Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Krig-okkupasjon-motstand            Verdalsboka


VERDALSBOKA
KRIG — OKKUPASJON — MOTSTAND
VERDAL 1940- 1945
AV
MORTEN VEIMO
UTGITT AV MOTSTANDSGRUPPEN 1940-1945, VERDAL
VERDAL 1987

----
6 Krig
----
Sats og trykk: Verdal Grafiske A/S
Innbinding: Steinkjer Trykkeri A/S
ISBN 82-991340-0-5

----
7 Krig
----
Innhold
KRIG — OKKUPASJON — MOTSTAND
Side
Forord 9
Orientering fra bygdeboknemnda 10
Innledning 11
KRIG — ÅRET 1940 15
Krig i Verdal 15
Dagene 9. - 21. April 1940 21
Søndag 21. April 1940 49
Ei viktig bru faller (Tysk beretning) 99
Britenes innsats 104
Sivile sjåfører i kampsonen 113
Regimentsjefens tale 115
Rettstjenesten klikket 117
Brann og skader på eiendommer 118
Tyskerne brer seg utover bygda 119
Svein Haugan: «Dæm sjøt da vel itt følk» 121
Verdalinger kjempet i nord, sør og vest 122
Motormitraljøseeskadron/DR3 129
Forslag til dekorering 134
Over fjellet med ammunisjon til Hegra 139
Gunnar Oskar Ahlgren 141
Torolf Getz Wold 142
Ludvik Ottar Harsvik 143
Odd Lervold 144
Jostein Blomberg 145
Per Getz 147
OKKUPASJON — MOTSTAND 149
Livet går videre 149
Kommunestyret avsettes 154
Forholdene skjerpes 158
Skjendselsmordet i Gjevingåsen 168
Nervøsitet i NS 172
Svein Haugan: Om NS-medlemmer 176

----
8 Krig
----
Tysk Byggevirksomhet 181
Fraternisering 187
Tyskfiendtlig virksomhet 189
En spennende Snåsatur 194
NS-landsstevner på Stiklestad 197
Strafgefangenenlåger Falstad 206
Shetlandsgjengen gjennom Verdal 210
Unntakstilstand 215
Karen Valbekmo 219
Rasjonering 220
Egil By: «Glimt fra arbeidet i Verdal forsyningsnemnd» 229
Produksjon av generatorknott 235
Jøssinger og borgervakt 237
Svein Haugan: «Nazistenes planer om å erverve Værdalsbruket» . . 241
Omstendigheter omkring vedhogst 248
GESTAPO 250
Russiske krigsfanger 251
Kulturlivet blomstret 260
Heimefronten i Verdal 265
Lærerfronten 282
Propaganda — Psykologisk krigføring 295
Lokal etterretningstjeneste 312
Sandvika — Tyskernes utpost mot Sverige 328
Oskar Øwres virksomhet og arrestasjon 333
Studenter i konsentrasjonsleir 351
Pliktig arbeidstjeneste — AT 354
Kurerer og kurertrafikk 364
Den hvite mann 377
Fritjov Kristiansen: «Vår krig» 378
Verdalinger ute 400
Øystein Hovden: «Kyrkjas kamp» 417
Rassia mot norske offiserer og politi 441
Flyktninger 450
Milorg-ruta , 464
Stiklestad-ruta 478
Levanger-ruta 485
Flyktningrute fra Røra 487
Mor og datter fire døgn i Verdalsfjella 488
Tre jugoslaver 493
Med Lingekarer over høgfjellet 494
Rolf Nevermo — Fangenskap og flukt 504
Flukta til Bing Johansen 511
Tragedie i høyløa på Ottmoenget 513

----
9 Krig
----
Manufakturhandler på flukt 514
Kjempen som sang 516
Et nåløye i flyktningtrafikken 525
Oddvar Nestvold — flyktning nr. 1 fra Falstad 527
Petter O. Balhald 532
Rinnanagent på flukt 535
Faneflukt fra tyske avdelinger 542
GESTAPO slår til 550
Finnmarkstragedien 562
Fred 563
Jakta på Rinnanbanden 566
Verdalinger som ble arrestert 577
Motstandsgruppen 1940-45 581
Georg Sjåstad: «Snu deg» 595

----
10 Krig
----
Vår konge i utlendighet ble det nasjonale symbol for fred ogfrihet.
(«Haakon VII», Gyldendal 1980)


----
11 Krig
----
FORORD
1940-45
Motstandsgruppen som er utgiver av boka, vil takke alle som på en
eller annen måte har hjulpet til, enten med opplysninger og bilder, som
har stilt seg velvillig til intervjuer eller som seiv har skrevet ned og stilt til
disposisjon hendinger av historisk betydning.
Motstandsgruppa takker spesielt forfatteren av boka, Morten Veimo,
som etter henstilling tok på seg oppgaven.
Motstandsgruppa har ikke «sensurert» noe av Veimos arbeider, men
gruppas styre og redaksjonskomité har stått til rådighet for forfatteren
når han har bedt om det.
Det har ikke blitt plass til alt innsamlet stoff i boka. Forfatteren har
heller ikke villet ta med alt, blant annet fordi vår «krigshistorie» fra
1940-1945 ennå er vår «nære» historie.
Motstandsgruppa vil takke alle som har bidratt økonomisk og gjort
utgi velsen av denne boka mulig.
Det materiell som er samlet inn, men som ikke er nyttet i boka, blir
arkivert.
Verdal i oktober 1987
for
MOTSTANDSGR UPPENI94O-45
Styret


----
12 Krig
----
ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA
Med dette kan et nytt bind av Verdalsboka legges frem. Men dette
bindet representerer nye nytt. Utgiveren er ikke Bygdeboknemnda.
Utgiveren er Motstandsgruppa. Bygdeboknemnda har bare «lånt» ut
sitt navn. Bindet er således Motstandsgruppas verk fullt og helt. Men
ved samarbeid har det vært mulig å gjøre dette bindet til en del av
Verdalsboka.
Historien som beskrives her, er en del av Verdals historie. Den har
derfor sin naturlige plass i Verdalsboka. Fremstillingen dekker en meget
viktig del av Verdals moderne historie. «Krigen» representerer for en
stor del av den voksne generasjon en periode man minnes med uhygge
og sorg. Men for en stor del av dagens verdalinger er «krigen» bare noe
man har hørt om. For alle, enten man har opplevd krigen, eller man
bare har hørt om den, vil derfor denne historien være en verdifull
tilvekst til litteraturen om lokalmiljøet.
Bygdeboknemnda er følgelig meget glad over at dette samarbeidet har
resultert i et nytt bind av Verdalsboka.
Av praktiske grunner nummereres ikke dette bindet i likhet med
tidligere bind. Det får sin egen selvstendige tittel. Dette bindet er det
første i hva vi håper skal bli en serie av selvstendige bøker innenfor
rammen av Verdalsboka.
Verdal, i august 1987
For Bygdeboknemnda
Øystein Walberg

----
13 Krig
----
INNLEDNING
For noen år siden fikk jeg av den lokale veteranforeningen, «Mot
standsgruppen 1940-1945», henstilling om å hjelpe til med innsamling
av opplysninger og stoff om forholda i Verdal under de fem okkupa
sjonsåra. Også Svein Haugan ble trukket inn i dette arbeidet, men måtte
dessverre etter ei tid trekke seg grun net sjukdom. Han rakk imidlertid å
gå gjennom deler av fylkesarkivet, det som angikk Verdal for denne
tida. Dessverre er nok mye der kommet på avveie, eller brent i all hast
da det ble klart at kapitulasjonen var et faktum 8. mai 1945.
Senere kom Ingvald Suul med i arbeidet. Han var lensmannsbetjent i
Verdal under krigen fram til høsten 1943, da Gestapo arresterte ham for
illegal motstandsvirksomhet. Foruten at han har stilt til rådighet et
betydelig billedmateriale, har han bidratt med viktige opplysninger og
notaterfra lensmannskontoret fra det aktuelle tidsrommet.
Arbeidet har vært tidkrevende og da det har mattet foregå i tillegg til
daglig fast arbeide m.a. har det vært umulig å holde kontinuitet som
ønsket og nødvendig. Innsamlingsarbeidet og skrivinga har derfor tatt
mye lengre tid enn det en trodde ved starten. Ennå kunne mye ha vært
gjort. Nye kilder har dukket opp helt til det siste. På noen områder har
en ikke hatt mulighet til å ofre tilstrekkelig tid og kostnad, reiser m.v.,
slik som det skulle ha vært gjort. Det vil derfor også i framtida være
rom for, og nødvendig, med videre forskning omkring lokale forhold i
disse åra. Det var ei helt spesiell tid, en spesiell tidsepoke også for lokal
samfunnet.
Sentrale personer innen motstandsrørsla i Verdal har vært tilbake
holdne med åf or telle, bl.a. av frykt for åf å noe slags helteglorie over
seg. Under behandling av konkrete hendinger, har det ikke vært til å
unngå at noen er blitt trukket fram. Såframt de har fått noe heltepreg,
er det i alle f all mot deres vilje. De som var knyt tet til den lokale etter
retningstjenesten, hadde avlagt et nærmest livsvarig taushetsløfte. Dette
er det nå lettet endelpå, slik at en på dette området også har kunnet gi et
bilde av hvordan detforegikk, seiv om bildet fortsott er noe diffust.
I første omgang var intensjonene å samle inn stoff og arkivere det for
senere bruk. Det kom imidlertid krav om at det som var samla måtte
bearbeides og publiseres. Det viktigste i første omgang var å ta vare på

----
14 Krig
----
historia omkring den organiserte motstandsrørsla. Ganske snart ble det
imidlertid klart at andre forhold også måtte få plass, bl.a. hendingene
aprildagene 1940, rasjonering m. v.
Framveksten av motstandsrørsla i bygda, organisasjon og tilknytting
til sentralledelsen for heimefronten i Norge, er for Verdals vedkom
mende uklar. Bortsett fra lærer fronten, kan en ikke se at direktiver fra
sentralt hold har funnet vegen til Verdal. Også når det gjelder milorg
grupperinger, har en ikke funnet annet enn spredte tilløp. Det virker
som om distriktsledelsen ikke har våget å opprette væpnede grupper i
Verdal. Kanskje fordi en her hadde en heimefront uten politisk
sortering. Personlige egenskaper og om en var «Nordmann» og kunne
holde kjeft, var det som telletfor den lokale ledelsen.
Derimot var det flere forgreninger av organisert motstand på andre
områder som var dirigert fra mer sentralt hold. Det foregikk en livlig
kurervirksomhet og våpentransport over Verdal. Etterretningstjenesten
var dyktig organisert og det var stor trafikk av flyktninger gjennom
bygda, med flere faste ruter og en stab med dyktige loser som gjorde en
glimrende innsats. Propaganda og holdningsskapende arbeid ble også
drevet effektivt.
Selvsagt har en også her støtt på bagateller som er egnet til å kaste
skygger over motstandsarbeidet. Dette har imidlertid ingen innvirkning
på helhetsbildet og skyldes for en stor del misforståelser i forbindelse
med sikringstiltak. Ett er i alle fall sikkert, det var ikke de aktive heime
front folka som profitterte på krigen. I så måte var de vel blandt de
dårligst stilte. De fleste valgte å stå i det arbeidet de hadde før krigen, og
på den sivile sektoren var lønningene låst fast under hele krigstida, mens
lønningene på de tyske anleggene tildels nådde de store høyder. Sam
tidig var det heimefrontfolk som måtte skofte arbeidet for å utføre opp
drag de ikke hadde en eneste øre for. Hos enkelte ble det direkte nød
p.g.a. innsatsen, mens de som hadde hatt store fortjenester, som følge
av krigssituasjonen, la seg opp penger, og på tross av spådommer
kunne nyte godt av dette da det hele var over.
En må også være oppmerksom på at det er seierherrenes framstilling
en har hatt som grunnlagsmateriale. Så langt det har vært mulig, har en
søkt å unngå og ripe opp i sår fra ei vond tid, ei tid med bitre motset
ninger i bygdemiljøet, mellom naboer og innen familie. Et samfunn som
var kløvd etter helt spesielle og ukjente skillelinjer.
Det var heller ikke ei tid med klare standpunkter, for eller mot. De
første åra var det mange som stilte seg passive og likegyldige og ikke tok
noe klart standpunkt. Mange nok var det også av dem som en ikke visste
hvor en hadde, eller la for dagen sympatier med fienden uten å ta de
fulle konsekvensene — såkal te stripete.

----
15 Krig
----
Beretninga vil også ha hulter fordi flere av de som aktivt var med er
gått bort.
Mye av det som foregikk i Verdal under krigen er tidligere publisert i
avisartikler og historiebøker. Det foreliggende vil derfor kanskje ikke
være så attraktiv lesning som en ellers kunne ha ønsket.
Enkelte vil nok synest at framstillinga er for detaljert. Men når vår
lokale krigshistorie en gang i framtida vil bli satt under sterkere lupe, vil
detalj ene ha betydningfor helhetsbildet.
Etter at det hele var over i 1945, og etter at det uunngåelige retts
oppgjøret var unnagjort, var den alminnelige oppfatning at vi var
ferdige med nazisme og rasehat for godt, at de vonde fem åra burde
glemmes fortest mulig slik at sår og motsetninger ble leget til bestefor
den oppvoksende slekt.
Det skulle imidlertid vise seg at nazismen ikke var død. Den viser atter
klør bl.a. i form av rasehat, terror og systematisk historieforfalskning.
Av hensyn til de mange som aktivt kjempet mot nazismen og okkupa
sjonen, de tusener nordmenn som ga sitt liv i kampen, og alle de som ble
påført übotelig skade på kropp og sjel, bør ikke det som skjedde i de
fem krigsåra bli glemt.
Såframt det foreliggende produktet på noen måte kan bidra til at de
nye slekter kan få kjennskap til hv or dan folket i Verdal levde, arbeidet,
kjempet og led i denne vonde tida, vil noe av hensikten være nådd.
Morten Vei mo

----
16
----


----
17 Krig
----
KRIG — ÅRETI94O
KRIG I VERDAL
«Det blir krig». Disse tre orda representerer noe av det dystreste en
kan tenke seg.
Sommeren 1936 gjorde daværende student fra Verdal, Oddmund
Suul, en fottur som vakte oppsikt, fra Verdal til Roma og retur. En
høstkveld, etter at han var kommet heim, kom han med denne spå
dommen. Den hadde bakgrunn i den store militære aktiviteten han
hadde lagt merke til både i Tyskland og Italia, og som han mente måtte
være uttrykk for alt annet enn fredelige hensikter. Han fikk rett.
Men krig i Verdal var så sent som vinteren 1940 en fantastisk og
uvirkelig tanke for de fleste verdalinger. Det gikk heller ikke mange år
etter at det hele var over, før en slik tanke igjen ble fjern og uvirkelig.
Det var vel ingen her i bygda som helt ut kunne forutse det som skulle
komme, og folket var ikke mentalt rustet for sjokket da det kom. Noen
fryktet det verste, men det var helst fra øst man så trusselen. Historia
viser at knapt noen bygd i Trøndelag har vært mere utsatt for ufred enn
Verdal. Alltid var det fra øst at krigen hadde kommet. Denne gangen
ble det annerledes.
Vinterkrigen i Finland, 30. november 1939 til 13. mars 1940, skremte
mange. Dette samt utraderinga av de baltiske stater et par måneder
tidligere, viste hvor lite hensyn stormakter tar til små nasjoner når de er
i deres interesseområde, og det var verdalinger som ga uttrykk for at
Norge kunne bli krigsskueplass når som helst, også etter at
Finlandskrigen var over.
Krise og sikringstiltak
Etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939 og vinterkrigen i
Finland, ble det gitt påbud og iverksatt en rekke sikkerhetsmessige
tiltak. Ved lensmannskontoret i Verdal ble det mange og nye oppgåver å
ta seg av. Det ble innført skjerpelse av fremmedkontrollen, meldeplikt
for utlendinger, og lensmannen ble pålagt å sende inn oppgave over alle
utlendinger som oppholdt seg i Verdal. Overvåkningstjenesten, bl.a. av
jernbanen, ble betydelig skjerpet. Det ble innført strengere kontroll med
kjøpetillatelse for våpen og ammunisjon.
Så godt som mulig ble overvåkningstjenesten holdt hemmelig, og
politikammeret i Inntrøndelag la i november 1939 ned forbud mot å
informere pressen i slike saker. Det hadde allerede vist seg at pressens

----
18 Krig
----
Over havet på veg til Norge og Verdal,
offentliggjøring skapte vansker og hindringer i etterforskningene.
Fremmede personers tiltakende interesse for faste etablissementer, viste
at dette var nødvendige tiltak.
Den 8. november 1939 ble en tysk statsborger, Hermann Schuster,
avvist ved tollen i Vera. I midten av februar 1940 ble to fremmede
arrestert og transportert til Trondheim, fordi de la for dagen en mis
tenkelig nysgjerrighet. En tysk montør som hadde oppdrag ved en av
NKL's fabrikker i Verdal, oppførte seg slik at han fikk reisepass. Den 2.
mars var en tysker i bokhandelen hos H. E. Eide og ville kjøpe kart
over Verdal. Dette ble nektet og Eide rapporterte hendinga til
lensmannen. Tyskeren kjøpte imidlertid en rekke prospektkort, bl.a. av
kornsiloen, vegbrua, Moe-parken, Stiklestad kirke, jernbanestasjonen
og parti av Verdalsøra. Med andre ord, motiver lett kjennelig fra lufta.
Dette og mye annet viste at Verdal var interessant objekt for utlend
inger.
P/aner om luftvern
Av mer konkrete ting kan nevnes aktivt luftvern av Verdalsøra. En
sak lensmann Jon Suul tok opp og viet stor oppmerksomhet.
Allerede i januar 1940, gir han i brev til sin venn Bernt Karlgaard
(kontorsjef i Statens kornforretning i Oslo), uttrykk for frykt for at vårt


----
19 Krig
----
land når som helst kunne bli krigsskueplass, og at det var på tide å
forberede seg på det verste. Det går fram at det spesielt var aktivt luft
vern av Verdalsøra han hadde i tankene. Dette ut fra stedets kommu
nikasjonsmessige, strategiske beliggenhet — bruene over elva — samt
forsyningsmessig viktige bedrifter som kornsiloen, mølla og NKL's to
fabrikker, og de store lagre disse bedrifter hadde.
Eventuell bombing av disse anleggene ville fjerne forsyninger for en
stor landsdel samt dele landet i to med hensyn til landtrafikk. I
samarbeid med militære faginstanser, fikk han utarbeidet planer for det
minimum av luftsikring som ble ansett nødvendig, nemlig ett maskin
kanonbatteri på to kanoner og tre eller fire mitraljøsetropper, hver med
tre mitraljøser. Tilsammen ble dette kalkulert til 250.000 kroner.
Den 17. februar sendte lensmannen søknad til sjefen for det sivile
luftvern i justisdepartementet om aktivt luftvern av Verdalsøra, med
konkrete forslag for plassering og omfang.
Den offentlige kvern malte imidlertid langsomt også den gangen.
Dessuten hadde beskyttelse av privat eiendom og sivile i krigstilfelle lav
prioritet hos myndighetene. Også i de truende tider var dette et penge
spørsmål. Seiv om de nevnte bedrifter, pluss Verdal Sparebank, skriftlig
erklærte at de var villige til å bære halve kostnadene, lykkes det ikke å
få til noen ordning med luftvern før krigsutbruddet kom.
Finske soldat er i V åter holmen
Finlands kamp mot overmakta vakte beundring og sympati. Innsam
lingsaksjoner og tilstelninger til støtte for finnene, hadde brei oppslut
ning også i Verdal, som i landet forøvrig. Men det ble nok mest med
sympatien. En viss føling med det som skjedde i Finland, fikk bygda da
en del finske soldater, som kom over grensa i Finnmark, ble internert i
Vaterholmen.
Sympatien med Finland var det nok også som gjorde at vaktholdet
over disse interneringsfangene var heller sløvt. De kom i adskillig kontakt
med bygdefolket. Historier de hadde å fortelle fra krigen i heimlandet
forsterket følelsene med det finske folket. Med bygdefolkets hjelp stakk
de fleste av før den egentlige interneringstida var over, slik at fange
leiren nesten oppløste seg seiv av mangel på klientell.
Også på Ingstadkleiva i Hegra var det opprettet interneringsleir for
finske soldater. Ansvaret for vaktholdet var tillagt DR3 og sjef for
begge leirene var major Hartmann. I mars var det så få igjen i begge
leirene, at de som var igjen på Ingstadkleiva ble overført til Vater
holmen.
Den 6. april 1940 var det bare to finner igjen i Vaterholmen. Disse ble
gitt midlertidig oppholdstillatelse og overført til politiets ansvar, og
interneringsleiren opphørte.
Verdalsboka — 2

----
20 Krig
----
Evakueringsplaner
Om hendingene i øst medførte utrygghet, var det nok få tanker om
krig i Verdal. Det var nordpå, helst i Finnmark man fryktet konfronta
sjoner med russerne. Derfor ble det utarbeidet planer for evakuering av
folket i finnmarksbyene, og Verdal fikk pålegg om å gjøre klart for å ta
i mot hele 2500 finnmarkinger. Ei oppnevnt evakueringsnemnd gjorde
skikkelig arbeid og hadde planene klare for innkvartering av 2117
evakuerte. Bl.a. gjorde lærerne i bygda et betydelig arbeid i forbindelse
med dette, ved registrering av værelser på gårdene og utarbeiding av
romprogram for hver enkelt gard. Det var bare de som bodde utover
bygda som fikk pålegg om å bu seg på å ta mot evakuerte nordfrå.
Det ble ikke bruk for dette i 1940. Senere kom imidlertid planene godt
med, og det ble finnmarkinger som fikk nytte dem i 1944, da tyskerne
tvangsevakuerte, brente og raserte hele landsdelen.
Virkeligheten ble noe annet
Den første aning om noe forestående fikk en den 4. april 1940. Et
stort fly, i stor høyde, kom inn over Trondheimsfjorden, passerte over
Verdal og la deretter kursen tilbake.
Dette flyet var forskjellig fra de norske militærflyene, som en ellers en
sjelden gang kunne se. Det blinket som i sølv i det, marsjfarten var stor
og det var lett å se at dette var et firemotors fly. Fra lensmannskontoret
ble straks melding sendt Værnes flyplass.
Dagen etter kunne avisene fortelle at norsk luftterritorium var
krenket av et aluminiumsfarget fly av ukjent nasjonalitet. Etter få dager
ble det klart for alle at det var et tysk flybesøk vi hadde hatt.
Det tyske overfallet på Norge, tirsdag 9. april 1940, kom uventet på
de fleste, og det tok tid før virkeligheten fullt ut gikk opp for folk. Det
var imidlertid også folk i Verdal som på forhand så det alvorlige i situa
sjonen, og som etter å ha hørt kveldsnyhetene i radio den 8. april, og på
tross av myndighetenes forsikringer, spådde at vi dagen etter ville ha
tyskerne i landet. De fikk dessverre rett. Noen oppfatning om hva en
moderne storkrig var, var det vel ingen som hadde.
Den militære beredskapen og besluttsomheten var på langt nær hva
den burde være. Den norske innsatsen i Nord-Trøndelag må, sett under
ett, karakteriseres som bedrøvelig. Foruten kampene om Hegra festning
og britenes engasjement ved Vist, var kampen om Verdalsøra, 21. april,
eneste motstand av betydning.
Grytidlig, den 9. april, besatte en forholdsvis beskjeden tysk styrke
Trondheim. I løpet av natta hadde tyske krigsskip passert Agdenes etter
übetydelig motstand fra festningens side. For mange i Trøndelag var
dette det første sjokket. I folks bevissthet var befestningene på Agdenes/

----
21 Krig
----
Innherreds Folkeblad, tirsdag 9. april 1940:
Kiip il pg pank pi!
Tyske sklb forserer en rekke norske havner,
derlblandt Trondheim, Oslo, Kristiansand, Ber-
gen og Narvik. — Igdenes befestninger be
salt av lyske tropper.
Der loreWgger klag sørgelige
op opsiktsvektende meldinger.
Sam fø|ge av det uoivervelede og
mfeningsløsie skritt som britiske
sjøstridskrefter foretok natt til 1
går har tyste krigsskib Inatt
trengt inn i de norske fjorder og
hesatt alle viktige byer. Hverken
Oslof Jordens, Bergens eller Ag
denes befestninger har klart å
hindre aksjonens gjememiøilelse.
Agdenes befestninger er helt t>e
satt og tyste tropper er berrer i
Trondheim, og såvidt vi forstår
når dette skrives, også i de an
dre norske byer. De norste mili
tære myndigheiter må ha savet
da intet synes å være gjort for å
stansa angrepene, tiltross for at
det var all grunn til på forhand
å ta alle mulige skritt for å hin
dre et slikt angrep.
Den norske regjering og visst
nok også stortinget skal ha flyttet
til Hamar. De første evakuerings
påbud er utsendt i Oslo og dette
tyder på at byen emu ikte er i
tyskernes makt.
Det var lyktes etpar akib å
kommie forbi fftstrringenß, og de
skal ha bombardert Horten. Det
enc av de tyske skib skal ha gått
pd grunn.
Såvel telefonforbindelsen herfrå
til Trondheim og fra Trondheim
til Oslo, som kringkpstingforbin
defeen med Oslo er nu brutt.
TRONDHEIM HELT I
TYSKERNES MAKT
Der loreligger ermu ikte, iaet
bladet går i pressen, nærmare
ertkelthetør olm hvor langt beset
telsen av byene utenom Trond
heim er kommet, men i Trond
heim har ordfører Skjånes i
kringkesttngen sendt en medde
letse til befolkningen som går ut
på at byen helt og holdent er i
tyskernes makt. Ordføreren op
fordrer befolkningen om i ta si
tuasjonen med ro.
OGSÅ DANMARK BE-
SETTES
Tyskerne har også foretatt en
lignende aksjon overfor Danmark
Danskb havner skal være besatt
av tyske krigaskib og tyske trop
per har gått over den sønder
jydske grense.
Som følge av mange foruroligende meldinger, fryktet redaktøren av
lokalavisa, Wilhelm Eriksen, at noe forferdelig kom til å skje, og hans
avis var eneste morgenavis i Trøndelag som bragte de sørge/ige ny
hetene, samme dag, 9. april 1940.

----
22 Krig
----
Verdalsøra 9. april. Mye folk i gatene. Frykt, spenning, uvisshet, ny het
er og ryk ter. Hva kommer til å skje?
Brettinen ansett som umulig å forsere av fiendtlige krigsskip. Etter kort
tid var flyplassen på Værnes i tyskernes hender, uskadd og med samtlige
etablissementer intakt. Skuffelsen blant folk var stor over den svake mot
standen som ble budt inntrengerne.
I Verdal ble det noen dager i uvisshet, spenning og engstelse over det
som alle forsto måtte komme.


----
23 Krig
----
DAGENE 9. - 21. APRIL 1940
Da Innherreds Folkeblad om morgenen den 9. april kom ut med de
første meldinger om den tyske invasjonen, var det som alt arbeid på Øra
stoppet opp. Folk leste de korte, tragiske meldingene og ble stående på
gatehjørnene og kommentere det som var hendt, og rundt om i heimene
samlet en seg om radioen og ventet på de neste meldingene. Folk var
med ett blitt så rådville og usikre.
Den første umiddelbare føling med begivenhetene omkring 9. april
fikk en i middagstida, da mobiliseringsplakatene kom opp. 1 halv-seks
tida kom det første flybesøket over Verdal. To sølvgrå to-motors sjøfly,
med dyprøde kors under vingene, seilte oppunder vårhimmelen. Det ene
merket T A D V og det andre T A D Q. Det var vanskelig for folk å føre
stille seg at det kunne være noen fare med disse fremmede storfuglene.
Både voksne og ikke minst ungene stilte seg opp på gatehjørnene og
iakttok flyene. Slik fortsatte det også etter at situasjonen var blitt mer
alvorlig. I stedet for å følge luftvernets instrukser om å søke ly når
flyene kom, samla folk seg i klynger og fulgte flyene med øynene så
lenge de kunne sees.
Mobiliseringsplakatene som ble slått opp ble studert nøye. Her ved
Arbeider foreningen som var Øras kino/okale.


----
24 Krig
----
N»«w*~». • *»^w^
Oslo e
Oslo evakueres
•—« -«—■» W■« „ '"W*** *"j 1y,.).
om Kristiansand!
Folk drept og såret
ved luftangrep.
Arbeider-Avisa 9. april 1940, som var middagsavis, hadde foruten
meldinga om det tyske overfallet, også et opprop fra okkupantene.

 


----
25 Krig
----
.^_^_^^^^_^^—^—
M.-skirna 77,
Mobiliseringsindkaldelse
Ordre er utgaat om almindelig mobilisering
av hæren. _
regnes som 1. mobiliseringsdag.
Alt fastlønnet personel og alle vernepligtige
skal møte til tjeneste paa tid og sted som angit i
underretningen for iaar om fremmøte ved mobili
sering.
Mandskaper som ikKe har mottat nogen saa
dan underretning og er i tvil om sine vernepligts
forhold, maa henvende sig til nærmeste krigs
kommissær, militæravdeling, politimester eller
lensmand.
Alle kvarterhester og utstationerte hester skal
avleveres paa tid og sted som angit i krigs
avleveringsordren for iaar.
Ruter for ekstratog og ekstradampskiber er opslaat paa
iernbanestationßne og dampskibsanløpsstedene.
Distriktskommandochefen.

Opslaat Jen £g Jj,^,y
ifølge ordre regiment

 


----
26 Krig
----
VARSEL
Til
Verdalsøras bebuere!
«Morklegging» av Ora ansees påkrevet for trygging mot luftfare.
Bebuerne pålegges derfor inntil videre ikke i bruke belysning som er
synlig utenfra i den morke tid av døgnet.
Folk som bor i Oras tettbygde strek: (Elven—Folkeskolen, Nord
gaten-Sergaten), bør søke å skaffe seg oattely utenfor nevnte strøk for
tilfelle av fare på nattetid. 1 a 2 mann bør dog overnatte! hver gard for
tilfelle ildebrann.
Luftangrep av fly vil om dagen bli søkt varslet med sirenen
på Spinneriet med gjentatte korte støt Folk må da straks fjer
ne seg fra apen gate eller plass og søke splintsikre rum i kjellere e. I.
Faren over varsles med 3 lange stet i sirenen
— Om natten vil bli holdt vakt i brannstasjonen.
Verdal, 10-4-40
Lensmannen.

----
27 Krig
----
Om kvelden kom 2. bataljon av IR 13 kjørende gjennom Øra på sine
biler. Bataljonen var allerede satt opp på Steinkjer, for å sendes nord
over som avløsning av de som lå på nøytralitetsvakt. Nå ble den kjørt
sørover til Åsen og Skatval for å møte tyskerne der. Det gikk raskt å få
avdelingene på plass. Et helt tog med lastebiler passerte gjennom
Verdal, og det var i det hele stor trafikk på vegene. Det ble ropt hurra og
skrålet da bilene passerte Øra. Krigsstemningen var på topp, spesielt
blant de som sto på gatehjørnene og betraktet det trygt fra sidelinja.
Sent på kvelden kom imidlertid troppene tilbake og det undret folk seg
storlig over. Dette, samt evakueringstogene fra Trondheim, som kom
utover kvelden, skapte en adskillig dystrere stemning. Som vanlig i den
tida, var det oppmøtt mye folk til togtidene. De mørklagte vognene,
bare enslige små bluss, angsten og spenninga som prega ansikta til de
som flykta, fikk en til å forstå at det en hadde hørt fra Finland noen
uker før, nå holdt på å bli virkelighet også heime hos oss.
Ved sida av de sørgelige nyhetene som nå strømmet på, tok rykte
flommen til. I stor grad hårreisende historier, tildels fabrikerte for å
skape forvirring.
Dagen etter kom det opp varselplakater om blending, og om kvelden
ble strømmen frakoblet slik at Øra var helt mørklagt. Det ble etablert
alarm for varsling av flyangrep, samtidig som lensmannen oppfordret
til frivillig evakuering fra Øra og nærmeste områder.
Plakatene, med Divisjonskommandoens ordre av 13. april, om at
Norge var blitt krigsskueplass og at militær straffelov med krigsrett og
dødsstraff var innført, understreket alvoret og uhyggen i situasjonen.
Evak uer ing fra Flesk h us.


----
28 Krig
----
5. Divisjonskommando har 13. april utstedt følgende
Ordre
I og med at Norge er blitt krigsskueplass er
den militære straffelov trådt i kraft. Krigsretten innført
og dødsstraffen gjennemført.
Spesielt innskjerpes:
Militære eller sivile som utspreder falske for
lydender eller gir uvedkommende militære opplysninger
blir stillet for krigsrett og dømt etter den militære straf
felov.
Som krigsdommer ved Divisjonen er beordret,
kaptein sorenskriver 11. Lindboe.
Denne ordre leses foran avdelingens front.
Wettre.
S. Henschien.

----
29 Krig
----
Ør as befolkning flyttet på bygda
Smått om senn tok folk til å forlate Øra. Særlig forsøkte en å få små
barna bragt i sikkerhet. Alle som flyttet ut ble godt mottatt på gårdene.
Det var evakuerte spredt utover nesten hele bygda.
På gårdene fortjener de ros for holdningen i denne tida. Enkelte fikk
husstanden mangedoblet og så langt det lot seg gjøre, fikk de tilflyttede
den maten de trengte. De fleste forsøkte å gjøre nytte for seg ved å ta del
i det daglige arbeidet. Likevel ble det nok en påkjenning å ha alle disse
gjestene.
Enkelte misforsto imidlertid situasjonen totalt, og tok evakueringa
som en behagelig avveksling og et ekstra ferieopphold. Om det heldigvis
ikke var så mange, var det mange nok. De evakuerte var årsak til mange
rykter som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre.
Evakuering fra området ved Rinnbrua i Vinne.
Kaos og falske rykter
Ved lensmannskontoret var dagene 9.-21. april ei svært hektisk tid.
De ansatte fikk, mer enn de fleste, føle det kaos som oppsto som følge
av krigssituasjonen. Fra fylkesmann, politimester og militære myndig
heter mottok de ordrer og pålegg, kontraordrer og nye pålegg. Oppsatte
mobiliseringsplaner og forutsatte disposisjoner var, som følge av den
uventede situasjonen, kastet om kull. Da mobiliseringa ble gjenopptatt,
etter å ha vært avbrutt som følge av Quislings radiotale, fikk lensmann
en først pålegg om å varsle de heimsendte mannskapene i Verdal om at


----
30 Krig
----
Norske stabsoffiserer ankommer lensmannskontoret.
Noen av de som evakuerte til Slapgård på Ha/set. De f leste fra Ørme/en,
bl.a. Wilhelm Olsen med familien.

 

----
31 Krig
----
de på nytt skulle møte på Rinnleiret straks. Knapt en time etter kom det
ordre fra annet militært hold om at de skulle møte på Sunnan. Døgnet
11. - 12. april var lensmannskontoret nærmest stabskvarter for regi
mentstaben på Rinnleiret. Divisjonskommandoen var og innom
kontoret. Det var militært personell inn og ut av dørene i ett sett.
Da det ble gitt ordre om at militæret skulle rykke nordover, var trolig
et falskt rykte årsak til at det ble hastverk. Det kom nemlig melding om
at tyske krigsskip hadde lagt til på Skånesbukta. Dette oppskaket, og
skapte det kaos som kanskje var hensikten. Ved etterforskning kunne
ryktet spores tilbake til en som hadde vært innom samvirkelagets filial i
Leirådalen og fortalt dette i fleres påhør.
I forbindelse med mobiliseringsordren hersket det adskillig uklarhet.
Mange troppet opp på lensmannskontoret for å få nærmere opplys
ninger. Dette gjaldt særlig uklarhet om hvilke årsklasser som skulle
møte, samt at vernepliktige som ikke kunne komme til sine oppsetninger
også meldte seg her for å få forholdsordre.
Lensmannen ble til og med pålagt å reise til Sverige for å sondere
stemningen der og om vegen over Skalstufjellet. Dette etter ønske fra
generalen. Noen reise til Sverige ble det ikke. Derimot skapte forholda
ved grensa adskillig arbeid for lensmannsetaten. Bl.a. var det to
personer i Sandvika angivelig for å undersøke telefonforbindelsen over
til Sverige. Ingeborg Eriksson rapporterte dette straks, men før lens
mannsfolka rakk til Sandvika, stakk de over grensa.
Dertil var det rekvisisjoner i øst og vest. Hakker, spader og mye annet
som militæret ba om. Kl. 02.30, natt til 11. april innløp ordre om å
rekvirere biler for evakuering av Rinnleiret.
I løpet av en time klarte lensmannskontoret å rekvirere hele 50 biler.
Det var nesten samtlige i bygda den gangen. I løpet av nok en time var
alle de rekvirerte bilene på Rinnleiret.
Landvernkompaniet som møtte på Haugslia, etterlot seg store
mengder materiell, noe lensmannskontoret også måtte ta seg av. Der lå
bl.a. 256 Krag-Jørgensengeværer med bajonetter, bekledningsutstyr,
soveposer, kokekar og mye annet. Samtidig ble de som meldte seg
frivillig de første dagene, avvist grunnet manglende utrustning.
I disse aprildagene var Verdal helt isolert fra omverdenen og mange
ekstraordinære tiltak måtte igangsettes, bl.a. med omsyn til finanser og
matforsyninger. Det oppsto en akutt pengemangel, og det ble satt i gang
et lokalt papirpengesystem, slik at folk kunne kjøpe mat og det de
trengte til daglig. Som følge av den ekstraordinære og uklare finans
situasjonen, bestemte fylkesmannen, at det skulle innføres midlertidig
betalingsutsettelse for forfallen gjeld.
Løytnant Gisle Mortensen ble fra den 15. april beordret som stasjons
kommandant for Verdal og var fra det øyeblikk øverste myndighet i

----
32 Krig
----
IlliOlertiSig
betalingsutsettelse
Stjør- og Verdal sorenskriver
embede, 18. april 1940.
F. Midelfart.


----
33 Krig
----
bygda. Menn i vernepliktig alder fikk forbud mot å forlate distriktet
uten spesiell tillatelse fra politi eller den militære kommandant.
Samtidig ble kontroll- og sikringstiltakene rundt Øra adskillig skjerpet.
Med unntak av over telefon, var nå folket på sør-sida av elva helt
avskåret fra Øra og resten av bygda. De lå med andre ord i ingenmanns
land.
Angiveri og arrestasjoner
I dagene 14. til 18. april ble 10 personer i Verdal tatt i forvaring og
innsatt i Steinkjer hjelpefengsel. Deriblant et ektepar som forlangte å få
med seg sine to barn. I alt ble 12 personer holdt i forvaring noen dager.
De fleste av disse ble mistenkt for å ha sterke sympatier med fienden og
for at de kunne representere en fare i situasjonen som var oppstått. Det
er kanskje tvilsomt at noen av dem var noe risikomoment militært sett.
For de fleste skulle det imidlertid vise seg at det med tyske sympatier
holdt stikk. I tillegg til disse, ble fire personer anholdt etter direkte ordre
fra militære myndigheter. Disse ble holdt i forvaring på Snåsa helt til
kapitulasjonen i 1940.
Noe av årsakene til arrestasjonene var direkte dum oppførsel, ufor
skammethet overfor norske soldater på vakt, uoverveide uttalelser og
lign. Det var tross alt noen som ikke forsto konsekvensene av krigstil
standen og at militær straffelov var innført.
Noen så nær sagt noe mistenkelig i nesten alle og det var flere som
oppsøkte lensmannskontoret for å rapportere. En angivelig kunstmaler,
som hadde tilhold på Øra og som malte billige bilder på papp for salg,
var blant dem som ble tatt i forvaring. Han levde mystisk og tilbake
holdent, ble det sagt. Inne fra gården, der han bodde, var det noen som
mente de hadde hørt mannsstemmer som sa: «Prikk, prikk - strek,
strek», og så sørget ryktemakere for resten. Ei fjær ble til fem høns, —
angiveri og anholdelse.
Verdalspolitiet sto også for arrestasjonen av en mann i Levanger.
Dette var i alle fall velbegrunnet. Ved stortingsvalget sto mannen som
første kandidat på Nasjonal samlings nord-trønderliste. Det var også
andre forhold som gjorde arrestasjonen berettiget.
Etter at tyskerne og nasistene overtok, fikk lensmannen adskillig
übehageligheter som følge av arrestasjonene. Med et par unntak for
langte samtlige oppreisning og erstatning for tort og svie. Lensmannen
kunne imidlertid ikke lastes. Han handlet ut fra streng ordre fra
militære myndigheter.
Allerede den 8. april mottok lensmannskontoret en lengere rapport
fra et bestemt hold, med angivelse av flere personer som burde sikres i
krigstilfelle. Stort sett var årsakene som ble angitt oppspinn, bl.a. om

----
34 Krig
----
manuell radiosender og bølgelengde som ble nyttet. Det ble ikke lagt
vekt på denne rapporten ved de arrestasjoner som senere ble foretatt.
Derimot ble mannen bak rapporten tatt i forvaring.
Uhyggen vokser
Et par dager før den 21. april var Øra så å si tømt for folk som ikke
hadde noen spesiell funksjon å utføre. Forretningene var stengt og de
fleste bedriftene sto. Samvirkelagets bakeri arbeidet imidlertid på
spreng med å bake stomp til militæret. Mølla var også i drift. For Mølla
ble det etablert spesielt vakthold for varsling når flyalarmen gikk. De
som arbeidet der kunne ikke høre sirenene på grunn av larmen fra
maskinene. Fire mann fikk jobben med dette vaktholdet. En av dem
måtte til stadighet være i nærheten av Mølla og stikke inn for å varsle
arbeiderne når flyalarmen gikk. De var innlosjert i huset til Matheus
Einarsen.
Etter at Verdal var lagt under militær kommando økte spenningen og
uhyggen fra time til time. Melding fra lensmannen om at alle kvinner og
barn skulle forlate Øra, de hyppige flybesøkene og mitraljøsenes nytte
løse hamring mot flyene, gjorde at den siste evakueringsfasen nærmest
fikk karakter av flukt.
Norsk soldat pa taket av lensmannskontoret, speider etter tyske fly.


----
35 Krig
----
Militært hovedkvarter i gården til tannlege Sørhuus
De som ble igjen på Verdalsøra var politivakta, brannvesenet,
betjeninga på telefonsentralen og på jernbanestasjonen.
Den militære kommandanten på Øra hadde først hovedkvarter på
jernbanestasjonen, senere i Sørhuus-gården. Kommandanten, løytnant
Gisle Mortensen, var en grei kar og slik en sjef bør være i en slik situa
sjon. Tusen ting hadde han å gjøre dagene før tyskerne kom. Det gjaldt
både evakuerings- og forsyningspørsmål, ordrer og meldinger. Dertil
måtte han besvare hundrevis av spørsmål og henvendelser og løse opp
floker som andre hadde gitt opp å greie ut med. Løytnantens karakteri
stikk av lokalbefolkningen fra denne tida er rosende.
Om samtlige — som hadde et eller annet å gjøre i samband med situa
sjonen — kan sies at de passet sin gjerning uten tanke på annet, og seiv
den minneverdige søndagen, 21. april, var det få som «mistet hodet».
Mobilisering —
Verdal under militær kommando
At det gikk hele 11 dager fra selve invasjonen før tyskerne rykket
videre nordover fra Stjørdal, gjorde at mobiliseringa i Nord-Trøndelag
foregikk under ganske gunstige forhold, uten nevneverdige forstyrrelser
fra fienden, i motsetning til mange andre steder i landet.
Verdalsboka — 3


----
36 Krig
----
På Haugslia møtte ett landvernskompani. Ferdig oppsatt ble kompa
niet, på ca. 100 mann, forflyttet til Spillum i Namdalen.
På Rinnleiret var det allerede 8. og 9. april møtt avdelinger som var
innkalt til øvelse og nøytralitetsvakt. Da den første mobiliseringsordren
ble sendt ut, befant seg på Rinnleiret en bombekastertropp, oppsatt med
hestekjøretøyer, videre halve styrken av en stabseskadron, en motor
mitraljøsetropp og to hjulryttereskadroner, hver på 3 tropper.
Den 9. april, klokken kvart på fire om morgenen, kom følgende
telefonbeskjed fra 5. Divisjon:
«Fremmede krigsskip forsert Agdenes festning kl. 03.30.»
Divisjonssjefen, generalmajor Laurantzon, som da var på Rinnleiret,
ga straks muntlig ordre om å mobilisere hele regimentet. Regimentet
fikk ordre om å rykke til strøket omkring Mære med alle oppsatte
avdelinger og mest mulig materiell. Senere på dagen kom så Quislings
radiotale og forræderi, med ordre om at all mobilisering og motstand
overfor tyskerne skulle innstilles. Om kvelden, klokka kvart over elleve
kom telefonisk ordre fra divisjonssjefen, som da var i Steinkjer, om
ikke under noen omstendighet å ta opp kamp. De utsendte mobiliser
ingsordrene skulle tilbakekalles. Regimentet fikk ordre om å bli på
Rinnleiret.
Ritt/nester Kolbjørn Spilhaug, som var sjef for 5. hjulrytterkompani, i
samtale med lensmann Jon Suul foran lensmannskontoret.


----
37 Krig
----
Flere av offiserene på Rinnleiret hørte Quislings radiotale. Rittmester
Johan Weisæth karakteriserte dette som det bitreste øyeblikket under
hele krigsoperasjonene i Nord-Trøndelag i 1940. Ikke minst av den
grunn at det blant offiserene fantes et par skrevne NS-medlemmer som
viftet med partikortet og forkynte at det var oppstått en ny situasjon.
Ordren om demobilisering gikk ikke ut til avdelingene før neste
morgen. Mannskaper som hadde møtt i samsvar med mobiliserings
ordren ble sendt heim, men de fikk beskjed om å være forberedt på å
møte på kort varsel. Avdelingene som var møtt til øvelse, fikk ordre om
fredsforlegning og gjenopptaking av programmet for nøytralitetsvern.
Mannskaper fra 5. hjulrytterkompani passerer gjennom Verdalsøra på
veg nordover.
Motormitraljøsetroppen, som var satt opp med løytnant Gisle
Mortensen som sjef, hadde allerede den 9. april rykket nordover til
Mære, i samsvar med ordren, men halvparten av troppen kom ikke
tilbake til Rinnleiret før om morgenen den 10. april.
Troppen var den mest moderne avdelingen dragonregimentet rådde
over i 1940. Hestene var skiftet ut til fordel for lette lastebiler, helt nye
Opel Blitz, av tysk fabrikat. Fra militært hold var det et gammelt krav
om slik utskifting, helt fra 1920-årene. I 1935 fikk våre tre dragonregi
menter pålegg om å sette opp en motormitraljøseeskadron hver.
(Eskadron i kavaleriet tilsvarer kompani i infanteriet). Pålegget ble
imidlertid ikke fulgt opp med bevilgninger til anskaffelse av materiell,
og ennå i 1940, da en slik oppsetning i virkeligheten var foreldet,
manglet vesentlig, bl.a. motorsykler som var bestilt fra Tyskland.


----
38 Krig
----
Depotene på Rinn/eiret ble tømt. Materiell og forråd ble sendt til
Sunnan. Til transporten ble nyt tet både biler og hes ter.
Trøndelag dragonregiment fant i 1940 å kunne utruste en tropp av
Skogns eskadron som motormitraljøseavdeling. Troppen ble senere, i
Verdal utvidet til motormitraljøseeskadron. Fullt oppsatt hadde den 142
korporaler og menige, 11 befal og 11 lastebiler. Stort sett besto avde
lingen av utvalgt personell.
Om kvelden 10. april, ble avdelingene på Rinnleiret igjen satt i alarm
beredskap. Utstyr, som tidligere på dagen var innlevert som følge av
ordren om demobilisering, ble tatt ut på nytt.
Klokken kvart over ett, natt til 11. april, kom ny ordre fra 5.
Divisjon:
«Da Kongen har avslått å forhandle med de tyske myndigheter land
satt i Norge, og på grunnlag av regjeringen Nygårdsvolds avgang, (?)
bestemmer divisjonen at regimentet så snart det blir marsjklart,
rykker tilbake til Sunnan - Stod.
Ordren om at det ikke skal gjøres motstand, oppheves.»
På basis av denne ordren fra divisjonen, ga regimentsjefen, oberst
Wettre, muntlig ordre til avdelingssjefene:
«3. hjulryttereskadron skal sperre veien vest for Mule skole og om
mulig forsvare dette området til Rinnleiret er evakuert.
Motormitraljøsetroppen besetter broen ved Verdalsøra.
Resten av regimentets avdelinger marsjerer snarest til Sunnan.»


----
39 Krig
----
Klokken fire om morgenen den 11. april var Motormitraljøsetroppen
på plass i Verdal og hadde etablert stillinger. To mitraljøselag ble sendt
til Vuku for å besette bruene der, mens resten av troppen konsentrerte
seg om bruene ved Øra.
Litt senere ble Verdalsøra også besatt av 5. hjulryttereskadron, der
etter ankom stabseskadronen. Bombekastertroppen kom til Nestvold og
3. hjulryttereskadron ble trukket tilbake til Stod.
Mange av beboerne på Øra var evakuert til garder lenger oppe i
bygda. I alle fall valgte mange å tilbringe nettene utenfor tettbebyggel
sen. De som om morgenen den 11. april vendte tilbake til Øra, med
militær over alt, oppfattet nok situasjonen slik, at nå var tyskerne
ventet når som helst. Det sier seg seiv at det var en fortettet og nervøs
spenning. Folk var engstelige for hva som kom til å skje. Det var også en
voldsom trafikk gjennom Øra. Foruten mange evakuerte, bl.a. fra
Trondheim, var det satt i gang evakuering av magasinene på Rinnleiret.
Til dette var det rekvirert biler gjennom lensmennene, og Verdal skaffet
hele 50 biler til dette formålet. Magasinbeholdningene ble flyttet til
Binde. Høy og annet hestefor, som det var ganske mye av, ble tildels
kjørt dit og dels til de nærmest liggende gårdene. I det hele var det nå en
situasjon så helt forskjellig fra det en var vant til i bygda, og at folk var
rådvill av den grunn er vel et mildt uttrykk.
Da så militæret ut på dagen forlot Verdal, tilsynelatende i all hast,
vakte det ikke bare undring blant folk, men direkte forvirring. Bortsett
fra tre-fire som hadde telefonvakt, var Rinnleiret da en øde leir, og
Verdal lå apen for tyskerne. Men det kom ingen tyskere den 11. april.
De ventet på forsterkninger og hadde ikke på daværende tidspunkt til
strekkelige styrker å sette inn for å utvide sitt område nordover. De
hadde problemer mer enn nok sør for Trondheim. (Jfr. «Krigen i Norge
1940»).
Tidlig om morgenen, kl. 03.00, den 14. april ble folk i nedre del av
bygda vekket av et voldsomt smell. Er tyskerne kommet, eller ble Øra
bombet, var de første tankene hos mange. På vegene ble det straks
trafikk. Folk som ennå ikke hadde evakuert, kom seg nå i veg med en
viss fart. En kunne bl.a. se gamle og sjuke, som måtte ha hjelp, ble
trukket på kjelke etter nesten bar veg. — Sterke karer dro så eldmørja
nesten lå som ei stripe etter kjelken.
Det var motormitraljøsetroppen som igjen hadde inntatt Verdalsøra,
og den kraftige salutten som den markerte dette med, var da jernbane
brua ble sprengt. Troppen, som hadde vært trukket tilbake til Sunnan,
fikk sent på kvelden den 13. april slik ordre: «Kjør til Verdalsøra straks,
besett og sperr bruene, hold stillingen i det lengste og avvent ordre.»
Troppen ankom Verdalsøra kl. halv to natt til den 14. På det

----
40 Krig
----
Det øst re brukaret under jernbanebrua er sprengt vekk.
tidspunktet hadde det allerede kommet ordre fra 5. Divisjon, til lens
mannen, om at Jernbanebrua skulle sprenges, noe som troppen da tok
seg av. Det var dette smellet som i tre-tida oppskaket folket langt opp
over bygda.
Det har vært noe dissens om hvem som besørget brusprenginga. Etter
løytnant Mortensens rapport og utsagn, var det ham personlig som sto
for dette — fylte de tre kamrene som var beregnet for slikt, med
dynamitt, kappet til lunte — 3 meter til hvert kammer, såtte på feng
hetter m.m. Den store lengden på luntene skyldtes at tjærelunta som var
tilgjengelig, bar preg av lengre tids lagring. Eskadronsjefen var det også
som fyrte på de tre luntene samtidig. Flere skuelystne hadde fått greie på
at noe skulle foregå, og noen opplevde vel dette så intens at de følte at
dette var de delaktig i.
Etter å ha søkt dekning, ble det lenge å vente på detonasjonen. Det
var nære på at de som var tilstede skulle gå fram for å undersøke da


----
41 Krig
----
Slik så brua og skinnegangen ut etter sprenginga i 1940.
braket kom — braket som vekte folket i stor omkrets. Det viste seg at
dynamitten hadde eksplodert i bare to av kamrene. Det var også
Mortensen som personlig samla sammen den udetonerte dynamitten.
Det var det østre brukaret som ble sprengt vekk slik at brua der falt ned.
Senere viste det seg at det var en kurrant sak å reparere brua.
Etter dette gikk troppen i stilling. Forskansningsarbeider ble satt i
gane og det ble rekognosert framover.
I de nærmeste par dagene ble troppen omorganisert og utvidet til
eskadron med tilskudd av personell fra andre kavaleriavdelinger. Om
morgenen den 14. april sprang en mann fra hus til hus på Ørmelen og
banket på dørene og der det var folk tilstede ble det gitt ordre om at:
«Alle våpenføre menn skal melde seg på jernbanestasjonen». Dette
dramatiske budskapet nådde helt til nedre del av Vinne, Sjøbygda
og Stiklestad. Nå skulle det kjempes. Tyskernes angrep var ventende når
som helst, trodde de som mottok ordren. En mann tok med seg


----
42 Krig
----
krageren og 40 skarpe patroner. Men på stasjonen ville de ikke ha noen
frivillige soldater. Derimot holdt det hardt for mannen å berge våpenet,
for det ville de beslaglegge. Det kom nesten til håndgripeligheter.
Mannen spaserte imidlertid heim med krageren og den er i behold den
dag i dag.
Det var frivillige til å grave og bygge forskansninger ordren om
frammøte gjalt. Noen tallrik flokk som meldte seg ble det ikke. Vinteren
hadde vært kald og telen var djup. Det var hardt arbeid. Pigghakka var
eneste redskapet som dugde. Noen ble satt til å forsterke sperringene på
brua, andre til å lage piggtrådsperringer i elvemelen på vestre side.
De store balsamtrærne i Moe-parken ble hugget ned og nyttet i for
skansningene.
Kanskje var det ikke de en først skulle kunne rekne med i slik frivillig
innsats — ungdom i beste år, som meldte seg på. De eldre var nok i fler
tall. Blant dem som sto i med å strekke piggtråd, med blod og rift på
fingrene, var gammelbestyreren på Bakketun, Bernt Nordset.
Senere ble tilgangen på frivillig hjelp bedre. Det må imidlertid
bemerkes at for enkelte var det for å få høve til å sjikanere de norske
soldatene de møtte opp.
Et par dager senere ble husa nærmest brua, på vestsida av elva ladet
opp med petroleum for å brennes da de kunne gi fienden fordeler som
forskansningsreder, samtidig som det gjaldt å åpne skuddlinjen for


----
43
----

Den første vegsperringa ble satt opp på østenden av brua og hadde sivil
vakt. De på bildet er Olaf Larsen, Eiwind Magnussen og Eivind Olsen.
avdelingen på Øra. Arbeidet med å plassere petroleumskanner ble ledet
av fenrik Alf E. Dahl fra Leksvik. Forretningen til Ingvald Kalset var
blant det som skulle brennes. I hyllene var det ennå varer, tobakk,
sjokolade etc. Dette ville gå med i flammene og en skal ikke undres over
at soldater og andre puttet litt i lommene. Fenrik Dahl tok også to plater
sjokolade. For dette la han full betaling i den ellers tomme pengeskuffa.
En bagatell kanskje, men slik redelighet gjorde inntrykk.
Motorsykkelordonnanser kom bort
Om kvelden den 18. eller natt til 19. april ble seks motorsykkel
ordonnanser hjulpet over sperringa på brua og sendt sørover til Skogn/
Åsen som stasjonære observatører. Observatørene skulle levere melding
hver time og de måtte kjøre med meldingene, da de fryktet avlytting på
telefonen. Dette viste seg uholdbart og ble omgjort til annen hver time.
Om meldingene ble levert presist til å begynne med, ble de etter hvert
mer sporadiske. 1 alle fall passerte ingen motorsykkelordonnans vakt
posten ved Bergsgrav mellom kl. 22.00 lørdag den 20. april og søndag
morgen da tyskerne kom. I eskadronsjefens rapport er fem av observa
tørene angitt som forsvunnet på observasjonspost. Den ene, Odd Refsås
fra Steinkjer, klarte å ta seg fram til eskadronen den 22. april, da den
var trukket tilbake til Henning.

 

----
44 Krig
----
Kristian Gjone, Muruvik. Dyktig
motorsykkelordonnans i avdeling
en som kjempet mot tyskerne på
Verdalsøra. (Ifinsk uniform.)
de kunne følge kampene ved Øra.
Kampdagen, 21. april, hadde
eskadronen kun en motorsykkelor
donnans tilbake, Kristian Gjone fra
Muruvik. Han kom til å spille en
viktig rolle og gjorde en glimrende
jobb. Som frivillig i Finlandskrigen,
var Gjone en av de få som hadde
krigserfaring.
Rittmester Mortensen kan ikke
huske, 40 år etter om han i det hele
tatt hadde kontakt med ordonnans
ene etter at de ble sendt avgarde.
Hans daglige notater sier heller intet
om dette. Trolig har meldingene
ikke vært av slik viktighet, at han
fant det nødvendig å notere. Den
gang trodde han at de fem som ble
borte, var tatt av tyskerne. Det var
ikke tilfelle.
To av ordonnansene var verdal
inger, Petter Guddingsmo, som
hadde meldt seg frivillig med eget
kjøretøy, og John Ekren. Etter at
de var passert av det tyske troppe
toget, forsøkte de å komme tilbake
til eskadronen ved å ta seg fram
etter side- og utkantveger. De kom
fram til Hallbakkan i Vinne hvorfra
Dagen etter forsøkte de å komme i kontakt med eskadronen, men de
kom ikke lenger enn til Hallem, ved Stiklestad, hvor de møtte lens
mannen. Han ba de to ta det med ro og vente, for nordmennene kom
tilbake. Han var sikker på at Øra ville bli gjenerobret.
En tredje ordonnans, Odd Refsås, hadde en både dramatisk og stra
basiøs tur før han nådde eskadronen. Han var stasjonert på Kolsum,
nesten på grensa mot Åsen. Da det tyske troppetoget passerte, prøvde
han å varsle over telefon, men forbindelsen var brutt. Ikke lenge etter
toget kom tyskerne med biler, og Refsås kjørte mellom disse og kom seg
til Ekne, hvor han fikk ordnet båtskyss over til Vangshylla og videre
mot Verdal. I nærheten av Fleskhus fikk han greie på hva som hadde
skjedd, og returnerte da til Sparbu, hvor han bl.a. kom i kontakt med
engelskmennene, og kjørte som ordonnans for dem hele denne dagen.


----
45 Krig
----
Han tok seg fram til eskadronen i Henning dagen etter, og etter hva han
seiv har fortalt, trodde ikke eskadronsjefen sine egne øyne da han
meldte seg.
For to av de forsvunne motorsykkelordonnansene, er det berettiget
mistanke om desertering.
Forøvrig er det bare ett sikkert tilfelle av desertering fra avdelingen,
også det en motorsykkelordonnans, som hadde i oppdrag å bringe
meldinger mellom kommandoplassen på Øra og mitraljøseposten i
Vuku. Han forsvant den 15. april under oppdrag. Motorsykkelen ble
funnet i nærheten av Haga, og fotspor viste at han hadde tatt vegen over
elva, mot sør. Mannen hørte heime i ei bygd lengre sør i fylket. Under
landsvikoppgjøret, etter krigen, ble han dømt til 10 års rettighetstap for
medlemskap i Nasjonal samling.
Flyvarslingsposter
Med bakgrunn i Finlandskrigen, ble det på nyåret 1940 bestemt at det
skulle etableres flyvarslingsposter på strategiske steder i Verdal. Vars
lingspostene skulle ligge så langt øst som mulig, og følgende steder ble
valgt: Kulslivolden i Helgådalen, Tronsmoen i Vera og Brennmoen i
Sul.
I februar ble en del dragoner, verdalinger, tatt ut som flyobserva
tører, og innkalt til kurs i flykjenning på Værnes. Hovedsakelig var det
russiske fly de fikk lære å kjenne. I opplæringa hørte og med en flytur i
en av de gamle foker-maskinene. Turen i de åpne maskinene foregikk i
kaldt vintervær og var en opplevelse de kom til å huske. Dette var for at
de skulle få et innblikk i hvordan terrenget tok seg ut fra lufta.
Meldingsteneste var forøvrig en viktig del av opplæringa.
Etter endt kurs, ble mannskapene utrustet av IR 3, og gitt beskjed om
å holde seg i beredskap for å besette varslingspostene på kort varsel.
Det ble ikke aktuelt for mannskapene å møte mens Finlandskrigen
varte. Men om kvelden den 12. april fikk de ordre om å besette vars
lingspostene straks, og i løpet av neste dag var samtlige på plass. Da
kom og den første melding: «10 tyske fly passerer Skjækerdalen på veg
nordover».
Lengste vegen hadde de som møtte i Vera, med rutebil til Sandvika og
på ski derfrå til de møtte Johannes Tronsmo på fjellet, som kom mot
dem med hest og slede for å frakte pakninger og utstyr.
Mannskapene i Sul flyttet imidlertid ganske raskt til Bjørkenget, hos
From, der telefonsentralen var.
Varslingspostene fikk nok å gjøre da tyskerne allerede fra starten var
meget aktive i lufta. Nordgående trafikk la de så nære svenskegrensa
som mulig, og enkelte ganger måtte de være øst for grensa ifølge
observatørene.

----
46 Krig
----
Varslingspostene hadde direkte telefonforbindelse med Steinkjer, og
meldingene strømmet inn.
Den 20. april, da flya som bombet Namsos passerte, ble forbindelsen
brutt samtidig for de som var på Kulslivollen og Tronsmoen. Over
Kulslivollen demonstrerte de tyske flya flere ganger, at de visste av
posten, ved å stupe ned mot husa da de passerte. Ingen har klart å finne
ut hvor og hvordan telefonbruddet skjedde.
Flya som bombet Steinkjer den 21. april passerte også over varslings
postene, men da var det bare posten i Sul som fikk fram meldinga, og
det var den siste derfrå.
Konrad Heggli var vaktsjef på Tronsmoen og mannskapene forøvrig
var Trygve Hofstad, Ingemar Rosvold, Sigurd Granlund og Einar
Risan.
Mannskapene på Kulslivollen var Ingvar Helmo, Arne Leirset,
Bernhard Varslott, Kristian Holmen, Johannes Nonset og Brynjulf
Dillan.
Arne Eklo var vaktsjef i Sul. De øvrige der var Jeremias Austli,
Martinus Baglo og Ole Garli.
Den 20. april, da forbindelsen med postene i Vera og Kulslivollen var
brutt, gikk Konrad Heggli og Trygve Hofstad på ski til Ulvilla og syklet
videre til Øra for å kontakte militærkommandoen, da de ikke så noen
hensikt i å være på post lenger. Løytnant Mortensen ville imidlertid at
de skulle fortsette og de gjorde seg klar for å dra oppover neste dag. Til
varslingsposten kom de ikke mere. Morgenen etter slo tyskerne til og
besatte Verdalsøra. Heggli ble tatt til fange og satt innesperret til onsdag
den 24. april.
Varslingsposten på Kulslivollen var betjent akkurat en måned. Dillan
forlot imidlertid posten etter bare et par dager. Også mannskapene i
Vera var på plass et godt stykke ut på mai. De som hadde fått opplæring
til varslingsoppdraget, hadde uniform og våpen, mens de øvrige var
sivile. Ordren var imidlertid at de under ingen omstendighet skulle
skyte, ikke en gang i selvforsvar.
Lag fra Hegra til Verdal
Den 18. april fikk Motormitraljøseeskadronen uventet personell
tilskudd. Et lag på ett befal og tolv frivillige soldater meldte seg til
tjeneste. Til å begynne med hadde de vært på Hegra festning, men ble
av major Holtermann sendt til Flornes for å vokte og sperre vegen.
Tyskerne rykket imidlertid fram langs jernbanen på motsatt side av
Stjørdalselva og de måtte trekke seg videre opp over dalen. De prøvde å
rive opp skinnegangen på Meråkerbanen, men ble hindret og forsinket
av et evakueringstog til Sverige. De fleste av mannskapene hørte heime i
dalføret, men i stedet for å gi opp, gikk de, under ledelse av fenrik

----
47 Krig
----
Fridthjov Brun, på ski over fjellet fra Meråker til Sul. Derfrå ble de av
Magnus Eriksson fraktet til Øra. På fjellet hadde de skilt lag og kom
fram i to patruljer, slik at Eriksson måtte kjøre to turer for å få mann
skapene fram.
Fenrik Brun reiste samme dag videre nordover og meldte seg for
oberst Wettre. Mannskapene ble innkvartert på en gard i nærheten av
Øra.
Etter oppsetningslistene å dømme, er det tydelig at løytnant Morten
sen tenkte å ta laget opp i eskadronen. Men dagen etter ga DR3 ordre
om at disse mannskapene skulle melde seg ved regimentets depot på
Sunnan.
Den lille avdelingen av frivillige, som såtte så mye inn på å kjempe for
landet, fortjener å nevnes, og besto av: Fenrik Fridthjov Brun, Ranheim
(AR3), Bjørn Bakke, Thor Bakke, Johan Ysti, Stjørdal, Kåre Øverkil,
Hegra, Magne Horten, Hegra, Darre Berg, Reidar Pettersen, Rolf
Lundberg, Jon Fremstad, Hegra, Erling Hansen, Jens Sagør, Trond
heim, Harry Hernes. En har dessverre ikke klart å oppspore heimstedet
til alle.
Manglende sikring avflankene
Regimentsjefen, oberst Wettre, inspiserte avdelingen og stillingene på
Verdalsøra den 18. april.
For å kunne settes inn som sikring av Hankene og mot eventuelt slipp
av tyske fallskjermtropper på Leksdalsvatnet, hadde eskadronsjefen
plassert en mitraljøsetropp ved Stiklestad. Etter ordre fra regiment
sjefen, ble denne inndradd. Eskadronen skulle kun konsentrere seg om
bruene. Den måtte ikke bli avskåret og vesentlige tap av mannskap og
materiell måtte unngås. Slik var operasjonsordren eskadronen fikk av
regimentet. Mangelfull sikring av flankene, kombinert med sambands
svikt, ble avgjørende i slaget om bruene og Verdalsøra.
Bh tene kommer
Fredag den 19. april ankom et kompani engelske soldater til Stikle
stad og inntok den posisjon som eskadronens mitraljøsepost hadde hatt
tidligere. Kompaniet passerte gjennom Øras gater i løpet av natta på
lastebiler tildekket med presenninger.
Norske soldater som spurte om hvordan de engelske uniformene så
ut, kunne ikke få noen opplysninger. At det ikke var gitt noen informa
sjon i uniformskjenning, holdt senere på å få katastrofale følger. Noe
nært samarbeid mellom de engelske og norske styrkene kom ikke i gang.
Engelskmennene ga nærmest inntrykk av å betrakte seg seiv som okku
panter og la for dagen en markert mistro overfor de norske militære. En
mistro som etter hvert ble absolutt gjensidig.

----
48 Krig
----
>
En britisk Carrier (mekanikervogn) som var i Verdal 20. april 1940. Den
har og demoleringsutstyr troligfor evt. sprenging av vegbrua.
Sprengninga av jernbanebrua ble nå ansett som et feiltak, og ordren
til eskadronen, den 19. april, gikk ut på at bruene under ingen omsten
dighet måtte sprenges. På Østnesbrua i Vuku ble sperringene fjernet og
det ble igangsatt reparasjonsarbeid på brua. Allierte styrker som var
gått i land i Namsos, skulle nemlig rykke fram sørover og rense
Trøndelag for tyskere. Da måtte bruene være inntakte for at ikke fram
marsjen skulle hindres. Den 20. april var to engelske ingeniøroffiserer
på besøk og vurderte reparasjon av jernbanebrua.
Forskjellige sikringstiltak
Dagene som var gått siden eskadronen etablerte seg på Verdalsøra ble
nyttet til å forbedre forskansningene og sperringene. Lasarett var
etablert i en jernbanevogn, samtidig som Bakketun ungdomsskole var


----
49 Krig
----
innredet til sykehus. Sykehus var og opprettet i Vuku. Dr. Erling
Larsen, som på den tid praktiserte i Verdal, var beordret som lege for
feltlasarettet i jernbanevognen. (Dr. Larsens familie har senere endret
slektsnavn til Brande. Erling er bosatt i Ålesund).
På telefonsentralen var det etablert døgnvakt, noe som ellers ikke var
vanlig i denne tida. Også samvirkelagets telefonsentral var betjent
døgnet rundt.

Brannkorpset var i høyeste beredskap i aprildagene 1940 og hadde bia.
ansvaret for flyvarsling. Her med den hånddrevne sirenen på taket av
Essostasjonen. De som har vakt er Johan Tiller og Knut Sørhaug.
En del av Verdal brannkorps hadde i flere dager vært klar til øye
blikkelig innsats. Jernbanestasjonen var også betjent av beredskaps
messige årsaker. Flere steder gjorde frivillige lotter en verdifull innsats i
forbindelse med forpleining av både militære mannskaper og andre som
hadde tjeneste av beredskapsmessig karakter.
Som nevnt hadde personellet ved lensmannskontoret i disse dagene ei
svært krevende og strevsom tid. Det var ikke bare det som foregikk på
Øra de måtte ta seg av, men forskjellige ting utover hele bygda. De
måtte sørge for transport av viktige personer som kom over grensa ved
Sandvika, militære og andre. Den 18. april ble korrespondent for
«Dagens Nyheter» i Stockholm, Barbara Alving, hentet ved grensa.
Hun ble kjørt til Steinkjer i forhengt bil.

 

----
50 Krig
----
Kurerer, militært personell og reportere som ville inn i landet kom til
Sandvika.
Fredag, den 19. april, drev tyskerne ganske livlig rekognoseringsvirk
somhet på fjorden. Norske småfartøyer som de hadde lagt beslag på og
armert, var helt inn til flere av hamnene, bl.a. ved Trones. Dette ble av
eskadronen varslet til divisjonskommandoen, uten at det er registrert
tiltak for å sikre hamnene. Det hevdes at en vakt- eller observasjonspost
på Blåberget ved Trones, ble trukket inn sent fredag kveld. Det skulle
ikke mangle personell til slike sikringstiltak. I Nord-Trøndelag var
styrkeforholdet som 10 mot 1 i nordmennenes favør. Av oberst Østbyes
bok om krigen i Norge, synes det imidlertid som om divisjonskomman
doen hadde en nærmest overdreven skrekk for eventuelt tysk skips
artilleri.
I toppen av Kornsiloen var etablert observasjonspost for å holde øye
med og rapportere om trafikk på fjorden. Dette var en strategisk godt
plassert utkikspost som hadde god oversikt over den livlige trafikken på
fjorden fredag 19. april. Bl.a. observerte de båten som var helt inne på
Tronesbukta, og avgå full rapport om dette. Båten var antagelig D/S
Steinkjer. Fra land kunne observeres tyske offiserer med kikkerter som
studerte omgivelsene på land. Dette ble også rapportert til divisjons
staben.


----
51 Krig
----
Det har ikke lykkes å bringe på det rene hva slags vaktpost som var
plassert på Blåberget. Enkelte hevder at det var et mitraljøselag. Det
som imidlertid er sikkert, er at det var ett eller annet plassert på Blå
berget, og at disse mannskapene ble dratt inn sent fredag kveld, samme
dag som tyskerne drev livlig rekognosering utfor hamnene i Innherred.
Det var bl.a. på tale å erstatte disse med noen av de som hadde utkiks
vakt i kornsiloen. Dette ble det ikke noe av.
Etter at D/S Steinkjer hadde vært så nært inn til Trones, ble motor
sykkelordonnans Kristian Gjone sendt dit ut for å undersøke om noen
tyskere hadde gått i land. Han fant selvsagt ingen, men på eget initiativ
nyttet han høve til å gjøre seg kjent med vegnettet omkring Øra og Sjø
bygda. Dette fikk han senere nytte av.
I disse dagene fikk bygda oppleve flyalarm på alvor. Tyske fly fløy
flere ganger lavt over Øra på speiding. De første dagene spilte mitral
jøsene opp mot flya. En kunne følge sporlysa mot flykroppen, men uten
virkning. Senere ble skytinga mot flya innstilt bl.a. for ikke å røpe still
ingene. Det hendte at flya åpnet ild når de så noe rørte seg i omegnen.
Bl.a. var prosjektiler fra et fly ganske nærgående mot en mann som var
på veg mot Øra da han passerte Haugsgropa. Han beklaget seg overfor
noen soldater ved Essostasjonen, i en tone som at han ventet at dette var
noe soldatene måtte gjøre noe ved. «Er du såret?» spurte en av soldat
ene ganske rolig. Mannen gikk sin vei uten å svare.
Flyalarm ble varslet fra to sirener, en plassert på taket av Essostasjon
en og en på Spinneriet. De var hånddrevne og stadig var det vakter fra
brannkorpset ved sirenene. Når fly nærmet seg ble de sveivet igang —
korte støt ved alarm og lang tone ved faren over.
Søndag 21. april 1940
Denne dagen vil bli stående som en historisk dag i Verdal. Løytnant
Mortensen skriver i sin dagbok bl.a.:
«Kl. 0345 mottas melding fra lensmannen i Levanger om at tyskerne
har passert Åsen for et kvarter siden (pr. tog). Dette ble straks med
delt regimentsadjutanten pr. telefon. Men troppene ble ikke alarmert
av hensyn til at de måtte få hvile lengst mulig. Kl. 0350 melding fra
samme lensmann: «Tyskerne ventes Levanger hvert øyeblikk,
antakelig 200 mann — flere meldinger blir ikke å få».
Kl. 0400 ga jeg følgende ordrer: Til administrasjonssjefen: «Pakk,
klar til avmarsj, angrep ventes.» Til troppene: «Pakk, klar til even
tuell avmarsj, angrep ventes. I stilling».»
Mellom klokken 0400 og 0545 inspiserte eskadronsjefen samtlige
stillinger. Troppene hadde gjort sine forberedelser i samsvar med
ordren. Motormitraljøseeskadron/DR3 var klar til kamp. I skytter
Verdalsboka — 4

----
52 Krig
----
gravene og forskansningene stirret de norske soldatene mot den andre
elvebredden. De vet hva som kommer. Tankene om hva de neste timer
vil bringe er fylt av usikkerhet og angst.
Det var få sivile som tilbragte de siste nettene på Øra før trefningen.
Stedet var helt mørklagt og det hersket en dyster stemning i venting.
Natta til den 21. april ble samtlige som en mente kunne unnværes
beordret vekk. Dette gjaldt bl.a. de som gikk vakt omkring Mølla,
observatørene i Kornsiloen, betjeningen på telefonsentralen samt tele
fonvakta på Samvirkelaget. At det nå ikke var betjening på telefonsen
tralen og ingen utkik i silotårnet, kom til å bli av de ting som hjalp
tyskerne.
Alfred Wågø og Gunnar Storhaug som brannstiftere
Husa nærmest eksploderte i flammer, kuler hvinte, svart røyk, rop og
skrip fylte lufta. Slik var situasjonen for Alfred Wågø og Gunnar
Storhaug den gråkalde søndagsmorgenen 21. april 1940. De befant seg i
ingenmannsland under åpningsfasen i kampen om Verdalsøra. Frivillig
hadde de to tatt på seg oppdraget å sette fyr på husa nærmest brua, på
sørsida av Verdalselva. Ei hending som ga dem minner for livet.
Mange sivile gjorde frivillig innsats under de militære operasjonene i
Verdal 1940. De grov skyttergraver, laget forskansninger og piggtråd
sperringer, utførte vaktoppdrag, sambands- og kjøkkentjeneste o.s.v.
Slik var det også med Alfred Wågø og Gunnar Storhaug. Wågø hadde
tatt på seg dette livsfarlige oppdraget og engasjerte Storhaug til hjelp.
Kanskje kan det settes spørsmålstegn ved å gi slikt oppdrag til sivile,
uten mulighet til å forsvare seg, og ingen dekningsstyrke eller annen
form for sikring av retretten. De var overlatt til seg seiv og skjebnen.
Om de hadde blitt tatt til fange av tyskerne, kunne de ikke ventet noen
skånsel. Farlige oppdrag er imidlertid noe som hører med i krig.
Bygningene var noen dager i forveien «ladet opp» med petroleum på
kanner. Oppdraget hadde Wågø og Storhaug planlagt på forhand og
delt mellom seg, slik at de opererte på hver sin side av vegen. I grålys
ninga mente Storhaug han skimtet mennesker som beveget seg ved
Bergsgrav, ca. 2 km borte. (Det var ikke så mange hus på Ørmelen den
gangen). Han varslet vaktavdelingen, som oppholdt seg på samme side
av elva. På det tidspunkt var en 3-mann sterk patrulje på veg over brua
for å patruljere framover i retning Gravabrua. Vaktlaget trakk seg da
tilbake. Tre soldater hadde meldt seg frivillig, Fredrik Brandt (frivillig
under Finlandskrigen), Odd Leirvold, som senere falt, samt verdalingen
Sverre M. Green.
De kom imidlertid ikke mange skritt før det, i samsvar med ordren,
ble avfyrt varselsskudd. Tyskerne var da like foran dem. Det første

----
53 Krig
----
Sverre M. Green og Gunnar Storhaug foran Verdalsbrua hvor begge var
farlig i ild linjen 21. april 1940.
varselskuddet, som Green avfyrte, var signalet for «brannstifterne»,
men før de rakk så langt, spilte norske mitraljøser opp og ildgivningen
var i full gang på begge sider. Patruljen trakk seg i hast tilbake over
brusperringa til egne linjer, slik de hadde ordre om.
Wågø og Storhaug fullførte sitt oppdrag. Etter å ha skvettet petrole
um på vegger og inventar, eller bare rett og slett sparket til kanna, tok
det fyr nærmest ved eksplosjon, forteller Gunnar Storhaug, såvidt de
ikke seiv tok fyr. Det var som om flammene kom etter dem.
Storhaug var den første som tente på. Wågø, som var på motsatt
side, i forretningen til Ingvald Kalset, var litt avventende, følte det
meningsløst å tenne på huset, og sto ganske rolig og åt druer han fant i
forretningen da han fikk se at Storhaug fyrte opp. Dermed var det bare
å sparke til kanna, kaste fra seg ei fyrstikk og huset nærmest eksplo
derte i samme øyeblikk, slik som Wågø seiv beskrev det.
Retretten var dramatisk. Elvemelen var solid sperret med piggtråd.
Wågø, som tross piggtråden entret ned i elvemelen, hadde problemer
med kalosjene og sprang rett og slett ut av dem. Gunnar Storhaug var
ikke klar over hvor nære tyskerne var, og sprang til å begynne med langs
selve melkanten, men kom seg fort ned i melen da det ble skutt heftig fra
begge sider.


----
54 Krig
----
Ingvald Kalsets forretningsgård på Ørmelen som nordmennene såtte fyr
på om morgenen 21. april 1940.
Seks tyskere kom fram til Kalsets hus umiddelbart, og gjorde faktisk
forsøk på å slukke. Etter hva som fortelles fra norsk soldathold ble en
eller to av dem skutt da de sprang ut av huset etter det forgjeves sluk
ningsforsøket.
De andre søkte dekning bak en vedstabel. Hvordan det gikk med
dem er uvisst. Vedstabelen ble i alle fall utsatt for heftig ild fra nord
mennenes side.
Wågø og Storhaug kom seg raskt ut til elveutløpet hvor de skulle ha
en robåt i beredskap. Båten var imidlertid borte, evakuerende hadde tatt
den. Noen på den andre sida ble oppmerksom på dem og kom over og
hentet de to.
Alfred Wågø ble innstilt til dekorering for sin innsats. Eskadron
sjefen var imidlertid ikke oppmerksom på at Gunnar Storhaug i høg
grad var delaktig i at oppdraget lot seg gjennomføre.
Tyskerne angriper
Hittil hadde tyskerne uforstyrret kunne befeste sin stilling på og
omkring Værnes, når en ser bort fra kampene om festningen på Hegra.
Uten hinder hadde de kunnet skaffe seg etterretninger om de norske


----
55 Krig
----
og allierte styrkers disponeringer i Nord-Trøndelag, og det er trolig de
hadde sine etterretningsfolk helt inn i de norske styrkene. Daglig hadde
Verdal hatt flere flybesøk. De tyske flyene fløy lavt over Verdalsøra
opptil flere ganger daglig, og flyalarmen gikk ganske ofte. Særlig var
det hyppig besøk av et Henschel sjøfly, et rekognoseringsfly som var på
vingene svært mye, spesielt etter de alliertes landgang i Namsos.
Foruten overvåkning av Verdal, hadde flyet tydelig som oppdrag å
passe på den britiske bataljonen som hadde sine styrker sør for
Steinkjer, herunder kompaniet på Stiklestad. Britene la selvsagt sitt eget
navn på flyet: «George».
Den norske mitraljøseilden mot flyene hadde ingen virkning. 1
dagene som hadde gått, hadde tyskerne prioritert å utvide sine områder
sør for Trondheim i den hensikt fortest mulig å få kontakt med styrkene
som kjempet opp over Gudbrandsdalen og Østerdalen.
Etter den britiske og franske landsettingen i Namsos, så de nok mulig
heten for et alliert angrep mot Værnes og Trondheim. Det gjalt å
komme dette i forkjøpet, noe de klarte med glans.
Om ettermiddagen den 20. april landet transportflyene ganske tett på
Værnes, deriblant den styrken som fikk i oppdrag å støte nordover for å
ta de viktige bruene over Verdalselva ved Øra.
Oppdraget ble gitt til to forsterkede kompanier fra 1. bataljon av 130.
regiment. Styrken ble organisert i to kampgrupper. Den ene skulle tran
sporteres nordover med jernbane, den andre med skip og landsettes på
Trones og angripe nordmennene i ryggen, og etter planen skulle begge
gruppene angripe samtidig. Taktikken var med andre ord den tyske
knipetanga.
Kaptein Dittrich var sjef for kompaniet som rykket fram landvegs.
Som sikkerhetsforanstaltning mot eventuelle miner, kjørte toget med
noen tomme vogner foran. Etter en kort stopp på Levanger, fortsatte
toget til Rinnan, hvor styrken ble låstet ut. Blant materiellet de hadde
med var et bergbatteri. Dette fikk de ikke full nytte av da de manglet
trekk-kraft. Bare deler av batteriet ble oppmontert like ved Rinnan
stasjon. Det var trenede soldater tyskerne her såtte inn, veteraner fra
felttoget i Polen. Under framrykningen mot Verdalsøra ble 1. tropp
sendt fram langs riksvegen, mens 2. tropp fulgte jernbanelinja. 3. tropp,
som også stort sett fulgte vegen, ble holdt igjen ved Kjæran som reserve.
Ved Stamphusmyra sveipet et lag av 1. tropp litt østover og tok her
under fire sivile nordmenn til fange. I sin rapport hevdet tyskerne at
dette var forkledde norske soldater som skulle sprenge bruene når
tyskerne nærmet seg. Denne påstanden er grepet helt ut av lufta.
De fire var, som vi senere skal se, folk som søkte å komme seg i
sikkerhet. De ble imidlertid øyevitner til noe av det som skjedde under
angrepet og tilstanden på Ørmelen like etterpå.

----
56
----


----
57 Krig
----
2. tropp som fulgte jernbanelinja,
ble først tatt under ild av nord
mennene. Samtidig med at mitral
jøsene spilte opp ved jernbanebrua,
veltet svart røk opp fra husa som
nordmennene tente på ved brufot
en, og den røken kom fort. Dette
vakte undring hos tyskerne.
Frampartiet av tyskernes 2. tropp
nådde helt fram til foten av jern
banebrua før de ble tatt under ild av
Motormitraljøseeskadronens 2.
tropp, hvor troppsjefen, verdaling
en Alf Tiller på forhand hadde
sørget for at avstanden over elva
var målt opp, slik at både mitraljøs
er og geværer kunne finstilles, og
trolig var det her tyskerne hadde
sine største tap under angrepet. En
tysk gefreiter, som hørte til i denne
troppen og som nærmest var blitt
hysterisk, brølte bl.a.: «Hvorfor
skyter nordmennene på oss, vi er da
mennesker, min hele tropp er skutt i
stykker»!
Blant de foranstaltninger som
Motormitraljøseeskadronen hadde
tatt ved jernbanebrua, var en ar
mert jernbanevogn som var gjort
mobil ved å hekte i en skiftetraktor.
Skiftetraktoren ble ført av jern
banebetjent Ellev Indahl. I enkelte
rapporter er dette betegnet som en
pansret jernbanevogn. Det var en
av de gamle grusvognene som var
forskanset av en ring sandsekker.
På denne vogna var troppens to
De tyske soldatene var rustet til
tennene. Her en maskingevær
skytter.
mitraljøser montert. Etter det første forsøket, gjorde tyskerne intet
forsøk på å storme jernbanebrua og de hadde heller ingen sjanse. Når
mitraljøsene på jernbanebrua spilte opp, ble brua tatt under pottetett ild
og det gnistret voldsomt fra skinnene ved inngangen til brua, når mitral
jøseprosjektilene traff stålet.


----
58 Krig
----
Også tyskernes 1. tropp, som hadde vegbrua som mål, ble tatt under
tett og virkningsfull ild fra de norske stillingene. liden var faktisk så
velrettet, at kompanisjefen, Dittrich, trodde de ble beskutt fra husa på
Ørmelen, og ga ordre om å rense opp i disse «motstandsredene». I hus
etter hus klirret håndgranater gjennom vinduene. I alt 15 heimer ble satt
i brann og lagt i ruiner på denne måten om morgenen 21. april. De
eneste som tyskerne nedkjempet, var to skrepphandlere som hadde søkt
nattely i huset til Anna Fikse. De ble skutt ned med det samme de kom
seg ut av det brennende huset. Til og med husa så langt inne på Ørmelen
som hos Gustav Karlsen og Martin Lyng ble satt i brann. Det var hos
Lyng denne tyske operasjonen tok til, og kanskje var årsaken at
tyskerne her mistet et bombekasterlag som de var i ferd med å montere
opp. De gjorde og et kraftig forsøk på å storme vegbrua. Dette ble
kontant avvist og kostet dem store tap. Noen tyskere forsøkte å forsere
seg fram på utsida av sperringen på bruas vestside. Disse ble tatt under
ild fra troppen ved Eriksengården og ingen av tyskerne kom levende fra
dette, men havnet i elva og ble oppslukt av isvatnet. Det var i det hele
intet tegn til svikt hos de norske forsvarerne under denne bataljen, før
de ble angrepet i ryggen av tyskernes nordparti.
Kampområdet sett gjennom bunkeråpningen ved Eriksengården.
Under kampene ble det skutt en del granater fra bergartillerienheten
som var satt opp like øst for Rinnleiret. Disse gikk høyt over de norske
stillingene og var trolig tiltenkt som sjokkvirkning, samt at tyskerne
måtte ta hensyn til sitt eget nordparti som var under framrykning.


----
59 Krig
----
Som nevnt skulle de to partiene starte angrepet samtidig. Ved motor
mitraljøseeskadronen oppsnappet de noe av tyskernes radiosamband og
kl. 6 var et tidspunkt som ble nevnt flere ganger. Nordpartiet var
adskillig forsinket, og sørpartiet som angrep før det fastsatte tidspunkt,
ble tatt under langt kraftigere ild enn de hadde reknet med. Gjentagne
rop om «munisjon» tyder også på at de hadde problemer med hurtig nok
etterforsyning. Radiosambandet mellom de to partier sviktet totalt, og
det er klart at operasjonene ikke gikk helt etter planen. Tåpene var
større enn forutsatt og reservetroppen ved Kjæran ble satt inn i
kampene etter bare kort tid.
Eskadronen i kamp og retrett
Som nevnt ble den opprinnelige motormitraljøse-troppen omorgani
sert og utvidet til eskadron, med betegnelsen Motor-mitraljøseeska
dron/DR3. Opprinnelig styrke var 12 befal og 142 mannskaper. Som
følge av overføringer til andre avdelinger, dimittering, sykdom,
desertering etc., var eskadronens samlede styrke kampdagen 130 mann
skaper og 11 befal. Styrken i de fire troppene som hadde gått i stilling
ved elvebredden på Øra utgjorde i alt 104 mann pluss 8 befal. Dertil var
det 13 mann og 2 befal i stabstroppen og samme antall menn og 1 befal i
trentroppen.
De var gruppert slik:
Trentroppen med løytnant Leif Myhr, Skogn, som sjef, var plassert på
Nestvold. Som hjelpere hadde trentroppen lotter: Jenny Weisæth,
Målfrid Nestvold Lillesand, Signe Togstad og Anne Sørli.
Stabstroppen: Hovedkvarter for eskadronsstaben var i Sørhuusgården.
Ellers var mannskapene plassert på forskjellige steder, alt etter gjøre
mål. Eskadronsjef: Løytnant Gisle Mortensen med fenrik Thorvald W.
Amundsen, Moss, som nestkommanderende.
/. Tropp med sersjant Arthur Sørensen, Trondheim, som sjef. Nest
kommanderende var sjersant Jorulf Arntsen fra Hegra. Bosatte seg
senere i Buran, Levanger. Denne troppen hadde stillingene sine i om
rådet Husum-Eriksensgården og hadde som oppgave å dekke nedre Ør
melen, men da tyskerne konsentrerte angrepet om bruene, kom troppen
noe ut av stilling for å kunne gi effektiv ild mot fienden. Inkl. befal var
troppen på 24 mann kampdagen.
2. Tropp hadde stillingene ved jernbanebrua. Troppsjef var fenrik Alf
Tiller, Verdal, med sersjant Per Getz, Byafossen, som nestkommander
ende. Som nevnt hadde de sine 2 mitraljøser montert på en mobil, for
skanset jernbanevogn, samt et geværlag på hver side av brua. Inkl. befal
var troppen på 26 mann kampdagen.
3. Tropp hadde sine stillinger i området Godtemplarlokalet/Brækken-

----
60 Krig
----
Fenrik Anders By, Verdal.
Sjef for 3. tropp.
Løytnant Gisle Mortensen,
sjef for Motormitraljøse
eskadronen og høyeste
myndighet i Verdal etter at
bygda ble lagt under militær
kommando.
Arthur Sørensen, Trondheim,
var ung sersjant i 1940 og sjef
for 1. tropp.
Sersjant Jorulf Arntsen, Frol,
nestkommanderende i 1.
tropp.

 


----
61 Krig
----
/ bakgrunnen skiftetraktoren som ble nyttet som trekkraft til den arm
erte jernbanevognen ved jernbanebrua. Personene er en britisk offiser
av ukjent identitet, t.v. fenrik Willy Amundsen som var nestkomman
derende i eskadronen.
gården. Sjef var fenrik Anders By, Verdal, med sersjant Ivar Lehn,
Inderøy, som nestkommanderende. Inkl. befal var troppen på 24 mann
kampdagen.
Disse tre troppene hadde hver 2 mitraljøser.
4. Tropp besto av fire maskingeværlag. Troppsjef var fenrik Alf E.
Dahl, Leksvik, og sersjant Fridthjof Hansen nestkommanderende.
Troppen hadde stillingene ved vegbrua. Troppsjefen med 1. og 2. mg
lag på sida mot Moe-parken, sjt. Hansen med 3. og 4. mg-lag mellom
Selnesgården og Godtemplarlokalet. Dette var den tallrikeste troppen,
38 mann inkl. befal. Under signaturen «Troppsjef» skrev Anders By en
artikkel i lokalavisa like etter krigen om stemningen blant soldatene i
troppene ved elvebredden, før og under selve det tyske angrepet. Da
dette er god førstehåndsskildring, gjengis deler av artikkelen:
«Natten faller på. Ennå en natt i tærende uro og angst. Vi har ventet
dag etter dag på det som måtte komme. Tyskerne må gjennom våre


----
62 Krig
----
stillinger, skal de videre nordover. Denne ventetida tar hardt på
mange av oss, mye hardere enn selve kampen. Om dagen de stadige
innflyginger av tyske jagere og oppklaringsfly, og rapportene om
tyskernes fantastiske framgang. Om natten de påtrengende tankene.
Hvis noen spør meg idag hva som gjorde sterkest inntrykk på meg
under krigshandlingene i 1940, vil jeg svare at det var en natt
omkring 15. april. Sersjant Ystad og jeg sto ute på vegbrua, fylte
sprengstoffkamrene i det ene brukaret og gjorde klart til sprenging.
Det var en gjennomtrengende, vond vind denne mørke natta. Jeg
hadde på forhand mottatt ordre om å ta ut en mann til å sprenge
brua i det øyeblikk tyskerne ville storme den. Vi manglet både
detonerende lunte og elektrisk tenning. Den som fikk jobben måtte
altså under brua og tenne på, og deretter gi seg skjebnen i vold.
Hele min sivile innstilling gjorde opprør mot å sende en av mine
egne gutter i døden. Jeg følte meg fysisk syk ved tanken. Men saken
var meget viktig og av stor militær betydning. Ordren måtte selv
følgelig utføres, og en måtte ta sjansen. Den natta glemmer jeg aldri.
Et par dager senere mottok vi ordre om at brua under ingen omsten
dighet skulle sprenges.
Vegbrua fotografert fra en av stillingene mellom bruene på Verdalsøra.


----
63 Krig
----
Natta før 21. april
Guttene er gått til ro, men våre vaktposter er ute, årvakne som
aldri før. De ser nesten ingen ting, men de bruker ørene desto bedre.
Kl. 03.00 om natta kommer en ordonnans inn til meg med beskjed
om at tyskerne er på veg innover. Pr. jernbane hadde de passert
Åsen. Jeg orienterer guttene om nyheten, gir dem ordre om å kle på
seg, men ta det med ro inne og hvile. Bare et par mann får tørne ut til
forsterkning av postene. Kl. 04.30 får vi igjen melding om at tyskerne
er nådd Rinnan. Vi tar våpen, smyger oss ut i våre stillinger, og
stirrer framover mot den andre elvebredden.
Minuttene går. Da smeller det plutselig 2-3 iltre skudd borte på
Ørmelen, røk begynner å velte ut fra et par bygninger der borte.
Mørke skygger dukker opp på linje bortenfor jernbanebrua. Det er
tyskere. Andre passerer idrettsplassen i retning vegbrua. Så spiller
våre mitraljøser og maskingeværer opp. Geværskuddene smeller.
Noen av guttene brenner løs uten å se mål. Andre tar rolig fienden på
kornet før de trekker av. Tyskerne løper, og mange stuper, drept
eller såret. Vår plutselige ildåpning har lammet motstanderen for en
stund. Men snart tar kulene til å smelle over hodene på oss.
Fienden disponerer maskinpistoler og geværer, lette og tunge
maskingeværer, og snart tar også granater fra infanterikanoner og
lette bombekastere til å falle omkring oss. Det meste av ilden går over
våre hoder. En brøkdel går i eller foran stillingene. Tyskerne er nå
desperate. De har tatt sine angrepspastiller og har ordre om å storme
og ta våre stillinger, samme hva det koster. Våre våpen gjør dype inn
hugg blant dem. Noen av dem forsøker å forsere elven overfor
bruene. Det koster dem livet. Andre mener å komme fram til husene
på elvebredden. Det blir dem en dyr historie. Snart står flere
bygninger på Ørmelen i brann, antent av tyskerne eller våre egne.
Tyskerne skal aldri greie å slå seg gjennom våre stillinger forfra.
Humøret stiger. Guttene spøker og ler. En og annen er vel litt blek og
alvorlig, men nervene holder hos alle. Vi har forbindelse med de
andre troppene også, og får vite at ikke en eneste av guttene er såret
ennå.»
Nordmennene åpnet ild kl. 05.45. Det var en velrettet ild fra forsvar
erne. Tyskerne angrep ved sprangvis framrykning og skjøt fra hofta.
Om deres ildgivning var svært heftig så var presisjonen tilsvarende
vilkårlig. I Moe-parken hadde nordmennene satt opp pappmarkører.
Disse ble skutt helt i filler av tyskerne. Enkelte av nordmennene fore
trakk etter ei stund å ta stilling i andre etasje i de nærmeste husa, for å
få bedre oversikt.

----
64 Krig
----
Etter ca. ett kvarters kamp, var det klart at det var et ganske massivt
tysk angrep som var under utvikling. Eskadronsjefen sendte derfor sin
motorsykkelordonnans, Kristian Gjone, til Stiklestad for å alarmere den
engelske avdelingen. Britene forlangte 2 lastebiler som de fikk ganske
omgående. Kl. 06.35 ankom en engelsk tropp. Eskadronsjefen, fenrik
Amundsen, ble avgitt til støtte for britene. En kjenner lite til denne
troppens innsats under kampene på Øra. Den er beskylt for passivitet,
og kanskje er det noe i det. Noe samarbeid mellom den engelske styrken
og nordmennene var det ikke mulig å etablere. Sikkert er det i alle fall,
den var ikke så langt fram som til stillingene ved elvebredden.
Et lag forsøkte å komme seg inn i kornsiloen fra stasjonssida, men det
lyktes ikke. Sikkert er det imidlertid, at engelskmennene kom i kamp
med tyskerne som kom nordfrå, og at deres innsats hadde betydning for
de norske troppenes retrett. Både fenrik Dahl og sersjant Arntsen
kunne, hver for seg, se to britiske soldater som var døde, og etter
Arntsens utsang, ille tilredt og trolig utsatt for håndgranatangrep.
Retretten deres var imidlertid noe panikkartet og troppen trakk seg
tilbake før eskadronen hadde gjennomført sin retrett, kanskje unntatt
en mindre enhet som trakk seg opp på platået i området Bakketun/
Borgen. Trolig den engelske pionertroppen som tyskerne fanget.
Fenrik Alf Dahl, Leksvik. Sjef for Fenrik Alf Tiller, Verdal. Sjef for
4. tropp.
2. tropp.


----
65 Krig
----
Lastebilen til Lars Valbekmo, ble skutt i brann på Fæbyenget.
Lars Valbekmo, som var en av de som transporterte engelskmennene,
mistet ved dette høve sin lastebil. Før han visste ordet av det, stjal de
bilen for å returnere til Stiklestad, slik at han som sjåfør ble stående
igjen og måtte ta beina fatt for å komme seg unna. Engelskmennene
kom imidlertid ikke langt opp over Stiklestadveien, før bilen ble skutt i
brann og totalhavarerte.
Men tilbake til forsvarerne ved elvebredden. Eskadronen hadde
situasjonen under full kontroll og det tydet på at det kunne bli en lang
varig feide. Eskadronsjefen sendte derfor motorsykkelordonnansen til
trentroppen, løytnant Myhr, med ordre om å skaffe fram mat til
troppene. Situasjonen endret seg nå på et blunk, for på Trones hadde
det skjedd saker og ting.
Georg Olsen var en av de som hadde vakt ved Mølla og som hadde
fått beskjed om å komme seg i sikkerhet. Han drog heim til Trones.
Etter å ha kokt seg en kopp kaffe, fikk han se røyk fra en båt ved kaia.
Det var Innherredske «Kong Oscar» som hadde lagt til og tyskere holdt
på å gå i land. Olsen sprang straks til Trones gard for å ringe til
eskadronsjefen om det han så. Men på telefonsentralen var det intet
svar å få. Etter at tyskerne hadde passert Åkerhus, prøvde han å ringe
derfrå, men også nå med negativt resultat. Sentralbetjeningen var
permittert uten at det var satt inn militær betjening. Georg Olsen mener


----
66 Krig
----
Jordbunkeren ved Eriksengården med utsikt over kampområdet.
også at det var en vaktpost på Blåberget, men at denne ble trukket inn
sent fredag kveld. Petter Woll, som var en av observatørene i kornsiloen
og som det var på tale skulle fortsette tjenesten på Blåberget, mener det
samme, uten at noen av dem kan si hva det var for slags vaktpost. Olsen
mener at styrken som gikk iland på Trones var på knapt hundre mann.
Denne antakelse støttes av andre øyenvitner.
Da motorsykkelordonnans Kristian Gjone kom til Nestvold, så han
ingen tyskere. Han ble stående inne på gården og pratet noen ord med
løytnant Myhr. Et par minutter, mener han. Da han skulle returnere til
Øra, får han, i det han skal runde hjørnet på stuelåna på Nestvold, se at
tyskerne er i ferd med å passere gårdsvegen. Han bråstopper, blir et
øyeblikk stående og se på tyskerne, «og tyskerne så på meg», forteller
Gjone. Han bråvendte og kjørte ut andre vegen, om Holtekrysset,
Bakketun og på Øra hvor han straks varslet løytnant Mortensen om hva
han hadde observert. Etter at han hadde bragt frem retrettordre til
troppene, ble han bedt om å undersøke hvordan det var gått med tren
troppen. Han tar da samme vegen, om Bakketun. Undervegs møter han
Ellen Louise Forberg, som er på veg mot Øra for å avløse på telefon
sentralen. Hun returnerer da hun får høre hvordan situasjonen er. Litt
lenger fram treffer han Jenny Weisæth, hun kommer fra Nestvold, hvor
hun har tjenestegjort som lotte, og kan berette at trentroppen er tatt av


----
67 Krig
----
tyskerne. Gjone returnerer, men nå legger han vegen om Gudmundhus
og Haugslia. Nå kom det godt med at han på eget initiativ hadde fore
tatt vegrekognosering på forhand. Tyskerne hadde nå tatt til å rette
ilden bort over slettene nord for Øra, og Jenny Weisæth får ei kule
gjennom sykkelhjulet mens hun fortest mulig tar seg heim for å ta seg av
barna som var alene heime ikke langt unna.
Hos Ole Borgen på Mikvold lille, ble nedslaga fra bergartillerienheten
ved Rinnleiret så nærgående, at de i all hast måtte flykte heimefra. Det
ble ei dramatisk flukt. Foruten Ole, var det kona, Elise, og
datteren Maja. De ble nærmest tatt under systematisk ild av tyskerne
som kom nordfrå, og det var ved sprangvis framrykning mellom gjød
seldunger, som var kjørt ut, at de berget seg. Ole ble imidlertid truffet i
arma og så alvorlig såret at den aldri ble funksjonell mer. Maja var også
nære på, ei kule gikk gjennom håret. Etter at de kom fram til vegen
Nestvold - Holte, hadde de god dekning i veggrøfta. Gårdshunden, som
de hadde med, røpet imidlertid hele tida hvor de befant seg. Ved
Holtekrysset, hvor de måtte over vegen, var det nærmest et under at de
klarte seg, for akkurat der var kulenedslaga tett omkring dem.
Situasjonen for eskadronen var med ett blitt prekær. Veien nordover,
som var beregnet retrettveg, var blokkert av fienden og det var over
hengende fare for å bli omringet. Samme hvilken måte man snur og
vender på det, er det klart at eskadronssjefen i denne situasjonen
handlet iskaldt og med stor fatning. Eneste retrettveg var mot Stikle
stad.
Stillingen i Veita sett forfra. Et ansikt kan skimtes i bunkeråpningen.
Verdalsboka — 5


----
68 Krig
----
Løytnant Leif Myhr, Skogn, sjef
for tren troppen.
Fridthjof Hansen, nestkomman -
der ende i 4. tropp, sersjant i
1940, senere rittmester, eneste
befalingsmann som ble dekorert
etter krigshandlingene i Nord-
Trøndelag.
Ordren til eskadronen var å holde bruene lengst mulig, men nå var
situasjonen håpløs. Retrett var det eneste mulige for å berge styrken,
men det gjaldt og å unngå en panikkartet flukt med det tap av
menneskeliv det kunne medføre. Først foretok løytnant Mortensen en
omgruppering, i og med at to lag av 4. tropp, med fenrik Dahl, ble
trukket ut av stillingene ved elva og tilbake til området Essostasjonen-
Nyveien, for å demme opp for innmarsjen nordfrå og som sikring for at
retrett kunne foretas. Deretter tok eskadronssjefen, pr. telefon, kontakt
med regimentet. Av regimentsadjutanten fikk han da vite at regiment
sjefens ordre om retrett til Stiklestad allerede var gitt. Denne ordren
kom imidlertid ikke fram til eskadronen, noe som representerer en ufor
klarlig svikt, med eller uten hensikt, i ett eller annet sambandsledd.
Kampene fortsatte ennå ei stund, men kl. 07.30 var retretten i full gang i
følgende orden: Først 3. tropp ved Godtemplarlokalet, deretter fulgte 1.
tropp (ved Eriksengården) og 2. tropp (ved jernbanebrua) som i første
omgang ble beordret til gatekrysset ved Essostasjonen. I dette øyeblikk
var det bare resten av 4. tropp, under kommando av sersjant Hansen
som lå igjen i stilling ved vegbrua, som dekket retretten for eskadronen.
I følge Frithjof Hansen fikk hans lag ingen ordre om retrett. Det riktige
er nok at ordren var ufullstendig og ble misforstått.

 

----
69 Krig
----
Under retretten kom 3. tropp i ganske heftig skuddveksling ved
Sparebankhjørnet. Mens derimot fenrik Dahl med sin halvtropp som
bl.a. hadde gått i stilling i Næssgården, ikke fant det formålstjenlig for
retrettens skyld å åpne ild mot tyskerne som rykket fram langs jern
banelinja. Den engelske troppen var et øyeblikk involvert i ganske heftig
skuddveksling med tyskerne som falt nordmennene i ryggen, men trakk
seg tilbake før den norske retretten kom i gang.
Tilbake i stillingene ved elvebredden lå sersjant Hansen med 3. og 4.
lag av 4. tropp. De fikk tyskerne helt opp i sine stillinger og var i en
meget prekær situasjon, og det kom til nærkamp. Da Ludvig Harsvik,
som var sjåfør på ammunisjonsbilen, skulle snu bilen, klar til retrett,
fikk han en tysk handgranat så å si inn i bilen til seg og ble så hardt såret
at han døde kort tid etterpå. Bilen ble totalvrak og dermed hadde eska
dronen også mistet ammunisjonsbilen. Det ble nå adskillig dramatikk
ved Godtemplarlokalet og Selnesgården. Dette har en ganske gode
beretninger om fra sersjant Hansen, Fredrik Brandt, Følling, og Ole
Halsan, Levanger.
En tysk håndganat raserte eskadronens ammimisjonsbil og drepte sjå
føren Ludvig Harsvik.
Plutselig fikk hjulryttersoldat Odd Lervold og Fredrik Brandt se tre
tyskere i ferd med å klargjøre for angrep med håndgranater. De reagerer
lynkjapt, setter på bajonett og går til angrep med krigshyl. Lervold først


----
70 Krig
----
med Brandt hakk i hel. Tyskerne kan
ikke kaste granatene, for nordmenn
ene kommer for nære og de flykter.
Den ene som sto på trappa til
Godtemplarlokalet, smetter inn der.
De to andre innom porten til Gravås
gården, men for den ene var det
såvidt «katta nådde nova», for
bajonettspissen til Lervold var
uhyggelig nære ryggen på ham.
«Hadde vi stoppet opp og skutt,
hadde vi tatt dem», forteller Brandt.
Men her lar vi sersjant, senere ritt
mester, Fridthjof Hansen fortelle slik
som han opplevde det:
«Etter at alarmen var gått om
morgenen, fikk jeg ordre fra eska
dronsjefen om å sende ut en
patrulje for å undersøke hvor
Odd Lervold. An/ørte i bajo
netangrep.
tyskerne holdt til, og om mulig finne ut når vi kunne vente dem.
Patruljen ble ledet av Fredrik Brandt og de to øvrige var Sverre M.
Green fra Helgådalen og Odd Lervold fra Trondheim. Brandt ble
senere fenrik i kompani Linge.
Patruljen havnet i en tysk avdeling, og ble beskutt. Disse første
skuddene falt ca. 10 minutter på klokken 6 om morgenen. Patruljen
besvarte ilden og trakk seg tilbake over brua. Melding om dette
første sammenstøtet med fienden ble sendt tilbake til eskadronsjefen.
Mange av soldatene i laga hadde nå, etter to timers venting i
spenning, lyst til å åpne ild mot fienden, men for ikke å røpe våre
automatvåpen, ga jeg ordre om at ingen måtte åpne ild før etter
kommando.
Det var mitraljøsene på jernbanebrua som innledet ildgivninga. Da
hadde tyskerne kommet helt fram på elvebredda på andre sida. Jeg
kommanderte ild og det smalt samtidig fra samtlige våpen i de to laga
jeg hadde kommandoen over.
Angsten som hadde kommet sammen med den uutholdelige
spenninga på forhand, var nå som blåst bort hos alle. Det virker
kanskje grotesk, men da den første tysker rullet ned elveskråningen,
var det en av soldatene som utbrøt: «Hurra der datt den første».
Etter ei tid fikk vi, av en ordonnans fra eskadronsjefen, ordre om å
trekke oss tilbake til bensinstasjonen. Den gang var jeg lite kjent på
Øra, og visste om bare en bensinstasjon, den til Gustav Eklo. Men


----
71 Krig
----
det var til Esso-stasjonen, ovenfor sparebanken, vi skulle ha trukket
oss.
Jeg ga ordre om at vi skulle trekke oss ut av stillingene og samles
ved Eklos bensinstasjon, men der fant vi ingen andre. Jeg sendte ut
to mann for å undersøke i stillingene til 3. tropp og stillingene til
fenrik Dahls to lag. Disse stillingene var forlatt. Da kommer imidler
tid en ordonnans med ordre om at vi skulle tilbake til våre stillinger
og holde brua ennå minst 15 minutter. len viss fart kom vi oss
tilbake i stillingene, fikk åpnet ild og holdt tyskerne borte fra brua.
Like etter at vi var kommet i stilling, kom en av mine soldater fra en
liten gruppe lenger bak, bort til meg og sier: «Hansen, æ tru de e tyskera
oppi gata.» Jeg visste det lå engelskmenn på Stiklestad, men på det
tidspunkt hadde jeg ingen greie på at tyskerne hadde gått i land på
Trones, og fant soldatens opplysning usannsynlig. Jeg sa til ham:
«Dette er ikke noe du bare må tro, du må være sikker. Undersøk en
gang til». Om ei stund kommer han tilbake og holder, litt tvilrådig på
sitt: «Æ trur de e tyskera ja». Sammen med meg i skyttergrava hadde
jeg Ole Halsan fra Levanger. Han kjente jeg godt fra før og visste
jeg kunne stole på ham. «Gå du og undersøk saken nøye», sier jeg til
ham. Om ei kort stund kommer Halsan tilbake med beskjed om at
soldaten nok hadde rett. «Vi er fullstendig omringet» — var
beskjeden Halsan kunne gi. På trappa til losjelokalet får jeg plutselig
se en tysk soldat som gjør klar til å kaste en handgranat, men i stedet
for å kaste granaten, smetter han inn i losjelokalet. (Tyskeren flyktet
for Lervold og Brandts bajonettutfall, som Hansen ikke kunne se
fra sin posisjon). Jeg roper da ut ordre om tilbaketrekning og
samling bak Selnesgården, hvor vi hadde bilene våre. Vi blir da heftig
beskutt av tyskere fra andre enden av huset og det er umulig ånå
bilene, som vi imidlertid må ha med oss. Lervold såtte seg da rolig
ned på ei trapp og skjøt sammenhengende og hurtig mot tyskerne og
dekket oss slik at vi kunne entre bilene. En liten tropp tyskere kom nå
østfra over en liten potetåker mot oss, samtidig roper en av våre, at
Gravåsgården er full av tyskere. Vi har tyskerne like inn på oss og er
fullstendig omringet. Jeg roper da: «Slå att porten på Gravåsgården
og skyt gjennom bordveggen». Det ble forferdelig skriking på
tyskerne som var fanget inne i gården. Ved Eklos bensinstasjon, som
vi måtte forbi såframt vi skulle ta oss ut, hadde tyskerne nå fått opp
en lett mitraljøse. Da vi hadde fått sakene våre opp på bilene og
kjørte mot mitraljøsen, ble taket på den første bilen nærmest skutt
vekk med et forferdelig brak og rammel. Sjåføren fikk panikk og
hoppet ut. Jeg fikk stoppet ham og truet ham med colten til åta plass
bak rattet igjen. Det var meningen at han skulle kjøre ned mitraljøse
stillingen, men denne ordren oppfattet han sannsynlig ikke, for han

----
72 Krig
----
Fredrik Brandt var den yngste av de
norske soldatene i kampene i Verdal.
Med fire ukers fronttjeneste i Fin
land, en av få med krigserfaring.
Senere til England, og kompani
Linge. Ble fenrik og opererte i Øst-
Norge 1944/45. Gårdbruker i Følling.
Ole Ha/san, Levanger.
svingte opp Sørgata, like foran stillingen. Tyskerne ble trolig så for
fjamset over at vi kom kjørende mot dem, slik at de glemte å skyte.
Men i det vi svingte og fikk langsida på bilen mot tyskerne var det en
som kastet en handgranat opp i lasteplatten til oss. En høyst
übehagelig situasjon. Noen prøvde så godt de kunne å sparke
granaten vekk fra sine egne ben, mens andre forsøkte å få tak i den.
Jeg tror det var Per Ravlo som til slutt fikk vippet den ut av laste-
platten. Etter retrettplanen skulle vi nå ha kjørt i retning av Fleskhus,
men sjåføren, som var nærmest i sjokktilstand, oppfattet nok ikke
denne ordren, for i stedet for å svinge til venstre ved sparebanken,
kjører han opp Stiklestadveien, og først nå får han koplet om fra
første gear, som det hittil har gått på med fullt turtall på motoren.
At det nå bar mot Stiklestad, mot mine planer og instruks, var et
hell og vår redning.»
Både Ole Halsan og Fredrik Brandt, som begge tjenestegjorde under
sersjant Hansen, bekrefter Hansens skildring av det som foregikk. På
ingen måte overdramatisert, sier Halsan. Brandt mener at årsaken til at

 

----
73 Krig
----
de ikke ble tatt under ild av mitraljøsen ved Eklos bensinstasjon, var at
de kom uventet på tyskerne og for nære mitraljøsen, slik at de ikke fikk
mitraljøsemunningen tilstrekkelig høyt. Geværilden de var utsatt for
gjorde imidlertid adskillig skade og flere ble såret, derav Odd Lervold
dødelig. Han ble i første omgang fraktet til Vuku feltsykehus, senere til
Innherred sykehus, hvor han døde 5. mai. Allerede under oppholdet i
Vuku var Leirvold klar over sin skjebne, etter utsagn fra de som var i
tale med ham der.
Da fenrik Dahl, med deler av 4. tropp, trakk seg ut av stillingen i
Nyvegen og retirerte til Stiklestad, ble en patrulje av denne avdelingen
beordret opp på platået foran Bakketun for videre sikring og observa
sjon, deriblandt verdalingen Leif Ness. Eskadronsjefen fulgte med i
siste pulje og trodde da at de var de siste av nordmennene som forlot
Øra.
Sersjant Hansen med sine to Mg-lag kjempet imidlertid ennå i sine
stillinger, og det var etter at de øvrige hadde forlatt Øra, at de hadde den
største påkjenning. I nærheten av Slottet traff de eskadronen da den
rykket mot Øra på nytt. Etter dette måtte sersjant Hansens avdeling
være minst 10 minutter etter de andre.
Stort sett må en si at retretten ble gjennomført på en mesterlig måte.
Den norske styrken rant faktisk som sand ut mellom fingrene på
tyskerne.
Engelsk kompani ved Flesk hus
Etter at tyskerne hadde gått i land på Trones, kunne de uhindret
marsjere etter Tronesvegen mot Øra. Langt unna konfrontasjon med en
engelsk avdeling, på marsj fra Røra mot Verdal, var det ikke. Den
engelske avdelingen var kommet så langt som til Bjørga da tyskerne
var i ferd med å forlate båten, og til Fleskhus da tyskerne passerte
Holme. Det kan ikke være tvil om at engelskmennene måtte ha obser
vert den tyske avdelingen. Engelskmennene stoppet på Fleskhus hvor de
trolig oppholdt seg ei god stund, helt passive, inntil de fikk ordre om å
trekke seg nordover, om Leksdalsvatnet.
Her kommer Georg Olsen på nytt inn i bildet, han ble nemlig
engasjert som tolk og vegviser for avdelingen. Engelskmennene er
ukjente i området og rådville om hvor de skal ta vegen. Et kart ble
skaffet til veie fra sivilt hold, og med Olsen som vegviser, sattes kursen
mot Leksdalsvatnet. I nærheten av Lein ble de tatt under ild av
tyskerne. Engelskmennene besvarte ilden, men søkte for det meste
dekning i skogen og fortsatte retretten. De nådde ut på dagen nord
enden av Leksdalsvatnet, og var da meget glade og takknemlige for
hjelpa og over å være i sikkerhet.

----
74 Krig
----
En britisk soldat ved Fleskhus får låne sykkelen til Jon Gausen. De
andre t. v. er Åsmund Gausen, Gudrun Gausen Bjartnes og Anny Holm
Jacobsen.
Tren troppen fanget
I forbindelse med at trentroppen ble tatt ved Nestvold, oppsto det
mange historier som intet har med virkeligheten å gjøre.
Det er riktig at løytnant Myhr først trodde det var engelskmenn. Ikke
så merkelig ettersom han visste det lå engelske tropper både på Stikle
stad og Røra. Også her gjorde manglende informasjon seg gjeldende.
Johan Hynne, som var frivillig sjåfør i trentroppen og egentlig sivil,
sto på det tidspunkt vakt og for at det skulle være reglementert, hadde
han på uniformsfrakk og lue. Han så tyskerne nærme seg, men var
overbevist om at det var engelske soldater. Han smilte ved tanken på at
nå skulle tyskerne, som hadde gått til angrep, virkelig få noe å bryne seg
på. Smilet forsvant, og det var for sent da feiltakelsen ble oppdaget.
At tyskerne oppdaget trentroppen på Nestvold, berodde mye på
uheldige omstendigheter. I følge eskadronsjefens ordre: «Pakk klar til
avmarsj», var bilene låstet opp og kjørt fram til riksvegen, ettersom


----
75 Krig
----
planen for eventuell retrett var til Fleskhus. Bilene og en soldat på
motorsykkel (Gjone) røpet trolig at trentroppen oppholdt seg på
gården, og den hadde ingen mulighet til å komme seg unna. Lottene
som tjenestegjorde i troppen unngikk fangenskap, delvis ved hjelp av
overkokken, Egil Hynne.
I og med tapet av trentroppen, mistet eskadronen mye utstyr og all
ammunisjonen ettersom en ammunisjonsbil også gikk tapt på Øra. Det
hevdes at den tyske underoffiseren som ledet aksjonen mot trentroppen,
ble dekorert med jernkorset for bragden.
Etter at troppen hadde overgitt seg, ble den ført mot Øra. På
Nestvoldslettene ble de beskutt fra området Mikvold-Bakketun.
Egil Hynne ved inngangsdøra til
Gravåsgården 40 år etter de dra
matiske og uhyggelige hendingene
der.
Mot Øra på nytt
Den engelske troppen som for
søkte å rykke fram på høyre flanke
til troppene ved elvebredden, kunne
kanskje hatt en mulighet til å av
skjære tyskerne. Av de som var i
trentroppen hevdes at de også ble
beskutt av norske sivile under
marsjen mot Øra. Snøplogkantene
var her imidlertid ennå så høge at de
ga beskyttelse mot ilden.
På Øra ble trentroppen holdt i
forvaring i Gravåsgården. Fire
mann, deriblandt Egil Hynne,
måtte ta seg av Ludvig Harsvik,
som ennå satt i bilen. Han ble bragt
inn i bolighuset til Gravas og levde
ennå. De fire fikk ikke forlate
rommet før Harsvik var død.
Dr. Erling Larsen, som var
blandt de fangede sivile, ble som
lege beordret til den hardt sårede.
Til Larsen klarte Harsvik å gi opp
lysninger om familie og adresse,
men døde etter få minutter.
Det var en adskillig redusert eskadron som kom til Stiklestad i halv
åttetida om morgenen. Foruten trentroppen, som var tapt, manglet de
sersjant Hansen og hans to lag av 4. tropp, samt det laget, eller gruppen
som under retretten ble dirigert til området ved Bakketun.
På Stiklestad fikk eskadronen straks ordre av den engelske kapteinen
om å kjøre på Øra igjen. Løytnant Mortensen protesterte, da han ansa


----
76 Krig
----
Veteraner fra Motormitr.esk/DR3 sam/et under treff på Rinnleiret
1981. Nr. 4 f.h. er eskadronsjefen Gisle Mortensen. De øvrige er f .v.
verdalingene Arnold Kjesbu, Arne Storlunet, Anders By, Alf Tiller,
Petter Guddingsmo, Sverre M. Green, Leif Ness og Egil Hynne.
de fullastede lastebilene for ideelle mål for tyskernes automatvåpen.
Han fikk utvirket at i alle fall de tunge mitraljøsene med ammunisjon
ble satt igjen, men ellers var protesten fånyttes. Etter bare fem minutters
opphold, rykket eskadronen, opplastet på bilene, fram mot Øra på nytt.
Undervegs møtte de sersjant Hansen og hans avdeling, som fikk ordre
om å slutte seg til eskadronen. I Haugsgropa ble de tatt under ild av
tyskerne, både fra fly og fra området nord for Garpa. Eskadronen gikk
da i dekning i grøfta på sør side av vegen. Fenrik Alf Tiller forteller at
tyske automatvåpen nesten flerret opp asfalten rundt bena på dem da de
hoppet av bilene.
Eskadronsjefen valgte nå å rykke fram over Gudmundhus. På
bakken ovenfor Haugslia, ble etablert en beredskapsstilling for observa
sjon. På grunn av det flate, åpne terrenget, valgtes framrykningsveg
nord for Gudmundhus, etter Glåma, dal-sløgda nord for gården. En
rekognoseringspatrulje ble sendt fram, men den ble ganske snart tatt
under ild av tyskerne. Etter hva motorsykkelordonnans Gjone forteller,
ville eskadronsjefen forsøke å ta att Nestvold. Mortensen hadde vel
et ørlite håp om at trentroppen ble holdt i forvaring der, samtidig som
dette ville være strategisk riktig for et motangrep mot Øra, ettersom


----
77 Krig
----
engelskmennene forsøkte å rykke fram langs Stiklestadvegen. Gjone
fikk i oppdrag å meddele den engelske kapteinen dette. Etter Gjones
beskrivelse, hadde kaptein Puttock da kommandoplass i nærheten av
Haugsgropa. Denne ga imidlertid beskjed om at løytnant Mortensen
måtte avstå fra dette og at engelskmennene nå trakk seg tilbake til
Stiklestad. Gjone kunne ikke nytte motorsykkelen, da vegen mot
Haugslia var under tett tysk ild. Han måtte løpe over de blaute jordene
for å nå igjen eskadronsjefen og troppen som rykket mot Nestvold. Men
før han nådde fram med beskjeden, så nordmennene at de engelske
soldatene flyktet mot Stiklestad i sine biler. Etter kaptein Puttocks råd
ble det gitt ordre om at eskadronen skulle trekke seg tilbake til
Stiklestad. Som retrettveg fulgtes områdene nord for Stiklestadvegen,
mens bilene og sjåførene returnerte etter vegen.
Under retretten holdt det på å skulle skje en katastrofe. Da en
avdeling av de norske nærmet seg engelskmennene, ble de tatt for
tyskere og fikk engelskmennens maskingeværer rettet mot seg. Ifølge
Kristian Gjone, var det sersjant Jorulf Arntsen som klarte å forhindre at
engelskmennene åpnet ild mot de norske soldatene.
Jostein Blomberg faller
På nytt fikk sersjant Hansen og hans mannskaper ordre om å dekke
retretten. De trakk seg litt lengere østover og etablerte ny stilling. Mens
de holdt på med dette, strømmet engelskmennene forbi. De oppfordret
nordmennene til å rømme stillingen, for tyskerne var like innpå.
Avdelingen hadde imidlertid ordre om å bli på stedet. For å sikre høyre
flanke ble en soldat sendt ut som sikring. Jostein Blomberg fikk dette
oppdraget. Han gikk så langt som forbi husa på Gudmundhus og opp
langs hekken i retning vegen, for å få oversikt, da ei kule traff ham i
magen og han falt om. Det var imidlertid ei norsk kule som felte
Blomberg. Han var en av de få norske soldatene som nyttet hjelm under
kampene i Verdal, og dette var årsaken til at en av nordmennene, under
retretten, tok ham for tysker og skjøt mot ham. Prosjektilet streifet
først ei bjørk i alleen og kom trolig i spinn før den traff Blomberg og an
rettet så stor skade i mageregionen at han døde av det. Mens han lå ved
hekken, forsøkte han å påkalle oppmerksomhet, men eskadronen var
nå under full retrett og Blomberg ble igjen. Ved egen hjelp fikk han
slept seg inn i stallen på Gudmundhus.
Folka på Gudmundhus, familien Slaatsve, fant det om morgenen
klokest å rømme heimefra og søkte tilflukt i skogen et stykke unna. Fru
Karen Slaatsve fikk imidlertid følelse av at noen kalte på henne, at hun
måtte heim. Mannen John Slaatsve og sønnen, Hans, ble også med. 1
stallen fant de Blomberg hardt medtatt. De fikk lagt ham på en divan og

----
78 Krig
----
Ph
Pk
o
ti
■p
ro
CU
rH
0)


----
79
----

Fra Gudmundhus. Steinen midt på bildet, har Hans Slaatsve plassert
der hvor Blomberg falt.

John og Karen Slaatsve viste både mot og barmhjertighet slik de tok seg
av og stelte den dødende Jostein Blomberg.

 

 

----
80 Krig
----
De /o dagbokbladene som Jostein Blomberg skrev si siste helsing på,
mens han lå i stallen på Gudmundhus.
bar han inn i stua, hvor fru Slaatsve stelte ham så godt hun kunne. Hun
var utdannet sykepleier og således var han i beste hender. De forsøkte
å få tak i lege, men forgjeves. Jostein Blomberg døde i stua på
Gudmundhus samme dag.
Han var ved full bevissthet til siste slutt. Mens han lå i stallen skrev
han i sin lommealmanakk ei helsing til sin forlovede og til sin far:
«Idag er jeg skutt gjennom underlivet på utpost. Jeg ligger alene
igjen her - orker ikke røre meg. Jeg dør sikkert. Min sak med Gud er
oppgjort. Kjære Anna - dette er min siste, triste, hilsen til deg. Takk
for alt. Hiis far og si takk for alt.
Jostein»
Den vesle dagboka ble sendt til henne som skulle ha helsinga.


----
81 Krig
----
Ny retrett
Det var ingen samlet eskadron som trakk seg tilbake etter den
siste framrykninga. I lag og puljer returnerte de til Stiklestad og nyttet
terrengmulighetene til dekning så godt det lot seg gjøre. Det var imidler
tid ett lag retrettordren ikke nådde fram til. Sersjant Per Getz med noen
soldater oppholdt seg så å si hele dagen på Sandheim (hos Weisæth), og
det var først mot kveldinga at de så mulighet til å komme seg unna.
Da løytnant Mortensen ankom til Stiklestad, hadde den engelske
kapteinen lagt beslag på hans motorsykkel, eskadronens biler og mitral
jøser, som meget motvillig ble levert tilbake.
Etter tapet av trentroppen, måtte forsyningstjenesten reorganiseres
og ny administrasjonsoffiser utnevnes. Per Ravlo ble disponert i denne
stillingen. Eskadronsjefen roser Ravlo for den måten han raskt fikk for
syningstjenesten til å fungere igjen.
Mens mitraljøseeskadronen og den engelske avdelingen oppholdt seg
på Stiklestad, fløy tyske fly lavt over flere ganger og en må undre seg
over at området ikke ble bombet. I løpet av dagen foretok eskadronen
rekognoseringer og gikk i nye stillinger og innrettet seg for kommende
natt i disse.
Motorsykkelordonnans Kristian Gjone var imidlertid stadig på farten.
Ikke før var han kommet til Stiklestad, så fikk han beskjed om straks å
melde seg for den engelske kapteinen, og fikk da ordre om hurtigst
mulig å bringe ei viktig melding til engelskmennene i Sparbu. Om han
klarte det, skulle han få medalje.
Vi lar Gjone seiv fortelte hvordan han utførte oppdraget:
«Jeg la iveg opp over Leksdalen, men måtte etter å ha kjørt en del av
vegen sette igjen motorsykkelen da vegen var sperret av store snø
fonner. På Øra og Stiklestad var det bart, mens det i Leksdalen var
tildels djup snø.
Jeg sprang opp til en gard ovenfor vegen og fikk straks låne hest,
samtidig som jeg ba mannen på gården om å ringe til en gard ca. 6-7
km lenger fram om å ha en ny hest klar. Videre ba jeg ham ringe til
Sparbu og be dem sende en bil mot meg så langt det kunne kjøres
med bil.
Da jeg kom dit hvor to smågutter sto med den neste hesten klar,
hoppet jeg av, men klarte nesten ikke holde meg på føttene. Jeg
hadde ikke sadel og var temmelig lemster av rideturen.
Det var ikke langt opp til gården, og jeg fikk nå lånt meg
slede. Mens jeg kjørte, fløy en hel del tyske bombefly lavt over vegen
mot Steinkjer. Kort etter fikk jeg se svarte røykskyer velte opp.
Jeg vet ikke hvor langt jeg hadde kjørt da jeg kom til en bil som sto
og ventet. Med bilen gikk det raskt til Sparbu og jeg fikk levert

----
82 Krig
----
meldinga. En norsk offiser, Matheson, som var hos engelskmennene,
ordnet med mat til meg. Men før jeg rakk å sette meg til bordet, kom
den engelske sjefen og sa at jeg ikke kunne spise, men måtte straks
dra tilbake til Stiklestad med ei melding. Så gikk det tilbake på
samme måten, med bilen dit hest og slede sto, med slede til ridehesten
og med denne til motorsykkelen. Det var et forferdelig føre.»
Hos engelskmennene på Stiklestad fikk Gjone endelig sitte i fred og
spise et godt måltid. Men noen medalje hørte han aldri mere om.
På gårdene omkring Stiklestad ble de norske soldatene godt mottatt
denne dagen. Det er flere eksempler på at det ble laget mat til dem, bl.a.
rømmegrøt. Gjone har en liten historie om dette, som ikke bare viser
gjestfriheten, men hvor lite folk den gang forsto av krig.
«Ved alleen til prestegården ble det laget et mitraljøserede. Da det
var ferdig og guttene satt på kanten, kom ei jente fra prestegården
med et brett med kaffe og kaker til dem. Hun hadde også med et par
småbarn. Tyske fly fløy lavt over dem flere ganger mens serveringa
foregikk.»
Styrke ne trekker seg nordover
Seiv om løytnant Mortensen fra 15. april var beordret som militær
kommandant i Verdal, ansa den engelske kapteinen seg som den som
hadde kommandoen over både de norske og de britiske styrkene. Denne
holdningen førte selvsagt ikke til det ønskede samarbeide.
Ca. kl. 17.00 ga kaptein Puttock ordre om å trekke nordover.
Løytnant Mortensen fikk nå valget mellom å stille seg under kapteinens
kommando, eller føre sin avdeling seiv. Mortensen hadde ingen beten
keligheter, han valgte straks det siste alternativet.
Eskadronens nestkommanderende, fenrik Amundsen, ble sammen
med motorsykkelordonnans Gjone sendt til Aksnes i Leksdalen for å
rekvirere hester og sleder. Etter militær ordre var ikke vegen fra Aksnes
og nordover brøytet. Gjone forteller om dette oppdraget at han gruet
seg for å gi beskjed til bøndene om å skaffe hester. Våronna var ikke
langt unna og de hadde sikkert god bruk for hestene seiv. Bøndene var
imidlertid både vennlige og hjelpsomme, så det ble ikke så übehagelig,
sier Gjone.
Ved Aksnes ble eskadronens utstyr omlastet på sleder og så måtte de
ta i bruk den gamle, tradisjonelle trekkrafta i Kavaleriet, hesten. Bilene
ble satt igjen, men ikke ødelagt, for som Mortensen sier i sin rapport,
det var ennå håp om å se dem igjen.
Gjone såtte igjen motorsykkelen der han tidligere på dagen lånte ride
hest. Neste dag dro han tilbake, sammen med Odd Refsås, som ad
omveger hadde kommet tilbake til eskadronen fra Skogn. Tross snøen,

----
83 Krig
----
fikk de basket motorsykkelen over til Henning. To motorsykler var det
eneste motoriserte eskadronen hadde i behold etter bataljen i Verdal.
Eskadronen hadde ankommet Henning i midnattstida og ble inn
kvartert i skolen og forsamlingshuset. Hester og sleder ble sendt tilbake
til eierne. Eskadronen ble forflyttet til Binde, senere Jørstad og til slutt
til Svarva øvre på Snåsa. I denne tida ble eskadronen reorganisert, fikk
delvis nytt utstyr og mannskapene øvet og trimmet, slik at da kapitula
sjonen kom, var den bedre rustet til kamp enn noen gang tidligere i sin
korte historie.
Motormitraljøseeskadron/DR3 ble satt opp i Verdal under ekstra
ordinære og vanskelige forhold. Den var en nyskapning i Kavaleriet.
Eskadronen ble ikke reetablert etter krigen. Dens historie ble kort,
hektisk og dramatisk. Seiv om det ikke var så mange verdalinger i denne
avdelingen, så vil den i historisk henseende, i all framtid, ha sin spesielle
tilknytning til bygda.
Løytnant Mortensens rapport om krigshandlingene i 1940 inneholder
ganske skarp kritikk mot engelskmennene. Denne del av rapporten har
ikke vært tilgjengelig. Men mellom linjene i det foreliggende, som er
meget konsentrert og ordknapt, kan en lese skuffelse over engelsk
mennenes oppførsel, passivitet, egenrådige opptreden og mangel på
samarbeidsvilje.
Om befal og mannskaper i eskadronen, sier Mortensen, at de den
gangen lå godt over det norske gjennomsnittet. De kjempet godt og det
var lite tegn til svikt mens troppene lå i stillingene. I forhold til de tyske
soldatene, var de imidlertid å betrakte som helt uøvde, og eskadron
sjefen tror ikke det ville ha gått særlig bra om han hadde blitt nødt til å
manøvrere med dem.
Konklusjon etter kampene ved Verdalsøra
Det var tyskerne som sto på valen som den desiderte seierherre. Både
norske befalingsmenn, soldater og sivilfolket hadde ettertrykkelig fått
demonstrert den tyske krigsmaskinens slagkraft og effektivitet.
Tyskerne gikk ikke til angrep med noen overveldende overlegenhet i
styrke, trolig knapt 300 mann, og tross forholdsvis stort tap av
mennesker, hadde de fullført oppgaven de var pålagt.
Hvor mange tyskere som falt i Verdal 21. april 1940 vil kanskje aldri
bli helt klarlagt. Om dette er det ulike oppfatninger og det verserer ulike
tall. En angivelig tysk rapport skal ha angitt tåpene til hele 278 falne.
Denne rapporten har det ikke lykkes å oppdrive. Tallet synes urimelig
høyt og er kanskje en forveksling med den samlede tyske styrken. Øyen
vitner til landgangen på Trones, anslår denne styrken til i underkant av
100 mann, og da en vet at togtransporten førte ca. 200 mann (et
Verdalsboka — 6

----
84 Krig
----
forsterket kompani), skulle dette styrke teorien om at den samlede
styrke var omkring 278 mann.
Sivile som ble ført over Ørmelen kort tid etter at kampen ved bruene
opphørte, mener å ha registrert ca. 30 kropper som lå bort over jordene,
på og ved vegen. Disse kunne imidlertid ikke se området ved jernbane
brua, samt at det var foretatt delvis opprydning da de passerte vegbrua.
Det tyske nordpartiet hadde også sine tap under den dramatiske slutt
fasen. En haug med blodige uniformseffekter som var samlet sammen i
Selnesgården fortalte sitt tydelige språk.
Etter dette og utsagn fra noen av de som deltok i forsvaret av
Verdalsøra, skulle tyskernes tap sannsynlig ligge et sted mellom 50-70
falne og sårede i Verdal. Det var i tilfelle et meget stort tap.
Ut fra innhentet materiale fra annet hold, er det realistisk å tro at
tallet døde tyskere var i nærheten av 20, men et betydelig større antall
sårede pluss savnede.
Hva angår landgangen på Trones, så kunne den kanskje ha vært
forhindret med en forholdsvis liten norsk styrke på plass. Tyskerne
hadde ingen mulighet til å klare å forsere bruene, og kompaniet som her
gikk til angrep, ble så mye skadeskutt, at det neppe ville klart å kaste
nordmennene ut av stillingene ved å gå over isen og angripe i flanken.
Såframt tyskerne hadde blitt stanset ved Verdalselva, hva ville da ha
skjedd? Mest trolig ville tyskerne ha angrepet med flybombing. Flyene
var på plass nesten med det samme Øra var i fiendens hender, og grønne
signaler gikk opp fra bakkestyrkene om at alt var under kontroll.
Ved at nordmennene totalt manglet luftvern, kunne tyske fly uhindret
ha gått til presisjonsbombing av de norske stillingene, og utradert Øra
fullstendig.
Etterpå, når en kjenner det videre forløp, kan verdalingene og de som
kjempet, tross alt være glade at det ikke gikk verre enn det gjorde.
Skuffelse
Det var stor skuffelse blandt folket over utfallet av trefningen ved
Verdalsøra. Skuffelse fordi det hadde vært en entydig tillit til at det
skrøpelige norske forsvaret der skulle stanse tyskerne, ja, til og med jage
dem på flukt. Det som hadde rådet av optimisme, ble snudd til engstelse
for hva de nærmeste dagene ville bringe. En ting var imidlertid nesten
alle sikre på, at norske og allierte styrker ville slå til og gjenerobre
Verdalsøra. I denne forbindelse oppsto det mange ville rykter. At
tyskerne grov seg ned og laget forskansninger ble og tolket som at mot
angrep var ventet når som helst.
Uvissheten og arrestasjoner som tyskerne foretok den første dagen,
gjorde at de som hadde heimene sine på og omkring Øra, kviet seg for å
vende tilbake. De foretrakk å være evakuerte ennå ei stund. Flere hen-

----
85 Krig
----
Mange ventet at norske styrker ville gjenerobre Verdalsøra. De kom
tilbake, men da som en slagen arme. Her en kavaleriavdeling på veg til
Rinnleiret først i juni. Den fremste rytteren er løytnant Svein Hofstad
fra Verdal.
vendte seg til lensmannen, som hadde etablert improvisert kontor på
Hegstad.
For å få mere visshet, ble politibetjent Ola Ahlgren, natt til 26. april, i
all hemmelighet sendt på ski over fjellet til Snåsa for å kontakte den
norske kommandoen. Også fra norske militære myndigheter ble til
bakeflytting bestemt frarådet. Håpet på, og frykten for motangrepet,
som folket var opptatt av, var således realistisk nok. Motangrepet kom
aldri. Med skituren til Snåsa, var Ola Ahlgren i virkeligheten den første
kureren fra Verdal som tysk besatt område.
Av instanser som i disse aprildagene etablerte improviserte tilhold ute
på bygda, kan nevnes: Distriktslegen hos Nils Wohlen, apoteket på
Lyng, samt at doktor Schnitler prøvde å holde praksisen gående fra
Hallem Vestre.
Modige jenter
Det tok noen dager før folk våget seg på Øra igjen etter at stedet var
tatt av tyskerne. Særlig ble det ansett som vågalt for mannfolk de første
dagene, og det var noe i dette. Tyskerne arresterte nesten det de kom
over av mannfolk. De som hadde helt nødvendig ærend på Øra, valgte

 

----
86 Krig
----
derfor å sende kvinnfolka. Blant annet var det ikke så få av innbyggerne
på Øra som hadde gris, og de som hadde eiendom var selvsagt spent på
hvordan det sto til.
Hos Jakobsen i Veita hadde de gris. Så nære de norske stillingene som
det var, fant de det tryggest å evakuere litt på grisen også, til Johannes
Risan, et par hundre meter lenger unna.
Da det led så langt som til onsdag, måtte noen sørge for at grisen fikk
mat såframt den ikke skulle svelte ihjel. Den hadde ikke fått hverken
vått eller tørt siden lørdag. Søstrene Klara og Ragnhild Jakobsen, senere
gift henholdsvis Leinum og Johansen, tok på seg turen til Øra for å se til
grisen. De fikk med seg ei som hadde middelskole til tolk. Da de kom så
langt som til gamle lensmannsgården ovenfor Garpa, dukket plutselig
en tysker opp av veggrøfta. Han var kamuflert både med kvister og
gras. De ble selvsagt redde. Det var virkelig prekært. Middelskoletysken
hjalp heller ikke så mye så de prøvde å hjelpe til med litt norsk. —
«Hjem - gris», måtte da vel tyskerne forstå. Flere ganger ble gjentatt
«Hjem - gris». Omsider kom det til forståelse. De måtte gå til Grennes
Hotell for å få passerseddel. Da de passerte apoteket kom det ut en
nordmann og ville ha dem inn der. Men de var pålagt å få tak i passer
seddel, så det kunne de ikke.
De fikk imidlertid nærmest ordre om å komme tilbake til apoteket
når de hadde vært på hotellet. På hotellet traff de Helmer Hofset, som
fungerte som tolk for tyskerne. Han advarte dem mot å gå tilbake til
apoteket, for der var det tyskere som bare hadde ett i tankene, nemlig å
få tak i kvinnfolk, og nordmannen var deres hjelper.
Klara og Ragnhild skulle imidlertid heim for å mate grisen. Fortsatt
gikk det på «Hjem - gris», når de ble stoppet av tyskere. Heime i Veita
skar de opp rå poteter til grisen. Mens den ene var i kjelleren og skar
poteter, sto den andre vakt i porten. Da de kom fram til Risans bolig,
var det heller ikke så enkelt. Det var tyskere der også. Nå var de og uten
tolk, men «gris - mat» måtte da vel tyskerne forstå. Tyskerne ville
imidlertid heller slakte grisen enn å gi den mat. Omsider fikk de slippe til
og fikk måtet grisen skikkelig, før de tok seg tilbake til evakuerings
stedet i Volhaugen.
Historia forteller litt om forholda den første tida etter at tyskerne
kom.
Tyskerne vil ha folket tilbake
Tyskerne mislikte denne situasjonen. De ville ha ørbyggene tilbake til
heimene sine. En av årsakene til dette var nok at de regnet med at det
ville ta noe av brodden av det ventede motangrepet såframt nord
mennene risikerte å skyte på egne landsmenn. Dertil var tyskerne

----
87 Krig
----
utrygge over egen sikkerhet ved ikke å ha den fulle kontroll over befolk
ningen. De kunne registrere at folk belaget seg på lengere tids evakuer
ing, ved at flere var på Øra og hentet nødvendig husgeråd.
Etter påtrykk fra tyskerne, sendte ordfører Nevermo ut følgende
opprop den 27. april:
1. Jeg har idag opptatt mitt arbeide i Herredshuset.
2. For å ivareta alle forhold som skal føre til et normalt og fredelig
liv for innbyggerne og til en god forståelse med det tyske militæret,
er det dannet en komite. Denne består av følgende personer:
Banksjef Braarud, ordfører Nevermo, dyrlege Grøholt, gård
bruker Forberg og apoteker Elstad.
3. Det tyske militæret kan på grunn av sin sikkerhet ikke tillate at
folk ukontrollert kommer og går. Derfor ber komiteen i interesse
av et godt samarbeide og for at befolkningen skal få beholde sine
egne saker, igjen vende tilbake til sine boliger og ikke bringe hus
geråd bort fra Verdalsøra.
Når det er helt nødvendig å bringe husgeråd ut, da skriver jeg ut
en passerseddel.
4. Borgerne i Verdal som igjen vender tilbake til husene sine, blir
garantert fritt å kunne gjenoppta sitt arbeide. Deres liv og eien
dom blir beskyttet av tyske militære.
5. Enhver innbygger i Verdalsøra må ha et pass som er underskrevet
av meg og militærforvaltningen.
6. Disse anordninger trer iverk straks.
Seiv om oppropet hjalp noe, følte mange evakuerte seg ennå usikre,
og det ble ikke noe fart i tilbakeflyttinga før de norske styrkene nord i
fylket kapitulerte den 4. mai. Da var det til stor lettelse for de som
hadde mattet huse alle disse evakueringsgjestene.
Det var imidlertid ikke så lett å få hjulene i gang. Særlig skapte penge
mangelen problemer. Stor hjelp var det i det lokale penge
systemet som var etablert, anvisningene som sparebanken, kommunen
og samvirkelaget utstedte.
Det kan nevnes at dette var noe spesielt for Verdal, og Myntkabinettet
var etter krigen svært interessert i å få tak i noen av disse kriseanvis
ningene.
Beredskapen ved bruene
Etter krigsutbruddet 9. april, ble de viktigste bruene i Verdal besatt av
sivile vaktmannskaper, først og fremst i den hensikt å hindre sabotasje.
De var bevepnet med kragere, skarpe skudd og som markering hadde de
hvite armbind. I virkeligheten var dette en gammel beredskapsordning

----
88 Krig
----
som skrev seg fra den tida man hadde lagtroppsordning i skytterlagene.
Foruten bruene ved Øra, var det de to bruene i Vuku, Steinsbrua og St.
Olavs bru som var belagt med slikt vakthold.
Det er ikke så mye konkret en har å holde seg til om dette vaktholdet.
På Øra var Ole Borgen vaktsjef. Om morgenen 12. april melder han fra
til lensmannskontoret, at det sivile vaktholdet opphørte da militæret
overtok. Motormitraljøsetroppen hadde imidlertid forlatt Øra etter
middagen før. Det gikk bare en time etter at Borgen hadde levert sin
melding, så kom det ordre fra divisjonskommandoen at sivil bruvakt
skulle etableres på nytt. 1 Vuku skjedde omtrent det samme. Her ble
imidlertid vaktholdet overtatt av landvernssoldater med sersjant Søren
Bergsmo som vaktsjef.
På Steinsbrua var Gustav Væren vaktsjef for sivilvakta, ellers var det
for det meste medlemmer av Inndal skytterlag som gikk vakt her. Etter
noen dager ble disse også utstyrt med uniformer. Pensjonert løytnant og
vaktmann i Vaterholmen, Bøe, overtok kommandoen.
En av de første dagene det var sivilvakt, skjedde det en episode ved
Steinsbrua som såtte en støkk både i vaktmennene og de som bodde i
nærheten. Et tysk fly kom østfra og nedover dalen. Tause betraktet de
fire mennene på brua flyet som nærmet seg. Ikke et ord ble sagt, men
plutselig hørtes det ladegrep hos vaktsjefen og så smalt det. Nummer to
fulgte eksempel, deretter nummer tre, mens den fjerde som ikke var
aktiv skytter ble for sen. Trolig traff de flyet, for over Finnmyra vendte
det om og kom lavt mot brua, liksom det gikk til angrep. Vaktmennene
smatt lynkjapt under brua. Intet hendte, men episoden skremte folket i
nærheten og vaktene fikk alvorlig henstilling om ikke å skyte på flyene
oftere. Vaktlaget som sto for episoden ble etterpå kalt «skytterlaget».
Både vakta i Vuku og ved Steinsbrua var intakt til et par dager etter at
tyskerne hadde inntatt Øra, men da det kom telefonbeskjed om at
tyskerne var på veg opp over dalen, fant vaktene det klokest å fordufte
litt brennkvikt. Noen stakk til og med til skogs. Like vel kan man si at
det var på disse to stedene at den siste norske skanse falt i Verdal i april
1940.
Bruvakt ved Bergsgrav
Vegbrua ved Øra var i første omgang sperret slik at sivil trafikk kunne
passere, men ganske snart ble sperringene gjort total. Samtidig ble det
opprettet sivil vakt ved Bergsgrav der vegen krysser jernbanen. Her ble
det nyttet jerntønner med vegsalt som sperring.
Dette var en utsatt vaktpost, og militært sett, i ingenmannsland. De
første dagene var det adskillig påtrykk av folk som ville nordover, bl.a.
evakuerende fra Trondheim, slike som hadde slekt og familie lenger

----
89 Krig
----
nord i fylket og ungdommer som ville melde seg frivillig til krigstjeneste.
For de som gikk vakt kunne det bli übehagelige dialoger med de som
måtte gjøre vendereis. Men instruksen var klar: Alle personer og kjøre
tøyer, som vanlig ikke hadde tilhold i området, skulle stoppes og på
legges å returnere. For de mest pågående og slike som oppga viktig
grunn for å komme seg nordover, ble pr. telefon tatt kontakt med mili
tærkommandoen på Øra. Løytnant Mortensen var imidlertid konse
kvent og bare i helt spesielle tilfeller hvor det forelå militær betydning,
ble det sluppet folk gjennom sperringene. Alt i alt må det sies at plass
kommandanten på Øra hadde ganske god kontroll med inn- og ut
passering av det militære området, som Verdalsøra nå var.
Vakttjenesten ved Bergsgrav var også frivillig. Gustav Norum som
bodde i Stamphusmyra, hadde det organisasjonsmessige ansvar for
vakta, samt å skaffe personell. Så svært mange villige var det ikke.
På Rinnleiret var det telefonvakt på 3 mann. Like før midnatt, lørdag
den 20. april, nøyaktig kl. 23.40, kom den ene av telefonvaktene fram til
Bergsgrav, og ba om at følgende melding, mottatt fra Levanger jern
banestasjon, måtte meddeles militærkommandoen på Verdalsøra:
«Tyskerne passerte Langstein pr. tog på veg nord-over kl. 11.30». Bud
bringeren ba om at det måtte tilføyes, at meldinga ikke var bekreftet
(skriftlig).
Meldinga ble omgående, fra telefonen hos handelsmann Norum,
meddelt løytnant Mortensen personlig. Hvilken tiltro løytnanten hadde
til meldinga er ukjent. Den er i allefall ikke nevnt i noen rapport. Den er
også ganske merkelig, såframt tyskernes egen rapport er riktig hva
angår tidspunktet da troppetoget startet fra Stjørdal, nemlig ikke før kl.
01.00, hvilket er Vå time senere enn meldinga. Opprinnelsen for
meldinga vil kanskje være et mysterium for alltid.
Vaktposten ved Bergsgrav er ikke nevnt blant de sikringstiltak som
ble gjort i forbindelse med den militære situasjonen i Verdal i april
dagene 1940. Sikkert er det imidlertid, den tok av for et ellers stort press
for vaktholdet av vegbrua ved Øra.
Denne vaktposten var intakt helt til det tyske troppetoget stoppet på
Rinnan. Siste vaktavløsning skjedde kl. 02.00 den 21. april, og den siste
vakta var det Lars Tingstad og Ivar Krokstad som hadde. Etter at tele
fonvaktene på Rinnleiret hadde passert, og hadde bekreftet at det var
tyskerne som hadde kommet, hadde de ikke annet å gjøre enn å komme
seg vekk.
En umulig vaktmann ved Graven bro
Onsdag 17. april 1940 var en finværsdag. Klart og blikkstille, men
kjølig. Ved vaktposten på Bergsgrav hadde det vært ei rolig natt. At

----
90 Krig
----
vegen var sperret var tydelig kjent slik at pågangen om passering var
minimal. Denne morgenen skulle likevel arte seg litt annerledes.
De to som hadde vakt, en mann i 60-åra, og en ungdom på 19, var
helt forskjellige på mange vis. Den eldre som hadde adskillig tid bak seg
som leirarbeider i en militærforlegning, underholdt uavbrutt med histo
rier fra militærlivet, en etat han beundret, særlig offiserskorpset. Hans
fortellermåte var ganske spesiell, han nyttet mye fakter i stedet for ord,
slo sammen hæla, gjorde honnør o.s.v.
19-åringen, som syntes han var en betydningsfull person med vakt
oppdraget, følte seg innerst inne liten og utilstrekkelig. I den svarte
skinnlua hadde han et stort, rundt sølvmerke, medalje fra verdals
mesterskapet i fotball. Dette for å gi litt mer autorativt inntrykk, og på
brystet en gammel teaterkikkert, hengende i ei skoreim.
Praten stoppet plutselig, motordur trengte gjennom morgenstillheten,
og i den låge morgensola blinket det av bil i Mulelia. Kikkerten kom
opp. En rød-brun bil nærmet seg med stor fart. Den passerte Rinnleiret
og det var sikkert den ville komme fram til sperringa. Kunne det være
tyskere? «Vi må gjemme oss», sa den eldre. Han var redd. Det smittet
over på den andre, som kanskje ikke hadde vett nok til å forstå alvoret i
situasjonen. Bak en bergknatt like ovenfor vegen fant de skjul. Bilen ble
fulgt med øynene helt til den stoppet for sperringa. Det var 2 personer i
bilen, sjåføren og en passasjer. De ble sittende. «Vi må snakke med
dem», mente den yngste. «Nei! Nei! - Du blir skutt, skutt», sa den andre
og tok tak i ermet for liksom å holde den yngste igjen.
Ungdommen som så det uholdbare i situasjonen, nærmet seg
bilen forsiktig, med sansene i høgspenn, bak seg hørte han, nær
mest som høg hvisking: - blir skutt, skutt... Han måtte ta seg
sammen og åpnet bildøra ganske bestemt, på vakt om noen i bilen trakk
våpen. Intet dramatisk skjedde. To eldre menn satt i bilen, den eldste
ca. 60 år med lua godt nedover ørene og et kraftig skjerf gikk nesten
sammen med lua. Sjåføren var kjøpmann O. Eikrem fra Levanger. Det
var den 60-årige passasjeren som førte ordet og den unge vaktmannen
kom ikke til orde før han fikk beskjed om å slippe dem fram. De var ute
i meget viktig ærend, måtte nordover til generalen og det gjaldt 200
norske menneskeliv. Dette hørtes svært dramatisk, men vaktmannen
holdt seg til ordren om at ingen skulle slippes fram. Han kunne jo ringe
kommandanten i Verdal og sprang til Stamphusmyra hvor telefon var
disponibel for vakta. Løytnant Mortensen svarte i andre enden på
tråden. Det var imidlertid blankt avslag. «De får dra tilbake hvor de
kom fra», var hans korte svar.
Mannen i bilen var tydelig irritert over beskjeden, og sa: «Jeg er
løytnant Aksel Næss. Jeg kommer fra festningen på Hegra, har passert

----
91 Krig
----
de tyske linjer i natt og ble beskutt. På festningen mangler vi ammuni
sjon og andre forsyninger, og jeg må konferere med generalen. Du må
ringe på nytt, men nevn ikke mitt navn i telefonen».
Det ble ny springmarsj til Stamphusmyra. Løytnant Mortensen ga til
latelse til passering. Den unge vaktmannen fikk beskjed om personlig å
være med i bilen, om Vuku, og stanse på Øra ved gården til tannlege
Sørhuus. «Gjør tydelig anskrik såframt de ikke vil stoppe», sa løyt
nanten.
Dette var noe ganske annet til beskjed å komme tilbake med, og du
verden, hvor spennende dette var. Nå måtte imidlertid den eldre vakt
mannen fram fra sitt skjulested. Men da han fikk høre at han kom til å
bli ensom ei stund, såtte han seg på bakbeina og sa klart fra, at såframt
den andre ble med i bilen, gikk han av vakta, for her torde han ikke
være alene, men ville gå heim. Ungdommen måtte ta til fornuft, slik at
den andre ble med i bilen.
Etter et par timer kom han tilbake. Nå hadde han hatt store opplev
elser. Løytnant Næss hadde takket ham i handa for hjelpa og gitt ham
et klapp på skuldra. På nytt ble det å slå sammen hæla, militær hilsen
o.s.v. for å illustrere møte mellom de to løytnantene.
Etter at krigen var over, skrev Aksel Næss en avisartikkel om sin
dramatiske tur til generalen i april 1940. Artikkelen hadde som over
skrift: «En umulig vaktmann ved Graven bro». Det var attesten den
unge vaktmannen fikk. I motsetning til den eldre, hjelpsom og
fornuftig. Da de passerte Stene, hadde mannen rettet seg opp i bilen og
gjort honnør for bautaen over major Visborg, og Næss avsluttet
artikkelen med, at det var slike menn vi hadde bruk for i 1940.
Tyskerne arresterte sivile
Den sure og kalde vårdagen, 21. april 1940, ga mange verdalinger
minner for livet, ikke minst for de som ble arrestert av tyskerne. Utover
morgenen og formiddagen tok tyskerne i forvaring det de kom over av
sivile på Øra og i nærmeste omegn.
De første som ble tatt ble innestengt i Gravåsgården under streng og
truende bevoktning. Her samlet de sammen 28 sivile, pluss trentroppen
som ble fanget ved Nestvold. Blandt fangene var det ei kvinne, Gunnvor
Bye. Hun bestyrte Narvesenkiosken på jernbanestasjonen. Stasjons
betjeningen ble også tatt. De hadde sine uniformer på og tyskerne
trodde det var marinepersonell.
Gustav Ward ble tatt med det samme han stakk hodet opp av kjeller
luka heime. Mens skytinga pågikk hadde han søkt tilflukt i kjelleren.
Uheldigvis var det en tysker som tittet inn med det samme han kom opp.
Noen karer fra Levanger og Skogndistriktet, som skulle innover for å se
på krigen, ble tatt på Gravabrua, og ble ført til Gravåsgården. En som

----
92 Krig
----
fikk ekstra streng bevoktning var Sigmund Hage fordi han hadde noe
ammunisjon på seg da han ble pågrepet. Men det var og en soldat som
holdt seg til den sivile flokken, Bjarne Bulling fra Beitstad. Han var
reservesjåfør på ammunisjonsbilen som ble sprengt i filler av en hand
granat, da sjåføren, Harsvik, ble drept. Skrekkslagen smatt Bulling
under Gravåsbrygga. Der kvittet han seg med våpen og uniform og da
det stilnet, kom han fram i bare undertøyet og strømpelesten, i snø
slapset. På den måten håpet han på å bli tatt som sivilist og slippe lengre
fangenskap. Sivilstanden ble i første omgang ikke av lang varighet, for
tyskerne hengte på ham en norsk uniformsfrakk og et par tyske soldat
støvler.
Etter ca. en times opphold i Gravåsgården ble de sivile fangene ført
bort til fotballbanen og ombord i toget som var kjørt fram dit. Med
toget ble de transportert til Trondheim, ei hustri og kald jernbanereise
som foregikk i ei av de gamle postvognene. Det var dør i begge endene
på vogna og de sto på vidt gap med truende vaktsoldater ferdige til å
gripe inn. Tyskerne ga inntrykk av at de ansa disse sivile som meget
farlige. Det snødde og trekken i den åpne vogna var forferdelig, mest
for Bulling som hadde bare makkoen under frakken. Han skalv og
hakket tenner og med hendene prøvde han å pakke for og holde over
skrittet, for det var nok der trekken var mest plagsom.
Togreisa til Trondheim tok hele 14 timer.
Årsaken til at transporten tok såvidt lang tid, var bl.a. et flere timer
langt opphold på Hell stasjon. Fangene måtte her forlate toget og ble
sperret inne på venterommet, bak tildekte vinduer og med strengt
forbud mot å prøve å se ut.
Noen klarte imidlertid å finne en gløtt og kunne observere at det fore
gikk hektisk virksomhet med førstehjelpsbårer, bandasjerte mennesker
o.s.v. Om det var av- eller pålasting som foregikk er usikkert, men mest
trolig var det falne og sårede fra kampene i Verdal som ble låstet over på
biler.
Toget kom til Trondheim ved midnattstida. Fangene ble satt i vare
tekt i kjelleren under Katedralskolen. Gunnvor Bye fikk eget rom. Hage
ble også skilt fra de andre og fikk flere dagers forvaring, og etter det
som ble fortalt, var han i adskillig hardt vær under forhørene.
På kjellergulvet var det adskillig med halm å ligge i. Bulling som
fortsatt var engstelig for å bli tatt for soldat, fikk i et übevoktet øyeblikk
gjemt uniformsfrakken i halmen. Han fikk ei jakke av Gustav Ward og
bukse av Morten Veimo, begge deler flere nummer for store, men i alle
fall var antrekket nå mer anstendig.
Kjelleroppholdet ble heldigvis ikke av lang varighet. Dagen etter
måtte samtlige til forhør. Bulling klarte å bli betraktet som sivilist og

----
93 Krig
----
tjente på det. Strengt tatt skulle han etter frigivelsen ha meldt seg for sin
avdeling. I rapporten er han meldt savnet.
Etter at fangene, enkeltvis, hadde vært til forhør, ble flokken sluppet
på gata. Årsaken til arrestasjonene er vanskelig å forstå, men det kom
fram bl.a. at tyskerne mente de var blitt beskutt med ureglementert
våpen og ammunisjon, miniatyrgevær samt med dum-dum-kuler, og
dette var noe de så alvorlig på. Under visitasjonen i kjelleren, fant
tyskerne i en ryggsekk et laken som var sydd av brukte hvetemelssekker,
amerikanske og nokså fargerike. Dette ble studert nøye og de ga faktisk
inntrykk av at de trodde det var en fane.
Om tyskerne sørget for transport til Trondheim følte de ikke noe
ansvar for tilbakereise. Togtrafikken var innstilt og det led langt på dag.
De færreste hadde kjenninger i Trondheim. Da det var umulig å komme
Sivile som tyskerne tok og sendte til Trondheim 21. april 1940, fotograf
ert forein Arbeiderforeningen i Trondheim etter løslatelsen. Personene
er f.v.: Einar Indahl, Alfred Haugen, Arne Haugen, Steinkjer, Harald
Reinsberg, John Sagmo, Levanger, Gunvor Bye, Gustav Ward, Arnold
Melbye. Bjarne Bulling, Beitstad, Erling Larsen, Petter Jørgensen, Olav
Vestum, Levanger, Albert Rygh, Aneus Rindsem, Sturla Rindsem,
Karl Hynne, Morten Veimo, Johan Hynne, Johan Nestvold, Ragnar
Veimo, Lars Veimo, Sverre Johansen, Levanger.


----
94 Krig
----
nordover til Verdal denne dagen, var det bare ett å gjøre, henvende seg
til politiet. Der var det god hjelp å få. Det ble ordnet med overnatting i
lokalet til Trondheim arbeiderforening. Seiv om det nå også var i
halmen, var stemningen betydelig høyere enn natta før. Middag denne
dagen og frokost den neste, ble servert på Dampkjøkkenets restaurant
— og tirsdag 23. april ble det ordnet med buss til Verdal, alt på
Trondheim kommunes bekostning.
Trondheim dampkjøkken eides den gangen av familien Garnes, og
der ble verdalingene betraktet som sambygdinger og meget vel mottatt.
Den underlige flokken vakte ikke så lite oppsikt der den vanket i by
gatene, og det var kanskje ikke så rart, for ingen var vel antrukket for
bytur, og etter to overnattinger i halm, så de nokså pjuskete ut. Noe
sammenstimling rundt dem ble det også. Mange ville høre hva som
hadde foregått på Innherred. Ville rykter var i omløp, bl.a. at det hadde
vært et stort slag på Stiklestad.
Da bussen stoppet ved Stamphusmyra for å sette av noen, var det
noen karer som oppholdt seg i butikken der og som fikk det travelt med
å komme seg til skogs. De trodde at tyskerne kom for å hente flere.
Femti verdalinger skulle sky tes
Innesperret i jernbanevogn
Tyskerne fortsatte å arrestere omkring på Øra ut over dagen. De gikk
faktisk på jakt etter sivile. Den neste puljen ble først samlet sammen i
Selnesgården, men senere flyttet og innesperret i en jernbanevogn på
stasjonen, hvor ca. 30 satt helt til onsdag kveld. Disse hadde det mer
uhyggelig, med trusler om represalier, skyting, hengende over seg, ifølge
det som en som var med forteller. Tyskerne var av den mening at fem av
dem som falt på Ørmelen, ble skutt av sivile nordmenn. Som straff
skulle de skyte 10 nordmenn for hver tysker. Målet for tyskerne var
således å samle sammen femti sivile, og når dette tallet var nådd, skulle
represaliene utføres.
De ble flyttet fra Selnesgården fordi tyskerne ventet nye kamp
handlinger og hevdet at det sannsynlig kom til å brenne der. Da de
marsjerte til stasjonen, hadde hver fange en halmtapp under den ene
arma og ett eller annet husgeråd fra Selnes i den andre, noe de ble bedt
om å ta med.
Tyskerne virket svært bitre og oppførte seg utrivelig overfor disse
fangene. De drakk tett, var beruset og kom til stadighet med trusler.
Smått med mat var det til fangene og de led av tørst. Omsider fikk de
vann fra Grennes hotell, i en grøtterrin. Det ble ikke store skvetten på
hver.
Avhørene de måtte gjennom, ble foretatt på Grennes. Offiseren som

----
95 Krig
----
ledet dette, var heller ingen trivelig type. I alle fall hadde han ikke ut
seende med seg. Han manglet det ene øret og fra øretomta til ene munn
vika gikk et stygt arr.
Onsdag den 24. april, kom det nye tyske tropper og overtok Verdal,
og om kvelden ble fangene sluppet løs.
Helmer Hofset var blant fangene og det var nok et hell, for han hadde
gode tyskkunnskaper og fungerte som tolk, en jobb han ble tvunget til å
fortsette med i flere dager.
Sivile f anger blant tyskerne under kampen
«Hvorfor skyter nordmennene på oss? — Vi er da mennesker vi også.
— Hele min tropp er skutt i stykker!» Slik brølte en tysk soldat som
kom stormende mot oss fire sivile som var tyskernes fanger mens
kampen om Verdalsøra pågikk, den 21. april 1940. Soldaten virket helt
vill og med grep om karabinløpet, hevet han våpenet til slag. Vaktsol
daten, som passa på oss, kasta seg imidlertid mellom og parerte slaget
med sitt gevær, og hindret at den av oss som var tiltenkt slaget, fikk
hodet knust. Den sinte soldaten løp videre og brølte. Han hadde nok
seiv vært nære på, for et prosjektil hadde flerret opp plysjkragen i
nakken på uniformen hans.
Ca. to timer hadde det gått siden vi ble arrestert av tyskerne, da vi
forsøkte å komme oss heimefra for å unngå å komme i kampsonen
under framrykninga mot Øra. Om natta hadde far og jeg gått vakt på
Gravabrua til kl. to. Litt over kl. halv tolv kom telefonvakta på Rinn
leiret fram til Gravabrua med melding om at tyskerne hadde passert
Langstein i tog på veg nordover. Men da de ennå ikke var kommet kl.
to, resonnerte vi som så, at da kom de ikke denne natta, for det måtte da
være måte på somlekjøring med tog, seiv den gangen. Vi gikk heim og la
oss. Ut på morgenkvisten ble vi vekket av naboen som dundra i veggen
og ropte at tyskerne hadde kommet til Rinnan. Men før vi rakk å
komme oss ut, var utgangen stengt av grønnkledde tyske soldater. Der
sto vi, far og tre sønner, rådville hvordan vi skulle gripe det an. Vi gikk
ut bakvegen, men kom bare ca. 100 meter før vi ble anholdt og kropps
visitert. I den ene ryggsekken, jeg tror det var min, fant de en bra stor
kniv, «Bergans sliring» og ei feltlommelykt. «Halbt soldat», sa tyskeren
som visiterte. På grunn av alderen fikk far gå videre, mens vi tre andre,
Ragnar, Lars og jeg ble arrestert. Harald Reinsberg på Veie, kom ut på
trappa for å se hva som foregikk, dermed ble han også tatt.
Vi ble ført mot Øra. Etter at Kjæran var passert braket den første
mitraljøsesalven fra forsvarerne ved jernbanebrua, og samtidig veltet
det svart røyk opp fra husa ved vegbrua. Jeg stoppa opp, men vakta
beordra oss videre. Mange slags tanker for gjennom hodet. Vi hadde

----
96 Krig
----
hørt at tyskerne tvang sivile til å gå foran under framrykning. Ville de
også nytte oss til dette? Hva annen grunn hadde de for å ta oss til fange?
Det var dystre utsikter og motet var sviktende. Jeg var redd.
Skuddvekslinga ble heftigere, og sammen med vakta måtte vi søke
dekning i veggrøfta. Kulene hvinte over hodene på oss, slo ned i asfalten
og rikosjerte videre med intense hvin. Lyden av granatene som ble skutt
ut i nærheten av Rinnleiret var uhyggelig. Det var skrik og rop foran
oss, i fremste linje. Det eneste som kunne oppfattes var gjentagne rop
om ammunisjon. Etter ca. 1 Vi times skyting stilnet det, bare ett og
annet skudd hørtes. Vaktsoldaten stakk hodet over vegkanten og smilte
da han vinket oss fram for å se at tyskerne sprang over brua. For ham
var dette sikkert en oppmuntring. For oss svært deprimerende, vi trodde
tyskerne skulle bli stansa her. Årsaken til at det gikk så raskt å ta Øra,
fikk vi høre ganske snart. Litt senere undersøkte vaktsoldaten uthuset
på Vestre, der hvor Hofstad bodde. Der fant han et kalkunegg, stakk
hull i begge endene og tømte innholdet i seg i en slurk. Ingen ting å si på
appetitten, kanskje var det ei skål for seieren.
Litt lenger framme var det vi møtte villmannen som ville banke oss
med geværet.
På Ørmelen var det uhyggelig denne morgenen. Bort over jordene lå
det kropper, lik og sårede. Det samme på og langs vegen. Forsøk på å gå
utenom en som lå midt i vegen, på ryggen, med vidåpne øyne og apen
munn, ble av vakta parert med et bajonettrisp i frakken og ordren:
Videre.
Det brant på begge sider av vegen og heten var sterk. Husa nærmest
brua visste vi var satt fyr på av nordmennene. Men de øvrige brannene
måtte være forårsaket av tyskerne. Like ved det brennende huset til
Anna Fikse, lå to omstreifere som hadde overnattet der. De ble skutt
med det samme de kom ut, og så nære varmen at hår og klær var delvis
avbrent og kroppene svidd. Et uhyggelig syn. Vi fryktet for hvordan det
var på Øra-sida. Men der var det tomt og nordmennene hadde kommet
seg unna.
Som nevnt, ble vi stengt inne bak plankegjerdet i Gravåsgården, hvor
vi såvidt fikk høve til å veksle noen ord med sjefen for trentroppen og
fikk høre årsaken til at bruene måtte oppgis så raskt.
M.V.
Tyskerne holdt begravelse på Ørmelen
Samtidig med at de sivile fangene ble ført til toget for transport til
Trondheim, holdt tyskerne begravelse i kanten av furulunden ved
Aldersheimen.
Her begrov de Ludvig Harsvik og to av tyskerne som falt på Ørmelen.

----
97 Krig
----
Grava til Ludvig Harsvik ved Aldersheimen.
Ved at de la igjen kun to av de som de mistet, ga de inntrykk av å ha hatt
svært små tap. Dette bl.a. for ikke å skade sin egen soldatmoral.
De samme mannskapene fra trentroppen, som bar Harsvik inn i hus i
Gravåsgården, måtte nå bære ham over brua og på Ørmelen. Til båre
nyttet de ei dør fra Selnesgården. Ved eiendommen til Anna Fikse,
måtte de legge ham ved siden av de to sivile som lå der døde og halvt
oppbrente. Tyskerne fant imidlertid at de ville gi Harsvik samme soldat
ære som sine egne og la ham ved siden av de to tyskerne. Her reiste de
fine trekors med navnene på og hang hjelmer på korsene.
Et par dager senere ble holdt mer sermoniell begravelse med honnør
og salutt.
Ingvald Suul, som tilfeldigvis av en tysk soldat, hadde fått greie på
hva som skulle foregå ved aldersheimen, gikk dit for å se hvordan sere
monien artet seg, og om mulig fotografere begivenheten i smug, noe
som delvis lykkes.
Ved forsiktig spørring, fikk han greie på hvor de hadde gravd ned de
to sivile. På potetteigen til Anna Fikse fant han grava. Der var hverken
trekors eller hjelm, men som symbol over grava hadde tyskerne hvelvet
ei gammel jerngryte.
Etter ei tid ble tyskerne flyttet til krigskirkegården ved Trondheim,
mens Harsvik lå ved aldersheimen helt til sommeren 1941. Da ble han
flyttet til Lademoen kirkegård.


----
98 Krig
----
De to omførselshandlerne som ble skutt pa Ørmelen fikk ikke militær
honnør, men ei hvelvet jerngryte over grava si.
De to tyske krigsgravene pa or melen. I bakgrunnen ses den tyske
vaktposten ved inngangen til aldersheimen som tyskeme tok til forleg
ning.

 

----
99 Krig
----
De to omførselshandlerne som ble drept, under tyskernes framryk
ning, var Fredrik Kristiansen, 57 år, fra Moelv, og den 33 år gamle Paul
Simonsen, fra Brøttum.
De hadde oppholdt seg noen dager i Verdal og natta til den 21. april
hadde de søkt ly i bolighuset til Anna Fikse. Hun hadde evakuert. Da
tyskerne såtte huset i brann, ble de tvunget ut og straks meid ned av
tyskernes automatvåpen.
Noen dager senere ble de gravlagt ved Stikelstad kirke som to ukjente.
Såredepå Verdalsøra 21/4 1940
Under trefningen ved Verdalsøra 21. april 1940, gikk det hardest ut
over 4. tropp, og da i særdeleshet de to laga til sersjant Fridthjof
Hansen, med tre falne og tre så hardt såret at de måtte legges igjen.
Oppgaven over sårede er i samsvar med den offisielle som ble sendt
distriktslegen i Verdal den 4. juli 1940.
Det er bare de som var så alvorlig såret at de ble sendt sykestue/syke
hus oppgaven omfatter. De som ble lettere såret, og som fortsatte i
eskadronen har en ingen oppgave over.
Sårede:
Hans Petter Figenschou, Verdal.
Vådeskudd i fot og sendt Sund lasarett.
Nils Sponås, Torkjulsvågen.
Såret i overarm 21/4.
Innlagt sykestue i Vuku.
Harald Øyahals, Ottersøy.
Såret i skulder (flere skudd) 21/4.
Innlagt sykestue i Vuku.
Harald Stene, Faksdal.
Sykemeldt, såret 21/4
og lagt igjen på Haugslia.
John Anton Rognan, Sparbu.
Såret i fot 21/4.
Lagt igjen på Verdalsøra
Arnfinn Augdal, Skogn.
Såret i arm.
Lagt igjen på Verdalsøra
I tillegg til disse ble to britiske soldater såret. Den ene ble tatt
hand om av norske sivile og bragt til Vuku sykestue. Den andre fraktet
tyskerne til St. Elisabeth i Trondheim.
Verdalsboka — 7

----
100 Krig
----
Briten som ble fraktet til Vuku ble liggende igjen på Fæbyenget.
Stridssekken ble funnet av familien Ward og beror nå ved Verdal
museum. Kulehull i den ene stroppen viser hvordan skuddet traff.
Stridssekken som ble funnet på Fæbyenget. Prosjektilet har gått inn ved
a og ut ved b etter å ha passert gjennom soldatens høyre skulder.
Til høyre Gisle Mortensen, eskadronsjef og militær kommandant i
Verdal 1940. Her på kampstedet 41 år etter i samtale med daværende
sjef for DR3, oberst Kjell Øst li.

 

----
101 Krig
----
EI VIKTIG BRU FALLER
Trefningene på Verdalsøra sett fra angripernes side
(Oversettelse av hauptmann Dittrichs artikkel i soldatbladet «Wacht im
Norden»).
Stille faller et fint snødrev fra himmelen og innhyller kompaniet litt
etter litt i en hvit kappe.
Skumringen senker seg over det norske landskapet, som vi strever oss
gjennom mot vårt dagsmål, ekserserplassen Værnes.
Ennå ringer i oss den enestående, over 600 km lange lufttransporten
langs Norge. Hver enkelt kjenner i seg spenningen av det enestående,
det ukjente og det fremtidige.
Seiv i denne opplevelsen, er ansiktene til våre unge, marsjerende
soldater, preget av disiplin. Når jeg ser i øynene deres, utstråler de en
ild, en innvendig beredskap. Ved å lese i øynene til mine gutter, kjenner
jeg en übendig lykkefølelse, som enhver leder føler når han vet: «Med
disse gutta skal jeg klare det!»
Allerede de neste timer skulle gi meg visshet for dette.
Knapt hadde vi nådd motstandernes, flyktige ryddede, leirbrakker,
da vår regimentsjef dukket opp, og i et kort, men klart offisersmøte,
bekjentgjorde divisjonsbefalingen om øyeblikkelig innsats. Vi gamle
verdenskrigsdeltakere vekslet fort blikk. — Et kort nikk fra kamerat til
kamerat og hver visste: «Jeg kan stole på deg!»
Det var ikke tid til videre gjennomtenkning. Befalingen om øye
blikkelig innsats, var så dristig og uvanlig, at vår militære interesse var
vekket til fulle.
I korthet lød den omtrent slik:
«Første bataljon tar i de tidlige morgentimer den viktige broen ved
Verdal og holder den.»
Tillegg: «To kampgrupper skal dannes. Den ene støter fra sør mot
nord pr. jernbane. Den andre ankommer i fiendens rygg ved skips
transport. Klokken 06.00 går begge grupper til angrep, kaster
fienden ut og tar broen».
Kompaniets første kampoppdrag var riktig et slikt oppdrag som ville
vise om vi besto prøven, om vi svarte til forventningene. Bataljons
sjefens beslutning forsterket den frydefulle spenningen. Vårt kompani

----
102 Krig
----
Verdalsbrua som var tysk er nes fremste angrepsmål i Verdal.
hadde fått oppdraget å støte inn i det ukjente og føre angrepet fra sør,
mens bataljonssjefen med 3. kompani ville ta opp kampen fra nord.
Da jeg meddelte mine menn kampoppdraget, var tretthet og behov
for hvile som blåst bort, og da jeg avsluttet med ordene: «Vis nå hva 2.
kompani kan!» — Da sporet jeg av holdning og blikk: «Det vil lykkes».
To timer senere var kompaniet på nattlig marsj mot Stjørdal jern
banestasjon.
Snøfokket var blitt tettere og vi hadde ingen sikt. Intet lys var å se
gjennom natten, ingen lyd trengte seg til våre ører, og det eventyrlige i
stunden grep oss alle.
Den tunge pakningen, de trykkende ammunisjonsveskene ble ikke
enset, og i toglignende marsj ankom vi jernbanestasjonen som bestemt.
Stille og forlatt lå den i nattlig ro. Stasjonsmesteren ble tilkalt, men han
visste ikke om noen togavgang. Gjennom en rolig samtale, lykkes det å
få ham til å skaffe forbindelse med Trondheim.
I mellomtiden hadde jeg latt mannskapene innta stasjonslokalene og
en personvogn, som sto på sporet, til beskyttelse mot snødrevet. Et
sterkt belte av vaktposter sørget for sikkerheten.
Da beskjeden endelig kom, om at avgangen ble forsinket med VA
time, bestemte jeg meg for å drive toget framover så nært kampplassen


----
103 Krig
----
som mulig. Klokken 01.00 ankom toget endelig. Foran lokomotivet ble
koblet et par tomme vogner til beskyttelse mot miner, som vi måtte
regne med på den ukjente strekningen. Disse forholdsregler skremte det
norske togpersonellet, slik at de vegret seg for å kjøre toget. Men vårt
foretagende kunne ikke stoppe på en slik motstand. Etter korte,
entydige forhandlinger ble de overbeviste om at all vegring var nyttes
løst. De måtte føye seg for det uunngåelige og reisen til det uvisse kunne
ta til.
På lokomotivet inntok løytnant Wø med to mann sine poster. Snart
dampet toget inn i nattemørket og snødrevet. — Gjennom dype klippe
skar, mellom bratte stupet i fjorden til venstre og steile klippevegger til
høyre, søkte toget utrettelig videre. Klatrende fra stigbrett til stigbrett,
besøkte jeg samtlige vogner hvor der hersket en anspent oppmerksom
het og spenning. Ved vinduene holdt kamuflerte mg-poster observasjon
og utkikk. Übevisst lyttet og ventet alle på det «boms» man ventet skulle
komme fra foran. Men det uteble. Kilometer for kilometer ble tilbake
lagt, snart langsomt søkende, så igjen i susende fart, alt etter strekning
ens beskaffenhet.
I Levanger stoppet plutselig toget. «Er vi allerede framme?» Straks
var gruppene ute av toget og i ildstilling. Men intet kunne spores til
fienden. Jeg ble kalt opp over radio og får de siste ordrer av regiment
sjefen, som på grunn av motorstopp, ikke kom tidsnok til avgangen.
Ferden gikk videre. I mellomtiden kom morgengryet og været bedret
seg, noe som ga et godt overblikk over landskapet. Da toget nådde
Rinnan stasjon, hadde vi lykkelig overstått 60 km. Det ga oss visshet om
at også andre del av vårt oppdrag ville lykkes. Lynraskt ble det inntatt
en piggsvinstilling, og i beskyttelse av denne ble utlasting foretatt.
Bergbatteriet vi var tildelt, kunne ikke delta i frammarsjen da det ikke
hadde noen trekkvogner. Dette gikk derfor i stilling i nærheten av jern
banestasjonen. Med lette patruljer som sikret marsjen til høyre og
venstre, såtte kompaniet seg i bevegelse. Ett av disse sikringstiltakene,
oppbragte, etter ca. en halv time, noen menn, sivilkledde norske
soldater som skulle sprenge brua når motstanderne nærmet seg. Ved
bestemt inngripen av underoffiser H, ble denne faren avverget.
Nå var det klart, at vi hadde med en kjempende motstander å gjøre.
I en stor bue gikk vegen under en jernbanebru. Da jeg fra dette punkt
av måtte regne med fiendtlig motstand, ga jeg ordre om gruppering av
kompaniet.
Første tropp under ledelse av oversersjant M, ble plassert til venstre
og høyre for vegen, med første kampmål å nå hitsiden av brua.
Andre tropp, under ledelse av sersjant T, gikk til venstre for jern
banesporet, understøttet av to tunge maskingevær, med oppdrag å ta

----
104 Krig
----
hitsiden av den sprengte jernbanebrua så raskt som mulig, for derfrå
med virkningsild holde motstanderen nede.
Tredje tropp, under ledelse av sersjant W, ble holdt igjen som reserve
ved jernbaneovergangen. Ordre ble gitt til troppsjefene, og uten opp
hold såtte de to troppene i marsj videre mot det første kampmål.
Akkurat da teten, under ledelse av oversersjant M, nådde de første
husene i Verdal, pep de første kulene mot dem. Nå var det klart. «Uten
kamp var det ikke mulig å ta brua.»
Kompaniet arbeidet seg framover. Med husveggen på en bondegård
som beskyttelse, tok jeg et første overblikk over situasjonen. Sterk
maskingevær- og geværild lå over framrykningsområdet. Ikke bare fra
begge sider av elven, men også fra husene i Verdal. Fra minutt til minutt
økte ilden, slik at jeg først ble tvunget til å nøytralisere de enkelte redene
i husene.
Da oversersjant M, som med tetgruppen i samlet innsats, nådde elve
bredden, hadde han den ildsprutende elvebredden foran seg, og redene i
husene bak seg.
Andre tropp fikk den sterkeste ilden mot seg fra retning jernbane
brua, slik at den bare kunne arbeide seg sprangvis framover mot brua.
Dette var min første oversikt av kampsituasjonen.
Klokka var blitt 06.15. Etter planen skulle nordpartiet nå ha grepet
inn i kampen. Sambandet som var tildelt for å skape forbindelse med
gruppe Nord, falt ut, slik at jeg ikke hadde andre forbindelsesmulig
heter enn lyspatroner. Men fikk intet svar på slik oppskyting.
Jeg bestemte meg derfor å fortsette kampen alene.
Da den fiendtlige ildkraften stadig forsterket seg, drev jeg 2. tropp
sterkere fram mot jernbanebrua, slik at fienden kunne bli holdt nede.
Dette lykkes. I mellomtiden nøytraliserte jeg, med Gruppe H, redene
som skjøt fra husene. Underoffiser H og skytter L utmerket seg spesielt
under dette. Katteaktig smøg de seg fram ved utnyttelse av lendet til de
nådde husfronten. Straks gled håndgranatene ut av deres hand og inn i
et vindu og snart sto huset i flammer.
Nå gjaldt det å komme til brua.
Tidvis så jeg enkelte kamerater i kompaniet liggende såret eller falne.
Den fiendtlige ilden ble stadig sterkere, og fortsatt var det intet å se til
nord-gruppen. Kampen om husa varte ca. en time, da jeg bestemte meg
for å våge en storm på brua alene.
Kaptein H, som med sin mg-tropp og to tunge maskingeværer, virk
ningsfullt hadde understøttet kompaniet, fikk nå beskyttelsen av den
åpne venstre flanke, og sersjant W fikk ordre om straks å bringe sin
tropp hit og sette den inn. Med støtte av denne troppen, trengte jeg meg
fram til bruhodet, til oversersjant M, som hadde skaffet fri vei gjennom
huskampene.

----
105 Krig
----
7ys-£ SÅ:/55-e over kampområdet i Verdal.
Ennå gjensto å rense to reder i et hus umiddelbart ved broen. Etter
kort rådslagning med prektige troppsjef M, sprintet vi bort til huset,
våre håndgranater klirret gjennom rutene og skuddfeltet til den andre
bredden var fritt.
Mine maskingeværer gikk i stilling, kaptein H førte fram begge sine
MG-er, og nå kunne ingen mere heve nesen sin på den andre bredden,
eller knapt våge forsøket på å sprenge brua.
Med en overlegen ildstyrke hadde jeg denne siden av elvebredden i
min hand. Nå var det ikke lenger vanskelig å ta brua. Kaptein H og
løytnant W overtok ledelsen av ildgivningen, mens jeg og oversersjant


----
106 Krig
----
M ville ta brua med en sterk støtavdeling. Vi hadde løpt over halve brua,
da jeg fikk se skikkelser dukke opp i den andre enden av brua. Vi presset
oss hardt mot jernbøylene på brua, og på mitt tegn tilbake skulle ild
utløses fra samtlige MG-er. Da nådde ropet fra løytnant W meg: «Det er
tyskere!» —Og riktig, nå gjenkjente jeg min gamle troppssjef fra polen
felttoget, bataljonsadjutanten, som tilhørte gruppe Nord.
I ett var jeg over brusperringen på den andre siden av brua, og
jublende klang det fra hans og min munn samtidig: «Toeren klarte det
først».
Deretter dukket deler av nordgruppen opp og sluttet seg til de rester
ende deler av mitt kompani som kom over brua, samt de underlagte
tropper fra 4. kompani.
Knasende sank de brennende husene på andre bredden sammen. 1 Vi
time hadde vi kjempet og stridt. Kjære kamerater ble liggende igjen.
Stadig vekk hadde vi speidet lengselsfullt etter nordgruppen, men nå var
alt glemt. Brua var vår, og 2. kompani hadde oppfylt sitt tildelte opp
drag.
Det er ganske betegnende hvor stor vekt hauptmann Dittrichs i sin
artikkel legger på «Huskampene» på Ørmelen. En hel time kjempet
han, med sine menn, mot tomme og forlatte hus. En har mistanke om at
Dittrichs skriver litt for sin syke mor. Det var nemlig nord-partiet som
sto for den avgjørende innsatsen.
Den noe romantiske framstillinga må nok sees på bakgrunn av at det
gjalt å støtte opp under soldatmoralen til de som var forlagt i nord, samt
en understrekning av tyskernes «uovervinnelighet».
Artikkelen kom like før jul i 1940 og skulle vel være julelesing for de
tyske soldatene i Norge.
Britenes innsats
Etter kapitulasjonen i 1940 ble det, blant folk, tildels reist kritikk mot
de britiske avdelingene for passivitet under operasjonene i Nord-Trøn
delag. Det ble og hevdet at mannskapene for en stor del var «boms»
som i farten var rasket sammen i havneområdene i de engelske sjøfarts
byene. Disse påstandene synes å være lite i samsvar med virkeligheten,
og bunner mye i skuffelsen over utfallet av krigen i 1940. Den britiske
hær var i 1940, som nå, en vervet hær med store erfaringer fra alle
verdenshjørner, og brigaden som deltok i Nord-Trøndelag var ordinære
styrker.
Under operasjonene på Innherred 20.-22. april, viser fakta, at det var
de britiske avdelingene som tok den hardeste støyten og hadde de største
tåpene.

----
107 Krig
----
Trefningen i Verdal kan ikke ses isolert fra det som skjedde forøvrig
disse dagene i området Steinkjer - Verdal.
Intensjonene med landsetting av allierte styrker i Namsos, var å rykke
fram mot Trondheim for å forsøke å kaste tyskerne ut av Trøndelag.
Styrkene manglet imidlertid vesentlig og helt nødvendig utrustning for
at en slik operasjon skulle ha noen sjanse for å lykkes, bl.a. luftskyts,
lett mobilt artilleri, kjøretøyer m.v. Tyskerne hadde fullstendig herre
dømme i lufta, samt at en framrykning sørover ville ha en helt übeskytt
et flanke mot sjøen som også ble behersket av tyskerne. Den engelske
brigaden hadde lovnad på at utstyr skulle komme ca. 25. april til ut
lastingstedet Namsos. I britisk arkivmateriale går fram at flere av
kompanisjefene i brigaden fryktet at dette ville være for sent. En frykt
som viste seg berettiget. Dette forklarer i grunnen britenes noe avvent
ende holdning.
Det lovte materiellet kom 27. april og aldri lengere enn til havna i
Namsos.
Et alliert be/tekjøretøy som ikke kom lengre enn til landsettingsstedet,
Namsos.
I «History of The King's own Yorkshire Light Infantery»
(K.0.Y.L.1.) går det fram at kompanisjefene stilte seg uforstående og
skeptisk til brigadesjefens disponering av den engelske brigaden. Den
var nemlig spredt over et område på 88 km, mellom Namdalseid og


----
108 Krig
----
Stiklestad. Den 21. april hadde britene to bataljoner mellom Steinkjer
og Verdal. KOYLI-bataljonen hadde sine fire kompanier disponert slik:
Kp.A ved Strømmen, Kp.B Stiklestad, Kp.C i reserve ved Sparbu, hvor
bataljonskommando var opprettet. Kp.D holdt Røra. Bak lå Lincoln
shire-bataljonen i området Vist. Disse disponeringene var etter ordre fra
brigadesjefen C. G. Phillips. Om dette står i nevnte historiske beretning
bl.a.:
«Slike disposisjoner kunne ansees merkelige under enhver om
stendighet, men under rådende forhold var de rett og slett oppsikts
vekkende. Nesten hele høyre flanke av brigaden var apen mot
fjorden som fienden hadde herredømmet over. På mange steder gikk
veg og jernbane tett ned til stranden, og uten truger eller ski kunne
ikke de britiske avdelingene bevege seg utenom vegene. Tyskerne
hadde mulighet for å landsette tropper nesten overalt langs denne
åpne flanken, og uten artilleri eller transport kunne ikke bataljonen
gjøre noe med dette, hvis ikke fienden var så dum å prøve å gå i land
ved et av de aktuelle stedene som britene holdt. Seiv da, uten artilleri,
ville disse isolerte kompaniene kunne gjøre lite for å stoppe et virke
lig målbevisst forsøk på landsetting.
Situasjonen var kanskje ikke så opplagt for overkommandoen,
eller hvem det måtte være som beordret disse disposisjonene, men
det var pinlig klart for KO YLI.
Kompanisjefen ba febrislk, om ikke med stort håp, om at Skarn
sundet ble minelagt. Bataljonssjefen, oberst Hibbert, protesterte
overfor brigadekommandoen. Han forutså at hvis tyskerne landsatte
styrker, hvor som helst nær Fleskhus, Røra eller Strømmen, kunne
han lett miste et eller to komplette kompanier. Men skulle brua over
elva i Steinkjer bli ødelagt ved bombing, eller Lincolnbataljonen
miste stillingene ved Vist, kunne hele bataljonen hans være håpløst
fanget.
I mellomtiden gjorde bataljonssjefen klart for å møte tyskerne og
lyktes i å finne og rekvirere åtte gamle lastebiler og to gebrekkelige
busser som transportmidler (til en hel bataljon!).
Mens KOYLI var i Steinkjer, gjorde de bekjentskap med
«George», et tysk Henschel sjøfly, som tydelig hadde i oppdrag å
overvake bataljonen. Han hadde vært meget nøye i sokningen. Vide
kretser over Steinkjer ble redusert til små sirkler over sentrum av
byen, til det var mulig for ham å se soldater gjennom vinduene på
skolen. De neste fire dagene var «George» i konstant nærhet av
KOYLI-bataljonen. Han var svært mistenksom til Sparbu og hadde
hyppige kikk på Verdal, Røra og Strømmen. «George» foretok ingen
offensive handlinger, men tross kompanienes skjul, hadde han
tydelig godt kjennskap til hvor de var.

----
109 Krig
----
«George» over det bombeherjede Steinkjer.
Klokken 16.00 om ettermiddagen den 20. april dampet en tysk
krysser og et tankskip inn i Beitstadfjorden gjennom Skarnsundet.
Noe senere rapporterte B-kompaniets kapt. A. Puttock (på Stikle
stad), at omtrent 200 tyskere var landsatt sør for Verdal (Stjørdal) og
rykket fram. En senere rapport gikk ut på at flere fiender var landsatt
mellom Fleskhus og Verdal. Kl. 18.00 om ettermiddagen landsattes
ca. 400 tyskere nord for Strømmen. Det kommende stridsbilde ble
fort klart. Krigen hadde begynt nøyaktig slik som bataljonssjefen,
oberst Hibbert, hadde fryktet og forgjeves forutsagt.
Det er viktig å holde klart for seg hvilke forhold denne kampen ble
ført under. Tyskerne hadde landsatt tilsvarende to bataljoner for
innsats mot KOYLI- og Lincolnbataljonene, men mulighetene var
langt fra like. Fienden hadde fullstendig herredømme i lufta og de to
neste dagene nyttet han sine fly til kraftig og praktisk talt vedvarende
støtte til sine markstyrker. Det tyske infanteriet hadde bragt i land et
stort antall bombekastere og hadde støtte av kanonene til krysseren
og flere destroyere. KOYLI-bataljonen hadde intet tilsvarende.
Snøen var fire fot dyp og dette tvang britene til å slåss fra vegene,
som var opplagte mål for flyangrep. Tyskerne derimot, var utstyrt
med ski, truger og sleder, og altså fullt mobile. En avgjørende strid
kunne bare få et resultat.
Hvis Lincoln-bataljonen ble tvunget til å trekke seg tilbake, hadde
de muligheten til å gå tilbake til Steinkjer, men på grunn av spred
ningspolitikken var sannsynligheten stor for at KOYLI ville bli
oppspist bit for bit.


----
110 Krig
----
Den britiske hær hadde aldri tidligere kjempet i tilsvarende om
givelser, som dette kalde landskapet med bratte åser og trange daler,
dype, stille vann og elver med sterk hvirvlende strøm. Noen av åsene,
spesielt ved fjordene, var helt nakne, men storparten bevokst med
tett furuskog. På denne tiden av året lå det snø overalt. Tøvær om
dagen og streng kulde om natten, gjorde vegene vanskelige seiv for å
marsjere på. Utenfor vegen ble en, uten truger, sittende fast som flue
på fluepapir, og like bra synlig fra luften. Fire timer hver natt var alt
en kunne håpe på av skikkelig mørke.»
Tyskernes landsettinger 21. april
For ordens skyld repeteres de tyske landsettingene på Innherred den
21. april. I tillegg til styrkene som rykket fram mot Verdal fra Stjørdal
og landsettingen på Trones, landsattes i halvsekstida om morgenen ca.
400 mann ved Skjenstadaune ved Kirknesvågen. Samtidig landsattes en
styrke, av ukjent størrelse, ved Kirknes i samme område. Den først
nevnte rykket fram mot Lincolnshire-bataljonens stillinger ved Vist.
Den andre gikk mot Strømmen. Litt senere gikk en avdeling i land ved
Vangshylla.
Etter dette var de tyske styrkene som opererte mellom Steinkjer og
Verdal omtrent i samme størrelse som forsvarernes (britiske og norske).
Likevel ble det en ulik kamp. Tyskerne var delvis utrustet med ski og
truger og kunne angripe som kiler mellom de britiske disponeringene.
Dertil disponerte tyskerne fly og artilleri, samt at de monterte bombe
kastere og lette feltkanoner på sleder, og ikke minst, de hadde kamp
trening.
Mange vil kanskje spekulere på hvorfor forsvarerne ikke konsentrerte
styrkene omkring landsettingsstedene. Til det hevdes fra britisk hold at
angriperne, ved effektiv flyspeiding, hadde god greie på deres disposi
sjoner og at tyskerne hadde flere andre muligheter for landsetting, bl.a.
Steinkjerhalvøya som ville ha vært mye farligere, særlig hvis de britiske
styrkene hadde vært enda mere spredt. Det var trefninger flere steder
denne dagen, med tap på begge sider, men størst og farligst var det
harde presset mot bataljonen ved Vist.
Kompani C, ved Sparbu, ble beordret til unnsetning ved Strømmen.
Transportproblemene var imidlertid store. To gamle busser hadde det
lyktes å rekvirere og de fraktet en del av kompaniet, mens en tropp
(15. tropp) måtte marsjere etter vegen.
C-kompaniet mot Verdal
C-kompaniet var bare så vidt kommet frem, da det kom nødrop fra
Kompaniet ved Stiklestad. Om dette heretter den britiske publika
sjonen:

----
111 Krig
----
«De to troppene gikk ombord i bussene igjen og passerte tropp 15 på
marsj ved Røra. «George» holdt seg hensynsfullt over Verdal, der
han kunne sees kaste ned meldinger.
Ved Fleskhus deler vegen seg, en går direkte til Verdal og en annen
østover mot Stiklestad. Omtrent 1300 meter fra dette vegdekt kunne
man se tyskerne holde en høyde som liknet et Gibraltar i miniatyr.
(Nordbergshaugen). For å kunne slutte seg til kp. B, måtte de to
troppene fra Kp. C. stige av bussene og gjennomføre den übehagelige
militære operasjonen å marsjere foran fiendens front under observa
sjon. Dette ble gjennomført med hell og en tropp ble satt igjen i en
god stilling for å dekke vegdelet ved Fleskhus, mens den andre klarte
å kravle seg opp på en høyde med utsikt til Verdal omtrent halvannen
kilometer lenger framme. Kort etter ankom den tredje troppen til
fots etter over 16 km marsj på isete veger med snøslaps.
I Verdal hadde tyskerne hatt en meget vellykket trefning. Nord
mennene hadde ødelagt jernbanebrua noen dager før, men vegen var
fremdeles brukbar. Vegen ble dekket av en avdeling norske soldater
med seks middelstunge maskingeværer. Kaptein A. G. Puttock (Kp.
B. ved Stiklestad) sendte en avdeling på 20 ingeniørsoldater til brua,
der det var avlastet demoleringsutstyr, seiv om det var gitt ordre om
at brua ikke skulle ødelegges. Idet ingeniørsoldatene marsjerte ned
vegen, kom de akkurat tidsnok til å se trefningen.
Tyskerne åpnet ild mot nordmennene som straks trakk seg tilbake.
Fienden krysset deretter brua. Ingeniørsoldatene engasjerte tyskerne
med geværene sine og hadde tap, men ble så beordret til å trekke seg
tilbake og slutte seg til Kp B igjen.
Fienden hadde sikret en rute for å få fram forsterkninger etter veg,
og ved Fleskhus hadde de avskåret Kp B og C samt ingeniørtroppen.
Hvis KOYLI-bataljonen kunne kommet ut av vegene, kunne de ha
kastet tyskerne tilbake over brua. Men å rykke fram etter en rett,
apen veg uten hekker, med fienden på den andre enden, er en umulig
framgangsmåte i krig med moderne våpen.
Kampene utviklet seg fort også andre steder, slik oberst Hibbert
hadde spådd. Fordi han tvilte på at Lincoln-bataljonen var i stand til
å holde posisjonene ved Vist, beordret han Kp. A (Sparbu) å rykke til
Mære, i skumringen, for å dekke vegkrysset der. Kp. D ble også i
kveldingen, under kapt. N. F. McGrath, beordret til å trekke ut av
Røra til et sted omtrent halvannen kilometer syd for Sparbu. Han
beordret videre Kp. B og C til å trekke tilbake langs østsiden av Leks
dalsvatnet til Fisknes.
Klokken halv ti om kvelden, i mørkningen, kom det ordrer fra
brigadekommandoen om at kompaniene skulle forbli i stillingene ved
Strømmen, Røra og Stiklestad natta over, og trekke tilbake neste

----
112 Krig
----
NORDMENN!
De norske og de tyske tro pper beskytter
i fellesskap Deres hjemland. La Dere ikke
opskake av forbryterske engelske agenter,
som vil gjøre Deres land til krigsskueplass.
Legg ned utone! - la op iglen arbeidet
Den øverstkommanderende gjør bekjent:
For krigsretten kommer den som
understøtter den av den forhenværende
regjering utstedte mobiliseringsordre eller
utspreder falske rykter. Skutt blir enhver
civilperson som blir påtruffet med våben
i hand. Skutt blir den som ødelegger anlegg
som tjener trafikken og etterretningsvesenet
Skutt blir den som anvende r krigsmidlar
som står i strid med folkeretten.
Nordmenn! Den som virkelig elsker
sitt fedreland tar op arbeidet igjen.
Ctykk 1 AkSSSjBESSii, Trondbjwn.
George» kastet flygeblad over Verdal.

----
113 Krig
----
morgen over land til Henning. Disse ordrene viste igjen hvor kom
plett uten føling brigadens hovedkvarter var med realitetene i enga
sjementet. Tilbaketrekking om natten var eneste mulige handling,
fordi enhver bevegelse på vegene om dagen ville utløse kraftige luft
angrep. Forflytning gjennom terrenget var ren og skjær fysisk
umulighet.
Kompaniene hadde allerede begynt å marsjere, og oberst Hibbert
besluttet å opprettholde sine ordrer og fullføre tilbaketrekningen til
Henning neste morgen. At han gjorde det riktige, viste seg neste
morgen, da det kom ordre om at hele brigaden skulle trekke seg
tilbake til Namdalseidet.
Den 22. april begynte dårlig for KOYLI, en dag som skulle bli
desperat. «George» viste seg og fløy meget lavt fram og tilbake over
Sparbu. Klokken kvart på åtte om morgenen oppdaget piloten D
kompaniet sør for tettbebyggelsen og kastet et bluss som signal for
tyskerne til angrep. Kort etterpå kom det sørgelige nyheter fra
Lincoln-bataljonen. De to kompaniene ved Vist var tvunget tilbake
av landtropper, støttet av kanonild fra sjøen og flyangrep. Brua i
Steinkjer var også under ild. Nå var KOYLI-bataljonen sikkert og
visst avskåret fra resten av brigaden, som var i ferd med å trekke
tilbake til en linje 80 km lengre nord.»
Britenes beretning om engasjementet i Verdal avviker adskillig i
forhold til det en har kunnet rekonstruere ut fra den norske rapporten,
øyenvitner, også i forhold til den tyske.
Bl.a. må det være en del uriktige tidsangivelser. Ifølge øyenvitner
kom britene marsjerende etter vegen, langs Bjørga og til Fleskhus. Det
de forteller om tyskernes slipp av flygeblad over Verdal, skjedde ikke
før skytinga så å si var opphørt.
Men samtidig forklarer beretningen enkelte forhold hvor en har vært
usikker. Det var således trolig soldater fra kompaniet ved Fleskhus, som
mannskaper fra den norske I.troppen var i kontakt med i området
Borgen-Bakketun, og at det nok var disse som skjøt mot vegen på Nest
voldslettene samtidig som den fangede trentroppen ble ført mot Øra.
En får også en forklaring på hvorfor kompaniet ved Stiklestad ikke
begynte tilbaketrekningen før om morgenen 22. april, etter ordre fra
Brigaden, mens, som nevnt tidligere, de ved Fleskhus trakk seg tilbake
til nordenden av Leksdalsvatnet ganske tidlig på dagen den 21. april,
ved hjelp av Georg Olsen som vegviser.
Det er og verd å merke seg det som nevnes om de 20 ingeniørsoldat
ene, som hevdes å tilhøre B-kompaniet ved Stiklestad. Et brev fra Royal
Engineers Museum, til oblt. K. Nagel Dahl ved DR3, forteller at
troppen var 3. tropp ved 55. Feltkompani, at troppen kom til Verdal den

----
114 Krig
----
20. april (dagen før kampene), og at de trakk seg tilbake til området
Vist-Steinkjer om morgenen den 21. april, etter å ha vært i kamp med
fienden.
Den tyske krigsdagboka har noen korte notater om dette. Den 21.
april ble bl.a. en sivilperson og en såret engelskmann bragt inn til 181.
infanteribrigade i Trondheim, på samme tid som de sivile fangene fra
Verdal. Briten tilhørte Royal Engineer og ble innlagt på St. Elisabeths
hospital i Trondheim.
22. april: - blandt de engelske fangene i Verdal var det en liten
ingeniørtropp -.
23. april: - i Verdal traff man 1 offiser og 74 engelskmenn. Fangene
ble dagen etter transportert til Stjørdal, og den 25. april holdt tyskerne
propagandamarsj i Trondheim med de engelske krigsfangene.
Dette kan tyde på at den engelske ingeniørtroppen ble fanget, og ikke
kom seg tilbake til utgangspunktet, Vist.
Den tyske krigsdagboken forteller at Verdalsøra ble tatt etter to
timers kamp fra hus til hus, men dette er nok en smule overdrevet.
Egil Hynne, som så oppmarsjen med engelskmennene, forteller at det
også var med noen norske dragoner.
Det britiske B-kompaniets noe overraskende og fluktbetonte retrett
etter det mislykte forsøket i å rykke fram mot Øra sammen med Motor
mitraljøseeskadronen, må nok sees tildels på bakgrunn av den situasjon
som hadde oppstått, og tildels av norske styrkers übesluttsomhet og
mangel på handlekraft til å sikre retretten på begge sider av Leksdals
vainet, som det ble bedt om.
Det britiske hovedkvarteret hadde nemlig anmodet om at DR3's to
skieskadroner (Hjulryttereskadronene) ble sendt fram til Sem og Seli
ved nordenden av Leksdalsvatnet, og et klart direktiv fra britene om å
sikre og sperre vegene på begge sider av vatnet. Den ene over Sem -
Viken - Skjørholm, den andre over Seli - Hofstad - Hallem.
Dragonregimentets første ordre til skieskadronene, for å løse opp
draget, var klar nok, og meldte til britenes hovedkvarter bl.a.:
«To eskadroner på ski, ca. 280 mann er beordret til Henning. Det vil
bli sendt 50 mann til Sem og 50 til Seli, med maskingeværer og rikelig
med ammunisjon. De skal sperre vegene og prøve å stanse fienden-.»
Skiavdelingene kom i det hele tatt ikke så langt som til Leksdals
vatnet. De ble av sjefen for dragonregimentet stoppet allerede ved
Ogndal kirke, av frykt for at vegen Ogndal - Steinkjer skulle bli til
stoppet av tyskerne. Derved kunne retrettmuligheten gå tapt. Det ble
forlangt at britene skulle sikre vegen, men de meldte tilbake at det ikke

----
115 Krig
----
var noen overhengende fare for vegen Ogndal - Steinkjer. De gjentok
sitt forlangende om støtte av skiavdelingen, men dette ble ikke oppfylt.
Dagen etter, den 22. april, ble skieskadronene trukket tilbake helt til
Stod.
Oberst Gudbrand Østby behandler dette ganske inngående i boka
«Operasjonene i Nord-Trøndelag» med ganske kritiske bemerkninger,
som han avslutter slik:
«Som ovenfor nevnt vegret dragonregimentet seg for å sende ski
eskadronene sørover som ønsket av britene, fordi regimentet ikke
hadde noen tropper til sikring av veien Steinkjer - Ogndal og derfor
fryktet for at eskadronene ville bli avskåret hvis ikke britene sikret
denne veien.
Hertil kan kort bemerkes at denne dag, 21. april kjempet de
forreste tyske avdelinger dels ved Verdalsøra og dels ved Vist, begge
steder langt sønnafor veien Steinkjer - Ogndal. Det var først om
kvelden 22. april at tyske tropper, landsatt fra fartøyer, besatte
Steinkjer, etter at britene 21. og 22. april hadde kjempet sønnafor
byen mot de tyske tropper. Det var altså ingen risiko for at ski
eskadronene kunne bli avskåret noen av disse dagene. Forresten bør
skiavdelinger kunne finne en retrettvei seiv om storveien skulle være
sperret.»
Dette forklarer hvorfor britene viste stor grad av bitterhet overfor de
to lastebilsjåførene, Sverre Fikse og Ivar Jakobsen, som ble tvunget til å
yde transporthjelp i Leksdalen den 22. april, og hvor britene hevdet at
de var blitt lurt og narret av nordmennene.
Folk som oppholdt seg på høgdedraga i Vinne, kunne mens kampene
pågikk ved Verdalsøra, se et marinefartøy som lå utenfor munningen av
Verdalselva. Dette bekreftes i den tyske krigsdagboka, som viser at en
motortorpedobåt ble satt inn til støtte for landstyrkene, men at den gikk
på grunn. Den kom ikke løs før neste dag og gikk da mot Steinkjer.
Båten hadde tydelig seilt etter gammelt kart, fra før Verdalsraset, som
viste at fartøyer kunne gå helt opp til Verdalsøra.
Sivile sjåfører i kampsonen
Ivar Jakobsen og Sverre Fikse møtte på Steinkjer med sine lastebiler
etter at ordre om mobilisering var kunngjort. Først ble de utrustet som
soldater, med uniform og utstyr. Da det ble klart at de skulle være sjå
fører på egne biler, måtte de levere inn soldateffektene, for da kunne de
være sivile. Slik var den merkelige beslutningen som ble tatt for deres
vedkommende.
Lørdag 20. april fikk de permisjon for å tilbringe helga heime i
Verdal. Det ble ei dramatisk permisjonshelg.
Verdalsboka — 8

----
116 Krig
----
I midnattstida fikk de ordre om å møte med bilene bak de norske
stillingene på Øra. Ivar Jakobsen fikk beskjed om å parkere i nærheten
av Losjelokalet, mens Sverre Fikse, med bilen, ble plassert i Veita.
Etter at kampene og skytinga hadde vart ei stund, fant Jakobsen at
han ville se hvordan det sto til hos kameraten borte i Veita. Han tok seg
fram bak hus og gjennom hager bak stillingene. Sverre Fikse var ikke å
se ved bilen. Derimot fikk han øye på ham i vinduet i tredje etasje i
Eriksengården, med krager og i full gang med å skyte mot fienden på
Ørmelen. Jakobsen mener at Fikse da hadde på ei befals uniforms
kappe.
Om dette forteller Sverre Fikse, at han ble oppmerksom på en norsk
soldat som satt på trappa til fotograf Henning Andersson, passiv,
apatisk og i tydelig sjokktilstand. Fikse mente imidlertid at situasjonen
tilsa, at nå måtte alle tilgjengelige våpen nyttes. Han tok fra soldaten
geværet, patronene og hjelmen, uten at denne syntes å ense noen ting,
og ga seg aktivt med i forsvaret av Øra. Først i dekning bak en av de
gamle stabbesteinene i Veita, men fant snart at dette var for lavt og ga
ingen oversikt over området hvor tyskerne rykket fram. Han tok seg da
opp i tredje etasje i Eriksengården, og fra vinduet der var det ypperlig
oversikt. Fikse var vant med skytevåpen og tok omhyggelig sikte og
kunne se resultatet.
Fikse forteller at en av de norske befalingsmennene mislikte hans
foretak, men da han ikke var villig til å innstille, leverte befalings
mannen ham ei uniformskappe og sa: «Ta i allefall denne».
Etter retretten til Stiklestad, var både Fikse og Jakobsen med da eska
dronen rykket fram på nytt.
I Haugsgropa måtte de søke dekning i veggrøfta for de nærgående
flyene.
Engelskmennene truet med skytevåpen
Etter at de hadde vært med på å transportere eskadronen til Leks
dalen, returnerte de så snart de hadde blitt kvitt lasten med tanke på å
bringe lastebilene i sikkerhet. De kom imidlertid ikke lengre enn til
Lund i Leksdalen, da de ble stoppet av den engelske avdelingen. Nå var
det irriterte og mistenksomme englendere, som ga uttrykk for at - «De
hadde blitt narret så mye denne dagen, at nå ville de ikke vite av mere
tull fra nordmennenes side» - og de to sjåførene hadde hele tida geværer
og pistoler rettet mot seg. Etter mange viderverdigheter samt ved hjelp
av lokal tolk, var det klart at de hadde bare ett å gjøre, å transportere
den engelske avdelingen videre nordover så langt som vegen var brøytet.
Men hele tida med skytevåpen rettet mot seg.
Det må innskytes at den engelske avdelingen ikke hadde egne kjøre

----
117 Krig
----
tøyer og at de befant seg i en vanskelig situasjon. Trolig ventet de at
nordmennene hadde hjulpet dem med transport. Episoden er et bevis på
det manglende samarbeid mellom de norske og engelske styrkene og
skyldes nok i stor grad misforståelse og gjensidig mistro.
Sverre Fikse etterlyst
De ble ikke kvitt den engelske lasten før neste dag, men bestemte seg
på nytt for å prøve å få bilene i sikkerhet og da helst over på svensk side.
Men nå fryktet de at tyskerne hadde kommet til Stiklestad og var for
beredt på å bli beskutt. Da de nærmet seg Stiklestadkrysset, kjørte de
opp lasteplanene som vern mot eventuell skyting bakfrå. Men intet
dramatisk skjedde, de stoppet ikke før i Garnes. Der var det
imidlertid en ny overraskelse. Fru Hegbom kom ut og spurte etter
Sverre Fikse, han var etterlyst fordi han hadde skutt tyskere i et hus på
Øra. (Riktig var vel fra hus). Han måtte fortest mulig flykte til Sverige.
Dette var selvsagt et sjokk for Fikse, og til sin siste dag undret han seg
på hvem som allerede på det tidspunktet hadde rapportert episoden i
Eriksengården til tyskerne.
De fortsatte til Sul-stua og tenkte å stoppe der til dagen etter. Ut på
kvelden fikk de imidlertid se billys i svingen øst for Kvernbrua. Tyskere,
trodde de, og gjemte seg i uthusa. Det var imidlertid løytnant Bøe som
kom med geværer og ammunisjon fra Vaterholmen. Fikse og Jakobsen
påtok seg å bringe dette i sikkerhet i Sandvika. Begge var på det tids
punkt overbevist om at norske og allierte styrker slo til og tok tilbake
Verdalsøra, og det ganske snart også. Etter at bilene var trygt plasserte
øst for grensa, tok de til med skyteøvelser med utstyret fra Vater
holmen. De skulle jo gå mot Øra igjen og det gjalt å være budd.
Skytinga skremte de svenske vaktene øst for grensa, og der ble slått
alarm, for de trodde tyskerne nærmet seg. Da det hele ble avklaret, fikk
nordmennene henstilling om å slutte med øvelsene.
Det tok tid før Sverre Fikse våget seg på Øra og heim. Han slo seg til i
Sul ei god stund utover sommeren, helt til det kom påbud om at alle
skulle ha pass, de første små, røde identitetskortene. Da merket han
intet til noen etterlysning.
Regimentsjefen, oberst Wettres tale ved siste oppstilling
av Trøndelag dragonregiment nr. 3, 10. mai 1940
«Det norske folk har ikke villet ofre på vårt forsvar det som var nød
vendig for å sikre landets nøytralitet — til tross for at Norge vel er
lettere å forsvare enn kanskje noe annet land.

----
118 Krig
----
Trøndelag dragonregiment oppstilt på Snåsa etter kapitulasjonen i 1940
og under oberst Wettres tale til dragonene.
Vi ser idag resultatet av denne sørgelige innstilling.
Vårt fedreland er hærtatt land.
De tyske tropper har vist at de i løpet av noen dager med små styrker
og meget ufullstendige midler — meget mindre enn vi kunne råde
over — har satt våre flyplasser og kystfestninger i slik stand at seiv
Englands mektige flåte er maktesløs.
Vi kommer til å betale dyrt for hva vi her har forsømt.
La oss håpe at vi en gang i fremtiden atter blir frie menn, og at vi da
har lært at forsvarets forfall og landets forfall i alle tider har gått
hand i hand.
Idag står Trøndelag dragonregiment nr. 3 for første — og kanskje
siste gang — samlet omkring sin standart.
For oss militære er det vel de tristeste begivenheter i vårt liv.
I en måned har vi vært i krig.
Kravene til disiplin og moral, humør og utholdenhet har vært meget
store. Det er det store lyspunkt idag at regimentet har vist å holde
mål på disse feiter. Jeg vil takke dere alle for hva dere har ydet. Jeg
tror ikke noe regiment, med så utilstrekkelig øvelse og så små for
svarsmidler mot fiendens fly, kanoner og øvrige våpen, hadde
kunnet klare påkjenningen bedre enn DR3 har gjort.


----
119 Krig
----
Jeg er ikke i tvil om at hadde vi fått ytterligere rimelig tid til ut
dannelse, tilstrekkelig våpen og ammunisjon som var oss lovet av
England, og en alliert som hadde støttet oss slik som vi hadde grunn
til å vente — og ikke bare gjort situasjonen vanskeligere for oss — så
skulle vi ha hevdet oss i kampen mot en hvilken som helst fiende.
Da våpnene ble nedlagt, var regimentet fullt beredt til å gå i kamp for
atter å ta vårt land i besiddelse. Men våre ansvarlige sjefer fant at
efter at engelske og franske tropper uten varsel forlot landet, ville en
fortsettelse uten hjelp med et par dagers ammunisjon, sviktende for
syninger og intet oppnåelig mål å kjempe for, være uforsvarlig.
Under våpenstillstandsforhandlingene, tok jeg med mitt personlige
æresord ansvaret for regimentets disiplin og samhold skulle opprett
holdes hvis vi fikk bli liggende fritt i våre kvarterer og seiv beholde
våre våpen under egen væpnet vakt.
Jeg stolte på dere alle sammen. Og det har vist seg at jeg hadde rett.
Jeg tror dere alle med meg, senere i livet vil være glad for at Trønde
lag dragonregiment nr. 3 ikke behøvde å gå i fangenskap, og at vi
fikk leve som frie soldater til regimentet ble demobilisert. Jeg mener
at det er en æresbevisning mot oss fra våre fienders side som vi ikke
bør glemme.
Vi opplever vel nå et av de mørkeste avsnitt i Norges historie.
Men jeg vil takke alt befal som med utrettelig omsorg har tatt seg av
sine avdelinger under slit og kamp denne måned, og alle soldater som
med sin gode holdning har gjort at vi kan gå hjem med løftet panne i
bevisstheten om at Trøndelag dragonregiment nr. 3 har gått
igjennom denne prøve med ære.»
Rettstjenesten klikket
I skriv til oberst Getz, sommeren 1940, kritiserer oberst Wettre, at
rettstjenesten for DR3's vedkommende klikket fullstendig. Særlig på
peker han det uheldige i hva angår de 4 som ble arrestert i Verdal og at
saken av hensyn til disiplinen burde vært pådømt straks, og skriver
bl.a.:
«De fornødne skritt ble uten ophold tatt fra regimentets side — og
forberedelser gjort av de juridiske myndigheter. Men så snart kamp
virksomheten begynte for alvor, forsvant disse myndigheter.
Resultatet var at alle de arresterte (verdalingene) måtte holdes under
vakt hele resten av den tid operasjonene varte. Det voldte meget bry
og var på mange mater uheldig.
Jeg må derfor fremholde at om vi i fremtiden atter får et forsvar, må
den ordning av juridisk art som under vårt korte felttog har vist seg
ganske übrukelig, tas opp til revisjon.»

----
120 Krig
----
Den brannherjede eiendommen til Johannes Barstad på Ør/ne/en.
Brann og skader på eiendommer
Det var et bedrøvelig syn og ei tung stund for de som fant heimene
rasert da de smått om senn vendte tilbake fra evakueringa. De hadde
nok sett røyken fra brannene som raste samtidig som kampene pågikk,
men håpet kanskje likevel at det ikke var deres heim som gikk opp i
røyk. For noen var dette likevel den bitre virkelighet. I alt ble 15 heimer
brannherjet og totalskadd i de tidlige morgentimene den 21. april 13
på Ørmelen og 2 på Tinna. Samlet var det 32 hus som brant ned til
grunnen. Dertil var det en lang rekke skader på andre eiendommer som
følge av kamphandlingene, eller hærverk forvoldt av tyske soldater i
forbindelse med innbrudd. Et bolighus på Ørmelen fikk så omfattende
skader, at eieren ikke fant det formålstjenlig å reparere det, men rev ned
og bygget nytt. Flere av heimene ble ikke bygd opp før etter krigen, da
tyskerne la beslag på alt som het bygningsmaterialer til sine anlegg.
Medrekna de brannherjede, ble det registrert og taksert skade på 132
eiendommer sommeren 1940.
Ellers kan det ikke sies at tyskerne gjorde seg skyld i noen systematisk
plyndring på Øra og nærmeste omegn. Det gikk nok hardt ut over vare
beholdningen i noen av forretningene, samt på meieriet. I flere heimer
var det også ting som kom bort. Blant det som kunne registreres samme


----
121 Krig
----
morgen, var at tyske soldater hadde rustet seg med nye sykler fra de 3
sportsforretningene, og at de gasset seg med ost, smør, sjokolade o.s.v.
Følgende eiendommer ble totalskadde av brann 21. april 1940, og
representerer den største brannherjing bygda har vært utsatt for:
Nordlund g.nr. 18 b.nr. 50 Ingvald Kalset 2 hus
Heggnæs g.nr. 18 b.nr. 38 Marie og Agnes Nilsen 3 hus
Hegglund g.nr. 18 b.nr. 39 Signy Valberg 2 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 3 Johan Kverkild 2 hus
Sletmo g.nr. 18 b.nr. 33 Ole A. Olsen 2 hus
Solstad g.nr. 18 b.nr. 23 Oskar Olsen 2 hus
Prøven g.nr. 18 b.nr. 46 Peder P. Pedersen 2 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 46 Maren Thomsen 1 hus
Formo g.nr. 18 b.nr. 19 Martin Lyng 4 hus
Orgon g.nr. 18 b.nr. 93 Gustav Karlsen 1 hus
Barstad g.nr. 18 b.nr. 30 Johannes Barstad 3 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 3 Anna Fikse 3 hus
Leiet grunn Gustav Mikalsen 1 hus
Lindheim g.nr. 20 b.nr. 19 og 13 Andreas Bye 3 hus
Rosenborg g.nr. 19 b.nr. 102 Nils Nilsen 1 hus
I tillegg til dette ble bolighuset til Karl Hynne, g.nr. 18 b.nr. 49, så
rasert av håndgranater at det måtte rives.
Tyske rne brer seg utover bygda
Etter at tyskerne hadde erobret Verdalsøra, la de i første omgang an
på å befeste og sikre det bruhodet de hadde skaffet seg nord for den
viktige Verdalselva.
De grov og bygde små forsvarsreder omkring Øra, og med unntak av
spredt patruljering, gikk det ennå noen dager før de tok til å bre seg
utover bygda i noen særlig grad.
Onsdag 24. april tok nye styrker over kontrollen i Verdal. Patruljer
inga ble hyppigere, men de gikk svært forsiktig og mistenksomt fram.
Telefonutbygginga i Verdal var den gang slik at mange abonnenter
var på samme telefonlinje. Når en tysk patrulje var på veg opp over
bygda, ble det ringt fra gard til gard og varslet. For det meste holdt folk
seg da inne. Enkelte flyktet til skogs, og det var tydelig at respekten for
disse grønnkledte soldatene, med stålhjelm, håndgranater i både belte
og støvleskafter, var stor.
Til Vuku kom det mange slike bud den første uka, uten at tyskerne
viste seg der. Da det aller første budet kom, var det tilløp til panikk. Om
det ikke var snakk om noen direkte flukt, så var det mange som ikke
fant det trygt å oppholde seg i heimene rundt Bredingsberga.

----
122 Krig
----
De første tyskerne kom til Vuku søndag den 28. april, og da traff de
vukubyggene heime. De mange falske alarmene hadde kanskje gjort sitt
til at respekten var redusert.
Da de første tyskerne passerte Haga, holdt et par karer på med ved
hogst i nærheten. I tyskernes øyne var kippvedstablene mistenkelige
saker. Da tyskerne nærmet seg med geværene parat, var nok vedhugg
erne fristet til å ta bena fatt, men heldigvis holdt de seg i ro. Mens ved
stablene ble nøye undersøkt, måtte de to karene stå med hendene i
været. Ellers artet nok det første møte med de tyske soldatene seg på
forskjellig vis for den enkelte verdaling.
Til Leksdalen kom de første tyskerne den 1. mai. En patrulje kom da
fram til Lund hvor den gikk i forsvarsstilling og såtte opp maskingevær.
Ut på dagen trakk de seg tilbake og etter hva det har kunnet registreres,
følte tyskerne seg ennå usikre på om det var engelske soldater i
Leksdalen.
På dette tidspunkt hadde en del leksdalinger satt igang forsøk på å
berge de norske militærbilene som var satt igjen ved Aksnes. To biler
hadde de fått tauet et stykke innover Markavegen og dekt til godt med
granbar, den tredje sto på tunet på Hofstad. Det var snekkermester
Konrad Hermann som gikk i spissen for dette. Han var evakuert til
Leksdalen, og under hele okkupasjonstida hadde han en kompromissløs
holdning overfor inntrengerne. Det var nok ikke langt unna at hans
første møte med tyskerne kunne ha endt med forferdelse.
Så langt opp som til Sandvika, kom ikke tyskerne før 17. mai, og til
Vera en gang ut på juni.
Mismot og ryk ter
Etter hvert som dagene og den ventede motaksjon fra norske og
allierte styrker uteble, spredte mismotet seg og folk klamret seg til et
hvert halmstrå som hadde snev av oppmuntring. Rykter og historier
som gikk i tyskernes disfavør, ble mottatt med begeistring. Gjenerob
ringa av Narvik de siste dager i mai var noe som holdt motet oppe. Det
samme med den seige motstanden til mannskapene på Hegra festning.
Det som imidlertid overskygget alt var meldingene over radio og i avis
ene om tyskernes fantastiske framgang. Et eksempel på de mange
ryktene de første dagene etter at Verdalsøra falt, er at en mann en dag
kunne fortelle naboen at nå var engelskmennene gått i land på Skånes,
hvorpå naboen repliserte: «De denne trur æ itj nå på, men arti å hør'e
læl».
Det gikk imidlertid ikke mange dagene før også de siste skansene falt.
Engelskmenn og franskmenn forlot Nord-Trøndelag 3. mai uten å
orientere den norske militærkommandoen nord i fylket, helt over

----
123 Krig
----
raskende. De norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulerte 4. mai, og
dagen etter festningen på Hegra. Den 10. juni underskrev general Ruge
kapitulasjonserklæringen for hele landet. Vi var okkupert.
«DÆMSJØTDA VEL ITT' FØLK»
A v Svein Haugan
Tyskernes komme til tettstedet Bredingsberg i Vuku, gjorde folk
forvirret og usikker. Denne forvirringen gav seg utslag i mange pussige
episoder, som det i ettertiden nok er dratt på smilebandet av. Folk i
Vuku hadde også levd i fred. Vel hadde de fulgt med i den spente situa
sjon, men det angikk ikke dem direkte. Derfor kom dette med krig og
invasjon som litt av et sjokk for de fleste.
Landvernssoldatene under kommando av de pensjonerte løytnanter
Bergsmo og Aal, voktet på Østnesbrua og Holmsbrua, i en periode. De
bodde i mastua hos handelsmann Storness, og hadde som kokke Emma
Tromsdal. De skaffet seg forsyninger, og etter sigende levde de godt,
blant annet på en okse de kjøpte inn. Livet gikk sin vante gang for disse
soldatene. Man skiftet vakt både ved Østnes og Holmen, og intet virket
urovekkende. Men så begynte det å gå forlydender om at tyskerne var
på veg til Vuku og Bredingsberg. Da kom nervene på høykant hos noen
og hver. En ettermiddag kom det et rykte om at tyskerne var på veg til
Vuku etter «Sørvegen» og ned Østnesbakkene. Da pakket landvernet i
hop våpen og ammunisjon og mer eller mindre rømte til Vesthellan.
Man var ikke forberedt på noen kontakt med fienden. Dette utløste full
evakuering fra Vuku sentrum.
Folk fikk vel mer eller mindre panikk. Men likevel var de jordnære
nok til å ruste med seg både sengklær og andre ting de måtte komme til
å få bruk for. Det er fortalt at Aagot Stene hadde satt brød inn i steike
ovnen like før budet om evakuering kom. Hun ble med soldatene til
Vesthellan, og de uferdige brøda tok hun med seg, og fortsatte steikinga
ved fremkomsten til Vesthellan. Det var forresten mye folk som kom dit
denne kvelden. Andre dro til andre garder som lå mere i utkanten. Aust
grunnan og Vangstad var evakueringsplass for den som skriver disse
linjer.
Residerende kapellan i Vuku, Skogsholm, og mange flere, tok inn på
Austhellan. Denne natta var det bare to mennesker igjen på Bredings
berg. Det var bakermester Ludvig Sørager og handelsmann Nils Stene.
Sørager gikk og la seg som om intet hadde hendt. Nils Stene forskanset
seg i jordkjelleren. Med kikkehull i døra til kjelleren, lå han klar med
krageren. Etterpå sa han at han ikke hadde sett så mye som en svart katt
den natta.

----
124 Krig
----
De siste som reiste fra Bredingsberg, og lot de to noe eldre karene bli
tilbake, var Arne Breding og Kjell Haugan. De kjørte til Brekka i Ulvilla
og overnattet der. Kjell Haugan var med og passet telefonsentralen i
Vuku, men nå fikk den klare seg seiv en stund.
Det kom ingen tyskere. Stadig var det blind alarm, men den kvelden
landvernsoldatene forlot vaktobjektene — broene over Verdalselva —
hadde tyskerne snudd ved Levringan, så noe var det i ryktene som gikk.
Da de første tyskere kom til Vuku — det skjedde visst en søndag i april
— var det ingen som evakuerte. John Stene hadde gravd ut noen
terrasser oppe i Stenehaugen og plantet frukttrær. Dette var de første
tyskere interessert i, de trodde det var stillinger, og de undersøkte nøye.
I minnet fra denne anledning er fastspikret at tyskerne spanderte siga
retter på noen av mannfolka i Vuku.
De fleste som reiste fra heimene sine kom relativt fort tilbake. Andre
slo seg til ro, og det kan vel hende at gardsfolka syntes det var en viss
festivitas med så mye folk å snakke med.
En liten episode til slutt, som gir en god illustrasjon av hvordan folk
flest oppfattet krigssituasjonen. En mann skulle avsted nedpå «Berga»
for å se på tyskerne. Mor hans var engstelig og advarte ham at han
måtte være forsiktig så han ikke ble skutt. Da kom det lakonisk: «Dæm
sjøt da vel itt' følk».
Verdalinger kjempet i nord, sør og vest
Mange verdalinger var ute i krigen 1940. Både i nord, sør og vest i
landet kjempet befal og soldater fra Verdal mot den tyske invasjons
hæren, og i de dagene var det ikke mange ungdommer i vernepliktig
alder som var heime. I enkelte heimer var det flere sønner som la i veg
for å melde seg for sin avdeling da ordren om mobilisering kom. For
foreldre og søsken kunne det være adskillig påkjenning og ei tung stund
når en eller flere måtte gi seg i veg ut i krigen og uvisse om de noen gang
kom til å se hverandre igjen.
Som f.eks. hos familien Green i Helgådalen hvor tre brødre reiste
samme dag, Magne, Sverre og Kåre.
I kampen om Verdalsøra var det 14 verdalinger med. 1 Narvik
området var det hele 68 som var på nøytralitetsvakt ved krigsutbruddet
og ble med i kampene der. De langt fleste var imidlertid blant de norske
styrkene som opererte lengere nord i fylket. Men også på Østlandet og
Vestlandet var det verdalinger med. Sersjant Toralf Getz Wold studerte
i Oslo ved krigsutbruddet. Han var med i flere trefninger med fienden
på Østlandet før han falt ved Kotsøy i Sør-Trøndelag så å si siste kamp
dagen. Arne Ward avtjente førstegangstjenesten i Garden og var med i

----
125 Krig
----
Et norsk geværlag i forsvinningsdrakt et sted i Nord-Trøndetag 1940.
Mannen t.h. er trolig ritt mester Johan Weisæth som var sjef for Gevær
eskadron/DR3.
flere trefninger opp gjennom Gudbrandsdalen, og ble såret under
kampene ved Tretten.
En vil også nevne to eldre befalingsmenn som tok ordren på krigs
tjenestekortet om frammøte ved mobilisering alvorlig. Det gjelder 60-
årige vernepliktig løytnant K.F. Hermann, gårdbruker på Hofstad i
Leksdalen og den ca. 10 år yngre lærer på Bakketun, Henrik Hofset,
som var vernepliktig sanitetsløytnant. Begge var pålagt frammøte så
langt unna at de måtte reise gjennom fiendtlig besatte områder. Felles for
dem er og at de pakket sitt mobiliseringsutstyr i ryggsekken og la ut på ei
reise i det uvisse om de noen gang kom fram, eller heim igjen.
Hermann skulle møte på Hvalsmoen ved Hønefoss. Han kom fram
etter ei både spennende og problematisk reise. Alt utstyret hadde han
mistet og ved framkomsten var militærleiren på Hvalsmoen lagt i ruiner
av tyskerne. Han kom imidlertid i forbindelse med sin avdeling og var
med i flere trefninger på Hadeland og i Gudbrandsdalen. Var bl.a. med
i den avdelingen som marsjerte over Mjøsa. Han endte til slutt i
Åndalsnes samme dag som gullbeholdningen til Norges Bank ble skipet
nordover.


----
126 Krig
----
Henrik Hofset kom også fram til sitt frammøtested, Åndalsnes, hvor
han tjenestegjorde til han etter noen dager ble rammet av akutt magesår.
Han rakk såvidt å komme tilbake og ble innlagt ved sykehuset i
Levanger før tyskerne okkuperte Verdal.
Det var sikkert flere verdalinger som kjempet i andre landsdeler enn
de som her er nevnt.
Einar Bjart nes og Per Ah/gren som var blant de mange verda/ingene på
nøytralitetsvakt i Narvikområdet samt med i kumpene på Bjørnefjell.
En liten norsk avdeling under krigen i 1940.

 

----
127 Krig
----
K. F. Hermann som tok seg fram
gjennom fiendtlig besatte om
råder for å møte ved Hønefoss.
Disse tre soldatene er fra gardekom
paniet som kjempet mot tyskerne i
Gudbrandsdalen. Han til høyre er
verda/ingen A rne W ard.
Verdalinger i kamp på Bjørnefjell
I den norske styrken som i april 1940 var innviklet i harde kamper
mot tyskerne langs Ofotbanen og opp over mot Bjørnefjell, var det flere
verdalinger.
Dessverre kjenner en ikke til hvor mange og kan således ikke sette opp
noen navneliste. I Verdal historielags årbok 1979 er det imidlertid en
oversikt over verdalinger som i 1940 møtte krigen i Narvikdistriktet. En
viser også til artikler i samme årbok av Oskar Øwre og Magnus Hallem.
På nyåret i 1940 ble ca. 70 verdalinger innkalt til nøytralitetsvakt i
Narvikområdet, — den såkalte Nord-Trønderbataljonen som var
forlagt på Elvegårdsmoen. Etter planen skulle mannskapene avløses,
dimitteres og sendes heim den 10. april. Men om kvelden den 8. april ble
bataljonen satt i alarmberedskap. Mannskapene fikk utlevert skarpe
skudd og fikk ordre om å marsjere til Narvik. 1 snøfokk og mørke ble
marsjen en hard tørn for soldatene. For å komme over Rombakfjorden
måtte de på ferge, men da ferga hadde liten kapasitet, ble det lang og
hustri ventetid ved fergestedet.


----
128 Krig
----
Trønderkompaniet oppstilt på Elvegårdsmoen i 1940.
Grytidlig om morgenen 9. april kom bataljonen til Narvik, midt
under den verste ildmørja da panserskipene «Norge» og «Eidsvoll» ble
senket.
Blandt mange som omkom da de to skipene ble senket, var Reidar
Austad, 21 år. Han var vokst opp i Verdal, men flyttet til Røra i 14-års
alderen.
En del av mannskapene ble anvist stillinger i Hamneområdet. De
skulle forsøke å hindre tyskerne i å gå i land. Oberst Sundlo gikk
imidlertid til forhandlinger med tyskerne og overgå byen uten kamp.
Deler av bataljonen samlet seg inne på skolegården i Narvik og gjorde
seg klar til avmarsj. De var imidlertid omringet av tyskere på alle
kanter. Avdelingen presterte da den mest forunderlige tilbaketrekning
som ble gjort under krigen i 1940. Frekt og freidig, med geværet i rem
over skuldra, marsjerte ca. 200 mann ut skoleporten, på ett geledd,
anført av to majorer, major Spjeldnes i spissen og major Omdal midt i
marsjrekken. Slik marsjerte de gjennom hele byen, forbi jernbane
stasjonen på den andre siden og videre langs Ofotbanen i retning
Bjørnefjell.
I gatene var det en masse tyske soldater og befal. De så på opptrinnet
med stor undring — forsto ingen ting. Noen av dem utbrøt: «Wass los»,
andre smilte og vinket til nordmennene som marsjerte forbi, og som da
vinket tilbake.
Da tyskerne fikk summet seg og forsto at nordmennene hadde
kommet seg unna, sendte de en patrulje etter dem. Da var den norske
styrken kommet så langt som til den første tunellen på Ofotbanen og det
tyske forsøket på å stoppe dem ble kontant avvist.


----
129 Krig
----
Verdalinger på Bjørnefjell i 1940. Ncermest Oddvin Wahlberg, Einar
Bjart nes, Gunnar Ahlgren, Olav Stavlund og Birger Vangstad. Bi/det er
tatt 12. april.
Det var ikke hele bataljonen som kom seg ut på denne måten. Bagasje
og skiutstyr måtte også etterlates i skolegården.
Styrken gikk i første omgang i stilling ved Djupvik. Derfrå og videre
østover langs Ofotbanen kjempet de en heltemodig kamp mot overlegne
tyske styrker i ei hel uke. Ved nærmest et kupp klarte de også åfåut et
malmtog til transport. Tyskerne
bindelsen, men de var ikke straks
og den ble nyttet for å få ut toget,
middel de første dagene.
hadde kontrollen over telefonfor
oppmerksom på jernbanetelegrafen
samt at den var et viktig sambands-
Den 11. april var styrken kommet så langt øst som til Nordalsbrua i
Hundalen. Der prøvde en tysk patrulje å falle nordmennene i ryggen.
Det var østerrikere som hadde gått på ski fra Elvegårdsmoen. På Elve
gårdsmoen hadde tyskerne forsynt seg rikelig av det etterlatte norske
materiellet. De hadde også iført seg norske militære vindjakker, slik at
de lignet på norske soldater. Angrepet ble avvist og nordmennene tok en
oberstløytnant og tolv soldater til fanger. Et hovedoppdrag var å holde
Nordalsbrua for å forhindre at tyskerne fikk kontrollen over
Ofotbanen. Tunellen, øst for brua, ble tilstoppet ved at et par malm
vogner ble sprengt inne i tunellen, samt at selve brua ble sprengt. De
holdt stillingen helt til den 15. april. På hele denne tida hadde de ikke


----
130 Krig
----
vært i hus. De hadde ikke hatt muligheter til å tørke klærne som de
måtte ha på seg både natt og dag. Stadig hadde de vært i kamp og bered
skap, og var adskillig utslitt. Sengeklærne de hadde ble tatt ut i stilling
ene, slik at de som var ved våpnene hadde noe til vern mot en bitende
kald vind. Om nettene var temperaturen omkring 15 minusgrader.
Den 15. april bestemte sjefen, major Omdal, seg for å føre styrken
over til Salangsdalen. Men så medtatt som de var av kulde, slit og
mangel på søvn, lot han dem overnatte i husene på Bjørnefjell natt til
16. april. I firetida om morgenen gikk tyskerne overraskende til angrep
med en større styrke. Overraskende fordi at sambandet de hadde hatt
ved hjelp av jernbanepersonellet, og som hele tida hadde varslet om
tyske framrykninger, hadde det lykkes tyskerne å bryte uten at nord
mennene var klar over det. Det utspant seg heftige kamper, tildels på
nært hold, 25-30 meter.
Angrepet var i to faser og etter ca. tre timer var den norske styrken så
hardt presset at en god del av dem ble drevet over svenskegrensa og de
hadde betydelige tap.
Under tilbaketrekninga ble Gunnar Ahlgren, fra Verdal, truffet og
segnet om og døde.
I alt falt 6 norske soldater under kampene ved Bjørnefjell, fem nord
trøndere og en fra Sør-Trøndelag. De øvrige som falt var: Olav
Hembre, Hegra, Arne Brustad, Frosta, Olav Nordtug, Beitstad, Olav
Katmo, Overhalla og Petter Johannes Hårsaker, Stadsbygd.


----
131 Krig
----
16 ble alvorlig såret, deriblant verdalingene Martel Slottemo og
Walter Gregersen.
I alt ble 45 tatt til fange, mens resten av styrken gikk over grensa til
Sverige.
Mot orm itraljøseeskadron/DR3
Motormitraljøseeskadron/DR3 var ingen mobiliseringsavdeling som
var satt opp på forhand, men den ble satt opp under helt spesielle
forhold. Personellet var en blanding av dragoner, hjulryttere og noen
frivillige.
Kavaleriet såtte den gang, som nå, opp mobile oppklaringsenheter,
beregnet for operasjoner framover. Dette gjaldt også for Motor
mitraljøseeskadronen. En kan derfor undre seg over divisjonskomman
doens disponering, ved å beordre en kavaleriavdeling til et så typisk
infanterioppdrag, som å møte fienden i faste stillinger ved elvebredden,
skyttergraver og jordbunkere. I henhold til både gammel og ny strids
taktikk skulle vel en slik avdeling ha operert framover, f.eks. mot
Skogn, Åsen, Langstein og utnyttet sin mobilitet i forsøk på å hindre
fienden i å rykke fram nordover. - (Dette er betraktninger bokskriveren
har gjort seg). Eskadronen måtte holde seg til ordrer og direktiver den
hadde fått.
1*
Veteraner fra Motormitr.esk. har tatt oppstilling på Rinnleiret ved
veterant raff i 1981.
Verdalsboka — 9


----
132 Krig
----
Eskadronen førte fullstendig personelliste over oppsetningen, ajour
ført med av- og tilgang til og med 20. april. Det må imidlertid ha
kommet noe tilgang like før trefningen. En vet med sikkerhet at Karle
Berre kjempet sammen med mannskaper i 1. tropp, nærmere bestemt
ved Brækkengården.
Listen som ble satt opp var beregnet for internt bruk, og personellet
er i stor grad ført opp med bare soldatnummer og etternavn. Noen med
bare de to siste sifre i soldatnummeret. Det har derfor ikke lykkes å
finne fram til fullt navn og bosted for samtlige, da flere ikke fantes i de
mannskapsrullene som var tilgjengelige.
I listen som følger er tatt med de som var i eskadronen den minnerike
dagen 21. april 1940.
Stab og stabstropp:
Stilling:
Grad/Nr.
Eskadronsjef Ltn
Nestkom. Fenr.
Eskass 5870/37
5885/39
Signalist 5832/37
Sykekorporal 2071/38
Sjåfør 5859/37
Trompeter 68
Motorsykkel- 7203/29
ordonans
Sykebærer 1272/34
Trompeter 54/35
Oppasser 5887/37
Motorsykkel
ordonans 5526/36
Motorsykkel-
ordonans 1703
Motorsykkel-
ordonans 6637/36
Kvarter- Frivillig
mester 5555/32
Kjøkkenass. 114/31
7. tropp
Tr.sjef Fenr.
Nestkom. Sjt.
Navn:
Gisle Mortensen,
Heimdal. Senere vpl. rittm.
Thorvald Willy Amundsen, Moss
Arne Ivar Olsen, Namsos
Harald Stene, Seierstad
Astor Røstad, Leksvik
Odd Molde, Verdal
JimThørn, Brekkvasselv
Haugan
Kristian Gjone
Muruvik. Frivillig i Finland
Tronæs
Peter Fiskum, Skorovatn
Gerhard Dahl-Sivertsen,
Sjølstad. Flyttet til Eidsberg
John Ekren, Verdal
Moum
Odd Refsås, Steinkjer
Per Ravlo,
Stjørdal. Frivillig i Finland
Bjarne A. Johnsen, Trondheim
Anders By, Verdal Senere vpl. løytnant
Ivar Lehn,
Trondheim. Oberstltn. sjef HV-12

----
133 Krig
----
Lagfører 5797/37
Korporal
1. skytter 5773/37
2. skytter 5766/37
3. skytter 5830/37
4. skytter 5835/37
5784/37
5826/37
5838/37
5581/36
Observatør 5975/38
Sjåfør 5794/38
Lag 2
1. skytter 5596/36
2. skytter 5376/35
3. skytter 5110/33
444/36
5412/35
5493/35
5269/34
5361/35
5592/36
Sjåfør Frivillig
4756/31
Motors.ord.
Motors.ord. 5074/34
5787/37
2. tropp
Troppsjef Fenrik
Nestkom. Sjt.
Lagfører 5792/37
1. skytter 5703/37
2. skytter 5786/37
3. skytter 5783/37
5083/33
4441/29
5429/35
5798/37
5888/37
5793/37
Sjåfør 5763/37
Johannes Rotabakk,
Leksvik
Sverre Reistadmo, Okkenhaug, Levanger
Johannes Faren, Åsenfjord
Teodor Ophaug, Brekstad
Artur Toralf Sivertsvik, Hasselvik
Ole A. Brovold, Stadsbygd
Reidar Margido Schjølberg, Storfosna
Karl K. Stoum, Rissa
Olav Austmo, Okkenhaug, Levanger
Oddvar Pettersen, Levanger
Gunnar Gravas, Vanvikan
Harald Haug, Ekne
Petter Hallan, Vinne, Verdal
Ingvald Brustad, Ytterøy
Karle Berre, Bangdalen - flyttet til Verdal
Erling Bjørås, Frol, Levanger
Rolf Olsen, Levanger
Bjarne Kristian Øvre, Ytterøy
Sivert Aasen, Sakshaug
Erling Glæstad, Skogn, Levanger
Leif Skogmo, Spillum i Namdalen
Arne Storlunet, Verdal
Elnan
Arne Hovelsen, Steinkjer
Alfred Haugen, Leksvik
Alf Tiller, Verdal
Per Getz, Byafossen
Einar Lindgjerdet, (Leksvik), Trondheim
Martin Hagen, Lundamo
Reidar J. Hermstad, Stadsbygd
Armang Leveras, Ekne
Odd Nyberg, Okkenhaug
Trygve Flatås, Frol, Levanger
Gunnar Modell, Beitstad
Edvard Hamstad, Mosvik
Hermod Oterbekk, Spillum
Ole Asbj. Dalsaune, Vanvikan
Jon Arthur Olberg, Åsen
(Flyttet til Rakkestad)

----
134 Krig
----
Observatør 5594/36 Ole Bernh. Storsve, Skogn Markabygd
John Langfjæran, Trondheim
(Flyttet til Gjøvik)
1. skytter 5797/37
2. skytter 5091/33
3. skytter 5837/37
Georg A. Sjåstad, Skogn
Knut Martin Bakøy, Rissa
4897/32
Harald Musum, Leksdalen, Verdal
Johannes Moås, Skogn
4303/27
5819/37
Alf Sørensen, Fillan, Hitra
Mitr.skytter 5774/37
Einar Venås, Okkenhaug, Levanger
Ivar Vassli, Frosta
5768/37
Sjåfør 641/37
Blengsli
4972/32 Toralf Asbj. Lindseth, Follafoss
Einar J. Aalberg, Sakshaug
John Følstad
5360/35
Motors, ord.
3. tropp
Troppsjef Sjt.
Arthur Sørensen, Trondheim
Senere vpl. rittmester
Jorulf Arntsen, Buran, Levanger
Ole Flatnes, Brekstad
Nestkom. Sjt.
Lagfører 5828/37
1. skytter 5811/37
Ingvald Viseth, Steinkjer
2. skytter 5585/36 Carl F. Stedenfeldt, Levanger
3. skytter 5593/36 Karl Langåssve, Verdal
5785/37 Benjamin Brødreskift, Trondheim
6294/39 Ottar Johnsen, Vikna
(Flyttet til Grubhei)
4606/30 Sigmund J. Moberg, Sandvollan
Sjåfør 5844/37
Observatør 5834/37
Martin Edvin Enebakk, Husbysjøen
Johan Gjelvold, Opphaug
5856/37
Per O. Gartland, Harran
Ingemar Eid, Ytterøy
1. skytter 5795/37
2. skytter 5584/36 Jarle Slåtsve, Frol, Levanger
3. skytter 5840/37
Arne Oksvold, Oksvoll
Karl Sigurd Talmo, Leksvik
5788/37
5791/37
Arthur Krogh Skjelbred, Trondheim
Arnfinn Augdal, Skogn
5786/
Ivar Olderen, Steinkjer
Leif E. Ness, Verdal
4904/32
5518/36 Sverre Sivertsen, Sandvollan
5831 /37 Alf Borg, Brekstad
Sjåfør
4620/30 Helge Laugtug, Kristiansund

----
135 Krig
----
4. tropp (Geværtropp)
Troppsjef Fenrik
Sjt.
nestkom.
1. MG-lag
Lagfører
1. skytter
5567/36
2. skytter
5858/37
5852/37
5948/38
4907/32
5274/34
382/35
Lagfører
1. skytter
2. skytter
Sjåfør
1. skytter
2. skytter
Sjåfør
Lagfører
1. skytter
2. MG-lag
27064/34
5883/37
6069/38
5969/38
5913/38
5853/37
5025/33
5067/33
Frivillig
3. MG-lag
5387/35
5060/33
4919/32
5759/37
4566/30
4411/29
6302/39
5799/37
4. MG-lag
445/36
402/36
Alf Dahl, Leksvik
Senere kapt. i Luftforsvaret
Frithjof Hansen, Verdal
Rittm. v/DR 3
Aune
Bjarne Bulling, Beitstad
Flyttet til Lindås
Johan Storlie, Overhalla
Rafael Smevik, Øysletta
Egil Ingv. Skjelvan, Steinkjer
Sverre M. Green, Verdal
Arnold Kjesbu, Verdal
Johan A. Rognan, Røra
Johan Nilsen Eikrem, Øydegard
Kåre M. Lein, Lauvsnes
Oddvar Vanebo, Skage i Namdalen
Anders Kvam, Levanger
(Flyttet til Trandum)
Viktor Vikan, Kjerknesvågen
Johannes Bye, Bergsmo
Peter Bolkan, Sakshaug
Arne Brynjar Hammer, Steinkjer
Ludvik Harsvik, Trondheim
Sigurd Hjelmset, Steinkjer
Johan Aune, Henning
Sverre Asmund Sotberg, Mære
Roar Jensen, Steinkjer
Ole Halsan, Levanger
Marius Voldseth, Nesset, Levanger
Fredrik Brandt, Følling, Steinkjer
Frivillig i Finland. Fenrik i kp. Linge
Eilert Marius Nakstad, Melhus
Einar E. Hallkjellsvik, Volda
(Flyttet til Mosjøen)
Nils Sponås, Torhjulsvågen
Krigsmedaljen
Fenrik

----
136 Krig
----
Forslag til dekorering etter kamphandlingene i Verdal
Som bilag til sin rapport om krigshendingene i 1940, foreslår løytnant
Mortensen en del personer samt Verdal brannvesen dekorert for sin
innsats. Dette fant han riktig på tross av at offiserene, etter kapitula
sjonen i 1940, var enige om at ingen burde dekoreres for krigsinnsatsen.
En finner det riktig å ta med løytnantens forslag, da en er kjent med
at flere av de som er foreslått, ikke har fått noen erkjentlighet for
innsatsen. Mortensen har heller aldri fått noen underretning om utfallet
av forslagene.
Soldat Odd Leirvold, Trondheim.
Under trefningen i Verdal, 21/4 1940 hadde den tropp som soldaten
hørte til fått ordre om å trekke seg ut av stilling og gjøre seg fri fra
det fiendtlige angrep. Enkelte av de fiendtlige soldater var kommet


----
137 Krig
----
helt opp i troppens stilling under manøveren. For å dekke sine
kameraters oppsitting på bilene, gjorde Leirvold — efter å ha skutt
sitt gevær tomt — et utfall med bajonetten mot fiendtlige soldater
som forberedte seg til å angripe med håndgranater. (De hadde
nettopp ødelagt en av troppens biler med håndgranater). De
fiendtlige soldatene tok flukten. At Leirvolds resolutte og modige
opptreden reddet flere norske soldaters liv, er det grunn til å anta.
Jeg anbefaler soldat Leirvold dekorert for resolutt og modig opp
treden i nærkamp med fienden.
Såvidt vites døde han på Levanger sykehus
Sersjant Fridthjof Hansen.
Under trefningen i Verdal 21/4 1940 hadde sersjant Hansen
kommandoen over de to lag av gev.tr. som under retretten holdt
kampen gående, mens motormitr.esk. forøvrig ble trukket ut av
stilling og gjort marsjklar. Under tilbaketrekningen av sine to lag
fikk sersjant Hansens bil motorstopp og et par fiendtlige soldater
angrep med håndgranater, men angrepet ble avverget. Sersjant
Hansen førte sine lag tilbake etter ordren, om enn med flere sårede.
Det er grunn til å anta at sersjant Hansens personlige mot, ro,
koldblodighet og sikre føring av avdelingen bidrog vesentlig til det —
tross alt — heldige resultat av denne episode.
Jeg anbefaler sersjant Hansen dekorert for utvist mot i nærkamp
med fienden og fortjenstfull føring av avdeling.
Skreddermester Alfred Waagø, Verdal.
1 planen for forsvaret av Verdalsøra inngikk at to hus som sto på
sydsiden av Verdalselva, like ved veibroen skulle stikkes i brann for å
hindre fienden i å bruke dem som skjul og dekning under angrep på
broen. Om nettene måtte «brannstifteren» ligge i de forøvrig
evakuerte hus, for å kunne utføre sitt arbeide ved et eventuelt over
raskende nattangrep. Husene lå slik til at «brannstifteren» måtte
regne med å passere terreng bestrøket av såvel egne avdelinger som
fienden. Skreddermester Alfred Waagø var sivil, men tok på seg
dette arbeide frivillig. Etter ordre og til rett tid tendte han de to hus i
brann.
Jeg anbefaler skreddermester Alfred Waagø dekorert for offervillig
het, mot og tapper holdning under fiendtlig angrep.
Telefonformann Ingvald Bjørge og sentralborddame Ingrid Rødseth,
begge Verdal.
Begge to hadde vakt på Verdal telefonsentral 21/4 1940. Kl. 03.45
formidlet sentralen melding fra Lensmannen i Levanger om fore-

----
138 Krig
----
stående fiendtlig angrep. Telefonsentralens betjening fikk ordre om
ikke å forlate sentralen uten min uttrykkelige ordre, -og først da det
fiendtlige angrep var en kjennsgjerning, forlot betjeningen stasjonen
(efter min ordre) efter å ha skaffet meg forbindelse direkte til
D.R.3's telefonvakt.
Jeg anbefaler sentralens betjening dekorert for å ha vist mot i farefull
situasjon og for å ha ydet min avdeling tjeneste under fiendtlig
angrep.
Verdal brannvesen.
I tiden 15 - 21/4 var en del av Verdal brannvesen i stadig tjeneste for
å være klar til øieblikkelig innsats ved behov. Under det fiendtlige
angrep 21/4 var de vakthavende i branntjenesten tilstede og de forlot
ikke stedet under trefningen, men sto hele tiden klar til innsats.
Jeg vil anbefale Verdal brannvesen dekorert eller tilstillet diplom for
særdeles fortjenstfull holdning under meget farefulle omstendigheter
under fiendtlig angrep.
Følgende «lotter» gjorde tjeneste ved Motormitr.esk./DR3 til
forskjellig tid og sted i tidsrommet 18 - 21/4 1940 og skulle være
berettiget til krigsdeltagermedalje: Elen Grøholdt, Solveig Vangstad,
Målfrid Nestvold, Anne Sørli, Signe Togstad, Jenny Weisæth, alle
fra Verdal. Rut Schive og frk. Schieflo, begge Steinkjer.
Målfrid Nestvold Lillesand
Lillemor Grøholdt


----
139 Krig
----
Solveig Vangstad
Ingrid Rødseth


----
140 Krig
----
I tillegg til disse gjorde Anna Følstad Sundseth lottetjeneste under
krigsoperasjonene i 1940. Hun ble innkalt til å møte på Rinnleiret
allerede den 6. april. Da avdelingene på Rinnleiret flyttet nordover til
Sunnan og Stod fulgte hun med og fortsatte tjenesten til hun ble
dimittert den 20. april, dagen før tyskerne kom til Verdal. Også Solveig
Vangstad var innkalt til Rinnleiret, men hun fulgte ikke med nordover,
men fortsatte å tjenestegjøre for Motormitraljøseeskadronen på Øra.
Verdal brannvesen
Om brannkorpset på Øra sier løytnant Mortensen i sin rapport:
«I tiden 15-21/4 var en del av Verdal brannvesen i stadig tjeneste for
å være klar til øyeblikkelig innsats ved behov. Under det fiendtlige
angrep 21/4 var de vakthavende i branntjenesten tilstede og de forlot
ikke stedet under trefningen, men sto hele tiden klar til innsats. Jeg
vil anbefale Verdal brannvesen dekorert eller tilstillet diplom for
særlig fortjenstfull holdning under meget farefulle omstendigheter
under fiendtlig angrep.»
Brannkorpset forlot ikke kampområdet før de fikk ordre fra plass
kommandanten om å trekke seg ut. På det tidspunktet var tyskerne
allerede i gatene nedenfor jernbanelinja. Fra området Mikvold-Bakke
tun beskjøt de gatene i Overbyen og deler av Stiklestadvegen. Eneste
retrettmulighet for brannmannskapene var over sumpområdene mellom
Stiklestadvegen og kassefabrikken. Da de passerte kunne de se at
lastebilen til Lars Valbekmo sto i brann bortpå vegen.
Snekkermester Konrad Hermann var blandt de brannmannskapene
som hadde beredskap denne natta. Men i stedet for å rømme sammen
med de andre, la han vegen bortom eiendommen sin (i nåværende
Lektor Musums gate). Tross skytinga, ville han prøve å få med seg sin
forholdsvis nye bil, Opel Olympia. Dette klarte han, men i det han
passerte Sørhuusgården på tur ut, ble han oppmerksom på en såret
norsk soldat. Det var John Anton Rognan fra Røra, som hadde et stygt
skuddsår i ene benet. Hermann hjalp Rognan inn i bilen og kjørte til
Bakketun, for å få ham inn på sykestua som var opprettet der. Da var
imidlertid tyskerne kommet dit og de tok seg da av Rognan. Men
Hermann ville de ikke gi slipp på. Han ble tvunget til å kjøre til
Innherred sykehus med Ole Borgen, som nesten hadde fått skutt av ene
arma. En tysk soldat var med som vakt. Da de passerte Ørmelen kunne
Hermann se de sivile fangene som ble ført om bord i toget.
Da Konrad Hermann kom tilbake til Bakketun, sammen med den
tyske soldaten, takket de for hjelpa på en noe eiendommelig måte. Han
ble sperret inne og bilen hans la de beslag på. Først fem år senere fikk
han den tilbake. Da Hermann omsider ble sluppet fri, tok han seg til

----
141 Krig
----
barndomsheimen sin, Hofstad i Leksdalen. Dette var den første
konfrontasjonen Hermann hadde med tyskerne. I løpet av de fem
okkupasjonsåra skulle det bli flere.
John Anton Rognan forteller at tyskerne behandlet ham på helt
korrekt måte. I første omgang ble han lagt på ei sekkebåre og de bar
ham til Grennes hotell. Etter å ha blitt forhørt ble han fraktet ombord i
toget og sendt til Innherred sykehus.
Ifølge det Konrad Hermann skal ha fortalt, falt de to britiske
soldatene ved distriktslegegården (nåværende fritidssenteret). Han så
begge.
Over fjellet med ammunisjon til Hegra —
kurerpost til Sul
På Hegra festning ble det fortsatt kjempet et par uker etter at
tyskerne hadde besatt sentrale områder av Inntrøndelag. Men etter
hvert som tyskerne fikk fastere kontroll i distriktene, ble forsynings
linjene til festningen vanskeligere, bl.a. skortet det på ammunisjon.
Løytnant Aksel Næss fra Frol, som var forsyningssjef på festningen,
var stadig på farten i de tyskbesatte områdene for å skrape sammen
forsyninger. Han kom også i kontakt med representanter for skytter
lagene Verdal søndre og Frol.
Som følge av den spente situasjonen utover vinteren 1940, hadde flere
skytterlag lagt opp litt ekstra forråd av ammunisjon. Dette var en
reserve det var godt å ty til. I de to skytterlagene var det en betydelig
ammunisjonsbeholdning. Etter henstilling fra løytnant Næss bestemte
man seg til å forsøke å få ammunisjonen over til Hegra festning. Eneste
muligheten var å frakte den over fjellet. Men før man kom så langt
måtte transporten foregå gjennom bebygde områder, hvor risikoen for
tyske kontroller var stor.
Petter O. Balhald påtok seg å frakte ammunisjonen med lastebil til
Buran. Der tok fire skiløpere over. Det var Angel Hallan, Magne
Valstad, Ottar Storbakken og Andreas Rørvik som hadde påtatt seg å
frakte ammunisjonen over fjellet. De hadde dryge bører da de la
avgarde. Første etappe gikk til baker Hansens hytte ved Vulusjøen. Der
opprettet de en slags base. Derfrå gikk Ottar Storbakken og Andreas
Rørvik over fjellet med hver si tunge ammunisjonsbør, mens de to andre
ble igjen for å holde vakt over ammunisjonen som lå i hytta og som
sikring bakover om noe skjedde. Begge var bevepnet med kragere.
De to ammunisjonsbærerne hadde gnistrende skareføre og sol fra helt
klar himmel på turen. På de svette ansiktene brente sola noe forferdelig,
særlig Rørvik ble skambrent. Han arbeidet til daglig innendørs på

----
142 Krig
----
Verdal meieri og hadde lite beskyttelse mot det sterke sollyset. Flere
ganger måtte de også søke dekning for fly.
De kom fram til Forrbygda, hvor ammunisjonen skulle leveres i ei
skogskoie bak festningen. De fant uten problemer fram til koia og der
var også patruljen som skulle overta. Blant disse var stortingsmann Jon
Leirfall.
Andreas Rørvik var forlovet med ei dame fra Hegra. Post og telefon
hadde ikke fungert på lengre tid, og når han var på disse kanter, var det
rimelig at han ville avlegge en snarvisitt hos sin utvalgte. Ottar
Storbakken skulle imens vente i skogskoia. Da Rørviks forlovede, som
var sykepleier, fikk se det oppbrente ansiktet hans, la hun kategorisk
ned forbud mot at han på nytt skulle til fjells. Mens kameraten ventet i
skogskoia, kapitulerte festningen som den siste norske skanse i Nord-
Trøndelag. Ottar Storbakken gikk da alene over fjellet og helt heim til
Hallbakkan i Vinne hvor han bodde.
Kurerpost til Sul
Mens ammunisjonsbærerne var undervegs til Hegra, fikk Angel
Hallan og Magne Valstad, som var igjen i hytta ved Vulusjøen, besøk av
Paul Musum fra Levanger. Han var ute i viktig ærend, brev fra oberst
Wettre, som da oppholdt seg på Snåsa med sitt regiment. Brevet måtte
uten opphold bringes til Sverige med kurer og under ingen omstendig
heter komme i fiendens hender eller kunnskap.
Brevet var adressert til fru Wettre som oppholdt seg i Sverige. Det
gjaldt å få brevet fram til Sul, hvor John N. Suul skulle besørge det
videre.
Angel Hallan var aktiv skiløper og i fin form. Hadde nylig gått
Arnljot-Gellinerennet. Dette ble nesten samme leia og han så ikke mørkt
på å ta en slik skitur.
Under krigsåra var det adskillig ulv i Verdalsfjella, og ved Hermann
snasa møtte Hallan et digert beist som hadde et eller annet bytte den
holdt på med. Han prøvde å skremme dyret, men da mønstret ulven og
flekket tenner til skiløperen. Etter dette skuffet Angel Hallan på litt mer
enn han ellers ville ha gjort på resten av turen.
Brevet ble levert som befalt, men han hadde ikke lyst til å møte ulven
en gang til og ble derfor med en buss tilbake fra Sul.

----
143 Krig
----
Gunnar Ahlgren
GUNNAR OSKAR AHLGREN,
født 31. mai 1918 i Jåmtland. Falt 16. april 1940 på Bjørnefjell under
tyskernes framrykning langs Ofotbanen.
Gunnar A hlgren var sønn av Petra og Oskar A hlgren og den yngste av
tre brødre. Faren døde samme året som Gunnar ble født. Etter dette
flyttet familien til Verdal og bosatte seg hos ei søster som hadde heim i
Jermstadgrenda.
Sammen med mange andre verdalinger ble Ahlgren innkalt til nøy
tralitetsvakt i Narvikområdet på nyåret 1940. Etter planen skulle disse
avløses og dimitteres den 10. april, men som det på grunn av det tyske
overfallet på Norge, ikke ble noe av.
Han var med i den bataljonen på 209 mann som på en eventyrlig og
frekk måte marsjerte ut fra Narvik om morgenen den 9. april, midt
foran øynene på undrende tyske soldater. Langs Ofotbanen kjempet de
mot tyskerne iflere dager. Den 16. april hadde de vært innviklet i harde
kamper og det var under tilbaketrekning at Gunnar Ahlgren ble rammet
av ei kule og falt om. Under kampene tjenestegjorde han som maskin
geværskytter.
Han ble f raklet over til Sverige med et svensk sanitetstog og bisatt i
Kiruna den 20. april 1940. Den 22. mars 1943 ble han gravlagt ved
Stiklestad kirke under meget stor deltakelse.


----
144 Krig
----
Gunnar Ahlgren var en målbevisst ungdom. En allsidig og fin idretts
mann, real og liketil i all sin framferd — egenskaper som gjorde at han
hadde en stor kameratflokk i Verdal. Verneplikten avtjente han i H. M.
Kongens garde.
På tross av at han voks opp i heller små kår, hadde han skaff et seg en
solid fagutdannelse i motor/ære og sveising ved Gøteborg tekniske
institutt.
Da budskapet kom om at Gunnar Ahlgren hadde falt i kampen mot
tyskerne, ble det mottatt med stor sorg over så å si hele bygda. For Petra
Ahlgren ble krigsåra ei tung tid med mange, lange og ensomme stunder.
I tillegg til at den yngste sønnen falt i krigen, måtte hennes to andre
sønner, Per og Ola, rømme fra landet.
Sersjant Tor oljGetz Wold —
falt ved Kotsøy i Sør- Trøndelag.
TOROLF GETZ WOLD
født i Verdal 10. mars 1917 som yngste sønn av distrikts/ege Trygve
Wold og hustru Ella, født Getz. Han falt ved Kotsøy i Gau Ida len natt til
4. mai 1940.


----
145 Krig
----
Getz Wold hadde gjennomgått infanteriets befalsskole og hadde
sersjants grad. Han var med i kampene mot tyskerne i deres fram
rykning sørover fra Trondheim så å si fra første stund. Første dager i
mai var det ennå små avdelinger som holdt kampene gående i
Gauldalen. De var presset både fra sør og nord. Getz Wold hadde
kommandoen over en avdeling ved Singsås. Den 3. mai fikk han over
telefon henstil/ing om å komme en hardt trengt avdeling ved Kotsøy til
unnsetning.
Han oppfordret frivillige til å melde seg og sent på kvelden den 3. mai
dro åtte mann avgarde i to biler. Getz Wold kjørte seiv den første bilen
og hadde ved siden av seg en soldat, K. Hagerup. Da de nærmet seg
Kotsøy slo de av billysene. Omtrent en kilometer før de nådde brua ved
Kotsøy var vegen sperret. Getz Wold stoppet bilen og gikk ut, det gjorde
også de andre. Det var mørkt, men om litt begynte de å skimte folk som
lå i snøen på begge sidene av vegen. Plutselig ble det ropt: «Hande
hoch» og straks ble det åpnet ild med automatvåpen. Wold stupte ved
den første salven og i fallet puffet han den andre befalingsmannen, J.
Matheson Brun overende. Tyskerne skjøt til de var sikker på at alle var
satt ut av kamp. Også Hagerup ble drept. Årsaken til at tyskerne var så
raske til å åpne ild var trolig at noen fra den bakre bilen løp unna og
berget seg på det. Getz Wold og Hagerup ble liggende på vegkanten til
neste dag. Da ble de brakt opp til kirkegården ved Singsås.
Torolf Getz Wold hadde mange ungdomsvenner i Verdal og da han
ble begravet ved Stiklestad kirke på selve grunnlovsdagen, 17. mai 1940,
var det en stor skare som var møtt opp.
Torolf Getz Wold var en begavet ungdom som hadde bestemt seg til å
gå i sin fars fotspor, og han var godt i gang med medisinerstudiet.
LUDVIK OTTAR HARSVIK, TRONDHEIM
født 23. mars 1902 i Bjørnør.
Harsvik meldte seg frivillig til tjeneste ved Motormitraljøseeska
dron/DR3 i Verdal. Han hadde med seg egen lastebil og bensin på
kanner. Eskadronsjefen, løytnant Mortensen, hadde begrensede mulig
heter til å engasjere frivillige på grunn av utstyrsmangel. Men sjåfør
med lastebil hadde han absolutt behov for i oppsetningen.
Harsvik var militærnekter, personlig kristen og aktivt med i Frelses
armeen i Trondheim. Det tyske overfallet på Norgefikk ham til å endre
oppfatning om våpenbruk. Særlig var terrorbombinga av Møre-byene
utslagsgivendefor hans nye tankegang. Til en han var i kontakt med da
han kom for å melde seg til tjeneste, uttrykte han seg omtrent slik: «Når
landet bl ir så hensynsløst voldtatt, da er det hver nordmanns plikt å
forsvare det».

----
146 Krig
----
Ludvik Ottar Harsvik som falt i
Verdal 21. april 1940.
Ludvik Harsvik ofret alt. Enkeltheter omkring dette kan leses i
kapitlet om kampene i Verdal.
I Trondheim drev Harsvik egen transportforretning. Han var gift
med Anna Marie Strøm fra Bodin. Foruten henne etterlot han seg tre
barn.
ODD LERVOLD, TRONDHEIM
født 11. april 1915.
Odd Lervold døde på Innherred sykehus 7. mai 1940 etter at han ble
dødelig såret under kampene i Verdal 21. april.
Lervold var med i sikringsstyrken som ble lagt igjen ved Verdalsbrua
for å dekke eskadronens retrett. Herunder kjempet han på en måte som
ble lagt merke til. Etter at de var omringet, anførte han i et bajonett
utfall mot fienden og maktet å drive dem så mye tilbake at den norske
styrken klarte å entre lastebilen de hadde og kom seg ut fra knipetanga
de var i. Bilen ble sterkt beskutt av tyskerne i det den ruste oppover
gata, og Lervold ble rammet av to kuler. Han ble først innlagt på felt
lasarettet i Vuku, men ble overført til Innherred sykehus så fort som
mulig. I 17 døgn kjempet han mot døden. Den ene dagen kunne


----
147 Krig
----
vektskåla tippe i hans favør, neste dag for døden. Siste dagen han er så
pass at han kan skrive notater i dagboka si og forstår at døden har
vunnet, skrev han: «Trist 1. mai».
Det er hevet over tvil, det var Lervolds fortjeneste at den norske
styrken ved dette høvet kom seg ut av en meget prekær situasjon. Da det
ble spørsmål om å sende en patrulje framover mot tyskerne, var Lervold
en av de som meldte seg frivillig. En tapper soldat som ga alt.
Odd Lervold var sønn av Peder og Martha Lervold. I 1934 ble han
gift med Mary Lovise Larsen. De hadde to barn.
Odd Lervold var en dyktig og ivrig idrettsmann og hadde som sådan
en stor venne- og bekjentskapskrets. Også ved tidligere anledninger
hadde han vist mot og besluttsomhet. 11935 ble han tildelt Trondhjems
Svømme- og Livredningsklubs Gullmedalje for edel dåd.
Han ble begravet ved Moholt kirkegård søndag 11. mai 1940.
I sin rapport fra kampene i Verdal innstilte eskadronsjefen, løytnant
Gisle Mortensen, på at Lervold skulle tildeles krigsmedaljen Post
mortem.
JOSTEIN BLOMBERG
født 10. september 1914 — falt ved Gudmundhus 21. april 1940.
Jostein Blomberg var fra Sykkylven, sønn til Tomas og Gjartrud
Blomberg. Han ble kalt inn til nøytralitetsvakt i 1940 og møtte på
Rinnleiret 8. april. Da Motormitraljøseeskadron/DR3 ble satt opp som
en eliteavdeling som skulle forsøke å stanse tyskernes framrykning
nordover ved Verdalsøra, kom han med i denne avdelingen. Han var
bland t de som i kampens siste f ase fikk i oppdrag å holde tyskerne vekk
fra Verdalsbrua for å sikre retretten til eskadronen. De ble omringet av
fienden, men klarte under stor dramatikk å kjempe seg ut. Under
norske og engelske styrkers forsøk på motangrep, men som også end te
med retrett, kom Blomberg på nytt med i sikringsstyrken. Han ble sendt
framover i rekognoseringsoppdrag. Herunder ble han, ved gården
Gudmundhus, truffet i underlivet av ei kule og dødelig såret. Det
skjedde om morgenen den 21. april. Noen timer senere fant folka på
gården ham i stallen. Han ble båret inn i stua. Tross iherdige forsøk
lykkes det ikke åfå tak i hverken norsk eller tysk lege. Kona på gården,
Karen Slaatsve, som var utdannet sykepleier stelte såret og gjorde det
som var mulig for å lindre smertene. Men livet sto ikke til å redde, og da
det begynte å lysne av ny dag, ved ha/vtretida den 22. april, åndet
Jostein Blomberg ut.
Verdalsboka — 10

----
148 Krig
----
Jostein Blomberg
Under de rådende forhold var det ikke mulig å oppdrive likkiste.
Skolestyrer Bernt Nordset snekret kiste og Blomberg ble gravlagt ved
Stiklestad kirke. Ved bisettelsen holdt Nordset en gripende tale. Jord
festinga fant sted på selve grunnlovsdagen, 17. mai.
Jostein Blomberg var en begavet mann, stille og beskjeden i all sin
framferd. De som sto ham nær under de hektiske aprildagene i Verdal,
skildrer ham som en kjernekar som ikke vek tilbake i farens stund.
På folkeskolen viste han uvanlige evner og læreren oppfordret
foreldrene om å gi gut ten boklig lærdom utover folkeskolen. Men det
var trange tider og Jostein Blomberg valgte å gå i sin fars fotspor og ble
skredder, og avla svenneprøven i faget. Ved krigsutbruddet var han
tilsatt i en skredderbedrift i Trondheim. I heimbygda hadde han en stor
kameratflokk og var med i ungdomslag og musikkorpset «Lurlåt».
Etter krigen reiste Sykkylven ungdomslag minnesmerke på grava
hans.


----
149 Krig
----
Secound Lieutnant i kompani
Linge, Per Getz.
PER GETZ
født 1919, student, falt i kampen for Norge februar/mars 1943
Han var av verdalsætt, sønn av direktør Johan Getz. Per Getz var
med i kampene i Verdal 21. april 1940, som ung sersjant og nest
kommanderende i 2. tropp.
Da de norske styrkene kapitulerte våren 1940, betydde ikke det
slutten på krigen for Per Getz. Han drog over til England, ble second
Lieutenant (fenrik) i kompani Linge. Under tjenesten i dette sagnom
suste kompaniet, var han med på Måløyraidet, sprengningen av
omformerstasjonen på Thamshavnbanen samt at han ledet aksjonen
mot Fosdalen gruver i Malm i 1942. På nyåret 1943 var Getz klar for nye
oppdrag på norskekysten. Han skulle settes i land fra übåten «Uredd».
Uredd for sv ant imidlertid og i mange år var det et mysterium. I senere
tid er båten funnet igjen på kysten av Nord-Norge, hvor den trolig gikk
på ei mine og forliste med alle ombord.
Stede t hvor båten ligger er vigs let som krigsgrav.
Per Getz hadde flere krigsdekorasjoner.


----
150
----


----
151 Krig
----
OKKUPASJON — MOTSTAND
LIVET GÅR VIDERE
Smått om senn kom livet i tilnærmet normalt gjenge. De fleste tok
opp sin daglige dont, og utover bygda gikk våronna som normalt. Det
hadde imidlertid kommet noe fremmed inn i bygdemiljøet, og det var
lett å merke at en ikke var herre i eget hus. Ved at påbud, forbud og
forordninger kom fra Administrasjonsrådet for de besatte områder, ble
det skapt et inntrykk av at vi hadde et snev av indre selvstyre. Blant de
første påminninger om hva vi hadde mistet, fikk en ved forbudet mot å
feire 17. mai. I Verdal var 17. mai 1940 en dag preget av sorg. Da ble
Torolf Getz Wold, som falt i kampen mot fienden, stedt til hvile på
Stiklestad. En stor skare var oppmøtt.
Den første tida etter okkupasjonen ble for mange verdalinger ei
vanskelig tid. Helt fram til krigsutbruddet hadde bygda hatt adskillig
arbeidsløyse. På pengemarkedet var det forvirring og stor mangel på
kontanter. For de som hadde gått ledige i lengre tid og ikke hadde noen
form for reserve å ty til, var det ikke så greit. Mange var det nå som ville
ha arbeid på gårdene, men heller ikke bøndene hadde kontanter å lønne
med. At enkelte var så flåsete å hevde overfor arbeidstakere, at nå
Taktfast og uhyggelig, men folk vennet seg til det.


----
152 Krig
----
kunne det hende de fikk være glade over å få bare kosten for arbeidet,
var uheldig og ble selvsagt tatt ille opp. Men bevares, mange av gård
brukerne var hjelpsomme overfor de som hadde det vanskeligst også
denne tida.
Det skulle bli okkupantene som løste både pengekrisen og ledig
gangen. Først kastet de medbrakte krigspenger, Reichskredtittkassen
scheine, på markedet. Den urunde kursen disse pengene måtte reknes
etter, skapte problemer for folk samtidig som de var upraktiske i forret
ningene. Det gikk derfor ikke så lang tid før tyskerne tvang Norges
Bank til å trykke norske sedler for seg.
Ganske snart kom arbeide i gang på de tyske krigsanleggene, i første
omgang reparasjon av veger og bygging av soldatbrakker. De som
hadde meldt seg ledige eller meldte seg ledige, hadde ikke noe valg
såframt de ville ha arbeid og noe å leve av. De måtte ta til takke med
såkalt tysk-arbeid. I Verdal var det ikke så mye tyskarbeide å få til å
begynne med, så det var mange som reiste ut til andre distrikter på slikt
arbeid. Det var ikke så rent få verdalinger som ved slikt arbeid fikk sin
første skikkelige arbeidslønning.
Helt fra sommeren 1940 var Hitler redd for britisk landgang på
norskekysten. Av den grunn ble det holdt uforholdsmessig store
militære styrker i Norge. Dette krevde mange og tildels store militær
forlegninger. Invasjonstrusselen og Hitlers planer om å kunne angripe
England fra baser i Norge førte til en stor utbygging av flyplasser og
festningsanlegg langs hele kysten. Dette, samt at de store soldatansam
lingene også krevde et visst underhold av det norske produksjons- og
næringsliv, førte ganske snart til press på arbeidsmarkedet. På kort tid
var situasjonen endret til mangel på arbeidskraft. Tyskerne presset
lønningene opp, mens de i det sivile ble låst fast. For mange betydde
dette at de nå kunne kjøpe ting de tidligere bare hadde kunnet drømme
om, for utover sommeren og høsten var det ennå ganske bra med varer i
butikkene. Det tilsynelatende økonomiske oppsvinget gjorde at ikke så
rent få så med sympati på okkupantene. En viss betryggelse var det at
tyskerne allerede den 15. april hadde avsatt Vidkun Quisling som stats
minister, hvilket han seiv utropte seg til ved forræderiet den 9. april. I
førstninga gikk tyskerne forsiktig til verks med nazifiseringa, og det så
ut som de foretrakk å forhandle med toppfolk som sto utenfor
Quislings naziparti. Kort sagt kan en si at mange hadde en sløvet og like
gyldig innstilling overfor okkupantene sommeren 1940.
Vi var imidlertid ikke herrer i eget hus. De som ville oppnå noe, måtte
finne seg i å stille bak okkupantene. Alle slag bygningsmaterialer ble
forbeholdt de tyske anleggene. Dette førte bl.a. til at seiv de brannlidte
på Ørmelen ikke fikk bygd opp heimene sine før etter krigen.
Etter hvert vennet folk seg til å se tyske soldater patruljere i gatene og

----
153 Krig
----
En tysk vaktpost i Ver dals fjella, desember 1940.
på vegene. Ut over sommeren 1940 ble det flere og flere tyskere i Verdal.
Den 21. mai kom det alpetropper, for det meste østerrikere. De hadde
med hester og kjøretøyer i stort antall, store, tunge vogner av uvanlige
typer lite egnet for norske forhold, da de måtte trekkes av flerspann. De
slo seg ned på gårdene omkring Øra og nedre del av bygda, hvor de
rekvirerte rom for soldater og hester, og skapte ikke lite übehag for
folka som ble utsatt for dette. Også kirkestallene på Stiklestad var fullt
belagt med store «Ardennerhester». Til soldatforlegninger ble også
Aldersheimen, Betel og Bedehuset beslaglagt. I denne tida holdt
pasientene på Aldersheimen til i forsamlingslokalet på Baglo i Vinne og
på Bakketun.
I juni kom det SS-soldater som tok over patruljeringa, til fots og på
sykkel. De opprettet også vakthold i Vaterholmen og festningsanleggene
i Sogna.
Innskjerpinger og restriksjoner kom på løpende band. Den 1. juni ble
svenske aviser beslaglagt. Fra da av var dette forbudt lektyre, samtidig
som avisene ble hardere og hardere sensurert etterhvert som krigen
skred fram. Det norske politiet ble pålagt hilseplikt for tyske offiserer
og politi. Daværende politibetjenter på Øra tok ikke dette så høytidelig
og neglisjerte påbudet så godt de kunne uten å virke alt for provoser
ende.


----
154 Krig
----
Tyskerne la beslag på Aldersheimen. Her er vaktposten ved innkjørsla.
Beslaglagte motorsykler oppstilt inne i lensmannsgården på Øra.

 

----
155 Krig
----
Private biler og motorsykler ble etter påbud fra Justisdepartementet,
rekvirert til den tyske krigsmakta. Bare yrkesbiler, leger o.L, unngikk
dette. Det var nok ikke med lett hjerte at de som hadde klart å skaffe seg
privat bil, måtte levere kjøretøyet til okkupantene. De så dem heller
aldri mere.
Den 21. juni kom det ordre til lensmannskontoret om at radio
apparater hos jøder skulle beslaglegges og noen dager senere forbud
mot politiske møter. Den 5. juli ble innført grensesone Øst, slik at alle
voksne verdalinger måtte ha det grønne, spesielle grenseboerbeviset som
var nødvendig hele krigstida. For andre ble det forbudt å oppholde seg i
Verdal uten tillatelse. Slik gikk det slag i slag med innføring av
restriksjoner og innskrenkninger i vår frihet.
Mange av forbuda og forordningene virket banale, og folk flest stilte
seg hoderystende uforstående til det meste.
På det viset virket 1940 som et merkelig år i forhold til det samfunnet
en var vant med, men etterhvert vennet en seg jo til at det kom merkelige
og uvante inngrep og påbud.
Tidlig kom det forbud mot all slags propaganda for kongen og
kongehuset, og ekstra innskjerpelse med forbud mot flagging på Kong
Haakons fødselsdag, 3. august, eller enhver form for markering av
dagen, blomst i knapphullet m.v.
Dette skjerpet bare appetitten på illegal propaganda og kongens
fødselsdag ble nok feiret i mange heimer som ellers ikke ville ha enset
dagen noe videre. Dette gjaldt både i 1940 og senere under krigen. «Leve
kongen» ble både skrevet og malt på hus og vegger og det ble ansett som
modig å tale og skåle for kongen i festlig lag.
Frimerker med kongens portrett ble forbudt, likeens å nytte skille
mynt som foreningsmerker. Skillemynt fra før krigen hadde H7-merket,
og når blankpussede kobbermynter ble nyttet som jakkeslagmerker,
ertet det og provoserte særlig NS-medlemmene noe forferdelig.
Men de herskende mente det alvorlig, det fikk en understreket på
Bildet av skiløpere som laget «Leve Kongen» ble spredt over hele landet.


----
156 Krig
----
forskjellig vis. Bl.a. kunne en i lokalavisa lese at en mann fra Snåsa, av
folkedomstol, var dømt for hederlig omtale av kongefamilien.
Da den første dødsdommen i Trøndelag ble kunngjort, fikk man en
følelse av å være satt mer enn hundre år tilbake. Det var trondheims
advokaten Carlo Santi som i august 1940 ble dømt til døden fordi han
under en krangel hadde skutt en tysk flyger.
Tida var merkelig på mange vis, men også folket tok til å forandre
seg. Ei historie fra ei nabobygd er ganske betegnende:
En gårdbruker oppdaget en dag at han hadde besøk i potetåkeren.
Han gikk bort til den fremmede mannen som holdt på å forsyne seg
med poteter: «Jassa, du held på å tar opp poteter?» «Ja - det vart ei
underlig tid», sa potettjuven og tok den fulle potetbøtta og gikk sin
veg.
Om det til å begynne med var en nærmest sløvet holdning til okku
pantene, så tok det snart til å skje små episoder slik at de tyske soldatene
klart følte at de ikke var velkomne. En temperamentsfull soldat på
Rinnleiret, en rødhåret herr Fritz, huskes nok av flere og var årsak til
adskillig knubsing med norske ungdommer. Ble det ropt «Roth-Fox»
(rødrev), så han hørte det, tente han på alle plugger. Utover høsten 1940
ble faktisk stemningen så opphetet, at de tyske soldatene på Rinnleiret
fikk påbud om minst å være to når de gikk etter vegen på kveldstid.
En augustkveld i 1940 troppet to ungdommer, Nils Ward og Thor
Hermann, opp på Kaffestova i engelske uniformer. Kafeen var stappfull
av tyskere, og dette tok absolutt «Hus i gal stue». Noen tyske offiserer
spratt momentant opp og de to ble straks arrestert. Først bar det til
fyllearresten, under Herredshuset, deretter til Trondheim, hvor de satt
14 dager, med daglige forhør, før de ble satt fri.
Årsaken til påfunnet var av demonstrativ art, samt at det var
spennende å se hvor mye tyskerne tålte av provokasjon.
Demonstrasjon på Levanger kino mot bilde av Adolf Hitler på
lerretet, ble nok betraktet som en mere ondsinnet episode.
Begge hendingene var av übetydelig karakter, men oppmuntret ikke
så lite. Men etterretningstjenesten fant det interessant, for begge
episodene ble nevnt i nyhetene fra London.
Kommunestyret avsettes — Nyordning inn/øres
Høsten 1940 skulle det ha vært kommunevalg. Dette ble avlyst, og det
skulle innføres nyordning etter førerprinsippet. Bygdefolket skulle ikke
lenger, ved valg, seiv bestemme hvem som skulle lede og administrere
bygdesamfunnet. I Indredepartementets forordning av 31. desember
1940, ble samtlige kommunestyrer i landet avsatt. Ifølge forordningen
skulle kommunene nå ledes av en ordfører og varaordfører. Ved sin side

----
157 Krig
----
skulle de ha et råd, formenn, som i antall skulle være ca. en tredjedel av
det tidligere herredsstyre.
Etter nyordningen fikk ordføreren en suveren stilling. Han skulle ta
avgjørelsen i alle saker. I motene med rådet, herredstinget, skulle han
legge fram sakene etter at avgjørelsen var tatt. De som var uenige hadde
plikt til å gi uttrykk for dette og det skulle føres i protokollen. Men
vedtak var ene og alene ordførerens ansvar.
Noen dager rådet det stor spenning i bygda om hvem som kom til å bli
utnevnt til ordfører, varaordfører og medlemmer i rådet. Alle var klar
over at ordføreren kom til å bli en NS-mann og det gikk rykter som
gjorde at mange fryktet det verste.
Den 3. januar kunne lokalavisa meddele at leksdalsbonden Arne Voll
var utnevnt til ordfører, og noen dager senere kom meldinga om at O.P.
Hallan var utnevnt til varaordfører.
Den 6. januar hadde den nye ordføreren følgende opprop i Innherreds
Folkeblad:
«Til Verdal befolkning
Da jeg av Innenriksdepartementet fra 1. januar i år er oppnevnt til
ordfører for Verdal, vil jeg på denne måte rette følgende oppfordring
til bygdas folk:
«Den nyordning som nu bryter sig fram er en naturlig følge av de
begivenheter som ligger bak.
En skulle nu vente at disse begivenheter er kommet på en passe av
stand, så en og hver ser hvad som har foregått, og foregår. Den
eneste måte nu, for å være med å arbeide for samfundets og bygdas
trivsel og fremgang, er å slutte op om NS og ta de tak som må til.
Vi må ikke tape troen på oss seiv, eller gå med skyggelapper. Derfor
verdalinger: Reis Dere seiv og vær med og reise landet.
Gå inn i NS!!»
Den 7. februar kom så listen over formennene som fylkesmannen
hadde oppnevnt. Den inneholdt forbausende mange jøssinger, faktisk
stor overvekt.
Etter forlangende av fylkesmannen, var det på forhand innsendt
forslag på formannskandidater, bl.a. fra lensmannen i Verdal. Dette
gjenspeiler seg i sammensetningen av herredstinget til å begynne med,
hvor det var mye bra folk, tildels med politisk erfaring, og navn som
innen NS-kretser ble betraktet som «Erke-jøssinger». NS i Verdal
sendte trolig eget forslag.
Følgende ble oppnevnt til formenn i Verdal:
Kjøpmann Olaf Selnæs
Bonde Arne Holan

----
158 Krig
----
Forstmester Leif Lykke
Elektriker Rolf Nevermo
Lærer Nikolai Hafstad
Handelsbestyrer Elias Schrøder
Agronom Harald Kvalen
Løytnant K. F. Hermann
Bonde J. A. Indal
Bonde Olav Kvelstad
Banksjef Carl Braarud
Oppsynsmann Anton Sørheim
Løytnant J. M. Lyngaas
Handelsbestyrer A. P. Ward
Fabrikkbestyrer Ludvig Alver
Bonde Nils Suul

Rolf Nevermo klarte abh fritatt Ldf L sQm m
under paskuddl av at han var kasser- koimf lse ,- herredstinget om at
er for Stiklestad folkeboksamhng og tø yfl/ . me(J
saledes hadde regnskapsmessig og
økonomisk ansvar overfor kommunen. Flere av jøssingene på listen
mislikte sterkt det de var kommet med i mot sin vilje. Snart ble de og lei
av å sitte på møtene og høre på at sakene ble lest opp og ordførerens; Jeg
har fattet følgende vedtak o.s.v. Det var ikke lenger politisk frihet, å gi
uttrykk for mishag kunne føre til at en ble trukket til ansvar. Flere
klarte etter ei tid å komme seg fri, eller ble sjaltet ut og erstattet med
personer som NS mente hadde ei politisk innstilling som kunne godtas.
Fra NS-hold ble det i alle fall presset på for å få inn flere NS-medlemmer
i forvaltningen. At det til å begynne med var så få av dem, var vel at det
innen partiet var skralt med personer med politisk erfaring.
Leif Lykke sier det slik:
«Det satt mange bra verdalinger der, som ikke var medlemmer av
NS, og formentlig hadde påtatt seg dette übehagelige vervet for om
mulig å berge det som berges kunne for kommunen og den sivile
administrasjon».
Om det konstituerende møte 28. mars 1941 forteller han:
«Jeg greide ikke sitte å høre på alt det vrøvl som ble sagt fra lokalt
NS-hold i dette møtet og ba om protokolltilførsel».
I protokollen fra møtet står bl.a.:
«Lykke bad om å få bokført følgende:
«Jeg er ikke enig i Nasjonal Samlings fremgangsmåter. Jeg sitter her
mot min vilje og tross ansøkninger til ordføreren, fylkesmannen og
departementet om å bli fritatt for vervet som formann».


----
159 Krig
----
Kort tid etter dette ble Lykke fritatt for å møte. Episoden blir
betegnet som en modig handling i herredstinget under krigen.
Når det gjelder utnevnelsen av ordfører, var bygda heldig, tross alt.
Han hørte til den liberale fløy innen NS-partiet og det hevdes at dette
betydde noe for at bygda slapp så vidt bra fra den «galne tida» som
tilfellet var.
Om det innen mer ekstreme NS-kretser var misnøye med ordførerens
liberale holdning, så var det også misnøye med at det var for få NS-med
lemmer i bygdas styre og stell. I denne forbindelse siteres fra et skriv fra
fylkesføreren til ordføreren i Verdal:
«Gjennom fylkesorganisasjonsleder har jeg fått melding om at
lagfører er misfornøyd med at det i forvaltningen i Verdal er for
lite NS-folk. Han peker på, etter det referat jeg har fått, at jordstyret
er uten NS-medlemmer, og at det i kommunens tjeneste innsettes
folk som ikke er prøvet av NS POT.
»
Videre i skrivet blir det pekt på at hjemvendt legionær B.A. bør
kunne brukes og at denne bør prøves i lensmannsetaten. Legionærene
var jo på forhand lovet «Gull og grønne skoger», noe vedkommende
tydelig hadde sett lite til.
Skrivet slutter med en oppfordring til ordføreren om å ta kontakt
med nevnte lagfører seiv, så det ble full forståelse i samarbeidet og at
felles retningslinjer ble fulgt.

----
160 Krig
----
FORHOLDENE SKJERPES
Utover 1941 skjerpet forholdet seg mellom NS og den øvrige befolk
ningen i betydelig grad. Den oppgitthet og nederlagsstemning som rådde
utover 1940, endret seg til en hikket trassig holdning. I sin hjelpe
løshet knyttet folk hendene i bukselomma, eller ved sin adferd ga
tilkjenne sin holdning. Ikke minst var NS og hirdens tiltakende overgrep
med på å øke motsetningene. Mistanke om å tilhøre NS, var nok til å
brennemerke en person som landsforræder og tysk spion. Å snakke med
en tysk soldat kunne tolereres, men et NS-medlem, helst ikke åpenlyst.
Det skulle svært lite til for å provosere en hirdmann. Banale ting som
et binders i jakkeslaget, for å symbolisere samhold, fikk de fleste hird
menn til å se rødt. Det var også verdalinger som fikk føle hirdens køller,
eller en susende kilevink, for slike småting. Rød topplue ble slett ikke
tålt. Foruten at fargen var sosialistisk, var det symbol på norskdom.
Men så lenge tyskerne hadde framgang, følte nazistene seg ovenpå.
ADVARSEL
Forbindelse med fienden straffes med døden
Trondheim, den 5. 2. 1941.
Der Admiral der norwegischen Nordkuste
Flygeblad.
Dette går bl.a. fram av et referat i Innherreds Folkeblad, 7/1 1941:
«Verdal lag av N.S. hilste det nye året velkommen med en ØL OG
PØLSEFEST i Grennes gjestgiveri lørdag kveld. De av medlemmene
som hadde møtt fram, danset og hygget seg som bare NS-kamerater

----
161 Krig
----
kan gjøre det. Festen ble ledet av K.f. bestyrer A. Ved bordet kåserte
K.f. hirdfører S. om frimurerne og fortalte meget interessant om sine
inntrykk fra storlosjen i Oslo som for en tid er blitt museum. Lag
fører Ss. sa noen ord om arbeidet i året som er gått. K.f. H. holdt
talen for NS' fører. Et hilsningstelegram ble samtidig sendt til denne
mann som mer enn noen annen bærer ansvaret for landet i det nye år.
Møtet ble hevet ved midnattstid - men de fleste ble sittende for å
samtale om de oppgåver som skal løses i det nye år.
Verdal lag av NS er et lag i sterk vekst. For hver dag som går forstår
flere og flere i bygda at den vei som Nasjonal Samling peker på, også
er bygget for alle verdalinger.
Vårt nyttårsønske: Også Verdal for Quisling i det nye år —»
Anklager og trusler
Skriv fra en av de ledende NS-medlemmene i Verdal til disponent
Johannes Minsås, Verdal samvirkelag, inneholder både anklager og
trusler og forteller noe om både holdning og stemning som rådde i 1941:
«Da jeg håper De vil fortsette med et samarbeide som er påbegynt
med, at Ortskommandantur åpnet det gjennom lensmann Suul, med
å sammenkalle de største arbeidsgivere til møter i anledning den
agressive som unødig holdning som har vært tilstede her i bygden
mot de tyske myndigheter, og gjelder likeså Nasjonal Samling.
Da det nu blir strengere om senn slik at det trenges et godt sam
arbeide mellom de ledende i NS og de større arbeidsgivere, som også
vil gi en spore til efterfølgelse for andre, - vil jeg hermed meddele at
der i Ulvillen iflg. flere rapporter som er innløpet fra rodeførere og
lagfører er det et ondt forhold, tilmed mot unge piker som er forlovet
med NS-gutter der blir også kastet sten efter dem, - slik at de ikke
kan gå ut om kveldene, der er flere som er nevnt, men M. Aa er nevnt
som en av de ledende, derfor sender jeg denne skrivelse til Dem, slik
at vi unngår at det blir fra en viss leir og linje at disse skikkelserne har
sit utspring. Husk i så måte historien på Bredingsberg i vinter, da
Deres betjening efter endt dagsverk her på Øra, reiste til Berga ute
lukkende for å lede det sjofle optrin som der fant sted, hvorfra de
den gang slapp alt for billig, nu er det mange ganger verre.
Pass derfor på at vi ikke her får en linje i optøier og agresivitet, til
skade for Deres forretning og hele Verdals befolkning.»
Heil og Sæl
Det som det siktes til med «historien på Bredingsberg» var forstyrrel
ser og episoder i forbindelse med et åpent NS-møte som ble holdt i for
samlingshuset i Vuku, i februar 1941. Når skylda for de opptrinn som

----
162 Krig
----
fant sted legges på betjeningen ved Verdal samvirkelag, så er det en for
vrengning av sannheten.
Det som skjedde var i første rekke en spontan reaksjon mot arroganse
og overgrep fra NS som en hadde vært vitne til. Selve møtet ble bl.a.
forstyrret ved at tømmerstokker ble kjørt mot veggene, snøballkasting
og støy. Flere av de som deltok på møtet hadde kommet med hesteskyss.
Da de etter møtet skulle kjøre heim, var hjula på vognene sperret med
kornstaur, og enkelte var så redde at de i en skur av snøballer og
skjellsord, hivde seg på doningen, slo på hesten og kjørte av garde med
blokkerte hjul. Det ble også satt opp snubletråd over vegen der NS-folk
skulle passere og ungdommer lå i bakhold med snøballer.
Flere møtedeltakere, som ikke var medlemmer av partiet, fikk seg i
alle fall en skikkelig påminning, slik at de senere holdt seg borte fra slike
tilstelninger.
Det ble ingen represalier etter møtet. Med litt velvilje fra lensmanns
kontoret ble saken henlagt med karakteristikken: «Vanlige pøbel
streker». Forsamlingshuset i Vuku ble imidlertid stengt for videre bruk
under krigen. Som hevnaksjon mot dette gikk ungdommer til aksjon og
kastet ut vinduene i huset. Gode Vukuborgere, som ikke hadde noe med
episodene å gjøre, måtte sette inn nye vindusruter.
«Nu er det mange ganger verre», sa brevskriveren, og det skal være
sikkert. Det var ikke langt mellom hvert nytt påbud og forbud som inn
skrenket folks frihet. Ofte banale ting, men som var med på å sette
nasjonalsosialismen i det rette lys. Tidlig på sommeren i 1940 ble
svenske aviser beslaglagt, og ved flagging eller annen markering av
kongens fødselsdag risikertes fengsel, og det ble forbudt å nytte fri
merker som hadde portrett av kongen. Den 4. september holdt tyskerne
skarpskyting fra Lein mot mål i Volhaugen. Kunngjøring om dette sto i
lokalavisa dagen før og da flere heimer måtte rømmes, var det et svært
kort varsel. Etter som tida gikk, ble det mer og mer tydelig at tyskerne
så på nordmennene som noe mindreverdig. Da det på Vestlandet ble
skutt to tyske politimenn, ble 18 nordmenn henrettet som straff. Ganske
tidlig ble det innført forbud mot dansetilstelninger og offentlige fester.
Midt oppe i all elendigheten med innskrenkninger i folks frihet,
rasjonering og knapphet på alt, passtvang og grensesone med
innskrenkninger i bevegelsesfriheten, bl.a. forbud mot å ferdes på
vegene på nattens tid, var krigsvintrene harde.
I 1940 kom vinteren allerede i november. Den 8. måtte alle veger snø
brøytes og det var ingen dag med mildvær før 27. februar i 1941. I
januar var temperaturen flere dager omkring 30 minusgrader. Våren
kom sent. Bygda var daglig snødekt helt til 20 mai. Men så kom varmen
for alvor og den 25 var lauvet utsprunget og den dagen ble målt 27
grader i skyggen. Også nettene var varme. Utover sommeren var det

----
163 Krig
----
skikkelige varmeperioder, særlig omkring Olsok med flere dager med
temperatur omkring 30 grader. Rekorden var den 30 juli med hele 33
grader i skyggen. Men allerede 8. august var det nattefrost og snø i
fjellet. Også vinteren 1942 var bister, bl.a. med store frostskader på
potetkjellere. På landsbasis frøs 70 prosent av alle frukttrær denne
vinteren.
Til tider kunne tyskerne virke både irriterte og aggressive, i større grad
enn vanlig. Selvsagt forekom det også provokasjoner fra sivilbefolk
ningens side. De var jo våre fiender. Særlig høsten 1941 var det en del
slike tendenser. En person ble i august anholdt av tyskerne og ilagt en
kraftig bot, kanskje nærmest for å statuere eksempel. Ortskomman
danten i Verdal syntes nok dette var et passende høve til å vise litt
storsinn, og bestemte at boten skulle gå til almennyttige formål i Verdal,
og sa videre at vedkommende egentlig skulle ha vært sendt til
Trondheim og stilt for tysk krigsrett, men lot nåde gå for rett.
Gjentakelse ville imidlertid ikke bli tålt.
Men ellers hardnet nok forholdet adskillig i løpet av 1941 og en fikk
oppleve de første arrestasj onene som tyskerne foretok på grunnlag av
motstandstendenser.
Tyske soldater hygger seg i militærleiren ved Vaterholmen.
Verdalsboka — 11


----
164 Krig
----
Radioene inndras
Avisene, som ikke på et tidlig tidspunkt ble forbudt, utviklet seg fort
til nærmest å bli organ for tyskere og Nasjonal Samling. Sensuren var
konsekvent og effektiv. Nyhetsmeldingene fra krigsfrontene var full
stendig ensrettet og fortalte bare om tyskernes framgang og store seire,
samt bakvaskelser av jøder og andre folkegrupper som ikke var av arisk
rase. I det hele nedslående lesning. Også radioprogrammene fra NRK var
gjennomsyret av samme slag.
De norske sendingene fra London, i noen grad også svenske nyheter,
var i denne tida det eneste oppmuntrende på mediasektoren, og meget
viktig for å holde motet oppe for ei tru på framtida. Men tyskerne og
NS mente de skulle få tilstoppet disse nyhetskildene, og laget forordning
om at alle radiomottakere hos nordmenn, som ikke var medlemmer av
NS, skulle inndras. I Verdal foregikk tvangslevering av radioene 1.-4.
september 1941. Det ble straffbart å være i besittelse av radio. Å lytte til
sendingene fra London nesten livsfarlig. Tross dette var det ikke så få
radioapparater som ble holdt unna. Disse ble meget verdifulle og
plassert på de forunderligste steder, i vedkasser, luftventiler, kjeller og
loft, i uthuset, til og med i gjødselrommet og ute i terrenget. De fleste
apparatene var flittig i bruk og sendingene fra London viktigere enn
noen gang. Nyheter om krigens gang og om tyskernes grusomheter i
Einar Lund hadde radioen gjemt under gulvet i snekkerverkstedet, men
den ble tatt fram når det var nyheter fra London.


----
165 Krig
----
besatte områder ble spredt fra mann til mann. Butikken, kvinne
foreninger m.m. kunne i mange høve virke som rene nyhetssentraler.
Men det måtte bare hviskes og tiskes, for ingen visste hvem som kunne
være potensielle angivere. I byene og andre sentrale steder såtte
motstandsgrupper nyhetsspredningen i system ved å notere ned, og en
fikk de illegale avisene. I Verdal foregikk trolig ikke dette i noe stort
omfang. Derimot tilfløt det bygda illegale aviser periodevis fra andre
steder som motstandsbevegelsen tok seg av distribusjon av.
Denne radioen var i bruk under hele krigen, og var gjemt i tårnet på
Vukukirka.
De beslaglagte radioene ble lagret på Herredshuset. Heimefronten i
Verdal hadde imidlertid behov for en radio og det var jo mest naturlig å
ta den der det var mye, fra lageret på Herredshuset. Selve «tyveriet» var
trolig ikke noe problem. Transporten gjennom Øra og til hovedkvart
eret heime hos Lillesand var mere risikofylt, da en ikke kunne utelukke
kontroll. Radioen ble plassert i en kasse, sammen med en smågris.
Kassen ble satt på ei hestekjerre og på kassen såtte Ivar Lillesand seg,
hyppet på hesten og kjørte gjennom Øra. Han hadde liksom vært på
grisehenting, en vanlig ting i den tida, da alle som hadde en mulighet
holdt gris.


----
166 Krig
----
Olaf Framnes. Drev ulovlig reparasjon av radioer.
Men det var kanskje i trangeste laget for grisen i kassen, i allefall ga
den ganske høylydt uttrykk for misnøye. Opp over Nyvegbakken kom
transporten midt inn i en avdeling tyske soldater. De hadde moro av å
herme etter gryntinga fra kassen. Arne Suul kom gående den motsatte
vegen. Han visste om transporten og risikoen, men så det komiske i
situasjonen. Det gjorde nok også Ivar Lillesand, for han smilte breitt og
hadde det tilsynelatende moro der han satt på grisekassen.
Men det var ikke bare heimefronten som hentet radio fra lageret på
Herredshuset. De beste mottakerne hadde en tendens til å havne hos
tyske offiserer og NS-topper. Som nevnt fikk NS-medlemmer tillatelse
til å ha radio mot forpliktende erklæring om bruk av apparatene.
Gamle, utrangerte radiomottakere ble funnet fram og ombygd eller
forbedret, og det var ikke så få mottakere som ble lurt unna. Enkelte
fingernemme personer, med teknisk innsikt, bygde seiv enkle
mottakere med høretelefoner. Senere under krigen fikk sentrale heime
frontfolk noen små, engelske mottakere fra Sverige.
Det hendte at de ulovlige radioene sluttet å virke. Da gjaldt det å finne
en reparatør som torde befatte seg med slikt. Også på dette området var
det flere som gjorde verdifull innsats. Sikkert flere enn de en kjenner til,
men nevner Einar Lindseth, Helge Storhaug, Ingvald Flyum, Olaf
Framnes, Nils Overrein, Anders Bjørkmann, Henning Andersson.
Reservedeler var mangelvare. Dette måtte organiseres fra tyskernes


----
167 Krig
----
beholdninger, noe som kunne skje på forskjellig vis. Det var profesjo
nelle reparatører som ordnet seg et lite reservedelslager ved at de skiftet
ut ikke defekte deler når de hadde apparater fra tyskerne til reparasjon.
De som drev systematisk lytting til de norske sendingene fra London
og formidlet nyhetene til så mange som mulig, gjorde både en farlig og
verdifull innsats. Det samme må sies om de som tok sjansen på å
reparere de ulovlige radioene.
A ndre rekvireringer og beslag
I sine krigsoppsetninger hadde tyskerne mange hester, både i feltavdel
ingene og som arbeidskommandoer. For å fø disse var det behov for
store mengder stråfor, og dette måtte det norske jordbruket skaffe. For
ei bygd som Verdal, med stort husdyrhold, ble dette meget følbart. Det
var og store mengder som ble tvangsrekvirert av tyskerne. Høsten 1940
måtte bønder og småbrukere i bygda levere 1200 tonn presset høy.
Allerede i januar 1941 måtte de ut med nye 1400 tonn og leveringsfristen
var både kort og streng. Siste frist for levering var 31. januar. I Verdal
foregikk det derfor høypressing på spreng hele denne måneden, og det
på tross av usedvanlig streng kulde. Både høypresser drevet med motor
og handpresser gikk for fullt.
Seiv om dette i første omgang rammet jordbruket, ble det også merk
bart for den øvrige befolkningen. I februar var melkeproduksjonen i
Verdal gått ned med nesten en fjerdedel, samt at det betinget redusert
husdyrhold som førte til mindre husdyrgjødsel og med den knapphet
som hersket på kunstgjødning, fikk tvangslevering av høy, som
foregikk under hele krigen, negativ virkning for jordbruksproduksjonen
i denne tida.
Tyskerne hadde i sine krigsoperasjoner stort forbruk av hester. Det
gikk hardt utover de stakkars dyra. I løpet av krigsåra ble et stort antall
hester tvangsutskrevet fra Verdal. Med jevne mellomrom forlangte de at
så og så mange hester skulle vises. Så plukket de ut de beste. Mange av
oppdretterne leverte hestene med tungt hjerte, for de hadde jo ved
selvsyn sett at behandlingen kunne være svært hardhendt. Men det var
også de som spekulerte i det tyske hestemarkedet.
Men tyskerne nøyde seg ikke bare med hester, høy og andre jord
bruksvarer. Personbilene og motorsyklene var rekvirert tidligere, og i
april 1941 kom turen til lastebileierne. Lastebilene ble forlangt framstilt
for mønstring 17. april.
Det var knapphet på bensin og rasjoneringen var så streng, at flere
lastebileiere hadde gått over til generatordrift — de nyttet småkappet
olderved, knott, som drivstoff til bilene. Disse ble i førte omgang
unntatt. Seiv om det ble gjort opp etter en slags takst, foretatt av

----
168 Krig
----
tyskerne, ble beslagene nesten oppfattet som ran. Penger betydde så lite.
Vareknappheten gjorde at det var lite å få kjøpt.
Ut på høstparten kom det pålegg om tvangslevering av ulltepper.
Innleveringa foregikk 29. og 30. september og i alt ble det i Verdal
rekvirert 480 ulltepper. Telt, teltduker, vindbukser, ryggsekker og
anorakker skulle også leveres. Hvor mange ryggsekker og anorakker
som ble levert kjenner en ikke til, men det ble inndradd 24 fire-manns
telt, 1 teltduk og 12 vindbukser.
Allerede i 1941 begynte det å tære så pass på Tysklands ressurser, at
det ble kunngjort tvungen innlevering av diverse skrapmetall, bl.a. slikt
som tomme hermetikkbokser av blikk og aluminium. Dette ble nok i
stor grad sabotert. Langt alvorligere syntes det da det ble forlangt
oppgave over kirkeklokkene i bygda. Heldigvis ble det ikke noe av at de
skulle tas ned og sendes til våpenproduksjon i Tyskland. Derimot var
det tvangslevering av metallgjenstander i alle statseide bygg. De fine
dørvriderne av messing på jernbanestasjonen ble således plukket ned og
sendt i smeltedigelen.
Frontkjempere
Nasjonal Samling ønsket å ta mere aktivt del i krigen. På denne tida
hadde Hitlers armeer stor framgang og behersket store deler av Europa.
I januar kom kunngjøring om opprettelse av «Regiment Nordland» som
avdeling for frivillige som ønsket å kjempe på tyskernes side. Fem
verdalinger meldte seg til slik frivillig tjeneste for nazismens sak.

Frontkjempere og hird. På et stevne i Verdal

 

----
169 Krig
----
I lokalavisa ble det holdt kronerulling som julegave til frontkjemp
erne. Utrolig mange verdalinger ga sin skjerv og det er med stor undring
en leser navnene på de som ga penger til dette formålet.
17. mai-salutt
Feiring eller markering av 17. mai var forbudt. Men på nasjonaldagen
i 1942 smalt det skikkelig på Øra, da en dynamittladning som var
plassert under vegbrua ble detonert. Tyskerne reagerte voldsomt. All
trafikk over brua stoppet øyeblikkelig og det ble straks etablert streng
kontroll. Tyskerne var tydelig av den mening at sabotører hadde vært
på ferde. Det ble ikke anrettet skade på brua, men ladningen var så
kraftig, at hvis den hadde vært riktig plassert så kunne virkningen ha
vært der etter.
Det var fire gutter i alderen 14 - 16 år som sto bak det kraftige smellet.
De hadde «organisert» noe dynamitt, fenghetter og lunte fra et sivilt
lager, og trolig hadde de brua i tankene da ladningen ble plassert. De
hadde alibi for seiv sprengningsøyeblikket, for lunta de nyttet var så
lang at de delvis kom seg heim før det smalt.
Til å begynne med sto tyskerne helt uten spor. Men guttene hadde
mere dynamitt, og da to av dem, dagen etter, detonerte en ladning i
området Kvisla, bak skolen, ble de oppdaget og avslørt. Den 19. mai ble
de to eldste av guttene arrestert og satt i fangenskap til sist i august. De
to yngste slapp med en alvorlig advarsel. Om episoden hadde skjedd noe
senere i krigen, ville nok reaksjonen fra tyskernes side vært adskillig
hardere.

----
170 Krig
----
SKJENDSELSMORDET I GJEVINGÅSEN
En fin sommedag, tirsdag 6. august i
1940, la den 21 år gamle Ragna
Kvalen, datter av Marie og Ole M.
Kvalen på Ekle, ut på sykkeltur til
Trondheim for å besøke ei venninne.
Hun kom aldri fram til bestemmelses
stedet. Da hun såtte seg på sykkelen og
vinket farvel, var det siste gangen de
heime på gården så henne i live.
Lørdag den 10. august ble hun
funnet i skogen på Gevingåsen, myrdet
og skjendet, skutt gjennom brystet
med grovkalibret pistol.
Det var en 14 år gammel gjetergutt,
Sigurd Kvål, som fant henne, etter
først å ha funnet sykkelen med rygg
sekken, som han tok vare på. Gjen
lagte sykler var den gangen uvanlig og
gutten ville derfor undersøke litt
nærmere og gjorde da det sørgelige
funnet.
Ragna Kvalen.
Den grufulle ugjerningen vakte avsky og oppskaket folket i hele
landsdelen. Ryktet tok snart til å gå om at dette var forvoldt av tysk
militærperson.
Etterforskinga ble overtatt av trondheimspolitiet som straks såtte i
gang et intenst arbeide. Det tyske politiet la også tilsynelatende stor iver
for dagen og hjalp det norske politiet i etterforskningsarbeidet. Men
etter ganske kort tid endret tyskerne holdning, og de la direkte vansker i
vegen for de norske etterforskerne. Dette økte mistanken og ryktet om
at gjerningsmannen befant seg i en av de tyske forlegningene. Dette til
tross for at tyskerne gjorde hva de kunne for at det skulle se ut som mest
sannsynlig at det var gjort av en nordmann.
På grunn av tyskernes negative holdning, måtte etterforskninga inn
stilles uten resultat. Man begynte å tro at dette skulle bli stående som ei
av krigstidas uoppklarte forbrytelser.


----
171 Krig
----
Ragna Kvalen legger ut på den skjebnesvangre sykkelturen.
Hos politiet var imidlertid ikke saka glemt, og etter tyskernes kapitu
lasjon i 1945, ble den tatt opp igjen. Arresterte tyske gestapister var da
mer meddelsomme enn de hadde vært det under krigen. Det viste seg at
det som sivet ut i 1940, at tyskerne hadde arrestert gjerningsmannen
ganske tidlig og dømt ham, var riktig. Mistanken hadde blitt rettet mot
en 22 år gammel gefreiter i luftvernet på Værnes. Til å begynne med
hadde han nektet, men til slutt hadde indisiene mot ham blitt så sterke,
at han gikk til full tilståelse. Han ble dømt til døden av tysk krigsrett og
skutt på Kristiansten festning.
Det viste seg også at tyskerne hadde lekt gjemsel med det norske
politiet, slik at det fra norsk side ble etterforsket i saken lenge etter at
tyskerne hadde oppklart den. Av frykt for å få opposisjonen mot seg,
forlangte Gestapo at saken skulle holdes strengt hemmelig, og at den
som røpet noe, risikerte dødsstraff. Tross det sivet det altså ut ganske
riktige opplysninger.
Med tysk tillatelse ble det til og med holdt omfattende konfronta
sjoner både på Værnes og i Trondheim, etter at tyskerne hadde avsluttet
saken.
Da det grufulle budskapet kom til Verdal ble hele bygda lamslått, og i
heimen hennes ble det en hjerteskjærende og tung sorg å bære. Ragna
Kvaalen var evnerik, avholdt og vakker. Det var en lovende livsbane


----
172 Krig
----
Sigurd Kvål, gjetergutten som f ant Ragna Kvalen. Her 45 år senere og
sammen med Ragnas søster, Åsta Kvalen Eklo.
som så brutalt hadde blitt avbrutt. Hun var aktivt med i det kristne
ungdomsmiljøet, bl.a. var hun leder for en speidertropp av K.F.U.K.
som hun sammen med en søster hadde stiftet i heimgrenda. Som
livsbane hadde Ragna Kvalen tatt mål av seg til å bli lærer, og skulle ha
begynt på det andre året ved Levanger lærerskole bare noen dager etter
den grufulle hendinga. Hun var meget musikalsk og spilte flere instru
menter, fiolin, fløyte og orgel. Lag og foreninger nyttet henne ofte til å
spille ved fester og andre sammenkomster. Det hun aller helst ville med
musikken sin, var å bære fram det kristne budskapet. En liten dikt
samling, som hun etterlot seg, viste at Ragna Kvalen også hadde evner i
den retningen.
Da Ragna Kvalen ble begravet ved Stiklestad kirke, torsdag 15.
august, vaiet flaggene på halv stang over store deler av bygda, og mange
var møtt fram. Det var et veid av kranser og blomster som ble lagt på
kista — fra nær og fjern, fra et utali av lag, foreninger og enkelt
personer, som til fulle viste hvor engasjert og avholdt Ragna Kvalen
hadde vært.


----
173 Krig
----
Ei tung stund på Ekle - Ragna's båre settes på vogna for den siste turen
til Stiklestad kirkegård.
En stor skare fulgte Ragna Kvalen til hennes siste hvilested.

 

----
174 Krig
----
Som siste helsing og æresbevisning fra speiderne, senket Marit Schei
speiderfanen over Ragna Kvalens grav.
Nervøsitet i NS
Ved inngangen til 1942, følte mange at dette året ville bli avgjørende
for krigens gang. U.S.A. hadde kommet med. Tyskernes stormmarsj i
Russland hadde stoppet opp både på grunn av sovjethærens bastante
motstand og den uvanlig harde vinteren på Østfronten.
Tyskerne fryktet alliert invasjon i Norge og ansa Trøndelag som
særlig utsatt. Blant ledende NS-folk var det tydelig nervøsitet, de følte
det voksende hatet mot seg og fryktet hva som kom til å skje med dem
ved en eventuell invasjon og de lovløse tilstander som da kunne oppstå.
Britenes raid i Lofoten, hvor en del NS-folk ble tatt med over til
England, virket nok også skremmende. På denne bakgrunn ble det
utarbeidet planer for beskyttelse av NS-medlemmer, bl.a. i Verdal, i
tilfelle invasjon.
I et hemmeligstemplet brev skriver NS-fylkesfører Y. Martens
følgende til kretsfører i Verdal (ordføreren):
«Den utenlandske situasjonen bærer bud om at 1942 vil stille såvel
den bolsjevistiske som de angelsaksiske stater til den avgjørende
kamp.
Hvor angrep og avlastningsoffensiver vil bli satt inn, kan ikke forut
sies, men vi vet at den tyske Wehrmacht har initiativet fullt i sin
hand.


----
175 Krig
----
Tyske offiserer inne i Suulgården.
Under ordspråket «Bedre føre var enn etter snar» for mulig
invasjonsforsøk av fienden på norsk område, er min plan for
beskyttelse av NS-medlemmer under invasjonsfare blitt godkjent av
«Føreren» under betingelse av taushetsplikt og at færrest mulig blir
kjent med planen.
Da vi går sterkt mot våren, og den militære virksomhet dermed vil
tilta, finner jeg nu å måtte orientere mine kretsførere, samtidig som
dere bærer det hele ansvar for den videre gjennomføring av planen
hver for Deres krets.
1. Alle medlemmer av NS vil bli tatt under beskyttelse av den tyske
vernemakt.
2. Ortskommandantene har fra høyeste Wehrmachthold fått ordre
og er orientert.
3. Kretsfører har å sette seg i forbindelse med ortskommandantene
innen sin krets og få oppgitt samlepunktet for NS medlemmene.
4. Ortskommandanten er herfrå tilstillet copi av medlemslisten som
følger vedlagt.
5. Kretsfører danner bindeleddet mellom Wehrmacht og NS-orga
nisasjonen.
6. Wehrmacht overtar først beskyttelsen av NS-medlemmene, etter
at disse er inntruffet på samlepunktet, og har meldt sitt komme.
(Dette gjelder ikke økonomisk ansvar).
7. Ethvert medlem har fra dette øyeblikk å etterkomme den fore
sattes ordre.


----
176 Krig
----
8. Det forutsettes at enhver stiller sin fulle person og kraft til dispo-
sisjon for eventuelle arbeider eller oppdrag som måtte bli pålagt
han/henne. »
Fylkesførerens ordre til kretsføreren, om beskyttelse av NS-med
lemmer, er på hele 21 punkter, og dokumentet er en uforbeholden inn
rømmelse av at NS-organisasjonen ikke kunne eksistere uten beskytt
else av tyske bajonetter. Det viser også at de, som seiv hadde oppkastet
seg til det statsbærende partiet, med ansvar for folk og land, ikke følte
det minste ansvar for sivilbefolkningen i sin helhet i en så kritisk
situasjon som en eventuell invasjon ville ha vært.
I ordren gis det retningslinjer for makulering av arkivstoff i en slik
situasjon, samt presisering av nødvendigheten av at planen ble holdt
hemmelig. Ingen lengre ned enn lagførere skulle ha kjennskap til dette,
og både kretsfører og lagførere ble avkrevet bekreftelse på taushets
plikten.
Den 21. april sendte fylkesføreren nytt skriv til ordføreren i Verdal.
Nærmest en purring på svar og ny forlangende om bekreftelse på taus
hetsplikten og opplysninger om de tiltak som var truffet.
NS-ordføreren i Verdal var imidlertid en besindig og rolig mann. Han
bekrefter i skriv dagen etter mottakelsen av skrivene, og at han har
merket seg innholdet, men anser ikke situasjonen slik at det skulle være
nødvendig å foreta seg noe særlig. Som vedlegg til dette skrivet ble sendt
«Jøssingliste» fra Frosta. Slik liste for Verdal var innsendt tidligere.
I skriv 21. mai er fylkesføreren tydelig irritert, da det forlanges at de
gitte ordrer i denne sak skal utføres omgående. Ifølge et blyantnotat har
kretsføreren den 24. mai endelig erklært absolutt taushet i saken, og
melder at det nødvendige er foretatt og at han personlig har ordnet det
med lagførerne i Verdal, Frol, Levanger, Skogn og Frosta.
Ellers var 1942 et styrkeprøvens år mot naziideologiene, hvor kampen
om skolen og ungdomstjenesten, samt kirkas kamp nådde sitt klimaks.
Statsakta på Akershus, hvor Quisling utropte seg seiv til minister
president og landets fører, var et gedigent, men latterlig skuespill og
politisk uten betydning. Rikskommissar sa det rett ut, omtrent slik:
«Det er jeg som er den øverste politiske myndighet i Norge». Det
egentlige systemskifte skjedde ikke ved statsakta, men i september 1940.
Da Quisling trodde han hadde makta, ville han bruke den på egne
landsmenn, til å oppdra og tukte. I virkeligheten var både han og hans
ministre visergutter for Terboven.
Offentlig flagging ble påbudt i hele tre dager i forbindelse med
statsakta, og fra offentlige bygninger vaiet flagget også her i Verdal i
disse dagene. Men på Stiklestad prestegard var det imidlertid en nesten

----
177 Krig
----
komisk flaggstrid ved denne anledning, med sokneprest Øystein
Hovden i hovedrollen. (Se under kapitlet «Kirkas kamp»).
Men oppfordringa om allmenn flagging fikk nesten null respons.
Tyskerne var storlig forundret over at så få flagg var oppe. De trodde
faktisk at dette måtte være et stort øyeblikk for Norge. For at publikum
på Øra skulle få følge med i begivenheten, var det oppsatt radioer på
kafeene. Men til NS store skuffelse lot svært få seg lokke, men
demonstrerte ved fråvær.

----
178 Krig
----
OM NS MEDLEMMER I VERDAL
A v Svein Haugan
Allerede i året 1931 grunnla Vidkun Quisling «Den norske folkereis
ning». Denne organisasjonen ble i 1933 omdannet til partiet «Nasjonal
Samling» (NS). Partiet stilte til valg ved stortingsvalget i 1933, men fikk
bare 27.000 stemmer og intet mandat. Ved valget i 1936 gikk partiet
ytterligere tilbake, og var ved krigsutbruddet 9. april 1940, nærmest i
oppløsningstilstand. Men nå så Quisling sin store sjanse til å erobre
makten i Norge. NS hadde hele tiden etterapet den tyske nasjonalsosial
ismen, og dets fører Adolf Hitler. Etter 9. april 1940 ble NS erklært som
det eneste lovlige parti i landet.
1 Verdal var det svært få medlemmer av NS før krigsutbruddet i 1940.
Bare en handfull mennesker var med. Men partiet hadde nok sine
sympatisører, og vi vet at også enkelte verdalinger fikk radiohilsen fra
Adolf Hitler, gjennom Køningsberg radio. Noen av disse ble arrestert
umiddelbart etter 9. april, og tatt i forvaring av norsk politi.
Fra høsten 1940 såtte NS i gang en storstilt kampanje for å få nord
menn til å melde seg inn i partiet. NS kunne arbeide uten konkurranse.
De andre partier og mange slags organisasjoner var nedlagt av tyskerne.
Med de tyske bajonetter i bakhånden, og med enorme pengemidler,
samt en ensporet og vennligstemt presse, forsøkte nazistene å tvinge
folk inn i NS. Men folket sto steilt i mot. I 1945 var det registrert 46.904
medlemmer i Nasjonal Samling. Dette utgjorde bare 1,66 prosent av den
samlede befolkning. Så noen stor suksess gjorde ikke partiet, seiv om de
hadde alle odds med seg.
Også i Verdal ble det drevet sterk agitasjon for NS. Men det gikk her
som på landsbasis. De store medlemstall kom ikke, og det må vel først
og fremst kreditteres Heimefronten, som gjorde hva den kunne, for å
demme opp for nazifiseringen.
Noe av det første nazistene gjorde, var å sikre seg kontrollen med det
kommunale selvstyre. Det ble innsatt NS-ordfører som hadde diktator
isk myndighet. Vel var det også oppnevnt et såkalt «herredsting», men
sakene ble avgjort av ordføreren uten avstemming. Førerprinsippet var
innført. På tross av store anstrengelser fra NS side, kom ikke medlem
mene i noen store skårer i Verdal heller. Tyskerne hevdet i begynnelsen
at de kom som venner til Norge, og ville hjelpe oss mot England. Etter

----
179 Krig
----
Jentehird marsjerer i gatene på Øra
hvert fikk pipa en annen låt, og da de tok til å arrestere folk, og
henrettet mange, fikk også verdalingene enda mere avsky for «herre
folket» og deres norske lakeier.
Men utover høsten 1940 og senere kom det da til noen medlemmer til
Nasjonal Samling i Verdal. Likevel ble Verdal aldri noen stor NS-bygd.
Det er mange oppgåver over medlemstall fra flere perioder under
krigen. Heimefronten registrerte alle nazister i 1945. Det er også opp
gåver som er utarbeid av partiets egne gruppe- og rodeledere. Den siste
oppgaven fra dette hold er fra februar 1945. Denne oppgaven innehold
er også en situasjonsbedømmelse over muligheten til å verve nye med
lemmer. De fleste rapporter fra den tid er preget av mismot. Seiv
nazistene så vel nå hvor det hele bar. Det gikk dårlig for tyskerne på alle
fronter, og det var bare tidsspørsmål når det hele var over.
1 en rapport fra en gruppeleder i Verdal fra denne tida, heter det blant
annet: «... men som stillingen er i dag så tror jeg det er lite gagn i å få
disse (sympatisører) som medlemmer.» En annen gruppeleder sier det
slik: «A verve noen medlemmer nu synes håpløst.» Fra en tredje tar vi
med: «Når det gjeld verving no so er det ein ting som er å merkja seg.
Folk spør om NS er eit politisk parti, eller om det er ein militær organi
sasjon. Eg vil ikkje narra folk til å bera uniform om dei ikkje sjølv vil
det.» Og til slutt en smakebit fra en rodeleder: «Resten her i (navnet på
Verdalsboka — 12


----
180 Krig
----
grenda) er totalt umulige og man kan ikke vente annet. De har jo i ca.
300 år vert Værdalsbrukets livegne. Her finnes ikke engang antydning til
en selvstendig tanke. De tør ikke tenke mot sin arbeidsgiver, sin sjele
sorger og sin skolelærer.»
Som en ser var det ikke akkurat optimismens ånd som preget nazist
ene i Verdal på denne tiden.
Medlemstallet var størst i 1943 i Verdal. Da det var på det høyeste vai
det registrert 144 medlemmer. Siden gikk noen ut av partiet. De for
søkte vel å redde skinnet i tide. Medlemstallet representerte ca. 1,5% av
den samlede befolkning i bygda. Altså noe under landsgjennomsnittet.
Med partiets egne oppgåver kan vi sette opp følgende medlemstall i de
forskjellige kretser i Verdal:
I tallet for Vuku er medtatt hele dalføret fra Vuku til Vera. Ovenfor
Vuku var det aldri mere enn ett medlem på noe tidspunkt.
Av dette totaltallet på 144 medlemmer var det 57 kvinner, eller i under
kant av 40 prosent.
En skulle tro at det var stor enighet innen et parti med så få medlem
mer. Men slik var det ikke. Vi kjenner til at det gikk for seg en til dels
skarp rivalisering mellom toppene i partiet. Flere brev som er funnet i
arkivet etter fylkesfører Torbjørn Eggen, vitner om dette. Man anga
hverandre for å ikke handle slik som føreren Quisling befalte. Spesielt
var det noen som var mindre fornøyd med at ikke «jøssinger» som satt i
kommunale styrer og utvalg, ble utskiftet med NS-folk. Denne rivaliser
ingen gikk ikke dypt inn i partiet, men det beviser at det var stor strid
om toppstillingene innen bygda. Ja, det gikk så vidt at NS-ordføreren
ble angitt for unnfallenhet og satt i forhør hos den tyske kommandant
på Levanger i flere døgn. Mange år senere fortalte vedkommende


----
181 Krig
----
ordfører at denne episoden hadde forhindret ham i å bli minister i
Quislings naziregjering. Kanskje var han glad for dette da freden og
oppgjørets time kom.
Nazistene i Verdal hadde som andre nazister fordeler framfor befolk
ningen forøvrig. Da tyskerne beslagla alle radioapparater i Norge i sep
tember 1941, fikk nazistene beholde sine. Også skytevåpen fikk de
beholde. I 1945 beslagla Heimefronten nesten 40 geværer av diverse
typer hos nazistene. I tillegg til dette hadde alle hirdmenn våpen. Hird
menn var alle menn i riktig alder.
Også på andre mater forsøkte nazistene å få særfordeler. Og det
lykkes dem i mange tilfeller. Av brev funnet i Nord-Trøndelag fylkes
arkiv, går det fram at man ikke var smålåten i sine krav. En fillesak som
salg av potetmel fantes også der. En NS-mann i Verdal som drev handel,
klaget over at han i forhold til Verdal Samvirkelag fikk for liten kvote
potetmel. Saken gikk helt til Handelsdepartementet, der nazistatsråden
avgjorde saken til NS-mannens fordel.
De fleste medlemmer av NS i Verdal var besindige rolige mennesker.
Andre var mere agressive, og drev som angivere ovenfor tyskerne. Dette
førte til arrestasjoner av gode nordmenn, og forvoldte mange lidelser.
Også i personlige uoverensstemmelser brukte enkelte sin makt, og vant
dessverre også fram i noen tilfeller. Det er et tankekors at så få personer
som det var som var medlemmer av NS i Verdal, likevel fikk slik posi
sjon og makt. Men vi må hele tiden huske at nazistene handlet i god
trygghet bak tyske våpen. Og ordene til Per Sivle rinner oss i hu: «Og
støtt det nordmenn lyt vera med, når Noregs merkje skal hoggast ned.»
Også barna til nazistene var innvolvert. Fra en oppgave skrevet i nov
ember 1943, går det fram hvor mange barn i Verdal som hadde nazis
tiske foreldre. Det skulle holdes juletrefest for dem på Bakketun, som
da var NS Førerskole. Barna hadde selvsagt ingen skyld i det som
hendte, og verdalingene skal ha stor ros for at ikke barna på noen måte
ble hetset etter krigen. Barna var jo uskyldige og hadde ingen innflytelse
på det som hendte.
Foruten organiserte nazister, var det også i Verdal endel sympatisør
en Disse ble kalt «stripete» av Jøssingene. Hvor mange disse var, finnes
det selvsagt ingen talloppgave over, men Heimefronten registrerte 33
navn etter krigen. En må vel gå ut fra at dette var de «grove» tilfeller.
Hvem var det så som var medlemmer i NS i Verdal, og støttet de tyske
inntrengere? Stort sett kan en si at det var folk fra alle samfunnsslag,
men med en stor overvekt av bønder. Om dette kan skyldes at føreren,
Quisling, var forsvarsminister i en bondepartiregjering i mellomkrigs
årene, finnes det intet belegg for. Men det er vel ikke så usannsynlig.
Ellers finner vi folk i mange yrker. Noen få skogsarbeidere og enkelte
forretningsdrivende. Medlemsstokken fordeler seg på få familier, og i

----
182 Krig
----
enkelte kretser var det kun folk fra en og samme familie som var med
lemmer.
Noen av nazistene i Verdal var med i det tysk-kontrollerte politiet, og
var med og arresterte sambygdninger. Andre meldte seg til tjeneste og
deltok på østfronten som «frontkjempere». Og som vi har streifet oven
for, var alle menn i rette alder «Hirdmenn». Disse drev i slutten av
krigen våpenøvelser, blant annet på Rinnleiret. Da var det at noen fikk
«kalde føtter» og ville trekke seg. Lagføreren i Verdal slo hardt ned på
slike tilfeller, og det utspant seg en del korrespondanse med Fylkes
partiet om slike forhold.
Hvorfor folk meldte seg inn i Nasjonal Samling, er det vanskelig å gi
noe entydig svar på. Grunnstammen var overbeviste nazister fra før
krigen. De andre som kom til etter hver, ble vel på mange mater presset
av familie og venner. Atter andre så muligheten for en jobb med høyere
status, og man kan vel heller ikke utelukke at enkelte meldte seg inn i NS
for å få bedre tilgang på mat, røyk og brennevin.
Propagandaapparatet til NS var i stadig virksomhet. Og særlig for
fulgte nazistene det borgerlige Norges skrekk for bolsjevismen, både i
skrift og tale. Vi vet at norske offiserer like før krigen deltok i manøvre i
Tyskland. Og det er ingen hemmelighet at disse offiserer hadde stor
sympati med Hitler. «Vel var Hitler en diktator. Men han var nå eneste
bolverket mot bolsjevismen da.» Vi kan ikke se bort fra at enkelte
mennesker meldte seg inn i Nasjonal Samling av samme grunn. Også i
Verdal.

----
183 Krig
----
TYSK BYGGEVIRKSOMHET
Tyskerne fant det nok uholdbart med soldatforlegninger på gårdene,
på Aldersheimen, Bedehuset, Betel og Bakketun. Og da de såtte igang
bygging av brakkeleiren på Tinna sommeren 1940, ble det klart for alle
at de ikke var her bare på en snarvisitt. I februar 1941 begynte de å flytte
inn i leiren. Betel ble da frigitt, senere også de øvrige beslaglagte
lokalene.
I desember la tyskerne beslag på jord tilhørende Maren Prestegard på
Ørmelen, hvor det også ble igangsatt bygging av brakker. Da dette ble
etablissement for tyske politisoldater, gikk den under betegnelsen
«Politileiren».
Den største soldatforlegningen som tyskerne hadde i umiddelbar
nærhet var på Rinnleiret. Sommeren 1940 averterte en byggmester fra
Verdal etter 30 vante snekkere, for arbeid på Rinnleiret, hvor det ble
igangsatt en omfattende forbedring av eksisterende brakker og andre
bygninger, samt nybygging. På gården Svedjan, like inn til militærleiren
som Forsvaret hadde kjøpt før krigen, ble det store uthuset ominnredet
til forlegningsrom. Av nybygg nevnes en stor kinosal, bilverksted og
garasjer og et stort bygg tenkt til sykehus, men som de måtte forlate
halvferdig.
Dertil ble bygget forsvarsverker, gravd skyttergraver og forskans
ninger over alt i bygda. De mest markerte av slike anlegg var utkikks
Tyskerleirenpå Tinna hvor tyskerne bia. hadde ortskommandanturet.


----
184 Krig
----
tårnet for flyobservasjoner på Helloporten i Hellomarka og ved
Godbekktjønn, sør for Sandvika. Helloporten var forøvrig en av de
viktigste flyobservasjonspostene i Trøndelag. Nevnes må vel også den
store garasjen på Ørmelen og garasjene som var gravd inn i bakken i
Baglåsen.
W.
'~^^F
mm

Fr a polit ileiren på Ørmelen hvor politisoldatene holderfest.

 

----
185 Krig
----
Garnesporten
På gården Garnes, i Inndalen, var den ene fløya av uthusene bygget
over mellomriksvegen, slik at det var et nåløye i trafikken. Tyskerne så
seg lei på dette, det var en hindring for trafikken deres. I april troppet
fire tyske offiserer opp på lensmannskontoret med sterkt forlangende
om at porten måtte vekk. Men så enkelt var det ikke, det gjaldt jo drifts
bygningene på en gard. Etter mange befaringer, press og mye om og
men, fikk de viljen sin.
I mer enn hundre år hadde Garnesporten vært et kjent trekk i bildet
på Jåmtlandsvegen, omskrevet i reiseberetninger. Det ble derfor en liten
begivenhet da den ble fjernet.
Flyplassen på Fætten
«Notflughafen - Rinnleiret»
Flyplassen på Fætten var under krigen en av de største arbeids
plassene i Verdal.
Før krigen hadde det norske flyvåpnet plassen som feltflyplass, med
øvelser og teltforlegning et par uker hver sommer i 1930-årene.
For den lokale befolkningen var disse sommerbesøkene og flyene litt
av en attraksjon og om kveldene kunne det være ganske folksomt der.
Som kontakt og oppsynsmann for plassen hadde flyvåpnet engasjert
en teknisk velutdannet mann som bodde like i nærheten. Han titulerte
seg som overingeniør og hadde trolig en liten godtgjøring for tilsynet
med plassen. Da tyskerne okkuperte landet, gikk mannen straks i deres
tjeneste. De var tiltrukket av det flate landskapet utover Fætta og
Rinnleiret og så mulighetene for en stor-flyplass. Vestover skulle
Skånesbukta oppfylles, østover skulle mange heimer raseres for at
området skulle legges til flyplassen. På tross av at det ble arbeidet der
under hele krigstida, ble den aldri noe mere enn en nødflyplass og på
ingen måte brukbar for tyske kampfly.
Tyskerne såtte ganske fort i gang arbeider for å utbedre plassen,
særlig for å få til en brukbar rullebane. Dette gjorde de ved å legge ned
trerammer av planker. Rammene, ca. 1 Vi meter i firkant, var oppdelt i
seller og ble fyllt med sand. Slik gikk de fram også andre steder i
Trøndelag, bl.a. på Værnes, Lade og Øysand. Rammeprodusenter
dukket opp som paddehatter, og de gjorde store penger på produksjon
av flyplassrammer. Noen av disse rammeprodusentene vokste til rene
entreprenørbedrifter i tyskernes tjeneste.
På Fætten ble inntatt mye folk med nevnte oppsynsmann som leder.
Nå tok han tittel som «Oberingeniør und Bauleiter WL» for «Notflug
hafen - Rinnleiret».

----
186 Krig
----
For kommunen var det positivt at det kom i gang arbeider, man
trengte skattepenger den gangen også. Men bauleiteren var ikke sam
arbeidsvillig overfor norske sivile myndigheter. Under krigsoperasjon
ene i april 1940, ble han arrestert, mistenkt for sympatier med fienden,
og følte seg nok urettferdig behandlet og var bitter av den grunn. I alle
fall nektet han konsekvent å foreta skattetrekk av arbeiderne eller gi
navnlig oppgave over folk han hadde i sin tjeneste. Dette til tross for at
saken gikk til både fylkesmann og departement. Verdal formannskap
svarte han slik:
«En militær avdeling har hverken rett eller plikt til å gi opplysninger
om mannskapsbelegget.»
Til fylkesmannen anfører han at militære formasjoner er satt inn for
dette arbeide, og at det av bestemmelsene ikke framgår at militære, og
derfor konfidensielle arbeider, har oppgaveplikt.
Ut fra det han hevdet, betraktet han seg som tilknyttet den tyske
Wehrmacht, for seiv om kommunen gikk til de høyeste sivile myndig
heter, kom de ingen veg. Han var beskyttet av fienden. Saken ble av
herredskassereren tatt opp på nytt i 1945, og det tjente da selvsagt ikke
til mannens fordel.
Skattetrekk og oppgave kom omsider i gang, da en av kontoristene
ved anlegget gjorde dette bak bauleiterens rygg. Men kommunen hadde
tapt mange penger.
Ledende NS-medlemmer i Verdal raste også over mannens negative
holdning. Dette kommer godt fram i et brev til fylkesføreren, 21. april
1941:
«Refererer til flere konferanser oss imellom angående ovennevnte
person som jeg personlig har vegret mig for å ta det avgjørende
skritt med, grunnen er kjendt oss imellem og den er blitt respektert,
men den siste trussel fra denne person, på tross av mitt godsinn og
gode prøvelser som ikke fører frem, — har jeg funnet å måtte ta
avfære, slik at vi i kommuneadministrasjonen, som arbeider for ny
ordningen fullt og helt, og har mere enn nok av motstand allikevel,
om vi ikke også skal ha det fra våre medlemmer.
Jeg har derfor avfordret en beretning med bilag både fra herreds
sekretæren og Verdal lag av N.S. I fra samtlige vedlagte dokumenter
og bilag til belysning av sakens gang angående (bauleiteren) er det at
min innstilling er tatt og som lyder slik:
1. Overingeniør .... blir å stryke som medlem av Nasjonal Samling.
2. Og samtidig vil jeg henstille til den Tyske arbeidsadministrasjon
om de kan sette en annen skikket mann i (bauleiterens) sted, en
mann som det kan la seg gjøre å samarbeide med også for oss i
siviladministrasjonen — Nasjonal Samling.

----
187 Krig
----
Det er fra mitt synspunkt helt umulig å gjennomføre nyordningen
hvis vi skal ha slike personer å plages med, og jeg håper at denne
min innstilling blir bifalt både fra N.S. og den tyske arbeids
administrasjon.
Heil og Sæl
N.N. »
Utover senhøsten 1940 tok det til å gå rykter om tyskernes planer om
storflyplass. Etter det som ble lansert på folkemunne, var det ikke
småtterier det var snakk om. Nesten slik at hele nedre Vinne ville bli
rasert. I januar 1941 hadde tyskerne klart å få hit den gang landets
eneste firma som drev grunnundersøkelser på profesjonell basis, Norsk
Teknisk Byggekontroll, til å undersøke grunnen i det aktuelle området.
Omfattende horinger ble foretatt både på land og på flåte utover sjøen.
Grunnboring i forbindelse med flyplassplanene på Fætten.
Øst for Rinnelva, helt til munningen av Verdalselva, var det tilfreds
stillende grunnforhold, mange meter nedover med fast, fin sand. På
Frolsida var bildet et annet. Ekserserplassen på Rinnleiret hadde høyst
flytende undergrunn, men avgjørende ble forholdene ut over Skånes
bukta, hvor grunnen besto av svært bløt leire, uegnet for den store
oppfyllinga som var planlagt. Norske geologer advarte mot utbygginga
utover sjøen, noe tyskerne rettet seg etter. Planene om storflyplass ble
skrinlagt.


----
188 Krig
----
I mellomtida hadde saken gått sin gang. I februar kom det første
forlangende om evakuering av beboerne på Fætten, og 14. mars 1941
meddelte Innenriksdepartementet at følgende eiendommer og deler av
eiendommer, var ekspropriert for flyplassutbygging, ifølge ordre fra Der
Reichskommisar flir die besetzen Norwegischen Gebiete:
Sandberg eier J. Storstad
Vestvik » Sverre Vestvik
Sandberg » Johan Sandberg
Vestvik » Kari Vestvik
Flaten » Arne Matberg
Fætten Øst » Johannes Nestvold
Fætten » Fenger Hagen
Strand » Tomas Strand
Østvik » Arne Storstad
Strand » John Strand
Sandaker » Hans Smulan
Øia » Bernhard Johnsen
Bolighus » Anton Haugberg
Bolighus » Karl Thomassen
Bolighus » Anton Thomassen
Av følgende eiendommer ble beslaglagt beiteland og skog:
Kjæran Olav Rosvold
Rindsem Arne Røstad
Berg vestre Bernt Berg
Berg østre Ingrid Berg
Berg søndre Anton Nesset
Dertil beiterettighetene hos gårdene Blybakken og Valbekmoen, og
«Noen tvilsomme beiterettigheter», som det står i dokumentet. Takst
over eiendommene var berammet til før påske.
I herredstinget ble saken behandlet 28. mars 1941. Kommunen var da
svært oppsatt på å skaffe nye eiendommer til de berørte, ved å nytte
forkjøpsretten. I første omgang gjalt det eiendommene Haugli og
Kausmo.
Det kom jo også litt i lokalavisa om saken, tross sensuren. Dette falt
ikke i god jord hos bauleiteren, som sendte følgende kraftige advarsel til
kommunen: «Opplysning om militære arbeider på Fætten gjennom
lokalavisa må ikke forekomme mere».
Utsiktene til å miste heimene vakte selvsagt bitterhet hos de som var
berørt. I juni tar Sikkerhetspolitiet seg av en sak angående istykkerskutt
vindu hos bauleiter. Utfallet av dette er ukjent. Etter hvert ble det
stillere om planene, men en har ikke funnet noe om at ekspropriasjonen
var frafalt. De berørte heimene fikk i alle fall stå urørte.

----
189 Krig
----
På flyplassen gikk imidlertid arbeidet sin gang helt til våren 1945.
Virksomheten var adskillig mangeartet. Det ble bl.a. drevet både
jordbruk og hagebruk, — dyrket korn og hageprodukter både på
friland og under glass.
Nå er det få spor etter fem års anleggsarbeide. Moloen, som det ennå
er rester igjen av, og som ble bygget for å stenge floa ute, var noe av det
første som ble igangsatt. Den hadde et lukesystem for å slippe ut
eventuelt vann som likevel kunne trenge seg inn. Huset som Veimo og
Molde bilverksted holder til i, hørte til etablissementene for flyplassen.
Der var det stort snekkerverksted med allsidig produksjon, til og med
fabrikasjon av ferdighus, solide hus av plankematerialer.
For flere verdalinger var beskjeftigelsen på flyplassen en redning fra å
bli tvangsutskrevet på tyskerarbeide langt unna. I slike tilfeller kunne
bauleiteren være direkte hjelpsom, samtidig som han fikk knyttet til seg
en rekke dyktige arbeidere, og etter hva en har klart å bringe på det
rene, var han ikke urimelig å arbeide for.
Fraternisering
Stort sett behandlet sivilbefolkningen i Verdal de tyske okkupantene
med en korrekt kjølighet. Det skal imidlertid ikke underslås, at det var
nok av dem som inntok en velvillig og intim holdning overfor dem, men
som voktet seg vel for å ta noe politisk standpunkt. Gode nordmenn på
overflaten, men som ikke unnså seg for å gjøre fienden tjenester for god
betaling, eller leverte rasjonerte varer til tyskerne til skyhøye priser, eller
i bytte for tobakk og brennevin. Disse var vel og blandt de som
økonomisk kom best ut av krigstida. En del såkalte «tyskertøser» var
det også i Verdal. — Jenter som sto i med tyske soldater og offiserer,
festet og drakk sammen med dem. At slik fraternisering med fienden ble
sett på med avsky og betraktet som unasjonalt var naturlig. Denne
uverdige trafikken ble holdt gående også etter at tyskerne hadde
kapitulert og var internert i leirene sine. Det var også noen som prøvde å
skjule tyskere i heimene. Etter at tyskerne var sendt heim ble slike
forhold fort glemt. Samfunnet hadde alvorligere og viktigere ting å ta
seg av.
Om disse forhold skrev lokalavisa i Steinkjer følgende 1. september
1945:
«Hverken tysktøsene eller tyskhandlerne vil gi opp geskjeften, får vi
høre hos den militære vaktavdelingen på Sannan. Tysktøser blir
brakt inn hver dag. Det er kvinnfolk helt fra Oslo og Fredrikstad som
er kommet oppover for å besøke sine tyske kjærester. Hver dag blir
det også bragt inn både smør og egg som tyskhandlere vil bytte bort
til tyskerne i leiren. Hva som gjelder tyskhandlerne, så vil nå alle som

----
190 Krig
----
for framtida blir grepet i dette få en alvorlig straff og navnet offent-
liggjort. Og annet fortjener slik folk ikke heller.»
Sett i ettertid, må det innrømmes at tyskerne som okkupasjons
soldater, hadde god disiplin og at dette i stor grad var medvirkende til at
vi slapp så heldig. Selvfølgelig fantes unntak, og en må ikke glemme den
grusomme framferda i andre okkuperte områder i Europa som følge av
rasepolitikken. Heller ikke den terror, de represalier og rassiaer som
sikkerhetspoliti, statspoliti og hirden sto for, utryggheten og mangelen
på rettsikkerhet som selve systemet representerte. Folk var redde, en
daglig angst for hva som kunne komme til å skje, et psykisk press som
bare økte utover krigstida. Tyskerne lot seg heller ikke hemme av inter
nasjonale rettsprinsipper og mange fikk etter hvert føle at de var
temmelig nådeløst i hendene på en hensynsløs okkupant.
Krigen utvides
Hendinga som overskygget alt sommeren 1941, var uten tvil krigstil
standen mellom Tyskland/Italia på den ene sida, og Russland. Grytidlig
den 22. juni marsjerte tyske tropper inn i Sovjetsamveldet. Det som
preget krigsbildet i Verdal i forbindelse med dette, var de mange og
store transportene nordover, både før og etter selve invasjonen. Det var
materiell og soldater som skulle settes inn på nordfronten i Finland, som
passerte Verdal. De store utskrivningene av hester og tvangslevering av
høy hadde nok mye sammenheng med dette.
En merket det og på at tyskerne allerede kvelden før innførte skjerpet
beredskap i Verdal.
Den 8. desember erklærte Japan U.S.A krig. Tre dager senere gjorde
Tyskland og Italia det samme. Nesten hele verden var i brann.

----
191 Krig
----
TYSKFIENDTLIG VIRKSOMHET!
Fødselsdagslag og rassia på Nybygget
I ly av tyskernes fantastiske framgang både i øst og vest sommeren
1941, var det en oppløftet stemning i NS-kretser, ikke så lite preget av
agressivitet overfor deres politiske motstandere, «Jøssingene». Noen
var også uhemmet villig til å gå ærend for det tyske sikkerhetspolitiet
ved å peke ut folk som tyskfiendtlige. Episoden på Nybygget i juni 1941
var et utslag av dette, med angiveri og beskyldning om slik virksomhet.
Hytta på Nybygget med tyske vaktposter omkring.
Blant gjestene i fødselsdagsselskapet var lensmann Jon Suul, og en skal
ikke se bort fra at aksjonen var et forsøk på å få noe på ham, til fordel for
en annen. Affæren ble i alle fall en übehagelig belastning for NS og
kanskje også for sikkerhetspolitiet.
Framgangsmåten til sikkerhetspolitiet ved dette høve, oppfattet Suul


----
192 Krig
----
som en personlig krenkelse, i alle fall gir han uttrykk for det i neden
stående rapport, stilet til Tyske sikkerhetspoliti v/herr H. Besgen. Det
var den samme Besgen som ledet forhørene over Oskar Øwre, på
Falstad, og som endte sine dager under dramaet i Gjevingåsen, da
trondheimspatrioten Odd Wullum ble tatt av dage.
Det gjøres klart til storm av hytta på nybygget. Mannen i den mørke
uniformen er en hirdmannfra Verdal som var tolk og kjentmann.
Rapport
Lørdag den 21. juni 1941, var jeg invitert i et forsinket gebursdags
selskap hos skogassistent, herr John Wohlen, i sportshytta tilhørende
stud. med Lundschien på Nybygget, øst for Sul her i Verdal. Wohlen
skulle ha feiret sin 60-årsdag 17/4 1940, men krigen forhindret
feiringen den dagen.
En del av hans kjenninger og venner hadde vist ham oppmerksomhet
i anledning dagen, og Wohlen ville nå gjøre litt gjengjeld ved å
invitere dem til dette hytteselskapet i fjellet.
Jeg er også hans kjenning og venn fra unge dager og var invitert til
middag i hytten nevnte dag kl. 18. Hytten hadde Wohlen leiet for
anledningen. Jeg hadde ingen andre betenkeligheter, enn at det ved
sådanne anledninger kan bli litt for meget traktemang, men for
honnørs skyld ville jeg ikke skuffe en god venn ved å utebli. Jeg
innfandt meg derfor til fastsatt tid.


----
193 Krig
----
Dagen i forveien hadde jeg reist til min fedrenegård, Sulstua, hvor
jeg overnattet. På reisen hadde jeg et par tjenester å utføre, bl.a. i
tollstasjonen på retur, så reisen var ikke utelukkende av privat grunn.
Jeg hadde på forhand ikke kjennskap til hvilke personer som var
invitert til selskapet. Etterhvert som gjestene ankom, viste det seg at
det var en del fra Sulgårdene, Sandvika og ute fra Verdal. Noen var
blitt forsinket underveis, så vi som var kommen ble 1 time forsinket
buden til bords til en bedre middag med fjellørret, kjøttrett og snaps i
denne prektige sportshytta. Frk. Valborg From var kokke og
oppvarter til de 12 som var ankommet.
Mens vi etter måltidet satt og nøt tobakk, foran bålet på peisen, kom
plutselig en del bevepnet tysk militærpoliti springende inn i hytten,
gjennom begge inngangsdørene, og en løytnant, Scherbichler, rettet
sin pistol mot oss og ropte: «Hands upp!» —
Som alle andre ble jeg meget forbauset, og med hendene i været gikk
jeg et skritt frem mot løytnanten og sa: «Dette er lensmannen» — to
ganger, uten at det hadde noen virkning. Vi ble foreholdt, ved tolk
O.H. at vi ikke fikk snakke, men bli rolig der vi var, da der skulle
undersøkes. Vi ble deretter, en om senn, ført ut i kjøkkenet og der
eksaminert og ransaket. Jeg var den første som ble behandlet, idet
jeg ble inngående eksaminert om når jeg var kommet, da jeg ikke
kunne sees være passert vakten ved Vaterholmen bro, hva hensikten
med samværet var, om jeg ikke var kjendt med at det var et tysk
fiendtlig selskap. Løytnanten som ransaket uttalte, at det var beviser
for at der skulle foregå tyskfiendtlig virksomhet, noe jeg uttrykte
min store forbauselse over, og som jeg ikke hadde noe kjennskap til.
Jeg opplyste at jeg fredag, 20/6, hadde reist forbi Vaterholmen i
rutebilen og vist frem mitt tjenestebevis for vakten, som såvidt jeg
forsto ikke hadde notert meg, som det ble gjort med en annen
passasjer, men bare nikket og leverte meg tjenestebeviset tilbake. Jeg
kunne og vise frem rutebilletten som bevis. Under ransakingen ble
mine lommers innhold inngående gransket. Det var lommebok med
penger og en del papirer, almanakk, pengepung med innhold, 2 par
briller, penn og blyant samt mitt polititegn på vesten. Dessuten ble
jeg to ganger fotografert, med blitzlys, mens jeg ble eksaminert av
løytnanten med tolk. Jeg følte meg behandlet som en forbryter, men
gjorde ingen innvendinger. Derpå ble jeg pålagt å gå inn i peisestua
og der forholde meg taus og rolig, hvorpå nestemann ble kalt inn.
Mens samtlige enkeltvis ble undersøkt inne på kjøkkenet, satt de
øvrige tause inne i peisestua, bevoktet av bevepnede menn ved begge
utgangene, samt rundt hytten utvendig. Deretter ble samtlige pålagt å
gå ut og stå taus og rolig. Imens ble huset innvendig nøye undersøkt.
Dette tok også en god stund, hvorpå alle ble befalt å gå inn igjen.

----
194
----

Tyske politisoldater rykker fram mot hytta på Nybygget
Sjefen for det tyske politiet, oberløytnant Buchelmaier, som såvidt
jeg forsto, førte kommandoen over de ca. 20 mann som bevoktet
hytten, erklærte derpå, ved tolken, at undersøkelsen var avsluttet og
at resultatet var negativt. Selskapet kunne derfor fortsette. Noen av
gjestene manglet pass og de måtte bli med et stykke, også lens
mannen måtte bli med.
Utenfor huset ble de som manglet pass nøyere forespurt om grunnen,
og da det viste seg at de var fra de nærmeste gårdene i Sul og
Sandvika, fikk de tillatelse til å bli tilbake, mens jeg fortsatte
sammen med de tyske offiserene og tolken, bort fra hytten i retning
veien. Et stykke fra hytten stoppet jeg opp for å gjenta min beklag
else, likeoverfor offiserene, at jeg var kommet ut for dette, hvortil
politisjefen uttalte at det ikke skulle bli til skade for mitt tjeneste
forhold, men at det kastet et uheldig lys over meg, at jeg var i dette
selskapet som han anga for å være tyskfiendtlige personer. Jeg
framholdt at jeg ikke var kjent med det og kunne ikke forstå det.
Sjefen bemerket, at jeg som lensmann måtte kjenne til at alle der i
selskapet var slike personer. Jeg fremholdt at jeg ikke kjente nøye
hver enkelts innstilling, for en lensmann hadde ikke noe spionsystem
og gransket ikke hjerter og nyrer på folk. Jeg opplyste og at jeg ikke
innlot meg i politiske samtaler med folk, at jeg ikke var politisk
interessert og at jeg aldri hadde stått i noe politisk parti.
Politisjefen bemerket at jeg ikke alltid hadde hilst på ham på gaten. -
Videre at jeg kunne gå tilbake til selskapet, men da jeg ikke ønsket
dette, ble jeg tilbudt skyss med dem til Verdalsøra, hvilket jeg takket

 

----
195 Krig
----
for. Jeg gjorde offiserene oppmerksom på, at foruten min lens
mannsstilling, hadde jeg fremdeles løytnants grad etter tjeneste
gjøring som aktiv militær befalingsmann i 31 år og passiv i 3 år, siden
jeg ble lensmann, og at jeg av den grunn var i tvil om min hilseplikt.
Da vi kom ned til veien, var det 3-4 av gjestene som hadde mattet
vente der. De fikk da fortsette til hytten, men jeg ble med offiserene i
deres bil utover til Verdalsøra.
Vi ankom Verdalsøra ca. kl. 2 om natten mellom 21. og 22. juni.
Fra rassiaen på Nybygget - sivilisten nærmest med hendene i været er
P.K. Haugan. Lengre bak ses en som ligner på Bjørn Rygg, men han er
ikkepå Visten over de som var med i selskapet?
De personer som var i gebursdagsselskapet under ransakingen i
sportshytten på Nybygget var:
1) John Wohlen, skogassistent
2) Erik Eriksson, fjellstuemann
3) Mikal Suul, gårdbruker
4) John N. Suul, gårdbruker
5) John Karlgård, gårdbruker
6) John Brendmo, gårdbruker
7) Valborg From, kokke
Verdalsboka — 13


----
196 Krig
----
8) Harald Ellingsen, kreaturhandler
9) Petter Balhald, gårdbruker
10) Olav Hallan, revfarmeier
11) Per K. Haugan, handverksfurer
12) Jon Marius Suul, lensmann
De som var underveis til hytten, på veien var:
13) Kåre Haugan, herredskasserer
14) Knut Norum, sjåfør
15) Rikard Kristiansen, sykkelreparatør
16) Kåre Vestgård, småbruker og arb.
De tyske befalingsmenn som sammen med en vebnet politistyrke
foretok ransakingen av gjestene og sportshytten var:
1) Oberløytnant Biichelmaier, sjef for tyske politi
2) Oberløytnant Scherbickler, nestkom. for tyske politi
3) Løytnant Gerland, Ortskommandant i Verdal
4) Sharfurer Lisck, Grensepolitisjef i Sandvika
Som lensmann i Verdal er jeg underlagt den sivile polititjeneste i
dette mitt distrikt og har til denne tjeneste 4 underordnede også med
politimyndighet. Jeg føler meg krenket og fornærmet ved den
ransaking som av ob.ltn. Scherbickler ble foretatt mot min person
ved det omhandlede selskap i sportshytten.
Jeg kan ikke annet forstå enn at det hele var helt ugrunnet.»
En spennende Snåsatur
Da de norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulerte i mai 1940, var
ikke alle soldatene i de norske avdelingene enige i at dette var slutten på
krigen, men at kampen for et fritt Norge da begynte. En av de som
tenkte slik var Erling Walum fra Verdal. Han var kavalerist og da
kapitulasjonsordren kom, var han sammen med sin avdeling forlagt på
gården Sandnes på Snåsa.
En streng og utvetydig ordre om at alle våpen skulle innleveres, fant
han heller ikke å kunne innordne seg. Det kunne bli bruk for våpen
igjen og i samråd med mannen på gården, Johannes Sandnes, ble det
gjemt unna et Krag-Jørgensen gevær, en Krag skolekarabin og en pistol.
Våpna ble gjemt over underloftet på et rom i andre etasje i hoved
bygninga. Begge mente at der lå de trygt til det eventuelt ble bruk for
dem.
Høsten 1941 fikk Walum brev fra Johannes Sandnes, om at han
måtte komme til Sandnes og gjøre ferdig det skogsarbeidet han hadde
reist fra. Walum forsto straks hva det gjaldt. Han forsto også det

----
197 Krig
----
utrivelige med disse våpna i den rådende situasjonen, da en ikke visste
hvor tyskerne slo til med kontroll og rassia.
Han bestemte seg for å dra til Snåsa for å hente utstyret. Ved fram
komsten viste det seg at det var vanskeligheter av dimensjoner. En tysk
avdeling hadde nemlig tilhold på gården, og det som verre var, de hadde
bl.a. lagt beslag på rommet hvor våpna var gjemt. Problemet så nesten
uløselig ut. Men så en dag drog tyskerne på Heia for å holde øvelse,
unntatt kokken. Seiv om kokken også var et problem, så var det nå eller
aldri. Walum som hadde lett for å komme i kontakt med mennesker, ble
snart godvenner med kokken, og da den gemyttlige nordmannen bød på
snaps, var tyskeren villig med på det. Så ble det karskdrikking. De
blandet sterkere og sterkere til kokken, mens Sandnes og Walum mest
drakk tynn kaffeerstatning. Virkningen uteble ikke. Tyskeren ble pussa
til gangs, og da Walum fant at det var på tide å gå til aksjon, spilte han
at han ble sjuk av karskene, at han, til stor fornøyelse for tyskeren,
måtte ut å brekke seg. Men i stedet for å gå bak nova for å kaste opp,
stakk han lynkjapt opp på loftet og lempet våpna ut vinduet og ned
mellom bærbuskene i hagen.
Men nå gjaldt det å få kokken så pass edru at han fikk til maten til
tyskerne kom att fra øvelsen, så det ikke ble bråk av den grunn.
Erling Walum med kragkarabinen han hentet ogfraktetfra Snåsa under
spennende omstendigheter. (Den ble senere ombygget tiljaktbruk.)


----
198 Krig
----
Sandnes, som var en spenstig kar, foreslo at idrettsøvelser måtte være
mest effektivt. Så bar det til med kappspringning, fra gården og ned til
vatnet og tilbake. Først mellom tyskeren og Sandnes. Tyskeren vant
hver gang og Sandnes krevde revansje flere ganger. Så ble det Walums
tur. Også han tapte og ville ha revansje. Kuren så sannelig ut til å virke
og rusen avtok raskt hos tyskeren. Da var det imidlertid så lite tid igjen
før avdelingen var ventende tilbake fra øvelsen, at Sandnes og Walum
måtte hjelpe til med potetskrellinga. Og kokken, han syntes han hadde
hatt en artig dag.
Om kvelden, etter at det var blitt mørkt og stille på Sandnes, var
Walum i hagen og tok vare på våpna. Krageren ble gitt et sikrere
gjemmested på gården. Men karabinen og pistolen ville han ha med til
Verdal. Karabinen ble pakket inn i en oppsprettet salpetersekk, av den
gamle sorten, og ut av pakningen, som var solid surret med ståltråd,
stakk skjeftet av en «Tigersvans». Pistolen og ammunisjonen ble lagt i
ryggsekken, og opp av den stakk et møkkete økseskaft. Dagen etter
skulle skogsarbeideren Erling Walum reise tilbake til Verdal. På Jørstad
stasjon travet han fram og tilbake, ventet på et tog som ikke kom. Det
hadde fått maskinskade og sto på Grong, og slikt var ikke uvanlig i den
tida.
Men av velvillige tyskere på stasjonen fikk han bli med et troppetog
som kom. I togkupeen moret Walum seg så godt han kunne sammen
med tyskerne og de såtte tydelig pris på den artige nordmannen.
På Fleskhus sto han av toget og var glad da han kom heim med den
farlige lasten. Men da meldte reaksjonen seg også. Det hadde vært litt
for spennende, seiv for Erling Walum.
I løpet av krigsåra samla Walum og stakk unna våpen ved flere høve,
så da freden kom, kunne han overlevere lensmannen nesten et lite
arsenal av våpen, noe som kom godt med til en ellers noe svakt
bevæpnet heimefront.

----
199 Krig
----
NS-LANDSSTEVNER PÅ STIKLESTAD
I olsokhelga 1942 skulle Verdal være skueplass for en massemønst
ring i Nasjonal Samlings regi. Et landsstevne som var ment som et
propagandaframstøt av dimensjoner for å markere NS-styrke. Hva
oppslutningen angår så ble det vel i virkeligheten et bedrøvelig skuespill.
På tross av at flere av Quislings ministre, fylkesmann og NS-fylkesfører
og med ministerpresidenten seiv i spissen, skulle «kaste glans» over
festen, så sviktet bygdefolket. I sin dagbok skrev lensmann Suul: «Over
1000 tilstede — vesentlig hird og politi».
Altså slike som en skulle anta hadde møteplikt.
Flere måneder i forveien tok de nazikontrollerte avisene til å trykke
forhåndspropaganda, artikler de av rikspropagandalederen var pålagt å
ta inn. I et intervju som lokalavisa hadde med den stedlige organisa
sjonslederen, ble det forespeilet flere ekstratog til Verdal og ekstra
båtanløp til Trones som skulle frakte stevnedeltakere fra hele landet.
Både til disse transportene og kolonner av syklister som var ventet, var
det ordnet med leirplasser og innkvartering. Det ble ikke behov for
verken ekstratog eller skipsanløp. De store sykkelkolonnene var det
heller ikke så mye å se til. Men med tusen hird og politi tilstede må det jo
sies at naziuniformene såtte sitt preg på de sentrale stedene, Øra,
Stiklestad og Bakketun, hvor det meste av arrangementet foregikk.
Festlighetene begynte den 28. juli, med mottakelse av minister
presidenten ved fylkesgrensa, hvor han ble ønsket velkommen av fylkes
fører Yngvar Martens og paraderende rikshird.
I referat fra stevnet skrev lokalavisa om en anseelig mengde folk, og i
flere nummer gikk fullstendige referater av taler, prekenen i kirka m.v.
som en trøttende føljetong.
Da folketoget gikk fra Øra til Stiklestad foretok heimefronten en
ganske nøyaktig telling fra vinduene på E-verkets kontor. I oppmarsjen
gikk tre og tre i bredden og det var en enkel sak å telle rekkene. Opp
lysning om deltakertallet og karakteristikk av stevnet ble spredt som
stensilert trykksak, og sendt til flere steder i landet.
Mens det til vanlig var rene folkevandringene av verdalinger til høg
messene i Stiklestad kirke i krigsåra, var det en ny sort menighet på
benkene under olsokmessa, som ble forrettet av NS-biskop Einar Lothe.
Utenom den pliktige flagginga på offentlige bygninger, var det nesten

----
200 Krig
----
NS-landsstevnepå Stiklestad 1942 -er dette stor oppslutning?
ikke flagg å se på private stenger denne dagen. På Stiklestad prestegard
utviklet det seg til rene flaggkomedien i regi av sokneprest Hovden (se
under Kyrkjas kamp).
Bitterheten over at NS-stevnet ikke ble som ventet, kom ganske godt
til uttrykk på lederplass i Adresseavisen:
«Det finnes sikkert dem som synes at Stiklestadstevnet var et litet og
übetydelig stevne, fordi de ikke seiv var med. Det finnes kanskje dem
som vil gjøre politikk og drive agitasjon på saken og si at det var liten
tilslutning til Stiklestadstevnet.
Og vi sier: Herre tilgi dem, De vet ikke hvad de sier og gjør.
Stiklestadstevnet var en strålende mønstring av norsk evne, av norsk
framtidsvilje og norske kjernetropper. Ingen ventet og ingen ønsket
at de norske bønder skulde gå ifrå slåttonna i dette skjebneår og
mannjamt være med på stevnet. De deltok i Stiklestadstevnet hver
enkelt bonde, hver eneste bondekone, hver eneste tjener og arbeider i
hver gard og grend. Alle deltok i tanken. De deltok i ønsket om et
fritt og stort og lykkelig Norge. Aldri har Stiklestad vært så omfattet
av det norske folks kjærlighet og von som i 1942.
Jøssingene, det vil si de norske landsforædere, kan gå heim og legge
seg! De har intet de skulle ha sagt om Stiklestadstevnet. De er over
flødig. De er utenfor. De er fiender av dette land og dette folk. De er
forrædere mot det helligste i Hellig Olavs tanke. De er forrædere mot
det dyreste i det norske folks tanke og sinn. De bør holde sin munn


----
201 Krig
----
Mønstring avjentehirden.
og skamme seg og skjule seg med sine falske blikk, som vi kjenner så
godt.
Stiklestadstevnet i år samlet akkurat de som hadde tid til å være til
stede.» —
I tillegg til føreren, Vidkun Quisling, deltok hele fem av hans ministre
i stevnet, Fretheim, Schanke, Stang, Lunde og Lippestad. Taler og
innhold forøvrig, var gjennomsyret av persondyrkelse. Tirsdag 28. juli
var det foruten en rekke særmøter, åpent bondemøte på stevneplassen
bak herredshuset. Arrangementer for hird og ungdomsfylking. Pro
grammet for Olsokdagen var og ganske omfattende, med bl.a.
mønstring for føreren som en programpost, og defilering for føreren,
som en annen. Når så også folketoget til Stiklestad foregikk i stramme
linjer, ble det mye marsjering, til folkestevne å være.
Selve høydepunktet var friluftsstevnet på Stiklestad og tale av Vidkun
Quisling, hvor han bl.a. seiv assosierte seg med Olav Haraldson og hans
verk, og at han hadde statsapparatet i sin hand. Stevneplassen den
gangen var Olavsstøtta og bakken nedenfor. Om deltakerne sto ganske
spredt, var det ikke noe stort område de fyllte opp.
Til de mange særmøtene var lagt beslag på det som kunne oppdrives
av møtelokaler på Øra og Bakketun: Kinoen, Betel, Bedehuset,


----
202 Krig
----
Meierisalen, Herredshuset, Frelsesarmeen, samt de to kafeene, Strand
og Kaffestova, Grennes hotell og Følstads gjestgiveri. Nazistene hadde
ventet seg mye av dette landsstevne. Det ble først og fremst en mani
festasjon av hvor liten tilslutning Nasjonal Samling hadde.
Under stevnet ble reist kritikk mot det «uskjønne» Olavsmonu
mentet, og aller verst, det var ikke norsk materiale i det, men dansk
sandsten. Minister Lunde lovet å gjøre noe med dette.

Quisling og en rekke i naziuniformer har tatt oppstilling i Skilleparken
på Verdalsøra.
Nytt Stiklestadmonument
Som følge av nazistenes misnøye med den «uskjønne» Olavsstøtta og
minister Lundes lovnad, ble arbeid med nytt anlegg satt i gang. Nasjonal
Samlings olsokstevne i 1943 var av mer beskjedent omfang, nærmest et
fylkesstevne. Men minister Skancke, som var hovedtaler, bebudet at
Olavstanken skulle reises et nytt monument, et stykke norsk grunnfjell
skulle reise seg mot Stiklestadhimmelen.
De første planer for et Stiklestadmonument, som ble tenkt tatt i bruk,
var laget av en NS-arkitekt ved NTH. Disse ble av flere ansett som helt
übrukbare. Øystein Hovden og Per Stiklestad, som ellers holdt seg på
avstand fra alt som hadde med NS å gjøre, blandet seg nå bort i det og
foreslo at man nyttet en plan som tidligere var utarbeidet av professor
Holmgren, men som det aldri var stilt midler til disposisjon for å reali-

 

----
203 Krig
----
Fra NS-stevnet på Stiklestad Olsokdagen 1944. Den nye, høye bautaen
er kommet opp.
sere. Nå så de sjansen. Forslaget ble mottatt med begeistring og det
skortet ikke på penger. I Holmgrens plan var symbolikken en akse,
Stiklestad kirke og Olavsstøtta.
Etter ordre fra fylkesfører Eggen skulle gammelstøtta knuses til pukk
og nyttes i fundamentet til ny støtte. Formannen i fortidsminneforen
ingen, Erling Gjone, (Heimefrontleder i Trøndelag) henvendte seg til
Per Stiklestad og ba han gjøre det han kunne for å redde støtta. Med
bistand fra NS-ordføreren i Verdal og arbeidsformannen i firmaet som
hadde nyanlegget, ble støtta på nattens tid fraktet på Øra og lagt inntil
veggen på enden av uthuset til urmaker Richter Falstad. Der lå den til
etter krigen. Da ble den fraktet tilbake og plassert på sin gamle plass.
Det nye anlegget sto ferdig til Nasjonal Samlings «storstevne» i
Olsokhelga 1944. Det var et gedigent og flott monument. Ei brei
granittrapp gikk opp over Olavshaugen, og på toppen ruvet en 7-8 meter
høy, slank bauta av Oppdalssten. Mellom bautaen og inngangsporten til
Stiklestad kirke, dannet trappa ei rett linje. Det symboliserte på en fin
måte sammenhengen mellom kirka og stedet hvor Olav den Hellige ble
lagt inn i et skur etter slaget i 1030. Høgt oppe på bautaen var innhogd
solkorset. Muren foran støtta var prydet med relieffer med motiver fra
Snorre, men også der en del NS-symboler.
I 1945 ble alt rasert. Dette på tross av at sterke krefter nesten bønnfalt
om at noe måtte bli berget. Relieffene på muren var laget i gips og
midlertidige. De kunne lett fjernes eller erstattes med nye. Solkorset på
bautaen ville vel heller ikke vært noe problem. Men en sterk deputasjon
fra Trondheim, Gjone og Tverdal, var übøyelige. De ville ikke at det på
Stiklestad skulle være noe som kunne tolkes som minnesmerke etter NS


----
204 Krig
----
og Quisling. Avgjørelsen om rasering ble presset fram. Den høge støtta
ble felt ned i ei oppgravd grøft, og granittrappa ble knust og gravd ned i
Korsådalen.
Quisling taler på Stiklestad olsok 1944. Legg merke til den nye støtta og
reliefene med sagamotiv.

Vidkun Quisling med følge kommer opp granittrappa til Stiklestad
stevnet, olsok 1944.

 


----
205 Krig
----
Landsstevnet i 1944
I 1944 var det ti år siden Nasjonal Samling holdt sitt første stevne på
Stiklestad. Også den gangen var Quisling hovedpersonen. Olsokstevnet i
1944 var lagt opp som stort landsstevne og 10-årsjubileum. Seiv om de
to stevnene ble holdt under helt forskjellige forhold, var det adskillige
likhetspunkter, bl.a. var det statspoliti i stålhjelmer tilstede begge
gangene. I 1934 vakte dette adskillig oppsikt. Ti år senere var en blitt
mere tilvent. (Statspolitiet ble opprettet i 1931, avskaff et i 1936, men
reetablert av Quisling under krigen).
Blandt hedersgjestene denne gangen var nordsjøflygeren Trygve
Gran. Den 30. juli var det 30 år siden han foretok sin dristige flygeferd
over Nordsjøen, fra Skottland til Norge, i et enmotors åpent fly. I 1914
var dette en verdenssensasjon. Når NS hadde en slik personlighet innen
sine rekker, ble dette utnyttet maksimalt i propagandaen. I forbindelse
med olsokstevnet ble han hyllet under eget arrangement på selve dagen
for bedriften som hadde gjort ham berømt.
Hird ogfrontkjempere defilerte i gatene på Øra.
Olsokdagen i 1944 var på en lørdag. Stemningen da var adskillig mere
anstrengt og ikke så optimistisk som for to år siden. NS hadde fått føle
den massive motstanden i folket. De allierte hadde gått i land i
Normandie og stormmarsjen mot det stortyske rike var i full gang. En
tankevekker var det nok også at Quislings forbilde, Hitler, bare noen
dager i forveien var utsatt for attentat. Sikkerhetstiltakene var derfor
adskillig mer omfattende i 1944 enn ved det forrige landsstevnet. Under
utøvelse av sikringskontroller utspant seg en del latterlige episoder.


----
206 Krig
----
Programmet for Olsokstevnet var ganske omfattende. Om formid
dagen var det minnehøytid, på Hirdførerskolen på Bakketun, over 42
falne frontkjempere fra Trøndelag. 30 ungdommer fra Sør-Trøndelag
og 12 fra Nord-Trøndelag hadde gitt sine liv for nazismen. Det var opp
hengt store portretter av samtlige og disse ble høytidelig avduket av
«Føreren». Bildene skulle henge på Bakketun inntil de var innhogd i
granitt på Stiklestad.
Olsokgudstjenesten i Stiklestad kirke var også denne gangen ved
biskop Lothe. Kirka var fullsatt, de fleste i uniform og med Quisling
NS-biskopen Lothe ønsker Føreren velkommen til Olsokmesse i Stikle
stad kirke.


----
207 Krig
----
fremst. Da biskopen gikk foran alteret, vendte han seg først mot
«Føreren», strakte høyre hand i været til nazihilsen - «Heil og Sæl».
«En uhyggelig gudstjeneste», sier Per Sundby, som måtte være tilstede
som organist.
Høydepunktet under landsstevnet var selvsagt folkemøtet på
Stiklestad, med avduking av det nye minnesmerket. Seremonien og
avdukingstalen var ved minister Fuglesang. Til dette var det laget en ny
komposisjon: «Stiklestadslaget» av Max Raebel. Hovedtaler var
Vidkun Quisling. Hans gjennomgangstema var kampen mot bolsje
vismen. Alle motstandere av nazismen var kommunister i hans øyne.
Om kvelden ble det holdt folkefest på Verdølatun, hvor en rekke
prominerte gjester, tyske og norske, var tilstede.
Også i 1944 strakte landsstevnet seg over to dager. Fra programmet
den 30. juli nevnes: Stafettløp fra Stiklestad til Idrettsplassen, appell for
uniformerte avdelinger og forbimarsj for føreren.
Denne gangen ble det kringkastet fra stevnet. Mens radioreporteren
fortalte at «tusener på tusener strømmet til Stiklestad», trampet en hird
avdeling på stedet marsj, for at fottrinna skulle høres gjennom mikro
fonen. Dette skjedde på vegen like ved gården til Johan Hofstad. Han
gikk bort på vegen og trampet i lag med dem. På bena hadde han tresko.
Etter stevnet skrev avisene om en massiv oppslutning om Stiklestad.
Morgenposten: «Tross reisevansker og travelt arbeid med matproduk-
sjon, var en anseelig skare kampfeller samlet på Stiklestad».
Ifølge avisreferat var stevnet også en slags «Konfirmasjon» for hird og
frontkjempere, i og med at de fornyet sitt løfte til føreren.
Om tilslutningen til Olsokstevnet i 1944 var noe større enn i 1942, var
den beskjeden til landsstevne å være. Gode nordmenn voktet seg vel for
å vise noen som helst interesse for stevnet. Det var det samme som å bli
registrert som nazist. Likevel var det noen som ikke kunne styre sin
nysgjerrighet.
Uniformer dominerte folkemøtet som NS holdt på Verdølatun. I midten
foran ses «Føreren», Vidkun Quisling.


----
208 Krig
----
STRAFGEFANGENENLAGER FALSTAD
Falstad skolehjem på Ekne, som det tyske sikkerhetspoliti,
GESTAPO, beslagla og gjorde om til straffangeleir, var i krigsåra det
rene skrekkens tempel, hvor drap og mishandling hørte til dagens
orden. Et bilde på hva Hitlers nazisme bygget sin makt på, en virkelig
het på det mest groteske når «bunnfallet» blant mennesker får posisjon
og makt. På mange vis dumme, enfoldige mennesker, men uhyre opp
finnsomme når det gjalt å plage medmennesker, fysisk som psykisk helt
til døde, hvis det behaget dem, noe det gjorde så altfor ofte. De som
regjerte på Falstad under krigen var nazisystemets utvalgte.
Seiv om tyskerne gjorde hva de kunne for å mørklegge og hermetisere
forholda på Falstad, så sivet det ut så pass mye, at selve navnet Falstad
under krigen var forbundet med kald gufs og skrekk. Dette visste de
som var engasjert i illegal motstandsvirksomhet, og var klar over hva
Falstadfanger — Mannen t.v. øverst er lensmann Jon Suul. Nr. 2 i
andre rekke er Kolbjørn Rygg.


----
209 Krig
----
som risikertes om de ble avslørt. En stadig psykisk påkjenning, som for
fleres vedkommende ble vanskelig å kvitte seg med. Men når virkelig
heten omkring Falstad, etter frigjøringa, ble avdekket i sin fulle og hele
grusomhet, var det mange ganger verre enn noen hadde kunnet forestille
seg.
Mange verdalinger måtte og friste lengre eller kortere tilværelse i
denne fangeleiren. En av dem med lengst opphold, nesten 3 år, var Rolf
Nevermo, og en gjengir noe av hans beretning om hvorledes han
opplevde Falstad.
Under kapitlet «Fangenskap og flukt» skildrer han sitt første møte
med fangeleiren og omstendigheter omkring de første henrettelser i
Falstadskogen. Videre forteller han slik:
Utover våren 1942 fikk fangene etterhvert komme ut på arbeide, i
og omkring leiren. Alltid var det noe å gjøre, for de var flinke til å
finne på det mest utrolige. Det var ikke spørsmål om det var noe
gavn i det som ble utført, det skulle jo være straffarbeide. Aldri var
det tale om å ta noen pause i arbeidet, var det en som rettet ryggen,
var straks vakta der og ordnet opp: «Los - los», spark og slag.
En god del jøder var kommet til leiren, og disse var til stadighet
gjenstand for vaktens oppmerksomhet. Til å begynne med måtte de
bære stein fra steinbruddet, som lå ca. 200 meter fra leiren, og fram
til vegen. Det ble laget bårer med fire bærearmer og det var således
fire som bar, men oppe på lasset måtte det alltid sitte en jøde, som
ropte: «Vi jøder er verdens største svin».
Inne på gardsplassen sto ei svær bjørk. Om høsten, når løvet falt,
måtte jødene plukke ett og ett blad, løpe med det ut porten og bort til
en søppelplass et stykke unna. Når så alle blad var fjernet, måtte de
koste gardsplassen med tannbørster. Vanvittig, vil en si, men den
rene sannhet.
En gang, mens de arbeidet i steinbruddet, gikk vakta plutselig løs
på en eldre jøde med spark og slag. Til slutt lå stakkaren og jamret
seg: «Jeg dør - jeg dør». Plutselig fikk tyskeren en ide: «Du er død.
Rør deg ikke!» Så beordret han de andre til å grave en grav, og jøden
ble lagt ned i så bare nesen stakk over jorda. Deretter måtte hans
sønn, som også var der, foreta jordpåkastelse og forrette etter det
jødiske rirualet. Under alt dette frydet tyskeren seg kostelig. Dette
skulle bli noe å fortelle kameratene, «Heil Hitler!» — En behøver ikke
å tvile på at han høstet stort bifall blant sine «Ariske kamerater» for
sin geniale ide.
Straffeeksersis
Når nye fanger kom, skulle de alltid ha en ekstra velkomst i form
av straffeeksersis. En gang ble alle ryggsekker som fantes i leiren tatt

----
210 Krig
----
og fylt med murstein og bundet på ryggen til ofrene. Så fikk de
gjennomgå hele repertoaret, rulle framlengs og baklengs, stupe
kråke, krype og åle seg fram, hoppe med bøyde knær og hendene
strakt fram. Imens sprang vaktene omkring dem, sparket og slo med
tykke stokker til ryggsekker og klær var bare filler og ryggene skinn
løse. Mange måtte bæres inn på sykestua, helt sprengt, og sikkert:
Flere fikk mén for livet av denne omgangen.
Jo da, en fikk lære å kjenne Hitlerkulturen og nazistisk mentalitet på
kroppen.
Ei tid ble det praktisert at alle skulle ha to timers eksersis hver dag,
under tysk kommando. For nye fanger var det svært vanskelig å
forstå kommandoen, og da vanket det straffeeksersis på alle. Det hele
var arrangert for at vaktene skulle få høve til å plage oss litt ekstra.
Som oftest var det ca. 300 mann som deltok. Eksersisen foregikk
ute på ei myr og fullt av vann overalt. Han som kommanderte kunne
plutselig snu seg rundt og gi tegn til oppstilling på linje. En-to-tre! og
vi skulle være ferdige i snorrette linjer. Dette var helt umulig å få til
på så kort tid, hvilket heller ikke var meningen, men som straff måtte
vi krype og åle oss i gjørma, og tilslutt samling omkring tyskeren,
som oftest tok oppstilling på ei tue, og her måtte vi ligge i skitten og
synge for ham.
Det kan høres rart at vi fant oss i dette. Men vi var fullt klar over at
tyskerne forsøkte å provosere. Det gikk vakter over alt, med maskin
pistolene i beredskap og ved det minste tegn til bråk, ville det smelle.
Jeg glemmer heller ikke en del Ålesundere som kom til leiren. De
var tatt fordi de hadde organisert og hjulpet folk over til England.
Mottakelsen de fikk på Falstad, vil de nok sent glemme. Det var slag
og spark i alle variasjoner. Innimellom måtte de synge: «Wir fahren
gegen Engeland». De ble slått til blods i cellegangen, og en av dem,
en løytnant som senere ble skutt, måtte ligge på gulvet og slikke opp
blod — menneskeblod.
Hardt arbeide fra 6 morgen til 7 om kvelden, svært lite og meget
dårlig mat, straffeeksersis og juling, var i grove trekk livsmønsteret
på Falstad i denne tida. Men midt i all elendigheten, var det en livs
betingelse for oss å holde motet oppe. Nye fanger som kom, gikk nok
og sturet, men det sørget de eldre fangene for å ta av dem. Verst var
det med maten. Stadig sto det noen ved søppeltønnene i kjelleren for
å prøve å stille suiten. Men man kan vel forstå at det ikke var mye å
bli fet av det som kom dit.
Men som sagt, vi holdt humøret oppe så godt det lot seg gjøre, og
moret oss ofte over tyskerne, hvor dumme og enfoldige de kunne
være etter våre begreper.
De hadde beslaglagt grisehuset på skolehjemmet, hvor de drev

----
211 Krig
----
oppdrett av slaktegris for Gestapos regning. En gang skulle det
sendes åtte griser til Trondheim for slakting. Leirkommandanten,
Gneist, forøvrig en av de verste plageånder vi hadde, skulle seiv lede
opplastinga av grisene. Dette foregikk tidlig en morgen, før det ble
lyst, og etter kommandantens ordre på følgende måte: Han beordret
lagt fire tomsbord fra grisehuset og bort til bilen et stykke unna, og
en smal planke opp på bilen. I sin enfoldighet trodde han virkelig at
grisene skulle spasere etter dette. Det hjalp ikke om man sa at dette
ikke nyttet, her var det han som kommanderte. Den første grisen ble
sluppet ut og et komisk skuespill tok til med grisen og sturmschar
fiihrer Gneist i hovedrollene. Resultatet ble at grisen stakk til skogs.
Det var ikke tale om å forsøke å få tak i den. Gneist hadde fått blod
på tann og beordret en ny gris ut, han skulle vise de «norske svina»
hvem som hadde makta her i gården. Men den nye grisen var om
mulig enda mere gjenstridig. Det hjalp ikke hvor mye komman
danten kommanderte og dominerte. Til slutt måtte han kapitulere
overfor grisenes manglende forståelse av «tyske metoder».
På leirområdet var det oppført et fjøs hvor det var kuer. En av
fangene hadde funksjon som fjøsmester for dette. En gang skulle
fjøsmesteren til okse med ei av kuene. Slike svippturer ut på bygda,
var et privilegium han hadde, men han måtte ha utgangstillatelse fra
kommandanten. Nå var det kommet en ny kommandant, en brysk
herremann som ville sørge for at fangene ikke hadde noen friheter,
en ekte arier som skulle lære de dumme nordmennene hvordan sakene
skulle ordnes. Han ble straks mistenksom overfor fjøsmesteren.
Dette var nok forsøk på å bløffe seg til turer på bygda. Slike uvaner
skulle han sette stopper for. Fjøsmesteren hadde vel hørt om rasjonali
sering? Dermed beordret han at alle kyrne skulle føres til oksen på en
gang, denne renninga med ei og ei ku ville han ikke ha noe av, det var
bare lureri fra fjøsmesterens side og det skulle han ikke ha noe av,
basta!
At det gikk an å lure tyskerne både moret oss og holdt motet oppe.
En gang tok jeg ca. 3 tonn poteter fra dem og ga bort til skole
hjemmet.
Jeg skulle forestå mottaking av ca. 20 tonn poteter som var inn
kjøpt til leiren og dette skulle lagres i en kjeller på skolehjemmet.
Mens vi holdt på med dette, kom gårdsbestyreren og fortalte at deres
potetbeholdning snart var oppbrukt, og at det var vanskelig å få tak i
grunnet tyskernes rekvireringer. Vi ble enige om å forsøke et kupp og
tippe et billass i feil kjeller. Dette gikk fint. Riktignok syntes
kommandanten at de 20 tonn poteter var svært udryge. Jeg skyldte
på at det var så mye råttent som måtte kastes, noe som var sant.
Siden hørte vi ikke mere om dette.»
Verdalsboka — 14

----
212 Krig
----
SHETLANDSGJENGEN GJENNOM VERDAL
Drama i Sul
Den 3. november 1942 innløp til bl.a. Verdal lensmannskontor,
melding om at det var funnet en senket motorbåt ved Frosta.
Den 5. november skjedde et drama i Sul, i kveldsmørket i svingen
nedenfor Sulstua, et sammenstøt mellom grensepoliti og en gruppe på
fem som forsøkte å ta seg fram med Sverige som mål. Det ble kamp og
skuddveksling. To mann, en grensepoliti og en britisk soldat ble
liggende igjen på vegen såret, mens de andre kom seg unna.
Til å begynne med var det vel
ingen som tenkte på noen forbind
else mellom båtfunnet utenfor
Tautra og episoden i Sul.
De som var på ferde denne no
vemberkvelden var ingen ringere
enn kaptein Leif Larsen, «Sjetlands-
Larsen», og fire av hans menn,
nordmannen Johannes Kalve og
britene Bob Evans, Billy Tebb og
«Shorty» Graig. De var i ferd med å
ta seg over til Sverige, etter et mis
lykket forsøk på å senke det tyske
slagskipet «Admiral von Tirpitz»
som lå i Åsenfjorden. Mer om dette
finner en i boka «Sjetlands-Larsen»
av Frithjof Sælen, som er hoved
kilden til denne artikkelen. Boka gir
imidlertid et noe forvrengt bilde når
det gjelder Sjetlands-Larsens møte
med sulingene.
Leif Larsen.
(Foto fra boka: Sjetlands-Larsen)
Ifølge planen skulle Sjetlandsgjengen, som besto av ti personer,
komme i land et sted mellom Stjørdalshalsen og Hundhamaren etter
fullført oppdrag. Der lå det milorgmannskaper utplassert på strategiske
punkter for å ta imot og bringe dem i sikkerhet. Blandt mannskapene
var også verdalingen Sverre Fikse, som hadde post i nærheten av sjø
kanten utenfor Hundhamaren. Men det gikk ikke som planlagt for


----
213 Krig
----
Sjetlands-Larsen denne gangen. Etter å ha senket motorbåten
«Arthur», som hadde fraktet dem over fra Skottland, gikk de den 31.
oktober i land et sted på Frostalandet, tok seg fram gjennom Asen og
Skogn og opp til Markabygda. Der var de innom et par garder hvor de
fikk mat og hvilte seg før de ga seg fjellet i vold.
Gruppen delte seg, slik at den ene halvparten tok seg fram etter ei rute
nord for Færen og Sulsjøene, og kom fram uten annen dramatikk enn
at de hadde en strabasiøs tur, med adskillige forfrysninger.
Den andre gruppen, som hadde Larsen som leder, valgte ei nordligere
lei, i retning Tverrvola, Kråkfjellet, med tanke på å passere grensa
gjennom Mærraskaret.
I fjellet var det kommet en god del våt nysnø, og våtsnø lavet ned.
Dette var sjøfolk og slett ikke fjellvandrere. Etter å ha passert Tverrvola
tvang både føret og terrenget dem ned mot vegen.
De kom fram til Brennmoen i Sul, klissvåte og utslitte. Klærne deres
var da blitt adskillig medtatt og fillete, og de hadde skaret seg stokker
som de støttet seg til. Noen av dem gikk inn i hovedbygninga og ifølge
boka skal de ha bedt om å få ligge på låven ei stund. De møtte
kårmannen på gården som var alene inne. Han var nervøs og skeptisk til
disse fremmede, fillete folka, og ansa dem trolig for provokatører. Han
ville ikke ha noe med dem å gjøre.
Det var i melkingstida og kona på gården, Sofie Karlgård, var i fjøset
og holdt på med melkinga. De kom inn i fjøset og ba om melk og det
skulle de få. Sofie tilbød å gå inn etter glass til dem. Men det hadde de
ikke tid til og de drakk direkte av melkebøtta. Imens hadde kårmannen
ringt til grensepolitiet som hadde tilhold på Sulstua. De to grense
politiene, Pettersen og Knutsen, tok med seg våpen og gikk for å under
søke. De var forberedt på å møte fremmede.
Etter å ha drukket seg utørste på melk, la gruppen i veg videre østover
etter vegen. Da de kom til svingen nedenfor Sulstua, sto plutselig to
uniformerte menn foran dem og de fikk våpen rettet mot seg på kloss
hold. Den ene i grå-grønn uniform, rettet et automatgevær mot Larsen,
den andre i mørk-blå uniform, holdt en pistol med fingeren på
avtrekkeren: «Hvor skal dere»?! «Hvem er det som spør» sier Larsen
rolig. «Hold kjeft»! skriker den blå, «det er jeg som spør». Situasjonen
var prekær, men Larsen som hadde commandostrening, fant et beleilig
øyeblikk til å gjøre et utfall mot de to politifølkene, han kastet seg fram
og får dem litt tilbake og ut av stilling. I det samme bråker det fra
pistolen til den ene engelskmannen, og den blå grensepolisen, Knutsen,
siger sammen. Den andre politimannen skyter mot dem i samme
øyeblikk som han kaster seg ut for vegen og ruller ned skråningen. Bob
Evans ble truffet i ene låret og stygt skadet. De andre hadde også fått

----
214 Krig
----
/ svingen nedenfor Sulstua var det at Sjetlandsgjengen møtte de to
grensepolisene.
fram våpnene og skuddene smalt i forsøk på å treffe ham som forsvant i
mørket ned skråningen.
Larsen undersøkte Evans og ansa at det ikke var mulig å få ham med
videre. Evans var i britisk soldatuniform, og i forvissing om at han ville
bli behandlet som krigsfange, tok Larsen avskjed med ham, der han lå
på vegen.
Etter å ha virret litt fram og tilbake i forsøk på å finne den andre
politimannen, som kanskje kunne være truffet, mistet de kontakten
med Kalve. De tre, Larsen og de to andre britene, tok seg ned til elva og
fortsatte østover langs denne og ble da sett av gardsfolka i Sulstua, men
de gjorde ikke noe anskrik. Men snart måtte de opp på vegen igjen.
Ved Hjellfossen, nedenfor tollstasjonen, møtte de en hestekjører. De
hørte ham på lang lei, for det skranglet i støttingkjettingene. Det var
Arne Karlgård. Han var den gangen bruker på Brennmoen og det var
hos hans kone de hadde fått melk. Nå var han på veg heim fra Innsmoen
hvor han hadde holdt på med framkjøring av noe skogsvirke. Larsen
stoppet Karlgård og spurte om det var langt til grensa og om eventuelt
vakthold. Karlgård fortalte at det var tyskere på tollstasjonen og i
Sandvika, samt hvor langt det var til grensa. Han rådet dem til å gå over
elva på dammen nedenfor utløpet av Innsvatnet, og ta seg opp på Karl-
Johansvegen og følge denne til de passerte grensa. Å følge hovedvegen
ansa Karlgård for risikabelt.


----
215 Krig
----
Kaptein Larsen og de to britene gjorde som Karlgård hadde sagt.
Over dammen gikk de baklengs og laget bare ett spor.
Ut på morgenkvisten, den 6. november, passerte de grensa. Da trodde
Larsen at to mann var tapt, ettersom han savnet Kalve.
Kalve vendte tilbake for å hjelpe Bob Evans. Han ville ikke la vennen
ligge igjen på vegen, og klarte vel på et vis å stable ham på bena. De tok
leia opp over bakkene, mot Østgård og Tømte. Derfrå videre østover i
retning Drivsjøen. Der har trolig ikke Evans maktet mere og han ble
igjen i Værdalsbrukets hytte, som disponertes av skogforvalter Moen.
Kalve fortsatte mot grensa og kom fram til Åbo. Derfrå ble han fraktet
til Skalstugan og kom dit ca. åtte timer senere enn Larsen og de to andre
britene.
Dagen etter ble det satt i gang stor rassia i Sultraktene med både tysk
og norsk politi i aksjon, ca. hundre mann i alt. I første omgang var
politiet uten spor. De heftet seg ikke med det ene sporet som gikk over
dammen, dessuten gikk det den gale vegen. I Sulgrenda ble det derfor en
omfattende husundersøkelse, da man fryktet at disse farlige folka
skjulte seg på en av gårdene. Først sent på dagen ble sporet over
dammen undersøkt nøyere og fulgt på andre sida av elva. Tyskerne fikk
da se at sporet snudde og at ett spor ble til tre, at de gikk i retning
Sverige og hadde krysset grensa.
Neste dag, den 7. november, kom to unge stapomenn fram til hytta
ved Drivsjøen. På anrop kom Bob Evans fram i døra. På norsk ble ropt:
«Hendene i været»! Men dette forsto ikke Evans og statspoliti Østern
skjøt mot ham. Evans ble truffet i det andre låret.
Arne Karlgård ble tilsagt for å hente Evans med hest og slede. Han
forteller at den sårede hadde store smerter under stransporten ned fra
hytta, og mest i det første såret som det trolig hadde begynt å gå
betennelse i. Vel framme i Sul, tok tyskerne tilsynelatende humant imot
engelskmannen. Han ble lagt på båre og fikk tepper over seg. Distrikts
lege Thor Hegbom ble budsendt. Han trodde det skulle gis førstehjelp.
Men det fikk han ikke lov til. Han fikk bare se Evans og forsto naturlig
vis ikke vitsen med at han skulle bli tilkalt.
Bob Evans var 22 år gammel. Heime i England hadde han foreldre og
søsken. Han reagerte ikke så mye når dette ble bragt på bane, men da
han fikk høre at de andre hadde kommet seg over til Sverige, kom
tårene. De hadde vært heldige.
Tyskerne la ham inn på St. Elisabeths hospital i Trondheim. Etter at
de hadde gjort han frisk, ble han henrettet. Dette var krigsforbrytelse og
ble et av anklagepunktene under Niirnbergprosessen. Evans' riktige
fornavn var Robert.
Statspolitimannen Knutsen ble som nevnt såret under episoden
nedenfor Sulstua. Han ble lagt inn på Innherreds sykehus. Da han var

----
216 Krig
----
blitt frisk, kom han tilbake til tjenesten i Sul. Men natt til den 26. mai
1943 stakk han av til Sverige. Om morgenen fant Bergljot Suul et brev i
brødboksen. Det var fra Knutsen og der fortalte han at han hadde
rømt. I brevet ga han nazistyret det glatte lag, og hevdet å være lurt med
i NS og polititjeneste på falske premisser. Knutsen var i politiuniform
og tok med seg karabinen han hadde fått utlevert da han forlot Sulstua.
Men før han passerte grensa kastet han våpnet, men tok ut sluttstykket
og kastet det i en annen retning.
Aksel Kristianson, i Skalstugan, var ute og lette og fant karabinen,
men ikke sluttstykket.
Om den engelske etterretningstjenesten hadde fått feilaktige informa
sjoner om hendingene i Sul, eller om de misforsto, skal være usagt. Men
de oppfattet det i allefall som at det var to engelske soldater som var
blitt såret og at de var innlagt på Innherred Sykehus. Ved et kupp ville de
forsøke å ta ut disse to. En gruppe frivillige, samtlige norske, kom over
grensa, gjennom Verdal og helt fram til målet i Levanger. En mann gikk
inn på sykehuset for å rekognosere, men kom ganske fort ut bestyrtet.
Det var ingen engelske soldater på sykehuset! Et øyeblikk så det ut som
om de var lurt i en felle. De kom seg imidlertid helskinnet tilbake samme
vegen som de kom.
Det er mulig at pålegget Gustav Eklo fikk, om å møte ved kaia i
Levanger, med lastebil, knottsekker og trematerialer, kan settes i
forbindelse med denne aksjonen.
Under ransaking av hytta ved Drivsjøen, fant statspolitiet noen jakt
geværer som skogforvalter Morten Moen hadde gjemt der oppe. Moen
ble arrestert, men ble sluppet ut etter tre dager.
Etter frigjøringa, da nærmere omstendigheter og følger i forbindelse
med episoden nedenfor Sulstua ble kjent, gikk det hardt inn på
kårmannen på Brennmoen. Han ble så nedtynget av skyldfølelse at han
ble sjuk og levde ikke så lenge etterpå.

----
217 Krig
----
UNNTAKSTILSTAND
6. -12. oktober 1942
Sommeren og høsten 1942 var det en spent og amper stemning i Trøn
delag. N.S. hadde lidd nederlag i kampen om skolen, ungdomstjenesten
og kom ingen veg med nazifiseringsforsøka med kirka.
På Trøndelags- og Helgelandskysten hadde norske commandos, fra
England, utført aksjoner. Det var også utført sabotasje mot krigsviktige
anlegg som Thamshavnbanen i Orkdal og Fosdalen Bergverk i Malm.
Det siste natt til 5. oktober. Det ble ledet av den verdalsættede sersjant
Per Getz. Han deltok i kampene i Verdal som befal i april 1940.
Ved Majavatn var det stort oppstyr og nærmest massearrestasjoner i
forbindelse med en våpensending fra England som var blitt oppdaget.
Trolig var det de to siste aksjonene som fikk begeret til å flyte over for
tyskerne. Allerede den 5. oktober begynte man her i Verdal å ane at noe
spesielt var i gjære. Tidlig på morgenen ble alle viktige veger sperret og
streng kontroll innført som et ledd i jakta på Malmsabotørene. På
Verdalsøra ble oppsatt radioer på kafeene og høytalere på sentrale
steder. Radio i privat eie var jo strengt forbudt. Tyskerne overtok også
kontrollen med telefonsentralen.
Om morgenen den 6. oktober kom meldinga om at det var innført
unntakstilstand i Trøndelag. Nå avløste den ene uhyggesmeldinga den
andre. I disse dagene sto tyskerne for den verste udåden i Norge under
hele krigen, noe som savner sidestykke i norsk historie.
Samtidig med meldinga om denne «uhyggestilstanden» kom nyheten
om at ti kjente personer i Trondheim var dømt til døden og at
dødsdommene var fullbyrdet.
I sitt raseri over våpenaffæren i Majavatn, arresterte tyskerne nesten
alle de ungdommene de kom over, og den 7. oktober kom ny uhygges
melding, enda verre, 15 av Majavatnfolka var dømt til døden og skutt i
Falstadskogen. Men ennå var ikke tyskernes blodtørst over. Dagen etter
led ytterligere ni samme skjebne. I løpet av tre dager var 34 nordmenn
myrdet ved standrett, uten at de hadde fått prøvd sine saker for noen
som helst form for domstol og uten at det var ført det minste bevis for at
de hadde gjort seg skyldig i noe som helst.
Hvordan reagerte så NS-medlemmene i Verdal på dette forferdelige? -
kan en spørre. Overhodet ikke, i allefall tilsynelatende. Kun ett NS

----
218 Krig
----
medlem tok konsekvensene av denne groteske blottlegginga av systemet
og meldte seg ut av partiet.
Verdalingen Rolf Nevermo, som var fange på Falstad, så folka fra
Majavatn både før og like etter at dødsdommene var avsagt, og han
skildrer dette slik:
«Den 5. oktober, om kvelden, kom det nye vakter til leiren, videre en
del S.D.-folk som vi ikke hadde sett tidligere. Vi forsto at noe måtte
være i gjære. Morgenen etter fikk vi beskjed om at alle skulle holde
seg inne. Leiren var helt sperret. Det var erklært undtagelsestilstand i
Trøndelag. Senere på dagen ble det generalappell. Alle fangene måtte
stille opp og en offiser kom med en liste og begynte å lese navn. De
som ble opplest måtte tre til side og flere vakter med maskinpistol ble
plassert omkring dem. Det var folka fra Majavatn det gjalt.
De skulle stilles for standrett og denne ble satt inne i den såkalte
turnhallen i leiren. Her presiderte bl.a. gestaposjefen Flesch, som
visstnok var rettens formann, samt en del andre tyskere.
Så ble de ført inn, en etter en, og var inne noen få minutter. 15 av
dem ble dømt til døden og dommen ble forkynt ved at Flesch sa: «Jeg
beklager å måtte la dere skyte».
De dømte skulle få søke om benådning, og vi så at de sto og skrev
sine søknader med papiret mot veggen. Da var klokka 8 om kvelden.
Men allerede i Trondheims-avisene, som kom ut straks over middag,
sto dødsdommene med fete typer på første side, og at benådnings
søknadene var avslått og dommene eksekvert ved skyting.
Først kl. 4 om morgenen etter ble de dømte hentet av bødlene. Vi
hørte de ble jaget ned i kjelleren. Her ble de sikkert også kledd av og
ranet for det de hadde på seg, for vi så en hel del av deres eiendeler
der nede dagen etter, ting som bødlene ikke hadde brydd seg med å
ta. Så ble de jaget inn i en stor bil, sammen med to tønner klorkalk
og kjørt opp i skogen. Dette er min teori om hvordan det foregikk,
og etter hva jeg så, både før og etter, er det nok riktig.»
Ingen dødsdommer rammet Verdal i disse dagene. Men uhyggesstem
ningen var tilstede i fullt mon. I gatene og på vegene patruljerte tyske
soldater i full bevæpning. Det var forbudt å oppholde seg ute etter at det
ble mørkt om kvelden og til i grålysinga om morgenen. Om nettene var
patruljene ekstra tallrike og kontrollen streng. Blendingsforskriftene ble
ekstra strengt håndhevet. Såframt den minste lysstrime var synlig ved en
vinduskant, risikerte en at en tysk vakt banket på med streng irette
settelse og trussel om straff. I krigsåra var jo bygda helt mørklagt, men
under unntakstilstanden virket dette ekstra uhyggelig.
En mann som kom med nattoget til Rinnan og skulle gå et stykke bort

----
219 Krig
----
i Vinnesbygda, ble kontrollert tre ganger i løpet av et par kilometer, og
ved den ene kontrollen måtte han til og med ta av seg støvlene.
I denne tida virket tyskerne svært ampre, lette å provosere og de
kjørte tildels grassat med motorkjøretøyene gjennom gatene. Den mest
tragiske hendinga i Verdal under unntakstilstanden var trolig en følge av
dette. Karen Valbekmo ble kjørt ned og drept av en tysk stridsvogn,
mens hun sto på trappa til samvirkelagets brødbutikk, som den gangen
hadde inngang fra Asbjørnsens gt. Hun var gift med Lars Valbekmo og
mor til tre mindreårige barn og ventet det fjerde.
Ved bensinstasjonen ses tyske stridsvogner. Legg merke til bilen
nærmest som har påmontert knottgenerator.
Hendinga gjorde sjølsagt dypt inntrykk i lokalmiljøet.
I hus og heimer var det mange politirassiaer og politikontroller, bl.a.
på leting etter ulovlige våpen og radioer. Selvsagt kunne ikke Stiklestad
prestegard og sokneprest Øystein Hovden unngå dette, så uredd og
erklært jøssing som han var. Om dette forteller han slik:
«Fredag 9. oktober kjem far min på vitjing. Tross unntakstilstandet
har han merkeleg nok fått reiseløyve til «Grensesone Øst», som elles
nå er stengt for tilreisende. Vi har ikkje før kome inn i prestegarden
og sett oss fredeleg og koseleg ned i stova med alle lamper tendra,
glade over gjesten vår — kva i all verda er det eg brått oppdagar rett
framfor meg, midt inne på stovegolvet? Der står sanneleg 3


----
220 Krig
----
uniformerte menn, alle med gevær! Korleis dei er komne inn? Eg veit
ikkje. Heilt lydlaust er det skjedd. Uforskamma, tenkte eg. Astrid
skvett til — kva gjeld det? Arrestasjon? Men nei. Alle, minus meg
sjølv, får ordre om å halda seg i ro. Eg lyt fylgja med.
Dermed tek dei til med lynfart å gjennomgranska alle rom, oppe
og nede. Kjøkkenet, matrommet, kontoret. Alle skuffer og skap og
alle papir! Loft og kjeller må også til, og for all del ikkje gløyma
soveroma. På soveromet mitt legg den energiske «snormannen» seg
flat ned inn under senga mi og lyser lenge med lommelykt opp i
madrassen. Jau, her måtte truleg «ein skjult hemmelighet» vera å
finna, kven veit? Men nei takk, den gang ei. Ingenting finst. Så
interessant var nok ikkje senga mi. Dei går grundig tilverks, men ikke
grundig nok. «Her er og et rom» peikar eg, og åpnar ei skapdør inn
til eit lite kott, dei synest oversjå. Vi er inne på gjesteromet. Her finst
ikkje noko anna enn berre 4 gamaldagse, utrangerte potter eller
nattmøbler, som står der bortgøymde i rekke og rad, fint oppstilte,
dei minner om «feldweblar» på geledd. Ja, skal det vera, så skal det
vera, tenkte eg. Kva dei tenkte, veit eg ikkje, men dei kom seg iallfall
fort derifrå.
Eg må med skam vedgå mine synder, inne i prestemannen sit der
akkurat da ein liten «djevel» og smiler og gliser til heile greia, enda
han nok aner og forstår, grunnen under han er visseleg temmeleg
«vulkansk».
Stiklestad kyrkje blir og stengd. — Gudstenesta søndag 11.
oktober forbode. —»
Noe av hensikten med unntakstilstanden og de bestialske dråpene var
nok å skremme til passivitet og lydighet.
At folk ble enda mere engstelig for hva framtida ville bringe av
uhygge, er vel sikkert. Men motstanden og holdningen overfor okkupa
sjonsmakta og NS ble bare enda hardere og mere kompromissløs av
dette.

----
221 Krig
----
KAREN VALBEKMO
født 10. mai 1913
Karen Valbekmo sto på trappa til Verdal Samvirkelags brødbutikk,
som den gang hadde inngang fra Asbjørnsens gate, da en tysk strids
vogn i stor fart skjenet ut, kjørte ned og dreptefru Valbekmo mens hun
pratet noen ord med ei venninne som oppholdt seg på andre sida av
gata.
Hun var mor til tre mindreårige barn og ventet det fjerde. Den
meningsløse tragedien gjorde et sterkt og dypt inntrykk i lokalmiljøet.
Opprinnelig var Karen Valbekmo fra Farstad i Romsdalen. Som jente
hadde hun Austad som slektsnavn. f 1930 flyttet hun sammen med sin
mor til Byafossen. Til Verdal kom hun først som hushjelp hos John
Ydse. I 1935 ble hun gift med Lars Valbekmo og flyttet da på Øra. I
løpet av de åra hun bodde i Verdal rakk hun åf å en stor vennekrets,
hvor hun var avholdt.


----
222 Krig
----
RASJONERING
Etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939, ble Forsynings
departementet opprettet ved Stortingsvedtak 13/9 1939. I samtlige
kommuner var det opprettet forsyningsnemnder for å ivareta kommun
ens forsyningsinteresser. Inntil april 1940 var forsyningsnemndenes
oppgave å kontrollere omsetning av forskjellige vareslag, forsøk på å
hindre hamstring og de henstilte til forretningsdrivende om å holde så
store varelagre som mulig. På det tidspunkt krigen kom hit til landet,
hadde forretningene i Verdal ganske store varelagre. Utover sommeren
1940 var det så å si ingen mangler, og forretningene hadde nærmest
rekordomsetning. Ikke minst gjorde de tyske soldatene og offiserene
betydelige innkjøp.
Men bildet endret seg. Flere og flere vareslag ble rasjonert. Behold
ningene av såvel matvarer, sko, klær og tekstiler av alle arter forsvant.
Når det oppsto mangel på en vare, ble den straks listet for rasjonering
og rasjoneringskort ble utstedt. Ved slutten av krigen fantes det knapt
vareslag som ikke var rasjonert.
Forretningene fikk tildelt kvoter av de vareslag de førte. Om de
forsøkte å hemmeligholde når kvotene ankom, visste folk som regel
dette, og møtte opp flere timer før forretningene åpnet, noe som førte til
et av krigstidens største fenomener, kødannelse. I køene kunne det
oppstå uenighet om plassen, for noen ble etter hvert eksperter i dette
også, klarte å albue seg fram til en plass lengre framme. Derfor hendte
det at politi måtte tilkalles for å holde orden på køene. Særlig for kjøtt
varer, tobakk og klær kunne folk møte opp timevis før butikken åpnet.
De som sto først i køen fikk slippe inn mens utvalget var størst. De
lengst bak ofte ikke før varene var utsolgt.
På matvaresektoren var kaffe et vareslag som forsvant ganske fort.
Det ble å ty til kaffeerstatning som butikkene førte. Flere sorter var på
markedet. «Trio» var en sort som var ettertraktet, men den ble fort
vanskelig å få tak i. Etter hva som ble sagt, besto den av korn og løve
tannrøtter. Den mest kjente sorten var «Kornelius» som besto bare av
brent korn. Men også erstatningene ble etter ei tid rasjonert og kunne
bare kjøpes mot klipp av kaffemerker. Etter hvert ble folk ganske flinke
til å lage kaffeerstatninger seiv og mange hadde sine egne oppskrifter.
For det meste var det korn og erter som ble nyttet og gamle kaffe
brennere kom til heder og verdighet.

----
223 Krig
----
Tobakkskø utenfor Husebys forretning.
I ei melding fra Statens opplysningskontor for husstell, som sto i alle
landets aviser hosten 1941, anbefaltes å nytte skrell av kokte poteter
som kaffeerstatning.
Alt av mel og brødvarer var rasjonert. Rasjonene var utregnet etter
det minimumsbehov som folk trengte for å overleve. Skogsarbeidere og
andre kroppsarbeidere fikk noe større rasjon enn de med fysisk lett
arbeid. De som arbeidet i jordbruket var blant de som fikk litt mere. De
større brødrasjonene var noe av årsaken til at det de siste krigsåra var
økende pågang etter arbeid i jordbruket.
Rasjoneringskort for hvetemel var det bare barn under 2 år og de som
hadde legeattest som fikk. Spesielle kontrolleger kontrollerte privat
praktiserende leger slik at de ikke utstedte legeattest for hvetemel til
andre enn de som måtte ha hvetemel for å berge helsa.
Det ordinære brødmelet var av dårlig kvalitet. At det var grov
formaling var vel ikke skadelig, men det besto nok ikke av bare korn.
Til brød var det vanskelig å få det til å heve seg og nesten umulig å få
brødet skikkelig stekt. Det ble ei hard skorpe utvendig og en halvrå
masse innvendig. Mange fikk magebesvær av dette. Humoren manglet
imidlertid ikke, og det ble laga mange vitser om krisebrødmelet. F.eks.
at kløe i baken skyldtes snarp og småhalm i brødmelet.
Kjøtt var rasjonert på samme måte og f ors vant nesten totalt fra
butikkene. For det meste var det dårlig kjøttfarse som ble tilbudt. Seiv


----
224 Krig
----
Gamle kaffebrennere kom til nytte.
om den kunne inneholde svært lite kjøtt, gikk det på den tildelte kvoten.
På tross av strenge kontrolltiltak, fikk de fleste produsentene til litt
på si, både til eget bruk, til slektninger og venner, samt at det ikke gikk
så lite på svartebørsen. I oppgåvene var det kuer som ikke kalvet hvert
år. Dødsprosenten og dødfødte kalver var i overkant i krigsåra. Det
samme gjaldt sau og gris. Det var svært få sauer som fødte tvillinger og
smågriskulla var ofte små, i alle fall etter oppgåvene.
Fisk og fiskvarer ble også listet for rasjonering, og etter hvert ble det
mangel på slike varer også.
De fleste som hadde en jordflekk dyrka endel poteter og grønnsaker.
Ved utdeling av rasjoneringskort ble det klippet fra merker tilsvarende
den avling de normalt skulle ha. Begrepet «villagris» var noe som
oppsto under krigen, og der det overhodet var mulighet til det, ble det
holdt gris.
Kaninavlen tok seg voldsomt opp og representerte for mange et kjær
komment tilskudd til kjøttrasjonen.
Egg var nesten ikke å oppdrive på annen måte enn hos produsentene.
Melkeprodusentene som leverte til meieriet hadde leveringsplikt av
melk. De som produserte smør hadde plikt til å levere dette. Betydelige
kvanta melk ble holdt igjen for smørproduksjon som ble solgt på det
illegale markedet. Derfor kom det påbud om at alle melkeprodusenter,
unntatt de som leverte smør, skulle levere fra seg separatorkulene. I
Verdal var det meieriet som var pålagt å ta i mot og lagre separatorkul
ene. 1 kjelleren på meieriet sto det separatorkuler fra samtlige leve
randører, fint oppstilt i lange hyller med nummerlapp på. En god del av
disse kulene var imidlertid fra gamle, kasserte separatorer.


----
225 Krig
----
Produsentene manglet ikke venner i denne tida. Ofte dukket det opp
fjerne og hittil ukjente slektninger på gårdene, og andre fra bystrøka
som var ute på matauketurer. Etter krigen, da varetilgangen tok seg
opp, uteble både slektningene og de nye vennene, men det ble og knytta
varige band gjennom dette.
Smør, margarin og matfett var det stor knapphet på. Også for slike
vareslag gjorde mangelen seg mest gjeldende hos ikke-produsenter. Det
var ikke uvanlig at smør og fett til fisk måtte blandes med vann. Smøret
ble gjort drygere ved innblanding av potetmos. Til stekefett var det ikke
så få som tydde til medisintran.
I samvirkelagets skoavdeling var det god plass i hyllene.
Skotøy var sterkt rasjonert. For å få anvisning på sko, måtte det
leveres personlig søknad. Forsyningsnemnda avgjorde hver enkelt
søknad etter vurdering, behov og varetilgang. At det på denne måten
kunne oppstå skjevheter var uunngåelig. De som var flinkest til å
framstille sin nød kom naturligvis best ut. Mange syntes nok det fore
gikk forskjellsbehandling. Det var så lett å se at naboen hadde fått
bedre behandling enn en seiv. Men de som hadde oppgaven med å
fordele de knappe varene, hadde det sannelig ikke enkelt, og det
manglet ikke på überettigede vondord.
Etter 1942 var de fleste sko laga med tresåler. Overdelen kunne være
så forskjellig, men det mest vanlige var fiskeskinn og papirstrie. Det var
dårlig fottøy som ikke tålte vann og revnet ofte etter kort tid. Gummi


----
226 Krig
----
fottøy, som forekom, var av syntetisk gummi. Dette materialet var lite
elastisk og fottøyet lite holdbart. Etter hvert ble det bare slike som var
avhengig av gummifottøy i arbeidet som fikk anvisning.
Sykkeldekk var rasjonert på samme måte som skotøy. Også til dette
ble nyttet syntetisk gummi. Dekka var stive og tunge å sykle med.
Derfor forsøkte de fleste å nytte de gamle lengst mulig, og ble etter hvert
svært flinke til å lappa sykkeldekka. Vulkaniseringsverksteda hadde
stortid både med å reparere sykkeldekk og gummifottøy.
Manufakturvarer ble det i de tre siste krigsåra så lite av at de fleste
hadde merker tilgode. Også på dette området hadde produsentene
fordel. På mest alle garder fantes det sauer, og spinnerokken og
vevstolene var flittig i bruk. Husmødrene ble etter hvert svært flinke til
å lappe og sy om klær. Som eksempel kan nevnes: En slitt dress ble
omsydd til drakt til kona, senere bukse og vest til en femårig sønn. Det
ble vist stor oppfinnsomhet også på dette området. Å kaste en tøybit var
det ikke snakk om. Var det ikke lenger brukbart til bot på et annet
klesplagg, ble fillene samla opp og levert til fabrikk i bytte for tøy laget
av oppkarda filler. Ullfiller var svært verdifulle.

For det meste var det tomt i hyllene i manufakturbutikkene, slik som
her ved samvirkelagets manufakturavdeling.
Nåler til symaskinene ble også mangelvare. Det var således mange
problemer og ingen enkel sak å holde garderoben i orden.
Mange følte tobakksrasjoneringa som det verste. Ei eske tobakk
måtte som regel rekke 2 uker. For mange rakk det nok knapt ei uke. Det
ble prøvd mange slags erstatninger, kirsebærblader og andre blader ble
tørket og stappet i pipa. Det var også erstatninger å få kjøpt. En sort som

 

----
227 Krig
----
kaltes Ho-Ho, var laga av humle og luktet noe forferdelig. En mann
som sykla over Ør-brua en vinterdag, syntes det lukta så vondt av
kloakkløpet og at det måtte bety at mildvær var i vente. Litt lenger
framme tok han att en som gikk og røkte humle. Det var årsaken til
lukta. Det var og noe tobakklignende som hette «Marihuana» i
handelen.
Mange ble flinke til å dyrke tobakk seiv og hos gartnerne var tobakks
planter en storartikkel. Det grodde og opp gartnere som utelukkende
satset på tobakksplanter. De kunne tilby flere sorter, Hawana, Wirgina
og Porturica var de mest vanlige. Maryland var en sort som ga stor
avling og var god til å lage snus og skråtobakk av, men egnet seg mindre
til røyking. Etter hvert ble det mye ekspertise i tobakksdyrkinga, og
mang en fagprat skjedde over hagegjerdet naboer imellom. Tilberedinga
av den heimavla tobakken ble litt av en vitenskap. Til sausing og
fermentering ble nyttet forskjellige slag ingredienser. Litt peppermynte
olje gjorde seg i snusen.
Under krigen var det mange slike tobaksplantasjer i Verdal.
Til kutting av tobakken ble det konstruert apparater og maskiner av
forskjellige typer. En nevenyttig kar laga en maskin som var selv
matende og med flere innstillinger for grovheten på snittet. Denne
maskinen gikk mye på lån og kom dessverre bort på den måten.
Etter hvert tok tobakksfabrikkene over tillaginga. Når det ble inn
levert råvarer, fikk en røyketobakk eller sigaretter etter ønske. Denne
tobakken ble ikke så aller verst, men den skilte seg adskillig fra den
vanlige fabrikktobakken.
Verdalsboka — 15


----
228 Krig
----
Brennevin var rasjonert. Det
varierte hvor ofte en fikk kjøpt ei
flaske mot klipp av rasjonerings
kort. Da det var stor knapphet på
sukker, ble det imidlertid lite heime
brenning under krigen. Brennevins
sortene som var å få kjøpt kunne og
være så forskjellige og adskillig
krisebetonte. En sort som hette
«Borgerakkevitt» var vel noe av det
simpleste. Sorten fikk betegnelsen:
«Nakkeskudd».
Sukker var selvsagt rasjonert. Så
framt en kjøpte melis eller sirup
gikk det på sukkerrasjonen. Mye av
sukkeret var av dårlig kvalitet,
brunt, grovt og dårlig raffinert, slik
at det nærmest var som en tykk
grøt. Flere som hadde litt jord
dyrka sukkerbeter og laga sirup
Her heises tobakksplanter oppfor
tørk og lagring. Riktig ettermod
ning var en viktig del av tobakks
produksjonen.
seiv. Den var slett ikke så verst og godt brukbar på brødskiva og grøten.
På gårdene ble det også laga mye potetmel. Poteten var uten tvil det
viktigste næringsemne under krigen, og mange reddet seg nok på den.
Med jernbanen var det forbudt å sende poteter, grønnsaker og andre
landbruksvarer, unntatt kålrot. Mye ble sendt likevel. Jernbanefolka
visste det var mat til landsmenn og var som regel hjelpsomme. Både
poteter, gulrøtter og hodekål ble ekspedert som kålrot.
Svartebørs
Under krigen var det innført maksimalpriser på de fleste vareslag.
Dette forhindret ikke at vareknappheten ble utnyttet og varer budt fram
til skyhøye priser. Dette kom først og fremst de tilgode som hadde store
fortjenester som følge av krigssituasjonen. De med vanlige lønninger i
sivilt arbeid, hadde liten mulighet til å skaffe seg rasjonerte varer på
svartebørsen. Kjøpere manglet det imidlertid ikke. Både tyske soldater
og andre skydde nesten ingen ting for å få tak i ettertraktede varer.
De som drev såkalt svarthandel uhemmet både til tyskere og andre
«storfolk», ble ganske snart registrert hos den øvrige befolkning, og
fikk dårlig ord på seg. Som eksempel kan nevnes at gårdssmør også her i
Verdal ble omsatt for opptil kr. 150,- pr. kg. Samme forhold gjorde seg
gjeldende for andre matvarer og for skinn. Særlig tyskerne var ivrige på


----
229 Krig
----
Maskinen som ble nyttet til å kutte heimavla tobakk.
skinnvarer. Det var verdier som kunne tas med til Tyskland. I
forretninger var det lettere å oppnå noe, når man hadde ett eller annet å
tilby som mellomlag. Særlig gjorde dette seg gjeldende for klær og
manufaktur. Smør var under hele krigen «hard valuta». Det samme
med tobakk. Nesten alle hadde tobakkskort, enten de røykte eller ikke,
og tobakken var god å friste med. Til en viss grad også brennevin. I det
hele så foregikk det mye tuskhandel med rasjonerte varer.
Til belysning av dette gjengis et opprop fra Heimefronten:
«Til det Norske Folk
Til alle bønder og produsenter av levnetsmidler
Vi har erfart at det drives en uhørt handel med matvarer på svarte
børsen og til priser som er vanvittig høge. Man må være oppmerk
som på at en stor del av befolkningen har forholdsvis mindre for
tjeneste nu enn før krigen. For å ta ett eksempel kan nevnes at krise-


----
230 Krig
----
tillegget for de regulerte lønninger ikke tilnærmelsesvis oppveier
prisstigningen på mat- og klævarer, så en stor del av folket ingen
sjanse har til å få i noe mat utenom hva de tilkommer på rasjoner
ingskortene etter de priser som delvis forlanges.
Merk: Rasjoneringskortene angir hvor mye man har rett til å få,
men gir ingen garanti for at man får det man har rett til.
Vi har også erfart at en stor del av produsentene selger matvarer m.v.
til tyskerne, utenom hvad som er rekvirert.
Dette må det nu bli slutt på.
De som selger matvarer m.v. til tyskerne, utenom hvad som er
rekvirert hos vedkommende, støtter frivillig den tyske krigsmakt, og
vil bli betraktet som forræder mot sitt eget land og kommer til å bli
trukket til ansvar for dette.
Opprop.
1. Slutt med svartebørshandelen og svartebørsprisene.
2. Driv ingen handel med tyskerne utenom rekvisisjonene.
3. Seig det dere kan unnvære av matvarer til dem av befolkningen
som mest trenger det og ta ikke høyere priser enn at dere dekker
produksjonsomkostningene + en rimelig fortjeneste.»

----
231 Krig
----
GLIMT FRA ARBEIDET I VERDAL FORSYNINGSNEMND
A v Egil By
Forsyningsnemnd ble valgt av formannskapet i møtet den 29. august
1939.
Valgt ble: Formann Arne Holan, videre K.F. Hermann, J.O. Wohlen,
Anders P. Ward, Matheus Høglo og Lilly Braarud.
Nemnda hadde første møte den 2. september samme år. Allerede da
forelå kunngjøringer fra Handelsdepartementet om foreløpig rasjoner
ing av forskjellige varer. Dertil skulle handelsstanden underrettes og
orienteres om rasjoneringsopplegget. Det ble bestemt at det skulle lages
navnelister over samtlige husstander i bygda. En støtte i dette arbeidet
hadde en i det nylig opprettede folkeregisteret.
Forsyningsnemnda kom til å få et
hardt arbeidspress, møter og ar
beidsoppdrag, og oppdragene økte
etter hvert. Forsyningsnemnda fikk
eget kontor og Matheus Høglo ble
tilsatt som forretningsfører.
Den første tida var 3 mann tilsatt
på kontoret, samt at formannen var
til stede hele tida. Alle oppgåvene
som nemnda etter hvert fikk, gjorde
at det enkelte ganger kunne bli
svært lange arbeidsdager, ikke så
sjelden til midnatt. Både formann
en og forretningsføreren viste seg
som dyktige arbeidsledere.
I løpet av krigsåra kom det
mange og lange forordninger og all
tid var det pålegg som gikk ut over
Egil By, avdelingssjef ved Verdal

sivilfolket, innskrenkninger i tildel- forsyningsnemnd og hovedansvar
ing av mat, tekstiler m.m. Ug for landbruksavdelingen.
Ug for landbruksavdelingen.
Oppgaven som psykisk tok mest (Foto: Innh. Folkeblad og Verdalingen).
på, var utskrivinga av hester, høy,
poteter, kjøtt m.m. til tyskerne. De som hadde ansvaret for dette hadde
mange tunge stunder.


----
232 Krig
----
Da arbeidspresset var på det største, var 15-20 personer beskjeftiget
på forsyningsnemnda. Dertil ble leid ekstra hjelp til stempling av kort ei
uke for hvert kvartal. Oppgåvene måtte deles inn i avdelinger og hver
avdeling fikk sin avdelingsleder.
Det var følgende avdelinger:
Avd. for rasjoneringskort for matvarer
« « tekstil og skotøy
« « kjøtt og flesk
« « kraftfor, korn og maling
« « byggesaker
I tillegg hadde fortsatt den valgte nemnda utskrivningene til tyskerne.
Flere av krigsåra tok tyskerne så mye høy at flere bønder hadde
vanskeligheter med å fore fram buskapen om våren. Verdal var likevel
heldig i og med at den forrike bygda Skogn ikke var langt unna. Det ble
kjøpt mye høy derfrå til erstatning for det tyskerne tok.
Utdelinga av de vanlige rasjoneringskorta ble foretatt kretsvis, enten
ved at de som ble sendt med kortene etablerte seg hos landhandlerne
eller ved skolene. Kortutdelerne måtte ha med registreringskorta, men
en god del flytting mellom kretsene, særlig av ungdommer, skapte
tildels store problemer. Når kortutdelinga for et kvartal var avsluttet,
var det et svært og komplisert arbeide å få kortregnskapet til å stemme.
Alle merker måtte telles som penger — og det måtte stemme.
Det kunne være deprimerende stunder i forsyningsarbeidet. Fortvilte
fedre eller mødre over at mel og brødrasjonen ikke strakk til. I familier
med flere ungdommer eller skogsarbeidere, ble de knapt tilmålte rasjon
ene i minste laget.
Avdelingen for tekstil og skotøy hadde nok de vanskeligste oppgåv
ene. Der var det ofte bråk og ikke så enkelt å være ekspeditør i denne
luka. Men også der var det mange som tok skuffelsene med smil. Håpet
om snarlig fred og bedre tider var sterkt.
I avdelingen for korn og kraftfor gikk det som regel stille for seg. Men
en gang ble det også her problemer, av en annen dimensjon. Kraftfor til
melkekyr var strengt rasjonert og tildelingen foregikk etter gjennom
snittlig melkeytelse pr. ku i året. Dette var gradert slik: Besetninger med
1500 liter i gjennomsnitt fikk tildeling etter laveste sats. Besetninger med
1501 til 2500 liter fikk etter den mellomste, og de med 2501 eller høyere
fikk etter høgste sats.
Etter innlevering av husdyrskjemaene kunne det reknes fram til den
kraftforkvote som burde tas ut i bygda. Det viste seg at flere husdyr
holdere, særlig i øvre del av bygda, ikke tok ut det kraftforet de tilkom.
Etter første kvartalsoppgjøret ble ikke så små kvanta kraftfor tilgode,
etter den beregningsmåten som var nyttet.

----
233 Krig
----
Egil By, som var avdelingsleder på denne sektoren, fant da ut at det
måtte kunne gjøres noe for å holde melkeproduksjonen i bygda mest
mulig oppe. Han flyttet alle besetningene, som i kraftforregnskapet var
plassert i de to laveste klassene, ett trinn opp. Det ble da ingen beset
ninger i den laveste kraftforgruppen. Dette var en alvorlig, ulovlig
handlemåte, og forretningsføreren og formannen ble holdt utenfor i til
felle sprekk og bråk.
De offentlige kontrollørene var helt pålitelige, sett med gode nord
menns øyne og de gransket ikke dette regnskapet. Men så hendte det,
telegram fra forsyningsdirektoratet til Verdal forsyningsnemnd, med
ordre om at all kraftfortildeling skulle stanses. Feilen i kraftforregn
skapet skulle rettes opp og funksjonæren som hadde ansvaret for
regnskapet skulle straks fråtre stillingen. Dette ville bl.a. føre til stans i
kraftfortildelinga til skogshester, som det var mange av i Verdal den
gangen. Forretningsføreren som tok i mot telegrammet ble ikke så lite
forferdet. By la alle kort på bordet og tok på seg hele ansvaret for
handlingen. Høglo ville likevel ikke uten videre la avdelingslederen for
late kontorplassen, og formannen, Arne Holan, ble anmodet om å
komme til konferanse. Holan kom, som alltid rolig og besinnet, tross
han forsto at noe galt måtte være på ferde. Men ble en smule tankefull
etter å ha lest telegrammet og fått alle kort lagt på bordet, samt By's er
klæring om straks å fråtre.
Etter en kort betenkning sa Holan:
«Du Høglo skal straks ringe forsyningsdirektoratet og si fra at synderen
angående kraftforregnskapet har meldt seg og har tatt det fulle ansvar
for handlingen - han alene.
Synderen er formannen i Verdal forsyningsnemnd, Arne Holan, og han
vil straks fråtre som formann i nemnda.»
Tross protester fra de to andre, var Holan übøyelig i sin avgjørelse.
Holan var vel ansett for sin rettskaffenhet, også inne i direktoratet, men
det var lite trolig at det var denne reaksjonen de hadde ventet.
Nytt telegram fra Oslo lot ikke vente lenge på seg: «Avvent nærmere
beskjed». Beskjeden kom i løpet av en time - som ordre:
«Kraftforregnskapet skal straks rettes opp. Formannen i Verdal for
syningsnemnd får ikke fråtre vervet.»
Det ble ingen krakk tom og noen avskjedigelse ved forsyningsnemnda
av dette, men hendinga er et bevis på, at det på alle fronter ble tatt
farlige sjanser for å avhjelpe nød og for å motarbeide tyskerne og «den
nye tid».
Det var streng kontroll med bruken av eget korn og korn til maling.
Småbrukere og bønder, som produserte korn, fikk anvisninger med til
latelse til å male av eget korn, men mot tilsvarende reduksjon av mel og
brødmerker. De fleste kornprodusentene fikk malt noe utover det an-

----
234 Krig
----
_ Skjema nr. 101 c.
-v,., An „
MaaaasÆ - f »—e k» 19682
x*/ V utstet
Navn: j£g Slij e raa „,. lp
'■ Ti. drif. .v motm . ogn , TREXULL-KORT vo
Kje nn c m e rte(r) fe, vedl %f 4pril 1945
11 Forsynings- og
Forsynings- °9 »* ' Gjenreismngsdepartemenlet.
Gjenreisnmgs(lP|iartementet. m
TEKSTILKORT ''TZL å I ,„™. STBØMPEKORT

KKMII.MIIII „k«. Ul .nar. hrm» .1 1 ni/HU li»"'
( I. korlutuelio*) .?.,".« in-Jr.iw .r for kvinner over 14
Noen eksempler på rasjoneringskort som eksisterte under krigen.
4

 


----
235 Krig
----
visningene lød på. Under krigen ble det malt uforholdsmessig mye melle
(ugrasfrø frasortert under tresking) til dyrefor. Men det var nok ikke
ugrasfrø i alle sekkene som gikk til mølla og som var merket med slik
vare.
Verdal hadde på den tid tre møller, og det er kjent sak at møllemest
rene hjalp mange med ekstra maling utover kvotene, seiv om det inne
bar risiko for hard straff. Særlig mestrene ved de to private møllene,
Martin Røstad, ved Rindsem og Arne Grunnan, Grunn-mølla, tok
sjanser for å gi ulovlig hjelp. Ved samvirkelagets mølle, med de mange
ansatte, var det adskillig verre. Det var jo ei tid da man ikke torde stole
på noen. Likevel ble det også ved denne mølla malt ikke så lite på si.
Mange kvernsteiner, fra tidligere tider, som lå spredt ut over bygda,
kom nå til sin rett og det viste seg å være flere gode kvernsteiner som ble
tatt i bruk. En del av disse gamle kvernene ble de første krigsåra
plombert slik at de ikke skulle kunne nyttes. Men plomberinga var nok
noe mangelfull. Ved pliktkontrollene synte det seg i alle fall at det var
mye nytt mel på treverket, og det var sikkert bra for mange.
Under treskinga på gårdene om høsten måtte det være kornveiere,
oppnevnt av forsyningsnemnda, tilstede. Disse hadde strenge instrukser
om at alt korn skulle innveies og påse at korn ikke ble gjemt unna. Etter
at treskinga var ferdig kom kornkontrollører oppnevnt av lensmannen,
for å påse at alt hadde foregått etter instruksen. Likevel ble en del korn
gjemt unna tyskerne.
Også møllene var underlagt ganske streng kontroll.
For-sellulosen, som jordbrukerne kunne få kjøpt, var et sterkt krise
preget foremne. Dette ble laget av papirfabrikkene og kjørt på markedet
som dyrefor. Forverdien var minimal, mest som hjelp til at dyra kunne
overleve.
At det ble omsatt og nyttet store mengder av dette, understreker
alvofet i mangelen på dyrefér, som var en følge av tyskernes rekvisi
sjoner.
Det gikk ikke lang tid etter krigen før dette kriseforet, som hadde
konsistens som tynne, myke papplater og markedsført i store baller,
forsvant som noe verdiløst. Bøndene hadde store plager med åfå alle
tall til å balansere. Spesielt gjaldt dette slakt til eget bruk og kornbing
ene.
Produsentene måtte søke om løyve til å ta ut sin kjøttrasjon av eget
oppdrett. Ved søknad måtte ca. slaktvekt oppgis og disse kiloene gikk til
frådrag i den tilmålte kjøttrasjon. Kontrollører kontrollerte vekta på alt
slakt til eget bruk. De fleste kontrollører, både for korn og slakt, attes
terte som regel vekta produsenten hadde ført på.
Alle husdyr skulle være registrert og det ble gjennomført husdyrtell-

----
236 Krig
----
Inger hvert år. Dertil måtte det ved alle søknader om slakteløyve og om
tildeling av kraftfor oppgis husdyrbestand pr. 1/1 hvert år.
Under krigen og i flere år etter, var det streng rasjonering på alle slags
bygningsmaterialer. Sement, trelast, spiker m.m. var nesten ikke å
oppdrive. Det måtte søkes på slike varer og enkelte slike søknader måtte
helt til Oslo for anvisning. Avslag kom ofte på løpende band.
Et stykke ut i krigsåra, brant stuebygninga på et gardsbruk. Familien
innrettet seg i ei redskapsbu for sommeren, med kjøkken og soveplass.
Det ble straks søkt direktoratet om byggetillatelse og om anvisninger for
de nødvendige materialene. Forsyningsnemnda regnet sikkert med at
søknaden ville få positiv avgjørelse. Bygging ble derfor satt i gang, for
hus å bo i måtte familien ha. Da boligen var på det nærmeste ferdig til
innflytting, kom avslaget. En ytterst vanskelig situasjon, og både bygg
herren og forsyningsnemnda hadde ikke annet å lite på enn at freden
måtte være like om hjørnet.
Etter at krigen var slutt og varetilgangen etter hvert ble bedre, ble
arbeidet ved forsyningsnemnda sterkt nedtrappet. De tilsatte som alle
var midlertidig, søkte andre jobber. Men rasjoneringa av byggevarer ble
hengende med i mange år.
Seiv om en nå ikke kan finne forsyningsnemndas kontor i kommun
ens etablissement, så er forsyningsapparatet fortsatt inntakt.

----
237 Krig
----
PRODUKSJON AV GENERATORKNOTT
Seiv om de private bilene og motorsyklene ble beslaglagt av tyskerne,
ble bensinen den varen det var størst mangel på i krigsåra. Da heller ikke
de som drev bilkjøring som yrke kunne få bensin, ble det allerede i 1940
klart at man måtte finne noe som kunne erstatte bensin som drivstoff til
motorkjøretøyer.
I Verdal var det betydelige arealer med velvoksen olderskog, og ut av
dette treslaget kunne fåes så pass mye gass at det kunne få en for
brenningsmotor til å drive et kjøretøy. Lastebiler, varebiler, busser og
drosjer ble påmontert gassgeneratorer som ble fylt med små trebiter,
knott. Sjåførene måtte fyre opp i god tid før turen, og undervegs måtte
det ofte stoppes for å stakes og etterfylles med ved. Traktorer var det
ikke så mange av ennå, men de som fantes måtte også nytte knott som
drivstoff.
Effektiviteten kunne ikke på langt nær måle seg med bensinen.
Kneiker og bratte bakker kunne være vanskelige å greie uten å ta fart,
og ikke sjelden måtte busspassasjerene hjelpe til med å skyve for å greie
den siste kneika.
At det i Verdal var lett tilgang på det best egnede råstoffet, older, var
vel årsaken til at Gustav Eklo, Leif Lykke og Sverre Øverland, så at
knottproduksjonen kunne være noe å satse på. Det førte til etablering av
knottfabrikken i Heggegården. De var tidlig ute, faktisk de første i
Trøndelag som kom i gang med knottproduksjon i større målestokk. På
grunn av svært få privatbiler, ble produksjonen lagt opp for leveranser i
større partier. Blandt de større, faste avtakere utenbygds nevnes
drosjene i Trondheim, NSB og fangeleiren på Falstad.
Økonomisk kunne ikke knotten konkurrere med bensinen. På en tur
til Trondheim med lastebil, gikk det med ca. 3-4 hl. knott. I pengeutlegg
svarte dette til ca. 20 kroner, og da bensinprisen var knapt 50 øre literen,
ble knotten betydelig dyrere som drivstoff. På en slik tur måtte det
stoppes for staking flere ganger, samt at knott måtte etterfylles minst en
gang hver lei. Papirsekken var den tids drivstoffbeholder. Sjåførene,
som det før krigen ofte luktet bensin av, fikk nå en annen odør, noe som
liknet på bekksot. Seiv kunne de ofte være ganske svarte, og bilene bar
innvendig preg av sot og fyring.
Etter si tid var knottproduksjonen i Heggegården nokså avansert. Det

----
238 Krig
----
En generatordrevet lastebil.
første som ble gjort var å sende Arthur Aune til en nyopprettet fabrikk
sørpå, og på hans anvisninger ble anlegget etablert.
Produksjonen var maskinell og til å frakte det ferdige produktet til
lageret i andre etasje, ble nyttet et kjerratsystem. Lagerkapasiteten
måtte imidlertid snart utvides og det ble bygget et lagerbygg på Tinna.
Til å begynne med ble nyttet vanlig favnved, men en gikk snart over
på tre-meters lengder.
Knottfabrikken i Heggegården ble en arbeidsplass av betydning. På
det meste beskjeftiget den 25 mann, og vanlig døgnproduksjon, på tre
skift, var 80 hektoliter.
Arthur Aune, som var utlånt av Værdalsbruket, fungerte den første
tida som arbeidsformann. Senere overtok Olaf Solberg denne
funksjonen. Daglig leder, disponent og primus motor bak bedriften var
imidlertid Gustav Eklo.
Man var imidlertid klar over at dette var et krise- og erstatnings
produkt som ikke kunne konkurrere med bensinen. I 1944, da man
begynte å øyne slutten på elendigheta, og hadde betydelig knott på lager,
ble produksjonen trappet ned. Men det ble nødvendig å nytte knott som
drivstoff minst ett år etter frigjøringa.
Verdal Samvirkelag hadde også en betydelig produksjon av
generatorknott.


----
239 Krig
----
JØSSINGER OG BORGERVAKT
Oppnavnet «Jøssing» skriver seg fra episoden i Jøssingfjorden den
16. februar 1940, da den britiske jageren «Cossack» bordet det tyske
hjelpeskipet «Altmark» og befridde 300 britiske krigsfanger som var
stuet sammen i lasterommene på det tyske skipet. Affæren var en
opplagt krenkelse av landets nøytralitet, som tyskere og nazister
utnyttet i propagandaen, og hevdet at norske myndigheter oppførte seg
tåpelig engelskvennlig i saken. De nyttet uttrykket «Jøssing» i ned
settende betydning på de som viste engelskvennlig og antinazistisk
holdning under krigen. Betegnelsen ble imidlertid i de flestes ører
oppfattet som en hederstittel.
Utnavnet «Jøssing» ble første gangen lansert i det svenske nazibladet
«Fritt Sverige», den 31. januar 1941, og da i nedsettende betydning.
Kort tid etter ble det opptatt i nazistenes hovedorgan i Norge, «Fritt
Folk».
Betegnelsen Jøssinger fikk ingen internasjonal utbredelse i motset
ning til ordet «quislinger», som for over verden som en løpeild som
internasjonal betegnelse på landsvik og foræderi.
Når det på Verdalsøra ble utkommandert sivile vakter ved oppslags
tavlene for nazistiske propagandaplakater, fordi de var blitt revet ned,
var det alltid jøssinger som ble pålagt slikt vakthold.
Høsten 1943 var det stor utkommandering av verdalinger til vakthold
ved Steinsbrua. Det var lokale nazister som etter pålegg fra Det tyske
sikkerhetspolitiet plukket ut folk til vakter, og da slike de mente for
tjente å belemres med dette som et spark eller straff for bl.a. opposisjo
nell holdning. De som ble utkommandert var selvfølgelig irritert over
det tåpelige påfunnet, men samtidig oppfattet mange av dem pålegget
som en attest for nasjonal holdning. Offisielt hette det borgervakt, men
seg imellom nyttet nazistene konsekvent betegnelsen «Jøssingvakt». I
andre og mer ekstreme tilfeller kan en også se at uttrykket «Erke
jøssing» nyttes.
Eivind Stubbe ble pålagt å fungere som vaktsjef for borgervakta, og
forutsetningene for vaktholdet var sannelig alvorlig nok. Innkallingene
ble utstedt av lensmannen og lydde slik:
«Etter ordre fra Det tyske sikkerhetspoliti er De uttatt som borger-
vakt, hvis oppgave det er å sikre visse trafikkpunkter.

----
240 Krig
----
Deres oppgave er sikring av Tronesvolden (Stene) veibru. De er med
Deres person og Deres formue ansvarlig for effektiv bevoktning.»
Lensmann i Verdal
H. Gansmo
Nazistene frydet seg over å kunne utkommandere jøssinger til slikt.
Mens de som måtte gå vakt fleipet med oppdraget. Således ble det
forlangt våpen for at vaktholdet kunne bli effektivt. Dette ble selvsagt
avslått. Det utspant seg også en alvorlig episode. Knut Norum mente at
kravet om legitimasjon måtte gjelde alle og da han gjorde kravet
gjeldende overfor noen tyske politigendarmer, som kom kjørende i en
bil, ble han overhøvlet til gangs. Han mente imidlertid at han hadde
retten på sin side og tok tak i den nærmeste tyskeren og dro han ut av
bilen og ned på vegen, med det resultat at tyskerne kastet seg over ham i
fullt raseri og slo ham ned. De kastet Norum inn i bilen og tok ham med
til Sandvika og julte ham opp til det ukjennelige. Dagen etter ble han
sendt til Trondheim til Det tyske sikkerhetspolitis varetekt. For Norum
var det en ytterst alvorlig situasjon, men det var også noen som frydet
seg over dette. Det viser et brev skrevet av en NS-mann: Brevet viser og
hvor vond og motsetningsfylt denne tida var, og at det ikke var bare
fryd og gammen innen nazistenes egne rekker:
«Jeg skrev forrige lørdagskveld til deg som du ennu ikke har mottatt,
skjønner jeg. Jeg vil likevel i kveld sende deg nogle ord, fordi jeg kan
meddele deg, at der atter er falt en hovedhjørnesten vekk for de
personer som skulle ta dø på oss to og nasjonalsosialismen i Verdal
— nemlig Knut Norum.
Vi har nemlig, efter ordre fra sikkerhetspolitiet, å peke ut folk til
vakthold (jøssingvakt som vi kaller det), hvor slike personer som
K.N., med flere blir utpekt. Denne K.N. tok vakten nokså høytidelig
og avfordret legitimasjonsbevis for alle som passerte stedet hvor
denne vakt var plassert, og avfordret også en polisarbil, med det
resultat, at han måtte bruke den vanlige overfallsmetode, som mot
meg, som du husker. Det ble ordinær krig. Vaktmannen ble slått ned
og kjørt med til polisarenes losji, for dagen efter å leveres over til
lensmannen for videre befordring til sikkerhetspolitiets hoved
kontor. Det er uvisst når han nu slipper fra det, hvor god han end har
vært tidligere. Det var O. som fikk i oppdrag å følge ham til
bestemmelsesstedet.
Men tror du at det hadde lykkes å få denne personen på vakt, hvis det
hadde vært den forrige lagfører —. Nei langtifra. Fortsetter det slik
med denne bøyg, som har laget alt ondt mot oss og bevegelsen, så blir
det snart som jeg tidligere har forutsagt, at ærlighet og utholdenhet
skal seire alikevel.

----
241 Krig
----
Ja, det var denne nyhet jeg ville meddele deg, og jeg antar at du ikke
har noget imot at det klarner for oss på hjemmefronten også. Men
det er ikke mange, seiv i min egen familie, som forstår dette spill som
har vært drevet, og drives fremdeles blant deres nærmeste. En gang
skal det bli forstått alt sammen, og håper det nu vil fortsette med
rakning for alle dem som har ondt i sinnet, med hat og undergraving.
Alt er bare bra med alle hjemme. NN har vært på jakt i Ulsberg og
ringte hjem idag om at han hadde sekken full av ryper, og skulle
fortsette i morgen.
Vi hører gjerne fra deg.
Heil og Sæl »

Som minne om borgervakta på Steinsbrua, såtte Eivind Stubbe opp
fullstendig liste over de som voktet brua fra 27. september og ei tid
brua fra 27. september og ei tid
utover høsten:
Vakt nr. 1:
Vakt nr. 4:
Arne Gudding
Johan Hofstad
Eivind Stubbe
Leonhard Tingstad
Per Stiklestad
Bjarne Kvello
Johannes Eklo
Paul Røe
Arne Bjørsmo
Thomas Holmsberg
Petter O. Balhald
Ivar Rein
Otte Haugan
Vakt nr. 2:
Vakt nr. 5:
Ingvar Stubbe
Johan Iversen
Per Forberg
Edvard Wiig
John Strand
Arne Gudding
Arne Bjørsmo
Oddmund Stensmo
Johan Dahl
Kåre Karlgård
Bjørn Rygh
John N. Suul
Sefanias Kulstad
Ivar Nordnes
Vakt nr. 6:
Paul Gjersing
AlfDahling
Knut Norum
Vakt nr. 3:
Johannes Skansen
Lars Bye
Magner Storhaug
Marius Dillan
Ole Rein
Johan Stene
Vakt nr. 7:
Anders Segtnan
Arne Røstad
Harald Kvaalen
Tormod Karlsen
Anton Høgnes
Per Sundby
Lars Valstad
Olaf Lund

----
242 Krig
----
Vakt nr. 8:
Ivar Nordnes
Olaf Borgen
Ole Skrove
Olav Nonset
Vakt nr. 9:
Olaf Solberg
Olav Melby
Kåre Johansen
John Rostad
Vakt nr. 10:
Oskar Lyng
Leif Stene
Helge Hofstad
Odd Storhaug
Vakt nr. 11:
Kåre Rømo
Karl Oliversen
Julius (Julie) Oliversen
Martin Liabakk
Vakt nr. 12:
Arne Rømo
Johan Sende
Ottar Haga
Olaf Bjartan
Vakt nr. 13:
Per Sende
Jarle Eklo
Paul Lyng
Ole Landfald
Det første vaktlaget ved borgervakta ved Steinsbrua -f.v. Arne Gudd
ing, Arne Bjørsmo, Bjarne Kvello, Eivind Stubbe, Johannes Eklo og
Otte Haugan.


----
243 Krig
----
NAZISTENES PLANER OM Å ERVERVE A/S VÆRDALSBRUKET
A v Svein Haugan
Med denne planen hadde vel de ledende nazister i Verdal et håp om å
snu stemningen blant folk i bygda, til fordel for «den nye tid». Hadde
det lyktes for dem å erverve A/S Værdalsbrukets jord og skogeiendom
mer, og å fordele disse blant bygdas skogløse og skogfattige gardsbruk,
så er det vel en viss fare for at den psykologiske motstandskampen mer
eller mindre hadde brutt sammen. Videre kunne denne saken - om den
var gått i lås - utløst større appetitt hos nazister både i Trøndelag og i
andre landsdeler. Heldig var det derfor, at saken kom opp først i siste
del av krigen, i 1943-44, og at tiden ble for knapp.
Værdalsbruket var på flere mater en torn i øyet på mange verdalinger.
Striden som oppsto i bygda da kommunen eide bruket, hadde satt dype
merker etter seg. Enkelte var av denne grunn - på tross av at de ikke var
nazister - lystne på revansj. Så det var nok ikke tilfeldig at denne saken
ble tatt opp. Nazistene visste på forhand at dette var et emne som ville
fange stor og almen interesse.
Den 24. oktober 1943 oppnevnte NS lagfører i Verdal, Einar
Slapgård, en skognemnd, som fikk i oppdrag «å søke ervervet skog til
skogløse og skogfattige gardsbruk i Verdal». Nemnda hadde slik
sammensetning: Peder Valstad, Albert Tromsdal, Nils Suul og Evald
Kvernmo. Alle fra NS
Nemnda tok straks fatt på oppgaven, og utarbeidet en statistikk over
gardsbruk som hadde behov for skog.
Det sies ingen ting i mandatet til nemnda, hvor skogen skulle taes fra.
Imidlertid vet vi at det lenge før denne nemda så dagens lys, hadde
versert endel brevskriving til fylkesfører Torbjørn Eggen på Steinkjer,
blant annet om «de store stygge ulvene», Verdal Samvirkelag og A/S
Værdalsbruket. Denne brevskrivingen hadde flere hensikter. Ledelsen
for NS i Verdal ville gjøre fylkesføreren oppmerksom på diverse forhold
i bygda. Samtidig ble det indirekte lagt press på ordføreren. Seiv om
ordføreren, Arne Voll, var NS mann, så ser det ut som om partiet ikke
fikk ham med på hva som helst. Derfor var det nødvendig å ha parti
apparatet og fylkesføreren i ryggen. Det kan ikke herske tvil om at det
fra første stund av var skogeiendommene til A/S Værdalsbruket man
hadde kastet sine øyne på.
Verdalsboka— 16

----
244 Krig
----
Skognemdas arbeide munnet ut i en innstilling til Verdal herredsting
om å gå til ervervelse av A/S Værdalsbrukets eiendommer i Verdal. Inn
stillingen har denne ordlyd:
Skognemda foreslår for Herredstinget å fatte følgende vedtak:
1. Ordføreren søker myndighetene om tillatelse til etter jordlovens
paragraf 16 å ekspropriere A/S Værdalsbrukets skog og fjelltrakter i
Verdal med alle rettigheter og herligheter som tilligger nevnte eien
dommer, til fordel for kommunen og dens innvånere.
2. Det eksproprierte skogareal blir i framtida å drive som fellesskog
(bygdealmenning) hvor de skogfattige og skogløse jordbrukere gis
anledning til å dekke sitt behov for trevirke.
3. Fellesskogen skal ledes av et styre bestående av tre medlemmer
med nødvendige faglig og forretningsmessig innsikt og sosial forstå
else.
4. Skogstrekninger som hensiktsmessig kan utstykkes i parseller
skal styret etter jordstyrets anbefaling og ordførerens godkjennelse
seige til skogløse og skogfattige jordbrukere i Verdal. Det samme
gjelder jord som etter jordstyrets mening er skikket til oppdyrking og
bureising.
5. En regulering av hamnerettighetene ide eksproprierte fjelltrakt
er foretas, og beitelag organiseres for full utnyttelse av fjellbeitene i
framtida.
6. Ordføreren søker om tilladelse til å benytte de disponible midler
av Verdalsfondet til nevnte formål, samt søke Verdal Sparebank om
lån til videre dekning av kjøpesummen.
Verdal, den 9. mars 1944
Albert Tromsdal
Peder Valstad
Nils Suul
Evald Kvernmo
En vil henlede oppmerksomheten mot innstillingens punkt fire. Her
går det fram at styret for de eksproprierte arealer skulle ha en svært
utvidet fullmakt til å anvise skog, seige parseller osv. Det står ingen ting
om faglig og økonomisk ledelse, utenom de tre styremedlemmene, så
man hadde lært sørgelig lite av det organisasjonsvirvar som hersket da
kommunen eide bruket fra 1908 til 1912. Videre bør man merke seg at
det var ordføreren og ikke herredstinget som skulle godkjenne styrets
disposisjoner. Demokratiske behandlingsmåter var sluttet å virke. Nå
var det «førerprinsippet» som var det bestemmende.
Saken kom opp til behandling i Verdal herredsting i mars måned
1944. Ordføreren ser ut til å være noe tilbakeholden. Han mener at man
ikke må vedta noe i dette møtet, men ta det som en foreløpig behand

----
245 Krig
----
ling. Imidlertid var han hardt presset både fra partihold i Verdal og fra
fylkesmannen. Arkivstoffet bærer tydelig preg av dette. Saken førte til
en lang debatt der en lang rekke talere deltok. Saken er behørlig referert
i den NS kontrollerte lokalpresse. Det var Peder Valstad som forlangte
saken realitetsbehandlet. Mange av representantene talte mot å gå til er
vervelse av hele eiendommen. Særlig gikk representantene Braarud og
Holan mot forslaget. Holan minnet om at kommunen hadde eiet bruket
tidligere, og han var fristet til å be Gud fri seg for de tilstander som
rådet da. Ellers var argumentene mot forslaget at kommunen ikke
hadde økonomisk bæreevne til å erverve A/S Værdalsbrukets eiendom
mer. Representanten Brønstad hadde lange innlegg der han kom inn på
historien omkring bruket, og han holdt fram det uheldige ved at «kapi
talistene» satt med disse eiendommene. Enkelte mente, som ordføreren,
at man ikke burde realitetsbehandle forslaget nå, men sende det over til
jordstyret. Valstad holdt likevel på at saken måtte avgjøres. Represen
tantene Hermann, Braarud, Holan, Hallan og Lyngaas forlangte en
protokolltilførsel der de sa seg uenige i at kommunen skulle gå til det
skritt å erverve hele A/S Værdalsbrukets eiendommer. De begrunnet
protesten med de finansielle konsekvenser dette ville ha for kommunen.
Imidlertid var de enige i at skog og beitestrekninger ble ervervet i den
utstrekning forholdene tilsa.
Ordføreren fattet til slutt følgende vedtak:
Ordføreren søker myndighetene om tilladelse til etter jordlovens
paragraf 16 å ekspropriere A/S Værdalsbrukets skog og fjellstrek
ninger i Verdal med alle rettigheter og herligheter som tilligger nevnte
eiendommer, til fordel for kommunen og dens innvånere. Før det
søkes om ekspropriasjon undersøkes gjennom jordstyret om A/S
Værdalsbruket er villig til minnelig overdragelse.
Senere ble det offentliggjort en uttalelse fra jordstyret. Denne uttal
elsen er en lang tirade, som imidlertid er så rund i kantene at den ingen
mening har, egentlig. Produktet er underskrevet av Odd Ravlo, og han
sier seiv i uttalelsen at den må betraktes som en personlig mening bygget
på viten en kjenner fra før. Den skarpe leser vil oppdage at skognemdas
innstilling ikke hadde et eneste ord om minnelig overtagelse av eiendom
mene. Ordføreren derimot, har i sitt vedtak tatt med en pasus om dette.
Så var det duket for ekspropriasjon, og mulighet for NS til å sole seg i
medgang. Kommunen averterte i lokalpressen sist i mars, at de som var
interessert i å kjøpe skog av A/S Værdalsbrukets eiendommer, måtte
henvende seg til ordføreren. Det meldte seg hele 257 søkere, så saken var
av stor interesse i bygda.
I «A/S Værdalsbrukets historie», er det medtatt noe stoff fra krigs
tida. Da dette stoffet berører emnet som blir behandlet her - og belyser

----
246 Krig
----
avslutningen av saken - hitsettes dette stoffet som avslutning på denne
artikkelen. Det er forfattet av forstmester Leif Lykke, og han har gitt
samtykke til at stoffet brukes.
FraA/S Værdalsbrukets historie
Av Leif Lykke
Værdalsbruket hadde vinteren 1939/40 drevet ca. 25.000 m 3 som, da
landet ble okkupert, lå klar ved vassdragene for nedfløting til fjorden.
Som følge av krigshandlingene og all den forvirring som oppstod i for
bindelse med disse, ble arbeidet med pæling og utlegging av lensen på
Verdalsøra sterkt forsinket. Tømmeret kom derfor ikke ned i lensen før
sent på høsten dette år.
Sommeren 1940 ble det ikke avholdt styremøte i Verdal, men disp.
Øverland og forstmester Lykke møtte i dagene 27.-28. juli til konferanse
med adv. Nygaard på hans hytte ved Røros. Her ble bl.a. driftskvantum
for 1940/41 fastsatt til 25.000 m\ og efter forslag fra Lykke ble det
besluttet å la den offentlige tømmermåling overta driftsmålingen av
Værdalsbrukets tømmer på velteplassene ved vassdragene. Disse beslut
ninger ble senere approbert av styrets øvrige medlemmer.
Det ble fort mangel på drivstoff til bilene efter krigsutbruddet.
Trones Bruk anskaffet en trekullgenerator for lastebil, og Værdalsbruk
et en lignende generator for forstmester Lykkes bil. Den sistnevnte bil
gikk til senhøsten 1945 med samme trekullgenerator. Trekull for eget
bruk og for salg brente Værdalsbruket seiv i miler på Veresfjellet og ved
Stormoen i Sul.
Allerede i desember 1940 kom den første rekvisisjon til Værdalsbruk
et fra okkupasjonsmakten. Det gjaldt juletrær til militærforlegningene
ved Ortskomandantur i Verdal.
Rekvisisjonen lød på 15 trær på 1,5 m, 20 trær på 2,0 m, 10 trær på 3 m
o.s.v. Prisen var kr. I,— pr. m. Trærne ble hugget i skogen på Ørmelen
og sortert i riktige lengder. Regning ble sendt på så og så mange trær på
1,5 m, 2 m o.s.v. Regningen kom i retur fra Ortskomandantur Verdal
med anmodning om følgende oppdeling:
Einheit Feldpostnr. 12107
75 m Weihnachtsbaume kr. 75,00
2.2 Pol. 8t1.302
29 m Weihnachtsbaume kr. 29,00
Det er første og hittil eneste gang Værdalsbruket har solgt juletrær i
metervis.


----
247 Krig
----
Så snart krigshandlingene var opphørt i Trøndelag på forsommeren
1940 såtte tyskerne igang store anleggsarbeider over hele landsdelen.
Det ble bygget brakker, flyplasser, veier, jernbanespor, forsvarsanlegg
m.m. Det var den halvmilitære byggeorganisasjonen Todt, Oberbaulei
tung Trondhjem, som stod for all anleggsvirksomhet. Denne organisa
sjon tok inn all den sivile arbeidskraft den kunne få tak i. Lønningene lå
vesentlig høyere enn norske arbeidsgivere kunne betale, og tilstrømning
en til tysk anleggsvirksomhet var meget stor. De fleste som søkte slikt
arbeide lot ikke til å reflektere over at deres innsats var av meget stor
verdi for okkupasjonsmakter
Mangelen på arbeidskraft i skogbruket gjorde seg sterkt gjeldende
allerede fra sommeren 1940, og den ble verre og verre under hele krigen.
Men det var ikke bare mangel på arbeidskraft. Mat til folk og for til
hester, klær og sko, redskap, og sist men ikke minst, snus, tobakk og
kaffe ble fort mangelvare. Den menneskelige oppfinsomhet er stor, og
det dukket snart opp de utroligste surrogater for disse mangelvarer. Et
felles trekk for disse surrogater var at de hadde svært liten likhet med de
varer de skulle erstatte. Et av krigsårene fikk Værdalsbruket gjennom
den lokale forsyningsnemd tilsendt flere tønner med saltet hvalspekk,
som skulle fordeles blant skogsarbeiderne. Det var en ufyselig vare, og
det ble neppe brukt noe av den som menneskeføde. Derimot egnet
spekket seg utmerket som skosmurning, og til å tenne opp i ovnen med.
Det ble jo efter hånden klart at mangel på arbeidskraft og alle øvrige
mangler ikke var noen ulykke i seg seiv, fordi det alt vesentlige av det
som ble hugget og skaret gikk til okkupantenes eget behov. Driften av
tømmer og slipvirke i de private skoger ble mindre og mindre gjennom
alle krigsår, mens veddriftene øket. Veden gikk hovedsakelig til sivilt
bruk i byer og tettsteder. Efter hvert som tømmerkvantumet sank fikk
skogeierne stadig økende pålegg om tvangshugst. Da heller ikke dette
hjalp synderlig, rekvirerte tyske myndigheter store kvanta tømmer på
rot for seiv å administrere driften. Dette ble heller ikke noen suksess.

----
248 Krig
----
Nedenstående oppstilling viser hvordan tømmerdriften forløp i de 5
okkupasjonsår.
Utdrevet fra egne skoger pr. år i perioden ca. 12000 m 3. Hertil kom
drift av ved og salg av ved på rot i ikke übetydelig omfang.
Det kvantum som ble rekvirert fra Værdalsbruket ble blinket ut i Ris
vassdalen, Krikaberga og ved Kvellovatnet. Alle områder lå på svak
bonitet og bestokningen bestod stort sett av gammel skog med relativt
små dimensjoner.
Driftsforholdene, spesielt i Krikaberga, hvor det største kvantum ble
blinket var vanskelige.
Driften av de rekvirerte rotblinker ble administrert av det tyske firma
Herman Møller. Som lokal sjef i Verdal hadde firmaet en NS kar fra
Trondhjem. Han var efter sigende pølsemaker av profesjon, og man får
håpe han hadde bedre rede på pølser enn på skogsdrift. Det hadde
hverken han eller hans stab rede på. Betalingen for arbeidet i de tyske
drifter lå ca. 100% over den pris Værdalsbruket kunne tilby, og fordi
mange dyktige skogsarbeidere fra Verdal tok arbeide i disse drifter gikk
arbeidet ikke helt i stå.
I mars 1944 gikk Nasjonal Samlings lokale ledelse i Verdal Herreds
ting til angrep på Værdalsbruket. Initiativtakere var NS lagfører i
Verdal, Einar Slapgaard, NS skogråd med sterk støtte av fylkesfører
Torbjørn Eggen.
I styresmøte 20.3.1944 refererte Nygaard et telegram fra ordføreren,
hvor denne meddeler at kommunen vil ekspropriere skogene efter Jord
lovens § 16, og spør om bruket er villig til å overdra eiendommene i


----
249 Krig
----
minnelighet. Styret svarer omgående at Værdalsbruket ikke er interes
sert i å seige sine eiendommer. I Verdal Herredsting var det delte men
inger under behandlingen av ekspropriasjonssaken. Flere av de eldre
medlemmer minnet om at Verdal kommune hadde eiet Værdalsbruket i
perioden 1908-12, og ba Gud bevare seg for å komme opp i slike til
stander igjen. Ordfører Arne Voll var tilbakeholdende, men NS lagfører
i Verdal og NS fylkesfører i Nord-Trøndelag presset hardt på, og
Herredstinget vedtok å gå til ekspropriasjon.
I slutten av mars 1944 rykket Verdal kommune inn en annonse i lokal
pressen hvor alle som ønsket å kjøpe skog i Værdalsbrukets eien
dommer måtte meddele dette til ordføreren. Det var selvfølgelig mange
som ville kjøpe skog, og det meldte seg over 300 ansøkere. Saken vakte
også stor oppmerksomhet i pressen. Alle aviser var NS-kontrollerte, og
det fremkom stadig uvederheftige angrep på Værdalsbruket som ble
fremstilt som den store stygge ulven ned gjennom alle tider.
I hele 1944 og til april 1945 gikk saken frem og tilbake mellom De
partementet, Verdal kommune og Værdalsbruket, uten synderlig frem
gang fordi Departementet og Verdal kommune ikke ble enige om
hvordan eiendommen skulle anvendes. Verdal kommune fikk motbør i
Landbruksdepartementet. Under et møte i Landbruksdepartementet
24.3.45 mellom statsråd Fretheim og advokat Nygaard, meddelte stats
råden at Landbruksdepartementet ikke ville anbefale at Verdal
kommune kjøpte skogene og parsellerte dem ut til bøndene. Staten
skulle kjøpe skogene og derefter overdra endel av dem som bygdeal
menning til Verdal kommune. 1 den gjenværende del av skogene som
staten beholdt skulle alle rettigheter som gårdene hadde avleses.
Denne plan vitner om en utrolig og total mangel på kjennskap til
Verdals geografi, topografi og bosettingsmønster, og var helt ugjen
nomførbar.
Da statens planer ble kjent i Verdal kjølnet interessen i lokalsamfunnet
betydelig.
I møte i det nye herredsstyre i september 1945 tok Verdal kommune
definitivt avstand fra nazistenes planer om å erverve Værdalsbrukets
skoger og eiendommer.
Fra departementet hørte man intet mere om saken.

----
250 Krig
----
OMSTENDIGHETER OMKRING VEDHOGST
Rett mann på rett plass
Okkupasjonsåra var på mange mater ei rar tid. Ikke minst som følge
av mange forunderlige forordninger og bestemmelser som myndighet
ene såtte i verk, bl.a. regulering av arbeidslivet og konkurransen om
arbeidskrafta. Okkupasjonsmakta hadde frie tøyler, mens det sivile
næringslivet hadde strenge restriksjoner. Det var et utslag av dette som
gjorde at Verdal Samvirkelag i september 1942 såtte inn følgende
annonse i lokalavisa:
« Vante møllere
Grunnet vedhogst for det faste
personale kan noen vante møllere
straks få arbeide 1 måned eller 2.
Verdal Samvirkelag»
En av de ledende NS-medlemmene i bygda syntes imidlertid at
annonsen var så mystisk at det var nødvendig å orientere myndighetene,
og han skrev derfor følgende til ordfører Voll:
«Som vi tidligere har konferert om, likesom jeg også tidligere til
Fylkets myndigheter har besværet meg over den Marksistiske Koop
erative maktfaktor i alle dens grener, samarbeider mot vår bevægelse
(NS) i alle mulige ting, vil jeg med dette be deg som ordfører,
sammen med fylkesmannen, holde et øye med den videre utvikling,
som her nu foregår med hensyn til Verdal Samvirkelags mølle m.v.
Jeg vedlegger en annonse, som et utslag av hvad hensyn der blir
tatt til å sette den rette mann på den rette plass. Det er ønskelig å ta
en undersøkelse på, om møllen produserer melvarer tilstrekkelig eller
ikke, efter min kjennskap til dette er der korn nok til maling inntil
den nye høst kommer på markedet, men det er svært lite mel, og de
nærliggende distrikter søker nu hit til Verdal med sine kjøp av
grynmel, dette er hvad jeg her vil meddele, og grunnen til at mølle
arbeiderne har blitt sendt til skogen kjenner du ifølge våre tidligere
samtaler angående både Samvirkelaget og A/S Verdalsbruket, og
håper De ut fra denne skrivelse vil finne grund for Deres oppmerk
somhet, i kommunens og fylkets interesse, og tegner
Heil og Sæl
N.N.

----
251 Krig
----
Kanskje trodde brevskriveren at det under dekke av vedhogst
foregikk illegal, tyskfiendtlig virksomhet.
Ordføreren sendte skrivet over til fylkesmannen og i påtegning skriver
han bl.a.: «Dette ser virkelig rart ut».
Den 16. september skrev kst. fylkesmann, Torbjørn Eggen, til Verdal
Samvirkelag og ba om forklaring på hvorfor kvalifiserte arbeidere ble
satt på vedhogst når det måtte søkes erstatning for dem i deres daglige
arbeide.
Svar fra Verdal Samvirkelag forelå etter noen dager og de redegjør
for saken i et langt og omfattende skriv. Innledningsvis pekes på at
ifølge forordning fra de styrende, skulle bedriftene seiv sørge for å
hugge veden bedriften trenger. Årsbehovet for samvirkelaget var ca.
1.500 favner og de hadde fått utblinket 50.000 trær hos Værdalsbruket.
Bruket ville imidlertid ha kontraktfestet som betingelse, at samvirkelag
et skulle hugge veden med sine egne folk, for at de ikke skulle komme i
konkurranse med Værdalsbrukets eget behov for skogsfolk. Dette
kunne ikke samvirkelaget gå med på og de fikk bruket til å innrømme
dem rett til å leie inntil 10 mann utenom egne folk, men dette måtte
være folk som ellers ikke hadde noe med Værdalsbruket å gjøre. Det var
først og fremst mølla til samvirkelaget som slukte enorme mengder ved
da det i krigsåra ikke var kull å oppdrive.
Etter å ha annonsert i lokalavisa fikk samvirkelaget det «lovlige»
antall vedhuggere som tok til i skogen. Lønna var i henhold til sosial
departementets forordning: «Særregler om vedhogst i Oslo-området og
om ekstraordinær vedhogst av bedrifter hvor som helst i landet».
Fagorganisasjonens hovedstyre gjorde imidlertid innsigelser, så mye
hadde ikke samvirkelaget lov til å betale. Ifølge innfløkte, men lovlige
tariffbestemmelser, ville bedriftens egne ansatte tape ca. kr. 30,- pr. uke
av si lønn ved å arbeide i skogen. Likevel tok de fleste av de mannlige
ansatte sin tørn. Etter lovlig tariff ville reisvedhogst gi en fortjeneste på
ca. 50 øre timen. Samtidig drev et sivilt firma vedhogst i Verdalsskogene
for tyskerne, og de betalte kr. 2,- pr. time pluss fri middagsmat. De
hadde ingen problemer med å få folk til å arbeide for seg, mens de som
samvirkelaget hadde tatt inn sluttet på grunn av lønnsforholdene.
Det var på denne bakgrunn at samvirkelaget forsøkte å leie folk til
mølla som erstatning mens de faste var i skogen. Leiearbeiderne kunne
da betales ordinær lønn. Responsen på annonsen var imidlertid så liten
at det ikke ble aktuelt å ta inn noen. Fortjenesten var større på de tyske
anleggene og i bedrifter som utførte tjenester for okkupasjonsmakta.

----
252 Krig
----
GESTAPO
Ordet GESTAPO er nyttet flere steder i boka. De som opplevde krigs
åra trenger ingen forklaring på dette. Det kan kanskje stille seg litt
annerledes for de som har kommet til etter krigen. Gestapo ble oppfatt
et som en fellesbetegnelse for uhygge, svik, pinsler og terror - tortur og
drap. Først og fremst knyttet til personene: Flesch, Gemmecke og
Rinnan.
Gestapo er forkortelse for: Geheime Statspolizei, opprettet av de
tyske nazister i 1933. Det sikret nazistyret ved bruk av terror.
Gestapo i Trøndelag var underlagt SICHERHEITSPOLIZEI UND
SD, DRONTHEIM, og i denne organisasjonen ført opp som AVD IV,
med Gruppe N som betegnelse på den hemmelige delen. Rinnanbanden
var en del av denne gruppen. Gemmecke var gruppesjef.
Karene i Avd IV besto av harde, brutale banditter, bøddeltyper, som
ikke vek tilbake for å ta i bruk de meste brutale midler ved arrestasjoner
og forhør.
Gemmecke deltok aldri i arrestasjoner. Bruk av makt eller brutal opp
førsel var tilsynelatende fremmede metoder hos ham. Men det må ikke
glemmes at det var Gemmecke som hadde Rinnan, Dudek, Gutknecht,
m.fl. i sin tjeneste.
Rinnanbanden hadde på det meste 40 medlemmer. Til lønninger og
omkostninger fikk Rinnan jevnlig ca. 30-35.000 kroner i måneden.
Sjefen for den tyske sikkerhetstjenesten i Trøndelag, kommandør
Gerhard Flesch var ansvarlig for 75 nordmenns død under krigen, og
flere hundre russere, jugoslaver og andre utenlandske krigsfanger i
Norge. Etter hans ordre ble ca. 5000 nordmenn arrestert og ca. 250 ble
mishandlet eller torturert.
Det regnes med at ialt 110 nordmenn arbeidet for det tyske sikker
hetspolitiet i Trøndelag.

----
253 Krig
----
RUSSISKE KRIGSFANGER OG RUSSERLEIREN
I strømmen, sammen med retretten til den tyske Finnlandsarmeen,
fulgte mange russiske krigsfanger, som ble drevet sørover helt fra
Finnmark. Først i uker og måneder etter landeveg, før de kom så langt
sør at de kunne lastes på jernbane. Hvor mange av dem som omkom i
denne tragediemarsjen er vel aldri blitt klarlagt.
I januar-februar 1945, ble det etablert fangeleir på Ørmelen for ca.
240 russiske fanger nordfrå. Hvordan forholda var inne i denne leiren,
er det vel heller ingen som har fullt kjennskap til. Men synlig for alle var
at det måtte være et terror og hungerens helvete.
Til Verdal kom russerne i uoppvarmede godsvogner. Jernbanetrans
porten tok flere døgn og flere var døde ved framkomsten, av frost og
mangel på mat. Mange så avkreftet og elendige at de måtte støttes av
sine kamerater. Disse stakkarene gjorde et uutslettelig inntrykk, fillete
og uflidde, med klær som nesten ikke hang sammen på kroppen i vinter
kulda. Med de utslitte uniformsjakkene og sekkefillene på bena måtte
de fryse noe forferdelig. En grotesk kontrast til de tyske vaktene, i varme
peiser eller polstrede jakker, som var tatt fra russerne som krigsbytte.
Ikke lenge etter ankomsten ble de jaget ut i skogen for å hugge ved til
knottproduksjon for de tyske bilene, eller ved for at tyskerne skulle ha
det godt og varmt i leirene sine. Skogen de gikk løs på var på Ørin,
olderskogen ved Fæby og Grønnøra. I nedre del av bygda var det store
områder med olderskog som ble snauet, og et bredt belte av Værdals
brukets skog på Ørin. Det var forferdelig å se på at disse skjelettene,
innenfor fillene, måtte bære eller slepe på de tunge trestokkene for å
lunne dem sammen.
Blandt folket i bygda var det mange som reagerte på den behandlinga
fangene fikk, og begynte å legge ut matpakker i vegkanten i håp om at
fangene fikk lov til å ta dem opp. Noen av vaktene var så humane at de
tillot dette, andre var mer restriktive. Men tyskerne merket nok hold
ningen blant verdalingene, og utover vinteren tillot de mer og mer av
den slags. Det fantes tilfeller der de tillot fangen å gå inn til folk for å få
en matbit. Men det måtte bare være lynvisitter, noe annet tillot ikke
vaktene, ellers kunne det få katastrofale følger. Alle var ikke klar over
dette, og i ett tilfelle endte det i katastrofe. En russer, som arbeidet på
Grønnøra, lurte seg inn til en heim i Vinne, på det mest uheldige tids
punkt som kunne tenkes, like før det skulle være appell, og da en var

----
254 Krig
----
Minnesmerket over de russiske krigsfangene som døde i Verdal,
januar/februar 1945.


----
255 Krig
----
borte, ble det oppstyr. Vaktene fant ham og jaget ham foran seg
bortover jordene, og straks de kom ned på Grønnøra, avrettet de ham,
så og si for apen scene. Noen gutter sto nemlig og så på ugjerninga som
åpenbart ble utført i fullt sinne. Retterstedet var ytterst på tangen
mellom de to gamle elvefarene nedenfor Baglo Nordre.
Thora Karlsen, på Ørmelen, var ivrig til å legge ut matpakker til
russeravdelingene passerte forbi. Men en gang skar det seg alvorlig. Det
ble oppdaget av en tysk offiser som var i kjølvannet. Han ble fykende
sint og kjeftet opp fru Karlsen ettertrykkelig, og deiset matpakken i
entrédøra. Thora var imidlertid ikke skvetten og overhøvlet tyskeren
etter beste evne, til slutt sang hun Internasjonalen etter dem.
Dagen etter ble Thora Karlsen arrestert og satt i kvinnefengslet i Trond
heim til krigen sluttet.
En guttegjeng i Vinne, såtte i gang så å si organisert mathjelp i form
av matpakker til russerne som arbeidet på Grønnøra. Og det gikk bra,
de ble godt kjente med både russerne og de fleste vaktene.
Men det var også tilfeller hvor de tyske vaktene seiv tok matpakkene.
Sanitetsforeningenes hjelpeaksjon
Det som imidlertid overskygger alle enkelttiltaka for å gi hjelp til de
russiske krigsfangene, var sanitetsforeningenes suppeaksjon, som seiv
på landsbasis var ganske enestående, velorganisert og effektivt.
En som sto sentralt i dette, var daværende sokneprest i Verdal,
Øystein Hovden. En gjengir noe av det han har skildret om hjelpe
aksjonen og russertida:
«Å, for eit syn å sjå desse russarane der dei blir drevne og jaga i veg
til og frå arbeidsplassen ute i olderskogen på Kjæran og andre stader.
Nærmast levande, sjanglande lik som knapt greier gå, men må
likevel, på eit slags geledd, med kjeppar i hendene, for å halda seg
oppreiste og berre filler og sekkelerver til klær og fotbunad. Og
vinteren er sprengkald. Stadig døyr ein eller annan, innanfor leiren
eller og utanfor. Ein dag blir og ein stakkar beintfram plaffa ned av
vakta og slengt borti eit skogholt, som anna vrakgods. Ei botnlaus
liding like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her
må noko gjerast, men kva og korleis?
Folk er snille. Dei prøver, til å begynne med, av sin egen spinkle
brødrasjon å laga matpakkar, som dei legg langs vegane der stakkar
ane sjanglar forbi - i von om at dei finn deim og får lov, utan juling,
å ta deim opp. Men nei, dette går ikkje lenger. Skal det monne noko,
må mykje meir gjerast. Og æra vere verdalingane, det vart gjort! Det
var ikkje lett å få det til, på grunn av våre eigne nazistar, men det
lukkast til slutt. I brodden her gjekk «De unges Sanitetsforening» på

----
256 Krig
----
De russiske krigsfangene i Verdal f eiret f reden med stor glede.
Øra. Dei skreiv til Røde Kors, Trondheim. Men fekk ikkje svar. Da
så Nazi-lensmannen i Verdal, laurdag 3. februar, slår opp sitt brutale
oppslag på Øra og gjer kjent, at det heretter er forbode å gi mat til
russiske fangar, da blir eg kontakta og går naturlegvis straks i gang
med å gjera alt eg kan. Det hastar. Eg ringer iltelefon til Røde Kors,
Trondheim, som lovar å gjera sitt snarast, men nei - dagane går og
ingenting skjedde. Eg driv på best eg kan. Først heimsøker eg nazi
sjefane i bygda. 5. og 6. februar, lensmannen, ordføraren og
propagandasjefen. Hos alle tre krev eg som prest å få greie på om dei
verkeleg har vore med og utstedt forbodet mot å hjelpa russer
fangane med mat og klær? Korleis eg ordla meg? Notatane mine


----
257 Krig
----
viser, eg avslutta på denne måten: «Stakkars dei som i det store opp
gjerdet som kjem, vil ha dette tunge loddet i vektskåla, at dei har
hindra folk i å utføra den miskunnsame samaritans gjerning!» Men
nei - ingen av desse karane ville ta på seg noko skuld for forbods
plakaten. Eg går da til ortskommandanten på Tinden, i same ærend.
Men nei, utan resultat. Kva skal eg så gjera? Eg sender da same dag
(onsdag 7. februar) brev til Røde Kors, Trondheim - såleis:
«Vi har i Verdal for tida ein russisk fangeleir med ca. 230-240
krigsfangar. Vi forstår alle at noko raust liv er det ikkje å vera fange
såleis, korkje her eller andre stader. Krigen er nå eingong slik. Men
når det, som her i Verdal, er klårt for alle at dei lid sår mangel både
på mat og klær, ville vi gjerne prøva å hjelpa. At nauda er der og at
ho er stor, forstår vi ikkje berre når vi ser dei skindmagre, uttærde
stakkarane der dei skrid fram i sine filler og dessutan veit at, så å
seia, dagleg døyr ein eller fleire av deim. Den tyske kommandanten
gav i si tid jamvel direkte løyve til at dei som ville og kunne her i
Verdal — ja, «anmodet» deim om å hjelpa. Lensmannen slo da opp
plakat om dette, og det vart kjent for folk, og hjelp kom! Dette var
laurdag 27. januar. Laurdag 3. februar kom oppslag om forbod mot
hjelp!
I samtale med ortskommandanten same dag, opplyser han at
opptaket til dette forbodet er kome frå norske styresmakter, ved
Tiden er kommet - de russiske krigsfangene skal heim - her en avskjeds
darts på jernbanestasjonen.


----
258 Krig
----
Olav Lillesand holdt avskjedstale for de russiske krigsfangene.
fylkesmannen i Nord-Trøndelag og lensmannen i Verdal. Sjølvsagt
er det ikkje råd, korkje for meg eller Røde Kors, å blanda oss bort i
dei militære forordningar osb., men det er ikkje mogeleg for menn
eske med vanleg menneskelege kjenslar og med noko av kristen
kulturarv og ånd i seg, roleg å sjå på dette at menneske skal måtte
lida slik utan at vi prøver å få koma til hjelp etter fattig evne i desse
tider.
At det blir sett forbod mot å gjera den barmhjertige samaritans
gjerning, synest meg stå stikk i strid med den kristendom vi vil verna
om og reknar som grunnlaget for heile vår kultur. Det er barbari!
Som prest her i Verdal vender eg meg til Røde Kors og bed Dykk
hjelpa så langt råd er å åpna veg for hjartelaget like overfor dei
stakkarane det her gjeld. For menneskelege naud må alle politiske
skrankar falle.
Eg tør be Røde Kors, snarast, ta seg av saka, som er ei sak som ligg
midt inne i Røde Kors si eigentlege oppgåve og kall i verda, og venda
seg til fylkesføraren i Nord-Trøndelag, herr fylkesmann Eggen,
Steinkjer. Kan kanskje vera at han, som hadde makt til å få forbodet
utstedt, også har makt nok til å få det avlyst?
Verdal soknekall 7/2 1945
Med vyrdnad
Øystein Hovden»


----
259 Krig
----
Men dagane går. Det hastar, men ingenting skjer. Det er forferde
leg.
Måndag 12. februar har eg påny konferanse med Ortskomman
danten om saka. Dei har ingenting høyrt, korkje frå fylkesmannen
eller Røde Kors. Dette var mykje nedslåande. Men gudskjelov -
seinare same dag ringer Røde Kors og gir beskjed: Det er i orden.
Forbodet skal opphevast. Nærmare melding kjem.
Mykje glad går eg da torsdag 15. februar til den russiske fange
leiren og bed om konferanse med leirkommandanten. Det går i
orden.
Det blir ein lang samtale.
Eg presenterar meg - og han det same. Han er frå Munchen
kanten, katolikk, men kona hans protestant. Det blir først litt prat
om dette. Eg sit samstundes og tenker: «Tyskarane, som folk flest
forresten, er svake for smiger» - Dermed går eg i gang: «Jaså, De er
frå Miinchen, frå Bayern? Eg har ein gong vore der. Det var eit
jovialt og hyggeleg folkeferd, som det var ein fest å vera ilag med,
både på Hofbråuhaus og elles, hugsar eg. Sei meg, herr Komman
dant, er det ikkje rett å meina at folket der sør er gemytlegare og meir
hjartelege enn tilfellet er lenger nord, f.eks. i Berlin og Preusen?»
Han spratt opp, skundar seg og let at døra, som sto på glytt ut til
gangen. Ingen måtte høyra, og seier svært vennleg og blid: «Richtig!
Richtig!» - Vel! Etter dette preludiet synest eg tida er inne til sjølve
ærendet mitt, den hjelpa eg gjerne ville få ordna, med mat til fang
ane. Eg greier ut korleis vi hadde tenkt det, at sanitetsforeningane i
bygda vil ta seg av det osb.
«Hels damene og sei: De skal få lov å koma her i ettermiddag kl. 17.
Men gløym ikkje, det må vera slik mat som fangane toler, og det må
vera dei same damer som ordnar det her i leiren kvar dag og til same
klokkeslett. De kan vera sikker på at ingen tyskar iallfall skal
forgripe seg på maten.»
Ei tung bør var tatt ifrå meg!
Sanitetskvinnene frå alle åtte lag i bygda går fluksens i gang. Same
dag kl. 18 møtest dei hos gardbrukar Stuberg på Mikvold og alt blir
klarlagt. Hjelpeaksjonen blir ordna slik, at kvart sanitetslag i bygda
skal kvar dag i kvar si veke køyra suppe eller annan ferdiglaga og
lettfordøyeleg kost til leiren kl. 17 og dele ut der. Ordninga viser seg å
vera framifrå. Det går med liv og lyst og stort humør. Folk over alt i
bygda er meir enn villige både til å gi mat og til å køyra han fram -
alltid med hest, på grunn av bensinrasjoneringa naturlegvis. Ein dag
møter eg henne som nærmast er krumtappen i heile greia, fru Ingrid
Minsaas: «Korleis går det?» spør eg interessert. Fort og fyndig kjem
Verdalsboka — 17

----
260 Krig
----
svaret: «Å jau da, det er sanneleg morosamt å vera kokka hans
Stalin!»
Det var morosamt, det er sikkert, men naturlegvis også uendeleg
mykje meir. Dei 3-4 månadene dette står på, gjer verdalingane ein
innsats i nestekjærleikens teneste som det står respekt av. Dei bergar
menneskeliv og samtundes reiser dei eit uvisneleg monument over
kvaliteten og hjartelaget i dem sjølve.»
1 følge opplysninger en har fått, døde i alt 29 av de russiske
krigsfangene i Verdal vinteren 1945. Tre i januar, resten i februar. Det
er ingen tvil. - Det var sanitetsforeningenes hjelpeaksjon som var årsak
til at det stoppet opp med dette.
Den 9. mai var Russlands fredsdag og freden var et faktum for alle.
At gleden var stor også hos de uttærde fangene i leiren på Ørmelen er
lett å forstå. Derimot var nok stemningen nokså laber hos de tyske
soldatene og offiserene.
Om dette forteller Øystein Hovden slik:
«Av ein eller annan grunn får eg i oppdrag å reise ned til russer
leiren og kontakta sjefen. Eg blir henta i bil av Gustav Eklo. Det
gjeld å forvissa seg om at fangane den dagen får sleppa ut or leiren og
vera med på høgtida som da skal haldast på gravplassen til dei
landsmenn og kamerater som hadde døydd i leiren og nå låg grav-
lagde derute i skogen på Ørmelen.
Det var ei kort men underleg gripande høgtidsstund derute, ilag
med fangane og nokre tyske offiserar. Alt gjekk roleg og fint for seg.
Etter høgtida går eg tilbake til leiren ilag med leirsjefen. Det er ikkje
mykje att av den stolte, stormodige herren nå. Han pratar i eit køyr:
«Nå er vi ferdige! Vi som var på tindane - nå er vi ramla ned i
avgrunnen. Ingen av oss kan heller vita om vi nokon gong kjem
tilbake til «unser Heimat» osb. Han bed oss to nordmenn gjera vårt
til at folket ikkje samlar seg kringom leiren. Det kan føra til uro.
Halde de fred utanfor, så skal vi prøva halde fred og orden innanfor.
Flere av de russiske krigsfangene avslørte seg som rene kunsthand
verken. Med primitive hjelpemidler, ofte bare en spiker, laget de nyde
lige ting som smykkeskrin, tobakksdåser og sigarettetuier m.a. av tre og
tomme aluminiumsbokser. Mange av disse små kunstverkene ble igjen i
Verdal og noen er tatt vel vare på og er idag verdifulle suvenir.
Etter frigjøringa gikk russerne ganske fritt omkring og tok del i freds
rusen sammen med bygdefolket, spilte og oppførte danser. Det tok tid
før heimsendinga kom i stand og på flere garder var det russere som tok
del i våronnarbeide i 1945. I den tyske og nazistiske propagandaen,
under krigen, ble de hundretusener av russiske krigsfanger som

----
261 Krig
----
£>i ærerik avskjed med russerne, med mye folk, hornmusikk m. v. —
Hvordan ble mottakelsen i Sovjet, med blomster og heder, eller?
oppholdt seg her i landet, karakterisert som usiviliserte horder. I første
tida etter frigjøringa, da de her i Verdal kunne leve som folk sammen
med bygdefolket, ble disse påstandene gjort ettertrykkelig til skamme.
Det ble og knyttet mange vennskapsbånd i disse dagene, men senere har
ingen av de som oppholdt seg i Verdal, gitt livstegn fra seg.
Hvilken skjebne møtte dem da de kom heim til Russland? Ble de
betraktet som desertører? Mange har i etterkrigstida stilt seg slike
spørsmål.
Gravplassen, der de som omkom i Verdal ble gravlagt, ble etter fri
gjøringa ombygd til minnelund med en fin bauta og innhegning.
Avdukinga fant sted søndag 6. oktober 1946. Blant de ca. tusen fram
møtte, var det representanter for både norske og russiske styremakter,
og sokneprest Øystein Hovden holdt en manende og vakker avdukings
tale.


----
262 Krig
----
KULTURLIVET BLOMSTRET
Nyordning og nazifisering umuliggjorde mye av organisasjonsarbeide
under krigen. Tidlig ble det forbud mot dansefester og offentlige
sammenkomster. Okkupasjonsmakta var redd større, ukontrollerte
ansamlinger av folk.
Quisling og NS såtte mye inn på å få innflytelse og kontroll med lag
og foreninger. Sammen med de store næringsorganisasjonene, skolen
og kirka m.m. skulle disse danne grunnlaget for det rikstinget føreren
drømte om.
Bonde- og landbrukslaga var noe av de første det ble gjort framstøt
mot, og NS tok kontrollen over Norges Bondelag. Dette medførte
følgende skrivelse fra Verdal landbrukslag, 19. april 1941:
«Da landbrukslaget er kjent med at Norges Bondelag ikke lenger er
en fri og selvstendig fagorganisasjon, som styres og ledes etter lagets
lover, blir forbindelsen med Bondelagets hovedkontor straks å bryte.»
I februar 1941 fikk fylkene påbud om at alle lag og foreninger skulle
registreres. Dette var en overrumpling som NS var heldig med. Regi
streringa av foreningene gikk glatt. Det ble opprettet et nytt kontor
under Innenriksdepartementet som fikk fullmakt til å nyordne samtlige
foreninger og sammenslutninger i Norge etter nazistiske prinsipper.
Men da de skulle til å praktisere dette, var det bare skallet igjen av
foreningene over hele landet. Medlemmene hadde enten meldt seg ut
eller sluttet å gå på møtene. Styrene hadde lagt ned vervene i svært
mange tilfeller. Hele framstøtet fra NS overfor foreningslivet ble et slag
i lufta. Situasjonen i Verdal går fram av en rapport fra NS-lagfører til
ordføreren, 14. april 1942, hvor det bl.a. står:
«Ad. ungdomslagene.
Det ser ut som at alle lagene ligger nede, og så vidt vites er det ingen
av lagene som driver lagsarbeide. Det ser forsåvidt ganske mørkt ut
med håpet om at lagsarbeide kan holde fram.
Innstillingen hos de aller fleste styremedlemmer er nok negativt. A
skifte ut styrer anser jeg formålsløst, da vi ikke har nok folk å sette i
stedet. Det er mulig at for et par lags vedkommende, bør skifting av
styrer skje, og vårt lag vil ha oppmerksomheten henledet på saken og

----
263 Krig
----
foreta de nødvendige undersøkelser. Jeg mener således at det måtte
kunne gjøres noe i den retning med Vuku Ungdomslag, hvor vi har
endel av våre folk ....»
Idrettsstreiken var også effektiv i Verdal. Det tok imidlertid tid før
alle var oppmerksom på hva som hadde skjedd med den sentrale idretts
organisasjonen. Flere skirenn ble således arrangert ennå vinteren 1941.
Senere under krigen ble skirenn og andre idrettsarrangement holdt ille
galt. NS prøvde å holde idrettslivet i gang så godt de kunne, og i Verdal
klarte de således å stable på bena et fotballag som på krets- og landsnivå
hevdet seg forunderlig godt.
På tross av danseforbud, idrettsstreik og at foreningsarbeide lå nede,
blomstret kulturlivet også under okkupasjonen. Folkelivet forma seg
etter forholda. Samhørigheten ble større. Folk gikk hyppigere til
hverandre og alle høve til å komme sammen til festlige lag ble nyttet og
utnyttet. Bokringer, brigdelag, syforeninger m.v. grodde opp i hopetall.
Kirkesøkningen var større enn noen gang, og på misjonsmøtene var det
trangt om plassen.
Ungdommenes overskudd og trang til livsutfoldelse lot seg ikke
kue. Foruten illegale idrettsarrangementer ble det under krigen
holdt utallige ulovlige dansetilstelninger. Særlig var dans på låven
populært, eller at en flokk ungdommer fant seg en åpning i skogen og
danset til musikken fra en grammofon, eller i beste fall en enslig trekk
spiller. I de fleste tilfeller gikk det godt, men ikke alltid. Dans på Haga
midtsommerskvelden i 1942 førte til at Ola Haga fikk ei bot på 250
kroner, som den gangen var et betydelig beløp. Under lørdagsdans på
Rømo i Leksdalen slo tyskerne til med en betydelig styrke og mange ble
bøtelagt etter denne episoden.
Dansen på Strandholmen
De mest dramatiske følgene av lørdagsdans som en kjenner til, gjelder
dansen på Strandholmen i Ekne en augustkveld i 1942. Svein Westrum,
Verdal og bygdas sosialsjef i mange år, Kyrre Brenne, var med på dette.
Adskillige ungdommer var samla på holmen da tyskere i full
kamputrustning slo til og omringet feststedet. Jentene fikk gå, men et
trettitalls gutter ble arrestert og ført til fangeleiren på Falstad. Situa
sjonen var uhyggelig fordi tyskerne var beruset og fmgret skjødesløst og
truende med våpna og skarp ammunisjon.
Under oppstilling måtte de arresterte levere fra seg alt de hadde i
lommene. Uheldigvis ble det funnet ei fyrstikkeske litt bakenfor de opp
stilte «forbryterne». Dette resulterte i straffeeksersis for en del av gutt
ene. Dagen etter ble gjengen satt i arbeide. De fikk jobb med å hugge

----
264 Krig
----
opp sotbrente stubber. Dette var ikke noe særlig hyggelig, for de fleste
hadde stasklærne på. At arbeidsiveren ikke var særlig stor var forståe
lig, men unnasluntring ble ikke tålt av tyskerne og dermed måtte noen
av dem på nytt ut i straffeeksersis, deriblant Kyrre Brenne. Oppskrifta
var femti knebøyninger og samtidig holde ei rot på strake armer over
seg.
Måndagen ble de løslatt, men også da oppførte tyskerne seg underlig
usympatisk. Da guttene var på veg ut av leiren, såtte de schåferhundene
etter dem. Det var foreldrene som måtte betale bøtene for de fleste som
var med på dette.
Ellers viste ungdommene stor oppfinnsomhet når det gjaldt
aktiviteter for å ha det hyggelig og moro. Om det ikke hører inn under
kulturell virksomhet, så var det i alle fall ungdommelig kåthet som
gjorde at tre brødre i Leksdalen heiste ordførerens sykkel opp i flagg
stanga. For dette ble de belønnet med tre måneders opphold i
straffangeleiren på Grini.
Konserter og kabaret
De to musikkorpsa, Arbeidernes og Vinne, måtte legge ned virksom
heten straks okkupasjonen var et faktum. For å berge instrumenta ble
det hevdet at disse var medlemmenes private eiendom. Mannskoret
holdt det gående med øvinger ei god stund. Men da det ble spørsmål om
å synge i forbindelse med Quislings besøk på Hirdførerskolen, på
Bakketun, var det slutt. Det oppsto da en mannskvartett på 8-10 sangere
som holdt det gående under hele krigen og ble meget populære. De
opptrådte aldri offentlig, men sang i begravelser og andre private
arrangementer.
Verdal trekkspillorkester hadde derimot en glansperiode under krigen
med meget stor tilslutning. De holdt flere konserter i Arbeiderforening
en med allsidig program og høstet stor applaus. Blant de som gjorde
lykke ved disse forestillingene var Alf Thomsen som spilte på sag. Også
Storhaugan hadde i alle fall en vellykket forestilling i Arbeideren,
kanskje flere.
Det nyttet ikke for lag eller organisasjoner å holde slike underhold
ningsarrangementer. Alf Eriksen opptrådte som impressario og fikk til
en kabaret som hadde stor tilslutning fra lokale kunstnere. Kabareten
ble kjørt i mange forestillinger både i Arbeideren og i forsamlingshusa
utover bygda.
Den hadde et stort og allsidig program og var meget populær hos
publikum. Blant de som deltok i kabaretene var Olav Halseth og Johan
Solberg, bl.a. som henholdsvis «Enok» og «Ellev Blispent».
Musikkinnslagene var ved Ola Storhaug, Ivan Carlsson, Snorre Haug-

----
265 Krig
----
Dahl og Johan Ingvaldsen. En nevner også Ellinor Andersson og Alf
Wold som framførte noen festlige duetter, men da en her bare har
husken å bygge på kan en ikke trekke fram flere av aktørene.
Det som her er nevnt er bare eksempler på at også krigstida hadde sine
oppmuntrende og lyse sider. Det var ikke bare ei tid med motsetninger,
dysterhet og elendighet.
Dertil var det så fint med disse kabaretforestillingene at en der i stor
grad var fri tyskerne, i motsetning til på kinoforestillingene.
Johan Solberg hadde mange roller i kabareten. Her som El lev Blispent
sjømann og Mette.


----
266 Krig
----
Kabaretmusikerne, som er i kostymer er f. v. Ola Storhaug, Snorre
Haugdahl, Olav Halseth, Ivan Carlsson og Johan Ingvaldsen.

Scene fra den populære kabareten. Ellinor Andersson og Alf Wold
framførte sykkelvisa.

 


----
267 Krig
----
HEIMEFRONTEN I VERDAL
Når og hvordan den organiserte motstanden i Verdal, mot tysk okku
pasjon og nazistyret ble til, er difust og uklart, unntatt for kommunist
ene som begynte å bygge opp motstandsgrupper omkring det lokale
partiapparatet etter at partiet ble forbudt og måtte gå under jorda.
For fleres vedkommende grodde spiren til skjult motstand i samme
øyeblikk som de norske militæravdelingene i Nord-Trøndelag kapitul
erte for tyskerne i mai 1940. De følte forbitrelse og avmakt over å måtte
legge ned våpna uten å ha vært i kamp med fienden. Forrådt, var et ord
som gikk igjen, særlig i forbindelse med de alliertes plutselige tilbake
trekning fra landsdelen.
Kapitulasjonen ble for mange begynnelsen til krig og
frigjøringskamp. Kommanderende general, Otto Ruges tale til soldat
ene, da de siste norske styrkene la ned våpna i Nord-Norge en måned
senere, kom nok også til å bli rettesnor for mange.
Han sa bl.a.:
«Jeg vet at det er dem iblant dere idag som hater englenderne mere
enn tyskerne. Jeg hater hverken Tyskland eller England. Men jeg
liker ikke å se mitt land med lus på kroppen og jeg ser fram til den
dagen da vi påny skal bli fri for fremmed makt her i landet. Jeg er
sikker på dagen kommer.
Ingen stat kan reise seg igjen bare ved å vente på at noe skal skje,
at hjelp skal komme utenfra. Den må være klar til å hjelpe seg seiv
når tiden er inne. Jeg ber dere hjelpe, hver i deres krets, til å holde
tanken varm til dagen er der.
Vent og tro og vær beredt!»
Det gjaldt å holde motet oppe, seiv om det så mørkt og håpløst ut.
Såframt det fantes rettferdighet, kunne ikke Hitler og nazismen gå
seirende ut av den verdensbrann som var tent. Slike og lignende tanker
gjorde sitt til at håpet og drømmen om at vi igjen skulle bli et fritt land
og folk, ble holdt levende.
Det som unge frøken Else Storhaug skildrer i stiloppgaven: «EN
DRØM», i årsprøven ved Verdalsøra skole i 1941 illustrerer ganske godt
håpet og drømmen mange bar på.

----
268 Krig
----
Landet fikk lus på kroppen.
Slik lyder Elses besvarelse på stiloppgaven:
«Huff, de drømmene! Jeg kan ikke få fred for dem ei natt», tenkte
jeg da jeg vakna. Det skulle ha vært sant alt det en drømmer. Ja, da
hadde det blitt mye moro.
I natt drømte jeg at jeg var i Stiklestad kirke og hadde stilprøve.
Det var ikke nok at læreren og presten var der. Men tenk selveste
kong Haakon! Han hadde flyggi over Tyskland. Så syntes han at han
kunne fare til Norge med det samme og se hvorledes vi hadde det.
«Det var et lykketreff», sa han da han fikk høre at vi hadde stilprøve.
Jeg var så nervøs at jeg skalv over hele kroppen. - Vi fikk da høre stil
oppgåva og begynte å skrive. Med ett for presten opp og sa: «Vi må
synge Gud sign vår konge god!» Vi begynte å skrive. Vi skreiv og
skreiv, men ble aldri ferdig. Kongen gikk rundt og så på oss. Han
snakka med oss alle og sa: «Vær nordmann!»
Til slutt sa kongen: «Nå må jeg nok fare tilbake til England». Vi
var meget imot at han skulle reise. Vi sa adjø til ham og bad ham
hilse familien sin. «Jeg kommer snart tilbake!» Ropte han. «Gud
være med deg» sa presten. Vi stod og så etter han, til vi ikke så ham
noe mer. «Vi skriv ikke mer», sa presten, «vi synger heller om
kongen og fedrelandet».
«Å for en deilig drøm», sa jeg da jeg vakna. Enn om det hadde
vært sant!»


----
269 Krig
----
Begrepet motstand femnet vidt. Foruten det som kommer inn under
kjente begreper som etterretning, kurertjeneste, organisert flyktninge
transport, propaganda og milorggrupperinger, var spektret av aktiv
motstand stort. Mye av det som skjedde var spontane handlinger ut fra
gitte situasjoner eller oppdrag utenfra. Holdningskampanjen var uten
tvil den viktigste formen for aktiv motstand. Uredde, frittalende
personer, som åpenlyst la for dagen en kompromissløs holdning overfor
okkupantene og nazistene, spilte i denne sammenheng en viktig rolle. På
tross av inndragning og forbud mot å ha radio, var det adskillige radio
mottakere i bruk for lytting på de norske sendingene fra London.
Radiolyttere som forsto betydningen av og tore ta risikoen ved å spre
nyhetene betydde mye for holdningen blant folket. På dette området
oppsto det også grupperinger. Det var knapt noen i bygda som ikke på
en eller annen måte hadde tilgang på slike nyheter. Syforeninger, kortlag
0.1. kunne være rene nyhetssentralene.
Spredning av falske nyheter og rykter som gikk i disfavør av fienden
og nazistene, var også med på å holde motstandsviljen oppe.
Flyktninger og flyktningtransporter er behandlet på annet sted. Men
det er mange enkelttilfeller som ikke er tatt med, hvor det ble gitt hjelp
til flykninger på forskjellige vis, transport, husrom, mat, klær, ski m.m.
Mange var villige til å ta en risiko i gitte tilfeller. Det motsatte forekom
også, folk som var gode jøssinger helt til det ble spørsmål om å yte noe.
Når det gjelder framveksten av organisert motstand, er en på usikker
grunn. Bortsett fra spontane handlinger, mest av demonstrativ karakter,
ser det ut som etterretningstjeneste var det første som kom i gang i
organiserte former. I denne forbindelse sto personer som lensmann
Jon Suul, Arne Suul og Arnt S. Bakken, sentralt.
Daværende distriktlege Thor Hegbom kom også tidlig med i illegal
virksomhet. Det samme gjelder tollbestyrer Bjørn Rygg.
I begynnelsen ser det ut som det var mer enkeltpersoner enn grupper
som motarbeidet tyskerne og NS, at det skjedde sånn smått om senn.
Kontakter ble knyttet gjennom bekjentskaper, slektskap eller ut fra anbe
faling. De som er nevnt hadde egne kontakter utad, eller rettere sagt, de
var engasjert som kontakter i Verdal.
Snart ble det behov for kontakter lengre oppe i bygda. Ola J. Haugan
kom med som medarbeider for Morten Aamo. I Helgådalen ble det
snart en egen gruppe omkring Haugan. Green-karene, Sverre M. Kåre
og Magne, var kjernen ien gruppe i denne del av bygda, bl.a. som
kontakter for Anders By. Noe lignende var det ved Ulvilla, med John
Kluken, Ingvald Flyum og Magne Berg.
1 dette området må nevnes John Holmli, som tidlig ble en av
kontaktene til Arne Suul. Holmli utmerket seg allerede under felttoget i

----
270 Krig
----
1940 og var en av få som ble dekorert med krigsmedaljen. Han arbeidet
illegalt under hele krigen.
Ingvald Suul ble svært tidlig engasjert i illegal virksomhet. Han og
noen kamerater fulgte nesten hakk i hel med de tyske troppene da de
rykket nordover i fylket, for å samle våpen som de allierte hadde etter
latt seg. De var i den sammenheng helt til Namsos. Drivkrafta var trua
på at dette ville det bli bruk for. Det var nesten et lite arsenal det han
gjemte unna ovenpå himlingen over lensmannskontoret. Dette lå der
uoppdaget under hele krigen.
John Holmli —
dekorert med krigsmedaljen.
Ingvald Suul som ung lensmanns
betjent under krigen.
Ingvald ble arrestert i juni 1943 og ingen andre, utenom hans brødre,
Oddmund og Torgeir, visste om skjulestedet.
Det var alvorlige ting Gestapo anklaget Ingvald for. Verst var
kanskje at han overfor tyskerne hadde gitt inntrykk av at de kunne stole
på ham. Han hadde utstrakt adgang til tyske forlegninger. Etter arre
stasjonen ble han tatt under lange og harde forhør, enecelle, juling og
tortur. Etter seks måneder på Vollan og tre måneder på Falstad, ble
Ingvald Suul, sammen med ca. hundre andre Falstadfanger, ført
ombord i transportskipet «ALKAID» som fraktet ca. 500 norske fanger
til Nord-Norge, til straffangeleiren på Bardufoss.
Forøvrig vises til: «Krigstiden 1940-45 slik jeg opplevde den - Et
fotoalbum av Ingvald Suul». (Ascheoug 1982).
(Ascheoug 1982).

 

----
271 Krig
----
Kommunistpartiet forbudt —
Organisasjonen under jorda
Den 15. august 1940 slo tyskerne til mot Norges kommunistiske parti.
Partiet ble oppløst og forbudt. I femtida, om morgenen 16. august, ble
boligene til ledende partimedlemmer i Verdal omringet av tungt bevep
net tysk politi, med en lokal NS-politimann som kjentmann og assistent.
Partiets eiendeler og arkiv ble beslaglagt, men ingen arrestert. Det skulle
komme senere.
Senere ble også andre politiske partier forbudt, unntatt Nasjonal
samling.
Etter aksjonene gikk Norges kommunistiske parti under jorda. Men
tross senere aksjoner, opprullinger og mange arrestasjoner, klarte
partiet å holde partiapparatet inntakt under hele krigen. Spesielt kom
partiet i søkelyset hos det tyske politiet og norske nazimyndigheter etter
at Hitler angrep Sovjet i juni 1941. Også i Verdal var partiet inntakt
under hele krigen, men opphørte som egen illegal gruppering i mot
standskampen i 1943.
På landsbasis oppsto det dessverre et markert motsetningsforhold
mellom kommunistenes motstandsorganisajon og heimefronten
forøvrig. Dette ga seg utslag i flere uheldige forhold bl. a. en del
gjensidige angrep i svensk presse, noe som ikke var med på å styrke
landets omdømme.
Ifølge partiets egen beretning, organiserte kommunistpartiet i Verdal
sine første illegale grupper på nyåret 1941. Gruppene var på 3-5 pers
oner, med en formann som leder, og det var ikke bare partimedlemmer
som var med i gruppene. Gruppeformennene utgjorde partistyret. Snart
ble det tatt kontakt med andre grupperinger, som imidlertid ikke ante
noe om at det sto en partiorganisasjon bak. Denne strømlinjede organis
asjonsformen var imidlertid ikke det beste i illegalt arbeide. Det ble for
mange som visste om hverandre, og da enkelte, til sin forskrekkelse,
fikk høre igjen saker og ting nærmest på gata, trakk de seg unna videre
samarbeid. Helt slutt på kontakten ble det ikke, men samarbeidet fore
gikk kanskje noe mere på avstand.
Fra høsten 1943, da Trondheimsseksjonen i kommunistenes landsom
fattende organisasjon, nærmest brøt sammen som følge av infiltrasjon
og opprulling, ble også det lokale kommunistpartiets forbindelser utad
brutt og ble ikke gjennopprettet så lenge krigen varte. Fra da av kan sies
at det i Verdal var enhetlig heimefront, hvor politisk tilhørighet ikke
spilte noen rolle. Begge parter kjempet mot samme fiende.
Det er dissens om fra hvilket tidspunkt kommunistene ble med i kampen
mot de tyske okkupantene. Etter de fleste historikeres oppfatning
skjedde ikke dette før etter 21. juni 1941. Dette er kanskje rett. På den

----
272 Krig
----
annen side må man være oppmerksom på at nazismen hele tida var
kommunistenes hovedfiende, og at partiet ikke gav opp om det ble er-
Tdært forbudt i august 1940. De hevdet bl. a. at vestmaktenes krig mot
Hitler var krig mellom imperialister, noe som var arbeiderklassen uved
kommende.
Sommeren 1941 hadde kommunistpartiet i Verdal besøk av sentral
komitemedlem, senere stortingsmann, Emil Løvlien. Fra da av ble kon
taktene utad fastere med et nærmere samarbeid med tilsvarende grupper
i Trondheim. Illegale aviser begynte å komme og ble distribuert
gjennom gruppene. Lite ante de at Trondheimsorganisasjonen var til de
grader infiltrert av Henry Rinnan, at han nærmest dirigerte det hele.
Han opptrådte under navnet Fiskvik, sjømann, patriot og bror til lokal
politikeren Arne Fiskvik i Verdal, et navn som hadde tillit innen krets
ene i Trondheim.
En gang verdalingene ventet en forsendelse aviser, kom Gestapo i
stedet for avispakken. 1 dette tilfellet var avisene stensilert på hybelen til
Rinnan, i samarbeid med patrioter i Trondheim. Rinnan fikk det som
han ville, han skulle bringe avisene til Verdal. I stedet kjørte han direkte
til Gestapos hovedkvarter, Misjonshotellet, med avispakkene. Følgen
ble en større opprulling av kommunistiske motstandsgrupper i
Trøndelag. Sist i september 1941 ble i alt 64 partimedlemmer arrestert,
deriblandt verdalingene Rolf Nevermo, Hans Øvre og Arne Fiskvik.
Oddvar Nestvold, som oppholdt seg i Sauda, ble arrestert under samme
aksjon. Øvre ble løslatt etter bare ei uke på Vollan og Fiskvik etter ca.
en måneds opphold. Senere kan en ikke se at de to var i søkelyset eller
aktivt med i motstandsarbeidet. Nevermo og Nestvold var blant de
første som fikk opphold på Falstad, noe som er omtalt på annen plass.
Hos Gestapo hadde denne aksjonen betegnelsen «Kommunist 1» og
var i virkeligheten Rinnans «svenneprøve» som angiver.
Arrestasjonene av de tre verdalingene var imidlertid ingen opprulling
av partiets motstandsarbeide.
Kring årsskiftet 1942/43 ble det holdt konferanser med de øvrige
gruppene i Verdal i forbindelse med forsøk på etablering av milorg
grupper. Arbeidet hittil hadde, foruten distribusjon av illegale skrifter,
bestått av innsamling av penger og matvarer til familier i Trøndelag
hvor forsørgeren satt i fangenskap.
Spredning av nyheter, fra de norske sendingene fra London ble også
satt i system.
Tilgangen på illegale skrifter og aviser fortsatte også. I motsetning til
den første perioden, da materiellet for det meste ble bragt til Verdal
direkte fra Trondheim, gikk man over på kurersystemet. En del av
materiellet kom med toget hvor togpersonellet sto for kurertjenesten,
men det meste hentet Oskar Øwre i Levanger hos Eilif Solheim.

----
273 Krig
----
Her må imidlertid innskytes, at ganske mye illegalt skriftlig materiell
tilfløt bygda fra Sverige, bragt inn i landet av Sigmund Eriksson i Sand
vika, mens broren, Magnus Eriksson, besørget transporten videre til
mottaker på Øra, som i de fleste tilfeller var Arne Suul. Både over
Skalstugan og Melen kom det slikt materiell.
Det er imidlertid uklart hvordan dette ble distribuert og nyttet i mot
standsarbeidet.
I denne tida ble kommunistpartiet ledet av Sverre Vestvik.
På nyåret 1943 var det en ny arrestasjonsbølge i Trondheim og da
Vestvik hadde hatt forbindelse med flere av de arresterte, ble det
besluttet at han skulle gå i dekning i et på forhand innredet rom under
uthuset hos Lillesand. I april fant man det tryggest at Vestvik reiste til
Sverige
Sverre Vestvik.
Ivar Lillesand.
Det var den såkalte Wærdahlgruppa i Trondheim som i denne tida
hadde ei forlenget arm i Verdal med Oskar Øvre som kontakt. Flere av
medlemmene i denne gruppa var gamle venner av Øvre gjennom av
holdsarbeidet i NGU i 1930-åra.
Men også denne trondheimsorganisasjonen var sterk kompromittert
ved storangiveren Karl Adding. Han var av halvt jødisk opprinnelse, delvis
invalid, men likevel årsak til at mange patrioter, norske og jugoslaviske
havnet på retterstedet. Han var til og med utgiver av ei illegal avis.
Adding var under krigen, før han døde på uforklarlig måte på et syke
hus, flere ganger i Verdal, bl. a. i Vera med flykninger som han hjalp til
Sverige for å skaffe seg tillit i heimefrontkretser, eller for å plante
provokatører i Sverige.


----
274 Krig
----
Høsten 1943 ble Wærdahlgruppa fullstenig opprullet, noe som også
førte til at Oskar Øwre ble arrestert. Ti av medlemmene ble dømt til
døden. Flere av dem halvdøde på forhand etter ukelang tortur.
Oskar Øwre, Eilif Solheim og en del andre ble sendt til konsentra
sjonsleir i Tyskland.
Heller ikke denne affæren førte til videre opprulling av organiserte
motstandskretser i Verdal. Noen arrestasjoner ble med jevne mellom
rom foretatt under hele okkupasjonstida, men det skyldes for det meste
enkeltepisoder, angiveri på grunn av mistanke, gisseltaking m.v.
Men kommunistpartiets forbindelser utad var brutt og ble ikke gjen
opprettet så lenge krigen varte.
Da Sverre Vestvik måtte stikke av, overtok Ivar Lillesand ledelsen av
partiet. Han var en av de mest aktive motstandsmenn under krigen, men
motstandsarbeidet og partiarbeidet ble holdt adskilt.
Milorg
Milorg er forkortelse for militærorganisasjon.
I Trøndelag ble det etablert milorggrupper flere steder som skulle være
støttepunkter for allierte avdelinger ved en eventuell invasjon.
I 1941/42 hadde britene seriøse planer om invasjon på kysten av
Trøndelag og Nordland. Da ble det smuglet inn ca. hundre tonn våpen
som skulle være til norske kampgrupper. Depoter ble lagt opp flere
steder. I Hopla i Åsen ble det lagt opp depot som skulle forsyne milorg
grupper på Innherred, nærmere bestemt hos Martin Håpet. Også i
Verdal ble det gjort forberedelser for etablering av milorggrupper. Det
ble imidlertid bare med forberedelser. Ut på forsommeren 1943 ble
britenes planer om invasjon i Norge stilt i bero. De allierte valgte å sette
kreftene inn sør i Europa. Under invasjonsforberedelsene ble det også
lagt press på den svenske regjeringen for bl.a. gjennommarsj av
tropper. Dette førte bl.a. til at tyskerne i Verdal etablerte skjerpet
beredskap østover våren og sommeren 1942.
Organisasjonen LARK, i Trondheim, sto bak etablering av
milorggrupper flere steder utover distriktene. Høsten 1942 tok organis
asjonen initiativ for etablering av slike grupper i Verdal. Ola Ahlgren
var en av hovedkontaktene. Hans forbindelse med LARK var via Otto
Hansen, fra Vikhamar.
I november skulle Ahlgrens gruppe i Verdal forsynes med våpen, i
første omgang med et Stengun treningssett for å lære opp mannskaper
med. Dette måtte hentes i Hopla og Ahlgren inviterte Alf Dahling med
på sykkeltur til Åsen. Da de nærmet seg Hopla fikk ikke Dahling lov til
å være med lenger, men måtte stå igjen og holde utkikk.

----
275 Krig
----
Litt lenger framme møtte Ahlgren en mann og av denne fikk han ut
styret han skulle hente.
På tilbaketuren gikk alt greit til de kom på Verdalsbrua. For sent opp
daget de at tyskerne, mens de var borte, hadde satt ut vakter på østre
ende av brua og som kontrollerte trafikken. De kunne ikke vende om,
for det ville straks ha vakt mistanke. Å forsøke å passere vakten med et
innpakket våpen var for risikabelt. Eneste mulighet var å få lempet
pakken på elva så übemerket som mulig, hvilket lykkes, og det var
farvel med det verdifulle utstyret. Dette var nok eneste gangen, under
hele krigen, at det ble gjort realistisk forsøk på vepning av milorgmann
skaper i Verdal.
Omtrent på samme tid kom en kurer til Verdal, angivelig en løytnant.
Kureren kom i kontakt med kommunistenes gruppe som på sin side tok
kontakt med øvrige grupper gjennom tidligere kanaler. Dette resulterte i
et møte hos Einar Indahl hvor, foruten kureren, Arne Suul, Sverre Vest
vik, Ivar Lillesand og Georg Øvre var tilstede.
Oppdraget til kureren var etablering av sanitetsgrupper som kunne bi
stå eventuelle invasjonsstyrker. Kureren skulle komme igjen når
arbeidet var kommet i gang. De så imidlertid aldri noe mere til ham. Det
er vel trolig at dette også var et initiativ fra LARK. Denne organisasjon
en ble nemlig like etter rystet inntil grunnvollene av opprulling. Mange
ble arrestert og flere av kjernen i organisasjonen måtte dra i utlendighet.
Arbeidet med opprettelse av sanitetsgrupper gikk imidlertid sin gang.
Problemet var mangel på personer som hadde kunnskaper i slikt.
Gjennom fagforeningenes fellesstyre ble gjort henvendelse til den lokale
sjefen for det sivile luftvern, som var det identisk med NS-kulturleder i
bygda. Han ble faktisk begeistret over initiativet fra fagforeningene.
Det ble igangsatt førstehjelpkurs og heimefronten fikk med sine folk på
kurset. NS-ordføreren bevilget til og med penger av kommunekassa til
dekning av kursutgiftene. De skulle bare ha visst hvem som sto bak
dette!
Nazistene hadde kneblet det frie kulturlivet, og de sto nærmest makt
esløse for å få igang kulturaktiviteter på deres premisser, derfor var det
med en viss stolthet at kulturlederen i Verdal kunne melde til fylkes
føreren om vellykket førstehjelpskurs på Verdalsøra.
Utover vinteren og våren 1943 ble det også gjort forberedelser for å
møte en eventuell invasjon. 81. a. ble det lagt opp verktøy og diverse
byggematerialer på betryggende sted, og det ble utpekt folk som skulle
ha til oppgave å reparere bruer, bygge forskansninger m.v. Med andre
ord en slags pionertjeneste.
Vinteren 1942 ble det plantet et rykte om at et fremmed fly hadde
vært nede på Leksdalsvatnet. Dette for å avlede oppmerksomheten fra
et britisk fly som slapp fra seg noe på Guddingsvatnet.
Verdalsboka— 18

----
276 Krig
----
Ola A hl gren.
AlfDahling.
Einar Indahl.
Sentral person i heimefronten.

 

----
277 Krig
----
Ryktemakeriet var eneste befatning heimefronten i Verdal hadde med
dette å gjøre.
Etter nokså intense milorgforberedelser høsten og vinteren 1942/43
ble planene etter hvert lagt på is. Impulsene utenfra uteble. Sverre Fikse
og Ola Ahlgren, som begge hadde tilknytting til LARK, hadde mattet
flykte til Sverige. Sverre Vestvik, som var leder for kommunistenes
gruppe, måtte emigrere samme vegen, og i juni ble Ingvald Suul arre
stert. Dette var ting som gjorde at 1943 stort sett ble ei laber tid i mot
standsarbeidet. Dertil hadde britene gått bort fra planene om invasjon i
Norge, og den norske Londonregjeringa påla heimefronten en passiv
holdning.
Etter de alliertes landgang i Nordmandie, 6. juni 1944, tillot reg
jeringa at Milorg ble mere aktiv igjen, og pånytt kom det inn til heime
fronten betydelige mengder våpen og ammunisjon, både som flyslipp og
smuglet inn fra Sverige.
Til Verdal kom det imidlertid ingen slike forsyninger, og seiv om det
ble gjort forberedelser til lokale milorggrupper, ble det lite konkret på
grunn av mangel på utstyr. Under slike forhold hadde det heller ingen
hensikt å ta risikoen med å forsøke å rekruttere flere mannskaper.
I 1944 og vinteren 1945 kom det flere signaler om at det kunne ventes
forsyninger til heimefronten i Verdal. Kanskje var det misforståelser og
blindalarmer. Flere var imidlertid på leting etter slipp.
Først ute var vel Olav Sagvold og John Haugan, som fikk beskjed fra
John Holmli om at de måtte dra til fjells. Det aktuelle området var
Glupen i Juldalen. Men de fant ingen ting. Også Glupen i Skjækerdalen
ble undersøkt.
Glupen i Juldalen var på nytt aktuell i januar/februar 1945. Ingvald
Tronsmo fikk da i oppgave å holde oppsikt med området, men heller
ikke da skjedde det noen ting.
Senhøstes 1944 var Anders By og Arne Ward på leting i Malsådalen i
retning Hardbakken. All denne aktiviteten var på grunn av meldinger
som var mottatt. Men heimefronten i Verdal mottok aldri særmelding
eller bestemt dato for slipp og det ble heller ikke rekognosert eller gjort
konkrete forberedelser for eventuell droppeplass fra fly.
I april 1945 var det imidlertid alvor. Da skulle det komme våpentran
sport fra Sverige og mottaket skulle skje på Stor-Vukuvolden i Tverå
dalen. Tre dager etter at siste av tre særmeldinger var kommet på
radioen fra London, skulle transporten komme.
De tre særmeldingene:«Kuling på kysten», «Storm på kysten» og
«Orkan på kysten», var blant det som ble lest opp i radio, men i siste
liten kom det kjelker i vegen på grunn av arrestasjonene i Verdal.
Ved påsketider i 1945 var Sverre Fikse og Torgeir Suul sendt inn fra
Sverige for å etablere ei transportrute til Verdal. De overnattet på høy

----
278 Krig
----
lemmen på gården Varslott i Volden, og ifølge Fikse gjalt det bl.a. å
engasjere hestetransporter. Mens de oppholdt seg i Volden kom Arne
Skoknes med ilbud om at de skulle avslutte oppdraget og returnere til
Sverige. Det er nærliggende å tro at dette var forberedelser for inn
smugling av våpen til heimefronten i Verdal, en oppfatning også Sverre
Fikse hadde. Noen forklaring på kontraordren hadde han ikke. Kansje
hadde ansvarlige ved legasjonen i Stocholm fått mistanke om at heime
fronten i Verdal var infiltrert ved en eller annen negativ kontakt. Om
stendigheter omkring opprullinga, helt på slutten av krigen, kan tyde på
at en eventuell slik mistanke var berettiget.
Like før frigjøringa, våren 1945, ble det droppet et betydelig flyslipp
på Bellingtjønna i Lakadalen. Mottakere var de to etterretningsagentene
Morten Koldaas og Håkon Utvik fra Steinkjer.
Siste krigsvinteren opererte de to i dette fjellområdet med en radio
sender. Etter hva en har fått opplyst, var dette slippet til etterrettnings
tjenesten på Innherred og trolig var noe også tiltenkt verdalingene. På
det tidspunktet var heimefronten i Verdal fullstendig satt ut av spill på
grunnav opprulling.
Mesteparten av dette utstyret ble bragt til Steinkjer i frigjørings
dagene og sommeren 1945. Men noe ble igjen i depoet som var lagt opp
ute i terrenget og mer eller mindre glemt i nesten 40 år.

En del av våpenfunnet i Lakadalen

 

----
279 Krig
----
Under rypejakta 1984 ble det helt tilfeldig funnet av to jegere, John
Åge Johnsen og Dagfinn Hynne. De varslet politiet om funnet. Politiet
kontaktet Motstandsgruppen 1940 - 45 (heimefronten) som senere på
hosten, med hjelp fra Forsvaret og etter omfattende forberedelser,
sørget for at resten av depoet ble hentet.
Omtrent samtidig med flyslippet i Lakadalen, kom det en våpen
sending fra Sverige til Grønningstugu ved Verdals-Grønningen. Dette
ble hentet på selve frigjøringsdagen av motstandsfolk fra Meråker.
Johannes Fostad, fra Skogn, oppholdt seg også ved Grønningen. Han
ventet våpenforsyning luftvegen og droppeplass var klargjort sør for
Grønningen. Men da freden var et faktum, kom heller ikke dette.
Kanskje var det en skuffelse for noen av heimefrontfolka i Verdal at
det ikke ble noen våpenforsyninger, og under den oppgaven som heime
fronten hadde like etter fredsslutningen, var det nærmest en prekær
våpenmangel. Da hadde de mest bare bortgjemte kragere å ty til. Men i
ettertid må en nok være glad for at det gikk som det gjorde. Flere steder
i Trøndelag kostet våpensmuglinga både liv og helse. Store ofre som
kanskje var forgjeves. Mye av dette ble en spart for i Verdal.
Det som heimefronten i Verdal i første omgang tok sikte på, om det
skulle komme våpen, var å ruste opp flyktninglosene til milorgmann
skaper og det samme med propagandagruppa. De som var engasjert i
etterretningstjenesten ble også stilt i utsikt at det snart skulle bli
«handfenn» å få.
Den eneste konkrete milorggrupperingen en har registrert i Verdal,
var en liten gruppe på fire mann i Inndalen, under ledelse av Eivind
Stubbe. Høsten 1944 fikk han oppfordring om å forsøke å få til en
gruppe. John Molden og Ingvar Stubbe, som ikke var ukjent med ille
galt arbeide, var straks klare for å bli med. Tre mann var imidlertid i
minste laget, men da Eivind Stubbe skulle forsøke å få med flere, fikk
han avslag allerede på første henvendelse, noe som var en alvorlig på
minning om hvor farlig dette var. Han hadde vel mest lyst til å droppe
hele greia, ikke fordi han mistenkte vedkommende for å slarve, men
skulle det bli flere ville det bli uholdbart.
Han dristet seg likevel til å kontakte Johannes Skansen, og han var
mere modig. Eivind og Johannes arbeidet sammen med
tømmerhugging. En dag mens de rastet pratet de om krigen, tyskerne og
nazistene. Holdningen som Johannes la for dagen gjorde at Eivind
dristet seg frampå med en forsiktig forespørsel om han ville være med i
en gruppe i Inndalen. Det ble stille ei lang stund. Johannes satt bare og så
rett fram for seg. Omsider kom det: «De denne e styggeli fale» - Ny
pause - «Men live mett e itj meir val einn andres, æ bli me».
Femtemann, Oddmund Stensmo, ble med i sluttfasen. Unnalurte
kragere var utrustninga til gruppen i Inndalen.

----
280 Krig
----
Milorggruppen i lundalen på patruljeoppdrag i fjellområdene. F.v.:
Ingvar Stubbe, Eivind Stubbe, Johannes Skansen, Oddmund Stensmo
og Jon Molden.
I mars 1945 rømte Einar Skjørholm og to andre AT-gutter fra leiren
på Okkenhaug. De var inspirert av oppfordringene fra Londom om å
slutte seg til heimefronten. De klarte virkelig å komme i kontakt med
heimefronten i Verdal. Men «Gutta på skauen», som de hadde hørt om,
eksisterte ikke her. Eneste tilbudet heimefronten hadde til dem var hjelp
til å flykte til Sverige og de tre hadde ikke noe valg i den situasjonen de
var i. De var de siste som ble transportert etter den såkalte milorgruta.
Hvem var sjefen ?
I frigjøringsdagene sto Arne Suul fram som sjef for heimefronten i
Verdal. Dette til overraskelse for mange. Det var vel få utenforstående,
kanskje ingen, som mistenkte kontoristen på E-verket for å inneha noen
slik funksjon. Han som til daglig gikk med brun skjorte og svart slips,
slik som hirden. Arne Suul så heller ikke på seg seiv som noen sjef for
den illegale organisasjonen, hvis en kan nytte en slik betegnelse. Det var
nemlig ingen pyramidelignende oppbygging. At noen så på seg seiv som
«småsjefer», var nok riktig i flere høve, og et bevis på ansvarsfølelse for
oppdraga de fikk.
Tross iherdige forsøk, i ettertid, på å rulle opp heimefronten i Verdal,
må innrømmes at en på ingen måte har klart å komme til bunns i dette.


----
281 Krig
----
Arne Suul har presisert at han ikke på noe tidspunkt under krigen ble
pålagt noen sjefsfunksjon for det illegale arbeidet i Verdal.
Sikkert er det imidlertid, han trakk i trådene, eller hadde en finger
med i det meste av det som foregikk på den illegale fronten, og var
således den som naturlig pekte seg ut som sjef da spørsmålet ble aktuelt.
I februar 1945 ble det holdt et møte i det «hemmelige hovedkvarteret»
hos Ivar Lillesand. Hos de som møtte der, var det ingen tvil om hvem
som var sjefen. Arne Suul hadde innkalt til møtet, han ledet forhand
lingene. De han hadde bedt om å møte var Ivar Lillesand, Anders By og
Arne Ward.
På dette tidspunktet var det forlengst klart at Tyskland kom til å tape
krigen. Det store spørsmålet var: Hvordan ville dette skje i Norge? I alle
tilfeller ville heimefronten bli pålagt viktige oppgåver. Overgang til
demokrati ville bety omfattende omveltninger også i den kommunale
forvaltningen. Nazister som «nyordningen» hadde plassert i ledende
stillinger måtte vekk og på møtet ble bl.a. bestemt at kommunestyret,
som nazistene hadde avsatt, skulle tre i funksjon straks tyskerne kapitu
lerte.
Den 8. mai, da freden ble proklamert, satt mesteparten av heime
fronten som fanger på Falstad og Vollan. I den uryddige situasjonen
som da rådde, var det en alminnelig oppfatning, også i heimefrontkrets
er, at daværende lensmann i Verdal, Amund Bråthen, nazist og
stapomann, var heimefrontens leder i bygda.
Ut på dagen den 8. mai, ble de arresterte verdalingene på Falstad og
Vollan sluppet fri og heimefronten skulle tre i funksjon. Først da ble
sjefsspørsmålet påtrengende og et offentlig anliggende, da rapport
måtte sendes til sjefen for Nord-Trøndelag heimefrontavsnitt. Ledelsen
Arne Suul.
Anders By.


----
282 Krig
----
konstituerte seg da med Arne Suul som sjef, Anders By som adjutant og
Ivar Lillesand ble nestleder. Denne løsningen var det forøvrig full
enighet om på daværende tidspunkt.
I den vanskelige tida som fulgte var Arne Suul en sterk og dyktig
leder for det sikrings- og oppryddingsarbeide som var nødvendig.
Distriktslegen
Daværende distrikslege i Verdal, Thor B. Hegbom, motarbeidet
tyskerne og NS på en dristig og omfattende måte under så åsi hele
krigstida. Kanskje vel dristig, for det var nesten en ålmenn oppfatning
at Hegbom drev med illegale saker. Ledende nazister i bygda var mildt
sagt forbannet på distriktslegen for den måten han motarbeidet dem på.
Ikke minst var dette tilfelle med «bauleiteren» på flyplassen på Fætten,
for når folk var tvangsutskrevet til å arbeide på flyplassen, eller andre
tyske anlegg, så ble det ofte til at Hegbom sykmeldte dem, eller skrev ut
legeattest slik at de kom seg unna tvangsutskrivinga. Mange oppsøkte
ham for å få attest for å slippe arbeidstjenesten, og Hegbom ga hjelp
så langt han torde. Det var imidlertid en annen lege som hadde kontroll
en, og han kunne friskmelde de Hegbom hadde sjukmeldt. Dette gjorde
at han fikk tildels dårlig ry på seg, samt at mange hadde en tendens til å
skryte av at de hadde klart å lure seg unna ved hjelp av Hegbom. Dette
syntes han var litt bittert, og han hadde ikke så lite übehageligheter i sin
legegjerning på grunn av dette.
Übehagelig syntes han også det
var at tyskerne og nazistene til tider
viet ham litt for påtrengende inter
esse. En gang da han følte seg ekstra
utrygg, inviterte han en av de høy
ere offiserene på ortskommandan
turet heim til seg og gjorde litt stas
på ham. Dette lot han komme ut,
for på den måten å avlede noe av
oppmerksomheten mot seg. Da
Hegbom ble arrestert i april 1945,
var det først og fremst fordi nazist
ene trodde han var sjefen for heime
fronten i Verdal.
Hegbom var en ivrig radiolytter
under krigen og hadde kontakter
flere steder utover bygda hvor han
kunne stikke innom for å høre ny
hetene og meldingene fra London.
Distriktslege Thor Hegbom.
Senere fikk han en spesialbygd radio med kurer, fra Sverige


----
283 Krig
----
Mest kjent er nok Hegboms innsats med å hjelpe flyktninger. I løpet
av krigen var det mange som kom seg unna ved hans hjelp. Foruten at
han seiv fraktet flyktninger, organiserte han, eller var mellommann, for
mange transporter. Til å begynne med tok han med flyktninger når han
kjørte oppover dalen i sykebesøk, eller han ga uttrykk for at dette var
årsaken. Men bensinrasjonene var knappe, og krympet snart inn til så å
si intet, seiv for distriktslegen.
Andre transportører ble derfor engasjert, i første omgang Bjarne
Valstad, senere var det vel mest Ingemann Liff og Erling Walum. Petter
Balhald og kanskje andre også, som en ikke kjenner til, ble implisert i
denne farlige trafikken som Hegbom drev.
Det hendte, kanskje nokså ofte, at han dirigerte flyktninger inn på de
eksisterende flyktningerutene. De fleste av flyktningelosene opp over
dalen, kan fortelle at de tok mot flyktninger som var sendt av Hegbom.
Det var motstandsgrupper både i Trondheim og i andre distrikter som
hadde Hegbom som kontakt for å få unna folk som var i faresonen.
Hegbom var seiv i faresonen, mer enn han ante.
Sommeren 1943 ble det gjort framstøt fra provokatører for å lure
ham til å bli negativ kontakt i Rinnans skumle virksomhet. Han fikk
besøk av en dame, som kalte seg frøken Andersen. Hun hadde med brev
f ra en mann ved navn Haugan. I brevet sto det at frøken Andersen var
med i en illegal organisasjon som Haugan var sjef for, og Hegbom ble i
brevet anmodet om å etablere ei flyktningerute til Sverige over Verdal,
noe Hegbom sa seg villig til når det ble aktuelt. Det gikk nesten et år
uten at noe skjedde. Da kom det en fremmed mann, en herr Odde, som
refererte til frøken Andersen og brevet fra Haugan. Odde fortalte at han
tilhørte samme organisasjon og spurte om Hegbom var villig til å hjelpe
studenter over til Sverige, og Hegbom sa seg igjen villig. Månedene gikk
og intet skjedde denne gangen heller.
Utpå høsten 1944 kom Odde tilbake og nå var det spørsmål om
Hegbom kunne sette seg i spissen for en organisasjon som skulle hjelpe
studenter. Hegbom sendte bud på Morten Aamo som var adskillig
engasjert i illegalt arbeide og han hadde kjennskap til Milorggruppa. De
hadde fått stor tillit til Odde, og sammen ble de tre enige om å starte en
flyktningeorganisasjon. Det kom aldri noen flyktninger fra denne
kanten til Hegbom, og bra var nok det, for her var det nære på at hele
heimefronten i Verdal kunne ha blitt rullet opp allerede høsten 1944.

----
284 Krig
----
LÆRERFRONTEN
Kampen om skolen — Kampen mot ungdomstjenesten
Nasjonal Samling så det som oppgave å omskolere Norge til et
nazistisk samfunn, og de kastet ganske snart sine øyne på skoleung
dommen. Heimene sto utenfor deres kontroll, men skolene så de det
som maktpåliggende å få kontroll over, etter mønster fra Hitlers
Tyskland.
Lærerne skulle, helt fra småskolen, påvirke barna slik at de ble opp
dratt i nazistisk ånd og lære. Barne- og ungdomsorganisasjonene var det
andre viktige fundamentet i det nazistiske oppdragersystemet.
Etter at administrasjonsrådet ble avsatt og Terbowen holdt sin tale
25. september 1940, hvor han avsatte Kongen og regjeringa, og slo fast
at eneste veg til gjenvinning av vår tapte frihet var gjennom NS og
Quisling, økte presset på skolen betraktelig. Nazistene så denne datoen
som D-dag for å sette i gang revolusjonsbetonte metoder for å nazifisere
landet. En rekke steder sto hirden for stygge overgrep, hvor både lærere
og elever ble utsatt for nedverdigende behandling. Det gikk så vidt at
tyskerne til slutt grep inn for å dempe den farlige uroa som tok til å gripe
om seg.
Den 20. november sendte kirkedepartementet ut et rundskriv til alle
lærere, hvor det ble forlangt aktiv holdning fra lærernes side til den nye
tid, med plikt til å gi den enkelte elev den rette forståelse for tida en var
oppe i. Rundskrivet sluttet med krav om å undertegne en erklæring og
med henvisning til at offentlige tjenestemenn som ikke med hele sin
kraft ville medvirke til den politiske nyordning kunne avskjediges.
Forlangende i rundskrivet og erklæringen var så godt som innmelding
i NS. I lærerorganisasjonene hadde de imidlertid fått organisert mot
standen. Det ble svart med ei moterklæring, som ble sendt lærerne
utover hele landet:
«I anledning av den mottatte henvendelse erklærer jeg herved at jeg
vil være tro mot mitt lærerkall og min samvittighet, og at jeg på
grunnlag herav, heretter som hittil, følger de bestemmelser for mitt
arbeide i stillingen som rettmessig blir gitt av mine overordnede.»
Vinteren 1940/41 var en hard påkjenning for skolen og lærerne, samt
for yrkesorganisasjonene. Unntakstilstanden i Oslo og dødsdommer
over fagforeningsledere, ga dystre perspektiver for videre motstand.

----
285 Krig
----
Lærerfronten ble imidlertid fastere, ca. 90 prosent av landets lærere
holdt stand.
Da statsakten foregikk på Akershus festning, 1. februar 1942, hadde
Quisling to viktige lover ferdige til å settes ut i livet, seiv om de var datert
noen dager senere, 5. februar. Nemlig Lov om nasjonal ungdoms
tjeneste og Lov om Norges lærersamband.
Paragraf 1 i loven om nasjonal ungdomstjeneste lød slik:
«Enhver norsk gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld
og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings
ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1. januar det
år tiårsalder fylles og opphører 31. desember det år attenårsalder
nås.»
Loven om Norsk lærersamband innebar pliktig medlemskap for alle
lærere og dermed kollektivt medlemskap i NS, oppløsing av Norsk
lærerlag, Norsk lærerinnelag, Norsk lektorlag m.v. På toppen av lærer
sambandet tronet en «landsleder» som hadde myndighet til å ekskludere
og avsette medlemmene fra deres stillinger. Ifølge loven skulle lærerne
tvinges til å arbeide aktivt for ungdomstjenesten. I virkeligheten var
lærerorganisasjonene overtatt av nazistene tidlig på 1941, ved at det var
innsatt kommisariske NS-formenn, slik at arbeidet til lærerfronten i
stor grad var gått «under jorda» da de to lovene kom. En nesten samlet
norsk lærerstand svarte på lovene med å melde seg ut av sine lokallag og
dermed også ut av sambandet. Nå bestemte Quisling seg for virkelig å
gjøre opp med de gjenstridige lærerne, og for lærerne ble 1942 et år med
stor påkjenning.
Lærerfronten i Verdal
Medregnet Bakketun ungdomsskole og den nyopprettede realskolen,
var det høsten 1940 i alt 42 tilsatte lærere i Verdal. Av disse var det kun
en som sviktet i kampen mot nazifiseringa av skolen. I viktige stillinger
som skoleinspektør og formann i skolestyret, satt henholdsvis Pål
Sandnes og Nikolai Hafstad, til de ble avsatt og forvist høsten 1942.
Begge gode nordmenn med kompromissløs holdning til okkupasjons
makta og Nasjonal Samling.
Ivar Berg var formann i Verdal lærerlag, en uhyre viktig og sentral
stilling i denne for skolen så vanskelige tid. Han mottok alle rundskriv
og paroler fra den sentrale ledelse i lærerfronten og hadde ansvar for at
innhold, retningslinjer og tilrådinger fra sentralledelsen kom til lærerne.
Særlig etter at det var innsatt kommisariske formenn i lærerorganisa
sjonene, og enda mere etter opprettelsen av Norges lærersamband, var
denne oppgaven ikke så lite risikofylt. Det var illegal virksomhet som
ved avsløring kunne ha ført til de alvorligste konsekvenser. Etter januar

----
286 Krig
----
1942 kom paroler og annet materiale fra sentralledelsen med kurerer.
For Berg ble det da maktpåliggende å opptre forsiktig og ikke markere
seg for åpenlyst, dette for å unngå å få mistanke rettet mot seg. For å få
meldingene og parolene ut til de øvrige lærerne, nyttet han i stor grad
budstikkesystemet.
Presset på skolen tok til ganske tidlig også i Verdal. Noe av det første
var forbud mot å synge kongesangen i skolen, forbud mot bilder av
kongefamilien både på klasserom og lærerrom. Skolene fikk tilsendt
NS-hovedorganet «Fritt Folk» og nærmest påbud om å abonnere på
bladet, men da ingen av lærerne reagerte, ble skolestyret pålagt å betale
abonnementet på bladet. Nazistisk undervisningsmateriale som kom,
ble lagt til side. Ingen av verdalslærerne la to pinner i kors til fordel for
den pliktige ungdomstjenesten.
Et av de første rundskriv til lærerlaget, som bar bud om hva som
skulle komme, var Innenriksdepartementets av 16. desember 1940, som
inneholdt pålegg til alle i offentlig stilling om aktivt å arbeide for
Nasjonal Samlings framgang o.s.v. Særlig er de to siste setningene i
skrivet ganske typiske: «Den ringeste form for svikt blir betraktet som
statsfiendtlig» og «Drastiske straffer vil heretter ramme enhver fiende
av staten».
Senere gikk det slag i slag med nye rundskriv fra NS-myndighetene,
det var pålegg, forordninger og trusler. Lærerlaget var imidlertid
effektivt. Moterklæringer fra Norges lærerlag, paroler m.v. ble promte
gjort kjent for medlemmene, slik at det ble felles opptreden og fast
front. Nazimyndighetene forsøkte med en så sjofel måte som anonymt
kjedebrev for å slå sprekker i lærerfronten, om at motstand syntes
nytteløs, at det bare kunne føre til strenge straffer og tortur. Den
enkelte lærer ble straks anbefalt å sende telegrafisk tilslutning til lærer
sambandet. Ingen av lærerne i Verdal gikk i denne lumske fella.
Disiplinen var god og intet som kom utenom de faste kanaler ble tatt til
følge.
Utmelding av lærersambandet
Etter at lærerorganisasj onene var avskaffet og erstattet med Norges
lærersamband, ble også lærerne i Verdal tvangsorganisert i dette nye.
De fikk tilsendt bladet «Den norske skole», samt nye retningslinjer for
opplæring og oppdragelse etter nazistisk mønster. Bladet, som skulle
være et fagblad, var i virkeligheten intet annet enn et propagandaskrift,
og ble returnert, under påskudd av at de ikke var medlemmer i
sambandet.
Den 26. februar 1942, var medlemmene i Verdal lærerlag samla hos
Peder Brønstad, for å ta stilling til den oppståtte situasjonen. På det

----
287 Krig
----
Lærer Ivar Berg.
Lærer Einar A. Larsen.
tidspunktet var det inntrådt møteforbud, slik at dette var et illegalt
møte. Det ble derfor ikke skrevet protokoll på ordinær måte, men på
løst ark, som det imidlertid ikke har lykkes å oppspore. Lærerlagets
protokoll har derfor ikke et eneste ord fra dette, kanskje det viktigste
møtet i lagets historie.
Møtet gjaldt først og fremst om man skulle følge parolen fra lærer
frontens sentralledelse, om at den enkelte lærer skulle melde seg ut av
lærerlaget, og dermed også lærersambandet. Saken ble selvsagt inn
gående drøftet og konsekvensene for utmelding nøye vurdert. Samtlige
frammøtte lærere gikk inn for utmelding, ingen hadde motforestillinger
på møtet.
Dagen etter tok utmeldingene til å strømme inn til formannen i lærer
laget. Den første utmeldinga som kom var fra skoleinspektøren, Pål
Sandnes, og i løpet av to dager var utmelding kommet fra samtlige,
unntatt en, som det heller ikke kom noe fra. Noen dager senere ble det
kjent at vedkommende lærer støttet den nye skolepolitikken. Han
hadde deltatt på møtet uten å tone flagg. For formannen i lærerlaget var
dette en kritisk situasjon. Han hadde innkalt til et ulovlig møte, ledet
møtet og lagt fram parolen som hadde kommet med kurer. Men intet
skjedde, noe vedkommende lærer tross alt fortjener en liten blomst for,
men han sto tilbake alene som sambandslærer i Verdal.

 

----
288 Krig
----
Pål Sandnes
Hans Petter Figenschou
Einar Musum
A nders Spilde

 


----
289 Krig
----
I tusenvis strømmet nå slike utmeldinger til Oslo, fra alle kanter av
landet. Quisling ble rasende, og med tyskernes hjelp bestemte han seg
for å gjøre opp med de gjenstridige lærerne. Alle lærere som ikke ville ta
tilbake utmeldingene, skulle avsettes og fratas lønna, eller arresteres og
settes i konsentrasjonsleir. Men en samlet lærerstand sto fast. Den
nærmeste tida var opphetet og ladet.
Den 18. mars fikk lensmannen i Verdal, fra statspolitiet, pålegg om
telegrafisk å sende oppgave over lærere i Verdal. Den 19. mars kom det
arrestordre på Einar A. Larsen og Hans P. Figenschou, som ble
arrestert om morgenen den 20. mars og transportert til Falstad. Den 24.
mars kom det telegrafisk arrestordre på Ola I. Mo, som og ble anholdt
og sendt til Falstad.
Arrestasjonsbølgen gikk over hele landet, ca. 1000 lærere ble arrestert
i første omgang. Ca. halvparten ble sendt til Kirkenes på straffarbeid.
De hadde en forferdelig tur med D/S Skjerstad.
Om Falstadoppholdet har Ola I. Mo fortalt slik:
Av dei ca. fem hundre fangane som den gongen var på Falstad, vart
somme torturerte og lei vondt. Dette gjorde ikke opphaldet meir
hyggeleg. Dessutan var leirsjefen en dum og innbilsk tysk sadist av
verste sort. Og han gjekk i gang med sjokkbehandling av lærarane
frå første dag.
«De veit», sa han, «at arresterte Austlandslærarar no vert sende
nordover med båten «Skjerstad» til slavearbeid på Kirkenes. Og vil
ikkje de no underskrive ei lojalitetserklæring straks, så skal de sendes
til kolgrubene i Polen, og der ifrå er det ingen av dykk som kjem
levande heimatt.»
Det var ikkje lett for fangane å vite om dette berre var skremmeskot
eller fullt alvor. Tyskarane var truande til alt. Men lærarane tok
vågnaden og nekta likevel, endå det gjekk hardt på nervane til
mange, og nokre hamna på sjukehuset i Levanger.
Dei første dagane la sjefen ut lister til underskrift på fangeroma. Då
ingen skreiv under, endra han taktikk og sa at dei som ville bli fri
kunne kome einskildvis på hans kontor og ordna saka der. Han fekk
besøk av fire redde lærarar — fire av over to hundre i alt.»
Den 24. april kom det til en ordning for Falstadlærerne og de ble
sluppet fri. Quisling hadde rekna med at lærerfronten skulle sprekke
nokså fort, men det motsatte skjedde.
Erklæringa som Falstadlærerne underskrev for å sleppe fri, ble i
første omgang oppfattet som svikt i lærerfronten. Senere viste det seg at
de hadde gjort det rette. Situasjonen var presset til det ytterste og ytter
ligere steilhet kunne ha fått katastrofale følger. Stort sett inneholdt
erklæringen at lærerne forpliktet seg til å ta opp arbeidet i skolen. Deres
videre holdning var det intet å utsette på.

----
290 Krig
----
Ifølge informasjoner som kom fra Falstad til de andre lærerne i
Verdal, var oppfatningen at de arresterte lærerne skulle tvinges til å
underskrive erklæring om lojalitet og medlemskap i lærersambandet. I
et møte 20. april var de heimeværende lærerne blitt enige om ikke å gi
etter for presset. Denne innstillinga rådde også etter at Falstadlærerne
var kommet heim.
Som følge av dette, og spesielt motstand mot et nytt rundskriv fra
Kirke- og undervisningsdepartementet, 25. april, fikk lensmanns
kontoret, den 30. april, ordre om å arrestere seks lærere i Verdal, og
transportere dem til Falstad, men arrestordren skulle ikke settes i verk
før etter nærmere ordre.
I ei melding om Verdal lærerlag i okkupasjonstida, skriver Ivar Berg
om dette:
«1. mai kom lærarane saman på Verdalsøra til samråding. Det vart
eit dramatisk møte. Spørsmålet var om lærarane ville gje seg for da
ville arrestordren bli teken attende. Under møtet reiste Hafstad, Vist
og Spilde med bil til Levanger for å samrå seg med Sandnes som låg
på sjukehuset. Der møtte dei ein kurer frå Trondheim. Han hadde
forma svar på rundskrivet frå Kyrkje- og undervisningsdeparte
mentet av 25. april. Svaret var forma slik at det løyste floken, og det
vart ingen Falstad-tur på dei seks som skulle dit.»
Dei som var i unåde og skulle arresteres var: Pål Sandnes, Anders
Spilde, Marius Blybakken, Nikolai Hafstad, Einar M. Musum og Ole
Elgesem.
På det tidspunktet hadde NS i virkeligheten tapt i kampen om skolen.
Tyskerne ga ordre om å innstille aksjoner i et spill som det ikke fantes
mulighet til å vinne. I en tordentale til en flokk lærere ga Quisling
uttrykk for at lærerne hadde ødelagt alt for ham.
Forsøk på å nazifisere skolen fortsatte imidlertid både gjennom
propaganda, trusler og på annen måte. Lærerne hadde det vanskelig.
Elever fra nasjonalsosialistiske heimer overvaket og rapporterte. Også i
Verdal ble lærere innkalt til forhør på slikt grunnlag.
Bitterhet over retretten ga seg imidlertid utslag i enkelte hevnak
sjoner. Under unntakstilstanden høsten 1942, ble følgende lærere i
Verdal utvist fra bygda og Trøndelag forøvrig: Pål Sandnes, Anders
Spilde, Nikolai Hafstad og Henrik Hofset. Som eksempel gjengis utvis
ningsskrivet til Henrik Hofset, som ikke akkurat er noe hyggelig
dokument:
«I medhold av bestemmelsene av 6. oktober 1942 av de Høhere S.S.
und Polizeifuhrer Nord, S.S. Obergruppenfiihrer der Polizei,
Rediess, meddeles at De av N.S. Fylkesfører i Sør-Trøndelag er
avskjediget fra deres stilling med virkning fra 11.12.42.

----
291 Krig
----
De er videre utvist fra fylkene Nord- og Sør-Trøndelag, unntatt Vinje
herred, for all framtid. De må ha forlatt området innen lørdag 24.
oktober kl. 24.00 d.å.
Y. Martens»
Som en ser var det fylkesføreren i Sør-Trøndelag, Henrik Rogstad,
som forlangte utvising. Han hadde vært gårdskar hos Forberg på Reitan
før krigen, og således nesten nabo med Bakketun. Allerede da var han
fullblods nazist. Sto foran speilet og holdt taler til seg seiv.
De utviste lærerne reiste sør- og vestover. Skoleinspektør Sandnes
hadde ikke helse til å tåle utvisningstida. Etter at han kom heim våren
1945, ble han sjuk og døde samme høsten, bare 53 år gammel.
Familiene til de utviste lærerne fikk imidlertid lov til fortsatt å opp
holde seg i bygda. Men fra nazimyndighetenes side ble det ikke gjort noe
for at de skulle ha noe å leve av. Lærerne var ikke bare utvist, men
avsatt og lønna stoppet. Her gjorde lærerlaget en flott innsats. Ifølge et
notat av Ivar Berg, ble i alt innsamlet 7.590 kroner som ble fordelt til
disse familiene, slik at de led ingen direkte nød.
Etter utvisningene kom det som skoleinspektør en NS-mann,
Landerud. Til erstatning for Hafstad ved Vinne skole, en sambands
lærer fra Vestlandet og som ny skolestyreformann ble utpekt en lokal
NS-mann. Ingen av disse fikk noe fruktbart samarbeide eller kontakt
med de øvrige lærerne i Verdal, og de arbeidet nok håpløst tungt. Rett
som det var fikk lærerne innkalling til politiske møter, med plikt til
oppmøte. Men blokaden mot slike møter var nesten hundre prosent.
Tida var ikke helt uten humoristiske innslag, og humoren kunne
tildels være frodig. Lærerlagsformann Ivar Berg drev litt gardsbruk. En
dag han var på veg til stamokseholderen med ei ku, møtte han en NS
mann som var puttet inn ien kommunal stilling og som bl.a. hadde
oppgaven med å sende ut innkalling til NS-propagandamøter. Denne
kom kjørende med hest og fant dette høvet passende til å gi Berg ei
skrape for manglende samarbeid, og fyrte løs: «Du verden kor gælin æ
e på dæ — hi sendt dæ innkalling på innkalling, men møte gjær du itj».
Berg svarte: «Æ e gælin æ å, men pån Arne Valstad, nu e de tredje
gongen æ må åt oksa hans me kun, men det bli itj kælv tå di».
NS-mannen hyppet på hesten og kjørte videre.
Offisielt var Verdal lærerlag oppløst og lagt ned i og med utmelding
ene i februar 1942. Virksomheten fortsatte imidlertid i det skjulte, tross
møteforbud. Begivenheter som fødselsdager 0.1. innen lærerfamiliene
ble nyttet som påskudd for å komme sammen, drøfte parolene, den
generelle situasjonen m.v. Slik ble det sams holdning mot alle framstøt
fra nazimyndighetenes side og en fast lærerfront i Verdal så lenge krigen
varte.
Verdalsboka— 19

----
292 Krig
----
Særlig må lærerne berømmes for den holdning de viste ved innkall
inger til propagandamøter som nazimyndighetene arrangerte. Det siste
var 21. januar 1945 til et foredrag av fylkesfører Eggen i Arbeider
foreningen. Lærerne ble enige om ikke å gå. Etterpå fikk de et strengt
brev med pålegg om å komme med årsakene til at de ikke møtte.
Lærerne holdt møte og ble enige om ikke å svare på brevet.
I meldinga om lærerlaget under okkupasjonen skriver Ivar Berg til
slutt slik:
«Det som var den beste hjelpa vår i denne tida, var parolane ein fekk
frå leiarane i fronten vår. Det gav oss kjensle av samhald. Vår mann i
dette arbeidet var E. M. Musum, og ein er samd om at han gjorde et
godt arbeid. Han kravde også inn den illegale kontingenten, som var
kr. 15,- pr. måned.»
Bakketun ungdomsskole — ble hirdførerskole
Bakketun ungdomsskole (senere folkehøgskole) var übetinget den
institusjonen i Verdal som led mest de fem okkupasjonsåra. Tyskerne
og nazistene raserte og påførte bygningene store skader, og de førte
vekk inventar og utstyr for store summer. Seiv om det var okkupasjons
makta og de den gang rådende myndigheter som var ansvarlig for
raseringene, fikk ikke skolen noen form for krigsskadeerstatning etter
frigjøringa. Omfanget av skadene var slik at det nesten ikke kan
beskrives. I stor grad var de 20 første åra etter frigjøringa ei gjenreis
ingstid for skolen.
Bakketun.


----
293 Krig
----
Den 9. april 1940 var en hektisk og opprivende dag på skolen. Elevene
var opptatt med avslutningseksamen. Både lærere og elever forberedte
seg på ei festlig avslutning på skoleåret. Det ble noe ganske annet.
Mange av elevene kom langveis fra, og den første vanskelige oppgaven
var å få elevene trygt til sine heimsteder. Flere måtte gjennom, eller til,
okkupert område. Så langt det lot seg gjøre under de rådende forhold,
ble det tatt kontakt med heimene til de som måtte legge ut på ei usikker
reise. Tross alle vansker kom alle trygt fram dit de skulle.
Lasarett
Ifølge Hærens sanitets beredskapsplaner, var Bakketun utpekt til
lasarett i tilfelle krigssituasjon. Straks elevene var sendt heim, ble det
satt igang tiltak for at skolen skulle fylle også denne oppgaven. Under
ledelse av Anna Tjærvåg, som til daglig var oversøster ved Innherred
helseheim, ble de nødvendige ominnredninger gjort, etablering av
sykerom m.v. Hun såtte i gang førstehjelpskurs for opplæring av fri
villig personell.
Det ble ikke nevneverdig bruk for lasarettet som følge av krigshand
lingene i Verdal. Eneste pasienten som kom inn var Ole Borgen, med
stygt skuddsår i ene arma. Han ble straks tatt hand om av oversøster.
En tysk lege, som kom til, ville amputere arma straks. Dette såtte hun
seg bestemt i mot. To syn på saken tørnet virkelig sammen, men Anna
seiret. Hun tok Borgen med seg til sykehuset, og han berget arma.
Beslag og rasering
Etter at tyskerne var kommet til Verdal i april 1940, tok det ikke lang
tid før de installerte seg på Bakketun. Protester fra skolestyrer Bernt
Nordset hjalp ikke. Ut på høsten, det første krigsåret, flyttet imidlertid
tyskerne ut fra skolen, og et nytt vinterkurs kunne ta til og det fikk
såpass arbeidsro, at det kunne avsluttes nesten normalt våren 1941.
Tross rasjonering og andre restriksjoner, kunne et vellykket elevstevne
avvikles høsten 1940. Etter at vinterkurset var avsluttet, startet et
praktisk sommerkurs for jenter. Men gleden av fortsatt å ha noe råde
rett over skolen fikk en brå slutt. Den 6. juni tok tyskerne skolen på
nytt. Lærere og elever ble jaget ut før sommerkurset var ferdig, men
hverken denne eller første gangen leverte tyskerne noen skriftlig rekvisi
sjon på skolen.
Den 10. februar 1942 døde skolestyrer Bernt Nordset plutselig. På
kjenninga med misbruket og vandalisering av skolen ble for tungt for
den sjukdommen han led av. Det var her han hadde sitt livsverk. Henrik
Hof set tok da over styrerfunksjonen og tilsynet med skolen. Under unn
takstilstanden om høsten, ble han, som omtalt annet sted, utvist fra

----
294 Krig
----
Trøndelag. Stortingsmann Eliseus Muller skulle da føre tilsyn med
skolen så godt det lot seg gjøre.
På Bakketun hadde tyskerne hele 17 kontorer, og mange offiserer
bodde der. Ut over sommeren 1942 ble de engelske bombetoktene mot
mål i Norge hyppigere, og tyskerne fant det for risikabelt åha en
konsentrasjon av offiserer på Bakketun, så apen og dominerende som
beliggenheten var. De flyttet igjen ut og offiserene ble i stor grad
innkvartert i private heimer på Øra. Da tyskerne nå flyttet ut, stjal de og
tok med seg det de kunne få til. Maskiner og verktøy fra skolens
moderne verksted, smie og maskinhall, tok de med seg, samt alt utstyr
på skolen forøvrig. Elektriske installasjoner, kontakter og lamper rev de
ned fra veggene og tok det med. En stor verkstedbygning, for repara
sjoner av biler og tanks, som en entreprenør hadde ført opp for dem, ble
også revet og fjernet.
Bernt Nordset.
Henrik Hof set.
Hirdførerskole
Straks tyskerne var flyttet ut, slo NS til, med fylkesfører Martens og
propagandalederen for Nord-Trøndelag, som var verdaling, og beslagla
skolen. Hele etablissementet skulle nyttes i «statsøyemed». Fra departe
mentet var krav om utlevering av alt skolen eide, også det som var gjemt
unna. Lokalkjente folk som visste hva skolen hadde, var med på
aksjonen. De hjalp NS og tyskerne så godt de kunne og det var uråd å
holde nevneverdig unna. Bare noen ulltepper fikk skolen beholde, til det

 

----
295 Krig
----
bruk den var utsett til i krigstilfelle, nemlig lasarett for den norske
sanitet. Nazistene ville ta alt uten videre, men måtte til slutt gå med på å
kvittere på lister for det de beslagla.
De prøvde seg først med ungdomsskolekurs. Men Bakketun, som
hadde hatt oversøknad, flere enn de som kunne gis plass, fikk nå bare
17 ungdommer som tok til med kurs, og de reiste også etter hvert.
Bittert var det nok for nazistene å se hvor lite folket ønsket å ha med
dem å gjøre.
Fra 10. januar 1943 ble det etablert hirdførerskole på Bakketun, samt
at skolen ble nyttet til andre kurs, fester og NS-stemner. Quisling var
der også ved et stemne.
De som nå ble elever ved Bakketun var hirdungdommer som hadde
vist germanske føreregenskaper. Ut fra den framferd som hirden hadde
vist, var nok alle enige i at disse hordene trengte skolering, men på en
annen måte enn de fikk nå. Slik ble Bakketun nyttet helt til frigjøringa.
Hvor mange elever hirdførerskolen hadde, er ikke kjent. I frigjørings
dagene ble de som ikke hadde rukket å stikke av arrestert av heime
fronten.
Det var også verdalsungdommer som var elever ved hirdførerskolen.
En historie fra denne tida er verd å ta med.
En verdalsgutt som var ferdig med utdanninga si skulle heim. Han ble
hentet av far sin. Hesteskyss var vanlig i den tida. Pappaen var tydelig
stolt over gutten sin, som hadde fått slik fin utdanning og glitrende,
flott uniform. Noen gutter hadde imidlertid fått greie på transporten
som var på veg. De tok oppstilling på ei bru den måtte over. På hver side
langs gelenderet ved enden av brua sto de oppstilt. Da ekvipasjen
svingte inn på brua, kommanderte anføreren for guttegjengen: Nu! —
og på kommando snudde samtlige seg med baken til de kjørende mens
de passerte. At det måtte være vondt for den nybakte hirdføreren, å se
hvordan hans tidligere kamerater vendte ham ryggen på en slik ned
verdigende måte, er nok sikkert. Det viste og hvordan splittelsen i denne
vonde tida grep om seg helt ned i de yngre rekkene.
Etter frigjøringa tok heimefronten og norske militære over Bakketun.
Bl.a. skulle det drives omskolering av norske offiserer. Men nå mønstret
skolestyrer Hofset på en måte som ikke var til å misforstå. Skolen ble
frigitt og om høsten kunne nytt kurs starte, på stumpene av det som var
igjen av utstyr.
Etter de fem krigsåra så skolen utvendig noen lunde uskadd ut. Men
innvendig var mye rasert, spor etter ei framferd en ikke skulle tro var
mulig av slike som ville være de førende i denne tida. Gulv, dører og
vinduer var stygt ramponerte. Det meste av indrevinduene var tatt ut og
nyttet til drivhus. De hadde stått ute både vinter og sommer. En god del
av dem var også borte. Begge fyrkjelene var sprengt, den ene helt i

----
296 Krig
----
stykker. Komfyrer og ovner var og borte eller ødelagt, bl.a. i under
visningskjøkkenet. Borte var mesteparten av senger og stoler. Det som
var igjen var sterkt ramponert. Også når det gjalt undervisnings
materiell, dekketøy, m.v. var så å si alt vekk.
Men innvendig var det plenty med veggdekorasjoner. Foruten et stort
bilde av «Føreren» og forstørrede portretter av trønderske front
kjempere som hadde falt på østfronten, var veggene dekorert av en tysk
dekorasjons- og skiltmaler, Lothar Mulskat. Han ble etter krigen
verdensberømt for forfalskning, kopieringer, av berømte middelalder
kunstnere. Etter hva det er fortalt var spesielt peisestua vakkert
dekorert. I spisesalen skal han ha malt en kavalkade over tyske militær
uniformer fra middelalderen og fram til 1940. Etter krigen var det flere
bilder av Mulskat i privat eie i Verdal. Om de fortsatt er i behold kan de
representere en betydelig verdi.
På tross av all vandaliseringa av skolen, skrev skolestyrer Hofset i
første melding etter krigen: «Ein ting til skal vi vera glade for: Vår
nasjonale og åndelege fane har vår skule heldt rein frå første stund og til
slutt. — Det var ikkje lefling og kompromiss—

----
297 Krig
----
PROPAGANDA
Psykologisk krigføring
Ordet propaganda lyder i manges ører som noe negativt og selvsagt
aller verst når det dreier som om løgnpropaganda. Dette var noe de krig
førende, på begge sider, nyttet eller utnyttet til det ytterste. Men da hette
det: Psykologisk krigføring.
Den voldsomme propagandaen tyskerne og NS kjørte opp med i 1940
og 1941 var noe helt uvant for verdalingene. Det var i den grad over
drevet, at folk i liten grad lot seg påvirke.
Offentlige kontorer måtte sette opp et sant mylder av plakater. På hus
vegger, i aviser, oppslagstavler og selvsagt på kinoen, måtte en finne seg
i å få dette slengt mot seg både som reklame og kortfilmer. Overalt
hadde en dette grinende mot seg.
På Ørmelen ble det satt opp nærmest som en portal over vegen, hvor
det sto: «Tyskland seirer på alle fronter». Akkurat denne teksten fikk
en servert i mange sammenhenger. Selvsagt ble folk lei og mislikte dette.
Trafikkerende syklet og gikk utenom portalen på Ørmelen, slik at det
ble en hårdtråkket sti ned og opp av veggrøfta på begge sider. Men dette
Tyskernes seiersportalpå Ørmelen.


----
298 Krig
----
«Seiersplakaten» som heimefronten såtte opp til NS-stevnet i olsokhelga
1944. De tyske armeene begynte da å rakne for alvor.


----
299 Krig
----
ville ikke tyskerne ha noe av, og mente tydelig at den som ikke ville, han
skulle, for de flyttet portalen til enden av brua. Da var det ingen veg
utenom. Alle som for etter vegen måtte passere under denne propa
gandaportalen.
Høsten 1941 ble en del tyske propagandaplakater revet ned og skadet
på Verdalsøra. Det var vanskelig å finne de skyldige, men noen måtte
selvsagt straffes. Snekkermester Konrad Hermann ble utkommandert til
å klistre opp plakatene på nytt, mens andre jøssinger måtte holde vakt
ved plakatene. Ingen av de som ble utkommandert hadde hatt noe med
nedrivinga å gjøre.
All slags motpropaganda ble betraktet som tyskfiendtlig virksomhet.
Det var farlig, for når tyskerne fikk mistanke om slikt, slo de til hardt
og konsekvent. Bl.a. tok det til å versere antityske slagord på penge
sedler. Dermed ble kunngjort straff for ikke å levere inn slike til politiet.
Som følge av risikoen, ble det ikke noe motpropaganda av omfang før i
1944. Spredte tilfeller som forekom, hadde som siktemål å holde motet
og kamplysten oppe hos befolkningen, samt å erte tyskerne og NS.
Noe av det som ertet mest var bilder, slagord og propaganda til fordel
for kongehuset. Det var forbudt å henge opp bilder av kongelige og
positiv omtale av kongen ble ikke tålt. Men tross det, «Leve Kongen»
0.1. ble malt og skrevet på husvegger og andre godt synlige steder, samt i
snøen langs skiløypene.
Natt til 11. januar 1943 ble det slått opp mange portretter av kong
Haakon i sentrum på Øra. Dette vakte oppsikt og ble særlig spennende
fordi det samtidig ble satt ut rykter om at det var commandosoldater fra
England som hadde vært på ferde. Ryktet spredte seg over hele bygda
med utrolig fart og propagandamessig fikk affæren stor effekt.
Sannheten var imidlertid at dette billedmateriellet var kommet fra
Sverige, over Strådalen, adressert til Arne Ward, og det var heimefront
en i Verdal som klistret opp bildene i løpet av noen nattetimer, og slett
ikke englandsfarere som mange trodde.
Etter hvert som det gikk dårligere for tyskerne, på alle frontene, for
svant seiersplakatene. Men olsokdagen i 1944, kunne det igjen sees to
plakater, på en telefonstolpe, like inntil Stiklestadvegen øst for Garpa,
som hadde en tekst som minnet om de tidligere propagandaplakatene:
«TYSKLAND SEIRER PÅ ALLE FRONTER
Bli med i Tysklands seierrike frammarsj.
Slutt opp om NS!
Quisling»
Men oppslaget denne gangen var gjort av to mann fra heimefronten,
Alf Dahling og Olav Halseth. De som tok seg tid til å lese plakaten så
det paradoksale i teksten. Det gjorde nok også nazistene, for ut på

----
300 Krig
----
dagen ble plakatene fjernet. Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Den 29.
juli holdt NS landsstemne på Stiklestad og en god del nazister på veg til
stemnet kunne se de fine plakatene. De to som såtte opp plakatene
prøvde først å finne passende plass i sentrum, men på grunn av
stemnet, med Quisling og flere ministre, var det mye politi og hird i
gatene også om natta, slik at det ikke var mulig å få den opp på selve
Øra uten å bli oppdaget. I november, etter at de allierte hadde rykket
over den tyske grensa, dukket plakaten opp på nytt på Øra, men denne
gangen på postkontoret. Den var da sendt ut til alle postkontorer i
Trøndelag, med en falsk skrivelse fra «fylkespropagandaledelsen», om
at plakaten skulle slåes opp på et godt synlig sted og skulle henge til ny
plakat ankom.
Plakaten ble revet ned av NS-lagfører i Verdal.
Durham
Midtvinters i 1944 startet tre unge menn fra Stockholm med Trond
heim som mål. Det var Ingebrigt Gausland, Erik Gjems Onstad og
Harald Larsen. Larsen var fra Steinkjer og var med som kjentmann og
hjelp til å bære. De hadde svære bører. De kom inn i Trøndelag
gjennom Skjækerfjella, Ogndalen og til Steinkjer. Der snudde Larsen
for å returnere til Stockholm, mens de to andre fortsatte til Trondheim.
Oppdraget deres var psykologisk krigføring mot tyskerne og NS i
Trøndelag.
Dette var opptakten til noe av den mest utspekulerte og frekkeste form
for krigføring som forekom i landsdelen.
Intensjonene med oppdraget, som var gitt av den britiske legasjon i
Stockholm, var å svekke tyskernes kampmoral, øke antallet desertering
er, skape uro innen de tyske avdelingene, samt å irritere og skape ner
vøsitet blant NS. For å forsøke å få til dette, ble det satt i gang en om
fattende propagandaaksjon. Ikke på den vanlige tradisjonelle måten
med patriotiske slagord 0.1. Nei, det skulle se ut som det var tyske
undergrunnsbevegelser som arbeidet. Organisasjonen som ble bygget
opp til dette formålet, ble ledet fra Trondheim og hadde undergrupper
på de fleste større, sentrale stedene i Trøndelag. Dekknavnet til organi
sasjonen var: DURHAM, men det var det vel bare ledelsen som var
kjent med.
I Verdal fikk Ivar Lillesand oppdraget med å organisere en propa
gandagruppe. Lillesand mener det var Ketil Malmo som engasjerte ham.
Malmo var opprinnelig Steinkjergutt, student ved NTH, men familien
flyttet til Oslo flere år før krigsutbruddet. Handelsmann Anton
Rønning fungerte som sambandsledd mellom Malmo og Lillesand. Fra
før var Ivar Lillesand sjef for flyktningeruta, som nå også DURHAM

----
301 Krig
----
Propagandagruppen som var aktiv i Verdal høsten og vinteren 1944/45.
Foran fra v. Ivar Dahling, Ronglan, Alf Dahling, Ivar Lillesand
(gruppesjef), Morten Aamo, Odd Brandzæg-Sand.
Bak: Gunnar Indahl, Georg Øvre, Olav Halseth, Alf Brandzæg-Sand,
Arnold Iversen, Otto Brandzæg-Sand. Aktiv i gruppa forøvrig var
Arvid og Erling Hof set og Johan Ska haug.
kom til å nytte. Han var implisert i etterretningstjenesten og når han
dertil ble gruppesjef for den lokale papirkrigen, innebar det at han
stadig var på farten i forbindelse med illegalt arbeide.
Tretten personer var med i propagandagruppen i Verdal, pluss at de
tre tyskerne på Rinnleiret, som skaffet opplysninger til E-tjenesten, også
hjalp til med å distribuere propagandamateriell i militærleiren der.
(Walter Neumann, Richard Voidnok og Frantz Bayer) Tyskerne hadde
kullager på Rinnleiret og blant arbeidet til de tre var å fylle kull i sekker
som ble sendt til andre leirer. I sekkene la de antitysk propaganda de
hadde fått fra gruppen i Verdal. Evald Lillesand var kontaktmann med
de tre tyskerne.
Georg Øwre var ansvarlig for materiellageret. Han arbeidet på lageret
til Verdal samvirkelag. Som lagringssted for det illegale materiellet
hadde han et lite kott i andre etasje i det gamle lagerbygget. De øvrige
som var med og som vesentlig beskjeftiget seg med distribusjon var: Alf
Dahling, Morten Aamo, Gunnar Indahl, Olav Halseth, Arnold Iversen,
Johan Skavhaug, Arvid og Erling Hofset og tre brødre Brandtzæg-
Sand, Otto, Odd og Alf.
Ivar Dahling, Ronglan, hørte også til verdalsgruppen. Han plasserte
ut propagandamateriell i området Ronglan-Ekne, samt at han ga opp-


----
302 Krig
----
En av de små plakatene heimefronten såtte opp: «Denne krigen har jeg
forberedt, som ingen annen krig tidligere, og det har seg rikelig be
lønnet. De materielle offer er ganske betydningsløse».
Dette sa Hitler november 1940. Høs ten 1944 var situasjonen en annen.
lysninger til gruppen om forhold i fangeleiren på Falstad. Det som ble
distribuert i Verdal var for det meste plakater, brosjyrer og småskrifter i
mange variasjoner. En del av utvalget finnes i krigsutstillingen ved
Verdal museum.
Det Tyske Frihetsparti, avd. Trondheim, var representert med ei lita
avis - D.F.P. Trondheimsavdelingen av frihetspartiet eksisterte imidler
tid bare i fantasien til de norske motstandsfolka som sto bak utgivelsen
av avisa. Formatet var lite og sammenbrettet var det enkelt å stikke ned i
frakkelomma til tyske offiserer og soldater, f.eks. på kafeene der
tyskerne hengte av seg ytterplaggene. I kinokøene på Øra havnet en god
del slikt propagandamateriell i tyske lommer. I mangel på adspredelse,
var sokningen til kinoen stor. Også tyskerne var ivrige kinogjengere.
Det var kø foran hver forestilling, og den knubsing og trengsel som det
ofte blir i slike situasjoner var gunstig for å plassere ting i andres
lommer. Noen sigarettpapir-pakninger, som inneholdt remser med små
skrifter var også hendige for slik anbringelse.


----
303 Krig
----
,Ch '" ».., rt '"««5.,0,,, h< " «cl, vo *"" <"<efc
* ure aehr au ' 2i " dea r>tJh ere
**»Srte r "" ml ' ***-'& I *XBH tr " kei ">
"" ">«. ~' " ori "S"> „v, ' lM « '"«er, J ~"tøli
fu t „_. U " er 11. Gr... n ' i "'o. .... .' te ".. Lu., ....
t „, e nr *« M, ' e,> t '."«" :,,< " , l B V»-
Vert >•»' "*£*».
Au»j, *re. yein „ r ein e ° un d
Ze f e _ 1C at au r.'" ordn un 6.
,*•«*. ,Ann "• .lie» in en ,
T»W> l " „ .nat 41 " 1 *
. eine 1 " »'
If/,. «■ S» ne "

< u *«..";" " le <*«... . "*"' «•»» n a „, * "«77
t»åt dee W lBt: ""» 28 m " ee " Sta d
Obithommonta i(rm.HtmQd|t '° S N«St '«'»%>'■ de, ' USt 1942
*. (M m c*™— »„ ».».*. ...il..* ee ". z u e„ e/^ a «fe von i 0 % h *<iea
' ' Ta Sen,
1.) lon tin von Pahrer und Cbersten r
b.auftragt, Ihra Aufnorksa.keit i

all. g..lgn.t.„ ~:...„.,».„ e .t S^^W*>*sr ,Bt ' 8.*"""- /Cr ote*' • 0 >"
»„!.«.»„ «u. .on •* 2 /
Ont.toffi.l.p. und ni.dr.g. if.ft";" 15 ''- C™"*""-!, '"'" r " . ■ '""" f«». ""'- Pl„ Si ""'r V
.ichtlg.r St.llun, »' 1- «>***? <Æ55
På utspekulerte mater ble slike små trykksaker distribuert blant tyske
soldater.
En metode som ble nyttet av verdalsgruppen var å rulle sammen slike
papirer i spiralfjær for da å kaste sakene inn i militærleiren på Tinna og
politileiren på Ør melen.
Hvordan alt dette virket på tyskerne skal være usagt. Men ei liste over
sønderbombete byer og gater i heimlandet måtte virke svært deprimer
ende, særlig på de som fant heimbyen og gata si på dette registret, som
var langt som et vondt år.
Men hvordan ble det oppfattet av de som var engasjert i aksjonen? De
en har spurt gir inntrykk av at de var fullt oppmerksom på at hele greia

 

 

----
304 Krig
----
var falskneri og løgn. Det er vel mest sannsynlig at tyskerne oppfattet
det på samme måten.
Hos Jønssons i Esingen får en imidlertid opplyst at det var en del
tyskere blant flyktningene de siste krigsmånedene.
Erling Hof set
Aktiv i den psykologiske krig
føringa i Verdal.
Arvid Hof set
Aktiv i den illegale propaganda
gruppa.
Om de i verdalsgruppen var oppmerksom på at det var svart propa
ganda de drev med, så undret nok en del av dem på hvor dette finurlige
propagandamateriellet kom fra. Ingen hadde greie på at dette kom inn i
landet over Verdalen. Norske kurerer bar på hundrevis av kilo med
trykksaker fra Skalstugan til tollstasjonen i Sul, hvor tollbestyrer Bjørn
Rygg tok vare på det til Ingemann Liff kunne transportere sakene til
Trondheim. Han hadde kanskje en av de farligste jobbene. Bl.a. måtte
han gjennom sperringa og kontrollen ved Vaterholmen, samt at risikoen
for kontroller på vegene var stor før han var framme i Trondheim. I
Trondheim fordelte DURHAM-ledelsen materiellet på de forskjellige
gruppene i byen og ut over distriktet. Det som gruppene i Verdal og
Steinkjer skulle ha, ble bragt til Ivar Lillesand av Ketil Malmo. Lille
sand drog til Steinkjer med det som skulle dit. Han leverte det til jern
banemannen Arnold Haugan. Haugan plasserte det mottatte i oppbe
varinga på jernbanestasjonen. Der ble det hentet av kinosjefen i byen.
Innledningen på propagandaaksjonen i Verdal i 1944 var de to plakat
ene som ble satt opp i olsokhelga, forøvrig de to første av denne typen


----
305 Krig
----
som ble utplassert i Trøndelag. Men noen fart i aksjonen ble det ikke før
ut på høsten, da det kunne opereres i ly av mørket. For det meste
skjedde det som samlet aksjon av hele gruppen, for at virkningen skulle
bli størst mulig. To og to opererte sammen.
At dette var tyskfiendtlig virksomhet i høyeste grad, er det ingen tvil
om. De som ga seg frivillig i kast med slikt, var ikke bare patrioter, men
også i besittelse av en god porsjon mot.
Noen ganger oppsto det pinible situasjoner, som f.eks. en gang Ivar
Lillesand og Arvid Hofset hadde leiren på Tinna som operasjonsmål og
det var på hekta de skulle bli tatt av en tysk vaktpost.
Eller da Alf Dahling og kompissen måtte springe for livet for å riste
av seg en politibetjent. De måtte et godt stykke utenom sentrum før de
var kvitt ham. De holdt på med plakatklistring på det daværende
kontorbygget til samvirkelaget da de ble oppdaget. Etterpå skiftet de
ytterjakker og gikk tilbake ned i gata for å se hvordan situasjonen utvik
let seg.
De mest vanlige stedene for plakater var ellers herredshuset, jernbane
stasjonen, posthuset, telefonstolper, oppslagstavler m.v.
Ei lørdagsnatt hadde gruppen en meget vellykket aksjon. Mye propa
gandamateriell ble spredt og de fikk opp et stort antall plakater som
søndag morgen var til fornøyelse for noen og til ergrelse for andre.
Ut på formiddagen ble Konrad Hermann atter en gang kommandert
ut, men denne gangen for å ta ned plakater. Imens sto noen av de
«skyldige» på fortauet og gliste. Hermann var selvsagt fykende sint
fordi han måtte lide for det andre hadde gjort.
Ut på senvinteren i 1945 ble aksjonene innstilt. Nettene ble lysere og
det ble vanskeligere å operere, gruppen fikk beskjed om at de snart ville
få andre oppdrag. De hadde fullført jobben uten tap.
Nazistene hadde et spesielt øye til Konrad Hermann fordi han ikke la
skjul på at han hadde en uforsonlig holdning til tyskerne og den «nye
tida». I så måte representerte han et friskt pust i den ellers så dystre tid.
Da tyskerne kom i gang med bygge- og anleggsvirksomhet plasserte
de bestillinger på dører, vinduer etc. hos de fleste snekker-verksteder.
Men Konrad Hermann sa nei! Slikt arbeide ville han ikke ha og sa bent
fram hvorfor. I denne forbindelse hadde han flere sammenstøt både med
tyske offiserer, ledende NS-folk og ikke minst med byggelederen på fly
plassen på Fætten. Til slutt ble situasjonen så tilspisset at Hermann ble
bragt til ortskommandanten på Tinna. Heller ikke overfor denne høye
herren ville Hermann bøye av. Han gikk imidlertid med på et kompro
miss. Inntil to tyske snekkere kunne plasseres på hans verksted for å
utføre slike arbeider. Men han, og hans karer, skulle ikke arbeide for
okkupasjonsmakta, det standpunktet holdt han fast på.

----
306 Krig
----
Etter at sovjetiske styrker hadde rykket inn i Finnmark, økte nazistenes
skremselspropaganda. Dette kortet, i farger, forestiller bolsjevismens
klo som river i landet (flagget) vårt.
Det var lærer Ivar Berg som fikk dette med påskrift: Hv or står du idag?


----
307 Krig
----
PtmiLCfh Wtri Wl^t)
V
At far Uvit/* f. **l/t m*tv*w
hi fV&rfrÅ-tWV /il rr77iff*H
£ ott fil fe/*Åry/*lf>/
Vi v*t foilfen t*#tt///i'iff A*
£
s.
oy Jomfru* MJ* til Kotnmunitmtn
%'/• /Cf 4 i 0'£ k *
//<zr t/ymttt til k+rctrnrij'
x.
-A
7?l ttizrf ?*r, f fe/ V/ rit*
£ kui/f? -tttJrtttf for &»»*
<yt?7y />tit* </?/ T7£?77 <t~ZÉÅ_
t<?m >£/r £ r.
fl
*4
fe l
fe
i
■y
Slike brev var nazistenes svar på den svarte propagandaen som ble
drevet overfor tyskerne, bl.a. i Verdal. Beskyldningene mot familien
Ward er helt grunnløse.
Verdalsboka — 20

 


----
308 Krig
----
Pressen —
et farlig våpen i nazistenes hender
Pressen var tyskernes og nazistenes viktigste våpen i nerve- og propa
gandakrigen mot gjenstridige nordmenn under krigen. Avisene kunne
ikke som f.eks. en radio slåes av om en ikke likte det som ble servert.
Her fikk en alle talene som Hitler, Quisling og andre nazitopper holdt.
Avisene inneholdt også alle de forordninger, påbud og trusler som
flommet ut over det norske folket i disse åra. Avisene var viktig for
fienden, for ellers ville ikke alle påbudene, truslene, henrettelsene,
mordene, fengslingene og mishandlinger hatt noen hensikt, hvis folk
ikke fikk vite om det.
Avisene, som før krigen var et forum for det frie ord, ble under nazi
styret hundre prosent ensrettet og er i ettertid et nifst bilde på tyskernes
og nazistenes brutale undertrykking. Men også et farlig våpen i deres
hender i kampen om den norske folkesjela, noe som de utnyttet fullt ut.
At så få lot seg påvirke må bero på at de gjorde det på en klosset og
brutal måte.
De satset tydelig på et mindre antall aviser i forhold til det som kom
ut før krigen. Dette gjorde det enklere for dem å føre en streng sensur og
kontroll. Avisene som måtte gå inn, ble stoppet både for det som ikke
kom på trykk og for det som ble trykket, men som sensuren ikke kunne
godta.
Det er kanskje verd å merke seg at de større avisene som fikk lov til å
holde det gående, stort sett hørte til den konservative pressen. Like vel
synes det galt, som mange har gjort, å legge hele skylden på avisene for
det de måtte trykke. De hadde intet valg såfremt de ville forsøke å holde
det gående. En må imidlertid huske at avisene også under krigen var
viktige for folket f.eks. kunngjøringer og bestemmelser. Det var ingen
unnskyldning, da som nå, at en ikke kjente til bestemmelsene. Dertil var
de et meget verdifullt møtested for handel og varebytte.
De mest utbredte avisene i Verdal før krigsutbruddet var, foruten
lokalavisa «Innherreds Folkeblad», Trondheimsavisene: Adresseavisen,
Arbeider-Avisa, Nidaros og Ny Tid. Samtlige hadde sin spesielle
politiske farge. Dertil abonnerte en del gårdbrukere på Nationen, som
kom ut i Oslo. En annen Trondheimsavis: Dagposten, gikk frivillig over
til organ for Nasjonal Samling.
Arbeider-Avisa, Nidaros og Ny Tid stoppet nazistene ganske tidlig.
Adresseavisen kom imidlertid ut regelmessig under hele krigen og for de
fleste fortonet den seg som et lojalt organ for «Den nye tid», som
nazistene yndet å kalle åra de hadde makta. Men også Adressa var hardt
ut å kjøre i den første tida, og avisa ble vel nærmest tvunget til å

----
309 Krig
----
innordne seg systemet ved at nazistene delvis såtte inn nye folk i redak
sjonen.
Om lokalavisa må vel dessverre sies, at den for å overleve, nokså
lojalt trykte det som makthaverne forlangte skulle stå i avisa. Den
bidrog på den måten til å bringe nazipropaganda inn i de fleste heimene
i Verdal.
Mot dette hadde motstandsbevegelsen lite å stille opp i sin holdnings
skapende virksomhet. I fagforenings- og heimefrontkretser ble derfor
lokalavisa sterkt mislikt. De hadde heller sett at avisa hadde inntatt en
mere rakrygget holdning og eventuelt tatt folgene av dette, og gått ned
«Med flagget til tops». En ordning i likhet med hva tilfellet var i Le
vanger, med et lokalt meldingsblad, ble ansett som bedre i den rådende
situasjonen.
Nordre Trondhjems Amtstidende, som avisa i Levanger den gang
het, ble stoppet 29. april 1941, fordi den ikke trykket propagandastoff
den fikk tilsendt. Et halvt år senere besluttet kjøpmannsforeningen i
Levanger å gi ut «Levanger og Omegns Lysingsblad». Dette bladet som
var av lite format kom ut en gang i uka og inneholdt bare annonser og
kunngjøringer, men var adskillig populært.
Stillingen for Innherreds Folkeblad ble etter hvert mer og mer vanske
lig. Pressedirektivene fra høyeste hold ble hardere etter hvert og ble
alltid avrundet med trusler om følger for avisa såframt direktivene ikke
ble fulgt. Forhåndssensurerte krigsnyheter og propagandastoff for
trengte vanlig lokalstoff fordi det alltid var påbud om når stoffet skulle
trykkes og plassering i avisa.
Til slutt fant innehaver og redaktør for Innherreds Folkeblad, W.
Eriksen, vilkåra så uholdbare at han besluttet å stoppe videre utgivelse.
Siste nummer kom ut fredag den 28. april 1944. En av årsakene til at
Eriksen tok denne beslutningen, var klare signaler om at nazistene
ønsket å ta over lokalavisa fordi de skulle gi ut ei lokal avis seiv. I
Innherreds Folkeblads avskjedsnummer ble dette annonsert: «Inn
herad» som eneste lokalavis for Levanger og Verdal.
I Levanger hadde NS begynt å gi ut «Levanger Avis». Lysningsbladet
hadde fått forbud. Levanger Avis hadde svært liten tilslutning. Dette
mente utgiverne ville rette seg hvis Innherreds Folkeblad gikk inn.
Offisielt hette det derfor at de to avisene ble slått sammen.
Kort sagt, så ble nazistenes engasjement som utgivere av lokalavis i
Levanger-Verdaldistriktet en stor fiasko.
I den første tida etter frigjøringa ble Innherreds Folkeblad nektet ut
givelse. Ganske tidlig under krigen tok kretser innen fagforeningene og
Heimefronten til å planlegge utgivelse av ei ny avis når den tid kom.
Som et resultat av dette kom «Meldingsblad for Verdal» i frigjørings
dagene og nærmeste tida etter.

----
310 Krig
----
■Hl I VIUL
Organ for Heimefronten og Fagorganisasjonen
Måndag den 14. mai 1945.
1. årg.
Nr. 1.
Kronprin* Olav er aller heime i Norqe
Kom til Oslo med en alliert flåteavdeling i går. Voldsom begeistring blant folkemassen
Ved middagstider igår ankret en ser. Med kronprinsen fulgte en del
alliert flåteavdeling opp i Oslo- a\ regjeringens medlemmer, bl. a.
fjorden. Med denne fulgte Norges statsråd Støstad. Kronprins Olav
kronprins Olav. Kl. 16 steg kron- foretak straks inspeksjon av de på
prinsen i land på Honnørbryggen Rådhusplassen oppstilte Heime
i Oslo, hvor han ble hilst med en- frontstyrker og allierte avdelinger.
deløs jubel av veldige folkemas- Deretter ble kronprinsen hilst vel-
kommen av fylkesmann og ordfø
rer, som begge tolket folkets gle
de over atter å ha sin kronprins
heime. Kronprins Olav tolket sin
gjensynsgledeyunder store ovasjo
ner fra folkemassen.
Frihet under for-
piikteise.
Heimefrontens ledelse vil i dag
giennom dette blad overbringe sin
helsing til befolkningen i Verdal,
som under hele okkupasjonstiden
har opptrått så disiplinert og be
sindig trass i de store prøvelser og
uhyggelige inngrep.
Vi opplever nå endelig at det
knugende åk er revet bort, og at
a . samordne alle byggende og]
framskrittselskende krefter for å!
oppnå det tilsiktede resultat.
Nå etter at den nasistiske og
middelalderske blindgate er elimi
nert, appellerer vi lii alle folke
grupper at de sammen skal gjøre
alt for å føre utviklingen inn på
det rette spor.
Bevar derfor den faste bestem
melsen dere har tatt for oppbygg
ingen av den nye verden og avfei
all lunkenhet.
Heimefronten.
De russiske krigs
fanger takker.
Etter befrielsen har også de rus
siske krigsfanger fått mere beve
gelsesfrihet. Etter de harde lidelser
med sult og savn, er 'de lykkelige
over å ha kommet så vidt helskin
net fra det. Men ikke alle har vært
så heldige, de rom taler gravene
sitt tause sprog. De overlevende
har ikke rosende ord nok om be
vårt folk atter kan puste fritt. En
kan igjen begynne å arbeide med
ae ymse oppgåver som skal føre
fram til det store mål: Det frie de
mokratiske samfunn. Grunnlaget
tor dette er lagt i den tidsepoke vi
har passert mens vi viste et sam
hold og en vilje til å løfte i flokk,
slik at det berømmes over hele den
siviliserte verden.
For ikke å svikte dette ry har vi
plikt til å gjøre alt som står i vår
makt for å gjennomføre de oppgå
ver som nå ligger foran oss. Unn
fallenhet og fordømmer må ikke få
hindre at folket når fram til en be
dre og lykkeligere framtid. En har
såleis foran seg den store oppgave
Fra lederen for Helme
fronten i Verdal.
Det henstilles til befolk
ningen å respektere de av
gjgrelser og disposisjonen
som blir foretatt av politiet.
Vis disiplin!
Arne Suul.
folkningen i Verdal for deres inn
sats til fordel for fangene.
1 tilslutning til foranstående tar
vi her inn en skrivelse som russer
ne har avfattet (fritt oversatt):
«På de russiske krigsfangers
vegne vil avdelingens læge og
sjef Sorokin herved framføre sin
hjerteligste takk til Verdals be
folkning for den enestående
hjelpsomhet de viste oss under
fangenskapet ved å dele med oss
av sine på forhand knappe ra
sjoner.»
Vedkommende opplyser videre
at det nå er ordnet med tilstrekke
lig forpleining.

----
311 Krig
----
Hovedorganet for Nasjonal Samling var avisa «Fritt Folk». Den
begynte å komme ut i Oslo midt på 1930-åra som dagavis. Men få
abonnenter gjorde at den ganske snart gikk over til ukeblad. Etter at
Arbeiderbladet, i Oslo, ble stoppet i april 1940, overtok NS dette tryk
keriet. Fra da av kom Fritt Folk ut daglig, og var under krigen oppe i
111000 ekspl.
For medlemmer i NS var det nærmest en selvfølge å holde Fritt Folk.
Offentlige kontorer fikk avisa tilsendt og en del offentlige tjenestemenn
fikk påbud om å abonnere, deriblandt lærerne. Med et par unntak, var
det ingen av lærerne i Verdal som ville ha Fritt Folk. De fikk avisa
tilsendt likevel og abonnementene ble belastet bygdas skolebudsjett.
Redaktøren for «Ordet»
Prestegårdene i Verdal var under krigen åpne for slike som var i
vanskeligheter og trengte hjelp. Begge prestene var gode, uredde jøss
inger. Da sokneprest Øystein Hovden ble oppsøkt av en mann som ba
om hjelp til å redde to damer som var i alvorlige vanskeligheter, unn
drog Hovden seg ikke for å ta en slik risiko. Han hadde all grunn til å
stole på mannen, og først lenge etterpå ble han klar over at han hadde
gått på limpinnen for en provokatør.
Både Gestapo og deres norske SD-hjelpere var nok klar over at det i
Verdal eksisterte en omfattende, organisert hjelp til flyktninger.
Arsaken til at det ikke straks ble reagert overfor de impliserte hverken i
denne affæren eller andre forsøk som var gjort (Ola J. Haugan og Thor
Hegbom), var trolig at det ikke lykkes å komme inn på noen av de
organiserte rutene. Flere fikk imidlertid mistanke mot denne mannen,
som ikke klarte å oppnå negativ kontakt med andre enn Hovden og
Erling Valum.
Om denne saken forteller sokneprest Hovden:
«Ein dag stansa ein Trondheimsbil ute på tunet mitt. Inn på kontoret
stig ein stor rørslig kar. «Kjenner soknepresten meg igjen? Eg er redak
tør av det kristelige bladet «ORDET»! - Jau, eg kjenner han att. Eg
hadde møtt han før oppe på kyrkjeplassen ein sommardag, han var på
sykkeltur. Og nå står han altså der på mitt kontor. «Eg vender meg til
Dykk. Eg veit De er å lita på. De er jo ein prest som har lagt ned embet
et. Nå ber eg Dykk hjelpe meg!» Og så kjem ei lang historie:
«Eg kjenner m.a. i Trondheim to kristeligsinnede damer som nå er i
dekning der og må hjelpast over til Sverige. Korleis skal vi få det til?»
Eg stussa litt på heile greia. Nyleg hadde eg preika over teksten: «Ta
dykk i vare for dei falske profetar» osb. Men eg tenkte: Står det om livet
for damene må sjølvsagt nokon ta risken og hjelpa. Dessutan kunne eg
da aldri tenke meg at ein redaktør av eit kristeleg blad som skal hjelpa to

----
312 Krig
----
kristeligsinnede damer, fer med fant og falskneri. Eg slår til. Vi fekk i
stand ei hjelpekjede gjennom dalen, med to prektige karer, Ingvald
Tronsmo og Erling Walum i brodden.
Dei to damene og fleire med vart ekspederte over grensa. Alt gjekk bra.
Seinare prøvde denne redaktøren nokre gonger til å få kontakt med
meg, men noko nærmare samarbeid vart det ikkje. Eg må nok seia meg
glad for det!
Men kva slags kar var dette?
For å gjera ei lang historie kort: Måndag 15. desember 1947, kl. 9 fm.
møtte eg som vitne i landsviksak ved lagmannsretten i Trondheim Ting
hus. Der sat mannen i klageboksen! Mange vitne er tilstades. Han hadde
eit stort synderegister å svara for, - brotsverk frå mange kantar av
landet. Det er slett ikkje artig å høyra på.
Sjåfør Erling Walum sto i vitneboksen og var akkurat ferdig med for
klaringa si. Eg var ferdig før og sat og høyrde på. Lagmannen spør så
tiltalte: «Har tiltale noko å merka?» - Dermed kom det - han var mykje
veltalande: «Ja, herr lagmann! Det er meget beklagelig at retten ikke vil
tro meg osb.» Lagmannen slo i bordet: Ingen irettesetting av retten! -
Tiltalte nikka bort mot Walum: «Herr Walum vil nok huske. Vi hadde
vært i Vera og biler bort mot Levanger. Da sier jeg: Hvordan liker De
dette? Det er mitt liv, svarte Walum. Da ble jeg så begeistret for ham,
jeg skulle gjerne omfavnet ham. Jeg tenkte: Dette er mann etter mitt
hjerte - god, uredd nordmann! Og det vil jeg si både herr Walum og herr
Hovden, at hadde jeg vært den jeg blir beskyldt for å være, hadde nok
disse karene knapt vært her idag og kommet gjennom krigsårene såpass
som de gjorde» - «Forresten vil jeg få lov til, da jeg ikke har hatt
anledning til det før, å si de herrer Walum og Hovden, en hjertelig takk
for deres norske holdning gjennom alle årene -!»
Lagmann såg strengt på han, klubbar og ba han holde seg til saka!
Dommen fall eit par dagar seinare og lydde på mange års straff!»
Denne redaktøren mistet trolig interessen for sokneprest Hovden da
han ikke fikk snøret helt i bunnen og ikke kom inn i noen organisasjon.
Men han forsøkte seg på andre hold, bl.a. hos Liff i Vuku. Der møtte
han fru Johanna Liff, men hun var skeptisk og ville ikke ha noe med
ham å gjøre. Derfrå dro han videre til Vera, men lovte å komme igjen. I
Vera prøvde han seg hos Ingvald Tronsmo.
Kanskje hadde han greie på at Ingvald var implisert i transporten av
de to damene. Men Ingvald følte at det direkte luktet provokatør av
redaktøren og var helt utilnærmelig. Mannen måtte også der returnere
med uforrettet sak. Men Ingvald telefonerte straks til fru Liff og sa at
«Fiskekassen hun hadde sendt oppover var sur». Da mannen på nytt
oppsøkte Johanna Liff, var hun ennå sikrere i sin oppfatning av ham.

----
313 Krig
----
Ved et annet og lignende høve telefonerte Ingvald Tronsmo til Johanna
Liff og sa at personen som kom nedover var smittsom.
Redaktørens riktige navn var Ole Tormod Hofstad. Som provokatør
opererte han også under navnet Øien. I Trondheim var Hofstad ingen
ukjent mann. Etter å ha forsøkt seg, og mislyktes, ved Kavaleriets
underoffisersskole, ble han glødende kommunist og knyttet til bladet
Ny Tid. Da dette ikke passet ham lenger, gikk han til Dagposten med
noen angivelig hemmelig planer kommunistene hadde i tilfelle opptøyer.
Mest beryktet ble Hofstad etter et rått overfall og ran på en eldre dame.
For dette fikk han flere års fengsel. Da han slapp ut fant han alle dører
stengt, bare en kristen frimenighet hadde tiltro og ga Hofstad en sjanse,
ved å ansette ham som redaktør av bladet «Ordet». Som redaktør og
legpredikant holdt han det gående til tyskerne kom, da lot han seg verve
som agent for ABWEHR. (Tyskernes militære etterretningstjeneste. Ble
lagt under Gestapo etter overfallet på Hitler i 1944.)

----
314 Krig
----
LOKAL ETTERRETNINGSTJENESTE
Etterretning, eller spionasje, er en meget farlig, men viktig form for
krigstjeneste og har alltid blitt strengt straffet av den krigsmakt den er
blitt rettet mot.
Tyskerne hadde nesten bare en straff for slikt, nemlig dødsstraff.
Dette forhindret ikke at det under krigen foregikk en ganske
omfattende, lokal etterretningstjeneste både mot tyskerne og NS.
Noen av de som var implisert i dette er døde, andre har det ennå i seg,
at dette skal det ikke snakkes noe videre om. Tjenesten lærte dem å tie.
De som sto sentralt i tjenesten hadde avlagt nærmest et livsvarig
taushetsløfte.
Det begynte ganske tidlig med meldinger og rapporter fra Verdal.
Mye tyder på at det i første omgang var svenskene som var interessert i å
få greie på hva som foregikk i «nabolaget». Bjørn Rygg ble kontaktet av
en svensk etterretningsoffiser allerede natta til 21. april 1940.
Sentrale personer i den lokale etterretningstjenesten synes ellers å ha
vært lensmann Jon Suul, stasjonsmester Arnt S. Bakken, Arne Suul,
Arne Ward og Ivar Lillesand. Men også andre ble engasjert til konkrete
oppdrag. Lensmann Jon Suul som ledet etterretningstjenesten til i
august 1943, spilte virkelig et høyt spill inntil han ble stoppet ved
arrestasjon.
Meldingene og rapportene som ble sendt dekket et stort spekter, men
mest omfattende var nok kartlegging og registrering av tyske troppe
transporter, materiell og troppekategorier som var på flyttefot, samt
opplysninger om tyskerne som oppholdt seg i Verdal, deres aktivitet,
befestninger og forsvarverker, øvinger, beredskapstiltak, arrestasjoner,
flyktninger, innkallinger til AT m.v.
Hva angår tyske troppetransporter gjennom Verdal og nordover, var
det særlig tre perioder under krigen at trafikken var ekstra stor, og som
hadde sammenheng med spesielle situasjoner - våren og forsommeren
1940 i forbindelse med tyskernes befestning av de nordlige landsdelene,
våren 1941 under oppmarsjen for angrepet på Sovjet 22. juni, og
tyskernes tilbaketog fra Finnlandsfronten og Finnmark vinteren
1944/45. i august 1941 var det også store og mange transporter med
jernbanen, faktisk i så stort omfang at det tok så å si hele kapasiteten,
slik at sivil trafikk nesten måtte innstilles.

----
315 Krig
----
Tre sentrale personer i den illegale motstanden i Verdal, Ingvald, Arne
og Jon Suul. Bildet ble tatt da Ingvald kom heim fra fangenskap.
Takket være notater i forbindelse med rapporteringa, har en fått noe
innblikk i omfanget av transportaktiviteten den første tida. Også nord
gående flytrafikk ble registrert og rapportert.
Hovedvegen, nord-sør, riksveg 50, som tilsvarer nåværende E 6, gikk
den gangen gjennom Verdalsøra. Fra sør, over brua, langs Mo-parken,
gjennom Gamle storgt. og opp Nordgata til Sparebanken hvor den
svingte til venstre opp Jernbanegata (den gang Nyvegbakken) og mot
Nestvold.
Etter denne kronglete traseen sa det seg seiv at farten på trafikken var
liten gjennom Øra. Det hendte at det ble stopp på grunn av kork og som
følge av kryssing med jernbanen.


----
316 Krig
----
Etter vegen gikk det lange kolonner.
Verdalsøra var således et gunstig sted for dette arbeidet. Tyskerne var
nok oppmerksomme og vakne for at slikt kunne foregå. Sommeren
1942 ble fem gutter i 8-9 års alderen arrestert fordi de skrev opp
bilnummer. En sport som de fleste gutter har vært med på og det var
også den gang konkurranse om hvem som hadde flest bilnummer i
notisboka. De var kanskje vel så ivrige i sin hobby. Tre av dem var inne i
Bedehusgården og noterte bilene som var parkert der. De ble øyeblikke
lig anholdt og ført til den stedelige kommandanten, som da hadde
kontor i det gamle E-verksbygget. På veg dit knep tyskerne to til på
fersk gjerning som var i aksjon ved kinohjørnet.
Etter å ha blitt avhørt ble guttene sluppet fri og de trodde vel de var
ferdige med denne uskyldige affæren. Men nei - tre dager senere kom
politiet med bud om at de skulle møte hos kommandanten på nytt og nå
måtte de ta med nistepakke. Hverken guttene eller foreldrene kunne
forstå at dette var noe alvorlig, men da de ikke kom heim til kvelds, ble
det selvsagt engstelse i heimene. Men noen opplysninger hos tyskerne
om hvor det var blitt av dem kunne de ikke få, før en av mødrene møtte
opp hos kommandanten og virkelig slo i bordet. Guttene var
transportert til Trondheim til avhør hos Gestapo. Først ble de fraktet
med lastebil til Levanger og derfrå med tog videre. Ved framkomsten
ble åtte-åringene satt i celle på Vollan kretsfengsel og derpå til inngå
ende forhør hos Gestapo som var svært mistenksomme til det guttene
hadde drevet med. Men omsider ble de satt fri med kraftig formaning
om å slutte med denne sporten.


----
317 Krig
----
Nistepakkene de hadde med var
ikke beregnet for slik langtur og da
tyskerne ikke unte dem noen form
for forpleining, var de selvsagt
skrubbsultne. Under togturen heim
ble de tatt hand om av togpersonell
et, som tok dem med inn på kon
duktørvogna og lot dem gasse seg i
deres nistekofferter.
Men det var flere enn disse fem
som drev med denne sporten og det
hersket en viss engstelse om det var
gitt opp navn på andre også. Særlig
en fikk kalde føtter. Foruten ei lang
rekke med bilnummer, hadde han et
omfattende kartotek over jenter
som sto i med tyskerne. Han ble
redd og brente hele greia.
Guttene som fikk stifte bekjent
skap med Gestapo i forbindelse med
Harry Storhaug var en av gut te ne
som tyskerne arresterte og sendte
til Trondheim uten at foreldrene
visste om det.
denne affæren var: Harry Storhaug, William Wass, Harry Thorne,
«Nikken» Liabakk og Oskar Gjersing.
Det gikk mange ekstratog med militært materiell.

 

----
318 Krig
----
Den første tida etter at tyskerne erobret Verdal, gikk all landtransport
etter riksveg 50, men etter at jernbanebrua var reparert og kjørbar, 10.
mai, tok troppetogene til å rulle i stort omfang. Ekstratogene var
mange, særlig om nettene. Natta til 20. juni var faktisk første natta uten
noen ekstratog siden brua ble kjørbar, og i følge stasjonsmester
Bakken, gikk det i tida 10. mai til 20. juni hele 150 ekstratog og 90
ordinære.
Både trafikken etter vegen, på jernbanen og i lufta ble tellet. Etter
retningstjenesten hadde folk plassert på strategiske punkter, og ikke
sjelden ble samme trafikk tellet på mer enn en plass. Flere av de som
senere ble med i motstandsbevegelsen, var med på tellinga, kanskje uten
at de den gangen var oppmerksom på hvilket viktig oppdrag de hadde.
De allierte fulgte nemlig nordtrafikken med den største oppmerksomhet
og Verdal lå strategisk til for registrering.
Som eksempel gjengis resultatet av tellinga for døgnet 20. mai 1940:
Kl. 0600 25 store biler med tropper
Kl. 0630 15 personbiler med soldater
Kl. 0700 5 lastebiler med soldater
Kl. 0800 4 store transportbusser med soldater
Kl. 0900 30 hester med 1 batteri
Kl. 1700 4 batterier med 16 kanoner og antiluftskyts, 16 store po
tonger, 2 store beltebiler og ca. 50 transportbiler.
6 store belte-transportbiler.
Kl. 2100 Troppetog med 30 jernbanevogner.
Den 1. juni gikk det i alt 9 troppetog, 100 transportfly, kløvhest
avdeling, to kanoner trukket av beltebiler og mange transportbiler i
løpet av natta.
Dette er bare eksempler og når slik registrering foregikk daglig, var
det ikke noen liten oppgave E-tjenesten hadde.
Høsten 1941 kom lensmann Jon Suul inn på den landsomfattende
XU-tjenesten, som etterretningskontakt i Verdal. Han ble da engasjert
av en kurer fra den Norske legasjonen i Stockholm.
Kureren hadde tenkt seg Jon Fikse som slik kontakt, men fikk vel
nærmest undervegs beskjed om at Jon Suul var øremerket for denne
viktige oppgaven, noe kureren senere har betegnet som et meget heldig
valg, kanskje ikke så rart, ettersom lensmannen allerede var i godt
gjenge og hadde erfaring i slik tjeneste. Virksomheten fikk fra da av en
annen karakter med spesielle retningslinjer for utførelse og skjerming.
Han kunne heller ikke befatte seg med noe annet som hadde karakter av
illegal virksomhet. Dette forklarer årsaken til at enkelte innen heime
fronten i Trøndelag ikke hadde hell med seg når de prøvde å komme i

----
319 Krig
----
kontakt med Suul, og at han derfor ble sett på med en viss skepsis innen
enkelte kretser.
Gestapo klarte aldri å avsløre Jon Suul som XU-mann. Da han ble
arrestert 16. august 1943, var det i forbindelse med aksjonen mot norske
politimenn. Hadde de ant hvilken storfugl de den gangen såtte i arrest
på Falstad, ville det nok fått skjebnesvangre folger.
XU hadde imidlertid mistet kontakten med Verdal. Arne Suul og
Torgeir Suul var kanskje de eneste som visste dette og var klar over
konsekvensen. De ble enige om at Torgeir Suul derfor burde reise til
Sverige, og de avtalte stikkord, om det var noe han ville. Flukta til
Sverige gjennomførte Torgeir Suul på en utrolig frekk og utspekulert
måte, han haiket med Gestapo opp til St.Olavs bru, under påskudd av
at han skulle på bærtur.
Det gikk ikke så svært lenge før en fremmed troppet opp hos Arne
Suul på E-verkskontoret, med helsing fra Torgeir og avtalt stikkord, og
den fremmedes ærend var opprettelse av etterretningsgruppe i Verdal.
Det var en litt fornøyelig episode i møte mellom de to. Arne Suul gikk
gjerne med brun skjorte og mørkt slips i denne tida, lik det som hirden
nyttet. Som svar på helsinga fra Torgeir, pekte han på skjorta si og sa:
«Du ser vel hva slags skjorte jeg har». Den fremmede rygget uvilkårlig
litt og ble heller blek om nebbet. «Du får bli med inn på verkstedet», sa
Arne, for der kunne de snakke mere fritt.
XU-kontakten med Verdal ble gjenopprettet og stort sett ble det
satset på de som tidligere var implisert, bortsett fra at Ivar Lillesand nå
også ble trukket inn i denne tjenesten. Arne Ward ble tildelt funksjonen
som gruppesjef og XU-agent i Verdal, og fikk pålegg om ikke å befatte
seg med noe annet illegalt arbeide. Kontakten i Verdal hadde betegnels
en XU4II. På «kartet» over XU i Inn-Trøndelag er det imidlertid Arne
Suul som står oppført under dette nummeret. At han overgå funksjonen
til Arne Ward skyldes nok bl.a. at han seiv var implisert iså mye. Slik
som tjenesten etter dette utviklet seg, var nok dette også et heldig valg.
Ut fra etterretningstjenestens spesielle karakter, er det naturligvis
minimum av skriftlige kilder som kan belyse hvordan dette foregikk i
praksis og i detalj, og at det var lite dramatikk omkring dette, viser bare
at tjenesten ble utført på en god og forsvarlig måte.
Innsamlingen av opplysninger omfattet mange områder og for en
utenforstående kan mye av det virke banalt og uforståelig. På enkelte
områder var det faste observatører som rapporterte, som f.eks. trafikk
og transportregistreringer. Men mange viktige opplysninger kom inn
ved dagligdagse samtaler. Løsmunnethet var da, som nå, etterretnings
tjenestens beste forbundsfelle. Arbeidere på de tyske anleggene og i leir
ene kunne være gode brikker å spille med. Som eksempel nevnes - En

----
320 Krig
----
som arbeidet i den tyske politileiren på Ørmelen mente at jobben hans
var av slik karakter at det berettiget til tilleggsrasjon på mel, for brød
rasjonen var knapp. Han henvendte seg derfor til forsyningsnemnda
med søknad. Det traff seg slik at ekspeditøren han møtte var involvert i
dette, og da denne liksom i forbifarten spurte om hvor mange mann
han jobbet for, nølte ikke mannen med å fortelle hvor mange politi
soldater det var i leiren, og da de som var forlagt i Vaterholmen og
Sandvika hørte til samme kompaniet, oppga han dette også, uopp
fordret. Mannen fikk tilleggskort, men bare for ei uke om senn. Der
med var E-tjenesten i Verdal sikret ukentlige opplysninger om den tyske
politistyrken i Verdal, uten å be om det.
E-tjenesten hadde således sine følere på mange hold, ja, til og med
innen tyskernes egne rekker.
Høsten 1943 fikk Ivar Lillesand anmodning fra Arne Suul om mulig
heten for å skaffe en fastere etterretningskontakt på Rinnleiret, som var
en av tyskernes større forlegninger i distriktet. Gjennom Ivars bror,
Evald Lillesand, ble det kontakt med tre tyske soldater som var villige til
å gjøre innsats for Norges sak, eller kanskje mest for å motarbeide naz
ismen og Hitler.
Disse tre, Walter Naumann,
Richard Voidniok og Frantz Bayer
hørte til i en verkstedavdeling som
var fast forlagt på Rinnleiret og de
hadde lavere befalsgrad. Samtlige i
førtiårsalderen. Ved flere ganger å
utsette seg for fare, gjorde de en ut
merket jobb og rapporterte til E
tjenesten, samme vegen som kon
takten var opprettet, om styrkefor
holdet i leiren til enhver tid, om
skifte av belegget, øvinger og avdel
inger på flyttefot og gjennomreise
m.v.
Evald Lillesand.
Da den psykologiske krigføringa
ble intensivert høsten 1944, deltok
de i betydelig grad også i dette, ved å spre og plante antitysk
propagandamateriell blandt tyskerne på Rinnleiret.
Etter frigjøringa fikk heimefronten i Verdal pålegg fra avsnittsjefen i
Nord-Trøndelag om skriftlig bekreftelse på innsatsen til tyskere som
hadde samarbeidet med motstandsbevegelsen.
Sett med bakgrunn i at tyskerne, etter kapitulasjonen fortsatt hadde
jurisdiksjonen over egne styrker, og hva som senere er kommet fram om
idømmelse av harde straffer for bl.a. foræderi, er det ikke sikkert at er


----
321 Krig
----
klæringene ble så heldige for de tre. Sikkert er det i alle fall, de ble ikke
møtt med blomster og ære i sitt eget land, om de noen gang kom dit.
Som nevnt foregikk E-tjenesten i Verdal stort sett uten dramatikk.
Sommeren 1942 fikk imidlertid Arne Suul og Arne Ward en kraftig
påminning om at det de drev med ikke var noen «lek». Mens de holdt på
med et fotograferingsoppdrag ved festningene i Sogna, begynte det
plutselig å smelle og kulenedslag var så nære at det sprutet stein kring
dem. De var observert av en tysk vaktpost. Da fikk de det travelt. I en
fart ble filmen tatt ut av kameraet og puttet i lomma, slik at den raskt
kunne ødelegges av lys om de ble anholdt. Vegen bort til syklene ble
ikke gjort lenger enn nødvendig, og det var to tause menn som tråkket
«for livet» nedover dalen: Bare en tørr bemerkning fra Arna Suul til
kompissen: «Æ synes du e bleik».
Det gikk i ett helt til de hadde passert Steinsbrua. Da var det behov
for en pust og litt avslappet vurdering av situasjonen.
De forlot vegen og søkte skjul i skogen ovenfor Stubbe, og det var
kanskje på høg tid, for like etter kom to biler med tyskere i samme
retning, og det var vel ikke vanskelig å gjette seg til hvem de var på
utkikk etter. Da de omsider våget seg fram på vegen igjen, tok de av til
Vuku og heim. Men det var vanskelig å kople ut dagens hendelser. De
kunne også ha blitt opservert av lokale angivere. Om kvelden gikk Arne
Tyskerne inntok også festningene i Sogna, og det var her det smalt da
Arne Suul og Arne Ward var ute på spionasjeoppdrag.


----
322 Krig
----
Suul på losjemøte, mens Arne Ward drog til sin søster og svoger som på
den tida bodde i Vinne.
Våren 1942 skjedde det noe på den storpolitiske arena som gjorde at
tyskerne plutselig fikk det for seg, at det var fra øst og Sverige trusselen
om alliert invasjon forelå. Dermed snudde de sine våpen i Verdal i
denne retningen. Det begynte 19. mai med «Gross Alarm» og militær
besettelse av rikstelefonsentralen på Øra. I to dager var telefonen i
bygda sperret. Langs mellomriksvegen, fra Levring til Vaterholmen,
fikk tyskerne det travelt med å bygge forskansinger og forsvarsverker.
Alt rettet østover. De hadde heller ikke tid til noen forhandlinger med
grunneierne, men de tok seg til rette.
Her var noen av tyskernes forsvarsverker på Bergylen, fortelter heime
frontmannen Eivind Stubbe.
Det var disse forsvarstiltakene Arne Suul og Arne Ward fikk i
oppdrag å fotografere og de var så å si kommet til veis ende med
oppdraget da det smalt.
I Sogna la tyskerne miner i vegen. De ble gravd ned og spora etter
gravinga avslørte stedene. Dette vakte selvsagt E-tjenestens interesse og
det var viktig å få punktene plottet nøyaktig inn.
Oppdraget med å foreta de nødvendige oppmålinger ble gitt til John
Molden fra Inndalen. På denne tida drev han med tømmerhogst i Sul og
syklet forbi stedet til og fra arbeidet.


----
323 Krig
----
Men også han fikk en nervepirrende opplevelse som fikk pulsen til å
slå litt raskere. Mens han var i ferd med å måle avstander, kom en tysk
bil kjørende. Han var imidlertid snartenkt, som avledningsmanøver
begynte han å fikle med sykkelen mens bilen passerte, og tyskerne hadde
nok ingen mistanke om at det var en spion som var i arbeid. Molden
utførte jobben i samsvar med det oppdraget han hadde fått av Ward.
Et ledd i tyskernes skjerpede beredskap i denne tida var det vel også når
pansertropper, den 18. juni 1942, overtok kommandoen i Verdal.
De forlot bygda 28. november, men etterlot seg et tragisk krigsminne,
nemlig nedkjøringa og drapet av Karen Valbekmo.
Den mest hektiske tida for E-tjenesten i Verdal var utvilsomt høsten
og vintreren 1944/45 i forbindelse med tyskernes tilbaketrekning av den
store Finlandsarmeen som er anslått til ca. 200000 mann og store
mengder kjøretøyer av mange slag, utstyr og hester. Mesteparten av
dette, pluss avdelingene som hadde okkupert Finnmark, måtte gjennom
Verdalsøra enten de kom etter landevegen eller med jernbanen.
Dette var tropper som tyskerne mente å sette inn på frontene i Europa
hvor de nå led det ene nederlaget etter det andre og var hardt trengt.
Gjennom E-tjenestens rapporter kunne de allierte følge med hvordan
forflytninga foregikk, hvor spredt og hvor de til enhver tid hadde denne
store armeen, og i hvilken kategorirekkefølge den drog sørover.
Derfor ville E-tjenesten i London ha så detaljerte rapporter som
mulig og for hver uke.
Dette såtte store krav til E-gruppen i Verdal, som besto av personer
som skulle skjøtte sitt daglige arbeide. Det ble nødvendig å utvide
gruppen. Gruppesjefen, Arne Ward, klarte å få med nye gode med
arbeidere, i første rekke Kirsten Braarud, og for å holde et nøye øye
med mellomriksvegen, Eivind Stubbe.
Familien Braarud bodde i andre etasje over banklokalet, en strategisk
meget bra plassering. Når det gjelder registrering av trafikken og tran
sporten etter vegen gjorde Kirsten en glimrende jobb. Hun fikk notert
det meste av kjennetegn på de tyske kjøretøyene, avdelingsmerker,
vimpler og kommandoflagg, noe som var av stor verdi for E-tjenesten.
Men hun fikk oppdrag som kunne synes mere farefult enn dette, i alle
fall mere nervepirrende. Som f. eks. i februar 1945 da hun, under
dramatiske forhold, med stort oppbud av politi på vegen og hyppige
kontroller, fraktet en illegal radiosender gjennom Verdal.
Senderen hadde vært i aktiv tjeneste i Skogn, men måtte innstille da
Gestapo slo til med rassia mot gruppen som rådde om den, og da de
impliserte, Sigfast Sivertsen, Karl Holberg, Torbjørn Rønning og tele
grafisten Morten Koldaas, bare så vidt kom seg unna, måtte de la send
eren bli igjen. På tross av at tyskerne nok ante at den eksisterte, klarte
de ikke å oppspore radiosenderen.
Verdalsboka — 21

----
324 Krig
----
Omstendigheter kring dette er godt beskrevet i bladet «Skogn-Idrett»
desember 1983.
Motstandsfolk i Skogn klarte imidlertid å redde senderen og fikk den,
ad omveger, til Okkenhaug østre. Derfrå skulle kurerene Arne
Sivertsen, Skogn, og namsosingen, Trygve Bakke, frakte den gjenom
Verdal og over til Sverige.
På grunn av politioppstyret ville det ha vakt farlig oppsikt og vært
forbundet med stor risiko, om de to, i turantrekk, ski og annen opp
pakning også skulle ha fraktet med seg sekken med den tunge senderen.
Under disse omstendigheter ble Kirsten Braarud budsendt. Hun
møtte opp på Okkenhaug med sparkstøtting, tok senderen på denne
farkosten og fraktet den fram gjennom bygda, over Verdalsbrua, som
var bevoktet og det mest kritiske punktet, og til Øra.
De som eventuelt la merke til henne, mens hun strevet seg fram med
sparkstøtting og ryggsekk, trodde sikkert det var ei jente som var ute på
matauk. Det var noe av dagliglivet under krigen. Men absolutt modig og
iskaldt gjort av ei ung jente.
Videre fra Øra tok de to kurerene over transporten av radiosenderen.
De entret melkebilen fra Vuku meieri og skulle være med denne opp til
Volden, men på Bredingsberga fikk bilen motorstopp og de måtte gå til
fots videre med de svære oppakningene. Fra Volden fikk de hesteskyss.
På melkebilen kom de i selskap med en flyktning, Aksel Andersson fra
Øra. På forhand var ordnet med overnatting hos Tormod Skoknes. Han
ventet de to, men når det kom tre, fikk han betenkeligheter. Under
Bratåsen, neste dag, skilte de lag. Andersson gikk alene til Vera, mens
Sivertsen og Bakke tok ei anna lei.
Over Veresfjella og inn i Sverige, siet de to kurerene seiv med seg det
tunge radioutstyret i tillegg til egne oppakninger.
Det gikk ikke mange dagene etter dette før senderen, som hadde
dekknavnet: «Buri», var på lufta fra ei jakthytte øverst i Russdalen,
nord-øst for Strådalen og «Sockertoppen» og den var i virksomhet helt til
frigjøringa med å sende meldinger for E-tjenesten i Inntrøndelag,
direkte til London.
Da denne senderen ble satt ut av drift i Skogn, først på nyåret 1945, var
den plassert på gården til Torstein og Martha Hagen, ved Hojemstjønna.
Som nevnt måtte gruppen emigrere som følge av rassia. Senderen ble da
gjemt i høyet på låven hos Hagen. Under flukta til Sverige, lå karene et
par døgn i dekning i Getzgården på Ørmelen, der Dagmar Getz Wold var
en av deres kontakter.
Gjengen var bevæpnet, og da de var i ferd med å bryte opp tok en av
dem fram colten for å ta en sjekk av våpnet og tok herunder ladegrep.
Dermed ruset det ut noen skudd, og inne i stua smalt dette nærmest som
fra en kanon. Det var en utrivelig episode, ikke minst på grunn av at den

----
325 Krig
----
tyske politileiren ikke var langt unna. Noen større skade ble det ikke,
for kulene gikk i en diger poff som sto der.
Etter oppbruddet fra Getzgården drog Torbjørn Rønning til
Levanger for rådslagning, før han såtte kursen for svenskegrensa. Sigfast
Sivertsen og Karl Holberg, som hadde Sverige som mål, ønsket imid
lertid assistanse på den første delen av strekningen og kontaktet Kirsten
Braarud. Hun sendte sin bror, Carl, opp til Arne Ward som så
organiserte nødvendig transportstøtte til de to.
Kirsten Braarud
Stasjonsmester Arnt S. Bakken
Johan Skavhaug skysset dem med hest til sommerfjøset ved Volen.
Der møtte Arne Ward og Ingemann Liff opp med Liffs personbil og
kjørte dem til gården Haugan, vest for Volden. Derfrå hadde de ingen
problemer med å ta seg fram på egen hand.
For sin befatning med dette fikk Arne Ward en reprimande fra sjefen
sin, som etterretningsagent skulle han holde seg unna slikt.
Den fjerde som var i dekning i Getzgården, Morten Koldås, ventet til
Torbjørn Rønning kom tilbake. Så gikk de sammen opp til Vera og over
til Esingen.
Morten kunne snart overta sin gamle sender oppe i Russtdalen. Tor
bjørn gikk telegrafistkurs og var tilbake i Norge - i Osloområdet - da
freden kom.
Ca. en måned senere startet Arne Sivertsen og Trygve Bakke fra
Kolåsen i Kall, med Okkenhaug som mål for å hente «Buri», en opera
sjon som er beskrevet foran.
Når det gjelder trafikken etter vegen og på jernbanen under
Finnlandsarmeens retrett, har en få tall for å belyse dette, men det var


----
326 Krig
----
rett og slett en enorm trafikk, faktisk så stor at sivile til tider hadde
vanskelig for å komme fram etter hovedvegen. Dette såtte store krav til
E-tjenesten.
Om kvelden og natta til den 23. november 1944, passerte det gjennom
Verdalsøra ca. 2-3 biler i minuttet i gjennomsnitt. Dette er bare et eks
empel og kanskje var det ennå tettere trafikk andre tider. I tidsrommet
24/11 -4/12 passerte det Verdal stasjon hele 37 troppetog, med ca. 1100
jernbanevogner sørover, derav et helt tog med sårede og syke soldater.
I tillegg til den motoriserte trafikken var det et stort antall marsjerende
avdelinger som passerte Verdal, samt hjulrytteravdelinger.
At E-tjenesten i Verdal gjorde en god innsats, viser et brev av 5/12-
44, f ra XU 413 (i dette tilfelle Håkon Utvik) hvor det gis ros for gode
rapporter, samt uttrykkes håp om at agenten (Ward) også i tida
framover har høve til å ofre tid på denne «hobbyen».
1 et PS sies at julerøyken er i farvannet. Foruten at dette var en god
nyhet, var det en anerkjennelse for godt utført arbeide.
Hvordan ble så disse rapportene bragt videre slik at de kom fram til
etterretningskontoret ved den Norske legasjonen i Stockholm eller til
London?
For denne delen av E-tjenesten i Verdal er en på usikker grunn. I den
første tida, i 1940, mens det ennå var ganske lett å passere grensa til
Sverige, var det ikke vanskelig å få slike brev videre. Trolig gikk noe
som vanlig post, adressert til Direktoratet for brendte steders gjenreis
ning til Oddmund Suul, som var tilsatt der. Han fikk imidlertid
mistanke mot seg og var ei tid arrestert.
Stasjonsmester A. S. Bakken var under hele krigen en sentral person i
den lokale etterretningstjenesten når det gjalt videresending av rapport
ene fra Verdal. I et interju i forbindelse med hans 75 - årsdag, forteller
han litt om dette, og at meldingene ble sendt til Sverige ved Magnus
Eriksson i Sandvika. Da er det nærliggende å tro at Sigmund Eriksson
og tolleren i Skalstugan, Olle Huttsten, var viktige ledd i denne tran
sportkjeden.
Det siste halvåret av krigen, fra høsten 1944, er det tydelig at Bakken
nesten konsekvent nyttet jernbanens illegale transportsystem til dette.
Stasjonsmester Bakken var implisert i mye mere enn
etterretningstjeneste under krigen, bl. a. som kontaktmann for flere
flyktningtransporter, samt at han løste forskjellige andre transport
oppdrag for motstandsbevegelsen.
Nevnes må også Johan Skavhaug som leverte rapporter om militære
transporter m.v. til operatorene ved radiosenderen i Skogn.
Både dette og andre ting viser at det foregikk adskillig overlapping
når det gjelder rapportering.

----
327 Krig
----
Et av de mest arbeidskrevende oppdrag som E-tjenesten i Verdal fikk,
var avskriving av fraktbrev over gods som kom inn og gikk ut over jern
banestasjonen i Verdal. Også ved dette høve viste stasjonsmesteren stor
dristighet. En må beundre at han klarte å unngå å bli tatt. At det ble
gjennomført rassia heime hos ham under unntakstilstanden, viser at han
var i søkelyset.
For at det ikke skal være noen misoppfatning i gangen i rapport
eringa, nevnes at Arne Ward leverte samtlige rapporter til sin sjef, Arne
Suul. Derfrå fikk han også direktivene og ordrene.
Erling Aurstad, som ble disponent ved Verdal samvirkelag, var under
krigen norsk etterretningsoffiser i England, knyttet til Hærens over
kommando i London, og hadde etterretningstjenesten for en del av
Midt-Norge som arbeidsfelt. Ifølge opplysninger fra ham, var bl.a.
rapportene fra Verdal meget gode og verdifulle fordi agentene forsto
betydningen av å få med detaljene, tegn og skilting på kjøretøyer m.v.
XU i Nord- Trøndelag april 1945
XU4II Arne Suul, Verdalsøra
XU4I2 Asbjørn Rodum, Steinkjer
XU4I3 Magne Utvik, Steinkjer
H4O Portier Johansen, Steinkjer
H4l Finn Kristiansen, Steinkjer
XU4I4 Rikoll Nestaas, Malm
XU4IS Jakob Lingaas, Snåsa
H5O Pål Mørkved, Namsos
531 Henry Bertnem, Overhalla
Egel Håvard Nessheim, Namsos
Samband og transport
A. Stasjonsmester Schive, Steinkjer
B. Stasjonsmester Arnt S. Bakken, Verdal
C. Stasjonsmester i Asen
D. Forbindelse i Åsen
E. Telegrafist Toldnes, Snåsa stasjon
F. Sjåfør Øksnes, Steinkjer
G. Havnefogd Lund, Steinkjer
H. Øystein Dyrstad, Steinkjer
I. Birger Jørstad, Politiet i Steinkjer
J. Ing. Tverdahl, Vegvesenet, Steinkjer
K. Sjåfør Anzjøn, Namsos
L. Forbindelse i Grong

----
328 Krig
----
M. Forbindelse på Værnes flyplass
N. «Morte» i Ytre Namdal
O. «Tyristua» like ved Steinkjer med Arne Sivertsen
P. «Buri» like ved grensa nord for Vera med telegrafist Morten Koldaas
og Håkon Utvik.
XU i Verdal 1944/45

Ivar Lillesand > ARNE SUUL

Arne Ward <•
Eivind Stubbe
/\
Evald Lillesand
Kirsten Braarud
/s
Rinnleiret:
Walter Naumann
Richard Voidniok
Erantz Bayer
v
A.S. Bakken
CP
o
4-> d
u
O "D
Cl C
to en
C _Q
CD E
U CO
t— en
Etterretningsrapport fra Verdal 8. desember 1944:
TilTXUfra4ll.
Åsen: 4/12. For en tid siden kom 4 übåter til Lofjorden. Tre er gått ut.
Hvorhen vites ikke. Den ene ligger der framleis.
Stavangerfjord som ligger i Lofjorden blir nu armert (muligens for å
brukes som transportbåt). Brakkene i Åsen og Lofjorden blir nu gjort
istand for å ta mot avdelinger som kommer nordfrå.
Styrken i Åsen er nu ca. 30 mann, dessuten noen få marinesoldater.
Levanger: 4/12. Et veterinærkompani har ligget der i lengre tid. I den
senere tid er det kommet en del nye soldater dit så den samlede styrke er
ca. 270 mann. Kjøretøyene til de sist ankomne er merket WH - i hvitt.
Rinnan: 30/11. Skyting med kanoner mellom Ravlo og Buran av avd.
som ligger på Rinnleiret. Skarpskytingen var ikke bekjentgjort i avisene
som vanlig. Det er kommet en del SS til Rinnleiret, men styrke og avd.
vites ikke ennu.

 

----
329 Krig
----
Verdal: 27/11. 2 kanoner av typen Pak 38 eller 40 sett under øvelser.
Andre kjennetegn såes ikke. 10-12 mann på hver kanon. Hvit våpen
farge. Mannskapene dro kanonene. Visstnok stasjonert på Verdalsøra,
leir 1. 4/11. Passerte Verdal på åpne godsvogner 5 båter med presenn
ing over. Båtene 5-6 m lang, litt avrundet ovenpå. Vanskelig å se. 1
vaktmann på hver vogn. Skulle til Mosjøen. lalt er sendt 15 stk. (Er
dette sprengbåter eller enmannstorpedoer?)
3/12. Kl. 18.00 passerte Verdal i sørlig retn. ca. 450 biler, vesentlig laste
biler. Mellom kl. 17.00-19.00. De fleste merket SS noen WH.
Fra 24/11 til 4/12 har følgende passert Verdal (sørover): 37 transporttog
med ca. 1100 jernbanevogner, laste og personbiler, endel kanoner,
antiluftskyts og mannskaper. Ett sanitetstog med sårede soldater. Hvert
transporttog har en apen vogn med høye gavler for luftskytset. Det
meldes om mye forsinkelser på grunn av opplastningen og på grunn av
skaden på Nidelvbrua.
4/12. Kl. 18.00 passerte ca. 20 lastebiler Verdal, på vei sørover. De var
merket SS (pluss gjengitt figur).
I den senere tid har det vært mange veipatruljer som foretar passvisita
sjon. På Verdalsøra har tyskerne drevet øvelser i gatekamper. Hvor
også de av 27/11 nevnte kanoner tok del
Kolbjørn Rygg -f. 1905
Om den lokale etterretningstjenesten
foregikk uten større dramatikk eller tap,
så endte det med tragedie for verdal
ingen Kolbjørn Rygg og hans familie.
Han var knyttet til XU-tjenesten i
Trondheim. Han fikk tyskernes mis
tanke mot seg samt at han måtte bøye
seg for sterke beviser som de la fram.
Rygg ble arrestert den 3. mars 1943.
Etter opphold på Falstad, ble han sendt
til Grini og videre til konsentrasjons
leiren Natzweiler i Tyskland. Der døde
han den 25. oktober 1944.
Kolbjørn Rygg var sønn av Søren og
Kjersti Rygg på Ådalsvollen i Suul.
Han var tilsatt i tolletaten og tjeneste
gjorde i Trondheim. Han var gift med
Ase Alstad fra Nesna, og foruten
henne, etterlot han seg to mindreårige
barn.


----
330 Krig
----
SANDVIKA
Tyskernes utpost mot Sverige
Her i bygda var Sandvika tyskernes ytterste utpost mot Sverige. Da de
kom dit, omkring 17. mai 1940, kuttet de straks telefonforbindelsen
med nabolandet. De la beslag på gjestgiveribygninga til husvære. Opp
sitteren, Erik Eriksson hadde da tatt ned skiltet med Statens fjellstue på.
Dermed visste ikke tyskerne at det var offentlig eiendom de hadde lagt
beslag på.
I Sandvika etablerte tyskerne fast vaktpost ved vegen og såtte opp
skilderhus. Bare noen hundre meter unna hadde svenskene sine for
svarsverker, ovenfor svingene i Sandvikåsene. Der hadde de bunkere,
skyttergraver, svære piggtrådsperringer. Ammunisjonslager var sprengt
inn i fjellet og vegen var sperret med en solid bom og panserhindringer
oppe i svingene. Dertil var det hus til vaktavdelingen. På begge sider ble
grensa overvaket med stor oppmerksomhet. Hovedkvarteret for den
svenske grensevaktavdelingen var i Skalstugan. Det må presiseres at
militæravdelingen i Skalstugan og de svenske tollerne var to helt for
skjellige etater. Også på Melen, ved Anjan, hadde svenskene en
vaktavdeling som var underlagt hovedkvarteret i Skalstugan. I tillegg til
bevoktning av grenseovergangene, drev både svenskene og tyskerne
patruljevirksomhet langs grensa.
Den tyske vaktavdelingen besto til å begynne med av vanlige wer
macht-soldater. Senere kom det tyske ordenspoliti og utpå høsten 1940
Sandvika fjellstue.


----
331 Krig
----
også SD-politi. En liten avdeling av Luftwaffe slo seg også ned i
Sandvika. Disse må vel nærmest karakteriseres som en observasjonsav
deling, som etablerte utkiks- og luftvarslingspost på en bergkolle ved
Godbekktjønn. Men det kunne observeres at de hadde andre
spesialoppdrag også, som tydet på at de drev avlytting rettet mot
svenskene. Da tyskerne i Sandvika koplet seg inn på telefonnettet,
gjorde de det på en så primitiv måte at samtalene deres kunne avlyttes
på Erikssons private telefon. Dette visste seg å være nyttig ved flere
høve.
Men på dette stedet var vakthold og patruljering det viktigste også for
tyskerne. Om sommeren og når det ellers var bar mark, foregikk patrul
jeringa for det meste langs vegen og ofte på sykkel. Når det var skiføre
kunne de patruljere så langt som til Fersdalen i sør og Vera i nord. Flere
av de som hadde tjeneste i Sandvika var østerrikere og dyktige på ski.
Vaktholdet og passkontrollen i Vaterholmen ble skjøttet av soldater fra
samme avdelinger som til enhver tid var i Sandvika. Men
hovedkvarteret var politileiren på Ørmelen. Også på tollstasjonen i Sul
var det tyskere.
Forholdet mellom den svenske vaktstyrken og tyskerne var korrekt,
men heller ikke mer. Det sa seg seiv at det måtte være noe kontakt
mellom dem. Det foregikk for det meste som konferanser eller møter på
selve grensepunktet, på vegen eller på brua over Vargåa.
De som bodde i Sandvika under krigen var Erik og Ingeborg
Eriksson, tre sønner Magnus, Sigmund og Odd, samt hushjelp. Den
yngste sønnen, Ernst, var i Sverige da krigen begynte, og ei datter, Marit
fikk visum i 1941 for å gå på skole i Sverige.
Medjevne mellomrom møttes svenske og tyske offiserer ved grensa.


----
332 Krig
----
Med tyskerne så nære innpå seg, som tilfellet var i Sandvika, så måtte
det bli noe omgang mellom gardsfolka og vaktstyrken. Men konfron
tasjoner var heller ikke til å unngå, om det ikke var av alvorlig art. Som
f.eks. da en av luftvaktene oppdaget at Eriksson hadde en båt på låven og
ville låne den. Da bles sjølmannen på gården, Erik Eriksson, opp til
gangs. - Om han hadde hatt ti båter, ville de ikke fått lånt noen! Han var
arg fordi de for å «snoka», som han sa. Han sa også sin klare mening da
statspolitiet kom til gards og beskyldte dem for å være i ulovlig
besittelse av radio. Tyskerne ble også styggelig sint på Ingeborg
Eriksson en gang, og holdt henne innesperret en hel dag. Det samme
skjedde med svensktolleren Olle Huttsten. Han hadde et ærend til
Sandvika og fikk komme over grensa. Mens de holdt ham innesperret
moret tyskerne seg med å råkjøre med Volvoen hans.
Politistyrken som holdt til i Sandvika var vanligvis på 15-16 mann.
Noen flere eller færre i enkelte perioder. Luftwaffe hadde ca. 10 mann.
I tillegg kunne det komme spesialister av forskjellige slag for kortere
perioder.
Til å begynne med, utover sommeren 1940, var det ganske frie
forhold ved grenseovergangen, og de kunne ta seg over grensa uten at
tyskerne sa noe. Hos den svenske styrken hentet de kjøkkenavfall til
svinefér, og aviser. Men etter at det kom SD-politi utpå høsten, ble det
strengere og snart helt forbud mot å krysse grensa til Sverige.
Stort sett var tjenesten til tyskerne rolig og rutinemessig. Men i
perioder med skjerpet beredskap kunne det være adskillig halloi. Som
f.eks. i 1941 da tyskerne marsjerte inn i Sovjet. Under unntakstilstanden
høsten 1942 ble portforbudet også håndhevet i Sandvika. Ampert var
det også i august 1943 da tyskerne gikk til aksjon mot norske offiserer
og politi. Som vanlig var det midt på natta det startet. Med
geværkolbene dundret de på døra og ville inn hos Eriksson, og ble
utålmodige fordi de måtte vente. En radio måtte nemlig skjules før de
kunne slippe inn. Det var telefonen som skulle besettes.
Under den spente situasjonen i 1942, da det ble bygget forsvarsverker
opp over bygda, merket man dette også i Sandvika. Det kom noen
spesialmannskaper til luftvaktgruppen og de hadde med seg diverse
instrumenter. En kveld Sigmund Eriksson hadde vært ute med noen
rypesnarer, rente han seg på og kuttet en tråd. Etterpå gjorde han seg
ærend bort over mot grensa og kunne konstatere at tråden gikk i retning
svenskevaktene. Svenskene ble varslet og de fant ut at tyskerne kunne
avlytte telefonen deres ved hjelp av tråden og ei antenne. Det var også
andre høver at tyskerne foretok seg ting, både nede ved sjøen og andre
steder, som svenskene såtte pris på å bli underrettet om.
Etter freden kom svenskene og studerte tyskernes lytteanlegg med stor
interesse.

----
333 Krig
----
Både Magnus og Sigmund Eriksson, i noen grad også Odd, var
engasjert i illegalt arbeide. I Sverige hentet de aviser og propaganda
materiell som ble videresendt til motstandsbevegelsen i Verdal, eller
rettere sagt, til Arne Suul. De visste ikke om noen annen i motstands
bevegelsen. Avisene hentet de hos den svenske vaktstyrken. Men annet
materiell måtte gå utenom militæret. Dette ble for det meste hentet hos
gårdbrukeren i Åbo, Per Attsten og noen ganger hos Hiittsten i Skal
stugan. Brosjyrer og propagandamateriell kom fra Stockholm med
Hiittsten som mellommann.
I et intervju med Sigvart Tøsse, ved Historisk institutt, Universitetet i
Trondheim, forteller Sigmund Eriksson at han under krigen gjorde
mange turer over grensa, både til Åbo og Skalstugan, for å hente
materiell som skulle til heimefronten i Verdal. Men som en forstår var
det Magnus Eriksson som var hovedmannen i denne virksomheten og
som brakte materiellet til Arne Suul på Verdalsøra. Magnus hadde laste
bil og drev transportvirksomhet og hadde bl.a. snøbrøytinga mellom
Sandvika og Sul. Også han tok noen turer over grensa på sommerføre.
Men på vinters tid kunne det bli spørsmål om ham i forbindelse med
brøytinga og da kunne det bli vanskelig om han var fraværende og ingen
visste hvor han var.
Sigmund forteller også at det gikk rapporter den andre vegen, for det
meste rapporter om trafikk, bevegelser, forlegninger m.v. Han var og
mellommann når det var noe svenskene ville ha greie på. Når han var i
Åbo eller oppe hos svenskevakta, ble det alltid opprettet telefonfor
bindelse med Skalstugan og Hiittsten
Magnus Eriksson med en spesial-
bygget radio han nyt tet til å lytte En tysk ski tropp legger ut fra
på London.
Sandvika.


----
334 Krig
----
Turene til Sverige representerte alltid en risiko for å bli tatt. Tyskerne
hadde jo som oppgave å passe på slikt, og en visste aldri når de ville
starte ut på patruljering. Vanskeligst var det på vintertida og spora som
oppsto. En gang la Sigmund i veg til Åbo på selve julaften. Da trodde
han at tyskerne holdt jul. Men han forregnet seg. Politisoldatene hadde
feiret jula dagen før, med julenisse og gåver. Da han på tilbaketuren
kom inn på vegen, i nærheten av grensa, fikk han se skispora av en
patrulje som hadde gått ut. Når de kom tilbake ville de se spora hans.
Han måtte komme seg heim før de kom og tok han igjen. Han hadde ei
skikkelig bør å bære. Han passerte ei høyløe og vurderte å gjemme det
der. Men tyskerne ville oppdage spora bort til løa. Mens han sto og
vurderte dette fikk han høre tyskerne komme, ca. en kilometer bak, og
da var de høyrøstet. Ikke utenkelig at det var spora hans som hadde
opphisset dem. Han klarte imidlertid å komme til gards før tyskerne.
Ved vegkrysset sto vakta, men han lurte seg bak uthuset og kom seg inn
i fjøset. Der kastet han sakene opp på høylemmen, rotet høy over og
skyndte seg inn. Da var mor hans, Ingeborg, engstelig for at han skulle
ha jumpa bort i tyskerne på turen.
Den siste krigsvinteren ble det meste av materiellet som skulle inn i
Norge fraktet inn med kurerer. Da såtte Magnus Eriksson inn lastebilen
og skylte på at en aksling var røket. Han fikk tyskerne til å skyve bilen
inn i garasjen. Da ble han truet med utskriving til nasjonal arbeidsinn
sats ved Skorovass gruver. Da måtte brøytinga av vegen foregå med
hestetrekk slik som i gamle dager.
På en utpost som Sandvika fikk de ha radioen lengre enn hva som var
vanlig. Tyskerne kunne også komme inn til dem og høre. Men så ble de
angitt for å lytte på London, og statspolitiet kom. Det var da Eriksson
bles opp og svor på at det var «Forbannet løgn de for med».
Det ble til at de måtte sette vekk radioen inntil videre, men den ble snart
tatt fram igjen og de lyttet som før inntil de fikk beskjed om å levere den
fråseg.
Da fikk Magnus tak i en gammel mottaker fra Sverige. Senere fikk de
en som var bygd på bestilling av en slektning som var tilsatt hos Siemens
i Oslo. Den kom sendende som vanlig postpakke, men på fingert navn.
Denne radioen, som var forholdsvis liten, men god, ble skjult i ventilen
til badet når den ikke var i bruk.
Skifte av vaktavdeling i Sandvika fulgte ingen fast rutine, men ingen
avdeling var der lengre enn ett år. De som var der sist var lengst. Flere av
politisoldatene tilkjennega at de var antinazistisk innstilt, men alltid var
det noen rettruende blandt dem som passet på. Den siste tida før freden
festet de for det meste, og da kom det klart til syne hvem som var
«Passopp» blandt dem.

----
335 Krig
----
OSKAR ØWRES VIRKSOMHET OG ARRESTASJON
Som nevnt i kapitlet: Heime
fronten i Verdal, var det gjennom
medlemskap og venner i NGU at
Oskar Øwre ble engasjert som kon
taktmann i Verdal for Wærdahl
gruppa i Trondheim, med distribu
sjon av illegale skrifter og aviser
som hovedsak. Oppbygginga av det
lokale distribusjonsapparatet, var
slik at den enkelte skulle ha færrest
mulig kontakter. Bare de som ble
ansett som helt sikre fikk slikt
materiale direkte. Andre kunne få
det ved mere anonym veg. Lokalt
var virksomheten godt skjermet, ja
faktisk så godt at Oskar Øwre fikk
stukket i neven slikt som han seiv
hadde fraktet hit.
Oskar Øwre
som var NN-fange i tyske konsen
trasjonsleir.
Til å begynne med hentet Oskar Øwre avispakkene på jernbanesta
sjonen hos lokomotivfyrbøter Harald Rusten, som kjørte forbi Verdal
rett som det var. Senere hentet han pakkene hos Eilif Solheim i
Levanger. Oppbevaringssted og lager var på lageret til Verdal samvirke
lag og Georg Øwres ansvar. Utallige ganger syklet Oskar Øwre strek
ningen Levanger-Verdal med slikt materiale, noe som absolutt ikke var
noen lek, men i høg grad livsfarlig virksomhet. Gjennom avisene,
plakatoppslag m.m. hadde tyskerne klar tale: «Skutt blir den 0.5.v.-»
Da Verdal hørte til grensesone ØST, var det hyppige kontroller på
vegene, og det øket risikoen ved slik virksomhet.
Våren 1943 ble det kritisk. Henry Thingstad, med flere, ble arrestert i
Trondheim, og senere dømt til døden og skutt. Da det var trader fra
denne gruppa som kunne peke til Verdal, kom det ordre om at Ivar
Lillesand og Oskar Øwre skulle gå i dekning. De forsto ikke alvoret i
det, og det skjedde heller ingen ting.
I oktober 1943 sprakk det for alvor.
Gestapisten, obersturmfuhrer Gemmeche i Trondheim ansa Wærdahl


----
336 Krig
----
gruppen for den farligste for okkupasjonsmakta i Midt-Norge. Den
tyske fronten i Italia hadde slått sprekker og Gemmeche var overbevist
om at de allierte hadde til hensikt å slå til mot bl.a. Trøndelag for å opp
rette en ny front. Derfor gjaldt det å uskadeliggjøre Wærdahlgruppa. I
dette var Adding en viktig brikke. Ved å utnytte motsetningsforholdet
mellom Adding og Rinnan, ble det arrangert et attentat mot Rinnan,
samtidig som han var underrettet om det forestående. Ved at Adding
fikk medlemmer av Wærdahl-gruppa med på dette, var det grunnlag for
å gå til aksjon og få gruppa stilt for krigsrett.
Flere av de som ble arrestert, dømt til døden og skutt, hadde Oskar
Øwre hatt kontakt med, bl.a. Kolbjørn Wiggen, som i grunnen var hans
første kontakt. Lokomotivfyrbøter Harald Rusten var og blant de arre
sterte og gjennomgikk umenneskelig tortur. Nevnes må at attentatet
skjedde i full forståelse med gestaposjefen i Trondheim, Gerhard
Flesch.
Nå var det klart at Oskar Øwre måtte over grensa og til Sverige.
Vennen og medarbeideren Eilif Solheim, ville han imidlertid ikke late i
stikka. Han måtte varsles, slik at de kunne komme seg i veg samtidig.
Dette ble skjebnesvangert. Solheim var på den tid lærer på Namdalseid
og ikke å treffe heime i Levanger. Til vanlig var han heime i helgene,
men ikke denne helga og Oskar foretrakk å vente til han hadde fått
kontakt med Solheim. Frykt for at broren, Georg, skulle bli tatt som
gissel, holdt ham nok også tilbake. Georg, som var med i arbeidet, ville
imidlertid at Oskar skulle dra straks. Men de forsto Oskars holdning, og
til slutt ble det enighet om at han skulle vente.
Lørdag var Oskar i Levanger og konfererte med fru Solheim, som
hadde god greie på hva de arbeidet med. Hun så det som en fordel for
mannen sin om Oskar ventet, slik at de kunne dra i lag, og hun skulle
forsøke å komme i kontakt med ham straks.
På den tida arbeidet Oskar Øwre på Samvirkelaget, mest i knottbua.
Måndag syklet han på arbeid som vanlig, men hadde vonde fornemm
elser om at noe kom til å skje. Som vanlig skulle han sykle heim til
middag. Oskar bodde på Ørmelen, og i det han svingte inn på brua, får
han se bilen til en av nazistene i Verdal på den andre enden av brua. Det
var for sent å snu. Med i bilen var herr Løkenflaen, statspoliti i Verdal,
samt lensmannsbetjenten som også var NS-mann. Oskar var overbevist
om at det var ham de skulle ha tak i, men hadde ingen mulighet for å
slippe unna. Midt på brua ble han tatt. Det kunne ha vært redningen
hvis de to verdalingene i bilen hadde vært så humane sambygdinger, at
de hadde kjørt forbi, for Løkenflaen kjente ikke Oskar.
Det ble husundersøkelse fra loft til kjeller. Løkenflaen var svært så
morsk og arrogant, lensmannsbetjenten mere moderat. Det var ei skuff
i pidestallen som ikke var å få opp. Oskar måtte seiv gå etter øks og

----
337 Krig
----
bryte den opp. Der fantes intet annet enn protokollen til a.i.l. Falk, som
Oskar på forhand hadde sagt. Protester hjalp ikke, protokollen tok
statspolisen, men ellers ble det magert resultat, da intet provoserende
var å finne.
Deretter bar det til Falstad, hvor Oskar ble overtatt av SS-vaktene og
stengt inne på et brakkerom. Det ble overfylt på Falstad den natta, ca.
80 ungdommer ble tatt i en rassia over hele Trøndelag.
Oskar Øwre måtte gjennom harde forhør, anført av to brutale gestap
ister, Besgen og Dudeck. Han ble først ført inn til Dudeck, han hadde
tolk, den andre snakket norsk. Da Oskar kom inn, reiste gestapo
mannen seg og slo med stor kraft en gummitamp i bordplata. Han blir
konfrontert med en rekke navn, Wærdahl-brødrene, Harald Rusten,
Eilif Solheim, Kolbjørn og Ivar Wiggen. Alle disse innrømmet Oskar at
han kjente gjennom N.G.U. Han fikk også forespørsel om han kjente
andre personer, som han riktig nok benektet, men ingen spørsmål om
personer fra Verdal. Undergravingsvirksomhet av alle kategorier ble
framtrukket, men før han rakk å svare fikk han en knakende ørefik, så
han nesten ramla av stolen. «Svar og tilstå!» brøler gestapisten, og
Oskar får juling, slik at han er temmelig mørbanka og ør da han ble ført
ut, samtidig som Dudeck lovte at det ble verre neste gang.
Tolken henstilte til Oskar om å tilstå, de visste alt likevel, sa han, og
viste fram en tilståelse fra en av de andre i gruppa, en som Oskar kjente
handskrifta til. Han bestemte seg for å tilstå dette med avisene. Dette
ble nok oppfattet som at nå hadde de fått verdalingen på gli, og gikk
hardere på med nye slag og spark. Særlig gikk de hardt på om arbeidet
innen N.K.P. Noe kjennskap til dette nektet imidlertid Oskar hardnakk
et. Inngående måtte han forklare seg om systemet med spredning av
avisene, at de skulle ha minst mulig kjennskap til hverandre, og prøvde
så godt han kunne å bagatellisere det hele. Han hadde kun å hente og
bringe pakkene. Som kontaktmann oppga han til slutt Sverre Vestvik.
Han hadde tidligere flyktet til Sverige.
Tyskerne hadde liten tiltro til dette og gikk sterkt på for å få
opplysninger om andre i Verdal, partiarbeidet, kurervirksomhet,
milorg-virksomhet, sabotasjer m.v., noe Oskar konsekvent nektet for.
Ingen andre navn i Verdal ble gitt opp.
Men så hendte det noe. Obersturmfurer Besgen, som var sjef for for
hørene og sakene på Falstad, ble skutt av Odd Wullum i Gjevingåsen. Ei
hending som er vel kjent. Dermed ble det slutt med forhørene over
resten av Wærdahlsgruppa. 10 var på det tidspunkt allerede dømt til
døden og skutt. (De pårørende familiene ble ikke underrettet før flere
måneder senere.)
Det Oskar tilsto og skrev under på, stemte godt med det gestapo visste
på forhand. Om avisene var de godt informert, nesten i detalj, bl.a.

----
338 Krig
----
datoer og nøyaktige tidspunkter når Oskar hentet pakker hos Eilif
Solheim i Levanger.
Det er lite trolig at Adding seiv hadde registrert dette i detalj, til det
hadde han for mange jern i ilden, da han infiltrerte flere motstandsgrupp
er på samme tid, men han hadde hjelpere også i vårt lokale miljø.
Da nyhetene om de 10 som var skutt nådde Falstad og rommet som
Oskar var på, ble det mildt sagt en dyster stemning. Det var alle venner
og kamerater. På rommet var tvillingbror Ivar og far til Kolbjørn
Wiggen. Samtidig visste de at Gestapo ikke var ferdig med dem.
Obersturmfiirer Besgens fall i Gjevingåsen endret situasjonen og det
videre utfallet. Tyskerne besluttet å sende hele gjengen til Tyskland som
NN-fanger.
"i
Etter 4-5 uker på Falstad er det oppstilling for kommandant Gerhard
Flesch, som inspiserer og triumferer på typisk gestapo-vis. En rekke
navn blir ropt opp, og deriblant Oskar Øwre.
Om kvelden ble de transportert til Trondheim med buss. Derfrå med
tog til Oslo. Hele tida var de bundet på hender og føtter, hendene bak
på ryggen. Etter hvert som de måtte på do, fikk de hendene bundet
foran, men ved framkomsten til Oslo ble de bakbundet på nytt, men
bindingen på føttene ble omgjort slik at det var ca. halv meter tøm. Slik
måtte de marsjere gjennom Oslos gater, i stummende mørke, til Møller
gata 19. Etter flere timers stående venting, bar det til Oslo havn, og med
slaveskipet «Donau» til Stettin. Der ble det plukket ut 61 fanger,
deriblant Oskar Øwre. De skulle til tysk tilintetgjøringsleir.
Over halvparten av dem kom ikke tilbake, deriblant Eilif Solheim.
NN-fangen Oskar Øwre —
flere ganger dødens kandidat
Det er gått ett år siden Oskar Øwre ble arrestert på Ørabrua. Vi
treffer ham nå som NN-fange i den tyske konsentrasjonsleiren Neuen
gamme, et par mil sør for Hamburg.
NN står for «Nacht und Nebel» (Natt og tåke), som tyskerne nyttet
som betegnelse på fangene i sine tilintetgjøringsleirer. Å komme i kate
gorien NN-fange, var i grunnen en dødsstraff, uten domsavsigelse. Det
Stor-Tyske rike ville nemlig utnytte den ressurs som lå i NN-fangenes
arbeidskraft, før de utpint av sult eller sjukdom skulle dø. Når det ikke
var mere å hente og naturens gang ikke gikk raskt nok, hjalp de til med
gasskamrene så langt de hadde kapasitet. Det hendte at de gikk
benvegen til krematoriet.
Neuengamme hadde et belegg på opptil 10.000 fanger.
Det nærmet seg siste krigsjula, Oskar er «pasient» på en av leirens
tuberkulosebrakker. For den som ikke har opplevd noe tilnærmet, er

----
339 Krig
----
det vanskelig å fatte den grufulle virkelighet han i det følgende skildrer.
I lengre tid kviet han seg for offentliggjøring av dette, ikke for at han
blotter seg seiv, men av frykt for at han ikke skal bli trodd.
I forhold til mange andre skildringer om forholda for NN-fanger, er
kanskje ikke Oskar Øwres skildring enestående, men et lokalt bevis på
nazismens brutale kynisme overfor medmennesker. En kan heller ikke
fri seg fra den tanken at det skjedde under, da det så ut som om time
glasset var tømt.
Oskar Øwre var innom hele fire konsentrasjonsleirer. Foruten en
gjennomgangsleir, Paulitz, ved Stettin, var det Natzwailer, på fransk
område noen mil fra Strassburg, Dachau og til slutt altså Neuengamme.
Det er således bare en liten del av fangetida han skildrer her, men nok
den verste.
Muselmann og vraket
Jeg ligger apatisk, hverken fysisk eller psykisk er det mye igjen av
meg, med andre ord på bann. To års mareritt er snart bak meg, eller er
det kanskje bare en vond drøm, at jeg er i ferd med å vakne, eller
kanskje er jeg død. Smertene forteller at jeg lever og drømmen er den
brutale virkelighet.
Ute er det et tynt snølag på frosset mark. Fra korridoren trenger larm
Natzweiler konsentrasjonsleir.
Verdalsboka — 22


----
340 Krig
----
fra kauk og skrål inn til meg. Tyske skjellsord og brøl har en vent seg til
og det går hus forbi.
Jeg prøver å vurdere min egen situasjon. Det har ingen hensikt, i
virkeligheten ligger jeg og venter. På hva? Døden selvsagt. Har sett den
hver dag, at noen blir båret ut, ja opptil flere i løpet av dagen. Døden er
ikke bare gjest her, den har fast tilhold. I morgen er det kanskje min tur.
Det anrører meg i grunnen ikke, en dag fra eller til spiller ingen rolle, og
ville det ikke være en befrielse?
Tørsten er forferdelig. Men jeg har sett mange tatt sitt eget liv ved å
kaste seg under springen for å drikke og drikke, for de vet, at om et par
dager vil det være slutt. Når en har dysenteri, og det i siste stadium, er
det livsfarlig å drikke.
Jeg må på latrinen, det er et ork og tærer på de siste rester av mine
krefter, for det blir så alt for ofte. I det siste har også vannlatinga vært
smertefull. Ute i korridoren er det hektisk aktivitet, fanger ut og inn
gjennom dørene i hver ende på korridoren.
Kulda slår som et sjokk gjennom den utmagra kroppen min. Dørene
står kontinuerlig åpne. Dette er et ledd i systemet og behandlinga, for
dess bedre og fortere går det å få de usle kroppene opp gjennom pipa
(krematoriet).
På latrinen er det en polsk medfange som drikker rent herlig av
springen. Kameratene kjefter ham opp, men det bare preller av — han
har bestemt seg. Vannet ble hans befrielse.
Hadde det ennå ikke vært så forbannet vondt å pisse, men det svir og
brenner noe forferdelig.
Føttene mine er fulle av sår, og halve baken er oppskåret på grunn av
en svær byll. Det var denne som var årsaken til at jeg kom på syke
brakka. Smertene i brystet blir verre og verre. Jeg har våt pleuritt og er
blitt tappet flere ganger.
Jeg har nå alle symtomer på en muselmann. Sist jeg var på vekta,
veiet jeg 46 kg. (Veiing foregikk omtrent hver måned). Nesten alle på
rommet har samme symptomene. Noen få er kunstig tykkere. Det er
slike som har mulighet til å «orge». Det foregikk mye slikt. En ekstra
potet her, en skvett kålsuppe der, kunne gjøre underverker. Om morg
enen har vi poser under øynene. Det ble sagt at det kom av at vi lå, at
vannet steg til hodet. Når vi var ute på arbeid, pleide det å forsvinne i
løpet av dagen, men ikke nå.
Føttene mine er tunge som bly og sårene er følge av underernæring.
Etter hvert ble en spesialist på noe en før ikke visste hva var, kalorier.
Det ble hevdet at vi, under de bedre forhold, fikk innpå 200 kalorier. På
dette område spilte flaks, eller uflaks, en vesentlig rolle. Ifølge forsk
ning, skal det ikke være mulig å leve over lengre tid på 200 kalorier.

----
341 Krig
----
Tanker ved do-vinduet
Jeg titter ut av vinduet på latrina. Ute virker det ufyselig kaldt.
Fanger stilles opp i kolonner. Det er tidlig morgen, arbeidsordningen
streng og effektiv, alle må ut, ingen skal sluntre unna.
Tenker på når jeg seiv var i arbeidskommando, hastet avsted for å
unngå slag og spark. Det skulle så lite til for slik avstraffelse og så vil
kårlig. Alltid måtte en være årvaken, rede til å møte uforutsette ting. Til
slutt ble det som et instinkt. Derfor var det vanskelig å komme som ny
fange til en kolonne før en kjente mønstret.
Her jeg står ved vinduet og ser på mine medfanger som skal inn i
kolonnen og med de mange farer som dagen innebærer for dem, så vet
jeg de har ennå en liten sjanse til å overleve da de kan godtas i en
arbeidskolonne, ennå er det en liten rest av krefter som nazistene kan
pine ut av stakkarene.
Men hva med oss på sykebrakka? Hos oss er det intet mere å hente, vi
er kastet på skraphaugen, og såframt naturen ikke går sin gang raskt
nok for dem, så har de midlene - gasskamrene. Dette var selvsagt et
stående tema for oss. Senere var jeg seiv så nære, så nære på.
Innerst inne vet jeg at for oss er det bare en mulighet. Det er slutten.
Jeg vet det, men håpet er der likevel. Kan ikke være så syk som jeg tror
all den tid jeg kan stå og meditere, drømme at kanskje vil Tyskland
Natzweiler — den 3. september 1944 ble hele leiren evakuert.


----
342 Krig
----
plutselig kapitulere, eller at fronten kan komme så nær at de må gi opp,
ett eller annet som kunne skje i Tysklands indre, slik at vi ble fri. Å hvor
mange tanker en kan ha. Det er eneste avvekslingen en kan ha her. Det
er herlig å ha oppløftende tanker om framtida. En følelse av å kunne
snyte Gestapo og SS-vaktene for noe. At en har en styrke som de ikke
kan ta fra en med noen av sine djevelske midler. Tankene kan også være
lindring når tørst og sult river i kroppen. Nesten hyggelig å vakne om
natta, alt er stille og en ligger våken og fantaserer om god mat og å
drikke seg utørst. Men alltid skjer det ett eller annet som brutalt river en
ut av illusjonene og tilbake til den grinende virkelighet.
Nå er arbeidskolonnen på marsj. Jeg har stått her alt for lenge og
fryser ganske forferdelig, men jeg har vært borte en stakket stund.
En ting er klinkende klart for meg, jeg kommer aldri til å tilhøre noen
arbeidskolonne mere. De siste rester av krefter som svina ikke rakk å ta,
har sult og sykdom tatt. Alle konsentrasjonsleir-fanger er fullstendig
klar over, at hvis man kommer på sykebrakka, må man snarest mulig
komme seg der fra, for der er det farlig.
Ensomhet og språkvansker
På denne brakka er jeg alene som nordmann, og det tynger meg.
Språket er et stort problem og jeg angrer at jeg ikke i den tida som er
gått av fangetida, la meg litt mer i selen for å lære litt mer. Jeg forstår
det vesentligste av det som blir sagt på tysk, men har dårlig for å
uttrykke meg. Nå er dette et stor handikap. Da jeg var på den andre
sykebrakka, hvor absessen i baken ble operert bort, var jeg sammen
med noen dansker. Jeg delte seng med Vincent Lind og vi ble gode
venner. Til denne ble jeg flyttet da plevritten meldte seg. For meg er det
her bare sorgen. Gebrokne samtaler kommer nok i gang, fingerspråket
er godt å ty til. Noe intimt bekjentskap kan det ikke bli. Savner de
mange samtaler vi nordmenn hadde om all verdens ting mens vi var
sammen i Natzwailer, Dachau, og under den siste transporten hit til
Neuengamme. Ofte var det om krigen, men aldri nevnt med et ord annet
enn at det ville være over om 2-3 måneder. Det var en uskreven regel, en
slags terapi, at det ikke ble nevnt noe lengre tid. Det gjaldt å holde motet
oppe. Men hver for oss hadde vi nok våre kriser. Jeg også.
Alle her i Neuengamme er fullstendig klar over at det er siste krigsjula
som står for døra. Det syns på alt og merkelig nok, vi er ganske godt
informert om utviklinga. Jungeltelegrafen fungerer godt. Ellers ser vi jo
de svære flysveipene inn over Tyskland. Det har nå pågått snart 1 Vi år.
Bombedrønnene kommer nærmere etter hvert.
Nå begynner jeg å lure på om jeg i det hele tatt har krefter til å over
leve, og om så er, hvordan kan jeg bli i stand til å leve et normalt liv

----
343 Krig
----
igjen? — Kan det bli en normal verden etter dette? Ja, slik går tankene
om mye og mangt mens jeg beskuer mine medfanger fra latrinevinduet.
Papirforbindingen over halve baken er gått i oppløsning. Jeg river
den av, en medfange sier det ser stygt ut, at det kan bli betennelse i såret,
(flegmone kalte de det), og da er det slutten.
Lukta er übeskrivelig her inne på latrinen, men hva gjør det, for her kan
en i alle fall regne med å få være i fred.
Jeg kommer meg tilbake til brakkerommet og kravler under teppet
igjen. Jeg deler seng med en russer fra Stalingrad. Det er en grei kar.
Han har holdt senga varm mens jeg var borte. Merkelig nok er han i
bedre hold enn meg, men ellers typisk muselmann. Han har også
tuberkulose. At han har noen flere gram på beina sine, skyldes at noen
venner av ham har mulighet til å orge litt, en ekstra potet eller en suppe
skvett. Så godt vi kan prøver vi å forstå hverandre. Han snakker om
Quisling, det er tydelig blitt internasjonalt begrep om alle forædere. Jeg
forstår og at han fryder seg over tyskernes fall ved Stalingrad.
Romsjefen, en tysker som har sittet i flere år, har jeg ikke noe å utsette
på. Han plager oss ikke i utide. En annen sak når inspeksjon av SS-ere
er ventende. Da må alt være i orden. Jeg kom forresten i et spesielt
forhold til denne tyskeren. Han ble redningen da det så ut som mitt
timeglass var runnet ut. Forøvrig hadde vi sjelden inspeksjon. Tyskerne
holdt seg helst vekk fra tuberkulose-brakka.
Det mørkner
Denne dagen hendte noe spesielt. Jeg er svært syk og nedfor og det
vises nok altfor godt. Max, som romsjefen heter, kommer bort til senga
vår: «Øwre, jeg tror vi må flytte deg». Jeg forsto straks - en isende
redsel gikk gjennom meg, jeg var altså moden for «dødskabinettet». I
det ene hjørne av brakka sto 3 køyer, hvortil ble lagt pasienter som
tydelig ikke hadde lenge igjen. Så svak var jeg altså blitt. Det døde pasi
enter i de andre sengene også, men dette var det opplagte «dødskabi
nettet». De som ble lagt dit, var alle slike som ikke lenger kunnde holde
hverken urin eller avføring. De led av dysenteriens siste herjinger, ofte
kombinert med kvelingsanfall på grunn av lungetuberkulose. I den tida
jeg var på rommet, var jeg den eneste som, merkelig nok, kom levende
fra dette uhyggeshjørne.
Max forbereder meg så skånsomt som mulig, om en 2-3 dager, sier
han. For øyeblikket er ingen plass ledig der, men oftest dør de fort, og
Max gjør sikre kalkulasjonen Jeg var klar over at det sto dårlig til med
meg, men jeg var bevisst og registrerte alt omkring meg, syntes jeg seiv.
Det er merkelig hvor disse køyene var sunket ned i vår bevissthet som de
absolutte dødssenger. Seiv om alle køyer i rommet i grunnen var døds

----
344 Krig
----
senger, var det sterk gradsforskjell. Det var en tung resignasjon jeg
måtte gjennom. Kunne ikke forstå annet enn at freden var like om
hjørnet. Men nå måtte jeg altså godta at det var slutt. I 1 Vi år hadde jeg
levd i 3 beinharde «fornichtungslager» som N.N.-fange. F.eks. i
Natzwailer, hvor vi var over 500 nordmenn. Av disse døde ca. 50% i
leiren, deriblant mange av mine beste kamerater. Hittil hadde jeg over
levd, men altså nå. Mange slike tanker gikk gjennom hodet mitt denne
dagen, samtidig som det var livlig diskusjon om krigssituasjonen, og
som vanlig var det mange optimistiske nyheter. Mange var nok sanne,
for Tyskland var i ferd med å gå i oppløsning. Alle hadde vi en tanke, å
overleve. Bare overleve selve krigen, så kunne en gjerne dø etterpå.
Ryktene svirret som gresshopper i rommet, og de fleste av oss ventet
nok underverker.
Det er 2-3 dager før julaften, og diskusjonene dreier seg selvsagt om
dette med lekre retter og om vi kom til å få noen ekstra forpleining jule
aften o.s.v. Men nå blir jeg ikke så engasjert i diskusjonen som jeg ellers
pleide å bli.
Det brer seg en uhyggesstemning i brakka. En fange kommer inn og
hvisker til en kamerat, og snart er det kjent, at i morgen tidlig skal det
gå en transport med fanger til lasarett for at de skal få det bedre. Vi vet
hva det er, gasskammeret. Det er fanger som det Stor-Tyske rike ikke
har mere bruk for. De er utsultet og kan ikke gjøre mere nytte for seg.
Dette er en av farene ved å komme på rewier.
Stadig nedover
Det ble ei natt med lite søvn. Flere ganger må jeg opp. Tørsten er
grenselos, det er også fristelsen ved vannkranen, og hvorfor ikke drikke
nå, jeg har jo ingen sjanse, skal flyttes til dødssenga. Jeg forstår ikke
den hyppige vannlatinga. Er klar over blærekataren, men jeg tar jo inn
så lite drikke og mat. Jeg har feber, hvor høy vet jeg ikke. Tempen blir
ikke målt her. Ved den forrige sykebrakka jeg var på, ble feberen målt
hver dag, og uten feber var det fiks ut i arbeidskolonnen. Men her er jeg
bare en gjenstand som venter på å gå i pipa. I Natzwailer hadde jeg
mange kjære venner. Venner som hadde omsorg for hverandres ve og
vel, og medfølelsen over en kamerat som var meget syk, var stor. Her,
alene som nordmann og uten å få kontakt med andre grunnet språket.
Jeg merker likevel medfølende blikk fra utsultede mennesker. De fleste
har vettet i behold, men så også det motsatte. Grenseland er ikke langt
unna.
Vi deler felles skjebne under meget vanskelige forhold. Jeg kom ikke i
kontakt med noen som orget. Jeg kunne heller ikke vente at noen ville
dette for meg, for regelen var å bytte, og hva hadde jeg, intet.

----
345 Krig
----
Gjør opp status med minner
Mye passerer revy i tankene. Uten å legge an på det, er det som jeg
gjør opp status.
Det hendte at Seland kom på besøk til meg, han var med samme
transporten hit. På en eller annen merkelig måte var han blitt godtatt
som mekaniker på verksted, og etter forholdene i noen lunde form, altså
slik vi fanger la i begrepet form. Han holdt kontakten mellom meg og
min gode venn Eilif Solheim. Han kom til Neuengamme med samme
transporten og lå nå på en annen tuberkulosebrakke.
Pokker også, hvorfor kom jeg ikke på samme brakka som Eilif da jeg
ble overflyttet fra såravdelingen. Men der kunne jo hendt noe annet. Du
verden hvor godt vi kunne hatt det på samme brakka, godt i den for
stand at vi kunne ha pratet. Praten var det eneste som hadde noe med å
leve i en fangeleir. Også Knut Villoch besøkte meg. Vi hadde felles
minner og mye å snakke om. Det var forresten han som hjalp meg å
komme på sykebrakka da jeg var helt nedfor.
Villoch og Seland tok en meget stor risiko ved å besøke oss på
smittebrakka, og de ville nok ikke klart straffa om de var blitt tatt. Knut
hadde fått seg brukbar jobb, jeg tror det var i mottaket på en sykeavdel
ing. Han kunne flere språk, og i denne jobben var det selvsagt større
muligheter på flere feiter av fangelivets mangfoldige irrganger. Han var
et friskt pust de gangene han kom.
Er det meg neste gang?
Neste morgen har jeg igjen karret meg på latrina og står og speider ut.
Det er stor aktivitet. Fanger blir kastet som kippved opp i biler for å
transporteres til gasskammer. Altså: meldinga i går var sann — «fang
ene som skal til lasarett og få det godt».
Gjennom lengere tids fangenskap er jeg blitt herdet, men dette er det
grusomste. Mennesker det ennå er liv i blir lempet som tomsekker. Dette
kan ikke beskrives, et begrep som grotesk, strekker ikke til. Vi som
beskuer opptrinnet, er fra flere nasjoner, men ikke en lyd fra noen, det
hersker en dyster taushet. Alle har sikkert samme tanke som jeg — neste
gang—.
Mine egne plager er idag verre enn verst, plagene med vannlatinga og
såra på føttene bare tiltar. Særlig gjør et sår på lilletåa besatt vondt, og
jeg har stort besvær med å puste, den går i korte hiv. Jeg må nok tappes
igjen. Det er forsåvidt greit, for det er mange flinke leger blant fangene,
av forskjellige nasjoner. Men de har så sørgelig lite å hjelpe seg med.
Tilbake på brakka snakker jeg med Max om lege. Legen kommer og
det blir tapping. Det foregår på den enkle måten at ei større nål blir
presset mellom ribbena, en slange virker som hevert og så renner det

----
346 Krig
----
pent og sirlig ned i et ganske vanlig spann. Resultatet er at jeg puster
bedre igjen, og det er da noe.
Jeg kommer meg bort i køya, utslitt etter turen på latrinen.
Opptrinnet der og tappinga har tatt sterkt på.
Jul i dødskabinettet
Max kommer inn døra og blikket har han i retning meg. Jeg vet at det
er blitt ledig plass i dødssengene. Han nærmer seg, jeg prøver å se bort,
for liksom å få noe ut av de siste sekundene sammen med den vennlige
russeren jeg deler køye med. Jeg tror Max forstår min reaksjon. Han
sier: Vel, er du klar. Jeg bare nikker, stavrer meg opp, det er så vidt jeg
orker og det er en tung gang mot den ledige køyplassen. En nederlender
ligger der fra før. Han er irritert over ikke å få være alene med sine
smerter. Også han er full av sår. Det skal så lite til når vi kommer i
berøring med hverandre, før det gjør forferdelig vondt. I køya er det en
forderdelig stank, vått av urin og rinnende avføring. Såvidt jeg husker
var dette dagen før julaften.
Den første natta var som i trance. Det var så uvirkelig. Jeg hadde
heller ikke den følelsen at jeg var ferdig til å dø, seiv om jeg med sikker
het visste at det kom til å skje.
Julaftens morgen opprandt. Også denne dagen kom jeg meg på
latrinen, men i de kommende 6-7 dagene klarte jeg det bare en gang.
Her gikk praten om det ble noe ekstra i forbindelse med jula. Men det
interesserte meg ikke, og jeg tenkte, er jeg virkelig kommet så langt, at
mat ikke interesserer. Det var noe annet som ruvet i mitt indre - vann,
rinnende, klart vann. Tørsten var uutholdelig. Hva var skjedd med
meg? Og hvorfor drakk jeg ikke når nå likevel —. Jeg kom meg tilbake
til rommet og med store anstrengelser over sengekameraten til innerste
plassen, som var min. Litt småkrangel når vi uforvarende, men uunngåe
lig berørte hverandre. Det var vondt over alt, både utvendig og
innvendig.
På brakka er spenningen stor om det blir noe ekstra til jul. Merkelig
nok er ikke lysten på mat helt borte her jeg ligger i senga. Det ble ikke så
mye som en påfylling av kålrabisuppe. Første juledag: Jeg er klam og
elendig. Nederlenderen er nesten bevistløs. Han spiser ikke den lille
brødskalken som er rasjonen, men gjemmer den under hodeputa. Der
har han flere og er ennå så bevisst at han vet å ligge med hodet på dem,
for at ingen skal stjele beholdningen fra ham.
Idag orker jeg ikke gå på latrinen, alt går i senga. Her er så mye fra
før, så i grunnen spiller det ingen rolle. Det er trangt og begge er vi util
pass. Sammenlignet med hollenderen, som nå ikke kan ha mange timene
igjen, synes jeg å være noen lunde iorden, og jeg mener jeg registrerer

----
347 Krig
----
det meste om meg. Tørsten, nei kanskje suiten, nei, det er tørsten som
plager verst.
Ut på kvelden kommer den karakteristiske gurglelyden fra min
sengekamerat, hollenderen er ferdig med livet. Det som opptar meg er
bl.a. når kommer de og henter ham. Det blir vel ikke før i morgen, men
da blir det ei utrivelig natt, ikke akkurat fordi han er død, men det blir
så trangt slik som han ligger, på ryggen med utstrakte føtter. Jeg har
ikke krefter til å flytte på ham, knapt nok løfte ei arm. Så kommer det
to landsmenn av ham, som ikke bor i vår brakke. Det er merkelig hvor
fort nyheten sprer seg, for de visste tydeligvis at han er død. De gjør
korsets tegn, og sier brød, brød, brød. Jeg nikker sløvt og interesseløst
mot hans hodepute. Lynkjapt rasker de til seg brødskalkene og for
svinner. På gangen er det forferdelig bråk, og de risikerer å bli tatt for å
ha vært på brakka. Jeg kunne lett ha spist opp brødskalkene før de
kom, jeg visste hvor de var og ingen ville ha merket det. Men jeg har
ikke initiativ og næringsvett lenger.
Det ble ei übeskrivelig natt. Stank og lukt er jeg blitt immun mot, men
smertene i såra på føttene og i baken gir meg ikke fred. Papirforbind
ingen på baken holder ikke, den blir oppbløtt med en gang av dysenter
ien. Alt går i senga og jeg bryr meg ikke om det, smertene når jeg later
urinen er i alle fall ikke bedre.
Jeg gjør ikke noe forsøk på å komme opp, vet ikke om jeg ville ha
klart det, men liket tar for mye plass av køya. Kaffesurrogaten som
kommer neste morgen er nydelig å suge i seg, for i natt har tørsten vært
forferdelig. Mon tro når de henter liket? Kålsuppa kommer og da må
klokka være 12 eller 13, enda har de ikke tatt det.
Jeg setter suppeskåla på brystet av hollenderen, tar fram skeia, stør
hodet mot ei arm og spiser. Skåla står støtt der den står.
Skal tro om jeg noen gang kommer heim for å få fortalt denne
makabre situasjonen. Jeg spiser tross alt opp suppa, og kan ikke være
ferdig til å dø likevel. Klokka var kanskje 16 eller 17 da de hentet liket.
Straks kom det en ny, en franskmann. Han levde bare en time. Det siste
han hvisket var: «Norvegisjen godte kammerat». Hvordan han kunne
vite noe om det begriper jeg ikke, vi hadde jo nesten ikke vekslet ord.
Jeg vil ikke gå mer i detalj om de nærmeste dagene. Men hver dag i 7
dager kom det ny fange i senga til meg, og alle døde etter 2-3 timer.
Likene ble båret ut morgenen etter, så jeg lå sammen med et lik hver
natt.
En av dagene kom en av hjelperne og dro av oss ullfiltene og bar dem
ut til vask. Det ble forferdelig kalt, trodde vi skulle få nye, men tida
gikk. Polakken jeg delte seng med, døde mens filtene var ute. Etter 4-5
timer kom de same filtene tilbake, antagelig bare skyllet i vann og de var

----
348 Krig
----
ennå våte. Jeg frøs forferdelig hele natta, klamt og klissent, vaskinga
hjalp ikke noe mot stanken. Det damper faktisk av senga.
Denne uka var jeg både bevisst og übevisst, men jeg syntes seiv jeg
registrerte det meste. Ingen brydde seg om oss, bortsett fra venner av de
jeg lå sammen med. Om kveldene kom de for å rappe til seg
brødrasjonen. Men det var mindre system i denne beryktede leiren, enn i
de andre leirene, og det lykkes ikke hver gang.
Ensomhetsfølelsen er sterk. Alle de som har ligget sammen med
meg, har vært så syke at det ikke har vært mulig å få til noen prat med
den lille tysken jeg får til. Her er intet vindu så jeg kan få et glimt av
livet ute i leiren. Det virker trykkende og gir følelse av å være innelukket
i hermetikkboks. Om jeg begynner å fable om noe bedre, så kommer
smertene og river det i stykker.
Jeg har sett snerten av Max en og annen gang, men han har ikke sagt
et ord. Tørsten er forferdelig. Jeg tror det er nyttårsaften og jeg har
bestemt meg. Vil forsøke å komme meg opp på latrina, der er det vann
spring, og da —. I alle fall kan jeg vekke litt oppmerksomhet med dette.
Mitt første forsøk på å komme opp av senga mislykkes. På det andre
klarer jeg å stå oppreist ved senga. Klamrer meg til sengegavlen og
kreker meg sakte mot døra til korridoren. Men i herrens navn, hvordan
skal dette gå når jeg kommer ut i korridoren, der er det intet å klamre
seg til, bare veggen å stø seg mot. Max er inne og jeg ser han studerer
meg intens, forundret over mitt foretak. Han sier intet, men mot
formodning så lever jeg ennå. Jeg må videre, retur er håpløst nå. Men
jeg tror ikke jeg kommer levende til køya.
I korridoren er det isende kalt, og kanskje er det denne kulda som
gjør at jeg faktisk greier å gå med hendene stødd mot veggen. Du verden
hvor jeg skal drikke.
Ved latrinedøra faller jeg om. Max har heldigvis ikke sett det, men det
er flere fanger her og de hjelper meg opp og inn på latrina. Jeg får
faktisk satt meg, det bløte slimet fra endetarmen flyter ut. Det er faktisk
godt å sitte her, i stedet for å gjøre det i køya. Blant de øvrige fangene
på latrina går krigspraten livlig. Nå var det spørsmål om bare dager før
Tyskland måtte kapitulere, ikke en uke en gang, ble det sagt. Jeg var
faktisk så pass at jeg stilte spørsmål og deltok i diskusjonen - eller
kanskje det var noe jeg trodde jeg gjorde. Der er vannspringet. Ja —
men, det snakkes om dager — sett om dette er sant.
Det må være sant. Det går på sjette året, vi har sett herjingene og hørt
om de store nederlagene og de kan ikke holde ut i evighet. Jo, jeg tror på
meldingene, og drikker jeg vann nå er det den visse død. Eller skal jeg
det likevel? Slike og mange andre tanker gikk gjennom hodet mitt hin
januardag i 1945, men å omsette det i ord er vanskelig.
Omsider stavrer jeg meg tilbake til rommet, og det går bedre tilbake.

----
349 Krig
----
Kanskje er det de oppmuntrende meldingene om krigen, og sympatien
jeg møtte av medfangene på latrina, som gjør det. Ennå har jeg virkelig
en snev av selvoppholdelsdrift igjen. Jeg passerer Max inne på rommet
og prøver å manne meg opp ennå litt til. Om det lykkes, vet jeg ikke.
Elendigheten på rommet er nå så stor, at jeg ikke er sikker på om det er
bedre i noen annen køye. Jo — det må være det. Vi får suppe idag også,
jeg har ikke lyst på den, men truer den i meg. Det er et dårlig tegn - et
meget dårlig sådant. Jeg husker hvor glupske vi var ute i kommando
gruppene. Suppa og brødskalken var hele tilværelsen og stående sam
taleemne, mang en humoristisk replikk har det og vært gjenstand for.
Tilbake til køya — pakker og rykter om svensk redning
Ut på ettermiddagen samme dag kommer Max bort til køya mi. Jeg har
ennå ikke fått noen ny kamerat etter at den siste døde. Dette måtte bety
noe, jeg ble overrasket og spent. Hva kom til å skje? Til det bedre eller
verre? Han hadde lagt merke til at jeg hadde vært på latrina idag og spurte
om jeg var bedre? Jeg la ut det beste jeg kunne om at jeg var mye bedre.
Han ristet på hodet, kunne liksom ikke forstå dette, at jeg ikke hadde
bukket under i løpet av uka som han fra først hadde trodd ville skje
uansett, en situasjon han kunne gjøre hverken fra eller til med.
Enden på samtalen var en mumling fra hans side om at jeg kanskje burde
få en sjanse. Han spurte meg også ut litt, om Norge, hvilke leire jeg hadde
vært i o.s.v.
Ikke lenge etter ble jeg anvist plass sammen med min russiske venn som
jeg skilte lag med for en uke siden. Et oppmuntrende blikk fra Max og en
replikk om å holde motet oppe, gjorde meg godt.
Om det var fælt i hele rommet, så var det å komme fra dødssenga og hit,
som å komme til paradis. Her var det i alle fall ikke urin og avføring å ligge
i.Måtte også love Max å gå på latrina. Jeg grudde ikke så lite for hvordan
det ville gå, så sterkt avkreftet som jeg var.
Dagen etter kom en dansk f angelege på rommet for bl. a. å foreta vann
tapping. Jeg ropte på ham straks, og en befriende samtale kom igang. Selv
sagt mye om krigens gang. Han stakk ut en tur, og kom tilbake med noen
trantabletter og to-tre kjeks.
Det var tydelig å merke at han syntes jeg var i elendig forfatning. Men du
verden for en oppmuntring. Mye hadde skjedd på kort tid. At Max hadde
flyttet meg på eget initiativ var nok det største.
Nå framover skjedde begivenhetene raskt for min del. Den danske legen
hadde nok muligheter for å orge litt, og kom tid om annet på rommet med
små rasjoner. Til og med ei skive med hvitt brød fikk jeg en gang - noe helt
storartet.

----
350 Krig
----
Det viktigste var at lysten på mat tok seg opp, og mer enn noen gang
syntes jeg at jeg sultet. Svært übehagelig, men likevel, rent medisinsk, opp
tattet jeg det positivt.
En dag kom den danske legen på rommet og fortalte at alle dansker og
nordmenn hadde fått pakker til jul, men etter de undersøkelser han hadde
gjort, var jeg øyensynlig avglemt. Trolig hadde det fra brakkehold gått ut
melding om at jeg var død. Dette selvsagt ikke med vilje. Legen sa han
skulle se hva han kunne gjøre.
I midten av januar kom pakken - du verden. Max kom med den, men jeg
fikk den ikke. Hvorfor! Max hadde stor makt, men ikke så stor. Når jeg
fikk pakke hadde det stor betydning på praktisk talt alle feiter, orging,
jobb, brukbar sådan. Jeg ble mildt talt forarget. Men Max visste nok hva
han gjorde. Han smilte og sa: «Øwre, du har vært en dødens kandidat,
kanskje flere ganger. Nå har du sjansen til å overleve, men får du pakken,
kommer du til å spise deg i hjel.» Max hadde så evig rett. Han porsjonerte
pakken i meg. Først ørsmåe rasjoner, og dess mer han porsjonerte, dess
mer suiten ble jeg. Det kom flere pakker. Men det å være eneste pakkemot
taker på rommet, blant utsultede kamerater, er en forferdelig påkjenning.
Det gikk bra mens Max porsjonerte i meg. Men grusomt for alle når jeg
fikk mere råderett over pakkene seiv.
I slutten av januar tar det til ågå rykter. jeg får bl.a. besøk av Knut, som
forteller at det er en storstilt hjelpeaksjon i gang, av Svenske Røde Kors,
med Folke Bernadotte i spissen for å prøve å redde nordmenn og dansker
ut av Tyskland. Min første reaksjon var hånlatter, røverhistorier. Trodde
noen virkelig, at vi, fornichtungs-fanger med stor N.N. på ryggen, ville
komme ut av dette mens det Stor-Tyske rike eksisterte, å nei. Knut trodde
det heller ikke, men han var nå på skrivestua og hadde sine forbindelser.
Etter at han var gått, lå jeg lenge og tenkte på dette. Fikk ikke regnestykket
til å gå opp - bare tull. Men framover ble dette dagenes samtaleemne.
Samtidig som krigsmeldingene var dystre for tyskerne, og blant oss fanger
var det selvsagt fortsatt bare dager att.
Vi nærmer oss slutten av januar 1945. Jeg er fortsatt i meget elendig
forfatning, men går på latrina uten altfor mye besvær, synes jeg seiv i alle
fall. Porsjonene til Max har jeg hatt i 14 dager og det har gjort sitt. Men
dysenterien, plevritten, blærekataren, såra på føttene og i baken er fortsatt
besatt. Optimismens lys er imidlertid tent, om ikke annet kanskje å få se
krigens avslutning. Men bable om svensk redning, det er for fantastisk til å
tro på.
På dødens terskel
Men så oppsto det rykter som la dystre skygger over tilværelsen. Rykter
som dessverre skulle vise seg å være sanne. Flere på vårt rom skal på

----
351 Krig
----
lasarett å få det godt - igjen utplukking til gasskammer. En av f årene, som
tidligere nevnt, ved å ligge på rewier. Nå skulle vi altså få se folgene. Jeg var
opplagt gasskammerkandidat og fryktet nå det verste. - Nå, når alt så lysere
ut, skal kanskje dette hende. Alltid noe som hender - alltid noe som går på
tverke. Flaks eller uflaks, det siste er absolutt å frykte. På rommet hersker
dyster resignasjon. Men kanskje er det å dø i gasskammer ikke verre enn
noe annet. Slik tenkte jeg faktisk. Men å få slike rykter nå var hardt.
30. januar - en dato - en dag som aldri, nei aldri vil gå ut av mitt sinn.
Tidlig på morgenen hører vi snakk på gangen, det er mange føtter som
tramper - SS-legen er i anmarsj. De har begynt i ene enden på brakka. Vi
vet hva det betyr, gasskammerkandidatene skal utplukkes. Jeg ble
voldsomt oppskaket med det samme jeg fikk høre at de hadde begynt. Det
var altså ikke bare rykter likevel, og for min del svant håpet. Brakkesjefen,
en tidligere fange kom først inn. Han ropte: Achtung! Alle ble komman
dert opp for å stå i stram giv akt foran senga. Det ble trangt, for sengene
var i 3 høyder. Deretter kom to vaktsoldater inn. Disse måtte være med, for
SS-legen måtte beskyttes mot oss, avkreftede og utsultede fanger. Så kom
SS-legen, deretter tre fangeleger og helt til slutt vår romsjef, Max. SS-legen
hadde blokk og blyant og skrev bare nummer. Han følte flyktig på armer,
ben og mager, som om han vurderte slaktefe, men det var for å konstatere
om det var noe arbeidsemne att. Det gikk raskt, plutselig sto han foran
meg. De i dødssengene er sikre, jeg også, ansa gasskammer for uunngåelig.
Han tar meg flyktig på armen og magen, blyanten er hevet for skriving. Da
skjer det noe bak der. Det er Max, han roper: «Skal utskrives på arbeid om
tre dager!» SS-legen blir tydelig i villrede, «Warom», sier han, men
stepper videre, for dette skal tydelig foregå med tempo.
Jeg hadde berga, takket være Max's dristighet. For meg skjedde det
faktisk et under. Over halve rommet ble utplukka. Da de gikk falt jeg
helt sammen, var ikke i stand til å stå. Andre sørget for å få meg i køya.
Dødens kandidat skal heim til Norge
Sjokket med SS-legen forverret helsetilstanden for Oskar Øwre. Det
gikk flere dager før han igjen ble så pass at han kom seg på latrina.
Dager og netter hvor urin og avføring igjen gikk fritt i køya, samt en
voldsom psykisk kamp mellom håp og resignasjon.
Ut over vinteren ble håpet etter hvert det sterkeste. Ryktene om den
svenske redningsaksjonen og Folke Bernadotte ble etter hvert mer inten
se, og til slutt en vidunderlig virkelighet, da Max en dag smilende
kommer og snakker om en «Dødets kandidat som skulle heim til
Norge!»
Ennå i midten av mars er Oskar fortsatt på sykebrakka, men han har

----
352 Krig
----
kommet seg litt. Turene på latrina blir oftere, ikke minst for gjennom
vinduet å kunne følge med livet i leiren og se transportene komme. Det
er opprettet en egen oppsamlingsavdeling for dansker og nordmenn i
leiren. Han vet det er kommet nordmenn dit, og ventinga er pirrende
febrilsk. Gjennom vinduet får han en dag se gamle venner fra Trond
heim, Ivar Wiggen og Ola Thingstad. Han ropte på dem, men de kjente
ham ikke før den avmagrede og herjede verdalingen sa navnet sitt. At
gjensynsgleden var übeskrivelig er forståelig. Drittstøvler - Lamoramp,
sa Oskar da de ikke kjente ham. Det er sannelig ikke langt mellom
resignasjon og humør.
Oskar Øwre kom med den første Røde-Kors-transporten til Sverige.
Er han bitter for det han måtte gjennom? Rommer det hat? Han vet
ikke riktig, ikke mot enkeltmennesker, men mot nazismen, den vil han
kjempe mot så lenge han lever.
Han er overbevist kommunist og mener at noe slikt må verden aldri
oppleve mere. Men frykter det verste, all den tid menneskene ikke klarer
å komme fram til en mer likelig fordeling av verdens ressurser og goder.
Det må finnes en annen utveg enn å slå hverandre ihjel for å få orden på
dette, er Oskars mening.

----
353 Krig
----
STUDENTER I KONSENTRASJONSLEIR
I anstrengelsene for å nazifisere det norske samfunnet hadde nazist
ene tapt kampen om skolen og ungdomstjenesten. De hadde heller ikke
kommet noen veg med kirka og de halsstarrige prestene.
Det tredje store området i nazifiseringsbestrebelsene var universitetet
og studentene. Heller ikke her kom de noen veg hverken med trusler
eller lokking, men forårsaket store forstyrrelser i studiene og langvarige
avbrudd. Etter storaksjonen senhøstes 1943, ble universitetet stengt
resten av krigstida.
Med et branntilløp som påskudd slo de til den 30. november 1943 og
arresterte 11-1200 studenter. Presis klokken fem over elve om formid
dagen tømte tyske biler ut sin last av fullt væpnede soldater ved univers
itetsinstitusjonene i Oslo. Av de arresterte ble ca. 600 sendt til tysk
konsentrasjonsleir, deriblant Svein Hofstad fra Stiklestad og eksverdal
ingen Karl Krohn. Av de som ble sendt til Tyskland døde 17, og den
første var Karl Krohn. Han var sønn av tidligere sogneprest i Verdal,
Conrad W. Krohn. Da han ble arrestert hadde han nettopp tatt første
avdeling i juss. Bare en måned etter arrestasjonen ble han syk og han
døde på sykehuset i Miilhausen den 2. februar 1944. Han er begravet på
familiens gravsted på Stiklestad.
Gutten til venstre er Karl Krohn, slik jevnaldrende kamerater i Verdal
husker ham. Her sammen med Åsmund Dahl og Svein Hofstad.


----
354 Krig
----
I to puljer ble studentene sendt til Tyskland. Svein Hofstad var i den
andre puljen og forteller bl.a.:
«Vi ble fraktet fra Stavern til Oslo den 7. januar 1944. (Der ble de
holdt i forvaring etter arrestasjonen)
Vel ett døgn senere gikk ferden med troppetransportskipet Donau til
Stettin og videre med tog til Buchenwald i nærheten av Weimar. Det
var mildt sagt en lei overraskelse for oss å havne i konsentrasjonsleir
bl.a. fordi dette stemte ikke med kunngjøringen fra politisjefen Redi
ess i Aulaen arrestasjonsdagen.
Mottakelsesritualet i leiren og brakketilværelsen, underhold m.v. de
første 14 dagene var på vanlig fangevis, og grunnlag for sykdom og
senere flere dødsfall ble skapt. Etter to ukers opphold kom en positiv
overraskelse. Vi fikk beskjed om at vi ikke lenger skulle behandles som
vanlige fanger. Vi skulle få tillatelse til å motta pakker, slippe å ar
beide, besøke kinosalen, skrive hjem o.s.v.
Om ikke lenge flyttet vi over i en større brakke med egen seng på hver.
Etter hvert fikk vi rikelig med forsyninger, både kroppslig og åndelig
føde. Vi ble populære blant fangebrørne på andre siden av piggtråd
gjerdet, og mye varebytte foregikk i tre kvart år. Brakkelivet opp
levde vi naturligvis som en kuet, kjedelig tilværelse. Men samholdet i
studentflokken var godt, og miljøet og den gjensidige påvirkningen
ga mulighet for inspirasjon og personlig berikelse.
Den 7. juli 1944 kunne 120 stud
enter forlate Buchenwald og bli
gjenforent med kameratene i
Elsass. I august ble 50 studenter tatt
ut til et feriekurs i Heidelberg for
utlendinger. Under oppholdet der i
fem uker hadde de forelesninger og
utflukter og utstrakt frihet til å be
vege seg på egen hand.
Vi som var igjen i Buchenwald opp
levde en fullstendig bombing av de
tilliggende våpenfabrikkene før vi i
slutten av oktober ble overflyttet til
Elsass. Dette ble gjort på tross av
sannsynligheten for et snarlig
gjennombrudd i sør av de allierte
styrker. Tre uker etter vår ankomst
ble plutselig en ny pulje på 25 mann
Svein Hofstad.
sendt til universitetene i Freiburg og Heidelberg. Jeg hadde flaks og
kom med i gruppen til Heidelberg. De gjenværende kameratene i


----
355 Krig
----
Elsass stod foran en dramatisk tid. Innen en uke var de tvunget til
evakuering øst for Rhinen, og innen en måned var de tilbake i
Buchenwald etter en vill og farefull ferd til fots og med tog.
Å komme til Heidelberg etter ett års fangenskap var en overgang så
stor at jeg betraktet meg nærmest som fri mann. Vi hadde hele tiden
en SS-offiser som «oppasser.» Men vi kunne bevege oss fritt i byen og
omegnen, vi fikk penger til mat, vi bodde brukbart, og vi ble gitt
muligheten til å følge universitetsforelesninger. Det siste ble det skralt
med, spesielt fordi stadig flyalarm tvang oss til å søke dekning. Vi
tydde ofte til Heidelberg slott med sine muromkransete arealer som lå
i nærheten av vårt bosted. Derfrå kunne vi høre og skimte bombing
av byer ved Rhinen, bl.a. Mannheim og Ludwigshafen, og vi regist
rerte pulje etter pulje av tunge amerikanske bombefly på tokt østover.
Heidelberg ble i det store og hele spart for bombing.
Ut over i mars ble det tydelig at de allierte nærmet seg Heidelberg.
Gjennombruddet ved Rhinen kom 7. mars da amerikanerne fikk et
ablert et bruhode ved Remagen. Vi studenter tok vår beslutning da vi
syntes krigsstøyen var kommet faretruende nær. Vi stakk til skogs,
enkeltvis eller to-tre i følge og gjemte oss etter beste evne. Etter et par
døgn stilnet det av og vi kom fram til en by befridd for tyske militære
og nazipamper, herunder vår egen oppasser. Vi fikk hurtig kontakt
med de amerikanske erobrerne. Vi fikk uniform og utførte kantine
tjenester.
Det drog ut før vi ble oppsporet av en norsk liasonoffiser. I et par
uker oppholdt vi oss i en internasjonal interneringsleir i Darmstadt
før det ble klart for flytransport til Fornebu.
Jeg husker at daværende kronprins Olav var på flyplassen på utreise
da vi landet. Kronprinsen benyttet anledningen til å hilse på hver av
oss. Dette var i begynnelsen av juni måned.»
Svein Hofstad hadde studert sosialøkonomi siden høsten 1939 da han
ble arrestert. Dertil var han vernepliktig offiser i Kavaleriet. Under
krigsoperasjonene i Nord-Trøndelag i 1940 gjorde han tjeneste som
løytnant og troppsjef i Bombekastereskadron/DR3.
Verdalsboka — 23

----
356 Krig
----
PLIKTIG ARBEIDSTJENESTE — AT
Pliktig arbeidstjeneste og ungdom i AT-uniformer var et trekk i
samfunnsbildet som hørte krigstida til, og mange 20 åringer i Verdal av
tjente slik tjeneste. Det hersket imidlertid en utbredt skepsis til hele
ordningen, og mange fryktet at AT skulle bli grunnlaget for en nasjonal
hær i hendene på Quisling, som en fryktet ville bli satt inn i krigen på
tysk side i en eller annen form. I andre okkuperte land i Europa var
titusener tvangsutskrevet til arbeidsinnsats bak de tyske krigsfrontene.
Dertil var det tydelig at makthaverne ikke la størst vekt på den arbeids
innsats som ble utført, men på propaganda som et ledd i å nazifisere
norsk ungdom.
Opprinnelig var det Administrasjonsrådet som såtte dette ut i livet
sommeren 1940, som en frivillig ordning for å hjelpe jord- og skogbruk
et i en vanskelig tid.
Da tyskerne og Nasjonal samling helt overtok styringa høsten 1940,
ble også arbeidstjenesten omorganisert. Den ble gjort tvungen for alle
menn ved 20 år, fikk et utpreget militært preg etter tysk mønster, og den
tyske nazihilsen ble innført. AT-avdelinger ble og nyttet til parader for
Quisling, tyske offiserer m.v.
A t-leiren på Okkenhaug.


----
357 Krig
----
Den første sesjon i Verdal, for utskriving til AT, ble holdt på herreds
huset 26. februar 1941, og de første innkallinger forelå ut på høsten
samme år.
Hos mange ungdommer var mistroen til AT stor, samtidig som de
følte at det var å underkaste seg nazimyndighetene å møte til tjeneste, å
marsjere under kommando fra befal som for de flestes vedkommende
hadde sluttet seg til Quisling og hans parti, virket nok i mange tilfeller
frastøtende.
De første innkallinger til AT var årsak til en nesten masseflukt fra
landet av ungdommer i den aktuelle alderen. For Verdals vedkommende
går dette tydelig fram av en protokoll: «Rømt ut av landet - », som
politiet førte under okkupasjonen. Rømningene fra Verdal startet denne
høsten. Første rømning er i protokollen registrert 7. oktober 1941 og de
aller fleste av de mange som rømte før årsskiftet 1941/42 hørte til års
klassene som var utskrivningspliktige.
I Verdal hadde en ingen AT-leir, men Sparbu og Okkenhaug, hvortil
mannskapene fra Verdal som regel ble innkalt, var ikke langt unna.
For de fleste fortonet nok AT-tjenesten seg nokså harmløs, eksersis i
sluttet orden, spadeeksersis, ved- og tømmerhogst, vegarbeide m.v.
Men det var og verdalinger som ble beordret til mer krigsviktig tjeneste
f.eks. vegbygging på Saltfjellet, noe som hadde stor betydning for
tyskerne, ikke minst under den store retretten vinteren 1944/45.
Dette gjelder bl.a. innkallingen som møtte på Okkenhaug våren 1943.
Nord-Trøndelag var i AT-sammenheng inndelt i «sveiter», (egentlig be
tegnelse på en formasjon av fly) og de som residerte i Okkenhaugleiren,
var Nord-Trøndelags 5. sveit. I denne innkallingen var det mange ver
dalinger. Etter tre måneders grunnopplæring og samfunnsgavnlig
innsats i nærliggende distrikter, ble sveiten overført til Rognan i Salten.
Halvparten ble forlagt i telt på Saltfjellet og satt til veg- og jernbane
bygging. Den andre halvparten ble værende på Rognan og var for det
meste beskjeftiget med lossing av tyske båter, under oppsikt av tyskere
fra organisasjonen Todt. De som var på Rognan kom også i nær
kontakt med serberne som arbeidet på den såkalte «Blodveien», og en
av AT-guttene forteller at vaktenes behandling av serberne var et sjokk
å oppleve.
Kamp mot AT
For den sentrale heimefrontledelse i Norge, var det en overordnet
målsetting å beskytte barn og ungdom mot nazifisering. Herunder kamp
mot AT, og nasjonal arbeidsinnsats, som Quisling lanserte i februar
1943, og de senere planer om mobilisering av fem årsklasser. Store

----
358 Krig
----
Nylandsarbeide var blant det som A T-gutter kunne bli pålagt. På bildet
Asbjørn Lundgren, Eivind Valstad og Einar Norum på stubbryting hos
Karl Haug i Frol.
Verdalsgutter inne til arbeidstjenestepå Saltfjelletsommeren 1943. F.v.
Ivar Tromsdal, Einar Norum, Tørge Suul, Asbj. Lundgren, Eivind
Valstad, Hojem, Gunnar Lyng.

 

----
359 Krig
----
deler av den arbeidsdyktige befolkningen skulle registreres. Dette var et
ledd i tyskernes bunnskraping etter arbeidsressurser over hele Europa.
At en kontingent AT-gutter, nesten samtidig med Quislings prokla
masjon, ble sendt til Finnland for innsats bak fronten, var noe som
skremte. Etter dette ble kampen mot AT mere intensiv. Mobilisering av
årsklassene 1941-45 var faretruende, og i mars 1944 proklamerte den
sentrale heimefront fullstendig blokade av AT, som var mest utsatt for å
tjene som springbrett for eventuell mobilisering. Kampen mot AT ble
sett på som en prøve på folkets holdning og retningsgivende for hvordan
kampen skulle føres i framtida.
I parolene som ble sendt ut til kontaktpunktene over hele landet, het
det bl.a.:
«Streik mot AT»
«For landets og din egen skyld følg parolen»
«Vær sterk og gjør andre sterk»
En kan imidlertid ikke finne noe som tyder på at heimefronten i
Verdal var med på denne landsomfattende aksjonen. Her møtte gutter i
utskrivningspliktig alder på sesjon og tjeneste uten å ha fått noen for
håndsorientering fra organisert motstandshold.
Dette viser, ganske oppsiktsvekkende, at ingen trader fra den sen
trale koordinasjonskomiteen (KK) førte til Verdal.
I følge protokollen for rømte fra landet var det få AT-pliktige som
stakk over grensa i 1944, mens det derimot var ganske tallrikt året før.
Parolene fra Heimefronten ble imidlertid også sendt ut i de norske
radiosendingene fra London, og det er eksempler på at det var verdal
inger som fulgte parolene ut fra dette, bl.a. ved å rømme fra AT-tjenest
en.
Gisler
Å reise ut av landet var forbudt og belagt med meget streng straff
såframt en ble tatt under fluktforsøk. Som følge av den sterke økningen
av ungdom som således ulovlig rømte til Sverige, ble vaktholdet ved
grensa skjerpet.
Den 15. januar 1942 kom grensepolitiet til Verdal, og fire statspoliti
betjenter etablerte hovedkvarter i Sulstua. Tidvis var det også grense
politiet som hadde vaktholdet i Vera, forlagt på Tronsmoen.
Men flyktningestrømmen bare økte. I forsøk på å demme opp for dette
slo NS og tyskerne inn på terroraktige metoder, slik at for hver som
rømte ut av landet skulle det arresteres et annet familiemedlem som
straff og represalie. I spesielle tilfeller var det til og med høve til å gå
utenom familien. Dertil skulle rømlingens eiendom og formue beslag
legges.

----
360 Krig
----
Å unnlate å melde fra når noen hadde kommet bort fra sin bopel, var
like straffbart og risikabelt. Slike trusler la nok en demper på lysten til å
dra over grensa. Likevel var det ca. to hundre verdalinger som flyktet til
Sverige i krigsåra. Politiets protokoll over rømlinger fra Verdal inne
holder 172 navn, men alle er ikke kommet med der. Det høgste tallet
finner en for 1942, da det er registrert 70 rømninger fra Verdal. Også
tallet for 1943 er ganske høyt, mens det var betydelig nedgang i 1944.
Det en risikerte å utsette andre familiemedlemmer for, var noe av
årsaken til nedgangen.
Med så mange rømninger fra Verdal ble det også tatt ganske mange
gisler som måtte tilbringe en god del av krigstida i tyske fangeleirer eller
fengsel. Gislenes stilling var ganske utsatt. En visste jo ikke hva tyskerne
og nazistene kunne finne på. Det er nok å vise til unntakstilstanden i
Trøndelag høsten 1942, da ti gisler ble skutt for noe som andre hadde
gjort. Men dette var noe som hørte til systemet som Quisling og hans til
hengere ville tvinge på det norske folket.
I forbindelse med proklamasjon av nasjonal arbeidsinnsats i begynn
elsen av 1943 ble praksisen med arrestasjon av gisler innskjerpet. Av
rundskriv fra Statspolitiet den 13. april 1943, ser en noe av retnings
linjene politiet hadde å gå etter i slike saker:
«.... Etter ordre fra der Befehlhaber der Sicherheitspolizei und des
SD foretas nedenstående forandringer i nevnte rundskriv. Forand-
ringene får anvendelse på rømningstilfeller inntruffet etter 31/3-43.
1. Punkt 111 i rundskrivet skal etter endringene lyde:
Arrestasjoner:
For hver nordmann som forlater landet ulovlig, skal et mannlig
familiemedlem arresteres som gissel, og da i følgende rekkefolge:
sønner, fedre, brødre til den flyktede. Ved valg av gisler må deres
politiske holdning bli tatt hensyn til. Har den landsflyktige bare en
mannlig pårørende, skal arrestasjon av denne bare undlates hvor
denne beviselig er tysk- og NS-vennlig.
Aldersgrensen 16-60 år gjelder som før.
Arresterte gisler overføres til nærmeste avdeling av Det tyske sikker-
hetspoliti.
Foranstående bestemmelse om arrestasjon må håndheves strengt.
Beslagleggelse av formue omfatter såvel savnedes egen som ektefell
ens og for mindreårige flyktningers vedkommende, d.v.s. når den
flyktede er under 21 år, også de oppdragelsesberettigedes (som regel
foreldre) formue.
I et senere rundskriv ble presisert at de nye bestemmelsene ikke skal

----
361 Krig
----
ha tilbakevirkende kraft, slik at gissel ikke skulle tas hvis rømningen var
foregått før 15. mai 1943, såfremt arrestasjonen ikke allerede var fore
tatt. I samme skriv gis det og tillatelse til å ta gissel utenom den flyktedes
familie.
I Verdal ble det tatt gisler både før nevnte dato og gissel utenom
familie til den rømte.
Rundskriv av 12. juni 1943 har bestemmelser om at norske
flyktninger i Sverige, som ikke er under forføyning for noe annet straff
bart forhold enn rømming, kunne vende tilbake til Norge uten å bli arre
stert, men skulle ledsages til Oslo hvor statspolitiet hadde samleleir for
slike, og hvor de fikk bo med full forpleining til saken var undersøkt. I
slike tilfeller ble eventuelt anholdte gisler sluppet fri og eventuelt beslag i
formue opphevet.
I Verdal hadde en et par slike tilfeller. Den ene av de hjemvendte
flyktningene opptrådte til og med i radio og hadde lite godt å si om for
holdene i Sverige. En annen verdaling, som var blandt de første flykt
ningene, kom tilbake på et så tidlig tidspunkt, at han satt arrestert på
Falstad omtrent et helt år før de nye bestemmelsene kom. Felles for
begge var at de flyktet til Sverige på nytt.
Flere av statspolitiets direktiver for flyktningesaker, har en tilføyelse
som kan virke besynderlig, nemlig:
«Meddelelse herom må ikke inntas i pressen, men kunnskap om det bes
søkt spredt ved underhåndsopplysninger gjennom politiet og lensmenn.»
De fleste gislene som ble arrestert i Verdal ble tatt i 1943, og mange av
dem ble holdt i fangenskap helt til frigjøringa. Blandt de arresterte var
det også ei jente, 19 år gamle Marit Juberg (senere gift med lensmann
Rolf Moe i Stjørdal). Bakgrunnen for arrestasjonen var at ei dame fra
Snåsa, som arbeidet i en frisørsalong på Øra, flyktet til Sverige den 29.
juni 1943. Omtrent to måneder senere ble Marit arrestert. Samtidig ble
også Magne Flyum tatt. Seiv om de begge hørte til den forholdsvis
beskjedne bekjentskapskrets Snåsadamen hadde i Verdal, må begge
disse arrestasjonene karakteriseres som et grovt overgrep, sett ut fra de
gitte direktiver for gisseltaking.
Marit Juberg Moe forteller at de to ikke kunne karakteriseres som
venninner, men at de hadde vært sammen noen få ganger, bl.a. i kirka
dagen før flukta. Hun fikk da høre om fluktplanene og spørsmål om
hun ville postlegge et par brev etter noen dager, noe hun påtok seg og
gjorde allerede dagen etter flukta, men tror ikke at det var noe i brevene
som kunne peke på henne.
Den 20. september troppet to statspolitibetjenter opp på Kaffestova,
hvor Marit arbeidet, med våpen i ferdigstilling tvang de henne til å bli
med, som hun gikk og sto.
I første omgang ble hun plassert i fyllearresten i Steinkjer - et nitrist

----
362 Krig
----
losji, i mørke og absolutt ensomhet, forbud mot besøk eller annen form
for kontakt med familien eller verden utenfor.
Etter ei uke ble hun flyttet til
kvinnefengslet, bak Tinghuset i
Trondheim. Det var tross alt noe
bedre. Her delte hun celle med en
annen patriot, ei eldre dame fra
Namdalen. Cellen hadde bare en
smal brisk og den overlot Marit til
den gamle dåmen. Seiv lå hun på
gulvet, med ei matte til underlag og
et utslitt ullteppe over. Dette var
bedre fordi hun nå ble satt i arbeid.
Morgen og kveld marsjerte hun
sammen med andre fanger, under
streng bevoktning over torvet i
Trondheim, til Misjonshotellet,
Gestapos hovedkvarter og skrekk
bule, hvor hennes hovedbeskjeftig
else var potetskrelling i kjelleren
under hotellet. Et kaldt arbeids-sted
forteller hun. «Jeg frøs noe for
ferdelig i denne tida. Ble tatt som
Marit Ju berg Moe
som ble arrestert f ordi ei
anna jente rømte.
jeg sto og gikk på jobben, i silkestrømper og småsko. De heime forsøkte
å finne ut hvor jeg var, men de møtte en mur av uvilje, ingen visste noen
ting.»
Etter en måned ble Marit sluppet fri, men også det på en usympatisk
måte. Ble rett og slett satt på gata, sent en høstkveld, i en stummende
mørk og totalt blendet by - ukjent og forvirret. Hun forstår ennå ikke
hvordan hun til slutt fant frem til en onkel hun hadde i byen.
Om fengselsoppholdet ikke påførte henne fysiske men, så blir hun
aldri kvitt de mange dystre og uutslettige inntrykkene, noe som kan
være plagsomt nok.
Magne Flyum satt i fangenskap et helt år på grunn av denne rømm
inga.
For de familier som ble rammet ved at f.eks. hovedpersonen, forsørg
eren, ble arrestert kunne situasjonen bli problematisk, ikke minst i jord
bruket hvor det var mangel på arbeidskraft.
Naboer, venner og andre med ansvarsfølelse var ofte hjelpsomme. Men
en ble etter hvert nokså avstumpet og reagerte ikke så mye på arresta
sjonene, det hørte liksom med til dagens orden. Lite kjent var vel også
forholdene i fangeleirene og fengslene.
På grunn av vanskene arrestasjonene medførte var det de som søkte


----
363 Krig
----
om frigivelse av arresterte, men det førte aldri fram. Makthaverne var
nokså kyniske og lot seg ikke påvirke av verken sosiale eller økonomiske
forhold.
Et eksempel har en i forbindelse med at Asbjørn Hybertsen, som for å
unngå AT-tjeneste, flyktet til Sverige høsten 1943. Knapt en måned etter
ble broren, Ola Hybertsen, tatt som gissel. Han arbeidet på gården hos
Olav O. Borgen i Vuku. På tross av at jordbruket på mange mater skulle
prioriteres i denne tida, hadde fylkesføreren i Nord-Trøndelag ingen
forståelse for de argumenter Borgen anførte i søknad om å få gisselet
frigitt. Det skriftlige svaret han fikk er interessant på flere mater og
gjengis:
I anledning Deres søknad av 28. april i år om frigivelse av Ola
Hybertsen gjør jeg oppmerksom på at det no er anledning til gjenn
om Nasjonal Samling å skrive til vedkommende i Sverige med an
modning om å vende hjem igjen. Det vender no daglig flyktninger
tilbake fra Sverige. Hvis vedkommende vender tilbake, vil gisselen
bli løslatt.
Det opplyses forøvrig at det er bare en effektiv måte for å oppnå
den fulle tillit hos såvel norske som tyske myndigheter, nemlig med
lemskap i Nasjonal Samling. Kun under siste forutsetning vil saken
kunne bli nærmere prøvet av meg.»
Torbj. Eggen
Fylkesmann
Fylkesfører
Gissel lagt i jern
Arrestasjonen av Jean Myhre, 15. september 1944, var i sin karakter
en litt spesiell gisselsak. Omstendighetene tyder på at det var noe annet
som lå bak anholdelsen i første omgang.
Med bakgrunn i hans befatning med flukta til Irene Klein, fryktet han
nok seiv også. Han ble varslet og hadde tid til å stikke av, men han var
overbevist om at da ville far hans bli tatt og han hadde ikke helse for å
tåle et fangenskap. Attenårige Jean tok en beslutning, han ville ta
konsekvensene av det han hadde vært med på, for å spare far sin.
Det var vanlig at statspolitiet anholdt gislene, men i dette tilfelle var
det tysk militærpoliti som sto for arrestasjonen. Til vanlig gikk det en
måned, eller mer, fra rømming til arrestasjon. Men i dette tilfelle ble
ikke den vanlige saksgangen fulgt, for arrestasjonen skjedde samme dag
som den dramatiske flukta til hans brødre Ingolf og Sigurd Myhre. Det
var først etter at Jean var bragt til Gestapos hovedkvarter i Trondheim,
Misjonshotellet, at han fikk status som gissel.

----
364 Krig
----
Jean Myhre var gårdskar på Berg i Vinne og fikk forhåndsvarsel av
Einar Norum om det forestående og hadde tid til å komme seg unna.
Han gikk straks heim, slik at foreldrene skulle være orientert. Mor hans
møtte ham på gardstunet, opphisset og ba ham kjære søte om å komme
seg vekk. Men Jean hadde tatt sin beslutning. Han gikk tilbake til Berg,
såtte seg oppe i haugen like ved gården og ventet. Der satt han og så
politibilen komme og var forberedt. Det tyske politiet var også forberedt
- fire bevepnede politisoldater for å ta unggutten.
I første omgang ble han bragt til Rinnleiret og der ble han lagt i
håndjern. Jean forteller at det var tjukt omkring bilen av tyske politisol
dater som glodde på ham, som om han skulle være et rart dyr eller en
farlig forbryter. Fra Rinnleiret bar det til «finka» i Levanger, hvor han
ble holdt i to døgn og forhørt. Deretter ble han transportert med tog til
Trondheim, en transport som Jean ikke glemmer. Han ble sammen med
en ung stapomann, som bak sin rygg hadde tilnamnet «Trasten»,
plassert i egen kupe som på døra hadde plakat: «Fangetransport». På
den ene benken satt Jean, med håndjern på, og rett overfor ham
«Trasten» med dragen pistol, som han tildels lekte seg med ved å snurre
den rundt på ene pekefingeren.
Jean er ingen storvokst kar og av utseende så han vel den gangen
yngre ut enn han var. Togpassasjerer som gikk forbi og kunne se inn i
fangekupeen, la for dagen både undring og forskrekkelse over det de så.
På Misjonshotellet ble han satt i en celle i kjelleren, og det ble nye
forhør, men han verken visste eller forsto noen ting av dette, og det
synes som Gestapo ganske fort innså at de ikke hadde gjort den
fangsten de håpet på. Jean ble satt til tjeneste som ganggutt, bl.a. med å
hjelpe til med å bære ting som åpenbart var tyvegods. Her traff han
også verdalsjenta Marit Juberg, som han delte skjebne med. Jean led
således ingen direkte overlast på Misjonshotellet. Men skrika om nett
ene, fra de som ble torturert var forferdelig å høre på, forteller han. De
som i så henseende hadde det aller verst, var noen tyskere som var tatt.
De var lagt i jern og om nettene kom de verste skrikene derfrå. De ble
slått og mishandlet til det ugjenkjennelige, forteller han.
Etter ca. ei uke på Misjonshotellet, var han innom Vollan. Det var
mye nifst å se der også. Etter noen dager på Vollan bar det til brakke
leiren i Asen, nærmest for overnatting, før han til slutt hamnet i fange
leiren i Lanke, blant de seks første som kom dit, og hvor han ble til fri
gjøringa.
Det Jean skildrer fra dette fangeoppholdet er nærmest for solskinns
historie å rekne, i forhold til redselsskildringene fra andre leirer under
krigen. Men selvsagt, det var straffarbeid og for det meste risikofylt
arbeid med ammunisjon og sprenglegemer, tildels sammen med russiske
krigsfanger. Lite mat var det, men også de tyske vaktene manglet mat.

----
365 Krig
----
Vi fikk ta mot besøk og pakker, sier han, og vi hadde god kontakt med
bygdefolket i Lanke som var enestående mot oss med både melk og mat.
Luseplagen var forferdelig for de andre fangene, men lusa likte tydelig
ikke meg, sier han.
Med en gammel tysk krigsveteran fra første verdenskrig, som var
arbeidsleder, ble det nesten vennskap mellom ham og fangene, og gam
lingen gråt da freden kom over å måtte skilles fra nordmennene. Sjefen
var imidlertid en ekte, bustete prøyser.
En eneste gang fikk Jean straffeksersis, 30 armbøyninger, men da han
like så godt tok femti, fikk han seg en susende ørefik. Han skulle holde
seg til ordren - tysk system.

----
366 Krig
----
KURERER OG KURERTRAFIKK
Straks Verdal var okkupert av tyskerne oppsto det behov for kontakt
med frie, norske myndigheter. Allerede i slutten av april 1940, ble den
første kureren sendt utenom området på hemmelig oppdrag. Det var
daværende politikonstabel Ola Ahlgren, som ble sendt til Snåsa for å
hente informasjoner hos den norske militærkommandoen. Det ble en
lang tur på ski gjennom skog og fjellterreng. Med kurerer ble det også
sendt ammunisjon til Hegra festning. Post til Sverige, før kapitula
sjonen i 1940, som man ikke våget å sende etter vegen, ble sendt med
skiløper som gikk fjelleia.
Senere ble kurervirksomheten mere planmessig og behovet for denne
kontakten mer påtrengende etterhvert som krigen skred fram.
Verdals geografiske beliggenhet, med ei lang grense mot Sverige,
gjorde at det ble en omfattende kurertrafikk gjennom bygda. Mulig
hetene for å kunne passere riksgrensa, utenom tyskernes og grense
politiets kontroll, var mange. Mange for gjennom bygda i slikt ærend,
uten å ha kontakt med lokale hjelpere eller støttepunkter. Denne
virksomheten har en ikke hatt mulighet til å granske.
Oppdraga ble gitt til utvalgte personer, dyktige, uredde og anonyme.
Mange av dem har foretrukket å være anonyme også etter at det hele var
over.
Utover sommeren 1940 var det ingen alvorlige hindringer for f.eks. å
få et brev til Sverige, eller aviser derfrå. Ut over høsten hardnet det til.
Tyskerne krevde at grensa skulle være helt lukket. Det norske folket
skulle ikke få annen informasjon om krigens gang enn det tyskerne og
nazistene bestemte. Gjennom aviser og radio, som en kunne ha det
første året, ble en foret med propagandastoff. Gjennom alt gikk som en
rød tråd at Tyskland seiret på alle fronter. Etter beslaget av radioene,
som skulle hindre at nordmenn lyttet til de norske sendingene fra
London, ble behovet for usensurerte opplysninger om situasjonen ved
fronten påtrengende, for framfor alt gjalt det å holde motet oppe i
folket. Dette førte bl.a. til øket kurertrafikk.
Foruten aviser og annet informasjonsmateriell, fraktet kurerene inn
våpen, sambandsutstyr og meldinger til og fra den norske legasjonen i
Stockholm. Noen kurerer gikk i rene etterretningsoppdrag. Det kom og
inn en god del spesialbygde radioer for å nyttes til lytting på London.

----
367 Krig
----
I 1944 gikk motstandsfronten i Trøndelag til motangrep på nazistenes
ensidige propagandamaskineri, da den psykologiske krigføringa
ble innledet. Denne såkalte «papirkrigen» var godt organisert i Verdal,
og mye propagandamateriell, som var kommet inn med kurer, ble
spredt blant tyskerne og i forlegningene.
Det var farlige oppdrag kurerene utførte. Ble de tatt av tyskerne,
statspolitiet eller grensepolitiet, var de ille ute og risikerte det verste.
Derfor var de alltid bevepnet. Jaget vilt var de også av det svenske stats
politiet.
Flyktningene kunne være et problem for dem. Derfor ble det i stor
grad nyttet ruter utenom de vanlige flyktningerutene. Mange som stakk
over til Sverige, trodde at når de var kommet til et fritt land, kunne de
bare plapre i veg. Kurerene opptrådte under falskt navn og hadde
personlige papirer deretter. Når de f.eks. møtte en kjenning som
åpenlyst tiltalte dem med det riktige navnet, kunne det få alvorlige
følger. Motparten hadde også sine folk i Sverige.
Etterretnings- eller XU-tjenesten, hadde egne kurerer og var en
spesiell type kurertjeneste. En annen type var sivil og militær kurer
virksomhet, og så godt det lot seg gjøre, ble ikke disse tjenestene blandet
sammen.
Skalstugan — Ådalsvollen
Om tyskerne, Gestapo, hadde ant hvor omfattende kurertrafikken
var mellom Skalstugan og Ådalsvollen, ville de nok ha satt mye inn på å
få stoppet dette. Mistanke hadde de, men det hjalp så lite når de ikke
klarte å plotte inn personene som drev på. Når en i ettertid har klart å
nøste opp noe av dette, får en nesten inntrykk av at Skalstugan - Ådals
vollen - Verdal - Trondheim, var som en gammeldags «Trafikkled»,
men dette foregikk på illegalt vis. Store mengder materiell, post, våpen,
sprengstoff, sambandsutstyr og propagandamateriell kom inn i landet
denne vegen. Fraktet over fjellet på ryggen, eller i pulk, av uredde menn
som frivillig tok på seg strabasene i ugjestmildt fjellterreng, i snøstorm,
regn og kulde. Noen ganger vasset de i løssnø til knes. Andre ganger
kunne de fyke av garde på gnistrende skareføre.
I Skalstugan hadde de uvurderlig støtte av tollbestyreren, Olle
Hiittsten. En norgesvenn som hjalp kurerene i kinkige situasjoner, med
husrom og mat, og løste mer enn en floke når de hadde problemer med
det svenske militæret. Hos Hiittsten holdt heimefrontledere i Trøndelag
konferanse med norske myndigheter i Sverige.
For sin innsats under krigen, ble Olle Hiittsten dekorert med Kong
Haakon Vll's frihetskors, innstiftet ved Kgl. res. 18/5 1943, for
fremragende fortjeneste for Norges sak. Dette er den høyeste norske
krigsdekorasjon en sivil eller militær utlending kan få.

----
368 Krig
----
Ådalsvollen tollstasjon i Sul.
Bjørn Rygg hadde ansvaret for den videre transport av materiellet fra
Ådalsvollen. Dette i tillegg til at han seiv gjorde mer enn 50 turer til
Skalstugan i samme øyemed, og at hans sønn, Inge Rygg, ofte var på
farten. En kjenner ikke alle vegene han nyttet for å få materiellet videre.
Men Ingemann Liff var en hovedtransportør, samt at Erling Walum og
Petter Balhald gjorde turer til Trondheim for Bjørn Rygg. I denne
forbindelse må og nevnes Arnt S. Bakken på Verdal jernbanestasjon,
som en viktig medspiller, da ikke så lite av dette gikk med jernbanen inn
til Trondheim.
En av mange
Sturla Hornnes var 18 år gammel og gymnasiast da krigen kom hit til
landet 9. april 1940. Som mange andre skoleungdommer og studenter
hadde han en konsekvent og kompromissløs holdning til både okku
pantene og deres medløpere. Han kom derfor ganske snart med i aktivt
motstandsarbeid og det siste krigsåret foregikk mye av innsatsen hans i
Verdalsfjella. I forhold til de oppgåver han kom til å få i løpet av
krigen, kan det vel sies at motstandsarbeidet begynte i det små for
Hornnes sitt vedkommende, som «avisgutt», med spredning av illegale
aviser.
Aktiviteten og omfanget vokste imidlertid. Sommeren 1943 ble det litt
for hett for ham, bl.a. ble han utsatt for en av Rinnans negative
kontakter, og han fant det best å komme seg unna ei stund. Han tok seg
da drengtjeneste på Aust-Hellan i Vuku.
Etter noen måneder i Verdal dro Hornnes tilbake til Trondheim og ble


----
369 Krig
----
da bindeledd mellom motstandsorganisasjonen LARK og inngående
meldinger fra England og Sverige. Dette pågikk til ut på sommeren
1944, da LARK ble utsatt for delvis opprulling.
Etter noen døgn i dekning i
Trondheim, så organisasjonen ingen
annen råd enn å få Hornnes over til
Sverige, for skulle han bli arrestert,
ville toppledelsen i LARK føle seg
sterkt kompromittert. Med andre
ord, han visste for mye. Hans nær
meste sjef og svoger, Magne Nord
nes, tok seg seiv av transporten og
fulgte Hornnes på reisa til Sverige.
Først med båt til Levanger, hvorfra
de syklet til Vuku og overnattet
heime hos foreldrene til Nordnes,
Johannes og Bergliot Nordnes.
Neste dag syklet de freidig opp til
tollstasjonen i Sul, hvor Nordnes
hadde en av sine viktigste kontak
ter, vennen Bjørn Rygg. Derfrå tok
Hornnes fjelleia over til Skalstugan,
Sturla Hornnes
ei rute som han senere skulle komme til å farte mange ganger. I Skal
stugan ble han tatt hand om av tollbestyreren, Olle Huttsten. Både
Hiittsten og Bjørn Rygg kom til å bli viktige nøkkelpersoner i det
Hornnes senere foretok seg.
Etter å ha gjennomgått de vanlige rutinene for norske flyktninger i
Sverige, kom Hornnes snart i kontakt med sentrale personer i aktiviteten
på Norge, Odd Sørlie, Kirsten Åsen, Erik Gjems Onstad, og den siste må
vel sies å være årsak til at Hornnes kom til å bryte et løfte han hadde gitt
Nordnes, om ikke å komme tilbake til Norge mens krigen varte.
I Trondheim var et ledd satt ut av funksjon ved opprulling. Dette var
det viktig å få bøtet på, og etter inntrengende henstilling fra Gjems
Onstad, gikk Hornnes med på å bli med til Trondheim, med nytt utstyr
og bygge opp det som var raknet.
Ved Den norske legasjonen i Stockholm fikk de sine instrukser, og i
begynnelsen av november startet de med kurs for Trondheim. Tog til
Duved, videre over Skalstugan til Ådalsvollen, hvor Rygg skaffet dem
sykler. I ly av nattemørket bar det så nedover dalen. De kom seg forbi
sperringene ved Vaterholmen og til Vuku og tok igjen inn hos Nordnes.
Derfrå rake vegen til Trondheim med en av drosjene i Verdal.
Etter å ha hjulpet Gjems Onstad med etableringa i Trondheim, med
kontakter, senderstasjon m.v., drog Sturla Hornnes tilbake til Sverige,


----
370 Krig
----
også denne gangen sammen med Magne Nordnes, som imidlertid ikke
hadde unnlatt å gi Hornnes en «fortjent» korreks for at han hadde
kommet tilbake. Samme ruta ble fulgt, ei rute som også Nordnes etter
hvert ble godt kjent på, for det ble da noen turer også for ham over
grensa i løpet av krigen.
Han gjorde mange turer til Verdal i embeds medfør, og det hendte
nok at det bar over til Skalstugan til konferanse hos Hiittsten.
På turen over fjellet fikk Hornnes denne gangen oppleve hva grense
fjella har å by på i styggvær. Men da han gikk inn med et pulklass med
våpen og sprengstoff den 10. januar 1945 var det nok adskillig verre. Da
var fjella dekket av tung laussnø. Etter ordre fra Hiittsten, fikk han
hjelp til å dra et godt stykke inn på norsk område. Men føret var så
håpløst at han brukte seks timer på den siste halvmila før han kom fram
til Bjørn Rygg.
På tilbaketuren var Inge Rygg med ham opp på høgfjellet for å sette
ham på rett kurs, for det var varslet uvær. Uværetkomja,enavde verste
snøstormene som raste over landsdelen i krigsåra. Kompasset slo seg
vrangt av en eller annen grunn, men ved å holde stø kurs i forhold til
vinden, passerte han den svenske vaktposten, som sto der med schafer
hund, på ca. 15 meters avstand, uten at vakta ble var ham. Hornnes var
da helt nediset, og da han måtte bøye seg for å rette på en skibinding,
sprakk klærne hans med et smell. Lyden vekte vakta som på et blunk
var foran ham med maskinpistolen. Hornnes ble da arrestert. Gang på
gang hevdet han å ville ha kontakt med Hiittsten, uten at det ble reagert.
Til slutt kom en svensk sanitetsfurer ham til hjelp. Han hadde sett
Hornnes gå ut kvelden før, og varslet Hiittsten som kom og løste floken.
Fra en kurers dagbok
I løpet av vinteren 1945 gjorde Hornnes mange turer inn på norsk
område. Det vil føre for langt å omtale alle sammen. De fleste gangene
gikk han alene, men i krigens siste fase ofte sammen med Inge Rygg.
Hans lommedagbok er unik som kilde. De korte notatene gir et bilde av
en kurers hverdag og en gjengir noen av dem:
22. febr. Fremme hos Bjørn kl. 06.00. Jævlig slit. - Sov 5 timer. Retur
1945: kl. 18.00. Forrykende snøstorm. Skalstugan kl. 22.00.
1. mars: Til Duved. Måtte overnatte p.g.a. snøstorm.
2. mars: Kom avgarde først ved 17-18.00-tida. Hest og slede til
bagasjen.
3. mars: Til Skalstugan. Ny overnatting p.g.a. snøstorm. To siste
milene fraktet vi seiv.

----
371 Krig
----
4. mars: Pakket om i sekker. Avgang kl. 19.00. Kom fram ca. 24.00.
Retur ca. 01.00. Skalstugan 04.30. Tungt føre.
12. mars: Reiste 20.20 til Duved (fra Stockholm).
14. mars: Til Skalstugan i natt.
15. mars: Gikk over ca. kl. 16.30. Dårlig vær og føre. Holdt på å slite
oss ut over Mærraskaret. Hvilte i Kråksjøhytta, hvor vi la
igjen lasten.
16. mars: Til Skalstugan ca. kl. 05.00. På ski i 13 timer.
17. mars: Helt utkjørt. Klarte ikke å lure vakta. Bestemte oss for å dra
over igjen i ettermiddag. Avgang 18.30. Bra føre - god fart.
Trakk lodd om hvem som skulle gå inn først. Ble meg - med
spent Colt 45. (Kråksjøhytta).
18. mars: Spurtet tilbake på 2 timer.
19. mars: Rapport på legasjonen.
13. april: Drog i veg i «Jådrens» snøstorm. Langt ned i bygda. Gikk
tilsammen 13 timer. Holdt på å gå gjennom råk på Storsjøen.
21. april: Skalstugan kl. 19.00. Sov i kjelleren hos Hiittsten - da over
fylt av flyktninger.
22. og Startet kl. 20.30. Gikk i ett til kl. 17.00. Kvernsetra. Bra vær
23. april: og føre. Fyren arrestert. - Retur 05.30. Hvilte i Juldalen.
Gikk gjennom isen på Julåa. Rota oss inn til Åbo. Godt
mottatt.
24. april: Kaffe på senga. Frokost senere. Blodforgiftning. Inge ville
operere. Fikk ikke lov av kona. (Kona - fru Atsten i Åbo).
I slutten av april var Magne Nordnes i Skalstugan til konferanse hos
Hiittsten og noen av heimefrontens ledere som oppholdt seg i Sverige.
Mye stoff skulle han ha med på tilbaketuren, sammen med Sturla
Hornnes og Inge Rygg. Opplegget måtte imidlertid bli et annet. Bjørn
Rygg var arrestert, og familien var under bevoktning av statspolitiet. De
håpet å kunne slå kloa i Inge Rygg som de trodde snart måtte innfinne
seg. I Skalstugan var de underrettet om hva som hadde skjedd. Lasten
måtte imidlertid inn og ny kontakt var etablert i Verdal.
Da de kom over ble kursen satt mot en annen av gårdene i Sul. Da
mannen på gården fikk se dem, ble han så forskrekket at han fikk
brekninger og måtte ut i striregnet og djupsnøen for å kaste opp.
Grenda var oppskaket etter alt bråket omkring arrestasjonen av
Bjørn Rygg, så det var kanskje ikke så merkelig at mannen reagerte slik.
Men de måtte i hus for å tørke seg etter vedvarende regnvær over fjellet
og for å legge igjen lasten. De fikk komme inn i mastua på gården. Der
Verdalsboka — 24

----
372 Krig
----
var det kaldt, med de fikk skiftet tøy og tok straks fatt på tilbaketuren.
Nordnes la seg for på låven. Kommet et stykke opp i lia fikk de se en
stapomann komme etter vegen. Det hadde vært vaktskifte på toll
stasjonen. Stapomannen ble oppmerksom på skispora som krysset
vegen, og oppe i lia kunne de to, til sin forskrekkelse, se at han tok til å
følge spora. Fra låven kunne Nordnes se det samme, at mannen tok opp
forfølgelsen av de to skiløperne, uten at han kunne gjøre noe, og
stapomannen var kjent som en bra skiløper.
Med Sturla Hornnes og Inge Rygg ble det en vill fart innover fjella,
uten stopp, forbi Kråktjønna, Storsjøen, hvor Rygg plumpet gjennom
isen, og ferden stoppet ikke før i en snøskavl trygt inne på svensk side,
hvor begge ble liggende å le av hele greia.
Etter dette måtte Nordnes, alene, ta hand om lasten som var gjenlagt
på gården, noe han klarte uten andre problemer enn noen skikkelige
gnagsår.
Siste dagen i april og fram til frigjøringa oppholdt Hornnes og Rygg
seg nesten kontinuerlig i grensestrøka. I radioen, den 7. mai om
kvelden, hørte de om tyskernes kapitulasjon. Det måtte være underlig
for de to, fredløse i sitt eget land, å sitte for seg seiv inne i fjellheimen
da gledesmeldinga kom. Ingen å dele jubelen med — hva måtte de føle?
I dagboka er notert: «Hørte på radio ved Kråktjønna kl. 18.30 om
fred som skal proklameres i morgen. Inges fine fødselsdagspresang!».
Den 8. mai tok Hornnes og Rygg seg den frihet å gjøre en rekognoser
ingstur mot Helgådalen, for nå var det uhyre interessant å se hvordan
stemningen og livet artet seg. De kom fram til Helgåsen midt under
oppstyret omkring flukta til Rinnanbanden, som da nettopp hadde
stukket til skogs. Men under disse omstendigheter fant de det riktigst å
returnere til Skalstugan, hvor de tok kontakt med legasjonen for
eventuell ny ordre. De fikk imidlertid beskjed om å holde seg parat, for
lasten de hadde, måtte inn i Norge.
Dagen etter kom klarsignal. Det var et fritt land de nå skulle inn i.
Men helt enkelt var det ikke. Ved Sandvika var det ennå tyskerne som
hadde kontrollen, og nå ville de gå dit. Seiv om de hadde fått beskjed
om at tyskerne ville få varsel om at de kom, var det med ulidelig
spenning de nærmet seg grensa.
Forvarslet var ordnet ved at Hiittsten, som på ett eller annet vis hadde
kontakt med Eriksson i Sandvika, ba ham om å gå mot grensa da de
nærmet seg. Ham fikk de kontakt med. Overfor den tyske offiseren,
som sto der med en illsint schaferhund, ble det forklart at Hornnes og
Rygg nylig var rømt til Sverige, men ville vende tilbake straks da det var
blitt fred, og at dette var godkjent fra tysk hold.
Tyskeren var ikke dummere enn at han forsto hva slags karer det var,
kledd i forsvinningsdrakter, brune som negre, US-karabin som stakk

----
373 Krig
----
opp av de struttende ryggsekkene og pistol hengende på magen.
Offiseren tok mot dem med stram militær honnør og faktisk bukket
dem inn i Norge — hvor den første velkomsten ble en bedre rypemiddag
på Sandvika fjellstue.
Hvein var han ?
På forsommeren 1942 var Magnus Eriksson opptatt med å frakte ved
med lastebilen fra området ved Innsvatnet og til Verdalsøra. En dag
mens han holdt på og låstet opp ved Damkoia, kom en fremmed mann
fram på vegen og bort til ham, og spurte om han kunne få skyss ned
over dalen. Han fortalte at han kom fra Storlien.
Magnus Eriksson var skeptisk. Den fremmede fortalte litt for
åpenlyst hvor han kom fra, noe som betydde at han måtte ha krysset
grensa. Kunne det være en som var ute for å få ham til å gå på lim
pinnen? På Fersdalen hadde de nylig vært utsatt for provokatører som
hadde utgitt seg for å være flyktninger. I Sulstua var det grensepoliti, og
da Magnus var implisert i noe illegalt arbeid, hadde han all grunn til å
være forsiktig. Det virket også mistenkelig at han var så påfallende redd
for ryggsekken sin. På den annen side var det tydelig at den fremmede
hadde oppholdt seg ute i terrenget ei tid. Han var pjuskete i klærne og
virket sliten.
I første omgang lot Magnus den fremmede få sitte på til Sulstua. Der
fikk han tak i John N. Suul og de to gikk inn i stallen for å rådslå om
hvordan dette skulle takles. John trodde mannen hørte til på rett side og
mente Magnus kunne la han få sitte på. Da de kom på Øra, ba mannen
om hjelp til å få tak i drosje, for han skulle til Trondheim. Petter Lyng
tok på seg å skysse ham dit. Da han betalte drosjeregninga kunne Lyng
se at passasjeren hadde bra med penger.
Ut på høsten, i multetida, kom mannen tilbake. Freidig spaserte han
etter vegen gjennom Sulgrenda og ble stoppet av grensepolitiet. Overfor
politiet hevdet han at han var på fisketur, og at de var tre som var
sammen. De to andre var lengre oppe ved elva. Politimannen ville
imidlertid forvisse seg om at mannen snakket sant. Tilfeldigvis var Karl
Hamrem fra Sparbu i Sul, da han skysset multeplukkere. Han ble pålagt
å kjøre oppover med grensepolitiet og den fremmede. Mellom Damkoia
og St. Olavsbrua stoppet de og gikk ut av bilen. «Der er de», sa den
fremmede og pekte. Polisen så uvilkårlig i samme retningen og var et
øyeblikk uoppmerksom. I samme øyeblikket fikk han seg et slag så han
segnet om. Den fremmede la på sprang i retning utløpet av Innsvatnet.
Politimannen kom seg imidlertid på bena, dro opp pistolen og skjøt
etter han som flyktet, og kunne se at han traff. Men flyktningen var
ikke dårligere enn at han skjøt tilbake, for også han hadde fått fram
pistolen. Politimannen ble ikke truffet, men han våget ikke forfølge

----
374 Krig
----
mannen videre, men ilte tilbake til Sulstua. Derfrå telefonerte han til
tyskerne i Sandvika og varslet om den «farlige mannen».
På tross av at mannen var hardt såret svømte han over ved Innsoset
og klarte å ta seg opp på Karl-Johansvegen.
I Sandvika ble telefonsamtalen mellom polisen i Sul og tyskerne
avlyttet på Erikssons private telefon. Sigmund Eriksson stakk promte til
skogs og tok seg opp til svenskevakta og varslet om at de måtte være på
utkikk etter en såret flyktning. Dette bidrog til å redde liv. Da
flyktningen kom fram til grensa, sto svenskene og ventet på ham, og den
som tok mot ham var Aksel Kristiansson, som tjenestegjorde som
løytnant i den svenske vaktstyrken. Mannen var da så hardt medtatt at
det sto om livet. Han var truffet i ryggen og skuddet hadde gått
gjennom den ene lunga. Under svømmeturen hadde han trukket vann
gjennom såret og inn i lunga.
Kristiansson fikk tak i Sven Svensson, på Saxwallen. Han hadde
drosje som gikk på generator. Flyktningen måtte til Østersund på
sykehus så fort som bare mulig, og under turen dit ble generatoren fyrt
med det den kunne ta unna, og det gikk nok unna, for Kristiansson
forteller at han knapt noen gang har vært med på så grassat kjøring.
Takket være Sigmund Erikssons besluttsomhet og den raske måten
mannen ble bragt til sykehuset på, reddet han livet.
På sykehuset ble den sårede nordmannen innskrevet som Kristiansen
Det var uriktig navn.
Men hvem var han?
Ådalsvollen et nøkkelpunkt
Bjørn Rygg gjorde 52 turer til Sverige.
Ådalsvollen tollstasjon var et
nøkkelpunkt for deler av den trøn
derske heimefronten når det gjaldt
kontakt med grupper i Sverige, og
en innfallsport av materiell til den
illegale kampen mot okkupasjons
makta. Og nøkkelpersonen, toll
bestyrer Bjørn Rygg, kom svært
tidlig med i illegalt arbeid for vår
frihetskamp.
Han tyvstartet faktisk. Kontakt
en var opprettet allerede før tysker
ne kom til Verdal i 1940.
En svensk etterretningsmajor ba
om møte med Rygg, et møte som
Signe og Bjørn Rygg
fant sted på svensk side, i ly av nattemørket, den 20. april 1940


----
375 Krig
----
Dermed var kontakten opprettet og spiren lagt til en omfattende
kurertrafikk og våpentransport til norske motstandsgrupper.
I løpet av krigen gjorde Bjørn Rygg hele 52 turer til Sverige, og da de
fleste turene var til Skalstugan, ble det en distanse på ca. 5 mil, tur retur,
eller samlet vel 2500 km.
Luftforandring idag
De første krigsåra var trafikken noe sporadisk. Men fra 1943 fikk
virksomheten virkelige dimensjoner. Da bestemte ikke Rygg seiv når
han måtte i veg. Ordren kom som særmelding i de norske radiosending
ene fra London. Når særmeldinga «Luftforandring idag» kom, var det
direkte ordre til Rygg at han måtte sette kursen for grensa og
Skalstugan.
At det var en stor fysisk og ikke minst psykisk påkjenning, er
forståelig. Det var nesten konstant å leve i en ulidelig spenning, ikke
minst for fru Signe Rygg, for dette var noe hun og Bjørn var sammen
om. Foruten at Signe enkelte ganger måtte tre støttende til for å få saker
og ting bort fra øyesynet, måtte hun finne på forklaringer og skrøner
når det var spørsmål om hvor mannen var, for det var ofte han ikke var
å treffe. Det var ikke bare turene til Sverige som tok tid, men og mange
turer på Verdalsøra og Lrondheim i forbindelse med videretransport av
materiell og ikke minst i utmarka hvor midlertidige lagringsplasser
måtte ordnes og passes.
Luta lei hele greia
Signe og Bjørn Rygg er noe tilbakeholdne når det gjelder å fortelle fra
krigstida. De er redd det skal fortone seg som skryt. «Da krigen var
over, var jeg så luta lei hele greia, at jeg helst ville skyve det fra meg»
sier Bjørn, «og nå, 40 år etter, er det vanskelig å rekonstruere hending
ene korrekt». Rygg gir uttrykk for at det var som å vakne opp etter en vond
drøm. «Vi følte oss svært isolert i denne tida», legger fru Signe Rygg til.
«For sikkerhetens skyld måtte vi ha minst mulig kontakt med både
naboer og andre».
Bjørn Rygg hadde ingen kontakt med den organiserte motstands
gruppen i Verdal. Han ble vervet til organisert milorgarbeide av Magne
Nordnes.
Det var ikke egen søken etter spenning eller utpreget kamplyst som
drev ham. Han ble kontaktet for å være et viktig ledd i motstands
kampen i Trøndelag og så det som sin plikt å ta på seg dette. De mange
oppdraga ble etter hvert en sterk belastning. Det hadde nok vært mye
enklere å være på «sidelinja».

----
376 Krig
----
Bjørn og Signe Ryggs innsats i frihetskampen, må også sees i ly av
hans stilling som tollbestyrer. en vanskelig kombinasjon etter som
tollstasjonen nesten kontinuerlig ble overvaket av tysk politi.
Liten tue - - og det rak net
Den mest brukte ruta var etter gamle Karl-Johansvegen. Den hadde
imidlertid en kritisk strekning, hvor vegen var synlig og overvaket fra
utkikstårnet ved Godbekktjønn, sør for Sandvika og som Luftwaffe
hadde etablert. Sporene i snøen på vinters tid, fortalte sitt. For å viske
ut ble det kjørt med hest og bjørkeris, men om våren sto skispora som
høge rygger og sladret. Det er ingen tvil om annet enn at tysk politi og
deres etterretningsgrupper hadde mistanke, og Rygg forteller at det ble
forsøkt med provokatører for å avsløre hva som foregikk. Det holdt
imidlertid nesten hele krigen. Det som til slutt felte Rygg, var en
bagatell, en liten papirlapp.
Tragedien ikke langt unna
Inge Rygg, Bjørns sønn, var også sterkt engasjert i frihetskampen,
både som kurer og etterretningsmann. Under siste fase av krigen var han
faktisk en sentral person i kurervirksomheten i Verdal.
Ganske betegnende er at far og sønn i lengre tid ikke var oppmerksom
på hverandres virksomhet. Senere kom det imidlertid til et visst
samarbeid om enkelte oppdrag. Men ingen av dem visste hvem som var
den andres kontakt og oppdragsgiver.
Slik gjennomført skjerming av virksomheten var uten tvil årsaken til at
det kunne holdes gående nesten til krigen opphørte.
I ett tilfelle kunne det imidlertid lett ha ført til tragedie. En kveld
møttes Bjørn og Inge på fjellet. Den ene på veg til Sverige, den andre på
tur tilbake. Det var nesten mørkt og på avstand kjente de ikke hver
andre. Begge var bevepnet og begge fikk en alvorlig støkk, da de fikk se
en person komme i mot. Det ble ikke vekslet mange ord da de passerte,
men senere sa Inge til far sin: «Det var så vidt jeg ikke skjøt på deg far.»
Store mengder materiell
Det illegale materiellet Bjørn Rygg fikk i oppdrag å bringe inn i landet
og fram til bestemmelsestedet, var, mildt sagt, ganske assortert. Foruten
våpen, var det sprengstoff, sambandsmateriell og propagandamateriell.
Mest komplisert var transporten ned i bygda, gjennom sterkt bevoktede
områder som Sul-grenda og Vaterholmen, og Rygg måtte ta farlige og
dristige sjanser.
En gang skulle en omfangsrik radiosender til Trondheim. Da haiket
Rygg med Ingemar Stormo, bak på lastebilen, i selskap med radiosend

----
377 Krig
----
eren og en NS-mann som ble betraktet som farlig og aktiv. Andre ganger
leiet han skyss direkte til Trondheim med materiellet, og den mest
nyttede transportøren var Ingemann Liff - «en fin mann til dette» sier
Rygg. Liff spurte aldri om noen ting, men utførte oppdragene slik som
bestemt. Petter Balhald ble og nyttet i transportoppdrag, også han
påliteligheten seiv.
De farligste turene for Rygg var likevel de gangene han seiv fraktet
materiellet med rutebil eller tilfeldig skyss, og ikke så sjelden med
nazister som medpassasjerer. En gang satt han på bussen med fanget
fullt av plastik-sprengstoff, (mange ganger så mye som f.eks. behøvdes
for å sprenge Verdalsøra i lufta). Mye materiell ble videresendt med
jernbanen fra Verdal. På stasjonen tok Arnt S. Bakken over, også han
sikkerheten seiv.
Frekkhet måtte til. Det hendte at Rygg nyttet nazister med bil i tran
sportøyemed. De skulle bare ha visst...!
En av de meste nervepirrende situasjoner Bjørn Rygg opplevde, var
utvilsomt da han kom på Verdalsøra med fire store kofferter fulle av
handvåpen. Mens han var av sted for å få tak i kjelke for å frakte det
videre, ble koffertene oppbevart hos smed Strand. Koffertene skulle på
stasjonen. Kjelken han fikk låne manglet dragtau og i gatene var det
glatte isen.
Da han skulle passere Strand Kafé med lasset, måtte han runde forbi en
klynge tyske offiserer som sto og pratet. Under denne manøveren ramla
hele lasset av kjelken og det skramlet noe forferdelig i innholdet. Rygg
syntes det var merkelig at offiserene ikke forsto hva det var.
Framme på jernbanestasjonen, ble det også prekært. Situasjonen
hadde endret seg siden sist. Stasjonsmester Bakken var nærmest satt ut
av spill, for tyskerne hadde overtatt administrasjonen av stasjonen.
Tilbaketrekninga nordfrå hadde nemlig tatt til. For stasjonsmesteren
var situasjonen meget vanskelig. En diskusjon kunne vekke oppsikt, og
ordren fra Rygg innbød heller ikke til parlamentering: «Du har å
ekspedere dette til Trondheim, og denne konvolutten, med nøkkelen,
sender du separat». Den kaldblodige stasjonsmesteren mestret opp
gaven og sendingen kom fram i god behold.
Bjørn Rygg er livende redd for skryt, og de opplysninger han har gitt,
er under lovnad at slikt ikke skal forekomme. Det som er gjenngitt er
derfor et utdrag av nakne fakta om hans og familiens krigsinnsats. For å
kunne vurdere dette, må tas i betraktning mer enn hva de 52 turene til
Sverige innebar. Nesten hver gang ble det fraktet mange kg. materiell.
Det hendte det måtte hest til for å klare børene. Ikke så sjelden måtte
ruta omlegges, slik at det ble betydelig lengere, og som en forstår var det
ikke med noen glede han mottok særmeldingen «Luftforandring idag».
I tillegg til strabasene, var risikoen overhengende.

----
378 Krig
----
Den siste og største våpensendingen, som var adressert til Bjørn Rygg,
så han aldri noe til. Han tror den ble omdirigert til Storlien. Sannsynlig
som følge av at han var arrestert og at freden var like om hjørnet, men
papirene fikk han, mest en halv jernbanevogn, forteller Rygg.
En ting undrer Rygg seg på, og det er hva en viktig beskjed til ham fra
Gjevsjøen inneholdt. Han visste den var undervegs da han ble arrestert.
Personen som var budbringer kom så langt som til Stormoen, og var der
da Rygg ble fraktet nedover som arrestant. De observerte hverandre, og
Rygg mener han kunne konstatere at vedkommende ble likblek da han
så at han var tatt. Ja, krigsåra etterlot seg mange übesvarte spørsmål,
både for enkelte og almennheten.
Flyktningetransport av noe omfang kom ikke Rygg borti. Noen få
sentrale personer i motstandskampen ble dirigert om ham, bl.a. stor
tingsmann Olav Benum, Trygve Silseth, ved fylkeskontoret, professor
Inge Lysø og Erik Gjems Onstad som gjorde flere turer. Rygg hadde
ikke så lite med ham å gjøre under krigen. Han karakteriserer Onstad
som en friskus, men kanskje noe uvøren dristig.

----
379 Krig
----
DEN HVITE MANN
En ung mann, som de første krigsåra flere ganger reiste gjennom
Verdal som kurer fra legasjonen i Stockholm, fikk tilnamnet, «Den
hvite mann». Flere så den fremmede unge mannen, på bussen, vegen
eller i terrenget. De som la merke til ham forsto at han var ute i spesielle
ærender, men han bare kom og forsvant igjen. Noen få kjente hans
identitet, de utvalgte og pålitelige kontaktene han hadde knyttet til seg
her i bygda.
Seiv om det ble unngått å snakke høyt om denne ungdommen, så
måtte han ha en betegnelse, og så ble det «Den hvite mann».
Mannen er Fritjov Kristiansen. Opprinnelig fra Hamar, av yrke
flykaptein i SAS. Mellom ham og de få menneskene han hadde valgt til
støtte og hjelp, ble det varig vennskap. Hvert år, etter krigen, har han
besøkt bygda og vennene, bl.a. som rypejeger i Veresfjella.
I all beskjedenhet har Fritjov Kristiansen skrevet en beretning om noe
av sin virksomhet under krigen. Nøkternt og udramatisk gir han et bilde
av problemene og forholda en kurer fra legasjonen i Stockholm kunne
ha, både med tyskere, grensepoliti og nazister i vårt okkuperte land,
samtidig som han stadig var jaget av det svenske statspolitiet på den
andre sida av grensa.
Velvilligst har han stilt sin beretning til disposisjon for Motstands
gruppen 1940-45. Sitt falske grenseboerbevis og det ekte legitimasjons
kortet, har han gitt som gave til motstandsgruppens krigsutstilling.
Det falske passet lyder på Hugo Johansen, meierilærling, og utstedt av
lensmannen i Verdal.
Vi tar med det Kristiansen har ment som bakgrunnsorientering da det
viser hvordan norsk skoleungdom i 1940, reagerte på den tyske okkupa
sjonen og nazistenes forræderi. Men først og fremst viser artikkelen
hvordan frie norske myndigheter opprettholdt forbindelsen med det
okkuperte Norge, bl.a. ved ei kurerrute over Verdal.

----
380 Krig
----
«VÅR KRIG»
A v Fritjov Kristiansen
Begynne/sen
Felttoget i Norge 1940, var knapt nok over før en del av mine like
sinnede venner fra Hamar, ble enige om at for vår del var ikke denne
krigen over, tvertom, dette var begynnelsen på «vår» krig.
Odd Hjort Sørensen ble vår selvskrevne leder. Han var litt eldre enn
oss andre, hadde gode økonomiske forbindelser som lettet arbeidet vårt
betraktelig, og så lenge vi ikke behøvde å bekymre oss for kroner og
ører, gikk arbeidet greit.
Hovedsakelig besto det i å samle bortgjemte våpen fra felttoget
Senere fikk vi nye oppdrag. Bl.a. vil
jeg nevne en episode fra lensmanns
kontoret i Hamar, som senere skulle
få en viss betydning for meg.
vpttcwiaørv.
En ivrig motstandsmann, utenfor
vår krets, rømte tidlig til Sverige, i
håp om å komme videre til England.
Men det var ikke så helt enkelt å
komme fra Sverige til England på
den tiden, slik at han ble gående i
Stockholm en tid. Her fikk han
imidlertid kontakt med etterret
ningstjenesten, ble utstyrt med
radiosender og sendt tilbake til
Hamar for å sende opplysninger om
troppebevegelser gjennom byen.
jM&fe |cmuu?tv J^_.

ff
I mk i
Han hadde ikke vært borte fra
Hamar så mange ukene, og vi fikk i
oppdrag å finne ut om han var etter
søkt av det såkalte «Statspolitiet».
Hvis han ikke var det, ville det bli
betraktelig enklere for ham å ope
rere.
pODftøftrøEß
LENSMANNSKONTOR
Legimitasjonskortet til Frithjof
Kristiansen som viser at han var
bare 18 år da han begynte å gå
som kurer på Norge.
Vi var jo i høyeste grad amatører
når det gjaldt etterretning. Vi nyttet
vårt sunne bondevett, som det heter,

 

 


----
381 Krig
----
men som ikke hver gang var på så høyt intelligensnivå. Når jeg tenker
tilbake på ting vi foretok oss, kan jeg ikke annet enn le over hvor
enfoldige vi var. Eneste forklaring jeg kan finne på at vi ikke ble tatt av
tyskerne på et tidlig tidspunkt, er at de måtte være like enfoldige som
oss, noe vi også fikk bevis for.
Vissheten om at vi sto ovenfor en jevnbyrdig, og ikke overlegen fiende,
gjorde at pågangsmotet økte i betydelig grad.
Men tilbake til vårt oppdrag, som vi forsøkte å løse på følgende måte:
Lensmannskontoret i Hamar besto av lensmannen (ivrig nazist), samt
en kontordame og en kontormann. Vi ble enige om at vi måtte forsøke
med en bløff i håp om å lykkes. Vi ringte til lensmannskontoret og sa
det var fra «Kontoret for frivillig arbeidstjeneste» og sa vi savnet en
mann som hadde meldt seg til tjenesten, men ikke hadde møtt til avtalt
tid, og vi lurte på om hans navn mulig var på listen over ettersøkte
personer, og anmodet kontordamen som tok telefonen, om hun ville
være så vennlig å kontrollere dette. Planen vår var, at hvis han var
ettersøkt, måtte han gå i dekning. Hvis han ikke var det, skulle vi ringe
opp igjen og si at han nå var møtt fram og alt var i orden. Det ville bety
at han kunne arbeide mye friere. Men dåmen svarte at hun dessverre
ikke kunne hjelpe oss, da denne listen ble oppbevart i lensmannens
pengeskap inne på hans eget kontor. Vi ble selvfølgelig skuffet over
svaret, men senere skulle det vise seg at denne opplysningen skulle bli
gull verdt for mitt vedkommende.
Det viste seg også at vår mann ikke var etterlyst og han gjorde en
utmerket jobb helt til krigens siste dager, da ble han skutt av tyskerne
nær svenskegrensa. Hans navn var Erik Bern.
Arrestert for første gang
En regnfull vårnatt i 1941, ble vår familie vekket av et forferdelig
bråk utenfor huset vårt. Det ble banket på ruter og dører, og så hørte vi
noen rope: «Dette er politiet - Åpne døren med en gang». Vi fikk jo et
sjokk, men min far klarte omsider å få åpnet entrédøra, og inn stormet
lensmannen og to politibetjenter. Jeg fikk ett minutt på å komme meg i
klærne, og så bar det av sted til politistasjonen. Jeg var 17 år da dette
hendte, men glemmer det nok aldri. På veien ned til politistasjonen
forsøkte jeg å klarne hjernen litt, for liksom å forberede meg på hva
som nå kom til å skje. Jeg tok det som en selvfølge at nazistene nå hadde
kommet over vårt våpenlager, og at vi som arbeidet i cellen var arre
sterte. Bestemte meg for at jeg ville nekte på alt inntil de la bevisene på
bordet, seiv om det skulle medføre tortur. Jeg var forberedt på det
verste da jeg ble slengt gjennom døra til politistasjonen. Til min store
undring, så jeg der flere av mine klassekamerater, som lo og hadde det

----
382 Krig
----
pokker så morsomt. Jeg forsto ingen verdens ting, inntil en av dem
fortalte at vi var alle arresterte fordi vi hadde sunget Kongesangen. Vi
hadde nemlig tidligere på kvelden hatt fest hjemme hos en av gutta i
klassen, og der var det blitt spilt og sunget, bl.a. Kongesangen. En
nazist hadde vel gått forbi og selvfølgelig angitt oss til lensmannen. Jeg
tror ikke jeg noen gang har vært så glad, som da sammenhengen gikk
opp for meg. Jeg tilsto gladelig da politiet spurte om jeg hadde sunget
Kongesangen og ropt «Leve Kongen». Politiet antok vel derfor at jeg
var en av «Oppviglerne», og tidlig på morgenen ble jeg transportert til
«Kavringbakken» (Oppnavnet på fengslet i Hamar).
Her ble jeg sittende noen dager, til lensmannen en dag troppet opp og ga
meg et forelegg på 800 kroner for dårlig oppførsel. Videre kunne jeg bli
satt fri om jeg undertegnet på et dokument han la fram for meg. Der sto
det, at jeg skulle slippe videre fengselstraff om jeg for fremtiden avsto
fra å fornærme N.S. og «Vernemakta».
For første gang i mitt liv undertegnet jeg et dokument fra en offentlig
myndighet, hvor jeg, vel vitende, kom til å bryte hvert eneste løfte. -
Forandringen med meg var begynt.
Flyktning i Sverige
Samme dagen som jeg ble satt fri oppsøkte jeg Odd Hjort Sørensen,
som allerede visste hva som hadde hendt. Han var fly forbanna fordi jeg
hadde rotet meg bort i denne affæren. Saken ble diskutert og fant at det
beste, både for meg og de andre, var at jeg tok turen over til Sverige,
dermed kunne cellen operere videre.
Odd ba meg henvende meg til rittmester Aamodt, ved den norske
ambassaden i Stockholm. Turen over til Sverige gikk greit, men det var
ikke bare å reise videre til Stockholm. Det bød på mange vanskeligheter.
Jeg ble sendt til en interneringsleir, Øreryd i Småland. Her traff jeg
Kristoffer Framstad. Vi ble meget gode venner. Han hadde gått befals
skolen før krigen og var ansatt i Oslo politi da krigen brøt ut.
Etter mange vanskeligheter, klarte vi å ta oss til Stockholm og kom i
forbindelse med rittmester Aamodt, som såtte oss i forbindelse med
ambassaderåd Wendelbo. Etter en del møter med de to, ble det bestemt
at Kristoffer og jeg skulle ta oss tilbake til Norge og ved hjelp av Odd
Hjort Sørensen, skulle vi kartlegge det som fantes av våpenlagre i
Gudbrandsdalen.
Forberedelsene tok noen dager. I mellomtiden bodde vi på
Norskehjemmet i Tegnergaten i Stockholm. Her traff jeg Henry Brym
for første gang, vi spilte fotball på det norske flyktningelaget. Vi skulle
møtes også senere.

----
383 Krig
----
En mislykket tur til Norge
På sensommeren 1941 var det klart for oppdrag. Kristoffer og jeg
såtte kursen for Norge. Han hadde pådratt seg influensa, men mente å
være på bedringens vei da vi forlot Stockholm. Vi kom imidlertid ikke
lenger enn til Sårna da Kristoffer for alvor ble syk og måtte legges inn på
sykehus for dobbelsidig lungebetennelse. Dette var før penicillinets
dager, og det var med nød og neppe han overlevde.
Jeg returnerte til Stockholm for å få nye instrukser, og fikk
inntroduksjoner til Capt. Marx ved den engelske ambassaden, et av de
flotteste mennesker jeg noen gang har truffet. Han ville ha meg til et
spesielt oppdrag i Norge, og ba meg ta det med ro i Stockholm noen
dager. Men alle gjør vi feil, slik også med Marx. Etter et utrolig klosset
forsøk på å befri en etterretningsagent ut fra Langholmes Statsfengsel i
Stockholm, ble en svensk proffbokser arrestert og tilsto at han arbeidet
for Marx. Dermed var engelskmannens stockholmsdager talte. Han ble
utvist på kort varsel. Jeg ble henvist til en person ved Den Norske
Ambassade, som hadde samarbeidet med Capt. Marx.
Stockholm et eldorado for spioner
Stockholm var på denne tiden et eldorado for spionasje, kontra
spionasje og til med kontra - kontraspionasje. Alle nasjoner hadde sine
agenter i arbeid her, og selvfølgelig svenskene seiv. Men deres såkalte
«Spanere» var de aller største amatører av oss alle. Det var den enkleste
sak å plukke de ut, for de opptrådte med en helt utrolig naivitet. Det
kunne fortelles mange fornøyelige historier om disse, da vi mange
ganger såtte dem i forlegenhet. Ofte hendte det at de var satt til å skygge
oss, noe som kunne slutte slik som det gjorde en gang Kristoffer og jeg
ble skygget.
Etter å ha dratt på en av disse «Spanerne» en hel ettermiddag, gikk vi
til slutt inn på en liten bar i Drottninggatan. Den ble kalt «55-an». Span
eren fulgte selvfølgelig med. Etter noen drinker, måtte Kristoffer på
toalettet, men før han gikk dit, stakk han over til spaneren og sa: «Jeg
må dessverre ut på toalettet en tur, kanskje du vil være så vennlig å
holde øye med min venn i mellomtiden». Ja, det var mye morsomt i
Stockholm på den tiden.
Kontaktmannen jeg fikk i ambassaden, fortalte at etterhvert som
norske flyktninger strømmet til Sverige, øket presset på den norske
ambassaden, og i samarbeid med den engelske, arbeidet de for å åpne en
rute fra Sverige, over Norge, til England. De fleste flyktninger var full
av iver etter å delta aktivt i kampen mot tyskerne. Han fortalte at de
hadde en mann i «Marka», og så snart han var tilbake, skulle de gå i
gang med planlegging for den første sendingen.

----
384 Krig
----
Mannen i «Marka» viste seg senere å være den ikke ukjente etter
retningsagenten, Claus Hellberg, nå ansatt i den Norske Turistforening.
Hellberg hadde tatt på seg dette oppdraget for Capt. Marx, og hadde,
etter en del undersøkelser funnet ut, at Bremanger egnet seg godt til
utskiping av norske flyktninger fra Sverige. På øya hadde han og funnet
fram til den rette mannen, Ivar Solheim, en usedvanlig sterk og
rakrygget mann. Noe komplisert var det, da det viste seg at Solheim
allerede var involert med våpentransport fra England. Men han mente,
at hvis han ble tatt, ble han skutt i alle fall, så han påtok seg oppdraget
med å huse og forpleie norske flyktninger i påvente av båt over til
England. Solheim ble senere tatt av tyskerne. Heldigvis ble han ikke
skutt, men sendt til de verste konsentrasjonsleirene i Tyskland. Om han
berget livet, så fikk han en alvorlig knekk av dette oppholdet.
Til Norge
Den 25. oktober 1941 var alt klart for den første prøvesendingen til
England over Norge. Vi var i alt åtte prøvekluten
Ingeniør Rolf Arnesen
Advokat Henry Brym
Inspektør Claus Hellberg
Direktør Gunnar Sønsteby
Overlege Per Wexel
Arne Ødegård
Høvik pluss undertegnede. Høvik har jeg ikke klart å oppspore.
Puljevis ble vi innkalt til kontaktkontoret vårt i ambassaden, hvor vi
ble orientert om planen. Av sikkerhetshensyn var det stor hemmelighet
om hvordan det hele skulle foregå. Vi fikk vite, at vi var flere stykker
som skulle sendes etter forskjellige ruter, for så å møtes et sted på den
Norske vestkysten, hvor vi skulle bli hentet av båt som skulle ta oss over
til England.
Halvparten av oss skulle gå over til Verdal, men på daværende tids
punkt visste jeg bare hvem jeg skulle gå sammen med, nemlig Arne
Ødegård. Han var forlovet med datter til konsul Sande, eier av National
Kassaregister, og som hadde store eiendommer rundt Stor-Rensjøn,
hvor vi skulle gå. Han kjente de fleste svenskene i dette området og
hadde fått oppgitt navn på en del av disse som de mente ville hjelpe oss.
Vi ble utstyrt med penger, rasjoneringskort og grenseboerbevis for
Møre og Romsdal, men ikke grenseboerbevis for Verdal, da dette ikke
kunne skaffes. Dette fikk jeg imidlertid ordnet senere. Lensmann Suul
utstedte først et falskt grenseboerbevis til meg, samt sendte med meg ca.
et dusin blanke som skulle nyttes av etterretningstjenesten.

----
385 Krig
----
Henry Brym og Rolf Arnesen skulle gå samme rute som Ødegård og
jeg, men det visste vi ikke på daværende tidspunkt. Claus Hellberg skulle
gå i pulje med Gunnar Sønsteby, nærmere presentasjon av ham er
unødvendig. De skulle ta seg over grensa sør for Røros. Deres tur ble
dramatisk da de ikke var utrustet for lengre tur over fjellet i sterk
vinterkulde. Det endte med at Gunnar forfrøs benene og måtte legges
inn på Røros sykehus. Om jeg husker riktig, ville sykehuset amputere
benene, men Sønsteby stakk av, og med store smerter, klarte han å
komme seg til Oslo, kom under legebehandling og unngikk amputasjon.
Men dermed var det satt sluttstrek for hans reise til England for denne
gangen. Om denne turen kan leses i Gunnar Sønstebys bok: «Rapport
24». Per Wexel og Høvik tok en rute enda lengre sør og kom vel fram til
Stranda, som var møtestedet.
Alle mine senere turer kom til å gå over de samme stedene som på
denne første turen og hjelp og støtte ydet av de samme personene som
her nevnes.
Vi tok toget fra Stockholm til Duved. Her ble vi møtt av eieren av
Håggsjøbrenne pensjonat, Høgbom. Vi ble innlosjert på pensjonatet,
sammen med en masse svenske turister. Ingen la merke til oss, eller ante
noe om hva slags ærend vi var ute i. Høgbom og hans kone er vi stor
takk skyldig for all hjelpen vi fikk, og for den medfølelse de viste for
Norge og nordmenn. Etter krigen ble det et hjertelig «Återseende», da
jeg kom på besøk med min familie, for å besøke de og alle de andre på
svensk side som ga oss verdifull hjelp i en vanskelig tid.
Fra Håggsjøbrenna gikk turen, til fots, til Rensjøneset, hvor Erik
Svensson bodde. Han ble senere til stor hjelp for oss og Rensjøneset ble
vårt faste tilholdssted. Videre båtskyss over til Rensjøgårdene, hvor
Edin Gjersing rådet. Han var en praktfull kar, opprinnelig fra
Verdalsøra og gift med Maria, tante til Tronsmokarene i Vera. Her fikk
vi overnatte og fikk god forpleining.
Så langt hadde vi hatt fast grunn under føttene, vi hadde møtt folk vi
visste var å stole på. Men nå skulle vi over grensen og inn i en del av
Norge som var ukjent for oss, hvor vi ikke kjente et eneste menneske.
Ville vi møte gode nordmenn eller nazister? Det var å begi seg inn i det
absolutte ukjente og ta sjanser.
Allerede her gjøres et sidesprang fra denne turen for å komme inn på
noen personer, gode nordmenn, som arbeidet i det stille, men som gjorde
en innsats for Norge som kanskje var vel så stor som innsatsen til de som
kjempet i uniform. Forskjellen er at deres innsats ble ikke kjent.
Følgelig fikk de heller aldri så mye som takk for det de gjorde.
Ofte var det familieforsørgere som måtte forlate både kone og barn og
overlate disse til en høyst uviss skjebne, for seiv å berge liv. Jeg var seiv
årsak til en slik hendelse, og glemmer aldri avskjedsscenen, seiv om det i

----
386
----


----
387 Krig
----
Hanna Skoknes —
vertinne for kurerer ogflyktninger
Bonden i Rensjøn —
Edin Gjersing
nevnte tilfelle endte bra. Her var ikke snakk om å vise heltemot på
slagmarken. Nei, her var alminnelige, norske borgere som uredd sto
fram og tok sin del av byrdene, for at vi igjen skulle få leve i et land fri
for undertrykkelse og tvang. Jeg vet med sikkerhet, hvis vi, etter krigen,
hadde kommet med æresbevisninger og store taler, så ville nok disse
personene stilt seg helt uforstående til ståhei kring deres krigsinnsats.
Sentralt i dette bildet står familiene:
Ingvald, Aslaug og Beda Tronsmo.
Johannes og Berta Tronsmo.
Tormod og Hanna Skoknes.
Nevnes må også lensmann Jon Suul, familiene Ward i Strådalen og Ole
Olsen i Sør-Vera, rutebilsjåfør John Fikse fra Verdalsøra, handelsmann
P.A. Rotmo, som ved flere anledninger huset meg, men som aldri stilte
noen spørsmål, seiv om han nok hadde mistanker. Glemmes skal heller
ikke familien Birger Trettli, Kulsli Nordre, som tok mot meg en gang jeg
hadde tyskerne like inn på livet.
Men tilbake til vår første tur. Samme kveld vi kom fram til Rensjø
gårdene, ble vi godt mottatt av Gjersing og vi hadde en lengre og nyttig
samtale. Vi var interessert i å få vite om folkene som bodde på den
norske siden av grensen. Gjersing var ikke videre pratsom til å begynne
med. Tror han hadde sine mistanker om at vi ikke var de personene vi
Verdalsboka — 25

 

----
388 Krig
----
utga oss for. Men etterhvert fikk han nok tiltro til oss, i alle fall så sa
han, at etter det han visste om Johannes Tronsmo, så ville han være
rette mannen å gå til. Han nevnte ved dette høve ikke et ord om at han
var gift med Tronsmos tante, heller ikke at han var av norsk
avstamning, nærmere bestemt, oppvokst på Verdalsøra. Dette kom
frem først lenge senere, da vi var blitt godt kjent både med ham og hans
kone, Maria, som også var et enestående menneske.
Tidlig neste morgen såtte vi kursen for Vera og Tronsmoen. Her ble vi
møtt med adskillig mistro, for å si det rett ut. Johannes hadde hatt mye
kontakt med nordmenn som dro østover, men at det kom nordmenn
østfra og skulle vestover, det ville han i første omgang ikke godta.
Hvilket ærend vi var ute i, kunne vi selvsagt ikke fortelle, vi regnet
heller ikke med å treffe han senere. Der tok vi feil, vi kom til å møtes
mange ganger etter dette første møtet. Vi ville og ha så lite kontakt med
folk som mulig og gikk skogleies nesten hele veien ned til Stiklestad,
hvorfra vi tok bussen til Verdalsøra. For å gjøre en lang historie kort, vi
kom greit fram til Stranda, hvor vi åtte skulle møtes. Men en mann var
altså missing: Gunnar Sønsteby.
Vi ble hentet som avtalt, med bil ned til havna hvor en fiskeskøyte
ventet og fraktet oss over til Bremanger. Her ble vi innlosjert hos Ivar
Solheim, og fikk en riktig hjertelig mottakelse, nytraktet ekte kaffe,
nylig ankommet fra England, samt engelske sigaretter til den som
ønsket det.
Fiskeskøyten fra England var forsinket på grunn av uvær i Nordsjøen
og vi fikk rikelig tid til å bli kjent med Solheims. Da vi hadde ventet en
uke utover avtalt dato, uten at noen fiskeskøyte var å se, måtte vi innse
sannheten, at en tung retur til Stockholm nå lå foran oss. Gruppen ble
splittet opp slik at hver enkelt fikk ta seg tilbake på beste måte.
Jeg valgte samme rute tilbake, over Verdal. Fra Verdalsøra tenkte jeg
Tronsmoen i \ era.

----
389 Krig
----
å ta buss til Stiklestad og derfrå til fots skogleies inn til grensa. Til alt
hell kom jeg nå i kontakt med John Fikse. Jeg sto bak rutebilen med ski
og ryggsekk for å få låstet det i bagasjerommet, da Fikse kom. Han
gjennomskuet meg straks: «Du skal vel til Skjækerfossen du, kan jeg
tenke meg», sa han. Jeg ble helt paff, ble vel bare stående å måpe uten å
svare, for han skyndte seg å tilføye: «Du kjører trygt fram til
Skjækerfossen og så vidt jeg vet, er det heller ingen tyske vakter innover
dalen». Dette var første gang jeg traff Fikse, hans åpenhet og vennlighet
ga meg slik trygghetsfølelse, at jeg fikk tillit til denne mannen med en
gang. Han hadde imidlertid lært meg en ting: «Møt aldri opp på
Verdalsøra med ski og ryggsekk for å ta rutebil mot svenskegrensa når
en er fremmed i bygda». Hvis tyskerne hadde vært like observante,
kunne de nok ha tatt mange norske flyktninger på denne måten.
Turen videre, til Vera og Tronsmoen, gikk greit. Nå var det imidlertid
en helt annen Johannes Tronsmo jeg møtte. Siden turen nå gikk
østover, ante han nok sammen
hengen. Vi ble sittende til langt på
natt og pratet. Noe avslørte jeg, for
jeg var overbevist om, at Johannes
kunne jeg stole på. Da vi skiltes
neste morgen ymtet jeg frampå om
at det ikke var umulig annet, enn at
jeg kom tilbake en dag. Han for
talte da, at han hadde fått henvend
else fra nazistene om at de ville ha
stasjonert en grensepatrulje på
Tronsmoen, men at han hadde
vegret seg, funnet på alle mulige
unnskyldninger for å slippe å huse
disse soldatene, men visste ikke hva
det ble til. Ble han tvunget til å ta
Johannes Tronsmo
imot dem, var det ikke mye han kunne gjøre med det
Hvordan det gikk med Englandsruten, vet jeg ikke. Tror den ble
skrinlagt da det var for mange usikkerhetsmomenter forbundet med
slike transporter. Hadde vi imidlertid blitt på Bremanger en dag lengre,
ville vi ha kommet til England, båten kom nemlig dagen etter. Flere
personer kom seg over på denne måten, men noe transport i stor måle
stokk, som planlagt, ble det nok ikke.
Jeg fikk imidlertid nå i oppdrag å organisere en kurer-rute over
Verdal til Trondheim. På svensk side var ruten forsåvidt klar, men på
norsk side gjaldt det å finne de rette personene, på de strategisk riktige
stedene. Det ble planlagt med en kontaktmann i Vera, en midtvegs
mellom Vera og Verdalsøra, helst to på Øra og minst to i Trondheim.


----
390 Krig
----
Alle måtte være i besittelse av telefon, for hurtig kommunikasjon i
påkomne tilfeller. Det måtte og være personer som kunne stoles på i alle
tenkbare situasjoner som kunne oppstå, men de skulle ikke informeres
om at de skulle arbeide for en etterretningsorganisasjon, for hvis de ble
tatt skulle de vite så lite som mulig. Trengte vi hjelp i et eller annet
oppdrag, skulle de bare informeres om det strengt nødvendige. Dette
for deres egen sikkerhets skyld.
Kontakten i Vera var allerede klar, Johannes Tronsmo. Men ble det
stasjonert tyskere på gården, kunne han ikke brukes. Oppholdet i
Stockholm ble denne gangen av kort varighet.
Tur nr. 2
Denne turen ble på grunn av værforholdene noe komplisert. Etter at
jeg startet fra Rensjønåset, ble det væromslag, flere varmegrader og våt
snø. Jeg var forberedt på kulde og hadde bare skismørning deretter.
Skiene ble tråere og tråere og det ble tyngre å gå etterhvert som jeg
nærmet meg grensa. I den siste oppstigningen mot det høyeste punktet,
begynte det å regne så pass at jeg ble våt helt inntil skinnet. Det ble
mørkt og jeg bestemte meg for å grave meg en snøhule, prøve å gjøre
opp varme for å få tørket noe av undertøyet. Jeg fikk rasket sammen en
del kvist, men det var umulig å få det til å brenne. Kulden fikk overtaket
og jeg tok til å fryse. Bestemte meg derfor til å fortsette, for om mulig å
få varmen i kroppen tilbake. Det var blitt belg mørkt, så bare noen få
meter framover, og så skjedde uhellet. - Jeg gikk utfor et stup. Hvor
høyt, eller hvor lenge jeg lå besvimt, vet jeg ikke. Da jeg våknet var jeg
stiv av kulde og kikket rett opp på en stjerneklar himmel. Først forsto
jeg ikke hva som hadde hendt. Den ene skien var brukket like ved
bindingen, og det verket i hele kroppen. En nesten håpløs situasjon.
Heldigvis var det nå for det meste utfor ned til Tronsmoen. Det var blitt
flere kuldegrader, noe som lettet resten av turen som gikk på en ski.
Jeg kom fram til Tronsmoen sent på natta. Spørsmålet var nå om det
var tyskere på gården? Men jeg begynte å bli syk og måtte i hus så snart
råd var. Jeg torde ikke ta sjansen på å vekke folkene på gården, gikk
derfor til fjøset, fant litt høy og la meg tett inntil ei ku, som tilsynelat
ende ikke hadde noe mot å få besøk, seiv midt på natta.
Tidlig neste morgen kom Berta Tronsmo for å melke. For ikke å
skremme henne, kalte jeg henne ved hennes navn, for at hun skulle
forstå at det var kjent folk som hadde tatt seg til rette i hennes fjøs. Hun
fikk seg nok en forskrekkelse, men heldigvis for meg, var det ikke
tyskere på gården. Jeg var nå blitt så syk at jeg knapt klarte å reise meg.
Berta løp derfor etter Johannes, som hjalp meg i hus og i seng. Jeg fikk
varm melk, mat og fikk ligge i saueskinnsfeller. Johannes ville sende

----
391 Krig
----
bud på «Doktorn», men det forbød jeg på det strengeste. Jeg mente at
hvis han gjorde det, ville det bety vanskeligheter for oss begge. Jeg visste
ikke den gang at «Doktorn» var en av de aller beste av «Gode nord
menn».
Etter et par dager til sengs og godt stell, følte jeg meg kar om å
fortsette til tross for at Johannes ville jeg skulle bli i ro til jeg var helt
frisk. Forhørte meg litt med ham før jeg dro videre, om han kjente til
noen lengre ut i bygda det kunne stoles på. Han tenkte seg om lenge, før
han foreslo at jeg skulle ta kontakt med en som hette Tormod Skoknes.
Han visste Skoknes var god nordmann, men noe mer ville han ikke si.
Hjemme hos Skoknes, var ikke Tormod til stede. Det var hans kone,
Hanna, som tok imot meg. Jeg ble usikker på hvordan jeg skulle bære
meg ad, og spurte om jeg kunne få låne sparken hennes ned til Skjæker
fossen, for det var blitt holke på vegen etter mildveret. Hun så
mistenksomt på meg, trodde sikkert jeg var en av de mange omflakk
ende som fantes før krigen, og svaret var selvsagt «Nei». Jeg kunne ikke
annet enn le da jeg gikk videre, over hvor klossete jeg hadde opptrådt.
Det ble ikke gjort noe forsøk på å komme i forbindelse med John
Fikse. Regnet som sikkert at han ville være rette mann for oss på
Verdalsøra. Slik gikk det imidlertid ikke. Lensmann Suul ble senere
utpekt til vår kontakt. Hvem som utpekte ham, vet jeg ikke, men han
ble til stor nytte for oss.
I Trondheim tok jeg inn hos bankkasserer Værnes, som bodde litt i
utkanten av byen. Hans sønn, Erik, som var flyktning i Stockholm var
en god venn av meg. Dessverre var det ikke så lett å finne en brukbar
kontaktmann i Trondheim da jeg nesten ikke hadde kjente i denne byen.
Forsøket ble oppgitt og overlatt andre som var bedre kjent.
Jeg returnerte til Verdal, og kom til Skoknes på kvelden og regnet
med at det var lettere å treffe Skoknes på denne tida. Jeg fortalte hvem
jeg var, men heller ikke særlig mere. Forsto imidlertid ganske snart at
her hadde jeg med en kar som vi nok skulle få mye glede av i framtida,
noe han til fulle senere beviste.
På Tronsmoen hadde de ikke fått nye henvendelser fra tyskerne, og
Johannes håpet at de kanskje hadde oppgitt planene om å stasjonere
tyskere på gården, men han advarte meg, kom jeg tilbake, måtte jeg gå
forsiktig tilverks, seiv om han spøkefullt la til, at han håpet det ikke
skulle bli nødvendig å ta i bruk fjøset for overnatting.
Det er i begynnelsen av 1942. Våre allierte stormakter, England,
Russland og Amerika fokuserte nå på Norge. Grunnen var at Tysklands
to største slagskip: Scharnhorst og Tirpitz lå oppankret i Åsenfjorden.
Etterretningen ble opptrappet da det gjaldt å få så mange opplysninger
som mulig om disse skipene.

----
392 Krig
----
I februar ble jeg bedt om å ta en tur til Trondheim for å hente en
meget viktig pakke, innholdet var en hemmelighet seiv for meg. Kristof
fer Framstad, som var blitt frisk igjen, skulle til Oslo på oppdrag, men
han skulle gå sammen med meg, for han skulle lære å kjenne denne
ruta. Turen gikk greit på svensk side, bortsett fra været, som også denne
gangen skulle gjøre det vanskelig for oss. Da vi startet fra Rensjønåset
viste termometeret minst 34 grader, og som om den bitende kulda ikke
var nok, blåste det opp også. Det ble en slitsom tur over fjellet, og da vi
kom fram til Tronsmoen blåste det kuling. I frykt for at det kunne være
tyskere på gården, gikk vi varsomt fram. Det var sent på kveld og vi
regnet med, at om det var tyskere på gården, ville disse nå mest trolig ha
gått til sengs. Men det var lys på kjøkkenet og vi kunne ikke se bort fra
muligheten for at det kunne være et par som ennå ikke hadde lagt seg,
og som kanskje oppholdt seg på kjøkkenet. Vi listet oss fram til
vinduene, men rutene var så påiset at det var umulig å kikke inn. Å høre
noen samtale innenfra var og umulig på grunn av den kraftige vinden.
På disse turene var vi alltid bevepnet. Som regel hadde vi maskinpistol
samt en liten pistol, som vi hadde med oss overalt. Denne gangen hadde
vi bare en grovkalibret colt samt kniv.
Vi la følgende plan: Jeg skulle gå inn alene og übevepnet. Kristoffer
skulle gjemme seg under trappa i den mørklagte gangen. Han skulle ha
både kniv og colten i beredskap. Hvis det var en eller et par tyskere på
kjøkkenet, skulle jeg la meg arrestere. I det vi så skulle gå ut av
kjøkkenet, ville delen av gangen, foran trappa, bli opplyst, og
Kristoffer skulle gå til verks mot tyskerne. Spørsmålet var, skulle han
bruke kniv eller colten. Dette skulle jeg avgjøre på den måten, at hvis
jeg kremtet skulle Kristoffer bruke kniven. Men hvis jeg hostet, sto vi
overfor større fare enn vi hadde regnet med, og da skulle colten i bruk.
Jeg gikk inn på kjøkkenet, men rakk ikke å lukke døra bak meg, før
Johannes kom farende mot meg og vinket meg ut av kjøkkenet.
Heldigvis oppfattet Kristoffer situasjonen og alle tre kom vi oss ut av
huset. Johannes fortalte, litt opphisset, at det var stasjonert norsk
grensepoliti på gården, men at det var bare to stykker, og at de hadde
gått opp i andre etasje for å legge seg bare minuttet før jeg kom inn.
Johannes var faktisk ute av seg fordi han måtte skysse oss i veg på denne
måten. Vi ble alle tre enige om, at det beste var at vi fortsatte til Skoknes
med det samme. Dit kom vi fram midt på natta, ganske medtatte. Men
familien Skoknes besto sin første prøve med glans. Hanna ville re opp
senger til oss, men vi insisterte på at vi bare ville ligge på gulvet den
natta, og så ble det. Noen vanskeligheter med å falle i søvn var det ikke,
så slitne som vi var.
Både Kristoffer og jeg fikk utført oppdragene. Avtalen mellom oss

----
393 Krig
----
var, at jeg skulle vente i Trondheim til han kom tilbake fra Oslo, slik at
vi sammen kunne gå ruten tilbake til Sverige.
For første gang gikk turen utenom Tronsmoen. Det var tidlig på etter
middagen da vi kom opp på høyden sør for Veresvatnet. Det var lyst og
sikten god denne vinterdagen, men fra sør så vi at uvær nærmet seg
ganske raskt. Vi ble imidlertid sittende ei stund og betraktet den vesle
fjellgrenda. Da ble vi oppmerksom på en skiløper som fulgte skisporene
våre. Avstanden var for stor til at det kunne avgjøres om han var i uni
form. Ei stund ble vi rolig sittende og betrakte forfølgeren. Med den
største letthet kunne vi ha fått ham i ei felle og tatt livet av ham. Men vi
var redde at det ville bli tatt represalier mot beboerne i Vera. Vi krysset i
stedet grensa og lot forfølgeren ta sin egen vei.
Ikke før var vi kommet over på svensk side, så var uværet over oss.
Det blåste opp til storm og bitende kaldt. Vi ble snart klar over at vi ikke
hadde noen sjanse til å komme fram til Rensjønåset. Kursen ble derfor
satt mot Rensjøgårdene, men vi gikk oss vill. Kom til slutt fram til Lille-
Rensjøen, men sikten var for dårlig til at vi kunne bestemme nøyaktig
hvor vi var. Vi fulgte skogkanten langs sjøstranda og håpet på å finne ei
lita koie som Gjersing hadde på en holme, og vi var heldige, gikk rett på
og livsmotet kom tilbake. Fikk sparket bort så mye snø at vi fikk åpnet
døra og kom oss inn.
I koia var det jordgulv og meget kaldt og vi var for slitne til å forsøke
å få gjort opp varme. Til alt hell fant vi under taket en sekk med noen
saueskinnsfeller, og det reddet oss.
Vi la oss tett inn til hverandre på den smale brisken, med saueskinns
feller både over og under, og sovnet straks.
Langt ut på formiddagen ble vi vekket av banking på døra. Utenfor
sto en fem-seks svenske soldater - lederen for troppen sa smilende: «Så
vi fant er til slut i alla fall».
Dette var jo tydelig tale. Svenskene visste om oss. Spørsmålet var:
«Hvordan kunne de det? Svaret var i grunnen enkelt: «Mannen som
fulgte etter oss var den eneste som kunne ha gitt svenskene informa
sjoner». Tyskerne hadde antagelig fulgt samme prosedyre som da
Shetlands-Larsen og hans gjeng krysset grensa litt lenger sør. - Ringt
Skalstugan og informert svenskene om at norske kriminelle elementer
hadde krysset grensa, bedt svenskene arrestere disse, for så å forlange
dem utlevert til Norge.
En skål være klar over, at tyskerne ennå hadde framgang på alle
fronter, og svenskene regnet med som sikkert at tyskerne ville vinne
krigen. De inntok en meget vennlig holdning til tyskerne. Dette gjaldt
ikke bare for de svenske myndigheter, men i like stor grad den alminne
lige svenske. Disse påstander tror jeg nok flesteparten av de norske
flyktninger som kom til Sverige i begynnelsen av krigen vil være enige i.

----
394 Krig
----
Omslaget kom først i 1943, da krigslykken snudde seg. Bortsett fra våre
svenske kontakter, og gode venner langs grensa, traff jeg bare et fåtall
svensker som i denne tida fullt ut aksepterte oss og som vi kunne ha
tiltrotil.
En av disse var Ture Nermann.
Vi ble bedt om å følge med til Skalstugan. Heldigvis kom Kristoffer
og jeg på tomannshand i noen korte øyeblikk, men tilstrekkelig til at vi
fikk avtalt at vi skulle oppgi falske navn, at vi ikke kjente hverandre og
at vi traff hverandre for første gang på bussen til Skjækerfossen.
Kristoffer ble først kalt inn til forhør. Etter ei god stund kom han ut
igjen i tilsynelatende godt humør og jeg regnet med at alt var gått etter
planen. Han så på meg og vinket før han ble ført ut. Det skulle bli siste
gangen jeg så Kristoffer så lenge krigen varte. Bare få dager senere
skulle han lide den forferdeligste skjebne som kunne ramme et
menneske under den andre verdenskrigen. I over tre år måtte han lide
som «Nacht und Nebel»-fange i de verste konsentrasjonsleirene i
Tyskland.
Jeg hadde et dårligere utgangspunkt enn Kristoffer, hadde colten i
min ryggsekk og pakken fra Trondheim bundet fast til innsiden av låret,
denne håpet jeg på å få berget.
Så var det min tur. Forhøret hadde ikke vart mange minuttene før jeg
ble overbevist om at jeg her sto ansikt til ansikt med Gestapos forleng
ede arm inn i Sverige. Så synd at jeg aldri fant ut hvem dette var. Det
ble et helt gjennom motbydelig forhør, som jeg heldigvis ikke opplevde
maken til hverken før eller senere. Først ble colten funnet. Deretter
måtte jeg ta av hvert eneste klesplagg og selvsagt ble også pakken
funnet.
Den inneholdt et detaljert kart over Åsenfjorden, med ankringsplassen
for slagskipet «Tirpitz», übåtnett i fjorden, hele røkananlegget som
skulle røklegge fjorden ved flyangrep. Antiluftskyts-stillinger og meget
annet.
Dermed var min skjebne beseglet for noen måneder, men som
paradoksalt nok skulle forhindre at jeg led samme skjebne som
Kristoffer. Jeg ble transportert til Østersund, stilt for retten, og i falsk
navn dømt til en måneds fengsel, som jeg sonet i Kronohektet i
Østersund. At svenskene ikke klarte å avsløre meg var helt ufattelig.
Politiet klarte heller ikke å avsløre Kristoffer, han gikk fri. Men be
klagelig vis, meldte han seg frivillig til «Kvarstadsbåtene» i Gøteborg.
Den 1. april forlot Kvarstadsbåtene Gøteborg med kurs for England.
Tyskerne var imidlertid godt informert, de lå og ventet like utenfor den
svenske territorialgrensa og begynte nedslakting av såvel båter som
mannskap. Noen av båtene forsøkte å komme seg tilbake til svensk
område, men den svenske marinen sperret retretten og tvang de norske

----
395 Krig
----
båtene ut igjen, og de ble senket av tyskerne. Mange av mannskapene
ble tatt til fange, en av disse var Kristoffer.
En fullstendig mislykket tur
Denne turen var nesten slutt før den var begynt. Vårt kontaktpunkt i
Vera, Johannes Tronsmo, kunne vi ikke lenger nytte. Noe problem var
det egentlig ikke. Av Johannes hadde jeg fått vite at alle som bodde
rundt Vera-sjøen og i Strådalen var folk vi kunne lite på. Spørsmålet var
bare hvor flinke de var til å holde munn. Jeg bestemte meg for å
oppsøke Ingvald Tronsmo, bror til Johannes, og regnet med at eplet
ikke falt så langt fra stammen. Et heldigere valg kunne ikke vært gjort.
Ingvald kjente allerede til «Den hvite mann», men han kjente ikke mitt
rette navn. Vårt første møte ble så hjertelig, at jeg nesten ble rørt til
tårer.
Oppholdet på Sveet denne gangen ble ikke av lang varighet. Tyskerne
hadde nylig vært der for å låne telefonen, og det var frykt for at de kom
tilbake.
Det ble avtalt at jeg skulle komme tilbake på ettermiddagen i håp om at
tyskerne da hadde returnert til Verdalsøra. Videre at hvis tyskerne fort
satt var på gården, skulle Ingvald henge opp en tomsekk på låveveggen.
Jeg kom tilbake som avtalt, men så ingen sekk. Instinktivt følte jeg
Sveet i Vera slik det var under krigen.


----
396 Krig
----
Ingvald og Aslaug Tronsmo.
imidlertid fare. Krøp ned i grøfta på oversiden av vegen, som går forbi
Sveet. Der hadde Ingvald liggende en del materialer som skulle nyttes til
ei hytte, og la meg under materialhaugen for å sondere terrenget.
Plutselig hørte jeg en motorsykkel som startet nede på Sveet. To tyskere
kom kjørende opp vegen mot der jeg lå. Jeg hadde fingeren på
avtrekkeren, på maskinpistolen, og hadde den ene tyskeren på kornet
helt til de forsvant rundt første sving.
Siden jeg ikke så noen sekk på låveveggen, gikk jeg ut fra at Ingvald
ikke hadde fått tid til å henge den opp. Men da jeg krøp fram oppdaget
jeg sekken. Den hang der den skulle. Det var en stokk i materialdungen
som hadde hindret utsikten litt for meg.
Jeg ante at det var flere tyskere på Sveet. Såtte derfor kursen for Strå
dalen hvor jeg overnattet i ei utløe.
Neste dag gikk jeg tilbake til Sveet. Nå var sekken borte og jeg kunne
trygt gå inn.
Dette ble begynnelsen til et varmt vennskap med Beda, Aslaug og
Ingvald Tronsmo. Dessverre så ventet de at tyskerne skulle komme
tilbake. Han frarådet meg imidlertid å fortsette utover Verdalen, da det
fortsatt var stor aktivitet på tyskerne. Ingvald mente også at det ville


----
397 Krig
----
være utrygt å tilbringe ei natt til i samme utløa. Jeg tok derfor med meg
alt utstyret, unntatt ei bukse som hang til tørk pluss en anorakk.
Ut mot elva, på høyden før en kommer til Strådalen, fant jeg en høvelig
plass. Avtalte med Ingvald at jeg skulle komme tilbake til Sveet samme
ettermiddag. Varslet med sekken skulle fortsatt gjelde.
Men så kom det til å hende noe, som jeg seiv idag ikke kan gi noen
fornuftig forklaring på.
Jeg hørte lyden av motorsykkel som kom opp Strådalsvegen og skjønte
straks det var tyskere. Jeg tok min Husquarna pistol og la meg i skjul
ved vegen. Tyskerne kjørte forbi, om ei stund løp jeg etter for åse hva
de hadde fore i Strådalen. Til min forbauselse fikk jeg se at de gikk rett
til den utløa jeg hadde ligget iom natta. Der fant de buksa og
anorakken.
Per Ward har senere fortalt, at hans far, Albert Ward, hadde vanskelig
heter med å forklare hvorfor han hadde noe slikt liggende der.
Da tyskerne returnerte, stoppet de og gikk rett på min nye leir. De tok
selvfølgelig alt jeg eide og hadde.
Det var ingen som visste at jeg
hadde ligget i utløa, og det var bare
Ingvald som visste om stedet jeg
hadde slått meg til ved elva. Han
hadde knapt rukket å komme heim
da tyskerne kom opp Strådalen.
Men her sto jeg, ribbet til skinnet.
Hadde bare pistolen å trøste meg
med. Tyskerne var nå på sporet etter
meg, men det som opptok meg mest
var om dette ville få noen konse
kvenser for folkene i Vera og Strå
dalen. Jeg bestemte meg for å bli ei
natt til, for om mulig å få fastslått
om folket i grenda ble tatt i forhør.
Kontakt med Ingvald kunne jeg
ikke ta, men fortsatte til Sør-Vera.
Her listet jeg meg usett inn på låven.
Albert Ward
Det var bra med høy inne på låven så de hadde tilsynelatende hatt god
høytørk denne sommeren.
Ut på kvelden ble det et forferdelig spetakkel på gårdshunden. Den
løp langs skigjerdet og gjødde mot skogen. Kanskje var det tyskerne
som var på ferde igjen. Det stilnet imidlertid og jeg gravde meg ned i
høyet like ved låveporten og sovnet. Plutselig våknet jeg av raske skritt
på låvebrua. Fikk fram pistolen og stilte meg ved siden av døra. Med det
samme mannen kom inn på låven, stakk jeg pistolen mot hans hals og


----
398 Krig
----
kommanderte: «Hande Hoch». Vi ble nok forbløff et begge, det var
ingen tysker, men en av sønnene på gården som kom sent heim og skulle
en tur inn på låven før han gikk til sengs.
Dagen etter kunne jeg observere mange tyskere rundt Veresvatnet og
jeg bestemte meg for å returnere til Sverige.
Da jeg kom fram til Rensjønåset, hadde jeg ikke smakt mat på to døgn.
Jeg visste ikke at Ingvald hadde satt ut et helt spann med mat til meg,
ved gjerdet på øvre side av vegen ved Sveet.
Høy løa i Strådalen hvor den «Hvite mann» hadde ti/ho/d.
Den mest dramatiske turen
Den 17. august 1942 kom jeg til Verdal på den turen som skulle bli
den mest dramatiske. Oppdraget var å få levert en radiosender til en
adresse i Oslo. Vi var to om oppdraget. Da vi nærmet oss Sveet, såtte
jeg igjen kameraten og radiosenderen ute i skogen, og gikk alene ned til
Sveet. Av Ingvald Tronsmo fikk jeg en orientering om situasjonen
videre utover bygda. Han mente vi kunne nytte vegen helt fram til
Skoknes, da det for øyeblikket var stilt og fredelig. Det norske grense
politiet var fortsatt på Tronsmoen, men vi ansa ikke disse for å være
noen alvorlig trussel da de var bare to. Da vi kom fram til Tormod
Skoknes, kunne han imidlertid fortelle at det var blitt en del uro. En
russisk krigsfange hadde rømt, og tyskerne hadde patruljer ute.
Radiosenderen fikk vi anbragt i et lite anneks hos Skoknes og ville
orientere oss litt om situasjonen utover dalen. Vi ble overrasket av
tyskerne, men takket være deres dårlige skyteferdighet, klarte de ikke å


----
399
----

Værdalsbrukets skogvokterbolig ved Ottmoskogen, hvor Tormod og
Hanna Skoknes var et av «Den hvite manns» sikre støttepunkter.
ta livet av meg, seiv om holdet var kort. Dessverre klarte de å få tatt
kameraten min. Da tumultene var over, kom tyskerne til Skoknes, med
min kamerat som arrestant, og ville låne telefonen. Bak den nærmeste
døra, som var ulåst, lå radiosenderen vi skulle frakte til Oslo. At dette
var et utrivelig øyeblikk og et voldsomt nervepress for Hanna Skoknes,
er forståelig. Men hun bevarte likevekten fullkomment.
Jeg holdt meg skjult i skogen hele dagen på grunn av uroen som
oppsto. Da mørket falt på, gikk jeg for å møte Tormod. På vegen dit,
fikk jeg plutselig høre motorsykkeldur. Jeg løp til nærmeste gard, en
sjanse jeg måtte ta og håpet at jeg ikke kom til nazister. Det var til
Birger Trettli på Kulsli Nordre jeg kom. Fortalte at jeg hadde tyskerne
like i hælene og ba om å få bli på gården ei stund. De hadde intet imot å
hjelpe meg og ville også servere kaffe.
Heime hos Skoknes rådet det en hektisk stemning denne kvelden.
Hanna hadde, ved hjelp av noen slektninger, fått gjemt radiosenderen
ute i skogen.
Vi var sikker på at min kamerat ville bli tatt under harde forhør og vi
måtte regne med at han ville sprekke. Tyskerne kunne komme hvert
øyeblikk og det var overhengende fare for at Tormod kunne bli tatt.
Han hadde intet valg, men måtte bli med øst om grensa.
Mellom Tormod, hans kone og lille sønn, ble det en gripende avskjed,
en scene jeg aldri vil glemme.

 

----
400 Krig
----
Tormod Skoknes og Frithjof Kristiansen har møttes jevn/ig hvert år
siden krigen. Her 40 år siden den dramatiske returen til Sverige.
Sammen la vi i veg mot grensa. Kom til Ole Olsen i Sør-Vera midt på
natta. De hadde intet imot å bli vekket seiv på denne tida av døgnet og
ingen betenkeligheter med å huse oss, seiv etter at vi i grove trekk hadde
fortalt hva som var skjedd.
Han som ble arrestert, klarte seg gjennom forhørene uten sprekk.
Etter noen dager tok Tormod sjansen på å reise heim igjen. Det gikk bra
denne gangen. Men senere måtte Tormod på nytt legge vegen øst om
grensa og i sikkerhet.
Mitt oppdrag var mislykket og jeg returnerte til Stockholm.
Den siste turen
Min bror hadde helt fra okkupasjonen tok til arbeidet illegalt heime i
Norge, men måtte til slutt flykte til Sverige.
Etter at jeg reiste til Sverige første gang, våren 1941, hadde vi hatt lite
kontakt med hverandre.
Da vi en høstdag 1942, helt tilfeldig, møttes på gata i Stockholm, var
overraskelsen stor hos begge. Han ble presentert for mine oppdrags
givere, og det ble bestemt at han skulle være med på neste tur, som var
nær forestående.
Denne turen gikk fint uten noe særlig dramatikk. Samme rute ble
fulgt og de samme folka sto utrøttelig på for å hjelpe oss — Ward,


----
401 Krig
----
Tronsmo og Skoknes. Tyskerne trafikkerte nå vegen til Vera ganske
ofte og vi tok ingen sjanse på noe møte med dem. Vi gikk skogleies,
vasset mellom isflak over Skjækra ved Skjækerfossen og fortsatte helt
ned til Stiklestad.
For å lette slitet fraktet Ward og Skoknes bagasjen vår fra Vera og
helt ned til Skoknes. Som sagt turen gikk fint, uten store problemer, og
vi kom trygt tilbake til Stockholm.
Mellom Ingvald Tronsmo og «Den hvite mann» ble
det et varig vennskap.
Vi visste at vi, helt fra vår første tur, var ettersøkt av det svenske poli
tiet, men hadde som regel ingen problemer med å unngå å bli arrestert,
bortsett fra den ene gangen i koia ved Lille-Rensjøn. Etterhvert negli
sjerte vi vel «Svestapo» litt for meget. De la en felle for meg, som jeg
kunne ha unngått, men for å redde min bror, lot jeg meg arrestere. Det
ble langvarige forhør, både i Stockholm og Østersund og nytt bekjent
skap med svenske fengsler. Endelig hadde de klart å finne ut at de hadde
hatt meg i sine klør tidligere, uten at de den gangen visste hvem jeg var.
Ett år senere klarte de også å sprenge ruta vår. De fleste av våre
kontaktmenn i Sverige ble arrestert og dømt for sin deltagelse i Norges
frihetskamp - deriblant Erik Svensson på Rensjønåset.
For min del endte det med utvisning - noe jeg ikke hadde det aller
minste imot. I mars 1943 ble jeg fløyet over til England, - og et helt nytt
liv skulle begynne her.


----
402 Krig
----
VERDALINGERUTE
I løpet av de fem krigsåra tok et par hundre verdalinger seg over
grensa til Sverige hvor de fikk status som flyktninger.
Våren 1945 var omtrent halvparten av disse med i de norske politi
troppene som ble satt opp i vårt naboland. Noen klarte å komme seg
videre til Storbritania hvor de lot seg innrullere i norske militæravdel
inger som ble utdannet og satt opp i Skottland, eller de tok tjeneste i
handelsflåten.
I Storbritania
Verdalingene som gjorde tjeneste i de norske styrkene i Storbritania
utgjorde ingen stor flokk. Det var begrensede muligheter til å komme
videre fra Sverige, særlig de første krigsåra var det bare prioriterte
personer som fikk plass på den norske flyruten fra Stockholm til
London.
En av de første verdalingene som lykkes i dette var Magne Lein, sønn
av Ingvald og Berntine Lein. Han var kavalerioffiser og tilhørte DR3 på
Rinnleiret. Ved krigsutbruddet i 1940 gikk han på Hærens rideskole i
Oslo. Pr. tog forsøkte han å ta seg nordover til den avdelingen han
skulle møte ved i tilfelle mobilisering. På Oppdal ble han og andre
ungdommer kommandert ut av toget for å brukes i avdelinger IR 12
holdt på å sette opp, og han var med i flere trefninger mot tyskerne i
Sør-Trøndelag i 1940. Etter at kampene var slutt, fikk de lov til å ta seg
heim best de kunne. Han krysset Gaula og tok, sammen med andre, leia
mot Selbu. Derfrå fortsatte han videre alene over Tydalen, Meråker,
Færen og til Sul. Dette var virkelig litt av en skitur, i strålende solskinn,
men så sent på våren bar ikke snøen midt på dagen. Sollyset var så sterkt
at for å spare synet, gikk Lein vekselvis med det ene øyet tildekket.
Rykter høsten 1941 om at befal kunne risikere å bli innkalt til de
avdelingene nazistene såtte opp på østfronten, gjorde at Magne Lein,
sammen med en kollega dro over grensa til Sverige. Derfrå hadde de
hørt at det gikk an å komme videre til Storbritania. Leia for flukta de
valgte gikk om Kjesbuvatnet, Skjækerdalen, Vera og opp Strådalen til
Lappleiren ved Ottsjøen på svensk side.
Det viste seg at det ikke var så enkelt å komme videre. Etter åha
fristet flyktningtilværelse i Sverige ca. ett og ett halvt år fikk Lein plass

----
403 Krig
----
på flyet fra Stockholm i februar 1943. Om dette sier Lein: «I
Storbritania ble vi mottatt som allierte og likeverdige. En herlig føl
else.»
Magne Lein ble sendt til den norske brigaden i Skottland hvor han
tjenestegjorde til krigens slutt. Han ble da beordret til DK-staben i
Trondheim, og fortsatte i militæret til han gikk av på grunn av alder
med grad som oberstløytnant.
Mange ville over
Hos norske ungdommer i Sverige var det den oppfatningen at sjansen
for en aktiv innsats mot tyskerne var større såframt man kom seg over
Nordsjøen. Fra sommeren 1944 var muligheten større da det ble mere
kapasistet på Englandsruten, og ialt har en registrert ti verdalinger som
gjorde tjeneste ved norske avdelinger i Storbritania. Men før den tid var
det flere som gjorde tildels store anstrengelser for å komme seg dit. Ett
eksempel er Olav Albertsen, som såtte så mye inn på dette at det holdt
på å skulle ende med katastrofe. Kort fortalt er historia hans slik:
Den 4. november 1941 fikk Albertsen varsel fra daværende politi
betjent og milorgmann, Ola Ahlgren, om straks å ta seg over til Sverige
fordi han var kommet på tyskernes svarteliste for forhold han var inn
blandet i når det gjaldt å motarbeide tyskerne. Samme kveld bar det i
veg, sammen med Edvin Elstad, Arvid Myhre og en meierilærling, Svein
Den første brakka ved en av åpenleirene for norske politisoldater i
Sverige.
Verdalsboka — 26


----
404 Krig
----
Hoff. Ruta de valgte var sannelig
ingen snarveg. Petter Lyng skysset
dem opp til Levring. Derfrå tok de
skia fatt og i snøstorm og kulde siet
de i tre døgn etter sørfjella før de
var framme i Skalstugan og ble tatt
hand om av tollsjefen Olle Hiitt
sten.
Fram til nyttår 1943 oppholdt
Albertsen seg for det meste i Øster
sund, hvor han bl.a. arbeidet hos
Nestor Ekmann, en svenske som før
krigen var bosatt i Verdal. I denne
tida gjorde han flere henvendelser Rikspolitimannen olav Albert _
til legasjonen i Stockholm om plass sen ■ svenskun iform.
pa flyet til London, men uten
resultat. Sammen med to kamerater, Holtan fra Kongsvinger og Hansen
fra Halden, gjorde han i 1943 et desperat forsøk på å komme ombord i
de såkalte Kvarstadbåtene fra Gøteborg. Heldigvis mislykkes dette slik
at de unngikk denne tragedien. Men for å komme seg unna svensk
politi, som jaktet på dem, søkte de tilflukt i Den norske legasjonen i
Gøteborg. Der fikk de et vanvittig tips om at nordmenn hadde kommet
seg til England over Murmansk, ved at de hadde gått på ski tvers over
Finland. Om de skulle finne på noe slikt så var norske myndigheter i
Sverige interessert i opplysninger om en skjult, finsk, feltflyplass som
skulle ligge et sted i nærheten av den naturlige ruta til Kotka i Russland.
Da de kom tilbake til Østersund, måtte de stå til rette overfor politiet.
Fråværet var nemlig registrert.
Ca. midten i februar 1943 tok de tre kameratene toget til Haparanda
og etter å ha lekt litt «katt og mus» med en svensk politispaner, krysset
de grensa til Finnland med Kotka i Russland som mål. Dette var alvor,
Finnland kjempet på tyskernes side under krigen og de var i fiendeland.
Mer eller mindre bebodde strøk måtte passeres. Uforvarende kom de
inn i en større finsk militærleir, men i forsvinningsdraktene ble de trolig
tatt for finske soldater og fikk passere. Men da de etter en frisk utfor
kjøring plutselig sto i utkanten av en apen plass, som tydelig hadde ti 1—
knytning til en feltflyplass, den som norske myndigheter var interessert
i, var det slutt.
Om dette forteller Albertsen:
«Vi ble på avstand anropt av finske soldater, men vinket freidig
tilbake og fortsatte å gå nærmest i et likegyldig tempo. Da kom det
en maskinpistolsalve som nappet meg i venstre skulder. Da var det


----
405 Krig
----
bare å stoppe, men i den forvirringen som oppsto da vi ble omringet
av soldatene, fikk jeg lirket ut pistolen jeg hadde i høyre lomme og
trampet den ned og fikk skjult den i snøen. De finske soldatene førte
oss til en kamuflert vakthytte. Strengt forhør, deretter surret fast på en
slede og med hest ført til en militærleir. Nytt forhør, deretter bar det
med lastebil til en by, vi senere fikk vite var Rovaniemi. Etter 3-4
dager i et militærfengsel ble vi overført til et fengsel som i flere uker
skulle bli et mareritt for oss.
Vi ble sparket inn i en celle og med en ordbruk vi ikke forsto,
bortsett fra «Satana Norjelasta» - et uttrykk eller seting vi forsto ikke
på noen måte begunstiget oss. Det er tungt å gå i detaljer om opp
holdet der. Psykisk ble det en knekk for oss alle tre. Lite og ingen
mat, lus, vegglus og kakkerlakker krydde over oss der vi satt eller lå
på et konstant fuktig gulv og som hadde tilsig fra et vedliggende og
tilstoppet «klosett», dessuten harde forhør og ting ellers jeg nå ikke
vil gå i detaljer om.
Den ene av kameratene, som hadde fått beholde skjerfet sitt,
forsøkte en natt å henge seg. Vi to andre klarte å forhindre dette ved
rett og slett å slå ham ned med beksømskoene våre.»
Ut over dette vil Albertsen nødig gå nærmere inn på fengselsopp
holdet i Rovaniemi, men det er tydelig at finsk fengselspraksis under
krigen hadde mye til felles med tyskernes.
Etter ca. fem uker fikk de besøk av en finsk oberst, en norgesvenn
som flere ganger hadde vært leder for den finske skitroppen til Holmen
kollen. Overfor denne obersten la de tre nordmennene alle kort på
bordet. Etter dette besøket begynte de å ane en mildere tone hos vakt
ene. En dag fikk de til og med utlevert salve for å behandle sår de hadde
fått av vatersott og som var blitt infisert av lus og kakkerlakker. En
gang i april, flere uker etter arrestasjonen, fikk de, uten forklaring,
utlevert det som var tatt fra dem og ført ombord i en jernbanegodsvogn.
De fikk ingen beskjed om hvor de skulle hen, men håpet at obersten,
kommandanten i Rovaniemi, hadde utvirket utlevering tilbake til
Sverige, og slik gikk det.
Albertsen som den gangen vanlig veide ca. 75 kilo, hadde krympet til
under 50. Seiv om det på nytt ble fengselsopphold noen dager, var for
holdene i svenske fengsel paradisiske i forhold til finske.
Etter ca. et halvt års opphold på Hovid Rekonvalesenthjem var Olav
Albertsen kommet seg så pass at han møtte til politiopplæring på
Johannesberg, Gottøra, som en av de første og var med på oppbygg
inga av leiren på Aksvald og Johannesberg.
Olav Albertsen tjenestegjorde som nestlagfører i spesialtroppen/3.
Rikspolitikompani, og ble i februar satt inn i frigjøringa av Finnmark.
Først i Kautokeino hvor de ankom mens det ennå røk fra ruinene etter

----
406 Krig
----
at tyskerne hadde forlatt byen. I mai ble de satt inn i Narvikdistriktet og
ankom byen 10. mai 1945.
Fra en overnattingsleir under forflytting fra Finnmark til Narvik
distriktet - Bjarne Fikse og Olav Albertsen.
Verda Unger i polititroppene
Våren 1945 var ca. 13000 norske politisoldater i Sverige klar til å
rykke over grensa til Norge for å settes inn i frigjøringa av landet. At
Norge, som et krigførende land, kunne disponere en såvidt stor, velut
rustet og trenet styrke i et nøytralt land var en ganske eiendommelig
situasjon. Det som gjorde dette mulig var at Sverige svinget fra å være et
tyskvennlig land, de første krigsåra, til det motsatte etter at krigslykken
snudde. Opprettelsen av disse norske polititroppene var en omfattende
prosess, som en ikke kan komme inn på her. En viser til boka «Politi
troppene i Sverige» (Gyldendal 1946) av Harry Sødermann, han som
framfor noen har æren for at det lykkes å sette opp en norsk elitestyrke i
Sverige.
Begynnelsen var beskjeden. I all hemmelighet skulle det utdannes 60
norske politisoldater, som ved en eventuell tysk kapitulasjon eller
frigjøring, skulle erstatte nazister som var i politiet. I Sverige kunne ikke
norsk vernepliktslov legges til grunn for innkalling, slik at rekrutteringa
i virkeligheten var en frivillig sak. Blant de 60 første, som i begynnelsen
av juli i 1943, møtte til det første kurset på Johannesberg herregard ved


----
407 Krig
----
Gottøra, var det to verdalinger, nemlig Ola A. Haugan og Thor
Hermann. Disse første kursdeltakerne på Johannesberg, ble kimen til
det såkalte Rikspolitiet.
Utdannelsen rikspolitisoldatene fikk var tilsvarende det svenske felt
politiet, en kombinasjon av politi- og militærutdannelse.
I alt kom den norske rikspolitistyrken opp i 1500 mann, derav 19 ver
dalinger.
Målet for de frie norske myndigheter var imidlertid å gi alle nord
menn i vernepliktig alder mulighet for militær opplæring. Ved opprett
else av Rikspolitiet var det første grunnlaget lagt, og høsten 1943 kom
de et stort skritt videre. Den 3. desember 1943 ga svenske myndigheter
tillatelse til opplæring av 8000 reservepoliti. Vilkåret var imidlertid at
disse soldatene ikke skulle settes inn mot regulære tyske tropper, men
anvendes ved en eventuell tysk kapitulasjon eller tilbaketrekning.
Betegnelsen reservepoliti er ikke dekkende for disse avdelingene, for
noen reservister var de absolutt ikke. Når en ser bort fra de som kom
med de siste månedene, fikk disse soldatene en solid førstegangsopp
læring, og ved flere manøvrer og feltidrett fikk de en beinhard trening,
slik at de mer må betegnes som elitetropper. I alt kom styrken opp i
13.000 mann, derav 80 verdalinger.
Det var således en liten, men velutrustet, norsk hær som ble etablert i
Sverige. Sjef for denne hæren var oberst, senere generalmajor, Ole Berg
Ved hardtrening ble mannskaper i Reservepolitiet elitesoldater, nr. 3
f.h. Verda/ingen Bjarne Kverkild.


----
408 Krig
----
fra Buran i Frol. Først den 10. mai i 1945 ga overkommandoen i
London klarsignal for at polititroppene kunne passere grensa og rykke
inn i Norge. For mange av soldatene var det kanskje en skuffelse at de
måtte vente ved grensa til den største seiersrusen hadde lagt seg. Likevel
artet polititroppenes innmarsj i landet mange steder seg som rene
triumftog.
Verdalingene var ikke samlet i noen spesiell avdeling, men spredt på
kompanier i de forskjellige bataljonene. Slik kom de også til å tjeneste
gjøre utover hele landet den første tida etter frigjøringa. Om det var
noen verdalinger i kompaniet som kom til Verdal i mai 1945, kjenner en
ikke til.
Mange av de norske jentene som var i Sverige som flyktninger under
krigen, hadde, i likhet med gutta, et sterkt ønske om å gjøre en aktiv
innsats. Det ble derfor organisert et frivillig lottekorps som fikk stor
oppslutning og det ble holdt en rekke kurs.
Lottene gjorde en flott innsats rundt om i politileirene, samt at de var
med i feltsykehusene som ble satt opp. I lottekorpset var Verdal repre
sentert, ved Reidun Nilsen.
Frigjøringa av Finnmark
Den 4. september 1944 sluttet Finnland våpenstillstand. De tyske divi
sjonene i Finnland og Finnmark trakk seg tilbake under dekke av den
brente jords taktikk. Dette merket man godt i Verdal både ved de store
På norsk jord igjen - Finnmark vinteren 1945 - Oskar Lindahl og Olav
Albert sen.


----
409 Krig
----
troppetransportene sørover og alle de tvangsevakuerte fra Finnmark
som kom til bygda. Men knapt noen ofret en tanke på at det var
verdalinger med på befrielsen av Finnmark.
Den 23. og 24. oktober 1944 rykket russiske tropper inn i Norge flere
steder langs Pasvikelva. Russerne ønsket at norske styrker skulle være
med på operasjonene, men konvoienes kapasitet var begrenset, slik at
bare ett bergkompani ble overført fra Storbritania. Bergkompaniet fikk
ordre om avreise til Norge den 25. oktober og ankom Murmansk den 6.
november.
Bergkompaniet ble underlagt den russiske divisjonen. Derfrå fikk de
kjøretøyer, bensin, olje og andre forsyninger. Etter at dette kompaniet
ankom på norsk jord, presset ikke russerne på fienden lenger og det ble
bergkompaniets oppgave å operere i fremste linje fram til kapitulasjon
en 8. mai 1945.
Full norsk militær representasjon i Finnmark var imidlertid en
nødvendighet for utøvelse av norsk suverenitet. Deler av polititroppene
i Sverige ble redningen. Men før alle detaljer for overføring var klarlagt,
såtte vinteren inn og stopp for bruk av den såkalte Ishavsveien.
Tre norske bataljoner ble imidlertid overført til svenske leirer i
Øvertorneå. Lengre kom man ikke før amerikanerne opptrådte som
reddende engler. De stilte 10 Dakotafly, under kommando av nord
mannen og flypioneren, oberst Bernt Balchen. Fra flyplassen Kallax ved
Norske politisoldater i Sverige. Nr. 2f. h. Arvid Sende som var en av de
yngste i polititroppene.


----
410 Krig
----
Luleå ble to kompanier av Rikspolitiet, 2. reservepolitibataljon og
feltsykehuset overført luftvegen til Høybuktmoen i januar og februar.
Den aller første flylasten besto av mannskaper fra 1.
Rikspolitikompani, deriblant de to før nevnte verdalingene Thor
Hermann og Ola A. Haugan. De nærmeste dagene ble resten av de
første polititroppene flytransportert til Sør-Varangerområdet, deriblant
2. Reservepolitibataljon, hvor det var flere verdalinger. Den aller yngste
i politistyrkene i Sverige var også en verdaling, nemlig Arvid Sende, som
var bare 16 år da han lot seg innrullere.
Hvilken betydning hadde opprettelsen av polititroppene i Sverige?
Uten disse troppene hadde ikke Norge hatt mulighet til å etablere full
suverenitet over Finnmark allerede vinteren 1945. I Sverige ga tjenesten
livet mål og mening for tusener av ungdommer som ellers ville gått med
en vond følelse av å være satt utenfor. 1 frigjøringsfasen var polititropp
ene en del av den militære maktfaktor som var forutsetningen for en
ordnet overgang fra krig til fred. Ikke minst fikk en demonstrert dette i
Verdal ved polititroppers innsats i jakta på Rinnanbanden. Og da den
norske hær skulle gjenoppbygges ble polititroppene et av fundamentene
det kunne bygges på.
Kp. 2 av 2. bataljon i frammarsj på Finnmarksvidda.


----
411 Krig
----
Blant det som møtte 3. Rikspolitikp. var et styrtet tysk fly. Personen er
en som trosset evakueringsordren.
Soldater av Kp 2 i Pasvikdalen 1945.

 

----
412 Krig
----
En norsk befalingsmann og fire russiske soldater red Kirkenes vinteren
1945.
Da svenske polititropper kom til Verdal i mai 1945, var en stor folke
mengde møtt opp på jernbanestasjonen for å ta mot dem.

 

----
413 Krig
----
Rikspolitiet
Ola Ahlgren
Per J. Ahlgren
Olav Albertsen
Snorre Benum
Olav Berg
Bjarne Fikse
Ole Fikse
Reservepolitiet
Aksel Andersson
Ingolf Austli
Odd Austad
Josef Bjørgvik
Olaf Bjørkmann
Arne Breding
Helge Buran
Edvin Elstad
Magne Ekren
Dan Eriksson
Ernst Eriksson
Odd Eriksson
Magnus Futaker
Kalle Gjersing
Odd P. Green
Bernhard Grenne
Magne Haldorsen
Magnus Hallem
(Verdalsøra)
Fridtjov Hansen
Kjell Haugan
Olav Haugen
Arnold Herstad
John Herstad
Einar Hjelde
Paul Georg Hojem
Militærtjeneste i Storbritania
Erling Aurstad
Knut Bjørgvik
Hans Fagerberg
Sverre Fikse
Steinar Finnseth
Ola A. Haugan
Thor Hermann
Johan J. Hynne
Alf Kulsli
Oskar Lindahl
Bjarne Hoiing
Magne Hoiing
Jan Hynne
Gunnar Hynne
Ivar Iversen
Bjarne Jensvik
Arnold Einar Johansen
Arne Johnsen
Leif Johnsen
Odd Karlgård
Sverre Kjesbu
Guttorm Kulsli
Bjarne Kverkild
Finn Kverkild
Ottar Landfald
Magnus Landfald
Alf Larsson
Sverre Lerfald
Petter Liff
Gunnar Matberg
KåreO. Musum
Ingolf Myhre
Sigurd Myhre
Rolf Nevermo
Oddvar Nestvold
Arve Nilsen
Reidun Nilsen (Lotte)
E-offiser/HOK
Bergkp/Skottland
Bergkp/Skottland
Eivind Magnussen
Arvid Myhre
Sefanias Rotmo
Torgeir Sul
Odd Svegård
Reidar Olsen
Jarle Opøien
Birger A. Ramberg
Harry Riksvold
Magne Rotmo
Bjarne Sakshaug
Per Sakshaug
Ragnar Sakshaug
Ingolf Selnes
Arvid Sende
Hilmar Sende
Alf Skrove
Kåre Skrove
Ole Martin Skrove
Thomas Steen
Bjarne Storhaug
Alf Strand Einarsen
OlaO. Svartås
Øyvind Talmoen
Oskar Valseth
Arne G. Valstad
Svein Vestrum
OlaO. Vollan
Aksel Våde
Oddmund Østgård
Kolbjørn Aasan

----
414 Krig
----
Åsmund Hoiing
Karl Ingebrigtsen
Brian Kverkild
Magne Lein
Oddvar Nilsen
Olav Slottemo
Reidar Svendsen
Flyvåpnet/tekniker
Bergkp/Skottland
Kystartilleriet/Skottland
Offiser/Brigaden i Skottland
Bergkp/Skottland
Kystartilleriet/Skottland
Kystartilleriet/Skottland
Krigsseilere
De norske sjøfolkenes innsats under krigen var mere verdt enn en
million soldater, sa daværende britiske utenriksminister, sir Anthony
Eden, samtidig som det skaffet Norge og nordmenn en utrolig goodwill
både i Storbritania og andre land.
Andre nordmenn som oppholdt seg i England under krigen merket dette
godt og dro ikke lite nytte av det. Den norske handelsflåten seilte inn så
mye valuta at vår regjering i London slapp å gå på tigging, men seiv
kunne bære omkostningene både med polititroppene i Sverige, flyruten
fra Stockholm, Brigaden i Skottland m.v.
Det er regnet med at ca. 30.000 norske sjøfolk gjorde tjeneste på
norske eller allierte skip under siste verdenskrig. Ca. 4000 ble drept ved
krigsforlis eller av andre årsaker mens de var i tjeneste på handelsflåten.
Den 9. april og de nærmeste dagene etter i 1940, gikk de fleste norske
skip som oppholdt seg i internasjonalt farvann til britiske eller allierte
hamner. Noen ble vel også tvunget til britisk hamn, og det var slett ikke
alle norske sjøfolk som gikk frivillig til den livsfarlige tjenesten. De
hadde vel ikke noe valg.
En har funnet fram til fem sjømenn fra Verdal som gjorde tjeneste på
alliert side under krigen.
AlfAksnes-f. 1907
Han mønstret på i utenriksfart tidlig i 1930 åra, og var ute under hele
krigen. Han tjenestegjorde i maskinen og seilte på alle hav med forsyn
inger til bl.a. general Montgomerys arme i Afrika, til armeene i Stille
havsområdene m.v. Blant mye annet opplevde han kanskje den største
dramatikken 9. april 1940. Båten var da på veg til England og Aksnes
skulle mønstre av og reise heim til Verdal og en velfortjent ferie.
Tyske bombefly angrep båten mens den var i rom sjø. De fleste av
mannskapet gikk i båtene men omkom fordi bombene traff ved siden av
skipet. Men Aksnes, som var i maskinrommet, berget seg. Det ble lenge
før Alf Aksnes fikk høve til ferie i Verdal og da han mønstret av for
godt i 1970-åra, hadde han vært ute i 35 år.

----
415 Krig
----
Fridtjof Ingebrigtsen
AlfAksnes
Fridtjof Ingebrigtsen -f. 1921
Ved krigsutbruddet, 1. september 1939, lå båten som Ingebrigtsen var
hyret på, W. Wilhelmsens «Turcoing», i havna i Danzig i Polen. Tyske
fly angrep fra første stund. På tross av et inferno av eksplosjoner, ild og
røyk, klarte båten å komme seg ut. Etter å ha gjort en rundtur til India,
var den igjen i skandinaviske farvann først i april 1940. Den 8. april lå
den i Oslo, men gikk fra kai i ti-tida om kvelden for å gå ut igjen. Ved
Bolærne møtte de imidlertid den tyske innvasjonsflåten og ble tvunget
til å gå inn til Herøya. Senere hadde ikke båten muligheter for å komme
seg ut. For å unngå å komme i tysk tjeneste, måtte Ingebrigtsen holde
seg i dekning og kom ikke heim til Verdal før ut på forsommeren i 1940,
og da ved hjelp av verdalingen Arne Lein, ved politiet i Oslo, som
utstyrte ham med papirer som handelsreisende.
Høsten 1941 ble det på nytt oppbrudd for Fridtjof Ingebrigtsen. Han
fikk da beskjed fra Ola Ahlgren om at han måtte komme seg vekk
tortest mulig fordi han hadde provosert både nazistene og tyskerne så
mye at han måtte regne med å bli arrestert når som helst.
Den 27. oktober krysset han grensa til Sverige sammen med Per
Ahlgren. Men først i januar 1943 fikk han plass på flyet til Storbritania.
Under resten av krigen seilte han som motormann på bunkersbåt for
marinen mellom New York og Liverpool.
Fridtjof Ingebrigtsen mønstret av som aktiv sjømann høsten 1974. De
siste 17 åra seilte han som maskinsjef.


----
416 Krig
----
MartelOlsen-f. 1903
Han reiste ut til sjøs første gangen i 1925. Ved krigsutbruddet i Norge
var båten i rom sjø da det sørgelige telegrammet om overfallet på Norge
nådde båten. Båten ble da straks dirigert til britisk hamn.
Under hele krigen seilte Martel Olsen på norske båter som
motormann og for det meste i fraktfart mellom England og Amerika.
I et intervju med lokalavisa i 1946, da han som snarest var heime en
tur, fortelter han litt om sine krigsopplevelser på sjøen, bl.a. om uhygg
en når lytteapparatene merket übåter i nærheten av konvoien, om
dramatikken når fiendlige fly gikk til angrep og luftkamper over båten.
En gang ble båten hans torpedert, det var i Biskaiabukta i 1942. Mann
skapet rakk å gå i båtene og alle ble reddet. En gang, ved Gibraltar, ble
båten sprengt av en italiensk sabotør. Når fiendtlige fly angrep måtte
det manøvreres godt for å unngå å bli truffet av bomber, forteller
Olsen. Han forteller også om en trist hilsen fra Norge. En italiensk übåt
ble bragt opp. På veggene i mannskapslugaren var klistret bilder av
damer og en hel del var fra Trøndelag. For den som i fem krigsår, daglig
seilte med livet som innsats for Norges sak, var dette deprimerende.
Da Martel Olsen var heime i 1946, ble han overrakt krigsmedaljen av
lensmann Jon Suul.
lp»
Martel Olsen.
Thomas Steen.
Thomas Steen -f. 1922
Han mønstret på i utenriksfart i 1939 før storkrigen brøt ut. 1 april
1940 var båten i norske farvann. Den 7. gikk den ut fra Glomfjord med
aluminium for Newcastle. Utenfor Hustadvika ble de praiet av både
britisk og norsk marinefartøyer som henstilte til dem å gå til hamn igjen

 

----
417 Krig
----
på grunn av minelegging og andre risikofylte forhold akkurat da.
Den 28. april gjorde de et nytt alvorlig forsøk på å komme seg ut. Men
utenfor Stadt ble båten oppdaget av et tysk speiderfly og da var det ikke
lenge før bombeflya var over dem. Etter åtte timers manuvrering og lek
med bombeflya, måtte båten gjøre vendereis og den kom seg ikke uten
riks så lenge krigen varte. Etter dette tok Steen hyre på båt i kysttrafikken.
Da tyskerne i 1942 bestykket båten han da var ombord i, med luft
vernskyts og det gikk rykter om at den skulle gå nordover for å hente
russiske fanger, sa Thomas Steen takk for seg, under påskudd av at han
var innkalt til arbeidstjeneste. Da han kom til Verdal forelå det faktisk
innkalling fra AT. Den 18. august 1942 stakk Thomas Steen, sammen
med et par kamerater, over til Sverige både for å unngå å seile for
tyskerne samt AT, slik parolen var.
Da det ikke lykkes ham å komme seg over til England i 1943, sluttet
han seg til de norske styrkene, reservepolitiet, i Sverige.
Monrad Woll.
Monrad Woll-f. 1921
reiste ut som førstereisgutt i utenriksfart i 1937. 1 april var han nettopp
mønstret av og var i ferd med å skifte båt da tyskerne innvaderte Norge.
Heller ikke denne båten kom seg ut og i likhet med mange andre i denne
situasjonen, måtte han nærmest gå i dekning for ikke å risikere å
komme på båt som seilte for tyskerne. Det gikk et helt år før han kom
heim til Verdal. I mellomtida hadde han bl.a. nydt godt av Frelses
armeens gjestfrihet.
I desember 1942 slo han følge med Alf Kusli og dro til Sverige. Som
den eventyrer Monrad Woll var, opplevde han mange rare ting mens


----
418 Krig
----
han oppholdt seg i Sverige, inntil han i 1943 kom seg over til Storbrit
ania hvor han straks mønstret på norsk båt. Båten gikk imidlertid
ganske snart i opplag og Monrad Woll opplevde det forsmedelige å
måtte gå ledig ei god stund.
Da han på nytt fikk hyre var det på båt som trafikkerte den Engelske
kanal med forsyninger til de allierte, en farefull fart, de faktisk bare
«levde for hver dag».
Monrad Woll ble i 1949 gift med en nederlandsk dame. De utvandret
til Australia, men begge er nå døde. To sønner har imidlertid slått seg
ned i den fjerne verdensdelen for godt.

----
419 Krig
----
KYRKJAS KAMP
A v Øystein Hovden
I bokverket Norges krig 1940-45 siterar professor Einar Mollan ein
engelsk forfattar som i 1943 gav ut ei bok om «Kirkens kamp mot nazis
men».
Der skriv han:
«Denne krig har bragt mange overrask
elser. Ingen ventet at viktige militære
avgjørelser ville inntreffe i Libyas
ørkener eller i Norges fjorder. Enda
mindre kunne man på forhand vite at de
små, hvite kirker på Norges fjellskrenter
og de fornemmere gudshus i byene
skulle bli skueplassen for en av de større
konflikter i den andens kamp som skulle
bli utkjempet i Europa.»
I boka si «Den Norske Kirke i Kamp.
Oslo 1945», skriv H. C. Christie m.a.:
«I det norske folks kamp for å bevare
sin sjel og sin eksistens fikk kirken en
ansvarsfull og en ærefull rolle. Hvem
Øystein Hovden.
kunne ha drømt om det? — Den store mengde, som bare hadde hatt til
feldig berøring med kirken «regnet» ikke for alvor med den, som en
faktor av betydning i folkets liv. Nyordningens menn ventet ikke at
kirken skulle by noe alvorlig problem. Når man bare med passende
mellomrom foreholdt den programposten om kristendommens grunn
verdier, ville kirken visselig ta fornuften fangen, stille seg i køen og
vente på tur til å bli nyordnet som statens øvrige institusjoner. MEN
SLIK GIKK DET IKKE.»
Nei, slik gjekk det ikkje!
Kor fantastisk igrunnen, men når det barst til stykke, viste det seg: Vår
svake og på mange mater temmeleg «blodfattige» kyrkje stig desse åra
fram som aldri før — og blir ein inspirasjon i kampen for menneskerett
og menneskeverd.
Foråt ikkje bilete av kyrkja desse åra skal bli teikna noko skeivt og
urett, samanlikna med andre motstandsgrupper, skundar eg meg her å
Verdalsboka — 27


----
420 Krig
----
sitere nokre ord av professor Molland: «I det bildet av Norges kamp
som almenheten i de frie land har mattet danne seg etter sine aviser (i
krigstida), ruver utvilsomt kirkekampen i Norge meget sterkt, sikkert
uforholdsmessig ved siden av de andre frontavsnitt. Det var jo så mye
som ikke kunne fortelles om de andre fronter.» — Og så nemner han:
Kampen om skulen, om Milorg, den hemmelige presse, og held fram:
«Men i kirken var det så meget som skjedde åpentlyst, så den ga stoff til
dagspressen i den frie verden.»
Dette er nok sant. Lat oss ikkje gløyma det, når vi les denne artikkelen!
Kor gripande, ja, det er eit treff som nærmast ser ut som ein tanke
bakom. Da katastrofen så uventa, som lyn frå klår himmel råka oss -
tenk, da vart vi første søndagen etter sjokket, ved alle gudstenestene
kringom i landet, også i Verdal, møtt med eit herleg evangelieord som i
dagens forvirring og uklåre situasjon kjendest kanskje meir aktuelt og
naudsynt enn nokon gong, nemleg dagens tekst:
Johs. 14: «Lat ikkje hjarta dykkar vera uroleg. Tru på Gud og tru på
Meg!» For mange av oss vart dette ordet eit motto, ei Herrens helsing
som gav stimulans, styrke og perspektiv, tillit og tru gjennom alle slags
opplevingar gjennom dei vonde åra.
Kva var det vel da som skjedde i landet og som gav orsak til at kyrkja
vår og dei kristelege organisasjonane gjekk til aksjon slik dei gjorde?
Først litt ålmenn historikk.
Korleis det gjekk til, da landet vårt 9. april 1940 vart voldtatt av den
tyske Wehrmacht - (førespel og framgangsmåte) er kjent. Skildringa av
dette høyrer ikkje heime i denne artikkelen. Heller ikkje høyrer det
heime her å gi ei nærmare, fullstendig utgreiing om korleis okkupantane
stadig hardare og hardare, skiftevis med lokking, lureri og trugsmål,
skrur skrustikka til omkring oss og snart også med god hjelp frå N.S.
prøver slavebinda oss til lydnad og terrorisera og tyrranisera oss - på
alleslags tenkelege og utenkelege måtar, jamvel om dei i 1940 presen
terte seg som våre vener, som kom berre for å hjelpa oss. Korleis denne
venetenesta arta seg i praksis, har eg alt nemnt noko om.
Bortsett frå den måten Kongen og regjeringa vart handsama på, var
Rettsstellet, våre fremste juridiske embetsmenn, sjølve Høgsterett dei
første som fekk merka «venne-handa». Dei var også dei første som
reagerte kvasst. Dei sa ifrå seg embeta sine. I brev 12. desember 1940, til
Justisdeptet skreiv dei:
«Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskom
misar har gitt uttrykk for uten å handle i strid med våre plikter som
dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i
våre embeter.»
Dette kom, som rimeleg var, som eit sjokk både på okkupantane og

----
421 Krig
----
på oss alle. Skotet for baugen var dermed gitt - og ikkje vanskeleg å
tolke!
Framigjennom åra fekk vi oppleva ei rikeleg mengd både av «sjokk og
skot». I utur og uorden kom det, slag i slag. Det vart meir og meir
tydeleg etter kvart, at det norske folket var ikkje berre til å leika seg med
eller skubba seg på. Det fekk både okkupantane og dei norske hjelpes
mennene deira bittert røyna, men hardt gjekk det for seg. Blodig også
stundom, og mange gode nordmenn laut lida mykje vondt. Ja! Kor nifst
det var. — Ut gjennom åra 1940-41 opplever vi som folk det eine hogget
etter det andre, kvasse hogg - også hogg inn mot sjølve altaret. — Det er
sant som H.C. Christie skriv om nettopp denne tida:
«Det var i denne tid mange som følte seg truet i sin eksistens og sam
vittighet. Idretten skulle ensrettes, kunstnerne, skolens elever og lærere
og alle de kommunale funksjonærer. Nettet trakk seg tettere og tettere
sammen. Og ute i gatene og i husene gikk hirden berserkergang. Dens
organ, Hirdmannen, inneholdt opphissende artikler: Vi slår igjen, så de
skal miste syn og hørsel! Hirdmenn, slutt rekkene! Den som slår oss en
gang, ham slår vi tifold igjen, det skal være vår parole!»
Hemmelig politi skygget en hvor en gikk og stod, angiveri florerte,
sensuren ødela gleden ved å lese aviser og høre radio. Ikke en gang post,
telefon og telegraf kunne man trygt benytte. Velkjente embets og bestill
ingsmenn ble avsatt til fordel for nye menn uten kvalifikasjoner og er
faring- 0.5.b.»
I tillegg ble det stadigt et sterkare og sterkare press og påtrykk mot
tenestemennene innan kyrkja, pålegg, ordrar og trugsmål av ymse slag
og på ymse vis. Kyrkjebøna ble forandra, andaktane i radioen sensurer
te, likeins menighetsblada. Den geistlege taushetsplikta avskaffa osv.
Jau, presset var hardt - det er sikkert.
Eit lite smil i alvoret: Det kom og nytt reglement for orgelspel i kyrkj
ene. At dette vart lese og fylgt av organistar, har me eit artig døme på.
Det skulle vera skulegudsteneste i Ullern kyrkje. Skuleungdom fylte
kyrkja, men dei demonstrerte mot heile greia ved ikke å delta i salme
songen. Ikkje ein einaste åpna munnen, enda det var berre kjente og
kjære julesongar. Organisten var ingen ringare enn Geburg Aasland.
Han var kjent for ikkje å vera redd for å nytta sterkaste registrering,
men denne gongen spela han dempa og stillferdig, mest berre med ein
finger, heiter det. Etter messa fekk han ein kvass reprimade av NS
presten: Kvifor han spela slik? «Jau, herr pastor, eg har berre fylgt det
nye reglementet frå kyrkjedepartementet! Der står at organisten ikkje
med spelet sitt må «overdøve salmesongen».
Den 10. juli 1941 blei biskop Berggrav kalla opp til reichskommisar.
Det var komen ordre frå Berlin, at alle norske kyrkjeklokker skulle
takast ned og samlast for å smeltas om til bruk i krigføringa. Eg

----
422 Krig
----
gløymer aldri den vakre julidagen på Stiklestad, eg sat med brevet,
datert 9. juli 1941 og stava meg gjennom det. Det var ei grufull opplev
ing:
«En skal be om at det snarest råd er av hr. sognepresten blir innsendt
direkte til departementet oppgave over
1) Hvor mange kirkeklokker det er i prestegjeldet.
2) Den samlede vekt av disse, og
3) opplysning om hva slags metall eller legering klokkene er laga av.»
Kva skulle eg gjera? Eg hugsar ikkje om eg svara, eller kva eg svara,
men artig var det ikkje.
Me fekk og ein usømeleg hets, ei simpel klappjakt på ymse personar
innan kyrkja og innan den nye kyrkjeleiinga som nå hadde innretta seg
uavhengig av departementet.
Serleg gjekk det ut over biskopane, seinare og prestane.
Heile situasjonen var slik, at det ropte mot oss frå alla kantar: Nå
gjeld det ikkje berre nasjonale, men i høgste grad også moralsketiske
normer og prinsipp og sentrale kristne verdiar, som vart trakka brutalt
ned - og da kunne ikkje kyrkja teia.
Gudskjelov, kyrkja fekk både mot og mæle til å tala!
Først i ord (Protestskriv av ymse slag). Seinare i aktiv demonstrativ
handling. Framfor alle dei overgrep og ordrar trugsmål og freistnader
på nazifisering som me møtte i denne «innkjøringstida», kunne ikkje
kyrkja, med biskopane i brodden, anna enn å gripa inn, tone flagg og
seia tydeleg ifrå. Dette blei og gjort - i handling og skrift som hadde
både «horn og tenner». Ein fekk Kyrkjeleg Opprop og kraftige protest
skriv til styresmaktene. Hyrdebrev 1 og Hyrdebrev 2, med skarpe utfall
og kvasse protestar mot all slags vald og urettferd, terror og tyranni.
Det gjalt foreldre, lærarane, ungdomen og framfor alt jødane i landet
vårt. Det gjæret i samvitet i menighetene, og vi kjende det som plikt å la
«statens menn klårt få høyra kyrkjas røyst», slik det står i eit prome
moria, datert 15. januar 1941.
Mange av desse Hyrdebreva vart mangfoldiggjorde og gjennom
løynde kanalar spreidde ut over heile landet. Nokre og opplese i kyrkj
ene. Dette førde til mykje oppstuss og rabalder. Gestapo og statspoliti
blei mobiliserte. «Vulkanutbrotet» kunne henda når som helst! Slik
kjendest situasjonen! Ei underleg stilla før stormen!
Da det syner seg at at ord ikkje duger i kampen, lyt handling til.
I første rekke er det den blodige og brutale framgansmåten mot
skulen og dei norske lærarane, vidare, alt det som skjedde med og
kringom den såkalla «Statsakta» på Akershus 1. februar 1942, som
nådelaust og nakent sette heile situasjonen på spissen. Men så small det -
og smellen sprengde heile tilhøvet mellom kyrkja og styresmaktene.

----
423 Krig
----
Gneisten som tende lunta, var ein episode ved Nidarosdomen, sam
stundes med statsakta på Akershus.
Professor Mollan skildrar det slik:
«Noen dager tidligere hadde kirkedepartementet meddelt Nidaros
biskop at sokneprest Blessing Dahle skulle overta høymessen i Nidaros
domkirke den 1. februar. Domprost Fjellbu som sto for tur til å forrette
på denne søndagen, gjorde oppmerksom på at han seiv ønsket å forrette
ved høymessen kl. 11, og fremholdt at ifølge kirkelig tradisjon og norsk
lov kan en prest ikke fratas sine ordinære gudstjenester, unntagen
dersom hans biskop ønsker å forrette den. Kirkedepartementet forlang
te på ny at Domkirken skulle åpnes for Blessing Dahles gudstjeneste,
som var arrangert av NSs riksledelse. Fjellbu tillyste så en ordinær
høymesse med altergang kl. 14, for at menigheten skulle få sin guds
tjeneste på denne søndagen.
Den 1. februar holdt Blessing Dahle nazistisk festgudstjeneste i Dom
kirken i anledning Quislings maktovertagelse. Til stede var en handfull
mennesker, de fleste hirdgutter og hirdjenter i uniform og med hirdens
solkorsbanner. Da denne gudstjenesten var slutt, begynte folk å
strømme inn i Domkirken. Klokken kvart over ett kom politiet og
stengte dørene. Da var det allerede noen hundre mennesker innenfor.
Politiet hadde lett etter domprosten om formiddagen, men han hadde
unngått arrestasjon ved å oppholde seg på domkirkearkitektens kontor
fra morgenen av. Derfrå var det inngang gjennom kirkens verksteder
inn i kirken. Kl. 14 forrettet han så høymesse for den frammøtte menig
heten, men først var utspilt en dramatisk scene i sakristiet, hvor politiet
forsøkte å få avlyst gudstjenesten, mens Fjellbu fastholdt at den skulle
holdes.
I mellomtiden hadde det samlet seg en stor menneskeskare utenfor
Domkirken, sikkert et par tusen, som ble hindret av politiet i å komme
inn. Det var bitende kalt, ca. 25 kuldegrader, men mengden ble stående.
En stemte opp: «Vår Gud Han er så fast en borg». Folk blottet sine
hoder og sang med. Deretter «Gud signe vårt dyre fedreland» og «Ja, vi
elsker». Så gikk de hver til sitt.»
(Det var ikke bare politiet som var aktivt ved dette høve, men også
hirden, og særlig etter at sangen tok til, brukte de køllene helt vilkårlig
og brutalt mot folk.)
Denne fantastiske hendinga kom til å få store konsekvenser. Utetter
vårmånadene skjedde det store og avgjerande ting. Fjellbu ble naturlig
vis blankt avsett frå embetet sitt! Tross trugsmål og skremsler frå styres
maktene la kyrkjelege tenestemenn, i tur og orden, ned embeta sine.
Først alle bispane, så prostane og prestane. Dei nekta å ha med staten å

----
424 Krig
----
gjera og ta imot lønn derifrå. Snart fylgde og sokneråda. I denne
aksjonen var og vi, prestane i Verdal, med for fullt, likeins alle tre
sokneråda.
Tross alvoret i aksjonen, blei det nærast noko tragikomisk over det,
når brev i tusental, frå alle kantar av landet, frå alle dei protesterande
tenestemenn i kyrkja, som ein stormfull tett snøkave, kom drivande inn
over skriveborda inne i kyrkjedepartementet. Da var det nok ikkje lett
for de høge herrar å halda hovudet kaldt, sjå klårt og tenke klokt. Noko
dei heller ikkje gjorde. Dei gjorde den eine tabben etter den andre, i sin
åndelege og politiske maktglade blindskap.
To forhold nemnes spesielt: 1. Hyrdebrevet «Kirkens Grunn» og
2. Statstelegram frå kyrkjedepartementet
datert 8. april 1942, på 266 ord!
I denne samanheng er det viktig å merka seg, at innan kyrkja vår
hadde framståande og framsynte kyrkjemenn med biskop Berggrav som
primus motor, fått etablert ei nytt sentralorgan for sjølvstendig styring
av kyrkja, så godt det let seg gjera i den nye vanskelege situasjonen -:
Den Midlertidige Kirkeledelse. (Kristent Samråd.)
Litt etter kvart vart imidlertid alle medlemmene der arresterte og
denne form for «ledelse» gjekk i oppløysing. Men dei gjorde overmåte
godt arbeid, sålenge dei fekk fungera.
Kor spent og alvorleg situasjonen var utetter våren 1942, syner
Hyrdebrevet «Kirkens Grunn» og det berømmelege statstelegrammet.
Tiltandet ute i folket og innan kyrkja, var blitt vond og giftig, med
stadige arrestasjonar, avsetting og forvisningar av geistlege, og ordina
sjonar og tilsetjing av nye, oftast uskolerte naziprestar, gjer at det er
ingen veg forbi: Kyrkja måtte la si røyst høyrast sterkare og kvassare
enn nokon gong. Det skjedde og! Me fekk hyrdebrevet «Kirkens
Grunn». Eit merkeleg og mektig skrift, utarbeid av Den Midlertidige
Kirkeledelse.
Med imponerande fart greide kyrkjeleiinga, på berre nokre dagar,
ved hjelp av uredde kurerar - på dei mest forunderlege og mest løynlege
vegar - å få dette viktige dokumentet spreidt ut over heile landet, til alle
kyrkjelydar i sør og nord. På sjølve påskedag og søndagen deretter, blir
det så høgtideleg opplese i kyrkjene, samtidig med at prestane gjer
offentleg kjent at frå same dag legg dei ned embeta sine. - Dette verka
nærmast som ei bombe på alle, men aller mest på naziregjeringa og
politiet.
Reaksjonen uteblei ikkje. Hadde stormen vore sterk før, så vart han
ikkje mindre nå. Men dei fleste av oss var, tross alt, likevel glade. Lufta
vart straks reinare og sikten klårare, syntes vi!
Korleis denne «stormen» vart møtt av oss prestane i Verdal, kjem eg
nærmare inn på seinare.

----
425 Krig
----
Dei fleste prestane fikk denne påskedagen uventa politibesøk. Slik
også på Stiklestad. Hyrdebrevet er beslaglagt. Værsågod - Ut med det!
lyder ordren. Vel! Politiet får sitt eksemplar. Men dei får ikkje vita
noko om alle dei mange eksemplar, som enda finst att i den attladne
skuffen og som seinare vart delte ut kringom i bygda til opplesing i
foreningar og lag av ymse slag.
Kor hardt og kvast dei nazistiske makthavarane, ilag med sine tyske
vener, akta å gå til verks, kunne me ane av Ministerpresidentens ord i
ein avisartikkel den 8. april: «Disse folk (altså bispane og prestane) må
uten kruseduller behandles som det de er. - Bedragere og forædere. Ved
sin opptreden tvinger de oss seiv til å ødelegge dem! Og de som vil gå
sammen med dem, får forberede seg på også å falle sammen med dem!»
Dette var klåre ord - slett ikkje til å misforstå! Ja, kva nå? Det var
god grunn til å spørja slik, og samtidig vente meir av same beiske slaget.
Og sanneleg det kom. Same kvelden til og med. Og det var ikkje smått
eri. Ei telegram til samtlege norske prestar i embete, statstelegram på
266 ord, underskrive av kyrkjedepartementet, men utarbeidt av minist
erpresidenten sjølv, med hjelp av Jonas Lie, seier kjeldene.
Telegram
«Under henvisning til Ministerpresidentens artikkel: «Nasjonal sam
ling og kirke» i avisene onsdag 8. denne måned kan følgende slåes fast:
1) Nasjonal Samling og den nasjonale regjering ønsker å la kirken ha
full frihet til å forkynne Guds Ord for vårt folk og utføre sitt sosiale
arbeid.
2) Den Norske Kirke kommer til å fortsette som statskirke. Den kirke
lige lovgivning, utnevnelse av embetsmenn, forvaltning av kirkens
eiendommer vil fortsatt bero hos departementet.
3) Den embetsnedleggelse som endel prester har foretatt i forbindelse
med opplesing i kirkene av oppsettet «Kirkens Grunn», vil bli be
handlet som en opprørshandling rettet mot Norges frihet og selvsten
dighet. De som på denne måte deltar i denne farlige aksjon, må regne
med å bli behandlet deretter. Under enhver omstendighet må den
prest som nedlegger sitt embete og deretter får avskjed, innen 8 dager
ha fråflyttet så vel boligen som distriktet. Å skyte seg under sam
vittigheten i dette tilfellet er utilbørlig. Her foreligger ingen trussel
«om å la være å tale eller lære i Jesu navn». Kfr. Apostlenes Gjern
inger 4,18.
Det bør stå klart for alle hvor alvorlig denne sak er og hvilke konse
kvenser den fører med seg for den enkelte. I de aller nærmeste dager
vil begivenheter inntreffe som bør få avgjørende betydning for den
enkeltes standpunkt. Har De allerede nedlagt Deres embete, bes De

----
426 Krig
----
innen den 11. denne måned kl. 14 telegrafere hit at De overtar
embetet igjen, i motsatt fall må de påregne Deres avskjed i løpet av
de følgende dager.
Departementets telegram blir bekreftet på vanlig måte.»
Kirkedepartemen tet
Dette var ikkje til å ta feil av, eller å spøke med. Me veit ikkje korleis
prestane utover det vidstrakte Norges land kjende det, i stunda dei stod
med dette trugsmålstelegrammet i hendene sine. Men korleis dei aller
fleste av dei - også prestane i Verdal - reagerte - det veit me alle idag.
At trugsmålstelegrammet i høgste grad var alvorleg meint, var det
ingen grunn til å tvile på. At dei høge herrar i sin maktbrynde likevel
gjorde heile greia til noko av ei tragikomisk historie, er ei sak for seg.
Fordi ingen let seg skræma, og inga tilbakekalling kom til
departementet innan 11. april kl. 14, var det til stor undring og sjokk for
dei mektige menn, så var telegrammet, datert 12. april, noko av eit
kuvendingstelegram:
«Kirkedepartementet telegraferer: Å nedlegge sitt embete i Statskirk
en uten å ha fått innvilget avskjed er en rettsstridig handling og der
for ugyldig. Ingen har lov til å forlate sitt embete før han har fått be
hørig avskjed. De som ønsker å avslutte sin prestegjerning, må søke
avskjed på vanlig måte. Om dette bes prostene underrettet til kunn
gjørelse for prestene.
Kirkedepartemen tet
Som prest i Verdal 1940 -1945
Jau, dette vart noko til oppstyr. I Verdal fylgde vi og med i dansen.
Da vi, tilliks med dei andre prestane i Sør-Innherad prosti, på grunn av
svikt eller klikk i distribusjonen, dessverre ikkje fekk meldinga om em
betsnedlegging tidsnok og heller ikkje det viktige skriftet «Kirkens
Grunn», opplevde vi det forunderlege, at det berømmelege statstele
grammet, som er omtala ovanfor, kjem oss i hendene jamvel før vi i det
heile veit noko om aksjonen som er sett i sving. I hurten og sturten kalla
prosten alle fem prestane i prostiet saman til møte i Levanger. Der var
sjølvsagt spaning og stor stemning, men ingen angst akkurat, men ein
god porsjon humor.
«Jaså, du har fått den siste olje nå, Hovden?» seier ein vittig kollega,
han ser bilen min og undrast at eg framleis får lov å bruka han.
Telegram og brev vart i all hast underskrive og fluksens ekspedert
avgarde til kyrkjedepartementet. Det hasta nemleg. Det var for oss om å
gjera at departementet fekk meldinga om vårt standpunkt og vårt
vedtak før fristen kl. 14, 11. april.

----
427 Krig
----
I brevet stod bl.a.: «Vi ordinerte prestar i Sør-Innherrad prosti seier
oss samde i fråsegna om «Kirkens Grunn» - og forsåvidt som vi er stats
embetsmenn i Den Norske Kyrkja, ser vi oss nøydde til, også på grunn
av hendingar i kyrkja og skule i den siste tid, av samvetsgrunnar, å legga
ned embeta våre.
Vi vil utføra alt arbeid og den tenest i kyrkjelyden som ein ikkje-embets
mann kan utføra, i samhøve med Skrift, vedkjenning og Altarbok for
Den Norske Kyrkje.»
Levanger, 11. april 1942
Gunnar Hauge. Catrinus Finsaas. Øystein Hovden.
Anton Sætevik. Alfred Skogsholm.
For oss fem, var dette ein stor dag. Merkeleg nok. Vi pusta letta ut,
når dette var gjort. Loddet var kasta. Gudskjelov! Vi takka kvarandre
for samveret, ønskte lukka til og for heim kvar åt sitt, men vi var fullt
klår over at grunnen under oss var mykje vulkansk. Utbrot kunne
ventas når som helst, ikkje minst vi, som istaden for telegrafisk å melda
frå innan 11. april kl. 14, at vi overtok embeta igjen, tvertimot
telegrafisk melde at vi stikk motsett nettopp legg ned embeta våre fra
same dag og tid. Vi var spente, og hugsa trugsmålstelegrammet.
Ved gudstenesta mi i Stiklestad kyrkja dagen etter, 12. april, der eit
par tusen mennesker var tilstades inne og ute, vart heile situasjonen,
med alle skriv og underlege telegram, lagt fram frå preikestolen til
orientering for kyrkjelyden og av meg karakterisera som det einaste rot.
At dette støytte eit par naziobservatørar og skapa ein del bråk i nazileir
en, var nok forståeleg.
Men - å du, for ei oppleving og ufatteleg oppmuntring for meg - tenk,
den tusentallige kyrkjelyden slår også den dagen, som så ofte elles desse
åra, trufast og modig sin vernande vaktring og veng omkring presten
sin, og ga meg, reint spontant, eit offer på altaret av ein storleik som
knapt hadde vore spurt i Stiklestad kyrkje.
Kunne ein vel anna enn bli takksam og glad - tross alt. Og opptimist?
Som kongar -
Korleis verka alle dei ulike fasane i kyrkjekampen på tilhøva i Verdal?
Eller korleis gav alt dette seg utslag i mi geistlege gjerning i mitt forhold
til dei nye styresmenn??
Ein vakker maidag i 1940 sto ein tysk offiser inne i daglegstova, eller
hagestova mi på Stiklestad prestegard. Han var utsendt fra Ortskom
mandantur Verdal. Han hadde eit eller anna ærend, slik det skjedde så
ofte desse vonde åra. Mannen var slett ikkje velkommen. Eg bad han

----
428 Krig
----
ikkje sitja. Difor sto han. Han vart sanneleg ståande der i samfulle 3 -
tre - timar.
Samtalen mellom oss kom fort i gang og vart både heit og hard, og
steig stundom til dei store høgder. Vi kom inn på spørsmålet diktatur
demokrati. Det gnistra frå båe kantar, og tilslutt fall replikken slik:
«nei, noko diktatur vil vi ikkje ha her i landet. Vi er tilfredse med den
styreforma vi har.»
Da skjedde noko. Spontant slo han ut med båe armane sine, merkeleg
nok utan å vera sint, såg han ut gjennom dei store, breie hagestovevind
augo, ut over bygda som låg der framfor oss så apen, brei, byrg og
vakker i sommarsol. Gard etter gard, store åkrar og ekrer i romsleg
avstand, så kom det: «Ja, sjå her! Her går det an! De bur da som
kongar alle mann her!» seier han og peikar utover.
Eg gløymer det aldri.
Kor sant og rett som han sa - Vi budde verkeleg som kongar, alle
mann, både i Verdal og elles over heile Noregs land. Slik kjende vi det.
Vi hadde nok i vårt demokrati. Noko diktatur var ingen av oss interes
sert i.
Brått hadde heile vår situasjon, heile atmosfæren totalt forandra seg,
både på det nasjonale og lokale plan. Det gjekk ikkje mange dagane før
vi bittert og kalt fekk røyna skuggen av diktaturet.
Presten
Når presten i denne tid, også i Verdal, så ofte kom så sterkt fram i
rampelyset, hadde det ikkje, som somme kanskje kunne tru, sin grunn i
at han, meir enn folk flest, hadde slik lyst til å stikka seg fram og setja
nasen bort i forhold og hendingar som strengt tatt ikke vedkom han.
Dertil var risikoen altfor stor. Men eit var sikkert, og det lyt ein hugsa, -
som prest - jamvel om han (frå 1942) hadde lagt ned sitt embete som
statssembetsmann, men ikkje som tenestemann i kyrkjelyden, kom han
snart, både med og mot sin vilje, bort i situasjonar og ting som han
måtte ta åpent standpunkt til og greie opp med. Dermed kom han lett i
fokus, meir enn dei fleste og på ein måte som ikkje alltid var berre be
hageleg.
Reint personleg vil eg i denne samanheng understreka, at i alle mine
år som prest såg eg det alltid som ei oppgåve og glade plikt, ikkje berre
vera kontormann (kontorprest) og vidare forretta mine gudstenester og
andre forretningar og gjeremål, som høyrde til, men framfor alt prøva å
ha best mogleg kontakt med menighetslemene mine, farta omkring i
prestegjeldet, sjå til gamle, sjuke, unge osb. Slik også i Verdalstida mi.
På desse ferdene nytta eg den gongen bil, heilt til krigen sette stoppar
for det. Da laut den gamle sykkelen min til pers. Og det gjekk fint. Eg

----
429 Krig
----
trena meg opp og synest sjølv eg tilslutt blei den reine ræsar på denne
køyredoningen. Alt dette ga meg ein kjennskap og kjærleik til bygda og
folket, som eg vanskeleg kan finna ord for, men som i alle høve ga både
frimod og styrke i dei vonde åra og skapte ein tillit og eit fellesskap
mellom oss, som eg ikkje kunne verdsetja høgt nok.
At folket i Verdal desse åra rekna med meg, ikkje berre som vanleg
prest, men også og ikkje minst som medmenneske og nordmann, gav jo
sjølvsagt også ei ekstra glede og ein ekstra inspirasjon. Det var eit
«folkeleg tillitsvotum», som eg noterte med største takksemd og sanne
leg gledde meg over.
Første møte med «Skuggen frå diktaturet»
Det fall seg så at Toralf Getz Wold og Jostein Blomberg, som begge
fall i kamp med tyskarane, skulle stedast til kvile på sjølvaste 17. mai
1940, og som det da alt hadde kome forbod mot flagging eller å halda
som høgtidsdag.
Sen kveldstid 16. mai fekk eg telefon frå lensmannen. Han hadde ein
ordre til soknepresten frå Ortskommandanten. Den høge herre var
kjend med at presten var tyskfiendtleg og altså engelskvenleg. Ordren
var difor: «Presten må ved gravferden i Stiklestad kyrkje dagen etter,
akta seg og ikkje på nokon som helst måte koma med tyskfiendtlege
formuleringar eller noko slag utfall osb!»
Eg vart både heit og harm. «Vel! Lensmann! Eg skal merka meg
dette.» Men det undra meg ikkje så lite. Korleis kunne ortskomman
danten verkeleg gi slik ordre, han kjende meg da ikkje? Eller fanst det
kanskje angivarar i bygda vår?
Eg forretta dei to gravferdene på nasjonaldagen, medan flagga vaia
på halv stang over heile bygda. — Ein underleg nasjonaldag.
I mi forarging ville eg ikkje utan vidare finna meg i å ta imot ein slik
ordre frå politiet. Difor drog eg næste dag beinast til
Ortskommandantur Verdal og bad om å få tala med sjefen. Måndag 20.
mai kl. 16 skulle eg få sleppa til. Det vart ein interessant, men og mykje
intens og kjenslefylt samtale, frå båe sider. Eg gjengir han ordrett:
«Herr kommandant! De gav meg beskjed 16. mai - kvifor gjorde
De det? Korleis kunne De, ein framand mann utan nokon som helst
kjennskap til meg, gi ein slik beskjed og ein slik ordre?» Han kom
med nokre runde talemåtar. Vel! Lat meg kort få seia - eg personleg
er korkje tyskfiendtleg eller engelskvenleg. Vi vil fred og ingen ting
anna. Både konge, regjering og folk vil det slik. Berre nøytralitet.
Når soldatane Dykkar stadig syng: «Wir fahren gegen Engelland» -
kvifor kjem de da til Norge? Kva vil de her? Dette er da ikkje
England! Eg tala meg varm. Han berre nikkar og lyder på, og teier.

----
430 Krig
----
Eg held da fram: «Vonar herr kommandanten har forstått. Eg er
nordmann, og eg elskar mitt vesle land likeså mykje som De Dykkar
Stor-Tyskland. Difor kan eg ikkje, slik situasjonen er blitt for oss
idag, elska dykk og vera høfleg, venleg, «munter und vergnugt». Det
er tungsamt å vera nordmann idag og kven som har gjort det slik for
oss, vil truleg herr kommandanten forstå?» -
Svar: Der Pfarrer sa: Norges konge og regjering var nøytrale!
Dette er nok ikkje tilfelle. Vi har på falne engelskmenn funne doku
ment og papir som viser noko anna!»
Eg: «Eg har mi meining om alle desse papirfunna som skal vera
gjort i det siste på falne soldatar. Eg korkje vil eller kan diskutera
dette!»
Han: «Vi må elles hugsa - Det er det tyske folks ære det gjeld!»
Eg: «Orsak, herr kommandant, men vi nordmenn, om vi enn er
både få og små, vi har også vår ære, men kva er det blitt av den nå?»
Dermed var audiensen og samtalen slutt. Han skjønte meg visstnok,
for då eg reiste meg for å gå, sa han stilt og intenst nokre ord som vart
meg til signing og styrke under heile krigstida: «Ja! Vi foraktar deim
som ikkje elskar sitt land!»
Det gjorde godt å få tala ut.
Laurdag 1. juni pålag kl. 18 sto eg utanfor Stiklestad skulehus og
prata med klokkar Paul Vist, ein kjernekar og god nordmann. Ein strå
lande finversdag det og. Vi samtala om gudstenesta neste dag, om
salmesetelen og songkoret som skulle syngja, om musikken som skulle
spelast og ikkje minst om ofringa som var planlagd til dei krigsherja
byane Steinkjer og Namsos.
Da kjem seks høgare offiserar, i mektige skinande støvlar og svære
breie snorer overalt - i stram marsj på taktfast prøysenvis, i geledd, ut
frå næraste grannegarden. Dei svinga rett opp mot Stiklestad. Det er
tydeleg, det er meg dei siktar på.
Eg er spent. Hitler-herren, sjølve sjefen med flathuva, velfødd og
rund som ein «Gøring» sett augo i meg. Kvast! «Tyskfiendtleg!» fræsar
han mot meg. Eg rettar meg opp, ganske roleg, sett augo mine frekt inn
i hans og slepper dei ikkje sålenge samtalen varar. «Jaså! Kven har sagt
Dykk det? Kvar har De det ifrå? - Eg gir same forklaring som til
kommandanten 10-12 dagar tidlegare.
Kommandanten, som er ein av dei seks, nikkar. Ferdig med det! Så
kjem andre akt: Skulding nr. 2: - like skarp og kvass som den første:
Her ligg gøymt våpen på kyrkjegarden! Engelske våpen! Kva har De å
seia til det?»
Dette var dramatikk av første klasse - det teikna til litt av kvart. Heile
situasjonen sto med eitt tindrande klår for meg. Tankane og kjenslene

----
431 Krig
----
storma på: Kven hadde vel mest rett til å stå her på Stiklestads heilage
grunn. Desse seks med dei breie gylte snorene, dei svære støvlane og ein
mine som åtte dei all verda - eller eg, vesle, forsvarslause prestemann,
berre med ein gamal sykkel, snadde i handa og hatten på snei. Svaret er
greitt. Eg rettar meg opp, kløner meg fast til min historiske og nasjonale
rett, ser obersten enda meir bestemt inn i augo: «Kva er det De seier?
Våpen på kyrkjegarden? Nei og atter Nei! Det De der seier, er meg totalt
ukjent!» Eg rista på hovudet så hatten var i ferd med å detta av.
Han: «Keine Liige!! - det skein hatefullt i augo.
Eg: (like kvast): Nei, mein Herr, dette er keine Liige!!
Eg slepte ikkje eit sekund taket i augo hans. Forsto at her gjalt det å
halda ut, og understreka sterkt dette endå ein gong. «Eg har så godt og
reint samvet - like reint som den skyfri, klåre blå himmelen over oss her
- at eg med største frimod kan sjå både Dykk, herr oberst, og samtlege
desse høge herrane inn i augo!»
Mannen syntest meg brått noko usikker. Litt famlande kom det: «Det
er da merkeleg - Er De da ikkje presten her på staden? Fører De da ikkje
kontroll med kyrkjegarden?»
Eg: Jau, eg er presten her på staden, men sant å seia, eg har anna å
tenka på og gjera enn å føre kontroll med Dykkar krigføring!» Eg var
harm. Jorda brann under beina mine - det brann også inni meg. Da for
ein engel i meg, kvit eller svart - eg veit ikkje: «Foresten mine herrar! De
skræmar meg ikkje! Eg forstår, De vil tvinge meg til å seie ting eg ikkje
kan! Og trur de meg ikkje, så er eg forsvarslaus. Men samvetet mitt er
tindrande blankt og reint. Her står eg. Eg kan ikkje anna. Gud hjelpe
meg. Amen!»
Det vart ei lita togn. Men så på'n igjen: Skulding nr. 3: «De har våpen
i prestegarden? Antiluftskyts på loftet?
Eg: «Versågod, mine herrar! Mitt hus står åpent. Og kona mi er
heime. Eg bed dykk, samtlege offiserar, straks gå derbort og under
søka!
Dei gjekk ikkje. De såg berre på kvarandre og sa ikkje meir om dette.
Men så kom sjølve rosinen i pølsa - Skulding nr. 4: Ein østerriksk
underoffiser, ein feit, eksplosiv sinnatagg steig fram og anklaga meg.
Dette hadde seg slik: Om føremiddagen same dagen, huslyden min og eg
sat nett og åt middag heime på prestegarden, da det banka på døra til
hagestua. Ein oppgjødd herremann i drusteleg uniform steig inn. Han
skulle ha rom til nokre høgare offiserar! Eg så på kona mi: «Korleis er
det, Astrid, har vi rom? spør eg.-» «Vi har to senger på gjesterommet»,
svara ho, litt usikker og lite glad. Vel. Men så kunne naturlegvis ikkje eg
halda meg: Rom? Javel! Men det vil eg ha sagt med same: Det er ikkje
med min gode vilje eg overlet rom til mine fiendar!»

----
432 Krig
----
Men da skulle du ha sett. Han eksploderte - eld og svovel fossa fram
or Ginungagapet i ein veritabel ordflaum: «Kva er det De seier? Her har
eg reist gjennom heile Norge, men dette er første gongen eg høyrer noko
slikt! Eg skal fortelja presten: Er de klar over at hadde ikkje eg vore ein
rimeleg mann, så hadde De nå blitt plaffa ned, skoten, på staden der De
står! Noko så uforskamma! Tenk! Her kjem eg inn i ein norsk
prestegard - og korleis blir eg motteken? Istadenfor å seia: Versågod,
sitt ned! (Han demonstrera dette ved å setja seg) - så blir eg møtt med
slike ord og slik framferd!»
Dette var altså om føremiddagen.
Obersten spidder meg med blikket sitt og hans kvasse kommando
røyst skingrar i øyro mine: «Kva har vel pastoren å seia til dette?»
Svaret mitt kom kontant og konsist: «Ja, det han seier, har eg sagt, men
ikkje på den måten som den fyren (eg peika på anklagaren) seier det! Sjå
dykk omkring her, mine herrar! Sol frå høg blå himmel over vakre
gardar og grender - med lauvtre i alle lier og fuglar som kvitrar over alt!
Useieleg vakkert, altihop! Dette er mitt fedreland - «Meine Heimat»
retta ein offiser. «Ja, ganske riktig, dette er meine Heimat, som eg er
like glad i som de i dykkar Stor-Tyskland! Og det skal de vite, om det så
er mitt siste ord: Folk som er kommen inn i fedrelandet mitt på den
måten som de er, som soldatar i uniform og med våpen som blir brukt
mot mine eigne landsmenn - kall det tyskarar eller engelskmenn, det er
meg i denne samanheng fullstendig likegyldig, men slike folk kan iallfall
ikkje eg sjå på som mine vener!»
Merkeleg nok: Toreveret uteblei - det vart ikkje meir.
Dei seks såg på kvarandre, snudde seg og marsjerte bort like prøysiske,
presise og komiske som da dei kom. Og der sto eg åleine att - framleis
med sykkelen i eine handa, snadda i den andre - og gamalhatten min på
snei på hovudet. Ei ufatteleg eventyrleg situasjon!
Eit skriftord fall meg i hugen der eg stod - om apostlane: «- og dei
gjekk glade bort frå det høge råd». Dette vart noko av eit kompass for
meg under heile krigen. Eg tenkte: «Giv eg alltid, som prest og nord
mann, må få kraft og klarsyn til å stella meg slik, kva som enn måtte
henda, at eg, lik apostlane, støtt kan «Gå glade bort frå det høge råd»,
m.a.o. aldri av menneskefrykt svikta mi plikt og mitt ansvar og mitt
samvet.
Ja, slik byrja altså konfrontasjonen med okkupasjonsmakta. Seinare
kom også våre eigne nazilandsmenn sterkare med, og da vart den
kyrkjelege situasjonen mykje meir både innvikla, vanskeleg og vond.
Når eg skal prøva skildra den kyrkjelege situasjonen i Verdal desse
åra, er det, som alle bør forstå, nærmast umogeleg for meg, som prest i
bygda i denne tida, å unngå at min person kjem temmeleg sterkt med i
bilete.

----
433 Krig
----
Som lokal representant for kyrkja, med bl.a. tilgjenge til einaste «frie»
talarstol i landet, preikestolen, kom eg lett bort i forhold og situasjonar
av ymse slag som kunne verka utfordrande og farleg. Men for meg var
det slik, at dette forhold gav og presten ei spesiell, forpliktande, sterk
kjensle av ansvar, både likeoverfor Gud og menneske.
At alt dette som nå flaumde innover oss, kom til å verka inn på
arbeidstilhøva i kyrkjelyden og skapa problem, skulle vera temmeleg
lett å forstå. Einaste samlingsstaden som stort sett fekk vera i fred, var
kyrkjehusa i bygda, bortsett frå Stiklestad kyrkje, som måtte finna seg i
nokre få direkte «inngrep». Soleis 13. mai 1940 andre pinsedag. Da
hadde Wehrmakt protestantisk messe der. Ca. 150 møtte. 21. november
1940, kl. 09.00, tysk-katolsk messe med kommunion. Fullsett kyrkje.
Julenattsmesse (katolsk) 24. desember kl. 24.00. Også fullsett kyrkje.
Vidare - to tyske brudevigsler ved tysk prest - og ein «Ferntrauung»
d.v.s. inga brur, berre brudgomen, møter, fylgd av to soldatkameratar
med hjelmane på, mens han sjølv ber hjelmen under armen. Eg er nys
gjerrig og har sett meg på galleriet. Eg lika meg ikkje. Hakekorsflagget
var hengt opp slik at det dekte heile koråpningen. Framfor der eit bord,
der to tyske offiserar sat, ein på kvar side. Båe reiste seg da brudgomen
steig fram. Den eine las ein formel, som brudgommen avla eid på. Der
etter vart ein protokoll underskrive, og alt var ferdig. Samstundes med
denne handlinga, gjekk ei tilsvarande for seg der brura var. Slik kunne
det altså gå for seg - den gongen.
Elles var det nærmast merkeleg kor relativt lite vi i aller første tida
fekk merka av den nye situasjonen. Etter det første sjokket gjekk
arbeidet stort set sin rolege, stillferdige gang. Men at vi levde i skuggen
av diktaturet var ikkje vanskeleg å oppdaga. Gufsen fra Gestapo og
seinare Statspolitiet lura alltid i bakgrunnen. Vi var under permanent
overvaking og fekk i den samanheng oppleva både alvorlege og pussige
historier.
Ein dag sto ein mann på mitt kontor, utsend frå Ortskommandanten,
og skal ha greie på en ung teolog, ein pastor som ei stund hadde verka
som predikant for Den Lutherske finnemisjonen i bygda. Pastoren
hadde bede ortskommandanten om reisepass til Trondheim. Komman
danten hadde eksaminert mannen - men forsto ingen ting. Han syntes
både jobben og mannen verka temmeleg mystisk. Kva driv de med?
spurde kommandanten. «Eg er pastor og reiser for Finnemisjonen», var
svaret. Komm: «Jamen, det er da prest i bygda. Kva i all verda skal det
da vera til å drive misjon her? Nei, han forsto ingenting. I si naud viser
pastoren til meg, og utsendingen sto på kontoret mitt for å få nærmere
greie på mystikken.

----
434 Krig
----
Korleis dei engsteleg passa på oss, den minste ting, vitnar også denne
historia:
En dag fekk eg brev frå Nidaros biskop, dagsett 6. desember 1941, der
det heiter: «Reichskommisar melder: Biskop Berggravs bok «Mannen
Jesus - sjelelegen» må ikke bli omtalt og ingen utdrag av boken må
offentliggjøres.»
Liknande brev var sende alle prestar i landet.
- Skulle ein høyrt på maken? Tenk Reichskommissar - den store tyske
Wehrmakt - var redd den vesle boka om Jesus, som Berggrav hadde
skrive mange, mange år tidlegare! Ja, kvifor var dei vel redde såleis?
Kanskje ei historie som ein kollega fortalde meg etter krigen frå
Sachsenhausen, der han var fange, forklarar noko. Han fortalde, at
vart nokon av fangane der funne å ha hos seg fylgjande to ting: Dyna
mitt eller/og Bibelen, kunne dei utan vidare bli sett mot piggtråden og
skotne!
Dynamitt - Sprengstoff? - det forstod dei. Guds Ord også sprengstoff?
(Guds dynamis. Romarbrevet 1.16) - jau, sanneleg, dei syntes å ane det
og?
Jau, vi er under overvaking og merkar stadig skuggen av diktaturet.
Sommaren 1940 gjekk stort sett elles utan større samanstøytar med
dei nye «vennene» våre. I tida 27. juni til 1. juli hadde me endatil
bispevisitas, som tross dei nye «tingenes tilstand» ga oss nokre gilde og
rike dagar i bygda vår. Men så tok noko til å skje:
Olsokdag - måndag 29. juli kl. 19.00! Frå heile bygda, ja, frå granne
bygdene med, strømde folk til Stiklestad kyrkja. Ei mektig nasjonal
mønstring. Kyrkja vart altfor lita. Stemninga er til å ta på. Korsongen,
salmesongen, alt i hop løfter oss opp til dei store høgder. Eg vart sjølv
sagt ført med og let det stå til for fulle segl. Og så forsnakka eg meg. I
preika mi, som den dagen naturleg krinsar omkring Heilag Olav, kjem
eg, «i begeistringens brus» og utan at eg merkar deg sjølv, å seia kong
Haakon istadenfor kong Olav. Dermed vart preika mi litt for
høgaktuell. Ho fekk ein dobbelklang som ikkje var til å misforstå:
«Vår store norske kong Haakon (Olav) laut jamvel røma landet, veit
vi, på grunn av indre tilhøve, forlata landet og folket. Kvifor? For å
svikta sitt folk kanskje? For å overlata det til framandt velde eller
Hva? Ja, det var verkeleg dei som sa så, men var det slik??
Nei og atter nei! Kor vel vi alle veit, soga seier: Han forlet land og
folk ikkje for å svikta, ikkje for å flykta, men for å koma igjen - og
bli Noregs evige konge!» —
Jau, dette var gode greier - Retteleg ein lekkerbisken for mange. Alle
som sat i kyrkja tenkte nok sitt, hadde i friskt minne den underlege
dagen tidlegare på sommaren, 7. juni, da kong Haakon (liksom Olav i

----
435 Krig
----
si tid) måtte forlata norsk jord og fara utanlands. «Sjå der, han svik sitt
folk. Dette er flukt,» spotta somme. Vi fekk snart sanna, at det var
ikkje slik.
«Neimen, korleis trur du det vil gå deg nå?» smilte ein god verdaling
mot meg, straks eg kom ut av kyrkja. «Du veit da vel det er ei risikabel
historie å omtala kongen nå for tida?
Det gjekk godt.
Men nokre dagar etter kom ein gestapobil frå Trondheim inn på
tunet. To dystre menn steig ut. Kva ville dei? Eg tenkte mitt - Olsok
preika? Men nei. På kontoret byrja samtalen slik: «Vi er kjent med at
presten hissar menigheten «die Gemeinde» - opp mot dei tyske forord
ningar!» Merkeleg nok, eg tok det såre kaldt, retta meg opp i kontor
stolen, tok meg god tid - tende snadda, reiste meg opp og steig fram for
den dystre, arrete gestapisten, som breidde seg frekt i den djupe lene
stolen min.
«Mein Herr. Tru meg! Så dum er korkje prest eller «die gemeinde» her i
Verdal, at vi kan finna på å trosse dei tyske forordningar. Vi er lojale,
men sjølvsagt heller ikkje meir. De kan såleis ikkje kommandera oss til
å elska dykk eller helsa venleg og ærbødig på dykk, slik situasjonen nå
er».
Det var ein lengre samtale. Da han omsider reiste seg og tok farvel, helsa
han meg opp i handa på gamal norsk vis og ikkje med nazihelsing, som
da han kom, og sa bestemt: «Eg går ut frå at presten har forstått kvifor
eg er komen her. Det er alvor». Det var tydeleg å merka det. Det lukta
litt både av svovel og eld og terrorisme, der han vart borte gjennom
døra. Men kong Haakon og olsokpreika vart ikkje nemde med eit ord.
Utetter hausten 1940 gjekk arbeidet på grasrota, det frivillige arbeid i
foreningar og lag sin rolege gang. Likeins gudstenestene. Grunna dei
rekvirerte forsamlingshusa kringom, vart det likevel mindre med offent
lege møte og tilstelningar av ymse slag. Som ein liten kompensasjon for
alt dette, tok vi Stiklestadkyrkja i bruk til litt friare samver i romhelga. -
Julesamver, kalla vi det - med korsong, musikk, tale og noko liturgi, og
framforalt gang rundt juletreet. Desse samvera vart reine folkefestar og
skipa til kvar einaste julehelg, i fleire år også etter krigen.
Utover 1941 byrja også våre eigne NS-folk å «slå på stortromma» mer
fanatisk enn før for å tvinga oss til lydnad både mot deim sjølve og deira
tyske vener.
Ein dag i februar fekk eg tilsendt frå politiet ein plakat med bilete av
Quisling: «Denne plakat er mottatt til oppslag på iøyenfallende sted på
Deres kontor. De anmodes om å slå opp plakaten straks!»
I september kom eit brev, datert 4. sept. 1941, frå fylkesføraren i
Trøndelag: «Jeg ber Dem straks sende meg svar på spørsmålet: Vil De
slutte Dem til Nasjonal Samling?
Verdalsboka — 28

----
436 Krig
----
Nokre veker deretter (8/10-1941) brev igjen, da frå nazi-ordføraren. Det
gjeld eit legionærmøte: «Etter fylkesmannens pålegg blir De herved som
offentlig tjenestemann tilholdt å møte —» o.s.b.
Altså, eit ustanseleg press og påtrykk frå alle kantar. Men sjølvsagt i
papirkorga med altihop!
I februar 1941 kom «Hyrdebrevet», som eg før har omtala, merkeleg
nok sendande i posten. Laurdag 15. februar, kl. 21.00 kom lensmannen
til prestegarden, i full uniform og krevde etter telegrafisk ordre frå
politimesteren, alle eksemplar av hyrdebrevet utlevert. Vel eg leverte
han det eine eksemplar eg hadde i handa, men protesterer og påstår det
er ulovlig handling. Eg skreiv straks til biskopen og varsla om det som
var passert og bad han gjera sitt til at hyrdebrevet vart meg tilbakelevert
og beslaglegginga oppheva.
Ein anna sak var, at eg skaffa meg 100 eksemplar ekstra frå Steinkjer av
brevet, som vart trykt ekstra der - og dette vart delt ut i bygda alle stader
og lese opp i lyd og lag.
Slike brev og dokument kunne som oftast ikkje sendas i posten, men
berre med private kurerar. Nokre gonger fekk eg og den æra og tillit å
fungera som kurer. Første gongen gjalt det «Hyrdebrevet».
Fredag 14. februar var eg i Trondheim. Fekk da i oppdrag å syte for at
dette og nokre andre skriv i samband med det, snarast ble ført fram,
ikkje berre til Sør-Innherad prosti, men og Nord-Innherad og Namdal
prosti. Eg pakka sakene så godt eg kunne, tok så toget til prosten i
Sparbu, som lova å senda kurer vidare så fort det blei dag. Ein annan
gong, i Oslo, november 1943, eg skulle heim. Da laut eg ta med meg ein
rapport frå Den Midlertidige Kirkeledelse, ved presten Bonnevie-Svend
sen, til domprosten i Trondheim. Heile rapporten, på tynnaste slag
papir, blei krølla saman i eit lite tablettglass, som lett kunne knusas om
det gjalt. Men det gjekk godt, heldigvis.
Nye situasjonar dukka stadig opp. Skuggen fra diktaturet blei tettare
og tettare. Jamvel inn i sjølve kyrkjehuset og gudstenesta vår kom etter
kvart både politikontrollen og det som dermed fylgde. Vi fekk mange
underlege, uhyggelege og komiske episodar.
Sundag 24. januar 1942 (3. s.e. kr.op.) blei ein dag som visseleg ingen
av dei som var tilstades nokon gong kom til å gløyma.
Ein finfin vinterdag. Ungdomssekretær (seinare biskop) Bjarne Weider
og eg var ilag om gudstenesta i Stiklestad. Full kyrkje. Heile førarskulen
frå Bakketun var og møtt fram, pålag 35 personar, kvinner og menn,
mest menn. Alle uniformerte. Dei hadde sett seg fremst i kyrkja. Dei
fleiste rett nedfor preikestolen. Jau, dette teikna sanneleg til dramatikk.
Og sant å seia - dramatikk vart det!
Bjarne Weider held preika på dagen, over dagens tekst: Markus ev. 1,21
f. «Jesus driv ut vonde ånder». Alt gjekk pent og roleg. Han preika

----
437 Krig
----
varsamt og godt, som vanleg. Etter preika song me «Vår Gud han er så
fast ei borg».
Som sokneprest i bygda, skulle eg bera fram ei skriftleg helsing frå
kyrkjestyret - Den Midlertidige Kirkeledelse, med bl.a. sterk oppmoding
til alle, unge og gamle, om å stå faste, serleg i kampen mot ungdoms
tenesta, same kva det kostar! Ver tru mot samvetet ditt!
Det gjekk fredeleg utan knirk ei heil stund. Men så sa eg til slutt: «Vi
reiser oss og syng «Mektigste Kristus», «Menighetens Herre» osb. Alle
vers». Da var det gjort, Staupet rann over. Sjefen for hirdskulen, med
dei breie snorene, ein litt eldre mann, spratt fram or benken, rett ut i
midtgangen og stelte seg beint framfor preikestolen og presten, som sto
der og song ilag med kyrkjelyden, slo hælane ihop, så det smalt i kyrkje
veggene - og kommandera kvast: «Kom!»
Momentant marsjerte heile førarskulen ut or kyrkja, nærmast spiss
rotgang, i fine uniformar, men svarte som mulattar i ansiktet, alle
saman, medan orgelet bruste og den store kyrkjelyden song så mest
taket løfta seg:
Mektigste Kriste, menighetens Herre,
den Du har tegnet med Ditt kors til ære!
Skynd Deg å hjelpe oss av fiendens snare,
Ditt folk bevare!
Før Du seiv striden for de barn så svake,
demp Du vår fiende, driv hans makt tilbake!
Hva seg mot Dine lemmer vil opphøye,
seiv Du nedbøye!
I sakristiet etterpå sa gamle, staute Johs. Dahl: «Ja, går dette vel,
Hovden - får du sleppa til fleire gonger på Stiklestad preikestol, er
sanneleg nazistane veikare enn vi trur».
Eg slapp til også neste søndag - og heile krigstida. Det gjekk bra.
Om ettermiddagen, samme søndag var Weider og eg på ei tilstelning
på Øra. Mykje folk. I den store festlyden var og folk som var i kyrkja på
føremiddagen. Ein av dem, Eleseus Miiller, stakk ein liten pakke i
lomma mi der eg gjekk forbi han. «Enkens skjerv», kviskra ham. Straks
eg kom heim om kvelden, åpna eg pakka. «Å, du store mi tid! Cigarillos
- ei eske småsigarar! Betre kunne det ikkje ha vore. Eg var storglad, eg
røykte nemleg den gongen. Inni eska lå eit lite kort med ei påskrift som
gjorde meg enda meir glad:
«Høgvyrde hyrding! Ante ikke før idag at det også er deg gitt å
utdrive onde ånder.»
Hilsen EM.

----
438 Krig
----
For ei helsing! Kan nokon undrast på at soknepresten på Stiklestad
vart glad og gjekk med dette kortet på seg alle dei vonde åra, og har teke
vel vare på det seinare og.
Dette kortet gav meg noko å tenka på både den gongen og tidt seinare.
Tenk, om det hadde vore sant, om eg verkelig i djupaste meining hadde
kunna driva ut «vonde ånder» - både hos meg sjølv og andre i denne
tida. Der var i sanning nok av det slaget den gongen. Det fekk vi alle
tydeleg merka. Det er visst nok av deim idag og!
Frå ei gudsteneste i Stiklestad kyrkje midt i svartaste tida (1942)
minnest eg og ein episode. Kyrkja var full av folk. Mellom dei mange,
og nokre framståande tilhengarar av den «nye» tid, bl.a. ein forfattar,
ei kjend nazidame og så sjølve kommandanten på Hirdskulen. Dei ruva
bra der dei sat, alle tre. Messa var så langt komen, eg var akkurat i ferd
med å samla mine tankar og ord til ei passeleg avslutning på preika.
Dette gjorde eg på denne måten: «Eg må hugsa nokre ord av far min. Eg
vil sitere dei til slutt: Vil Gud slipa, så må jamvel djevelen dra slipestein
en. Og så la eg til: «Kan henda det er noko av det vi opplever idag?
Amen.» Da eg gjekk frå altaret og skulle inn i sakristiet, kyrkjelyden var
på veg ut, alle saman så nær som dei tre, dei sto att. Det var tydeleg det
var noko dei ville. Da kom min gode ven, Miiller, ein spenstig kar, i stor
hast, farande fram i koret, han helsa, takka for dagen og smatt forbi
meg ut gjennom sakristidøra, idet han såg seg flyktig tilbake på dei tre,
smilte lurt og sa: «Ja, ja, sjå der. Der har vi dei som dreg slipesteinen».
Og borte var han. Snakk om humor - med brodd!
Det var sjølvsagt ikkje alltid berre lett å halda motet oppe desse åra,
men den humoristiske sansen imellom folk hjelpte godt på. Og den
blømde både rikt og frodig - Gudskjelov.
Sta (sak ta 1. februar 1942
I samband med statsakta på Akershus festning 1. februar 1942, opp
levde vi på Stiklestad prestegard ein nærmast komisk flaggstrid (men
alvorleg nok) - det reine storspetakel, med telefonoppringingar, klage
skriv i aust og vest, politimeldingar og jamvel statspolitiforhøyr og
trugsmål av ymse slag, både frå ordførar, fylkesførar og fylkesmann.
Dagen før, laurdag 31. januar ringde det frå Verdal Herradskontor:
Det var ordre frå innanriksdepartementet om å flagga 1., 2. og 3.
februar. «Denne ordren er meg uvedkommen», svara eg. Eg har berre
med kyrkjedepartementet å gjera, og derifrå har en ingenting høyrt. Eg
tek ikkje mot ordrar frå andre enn mine overordna. Så lenge dette ikkje
er skjedd, heisar eg ikkje mitt flagg, som dessuten er mitt private. Men
vil De skaffa flagg sjølv, står stonga til disposisjon!»

----
439 Krig
----
Om kvelden, same dag, ca. kl 18-19, fekk eg imidlertid melding fra
kyrkjedepartementet om det same: «Deptet anmoder om at det 1. febr. i
år blir flagget på de prestegårder hvor der er flagg og flaggstang.»
Søndag 1. februar blei likevel ikkje noko flagg heist på prestegarden.
Dette førde til livlege telefonoppringningar, med trugsmål både frå
fylkesmann og ordførar. Grunnen til at ikkje noko flagg blei heist, gav
eg pålag slik: «Noko offentleg flagg har eg ikkje, og mitt private flagg,
som er 15 år gamalt, er dessutan så fillet og sundrive at eg reknar det for
ei skam å heisa det. Skaff flagg - flaggstonga står til rådvelde». Fylkes
mannen svara: «Vi skal skaffa flagg!» Ordføraren derimot førte eit
kvassare språk: «De får heisa dykkar eige flagg idag, (1. februar), same
korleis det ser ut. I morgon skal flagg bli skaffa. Heisar De ikkje
flagget, vil det få følger!»
Dette var tydeleg tale. Vel - la gå - tenkte eg. Eg heiste dette flagget,
som eg likeoverfor ordføraren karakteriserte som «Eit vanærens flagg»,
men som eg innerst inne igrunnen syntes var akkurat høveleg for å
markera denne skjendselens dag i norsk historie, 1. februar 1942. Men
for å gardera meg for skulding for sabotasje e.l. ringde eg til ordføraren
og gav beskjed om at eg fråskreiv meg alt ansvar.
Da ordføraren, på den store dagen, køyrde forbi prestegarden og såg
dette «vanærens» flagg, som nærmast likna ei gamall sundflerra
skjorte, ringde han fluksens og ba meg straks ta flagget ned - det eg
ikkje gjorde før seinkvelden.
Ny flaggstrid
Seinare på året, i samanhang med Olsokfeiringa på Stiklestad, opp
levde eg noko av same slaget, ein komedie omkring flaggheising på
prestegarden.
I dagane 27.-29. juli 1942 hadde NS tillyst storstemne i Verdal, med
gudsteneste olsokdag i Stiklestad kyrkja ved nazibiskopen Lothe.
Quisling og fleire av ministrane hans var tilstades. Sjølv hadde eg fått ei
spesiell, personleg innbyding skriftleg til å møta fram ved gudstenesta.
Men nei! Eg korkje ville eller kunne. Eg hadde tillyst mi årlege sommar
messe i Vera sundag 2. august, og i det høve planlagt nokre feriedager
der, saman med familien min, frå. 30. juli til 4. august. Messa var gjort
kjend i god tid. Tillysinga av denne enkle fjellmessa førde til stor ståhei
og brann i «Rosenes leir». Stats- og grensepolitiet ana «Ugler i mosen»
og gikk til aksjon. Messe i Vera, like ved grensa? Ikkje tala om! Dermed
sette dei forbod, for både prest og folk elles mot å fara dit den helga,
med slik motivering: «Presten har visseleg sine baktanker. Han vil nok
på den måten prøva lokka folket til fjells, bort frå olsokstemna på

----
440 Krig
----
Stiklestad, NS-stemne og såleis også lura eller smugla folk over til
Sverige» - osb osb.
Ein dag steig ein uniformert NS-politi inn på prestekontoret, med eine
arma i veret. Nokså bryskt melde han om forbodet. Det var sytt for
vaktpostar etter vegen til Vera. Forbod for folk deroppe mot å ta mot
gjester dagane kring olsok. Eg vart harm og gikk straks til motaksjon,
protesterte og læst meg mykje såra og vonbroten, ja, beintfram for
nærma over slik framferd. Etter mykje akkordering og telefonsamtalar,
jamvel inn til sjølve hovudkontoret for politiet, blei verkeleg forbodet
oppheva og messa halden som tillyst. Men nede på Stiklestad prestegard
skjedde det diverse ting, bl.a. ein ny flaggkomedie.
Nokre dagar før den store, nazistiske olsokstemna, ringde propa
gandasjefen og spurde om eg heiste flagg desse dagane? Vel. Eg heldt
fast på mitt tidlegare standpunkt: «Eg heisar ikkje mitt flagg, men skaff
flagg, så skal det bli heist!»
Flagg vart skaffa og heist måndag 27. juli, med ein liten baktanke, det
skulle få hanga oppe til og med kong Haakons 70-årsdag, den 3. august.
Flagget hang oppe dag og natt heilt til eg drog til Vera torsdag 30. juli,
men heller ikkje da vart det fira. Tvertimot - eg gav forpaktaren streng
ordre om ikkje å røra flaggstonga medan eg var borte. «Eg kjem att
tysdag 4. august. Flagget skal hanga til da.» Men nei, slik gjekk det
ikkje. Forpaktaren fortalde, at seint torsdag kveld, 30. juli, kom
Noen av de som var med på å feire kongens fødselsdag på Sveet i Vera 3.
august 1942.


----
441 Krig
----
fylkespropagandasjefen inn på prestegardstunet, litt forundre og for
arga: «Jaså, de flaggar enda her». - «Ja, presten har sagt det skulle
hanga til han kom heim att.» Han fira da flagget.
Men da ein viss person i Verdal fekk høyra dette, reagera han med eit
hjartesukk: «Han heiste flagget, det gjorde han, men han fira det ikkje,
den larven.»
Ja, slik gikk tida, uhyggeleg på mange vis, men likevel mykje betre
enn ein kunne ha venta.
Tida var ikkje berre trassig, hard, kald og hustri i Verdal, ikkje utan
lysglimt i mørkret. I skuggen av diktaturet fann me kvarandre meire
enn nokon gong, både kyrkjelyd og prest. Slik ikkje berre med meg,
men og med min gode kollega res.kap. Alfred Skogsholm i Vuku. Kven
kan vel gløyma det hjartelege samhald, den mektige offervilje og felles
innsatshug som vi da fekk røyna? Og så smilet da - og humoren i folket!
Tross alle trugande uversskyer speida vi alle frametter med solrennings
voner i sinnet. Vi venta og trudde tross alt på miraklet som snart måtte
skje, med alvor og skjemt, ikkje minst det siste.
Mismod? Å nei, stort sett ikkje! Pessimisme? Langt derifrå! Matløyse?
Nei, heller ikkje det, iallfall for presten!
Ein dag eg sat i stova og prata med far, som nett da vitja meg, steig
ein mann inn med stor ryggsekk på seg: «Eg slakta her om dagen - så
tenkte eg: Nå treng sikkert Presten vår ei steik. Og her er eg da!» Han
pakka opp! «Versågod!» og dermed for han på dør igjen.
Eg opplevde mange slike ryggsekker desse åra. Det var steik, mjøl, smør
og pengar. Alt saman gåver og varer som nærmast var ulovleg å gi bort i
desse rasjoneringstider - og i alle høve slett ikkje til ein prest som hadde
sett seg på bakbeina mot det nye systemet og sjølvforskyldt var utan
løn. Han skulle helst svelta ihel, meinte og vona «dei»! At så ikkje
skjedde korkje med Vuku-presten eller meg, har vi i høgste grad det
rauste og gavmilde Verdal å takka!
Det vrimla av lysglimt i mørkret!
Kor paradoksalt det enn høyrest, men noko av det som i svartaste tida
gav best og flest lysglimt, var sjukebesøka mine kringom i bygda -.
Stadig var eg på farten, med den gamle sykkelen min. Men eg lyt nok
vedgå, det var slett ikkje alltid berre «sjelesørgeriske» motiv som dreiv
presten, ofte like mykje ønske om å få høyra BBC, siste nytt frå
London. Tross forbod og inndraging av radioapparata, fanst dei på dei
mest forunderlege plassar og gøymsler rundt om i bygda. Eg gløymer
aldri Verdal Meieri. Der gikk det for seg i lengre tid eit intimt og artig
samarbeid mellom «kyrkja» og tjuvlytting. Da Øra bedehus, der vi pla
halda våre søndagsgudstenester, blei rekvirert og tatt frå oss, åpna
Verdal Meieri salen sin til tenestene våre. Mange gilde samver hadde vi
der. Med ei eiga sers kjensle minnest eg: Mest kvar gong eg hadde preika

----
442 Krig
----
dernede, ble døra åpna, stilt og varsamt, presis kl. 12.15. Det var min
gode ven, Olaf Johansen, som ga beskjed: Nå, prest bli ferdig - det er
berre 15 minuttar att til London-nytt. Eg gjorde meg ferdig, sa Amen -
og tok snarleg farvel med kyrkjelyden, og straks etter sat eg der langt
inne i meierikjellaren, bak ei mengd kasser, ilag med ein liten flokk - ei
menighet det og-.
Vinteren 1944-45 fekk vi stadig høyra om noko dei kalla «tyskernes
seierrike tilbaketrekningar» og «den brente jords taktikk». Kva desse
merkelege formuleringar betydde, ja, det fekk vi i sanning i høgste grad,
ganske fort røyna så det sveid både på kropp og sjel, også i Verdal.
Eg nemner serleg: Finnmarkstragedien hausten 1944 og russarleiren på
Ørmelen.
1 Verdal var vi i desse vonde åra, som vanlig, to prestar i arbeid.
Res.kap. Alfred Skogsholm i Vuku og eg på Stiklestad. Om min kjære
kolega frå desse åra vil eg stutt ha sagt: Han var på alle måtar ein
prektig kollega og ven. Utan svik, stødig og solid som menneske og
prest. I alle år og alle situasjonar samarbeidde vi på aller beste vis. Han
hadde sjølvsagt og sine opplevingar og røysler frå denne tida. At ingen
ting av dette kjem med her, er eit faktum som eg berre må seia meg lei
for.
Men nokon endring i det totalbilete eg har gitt av tilhøva i Verdal i
krigsåra, er eg viss om at opplysningar frå ham ikkje ville ha ført til.
A vera prest i Verdal desse åra var ei fantastisk og eventyrleg opp
leving.

----
443 Krig
----
RASSIA MOT NORSKE OFFISERER OG POLITI
Natt til 16. august 1943 ble foretatt tre litt spesielle arrestasjoner i
Verdal. Det var rittmester Johan Weisæth som ble tatt i forbindelse med
en landsomfattende rassia mot norske offiserer.
Lensmann Jon Suul og politibetjent Ingemann Østnes ble tatt i tilsvar
ende rassia mot det norske politiet.
Noe av bakgrunnen for disse aksjonene var nok tyskernes frykt for
innvasjon og håp om å ramme grupper som kunne bistå heimefronten
og innvasjonsstyrkene i en slik situasjon. For politiets vedkommende
gikk det først og fremst utover slike som hadde kommet på NS's og
tyskernes svarteliste.
Etter at krigshandlingene våren 1940 var innstilt, ble alle norske krigs
fanger sluppet fri. Men sommeren 1943 fant tyskerne plutselig ut at de
norske offiserene hadde brutt sitt æresord om ikke å delta i krigshand
linger mot Tyskland. Under påskudd av dette gikk de natt til 16. august
til en overraskende aksjon mot offiserene. Ca. 1500 sto på listene over
de som skulle takes. En god del klarte imidlertid å komme seg unna slik
at hele fangsten ble ca. 1000 offiserer
Som nevnt, var rittmester Johan
Weisæth, fra Verdal, en av disse.
Pågripelsen skjedde etter velkjent
tysk mønster, sent på natta og med
stort oppbud. Flere biler kunne sees
ved og omkring småbruket Sand
heim, hvor Weisæth bodde, og ialt
var det sju tyskere som var med på
aksjonen. Selvsagt var det en lokal
kjentmann med, men som holdt seg
godt i bakgrunnen.
For Weisæth ble det 2 års tysk
krigsfangenskap og meste av den
tida i Polen. Både han og familien
var uforberedt på dette og det ble
tider med både fysisk og psykisk på
kjenning. Han kone, Jenny, ventet
sitt fjerde barn, og ca. ett år etter
Johan Weisæth.


----
444 Krig
----
arrestasjonen skjedde det tragiske at deres førstefødte, en ni år gammel
gutt døde. — Hendingene hvor de hadde behov for hverandres støtte,
men som de måtte leve med i uvisse om de noen gang fikk se hverandre
igjen. Uvissheten var det verste.
Dagen før arrestasjonen, var Weisæth på multeplukking i grense
traktene, i nærheten av Mærraskaret. Da ble det skutt mot ham og
Weisæth var ikke i tvil om at skuddene kom fra grensevakter, tyske,
norske eller kanskje svenske. Men hvorfor?
Offiserene som ble tatt i Trøndelag, ble samlet sammen på Øysand i
Melhus, før de ble transportert videre til Hvalsmoen ved Hønefoss.
Etter ei tid der fikk de forelagt ei erklæring om lojalitet som vilkår for å
slippe fri. Med få unntak, nektet praktisk talt alle, og i to transporter
med fangeskipet «Donau», ble offiserene sendt til Schildberg i Polen
hvor de ble til januar 1945. Da ble de evakuert til Luckenwalde fem mil
sør for Berlin.
Etter at russiske panservogner hadde valset ned piggtråden rundt
fangeleiren, ble det gjort forberedelser til å sende offiserene østover på nytt,
for via Russland settes inn i frigjøringa av Finnmark. Imidlertid kom
kapitulasjonen og fred. Det bar vestover igjen og videre heim til Norge.
For Weisæth ble det en gledelig gjenforening med familien.
De norske offiserene som ble holdt i tysk krigsfangeskap, hadde
adskillig bedre forhold enn de politiske fangene i andre leirer, sannsyn
lig fordi de sto under Wehrmachts kommando, som så noenlunde rettet
seg etter folkeretten.
Under felttoget i Norge i 1940, tjenestegjorde Weisæth som sjef for
Geværeskadron/DR3. Samtidig gjorde hans kone, Jenny, frivillig lotte
tjeneste.
Utrensking i politiet
I alt ble 400 politimenn arrestert natta til 16. august, og i følge tysk
erne var det såkalt upålitelige polititjenestemenn. Med andre ord en
slags utrensking av uønskede elementer i etaten, samtidig som det skulle
virke som en trusel overfor de som var igjen. Justismordet på politifull
mektig Gunnar Eilifsen, Oslo, var et ledd i det samme. Han nektet å
anholde to unge jenter som hadde unndratt seg nasjonal arbeidsinnsats.
For dette ble han dømt til døden og dødsdommen ble fullbyrdet samme
natta som arrestasjonene foregikk.
I Verdal var det lensmann Jon Suul og politibetjent Ingemann Østnes
som hadde kommet i tyskernes unåde. Samme skjebne led verdalingen
Annar Rostad, som tjenestegjorde i Oslopolitiet og Leif Tronsmo ved
Uttrøndelag politikammer. Tronsmo har sine aner fra Vera.

----
445 Krig
----
Østnes, Rostad og Tronsmo fikk
fangetid med felles skjebne og en
tar seg lov til å se på alle tre som
verdalinger.
Ingemann Østnes hadde sluttet i
politiet allerede i februar. Etter unn
takstilstanden, hosten 1942, fant
han det umulig å fortsette i etaten
og han sa opp sin stilling. Han fikk
imidlertid ikke lov til å slutte, men
etter en attest fra overlege Johann
essen, ved Innherreds sykehus,
lykkes det ham å komme seg ut av
det. Likevel ble han arrestert under
samme beskyldning som de andre,
at han var en upålitelig politimann.
Mens han tjenestegjorde i politiet
ble han flere ganger innkalt til orts
kommandanten på Tinna for å motta
refs, bl.a. for åha neglisjert poli-

Lensmann Jon Suul.
tiets hilseplikt overfor tyske offiserer. To ganger var anonymt angiveri
årsaken til at han måtte stå til rette overfor den høye herren. Ren
samvittighet overfor tyskerne hadde nok hverken Suul eller Østnes, og
de hadde grunn til å frykte det verste da de ble tatt. Begge hadde enga
sjert seg aktivt i illegalt motstandsarbeide, men ingen av dem ble utsatt
for noe inngående forhør om slikt.
Politimennene som ble arrestert nordenfjels ble samlet sammen på
Falstad. Der ble de behandlet som de andre fangene og hadde det rela
tivt bra i forhold til det de kom til å oppleve senere.
På Falstad oppdaget tyskerne Jon Suuls eminente evner i treskjæring,
og han ble satt til å arbeide i fangeleirens treskjærerverksted. Trolig var
det dette som berget ham fra å bli sendt til konsentrasjonsleir i
Tyskland, som tilfelle ble for de fleste av de arresterte politimennene.
Suul ble satt fri den 6. mars 1944.
Den 8. desember 1943 ble de fleste arresterte politimennene i Trønde
lag, under sterk bevoktning, transportert til Trondheim og brakt inn på
Oslotoget, og bundet på hender og føtter ble de ført til Oslo. Etter et
kort besøk på Møllergata 19, bar det til havna og ombord i fangeskipet
«Donau», og videre til en av tyskernes verste dødsleirer, Stutthof i
Polen, ca. 10 mil sør Danzig (nå Gdansk). Om denne leiren skriver
politimester Carl M. Frøseth bl.a.:
«Stutthof var en østleir vesentlig beregnet for jøder, russere og
polakker. Levealderen for de fangene som fikk pakker var 3-4

 

----
446 Krig
----
Krematoriet i Stut ho ff le iren er blitt museum. På veggen vises utallige
merker etter kuler da den også ble nyttet som rettersted.
måneder. De fleste fikk ikke pakker. Leiren var bygget for ca. 7000
fanger — det antall den hadde da politiet kom dit den 14. desember.
Seinere var fangetallet oppi 40.000, så krematoriet gikk for full
damp. I tiden 16. desember 1944 til 15. januar 1945 døde f.eks. 7000
faneer.»
Tyskerne forsøkte å omvende de norske politimennene til den rette
trua, for deretter beordre dem til tysk tjeneste. Politifolka ble utsatt for
intens nervekrig med trusler om gasskammer m.v. Den 17. november
1944 fikk de kniven på strupen. Russerne hadde trengt inn i Finnmark
og spørsmålet var om de nå ville kjempe mot bolsjevismen. Da svaret
var et entydig nei, erklærte leirkommandanten dem for Europas fiender
og tok fra nordmennene alle særfordeler de inntil da hadde hatt.
Krigens gang gjorde imidlertid at tyskerne fikk annet å tenke på.
Russerne kom stadig nærmere Stutthof-leiren. Den 25. januar bestemte
tyskerne seg for å evakuere leiren. Det ble en grufull operasjon som
kostet mellom 15-20.000 fanger livet. Fangene ble drevet ut på lande
vegen i 20-25 graders kulde og snøstorm. Særlig jødene gikk det ille ut
over. De hadde på forhand fått den dårligste behandlinga og hadde intet
å møte de harde strabasene med. De som sakket akterut ble uten skånsel
slått ihjel av SS-bødlene. Det lykkes ikke å komme gjennom russernes


----
447 Krig
----
linjer vestover og etter sju uker kom
fangene tilbake til leiren. Helt men
ingsløst hadde de gjennomført en
av de verste dødsmarsjer som en
kjenner fra krigens dager. Av
15.000 jøder kom bare ca. 2.000 til
bake.
Under denne dødsmarsjen ble de
norske politimennene splittet opp i
små avdelinger, slik at flere av dem
ikke møttes mere under fangetida.
En gruppe ble holdt igjen for opp
rydningsarbeider i leiren og en del
av disse ble kommandert til arbeids
innsats i Danzigområdet, deriblant
de tre verdalingene, som i løpet av
de fem ukene dette varte opplevde
mye grotesk og merkelig.
Den 26. april 1945 startet den vir
kelige og dramatiske evakueringa
av Stutthofleiren hvorunder nye
tusener utsultede og utpinte fanger
måtte bøte med livet. Nå fikk de
oppleve en helt utrolig Østersjø
seilas.
Om dette forteller Ingemann
Østnes:
Stutthof-jul 1944.
Sik fortonet 2. juledag seg i
hovedleiren. Ved morgenappellen
ble to fanger - to russere - hengt i
galgen, som i anledning dagen var
plassert like ved det tente juletre -
og her hang likene til 2. juledags
kveid. (lll. fra «Norsk politi bak pigg-
tråd».)
«Nordmenn, russere, polakker og jøder skulle ut på Østersjøen og
evakueres vestover. Vi ble låstet på tre lektere, 800 til 1000 fanger på
hver lekter. I sju døgn levde vi som sild i tønne, uten muligheter til å
ligge nedpå. Matmangelen var nesten total og eneste mulige
væsketlførsel var Østersjøvann. Noen få hvetekorn som vi hadde
stjålet i Danzig, ble knust til grøtmel ved hjelp av flasker. Forholdene
kan ikke beskrives og mange av fangene døde ombord. Vi visste for
mye, tyskerne ville bli kvitt oss. Ved at vi ble sendt ut på sjøen lignet
vi på tyske troppetransporter. På den måten kunne tyskerne få de
allierte til å gjøre jobben for seg.
Evakueringa av leiren startet den 26. april 1945 og innlastinga
foregikk om kvelden den 27. og ferden var, kort sagt, ei lang reise
langs både den polske og tyske østersjøkysten, forbi Bornholm og
inn til Lubeck. De allierte hadde imidlertid tatt denne byen og vi
returnerte til Neustadt, en liten garnisonsby på østsiden av Liibeck
bukta. Dette var om kvelden den 2. mai. På tilbaketuren ble vi


----
448 Krig
----
Tre av Stutthofpolitiet fotografert i Gdansk (Danzig) 8. mai 1986. F.v.
Annar Rostad, Ingemann Øst nes og Bjarne Muggerud.
fortøyd til to store skip som også var søkklastet med fanger. Om
kvelden ble vi slept ut på Østersjøen. Vaktene forlot oss med ordene:
«Leben sie wohl». — Dette var nesten som rottene og det synkende
skipet. Fanger på et av de andre skipene ropte over til oss at vi måtte
forsøke å komme løs fra skipet, for planen var at vi skulle senkes.
Fra slepebåten klarte vi å kapre to robåter og vi besluttet å forsøke å
nå land som vi skimtet noen kilometer borte. Da begynte en underlig
seilas. To og to av oss stilte seg langs den smale midtgangen med
ullteppe mellom seg som seil, og med robåtene som styring klarte vi å
manøvrere oss bort fra området. Ut på morgenkvisten kom vi i land
ved Neustadt. En fisker, som bodde ved stranda, trodde at de allierte
ville komme hit i løpet av dagen, og at SS eller soldater neppe ville
komme på disse kantene.
Dette var en vakker vårmorgen og vi begynte faktisk å tro at vi var
frie. Men så ble vi sannelig innhentet av SS-vakter og ble komman
dert til å marsjere til en idrettsplass ca. 3 km unna.
De som var for svake til å gå, eller ikke rakk å komme seg i land
fort nok, ble skutt på stedet. Det ble et übeskrivelig blodbad. Sjøen
ble rød av blod da ca. 200 mennesker ble meiet ned av tyskerne. De
som overlevde marsjen til idrettsplassen ble møtt av kommandanten


----
449 Krig
----
Under Stutthoffangenes dødsmarsj i Polen
møtte dette dem ved vegen etter en snøstorm.
I bakgrunnen et av de mange krusifiksene
som sto langs vegene. Foran en ihjelfrosset
fange som kråkene har forsynt seg av.
(111. fra «Norsk politi bak piggtråd».)
fra fangeleiren Stutthof. Vi fikk her den vanlige fangekosten, en halv
liter kålrotsuppe, og beskjed om at vi skulle til Danmark. Tyskerne
innrømmet at Tyskland var tapt, men forkynte samtidig at krigen
skulle føres videre fra Danmark og Norge. Vi marsjerte derfor ned til
hamna i Neustadt for å gå ombord i et skip hvor det allerede befant
seg en del fanger. Jeg var blant de siste. Dette var den 3. mai. Plutse
lig ble det liv, svart av fly på himmelen, de allierte gikk til angrep på
byen. Vaktene stakk av først, deretter løp vi alle for å søke ly i en
übåtkaserne like ved. Etter et par timers forferdelig skyting stilnet
det. Vi så ut og et uforglemmelig syn møtte oss. — Allierte strids


----
450 Krig
----
vogner på rekke og rad. På pansrene hadde de tyske SS-offiserer som
galionsfigurer. Amerikanerne ropte og kastet enkeltmannspakninger
til oss. Vi fløy om halsen på hverandre, nå visste vi at vi var fri. —
Øyeblikket og følelsene, kan ikke beskrives.
Mange av de frigitte fangene var syke, men vi som var i stand til
det, fikk utlevert våpen og ble med på jakta på SS-offiserer. Om lag
hundre av de norske politifølkene var aktivt med på frigjøringa av
Neustadt og nå ble vi forlagt i übåtkasserna på skikkelig vis. De
alliertes evne til å organisere var fantastisk.
Lekteren « Wolfgang» som med nesten tusen f anger ombord ble sendt ut
på Østers]øen, deriblant verdalingene Ingemann Øst nes og Annar
R os tad.
Mange av de norske politimennene var syke. Det var særlig flekkty
fusen som herjet. Av de 400 som ble arrestert ble 271 sendt til Stutthof.
14 kom ikke tilbake. Også Østnes, som lenge var optimist, ga til slutt
opp håpet om å komme hjem. Stutthof var en forferdelig dødsleir som
lenge var lite kjent i vest. Det bokførte tallet over døde i leiren er 85.000.
Det virkelige kanskje langt større.
Den 12. mai kom Østnes og hans fangekamerater til Helsingborg i
Sverige. Der fikk de tre ukers rekonvalesens, den 7. juni kom de til
Oslo, forøvrig samme dag som kong Haakon kom tilbake til landet.
Men Østnes stanset ikke for å være med på den jubelfesten. Han ville
fortest mulig heim til Verdal og dit kom han 8. juni 1945.


----
451 Krig
----
På grunn av at de norske politifolka under dødsmarsjen gjennom
Polen ble splittet, kom de til Norge ad forskjellige omveger sommeren
1945. 25 kom over murmansk med båt til Tromsø den 1. juli. Noen kom
over Belgia.
Stutthof-fanger etter befheisen og som hjalp de allierte i den påfølgende
opprensinga. Han med karabinen foran er Ingemann Øst nes.
Verdalsboka — 29


----
452 Krig
----
FLYKTNINGER
Mange måtte rømme fra landet
Mange norske menn og kvinner måtte rømme fra landet under krigen.
Det var et fenomen som hørte krigstida til. For et folk vant med demo
kratisk styre, var dette et høyst uvant forhold. Men det var en følge av
diktaturets knebling av ytringsfrihet og politisk frihet. Da kampen for
frihet og rettferd måtte foregå i det skjulte og på illegalt vis, ble det etter
hvert mange som kom i den situasjon at de måtte ta vegen over grensa til
Sverige for å redde livet, unngå tortur, fengsling eller konsentrasjons
leir. De som ble tatt i forsøk på å forlate landet, ble strengt straffet. Til
og med dødsdommer ble avsagt og fullbyrdet for slike forhold.
Årsakene til at så mange flyktet fra landet var mange.
Det mest vanlige var vel:
— For å melde seg for de norske styrkene i Sverige eller England.
— For å unngå å bli arrestert og i mange høve etter ordre.
— Rømte fra/eller for å unngå arbeidstjeneste eller utskrivning til tysk
arbeide.
— Ren eventyrlyst - eller at de trodde forholdene var bedre i Sverige enn
i Norge.
— Jødene som var i en helt spesiell og utsatt situasjon.
— Forlot landet fordi de var skremt og engstelig på grunn av mange vil
kårlige arrestasjoner.
På grunn av beliggenheten og forholdsvis rimelige grensefjell, var det
en stor flyktningestrøm gjennom Verdal under hele krigen. Folk for
gjennom bygda på kryss og tvers. I denne strømmen var det folk fra
flere nasjoner. Det begynte allerede våren og forsommeren 1940, da
flere tok seg over grensa grunnet krigshandlingene, eller fordi det etter
kapitulasjonen var vanskelig å få arbeide. De fleste av disse vendte
tilbake i løpet av sommeren og høsten, men fra da av var grensa stengt
og overgangene bevoktet.
De fleste verdalingene som rømte til Sverige under krigen, tok seg
fram på egen hand. Det samme gjorde mange fra andre distrikter som
var fjellvante og hadde litt kjennskap til terrenget. Men mange var
avhengig av hjelp fra lokalbefolkningen både for overnatting og rett
ledning, eller til og med ledsagelse.
For flyktningene var det et problem at Verdal lå innenfor den såkalte

----
453 Krig
----
grensesone Øst, som tyskerne opprettet. Samtlige som bodde eller opp
holdt seg i bygda måtte ha det spesielle grenseboerbeviset. Ble flyktning
er stoppet av kontroll eller grensepatrulje, uten å ha dette passet, var de
straks i vanskeligheter. Det hendte at det ble utstedt grenseboerbevis på
falske premisser eller fingert navn. Men det var helst til kurerer og andre
som oppholdt seg i bygda i spesielle illegale oppdrag, samt til flyktning
er som ble transportert etter de organiserte rutene.
Grenseboernes absolutte solidaritet, hjelpsomhet og villighet til å ta
risker, var ofte en forutsetning for at flyktningene kunne ta seg fram.
De måtte også kunne sortere folket i en viss grad. Provokatører prøvde
seg ved flere høver for å få folk til å gå i fella. Litt kløkt og snarrådighet
kunne redde en vanskelig situasjon. Et godt eksempel har en fra Sveet i
Vera. De hadde titt og ofte besøk av tyske grensepoliser som holdt til på
Tronsmoen. En kveld det var slikt besøk, kom det inn døra en fremmed
mann som tydelig ble overrasket over tyskernes nærvær. Ingvald
Tronsmo ble straks klar over situasjonen og sa henvendt til mannen:
«Finn deg en kopp i skapet og skjenk deg kaffe du også». Mannen så
gjorde og såtte seg til bordet, sammen med Ingvald og tyskerne.
Etter ei stund gikk han rolig ut og
var berget. Da en av tyskerne spurte
hvem mannen var, svarte Ingvald at
det var en som kom utant Helgå
dalen, og det var jo riktig. Han
hadde hverken løyet eller gitt aktiv
hjelp til en flyktning, men likevel
avgjørende bistand.
På samtlige garder i Vera var de
implisert i flyktningetrafikken. De
ga verdifull hjelp både i form av
husrom, mat, transport og losing.
Både tyskerne og det norske stats
politiet var oppmerksom på denne
trafikken. Tross rassiaer og forhør
ble ingen tatt. Bl.a. var Rinnan og
hans folk der flere ganger og snuste.
Men ingen i fjellgrenda sviktet og
de forsto betydningen av å holde
munn. Det samme kan sies om det
store flertallet i Helgådalen som
gjorde en fantastisk innsats på dette
området i kampen mot tyskerne og
Ingemar Jønsson
fra Esingen på svensk side hvor
det ble gitt hjelp til mange
flyktninger.
nazismen. Også i Sul og Sandvika fikk de merke dette fenomenet,
rømlingene, som såtte livet på spill for å komme seg over til Sverige.


----
454 Krig
----
Grenseboerne på svensk side fortjener stor takk og honnør for sin
holdning og innsats i disse vanskelige åra. I første rekke folka i Esingen,
på Melen, i Åbo, i Skalstugan og samene som bodde i Grønås.
Samtidig må nevnes de norske samene i Sul, som var hundre prosent
nordmenn og pålitelige både som postbringere og ved å gi støtte til flykt
ninger.
Esingen og Skalstugan fikk de fleste flyktningene fra- eller som pass
erte Verdal. En god del kom også fram til Melen eller Åbo. Noe samlet
tall foreligger ikke, men trolig ligger det et sted mellom 1000 og 1500 for
alle krigsåra.
Oppgave fra Melen tollstasjon viser at 407 personer passerte stasjon
en i tida juni 1943 til mai 1945. Dette gjelder de som kom inn over
Esingen eller Melen. Trafikken over Skalstugan var vel ikke noe mindre.
Flere nasjoner
I fangeleirene på Fosen ble det holdt i forvaring et stort antall øst
europeiske krigsfanger, russere og jugoslaver. De levde under forferde
lige forhold og dødeligheten blant dem var stor.
Mange prøvde å flykte, og for en god del lykkes det, men mange ble
tatt. For de som ble tatt under fluktforsøk, var det bare ett vilkår,
henrettelse. De som ga aktiv hjelp, eller huset slike flyktninger, utsatte
seg for de største farer. Likevel var det mange nordmenn, som med livet
som innsats, tok seg av dem.
Mest kjent er kanskje motstandsgruppen i Leksvik, med Moankar
ene i spissen. De hadde kontakter i Verdal og flere av rømlingene de
hjalp, passerte gjennom bygda.
Blant flyktningene var det også en del som var tvangsutskrevet fra
andre tyskokkuperte land, til arbeid på tyske anlegg i Norge.
Dessverre var det ikke alltid det gikk godt.
Den 2. mai 1942 ble fire engelske flygere tatt av tyskerne i fjelltraktene i
Sul. De var blitt skutt ned under flyangrep mot de tyske slagskipene i
Åsen og reddet seg i fallskjerm. Deres videre skjebne er ukjent. I sep
tember, samme år, ble en danske tatt ved Vaterholmen.
Den 13. desember ble tre ukjente rømlinger, som var på veg mot
Helgådalen, angitt til politiet. Dagen etter ble de arrestert av Gestapo. I
april 1943 ble en russer tatt i Inndalen. Han ble skutt ved Eidsbotn i
Levanger. Dette er bare noen få eksempler som en kjenner til ut fra
notater ved lensmannskontoret.
Sandvika ei f elle for flyktninger
Mellomriksvegen var ikke noen attraktiv rute for flyktninger. Til det
var vegen for strengt bevoktet, bl.a. med vakthold og bom over vegen

----
455 Krig
----
ved Vaterholmen. Grensepoliti i Sul, tyskere på tollstasjonen og streng
bevoktning i Sandvika.
Likevel var det mange som tok seg fram etter sørfjella. For de som
var ukjent, kunne Sandvika være ei farlig felle. De hadde lett for å
komme ned på vegen for tidlig på grunn av terrenget. Det var også de som
trodde de var kommet til Sverige, når de fikk se bebyggelsen i Sandvika.
Det hendte bl.a. med en 17-årig russer som ble tatt her i september 1943.
Han hadde nok hatt norske hjelpere, for nista hans besto av potetkaker.
Under forhør, som straks ble holdt, hevdet han å ha stjålet potetkakene.
Matbura i Norge sto alltid åpne, påsto hans.
Morgenen etter prøvde han å flykte, men ble skutt ned av den tyske
vakta. Han fikk et streifskudd i tinningen. Deretter ble han jult opp og
sendt til Falstad, hvor han ble skutt, ifølge det en tysk sjåfør fortalte til
folka i Sandvika.
En russisk offiser holdt også på å skulle møte skjebnen ved Sandvika,
da han forvillet seg ned på vegen for tidlig. Han ble imidlertid opp
merksom på skilderhuset til den tyske vaktposten og kom seg ut i terr
enget igjen og berget seg over grensa.
I 1941 gikk to engelske flygere seg fast i vaktholdet ved Sandvika.
Også de var skutt ned under luftkamp over Asen.
Høsten 1943 var det nære på for to ungdommer fra Møre, som hadde
rømt fra arbeidstjenesten. Også for disse ble skilderhuset signalet om
fare og de fikk gjemt seg. Sigmund Eriksson oppdaget dem under ei
gran og tok seg av dem. Han fulgte dem forbi de svenske vaktene og et
godt stykke inn på svensk område. Dette fordi det andre steder var
tilfeller hvor svenske grensevakter snudde flyktninger ved grensa. Noe
slikt forekom imidlertid ikke ved noen av overgangene i Verdal.
Flyktningrutene
Etter hvert som det vokste fram grupper som motarbeidet de tyske
okkupantene og NS, økte aktiviteten hos det tyske sikkerhetspolitiet
(Gestapo), med arrestasjoner og opprulling av motstandsgrupper.
Patrioter som følte seg utrygge eller mottok forhåndstips om arresta
sjon, måtte forsøke å komme seg vekk både av hensyn til egen og andres
sikkerhet.
Dette ble en egen kategori flyktninger og et problem som vokste
utover krigsåra, noe som motstandsbevegelsen i Verdal absolutt fikk
merke, da slike flyktninger både fra Trondheim og andre steder søkte
hit for å komme seg over til Sverige.
Mange som kom i denne situasjonen, var avhengig av hjelp fra lokal
kjente, samt så god sikring som mulig under flukta, slik at de ikke ufor
varende kom i kontakt med NS-folk, angivere eller kontroller. Dette

----
456 Krig
----
gjorde det påkrevet at hjelpa kom i så sikre former som mulig og en fikk
de organiserte flyktningrutene.
Innsatsen til de som engasjerte seg i dette kan vanskelig vurderes høyt
nok. Det var en meget farlig virksomhet og fra andre distrikter has
eksempler på at det ble idømt dødsstraff for slikt. Ofte var det familie
folk som utsatte seg for disse farene, i fedrelandets tjeneste.
Det var også organiserte ruter i Verdal hvor flyktningene ble kjørt
med bil så langt opp over dalen som det var tilrådelig og hvor loser så
tok over på forhand avtalt sted, eller at flyktningene tok seg fram på
egen hand den siste fjellstrekningen, med nødvendige instrukser og
kanskje en blyantskisse over leia de måtte følge.
Når flyktningene kom til Verdal, var som regel ankomsten varslet på
forhand. Mange kom med toget, enten som vanlige reisende eller
fordekt ved hjelp av togpersonellet og betjeningen på stasjonen. Men de
kunne også komme på andre mater, bl.a. med bil eller sjøvegen. Ide
fleste tilfelle måtte de ligge i dekning før de kom videre. De som huset
dem gjorde også en farefull innsats. Men dette var nødvendig fordi los
ene og kontaktene videre oppover måtte varsles og flukta planlegges.
Dette kunne ta tid. Det var ikke bare å nytte telefonen eller be andre gi
beskjed. Telefonen ble nok nyttet, men bare i kamuflert språk i denne
virksomheten. I perioder med kontroller og rassiaer måtte det helst ikke
foregå slik trafikk.
Til tider kunne det oppholde seg ganske mange flyktninger i Verdal.
Dette medførte et matproblem. Mat måtte flyktningene ha både mens
de lå i dekning og til niste. Heimefronten hadde imidlertid kontakt
innenfor forsyningsnemnda, som ordnet med noen ekstra brødmerker
til å spe på med. Men for det meste gikk det på potetkaker. Poteten var
redningen i mange høve i disse rasjoneringstidene.
Innsatsen til de husmødrene som sørget for mat til sultne flyktninger
må ikke glemmes. De hadde mange timers ekstra gratisarbeide for
flyktningene. Det hendte også at de reparerte og ga bort klær når det var
nødvendig.
En ung jøde var en av de første flyktningene som var i forpleining og
dekning hos Liff i Vuku. Han hadde så dårlige sko at Johanna Liff ikke
så noen mening i at han skulle legge i veg før skoene var reparert. Hun
tok skoene med til skomakeren, men fikk seg der en påminning om hvor
vanskelig det var med slik illegal virksomhet i et lite og gjennomsiktig
samfunn. Skomakeren så nemlig straks at dette ikke var sko som hørte
heime i Vuku.
EtsmutthullforLAßK
På ei togreise til Trondheim våren 1942, ble Ola Ahlgren kontaktet av
en ukjent person som ville ha Ahlgren til å hjelpe til med å få folk, som

----
457 Krig
----
tilhørte en organisasjon i Trondheim, over til Sverige når det var på
skrevet å eksportere motstandsfolk over grensa. Mannen hadde med
anbefaling fra lensmann Suul, samt at det var Suul som hadde anbefalt
Ahlgren som rette mannen for denne oppgaven. Dette gjorde at han
stolte på den fremmede.
Ola Ahlgren var forretningsdrivende i Verdal og gjorde i denne
forbindelse ofte turer til Trondheim. Kvams begravelsesbyrå ble anvist
som kontaktsted når han var i byen og Otto Hansen, fra Vikhamar, var
hans nærmeste oppdragsgiver.
Dette bekrefter at det var organisasjonen LARK i Trondheim som
ville ha kontakt og et smutthull over Verdal.
Ahlgren hadde allerede vært involvert i illegal virksomhet og nærmeste
kretsen kring ham, Alf Dahling, Thor Hegbom og Ingemann Østnes ble
mer eller mindre med på engasjementet. Skomaker Petter Ward
fungerte som sambandsledd med Vera. Han var gammel veresbygg og
det var ikke noe oppsiktsvekkende om han tok en telefon til fjellgrenda
for å forhøre seg. Hvis det var utrygt, måtte flyktningene holdes skjult
på Øra til det roet seg.
Vinteren 1942/43 hjalp Ola Ahlgren og gjengen hans ca. 20 personer
over til Sverige. For det meste på den måten at det ble anskaffet sykler
til flyktningene og orientering om rute og lei de skulle følge.
Syklene skapte imidlertid et problem, for på enkelte steder hopet de seg
opp i avslørende mengder, seiv om det ble foretatt noe henting. For å
unngå syklene ble bilen til distriktslege Thor Hegbom lånt til flyktninge
transport flere ganger.
Sverre Fikse var en av Ahlgrens nære medarbeidere. Han var også en
av Otto Hansens kontakter og således knyttet til LARK-organisasjonen.
Fikse drev transport med egen lastebil og var som sådan meget god å ha
i flere høve når det var transport om å gjøre. I denne forbindelsen
nevnes jødefamilien Abrahamson fra Trondheim, som Fikse transpor
terte rake vegen fra Trondheim til opp på Veresfjellet. Jødenehadde fått
beskjed om å ha med minst mulig bagasje, noe de neglisjerte og hadde
med så alt for mye. Fikse fulgte dem helt til Esingen, men måtte på
turen delvis ha ryggsekk både foran og bak og dertil kofferter i hendene.
Dette var nokså sent på høsten 1942 og det hadde kommet snø i de
høyere strøka. Turen over grensa ble derfor svært slitsom, og heim fra
Esingen, måtte Sverre Fikse gå til fots helt på Øra. Dette fordi at bilen
ikke kunne bli stående på fjellet mens Sverre fulgte jødene. Hans bror,
Kåre, var med og tok lastebilen med tilbake.
Sverre Fikse var meget aktiv i illegalt motstandsarbeide i denne tida
og kanskje i dristigste laget og i november samme året var han blitt så
sterkt kompromittert at det ikke var noen veg utenom, han fikk beskjed

----
458 Krig
----
om å komme seg unna til Sverige.
Men han kom tilbake flere ganger
som kurer under krigen, både til
Trondheim og på Øra, samtidig som
han var knyttet til Rikspolititropp
ene i Sverige.
Som kurer gikk han bl.a. den
svært krevende ruta om Sylene og
inn til Trondheim. Etter krigen ble
Sverre Fikse tildelt Krigsmedaljen.
Seiv om han hadde grunn til å være
stolt av denne utmerkelsen, kunne
det ikke oppveie at den psykiske
helsa gikk tapt på grunn av krigs
innsatsen. Han var med fra første
stund, og motarbeidet tyskerne fra
april 1940.
Ola Ahlgrens gruppe arbeidet
effektivt helt til det sprakk våren
1943. Ingemann Østnes, som var til-
Sverre Fikse
med diplomet som bekrefter at
han er tildelt krigsmedaljen.
satt på lensmannskontoret, som patruljerende politi var svært nyttig på
grunn av sine kontakter i politiet og på lensmannskontoret. Utover
vinteren 1943 kunne Ahlgren merke at han var under oppsikt. Særlig en
episode på Trondheim jernbanestasjon var urovekkende. Mens han
gikk fram og tilbake på perrongen og ventet på at toget nordover skulle
bli klar til avgang, kom en mann opp på sida av ham og sa: «Ikke snu
deg, det er en mann bak deg i lys kappe som har fulgt deg i hele dag».
Ahlgren gikk noen skritt til før han snudde og passerte da mannen som
ikke lot seg merke med noen ting. Da han gikk av toget på stasjonen i
Verdal, gjorde mannen i den lyse kappa det samme.
Den 6. mai 1943 fikk han en beskjed som ikke var til å misforstå:
«Kom deg vekk øyeblikkelig». Han reagerte straks. Fikk tak i lastebilen
til Petter O. Balhald, med Anders Segtnan som sjåfør, og fikk flyttet ut
sakene sine fra hybelen på Øra og opp til heimen ved Jermstad, og så ble
det hans tur til å sykle opp til Vera og videre til fots inn i Sverige. Bare
noen timer senere slo Rinnan og Gestapo til for å fakke Ahlgren, men
da var fuglen fløyet. Anders Segtnan som i første omgang ikke visste
bakgrunnen for flyttelasset han kjørte opp til Jermstad, kunne på til
baketuren, da han passerte gjennom Øra i de tidlige morgentimene, se et
stort oppbud av tysk politi og NS-spisser i gatene, og begynte da å ane
sammenhengen.
Da Rinnan og Gestapo ikke klarte å fakke Ola Ahlgren, troppet de
samme dag opp hos hans gamle mor, Petra Ahlgren, som bodde alene i


----
459 Krig
----
si stue ved Jermstad. Med maskin
pistoler og halloi såtte gestapistene i
gang en omfattende husundersøkel
se og endevendte alt som var, og
den gamle dåmen ble utsatt for
uforskammet og nærgående forhør.
De prøvde å presse henne til å for
telle hvor sønnen var, men som sant
var, hun visste intet om hva han
hadde drevet med eller hvor han
hadde gjort av seg. Til slutt følte
hun seg så hardt presset at hun rev
opp blusen, blottet brystet og
utbrøt: «Ja - ja, så får dere skyte
meg». Da begynte det kanskje å gå
opp for svina at hun snakket sant.
De ga opp i alle fall.
De som hadde samarbeidet med
Ahlgren gikk ei tid etter denne
affæren med en ulidelig spenning i
P. O. Balhalds lastebil som ble
nyt tet til illegal transport. Påsiden
står fast sjåfør Anders Segtnan.
seg. Men det skjedde ikke noe mere, noe som tydet på at Rinnan ikke
hadde så god greie på hva de hadde drevet med.
Etter at Ola Ahlgren kom til Sverige ble han kalt inn til den norske
legasjonen. Han ble opplært og klarert for nye oppdrag i Norge. Han
skulle settes inn i kurervirksomheten. Alt var klart for den første turen
og han kom så langt som til Østersund, men så slo helsa klikk og det på
en slik måte at det ikke ble aktuelt med slik tjeneste senere heller, men
han kom med i Rikspolitiet.
Flukta til Sverige ble også Ola Ahlgrens farvel til heimbygda.
Skjebnen ville det ikke slik at han skulle busette seg i Verdal etter
krigen.
For fru Petra Ahlgren ble resten av krigsåra ei ensom tid. Av hennes
tre sønner, hadde to blitt tvunget til å rømme landet, Ola og Per, mens
den yngste, Gunnar falt på Bjørnefjell i 1940.


----
460 Krig
----
BILTRANSPORTER OG FLYKTNINGER
De fleste sjåførene i Verdal kom under krigen mer eller mindre i
befatning med illegale transportoppdrag. Det kunne være transport av
flyktninger, kurerer eller materiell til heimefronten. Når sjåførene fri
villig tok på seg slike oppdrag, var det med stor risiko og fare for streng
straff.
Bilmateriellet var nedslitt, og det var ingen muligheter for fornyelse.
De fleste private bilene hadde tyskerne beslaglagt. Når sjåførene i tillegg,
til nedslitt bilmateriell, var henvist til å nytte olderved som drivstoff,
kunne det bli både übehagelige og nervepirrende stopp under slike ulov
lige transporter.
På vegene var det hyppige trafikkontroller og om sjåførene var ganske
godt orientert gjennom underjordiske kanaler, var det ikke alltid mulig
å unngå kontroll.
Det var forbudt å kjøre drosje etter klokken 2200 om kvelden. Bare
en drosje i Verdal hadde dispensasjon for nattkjøring i helt spesielle til
feller.
For de andre var ekstraordinært kjøreløyve for syketransport det en
este mulige. Såfremt flykninger hadde sine papirer i orden, gyldig eller
falskt grenseboerbevis, så hadde sjåførene sitt på det tørre om de skulle
bli stoppet av kontroll. Men blandt de mange som for gjennom bygda
for å slippe unna Gestapo eller statspolitiet, var det en god del som ikke
hadde gyldig legitimasjon for opphold i grensesonen. Sjåførene hadde
plikt til å kontrollere at fremmede pasasjerer hadde legitimasjons
papirene i orden. I motsatt fall skulle de straks melde fra til politiet.
Det var ikke alle tyskerne som tok disse kontrolloppgavene så svært
alvorlig. Da var det adskillig verre hvis det var norsk statspoliti eller hird
med på kontrollene.
Martha Næss, som den gang var tilsatt som assistent på lensmanns
kontoret, var en nyttig brikke for at mange av disse transportene kunne
foregå noenlunde trygt. Hun kunne snappe opp på forhand når det var
kontroller i emning, slik at aktuelle personer ble orientert.Hun utstedte
ekstraordinære kjøreløyver når det var nødvendig og i enkelte tilfeller
grensesonebevis på falske premisser. Det må også nevnes at hun i flere
høve sto bak forvarsler om arrestasjoner, både her i Verdal og andre
steder.

----
461 Krig
----
I forbindelse med arbeid og forsøk på å nøste opp noe om det aktive
motstandsarbeidet som foregikk i Verdal under krigen, er det knapt noe
navn en har støtt på oftere enn Ingemann Liff. Særlig når det gjelder
transporter er det tydelig at han sto ganske sentralt. Hans kone,
Johanna, var også aktivt med på dette. I løpet av krigsåra hadde hun
mange flykninger i hus og forpleining.

Johanna Liff som her viser f ram diplom og radio som mannen fikk for
aktiv innsats under krigen. Innsatsen var imidlertid noe de var sammen
om.
«Alle de potetkakene jeg bakte til flykninger ville ha blitt en stor
dunge», sa hun en gang det var snakk om dette. Blandt mange flykt
ninger hun måtte ta seg av, var det også kvinner og barn.
Enten det gjaldt flyktninger eller andre oppdrag, var de begge konse
kvente og tok ikke på seg noe som ikke kom gjennom sikre kontakter.
Ingemann Liff drev transportforretning med lastebil og drosje i
Vuku, samt bilverksted. Dertil hadde han ansvaret for kjøringa av
melkebilen som fraktet melk fra Vuku meieri til Melkefabrikken i
Levanger. Dette var en ganske stor bil som også hadde noen person
plasser, og det var ikke få som hadde svenskegrensa som mål som kom
med denne bilen.
Da Liff hadde en rakrygget holdning til tyskerne og «Den nye tid»,
var det naturlig at han kom bort i illegal virksomhet og transport. Til å
begynne med tilfeldig og sporadisk. Men fra våren 1943 ble det i mer
organiserte former.

 

----
462 Krig
----
Ingemann Liff ble da oppsøkt av Magne Nordnes. Nordnes var ut
flyttet Vukubygg og således ingen fremmed mann. Han kom tidlig med i
organisert motstandsarbeide i Trondheim. Først i den såkalte«lngeniør
gruppen» som arbeidet jevnsides med den aktive organisasjonen LARK:
Høsten 1942 ble denne organisasjonen utsatt for en omfattende opp
rulling som rystet og rev opp organisasjonen inn til grunnvollene. Under
en møysommelig oppbygning kom Nordnes med i ledelsen.
Så og si alt måtte bygges opp på nytt, deriblant transportlinjene for
materiell og for personer som måtte eksporteres i sikkerhet. Når han
satset på «bilmannen» i Vuku, visste han nok hva han gjorde, og Liff sa
seg villig til å gjøre en innsats for landet når det var behov. Behovene ble
mange, særlig de to siste krigsåra. Flykninger opp over dalen, materiell
som skulle inn til Tronheim og som hadde kommet inn til landet over
tollstasjonen i Sul. Når Liff i tillegg skulle skjøtte den ordinære tran
sportvirksomheten, var han til stadighet på farten. Da var det godt å ha
ei kone som var med på notene, og som kunne bortforklare og finne på
årsaker når mannen ikke var å treffe. I et lite lokalsamfunn som Vuku,
var det ikke så enkelt å drive på med noe andre ikke burde ha greie på,
og når de følte at de ble overvaket, var det nok både med übehagelige og
nervøse følelser de opplevde krigsåra.
Ut på høsten 1943 ble Erling Walum engasjert som sjåfør på drosje
bilen. Den illegale transportvirksomheten øket ikke så lite av den grunn.
Provokatører prøvde seg både overfor Johanna og Ingemann uten å
oppnå noe, for de holdt seg strengt til ikke å ta noe som kom utenom de
faste kontaktene. En gang kom to svenske ungdommer og ville ha skyss
til Levanger. Dette ble konsekvent avslått. Ikke lenge etter ble de to
arrestert etter initiativ av lokale NS-folk. Men Johanna Liff heller sterkt
til den oppfatning, at dette var arrangert for å få dem til å gå på lim
pinnen og gjøre noe ulovlig.
Distriktslege Hegbom synes å ha vært oppdragsgiver eller mellom
mann også når det gjelder virksomheten til Liff.
Utover senvinteren og våren i 1945 syntes Liff at han ble viet litt for
stor oppmerksomhet. Statspoliti og hird patruljerte hver natt i Vuku
sentrum og de hadde litt for påfallende interesse for eiendommen til
Liff. Den 6. april tok han med seg sønnen, Petter og datteren Birgitt og
stakk over til Sverige. Da hadde han ikke våget å sove heime på flere
netter.
Under den store opprullinga av heimefronten i Verdal, natt til 1. mai,
sto også Liff på lista over de som skulle arresteres.
Ut på natta kom tyske politifolk og nærmest stormet huset. Da måtte
Johanna ta støyten. Iført stålhjelmer og med maskinpistoler kom de
busende inn på soverommet og forlangte straks å få «papirer». Johanna
svarte ganske rolig at de fikk vente til hun kom seg opp, for i senga

----
463 Krig
----
hadde hun ingen papirer. Med gevær - og pistolmunninger mot seg ble
hun tatt under forhør. Innvendig ble huset nærmest endevendt. Men
hun tok det hele med stor ro og fatning.
Da nazistene ble klar over at Ingemann Liff hadde stukket av, skulle
eiendommen og inventar konfiskeres, noe som ble satt i verk umiddel
bart. Ifølge Johanna Liff ble dette ledet av fylkesføreren personlig.
Krigen nærmet seg slutten og NS-folka hadde som rimelig var ikke fullt
herredømme over nerver og dømmekraft. Konfiskeringsforretningen
ble nærmest en farse. Blandt det de tok med seg var en papirsekk med
kutterspon. Utenfor veggen lå en innpakket slipestein. «Hva er det i
denne?», spurte fylkesføreren. «En ost», svarte Johanna. Den høge
herren kommanderte papiret av og ble styggelig sint da han fikk se inn
holdet. Han var alldeles ikke opplagt på spøk.
Egil Haugan
en av mange som tok risikoen
med å frakte flyktninger med bil.
Bia. to jugoslav er fra Verrabotn
og opp til Inndalen.
Ingemann Liff
Verdien av innsatsen til Johanna og Ingemann Liff dokumenteres vel
best av det faktum at de fra Sverige fikk en av de små kortbølge
mottakerne for å kunne lytte til sendingene fra London.
Som nevnt ble Erling Walum tilsatt for å kjøre drosjebilen til
Ingemann Liff, og i løpet av de to siste krigsåra utførte han adskillige
transporter med flyktninger. Han var imidlertid ingen nybegynner i
faget, hverken når det gjalt illegale transporter elle andre mater å mot
arbeide tyskerne på. Enten han fikk oppdraga fra sin arbeidsgiver eller
fra annet hold, var det som regel dr. Hegbom som sto bak.

 

----
464 Krig
----
Walum var dristig. Ja, i den grad at både Martha Næss og Hegbom
mer enn en gang fant grunn til å advare ham. Han hadde en egen evne tii
å hanskes med de tyske kontrollene, og han gjorde det som var mulig
for å ha papirer som tilsynelatende var i orden. Papir, litt skøy og smil,
såtte tyskerne pris på, mente han. Men den 1. mai 1945, ble det siste kon
trollen for Walum også. Han sto på lista over de som skulle arresteres
og ble tatt i kontroll ved Hagasvingen. Det bar rett til Falstad. Der kom
han sammen med de andre verdalingene som var tatt i løpet av natta.
Naturligvis var stemningen adskillig trykket og laber. Walum gikk bort
til vinduet, så på jerngitteret og sa: «Sånne gardina ska æ sannele få
kjærringa te å steill te», og straks ble stemningen adskillig lettere.
En medvirkende årsak til arrestasjonen av Walum var uten tvil hans
befatning med en negativ kontakt.
Blant mange transportoppdrag Walum fikk og som han husker
spesielt godt, gjalt å hente tre personer ved kornsiloen i Steinkjer og
transportere dem opp i Helgådalen. Tidspunktet for henting var sent på
kvelden, og kjøreløyve for syketransport var nødvendig. Dette ordnet
Martha Næss.
De tre som skulle transporteres var ved kornsiloen da Walum kom.
Denne kvelden var det imidlertid mye tysk kontroll på vegene og således
ikke det beste for et slikt oppdrag. Transporten kom ikke lengre enn til
Steinkjersannan før den ble stoppet første gangen. Walum fikk lyset fra
ei lommelykt rett i fjeset, opp med bildøra og spørsmål om hva slags
transport? Han leverte kjøreløyve og sa: «Tre tuberkuløse som skal
innlegges Verdal helseheim» - «Wass»!! Tyskerne hadde basilleskrekk
og særlig når det gjalt tuberkulose. Det var nesten som den tyske
offiseren brente seg på papiret Walum leverte. Han slo igjen: «Kjør!» -
Men på bilsetet lå tyskerens gode og fine skinnhansker. Slikt var
mangelvare og de passet godt til Walums never.
Det ble flere kontroller, men med gyldig transportløyve og tre tuberk
uløse gikk det glatt. Ved Fleskhus kunne transporten ta av fra
hovedvegen og ble ikke stoppet senere under transporten opp over
Verdalen.
Den aller første, kanskje også den dristigste flyktningetransporten
Walum utførte skjedde i Tronheim senhøstes i 1942. Den hadde således
ingen tilknytting til Verdal, men en finner likevel å ta med historia.
Han drev da kjøring på tyskanleggene på Nyhavna og transporten
skjedde etter oppfordring og i forbindelse med hans norske arbeids
giver, byggmester Hans Svee.
26 dansker hadde nærmest latt seg lure til Norge på anleggsarbeide
for tyskerne. De hadde avtale om at de skulle få reise hjem til jul.
Avtaler var noe som tyskerne ikke tok så alvorlig. Derimot fikk

----
465 Krig
----
danskene klar beskjed om at de i alle fall måtte finne seg i å bli i Norge
vinteren over.
De lei vondt i de dårlige brakkene. Kiær og utstyr var ikke beregnet
for norsk vinter. De så ingen annen utveg enn flukt.
Etter hardt påtrykk tok Walum på seg å transportere dem så nære
svenskegrensa som mulig. Det ble i dette tilfelle Tydalen. Sent en kveld
hadde danskene lagt seg i skjul i furuskogen ved Leangen. Walum kom
som avtalt. I en fart kom danskene seg på lasteplanet, la seg ned og fikk
pressenning over som ble forsvarlig surret. En sikkerhetsmessig forut
setning var at alle skulle være med. To manglet og det var farlig. Å
droppe hele transporten ville ha vært ennå farligere.
I Tydalen hadde det falt nysnø og bilspora med dekkmøstret ble
stående så altfor tydelige. Trelast ble tatt med som returtast, men
bilspora uroet Walum. Heldigvis hadde han to sterkt nedslitte
reservedekk. Grytidlig neste morgen skiftet han dekk på den bakre hjul
gangen.
På Nyhavna ble det stor oppstandelse over at danskene hadde
forsvunnet. De to som ble igjen fikk gjennomgå hardt, men de var ikke
så godt informert at de hadde noe å fortelle. Tyskerne fant fort fram til
Tydalen, og som Walum hadde fryktet, ble det en omfattende
dekkontroll på alle kjøretøyer som hadde noe med Nyhavna å gjøre.
Men de utslitte dekka til Walum hadde intet til felles med spora i
Tydalen.
Danskene kom seg over til Sverige.

----
466 Krig
----
MILORG-RUTA
Flyktningruta en her skal forsøke å beskrive fikk navnet Milorg-ruta
fordi den ble etablert etter ønske fra milorg i Trondheim. Denne organi
sasjonen hadde forøvrig ei rute til gjennom Verdal, ei såkalt hasterute
over Ådalsvollen, med Bjørn Rygg som kontakt, som ble nyttet når det
var nøkkelpersonell i organisasjonen som skulle over.
Høsten 1943 fikk Ivar Lillesand oppfordring fra Arne Suul om å
organisere ei trygg rute for flyktninger. Ruta skulle være trygg på den
måten at lokalkjente loser skulle følge flyktningene etappevis. En fordel
ved dette var at de som påtok seg losoppdrag ikke ble så lenge borte fra
heimen og arbeidet og med det mindre risiko for å få mistanke mot seg.
Dertil var det om å gjøre at leia ble lagt utenom bebyggelse og veger så
godt det lot seg gjøre.
Fra utgangspunktet var det imidlertid umulig å finne ei lei utenom
åpne jorder og kryssing av veger. De to første etappene var derfor noe
sårbare, men det gikk aldri galt. I tillegg til den ordinære ruta, ble det
ståket ut ei sikringsrute lengre nord. Den var adskilling lengre, men med
små sjanser for å møte andre folk undervegs.
Organisasjonen som ble bygget opp av folk som var lokalkjent i hvert
sitt område, fungerte også som sambandslinje, slik at en til hver tid
hadde kjennskap til aktiviteten hos tyskerne og grensepolitiet oppover
dalen.
Ivar Lillesand fikk funksjonen som gruppesjef. For ham var det om å
gjøre å finne rette folka videre oppover. Såkalt «gode jøssinger» var det
flust av. Men til disse oppgåvene krevdes spesielle egenskaper, god
fysikk og ikke minst viktig - evnen til å holde munn om det de drev med.
Lillesand tok seiv den første etappen. Ottleif Hallem den andre. John
Kluken hadde vært med som los da Sverre Vestvik måtte emigrere
tidligere på året, derfor var det naturlig for Lillesand å kontakte ham.
Hos Kluken var det ikke nei, og han fikk oppdraget med å skaffe loser
videre oppover. Dette var en grei sak, for ruta hadde i virkeligheten
bestått sin prøve da Vestvik ble hjulpet. I Helgådalen hadde Ola J.
Haugan, sammen med broren, John, og Olav Sagvold, allerede vært i
sving et par år med å hjelpe flyktninger. I den øvre delen av ruta, var det
således en på forhand oppbygd organisasjon som tok på seg oppgaven.
Da Sverre Vestvik måtte stikke av, lå han først i dekning ei tid hos
Ivar Lillesand. Ingemann Liff skysset Vestvik med bil til Volden. Der

----
467 Krig
----
Loser på milorgruta samla 40 år etter, f.v. foran Ola J. Haugan,
Johannes Væren, Ivar Lillesand, Solveig Kluken Holm, som hjalp til
med å skjule flyktninger. Bak: Olav Sagvold, John Haugan, Ottleif
Hallem og John Kluken.
møtte John Kluken opp og spurte om det var «jordmorskyssen». Dette
var avtalt stikkord og Vestvik visste at det var rette mannen han hadde
kommet i kontakt med. Kluken loset Vestvik til avtalt sted og hvor Ola
J. Haugan tok over og fulgte ham over grensa. Det var en lang etappe.
Senere ble Vestviks kone, Ella og sønnen Rolf hjulpet over etter noen
lunde samme ruta. De fikk imidlertid hesteskyss et stykke, av Bernt
Haugan og loser ved det høve var John Haugan og Johannes Væren.
Etter avtale var det Sverre Vestviks hensikt å komme tilbake når opp
styret omkring opprullinga av hans kontakter i Trondheim hadde lagt
seg. Han møtte imidlertid uforutsette* hindringer ved grensa og kom
ikke tilbake før etter at krigen var slutt. Seiv mente han bestemt at han
ble overvaket den tida han oppholdt seg i Sverige.
Når flyktninger var ventet fikk Ivar Lillesand beskjed fra Arne Suul
om dette. Som regel kom de med toget til Fleskhus eller Røra. Lillesand
møtte flyktningene på hovedvegen i Sjøbygda og kontakt ble etablert
ved avtalt kjennetegn og stikkord. Han tok dem deretter heim til seg
hvor de ble holdt i dekning til det var klarlagt at det ikke var spesielle
farer som rassia eller skjerpet vakthold oppover dalen og i Vera. Inn
satsen til Petrine Lillesand, mor til Ivar, må nevnes. Hun sørget for
Verdalsboka — 30


----
468 Krig
----
mangt et godt måltid mat til sultne flyktninger, samt niste på turen.
Dette tross knapphet og rasjonering og uten noen godtgjøring.
Arne Suul, som den gang var tilsatt på E-verkskontoret, opprettet et
ganske snedig sambandssystem med maskinisten i Ulvilla kraftstasjon,
Ingvald Flyum. For å få fram beskjed om flyktninger som var i an
marsj, til karene oppe på Kluksbakkene, John Kluken og Magne Berg,
sendte Suul en pakke sikringer til Flyum. Antall sikringer anga antall
flyktninger og amperstyrken fortalte klokkeslettet når losen skulle møte
opp ved Kvellokoia i Skavdalen, i nærheten av Kjesbuvatnet. Eks.: En
10-amper sikring fortalte at en flyktning ville komme til det avtalte
stedet klokka 10 om kvelden. Når Flyum mottok sikringspakken, signali
serte han med lyset til de oppe på høgda, fra kraftstasjonen. Det
betydde at han ville dem noe. Noen ganger sendte han sønnen, Håkon,
med pakken. Ingvald Flyum holdt også oppsikt med trafikken på vegen.
Hvis han oppdaget noe som kunne tyde på at det var rassia eller skjerpet
kontroll i vente, så blunket han med lyset på en avtalt måte for å varsle
kontaktene oppover dalen om fare.
pr 1
W'' ■
Pf
Pet rine Lillesand
Ingvald Flyum
var et viktig ledd i sambands
systemet for milorgruta.
Når Ivar Lillesand hadde fått flyktningene heim til seg, på Melenget i
Sjøbygda, var det mye som skulle ordnes før turen mot grensa kunne
starte. Ottleif Hallem måtte kontaktes og tidspunkt for losskifte i Skav
dalen fastsettes. Arne Suul måtte orienteres slik at han kunne sende det
aktuelle antall sikringer til Ingvald Flyum og forskjellige sikringstiltak
måtte sjekkes. Det kunne derfor gå både ett og to døgn før det kunne
startes. I beste fall kom flyktningene fram til grensa i løpet av to døgn,
men det kunne også gå både tre og fire døgn før de var i sikkerhet.

 

----
469
----

Melenget, heimefrontens hovedkvarter og hvor flyktninger ble holdt
dekning.
I ventetida ble flyktningene holdt skjult i et rom Lillesand hadde inn
redet under uthuset. Trafikken var størst i den mørke årstida og såframt
det var mulig, unngikk man disse transportene i dagslys.
I de fleste tilfellene ble flyktningene utstyrt med grenseboerbevis på
fingert navn. Når svenskegrensa ble passert ble dette inndratt av losen.
Ved å skifte foto kunne det da nyttes på nytt. I navnet kunne således
samme person komme etter ruta mer enn en gang. Særlig var «Petter
Holmli» en nokså hyppig flyktning. Losene spurte aldri flyktningene
om identitet, men det motsatte forekom. Svarene som da ble gitt var
som regel slik at det ikke ble noe mere snakk om dette. I ettertid kjennes
derfor lite til hvilke flyktninger som for etter ruta.
Da Ivar Lillesand startet med flyktningene, la han leia over Minsås
myrene, som den gangen var skogbevokst, videre gikk det langs Leins
myrene og til Hallemsgrenda, heim til Ottleif Hallem. Hans etappe var
da til Kvellokoia i Skavdalen, men som oftest ble Lillesand også med på
denne etappen. Det var en viss trygghet i å være to, man visste jo ikke
hva slags folk en hadde med å gjøre.
I Skavdalen møtte John Kluken opp for å overta. Han sto ikke
åpenlyst og ventet, men kom først fram på avtalt signal eller når han var
sikker på at det var rette folka som hadde kommet. Kluken fulgte så
flyktningene til Severin Sørli, på Åsen. Der ble de på nytt holdt i dek
ning og fikk forpleining. Også her kunne det bli et lengre opphold. For
nå måtte Kluken ta turen til John Haugan og/eller Olav Sagvold. Det
kunne gå både den første natta og neste dag før det var klart for videre
transport. Etter ei tid syntes Sørli at heimen hans begynte å bli utslitt
som dekningssted og at det var for risikabelt å ha alle disse fremmede i
hus.

 

----
470 Krig
----
John Kluken hadde da inga anna råd enn å ta dem heim til Kluken.
Men det var ikke så greit det heller, for han hadde to små søstre som
gikk i folkeskolen og han kunne ikke lite på at de ikke sa noe übetenkt
somt på skolen. Læreren ble nemlig ansett som tvilsom.
Skavdalskoija - losskifte og hvilestedforflyktninger.
Mor til John, Anna Kluken og hans søster Solveig, hun midt i tenår
ene, gjorde en betydelig og oppofrende innsats for flyktninger som de
hadde i hus. De måtte ha skikkelig med mat, for skulle de gå trøtt på
den lange turen, ville det også gå utover losene.
Et rom i andre etasje ble nyttet som «venterom». Når de to skolejent
ene, Gunvor og Ruth, 10 og 12 år, undret på hvorfor den ene loftsdøra
var låst rett som det var, så måtte de finne på ett eller annet til forklar
ing. Kvinnfolka var det også som måtte ta støyten da statspolitiet høsten
1944 kom til gards på rassia etter ulovlig radio. Det var tydelig at de var
blitt angitt på grunn av mistanke, og ikke uten grunn, for radio hadde
de både hos Kluken, John Berg og Severin Sørli.
På samme tid var tilfeldigvis John Kluken og Magne Berg en tur i
Ulvilla. John ble oppmerksom på en fremmed bil som sto parkert ved
forsamlingshuset, en Trondheimsregistrert bil som ga dem bange anel
ser. Den gang var det ikke bilveg opp på Klukshøgda ennå. Politiet
måtte gå oppover om de skulle dit. De øynet derfor muligheten for å


----
471 Krig
----
komme dem i forkjøpet ved å nytte telefonen, seiv om det var risikabelt.
Ola J. Haugan var nylig blitt arrestert og John f ryktet at Haugan
kanskje hadde sprukket og at det var ringvirkninger av dette som var
forestående. Oppe på høgda var det bare Paul O. Green som hadde
telefon og dit ringte de. Der heftet de ikke bort tida. Hushjelpa, Paula
Vollan (senere Holmli) sprang straks over til John Berg og varslet.
Derfrå sprang sønnen, Kåre, det forteste han kunne til Kluken og inn på
kjøkkenet, tok radioen med seg ut i fjøset og skjulte den på et sted som
på forhand var ordnet til. Ikke lenge etterpå troppet seks statspoliser
opp. De gikk straks i gang med å undersøke uthusene. Etter at de var
ferdig med dette, kom de inn på kjøkkenet. Da måtte Solveig være med
dem og vise dem samtlige rom. Til slutt kom de inn på kjøkkenet på nytt
uten å ha funnet noen radio. Anna Kluken satt rolig og spann. Rokken
hadde hun plassert på kjellerluka. «Har dere undersøkt over alt nå da»
spurte hun. Ja, polisene mente det. «Men i kjelleren har dere ikke
vært!» Hun flyttet rokken til side slik at de kom seg ned, men de fant
selvsagt intet der heller. Men etter at rassiaen var over, ble radioen
flyttet til kjelleren og plassert inn i muren like ved kjellerluka. Når det
var norske sendinger fra London, ble høretelefonene tatt opp og lagt på
en tallerken som virket som forsterker slik at flere kunne høre.
Statspolisene fant ingen radio på de andre gårdene heller. Men
Severin Sørli var hardt presset, de sto med handjerna ferdige for å ta
ham med. Men de ga seg til slutt. Men John Kluken og Magne Berg,
som fryktet at det var ennå verre ting på gang, våget ikke å gå heim før
statspolisene hadde dratt sin kos.
Kluken østre, hvor mange flyktninger fikk forpleining og hvile.


----
472 Krig
----
Signalsystemet til Ingvald Flyum virket godt. Men en gang var
kanskje blunkinga med lyset noe unøyaktig. John Kluken oppfattet i
alle fall signalet som varsel om fare. Seiv om han ble litt urolig, stats
politiets besøk satt ennå friskt i minne, gikk han tidlig til sengs og
sovnet. Ut på natta våknet både han og Solveig med en forferdelig
rammel utenfor huset. Var det ny rassia? Han hvisket til Solveig, som lå
i rommet ved siden av, at om hun hadde lyset tent, så måtte hun ikke
slukke, og ikke tenne lys i motsatt fall. Forsiktig dro han gardinet til
side og så flere personer utenfor. Dette så ikke bra ut! Men det var
Ottleif Hallem og Olav Lillesand som kom med en flyktning. De hadde
ikke funnet noen los ved skiftet i Skavdalen og så kom de fram til gård
en. For å vekke John hadde de gått langs stueveggen og dratt skistavene
på tvers av bordkleinga. Innenfor veggene hørtes dette voldsomt. Morg
enen etter sto tre tydelige skispor og fortalte sitt. For å skjule dette fikk
John og Solveig en skikkelig trim med å renne fram og tilbake på ski slik
at det så ut som at det var ungene som hadde leika seg.
Det høres så enkelt og udrama
tisk, det å bare ta over flyktninger
og følge dem videre et stykke. Helt
problemfritt var det sjelden. Dertil
kunne man aldri føle seg trygg på at
flyktningene var det de ga seg ut
for. Det verste John Kluken og
Magne Berg var ute for, var en gang
de kullseilte på Kjesbuvatnet med
fem flyktninger. Dette hendte ei
mørk, regntung høstnatt i 1944. For
å slippe å krangle seg fram langs
stranda i stummende mørke, låntok
de en robåt ved Kjesbuvatnet. Sju
voksne personer ble i meste laget og
det var såvidt båtripa var over vat
net. Like utenfor utløpet støtte de
på et skjær, båten kantret og de sju
Magne Berg
fikk seg et ufrivillig og kaldt bad. Heldigvis var det ikke dypere enn at
de fikk rettet opp båten. Det fortelles at den samme flyktningegruppen
fikk seg ennå et par bad før de var framme, på grunn av flomstore
bekker.
Losene er enige om at tilbaketurene var verst. Som regel begynte det
da å lysne av dag og risikoen for å møte folk var stor. Ivar Lillesand
hadde nok det største problemet i så måte, for han måtte passere
gjennom blankbygda. Mer enn en gang fikk han spørsmål om hvor i all


----
473 Krig
----
verden han hadde vært på denne tida av døgnet — «Hos veikjan» — sa
Ivar og slo opp en trillende latter.
John Klukens etappe med flyktningene gikk til Åsheim på Bjørstad
høgda hvor John Haugan bodde. Den videre losinga sto
helgådalsgruppa for. Men også her hendte det at flyktningene måtte
ligge over før det var klart med videre transport, og at en av dem måtte
til Vera for å undersøke forholda. Etter at Johannes Væren ble enga
sjert som grenselos, ble det adskillig enklere for losene i Helgådalen.
Helgådalsgruppa
Ola J. Haugan og Olav Sagvold kom tidlig i gang med organisert
hjelp til flyktninger. Det begynte allerede i 1941. Da var det hovedsake
lig dansker som hadde kommet til Trondheim på tyskarbeide, men som
ville ha hjelp til å komme seg fri fra tyskerne og over til Sverige.
Olav Sagvold, som den gangen arbeidet på Verdalsøra, tok flyktning
ene med opp til Haugan som sørget for at de fikk husrom, mat, utrust
ning og hjelp til resten av turen.
Etter at det såkalte danskerusjet var over, var trafikken ikke så stor,
men det øket på igjen og ved årsskiftet 1942/43 fant Haugan å måtte
slutte som anleggsarbeider i Verran, for å ofre seg ennå mere for flykt
ningene. Han ble til og med lovet betaling, men hverken han eller de
andre losene så noe vesentlig til slikt. For flere av dem var krigstida ei
virkelig smalhanstid. Eneste inntekta Haugan hadde, fikk han ved å
lage sopelimer som han solgte.
Da Haugan og Sagvold ble engasjert i Milorgruta, kunne de stille til
disposisjon en dreven gruppe som hadde adskillig erfaring i losing og
hjelp til flyktninger, og som foruten de to, besto av Ole Sagvold, bror til
Olav og John Haugan, bror til Ola J. De hadde kontakter videre opp
over Helgådalen og i Vera, noe som kom til å ha betydning. En gang
Haugan var på tilbaketur, etter å ha vært med en flyktning, ble han
oppmerksom på at han ble sett av ei jente som var hushjelp hos en NS
mann. For sikkerhets skyld kontaktet han Rudolf Langdahl, for å få
ham til å bekrefte at han hadde vært hos Langdahl på steinarbeide
denne dagen.
På gården sin, Bergheim, øverst i Helgådalen, drev nemlig Rudolf
Langdahl med produksjon av bryner, og Ola Haugan hadde delvis
hjulpet ham med bergsprengning. Langdahl var villig til å hjelpe
Haugan med alibi. Han var seiv adskillig engasjert i flyktningetrafikken
og forsto at Haugan hadde grunn til å føle seg utrygg. Det kom virkelig
forespørsel til Langdahl.

----
474 Krig
----
Overkonduktør Per Rygh
som var Morten Aamos kontakt
i Trondheim.
Rudolf Langdahl
Brynene fra Bergheim var etterspurt og Langdahl solgte over hele
landet. Han levde faktisk av sin lille industri.
Før milorgruta ble etablert hadde Ola J. Haugan hatt Morten Aamo
som hovedkontakt på Verdalsøra. Aamo på sin side hadde kontakter i
Trondheim, bl.a. med overkonduktør Per Rygh. Rygh sendte, eller
hadde med seg på sine togturer nordover, flyktninger til Verdal, som
Aamo overtok og sendte opp til Ola J. Haugan. Med Per Rygh sendte
også Aamo rapporter, som hadde etterretningsmessig karakter, om
forhold i Verdal.
For å sikre seg mot eventuelle provokatører, ble det innført stikkord
system. Dette til tross unngikk de ikke at andre flyktninger kom inn på
ruta undervegs og at provokatører prøvde seg.
Alt i 1943 begynte Henry Rinnan å vise interesse for Helgådalen og
Vera. Ola J. Haugan kunne se at Rinnan og hans nestkommanderende,
Ivar Grande kjørte forbi og oppover dalen. Han kjente begge av ut
seende. Rinnan fra felttoget i 1940 og fra Sverige hadde han fått bilde av
begge.
Haugan fikk flere besøk av Grande. Første gangen var Haugan en tur
på Øra da Grande kom. Både på Øra og på turen oppover fikk han flere
varsel om at det satt en kar heime hos ham og ventet. Han var således
godt forberedt da han kom heim og fant Grande der, men som nå nyttet

 

----
475 Krig
----
et annet navn. Ærendet til Grande var at han ville helse på en god nord
mann og orientere seg. Men han oppnådde ingen ting hos Haugan.
Nevnes må at Grande nyttet navnet Haugan da han infiltrerte mot
standsgrupper på Vikna, noe som endte med en forferdelig opprulling.
I Helgådalen kunne han ikke godt nytte dette navnet.
Grande kom tilbake 14 dager senere. Da spurte han rett ut om Haugan
ville ta flyktninger fra Trondheim over grensa. Haugan sa nei. Men du
sa du var god nordmann! sa Grande. — Ja, det er riktig, svarte Haugan,
men jeg har fire små barn og jeg driv ikke med slik trafikk. Men du kan
ikke si nei, sa den andre, hvis flyktningene kommer, må du hjelpe dem.
Såfremt det kommer noen, så får de dra på egen hand, forresten e itj du
den karen du gi deg ut fer, sa Haugan litt hissig. Han var både sliten og
arg da han nettop var kommet tilbake etter en slitsom tur med en flykt
ning. Hvorfor tror du slik? spurte Grande. —Næ, æ trur itj sånn kara
fer med bensinbil. Det er mange mater å reise på, svarte Grande i en
advarende tone. I bilen satt Henry Rinnan og ventet. Haugan slo følge
med Grande bort mot bilen der det også satt et kvinnelig medlem av
banden. Grande hadde nok ikke tenkt at Haugan skulle se hvem som
var i bilen, for han småsprang det siste stykket, men Haugan kom så
nære bilen at han så at Rinnan ble oppmerksom på at han ble gjenkjent.
Av slike som kom inn på Helgådalsruta, utenom de faste kanalene,
nevnes kaptein Hjalmar Pedersen fra Trondheim. Han hadde med seg
kone og tre barn, fra fire til seksten år. 1 Helgådalen kom de først i
kontakt med Arnold Kjesbu. Han fulgte dem til Lorentz Rotmo, på
Braset. Alene så ikke Rotmo seg noe råd for dette og sendte derfor bud
på Sagvoldbrødrene, Olav og Ole. Hos Rotmo kunne de ikke bli
værende og derfor bar det videre til Edin Green på Gren nedre. Der ble
de godt mottatt. Kona på gården, Oline, visste nesten ikke hvor godt
hun skulle stelle med dem. Særlig var hun opptatt av de tre ungene som
var på flukt. Der fikk de skikkelig middagsmat, kjøttkaker. Olav
Sagvold måtte imidlertid kontakte sjefen, Ola J. Haugan. Det høvde
imidlertid slik, at han var opptatt med en annen flyktning denne
kvelden. De ble derfor enige om at de tre skulle følge familien til ei
skogskoie inne i Kulstaddalen og så fikk de vente der til dagen etter, til
Haugan kom tilbake.
Haugan følte seg ikke helt trygg på disse flyktningene som hadde
kommet inn på ruta på denne måten. Men mistilliten var nok gjensidig,
for da han dukket opp ved koia dagen etter, måtte han være raskt oppe
med hendene og si fram passordet: «Over de høie fjelle», da kapteinen
kommanderte «Hands up». Det ble imidlertid et bekjentskap som Ole
kom til å sette pris på: Pedersen er en av de få som etter krigen har
funnet vegen tilbake til Helgådalen for å takke for hjelpa.
Ole og Olav gikk sammen om å lose familien over grensa. Da de

----
476 Krig
----
skiltes fikk Olav kapteinens coltpistol og ammunisjon til denne. Peder
sen mente at losene hadde bedre bruk for våpnet enn svenskene, som
ville ta det fra ham i alle tilfeller. Undervegs hadde han imidlertid
demonstrert skytteren for Olav på en noe uvanlig måte, med et skudd i
jorda mellom bena hans. Om det var tilsiktet eller uhell er ikke Olav
sikker på.
Det lykkes ikke for Rinnan å få Ola J. Haugan til å gå på limpinnen
som negativ kontakt. Men de hadde nok sterke mistanker om at Haugan
drev med ett eller annet. Det var trolig også øyne som så for dem, dertil
hadde både Rinnan og Grande sterkt kompromittert seg overfor
Haugan. Det var vel dette tilsammen som gjorde at de slo til og arre
sterte Haugan 2. oktober 1944.
På forhand hadde det kommet varsel om at det var fare for arresta
sjonen Haugan hadde da ei tid hatt følelsen av at han ble overvaket og
etter samråd med de andre i gruppen bestemte han seg for å flytte til
fjells og fortsette å føre flyktninger derfrå. Krageren, som han hadde
gjemt oppe i skogen ble hentet. Etter å ha pusset opp geværet, bar han
det tilbake, men nå hengte han det opp i et tre, i nærheten av ei gammel
stue, slik at det var lettere å få tak i.
Søndag 1. oktober skulle han flytte ut i skogen. Ryggsekken var
pakket med bl.a. mat, klær og ammunisjon til Krageren. Men så kom ei
søster på besøk og Ole fant det uheldig å legge i veg da. Senere ble det
andre hindringer, bl.a. en gjeng gutter som kom og ville sparke fotball
på jorda hans. Han syntes ikke han kunne legge i veg, med den svære
ryggsekken, midt framfor øynene på guttene. Det ble utsatt til dagen
etter, men grytidlig skulle det bære i veg. Men vedvarende striregn
måndag morgen gjorde at det ble ny utsettelse. Hverken Haugan eller
hans kone, Anna, trodde vel at faren var overhengende, og han gjorde
seg klar for å gjøre et ærende på butikken mens han ventet på at været
skulle bedre seg. Plutselig sier Anna: «Det er tyskere utenfor» - klokka
var da blitt 20 minutter over åtte. Gjennom vinduet kunne Ole se Ivar
Grande og en tysk soldat. Hans første tanke var flukt gjennom vinduet
på motsatt side av huset, det som var nærmest skogen. Men der sto bilen
de var kommet med og en mann som satt i framsetet, og samtidig kom
tankene på kona - kom han seg vekk, tok de henne. Han resignerte og
såtte seg på vedkassen.
Grande kom busende inn, såtte pistolen mot ham, kommanderte ham
til å snu seg og Haugan ble bakbundet. Det ble satt i gang ransaking
over hele huset. Anna Haugan prøvde liksom å fortsette å stelle i huset,
men en soldat fulgte henne over alt.
Ved ytterdøra, ute i gangen, sto den ferdigpakka ryggsekken, med
bl.a. geværolje og 60 patroner. Denne hadde de ennå ikke undersøkt.

----
477 Krig
----
Kona gikk ut i gangen, tok sekken og såtte den ned i ei melkiste, uten at
soldaten tilsynelatende reagerte på det, men Haugan syntes å merke at
han blunka til seg.
Rinnan seiv var også med på aksjonen, og da de drog av sted,
såtte de Haugan mellom seg i baksetet. De hadde også en schæfer med.
På turen nedover møtte de Oles bror, John, som kom kjørende med
hest og slede. Ole gjorde et kast med nakken bakover mot bakruta på
bilen, og John så at det var broren.
De øvrige i gruppa ble således raskt kjent med hva som hadde skjedd.
På Øra stoppet transporten ei stund. Rinnan og karene hans skulle ha
seg en kopp kaffe på Kaffestova. Schæferen ble igjen i bilen for å passe
på fangen. Mens bilen sto der, passerte Morten Aamo forbi. Også han
så hvem fangen var, men ingen av dem lot seg merke med noen ting, for
oppe fra kafeen ble det fulgt nøye med hvem som passerte forbi.
Ole J. Haugan ble tatt under hard behandling. Ble slått bevistløs og
sterkt oppfordra til å snakke, men han holdt på sitt - han visste ingen
ting. Tredje kvelden ble han, halvt bevisstløs, kastet inn i ei mørk celle
på Vollan. Han så intet, men hørte at noen rørte på seg. «Er det folk
her?» spør han. Ja, det har nå vært det en gang, svarte en mannsstemme.
Det var en lærer fra Namdalen som hadde sittet i dette mørke hullet i to
måneder.
For de andre i gruppa ble den nærmeste tida etter at Haugan var
arrestert, noen dager i nervøs spenning om hva som videre kom til å
skje. Man kunne jo vente forsøk på fullstendig opprulling. Men beskjed
fra Haugan, smuglet ut fra Falstad etter at de hardeste forhørene var
over: «Jeg er uskyldig» — ble forstått og beroliget. Arbeidet med å
hjelpe flyktninger fortsatte med full kraft helt til i april 1945. Da fikk de
beskjed om at virksomheten var innstilt og at de ville få andre oppdrag.
Grenselosene
Både Hauganbrødrene og Sagvoldbrødrene hørte til kategorien:
«Grenseloser». Som kjennetegn hadde de ei skjorfjær i hatten. Som
regel var de to når de loset flyktninger og de hadde med seg en
coltpistol. Dette fordi de f ryktet at det kunne bli plantet provokatører
blandt de som kom etter ruta.
Trafikken øket og da det meste foregikk i årstida med mørke netter
og mange ganger under vanskelige føreforhold, ble den lange grense
etappen i drygeste laget med for langvarige fråvær. De kunne heller ikke
følge flyktningene stort lenger enn på svenskegrensa på grunn av
risikoen for å møte svenske patruljer og bli internert. Fra grensa og fram
til Esingen var det en strekning på et par kilometer som de ikke hadde
noen kontroll med flyktningene, og dette var et übehagelig usikker
hetsmoment.

----
478 Krig
----
En kontakt i Vera måtte være en bedre løsning, og valget falt på
Johannes Væren.
John Haugan dro opp til Vera for å snakke med Johannes. Han ble godt
mottatt, fikk sterk, ekte svensk kaffe. Det var lenge siden kroppen til
John hadde blitt tilført noe slikt, så han ble nesten beruset. Johannes
Væren var imidlertid skeptisk til det Haugan ville ha ham med på. Det
innebar også at han måtte følge flyktningene helt fram til Jønssons i
Esingen. Han ba om åtte dagers betenkning. Johannes bestemte seg for
å ta på seg oppgaven, men først måtte han kontakte Ingemar Jønsson,
om han var villig til å være med på spillet. Ingemar Jønsson var betenkt.
Andre grenseboere på svensk side hadde fått fengselsstraffer fordi de
hadde huset norske kurerer. Også han ville ha åtte dager til å tenke seg
om. Etter ei uke sa han ja, og det ble et glimrende samarbeide som varte
helt til krigen sluttet.
Grenselosen Johannes
For Johannes Væren var det den menneskelige siden av saken som var
avgjørende da han tok på seg oppgaven som grenselos. Å hjelpe menn
esker som var i nød og fare så han som meningsfylt. Han sto på helt til
krigen sluttet og gjorde en glimrende jobb. Han ble faktisk så verdifull
for ruta, at for å beskytte ham, ble det satt ut rykte om at han var NS
mann. Seiv spilte han og litt på den rollen. Holdt seg inne med tyskerne i
Vera og skaffet dem bl.a. noen snarefangete ryper. Han fikk tilsendt
brosjyrer og propagandamateriell, til og med forespørsel om å gå inn i
partiet. Men noe slikt var ikke i samsvar med hans innstilling.
Johannes Væren er en ekte fjellmann, mild til sinns og stille i sin
framferd, og da det hele var over, trakk han seg beskjedent tilbake. Å
tre fram som noen krigshelt var ikke hans stil og lenge var innsatsen
hans under krigen lite kjent.
Tyskerne i Vera trodde nok også at de hadde en fortrolig venn i
Johannes, og de forsøkte å utspørre ham om han hadde sett eller lagt
merke til flyktninger som for gjennom fjellgrenda. At det for
flyktninger gjennom Vera? Nei, det trodde ikke Johannes. Det var
ulovlig og farlig, sa han til tyskeren som prøvde å utspørre ham. Slike
for i fjellet, mente Johannes. Lignende svar fikk tyskerne også av andre
i Vera som de prøvde seg på samme måte overfor.
I den første tida Johannes var med i Milorgruta, tok han for det meste
over flyktningene fra Ola J. Haugan. Etter at Haugan ble arrestert, var
det Olav Sagvold og John Haugan som var kontaktene.
Samarbeidet fungerte godt og i ettertid har de moret seg over flere
pussige episoder. Sambandet foregikk enten i form av en brevlapp eller
på telefonen. Men aldri i klart språk. En gang tyskerne og grensepolitiet
holdt rassia i Vera, nyttet de hunder i leting etter flyktninger. Da sendte

----
479 Krig
----
Johannes et advarende brev til John
Haugan, om at det herj et smittsom
sykdom i grenda, «Røde hunder» og
at alle i Vera var sengeliggende.
Dette varslet om fare ble forstått.
En annen gang telefonerte Olav
Sagvold for å gi beskjed om en
flyktning som kom, og sa: Jeg sen
der deg en dunk karbid som du
skulle ha. Den blir satt av ved veg
kanten der og da — om du kan hen
te den. Det er greit sa Johannes og
la til: «Æ håpe de e tett kopp».

Dette bare et par eksempler på Grenselosen Johannes Wæren.
hvordan det foregikk.
Johannes Væren hadde ikke noe fast lei som han nyttet på grense
etappen. Føreforholda og aktiviteten til grensevaktene avgjorde om han
skulle føre flyktningene på sør eller nord sida av Veresvatnet.
Det var ikke bare for Milorgruta han var engasjert, men tok også over
flyktninger fra annet hold, bl.a. Greenkarene eller andre kontakter han
kunne stole på. Men alltid som fast regel, at flyktningene måtte ha
avtalt stikkord. Flere ganger avslo han derfor å gi hjelp. Det var uten
tvil denne forsikringen som gjorde at han kunne holde det gående til
krigen var over. Kun en gang avvek han fra dette prinsippet, og da var
det sannelig en provokatør som sto bak. Men han hadde all grunn til å
stole på kontakten, for det var fra Ingvald Tronsmo at han ble anmodet
om å følge to damer fra Trondheim over grensa.
Egentlig var det sokneprest Øystein Hovden som gikk på limpinnen
for en provokatør. Om dette forteller Øystein Hovden seiv i et annet
avsnitt.
Johannes Væren var verdifull for motstandsarbeidet på flere mater.
Det var ikke mye av det som foregikk i Vera under krigen som ikke han
hadde greie på. En gang var en hel gruppe flyktninger på veg mot
grensa. De gikk fram litt åpenlyst og dumt og seiv om Johannes ikke
hadde noe losansvar for dem, fulgte han dem skjult og på avstand for å
se hvordan det gikk, for han fryktet de kunne bli innhentet av grense
politiet. Da han så at de kom seg trygt over grensa, tok han korteste
vegen til Esingen og varslet om flokken som var i anmarsj. Postbud var
han også. I løpet av krigsåra fraktet han mange brev både inn og ut av
landet. Ei tid hadde han sammen med Ingemar Jønsson et hemmelig
poststed i skogen i nærheten av grensa. Dette ble ikke nyttet så mye, for
i Esingen kom og gikk Johannes som han ville. De så på ham først og
fremst som en god nabo og venn.


----
480 Krig
----
STIKLESTAD-RUTA
(Betegnelsen på denne ruta er valgt av forfatteren for å holde den skilt
fra andre ruter.)
For de som var engasjert i flyktningetransporten, var sommeren 1943
ei heller rolig tid. Men utover høsten og vinteren 1945 ble det adskillig
livligere. Dette i takt med at Gestapo og Henry Rinnan, med sin
«Sonderapteilung Lola» øket aktiviteten med opprullinger av mot
standsgrupper i Trøndelag. Omtrent samtidig med at den organiserte tran
sporten fra Levanger, gjennom Verdal tok til, etablerte Anders By og
Johan Skavhaug et annet transportsystem for flyktninger opp over
dalen til så å si samme området som Levangerruta. De hadde Magne
Green, bror til Sverre M., som kontakt og los.
Anders By og Johan Skavhaug var aktive i motstandsarbeidet og
hadde kontakter med flere illegale grupper. Men kanskje mest med
Erling Jørgensen i Levanger, stasjonsmester Bakken i Verdal og John
Holthe ved NSB i Trondheim som de viktigste kontaktene. Holthe
sendte ved flere høve flyktninger med toget til Verdal, hvor enten By
eller Skavhaug tok mot dem. I de fleste tilfellene tok de flyktningene
heim til seg og holdt dem i dekning til det var klart for videre transport.
Således var det folk i dekning både på meieriet, eller heime hos Skav
haug, på Fagerhøy i Stiklestad. På den måten var også Skavhaugs
foreldre implisert i dette, og det skal vel ikke legges skjul på at de somtid
syntes at sønnens illegale virksomhet var en psykisk belastning. Særlig
med de mange fremmede som måtte holdes skjult og forpleies.
Både By og Skavhaug hadde sitt daglige arbeide å passe. By som
forretningsfører på meieriet og Skavhaug i Sparebanken. Men etter
arbeidstid gjorde de flere skiturer med flyktninger fra Stiklestad, over
Leksdalen, Kjesbuvatnet og til Langdalen i Helgådalen, hvor så Green
karene tok over den videre losinga. Særlig siste krigsvinteren hadde de
en del slike friske skiturer.
Været og skiføret kunne være så som så, forteller Skavhaug, men var
det måneskinn var det som regel greit med skiføret også. Spesielt ei natt,
med gnistrende skiføre og fullmåne, husker de godt. Da var det så lyst
midt på natta at kartet kunne leses uten bruk av lommelykt. Noen
ganger måtte de imidlertid nytte landevegen, enten på grunn av vær og
føre, eller at folka som skulle fraktes ikke hadde kondisjon for ågå den

----
481 Krig
----
lange strekningen på ski. Men da det ofte var tyske patruljer ute, var
ikke ruta langs vegen å foretrekke.
Blandt de som kom seg unna etter denne ruta nevnes familien
Bjørnerud, fra Trondheim. Den gangen var det hele sju flyktninger i
dekning på meieriet. Men blandt disse også en som var pådyttet ruta fra
annet hold og som i følge opplysninger By satt inne med, hadde en litt
tvilsom nasjonal holdning. Situasjonen var således både utrivelig og
usikker. Biltransporten til Volden sørget Ingemann Liff for, men for
sikkerhets skyld, fulgte By seiv med transporten oppover. Han
henvendte seg til Alfred Varslott, spurte ikke om han var villig, men nær
mest påla ham å sørge for videre transport, samtidig som han orienterte
Varslott om den usikre personen. Til lederen for flyktningene overlot By
pistolen sin og ga beskjed om hva han hadde å gjøre om den fremmede
fant på noe krøll undervegs. Noe problem iså måte oppsto ikke. Også
losene ble orientert om dette og på svensk side fikk derfor mannen
noe ekstra oppmerksomhet.
Arve Andreas Bjørnerud
Ung flyktning som måtte bæres en
del av turen i grensetraktene.
Alfred Varslott
Bjelleklang, hest og slede hørte den gangen til det vanlige trafikkbilde
på vegene og ingen la noe spesielt i en slik transport. Ved dette høve tok
kjørerne bjellene av seletøyet da de trodde at transporten derved kunne
gå mere übemerket. Virkningen var det motsatte, en hesteskyss, i
mørket, uten bjeller var så oppsiktsvekkende, at folk som bodde langs

 

----
482 Krig
----
vegen forsto at det måtte være noe spesielt. Men heldigvis, helgådal
ingene hadde forstand på å holde munn i denne tida.
I midnattstida kom flyktningene fram til Tormod Skoknes som så
fulgte dem til Storlunet hvor Johannes Væren møtte opp og tok dem
med over grensa.
Den yngste i flokken, femårige Arve Bjørnerud hadde hverken styrke
eller skiferdigheter for den lange turen. Både Tormod Skoknes og
Johannes Væren måtte bære ham lange strekninger, slik at transporten
ble en hard strabas for dem.
Green-gruppa
Til å begynne med opererte Magne og Sverre M.Green hver for seg
ved mottak og losing av flyktninger. Men snart ble virksomheten mere
samordnet og da trafikken økte, ble det nødvendig å engasjere en tredje
bror, Kåre Green, til å ta losoppdrag.
Ved flere høve måtte flyktninger holdes i dekning på heimgarden,
Sagvold, eller på gardens seter. Som eksempel nevnes to brødre Wiik fra
Trondheim som ble holdt igjen ei hel uke før man fant det forsvarlig
med videre transport. Disse bragte forøvrig med seg betydelige verdier
på sin flukt. Under oppholdet på Sagvold ble dette skjult i en kornsekk.
På denne måten ble hele familien implisert i denne farlige virksom
heten. Senior, Martin Green, tok også del i transport av flyktninger. I
Oline og Martin Green.


----
483 Krig
----
tillegg til de som er nevnt hadde Green-gruppa kontakter og hjelpere
lengre oppe i dalen. Nevnes: Rudolf Langdahl, Tormod Skoknes,
Johannes Væren, Ingvald Tronsmo, Petter Pettersen, Wilhelm
Bengtsson og Kristian Holmen.
Under krigen bodde Sverre M. Green hos sin gode venn og med
arbeider, Olaf Varslott i Volden. På den måten hadde de nær kontakt
med hverandre til stadighet. Volden var endepunktet for rutebilen og til
tider kunne det være folksomt der bl.a. av tyskere. F.eks. i påskehelga
1945, da det foruten mange tyskere også oppholdt seg en del hird på
gården som hadde til oppgave å oppspore flyktninger. Samtidig lå
Sverre Fikse og Torgeir Suul på låven, med dragne pistoler, og fulgte
med i det som foregikk. De to var ute i kureroppdrag fra Sverige. Men
for Green og Varslott var Volden strategisk gunstig for deres virksom
het. Kontakten med rutebilsjåførene var god slik at de holdt seg under
rettet om tyskernes aktivitet ute i bygda. Dertil var Sverre postkjører
mellom Volden og Skjækerfossen, noe som ga mulighet for verdifulle
informasjoner fra den andre leia.
Tyskernes nærvær i Volden kunne nok skape problemer for flykt
ningene i enkelte høve. Direkte prekært ble det en kveld i mars 1944. En
gruppe flyktninger var på veg til Volden samtidig med at en tropp tysk
ere ankom gården.
Tyskerne skulle til Vera for å av
løse grensevaktavdelingen på Trons
moen. Været var dårlig og de ville
overnatte i Volden. Både Olaf og
Sverre så gjerne at tyskerne ble der
natta over, for da ville de få noen
timers forsprang med flyktningene.
Men fru Ragnhild Varslott, som
ikke kjente årsaken til mennenes vel
vilje overfor tyskerne, ville ikke ha
dette «pakket» i hus. Sverre klarte å
møte flyktningene og fikk forhindret
at de kom til gards ved rett og slett
jage dem til skogs, og så helst at de
vendte om, for under de rådende
forhold var det for mistenkelig om
de la ut fra gården med hest og slede.
Hesteskyss var det eneste mulige.
Ragnhild Varslott
ville ikke huse «pakket».
Det ble til at gamle Martin Green skysset dem til Skjækerfossen. Sønnen,
Magne, var med for å lose dem videre. Skiføret var imidlertid så skrøpe
lig som det kunne bli, med våt nysnø og helklabb. Magne forsøkte å få
avløsning lengre oppe, men hadde ikke hellet med seg. Av sikkerhets
Verdalsboka — 31


----
484 Krig
----
grunner hadde han ulyst til å bli borte så mange timer som det ville ta på
det elendige føret, og det forteller vel litt, at de brukte tolv timer fra
Skjækerfossen til Vera. Det ble et slit både for flyktningene og losen. På
Veresfjellet mistet den ene motet og ville ikke mere. Magne måtte ty til
alvor for å få ham til å fortsette og først i halvsju-tida om morgenen
nådde de Vera. Da var de så slitne, at på tross av at grenda holdt på å
vakne, matte de ta sjansen på å gå etter isen over Veresvatnet.
Johannes Væren tok over losinga videre. På grunn av føret tok også
han en stor risiko ved å ta flyktningene etter vegen og om Sør-Vera.
Tross vanskene, gikk det godt også denne gangen.
I mars 1944 kom Jakob Vingsand og Hermann Segtnan, fra Lein
strand, uanmeldt inn på ruta til Greenkarene. De to var i den
situasjonen at de måtte komme seg vekk fortest mulig. Anmodning om
transport var gått til kontakten i Verdal. Men returmelding om å vente,
fordi losene var opptatt, nådde ikke fram. De ankom derfor Verdal
stasjon uten at noen møtte dem. På grunn av blendinga var det mørkt i
gatene på Øra, og ukjente som de var, var situasjonen meget vanskelig
for dem. De gikk på måfå. Fra en bakgård hørte de at en bilmotor tok
til å dure. De gikk etter lyden og var heldige. Det var rutebilsjåfør
Andreas Krokstad som holdt på å varme opp fylkesbussen for å kjøre til
Volden og han tok de to med på turen og såtte dem i forbindelse med
Sverre M. Green. Flyktningene presenterte seg selvfølgelig ikke, men
Sverre kjente igjen Vingstad fra et bilde som hadde stått i Norsk Skyt
tertidende. Vingsand var nemlig en av landets beste skyttere og var med
på det norske VM-laget til Lucern i Sveits høsten 1939.
Kåre Green tok på seg å følge dem videre.
På samme tid var Magne Green ute på losing av tre andre flyktninger
og hadde tatt inn på Hardbakvolden med dem, en seter Greenkarene
ofte nyttet som overnattings- og hvilested i slike oppdrag. Magne holdt
vakt mens flyktningene skulle få et par timers søvn. I grålysninga om
morgenen syntes han plutselig han hørte stemmer utenfra. Undervegs
hadde de blitt forsinket på grunn av en grensepatrulje som var på veg til
Mokk i Ogndalen og Magne var kanskje ekstra årvaken av den grunn.
«Nå må de opp!» ropte han til de som sov. De syntes også at de hørte
stemmer og en av dem fikk litt panikk og utbrøt: «Nå blir vi tatt av
tyskerne». Magne var ikke innstilt på å gi tapt uten videre. Halvvegs
rundt seterhuset hadde det lagt seg ei snøfonn. Med pistolene klare,
posterte de med denne som vern, overbevist om at det var tyskerne som
hadde kommet på sporet etter dem. Det var imidlertid Kåre Green, med
sine to flyktninger, som også hadde til hensikt å hvile ei stund på seteren
og som nå fikk pistolene mot seg. Heldigvis var det blitt så pass lyst, at
mistak og ulykke ble unngått.

----
485 Krig
----
Da de brøt opp for å dra videre, var det blitt et gnistrende skiføre og
da både flyktningene og losene var veltrente, gikk det strykende og lett
fram til svenskegrensa.
Brødrene Green, Magne, Sverre M. og Kåre studerer her et papir som
gjelder deres virksomhet under krigen.
Losinga av flyktninger gjennom Helgådalsfjella kunne være et
umenneskelig slit og gå på helsa løs. Som f.eks. en tur Kåre Green hadde
med to som var holdt 14 dager i dekning på Røra.
Det var på strengeste vinteren med store mengder løs snø i fjellet
samtidig som det såtte inn med snøstorm. Ja, uvær i den grad at vante
fjellfolk ikke trodde det var mulig for folk å klare seg i fjellet. De to
flyktningene var i dårlig form og Kåre måtte gå foran og brøyte hele
vegen.
De overnattet på Sagvoldseteren og tidlig morgenen etter tok de leia
over Skjækerdalen øst for Hardbakfjellet, tvers over Lakadalen og kom
fram til Sveet i Vera først i skumringen om kvelden. Ingvald Tronsmo
kunne ikke forstå hvordan de hadde klart å ta seg fram i det forferdelige
været. Han budsendte Johannes Væren for å ta over den siste strekning
en. Tidligere hadde to andre blitt kontaktet om å avløse, noe de imidler
tid ikke våget i styggværet. Men Johannes Væren sa ikke nei, men
seiv han kviet seg for været. På Kåres anmodning om å avløse svarte


----
486 Krig
----
han: «Du har sannelig tatt din tørn og da får vel jeg ta min». Kåre hadde
gått foran og brøytet, i uvær og store mengder løs snø i nesten fire mil
og fikk nok en knekk av denne turen. Han ble sengeliggende i flere
dager.
Også de to flyktningene var utmattet da Johannes kom til Esingen med
dem.
Siste krigsvinteren ble også hirden satt inn i jakta på flyktninger.
Blandt de som jaktet på norske patrioter på flyktningrutene gjennom
Helgådalen, var en kjent skytter og skiløper fra Egge. Losene, som var
lommekjent i terrenget, hadde imidlertid små problemer med å unngå
hirdpatruljene. De mest bare lo av dem.
Utsikt fra Brattåsåsene. Mange flyktninger hvilte i heimene øverst i
Helgådalen før de tok fatt på fjellet.


----
487 Krig
----
LEVANGER-RUTA
Sivilorganisasjonen i Trondheim, (SIVORG) etablerte ganske tidlig ei
flyktningrute over Levanger. Der ble flyktningene tatt hand om av en
motstandsgruppe hvor bl.a. Kristian Halvorsen og Kjell Ertsaas sto
sentralt når det gjaldt eksport av flyktninger. Fra årsskiftet 1943/44
gikk transporten i stor grad gjennom Verdal, med bil fra Levanger
gjennom Verdalsøra, forbi Stiklestad, Vuku og til Volden, hvor Sverre
M. Green og Olaf Varslott var faste kontakter og ansvarlig for flykt
ningenes sikkerhet, videre transport og losing fram til svenskegrensa.
En nøkkelperson i denne tran
sporten fra Levanger, var verdaling
en Guttorm Kulsli. Han var daglig
leder for drosjesentralen der, og fikk
oppdragene med å skaffe skyss til
flyktningene og var ansvarlig for at
kontaktene i Helgådalen ble varslet.
Mest vanlig var at drosjesjåfør
Henry Sivertsen gjorde turene til
Volden, men det hendte også at
ambulansen ved Innherred sykehus
ble nyttet, eller at Kulsli seiv tok på
seg både transporten og losinga helt
fram til svenskegrensa. I disse til
fellene hadde han god støtte av
folket i Sør-Vera. Det meste av
flyktningetransporten foregikk vin
terhalvåret, og ski var da en nød
vendighet for å komme videre. Ut
over senvinteren og våren, med lyse
Petter Varslott
kvelder, kviet sjåf ørene seg for å i age t engangsski til flyktninger.
kjøre opp over dalen med ski på bil-
taket, for det var nesten som å fortelle for all verden hvilket ærende de
var ute i. Det oppsto derfor et problem med å skaffe ski. Det var få i
Helgådalen som hadde mer enn ett par ski, og den gangen var skia en
livsnødvendighet for oppsitterne. Petter Varslott løste problemet ved at
han laget ski av furuplanker, engangs-ski som var beregnet for å kastes


----
488 Krig
----
eller aller helst brennes når målet var nådd. Til skiene måtte det jo også
være bindinger. Dette problemet løste Guttorm Kulsli. Ved sine kon
takter med forretningsstanden i Levanger, sørget han for at en hel sekk
med skibindinger ble sendt til Volden, og det en type som kunne tilpass
es etter fottøyet.
På drosjesentralen kunne Kulsli få kjøreoppdrag av motsatt karakter
i forhold til den illegale virksomheten, nemlig at Henry Rinnan bestilte
drosjeskyss oppover Verdalen. Da ble kontaktene i Helgådalen varslet
omgående.
De første som ble transportert og loset etter denne ruta var tre fra
Hitra, herredskasserer Fridtjof Hjertås, pastor Storås og en student som
en ikke kjenner navnet til. Det var etter en Rinnanaksjon at de måtte
komme seg vekk. Dette var først på januar 1944 og det Sverre M.Green
best husker fra dette, var at det var svinaktig kaldt. Senere kom det
mange og særlig siste krigsvinteren var det betydelig trafikk etter denne
ruta. Ruta ble ikke opprullet og var i funksjon helt til april 1945. Da
begynte opprullinga av motstandsgruppene i Verdal og Kulsli fant det
da litt for hett, og stakk seiv over til Sverige. Der sluttet han seg til de
norske polititroppene og kom tilbake til Norge som politisoldat våren
1945.

----
489 Krig
----
FLYKTNINGERUTE FRA RØRA
Ei av de tidlige, organiserte, flyktningerutene over Verdal var den
som gikk fra Røra, over Volhaugen, Leksdalsvatnet, Marka, Kjesbu,
Høysjøen og videre opp Helgådalen.
Hvilken organisasjon som sto bak denne ruta kjenner en ikke til, men
den ble organisert og ledet av bl.a. Gustav Eklo på Verdalsøra, Aksel
Næss og Per Kjølmoen på Røra samt at Olai Langdal var en meget
viktig brikke. Gustav Eklo har fortalt at han aldri var i kontakt med
flyktningene, Hans oppgave var å holde nødvendige proviantlager, ta i
mot og viderebringe beskjeder, samt enkelte oppdrag som tildels kunne
synes å være uten betydning. Det var imidlertid nærmest en uskreven
lov å utføre det en ble pålagt, uten å spørre, sier han.
Tyngden av flyktningene som ble fraktet etter denne ruta kom fra
Trondheim. I lengere tid hadde den en fast los som fulgte flyktningene
hele vegen fram til grensa. Dette var en stor og anstrengende jobb som
ble utført av en ung student fra Trondheim, som oppholdt seg på en
gard på Røra.
Gustav Eklo
aktiv i motstandsarbeidet med
kontakter i Trondheim og på Røra.
Olai Langdahl
som møtte opp ved Høysjøen og
ga flyktninger viktig informasjon.

 

----
490 Krig
----
Ved Høysjøen møtte Olai Langdal opp med ferske etterretninger om
situasjonen i Helgådalen, tyskernes disposisjoner, patruljering m.v. og
om hvilken rute som tryggest kunne følges videre.
Som eksempel på tåkelagt oppdrag nevner Eklo en nattlig tur til
Levanger som han aldri har forstått hensikten med. Det var på senhøst
en, et av krigsåra, at han fikk beskjed av Aksel Næss om at han om
kvelden skulle sette lastebilen inn i knottfabrikken. Sørge for at fabrik
ken kjørte sundt slik at det ble stopp, og at folka som arbeidet på skift,
av den grunn ble sendt heim. Han skulle lesse på et antall knottsekker og
noen bordbiter, og kjøre til kaia i Levanger og parkere bilen, presis kl.
10 om kvelden, ved å rygge inntil en bestemt port. Gå bort fra bilen og
kaiområdet, og ikke hente den før klokken to om natta. Da han kom
tilbake, var lastebilen ikke rørt, men knottsekkene og bordbitene var
borte.
Nøkkelpersonene i gruppen er borte, og seiv har Eklo i ettertid gjort
lite for å finne ut noe. Da det var over, ville han helst få alt fra denne
vonde tida på avstand.
Men da han spurte oppdragsgiveren bak det nattlige oppdraget til
Levanger, disponent Jakobsen ved A/S Konserv, i Trondheim, fikk han
til svar: «Glem dette!»
Om det var noe som til slutt gikk galt, vet ikke Gustav Eklo, men
natta til 1. mai 1945, under Rinnans storaksjon mot heimefronten i
Verdal, ble han arrestert. Seiv tror han det var angiveri på mistanke.
Høsten 1944 hadde han imidlertid fått varsel om at han var i faresonen,
men vurderte det seiv til at det ikke kunne være noen fare.
Arrestasjonen foregikk i kjent, brutal stil. Grøtte og Mære tvang ham
ned i en stol, hvortil han ble bundet fast og de prøvde med fysisk makt å
få ham til å fortelle. Bl.a. ville de vite hvor sønnen, Knut, oppholdt seg.
Han var på Vulusjøen, men i befippelsen sa Eklo Tomtvatnet.
Det som plaget Eklo etter arrestasjonen, var om sønnen også var
arrestert. Det skjedde imidlertid ikke, men de som var att heime forsto
farens situasjon, og da det tilfeldigvis skulle kjøres knott til Falstad, tok
Knut på seg å gjøre dette. Under påskudd av at han måtte treffe Gustav
Eklo i forbindelse med knottfabrikken, møttes så far og sønn inne på
leirområdet, og begge fikk verdifull orientering om situasjonen.
Mor og datterfire døgn i Verdalsfjella —
Flukta til Irene og Anne Ruth Klein
Like inn under jul i 1942, mens folk flest var opptatt med forbered
elser til høytid, strevde fire menn, ei kvinne og ei fire år gammel jente
seg på ski over verdalsfjella. Sakte gikk det, mot østavind og snødrev.
Målet var Sverige, det forgjettede landet med trygghet for de som
tyskerne og nazistene jaktet på.

----
491 Krig
----
Kvinnen er nærmest hjelpeløs på ski. I motbakker trekker to av
karene henne etter snor. I utforbakkene holder en henne foran seg, slik
man lærer smårollinger å stå på ski.
Det er jødinnen Irene Klein og hennes datter Anne Ruth som er på
flukt. I siste liten hadde de kommet seg ut av Trondheim og unngått
arrestasjon og tilintetgjøring.
Da Quislingregjeringa bestemte at all eiendom tilhørende jøder skulle
beslaglegges, ble de kastet ut av huset sitt. Så snart de fikk seg et kryp
inn, kom nazimyndighetene og kastet dem ut, fra leilighet etter leilighet.
Heldigvis kom de i kontakt med Moangruppen i Leksvik, som tok hand
om dem. I ca. en måned lå de i dekning på Moansetra, og inntil da
hadde fru Klein ikke hatt ski på bena overhodet. Litt øvelse tilegnet hun
seg der, men i forhold til den turen de hadde foran seg, var det
skrøpelig.
Etter flere vurderinger, ble det valgt å legge ruta etter sørfjella i Verdal
og fram til grenserøysa ved Storsjøen, en skitur på ca. fem mil.
Med i Moangruppen var og ex
verdalingen Rikard Myhre, bror til
Julius Myhre i Vinne. I Levanger
hadde han søster og svoger, Ida og
John Nordahl. Med sine kontakter
på denne sida av fjorden, først og
fremst med brorsønnen Ingolf
Myhre, ble Rikard en nøkkelperson
både i planlegginga, forarbeidet og
selve flukta.
Flukta er livaktig skildret i
Asbjørn Øksendahls bok: «Opera
sjon Oleander». En synes ikke be
retningen yter full rettferdighet
overfor Rikard Myhre eller de ver-
Jean Myhre
dalingene som var implisert i det dristige foretaket, Ingolf og Jean
Myhre, Bjarne Valstad og daværende distriktslege i Verdal, Thor
Hegbom.
I første omgang ble det satset på den eldste av Myhrebrødrene,
Sigurd, som kjentmann og los. Så kjent som han var i verdalsfjella, ville
han ha vært rette mannen. For Sigurd kom imidlertid oppdraget svært
übeleilig. Det var nettopp kommet tvillinger i familien, og på grunn av
komplikasjoner var hans kone, Svanhild, sendt på sykehuset, og heime
hadde han fire mindreårige å ta seg av. Seiv om en nabo tilbød seg å ta
seg av barna, syntes ikke Sigurd han kunne reise, for kona var alvorlig
syk. Ingolf syntes ikke han var kvalifisert for oppgaven, da han ikke
hadde brødrenes gode evner til å orientere seg i fjellet.


----
492 Krig
----
Det ble til at den yngste av brødrene, Jean, nettopp fylt 17 år, påtok
seg oppdraget, noe en må si var tøft gjort av en unggutt. Jean hadde
vært gjeter både på Stubskinsvollen og Melbyvollen, og var godt kjent i
det vestlige fjellområdet, men mindre lengre øst.
Julius Myhre tegnet et kart som Jean skulle ha å holde seg til, og han
fikk også det råd, at når de passerte Tvervola, måtte han være oppmerk
som på om han kunne høre hundene hos samene ved Brenntjønnene.
Hvis han hadde dem på venstre side, var de på rett lei.
Om kvelden, den 18. desember, var de to flyktningene og ledsagerne
fra Leksvik, Jon Moan, Ludvik Kruksve og Rikard Myhre, samlet i lei
ligheten til Ida og John Nordahl. Til Levanger hadde de kommet via
omveger med rutebåten «Værdalen».
Fra kaia til Nordahls villa, spaserte de gjennom Levangsgatene med ski
og oppakning på nakken, og fortalte med all tydelighet at følget skulle
på skitur.
Hos Nordahl, hvor også Ingolf Myhre var oppmøtt, ble den forestå
ende turen gjennomgått i detalj, gang på gang, denne kvelden. Den
første mila var de avhengig av transport. Under forberedelsene lykkes
det ikke å få lovnad på noen bil i Levanger. Men på en eller annen måte
kom Ingolf i kontakt med distriktslegen i Verdal, Thor Hegbom. Han
var ikke uvant med å ordne opp i slikt. Tidligere hadde han nyttet
Bjarne Valstad til å kjøre folk mot grensa. Det var ikke nei hos Valstad
denne gangen heller.
I sekstida om morgenen, den 19. desember, var det start fra Nordahl.
Bjarne Valstad var presis, og heftet ikke unødig. Ingen spørsmål eller
snakk utenom det absolutt nødvendige. Han skulle transportere dem
opp til Buran. På vegen dit måtte flere tyske forlegninger passeres, også
AT-leiren ved Okkenhaug. Det var taust i bilen, nervene var på høykant
hos samtlige.
På Åsmoen møtte Jean opp. Han hadde da allerede en bra skitur bak
seg. Der viste det seg at det var en ryggsekk for mye med, for lille Anne
Ruth skulle bæres i en som var beregnet for dette. Da de andre hadde
rikelig med mat og annet utstyr i sekkene, tok Jean bare ut det høyst
nødvendige av sin sekk og sendte den tilbake med Ingolf, som hadde
vært med i bilen oppover, men som skulle returnere sammen med
Valstad. Idet bilen startet, husket han kartet, som far hans hadde laget,
det lå igjen i sekken. Men for sent, bilen forsvant.
På Asmoen tok de av etter den gamle Sjetthullvegen og første etappe
gikk forbi denne nedlagte setervollen og opp til Lyngsvolden, hvor de
skulle overnatte. Det viste seg, at siden Jean var der sist, var kjelskjulet
revet, slik at de måtte ty til fjøset. Fra Lyngsvollen gikk turen til
Stubskinsvollen. I dette terrenget var Jean lommekjent og loset dem
trygt sørom den vanskelige Bård-Erikdalen. Der skulle de oppholde seg

----
493 Krig
----
til det ble skumt, for de våget ikke gå på lysdagen. Mens de var der
skulle Jean og Rikard ut for å rekognosere. Da ble de oppmerksom på
en gruppe jegere som var på veg mot fjellet. Dette var kritisk, for ingen
andre enn NS-folk fikk lov til å ha jaktgevær, og det som verre var, de
hadde kurs mot setervollen. Hva skulle de gjøre? Tok de bena fatt,
fortalte de med all tydelighet at de var ute i ulovlig ærende. Seiv om de
ankomne tok opp forfølgelse, var det store muligheter for at seterhusa
ville bli undersøkt. Da kunne det verste skje. Jean og Rikard gikk
jegerne i møte og ga seg i prat med dem og fortalte at de bare var ute på
en skitur. Om de trodde på dette er uvisst, men tilsynelatende fattet de
ingen mistanke om at det var andre inne i seterhuset. Jaktfølget gikk
forbi.
På Stubskinsvollen var seterdøra låst da de kom dit og de måtte bryte
seg inn. Som erstatning for dette, la de igjen litt penger og en lapp med
takk for losjiet.
Neste etappe var til Melby vollen. Dit var det forholdsvis lett lei,
måneskinn og bra føre, men vinden sved adskillig i fjeset. Irene Klein
var nære på å miste motet flere ganger. For henne var anstrengelsene
voldsomme, så utrenet som hun var med ski på bena. Nesten hele tida
måtte en av dem støtte henne, og så snart skia gled frem av seg seiv,
såtte hun baken nedpå. Fort gikk det således ikke. Anne Ruth skiftet de
om å bære, men helst ville hun være på ryggen til Jon Moan, for ham
kjente hun best.
Også mens de oppholdt seg på Melbyvollen, var Jean og Rikard ute på
rekognosering. Opplevelsen ved Stubskinsvollen manet til varsomhet.
De fant det derfor best å undersøke om eventuelle spor etter folk.
Ennå hadde de det barskeste fjellterrenget foran seg, og neste etappe,
til grenserøysa på Storsjøen, skulle tas i ett strekk. Ca. VA mil uten
muligheter for å finne ly i noe hus.
Nå hadde og vinden frisknet til med generende snødrev. I
unnabakkene holdt Rikard Irene foran seg og kjørte i spora etter de
andre. Det gjorde ikke noe om hun mistet balansen enkelte ganger, hun
hang trygt i de kraftige armene til Rikard Myhre. Han hadde og mattet
ta sekken til Irene Klein, slik at Rikard bar ryggsekk både foran og bak
under den lange turen.
I Tvervola kunne de høre hundene til samene ved Brenntjønnene, slik
som far til Jean hadde sagt, og som bekreftet at de holdt rett kurs. Men
der fikk de seg og en liten påminning om at de ikke var alene i fjellet,
ferske ulvespor som ingen av dem hadde sett tidligere og som de tok seg
tid til å studere. En langt alvorligere påminning fikk de imidlertid i
området ved Sulsjøene, da de krysset skispora til den tyske grensepa
truljen som patruljerte mellom Sandvika og Fersdalen. Ennå kunne de

----
494 Krig
----
langt fra føle seg trygge. Spenningen og nervepresset øket dess lengre øst
de kom.
Etter at Kråkfjellet var passert fikk de i tillegg til snødrevet tett frost
tåke fra Storsjøen. Mellom de stygge fjellrevnene i Mærraskarfjellet ble
det stopp. Vegen østover var sperret av stup, og Jon Moan rutsjet utfor
en høy snøskavl, med Anne Ruth på ryggen, og det gikk langt
nedgjennom bratte ura før det stanset. Han kom seg imidlertid opp til
de andre. Nå var sikten så liten at de knapt kunne skimte den som gikk
foran. De gikk tilbake til et søkk i terrenget med litt le mot været der de
kunne rådslå.
På nytt ble Jean sendt ut på rekognosering, denne gangen sammen
med Ludvik Kruksve. I den tette tåka var det alvorlig fare for at de
kunne komme bort fra de andre. Det gikk imidlertid ikke lang stund før
tåka lettet, slik at de kunne se under den, og foran kunne de se den
store, kvite flata på Storsjøen og lengere unna de ruvende Kjølhaugene.
Nå var den videre kursen grei.
Irene Klein var nå så utmattet at hun ikke ville mere, men ga seg over
og ville dø der oppe i snøen. På sin første skitur hadde hun vært på bena
i mange timer. En ufattelig prestasjon. Det ble laget nærmest skikjelke
av skiene hennes, ryggsekken plassertes slik at hun kunne sitte, og slik
drog Rikard henne videre. Grenserøysa på holmen i Storsjøen ble pass
ert, men de våget ikke å stoppe før de var i østre enden på Storsjøen. Da
kunne ikke tyskerne være noen fare lenger. Her skilte de lag. Jean og
Rikard tok straks på heimvegen. Seiv om de også var adskillig slitne
etter mange timer, gikk det raskt vestover fjella og utpå kvelden, lille
juleaften, kom de til Jeans heim i Vinne.
For Jon Moan og Ludvik Kruksve, som ennå hadde et godt stykke
igjen til Skalstugan var ikke problemene over. Ludvik var nå alene om å
dra Irene og etter ei stund røk skikjelken. Jon Moan måtte da forlate
dem ute i snøen og med Anne Ruth i ryggsekken, kom han fram til den
svenske vaktbrakka, hvorfra en patrulje ble sendt ut på leting etter de
to, som de ganske snart fant.
Flukta var gjennomført. To mennesker var reddet fra den visse død,
slik som det utviklet seg for jødene i Trondheim.
Jean og Rikard Myhre var ikke ferdige med tyskerne med dette. Jean
ble senere arrestert som gissel. Rikard fortsatte sitt illegale arbeide.
Under den store opprullinga av motstandsgrupper på Fosenhalvøya,
våren 1944 - «Operasjon Oleander» - da mange ble arrestert, folk til og
med slått i hjel, kom Rikard seg unna i siste liten. Med Gestapo nesten i
helene på seg gjennomførte han ei dramatisk flukt til Sverige, etter
samme ruta som da de fulgte Irene Klein. Dette var i verste vårløsninga.
Han måtte forsere bekker og elver med isvann til opp under armene.

----
495 Krig
----
Snøen var i oppløsning og han hadde et umenneskelig slit før han var i
sikkerhet på andre sida av grensa.
Den store sterke karen fikk en knekk for livet av denne turen, og han
ble ikke så gammel. Rikard Myhre døde i 1973, 69 år, og er begravet ved
Vinne kirke - i sin barndoms bygd. Blandt de som deltok i begravelsen,
var Irene Klein. Hun hadde ikke glemt.
Tre jugoslav er
Sett under ett, så synes 1943 å ha vært det store flyktningeåret, særlig
når det gjelder rømte krigsfanger fra leirene på Fosen, som forsøkte å
nå friheten og berge livet ved å ta seg fram gjennom Verdal. Inntrykket
er nesten, at de smøg seg fram på kryss og tvers gjennom bygda, og
heldige var de som traff på verdalinger som våget å ta risikoen med å
hjelpe.
I 1936 gjorde leksværingen Lars Øverland verdaling av seg, da han
kjøpte småbruket Graven i Vinne, og flyttet dit sammen med sin kone
Amalie. Ei uke før jul i 1943, var han en tur til Mosvik. Der traff han de
tidligere sambygdingene, Jon og Kristoffer Moan, som var kommet
over fra Leksvik med tre jugoslaviske rømlinger. Der ventet de på en lei
lighet for å få båtskyss over fjorden. Lars Øverland som skulle ha
motorskyss på heimturen til Verdal, var ikke mer skvetten, enn at han
tok med seg jugoslavene, samtidig som han mente å kunne skaffe los for
dem inn til svenskegrensa. Dette lykkes nok ikke