorde.
Oluf Angel Holte.
Og det må ha krevd et mot ut over det vanlige å vade ut i leirstrømmen slik
han gjorde for å berge dem. Og husene fortsatte sin ferd enda flere hundre
meter før de ble liggende i ro. De to han hadde reddet, tok Oluf Holte med
seg inn for å varme dem opp og få dem rene. Vel inne igjen fant han sønnen
han hadde gått for å se etter. (Se under Rosvoll vestre.)
Senere deltok Oluf Holte i redningsarbeidet utenfor Rosvoll søndre hvor
blant annet de overlevende fra John Rostads huslyd fra gården Follo ble reddet
i land.
Oluf Holte ble innrapportert blant dem som burde få medalje. Men av folk
som ikke hadde anelse om hvordan forholdene var, ble ikke hans bragd an
sett som å ha funnet sted under livsfarlige omstendigheter, og han fikk ikke
medalje.
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen Leirfall
Sefanias Ellingsen og Gustav Ellingsen var brødre. De var forøvrig brødre
av ovennevnte Ole Ellingsen Ness. De drev Leirfall østre.
Det er uklart hvem som kom og varslet dem. Det kan ha vært Karl Ludvig
Olsen Leirfall som de hadde kjøpt gården av, og som nå bodde på braket
Gravvoll nede på elvesletten. Gravvoll ble tatt av leirmassene, men Karl
Ludvig kom seg ut fra huset og sprang opp til Leirfall for å hente hjelp. Hans
to barn ble igjen i huset da han for ut, og den ene av dem, datteren Marie
Kristine, omkom.


----
125 RasA
----
Dette bildet er sannsynligvis de to brødrene Gustav (t. v.) og Sefanias Ellingsen
Leirfall.
Men brødrene kan også ha blitt varslet av Elling Olsen Nessøran. Elling
var fergemann ved Ness fergeleie, og på et eller annet vis havnet han neden
for Leirfall-landet. Han klarte å stavre seg opp den bratte melen og bort til
en av Leirfallgårdene, rimeligvis Leirfall østre, og fikk da varslet om ulykken.
Men uansett hvem det var som først kom med varselet, de to brødrene
Sefanias og Gustav satte øyeblikkelig kursen nedover mot leirsjøen. Og ved
Gravvoll var det etter hvert blitt forsamlet en hel del folk. Karl Ludvig Leir
fall sier selv at det var hundrevis til stede. Dette er rimeligvis en overdriv
else, men en god del var det nok.
Det fremgår ikke av beskrivelsene av redningen hvordan alt gikk for seg.
Det eneste man kan trekke som konklusjon, er at det fleste var nokså tafatte.
Men det var ikke Sefanias og Gustav. De satte igang arbeidet med å komme
seg ut til vraket av Gravvoll, for på taket der satt Karl Ludvigs 14 år gamle
sønn Johan Severin. Han var bare i nattklærne, og han frøs forferdelig.


----
126 RasA
----
Det ble lagt ut bro til ham, og brød
rene klarte å ta seg dit ut og få ham i
land. Det eneste som er fortalt om
denne redningsdåden, er at det skjedde
med stort besvær og med stor fare.
Kronologien i hva disse to utførte
senere utover dagen, er heller ikke
klar. Men ganske snart møtte de sin
bror Olaus Ellingsen Vinne, og sam
men med ham og flere andre deltok de
i det farefulle redningsarbeidet av både
folkene på Lennes nordre og Lyngs
holmen. (Se derfor mer om dette
nedenfor.)
Men utpå dagen var det Sefanias og
Gustav som våget seg utover til Lennes
søndre hvor Ludvig Johannessen satt på
taket sammen med sin mor og øvrige
familie, tilsammen fem stykker. Ved
denne anledning var brødrene sammen
med Ole Olsen Lennes, en sønn på
Sefanias Ellingsen Leirfall.
den andre Lennes-gården og Kristian Søraker. De to siste hadde skaffet til
veie en båt, og det var i denne de staket og rodde seg utover til Ludvig Lennes.
Men dette hadde tatt tid, og Ludvig som da hadde sittet på taket og ventet
på redning, hadde uttalt at han var redd de ville komme til å sulte i hjel før
de ble reddet.
Sefanias er nevnt ved en annen anledning da han reddet to-tre ikke navn
gitte personer, ved å bygge en bordbro utover til dem.
Arbeidsdagen til Sefanias og Gustav var ikke slutt med dette. Da det nå
ikke lenger var flere levende mennesker å redde, deltok de i arbeidet med
å redde husdyr og innbo. Det ble således en meget lang dag for dem begge to.
Og uten at noe er sagt, er det all mulig grann til å tro at de også deltok
de nærmeste dagene i redningsarbeidet sammen med andre.
Ole Olsen Lennes
Ole Olsen var sønn på Lennes nordre. Hans mor var søster av de fire brød
rene Olaus, Sefanias, Gustav og Ole Ellingsensønner som er nevnt ovenfor.
Ulykkesnatten overnattet han hos onkelen Olaus på Vinne, og var der da
ulykkesbudskapet kom. Sammen med onkelen sprang han østover for å hjelpe
til. Men da de nådde melkanten og så den uhyggelige leirsjøen fremfor med
farsgården Lennes nordre liggende med leirvelling til opp til taket, ble han


----
127 RasA
----
så fortvilet at han slo hendene for an
siktet og ville snu tilbake. Han hadde
ingen tro på at noen var levende der
ute, og mente altså at alle i familien var
døde.
Men Olaus fikk grepet fatt i ham, og
sa at nå måtte han ta seg sammen og
ikke la fortvilelsen ta overhånd. Det var
fremdeles folk der ute som måtte
reddes.
Sammen sprang de ned bakken. Og
da de fant Andreanna Mikalsdatter fra
Nessøranplassen liggende livløs, fikk
Olaus renset munnen hennes for leire
slik at hun fikk puste igjen. Da hun
hadde kommet seg litt, var det Ole som
brakte henne opp til Vinne hvor Olaus'
Ole Olsen Lennes.
kone Harma Andersdatter tok seg av det videre stellet med Andreanna
Det er så litt uklart hva Ole gjorde de nærmeste timene. Etter all sannsyn
lighet deltok han i redningsarbeidet av dem som befant seg i nærheten. Men
så, etter en tid, oppdaget han at det gikk alt for sent å få lagt ut bro til de
mange som strevde for livet ute i gjørmen. Kanskje så han til og med at noen
bukket under. I alle fall skjønte han at det måtte båt til for at flest mulig skulle
bli reddet. Og båt fantes bare nede på Verdalsøra. Sammen med Kristian
Røstad fra Søraker dro han av sted og fikk tak i en båt. Helt nøyaktig hvor
de fant båten, er ukjent. Men det var nede på Verdalsøra.
Men å få fraktet båten opp til det området hvor den trengtes mest, det vil
si i området mellom Rosvoll, Lyng, Haga og Ness, var ingen lett sak. De
to klarte imidlertid å få trukket, staket, skjøvet og rodd båten dit opp. Og
nå ble den brakt til å berge i land flere. Blant annet var det denne båten som
ble brakt da Ole og Kristian kom seg ut til Lennes søndre og fikk berget Lud
vig Lennes og hans familie som satt på taket.
På det tidspunkt var det klart at alle sammen i Oles familie hadde overlevd.
Heller ikke for Ole er det kjent hva han utrettet senere. Men det er helt
klart at han i likhet med alle andre i nabolaget deltok i det redningsarbeidet
som pågikk så lenge det var behov for det.
Ole Ellingsen Ness
Ole Ellingsen Ness var selv innblandet i raset. Han bodde på gården Ness
mellom.
Han var en av dem som ble vekket forholdsvis tidlig. Hans kone var blitt


----
128 RasA
----
vekket av sin tre år gamle sønn Eliseus, og hun hørte dunderet. Det hørtes
ut som en foss. Hun kikket ut og så noe grått komme veltende. Hun vekket
Ole, og han antok det var Innsdammen som hadde sprunget. Han trakk i all
hast på seg buksene og sprang for å vekke naboen Johannes Olsen på Ness
vestre. Deretter sprang han tilbake. Det-viste seg nå at det var noe annet enn
en stor vannflom i elven, og han måtte nå berge sin familie ut av husene.
Han fikk dem så vidt opp på høyere land. Leir flommen var like i hælene
på dem. De hadde ikke rukket å få på seg klær.
Ole anslo hastigheten på leirbølgen så stor at en rytter ikke ville ha klart
å komme unna.
Da familien var i trygghet, fikk Ole med seg fire-fem andre menn, og de
deltok så i arbeidet med å bygge bro ut til både Ness østre og Leirfallaunet.
Også på den siste var alle i live, men de satt innesperret på loftet.
I ettertid fortalte Ole at han ikke hadde hatt tid til å bli redd, selv om han
hadde hørt mange hjerteskjærende rop om hjelp ute fra leirhavet.
Henrik Olsen Nessgjerdet 10
Det kan ikke ha vært stort senere enn dette at Henrik Olsen Nessgjerdet
tok til med å få folkene fra Ness østre i land. Det var fremdeles voldsomt
leven fra raset da Henrik oppdaget at det var folk inne i huset på gården.
Henrik Olsen Nessgjerdet. Han er
senere kjent som Henrik Lågnes.
Det er uklart hvor Henrik var ras
natten. Egentlig bodde han på plassen
Nessgjerdet, men det er ikke klart om
han var hjemme denne natten. Men han
kan ikke ha vært langt unna, for han
var en av de aller første som var på
plass for å delta i redningsarbeidet.
Andre etasje av stuelåna på Ness
østre var blitt revet av og ført avsted
slik at den ble liggende utenfor Ness
gjerdet. Da Henrik fikk se noen rørte
seg i vinduet på vraket, skjønte han at
det var folk i live der ute. Han begyn
te øyeblikkelig det farlige arbeidet med
å bygge bro utover til huset.
Snart ble det stillere, og han ropte
da ut til folkene i huset. Han fikk da vite at alle var i live
I ettertid er det klart at de var trygge der de var. Men da var det ingen
som visste om det ville komme flere ras og begrave alt sammen. Følgelig
ble arbeidet med å bygge bro intensivert. Henrik kommanderte alle som kom


----
129 RasA
----
til og ledet arbeidet med brobyggingen. Alle slags materialer ble benyttet.
En skigard ble brutt ned og brukt.
Men arbeidet tok tid. Først ved 4-5 tiden ut på ettermiddagen nådde de
ut til dem som var innesperret. Den første som tok seg ut over den farlige
broen, var Henrik, og han hjalp til med å bære barna i land.
Ole Olsen Nordlyng
Ole Olsen var tjenestekar hos Kirsten Vodal på Nordlyng.
Han bodde på gården, og rasnatten sov han sammen med de andre tjenerne
oppe i andre etasje, mens husfruen og
hennes barn lå nede.
Husene ble tatt av leirbølgen og flyt
tet et langt stykke bortover. De som lå
nede, ble innesperret da leiren steg opp
over dører og vinduer. De som var
oppe, trodde at alle nede hadde druk
net, og det var da de selv skulle til å
forlate huset, at Kirsten klarte å gjøre
dem oppmerksom på, at hun og barna
fremdeles var i live.
Ole rev da opp gulvet med bare hen
dene og trakk dem alle opp på loftet,
hvoretter han sørget for å få alle sam
men trygt i land. Dette var nesten en
umenneskelig kraftprestasjon, og Ole
fikk også skadet en finger slik at den
måtte amputeres etterpå. (Se også
under Nord-Lyng.)
Erik Olsen Rosvoll
Ole Olsen Nord-Lyng.
Han bærer redningsmedaljen.
Erik Olsen Rosvoll var sønn på Rosvoll søndre. Denne gården hadde fatt
mesteparten av jorden ødelagt av raset. Leirsuppen sto nesten inn til hus
veggene. Men mens resten av folket på gården rømte vekk i redsel for at
det skulle komme nye ras og enda mer leirmasse, ble Erik igjen for å delta
i redningsarbeidet.
Ved kanten av leirsjøen traff han på andre som var ute i samme ærend som
han selv. Det var brødrene Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner fra Vinne
og Leirfall, og Martin Georgsen og Olaus Sørensen, begge fra By.
Ute fra leirhavet hørtes over alt rop og skrik fra mennesker i nød. Og disse
karene nølte ikke. De ga seg i kast med arbeidet.
Verdalsboka - 9


----
130 RasA
----
De så at det ble flagget fra Lennes
nordre langt ute i leirsjøen. Dette be
tydde at det var folk der, og de tok seg
dit ut. (Selve ferden er beskrevet under
navnet Olaus Vinne.) På tur dit ut opp
daget de flere andre som de plukket opp
under veis.
Et av de stedene hvor de fant folk,
var i vraket av huset til Age Larsen
Lyngsholmen. Mens de holdt på å nær
me seg Åges hus, var det Erik som gikk
foran. En gang ramlet han ned i leiren
til opp under armene, og det var med
meget besvær at han kom seg opp
igjen. Åge, som hadde sett dette fra
vinduet i huset sitt, ropte ut til dem at
de måtte ikke våge livet for hans skyld,
Erik Olsen Rosvoll.
han var fortapt allikevel. Men hverken Erik eller de andre enset hans rop,
og de fikk berget Åge og de tre andre som var sammen med ham.
Etterpå var det med tårer i øynene at Åge fortalte om denne rednings
bragden.
De kom seg også ut til Lennes hvor alle fem som der var, ble berget. Der
ute mistet Erik en øks han hadde med seg, ned i dynnet. Den sank som om
det var vann, og borte var den.
Da de hadde kommet seg i land, skilte disse karene lag. Erik vendte til
bake til Rosvoll søndre. Der ute var man blitt var vraket av huset til John
Rostad fra Follo. Oppe på taket lå det flere mennesker. De hadde ingen
mulighet til å komme seg inn til land selv, og nakne som de var, led de for
ferdelig i kulden.
Ingen av folkene som befant seg på land våget å ta seg utover til dem, og
Oluf Angel Holte fra Rosvoll vestre som hadde kommet dit, hadde sogar ropt
til dem at det fantes ingen redning for dem.
Men Marius Iversen som selv hadde kommet dit ned i det samme huset,
men hadde klart å ta seg inn til land på egen hånd, hadde reagert og ropt
tilbake til dem som befant seg der ute at han skulle redde dem. Og dermed
hadde han begynt å legge ut en bro til dem. Dette hadde så fått de andre som
befant seg i nærheten til å være med og hjelpe til.
Men nå kom altså Erik dit, og han var aldeles ikke redd av seg, og han
overtok ledelsen av arbeidet. Under hans ledelse klarte de å komme seg ut
til Rostad som lå demte. Sammen med seg og Marius Iversen hadde han nå
naboene Martinus Andersen Rosvoll store og Anders Johannessen Rosvoll.


----
131 RasA
----
Han bar selv Rostads svigermor, Birgitte Valeur, og to av barna i land.
Av John Rostad fikk han høre at Odin Bjartnes, en sønn av landhandler
Bjartnes, lå ute i leiren et stykke unna huset uten mulighet til å komme seg
til fast land selv. Og mens de andre arbeidet med folkene fra Follo, tok Erik
seg ut til Odin og klarte å berge ham i land. Odin var da så svak at han knapt
nok klarte å gå selv, men måtte støttes av Erik over bordene han hadde lagt ut.
Under dette arbeidet plumpet han atter ut i leirdynnet til opp under arm
ene, og han fortalte etterpå at leirvellingen sto og skalv rundt ham. Han kunne
ikke nå bunnen med staur.
Det finnes dessverre ingen detaljerte opplysninger om hva han gjorde etter
dette. Men det er klart at arbeidet hans sluttet ikke fordi det ikke var flere
menneskeliv å redde. Han deltok sammen med både sivile og militære i det
redningsarbeidet som foregikk i flere dager fremover.
Petter Andreas Røstad og Bernt Pedersen Holman
Petter Andreas Røstad var fra Rinnan øvre. Bernt Pedersen Holman var
fra eiendommen Holman som var utskilt fra Rinnan øvre. Han kalles derfor
av og til Bernt Pedersen Rinnan. Begge to var 19 år gamle.
Disse to fikk ganske sikkert høre om
raset da det ble gitt varsel til Rinnlei
ret. Dog fikk de vel ikke høre det sam
tidig, for de kom frem til leirsjøen til
forskjellig tid. Men de traff på hveran
dre ganske snart, og de viste en råd
snarhet og dristighet som kom til å
berge flere liv.
Tidlig om morgenen befant Petter
Andreas seg på Ness østre. Der var det
også en tropp kavalleri. Trolig hadde
han fulgt etter dem da de dro dit fra
Rinnleiret.
Mens de var der, hørtes nødrop ute
fra leirsjøen. Og i retning mot Haga
rundt regnet 800 meter fra land fikk de
øye på en skikkelse.
Det ble ansett for uråd å komme seg
dit ut for å hjelpe, men Petter Andreas
Petter Andreas Røstad, her som re
krutt. Han bærer redningsmedaljen.
ville allikevel prøve seg. Sammen med Martin Balhallvald la han i vei på
en bro som de la utover. Før de hadde kommet langt, kom også Bernt Rinnan
til Ness østre, og han la i vei etter de to andre.


----
132 RasA
----
Etter flere timers arbeid klarte de å
komme seg dit de hadde hørt nødrop
ene fra. Da var klokken 9 om formid
dagen. Der fant de Liva Ingvaldsdatter
og hennes mor Anne Olsdatter. De var
fra husmannsplassen Fyksveet under
Trøgstad lille. De var kledd i bare
nattklær, og karene ga dem derfor sine
frakker slik at de ikke skulle fryse så
forferdelig.
Disse to som lå der ute, hadde noen
få timer før sett det forferdelige syn at
tre stykker i familien hadde sunket ned
i leiren like foran øynene på dem bare
noen få meter unna uten at de kunne
gjøre noe som helst for å berge dem.
Det var Livas far, bror og hennes lille
Bernt Pedersen Holman.
barn, altså Annes mann, sønn og barnebarn
Enda en av familien, Livas bror, hadde forlatt torvstykket i et forsøk på
å komme seg i land. Hva som hadde skjedd med ham visste de ikke. Men
han hadde klart seg.
Liva og Anne kunne fortelle at bare et lite stykke unna var Lovise Ellings
datter Trøgstad.
Nå kom kavalleristene til og tok seg av de to kvinnene. De tre andre dro
videre for å lete etter Lovise Trøgstad. De fant henne ikke, men derimot så
de fotspor etter noen de antok var henne. De sluttet i en leirpøl.
Men Lovise Trøgstad hadde imidlertid klart å ta seg inn til land for egen
hånd, selv om hun var fullstendig utmattet da hun på alle fire kravlet i land
på sydsiden.
Petter Andreas, Bernt og Martin vendte derfor tilbake mot land med ufor
rettet sak. Men de hadde ikke gått langt før det på nytt hørtes nødrop. De
fikk øye på et menneske lengre oppe som lå nede i leiren og vinket med
armene. De la derfor øyblikkelig i vei i den retning.
De tok med seg hver sitt bord. Bordene la de ut etter hvert foran seg, sam
tidig som den bakerste tok opp det siste bordet da han hadde passert og sendte
det fremover igjen. Slik gikk det et stykke utover.
Men snart ble grunnen så bløt og farlig at de hele tiden holdt på å synke
ned. Petter Andreas og Bernt som begge var ugifte, ga da Martin ordre om
å bli igjen på en fast leirbrink. Han var gift, og de mente at det var ingen
mening i at han skulle risikere livet.


----
133 RasA
----
De to fortsatte sin vågsomme vandring, og etter en stund nådde de ut til
vedkommende som lå der. Det var Harma Olausdatter som var tjenestejente
på Trøgstad lille søndre.
Harma hadde grepet fatt i minstebarnet på gården, den 2 år gamle John
Sigurd Skogås, da hun sprang ut. Ute på gårdsplassen var hun et lite øye
blikk sammen med de tre andre på gården, men så suste de utfor.
Harma hadde fått hard medfart, og hun hadde mistet bevisstheten. Hun
våknet da solen tok til å varme, men da satt hun fast som i en skruestikke
i leiren. Leiren sto henne da til opp under armene. Det var da kavalleristene
kom ut til det stedet hvor Petter Andreas, Bernt og Martin hadde funnet Liva
og Anne, at hun fikk øye på dem og ropte og vinket. Og et interessant mo
ment i den sammenheng er at en av kavalleristene var hennes bror, Sefanias
Olausen Marken.
Petter Andreas og Bernt begynte å grave henne løs. Men det var ikke enkelt.
De hadde ikke noe å grave med, og de måtte bruke hendene. Leiren var så
bløt at det var vanskelig å forhindre at den rant ned i hullet etter hvert som
de gravde. Men de strevde på. Hendene ble etter hvert hudløse, og blodet rant.
Mens de gravde, svimet Harma av igjen. Hun hadde fått en god del skader,
blant annet hadde hun brukket kravebenet. Da hun våknet for andre gang,
sa hun at hun var sikker på at hun hadde hatt John Sigurd med seg hele tiden.
Og det stemte. Etter at de to hadde fått trukket henne opp, fortsatte de gra
vingen, og nede i hullet ca. 1/2 meter dypere fant de liket av gutten.
Nå oppsto et nytt problem. De bordene de hadde brukt utover, viste seg
å være for lite til å bære dem når de måtte bære Harma i land. Og leiren
hadde blitt bløtere mens de var der. Følgelig måtte de vente til at kavaller
istene kunne bygge en ny og sterkere bro ut til dem.
I en fremstilling heter det at de til sist kom så dypt, at de klarte å få henne
løs. Et annet sted heter det at de to ikke klarte å trekke Harma opp av leiren
alene. Først da flere kom til, klarte fire personer å trekke henne ut av leirens
favntak. Denne siste versjonen synes å være den mest korrekte, for i følge
Sefanias selv, var han med på å trekke henne opp. ll
Og klokken 4 om ettermiddagen kom de seg til fast land igjen.
Et navn som er nevnt sammen med disse, er Ole Sørheim. Han hjalp til
med å få Harma i land. Dette var Ole Eliassen også kalt Ole Olderbakken.
Johan Larsen Sundby
Johan Larsen Sundby var fra Sundby østre.
Utpå morgenen oppdaget Johan Larsen at det befant seg en kvinne langt
ute på leirflaten. Vedkommende var i et husvrak som lå nærmere nordlandet
enn fast land på sydsiden. Men det syntes ikke som at det var noen på den

----
134 RasA
----
andre siden som kunne komme vedkommende til hjelp. Det hadde naturlig
vis sammenheng med at alle på den siden hadde rømt fordi de trodde at der
ville alt rase ut og forsvinne.
Johan mente at det måtte være mu
lig å ta seg ut til henne. Og han gjorde
det på en spesiell måte. Han spente på
seg skiene og brukte dem for å ta seg
ut til henne.
Dette var faktisk den eneste skituren
som fant sted ute på leirhavet 19. mai,
selv om flere prøvde uten å lykkes.
Derimot var Johan Sundbys tur
meget vellykket. Johan valgte en rute
hvor underlaget var fastere enn rundt
om kring. Han gikk systematisk etter
tørre partier, og selv om det høres helt
utrolig, klarte han å ta seg frem til ved
kommende person som hadde stått der
ute og signalisert.
Johan Larsen Sundby.
Han kom frem til vraket av Trøgstad skole, og der fant han Ingeborganna
Paulsdatter Tessem. Hun var den eneste overlevende fra Trøgstad skole. De
andre var døde. Vraket lå omkring 500 meter fra sydsiden.
Da Johan kom ut til Ingeborganna, skal hun ha tatt i mot ham med følg
ende ord: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått!» 12
Begge deler høres merkelig ut, for for det første var det kaldt den natten,
og for det andre hadde hun sett hvordan dem hun arbeidet hos, ekteparet
Andreas og Olme Edvarda Tessem, hadde gått under da hun prøvde å få dem
over på sin sikrere del av gårdsplassen.
Men selv ble hun berget av Johan Larsen Sundby. Han lot henne stå bak
på skiene sine, og så gikk de tilbake til fast land. Det kan ikke ha vært lettere
å gå tilbake, nå med to på skiene, enn det hadde vært da han gikk alene. Tro
lig er dette den hendingen som har gitt grunnlag for Bjarne Slapgards for
telling om ungdommen som tok en en eldre kone bakpå skiene og fikk henne
til fast land. Men å gå to stykker på ett par ski, er ikke enkelt, og her måtte
de begge gå i samme takt. «Ett - to, ett - to!»
Johan Sundby tok seg senere inn i stabburet på Tokstad vestre. Dette stab
buret og fjøset på denne plassen havnet utenfor Sundby. Kyrne i fjøset sto
trygge og rolige og spiste da man kom ut til dem, men sauene lå og fløt i
leiren i den andre enden av fjøset. Og inne på stabburet sto det tre rømme
kummer. Ingen av disse hadde veltet under ferden. Rømmen var på plass i
alle tre.


----
135 RasA
----
Erik Hansen Sæbo
Erik Sæbo eide bruket Eklosvedjan som gikk ut tidlig i raset. Han var bor
te på arbeid da raset gikk, men hjemme var hans kone og fire sønner. Alle
omkom i raset.
Selv var Erik i sin smie på Verdals
øra. Med en gang han fikk høre om
ulykken, dro han opp til ulykkesstedet.
Der hjemmet hans hadde stått, var det
nå et kjempesvært krater flere kilome
ter tvers over. Erik ventet vel ikke å
finne noen av sine i live igjen, men han
søkte utrettelig etter spor eller rester av
hjemmet sitt.
Under denne ettersøkningen kom han
til Prestegården Auglen. Der traff han
på husmannskonen Beret Marta Ols
datter fra Tokstad mellom. Hun hadde
klart å komme seg i land etter at hun
hadde sørget for at hennes sengeligg
ende mann Peder Pedersen ikke ville
Erik Hansen Sæbo.
drukne. Hun mente at både han og hennes fire barn fremdeles var i live, men
de måtte reddes snarest.
Det var ingen som våget seg ned i denne avgrunnen, men da Erik fikk høre
om dette, la han uten å betenke seg i vei for å hjelpe dem som var der nede.
Men han var klar over at alene ville han klare å utrette lite, og han overtalte
da Sefanias Teodorsen Støp fra Landstad til å bli med seg dit ned.
Det strevde seg først ned de bratte rasmelene og deretter frem langs etter
den nesten ufremkommelige bunnen av rasgropen hvor et eneste feiltrinn kunne
bety døden. Da de hadde kommet halvveis, falt det ned et stort stykke av
Eklomelen som de hadde rett imot seg. Dette skjedde med en voldsom dunder,
og de trodde først at det ville gå et nytt stort ras.
Sefanias snudde med en gang og klatret opp på trygg grunn igjen. Erik
nektet imidlertid å snu, og han fortsatte videre. Endelig nådde han frem til
husvraket av Tokstad mellom. Der fant han Peder og hans barn innesperret
av knuste tømmerstokker og treverk. Han hadde ingen mulighet til å gjøre
noe alene, men han fikk med seg spebarnet, Paul på 1/2 år, og berget ham
til lands.
Deretter ville han ut igjen, men han måtte ha med seg flere som kunne hjelpe
til. Etter lang tids overtalelse klarte han å få med seg husmann Johannes
Husanvald, gårdbrukerne Eleseus Mo, Laurits Hestegrei og Johannes Hu
san, samt tjenestegutten på Mo, Martin Martinsen.


----
136 RasA
----
I spissen for disse gikk Erik tilbake til husvraket.
Arbeidet var vanskelig, og det tok tid. Tømmerstokker som lå på kryss
og tvers, måtte hugges av og flyttes. Noen måtte graves løs, og enkelte steder
måtte de grave seg så dypt ned som en meter i leiren.
Og hele tiden sto man i fare for at det ville gå nye ras i leiremelen som
formelig hang over dem. I så fall ville de ha blitt fullstendig begravet. Hele
tiden gikk det mindre ras over alt i de andre leirmelene rundt dem.
Etter fem timers hardt arbeid klarte de å få ut Peder Pedersen og barna
Anna Ber gitte og Otilie. Gustava på tre år kunne de ikke finne. Hun var bor
te i leirmassene.
Dessverre hadde Otilie fått så store skader av ulykken at hun døde allerede
dagen etter. Og Anna Bergitte fikk lungebetennelse av det lange oppholdet
i den iskalde leirsuppen at også hun døde tre dager senere på sykehuset.
Under den første delen av dette redningsarbeidet, var Erik til stede. Men
da han etter hvert så at de andre ville klare å gjennomføre jobben uten hans
hjelp, forlot han stedet og dro videre ut i rasgropen på søk etter andre over
levende.
Men det er helt klart at det var Erik som var drivkraften i dette rednings
arbeidet. Hvis han ikke hadde vært der først, ville de ikke ha fått vite om
hvordan det var, og hvis ikke han hadde overtalt de andre til å bli med, og
så deretter ledet dem dit, ville ingen av dem som befant seg der ute ha blitt
berget. Det var hans fryktløse opptreden som til sist fikk de andre til å bli med.
Lenger opp i rasgropen fant han Peder Rasmussen fra plassen Tokstad ve
stre. Peder ble ansett for å være sinnssyk, men han var åreforkalket. Selve
gårdsplassen på denne husmannsplassen hadde berget bra, og der gikk Peder
omkring og plukket spon. Et stabbur som også sto oppreist og var like helt,
brukte han som oppholdssted. Han fortalte at han hadde sin kone, Anne Ols
datter, sammen med seg. Dette var en villfarelse fra en sinnssyk, for Anne
lå begravet i leiren ved huset.
Men da Erik ville ta med seg Peder til trygt land, satte han seg til mot
verge. Ingen overtalelser nyttet, og Erik fant det da mest tilrådelig å la han
bli igjen, og så sende noen som kjente Peder bedre til å bringe ham opp. Han
vendte tilbake til Prestegården, og folk ble sendt ut. (Se under Magnus Lar
sen Tokstad.)
Erik fortsatte sin utrettelige søkning etter sin familie. Han fant minst en
av sine sønner selv. Det skal etter sigende ha vært et gripende øyeblikk da
han kom bærende på den døde gutten sin opp til Øvre Kålen.
Han hadde reist mye rundt om i verden, og han sa at han hadde sett mye
fælt på sine turer. Men noe lignende som dette hadde han aldri hverken sett
eller opplevd.

----
137 RasA
----
Av hans familie ble kona og tre av barna gjenfunnet. Den ene sønnen fant
man ikke igjen.
Erik pådro seg blodforgiftning i et sår han fikk på en fot.
Magnus Larsen Tokstad
Magnus Larsen Tokstad var selveier og eide en liten eiendom ved navn
Moåker. Den var utskilt fra Mo søndre.
Husene ble stående igjen like på kanten av avgrunnen etter at raset hadde
gått. Folkene rømte ut, for de var helt overbevist om at husene ville rase ut.
Men igjen inne var en gammel døvstum og ufør kvinne ved navn Marta
Larsdatter.
Folkene rømte til Prestegården Auglen og derfra videre til tryggere grunn.
Der fikk de tid til å summe seg, og de husket på Marta som lå igjen hjemme.
Det ble imidlertid ansett for helt livsfarlig å prøve å ta seg dit, for husene
sto så nært raskanten at de når som helst kunne gli ut. Allikevel ville Magnus
prøve å få ut Marta. Han fikk med seg en nabo ved navn Oluf Movald, og
disse to våget seg ned til Moåker, bar ut sengen hvor Marta lå, og fikk henne
i sikkerhet.
Etter en stund kom det beskjed om at Erik Sæbo hadde funnet den årefor
kalkede Peder Rasmussen Tokstad fra husmannsplassen Tokstad vestre i live
nede i rasgropen. Men det hadde ikke lyktes ham å få Peder med seg.
Han sendte da bud til andre om at noen som kjente Peder Rasmussen godt,
måtte komme og snakke med ham.
Men det var egentlig lettere sagt enn gjort, for det var ikke mange som
våget seg ned i rasgropen. Man fryktet nemlig hele tiden for at det ville gå
nye ras, og den som da befant seg der nede, ville være redningsløst fortapt.
Magnus Larsen var fra en annen av Tokstadplassene, og Peder kjente ham.
Magnus bestemte seg da for å ta seg ned til restene av Tokstad vestre og prøve
å overtale Peder til å bli med. Men i så fall det ville bli nødvendig å ta ham
med makt, fikk han med seg seks andre menn. Disse var Peder Andersen
Hestegrei, Johannes Elaussen, Erik Eriksen Ysse, Peder Lyngåsen, John
Sefaniassen som var dreng på Nestvoll, og unggutten Johannes Jørgensen
fra Ørmelen.
Imidlertid klarte heller ikke disse å få overtalt Peder Rasmussen til å bli
med. Han ble derfor værende der ute i stabburet i flere dager. Han lå på en
skinnfell på stabburslemmen, og Magnus bar mat og drikke ut til ham i et
spann. Men etter en tid lyktes det Magnus å få overbevist Peder om at han
skulle bli med til fast land. Men påkjenningen hadde imidlertid vært for stor
for Peder, for han døde av lungebetennelse på sykehuset noen dager senere.

----
138 RasA
----
Olaus Ellingsen Vinne
Olaus Ellingsen var den fjerde av Ellingsenbrødrene som deltok med døds
forakt i redningsarbeidet. Han var gårdbruker på gården Vinne.
«*.*'
Olaus Ellingsen Vinne.
Mellom klokken 1 og 2 om natten ble han
vekket av en av tjenestejentene på nabogår
den Leirfall som kom for å fortelle om ulyk
ken. Det er ikke opplyst hvilken Leirfallgård
det var tale om, men etter som hans to
brødre, Sefanias og Gustav, bodde på Leir
fall østre, og denne gården lå nærmest til
for dem som kom opp fra leirmarerittet, er
det rimelig å tro at det var derfra beskjeden
kom.
Olaus sprang da øyeblikkelig opp og vek
ket folkene i huset. Den natten var også Ole
Olsen Lennes på Vinne. Ole var Olaus'
søstersønn. Hvordan disse to sprang ned til
leirsjøen og fikk reddet Andreanna Mikals
datter fra plassen Nessøran, er fortalt oven
for. Andreanna og mannen, Elling Olsen,
var blitt ført med dit. Huset var blitt knust underveis, og begge to var trolig
blitt kastet ut. Elling klarte å komme seg opp til Leirfall og fikk varslet om
ulykken, mens Andreanna som hadde kommet bort for ham, var blitt ligg
ende der Olaus fant henne.
Det var bare Olaus' snarrådige inngripen som berget Andreanna. Hadde
ikke han med en gang fjernet leiren fra munnen hennes, ville hun ha blitt
kvalt.
Ole dro opp til Vinne med den forkomne Andreanna, hvor Olaus' kone
Harma Ander sdatter Vinne tok seg av henne, og fikk vasket henne og varmet
henne opp.
I mens fortsatte Olaus. Og ganske snart fikk han se en kvinne som lå et
stykke ute i leirsuppen og kjempet for å holde seg oppe. Han tok det han
fant av vrakgods og bord og bygget en bro ut til henne. Materialene måtte
han legge på kryss og tvers for at broen skulle bære ham. Men han fikk berget
henne til lands.
Dette var Olme J ør gine Olsdatter fra Hagahammelen. En kilde hevder at
Olme kom fra Nessvald, men det er feil. Men avstanden mellom Haga
hammelen og Nessvaldet er ikke stor slik at det rimeligvis skjedde en sam
menblanding som følge av dette. Olme var fattiglem og bodde som inderst
på Hagahammelen.


----
139 RasA
----
Under dette arbeidet hadde Olaus Vinne
arbeidet seg nordover, og der møtte han sine
brødre Sefanias og Gustav, Erik Olsen Ros
voll fra Rosvoll søndre, og Martin Georg
sen By og Olaus Sørensen By. Hans to
brødre hadde nettopp berget i land Karl Lud
vig Leirfalls sønn Johan Severin.
Fra Lennesgårdene ble det nå observert
flagging fra vinduene. Dermed var det klart
at det fantes overlevende der ute. Til å be
gynne med hadde alle trodd at der var alle
omkommet, for leirsuppen sto opp til tak
skjegget på husene.
Det var imidlertid langt ut til husene, og
de var fullstendig omgitt av en tynn leir
suppe. De fikk fatt i en lang husstige, og
denne la de utover på en bro av bord og
Harma Andersdatter Vinne.
planker som var plassert på tvers av stigen. Dermed hadde de en slags flåte.
Stigen ble skjøvet utover på nye bord som ble lagt foran den. Og etter hvert
som bordene bak stigen kom frem, ble de plukket opp og sendt fremover slik
at de kunne legges ned på nytt foran stigen.
Men dette var hverken noen enkel eller farefri jobb. Flere ganger plumpet
de ut i leiren til opp under armene.
På vei utover mot Lennes støtte de på andre hjelpeløse som de også reddet.
Den meget ujevne overflaten på leirsjøen gjorde det nesten håpløst å få over
sikt når de selv befant seg helt nede på flaten. Det var rygger og forhøy
ninger, vrakgods og rester av hus som stengte for utsikten. Og vinden gjørde
det vanskelig å høre og orientere hvorfra rop om hjelp kom.
Den første de kom til, var den 18 år gamle Olava Olsdatter fra en av hus
mannsplassene på Lyngsholmen. Husmannstuen var blitt ført hit fra Lyngs
holmen. Hun sto i hullet i taket etter murpipen. Olava var den eneste som
ble berget fra denne plassen. Nede under loftsgulvet hvor hun sto, lå de tre
andre på denne plassen, innesperret og druknet.
o Enda et hus fra Lyngsholmen hadde havnet i nærheten. Det var huset til
Age Larsen Lyngsholmen. På dette bruket hadde det vært fire mennesker da
rasbølgen rev huset med seg. Og alle fire var i live. Da redningsflåten kom
så nært at de kunne se at det også var folk her, ble kursen lagt dit bort. Alle
fire ble reddet.
Omsider kom de seg bort til Lennes søndre hvor Ole Kristoffersen og hans
husstand på fire ble tatt hånd om.


----
140 RasA
----
Fra Lennes fikk de øye på en kvinne som satt ute i leirmassene bare med
et teppe rundt seg. De kom seg også dit ut, og fikk reddet henne.
Alle ble så ført til trygt land.
Fra land fikk så Olaus Vinne øye på enda en kvinne som satt ute i leir
suppen. Det var imidlertid ikke mulig å komme ut til henne fra den kanten
han var, og han sprang derfor rundt forbi Kålen til Nessbakken. Der støtte
han på Martin Anneussen Blybakken. Sammen bygget disse en spinkel trebro
ut til henne som lå der ute.
Det viste seg å være Laura Eriksdatter Søgstadvald som var husholderske
hos Ove Haugskott på gården Krag. (Se under Martin Anneussen Blybakken.)
Olaus' innsats denne natten og dagen førte til at han ble tildelt rednings
medaljen. (Se mer om dette under Medaljer.)
Noter:
1 Opplysninger ved Ida Haug Sellæg, sønnedatter av Bernt Haug.
Opplysninger ved Magnhild Lunnan, født Nordberg. Juliane var hennes mor.
Opplysninger ved Emma Nilsen som ble oppkalt etter den Emma som ble født rasnatten.
4 Beretningen er fortalt av Snorre Haugdal i Arbeidermagasinet 8.8. 1936. Iver Forbregd, var
som det fremgår av teksten, dreng på en av gårdene i nabolaget. Han var fra en husmanns
plass under Forbregd.
5 Dette er en del av hans beskrivelse kalt «Dommedag over dalen». Artikkelen ble skrevet
i 1959, og den er trykket i Verdal Historielags skrifter 2. Årsskrift 1977 s. 122 ff. Andre
deler av artikkelen er gjengitt andre steder i denne fremstillingen.
6 Ole har skrevet ned mye om hvordan forholdene var ved århundreskiftet. Hans sønnedatter
Bjørg Johanne Pettersen har skaffet disse opplysningene til veie.
7 Fortalt av Bjarne Granlund, Sofies sønn.
8 Opplysninger ved Åse Røstad, Anna Gustavas datter.
9 Opplysninger ved Marius Blybakken.
10 Senere tok han navnet Henrik Lågness.
1 ' Opplysninger ved Ole Martin Skrove, som selv har hørt det av Sefanias.
12 Opplysninger ved Per Sundby.

----
141 RasA
----
MILITÆRETS INNSATS
I DEN AKUTTE DELEN AV REDNINGSARBEIDET
Kavalleriet fra Rinnleiret
Beskjed om hva som hadde hendt i Verdal om natten, nådde Rinnleiret tid
lig på morgenen. Noe senere ut på morgenen, etter at meldinger om ulykken
hadde nådd Regjering og Storting, ble det gitt ordre fra øverste militære hold
at hjelp skulle ydes hvis det var mulig. Men da denne ordren kom, var alle
rede kavalleriet på plass. Den første styrken av kavallerister var frivillige
som meldte seg før det hadde kommet noen henvendelse fra Verdal. Straks
etter kom det imidlertid en offisiell henvendelse, og hele styrken rykket ut.
Kavalleriets innsats om morgenen og utover dagen 19. mai var uvurderlig
både hva angår redning av menneskeliv og berging av dyr og løsøre. Mange
av de soldatene som deltok, satte liv og helse på spill for å berge andre. Flere
av dem ble også tildelt redningsmedaljen for sin innsats.
Kavalleriet på Rinnleiret var egentlig to forskjellige avdelinger. Den ene
var r emonte skolen og den andre var rekruttskolen.
Etterpå skrev lederne for de avdelingene som deltok, til dels utførlige rap
porter om hva de hadde vært med på. Disse rapportene har en slik form at
de bedre enn mange andre beskrivelser forteller hvordan disse soldatene opp
levde situasjonen.
Den mest fullstendige beskrivelsen av hva som skjedde, er gitt av rittmester
Lowzow som var sjef for remonteskolen.
Lowzow fikk sammen med de andre offiserene på Rinnleiret høre om raset
litt før klokken 7 om morgenen. Han tok da initiativet til å dra avsted med
frivillige før noen anmodning om hjelp hadde kommet. De frivillige som fulgte
ham, var alle fra remonteskolen. I mellomtiden gjorde rekruttskolen seg klar
til å dra med en gang det kom anmodning om assistanse.
Det var flere underoffiserer fra Verdal, og hvis ryktene talte sant, var det
flere av disse som kom fra gårder som hadde gått ut eller var truet. Disse
fikk øyeblikkelig tillatelse til å dra av sted sammen med sine kamerater for
å se om det virkelig var så galt som ryktene sa.
Lowzows gruppe som besto av fire underoffiserer og ti mann red avsted
fra Rinnleiret allerede klokken 7. 15. De hadde tatt med seg de redskaper de
i all hast kunne finne, og som kunne tenkes å komme til nytte.

----
142 RasA
----
Fra rekruttskolen og remonteskolen på Rinnleiret i 1893. Bildet er tatt på
messeverandaen. Foran fra v.: Rittmester Schjeldrup, rittmester Lowzow. Bak
fra v. : Premierløytnant L 'Orange, premierløytnant Isachsen, sanitetsløytnant
Middelfart.
Lowzows fyldige rapport ble, foruten at den ble sendt til de militære myn
digheter, også gjengitt i en rekke av landets aviser. Den gjengis her i sin helhet.
På grunn av at Lowzow i likhet med de fleste andre militære som ble sendt
til Verdal, var ukjent, har det sneket seg inn små unøyaktigheter og navne
forvekslinger. Feilene er ikke rettet, men de er markert med fotnoter.
Lowzows rapport '
Da vi ankom til veiskillet ved handelsstedet Graven, 2 delte jeg styrken i
to like deler. Sersjantene Kvamseng og Høien med fem kavallerister - An
dreas Vekset fra Snåsa, Martin Høien 3 fra Ogndalen, Konrad Ågesen fra
Grong, Edvard Olsen fra Skogn samt OlafSusegg fra Ogndalen - fikk ordre
om å ri over broen ved Verdalsøra og østover på nordsiden av dalen for å
se hva som kunne gjøres på denne siden.


----
143 RasA
----
Med det andre partiet som besto av ser
sjantene Hermann og Gjersing samt fem ka
vallerister - Sivert Andreassen og Paul
Gundersen fra Inderøy a, Martin Jørgensen
og Johannes Pedersen fra Grong samt Johan
Johannessen fra Beitstad - red jeg i trav vi
dere østover på sydsiden av dalen opp for
bi Vinne kirke.
Da vi var ankommet opp på høydene nær
Kålengårdene, fikk vi et overblikk over hele
den forferdelige ødeleggelsen. Fra nord
siden, hvor Jermstadgårdene, Follo, Trøg
stad og Krag hadde ligget, gapte det uhyre
svelget mot oss hvor skredet hadde gått fra.
I dalbunnen bredte det våte, blågråe leir
havet seg i en lengde som vi anslo til om
kring en mils vei i retning øst og vest, og
i en bredde som måtte regnes i kilometer.
Ved Nedre Kålen som var sunket ned i
leiren til opp mot husenes 2. etasje, var det
samlet en del folk som holdt på å redde hva
de kunne av husenes krøtter og bohave. Vi
kunne ikke oppholde oss med å yde noen
hjelp her, men dro videre opp til Øvre Kålen
hvor det også var samlet en del mennesker.
Rittmester Håkon Ditlef Low
zow. Lowzow nådde langt i sin
militære løpebane. Han ble ge
neral noe som han er på dette
bildet. Lowzow ble gitt heder
lig omtale etterpå.
Inne i huset holdt de på med å fjerne all leiren som dekket en jente, Laura
Eriksdatter, som var reddet nylig. Hun var fra Krag på nordsiden. Da skredet
kom, hadde hun sprunget ut av sengen og ut av vinduet i 2. etasje. Så ble
hun ført av sted oppå leiren i en rivende fart. Tre ganger hadde hun vært
under, dels i vann, dels i leir- og sandmasser som hadde veltet over henne.
Men sandhaugene åpnet seg igjen, og hun ble skyllet opp av vannet.
Og en kort tid etter at skredet var gått, befant hun seg liggende ovenpå
leiren et stykke fra fast land ved Kålen omkring 8 kilometer fra det stedet
hvor hun ble ført bort fra. 4 Så snart hun så folk på land, fikk hun med opp
by deisen av alle sine krefter trukket av seg natt-trøyen, og med denne viftet
hun til man ble oppmerksom på henne, hvoretter noen menn la en bro ut og
fikk berget henne. 5
Fra taket på en av Lennesgårdene, som sto mer en halvt nede i leiren et
par hundre meter fra land, viftet en hvit vimpel fra en stang. Man berettet
at beboerne hadde tydd opp på taket og hadde satt opp vimpelen som nødsig
nal. De var blitt reddet ved hjelp av en bro som ble lagt ut fra Rosvollsiden. 6


----
144 RasA
----
Vi spurte om det var flere mennesker ute i de mange husene som lå ute
i leirhavet nærmest den sydlige bredd.
Det ble svart: «Nei, ikke nå lenger.»
Alt hva som ennå hadde liv, var blitt reddet av bygdens folk i løpet av natten
og morgenen, men man visste at det lå lik der ute.
I et av husene som var ført dit fra Lyngsholmen, var det et parfolk og et
barn i nederste etasje. Da de våknet, hadde leirmassen sperret utgangene.
De ropte opp til en voksen pike som lå ovenpå at hun skulle bryte ut et par
bord i loftet med en øks. Hun begynte arbeidet, men før hun fikk det fullført,
hadde vann og leire fylt den underste etasjen og begynte å stige opp i den
øvre. Piken reddet seg opp på hustaket, hvorfra hun ble brakt i land. 7
I det hele var visstnok en mengde mennesker brakt i land av bygdens folk
som allerede hadde arbeidet i flere timer. Nå var mange gått klar. Jeg så folk
som skalv av overanstrengelse og sinnsopprør. Foreløbig syntes alt videre
redningsarbeid å være innstilt.
«Var det da ikke flere mennesker i fare?»
«Jo, det hørtes av og til nødrop; men det måtte være langt ute.»
«Vi må forsøke å komme utpå!»
«Forsøke, ja,» ble det svart, «det var lett sagt, det var for få folk til det
arbeidet.»
Sersjant Hermann med en kavallerist fikk ordre om å ri langs bredden øst
over for å speide utover. Vi andre satte hestene fra oss på Øvre Kålen. Hver
mann tok så mange bord han kunne bære av bordstabelen på gården, og så
gikk vi østover ned til bredden. Tre sivile - skogvokter Ole Sørheim og Martin
Balhallvald fra Verdal og Petter Andreas Røstad fra Overrinnan i Levanger
landsogn - ble straks med.
Vi lyttet og speidet. Jo, det hørtes nødrop. Langt ute ved et stort torvstykke
reiste noe seg opp. Det var et par hvite skikkelser; ingen tvil om at det var
to halvnakne mennesker. Det var vel omkring 1000 meter dit ut. De var nær
mere den nordlige bredden, men der syntes alt å være utdødd, som om alle
på gårdene der hadde tatt flukten i redsel. 8
Jeg valgte utgangspunktet for vår bro fra det nærmeste stedet ved bredden,
der hvor gården Ness før hadde stått, 9 og dens retning slik at vi kom til å
passere restene av et sønderbrutt hus hvor litt mer enn taket stakk opp en
300 meter ute.
Vi måtte nedover en bratt bakke, sleip av leirgjørmen som hadde sprutet
langt oppover. Det vi skulle ut på, var en bløt, vannfylt leirmasse, som neppe
ville bære oppe en katt. Hist og her stakk små torvstykker, små sandbanker
eller faste leirklumper opp, noe som lettet broleggingen. Men det rørte seg
fremdeles under overflaten. En mengde flate vulkanformede kjegler av den
fineste kvikkleire som hadde dannet seg, og fremdeles dannet seg på alle

----
145 RasA
----
kanter, tydet på det. De var opp til flere meter i tverrsnitt ved roten. Fra
toppen av dem steg det stadig opp gjørme, vann og luftbobler.
Arbeidet med broleggingen begynte. Broen besto av et par bord ved siden
av hverandre og ett eller ingen hvor grunnen var fast nok til å bære.
Under utleggingen av broen var sersjant
Gjersing stadig i spissen. Det gikk smått,
vi var for få. Jeg sendte derfor en rytter
tilbake til Rinnleiret med anmodning om
at så mange som mulig av styrken kunne
komme oss til hjelp.
Imidlertid søkte jeg å samle sammen så
mange som mulig til arbeidet. Sersjant
Hermann og den mannen som hadde fulgt
med ham, kom til kort tid etterpå, og
etterhånden også flere av bygdens folk.
Blant de første var Ludvig Nilsen. Til slutt
var det en ti - tolv sivile, og noen smågut
ter hjalp til med å bære bord ned til
bredden.
Sersjant Andreas Gustav Nico-
Da vi nådde det før omtalte huset som hysen Gjersing fikk rednings
hadde bordtak med spontekning, brøt vi medaljen av 3. klasse. På bildet
materialer løs herfra til den videre broleg- er han furer. Trolig er det red
gingen. På denne gården fant vi også to ningsmedaljen han bærer.
levende hester som sto halvt nedsunket i
leiren. Vi kunne ikke befattes oss med dem, og da det var lite håp om å kunne
redde dem senere, ble de drept.
Et par hundre meter lenger ut støtte vi på restene av et lite hus. Der fikk
vi også tak i noe materialer.
Jo lengre ut vi kom, desto klarere ble det for oss at det truet Verdalen en
ny fare. De enkelte grunne vannstriper som fløt nedover oppå leirlaget, kunne
umulig føre mer enn en übetydelig brøkdel av Verdalselvens vannmasser.
Elven måtte være oppdemmet av leirmassene, og når den vannmassen som
var oppsamlet i Vuku, brøt seg vei over eller gjennom den nærmeste dem
ningen, hvordan ville det da gå?
Det var ingen som trakk seg tilbake av den grunn.
Imidlertid sendte jeg en rytter østover for å skaffe beskjed om forholdene,
og for om mulig å gi oss signal om oversvømmelsen brøt løs. Han kom igjen
da vi vendte tilbake fra vårt arbeide og meldte at det ennå var 7 fot igjen
før det oppsamlede vannet nådde opp over demningen leiren hadde dannet. 10
Etter flere timers arbeid nådde vi ut til de to menneskene. Det var to kvinner
fra Follo vald, en mor og en datter. De fortalte at de hadde våknet ved at
Verdalsboka - 10


----
146 RasA
----
huset ble brutt i stykker. Gjennom en revne i veggen krøp de ut, mannen
og konen, en sønn og en datter. 12 Så ble de ført avsted med leirmassene. Litt
etter kom mannen bort fra de øvrige tre som ble ført videre sammen. Senere
kom sønnen bort fra dem, sannsynligvis under et forsøk på å komme i land.
Om det hadde lykkes ham, visste de ikke. Senere har ryktet berettet at han
virkelig har reddet seg. 13
De to kvinnene hadde tilbrakt natten på torvstykket og hadde forlengst opp
gitt håpet om å bli reddet da de fikk se oss ved stranden. De var nå temmlig
medtatte av kulde og sinnsopprør, dog ikke mer enn at de kunne gå med noe
støtte. De ble innhyllet i frakker som mennene tok av seg og ble så ledet i
land langs etter broen.
På veien fortalte den yngste at ved et stabbur som raget temmelig høyt opp
over leiren et par hundre meter østenfor det stedet hvor de selv hadde befunnet
seg, var det en pike, Lovise Trøgstad, som de hadde snakket med om natten.
Vi gikk straks i gang med å legge bro ut til dette stabburet, og her gikk
arbeidet lett, da bunnen fra endepunktet av vår første bro og over til den nord
lige bredden var adskillig fastere og mer oppfylt av torv og sandbanker enn
ved den sydlige delen av dalen.
Vi hadde nå også større arbeidsstyrke, for under den siste del av arbeidet
med den første broen hadde løytnant Isachsen og sersjant Langhammer an
kommet fra Rinnleiret sammen med 15 rekrutter. Og en stund etterpå kom
sersjant Solberg med 40 rekrutter. Og fremdeles var de med, de fire kavalle
ristene fra remonteskolen som hadde sluttet seg til oss på eget initiativ.

Sersjant Ole Henriksen Lang- siden.
hammer fikk hederlig omtale. På i
Snart ble stabburet nådd, men ikke noe
levende vesen fantes her. Vi kunne se spor
fra stabbursvalen. Men de endte i en vann
kulp. Senere har ryktet berettet at også den
som vi her lette etter, hadde reddet seg i
land.
Omtrent 100 meter lenger mot øst, lå
ruinene av noen hus. Vi arbeidet oss dit
bort, men fant bare to lik. Det ene var en
yngre kvinne. Kroppen hennes lå over leir
laget med unntak av hodet som lå nedtryk
ket i leiren av en bjelke. Det andre var liket
av en mann som lå fastklint i leiren med
ansiktet ned. Likene ble undersøkt av sa
nitetsløytnant Middelfart som konstaterte
at døden måtte ha inntrått for flere timer
På en fast flekk ved siden av et halvt


----
147 RasA
----
nedsunket uthus, sto en levende og uskadd hest. Det ble trukket ut noe høy
til den, for at den skulle kunne holde seg i live i tilfelle den senere skulle
bli reddet. Senere ble hesten skutt av folk på nordsiden.
Ole Sørheim slo istykker en kiste og tok ut fra den noen gardiner som han
dekket liket av kvinnen med, etter at det var blitt trukket opp av leiren og
lagt opp på to stokker.
Deretter trakk vi oss tilbake derfra.
Under det siste arbeidet hadde man hørt et svakt nødrop, og straks etter
ble det oppdaget en kvinne som hadde sunket ned til hoftene i den bløte leiren
et par hundre meter syd for de sist omtalte husene. All kraft ble satt inn på
å nå ut til henne, og det ble laget en ny bro. I en strekning på bortimot 100
meter førte denne over den bløteste leirdeigen.
Blant de første som nådde ut til henne, var kavalleristene Karl Pettersen
fra Krogstad i Skogn og Martin Jørgensen Lerdal fra Grong, samt de sivile
Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan. 15 Piken, Harma Trøgstad, fortalte
at hun hadde sprunget ut fra Trøgstadplass da skredet kom idet hun tok med
seg en tre år gammel gutt, Sigurd. De ble ført avsted med leiren, og hun
mistet bevisstheten. 16
Ut på formiddagen da solen varmet, kom hun til seg selv igjen. Da hun
hadde hørt stemmer i nærheten, hadde hun også ropt.
Det fantes ingens spade for hånden, og redningsmennene måtte grave henne
ut av leiren med hendene. Men arbeidet tok tid, og bordene som mennene
sto på, begynte å synke. Det ble ropt etter mer materialer, men det fantes
ikke. Så de måtte ta av broen opptil flere bord og legge oppå etter hvert som
de andre sank under. Og snart sto de modig arbeiderne på en langsomt synk
ende flåte helt isolert fra land.
Men ropet gikk utover at det gjaldt livet. Og alle som hadde en bordstump
for hånden, sendte den frem, og i rette tid ble broen gjort istand igjen.
Piken var så medtatt at hun måtte bæres i land i en kappe.
Nede i det oppgravde hullet ble barneliket funnet. Det ble lagt opp til hus
restene ved de to andre likene.
Det ble utlagt enda en bro i en strekning av 4 - 500 meter vestover fra
endepunktet av den første broen. Fra land hadde vi sett noe rødlig som vi
antok var et klesplagg, og enkelte mente å ha hørt nødrop fra den retningen.
Vi nærmet oss stedet, men det rødlige var en tyrirot, og intet levende kunne
høres eller sees.
Mens den øvrige styrken hadde utført de siste arbeidene, hadde løytnant
Isachsen med to kavallerister som hadde brakt med seg litt materialer til en
transportabel bro, utført en ganske vågsom rekognosering av flaten i en vid
omkrets om de siste arbeidsstedene. Men ikke noe levende kunne høres eller
sees.

----
148 RasA
----
Sersjant Ole Kristian Jonsen
Solberg fikk redningsmedaljen
av 3. klasse.
Da vi ikke visste om mer å utrette her
ute, gikk vi atter tilbake til sydsiden. Og
det var også på høy tid, for vannet over
leiren hadde steget en del slik at bord fra
broen fløt bort rett som det var og måtte
erstattes med nye.
Etter ankomsten til land ble sersjant Sol
berg sendt med seks rekrutter langs bred
den østover for å undersøke om det her
skulle være mer å gjøre.
Et par hundre meter utenfor bredden ved
Sundby så vi en gammel mann på et hus
tak. Han var fra Lundenvald. Det ble lagt
ut bro, og han ble brakt i land. 17
Samtidig ble det reddet en fra før sinns
forvirret mann. Jeg tror dette skjedde på
nordsiden. Han ble reddet av sivile. 18
Ved Øvre Kålen fikk resten av kavalle
ristyrken litt mat og skulle hvile ut et
øyeblikk. Men det kom straks anmodning om hjelp til å redde enda en levende
hest og en ku fra Nedre Kålen. Vi gikk straks til arbeidet. Dyrene sto med
hodene så vidt over vann. Det måtte brytes hull i taket over rommet hvor
de sto. Og så ble de halt opp på lemmen med taljer.
Først ble hesten tatt under videre behandling. Den ble lagt over ende. Benene
ble surret godt fast under buken, og så ble den fra en port i andre etasje firt
ned i en liten båt. Båten ble halt med taug gjennom vann og gjørme inn til
bredden av folk som sto på land.
Deretter ble kua tatt på samme vis.
Da dette var utført, og det ikke ble oppdaget flere mennesker som var i
fare, og det heller ikke kom beskjed om noe slikt, marsjerte vi tilbake til Rinn
leiret. Dit ankom styrken med unntak av sersjant Solbergs avdeling klokken
0730 om kvelden.
Ved ankomsten til Rinnleiret mottok jeg melding fra den avdelingen som
hadde vært på nordsiden av elven, og som allerede tidligere på ettermiddagen
var sendt tilbake. Denne avdelingens beretning er da følgende:
Etter ankomsten til nordsiden av dalen red sersjant Kvamseng oppover langs
bredden for å undersøke forholdene.
Sersjant Høien red med de fem kavalleristene forbi Stiklestad skole hvor
kirkesangeren fortalte at det var folk i en stue ute i leiren ikke langt borte.
Men det var visst umulig å redde dem.
Hestene ble nå satt igjen på Nordre Stiklestad, og sersjanten gikk med sine


----
149 RasA
----
folk ned mot bredden ut for Hegstad. 5 å 600 meter ute i leiren lå plassen
Fergestuen som var ført hit fra Ekle, nedsunket i den bløte leiren til vinduene
i andre etasje. Fra et vindu viftet en mann med en lue. 19
Ved bredden lå litt trematerialer som var brakt dit. Dette tydet på at man
tidligere hadde tenkt på et redningsforsøk, men hadde oppgitt det.
Ved hjelp av disse trematerialene og trevirke av forskjellig slag som lå spredt
ut over hist og her i leiren, begynte man å bygge en bro. Men med det lille
mannskapet og den übetydelige mengden av materialer gikk det ytterst smått,
og da man hadde kommet halvveis, ga man opp arbeidet fra denne siden,
idet sersjant Høien besluttet å forsøke fra et annet utgangspunkt hvor man
fra husrestene av Lyng kunne få bedre tilgang på materialer.
På veien hit ble man oppmerksom på tre sivile menn som kom trekkende
med en båt over land. En av disse tre mennene kom nå løpende og ba gråt
ende sersjant Høien om hjelp til å redde to kvinner som befant seg i en stue
lenger østover. 20
Denne stuen som var sunket ned til tak
skjegget, lå 6 å 700 meter øst for det nett
opp forlatte brosted og omtrent 100 meter
fra det faste land. Den var omgitt av vann
og tynn leirgjørme så man mente det var
mulig å få en båt dit ut.
Sersjant Høien, kavalleristen Martin
Leirdal og den før omtalte sivile mannen,
som trolig var eieren av plassen Hegstad
stuen, gikk i båten og staket seg ut til hu
set. Her hugg de hull på taket. Innenfor
var et aldeles mørkt rom. Pipen hadde
styrtet sammen, murrestene var spredt ut
over, og gjennom hullet i gulvet etter
pipen, kunne vannet sees 4 å 5 tommer
nedenfor.
Kavallerist Martin Jørgensen
Først ble en 12 år gammel pike, datte- Leirdal ble tildelt redningsme
nn på plassen, løftet ut gjennom den opp- daij en av 3. klasse. Tegning av
brutte åpningen. Hennes bestemor som lå Kristiansen 1920.
lengre inne, var så forslått at hun ikke
kunne gå alene. Derfor krøp sersjant
Høien inn og bar henne ut. De to som ble reddet, ble nå brakt i land i
båten. 21
Man fikk nå beskjed om at det på gården Hegstad lå en bordstabel, og ser
sjant Høien bestemte nå å fortsette den tidligere påbegynte broen ved hjelp
av disse materialene.


----
150 RasA
----
En av de nevnte sivile, nemlig en forhenværende kavallerist, Ole Hallems
vald, sluttet seg nå til kavalleristene og deltok i arbeidet. Omtrent samtidig
ankom sersjant Moxnæs med 15 rekrutter fra Rinnleiret, og ved hjelp av den
nå samlede arbeidsstyrken skred utleggingen av broen raskt frem.
I dette arbeidet var en rekrutt, Edvard
Følstad, fra Inderøya stadig ytterst ute for
å lete etter den beste plassen for broen.
En stund etter rekruttenes ankomst kom
løytnant U Orange, som først hadde fore
tatt en rekognosering på den nordlige siden
av dalen, og han overtok kommandoen
under den siste delen av arbeidet.
Da broen var ferdig helt ut til Ferge
stuen, fikk man de herværende beboere ut
gjennom et vindu i andre etasje. Det var
mannen selv, Martin Mule, hans kone og
tre små barn, samt hans svigerinne og svi
gerfar, altså i alt syv mennesker. De ble
alle ført uskadde i land. 22
Sersjant Kvamseng vendte nå også til-
Kavallerist Edvard Følstad fikk
redningsmedaljen av 3. klasse. bake fra sin rekognosering uten åha opp-
Sannsynligvis bærer han den på daget flere mennesker som var i fare.
venstre jakkeslag som bånd
stripe.
Da heller ingen annen beskjed kom om
at det var noen som trengte hjelp, marsjer
te hele styrken tilbake til Rinnleiret hvor
den ankom omkring klokken 3 om ettermiddagen
Alt i alt reddet kavalleriet med bistand av en del sivile menn 13 mennesker.
Ingen av redningsmannskapene kom til skade under arbeidet.
Det skal tilføyes at de 30 først utsendte rekruttene - 15 på hver side av
dalen - alle hadde meldt seg frivillig.
Av såvel de kavallerister og sivile som var med under redningsarbeidet,
hvis navn ikke er nevnt her, var det visstnok mange som utførte ting det kunne
ha vært verdt å nevne her. Men dels har hver enkelt under sådanne forhold
annet å ivareta enn å legge merke til hva andre utfører, og dels var det flere
sivile med som vi ikke kjente navnene på. Men jeg tror nok at når beret
ningene om alle de forskjellige redningene en gang foreligger, vil det for byg
defolkets vedkommende - særlig på sydsiden - bli anledning til å snakke om
adskillig som ikke har videre likhet med den «panikken» som avisene så ofte
har skrevet om.
Rinnleiret 24. mai 1893
H. D. Lowzow


----
151 RasA
----
Rekruttskolens innsats
Kort tid etter at Lowzow hadde dratt avsted med sin frivillige styrke fra
remonteskolen, kom den offisielle henvendelsen om hjelp, og kavalleriets
rekruttskole som sto klar, dro øyeblikkelig avsted. Sjefen for rekruttskolen,
rittmester Schjelderup, ga premierløytnantene Isachsen og L 'Orange ordre
om å lede hver sin styrke av rekrutter, den første på sydsiden av elven og
den andre på nordsiden.
Også deres rapporter gir en levende beskrivelse av redningsarbeidet. Det
er ikke kjent om noen av dem har vært trykket tidligere.
Isachsens rapport 23
Rapport fra premierløytnant Isachsen angående den redningskommando som
19. og 20. denne måned ble sendt ut fra Rinnleiret til Verdalselvens sydside.
I følge ordre fra rekruttskolens sjef, ritt
mester Schjelderup, avmarsjerte jeg fra
Rinnleiret den 19. dennes klokken 10 for
middag forbi Vinne kirke og til Kålen.
Styrken var en offiser, en underoffiser og
15 mann.
Da veien var avbrutt ved Kålen på grunn
av oversvømmelse, ble våre hester satt
igjen her, hvoretter jeg marsjerte videre
til litt forbi Ness til tross for at jeg på Kålen
- på mitt spørsmål ble svart at nå var det
intet å gjøre.
Da vi kom til Ness, ble stort sett hele
styrken satt igang med å få fatt på planker
og bord for å komme over leirvellingen.
Rittmester Lowzow med en sersjant
hadde kommet hit opp en liten stund før
oss. De hadde oppdaget to mennesker som
lå ute i leiren og trengte hjelp, noe som
også ikke uten fare ble ydet dem. Det var
to kvinner, en yngre og en eldre, begge
i linneter og ytterst medtatte og svake.
Straks de var blitt ført på land, fikk vi
Premierløytnant Gunerius Ing
vald Isachsen ble gitt hederlig
omtale for sin innsats.
slått et teppe om dem og båret dem opp på en plass ovenfor. 24
De ymtet noe om at det var noen igjen utpå, idet de forsøkte nærmere å
angi stedet. Vi gikk i den antydede retning. På veien ble vi oppmerksom på
noe som rørte seg ganske lite ute i leiren, rett til høyre for oss. En del ble


----
152 RasA
----
sendt videre, mens resten forsøkte å nå frem til sistnevnte sted. Etter mang
foldige forsøk, lykkes det oss å nå dette, og det viste seg da at det var en
kvinne som ennå var i live. Hun var kommet til bevissthet idet hun hørte våre
rop omkring seg.
Etter en times arbeid lykkes det oss å få henne løsnet av leiren, men et
3-4 årsgammelt barn som hun hadde hos seg, og som vi også fikk opp,
var dødt. 25
Heldigvis fikk vi nå en forsterkning på 42 mann fra Rinnleiret. Dette trengtes
da vannet nå begynte å flomme over leiren, og de plankene som tidligere var
lagt ut, begynte å flyte vekk. Etter å ha holdt på i omtrent 3 timer, fikk vi
den ulykkelige på land. Hun var så sterkt medtatt at hun orket ikke å si noe.
Hun ble videre båret opp til en gård hvor vår sanitetsløytnant Middelfart så
til henne og de øvrige. Hun var hel med unntak av kravebenet som var knekket.
De som ble sendt videre for å finne de omtalte to som formentlig skulle
være igjen, fant ingen. Derimot fant vi to lik som i løpet av ettermiddagen
ble brakt i land på nordsiden hvor det forresten var bedre å komme til lands
enn på sydsiden. Likene var aldeles overtrukket med leire. En hest som sto
levende igjen i ruinene av husene, ble slått ihjel da den ikke kunne transpor
teres til lands.
Etter å ha sendt mannskaper i de forskjellige retninger for muligens å opp
dage noen som trengte hjelp, og således forvisset oss om at det ikke var flere,
gikk vi i land og bega oss på hjemvei. Klokken var nå 3 og mannskapene
var umåtelig trette. For å være sikker, ble en sersjant og seks mann av de
sist ankomne sendt nordover langs bredden for muligens å observere noe.
Det lykkes dem heldigvis å redde en mannsperson som satt mellom ruinene
på Lunden. 26
De vendte tilbake til leiren klokken 9 ettermiddag etter at de på tilbake
veien hadde reddet to hester levende i land fra gården Mellomness.
Lørdag den 20. dennes ble jeg sendt oppover på samme side, sydsiden,
med ordre om å observere fra bredden, gå til Melby og søke å få greie på
vannstanden da man nemlig ventet at elven skulle bryte seg nytt leie og for
årsake enda større skade enn den som allerede var gjort.
Styrken var en offiser, to underoffiserer og 20 mann.
På Aune (Leirfallaunet) ble sersjant Hovelsen med et par mann etterlatt,
men kom etter 1 times forløp. De reddet i land en treskemaskin, en levende
kalv, noen tønner korn og forskjellig bohave.-
Etter en times opphold ovenfor Melby sendte jeg følgende melding tilbake
tilbake ved hjelp av poster som var satt ut 3 - 4 steder:
Melby kl. 10 1/2 fm. Kom hit kl. 10. Alt rolig på sydsiden. Etter observa
sjon stiger vannet 4 cm i timen nord for Melby. 2/3 av Melby s jorder
under vann. Herfra sees 10 boder og hus under vann foruten begge Volen-

----
153 RasA
----
gårdene som ligger i til loftet og muligens også flere hus og gårder ved
Vuku. 100 - 200 meter fra bredden finnes flere sprekker i jorden langs
hele sydsiden. Melby er rømmet. Ingen sivile å se her. Mulig å komme
hit med hest. Høyeste punkt i barrieren i elven er 100 - 200 meter syd
for Melby. (Skal vel være nord for Melby.)
Kl. 1 1 1/2 Nå kom en båt fra Vuku. Under vann deroppe står videre Vuku
handelsforening og handelsmann Stornæs ' hus.
Det ser ut som elven suksessivt baner seg leie parallelt med sydsiden ca.
200 m fra land. Nå adskillig sus i elven. Vi går nå tilbake igjen - da intet
kan reddes her - idet jeg videre venter på nærmere ordre.
Da vi var kommet til Kålen klokken 2, fikk mannskapene mat, hvoretter
de ble beordret lenger vestpå ved Lennes. På veien dit reddet vi iland en
levende hest og en ku fra vestre Kålen. På Lennes lyktes det oss å redde
seks kyr levende i land, dels i båt og dels ved å slepe dem i land. Det ble
også berget en del høy, noen verdisaker osv.
Kom tilbake til leiren igjen klokken 7 1/2 om ettermiddagen.
Til tross for den lange marsjen, de store både legemlige - og jeg kan nesten
si åndelige - anstrengelser utviste mannskaper og underbefal hele tiden stort
mot og dyktighet. De som var reddet var i en sådan stilling og tilstand at
det krevdes den største anstrengelse for å få dem i land, og det er nesten merk
verdig at det lykkes.
Rinnleiret 22. mai 1893
G. Isachsen
Foruten de hester og kyr som ble brakt i land, ble mange slått ihjel.
GI
UOranges rapport 21
Rapport fra premierløytnant LOrange i anledning av redningsarbeidene i
Verdalen 19. og 20. mai 1893.
I følge ordre fra rekruttskoleforstanderen, rittmester Schjelderup, lot jeg
den styrken som var tildelt meg, 15 mann, under sersjant Moxnæs avmars
jere gjenom Verdalsøra mot Lyngsgårdene klokken 9 1/2 morgen fredag 19.
mai. For å undersøke hvor hjelp måtte være påkrevet, red jeg selv i forveien
langs veien forbi Stiklestad kirke inntil det sted hvor skredet hadde brutt av
veien like overfor Follo, Fåren og Jermstadgårdene, hvor raset hadde
startet. 28
Ved å spørre ut egnens beboere som jeg forøvrig bare traff på et fåtall av,
kunne jeg ikke få noen opplysninger, de ga fullstendig inntrykk av å være
grepet av panikk. På tilbakeveien gjorde jeg derfor, hvor anledningen ga seg,

----
154 RasA
----
Premierløytnant Hans Wilhelm
L' Orange fikk redningsmedaljen
av 2. klasse. L 'Orange nådde
langt i sin militære karriere. Han
ble general.
Sersjant Peter Fredriksen Her
mann fikk hederlig omtale etter
på. På bildet er han komman
dersersjant.
avstikkere ned mot raset ad sideveier og
fotstier.
Fra veien nord for Ekle hvor denne var
brutt av av raset, oppdaget jeg i noen av
stand en sivil mann som tilsynelatende var
i ferd med redningsarbeide.
Mine folk som nettopp ankom, ga jeg
ordre til uoppholdelig og hurtigst mulig å
begi seg dit.
Etter å ha satt hesten min inn på Stikle
stad gård, gikk jeg selv til det samme sted,
hvor imidlertid mine folk assisterte ser
sjant Høien av remonteskolen med fire re
montejegere med å bringe i land to kvinner
fra en plass hvor kun taket raget over
leiren.
Den ene ble trukket opp gjennom et hull
som ble hugget i taket, den andre ble red
det ned fra et tre som hun hadde klatret
• 29
oppi.
Deretter ble arbeidet fortsatt videre ut
over leiret mot en plass, Fergestuen, som
lå temmelig langt ute i raset. Der hadde
levende vesener vist seg i vinduene i 2.
etasjes som raget opp over leiret. Adkomst
ble skaffet ved hjelp av bord og lekter som
mannskapene brakte sammen fra nabogår
dene og dels på selve ulykkesstedet.
Etter ca. 1 1/2 times energisk arbeide
av mannskapene nådde vi via plankebro
en frem til huset. Der tok vi ut gjennom
vinduene fire voksne mennesker og tre
barn som ble båret i land av kavallerist
ene. Likeså ble det verdifulleste av fami
liens eiendeler brakt i land. 30
Etter fortsatt undersøkelse av den om
liggende strekning dog uten å treffe på noe
sted hvor det var behov for fortsatte red
ningsarbeider, lot jeg mine folk som ikke

 

----
155 RasA
----
hadde tatt med seg proviant, marsjere hjem til Rinnleiret, hvor de ankom ca.
kl. 6 om ettermiddagen.
Den 20. mai klokken 6 1/2 om morgenen lot jeg i følge ordre den rednings
styrken på 40 mann som jeg var tildelt, avmarsjere over Verdalsbroen under
sersjant Moxnæs mens furer Oksaas fulgte meg til hest. Det gjaldt etter fogd
Rubachs anmodning nærmest å ettersøke de totalt forsvunne Jermstadgård
ene med beboere.
Ved Ekle avdelte jeg en styrke på ti
mann til å avsøke strekningen nedover så
langt raset strakk, mens de øvrige 30 mann
under min kommando foretok avsøkning
oppover.
For å varsle om elven skulle bryte løs,
da den i følge opplysninger fra befolk
ningen over alt var begynt å sive over
demningen, ble det utstilt en vaktpost med
ordre til strengt å holde øye med en flagg
stang på Hallemssiden hvor nemlig ser
sjant Berg av remonteskolen skulle varsle
med flagg i tilfelle så skjedde. 31
Avsøkningen ble foretatt på det om- Sersjant Nikolai Andreas Moks
hyggeligste langs rasets nordre bredd helt nes fikk hederlig omtale for sin
opp til dets utgangspunkt uten å oppdage innsats. Nikolai Moksnes var fra
noe levende menneske. Vaktposter var Verdal. Han bodde på Stiklestad
alltid plassert så man i tide kunne varsle mellom.
dersom et gjennombrudd av elven fant
sted.
I det vi fremdeles fulgte rasets nordre bredd tilbake, lot jeg mannskapene
nå hjelpe til med å bringe i sikkerhet de verdifulleste eiendeler fra de mest
truede gårdene. Et fjøs som tilhørte en av Lynggårdene var ennå halvt stå
ende midt ute i raset. Via en plankebro kom vi etter ca. en times arbeid dit
ut for å slå ihjel besetningen på 16 kyr, seks hester, endel griser og sauer.
På grunn av vann, leire og at loftgulvet hadde styrtet ned i stallen og fjøset,
kunne man ikke komme til for å slå krøtterne med øks. Derfor ble en mann
sendt i land for å skaffe skytevåpen. Straks etter ble vi imidlertid ropt i land
av sersjant Moxsnæs med vakter som var plassert på en høyde i nærheten.
Elven steg nå hurtig, og den hadde flytt om Lyngsgården og truet med å rive
bort plankebroen.
Ca. en time senere ble et par av krøtterne som man da kunne komme til
i båt, slått ihjel av sersjant Hermann, et par griser ble reddet i land. Fra stab
buret til Lyng ble det berget en del mat og effekter.


----
156 RasA
----
Da imidlertid omtrent hele raset var blitt
omflytt, så man de fleste steder ikke kunne
utrette noe uten båt, og da den omhygge
ligste undersøkelse syntes å vise at det ikke
var anledning til ytterligere hjelp med
redningsarbeide, lot jeg mannskapene
foreløbig marsjere opp til Stiklestadgård
ene hvor man traff på provianten som var
brakt hit fra leiren. Under rasten her ble
korpssjefens ordre om hjemmarsj mottatt.
Den ble foretatt, og ankomst til Rinnlei
ret fant sted klokken 6 1/2 om kvelden.
Jeg vil ikke unnlate å tilføye at samtlige
av de underoffiserer og mannskaper jeg
var tildelt, hele tiden viste uforferdethet
og bestemt og forstandig opptreden. Sær-
Sersjant Nils Jakobsen Høien. h 8 tillater J e 8 me g å fremheve sersjant
Han fikk redningsmedaljen av 3. H 0 ™ af remonteskolen og rekrutt mtr. nr.
klasse for sin innsats. På dette 501 Edvard Følstad.
bildet er han standardjunker. Rinnleiret 21. 5. 1893
W. UOrange
Johannes Dahls opplevelse
Blant de kavallerister som deltok i redningsarbeidet, var det også en ver
daling. Det var Johannes Dahl. 32 Flere år senere holdt han et radioforedrag
om sine opplevelser, og deler av dette foredraget gjengis her:
«I midten av mai 1 893 var eg innkommandert til Rinnleiret for å eksisere
rekrut ved dragonregimentet. I 5-tida om morgonen den 19de mai hadde vi
som vanleg stallteneste. Sersjant Kvelstad frå Vuku hadde tilsynet i stallgata,
og rett som det er, kjem han springande inn i stallen til meg og ropar: «Det
skal ha hendt noko fælt opp i Verdala i natt.»
«Kva er det?» spør eg.
«Heile Jermstadgrenda er sokke ned. Folk og krøter og alt som der var,
er gått med.»
Han verka reint forstyrra og sprang ut. Eg vart ståande med kosten i handa
og fundera på dette, som eg fann heilt meiningslaust: Jermstadgrenda sokke
ned? Denne vakre veldyrka grenda med dei store gardane, låg der så trygg,
da eg for en 3-4 dagar sidan for over der og låg om natta på ein av gardane
der eg hadde nokre slektningar. Denne terrassen låg da også så høgt i land


----
157 RasA
----
skapet at noko større ras kunne det ikkje
vera tale om der. Nei, i min tanke vart det
heile redusert til eit lite ras som hadde ovra
seg og vokse frå munn til munn før det
nådde hit. Med dette slo eg meg til tols,
og tok til å pusse hesten att.
Men om ei lita stund kjem Kvelstad att
og ropar inn til meg: «Det skal vera enda
verre enn eg sa i sta, heile Ness-sletta har
sokke ned, berre nokre hustak stikk opp.»
Dermed flaug han bortover stallgata så
fort han vann. No tykte eg vera klår over
at sersjanten brått måtte ha mista vetet og
var komen i en slags desperasjon, og
tenkte på at nokon måtte ta vare på han.
For det fanst da ikke mulegheit for at Ness- Johannes Dahl deltok i rednings
sletta kunne søkke - det lågaste strøk i heile
Ner- Verdal og ikkje fall til nokon kant.
arbeidet etter ulykken som kaval
lerist fra Rinnleiret.
Da vi kom inn i barakka i 6-tida, hadde
ryktet om ulukka spreidd seg millom
(Fra Verdalsboka).
rekrutane, men ingen visste meir enn det Kvelstad hadde fått tak i. Vi som
var frå Verdal, og særleg dei som hadde heimane sine i det stroket som var
nemnt, tok til å ottast, men slo seg til ro med at so gale som det var sagt,
kunne det ikkje vera når det gjekk så stillt for seg.
Men så bles det til oppstilling, og da vi kom på lina, fekk vi vita at eit
fælt ras hadde gått oppi Verdalen, og at vi skulle oppover på redningsarbeid.
Det tok noko tid før det bar i veg. Grunnen for dette skulle vera den at
det var komen telefonmelding frå Verdal om at det var tvilsamt om nokon
kunne koma so nær at han kunne yte noko hjelp.
Det var sjølvsagt panikkstemning over heile bygda utan noko organisert
redningsarbeid. Men i 7-tida kom det ordre om at vi skulle marsjere oppover
so fort vi kunne. Vi var 80 rekruttar det året. Kvar mann var utrusta med
eit langt taug som høyrde med til utrustninga når vi var på utmarsj.
Da vi kom til vegskilet ved Stamphusmyra, vart vi delte i to flokkar. Den
eine flokken skulle halde fram på sørsida, og den andre halvparten skulle gå
over Verdalsbrua og gå oppover på nordsida av elva.
Da dei kom ned til brua, var elva mest tør, og laksen låg og sprella for
livet i små dammar.
Eg vart med sørpartiet, og vi hadde no berre eit par kilometer att til vi
nådde leirhavet.
Da vi kom til garden Kålen, var vegen sperra av leir og vatn. Husa på garden


----
158 RasA
----
stod nedi leira nesten til 2. etasje. Hovudbygninga var brekt av på midten,
buret var velta over ende, ei størhusbygning var flytta eit godt stykke til sides,
og uthuset skumpa inn til hovudbygninga. Dei fem menneska som budde i
garden hadde lege på loftet og vart berga i land før vi kom der.
For å koma lenger oppover måtte vi opp i høgda, og da vi kom opp på
bakkane ved Ness, hadde vi oversyn over det meste av den forferdelige kata
strofa som hadde ramma bygda - etter det ein veit den største ulukke av det
slaget i landet i nyare tid.
Midt imot oss på nordsida av 4ålen hadde vi det fæle gapet etter det som
hadde glidd ut. Der som før den vakre grenda låg, var det no eit blåsvart
skræmeleg svelg med restar av sundknasa hus og nedfalne tre. Det hadde
ei lengd frå vest mot aust nær 3 kilometer og tvert over ca. 2 kilometer. Det
er rekna med at ca. 55 millionar kubikkmeter gleid ut, og denne massen
breidde seg over dalbotnen nedanfor, skuva unna seg og braut saman alt den
møtte på sin veg.
Ja, no fekk eg full forklåring på det som sersjant Kvelstad hadde sagt. Heile
Ness-sletta og meir til - frå Bjartnes og oppover til Landfall, ei strekning
på ca. 8 kilometer og på det breiaste millom 2 og 3 kilometer var eit skræme
leg leirhav, jamt over 5 meter, og på ymse stader inntil 20 meter djupt. Ut
over denne vidda stakk det her og der opp samanbrotne hus. I sume var det
folk som hadde berga livet og ropte om hjelp, og i leirsupa låg det folk og
dyr og stridde med dauden.
Ved synet av alt dette gjekk det som eit gys gjennom alle, men ingen sa
stort, det fanst ikkje ord for det vi var vitne til. Det verka som ei domme
dagspresse. Det var heller ikkje tid til å falla i tankar, for her var det mest
om å gjere å berge så mange som muleg av menneskeliv, og kvart minutt
kunne kosta mange mennesker livet.
Redningsarbeidet var no i full gang der, og mykje var alt gjort av bygde
folk som hadde redda det som låg nærast land. Men å koma utover vidda
og få fatt i dei som låg der, var ikkje så lett ein sak. Den einaste måten var
å finne noko trefang og leggja bru utover. Vi tok da bord og all slag trefang
der vi kom over det, høgg ned skigardar og tok til å leggje bru utover til
ein stad der vi såg noko som rørde seg. Nordpartiet gjorde like eins til vi
omlag møttest.
Det var eit vågsamt arbeid. Ingen kunne vita kor mykje undergrunnen bar,
og ein kunne heller ikkje vera trygg for at nye leirmassar kunne kome og
breie seg utover der vi var. Men ingen gav teikn til å vera redde, alle prøvde
til det ytste å gjera det som stod i deira makt.
Det heile vart gjennomsøkt med ein god kikkert. Hist og her var det nokon
som rørde seg. Ei hand stakk opp og vinka, ein annan stod i leiret til under
armane, naudrop kom frå alle kantar. Ut til alle som på denne måten vart

----
159 RasA
----
oppdaga, vart det lagt treverk som vi hala oss etter til vi hadde dei. Det var
ikkje alltid lett å få dei fram. Leiret hadde soge seg so fast om dei, som det
skulle ha vore bekk, og for ikkje å gjera dei nokon skade, kunne vi ikkje
so godt bruke noko reidskap, men grava med fingrane.
På denne måten kunne det gå på timevis før vi fekk dei ut frå det fryktelege
fangtaket som leiret hadde slegi om dei. Det hadde vore kaldt om natta, tem
peraturen hadde vore under null, og dei som berre i nattdrakt, og tildels med
svære beinbrot og opne sår, hadde lege der til langt ut på dagen, hadde lidd
forferdeleg.
Etter kvart som dei vart berga i land, vart dei innlagde på dei næraste gar
dane, der dei vart vaska reine og fekk lækjartilsyn. Dei som hadde fått mest
skade, vart sende til sjukehuset. Fleire av dei som tilsynlatande var livlause,
kom seg da dei vart oppvarma og fekk godt stell.
Utover dagen kom det mykje bygdefolk og folk frå bygdene omkring. Alle
gjorde dei sitt beste for å redde det som reddast kunne. Mannen på Austre
Sundby vart var eit menneske som sto for seg sjølv midt utpå leirhavet. Han
spende på seg ski og rende utover til han nådde henne. Det var tenestejenta
hos ordførar Tessem, den einaste som vart redda av det huset. Ho steig på
skiene bak han, og med stor møde kom dei på den måten til lands. 33
Som ein kuriositet kan nemnast at ein av Tokstadplassane sigla ned gjen
nom raset og langt ut på flata der han stansa. Torva som uthuset og buret
stod på, var heil, og i fjøset sto det to kyr som tok til å eta da dei fekk høy.
I den andre halvparten av fjøset låg sauene og flaut i leir. I buret sto det eit
bord, og på bordet sto det to fat fulle av mjølk. Det hadde gått så fint for
seg, at berre litt av rømmen hadde skompa over kanten.
Ei ung jente som tente på Lilletrøgstad, fortel: Ho låg på loftet saman med
ein gut på 2 år. Ho vakna med at huset rugga på seg. Ho tok med seg guten
og gjekk ned på gårdsplassen der mannen og kona og ein gut på 5 år stod.
Før dei fekk snakka noko med kvarandre, opna jorda seg og slukte dei. Frå
den stunda visste ho ingen ting før ho vakna langt ut på dagen etter at sola
hadde varma henne opp og ho vart berga av militære. Ho trudde som så mange
andre av dei som var med at det var verdas undergang, og da ho vakna, meinte
ho det var i den hinsidige verda, men omkring henne var det fullt av kråker
og måse, og det hadde ho ikkje venta å treffe der. Men da ho fekk sjå jegar
ane, gjekk det opp for henne kva det var. 34
Vi gav på til kl. 10 om kvelden, og da trudde vi at alle var berga på det
feltet vi hadde fare over. Det same var tilfellet med dei som var på nordsida.
Det hadde lukkast rekruttane og andre å berga omlag 40 menneskeliv den
lange dagen. Vi gjekk da til Rinnleiret. Enda vi var sårføtte og daudtrøtte,
var det ikkje mange som sov den natta. Ein av rekruttane hadde mista alt:

----
160 RasA
----
Kone, born, foreldre og sysken. To andre hadde mista det meste av jord
vegen sin.
I god tid morgonen etter bar det oppover att. Det var pinsaftan, og denne
dagen kom eg med på nordsida. Folket på gardene som låg inn til skredet,
hadde flytta ut, og alle strevde med å få bort buskapen og det verdfullaste
av innbuet, som vart sendt opp til høgdene. Vi gjekk nedover til Lyngsgrenda,
eit av dei finaste stroka i bygda. Tre av Lyngsgardane var enno på tørt land,
men av den fjerde, Nord-Lyng, som var ein av dei største gardane i Verdal,
var det att berre ein liten haug på nokre mål. 35
Verdalselva vart sjølvsagt stansa og demd opp og laga ein innsjø over den
nedre delen av Vukudalen. Fleire hus flaut vekk, og mange gardar stod i vatn
til opp på andre høgda. Folk stod no i spaning for å sjå kva elva tok for veg
når vatnet braut over demningen. Tok ho ein galen veg, kunne det spøke stygt
for det som låg nedanfor, og ikkje minst for Verdalsøra. Gjennombrotet gjekk
heldigvis roleg for seg, men hadde det ikkje vore tilkalla folk både av mili
tær og sivile som hjelpte til å få elva i rett leie, så hadde det gått gale.»
Andreas Dahlings opplevelse
Andreas Dahling fra Skogn ekserte sammen med Johannes Dahl på Rinn
leiret. Han fortalte at da beskjeden kom om at hele styrken skulle til Verdal,
var det ikke nok hester til alle, og flere måtte derfor springe fra Rinnleiret
til ulykkesstedet. Han mente det var opp til 20 stykker som sprang. Selv sprang
han helt til Hagasvingen.
Underveis hadde de glimtvis sett den uhyggelige ødeleggelsen. Men det
var først da de kom helt ned til leirsjøen ved Haga at ulykken i all sin gru
åpnet seg opp fremfor dem. Det var fremdeles bevegelse i leirgjørmen. Og
der ute så de hus og husvrak. Blant annet så de restene av gården Follo over
på den andre siden av dalen ved Rosvoll. De så at folkene fremdeles satt på
taket av huset.
Andreas fortalte at de så et hus ute i leirsjøen med en kvinne stående i
åpningen etter pipen. Hun var blodig og forslått. Han mente at de andre i
huset ble drept da pipen ramlet ned. Før det hadde han hørt dem rope inne
i huset.
Kavalleristene sammen med Andreas prøvde å ta seg ut til huset fra nord
siden for å berge kvinnen. De la ut bord og planker. Men de måtte fort ta
seg tilbake til fast land igjen fordi underlaget ga etter, og de begynte å synke
ned i gjørmen.
Men kvinnen ble heldigvis berget av folk fra den andre siden. Disse brukte
en stige som flåte, og ved å legge bord fremfor stigen, skjøv de den utover
samtidig som de plukket opp bordene som dukket opp bak.

----
161 RasA
----
Kvinnen var ungjenten Olava Olsdatter
fra en av husmannsplassene på Lyngshol
men. De andre i huset omkom ikke som
følge av at pipen ramlet sammen. De druk
net da de ble sperret inne i første etasje
av leiren som steg over både vinduer og
dører.
Redningsmennene som berget Olava,
var Olaus Vinne, hans to brødre Sefanias
og Gustav Leirfall, og Erik Rosvoll.
Andreas Dahling fortalte videre at denne
husmannssruen besto av en stue tømret
sammen med et lite fjøs. Inne fra fjøset
hørtes beljingen fra en innesperret ku uten
at de kunne gjøre noe for å hjelpe den.
Ellers hørtes det over alt skrik fra dyr
og mennesker og rop om hjelp.
En gang så de et torvstykke med to men
nesker på. Men så brast torven i stykker,
og de to menneskene sank ned i leiren og
forsvant.
Andreas Dahling.
Noter:
Språket er modernisert.
Stamphusmyra.
Her skriver Lowzow Martin Høien fra Ogndal. Trolig er det en skrivefeil. Sersjant Høien
var fra Ogndal. Den menige kavalleristen var Martin Leirdal fra Inderøy. Høien hette for
øvrig Nils til fornavn.
Den korrekte avstanden er litt mer enn det halve, ca 4Vi kilometer
5 Hun var blitt reddet av Olaus Ellingsen Vinne og Martin Anneussen Blybakken.
6 De var blitt reddet av Erik Olsen Rosvoll, Olaus Ellingsen Vinne, Sefanias Ellingsen Leirfall
og Gustav Ellingsen Leirfall.
Dette var Olava Olsdatter fra en av husmannsplassene på Lyngsholmen. Hun ble reddet av
de samme som hadde tatt seg ut til Lennes. Folkene nedenunder var Ole Johannessen, Ragnhild
Pedersdatter og deres datter Olme Margrete. Alle tre omkom.
Og det var faktisk det som hadde skjedd. Alle hadde flyktet i panikk derfra.
Dette må ha vært Ness vestre.


----
162 RasA
----
10 Det var mens soldatene vendte tilbake til land at Petter Andreas Røstad, Bernt Pedersen
Holmen og Martin Balhallvald fortsatte utover og nådde ut til de to skikkelsene de hadde
sett der ute. De kunne imidlertid ikke gjøre noe alene, men de to kvinnene fikk klær av
dem, for de var nesten nakne.
1 ' Kaptein Lowzow gjør her den samme feilen som flere andre hadde gjort, nemlig å benytte
navnet Follovald om husmannsplassen Fyksveet. Men feilen fantes allerede på det eksister
ende rektangelkartet, og det er vel derfra den egentlig skriver seg. De to kvinnene var for
øvrig Anne Olsdatter og Liva Ingvaldsdatter.
12 Det var mann, kone, en datter, to sønner og et barnebarn.
13 Adskillelsen var nok mer dramatisk enn det Lowzow beretter. Mannen, en sønn og barne
barnet ble skilt fra de andre ved at torven de befant seg på ble delt. Og kort tid etter brast
den biten hvor disse tre befant seg slik at de alle sank ned i leiren. Det siste de hadde sett
av dem, var en hånd som stakk opp, så var alt borte. Se mer om dette under Fyksveet.
14 Det var Lovise Ellingsdotter Trøgstad. Hun hadde klart å ta seg i land på egen hånd. Se
nærmere om dette under Trøgstad store.
15 Dette stemmer forsåvidt som at det fra andre hold er rapportert at P. A. Røstad og Bernt
Rinnan eller Holman som han også ble kalt, nådde dit ut først. De prøvde å grave henne
løs, men klarte det ikke alene.
16 Harma Trøgstad eller Harma Olausdatter, var ikke fra en husmannsplass. Gården eller bruket
kaltes Trøgstad lille søndre. Det var eierens sønn, John Sigurd, hun hadde tatt med seg.
17 Dette må ha vært Johannes Pedersen Sundbyhammelen.
18 Det var Peder Rasmussen Tokstad som ble funnet av Erik Sæbo. Senere prøvde Magnus
Larsen Tokstad med flere å få ham i land, uten at de lyktes. Først etter et par dager klarte
Magnus å overtale Peder til å bli med i land. Peder døde bare kort tid etterpå på sykehuset
av lungebetennelse.
19 Dette er et eksempel på hvordan ukjente blandet sammen navnene. Fergestuen kom ikke
fra Ekle. Den var en tidligere husmannsplass under Nord-Lyng. Nå var den et eget bruk
som hette Lyng lille. Det er uvisst hvor langt den var blitt flyttet fra sitt opprinnelige sted.
Men leiren hadde presset huset oppover den lille dalen hvor det lå.
20 Dette var Gunnbjørn Pedersen fra husmannsplassen Hegstadstuggu.
21 Her er det et par ting som ikke stemmer. For det første ble ikke jenten berget opp gjennom
hullet i taket. Hun hadde tidligere, før leiren nådde over vinduet, klatret ut og opp i et ol
dertre som drev forbi. Der satt hun til kavalleristene kom i båten og fikk tatt henne ned.
Hun hette Sofie Berntsdatter og var datterdatter på plassen. Kvinnen som lå inne på mørke
loftet, var en inderst på plassen. Hun hette Gurianna Olsdatter. Hun var ikke Sofies beste
mor. Trolig hadde hun fått skadene da murpipen styrtet ned. Hun ble løftet ut gjennom hullet
i taket. Se nærmere om dette under Hegstadstuggu.
22 Disse personene var foruten Martin Mule, hans kone Sofie Nikoline Peter sdatter, hans to
barn Gudrun og Petter Matteus, hans svigerfar Peter Sørensen, og dennes to barn Julie Birgitte
og John. Se mer om dette under Fergestuggu.
23 Språket er modernisert.
24 Disse to kvinnene var Liva Ingvaldsdatter og hennes mor Anne Olsdatter fra Fyksveet.
25 Piken var Harma Olausdatter Trøgstad, og barnet John Sigurd, sønn av eieren av bruket.
26 Sannsynligvis var dette Johannes Pedersen fra Sundbyhammelen.
27 Språket er modernisert.
28 Her gjentas den alminnelige feiloppfatningen av at raset hadde startet oppe ved Follo.
29 Dette var plassen Hegstadstuggu. Gurianna Olsdatter ble reddet opp gjennom taket. Hun
var inderst på plassen. Den andre var den 14-årige Sofie Berntsdatter. Hun satt oppe i et
oldertre.

----
163 RasA
----
30 Dette var Fergestuggu eller Lyng lille som den nå het. Se note 22.
Når det her står Hallemssiden, er det ganske sikkert feil for Hegstad. Ved Hegstad var det
nemlig en militær vaktpost. Dessuten er avstanden til Hallem for stor.
Johannes Dahl ble lærer og senere skoleinspektør i Verdal. Han var også formann i bygde-
boknemnda i mange år.
Redningsmannen var Johan Larsen Sundby, og hun som ble reddet var Ingeborganna
Paulsdatter Tessem.
4 Dette var Harma Olausdatter Trøgstad. Se note 25.
35 Alt i alt var det fem Lynggårder. Fire sto på tørt land, mens Nord-Lyng, som var den femte,
var ødelagt av raset.
Observante lesere vil kunne kjenne igjen motivet på dette bildet. Men tegne
ren har satt sammen en bit fra det utraste området og en del av leirsjøen.
Huset på kanten av skråningen er Moåker og tilhørte Magnus Larsen. Nede
i rasgropen har så tegneren benyttet seg av sin kunstneriske frihet og tegnet
inn leirsjøen slik den så ut ved Kålen vestre. Tegner er Olaf Krohn. Bildet
ble benyttet som illustrasjon til doktor Albert Strøms beskrivelse av raset i
Nordahl Rolfsens lesebok.


----
164 RasA
----
DET OFFENTLIGES INNTREDEN PÅ ARENAEN
De militære mannskapene fra Rinnleiret, som vi har fortalt om i det fore
gående, var naturligvis også en del av den offentlige innsatsen. Det etter
følgende er en oversikt over hvordan de forskjellige offentlige instanser
reagerte på meldingene om ulykken.
Lensmannen
Tidlig om morgenen fikk lensmann Hieronymus Wessel beskjed om ulyk
ken. Han bodde på gården Holmsveet. Selv om også denne gården som følge
av utviklingen, bokstavelig talt kom til å stå i begivenhetens sentrum både
hva angår den offentlige ledelse av hjelpearbeidet og det rent praktiske re
dningsarbeidet, var Holmsveet ikke utsatt til å begynne med. Det var først
da Vukusjøen flommet over, og elven truet med å ta nytt løp forbi Holmsveet
at gården ble liggende utsatt til
Lensmann Hieronymus Heyer
dahl Wessel.
Lensmannen fikk beskjed om at noe
uvanlig hadde skjedd klokken 2.30 om
natten ved at det var bråk ute på gårds
plassen. Han kikket ut og snakket med
drengen sin. Drengen var da på vei bort
til nabogården Haugsholmen fordi elven
hadde kommet inn på gården.
Wessel trodde først at det var en stor
flom som hadde kommet innover mot hus
ene på Holmen. Han kledde derfor på seg
og sprang dit bort for å se hva det var. Da
han fikk se leirgjørmen som fylte elvelø
pet og flatene på begge sider, skjønte han
med en gang hva som hadde skjedd.
Han sprang tilbake til Holmsveet, fikk
spent for en vogn, og kjørte oppover da
len så fort det lot seg gjøre. Under hele
denne turen kunne han se de leirdekte flat
ene nedenfor seg mot syd. Men det var
først da han nådde bort til Prestegården at rasets størrelse gikk opp for ham
i all sin gru.
Han telefonerte med en gang til kjøpmann Smulan ved Rinnleiret og ba


----
165 RasA
----
ham om å gi beskjed til de militære sjefene på Rinnleiret om at en styrke
soldater måtte holdes i beredskap til redningsarbeide. Det fremgår ikke hvor
han telefonerte fra, men antagelig var det fra Fagerhøy ved Hegstad hvor
det fantes telefon.
Og med en gang han kom tilbake til lensmannsgården, telefonerte han til
Rinnleiret på nytt og ba om at det ble sendt to redningsavdelinger, en på hver
side av elven, for å delta i redning av menneskeliv.
Lensmannen viste en iskald besluttsomhet og handlekraft som kom godt
med i dagene som fulgte, og det er for en stor del hans fortjeneste at ledelses
apparatet fungerte så godt som det gjorde helt fra starten av.
Det var nå klart slik som forholdene var, at det var fullstendig umulig for
lensmann Wessel å ivareta sin plikter på begge sider av elven. Foruten at
det var en svært tungvint forbindelse mellom de to sider av dalen ved at man
måtte reise om Verdalsøra om man ville fra Stiklestad til Vinne eller om
vendt, var også veiforbindelsene avskåret på begge sider. Veien fra Stikle
stad til Vuku var avskåret av selve raset, og veien oppover dalen på sydsiden
var avskåret i flere kilometers lengde av rasmassene ved Ness. Fogd Rubach
fra Levanger overtok ansvaret for sydsiden av elven.
Det ble opprettet et lokalt hjelpeappa
rat for å komme de nødstilte til hjelp. Av
praktiske grunner ble dette delt i to med
en del på hver side av elven. På nordsi
den var skysskaffer Arnt Sneve og gård
bruker Peder M. Pedersen Landfall fra
Hallem medlemmer. De sto for utdeling
av penger til mat og klær. Pengene ble
tatt fra de kr. 10.000 som Stortinget
hadde bevilget til dette formålet allerede
om formiddagen 19. mai. (Se nedenfor.)
På sydsiden av elven var lærerne Anders
Balgård og Erik Andreas Larsen og
gårdbruker Martin Bjørken i virksomhet
på lignende vis. De var underlagt fog
dens administrasjon.
Noen dager senere, 24. mai, foretok L^ rer Ånders Ralgård.
Sunnhetskommisjonen, et kommunalt
organ som besto av kommunestyret, distriktslegen og fogden, en utvidelse
av disse to gruppene. Til disposisjon for lensmann Wessel ble stilt lærer Mi
kal Dillan og kjøpmann Mikal Moe. Mikal Dillan skulle ta seg av folkene
som befant seg på østsiden av rasgropen, mens Mikal Moe skulle hjelpe til
på vestsiden. Fogdens gruppe på sydsiden ble forsterket med Mikal Kålen.


----
166 RasA
----
Lærer Erik Andreas Larsen.
Lærer Mikal Dillan.
For det offentlige oppsto det et nytt problem. Tallet på omkomne ble så
stort at det måtte organiseres innsamling og begravelse av likene. Og enda
et noe makabert problem dukket opp i den forbindelse. Mange av de om
komne var så ille tilredt at det var vanskelig å gjenkjenne dem. Det kan for
eksempel fortelles at da Martinus Mikvoll ble funnet, ble han gjenkjent av
sin kone fordi han hadde en skjev stortå. På sydsiden ble Lars Tdler og Martin
By tatt ut til dette arbeidet, og på nordsi
den hadde Anders Fåren og Johannes As
samme oppgave.
At det allikevel ikke var mulig å identi
fisere alle som ble funnet, går frem av at
det på Stiklestad ligger begravet fire
uidentifiserte og på Lysthaugen en. Ved
et par anledninger ble det blant annet fun
net hodeløse lik.
Alle likene var tilklint og dekket av lei
re. En journalist beskrev et lik som at det
hadde et glasurlignende lag av leire. De
måtte rengjøres og vaskes før de ble grav
lagt. Flere kvinner på begge sider av da
len ble engasjert til dette arbeidet. Og de
ble betalt så pass mye som 50 øre for hvert
lik de vasket.
Lærer Gustav Olsen.

 

----
167 RasA
----
Det ble også etter hvert funnet mange døde dyr, og de måtte graves ned
så snart som mulig. Dette arbeidet ble også administrert av de samme fire.
Pinseaften, 20. mai, måtte lensmann Wessel og hans familie flytte fra
Holmsveet. Da hadde elven steget så pass at den rant over leirsjøen, og ved
Holmsveet truet den blant annet med å gå inn i sitt gamle løp fra 1600-tallet.
Da ble Holmsveet omgitt av vann, og veiforbindelsen var på nippet til å bli
avskåret. Lensmannen flyttet imidlertid ikke lenger enn til nabogården Haugs
lien.
I dagene som fulgte, sparte ikke Wessel seg. Han arbeidet både dag og
natt, og han måtte endog 23. mai be amtmannen om å konstituere lærer Gustav
Olsen som lensmann, slik at de nødvendige lensmannsfunksjoner kunne bli
utført.
Lensmannens rapport er gjengitt som bilag.
Presten
Sogneprest Otto Møller Hansen kom på mange måter til å stå i sentrum
for hva som skjedde. Prestegården Auglen måtte rømmes selve rasnatten da
man anså det som overveiende sannsynlig at den ville gli ut. Det ble imidler
tid ingen panikkartet flukt fra Prestegården. Prestens kommentar til sin kone
da hun lett forstyrret ikke fant husnøkkelen, viser det: «Min kjære kone, hva
skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?» (Se nærmere om dette
under Prestegården Auglen.)
Men presten fungerte allikevel som
prest, og hans ro og myndighet samt evner
som sjelesørger ble i fullt monn utnyttet
i dagene som fulgte.
Og mer enn mange andre prester måtte
han gjennomføre den tristeste av en prests
gjerninger, nemlig begravelser.
Residerende kapellan Klute i Vuku del
tok også sammen med sognepresten. Og
han tok seg av, i hvert fall ved et par an
ledninger, begravelsene på Lysthaugen.
Prestegården ble etter hvert omgjort til
sykehus og oppholdssted for de mange
ulykkelige som havnet dit. Og i den sam-
menheng utmerket sogneprestens frue, Sogneprest Otto Møller Hansen.
Marie Fabricius Hansen, seg på en helt
spesiell måte. Hun var allestedsnærværende på Prestegården de nærmeste da
gene. Hun tok seg av ofrene på en slik måte at det nesten gikk ut over hennes


----
168 RasA
----
egen helse. Hunnektet dem ingen ting. Prestegårdens stabbur og forråd av
klær ble tømt. Hun var både sykepleier og sjelesørger.
For sin innsats ble hun belønnet med en særskilt gave fra Regjeringen.
Det er ikke funnet noen rapport fra sognepresten vedrørende hans embets
virksomhet, men sammen med flere andre ble han anmodet om å gi en inn
stilling om hvem som burde få en utmerkelse etter redningsarbeidet.
Kommunelegen
I likhet med presten måtte kommunelege Albert Strøm rømme fra virk
ningene av raset. Han var bosatt på Ekle, og leirsuppen nådde helt opp i haven
på gården. Han og familien rømte opp til Hallem. (Se nærmere om dette un
der Ekle.)
Kommunelege Albert Strøm.
Albert Strøm kom imidlertid snart ned
igjen, og han begynte arbeidet på nord
siden av elven. Han fikk noen strevsomme
dager i tiden som fulgte. Han måtte
arbeide både natt og dag. Slik som for
holdene var, var det uråd for ham å dekke
sitt distrikt som var hele Verdal. Ansvaret
for sydsiden av elven ble gitt til doktor
Thor Pedersen Sæthre fra Levanger. (Se
hans beretning nedenfor.) Selv måtte
Strøm ta seg av nordsiden. Han fikk se
nere assistanse av distriktslege Johan
Cappelen.
Det ble opprettet enkle feltsykehus på
flere gårder i nærheten. Der fikk de til
skadekomne den første hjelp og behand
ling. Noen klarte seg med dette, mens
andre måtte sendes til sykehuset i Skogn. Samtidige beskrivelser av skadene,
er skrekkelige. Mange hadde fått store sår, andre var blitt spiddet av splint
rede stokker og trær. Tarmene lå utover. Armer og ben var brukket. Lem
mer var slitt av. En del var blitt slått fordervet så å si bit for bit. Ja, noen
var så maltrakterte at det ikke var mulig å kjenne dem igjen. Til sammen
ble det begravet fem stykker man ikke klarte å identifisere.
I egenskap av lege møtte Strøm mange av ofrene for ulykken, og han be
veget seg rundt i hele bygden, også på sydsiden. Det var derfor naturlig at
han skulle bli spurt om råd, da de personer som burde få medalje for sin inn
sats, skulle plukkes ut.
Noen rapport om kommunelegens, eller for den saks skyld, annet helse
personales arbeid, er ikke funnet. Bare spredte opplysninger som er gjengitt


----
169 RasA
----
i avisene, forteller om hvilken innsats
legene gjorde, og hva for slags skader de
behandlet.
Imidlertid har Thor Pedersen Sæthre gitt
en beskrivelse av sine opplevelser: '
« - Det var en stille , vakker morgen
med disig luft da vi kom innover til Ver
dalen. Det første vi møtte, var en masse
lass med alskens husgeråd, senger og kom
moder, og barn og gamle koner oppe på
lasset, det så ut som halve Verdalen var
på flytning.
Da vi hadde passert dette første tegnet
på ødeleggelse, slo vi på hesten og kjørte
videre oppover. Ved Vinne kirke åpnet
dalen seg for oss, så vi kunne få et blikk
over hvor ødeleggelsen hadde vært.
Lege Thor Pedersen Sæthre.
Hvor skredet hadde gått, var det en blå
masse som fortonte seg som en umåtelig suppe, som fylte dalen tvers over
i flere kilometers omkrets. Over dette hang en blå damp, og man kunne merke
en ganske sterk svovellukt. Forvirrede skrik hørtes av kreaturer, mest griser,
men også hester, kyr og høns som dels lå på faste «øyer» av jord, som hadde
dannet seg ute i sumpen, og dels befant seg i husrester ute i dynnet. Og inni
mellom blandet det seg skrik fra menne
sker som befant seg der ute. Over alt mer
ket vi, som rimelig var, en grenseløs
forvirring. Folk hadde den tro at nå skulle
resten av dalen stryke med. Gråt og for
tvilelse hørtes over alt, innimellom lå de
på kne og ba til Gud.
Men verst var skrikene fra de ulykke
lige som lå ute i suppen og ingen redning
så.
- Av kavalleriet ble to-tre mann attasjert
meg. Jeg hadde med forbindingssaker og
disse måtte bæres.
Etter hvert som man fikk brakt noen i
land, tok jeg dem under behandling. Flere
av dem som ble brakt i land, var så inn-
klistret med leire at man ikke så hva enten Militærlege Thomas Norberg
det var mann eller kvinne. De tilskade- Schultz.
Schultz.

 

----
170 RasA
----
komne ble lagt i utslåttlåver og tørkehus lengre opp i åssiden. Her måtte de
legges på bare gulvet.
Det var flere som var stygt skamfert. På et par stykker var ribbenene
brukket. De fleste var døde, kvalt av leiren, og dem var det jo intet å gjøre
med.»
Tomas Norberg Schultz var militærlege og bodde i Stabelstua. Følgelig
bodde også han slik til at han ble benyttet som lege i de første kaotiske dag
ene. Heller ikke fra ham finnes det noen rapport. Men det er allikevel kjent
at han opprettet et provisorisk sykehus på Stiklestad mellom.
Fogden
Utpå morgenkvisten varslet lensmann Wessel pr. telefon fogd Gerhard Hen
rik Rubach på Levanger om ulykken. Fogden sendte øyeblikkelig, det vil si
like etter klokken 8, følgende telegram til Arbeidsdepartementet:
Værdalens Lensmand melder: Stort Jordfald mat Værdalselven, 10 Kilo
meter ovenfor Værdalsøren, 10 å 12 større og mindre Gaarde udgaaet to
talt, mange Mennesker omkommet. Ulykken endnu ikke overskuelig,
muligt Fortsættelse ved Over-svømmelse.
Rubach sendte ut et opprop til innbyggerne i Levanger om å yte all mulig
slags hjelp ved å sende hester og folk til Verdal. Det ble også sendt anmod
ning til Skogn om å assistere. Lensmannen i Levanger fikk ordre om å kalle
befolkningen til hjelp.
Fogden varslet så amtsveimester kaptein Klæstad om ulykken. På det tids
punkt var man vel ikke klar over at en av amtsveimesterens nærmeste under
gitte, ingeniør John Rostad på Follo, var et av ulykkens ofre. Amtsveimesteren
ble anmodet om sammen med veiingeniør Sommerschild å begi seg til
ulykkesstedet for yde mulig assistanse til en mulig forebyggelse av ytterlig
ere ødeleggelser.
Deretter ble kommunelegen på Levanger, doktor Sæthre, bedt om å dra
til sydsiden av elven for å hjelpe til blant de tilskadekomne der. Han sendte
videre den konstituerte distriktslegen Cappelen på nordsiden.
Rubach var klar over, selv om han ennå ikke hadde sett ulykkens omfang,
at det her var behov for ekstraordinær innsats. Allerede på et så tidlig tids
punkt avslørte fogd Rubach en innsikt og en åndsnærværelse som det står
respekt av. Han prøvde forgjeves å få forbindelse med Rinnleiret hvor en
kavalleriavdeling var inne til tjeneste. Imidlertid fikk han da høre at det alle
rede var rekvirert hjelp derfra. Allikevel ville han forsikre seg om at så mange
som mulig ble utkalt, og ga personlig ordre om at hele styrken på Rinnleiret
skulle sendes.

----
171 RasA
----
Denne ordren kom ikke frem til Rinnleiret. Men kavalleriet var allikevel
til stede med maksimum styrke.
Deretter reiste Rubach til Verdal, hvor
han først oppsøkte lensmann Wessel på
Holmsveet. Dette var utpå formiddagen.
På det tidspunkt hadde ikke lensmannen
rømmet gården. Det skjedde først pins
aften. Da fogden innfant seg på Holm
sveet, var allerede kaptein Klæstad og
ingeniør Sommerschild på plass. Der fikk
han høre at redningsarbeidet var i full gang
både fra den sivile befolknings side og fra
militærets side.
Møtet hos lensmannen varte ikke lenge.
De ville med selvsyn se hva som hadde
skjedd, og sammen dro de oppover mot
Stiklestad. Alle steder prøvde Rubach åfå Fogd Gerhard Henrik Rubach.
folk til å ta del i redningsarbeidet. Men han
lyktes ikke helt i dette, og det var med beklagelse at han måtte rapportere
at verdalingene selv ikke alltid viste den nødvendige vilje til å hjelpe sine
medmennesker i nød. Han forklarte at befolkningen var grepet av panikk og
våget seg ikke ut på leirmassene for å hjelpe. Derimot hadde de ingen beten
keligheter med å stå trygt oppe på høydene og betrakte ødeleggelsene.
Her må det innskytes at Rubach nå befant seg ved selve raset på nordsiden
av elven. Her var panikken størst, for det var her jorden hadde sunket, og
ingen kunne vite om ikke mer ville synke. Her hadde de vært vitne til hvor
dan gårder og jorder forsvant i et kolossalt dragsug hvor mennesker ikke hadde
noen muligheter til å gjøre noe fra eller til.
Et eksempel som kan forklare hvordan folket følte det, finnes i doktor Albert
Strøms beretning om hvordan han selv og hans familie flyktet fra Ekle og
opp til Hallem i full panikk. De våget ikke en gang å snu seg og se seg til
bake. (Se under Ekle.)
Rubach og følge så seg først rundt på nordsiden. Mens de var der, ankom
også konstituert amtmann fogd Trampe. Deretter dro Rubach over til den andre
siden av dalen. De øvrige fortsatte oppover mot Volen.
Klokken 10 om kvelden vendte fogden tilbake til Levanger, men kjørte inn
om Rinnleiret hvor han understreket nødvendigheten av at alle disponible
mannskaper måtte bli sendt av gårde så tidlig som mulig neste morgen.
Som nevnt i forbindelse med lensmannens gjøremål, går det frem at han
fikk problemer med å ta seg av alt hva som skjedde på begge sider av dalen.
Det var først og fremst de håpløse kommunikasjonsforholdene på grunn av


----
172 RasA
----
at dalen var oversvømmet av leire og følgelig umulig å krysse, som gjorde
det umulig for lensmannen å delta på begge sider. I tillegg kom det forhold
at det var mange mennesker som hadde behov for hjelp på begge sider. Fog
den overtok derfor personlig lensmannens ansvar på sydsiden lørdag 21 . mai,
for på den måten å avhjelpe situasjonen.
Egentlig var fogden lensmannens overordnede, og det var han som hadde
ansvaret for de kr. 10.000 som var blitt bevilget av Stortinget, ble brukt på
den riktige måten.
Det oppsto et spesielt problem som fogden måtte finne løsning på. Det var
mangelen på likkister. Det var ikke mulig å skaffe nok likkister lokalt. Et
større antall måtte bestilles fra Trondheim. Og etter hvert som kistene an
kom til enten Skånes eller Trones, ble gårdbrukere leid til å transportere dem
til de respektive stedene hvor likene ble oppbevart.
Fogdens rapport er gjengitt som bilag.
Amtsveimesteren
Amtsveimester Ivar Klæstad må ha fått varsel fra flere. Det er kjent at fogd
Rubach sendte varsel til ham. Klæstad sier selv i sin egen rapport at han fikk
telefonvarsel klokken 0830 om formiddagen 19. mai. Så tok han kontakt med
fogden før han reiste inn til Verdal. Men det er egentlig uinteressant hvem
som varslet hvem og når i denne sammenheng.
Fra lensmannsboligen dro alle sammen
oppover til rasstedet. De beveget seg langs
den vestre kant av bruddet for å få over
sikt over skadens omfang. Det var mens
de var der at konstituert amtmann, fogd
Trampe ankom. Både Rubach og Klæstad
forteller i sine rapporter om hvordan fire
meget lemlestede personer nettopp var blitt
reddet opp av skredgropen, og at de hadde
vært med på å hjelpe disse. 2
Da Klæstad etterpå kom til Prestegår
den, fikk han beskjed om at han av Re
gjeringen hadde fått ordre om å overta
ledelsen for redningsarbeidene.
Fogden vendte så tilbake til Verdalsøra
igjen, mens de andre fortsatte rundt raset.
Men etter som hovedveien mellom Stikle-
Amtsveimester Ivar Klæstad.
stad og Vuku hadde rast ut, måtte de nå ta den besværlige omveien rundt
om Leksdalen. Amtmannen og lensmannen fulgte med til Volen, men derfra
for de til Holmsveet.


----
173 RasA
----
Klæstad og hans assistent, veiingeniør Sommerschild, studerte nå Vuku
sjøen, og av eieren av en av Volengårdene fikk han høre at vannet da hadde
steget til 10 å 12 alen (6-7 meter) over normal vannstand i elven. Dette
tilsvarte ca. 1/2 alen i timen. Klokken var da 10 om kvelden.
Nå steg sjøen med bare 1/3 alen i timen. Dette skyldtes at etter hvert som
den steg, fikk den større flater å bre seg ut over.
De lånte en båt og benyttet den til å se nær
mere på forholdene ved leirdemningen. Og
med en alminnelig kikkert kunne han konsta
tere at leirflaten som fylte dalbunnen fra Mel
byberget og nedover, lå ca. 8-10 meter over
elvens tidligere overflate. Han beregnet at det
ville gå bortimot 7 å 8 timer før vannet nådde
toppen av leirdemningen, noe det gjorde ca.
klokken 5 om morgenen.
Dette gjorde det helt klart for ham at det
ikke var annet å gjøre enn å se tiden an.
Klokken 6 lørdag morgen reiste Sommer
schild tilbake til Levanger. Selv kom Klæstad
til Holmsveet klokken 7 hvor han møtte sje-
fen for Trondhjem Ridende Jegerkorps, Veiingeniør Henrik
oberst Fougner. Klæstad rekvirerte da mili
tæret fra Steinkjersannan.
Christopher Sommerschild.
Amtsveimesterens rapport er gjengitt som bilag
Storting og Regjering
Om formiddagen 19. mai var det møte i Stortinget. Man var i ferd med
forhandlingene vedrørende de tekniske skolene da disse ble avbrutt for at
presidenten skulle lese opp to telegrammer som var innkommet.
Det første lød:
Inat gik et forfærdeligt Jordskred i Værdalen. Follo med omliggende Gaar
de er skredet ud, og Næsgaardene paa søndre Side af Elven staar under
Vand. Store Jordmasser dæmmer op Elven, saa den truer hele Bygden
nedenfor og Værdalsøren.
Der paakaldes hurtig Hjælp for at redde undaf for videre Ulykker. Over
sigt over Ulykkens videre Udstrækning er endnu umulig.
Det andre var litt kortere:
Jordskredet er foregaaet 10 Km. fra Værdalsøren. 12 Gaarde er udgaaet
totalt, mange er overskyllet af Lermasser. Flere mennesker er omkommne.
Videre Oversvømmelse befrygtes.


----
174 RasA
----
Det er klart at disse telegrammene som avbrøt den ærverdige forsamlingen,
skapte bestyrtelse.
Tilfeldigvis var en verdaling inne i stortingssalen akkurat da telegrammene
ble lest. Det var vel få verdalinger som befant seg utenfor bygden, som fikk
vite om raset i Verdal på et så tidlig tidspunkt. Men en av dem var Peder
Peder Julius Pettersen Heste
greiaunet.
Julius Pettersen Heste greiaunet. Han gikk
på underoffisersskolen i Kristiania akku
rat da. Han hadde vært oppe til eksamen
denne morgenen, og da han var på vei
hjem fra skolen og passerte Stortinget,
kom han på at han «kulle stikke innom og
høre på forhandlingene.
I et brev til foreldrene datert 25. mai
skriver han følgende:
Det er sørgeligt at høre hvorledes det
er der hjemme; det havde været inter
essant at se, hvorledes det ser ud der
nu. Jeg ser af aviserne at det er ikke
fare for Stiklestad og Øren nu.
Jeg fik visst vide det før eder, jeg.
Jeg var oppe til eksamen denne dag, og
da jeg gik hjem ifra skolen, kom det
for mig at jeg skulde gaa ind i Stortinget. Da jeg havde siddet der en liden
stund, kom det telegram fra Værdalen om ulykken, og det blev bevilget
10.000 kr med engang.
Klokken var da 11 om formiddagen, og enda var det uvisst om dem
visste noget om det.
Imidlertid ser det ut til at representantene fra Nordre Trondhjems Amt,
som Nord-Trøndelag da ble kalt, hadde fått høre om ulykken i forveien. For
da telegrammene ble lest, hadde de et forslag klart med en gang.
Forslaget lød:
I Anledning af den Ulykke, der mat ved Jordskred er overgaaet Værdalen
i Nordre Trondhjems Amt, stilles Kr. 10.000,00 til Administrasjonens Raa
dighed for at afhjælpe den øieblikkelige Nød.
Forslagstillerne var M. Hægstad, H. K Foosnæs, J. Okkenhaug og L.
Soelberg.
Presidenten anså denne saken for å være så viktig, at han anbefalte at den
ble behandlet med en gang. Deretter satte han frem følgende forslag:
Andragendet indvilges.
Ingen i salen var i mot dette, men det fulgte et kort ordskifte om hvordan


----
175 RasA
----
Stortingsmann
Stortingsmann
Kristoffer Marius Hægstad.
Hans Konrad Foosnæs.
pengene burde brukes. Og midt inne i dette ordskiftet kom statsråd Nilsen
inn i stortingssalen og kunne opplyse Stortinget om at Regjeringen hadde gitt
ordre til kanaldirektøren om å reise til Verdal neste dag. Videre ville sjefen
for Forsvarsdepartementet gi ordre om at alle rekrutter i Trøndelag skulle
avgies til redningsarbeidet. Amtsingeniøren ville bli gitt ordre om å overta
ledelsen av arbeidet. Regjeringen anså seg bemyndiget til å benytte de midler
som måtte kreves.
Stortingsmann Johannes Okkenhaug
Stortingsmann Lars Soelberg

 

----
176 RasA
----
Forslaget om bevilgning av kr. 10.000 ble enstemmig vedtatt.
Men før møtet i Stortinget ble hevet 19. mai, kom atter Nilsen inn og ga
beskjed om at kanaldirektøren ville reise allerede samme ettermiddag.
Kanaldirektøren
Og kanaldirektør Gunnar Sætren nådde frem til Verdal allerede neste dag,
20. mai, klokken 4 om ettermiddagen. Han hadde da med seg sin assistent,
kaptein Ole Lund. Bare for å anskueliggjøre hvordan kommunikasjonsfor
holdene var ved slutten av forrige århundre, kan det opplyses at ferden star
tet fra Kristiania klokken 2.40 om ettermiddagen 19. mai med vanlig rutetog.
Fra Hamar til Trondheim ble det satt opp et ekstratog. Og fra Trondheim
til Trones ble det benyttet ekstradampskip.
Han møtte amtsveimester kaptein Klæstad umiddelbart etter sin ankomst,
og Klæstad orienterte ham om hva som var blitt foretatt av arbeider. I følge
Sætren hadde Klæstad skaffet seg et klart overblikk over situasjonen.
Før kanaldirektøren kom til Verdal, hadde også militære avdelinger fra
Trondheim og Steinkjer kommet frem.
Sammen med Klæstad og oberst Fougner foretok også Sætren en befaring
av områdene ved raset. Han vurderte situasjonen på det daværende tidspunkt
for beroligende.
Kanaldirektørens rapport er gjengitt som bilag. Det var i hovedsak denne
rapporten som dannet grunnlaget for de arbeider som ble satt i gang for å
begrense skadevirkningene samt forebygge nye ødeleggelser.
Militæret
Som det allerede er fortalt, møtte de første militære mannskaper allerede
grytidlig selve rasmorgenen. Det var kavalleristene fra Rinnleiret. Deres inn
sats var av overordentlig stor betydning i det akutte redningsarbeidet.
De første ryktene om raset nådde Rinnleiret lenge før noen oppmodning
om hjelp hadde kommet. Og de første frivillige dro avsted med en gang. Etter
en kort stund kom så anmodning om hjelp, og resten av styrken på Rinnleiret
møtte opp.
Men som statsråd Nilsen hadde opplyst i Stortinget, ville forsvarsminist
eren beordre de militære myndigheter til å sende det som var mulig av mili
tære mannskaper til ulykkesstedet. Og andre militære avdelinger som var
aktuelle, befant seg på Steinkjer og i Trondheim. Tilfeldigvis ble det nemlig
gjennomført rekruttskoler både på Rinnleiret, Steinkjer og i Trondheim akkurat
på den tiden.
Om ettermiddagen gikk det ut telegrammer fra armekommandanten, gene
ral With, til Trondhjemske Brigades Distriktskommando i Trondheim og Iste
Innherreds Korps på Steinkjer.

----
177 RasA
----
Telegrammene hadde følgende ordlyd:
Throndhjemske Brigades Distriktskommando Oberst Erichsen eller i hans
fravær Oberst i Artilleriet G. Michelet eller i hans Fravær Kaptein
Huitfeldt.
3die Feltartillerikorps's Rekrutskole og Brigadens Underofficersskole
forbereder uopholdelig Afreise paa hurtigste Maade, om fornødent med
rekvireret eller leiet Extrabefordring til Ulykkesstedet i Værdalen med
disponibel styrke af Befal og Menige, medbringende fornøden Arbeids
redskab. Afdelingerne besørger Forpleiningen. Kaptein Klæstad paa
Ulykkesstedet vil telegrafisk rekvirere styrken.
With
Oberstløitnant Borchgrevink, Steinkjer:
Rekrutskolen forbereder uopholdelig Afreise paa hurtigste Maade, om
fornødent ved rekvireret eller leiet Extrabefordring, til Ulykkesstedet i
Værdalen med hele den disponible Styrke af Befal og Menige, samt med
bringende fornødent Arbeidsredskap. Afdelingen besørger Forpleiningen.
Kaptein Klæstad, der leder Arbeiderne paa Ulykkesstedet, vil telegra
fisk rekvirere Styrken.
With
Som sjef for den militære styrken i Verdal ble beordret oberstløytnant H.
J. Borchgrevink på Steinkjer.
Disse avdelingene var til stede 20. mai. Og i dagene som fulgte, var det
først og fremst deres innsats som forhindret større ødeleggelser ved flom
men da Vukusjøen rant over. Hadde ikke soldatene gjort det arbeidet de gjorde,
er det all mulig grunn til å tro at Verdalsøra ville, om enn ikke ha blitt full
stendig vasket vekk, så i hvert fall sterkt ødelagt. Deres arbeid var ferdig
25. mai, og de reiste da tilbake til sine respektive øvelsessteder.
Om militærets innsats ut over det akutte redningsarbeidet se neste kapitel.
Noter:
Gjengitt av Snorre Haugdal i Arbeidermagasinet 8.8.1936.
Dette var Peder Pedersen Tokstad og hans tre barn. To av barna døde kort tid etterpå. Se
mer om dette under Tokstad mellom og Redningsarbeidet.
Verdalsboka - 12

----
178 RasA
----
NYE MILITÆRE AVDELINGER
ARBEIDET MED Å DIRIGERE ELVEN
Avdelingene fra Trondheim
Den 19. mai klokken 3 om ettermiddagen, kom det ordre til 3. Feltartille
rikorps' rekruttskole i Trondheim og Trondhjem Brigades Underoffisersskole
om at avdelingene måtte holde seg klare for på kortest mulig varsel å reise
inn til ulykkesstedet i Verdal med alt disponibelt mannskap. Mannskapene
skulle ta med seg nødvendige arbeidsredskaper.
Kaptein Huitfeldt meldte seg med en
gang for oberst Erichsen, og han fikk
ordre om å klargjøre styrken for avmarsj
samt rekvirere nødvendig transport med
dampskip for ca. 200 mann.
Fremme i Verdal skulle avdelingene stil
les under kommando av oberstløytnant
Borchgrevink som skulle komme fra
Steinkjer.
Det ble ordnet med proviant og arbeids
redskaper for styrken, og etter litt frem og
tilbake ble dampskipene Fremad og Forrå
leiet.
Klokken 5 om morgenen 20. mai gikk
skipene fra Trondheim med styrken om-
Kaptein Carl Ludovico Huitfeldt bord. Ombord i Fremad var avdelingen fra
var sjef for avdelingen fra under- artilleriet under kommando av kaptein
ojfisersskolen. På bildet er han Tysland, og ombord i Forrå var mann
oberst. skapene fra underoffisersskolen under
kommando av kaptein Huitfeldt.
På vei innover fjorden bestemte kaptein Huitfeldt seg for å anløpe Levanger
havn først. Han visste nemlig ikke om styrken var ønsket på nordsiden av
elven eller på sydsiden. I så fall de var ønsket på nordsiden, måtte Trones
anløpes, og hvis de var ønsket på sydsiden, måtte de gå i land på Skånes.
Fra Levanger ville han telefonere inn til Verdal.
Men dette førte til forviklinger og forsinkelser. For det første var det fjære
sjø, og kapteinen på skipet våget ikke å gå inn til den indre havn på


----
179 RasA
----
Levanger. Skipet kastet derfor anker i den
ytre havn klokken 10 om formiddagen, og
Huitfeldt ble rodd i land.
Og for det andre var det nesten uråd å
få telefonisk forbindelse med vedkommen
de myndigheter i Verdal. Vedkommende
myndigheter var enten lensmann Wessel
eller amtsveimesteren, kaptein Klæstad,
som var beordret av Regjeringen til å lede
redningsarbeidene. Telefonen var veldig
opptatt, og de to herrene var heller ikke
til stede da han endelig kom igjennom.
Endelig ble det oppnådd forbindelse, og
styrken fikk beskjed om å møte på Trones.
2 1/2 time hadde oppholdet i Levanger
vart.
Kaptein Lars Jørgen Tysland var
sjef for artilleriavdelingen.
I mellomtiden fortsatte Fremad med artilleriavdelingen ombord til Trones
og kom frem klokken 10.40 om formiddagen. De marsjerte umiddelbart til
Verdalsøra. Bagasjen ble kjørt på to leide vogner. De var fremme klokken 12.
Tysland meldte seg for oberstløytnant Borchgrevink som kom fra Stein
kjer klokken 1.
Som følge av forsinkelsen på Levanger, kom skoleavdelingen til Trones
først ved 2-tiden. Huitfeldt tok kontakt med lensmann Wessel og kaptein Klæ
stad, og fikk da beskjed om at styrken ikke behøvdes på ulykkesstedet ennå.
De ønsket at kanaldirektøren skulle være på plass før ordrer om hvor mann
skapene trengtes ble gitt.
Huitfeldt måtte faktisk understreke at han hadde fått ordre fra distriktskom
mandanten om å begi seg til ulykkesstedet, ellers hadde styrken blitt beordret
til å slå seg til på Trones eller å bli sendt tilbake til Levanger. Da anviste
lensmann Wessel plass på gården Maritvoll på Verdalsøra, hvor kaptein
Huitfeldt kunne melde seg for oberstløytnant Borchgrevink.
Klokken 3.30 kom styrken til Maritvoll. Trosset (forsyninger, utstyr) kom
ganske snart etter.
Avdelingen fra Steinkjer
Rekruttskolen på Steinkjer fikk ordre om å dra til Verdal 19. mai klokken
4 om ettermiddagen med alt disponibelt mannskap så hurtig som mulig.
Oberstløytnant Borchgrevink ble beordret som sjef for alle militære styrker
i Verdal.
Ettermiddagen ble brukt til å forberede avreise, og arbeidsredskaper og
utstyr ble skaffet til veie.


----
180 RasA
----
Avreisen skjedde fra Steinkjer 20. mai klokken 9.40 med rutegående damp
skip, og man ankom Trones samme dag klokken 12.25. Deretter marsjerte
styrken til Maritvoll som var anvist som leirplass. Ankomst fant sted klok
ken 2.10 om ettermiddagen.
Da var allerede 3. Artillerikorps' rekruttskole på stedet, og kaptein Tys
land stilte avdelingen under Borchgrevinks kommando. Brigadens skoleav
deling kom som følge av forsinkelsen på Levanger først klokken 4 om
ettermiddagen.
Militærstyrken på Verdalsøra
Det var nå mannskaper fra tre forskjellige avdelinger til stede på Verdals
øra, og de sto under Borchgrevinks kommando. I tillegg deltok styrker fra
Rinnleiret i redningsarbeidet. Således var det nå forenet styrker fra infante
riet, kavalleriet og artilleriet, samt elever fra underoffisersskolen.
På Verdalsøra var sammensetningen slik:
Artilleriet: 2 offiserer, 8 underoffiserer,
1 hornblåser, 1 sanitetskorporal, 88
menige.
Skoleavdelingen: 5 offiserer, 5 underof
fiserer, 2 hornblåsere, 74 menige.
1. korps' rekruttskole: 9 offiserer, 25
underoffiserer, 4 hornblåsere, 1 sanitets
korporal, 217 menige.
Bataljonsstaben: 2 offiserer.
Sum: 18 offiserer, 38 underoffiserer, 7
hornblåsere, 2 sanitetskorporaler, 379
menige.
Den anviste leirplassen lå på Maritvoll
på Verdalsøra. På den tiden lå Maritvoll
utenfor selve sentrum av Øra. Sentrum av
Oberstløytnant Borchrevink ble
beordret som øverste militære øra var nede ved elven - Leirplassen ble
sjef i Verdal under rednings- derfor omtalt som beliggende «like ved»
arbeidet Verdalsøra. Den fullstendig nøyaktige be-
liggenhet av leirplassen er ikke angitt,
men etter all sannsynlighet var det på den gamle ekserserplassen som ble kalt
Hagenmoen. I dag ligger Verdal Rådhus og Verdal helsesenter på dette stedet.
På det tidspunkt var Verdalsøra folketom. Folk hadde flyktet derfra i frykt
for nye utglidninger. Og hvis så skjedde, var stedet hvor leiren lå, svært ut
satt etter som terrenget var svært lavt der. Da det i tillegg ble kjent at Marit
voll tidligere var blitt benyttet som difterilasarett, ble det derfor bestemt at
leiren skulle flyttes til Mikvoll, noe som skjedde klokken 9 samme kveld.


----
181 RasA
----
Til transport av avdelingens utstyr ble det leiet åtte hester og en lang vogn.
Tydeligvis disponerte avdelingen noen vogner selv.
Styrken fikk tildelt tre ordonanser til hest fra kavalleriet.
To løytnanter ble beordret til telefonvakt på Verdalsøra fordi den ordinære
vakten hadde flyktet derfra, og telefonsentralen var übetjent. To kavaller
ister og to infanterister ble tatt ut til ordonanstjeneste.
Parti fra Nordgatapå Øra først i 1890-årene. Bildet er tatt fra vest mot øst.
Bygningen til venstre er den såkalte Sulgården hvor telegrafen lå i 1893. Det
var her soldatene måtte være telefonvakt da Verdalsøra sto mennesketom under
panikken etter raset. Ukjent fotograf.
Arbeidet første dag - 20. mai - pinseaften
Holmsveet var nå kommandosentral for det arbeidet som skulle utføres,
og der befant både lensmann Wessel og kaptein Klæstad seg. Klokken 3.45
om ettermiddagen 20. mai ble det etter ordre avgitt to underoffiserer og seks
menige til Holmsveet. Disse ble satt ut som vaktposter ved den ytterste kanten
av terrassen ved Hegstad og på Haug.
Posten ved Hegstad skulle nøye følge med strømmen over rasområdet, hvor
sterk den var, hvilken retning den tok og mulige brytninger. Alle disse
observasjonene skulle signaliseres til observasjonsposten ved Haug, som igjen
skulle signalisere til Holmsveet.
Om kvelden ble det signalisert at oppdemning fant sted i nordlig retning. 1


----
182
----


----
183 RasA
----
Holmsveet som var kommandosentral under redningsarbeidet. Fotografert fra
nordvest i 1929 av Henning Anderson.
Og en mann fra artilleriet ble sendt til Lyng nordre hvor han sammen med
to underoffiserer fra kavalleriet hjalp til med å redde levende dyr. (Se også
nedenfor om kadett Johnsens innsats.)
Klokken 6.25 om ettermiddagen ble det mottatt ordre fra avdelingssjefen
om å avgi en løytnant, tre sersjanter, en sersjanttrompeter og 50 mann til
arbeid på sydsiden hvor leirmassene var i bevegelse.
Klokken 6.30 avmarsjerte denne styrken til Vinne kirke hvor den fikk ordre
om å hjelpe til med å berge i land gjenstander fra ødelagte hus eller hus som
nå var sterkt truet av vannet. Styrken ble delt i tre partier som ble sendt til
hver sitt arbeidssted.
Ved hjelp av båter ble det brakt i land en del høy og noe husinventar fra
en husmannsplass som opprinnelig hadde ligget et par-tre kilometer lenger
opp i dalen. Det ble hugget hull i taket på huset, og tingene ble halt opp.
Hvilken husmannsplass det her var tale om, har det ikke vært mulig å fastslå.
Klokken 1 1 om kvelden var dette arbeidet ferdig på to steder, hvorpå styrken
hvilte i en låve på Valstad.


----
184 RasA
----
På nordsiden av elven kom det ut på kvelden beskjed om at det var nød
vendig med en styrke som måtte delta i arbeidet med å avlive innesperrede
dyr i på en gård ute i leiren. De skulle få en båt stilt til disposisjon. En under
offiser og 15 mann ble derfor sendt oppover til Stiklestad klokken 9. Men
ut på natten vendte de tilbake med uforrettet sak da det allikevel ikke var
mulig å oppdrive noen båt.
Ved hver avløsning av mannskaper som fant sted i nattens løp, var Tysland
tilstede og iakttok da elven og det oversvømmede området, og merket hvor
ledes oversvømmelsen tiltok på elvens nordside slik at gårdene Holmen og
Fæby ble mer og mer omflødd. Han registrerte at elven gikk med stor fart
og førte med seg leirmasser, trær, treverk og lignende.
Andre dag - 21. mai - 1. pinsedag
Klokken 1.30 om natten ble postene ved Hegstad og Haug avløst. Og bare
en og en halv time senere ble det signalisert fra Hegstad at nå var det sterk
strøm ute på det oversvømmede området, men allerede mellom klokken 5
og 6 om morgenen hadde vannstanden gått noe ned.
Men allikevel var man svært usikker på hva som ville skje, og kaptein
Tyslands inspeksjon om natten sammen med disse meldingene førte til at en
styrke på to underoffiserer og 30 mannskaper ble satt ut som vakt på Ver
dalsbroen om formiddagen klokken 1 1.15. På det tidspunkt var man nemlig
ennå ikke klar over på hvilken måte elven ville bryte igjennom. Man var redd
for at den kunne komme som en flodbølge nedover, og da ville broen være
svært utsatt. Denne styrken ble avløst om kvelden klokken 8.
Den militære vakten på telegrafstasjonen fortsatte, og avløsning fant sted
omtrent samtidig med at ovennevnte styrke dro til broen.
Kanaldirektøren ba om formiddagen om assistanse fra militære styrker til
forbygningsarbeider ved Holmen og Holmsveet. Han hadde først ansett situa
sjonen for ikke å være så faretruende, og han hadde til og med hatt i tankene
å dimittere en del av de militære mannskapene allerede 2. pinsedag. Men
ut over dagen steg vannet faretruende, og både Holmen og Fæby ble inn
flødd.
Stiklestadveien som gikk forbi Holmsveet på en fylling, som for en del var
bygget opp av stein, ble av alle ansett for å være en betryggende demning
om vannet rant ned i Kvisla. Dette var det gamle elveleiet fra 1600-tallet.
Veien var makadamisert, det vil si at den hadde et dekke av 10 - 20 centi
meter tykt lag pukkstein tilført sand og grus, som så var blitt pakket av en
veivals samtidig med sterk vanning. De løse og bløte leirmassene ute i hoved
løpet ble regnet for å være så lite motstandsdyktige at vannet snart ville grave

----
185 RasA
----
Stiklestadveien langs den strekningen som ble ødelagt av vannmassene da
vannet tok veien inn i Kvisla. 1985.
seg ned der, og det ble derfor ikke ansett for påkrevet å forhøye de laveste
delene av veien.
Ut på ettermiddagen gikk vannet over veien, og med stor hurtighet hadde
det laget flere dype brudd i veifyllingen. Nå strømmet det store mengder gjen
nom det gamle elveleiet, og hvis dette fikk utvikle seg, var Verdalsøra sterkt
truet. Og som følge av at vannet på denne måten fikk avløp gjennom Kvisla,
økte hastigheten på vannstrømmen forbi Holmen. Her tok elven et nytt løp.
Hvis elven ikke ble forbygget her, ville husene på gården ikke stå til å redde.
Dermed oppsto det på en gang to meget kritiske punkter, ett ved Holmen,
og ett på selve veifyllingen. Og begge måtte stenges samtidig, for de hadde
innvirkning på hverandre.
Klokken 8 om kvelden ble en styrke
ister beordret til Haugslien for å meld
assistent, kaptein Ole W. Lund. Styrki
det tidspunktet var gården helt omflødc
fart forbi hovedbygningen og låven.
bestående av infanterister og artiller
i seg til arbeide hos kanaldirektørens
n ble dirigert til gården Holmen. På
av vann, og strømmen gikk i rivende


----
186 RasA
----
Haugslien 1919.
Foto Einar Musum.
På vei ut til Holmen måtte styrken pas
sere lensmannsgården Holmsveet, og da
var også denne gården omgitt av vann på
alle kanter. Da de kom frem til Holmen,
var uthusbygningen i fare. Tørkehuset sto
på skjeve fordi jordbunnen hadde sunket
ned. Og i brønnen på gårdsplassen var det
nå leirvann, og dette vannet var i sterk be
vegelse.
Gården kunne nå bare reddes ved at
strømmen ble avledet. Etter anvisning av
kaptein Lund ble arbeidet påbegynt straks.
Faskiner (kvister, småtrær og busker bun
tet sammen) ble forarbeidet i en olderskog
ved Haugslien, og hit kom man kun ved
Kaptein Ole Wilhelm Lund ledet å vade { det dy p e vannet på et enkdt sted
de militære i arbeidet ved Hol
men. Han var kanaldirektørens
assistent.
var strømmen så strid og vannet så dypt
at bro måtte slåes. Som bromaterialer ble
det brukt trær.
Faskinene ble surret sammen med tau.
Deretter ble de slept langs den besværlige
veien til Holmen. Utleggingen av faskinene foregikk i dypt vann, og mann
skapene vadet i lange tider til over livet i leirvannet som hadde så stor fart

 

----
187
----

Holmen i 1929. Gården lå ikke på dette stedet da raset gikk. Den lå et godt
Stykke lenger mot syd. Fotograf Henning Anderson.
Fotograf Henning Anderson.
at det var fare for livet for dem som arbeidet der. Men mannskapene sto på
med iver og utholdenhet, og arbeidet ble utført.
Faskinene ble rammet ned med sterke peler, og oppå faskinene ble det stab
let trestammer og annet trevirke. Mye av dette materialet kom faktisk flyt
ende i den strie strømmen. Derved ble det dannet en voll som avledet vannet
fra gården.
Under dette arbeidet la man spesielt merke til den kjempestore sersjant In
gebrigt Ingebrigtsen Normann fra Åfjord. Han gjorde alene arbeid for to.
Det var ikke mange slagene han behøvde før pelene sto bom fast i elvebunnen.
For sin innsats fikk han uttalt særlig anerkjennelse. Fra Åfjord berettes det
forøvrig en pussig historie om hvordan han fikk familienavnet Normann. Han
hadde tjenestegjort som gardist i Stockholm, og ved en anledning skulle han
presentere gevær for kongen. Han slo da hånden så hardt mot geværet at kolben
gikk av. «Det var en riktig nordmann!» skal kongen ha sagt. Og derfor tok
han dette familienavnet.
Denne styrken ble avløst klokken 2 om morgenen 22. mai.
Samtidig med dette var en avdeling av infanteriet opptatt med å forsterke
og bygge opp hovedveien forbi Haugslien og Holmsveet. Under dette var
premierløytnant Ole Beyer Høstmark meget aktiv. (Se mer om Høstmark
nedenfor.)


----
188 RasA
----
Høstmark som var en stor og kraftig
kar, gikk som førstemann ut etter veien.

Han vadet gjennom strømmen hvor han
tross sin lengde hadde vanskelig for å be-
holde fotfestet. En gang gikk han også
over ende og måtte svømme over. Men
han nådde ut til de omflødde gårdene. Like
bak ham fulgte artillerisersjant Anfinn Vik,
og sammen med et par mann som ble satt
over i en liten pram som nå var brakt frem,
laget de en bro over et av de verste styk-
kene. En sneplog ble brukt som brokar,
og to stiger ble satt sammen som bro.
Et lite stykke unna hadde en liten bro

■■■■■■■■■■■■■■■■■■■"■■^ ramlet ned, og også her ble det lagt stiger
Sersjant Arnfinn Pedersen As Vik over gapet
fikk hederlig omtale for sin inn- Qg nå var det mulig åfå frem materia 
sats etterpå. j er t ji det i en g S te gapet i veien. Denne gang
ble det bygget en bro av sammenlaskede
hustømmerstokker. Laskingen skjedde ved hjelp av taug.
Forbindelsen mellom Haugslien og Holmsveet var dermed etablert.
Arbeidskommandoene ved Holmsveet og Holmen besto henholdsvis av 60
og 40 mann.
På sydsiden av elven ved Rosvoll fortsatte arbeidet med innbergingen av
høy. Det var blitt snekret til en flåte slik at det nå gikk både mer effektivt
og lettere for seg.
Og allerede klokken 11 om formiddagen var man ferdig. Alt høy som det
var mulig å berge, var brakt i land.
Kaptein Tysland sørget for å få kjørt maten over til denne avdelingen, og
i sin rapport forteller han at fra det stedet de var, var det utsikt over de over
svømmede leirmassene. Eieren av gården Rosvoll hvor gårdsplassen da sto
under vann, og hvor leirmassene nådde opp til husene, fortalte at leirmass
ene da sto mellom 20 og 30 alen over marken. 2 Deler av hus, tak, trær og
lignende stakk frem av leirdynnet så langt øyet kunne se oppover elven.
Etter konferanse med kaptein Lund, gikk denne avdelingen fra Vinne kirke
klokken 1 om ettermiddagen, og den ankom leiren klokken 4.
I henhold til ordren skulle de militære avdelingene hver for seg ordne med
forpleining. For dem som kom fra Trondheim, oppsto det nå en uventet hind
ring. Om det nå skyldtes en feil fra damskipsselskapets side, eller om det
var en forsinkelse, er uvisst, men i alle fall fant ikke etterforsyning av provi
ant til mannskapene sted før etter klokken 10 om kvelden. Og etter som mann

 

----
189 RasA
----
skapene nå var uten mat, ble det utdelt 20 øre til hver mann i brødgodtgjør
else slik at de kunne kjøpe seg mat selv. Bare et kvarter etterpå kom imidler
tid maten frem.
Men nå viste verdalingene seg fra en meget slett side. Det ble forlangt åger
priser for maten. En kavring måtte for eksempel betales med 10 øre. Og i
et annet tilfelle da man hadde bruk for et vaskefat, ble det forlangt 10 øre
i leie for fatet.
Militære mannskaper ble satt opp som politivakt om natten til 22. mai på
gårdene Prestegården, Fagerhøy, Hegstad, Ekle og Stiklestad. Vaktene ble
inndratt klokken 5 neste morgen.
Tredje dag - 22. mai - 2. pinsedag
Klokken 1.15 om morgenen 2. pinsedag stilte avdelingen på Verdalsøra
med alt disponibelt mannskap, tilsammen 70 mann, og marsjerte til Holm
sveet - Haugslien, hvor en arbeidskommando fra samme avdeling ble avløst.
Kompaniet arbeidet der, sammen med andre tropper, under ledelse av kap
tein Ole Lund til klokken 6 om morgenen da de ble avløst.
En gruppe bestående av soldater fra både artilleri og infanteri dro klokken
1 .30 til gården Haugslien hvor de laget faskiner. Noen hugget faskinemateri
ale i skogen, og noen bandt. Avløsning fant sted klokken 5.30 om morgenen.
Arbeidet ble fortsatt under stadige avløsninger hver fjerde time. Det ble
bygget en nødbro mellom Haugslien og Holmsveet. Ellers ble Stiklestadveien
utbedret og forhøyet. Faskineringsarbeidet som allerede var utført ved
Holmen, ble utvidet, forsterket og forankret. Ved hjelp av innleide hester
og vogner ble det kjørt grus, sand og torv.
Ved middagstid fikk alle militære mannskaper 1 liter melk som ekstrafor
pleining.
Signalposten ved Haug hadde vært inndratt en tid, men den ble utsatt på
nytt klokken 5 om ettermiddagen.
Om ettermiddagen klokken 7 kom det telefon til Rinnleiret fra Amtmannen
om at det øyeblikkelig måtte sendes to redningsavdelinger, en på hver side
av elven. Det hadde da kommet beskjed om at det hadde gått nye ras, og
«folk og fe kom drivende nedover elven». Det ble med en gang tatt kontakt
med kanaldirektøren som svarte at han anså en slik hjelp som nødvendig,
og to avdelinger, hver på 33 mann, ble sendt ut fra Rinnleiret klokken 8.
Ved midnatt motttok man melding om at dette var blind alarm, og begge av
delingene returnerte til Rinnleiret.
Hele tiden foretok kanaldirektør Sætren og hans folk rekognoseringer for
å ha kontroll med når noe spesielt skjedde. Og denne ettermiddagen oppdaget
han selv da han befant seg ved Lyngsgårdene, som sto tomme, at elven der

----
190 RasA
----
Området ved Holmsveet og Holmen hvor soldatene gjorde den store innsat
sen. Det gamle elveleiet fra 1660-årene er merket Flomløb 21/5 93.
var i ferd med å ta nytt løp mellom dem. Klokken 5.45 sendte han en ridende
ordonans til militæret på Verdalsøra med ordre om å sende en så stor styrke
som kunne avsees til gården Lyng (søndre) hvor han selv ville komme senere
sammen med sin assistent.
Muligens kan det ha vært denne meldingen som kom amtmannen i hende
og ble misoppfattet som om at det skulle ha gått nye ras, og som foranlediget
hans henvendelse til Rinnleiret.
En sammensatt styrke av artilleri og infanteri under ledelse av artillerikaptein
Tysland på tilsammen 93 mann dro øyeblikkelig til Lynggårdene. 3 Men


----
191 RasA
----
infanteristene, ca. 50 mann, ble tilbakekalt av avdelingssjefen omtrent med
en gang. De trengtes andre steder.
På et tidspunkt var Lynggårdene fullstendig omflødd, og vannet rant som
en strid elv mellom dem. Det formelig kokte i vannet som trengte gjennom
både grunnmurene og selve bygningene.
Da de militære ankom, holdt beboerne på med bergningarbeide selv. En
del mannskaper ble satt over til husene i båt, og de hjalp til med å ta i land
inventar og utstyr.
Men strømmen tiltok så kraftig at det var uråd å fortsette arbeidet. Kanal
direktøren besluttet selv å innstille arbeidet utpå kvelden. Styrken ble derfor
sendt tilbake til Verdalsøra hvor de kom frem til leiren på Mikvoll klokken
halv to om natten.
Fjerde dag - 23. mai - tirsdag
Denne dagen begynte resultatet av den store innsatsen fra de militære å
merkes. Elven var i ferd med å skjære seg ned i leirvellingen, og mer og
mer vann tok den veien man ønsket det skulle ta. Men fremdeles måtte arbei
det gå for fullt ved Holmen og Holmsveet da ingen ting var gitt. Fremdeles
presset vannet på, og bare et uforsiktig øyeblikk var nok, så ville elven bryte
igjennom forbygningene som var laget.
Arbeidet fortsatte derfor i samme tempo, og i løpet av dagen var vei
byggingen fullført. Bare de siste lagene med grus og bar langs skråningene
manglet. Lensmannen anviste en skog ved Fæby hvor bar kunne hentes. Denne
skogen sto under vann, og selv om det ble båret en flåte til Fæby og buksert
bort til trærne, var det uråd å få gjort noe her. Til det var vannet for dypt
og strømmen for stri. Følgelig ble flåten båret tilbake, og man måtte benytte
torv i stedet.
I løpet av dagen begynte vannet å falle slik at det så ut til at forbygningsar
beidene gjorde sin virkning.
Til bestemt tid klokken 6 om ettermiddagen møtte de militære mannskap
ene opp, men ingen sivile kjørere var da til stede. Det var nemlig en del sivile
som hjalp til med kjøring av faskiner, torv og grus. Men like før avløsningen
av de militære mannskapene fant sted, meldte torvskjærerne fra om at nå var
det ikke mer torv igjen. Da dessuten hestene nå var trette etter flere timers
arbeid, sa kjørerne fra om at deres tørn var over klokken 6, noe som for
øvrig var i henhold til avtalen med lensmannen. De mente at de derfor kunne
dra hjem. Slik situasjonen var, samtykket lensmannen i dette.
Imidlertid skulle det etter avtale også innfinne seg nye erstatningskjørere.
Disse hadde ikke ankommet da soldatene møtte til det nye skiftet. Soldatene
tilbød seg da til å overta hestenes rolle og trekke vognene selv. Og mens de

----
192 RasA
----
gikk der i tunge vendinger på den dårlige veien og på den bløte demningen,
var de allikevel i godt humør, og det falt slike humoristiske vendinger som
denne: «Om verdalingene vil ha oss til å trekke plogen for seg, så kan vi vel
det også, vi!»
I følge en av de militære befalshaverne var dette en ytring som ga til kjenne
et generelt syn på de folkene soldatene var satt til å hjelpe. Men denne yt
ringen var svært godmodig sammenlignet med andre. Og det er en kjensgjer
ning at de fleste rapportene, såvel sivile som militære, gir til kjenne et negativt
syn på verdalingenes oppførsel. (Se mer om dette nedenfor.)
Det er imidlertid også en kjensgjerning at på dette aktuelle tidspunktet var
hestene trette samtidig som at torven hadde tatt slutt. Det kjedelige sammen
treff var at en gruppe hestekjørere gikk av uten at nye var på plass.
Soldatene trakk ikke vognene i lang tid, for lensmannen sørget for at det
kom til nye hester og vogner i rikelig mengde slik at arbeidet kunne fortsette
utover natten.
Ut på ettermiddagen noe før denne tildragelsen fant sted, ble en gruppe
på 13 militære kommandert opp til Prestegården hvor de skulle rive en hus
mannstue som sto svært utsatt til på kanten av rasgropen. Dette var huset
til Magnus Larsen Tokstad som var rådsdreng på Prestegården. Soldatene
begynte nedrivningen av huset, men etter en kort stund ble de bedt om å inn
stille arbeidet av Magnus selv, fordi han ville foreta nedrivningen på egen
hånd og på den måten berge materialene bedre enn om de gjorde det. Han
ville nemlig reise huset igjen på et annet sted. (Se også om dette under
Moåker.)
Denne ettermiddagen fikk de militære mannskapene ekstraforpleining i form
av 1 flaske øl pr. befal og 1/2 flaske pr. menige mannskaper.
Femte dag - 24. mai - onsdag
Det var nå innlysende for alle at arbeidene med å forhindre at elven tok
nytt løp ned gjennom Kvisla, var vellykket. Strømmen gikk strid ned i det
ordinære løpet ved Tinden. Dette hadde ligget tørt en tid etter raset. Men
nå var det klart at elven ville komme til å gå ned i dette løpet uten å gå veien
om Kvisla. Riktignok visste man ikke hvordan det nye løpet ville komme til
å gå gjennom leirsjøen, men det var en annen sak. I alle fall var Holmen sikret.
Følgelig kom det ikke som noen overraskelse da det kom beskjed fra
kanaldirektør Sætren denne dagen om at den militære assistanse ikke lenger
var nødvendig.
I følge en av de militære rapportene, den som ble skrevet av kaptein Huit
feldt, går det frem at han ga lensmann Wessel beskjed om at det ikke hadde
noen hensikt å la de militære være der da de sivile hestekjørerne hadde for-

----
193 RasA
----
*
Verdalsboka - 13

 

----
194 RasA
----
latt stedet. Dessuten hadde arbeidet nå nådd så langt at det ønskede resultat
var oppnådd, nemlig å forhindre vannet å ta løp gjennom Kvisla.
Det er ikke mulig å si hvorvidt dette er en sammenblanding med hva som
skjedde kvelden før da vitterlig hestekjørerne uteble, eller om også heste
kjørerne forlot stedet 24. mai. Men det er klart at hestene også må ha blitt
utkjørte etter flere timers arbeid uten stans. Lensmannen samtykket i alle fall
i at arbeidene skulle innstilles, og de militære mannskapene returnerte til lei
ren ved Mikvoll.
Der ble den spesielt opprettede militære kommando under oberstløytnant
Borchgrevink oppløst. Men før det skjedde, ble to meldinger opplest for
mannskapene.
Den ene var fra kanaldirektøren og lød:
Militærets Nærværelse hersteds ansees ikke længer nødvendig. Takker Hr.
Oberstløytnanten. 24.5. Sætren.
Det andre var fra arbeidsministeren som også hadde vært til stede og sett
på ulykkesstedet:
Tillader mig at bede Hr. Oberstløitnanten om at bevidne Befal, Under
befal og Menige Statsrådens Tak for udvist Assistance, Utrættelighed og
Iver i Redningsarbeidet.
24.5.93 Ærbødigst Peder Nilsen.
Både statsråden, kanaldirektøren og hans assistent, og amtveimesteren inn
fant seg senere i leiren og takket soldatene før styrken ble dimittert.
Avreise - 25. mai - torsdag
De tre militære avdelingene som hadde ligget i leir ved Mikvoll, reiste alle
i løpet av neste dag.
Den første som dro, var infanteriets rekruttskole fra Steinkjer. Den mar
sjerte til Trones hvor den tidlig om morgenen reiste til Steinkjer med leiet
dampskip. Avdelingen var fremme på Steinkjer klokken 6 om morgenen.
Dernest dro artilleriavdelingen. Den reiste med dampskipet Værdalen fra
Verdal om morgenen klokken 7. Båten gikk i alminnelig rute, og den var
fremme i Trondheim klokken 12.30 om dagen. Det opplyses da at alt var
vel, men at en mann var forkjølet, dog ikke verre enn at han fulgte med av
delingen på hjemreisen.
Underoffisersskolen forlot Verdal som siste avdeling. Også den dro med
rutebåt fra Trones. Denne avdelingen var i Trondheim klokken 10 om kvelden.
Neste dag, fredag 26. mai, ble den del av styrken som var fra Trondheim,
oppstilt i Kongsgården. HKH prins Carl var da til stede og frembrakte en
hilsen fra HM kongen og sin takk til troppene for den hjelp den hadde ydet
i Verdal. Dette hadde prinsen hatt anledning til å iaktta, da han var på besøk
i Verdal. (Se under Besøk).

----
195 RasA
----
Oppsummering - de militæres innsats
Verdal har mye å takke de militære for. Det er hevet over enhver tvil at
deres innsats berget både liv og store verdier. Det gjelder kavalleriet som
var i den situasjon at de kunne delta i bergningen av mennesker og dyr. Men
det gjelder også infanteriet, artilleriet og underoffisersskolen som spesifikt
forhindret at gårdene Holmen, Homsveet og Haugslien ble tatt av elven og
ødelagt. Et direkte resultat av deres arbeid ble at Verdalselven ikke gikk ned
i det gamle elveløpet Kvisla.
Det er vel en overdrivelse å si at hvis så hadde skjedd, hadde Verdalsøra
vært ferdig. Det hadde sikkert vært mulig å berge Verdalsøra, men det ville
ha kostet uendelig mer arbeid, innsats og penger. Og deler av den flaten Ver
dalsøra ligger på, ville nok, før forbygningsarbeider hadde kommet på plass,
ha blitt sterkt utsatt for erosjon.
Og arbeidet som ble gjennomført, var hverken enkelt, lett eller farefritt.
De tørre rapportene sier lite om hvilke forhold soldatene arbeidet under. Men
noe kan utledes. Dessuten ble det i ettertid, etter ønske fra kong Oscar 11,
utdelt en del medaljer. Da ble det gitt ordre om at de militære sjefer skulle
oppgi hvem som hadde utmerket seg, og i de rapportene kommer det frem
en del detaljer som ellers ville ha vært borte i dag. (Rapportene er gjengitt
som bilag.)
I en kommentar til sin dagboksrapport sa kaptein Huitfeldt at arbeidstiden
for de enkelte mannskapene ikke hadde vært spesielt lang eller anstrengende,
nemlig 7 til 8 timer pr. dag. Men i tillegg til dette hadde avdelingen ligget
i kontinuerlig feltvakt. De fem døgnene hadde derfor vært veldig slitsomme
og harde med lite søvn og hvile.
Med hensyn til hardt arbeid holdt han unna arbeidet med demningene ved
Haugsholmen, Holmsveet og Haugslien. Spesielt det første døgnet av dette
arbeidet hadde vært hardt da de sto i timevis til knes, ja, endog opp til livet
i det iskalde elveløpet. Her hadde mannskapene arbeidet ufortrødent, natt som
dag, helg som ukedag. Dette var imidlertid ikke mer enn hva avdelingen pliktet
å gjøre.
Et annet forhold som ble fremhevet av oberstløytnant Borchgrevink, var
de uregelmessige spise- og hviletider. Maten besto utelukkende av ferskt og
salt kjøtt. Porsjonene var heller ikke alltid like store. Ekstraforpleining hadde
det blitt ved to anledninger. En dag fikk mannskapene 1 liter uskummet melk,
og en annen dag 1 flaske øl pr. befal og 1/2 flaske øl pr. menig.
Men sunnhetstilstanden hadde vært god. Bare to mann ble sykmeldt, en
i to dager på grunn av forkjølelse, og den andre for vondt i halsen. Dette
utviklet seg til difteri.
Det er i grunnen bemerkelsesverdig at ikke flere ble syke.

----
196 RasA
----
Ole Beyer Høstmark og Wilhelm Kornelius Johnsen
Med fare for å være grovt urettferdig mot mange andre ikke navngitte som
kanskje også gjorde en innsats langt ut over hva man kunne forlange, skal
vi allikevel trekke frem to personer. De to er premierløytnant Ole Beyer Høst
mark og kadett Wilhelm Kornelius Johnsen, begge infanterister fra Steinkjer.
Ole Beyer Høstmark ble også kalt
«mannen som reddet Verdalsøra». Selv om
det ligger en overdrivelse i dette, han var
nemlig ikke alene i arbeidet, er det allike
vel en kjensgjerning at Høstmark ved sitt
initiativ og vågemot sto frem som et ek
sempel for de andre da han deltok i arbei
det med å stenge de løpene de frådende
vannmassene hadde gravet i Stiklestadvei
en ved Holmsveet da elven holdt på å gå
inn i sitt gamle løp gjennom Kvisla.
Ole Høstmark meldte seg som frivillig
til å lede styrken som skulle dra fra Stein
kjer for å delta i redningsarbeidet i Ver
dal. Styrken ble stilt i beredskap i påvente
av marsjordre. Selv dro han fra Steinkjer Premierløytnant Ole Beyer Høst
allerede om kvelden 19. mai for å frem- mark fikk hederlig omtale for sin
skynde marsjordren samt for åse om det i nnsa ts etterpå. Han fortsatte i
var mulig for ham å yde hjelp. det m iU tær et og ble oberst-
Hele natten var han i virksomhet. Men løytnant.
på det tidspunkt var det ikke flere over-
levende å finne. Han så allikevel nødvendigheten av at flere militære mann
skaper kom for å kunne delta i arbeidet med å redde dyr, eiendom og løsøre.
Følgelig sørget han for at det rutegående dampskipet fra Steinkjer ble holdt
tilbake slik at infanteriets rekruttskole kunne innfinne seg i Verdal så snart
som mulig.
Da rekruttskolen ankom, hadde Høstmark skaffet transporthester både til
infanteriet og artilleristyrken som kom fra Trondheim.
Neste dag, 20. mai, da det ble anmodet om militær assistanse til redning
av husdyr på en av Lennesgårdene, meldte Høstmark seg øyeblikkelig som
frivillig. Han dro i forveien for å kunne legge en plan for hvordan arbeidet
skulle gjennomføres.
Ved Lennes var kavallerister i ferd med å berge husdyr og løsøre. Høst
mark rodde derfor ut til en holme der det befant seg en ku. Denne kua ble
ansett for å være redningsløst fortapt. Man hadde til og med forsøkt å skyte


----
197 RasA
----
den, dog uten å treffe. Riktignok hadde en kule truffet kua i en fot, men uten
å gjøre alvorlig skade. På folkemunne ble det fortalt at flere av bygdens beste
skyttere hadde prøvd seg, uten å treffe blink. Hvorvidt det var tale om dår
lige skyttere, eller om det var nervene som var i ulage, ble det ikke sagt noe
om.
Høstmark fant ut en fornuftig måte å berge kua på, og han fikk den buksert
gjennom leirsuppen til fast lahd.
Trolig var det denne kua Adresseavisen fortalte at man hadde forsøkt å skyte
tre ganger uten hell. Riktignok var den blitt truffet i benet en gang, men etter
at den var kommet i land, var den i beste velgående.
Sammen med kavalleristene deltok Høstmark videre i redning av utstyr og
inventar fra husene ute i leiren, og det ble gjort flere turer med båten.
Etter utført oppdrag ble den militære kommandoen sendt tilbake til Ver
dalsøra. Høstmark ville ikke dra før han var sikker på at det ikke var mer
som kunne gjøres, og han rekognoserte i området. I den sammenheng rett
ledet han en artillerikommando under deres arbeid ved bergingen av en gris,
noe høy og inventar.
Først ved halv tolvtiden om formiddagen kom han tilbake. Da hadde han
ikke sovet siden den 19. mai, og kun spist frokost den 20.
Neste dag, 21. mai, deltok Høstmark i det arbeidet som ga han navnet
«mannen som reddet Verdalsøra». Da det ble klart at veifyllingen over Kvisla
allikevel ikke klarte å motstå vannmassene, rekvirerte kanaldirektøren mili
tære mannskaper til å prøve å stenge bruddene som hadde oppstått.
Ved Haugslien var bruddet i fyllingen så stort at det var uråd for soldatene
å komme seg over. Man kunne naturligvis gå tilbake og gå rundt forbi Bor
gen, men det ville ta tid, og da hadde kanskje vannet tatt så mye av fyllingen
at det ikke ville være mulig å bøte på skaden. Høstmark nølte ikke. Han la
i vei ut i de frådende vannmassene. Han var en stor og kraftig kar, men vannet
var så dypt og strømmen så strid at han mistet fotfestet og måtte svømme
over. Her fikk han hjelp av artillerisersjant Anfinn Pedersen As Vik som også
tok seg over sammen med Høstmark.
Et par mann ble satt over i en liten pram, og sammen klarte de fire å lage
en provisorisk bro over bruddet slik at de andre kunne komme etter.
Dette var ikke det største bruddet i veien, men nå var man på det stedet
hvor forholdene var verst. Der bygget soldatene en bro av tømmerstokker
og husmaterialer som ble surret sammen.
Nå var det opprettet forbindelse mellom Haugslien og Holmsveet igjen,
og soldatene kunne settes inn i arbeidet med å stanse vannstrømmen. (Se
ovenfor.)
Neste natt var Høstmark telefonvakt på Verdalsøra.

----
198 RasA
----
Ellers meldte han seg øyeblikkelig som frivillig hver gang det ble rekvirert
hjelp.
Wilhelm Kornelius Johnsen ble 21. mai
sammen med to sersjanter og 14 mann be
ordret snarest mulig til å ta seg opp til
Nord-Lyng for å forsøke å berge noen hus
dyr som fremdeles var i live i fjøs og stall.
På det tidspunkt hadde Vukusjøen steget
så høyt at vannet flommet ut over leirsjø
en. Husrestene på Nord-Lyng var derfor
omgitt av sterkt strømmende vann.
Etter at styrken hadde kommet frem,
viste det seg at det ikke fantes noe annet
hjelpemiddel enn en liten flatpram. Ved
hjelp av den var det ingen mulighet til å
redde noen dyr. De måtte derfor bygge en
flåte.
Heller ikke det var noen enkel oppgave
da det ikke fantes materialer i nærheten.
Derfor bestemte Johnsen at de skulle rive
ned et tømret hus som sto ute i vannet ca.
300 meter fra land. Dette var imidlertid
så farlig at bare frivillige fikk lov til å være
med. Under ledelse av ham selv dro syv
mann utover i båt. Under nedrivningen av
huset så det ut til at det skulle rase sam
men, og folkene ble satt i båten. Deretter
prøvde man å trekke huset over ende ved
hjelp av et taug uten at det lyktes. John
sen og en annen frivillig klatret opp på
husruinen igjen, denne gang sikret med
redningsliner. Nå klarte de å få løs så mye
tømmer at de kunne bygge en flåte.
Bukseringen av flåten frem til fjøset på
Nord-Lyng var imidlertid ingen enkel opp
gave. Avstanden dit var ytterligere ca.
2-300 meter, og strømmen var strid. En
sivil tilskuer meldte seg frivillig til å være
med på redningsarbeidet.
Kadett Wilhelm Kornelius John
sen fikk hederlig omtale for sin
innsats etterpå.
Ole Magnus Mikaelsen Risvik.
Det var to hester som det var mulig å berge
Flåten var ikke større enn at man bare fikk med seg ett dyr i gangen. Til

 

----
199 RasA
----
å begynne med var man redd for at hestene skulle være fullstendig panikkslåtte
og rebelske. Men det viste seg at de var så utmattede at de ikke skapte noen
vanskeligheter.
På land sto tilskuerne formelig og bet negler av redsel for at alt skulle bryte
sammen og forsvinne. Og etter den første turen sa den sivile frivillige takk
for seg. Han ville ikke risikere livet sitt for noen dyr.
Soldatene gjorde imidlertid enda en tur, og de fikk berget den siste hesten
også. Arbeidet med å bygge flåten og de to turene ut til gården tok tilsammen
seks timer. Da var de også fullstendig utslitte, for det var med oppby deisen
av alle sine krefter de klarte å buksere den tunge og uhåndterlige flåten frem
og tilbake.
En av de menige soldatene som utmerket seg under dette arbeidet var Ole
Magnus Mikaelsen Risvik fra Overhalla.
Åtte timer etter avmarsj fra Verdalsøra var de tilbake i leiren igjen. På den
tiden hadde de ikke smakt mat.
Sivil deltagelse i redningsarbeidet
Selv om de fleste rapportene var lite flatterende for den sivile befolkning,
spesielt for dem som bodde på nordsiden, er ikke dette den hele og fulle sann
het. Riktignok var det mange som unndro seg å gjøre en innsats selv om de
hadde anledning til det. Men dette var allikevel ikke det normale. Det var
mange som deltok i redningsarbeidet med stor iver og innsats, og spesielt
i den akutte del av redningsarbeidet da det var tale om å berge menneskeliv,
var det en stor og oppofrende innsats.
At mange av dem som bodde nærmest selve raset i større grad var grepet
av panikk enn dem som bodde der fasmassene havnet, er også forståelig. Det
kunne derfor være vanskeligere å bevege disse til å komme inn på et område
som for dem ble betraktet som livsfarlig. Det er forklaringen på at mange
sto og så på, men ikke ville gjøre noe.
Og et annet forhold som må nevnes, er at dette var midt i våronna. For
gårdbrukerne betød det rett og slett mangel på mat til høsten og vinteren der
som de ikke gjorde det som var nødvendig av onnearbeid. Derfor var det
ikke alltid av uvilje at de hverken møtte opp selv eller sendte sine hester og
arbeidsfolk. Men for soldatene som hele tiden sto ute i det iskalde vannet,
fortonte dette seg forståelig nok som uvilje.
Så selv om mange rapporter understreker den negative holdningen fra ver
dalingenes side, er det også dem som sier at hjelpen fra befolkningens side
kom etter hvert som beskjeden nådde ut til folk. De sivile var tross alt ikke
underlagt noen militær kommando, og lensmannen hadde ingen kommando
myndighet. Når allikevel tross alt så mange møtte opp og gjorde sin innsats,

----
200 RasA
----
er det et bevis på at verdalingene forsto alvoret i situasjonen, og at de gjorde
sin innsats.
Hva rapportene sa om verdalingene
Kanaldirektør Sætren var en av dem som reiste mest omkring de rasøde
lagte områdene. Hans ord må derfor tillegges en del vekt.
Dette er kanaldirektørens ord:
Hva som var utrettet til å begrense ulykken, skyldes utelukkende militæret,
i det det ikke var noen som helst hjelp å få av distriktets folk som hadde
annet å gjøre enn å assistere ved forbygningen.
Det er nok ingen tvil om at militærets innsats ikke kan undervurderes. Men
kanaldirektøren taler nok mot bedre vitende når han er så kategorisk. Selv
i de mest kritiske av de militære rapportene heter det da at det var sivile ar
beidere og kjørere til stede.
Kaptein Huitfelt fra underoffisersskolen skrev dette i sin rapport:
Her hadde mannskapene arbeidet ufortrødent, natt som dag, helg som uke
dag. Dette var imidlertid ikke mer enn hva avdelingen pliktet å gjøre. Når
det allikevel ble nevnt, var det fordi deres arbeid ikke så ut til å bli verd
satt av bygdens folk. Men arbeidene ble utført med stort hell til tross for
verdalingenes treghet til selv å hjelpe til og deres uvilje til å skaffe red
skaper og materialer.
Huitfeldt er en av de mest kritiske av de militære sjefene. Det er all grunn
til å legge vekt på påstanden om at bygdens folk ikke så ut til å verdsette
hva som ble gjort av soldatene. Og det er vel her hunden ligger begravet.
Med hensyn til å skaffe redskaper og materialer så må det med en gang
understrekes at da det sto om menneskeliv, var det ingen tilbakeholdenhet
i så måte. Derimot kan det ha vært en viss redsel for ikke å få erstatning
dersom noe ble brukt til forbygningsarbeidet.
Artilleriets rapport er ført i pennen av kaptein Tysland. Den inneholder
følgende:
Befolkningens opptreden var dels velvillig som ved Vinne kirke, på går
den Valstad og ved Holmsveet (Haugslien) hos lensmann Wessel hvor mye
tjenestvillighet og velvilje ble lagt for dagen, på andre steder derimot uvillig
og stiv samtidig som troppen tildels var utsatt for opptrekkeri (10 øre for
en skonrok, 10 øre for lån av vaskefat m m). Store og utidige krav ble
ofte gjort til de militæres anvendelse, mens man hyppig så befolkningen
selv stå som tilskuere på avstand.
Og i følge rapporter har tilreisende som oppga seg å være fra Inderøya
endog oppfordret mannskapene til ikke å lystre kommando, men gjøre
streik.

----
201 RasA
----
Denne opplysningen om opptrekkeri er lite flatterende. Og hvis det er sant
at det ble oppfordret til streik eller ikke å adlyde kommando, er det kanskje
noe av det mest alvorlige som er fremsatt om befolkningens opptreden. Her
må det imidlertid ansees som sannsynlig at det ikke var representativt for den
alminnelige oppfatning. Folk flest, med evne til å tenke fornuftig, satte over
ordentlig stor pris på soldatenes arbeid. Så dette må ha vært et enkeltstående
eksempel på uansvarlig opptreden. At det ble stilt store og utidige krav til
soldatene bør man se mot den fortvilte situasjon enkelte befant seg i. De hadde
kanskje mistet nesten alt, både familie og eiendom, og så kanskje et lite håp
i å få reddet litt av sitt jordiske gods ved hjelp av soldatene. Det var ikke
alle som evnet å tenke saklig logisk i en slik situasjon. Men Tysland under
streker også hjelpsomheten hos enkelte.
Oberstløytnant Borchgrevink som var øverstkommanderende for alle mili
tære styrker forlagt på Verdalsøra, skrev en rapport som omfattet alle avde
lingene. Men hans rapport kom også til å stå som infanteriets rapport. Og
heller ikke han var overbegeistret over de siviles innstilling:
Verdalingene inntok en holdning overfor disse arbeidene som var på
fallende. En del av mannskapene ved Haugslien måtte flyttes opp til Lyng.
Følgelig ble det få mannskaper igjen. Kaptein Balchen henvendte seg da
til alle verdalinger som passerte med anmodning om å assistere. Men ikke
mange var villige til det. Og gruskjørere som var blitt lovet, kom ikke.
Mange av de gruskjørerne som var der, og som skulle kjøre fra klokken
9 om kvelden til 6 om morgenen, forlot uten videre arbeidet før midnatt
og reiste hjem. De militære fortsatte sitt arbeid uten sivil assistanse, men
som lønn for det fikk de mange bebreidelser fra verdalingenes side.
Som en motvekt mot disse rapportene hitsettes hva kaptein Lowzow sa i
sin rapport til kavalleriet. Den rapporten er gjengitt i sin helhet et annet sted,
da den omfattet redningsarbeidet de første timene etter ulykken. Her gjengis
siste avsnitt:
Av såvel de kavallerister og sivile som var med under redningsarbeidet,
hvis navn ikke er nevnt her, var det visstnok mange som utførte ting det
kunne ha vært verdt å nevne. Men dels har hver enkelt under sådanne for
hold annet å ivareta enn å legge merke til hva andre utfører, og dels var
det flere sivile med som vi ikke kjente navnene på. Men jeg tror nok at
når beretningene om alle de forskjellige redningene en gang foreligger,
vil det for bygdefolkets vedkommende - særlig på sydsiden - bli anled
ning til å snakke om adskillig som ikke har videre likhet med den
«panikken» som avisene så ofte har skrevet om.

----
202 RasA
----
Johannes Minsås ' beretning 4
Men at alle verdalinger unnlot å delta, stemmer ikke helt med de faktiske
forhold. En av dem som deltok i kjøringen, var Johannes Minsås. Her er
hans beskrivelse av sine opplevelser:
«Min far hadde pålegg om å skaffe to
hester til tren for kjøring av proviant, ma
terialer med mer. Jeg ble sammen med en
gårdsgutt sendt av gårde til Mikvoll med
hestene for å avlevere dem. Kapteinen som
hadde kommandoen over vaktmannskape
ne, forlangte at vi som kom med hestene,
skulle bli der som kjørekarer og hestepas
sere. De militære lå i telt. Vi hadde ingen
ting annet enn de klærne vi gikk og sto i,
men det var tørt og fint vær, så vi greidde
oss bra og lå på vognene om natten. Noen
søvn ble det i grunnen ikke de par første
nettene.
Lørdag før pinse kom elven, og den kom
direkte mot Verdalsøra over gårdene Hol
men og Fæby rett mot Kvislmelen. Det ble
straks sendt en avdeling soldater ned på
Tinden for å grave en grøft over denne
Johannes Minsås deltok som sivil
i redningsarbeidet sammen med
de militære.
for om mulig å få ledet vannet forbi husene på sørsiden av Øra. En annen
avdeling ble sendt opp til Haugslien for å forsøke å berge gården der. Vannet
kom nemlig etter det gamle elveleiet mellom Haug og Holmsveet.
Jeg var med avdelingen til Haugslien. Da vi kom ned, så det ganske stygt
ut for gården. Elven sto rett imot husene hos Per Moe Haugslien, og det så
ut som om gården måtte gå på et øyeblikk. Militæret gikk da i gang med å
hugge faskiner i bakkene ved Haug og Haugsli, men det forslo ikke. Elven
hadde da gravd av veien til Stiklestad mellom Holmsveet og Haug, og den
var allerede da meget dyp. Løytnanten som førte troppen som skulle utføre
forbygningsarbeidet, var ikke festet til noe sikkerhetstau, og gikk under. Han
var imidlertid en flink svømmer og kom seg fort over til den andre siden trass
i den sterke strømmen. De fikk spent en line over for å holde i mens de ar
beidde, slo ned peler og trampet kvist nedi. 5
Skogen rundt bruddstedet strakk ikke langt. Kapteinen kommanderte da
meg som var kjent i distriktet, til å samle alle de hester det i farten var mulig
å skaffe, for å kjøre bjørk fra Reitanmyra. Det ble sendt en avdeling soldater
opp til myra for å hogge bjørk.
Jeg sprang så fort det lot seg gjøre rundt til alle gårdene i Volhaugen, banket


----
203 RasA
----
på hvor det var lukket, men i de fleste gårdene var ikke gangdørene stengt,
og der gikk jeg inn og oppsøkte folkene, fikk dem på beina, ut i stallen og
i vei å kjøre med så mange hester og vogner det var mulig å skaffe. Den
siste gården jeg var på, var Nedre Vist. Der fant jeg soveværelset til Martin
Daniel Muller. Jeg bar fram kapteinens ordre. Han sa: «Det er fælt å uroe
folk natten til pinsedag, men jeg skal se å få i vei så mange som mulig.»
Det lakket da et godt stykke ut på natten, og jeg trodde det måtte være hester
nok. Derfor gikk jeg tilbake til Mikvoll, tok min egen hest og sluttet meg
til den lange rekken av kjørere som kjørte fram bjørk fra Reitanmyra til Haugs
li. Jeg greidde tre lass. Da jeg kjørte tilbake etter tredje vending, sovnet jeg
på vogna. Det var blitt svært lite søvn på de siste fire døgn. 6 Hesten gikk
hjem og sto på gårdsplassen da folkene kom ut om morgenen.»
Som et tillegg til Johannes Minsaas' beretning, kan det fortelles at hans
mor, Beret Marta Minsaas, fortalte at kjøringen av bjørketrær til dels fore
gikk fra myra vest for gården. Transporten gikk da gjennom gårdstunet på
Minsås. Hun fortalte at at de hadde rundvasket før pinse. Men akkurat de
dagene kjøringen foregikk var det veldig tørt. Støvskyene sto som tett røyk
over hele gården. Selv om det bare var en bagatell sammenlignet med hva
andre hadde opplevd, konstaterte hun at all rundvaskingen var bortkastet på
grunn av alt støvet. 7
Noter:
Dette er en opplysning som er gitt i en av de militære rapportene. Det er uklart hva som
menes med «oppdemning i nordlig retning». Men det kan bety at vannet ikke fikk avløp nor
dover, slik at det steg ved Lyng.
2 Dette var Rosvoll søndre.
3 Både i kanaldirektørens rapport og ide militære rapportene kalles Lynggårdene Lyng søndre.
Alle var klar over at Lyng nordre var blitt ødelagt, men for de fremmede var da de øvrige
Lynggårdene Lyng søndre. I virkeligheten var det to gårder på Lyng søndre og to på Lyng
mellom.
4 Dette er fra en beskrivelse av Johannes Minsås kalt «Dommedag over dalen». Artikkelen
ble skrevet i 1959, og den er trykket i Verdal Historielags skrifter 2. Årsskrift 1977 s. 112
ff. Deler av artikkelen er gjengitt andre steder i denne fremstillingen.
5 Dette var Ole Beyer Høstmark.
6 I samme stykke, også gjengitt et annet sted i denne fremstillingen, forteller Johannes Minsås
at han hadde tatt aktivt del i feiringen av 17. mai da han var formann i musikkforeningen.
Om natten til 19. mai ble han vekket opp av sin far som kom med beskjed om raset.
Opplysninger ved Ingrid Minsaas, Johannes Minsaas' svigerdatter.

----
204 RasA
----
REDNINGSARBEIDET I DAGENE SOM FULGTE
Utenfor rasgropen
Ut på dagen 20. mai hadde vannet i Vukusjøen steget så pass mye at det
begynte å flyte utover leirflatene. Dermed var det helt klart at etter dette var
det ikke håp om finne flere overlevende der ute. Hvis det mot all formodning
hadde vært noen der frem til dette tidspunktet, ville de ha druknet da vannet
strømmet ut over og dekket hele flaten.
Men det var blitt gjennomført et ganske intenst ettersøkningsarbeid nett
opp med tanke på at dette ville skje for å finne både levende og døde før
alt ble oversvømmet. (Se under Militærets innsats i den akutte delen av red
ningsarbeidet.)
Mange lik ble funnet før vannet kom. Flere av dem var vanskelig å se,
for de lå helt eller delvis nede i leirmassene. Og de var helt overtrukket av
leire. Trekkene var utvisket og ugjenkjennelige. Noen manglet hode, andre
en arm eller et ben. Et kvinnelik ble beskrevet som om at det hadde et lag
av glasur. Det ble i en avis påstått at hun var blitt igjenkjent som tjeneste
jenten på Trøgstad store, Mette Oline Olausdatter. Men det er ikke tilfelle,
for hun ble ikke igjenfunnet.
Arbeidet med å redde dyr og eiendom pågikk imidlertid hele tiden. Å redde
dyrene var allikevel ingen enkel oppgave. De fleste av storfeet og hestene
var så dypt nede i leirdynnet at det var uråd å få dem opp. De måtte vanligvis
avlives på stedet. Lettere var det med småfe og griser.
De militære mannskapene som deltok i redningsarbeidet, var også med på
å berge husdyr og eiendom. Deres innsats i den sammenheng var like uvur
derlig som alt det andre arbeidet de militære utførte. (De militæres arbeid
med å forhindre at elven tok nytt løp, er nærmere omtalt andre steder, og
vil derfor bare bli nevnt her i den grad det er nødvendig for sammenhengens
skyld.)
Den 20. mai ble det rekvirert militærhjelp til redning av krøtter på en av
Lennesgårdene.
Andre militære arbeidskommandoer deltok sammen med sivile rednings
mannskaper 20. mai i arbeidet med å redde møbler og annet inventar og ut
styr fra andre gårder og hus i nærheten av Rosvoll som man mente sto i fare
ifall det kom nye ras. Samtidig ble det berget både utstyr og høy fra husene

----
205
----


----
206 RasA
----
som lå ute i leirmassene. Fra en husmannsplass ble det etter at man hadde
hugget hull i taket, berget ut en god del møbler.
Klokken 1 1 om kvelden var man ferdig, og mannskapene kunne hvile litt.
Arbeidet fortsatte imidlertid neste dag. En flåte ble da benyttet i bergings
arbeidet. Klokken 1 1 om formiddagen var det ikke mer å hente inn, og sol
datene ble sendt tilbake til leiren.
Likeledes ble det rekvirert militære mannskaper til å redde eller å avlive
husdyr på Nord-Lyng om kvelden 20. mai. Brølene fra de arme dyrene hørtes
lang vei utover hele dagen. Dyrene hadde da bakset hjelpeløse i leiren siden
ca. klokken 1 om natten 19. mai da gården ble truffet av rasmassene.
De første militære som ankom, var to underoffiserer fra kavalleriet og en
menig artillerist. De satte ut til Nord-Lyng med båt. I følge de opplysning
ene de fikk, skulle det være syv hester, 20 kyr og fem griser i stall og fjøs.
Da de kom frem, så de først tre hester som lå og arbeidet i leirgjørmen
med mulen så vidt over overflaten. De var bundet med fotband. Ikke var det
mulig for hestene å komme løs, og ikke var det mulig å dukke ned for å løsne
dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå også i vannet, men
på grunn av at tømmerstokker fra vegger og tak hadde falt ned, var det uråd
å komme seg bort til dem.
Ingen av kyrne kunne reddes, men de klarte å få i land to griser.
Litt senere klarte en av kavallerisersjantene å få to av hestene opp på høy
loftet over stallen. De sto der da på det tørre og spiste. De to siste hestene
omkom i vannet og leiren. Ytterligere en gris ble brakt i land.
I løpet av natten ble det arbeidet med å bringe møbler og husgeråd i land
fra Nord-Lyng. Dette ble utført av sivile. Men om morgenen anmodet to av
disse de militære om hjelp til å få de to levende hestene i land. De så seg
ikke i stand til å gjøre dette selv. Av dyrene på Nord-Lyng var det da bare
de to hestene og noen høns som var i live der ute.
De to siste hestene ble under stor fare tatt i land av militære mannskaper
21. mai.
Arbeidet med å redde innbo og utstyr fra Nord-Lyng fortsatte. Både sivile
og militære mannskaper deltok i dette arbeidet. Men det som pågikk natten
mellom 21 . og 22. mai fra klokken 9.30 om kvelden til klokken 3 om morge
nen, ble utført av de militære. De sivile frarådet sterkt at arbeidet skulle fort
sette om natten, da strømmen var så strid at det var fare for dem som deltok.
Men soldatene fortsatte arbeidet allikevel. Det ble foruten møbler og inven
tar, berget korn, matvarer og lignende. Båten som ble brukt, var liten, gam
mel og dårlig, og strekningen varene ble fraktet, var nærmere 1200 meter.
Den gikk gjennom skog som sto under vann, gjennom gjerder og grinder,
til dels i stri strøm. Det var ikke mulig å ro båten hele veien. Den måtte ofte
stakes da gjørmen var for tett og seig til at man kunne ro.

----
207
----


----
208
----


----
209 RasA
----
De staket og rodde seg mot strømmen for å komme seg ut til husruinene,
mens i lastet tilstand drev de nedover i den sterke strømmen.
Alt i alt ble det gjort fem turer. Da var buret tømt, og mesteparten av det
som kunne berges fra hovedbygningen, var tatt ut.
Det ville ikke ha vært mulig å få berget alle matvarene hvis ikke Vuku
sjøen hadde steget over demningen. Så lenge leirsjøen lå der, var det ikke
mulig å komme ut i båt. Det var først da vannet kom, at det ble mulig. Men
til gjengjeld ble arbeidet farligere, for strømmen var svært stri.
Og dessuten må det tas med i betraktningen at en hel del husgeråd og gjen
stander satt fast i overflaten av leiren, og disse kunne ha blitt berget dersom
sjøen ikke hadde kommet. Rasnatten var temperaturen under frysepunktet.
Men de neste dagene ble det betraktelig mildere, noe som førte til sterk snø
smelting i fjellet. Og dermed steg vannstanden i elven.
Selv etter at vannet hadde dekket de store flatene, ga man ikke opp håpet
om å finne overlevende, og de aller minste tegn til at noe rørte seg der ute,
førte til store oppbud for å prøve å få i land de som måtte være der. Men
det viste seg dessverre at alle slike meldinger etter 20. mai, var falske alar
mer. Ofte kunne det være tøy filler som beveget seg i vinden, eller det kunne
være trerøtter som svingte frem og tilbake, og som på avstand så ut til å være
mennesker som viftet.
Så sent som på tirsdag 23. mai gikk det rykter om at det fantes levende
mennesker blant leirmassene. Amtmannen beordret 60 kavallerister fra Rinn
leiret til å undersøke, men det viste seg å være falsk alarm.
Det ble etter hvert færre og færre muligheter til å få berget noe i land så
lenge sjøen var så stor.
Inne i rasgropen
Derimot kunne man etter hvert som overflaten størknet, ta seg ut over
bunnen av selve rasgropen. Dette var forbundet med en annen fare, nemlig
at det kunne gå nye ras langs kantene av gropen. Da ville de som var nede
i bunnen, være sterkt utsatt.
Den 21. mai, 1. pinsedag, våget man seg ned i gropen for å redde andre
ting enn mennesker. Uthusene på Trøgstad skole sto nede i dypet, og derfra
var det mye som kunne berges. Flere av naboene var i ferd med å bære mat
og klær opp fra dette stedet da en av Dagspostens journalister kom dit. Det
var Jørgen Aall Hansen. (Hans beretninger til avisen er gjort i brevs form,
og de er gjengitt i sin helhet. Se under En iakttagers nedtegnelser om raset
og dets virkninger.) Han kunne fortelle at da han nådde dit ned, hadde bøn
dene nettopp reddet hesten som sto der nede. Allerede dagen før hadde en
Verdalsboka - 14

----
210 RasA
----
modig mann våget seg dit og gitt den mat.
Å tenke på noen redning for hesten på det
tidspunkt var imidlertid helt utenkelig. Til
det var grunnen for bløt.
En av dem som var med på å redde
hesten, var Theodor Hallem. Han fortalte
at han og noen andre gikk forbi kanten av
rasgropen ved Jermstad. Da hørte de en
hest som bar seg nede i raset. De kikket
ned og fant ut at hesten sto inne i et om
trent uskadd uthus som tilhørte Trøgstad
skole. Huset sto ikke lenger fra land enn
at de klarte å få hesten i land.
Derimot var det ikke mulig å berge
kyrne. To var døde da de kom frem til
dem. To andre var fremdeles i live, men Theodor Hallem.
de satt så fast i leiren at det ikke var i
menneskelig makt å få dem løs. De ble derfor stukket på stedet.
Stabburet hadde merkelig nok holdt seg oppreist. Det sto litt på skakke,
men ikke mer enn at stablene med flatbrødleiver fremdeles lå uskadde på plass.
Og herfra ble all maten berget.
En av dem som deltok i arbeidet nede i rasgropen, var Tomas Trøgstad
eller Kvistad som han også ble kalt, fordi han var fra Kvistad på Inderøya.
Han var eier av gården Trøgstad store som hadde gått ut. Både han og hans
familie hadde blitt med, men alle berget livet bortsett fra en tjenestejente.
Og ikke før hadde han kommet seg helskinnet i land, så deltok han i rednings
arbeidet. (Se også under Trøgstad store.)
Oppe på kanten av rasgropen sto det flere hus som man fryktet kunne rase
ned. Et av disse tilhørte Magnus Larsen Tokstad, rådsdrengen på Prestegården.
Hans eiendom Moåker lå helt ute på kanten. For å berge husene ble en mili
tær avdeling satt til å rive dem ned ut på ettermiddagen 22. mai.
Men etter hvert som forholdene stabiliserte seg, og det ikke så ut til at det
ville komme flere ras, fikk Magnus stanset nedrivningen. Han mente at han
ville gjøre det bedre selv.
Frelsesarméen
De fleste utenbygds hjelpetiltak kom i form av gaver så som penger, klær
og matvarer. Men i hvert fall én organisasjon sendte representanter til Verdal
for å kunne bistå i hjelpearbeidet etterpå. Det var Frelsesarméen. Blant annet
ble to kvinnelige frelsesoffiserer beordret til Verdal for å hjelpe til. Sannsyn
ligvis var disse identisk med de to offiserene som var med å åpne et korps


----
211 RasA
----
To menn nede i rasgropen.
Ukjent fotograf.
i Verdal 1. januar 1894. De var kaptein Olivia Olsen og løytnant Anna
Andersen. Kapteinen brukte uttrykket sorgens dal i sin første rapport. '
Andre hendelser
Lørdag 20. mai kom vannet over demningen, og det strømmet nedover.
Som det er forklart andre steder, håpet man at det skulle gå inn i sitt opp
rinnelige løp ved Tinden. Men det begynte å se faretruende ut ved Holm
sveet. Her ble soldatene satt inn for å prøve å forhindre at elven gikk inn
i det eldgamle løpet gjennom Kvisla. Men store mengder vann gikk inn i dette
løpet, og det så meget faretruende ut.
På Ørens Meieri 2 arbeidet da Mette Johannesdatter Solberg. Sammen med
henne var det flere andre jenter. En av dem var Anna Olufsdatter Ysse fra
Øra. De hadde ordre om å selge melk til de militære styrkene. Da plutselig


----
212 RasA
----
Fire av betjeningen på Ørens Meieri da raset gikk. Fra v. Guri By, Julie
Solberg Fossan, Mette Solberg Fossan og Anna Kvam.
kom far til Anna, OlufYsse, inn på meie
riet med beskjed om at de måtte komme
seg vekk, for Øra ville være borte om to
timer!
De fikk fatt på hesteskyss og flyktet
oppover til Mikvold. De tok med seg den
melken de kunne få med seg.
De var imidlertid ikke de eneste som
flyktet fra Øra. Omtrent alle husene ble
rømmet. En gutt kjørte hele dagen opp og
ned med flyttelass. Han hadde hverken fått
vått eller tørt på hele dagen. En av offise
rene ved Mikvoll henvendte seg til ham og
Anna Ysse. Det var hennes far spurte om han kunne kjøre en tur for
som kom inn på meieriet og ga militæret også.
beskjed om at de hadde to timer
på seg før Øra forsvant.
«E du heilt tuillåt!» svarte gutten.
Offiseren som ble noe forbauset over

 

----
213 RasA
----
dette svaret, henvendte seg til Mette og spurte om gutten var vel bevart. Hun
fortalte da at han hadde ikke fått mat på hele dagen. Men klarte han å skaffe
gutten litt mat, skulle han få melk av henne. Og det ble ordnet med mat til
gutten, og deretter fortsatte han kjøringen igjen.
Den 22. mai gikk det et rykte om en merkelig redningsaksjon ute på leir
sjøen. Ryktet ble gjengitt metj alt mulig forbehold i Adresseavisen. Det for
talte at det ble tatt ut åtte lik av et hus. I samme hus hørte man i et annet
rom lyden av et menneske som spaserte opp og ned. Ved å hugge ut en vegg
eller tak viste det seg å være en mannsperson som virkelig var levende og
syntes å være i noen lunde vigør. Men da man snakket til ham, fikk man
intet svar. Han var blitt stum av redsel.
Dette var imidlertid bare et rykte uten rot i virkeligheten. Ingen slike situa
sjoner er funnet rapportert noe sted. De eneste stedene hvor det var så mange
som åtte eller flere omkomne, var Jermstadspannet med åtte døde og Jerm
stad vestre med elleve døde. Men fra disse stedene var det ingen som over
levde. Og heller ikke alle ble funnet.
Men ryktet var helt symptomatisk for hvordan forholdene var. Folk visste
ingen ting, og når de hørte noe, ble det brakt videre, sannsynligvis med et
tillegg fra siste fortellers side. Og heller ikke helt nøkterne og iskalde øvrig
hetspersoner var upåvirket av ryktene. Et eksempel i så måte var selveste
lensmann Wessel som i sin skriftlige rapport om ulykken kunne fortelle at
nede i kvikkleiren før raset hadde det dannet seg sumpgass. Da denne kom
i berøring med luften, eksploderte den. Det hadde stått ildtunger opp fra raset,
og man hadde hørt drønnet av eksplosjonen, og man hadde sett røyken. Dess
uten hadde det luktet svovel. De tre siste fenomenene var virkelige nok. Det
drønnet noe forferdelig, akkurat som torden eller kanonskudd. Og det røyk
også over området. Det var støvrøyk fra den nyharvede jorden som under
utraset ble kastet omkring. Og svovellukten er typisk ved leirfall. Men ild
tungene er bare fantasi. Ingen av de øyenvitnene som har beskrevet selve ut
raset, har fortalt om ildtunger. Men på den tiden verserte det mange
beskrivelser av hvordan dommedag ville arte seg. Bibelen var en god kilde
i så måte. Beskrivelsene av Sodoma og Gomorra med ild, svovel og røyk
har nok festet seg i folks sinn. At det derfra ble trukket slutninger om ild
tunger over raset, er ikke uventet.
I Morgenbladet ble det meldt at mandag 22. mai ble det funnet syv per
soner på en forlatt gård. De hadde reddet seg i land og hadde stengt seg inne,
og var etter sigende fra sans og samling. Det er ikke opplyst hverken hvem
de var eller til hvilken gård de hadde kommet. Dette er nok et bevis på hvor
uetterrettelig og unøyaktige mange av meldingene var. Disse var folkene fra
Krågsmoen, nemlig Hans Nilsens familie. De berget seg i land til en av
Eklogårdene. Der hadde folkene rømt vekk. Men Hans Nilsen og hans

----
214
----

 

 

 

 

 

 

----
215 RasA
----
familie var ikke fra sans og samling. Derimot hadde de tatt seg av husdyrene
som var uten stell, gitt dem mat og melket kyrne. Da folkene på gården kom
tilbake, var alt i den skjønneste orden der. (Se under Krågsmoen.)
En av de gangene det gikk alarm, da man trodde det var blitt signalisert
fra leirsjøen, var denne dagen. Om ettermiddagen mandag kom en gruppe
militære i fullt sprang til Haga. Det fortaltes at det var blitt signalisert ute
fra sjøen. De fraktet også med seg en båt. Da de kom frem, viste det seg
at det var falsk alarm. Der ute var noen bønder i ferd med å søke igjennom
restene av Trøgstad skole. Blant annet bar de ut innbo og løsøre. Solen skinte
fra skyfri himmel, og derfor tok de av seg ytterfrakkene sine. I stedet for
å legge dem ned i den bløte gjørmen, hengte de dem på noen staurer. Fra
land ble dette oppfattet som et signal, og militære styrker ble derfor budsendt.
Tomas Trøgstad var også med her, og han fant blant annet et skap med
to dusin sølv spiseskjeer. Nede i leiren fant han Andreas Tessems jakke med
lommeboken i. Den inneholdt kr. 150,-. Noe de lette etter her, var et penge
beløp Tessem hadde hatt i forvaring for Verdalens Meieri på Stiklestad, som
han blant annet var kasserer for. Man mente at beløpet var kr. 1.500,-.
Etter en uke
De militæres arbeid med å forhindre at elven tok sitt gamle løp fra 1600-tallet
gjennom Kvisla, var ferdig 24. mai. Og de ble sendt hjem neste dag.
Deres arbeid resulterte i at elven hadde begynt å grave seg bakover ned
i leirmassene fra sitt riktige løp ved Tinden. Det var naturligvis helt uråd
å gi den det løpet man ønsket hele veien, til det var vannmassene for store
og strømmen for sterk. Men den tok i hvert fall ikke løp gjennom Kvisla.
Dannelsen av nytt elveløp i leirmassene gikk fort. Bare i løpet av noen få
dager hadde elven skåret seg ned og laget en renne gjennom hele leirflaten.
Og sist i mai var vannet borte fra denne sletten, som nå dukket frem igjen
i all sin uhygge og gru. Allerede 1. juni var løpet så dypt at vannet i Vuku
sjøen ovenfor Melbyberget begynte å synke merkbart. Bare den dagen sank
det med 4 fot.
Den nye elvebunnen var så løs og bløt at den ikke voldte strømmen i elven
noen motstand. Snart var løpet så dypt at Vukusjøen var tom.
Men allerede med en gang leirflatene lå tørre begynte man på nytt etter
søkningen etter omkomne. Nå var overflaten så pass fast at det var mulig
å gjennomføre de fantasifulle skiturene som avisene hadde berettet om tid
ligere. Som det er fortalt andre steder, var det bare en slik tur som ble vel
lykket gjennomført for å redde et menneske samme dag som raset fant sted.
Det var den turen Johan Larsen Sundby foretok ut til vraket etter Trøgstad
skole hvor han reddet hushjelpen Ingeborganna Paulsdatter Tessem.
I flere aviser ble det fortalt om to andre som gikk på ski over hele rasom

----
216 RasA
----
rådet dagen etter raset. Denne historien gikk over hele landet, og er etter
hvert blitt akseptert som en sannhet. Men dette er en av de mytene som hård
nakket har holdt seg i live helt til nå. Personene det gjaldt, gjorde et forsøk.
Det var imidlertid ikke mulig, og de måtte gi opp. Dette ble også understreket
av doktor Albert Strøm som kort tid etterpå fikk i oppgave å fortelle om hvilke
personer han mente burde få medalje for sin innsats.
Derimot er det altså en kjensgjerning at
etter at sjøen hadde tørket bort, var det
mulig å bruke ski i letearbeidet etter døde
mennesker og dyr. Peder Pettersen Wal
berg var en av de ungdommene som del
tok i dette arbeidet. Han fortalte at nå var
det mulig å gå på ski selv om det fremde
les var vanskelig. Men det var ikke livs
farlig. Det hendte riktignok at skiene sank
gjennom leirskorpen, men aldri dypere
enn at det var lett å komme løs.
Han kunne fortelle at de som lette, gikk
etter fugleflokkene. Korp, kråke og måse
samlet seg i flokker for å spise av det de
fant. Som oftest var det døde husdyr på
slike steder, men også de måtte merkes for
at de senere kunne begraves. Men det
hendte ikke så sjelden at de fant mennes-
Peder Pettersen Walberg.
kelik. Og lå disse i overflaten, hadde fuglene vært på ferde. Verst var det
hvis hodet og ansiktet lå bart. For der angrep fuglene først. Alle lik som de
fant slik, var som oftest renplukket i ansiktet.
Dette var tilfelle med lærer og ordfører Andreas Tessem og hans kone Olme
Edvarda. De ble funnet 29. mai. I følge samtidige aviser ble de funnet uten
for Haga. Men pålitelige kilder forteller at de ble funnet utenfor Bjartnes. 3
Imidlertid kom de to bort utenfor Haga, og det kan ha skjedd en sammen
blanding av den grunn. Referatene forteller også at de var renvasket av elve
vannet, men at fuglene hadde hakket ut øynene på dem. Også det er en
forfining. I følge øyenvitnene skal de ha sett forferdelige ut, nesten fullsten
dig dekket av et blålig lag av leire, og med ansiktene stygt skamfert av fugl
ene. Man kjente dem igjen på ringene de hadde på fingrene.
Samme dag fant to husmenn Tessems skatoll. Lensmannen ble budsendt,
og de forsøkte å grave løs skatollet. Men til tross for mye graving klarte de
ikke å få det løs fra leiren, og det måtte brytes i stykker for å få ut innholdet.
Kasseregnskapet for Verdalens Meieri ble berget sammen med 300 kroner
i kontanter.


----
217 RasA
----
Den 3. juni ble det satt i gang en arbeidsgruppe som skulle begrave alle
de døde husdyrene som lå og råtnet. Arbeidet med å finne dem ble som alle
rede fortalt, gjort lettere som følge av fugleflokkene. Men det var et forfer
delig slit. Det var uråd å dra dyrene opp. De satt som i en skruestikke. Og
etter som det led utover sommeren, slet man lett av lemmene på dem når
de tok tak for å flytte dem. Derfor måtte arbeiderne vanligvis grave dem helt
løs. Men under den faste skorpen, var leiren som oftest helt bløt, slik at det
nesten ikke var råd å grave. Ofte ble det til at dyrene ble dekket av tykke
lag der de lå.
Funn av omkomne
De første dagene etter at leirflaten ble tørrlagt, fant man mange omkomne.
De ble tatt i land på de nærmeste gårdene. Der ble skur og uthus benyttet
som likhus.
På nordsiden ble de døde lagt opp inne på låven på Stiklestad østre.
Tørkehuset på Rosvoll søndre ble benyttet for dem som ble funnet vest for
Ness på sydsiden. Herfra ble likene så fraktet til Stiklestad hvor de ble be
gravet på kirkegården.
Lik som ble funnet øst for Ness, ble først lagt opp ved Skruddu under Bjør
ken. Der ble de lagt i de små fossestrykene i Skjørdalsbekken for at de skulle
bli vasket rene. Etterpå ble de brakt opp til Skjørdal nedre hvor de ble lagt
inn i et uthus.
Var det mulig, måtte de identifiseres før de ble begravet. Identifikasjons
arbeidet var ikke alltid lett, skamferte som de ofte var. Og noen ganger måtte
de også gi opp dette arbeidet. Fem omkomne som ble funnet denne sommeren,
klarte man ikke å kjenne igjen. Fire av dem er begravet på Stiklestad og en
på Lysthaugen.
Begravelsene fant sted med jevne mellomrom i mai og juni både på Stikle
stad og på Lysthaugen. Både sogneprest Hansen og residerende kapellan Klute
forrettet. Også prester fra nabobygdene hjalp til. Blant annet ble det 5. juni
begravet ti stykker på Stiklestad og fem på Lysthaugen.
Fredag 2. juni ble Anders Larsen Tiller fra bruket Egge av Krag funnet
utenfor Bjartnes. Det ble antatt at han hadde levd lenge etter ulykken, for
like ved der han ble funnet, fant man et oppredd leie av gress og mose som
han hadde ligget på. Man antok at han hadde omkommet av sult og kulde.
Denne siste opplysningen om at han hadde omkommet av blant annet sult,
stemmer nok ikke. Derimot er det rimelig å tro at kulden gjorde sitt. Og hvis
han levde da vannet kom, er det videre grunn til å tro at han kan ha druknet.
En annen mannsperson ble funnet død noe lenger ute i leirhavet et par dager
senere. Han sto begravet til opp under armene som begge var fri. Han var
helt uskadd, men benene og underkroppen sto fast nede i leiren som i en skrue

----
218 RasA
----
stikke. Hvorvidt han var død av kulde og utmattelse før vannet kom, er van
skelig å avgjøre. I alle fall hadde han ingen sjanse til å komme seg unna slik
han sto da vannet kom, slik at hvis han fremdeles var i live da, druknet han.
Hvem dette var, er ikke opplyst.
Ellers ble det gjort likfunn utover hele sommeren.
Så sent som 17. juni fant man noen tømmerstokker av et tak ca. 1/2 meter
under leiroverflaten utenfor Rosvoll. Da man undersøkte dette nærmere, viste
det seg at det sto et helt stabbur nede i den nesten stivnede leiren. Man gravde
seg ned til taket, og da det ble hugget hull, fant man at alt innholdet i stab
buret sto urørt. En del gjenstander hadde veltet over ende, men leiren som
hadde omgitt huset, hadde gjort det fullstendig vanntett. Ikke en gang da vannet
sto som en dyp sjø over hele området, hadde noe kommet inn i stabburet.
Både brød og melsekker var i orden og kunne berges ut. Stabburet hadde
tilhørt Martinus Mikvoll på bruket Moan som lå nord for Mo. Det hadde holdt
under hele den mange kilometer lange voldsomme ferden.
Noter:
1 Henry Albert Tandberg: Femti års korstog s. 194.
2 Fortalt av Odd Moe, sønn av Mette.
3 Det er Borghild Bjartnes, som døde 102 år gammel i 1991, som fortalte dette. Hun ble gift
på Bjartnes, og hun fortalte at hennes svigerfar hadde vært med da de to ble funnet.

----
219 RasA
----
ETTER
ETTERSKRED
Små skred langs kantene
Da stillheten senket seg etter at det voldsomme brølet fra raset tok slutt,
var det som om naturen sukket og stønnet. I forhold til det levenet som hadde
vært, var det stille. Men inne i stillheten hørtes knekk fra trestammer som
brakk eller falt over ende, surkling og plasking fra gjenstander som vippet
eller bikket i leiren, rester av hus som ramlet sammen, eller jord som falt
ned i rasskråningene. Og innimellom dette hørtes de nerveslitende skrikene
fra mennesker og dyr.
Av og til hørtes større brak. Det var stykker av jorden som falt ned de
bratte veggene etter raset. Rasskråningene var formet som innsiden av en bolle.
De var bratte øverst, men de ble gradvis slakere og slakere mot bunnen av
raset. I den tilstand massene i grunnen befant seg, var ikke dette en stabil
situasjon.
Noen ganger var det store biter som ramlet ned, andre ganger var det
mindre. Fallene var hele tiden ledsaget av drønn og bulder. Og for folk som
skulle prøve å hjelpe dem som fremdeles befant seg ute i leirgjørmen, var
dette skrekkinngydende forhold. De kunne aldri vite om dette var varsel om
nye ras. Det samme var forholdet med dem som bodde i nabolaget. De våget
seg ikke tilbake til sine gårder og hus. I lange tider ble de husene som ble
ansett for å være mest utsatte, stående folketomme.
Den mest utsatte av alle gårdene var Jermstad øvre. Det vet vi nå i ettertid.
Da hovedraset sluttet, var kanten fremdeles en del meter unna den uthusbyg
ningen som lå lengst mot syd. Men en sprekk skar seg som en kile oppover
mot gården. Selv for en lekmann var dette et klart tegn på at her ville det
skje ting etter hvert. Og det gjorde det også. Sprekken eller kilen ble stadig
bredere og dypere, og den spiste seg gradvis nærmere husene.
Dette skjedde i form av små ras som hele tiden fant sted.
Ofte meldte avisene om nye ras. Men det var bare slike små nedfall det
var tale om.
De fleste av disse små rasene som fant sted langs kantene av rasgropen
i dagene og ukene som fulgte, var rett og slett kantene som falt ned som følge
av tyngdekraften. De største av disse nedfallene kunne omfatte opp til et
mål i areal. Sett i relasjon til det som hadde skjedd, var dette for ingen

----
220
----


----
221 RasA
----
ting å regne. Men allikevel var det temmelig store klumper og masser som
dundret nedover skråningene.
Men natten til 21. mai gikk et av de større etterrasene. Det gikk i kanten
nord for Rognhaugen. Ved Rognhaugen var terrassen lavere enn noen andre
steder rundt rasgropen. Man fryktet derfor at dette muligens ville åpne opp
for nye ras i denne delen av terrassen slik at den til slutt ville forsvinne helt.
Blant annet ga dette grunnlag for frykten for at da ville elven renne inn og
ned i rasgropen fra Vukusjøen. Men uansett hvordan man enn forestilte seg
dette, var bunnen inne i rasgropen høyere enn toppen av leirdemningen uten
for, og det var således fysisk umulig at vannoverflaten i Vukusjøen kunne
nå denne høyden. Vi må her huske på at leirmassene hadde strømmet ut av
rasgropen. De rant ikke i motbakke.
Etter hvert som tiden gikk, ble det lengre og lengre mellom rasene i skrå
ningene rundt rasgropen. Dette hadde sammenheng med at skråningene sta
biliserte seg, det vil si at de gradvis ble slakere og slakere. Men man var
allikevel klar over at ved langvarig regnvær, kunne det skje nye ras i skrå
ningene. Og likeledes var man klar over den faren bekkene som strømmet
gjennom området, representerte. De to største bekkene var Follobekken og
Eklobekken. Disse gravde i skråningene der de rant ned i rasgropen. Og det
skulle ikke stor fantasi til for å forstå at de kunne utløse nye ras. Imidlertid
var det ikke mye som kunne gjøres de første dagene etter raset.
Sommeren gikk uten at det skjedde de store ting. Bunnen av raset hvor
det ikke sto vann, størknet etter hvert til, og man kunne bevege seg forholds
vis trygt der nede. Det som kunne reddes, ble reddet. Og skogen som dels
lå og dels sto nede i bunnen, ble tatt rede på. Der hvor det var mulig, ble
tømmeret tatt hånd om. Men det var ikke lett, det var ufremkommelig med
svært bratte skråninger ned i gropen. Følgelig var det ikke mange tømmer
stokkene man klarte å berge som tømmer. Det meste måtte derfor hugges
opp til ved. Og sommeren gjennom sto det flere vedraster der nede.
De små rasene rundt kantene ble etter hvert så sjeldne at man begynte å
anse situasjonen som noen lunde trygg. Faktisk var det folk som flyttet til
bake til sine gårder og hus.
Raset 6. september
Men så 6. september gikk et nytt ras. Dette var ikke av de vanlige ned
fallene rundt kanten. Dette var et stort ras. Her var det en kvikkleirelomme
som ble blottlagt, slik at leiren tømtes ned i gropen.
Raset gikk klokken 6 om morgenen 6. september. Mange lå ennå og sov,
og de ble vekket av bulderet. Dette raset bråket på samme måte som det store
raset 19. mai, og folk i nærheten flyktet forståelig nok i panikk. Larmen var
så høy at den ble merket opp til 5 kilometer unna.

----
222
----

 

 

----
223 RasA
----
Ca. 50 mål av det som var igjen av åkeren på Jermstadspannet gikk ut.
Dette området lå omtrent midt på nordkanten av det opprinnelige bruddet.
Selv om overflaten besto av en fast skorpe, var undergrunnen bare en bløt
suppe. Denne suppen skvulpet ned i rasgropen mens den tok med seg trær,
busker og torv. Det fortelles at det varte i ca. 20 minutter.
Så ble det stilt. Ingen hus hadde blitt med ut, og heller ikke var noen
mennesker blitt skadet. Men som sagt ble folkene i nabolaget oppskaket. Blant
annet stormet folkene på Rognhaugen på den andre siden av rasgropen ut.
Det fortelles at de bare hadde nattklærne på også ved denne anledning. De
rømte i retning av Landfall.


----
224 RasA
----
Og dette ble deres redning. For en halv time etter det første raset, løsnet
enda et fall, og dette var vesentlig større. Nå gikk det med bortimot 300 mål
av Jermstads jord.
Husene på Jermstad øvre var blitt flyttet etter det store raset 19. mai, men
fremdeles sto låven tilbake. Den omtalte revnen i jorden hadde spist seg opp
over mot husene, men fremdeles sto låven tilsynelatende trygg. Men nå for
svant den ned i dypet. Den ble splintret i stumper og biter, og vrakgodset
lå strødd i flere hundre meters lengde nedover skråningene. En rygg som
stakk ut i rasgropen fra det nordøstre hjørnet, ble stående igjen. På nordsi
den av denne var det nå et dypt juv. Nordkanten av dette juvet nådde helt
bort til berget. Et interessant fenomen er imidlertid at den opprinnelige gård
stomten fremdeles ble værende igjen på denne ryggen, bortsett da fra det ste
det der låven hadde stått.
Dette siste raset sto på i ca. 10 minutter. Det var ledsaget av en voldsom
larm, verre enn det en halvtime tidligere.
Mellom Jermstad og Fåren hadde det ligget en kollelignende høyde. Den
forsvant som om den hadde blitt tryllet vekk. Tidligere hadde man ikke sett
husene på Fåren fra den andre siden av den store rasgropen. Men nå var det
plutselig ingen ting som stengte for utsikten.
Rasmassene for med rasende fart nedover i gropen. Og de var så store og
voldsomme at store leirvegger som sto igjen nede i gropen, formelig virket
som små steiner i en flomstor elv. Leirspruten sto himmelhøyt over dem.
Hele bunnen av det gamle bruddet ble dekket. Sprekker og forsenkninger ble
fylt opp.
Bølgen slo så mot skråningene på sydsiden nedenunder Rognhaugen og Eklo.
Selve bølgen nådde ikke over kanten, men toppen av den slo innover terras
sen ved Rognhaugen med en voldsom sprut. Denne spruten var så kraftig
at husene på Rognhaugen ble bokstavelig talt knust. Både hovedbygningen,
uthuset og stabburet ble ødelagt. Omtrent på dette stedet var raskanten den
laveste av alle steder rundt rasgropen.
Leirspruten nådde hele 70 - 80 meter innover flatene ved gården, og jorden
ble dekket av et flere desimeter tykt lag med leirgjørme. Ja, ved fjøset, som
merkelig nok unngikk de store skadene, nådde leiren opp til andre etasje.
Husdyrene unngikk skade av noe slag og ble reddet.
Men hadde folkene på gården vært inne da det andre raset kom, er det store
muligheter for at de ville ha blitt skadet, i verste fall drept, etter som husene
styrtet sammen.
Etterpå strømmet store deler av leirmassene ut gjennom skredporten. Mye
ble liggende igjen inne i selve skredgropen, men allikevel var det så pass mye
som havnet utenfor porten at elven ble demmet opp på nytt. Raset 19. mai
hadde ført til at det ble en demning på 11 meter mellom Eklo og Melby.

----
225 RasA
----
H


----
226 RasA
----
Raset 6. september la på høyden til bortimot 14 meter. Det nye elveløpet
som elven hadde gravd i løpet av sommeren, ble fylt opp igjen, og Vukusjø
en steg til nye høyder.
Nede ved elven holdt man på med forbygningsarbeider, og arbeiderne klarte
med nød og neppe å komme seg unna før området hvor de hadde vært, ble
fullstendig dekket av leirmassene. Arbeidsredskapene gikk imidlertid tapt.
I løpet av sommeren hadde mån påbegynt arbeidet med å bygge en ny vei
fra Stiklestad til Vuku. Den opprinnelige veien hadde gått som en nesten strak
linje mellom Prestegården Auglen og Fåren. Nå ble det valgt en annen trasé.
Man la veien forbi Øgstad og ovenfor og rundt rasgropen. Denne veien ble
kuttet tvers av av raset. Fremdeles kan man se restene etter den nybygde veien
som altså aldri ble tatt skikkelig i bruk. Veien ender på raskanten.
Det første av disse to rasene tok som nevnt, omtrent det som var igjen av
Jermstadspannet. Det gikk i nordskråningen av skredgropen. Men dette må
ha løsnet opp og svekket veggene i en større kvikkleirelomme innenfor. Det
andre skredet gikk langs hele nordkanten av raset samt halveis ned langs øst
kanten av den gamle skredgropen.
Foruten at Rognhaugen ble fullstendig ødelagt, ble de samme gårdene som
var blitt rammet av flommen i Vukusjøen, rammet på nytt. Bollgården vestre
som av den første flommen var blitt ødelagt, var blitt bygget opp igjen på
den opprinnelige plassen. Nå fløt husene bort på nytt.
Etter dette ble husene på gården på nytt bygget opp, men nå på en høyere
avsats hvor de står i dag.
Noen av husene på Volengårdene ble også flyttet fra sine opprinnelige tomter
av vannet. Senere ble begge gårdene bygget opp igjen litt lenger mot nord.
(Se under de respektive gårdene.)
Østnesbroen som man hadde vært redd for skulle gå med da den første
Vukusjøen steg, men som hadde berget da vannet ikke nådde opp over bro
karene, ble nå tatt. Den fløt av brokarene og drev nedover til den ble liggende
nedenfor Auskin.
Denne gang ble Vukusjøen liggende lenger. Bare en mindre senkning fant
sted før vinteren kom. Først ved vårflommen i 1894 klarte elven å senke
elveleiet sitt igjen slik at Vukusjøen ble tømt for andre gang. (Se under
Vukusjøen.)
Etter dette ble heller ikke det nye stedet for Jermstad øvre ansett for sikkert
lenger, og gården ble flyttet enda en gang. Denne gang valgte man et sted
med fjellgrunn, og der ligger gården i dag.
Rasmassene som nå la seg opp inne i rasgropen, laget en demning ved skred
porten og oppover mot Follodalen (øya i Raset) slik at bekkene som rant gjen
nom gropen, ikke fikk fritt løp. Det var først og fremst Eklobekken som ble
stengt inne. Follobekken klarte på en måte å bane seg vei. Nede i den syd

----
227 RasA
----
østligste delen av rasgropen dannet det seg etter hvert en grunn innsjø. Den
fikk navnet Rognhaugsjøen.
Man var veldig redd for at denne sjøen skulle forårsake nye ras, og det
ble derfor så snart som mulig sørget for at den ble drenert.
Som følge av disse hendelsene måtte det på nytt gå en del tid før bunnen
var så pass tørr at det var mulig å bevege seg der.
Og videre skjedde det små nedfall langs de nye kantene som oppsto. Her
var forøvrig skråningene svært høye, slik at større og mindre stykker til sta
dighet ramlet ned med dunder og brak.
Raset 8. oktober
Dette etterraset gikk i Follomarka 8. oktober i den delen av Follodalen som
lå ovenfor rasgropen. Det var av forholdsvis lite omfang. Men en del av den
nye veien mellom Auglen og Fåren gikk med slik at denne nok en gang måtte
flyttes oppover.
Det gikk forøvrig flere mindre ras i Follodalen
Våren 1894
Ved Øvre Jermstad gikk det flere mindre ras både om vinteren og om våren.
Disse hadde rimeligvis sammenheng med at telen gikk ut av jorden, og at
jorden var tung av vann i vårløsningen. Selv om disse rasene hver for seg
var små, mistet allikevel Øvre Jermstad tilsammen forholdsvis mye jord.
Også deler av det som sto igjen av Vestre Jermstad gled ut.
Rognhaugsjøen l
Arbeidet med uttapningen av Rognhaugsjøen ble satt i gang temmelig raskt.
Demningen som holdt denne sjøen på plass, begynte ved Krågspynten, og
den strakte seg vestover. 2
Det ble brukt båt ute i sjøen for å finne hvor den var dypest, og i hvilken
retning man skulle føre vannet. En av dem som var med på dette var Ole
Østgård.
Det ble imidlertid fort klart at man måtte søke å lede vannet ut gjennom
den gamle Eklodalen. Men den var blitt fylt opp av rasmasser som var blitt
skjøvet dit. Dalbunnen måtte derfor senkes.
Dette var imidlertid ikke noe enkelt arbeid. Massen som man gravde i, var
tyntflytende, og det som ble lagt opp en dag, hadde seget utover neste dag,
slik at det var like slett som da man startet.
Men omsider hadde man klart å lede vannet ned i det gamle bekkeløpet
i Eklodalen, og sjøen ble tømt. Mens tømmingen av sjøen pågikk, hadde
bekken nedenfor av forståelige grunner forholdsvis stor vannføring. Derved
gravde den mer enn hva den hadde gjort tidligere. Dette førte til at beboerne

----
228 RasA
----
v
I dette området lå Rognhaugsjøen. Gården midt på bildet heter Arset. Sjøen
fikk omsider avløp gjennom Eklodalen som så vidt kan skimtes i det nederste
venstre hjørne. Bildet er tatt i 1992.
på Eklo så med bekymring på dette, i det de fryktet en utglidning i dette om
rådet. Geologene kunne imidlertid berolige dem fordi de kunne fastslå at
grunnen i dette aktuelle området for en stor del besto av tidligere utrast masse.
Da man grov etter vann oppe på melen, støtte man nemlig på et oppreist tre
med hele grener 12 alner under overflaten. Og gammel utrast masse hadde
man for lenge siden slått fast ikke var rasfarlig. 3
Imidlertid var Eklobekken en kilde til bekymring til tross for dette. Selv
om den altså ikke så ut til å representere noen trusel der den rant ut av ras
gropen, representerte den et problem der den rant ned i rasgropen. Der fulgte
den den samme dalen som på dette stedet ble kalt Tokstaddalen. Men på grunn
av at den nå hadde et større fall ned lang rasmelen, eroderte den i skråningen.
På dette stedet ble den også kalt Jermstadbekken.
Man fulgte årvåkent med bekken i tiden som fulgte. Det ble konstatert at
frem til 1895 hadde den gravet en 8 meter dyp renne nede i rasgropen. Langs
sidene av denne rennen skjedde det hele tiden små nedfall, særlig i forbindel
se med høst- og vårflommer.
Allikevel, på grunn av at bekken var liten, gikk erosjonen langsomt for
seg i rasskråningen, så selv om man var oppmerksom på faren, var den ikke
akutt. Fra faghold ble det anbefalt at den burde flyttes en gang i fremtiden.


----
229 RasA
----
Men det var ikke før i 1937 at bekken ble kanalisert og sikret på dette stedet.
Den fikk et leie lenger mot syd i selve rasskråningen hvor den ikke hadde
mulighet til å erodere, og slik går den fremdeles i dag.
Fra det sydvestre hjørnet av rasgropen i 1992 mot nord. Gårdene i bak
grunnen midt på er nærmest Jermstad østre (Smedgården) og lengst unna
Fåren øvre.
Noter:
1 Opplysninger ved Arne Eklo.
2 Krågspynten var en liten forhøyning som sto igjen på sydsiden av Eklodalen.
3 NGU. No. 27. J. P. Friis: Terrengundersøgelser og Jordboringer, 1894, s. 95 og s. 20 f.


----
230 RasA
----
VUKUSJØEN
Den første sjøen
De første rasmassene fulgte elveløpet oppover mot Melbyberget. De fylte
opp hele løpet, og de la seg ut over elvesletten på begge sider. De neste to
rasene bygget opp på det som det første raset hadde lagt opp, slik at da det
hele hadde stilnet av, lå leirvellingen som et tykt lag over hele dalbunnen.
Denne leirvellingen fylte dalen fra dalside til dalside helt fra Melbyberget
i øst til ned mot Tinden i vest. Leirsjøen som på denne måten var blitt bygget
opp, var ikke flat som en pannekake. Den var derimot ujevn som en sjø i
storm med høye rygger og dype daler.
Sett under ett i forhold til den enorme flaten den dekket, var overflaten
noen lunde jevn. Men flaten skrånet litt nedover fra øst mot vest. Den skrå
net også noe fra nord mot syd. Det var en naturlig følge av at massen som
rant nedover, selv om den nok var svært tyntflytende, dog ikke var så tynn
som vann.
Etter hvert som bevegelsenergien var oppbrukt, begynte leiren å bunnfelles.
Men det strømmet stadig ut nye mengder med rasmasse gjennom skredporten.
Denne la seg oppå det som var der fra før.
Leiren dannet på denne måten en demning som meget effektivt stengte av
for vannet i elven ovenfor demningen. Til å begynne med førte dette til redsel
for at demningen ville briste, og at vannet ville velte nedover dalen som en
Dessverre finnes ingen fotografier av Vukusjøen. Dette er en tegning laget
av protokollsekretær Jacob Fabritius.


----
231 RasA
----
flodbølge. Denne redselen var imidlertid helt übegrunnet. Demningen var
tross alt nesten 8 km bred!
Men på oversiden begynte vannet å stige, samtidig som at vannet forsvant
nedenfor. Helt nede ble elveleiet liggende tørt. Bare når sjøen flødde opp,
strømmet det vann oppover det tørre elveleiet. Og ved fjære sjø forsvant
vannet. Dette resulterte i at fisk ble stående i de grunne hølene i elvebunnen,
og de kunne fanges med bare hendene.
Melbyberget til venstre med gårdene Melby, Østgård og Sundby bak. Tilhøyre
Eklomelen. Landfall helt i høyre billedkant.
Volgavlen og Volengårdene ned til høyre. Leirådalen i bakgrunnen.

 

----
232 RasA
----
Volgavlen oppe til høyre. Gårdene på Bollgårdssletten til venstre. Nederst
til høyre Auskin og Lundskin.
Bredingsberg med Østnes bro til venstre. På motsatt side av elven Østnes-,
Mønnes-, Slapgård-, Bollgård- og Kvelstadgårdene.

 

----
233 RasA
----
Nederst til høyre Holmen bro. Fra venstre kommer Inna. Midt på øverst
Vukusletten.
Etter hvert steg vannet så pass mye på oversiden at det dannet seg en sjø.
Heldigvis var det ikke stor vannføring i elven, slik at sjøen som dannet seg,
bare vokste gradvis. Høyden på leirdemingen mellom Eklomelen og Melby
berget var i følge samtidige opplysninger omtrent 8 meter over det gamle
elvenivået. Det ble etter hvert klart at sjøen på oversiden måtte bli så dyp
før vannet rant over.
Tallet på 8 meter er imidlertid en god del usikkert. Trolig er det for lavt.
Sammenlignes dette med høyden på demningen som dannet seg etter det store
etterskredet 6. september, synes differansen mellom de to demningene å være
usannsynlig høy. En mer sannsynlig høyde på den første demningen var 1 1
meter. (Se mer om dette nedenfor.)
Vannet fortsatte å stige hele tiden. Gårder og plasser som lå nede på elve
sletten oppover mot Østnesfossen, lå utsatt til. Man begynte derfor en hurtig
evakuering fra disse gårdene og plassene. Det var ikke lang tid man hadde
til rådighet.
Men både husdyr, innbo og løsøre ble fjernet, og da vannet nådde opp til
de lavest liggende gårdene, var husene rømmet og tømt.
Sjøen som på denne måten dannet seg, fikk navnet Vukusjøen. Den fikk


----
234
----


----
235 RasA
----
etter hvert en forholdsvis stor utstrekning. Den ble bortimot 4 kilometer lang,
og den dekket et areal på ca. 3,2 km 2 .
Først utpå dagen 20. mai nådde vannet kanten av demningen. Dermed sluttet
sjøen å stige. Vannet spredte seg nå utover leirflaten nedover dalen, og denne
fikk etterhvert utseende som en sjø. Mange av de bildene som ble tatt ut over
rasområdet, ble tatt etter at vannet hadde lagt seg utover leirsjøen. Dette har
gitt det falske inntrykk av at overflaten var som overflaten på en sjø. Men
under vannflaten var bunnen som nevnt ovenfor, svært ujevn og uregelmessig.
Overflaten på leirsjøen ble nå på en måte en fortsettelse av Vukusjøen.
Da vannet til slutt nådde ned til den nederste delen av leirflaten, rant det
ned i det gamle nesten tørre elveløpet ved Tinden. Samtidig rant det ned i
Kvisla ved Haugsholmen hvor det gamle løpet etter Verdalselven fra ca. midten
av 1600-tallet lå som en sump.
Hvordan elven til slutt ble ledet inn i sitt gamle løp, er behandlet i et annet
avsnitt. Men fra det øyeblikk at elven rant ned fra leirflaten, begynte den
å senke sitt leie i denne bløte og løse massen.
Overflaten av Vukusjøen sank imidlertid ikke før elven hadde senket sitt
leie hele strekningen langs etter leirsjøen. Da elveleiet hadde nådd så langt
tilbake som til leirdemingens bakerste kant, begynte den egentlige Vukusjøen
å tappes ut. De store vannflatene over leirsjøen forsvant etter hvert som elve
løpet arbeidet seg bakover. Men det nye løpet nådde ikke demningskanten
mellom Melbyberget og Eklomelen før etter noen uker. Under hele denne
utviklingen prøvde man med mer eller mindre hell å dirigere elveløpet. Dette
var ikke noe lett arbeid i den bløte og tyntflytende leiren.
Da den egentlige Vukusjøen ble nådd, senket elven seg betydelig raskere.
De akkumulerte vannmassene var med på å øke graveevnen, og nå rant vannet
etter et relativt smalt løp, og ikke over leirsjøen i hele dens bredde.
Elven senket seg mye raskere enn man hadde trodd, og tømmingen av sjøen
gikk tilsvarende fort for seg. Allerede med en gang begynte man å se hvor
dan vannspeilet sank. Det gikk derfor ikke så svært mange dagene før Vuku
sjøen var merkbart mindre. Og tidlig på sommeren var vannet borte.
Gårder, bruk og plasser som hadde vært overflødd, kunne nå settes i stand
igjen. Og før sommeren var omme, hadde de fleste gjort mesteparten av dette
arbeidet.
Den andre sjøen
Så den 6. september gikk det store etterskredet i den bakre kanten av ras
gropen. Foruten at disse rasmassene skvulpet over sydkanten av rasgropen
og ødela Rognhaugen, veltet de også ut gjennom skredporten. Der la de seg
som et tykt lag oppå massene som lå der etter raset 19. mai.
Raset tok med seg mer enn 300 mål jord, og det gikk i de nordre og østre

----
236 RasA
----
kantene av rasgropen. Der var meiene høye slik at det var store mengder
masse som strømmet ut også ved denne anledningen.
Det nye løpet som elven hadde gravet i løpet av sommeren, ble fylt til igjen,
og denne gangen ble demningen 14 meter høy, altså 6 meter høyere enn etter
det første raset, dersom de tallene som ble opplyst i 1893 er riktige. Det er
allikevel temmelig sikkert at toppen av den nye demningen lå 14 meter over
normalvannstand i elveløpet ved Melbyberget. Derimot er det, som anført
tidligere, mer tvilsomt at differansen mellom høyden av den første og den
andre demningen virkelig var 6 meter. Et mer sannsynlig tall er 3 meter.
(Se mer om dette nedenfor.)
I alle fall steg vannet i Vukusjøen på nytt, og nå ble enda større arealer
satt under vann. Mens man ved den første oppdemningen grunnløst hadde
fryktet at Østnes bro ville bli tatt av sjøen, ble denne frykten nå en realitet.
Broen ble løftet av brokarene og ført nedover til Auskin. Der ble den hengende
fast. Den ble berget, og ble så satt opp igjen på de gamle brokarene etter
at de var blitt forhøyet.
Sjøen nådde denne gang godt forbi Østnesfossen. Vannet sto helt opp i Eker
bakken, og helt oppe ved Holmsbroen sto vannet høyere enn elvebreddene
slik at de lavest liggende markene var overflødd. Men elveleiet som lå for
holdsvis dypt, ble fylt opp slik at Vukusjøen i virkeligheten strakte seg helt
opp til Grunnan. Sannsynligvis var arealet av denne sjøen bortimot 3,5
kvadratkilometer. '
På grunn av at deler av den gamle veien nå sto under vann, rodde folk
til kirken. Det fortelles at de ved Landfall rodde over toppene av oldertrærne
som sto nede i vannet. Og de la til ved Ekerbakken. 2
Telegrafstasjonen i Vuku som lå i Ludvig Søragers hus, kunne man bare
nå ved å ro dit. Og inne i huset sto man i vann til opp på brystet når man
benyttet telefonen.
Fisk i sjøen
Det fortelles at da sjøen sto der, satte de ut garn fra bakken ved Landfall,
og de fanget laks. 3
Det er imidlertid lite sannsynlig at dette var i den første sjøen. Da elven
tok til å grave seg nytt løp, var den så leirtykk at den gikk som en velling.
Og det er en kjent sak at laksen ikke overlever dersom det blir for mye leir
forurensning. Den kveles rett og slett.
Det må således ha vært i den andre Vukusjøen dette skjedde. Om høsten
var ikke elven så veldig forurenset av leire at det kan ha vært mulig at laks
gikk opp. Dog kan vi heller ikke se bort fra at det var laks i elveløpet ovenfor
Melbyberget da raset gikk 19. mai.

----
237 RasA
----
Nivået av de to Vukusjøene
Etter at Østnes bro var blitt løftet av brokarene og ført nedover, ble det
satt i gang et stort arbeid for å berge broen, og sette den på plass i gjen. Broen
var blitt bygget mellom 1888 og 1890. (Om gjenoppbyggingen av broen se
under Veier.)
Østnes bro enten under byggingen i 1889/90 eller gjenoppbyggingen etter
Vukusjøen.
Det var klart at de utgiftene som oppsto ved at broen måtte settes opp igjen,
hadde sammenheng med følgene av Verdalsraset. Derfor ble omkostningene
ved dette tatt med i Stortingsproposisjon nr. 87/1894 hvor bevilgningene til
veianlegg i Verdal etter rasødeleggelsene ble behandlet.
I denne proposisjonen legges det frem en del tall vedrørende høyden av
den siste Vukusjøen som tyder på at opplysningene om høyden på den første
Vukusjøen, og derved høyden på demningen mellom Melbyberget og Eklo
melen, var satt noe for lav.
Det fortelles at mellom vannflaten og treverket på broen ved første Vuku
sjøen hadde det vært en åpning på 15 centimeter. Dette er også et tall man
må ta med et visst forbehold. Pålitelige opplysninger sier nemlig også at det
var mulig å ro med en båt under broen da vannet sto på det høyeste. Derved
fremkommer et mer sannsynlig tall på 1,5 meter. Her kan det ha oppstått
en misforståelse, eller til og med noe så banalt som en kommafeil. Og det
var på det tidspunkt da proposisjonen ble skrevet, helt uråd å fremskaffe nøy
aktigere opplysninger enn hva folk husket.


----
238 RasA
----
Derimot legges det frem nøyaktige tall over høyden av vannet ved broen
under den andre Vukusjøen. Og disse er nok helt pålitelige. Det opplyses
at høyden på vannet var 1,25 meter over kjørebanen på broen på det meste.
Hvor høyt brobanen lå over toppen av brokarene avhenger av dimensjonene
på brobjelkene. Disse er ikke oppgitt, men det er ingen overdrivelse i hvert
fall, dersom vi sier at vannstanden må ha stått ca. 1 ,5 meter over toppen av
brokarene.
Dermed kommer vi frem til at etter all sannsynlighet var høydeforskjellen
mellom den første og den andre Vukusjøen på ca. 3 meter, kanskje noe mer,
kanskje noe mindre. Hvis opplysningen om at vannstanden under broen var
15 centimeter under bjelkene, er riktig, var differansen ca. 1 meter mindre
enn dette. Men er opplysningen om at man kunne ro med en båt under broen,
riktig, var differansen minst 3 meter.
I alle fall synes 6 meters høydeforskjell å være for stor. Dette rimer heller
ikke med mengden av utrast masse. Det var tross alt vesentlig mindre mengder
masse som gled ut i etterskredet, og store deler av denne massen ble ligg
ende igjen inne i rasgropen også. Derfor blir 3 meter i høydeforskjell et mer
sannsynlig tall. Men det betyr at etter all sannsynlighet var leirdemningen
etter det første raset nærmere 1 1 meter over normalvannstand i elven, og ikke
8 som det ble sagt.
Hærfossens gjennombrudd og dens innvirkning på Vukusjøen
Den 12. september kom så Hærfossens gjennombrudd. Dette førte ikke til
større vannføring. Imidlertid kom gjennombruddet som følge av flom i el
ven, og det førte naturligvis større vannmengder nedover dalen. Men disse
ville ha kommet uansett enten Hærfossen var blitt stående eller ikke. Gjennom
bruddet førte imidlertid til at elven ble vesentlig mer leir- og slamførende.
Denne leiren og slammet ble for en stor del satt av i det stillestående vannet
i Vukusjøen. Da sjøen neste vår ble tømt, var jorden dekket av et flere desi
meter tykt leir- og slamlag som vanskeliggjorde arbeidet med jorden. Den
gamle gode matjorden var borte, og man måtte begynne fra nytt av å gjøre
den ødelagte jorden fruktbar igjen.
Nytt elveløp
Elven begynte å grave seg ned i den nye leirfyllingen med en gang nivået
av Vukusjøen nådde over kanten. Sjøen senket seg noe. Senkningen gikk imid
lertid svært langsomt for seg. Dette hadde sammenheng med at vannet rant
over demningen i hele dens bredde fra Melbyberget til Eklomelen. Følgelig
var det forholdsvis lite vann pr. m 2 overflate, og erosjonen gikk langsomt.

----
239 RasA
----
f""*- JH<rife*s*ti^.
Hærfossen tegnet kl. 12 midnatt 13. juni 1886. Ukjent tegner.
Videre kan ikke vannet ha funnet noe spesielt spor som kunne utdypes.
Den nye toppen av leirdemningen falt gradvis av vestover, samtidig som
at den ble bredere lenger mot vest. Dette ga heller ikke grunnlag for større
strømhastighet. Det ser ut til at vannet strømmet forholdsvis rolig nedover
og ned på overflaten av den opprinnelige leirsjøen mellom Ness og Haga.
Derfra rant den ned i det gamle elveløpet. Her oppsto det første virkelig trinnet.
Og her begynte erosjonen. (Se mer om dette under Elven.)
Ut på høsten og vinteren ble det mindre vannføring i elven, og mulighet
ene for en snarlig senkning av elveløpet ble også redusert av det. I tillegg
kom is og tele og satte ytterligere bom for en slik utvikling.
Først ut på våren 1894 med isgang og vårløsning dannet det seg dypere
sport i overflaten av demningen, og nå brøt elven skikkelig gjennom. Og da
gikk det til gjengjeld forholdsvis fort, og sjøen lå tømt etter kort tid.
Til tross for at det var tale om forholdsvis lite reosjon over toppen av dem
ningen mellom Melbyberget og Eklomelen, må det allikevel ha blitt revet
med en del løsmasser. Høyden i dag er klart lavere enn hva den må ha

 

----
240 RasA
----
SP
S


----
241 RasA
----
vært straks etter raset 6. september 1893. Noe setning i massen har det
naturligvis vært, men i følge geoteknikerne er denne setningen relativt liten,
mindre enn 10 %. 4
Så når det i dag er vanskelig å danne seg et bilde av demningen slik den
må ha sett ut, må det ha sammenheng med at toppen av den er blitt slitt ned
av vann og is.
Flere hus som var blitt flyttet og bygget opp igjen etter den første sjøen,
måtte på nytt rives, flyttes og settes opp enda en gang.
Berørte gårder, hus og eiendommer
Den første Vukusjøen hadde altså etter all sannsynlighet et nivå som lå ca.
1 1 meter over nivået i det opprinnelige elveleiet ved Melby-Eklo, og ikke
8 meter som enkelte kilder fra 1893 hevder. Normalvannstand på det punktet
var ca. 7 meter. Det vil si at overflaten på sjøen lå i en høyde av ca. 18 meter.
Dessverre er det ikke mulig å finne spor etter denne sjøen. De aller fleste
sporene ble slettet ut av den andre sjøen. Men ved å følge 18 meterskoten
kan man nokså nøyaktig fastslå hvor langt sjøen strakte seg, og hvilke eien
dommer som ble berørt.
Som allerede fortalt, var det allikevel bare små skader som ble forvoldt
på jorden av denne sjøen. Det var rent vann som sto der, og til og med mens
uttappingen fant sted, var det liten strøm i vannet. Dermed oppsto det ingen
særlige skader på terrenget. De skadene som først og fremst var følbare i
forbindelse med jorden, var at mulighetene for en avling dette året ble redu
sert. Ellers var det skader på husene som var merkbare.
Derimot var forholdene vesentlig forandret da Vukusjøen dannet seg for
andre gang.
For det første ødela den alle muligheter for avling i det berørte området
både i 1893 og 1894.
For det andre ble et betydelig større areal stående under vann. Dette hadde
sammenheng med at demningen nå ble høyere. Overflaten ble nå liggende
i en høyde av vel 21 meter. Dette førte i sin tur til at større jordarealer ikke
kunne benyttes samt at flere hus og bygninger ble ødelagt.
Og for det tredje ble sjøen stående hele vinteren.
For det fjerde førte altså leirmassene etter Hærfossens gjennombrudd til
slamavsetning i bunnen av sjøen, noe som ødela jorden adskillig mer enn hva
vannet alene ville gjøre.
Langs bunnen av sjøen samt langs breddene av den lå følgende gårder, bruk
og husmannsplasser som måtte fraflyttes på grunn av flommen: Volen vestre,
Volen østre, Storøra vestre av Reppe, Elverum vestre av Reppe, Storøra under
Auskin vestre (husmannsplass), Auskinnesset søndre av Auskin østre, Krok
steinen av Bollgård østre og Bollgård vestre.
Verdalsboka - 16

----
242 RasA
----
I tillegg til disse måtte også noen hus i Vuku, det vil si Bredingsberg, fra
flyttes på grunn av at vannet sto oppover veggene på dem. Så vidt det har
vært mulig å fastslå gjaldt det tre boliger og hus. 5 Disse var følgende:
Vesterbua (Vuku Handelsforening og Vuku Meieri), Østerbua (Odin Stor
nes' butikk) og Ludvig Søragers hus.
Videre kan Melby nevnes. Denne gården ble ikke berørt av selve Vuku
sjøen, men da vannet rant over demningen for andre gang, så det en stund
temmelig stygt ut for gården. Man fryktet for at elven ville ta et løp som
ville grave sterkt i terrassekanten like nedenfor, og da ville husene være sterkt
utsatt. Følgelig ble gården fraflyttet en tid inntil man fikk klarhet for at det
ikke var noen fare på ferde, og folkene flyttet tilbake igjen.
Noter:
1 Arealet er beregnet på grunnlag av det kartet som ledsaget Stortingsproposisjon nr. 89/1894.
Inkludert i denne størrelsen er elveløpet. Elveløpet ovenfor Holmsbroen er ikke inkludert selv
om det var mulig å merke høyere vannstand helt opp til Grunnangårdene.
2 Opplysninger ved Jenny Skavdal.
3 Opplysninger ved Benn Landfald.
4 Opplysninger ved geotekniker Jarle Nestvold.
5 Opplysninger ved Kåre Haugan, Øystein Kvello og Hans Jøssås.

----
243 RasA
----
ELVEN
Usikkerhet
Etter at Vukusjøen steg så høyt at vannet nådde opp over leirdemningen,
fløt vannet ut over leirflatene. På grunn av den store overflaten tok det for
holdsvis lang tid før hele flaten var oversvømmet. Kampen for å forhindre
at elven tok sitt gamle løp gjennom Kvisla, er beskrevet andre steder.
Men samtidig var det ikke lite vann som rant ned i løpet forbi Tinden. Man
hadde hele tiden regnet med og håpet på at dette løpet også nå ville bli
hovedløpet, og det var med spenning man imøteså at vannet skulle komme.
Blant annet ble det på et tidlig tidspunkt beordret soldater til brovakt på Ver
dalsøra. Man var redde for at hvis vannmassene kom som en flodbølge, ville
de kanskje grave rundt brokarene slik at de ble revet løs. Broen var en trebro
med forholdsvis mange brokar. Og fundamentene besto av peler som var ram
met ned i bunnen. Det skulle ikke mye fantasi til for å forutse hva som kunne
skje dersom vannet strømmet vilt. Og uansett hvilket løp elven tok ovenfor
Verdalsøra, så ville vannet måtte passere forbi broen.
Broen var delt i to fordi elven på dette stedet hadde to løp. Det bredeste
som også var hovedløpet, lå nærmest Ørmelen. Men det smaleste løpet førte
også en god del vann. Og mellom dem lå en sandbanke eller en liten øy om
man vil. Øya stakk så pass høyt opp at det vokste trær der ute. Og i en peri
ode fantes det et båtbyggeri der. Denne øya har hatt mange navn gjennom
tiden, men det mest vanlige var Storøra.
Disse to løpene hadde lenge voldet Verdalsbruket problemer, fordi det måtte
bygges lenser slik at tømmeret ikke slapp ut i fjorden. Først på 1890-tallet
begynte lensene derfor litt ovenfor broen på østsiden av elven.
Og nedenfor broen hadde Verdalsbruket sitt sagbruk på vestsiden av elven.
Men man var egentlig ikke redde for at noe ville skje med sagbruket, for
på dette stedet var elven bred, og fjorden lå like utenfor, og en eventuell flod
bølge ville fort fortape seg her. Derimot var man mer bekymret for hva som
ville skje med lensene og tømmeret der dersom det kom store vannmengder
på en gang.
Størst bekymringer hadde man allikevel for hvilke skader elven ville for
årsake langs breddene. Vi har allerede nevnt hva som holdt på å skje da elven
ville inn i løpet gjennom Kvisla. Hvis dette ble elveløpet, ville den i en
yttersving stryke mot den lave terrassen som utgjorde Verdalsøra helt fra Garpa

----
244 RasA
----
og ned til Tinden. Og skulle det da forhindres at den eroderte langs denne
strekningen, ville det koste store pengesummer og enda større arbeidsinnsats.
Men også andre steder var utsatt. Det var fullstendig uklart hvor elven ville
ta løpet over de store flatene som hadde dannet seg mellom Melbyberget og
Bjartnes. Det som tidligere hadde vært en dalbunn bortimot 10 meter lavere
enn terrassene rundt, hadde nå samme høyde som de gamle terrassene ved
Lyng og Rosvoll.
Det var blant annet betraktningene om de mulige retningene elven kunne
ta, som førte til at det spredde seg helt ville og helt grunnløse rykter også
om dette.
Hvis elven tok løpet forholdsvis langt mot syd, kunne den lett erodere i
terrassene ved Rosvoll. Dette ga grunnlag for hysteriske utflytninger fra
gårdene og plassene ved Vinne. For i avisene hadde det stått at Vinne kirke
kunne gå med når som helst!
Og det samme var tilfelle på nordsiden. Hvis elven fritt fikk bevege seg
forbi Lyng, kunne den finne et løp som strøk forbi foten av terrassen ved
Hegstad. Og i sin tur førte dette til at både Hegstad og Stiklestad sto i fare
for å forsvinne. Og både Stiklestad kirke og gården til statsråd Holst som
var Stiklestad vestre, var i følge avisene på nippet til å bli vasket vekk.
Men dette var bare muligheter for hva som kunne skje i fremtiden dersom
elven fikk løp forbi disse stedene. Fagfolkene som vurderte situasjonen, kunne
naturligvis ikke se bort fra at så kunne skje, og dette ble naturligvis oppfattet
som at det ville skje, og det ville skje meget snart.
Elven kommer
Om kvelden 20. mai klokken kvart på ti kunne man høre suset fra elven.
Da hadde den spredt seg ut over hele flaten og begynte å strømme ned i elve
løpet forbi Tinden.
Dette var noe man hadde ventet på lenge, og soldater holdt vakt ved broen
for å gripe inn med forbygningsarbeider dersom det skulle vise seg nødven
dig. Og selv om mange mennesker hadde flyktet fra Øra fordi de var redde
akkurat dette, var det allikevel svært mange som samlet seg ved broen for
å se på det som nå ville skje. Ja, mange modige våget seg endog ut på broen
for å se bedre.
Så kom vannet. Først var det bare noen dråper, men etter hvert steg vannet
i løpet. Snart var det fullt slik det hadde vært før. Men det man så nå, hadde
man aldri sett før. For det første var vannet helt grått, nærmest seigtfly tende.
Og for det andre var det fullt av vrakgods som kom drivende. Bord og plan
ker kom først sammen med mindre grener og biter av trær. Etter hvert som
det ble dypere, kom større vrakdeler så som vegger og tak av hus. Og bare

----
245 RasA
----
Broen over elven på Øra. Den borteste delen går over hovedløpet, og til høyre
kan broen over det smaleste løpet sees.
etter en kort stund kom hele små hus flytende forbi. Nå fulgte også hele trær
med grener og røtter.
Innimellom fløt det dyrekadavre. Det er ikke opplyst om at man obser
verte menneskelik som drev forbi, men det er allikevel sikkert at det drev
lik forbi. Det drev nemlig to lik i land på Ytterøya. De ble begravet der.
På senere tidspunkt da elven tok til å grave seg ned i leirmassene, kan den
ha tatt med seg flere som ikke er blitt registrert.
Ved Verdalsøra var aldri elven så stor som under en vanlig vår- eller høst
flom. Riktignok skjedde det noe snøsmelting de første dagene etter raset etter
som tempereaturen steg, men dette vannet ble først fanget opp av Vukusjøen.
Da det rant over, var det normale vannmengder for årstiden. Og tømmingen
av Vukusjøen skjedde gradvis i den hastighet elven senket sitt leie.
Alle beskrivelsene av de store vannmengdene som strømmet forbi enkelte
steder, kan muligens ha gitt det inntrykket at det var mye mer vann enn van
lig. Det hadde sammenheng med at disse store vannmengdene kom på steder
der de ikke hadde vært før, og da ble de opplevet som enorme vannmengder
som truet med å gjøre übotelig skade.
Dette sammen med uvissheten om hva som ville skje, førte til at ryktene
florerte villig vekk. I flere av avisene ble det meldt at Verdalsbrukets lense
var sprengt, og at tømmeret hadde havnet ut i fjorden. Dette viste seg ikke
å være riktig.
Derimot begynte vannstrømmen å tære på Storøra. De store mengdene med
løsmateriale la seg opp over alt i elveløpet, noe som medførte at det ble helt
uråd å forutsi hvor hovedstrømmen ville gå. Og i en periode førte dette altså
til at strømmen sto sterkt mot denne jordbanken. Men ved hjelp av faskiner
og forbygninger klarte man å forhindre at øya ble gravet vekk, og etter en
tid tok vannet nye retninger.


----
246 RasA
----
Løsmassene i elven
Med en gang vannet tok til å renne ned i elveløpet ved Tinden, oppsto det
der et lite fall. Selv om leiren på dette stedet ikke var så tykk, fylte den opp
elveløpet, og det var derfor et fall på et tre-fire meter her, og det dannet seg
et lite stryk. I dette stryket rev det strie vannet med seg store mengder masse.
Det var nettopp dette som hadde fått kanaldirektøren til å tro at elven ville
grave seg ned i løsmassene så raskt at den ikke ville representere noen fare
for veien til Stiklestad forbi Holmsveet og Haugslien selv om det rant noe
vann forbi Holmen og Holmsveet inn i Kvisla.
Og i hele den tiden som nå fulgte, mens elven senket sitt leie stadig bak
over, ble det ført kolossale leirmengder ut i fjorden. Elven gikk hele tiden
bokstavelig talt tykk som en grøt. Leiren inneholdt selv store mengder vann,
slik at det ikke var noen langsom erosjon som foregikk.
Allerede etter et par dager var vannet utenfor elvemunningen så tykt at selv
dampskipene fikk problemer med å ta seg frem. I en notis i en avis fortelles
det at da dampskipet Værdalen skulle gå ut 2. pinsedag, var det bare så vidt
skipet hadde fremdrift.
Her som ellers hvor elver fører med seg løsmaterialer, skjedde det at de
tyngste og groveste materialene sank ned først. Dermed bygget det seg opp
sandbanker langs hele løpet fra Tinden og til utenfor elvemunningen. Som
nevnt ovenfor, ble elven svært urolig som følge av dette. Den svingte hit og
dit alt etter som bankene la seg opp. Og den ble stadig grunnere. Men de
fineste materialene, selve leirpartiklene, var så lette at de holdt seg flytende
ute i fjorden i lange tider, og de fulgte tidevannstrømmene i fjorden.
Opplysningene om all den massen elven førte med seg, ble naturligvis gjen
stand for avisskriving. I en Trondheimsavis ble det opplyst at 22. juni førte
elven sannsynligvis ca. 8 kilo slam pr. m3 vann samtidig som at vannfør
ingen var minst ca. 100 m 3 pr. sekund. Hverken leirgehalten eller vannfør
ingen synes å være overdrevet stor.
Men disse tallene, dersom de var riktige, skulle tilsi at elven førte med
seg 800 kilo leire hvert sekund. Enkel aritmetikk sier at dette tilsvarte 48.000
kilo pr. minutt og 2.880.000 kilo eller 2.880 tonn pr. time. Dette vil si at
elven førte bortimot 70.000 tonn leirmasse ut i fjorden hvert eneste døgn!
Slammålinger ute i fjorden
På grunnlag av disse opplysningene foretok Trondhjems Fiskeriselskab
undersøkelser ute i fjorden mellom Ytterøya og Verdal. Undersøkelsene
begynte ute i fjorden 4. juli.
Prøveresultatene varierte naturligvis. Jo større avstand det var fra munnin
gen av Verdalselven, jo mindre leire var det i vannet. Dessuten ga under-

----
247 RasA
----
Parti av elven. Til høyre Haga på en tange. Rett frem Melby. Tegnet avproto
kollsekretær Jacob Fabritius.
søkelsene det resultat at konsentrasjonen av flytende leire ble større jo nær
mere bunnen man kom.
Midtveis mellom fjordskjæret og Skånes ble det målt 19,912 gram slam
pr. liter vann i en dybde av 150 meter 1 meter over bunnen.
Like utenfor Skånes var konsentrasjonen 26,406 gram slam pr. liter vann
i en dybde av 20 meter 1 meter over bunnen
Midtveis mellom Skånestangen og Tronestangens ytterste punkt, det vil si
rett ut for munningen av elven, var konsentrasjonen 27,028 gram slam pr.
liter på bunnen i en dybde av 140 meter.
Konsentrasjonen avtok alle steder opp mot overflaten. På det siste stedet
var det 0,23 gram pr. liter vann i overflaten.
En prøve tatt 6. juli fra Verdalsbroen, viste 3,823 gram pr. liter vann.
Dette siste tallet er ca. halvparten av hva som ble opplyst gikk ut 22. juni.
Forklaringen på den store differansen er at ut i juli måned hadde elven senket
sitt leie så pass at Vukusjøen var tømt, og løsmasseforflytningen hadde av
tatt. Videre var ikke vannføringen konstant. Vannføringen avtok noe utover
sommeren, og dette medførte naturligvis at erosjonsevnen også avtok.
Det ble antatt at dersom elven skulle senke sitt leie ned til det nivå den
hadde hatt før raset, ville den måtte føre med seg ca. 3 til 4 millioner m 3
leirmasse. Spesifikk vekt på leire er mellom 1,75 og 2, slik at vekten på denne
massen ville tilsvare ca. 7 millioner tonn.
Konsekvenser og følger for fisket i fjorden
Slammengdene i fjorden ga fort det resultat at det ble uråd å fiske. At


----
248 RasA
----
bassenget mellom Inderøy a, Ytterøya og Levangernesset ble så slamholdig
at det førte til vanskeligheter, er forståelig. Og ut og inn av Borgenfjorden
gikk den en sterk tide vannstrøm. Denne strømmen førte med seg så store
mengder leire inn i Borgenfjorden at det så viktige og inntektsbringende fiske
etter gullflyndre i perioder måtte gis opp. Kistene man brukte for å fange
levende fisk, kunne ikke benyttes.
Fiskerne fortalte også at silden hadde gytt før Verdalsraset fant sted. Og
dette året fantes det overhodet ikke sildeyngel i fjorden.
Fiskeforholdene førte da også til at 22 fiskere bosatt på Verdalsøra søkte
Velferdskomitéen om støtte. Disse skulle også ha fått utdelt proviant til li
vets opphold.
Senere ut på vinteren 1893-94 var elven betraktelig klarere. Det hadde
sammenheng med at tele og frost sinket erosjonen i leirmassene. Men alle
rede våren 1894 var elven minst like slamførende som den hadde vært i mai
og juni etter raset.
Virkninger andre steder i Trondheimsfjorden
Virkningene for fisket i Borgenfjorden var egentlig forståelig. Strømmen
i fjorden går i den retning, og avstanden til munningen av sundet inn til fjor
den er ikke stor.
Og den samme strømretning gjorde at det kom forholdsvis lite leirslam inn
i Eidsbotten.
Fiskerne fra Levangerdistriktet flyttet seg lenger vest og nord i fjorden.
Rimeligvis kunne man også andre steder i Trondheimsfjorden se gråfarven
i vannet, men uten at det fikk noen betydning for fisket. Det er ikke funnet
noe som tyder på at det oppsto vanskeligheter andre steder enn i bassenget
mellom Ytterøya og Verdal. Ja, det ser faktisk ut til at mellom fjordskjæret
og Ytterøya var det så pass små mengder leire, at håkjerringfisket i dette om
rådet hadde vært bedre enn andre år.
Det nye elveleiet
Problemene med at elven prøvde å ta sitt eldgamle leie gjennom Kvisla,
og at den holdt på å danne seg et nytt leie gjennom området ved Lynggård
ene, viser hvor vanskelig det var både å forutse hvor elven ville komme, og,
når den kom et sted, å gjøre noe med det. Bunnen var svært ujevn, og den
var bløt som en myr. Det var uråd å bevege seg utover uten i båt. De første
par dagene var det derfor bare å vente og se.
Men gradvis tok løpet fasong. Og med en gang at elven hadde skåret seg
ned i den bløte leiren, ble breddene tørrlagt, og dermed var det mulig å be
gynne å arbeide der etter forholdsvis kort tid. På en måte virket det som om

----
249
----


----
250 RasA
----
at elven drenerte breddene, for de ble ganske faste i løpet av forbausende
kort tid.
Da elven først hadde laget seg en renne, var det ikke mye man kunne gjøre
for å forandre på den, i hvert fall ikke den første tiden. Og å forsøke å grave
et løp eller på andre måter å dirigere elveløpet, var en nesten umulig opp
gave i den bløte leiren. For det første var det farlig. Det var ikke mye som
skulle til, før man ble sittende fast eller sank nedi. Og for det andre ble et
hull eller spor som ble laget, nesten øyeblikkelig fylt av de sigende massene.
I løpet av noen uker etter raset hadde Verdalselven skåret seg ned langs
hele strekningen, og dermed begynte Vukusjøen å tømmes. Men løpet den
hadde tatt, var ikke overensstemmende med hva som var ønskelig. Det var
svært kroket og svinget, og i alle svingene ville den stadig representere en
trusel mot landet langs yttersiden av svingen. Enkelte steder hadde den slike
svinger langs land som ikke var blitt ødelagt av raset, at flere überørte strek
ninger nå kom i fare.
Spesielt var dette tilfelle forbi gårdene Ekle, Bjartnes og Holmen. Og det
ble derfor med en gang det var praktisk mulig, satt i gang forbygningsarbeider
langs de mest utsatte strekningene.
Og der hvor man hadde det minste håp om at det ville være mulig, ble
det gravet kanaler gjennom ness som hadde dannet seg. Ikke alltid lyktes dette,
men noen steder klarte man å rette ut det nye elveløpet, og på den måten
fjerne uheldige svinger.
Samtidig ble alle bekkene som rant ned i elven langs denne strekningen
regulert. Dette falt betydelig lettere å gjøre, for ingen av bekkene var nevne
verdig store. På sydsiden var bekkene regnet ovenfra Bjørkbekken, Skjør
dalsbekken og Leirfallsbekken. På nordsiden var det Eklobekken, Follobekken,
en liten bekk ved Lyng, Korsådalsbekken og Brokskitbekken.
Kanaldirektøren hadde først antatt at det ville gå tre til fire år før elveleiet
hadde skåret seg så dypt ned at Vukusjøen var tømt. Noen særlige synlige
virkninger i Vukusjøen trodde han ikke ville kunne finnes før i 1895.
Dette synet var heldigvis alt for pessimistisk. Vukusjøen tømtes allerede
tidlig på sommeren 1893.
Opprinnelig hadde kanaldirektøren antydet at et beløp på kr. 30.000 ville
være tilstrekkelig bare for å regulere elveløpet. Større gjennomstikk ville imid
lertid, etter hans vurdering, kreve større beløp. Dette beløpet ble også bevilget
i juli 1893.
I løpet av sommeren ble det så gjennomført forbygningsarbeider ved Land
fall, Melby, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Verdalsbroen. Et større gjen
nomstikk ble påbegynt ved Holmen. Da dette var ferdig, var det 600 meter
langt, og man mente at dette ville i vesentlig grad være med på å sikre både

----
251 RasA
----
gårdene Fæby og Holmen samt også Tinden og Verdalsøra. Stikket ville nem
lig redusere faren for at elven ville gå inn i Kvisla igjen.
Forholdene etter raset 6. september
Mye av det arbeidet som var blitt gjenomført, spesielt langs den øverste
delen av leirsjøen, ble tilintetgjort ved raset 6. september. De nye massene
hevet leirnivået med flere meter over det første. Alle spor etter el ve- og
bekkeløp i dette området forsvant. Og Vukusjøen steg til nye høyder.
Da vannet steg over den nye demningen, strømmet det ut over det nye laget.
Men sjøen bredte seg ikke ut over hele leirsjøen på nytt. Leirmassene fra
det siste raset hadde bare lagt seg opp over dalbunnen utenfor skredporten.
Omtrent mellom Haga og Ness rant vannet ned i det løpet som hadde dannet
seg tidligere på sommeren. Men av en eller annen grunn klarte ikke vannet
denne gangen å grave seg et nytt løp tilbake til Vukusjøen så fort som første
gang. Kanskje hadde det sammenheng med at vannet rant over demningen
i hele dens bredde, og dermed hadde det bare liten eroderende evne. Det ble
bare små mengder vann pr. kvadratmeter overflate. Og etter at vannet hadde
passert toppen av den nye demningen, rant det ned i elveløpet nedenfor fra
begge sider av elven over en ganske lang strekning. Dette ga det eiendom
melige resultat at erosjonen skjedde på tvers av elvens lengderetning. I ste
det for at elveleiet senket seg bakover, ble elven bredere og bredere nedenfor
demningen. Bilder tatt i 1894 gir faktisk inntrykk av at det lå en innsjø eller
et lun mellom Haga og Ness. Spor etter dette kan fremdeles sees i terrenget
ved Haga. Denne utviklingen forsinket ytterligere dannelsen av et nytt løp
gjennom den nye demningen. Jo bredere elveløpet ble, jo senere skjedde
erosjonen. Følgelig virket det som om at demningen måtte bort i nesten hele
sin bredde før senkningen av Vukusjøen kunne finne sted. (Se også om dette
under Vukusjøen.)
Og faktisk var det omtrent dette som skjedde. Strømmen av vann over dem
ningen eroderte langsomt i toppen, noe som førte til at Vukusjøen bare lang
somt ble lavere. Dette var nesten ikke merkbart på oversiden. Det endelige
gjennombruddet i demningen kom først ved vårløsningen i 1894. Men heller
ikke nå skjedde tømmingen like fort som i 1893. Først så sent som midt
sommers 1894 var Vukusjøen helt borte.
Det var bare Bjørkbekken, Skjørdalsbekken, Eklobekken og Follobekken
som fikk forstyrret sine nye løp ved det siste raset. Og med unntak av Follo
bekken ble de i løpet av våren på nytt brakt i nye og sikre leier.
Dog må det bemerkes at mange av de forbygningsarbeidene og reguler
ingene som var blitt foretatt året før, ikke klarte å stå i mot de påkjenningene
vinteren og vårløsningen medførte. Både langs elveløpet og langs bekkene
måtte det foretas store utbedringsarbeider.

----
252 RasA
----
Og inne i rasgropen hvor de to bekkene Eklobekken og Follobekken etter
hvert hadde funnet seg vei ut i hovedelven, skjedde det store forandringer.
En del av de sist utraste leirmassene la seg for mellom Eklomelen og den
gjenstående delen av Follodalen. Dermed samlet vannet fra Eklobekken seg
opp innenfor, og den tidligere nevnte Rognhaugsjøen dannet seg der.
Man anså det som svært ønskelig at denne sjøen ble tappet ut så fort som
mulig, da man var redd at den kunne forårsake nye ras. Det var blant annet
redselen for dette som førte til at mange av gårdene rundt rasgropen sto tomme
vinteren 1893/94.
Alt dette medførte at kanaldirektøren så det nødvendig med ytterligere
bevilgninger til arbeider for å sikre og forebygge flere ødeleggelser.
Summarisk kan hans forslag sammenfattes slik:
1. Gjennomstikket ved Balgård utdypes kr. 3.000,00
2. Regulering ev elveløpet ved Melby » 2.000,00
3. Uttapping av Rognhaugsjøen » 6.000,00
4. Sikring av Haga og regulering av elevleiet » 2.000,00
5. Forbygning nedenfor Hegstad » 16.800,00
6. Etterarbeid og kontroll av stikket ved Holmen » 4.000,00
7. Regulering av sideelver og bekker » 4.000,00
8. Til disposisjon (dersom behov oppstår ved
Verdalsbroen, Byafallet, Kjæran o.l.) » 7.200,00
Tilsammen kr. 45.000,00
Beløpet ble bevilget til bruk i budsjetterminen 1. juli 1894 - 30. juni 1895.
Noter:
1 Målingene ble foretatt av Trondhjems fiskeriselskab, og resultatet er gjengitt i Årsberetning
for 1893 for Trondhjems fiskeriselskab s. 8 ff.
2 Opplysningene er hentet fra Årsberetning for 1893 for Trondheim fiskeriselskab. Dessverre
har det ikke vært mulig å finne navnene på alle disse fiskerne i Verferdskomitéens protokoll.

----
253 RasA
----
VERDALSBRUKET
Følger for Verdalsbruket
Verdalsraset berørte ingen av Verdalsbrukets eiendommer direkte. Men
indirekte fikk raset allikevel stor betydning for driften. Både for fløtingen
i Verdalselven og sagingen på Dampsagen fikk raset følger. Og foruten at
selve bruket ble skadelidende som følge av dette, ble virkningene vel så
alvorlige for de arbeiderne som ikke lenger hadde noe arbeid. De sto uten
noe utkomme og skulle kanskje forsørge både familie og seg selv.
Fløtingen i Verdalselven
Så å si alle Verdalsbrukets skogeiendommer lå oppe i Inndalen og Helgå
dalen med sidedaler. Hugsten foregikk om vinteren, og om sommeren fore
gikk fløtingen. Det var normalt de samme folkene som foresto begge disse
arbeidene.
Det var bare de aller færreste av skogsarbeiderne og fløterne som hadde
noen annen mulighet for arbeid. De fleste var husmenn under bruket. Som
sådan hadde de en stue og en ku. Noen var leilendinger på gårdene Verdals
bruket eide oppover i dalen. Bare et lite fåtall var selveiere.
Etter at tømmeret hadde passert fossen i Vuku, sto den letteste delen av
fløtingen igjen. Mellom Vuku og Verdalsøra gikk fløtingen nesten av seg selv.
På denne strekningen var fløtingen problemfri. Bare av og til var det nød
vendig å få sendt ut i strømmen enkelte stokker som hadde blitt liggende for
kjært langs elvebredden. Dette arbeidet skjedde ved at man rodde strekningen
med jevne mellomrom. Normalt rodde man oppover fra utløpet av elven når
det flødde. Floen var merkbar til ovenfor Ekle. Men heller ikke ovenfor Ekle
var strømmen så veldig sterk under normale forhold.
Ved Dampsagen på Ørmelen ble tømmeret fanget opp i en lense som var
spent over elven. Lensen startet ved broen og fulgte så vestbredden av Stor
øra nedover til noe nedenfor sagen, hvoretter den svingte over elven.
Ved broen hadde elven to løp. Broen besto egentlig av to broer, en kort
over det smaleste østligste løpet, og en lang over det bredeste vestligste løpet.
Lensen startet ved østenden av den lengste broen.
Mellom de to løpene var det en liten øy. På det stedet hvor broen krysset
elven, var øya så pass høy at den aldri sto under vann. Men noe nedenfor
var øya lavere, og ved flo sjø sto vannet over.

----
254 RasA
----
Ved Verdalsøra. Til høyre endeii av broen over det bredeste løpet. Til venstre
litt av lensen over det smaleste løpet. På bildet når lensen land nedenfor broen.
Det forteller at bildet er tatt etter raset. Før raset fulgte lensen vestkanten
av Storøra. Storøra var den lille øya midt ute i elven.
Før Verdalsraset var det østligste løpet så smalt der det begynte oppe ved
Tinden, at det aldri var noe problem med at tømmer gikk inn i dette løpet.
Det var i så fall tale om så små mengder at det lett ble tatt rede på. Men
det kan allikevel ha vært en mindre lense over dette løpet. I følge journalist
Jørgen Aall-Hansen i Trondheimsavisen Dagsposten ble lensen sprengt oven
for broen. Dette kan i så fall bare ha vært en lense som sperret det smaleste
løpet. Han forteller også at det var røtter og vrakgods som tok denne lensen.
Hvis dette var tilfelle, kan det bare ha vært små mengder med tømmer, om
det var noe i det hele tatt, som gikk tapt.
Tømmeret som ble fanget opp av hovedlensen, ble tatt inn på land neden
for sagen. Etter noen år med eksperimentering, og etter at man hadde mistet
noe tømmer ved isgang om våren, ble det gravet en kile nordvestover like
ovenfor lensefestet ved Dampsagen. Overskuddstømmer ble så stukket inn
i denne kilen. På fjære sjø ble det rullet opp på land og lunnet.
Om vinteren måtte lensen tas opp. Bare de aller største deketalene ' lot
man stå igjen. Dersom lensen ble stående, ville isgangen om våren rasere
alt. Og selv de største deketalene fikk hard medfart og måtte ettersees om
våren.
Arbeidet med istandsetting av lensen tok til med en gang isen hadde gått
mellom Ulvilla og Øra. Isen ovenfor Ulvilla og i Inna ble så malt i stykker
i fossene at den ikke representerte noen problemer for lensen.
Når lensen var ferdig henimot midten av mai, fant utislaget sted. Da ble
tømmeret som om vinteren var blitt hugget og kjørt frem til elven og lunnet
opp der, slått ut.


----
255 RasA
----
Da raset gikk, hadde utislaget funnet sted. En stor del av sesongens tømmer
var blitt sendt nedover, men fremdeles lå det igjen en betydelig mengde
tømmer langs breddene av vassdraget. Det var ikke mulig å ta alt på en gang.
Ikke alle elvene var fløtningsklare samtidig.
Tømmeret som hadde havnet nede ved Dampsagen, lå i lensen og ventet
på å bli tatt inn.
Men også oppover elven befant det seg mye tømmer på vei nedover.
Straks etter at raset hadde gått, gikk det rykter om at elven hadde tatt len
sen, og tømmeret hadde gått til fjords. Men dette var ikke tilfelle. Så vidt
det er kjent, hadde noe slikt aldri skjedd før. Og det skjedde bare en gang
senere, nemlig i 1909.
Det er ikke kjent hvorvidt det noen gang var fare for at lensen ville gå.
Men man var nok bekymret for at lensen ville ryke, dersom demningen brast,
og både fløterne og arbeiderne ved sagbruket ble satt inn for å få tømmeret
rullet inn på land før Vukusjøen kom. Selv om elven var tom nedenfor leir
demningen, var lensefestet og Dampsagen så nært utløpet at ved flo sjø sto
vannet like høyt som vanlig.
Dette tømmeret ble i alle fall berget, og lensen ble stående.
Da vannet kom over leirsjøen, var det ikke større vannmengder enn i en
vanlig stor elv. Men nå spilte lensen en viktig rolle for å forhindre at hus,
husrester og husgeråd havnet ut på fjorden. Den fanget opp alt som fløt i
overflaten. Det er ikke fortalt noe sted, men det er all grunn til å tro at både
menneskelik og kadavre ble stoppet av den. Imidlertid hendte det at i det minste
lik ikke alltid fløt i overflaten. To lik drev i land på Ytterøya. Disse hadde
sluppet forbi lensen. Muligens kan det også ha vært flere som ikke er blitt
registrert.
Når så bergingen av tømmeret i lensen ved Dampsagen var unnagjort, måtte
det tømmeret som fremdeles lå ute i elven ovenfor demningen tas hånd om.
Det ble etter hvert tatt opp og lagt på land ved Vukusjøen.
Deretter ble det lite å gjøre for fløterne.
Selv etter at Vukusjøen tømte seg ut på sommeren, var det med liten lyst
man begynte fløtingen igjen. Elven var så grå at tømmeret ble veldig tilklint
med leire. Dette fikk betydning for sagbladene, og følgelig måtte fløtingen
innstilles.
Og da Vukusjøen tok seg opp igjen etter det siste store etterskredet 6. sep
tember, var det bare å se bort fra å få fløtet mer tømmer nedover denne
sesongen.
Og selv våren 1894 var temmelig vanskelig. Riktignok klarte elven å bryte
seg ned i den nye demningen ved vårløsningen, men alle de usikre forhold
ene gjorde at man kom sent i gang med oppsettingen av lensen. Og alt dette
førte til at fløtingen i sin tur ble forsinket.

----
256 RasA
----
Hærfossens gjennombrudd høsten 1893 gjorde også sitt til å vanskeliggjøre
forholdene i Helgådalen. Men dette satte ikke bom for fløtingen, selv om
tømmeret nå stadig ble tilgriset av leirslam.
Sagbruket på Ørmelen
Sagbruket på Ørmelen var et nytt og moderne sagbruk. Det var blitt bygget
så sent som i 1872. Som drivkraft ble damp benyttet. Dette sagbruket over
flødiggjorde alle de gamle fossesagene oppe i dalen, og de ble lagt ned.
Sagbruket på Ørmelen. Bildet ser ut til å være tatt fra Storøra.
I mai 1893 var sagingen av siste års tømmer satt i gang. Her var man imid
lertid i den situasjon at man kunne sage hele året. Som fortalt ovenfor, ble
tømmeret lagt opp nedenfor sagen i påvente av saging, og det var sjelden
at man gikk tom for tømmer før neste års forsyning kom om våren.
Men dette året ble anderledes. Fløtingen ble avbrutt, og bare en del av vin
terens tømmer kom nedover før raset gikk. Og følgelig gikk man tom for
tømmer etter en tid. Og da forholdene ikke bedret seg dette året, førte dette
til at arbeidsstokken etter hvert ble arbeidsledig.
Noen tall fra fløtingen i årene like før og etter raset kan illustrere hvordan
forholdene var: 2
1891 5000 tylfter
1892 6000 »
1893 300 »
1894 4000 »
1895 2000 »
1896 4000 »


----
257 RasA
----
Som det går frem av dette, bedret forholdene seg noe i 1894, men tømmer
mengden kom ikke opp på det nivået den hadde vært før raset. Og i 1895
ble det fløtet bare halvparten av tømmermengden i 1894.
Tiden som fulgte
Det viste seg etter hvert at Verdalselven ble urolig som følge av all massen
som hadde havnet ut i den. Ute ved utløpet flyttet bankene eller ørene seg
fra side til side, og det ble vanskeligere for dampbåtene å komme inn til ut
skipningskaien som lå litt ovenfor Dampsagen.
Til sist var forholdene så vanskelige at man måtte seg seg om etter et annet
sted å plassere sagen. Verdalsbruket fant et alternativt sted på Levanger. Ny
sag ble bygget der, og den sto ferdig i 1903, og dit ble mye av sagingen flyttet.
Og året etter, i 1904, nådde nedfløtet tømmermengde opp på det nivå den
hadde vært før raset. Dette året ble det fløtet 7735 tylfter.
Saging på Dampsagen fortsatte en tid, men da det ble bygget ny sag på
Trones i 1913, ble Dampsagen nedlagt.
Dampsagen på Ørmelen fikk således bare kort historie. Det som hadde be
gynt med så stor optimisme med et av den tids mest moderne sagbruk, måtte
avsluttes på grunn av Verdalsraset. Dampsagen gikk over til å bli Gamlesagen.
Også for lensen skapte den nå urolige elven problemer. Det smaleste løpet
fikk etter hvert en bredere åpning ved Tinden. Av den grunn måtte lensen
legges om. Den ble ført på skrå over Storøra og inn til østbredden av elven.
De økonomiske forhold
Det har ikke lyktes å finne nøyaktige beregninger for hvor stort tap
Verdalsbruket led. Men i en innberetning fra Velferdskomitéen til Verdal kom
munestyre tidlig på sommeren 1893 ble det antydet at tapet ville beløpe seg
til kr. 30.000. Og at tapet må ha vært betydelig, er det ingen tvil om. Blant
annet anslo kommunen at den ville få et skattetap på kr. 1.000 hvert år et
antall år fremover som følge av redusert virksomhet ved Verdalsbruket.
Til Verdalsbrukets leilendinger ble det i alt betalt ut. kr. 5.000 i økono
misk støtte.
Noter:
Deketaler var peler i grupper på minst tre som var slått ned i bunnen. Lensen ble så spent
mellom disse deketalene. Se nærmere om hvordan fløtingen foregikk i Verdalselven i Skog
bruk og sagbruk i Verdal, Verdalsboka VI B.
Tallene er hentet fra Leif Lykke: Hovedlensen ved Verdalsøra; Verdalsboka VI B s. 283.
Verdalsboka - 17

----
258 RasA
----
VEIER
Veier som ble berørt av raset
En av de mest følbare manglene etter raset, var veiene som ble borte. To
av hovedveiene forsvant.
Den ene var hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. Den ble ødelagt mellom
Prestegården Auglen og Fåren, en strekning på nesten 3 kilometer.
Den andre gikk på sydsiden av elven. Det var den såkalte Jåmtlandsveien.
Den ble ødelagt mellom Kålen og Bjørken i en strekning av nesten 3 kilometer.
Og mellom disse hadde det vært flere tverrforbindelser. Det kan bemerkes
at det ikke hadde vært færre enn tre fergeleier eller steder hvor det var mulig
å krysse elven med hest og vogn når det var liten vannføring på strekningen
mellom Sundby og Rosvoll.
Før raset gikk veien mellom Stiklestad og Vuku over denne åkeren. Bildet
er tatt i 1992 fra raskanten i retning øst. Magne Hynne til venstre peker ut
retningen. Til høyre Erlend Hynne. Grovt sett gikk veien mellom dem. Senere
ble nyveien lagt høyere opp i bakkene for å komme på oversiden av rasgropen.
Til høyre sees husene på Jermstad østre eller Smedgården som ble bygget
opp her etter raset.


----
259 RasA
----
Dette hadde først og fremst sammenheng med at Stiklestad hadde utviklet
seg til å bli et lite sentrum for de gårdene som tilhørte Stiklestad sogn. Både
Rosvollgårdene og Ness tilhørte dette sognet. For i tillegg til at kirken var
et naturlig samlingssted, var også Verdalens Meieri blitt et viktig økonomisk
sentrum på Stiklestad. Der leverte bøndene melken. Og der foretok de sine
innkjøp. Et bevis på meieriets landhandels betydning kommer tydelig frem
i den gjelden de aller fleste hadde til denne landhandelen da raset gikk, en
gjeld som direkte truet meieriets eksistens dersom den ikke ble betalt.
Riktignok fantes det et par andre landhandler i området også. Den ene lå
i Jermstadgrenda. Den tilhørte Olaus Bjartnes. Den gikk ut i raset. Den andre
lå ved Kålen. Den tilhørte Johannes Jakobsen Kålen. Også denne ble ødelagt
ved at husene ble begravet i leirmassene.
Adkomsten til landhandelen ved Verdalens Meieri på Stiklestad ble full
stendig avskåret for folk på sydsiden, og gjort meget besværlig, nesten umu
lig for mange på nordsiden. De nærmeste stedene å foreta nødvendig handel
var nå på Verdalsøra.
Tidligere hadde det altså vært ikke færre enn tre steder hvor man krysset
elven. Det øverste lå ved Haga. Navnet Haga fantes på begge sider av elven.
På nordsiden lå Haga nordre som var delt i tre gårder. På sydsiden lå Haga
søndre som var delt i to. Her var det også noen mindre heimer som tidligere
hadde vært husmannsplaser.
På sydsiden lå også plassen hvor fergemannen bodde. Det var Fergemelen
under Bjørken. Bjørkenvaldet nådde bort til elven på dette stedet. I 1875 ble
fergingen besørget av Martin Olsen. Hvor lenge han fortsatte dette arbeidet
etterpå, er noe uklart, men det ser ikke ut til at han var der i 1891. Heller
ikke er det funnet noen andre som hadde overtatt funksjonen som fergemann.
1 1893 er det helt sikkert at plassen var übebodd. Hvem som eventuelt hadde
ansvaret for fergingen da, er uklart. Men det er nærliggende å tro at det må
ha vært en av de andre naboene.
Denne veien tok av fra Jåmtlandsveien nede på flaten like nord for Bjørken.
Avstanden herfra og bort til elven, var bare kort. På nordsiden av elven fort
satte veien nesten i rett linje opp til Stiklestad. Den passerte som allerede
nevnt, Hagagårdene, samt også Lynggårdene.
Det andre fergestedet lå ved Ness. Plassen som betjente fergen, var Ness
fergested. Denne plassen var bebodd ennå så sent som i 1891. Fergemannen
hette da Martin Pedersen. Men i 1893 var han borte. Da var det husmannen
på plassen Nessøran som hadde oppgaven. Han hette Elling Olsen.
Veien som krysset elven på dette stedet, tok av fra Jåmtlandsveien ved Ness
mellom. Avstanden bort til elven var ca. 500 meter. Øst for veien på syd
siden av elven lå Lyngsholmen. På nordsiden av elven lå Lyng. Mot vest
lå det lavtliggende området av Lyngs valdet som ble kalt Tangen. Litt nord

----
260 RasA
----
Kart fra 1893 tegnet av Carsten W. Janke. Her er de fleste veiene med.


----
261 RasA
----
for Lyng søndre og Lyng mellom, og rett vest for Nord-Lyng, munnet denne
veien ut i den større veien fra Stiklestad til Bjørken.
Det tredje fergeleiet lå nordvest for Rosvoll. Dette fergestedet ble betjent
av husmannen i Fergestuggu. Fergestuggu lå på nordsiden av elven og hørte
under Nord-Lyng. I 1891 hette fergemannen Petter Sørensen. I 1893 bodde
Petter Sørensen fremdeles der, men plassen var blitt kjøpt av hans sviger
sønn Martin Mule og kaltes nå Lyng lille. Martin Mule utførte nå fergemanns
funksjonen.
Denne veien tok av fra Jåmtlandsveien ved Leirfallkålen, passerte først et
lite stykke vest for Lennesgårdene, dernest mellom Rosvollgårdene før den
nådde ned til elven. På andre siden av elven kom den inn på den samme større
veien fra Stiklestad som er nevnt ovenfor, litt øst for Ekle.
Etter raset var bare biten over Rosvoll-landet igjen.
På sydsiden ble dessuten Sundbygårdene, Østgård og Melby veiløse. Veien
til disse gårdene svingte av Jåmtlandsveien ved Haga søndre søndre. Denne
veien ble ødelagt til øst for Lunden.
På nordsiden ble en hel del gårder veiløse rundt Raset. Fra hovedveien
mellom Stiklestad og Vuku tok det av i alt tre veier til gårder og heimer som
lå lenger mot syd på terrassen. Alle disse tre ble ødelagt.
Regnet fra vest tok den første av disse av fra hovedveien ca. 7-800 meter
øst for Prestegården like på vestsiden av Follodalen. Den førte til Mogårdene,
og passerte Egge av Krag, Moåker og Momoen av Mo foruten en del hus
mannsplasser.
Veien forsvant sammen med hovedveien gjennom området, men en liten
bit sto igjen ved Mo.
Den andre veien tok av like øst for Follo ved Jermstad handelssted og førte
til Eklogårdene. Den gikk noen lunde rett sydover. Krag lå på vestsiden. Den
passerte like forbi Eklosvedjan, også på vestsiden. Der svingte den rett øst
over for å krysse Eklodalen på skrå, hvoretter den igjen svingte syd eller
sydøstover til Eklogårdene.
Tidligere hadde Eklogårdene også hatt forbindelse vestover mot Mo ved
en vei som krysset Follobekken litt sydvest for Krag. Men dalen, som på
dette stedet dels ble kalt Krågsdalen og dels Modalen, fikk etter hvert så bratte
sider på grunn av erosjon at veien ble oppgitt.
På nordsiden av Eklodalen forsvant alt. Bare langs bunnen av Eklodalen
og så sydover til Eklogårdene sto det igjen en bit.
Den tredje avstikkeren mot syd strakte seg parallelt med veien til Eklo.
Den lå noen hundre meter lenger mot øst. Den passerte like forbi Trøgstad
store på østsiden, krysset Eklodalen på skrå mot sydøst, og nådde Tokstad
plassene og Rognhaugen på sydsiden av Eklodalen.

----
262 RasA
----
På leting etter det nøyaktige stedet der hovedveien krysset Follodalen. Til v.
Reidar Prestmo, til h. Johannes Sellæg. 1992.
Her står Johannes Sellæg der han mener veien gikk. Til høyre noe av
Follodalen.

 

----
263 RasA
----
Denne veien forsvant omtrent i hele sin lengde. Bare et kort stykke ved
Rognhaugen sto igjen. Imidlertid gikk det mindre veier og stier fra Rogn
haugen til Landfall, slik at Rognhaugen hadde veiutløsning der.
En bit av veien nordover til Skei som passerte Jermstad øvre, forsvant også.
Vukusjøens innvirkning på veiene
Så kom Vukusjøen. Naturligvis forsvant også veiene til de gårdene som
ble oversvømmet av vann. Men i tillegg mistet Landfall veien sin. Den gikk
østover fra Landfall og ned på elvesletten. Derfra svingte den opp til Steins
lien. Biten på elvesletten ble satt under vann.
Ved Bredingsberg ble også hovedveien satt under vann.
Problemene som følge av den første Vukusjøen ble imidlertid ikke lang
varig. Allerede etter et par uker begynte vannet i sjøen å synke, og tidlig
på sommeren var veiene tørre igjen.
Men problemene tok seg opp igjen i større grad ut på høsten da den andre
Vukusjøen oppsto. Denne gang ble vannspeilet i Vukusjøen liggende minst
3 meter høyere enn forrige gang. Så foruten at de samme veiene ble satt under
vann også nå, ble strekningene lenger. Men det verste var at Østnes bro ble
tatt. Natten mellom 12. og 13. september løftet vannet broen av brokarene
og førte den vel en kilometer nedover. Den ble liggende ved Auskin.
Vukusjøen ble liggende vinteren 1893/94. Men broløs kunne man ikke være,
selv om man nok ville ha klart seg som før 1890 da broen ble bygget. (Om
gjenoppbyggingen av broen se nedenfor.)
Alternative veier
Før man rakk å bygge nye veier, måtte andre utveier finnes. For de enkelte
veiløse gårdene ble det laget nødløsninger langs stier og avlingsveier. Det
tok ikke lang tid før gårdene hadde provisorisk forbindelse med omverdenen.
Men befolkningen på østsiden av Raset, det vil si Leirådalen, Vuku og
Helgådalen, måtte de første dagene ta den lange og besværlige omkroken over
Leirådalen til Leksdalen og så derfra til Stiklestad. Denne veien var på det
tidspunkt ikke særlig bra. Og mens man ventet på at ny hovedvei skulle bli
ferdig, måtte det gjøres forbedringer på denne alternative veien.
Umiddelbare tiltak
Fra det offentliges side var de to hovedveiene på sydsiden og nordsiden
av dalen primæroppgaver. Mye ble satt inn for å få i stand veiforbindelsene
her igjen så snart som mulig.
Jåmtlandsveien var en riksvei, og utgiftene til vedlikehold av denne skulle
dekkes av Staten. Og det var Jåmtlandsveien som raskest ble erstattet.

----
264 RasA
----
Den andre veien, derimot, var kommunal, og selv om nå Staten gikk inn
og bevilget penger til bygging av ny vei, var det allikevel en forutsetning
at det fremtidige vedlikeholdet var et kommunalt anliggende. Likedan måtte
kommunen selv betale for grunnervervelsen, eventuell jordskade utenfor veien
samt gjerdehold.
Fra Stiklestad ble nå veien østover forbi Øgstad pekt ut som aktuell trasé.
Øst for Øgstad ble det anlagt vei på oversiden av rasgropen i retning av Jerm
stad øvre og videre til Fåren nedre. Planene for denne veien ble utarbeidet
av amtsveimesterens assistent, ingeniør Sommerschild. Til å begynne med
ville man konsentrere seg om biten øst for Øgstad. Senere kunne man bygge
vei mellom Stiklestad og Øgstad. Foreløbig kunne man benytte den gamle
veien i retning av Prestegården Auglen, og så noe vest for den benytte en
gårdsvei til Øgstad.
Strekningen man således var nødt til å bygge ny vei, var 5.200 meter.
Omkostningene ble anslått til kr. 30.000.
Jåmtlandsveien
På sydsiden så veimyndighetene det som nødvendig å bygge en interims
vei mellom Kålen og Bjørken øyeblikkelig. Den endelige veitrase for en ny
vei ville bli valgt når leirsjøen hadde stabilisert seg, og det var mulig å fast
slå hvor den best skulle legges. Men inntil det skjedde, måtte det bygges en
erstatningsvei.
Fordi at denne veien bare ville være en midlertidig løsning, ble den kalt
Interimsveien.
For å understreke de prekære behovene overfor myndighetene brukte plan
leggerne opphopningen av lik i området ved Bjørken. Alle disse sognet til
Fra Interimsveien - idag kalt Gammelveien - ved Ness vestre i 1992. Nede
på flaten den nye mellomriksveien.


----
265 RasA
----
Stiklestad. Og veiforbindelsen dit var avskåret. Derfor ble gravplassen på
Lysthaugen anlagt.
Og arbeidet med den nye interimsveien kom i gang før mai måned var
omme. Og arbeidet gikk raskt. Allerede før midten av juni var veien ferdig.
Den 13. juni ble det innstillet til Stortinget om at utgiftene på kr. 4.000 måtte
dekkes av det offentlige. Og i møte 14. juli vedtok Stortinget enstemmig å
bevilge kr. 6.000 til denne veien.
Et interessant forhold er at da den nye veien en gang ut på 1900-tallet lå
ferdig, ble interimsveien kalt Gammelveien, et navn den har den dag i dag.
Veien mellom Stiklestad og Vuku
Samtidig med at bevilgningen til Jåmtlandsveien ble gitt, ble det også be
vilget kr. 30.000 til ny vei mellom Stiklestad og Vuku. Arbeidet ble påbe
gynt allerede 21. august 1893, og avdelingsingeniør Sommerschild ledet
arbeidet.
I løpet av vel to uker hadde man lagt traseen mellom Øgstad og Fåren,
og store deler av den utstukkede veien var planert.
Men så kom etterraset 6. september. Omtrent 6 - 700 meter av den nye
veien gikk med. Veibiten som førte rett østover fra Øgstad, endte nå på kanten
av avgrunnen.
Ny vei måtte stikkes. Nå prøvde man å legge traseen langs etter trygt terreng,
det vil si fjell. Enkelte steder nådde rasgropen helt opp til fjellet.
Om sommeren 1893 ble det påbegynt en vei fra Øgstad. Ved raset 6. septem
ber ble den kuttet av. Slik så den ut sommeren 1992.


----
266 RasA
----
«På gjengrodde stier». Restene av veien som ble påbegynt etter 6. septem
ber, men som måtte flyttes etter 8. oktober. Reidar Prestmo peker ut de siste
spor etter den.

 

----
267 RasA
----
Men fremdeles var nok ikke grunnen trygg, for 8. oktober gikk det atter
et ras, denne gang i Follomarka. Riktignok var ikke dette så veldig omfatt
ende, men en bit av den nybygde veien strøk med.
Og atter måtte veilinjen forandres. Det ble foretatt grunnboringer, og dis
se viste at det var grunn til å være forsiktig et par steder. Av den grunn ble
alt arbeid innstilt inn til skredpartiene kunne komme til ro. Man håpet at når
telen gikk ut av jorden neste vår, ville det være klart om jorden var stødig
eller ikke.
I påvente av dette måtte en alternativ vei opprustes. Og det var veien til
Leksdalen over Lyngåsen. Denne ble utbedret ved at Staten og Verdal kom
mune skjøt inn et like stort beløp, nemlig kr. 500. Og selve Leksdalsveien
ble også oppgruset og forbedret.
Alt dette fordyret anlegget i vesentlig grad slik at det måtte nye bevilg
ninger til.
Ekstrabevilgningen kom i juni i 1894. Og den var på kr. 25.000, slik at
totalsummen som var blitt bevilget til denne veien nå var kr. 55.000.
Østnes bro
Som nevnt ovenfor, ble Østnes bro løftet av brokarene natten mellom 12.
og 13. september da vannet i den andre Vukusjøen steg til ca. 14 meter over
normal vannstand ved Melbyberget. I følge de målinger som ble foretatt ved
broen da vannet var på det høyeste, var vannstanden 1 ,25 meter over kjøre
banen.
Broen drev ca. 1 kilometer nedover før den ble liggende ved Auskin. Det
ble øyeblikkelig samme natt gitt telefonisk ordre om at broen måtte søkes
reddet. Man satte derfor med en gang i gang arbeide med å plukke den fra
hverandre og føre den oppover for å settes opp igjen.
Broen var 104 meter lang. Den sto på to landkar og tre brokar ute i elven.
Både landkarene og brokarene var bygget av stein. Brokarene ute i elven var
ca. 5 meter høye. Det var således fire spenn, to på 22 meter og to på 30 meter.
Overbygningen besto av fagverk som var helt innkledt. Sidene var 3,2 meter
høye. Kjørebanen var 3,8 meter bred.
Før broen ble satt opp igjen, ble det bestemt i felleskap av Verdal kommune
styre og Veivesenet at brokarene skulle forhøyes med 63 centimeter. Dette
ble forholdsvis kostbart da man måtte hente stein hele 4 kilometer unna.
Selve broen hadde fått en del skader under transporten nedover. Blant annet
var deler av både bæreveggene og innkledningen ødelagt, og dette måtte er
stattes.
Men 30. november 1893 var broen ferdig oppsatt igjen. Da var den ikke
malt.

----
268 RasA
----
i "V,"** Bro
Østnes bro ved århundreskiftet. Selv om det ikke fremgår av bildet, er bro
karene og landkarene forhøyet 63 centimeter. Bredingsberg kalles forøvrig
Brislingsberg på bildet.
Omkostningene ble på kr. 4.754,60.
Beløpet ble dekket av Stortinget samtidig med bevilgningen til veien på
nordsiden.
Andre veier
De veiløse gårdene sørget hver for seg for å skaffe seg adkomst til eksister
ende veinett. Den tids krav til veier var helt andre enn hva de er i dag, slik
at det gikk forholdsvis fort å skaffe seg provisoriske gårdsveier. Men på sikt
måtte disse veiene utbedres slik at de tålte den heste- og kjerretrafikken som
var nødvendig.
Kommuneveler til erstatning for de som nå var borte, var det uråd å bygge
over de ødelagte områdene. Følgelig ble dette veinettet liggende i bakleksen.
Det var først etter at det hadde gått noen år, at man kunne tenke på å anlegge
veier gjennom rasgropen og over leirflatene.
Planleggingen av dette ble til dels foretatt av Verdalskomitéen av 1900.
(Se eget bilag.)
Veier over de ødelagt områdene '
Det gikk ikke lang tid før man kunne bevege seg nede på de ødelagte om
rådene. Etter hvert som overflaten tørket, dannet det seg en skorpe. Men det
var i lang tid helt uråd å bygge veier på denne skorpen. Allikevel begynte
man etter hvert å krysse områdene der hvor det var mulig. Snart ble det opp
arbeidet stier og tråkk hvor man kunne ferdes. Fremdeles var det imidlertid
ikke tale om å bygge veier. Det ville gå år før det var mulig.
Den uten tvil viktigste veien som ble bygget over det ødelagte området,
var Jåmtlandsveien. Den såkalte Interimsveien ble benyttet som hovedvei i

 

----
269 RasA
----
vel 10 år. I september 1903 var den nye Jåmtlandsveien ferdigbygget over
Nessleiret.
På den andre siden av elven ble det bygget ny vei til Vuku, den såkalte
Vukuveien. Den gikk fra Stiklestad forbi Lyng og Haga og passerte utenfor
skredporten i retning Landfall. Den ble påbegynt i 1904 og ble avlevert i 1915.
Samtidig med at Vukuveien ble påbegynt, ble det også startet en vei fra
denne og inn i rasgropen. Den ble bygget av straffanger fra Landsfengselet
i Trondheim, og den fikk følgelig navnet Fangeveien. Etter at den hadde
passert skredporten, svingte den østover. Meningen var at den skulle gå til
Leirådalen, men den ble avsluttet inne i rasgropen nedenfor kanten av Trøg
stadmelen i øst. Arbeidet ble avsluttet i 1908.
Etter hvert som det ble bosetning inne i rasgropen, ble det bygget en vei
videre nordover fra det punkt hvor Fangeveien svingte østover. Den ble kalt
Bureiserveien. Den svingte opp den vestre melkanten av Raset og møtte der
den gamle Vukuveien som hadde gått forbi den gamle Prestegården Auglen.
Den var ferdig i 1929.
Senere ble det bygget flere slike Bureiserveier.
Tilsvarende ble det bygget flere veier over rasflatene på sydsiden av elven.
Jernbanen 2
Raset fikk en annen følge for samferdselen som er verdt å legge merke
til. Ferdselen til og fra Trondheim gikk for det aller meste med båt. Vare
og persontrafikken gikk normalt til og fra den nærmeste havnen. På den tid
var Verdal med hensyn til folketall den største kommunen i Nord-Trøndelag.
Trafikken fra dampskipskaien og bryggene langs elven på Øra var derfor gan
ske stor.
Etter raset ble det imidlertid umulig å benytte elven som anløpssted. De
nærmeste kaiene lå på Trones og Skånes, og tross alt var dette et ganske langt
stykke unna sentrum. Vi må her huske på at varetransporten skjedde med
hesteskyss.
På det tidspunkt hadde jernbanen nådd frem til Hell. Og man hadde begynt
å sysle med tanken om å bygge den videre nordover. At Verdal nå opplevde
håpløse kommunikasjonsforhold, var en faktor man måtte ta hensyn til. Og
kommunen maste kanskje mer enn de andre kommunene om en snarlig til
knytning til jernbanenettet. Selv om jernbanebyggingen ikke direkte ble for
sert, kom det fortgang både i planleggingen og arbeidet. 1 1904 var jernbanen
et faktum i Verdal. Og i 1906 var strekningen Hell - Sunnan ferdig, og et
nytt kapitel i samferdselshistorien var skrevet.
Noter:
1 Opplysninger om veiene er ved Arne Eklo.
2 Opplysninger ved Arne G. Bakken.

----
270 RasA
----
DØDE
En oversikt over de omkomne og døde som følge av raset
Denne oversikten er satt opp alfabetisk etter navnet på bostedet. Dersom
vedkommende ikke hadde noe familienavn, er bostedsnavnet benyttet som
familienavn.
For alle er det oppført dødsdag, begravelsesdag og begravelsessted der
som de ble funnet. Dersom de ikke er gjenfunnet, er det anført. For dem
som døde etterpå som følge av skader eller sykdom de pådro seg under raset,
er dette anført.
Det offisielle tallet på omkomne var i 1893 1 12. Av disse døde 1 1 1 i leir
massene. Nummer 112 døde på sykehuset 20 mai. Men undersøkelser i etter
tid har vist at minst to, sannsynligvis fire døde av sykdom og skade etterpå.
Et mer korrekt tall er derfor 116 døde som følge av raset. '
EKLO, EKLOSVEDJAN
5 STK
ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO
død 19.5., begravet 9.6. på Stiklestad
HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO
død 19.5., begravet 4.6. på Stiklestad
EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO
død 19.5., begravet 18.7. på Stiklestad
JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO
død 19.5., ikke gjenfunnet
ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO
død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad
FOLLO
4 STK
BERGITTE MAGDALENE HANSDATTER ROSTAD
død 19.5., begravet 29.5. på Stiklestad
TORMOD MIKAL JOHNSEN ROSTAD
død 19.5., begravet 29.5. på Stiklestad
METTE OLAUSDATTER BJØRGAN
død 19.5., ikke gjenfunnet
OLINE GUSTA VA MARTINUSDATTER BRANDHAUG
død 19.5., ikke gjenfunnet

----
271 RasA
----
FOLLO, SMEDHAUGEN
PETER PETERSEN BELBO
død 19.5., ikke gjenfunnet
MARIE LARSDATTER BELBO
død 19.5., ikke gjenfunnet
4 STK.
METTE PAULINE PETERSDATTER BELBO
død 19.5., begravet på Stiklestad i mai, dato ikke oppgitt fordi
baptist.
hun var
MARIE OLINE PETERSDATTER BELBO
død 19.5., begravet 24.6. på Stiklestad
EDVARD ARNTSEN SANDBERG
død 19.5., begravet 16.6. på Lysthaugen
JOKUMINE JOHNSD ATTER SANDBERG
død 19.5., begravet 15.6. på Lysthaugen
GURUANNA JOHANNESDATTER FØLSTAD
død 19.5., begravet 20.6. på Lysthaugen
KRISTEN MORTENSEN HAGA
død 19.5., begravet 29. juni på Lysthaugen
TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA
død 19.5., begravet 15.6. på Lysthaugen

 

 

 

 

 

 

 


----
272 RasA
----
HAGA, HAGAENGET
4 STK
MARIA GUSTA VA PETTERSD ATTER HAGAENG
død 19.5., begravet på Lysthaugen
JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG
død 19.5., begravet 28. mai på Lysthaugen
GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
GRETHE PETTERSD ATTER HAGAENG
død 19.5., ikke gjenfunnet
HAG A VALD, GAMMELPL ASSEN
1 STK
MARIA BÅRDSDATTER HAGA VALD
død 19.5., begravet 18.6. på Lysthaugen
JERMSTAD VESTRE 11 STK
GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD
død 19.5., begravet 14.7. på Lysthaugen
SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5.., ikke gjenfunnet
JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD
død 19.5., begravet 16.6. på Lysthaugen
THOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet hvis det ikke var hun som ble funnet sammen
med sin tante Andrea Jensdatter
OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet hvis det ikke var han som ble funnet sammen
med sin tante Andrea Jensdatter
GURUANNA GUSTAVSDATTER STIKLESTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
ANDREA JENSDATTER
død 19.5., kan være henne som ble funnet 25.5.94 sammen med et barn,
enten Ole Ingvald eller Gudrun Sofie, begravet på Stiklestad

----
273 RasA
----
JERMSTAD ØSTRE
5 STK
JAKOB PEDERSEN JERMSTAD
død 19.5., begravet 6.6. på Stiklestad
JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
JOHN ELLEVSEN JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
JERMSTADSPANNET
8 STK
BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD
død 19.5., begravet 4.6. på Levanger
SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
KAREN BERGITHE KARLSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
LARS IVERSEN JERMSTAD
død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad
KAREN OLSDATTER JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
LORENTZ BERNHARD LARSEN JERMSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
ANNA GUSTA VA ANDREASDATTER HAUKA
død 19.5., ikke gjenfunnet
INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLD
død 19.5., begravet 4.6. på Stiklestad
JERMSTAD HANDELSSTED
4 STK
OLAUS ANDREASSEN BJARTNES
død 19.5., ikke gjenfunnet
ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES
død 19.5., ikke gjenfunnet
MARIE OLAUSDATTER BJARTNES
død 19.5., ikke gjenfunnet
ALICE OLAUSDATTER BJARTNES
død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad
Verdalsboka - 18

----
274 RasA
----
KRAG, EGGE 3 STK
ANDERS LARSEN TILLER
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
ANNA PETERSDATTER TILLER
død 19.5., man antok det var henne som ble begravet 22.7. på Stiklestad
LAURITS OTILIUS TILLER
død 19.5., ikke gjenfunnet
KRAG, GRAN
5 STK
PETER OLAUS THORESEN GRAN
død 19.5., ikke gjenfunnet
SOFIE THORESDATTER GRAN
død 19.5., ikke gjenfunnet
INGER MARIE THORESDATTER GRAN
død 19.5., ikke gjenfunnet
SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG
død 19.5., ikke gjenfunnet
NILS ANDERSEN FÅREN
død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad
LEIRFALL, GRAVVOLL
1 STK
MARIE KRISTINE LUDVIGSDATTER LEIRFALL
død 19.5., begravet 9.6. på Vinne
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET (JOHANNESPLASSEN) . 1 STK
JOHANNES TOMASSEN LEIRFALLVALD
død 1.6. som følge av skader han pådro seg under raset i tillegg til sykdom
han hadde fra før, begravet 12.6. på Vinne (kommer i tillegg til de 112)
LYNGS VALD, BLÅMELENGET 1 STK
MARTA OLSDATTER LYNGSVALD
død 30.5., i følge kirkeboken av alderdomssvakhet, men sannsynligvis av
sykdom som følge av påkjenninger under raset, begravet 4.6. på Stiklestad
(kommer i tillegg til de 112)
LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN I (ELLEN MARIEPLASSEN) 1 STK
ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSVALD
død 19.5., begravet 19.6. på Lysthaugen

----
275 RasA
----
LYNGSVALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPLASSEN)
OLE JOHANNESSEN LYNGSVALD
3 STK
død 19.5., begravet 19.6. på Lysthaugen
RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
OLINE MARGRETHE OLSDATTER LYNGSVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
LYNGSVALD, NORDLYNGSSTUGGU
1 STK
ANNA JOHANNESDATTER LYNGSVALD
død 19.5., begravet 1.6. på Stiklestad
MELBY, MELBYNESSET
5 STK
ANDREAS SEVALDSEN HAGE
død 19.5., begravet 5.7. på Lysthaugen
INGEBORG RASMUSDATTER HAGE
død 19.5., begravet 9.7. på Lysthaugen
RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER HAGE
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
OLE EDVARD ANDREASSEN HAGE
død 19.5., begravet 10.7. på Lysthaugen
EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
MO, MOAN 3 STK
MARTINUS JOHNSEN MIKVOLD
død 19,5., begravet 14.8. på Stiklestad
KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLD
død 19.5., registrert som ikke gjenfunnet, men står oppført som begravet
på Ytterøya 29.7.
MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLD
død 19.5., ikke gjenfunnet
MOVALD
5 STK
SERIANNA OLSDATTER MOVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
INGA SOFIE JOHANSDATTER MOVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
AXEL JOHANSEN MOVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet

----
276 RasA
----
OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD
død 19.5, ikke gjenfunnet
SUNDBY, SUNDBY AUNET
2 STK
HALDOR HALDORSEN SUNDBY
død 19.5., begravet 28. juni på Lysthaugen
GURUANNA IVERSDATTER SUNDBY
død 19.5., begravet 28. juni på Lysthaugen
SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN
3 STK
KAREN ARNTSDATTER SUNDBYVALD
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
ANNA BIRGITTE JOHANNESDATTER SUNDBYVALD
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYVALD
død 19.5., begravet 28.5. på Lysthaugen
TOKSTAD MELLOM 3 STK
OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD
død 20.5., begravet 28.5. på Stiklestad (regnes med blant de 112)
GUST AVA PEDERSDATTER TOKSTAD
død 19.5., ikke gjenfunnet
ANNA BERGITHE PEDERSDATTER TOKSTAD
død 22.5. som følge av sykdom etterpå, begravet 27.5. på Alstadhaug
(kommer i tillegg til de 112)
TOKSTAD VESTRE 4 STK
PEDER RASMUSEN TOKSTAD
død 29.5. som følge av sykdom etterpå, begravet 3.6. på Alstadhaug
(kommer i tillegg til de 112)
ANNE OLSDATTER TOKSTAD
død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad
THEODOR PEDERSEN TOKSTAD
død 19.5., begravet 3.8. på Stiklestad
EINAR THEODORSEN TOKSTAD
død 19.5., begravet 3.6. på Stiklestad
TRØGSTAD LILLE, BJØRKLUND
5 STK
ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen

----
277 RasA
----
INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND
død 19.5., begravet 5.6. på Stiklestad
KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND
død 19.5., begravet 16.6. på Stiklestad
INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND
død 19.5., ikke gjenfunnet
TRØGSTAD LILLE SØNDRE
JENS MONSEN SKOGÅS
4 STK
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS
død 19.5., begravet 17.7. på Lysthaugen
MARIUS JENSEN SKOGÅS
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
TRØGSTAD SKOLE
3 STK
ANDREAS HENRIKSEN TESSEM
død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad
OLINE EDVARDA MORTENSDATTER TESSEM
død 19.5., begravet 2.6. på Stiklestad
OLAF OLSEN REPPESAUNET
død 19.5., ikke gjenfunnet
TRØGSTAD STORE
1 STK
METTE OLINE OLAUSDATTER HALLEMSVALD
død 19.5., ikke gjenfunnet
TRØGSTAD, FYKSVEET
3 STK
INGVALD JOHANNESSEN TRØGSTADVALD
død 19.5., begravet 4.6. på Lysthaugen
IVER ANNEUS INGVALDSEN TRØGSTADVALD
død 19.5., trolig begravet på Ytterøya
ARNE ODINSEN TRØGSTADVALD
død 19.5., begravet april 94 på Lysthaugen
TOTALT ANTALL DØDE
1 16 STK
Av dette var 50 av hankjønn og 66 av hunkjønn.

----
278 RasA
----
Oppsummering døde
111 mistet livet i leirsuppen 19. mai, 1 døde 20. mai, 1 døde 22. mai, 1
døde 29. mai, 1 døde 30. mai, og 1 døde 1. juni.
Begravelser
Begravelsene kan oppsummeres slik
På Stiklestad 31 identifiserte personer, 2 mulig identifiserte og 4 ikke iden
tifiserte.
På Lysthaugen 32 identifiserte og 1 ikke identifisert
På Vinne 2 identifiserte.
På Alstadhaug 2 identifiserte.
På Levanger 1 identifisert.
På Ytterøya 2 trolig identifiserte.
Ytterligere 4 funn av skjelett og skjelettrester gjort i vårt århundre, alle
uidentifiserte.
Igjen i leirmassen ligger levningene av 35 personer.
Allerede fra første stund begynte man å finne døde rundt kantene av leir
sjøen. De ble tatt i land der de ble funnet. De første kaotiske timene ble det
imidlertid ikke brukt tid på dem. Da måtte man søke å berge så mange som
mulig av dem som fremdeles var i live. Men etter hvert ble også de døde
et påtrengende problem.
De måtte for det første identifiseres, dernest begraves. Men alt dette måtte
organiseres. Selv om de fleste kunne gjenkjennes med en gang, var det ikke
så få som var så maltrakterte at dette ikke var en selvfølgelig ting. Og alle
som ble tatt opp fra leir sørpen, var så overdekket av leire at de måtte vaskes
før de kunne begraves.
Av de 1 1 1 som døde direkte under raset, var 1 10 fra Stiklestad kirkesogn.
Bare en var fra Vinne. (Se listen.) Det naturlige gravstedet for disse var så
ledes Stiklestad kirke. Men det var ikke så enkelt å komme dit. Veiene var
sperret enten ved at de hadde rast ut, eller ved at de var oversvømmet av
leirsuppe og vann.
De aller fleste ble tatt i land på sydsiden av dalen. Ble de funnet vest for
Ness, var det mulig å få dem til Stiklestad ved å kjøre veien om Vinne og
Verdalsøra. Disse representerte således ikke noe problem med hensyn til stedet
hvor de skulle begraves. I påvente av transport ble de lagt på et oppsamlings
sted. En bu på Rosvoll store ble benyttet til det formål.
Mange ble også tatt i land på nordsiden. Oppsamlingssted for disse var låven
på Stiklestad østre. På nabogården, Stiklestad mellom, bodde Marie Moks
nes. Hun har fortalt hvordan hun opplevde denne situasjonen: 2
«Så stod det tri båror ein dag på tunet hos mor og far. I den eine låg Seri
anna Stiklestad, i den andre to smågutar, i den tredje Ingeborg Kristiansen

----
279 RasA
----
Dette bildet skal etter sigende være fra redningsarbeidet etter raset. De to
karene bærer et lik mellom seg. I forgrunnen et kvinnehode med skaut.
Ukjent fotograf og ukjent sted.
Bjørklund. Mor ville ikkje eg skulle sjå dei, for dei var så ille medfarne. Ja,
det var gravferder støtt, tykte eg. Det vart vel ikkje så stor stas - alle var so
oppskaka og redde for ei ny ulukke.»
Ble de omkomne funnet øst for Ness, var problemet en god del større. Da
var det ingen mulighet for å få dem fraktet på skikkelig vis til Stiklestad. Et
ter som det ikke fantes kjørevei, måtte de i så fall bæres gjennom uveisomt
terreng, og det var ingen hverken lystelig eller enkel oppgave. I påvente av
hva som skulle skje med disse likene, ble de lagt på en samleplass ved Skrud
du nedenfor Bjørken fordi der var det fremdeles is og kjølig. Men de kunne
ikke bli liggende ute uten tilsyn, og de ble lagt i kister som ble satt opp på
hellen på Skjørdal østre.
Etter som tiden gikk, ble det mer og mer påkrevet at de kom i jorden.
Anders Balgård og Martin Bjørken var blant dem som under fogdens
ledelse hadde ansvaret for forholdene på sydsiden av elven. 24. mai skrev de
to til sogneprest Otto Møller Hansen og pekte på nødvendigheten av at det
ble innviet et eget gravsted i nærheten. Ønsket om dette var også alminnelig
blant befolkningen i denne delen av Ness.
Presten fant dette både rimelig og fornuftig, og Lysthaugen ble utpekt som
gravsted.


----
280 RasA
----
De første begravelsene fant sted på Lysthaugen 28. mai. På det tidspunkt
var ikke biskopen varslet om dette. Otto Hansen skrev til biskop Skaar 3.
juni og søkte om at det kunne bli opprettet egen gravplass på Sundby. I brevet
gjorde han rede for alle omkomne, og i hvilke kirkesogn de hørte hjemme,
samt om de meget vanskelige, enn si umulige kommunikasjonsforhold som
eksisterte.
Prosten i Søndre Innherred prosti, som forøvrig var prest i Stjørdal, ga
sin påtegnelse 5. juni. Han mente at det var nødvendig med kongelig god
kjennelse av at gravstedet på Lysthaugen ble benyttet. Videre mente han at
kommunen måtte sørge for at stedet ble inngjerdet, og kommunen måtte ga
rantere vedlikehold av stedet i minst 20 år.
Biskopen gjorde sin påtegning 7. juni, så her må man si at saksgangen gikk
raskt for seg. Han støttet prostens syn, og ba om at herredstyret måtte gjøre
et vedtak som var i samsvar med hva som var anført.
Hva som ble det endelige resultatet, er kjent. Gravstedet på Lysthaugen
ble godkjent.
Men at det ble begravet folk i uinnviet jord, falt mange tungt for brystet,
og det ble fra forskjellig hold rettet klager mot at prestene tillot begravelser
på Lysthaugen. Ikke alltid var det prester til stede ved nedsettelsene heller,
ble det sagt i anklagene.
Sognepresten i Verdal svarte i et innlegg i Nordre Trondhjems Amtstid
ende 7. juni 1893 på klagene. Her gjorde han oppmerksom på at i Vera ble
de døde begravet uten at det var prest til stede. Der kunne de døde bli ligg
ende ujordfestet et helt år, fordi presten besøkte bygden kun en gang for året.
Han kunne videre fortelle at søknad om tillatelse til å innvie gravstedet var
innsendt. Og med hensyn til jordfestelse på Lysthaugen, kunne heller ingen
prest gjøre noe så lenge jorden ikke var innviet.
Oversikt over begravelsene
De første begravelsene fant sted både på Stiklestad og Lysthaugen samme
dag, nemlig 28. mai. På Lysthaugen ble det da begravet tilsammen ti per
soner. Så fulgte 4. juni med seks begravelser. Den 15. juni ble tre begravet,
16. juni to, 18. juni en, 19. juni to, og 20. juni to. Så var det en pause frem
til 5. juli da en ble begravet. Den 8., 9. og 10. juli ble det begravet en hver
dag. Så fulgte 14. juli med en og 16. juli med en. Flere begravelser av identi
fiserte personer fant ikke sted i 1893. Men i april 1894 ble ytterligere en be
gravet på Lysthaugen.
Dette gir tilsammen 32 begravede. Tallet på hankjønn og hunkjønn er det
samme, nemlig 16 stykker.
I tillegg er det en uidentifisert person begravet på Lysthaugen. Det er ikke
opplyst om dette er hankjønn eller hunkjønn. Heller ikke når vedkommende

----
281 RasA
----
ble begravet. Alt i alt er det således begravet 33 personer på Lysthaugen.
På Stiklestad ble det begravet en person 28. mai. Den 29. mai ble det be
gravet to. Hver dag de første seks dagene i juni var det begravelser: 1. en,
2. fem, 3. fire, 4. tre, 5. fem og 6. juni en. Den 9. juni fulgte med en, 16.
og 18. juni med én hver og 24. juni med en. Så var det ingen før 18. juli.
Da ble en begravet. 22. juli ble også en begravet. I august var det også to
begravelser, en 3. august og en 14. august. På en ikke angitt dag ble en kvinne
begravet på Stiklestad.
Tilsammen blir dette 31 stykker. Her var tallet på hankjønn 15 og hun
kjønn 16. 3
I tillegg til disse ble det begravet fire personer som det ikke var mulig å
fastslå identiteten på.
De to begravelsene i Vinne fant sted 9.6. og 12.6
Begravelsene på Alstadhaug skjedde 27.5. og 3.6.
På Ytterøya er den ene begravelsen oppgitt til 29.7., mens den andre ikke
er angitt med dato.
Noen personer døde etterpå av sykdom eller skader de ble påført under
raset. To døde av lungebetennelse kort tid etterpå, og ytterligere to døde sann
synligvis av samme grunn før to uker var gått.
Omkostningene med begravelsene
Omkostningene med begravelsene beløp seg til kr. 1941,30. Disse utgiftene
omfattet slike detaljer som oppgraving av de døde fra leiren, vasking av likene,
stell av likene før begravelse, likklær, kister og lignende.
Vaskingen av de døde var ingen hyggelig oppgave. Mange av dem var svært
ille tilredt. Men arbeidet var godt betalt slik at det var mange som var inter
essert. Denne oppgaven ble utført av kvinner. Betalingen var 50 øre for hvert
lik de vasket.
Stell av likene før begravelse ble kalt likskjerting. Dette var normale opp
gaver i forbindelse med begravelser. I utgiftsprotokollene er denne benevn
elsen benyttet flere ganger.
På grunn av at tallet på begravelser ble så stort, oppsto et spesielt problem.
Den lokale produksjonen av likkister var ikke tilstrekkelig. Kister måtte der
for kjøpes fra Trondheim. Dermed kom transportutgifter i tillegg til kiste
prisen. Og transporten omfattet både transport med dampskip fra Trondheim
til Skånes eller Trones, og kjøring fra anløpsstedene til begravelsesstedet.
Denne siste delen av transporten ga ekstrainntekter til mange gårdbrukere.
Ved normale omstendigheter ble omkostningene ved begravelser dekket
av avdødes familie. Av og til måtte fattigkretsen dekke utgiftene. Men etter
raset var hele familier utslettet slik at det ikke var noen igjen til å utrede

----
282 RasA
----
omkostningene. Og mange hadde mistet alt i tillegg til familiemedlemmer
slik at de ikke hadde muligheter til å klare å betale hva det kostet.
Det er å gå for langt å si at det utspant seg en strid om hvem som skulle
dekke disse utgiftene. Fogden i Stjør- og Verdal forskutterte beløpet. Da sa
ken ble fremmet for Nordre Trondhjems Amtsting i juni 1894, innstilte skole
og medisinalkomitéen på at amtet ikke skulle betale dette beløpet. Beløpet
burde dekkes av Verdalskomitéen. Amtstinget åpnet imidlertid opp for at amtet
allikevel måtte dekke disse utgiftene dersom statskassen ikke gjorde det. Det
måtte i så fall avgjøres av neste Amtsformannskap.
I november samme år svarte Justis- og politidepartementet at departementet
ikke hadde midler til dekning av disse utgiftene.
1 1895 måtte derfor Amtstinget bite i det sure eple og vedta å dekke utgiftene.
Minnestøtten på Lysthaugen
Gravstedet på Lysthaugen var fra først av ikke innviet. Men folk måtte be
graves, og begravelser fant sted.
Tallet på begravde her kom som nevnt, opp i hele 33.
Ut på sommeren 1893 ble klart at det ikke ville komme flere begravelser
på Lysthaugen. Veiforbindelsene med resten av sognet ble opprettet igjen,
og dette gjorde stedet overflødig som gravplass. Allikevel ble ytterligere en
person begravet der så sent som i april 1894. Det var lille Arne Odinsen
Trøgstadvald. Han ble begravet på Lysthaugen fordi farfaren lå der.
Men det var allikevel klart at stedet måtte vigsles og innvies.
Etter at det var blitt søkt om godkjennelse for gravstedet, kom det svar
fra departementet 22. november 1893 om at tillatelse til innvielse nådigst var
gitt på betingelse av at det ble oppført et passende stakitt rundt gravstedet.
Det ble så fattet vedtak om at det skulle reises en minnestøtte på stedet på
ført navnene på dem som var begravet der. Støtten skulle bekostes av
Verdalskomitéen. Prisen på støtten kom seg på kr. 500, et anselig beløp etter
den tids forhold.
Det ble også bevilget kr. 210 til stakittet rundt plassen.
Innvielsen av gravstedet ble fastsatt til årsdagen for raset, 19. mai 1894.
Dette ble en sorgens høytidsdag for Verdal. Man mener at ca. 1.300
mennesker var forsamlet på Lysthaugen ved denne anledningen.
Høytideligheten ble innledet ved at man sang en sang diktet spesielt for
anledningen av Jon Øverkil. Sangen gikk til melodien Deilig er jorden.

----
283 RasA
----
Etter denne sangen holdt statsråd og formann i Verdalskomitéen Peter Holst
avdukningstalen. I korte trekk minnet han om den sørgelige begivenheten som
hadde rammet bygden, om redslene og nøden som oppsto. Men han minnet
også om hjelpen og offervilligheten som med en gang strømmet mot Verdal
fra hele landet. Materielt sett ble det gjort som kunne gjøres for å lege de
store sårene som oppsto 19. mai 1893, både fra det offentliges og privates side.
Han sa videre at det var hans håp at komiteen som skulle fordele midlene,
ville treffe de riktige avgjørelser slik at alle fikk sin rett. Han ba om at mis
nøyen og misunnelsen måtte vike plass. Han avsluttet med et varmt ønske
om at den før så vakre bygden atter måtte gjenoppstå.
Deretter avduket Holst minnestøtten.

 

 

 

 


----
284 RasA
----
En mindekrands,
forn gjrøtMMtoK* fl t be uÉttrtcltge mmttefter bev Mf» et
effer for feøbett i Barrbflfcit ben I«'be tnai 1.893.
>s»« ytitie. Siiaits

 

 

 

----
285 RasA
----
Forsamlingen sang deretter følgende to vers av Øverkil til tone O Santissima:
O, du herligste,
Allerkj ærligste
Frelsens Gud i det Høie
Lad i Naadens Vaade
Grønnes vore Strande
Værn os, skjærm os i Nøden!
I din Skygge
Lad os bygge,
Reise Alt i din Naade!
Sign du vore Bønner,
Vore Døtre, Sønner,
Landet til Bod og Baade!
Så sang man Landstads salme / denne Verdens Sorger.
Prost Rode fra Stjørdal holdt en lengre tale og innviet gravstedet.
Det ble så foretatt jordpåkastelse på hver av de 33 gravene som var av-
merket, og som hver hadde fått sin lille grønne krans.
Andre minnesamvær
Det er ikke funnet opplysninger om det ble avholdt andre større minne
samvær. Men samme året som raset fant sted, ble det i alle fall trykket og
utgitt et lite skrift med følgende titel: En minnekrans nedlagt paa de adspredte
grave, som gjemmer støvet af de ulykkelige mennesker der blev et offer for
døden i Værdalen den 19de mai 1893.
På fremsiden av samme trykksak, som forøvrig var trykket i Trondheim
og ble solgt for 25 øre, opplyses det at minnekransen i all enkelhet var sam
menflettet av M. Sunde. Hvem denne M. Sunde var, er ikke kjent.
Dette skulle da tyde på at kransen ble lagt på et enkelt sted, og den skulle
være til minne over alle som var døde, uansett hvor de lå.
Skriftet inneholder minnetalen som ble holdt ved denne anledning.
Hvor og når denne minnestunden fant sted, hvem som holdt minnetalen,
og hvor kransen ble lagt, er ukjent. Det tyder imidlertid på at det skjedde
i 1893, altså før den offisielle innvielsen av minneanlegget på Lysthaugen.
Senere likfunn
I årene etter raset er det blitt gjort fire likfunn, det vil si dette er de til
fellene som er kjent.
Det første funnet ble gjort av Erik Rosvoll på Rosvoll søndre. Han var i
ferd med å bygge et sommerfjøs ute på leiret bare et kort stykke unna den
jorden som ikke var blitt berørt. Da fant han restene av et kvinnelik. Det
var meget godt bevart nede i leiren. Blant annet var håret helt intakt. Til tross
for at man mente å kunne gjenkjenne den døde, er ikke det tilfelle. 4
Albert Risholt som var gårdskar på samme gård, fant sist i 20-årene reste
ne av et skjelett under pløying. Det var ikke mulig å fastslå om dette var en
mann eller kvinne. Jordstykket gikk senere under navnet Daumannsstykket. 5

----
286
----


----
287 RasA
----
Og omtrent på samme tid, ca. rundt 1930, ble det på et oppdyrket areal
ute på rasleiret på Rosvollvaldet, pløyd opp skjelettrester, blant annet en hode
skalle. Dette var så langt vest at det bare var et par hundre meter fra grensen
mot By. 6
Det siste som ble funnet, skjedde ved uttak av grus. John Ekren hadde en
grusgruve på østsiden av dagens elveløp. En gang på 1950-tallet ble det kjørt
grus til Mos vika. Under tipping av et gruslass der trillet det en hodeskalle
av lasset. 7
Minnestøtten på Lysthaugen i september 1925.
Noter:
1 De to usikre er vurdert av legene Steinar Nakrem og Dagfinn Torsvik, og begge finner det
mest sannsynlig at de døde av de påkjenninger de var blitt utsatt for.
2 Opplysninger ved Åsta Kvålen Eklo, Maries datter.
3 En stadig tilbakevendende påstand om at det ble begravet 17 mennesker på en dag på Stikle-
stad, stemmer således ikke.
4 Opplysninger ved Johanne Rosvoll Berg.
5 Opplysninger ved Erik Lian.
6 Opplysninger ved Oddleif Thingstad.
7 Opplysninger ved Leikny Ekren.


----
288 RasA
----
«ULYKKEN I VÆRDALEN» - HELSEMESSIGE KONSEKVENSER
Av Steinar Nakrem
Raset i Verdal i 1893 er en av de aller største enkeltkatastrofer i moderne
tid. Minst 1 12, kanskje 1 16 mennesker omkom og et stort antall fikk varige
helseskader, både fysisk og psykisk.
Likevel er det vanskelig å finne beretninger der de medisinske problemene
er nærmere belyst. Selv ikke årsmeldingen fra Innherred sykehus inneholder
opplysninger eller omtaler rasulykken. Den beste beskrivelsen finner vi i
Medicinalberetningen for 1893.
Innberetninger fra de offentlige leger rundt i landet om helseforholdene har
lang tradisjon i Norge. Allerede i 1830 ble det bestemt at alle leger skulle
gi en beretning til Kirkedepartementet. Fra 1891 ble beretningene sendt Medi
sinaldirektøren og arkivert der.
Beretningene var gjerne skrevet etter et fast oppsett og viser sykdomsut
viklingen i de forskjellige deler av landet, levemåter, hygieniske forhold o.s.v

Skjør dal østre 1929. Her var det periodevis sykehus. Det er svært sannsynlig
at Thor Sætre hadde sin standplass her. Foto: Henning Andersson.
Foto: Henning Andersson.


----
289 RasA
----
I en samleoversikt fra Nordre Trondhjems Amt i 1893 kan en bl. a. se at
tuberkulose og lungeinfeksjoner var av de vanligste dødsårsaker på den tiden.
Ellers omtales det vanskelige klimaet med den kalde vinteren og mye snø.
Utvandringen til Amerika tappet fortsatt mange områder for arbeidskraft.
Distriktslæge Hiorth i Levanger avslutter sin rapport slik:
«I 1893 den 19de Mai rammedes Distriktet af en større Ulykke, ved det
bekjendte Jordskred i Værdalen, hvorved 112 Mennesker omkom, og Vær
dier til ca. 1/2 Million Kroner gik tabt. Længere ud paa Høsten (og endnu
mere i 1894) økedes denne Skade ved Flom, Elvebrud og Udrasninger
i Vuku Annex, uden at her dog Menneskeliv gik tabt. ...
I sanitær Henseende var heller ikke Katastrofen ganske uden Betydning,
om end vistnok af mindre væsentlig. Af de ved Ulykken omkomne Men
nesker (112) er, saavidt vides, mellom 80 og 90 fundne og begravede,
men af Dyrekroppe ligger endnu en hel Del tilbake i Leren. Ulven («Var
gen») gjorde i Vinter i den Anledning flere natlige Besøg ned på «Raset»
og fandt og fortærede en Del, hvorfor Sundhedskommissionen kun er den
forbunden. (!)
Nogen Sammenhæng mellom den foran nævnte dysenteriske Diarrhoe og
disse gjenliggende Rester af døde Dyr og Katastrofen i det Hele tåget tror
jeg at kunde udelukke; saa aldeles bestemt tør jeg dog ikke sige det.»
Det følger så en teori om sammenhengen mellom tarminfeksjoner og
«Dekompositioner i Jordlagene», og han avslutter slik:
«Mærkeligt var det ialfald, hvorledes den nok saa maligne Enterit («ond-
artet mavesyke») i dette distrikt kun opptraadte i Værdalen og tilstødende
Dele af Levanger Herred.
Paa Skredets Regning bliver ogsaa at føre et ganske talrigt Antal af Neu
rasthenier, for enkeltes vedkommende endog grænsende til Psykoser. Og
intet turde i saa Henseende være lettere at forklare. At skulde være hen
vist til at bo og bygge i den Grad paa «Gyngende Grund» som disse stak
kels Mennesker, i stadig Angst for at synke i Afgrunden og med
Ødelæggelsens Vederstyggelighed for sine Øine, turde nok baade fysisk
og psykisk kunde nedstemme det stærkeste Nervesystem.»
Levanger by og herred, Skogn og Verdal utgjorde ett legedistrikt med navnet
Levanger. Otto Christian Hiorth (1850 - 1906) tiltrådte som ny distriktslege
bare 3 måneder før raskatastrofen.
Han var fortsatt distriktslege i Levanger da den andre større katastrofen
inntrådte, nemlig bybrannen i Levanger i 1897. 1 en nekrolog i Tidsskrift for
den Norske Lægeforening heter det at han spilte en betydningsfull rolle ved
«at lede ordningen af byens hygieniske forhold efter branden».
Han rakk også å være Levangers ordfører i flere år og 1 . suppleant til Stor
tinget for Trondhjem og Levanger.
Verdalsboka - 19

----
290 RasA
----
Stiklestad mellom sett fra nord i 1929. Dette er den såkalte Moksneslåna.
Her hadde Thomas Norberg Schultz opprettet provisorisk sykehus.
Foto: Henning Andersson.
Verdal hadde egen kommunelege
I 1893 var det imidlertid skifte av lege, i det Albert Strøm (1850 - 1898)
forlot Verdal og Albert Tillisch (1868 - 1958) tiltrådte i samme året. Han
tok sin medisinske eksamen i 1893 og kom altså nesten rett fra eksamensbordet.
I Beskrivelsen over Ulykken i Værdalen blir kommunelegen i Levanger,
Thor Pedersen Sætre (1858 - 19?), gitt rosende omtale.
Innherred sykehus var på flyttefot disse årene. I 1892 ble sykehusets
pasienter flyttet fra det gamle sykehuset på Eidsøren og midlertidig til Staup.
25. juni 1893 kunne det «nye» sykehuset på Moan tas i bruk, og pasientene
ble flyttet dit.
Årsmeldingen fra sykehuset nevner så vidt Verdalsraset med at to av i alt
elleve som døde på sykehuset, var skadet etter raset. Det er bemerkelsesver
dig at antall operasjoner på sykehuset var mindre i 1893 enn tidligere. Like
vel var hele 20 av disse amputasjoner og leddoperasjoner, som dels kunne
være ulykkesofre.
Vegforbindelsene ble delvis brutt og det førte rimeligvis til at det måtte
opprettes midlertidige «sykehus», blant annet på Skjørdalen i Ness og Stikle
stad mellom. Det er også sannsynlig at det tidligere epidemilasarettet på
Maritvoll ble tatt i bruk.


----
291 RasA
----
Vi hadde altså minst 112 omkomne (sannsynligvis 116) og sikkert flere
hundrede skadde uten at det førte til noen katastrofealarm eller ble særskilt
nevnt i overlegens årsmelding!
Hvilke sykdommer og skader hadde vi, og hvordan behandlet en disse i
1893?
Etter beskrivelsene dreier det seg om tre hovedgrupper, indremedisinske,
kirurgiske og psykiske lidelser.
Rasnatta var kald med bitende østavind. Mange fikk sikkert fremmedlegemer
i luftveiene, og dette sammen med utmattelse, må utvilsomt ha gitt en god
del alvorlige luftveisinfeksjoner. Lungebetennelse ble den gang påvist ved
undersøkelse i form av «berøring, banking og lytning».
De første røntgenundersøkelser i Levanger ble foretatt først 10 år senere.
Bakterier var kjent noen år før raset uten at det betydde noe for behandlingen.
Lungebetennelsen hadde gjerne et forløp med høy feber fram mot krisen
7.-9. dag, da pasientene gjerne fikk et fall i kroppstemperaturen til 35-36
grader.
Årelating var langt på vei avskaffet som behandling. Stort sett var det eneste
tilbudet sengeleie, diett og kamferdråper. Minst 1/3 døde, og dersom bakter
iene spredte seg til blodbanen, var utsiktene svært dårlige.
Mange hadde kronisk tuberkulose på den tiden. Den svære fysiske og psy
kiske belastningen ulykken var, gjorde trolig sitt til at mange fikk oppbluss
en av sin sykdom, og kanskje med alvorlige følger.
Syketransport skjedde med hjelp av det man hadde. Dette er en høyvogn inn
rettet til syketransport. Kanskje ble slike brukt i Verdal også.


----
292 RasA
----
Tarminfeksjoner har alltid vært utbredt i eldre tider, særlig i sommerhalv
året. Distriktslege Hiorth har denne teorien om «de maligne Enteritter»:
«Men jeg kan jo alligevel nok tænke mig, at den overordentlige Naturre
volution i vid Udstrækning kan have fremkaldt Rystelser f. Ex. (af mole
kulær eller anden Art) eller ved Lufttilgang have foranlediget Dekom
positioner i Jordlagene, hvorved inficerede eller giftige Stoffe senere kan
være traadt over i de Kilder, der fører Drikkevand. At Diarrhoerne først
opptraadte utover Høsten (og Vinteren) behøver ikke staa i Strid med en
saadan Antagelse.»
Denne teorien var ikke så overraskende. Ennå kjente en lite til tarmbakte
rier og deres virkninger. Et unntak var likevel kolera - en tarminfeksjon som
i det 19. århundre gikk som en svøpe over store deler av verden. Smitte
måtene var lenge et mysterium, der «miasme-teorien» - smitte gjennom luft
- sto sentralt.
Raset hadde ufattelige krefter.
I Beskrivelse over Ulykken i Værdalen er det flere beretninger om lemlestede
personer. Det er derfor ikke overraskende at kanskje så mange som 200 per
soner fikk skader av forskjellig art. Fra sykehuset hørte vi at det var uvanlig
mange amputasjoner i 1893. De aller fleste skadene ble nok likevel behand
let av det lokale hjelpeapparatet, og bra var kanskje det.
Sykehuset hadde problemer med infeksjoner, selv om karbol ble brukt flittig
for å forhindre dette.
Det var mange bruddskader ved Verdalsraset. Dette er et eksempel på et
hjelpemiddel ved benbrudd. Det er et vinkelbrett eller en strekkforbinding.


----
293 RasA
----
Narkosemidler var langt fra det vi kjenner i dag, selv om eternarkosen var
vanlig. Mer bekymringsfullt var det kanskje at narkosen oftest ble gitt av selv
lærte, i Levanger av portner Nielsen]
Distriktslege Hiorth nevner psykiske lidelser som Neurasthenier, endog
grænsende til Psykoser. Mange leger var på denne tiden knyttet til det mili
tære og var kjent med psykiske følgetilstander etter alvorlige opplevelser og
skader.
I eldre lærebøker finner en også begreper som ulykkesnevroser og ulykkes
psykoser. Disse beskrives som tretthet, nedtrykt sinnsstemning, tilbøyelighet
til å gråte og hukommelsessvikt. Mye av dette kjenner vi igjen fra moderne
krisebehandling. Tiltakene var nok som oftest bare ro og sengeleie, kanskje
kombinert med varme bad og brom-midler som beroligende medikament.
Verdalsraset er en av de største enkeltulykker vi har hatt i Norge. Folks
alminnelige holdninger til sykdom/skader og død var på den tiden en helt
annen enn i dag. Sykdom og død var tross alt en del av livet i en tid der den
gjennomsnittlige levealder fortsatt var under 50 år.
Fra beretninger vet vi at de psykiske belastningene var store. Mange mistet
deler av eller hele sin famile, og mange ble utsatt for grusomme synsinntrykk.
På den bakgrunn er det kanskje ikke overraskende at det i ettertid er kommet
fram få øyeskildringer av tragedien. Slike reaksjoner er vanlige når mennesker
opplever kriser og sjokktilstander.
Likevel har vi kanskje mistet noe på disse 100 år, noe som vi på fagspråket
kaller mestring.
Imponerende er også den sympathi raset skapte over det ganske land. Det
var sikkert en svært god psykisk støtte i en vanskelig tid.
Med et slikt utgangspunkt var kanskje krisepsykiatri mindre aktuelt.
*

----
294 RasA
----
PANIKK - RYKTER - OVERTRO
Panikken
Panikken var stor de første timene og dagene etter ulykken. Man visste
ikke hva som hadde skjedd. Man forsto ikke hva som hadde skjedd. Og når
man hadde fått høre hva som hadde skjedd, visste man ikke hvordan det kunne
skje. Og man visste ikke hva som ville skje.
Ryktene spredte seg, og panikken utviklet seg uhyggelig raskt. Flukten fra
det som ble ansett for å være utsatte områder, var total. Men også områder
som man ved å tenke seg om bare litt, måtte ha forstått var trygge, ble fra
flyttet. Det gjaldt for eksempel gårder og steder som lå nokså nært raset, men
som lå på fjellgrunn. Det er kjent historier om folk som rømte til fast fjell
for å være sikker, men som på veien dit de skulle, passerte andre fjellpartier.
Evnen til å tenke rasjonelt og logisk ble lammet.
At denne paniske redselen slo dem som bodde nærmest, er ikke merkelig.
Mange av dem hadde med sine egne øyne sett hvordan enorme områder med
både gårder og hus, sank ned og forsvant. Hos disse stakk naturligvis red
selen svært dypt. Og panikk er som kjent smittsomt. Dette medførte at de
fleste gårdene langs med elven på nordsiden helt nedover til Verdalsøra, ble
rømmet. Og på Verdalsøra var det en alminnelig fraflytning. Da for eksem
pel militæret fra Trondheim og Steinkjer kom dit, kom de til et så å si folke
tomt sted. Telefonsentralens betjening hadde rømt vekk, og soldater måtte
overta jobben inntil videre.
Den samme panikken spredte seg ikke på sydsiden av elven umiddelbart
etter raset. Det har en svært naturlig forklaring. På denne siden av elven kom
raset som en flodbølge. Den var slem nok, men den innga ikke den samme
uhyggesfølelsen som når grunnen forsvant under benene på folk. Vel var man
hjelpeløse overfor de enorme naturkreftene som her utspilte seg, men det var
da til en viss grad mulig å forstå hva som skjedde. Og videre var forbindel
sen mellom nordsiden og sydsiden brutt. Rykter og panikk krysset ikke leir
sjøen som lå der som en effektiv sperring mellom de to delene av bygden.
Rykter og panikk trenger nemlig et menneskelig ledd for å videreføres.
Men da ryktene nådde sydsiden, ble også folk på denne siden påvirket av
dem. Allerede utpå dagen den 19. mai var man klar over hva som hadde skjedd
ved Jermstad. Og man var redd for at nye ras kunne komme. At rasbølgen
kunne gjøre stor skade, var innlysende. Men det var ikke mye tankegang som

----
295 RasA
----
trengtes for å se at leirsjøen ikke kunne stige så veldig mange metrene over
det nivå den allerede hadde. Allikevel ble hus og gårder som lå ti-talls av
meter over dette nivået fraflyttet, akkurat slik som det skjedde på motsatt side
av dalen.
En pussig episode fant sted på Nordberg
vestre. Der var den 8 år gamle Johan
Nestvold gjetergutt. Han var fra en plass
under Nestvoll. 1 Da ryktene begynte ågå
om at elven ville komme, tok ikke eieren
av gården, Daniel Sivertsen Nordberg,
sjansen på at gården ville unnslippe flod
bølgen, og alle, både mennesker og dyr
ble tatt med opp til Nordberg øvre som
man mente var trygg. Til og med den
minste grisungen, som han hadde betalt 4
kroner for, ble båret dit. Men så glemte
han gjetergutten som lå igjen og sov. Johan
Nestvold kunne ikke riktig tilgi Daniel for
at han lot ham ligge igjen, mens han tok
med seg grisungen.
Johan Olausen Nestvold.
Ryktespredning
Avisene må ta sin del av skylden for at de mest fantasifulle antagelser om
hva som ville skje, ble akseptert og trodd. I langt større grad enn i dag var
det trykte ord en sannhet. Når ting sto på trykk, var det sant. På den andre
siden er det klart at avisfolkene ikke var mindre påvirket av hva de så og
hørte enn folk flest. Og i tillegg var de i de fleste tilfeller fremmede på ste
det, og ganske enkelt fordi de ikke var lokalkjente, kunne de ikke uten videre
avvise påstander som grunnløst tøys.
De første ryktene gjaldt naturligvis faren for nye ras. Disse berørte både
de områdene som kunne rase ut, og de områdene hvor rasmassene kunne
havne. Angsten for hva som kunne komme til å skje, fikk næring hver gang
det gikk ras i kantene rundt skredgropen.
Folk så for seg alle mulige steder hvor det kunne gå ras. Alle terrasser
og terrasseskråninger hvor det tidligere hadde gått ras, og som lignet på steder
hvor det kunne ha rast, ble betraktet med engstelse. Alle gamle sagn om ras
og slike forhold ble trukket frem. Og nå ble man informert om alle de rasene
som man hadde kjennskap til i hele Trøndelag. Både de trønderske avisene
og avisene fra andre deler av landet hadde lange og detaljerte beskrivelser
av de rasene man kunne klare å grave frem opplysninger om.
Mange av de beskrivelsene som ble gitt av de historiske rasene i Trønde


----
296 RasA
----
lag, var bare av akademisk interesse. Men de var med på å nøre opp under
angsten som preget folk flest. Og det var ikke bare her i Verdal at dette ga
seg utslag. Da det tilfeldigvis bare kort tid etter Verdalsraset ble gjort lik
funn etter folk som hadde gått med i ras for lenge siden i Skaugdalen i Rissa,
ble dette naturligvis slått stort opp. Og folk der i distriktet ble også oppskaket.
Det hadde tidligere gått flere ras i nærheten av Trondheim, og spesielt ble
de siste store rasene ved Tiller i 1816 grundig omtalt. Detaljerte beskrivelser
av folk som kjempet for livet i de frådende leirmassene som også tok Tiller
kirke, skapte også engstelse blant beboerne der.
I det hele tatt synes mange historier å handle om hvordan elver hadde tatt
med seg kirker. Det ble opplyst at ved skredet og flommen i Gauldalen i 1345,
ble flere kirker ødelagt. Det er tydelig at ras og kirker hører sammen på
folkemunne.
Raset i Gauldalen ble forøvrig viet spesiell oppmerksomhet da dette var
det eneste som kunne sammenlignes med Verdalsraset hva angår døde
mennesker. Den kjente historikeren Gustav Storm hadde en lengre analyse
av kildene omkring denne hendelsen i 1345. (For sammenligningens skyld
er Gaulsdalsraset omtalt i et eget kapitel.)
Da ryktene gikk som verst om Vukusjøen, het det blant annet at bare spiret
av Vukukirken stakk opp over vannflaten.
En annen form for rykter som skapte angst og usikkerhet, var fortellingene
om hvem som hadde omkommet. Ole Hegdal som hadde vært tjenestegutt
på Trøgstad store, gikk hjem til Inderøya hvor han bodde. Og etter at han
hadde kommet hjem, kom budskap om at han var død!
Overtro
Mange sagn om ras i Verdal dukket frem. Et interessant sagn i den
sammenheng, skal være en spådom satt frem av Lisbet Nypan. Hun var den
siste som ble brent som heks i Trøndelag. Spådommen gikk ut på at Stikle
stad kirke skulle synke ned i jorden en 1. pinsedag da den var full av folk.
Dette sagnet har visstnok vandret rundt i Verdal i flere hundre år, og det er
ganske sikkert med urette at Lisbet Nypan skulle ha hatt befatning med det.
Men det var kanskje lett å trekke frem dette navnet som sikkert nok var kjent
for folk flest, og kanskje omgitt av et skjær av uhygge og mystikk. Tross
alt hadde hun vært en heks!
Men samme spådom var også tillagt en gammel finnkjerring. I den sammen
heng var det visstnok ikke bare en spådom, men snarere en forbannelse. Finn
kjerringen skulle visstnok ha gannet for at så skulle skje som en slags hevnakt.
Etter all sannsynlighet har begge disse sagnene sammenheng med et tapt
minne om rasene som hadde gått i terrassene like nord og nordøst for Stikle
stad kirke. Begge disse har lagt opp leirmasser rundt kirken. Det siste laget

----
297 RasA
----
forøvrig det dalføret som går nordøstover forbi Verdal Museum. Leirmass
ene fra dette skredet la seg opp rundt kirken i ganske betydelig mektighet.
Versjonen som ble tillagt Lisbet Nypan, dukket opp så pass tidlig at det
ble gjengitt i avisene allerede pinseaften. Selv om man hadde tenkt å ha guds
tjeneste i Stiklestad kirke I. pinsedag, er det tvilsomt om man hadde fått folk
dit 21. mai 1893. Men både folk flest og prestene hadde andre ting å foreta
seg den dagen. Redningsarbeidet pågikk for fullt. Og noen gudstjeneste ble
ikke holdt i Stiklestad 1. pinsedag 1893.
Stiklestad kirke fotografert fra nordvest i 1893.
Ukjent fotograf.
Dommedagsprofetier
Dommedagsprofeter fantes det mange av på den tiden. Både geistlige em
bedsmenn og lekpredikanter tok for seg dommedag i sin religiøse virksom
het. På mange måter hadde folk et klart begrep om hvordan dommedag ville
arte seg. Det var blitt forklart grundig fra prekestolen i kirken. Bibelen ga
grunnlag for detaljerte beskrivelser av hvordan denne hendelsen ville gå for
seg. Svovelstanken som det fortelles bredte seg mens raset var i gang, asso
sierte de fleste med beskrivelsene av Sodomas og Gomorras undergang. I
det hele tatt var ordet svovel et aktuelt ord i den sammenheng. Begrepet svo
velpredikant er ikke aldeles uten sammenheng med hva det ble snakket om.


----
298 RasA
----
Og at folk trodde de opplevde dommedag da de befant seg midt ute i dette
helvetet, er det ingen grunn til å undres over.
Fortellingen om presten Klute som kunne fortelle om at han hadde møtt
en sortkledt person som varslet om en stor ulykke i Verdal, underbygget over
troen. (Se under Overnaturlige varsler.)
At en så pass nøktern mann som lensmann Wessel heller ikke var upåvir
ket av slike dommedagsbeskrivelser, går frem av hans rapport om ulykken.
Der forteller han at folk hadde hørt eksplosjoner. Og selv om ikke et eneste
vitne er blitt funnet som beviselig hadde sett ildtunger og flammer over ras
området, var det en alminnelig oppfatning at noen hadde sett det. Og lens
mannen som nok ikke trodde på dommedagsprofetiene, aksepterte dette, og
fant en naturlig forklaring på det ved at det hadde dannet seg såkalt sumpgass
nede i grunnen, og denne hadde eksplodert da den kom ut i fri luft. Men som
sagt, synet av flammer og ildtunger i raset er bare fri fantasi, og må tilskrives
at folk trodde at det måtte ha vært slik, for i følge dommedagsbeskrivelsene
skulle ild og flammer fortære verden. Og svovellukten var jo der!
Guds straffedom
Alle fortellinger med overnaturlig tilsnitt ble naturligvis fortalt og gjenfor
talt i det vide og brede. Og mange beskjeftiget seg med at det faktisk måtte
være en Guds straffedom som hadde funnet sted. Men merkelig nok er ikke
dyret i Johannes åpenbaring funnet nevnt noe sted. Det trekkes som kjent
frem ved enhver anledning, i hvert fall når det gjelder å tillegge menings
motstandere alle slags uhederlige meninger.
Politiske motsetninger fantes det også på den tid. Verdal var ved slutten
av forrige århundre kjent for å være radikal. Og det var faktisk folk som skrev
inn til avisene og mente at dette var Guds straff for verdalingenes radikalisme.
Et avisinnlegg i Dagsposten 14. juni kan illustrere dette. Riktignok er dette
innlegget et angrep på slik fanatisme. Det ble sendt til avisen fra Ut-
Trøndelag: 2
At ulykken i Verdalen av ikke så få religiøse høyrehoder settes i for-
bindelse med beboernes angivelige radikalisme, er ikke så sjelden å høre.
Jeg har snakket med virkelig såkalte «kristeligsinnede» som nesten anser
ulykken som «lønn som forskyldt». Her i traktene er det ansette menn som
ser på ulykken som en guddommelig hevn over «radikalerne» der inne.
Slik fanatisme er dessverre ikke sjelden, og den viser at mørket fra Vest-
landet også legger sin skumring over manges hjerter her nordenfjells.
Man har Høyres politikere og legpredikanter utover bygdene å takke
for dette vakre resultat. Det har jo vært talt mye om at Vårherre skulle
være høyremann o. 1.

----
299 RasA
----
Det er en ren djevelsk glede som ligger til grunn for slik fanatisk vill
mannsferd, en ekte avsmak av den skadefro, hevnbitre følelse som resul
terer i tanken om et evig helvete.
At endog prester i våre dager skal komme med slikt! Hvorfor søker man
alltid å ale opp det dyriske hos folk.
Er dette kristendommens moral?
Mot slikt må alle være på vakt. Vi kan ikke sende hverandre til helvete
for «meningers» skyld. Man opphøyer ikke Guds majestet og visdom på
denne måten.
Derfor: La slikt få en ende.
Ryktene på grunn av Vukusjøen
Et annet forhold som ga grunnlag for rykter, var Vukusjøen. Alle skjønte
at før eller senere måtte den stige så pass høyt at vannet rant over demningen.
Og demningen, hva var nå den? Mange som ikke hadde vært oppover til Eklo
eller Melby og sett hva demningen egentlig var, trodde når de hørte ordet
demning nevne, at det var tale om en voll eller rygg av leire som før eller
senere ville briste. Og da kom vannet som en flodbølge nedover dalen.
Her var ryktene svært fantasifulle. Både Stiklestad kirke og Vinne kirke
ble avskrevet. Og det var først og fremst flodbølgen som var ventet, som
fikk folk på Verdalsøra til å flytte ut. At de lavestliggende gårdene som Ros
voll, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Fæby nok ville bli berørt av vannet,
når det kom, var i og for seg en forståelig antagelse. Men når både Hegstad,
Stiklestadgårdene, Vinne, Leirfall, Øvre Kålen, Skjørdal og Bjørken også
ble nevnt som nærmest fortapt, var det nok ikke de lokalkjente som gjenga
de ryktene, skjønt også mange lokalkjente bet på dette.
Et rykte gikk forøvrig ut på at vannet i Vukusjøen hadde steget så høyt
at det var på nippet til å renne over og inn i rasgropen ved Rognhaugen. Videre
het det at bare spiret av Vukukirken stakk opp over vannflaten.
De fleste slike rykter ble kontant avlivet av de mer rasjonelle iakttagere.
Blant annet er det en interessant beskrivelse Jørgen Aall Hansen gir da han,
etter meget strev og møye, hadde gått og klatret rundt hele rasgropen for å
ta den berømte demningen i øyesyn fra Eklo. Han så ingen demning! (Se under
En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger. )Han så med en gang
at det ikke var noen som helst slags fare for at demningen ville briste. Dem
ningen fylte nemlig hele dalen fra dalside til dalside i nærmere 10 kilometers
lengde.
Årsakene til raset
Når det gjaldt årsakene til skredet, var dette naturligvis et mysterium for
de aller fleste. Også faggeologer manglet nødvendig kunnskap om hvordan

----
300 RasA
----
et kvikkleireskred oppstår. Men de hadde i det minste et vitenskapelig fun
dert syn på saken og var klar over at det var tyngdekraften som først og fremst
var den direkte årsak.
I Morgenbladet ble det i fullt alvor hevdet at en av de viktigste årsakene
til skredet, hadde vært jordskjelv! En annen avis sa vulkanutbrudd!
Og hva skulle folk tro?
Som nevnt ovenfor, trodde ikke lensmann Wessel på dommedagsteorien,
men han trodde på folk når de sa at de hadde sett eksplosjoner. Og han mente
som sagt at det var sumpgass som hadde eksplodert, og at de hadde vært med
virkende årsak til at raset løsnet.
Andre fantastiske historier
Mange mennesker ble reddet på helt mirakuløs måte. Bare det kunne jo
i mange tilfeller ha gitt grunnlag for guddommelig intervensjon. Men det
spredte seg også andre historier om redning og redningsdåder som ikke hadde
noe med de virkelige forhold å gjøre.
Det fortelles om en mann som krøp opp i murpipen da raset kom, og der
satt han da huset seilte avgårde. Først etter flere kilometer ble huset liggende
i ro, og mannen ble reddet ut av redningsmannskapene.
Det har ikke lyktes å finne ut hvem dette var. Heller ikke hvilket hus det
var tale om. Og ingen av de beretningene som er kjent fra redningsarbeidet
forteller om en slik redning.
Men trolig er dette bare en fantasifull historie. Kanskje er det en sammen
blanding av flere historier hvor folk klatret opp på taket gjennom hullet etter
murpipen etter at den hadde ramlet sammen. Det er nemlig en kjensgjerning
at murpipene var noe av det første som raste ned, når husene tok til å bevege
seg. Dessuten var pipene så tunge at da husene tok til å bevege seg på en
tynn overflatetorv, forsvant de ofte rett ned i dypet under huset.
En annen historie som er blitt gjengitt flere ganger i forskjellige aviser,
er historien om skituren til John Grunnan og OlufGudding. Fra Olai Hart
manns Beskrivelse over Ulykken i Værdalen hentes følgende:
«Da John Grunnan og Oluf Gudding tidlig på morgenen fikk beskjed om
nattens ødeleggelser, fant de frem skiene sine, og da de hadde kommet til
ulykkesstedet, spente de på seg skiene og la i vei over leirhavet. Når de på
sin eiendommelige skiferd traff på levende folk, signaliserte de til land, og
folk la ut broer slik at mange ble reddet på det viset.
De for helt fra Melby nesset til avgrunnen ved Follo. Det gikk ikke så verst
i leiren med skiene, men det var en farlig og anstrengende tur. Mange steder
var leirsuppen så bløt at skiene sank nedi, og leiren lukket seg over dem,
og da gjaldt det å hale på.
På sin vandring traff de på mange hender og føtter av døde folk som stakk

----
301 RasA
----
opp av leiren. De brukte flere timer på denne rekognoseringsferden, og det
var ikke få som ble reddet på grunn av dem.
Da de endelig nådde land igjen, var de så medtatte at benene ikke ville
bære dem.»
I Nordre Trondhjems Amtstidende sto også denne skituren omtalt. Og noen
dager senere, 24. juni 1893, kom det en tilføyelse som også andre aviser som
hadde brakt historien tidligere, ble bedt om å ta inn. Der ble det fortalt at
også Johan Sundby og Odin Øvre Gudding deltok i samme skiferd, og at de
reddet to mennesker, mens en sinnsforstyrret mann måtte etterlates i et stab
bur til at andre kunne ta seg av ham.
Det fortelles videre at Oluf Gudding og John Grunnan foretok en lignende
tur senere på dagen. Men som avisen skriver, «denne gang lykkes det dem
ikke å finne noen levende mennesker, men derimot en del underklær - av
damenes intime unevnelige - uten på noen måte å ha blitt «skjelvende» i knær
ne, eller «sjanglende» som det sto, av denne byrden.»
Det tyder således på at også denne ferden må ha blitt omtalt i noen aviser
tidligere.
Når det gjelder Johan Sundby, er det en kjensgjerning at han gikk på ski
og reddet et menneske. Det var forøvrig tjenestejenten på Trøgstad skole,
Ingeborganna Tessem. Hun sto ute på restene av skoletomten da Johan Sundby
kom ut til henne, og hun ble berget i land ved at hun sto bak på skiene hans.
Derimot er det visstnok ingen ting i de andre historiene om skigåing. De
navngitte personene er ikke med blant dem som er oppført som mulige kan
didater til å motta spesielle utmerkelser for sin innsats. Og legen, Albert Strøm,
bruker så sterke ord om dette som å si at det bare var humbug.
Nå skal visstnok disse personene ha prøvd å gå på ski, men de lyktes ikke.
Og når historien om vedkommende sinnssyke person som ble etterlatt i et
stabbur, trekkes inn her, er det en sammenblanding med Erik Sæbos forsøk
på å redde Peder Rasmussen Tokstad. Men denne nektet å bli med, og Sæbo
måtte etterlate ham i et stabbur slik at andre kunne redde ham. Det var forøv
rig blant andre Magnus Larsen Tokstad som klarte å overtale den sinnssyke
til å bli med til trygt land. Men heller ikke Erik Sæbo gikk på ski.
Men historien har blitt gjentatt så mange ganger, både i avisene i 1893 og
i ettertid, at dette er blitt stående som en sannferdig hendelse.
Dog er det en kjensgjerning at den neste dag, det vil si 20. mai, gikk flere
på ski over den nå etter hvert delvis størknede leirflaten. Nå hadde det dannet
seg en fastere skorpe som bar bedre. Og det er ikke usannsynlig at noe av
det som hendte denne dagen, tidsmessig ble plassert til dagen før, altså 19.
mai.
Et annet tilfelle hvor sannheten er blitt forvridd, er historien om Marius
Iversen, gjetergutten på Follo. Om ham heter det at han lekte seg med en

----
302 RasA
----
hundehvalp mens de seilte nedover i raset, og at han i tillegg kledde på seg
på turen. Sannheten var imidlertid at han så hvalpen ligge nede i leiren, og
han akte seg ut på kanten av gulvet hvor han satt, fikk tak i nakkskinnet på
hunden, og holdt den fast under ferden slik at den ikke kom til skade. Og
med hensyn til at han kledde på seg, fortalte Marius Iversen selv at da hus
restene ble liggende i ro, oppdaget han at sengen hans sto like ved siden av
seg, og der hadde han klærne sine. Følgelig var det naturlig at han kledde
på seg, for det var kaldt den natten.
Adresseavisen gjenga 22. mai noe den selv antok for å være et tvilsomt
rykte. Det var om en redningsaksjon ute i leirsuppen. Ut fra et hus ble det
tatt ut åtte lik. Men fra huset hørte redningsfolkene at noen beveget seg. Og
da de hugg hull i en vegg eller et tak for komme dit inn hvor lyden kom fra,
fant de en mannsperson som var blitt stum av redsel.
Heller ikke dette var tilfelle. Ingen husstand på ni eller flere personer som
ble berørt, ble funnet på denne måten.
Vandresagn
Det typiske for et vandresagn er at det kan knyttes til flere tilsvarende hen
delser rundt om i landet og ellers i verden.
Et slikt vandresagn er knyttet til en rekke forskjellige ras rundt om i landet.
Det er hanen man kunne høre gale nede i jorden i flere dager etterpå. Den
skulle da ha vært innestengt i et uthus som ble liggende fullstendig begravet
av leirmassene. Men fordi det fantes luft inne i dette huset, levde hanen i
lang tid.
Blant annet er dette sagnet knyttet til raset ved Landfall i middelalderen.
Da skulle man ha hørt hanen gale nede i jorden i ni døgn.
Også ved Verdalsraset gikk det beretninger om at man hadde hørt levende
dyr som var innestengt nede i leiren. Blant annet har Erik Rosvoll fortalt at
utenfor Rosvoll søndre kunne de høre en hane nede i leirgjørmen i tre døgn.
Noter:
1 Hans foreldre var Olaus Olsen Nestvoll og Elisabeth Sivertsdatter.
2 Språket er modernisert.
3 Gerhard Schøning: Reise giennem en Deel af Norge II s. 79.

----
303 RasA
----
OPPMERKSOMHET - BESØK
EN lAKTTAGERS NEDTEGNELSER OM RASET
OG DETS VIRKNINGER
Bakgrunn
Avisen Dagsposten i Trondheim hadde flere korrespondenter i Verdal i
dagene etter raset. En av dem var Jørgen Aall-Honsen. Han sendte flere brev
tilbake til sin avis. Disse brevene gir en meget god beskrivelse av forholdene
slik de var umiddelbart etter raset samt de nærmeste dagene etterpå. Jørgen
Aall-Hanssen laget i tillegg til sine brev også en rekke skisser. Han var en
sjelden kombinasjon av skribent og illustratør. Mange av brevene ble også
gjengitt i andre aviser.
Men Jørgen Aall-Hansen var fremdeles i Verdal 6. september da det store
etterraset gikk. Han kom seg meget raskt opp til rasstedet, noe som betyr
at han må ha bodd like i nærheten. Og like i nærheten vil si på Prestegården
Auglen. Sogneprest Hansen var nemlig hans far.
FØRSTE BREV
Verdalen, 20. mai 1893.
Klokken 00.45 gikk dampskipet Levanger innover Innherredsfjorden og
ankom til Trones klokken 8.30. Underveis møtte vi dampskipet Værdalen
som vi praiet. Kapteinen hadde bare de sørgeligste ting å berette der innefra
idet samme båtene passerte hverandre.
Jeg gikk fra Trones forbi gården Nestvoll, hvor det viste seg en hel rekke
hvite telt mellom trærne. Det var soldatene som lå i leir.
Det var utstilt vakter på en haug i nærheten. Disse sto i signaliseringsfor
bindelse med vakter på høyder omkring elven og på sletten i nærheten av den.
Elven kommer
Klokken 9.45 hørte jeg en fjern larm - det var elven som endelig hadde
brutt over demningen og nå overfylte det aldeles uttørrede elveleiet. Enkelte
dristige folk hadde vært nede før om dagen og fanget en del laks med hendene.
Vannet strømmet med stor hastighet, og klokken 10. 15 strømmet det over
hovedveien ved lensmannsgården Holmsveet. - Jeg skyndte meg av sted opp
over bakken da vannet stadig steg. - Fra bakken - Haugsbakken som den
kalles - hadde jeg en noen lunde oversikt over dalen og elveløpet oppover.

----
304
----


----
305 RasA
----
- Elven var aldeles overfylt av svære leirmasser, og elveleiet hadde en kolossal
bredde - i nærheten av gården Ekle en antagelig bredde av 1 fjerding. 1
Hele Verdalsøra var rømmet da man fryktet for oversvømmelse. En gård
i nærheten av og syd for Holmsve, var aldeles omflødd av elven da jeg sto
oppe på bakken. På veien traff jeg hyppig folk som fortalte meg en hel del
om ulykkene.
Stakkars krøtter
Lyngsgårdene som lå i nærheten av elven, var omflødd av vann, og et fjøs
på over 20 kyr var ute i elven. Det ble fortalt at noen barmhjertige menn
hadde kommet seg bort til stedet og fått skutt ned en del av dem.
Slik var det mange steder. Man har lagt planker utover leirmassen og for
kortet lidelsene for de arme dyrene som kavet i mudderet, - ved å stikke dem
ned. Det er nemlig en fullstendig umulighet å få dem opp av den dynnede
massen - den holder igjen som i en skruestikke. Man hører folk rope og krøtter
brøle nede i dypet - og man står maktesløs!
På grunn av den inntrådte skumring og den lange avstand var det ikke så
godt å se ulykkens omfang bortover Lyngsgårdene, - men dess forferdelig
ere så man den oppe ved Prestegården.
Landskapet hadde aldeles underkastet seg en total forandring. I ca. 150
meters avstand fra gården - på østsiden sto det en prektig granskog. Den var
borte. Jeg gikk ut på kanten og så ned i dypet - og her nede var bunnen ganske
plan - sunket helt ned til en dybde mellom 15-20 meter.
Ulykken har etter min oppfatning ingen ting som helst med elven å gjøre.
Ulykkesstedet ligger i en fjerdings avstand fra elven, og her er ingen utrasning,
- det merkelige er at en strekning på 1 3/4 km 2 har sunket ned i en underjor
disk avgrunn hvis fundament består av kvikkleire.
Vi lar gardsdrengen på Prestegården fortelle: 2
«Klokken 2 om natten,» fortalte han, «våknet jeg plutselig ved å høre en
slik forunderlig lyd - akkurat som en forferdelig storm med dumpe dønnin
ger og tordenbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag var kommet!
Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og jordskredet
nærmet seg mitt hus. 3 Min kone og jeg fikk såvidt kastet oss i klærne og
skyndte oss avsted til et sikkert sted. Naboens kone reddet seg i bare linnetet;
hennes mann og et av barna forsvant og er ennå ikke funnet. 4
Ved utbruddet merket jeg en svovellignende, meget übehagelig lukt.
Follo strøk først, så strøk Krag - Trøgstad og så alle husmannsplassene
til Prestegården - og flere mindre gårder - deriblant en husmannsplass til Follo
like i nærheten av Prestegårdsskogen.»
Verdalsboka - 20

----
306 RasA
----
5?
ei
C
s
I
ff
3
sj
R
I
1
I
I
•I
Ss
_
.ta
-CS
«5
i
Oi
.ts
So
S
su
Ss.
1
s
1


----
307 RasA
----
to
R
to
g
to
o,
Ss.
§» R
5 S°
f*
* R
_ s

 

----
308 RasA
----
På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på en noe fastere leirmasse,
- hans foreldre forsvant ned i den dynnede leirmassen på den andre siden,
mens han selv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert til lands. 6 Det er
naturligvis den voldsomme senkning som har frembrakt leirmassenes utglid
ning nedover mot elven. En husmann hadde fart et langt stykke nedover i
et stabbur og var blitt reddet. 7
Bunnen av avgrunnen eller slukten er nå dekket av opprettstående gran
trær og uhyre store gresstorvsflater. 8
For Prestegården som står på sandbunn, er det antageligvis ikke noe å frykte
- gården ligger 250 - 300 meter fra raset.
Jeg har tilbrakt natten på den øde Prestegården, hvorfra nesten alle er flyttet
ut, og brevet er skrevet ved en osende talgprås og under kamp med over
veldende tretthet etter å ha vært uopphørlig i virksomhet, - som det bør seg
for en korrespondent.
ANDRE BREV
Verdalen, 1. pinsedag ettermiddag, 1893
Nytt ras
I natt skjedde et nytt ras ved den østlige enden av utrasningsstedet. Ingen
gård gikk med. Skredet gikk ut over en meget bratt bakke. Siden har det kun
vært ganske små skred av mindre betydning.
Gården Øvre Jermstad som ligger ved den nordøstlige ende, er stygt truet
- går antageligvis med i løpet av natten da jordbruddet ligger i en avstand
av 3 meter fra gårdsplassen. Alt innbo er utflyttet, og selv høyet er reddet. 9
På bunnen av avgrunnen
I dag har jeg vært rundt avgrunnen i omtrent 2/3 av dens omkrets og under
kastet ulykken en mer detaljert undersøkelse.
På vestsiden - mot Prestegården og Mo - består utrasningen hovedsakelig
av svære sandbanker, på nordsiden - hovedsakelig blåleire med myrjord i
blant, og på hele østsiden utelukkende av seig blåleire.
Man holdt på å bære opp noe nede i dypet. Jeg stanset og spurte hva det
var. Folkene fortalte at det var matvarer og klær som de bar i store bylter
og sekker på ryggen. De hentet det nede fra den avdøde ordførers gård.
Jeg steg hurtig ned etter skrenten og var etter et par minutters forløp nede
på den nå ganske tørre blåleiren som hele veien var ganske oppfylt av uregel
messige sprekker på kryss og tvers. Stykkene hadde alle samme størrelse.
Sprekkenes bredde var så stor at man kunne stikke fingeren ned i den, - dybden
antagelig fra 1 - 1 1/2 meter. Leirlaget var ganske glatt her nede på bunnen
- enkelte små knoller var dekket med en fin, sprø glasur.

----
309 RasA
----
On
22
'3
c_
CM
<u
R
&
si
si
a
1
R
R
I
s
Sg
I
R
to
R
R
E
i?
l
-R
■s .
R
I
I
1
st
I
I
co


----
310 RasA
----
Formasjonen av landskapet dernede er ytterst eiendommelig med sletter
og avrundede koller og svære leirstykker i form av veldige klippeblokker.
Mellom disse var sprekkene meget dype.
Man følte seg uhyggelig og trist nede i denne døde naturen hvor intet liv
rørte seg, hvor ingen fuglestemmer hørtes. Det så ut som etter en størknet
lavastrøm, det var de mest forunderlige vridninger og figurer; noen av leir
lagene så ut som teglstein på et tak, andre gikk i malstrømmer - og så ut
som en stivnet krappsjø. Og så denne intense svovellukt dernede! Den kom
en i møte hvor man vendte seg, og skyldtes gassarter inne i leirmassen.
Leirskorpen bar godt de fleste steder - på andre steder vippet den opp og
ned - for den var ennå ikke blitt tørr, og det sto kvikkleire under. Over disse
farlige steder var det lagt planker og bord.
Tessems gård i dypet 10
Da jeg kom ned til fjøset og buret samt stallen av ordførerens gård, hadde
bøndene nettopp reddet hesten. Den hadde da stått der nede i to døgn på stallen,
men en uforferdet mann hadde dristet seg der ned dagen før og gitt den til
strekkelig for. Da var leirmassen alt for bløt til å tenke på redning.
Man fant intet menneskelig vesen blant ruinene - hvis man egentlig kan
kalle dem det -; for til tross for den 1 kilometer lange turen fra sin opprinne
lige plass med leirstrømmen hadde husene klart seg ganske utrolig. Buret sto
litt på skakke, men intet var kommet til skade, og det innvendige av det var
alt i den skjønneste orden, når unntaes et par knuste egg i en skål!
Brødleivene sto oppstablet langs veggen oppe på en benk - og ikke en leiv
var istykker. - Det så ut som om buret skulle ha seilt avsted oppe på leir
massen og så ganske sakte ha satt seg. - Steinene foran inngangen til hoved
bygningen lå ved siden av hverandre på en svær leirblokk, mens selve
hovedbygningen var reist 1/2 mil nedover bygden.
Stallen lå over på siden med en vinkel av ca. 45 grader og støttet seg mot
noen klippeblokker. 11 Fjøset var aldeles ramlet sammen, og mellom bjelk
ene lå fire kyr, hvorav to døde. To levde ennå, men det sto ikke i menneske
lig makt å få dem ut av det stivnede dynn. Man forkortet derfor de arme
dyrenes lidelser ved å stikke dem. Jeg var selv borte og så til dem; - de lå
som om de var innkapslet i en steinmasse. Leiren tørres meget hurtig i solen
og blir ganske fast og hård.
Kan man tenke seg en forferdeligere død enn denne, levende begravet i
selve jordoverflaten - halvdelen av legemet over og halvdelen under samme!
- En vogn sto ganske uskadd mellom buret og stallen.
På flere steder omkring ulykkesstedet var det bløt kvikkleire - det var den
visse død hvis man ved et uforsiktig skritt skulle falle ned i den.
Jeg følte meg betydelig lettet da jeg atter steg opp fra denne døde dal med

----
311
----

 


----
312 RasA
----
svovellukt og de forunderlige formasjoner. Her er et nytt felt for en geolog,
- man har variasjoner i det uendelige.
Leirdemningen
er dessverre blitt forsterket ved et nytt skred, og stillingen begynner å bli
særdeles kritisk -, da den resterende del av bygden trues med forferdelige
ulykker, hvis den svære vannbeholdningen plutselig strømmer ut. Man fryk
ter for at den skal ta kursen over Rognhaugen hvor det siste skred hendte
i natt. Elven ville da antagelig komme til å gå mot utrasningen til Prestegår
den og underminere sandbankene til denne. 12
Stillingen er ytterst uhyggelig, og folk forlater alle sine gårder nede i dalen
og strømmer oppover mot høydene for å finne sikkerhet for seg selv og sine
eiendeler. Således er hele Stiklestadflaten rømmet. Selv de høyereliggende
gårdene står ganske tomme.
Brødmangelen
har vært alminnelig blant de ulykkelige husville menneskene som nakne og
hjelpeløse har tydd inn til naboer og bekjente. Men nøden er forløbig avhjul
pet ved flere fustasjer brød som har kommet med dampskipene.
En vannstråle
I aften klokken 8 kom det en mann til meg og fortalte at en svær vannstråle
sto ut av en av sandbankene ved Mo.
I morgen skal jeg undersøke saken nærmere samt gi en beskrivelse over
oversvømmelsen og redningsarbeidet ved denne.
TREDJE BREV
Verdalen, 22. mai 1893.
En tur langs randen
I formiddag gikk jeg rundt hele utraset. Det var en meget anstrengende
tur i solvarmen, - det var å streife gjennom skog og kratt og morasser, for
vei er det ikke lenger tale om.
Randen av denne store utrasning er meget ujevn, når unntaes på vestsiden
hvor den enkelte steder går i en aldeles rett linje som skåret av en umåtelig
kniv.
På de øvrige stedene har utrasningene gravet ofte store uregelmessige styk
ker ut av overflaten. Utgravningene strekker seg inn som skarpe kiler eller
firkantede stykker, som tilfellet er ved gården Øvre Jermstad, innskjæringen
skjer like mot gården i en bredde av ca. 10 - 12 meter og en dybde innover
av ca. 30 meter.

----
313
----


----
314 RasA
----
Om «demningen»
Det var min hensikt å undersøke den så meget omtalte demningen og be
stemme så noen lunde dens høyde og sannsynligheten for brudd. Langs en
bratt skråning ned mot elven kom jeg etter en halv mils marsj oppover mot
Eklogårdene, som ligger temmelig høyt oppe på et større leirplatå.
Veien hit var ikke farefri da utrasningen ned mot dypet gikk like ned i den
største høyde -jeg tror jeg med trygghet kan sette ca. 25 meter fra den øverste
topp av den østligste delen av skredene.
Alle gårdene var ganske forlatt oppe på Eklosletten. Noen høns gikk om
kring gårdene og lette etter føde.
Jeg kom meg opp på et høyt punkt hvor jeg hadde en fortreffelig utsikt
over terrenget. Men alt det jeg stirret, - så oppdaget jeg ingen «demning»
i den alminnelige forstand av ordet - demningen er nemlig kun et spøkelse
som slett ikke eksisterer.
Grunnen til at man har falt på den idé at det skulle være en «høy, ugjen
nomtrengelig demning», er nemlig den at for det første hadde meddelerne
ikke grundig undersøkt saken, og for det andre den omstendighet at elveleiet
var tørt langt ovenfor Øra.
Leirutrasningen har fylt opp elveleiet i en bredde av over 3 kilometer ned
enfor utrasningsstedet, således at vannet måtte ha tid til å arbeide seg gjen
nom den oppstabling av leirklumper og leirmasser som dekker elven i en
lengde av over 11 kilometer.
Ingen kan gjøre seg noen forestilling om hvilken uhyre masse leire elve
leiet er dekket med - det dreier seg om flere millioner kubikkmeter. Høyden
av disse er gjennomsnittlig ca. 20 meter - og dette tall er visstnok altfor lavt
satt, når man betenker at gården Haga har gått nedover mot elven i to høye
terrasser. 12 Skråningene på disse 11 kilometer er meget liten - ca. Ipå 250
meter lavest tatt.
Elven ovenfor Eklo er en uhyre stor innsjø som har oversvømmet de to
smukke og før så malerisk beliggende Volengårdene, som antagelig, etter
som stillingen nå er, vil komme til å stå under vann i 5 - 6 måneder, for
det vil ta lang tid før enn elven vil grave seg en ordentlig renne mellom leir
massene som ligger i en plan flate over en fjerdings bredde.
Det samme gjelder alle de oversvømmede gårdene. Ovenfor Eklo går over
svømmelsen cirka 6 kilometer opp i Vukudalen hvor bøndene forteller at Øst
nes bro skal være truet.
Rasets fart
Leirraset er kommet så veldig at enkelte små tverrdaler som har ligget 10
-15 meter over skredet - er blitt fylt av kvikkleire, og sidene på elvekanten
er aldeles dekket av leirmassen som har skvulpet opp som en uhyre bølge

----
315 RasA
----
- like til den motsatte side av elven! Denne ligger som før nevnt, - nå i en
avstand av over 3 kilometer fra nordre bredd, så man kan tenke seg det ikke
er noen dagligdags kraft som har virket.
Ødeleggelsens ruiner
Det var et sørgelig skue deroppe fra Eklohøydene hvor man hadde et stor
artet rundskue over ulykken. Enkelte gårder sto på skakke, halvt nedgravet
i leiren, andre var splintret så tømmerstokkene lå spredt rundt omkring i en
vill uorden. - Hist stakk det frem en stol - her en seng og atter andre steder
en kommode eller en kasse.
De omkomne
Det er nå antageligvis ikke et levende menneske mer i disse husene, hvor
av en del alt er blitt undersøkt. Flere lik er i de siste dagene funnet. Man
antar at det tilsammen er omkommet 1 12 - 114 mennesker. De reddedes an
tall utgjør 160.
Redningsmenn
Soldatene har gjort god nytte både ved redning av menneskeliv og ved red
ning av innbo og krøtter.
Sefanias Støp, Johannes Husan og Iver Forbregd har utmerket seg under
redningsarbeidet på en sådan måte at de må særskilt nevnes. Disse tre har
reddet mange liv ved sin utrolige kaldblodighet og dødsforakt, og de fortje
ner absolutt en påskjønnelse for sin sjeldne opptreden. Disse er bygdens folk.
Det er naturligvis også mange andre som fortjener å bli nevnt, blant andre
også Thomas Trøgstad som med stor livsfare reddet seg selv og sin kone,
men som like baketter, - utmattet og trett, - straks gikk i gang med rednings
arbeidet!
Blind alarm
Klokken 3 mandag ettermiddag kom militæret i fullt firsprang til gården
Haga. Jeg skyndte meg etter. Det var blitt signalisert, fortaltes det. Man kjørte
også en båt avsted.
Da man kom til Haga, viste det hele seg å være blind alarm, idet noen bøn
der som holdt på å redde innbo fra Tessems hovedbygning, hadde tatt av seg
sine hvite støvfrakker og hengt dem på en staur på grunn av varmen, da de
ikke ville legge dem ned i leiren. Dette ble av vaktene opptatt som nødsignal.
Fra Tessems hjem
Thomas Trøgstad hadde funnet et skap med 2 dusin sølv spiseskjeer - og
i selve leiren hadde han funnet Tessems trøye med en lommebok som inne-

----
316 RasA
----
-S §
K 2 .
_ _ Si
R 8 §
■8 il
»Q ~sS
S 4* N
*-
js ti
-R t>t to
8 S to
« to ~«s
a I
R s R
SP §
to a
R _S to
to ■< 2.
s r
_* se _
c « ai
-a sfrs
to g. >
R *> R
_ R S
a to «R
ili
&•&■_
60 *C i;
■!«*
r- S to
to > £
Q to *,
-« to
ss' r_ "«
to » oi
»s* to j~
°C1 R «
g to -S,
"^ J5 to
to *-
-R CS >
•SP _ S
Cs^fi
a . <v>
R to tvj _\
I 2 =_i SS
CS "-^ "si
— -S a S
13 r .§ S
12 i £
is. to 5 to
* -R R 5
to to $0
S» •» 6fl _
to a» ? r*
Q f! S fe


----
317 RasA
----
holdt 150 kroner i kontanter. Man søker etter 1500 kroner som Tessem hadde
i forvaring for Stiklestad Meieri. 13
Tessems død
Jeg talte med Tessems pike som fortalte at hun sov i skolestuen, adskilt
ved et værelse fra det rom hvor Tessem og frue sov. Hun ble straks vekket
av ulykken og så hvorledes huset gikk istykker og beveget seg med en for
ferdelig fart mot Haga, ca. 6 kilometer fra det sted hvor huset før lå. Her
stanset skredet. Veggene var reist - hun sto på bare stuegulvet - likeoverfor
Tessem og frue, som sto på gårdens grunn og talte sammen. Det var da en
kløft mellom dem. Hun kastet resolutt en planke over til dem. Fru Tessem
gikk ut på denne etterfulgt av sin mann. I det samme glir fundamentet på
den andre siden, og begge styrter i dypet og forsvinner i den bunnløse leir
massen.
De reddede har forferdelige ting å berette; man kunne skrive hele bøker
om deres opplevelser.
Tirsdag, 23. mai 1893
Demningsforsøk
I natt har hele militærstyrken under overkommando av kanaldirektøren vært
oppe ved Lyng og demmet av et mindre stykke for om mulig å redde en av
de større gårdene som er omgitt av vann på alle kanter.
På Prestegården står det fullt av møbler og inventar til folk som har flyttet
ut fra gårdene omkring Lyng og Haga nede ved elven.
For øyeblikket er Prestegården ikke utsatt for noen som helst fare da elven
antagelig kommer til å beholde sitt opprinnelige leie. 14
Den samlede skade
kan man trygt sette til et verditap av 1 1/2 million. Bare på gården Lyng nor
dre kan skaden anslåes til over 50.000 kroner. Hele besetningen, 22 kyr og
syv hester, er druknet på grunn av vannflommen; dog har man ved utrolige
anstrengelser og farer reddet to av hestene.
Ulykken her i Verdalen er så enestående og forferdelig at man umulig kan
gjøre seg noe begrep om den, hvis man ikke har sett den. Den rammer hele
bygden, da mange av dem som har sine gårder i god behold, har stående penger
i de ødelagte gårdene. Banken lider så stort et tap at den neppe greier det.
FJERDE BREV
6. juni
Fra Verdalen
Broen
Da jeg reiste fra Levanger med skyss til Stiklestad, - kom jeg altså også

----
318
----


----
319 RasA
----
over Verdalsbroen. Broen er bygget i to avdelinger. Fra selve Øra går det
en mindre bro over på en forhøyning eller øy i selve elveleiet. Denne lille
øya er en 5 meter høy og er ikke større enn at den akkurat gir plass til veien.
Lengden er ca. 15 meter. Denne øya forbinder fastlandet på den andre siden
med den egentlige bro. Faren for broen ligger for øyeblikket i den omsten
dighet at hele elvestrømmen står med full kraft på den før omtalte lille øya
som trues med å bli undergrayet. Man hadde i den anledning kjørt en hel
del stein utover dens sydlige side som brystvern mot strømmen. - For øye
blikket er det ingen fare.
Elveleiet
var aldeles oppfylt av trerøtter som lå slengt bortover de ørene som var dan
net av leirmassene.
Tømmerlensen er sprengt ovenfor broen - ikke av flom, men av alle de
flytende trematerialer elven har ført utover. 15
Vannet gikk som en suppe og skulle alt nå være lavere enn før.
På Verdalsøra er alt i sin gamle gjenge igjen. Veien fra Verdalsøra og opp
over til Haugsbakken er nå i kjørbar stand igjen. Elven hadde nemlig over
svømmet den ved Holmen som inngående strøm - og revet vekk en lengre
strekning av den. Denne strekningen ble istandgjort av de militære, og strek
ningen er solid fundamentert med bjørketrær og kvister som det igjen er fylt
et høyt sandlag over.
Elven hadde valgt sitt utløp - i en stor bue forbi Haugslien og Maritvoll
- like mot Verdalsøra hvor den gikk under noen sandbanker, og skåret tvers
over veien og så igjen gått tilbake til sitt opprinnelige leie.
Terreng som før var oversvømmet, er nå ganske tørt - i det elven så noen
lunde har det forrige leie.
Skredet
har det samme utseende som det fikk den skjebnesvangre natten til 19. mai.
Gården Jermstad står fremdeles og vil antagelig bli stående til neste vår,
når teleløsningen begynner. Men da er det sannsynlig den vil skride ut.
Etter uttalelser også fra gården Krågs eier, gikk Krag først, derpå Follo.
Mannen på Krag - Ove Haugskott - hadde om formiddagen lagt merke til
et mindre skred nedenfor gården og hadde stusset over det, men hadde ikke
tenkt nærmere over saken, da det hver vår hadde foregått mindre skred samme
steds. Om aftenen hadde han vært en tur opp til gården Fåren og var kommet
sent hjem. Omtrent 15 minutter etter at han hadde lagt seg, gikk raset. Går
den seilte like mot Sundby. Alle ble reddet. Budeien ble reddet ved hjelp av
et taug. Kyrne døde, mens grisene ble for noen dager siden berget i land.
I det hele tatt har grisene over alt berget seg godt - formodentlig på grunn

----
320 RasA
----
av den omstendighet at de er løse, og at de på grunn av sin legemsbygning
har kunnet holde seg mer opp fra leirmassene.
Ove Haugskott hadde forstuet sitt ene bein, men var forresten uten
skade. 16 En av tjenestepikene skal være sendt til Levanger Sykehus.
Straks etter gikk Follo like mot gården Lunden som ble hvirvlet rundt av
trykket og ble slynget opp mot en bakke. Alle folkene kom ut da døren vendte
mot bakken.
Hønsene på en av Lyngsgårdene som er ødelagt, lever ennå og er i beste
velgående. De går oppe på låven og spiser frø.
På gården Volen som er oversvømmet, har man reddet hønsene ved hjelp
av et nett og puttet dem i en sekk. Det samme gjorde man med katten som
gjorde en sterk motstand. Den ble også puttet i en sekk, - og da katten og
en av de yngste barna senere kom sammen, var det stor gjensidig glede.
En mann ved navn Anders Egge er funnet nede ved Bjartnes, 4 km fra det
sted hvor hans hus lå. Han fantes død i en hel del høy som han hadde rullet
seg inn i, og man antar at han har levd lengre tid etter skredet. 17
Det er ennå mange som savnes. En hel del er funnet under arbeidet med
å grave ned de døde krøtterne som har ligget nede i leiren.
Tilstrømningen til ulykkesstedet har vært uhyre. Idag - søndag - strømmer
folk uavbrutt forbi Prestegården og til selve utrasningen.
FEMTE BREV
7. juni fra Verdalen
Verdalselven
har altså som før bemerket, nå fått et samlet løp og går i en bestemt renne
i leirmassen.
Den går meget strid og graver seg stadig dypere ned i leiren og fører med
seg en hel del slam og sand som den avsetter i store banker nede ved Verdals
øra. Leiet er adskillig forrykket fra der det før lå. Elven går forbi Eklobakkene
- gjør en stor bue i retning mot Sundbygårdene og setter så bent forbi gårdene
Haga og senere hen forbi Lyngsgårdene.
Så setter den på gården Ekle og bryter voldsomt mot jordbakken i selve
parken, hvorfor man nå i flere dager med ca. 50 hester har kjørt en hel del
stein ned i det truede sted. Man har kjørt litt over 1000 lass, fortaltes det.
Denne faskinen har man håp om skal kunne motstå elvens utgravinger.
Spørsmålet er, hvorledes Ekle vil kunne klare seg i flomtiden for gården
selv ligger nå ikke høyere enn ca. 4 meter over elvens nivå, før lå den over
20 meter høyere.
Fra Ekle går den mot en landtange foran Bjartnes. Her bryter den også
sterkt og gjør her en bue utover igjen, hvorpå den atter går i mer nordlig

----
321 RasA
----
Verdalsboka - 21


----
322 RasA
----
retning mot gården Bjartnes. Siden har den så noen lunde sitt gamle løp. Det
er en meget heldig omstendighet at skjønt det er langt på våren, går det dog
forholdsvis lite vann i den.
Elvens herjinger på Lyngsgårdene
Etter undersøkelsen av selve elveleiet gikk jeg ut på Lyngsgårdene.
Her så det uhyggelig ut. De store, fine gårdene sto aldeles øde. Jeg satte
meg ned på en forflyttet trapp og tok en skisse av fjøset, som sto aldeles på
skakke ned mot en liten innsjø som elven hadde etterlatt seg.
Gårdsplassene på de fire gårdene var elvebunn i pinsen. De er derfor opp
fylt av sand og leire og store trerøtter. En stor granrot var slengt like på en
dør i hovedbygningen.
På gårdsplassen gikk syv høns og en hane. De var ikke det minste redde,
men så på meg som om de ville spørre: «Har du noe godt til oss?» - Hanen
gikk like hentil meg og kastet et såre dypsindig blikk i min skissebok, hvorpå
den etter en nøye overveielse spankulerte vekk igjen.
Det er to gårder som kalles Sør-Lyng, to Midt-Lyng. De ligger alle fire
i hverandres umiddelbare nærhet. På den vestligste av Søndre Lyngsgårdene
så det verst ut. Et av de største uthusene hadde fått en veldig knekk i taket.
Dører og vinduer var aldeles skjeve, og «mastuen» som utgjorde den nord
ligste del av samme bygning, var en ren ruin. Den vakre hovedbygning var
betydelig ramponert. Hele gulvet i storstuen var falt ned uten at en fjel hadde
løsnet seg i gulvflaten. Hele grunnen var undergravet av elven, og gårds
plassen var gjennomskåret av de forferdelige strømmer som hadde presset
seg mellom bygningene. Alt inbo var reddet. Intet menneskeliv gikk tapt.
En demning
Et stykke fra gården ute ved elven holdt åtte arbeidere og to kjørere på
med å bygge en demning som skulle stanse elvens fremtrengning mot Lyngs
gårdene. Man ble ferdig med den mandag 5. juni. Den var solid pelet; så
var det lagt Bjørke- og oldertrær med kvist. Ovenpå det hele et sandlag.
Utgiftene til demningen, veiarbeidene og nedgravningen av de døde dyr
bestrides av det offentlige; bygdens kommunekasse er nemlig ganske tom for
tiden.
Man fortalte her at veien på den andre siden av elven nå visstnok var ferdig.
Gyngende grunn
Jeg gikk i retning mot gårdene Haga som ligger sydøst for Lyngsgårdene.
Like i nærheten av søndre Lyng ligger et lite tørkehus. Det var ganske om
skyllet av leirmassen som hadde revet opp begge dørene med slik kraft at

----
323
----


----
324 RasA
----
hespene var røket tvers av. Så hadde leirmassen strømmet inn og var stivnet til.
Rett bak for tørkehuset lå noen små, vakre bjørkelunder som lokkende oaser
i en trøstesløs ørken. Jeg kom meg vel frem til den første. Under forsøk på
å gå over leirmassen til neste for herfra å få oversikt over hele elveleiet, brast
den tynne leirskorpen, og jeg sank med den ene fot ned i dynn til litt over
skoen. Det ble med en gang aldeles bløt leire rundt omkring meg, og jeg
skyndte meg så snart som mulig tilbake til et sikkert sted.
Slik var det hele veien der borte, og det var aldeles uråd å komme utpå.
Blåleiren lå altså ennå aldeles bløt og hadde til dels vann ovenpå seg.
De mest lurende partier var sandbankene. Jeg våget meg utpå en sådan sand
banke ved elven ved siden av et høyt gjerde. Men det skulle jeg ikke ha gjort,
for jeg sank et godt stykke nedi med begge ben og var glad jeg kom meg
opp på en grunn som bar meg oppe. Jeg rev av bord av den og kom meg
bort på et sikkert sted.
Ved Haga hadde man lagt flere demninger.
De døde
På den andre siden av elven gikk det en hel del folk og lette og grov. En
plass som tilhørte Haga, var aldeles overskyllet av leirmassene, og folkene
der mangler man enhver opplysning om. Det sto ikke i noe menneskes makt
å kunne arbeide seg gjennom den bløte leiren i noen nevneverdig dybde.
Søndag forrettet sognepresten 14 begravelser, mandag fire. Men ennå er
det mange som ikke er funnet - og mange som aldri vil finnes, de, som ligger
dypt gjemt dernede i det ennå bløte leirlag. Og det vil for alltid forbli skjult
hva disse arme mennesker har lidt og kjempet for å komme ut av dødens
klamme og dynnede armer.
- Det er så mange som synes, det var så forferdelig at ulykken nettopp
skulle hende om natten. Men mon det allikevel var det beste at det var slik?
Om natten er folk innendørs. Hadde det vært om dagen ulykken skjedde, tror
jeg den ville ha tatt langt flere menneskeliv. Det er fullt av folk som arbeider
ute på markene og nede i dalførene med våronnen, og mange ligger og kjører
i veiene. Hadde så skredet kommet, sto man på fri mark uten en planke å
klynge seg til - tale om tid til å flykte kunne det ikke være da alt gikk så
hurtig for seg.
SJETTE BREV
P. t. Verdalen 5. juni.
Etter at den øyeblikkelige nød synes å være avhjulpet, blir det store
spørsmål:
Hvordan skal man gjenopprette ulykken og skaffe de skadelidte nytt erhverv?

----
325
----

 

----
326 RasA
----
Alle er enige i å anbefale Dagspostens uttalelser at man bør sikre seg mot
at ydet hjelp bare benyttes til utvandring. Dette ville jo ikke gjenopprette na
sjonaltapet.
Tvertimot ville man da foruten jordødeleggelsen også tape pengene og
arbeidskraften med!
Derimot er det mer delte meninger om erstatningsmåten. Noen er meget
ivrige for planen om å dele ut parseller av udyrkede myrer til oppdyrkning.
Andre, og det er kanskje de fleste herinne, holder på at man først skal søke
å oppnå utparsellering av større eiendommer. Enkelte gårder er nemlig nesten
for store bare for en eier. Han kan ikke rekke å drive det hele på samme
måte som han kunne ha gjort med en mindre del. Følgen av dette blir at han
på den halvparten av sin gård ved omhyggelig arbeide kan produsere like
så meget som på hele gården, slik som forholdene nå er.
Dyrkning av Leinsmyra
På den andre siden har man noen svære myrstrekninger også her i bygden.
Leinsmyra kunne godt dyrkes opp og stikkes ut til 14 å 15 gårder.
Det ville i flerdobbelt henseende være bra for bygden om denne myra ble
godt drenert. Nå ligger den der som en stor sump ovenfor Stiklestadgårdene
- og kunne til og med kanskje forårsake en ny ulykke dersom den ikke dre
neres og tørkes ut. 18
Det går nemlig leirbakker fra myra nedover mot Stiklestad. En bekk som
går forbi Nordre Stiklestad, har litt ovenfor gården meget høye kanter og
bratte skråninger som minner sterkt om Follobekken slik den så ut før. 19
Man tror at Leinsmyra skulle være gunstig for oppdyrkning.
Dyrkningen av de ødelagte strekningene
At det ikke behøver å bli en ørken der hvor ulykken har skjedd, vil man
kunne se av følgende:
For ca. 6 år tilbake raste en mindre bakke ut i Ysseelven i Verdalen. Bakken
besto utelukkende av leire. Den lå brakk noen år, men så begynte det å vokse
hestehov og andre takknemlige plantesorter på den - og nå vokser det gress
på den. Kun enkelte flekker er bare.
Det er å legge merke til at man aldri har dyrket dette stykket etterpå - det
er Moder Natur som har beplantet det.- Det er da å anta at leirmassene i Ver
dalsskredet om av 6 - 7 år ved oppdyrkning vil egne seg godt til både åker
og eng. Leirjord er jo som regel betraktet som god jord.
Den eneste ulempen som man kan ha i strøket nærmest elven, er at denne
med tiden kan forvolde skader etter hvert som den skjærer seg dypere ned,
i det de høye elvemelene som på den måten oppstår, vil rase ut på sidene
og ta med seg de omkringliggende partier.

----
327 RasA
----
Men det vil jo bare være på et begrenset felt, - og den største delen tør
man håpe vil være under oppdyrkning igjen innen århundrets slutt.
SYVENDE BREV
8. september 1893
Atter har en ulykke rammet denne hjemsøkte bygden. Denne gangen gikk
ikke noe liv tapt, skjønt det var nære på at beboerne på gården Rognhaugen
hadde satt livet til.
Selve raset
begynte litt før klokken 6 (6. september). Deres korrespondent ble vekket
av en tordenlignende larm. Det sto på i ca. 20 minutter og hørtes en halv
mil fra bruddstedet. Jeg kom meg i en fart i klærne og skyndte meg oppover
mot utsikten ved Prestegården.
Bulderet lød som et voldsomt tordenbrak. Leirmassene styrtet med vold
som fart ned i det gamle såret. Det var Jermstadspannets siste grunn som
gikk - over 50 mål åkerland foruten noen høysåter.
Den bløte leiren bante seg larmende vei mellom de nå faste leirmasser og
høyder der nede i dypet - og tok med seg trær, torv og busker.
Det andre store raset
Omtrent 1/2 time etter det første raset hørte jeg en ny, enda voldsommere
larm som sto på i 10 minutter. Denne gang gikk raset over hele bruddets nord
side og halvparten av østsiden.
Det gikk med en rivende hastighet og tok med seg halvparten av låvebyg
ningen på Jermstad som ble splintret i tusen stykker. Heldigvis var det ingen
folk til stede da beboerne har bygget seg en ny gård en 300 meter fra det
gamle stedet.
En høyde som før skjulte gården Fåren, forsvant som ved et trylleslag. Leir
massene gikk som en fossende elv og rev med seg klumper og stykker nede
i det gamle raset. Når det var en bratt leirvegg som stilte seg i veien for den
flytende strømmen, sto leirspruten 20 meter til værs og skyllet over leirberget
som om det var en liten stein.
Farten på raset
Med en enestående hastighet gikk den veldige leirmassen rett mot syd mot
Rognhaugen og høydene ved Eklo.
Rognhaugen ble aldeles oversprøytet, og hovedbygningen og uthuset samt
stabburet ble splintret i stykker.
Bjelkene lå spredt omkring på det overskyllede området. Overskyllingen

----
328 RasA
----
gikk ca. 70 - 80 meter innover engene. Ved Eklohøydene ble leirmassene
slynget opp over de bratte veggene og over disse i en høyde av 80 meter! 20
På farlig grunn
Jeg gikk gjennom den gamle Jermstadgården sammen med tre av de land
målerne som ligger og måler opp skredet. Disse ville forsøke å få fatt i et
målebord som hadde vært i en uthusbygning som gikk i det første raset. Vi
innså at det var en umulighet å få fatt i det - antagelig befinner det seg midt
ute i selve raset.
Mens vi sto der, raste det ut et større stykke like ved siden av oss, og seilte
rolig ned over den glatte glideflaten.
Vi skynder oss fra dette farlige stedet.
Straks etter gikk den delen av uthusbygningen som sto igjen.
Vi fortsatte vår tur til
Rognhaugen.
Kun fjøset sto helt igjen, ellers var alt i den mest ødelagte forfatning man
kunne tenke seg. Vi fikk opp en syv - åtte hvitoster og en dall med übeskadi
get smør fra leiren foruten forskjellig møblement som var mer eller mindre
ramponert. Folkene hadde styrtet ut ved første raset, nesten uten klær. Ved
det andre raset kom overspy lingen av leirsuppen.
En gammel mann som også bodde på gården, kom seg så vidt unna.
Hadde folkene ligget i sin søvn, ville de ha blitt knust under det sammen
styrtede huset. Stabburet var slynget over på siden og var aldeles ødelagt.
En av de fire hønsene var aldeles overstenket med leire og hadde brukket
vingebeinet. Vi forkortet derfor dens lidelser med en øks som var hentet fra
nabogården. Vi måtte nemlig bryte oss inn i fjøset for å redde krøtterne. Døren
var stengt av nedstyrtet tømmer samt leire som her sto opp til andre etasje.
Ved å sage gjennom vinduet og på skrå nedover lyktes det å komme inn i
fjøset og redde krøtterne. Det var to kyr, tre sauer, to geiter og en gris som
alle var i beste velgående. Senere kom eieren og noen folk til. De begynte
å ta opp diverse småting og redskaper av leirsuppen.
Hele leirmassen
ligger nå som en stor plan flate nordenfor Rognhaugen - og dekker alle vol
ler og hauger. Den største dybden på denne leirsjøen antas å gå opp til 20
meter. 21
En del har seget ut og har demmet elven slik at elveleiet nedenfor lå tørt
i flere timer.
Noen arbeidere som holdt på med kanalarbeide der nede, reddet seg med

----
329 RasA
----
den ytterste nød fra leiroversvømmelsen. Enkelte ble endog sittende fast, men
kom dog opp i tide. Verktøyet gikk tapt.
Veiarbeidet
på hovedveien er foreløbig stanset opp. Veilegemet truer med å gli ut da
det på Jermstadspannet nå bare ligger en 10 - 12 alen fra det siste bruddet.
Noter:
1 1 fjerding = 2Vi kilometer.
2 Dette var Magnus Larsen Moåker.
3 Lå ca. 7 - 800 meter fra Prestegården - rett i syd.
Hun var Mette Mikvold på Moan. Mannen og to barn omkom.
5 Denne beskrivelsen av hendelsesforløpet stemmer ikke med andre øyenvitners skildringer.
Det er heller ikke mulig at Follo gikk ut før Krag, hvis det var hovedbølet Krag han mente.
Follo lå nemlig høyere oppe enn Krag. Derimot stemmer dette dersom han mente gårdene
Gran og Egge som begge var utskilt fra Krag. Det hendte nemlig at disse ble omtalt som
Krag. Husmannsplassen under Follo det er tale om, var enten Smedhaugen hvor familien
Belbo bodde, eller Follostuggu hvor blant andre Edin Follo bodde.
6 Dette var Follostuggu hvor Edin Follo var den eneste som reddet seg. Hva Aall-Hansen mener
med på den andre siden, er noe uklart. Heller ikke er det lett å forstå hva han mener med
skilt seg, men det kan ha vært et parti av overflaten som ikke gled ut med en gang.
7 Dette må ha vært Peder Rasmussen Tokstad fra Tokstad vestre. Men da dette brevet ble
skrevet, hadde de ikke klart å få ham opp. Det lyktes først etter et par - tre dager.
8 Dette var restene av Prestegårdsskogen. Den ble for det meste liggende igjen nede i den
vestre del av skredgropen.
9 Til å begynne med lå Øvre Jermstad ca. 80 meter fra skredkanten. Men etter hvert spiste
kilen seg sakte, men sikkert bakover mot husene. Men de raste ikke ut. Husene på gården
ble så flyttet et stykke unna. Og først ved skredet 6. september gikk deler av den gamle
tomten ut. En del av fjøset som man ikke hadde rukket å flytte, ble da med.
10 Trøgstad skole.
11 Når Aall-Hansen her sier klippeblokker, er nok det feil. Det fantes nemlig overhodet ikke
steiner av noen vesentlig størrelse i det utraste området. Trolig er det tale om noen fastere
leirblokker.
12 Denne beskrivelsen av terrenget gir et inntrykk av den forestillingen man på det tidspunkt
hadde av leirdemningen. Man så nemlig for seg at den plutselig ville briste, og at Vukusjøen
ville tømmes i en kolossal flodbølge. Aall-Hansen hadde på det tidspunkt ikke selv besøkt
demningen og med egne øyne sett hvordan den så ut. Han gjengir den vanlige oppfatning
av forholdene. Videre var det flere som antydet at Vukusjøen ville stige så høyt at den ville
renne over ved Rognhaugen. Her var terrassen på det laveste. Men allikevel var toppen av
denne terrassen flere 10-talls meter over toppen av leirdemningen. Dessuten hadde leirmassene
runnet nedover bakke innefra rasgropen slik at de havnet utenfor skredporten. Det var såle
des fysisk umulig at toppen av leirdemningen var så høy som bunnen av rasgropen. Men
i neste brev følger imidlertid hans beskrivelse av de faktiske forhold da han kort tid etterpå
var der og tok forholdene i øyesyn. Antagelsene i dette avsnittet er således stort sett bare
grunnløse gjetninger.

----
330 RasA
----
13 Dette er en overdrivelse. Enkelte steder kunne leirdybden være opp til 20 meter. Men gjen
nomsnittet er 6-7 meter.
14 Aall-Hansen sier Stiklestad Meieri. Det er feil for Verdalens Meieri som lå på Stiklestad.
15 Det refereres også nå til den mulighet at elven kunne komme inn i rasgropen og forårsake
nye ødeleggelser og ras.
16 Det er litt uklart hvor vidt denne opplysningen medfører riktighet eller ikke. Det er et fak-
tum at tømmerlensen til Verdalsbruket ikke ble ødelagt. Tømmeret ble berget. Men her står
det at det var lensen ovenfor broen som ble ødelagt. Ovenfor broen gikk lensen på skrå mot
sydøst og sperret for det smaleste av de to elveløpene. Denne lensen hadde ikke til oppgave
å samle opp tømmer, men å forhindre at tømmer gikk inn i dette løpet. Dersom den, som
Aall-Hansen forteller, var sprengt, medførte dette imidlertid ikke noe tap av tømmer. Ska
den var derfor ikke stor.
17 Dette stemmer ikke helt. Han fikk blant annet et kraftig slag i hodet, noe som ga han livs
varig men, og han ble sengeliggende i lang tid etterpå.
18 Dette var Anders Tiller på Egge.
19 Det var en vanlig tanke på den tid å tro at det myrene som var den direkte årsaken til slike
ras. Følgelig ble det også satt i gang utstrakt drenering og uttapping av myrer man mente
kunne representere en trussel i tiden etter Verdalsraset.
20 Dette var Broskitbekken.
21 Dette er en overdrivelse.
22 Også dette er en overdrivelse.

----
331 RasA
----
AVISENE
Generelt
Det gikk ikke lang tid før de fleste større avisene i landet hadde egne kor
respondenter på stedet. Naturligvis var det størst interesse for hendelsen i
Trøndelag. Men etter som det umiddelbart ble klart at dette var den største
naturkatastrofen som hadde rammet landet i moderne tid, var også interessen
stor helt fra første stund i landet forøvrig. Man ønsket å vite mer om hva
som hadde skjedd, og korrespondenter fra de største Kristianiaavisene inn
fant seg snart.
De første meldingene tilbake til avisredaksjonene var korte telegrammer
som bare ga de grøvste opplysningene. Men etter hvert kom det lengre artik
ler og grundigere beskrivelser. De fleste av journalistene var ukjente, og føl
gelig var det ikke så få feilopplysninger som ble gitt. Dessuten synes det nokså
klart at mange av journalistene ofte grep fatt i ethvert rykte, og sendte det
ukritisk videre uten å kontrollere sannhetsgehalten i det de hadde hørt. Dette
var ikke tilfelle bare med de journalistene som kom fra hovedstaden. Også
journalister fra avisene i det nærmeste nabolag begikk slike bommerter.
Men mange av journalistene gjorde et utmerket arbeid. Vi skal her ikke
glemme at dette skjedde mot slutten av forrige århundre. Av moderne hjelpe
midler hadde disse tilgang kun til telefon og telegraf. Jernbane fantes i Trond
heim, ikke nærmere. Annen slags skyss på landjorden måtte skje med hest
og vogn eller ved å ri. Og å reise til Trondheim skjedde absolutt enklest ved
å reise med dampskip.
Den fyldigste dekningen ser det ut til at Morgenbladet hadde. Denne avisen
hadde til sine tider to journalister i Verdal. Tydeligvis nøt denne avisen nok
så stor anseelse både blant folk flest og blant andre aviser, for ikke få av
de artiklene som ble trykket i Morgenbladet, ble gjengitt i mange andre aviser.
Og Morgenbladet ble ikke sjelden referert i Stortinget.
For aviser som lå lengre unna, ble det benyttet stoff som hadde stått i
Kristiania- og Trondheimsavisene.
Vi skal her ta med noen smakebiter på hva som ble skrevet i de forskjellige
avisene, en fra Steinkjer, en fra Namsos og to fra Levanger samt et par fra
Kristiania og et par fra Trondheim. (For alle gjelder at språket er modernisert).

----
332 RasA
----
INNHERREDSPOSTEN
Innherredsposten var en Steinkjeravis. I hva som følger nedenfor, går det
frem at det var redaktøren selv som reiste til ulykkesstedet.
Dette sto i avisen 24. mai 1893:
Ulykken i Verdalen
Siden våre lesere i lørdagsavisen fikk underretning om ulykken, har elven
begynt å sildre over demningen oppe ved Eklo og Melby.
Redaktøren av dette blad reiste da atter til ulykkesstedet pinseaften for å
se hvilke virkninger dette hadde ført med seg.
Det første inntrykk vi mottok da vi pinsedags morgen i det nydeligste vær
kom frem fra Leksdalen og opp på Hallemshøyden, var at vannet hadde dekket
over en hel del av elendigheten. Landskapet så ikke lenger ut som et opprørt
leirhav. Nei, vannet hadde glattet til leirhaugene og spredt seg utover sand
massen og forandret landskapets karakter fra dagen før. Vel så det trøstes
løst og fortvilet ut nå også, men så forferdelig som fredag var det ikke.
Dessuten var det en trøst å vite at alt det som kanskje da kjempet fortvil
elsens siste kamp for livet der ute i leirhavet, at denne kamp og kval og pine
måtte nå vannet ha gjort ende på. Man så at nå var alt dødt der ute.
Man antok i begynnelsen at det deroppe ved Eklo og Melby var en dem
ning, og at elven når den en gang brøt igjennom den, ville gjøre enda mer
skade. Men saken er den at strekningen fra Eklo og til Holmen nede ved Ver
dalsøra danner en eneste stor demning som vannet fra elven ikke klarer å
bryte med en gang. Men når vannet steg over demningen, begynte det bare
å sildre ut over og fylle alle hull og fordypninger. Hvor elven i fremtiden
vil komme til å gå, er ennå umulig å si. Den tar det løp som er dypest.
For riktig å få se hvordan det sto til oppe i Vukubygden, tok vi oss en tur
over Hallemshøyden til gården Skei hvorfra en lokalkjent mann fulgte oss
oppover til gården Reppe som man antok var sterkt truet.
Vel så det fortvilet ut, men dog ikke så forferdelig som ryktet sa. Dette
meldte nemlig at man kun kunne se spiret av Vuku kirke. Resten sto under
vann, ble det sagt. Det sanne forhold er at vannet går over veien ved Vuku
Forening, men hadde ennå ikke på langt nær nådd opp til kirkemuren. Øst
nesbroen som sto tett nedenfor Vuku kirke, var ennå så høyt over vannet at
Bakgrunn

----
333 RasA
----
M 3


----
334 RasA
----
en båt til nød kunne komme under den. Og da vannet senere, etter hva det
har blitt oss meddelt, skal ha sunket, antar vi at det ikke har skjedd ytter
ligere oversvømmelse oppe i Vuku. Det er jo mer enn nok med det som er,
for begge Volengårdene ligger fullstendig under vann. Man ser takene på
de fleste av husene. Fjøsbygningen er endevendt, og stabburet har seilt langt
nedover imot demningen. Dessuten står en Balgård under vann, samtidig som
flere husmannsplasser dels står, dels flyter i vannet som går opp til taket.
Om det her oppe har gått med menneskeliv, kunne ikke sies med bestemthet.
I forrige nr. sa vi at Fårenjorden hadde rast ut. Det er ikke tilfelle. Det
har ikke gått en bit av Fårenjorden, men fra Prestegårdsjordet ser det slik
ut, og det var derfra vi noterte det sist.
/ alt skal det være ødelagt 55 større og mindre bruk
med et jordareal av ca. 10.000 mål til en verdi av ca. 2 millioner kroner. 1
Hvor mange levende vesener som har gått med, lar seg ennå ikke si med
bestemthet. Dog mener man å ha på det rene at det på nordre side har gått
med ca. 90 personer, en hel masse hester (ca. 20 jegerkvarter er borte, men
en del av hestene var på Rinnleiret), ca 100 storfe. Og når det foreligger nøye
oppgave over de liv som gikk med på søndre side, vil vel tallet, som vi antok,
gå over 100.
Flere lik er gjenfunnet, deriblant ordfører Tessem. Hans hustru er ennå
ikke funnet, men tjenestepiken som hadde snakket med sin matmor under
ulykken, påstår at hun skal finne hennes lik. 2
Det er mange som har mistet alt hva de kalte sitt, deriblant sersjant Jerm
stad som mistet kone og barn og foreldre. Gustav Stiklestad, tidligere for
pakter på Rostad på Inderøy, med hele sin familie, unntatt en gutt som er
i Kristiania, er borte. Det er altså han selv med hustru, åtte barn og tjenere
som er borte. Alt er begravet i leirmassene. Husene ser man ikke spor av.
Handelsmann Bjartnes med hele familien unntatt en gutt er borte. Og mange,
mange flere som vi ikke husker navnene på.
Man antar at det også kan ha vært andre naturkrefter enn vannet som har
vært medvirkende til denne revolusjon i jorden. For under ulykken hørtes
smell etter smell samtidig som man merket en temmelig sterk svovellukt.
Verdalen er en totalt ødelagt bygd, og mange er dem som lider store tap
ved at de har hatt pant i jordeiendommene. De taper naturligvis pengene.
For jorden ligger der, og den utgjør pantet. Dog er det vel ikke verst for
dem. Da er det verre for dem som har kausjonsforpliktelser på seg. Låntagere
og medkausjonister ligger begravet i leirhavet. Og skal de forpliktes til å bære
ansvaret, blir det få selvhjulpne menn i Verdalen. De må gå fallitt samtidig
som det er all rimelighet for at kommunen må erklære seg udyktig til å klare
sine forpliktelser. Og skal matrikkelen på de ødelagte gårdene legges over

----
335 RasA
----
på den øvrige delen av amtet, vil ulykken føles av alle gårdbrukerne i Nordre
Trondhjems amt. For i Verdalen var jorden satt høyere enn i noen annen bygd
i amtet. Man får håpe at Staten trer såpass til at de gjenværende i Verdalen
ikke også skal drives til tiggerstaven. Den bygden har fått nok nå!
Fra Raset 1992 sett mot syd. Det er ikke mye som minner om den uhyggelige
situasjonen avisene beskrev for 100 år siden.
Noter:
Arealangivelsen var noe mindre enn hva som var det riktige, men verdien var en god ove
drivelse. Det endelige verditapet ble til slutt satt totalt til ca. 3/4 million kroner.
Både Tessem og hans kone ble funnet samtidig, men først noen dager etter at dette ble skrevet.


----
336 RasA
----
NORDTRØNDEREN
Nordtrønderen kom ut på Namsos. Den tids kommunikasjonsmidler tatt
i betraktning lå Verdal og Namsos langt fra hverandre. Men begge lå i Nordre
Trondhjems amt. Og det er forståelig at man også viste ulykken stor opp
merksomhet i denne byen. Avisen var imidlertid liten, og den hadde ikke
anledning til å være representert på ulykkesstedet med egen korrespondent
over et langt tidsrom. Mye av det den trykket, var derfor hentet fra andre
aviser. Men etterfølgende omtale fra ulykken er skrevet av avisens egen
korrespondent. Artikkelen er underskrevet med initialene L. A. Den er da
tert 22. mai, og sto i Nordtrønderen 25. mai.
Ulykken i Verdalen
I dag har jeg gått rundt ulykkesstedet og besett det både fra høydene og
fra avgrunnen. Jeg har således med egne øyne sett alt som er severdig. Men
å skildre det er et vanskelig arbeide. Dog skal jeg gjøre et forsøk på å komme
det faktiske så nært som mulig. Den som ikke har vært og sett ulykken, kan
ikke gjøre seg noe begrep om dens størrelse, og jeg vil derfor råde enhver
som ser korrespondanser herfra, å legge til 50 % , for en skildring av forhol
dene her nå kan aldri bibringe leserne slike opplysninger at man kan gjøre
seg en idé om hvordan det ser ut her.
Først skal jeg gi noen opplysninger om selve utraset.
Strekningen fra Prestegården, hvor en del av skogen er gått med, fra og
med Follo og helt bort til Fåren og Eklo, er alt gått med. Øvre Jermstad står
igjen, men det er en stor sannsynlighet for at den går med, for husene står
bare to meter fra avgrunnen. Eklogårdene er det, så vidt jeg kan forstå, in
gen fare for, men beboerne har flyttet ut.
Det utraste stykket er ca. 3 kvadratkilometer, og besto omtrent utelukken
de av dyrket land.
Jeg var i dag, som nevnt ovenfor, omtrent 1 kilometer nedover avgrunnen
for å se på ruinene av Tessems uthusbygninger. I blant disse kunne man se
en del av fjøset samt buskapen, bestående av fire kyr. To av disse levde da
det kom folk til. Men det var et ynkelig syn. En lå med halvdelen nedi leiren,
den andre lå fastklemt mellom bjelkene. Stabburet sto like helt slik at man
har fått reddet all den maten som fantes i det. En del av stallen sto også over
leiren. I den sto hesten i god behold.
Bakgrunn

----
337 RasA
----
En tegning av adjunkt M. Bugge. Dette er fra rasgropens øverste del ved
Jermstad.
Tessem er ennå ikke funnet til tross for iherdige undersøkelser, heller ikke
hans hustru.
I selve avgrunnen vistes ikke merker etter de andre gårdene, de var delvis
helt begravet, delvis flyttet lange strekninger.
Som et bevis på hvilken forferdelig kraft som ble utfoldet, kan jeg berette
at ingeniør Rostads hus ble ført 3 fjerdinger 1 nedover dalen. I sidedalene
kunne man også se skredets styrke, i det disse var fylt opp av uhyre leir
masser i en lengde av 300 meter.
Etter å ha sett på avgrunnen, fortsatte jeg min tur forbi gården Fåren og
Eklogårdene. Beboerne på alle disse var flyttet ut så det var umulig for meg
å oppdrive litt drikkevann. Men endelig fant jeg da en brønn, slik at behovet
for øyeblikket ble tilfredsstillet.
Fra disse gårdene var det en storartet utsikt. Ikke kunne man bare se skre
det med den påfølgende utglidning, men også oppover Vuku fikk man anled
ning til å se hvilke ødeleggelser skredet hadde forvoldt på den kanten. Omtrent
en mil oppover, til Østnes bro, står alt under vann. Volengårdene med flere
ligger og flyter. Heldigvis har beboerne reddet besetningen, samt det meste
av sitt innbo. Men alt hva de skal leve av, står under vann.
Hvor lenge denne innsjøen kommer til å vare, kan man ikke si noe om.
Men det sannsynligste er at det vil gå flere år innen elven har gravet så dypt
leie at den kan motta alt dette vannet som skal føres ut. Inntil det har skjedd,
vil alt ovenfor og nedenfor demningen delvis og til visse tider komme til å
stå under vann.
Verdalsboka - 22


----
338 RasA
----
Angående ordet «demning» er det sikkert mange, om ikke de fleste, som
mener at det med det er ment en høy voll. Dette er imidlertid aldeles feilak
tig. Den uhyre leirmassen har nemlig med rasende kraft og hurtighet fortsatt
nedover mot Verdalsøra, og har på denne strekningen ødelagt alt som den
har støtt på.
8 kvadratkilometer, nemlig strekningen fra Melby på sydsiden og Haga
på nordsiden til flere hundre meter nedenfor Bjartnes er nå dekket av flere
favner leire. Leirmassen inntok selvfølgelig Verdalselvens leie slik at den i
ca. ett døgn ikke hadde noe utløp. Men etter den tid hadde vannet steget så
mye at den gikk over demningen og fløt utover alt. Alt som var dekket av
leire det første døgnet, er imidlertid nå, og meget mer til, oversvømmet av
vann. Hvor lenge vannet kommer til å stå over her, avhenger av når elven
får gravet et tilstrekkelig stort leie. Da vil all fare for disse eiendommene
for fremtiden være borte. En del store eiendommer, som Ekle, Bjartnes,
Holmen med flere står nå under vann. Disse vil imdlertid kunne reddes når
elven får ordentlig leie, for leirmassene har ikke nådd så langt opp som til
disse.
Mens de fleste mennesker og dyr omkom på de gårdene som gikk med i
selve utraset med unntak av en, er de nedenfor heldigere stillet: Her omkom
kun noen få mennesker, samtidig som størstedelen av besetningene samt inn
boet ble reddet. Unntagelser finnes naturligvis, som for eksempel på Nord-
Lyng, hvor bare to hester ble reddet. Disse hadde nemlig slitt seg løs og sto
da hjelpen kom, med forbenene oppe i krybben. De øvrige seks hestene hadde
derimot fotband som det var alldeles umulig å få løst opp, for vannet gikk
allerede opp til halsen. Samtlige ble da skutt.
De 24 kyrne som gården hadde, druknet alle sammen.
Her går en mengde rykter om at nye skred skal ha funnet sted, og at man
nå hører nødrop fra mennesker. Dette er alldeles ikke tilfelle, for siden fre
dag aften er intet menneske funnet i live. Lik har man derimot funnet en del
av, dog ikke mange.
Beboerne av de nærliggende gårdene har alle sammen flyttet ut, enkelte
med god grunn. Den alminnelige mening er at utraset er over, av samme me
ning er også jeg, for jeg har aldri hørt om at to utras har funnet sted på samme
sted kort tid etter hverandre. Men beboerne av de nærliggende gårdene er
nok ikke av den formening å dømme etter deres uttalelser. Det kan dermot
være tilgivelig at de den første uken etter ulykken har slik redsel i seg at de
ikke tør komme i nærheten av ulykkesstedet.
Med hensyn til ulykkens størrelse er det ikke så godt å avgjøre det nå. Etter
oppgaver viser det seg at 400 skyldmark er gått med. Dette representerer
en verdi av ca. 600.000 kroner. I tillegg kommer alt løsøre, innbo samt be
setningene.

----
339 RasA
----
160 mennesker er reddet, mens 1 10 er forulykket.
At ulykken er en stor ruin for Verdal, sier seg selv. Visstnok er den aller
største delen igjen, men beboerne er blitt motløse. Forgjeldet, som en stor
del av befolkningen allerede er, vil de vanskelig kunne klare seg etter at den
ne ulykken har rammet dalen. Skattene blir nå å fordele på færre, desto stør
re og vanskeligere blir de å klare. Men så får vi håpe at Staten her gjør alt
for å lindre nøden, for her er offentlig hjelp på sin rette plass.
Fra Jermstad i retning Mo 1992. Midtpå bildet Follodalen. Heller ikke Follo
dalen har unngått forandringer. Store deler av den er planert bort.
Noter:
1 fjerding = 1/4 mil.


----
340 RasA
----
NORDRE TRONDHJEMS AMTSTIDENDE (LEV ANGERA VISA)
Nordre Trondhjems Amtstidende kom ut på Levanger, og var således vår
nærmeste nabo. I og med at det ikke kom ut noen avis i Verdal på det tids
punktet, er det rimelig grunn til å anta at denne avisen også var lokalavisen
for mange her i Verdal. Det er mye som tyder på at denne avisens medar
beider var blant de aller første til stede. Videre er det sannsynlig at vedkom
mende var bedre kjent i Verdal enn de fleste andre som kom hit for andre
aviser. Men også denne journalisten støtte på mange av de samme problem
ene som de andre journalistene, nemlig at det var veldig vanskelig å skille
mellom hva som var sant, og hva som var grunnløse rykter.
Dette sto i avisen dagen etter ulykken, altså 20. 5. 1893:
Beskrivelse av situasjonen
Omkring klokken 1 natt mellom torsdag og fredag fant en ulykke sted som
er enestående i sitt slag.
Det fant nemlig en utglidning sted som drog forferdelige følger etter seg.
Skredet begynte ved Jermstadgårdene som ble tatt med, etterlot Øvre Jerm
stad så sterkt truet at den neppe vil unngå å følge de andre i dypet. ' Derpå
fulgte Follo, hvor dessverre fru Rostad, et av barna og to andre personer
satte livet til.
Hr. Rostad sammen med flere andre ble på en eller annen måte kastet opp
på fjøstaket, på hvilket han fulgte skredet helt ned til gården Rosvoll, hvor
også Follos stuebygning ble ført, en strekning på flere kilometer. 2
Skredet fulgte Follodalen ned til Verdalselven som leirmassene demmet
opp fullstendig, slik at elven ble liggende tørr nedenfor demningen.
Der bøyde skredet til høyre i nesten rett vinkel og fulgte Verdalselvens dal
føre og tok med seg alt hva det støtte på.
På få minutter klarte den å ødelegge den vakreste, best dyrkede og frukt
bareste delen av Verdalen.
Jåmtlandsveien er fullstendig rasert i en strekning av omtrent 4 kilometer
fra Kålen til Bjørkberga.
På sin vei har skredet tatt med seg tre Jermstadgårder, Follo, Trøgstad,
Trøgstad skole, hvor dessverre bygdens ordfører, lærer A. Tessem med hustru
satte livet til. Man hørte lenge Tessem rope om hjelp, samtidig som tjeneste
Bakgrunn

----
341 RasA
----
piken som også fulgte skredet, snakket med ham kort tid før han antagelig
døde. Piken derimot slapp fra det med livet.
Videre gårdene Krag, tre Nessgårder, gården Nord-Lyng, Haga nordre og
søndre 3 , Lunden, Eklosveet, Melbynesset, Hagalinden 4 , Sundbyhjørnet 5 ,
Sundbyhammeren 6 , to Lennesgårder, Lyngsholmen, Kålen, Leirfallaunet og
en mengde mindre eiendommer og plasser som man ennå ikke vet tallet på.
Dessverre er tapet av menneskeliv ikke så ganske lite.
Hvem og hvor mange som er savnet, er det umulig å ha bare tilnærmelses
vis rede på. En mann mistet hustru og fire barn, en kone mistet fire barn
og ble selv reddet i en så forkommen tilstand at det er tvilsomt om hun står
til å redde.
Det er uklart fra hvilken retning bildet er tatt, men det synes å være fra Mo
melen. Iså fall er det restene av Follodalen som stikker frem fra venstre øverst
på bildet. Helt i bakgrunnen til høyre ligger Fåren. Legg merke til hatten
i forgrunnen og mannen nede i dypet nederst midt på bildet. Bildet er forøv
rig tatt om sommeren 1893. Det kommer fra U.S. A. Ukjent fotograf.


----
342 RasA
----
Militære fra Rinnleiret ydet god hjelp under redningsarbeidet, men det var
dessverre lite som kunne gjøres.
Løy tnant L 'Orange reddet åtte mennesker, seminarist Moksnes reddet tre
barn. I alt skal 14 mennesker være reddet. Men hvor mange som har funnet
sin grav i leirmassene vet man ikke og får kanskje aldri vite.
Faren er fremdeles truende. Derfor har beboerne i samtlige gårder langs
elven flyttet ut sine eiendeler og brakt dem i sikkerhet til høyereliggende steder.
Gårdene Jermstad søndre 7 hvor skredet er få alen fra husveggen, og Mo
som befinner seg i samme situasjon, er i største fare for å dele skjebnen med
de andre. Begge gårdene er fraflyttet.
At ytterligere ulykker ikke vil kunne unngåes er dessverre sannsynlig. Men
omfanget av disse vil bero på hvilken vei elven vil ta. Sprenger elven dem
ningen, vil alt som er levnet langs med den, gå med, og da vil sannsynligvis
Bjartnes ikke stå til å redde, akkurat som Stiklestad og Stiklestad kirke samt
Holmen og Holmsveet og Fæby også vil være meget utsatt for å dele skjebne
med Bjartnes. 8
Holder derimot demningen, og vannet baner seg vei forbi Eklo 9 og føl
ger det gamle elveløpet forbi Holmsveet, vil faren være stor for Verdalsøra.
Å måle ulykken i hele dens omfang er umulig.
Verdier av hundretusener er gått tapt. En blomstrende bygd er fullstendig
lagt øde og ikke få mennesker mistet livet ved en aldeles uforutsett katastrofe.
Hele dalføret ligger som en eneste stor ufremkommelig leirelte. Hist og
her rager et hustak opp av sølen. Gårdene ligger der spredt over det hele,
mer eller mindre dypt nedsunket i leire, som er sammenblandet med trær
og husgeråd av alle slags. Et trøstesløst og ødeleggende bilde.
Hjelp, hurtig hjelp, er her nødvendig nå.
Noter:
1 Den samme oppfatning om at raset startet så langt tilbake som ved Jermstadgårdene, gjør seg
gjeldende også her. Denne påstanden ble imidlertid ganske snart korrigert av fagfolk som kom
til.
2 Rostad og hans familie satt på taket av stuelåna og ikke på fjøstaket. Heller ikke ble de kastet
dit opp.
3 Her menes Haga søndre nordre og Haga søndre søndre. Disse to lå på sydsiden av elven. Haga
nordre (tre gårder) som lå på nordsiden, unngikk skade på husene.
4 Trolig menes det her Hagaenget.
5 Her menes Sundbyaunet.
6 Dette er feilskriving for Sundbyhammelen.
7 Her menes Jermstad øvre.
8 Her tok journalisten i så det monnet. Det skulle ha kommet en utrolig stor flom dersom Stiklestad
kirke og gårdene ved den skulle ha blitt tatt av elven.
9 Her har det skjedd en meget forståelig forveksling mellom navnene Eklo og Ekle.

----
343 RasA
----
NORDENFJELDSKE TIDENDE
Nordenfjeldske Tidende ble utgitt på Levanger, men den tilhørte Adresse
avisen i Trondheim. Følgelig var det ofte det samme stoffet som sto i de to
avisene. Det var også tilfelle når det gjaldt Verdalsraset. Men allikevel var
Nordenfjeldske Tidende en lokalavis i distriktet og hadde følgelig mer lokalt
stoff enn Adresseavisen, også om raset.
Visstnok kom avisen ut annenhver dag, og det ser ut til at utgivelsesdagene
var mandag, onsdag og fredag. Trolig på grunn av at trykkingen skjedde da
gen i forveien, hadde den ingen opplysninger om raset fredag 19. mai bortsett
fra en kort notis. Og fordi det var pinse, og neste avis ville komme onsdag
24. mai, ble det sendt ut et flyveblad med detaljer om raset lørdag 20. mai.
Innholdet i dette flyvebladet ble gjengitt onsdag 24. Flyvebladet hadde følg
ende overskrifter: Forfærdelig Ulykke. Værdalen ødelagt 119 Mennesker
omkomne.
Innholdet av flyvebladet samt noe som sto 24. mai
Å gi en detaljert fremstilling av den sørgelige ulykken, som vi i går bare
nevnte kort, er ikke hensikten med det etterfølgende. Det er ikke mulig før
man har fått en oversikt over ulykken som på en så brå og sørgelig måte med
ett har ødelagt den fagre og underdeilige Verdalen. Dette skal kun foreløbig
supplere meddelelsene som i går ble brakt ut over landet gjennom telegrafen.
Ca. klokken 1 natt til i går våknet beboerne på gårdene og husmannsplas
sene i strøket Follo, Jermstad, Trøgstad, Krag - som lå på nordsiden av Ver
dalselven - ca. 10 kilometer ovenfor Verdalsøra - ved at jorden falt sammen
til en bløt masse som husene fløt oppå. Et øyeblikk deretter strømmet massen
i strykende fart ut gjennom et trangt pass mellom gårdene Eklo mot øst og
Haga mot vest. Den førte med seg alt som fantes i det nevnte strøket av men
nesker, dyr, hus og bohave m.v. Leirmassene har da av trykket fra den bety
delige høyden hvor de nedsunkne gårdene lå, strømmet med lynets hastighet
over elven som lå nedenfor. Den ble demmet opp. Videre strømmet leirmas
sene over elven og utover den brede dalen som lå på sydsiden. Den feide vekk
alt, og i løpet av et øyeblikk hadde den overstrømmet alt som lå på slettene
der nede. Dette er avgrenset til en sirkel hvor periferien er gårdene Melby,
Sundby mot øst, Skjørdal, Kålen mot syd, Leirfall, Rosvoll mot vest, Bjart
nes, Ekle og Lyng mot nord.
Bakgrunn

----
344
----


----
345 RasA
----
Hele strekningen innenfor den nevnte grensen er totalt ødelagt. Således
gårdene Lunden, Hamlen, samtlige Nessgårder, Hagaenget, Vestre Kålen,
Lennesgårdene og mesteparten av Nord-Lyng. Dessuten er jorden på de går
dene som ligger rundt, mer eller mindre oversvømmet og ødelagt. Telefon
ledningen og veien til Vuku på nordsiden er brutt fra vestgrensen av Follo
til Fåren. På sydsiden er hovedveien fra Kålen til Bjørkberga borte.
Det var i går et trist syn å se ned på de områdene som ligger nedenfor fra
utsikten fra Guddingsbakkene. Ødeleggelsens tunge hånd hadde plutselig for
vandlet den skjønne egnen med mange av bygdens vakreste gårder slik at den
nå har et utseende nærmest som bildet av en blålig sjø med forskjellige farge
de bølger. Oppå dette lå stumper av tak og veltede hus som vrak. Og derifra
kunne man langveies fra høre nødropene fra de stakkars ulykkelige men
nesker som ennå var i live. Og man kunne se dem røre på seg og arbeide
for å redde seg. De var nesten nakne, og av farge lignet de på dynnet de lå i.
Ut over morgenen, etter hvert som ulykken ble kjent, kom det folk til fra
den øvrige del av bygden og fra nabobygdene samt kavalleristyrken fra Rinn
leiret. Alle deltok med flid i det vanskelige redningsarbeidet.
Ved å legge planker ut over til de stedene hvor man så levende mennesker,
lyktes det å redde mange i live, men dessverre, alt for mange kunne kun bli
tatt opp som døde, og mange er fullstendig borte. Det er ikke mulig ennå til
nærmelsesvis riktig å kunne angi antallet av de omkomne.
Etter hvert som de reddede kom på land, ble de hjulpet opp til de nærmeste
gårdene og husmannsplassene. Der ble de ydet den høyst nødvendige pleie
i deres forkomne situasjon. Det viste seg da at samtlige var kvestet i mer eller
mindre grad, og legehjelp var således nødvendig.
På sydsiden ble det sendt ilbud til hr. dr. Sæthre herfra (Levanger), som
i en fart reiste innover, i det han brakte med seg forbindingssaker og den nød
vendige medisin. Med påskjønnelsesverdig iver og omhu tok han seg av dem
som hadde lidt større skader.
Til Vuku har man nå forbindelse over Leksdalen. Elven er oppdemmet fra
Melbyberget, Eklo og Landfall. Guddingsørene, Volen, Balgårdene og opp
over til Vukusletten er delvis under vann. Beboerne har derfor flyttet ut.
Det ser truende ut ved elvedemningen, spesielt for gårdene Eklo og Haga
som på en vidunderlig måte unngikk katastrofen i går natt, samt Lynggård
ene. Ekle, Bjartnes, Rosvoll, Øvre Kålen, Nedre Skjørdal, Melby og Sundby
er utflyttet med bohave og besetning. Det kan videre fryktes at elven ikke
treffer sitt gamle leie nedenfor Bjartnes, og således vil komme til å ødelegge
enten strøket Holmen - Verdalsøra på nordsiden eller Kjæran - Ørmelen på
sydsiden. Av den grunn er det en alminnelig utflytning.

----
346 RasA
----
Man får her det inntrykk at Verdalen må ha lidt et tap så stort at det vanske
lig kan gjenopprettes selv om man med grunn må kunne anta at Staten er
statter det. Det vil vel bli flere hundre tusen kroner.
Siden vi lørdag sendte ut vårt ekstrablad, som er gjengitt her, har det dess
verre vist seg at ulykken har rammet betydelig mer enn hva man fra første
stund kunne tenke seg og kunne ha oversikt over.
Tallet på de sørgelig omkomne mennesker er 119 hvorav de fleste ligger be
gravet i de nedsunkne leirmassene. Og foruten de eiendommene som ble di
rekte ødelagt ved jordraset, har elven senere forvoldt stor skade etter at den
har passert oppdemningen. Ja, den har endog helt ødelagt flere gårder, slik
at ialt skal over 50 større og mindre eiendommer være rammet av øde
leggelsene.

----
347 RasA
----
MORGENBLADET
På den tid var Morgenbladet en av landets fremste aviser. Den hadde flere
korrespondenter på ulykkesstedet etter kort tid.
Nedenstående ble sendt til Morgenbladet fra Levanger pr. telegraf klokken
11.30 om kvelden 19. mai og sto i avisen den 20.:
Ulykkens gang og utstrekning
Ulykken i Verdalen er forferdelig i det flere av bygdens beste og vakreste
gårder er totalt gått under.
Skredet har sannsynligvis begynt ved Follo. 1 Trøgstad, Krag, Jermstad
gårdene (i alt fire), Spannet, ordfører Tessems eiendom - Fastskolen - har
samtlige med unntak av husene på Nordre Jermstad som står igjen på leir
melen, sunket ned og glidd ut gjennom et trangt pass mellom Eklo og Haga
gårdene, som på en vidunderlig måte unngikk katastrofen i natt.
Leirmassen - tynn som smeltet bly - løp deretter forbi Melby og Sundby
gårdene mot høydene ved Skjørdal, Øvre Kålen, Leirfall, Rosvoll, Tinden,
Bjartnes, Eklo, Hegstad, Lyng og Haga på vestre side, feide vekk samtlige
følgende mellomliggende gårder med husmannsplasser: Lunden, Hamlen, fire
Nessgårder, Vestre Kålen, Lennesgårdene, Hagaenget og Nord Lyng. 2
Elven demmes nå fra Melbyberget mot Eklo og Landfall. Guddingsørene,
Volen og Bollgårdene står delvis under vann, og beboerne har av den grunn
flyttet ut.
Med elvedemningen
ser det truende ut, spesielt for Eklogårdene, Haga, Lyngsgårdene, Ekle, Bjart
nes, Rosvoll, Øvre Kålen, Nedre Skjørdal, Melby og Sundby. Fra samtlige
disse har beboerne flyttet ut med bohave og besetninger.
Videre fryktes det at elven ikke treffer sitt gamle leie utenfor Bjartnes, og
vil således muligens komme til å ødelegge enten Verdalsøra eller beboerne
sønnenfor denne. På Verdalsøra foregår alminnelig utflytting.
Omkomne og reddede
Det er ennå umulig endog tilnærmelsesvis riktig å angi antallet på de om
komne. Men da den ødelagte delen av dalen er rikt befolket, er antallet
Bakgrunn

----
348 RasA
----
meget stort. Ordfører Tessem og hustru er sett som lik i leirmassene. Men
man har ennå ikke vært i stand til å få dem opp. 3 Veiassistent Rostads frue
med et barn samt mange flere, er allerede tatt opp som lik. Rostad selv er,
som før nevnt, reddet med fem barn, etter at han seilte på en del av et hustak
helt fra sin gård Follo til Rosvoll - en strekning på ca. 7 kilometer. Dessuten
er eieren av Krag, O. Haugskott, med to tjenestepiker samt også noen andre,
reddet med større eller mindre lesjoner og til dels i meget forkommen tilstand.
Kaldt som det var - termometeret viste kuldegrader - og med sterk østen
vind, må de menneskene som var gjennombløtte av den flytende leiren og
så godt som nakne, ha lidd forferdelig mens de lå og ropte på hjelp som ble
ydet dem så hurtig det lot seg gjøre med bistand fra folk som ilte til fra de
omliggende distrikter samt en del kavalleristyrker på Rinnleiret. Etter hvert
som de ble brakt i hus på det tørre land, fikk de den høyst nødvendige pleie
og hjelp, samtidig som doktor Sæthre med påskjønnelsesverdig iver tok seg
av dem som hadde lidt skade.
Som for eksempel en kone som hadde vært alene hjemme med fire barn
i alderen fra 2 til 18 år. De tre eldste sov på loftet, mens moren lå neden
under med sitt yngste barn som hun holdt fast da hun av trykket ble ført ut
gjennom husveggen, inntil hun mistet bevisstheten. Dette barnet sammen med
de tre andre var borte da hun kom til bevissthet igjen og kunne komme opp
fra dypet ved Sundby hvor hun vekket beboerne. Hun hadde et forferdelig
sår på venstre side i pannen og i bakhodet. Disse sydde doktoren igjen. Det
var gripende å høre henne og mannen som var kommet til stede etter fravær
Dessverre en litt dårlig kopi av et bilde tatt fra det journalisten kaller
Guddingsbakkene. Det er fra Lysthaugen. Rasporten er rett imot. Midt på
bildet til høyre ligger Melby. Bildet er fra 1893. Ukjent forograf.


----
349 RasA
----
på arbeid, snakke om at de nå hadde mistet resten av sine syv barn. Tre var
døde før.
En kvinne som hadde mistet en tå, ble forbundet av doktoren, og likeså
en eldre kone som sammen med sin familie hadde fulgt raset et lengre stykke.
Av denne familien ble bare en voksen datter reddet. Et lik som doktoren så
på, var kvalt, men lå tilsynelatende fredfullt og pent.
Inntrykk
Fra Guddingsbakkene har man en noen lunde oversikt over det strøket som
er rammet av ulykken, og hvis det ikke var så sørgelig, ville det på samme
tid ha vært et interessant og enestående skue. Den før så vidunderlig vakre
og naturskjønne egn er med ett omveltet til et eneste blåaktig leirlandskap
med en og annen oppstående jordhump og med rester av ødelagte hus. Man
får blant annet det inntrykk at Verdal må ha lidt et tap så stort at det vanske
lig kan gjenopprettes.
Noter:
1 Her har vi et av de første eksemplene på hvordan antagelser basert på sviktende grunnlag ble
gjengitt i avisene.
Denne oppramsing av gårdsnavn er i og for seg riktig, bortsett fra at Tinden ikke var noen
gård. Både Haga, Lyng, Hegstad og Bjartnes er plassert på vestre side.
3 Dette stemmer ikke. Andreas Tessem og hans kone Olme Edvarda ble funnet først 29. mai.

----
350 RasA
----
AFTENPOSTEN
Aftenposten var en av de største Kristianiaavisene i 1893. Og den var stor
nok til å sende sin egen korrespondent til Verdal. Han ankom Verdal natten
til 20. mai.
Her følger hans første beskrivelse av ulykken som er datert 20. mai, og
sto på trykk 21. mai:
Situasjonen
Utflytningen pågår fremdeles langs elven og fra Verdalsøra.
Elven siger ut gjenom leirmassen fra demningen og har nådd forbi Eklo,
Bjartnes og Rosvoll. Det håpes at den vil ta sitt løp fra før katastrofen.
Men situasjonen er dog meget kritisk, da ingen engang antydningsvis kan
forutse utgangen.
Et øyenvitnes iakttagelser
En kone fra Skjørholmen ' på sydsiden av elven, var om natten vitne til
omveltningene. Hun hørte et drønn og sterkt bulder og så deretter hus og
jord falle om hverandre, bli løftet, kastet og senket, og så komme veltende
nedover elven og på en måte over mot sydsiden, mens dalen gjenlød av angst
rop og nødskrik. Hele raset sto på i høyst fem minutter, mens leiren fortsatte
å sige lenge. Hun trodde - sier hun - at dommedag hadde kommet.
Etter katastrofen
Fra Skjørholm (Skjørdal) og Gudding ser man et stort gap rett i mot på
den andre siden av dalen. Dette er etterlatt av de forsvunne store eiendom
mene som lå ovenfor Prestegården Auglen, to Jermstadgårder, Follo, Spannet,
Trøgstad og Krag.
Jakob Jermstads gård, den øverste av de tre (Jermstadgårdene), står igjen,
men den er rømmet, selv om den neppe er alvorlig truet.
Utraset har ødelagt flere kilometer med vei på nordsiden såvel som tele
fonforbindelsen med Vuku. Forbindelsen blir vanskelig å gjenopprette.
Eklogårdene og Landfall står igjen midt i dalen og håpes reddet.
Av Prestegårdsskogen har den østligste delen rast ut, og en del av trærne
sees igjen helt nede ved Lyng.
Bakgrunn

----
351
----


----
352 RasA
----
Vidunderlig tilfelle av redning
Fra Follo ble ingeniør Rostad med fire barn og en del av sine folk - i alt
ti personer - ført på et hustak med leirmassene helt ned til Rosvoll, hvor de
ble frelst ut på morgensiden. De har således drevet nær 1/2 mil, utsatte for
kulde, dynn og kaldt vann, bare iført sine nattklær. Og flere hadde utvist en
merkelig åndsnærværelse i likhet med de mange, som etter en dags - borti
mot et døgns - kamp med leiren er blitt frelst, undertiden til og med ved
egen hjelp.
Fru Rostads lik ble gjenfunnet nær Rosvoll. Hun hadde sprunget ut av huset.
Deres minste barn er forsvunnet. Mange - særlig barn - tilsynelatende liv
løse, ble helt til sent i natt tatt opp, og kom til live ved vasking, legehjelp
og god behandling.
Redningsarbeidet
Redningsarbeidet ble drevet heltemodig med plankebroer som militære og
mange andre tilstedekomne våget seg ut på nesten tvers over dalen i leir
massene.
En benyttet seg endog av ski. 2
En unggutt reddet tre eller fire mennesker ved å gå over farlige revner og
med utsikt til å få jordmassene over seg.
Flere av bygdens folk er da også aldeles utslitte etter de langvarige anstreng
elsene.
Befolkningens holdning
Folkets ro og hengivelse i sin skjebne er storartet. Til dette bidrar kanskje
det uhyre omfanget av ulykken. Klager høres ikke, selv ikke fra dem som
har mistet alle sine kjære, hus, hjem og alt sitt.
Interiør
En husmann kom hjem og fant kone, fem barn og plassen forsvunnet. 3 En
mor med et halvannet år gammelt barn hos seg våknet ved at de ble kastet
ut gjennom en vegg, hvoretter hun i fortvilelse måtte se barnet og sine fire
andre som lå i andre etasje, forsvinne i dynnet. Mannen var borte. Selv ble
hun svært lemlestet i hodet, men fikk sårene gjensydd og forbundet. 4
En gutt våknet ved å høre jammerhyl. Han sprang ut og fikk reddet en pike
som kom seilende på et tak. Hun sa da at hun var den eneste gjenlevende
i det huset og hadde hørt folkene banke i værelsene ved siden av, men kunne
ikke gjøre noe. Selv kom hun nesten naken i land. 5
Lennesgårdene sønnenfor elven hører til de totalt ruinerte. Folkene reddet
seg opp på mørkeloftet. En gammel kone som lå nede fant dørene lukket av
leirmassene. Men veggen sprang opp og hun kom opp på loftet til de andre.

----
353 RasA
----
Defra ble de reddet i går kveld. Hester som sto nedsunket i stallene med bare
hodet oppe over dynnet, ble skutt fra land. Kyr ble avlivet og slaktet som
redningsløse i dynnet.
En gammel mann hadde sin syke kone sengeliggende i første etasje, hvor
etter han for å få henne opp i andre etasje, brøt opp gulvet med sin tollekniv.
De ble begge reddet. 6
En sinnsvak mann ville ikke forlate huset og hadde kommet bort på stab
buret. Man fikk ham ikke ned derfra. Ennå i går kveld satt han der. Den
ulykkeliges skjebne er ukjent. 7
Bygdens utseende er så forandret at selv lokalkjente folk ofte vanskelig kan
orientere seg.
Noter:
1 Feil for Skjerdalen.
2 Dette var Johan Larsen Sundby. Se under Redningsarbeidet.
Hvem dette var, er uklart. Det var nemlig ingen som mistet kone og fem barn. Derimot er
det trolig Erik Sæbo fra Eklosvedjan det her er tale om. Han mistet kone og fire barn.
Dette var Guruanna Jensdatter fra Hagaenget. Hun mistet fire barn i raset. Det var tre, og
ikke fire som lå oppe.
5 Etter beskrivelsen å dømme var piken Olava Olsdatter fra en av husmannsplassene på Lyngs
holmen. Men redningen foregikk ikke slik som beskrevet her. Se under Lyngsholmen.
6 Her er det sannsynligvis en sammenblanding av gårdene Leirfallaunet og Ness vestre. På den
siste lå kona i lungebetennelse, og på den første klarte mannen i huset å bryte opp gulvet og
få folkene nede opp på loftet. Det var forøvrig kone og fire barn.
7 Dette var Peder Rasmussen Tokstad. Han ble funnet av Erik Sæbo som ikke fikk ham med
seg. Han ble senere tatt i land av Magnus Larsen Moåker. Se under Redningsarbeidet og Tokstad
vestre.
Verdalsboka - 23

----
354 RasA
----
ADRESSEAVISEN
Ved slutten av forrige århundre var ikke Adresseavisen Trondheims største
avis. Den æren tilfalt i følge egen uttalelse konkurrenten Dagsposten. Men
like fullt hadde Adresseavisen sine medarbeidere i Verdal.
Følgende sto i avisen 24. mai:
Et trist syn
er det i sannhet å se den før så veldyrkede og fruktbare del så totalt øde
lagt. Der hvor store, gilde gårder før lå strødd bortover, der er nå bare et
eneste mørkt, blåsort hull som er bortimot en fjerding (2 1/2 kilometer) i
diameter. Det er trist, - så sørgelig trist.
Men ikke nok med det. Den største skaden er forvoldt av de millioner av
kubikkmeter leire som før fylte hullet, men som nå har seget og lagt seg ut
over og ødelagt de store, rike slettene langs elven nedover dalen, - har gjort
Verdalen til en ruinert og fattig bygd. For det vil gå menneskealdre før det
blir dannet et tilstrekkelig tykt lag av matjord ovenpå leiren slik at den på
nytt kan legges under plogen. Og før den tid vil neppe Verdalen reise seg
etter dette knusende slag.
Oppe ved Fagerhøy
ser man utover det hele. Store, svære vidder er bare en tykk leirsuppe.
Midt inne i den står noen større husbygninger ført en halv mil ovenfra. Hist
stikker taket av en husmannsstue opp, her mønet av et fjøs. Knekkede tøm
merstokker flyter nedover, store grantrær står på skakke; og rundt om i leiren
og inne i bygningene ligger lik, - lik av mennesker og dyr. Hele besetninger
ligger på rad eller kjemper den siste trøstesløse kamp mot hunger og mot
leirvannet og bukker til slutt under.
En spoves vemodige fløytende toner klang som en gravsang, - en gravsang
over den tapte menneskelige lykke.
Ofrene
Det er især fattige husmenn som har blitt ofre for ødeleggelsene. Hele sletten
mellom Lyngsøra og Leirfall har vært oversådd av husmannsplasser, de fleste
med sine beboere er sporløst forsvunnet. De var nemlig lave enetasjes hus,
og leirmassene har straks veltet over dem og begravet dem.
Bakgrunn

----
355 RasA
----
Hvor derimot husene var høye og solide, har beboerne som oftest reddet
seg ved å komme opp på taket.
På de utglidde eiendommene bodde mellom 4-500 mennesker.
Elias Ness eide en av Nessgårdene og var en av bygdens rikeste menn.
Det eneste han nå eier, er en skjorte på kroppen.
Mange er blitt reddet
på de mest vidunderlige måter. Enkelte har ligget og svømmet i leirmass
ene og har kravlet seg til lands. Leiren hadde da stivnet omkring dem så den
måtte brekkes av. Det kunne ikke nytte å vaske. Den hadde stoppet til ører
og nesebor, og øyenlokkene var nesten umulig å få opp. Men etterpå behol
der disse ulykkelige den blå farven i huden, de ser ut som rene dødninger.
Mange lik
er funnet. De ser ut som stive leirmasser. Trekkene er utvisket og ugjen
kjennelige. Noen mangler hode, andre en arm eller et ben.
Et rykte som vi meddeler med alt forbehold, melder om at det i går etter
middag ble tatt ut åtte lik av et hus. I samme hus hørte man i et annet rom
lyden av et menneske som spaserte opp og ned. Ved å hugge ut en vegg eller
tak viste det seg å være en mannsperson som virkelig var levende og syntes
å være i noen lunde vigør. Men da man snakket til ham, fikk man intet svar.
Han var blitt stum av redsel. 1
Rent hjerteskjærende
er mange av de historiene som fortelles om gjensyn, om tap og fortvilelse.
En husmann som var smed, hadde arbeidet på Verdalsøra noen dager.
Klokken 7 torsdag aften fikk han hilsen fra sin kone at alt sto vel til. Åtte
timer senere savnet han henne og seks barn. 2
En liten pike sto på et skap nede i leiren og så ned. Man spurte henne om
hun hadde mistet noe der. «Ja, jeg har mistet far og mor,» sa hun.
Dyrene har kanskje lidd mest
I fjøset på Nord-Lyng sto ennå besetningen 1. pinsedag. Da det endelig
lykkes å komme ut til dem, viste det seg umulig å redde dem. De var nemlig
bundet med fotband og sto i leirvannet til halsen. Man fikk ikke slått ihjel
mer enn de to nærmeste av hestene. De andre klarte man ikke å komme bort til.
En ku på et annet sted hadde man skutt på tre ganger. Den ble til slutt reddet.
En kule hadde den fått i et ben, men den befant seg forøvrig bra. 3
Befolkningen
bærer ulykken med stum resignasjon. På Verdalsøra derimot var det nær

----
356 RasA
----
mest panikk. Folk hadde flyttet ut over alt. Man kunne bare se tomme vin
duer. Natten ble tilbrakt våkende. Noen spaserte i gatene, de fleste hadde
samlet seg på en stor haug. Natt til søndag var det kun seks mennesker igjen
på Verdalsøra som sov. Disse sov derimot som steiner.
En gammel spådom
Gudstjenesten var som rimelig innstilt 1. pinsedag. Det ville i motsatt fall
neppe ha kommet et menneske for etter en gammel spådom etter sigende ut
talt av Lisbet Nypan, den kjente heksen som ble brent, skal Stiklestad kirke
gå under en 1 . pinsedag når den er full av mennesker. Den skal synke ned
i jorden.
Og etter en slik ulykke er det ikke til å undres over at folk blir en del over
troisk. Det har jo skjedd, det man minst kunne ane.
De militæres
tilstedeværelse har ikke alene virket beroligende på befolkningen, men de
har også gjort stor nytte ved redning av både mennesker og dyr. Således ble
besetningen reddet på Lennesgårdene ene og alene av de militære, foruten
på flere andre steder. Bygdens folk omtaler militæret med stor anerkjenn
else. Det er derfor urettferdig og fullstendig uetterrettelig å klandre deres
opptreden slik som Dagspostens korrespondent gjør. 4
Ny vei
Jåmtlandsveien er som bekjent revet bort og ødelagt fra Kålen til Bjørk-
berget (ca. 4 kilometer). Arbeidsdepartementet har etter amtsingeniør Klæstads
anmodning besluttet at det straks skal påbegynnes en ny vei.
Verdalsbruket
taper, selv om alt nå går godt, tømmer for flere tusen kroner og må sikkert
i tillegg innstille driften for i sommer.
Oversvømmelsen ved Vuku
Som følge av oppdemningen ble de lavere liggende gårder i Vuku over
svømmet. Disse er Østre og Vestre Volen, Ytre Balgård, to plasser på
Balgårdsøren og to plasser på Kvelstadnesset.
Husene på Volengårdene og delvis også på de andre står under vann til
andre etasje. De er dels forskjøvet, til dels flytt opp, ett av dem ligger ved
demningens nordende.
Jorden vil vel her neppe lide så meget da det er noen lunde rent vann som
den er oversky Het av.

----
357 RasA
----
Sikringen av Verdalsøra
Ved hjelp av de militære styrkene har man i går i følge en privat meddelelse
begynt på å kaste opp en jordvoll for å sikre Verdalsøra mot oversvømmelser.
Utenfor rasporten 1992. Tatt fra Eklomelen mot sydvest. Den skogkledte
ryggen er den vestre raskanten utenfor porten. Trolig hadde Follobekken sitt
løp langs denne skråningen før raset.
Noter:
1 Det var med all mulig rett at det ble tatt forbehold her. Ryktet var grunnløst.
Dette \ar,Erik Sæbo. Han mistet kone og fire barn.
Kua ble reddet av Ole Beyer Høstmark. Se under Redningsarbeidet videre.
Dette refererer til et oppslag i Dagsposten hvor journalisten mente at de militære ikke ble be
nyttet riktig. Dessuten var Dagsposten i utgangspunktet negativt innstilt til militæret. Artikke
len førte til en ganske kraftig polemikk i avisene, en polemikk som førte helt til Kristianiaavisene.
At Adresseavisen her benyttet anledningen til et angrep på konkurrenten og en politisk mot
stander, er helt typisk for den tids politikk.


----
358 RasA
----
DAGSPOSTEN
Dagsposten i Trondheim var, hvis man skal tro hva avisen sa om seg selv,
den største avisen i Trondheim ved slutten av forrige århundre. Den omtalte
seg selv på følgende måte: Trondhjems mest læste Avis - Overgaar Byens
øvrige Blade med mere end 1000 Exemplarer. Dette medførte naturligvis at
den følte et stort ansvar for nyhetsformidling, og avisen sendte to journa
lister innover til Verdal.
Den første som ankom, sendte denne beskrivelsen fra Verdal. Den er da
tert Verdalen, pinseaften, 20. mai 1893.
Skredet på nordsiden av elven
Det var trist å se Verdalen igjen i sin nåværende skikkelse. Den før så vakre
og velbyggede delen er nå vansiret av de blågrå leirmassene som dekker dal
bunnen like fra Melby gårdene nesten ned til Verdalsøra. Oppe mellom Mo
og Trøgstad på den nordre siden av elven gaper det uhyre jordskredet som
et kjempemessig sår.
Følger man hovedveien fra Øra langs elvens nordside, ser man ikke mye
til ødeleggelsen. Vil man få en oversikt over dens omfang, må man forlate
veien og arbeide seg fra Prestegården gjennom skogen til gården Mo. Denne
gården er nå, som så mange andre, forlatt av sine beboere. Går man fra husene
et lite stykke østover, står man plutselig på randen av den avgrunnen som
skredet har etterlatt.
Det virker helt overveldende å se det bildet av ødeleggelsen som her viser
seg. Man må tenke seg en kjele av ca. 2 kilometer i diameter, oppfylt av
blåleire, opprykkede trær og husruiner i den mest forvirrede uorden. Sidene
er steile, tildels et par hundre fot høye, 1 kanskje enda høyere sine steder.
Her lå for et par dager siden de vakre Jermstadgårdene, Follo, Krag,
Eklosvedjan, Trøgstad, Spannet og flere, i alt elleve bruk og mange hus
mannsplasser. Bøndene, de fleste velbergede folk, mente sikkert å sitte like
så trygge på sine gårder som deres forfedre før dem. På mindre enn et par
timer er de vakre gårdene forsvunnet, og tomtene frembyr bildet av den fryk
telige ødeleggelse og elendighet.
Beboerne ble vekket om natten av et bulder som ved et veldig jordskjelv.
De som vant å redde seg ut av husene, så jordbunnen revne på kryss og tvers,
Bakgrunn

----
359 RasA
----
og etter et øyeblikk forsvant hele grenden i det svelgende dypet. Skog, jord,
hus, besetning og mennesker i et forvirret kaos forsvant i jorden. De veldige
drønn og jordbunnens ristelser som i et jordskjelv har øyeblikkelig brakt
befolkningen i trakten på benene.
De uhyre leirmassene har søkt til elven gjennom en forholdsvis snever utvei.
Skredet er derfor bredere i sitt øverste parti og smalere nede ved elveløpet.
Det er forøvrig sannsynlig at det har gått i to eller flere avdelinger umiddel
bart etter hverandre.
Uduigt mod skredet fisi
«yd.iden
Tegning av utsikten fra Bjørken. I bakgrunnen har tegneren merket av Skei,
Jermstad øvre og Nøysomhet. Til høyre ligger Eklo. Tegner Adjunkt M. Bugge.
De begravde strekningene
Leirmassene har vært oppløst som en velling. De veldige massene har ved
sin store fart og enorme vekt tørnet mot den motsatte dalsiden med så stor
kraft at leiren har sprutet 10 til 20 meter oppover berget. Deretter har denne
ødeleggelsens flod søkt nedover og oppover elveleiet, fylt dette opp og over
flommet breddene til begge sider til de har fylt opp hele dalbunnen i henimot
en mils lengde.
Med uimotståelig fart har leirsuppen bredt seg ut i en dybde av inntil 10
meter. Enkelte hus som lå mer beskyttet til, har motstått trykket, men er be
gravet i leiren, enkelte fullstendig, andre rager opp med taket eller øverste
etasje. Andre hus har fulgt strømmen tildels flere kilometer, oftest med sine
beboere, som da for fleres vedkommende senere er reddet med store anstreng
elser. Andre befinner seg formodentlig i dette øyeblikk i sitt fryktelige feng


----
360 RasA
----
sel, kanskje en kilometer eller mer fra nærmeste faste land. En stor del hus
er selvfølgelig knust under den ville farten.
Man må arbeide seg gjennom skog og mark ut på skrenten ovenfor den
begravde gården Nord-Lyng for å få et noen lunde helt bilde av denne delen
av ulykken. Når man fra denne skrenten ser ut over dalbunnen, ligner den
nærmest et plutselig stivnet opprørt hav, hvor hist og her hustak eller ruiner
av gårdene stikker opp. Rundt om svømmer vrakstumper av husene og opp
rykkede trær eller de forulykkede stakkares innbo av alle slags. Man må er
indre at denne stivnede innsjøen er omtrent 1/4 mil bred på enkelte steder
og inntil 1 mil lang. Det opprinnelige elveleiet har ikke etterlatt seg noe fast
merke. Det hele er et eneste kaos, en kjempestor forvirring.
Like nedenfor meg ligger levningene av den store gården Nord-Lyng som
er totalt ødelagt. Jordene er oversvømmet av leirsuppe i hele sin utstrekning,
og av husene sees kun de forrevne takene og en del av øverste etasje.
Gården ligger forholdsvis nært land, om man så vil. Men lengre ut, om
trent 3 å 400 meter fra det faste landet, ligger en stue som opprinnelig sto
på den søndre siden av dalen, omtrent 1/4 mil fra sitt nåværende sted. Den
fulgte med leirmassene med sine beboere, syv mennesker, som i går etter
store anstrengelser ble reddet av kavalleristene. 2
Det er tidligere berettet om en hel familie som seilte på taket av et hus om
trent 3 kilometer med skredet før de ble reddet. Hustruen omkom dog. 3
En stor del av de omkomne er naturligvis øyeblikkelig blitt begravet. Spe
sielt er vel dette tilfelle med for deres vedkommende som omkom i det egent
lige skred. Noen av dem er allikevel reddet på vidunderlig måte.
Mange andre har derimot utvilsomt kjempet hardt for sitt liv, og de har
visselig hatt en lang og pinefull død. Flere strider kanskje ennå i dette øye
blikk i sin siste kamp.
Redningsforsøkene
Det er naturligvis ikke tale om å redde noen av dem som gikk med i det
egentlige skredet. De ble levende begravet på et øyeblikk. Det gikk dog ryk
ter i dag om at man hadde hørt nødrop der oppe. Jeg bega meg ut på randen
av avgrunnen og stirret ned i dypet og speidet med kikkert alle vegne, men
intet levende vesen var å oppdage. Kun de trøstesløse, forferdelige leirmeler,
et fryktelig øde. Et levende vesen finnes dog. Ved å se nøye etter vil man
oppdage et lite hus. Det er en stall fra den omkomne ordfører Tessems gård.
Stallen henger ennå sammen, men det merkelige er at hesten fremdeles be
finner seg i huset i beste velgående. Man har også kunnet sette seg i forbind
else med den slik at den ikke mangler mat. Men det har ennå ikke lyktes å
få den reddet. Forøvrig finnes det visselig ingen levende sjel nede i svelgen
de dypet.

----
361 RasA
----
Anderledes er det imidlertid ute på leirhavet. Det er mot de delvis begra
vede husene at oppmerksomheten må være henvendt, når det skal være tale
om redningsforsøk. Det er også fra sådanne det hittil har lyktes å redde enkelte,
således syv mennesker fra en stue som var bortført i leirmassene.
Fra et halvt begravet hus i nærheten av Nord-Lyng lykkes det kavaller
istene ved store anstrengelser å redde to mennesker. 4
Ulykkesnatten lykkes det en behjertet kvinne å redde en gammel legdskone
ved å bære henne på ryggen den lange veien til en høyereliggende gård, -
en behjertet kvinne som satte sitt eget liv i fare for å redde den gamle fattige
stakkar. 5
Går man langs kanten av leirsuppen, støter man fort vekk på folk som er
i ferd med å redde sine eiendeler som stikker opp hist og her. Sådanne effek
ter finnes brakt opp på det tørre, tilsvinet av leire og for en stor del defekte
av den üblide medfarten.
Folkene ser motløse ut under dette arbeidet, men de driver iherdig på for
å få reddet hva som reddes kan.
Man gikk i ettermiddag i gang med å forsøke å redde en del besetninger
som finnes innesluttet i de hal veis begravde husene på gården Nord-Lyng.
Det lykkes dog ikke å få reddet krøtterne slik at de måtte nedslaktes.
Disse redningsforsøkene ble utført på den måten at det ble laget en slags
flytebroer av treverk, stiger og hva som kan finnes. Da disse broene som
oftest er for korte, må man etter hvert som arbeidet skrider frem, benytte
de bakerste materialene for å skjøte på forover, og således arbeide seg videre
og videre fremover. Så må man med de reddede menneskene, som man som
oftest haler opp gjennom taket, møysommelig arbeide seg til det faste land
på samme måte.
Det er et anstrengende arbeide som ingen lunde er uten fare da leirsuppen
allerede i begynnelsen var temmelig bløt. Nå er den dog tørrere da det hele
tiden har vært tørt oppholdsvær siden skredet gikk. Holder dette velsignede
været ved, vil det bidra meget til å lette redningsarbeidet.
Utflytningene
At verdalingene under inntrykket av denne forferdelige ulykken er grepet
av en forferdelig panikk, er ikke til å undres over. Det ene ryktet krysser
det andre, og disse ryktene har gjort den skrekkelige ulykken enda verre,
enn den virkelig er.
Snart er det den ene gården, og snart er det den andre som sies å være
truet. Skrekken har jaget folk fra gårdene, og de flykter i stor utstrekning
ut med besetning og innbo opp gjennom bakkene til de høyest liggende gårder
i bygden.
De svetter og strever med flyttingen, de bærer og kjører og gir seg ikke

----
362 RasA
----
rast eller ro. Man møter flyttelass og ofte krøtterdrifter. Jeg møtte et sørgelig
lass hvor de kjørte en gammel sengeliggende stakkar, mens en syk eldre mann
var repet fast til lasset i sittende stilling. Han orket imidlertid ikke å holde
seg oppreist, men hang i en halvt liggende stilling til siden. Stakkars folk,
hvor de lider!
Det er ganske underlig å gå fra hus til hus og finne dem tomme. Man går
gjennom rom etter rom og venter å finne folk, men forgjeves. Skrekken har
jaget beboerne vekk.
Jeg gikk fra hus til hus oppe ved det stedet hvor skredet gikk, for å få en
dråpe melk. Men nei, overalt forlatte hus.
Jeg hadde gått uten å nyte noe synderlig siden jeg reiste fra byen. Det var
varmt og strevsomt å trave omkring fra lensmann til prest, til oberst og
kavallerister og øyenvitner for å søke opplysninger, så det var en skuffelse
å finne alle hus tomme. Men folk var vettskremte, og det er i grunnen ikke
så rart.
Årsaken til ulykken
Folket herinne har tilegnet seg den fortvilte mening at det er elven som
er årsak til ulykken. De tror fullt og fast at det er elven som er syndebukken.
Men det er naturligvis ikke tilfelle. 6
Ovenfor det stedet hvor skredet gikk, er det en større åsstrekning. Vannet
fra dette høytliggende strøk har hatt sine underjordiske veier gjennom leir
bakkene som på den måten har hatt sin naturlige drenering. Av en eller annen
naturlig årsak er så disse gamle kanalene til vannet blitt tilstoppet, og det ned
sivende vannet har etterhånden bløtt opp jordsmonnet som består av kvikk
leire, inntil denne massen er blitt så bløt og flytende at den ikke lenger har
kunnet holde sammen, men plutselig har skredet ned mot elven og forårsaket
den skrekkelige ulykken.
Det renner dessuten en liten bekk østenfor gården Mo. Denne har rimelig
vis også bidratt sitt til ødeleggelsen. Et øyenvitne vet nemlig å berette at den
første delen av skredet nettopp gikk gjennom denne bekkedalen.
Er det fare for videre utglidning eller oversvømmelse?
Det er det neppe for øyeblikket. Den oppbløtte massen har tatt plass i dal
bunnen, og de meiene som står igjen, ser tilsynelatende forholdsvis tørre ut.
Da de utraste massene ikke danner noen egentlig demning i dette ords
alminnelige forstand, men fyller opp elveleiet og dalbunnen i en hel mils
lengde, er det ikke rimelig at noen vannmasse plutselig vil bryte igjennom
og gjøre ødeleggelse på de strøkene som ligger nedenfor. Det vil sannsynlig
vis nok så lempelig dannes en renne i leirmassen, som etterhånden vil utdy
pes inntil elven når sitt gamle leie eller i alle fall kommer ned på den faste
grunn.

----
363 RasA
----
Oversvømmelsene
Ovenfor skredet er elven selvfølgelig oppdemmet så de flate strekningene
oppover mot Vuku står under vann. Denne oversvømmelsen vil naturligvis
også gjøre noen skade. Men da vannet nå har begynt å overskride forhind
ringene, vil vel det oppdemmede vannet etterhånden få avløp uten at noen
større skade forvoldes i det nå overflommede strøket.
Nedenfor det oppdemmede strøket ble elven ganske borte. Vannet sto igjen
i enkelte høler som ofte ikke var større enn at man kunne gripe fisken med
hendene. På denne lettvinte måten ble det fanget mang en vakker laks.
21. mai - sydsiden av elven
I løpet av ettermiddagen i går begynte elven å overskride sine forhindrin
ger og arbeide seg gjennom leirmassene. Ved sekstiden hadde vannet nådd
gjennom leirmassen og fylte etterhånden sitt gamle leie i dets nedre del.
Da beboerne av Verdalsøra så at gjennombruddet gikk så lempelig, begynte
de å flytte tilbake til sine hus, og alt på Øra kom snart i den gamle gjenge.
Broen over elven var full av tilskuere som med stor interesse betraktet den
brokete forvirring av drivgods som kom nedover - husrester og bohave om
hverandre, undertiden et helt lite hus.
I løpet av dagen den 20. kom flere troppetransporter, dels fra Steinkjer
og dels fra Trondhjem. Soldatene leiret seg på nordsiden et stykke oppe fra
Øra. De overtok straks bevoktningen av broen.
Dalens utseende har i dag undergått ikke liten forandring. Scenen er blitt
mer malerisk. Vannet har oversvømmet leirmassene i dalbunnen. De tidligere
så triste leirmasser har derved fått et livligere preg. Det hele ligner nå nær
mest en storartet oversvømmelse. Vannpartiene dominerer, og man skulle
nærmest få det inntrykk at skaden var forårsaket av en voldsom vannflom.
Når man følger elvens sydside til gården Kålen, begynner man å se de over
svømmede partier. Men skal man få et riktig bilde av dalen på denne siden,
må man høyere opp. 7
Husene over hele det ovennevnte strøk er dels forsvunnet, dels har de flyttet
plass, er mer eller mindre oversvømmet, halvveis begravet, kantret eller veltet.
Det er et fullstendig kaos som tilsammen gjør et overveldende inntrykk.
Noter:
1 Nesten 60 meter.
2 Det er uklart hvilken stue det er tale om. Men beliggenheten tatt i betraktning, og det forhold
at det var kavalleristene som reddet beboerne, syv i tallet, ser dette ut til å ha vært Ferge
stuggu. Den lå imidlertid ikke på elvens sydside. Den lå på samme side av elven som Nord-
Lyng, men noe lengre mot nord. Fergestuggu var en utskilt part fra denne gården. Derimot
lå huset på sydsiden av en liten bekk som rant ut i elven på dette stedet. Det er vanskelig å
si om leirmassene flyttet huset, men det er trolig at det skjedde.

----
364 RasA
----
5 Dette var familien Rostad på Follo.
4 Dette var trolig Hegstadstuggu.
5 Det var Beret Olsdatter fra plassen Tokstad østre som tok Lava Bardosdatter på ryggen og
sprang med henne til Rognhaugen.
6 Her hadde folk rett. Ulykken ble utløst av Verdalselven.
7 Så følger en opplisting av gårder som er berørt på sydsiden av elven. Denne listen utelates her.

----
365 RasA
----
BESØK
Skuelystne
Skuelystne kom til stede på et tidlig tidspunkt. Mange av dem som kom
først frem, deltok også med å hjelpe i land forkomne, forslåtte og halvdøde
mennesker. Men mange våget seg ikke så nært, de bivånet det hele fra trygg
avstand. Følgelig sto det mange mennesker oppe på høydene rundt omkring
og så på hva som hadde skjedd derfra.
Det var blant annet noen slike tilskuere som ble spurt av de militære mann
skapene om de ville hjelpe til, men som ikke torde bevege seg ned til kanten
av leirsjøen av frykt for at det ville komme nye ras. Dette ble tatt nokså ille
opp av de militære styrkene, som for en stor del var utenbygds fra. De mente
derfor at verdalingene ikke var villige til å hjelpe til selv.
At dette var urettferdig overfor de mange Som hjalp til, er innlysende. Svært
mange deltok i arbeidet med å redde både liv og eiendom med stor fare for
eget liv. Og tallet på tildelte medaljer for edel dåd var like stort til sivile som
til militære. Men det er allikevel ikke til å Stikke under en stol at enkelte nok
kunne ha hjulpet til der det var nødvendig.
Stort sett gjorde tilskuerne ingen fortred, men det ble rapportert et tilfelle
hvor noen hadde oppfordret soldatene som arbeidet i iskaldt flomvann ved
Holmsveet og Holmen for å forhindre at elven tok nytt løp og kanskje ødela
Verdalsøra, om å nekte å adlyde ordre og å gå til streik. I rapporten heter
det at disse var tilreisende fra Inderøya.
Denne episoden var nok et unntak. De fleste var fylt av skrekk og gru over
hva de fikk se, og de fleste var imponert over soldatenes innsats og vågemot.
I de nærmeste dagene kom det folk fra både fjern og nær. Mange gikk flere
mil, mens andre kjørte med hest og vogn, og atter andre kom med rutebåt
til Verdal. Dampskipene som gikk i rute på Trondheimsfjorden, hadde dag
støtt fullt belegg med folk som ville til Verdal for å se ulykken. Lokalbåtene
plukket opp folk rundt hele fjorden. Spesielt var det mange fra Trondheim.
Ekstraturer med båt fra Trondheim
Tilstrømningen ble så stor at det ble aktuelt å sette opp ekstraturer. De fleste
ekstraturene gikk fra Trondheim. Men det hendte at det kom båter fra Møre
og Romsdal.
Som eksempel kan nevnes at 26. mai sto hele tre annonser i Dagsposten

----
366 RasA
----
Fra Trones en dag da det var mange båter på besøk. I bakgrunnen Hylla
Ukjent fotograf.
om ekstraturer til Verdal førstkommende søndag. Prisene for turene var kr.
2,50 på første klasse og kr. 1 ,50 på andre klasse. Skipene gikk enten til Trones
eller til Skånes.
Hvor mange som benyttet seg av tilbudene, er ikke godt å si, men det ble
et sted antydet at dampskipet Olav Kyrre kunne ta opp til 7 - 800 passasjerer.
Rimeligvis var det flest på søndager, men det var visstnok også mange som
benyttet de ordinære rutegående båtene midt i uken.
Men at det var mange som benyttet seg av muligheten, er det ingen tvil
om. Trafikken var så stor at en av korrespondentene for Morgenbladet
sammenlignet trafikken av tilreisende med trafikken på Drammensveien eller
Keiser Wilhelms vei en søndag formiddag om sommeren.
I forbindelse med søndagsturene sto det et interessant leserinnlegg i en
Trondheimsavis.
Innsenderen mente at om man reiste med båt til Trones, kunne man følge
landeveien til det sted hvor raset hadde startet. Deretter kunne man gå forbi
Verdalsøra til Vinne hvor man fikk se raset fra den kanten. Da var man imid
lertid i nærheten av Skånes.
Omvendt var det om man landet på Skånes. Da gikk man først til Vinne.
Deretter gikk man forbi Verdalsøra til Stiklestad. Og nå var man nærmest
anløpsstedet Trones.


----
367 RasA
----
Reisende som gjorde det på denne
måten, kunne bytte billetter på
Verdalsøra. Dermed ville de få an
ledning til å bese raset fra begge
sider, noe det ellers ikke ville bli tid
til om man måtte vende tilbake til
utgangspunktet.
Hvorvidt denne ideen ble satt ut
i livet, er ikke kjent, men den hadde
absolutt noe for seg.
Nedenfor er det gjengitt en be
skrivelse fra en båttur, og som det
fremgår der, var det kostbart å leie
hesteskyss, slik at de fleste gikk
frem og tilbake. Og denne antyde
de løsningen ville gjøre det mulig
for folk som ikke hadde alt for mye
penger å rutte med, å få se mest
mulig.
Foruten at det således strømmet
til skuelystne fra fjern og nær her
i landet, er det også registrert be
søk fra utlandet. Rimeligvis var det
ikke så mange som tok turen ene
Extratur til Vårdalen.
•fcmr herfr» til Trone* !■■<■£ #41
IMt Jml IL T ■•fft" Koturn»r-r
dtrfi* Kl. 8 A fim.
Mt Mafc Kr. Z.N, lén Kr. I.M
Gerh. Ruth*.
SndstiUet Sur.
Værdalen.
Turen til Vvrdalpn Ltrtftf lT4t
il. .».' ulUjre lUarftf Ittff indstill**
imil (jruod «f Y_ud*UMid«n.
_•_•_ ttala-
Annonser i forbindelse med båtturene
som ble arrangert fra Trondheim til
Verdal. Slike annonser var helt vanlige
i Trondheimsavisene denne sommeren.
Disse sto i Adresseavisen i juni.
alene for å beskue ulykkesstedet. Til det var det for kostbart å reise. Men
enkelte var mer velbeslåtte enn andre, og hvorvidt hertugen av Hamilton hadde
andre ærender inn i Trondheimsfjorden, slik at han kombinerte et besøk til
Verdal med andre gjøremål, er ukjent. Men i alle fall la hans dampyacht Thistle
til kaien på Skånes lørdag 3. juni, hvoretter hertugen bega seg opp til ulykkes
stedet. 1
Avisreferat fra en tur til Verdal 2
I Adresseavisen mandag 29. mai 1893 sto følgende referat fra en tur til
Verdalen med dampskipet Olav Kyrre:
«Når man på en dag kan oppleve så meget av både sorg og glede som vi
i går opplevde på turen til Verdalen med det Nordenfjeldske turistskip Olav
Kyrre, får man trang til å meddele seg.
De mange beretningene fra den store ulykken i en av våre stauteste bygder
har, som rimelig kan være, vekket interessen hos mange hundre til personlig
å overbevise seg om ulykkens omfang.
Vi reiste herfra i går morges klokken 8. Været så ikke så lovende ut, men

----
368 RasA
----
Olav Kyrre. Det første norske skip med elektrisk lys. Dette var trolig årsaken
til at det var så populært i trafikken mellom Trondheim og Verdal.
vi fikk allikevel hele dagen deilig vær med enkelte små byger og passelig
kaldt, slik at det var behagelig å spasere.
Ved ankomsten til Skånes hadde det møtt opp en mengde kjøretøyer av
alle slag, fra kalesjevogner med to hester for, ned til arbeidskjerrer. Det ble
en rift om kjøretøyene, men bøndene var for stive i prisen slik at man begynte
å gå fra dem. Det ble da gjort et lite avslag i prisen slik at man kunne for
en rimelig, men dog fullstendig tilstrekkelig pris Øcr. 2,50 pr. person), komme
frem og tilbake til Kålen, og både til Kålen og Stiklestad for 4 - 5 kroner.
Det så ut som et helt krigstog - med masser av hester og spaserende i lang
rekke opp mot Kålen. Der er Jåmtlandsveien avbrutt, og vi kunne stige av
og spasere over jorder og stier oppover for riktig å få et overblikk over skredet.
Vi stanset ikke før på Lysthaugen på Guddingsbakkene der hvor det er en
rotunde 3 som utsikt. Derfra ser man over hele Verdalen helt fra Fåren og
ut over Trondheimsfjorden. Hvilket sørgelig syn. Denne vakre bygden, som
jeg så ligge utbredt foran meg for få år siden, lå der nå som en ørken med
halve omveltede hus hist og her stikkende opp av de uhyggelige grå leir
massene, og det åpne gap like imot hvor de vakre Jermstad- og Follogårdene
lå før.
Ennå står Øvre Jermstad, men ytterst på kanten av et uhyre dyp, ferdig
til å oppslukes av dypet ved første regnskyll eller vindstøt. Likeså et lite nytt
hus som Tessem hadde bygget opp.
Vi kom nettopp opp som man holdt på å begrave ni lik.


----
369
----


----
370 RasA
----
På grunn av at veien er ødelagt, kunne man ikke få brakt disse til noen
av sognets kirkegårder, og det ble derfor innviet for dem på Lysthaugen. En
tallrik almue hadde samlet seg. Ingen prest var til stede da de var opptatt
ved kirkene. En av brødrene talte gripende til mengden. Det var en høytide
lig stund i den før så herlige natur, nå med døden og ødeleggelsen i dens
fulle utstrekning for øye. Side om side i to rekker (fem & fire) sto kistene
i samme grav, og tause, tårefulle sto familie og venner rundt om i stum for
tvilelse over det dobbelte tap både av eiendommer og menneskeliv.
115 skal ha gått med. 4
I Vuku står vannet over jorden ennå, og etter kanaldirektørens mening vil
det bli stående i lang tid, sånn at de oversvømmede markene neppe kan be
nyttes på tre år.
Forleden var vannstanden der så høy at man fryktet for at elven skulle bryte
over mot nord og søke vei ned i raset. Det manglet bare en fot. 5
Man frykter for Eklogårdene da jorden på mange steder er revnet.
Det er allerede utstukket, og fra begge sider påbegynt, den veien som skal
forbinde de avbrutte stykker av Jåmtlandsveien mellom Kålen og Bjørken.
Verdalsbroen syntes i går å være avstengt. 6
Det var allikevel ikke tilfelle, men den har nok blitt påført stor skade av
tømmermassene som lørdag veltet ned mot den. Ved iherdig arbeid hele natten
lykkes det å redde den, og nå er det forhåpentligvis ikke mer fare for den
eller Øra. 7
To levende griser befinner seg fremdeles ute på leirmassene. Men etter
som man har lagt ut en bro slik at mennesker kan balansere seg ut til dem,
har grisene fått mat hver dag. Men man har hittil ikke klart å få dem i land.
I dag skulle det gjøres et forsøk på det.
På gården Lunden ligger fremdeles døde krøtter uten at man har klart å
få dem fjernet.
Over alt på høydene og fremspringende skrenter så man masser av byfolk
med kikkerter. De var omgitt av bønder som fortalte om ulykken. Alle roste
de militære, især kavalleriet som straks kom til stede, og som ved den utmer
kede ledelse og folkenes mot og uforferdethet gjorde et utmerket godt inn
trykk på befolkningen.
Ved 6-tiden begynte det så smått å regne, og man så da de besøkende by
folkene begi seg tilbake til Olav Kyrre som skulle gå klokken 7.30 fra Skånes.
Ombord var det innrettet slik i alle salonger at de som ønsket å delta i mid
dagen, fikk anledning til det.
Opplyst av elektrisk lys, oppmuntret ved den hyggelige forsamlingen av
damer og herrer og utmerket mat og vin, ble det triste inntrykk fra Verdalen
glemt, og som skrøpelige Adams og Evas barn ble man snart i god stemning.
Ved deklamasjon, sang og musikk ble tiden på hjemturen forkortet i den

----
371 RasA
----
hyggelige salongen hvor de fleste passasjerene tydde, mens man rundt om
kring på skipets alle mulige lugarer og kahytter på vanger og mellomdekk
hygget seg som best.
Vi ankom alle i glad stemning til byen klokken 12.30, og jeg kan på de
flestes vegne uttrykke vår takk til direksjonen, kontoret og kapteinen for ar
rangementet av denne hyggelige turen, med håp om at når selskapet har et
skip ledig, må gi oss anledning til å få en hyggelig dag på Trondheimsfjor
dens vann og strand.
Man behøver ikke å tenke på kosten da man får den om bord hvor det er
en utmerket restaurant med god oppvartning.
Passasjerenes antall i går var mellom 400 og 500.
Ved Skånes lå dampskipet Nicolai Knutzon, som var kommet fra Kristian
sund med skuelystne, samt Levanger som hadde sløyfet ekstraturen i går på
grunn av at flere dampskip foruten Olav Kyrre hadde avertert ekstratur.»
Moralsk forargelse
Foruten at denne beskrivelsen gir et bilde av forholdene i Verdal etter raset,
gir den også et situasjonsbilde fra den tids muligheter for forlystelse og ad
spredelse. At mange nok benyttet seg av et slikt besøk til å ta seg en fest,
må vi regne med. Enkelte følte dog at det var litt for hensynsløst å gjøre en
slik tur til en vanlig festtur. Følgende moraliserende innlegg i Dagsposten
27. mai viser det:
«Det er å håpe at man ikke på turen i morgen vil bli vitne til sådanne ut
skeielser som er alminnelig på de alminnelige søndagsturene med dampskipene
om sommeren, da som oftest halvdelen eller mer av de reisende er mer eller
mindre berusede, så man således for eksempel blir vitne til at unge gutter
sitter og drikker innimellom buskene langs veikanten sammen med unge piker,
for deretter kanskje etter å ha omtåket deres hjerner med drikk å gjøre dem
ulykkelige.
Det skulle være et ønske at sådanne reisende som ellers betrakter det som
et mål for sine «lystturer» å drikke seg mer eller mindre fulle, at de nå ville
anvende de penger de ellers pleier å bruke på en sådan måte som bidrag til
de skadelidte i Verdalen. - Det ville være en ganske annen tilfredsstillelse
for deres hjerter å vite at pengene ble anvendt til å lindre nøden og savnet
i disse ulykkeliges hjem enn å drikke dem opp i øl eller brennevin.»
Prins Carls besøk
Foruten de mange skuelystne og interesserte fra nær og fjern som besøkte
Verdal i disse dagene, kom det også flere som måtte dit i embeds medfør.
Både prester og fogder fra nabodistriktene måtte dit for å hjelpe til. Flere
statsråder kom også. Det mest selebre besøk var imidlertid prins Carl.

----
372 RasA
----
Kong Oscar //besluttet selv da han fikk
høre om ulykken, at kongefamilien skulle
være representert ved ulykkesstedet. Han
befalte da sin sønn, prins Carl, å reise dit
for på den måten å vise kongens dype med
følelse. Prinsen skulle bringe med seg en
pengehjelp fra kongen og dronningen, og
han skulle oppmuntre og takke dem som
hadde deltatt i redningsarbeidet. (I paren
tes kan det bemerkes at prins Carl senere
ble far til kronprinsesse Martha, og er så
ledes bestefar til vår egen kong Harald.)
Prins Carl dro fra Stockholm tirsdag 23.
mai. Ferden gikk med tog, og han nådde
frem til Trondheim 25. mai. Derfra reiste
han direkte til Levanger med rutebåt hvor
han nådde frem klokken 1 om dagen. Han
var ledsaget av general Nyquist, oberst
løytnant Holterman og løytnant Ræder.
Prins Carl etter maleri.
På Levanger ble følget mottatt av flere dignitærer
Prinsen ønsket imidlertid å reise til Verdal samme dag. Og da han kom
frem til Kålen, ble han dypt rystet over hva han fikk se. Han snakket med
flere av dem som var blitt berørt av ulykken og fikk høre skrekkhistorier av
dem som hadde opplevd dem.
Prins Carl ville også gjerne treffe noen av de djerveste redningsmennene,
og en av dem som ble presentert for prinsen, var Ole Olsen Nord-Lyng. Etter
at prinsen hadde fått høre om hvordan Ole med bare nevene hadde revet opp
gulvet og reddet enken Kirsten Vodal og hennes fire barn, tok han Ole i hånden.
Det fortelles da at Ole, som var en usedvanlig stor og sterk mann, klemte
godt til. Prinsen ble blek, sies det, men han sa ikke noe.
Senere besøkte prins Carl sykehusene. Sykehusene det her er snakk om,
var de provisoriske sykehusene som ble opprettet på gårdene i nabolaget. Her
lå mange av de som var kommet til skade, men som var utenfor livsfare.
Mange av dem hadde store skader både på kropp og sjel.
Han var også innom Rinnleiret hvor han fikk hilse på de kavalleristene som
hadde deltatt i det første redningsarbeidet.
Etter besøket i Verdal og Levanger var over, reiste prins Carl til Trond
heim, hvor han hilste på de soldatene herfra som hadde tatt del i rednings
arbeidet. Til disse fremførte han både sin fars og sin egen takk for god innsats.
Det fortelles at soldatene nettopp hadde kommet tilbake til Trondheim fra


----
373
----


----
374 RasA
----
Verdal, og de bar tydelig preg av hva de hadde vært med på. Det ble sagt
at sjelden har en kongelig person inspisert en så skitten militæravdeling.
Det er nøk for en god del prinsens beretninger om hva som hadde gått for
seg, som var en medvirkende årsak til at kong Oscar etterpå ga uttrykk for
at de djerveste av redningsmennene burde få en anerkjennelse i form av en
medalje.
Besøk av fotografer og bildende kunstnere
Som nevnt ovenfor var det mange som kom til Verdal fordi det var en del
av deres arbeid. Det gjaldt for eksempel kanaldirektøren og hans folk, mili
tære som deltok i redningsarbeidet, leger, journalister og andre.
Men foruten disse kom det også fotografer og andre bildende kunstnere.
Fremdeles var det på den tiden vanlig at tegninger ble benyttet som illustra
sjoner i aviser, blader og bøker.
Tre fotografer skal nevnes her fordi vi kjenner deres navn. De var Erik
Olsen og Aune (ukjent fornavn), begge fra Trondheim, og Anders Olson fra
Østersund. Under sine besøk her tok de en rekke bilder fra raset og Hærfos
sens gjennombrudd. Det er først og fremst deres bilder som har gjort det mulig
for oss i ettertid å få et inntrykk av hvordan forholdene var. Og de av deres
bilder som er funnet, er brukt som illustrasjoner i denne fremstillingen.
Ellers var det flere som laget tegninger og skisser. En av dem var Jørgen
Aall-Hansen, sønn av sognepresten i Verdal, Otto Møller Hansen. Han var
her i egenskap av utsendt medarbeider for Trondheimsavisen Dagsposten.
Han sendte brev tilbake til avisen. (Disse brevene er gjengitt i kapitlet En
iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger. Hans tegninger og skisser
står også gjengitt der.)
En annen tegner var en som kalte seg adjunkt M. Bugge. De av hans
tegninger som er funnet, er brukt som illustrasjoner i teksten.
En tredje tegner var protokollsekretær Jacob Fabritius. Han var sannsyn
ligvis i slekt med prestens kone, Marie Fabritius Hansen. Han har laget en
del tegninger av hus og gårder i Verdal, blant andre Prestegården Auglen,
Follo og en av Jermstadgårdene. Og i forbindelse med raset laget også han
noen skisser. I likhet med andre skisser og tegninger som er funnet vedrørende
raset, er de tatt inn som illustrasjoner her.
En ung landskapsmaler ved navn Herman W. Anker bestemte seg for å reise
hit og se på denne ulykken. Hvor vidt han befant seg i Trondheim og således
kombinerte oppholdet der med et besøk til Verdal, eller om han reiste hit
i ens ærend fra Kristiania, er ukjent. Under sitt opphold i Verdal laget han
en rekke skisser som han senere benyttet som grunnlag for å lage fem male
rier av situasjonen slik han hadde opplevd den.
I henhold til hva som sto i avisreferatet gjengitt nedenfor, hadde han ikke

----
375 RasA
----
tid til å forflytte seg på nordsiden av dalen
og hente motiver derfra, og alle skissene
og bildene er fra sydsiden av dalen. Sann
synligvis reiste han med båt og måtte til
bake samme kveld. Som det fremgår av
bildebeskrivelsene nedenfor, må han ha
vært her ved månedsskiftet mai/juni, for
før det tidspunktet hadde ikke elven skå
ret seg ned og laget sitt nye løp gjennom
leiren. Heller ikke sto løvet grønt før da.
Etter at han kom tilbake til Kristiania må
han imidlertid ha arbeidet raskt, for alle
rede torsdag 8. juni hadde han en utstil
ling i Kristiania med fem malerier fra
ulykken i Verdal. Utstillingen ble omtalt
i Morgenbladet dagen før, og den ble om
talt slik i avisen:
Herman W. Anker.
«De er samtlige tatt fra dalens sydside, da den tid som sto til kunstnerens
disposisjon ikke tillot ham også å hente motiver nordenfra. Imidlertid får man
gjennom bildene et friskt og levende inntrykk såvel av naturomgivelsenes
eiendommelige skjønnhet som av ødeleggelsens voldsomme og uhyggelige
karakter, således som denne fremtrådte både i det store og i enkelte trekk.
Det første bildet gir en utsikt opp gjennom hoveddalen mot øst med Vuku
langt i bakgrunnen. Standpunktet er i nærheten av Vinne annekskirke. Dal
bunnen er forvandlet til en stor innsjø av leirvann med jord- og leirmasser
med omflytende trær og gårder, hvorav den i bildet mest fremtredende er
gården Leirfall. Raset kom ut til venstre i bakgrunnen ved den gården (Nor
dre Haga) med lyst rødt tak som kan sees midt i bildets fond. 8
I det andre bildet ser man tvers over dalen mot nord med Stiklestad kirke
til venstre på den andre siden og Beitstads snødekte fjell i bakgrunnen. Bildet
er tatt ved Jåmtlandsveien rett opp for landhandleriet Kålen hvis ødelagte hus
sees i forgrunnen.
Bilde nr. 3 er tatt fra gården Skjørdal like over for skredets utløp i hoved
dalen. I forgrunnen bemerkes den sterkt medtatte gården Søndre Haga hvor
Jåmtlandsveien før gikk like forbi.
Det fjerde av bildene er tatt i nordøstlig retning fra stranden ved Ness
gårdene. Til høyre sees en del av husene på skysstasjonen Ness. På gress
bakken i forgrunnen viser det seg hvorledes leirsørpen har dekket jorden med
et tykt sortblått lag. Og et ungt bjørketre med sitt lyse løv står der i eiendom
melig vemodig motsetning til alt det sørgelige vrak som omgir den.


----
376
----


----
377 RasA
----
udis^di i p au uios jdAzuyszg aujsø ss9tf pd dudsnu av mou 1/ ju jdunvjjvjjiaj uduajvw sud^uy uvuudfj av jg


----
378 RasA
----
Det femte bildet viser i forgrunnen de veldige oppdemmede leirmasser,
og elven som i stryk skjærer seg gjennom dem. I bakgrunnen har man de
ødelagte gårdene Kålen og Leirfall, og i mellomgrunnen to hauger med lev
ninger av våningshuset på gården Follo, - den til høyre er den hvorfra inge
niør Rostad og hans barn ble reddet etter sin lange og hurtige seilas.
Bildene som har stor aktuell interesse, fordi den materielle gjengivelsen
i seg selv er bedre enn det farveløse fotografi formår å gi et sant og fyllest
gjørende begrep om det fremstilte. Men de utmerker seg også ved dyktighet
og friskhet i utførelsen og gjør kunstneren stor ære.»
Dette var avisens omtale av bildene. Tre av bildene er gjengitt her. 9
At beskrivelsene inneholder små feil med hensyn til navnene på noen gårder,
må tilskrives at Herman Anker ikke var kjent her. Flere journalister som hadde
mer tid til disposisjon enn Anker, klarte å gjøre større feil enn ham med hen
syn til navnene på de berørte gårdene. I denne sammenheng må det under
strekes at ingen av Leirfallgårdene ble ødelagt. Men kanskje kan det være
Leirfallaunet det var tale om.
Noter:
1 Meddelselse i Morgenbladet 5. juni 1893.
2 Språket er modernisert.
3 Rotunde er en rund, åpen plass. Denne rotunden er der fremdeles.
4På dette tidspunkt var man ikke klar over tallet på døde. 1 15 er et rykte skriveren må ha hørt.
Noen dager senere snakket man om 120.
5 Dette var bare tøys. Det hadde ingen ting med de faktiske forhold å gjøre. Det var aldri fare
for at elven skulle stige så høyt. Terrassemelene var bortimot 20 meter høyere enn leirdem
ningen nede i dalen. Men akkurat dette ryktet gikk blant mange som ikke var lokalkjente i
området. Befolkningen som var redd for det meste på denne tiden, ofret ikke denne mulig
heten en tanke.
6 Også dette var et rykte. Ingen kilder bekrefter dette. Men at man til enkelte tider var bekymret
for at elven ville grave vekk fundamentene for broen, er en kjennsgjerning. Det skjedde imidlertid
ikke.
7 Det var Værdalsbrukets lense som brast, og tømmeret ble liggende mot brokarene.
8 Fond betyr bakgrunn.
9 Det lyktes å spore opp eierne av fire av bildene. Ett var i Verdal kommunes eie fra før. Det
var gitt i gave av Verdal Sparebank og forsikringsselskapet Gjensidige. To er i Trondheim
kunstforenings eie. Alle disse er avbildet i boken. Det fjerde er også i privat eie. Denne eie
ren, etter først å ha sagt at det kunne fotograferes, forandret mening og ønsket ikke å gi tilla
telse hverken til å fotografere eller stille ut bildet før ved tilsagn om kjøp. Det mangler således
dessverre her.

----
379
----


----
380 RasA
----
Et annet interessant besøk er avbildet i 1906. Dette er en gruppe av et
studentorkester fra St. Olaf College i Northfield i Minnesota som varpa turné
i Norge. Bildet er trolig tatt fra Momelen i retning nordøst.


----
381 RasA
----
UTMERKELSER
Bakgrunn
I løpet av kort tid spredte ordet seg om den innsatsen som var blitt vist
under det farefulle og vanskelige redningsarbeidet etter raset. For besøkende
dignitærer ble det gjort kjent at enkelte personer hadde vist et stort vågemot.
En del av disse ble også presentert for prins Carl da han var her i Verdal.
Og ikke minst gjorde prinsens beretning om hva han hadde sett og hørt
i Verdal den korte tiden han var her, stort inntrykk på kong Oscar 11.
Kongen gjorde derfor med en gang de første forberedelser til at de per
soner som ved mot og dyktighet hadde utmerket seg, skulle belønnes på et
eller annet vis. Det var både sivile og militære som var aktuelle, og det ble
fra slottet i Stockholm gitt signaler til Regjeringen om at kongen ønsket at
noe måtte gjøres.
Ansvaret for alt arbeide i forbindelse med Verdalsulykken lå under Indre
departementet. Følgelig var det dette departementet som formidlet kongens
ønske til de rette instanser. Og de rette instanser var for de sivile amtmannen
i Nordre Trondhjems Amt og for de militære sjefen for Trondhjemske Briga
des Distriktskommando.

----
382 RasA
----
SIVILE
Hjulene settes i gang
Indredepartementets brev til amtmann Otto Grundt er datert 1. juni 1893
og lyder som følger:
Hans Majestæt Kongen har udtalt Ønske om, at der snarest muligt maa
blive uddelt nogle Medaljer til Personer, der under Ulykken i Værdalen
har reddet Mennesker med fare for eget Liv. Af Kanaldirektøren har der
i denne Anledning været indhentet endel Oplysninger under hans Ophold
ved Ulykkesstedet. Jeg antager, at Indstilling om, hvilke Personer bør til
deles saadanne Redningsmedaljer, rettest afgives af Hr. Amtmanden til
Indredepartementet, efterat De har indhentet de fornødne Oplysninger. For
saavidt militære Personer skulde have gjort sig fortjent til Paaskjønnelse,
vil dog Indstilling herom være at afgive af vedkommende militære Chefer
til Armekommandoen, der med sin Udtalelse vil oversende Sagen til
Indredepartementet .
I Henhold hertil tillader jeg mig at anmode Dem om i ovenstaaende An
ledning snarest mulig at søge indhentet de nødvendige Oplysninger og paa
Grundlag deraf afgive Forslag til Departementet. Kanaldirektøren reiser
i disse Dage atter op til Værdalen, og det vil derfor være hensigtsmessigt,
om De kunde sætte Dem i Forbindelse med ham og af ham erholde de
Oplysninger, som han har indhentet.
Forsaavidt De skulde finde, at ogsaa anden opofrende Virksomhed under
Ulykken end Redning av Menneskeliv burde fortjene offentlig Paaskjøn
nelse, antager jeg, at der vil kunne være Anledning til at faa uddelt f. Ex.
en Medalje for Borgerdaad i Sølv eller en af hans Majestæt Kongens
Fortjenstmedaljer.
Med høiagtelse
Johan Thorsen
Amtmannen hadde vel selv få forutsetninger for å gi noen slike opplys
ninger. Da raset gikk, var han utenlands på rekonvalesentopphold ved et kur
hjem. Han ble imidlertid kalt hjem, men i de første dagene hadde fogd Trampe
fungert som amtmann i hans fravær. Men han sendte da oppdraget videre,
og hvem var vel mer naturlig å spørre enn dem som hadde vært direkte im
plisert i ulykken.

----
383 RasA
----
Hans brev til de enkelte er ikke funnet. Men følgende sendte inn sine svar:
Lensmann Hieronymus Wessel, doktor Albert Strøm, sogneprest Otto Møller
Hansen og kanaldirektør Th. Sætren. Av en eller annen merkelig grunn fin
nes ikke noe svar fra fogd Gerhard Henrik Rubach selv om det med sikker
het vites at han svarte. Det refereres nemlig til hans brev i noen av de andres
svar.
Uttalelsene inneholder navnene på de personer som vedkommende svarer
mente hadde gjort en innsats ut over det vanlige. De ga dessuten en beskriv
else av de nettegjerningene som var blitt utført. (Både personene og deres
handlinger er beskrevet under Redningsarbeidet - den akutte delen.)
Alle svarene som er funnet, er gjengitt som bilag.
Amtmannens svar til Indredepartementet
På grunnlag av de innhentede opplysninger laget så amtmann Otto Grundt
en innstilling til Indredepartementet. Dette er en avskrift av konseptet til bre
vet. Det er udatert: 1
Under det forferdelige jordskred som fant sted i Verdalen natt til 19. mai
forrige måned, gikk som tidligere innberettet til det Kongelige Departement
mange menneskeliv til spille. At ikke flere omkom i de flytende leirmasser
skyldes visstnok for den vesentligste del de militære som deltok i redningsar
beidene. Men også av sivile ble det ydet oppofrende bistand under ulykken,
og jeg tillater meg å henlede det Kongelige Departements oppmerksomhet
på nedennevnte personer, om det skulle finnes riktig at i alle fall enkelte av
disse blir tilstått Hans Majestet Kongens redningsmedalje, eller får en annen
offentlig påskjønnelse.
1 . Smed Erik Hansen Sæbo
Han var eier av den ødelagte eiendom Eklosvedjan. Denne mannen som
hadde mistet hele sin familie, hustru og fire barn, kom under letingen etter
disse til Prestegården, hvor han av kona til husmann Peder Pedersen Tokstad
som hadde kommet seg i land fra huset sitt i leirmassene, fikk vite at i huset
ennå befant hennes tilskadekomne mann med fire barn seg. 2 Erik Sæbo og
Sefanias Støp bega seg straks avsted. Og de hadde ved hjelp av bord antage
lig kommet midtveis i blåleiren da det gikk ut et ras i Eklomelen med stort
brak. Støp skyndte seg da tilbake mens Erik Sæbo uforferdet fortsatte sin
vei til huset. Derfra reddet han Peders minste barn, et spebarn.
Med dette bega han seg tilbake for å få mer hjelp da han ikke klarte å redde
de øvrige alene.
Etter mange overtalelser fikk han med seg husmann Johannes Husanvald,
gårdbrukerne Laurits Hestegrei, Eliseus Mo og Johannes Husan samt tjene
stegutten Martin Martinsen, og i spissen for disse gikk Erik Sæbo atter til huset.

----
384 RasA
----
Under redningsarbeidet måtte man søke å få de mange stokkene som lå
på kryss og tvers, fra hverandre. En del måtte hugges av så at man ved hjelp
av spade kunne få gravet vekk leir og sandjord i en dybde av ca. 2 alen.
Mens de var beskjeftiget med dette, ble de stadig truet av en leirbrink, som,
hvis den hadde rast ut, ville ha begravd dem alle. Og samtidig med dette fore
gikk det mindre utglidninger fra omliggende brinker.
Etter 5 timers anstrengende arbeid lyktes de å redde Peder Pedersen Tog
stadvald og tre av barna. Det fjerde barnet var forsvunnet.
Sjelen i dette redningsarbeidet var Erik Hansen Sæbo. Det var han som
fra først av alene våget seg ut til huset som lå i selve skredstrupen, og det
skyldtes hans fryktløse opptreden og energi at han til sist fikk andre med seg.
Han deltok visstnok ikke hele tiden i arbeidet for å få Peder Togstad og
barn ut av huset. Men han forlot først huset da det var klart for ham at bebo
erne ville bli reddet.
Han bega seg lengre oppover i skredet for å lete etter og hjelpe andre for
ulykkede. Det var også han som først fant den 74-årige sinnsyke Peder Ras
mussen Tokstad, men da han var alene, og den sinnsyke satte seg til motverge,
måtte han henvende seg til folk som kjente den sinnsyke og hadde makt over
ham. Han ble deretter reddet av rådsdreng Magnus Larsen Prestegården og
seks andre menn. 3
2. Olaus Ellingsen Vinne
Han er eier av gården Vinne i Vinne anneks til Verdalen. Han ble ulykkes
natten mellom klokken 1 og 2 vekket av en pike som kom løpende fra en
av nabogårdene og i all hast berettet om ulykken. Han sprang straks opp og
vekket husets folk samt sønnen på en av de ødelagte Lennesgårdene, Ole,
som tilfeldigvis lå der om natten. 4
Olaus Vinne grep sine klær i den ene hånden og sprang upåkledt avsted
for å komme ned til elven, i det han under spranget iførte seg det ene kles
plagget etter det andre.
Da Ole som fulgte med, hadde kommet så langt at han så sitt hjem ødelagt,
slo han hendene i fortvilelse for ansiktet og vendte om. Olaus Vinne fortalte
ham da at nå var det ikke tid til å fortvile, men han måtte vise seg kjekk og
være med å redde hva som reddes kunne. Han satte også således mot i ham
at Ole atter vendte om og fulgte med.
Da de var kommet ned til leirmassene som var trykket inn over land, fant
de der Elling Lyngsvalds 5 kone, Andrianna, som var ført med huset helt fra
Ness. Hun var under farten kommet ut av det istykkerslåtte huset, og hun
var blitt ført dit hvor de fant henne av leirmassene. Hun var mer død enn
levende og i en ytterst forkommen tilstand. Olaus Vinne fikk straks renset
munnen hennes som var fylt med leire, slik at hun atter fikk puste, og da

----
385 RasA
----
hun hadde kommet seg litt, lot han Ole bære henne til Vinne hvor hans kone
overtok stellet av henne.
Hadde ikke Olaus Vinne vært så rask og snarrådig, ville hun ha vært død
innen redningen hadde kommet. Deretter fikk han øye på piken Olme Ness
vald ute i leirmassen. Hun kjempet for å holde seg oppe. Han reddet henne
ved å hente sammen en del bord og vrak som han la ut som en bro slik at
han kunne nå henne og få henne tillands. 6
Under dette hadde han kommet utover til Rosvoll. Der ute i leiren befant
det seg mennesker som ropte om hjelp, dels fra hustak og dels fra andre gjen
stander de hadde reddet seg opp på.
Han traff her sønnen på den ødelagte gård Søndre Rosvoll, Erik Olsen,
Martin Georgsen By og Olaus Lorentsen By, samt sine to brødre Sefanias
Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall. De to siste hadde med stort
besvær reddet Ludvig Leirfalls sønn Johan som hadde ligget ute i leirmassen
aldeles hjelpeløs.
Fra Lennesgårdene ble det flagget. Av dette forsto de at det fantes menne
sker der ute. Men disse gårdene lå så langt ute at det var meget vanskelig
å komme seg dit. De fikk fatt på en husstige som de la bord over og under
og hengslet sammen en slags flåte eller bro utover leiren, idet de sto på løse
bord og skjøv stigen fremover stykke for stykke. De måtte dog av og til ut
i selve leirmassen like til livet.
Først ble en kvinne som sto i muråpningen på et hustak, reddet. 7
Deretter reddet de Åge Lyngsholmen med tre av hans husstand. 8 Disse var
blitt ført med huset helt ovenfra Lyngsgårdene.
Derfra kom de over leirmassene til Nordre Lennes ca. 300 meter fra land
hvor de reddet eieren Ole Kristoffersen og fire av hans husstand.
Et stykke derfra ble det reddet en kvinne som sto midt uti leirmassen uten
annet enn et teppe om seg. 9
Olaus Vinne oppdaget deretter enda lenger borte en annen kvinne, piken
på gården Krag, Laura Søgstadvald. Men det var ikke mulig å nå henne fra
den kanten. Han arbeidet seg derfor frem til Rosvoll, sprang så rundt hele
veien forbi Kålen hen til Nessbakken. Derfra greide han å komme ut til henne
omtrent 500 alen fra land, og bringe henne i sikkerhet.
Hun var i en så forkommen tilstand at hun måtte nesten bæres over de blø
te leirmasser.
Under dette redningsarbeidet hadde han med seg en uforferdet ung mann,
Martin Anneussen Blybakken.
For å komme frem benyttet de bord. Utenfor disse var det ingen bunn å
finne, og de måtte til dels arbeide seg frem på knærne for ikke å tape balansen.
Imidlertid reddet Olaus Vinnes brødre seks mennesker fra søndre Lennes,
likesom samtlige brødre utover dagen reddet flere dyr som lå ute i leiren.
Verdalsboka - 25

----
386 RasA
----
3. Erik Olsen Rosvoll
deltok som foran nevnt i redningen av fire mennesker fra Lyngsholmen og
fem mennesker fra Lennesgårdene.
Det var så meget dynn at en øks som Erik mistet ved Lennes, gikk til bunns,
og man nådde ikke bunnen med en staur. Da Erik som gikk foran, kom ut
over til Åge Lyngsholmens hus, ropte Åge til ham at det ikke var verdt at
han satte livet til for hans skyld, da Åges liv allikevel var spilt. En gang gikk
Erik også ned i dynnet til brystet.
Erik Rosvoll deltok deretter sammen med Martinus og Anders Johannes
sen Rosvoll i redningen av ingeniør Rostads familie, ti i tallet. Svigermoren
og to barn bar han i land. 10
Lenger ut i leirmassen reddet han landhandler Bjartnes ' 17 årige sønn Odin,
som sto på en leirklump helt ute av stand til å redde seg selv.
Han var så forkommen da Erik kom ut til ham på bretter at han måtte holde
ham under armene til lands. Erik gikk under dette redningsarbeidet ned i lei
ren til opp på livet, og kvikkleiret - forklarer han - sto og skalv omkring
ham; han fant ikke bunnen med en staur.
4. Johan Larsen Sundby østre
reddet lærer Tessems tjenestepike ved å gå på ski ut til henne. Leiren var
her så bløt at man etter sigende ikke kunne komme frem på bretter. Han reddet
henne med å la henne stå bak på sine ski. Piken sto på skolegulvet ca. 500
meter fra land på sydsiden av elven ute i leirsumpen.
Piken befant seg nærmere nordsiden, men da ingen derfra kom henne til
hjelp, fant Johan Larsen å burde forsøke å redde henne.
5. Sefanias Ellingsen Leirfall
6. Gustav Ellingsen Leirfall
7. Martin Anneussen Blybakken.
Angående disse menns deltagelse i redningsarbeidene henvises til hva som
er opplyst under nr. 2 Olaus Ellingsen Vinne.
8. Petter Andreas Røstad
fra Overrinnan i Levanger Landsogn og
9. Bernt Pedersen Holman
Den første av disse befant seg om morgenen 19. mai på gården Østre Ness,
hvor en tropp kavalleri også var. Man hørte nødrop i retning fra Hagagårde
ne og oppdaget et menneske antagelig 800 meter fra land og så langt uti at
man anså det umulig å yde noen hjelp med den styrken man hadde til rådig
het. Petter Røstad og Martin Balhallvald u bega seg allikevel utover og
nådde sammen med Bernt Pedersen Holman som kom etter dem, klokken

----
387 RasA
----
omtrent 9 om formiddagen ut til det sted hvorfra nødrop var hørt. Der fant
de to kvinner, husmannskonen Liva Krågsvald og hennes datter Bergitte, begge
kun iført linnet. 12 De ga dem sine egne frakker til beskyttelse mot kulden.
Disse to kvinnene som ble brakt i land av kavallerister som hadde kommet
til etterpå, fortalte at datteren på gården Trøgstad skulle være i nærheten.
De så dog kun fotspor i leiren, men intet levende menneske. De satte derfor
kursen mot land igjen. Men omtrent samtidig hørte de et nødrop, og Petter
Røstad så et menneske lengre oppe, som en gang viftet med armene. De gikk
da i den retning, i det de tok hver sitt bord med seg. Disse la de foran seg
etterhvert som de gikk fremover, men da det stadig ble mer bløtt og mer far
lig å gå, ble Martin Bafhallvald etterlatt av de to andre på en leirbrink, da
han var gift, og de mente at han ikke skulle risikere å miste livet. Petter Røstad
og Bernt Pedersen Holman fant da piken Harma fra gården Lille Trøgstad
sittende i leiret til opp under armene. Hun fortalte at hun hadde hatt et lite
barn med seg som var forsvunnet.
Da de forsøkte å grave henne ut av leiren, hvilket dog ikke lykkes, fant
de barnet nede i leiren i en alens dybde. De tok sine vester av seg og satte
dem på piken, og forble på stedet inntil kavalleriet hadde lagt bro ut til dem
og hjulpet dem alle i land.
De kom ut av leirsumpen klokken 4 om ettermiddagen. Piken måtte ved
hjelp av fire mann trekkes opp av leiren da denne ettersom man forsøkte å
grave den vekk, atter gled sammen omkring henne.
10. Ole Olsen Nordlyng
var tjenestedreng hos enken Kristin Vodal på den ødelagte gård Nord Lyng.
Enken med sine fire barn befant seg ulykkesnatten i bekkmørke i husets
underetasje. Blåleiren var trengt inn således at moren sto i leire til opp under
armene med det minste barn som hun holdt med begge hender foran seg idet
hun med den ene armen hvilte på det øverste av en dørkant. Et av de andre
barna holdt seg fast i den samme karmen og plasserte benene på en kuffert
som hadde flytt opp på litt fast leire. Det tredje barnet hadde klatret opp og
lå over den store slagurkassen like under taket, mens det fjerde barnet hadde
funnet plass på en del av panelingen av en mellomvegg som var brutt istyk
ker av leirstrømmen.
Tross det trykkende mørke og den kvelende atmosfæren som omga dem,
var de eldre barnas tanker hele tiden beskjeftiget med den yngste søster, idet
de gjentatte ganger ba moren om endelig ikke å slippe lille Gudrun. Moren
selv har forklart at hun anropte Gud om å befri dem for mørket, og at hun
syntes at leiren med ett sank ned ved den ene veggen så at lys og luft strøm
met inn. Hun og barna satte da i et skrik som hørtes av Ole Olsen Nordlyng
og de øvrige tjenere som oppholdt seg på loftet som de sto i begrep med å

----
388 RasA
----
forlate for å søke redning. De antok at alle nedenunder var omkommet. Ole
rev opp med bare hendene gulvplankene. Men for å klare det måtte han bryte
ned en mellom vegg som gikk tvers over gulvplankene.
Deretter hjalp han enken og hennes barn opp i 2. etasje,brøt opp planker
og bord, åpnet et vindu, og fikk med hjelp av et par piker bygget en gangbro
slik at Kirsten Lyng og barna kom i land.
Jeg tror her å ha regnet opp de redningsarbeider som har vakt mest opp
merksomhet. Det er visstnok også mange andre som har vist mot og uforfer
dethet, og jeg skal blant dem særlig nevne eier av en av de ødelagte Rosvoll
gårdene, Oluf Angel Holte, som sto midt i leirstrømmen og reddet to men
nesker fra et hurtig drivende hustak. Det sies at han sto så langt ute at han
formelig måtte kaste dem i land.
Fremdeles den før nevnte Magnus Larsen Prestegården som - foruten å
redde den sinnssyke Peder Tokstadvald, som oppholdt seg i et stabbur nede
i leiren - i samarbeid med OlufMovald brakte en gammel og døvstum senge
liggende pike i sikkerhet fra et hus som sto like på randen av avgrunnen,
og endelig husmann Gunnbjørn Hegstadvald som reddet piken Sofie Trones
vald fra et tre ute i leirmassene. Der hadde hun sittet fra klokken 1 om mor
genen til 1 1/2 om middagen. De omstendigheter som denne redningen her
foregikk under, var neppe av den beskaffenhet at det er særlig grunn til
offentlig å påskjønne disse redningsmenn fremfor mange andre som kanskje
under mer farefulle forhold har lagt mot og snarrådighet for dagen, men om
hvis virksomhet man savner tilstrekkelig kunnskap.
Jeg vil i den forbindelse nevne at den skildringen som er gjengitt i de
offentlige blad av den skiferden som Johan Grunnan og Oluf Gudding mor
genen etter ulykken foretok, etter hva som er meg forklart, lider av overdriv
else, og at de heller ikke utrettet noe.
Det er visstnok særlig vanskelig å avgjøre i hvilke tilfeller de førstnevnte
ni menn hvis navn er særlig uthevet har utført redningen med virkelig fare
for eget liv.
Jeg antar at i mange tilfeller hvor redningsmennene gikk ut på bord eller
bretter til de forulykkede, kunne faren særlig på sydsiden neppe i virkelighe
ten være synderlig stor. En annen sak er det at redningsmennene selv visse
lig sto i den formening at de virkelig utsatte sitt liv for alvorlig fare.
Skal det med utdelingen av den Kongelige redningsmedalje være konsta
tert at alvorlig fare for eget liv virkelig har vært til stede, våger jeg alene
å innstille til å få sådan
Nr. 1 Erik Hansen Sæbo
og nr. 4 Johan Larsen Sundby.
Det forekommer meg dog etter de opplyste omstendigheter å burde bli spørs

----
389 RasA
----
mål om å tilstå en lignende medalje til nr. 2 Olaus Ellingsen Vinne samt nr.
3 Erik Olsen Rosvoll.
Den første av disse er den eldste av de tre kjekke brødrene og omtales med
beundring for den måte hvorpå han pleide de forulykkede og Erik Olsen Ros
voll har visselig fortjenesten som en leder og anfører for redningsarbeiderne.
Disse fire menn er også de hvis gjerning størst med anerkjennelse omtales
innen Verdalens bygd.
For Ole Olsen Nordlyngs vedkommende var det neppe noen synderlig fare
forbundet med redningen av enken Kristin Vodal og hennes barn. Jeg antar
imidlertid at handlingen han utførte i sannhet kan betegnes som en kjempe
dåd og tillater meg derfor å anbefale også ham til å erholde en offentlig på
skjønnelse. Jeg skal opplyse at han er omkring 20 år gammel og at han eier
ingen ting uten hva han tjener ved sitt arbeid.
Jeg finner også å burde henvende det Kongelige departements oppmerk
somhet på sogneprest i Verdalens hustru, fru Maria Hansen født Fabritius.
Hennes virksomhet overfor de skadelidte fra alle kanter omtales med den høy
este ros. Hun tok like fra ulykkesnatten de hjemløse inn i sitt hus, pleiet dem,
skaffet da mange kom frem som rene leirstøtter, varme bad, og ga dem klær
så langt hennes forråd rakk samt bistå dem i det hele med råd og dåd. Sitt
spiskammer og sin matbod tømte hun omtrent allerede den første dag, og hun
sparte ikke i noen retning seg selv for å kunne stå de ulykkelige bi ennskjønt
hun er meget svakelig.
Til slutt vil jeg heller ikke la unevnt at fogd i Stjør- og Verdalen Rubach
og lensmann i Verdalen Wessel av alle nevnes som menn som med nidkjær
het og i den første tid under uavbrutt arbeide omtrent dag og natt, søkte så
vidt mulig å råde bot på de fortvilede forhold som eksisterte.
Særlig skyldes det fogd Rubachs energi og hurtige handlemåte at forplei
ningen av de nødlidende så hurtig ble brakt i en god orden.
Vedtak om medaljer og påskjønnelse til de sivile
På grunnlag av rapportene som kom inn, fattet Regjeringen vedtak om at
en del av de personer som var omtalt, skulle få redningsmedaljen. Dette var
de sivile. Brevet fra Regjeringen er gjengitt uforandret.
Extract-Gjenpart af Indredepartementets underdanigste Foredrag, der ligger
til Grund for Kongelig Resolution af 9de September 1893.
Departementet finder efter det af Amtmanden anførte, at samtlige de af
ham under Nr 1 - 10 nævnte Personer have gjort sig fortjente til Rednings
medalje og vil derfor anbefale dem tildelt saadan, for den under Nr 1
nævnte Persons Vedkommende af 2den og forøvrigt af 3die Klasse.

----
390 RasA
----
Forsaavidt angaar de øvrige Personer, der specielt ere nævnte af Amt
manden som Deltagere i det egentlige Redningsarbeide, tinder Departe
mentet af de af Amtmanden fremhævede Grunde, at der neppe er fuld Føie
til at foreslaa nogen offentlig Paaskjønnelse.
Forsaavidt Amtmanden i sin Skrivelse ogsaa har nævnt nogle Personer,
der særlig have udmærket sig ved sit ufortrødne Arbeide for at raade Bod
paa de fortvivlede Forhold efter Ulykken ligger dette vistnok udenfor de
egentlige Redningsarbeider, der nærmest er Gjenstanden for nærværende
Foredrag. Naar hensees til, hvad der af Amtmanden er oplyst angaaende
Sognepræstens Hustrus ufortrødne og opofrende Virksomhed, antager man
imidlertid, at der er fuld Grund for det Offentlige til ogsaa at yde denne
sin Paaskjønnelse, og man vil foreslaa, at der tilstaaes hende en Sølvgjen
stand, der i Tilfælde af nærværende Departement vil blive besørget for
synet med en passende Inskription. Gjenstandens Værdi bør formentlig
settes til ca. Kr. 200.00.
Kongelig resolusjon av 9. september 1893
På grunnlag av dette brevet som igjen bygget på amtmannens innsendte
rapport, ble det da ved kongelig resolusjon bestemt hvem som skulle få ut
merkelser. Resolusjonen ble sendt til amtmannen i Nordre Trondhjems amt.
Resolusjonen lyder som følger:
Ved Kongelig Resolution af 9 d M er det bl A naadigst bestemt:
At der som Belønning for udviste Forhold under Redningsarbeide efter
det i Mai Maaned d. A. stedfundne Skred i Værdalen tilstaaes:
1. a. Smed Erik Hansen Sæbo af Værdalen Redningsmedaljen af 2den
Classe.
b. Gaardbruger Olaus Ellingsen Vinne af Værdalen
Erik Olsen Rosvold af Værdalen
Johan Larsen Sundby af Værdalen
Sefanias Ellingsen Lerfald
Gustav Ellingsen Lerfald
Martin Annæussen Blybakken
Petter Andreas Røstad af Overrinnen, Levanger Landsogn
Bernt Pedersen Holmen og
Tjenestedreng Ole Olsen Nordlyng
Redningsmedaljer av 3die Klasse
2
3. At der tilstaaes Sogneprest til Værdalen O. M. Hansens Hustru, Fru
Marie Hansen en Sølvgjenstand til Værdi ca. Kr. 200.00 som Aner
kjendelse for hendes ufortrødne og opofrende Virksomhed for at hjælpe
de ved Skredet Skadelidte.

----
391 RasA
----
Hvilket herved meddeles under Henvisning til Hr. Amtmandens Skriv
else af 22 Juli sistleden, idet man vedlægger en Extraktgjenpart af Departe
mentets underdanigste Foredrag i Sagen.
Ved hoslagt at oversende vedkommende Medaljer skal man anmode Hr.
Amtmanden om at paase, at de blive vedkommende Personer tilstillede.
Den i Post 3 omhandlede Sølvgjenstand vil senere blive Hr. Amtmanden
oversendt.
Christiania den 29 September 1893
Johan Thorsen
Torvald Løchen
Noter:
1 Språket er modernisert.
2 I brevet står fem barn, men det korrekte tallet var fire.
3 Heller ikke disse fikk ham med seg. Peder Rasmussen ble værende nede i raset noen dager.
Han bodde da i et stabbur. Magnus Larsen bar mat ut til ham. Men så til sist fikk Magnus
overtalt den åreforkalkede Peder til å bli med seg til trygg grunn.
4 Ole var Olaus' søstersønn.
5 Elling Fergemann - ikke Lyngsvald, men Nessvald.
6 Dette var Olme J ør gine Olsdatter som bodde som inderst på Hagahammelen. Lensmannen
skrev i sin rapport at hun var fra Nessvald. Følgelig ble dette gjentatt her. Men hun bodde
som sagt på Hagahammelen. Hun var fattiglem.
7 Dette var Olava Olsdatter fra husmannsplassen Lyngsholmen.
8 Foruten Åge Lyngsholmen var disse hans kone Guruanna Pedersdatter, en inderst ved navn
Olava og en ikke navngitt tjenestejente.
9 Det har ikke lyktes å finne ut hvem dette var.
10 Her er det verdt å merke seg at unggutten Marius Iversen ikke er nevnt. Det var han som
først begynte med redningsarbeidet her. Og hadde ikke han startet opp, hadde ikke de andre,
bortsett fra Erik Rosvoll da han kom, våget å delta i arbeidet.
11 Dette var Martin Nikolaisen Sveberg.
12 Her har amtmannen byttet om navnene. Liva var datteren og Bergitte moren.

----
392 RasA
----
MILITÆRE UTMERKELSER
Innsamling av opplysninger starter
Indredepartementets brev til Trondhjemske Brigades Distriktskommando
er datert 1. juni 1893 og har følgende innhold:
Hr. General Nyquist
Ved min hjemkomst søndag aften modtog jeg nogle ord fra statsminister
Stang hvoraf det fremgik, at prinds Carl af ham var bleven underrettet
om, at redningsmedaljen kun uddeles efter indstilling fra den norske re
gjering og efter foredrag fra chefen for Indredepartementet.
Min befatning med denne sag er saaledes ophørt, og efter konferance med
statsraad Thorne tillader jeg mig at tilbagesende korpsets skrivelse af 26de
mai m. v. til Hr. Generalen, idet jeg gjør opmærksom paa, at statsraad
Thorne gjør regning paa at erholde forestilling angaaende medaljeudde
ling til de militære gjennem de militære autoriteter.
Ærbødigst
Peder Nilsen
Av dette fremgår det at de rapporter som var innsendt fra de aktuelle mili
tære avdelingene, ikke inneholdt nødvendige opplysninger om enkeltpersoner
til at man kunne dele ut redningsmedaljen. Rapportene var heller ikke skrevet
med det for øye. De gjenga i nøktern form hva som var blitt utrettet av red
ningsmannskapene .
Distriktskommandoen oversendte dette brevet til de avdelingene som had
de vært involvert i redningsarbeidet med ordre om å spesifisere hva de en
kelte hadde gjort.
Og i tur og orden innløp tilleggsrapporter fra de forskjellige avdelingene
til distriktskommandoen. Rapportene fra infanteriet var ved oberstløytnant
Borchgrevink og kaptein Balchen. Her var kadett Johnsens rapport vedlagt.
Kaptein Tysland skrev rapporten fra artilleriet, og kaptein Huitfeldt skrev rap
porten fra underoffisersskolen.
Rapportene er gjengitt som bilag.
Oberst Fogners rapport
Oberst Fougner som var sjef for kavalleriet i Trøndelag med sete på Stein
kjer, fikk høre om ulykken 19. mai. Med sitt kjennskap til de topografiske

----
393 RasA
----
forhold i Verdal forsto han med en gang
at det måtte ha skjedd en forferdelig kata
strofe da han fikk høre at elven var tørr
lagt nede ved Verdalsøra. Han reiste da
umiddelbart til Verdal.
Kavalleristenes rapporter var gode og
grundige nok til å bedømme hvem som
skulle ha påskjønnelse for innsatsen. Dess
uten oppfylte kavalleristenes innsats den
forutsetning at påskjønnelsen skulle til
deles for redning av menneskeliv. Kaval
leristene var de eneste som deltok i slikt
arbeid. Da de andre kom frem, var det
ikke flere menneskeliv å redde.
Men Fougner måtte som sjef for kaval
leriet, sende sin innstilling om hvem som
Oberst Johan Serenius Fougner. hadde gj ort en spesieU innsats { forbindel .
se med redningsarbeidet.
Dette er utdrag fra hans rapport som er datert Steinkjer, 27. mai 1893
Med hensyn til offiserenes forhold har jeg kun hørt en mening uttalt: Ritt
mester Lowzow skal med stor dyktighet ha ledet redningsarbeidene på søndre
side av elven med assistanse av løytnant Isachsen, mens premierløytnant
L 'Orange med ikke mindre dyktighet ledet arbeidene på nordre side. Jeg be
klager ikke personlig å ha hatt anledning til å se annet av disse arbeidene
enn hva som den 20. foregikk om formiddagen på nordre side av elven, men
jeg var da vitne til den dristighet og dyktighet hvormed løytnant LOrange
ikke bare ledet sine folk, men selv var med blant de forreste og mest utsatte.
Det var også han som sammen med sersjant Høien og kavalerist Edvard
Følstad trengte inn i den dypt nedsunkne Fergestuen, hvor de reddet ut syv
meget forkomne mennesker.
Men å kunne uttale noe bestemt om hvem som av offiserene har utmerket
seg fremfor de andre, har korpset etter de innhentede opplysninger grunn
til å anta at premierløytnant L'orange er den som har vært mest utsatt for
personlig fare.
Endelig innstilling fra Armékommandoen
Etter at alle rapporter hadde kommet til Armékommandoen, ble det på
grunnlag av disse sammenfattet en innstilling datert 30. juni 1893 til For
svarsdepartementet. Denne innstillingen inneholder blant annet følgende:
Som det af Skrivelsen fra Trondhjemske Brigades Distriktskommando vil


----
394 RasA
----
sees, har Hs. Majestæt Kongen gjennem Hs. kongelige Høihed Prins Karl
allerede naadigst behaget at udtale Høistsammes Tak til Afdelingerne for
den Iver, Udholdenhed og Dygtighed, som ifølge vedkommende Autori
teters Udsagn blev udvist under Redningsarbeidet af samtlige Militæraf
delinger, hvilken Tak efter Hs. kongelige Høiheds af Distriktskommando
chefen skriftlig frembragtes til Rekrutskolen ved Trondhjemske Brigades
Iste Korps.
Efter det i Rapporterne oplyste antages der imidlertid at foreligge Grund
til at henlede Hs. Majestæt Kongens Opmærksomhed paa enkelte af de
i Redningsarbeiderne deltagende Militære, der ved sit Forhold under disse
i fremtrædende Grad synes at have gjort sig fortjent til særlig Udmærkelse.
I den som Bilag til Generalinspektørens Skrivelse af 31ste f. M. med
fulgte Skrivelse fra Trondhjemske Kavalerikorps af 27de næstefter næv
nes med Anerkjendelse den Dygtighed, hvormed de første
Redningsarbeider lededes af vedkommende Officerer, nemlig Ritmester
Lowzow samt Premierløitnanterne L 'Orange og Isachsen, idet dog særlig
fremhæves den Dristighed og Dygtighed, som herved lagdes for Dagen
af Premierløitnant L 'Orange, der selv var med blandt de forreste og mest
udsatte. Det lykkedes ham saaledes sammen med Sergent Høien og Kava
lerist E. Følstad at trænge ind i en dybt nedsunken Færgestue, hvorfra
7 Mennesker reddedes i en meget forkommen Tilstand. «Uden at kunne
udtale noget bestemt om, hvem der af Officererne har udmærket sig fremfor
de andre» - tilføier Korpset - «har Korpset efter de indhentede Oplysnin
ger Grund til at antage at Premierløitnant L 'Orange er den, som har været
mest udsat for personlig Fare.»
I et andet Bilag til samme Skrivelse (Gjenpart af Skrivelse fra Trond
hjemske Kavalerikorps til Generalmajor m. m. Nyquist af 26de f. M.)
nævnes som de af Underbefal og Menige, der paa en fremtrædende Maade
har udmærket sig under Bestræbelserne for at redde Menneskeliv, for
uden forannævnte Sergent Høien og Kavalerist E. Følstad.
Sergenterne Gjersing og Solberg samt Kavaleristerne M. J. Lerdal og
K. Pettersen.
Derhos nævnes af Korpset Sergenterne Langhammer, Hermann og
Moxnæs, hvilke alle oplyses i høi Grad at have udmærket sig, uden at der
dog for hver af disses Vedkommende kan paapeges nogen særlig udpræ
get Handling.
I en Skrivelse til Generalinspektøren af 10de dennes har endelig Korp
set udtalt, at efter hvad man senere er bleven meddelt, har Sanitetsløit
nant Midelfart under det farefulde Redningsarbeide «udmærket sig ved en
særdeles modig og konduitmæssig Optræden.»-
For de til Værdalen senere ankomne Militære,- bestaaende af Befal og

----
395 RasA
----
Mandskab fra Trondhjemske Brigades Underofficersskole og 3die Felt
artillerikorps's Rekrutskole i Trondhjem, samt fra Rekrutskolen ved Trond
hjemske Brigades Iste Korps paa Stenkjærsanden,- frembød der sig ikke
Anledning til at bistaa med Redning af Menneskeliv, hvorimod ogsaa de
disse Afdelinger tilhørende militære sees med anerkjendelsesværdig Iver
og Uforfærdethed at have deltaget i de andre forefaldende Redningsar
beider, der oftere foregik under farefulde Omstændigheder.
I Betragtning af den anerkjendelsesværdige Maade, hvorpaa samtlige
Militære ogsaa af disse Afdelinger herunder har optraadt - oftere vistnok
med Fare for Liv og Lemmer, uden at dog hver enkelt rask Handling har
kunnet finde Omtale - vil formentlig særlig Udmærkelse af nogen enkelt
Deltager være mindre hensynsfuld lige over for de øvrige Kamerater, med
mindre der for denne enkeltes Vedkommende kan paavises en i fremtræd
ende Grad fortjenstfuld Optræden, der synes at egne sig til saadan Paa
skjønnelse.
Blandt de Tillægsrapporterne fra Oberstløitnant Borchgrevink samt Kap
teinerne Huitfeldt og Tysland af henholdsvis 13de, 22de og 26de dennes
særlig fremhævende tinder Armékommandoen i Overensstemmelse med
det foran anførte, at en speciel Udmærkelse tør antages at være paa sit
rette Sted for nedennævntes Vedkommende:
Premierløitnant O. B. Høstmark
Kadet W. A. Johnsen
Sergent A. E. Opland og
Menig Matr. Nr. 75 Risvik
af Indherreds Linjebataljon, (samtlige afgivne til Deltagelse i Rednings
arbeiderne fra Rekrutskolen ved ste Brigades Iste Korps).
Sergent ved Trondhjemske Brigades Underofficersskole Normann og
Sergent ved Artilleriets Underofficersskole Vik.-
Armékommandoen vil i Henhold hertil anbefale, at der maa bevirkes
afgivet naadigst Bestemmelse for:
I. At redningsmedaljen tildeles:
Premierløytnant i Kavaleriet Hans Wilhelm L 'Orange,
Sergent ved Sparboske Eskadron Høien,
Do » Skognske Eskadron A. Gjersing,
Do » 2den Eskadron af Trondhjemske Kavalerikorps 's Land-
vernskorps Solberg.
Kavalerist Matr. Nr. 501 af Skognske Eskadron Edvard Følstad
Do Matr. Nr. 211 af Sparboske Eskadron Martin Jørgensen
Lerdal og
Do Matr. Nr. 220 af Skognske Eskadron Karl Pettersen.
11. At i Forbindelse med den af Hs. Majestæt Kongen tidligere tilkjende

----
396 RasA
----
givne naadigste Anerkjendelse af vedkommende Chefers og Afdelin
gers gode Forhold under Redningsarbeiderne særlig nævnes:
Ritmester H. D. Lowzow.
Premierløitnant G. J. Isachsen,
Sergenterne Langhammer, Hermann og Moxnæs af Trondhjemske
Kavalerikorps.
Værnepligtig Premierløitnant i Sanietetet J. A. Midelfart.
Kadet Nr. 59, W. A. Johnsen
Premierløitnant O. B. Høstmark, Sergent Opland, og Menig Matr.
Nr. 75 Risvik af Indherreds Linjebataljon samt
Sergent Normann, tjenestegjørende ved Trondhjemske Brigades
Undervisningsantstalter, og
Sergent ved 3die Feltartillerikorps Vik.
With
Widerberg
Vedtak
Det viste seg at på grunnlag av alle de rapportene som kom inn, var det
svært mange som hadde vist en innsats og oppofrelse ut over hva som kunne
ventes. Tydeligvis var tallet på personer så stort at man følte det måtte redu
seres på et vis. Og ordningen man kom frem til, var at kun personer som
hadde deltatt i redning av menneskeliv med sitt eget liv som innsats, kunne
komme i betraktning ved utdeling av redningsmedaljen. Og også i den sam
menheng måtte det foretas en nøye vurdering. Til gjengjeld skulle de som
hadde vist en tilsvarende innsats ved redning av husdyr og verdier samt del
tatt i arbeidet med å begrense katastrofens virkninger, belønnes med heder
lig omtale fra kongens side. Dette var hva Armékommandoen anbefalte.
Forsvarsdepartementet støttet dette synet. Og Indredepartementet, som hadde
ansvaret for utdelingen av medaljene, fulgte anbefalingen.
Følgende brev datert 29. september 1893 ble således sendt fra Indredepar
tementet til Forsvarsdepartementetes Arméavdeling:
Ved Kongelig Resolution af 9 d M er det bl. A. naadigst bestemt:
1 . At der som Belønning for udvist Forhold under Redningsarbeide efter
det i Mai Maaned d. A. stedfundne Skred i Værdalen tilstaaes
a. Premierlieutenant i Kavaleriet Hans Wilhelm VOrange
Redningsmedaljen af 2den Klasse - og
b. Sergeant MN 99 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Liniekorps
M/5 Jacobsen Høien,
Sergeant M N 91 ved samme Korps Andreas Gustav Nicolay sen
Gjersing,

----
397 RasA
----
Sergeant MN 15 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Landverns
korps Ole Kristian Jonsen Solberg,
Kavalerist M N 501 af Skognske Eskadron Edvard Følstad,
Kavalerist M N 211 af Sparbuske Eskadron Martin Jørgensen
Ler dal,
Kavalerist M N 220 af Skognske Eskadron Karl Pettersen
Redningsmedaljen af 3die Klasse.
2. At det naadigst maa behage Hans Majestæt ligeoverfor efternævnte Per
soner af Militæretaten at udtale Høistsammes særlige Anerkjendelse
af deres udviste Forhold ved nævnte Anledning:
Ritmester i Kavaleriet Haakon Ditlef Lowzow,
Premierlieutenant i Kavaleriet Gunerius Ingvald Isachsen
Premierlieutenant i Trondhjemske Infanteribrigade Ole Beyer Høstmark,
Værnepligtig Premierlieutenant i Sanitetet Johan Andreas Midelfart,
Kadet M N 59 Wilhelm Kornelius Johnsen,
Sergeant M N 1 16 ved Indherreds Liniebataljon Albert Estensen Opland,
Sergeant M N 24 ved Nordmør Landværnsbataljon Ingebrigt Ingebrigt
sen Normann,
Sergeant M N 93 ved 3die Landværns Feltartilleribataljon Anfind Aas
Pedersen Vik,
Sergeant MN 14 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Landværnskorps
Ole Henriksen Langhammer, Langhammer,
Sergeant M N 18 ved samme Korps - Peter Fredriksen Herman,
Sergeant M N 102 ved Trondhjemske Kavalerikorps 's Liniekorps
Nikolai Andreas Moxnæs og
Menig M N 75 af Indherreds Liniebataljon Ole Magnus Mikaelsen
Risvig.
Hvilket herved meddeles under Henvisning til det ærede Departements
Skrivelse av 19de Juli d. A. idet man vedlægger en Extractgjenpart av
nærværende Departements underdanigste Foredrag i Sagen.
I det nærværende Departement har troet at kunne gaa ud fra, at det ærede
Departement vil give Vedkommende de i Anledning fornødne Meddel
elser m. V. tillader man sig at oversende de tilstaaede Medaljer.
Og Forsvarsdepartementet sendte brevet videre med samme ordlyd, dog
med en tilføyelse som ga en beskrivelse av redningsmedaljen:
Medaljens avers (viser) H. M. brystbillede med omskrift «Oskar II Norges
og Sveriges Konge», og dens revers en egekrans, der omslynger ordene
«For ædel daad.»

----
398 RasA
----
Hva som ligger i begrepet «særlig Anerkjendelse», er ikke klart. Men dette
personellet møtte hos kong Oscar II i Stockholm til personlig
Dette er redningsmedaljen av 2. klasse. 1. klasse ble ikke utdelt. Den er av
gull. 2. klasse er av sølv med en krone hvor båndet er festet. Den har en
diameter av 36 mm. Medaljens avers har et brystbilde av kong Oscar 11.
Teksten rundt medaljen lyder: Oscar II Norges og Sveriges konge. Reversen
har innskriften: «For ædel daad» omgitt av en ekekrans.

 

----
399 RasA
----
OVERSIKT OVER PERSONELL SOM FIKK MEDALJE
ELLER BLE HEDRET PÅ ANNEN MÅTE
Sivile
Medalje 2. klasse:
ERIK HANSEN SÆBO
Medalje 3. klasse:
OLAUS ELLINGSEN VINNE
ERIK OLSEN ROSVOLL
JOHAN LARSEN SUNDBY
SEFANIAS ELLINGSEN LEIRFALL
GUSTAV ELLINGSEN LEIRFALL
MARTIN ANNEUSSEN BLYBAKKEN
PETTER ANDREAS RØSTAD
BERNT PEDERSEN HOLMEN
OLE OLSEN NORDLYNG
Redningsmedaljen av 3. klasse så nesten likedan ut som medaljen av 2. klas
se. Også den var av sølv. Men kronen mangler. Diameteren er 29Vi mm

 

----
400 RasA
----
Gave som særlig anerkjennelse:
MARIE FABRITIUS HANSEN
Militære
Medalje 2. klasse:
HANS WILHELM L'ORANGE
Medalje 3. klasse:
NILS JAKOBSEN HØIEN
ANDREAS GUSTAV NIKOLA YSEN GJERSING
OLE KRISTIAN JONSEN SOLBERG
EDVARD FØLSTAD
MARTIN JØRGENSEN LEIRDAL
KARL PETTERSEN
Uttalt særlig anerkjennelse:
HÅKON DITLEF LOWZOW
GUNERIUS INGVALD ISACHSEN
OLE BEYER HØSTMARK
JOHAN ANDREAS MIDELFART
WILHELM KORNELIUS JOHNSEN
ALBERT ESTENSEN OPLAND
INGEBRIGT INGEBRIGTSEN NORMANN
ANFINN ÅS PEDERSEN VIK
OLE HENRIKSEN LANGHAMMER
PETER FREDRIKSEN HERMAN
NIKOLAY ANDREAS MOKSNES
OLE MAGNUS MIKALSEN RISVIK

----
401 RasA
----
GJENOPPE YGGING
GJENVINNING
OFFENTLIG ARBEID
Kommunestyret
Som det er forklart i avsnittene om lensmannens og fogdens virksomhet
den første tiden, ble det organisert et offentlig hjelpearbeid som omfattet begge
sider av elven allerede fra 19. mai. Det var disse to øvrighetspersonene som
ledet dette arbeidet.
Med hensyn til kommunestyret er det litt uklart når det trådte i virksom
het. Men det er imidlertid klart at flere av kommunestyrets medlemmer del
tok i redningsarbeidet allerede fra første stund. De fleste av medlemmene
i de to hjelpegruppene som fungerte på hver sin side av elven, var medlem
mer av formannskapet eller kommunestyret.
Så vidt det har vært mulig å fastslå, var Sunnhetskommisjonen det første
kommunale organet som hadde møte etter raset. Det var 24. mai. Sunnhets
kommisjonen besto av kommunestyrets medlemmer samt distriktslegen og
fogden.
Det første som ble vedtatt på dette
møtet, var at to to-manns grupper, en på
hver side av elven, ble anmodet om å ta
seg av identifikasjon og begravelse av de
omkomne etter hvert som de ble funnet.
De samme ble også bedt om å sørge for
at døde dyr ble gravet ned. Og videre ble
de bedt om å ta rede på gjenstander og ver
disaker som ble tatt i land inntil eierne ble
funnet.
På møtet fortalte fogden at det var
igangsatt innsamling av penger, matvarer
og klær i Trondheim. Videre redegjorde
han for det arbeid som var satt i gang for
å yde øyeblikkelig hjelp på begge sider av
elven.
Medlemmene av Sunnhetskommisjonen Martin Eggen ble ordfører da
ville at utdelingsarbeidet skulle fortsette Andreas Tessem døde i raset.
Verdalsboka - 26


----
402 RasA
----
inntil at kommunestyret hadde hatt møte og fattet vedtak i saken. De ba om
at begge utdelingskomitéene ble forsterket.
Men allerede to dager senere, 26. mai, møtte kommunestyret. På grunn
av at den valgte ordføreren, Andreas Tessem, var omkommet i raset, ble møtet
ledet av varaordføreren, Martin Eggen, som nå måtte overta som ordfører
i Verdal. På møtet ble det nedsatt to komiteer.
Velferdskomitéen
Den ene fikk navnet Velferdskomitéen. Den besto av følgende åtte mann:
Martin Bjørken, Elling Reppe, Petter Hjelde, Lars Tiller, Morten Muller, Jo
hannes Aas, Karl Hagerup og Anders Fåren.
Den fikk som oppgave å utarbeide en så vidt nøyaktig som mulig oversikt
over de skadelidte og deres tap. Komiteen fikk kort tidsfrist, for allerede 6.
juni måtte arbeidet være ferdig. Kommunestyret skulle da på nytt tre sam
men og sende søknad til myndighetene om hjelp.
Utdelingskomitéen
Den andre fikk ikke noe navn. Den skulle forestå utdelingen av resten av
statsbidraget samt det som allerede hadde kommet inn og senere ville komme
inn som gaver av matvarer, klær og penger. Komiteen skulle med andre ord
fortsette det arbeidet som var blitt påbegynt med det som ble kalt utdelings
komitéene. Men i stedet for at det var to komiteer, skulle det nå være
en som var delt i to. Todelingen ble opprettholdt som en praktisk løsning
på de spesielle topografiske forholdene
som raset hadde skapt. På sydsiden skulle
følgende personer fungere: Erik A. Lar
sen, Lars Tiller, Martin Bjørken, Anders
Balgård og Mikal Kålen. For nordsiden
skulle disse arbeide: E. Mikal Moe, Arnt
Sneve, sersjant Peder M. Landfall, Sefa
nias Hofstad, Gustav Fåren og Elling
Reppe. Dette var stort sett de samme per
sonene som hadde vært fogdens og lens
mannens hjelpesmenn de aller første
dagene.
Det ble bestemt at mulige gaver skulle
adresseres til handelsmann E. M. Moe på
Verdalsøra.
Utdelingskomitéen fikk en vanskelig
oppgave. Det fantes ikke mange midler til
disposisjon. Av statsbidraget var mye blitt
Sefanias Hofstad.


----
403 RasA
----
brukt de første dagene. Av gaver hadde det kommet noe, men på langt nær
nok til å dekke de behov som klart ville melde seg i løpet av de nærmeste
ukene. Det fantes heller ikke noe forsyningsapparat. Selv om det ikke hørte
direkte under denne komiteens mandat, begynte innkvarteringsproblemet å
melde seg med full styrke. Hvor skulle alle de hjemløse og alle de som ikke
våget å bo på sine gårder og plasser, bo i tiden som fulgte?
Kommunal søknad om rentefritt lån
Samme møte ga den nye ordføreren, Martin Eggen, i oppdrag å søke Stor
tinget om et inntil videre rentefritt lån på kroner 20.000. Allerede 31. mai
innløp det telefonbeskjed om at dette lånet var blitt innvilget. Telefonbeskje
den ble sendt av forhenværende statsråd Peter Holst. Holst var egentlig fra
Verdal, og han eide gården Stiklestad vestre. I perioden 1882 - 1889 var han
ordfører i Verdal, og flere av dem som i 1893 satt i formannskapet og kom
munestyret, hadde vært med da Holst var ordfører. Det er derfor all mulig
grunn til å tro at verdalingene henvendte seg nettopp til Holst for at han skul
le drive lobbyvirksomhet for dem, noe han også i høyeste grad gjorde. Det
medførte blant annet at han ble formann i Statens Verdalskomité. (Se mer
om den nedenfor.)
Velferdskomitéens innstilling
Velferdskomitéen klarte innenfor den korte fristen å lage et skjønnsmessig
overslag over hvor stor skade det tilsammen hadde vært på eiendom og løs
øre. Den kom frem til et beløp på omkring en million kroner. Men komiteen
ville fortsette taksasjonsarbeidet slik at det ved et senere tidspunkt kunne leg
ges frem nøyaktige tall. Det ble da vedtatt at velferdskomitéen skulle forster
kes med lensmann Hieronymus Wessel.
10. juli kunne velferdskomitéen legge frem sin innstilling for kommune
styret.
Innberetning fra velferdskomitéen til Verdal kommunestyre. '
I det komiteen har den ære å legge frem resultatet av de undersøkelser som
er foretatt angående ulykken i Verdalen, som det skal anføres nedenfor, skal
den ikke unnlate å knytte følgende korte bemerkninger til det, noe som muli
gens vil tjene til en oppklaring av situasjonen og de vanskeligheter som Ver
dal kommune er satt i.
At det har rammet Verdal en ulykke så stor at det er vanskelig å oppvise
noe sidestykke i gjennom vårt lands historie, i alle fall av denne type, er selv
sagt. Man må derfor gjøre seg håp om en kraftig hjelp såvel fra privates som
det offentliges side. At kommunen vil tilføres store byrder som den ingen
lunde makter å bære etter den store svekkelsen den er rammet av, synes å

----
404 RasA
----
være temmelig klart. Komiteen vil i den forbindelse anføre at ikke bare de
som ble direkte rammet av ulykken, men også en hel del andre næringsdri
vende nå med en gang ser sin næringsvei ødelagt og sin evne til selverhverv
tilintetgjort.
At fattigbyrdene på denne måte vil få en tilvekst så stor, at de for en så
lemlestet kommune vil bli umulig å bære, er aldeles sikkert. Veibyrden vil
vokse i høy grad. Ikke bare vil vedlikeholdet av de rodelagte veiene virke
i høy grad trykkende ved å bli fordelt på de gjenværende gårdene, men en
hel del veier som ble ødelagt ved ulykken, må nybygges, såfremt kommuni
kasjonsvesenet i bygden igjen skal kunne bringes til et noen lunde - om enn
tarvelig utstyr. Selv om Staten, som det ser ut, bygger vei fra Stiklestad til
Vuku, så må kommunen nødvendigvis legge veier fra Fåren til Eklogårdene,
fra Prestegården til Lyng og Haga, og fra Jåmtlandsveien til Sundby og Melby.
Når det til det legges forskjellige prosjekterte utbedringer av kommunens vei
nett på andre kanter, da er det klart at enten blir byrdene uoverkommelige,
eller så må endog de aller nødvendigste foranstaltninger stilles i bero.
På skolevesenets område vil også sikkert en hel del vanskeligheter tårne
seg opp som vil medføre forøkede byrder. Tre forskjellige skolekretser er
fullstendig lemlestet, og de lokale forholdene vil legge store hindringer i veien
for å henlegge restene til andre skolekretser. Når så lovens fordringer skal
etterkommes, så blir følgen at det blir for mange lærere og for få barn. Trøg
stad fastskole som var kommunens eiendom, er også ødelagt. Man kan så
ledes forutse at også skolebudsjettet vil betynges i ikke uvesentlig grad.
Hva som vil falle på kommunen i form av utgifter på andre felter, lar seg
ikke med sikkerhet forutse. Men så meget er visst at hva ulykken direkte og
indirekte fører med seg for kommunen, blir så betydelig at byrdene ved det
vil få et så stort omfang at det må ansees uoverkommelig under så opprevede
og svekkede forhold.
Det må her legges merke til at det er bygdens beste strøk, bygdens sent
rum, som er ødelagt, og at den øvrige delen av bygden ved det er tilføyet
så stor skade som i menneskelaldre er uopprettelig selv med de største an
strengelser.
Hva angår den skade ulykken har påført de private, da viser komiteens ar
beide at her står man virkelig foran høyst alvorlige ting. Hva som har gått
til grunne av eiendom, er sikkert så meget at det må være på sin plass å på
kalle samfunnets hjelp. For de skadelidte ser det sannelig mørkt ut. De fleste
kjenner ingen annen livsstilling enn landbruket, og de er nesten uskikket for
noen annen næringsvei. Men når de således kastes ut av sin stilling, blottet
for alt, så hjelper det lite om de før med rette ble regnet til flittige og vind
skipelige samfunnsborgere. Ulykkens tunge hånd har ikke bare ødelagt deres
pekuniære krefter, deres mot er knuget, og de mangler nær sagt alle betin

----
405 RasA
----
geiser for på egen hånd å kunne bryte seg en ny bane. Ville derimot sam
funnet her, offentlig som privat, tre støttende til, kunne overmåte meget ennå
gjøres for å bøte på det store såret.
Komiteen har derfor lagt sitt største arbeid på å bringe noen lunde klarhet
tilveie over omfanget av den skaden som ulykken har forvoldt, samtidig som
den også har tatt under overveielse hvorledes de eventuelle bidragene best
burde anvendes. Som det ser ut, vil kanskje den store private godgjørenhet
i forbindelse med det statsbidraget som allerede er ydet, rekke et langt stykke,
ikke alene til lindring av den øyeblikkelige nød, men også bli en ikke så
uvesentlig støtte til de skadelidtes oppkomst. Hva komiteen tror Staten
hovedsakelig burde legge an på, var bygdens gjenoppreisning, på den måten
at den så vidt mulig hjalp de skadelidte til å innfri sine forpliktelser og der
ved forebygge de mange økonomiske katastrofer som uten tvil vil ramme både
de skadelidte og utenforstående. Alle vet hvilken rolle kreditten spiller i våre
dager, og at en svekkelse av den vil få langtrekkende følger som vil bli skjeb
nesvangre langt ut over denne bygden. Hvis panteha verne her skal miste sitt,
så vil jordegods heretter neppe bli betraktet som noen full valuta, og dette
ville etter komiteens mening sette kronen på landbrukets nåværende mislige
stilling. En stor del av bygdens innvånere vil bli fullstendig ruinerte alene
gjennom kausjonsansvar, og det må like meget tas med her å verne om dem,
som ellers om kort tid vil bli fullstendig likestillet med de skadelidte i peku
niær henseende. En del forretningsmenn vil uten tvil lide ganske betydelige
tap, og skulle det først bære løst med en økonomisk katastrofe, ville det ende
med total ruin. Og det er kanskje å frykte for at noe slik vil hende dersom
ikke Staten her griper inn både for å sette de skadelidte i stand til å greie
sine forpliktelser liksom også å yde kommunen såvidt støtte at de offentlige
byrder noen lunde sto i forhold til omliggende kommuners. Derved ville igjen
litt etter litt normale forhold bringes tilveie. Kunne det så, offentlig eller pri
vat, ydes de skadelidte et tilstrekkelig bidrag til å grunnlegge en fremtid, så
er jo fra samfunnets side dermed gjort, som med rimelighet kan forlanges.
Verdalens gjenreisning ville dermed være brakt overordentlig langt frem.
Det trenger rimeligvis sakkyndig overveielse om det ikke også burde an
vendes en del midler for å bringe de ødelagte strekningene under kultur. At
elven krever sin part, er selvsagt, og visstnok bør også noe anvendes for å
tørke ut de strekningene som er blitt oversvømmet av leire og slam. Det rik
tigste ville nok være at det til sistnevntes øyemed ble satt av et fond som kunne
brukes etter hvert som forholdene tillot eller krevde det. Komiteen har den
tro at lykkes det først å bringe elven i et noen lunde ordentlig leie og deretter
tørke ut de sumpene som finnes hist og her, så ville formentlig en del av den
jorden som er blitt oversvømmet av leire, bli brukbar, om ikke annet så i
alle fall til skogkultur.

----
406 RasA
----
Det er selvsagt at det for statsbidragets anvendelse bør knyttes en hel del
betingelser. Blant annet antar komiteen at skal man i alt ha bygdens gjenreis
ning for øye, så bør de skadelidte så vidt mulig tilpliktes å anvende det som
måtte bli tildelt dem i form av skadeserstatning, innen bygden. De gårdene
hvor det er så pass levninger tilbake at det kan ansees å utgjøre et brukbart,
om enn tarvelig hjem, bør tas opp av dem som eide dem før. Og for deres
vedkommende som har fått sine eiendommer fullstendig ødelagt, blir det selv
følgelig et spørsmål om nye tomter. Men like så sikkert som det finnes store
strekninger av dyrkbart land i Verdalen, like så sikkert har det til enhver tid
vært landeiendommer til salgs for en rimelig pris. Man behøver aldeles ikke
å gå utenfor bygden for å finne seg et nytt hjem, når det bare kunne bringes
midler til veie hvorved de skadelidte kunne komme i besittelse av dem. Ko
miteen antar at en slik betingelse ville være et effektivt middel til at de sum
mene som er blitt ydet av Staten og private, ene og alene kom denne ulykkelige
bygd til gode, og mer enn noe annet ville virke til dens gjenreisning, samti
dig som at man ville nå det ønskede mål med hensyn til å hjelpe de enkelte
skadelidte opp.
Forøvrig antar komiteen at anvendelsen av det offentliges midler bør skje
under full kontroll fra det offentliges side. Særlig skal det her påpekes at ord
ningen mellom de skadelidte og deres kreditorer neppe bør overlates til dem
selv, da det derved rimeligvis ville oppstå mange konflikter som, når det
offentlige opptrådte som mellommann, vil kunne unngås, likesom man på
denne måten ville forebygge at bidragene ble gjenstand for en uheldig anven
delse. Det ville uten tvil falle lettere for det offentlige å oppnå gunstigere
overenskomster med fordringshaverne hvis det skulle bli spørsmål om det,
enn om de skadelidte selv utelukkende fikk å gjøre med det.
Det fortjener visstnok overveielse hva som er riktigst å gjøre med de eien
dommene som enten er fullstendig eller dog i så høy grad ødelagt at de ikke
egner seg til bebyggelse i lange tider. Staten burde rimeligvis som vederlag
for sin kapital tilkjennes eiendomsretten til sistnevnte bruk, forsåvidt erstat
ningen måtte bli noen lunde tilstrekkelig. Det kunne kanskje senere i tiden
ha sine fordeler at det nå straks gikk over til offentlig eiendom både for gren
senes skyld som for en stor del er aldeles borte, liksom også fordi myndig
hetene på denne måten fikk full rådighet, om de for fremtiden enten ville
avhende eller på annen måte legge jorden under kultur. Komiteen har ikke
godt kunnet gjøre seg opp noen bestemt mening om det. Det må rimeligvis
bli gjenstand for nærmere forhandlinger mellom Staten og de private.
Med hensyn til kårtagere, da har komiteen stått i tvil om på hvilken måte
en tilfredsstillende ordning kunne iverksettes. Man ble foreløbig enig om å
kapitalisere føderådene som nesten over alt besto av naturalydelser, i en år
lig verdi, og denne igjen å oppføre med det tidobbelte beløp. Men selv dette,

----
407
----


----
408 RasA
----
om de verdiansettelser som har fremkommet, skulle fordeles på hver enkelt
en gang for alle, ville bli en høyst ujevn og lite rettferdig fordelingsmåte,
da levetiden jo vil bli høyst forskjellig. Komiteen tror derfor å ville foreslå
at et tilsvarende beløp ble stilt kommunen til rådighet, og at denne igjen for
pliktet seg til under fastsatte betingelser å utbetale den derav følgende årlige
godtgjørelse. I denne forbindelse skal her fremheves at eiendomstakstene under
skatteligningen er satt forholdsvis lavere på de gårdene hvor det hefter føde
råd i forhold til dettes størrelse, så kårtagernes skade ikke finnes innbefattet
i den skadesansettelse som er oppført på vedkommende faste eiendom. Det
er av hensyn til dette at samtlige kårtagere er oppført hver for seg, uavhengig
fra den eiendom hvor føderådet var bundet til. Man har gjentatt overveiet
hvorvidt enkelte skadelidte eiendommer fremdeles burde kunne utrede en del
av kårydelsene, men er kommet til det resultat at dette neppe lar seg gjøre,
i alle fall for de flestes vedkommende.
Uten å ville tilrå herredsstyret å stille søknad til Stortinget om noen be
stemt sum, har komiteen dog trodd å burde uttale som sin formening at i det
den fremlegger resultatene av sitt arbeide, vel ikke kan si at Staten er juri
disk forpliktet til å gripe inn og avhjelpe den skaden som er overgått bygden,
dog må antas å ha en hellig forpliktelse på seg like overfor et sådant enestå
ende uhell som således har rammet en engere samfunnsdel. For liksom en
hver er forpliktet til å bære den andel av samfunnets byrder så langt evnene
strekker, like så visst må forpliktelsen ansees å være gjensidig når forhold
ene krever det. Mot dette kan hverken påberopes frykt for konsekvenser, heller
ikke brudd på tidligere fremgangsmåter. Hva det her gjelder, er så stort, så
enestående at det over hodet kun få ganger kan bli spørsmål om noe lignen
de. Man nærer derfor det beste håp at landets nasjonalforsamling vil ha et
åpent øye for sakens betydning og selv avpasse summen etter rimelighetens
krav.
Her skal da refereres de tall som resulterer av komiteens arbeide:
1. Skade på fast eiendom kr. 464.880,00
2. — »— » løsøre » 131.430,00
3. Verdien av tapte føderåd » 66.550,00
4. —» — » inneværende års avling » 65.000,00
kr. 727.860,00
I løsøresumen kr. 131.430,00 er innbefattet
kr. 30.000,00 som tap for Verdalsbruket.
5. Kommunen:
a. Kommunens tap av skatter (årlig) kr. 3.600,00

----
409 RasA
----
b. Kommunens tap av landskyld og legater » 1.500,00
c. Kommunens sannsynlige skattetap i den
nærmeste fremtid av Verdalsbruket (årlig) » 1 .000,00
d. Tap på Trøgstad fastskole som inntatt i
foranstående post 1 og 2 » 5.500,00
6. Bidrag til Verdalens Meieri til dets opprettholdelse . . » 6.000,00
7. Bidrag til lensmannen til hindring av forsert
inndrivelse og som allerede innbetalt av kommunen . . » 4.000,00
Til den statsvalgte komiteen er det blant andre oppgaver innlevert en for
tegnelse over de anmeldte pantelån, vekselobligasjonslån og løs gjeld, forså
vidt angår de skadelidte.
Således er forholdene for den enkelte og for samfunnet. De skadelidte som
har mistet sin jord, sitt løsøre og sitt hjem, helt eller delvis, går nå omkring
motløse og rådville uten noe støttepunkt til utkast til plan for hvordan de skal
ordne seg for fremtiden, da de i så måte ikke har annet å holde seg til enn
hva som måtte bli ydet dem av Staten eller private. Det går enda an så lenge
vi har sommer og sol, og det ydes understøttelse ad privat vei til underhold
for dem som har lite eller ikke noe. Men verre blir det når det blir vinter
med de forøkede krav. Da vil både sjel og legeme kues under de økende be
kymringer om det ikke før den tid er åpnet den enkelte en utsikt til fremtidig
levevei for seg og sine.
Det vil visstnok, etter hva som nå kan skjønnes, komme inn et beløp av
ca. kroner 150.000,00 fra private, men hva er vel det blant så mange? En
del av dette vil gå med til underhold for de fleste, inntil de atter kan tjene
sitt brød, og når så resten skal fordeles til erstatning for ødelagt gods og
levevei, da vil det sikkert forslå lite. Derfor gjelder det at all den hjelp som
det offentlige måtte komme til å yde, og da særlig til de enkelte skadelidte,
kommer snart for at de derved kunne settes i stand til å ordne seg innen vin
teren kommer, og har man tenkt seg det rettest at de offentlige og private
midler ble slått sammen til et fond under forvaltning av den nåværende for
delingskomité forsterket med tiltredelse av menn som det offentlige måtte velge
til det.
I forbindelse med det finner komiteen nærmere å burde berøre og presi
sere at Staten rettest overtar ordningen mellom de skadelidte jordeiere og deres
pantehavere. Det vil vanskelig kunne nytte å gi disse skadelidte en under
støttelse enten til å reise sine tidligere eiendommer eller til å erhverve seg
nye, for vedkommende pantehavere vil alltid komme til å skride inn og gjøre
sin rett gjeldende mot dem i hva de så enn måtte komme til å eie. Dette tror
man best kan forebygges ved at Staten får overdratt til seg eierens rett til
de ødelagte delene av eiendommen samt pantehavernes rett til den hele eien

----
410 RasA
----
dom, mot at denne helt eller delvis etter nærmere overenskomst utløses av
Staten alt etter forholdet mellom hans tilgodehavende og den gjenværende
eiendomsverdi. Først da kan det bli tale om å yde den skadelidte noen effektiv
hjelp i retning av å skaffe seg et nytt hjem og begynne å tilegne seg ny eiendom.
I henhold til foranstående innberetning foreslår komiteen for herredsstyret
å fatte sådan
beslutning:
1. Herredsstyret søker om at Stortinget vil bevilge en tilstrekkelig sum av stats-
midler til erstatning for den enkelte skadelidte av de tap som ulykken har
brakt ham, samt til oppreisning og opprettholdelse av kommunen.
2. Denne søknaden blir å sende inn gjennom den statsvalgte komité.
Verdalen, i Velferdskomitéen den 10. juli 1893
Joh. Aas. H. H. Wessel. L. C. Tiller. K. Hagerup. A. D Muller. M.
Bjørken. Peter Hjelde. Elling Reppe. A. Faaren.
Innstillingen ble behandlet av herredsstyret samme dag, og med enstemmig
beslutning ble den vedtatt. Saken ble med en gang videresendt til Verdals
komitéen.
Verdalskomitéen sendte innstillingen videre til Stortinget som vedlegg til
sitt eget forslag 15. juli.
Utdelingskomitéen blir Forvaltningskomiteen
Når det gjaldt utdelingskomitéen, ble det forholdsvis snart klart at det var
nødvendig med et overordnet organ. An
svaret ble etter hvert for stort for
den kommuneoppnevnte komiteen. Etter
anbefaling av amtmannen ble det i herreds
styremøte 6. juni nedsatt en overordnet ko
mité. Amtmannen mente at komiteen
burde bestå av ham selv, fogden, presten,
lensmannen og to menn fra Utdelings
komitéen, en fra hver side av elven. E.
Mikal Moe ble valgt til å representere nord
siden, og Martin Bjørken til å representere
sydsiden.
Komiteen hadde sitt første møte 20. ju
ni 1893, og de som møtte, var amtmann
Otto Grundt, fogd Gerhard Henrik Ru
bach, sogneprest Otto Møller Hansen,
Amtmann Lars Otto Roll Grundt. lensmann Hieronymus Wessel, ordfører


----
411 RasA
----
Martin Eggen, handelsmann E. Mikal Moe og gårdbruker Martin Bjørken.
Amtmann Grundt ble valgt til formann, og fogd Rubach ble kasserer.
Komiteen fikk ansvaret for å fordele de pengene som strømmet inn, og be
tale de regninger som også etter hvert kom inn.
På det tidspunkt var det allerede kommet inn mer enn kr. 65.000 i gaver
i tillegg til Stortingets bevilgning. Og utbetalinger hadde foregått både fra fogden
og presten samt fra de to avdelingene av den første utbetalingskomitéen. Rubach
overtok nå ansvaret for utbetalingene.
Utdelingskomitéen fungerte deretter som et slags underutvalg for denne ko
miteen. Det ble brukt forskjellige navn om den, men det mest vanlige ble For
valtningskomiteen .
Skattelettelser
Størrelsen av raset og omfanget av skadene gjorde meget snart at dette ikke
bare var et forhold som berørte kommunenen alene. Her var det tale om et
nasjonalt anliggende. Mot slutten av mai verserte det mange anslag i pressen
over hvor stort tapet var. Tallene varierte fra 1/2 million kroner til bortimot
2 millioner. Selv om det riktige tallet ble en god del mindre enn det største
av disse, var det tale om størrelser i kroner og øre som kunne få det til å svimle
for noen og hver.
For at kommunen skulle komme på fote igjen, var det mange forhold som
måtte tilrettelegges. Verdal kommune ville ikke alene klare alt. De kr. 10.000
som ble bevilget samme dag som raset gikk, var ikke til annet enn å avhjelpe
den ytterste nød.
I møte 24. mai vedtok Stortinget å frafalle inntekts- og formueskatten for
budsjettåret 1892-93 fra Verdal. Skatten utgjorde ikke mer enn kr. 3.577,80,
slik at det ikke var beløpets størrelse som var avgjørende i denne sammen
heng. Betydningen lå først og fremst i det symbolske.
Denne skatten var et politisk stridstema på den tiden. Den ble innført av
en Venstreregjering, og av motstanderne ble den derfor foraktelig omtalt som
«venstreskatten». Det er derfor interessant å se ordlyden av omtalen av dette
vedtaket i de forskjellige avisene. Omtrent alle brakte nyheten om at Verdal
var blitt fritatt denne skatten i store oppslag. Var det en avis med venstresym
patier, ble det sagt at Verdal ble fritatt for «direkte skatt», mens i aviser med
motsatt politisk syn ble det sagt at Verdal var blitt fritatt for «venstreskatten».
Kommunestyret i Verdal hadde ingen penger i sin kasse, og en annen skatt
som ville merkes, var den såkalte amtsskatten. Den ble utlignet med kr. 5,00
pr. skyldmark, og den samlede matrikkelskylden for Verdal var 3.706 mark
65 øre. Amtsskatten ville således beløpe seg til kr. 18.533,25 forutsatt at ut
ligningen skjedde som året før. Naturligvis ville matrikkelskylden være redu

----
412 RasA
----
sert som følge av raset, men fremdeles var dette et beløp som ville merkes
for de hårdt prøvede innbyggerne i Verdal.
Kommunestyret vedtok derfor å be seg fritatt denne skatten. Amtstinget fra
falt skatten for budsjettåret 1893-94.
Storting og Regjering
I mellomtiden arbeidet også de sentrale myndigheter for fullt.
Etter at Kanaldirektøren hadde sendt inn sin rapport til Regjeringen, og den
var blitt lest i sin helhet for Stortinget av statsråd Nilsen, må det kunne slås
fast at da handlet Storting og Regjering raskt. Kanaldirektørens rapport er
trykket som bilag til Stortingsproposisjon nr. 70/1893. Rapporten er datert 12.
juni 1893. Den ble lest opp for Stortinget 13. juni. Proposisjonen ender med
Regjeringens forslag til Stortinget som gikk ut på at det skulle bevilges et be
løp på kroner 70.000,-. Dette beløpet skulle fordeles på følgende måte:
Stortingsproposisjonen er datert 13. juni 1893
Vedkommende stortingskomité som hadde saken til behandling, sluttet seg
til de vurderinger som var gjort, og dens innstilling forelå 26. juni 1893, hvor
etter Stortinget bevilget pengene fra «Statskassens kontante Beholdning».
Dette viser hvilken betydning denne saken hadde på aller høyeste plan i
landet.
Verdalskomitéen
Den 16. juni ble det av representantene for Nordre Trondhjems Amt satt
frem forslag i Stortinget om at Velferdskomitéen i Verdal måtte suppleres
med tre medlemmer valgt av Stortinget, som så skulle fremme forslag om
hva som måtte gjøres fra Statens side for å bøte på skadene fra raset.
Dette medførte en ganske krass ordveksling mellom de to fraksjonene på
tinget, Høyre og Venstre. Disse partene var akkurat på denne tiden inne i
en bitter strid vedrørende konsulatordningen, og etter som en av partene hadde
fremmet dette forslaget, måtte nødvendigvis den andre parten være kritisk
til forslaget, selv om man kanskje i prinsippet var enig i innholdet. Forslaget

 

 

 

 

 

----
413 RasA
----
ble også omtalt som en kritikk av Regjeringen, som var en Høyreregjering.
Denne ordvekslingen gikk blant annet ut på om vedkommende forslagsstil
lere hadde lagt politikk i saken eller ikke. Den ene parten mente at man
hadde gjort det, mens den andre parten be
dyret at man ikke hadde gjort det. Evald
Rygh, som selv var født i Verdal, men som
nå representerte Kristiania på Stortinget,
sa det slik: «Jeg tror nok at forslagsstiller
ne vil medgi at hvis man hadde hatt en Re
gjering som var dem mer behagelig, så
hadde de valgt en annen fremgangsmåte.»
Man var allikevel enig om at Velferds
komitéen alene ville møte store og vanske
lige problemer, som den kanskje ikke
hadde forutsetninger for å løse. Hvem
hadde for eksempel eiendomsretten til de
ødelagte områdene? Hvem skulle overta de
rettigheter de ødelagte eiendommene
hadde hatt? Hva med panterettighetene og
så videre.
Dessuten kom bruken av de midlene som
nå strømmet inn fra hele landet i form av
private gaver. Hvordan skulle disse brukes?
Skulle de bare brukes til å stille den øye
blikkelige nød, eller skulle de brukes på
en slik måte at de ble til varig gavn for
egnen?
På det daværende tidspunkt var det Ut
delingskomitéen som sto for dette arbei
det. Men de beløp som det etter hvert ble
tale om, gjorde det påkrevet med et organ
som Stortinget og Regjeringen hadde kon
troll over.
Enden på det hele ble at Stortinget 17.
juni vedtok et kompromissforslag som gikk
ut på at Regjeringen og Stortinget skulle
velge to menn hver. Disse fire skulle så til
tre Velferdskomitéen.
19. juni ble forhenværende statsråd Peter
Holst og gårdbruker Håkon Tveter valgt
som Stortingets representanter til denne
Stortingsmann Evald Rygh, født
på Slottet (Haug) i Verdal. Stor
tingsmann for Kristiania i 1893.
Formann i Verdalskomitéen Peter
Holst.

 

----
414 RasA
----
Medlem av Verdalskomitéen
Håkon Tveter.
Varamann til Verdalskomitéen
Nils Ødegård. (Bilde av et relieff).
komiteen. Varamann ble landbruksskolebestyrer Ødegaard. Fra Regjeringens
side ble utskiftningsformann Johan Holmesland og landbrukssekretær Gunnar
Tandberg plukket ut. Komiteen fikk navnet Statens Verdalskomité . Senere ble
navnene Statskomitéen og Verdalskomitéen brukt om den.
Ganske umiddelbart reiste gruppen til Verdal. Holmesland kunne ikke del
ta de første dagene, og kanaldirektør Gunnar Sætren som befant seg her, ble
anmodet om å tiltre komiteen inntil Holmesland kunne komme.
Heller ikke Sætren kunne møte på det første møtet. Det ble avholdt på
Levanger 30. juni. Holst ble da valgt til formann.
Verdalskomitéens innledende arbeid
Mindre enn en måned etter at komiteen var blitt satt ned, forelå den første
innstillingen til Stortinget fra Verdalskomitéens side. Til tross for den korte
tiden som hadde gått, var det et meget grundig arbeid som lå bak innstillin
gen. Som vedlegg til innstillingen fulgte forøvrig Velferdskomitéens innstil
ling fra 10. juli.
Innstillingen gjengis i sin helhet: 2


----
415 RasA
----
Innstilling fra Statens Verdalskomité angående statsforanstaltninger i anled
ning av jordskredet i Verdalen.
Til Stortinget.
17. juni d. å. fattet Stortinget følgende vedtak:
«Stortinget velger etter innstilling fra valgkomiteen to menn som skal, sam
men med to valgt av Regjeringen og den komiteen som er oppnevnt av Verdal
kommune, utarbeide et begrunnet forslag angående de statsforanstaltninger
som er påkrevet etter den ulykken som har overgått Verdal kommune, og for
såvidt mulig legge frem forslag for inneværende Storting.»
Ved valget som ble foretatt følgende 19., valgte Stortinget følgende:
Fhv. statsråd Holst og gårdbruker H. Tveter samt som suppleant: Land
bruksskolebestyrer Ødegaard.
Samme dag ble valgt av Regjeringen:
Utskiftningsformann Holmesland og landbrukssekretær G. Tandberg samt
som suppleant: Utskiftningsformann O. Berge, for hvem kanaldirektør Sætren
som da oppholdt seg i Verdalen, ble anmodet om midlertidig å fungere som
regjeringsvalgt medlem av komiteen i den tid Holmesland på grunn av andre
ting måtte være forhindret fra å tiltre, i det Berge som medlem av det forsam
lede Storting heller ikke for det første kunne avgi møte som suppleant.
Komiteen trådte sammen på Levanger 30. juni hvor undertegnede Holst,
Tveter og Tandberg møtte, mens kanaldirektør Sætren først kunne innfinne
seg 3. juli.
Til formann ble valgt: Holst.
Komiteen begynte umiddelbart etter at den hadde trådt sammen befaringen
av det utraste og ødelagte strekning og fortsatte med det de følgende dagene
til og med torsdag 6. juli, bare avbrutt av et møte med Verdalens Velferdsko
mité mandag 3. juli.
Under dette passerte man dalens søndre og nordre side langs omkretsen av
den ødelagte strekning, samtidig som at man tok i øyesyn terrenget opp til
Vuku som var, eller hadde vært oversvømmet av elven som var blitt oppdem
met av utraset. Videre ble det foretatt delvis befaring av såvel selve skredet
som det landskap som var blitt dekket av leirmasser. Da ble flesteparten av
de gårdene som kun i noen grad er rammet av ulykken, tatt i øyesyn. Det
var videre et møte med bygdens Velferdskomité fredag 7. dennes, og man mot
tok da en del opplysninger som tidligere var ønsket, og som finnes i de ved
lagte dokumenter til denne innstillingen. Disse er i det vesentlige lagt til grunn
for de foretatte beregninger som finnes i dette forslaget. Tiden har nemlig ikke
tillatt komiteen å foreta noen nøyaktig vurdering av de gjenværende deler av
de skadelidte eiendommene, samtidig som den også har manglet de nødven

----
416 RasA
----
dige materialer og navnlig et brukbart kart til det. Et slikt vil være nødvendig
også ved de avfellingsforretninger som snarest bør avholdes, samtidig som
kanaldirektøren for sitt vedkommende har erklært å måtte ha kart for å kunne
planlegge mulige elvereguleringer. Et kart vil videre kunne komme til nytte
i fremtiden om noe skulle inntreffe samtidig som det etter komiteens forme
ning vil bli av historisk interesse. Komiteen har derfor truffet avtale med de
herrer oberst Fougner og oberstløytnant Sejersted som er vante landmålere
om opptak av et detaljkart i 1/4000 hvor hele den ødelagte strekning med til
grensende eiendommer som så godt som alle har lidt skade, tas inn. Kartet
antas å burde utstrekkes i lengderetningen til Verdalsbroens vestre ende for
å få med Verdalselvens nedre del og et gammelt elveleie straks ovenfor Ver
dalsøra, i hvilket elven etter utraset truet med å gå inn i. Kartarbeidet påbe
gynnes denne måned og utføres så hurtig som værforholdene tillater.
Etter således å ha satt seg best mulig inn i forholdene og mottatt de opplys
ninger som bygdens Velferdskomité hadde samlet, ble komiteen enig om for
å komme til et noen lunde pålitelig skjønn over den sum som den i tilfelle
ville anbefale Stortinget å bevilge til hjelp for de skadelidte, å gjennomgå listen
over disse og for hver enkelt anstille en skjønnsmessig beregning som følger
vedlagt som bilag til forslaget:
Som grunnlag har man oppstillet følgende prinsipper:
De skadelidte søkes gjennom bidrag satt i stand til å ernære seg og sine
såvidt mulig på samme måte som hittil. Gårdbrukerne har man således tenkt
seg hjulpet til å fortsette som selveiere, om enn selvfølgelig for manges ved
kommende på mindre bruk og i knappere kår. Da de skadelidtes stilling etter
tapet er forskjellig og ikke retter seg etter tapets størrelse, er således heller
ikke bidraget satt i samme prosent av skaden for alle.
De husmennene som er rammet av ulykken, har som regel mistet sine hus,
hvorfor man med bidrag vil foreslå dem hjulpet til å skaffe seg andre. Når
midler til det bringes til veie, antas det nemlig etter bygdens forhold ikke syn
derlig vanskelig for dem å skaffe seg jord til leie. Kårfolk, tjenere og inderster
foreslås hjulpet på samme måte som antydet nedenfor.
Ved beregningen har man måttet gå frem på følgende måte:
Man har foretatt et foreløbig oppgjør som utviser den enkeltes tap av for
skjellig slag og hans forpliktelser, såvel hva angår pantegjeld som annen gjeld.
Ved å gå ut fra den oppførte formuen i den siste skatteligning for vedkom
mende 3 har man således søkt å danne seg et noen lunde begrep om den øko
nomiske stilling og hva som trenges for å hjelpe dem på fote igjen, så vidt
dette etter omstendighetene kan skje.
Man vil dog her gjenta at man har måttet legge de beløpene som bygdeko
mitéen har ansatt som beløp for skaden, til grunn for beregningen, og at den

----
417 RasA
----
derfor må revideres. I det hele og store tror man dog at de skjedde ansettelser
er et brukbart grunnlag for å danne seg en formening om skadens utstrekning.
Som regel har man gått ut fra et minimumsbidrag som svarer til tapets halve
størrelse, idet man har tenkt seg 1/3 av den tapte eiendomsverdien anvendt
til innløsning av vedkommendes panterett i den ødelagte delen av eiendom
men. I rubrikken for løsøre er som erstatning innført et beløp som svarer til
det taptes halve verdi. I tillegg er det oppført et ekstraordinært bidrag som
som regel fyller forannevnte summer til skadens halve verdi, eller, hvor dette
trengs, er satt noe høyere. Ikke få vil på denne måten kunne bli sittende på
sine eiendommer, om enn disse tildels er betydelig redusert, i det gjelden er
samtidig minsket, mens en del hvis gårder er helt eller for største delen gått
ut, må søke seg nye hjem. Man går dog ut fra at dette som regel bør skje
innen bygden hvis gjenreisning man også forsåvidt bør ha for øye, og under
enhver omstendighet finner man at det bør søkes hindret at bidrag som ydes
skadelidte, gjennom emigrasjon går ut av landet. Dette antas bl. a. å kunne
skje ved at bidragene ikke straks ydes som gave, men påheftes eiendommene
som rentefrie lån en viss tid, for eks. 5 år.
Husmenn foreslås som regel ydet et bidrag tilsvarende 2/3 av det tapet som
overgikk dem.
Kårfolk, hvis tap etter bygdekomitéens oppgave ikke er tatt med i ansettel
sen av skaden, i det kårets kapitalverdi i skatteligningen er fratrukket gårdens
verdi, tenkes forsørget ved en livrente hvis størrelse antas å kunne settes til
det beløp som kåret er anslått til i penger, fratrukket den kvotadel som måtte
kunne påheftes de gårdene, hvorav en vesentlig del er tilbake etter det forhold
som det er mellom den opprinnelige og gjenværende eiendom.
Livrenten kan antagelig erhverves enten ved forsikring (kanskje kollektiv)
i et livsforsikringsselskap eller overtas for å utredes av kommunen mot et bi
drag en gang for alle. Til å erhverve denne oppføres her et beløp som tilsvarer
det ti-dobbelte av vedkommende årlige kårydelse.
Tjenere og inderster foreslås ydet et bidrag tilsvarende halvdelen av det tapet
de har lidt.
Blant de skadelidte er Verdalsbruket som har måttet innstille driften i år
på grunn av at det er umulig å fløte i elven. Her er tapet oppgitt til kr. 30.000,00.
Komiteen drister seg ikke her å foreslå direkte erstatning, så meget mer som
en eventuell bevilgning til forbygning ved Hærfossen vil særlig komme går
der som tilhører Verdalsbruket til gode, samtidig som en mulig elvereguler
ing antas å hjelpe på fløtningsforholdene som dette bruket er vesentlig
interessert i.
Verdalens Meieri har lidt et stort tap, i det så godt som samtlige ødelagte
gårder hørte inn under dette meieriet og utgjorde omtrent halvdelen av
Verdalsboka - 27

----
418 RasA
----
meieriinteressentskapet, som er et ansvarlig selskap og har en gjeld av kr.
10.400,00. Forrentning og avdrag av denne vil falle så meget tyngre på de gjen
værende interessenter etter som melkemengden er innskrenket til halvdelen,
og dette gjør at driftsomkostningene pr. liter melk blir større. Det er således
å frykte for at dette tidsmessige meieriet som er en nødvendig innretning for
gårdbrukets trivsel i en stor del av bygden, ville stoppe opp om ikke hjelp
ydes. Hvis meieriet innstiller sin drift, vil det være til meget stor skade både
for de gjenværende av interessentskapet og for dem som igjen skal arbeide
seg opp. Komiteen er derfor enig om å foreslå at det ydes meieriet et bidrag
av kr. 5.000,00.
Verdal kommune blir også hardt rammet av skaden, og dette føles så meget
sterkere som flere dårlige åringer og i fjor et virkelig uår har svekket skatte
evnen, noe man dog får håpe retter på seg igjen. Av en beregning oppstillet
i innstillingen fra bygdekomitéen til herredsstyret, som følger vedlagt, vil man
se at det påregnes et årlig skattetap av kr. 4.600,00, på legater kr. 1.500,00.
Den tapte skolebygning med inventar verdsettes til kr. 5.500,00, mens ytterlig
ere utgifter til skolevesenet på grunn av omregulering av kretser ansees sann
synlig. Til veivesenet vil kommunen straks få en ikke liten utgift, i det det
foruten det distriktsbidrag som er vedtatt for hovedferdselsveiene på begge sider
av elven, utfordres bevilgning til bygging av ca. 10 km bygdeveier for å knytte
til veinettet igjen de delene av bygden som ble skilt fra hverandre av skredet.
Under hensyn til det ovenstående, og i det man går ut fra at det påregnede
årlige skattetap for en større del ikke vil strekke seg ut over de nærmeste år,
finner komiteen å burde foreslå et bidrag til kommunekassen av kr. 20.000,00,
som da et midlertidig lån av samme størrelse vil kunne dekke.
Sparebanken lider visstnok adskillig tap, men er solvent og den antas å klare
seg uten bidrag, hvis ikke uventede vanskeligheter gjennom oppsigelser skulle
melde seg. Men det er det ikke grunn til å anta. Skulle noe sådan hende, for
utsettes den støttet ved et passende lån av statskassen eller et offentlig fond.
Lensmannen er sluttelig også blant dem som lider større tap ved ulykken.
I følge oppgave fra en regnskapskyndig og med forholdene kjent mann, kan
det sikre tap ansettes til kr. 3.000,00, mens kr. 2.000,00 er tvilsomt og andre
kr. 2.000,00 antas å komme inn, men dog langsomt. Det er dels utestående
skatter, endog for flere år tilbake, dels auksjonsgjeld som lensmannen plikter
til bo, som skal ut. En forsert inndrivelse som i tilfelle ville være følgen, må
forutsees å medføre et ikke lite krakk, om den i det hele lot seg iverksette.
Lensmannen har, såvidt komiteen er underrettet, den omtale blant bygdens
folk at han er human mot debitorer og støtter både med henstand og utlegg.
Bygdekomitéen sees under sine forhandlinger også å ha lagt vekt på at lens
mannen støttes, i det den i møte 15. juni har henstilt til herredsstyret å bevilge
ham et rentefritt lån på kr. 4-000,00. Dette har også herredsstyret etterkommet,

----
419 RasA
----
men kun som midlertidig, i det jo herredet selv trenger de pengene dispo
nible som kommunekassen rår over.
Nærværende komité foreslår at lensmannen ydes kr. 4.000,00 som et rente
fritt lån, i det det senere, når hans virkelige tap ved ulykken er beregnet nøy
aktigere, blir å avgjøre hvor stor del av dette beløpet som skal refunderes.
Arealet av den ødelagte strekningen oppgis i kanaldirektørens beretning (St.
prp. nr. 70) til 11,3 km 2. Komiteen har ikke hatt anledning til å utføre noen
måling av terrenget, men går ut fra at den nevnte oppgaven er tilnærmelsesvis
riktig. Av arealet antas at selve skredet utgjør en fjerdedel, mens resten er
oversvømmet av den utglidde massen som vesentlig består av kvikkleire.
Tykkelsen er i kanaldirektørens ovennevnte innberetning angitt til å være inn
til 10 m. Noe har nå massen visstnok sunket sammen, men den er dog frem
deles så godt som over alt flere meter høy og består jevnlig av en tynn skorpe,
og under denne det bløte, seige leirlaget. Overflaten er temmelig ujevn i det
det mange steder hever seg bratte forhøyninger på flere meters høyde. Jords
monnet er således heller ikke jevnt blandet, i det matjord og myr, sand og
lignende enkelte steder har hopet seg sammen, mens store strekninger inne
holder vesentlig leir.
Hva angår utsiktene for fremtidig dyrkning av det aktuelle arealet kan ikke
komiteen være enig i å stille sådan i noen lunde nær utsikt slik som det sees
i kanaldirektørens sistnevne beretning og professor Brøggers skriv til Arbeids
departementet av 26. juni. Det er i sistnevnte skriv som støtte for påstanden
om at oppdyrkning skulle kunne finne sted i en ikke fjern fremtid, anført et
eksempel, nemlig et skred ved By i Verdalen som angis å ha gått for 10 å
11 år siden og nå å være dyrket. Dette forholder seg ikke så. Skredet ved By
gikk i året 1874, altså for 19 år siden, og ligger fremdeles udyrket. Komiteen
har befaret stedet og funnet selve skredet, som er meget sumpig i bunnen,
delvis bevokset av gress av den slags som gjerne vokser på sumpige steder,
mens det på den utglidde massen til dels er små older. Bemerkes må også
at dette er et mindre, forholdsvis lavt fall hvor jordmassene ikke har hatt den
medfart som den katastrofen som fant sted i år.
Komiteen går derfor ut fra at det vil henga meget lang tid før det kan være
tale om dyrkning, nemlig av den del hvor raset har gått ut fra, og at det mulig
på enkelte unntagelser nær, ikke vil være spørsmål om at de nåværende eiere
i tilfelle ville kunne komme til å bruke strekningen som dyrket jord. Man
er nærmest tilbøyelig til å anta at den største delen av det omtalte terrenget
først bør søkes skogbevokset, for deretter suksessivt å tas under dyrkning.
Komiteen har i den anledning innhentet betenkning fra distriktets forstfunk
sjonær, hvis skriv vedlegges. 4
Under disse omstendigheter er komiteen - med reservasjon fra dens med
lem Holmesland, som antar det rettest at det fremdeles så vidt mulig blir pri

----
420 RasA
----
vat eiendom, men som subsidiært slutter seg til komiteens forslag angående
dette spørsmålet - kommet til det resultat at den ødelagte strekningen bør er
hverves som eiendom av Staten som vederlag for det bidrag som blir bevilget
av statskassen til de skadelidte. Disse vil nemlig, som nevnt foran, ikke på
lange tider kunne gjøre seg noen nytte av eiendommene hvis grenser selv
følgelig er utvisket og umulig å presisere. Det er også å forutse at det av det
offentlige vil bli foretatt reguleringer av elver og bekker, ved hvilke det er
en fordel å ha fritt råderom. I en tid kunne da, hvis det måtte finnes hensikts
messig, nye eiendommer reguleres og avhendes på den ene eller andre måte
for å settes under kultur.
I denne forbindelse skal man også fremheve nødvendigheten av at forholdet
til panthaverne blir frigjort, da nemlig debitorene - de hittilværende eiendoms
besitterne - også hefter personlig for pantegjeld, vil det nytte lite å hjelpe dem
til ny eiendom, når pantekreditor kan skaffe seg utlegg i den. På den andre
siden finner man det rimelig at pantekreditorene hvorav mange private og ad
skillige av disse ikke synderlig formuende, også nyter noe erstatning. I mot
satt fall ville en svekkelse av kreditten lett kunne oppstå som igjen ville medføre
vanskeligheter såvel for de skadelidte som for bygdens pantedebitorer i sin
alminnelighet. Man har derfor, som foran antydet, tenkt seg brukt til dette
et beløp tilsvarende tredjedelen av den ødelagte jords verdi og antar derved
å skulle få panteheftelsene helt frafalt for den her omhandlede strekning.
Som en foranstaltning som vil virke heldig i dobbel retning, har komiteen
tenkt seg anvendt et beløp til utførelse av en del hovedkanaler i de myrene
som ligger mellom Prestegården og Ysse. Derfra heller terrenget til dels sterkt
nedover mot elven. Man antar nemlig en sådan uttapning som ikke lite viktig
som hjelp til å forebygge undergrunnens gjennombløtning, og dette håpes da
ytterligere fullstendiggjort ved dyrkning av den til dels gode myra, noe som
sannsynligvis vil finne sted, når den var lettet ved sådanne kanaler. Det ville
også samtidig tillegges nytt land i stedet for det ødelagte. Som foranstaltninger
som antas å medføre nytte, nevner også professor Brøgger i det forannevnte
skriv til Arbeidsdepartementet 26. juni d. å.: «Drenering av myrstrekninger
ovenfor gjennombløtt strøk, helst uttapning.» Komiteen har ingen oppgave over
størrelsen av de omhandlede myrer, men tror ikke å si for meget når man
nevner et areal av omkring 5.000 mål. Man foreslår et beløp av kr. 10.000,00
til dette.
Det har fra enkelte hold vært anført at man burde hjelpe de skadelidte ved
å la dem få bidrag til myrdyrkning eller endog ved å innkjøpe myr og anvise
dem til fremtidig bruk. Komiteen kan ikke dele denne anskuelsen at dette vil
være noen effektiv hjelp i nærværende tilfelle. Det ville nemlig vare meget
lang tid innen vedkommende kunne få lagt et så stort myrstykke under kultur
som ville trenges for å underholde en familie, og dertil å ha bygget hus. Her

----
421 RasA
----
gjelder det nemlig så hurtig som mulig å bringe de skadelidte i stand til å
ernære seg og sine. Bemerkes må også at ikke få vil kunne bli sittende igjen
på restene av sine gårder når hjelp ydes til å lette disse for pantegjeld og for
manges vedkommende til flytning av hus eller nybygging av sådanne i forbin
delse med erhvervelse av besetning og løsøre. Myrdyrkning i større skala for
drer hos oss stor kapital og er ikke noen billig måte å skaffe seg eiendom
på. Som regel ser man også derfor at dyrkning av myr lønner seg best og
er lettest gjennomførlig når det skjer suksessivt og av folk som allerede før
har en større eller mindre gård som skaffer dem underhold mens de arbeider
på utvidelsen av eiendommen gjennom oppdyrkning av bekvemt beliggende
myrer, og også på annen måte letter foretaket, f. eks. ved gjødselproduksjon.
Derimot tror nok komiteen at en del av de her skadelidte i tidens løp, når
den omtalte uttapning av de påpekte myrer har funnet sted, vil søke å erhverve
seg mindre strekninger av disse for ved deres oppdyrkning å forøke størrel
sen på sine gårder.
De vedlagte beregninger utviser følgende summer:
Brusve gård, Petter Holsts eiendom på Levanger. Herfra ble Verdalskomité
ens arbeid ledet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


----
422 RasA
----
Under henvisning til hva foran er anført, og de oppgjorte beregninger, vil
nærværende komité som like overfor et så stort og enestående tap finner bi
drag av det offentlige berettiget, foreslå for Stortinget at det i anledning ulykken
ved jordskredet i Verdalen 19. mai d. å. bevilges et så stort beløp av stats
kassen at det innbefattet de disponible innkomne private bidrag kan utredes:
I Som bidrag til de skadelidte:
Komiteen har nemlig gått ut fra den forutsetning at de private og de offent
lige bidragene bør supplere hverandre til gjennomførelse av den planen som
komiteen har angitt ovenfor, og som den tror er hensiktsmessig å følge. Når
så skjer, vil det etter komiteens mening såvel være tatt hensyn til å sette den
enkelte i stand til under fortsatt arbeide å skaffe seg ernæring så vidt mulig
på samme måte som hittil, som man har hatt for øye at den ydede hjelp direk
te eller indirekte kommer bygden til gode og derved bidrar til dens gjenreis
ning. Men av dette følger også at anvendelsen av de midlene som er innsamlet
fra forskjellige kanter, må skje under samme ledelse. Man har således tenkt
seg at utdelingen og alt hva som står i forbindelse med det, hvoriblant også
ordningen med pantekreditorer, kontroll med anvendelsen av tilståtte bidrag
osv. , etter at en nødvendig revisjon av de her oppgjorte beregninger har funnet
sted, skjer ved en komité oppnevnt av det offentlige, hvor også den komiteen
som er oppnevnt for de private bidrag, er representert. Det ansees nemlig best
at den komiteen som skal ordne disse forholdene, står, så vidt mulig, uav
hengig av bygden, mens selvfølgelig opplysninger som måtte trenges, innhen
tes hos og rådslagninger pleies med den lokale komité eller andre menn i
bygden.
Angående andre statsforanstaltninger som måtte være påkrevet i anledning
ulykken i Verdal, kan komiteen for nærværende ikke uttale noe bestemt. Men
den antar at de i det vesentlige i alle fall i den nærmeste fremtid vil komme
til å bestå i arbeider med elve- og bekkeregulering. Komiteen skal ikke ytter
ligere innlate seg på å omhandle disse arbeidene som jo hører inn under

 

 

 

 

 

 

 

 


----
423 RasA
----
kanalvesenet, men bare fremheve nødvendigheten av at de bekkene som flyter
ned mot elven snarest mulig må skaffes regelmessig avløp gjennom massene
både for å lette tørrleggingen av disse og for igjen å skaffe avløp for grøfte-
vannet fra de tilgrensende eiendommene, hvilket nå hindres ved oppdemninger.
Som det fremgår av ovenstående beregning, antar komiteen at det som bi-
drag til de skadelidte bør has et beløp disponibelt
stort kr. 400.000,00
I følge de oppgaver som har kommet
inn til komiteen er det til dato kommet
inn ad frivillig vei ca kr. 174.000,00
Derav disponert til daglig underhold og
lindring av nød .... kr. 7.000,00
og antas ytterligere å
gå med » 10.000,00
» 17.000,00
Disponibelt « 157.000,00
Hvorfor komiteen vil foreslå for Stortinget å bevilge
til forannevnte øyemed inntil kr. 243.000.00
samt til uttapping av myrer » 10.000,00
I alt kr. 253.000,00
I Statens Verdalskomité, Verdalen 15. juli 1893
Peter Holst. Haakon Tveter. Joh. Holmesland. G. Tandberg
Stortingets svar på Verdalskomitéens innstilling 5
Sakens alvorlige karakter og natur medførte at Stortinget var meget ekspe
ditt i sin behandling. Unødvendig venting og overveielse ble unngått. Det kan
i den sammenheng bemerkes at alle vedtak som ble fattet av både Regjering
og Storting vedrørende Verdalsraset, var preget av det alvor man vurderte
situasjonen under. Skadene i Verdal ble hele tiden sett på som et nasjonaltap.
Verdalskomitéens innstilling av 15. juli ble behandlet av Stortinget som 21.
juli fattet følgende enstemmige vedtak:
I anledning jordskredet som rammet Verdalen 19. mai d. å. bevilges:
1. Som bidrag til de skadelidte inntil kr. 211.000,00
2. Som rentefritt lån til Verdal kommune » 20.000,00
3. Som rentefritt lån til lensmannen » 4.000,00
4. Til Verdalens Meieri » 5.000,00
5. Til uttapningsarbeider » 10.000,00
Sum kr. 250.000,00
Beslutningen ble tatt til følge ved kongelig resolusjon 14. september 1893.

----
424 RasA
----
Verdalskomitéens videre arbeid
Det var nå det egentlige arbeidet begynte for Verdalskomitéen. Det som
hadde skjedd hittil, hadde vært forarbeid til det som skulle komme senere.
Og det var en stor oppgave komiteen nå hadde foran seg.
Stortinget hadde godtatt komiteens innstilling slik den var og hadde bevil
get det beløp som var omsøkt. Dette betød at Stortinget hadde tillit til det
arbeid Verdalskomitéen hadde utført og skulle utføre videre. Den fikk an
svaret for å administrere og lede det videre arbeid. Dette omfattet å hjelpe
de skadelidte, å stå som øverste ansvarlige instans for at andre arbeider fore
gikk i tråd med Stortingets intensjoner, og å forvalte de statlige bevilgninger
og de innkomne gaver.
Arbeidet ble ledet fra komitéformannens gård på Levanger, Brusve gård.
I samsvar med hva som var blitt vedtatt, sørget komiteen for at de rentefrie
lånene ble utbetalt til Verdal kommune og lensmannen i Verdal. Videre fikk
Verdalens Meieri sitt bidrag.
Deretter satte komiteen i gang arbeidet med å beregne skadeerstatningen
til hver enkelt skadelidt. De hovedprinsipper som var fremlagt i komiteens
innstilling, og som var blitt bifalt av både Regjering og Storting, ble lagt til
grunn for tildeling av erstatning.
Noe enkelt arbeide var ikke dette. Selv om man i utgangspunktet hadde
satt opp en fordelingsnøkkel, var dette bare et utgangspunkt. Man la an på
å gjøre et så grundig arbeid som mulig. Ingen ting ble overlatt til tilfeldig
hetene. Alle personer som kunne komme i betraktning til å få bidrag, ble
nøyaktig vurdert. Kriterier som ble lagt til grunn, var blant andre disse:
- Hva hadde vedkommende eid før ulykken?
- Hvor mye av dette hadde han tapt?
- Hvordan var gjeldsforholdene?
- Hvordan var sammensetningen av husstanden?
- Hvor gammel var vedkommende?
- Hvilken helbredstilstand befant han seg i?
Videre ble alt annet som kunne ha innflytelse på de krav som måtte stilles
for at vedkommende skulle kunne klare seg selv for fremtiden, tatt i be
traktning.
Og gjennom bekjentgjørelser i aviser og fra kirkebakkene ble alle som hadde
fordringer overfor noen av de skadelidte, bedt om å melde seg. Når så alle
disse oppgavene var blitt samlet, ble de forelagt debitorene for godkjennelse.
Og når det gjaldt kausjonsforpliktelser og vekselobligasjonsgjeld, ble alle ak
tuelle banker kontaktet. Panteregistrene ble undersøkt med hensyn til pante
heftelser.
Forvaltningskomiteen som egentlig var blitt nedsatt som en utdelingskomité

----
425 RasA
----
av herredsstyret, men som var blitt utvidet med blant andre amtmannen og
fogden, og gitt større ansvarsområde, var her til stor hjelp. Den hadde laget
et eget spørreskjema som den benyttet som grunnlag for utdeling av forskudd
og støtte.
Forvaltningskomiteens arbeid
Det er her på sin plass å se litt på hva Forvaltningskomiteen gjorde.
Allerede fra første stund måtte det utbetales penger for å avhjelpe den øye
blikkelige nød. Det var her Utdelingskomitéen gjorde sin innledende innsats.
Men til å begynne med foregikk utbetaling av penger mer eller mindre tilfel
dig. De pengene som var blitt stilt til disposisjon fra Stortingets side, ble det
allerede fra første stund ført nøyaktig regnskap over. Men de private gavene
som etter hvert kom inn, ble for en del direkte utbetalt for å avhjelpe til dem
som trengte det mest. Folk satt der uten noen som helst slags muligheter til
å skaffe seg mat og klær, og de måtte få hjelp. Selv om det ble ført nøyaktig
regnskap over bruken av disse pengene også, var det ikke fastsatt regler for
hvordan de skulle brukes.
Dette var blant annet en av beveggrunnene til at amtmannen mente at en
overordnet komité måtte ha ansvaret for disponeringen av pengene. Det var
aldri tale om mistillit til dem som gjorde arbeidet. Det var så alt for klart
at det som ble gjort, var nødvendig. Men det ble også etter hvert mer og
mer klart at man holdt på å miste oversikten.
Følgelig ønsket den nye komiteen å gi seg selv retningslinjer for hvordan
arbeidet skulle skje, og den ønsket å skaffe seg en systematisk oversikt over
hvilke personer som var berettiget til å få støtte og hjelp.
Allerede dagen etter det første møtet i Forvaltningskomiteen, 21 . juni, det
første møtet var 20. juni, møttes den for å vedta regler for utdeling av midler
til de skadelidte. Dessuten ble det utarbeidet et spørreskjema som hver enkelt
søker måtte fylle ut.
Dette skjemaet med reglene på baksiden, ble trykket i 500 eksemplarer.
Skjemaet er gjengitt som bilag.
Hjelpearbeidet videre
Komiteens regnskapsbok er interessant lesning. Den starter 27. mai med
gavene fra kongefamilien. Deretter følger flere sider med opplisting av mot
tatte gaver. Først 13. juni finnes den første posten på utgiftssiden. Og det
er et innskudd i Trondhjems Sparebank på kr. 50.000,00. Og det er verdt
å merke seg at de bokførte utgifter før 1 . juli kun omfatter bankinnskudd og
overføringer til stiftsdireksjonen. Overføringer til stiftsdireksjonen var en bok
føringsteknisk sak. Alle gaver fra menighetene rundt om i landet ble ført samlet
under vedkommende menigheters stiftsdireksjon. For å unngå dobbel poste

----
426 RasA
----
ring, ble slike beløp tilbakeført stiftet, som så oppga totalbeløpet. (Se også
under Gaver.)
Men dette betyr ikke at det ikke ble foretatt andre utbetalinger. Som det
er nevnt flere ganger tidligere, foretok både Utdelingskomitéen, fogden, lens
mannen og presten utbetalinger før det hele kom inn i ordnede forhold, og
Forvaltningskomiteen fikk det regnskapsmessige ansvar for utbetalingene.
Fogden førte regnskapet.
Men 1 . juli er det bokført hele fire sider med utbetalinger som er utført
før denne datoen. Utbetalingene gjelder så vidt forskjellige forhold som støt
te til enkeltpersoner, erstatning for ødelagte materialer under redningsarbeidet,
innkjøp av mat og klær, betaling for likkister, nedgravningsarbeider (dyre
kadavre), sykehusutgifter, innkjøp av skolebøker til en av Kirsten Vodals
sønner, portoutgifter og så videre.
Dette var da utgifter som var blitt betalt ut helt fra første dag av dem som
hadde myndighet til å foreta utbetalinger. Nå ble alt samlet sammen og ført
inn.
Så vidt vites kom det ikke bort noen penger, selv ikke den uoversiktlige
første tiden. Men sognepresten fikk i ettertid problemer med å huske på alt
han hadde gjort. Da han om høsten 1894 ble avkrevd en oversikt av Indre
departementet over hva han hadde betalt ut, og til hvem han hadde betalt dette,
måtte han be fogden om å sende tilbake en oversikt over hva som var blitt
utbetalt fra hans side. Han hadde nemlig unnlatt å ta kopier av det han sendte
fra seg. I og for seg hadde presten oversikt, for han kunne oppgi alle datoene
for korrespondansen. Og denne saken ordnet seg.
Men i ett tilfelle måtte han i januar 1895 gi en særskilt forklaring på 5 kroner
som var utbetalt to ganger til samme person. Presten ga følgende forklaring:
Etter så lang tids forløp er det ikke så godt å erindre hvordan det egent-
lig forholder seg med de omtalte to gaver på 5 kroner til Anne Larsdatter.
Det traff seg nemlig slik at hun et par ganger møtte meg under bort
reise, og at jeg en gang ved en slik anledning ga henne 5 kroner. Jeg kunne
da ikke få noen kvittering, og så glemte jeg saken. Dette var ut på som
meren mot slutten av juli, så vidt jeg minnes - og det er vel disse 5 kroner
som egentlig menes i mitt skriv av 28.9.93. Idet jeg har vedlagt kvittering
for min lønn, skulle jeg også ha gjort det mht Anne Larsdatter.
Da jeg fant hennes kvittering av 17.6.93 som er glemt vedlagt mitt skriv
av 20.6.93, så jeg ikke nøyere på datoen. Men jeg så at den gjaldt 5 kroner,
og jeg sendte den i den tro at det gjaldt de pengene hun fikk i slutten juli.
Da jeg således ikke er helt sikker i min sak, og derfor heller ikke etter
så lang tids forløp vil anmode Anne Larsdatter om en kvittering - føler
jeg meg mest beroliget ved å oversende hr. fogden vedlagt de 5 kroner
det her gjelder.

----
427 RasA
----
T 3
C
9
_
ts
e
Q
<
t_

 

----
428 RasA
----
Presten gjorde således opp dette av egen lomme, og saken ble med dette
avsluttet.
Verdalskomitéens vurderinger
De opplysningene som Forvaltningskomiteen hadde samlet inn til sitt bruk,
ble nå benyttet av Verdalskomitéen i dens arbeid. Og den siste benyttet den
andre som et arbeidsredskap. Det var således ikke Verdalskomitéen som opp
søkte hver enkelt person for å få opplysninger. Det ble gjort av Forvaltnings
komiteen. Medlemmene her tilhørte selv lokalsamfunnet, og de kjente
forholdene best.
I det hele tatt var det et intimt samarbeid mellom alle partene.
Så tidlig som i oktober ble det foretatt en befaring rundt hele det ødelagte
området. I den forbindelse ble det avholdt flere møter med dem som hadde
fått ødelagt hele eller deler av sin eiendom, hvor detaljerte opplysninger om
forholdene ble innhentet.
På den måten klarte komiteen etter hvert å skaffe seg en nokså nøyaktig
oversikt over stillingen til hver enkelt som var berørt.
På et tidlig tidspunkt ble man klar over et spesielt problem. Hvis bidrag
ble utbetalt til personer med stor gjeld, kunne fordringshaverne etterpå gå
rettens vei og inndrive sine fordringer. Dette var klart en dårlig løsning, for
da sto vedkommende skadelidte fremdeles uten muligheter til å klare seg.
Og på den andre siden ble også fordringshaverne skadelidende på sin måte
dersom gjelden ikke ble betalt, og mange av dem ville ikke tåle tapet av ford
ringene. Komiteen tok derfor sikte på å få avviklet gjeldsforpliktelsene for
dem som var insolvente etter ulykken.
For pantegjeldens vedkommende ble det funnet en ordning som samtlige
pantekreditorer kunne godta. Pantefordringene ble ansett for sikret for en så
stor del som takstverdien av den gjenværende rest av pantet viste. Resten ble
ansett som uprioritert gjeld, og på denne ble det inngått akkord for 50 %.
For noen ble også restgjelden innbetalt der dette ikke skjedde til ulempe for
de skadelidte. For andre ble gjelden stående avdragsfri og uoppsigelig i 5
år, mens renten måtte erlegges til rette tid.
Vedrørende vekselobligasjonene forhandlet man med de sparebankene det
gjaldt, og man kom i de fleste tilfeller frem til heldige resultater. Som regel
ble det innbetalt halvparten av det beløpet gjelden utgjorde. Den andre halv
parten ble av flere banker avskrevet som tap, mens andre banker lot en min
dre del, som for eksempel 25 %, bli stående til gradvis innbetaling. I disse
tilfellene ble det inngått muntlig avtale om at mulig ansvar ikke skulle bli
gjort gjeldende ved rettslig inndriving. De vekselobligasjonslån som etter dette
gjensto, var så små at man ikke anså dem for å være spesielt vanskelige for
de skadelidte å innfri.

----
429 RasA
----
Ved forhandlinger med kreditorene til de insolvente skadelidte, ble det og
så inngått avtale. Tallet på disse var betydelig. Og med få unntak ble det gitt
50 % akkord. Dermed ble de skadelidte sikret eiendomsretten til hva de kom
til å eie etterpå, uten at de måtte stå til ansvar overfor de kreditorer som de
sto i et gjeldsforhold til før ulykken.
Erstatningene
Det neste store problemet som det måtte finnes løsning på, var hvordan
erstatningene skulle utbetales. Dette arbeidet tok lengre tid. Grunnlagsmate
rialet ble innsamlet som nevnt ovenfor.
De skadelidte ble delt inn i grupper, alt etter hvilken situasjon de hadde
befunnet seg i før ulykken. Allerede i sin første innstilling datert 15. juli 1893
hadde Verdalskomitéen antydet at de skadelidte måtte settes i stand til å liv
berge seg på samme måte som før, og at de derfor burde deles inn i gård
brukere, kårfolk, husmenn, tjenere og inderster. De prinsippene som ble satt
da, ble i det store og hele fulgt i det senere arbeidet.
Gårdbrukerne burde, etter komiteens mening, få erstattet som et minimum
halvparten av den skaden de hadde lidt. Man fant at det ikke var noen som
var i en så god stilling at så pass erstatning ikke burde komme til anvendelse.
I tillegg til dette minimumsbidrag forslo man at trengende skadelidte ble gitt
et tillegg som var avpasset alle de hensyn som måtte komme i betraktning,
så som helbred, stor familie, forholdsvis stor gjeld som måtte dekkes etter
akkord og så videre. I tillegg var det flere som hadde fått store tap på grunn
av stadige flyttinger av husene, og noen hadde ikke turt å bo hjemme den
første vinteren.
For kårfolkene på de gårdene som enten ble helt eller nesten ødelagt, fore
slo komiteen at det ble kjøpt livrenter. Disse skulle avpasses etter verdien
av det kåret de hadde hatt. Tapt innbo ble foreslått ersattet med takstsummene.
Husmennene skulle også få et bidrag som tilsvarte verdien på huset og inn
boet de hadde mistet. Dette var også nødvendig hvis husmennene og deres
familier skulle kunne overleve. Man var klar over det problemet som oppsto
ved at disse hadde mistet sitt feste, men man håpet på at de ville være i stand
til å klare seg med denne erstatningen. Flere hadde allerede ganske snart klart
å få festet nye plasser, og noen hadde til og med lyktes i få kjøpe små jord
stykker som selveierjord.
For inderstene og tjenerne var det lettere å erstatte skadene, da disse van
ligvis var små. Her ble alt dekket fullt ut.
Vurderinger av jorden
Komiteen hellet klart til det syn at bunnen av skredgropen var adskillig
dårligere enn de jordene som var blitt overslammet av leire. Riktignok mente

----
430
----


----
431 RasA
----
man at også deler av de overslammede områdene ville få like lang restitu
sjonstid som bunnen av raset. Men i enkelte strekninger der ville det allike
vel være innblandet gammel matjord som var blitt ført dit av raset, og på
disse stedene var man av den oppfatning at jorden snart kunne tas i bruk igjen.
Og enkelte steder var laget som dekket jorden forholdsvis tynt, slik at det
etter måten ville være lettere å arbeide seg ned til den gamle matjorden. Der
for ble det foretatt differensiering av jorden, alt etter hvor lang tid man mente
det ville ta før den kunne komme til skikkelig bruk igjen.
Ved fastsettelse av erstatningen ble det tatt hensyn til slike forhold. (Se
videre under Verdalskomitéen av 1900.)
Skader som følge av Vukusjøen
Man hadde ikke begynt å beregne skadene som følge av Vukusjøen, før
den på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og ved denne anledning ble
forholdene adskillig verre enn ved første gang sjøen lå der. Dette hadde sam
menheng med Hærfossens gjennombrudd og de store mengder leire elven førte
med seg etter dette. Denne leiren ble avsatt i stillestående vann, og det første
stillestående vann elven støtte på, var nettopp Vukusjøen. Der avleiret det
seg tykke lag med leire over den gamle fruktbare jorden.
Allikevel ble ikke jorden under Vukusjøen ansett for å være så sterkt øde
lagt som den som var blitt ødelagt ved selve raset. Følgelig ble erstatningene
betraktelig mindre her.
Forsikringer av husdyr
f Det eksisterte en gjensidig assuranseforening for husdyr i Verdal. Denne
omfattet hester og kveg. Og en hel del av husdyrene som hadde gått med
i raset, var forsikret her. Etter statuttene skulle assuransenforeningen erstatte
10/12 av de forsikrede dyrs verdi. Hvis foreningen ble gjort fullstendig an
svarlig for tapet av dyrene, ville den bli ødelagt. Komiteen var derfor av den
mening at det ikke var noen hensikt i å presse frem en slik avgjørelse. Alli
kevel mente den at de som hadde forsikret sine dyr, burde få noe mer i er
statning for tapet av dem, enn de som ikke hadde noen slik forsikring.
Dyrene ble normalt erstattet med halvparten av sin verdi. For dem som
hadde tegnet forsikring, ble det gitt et tillegg på tilsvarende 1/4 av verdien.
Møtet 20. desember 1893
Etter at Verdalskomitéen hadde gått grundig igjennom alt innsamlet mate
riale to ganger, laget den et foreløbig utkast til fordeling av erstatningene.
Deretter ble Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen innbudt til et felles
møte. Dette ble avholdt i kommunelokalet i Verdal 20. desember 1893. På
det tidspunkt var kommunens faste møtelokale i Stiklestad skole.

----
432 RasA
----
På dette møte redegjorde Holst for de prinsipper som var lagt til grunn
for beregningene av både skader og erstatninger. De to andre komiteene sluttet
seg etter en kort diskusjon til Verdalskomitéens forslag. Og en enstemmig
uttalelse støttet komiteens forslag til fremgangsmåte ved beregning av erstat
ningene.
Et nytt møte skulle sammenkalles når erstatningsbeløpene var utregnet.
Møtet 5. februar 1894 i Kristiania
Neste møte ble avholdt i Kristiania 5. februar 1893. At møtet ble lagt dit,
skyldtes at et par av medlemmene også hadde andre funksjoner å ivareta.
Men mellom disse møtene hadde de av komiteen som var igjen i distriktet,
foretatt ytterligere innsamling av data og opplysninger om forholdene.
På dette møtet ble alt materiale gjennomgått for tredje gang. Men frem
deles var det ikke mulig å gjøre seg ferdig med alt. Blant annet var det ennå
på dette tidspunktet en del uavklarte forhold med hensyn til pantekreditor
ene. Men det som ikke lot seg avgjøre på dette tidspunktet, var først og fremst
fastsettelsen av jordskaden. Her var man av den formening at man måtte vente
på våren og de virkninger som teleløsningen og mulig flom ville forårsake.
Det ble derfor bestemt at nytt møte skulle avholdes i Verdal. Tidspunktet
skulle bestemmes av formannen.
Komitéarbeidet etter 21. mai 1894
Komitémedlemmene Tandberg og Holmesland kom til Verdal henholdsvis
12. mars og 12. mai for å bistå i det videre grunnleggende arbeid. I april
var formannen Holst bortreist for å delta i annet komitéarbeid i Kristiania.
Men 21 . mai kunne komiteen møtes fulltallig. Og atter en gang ble alt sam
men gjennomgått. Det viste seg da at det ikke var få nye søknader som fore
lå. De fleste av disse søknadene ble imøtekommet, men totalt utgjorde de
bare små forandringer. De største forandringene skjedde i forbindelse med
rasene som hadde gått i nærheten av Øvre Jermstad i løpet av vinteren og
våren.
Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen ble på nytt innkalt til møte, og
de ble seg forelagt forslagene til erstatningsbeløp. Etter som man tidligere
var blitt enige om hvordan beregningene skulle foregå, ble det på dette møtet
sett nærmere på de omstendigheter som ga grunnlag for ekstrabidrag.
Ellers gikk nå tiden med til møter, konsultasjoner og beregninger. Men
foruten dette gikk det ikke en dag uten at noen oppsøkte komitékontoret for
å få hjelp eller råd. Det kunne være tale om kjøp av gård eller jord, under
søkelse av eiendommer, ordning av betalingsvilkår og lån og så videre. Og
komitémedlemmene deltok hele tiden beredvillig.

----
433 RasA
----
Følger for arbeiderne på Verdalsbruket
Et spesielt forhold som også falt inn under Verdalskomitéens arbeid, var
de problemer som oppsto for leilendingene på Verdalsbruket, da bruket måtte
innstille driften på grunn av raset. Disse hadde basert sin tilværelse på arbeid
i skogen, og nå sto de, som følge av raset, uten muligheter for å livberge
seg.
I den anledning ble det 15. mars 1894 søkt departementet om tillatelse til
å benytte kr. 5.000,- til å hjelpe disse folkene. En av grunnene til dette var
blant annet at Verdalsbruket hadde lidt et tap på rundt regnet kr. 30.000,-,
men ville ikke få noen erstatning. Og departementet samtykket i dette 14.
april. En egen komité ble nedsatt for å vurdere hvem som burde få et bidrag.
Etter forslag fra denne komiteen ble så pengene utbetalt. Ikke færre enn 118
personer fikk støtte gjennom dette. De utbetalte beløpene varierte mellom
kr. 30,- og kr. 90,- for gårdbrukere, og mellom kr. 10,- og kr. 40,- for hus
menn og arbeidere.
Verdalskomitéen kommenterte at beløpenes størrelse ikke var imponerende,
men de kom på et tidspunkt da de kom godt med, nemlig slik at såkorn kunne
kjøpes og åkrene ble sådd. Ellers hadde det sett mørkt ut for flere åkrer opp
over dalen.
Verdalsfondet
Verdalskomitéen, eller Statskomitéen som den også ble kalt, muligens for
å unngå forveksling med de komiteer som var nedsatt av herredsstyret, unn
lot å bruke en del av totalbeløpet av innkomne gaver og statlige midler den
hadde til disposisjon for utdeling.
Dette burde, etter komiteens mening, utgjøre et fond som måtte benyttes
i påkommende tilsvarende tilfelle. Komiteen unnlot å ta noen avgjørelse av
hvor stort dette fondet burde være, men antydet at det burde være omkring
kr. 50.000,-. Og da den satte opp foreløbig status pr. 30 juni 1894, fantes
det en übrukt beholdning på litt over kroner 53.000,-.
Komiteen foreslo at fondet ble kalt Verdalsfondet.
Det ble også antydet hvordan pengene i fondet burde forvaltes, og det ble
laget et utkast til statutter for Verdalsfondet.
Statuttene er gjengitt som bilag.
Stortingsproposisjon nr. 20/1895
Som det fremgår av ovenstående, var det et langvarig og omstendelig ar
beid som ble utført. Og hele tiden under dette arbeidet måtte det sørges for
at de som hadde behov for det, fikk den hjelp og støtte som var nødvendig.
Dette arbeidet ble utført av de to lokale komiteene, Velferdskomitéen og
Forvaltningskomiteen .
Verdalsboka - 28

----
434 RasA
----
Men ved midten av året 1894 hadde Verdalskomitéen kommet så langt at
den kunne legge frem den første delen av sitt arbeid. Det gjaldt bruken av
pengene som hadde kommet inn. Innstillingen er datert 13. juli 1894.
Regjeringen laget på grunnlag av Verdalskomitéens innstilling sin innstil
ling som er datert 26. oktober 1894. Den ble bifalt ved kongelig resolusjon
av 17. november samme år.
Og i 1895 ble den satt frem som Stortingsproposisjon nr. 20.
Proposisjonen bar navnet Ang. Anvendelsen afde til de Skadelidte ved Jord
skredet i Værdalen bevilgede og som Gaver indkomne Midler.
Proposisjonen var meget omfangsrik. Den var på hele 88 sider. Den inne
holdt også en oppsummering av hva som hadde gått for seg før Verdalskomi
téen kom i arbeid samt en oversikt over hvilke arbeider som på det tidspunkt
var blitt gjennomført utenfor Verdalskomitéens ansvarsområde.
Komiteens innstilling ga først en kort beskrivelse av hendelsesforløpet av
raset og det redningsarbeide som ble gjennomført i tiden like etter. Deretter
fulgte en oversikt over hva som var blitt gjort for å hjelpe de skadelidte, der
under nedsettelsen av Verdalskomitéen og Forvaltningskomiteens arbeid. Ver
dalskomitéens arbeid ble belyst forholdsvis detaljert. Kartlegning av det berørte
området, avfelling og jordtakst ble også nevnt i et eget avsnitt. Uttapping av
myrene som ikke hørte inn under denne komiteens ansvarsområde, men som
var blitt foreslått av den, fikk en kort omtale. Som avslutning på innstillingen
forelå en ganske fyldig betenkning om hva som burde gjøres med det arealet
som var blitt ødelagt.
En rekke bilag fulgte innstillingen.
Det første var Regjeringens innstilling av 15. august 1893.
Nummer to var Indredepartementets innstilling av 14. oktober 1893.
Så fulgte som nummer 3 to tabeller, en med fortegnelse over de som var
omkommet under raset, og en med oversikt over tap av fast eiendom.
Bilag nummer 4 ga et sammendrag over befolkningsforholdene i de be
rørte områdene samt en oversikt over tap av husdyr.
Det femte bilaget var statuttene for Verdalsfondet.
Og som det siste trykte bilaget fulgte en foreløbig status over forvaltningen
av de pengene som hadde kommet inn, enten det var ved bevilgninger fra
Stortinget eller i form av private gaver.
En kontobok som Verdalskomitéen sendte med som ett av sine bilag, ble
ikke trykket.
Heller ikke ble møteprotokollen fra møtet mellom Verdalskomitéen og de
to lokale komiteene, Velferdskomitéen og Forvaltningskomiteen som fulgte
innstillingen som bilag, trykket.

----
435 RasA
----
Matrikkelskylden
Matrikkelskyldens størrelse var avgjørende for en gårds skatteevne. Det
var således helt klart at skatteevnen nå var forandret for de berørte gårdene
- fra å være ikke eksisterende via sterkt redusert til mindre redusert.
På grunnlag av de opplysninger som Verdalskomiéen hadde innhentet, ble
det derfor avholdt avtaksforretning i 1895. Alt i alt ble 102 bruk berørt. For
noen gjaldt avtaket for bestandig, for andre gjaldt avtaket for et bestemt tids
rom, og for atter andre var det en kombinasjon av disse to forholdene.
Den nye matrikkelskylden ble gjort gjeldende fra 1. januar 1894.
Skylden for den enkelte gård er tatt med under vedkommende gård i bind
B av denne fremstillingen.
Veiskatt
Matrikkelskylden var også grunnlaget for utregning av veiskatten. Denne
skatten ble kalt veirefusjon. Forutsetningen var at skatten skulle innkreves
etterskuddsvis hvert halvår. Forståelig nok var det umulig å kreve inn denne
skatten for de berørte gårdene for første halvår 1893, og ved plakat av 21.
oktober 1893 ble den frafalt for første halvår og inntil videre.
Ved samme plakat ble det bestemt hvor mye skatten skulle reduseres i frem
tiden, alt etter hvor stor skaden var på skattegården. Reduksjonen sto i for
hold til avfellingen av matrikkelskylden.
Totalbeløpet for første halvår 1893 var kr. 173,99, og fogden ble bedt om
å føre dette som utgift i regnskapet.
Men 19. oktober 1895 ble det bestemt at skatten på nytt skulle innfordres
under henvisning til den nye fastsatte matrikkelskylden for hver enkelt gård.
Det fremgår ikke av vedtaket om skatten skulle innkreves fra og med 1 . januar
1894 eller om det var fra et senere tidspunkt. De oppgitte reduksjoner skulle
gjelde for ettertiden.
Men man var oppmerksom på at det ville være noen som ikke var i stand
til å klare å utrede skatten, for i skrivet fra Finans- og tolldepartementet står
det: Forsaavidt som nogen del af den nævnte skat maatte vise sig at være
absolut uerholdelig, skal man bede fogden anmodet om desangaaende at af
give indberetning hertil, for at skatten kan blive beordret utgiftsført.
Tallene for hver enkelt gård er tatt med under vedkommende gård.
Noter:
1 Innberetningen er trykt som del av Dokument 144 - 1893 fra budsjettkomitéen i Stortinget.
Den gjengis her i sin helhet. Språket er modernisert.
2 Innstillingen er trykket som dokument nr. 144 - 1893 fra budsjettkomitéen. Den gjengis her.
Språket er modernisert.
3 I formuen er ikke innbefattet løsøre utenfor gårdsredskaper og besetning
4 Betenkningen er ikke tatt med her.
5 Det hele er oppsummert i Stortingsproposisjon nr. 20/1895.

----
436 RasA
----
INNSAMLINGSAKSJONER
Gaver
Meldingene om raset gikk ut over hele landet på kort tid. Dette skyldtes
først og fremst det faktum at telegraflinjer var blitt bygget ut noen år i for
veien, og fra telegrafstasjonen på Levanger gikk det hele tiden ut meldinger
til både sentrale myndigheter og aviser. Det mest benyttede telegrambyrået
hadde signaturen H. 0.T.8. Disse bokstavene sto for Henning Ohmes
Telegram-Bu r eau .
Det var nettopp telegrafens skyld at Stortinget fikk høre om ulykken alle
rede på formiddagen 19. mai.
Pågangen på telegrafstasjonen på Levanger ble etter hvert så stor at det
måtte innsettes vakt hele døgnet. I tillegg til alle offisielle beskjeder og mel
dinger som skulle sendes, kom alle reportasjene journalistene skulle sende
til sine respektive aviser. Hvor mange aviser som hadde egne korrespondenter
på stedet, er ukjent. Rimeligvis dekket noen journalister flere aviser. Men
de store dagsavisene var representert med flere korrespondenter.
Og denne trafikken ble så stor at en avismelding opplyste, at trafikken var
ikke større på telegrafstasjonene hverken i Oslo, Bergen eller Trondheim.
Men denne avisdekningen førte til at opplysningene om raset ble spredt
ut over hele landet både hurtig og effektivt. Hvorvidt man kan snakke om at
dette var den første større katastrofen som fikk full mediadekning, skal være
usagt. Men en kjensgjerning er det i hvert fall at hele landet fortløpende had
de kjennskap til hva som skjedde.
Også til utlandet kom opplysningene om raset i løpet av kort tid. Blant annet
kunne Sevald Andreassen Hagen fra Melby nesset som da bodde i Chicago,
lese om raset i en avis der før 22. mai. For på den datoen skrev han et brev
hjem til sine foreldre. Hos dem bodde hans lille sønn Edvin Hermann på 9
år. De var da alle døde. (Se under Melby nesset.)
I sin tur medførte dette at det ble satt i gang aksjoner for å komme de treng
ende i Verdalen til hjelp. Disse aksjonene startet fullstendig uavhengig av
hverandre. Og det er helt symptomatisk at det var folk fra alle samfunnslag
som tok initiativet til innsamlinger. Og slike aksjoner begrenset seg ikke bare
til Norge. Det ble blant annet nedsatt aksjonskomiteer både i Sverige og Dan
mark. I spissen for større, nærmest nasjonale innsamlingsaksjoner fant man
som oftest samfunnets fremste personligheter.

----
437 RasA
----
Kommunestyrene rundt om i landet sendte ut opprop om at alle måtte bidra
med hjelp. Allerede 24. mai sto følgende opprop i avisene i Trondheim:
Opraab til T. hjems Indvaanere
Den forfærdelige Ødelæggelse i Værdalen i disse Dage maa vække alles
Deltagelse og paakræver alles Bistand. Ulykken i sin Helhed er uoprætte
lig, men meget kan dog gjøres for at lindre Nøden og Elendigheden.
Trondhjems Magistrat og Formandskab opfordrer herved i Henhold til
den i Dagsmøde fattede Beslutning Byens Indvaanere til at yde Bidrag i
Penge eller Madvarer og at antegne Bidragene paa Lister, der dels vil blive
ombragt i Byen og dels udlagt paa efternævnte Steder:
hos Boghandlerne Brun, Bøgh, Holbæk Eriksen og Moe, hos Jens P. Rian
ved Bakke Bro, Donners Efterflg., Øvre Baklandet, Joh. P. Olsen, Mellem
ihlen og i Lyststedet Hjorten.
Madvarerne avleveres paa Lundgreens Brygge, Kjøbmandsgaden No.
75, fra Kl. 8 - 12 og 2 - 7.
Der vil blive draget Omsorg for, at Hjælpen paa den bedst mulige Maade
kommer de Nødlidende til Nytte.
Ingen, der har noget at afse, holde sig tilbage og hurtig Hjælp er dobbel
Hjælp.
Trondhjems Magistrat og Formandskab
Aars. C. Nielsen
fung. Ordfører
Dagen etter sto dette i Steinkjeravisen Indherredsposten:
Indbydelse
til Tegning af Bidrag til de Nødlidende i Værdalen.
Som Ladestedets Indvaanere bekjendt overgik der Natten til 19de dennes
vor Nabobygd Værdalen, en af de vakreste og mest velstaaende af de nor
denfjeldske Bygder, en forfærdelig Ulykke, hvorved en Mængde Menne
sker berøvedes alt, hva de eiede, og i et Øieblik fra Velstand hensattes
i den yderste Fattigdom og Nød. Stilles der nogensinde Krav paa Hjerte
lag og Offervillighed er det her, og tillade vi os derfor at rette en Opfor
dring til Medborgere om ved Pengebidrag at komme de Nødlidende til
Hjælp.
Lister til Tegning af Bidrag, hvilket bør tegnes saa snart som muligt
vil fra idag af være udlagt hos D'Hrr. J. V. Kniver og P. H. Bjerring
samt Fru Bolette Olsen og i Handelsforeningen «Bien».
Stenkjær Magistrat og Formandskab
25de Mai 1893.

----
438 RasA
----
Og i «Nordre Trondhjems Amtstidende» på Levanger sto dette 3. juni:
Levanger Magistrat og Formandskab anmoder herved Medborgere om
å yde Bidrag til de Skadelidende ved Ulykken i Værdalen den 20de Mai
og tegne Bidragene paa Lister som er udlagt i Dagmar Paulsen & Co's
Boglade og paa Apotheket.
Rubach E. Aagaard
Magistrat Ordfører
Bare noen dager tidligere, 31. mai, hadde det stått et leserinnlegg i avisen
på Levanger. Innsenderen syntes det gikk for tregt med å få organisert inn
samling i Levanger. Innlegget hadde følgende ordlyd:
Hele landet over har man satt seg i bevegelse for å samle inn bidrag
til de skadelidte i Verdalen. Men her i byen, hvor man vel måtte være
nærmest til å foreta noe i den retning, sover man de rettferdiges søvn,
eller er man kanskje redd for at eksemplet herfra skal smitte?
Imidlertid var dette innlegget meget urettferdig mot innbyggerne i Levan
ger. For det første var magistraten selv, fogd Rubach, i sving både dag og
natt fra 19. mai med å organisere redningsarbeidet i Verdal. Han sto person
lig i ledelsen for det som foregikk på sydsiden av elven. Å lede bystyremøter,
eller magistratsmøter som det het i byene, hadde han ikke tid til. For det an
dre sendte han ut et opprop til innbyggerne i Levanger allerede 19. mai om
å hjelpe til på all slags vis. Og stort tidligere enn det kunne det ikke gjøres.
Og folk i Levanger var med hele tiden. Det bør blant annet nevnes at to sivile
menn fra Levanger landsogn, det vil si Frol, var blant dem som fikk medalje
for sin innsats i det livsfarlige redningsarbeidet. Og summen av penger som
ble gitt fra Levanger magistrat og formannskap, var stor. Tar man størrelsen
av byen i betraktning, var det få byer som ga mer.
Etter hvert gikk det slag i slag over hele landet. Land og by sto sammen.
I kirkene ble det organisert spesielle gudstjenester med ofring til de nødlid
ende i Verdal.
Selv om det således strømmet inn gaver til Verdal både fra fjern og nær,
var det allikevel de nærmeste naboene som ydet mest. Gavene fra nabokom
munene besto ikke bare av penger. Matvarer, klær og ikke minst arbeidsinn
sats utgjorde en vesentlig del av hva som ble gitt. Dessuten ble mange av
de husville innlosjert hos folk i nabobygdene. Og varaordføreren på Levan
ger henvendte seg til departementet og fikk tillatelse til å bruke bygningene
på lærerskolen, eller seminaret som det ble kalt på den tid, til å huse noen
av dem som var blitt husville.

----
439 RasA
----
Matvarer
Matvarer ble sendt til Verdal fra hele landet. Noe kom i store partier, og
noe kom som mindre forsendelser. Dessverre er det ikke funnet noen forteg
nelse over hva som ble gitt. Det synes allikevel klart at de matvarene som
kom til Verdal, var av den type som ikke ble bedervet. De måtte tåle både
transport og lagring. Tross alt var det nå tidlig på sommeren. Vi må regne
med at matvarene som kom, var forholdsvis typisk for den delen av landet
de kom fra. Korn, mel og brødvarer må vi regne med var typiske varer fra
Østlandet og Trøndelag. Tørrfisk og saltfisk var tilsvarende typiske vareslag
fra kysten. Salt og speket kjøtt samt smør, ost og poteter, kom nok fra hele
landet.
En kommune på Hedemarken fortjener å nevnes spesielt. Det var Stange.
Der ble det gjort et innsamlingsarbeid av store mengder matvarer. Man hen
vendte seg så til Norges Statsbaner med anmodning om at varene måtte sen
des fraktfritt med jernbanen til Trondheim. Og i et brev til amtmannen i Nordre
Trondhjems Amt ba ordføreren i Stange om at man sørget for gratis tran
sport av varene med båt fra Trondheim til Verdal.
Dessverre finnes ikke denne matvareforsendelsen spesifisert, men den inne
holdt korn, mel, poteter, ost, smør og lignende. Vi kjenner imidlertid til at
det fra fogdens side ble anmodet om gratis transport av varene med damp
skip. Og dette skulle således bety at det var anselige mengder som kom. Dette
var hjelpen fra landbrukskommunen Stange på Østlandet til landbrukskom
munen Verdal i Trøndelag.
Brevet som blant annet ordføreren i Stange sendte til direksjonen for jern
banen, medførte videre at Arbeidsdepartementet påla Norges Statsbaner å sør
ge for fraktfri forsendelse av gaver som skulle til Verdal frem til Trondheim
også fra andre deler av landet.
Sikkert nok kom det forsendelser med matvarer fra andre kommuner i
landet, men brevet fra ordføreren i Stange er det eneste som er funnet av sitt
slag.
Brevet fra Stange formannskap l
Fra Stange Formandskap
Til Hr. Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt
Jeg tillater meg ærbødigst å meddele at i møte i Stange Herredsstyre den
1 . juni ble det fattet enstemmig beslutning om at herredsstyret skal oppfordre
gårdbrukerne i Stange til å yde bidrag av jordbruksprodukter til de skadelid
te ved ulykken i Verdalen. En slik oppfordring er i dag gått ut gjennom avertis
sement i stedets aviser, og vil forhåpentlig i større eller mindre utstrekning
bli etterkommet.

----
440 RasA
----
O. Wedel Jarlsberg,
ordfører i Stange.
Bidragene som sannsynligvis vil bestå
av korn, mel, poteter og muligens fete
varer, er blitt bedt innlevert til nærmeste
stasjon i Stange eller Hamar med merke:
«Verdalen -fra Stange».
Jeg har gjennom hr. driftsbestyrer Strøm
i dag utvirket at stasjonsmestrene har fått
ordre om å ta i mot, ordne og samle de
muligens innkomne bidrag til forsendelse
i større partier. Samtidig har jeg i dag
skrevet til trafikkdirektør Krefting med an
modning om fri frakt til Trondheim av de
innkomne gaver. Da driftsbestyreren ville
anbefale søknaden, har jeg godt håp om
at det vil bli innvilget. Til trafikkdirektøren
tillot jeg meg å uttale at varene tenkes
adresserte til «amtmannen i Nordre Trond
hjems Amt, eller den han måtte oppgi som
mottaker.»
Dette håper jeg unnskyldes, og jeg tillater meg i den anledning å forespør
re om til hvem hr. amtmannen ønsker det innkomne adressert.
Å treffe foranstaltninger herfra for å oppnå fri frakt fra Trondheim til Ver
dalen har sine vanskeligheter, men selvfølgelig var det ønskelig at varene
kom fraktfritt helt frem da Stange kommunestyre ikke har bevilget noen pen
gemidler til fraktutgiftene. Muligens vil hr. amtmannen - gjennom en hjel
pekomité eller lignende - velvilligst treffe foranstaltninger til innrømmelse
av fri frakt fra Trondheim til Verdalen?
Innsamlingen aktes iverksatt snarest mulig og vil søkes avsluttet innen 15.
juni, men sannsynligvis vil det bli åpnet adgang til å innsende gaver til ut
gangen av juni.
I fall hr. amtmannen skulle ha noe å innvende mot hva som allerede er
foretatt fra Stanges side eller ha noe råd eller meddelelse å gi, tør jeg be Dem
være så vennlig å adressere skrivelser i sakens anledning til: Hr. gårdbruker
Ole Ringnæs pr. Ottestad st., da han velvilligst har lovet å bistå formann
skapet med den videre ordning. Selv må jeg nemlig reise bort i noen dager.
Stange formannskap 3. 6. 93
Ærbødigst
O. Wedel- Jarlsberg
(ordfører)


----
441 RasA
----
Klær
Noen fullstendig liste over hvilke gaver som ble mottatt foruten penger,
er ikke funnet. Pakker med klær ankom dagligen uten at alt ble registrert.
Mye av de klærne som ble gitt, kom fra nabobygdene og Trøndelag. Men
også mye kom fra andre steder av landet.
I Trondheim ser det ut til at innsamling av klær og skotøy ble organisert
gjennom Nissens Arbeidshus. I alle fall finnes det der tre forskjellige lister
datert henholdsvis 25., 26. og 27. mai 1893 fra denne institusjonen.
Som eksempler på hva som ble gitt, er de tre listene ført som bilag.
Klærne ble fordelt til dem som trengte dem mest, og det var mange. Det
finnes ingen fortegnelse over hvem som mottok klær, men det er klart at de
som hadde mistet alt, hadde de største behov. Ikke alt som kom inn av klær,
var vel like anvendelig. Men gavene ble gitt i beste mening, og storparten
kom trolig til anvendelse på et eller annet vis.
Penger
Pengene ble tydeligvis behandlet på en annen måte. De ble av forståelige
grunner underlagt en helt annen kontroll. Etter hvert som bidragene kom inn,
ble de fortløpende ført inn i regnskapet.
Avisene var spesielt flinke til å understreke hvor viktig det var at hjelpen
ble gitt så fort som mulig. Og uavhengig av kommunenes opprop ble det også
lagt ut lister i avisenes redaksjoner. I omtrent hver eneste avis i vårt eget
land og i et stort antall i Sverige ble det organisert innsamlinger.
Navnene på de avisene det gjaldt, er oppført i listen over pengegaver som
er tatt inn som bilag.
Men også mange private satte i gang aksjoner for å få inn penger. Kon
serter, opplesninger, foredrag, utstillinger, basarer, utlodninger, fester og
lignende ble avholdt, og inngangspengene og andre penger som kom inn, ble
gitt som gave.
Spesielt var det mange slike tilstelninger i de større byene. En annonse i
Adresseavisen viser spennvidden av slike tilstelninger:
Til indtægt for de nødlidende i Værdalen
vil Dr. med. Lyder Berthen holde et populært foredrag i «Tabernaklet»
mandag den 29de mai kl. 7 1/4. Indhold: Lægekunstens oprindelse hos
naturfolkene, øienlægekunsten i oldtiden og middelalderen.
Entré etter behag, dog ikke under 25 øre.
I Kristiania møttes en del fremtredende personligheter allerede så tidlig som
24. mai i Christiania Tivoli for å drøfte om det kunne arrangeres noen folke
fester for å få inn penger slik at det monnet. De gjorde da en avtale med
tivoliet om at halvparten av inngangsbilletten skulle tivoliet få til dekning av

----
442 RasA
----
utgifter, resten skulle gå til Verdal. Det ble nedsatt en arbeidskomité med
generalkonsul Petersen, grosserer C. Hemsen, disponent B. Heyerdahl, og
grosserer Peder F. Wimm som medlemmer. Komiteen skulle utvides med
damer og folk fra alle samfunnsklasser.
Da melding om dette tiltaket kom i avisene samme dag (aftenutgavene),
avstedkom det sterke reaksjoner. Et følelsesladet innlegg i Morgenbladet dagen
etter hadde overskriften «Død, nød og - fest». Innsenderen hadde ingen tvil
om at initiativtagerne hadde de aller beste meninger, men han mente at be
grepet «fest» i aller høyeste grad var malplassert i denne sammenheng.
Til tross for motforestillingene ble det avholdt slike festlige arrangementer
i Christiania Tivoli, og det kom inn mer enn kr. 5.100! Og dette var faktisk
et av de største enkeltbeløpene som kom inn. Bare innsamlingsaksjoner i de
største byene og i de største avisene maktet større beløp enn dette. Så får
det så være om det moralske innholdet i «festene» kanskje sto noe tilbake å
betrakte. For dem pengene kom til gode, var de nok velkomne. Kanskje var
det bedre at sjelen fikk en sort flekk, og at nødlidende ble hjulpet, enn at
sjelen var plettfri, og ingen ble hjulpet.
Og penger strømmet inn fra fjern og nær. Handelsforbindelser med norske
bedrifter i utlandet sendte sine bidrag. Navn som Cardiff, London, Antwerpen,
Rio de Janeiro, Oporto, Venedig, Leith, New York, St. Thomas, Rotterdam,
Permanbuco, Montreal, Yarmouth og andre figurerer i listene og vitner om
hvilken posisjon Norge hadde som sjøfartsnasjon på den tiden.
Også i land utenfor Norden ble det satt i gang innsamlinger. Det kan blant
annet nevnes at man fulgte godt med i hva som skjedde i Norge i utvandrer
samfunnene i USA. Og herfra strømmet hjelpen til Verdal.
Men broderlandene Sverige og Danmark sto oss nærmest. Og spesielt må
Sveriges innsats og holdning nevnes. Givergleden i Sverige var overveldende.
Her viste svenskene seg som broderfolket fremfor noen når det gjaldt å hjelpe.
Fra Den svenske regjering gikk følgende opprop ut:
Då en stor olycka tråffat en del av vårt broderland Norge, nåmligen Vær
dalen, der ej blott många menniskolif blifvit spilda, utan stora førluster
drabbat de efterlefvande, få vi hårmed stalla en vanlig uppmaning til dem,
som dertill kanna sig manade, att sanda nogon hjelp till de af olyckan tråf
fade, och torde bidrag benåget innsåndas till Stockholms Dagblads redak
tion, som vålvilligt lofvat att mottaga och redovisa medlen samt att på
låmpligsta sått tilstålla de nødlidande de samma.
Stockholm den 25. maj 1893
Pehr v. Ehrenheim
Carl Herslow
Gustav Sparre
Hugo Tamm
Gust. af Ugglas
Philip Bostrøm

----
443 RasA
----
Og oppropet ga resultater. Gavene strømmet inn også fra hele Sverige. For
ståelig nok skilte Jåmtland og Østersund seg ut. På den tid måtte jamtene pas
sere gjennom Verdal nesten uansett hvor de skulle i Trøndelag, og de fleste
hadde derfor godt kjennskap til denne bygden.
Fra Østersund kom det et betydelig beløp. Men brevet som fulgte med,
fortalte at kr. 12,42 av beløpet var innsamlet av barn ved folkeskolen i Øster
sund. De hadde lest om den lille jenten som var blitt funnet sittende alene
på et skap, speidende utover den trøstesløse leirsjøen. På spørsmål om hva
hun så etter, fortalte hun at hun så etter sine foreldre som hadde kommet
bort. Skolebarna ville at disse pengene skulle gå til denne jenten, og svaret
som ble sendt tilbake, lovte at så skulle skje.
Det fremgår forøvrig at barn ofte var med i å samle inn penger. Det var
tydelig at hva som hadde skjedd, gikk inn på de små. Et rørende brev til presten
i Verdal kan illustrere dette:
Fredrikstad den 4de Juni.
Kjære Prest
Vi har hørt at det er saa mange barn i Værdalen som har mistet alle klæ
derne sine derfor saa har vi holdt en tunfest nede i gaarden og tjent 2 kroner
og 60 øre som vi tænkte kunde være til nogle klæder til en liden pige eller
en gut.
Signe Grorud. Eleanor Støren. Martha Syversen. Syvert Syvertsen.
Bjarne Grorud. Hans Antzen. Dagmar Grorud. Jakob Olsen
Hvor mange menigheter i landet som foretok innsamlinger og ofringer, har
det ikke lyktes å finne ut. Men disse beløpene ble slått sammen og gitt stifts
vis. Og summene er så pass store for hvert stift at det er sannsynlig, at borti
mot alle kirkesogn i landet var med.
Verdalskomitéen som fikk ansvaret for å organisere hjelpearbeidet og for
delingen av midlene, sørget for å skrive til alle giverne og takke for gavene.
I parentes kan det bemerkes at portoutgiftene som påløp i forbindelse med
takkebrevene til giverne, var ganske betydelige.
Og på vegne av komiteen sendte amtmann Otto Grundt en fullstendig liste
over hvem som hadde gitt, og hva som var blitt gitt, til landets aviser med
oppmodning om at den ble trykket. Listen var så lang at den ganske sikkert
måtte gå som en føljetong i avisene. Noen dato for dette brevet til avisene,
er ikke funnet, men det brevet som ble sendt til de svenske avisene samtidig,
er datert 30. mai 1894.
På det tidspunkt var det innkomne beløpet kr. 295.518,22.
Listen gjengies i sin helhet som bilag.

----
444 RasA
----
Brevet til avisene
Verdalskomitéens brev til avisene innledes slik:
Hr. Redaktør.
Jeg tillader mig herved at anmode Hr. Redaktøren om i Deres Blad vel
villigen at indtage nedenstaaende Opgave over de Gaver, der ere indkom
ne i Anledning af den Værdalen i forrige Aar overgaaede Ulykke:
Så følger listen over alle gavene med giverne navngitt.
Brevet ble avsluttet slik:
Nogen Opgave over den store Hjelp, der navnlig i den første Tid efter
Ulykken bragtes Værdalen ved Afsendelse af Fødemidler, Seng- og Gang
klæder m. v. til de Skadelidte, ser jeg mig ikke istand til at meddele.
Brevet til de svenske avisene
Som nevnt ovenfor utgjorde den svenske delen av hjelpen en betydelig part.
Det ble derfor også sendt et brev til svenske aviser med oppgave over hva
svenskene hadde gitt. Beløpet de hadde gitt foruten andelen fra kongehuset
var på kroner 36.641,30.
Brevet ble innledet på følgende vis:
Jeg tillader mig herved at anmode Hr. Redaktøren om i Deres Blad vel
villigen at indtage nedenstaaende Opgave over de Gaver, der fra Sverige
ere indkomne i Anledning af den i Værdalen i forrige Aar overgaaede
Ulykke:
Deretter fulgte en oppramsing av hvem som hadde gitt, og hvilke beløp
de hadde gitt. Alle disse var inkludert i den listen som også ble sendt til de
norske avisene.
Brevet ble avsluttet slik:
Jeg skal oplyse, at der foruden de Kongelige Gaver og Statens Bidrag
er i og udenfor Norge Indkommet til de Skadelidte i Værdalen i det hele
Kr. 295.518,22. Heraf udgjør saaledes de fra Sverige modtagne Gaver
en særdeles betragtelig Del.
Jeg tillader mig som Districtets Amtmand paa det hjerteligste at takke
for den storartede Offervillighed og den levende Deltagelse, der over det
hele Sverige er vist de haardt prøvede Indvaanere i Værdalen. Om den
Medfølelse og det Brodersind, som her er lagt for Dagen, vidne ogsaa
de mange venlige Breve, der med Gaverne ere indkomne til mig, og jeg
tillader mig ogsaa for dem at aflægge den hjerteligste Tak.
Nordre Trondhjems Amt, 30te Mai 1894.
Ærbødigst
Otto Grundt

----
445 RasA
----
Innkomne pengegaver senere
Det kom fortsatt inn pengegaver etter at disse listene sto i landets aviser.
Det er ikke utenkelig at de utløste nye aksjoner. Nedenfor følger en forelø
big status over forvaltningen av de pengene som hadde kommet inn pr. 30.
juni 1894.
Etter den dato kom det inn et beløp av kr. 312,85 ved ofring i kirkene.
Det beløpet er tatt inn i det endelige regnskapet som er satt pr. 1 . januar 1904.
I det endelige regnskapet fra 1904 står det at summen av private gaver ut
gjorde kr. 187.476,25. Dette er ca. 1.500 kroner mindre enn hva tallet var
i 1894. (Se nedenfor.)
I Forvaltningskomiteens regnskaper finnes dessuten noen gaver innført etter
1. juli 1894. Summen av disse er kr. 2.603,36.
Forskjellen på disse beløpene er det ikke funnet noen forklaring på. (Se
under Verdalskomitéen av 1900.)
Bruken av pengene
Bruken av pengene var underlagt streng kontroll. Både planene for bruken
av dem og den senere disposisjonen av dem måtte godkjennes av Stortinget.
Og det var flere kontrollinstanser før de endelige tallene nådde Stortinget.
Som bilag nr. 6 til Stortingsproposisjon nr. 20/1895 følger en foreløbig
status over forvaltningen av disse pengene pr. 30. juni 1894.

 

 

 

 

 

 

 

 

----
446 RasA
----
Disponert:
A. Til 114 gårdbrukere:
Samlet bidrag kr. 346.400,00
B. Til 35 kårfolk:
1. For tapt løsøre kr. 2.955,00
2. 1 års livrente 1. juli 1893 -
1. juli 1894 » 6.455,00
3. Kjøp av 27 livrenter fra
1. juli 1894 » 62.756,00 » 72.166,00
C. Til 157 husmenn, inderster, tjenere m. fl.
Samlet bidrag » 32.553,00
D. Verdalsbrukets leilendinger » 5.000,00
E. Disponert ekstraordinært:
1. Av Forvaltnings-
komiteen kr. 13.608,69
Herav refundert
av lensmannen » 300,00 kr. 13.308,69
2. Av amtmannen » 960,61
3. Av sognepresten 777,98 » 15.047,28
F. Beholdning » 53.015,51
kr. 524.181,79
Oppbevaring av pengene
Før man begynte å tære på statsbidraget, brukte man av gavene som hadde
kommet inn. Men før det ble foretatt utbetaling av disse, ble de satt inn på
bank.
De første innskuddene ble gjort i Trondhjems Sparebank og Levanger og
Skogns Sparebank. At Værdalens Sparebank ikke ble benyttet til å begynne
med, hadde muligens sammenheng med at man var usikker på om banken
ville klare seg. Det var uklart hvor mange av bankens kunder som var ram-
met av raset.
Imidlertid viste det seg at tapet ikke ville bli så stort at det var fare for
banken. Og dermed ble også den benyttet.
En mindre del ble også satt inn i Trondhjems Privatbank.
Men i følge rentene som ble innkassert, var det udiskutabelt Trondhjems
Sparebank som fikk de største innskuddene. Mens renteinntektene fra Le-
vanger og Skogns Sparebank og Værdalens Sparebank var noen lunde like
store med en liten overvekt på Levanger og Skogns Sparebank, var de borti-
mot 13 ganger så store fra Trondhjems Sparebank.

----
447 RasA
----
Trondhjems Sparebank.
Levanger og Skogns Sparebank hadde sine lokaler her i 1893.

 

----
448 RasA
----
Verdal Sparebank i 1893
Kanskje ville så store innskudd med begrensede muligheter for å la pengene
arbeide, være for tungt for de små sparebankene.
«Andre innsamlingsaksjoner»
Dessverre ble det også satt i gang «andre innsamlingsaksjoner». Flere
initiativrike personer for omkring på bygdene med «innsamlingslister» til de
skadelidte i Verdal. Over hele landet hadde folk lest i avisene om den forfer
delige ulykken i Verdal, og de så dessuten alle de oppropene som mante folk
til å vise medfølelse og gi sin støtte til dem som hadde mistet så mye. Folk
ut over bygdene var således lett bytte for dem som ønsket å samle inn penger,
for så å stikke pengene i egen lomme.
Og dessverre var det ikke mange som ble tatt. De som ga, trodde at pengene
ville havne der det ble sagt. Og i avisene kunne folk lese om alle pengene
som strømmet inn til Verdal.
Men i ett tilfelle gikk det i alle fall anderledes enn hva kjeltringene planla. 2
Det var to karer som gårdfor i Grong med innsamlingsliste en tid etter raset.
De utga seg for å være fra Verdal, og de sa at det gikk så sent med utbetal
ingene fra myndighetene at det måtte samles inn penger til folk for at de skulle
ha noe å leve av.


----
449 RasA
----
En av dem som hadde mistet alt ved raset, var Johan Fredriksen Movald.
Han mistet kone og fire barn samt hjemmet sitt. (Se under Movald.) Etterpå
klarte ikke han å være i Verdal lenger, og han havnet i Grong. Han fikk seg
arbeid på en gård der.
De to karene kom nettopp til denne gården. Da Johan hørte at de var fra
Verdal, spurte han hvor de var fra der. De oppga et navn i nærheten av der
Johan hadde bodd.
Det var rart, sa Johan. Han var da godt kjent der, for han hadde bodd der.
Men han kjente ikke de to karene.
De to følte nok at jorden brant under føttene på seg, og de satte ut et rykte
om at Johan var en bedrager og ikke den han ga seg ut for å være. På den
tiden var Johan forlovet med en pike som hette Sofie. Hun ble naturligvis ute
av seg.
Johan reiste så tilbake til Verdal og hentet sine papirer. Disse tok han med
tilbake for å vise dem frem i Grong. Han reiste både dag og natt, for han
ville ikke at kjeltringene skulle unnslippe.
Da han kom tilbake, leverte han papirene til lensmannen. Det ble satt i gang
aksjon for å ta bedragerne, og de ble tatt i Overhalla.
Det går ikke frem hvor mange som var blitt lurt, eller hva som skjedde med
de pengene de hadde lurt fra folk. Kanskje ble de sendt til Verdal allikevel,
slik som giverne egentlig ønsket.
Det er helt uråd å si noe om hvor utbredt denne virksomheten var. Men
at det var en del som benyttet anledningen til å skaffe seg en ekstrainntekt,
må nok ansees for sannsynlig.
Innkvartering
En viktig del av redningsarbeidet var å finne løsning på å få plassert alle
de husville menneskene. Mange fant husly hos slektninger både her i Verdal
og i nabobygdene. Andre fikk husrom hos naboer og kjenninger, eller hos
andre hjelpsomme mennesker.
De husville som følge av raset kunne deles inn i tre grupper:
1. De som hadde mistet sine hus ved raset;
2. De som ikke kunne bo i sine hus etterpå på grunn av faren for nye ras; og
3. De som rømte vekk i panikk uten at husene egentlig sto i noen fare.
For å ta den siste gruppen først. Denne gruppen utgjorde et stort antall men
nesker, men etter hvert som tiden gikk, og det ble klart at det ikke var farlig
å bo hjemme, flyttet de hjem igjen. Det tok således ikke lang stund før de
aller fleste av disse var tilbake i sine hjem igjen.
Riktignok ble mange oppskaket på nytt 6. september da det store etterraset
gikk, men også ved denne anledning flyttet de fleste tilbake ganske raskt.
Derimot representerte de to andre gruppene et problem for myndighetene.
Verdalsboka - 29

----
450 RasA
----
«Seminaret» på Levanger i 1893. Bildet eies av Reidar Strømsøe.
Alt ble gjort for at de husville skulle få tak over hodet. Man var vel klar over
at for dem som ikke torde å bo i sine hjem fordi de lå i det som ble ansett
for å være et rasfarlig område, var det allikevel bare et spørsmål om tid. Når
og hvis området ble erklært for sikkert, kunne de flytte tilbake igjen. Deri
mot var situasjonen ganske anderledes for dem som hadde mistet både gård
og grunn.
Varaordføreren på Levanger telegraferte til Arbeidsdepartementet og inn
hentet tillatelse til at lærerskolens bygning, eller som det het på den tiden,
seminaret, kunne brukes som husrom for husville. Det er ikke kjent om
bygningen ble benyttet til et slikt formål.
Alle fikk omsider tak over hodet. Men dessverre er det ikke mulig å få full
oversikt over hvor alle gjorde av seg. De av de husville som tilhørte gruppe
1 og 2, er nevnt under vedkommende gård når det har vært mulig å fastslå
hvor de flyttet.
Men mange gårder, bruk og plasser som lå i det som ble ansett for å være
rastruet område, ble fraflyttet den første vinteren. For disse er det bare tilfel
dige opplysninger det har lyktes å finne.
De aller fleste gårdene mellom Stiklestad og Haga ble rimeligvis stående
tomme denne vinteren. Blant annet flyttet folkene på Stiklestad øvre opp til
Forbregd. Om dagen var de voksne hjemme og stelte i stall og fjøs, samt at
de gjorde nødvendig onnearbeid. 3


----
451 RasA
----
Ellers er det kjent at Ingeborganna og Aneus Prestmo fra Lyngsmoen, eva
kuerte til Lorvoll på Øra. Der bodde de i hvert fall til våren 1894. Rasnatten
rømte også de hjemmefra. Minstebarnet, Karen Henrikke, ble pakket inn i
et teppe, og så sprang foreldrene og de andre barna mot Buvollen og
Hallemshøgda.
Lignende tilfeller var det dusinvis av, uten at de er kjent.
Fra Eklomelen mot Lysthaugen 1992.
Note
Språket er moderniser
Dette er hentet fra et
Ta et stykke skrevet av 0.
H
Berg i Grong historielags meldingsblad 3/83
Fortalt av Per Stiklestad


----
452 RasA
----
UTBETALINGER
Gaver og omkostninger
Av Stortingsproposisjon 20/1895 går det frem at det ble foretatt nøyaktige
beregninger med hensyn til hva som skulle utbetales av erstatning. Det ble
foretatt like nøyaktige vurderinger av hvem som skulle få erstatning. Dette
måtte gjøres fordi selv om det fra det offentlige ble bevilget store beløp, og
det fra private kom inn betydelige beløp i form av gaver, så var ikke dette
nok til å dekke alle skadene og påløpne utgifter.
Det var først og fremst skade på eiendom man tok sikte på å dekke. Men
fordi beløpet som skulle dekke erstatningen, var mindre enn skaden, måtte
det legges bestemte forholdstall til grunn.
Men det var også andre forhold som tærte på pengene som var til disposi
sjon. Folk måtte ha til livets opphold den første vinteren og frem til de selv
ble i stand til å forsørge seg og sin familie. Og penger som ble utbetalt på
den måten, kunne ikke uten videre gå til fradrag fra et senere utbetalt erstat
ningsbeløp. I enkelte tilfeller måtte det gies støtte til kjøp av for til husdyr
ene. For noen var dette erstatning for tap av eiendom, mens for andre var
det tale om støtte som ble gitt for at de skulle overleve.
Utbetalinger som ikke ble betraktet som erstatning, ble kalt gaver, og de
gikk ikke til fradrag fra det endelige erstatningsbeløpet. Men summen av
gavene gikk til fradrag fra det beløpet man hadde til disposisjon.
Til fradrag fra samme beløp gikk også andre utgifter man hadde hatt, for
eksempel erstatning for materialer som var blitt benyttet under redningsar
beidet, transport av varer, arbeidsutgifter av forskjellige slag, kjøp av mat
varer og lignende.
Det var et utall av regninger som måtte betales etterpå. For eksempel ble
det av forståelige grunner store utgifter til begravelser. Lokalt klarte man
ikke å skaffe nok likkister, slik at mange måtte kjøpes i Trondheim. Tran
sport av kistene med båt fra Trondheim til Skånes eller Trones, og så med
hest og vogn derfra til gravstedet, kom i tillegg. Arbeidet med stell av likene
var også kostbart, ikke minst vaskingen som måtte til for å få vekk leiren.
Liksvøp og andre likklær var også en annen merkbar utgift.
To begravelser på Ytterøya ble også betalt av disse pengene.
Etterpå var man uenig om hvorvidt disse utgiftene skulle dekkes av Staten

----
453 RasA
----
ved Verdalskomitéen eller av Nordre Tronhjems Amt. Til syvende og sist
ble det til at amtet betalte dette.
Legene som arbeidet nesten døgnet rundt de første dagene, og som hadde
lange arbeidsdager etterpå også, skulle ha sin betaling. Likedan kostet opp
hold på sykehuset penger.
Blant annet ble følgende brev sendt fra sykehuset til Verdalskomitéen:
Fra Nordre Trondhjems Amts Sygehus i Skogn Den 4/6 1893
Jeg tillader mig at forespørge paa hvis Regning de fire ved Ulykken i Vær
dalen tilskadekomne her indlagte Patienter, nemlig Martha Zachariasdtr
Kraag, Anna Pedersdtr Togstad, Peder Pedersen Tokstad og Per Togstad,
behandles. Samtidig meddeles, at de to gjenlevende Martha Kraag og den
6 Aar gml Gut Peder P. Togstad er aldeles blottede for Klæder. Er der
noget til Hinder for at Økonomen kan anskaffe de fornødne
Klæder til disse Patienter? I Tilfælde for hvis Regning?
Otter Cappelen
Legens siste spørsmål berørte et av de
store problemer man hadde å stri med
straks etter raset. Mange sto uten andre
klær enn de nattklærne de hadde hatt på
seg ulykkesnatten. Noen fikk låne fra dem
de ble innkvartert hos. Men disse ville for
ståelig nok ha klærne sine tilbake. Det kom
inn mange gaver i form av klær, og disse
ble delt ut etter hvert. Men det var ikke
nok. Store mengder måtte kjøpes.
Regnskapsprotokollen viser et antall av
mer enn 1300 utbetalinger. Regnet sam
men med utbetalingene er også de bank
innskuddene som ble foretatt. Pr. 18. mai
1896 var på denne siden i regnskapet bok- otter Cappelen, lege på syke
ført i alt kr. 693.197,27. På grunn av
bankinnskuddene er summen av utgifter
betraktelig mindre enn dette beløpet.
huset,
Når alle utgifter var trukket fra, sto man tilbake med det beløp som skulle
brukes til ren erstatning.
Erstatning
Det er forståelig at man la vekt på å opptre så rettferdig som mulig. Allike
vel ble det grunnlag for misnøye, og i ettertid har det på folkemunne gått


----
454 RasA
----
hårdnakkede rykter om at det ble utbetalt erstatning på urettmessig grunnlag,
og at enkelte klarte å berike seg. Ryktene var så pass håndfaste at formannen
i Verdalskomitéen, Peter Holst, så seg nødsaget til å be om at misnøye og
misunnelse måtte legges til side da han avduket minnestøtten på Lysthaugen
Hvorvidt det er hold i disse påstandene, skal være usagt her. Men at de
aller fleste fikk mindre igjen enn hva de hadde tapt, er en kjensgjerning.
For alle som led tap av jordeiendom, betød dette normalt avfelling av mat
rikkelskylden. Avfellingen kunne være begrenset til et bestemt tidsrom som
for eksempel 10 eller 20 år, eller den kunne være for bestandig. Avfellingen
var et meget viktig punkt fordi den såkalte matrikkelskatten ble beregnet på
grunnlag av matrikkelskylden.
Jordtapet ble så erstattet etter en bestemt nøkkel. Men, som sagt, ingen
fikk full ersatning.
Noen mistet sitt levebrød selv om de kanskje ikke hadde hatt noen eien
dom de kunne miste. Det kunne være tjenere på gårder der jorden var blitt
borte. De ble nå overflødige da gårdene hverken kunne få avlinger eller fø
de samme buskapene som tidligere.
På grunn av at Verdalsbruket måtte innstille fløtingen, ble tømmerhugg
ere, fløtere og andre skogsarbeidere oppe i dalen arbeidsledige. Og på Damp
sagen på Ørmelen ble sagbruksarbeiderne arbeidsledige på grunn av tømmer
mangel. På den måten ga raset negative ringvirkninger langt borte fra selve
rasstedet.
På Verdalsøra bodde dessuten svært mange som livnærte seg ved fjord
fiske. Men fisket mellom Ytterøya og Verdal måtte innstilles på grunn av
de enorme leirmengdene som ble ført ut i sjøen, og som til enkelte tider gjor
de sjøen nesten tykk som en grøt. Dermed ble nok en yrkesgruppe rammet.
Så erstatning for tapt levebrød var like viktig for dem som tapte dette, som
erstatning av tapt jord var viktig for gårdeiere.
I listene over hvem som fikk utbetalt erstatning, er det normalt ikke fortalt
hvorfor vedkommende fikk bidrag. Dette gjelder imidlertid ikke for gård
eiere. For disse er verdireduksjonen både av jord og eiendom forøvrig grun
dig dokumentert. For de andre må det antas at det var grunner som er nevnt
ovenfor, som ble lagt til grunn for utbetaling av bidrag.
Navneliste
I forbindelse med erstatningsutbetalingene, ble det trykket en navneliste
over dem man i utgangspunktet mente tilkom erstatning. Dette var befolknin
gen som hadde bodd i de direkte berørte områdene. Listen ble delt inn i tre
grupper, nemlig a) gårdbrukere, b) kårfolk, og c) husmenn, inderster m. fl.
Det siste punktet omfattet dem som ikke eide jord. Personer som ble forsør
get av noen som var oppført, slike som ektefeller, barn eller lignende, ble

----
455 RasA
----
ikke tatt med, da de ikke ble regnet for erstatningsberettigede. Det finnes
allikevel noen få unntak som når for eksempel begge foreldre døde i ulykken.
I alle tre listene fulgte man gårdsn
At det har sneket seg inn enkelte fe
übetydelige. Det kunne være at en pc
mann, og omvendt. Derimot ble det i e
fordi så mange som bodde utenfor de
Slike personer som man kom frem til
ført på fortløpende.
I den trykte listen er det ført 239 na
eisene slik at det totale tallet som er
De fleste av disse er tatt med unde
ble berørt. Men noen er ikke nevnt
Listen er gjengitt som bilag.
mmerrekkefølgen .
kke til å unngå. Men feilene
son ble kalt gårdbruker og ikke kår
ttertid klart at listene var mangelfulle,
berørte områdene, også ble rammet,
var berettiget til å få erstatning, ble
n. Så kommer de håndskrevne tilføy
iinnet, er 305 navn.
de enkelte gårdene eller plassene som
er
Dette bildet kommer fra USA. Dessverre er teksten nederst på bildet uleselig,
men teksten som ledsaget bildet lyder: Verdal as viewedfrom Eklo farm, el
ler Verdal sett fra Eklo. Det er imidlertid feil. Gårdene i bakgrunnen er Ek
logårdene. Bildet må være tatt fra Momelen mot Eklo.


----
456 RasA
----
VIDERE OFFENTLIGE ARBEIDER
Annen offentlig virksomhet
Parallelt med Verdalskomitéens arbeid, foregikk det arbeid av teknisk art.
Det var ikke nok at man sørget for å hjelpe dem som hadde mistet eiendom
og erhverv ved Verdalsraset. Like viktig var det å sørge for at videre skade
virkninger ble redusert så langt som mulig.
På et tidlig tidspunkt var det pekt på tiltak som man anså for å være helt
nødvendige for at ikke nye ulykker skulle inntreffe. Hvordan elveleiet ble
regulert, er behandlet andre steder. (Se under Elven.) Likeså var det nød
vendig å bygge veier til erstatning for dem som ble ødelagt. Også det er be
handlet andre steder. (Se under Veier.)
På den tid var man svært opptatt av myrenes betydning for slike ras. Man
var helt overbevist om at det fantes en sammenheng her. Alle faginstanser
var av den mening at dersom man sørget for å drenere og tappe ut store myr
områder, ville man forhindre tilsvarende katastrofer.
Uttapningsarbeidene
I Stortingets bevilgning inngikk kr. 10.000 til uttapningsarbeider. Beløpet
var foreslått av Verdalskomitéen. Men dette beløpet ble naturlig nok ikke
stilt til disposisjon for Verdalskomitéen.
Uttapningen av de store myrene mellom Sjøbygda og Stiklestad ble ansett
som meget viktig da man mente at vannet, som forårsaket slike ras som Ver
dalsraset, kom fra slike myrer. Men uttapningen ville også gi en meget vik
tig bonuseffekt: Det ble ansett for mulig å dyrke opp myrene etter uttapning
hadde skjedd. De myrene det her var tale om ble anslått til å ha et areal av
ca. 5000 mål.
Landbruksdirektøren ble overdratt oppgaven med å tappe ut myrene. Og
forberedende arbeider ble satt i gang umiddelbart.
Distriktets landbruksingeniør, Arentz, utarbeidet en plan for arbeidet. Og
private grunneiere ga samtykke i at arbeidet skulle gjennomføres.
Her oppsto imidlertid en uventet vanskelighet. På grunn av de store mengder
offentlige arbeider som ble igangsatt etter Verdalsraset, - veibygging, kanal
graving, elveforbygninger og lignende -, ble det mangel på arbeidskraft. Fryk
ten for at folk skulle komme til å gå arbeidsledige på grunn av mangel på
arbeid, viste seg übegrunnet. Nå oppsto den motsatte situasjon. Og dette førte

----
457
----


----
458 RasA
----
til at prisene på arbeidskraft steg. Flere av de igangsatte arbeider kom på
den måten til å koste en god del mer enn beregnet.
I tillegg kom så den forsterkede usikkerheten etter raset i september. Det
ble ansett nødvendig å foreta ytterligere forebyggende sikkerhetsarbeider enn
dem som fra først av var bestemt. Videre ble det ansett som nødvendig å
gå lenger enn planlagt med å gjøre myrene dyrkbare.
På bakgrunn av dette ble det 22 1 november bevilget kr. 5.000 i tillegg til
det som først var avsatt til uttapningsarbeidene. Dog ble det stilt krav til Ver
dal kommune om at kommunen måtte garantere for vedlikeholdet av grøfte
ne uten videre utgifter for Staten.
Grøftingen og kanaliseringen pågikk for fullt i myrområdene som lå nær
mest raset, det vil si Øgstad- og Hallemsmyrene, til ut i desember, og ved
årets utgang var det gravet ca. 18.000 meter grøfter. Av de kr. 15.000 som
var bevilget var det da brukt kr. 1 1 .500. En arbeidsstyrke på opptil 1 10 mann
hadde da mer eller mindre vært kontinuerlig i arbeid fra september.
Frost og tele umuliggjorde videre arbeid. Men da telen hadde gått ut av
jorden, ble arbeidet tatt opp igjen i mai i 1894, og det ble fortsatt til ut i juli
måned. Etter innstilling fra landbruksingeniøren ble arbeidet da innstilt. Da
hadde man forbrukt kr. 14.284,82. Prestegårdsmyra og hva som ble kalt Stik
lestadmoen, var fullstendig avgrøftet. Derimot hadde man ikke nådd så langt
når det gjaldt Øgstadmyra, Hallemsmyra, Forbregdsmyra og Leinsmyra, selv
om også mye var gjort der. Spesielt Leinsmyra som var mer enn 1000 mål
stor, og bløt og dyp, ble ansett for å være adskillig kostnadskrevende.
Pengene som var igjen, mente man å bruke til ytterligere opprensking av
de allerede oppgravde grøftene samt igangsette grøfting av Leins- og For
bregdsmyrene neste år.
Stortingsproposisjon nr. 51/1894
Den andre Vukusjøen omkalfatret mange både påbegynte og planlagte ar
beider. Og vinteren 1893-94 viste at det aldeles ikke var sikkert at elven ikke
ville gå inn i sitt gamle leie forbi Holmen og Holmsveet. Og kanaldirektør
ens bange anelser om at den ville grave uregjerlig langs etter sitt nye løp,
holdt stikk. Både forbi Ekle, Bjartnes og Holmen så det faretruende ut.
Hans brev til myndighetene er datert 14. mars 1894, og han foreslo der
på grunnlag av analyser og undersøkelser foretatt av kaptein Klæstad, at det
ble foretatt forbygninger forbi Ekle og Bjartnes. Særlig var husene på Bjart
nes utsatt. Videre var det ønskelig at det ble gravet et stikk gjennom en odde
ved Holmen.
Klæstad hadde antydet at omkostningene til disse arbeidene ville beløpe
seg til kr. 10.300.
Kanaldirektøren mente at det i tillegg til dette var behov for et større

----
459
----


----
460 RasA
----
beløp. Dog mente han at det ikke burde overstige kr. 20.000, slik at det etter
hans mening burde gis en bevilgning på kr. 30.000 i tillegg til de kr. 30.000
som var blitt bevilget året før.
På dette tidspunkt hadde også Hærfossens gjennombrudd funnet sted i
Helgådalen, og stadig nye ulykker truet bygden. Her var det tydeligvis ikke
mye å spare ved å vente og se utviklingen an.
Allerede 31. mars ble beløpet stilt til disposisjon. Det ble samtidig gjort
bemerkning om at kr. 12.500 av dette allerede var anvist som forskudd.
Dette fremgår av Stortingsproposisjon nr. 51/1894.
Stortingsproposisjon nr. 89/1894
Men disse beløpene var ikke tilstrekkelige. Arbeidene som måtte utføres
var for omfattende. Det var nemlig ikke bare strekningen langs det nye elve
løpet som måtte sikres. Også mellom Vuku og Eklo fantes det steder hvor
man med engstelse vurderte hva som ville skje. Spesielt var det usikkert ved
Reppe. Her passerte Verdalselven Reppesmelen og Volgavlen i en brå ytter
sving. Og det var nettopp på dette stedet det hadde funnet sted en mindre
utglidning dagen før Verdalsraset, og som man den gang anså for å være år
saken til at elven var så leirgrå 18. mai.
Hvis elven fritt fikk grave her, ville den forårsake store utglidninger som
snart ville sette Reppe i fare. Og dessuten visste man ikke om grunnen var
av samme beskaffenhet som den hadde vært der raset gikk. Kanskje ville det
utløses et lignende ras dersom noe ikke ble gjort.
Og det som måtte gjøres, var først å fremst å lede elven bort fra foten av
leirmelen. Dette kunne skje ved at det ble gravet en kanal tvers gjennom de
to nessene elven dannet ved sine svinger.
Dette førte i sin tur til at det kom søknader om tilleggsbevilgninger.
Regjeringens innstilling av 14. juni, bifalt av kongen 18. juni, ble lest av
statsråd Nilsen i Stortinget. Den ble kalt Angaaende yderligere Bevilgning
til Regulering af Værdalselvens og dens Bielves Retning.
Kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen
I denne innstillingen er det gjengitt en grundig gjennomgåelse av situasjo
nen fra kanaldirektørens side. Den lyder som følger: 1
I min innberetning av 12. juni 1893 om jordskredet som fant sted i Verda
len 19. mai samme år, uttalte jeg blant annet at man antok at bruddet hadde
stanset, at det foreløbig måtte sørges for at elveleiets retning ble gunstig for
den etterfølgende forbygning av elvebreddene, at samtidig sideelvenes og
sidebekkenes løp måtte korrigeres, og at disse arbeidene måtte utføres etter
hvert som elveleiet skjærer seg ned i den utraste leirmassen.

----
461
----

 

 

 

 

----
462 RasA
----
Angående omkostningene til dette uttalte jeg at disse for tiden ikke lot seg
beregne nøyaktig, etter som det det ikke var mulig på forhånd å angi de for
anstaltninger det ville bli spørsmål om. Hvis det ikke ble nødvendig med noe
større gjennomstikk, var jeg dog tilbøyelig til å anta at det til reguleringen
av selve retningen ikke ville medgå over kr. 30.000,00, heri innbefattet ut
giftene til de arbeider kanalvesenet allerede hadde utført til regulering av Ver
dalselven.
En forsvarlig forbygning antok jeg derimot ikke ville kunne utføres under
kr. 30.000,00.
Om den oversvømmede dalbunnen ovenfor de utglidde massene ble det ut
talt at jeg antok den ikke ville bli tørrlagt før om 3 å 4 år, mens den sjøen
som var dannet der ble antatt å ville være senket betydelig allerede våren 1895.
I henhold til dette tillot jeg meg å foreslå bevilget kr. 30.000,00 til regu
lering av Verdalselvens og dens sideelevers retning.
Denne bevilgningen ble etter fremsatt kongelig proposisjon også gitt ved
Stortingets beslutning av 14. juli 1893 og kongelig resolusjon av 28. s. m.
I skriv av 15. mars d. å. har jeg under henvisning til min rapport av 3.
januar 1894 angående kanalvesenets virksomhet i budsjetterminen 1892-1893
opplyst at jeg ikke før forholdene var blitt mer stabile, ville kunne avgi be
stemte forslag til hvordan arbeidene skulle foregå. Derimot fremholdt jeg det
ønskelige ved at det allerede i inneværende budsjettermin ble stilt til kanal
direktørens disposisjon et ytterligere beløp av kr. 30.000,00 til samme for
mål som det som er omtalt ovenfor. I dette er innbefattet et beløp av kr.
10.300,00 til en forbygning ved Bjartnes og et større gjennomstikk rett over
for Holmen.
Som det allerede er anført i kanaldirektørens rapport for 1 892-93, 2 har det
skredet som fant sted i september 1893 i vesentlig grad forandret - og for
verret - forholdene.
Det er nemlig blitt nødvendig å utføre en hel del sikringsarbeider for å av
verge umiddelbar truende fare.
Det er således provisorisk utført forbygningsarbeider i temmelig stor ut
strekning ved Landfall, Melby, Lyng, Ekle, Bjartnes, Holmen og Verdals
broen. Disse forbygningene har lyktes godt og vesentlig bidratt til å forhindre
større utskjæringer og til å redde gårdene Melby og Ekle som visstnok ville
ha strøket med uten disse forbygningene.
Like over for gården Holmen er det utført et ca. 600 meter langt gjennom
stikk som synes å ha lykkes godt og i så fall vesentlig vil bidra til å skaffe
elven et regulært løp i dens nedre del og derved sikre gårdene Holmen, Fæby,
Tinden og strandstedet Verdalsøra. 3 Til forebyggelse av videre elvebrudd
ved Reppe er det utført et gjennomstikk i tangen ved Balgård.

----
463 RasA
----
Som det er opplyst i kanaldirektørens rapport for 1892 - 93 4 var de bekk
ene som falt ned i Verdalselven langs den overfylte strekningen, allerede høsten
1893 for en vesentlig del regulert. De arbeidene som ble utført i de bløte
leirmassene, har imidlertid ikke kunnet motstå vinterens innflytelse. Derfor
har det vært nødvendig å foreta store utbedringer etter at leiren var blitt noen
lunde tørr i vår.
Bekkene er nå - fremdeles med unntak av Follobekken - på det nærmeste
brakt i den stand som det nå er mulig med rimelige utgifter.
Denne reguleringen av bekkene er imidlertid - liksom de fleste øvrige ar
beider i Verdalen - noe som ikke kan utføres med en gang, men fordrer stadig
tilsyn og må fortsettes etter hvert som bekkene skjærer seg ned i leirmassen,
og denne tørrlegges.
De reguleringsarbeidene som allerede er utført, har imidlertid i vesentlig
grad bidratt til tørrleggelsen, slik det uttrykte håp i min ovenfornevnte inn
beretning av 12. juni 1893 om at større deler av dalbunnen ville bli tilgjenge
lig for planering sommeren 1894, for en stor del allerede er oppfylt, og jeg
antar at disse strekninger kunne tilsåes våren 1895.
Likeledes er den såkalte «Vukusjøen» som ble dannet av oppdemningen,
senket adskillig.
Senkningen ville imidlertid ha vært betydelig mer fremskredet, om ikke
de senere etterrasene hadde forverret stillingen i høy grad.
Bunnen av bruddet som ved avgivelsen av min innberetning av 12. juni
1893 allerede var noen lunde tørr og utover sommeren ble stadig bedre, slik
at den kunne passeres omtrent hvor som helst, er ved store etterras som ennå
ikke er slutt, blitt oppfylt med leirsuppe, og det har endog dannet seg en liten
sjø, den såkalte Rognhaugsjøen. Denne må absolutt tappes ut da den ellers
lett vil bli årsak til videre utglidninger.
Elveleiet har heller ikke fått sin endelige retning over alt. Og det mangler
adskillig på at det har skåret seg ned til sin opprinnelige dybde. I min ofte
nevnte innberetning av 12. juni 1893 er det også antydet at dette vil ta 3 å
4 år. Og de skredene som har funnet sted senere sammen med den omsten
dighet at elven fører store mengder leire fra gjennombruddet ved Hærfossen,
vil enda mer forøke det arbeid elven har å utføre.
Selv om jeg har ventet så lenge som mulig med avgivelsen av denne rede
gjørelsen og først i går vendte tilbake fra Verdalen, er forholdene der frem
deles så ustabile at det ikke er mulig å lage til noen plan for reguleringen.
Når jeg i det følgende skal tillate meg å angi en del arbeider som det antas
bør komme til utførelse i budsjetterminen 1894 - 95, skjer dette med den
uttrykkelige bemerkning at oppgaven kun er skjønnsmessig, og med forbe
hold om at man ved utførelsen kan lempe seg etter utviklingen av forholdene.

----
464 RasA
----
ao
9uaø uauvj uduunuS


----
465 RasA
----
Under henvisning til dette skal jeg tillate meg å foreslå følgende arbeider:
2. Ved Melby bør det treffes foranstaltninger som har til hensikt å på
skynde og regulere elveleiets senkning og derved uttapping av Vu
kusjøen.
Hva som her må gjøres, kan ikke sies på forhånd da de må lempes
etter omstendighetene. Men etter som senkningen av Vukusjøen er en
overmåte viktig sak, etter som den er en betingelse for at eiendom
mene i Vuku på nytt kan dyrkes, tillater jeg å føre opp til dette
4. Foranstaltninger til sikring av gården Haga og regulering av elveleiet
forbi denne.
Jeg har tenkt meg å anvende dels steinbekledninger, dels provisoriske
verker av granbusker og stein til dette. Da det er av stor viktighet å
sikre de to Hagagårdene, tillater jeg meg å føre opp til dette et beløp
Verdalsboka - 30

 

 

 

 

 


----
466 RasA
----
6. Gjennomstikket som er utført like over for Holmen, synes, som alle
rede anført, å ville virke etter sin hensikt. Her, på samme måte som
ved Balgård, vil det imidlertid bli nødvendig såvel å holde et våkent
øye med gjennomstikket under utviklingen av det, som å treffe foran
staltninger til oppgrunning av det nåværende elveløp. For å få løpet
så rett som mulig på en lengre strekning, bør man i den forbindelse
foreta en del arbeider på ørene ovenfor og nedenfor gjennomstikket.
Til disse arbeidene tillater jeg meg å føre opp kr. 4.000,00
7. Regulering av bekkene og sideelvene må fortsettes. Til dette føres
opp kr. 4.000,00
8. Verdalsbroen er etter de arbeidene som ble utført i fjor, og som har
vist seg å ha virket særdeles heldig, for tiden temmelig trygg. Skulle
imidlertid ytterligere arbeider vise seg nødvendige, går jeg ut fra at
man kan benytte av den hittil übenyttede bevilgningen på kanalbud
sjettet som ble gitt av Stortinget i 1893. Derfor føres ikke opp noe sær
skilt til det formål.
De bevilgningene som ble gitt til forbygninger ved By fallet og Kjæran
ved kanalbudsjettets oppgjør i 1893, og som ikke hittil er disponert,
bør bli stående til disposisjon etter som forbygningene må utføres så
snart gjennomstikket like over for Holmen har utviklet seg tilstrekkelig.
Foruten de arbeider som er angitt ovenfor, som er angitt til tilsammen
å koste kroner 37.800,00, er det nødvendig å ha til disposisjon en del
midler til arbeider som nå ikke kan forutsees.
Til dette føres det opp skjønnsmessig kr. 7.200,00
Jeg tillater meg derfor å foreslå at det til bestridelse av utgifter ved regu
lering av Verdalselven og dens sideelver søkes videre bevilget i alt
kr. 45.000,00.
Dette var kanaldirektørens beskrivelse av situasjonen, og departementet
fant å kunne anbefale denne søknaden, og ved kongelig proposisjon datert 18.
juni 1894 ble Stortinget bedt om å bevilge dette beløpet.
Noter:
1 Språket er modernisert.
2 Etter som kanaldirektøren her benytter det upersonlige uttrykket kanaldirektørens rapport,
kan det formodes at dette var forgjengerens rapport.
3 Kanaldirektøren kaller her Tinden en gård.
4 Se note 2.

----
467 RasA
----
VERDALSKOMITÉEN AV 1900
Statens overtagelse av jorden
Verdalskomitéen fikk som ett av sine oppdrag å undersøke på hvilken måte
man burde forholde seg med de ødelagte strekningene.
Allerede så tidlig som i 1893 uttalte Velferdskomitéen at eiendomsretten
til disse strekningene burde overtas av Staten. Verdalskomitéen støttet dette
synet i sin innstilling av 15. juli samme år. Et mindretall på én uttalte imid
lertid en viss betenkning med hensyn til en slik ordning.
Men Stortingets budsjettkomité støttet forslaget i sin innstilling nr. 260 av
20. juli 1893.
Derimot delte Verdalskomitéen seg i 1894 da det var tale om anvendelsen
av det ødelagte arealet. Flertallet på tre medlemmer mente at størstedelen
av arealet i det minste foreløbig burde utlegges som statseiendom. Resten
av arealet som antageligvis kunne bli drivbart i løpet av kort tid, burde til
høre de gamle eierne. Mindretallet mente at alle ville være best tjent med
at ikke noe ble overtatt av Staten. Dette kom frem i Stortingsproposisjon nr.
20/1895.
Komiteen hadde sørget for at de aller fleste grunneierne ved tinglest er
klæring hadde forpliktet seg til å finne seg i de bestemmelsene som ble ved
tatt fra det offentliges side når det gjaldt de ødelagte strekningene.
Flere faginstanser uttalte seg om forholdene: Professor geolog Amund Hel
land i 1894, professor geolog W. C. Brøgger, landbruksdirektøren to gan
ger, i 1894 og 1897, og skogbruksdirektøren to ganger, i 1895 og 1898.
Så sent som i 1900, da han var amtmann i Kristians Amt (Oppland), fikk
formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, saken til behandling, og han av
ga sin uttalelse.
Etter hans mening burde man prøve å få den egentlige skredgropen skog
bevokst, og den burde være Statens eiendom under kontroll av Skogvesenet.
Resten av den ødelagte strekningen burde med passende arrondering tillegges
de tilstøtende gårder uten vederlag.
Han antydet videre løsninger på en del andre problemer, og foreslo så at
det ble nedsatt en komité bestående av tre medlemmer som skulle avgi for
slag til deling av arealet mellom gårdene.
Da nå saken ikke lenger syntes naturlig å høre inn under Indredepartementet,
anmodet dette departementet om at Landbruksdepartementet nå overtok saken.

----
468 RasA
----
Verdalskomitéen av 1900
Det skjedde, og i samsvar med Holsts forslag ble det 7. august 1900 ned
satt en komité til å utarbeide forslag om deling av jorden. Denne komiteen
fikk navnet Verdalskomitéen av 1900. Som medlemmer av komiteen ble valgt
utskiftningsformann Johan Holmesland, landbruksskolebestyrer Johannes
Okkenhaug og bruksbestyrer Johan Getz. Som komiteens jurdiske konsulent
ble sorenskriver Bothner utnevnt. Av disse hadde Holmesland tidligere vært
medlem av den første Verdalskomitéen
Medlem av Verdalskomitéen av
1900, landbruksskolebestyrer
Johannes Okkenhaug.
Medlem av Verdalskomitéen av
1900, bestyrer for Verdalsbruket
Johan Getz.
Komiteen fikk i oppdrag å søke å finne den mest hensiktsmessige måten
å bringe det ødelagte området under kultur igjen. Derunder skulle den også
avgi forslag om hvorvidt noen del av området skulle deles ut til private mot
eller uten betaling. Et annet tidligere medlem av Verdalskomitéen, Tandberg,
hadde kommet med en henstilling om at den nye komiteen også burde vurd
ere mulighetene for at de ødelagte områdene ikke ble utdelt til tilstøtende skade
lidte gårdbrukere helt gratis, men at det ble betalt en lav godtgjørelse for dem.
Denne godtgjørelsen kunne så benyttes som bidrag til dem som som følge
av beliggenheten ikke ble tillagt noe jord, eller i hvert fall bare lite jord.
I så fall komiteen kom frem til at utdeling burde skje, skulle den lage et
forslag om hvilke områder dette måtte gjelde.


----
469 RasA
----
Juridisk konsulent for Verdalskomi
téen av 1900 sorenskriver Harald
Bothner.
Professor i geologi,
Amund Helland.
Komiteens videre arbeid
Komiteen trådte samme i Verdal 27. august, og i bortimot en måned var
den samlet, idet den avsluttet arbeidet i Verdal 22. september.
Den hadde da hatt adgang til å benytte det grunnlagsmateriale Verdalsko
mitéen hadde fremskaffet.
I tidsrommet fra 26. november til 4. desember møttes komiteen i Kristia
nia. For å være på den sikre siden slik at ingen tilfeldigheter kom til å rå,
ble Peter Holst anmodet om å møte i den siste sesjonen, hvilket han også
gjorde.
Og den 4. desember 1900 avga Verdalskomitéen av 1900 sin innstilling.
Innstillingen støttet seg i stor grad til de uttalelser som var gitt av professor
ene Amund Helland og W. C. Brøgger samt landbruksdirektøren og skog
bruksdirektøren.
Etter som spesielt landbruksdirektøren ga en svært detaljert beskrivelse av
rasområdet og det oversvømmede arealet slik det så ut i 1895, er denne gjen
gitt som et eget avsnitt nedenfor.
Blant de forskjellige mulighetene for å bringe det ødelagte arealet under
kultur, hadde den tidligere formannen i Verdalskomitéen, Peter Holst, anty
det tre. En var at Staten overtok dyrkningen, og så senere solgte større eller
mindre parseller til private. En annen mulighet var at strekningene ble delt
med en gang og solgt til høystbydende som så selv kunne dyrke opp jorden


----
470 RasA
----
igjen. Og en tredje mulighet var at arealet ble delt og med passende arronde
ring lagt ut til de tilstøtende gårdene, som bare med få unntak hadde eid jor
den før.
Det første alternativet så komiteen bort fra på grunn av de store kostnader
det ville medføre, selv om det kanskje ville medføre at jorden på den måten
raskest kom i bruk igjen.
Heller ikke den andre muligheten ble ansett for å være noen god løsning.
Derimot hadde komiteen mer tro på den tredje. For å bygge dyrkbare går
der av slammassen, mente den, måtte det ganske store investeringer til, blant
annet til hus. De gårdene som lå nært opp til slammassene, hadde husene
fra før, og de hadde kanskje også litt jord fra før. Således hadde de litt å
leve av mens de litt etter litt la til ny jord.
Dessuten bemerket komiteen at den erstatningen gårdbrukerne hadde fått
for tapt jord, som regel utgjorde bare halvdelen av den opprinnelige verdien.
Så selv om de nå gratis fikk tildelt overslammet land, hadde de fremdeles
ikke fått tilbake så mye som de hadde mistet.
Man vurderte også seriøst om ikke en del av området burde legges ut til
skogkultur. Her hadde distriktets skoginspektør, Martens, uttalt at han anså
selve skredgropen som lite tjenlig som dyrkningsland. Han anbefalte at deler
av den sammen med noen områder ved elven øst for Haga, tilsammen ca.
275 hektar eller 2750 mål sammenhengende land, ble utlagt til skogproduk
sjon. Dette syn delte komiteen.
Videre hellet man til den oppfatning at også andre områder, særlig i om
rådet Lennes - Lyng, var lite egnet til senere oppdyrkning.
De ødelagte områdene kunne deles inn i fem forskjellige typer områder,
nemlig
a. Eiendommer som var helt eller nesten helt ødelagt, blant annet de fleste
i skredgropen og enkelte i slamlandet (på sydsiden for eksempel Lennes
søndre).
b. Eiendommer som var delvis ødelagt, hvor det var rester som var så store
at de kunne benyttes som gårdsbruk, enten alene eller tillagt andre til
svarende.
c. Eiendommer hvor bare lite hadde rast ut, eller som var svakt overslam
met, og hvor grensene i begge tilfeller kunne påvises.
d. Verdalens gamle prestegård (Auglen med Tokstad) som det ikke var ydet
noe bidrag for.
e. Lyng nordre hvor Statens lånefond hadde pantefordring som bare for en
mindre del ble dekket ved tvangssalg av de übeskadigede rester.
Med dette som grunnlag ble det utarbeidet en detaljert plan. 1

----
471 RasA
----
I grove trekk sa planen at to områder burde beholdes av Staten, nemlig
selve skredgropen og området like utenfor skredporten, og området Lennes
- Lyng. Resten kunne deles ut til private.
Et sammendrag av planen ser slik ut:
Det samlede areal på strekningen Bjartnes - Melby &
Dette arealet var noe mindre enn det totalt ødelagte areal. Det var på ca.
1.330 ha. Men på gårdene Fæby, Haug og By var jorden bare svakt over
slammet, og dette utgjorde ca. 59 ha. På samme måte var det med jorden
østenfor linjen Melby - Eklo mot Landfall. Dette utgjorde ca. 171 ha. Disse
områdene ble uten videre overlatt til fri rådighet for eierne. Følgelig sto man
igjen med ovenfornevnte areal.
Det første av de to områdene som ble utlagt til Staten, fikk senere navnet
Statsteig A. Den delen av Statsteig A som lå utenfor skredporten, ble også
kalt Triangelet.
Det andre av de to områdene, ble kalt Statsteig B.
Landbrukssekretær Tandbergs idé om at et lite beløp skulle erlegges som
betaling, slik at de som ikke fikk noe jord, kunne få litt erstatning i form
av penger, ble tatt til følge i innstillingen fra komiteen på en slik måte at bare
tre gårder, nemlig Bjartnes, Rosvoll nordre mellom og Rosvoll vestre, ble
satt til å betale et beløp på tilsammen kr. 300,-. Disse gårdene hadde mindre
skader enn de fleste andre, og dessuten nøt de godt av at kanalvesenet hadde
gjort store arbeider for å beskytte dem mot elvebrudd. Mikal Andersen Bjartnes
måtte betale kr. 200,-, og Johannes A. Rosvoll som nå eide begge de to Ros
vollgårdene, måtte betale kr. 100,-, eller kr. 50,- for hver.
De 300 kronene mente komiteen burde fordeles på følgende måte: Erik A.
Sæbo - kr. 80,00; Karl Jermstad - kr. 130,00; Peter Mikkelsen Hagaenget
- kr. 50,00 og Johannes Pedersen Sundbyhaug - kr. 40,00. Disse beløpene
skulle komme i tillegg til den øvrige erstatningen disse hadde fått tidligere.
Stortingsproposisjon nr. 84/1900 - 1901
Departementet sa seg stort sett enig i de betraktninger som var gjort av
komiteen.

 

 

 

 

 


----
472 RasA
----
Men departementet delte ikke oppfatningen av at beløpene som Mikal
Andersen Bjartnes og Johannes A. Rosvoll skulle betale, skulle fordeles di
rekte til de nevnte skadelidte. Det kunne nemlig skje at de to ikke ønsket å
ta tilbake de områdene det var tale om. Derfor skulle beløpene eventuelt be
tales direkte til Staten. Derimot var departementet enig i at de nevnte fire
skulle få et tilsvarende beløp i tilleggserstatning.
Videre var ikke departementet enig i et flertallsvedtak i komiteen om at
den som mottok et landområde, var forpliktet innen en viss tidsfrist å dyrke
eller beplante området. Hvis ikke måtte det svares en avgift på kr. 5,00 pr.
hektar. Og avgiftene skulle benyttes som premie til dem som gjorde et skik
kelig dyrkningsarbeide.
Utkastet til detaljplan for utdeling av jorden fulgte stortingsproposisjonen
som bilag, ble vedtatt. 2
Proposisjonen hadde også eksempler på de erklæringene jordeierne måtte
skrive under, først i 1893 da de overdro rettighetene til det ødelagte området
til Staten, og dernest den de måtte skrive under i 1900 da de mottok erstat
ningsjord.
En beskrivelse av raset og de overs lammede områdene i 1897
Dette var en erklæring landbruksdirektøren ga 5. juli 1897 etter at han hadde
foretatt en befaring av området. Her er gjengitt en del av hans erklæring: 3
Leirmassen på sydsiden av elven fra Rosvoll østover til østre Ness er noen
lunde jevnt fra bakken og utover. Men strekningen langs elven inntil 2/3 av
slettens bredde er over alt meget ujevn. Avløpet for vannet er ennå meget
ufullstendig. Da terrenget er høyest ut mot elven, er de avløpsgrøftene som
er opptatt av kanalvesenet, meget dype her, ca. 4 m. eller kanskje mer enn
det, mens dybden avtar mot det faste landet. Fallet er meget knapt slik at
vannet i større avstand fra elven, eller i den 1/3 av grøftens lengde som ligger
nærmest land, er omtrent stillestående, og vannflaten er kun omtrent 0,3 m
lavere enn leirens overflate. Det er altså klart at det i selve leirmassen er mye
grunnvann, og at det må skaffes mer avløp om plantevekst av noen betyd
ning skal trives på leirsletten.
En utjevning eller planering av den ujevne delen av leirmassen antas å være
for kostbart for å innvinne disse strekningene til dyrkningsland.
Hele leirslettens overflate er nå temmelig jevnt bevokset med forskjellige
planter, hovedsakelig eqvisetum (snelle) og tussilago (hestehov). Dessuten
forekommer eriophorum og enkeltvis ranunkler og andre fanerogame plan
ter av gress, slik som allopecurus geniculatus (sumprevehale), altså i det hele
tatt lite verdifull plantevekst. Også noen små olderplanter (alnus glutinosa)
forekommer spredt her og der. Hele overflaten hadde dog et jevnt grønt

----
473 RasA
----
dekke, som for eksempel av eqvisetum. Noen få dyrkningsforsøk er foretatt,
og det ser ut til at erter og lathyrus trives bedre enn kløver og lupiner. Noen
ganske små stykker er i år blitt tilsådd, i sær med havre og tildels erter, men
de synes bare å love et tarvelig resultat.
På nordsiden av elven. Partiet øst for Haga, altså rett nedenfor utglidningen,
var ennå meget ujevnt og på samme måte som selve gropen - krateret - om
trent uten plantevekst. Fra Haga og vestover er hele strekningen mer jevn
og bevokset med eqvisetum. Jorden består hovedsakelig av fin sand, til dels
blandet med leire. De dypere lag er dog vesentlig leire. Også her er grøftene
for grunne og gir ikke tilstrekkelig avløp for grunnvannet. Olderbusker og
til dels selje synes å komme villig frem, mens gressarter nesten ikke finnes,
med unntak av noen eksemplarer af allopecurus geniculatus. Hestehov -
tussilago - forekommer.
Krateret hadde meget sparsom plantevekst, og bunnen var meget ujevn,
unntatt omkring Lushaug hvor det var en temmelig jevn strekning av ikke
så liten vidde. 4 Hele den lavere delen av bunnen er meget fuktig og har in
gen grøfter. Krateret er i det hele tatt antagelig bare skikket for skog. Jorden
langs Prestegårdslandet er grus, forøvrig leire.
Såvidt det kan skjønnes, er den oppslammede leirmassen ikke særlig be
kvem som voksested for landbrukets kulturplanter. Det er derfor tvilsomt at
det kan oppnås en lønnsom kultur.
En nødvendig betingelse for å bringe denne jorden under dyrkning er imid
lertid en mer fullstendig avgrøftning, samtidig som en kostbar planering av
den største delen av arealet ville være nødvendig.
Derfor våger ikke landbruksdirektøren å anbefale at Staten begynner på
noe slags dyrkningsarbeide på den alminnelige måten for landbruket, men
anbefaler at det innhentes fra skogbruksdirektøren en erklæring om hvorvidt
stedet kan egne seg for planting av skog. Dette finner han er den eneste måten
Staten som eier eller bruker, kan nyttiggjøre seg disse strekningene.
Regjeringens og Stortingets konklusjon
Med bare små forandringer vedtok Departementet å følge Verdalskomité
ens innstilling. Utdelingen av jorden skulle skje i henhold til den detaljplanen
for utdeling av jorden som var utarbeidet av komiteen.
På det daværende tidspunkt forelå det bare et foreløbig kart, og komiteen
ble pålagt å tegne inn de riktige grensene på et revidert kart. Dette arbeidet
skulle gjennomføres sommeren 1901.
Proposisjonen ble underskrevet på Stockholms slott av kong Oscar II 19.
mars 1901.
Stortingets Budsjett- og landbrukskomité fremmet innstilling med samme

----
474 RasA
----
Et bilde som kommer fra USA. Kvaliteten gjør det vanskelig å si nøyaktig
hvorfra det er tatt, men trolig står denne mannen på kanten av Momelen.
I bakgrunnen ligger Jermstad øvre og Fåren øvre. Det er ukjent hvem
mannen er.
innhold for Stortinget 14. mai samme år, og 15. mai ble innstillingen en
stemmig vedtatt.
Dermed var denne delen av Verdalskomiéen av 1900s arbeid ferdig.
Det økonomiske oppgjør
Men selv om det rent praktiske med hensyn til disposisjonen av jorden nå
var unnagjort, sto det igjen en hel del arbeid med regnskapene.
Blant annet ble det søkt om ettergivelse av de to lånene som ble gitt til Ver
dal kommune og lensmannen i Verdal i 1893. Disse lånene, som var rente
frie, var på henholdsvis 20.000 og 4.000 kroner.
Verdal kommune søkte 23. oktober 1903 om ettergivelse av sitt lån. Som
begrunnelse for søknaden ble det anført at raset i høy grad hadde forrykket
forholdene og lammet kommunens økonomiske evne. Det ble videre anført


----
475 RasA
----
at flere kommunale tiltak måtte iverksettes på nytt samtidig som at vesentlige
inntektskilder forsvant. Kommunens gjeld ble fordoblet, og skatteprosenten
steg fra 9 % til 16 %. Hvis lånet måtte innfris, ville det ytterligere hemme
utviklingen i kommunen.
Lensmannen søkte om ettergivelse 21. oktober samme år. Han anførte at
hans inntekter var blitt så redusert etter ulykken at han som uformuende mann
neppe ville ha kunnet fortsette i stillingen uten dette lånet. Han fremholdt
videre, som han selv antok, at Stortingets forutsetning var at lånet egentlig
var et bidrag.
Både formannen i den første Verdalskomitéen, amtmann Peter Holst, og
amtmannen i Nordre Trondhjems Amt, Otto Grundt, anbefalte ettergivelse
av lånene.
Denne saken samt regnskapsoppgjøret er behandlet i Stortingsproposisjon
nr. 66/1904 - 1905. Proposisjonen har følgende lange tittel: Angaaende efter
givelsen af de Værdalens kommune og lensmand ved kongelig resolution af
14de oktober 1893 tilstaaede laan af statskassen store henholdsvis kr.
20.000,00 og kr. 4.000,00 samt angaaende visse andre forføininger ved
rørende de i anledning av jordskredet i Værdalen i 1893 indkomne offentlige
og private midler.
Proposisjonen inneholder en oppsummering av hva som skjedde i 1893 både
med hensyn til selve Verdalsraset og til skadene som følge av Hærfossens
gjennombrudd høsten samme år, derunder Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se
under Hærfossens gjennombrudd.)
I og med at Hærfossens gjennombrudd fant sted samme år som Verdals
raset, var det innlysende at midlene som man hadde til disposisjon også måtte
dekke erstatninger for skader som oppsto som følge av gjennombruddet.
Videre inneholder proposisjonen regnskapet for Verdalskomitéen pr. 1.
januar 1904. (Se nedenfor.)
I dette inngikk en post på vel 23.500 kroner som var en overskridelse av
hva som var bevilget fra Staten.
Innstillingen gikk ut på at lånene skulle ettergies, og at overskridelsen skulle
dekkes av statskassen.
Regnskapsstatus pr. 31. desember 1903
Inntekt:
I Statsbevilgning i følge Stortingets beslutning av 21. juli 1893:
a. Til de skadelidte kr. 211.000,00
b. Rentefritt lån til Verdal kommune » 20.000,00
c. Do. til lensmannen i Verdal » 4.000,00
d. Til Verdalens Meieri » 5.000,00
e. Til uttapningsarbeider » 10.000,00 kr. 250.000,00

----
476 RasA
----
II Innkommet ved private gaver:
Kongehuset kr. 7.400,00
Andre » 187.476,25kr. 194.876,25
Renter:
a. I Trondhjems Sparebank kr. 5.213,22
b. I Trondhjems Privatb. » 59,39
c. I Verdal Sparebank » 405,36
d. I Levanger og Skogns
Sparebank » 464,60 » 6.142,57 kr. 201.018,82
111 Innkommet ved ofring i landets kirker
og innsatt i Trondhjems Privatbank kr. 107.305,96
Renter:
a. I Trondhjems Privatbank
1.1.1904 kr. 18.931,33
b. I Verdal Sparebank
1.1.1904 » 3.055,85 » 21.987,18 » 129.293,14
IV Diverse inntekter i regnskapet avlagt av
daværende fogd Rubach » 190,22
V Innbetalt av M. A. Bjartnes og Johs. A.
Rosvoll som vederlag for overdragelse
av arealer rasert ved jordskredet .... » 300,00
VI Anvist som overskridelse på stats-
bevilgningen » 23.644,65
kr. 604.446,83
Utgift:
I Underholdningsbidrag til de skadelidte:
a. Utbetalt ved Verdal forvaltnings-
komite kr. 13.592,31
b. Utbetalt ved Statens Verdalskomité » 536,83 kr. 14.129,14
II Bidrag til de skadelidte etter
Statskomitéens innstilling:
a. Til 112 gårdbrukere kr. 339.642,13
b. Livrente for kårfolk i 1 år « 6.455,00
c. Erstatning til kårfolk for
tapt løsøre » 2.955,00
d. 27 livspoliser til 35 personer . . . . » 67.756,15
e. Til 157 husmenn, inderster,
tjenere m. fl » 31.736,20 » 448.544,48

----
477 RasA
----
111 Verdalsbrukets leilendinger
5.000,00
»
IV Avfelningsforretninger (kr. 789,61) og
tinglesninger (kr. 387,10)
1.176,71
500,00
»
V Minnestøtte
»
VI Rentefritt lån til Verdal kommune
(kr. 20.000) til lensmannen i Verdal
(kr. 4.000) og bidrag til Verdalens
Meieri (kr. 5.000)
29.000,00
15.000,00
»
VII Uttapningsarbeider
»
VIII Husflytting m m i Vuku i anledning
Hærfossens gjennombrudd
15.826,63
»
IX Bidrag til en del skadelidte ved Hær
fossens gjennombrudd
5.080,00
»
X Forskjellige utgifter i følge fogd Rubachs
regnskap (dyrkningsforsøk, porto, provi
sjon av veksler m. m.)
451,06
»
XI Utgifter ved Statens Verdalskomité m.m
a. Kontorhold kr. 4.375,71
b. Skyss- og kostgodtgjørelse til
komiteens formann og øvrige
medlemmer m.m » 16.474,59
»
c. Honorar til komiteens formann ...» 1.500,00
d. Godtgjørelse til daværende oberst-
løytnant Seiersted for opptak av kart » 4.489,00 »
26.839,00
XII Godtgørelse til daværende fogd Rubach
1.500,00
»
XIII Anvendt til landbruksdepartementets
18.567,81
27.831,70
foranstaltninger
»
Balanse
»
kr. 604.446,83
Etter regnskapet skulle det således gjenstå en kontant
beholdning stor kr. 27.831,70
I følge de sparebankbøker og regnskaper som har kommet
inn til departementet, gjenstår av Verdalsmidlene:

----
478 RasA
----
1. I Trondhjems Privatbank med renter
til 31.12.1903 kr. 4.320,23
2. I Verdal Sparebank med renter
til 31.12.1903 » 23.055,85
3. Hos fogden i Stjør- og Verdal
et kontantbeløp stort » 439,34 kr. 27.815,42
Differanse kr. 16,28
Årsaken til denne differansen hadde det til da ikke lyktes departementet
å påvise. (Men se de foreløbige regnskapstallene for 1894 under innsamlings-
aksjoner. Der er tallet på andre private gaver satt til kr. 189.056,41, mens
det tilsvarende beløp her er kr. 187.476,25. 1 tillegg kom det inn kr. 2.603,56
i gaver etter 1. juli 1894. Hvorfor tallet er mindre i 1904, er det ikke gitt
noen forklaring på.)
Stortingets budsjettkomités kommentarer til regnskapet og innstilling
Selv om regnskapet ble godkjent, ble det gjort en del kommentarer. Bud-
sjettkomitéen i Stortinget bemerket at man ikke var enig i måten regnskapet
var avfattet på. Det hadde en kunstig form. Videre ble en overskridelse på
kr. 23.644,83 inntektsført sammen med de offentlige midlene, samtidig som
utgiftsiden viste en beholdning av midler gitt fra private som var mer enn
tilstrekkelig til å dekke denne overskridelsen.
Oppgjort med fradrag av denne overskridelsen ville regnskapet ved avslut-
ningen 31. desember 1903 vise følgende resultat:
Samlet inntekt kr. 580.802,18
Samlet utgift » 576.615,13
Balanse som beholdning kr. 4. 187,05
Komiteen kunne derfor ikke anbefale at beløpet på kr. 23.644,83 ble dek-
ket av statskassen. Innstillingen gikk derfor ut på at dette måtte refunderes
statskassen.
Ellers fulgte budsjettkomitéen innstillingen om at lånene til Verdal kom-
mune og lensmannen i Verdal skulle ettergies.
Som siste punkt i sin innstilling hadde denne stortingskomiteen at det som
var igjen etter at også utgifter til jordarbeider og skogplanting som var fore-
tatt året før, tilsammen kr. 3.869,04, var trukket fra, skulle benyttes til kulti
vering av statsteigene.
Etter en del diskusjon i Stortinget, ble denne innstillingen enstemmig ved
tatt 2. juni 1905.

----
479 RasA
----
TERRENGUNDERSØKELSER
Begynnelsen
Omtrent alle dalførene i Trøndelag er gjentatte ganger blitt hjemsøkt av
ras. Men det var først ved Verdalsraset at de forferdelige konsekvensene av
slike ras sto frem i all sin gru. Henimot slutten av forrige århundre begynte
man å inneha et visst faglig grunnlag for å kunne vurdere aktuelle terreng
formasjoner. Riktignok var man i geoteknikkens spede barndom, men tek
nikken var nådd så langt at man var i stand til å foreta større grunnunder
søkelser.
Professor i geologi,
Waldemar C. Brøgger.
Stortingsmann Th. Munster.
I forbindelse med rapportene etter Verdalsraset fremsatte geolog professor
dr. W. Brøgger og stortingsmann Th. Munster det forslag at det måtte foretas
systematiske grunnboringer og terrengundersøkelser i de områdene av Trøn
delag hvor det var kjent at ras hyppig forekom.
Stortinget bevilget de nødvendige midlene, og Norges Geologiske Under
søkelse (NGU) under ledelse av dr. H. Reusch fikk i oppgave å gjennomføre
slike undersøkelser.


----
480 RasA
----
J. P. Friis ble utpekt til å lede arbeid
ene. Undersøkelsene begynte sommeren
1894 i Stjørdal, de fortsatte sommeren
1895 i Verdal, og de ble avsluttet høsten
1896 i Gauldalen og Trondheim.
Resultatet av undersøkelsene ble publi
sert i 1898 i Norges Geologiske Undersøk
else No. 27: Terrænundersøgelser 0[
Jordboringer i Stordalen, Værdalen o±
Guldalen samt i Trondhjem i 1894, 95 o[
96.
Undersøkelsene i Verdal
Dr. H. Reusch.
Vi skal her se på de undersøkelsene som
ble foretatt i Verdal. Selv om det innled-
ningsvis ser ut til at arbeidene i Verdal foregikk i 1895, ble de påbegynt hø
sten 1894.
Helgådalen
Etter som Hærfossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt for
flyttet bakover til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte
undersøkelsene ved Granfossen. Resultatene av disse undersøkelsene er ikke
tatt med her. De er omtalt under Hærfossens gjennombrudd.
Ved Raset
Etter boringene i Helgådalen forflyttet man seg til områdene rundt Raset.
Man boret syv hull i dette området i 1894, nemlig ett ved Fåren, to ved
Auglen, ett hvert ved Mo, Haga, Hegstad og Stiklestad øvre.
I denne delen av rapporten kom Friis inn på den muligheten at vannkilden
til alle de store myrene mellom Raset og Sjøbygda kanskje var Leksdalsvat
net. Han mente det fantes mange underjordiske vannårer. Dette ble også be
kreftet av boringene i 1895.
Hallemsryggen mellom vatnet og Stiklestad er en morenerygg, og det er
store muligheter for at vannet finner vei gjennom den grove massen denne
ryggen består av.
Dessuten er det på lokalt hold blitt registrert at når vannstanden i Leks
dalsvatnet er så høy at den når opp til naustet i Hallemsstøa, pipler det frem
vann i et oppkomme nedenfor husene på Hallem nedre. 1


----
481 RasA
----
Friis påpekte videre at nivået i vatnet i flomtider ofte steg flere alen over
normal vannstand.
Om forholdene ved Reppe ga han den kommentaren at så vidt man kunne
se, var det ikke noen umiddelbar fare for at et større ras ville gå der. Men
hvis elven fikk fortsette sin graving, kunne den medføre at stykke for stykke
gled ut, og således i sin tur medføre fraflytting av gården.
Alt i alt ble det boret 405,5 meter hull i Verdal i 1894.
Grunnundersøkelsene i 1895
Undersøkelsene i 1895 foregikk i perioden 12. juli til november. Med et
spesielt boreapparat, kalt det mortenske apparat, ble det boret ikke færre enn
44 hull. Til sammen ble det boret det imponerende antall av 2.396,43 meter.
Vi skal her huske på at alt skjedde med håndmakt.
Kart over Verdalsraset med boringer og profiler fra 1894-95. Etter Friis
(1898).
Verdalsboka - 31


----
482 RasA
----
Det østligste hullet lå ved Reppe, og det vestligste ved Nordberg.
Borehullene kan samles i to grupper. Den ene gruppen omfatter de syste
matiske undersøkelsene hvor geologene selv planla boringene etter et bestemt
mønster. Den andre gruppen omfatter mer tilfeldige og spredte boringer der
oppsitterne ba om å få grunnen undersøkt.
Den systematiske delen av undersøkelsen omfattet også hullene som var
blitt boret året før.
Boringene tok utgangspunkt i en akse mellom Nordbergshaugen og Fåren.
Hullene ble boret langs etter denne aksen samt langs etter ni mer eller min
dre vinkelrette linjer på denne aksen.
På grunnlag av dette ble det så tegnet profiler.
Konklusjoner
Det fantes flere steder med store ansamlinger av kvikkleire i grunnen. Men
i de fleste tilfeller lå kvikkleiren så dypt at det ikke var fare for noen utglid
ning. Bare i Rasets vestre kant var det grunn til å være på vakt når det gjaldt
Follobekkens nye løp. Dette burde rettes opp og føres i trygg avstand fra
melen slik at den ikke ukontrollert fikk erodere der.
En annen bekk det var verdt å være oppmerksom på, var Stiklestadbekken.
Et annet navn på denne bekken er Korsådalsbekken. Den renner gjennom
museumsområdet på Stiklestad. Terrasen mot øst ved Stiklestad øvre inne
holdt en del bløt leire, og bekken måtte ikke fritt få grave her.
Fagerhøy sett fra syd.


----
483 RasA
----
Videre påpekte undersøkelsen at det var områder med bløt og ustabil leire
på sydsiden av de store myrene slik at drenering var påkrevet ved Haug.
Og som siste usikre sted ble Ysseelven nevnt. I terrassen der den hadde
>itt løp, fantes det bløte leirmasser, og det var påkrevet å sørge for at elven
kke fikk erodere mot disse stedene.
Derimot kunne undersøkelsen fastslå at steder som man hadde vært usikre
på før, var trygge. Det gjaldt blant annet i området ved Stiklestad kirke. Her
adde man det gamle sagnet som sa at kirken ville synke ned en 1 . pinsedag
lår den var full av folk. Og folk var engstelige og redde for å gå i kirken
en grunn. Grunnen ble slått fast å være helt trygg.
Dyrlege Edvin Anziøn som
bodde på Fagerhøy.
Anneus Hegstad.
På Hagagårdene hadde man også vært engstelige, og det var en lettelse for
oppsitterne da undersøkelsen slo fast at grunnen var helt trygg. Her var det
Verdalselvens erosjon som kunne være et usikkerhetsmoment.
Dyrlege Edvin Anziøn som bodde på Fagerhøy, og gårdbruker Anneus
Hegstad på Hegstad, var begge to nokså engstelige med hensyn til hvordan
forholdene var der de bodde. Anziøn hadde den første vinteren etter raset
ikke våget å oppholde seg på Fagerhøy, men hadde bodd i Trondheim. Og
Anneus Hegstad hadde gjort forsøk på å selge gården. Undersøkelsen viste
imidlertid at forholdene var helt trygge på dette stedet.

 

----
484 RasA
----
Fra gårdsplassen på Hegstad i 1918.
Foto: Einar Musum
Tilbakeblikk
Sett ut fra de forutsetninger man hadde sist i forrige århundre, var det et
imponerende arbeid som ble utført. Undersøkelsen har derfor hatt stor be
tydning også senere, ikke minst da jernbanen skulle legges gjennom Verdal.
Boringene ved Nordbergshaugen og Ysse fikk avgjørende betydning når valg
av trasé skulle gjøres.
På mange vis kan man si at dette var et pionerarbeid, og de arbeider som
utføres av dagens geoteknikere, er en videreføring av dette.
Note:
1 Opplysninger ved Ole Støa.


----
485 RasA
----
GJENVINNING AV RASOMRÅDET
Sand- og leirflukt
I den første tiden etter raset var det ved tørt vær og vind en ganske betyde
lig og sjenerende sandflukt.
Borghild Bjartnes som bodde på Volen de nærmeste årene etter raset, for
talte at til sine tider var det ikke mulig å se Eklomelene fra gården på grunn
av støvskyene. Det var som det var tett tåke.
For folk som hadde plager med astma og luftveisinfeksjoner kunne dette
få übehagelige følger. En som måtte ta konsekvensen av dette, var Kasper
Selli. Han var egentlig fra Røra, men like før raset fikk han tjeneste hos
Johannes Rygg på Haug. Etter raset var han med på å redde varer opp fra
kjelleren på en av nabogårdene som lå utsatt til for flommen. Han fant også
et menneske som var kvalt av leiren. Men senere, etter hvert som det tørket
opp, ble det leirfokk fra leirsjøen. Og dette tålte ikke Kasper. Han fikk
pustevansker, og måtte flytte fra Verdal igjen.
Det var ikke mye menneskene kunne gjøre for å forhindre leirflukten. Men
naturen sørget etter hvert for at overflaten ble bundet. Og dreneringen som
pågikk under ledelse av kanalvesenet, gjorde også sitt til at plantene kunne
komme.
Den første oppdyrkningen av det ødelagte landet tok til ganske umiddel
bart. 1 Men det var imidlertid bare mulig på de strekningene som lå helt i
kanten av leirsjøen hvor leirlaget var tynt.
Planmessig oppdyrkning av større områder lot vente på seg. Det var heller
ikke mulig før flatene var blitt skikkelig drenert. Den første noe mer omfat
tende dyrkning ble forsøkt allerede 3 - 4 år etter raset. Da ble det forsøkt
med høstpløying og to-tre ganger harving om våren. De første kulturplant
ene man prøvde seg med, var hviterter og gråerter. Disse ble sådd 3 - 4 år
uten gjødsling. Etter gjødsling med naturgjødsel satte man poteter ett år. Neste
år ble det sådd bygg eller havre. Deretter ble landet lagt ut til slåtteland. Det
første året med gress, ga normalt bare sparsom gressvekst, men den tok seg
opp de påfølgende årene.
Forholdsvis tidlig på 1900-tallet var det dyrket opp 400 mål mellom Melby
og Rosvoll på sydsiden, og omtrent 300 mål mellom Haga og Bjartnes.
Derimot var det ansett som umulig å dyrke opp rasgropen de første årene.

----
486 RasA
----
Plantene i rasområdet
Til tross for at det ble bevilget betydelige beløp til gjenreisningsarbeidet
etter raset, ble det av en eller annen merkelig grunn ikke foretatt noen under
søkelse over hvilke kulturplanter som kunne vokse i de ødelagte områdene.
Det ble foretatt store grøftingsarbeider, men plantene fikk stort sett hjelpe
seg selv med å dekke skredet.
I perioden 1898 til 1902 foretok amanuensis Thekla Resvoll en undersøk
else av hvordan plantene spredte seg i det ødelagte området. Resultatet av
denne undersøkelsen hitsettes: 2
Generelt
Først omtales plantene i selve skredet, og da særskilt plantene på grusen
eller auren og på leiren, videre sumpplantene, deretter på det landet som er
oversvømmet av utglidde masser.
Den utglidde terrassen var dekket av en plantevekst på oversiden. Det som
gled ut, var dyrkede marker, åker og eng som tilhørte de mange gårdene.
Langs Follobekkens dalføre var det, særlig i den sydlige delen, løvkratt, mest
av older. I nord var det noe skog, og vestranden var dekket av granskog.
All denne planteveksten forsvant ikke helt ved skredet, men ble gjenfunnet
spredt så godt som over alt på den nye jordbunnen.
Da den oppbløtte leiren gled ut under de overliggende lag, revnet disse
opp på kryss og tvers, og fløt nedover i større og mindre deler på leirstrøm
men. Mesteparten forsvant visstnok, men ikke lite ble liggende igjen som
spredte flak både på skredbunnen og på det overdekkede landet.
På skredbunnen var flakene ujevnt fordelt. De var tallrikest langs bredd
ene hvor leirstrømmens hastighet visstnok var minst. Ved sydmelen var de
særlig stuet sammen i større mengder, og i nordvest var en del av gården
Auglens skog blitt hengende igjen i kanten i det bunnen sank, samtidig som
også en del løvskog hadde glidd ned i nord. De større trærne som kunne sees
enkeltvis hist og her på skredbunnen, var fra den gamle overflaten.
På flakene vokste det dels skog- eller myrplanter, dels planter fra dyrkede
marker og enger.
Etter jordbunnens beskaffenhet syntes ikke denne å være særlig skikket for
ny plantevekst.
I den aller første tiden etter raset så egnen også helt trøstesløs ut. Det varte
dog ikke lenge før de grå flatene begynte å grønnes, skjønt ikke noe ble gjort
for å hjelpe til. Allerede i 1898, bare fem år etter ulykken, var det et plante
liv som forholdsvis ikke tellet så få arter, og på sine steder var det temmelig
mange planter, selv om artene var få.
Artene var i det hele fordelt etter jordbunnens forskjellige beskaffenhet.
Skredbunnen sett opp fra av den avbrutte veien ved Auglen viste et farve

----
487 RasA
----
skjær, bestemt på sine steder av jordartens farve og på andre av plantenes
mengde. I de nordlige delene av skredet med den ujevne bunnen var store
deler grå å se til, således de høye toppene og i alle fall de øverste delene
av ryggene og haugene. Lavere nede var det grønt av hestehovens mektige
bevoksninger.
Langs vestmelen var den gråbrune farven av grusen eller auren mest frem
tredende, idet planteveksten her var særdeles spredt og glissen. Men lengre
ut, langs Follobekkens nye leie, hvor bunnen var sandblandet leire, var det
et belte som ved frisk farve stakk seg ut mot omgivelsene og virket oppliv
ende i landskapet. Her var det åkersnellen (equisetum arvense), som dannet
et rikt og tett dekke.
Men bakenfor igjen ble farven atter mer grå, idet leirbunnen skinte gjen
nom den temmelig åpne planteveksten. Dette var på leirstrekningen langs det
gjenstående landstykke.
Planteveksten var således forskjellig etter jordbunnen, etter som denne var
aur eller leire.
Planter på auren eller grusen
På skredbunnen hvor det lå aur, var det mange rester av den gamle plante
veksten, særlig i nord.
De nye plantene som hadde vokset frem her, viste seg fattige på arter, og
de var ikke tallrike. Når de plantene som var knyttet til de mange pyttene
og smådammene, ikke regnes med, var det ikke mere enn 32 arter på grusen.
De fleste vokste spredt. Kun få hadde formådd å danne tettere samlinger.
Av trær og busker var det kun hist og her med lange mellomrom enkelte skudd
av gran, einer, bjørk, asp, vidje, og likeså var det med urtene når hestehoven
unntas, og tildels tyttebær, krekling og linnea. På noen steder i den nordlige
delen av dette beltet, særlig i strøket omtrent ut for gården Auglen, hadde
tyttebærplanten spredt seg temmelig rikt og dannet til og med et tett dekke
over grunnen. Bær var det i store mengder på denne planten, og de var used
vanlig store. Linnea vokste også i større mengder i nærheten og sendte fine,
lange grener rikt bort over grusen. Likeledes var det krekling her og der i
tettere samlinger.
Grusbeltet var som nevnt, ujevnt i bunnen. Det vekslet mellom hauger og
fordypninger. Mange hauger var helt uten planter, og på andre var det ikke
flere enn at man kunne klare å telle de enkelte. På haugene var det mest
nyseryllik (achillea ptarmica), smylebunke (aira flexuosa) og hestehov
(tussilagofarfara). Hestehoven vokste helst på de lavere delene av forhøy
ningene og var aller hyppigst å se i fordypningene, hvor den til dels dannet
en tett bevoksning. Åkersnelle (equisetum arvense) var ikke så alminnelig
i dette beltet, men fantes helst hvor bunnen var fuktigere.

----
488 RasA
----
Hvor grusen var finere, mere sandblandet, hadde det vokst frem en del
moser. Både på haugene og på den flatere bunnen mellom disse var det så
ledes hist og her spredtstående, vel adskilte tuer av få centimetres tverrmål.
I det hele tatt var det dog ikke alminnelig å se moser på den tørre bunnen
her i dette beltet.
Plantene på leiren
Den mest üblandede leiren dannet bunnen over den største delen av skre
det. Inntil 1898 var det kun få planter som hadde spiret frem på leiren. Det
var et lite antall arter, og de aller fleste vokste i små mengder spredt med
naken leire mellom de enkelte plantene. Kun hestehoven gjorde et unntak.
Men på selve leirflaten var den ikke videre utbredt. Den vokste helst i en
krans omkring de flakene som lå hist og her som levninger av den gamle
overflaten. Ellers var den henvist til forhøyninger og til meiene.
På leirarealet vestenfor som østenfor «øya» var det i alt 43 planter, et over
måte lite tall på det store arealet.
Til dette kommer at de aller fleste artene fantes på den forholdsvis lille
leirstrekningen vestenfor «øya».
De mest karakteristiske plantene på leiren var sumptrehage (triglochin pa
lustre) og tunggress (polygonum aviculare), arve (cerastium vulgatum), små
syre (rumex acetosella) og revehale (alopecurus geniculatus) som vokste spredt
over hele arealet. De to førstnevnte forekom i en påfallende sped form; tung
gresset var således oftest mindre enn 10 centimeter høyt, og de opprette skud
dene var meget tynne og ugrenede. Enkelte av de nevnte artene ble observert
bare på et eneste sted.
Det sees at såvel grusbunnen som leiren hadde en sparsom og fattig plante
vekst. Men en del av skredbunnen danner en unntagelse.
Langs Follobekken var det som nevnt, et belte som stakk seg ut mot omgi
velsene ved sin friske, grønne farve. Dette beltet går mot øst over i leirstrek
ningen langs det gjenstående landpartiet. I vest går det over i grusbeltet.
Bunnen her var sandblandet leire og temmelig fuktig. Her dannet åkersnellen
en overmåte tett bevoksning. Marken var dekket som av et grønt teppe, hvorfra
en del planter hist og her stakk opp. Denne strekningen hadde i det hele en
særdeles avvekslende plantevekst, skjønt arealet var forholdsvis meget lite.
Beltet begynte omtrent ut for «øyas« nordligste punkt og gikk i syd over leir
sletten. Bredden er anslått til ca. 50 meter.
67 planter vokste på denne delen, foruten moser. Alminneligst var åker
snellen (equisetum arvense). Sumptrehage (triglochin palustre) var meget al
minnelig. Alminnelig var siv, trådsiv (juncus filiformis), ryllsiv (juncus
articulatus) og skogsiv (juncus alpinus).
Alminnelig var også enghvein (agrostis vulgaris), sumprevehale (alopecurus

----
489 RasA
----
geniculatus), sølvbunke (aira cæspitosa), sneglebunke (aira flexuosa) . Rød
svingel (festuca rubra) var temmelig alminnelig, likeså småsyre (rumex ace
tosella), tunggress (polygonum aviculare), arve (cerastium vulgatum),
myrmjølke (epilobium palustre) og nyseryllik (achillea ptarmica) . Meget al
minnelig var hestehov (tussilago farfara) .
En mose (marchantia polymorpha) var meget alminnelig og dannet på en
kelte steder tette dekker over grunnen.
Her var således et ganske betraktelig antall arter på denne jordstreknin
gen, større enn noe annet sted på skredbunnen av samme størrelse. Til dette
kommer at åkersnellen opptrådte med en stor mengde individer.
På de store leirhaugene og ryggene i nord har hestehoven funnet utmerket
grunn, og her har den spredt seg som ingen andre steder. Med sine rikt for
grenede og lange underjordiske deler har den krysset gjennom leiren og ero
bret stykke for stykke for sine grove, dekkende skudd. Den har tatt de lavere
forhøyningene i besittelse, likesom også de flatere partiene mellom disse for
en stor del var opptatt. Allerede i 1898 var denne plantens erobring av plassen
langt fremskredet. 1 1902 måtte den sies å være omtrent fullbyrdet. I alminne
lighet vokste den så tett at bladene skjulte grunnen, og de få plantene som
den ga plass blant sine skudd, stakk liksom rent umotivert opp fra det jevn
høye dekket.
Av plantene her kunne åkersnellen på noen steder være rikelig til stede blan
det inn i hestehovplantene. Og den kunne være omtrent enerådende. Dette
var tilfellet hvor grunnen var fuktig, således i en del forsenkninger. De svære
leirmassene ved Jermstad var übevokset i 1898.
De høye meiene som omga skredet, var dels med, dels uten vegetasjon.
I alminnelighet var de bevokset overveiende med hestehov i sin nedre del,
mens den øvre delen var naken. Dette var tilfellet med meiene i de store par
tiene i nord, samt i øst og syd. Var meiene ikke alt for bratte, hadde det gjer
ne glidd ned ovenfra tuer, busker og trær. Således hadde det på meiene i syd
ved skredporten glidd ned ikke så lite older og til dels også gran. Og på vest
melen var det også en del nedrast vegetasjon. På det øy formede landstykket
var meiene også bevokset, vesentlig med hestehov. Bare den øverste, bratt
este delen var uten nevneverdig vegetasjon. Sammen med hestehov var det
også noe åkersnelle.
Vann- og sumpplantene
Hist og her var det over hele arealet mindre pytter og dammer. De var
tallrike i grasbeitet hvor bunnen var mere ujevn. På det flatere landet var
det en del småtjern. I den nedre delen av grasbeitet lå en rekke langs et bekke
sig. Dernest var det en del småvatn på leiren både vestenfor og østenfor «øya».
Mange av disse vannansamlingene viste allerede i 1898 en forbausende rik

----
490 RasA
----
plantevekst, både mange arter og av flere arter også mange individer. I vannet
hadde det utviklet seg typiske vannplantesamfunn, og ofte var det karakteri
stiske sumpplanter i krans langs breddene. De planterikeste tjernene var å
finne i grasbeitet. Ved tolv småvatn var vegetasjonen temmelig ens utviklet
ved dem alle. Bunnen besto mest av fint, slamlignende materiale. Av egent
lige vannplanter vokste her tre arter vannaks og to arter pinnsvinknopp. Rundt
breddene vokste elvesnellen (equisetum fluviatile) ofte i rike samlinger, halv
gress, siv, i alt omtrent 23 arter. Hestehale (hippuris vulgaris), sumpreve
hale (alopecurus geniculatus) og catabrosa aquatica dannet den eneste
vegetasjonen i flere små, særlig granne pytter og vokste her meget tett.
En del planter var knyttet til mere fuktig bunn enn graset i alminnelig og
vokste helst i omgivelsene av de nevnte småvatnene.
Vesentlig samme vegetasjon som ved tjernene i grasbeitet var det også i
småpyttene langs Follobekken.
Ved de mange småpyttene på leiret var vegetasjonen langt mere fattig på
arter og også fattigere på individer.
Flere av disse vatnene ble besøkt på nytt sommeren 1902. I løpet av de
mellomliggende 4 år hadde vegetasjonen delvis forandret seg. Et tjern mellom
grushauger i den nordvestre delen av skredet omtrent i rett linje ut for gården
Auglen hadde i 1898 en sparsom plantevekst som nesten utelukkende besto
av pinnsvinknopp (sparganium minimum). 1 1902 var det anderledes. Vatnet
hadde da fått en særdeles tett vegetasjon og holdt på å gro helt igjen av elve
snelle (equisetum fluviatile) , som vokste både ute i vatnet og ved breddene.
Foruten denne planten hadde det også innfunnet seg ikke så få andre. Inne
ved land var bunnen dekket av et moseteppe. Dessuten hadde andre planter
kommet til.
Ved bredden hadde det også vokset frem en del, omtrent kvarterhøye skudd
av bjørk (betula verrucosa), en alenhøy granbusk og et par busker av vidje
(salix aurita).
På skredbunnen hadde det allerede i 1898 vokset frem i alt 105 arter. Plan
teselskapet var tilfeldig sammenbrakt og av rett broket beskaffenhet. Her
vokste det på samme jordbunn og til dels side om side myrplanter og skog
planter, engplanter og alminnelig ugress. Og dog var det på en viss måte
allerede inntrådt en slags likevekt i vegetasjonen, sammenlignes de forskjel
lige artenes mengde f. eks. på leiren, så vil man se at de plantene som her
hadde erobret den største plassen, nettopp er slike som hører til på denne
slags jordbunn, mens f. eks. myrplantene og skogplantene kun ble funnet i
meget beskjedent antall. Og aller best trer forholdet frem hvor grannen var
særdeles fuktig som ved de mange små vannansamlinger. Her var jo typiske
vannplanter og sumpplanter så omtrent enerådende på plassen.

----
491 RasA
----
Planter på landet dekket av utglidde masser
Store deler av dalen på begge sider av Verdalselven ble oversvømmet av
leir- og sandmasser, og den veldige bølgen begrov alt som lå i dens vei og
utslettet ethvert spor av den gamle overflaten med dens liv.
Størrelsen av det nye landet er, som nevnt, omkring 8,5 km 2 . Jordbunnen
var i alminnelighet en sandblandet leire, her og der nærmest ren sand, eller
på andre steder nærmet den seg üblandet leire. Heller ikke her varte det lenge
før det begynte å vise seg en del planter. I 1898 hadde plantene på denne
flaten adskillig likhet med dem som vokste på skredbunnen. De samme to
arter var også her fremherskende; hestehov og åkersnelle hadde erobret store
deler av jorden.
Leirstrekningen ble delt i tre belter fra nord mot syd før undersøkelsen:
ett mellom Haga og Ekle, det andre mellom Ekle og Bjartnes, og det tredje
fra Bjartnes til enden av leirfallet. Alle partier ble avskåret av elven i syd.
Hver av disse tre delene ble atter delt i tre belter: ett langs elven, ett i nord
langs bredden av leiret, og ett mellom begge disse. På dette viset ble arealet
oppdelt i ni små områder.
På det overdekkede landstykket ble det iakttatt i alt 101 arter.
På strekningen Haga - Ekle langs bredden av leiret 65, på beltet etter midten
39, langs elven 49 arter.
På strekningen Ekle - Bjartnes langs bredden av leiret 59, på beltet etter
midten 32, langs elven 41 arter.
På strekningen Bjartnes - leirets slutt langs bredden av leiret 52, på beltet
etter midten 29, langs elven 37 arter.
I alt 101 arter på det samlede areal er et ikke så lite antall når man tar i
betraktning det korte tidsrom som planteinnvandringen hadde foregått over.
Av alle disse var det dog bare et fåtall som hadde en noen lunde vid utbred
else, og meget få var de artene som hadde spredt seg over hele området. De
fleste hadde kun en liten utbredelse.
De hyppigste artene, de som fantes i alle områdene, var følgende 15:
Åkersnelle (equisetum arvense), sumptrehage (triglochin palustre), små
syre (rumex acetosella), hvit kløver (trifolium repens), fuglevikke (vicia
cracca), småklokke (campanula rotundifolia) , nyseryllik (achillea ptarmica) ,
hestehov (tussilago farfara) samt gråolder (alnus incana). Dessuten av gress
arter: enghvein (argostis alba og vulgaris), sumprevehale (alopecurus geni
culatus), engkjerte (phleum pratense) , sølvbunke (aira cæspitosa}og kveke
(triticum repens).
Samtlige arter var særdeles alminnelige over alt på hele feltet. Dog var
det kun to av dem, hestehov og åkersnelle som sluttet seg sammen til tettere
bevoksninger. Disse to var utbredt over hele arealet og dannet på de fleste
stedene en slags bunnvegetasjon, oftest hver for seg, men også i fellesskap.

----
492 RasA
----
Ingen av de øvrige kunne noe sted sies å beherske grannen med tette samlin
ger. Til de artene som hadde størst utbredelse, kan man også regne rødsvin
gel (festuca rubra), som fantes i åtte områder og bare manglet i ett.
Det overveiende flertall av de 101 plantene er flerårige, bare et mindre
antall, i alt 20 er en- og to-årige, og disse hadde på få unntagelser nær en
meget liten utbredelse.
De nye plantene på det overdekkede arealet stammet for en vesentlig del
fra de nærmest tilstøtende områdene. En sammenligning mellom plantene på
selve leiret og leirets nærmeste omgivelser viser dette.
Mellom gårdene Haga og Lyng var det mest dyrkede marker, åkrer og enger
langs leirflaten. Omtrent fra Lyng av og til Hegstad er det olderkratt langs
leiret, og bakenfor dette granskog. Mellom Hegstad og Bjartnes var det også
en del older, til dels blandet med rogn, og bakenfor lå Ekles og Bjartnes'
slåtteenger og åkrer. Fra sistnevnte gård og nedover til leirets ende støtte det
mest dyrkede marker like inn til leiret.
Av de nye plantene var det på leiret en stor del ugressplanter av dem som
er alminnelige over alt på dyrkede marker, dernest ikke få engplanter, en
del kratt- og skogvekster, det vil si planter som hører hjemme på de nevnte
tilstøtende lokaliteter. I det hele tatt var det av samtlige nye planter kun få
som ikke ble sett å vokse i de aller nærmeste omgivelsene.
Dog følger det ikke av dette at alle planter er spredt eller sådd fra bredd
ene. Av flak som under utglidningen hadde nådd ned i dalen, flyttet av leir
strømmen, var det ikke så få, og i alminnelighet var de temmelig jevnt fordelt.
På de fleste av disse flakene vokste det engplanter, på andre skogplanter og
på atter andre, dog kun på få, myrvekster. Når man unntar de siste, var det
på flakene planter av samme art som på de tilgrensende breddene. Sprednin
gen fra flakene har vært ganske betydelig, noe den forholdsvis store og jevne
utbredelsen av flere planter, f. eks. gressartene, viste.
I det innerste beltet langs elven var det en del flak hvor plantene tydelig
stammet helt fra den utglidde delen av Prestegårdsmyra i skredets nordligste
parti. Noen av deres planter hadde spredt seg på den omkringliggende jord
bunnen, dog bare i små mengder.
Det har således været to kilder for plantespredningen på dette overdekkede
landet. Den ene var de tilgrensende breddene, den andre de mange rester av
den utglidde terrasseover flaten. Det er ikke iakttatt en eneste art som ikke
fantes i de aller nærmeste omgivelsene eller på flakene ute på leirflaten.
Så langt Thekla Res voll.
Videre utvikling
I tiden etter denne undersøkelsen gikk det raskere. Sand- og leirflukten tok
etter hvert slutt. Rundt 1900 var denne innskrenket bare til sandørene ute

----
493
----


----
494 RasA
----
i elveløpet, og disse var som oftest våte av vannet i elven, slik at problemet
egentlig var slutt.
Og de ødelagte områdene fikk en så pass vegetasjon at de kunne brukes
til havnegang. Dermed fikk de med en gang en slags verdi.
Skogen gjorde også sitt inntog, men det gikk senere. Olderen var her den
viktigste planten, og i løpet av det første ti-år av 1900-tallet sto olderskogen
forholdsvis tett over nesten hele området som var blitt overslammet.
Det ble også forsøkt med skogplanting. 1 1903 ble det laget ca. 50.000 plan
tehull i Statsteig A, det vil si inne i skredgropen og områdene like utenfor.
Sommeren 1904 ble 16 fanger fra Trondheim landsfengsel satt til å plante
trær. Det ble nedsatt ca. 37.000 stykker gran- og furutrær, foruten at fang
ene også laget 8.000 meter gjerde og vel 2.000 meter vei. 20.000 nye plante
hull ble også laget.
Neste år plantet fangene 54.000 planter av gran, buskfuru og norsk fura.
Dessuten laget de nesten 750 meter grøft, og laget ytterligere 20.000 plan
tehull.
I 1906 var fangene atter på plass, og denne sommeren plantet de 42.500
planter av gran, fura, bjørk, pil og svartor.
Noter:
1 Amund Hellån Nordre Trondhjems Amt s. 146 ff.
2 Det etterfølgende er tatt fra Amund Helland : Topografisk-statistisk Beskrivelse over Nordre
Trondhjems Amt, bind 1 s. 141 ff. Språket er modernisert.

----
495 RasA
----
STATSJORDEN
Statsteigene
Den jorden Staten overtok, lå i to teiger adskilt fra hverandre. Disse teig
ene ble derfor kalt Statsteig A og Statsteig B.
Statsteig A omfattet selve rasgropen og områdene umiddelbart utenfor ras
porten. Områdene utenfor porten ble også kalt Triangelet. Denne teigen var
på 2154,1 dekar.
Statsteig B omfattet de ødelagte områdene ved Lennes og Lyng. Teigen
var på 1384,9 dekar.
Jorden som ble utlagt til Staten, fordelte seg slik: 1
Statsteig A:
Gårdsnr . 95.2 Eklos veet
» 96. 1 Eklosvedjan
106.7 Glynden
» 97. 1 Trøgstad lille søndre
» 98.5 Trøgstadskredet
» 100.3 Jermstadskredet vestre
» 101.1 Spannet
» 102.2 Jermstadskredet øvre
105.2 Folloskredet ~]
106.1 Krag t
106.2 Trøgstad lillej
» 106.4 Krågsmoen
106.5 Gran
» 106.6 Egge
106.8 Bjørklund
» 107.8 Moskredet nordre
» 107.9 Moskredet søndre
» 107.4 Moan
108.2 Hagaenget
» 108.5 Hagaskredet nordre mellom
» 108.6 Hagaskredet nordre østre
» 108.7 Hagaskredet nordre vestre
» 119.2 Langenget
» 124.3 Lundenskredet
0,05 mark
0,10 »
0,05 »
73,5 da
44,0 »
0,03 »
0,43 »
287,7 »
0,36 »
134,4 »
0,20 »
179,2 »
0,32 »
71,0 »
0,13 »
72,0 »
0,64 »
390,0 »
65,4 »
37,4 »
0,10 »
0,06 »
0,16 »
73,8 »
0,02 »
20,8 »
0,05 »
51,9 »
0,02 »
42,0 »
0,04 »
34,5 »
0,05 »
44,3 »
0,13 »
39,0 »
0,11 »
116,6 »
0,26 »
75,0 »
0,05 »
10,8 »
40,1 »
0,25 »

----
496 RasA
----
Gårdsnr. 125.2 Sundbyaunet østre
» 121 .2 Sundbyaunet mellom
» 126.5 Sundby skredet vestre
» 127.3 Sundbyskredet østre
» 129.5 Melby skredet
» 129.3 Melbynesset
Statsteig A sum
Statsteig B:
Gårdsnr. 109.5 Lyngskredet søndre østre 0,23 mark
» 109.4 Lyngskredet søndre vestre 0,17 »
» 110.8 Lyngskredet mellom vestre 0,11 »
» 110.9 Lyngskredet mellom østre 0,12 »
» 111.5 Lyngskredet nordre
» 117.2 Lennesskredet søndre
» 117.3 Lennesskredet nordre
» 119.1 Haga nordre
Statsteig B sum
Statsteig A
Statsteig B
Tilsammen
Fradrag veigrann i Statsteig A
Uten veigrann tilsammen
Som det går frem av dette, er disse
fastslått i 1900-1901.
Hva som skjedde med statsjorden 2
4,86 mark 2166,8 da
69,7 da
44,7 »
32,0 »
4,86 mark 2166,8 da
8,22 » 1348,0 »
1348,0 »
13,08 mark 3514,8 da
12,9 »
3501,9 da
tallene litt mindre enn hva som ble
I 1908 kjøpte Verdal kommune Statsteig B av Staten. Kommunen betalte
kr. 1,50 pr. mål, og teigen ble beregnet til å være 1200 mål. Kjøpesummen
ble således kr. 1800,00. Dette arealet var noe mindre enn det arealet som
var blitt fastslått av Verdalskomitéen etter raset.
En forespørsel fra Verdal kommune i 1913 om å få kjøpe Statsteig A ble
avslått av Staten.
Ved forvaltningen av Statsteig A var Staten til å begynne med representert
ved Stjør- og Verdal skogforvaltning. Senere ble Statens interesser ivaretatt
av Nord Trøndelag Landbruksselskap.
De forskjellige partene i Statsteigene fikk nye fortløpende bruksnummer
i tilhørighet til de gamle gårdsnumrene. Dette førte til at sammensetningen

 

 


----
497 RasA
----
Et av de første husene i Raset. Dette var hos Agot og Harald Lunnan på
Lunnan. På armen sønnen Gunnar. Til v. Olav Åspås
av denne jorden etter hvert ble temmelig uoversiktlig. Derfor ble det ved tre
anledninger foretatt sammenslåinger av de forskjellige partene.
Statsteig B
Den første sammenslåing fant sted i 1909. Det gjaldt Statsteig B som nå
Verdal kommune eide. Etter begjæring fra ordføreren i Verdal ble 1 19. 1 Haga
nordre slått sammen med med 117.2 Lennesskredet søndre, 117.3 Lennes
skredet nordre, 109.5 Lyngsskredet søndre østre, 109.4 Lyngsskredet søn
dre vestre, 110.8 Lyngsskredet mellom vestre, 110.9 Lyngsskredet mellom
østre og 111.5 Lyngsskredet.
Deretter ble det foretatt skyldsetting av fire parseller. Dette skjedde sam
me år.
Parsellene var følgende:
Leira 119.5 skyldmark 0,28 Edvard Kålen
Solbu 119.6 » » 0,28 Ola Klefsås
Ryan 119.7 » » 0,33 Paul Leirfall
Øian 119.8 » » 0,33 Karl Overholmen
Verdalsboka - 32


----
498
----

I 1912 fant det så sted skyldsetting av seks nye parseller:
Haga nordre 119.1 skyldmark 0,85 Johan Hoh
119.1 skyldmark 0,85 Johan Holmli
Lennes østre 119.9 » » 0,64 Ole Svedjan
Trøgstad 119.10 » » 0,67 Olaf Hjelde
Forset 119.11 » » 0,89 Gustav Lundbakken
Leirvoll 119.12 » » 0,97 Martin Storhaug
Holmli 119.13 » » 0, 88 Bernt Holmli
Etter dette har parseller blitt skilt ut fra noen av de ovenfor nevnte partene.
Det har også vært eierskifte flere ganger.
På Krågsvoll hos Marie og John E. Lindseth. Dette var en typisk uthusbyg
ning på bureiserbrukene. John Lindseth, Einar, Ingeborg, Elsa, Marie
Lindseth.
Statsteig A
I 1914 ble det foretatt sammenslåing av en del parseller i Statsteig A etter
begjæring av Stjør- og Verdal skogforvaltning på vegne av Landbruksdeparte
mentet. Da ble 95.2 Eklosveet slått sammen med 96. 1 Eklosvedjan, 97. 1 Trøg
stad lille søndre, 98.5 Trøgstadskredet, 100.3 Jermstadskredet vestre, 101.1
Spannet, 102.2 Jermstadskredet øvre, 105.2 Folloskredet, 106.1 Krag, 106.2
Trøgstad lille, 106.4 Krågsmoen, 106.5 Gran, 106.6 Egge, 106.7 Glynden,
106.8 Bjørklund, 107.4 Moan, 107.8 Moskredet nordre, 107.9 Moskredet
søndre, 108.2 Hagaenget, 108.5 Hagaskredet nordre mellom, 108.6 Haga
skredet nordre østre og 108.7 Hagaskredet nordre vestre.


----
499 RasA
----
Mindre enn et halvår etterpå, i 1915, fant den siste sammenslåingen sted.
Også ved denne anledning var det Stjør- og Verdal skogforvaltning som be
gjærte sammenslåingen. Det gjaldt det samme området, og til Eklosveet 95.2
som allerede var blitt tillagt flere parter, ble nå tilføyd 1 19.2 Langenget, 124.3
Lundenskredet, 125.2 Sundbyaunet østre, 126.5 Sundbyskredet vestre, 127.2
Sundbyaunet mellom, 127.3 Sundbyskredet østre, 129.3 Melbyaunetog 129.5
Melby skredet. Melbyaunet var det samme som Melbynesset.
Alt dette gjaldt Statsteig A.
Men før sammenslåingen hadde funnet sted, ble de to første parsellene skyld
satt. De skjedde i 1913:
Krag 95.5 skyldmark 0,50 Oluf Klokkerhaug
Krag søndre 95.6 » » 0,50 Ole Landfall
I 1916 fant det sted skyldsetting av tre nye parter:
Krågset 95.7 skyldmark 0,43 Peder Eklo
Trøgstad lille 95.8 » » 0,50 Petter Eklo
Spannet 95.9 » » 1,37 Sefanias Hofstad
Den siste av disse var egentlig to parseller.
Videre ble to parter skyldsatt i 1924. De var:
Eklosveet østre 95.10 skyldmark 0,35 Anton Innhaug
Krågsvoll 95.11 » » 0,15 John E. Lindset
Den siste av disse ble skilt ut fra parsell Krag søndre 95.6, og selger var
Ole Landfall.
Så fulgte tre parseller i 1929
Lunnan 95.12 skyldmark 0,26 Harald Lunnan
Egge
95.13
95.14
» 0,30 Paul Helden
»
Sellægg
» 0,33 Petter M. Sellæg
»
Og i 1930 ble en skyldsatt:
Krågset
95.15 skyldmark 0,17 Oskar Grande
I 1936 fulgte tre skyldsettinger.
Spannet nordre 95.16 skyldmark 0,23 Einar Skavhaug
Nylund 95.17 » » 0,20 Alf Pedersen
Trygvoll 95.18 » » 0,20 Anneus Haugdal
Den første av disse var en av de partene Sefanias Hofstad hadde kjøpt i
1916.

Og den siste parten av statsjorden ble skyldsatt i 1937:
Haugum 95.19 skyldmark 0,24 Arnold l
95.19 skyldmark 0,24 Arnold Prestmo

----
500 RasA
----
Jord utenfor Statsteig A
I 1901 ga John Rostad, eier av Follo, Staten disposisjonsretten over det
som var igjen av Follo nede i rasgropen i 1901.
En bit av dette, kalt Folloskredet, ble så lagt til Eklosvedjan i 1901. Biten
var av skyld 0,13. Det nye nummeret ble 95.2. (Se ovenfor.)

I 1909 ble restene av Follo delt og skyldsatt slik:
Skogmoeng 105.3 skyldmark 0,15 Mi
105.3 skyldmark 0,15 Mikal Skogmo
Heggeseng 105.4 » » 0,24 Peder Skultbakk
Auglen østre 105.5 » » 0,31 Torleif Buras
Grønnmyra 105.6 » » 0,07 Anton Prestmo
Prestmo 105.7 » » 0,07 Aneus Prestmo
Og i 1931 ble den siste biten av Follo nede i rasgropen skyldsatt:
Follo søndre 105.10 skyldmark 0.26 Olaf Rønning
105.10 skyldmark 0,26 Olaf Rønning
Av Prestegården Auglens område nede i rasgropen ble følgene parseller
skyldsatt i 1896:
Tokstad østre 32.7 skyldmark 0,40 Petter Eklo
Tokstad vestre 32.8
» 0,20 Petter Eklo
»
Så fulgte i 1936
Årset
32.14,15
» 0,15 Ole Arstad
Senere har det skjedd andre skyldsettinger i dette området. Flere parter
er blitt skilt ut fra noen av de ovennevnte, og nye eiere har overtatt. Også
parter som ikke tilhørte Statsteig A, foruten de to som er nevnt ovenfor, er
blitt skilt ut som egne brak.
Oversikt over bureiserne
Det så ikke lyst ut den første tiden etter raset. Krateret i landskapet var
som et åpent sår. Og den stivnede leirsjøen var heller ikke noe lystelig syn.
Mange hadde tvil om at det noen gang ville bli mulig å bosette seg her igjen.
Men naturen har bøtt på mye selv, og pågangsmot fra driftige og innsats
fylte mennesker har vist at sårene kunne leges. I dag fremstår både Raset
og Leiret som et fruktbart og veldyrket landskap. Det er ikke lett å se at for
bare noen ti-år siden var det her et trøstesløst skue.
Samtidig er det heller ikke lett å se det slitet og forsakelsen som ligger bak
de veldyrkede jordene og vakre gårdene.
Alt dette viser imidlertid at det er håp i fremtiden bare man har pågangs
mot og innsatsvilje.
Det er dessverre ikke plass i denne fremstillingen til en fullstendig gjen
nomgåelse av nyryddernes historie, om deres slit og forsakelser. Nedenfor

----
501 RasA
----
Beret og Ola Klefsås var blant de første som startet opp på Statsteig B, det
vil si på Nessleiret.
følger således bare navnene på de menneskene som startet opp med håp om
en fremtid i Raset og på Leiret
32.14,15 Årset:
Konstanse og Ole Arstad
Dagmar og Leif Arstad
32.16 Solhov:
95.2 Eklosveet/Haugan: Henrikke og Lars Haugan
95.6 Krag søndre:
95.7 Krågset:
95.10 Eklosveet østre:
95.11 Krågsvoll:
95.12 Lunnan:
95.13 Egge:
95.14 Sellægg
95.15 Krågset
95.16 Spannet nordre:
95.17 Nylund:
95.18 Trygvoll:
95.19 Haugum:
105.6 Grønnmyra:
Marie og Even Olsen
Aasta og Arne Eklo
Inga og Anton Innhaug
Maria og John E. Lindset
Ågot og Harald Lunnan
Olaug og Paul Helden
Mathilde og Petter M. Sellæg
Maria og Oskar Grande
Anna og Einar Skavhaug
Klara og Alf Pedersen
Emma og Anneus Haugdal
Oddny og Arnold Prestmo
Anna og Anton Prestmo


----
502 RasA
----
Etter hvert ble forholdene bedre, og husene fikk høyere standard. Dette er
hos Aasta og Arne Eklo på Krågset i 1937.
105.7 Follo søndre:
108.8 Haga:
119.1 Haga nordre:
119.5 Leira:
119.6 Solbu:
119.7 Ryan:
119.8 Øian:
fra 1918
119.9 Lennes østre:
119.11 Forset:
119.12 Leirvoll:
119.13 Holmli:
Lussi og Olaf Rønning
Ingrid og Konrad Lyng
Oline og Johan Holmli
Maria og Edvard Kålen
Beret og Ola Klefsås
Ingeborganna og Paul Leirfall
Karl Overholmen(ugift) flyttet
Marje og Evald Ness
Anna og Ole Svedjan
Margit og Gustav Lundbakken
Mette og Martin Storhaug
Marta og Bernt Holmli
Noter:
Disse tallene er hentet fra en fortegnelse over de eiendommene som ble utlagt til Staten. Tall
ene skriver seg fra etter 1.1.1914. De korresponderer ikke helt med de tallene som er gitt
i Stortingsproposisjon nr. 84/1900-1910.
2 I tillegg til opplysninger som er hentet fra offentlige dokumenter, har Leif Bjørkli, Ola Røstad
og Aasta og Arne EkJo bidratt med mye.


----
503 RasA
----
FORANDRINGER
Etter hvert som tiden gikk, forandret landskapet seg. Den trøstesløse blå
grå overflaten, ble gradvis dekket av planter og busker. Men fort gikk det
ikke. I mange ti-år var det store flater med naken leire i dagen. Spesielt var
dette tilfelle i de bratte meiene rundt rasgropen. Menneskene forsøkte å ut
bedre skadene, men det var først og fremst naturen selv som formådde å gi
overflaten nytt liv igjen.
Nokså regelmessig ble det tatt bilder av de ødelagte områdene. Vi skal her
gjengi noen. De første tre er tatt fra et punkt ved Lysthaugen. Muligens har
fotografen tenkt å lage et panoramabilde der alle tre er satt sammen. Foto
grafen er ukjent, likeså tidspunktet. Men det kan ikke ha vært så langt fra
århundreskiftet. På alle bildene går det frem at små busker har begynt å
dukke frem på leirsjøen.
Sett mot vest.


----
504 RasA
----
Sett mot nord.
Sett mot nordøst.

 

----
505 RasA
----
I 1920 tok Einar Musum en del bilder fra både rasgropen og leirflatene.
Beklageligvis har ikke filmene tålt lagringen så godt. Erling Sommervold har
gjort et godt arbeid med å få dem kopiert.
Fra skredgropen. Bildet er trolig tatt fra Eklomelen mot nordøst. Dalen i ter
rassekanten i bakgrunnen ligner på Eklodalen. I så fall var denne delen av
rasgropen dekket av vann etter raset 6. september og gikk under navnet Rogn
haugsjøen.
Også fra bunnen av rasgropen. Muligens er dette bildet tatt fra samme ståsted
som det forrige. Melen i bakgrunnen er trolig Momelen.

 

----
506 RasA
----
Oversikt over en del av rasgropen lengst mot øst. Gården i bakgrunnen er
Skei. Fremdeles er det en del nakne partier i rasmelene.
Parti av elven tatt fra Haga. Gårdene i bakgrunnen er fra venstre Østgård,
Sundby østre og Sundby vestre. Stokkene i forgrunnen er en enkel tømmer
lense.