Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Krig, okkupasjon og motstand 1940 - 1945           


Krig okkupasjon og motstand 1940-45

Krigsvåren

Landet ble jo okkupert av tyskerne den 9. april, men det tok tid før det kom tyskere til Verdal. Først den 21. april ble det kamphandlinger ved Verdal bru.

Da hadde forberedelser pågått hele tiden, samt at det florerte med rykter.

Det ble gravd skyttergraver og bygd barrikader på flere plasser langs elva ved både veibrua og jernbanebrua. Alle som ikke hadde noe på Øra å gjøre evakuerte til gårder lenger oppe i bygda, så den 20. april var det nesten tomt for folk.

Det fortelles at den siste som evakuerte var bestyrerinnen på telefonsentralen, da hadde hun arbeidet der flere døgn sammenhengende for å effektuere all trafikken, både sivilt og militært.

Jerbanebrua var klargjort til sprengning, og dette ble utført natten til 14. april, for da inntok tyskerne Trondheim.

Det ble flere trefninger i Verdal sentrum, men etter hvert ble tyskerne for sterke og norske styrker måtte trekke seg tilbake og etter hvert kapitulere.

Det kom også engelske styrker som skulle hjelpe til, uten at det hjalp noe særlig.

Det var flere som falt i trefningene her, og den som har fått mest omtale er vel Jostein Blomberg. Han ble truffet av en kule under tilbaketrekningen oppe ved Gudmundhus.

Det sies at det var en norsk kule som felte ham. Han var en av de få norske soldater som brukte hjelm, og han ble derfor forvekslet med en tysker.

Han ble liggende ved hekken utenfor hagen på gården, klarte ikke å få kontakt med resten av troppen. Han klarte etter hvert å komme seg inn i stallen hvor folkene på gården fant ham morgenen etter.

Folkene på gården hadde rømt  hjemmefra og søkt tilflukt i skogen ovenfor gården, men fru Slaatsve fikk imidlertid følelsen av at noen kalte på henne, at hun måtte heim. Mannen John og sønnen Hans, ble også med. I stallen fant de Blomberg hardt medtatt. De fikk lagt ham på en divan og bar ham inn i stua, hvor fru Slaatsve stelte ham så godt hun kunne.

De forsøkte å få fatt i lege, men forgjeves. Jostein Blomberg døde i stua på Gudmundhus samme dag.

Han var ved full bevissthet til siste slutt. Mens han lå i stallen skrev han i sin lommealmanakk ei siste hilsen til sin forlovede og til sin far:

”I dag er jeg skutt gjennom underlivet på utpost. Jeg ligger alene igjen her - orker ikke røre meg. Jeg dør sikkert. Min sak med Gud er oppgjort. Kjære Anna – dette er min siste , triste, hilsen til deg. Takk for alt. Hils far og si takk for alt.

Den vesle dagboka ble sendt til henne som skulle ha helsinga.

 

Brann og skader på eiendommer

Det var et bedrøvelig syn og ei tung stund for de mange som fant heimene rasert da de smått om senn vendte tilbake fra evakueringa. De hadde nok sett røyken fra brannene som raste samtidig  som kampene pågikk, men håpet kanskje likevel at det ikke var deres heim som gikk opp i røyk. For noen var det likevel den bitre virkelighet. I alt ble 15 heimer brannherjet og totalskadd i de tidlige morgentimene den 21. april. Samlet var det 32 hus som brant ned til grunnen. Dertil var det en lang rekke skader på andre eiendommer som følge av kamphandlingene, eller hærverk forvoldt av tyske soldater i forbindelse med innbrudd. Et bolighus på Ørmelen fikk så omfattende skader, at eieren ikke fant det formålstjenlig å reparere det, men rev det ned og bygget nytt. Flere av heimene ble ikke bygd opp før etter krigen, da tyskerne la beslag på alt som het bygningsmaterialer til sine anlegg. Medregnet de brannherjede husene, ble det registrert og taksert skade på 132 eiendommer sommeren 1940.

Vi vet alle utfallet av tyskernes angrep, de vant en foreløpig seier.

Okkupasjon

Smått om senn kom livet i normalt gjenge. De fleste tok opp sin daglige dont, og utover bygda gikk våronna som normalt. Det hadde imidlertid kommet noe fremmed inn i bygdemiljøet, og det var lett å merke at en ikke var herre i eget hus. Ved at påbud, forbud og forordninger kom fra Administrasjonsrådet for de besatte områder, ble det skapt et inntrykk av at vi hadde et snev av indre selvstyre. Blant de første påminnelser om hva vi hadde mistet, fikk vi forbud mot å feire 17. mai. I Verdal var 17. mai i 1940 preget av sorg. Da ble Torolf Getz Vold, som falt i kampen mot fienden, stedt til hvile på Stiklestad. En stor skare var møtt opp.

Det kom etter hvert flere påbud, motorsykler og biler skulle innleveres, noe senere også radioer. Alle slags våpen var forbudt. I Verdal ble det fra sommeren 1940 innført grenseboerbevis øst, slik at alle voksne verdalinger måtte ha det grønne, spesielle grenseboerbeviset som var nødvendig hele krigstida.

Det skulle ha vært kommunevalg høsten 1940, dette ble avlyst. Det skulle innføres nyordning etter førerprinsippet. Bygdefolket skulle ikke lenger, ved valg, selv bestemme hvem som skulle lede og administrere bygdesamfunnet. Ifølge den nye ordningen skulle kommunene nå ledes av en ordfører og varaordfører. Ved sin side skulle de ha et råd, formenn, som i antall skulle være ca. en tredjedel av det tidligere herredsstyret.

Etter nyordningen fikk ordføreren en suveren stilling.

Tysk byggevirksomhet

I starten rekvirerte tyskerne soldatforlegninger på gårdene, på aldersheimen, bedehuset, Betel og Bakketun. Og da de satte i gang bygging av brakkeleir på Tinna sommeren 1940, ble det for alle klart at de ikke var her bare på en snarvisitt. I februar 1941 begynte de å flytte inn i leiren. Da ble de andre beslaglagte bygninger frigitte.

I desember la tyskerne beslag på jord som tilhørte Maren Prestegård på Ørmelen, hvor det ble igangsatt bygging av brakker. Da dette ble etablissement for tyske politisoldater, gikk det under betegnelsen ”Politileiren”.

Den største soldatforlegningen som tyskerne hadde i umiddelbar nærhet var Rinnleiret. Sommeren 1940 averterte en byggmester fra Verdal etter 30 vante snekkere for arbeid på Rinnleiret, hvor det ble igangsatt en omfattende forbedring av eksisterende brakker og andre bygninger, samt nybygging. Av nybygg nevnes en stor kinosal, bilverksted og garasjer, og et stort bygg tenkt til sykehus som de måtte forlate halvferdig. Det ble bygget forsvarsverker, gravd skyttergraver og satt opp forskansninger over alt i bygda. De mest markerte av slike anlegg var utkikkstårnet for flyobservasjoner på Helloporten i Hellomarka og ved Godbekktjønna syd for Sandvika.

 På Garnes gård forlangte de å få revet en bygning som  veien gikk gjennom.

Det ble også satt i gang arbeid med å utbedre flyplassen på Fætten.

 

 

Dæm sjøt da vel itj følk

Folk var av naturlige årsaker redd når tyske soldater kom utover bygda, for å gjøre seg kjent, men kanskje også var de på jakt etter motstandere av dem og deres styre.

I Vuku var det flere episoder der folk rømte når det kom telefonbeskjed om at det var tyskere på veg.

En liten episode som gir en god illustrasjon av hvordan folk flest oppfattet krigssituasjonen. En mann skulle av sted nedpå ”Berga” for å se på tyskerne. Mor hans var engstelig og advarte ham om at han måtte være forsiktig så han ikke ble skutt. Da kom det lakonisk: ”Dæm sjøt da vel itj følk”.

 

Kulturlivet blomstret

Nyordning og nazifisering umuligjorde mye av organisasjonsarbeidet under krigen. Tidlig ble det forbud mot dansefester og offentlige sammenkomster. Okkupasjonsmakta var redd større, ukontrollerte ansamlinger av folk.

Quisling og NS satte mye inn på å få innflytelse og kontroll med lag og foreninger. Sammen med de store næringsorganisasjonene, skolen og kirka mm., skulle disse danne grunnlaget for det rikstinget føreren drømte om.

Bonde- og landbrukslaga var noe av de første det ble gjort framstøt mot, og NS tok kontrollen over Norges Bondelag. Dette medførte følgende skrivelse fra Verdal landbrukslag, 19. april 1941:

«Da landbrukslaget er kjent med at Norges Bondelag ikke lenger er en fri og selvstendig fagorganisasjon som styres og ledes etter lagets lover, blir forbindelsen med Bondelagets hovedkontor straks å bryte.»

I februar 1941 fikk fylkene påbud om at alle lag og foreninger skulle registreres. Dette var en overrumpling som NS var heldig med. Registreringa av foreningene gikk glatt. Det ble opprettet et nytt kontor under Innenriksdepartementet som fikk fullmakt til å nyordne samtlige foreninger og sammenslutninger i Norge etter nazistiske prinsipper. Men da de skulle til å praktisere dette, var det bare skallet igjen av foreningene over hele landet. Medlemmene hadde enten meldt seg ut eller sluttet å gå på møtene. Styrene hadde lagt ned vervene i svært mange tilfeller. Hele framstøtet fra NS overfor foreningslivet ble et slag i lufta. Situasjonen i Verdal går fram av en rapport fra NS-lagfører til ordføreren, 14. april 1942, hvor det bl.a. står:

 

Ad. ungdomslagene.

Det ser ut som at alle lagene ligger nede, og så vidt vites er det ingen av lagene som driver lagsarbeid. Det ser for så vidt ganske mørkt ut med håpet om at lagsarbeide kan holde fram.

Innstillingen hos de aller fleste styremedlemmer er nok negativt. Å skifte ut styrer anser jeg formålsløst, da vi ikke har nok folk å sette i stedet. Det er mulig at for et par lags vedkommende, bør skifting av styrer skje, og vårt lag vil ha oppmerksomheten henledet saken og  foreta de nødvendige undersøkelser. Jeg mener således at det måtte kunne gjøres noe i den retning med Vuku Ungdomslag, hvor vi har en del av våre folk .... » ldrettstreiken var også effektiv i Verdal. Det tok imidlertid tid før alle var oppmerksom på hva som hadde skjedd med den sentrale idrettsorganisasjonen. Flere skirenn ble således arrangert ennå vinteren 1941. Senere under krigen ble skirenn og andre idrettsarrangement holdt illegalt.

 NS prøvde å holde idrettslivet i gang så godt de kunne, og i Verdal klarte de således å stable på bena et fotballag som på krets- og landsnivå hevdet seg forunderlig godt. På tross av danseforbud, idrettsstreik og at foreningsarbeide lå nede, blomstret kulturlivet likevel under okkupasjonen. Folkelivet forma seg etter forholda. Samhørigheten ble større. Folk gikk hyppigere til hverandre og alle høve til å komme sammen til festlige lag ble nyttet og utnyttet. Bokringer, bridgelag, syforeninger m.v. grodde opp i hopetall. Kirkesøkningen var større enn noen gang, og på misjonsmøtene var det trangt om plassen. Ungdommenes overskudd og trang til livsutfoldelse lot seg ikke kue. Foruten illegale idrettsarrangementer ble det under krigen holdt utallige ulovlige dansetilstelninger. Særlig var dans på låven populært, eller at en flokk ungdommer fant seg en åpning i skogen og danset til musikken fra en grammofon, eller i beste fall en enslig trekkspiller. I de fleste tilfeller gikk det godt, men ikke alltid. Dans på Haga midtsommerkvelden i 1942 førte til at Ola Haga fikk ei bot på 250 kroner, som den gangen var et betydelig beløp. Under lørdagsdans på Rømo i Leksdalen slo tyskerne til med en betydelig styrke og mange ble bøtelagt etter denne episoden.

 

Dansen på Strandholmen

De mest dramatiske følgene av lørdagsdans som en kjenner til, gjelder dansen på Strandholmen i Ekne en augustkveld i 1942. Svein Westrum,Verdal og bygdas sosialsjef i mange år, Kyrre Brenne, var med på dette. Atskillige ungdommer var samla på holmen da tyskere i full kamputrustning slo til og omringet feststedet. Jentene fikk gå, men et trettitalls gutter ble arrestert og ført til fangeleiren på Falstad. Situasjonen var uhyggelig fordi tyskerne var beruset og fingret skjødesløst og truende med våpna og skarp ammunisjon. Under oppstilling måtte de arresterte levere fra seg alt de hadde i lommene. Uheldigvis ble det funnet ei fyrstikkeske litt bakenfor de oppstilte «forbryterne». Dette resulterte i straffeeksersis for en del av guttene. Dagen etter ble gjengen satt i arbeide. De fikk jobb med å hugge opp sotbrente stubber. Dette var ikke noe særlig hyggelig, for de fleste hadde stasklærne på. At arbeidsiveren ikke var særlig stor var forståelig, men unnasluntring ble ikke tålt av tyskerne og dermed måtte noen av dem på nytt ut i straffeeksersis, deriblant Kyrre Brenne. Oppskrifta var femti knebøyninger og samtidig holde ei rot på strake armer over seg. Mandagen ble de løslatt, men også da oppførte tyskerne seg underlig usympatisk. Da guttene var på veg ut av leiren, satte de schæferhundene etter dem. Det var foreldrene som måtte betale bøtene for de fleste som var med på dette. Ellers viste ungdommene stor oppfinnsomhet når det gjaldt aktiviteter for å ha det hyggelig og moro. Om det ikke hører inn under kulturell virksomhet, så var det i alle fall ungdommelig kåthet som gjorde at tre brødre i Leksdalen heiste ordførerens sykkel opp i flaggstanga. For dette ble de belønnet med tre måneders opphold i straffangeleiren på Grini. Konserter og kabaret, de to musikkorpsa, Arbeidernes og Vinne, måtte legge ned virksomheten straks okkupasjonen var et faktum. For å berge instrumenta ble det hevdet at disse var medlemmenes private eiendom. Mannskoret holdt det gående med øvinger ei god stund. Men da det ble spørsmål om å synge i forbindelse med Quislings besøk på Hirdførerskolen på Bakketun, var det slutt. Det oppsto da en mannskvartett på 6- l 0 sangere som holdt det gående under hele krigen og ble meget populære. De opptrådte aldri offentlig, men sang i begravelser og andre private arrangementer. Verdal trekkspillorkester hadde derimot en glansperiode under krigen med meget stor tilslutning. De holdt flere konserter i Arbeiderforeningen med allsidig program og høstet stor applaus. Blant de som gjorde lykke ved disse forestillingene var Alf  Thomsen som spilte på sag. Også Storhaugan hadde i alle fall en vellykket forestilling i Arbeideren, kanskje flere. Det nyttet ikke for lag eller organisasjoner å holde slike underholdningsarrangementer. Alf Eriksen opptrådte som impressario og fikk til en kabaret som hadde stor tilslutning fra lokale kunstnere. Kabareten ble kjørt i mange forestillinger både i Arbeideren og i forsamlingshusa utover bygda. Den hadde et stort og allsidig program og var meget populær hos publikum. Blant de som deltok i kabaretene var Olav Halseth og Johan Solberg, bl.a. som henholdsvis «Enok» og «Ellev Blispent». Musikkinnslagene var ved Ola Storhaug, Ivan Carlsson, Snorre Haugdahl og Johan Ingvaldsen. En nevner også Ellinor Andersson og Alf Wold som framførte noen festlige duetter, men da en her bare har hukommelsen  å bygge på kan en ikke trekke fram flere av aktørene.

Det som her er nevnt er bare eksempler på at også krigstida hadde sine oppmuntrende og lyse sider. Det var ikke bare ei tid med motsetninger, dysterhet og elendighet.

Dertil var det så fint med disse kabaretforestillingene at en der i stor grad var fri tyskerne, i motsetning til på kinoforestillingene.


Motstand

Det ble etter hvert en betraktelig motstand mot det nye regimet i Verdal som i andre deler av Norge.

Det meste av motstanden gikk ut på etterretning, samt å hjelpe flyktninger over til Sverige. De såkalte ”Grenselosene”, de som var med ukjente folk og viste dem veien gjennom skog og mark gjorde en kjempejobb.

Det var på mange farefulle oppdrag, men med dyktighet og en god porsjon flaks endte de fleste turer godt.

Det var flere ruter som gikk fra sjøen og innover helt til grensa.

Noen ruter gikk til fots hele turen, på andre ble det brukt bil så langt det var mulig på grunn av veistandard og  tysk kontroll.

Selv om det var lite biler og bare noen som hadde kjørtillatelse, klarte man som regel å ordne noe.

Det var faktisk en del av losene som hadde fulltidsjobb med å lose folk, og en kan tenke seg hva disse hadde av inntekt i den tiden.

Shetlands-Larsens tur i Verdalsfjella

Det var også en del kjente personer som rømte over fjellene her, bl.a. så fôr Shetlands- Larsen med sine menn over her etter det mislykkede angrepet på Tirpitz i Åsenfjorden i november 1942.

Det var folk som lå og ventet for å ta dem med over fjellet, men  noe gikk galt, så de kom i land på Frosta i stedet for mellom Stjørdal og Hundhammeren.

Karene tok seg fram gjennom Åsen, Skogn og Markebygda, de var innom på en par gårder hvor de fikk mat og hvile før de stakk til fjells.

De delte seg i to lag hvor et av dem tok en rute nord for Feren og Sulsjøene, og kom frem uten annen dramatikk, selv om de hadde en strabasiøs tur med adskillige forfrysninger.

Den andre gruppen som hadde Larsen som leder, valgte ei nordligere lei, retning Tverrvola, Kråkfjellet, med tanke på å passere grensa gjennom Merraskaret.

I fjellet var det kommet en god del våt nysnø, og  våt snø lavet ned. Dette var sjøfolk og slett ikke fjellvandrere. Etter å ha passert Tverrvola tvang føret og terrenget dem ned mot vegen.

De kom fram til Brennmoen i Sul, klissvåte og utslitte. Klærne deres var da blitt atskillig medtatt og fillete, og de hadde skåret seg stokker som de støttet seg til. Noen av dem gikk inn i hovedbygningen, og i følge boka skal de ha bedt om å få ligge på låven ei stund. De møtte kårmannen på gården som var alene inne. Han var nervøs og skeptisk til disse fremmede, fillete folka, og han anså dem trolig for provokatører. Han ville ikke  ha noe med dem å gjøre.

Det var melkingstid og kona på Gården var i fjøset og holdt på med melkinga. De kom inn i fjøset og ba om melk og det skulle de få. Kona tilbød seg å gå inn etter glass til dem. Men det hadde de ikke tid til og de drakk direkte av melkebøtta. I mens hadde kårmannen ringt til grensepolitiet som holdt til i Sulstua. De to grensepolitimennene, Petersen og Knutsen, tok med seg våpen og gikk for å undersøke. De var forberedt på å møte fremmede.

Etter å ha drukket seg utørste på melk, la gruppen i veg videre østover etter vegen. Da de kom til svingen ved Sulstua, sto plutselig to uniformerte menn foran dem og de fikk våpen rettet mot seg på kloss hold. Den ene i grå-grønn uniform, rettet et automatgevær mot Larsen, den andre i mørk-blå uniform, holdt en pistol med fingeren på avtrekkeren: ”Hvor skal dere”?! ”Hvem er det som spør” sier Larsen rolig. ”Hold kjeft”! skriker den blå. ” Det er jeg som spør”. Situasjonen var prekær, men Larsen som hadde commandotrening, fant et beleilig øyeblikk til å gjøre et utfall mot de to politifolkene, han kastet seg fram og får dem litt tilbake og ut av stilling. I det samme braker det løs fra pistolen til den ene enkelskmannen, og den blå grensepolisen, Knutsen, siger sammen. Den andre politimannen skyter mot dem i samme øyeblikk som han kaster seg utfor veien og ruller ned skråningen. Bob Evans ble truffet i ene låret og stygt skadet. De andre hadde også fått fram våpnene og skuddene smalt i forsøk på å treffe ham som forsvant i mørket ned skråningen.

Larsen undersøkte Evans og anså at det ikke var mulig å få ham med videre. Evans var i britisk soldatuniform, og i forvissing om at han ville bli behandlet som krigsfange, tok Larsen avskjed med ham, der han lå på vegen.

Etter å ha virret litt fram og tilbake i forsøk på å finne den andre politimannen, som kanskje kunne være truffet, mistet de kontakten med Kalve. De tre, Larsen og de to andre britene, tok seg ned til elva og fortsatte langs denne og ble sett av gårdfolkene i Sulstua, men de gjorde ikke noe anskrik. Men snart måtte de opp på vegen igjen.

Ved Hjellfossen møtte de en hestekjører. De hørte ham på lang lei, for det skranglet slik i stutting-kjettingene. Det var mannen på Brennmoen hvor de hadde fått melk. Nå var han på vei hjem fra Innsmoen hvor han hadde holdt på med framkjøring av noe skogsvirke. Larsen stoppet mannen og spurte om det var langt til grensa og om eventuelt vakthold. Mannen fortalte at det var tyskere på tollstasjonen og i Sandvika, samt hvor langt det var til grensa. Han rådet dem til å gå over elva ved dammen nedenfor utløpet av Innsvatnet, og ta opp på Karl- Johans veg og følge denne til de passerte grensa. Å følge hovedvegen anså mannen å være for risikabelt.

Kapein Larsen og de to britene gjorde som mannen hadde sagt. Over dammen gikk de baklengs og laget bare ett spor.

Ut på morgenkvisten, den 6. november, passerte de grensa. Da trodde Larsen at to mann var tapt, ettersom han savnet Kalve.

Kalve vente tilbake for å hjelpe Evans. Han ville ikke la vennen ligge igjen på vegen, og klarte vel på et vis å stable ham på bena. De tok leia opp bakkene, mot Østgården og Tømte. Derfra videre østover i retning Drivsjøene. Der har trolig Evans ikke maktet mer og han ble igjen i Værdalsbrukets hytte, som skogforvalter Moen disponerte.

Kalve fortsatte mot grensa og kom fram til Åbo. Derfra ble han fraktet til Skalstugan og kom dit ca. 8 timer etter Larsen og de to andre britene.

Dagen etter ble det satt i gang satt stor rassia i Sultraktene med både tysk og norsk politi i aksjon, ca. hundre mann i alt. I første omgang var politiet uten spor. De heftet seg ikke med det ene sporet som gikk over dammen, dessuten gikk det den gale vegen. I Sulgrenda ble det derfor en omfattende husundersøkelse, da man fryktet at disse farlige folkene skjulte seg på gårdene. Først sent på dagen ble sporet over dammen undersøkt nøye og fulgt på andre siden av elva. Tyskerne fikk da se at sporet snudde og at ett spor ble til tre, og at de gikk i retning av Sverige og hadde krysset grensen.

Neste dag, den7 . november, kom to unge stapo-menn fram til hytta ved Drivsjøen. På anrop kom Bob Evans fram i døra. På norsk ble det ropt: ”Hendene i været”! Men dette forsto ikke Evans og statspoliti Østern skjøt mot ham. Evans ble truffet i det andre låret.

Mannen som møtte Larsen den kvelden de var på flukt ble nå tilkalt for å hente Evans med hest og slede. Han forteller at den sårede hadde store smerter under transporten ned fra hytta, og mest i det første såret som det trolig hadde begynt å gå betennelse i. Vel fremme i Sul, tok tyskerne tilsynelatende humant i mot engelskmannen. Han ble lagt på båre og fikk tepper over seg. Distriktslege Thor Heggbom ble budsendt. Han trodde det skulle gis førstehjelp. Men det fikk han ikke lov til. Han fikk bare se Evans og forsto naturligvis ikke vitsen med at han skulle komme.

Bob Evans var 22år gammel. Hjemme i England hadde han foreldre og søsken. Han reagerte ikke så mye når dette ble brakt på bane, men da han fikk høre at de andre hadde kommet seg over til Sverige, kom tårene. De hadde vært heldige.

Tyskerne  la ham inn på St. Elisabeths hospital i Trondheim. Etter at de hadde gjort ham frisk, ble han henrettet. Dette var en krigsforbrytelse, og ble en av anklagepunktene under Nürnbergprosessen. Evans riktige fornavn var Robert.

Etter frigjøringa, da nærmere omstendigheter og følger i forbindelse med episoden nedenfor Sulstua ble kjent, gikk det  hardt inn på kårmannen  på Brennmoen. Han ble så neddynget av skyldfølelse at han ble sjuk og levde ikke lenge etterpå.

Kurerer og kurertrafikk

Det foregikk ganske mye kurervirksomhet gjennom Verdal i disse årene, og her skal vi ta med ruta Skalstugan – Ådalsvollen.

Om tyskerne, Gestapo, hadde ant hvor omfattende kurertrafikken var mellom Skalstugan og Ådalsvollen, ville de nok ha satt mye inn på å få stoppet det. Mistanke hadde de, men det hjalp lite når de ikke klarte å peile inn personene som  drev på. Når det i ettertid er blitt nøstet opp i noe av dette, får en inntrykk av at Skalstugan – Ådalsvollen – Verdal – Trondheim var som en gammeldags ”trafikkled”; sprengstoff, sambandsutstyr og propagandamateriell kom inn i landet denne vegen. Fraktet over fjellet på ryggen, eller i pulk, av uredde menn som frivillig tok på seg strabasene i ugjestmildt fjellterreng, i snøstorm, regn og kulde. Noen ganger vasset de i løssnø til knes. Andre ganger kunne de fyke av gårde på  gnistrende skareføre.

I Skalstugan hadde de uvurderlig hjelp av tollbestyrer, Olle Hüttsten, en norgesvenn som hjalp kurerene i kinkige situasjoner, med husrom og mat, og løste mer enn en floke når de hadde problemer med det svenske militæret. Hos Hüttsten holdt heimefrontledere i Trøndelag konferanse med norske myndigheter i Sverige.

For sin innsats under krigen, ble Olle Hüttsten dekorert med Kong Haakon VII`s frihetskors, innstiftet ved kgl. Re. 18/5 1943, for fremragende fortjeneste for Norges Sak. Dett er den høyeste norske krigsdekorasjon en sivil eller militær utlending kan få.

 

Bjørn Rygg som var tollbestyrer på Ådalsvollen, ble en nøkkelperson i arbeidet med den videre transporten av materiellet fra Ådalsvollen.

Dette i tillegg til at han selv gjorde over 50 turer til Skalstugan i samme ærend, og at hans sønn, Inge Rygg, ofte var på farten. En kjenner ikke alle vegene han nyttet for å få materiellet til videre. Men Ingemann Liff ble en hovedtransportør, samt at Erling Walum og Petter Balhald gjorde turer til Trondheim for Bjørn Rygg. I denne forbindelse må også nevnes Arnt S. Bakken på Verdal jernbanestasjon, som en viktig medspiller, da ikke så lite av dette gikk med jernbane inn til Trondheim.

I de første krigsåra var trafikken noe sporadisk. Men fra 1943 fikk virksomheten virkelige dimensjoner. Da bestemte ikke Rygg selv når han måtte i veg. Ordren kom som særmelding i de norske radiosendingene fra London. Når særmeldinga ”Luftforandring i dag ” kom, var det direkte ordre til Rygg at han måtte sette kursen for grensa og Skalstugan.

At det var en stor fysisk og ikke minst psykisk påkjenning, er forstålig. Det var nesten konstant å leve i spenning, ikke minst for fru Signe Rygg, for dette var noe hun og Bjørn var sammen om. Foruten at fru Signe enkelte ganger måtte tre støttende til for å få saker og ting bort fra øyesyn, måtte hun finne forklaringer og skrøner når det var spørsmål om hvor mannen var, for det var ofte han ikke var å treffe. Det var ikke bare turene til Sverige som tok tid, men også mange turer til Verdalsøra og Trondheim i forbindelse med videre transport av materiell. Og ikke minst var det turer i utmarka hvor midlertidige lagringsplasser måtte ordnes.

Bjørn og Signe Ryggs innsats i frihetskampen, må også sees i lys av hans stilling som tollbestyrer, en vanskelig kombinasjon ettersom tollstasjonen kontinuerlig ble overvåket av tysk politi.

Bjørn Rygg ble tatt av tyskerne noen dager før freden i 1945.

 Russiske Krigsfanger og russerleiren

Sammen med retretten til den tyske Finnlandsarmeen, fulgte mange russiske krigsfanger, som ble drevet sørover helt fra Finnmark. Først i uker og måneder etter landeveg, før de kom så langt sør at de kunne lastes på jernbane. Hvor mange som omkom i denne tragediemarsjen er vel aldri klarlagt.

I januar – februar 1945, ble det etablert en fangeleir på Ørmelen for ca. 240 russiske fanger nordfra. Hvordan forholdene var inne i denne leiren, er det vel heller ingen som har full kjennskap til. Men synlig for alle var at det måtte være et terror- og hungerens helvete.

Til Verdal kom russerne i uoppvarmede godsvogner. Jernbanetransporten tok flere døgn og flere var døde ved framkomsten, av frost og mangel på mat.

Mange så avkreftet og elendige at de måtte støttes av kamerater. Disse stakkarene gjorde et uutslettelig inntrykk, fillete og uflidde, med klær som nesten ikke hang sammen på kroppen i vinterkulda. Med utslitte uniformsjakker og sekkefiller på bena måtte de fryse forferdelig. En grotesk kontrast til de tyske vaktene, i varme pelser eller polstrede jakker, som var tatt fra russerne som krigsbytte.

Ikke lenge etter ankomsten ble de jaget ut i skogen for å hugge ved til knottproduksjon for tyske biler, eller ved for at tyskerne skulle ha det godt og varmt i leirene sine. Skogen de gikk løs på var på Ørin, olderskogen ved Fæby og på Grønnøra. I nedre del av bygda var det store områder med olderskog som ble snauet, og et bredt belte av Verdalsbrukets skog på Ørin. Det var forferdelig å se på at disse skjelettene innenfor fillene, måtte bære eller slepe på de tunge trestokkene for å lunne dem sammen.

Blant folk i bygda var det mange som reagerte på den behandlinga fangene fikk, og begynte å legge ut matpakker i vegkanten i håp om at fangene fikk lov til å ta dem opp. Noen av vaktene var så humane at de tillot dette, andre var mer restriktive. Men tyskerne merket nok holdningen blant verdalingene, og utover vinteren tillot de mer og mer av den slags. Det fantes tifeller der de tillot fangene å gå inn til folk for å få en matbit. Men dette måtte være lynvisitter, noe annet tillot ikke vaktene, ellers kunne det få katastrofale følger.

Alle var ikke klar over dette, og i ett tilfelle endte det i katastrofe. En russer, som arbeidet på Grønnøra, lurte seg inn til en heim i Vinne på det mest uheldige tidspunkt som kunne tenkes, like før det skulle være appell, og da en var borte ble det oppstyr. Vaktene fant ham og jaget ham foran seg bortover jordene, og straks de kom til Grønnøra ble han henrettet, så å si for åpen sene. Noen gutter sto nemlig og så på ugjerningen som åpenbart ble utført i fullt sinne. Retterstedet var ytterst på tangen mellom de to gamle elvefarene nedenfor Baglo Nordre.

Thora Karlsen på Ørmelen var ivrig til å legge ut matpakker til russeravdelingene som passerte forbi. Men en gang skar det seg alvorlig. Det ble oppdaget av en tysk offiser som var i kjølvannet. Han ble fykende sint og kjeftet opp fru Karlsen ettertrykkelig, og deiset matpakken i entrédøra. Thora var imidlertid ikke skvetten, og overhøvlet tyskeren etter beste evne, til slutt sang hun Internasjonalen etter dem.

Dagen etter ble Thora Karlsen arrestert og satt i kvinnefengslet i Trondheim til krigen  sluttet.

En guttegjeng i Vinne, satte i gang så å si organisert mathjelp i form av matpakker til russerne som arbeidet på grønnøra. Og det gikk bra, de ble godt kjent med både russerne og de fleste tyske vaktene.

Men det var også tilfeller hvor de tyske vaktene selv tok matpakkene.

 

Sanitetsforeningenes hjelpeaksjon.

Det som imidlertid overskygget alle enkelttiltaka for hjelp til de russiske krigsfangene, var sanitetsforeningenes suppeaksjon, som selv på landsbasis var ganske enestående, velorganisert og effektiv.

En som sto sentralt i dette, var daværende sokneprest i Verdal Øystein Hovden. En gjengir noe av det han har skildret om hjelpeaksjon og russertida:

”Å for et eit syn å sjå desse russarne der dei blir drevne og jaga i veg til og frå arbeidsplassen ute i olderskogen på Kjæran og andre stader. Nærmast levande, sjanglande lik som knapt greier gå, men må likevel, på eit slags geledd med kjeppar i hendene, for å halda seg oppreiste og berre fillar og sekkelerver til klær og fotbunad. Og vinteren er sprengkald. Stadig døyr ein eller annan, innanfor leiren eller utanfor. Ein dag blir og ein stakkar beintfram plaffa ned av vakta og slengt borti eit skogholt, som anna vrakgods. Ei botnlaus liding like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her må noko gjerast, men kva og korleis?

Folk er snille. Dei prøver, til å begynne med, av sin egen spinkle brødrasjon å laga matpakkar, som dei legg langs vegane der stakkarne sjanglar forbi – i von om at dei finn deim og får lov, utan juling a tå deim opp. Men nei, dette går ikke lenger. Skal det monne noko, må mykje meir gjerast. Og æra vere verdalingane, det vart gjort! Det var ikkje lett å få det til, på grunn av våre eigne nazistar, men det lukkast til slutt. I brodden her gjekk ”De unges Santitetsforening” på Øra. Dei skreiv til Røde Kors, Trondheim. Men fekk ikkje svar. Da så Nazi – lensmannen i Verdal 3. februar, slår opp sitt brutale oppslag på Øra og gjer kjent, at det heretter er forbode å gi mat til russiske fangar, da blir eg kontakta og går naturligvis straks i gang med å gjera alt eg kan. Det hastar. Eg ringer iltelefon til Røde Kors, Trondheim, som lovar å gjera sitt snarast. Men nei – dagane går og ingenting skjedde. Eg driv på best eg kan. Først heimsøker eg nazisjefane i bygda.  5 og 6 februar, lensmannen, ordføraren og propagandasjefen. Hos alle tre krev eg som prest å få greie på om dei verkeleg har vori med og utstedt forbodet mot å hjelpa russerane med mat og klær? Korleis eg ordla meg ? Notatane mine viser, eg avslutta på denne måten: ”Stakkar dei som i det store oppgjeret som kjem, vil ha dette tunge loddet i vektskåla, at dei har hindra folk i å utføra den miskunnsame samaritans gjerning!” Men nei – ingen av desse karane ville ta på seg noko skuld for forbodsplakaten. Eg går da til ortkommandanten på Tinnden, i same ærend. Men nei, utan resultat. Kva skal eg gjera? Eg sender same dag (onsdag 7. februar) brev til Røde Kords, Trondheim – såleis:

” Vi har i Verdal for tida ein russisk fangeleir med ca. 230 – 240 krigsfangar. Vi forstår alle at noko raust liv er det ikkje å vera fange såleis, korkje her eller andre stader. Krigen er nå eingong slik. Men når det , som her i Verdal, er klårt for alle at dei lid sår mangel både på mat og klær, ville vi gjerne prøva og hjelpa. At nauda er der og at ho er stor, forstår vi ikkje berre når vi ser dei skinmagre, uttærde stakkarane der dei skrid fram i sine filler, og dessutan veit vi at, så å seia dagleg døyr ein eller fleire av deim. De tyske kommandanten  gav i si tid jamvel direkte løyve til at dei som ville og kunne her i Verdal – ja, ”anmodet” deim om å hjelpa. Lensmannen slo da opp plakat om dette, og det vart kjent for folk, og hjelp kom! Dette var laurdag 27. januar. Laurdag 3. februar kom oppslag om forbod mot hjelp!

I samtale med ortskommandanten same dag, opplyser han at opptaket til forbodet er kome frå norske styresmakter, ved fylkesmannen i Nord Trøndelag og lensmannen i Verdal. Sjølsagt er det ikkje råd, korkje for meg eller Røde Kors, å blanda oss bort i dei miltære forordningar osb., men det er ikkje mogleg for menneske med vanleg menneskelege kjenslar og med noko kristen kulturarv og ånd i seg, roleg å sjå på dette at menneske skal måtte lida slik utan at vi prøver å få koma til hjelp etter fattig evne i desse tider.

At det blir  sett forbod mot å gjera den barmhjertige samaritans gjerning, synes meg stå stikk i strid med den kristendom vi vil verna om og reknar som grunnlaget for heile vår kultur. Det er barbari!

Som prest her i Verdal vender eg meg til Røde Kors og bed Dykk hjelpa så langt råd er å åpna veg for hjartelaget like ovenfor dei stakkarane det her gjeld. For mennskeleg naud må alle politiske skrankar falle.

Eg ber derfor Røde Kors, snarast, ta seg av saka, som er ei sak som ligg midt inne i Røde Kors si eigentlege oppgåve og kall i verda, og venda seg til fylkesføraren i Nord Trøndelag, herr Eggen, Steinkjer. Kan kanskje vera at han, som hadde makt til å få forbodet utstedt, også har makt til å få det avlyst.

 

Verdal soknekall 7/2 1945

Med vyrdnad

Øystein Hovden”

 

Men dagane går, det hastar, men ingenting skjer. Det er forferdeleg.

Mandag 12. februar har eg på ny konferanse med ortskommandanten om saka. Dei har ingenting høyrt, korkje frå fylkesmannen eller Røde Kors. Dette var mykje nedslåande. Men gudskjelov – seinare same dag ringer Røde Kors og gir beskjed: Det er i orden. Forbodet skal opphevast. Nærmare melding kjem.

Mykje glad går eg da torsdag 15.  februar til den russiske fangeleiren og bed om konferanse med leirkommandanten. Det går i orden.

Det blir en lang samtale.

Eg presenterer meg – og han det same. Han er fra München – kanten, katolikk, men kona protestant. Det blir først litt prat om dette. Eg sit samstundes og tenker: ”Tyskerane, som folk flest forresten, er svake for smiger” – Dermed går eg i gang: ”Jaså, De er frå München, Frå Bayeren? Eg har ein gong vore der. Det var eit jovialt og hyggeleg folkeferd, som det er en fest å vera i lag med, både på Hofbräuhaus og elles, hugsar eg. Sei meg herr Kommandant, er det ikkje rett å meina at folket der sør er gemytlegare og meir hjartelege enn tilfellet er lenger nord f. eks. I Berlin og Preusen?”

Han spratt opp, skundar seg å let at døra, som sto på glytt ut til gangen. Ingen måtte høyra, og seier svært venleg og blid: ” Richtig! Richtig!” – vel! Etter dette preludiet synest eg tida  er inne til sjølve ærendet mitt, den hjelpa eg gjerne ville få ordna, med mat til fangane. Eg greier ut korleis vi hadde tenkt det, sanitetsforeningane i bygda vil ta seg av det osb.

”Hels damene og sei: de skal få lov å koma her i ettermiddag kl 17. Men gløym ikkje, det må vera slik mat som fangane toler, og det må vera dei same damer som ordnar det her i leiren kvar dag og til same klokkeslett. De kan vera sikker på at ingen tyskere i alle fall skal forgripe  seg på maten.”

Ei tung bør datt ifrå meg.

 

Sanitetskvinnene frå alle åtte lag i bygda går fluksens i gang. Same dag kl. 18 møtest dei hos gardbruker Stuberg på Mikvold og alt blir klårlagt. Hjelpeaksjonen blir ordna slik, at kvart sanitetslag i bygda skal kvar deg i kvar si veke køyra suppe eller anna ferdiglaga og lettfordøyeleg kost til leiren kl. 17 og dele den ut der. Ordninga viser seg å vera framifrå. Det går med liv og lyst og stort humør. Folk over alt i bygda er meir enn villige både til å gi mat og køyra fram – Alltid med hest, på grunn av bensinrasjoneringa naturlegvis. Ein dag møter eg henne som nermast er krumtappen i heile greia, fru Ingrid Minsaas: ”Korleis går det? ” spør eg interessert. Fort og fyndig kjem svaret: ”Åjauda, sannleg er det morosamt å vera kokka hans Stalin!”

Det var morosamt, det er sikkert, men naturligvis også uendeleg mykje meir. Dei 3-4 månadene dette står på, gjer verdalingane ein innsats i nestekjærleikens teneste som det står respekt av. Dei bergar menneskeliv og småstundes reiser et uviseleg monument over kvaliteten og hjartelaget i dem sjølve.”

 

I følge opplysninger en har fått, døde i alt 29 av de russiske krigsfangene i Verdal vinteren 1945. Tre i januar, og resten i februar. Det er ingen tvil. - Det var sanitetsforeningenes hjelpeaksjon som var årsak til at det stoppet med dette.

Den 9. mai var Russlands fredsdag og freden var et faktum for alle.

At gleden var stor også hos de uttærte fangene i leiren på Ørmelen er lett å forstå. Derimot va nok stemningen nokså laber hos de tyske soldatene og offiserene.

 

Om dette forteller Øystein Hovden slik:

”Av ein eller annen grunn får eg i oppdrag å reise ned til russerleiren og kontakte sjefen. Eg blir henta i bil av Gustav Eklo. Det gjeld å forvissa seg om at fangane den dagen får sleppa ut or leiren og vera med på den høgtida som skal haldas på gravplassen til dei landsmenn og kamerater som hadde døyd i leiren og nå låg gravlagt der ute i skogen på Ørmelen.

Det var ei kort, men underleg gripande høgtidstund der ute, i lag med fangar og nokre tyske offiserar. Alt gjekk roleg og fint for seg. Etter høgtida går eg tilbake leiren i lag med leirsjefen. Det er ikkje mykje att av den stolte og modige herren nå. Han pratar i eit køyr: ” Nå er vi ferdige! Vi som var på tindane – nå er vi ramla ned i avgrunnen. Ingen av oss kan heller vita om vi nokon gong kjem tilbake til ”unser heimat” osb. Han bed oss nordmenn gjera vårt til at folket ikkje samlar seg kringom leiren. Det kan føre til uro.

Halde de fred utanfor , så skal vi prøva halde fred og orden innanfor.

Flere av de russiske krigsfangene avslørte seg som rene kunsthåndverkere. Med primitive hjelpemidler, ofte bare spiker, laget de nydelige ting som smykkeskrin, tobakksdåser og sigarettetuier, bl.a. av tre og tomme aluminiumsbokser. Mange av disse små kunstverkene ble igjen i Verdal og noen ble tatt vel vare på og er i dag verdifulle suvenirer.

Etter frigjøringa gikk russerne ganske fritt omkring og tok del i fredsrusen sammen med bygdefolket, spilte og oppførte danser. Det tok tid før hjemsendinga kom i stand, og på flere gårder var det russere som tok del i våronnarbeide i 1945. I den tyske og nazistiske propaganda under krigen, ble de hundretusener av russiske krigsfanger som oppholdt seg her i landet, karakterisert som usiviliserte horder. I første tida etter frigjøringa, da de her i Verdal kunne leve som folk sammen med bygdefolket, ble disse påstandene gjort ettertrykkelig til skamme.

Det ble knyttet mange vennskapsbånd i disse dager, men senere har ingen av de som oppholdt seg i Verdal, gitt livstegn fra seg.

Hvilken skjebne møtte dem da de kom hjem til Russland? Ble de betraktet som desertører?. Mange har i etterkrigstida stilt seg slike spørsmål.

Gravplassen, der de som omkom i Verdal ble gravlagt, ble etter frigjøringa ombygd til minnelund med en fin bauta og innhengning.

Avdukinga fant sted søndag den 6. oktober 1946. Blant de ca. tusen frammøtte, var representanter for både norske og russiske styresmakter, og sogneprest Øystein Hovden holdt en manende og vakker avdukingstale.

Det har vært, og er, kransepålegging ved bautaen hver 1. mai, med representanter fra den

russiske ambassade.