VERDALSBOKA
KRIG — OKKUPASJON — MOTSTAND
VERDAL 1940- 1945
AV
MORTEN VEIMO
UTGITT AV MOTSTANDSGRUPPEN 1940-1945, VERDAL
VERDAL 1987

----
6 Krig
----
Sats og trykk: Verdal Grafiske A/S
Innbinding: Steinkjer Trykkeri A/S
ISBN 82-991340-0-5

----
7 Krig
----
Innhold
KRIG — OKKUPASJON — MOTSTAND
Side
Forord 9
Orientering fra bygdeboknemnda 10
Innledning 11
KRIG — ÅRET 1940 15
Krig i Verdal 15
Dagene 9. - 21. April 1940 21
Søndag 21. April 1940 49
Ei viktig bru faller (Tysk beretning) 99
Britenes innsats 104
Sivile sjåfører i kampsonen 113
Regimentsjefens tale 115
Rettstjenesten klikket 117
Brann og skader på eiendommer 118
Tyskerne brer seg utover bygda 119
Svein Haugan: «Dæm sjøt da vel itt følk» 121
Verdalinger kjempet i nord, sør og vest 122
Motormitraljøseeskadron/DR3 129
Forslag til dekorering 134
Over fjellet med ammunisjon til Hegra 139
Gunnar Oskar Ahlgren 141
Torolf Getz Wold 142
Ludvik Ottar Harsvik 143
Odd Lervold 144
Jostein Blomberg 145
Per Getz 147
OKKUPASJON — MOTSTAND 149
Livet går videre 149
Kommunestyret avsettes 154
Forholdene skjerpes 158
Skjendselsmordet i Gjevingåsen 168
Nervøsitet i NS 172
Svein Haugan: Om NS-medlemmer 176

----
8 Krig
----
Tysk Byggevirksomhet 181
Fraternisering 187
Tyskfiendtlig virksomhet 189
En spennende Snåsatur 194
NS-landsstevner på Stiklestad 197
Strafgefangenenlåger Falstad 206
Shetlandsgjengen gjennom Verdal 210
Unntakstilstand 215
Karen Valbekmo 219
Rasjonering 220
Egil By: «Glimt fra arbeidet i Verdal forsyningsnemnd» 229
Produksjon av generatorknott 235
Jøssinger og borgervakt 237
Svein Haugan: «Nazistenes planer om å erverve Værdalsbruket» . . 241
Omstendigheter omkring vedhogst 248
GESTAPO 250
Russiske krigsfanger 251
Kulturlivet blomstret 260
Heimefronten i Verdal 265
Lærerfronten 282
Propaganda — Psykologisk krigføring 295
Lokal etterretningstjeneste 312
Sandvika — Tyskernes utpost mot Sverige 328
Oskar Øwres virksomhet og arrestasjon 333
Studenter i konsentrasjonsleir 351
Pliktig arbeidstjeneste — AT 354
Kurerer og kurertrafikk 364
Den hvite mann 377
Fritjov Kristiansen: «Vår krig» 378
Verdalinger ute 400
Øystein Hovden: «Kyrkjas kamp» 417
Rassia mot norske offiserer og politi 441
Flyktninger 450
Milorg-ruta , 464
Stiklestad-ruta 478
Levanger-ruta 485
Flyktningrute fra Røra 487
Mor og datter fire døgn i Verdalsfjella 488
Tre jugoslaver 493
Med Lingekarer over høgfjellet 494
Rolf Nevermo — Fangenskap og flukt 504
Flukta til Bing Johansen 511
Tragedie i høyløa på Ottmoenget 513

----
9 Krig
----
Manufakturhandler på flukt 514
Kjempen som sang 516
Et nåløye i flyktningtrafikken 525
Oddvar Nestvold — flyktning nr. 1 fra Falstad 527
Petter O. Balhald 532
Rinnanagent på flukt 535
Faneflukt fra tyske avdelinger 542
GESTAPO slår til 550
Finnmarkstragedien 562
Fred 563
Jakta på Rinnanbanden 566
Verdalinger som ble arrestert 577
Motstandsgruppen 1940-45 581
Georg Sjåstad: «Snu deg» 595

----
10 Krig
----
Vår konge i utlendighet ble det nasjonale symbol for fred ogfrihet.
(«Haakon VII», Gyldendal 1980)

----
11 Krig
----
FORORD
1940-45
Motstandsgruppen som er utgiver av boka, vil takke alle som på en
eller annen måte har hjulpet til, enten med opplysninger og bilder, som
har stilt seg velvillig til intervjuer eller som seiv har skrevet ned og stilt til
disposisjon hendinger av historisk betydning.
Motstandsgruppa takker spesielt forfatteren av boka, Morten Veimo,
som etter henstilling tok på seg oppgaven.
Motstandsgruppa har ikke «sensurert» noe av Veimos arbeider, men
gruppas styre og redaksjonskomité har stått til rådighet for forfatteren
når han har bedt om det.
Det har ikke blitt plass til alt innsamlet stoff i boka. Forfatteren har
heller ikke villet ta med alt, blant annet fordi vår «krigshistorie» fra
1940-1945 ennå er vår «nære» historie.
Motstandsgruppa vil takke alle som har bidratt økonomisk og gjort
utgi velsen av denne boka mulig.
Det materiell som er samlet inn, men som ikke er nyttet i boka, blir
arkivert.
Verdal i oktober 1987
for
MOTSTANDSGR UPPENI94O-45
Styret

----
12 Krig
----
ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA
Med dette kan et nytt bind av Verdalsboka legges frem. Men dette
bindet representerer nye nytt. Utgiveren er ikke Bygdeboknemnda.
Utgiveren er Motstandsgruppa. Bygdeboknemnda har bare «lånt» ut
sitt navn. Bindet er således Motstandsgruppas verk fullt og helt. Men
ved samarbeid har det vært mulig å gjøre dette bindet til en del av
Verdalsboka.
Historien som beskrives her, er en del av Verdals historie. Den har
derfor sin naturlige plass i Verdalsboka. Fremstillingen dekker en meget
viktig del av Verdals moderne historie. «Krigen» representerer for en
stor del av den voksne generasjon en periode man minnes med uhygge
og sorg. Men for en stor del av dagens verdalinger er «krigen» bare noe
man har hørt om. For alle, enten man har opplevd krigen, eller man
bare har hørt om den, vil derfor denne historien være en verdifull
tilvekst til litteraturen om lokalmiljøet.
Bygdeboknemnda er følgelig meget glad over at dette samarbeidet har
resultert i et nytt bind av Verdalsboka.
Av praktiske grunner nummereres ikke dette bindet i likhet med
tidligere bind. Det får sin egen selvstendige tittel. Dette bindet er det
første i hva vi håper skal bli en serie av selvstendige bøker innenfor
rammen av Verdalsboka.
Verdal, i august 1987
For Bygdeboknemnda
Øystein Walberg

----
13 Krig
----
INNLEDNING
For noen år siden fikk jeg av den lokale veteranforeningen, «Mot
standsgruppen 1940-1945», henstilling om å hjelpe til med innsamling
av opplysninger og stoff om forholda i Verdal under de fem okkupa
sjonsåra. Også Svein Haugan ble trukket inn i dette arbeidet, men måtte
dessverre etter ei tid trekke seg grun net sjukdom. Han rakk imidlertid å
gå gjennom deler av fylkesarkivet, det som angikk Verdal for denne
tida. Dessverre er nok mye der kommet på avveie, eller brent i all hast
da det ble klart at kapitulasjonen var et faktum 8. mai 1945.
Senere kom Ingvald Suul med i arbeidet. Han var lensmannsbetjent i
Verdal under krigen fram til høsten 1943, da Gestapo arresterte ham for
illegal motstandsvirksomhet. Foruten at han har stilt til rådighet et
betydelig billedmateriale, har han bidratt med viktige opplysninger og
notaterfra lensmannskontoret fra det aktuelle tidsrommet.
Arbeidet har vært tidkrevende og da det har mattet foregå i tillegg til
daglig fast arbeide m.a. har det vært umulig å holde kontinuitet som
ønsket og nødvendig. Innsamlingsarbeidet og skrivinga har derfor tatt
mye lengre tid enn det en trodde ved starten. Ennå kunne mye ha vært
gjort. Nye kilder har dukket opp helt til det siste. På noen områder har
en ikke hatt mulighet til å ofre tilstrekkelig tid og kostnad, reiser m.v.,
slik som det skulle ha vært gjort. Det vil derfor også i framtida være
rom for, og nødvendig, med videre forskning omkring lokale forhold i
disse åra. Det var ei helt spesiell tid, en spesiell tidsepoke også for lokal
samfunnet.
Sentrale personer innen motstandsrørsla i Verdal har vært tilbake
holdne med åf or telle, bl.a. av frykt for åf å noe slags helteglorie over
seg. Under behandling av konkrete hendinger, har det ikke vært til å
unngå at noen er blitt trukket fram. Såframt de har fått noe heltepreg,
er det i alle f all mot deres vilje. De som var knyt tet til den lokale etter
retningstjenesten, hadde avlagt et nærmest livsvarig taushetsløfte. Dette
er det nå lettet endelpå, slik at en på dette området også har kunnet gi et
bilde av hvordan detforegikk, seiv om bildet fortsott er noe diffust.
I første omgang var intensjonene å samle inn stoff og arkivere det for
senere bruk. Det kom imidlertid krav om at det som var samla måtte
bearbeides og publiseres. Det viktigste i første omgang var å ta vare på

----
14 Krig
----
historia omkring den organiserte motstandsrørsla. Ganske snart ble det
imidlertid klart at andre forhold også måtte få plass, bl.a. hendingene
aprildagene 1940, rasjonering m. v.
Framveksten av motstandsrørsla i bygda, organisasjon og tilknytting
til sentralledelsen for heimefronten i Norge, er for Verdals vedkom
mende uklar. Bortsett fra lærer fronten, kan en ikke se at direktiver fra
sentralt hold har funnet vegen til Verdal. Også når det gjelder milorg
grupperinger, har en ikke funnet annet enn spredte tilløp. Det virker
som om distriktsledelsen ikke har våget å opprette væpnede grupper i
Verdal. Kanskje fordi en her hadde en heimefront uten politisk
sortering. Personlige egenskaper og om en var «Nordmann» og kunne
holde kjeft, var det som telletfor den lokale ledelsen.
Derimot var det flere forgreninger av organisert motstand på andre
områder som var dirigert fra mer sentralt hold. Det foregikk en livlig
kurervirksomhet og våpentransport over Verdal. Etterretningstjenesten
var dyktig organisert og det var stor trafikk av flyktninger gjennom
bygda, med flere faste ruter og en stab med dyktige loser som gjorde en
glimrende innsats. Propaganda og holdningsskapende arbeid ble også
drevet effektivt.
Selvsagt har en også her støtt på bagateller som er egnet til å kaste
skygger over motstandsarbeidet. Dette har imidlertid ingen innvirkning
på helhetsbildet og skyldes for en stor del misforståelser i forbindelse
med sikringstiltak. Ett er i alle fall sikkert, det var ikke de aktive heime
front folka som profitterte på krigen. I så måte var de vel blandt de
dårligst stilte. De fleste valgte å stå i det arbeidet de hadde før krigen, og
på den sivile sektoren var lønningene låst fast under hele krigstida, mens
lønningene på de tyske anleggene tildels nådde de store høyder. Sam
tidig var det heimefrontfolk som måtte skofte arbeidet for å utføre opp
drag de ikke hadde en eneste øre for. Hos enkelte ble det direkte nød
p.g.a. innsatsen, mens de som hadde hatt store fortjenester, som følge
av krigssituasjonen, la seg opp penger, og på tross av spådommer
kunne nyte godt av dette da det hele var over.
En må også være oppmerksom på at det er seierherrenes framstilling
en har hatt som grunnlagsmateriale. Så langt det har vært mulig, har en
søkt å unngå og ripe opp i sår fra ei vond tid, ei tid med bitre motset
ninger i bygdemiljøet, mellom naboer og innen familie. Et samfunn som
var kløvd etter helt spesielle og ukjente skillelinjer.
Det var heller ikke ei tid med klare standpunkter, for eller mot. De
første åra var det mange som stilte seg passive og likegyldige og ikke tok
noe klart standpunkt. Mange nok var det også av dem som en ikke visste
hvor en hadde, eller la for dagen sympatier med fienden uten å ta de
fulle konsekvensene — såkal te stripete.

----
15 Krig
----
Beretninga vil også ha hulter fordi flere av de som aktivt var med er
gått bort.
Mye av det som foregikk i Verdal under krigen er tidligere publisert i
avisartikler og historiebøker. Det foreliggende vil derfor kanskje ikke
være så attraktiv lesning som en ellers kunne ha ønsket.
Enkelte vil nok synest at framstillinga er for detaljert. Men når vår
lokale krigshistorie en gang i framtida vil bli satt under sterkere lupe, vil
detalj ene ha betydningfor helhetsbildet.
Etter at det hele var over i 1945, og etter at det uunngåelige retts
oppgjøret var unnagjort, var den alminnelige oppfatning at vi var
ferdige med nazisme og rasehat for godt, at de vonde fem åra burde
glemmes fortest mulig slik at sår og motsetninger ble leget til bestefor
den oppvoksende slekt.
Det skulle imidlertid vise seg at nazismen ikke var død. Den viser atter
klør bl.a. i form av rasehat, terror og systematisk historieforfalskning.
Av hensyn til de mange som aktivt kjempet mot nazismen og okkupa
sjonen, de tusener nordmenn som ga sitt liv i kampen, og alle de som ble
påført übotelig skade på kropp og sjel, bør ikke det som skjedde i de
fem krigsåra bli glemt.
Såframt det foreliggende produktet på noen måte kan bidra til at de
nye slekter kan få kjennskap til hv or dan folket i Verdal levde, arbeidet,
kjempet og led i denne vonde tida, vil noe av hensikten være nådd.
Morten Vei mo

----
16
----

----
17 Krig
----
KRIG — ÅRETI94O
KRIG I VERDAL
«Det blir krig». Disse tre orda representerer noe av det dystreste en
kan tenke seg.
Sommeren 1936 gjorde daværende student fra Verdal, Oddmund
Suul, en fottur som vakte oppsikt, fra Verdal til Roma og retur. En
høstkveld, etter at han var kommet heim, kom han med denne spå
dommen. Den hadde bakgrunn i den store militære aktiviteten han
hadde lagt merke til både i Tyskland og Italia, og som han mente måtte
være uttrykk for alt annet enn fredelige hensikter. Han fikk rett.
Men krig i Verdal var så sent som vinteren 1940 en fantastisk og
uvirkelig tanke for de fleste verdalinger. Det gikk heller ikke mange år
etter at det hele var over, før en slik tanke igjen ble fjern og uvirkelig.
Det var vel ingen her i bygda som helt ut kunne forutse det som skulle
komme, og folket var ikke mentalt rustet for sjokket da det kom. Noen
fryktet det verste, men det var helst fra øst man så trusselen. Historia
viser at knapt noen bygd i Trøndelag har vært mere utsatt for ufred enn
Verdal. Alltid var det fra øst at krigen hadde kommet. Denne gangen
ble det annerledes.
Vinterkrigen i Finland, 30. november 1939 til 13. mars 1940, skremte
mange. Dette samt utraderinga av de baltiske stater et par måneder
tidligere, viste hvor lite hensyn stormakter tar til små nasjoner når de er
i deres interesseområde, og det var verdalinger som ga uttrykk for at
Norge kunne bli krigsskueplass når som helst, også etter at
Finlandskrigen var over.
Krise og sikringstiltak
Etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939 og vinterkrigen i
Finland, ble det gitt påbud og iverksatt en rekke sikkerhetsmessige
tiltak. Ved lensmannskontoret i Verdal ble det mange og nye oppgåver å
ta seg av. Det ble innført skjerpelse av fremmedkontrollen, meldeplikt
for utlendinger, og lensmannen ble pålagt å sende inn oppgave over alle
utlendinger som oppholdt seg i Verdal. Overvåkningstjenesten, bl.a. av
jernbanen, ble betydelig skjerpet. Det ble innført strengere kontroll med
kjøpetillatelse for våpen og ammunisjon.
Så godt som mulig ble overvåkningstjenesten holdt hemmelig, og
politikammeret i Inntrøndelag la i november 1939 ned forbud mot å
informere pressen i slike saker. Det hadde allerede vist seg at pressens

----
18 Krig
----
Over havet på veg til Norge og Verdal,
offentliggjøring skapte vansker og hindringer i etterforskningene.
Fremmede personers tiltakende interesse for faste etablissementer, viste
at dette var nødvendige tiltak.
Den 8. november 1939 ble en tysk statsborger, Hermann Schuster,
avvist ved tollen i Vera. I midten av februar 1940 ble to fremmede
arrestert og transportert til Trondheim, fordi de la for dagen en mis
tenkelig nysgjerrighet. En tysk montør som hadde oppdrag ved en av
NKL's fabrikker i Verdal, oppførte seg slik at han fikk reisepass. Den 2.
mars var en tysker i bokhandelen hos H. E. Eide og ville kjøpe kart
over Verdal. Dette ble nektet og Eide rapporterte hendinga til
lensmannen. Tyskeren kjøpte imidlertid en rekke prospektkort, bl.a. av
kornsiloen, vegbrua, Moe-parken, Stiklestad kirke, jernbanestasjonen
og parti av Verdalsøra. Med andre ord, motiver lett kjennelig fra lufta.
Dette og mye annet viste at Verdal var interessant objekt for utlend
inger.
P/aner om luftvern
Av mer konkrete ting kan nevnes aktivt luftvern av Verdalsøra. En
sak lensmann Jon Suul tok opp og viet stor oppmerksomhet.
Allerede i januar 1940, gir han i brev til sin venn Bernt Karlgaard
(kontorsjef i Statens kornforretning i Oslo), uttrykk for frykt for at vårt

----
19 Krig
----
land når som helst kunne bli krigsskueplass, og at det var på tide å
forberede seg på det verste. Det går fram at det spesielt var aktivt luft
vern av Verdalsøra han hadde i tankene. Dette ut fra stedets kommu
nikasjonsmessige, strategiske beliggenhet — bruene over elva — samt
forsyningsmessig viktige bedrifter som kornsiloen, mølla og NKL's to
fabrikker, og de store lagre disse bedrifter hadde.
Eventuell bombing av disse anleggene ville fjerne forsyninger for en
stor landsdel samt dele landet i to med hensyn til landtrafikk. I
samarbeid med militære faginstanser, fikk han utarbeidet planer for det
minimum av luftsikring som ble ansett nødvendig, nemlig ett maskin
kanonbatteri på to kanoner og tre eller fire mitraljøsetropper, hver med
tre mitraljøser. Tilsammen ble dette kalkulert til 250.000 kroner.
Den 17. februar sendte lensmannen søknad til sjefen for det sivile
luftvern i justisdepartementet om aktivt luftvern av Verdalsøra, med
konkrete forslag for plassering og omfang.
Den offentlige kvern malte imidlertid langsomt også den gangen.
Dessuten hadde beskyttelse av privat eiendom og sivile i krigstilfelle lav
prioritet hos myndighetene. Også i de truende tider var dette et penge
spørsmål. Seiv om de nevnte bedrifter, pluss Verdal Sparebank, skriftlig
erklærte at de var villige til å bære halve kostnadene, lykkes det ikke å
få til noen ordning med luftvern før krigsutbruddet kom.
Finske soldat er i V åter holmen
Finlands kamp mot overmakta vakte beundring og sympati. Innsam
lingsaksjoner og tilstelninger til støtte for finnene, hadde brei oppslut
ning også i Verdal, som i landet forøvrig. Men det ble nok mest med
sympatien. En viss føling med det som skjedde i Finland, fikk bygda da
en del finske soldater, som kom over grensa i Finnmark, ble internert i
Vaterholmen.
Sympatien med Finland var det nok også som gjorde at vaktholdet
over disse interneringsfangene var heller sløvt. De kom i adskillig kontakt
med bygdefolket. Historier de hadde å fortelle fra krigen i heimlandet
forsterket følelsene med det finske folket. Med bygdefolkets hjelp stakk
de fleste av før den egentlige interneringstida var over, slik at fange
leiren nesten oppløste seg seiv av mangel på klientell.
Også på Ingstadkleiva i Hegra var det opprettet interneringsleir for
finske soldater. Ansvaret for vaktholdet var tillagt DR3 og sjef for
begge leirene var major Hartmann. I mars var det så få igjen i begge
leirene, at de som var igjen på Ingstadkleiva ble overført til Vater
holmen.
Den 6. april 1940 var det bare to finner igjen i Vaterholmen. Disse ble
gitt midlertidig oppholdstillatelse og overført til politiets ansvar, og
interneringsleiren opphørte.
Verdalsboka — 2

----
20 Krig
----
Evakueringsplaner
Om hendingene i øst medførte utrygghet, var det nok få tanker om
krig i Verdal. Det var nordpå, helst i Finnmark man fryktet konfronta
sjoner med russerne. Derfor ble det utarbeidet planer for evakuering av
folket i finnmarksbyene, og Verdal fikk pålegg om å gjøre klart for å ta
i mot hele 2500 finnmarkinger. Ei oppnevnt evakueringsnemnd gjorde
skikkelig arbeid og hadde planene klare for innkvartering av 2117
evakuerte. Bl.a. gjorde lærerne i bygda et betydelig arbeid i forbindelse
med dette, ved registrering av værelser på gårdene og utarbeiding av
romprogram for hver enkelt gard. Det var bare de som bodde utover
bygda som fikk pålegg om å bu seg på å ta mot evakuerte nordfrå.
Det ble ikke bruk for dette i 1940. Senere kom imidlertid planene godt
med, og det ble finnmarkinger som fikk nytte dem i 1944, da tyskerne
tvangsevakuerte, brente og raserte hele landsdelen.
Virkeligheten ble noe annet
Den første aning om noe forestående fikk en den 4. april 1940. Et
stort fly, i stor høyde, kom inn over Trondheimsfjorden, passerte over
Verdal og la deretter kursen tilbake.
Dette flyet var forskjellig fra de norske militærflyene, som en ellers en
sjelden gang kunne se. Det blinket som i sølv i det, marsjfarten var stor
og det var lett å se at dette var et firemotors fly. Fra lensmannskontoret
ble straks melding sendt Værnes flyplass.
Dagen etter kunne avisene fortelle at norsk luftterritorium var
krenket av et aluminiumsfarget fly av ukjent nasjonalitet. Etter få dager
ble det klart for alle at det var et tysk flybesøk vi hadde hatt.
Det tyske overfallet på Norge, tirsdag 9. april 1940, kom uventet på
de fleste, og det tok tid før virkeligheten fullt ut gikk opp for folk. Det
var imidlertid også folk i Verdal som på forhand så det alvorlige i situa
sjonen, og som etter å ha hørt kveldsnyhetene i radio den 8. april, og på
tross av myndighetenes forsikringer, spådde at vi dagen etter ville ha
tyskerne i landet. De fikk dessverre rett. Noen oppfatning om hva en
moderne storkrig var, var det vel ingen som hadde.
Den militære beredskapen og besluttsomheten var på langt nær hva
den burde være. Den norske innsatsen i Nord-Trøndelag må, sett under
ett, karakteriseres som bedrøvelig. Foruten kampene om Hegra festning
og britenes engasjement ved Vist, var kampen om Verdalsøra, 21. april,
eneste motstand av betydning.
Grytidlig, den 9. april, besatte en forholdsvis beskjeden tysk styrke
Trondheim. I løpet av natta hadde tyske krigsskip passert Agdenes etter
übetydelig motstand fra festningens side. For mange i Trøndelag var
dette det første sjokket. I folks bevissthet var befestningene på Agdenes/

----
21 Krig
----
Innherreds Folkeblad, tirsdag 9. april 1940:
Kiip il pg pank pi!
Tyske sklb forserer en rekke norske havner,
derlblandt Trondheim, Oslo, Kristiansand, Ber-
gen og Narvik. — Igdenes befestninger be
salt av lyske tropper.
Der loreWgger klag sørgelige
op opsiktsvektende meldinger.
Sam fø|ge av det uoivervelede og
mfeningsløsie skritt som britiske
sjøstridskrefter foretok natt til 1
går har tyste krigsskib Inatt
trengt inn i de norske fjorder og
hesatt alle viktige byer. Hverken
Oslof Jordens, Bergens eller Ag
denes befestninger har klart å
hindre aksjonens gjememiøilelse.
Agdenes befestninger er helt t>e
satt og tyste tropper er berrer i
Trondheim, og såvidt vi forstår
når dette skrives, også i de an
dre norske byer. De norste mili
tære myndigheiter må ha savet
da intet synes å være gjort for å
stansa angrepene, tiltross for at
det var all grunn til på forhand
å ta alle mulige skritt for å hin
dre et slikt angrep.
Den norske regjering og visst
nok også stortinget skal ha flyttet
til Hamar. De første evakuerings
påbud er utsendt i Oslo og dette
tyder på at byen emu ikte er i
tyskernes makt.
Det var lyktes etpar akib å
kommie forbi fftstrringenß, og de
skal ha bombardert Horten. Det
enc av de tyske skib skal ha gått
pd grunn.
Såvel telefonforbindelsen herfrå
til Trondheim og fra Trondheim
til Oslo, som kringkpstingforbin
defeen med Oslo er nu brutt.
TRONDHEIM HELT I
TYSKERNES MAKT
Der loreligger ermu ikte, iaet
bladet går i pressen, nærmare
ertkelthetør olm hvor langt beset
telsen av byene utenom Trond
heim er kommet, men i Trond
heim har ordfører Skjånes i
kringkesttngen sendt en medde
letse til befolkningen som går ut
på at byen helt og holdent er i
tyskernes makt. Ordføreren op
fordrer befolkningen om i ta si
tuasjonen med ro.
OGSÅ DANMARK BE-
SETTES
Tyskerne har også foretatt en
lignende aksjon overfor Danmark
Danskb havner skal være besatt
av tyske krigaskib og tyske trop
per har gått over den sønder
jydske grense.
Som følge av mange foruroligende meldinger, fryktet redaktøren av
lokalavisa, Wilhelm Eriksen, at noe forferdelig kom til å skje, og hans
avis var eneste morgenavis i Trøndelag som bragte de sørge/ige ny
hetene, samme dag, 9. april 1940.

----
22 Krig
----
Verdalsøra 9. april. Mye folk i gatene. Frykt, spenning, uvisshet, ny het
er og ryk ter. Hva kommer til å skje?
Brettinen ansett som umulig å forsere av fiendtlige krigsskip. Etter kort
tid var flyplassen på Værnes i tyskernes hender, uskadd og med samtlige
etablissementer intakt. Skuffelsen blant folk var stor over den svake mot
standen som ble budt inntrengerne.
I Verdal ble det noen dager i uvisshet, spenning og engstelse over det
som alle forsto måtte komme.

----
23 Krig
----
DAGENE 9. - 21. APRIL 1940
Da Innherreds Folkeblad om morgenen den 9. april kom ut med de
første meldinger om den tyske invasjonen, var det som alt arbeid på Øra
stoppet opp. Folk leste de korte, tragiske meldingene og ble stående på
gatehjørnene og kommentere det som var hendt, og rundt om i heimene
samlet en seg om radioen og ventet på de neste meldingene. Folk var
med ett blitt så rådville og usikre.
Den første umiddelbare føling med begivenhetene omkring 9. april
fikk en i middagstida, da mobiliseringsplakatene kom opp. 1 halv-seks
tida kom det første flybesøket over Verdal. To sølvgrå to-motors sjøfly,
med dyprøde kors under vingene, seilte oppunder vårhimmelen. Det ene
merket T A D V og det andre T A D Q. Det var vanskelig for folk å føre
stille seg at det kunne være noen fare med disse fremmede storfuglene.
Både voksne og ikke minst ungene stilte seg opp på gatehjørnene og
iakttok flyene. Slik fortsatte det også etter at situasjonen var blitt mer
alvorlig. I stedet for å følge luftvernets instrukser om å søke ly når
flyene kom, samla folk seg i klynger og fulgte flyene med øynene så
lenge de kunne sees.
Mobiliseringsplakatene som ble slått opp ble studert nøye. Her ved
Arbeider foreningen som var Øras kino/okale.

----
24 Krig
----
N»«w*~». • *»^w^
Oslo e
Oslo evakueres
•—« -«—■» W■« „ '"W*** *"j 1y,.).
om Kristiansand!
Folk drept og såret
ved luftangrep.
Arbeider-Avisa 9. april 1940, som var middagsavis, hadde foruten
meldinga om det tyske overfallet, også et opprop fra okkupantene.

----
25 Krig
----
.^_^_^^^^_^^—^—
M.-skirna 77,
Mobiliseringsindkaldelse
Ordre er utgaat om almindelig mobilisering
av hæren. _
regnes som 1. mobiliseringsdag.
Alt fastlønnet personel og alle vernepligtige
skal møte til tjeneste paa tid og sted som angit i
underretningen for iaar om fremmøte ved mobili
sering.
Mandskaper som ikKe har mottat nogen saa
dan underretning og er i tvil om sine vernepligts
forhold, maa henvende sig til nærmeste krigs
kommissær, militæravdeling, politimester eller
lensmand.
Alle kvarterhester og utstationerte hester skal
avleveres paa tid og sted som angit i krigs
avleveringsordren for iaar.
Ruter for ekstratog og ekstradampskiber er opslaat paa
iernbanestationßne og dampskibsanløpsstedene.
Distriktskommandochefen.

Opslaat Jen £g Jj,^,y
ifølge ordre regiment

----
26 Krig
----
VARSEL
Til
Verdalsøras bebuere!
«Morklegging» av Ora ansees påkrevet for trygging mot luftfare.
Bebuerne pålegges derfor inntil videre ikke i bruke belysning som er
synlig utenfra i den morke tid av døgnet.
Folk som bor i Oras tettbygde strek: (Elven—Folkeskolen, Nord
gaten-Sergaten), bør søke å skaffe seg oattely utenfor nevnte strøk for
tilfelle av fare på nattetid. 1 a 2 mann bør dog overnatte! hver gard for
tilfelle ildebrann.
Luftangrep av fly vil om dagen bli søkt varslet med sirenen
på Spinneriet med gjentatte korte støt Folk må da straks fjer
ne seg fra apen gate eller plass og søke splintsikre rum i kjellere e. I.
Faren over varsles med 3 lange stet i sirenen
— Om natten vil bli holdt vakt i brannstasjonen.
Verdal, 10-4-40
Lensmannen.

----
27 Krig
----
Om kvelden kom 2. bataljon av IR 13 kjørende gjennom Øra på sine
biler. Bataljonen var allerede satt opp på Steinkjer, for å sendes nord
over som avløsning av de som lå på nøytralitetsvakt. Nå ble den kjørt
sørover til Åsen og Skatval for å møte tyskerne der. Det gikk raskt å få
avdelingene på plass. Et helt tog med lastebiler passerte gjennom
Verdal, og det var i det hele stor trafikk på vegene. Det ble ropt hurra og
skrålet da bilene passerte Øra. Krigsstemningen var på topp, spesielt
blant de som sto på gatehjørnene og betraktet det trygt fra sidelinja.
Sent på kvelden kom imidlertid troppene tilbake og det undret folk seg
storlig over. Dette, samt evakueringstogene fra Trondheim, som kom
utover kvelden, skapte en adskillig dystrere stemning. Som vanlig i den
tida, var det oppmøtt mye folk til togtidene. De mørklagte vognene,
bare enslige små bluss, angsten og spenninga som prega ansikta til de
som flykta, fikk en til å forstå at det en hadde hørt fra Finland noen
uker før, nå holdt på å bli virkelighet også heime hos oss.
Ved sida av de sørgelige nyhetene som nå strømmet på, tok rykte
flommen til. I stor grad hårreisende historier, tildels fabrikerte for å
skape forvirring.
Dagen etter kom det opp varselplakater om blending, og om kvelden
ble strømmen frakoblet slik at Øra var helt mørklagt. Det ble etablert
alarm for varsling av flyangrep, samtidig som lensmannen oppfordret
til frivillig evakuering fra Øra og nærmeste områder.
Plakatene, med Divisjonskommandoens ordre av 13. april, om at
Norge var blitt krigsskueplass og at militær straffelov med krigsrett og
dødsstraff var innført, understreket alvoret og uhyggen i situasjonen.
Evak uer ing fra Flesk h us.

----
28 Krig
----
5. Divisjonskommando har 13. april utstedt følgende
Ordre
I og med at Norge er blitt krigsskueplass er
den militære straffelov trådt i kraft. Krigsretten innført
og dødsstraffen gjennemført.
Spesielt innskjerpes:
Militære eller sivile som utspreder falske for
lydender eller gir uvedkommende militære opplysninger
blir stillet for krigsrett og dømt etter den militære straf
felov.
Som krigsdommer ved Divisjonen er beordret,
kaptein sorenskriver 11. Lindboe.
Denne ordre leses foran avdelingens front.
Wettre.
S. Henschien.

----
29 Krig
----
Ør as befolkning flyttet på bygda
Smått om senn tok folk til å forlate Øra. Særlig forsøkte en å få små
barna bragt i sikkerhet. Alle som flyttet ut ble godt mottatt på gårdene.
Det var evakuerte spredt utover nesten hele bygda.
På gårdene fortjener de ros for holdningen i denne tida. Enkelte fikk
husstanden mangedoblet og så langt det lot seg gjøre, fikk de tilflyttede
den maten de trengte. De fleste forsøkte å gjøre nytte for seg ved å ta del
i det daglige arbeidet. Likevel ble det nok en påkjenning å ha alle disse
gjestene.
Enkelte misforsto imidlertid situasjonen totalt, og tok evakueringa
som en behagelig avveksling og et ekstra ferieopphold. Om det heldigvis
ikke var så mange, var det mange nok. De evakuerte var årsak til mange
rykter som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre.
Evakuering fra området ved Rinnbrua i Vinne.
Kaos og falske rykter
Ved lensmannskontoret var dagene 9.-21. april ei svært hektisk tid.
De ansatte fikk, mer enn de fleste, føle det kaos som oppsto som følge
av krigssituasjonen. Fra fylkesmann, politimester og militære myndig
heter mottok de ordrer og pålegg, kontraordrer og nye pålegg. Oppsatte
mobiliseringsplaner og forutsatte disposisjoner var, som følge av den
uventede situasjonen, kastet om kull. Da mobiliseringa ble gjenopptatt,
etter å ha vært avbrutt som følge av Quislings radiotale, fikk lensmann
en først pålegg om å varsle de heimsendte mannskapene i Verdal om at

----
30 Krig
----
Norske stabsoffiserer ankommer lensmannskontoret.
Noen av de som evakuerte til Slapgård på Ha/set. De f leste fra Ørme/en,
bl.a. Wilhelm Olsen med familien.

----
31 Krig
----
de på nytt skulle møte på Rinnleiret straks. Knapt en time etter kom det
ordre fra annet militært hold om at de skulle møte på Sunnan. Døgnet
11. - 12. april var lensmannskontoret nærmest stabskvarter for regi
mentstaben på Rinnleiret. Divisjonskommandoen var og innom
kontoret. Det var militært personell inn og ut av dørene i ett sett.
Da det ble gitt ordre om at militæret skulle rykke nordover, var trolig
et falskt rykte årsak til at det ble hastverk. Det kom nemlig melding om
at tyske krigsskip hadde lagt til på Skånesbukta. Dette oppskaket, og
skapte det kaos som kanskje var hensikten. Ved etterforskning kunne
ryktet spores tilbake til en som hadde vært innom samvirkelagets filial i
Leirådalen og fortalt dette i fleres påhør.
I forbindelse med mobiliseringsordren hersket det adskillig uklarhet.
Mange troppet opp på lensmannskontoret for å få nærmere opplys
ninger. Dette gjaldt særlig uklarhet om hvilke årsklasser som skulle
møte, samt at vernepliktige som ikke kunne komme til sine oppsetninger
også meldte seg her for å få forholdsordre.
Lensmannen ble til og med pålagt å reise til Sverige for å sondere
stemningen der og om vegen over Skalstufjellet. Dette etter ønske fra
generalen. Noen reise til Sverige ble det ikke. Derimot skapte forholda
ved grensa adskillig arbeid for lensmannsetaten. Bl.a. var det to
personer i Sandvika angivelig for å undersøke telefonforbindelsen over
til Sverige. Ingeborg Eriksson rapporterte dette straks, men før lens
mannsfolka rakk til Sandvika, stakk de over grensa.
Dertil var det rekvisisjoner i øst og vest. Hakker, spader og mye annet
som militæret ba om. Kl. 02.30, natt til 11. april innløp ordre om å
rekvirere biler for evakuering av Rinnleiret.
I løpet av en time klarte lensmannskontoret å rekvirere hele 50 biler.
Det var nesten samtlige i bygda den gangen. I løpet av nok en time var
alle de rekvirerte bilene på Rinnleiret.
Landvernkompaniet som møtte på Haugslia, etterlot seg store
mengder materiell, noe lensmannskontoret også måtte ta seg av. Der lå
bl.a. 256 Krag-Jørgensengeværer med bajonetter, bekledningsutstyr,
soveposer, kokekar og mye annet. Samtidig ble de som meldte seg
frivillig de første dagene, avvist grunnet manglende utrustning.
I disse aprildagene var Verdal helt isolert fra omverdenen og mange
ekstraordinære tiltak måtte igangsettes, bl.a. med omsyn til finanser og
matforsyninger. Det oppsto en akutt pengemangel, og det ble satt i gang
et lokalt papirpengesystem, slik at folk kunne kjøpe mat og det de
trengte til daglig. Som følge av den ekstraordinære og uklare finans
situasjonen, bestemte fylkesmannen, at det skulle innføres midlertidig
betalingsutsettelse for forfallen gjeld.
Løytnant Gisle Mortensen ble fra den 15. april beordret som stasjons
kommandant for Verdal og var fra det øyeblikk øverste myndighet i

----
32 Krig
----
IlliOlertiSig
betalingsutsettelse
Stjør- og Verdal sorenskriver
embede, 18. april 1940.
F. Midelfart.

----
33 Krig
----
bygda. Menn i vernepliktig alder fikk forbud mot å forlate distriktet
uten spesiell tillatelse fra politi eller den militære kommandant.
Samtidig ble kontroll- og sikringstiltakene rundt Øra adskillig skjerpet.
Med unntak av over telefon, var nå folket på sør-sida av elva helt
avskåret fra Øra og resten av bygda. De lå med andre ord i ingenmanns
land.
Angiveri og arrestasjoner
I dagene 14. til 18. april ble 10 personer i Verdal tatt i forvaring og
innsatt i Steinkjer hjelpefengsel. Deriblant et ektepar som forlangte å få
med seg sine to barn. I alt ble 12 personer holdt i forvaring noen dager.
De fleste av disse ble mistenkt for å ha sterke sympatier med fienden og
for at de kunne representere en fare i situasjonen som var oppstått. Det
er kanskje tvilsomt at noen av dem var noe risikomoment militært sett.
For de fleste skulle det imidlertid vise seg at det med tyske sympatier
holdt stikk. I tillegg til disse, ble fire personer anholdt etter direkte ordre
fra militære myndigheter. Disse ble holdt i forvaring på Snåsa helt til
kapitulasjonen i 1940.
Noe av årsakene til arrestasjonene var direkte dum oppførsel, ufor
skammethet overfor norske soldater på vakt, uoverveide uttalelser og
lign. Det var tross alt noen som ikke forsto konsekvensene av krigstil
standen og at militær straffelov var innført.
Noen så nær sagt noe mistenkelig i nesten alle og det var flere som
oppsøkte lensmannskontoret for å rapportere. En angivelig kunstmaler,
som hadde tilhold på Øra og som malte billige bilder på papp for salg,
var blant dem som ble tatt i forvaring. Han levde mystisk og tilbake
holdent, ble det sagt. Inne fra gården, der han bodde, var det noen som
mente de hadde hørt mannsstemmer som sa: «Prikk, prikk - strek,
strek», og så sørget ryktemakere for resten. Ei fjær ble til fem høns, —
angiveri og anholdelse.
Verdalspolitiet sto også for arrestasjonen av en mann i Levanger.
Dette var i alle fall velbegrunnet. Ved stortingsvalget sto mannen som
første kandidat på Nasjonal samlings nord-trønderliste. Det var også
andre forhold som gjorde arrestasjonen berettiget.
Etter at tyskerne og nasistene overtok, fikk lensmannen adskillig
übehageligheter som følge av arrestasjonene. Med et par unntak for
langte samtlige oppreisning og erstatning for tort og svie. Lensmannen
kunne imidlertid ikke lastes. Han handlet ut fra streng ordre fra
militære myndigheter.
Allerede den 8. april mottok lensmannskontoret en lengere rapport
fra et bestemt hold, med angivelse av flere personer som burde sikres i
krigstilfelle. Stort sett var årsakene som ble angitt oppspinn, bl.a. om

----
34 Krig
----
manuell radiosender og bølgelengde som ble nyttet. Det ble ikke lagt
vekt på denne rapporten ved de arrestasjoner som senere ble foretatt.
Derimot ble mannen bak rapporten tatt i forvaring.
Uhyggen vokser
Et par dager før den 21. april var Øra så å si tømt for folk som ikke
hadde noen spesiell funksjon å utføre. Forretningene var stengt og de
fleste bedriftene sto. Samvirkelagets bakeri arbeidet imidlertid på
spreng med å bake stomp til militæret. Mølla var også i drift. For Mølla
ble det etablert spesielt vakthold for varsling når flyalarmen gikk. De
som arbeidet der kunne ikke høre sirenene på grunn av larmen fra
maskinene. Fire mann fikk jobben med dette vaktholdet. En av dem
måtte til stadighet være i nærheten av Mølla og stikke inn for å varsle
arbeiderne når flyalarmen gikk. De var innlosjert i huset til Matheus
Einarsen.
Etter at Verdal var lagt under militær kommando økte spenningen og
uhyggen fra time til time. Melding fra lensmannen om at alle kvinner og
barn skulle forlate Øra, de hyppige flybesøkene og mitraljøsenes nytte
løse hamring mot flyene, gjorde at den siste evakueringsfasen nærmest
fikk karakter av flukt.
Norsk soldat pa taket av lensmannskontoret, speider etter tyske fly.

----
35 Krig
----
Militært hovedkvarter i gården til tannlege Sørhuus
De som ble igjen på Verdalsøra var politivakta, brannvesenet,
betjeninga på telefonsentralen og på jernbanestasjonen.
Den militære kommandanten på Øra hadde først hovedkvarter på
jernbanestasjonen, senere i Sørhuus-gården. Kommandanten, løytnant
Gisle Mortensen, var en grei kar og slik en sjef bør være i en slik situa
sjon. Tusen ting hadde han å gjøre dagene før tyskerne kom. Det gjaldt
både evakuerings- og forsyningspørsmål, ordrer og meldinger. Dertil
måtte han besvare hundrevis av spørsmål og henvendelser og løse opp
floker som andre hadde gitt opp å greie ut med. Løytnantens karakteri
stikk av lokalbefolkningen fra denne tida er rosende.
Om samtlige — som hadde et eller annet å gjøre i samband med situa
sjonen — kan sies at de passet sin gjerning uten tanke på annet, og seiv
den minneverdige søndagen, 21. april, var det få som «mistet hodet».
Mobilisering —
Verdal under militær kommando
At det gikk hele 11 dager fra selve invasjonen før tyskerne rykket
videre nordover fra Stjørdal, gjorde at mobiliseringa i Nord-Trøndelag
foregikk under ganske gunstige forhold, uten nevneverdige forstyrrelser
fra fienden, i motsetning til mange andre steder i landet.
Verdalsboka — 3

----
36 Krig
----
På Haugslia møtte ett landvernskompani. Ferdig oppsatt ble kompa
niet, på ca. 100 mann, forflyttet til Spillum i Namdalen.
På Rinnleiret var det allerede 8. og 9. april møtt avdelinger som var
innkalt til øvelse og nøytralitetsvakt. Da den første mobiliseringsordren
ble sendt ut, befant seg på Rinnleiret en bombekastertropp, oppsatt med
hestekjøretøyer, videre halve styrken av en stabseskadron, en motor
mitraljøsetropp og to hjulryttereskadroner, hver på 3 tropper.
Den 9. april, klokken kvart på fire om morgenen, kom følgende
telefonbeskjed fra 5. Divisjon:
«Fremmede krigsskip forsert Agdenes festning kl. 03.30.»
Divisjonssjefen, generalmajor Laurantzon, som da var på Rinnleiret,
ga straks muntlig ordre om å mobilisere hele regimentet. Regimentet
fikk ordre om å rykke til strøket omkring Mære med alle oppsatte
avdelinger og mest mulig materiell. Senere på dagen kom så Quislings
radiotale og forræderi, med ordre om at all mobilisering og motstand
overfor tyskerne skulle innstilles. Om kvelden, klokka kvart over elleve
kom telefonisk ordre fra divisjonssjefen, som da var i Steinkjer, om
ikke under noen omstendighet å ta opp kamp. De utsendte mobiliser
ingsordrene skulle tilbakekalles. Regimentet fikk ordre om å bli på
Rinnleiret.
Ritt/nester Kolbjørn Spilhaug, som var sjef for 5. hjulrytterkompani, i
samtale med lensmann Jon Suul foran lensmannskontoret.

----
37 Krig
----
Flere av offiserene på Rinnleiret hørte Quislings radiotale. Rittmester
Johan Weisæth karakteriserte dette som det bitreste øyeblikket under
hele krigsoperasjonene i Nord-Trøndelag i 1940. Ikke minst av den
grunn at det blant offiserene fantes et par skrevne NS-medlemmer som
viftet med partikortet og forkynte at det var oppstått en ny situasjon.
Ordren om demobilisering gikk ikke ut til avdelingene før neste
morgen. Mannskaper som hadde møtt i samsvar med mobiliserings
ordren ble sendt heim, men de fikk beskjed om å være forberedt på å
møte på kort varsel. Avdelingene som var møtt til øvelse, fikk ordre om
fredsforlegning og gjenopptaking av programmet for nøytralitetsvern.
Mannskaper fra 5. hjulrytterkompani passerer gjennom Verdalsøra på
veg nordover.
Motormitraljøsetroppen, som var satt opp med løytnant Gisle
Mortensen som sjef, hadde allerede den 9. april rykket nordover til
Mære, i samsvar med ordren, men halvparten av troppen kom ikke
tilbake til Rinnleiret før om morgenen den 10. april.
Troppen var den mest moderne avdelingen dragonregimentet rådde
over i 1940. Hestene var skiftet ut til fordel for lette lastebiler, helt nye
Opel Blitz, av tysk fabrikat. Fra militært hold var det et gammelt krav
om slik utskifting, helt fra 1920-årene. I 1935 fikk våre tre dragonregi
menter pålegg om å sette opp en motormitraljøseeskadron hver.
(Eskadron i kavaleriet tilsvarer kompani i infanteriet). Pålegget ble
imidlertid ikke fulgt opp med bevilgninger til anskaffelse av materiell,
og ennå i 1940, da en slik oppsetning i virkeligheten var foreldet,
manglet vesentlig, bl.a. motorsykler som var bestilt fra Tyskland.

----
38 Krig
----
Depotene på Rinn/eiret ble tømt. Materiell og forråd ble sendt til
Sunnan. Til transporten ble nyt tet både biler og hes ter.
Trøndelag dragonregiment fant i 1940 å kunne utruste en tropp av
Skogns eskadron som motormitraljøseavdeling. Troppen ble senere, i
Verdal utvidet til motormitraljøseeskadron. Fullt oppsatt hadde den 142
korporaler og menige, 11 befal og 11 lastebiler. Stort sett besto avde
lingen av utvalgt personell.
Om kvelden 10. april, ble avdelingene på Rinnleiret igjen satt i alarm
beredskap. Utstyr, som tidligere på dagen var innlevert som følge av
ordren om demobilisering, ble tatt ut på nytt.
Klokken kvart over ett, natt til 11. april, kom ny ordre fra 5.
Divisjon:
«Da Kongen har avslått å forhandle med de tyske myndigheter land
satt i Norge, og på grunnlag av regjeringen Nygårdsvolds avgang, (?)
bestemmer divisjonen at regimentet så snart det blir marsjklart,
rykker tilbake til Sunnan - Stod.
Ordren om at det ikke skal gjøres motstand, oppheves.»
På basis av denne ordren fra divisjonen, ga regimentsjefen, oberst
Wettre, muntlig ordre til avdelingssjefene:
«3. hjulryttereskadron skal sperre veien vest for Mule skole og om
mulig forsvare dette området til Rinnleiret er evakuert.
Motormitraljøsetroppen besetter broen ved Verdalsøra.
Resten av regimentets avdelinger marsjerer snarest til Sunnan.»

----
39 Krig
----
Klokken fire om morgenen den 11. april var Motormitraljøsetroppen
på plass i Verdal og hadde etablert stillinger. To mitraljøselag ble sendt
til Vuku for å besette bruene der, mens resten av troppen konsentrerte
seg om bruene ved Øra.
Litt senere ble Verdalsøra også besatt av 5. hjulryttereskadron, der
etter ankom stabseskadronen. Bombekastertroppen kom til Nestvold og
3. hjulryttereskadron ble trukket tilbake til Stod.
Mange av beboerne på Øra var evakuert til garder lenger oppe i
bygda. I alle fall valgte mange å tilbringe nettene utenfor tettbebyggel
sen. De som om morgenen den 11. april vendte tilbake til Øra, med
militær over alt, oppfattet nok situasjonen slik, at nå var tyskerne
ventet når som helst. Det sier seg seiv at det var en fortettet og nervøs
spenning. Folk var engstelige for hva som kom til å skje. Det var også en
voldsom trafikk gjennom Øra. Foruten mange evakuerte, bl.a. fra
Trondheim, var det satt i gang evakuering av magasinene på Rinnleiret.
Til dette var det rekvirert biler gjennom lensmennene, og Verdal skaffet
hele 50 biler til dette formålet. Magasinbeholdningene ble flyttet til
Binde. Høy og annet hestefor, som det var ganske mye av, ble tildels
kjørt dit og dels til de nærmest liggende gårdene. I det hele var det nå en
situasjon så helt forskjellig fra det en var vant til i bygda, og at folk var
rådvill av den grunn er vel et mildt uttrykk.
Da så militæret ut på dagen forlot Verdal, tilsynelatende i all hast,
vakte det ikke bare undring blant folk, men direkte forvirring. Bortsett
fra tre-fire som hadde telefonvakt, var Rinnleiret da en øde leir, og
Verdal lå apen for tyskerne. Men det kom ingen tyskere den 11. april.
De ventet på forsterkninger og hadde ikke på daværende tidspunkt til
strekkelige styrker å sette inn for å utvide sitt område nordover. De
hadde problemer mer enn nok sør for Trondheim. (Jfr. «Krigen i Norge
1940»).
Tidlig om morgenen, kl. 03.00, den 14. april ble folk i nedre del av
bygda vekket av et voldsomt smell. Er tyskerne kommet, eller ble Øra
bombet, var de første tankene hos mange. På vegene ble det straks
trafikk. Folk som ennå ikke hadde evakuert, kom seg nå i veg med en
viss fart. En kunne bl.a. se gamle og sjuke, som måtte ha hjelp, ble
trukket på kjelke etter nesten bar veg. — Sterke karer dro så eldmørja
nesten lå som ei stripe etter kjelken.
Det var motormitraljøsetroppen som igjen hadde inntatt Verdalsøra,
og den kraftige salutten som den markerte dette med, var da jernbane
brua ble sprengt. Troppen, som hadde vært trukket tilbake til Sunnan,
fikk sent på kvelden den 13. april slik ordre: «Kjør til Verdalsøra straks,
besett og sperr bruene, hold stillingen i det lengste og avvent ordre.»
Troppen ankom Verdalsøra kl. halv to natt til den 14. På det

----
40 Krig
----
Det øst re brukaret under jernbanebrua er sprengt vekk.
tidspunktet hadde det allerede kommet ordre fra 5. Divisjon, til lens
mannen, om at Jernbanebrua skulle sprenges, noe som troppen da tok
seg av. Det var dette smellet som i tre-tida oppskaket folket langt opp
over bygda.
Det har vært noe dissens om hvem som besørget brusprenginga. Etter
løytnant Mortensens rapport og utsagn, var det ham personlig som sto
for dette — fylte de tre kamrene som var beregnet for slikt, med
dynamitt, kappet til lunte — 3 meter til hvert kammer, såtte på feng
hetter m.m. Den store lengden på luntene skyldtes at tjærelunta som var
tilgjengelig, bar preg av lengre tids lagring. Eskadronsjefen var det også
som fyrte på de tre luntene samtidig. Flere skuelystne hadde fått greie på
at noe skulle foregå, og noen opplevde vel dette så intens at de følte at
dette var de delaktig i.
Etter å ha søkt dekning, ble det lenge å vente på detonasjonen. Det
var nære på at de som var tilstede skulle gå fram for å undersøke da

----
41 Krig
----
Slik så brua og skinnegangen ut etter sprenginga i 1940.
braket kom — braket som vekte folket i stor omkrets. Det viste seg at
dynamitten hadde eksplodert i bare to av kamrene. Det var også
Mortensen som personlig samla sammen den udetonerte dynamitten.
Det var det østre brukaret som ble sprengt vekk slik at brua der falt ned.
Senere viste det seg at det var en kurrant sak å reparere brua.
Etter dette gikk troppen i stilling. Forskansningsarbeider ble satt i
gane og det ble rekognosert framover.
I de nærmeste par dagene ble troppen omorganisert og utvidet til
eskadron med tilskudd av personell fra andre kavaleriavdelinger. Om
morgenen den 14. april sprang en mann fra hus til hus på Ørmelen og
banket på dørene og der det var folk tilstede ble det gitt ordre om at:
«Alle våpenføre menn skal melde seg på jernbanestasjonen». Dette
dramatiske budskapet nådde helt til nedre del av Vinne, Sjøbygda
og Stiklestad. Nå skulle det kjempes. Tyskernes angrep var ventende når
som helst, trodde de som mottok ordren. En mann tok med seg

----
42 Krig
----
krageren og 40 skarpe patroner. Men på stasjonen ville de ikke ha noen
frivillige soldater. Derimot holdt det hardt for mannen å berge våpenet,
for det ville de beslaglegge. Det kom nesten til håndgripeligheter.
Mannen spaserte imidlertid heim med krageren og den er i behold den
dag i dag.
Det var frivillige til å grave og bygge forskansninger ordren om
frammøte gjalt. Noen tallrik flokk som meldte seg ble det ikke. Vinteren
hadde vært kald og telen var djup. Det var hardt arbeid. Pigghakka var
eneste redskapet som dugde. Noen ble satt til å forsterke sperringene på
brua, andre til å lage piggtrådsperringer i elvemelen på vestre side.
De store balsamtrærne i Moe-parken ble hugget ned og nyttet i for
skansningene.
Kanskje var det ikke de en først skulle kunne rekne med i slik frivillig
innsats — ungdom i beste år, som meldte seg på. De eldre var nok i fler
tall. Blant dem som sto i med å strekke piggtråd, med blod og rift på
fingrene, var gammelbestyreren på Bakketun, Bernt Nordset.
Senere ble tilgangen på frivillig hjelp bedre. Det må imidlertid
bemerkes at for enkelte var det for å få høve til å sjikanere de norske
soldatene de møtte opp.
Et par dager senere ble husa nærmest brua, på vestsida av elva ladet
opp med petroleum for å brennes da de kunne gi fienden fordeler som
forskansningsreder, samtidig som det gjaldt å åpne skuddlinjen for

----
43
----

Den første vegsperringa ble satt opp på østenden av brua og hadde sivil
vakt. De på bildet er Olaf Larsen, Eiwind Magnussen og Eivind Olsen.
avdelingen på Øra. Arbeidet med å plassere petroleumskanner ble ledet
av fenrik Alf E. Dahl fra Leksvik. Forretningen til Ingvald Kalset var
blant det som skulle brennes. I hyllene var det ennå varer, tobakk,
sjokolade etc. Dette ville gå med i flammene og en skal ikke undres over
at soldater og andre puttet litt i lommene. Fenrik Dahl tok også to plater
sjokolade. For dette la han full betaling i den ellers tomme pengeskuffa.
En bagatell kanskje, men slik redelighet gjorde inntrykk.
Motorsykkelordonnanser kom bort
Om kvelden den 18. eller natt til 19. april ble seks motorsykkel
ordonnanser hjulpet over sperringa på brua og sendt sørover til Skogn/
Åsen som stasjonære observatører. Observatørene skulle levere melding
hver time og de måtte kjøre med meldingene, da de fryktet avlytting på
telefonen. Dette viste seg uholdbart og ble omgjort til annen hver time.
Om meldingene ble levert presist til å begynne med, ble de etter hvert
mer sporadiske. 1 alle fall passerte ingen motorsykkelordonnans vakt
posten ved Bergsgrav mellom kl. 22.00 lørdag den 20. april og søndag
morgen da tyskerne kom. I eskadronsjefens rapport er fem av observa
tørene angitt som forsvunnet på observasjonspost. Den ene, Odd Refsås
fra Steinkjer, klarte å ta seg fram til eskadronen den 22. april, da den
var trukket tilbake til Henning.

----
44 Krig
----
Kristian Gjone, Muruvik. Dyktig
motorsykkelordonnans i avdeling
en som kjempet mot tyskerne på
Verdalsøra. (Ifinsk uniform.)
de kunne følge kampene ved Øra.
Kampdagen, 21. april, hadde
eskadronen kun en motorsykkelor
donnans tilbake, Kristian Gjone fra
Muruvik. Han kom til å spille en
viktig rolle og gjorde en glimrende
jobb. Som frivillig i Finlandskrigen,
var Gjone en av de få som hadde
krigserfaring.
Rittmester Mortensen kan ikke
huske, 40 år etter om han i det hele
tatt hadde kontakt med ordonnans
ene etter at de ble sendt avgarde.
Hans daglige notater sier heller intet
om dette. Trolig har meldingene
ikke vært av slik viktighet, at han
fant det nødvendig å notere. Den
gang trodde han at de fem som ble
borte, var tatt av tyskerne. Det var
ikke tilfelle.
To av ordonnansene var verdal
inger, Petter Guddingsmo, som
hadde meldt seg frivillig med eget
kjøretøy, og John Ekren. Etter at
de var passert av det tyske troppe
toget, forsøkte de å komme tilbake
til eskadronen ved å ta seg fram
etter side- og utkantveger. De kom
fram til Hallbakkan i Vinne hvorfra
Dagen etter forsøkte de å komme i kontakt med eskadronen, men de
kom ikke lenger enn til Hallem, ved Stiklestad, hvor de møtte lens
mannen. Han ba de to ta det med ro og vente, for nordmennene kom
tilbake. Han var sikker på at Øra ville bli gjenerobret.
En tredje ordonnans, Odd Refsås, hadde en både dramatisk og stra
basiøs tur før han nådde eskadronen. Han var stasjonert på Kolsum,
nesten på grensa mot Åsen. Da det tyske troppetoget passerte, prøvde
han å varsle over telefon, men forbindelsen var brutt. Ikke lenge etter
toget kom tyskerne med biler, og Refsås kjørte mellom disse og kom seg
til Ekne, hvor han fikk ordnet båtskyss over til Vangshylla og videre
mot Verdal. I nærheten av Fleskhus fikk han greie på hva som hadde
skjedd, og returnerte da til Sparbu, hvor han bl.a. kom i kontakt med
engelskmennene, og kjørte som ordonnans for dem hele denne dagen.

----
45 Krig
----
Han tok seg fram til eskadronen i Henning dagen etter, og etter hva han
seiv har fortalt, trodde ikke eskadronsjefen sine egne øyne da han
meldte seg.
For to av de forsvunne motorsykkelordonnansene, er det berettiget
mistanke om desertering.
Forøvrig er det bare ett sikkert tilfelle av desertering fra avdelingen,
også det en motorsykkelordonnans, som hadde i oppdrag å bringe
meldinger mellom kommandoplassen på Øra og mitraljøseposten i
Vuku. Han forsvant den 15. april under oppdrag. Motorsykkelen ble
funnet i nærheten av Haga, og fotspor viste at han hadde tatt vegen over
elva, mot sør. Mannen hørte heime i ei bygd lengre sør i fylket. Under
landsvikoppgjøret, etter krigen, ble han dømt til 10 års rettighetstap for
medlemskap i Nasjonal samling.
Flyvarslingsposter
Med bakgrunn i Finlandskrigen, ble det på nyåret 1940 bestemt at det
skulle etableres flyvarslingsposter på strategiske steder i Verdal. Vars
lingspostene skulle ligge så langt øst som mulig, og følgende steder ble
valgt: Kulslivolden i Helgådalen, Tronsmoen i Vera og Brennmoen i
Sul.
I februar ble en del dragoner, verdalinger, tatt ut som flyobserva
tører, og innkalt til kurs i flykjenning på Værnes. Hovedsakelig var det
russiske fly de fikk lære å kjenne. I opplæringa hørte og med en flytur i
en av de gamle foker-maskinene. Turen i de åpne maskinene foregikk i
kaldt vintervær og var en opplevelse de kom til å huske. Dette var for at
de skulle få et innblikk i hvordan terrenget tok seg ut fra lufta.
Meldingsteneste var forøvrig en viktig del av opplæringa.
Etter endt kurs, ble mannskapene utrustet av IR 3, og gitt beskjed om
å holde seg i beredskap for å besette varslingspostene på kort varsel.
Det ble ikke aktuelt for mannskapene å møte mens Finlandskrigen
varte. Men om kvelden den 12. april fikk de ordre om å besette vars
lingspostene straks, og i løpet av neste dag var samtlige på plass. Da
kom og den første melding: «10 tyske fly passerer Skjækerdalen på veg
nordover».
Lengste vegen hadde de som møtte i Vera, med rutebil til Sandvika og
på ski derfrå til de møtte Johannes Tronsmo på fjellet, som kom mot
dem med hest og slede for å frakte pakninger og utstyr.
Mannskapene i Sul flyttet imidlertid ganske raskt til Bjørkenget, hos
From, der telefonsentralen var.
Varslingspostene fikk nok å gjøre da tyskerne allerede fra starten var
meget aktive i lufta. Nordgående trafikk la de så nære svenskegrensa
som mulig, og enkelte ganger måtte de være øst for grensa ifølge
observatørene.

----
46 Krig
----
Varslingspostene hadde direkte telefonforbindelse med Steinkjer, og
meldingene strømmet inn.
Den 20. april, da flya som bombet Namsos passerte, ble forbindelsen
brutt samtidig for de som var på Kulslivollen og Tronsmoen. Over
Kulslivollen demonstrerte de tyske flya flere ganger, at de visste av
posten, ved å stupe ned mot husa da de passerte. Ingen har klart å finne
ut hvor og hvordan telefonbruddet skjedde.
Flya som bombet Steinkjer den 21. april passerte også over varslings
postene, men da var det bare posten i Sul som fikk fram meldinga, og
det var den siste derfrå.
Konrad Heggli var vaktsjef på Tronsmoen og mannskapene forøvrig
var Trygve Hofstad, Ingemar Rosvold, Sigurd Granlund og Einar
Risan.
Mannskapene på Kulslivollen var Ingvar Helmo, Arne Leirset,
Bernhard Varslott, Kristian Holmen, Johannes Nonset og Brynjulf
Dillan.
Arne Eklo var vaktsjef i Sul. De øvrige der var Jeremias Austli,
Martinus Baglo og Ole Garli.
Den 20. april, da forbindelsen med postene i Vera og Kulslivollen var
brutt, gikk Konrad Heggli og Trygve Hofstad på ski til Ulvilla og syklet
videre til Øra for å kontakte militærkommandoen, da de ikke så noen
hensikt i å være på post lenger. Løytnant Mortensen ville imidlertid at
de skulle fortsette og de gjorde seg klar for å dra oppover neste dag. Til
varslingsposten kom de ikke mere. Morgenen etter slo tyskerne til og
besatte Verdalsøra. Heggli ble tatt til fange og satt innesperret til onsdag
den 24. april.
Varslingsposten på Kulslivollen var betjent akkurat en måned. Dillan
forlot imidlertid posten etter bare et par dager. Også mannskapene i
Vera var på plass et godt stykke ut på mai. De som hadde fått opplæring
til varslingsoppdraget, hadde uniform og våpen, mens de øvrige var
sivile. Ordren var imidlertid at de under ingen omstendighet skulle
skyte, ikke en gang i selvforsvar.
Lag fra Hegra til Verdal
Den 18. april fikk Motormitraljøseeskadronen uventet personell
tilskudd. Et lag på ett befal og tolv frivillige soldater meldte seg til
tjeneste. Til å begynne med hadde de vært på Hegra festning, men ble
av major Holtermann sendt til Flornes for å vokte og sperre vegen.
Tyskerne rykket imidlertid fram langs jernbanen på motsatt side av
Stjørdalselva og de måtte trekke seg videre opp over dalen. De prøvde å
rive opp skinnegangen på Meråkerbanen, men ble hindret og forsinket
av et evakueringstog til Sverige. De fleste av mannskapene hørte heime i
dalføret, men i stedet for å gi opp, gikk de, under ledelse av fenrik

----
47 Krig
----
Fridthjov Brun, på ski over fjellet fra Meråker til Sul. Derfrå ble de av
Magnus Eriksson fraktet til Øra. På fjellet hadde de skilt lag og kom
fram i to patruljer, slik at Eriksson måtte kjøre to turer for å få mann
skapene fram.
Fenrik Brun reiste samme dag videre nordover og meldte seg for
oberst Wettre. Mannskapene ble innkvartert på en gard i nærheten av
Øra.
Etter oppsetningslistene å dømme, er det tydelig at løytnant Morten
sen tenkte å ta laget opp i eskadronen. Men dagen etter ga DR3 ordre
om at disse mannskapene skulle melde seg ved regimentets depot på
Sunnan.
Den lille avdelingen av frivillige, som såtte så mye inn på å kjempe for
landet, fortjener å nevnes, og besto av: Fenrik Fridthjov Brun, Ranheim
(AR3), Bjørn Bakke, Thor Bakke, Johan Ysti, Stjørdal, Kåre Øverkil,
Hegra, Magne Horten, Hegra, Darre Berg, Reidar Pettersen, Rolf
Lundberg, Jon Fremstad, Hegra, Erling Hansen, Jens Sagør, Trond
heim, Harry Hernes. En har dessverre ikke klart å oppspore heimstedet
til alle.
Manglende sikring avflankene
Regimentsjefen, oberst Wettre, inspiserte avdelingen og stillingene på
Verdalsøra den 18. april.
For å kunne settes inn som sikring av Hankene og mot eventuelt slipp
av tyske fallskjermtropper på Leksdalsvatnet, hadde eskadronsjefen
plassert en mitraljøsetropp ved Stiklestad. Etter ordre fra regiment
sjefen, ble denne inndradd. Eskadronen skulle kun konsentrere seg om
bruene. Den måtte ikke bli avskåret og vesentlige tap av mannskap og
materiell måtte unngås. Slik var operasjonsordren eskadronen fikk av
regimentet. Mangelfull sikring av flankene, kombinert med sambands
svikt, ble avgjørende i slaget om bruene og Verdalsøra.
Bh tene kommer
Fredag den 19. april ankom et kompani engelske soldater til Stikle
stad og inntok den posisjon som eskadronens mitraljøsepost hadde hatt
tidligere. Kompaniet passerte gjennom Øras gater i løpet av natta på
lastebiler tildekket med presenninger.
Norske soldater som spurte om hvordan de engelske uniformene så
ut, kunne ikke få noen opplysninger. At det ikke var gitt noen informa
sjon i uniformskjenning, holdt senere på å få katastrofale følger. Noe
nært samarbeid mellom de engelske og norske styrkene kom ikke i gang.
Engelskmennene ga nærmest inntrykk av å betrakte seg seiv som okku
panter og la for dagen en markert mistro overfor de norske militære. En
mistro som etter hvert ble absolutt gjensidig.

----
48 Krig
----
>
En britisk Carrier (mekanikervogn) som var i Verdal 20. april 1940. Den
har og demoleringsutstyr troligfor evt. sprenging av vegbrua.
Sprengninga av jernbanebrua ble nå ansett som et feiltak, og ordren
til eskadronen, den 19. april, gikk ut på at bruene under ingen omsten
dighet måtte sprenges. På Østnesbrua i Vuku ble sperringene fjernet og
det ble igangsatt reparasjonsarbeid på brua. Allierte styrker som var
gått i land i Namsos, skulle nemlig rykke fram sørover og rense
Trøndelag for tyskere. Da måtte bruene være inntakte for at ikke fram
marsjen skulle hindres. Den 20. april var to engelske ingeniøroffiserer
på besøk og vurderte reparasjon av jernbanebrua.
Forskjellige sikringstiltak
Dagene som var gått siden eskadronen etablerte seg på Verdalsøra ble
nyttet til å forbedre forskansningene og sperringene. Lasarett var
etablert i en jernbanevogn, samtidig som Bakketun ungdomsskole var

----
49 Krig
----
innredet til sykehus. Sykehus var og opprettet i Vuku. Dr. Erling
Larsen, som på den tid praktiserte i Verdal, var beordret som lege for
feltlasarettet i jernbanevognen. (Dr. Larsens familie har senere endret
slektsnavn til Brande. Erling er bosatt i Ålesund).
På telefonsentralen var det etablert døgnvakt, noe som ellers ikke var
vanlig i denne tida. Også samvirkelagets telefonsentral var betjent
døgnet rundt.

Brannkorpset var i høyeste beredskap i aprildagene 1940 og hadde bia.
ansvaret for flyvarsling. Her med den hånddrevne sirenen på taket av
Essostasjonen. De som har vakt er Johan Tiller og Knut Sørhaug.
En del av Verdal brannkorps hadde i flere dager vært klar til øye
blikkelig innsats. Jernbanestasjonen var også betjent av beredskaps
messige årsaker. Flere steder gjorde frivillige lotter en verdifull innsats i
forbindelse med forpleining av både militære mannskaper og andre som
hadde tjeneste av beredskapsmessig karakter.
Som nevnt hadde personellet ved lensmannskontoret i disse dagene ei
svært krevende og strevsom tid. Det var ikke bare det som foregikk på
Øra de måtte ta seg av, men forskjellige ting utover hele bygda. De
måtte sørge for transport av viktige personer som kom over grensa ved
Sandvika, militære og andre. Den 18. april ble korrespondent for
«Dagens Nyheter» i Stockholm, Barbara Alving, hentet ved grensa.
Hun ble kjørt til Steinkjer i forhengt bil.

----
50 Krig
----
Kurerer, militært personell og reportere som ville inn i landet kom til
Sandvika.
Fredag, den 19. april, drev tyskerne ganske livlig rekognoseringsvirk
somhet på fjorden. Norske småfartøyer som de hadde lagt beslag på og
armert, var helt inn til flere av hamnene, bl.a. ved Trones. Dette ble av
eskadronen varslet til divisjonskommandoen, uten at det er registrert
tiltak for å sikre hamnene. Det hevdes at en vakt- eller observasjonspost
på Blåberget ved Trones, ble trukket inn sent fredag kveld. Det skulle
ikke mangle personell til slike sikringstiltak. I Nord-Trøndelag var
styrkeforholdet som 10 mot 1 i nordmennenes favør. Av oberst Østbyes
bok om krigen i Norge, synes det imidlertid som om divisjonskomman
doen hadde en nærmest overdreven skrekk for eventuelt tysk skips
artilleri.
I toppen av Kornsiloen var etablert observasjonspost for å holde øye
med og rapportere om trafikk på fjorden. Dette var en strategisk godt
plassert utkikspost som hadde god oversikt over den livlige trafikken på
fjorden fredag 19. april. Bl.a. observerte de båten som var helt inne på
Tronesbukta, og avgå full rapport om dette. Båten var antagelig D/S
Steinkjer. Fra land kunne observeres tyske offiserer med kikkerter som
studerte omgivelsene på land. Dette ble også rapportert til divisjons
staben.

----
51 Krig
----
Det har ikke lykkes å bringe på det rene hva slags vaktpost som var
plassert på Blåberget. Enkelte hevder at det var et mitraljøselag. Det
som imidlertid er sikkert, er at det var ett eller annet plassert på Blå
berget, og at disse mannskapene ble dratt inn sent fredag kveld, samme
dag som tyskerne drev livlig rekognosering utfor hamnene i Innherred.
Det var bl.a. på tale å erstatte disse med noen av de som hadde utkiks
vakt i kornsiloen. Dette ble det ikke noe av.
Etter at D/S Steinkjer hadde vært så nært inn til Trones, ble motor
sykkelordonnans Kristian Gjone sendt dit ut for å undersøke om noen
tyskere hadde gått i land. Han fant selvsagt ingen, men på eget initiativ
nyttet han høve til å gjøre seg kjent med vegnettet omkring Øra og Sjø
bygda. Dette fikk han senere nytte av.
I disse dagene fikk bygda oppleve flyalarm på alvor. Tyske fly fløy
flere ganger lavt over Øra på speiding. De første dagene spilte mitral
jøsene opp mot flya. En kunne følge sporlysa mot flykroppen, men uten
virkning. Senere ble skytinga mot flya innstilt bl.a. for ikke å røpe still
ingene. Det hendte at flya åpnet ild når de så noe rørte seg i omegnen.
Bl.a. var prosjektiler fra et fly ganske nærgående mot en mann som var
på veg mot Øra da han passerte Haugsgropa. Han beklaget seg overfor
noen soldater ved Essostasjonen, i en tone som at han ventet at dette var
noe soldatene måtte gjøre noe ved. «Er du såret?» spurte en av soldat
ene ganske rolig. Mannen gikk sin vei uten å svare.
Flyalarm ble varslet fra to sirener, en plassert på taket av Essostasjon
en og en på Spinneriet. De var hånddrevne og stadig var det vakter fra
brannkorpset ved sirenene. Når fly nærmet seg ble de sveivet igang —
korte støt ved alarm og lang tone ved faren over.
Søndag 21. april 1940
Denne dagen vil bli stående som en historisk dag i Verdal. Løytnant
Mortensen skriver i sin dagbok bl.a.:
«Kl. 0345 mottas melding fra lensmannen i Levanger om at tyskerne
har passert Åsen for et kvarter siden (pr. tog). Dette ble straks med
delt regimentsadjutanten pr. telefon. Men troppene ble ikke alarmert
av hensyn til at de måtte få hvile lengst mulig. Kl. 0350 melding fra
samme lensmann: «Tyskerne ventes Levanger hvert øyeblikk,
antakelig 200 mann — flere meldinger blir ikke å få».
Kl. 0400 ga jeg følgende ordrer: Til administrasjonssjefen: «Pakk,
klar til avmarsj, angrep ventes.» Til troppene: «Pakk, klar til even
tuell avmarsj, angrep ventes. I stilling».»
Mellom klokken 0400 og 0545 inspiserte eskadronsjefen samtlige
stillinger. Troppene hadde gjort sine forberedelser i samsvar med
ordren. Motormitraljøseeskadron/DR3 var klar til kamp. I skytter
Verdalsboka — 4

----
52 Krig
----
gravene og forskansningene stirret de norske soldatene mot den andre
elvebredden. De vet hva som kommer. Tankene om hva de neste timer
vil bringe er fylt av usikkerhet og angst.
Det var få sivile som tilbragte de siste nettene på Øra før trefningen.
Stedet var helt mørklagt og det hersket en dyster stemning i venting.
Natta til den 21. april ble samtlige som en mente kunne unnværes
beordret vekk. Dette gjaldt bl.a. de som gikk vakt omkring Mølla,
observatørene i Kornsiloen, betjeningen på telefonsentralen samt tele
fonvakta på Samvirkelaget. At det nå ikke var betjening på telefonsen
tralen og ingen utkik i silotårnet, kom til å bli av de ting som hjalp
tyskerne.
Alfred Wågø og Gunnar Storhaug som brannstiftere
Husa nærmest eksploderte i flammer, kuler hvinte, svart røyk, rop og
skrip fylte lufta. Slik var situasjonen for Alfred Wågø og Gunnar
Storhaug den gråkalde søndagsmorgenen 21. april 1940. De befant seg i
ingenmannsland under åpningsfasen i kampen om Verdalsøra. Frivillig
hadde de to tatt på seg oppdraget å sette fyr på husa nærmest brua, på
sørsida av Verdalselva. Ei hending som ga dem minner for livet.
Mange sivile gjorde frivillig innsats under de militære operasjonene i
Verdal 1940. De grov skyttergraver, laget forskansninger og piggtråd
sperringer, utførte vaktoppdrag, sambands- og kjøkkentjeneste o.s.v.
Slik var det også med Alfred Wågø og Gunnar Storhaug. Wågø hadde
tatt på seg dette livsfarlige oppdraget og engasjerte Storhaug til hjelp.
Kanskje kan det settes spørsmålstegn ved å gi slikt oppdrag til sivile,
uten mulighet til å forsvare seg, og ingen dekningsstyrke eller annen
form for sikring av retretten. De var overlatt til seg seiv og skjebnen.
Om de hadde blitt tatt til fange av tyskerne, kunne de ikke ventet noen
skånsel. Farlige oppdrag er imidlertid noe som hører med i krig.
Bygningene var noen dager i forveien «ladet opp» med petroleum på
kanner. Oppdraget hadde Wågø og Storhaug planlagt på forhand og
delt mellom seg, slik at de opererte på hver sin side av vegen. I grålys
ninga mente Storhaug han skimtet mennesker som beveget seg ved
Bergsgrav, ca. 2 km borte. (Det var ikke så mange hus på Ørmelen den
gangen). Han varslet vaktavdelingen, som oppholdt seg på samme side
av elva. På det tidspunkt var en 3-mann sterk patrulje på veg over brua
for å patruljere framover i retning Gravabrua. Vaktlaget trakk seg da
tilbake. Tre soldater hadde meldt seg frivillig, Fredrik Brandt (frivillig
under Finlandskrigen), Odd Leirvold, som senere falt, samt verdalingen
Sverre M. Green.
De kom imidlertid ikke mange skritt før det, i samsvar med ordren,
ble avfyrt varselsskudd. Tyskerne var da like foran dem. Det første

----
53 Krig
----
Sverre M. Green og Gunnar Storhaug foran Verdalsbrua hvor begge var
farlig i ild linjen 21. april 1940.
varselskuddet, som Green avfyrte, var signalet for «brannstifterne»,
men før de rakk så langt, spilte norske mitraljøser opp og ildgivningen
var i full gang på begge sider. Patruljen trakk seg i hast tilbake over
brusperringa til egne linjer, slik de hadde ordre om.
Wågø og Storhaug fullførte sitt oppdrag. Etter å ha skvettet petrole
um på vegger og inventar, eller bare rett og slett sparket til kanna, tok
det fyr nærmest ved eksplosjon, forteller Gunnar Storhaug, såvidt de
ikke seiv tok fyr. Det var som om flammene kom etter dem.
Storhaug var den første som tente på. Wågø, som var på motsatt
side, i forretningen til Ingvald Kalset, var litt avventende, følte det
meningsløst å tenne på huset, og sto ganske rolig og åt druer han fant i
forretningen da han fikk se at Storhaug fyrte opp. Dermed var det bare
å sparke til kanna, kaste fra seg ei fyrstikk og huset nærmest eksplo
derte i samme øyeblikk, slik som Wågø seiv beskrev det.
Retretten var dramatisk. Elvemelen var solid sperret med piggtråd.
Wågø, som tross piggtråden entret ned i elvemelen, hadde problemer
med kalosjene og sprang rett og slett ut av dem. Gunnar Storhaug var
ikke klar over hvor nære tyskerne var, og sprang til å begynne med langs
selve melkanten, men kom seg fort ned i melen da det ble skutt heftig fra
begge sider.

----
54 Krig
----
Ingvald Kalsets forretningsgård på Ørmelen som nordmennene såtte fyr
på om morgenen 21. april 1940.
Seks tyskere kom fram til Kalsets hus umiddelbart, og gjorde faktisk
forsøk på å slukke. Etter hva som fortelles fra norsk soldathold ble en
eller to av dem skutt da de sprang ut av huset etter det forgjeves sluk
ningsforsøket.
De andre søkte dekning bak en vedstabel. Hvordan det gikk med
dem er uvisst. Vedstabelen ble i alle fall utsatt for heftig ild fra nord
mennenes side.
Wågø og Storhaug kom seg raskt ut til elveutløpet hvor de skulle ha
en robåt i beredskap. Båten var imidlertid borte, evakuerende hadde tatt
den. Noen på den andre sida ble oppmerksom på dem og kom over og
hentet de to.
Alfred Wågø ble innstilt til dekorering for sin innsats. Eskadron
sjefen var imidlertid ikke oppmerksom på at Gunnar Storhaug i høg
grad var delaktig i at oppdraget lot seg gjennomføre.
Tyskerne angriper
Hittil hadde tyskerne uforstyrret kunne befeste sin stilling på og
omkring Værnes, når en ser bort fra kampene om festningen på Hegra.
Uten hinder hadde de kunnet skaffe seg etterretninger om de norske

----
55 Krig
----
og allierte styrkers disponeringer i Nord-Trøndelag, og det er trolig de
hadde sine etterretningsfolk helt inn i de norske styrkene. Daglig hadde
Verdal hatt flere flybesøk. De tyske flyene fløy lavt over Verdalsøra
opptil flere ganger daglig, og flyalarmen gikk ganske ofte. Særlig var
det hyppig besøk av et Henschel sjøfly, et rekognoseringsfly som var på
vingene svært mye, spesielt etter de alliertes landgang i Namsos.
Foruten overvåkning av Verdal, hadde flyet tydelig som oppdrag å
passe på den britiske bataljonen som hadde sine styrker sør for
Steinkjer, herunder kompaniet på Stiklestad. Britene la selvsagt sitt eget
navn på flyet: «George».
Den norske mitraljøseilden mot flyene hadde ingen virkning. 1
dagene som hadde gått, hadde tyskerne prioritert å utvide sine områder
sør for Trondheim i den hensikt fortest mulig å få kontakt med styrkene
som kjempet opp over Gudbrandsdalen og Østerdalen.
Etter den britiske og franske landsettingen i Namsos, så de nok mulig
heten for et alliert angrep mot Værnes og Trondheim. Det gjalt å
komme dette i forkjøpet, noe de klarte med glans.
Om ettermiddagen den 20. april landet transportflyene ganske tett på
Værnes, deriblant den styrken som fikk i oppdrag å støte nordover for å
ta de viktige bruene over Verdalselva ved Øra.
Oppdraget ble gitt til to forsterkede kompanier fra 1. bataljon av 130.
regiment. Styrken ble organisert i to kampgrupper. Den ene skulle tran
sporteres nordover med jernbane, den andre med skip og landsettes på
Trones og angripe nordmennene i ryggen, og etter planen skulle begge
gruppene angripe samtidig. Taktikken var med andre ord den tyske
knipetanga.
Kaptein Dittrich var sjef for kompaniet som rykket fram landvegs.
Som sikkerhetsforanstaltning mot eventuelle miner, kjørte toget med
noen tomme vogner foran. Etter en kort stopp på Levanger, fortsatte
toget til Rinnan, hvor styrken ble låstet ut. Blant materiellet de hadde
med var et bergbatteri. Dette fikk de ikke full nytte av da de manglet
trekk-kraft. Bare deler av batteriet ble oppmontert like ved Rinnan
stasjon. Det var trenede soldater tyskerne her såtte inn, veteraner fra
felttoget i Polen. Under framrykningen mot Verdalsøra ble 1. tropp
sendt fram langs riksvegen, mens 2. tropp fulgte jernbanelinja. 3. tropp,
som også stort sett fulgte vegen, ble holdt igjen ved Kjæran som reserve.
Ved Stamphusmyra sveipet et lag av 1. tropp litt østover og tok her
under fire sivile nordmenn til fange. I sin rapport hevdet tyskerne at
dette var forkledde norske soldater som skulle sprenge bruene når
tyskerne nærmet seg. Denne påstanden er grepet helt ut av lufta.
De fire var, som vi senere skal se, folk som søkte å komme seg i
sikkerhet. De ble imidlertid øyevitner til noe av det som skjedde under
angrepet og tilstanden på Ørmelen like etterpå.

----
56
----

----
57 Krig
----
2. tropp som fulgte jernbanelinja,
ble først tatt under ild av nord
mennene. Samtidig med at mitral
jøsene spilte opp ved jernbanebrua,
veltet svart røk opp fra husa som
nordmennene tente på ved brufot
en, og den røken kom fort. Dette
vakte undring hos tyskerne.
Frampartiet av tyskernes 2. tropp
nådde helt fram til foten av jern
banebrua før de ble tatt under ild av
Motormitraljøseeskadronens 2.
tropp, hvor troppsjefen, verdaling
en Alf Tiller på forhand hadde
sørget for at avstanden over elva
var målt opp, slik at både mitraljøs
er og geværer kunne finstilles, og
trolig var det her tyskerne hadde
sine største tap under angrepet. En
tysk gefreiter, som hørte til i denne
troppen og som nærmest var blitt
hysterisk, brølte bl.a.: «Hvorfor
skyter nordmennene på oss, vi er da
mennesker, min hele tropp er skutt i
stykker»!
Blant de foranstaltninger som
Motormitraljøseeskadronen hadde
tatt ved jernbanebrua, var en ar
mert jernbanevogn som var gjort
mobil ved å hekte i en skiftetraktor.
Skiftetraktoren ble ført av jern
banebetjent Ellev Indahl. I enkelte
rapporter er dette betegnet som en
pansret jernbanevogn. Det var en
av de gamle grusvognene som var
forskanset av en ring sandsekker.
På denne vogna var troppens to
De tyske soldatene var rustet til
tennene. Her en maskingevær
skytter.
mitraljøser montert. Etter det første forsøket, gjorde tyskerne intet
forsøk på å storme jernbanebrua og de hadde heller ingen sjanse. Når
mitraljøsene på jernbanebrua spilte opp, ble brua tatt under pottetett ild
og det gnistret voldsomt fra skinnene ved inngangen til brua, når mitral
jøseprosjektilene traff stålet.

----
58 Krig
----
Også tyskernes 1. tropp, som hadde vegbrua som mål, ble tatt under
tett og virkningsfull ild fra de norske stillingene. liden var faktisk så
velrettet, at kompanisjefen, Dittrich, trodde de ble beskutt fra husa på
Ørmelen, og ga ordre om å rense opp i disse «motstandsredene». I hus
etter hus klirret håndgranater gjennom vinduene. I alt 15 heimer ble satt
i brann og lagt i ruiner på denne måten om morgenen 21. april. De
eneste som tyskerne nedkjempet, var to skrepphandlere som hadde søkt
nattely i huset til Anna Fikse. De ble skutt ned med det samme de kom
seg ut av det brennende huset. Til og med husa så langt inne på Ørmelen
som hos Gustav Karlsen og Martin Lyng ble satt i brann. Det var hos
Lyng denne tyske operasjonen tok til, og kanskje var årsaken at
tyskerne her mistet et bombekasterlag som de var i ferd med å montere
opp. De gjorde og et kraftig forsøk på å storme vegbrua. Dette ble
kontant avvist og kostet dem store tap. Noen tyskere forsøkte å forsere
seg fram på utsida av sperringen på bruas vestside. Disse ble tatt under
ild fra troppen ved Eriksengården og ingen av tyskerne kom levende fra
dette, men havnet i elva og ble oppslukt av isvatnet. Det var i det hele
intet tegn til svikt hos de norske forsvarerne under denne bataljen, før
de ble angrepet i ryggen av tyskernes nordparti.
Kampområdet sett gjennom bunkeråpningen ved Eriksengården.
Under kampene ble det skutt en del granater fra bergartillerienheten
som var satt opp like øst for Rinnleiret. Disse gikk høyt over de norske
stillingene og var trolig tiltenkt som sjokkvirkning, samt at tyskerne
måtte ta hensyn til sitt eget nordparti som var under framrykning.

----
59 Krig
----
Som nevnt skulle de to partiene starte angrepet samtidig. Ved motor
mitraljøseeskadronen oppsnappet de noe av tyskernes radiosamband og
kl. 6 var et tidspunkt som ble nevnt flere ganger. Nordpartiet var
adskillig forsinket, og sørpartiet som angrep før det fastsatte tidspunkt,
ble tatt under langt kraftigere ild enn de hadde reknet med. Gjentagne
rop om «munisjon» tyder også på at de hadde problemer med hurtig nok
etterforsyning. Radiosambandet mellom de to partier sviktet totalt, og
det er klart at operasjonene ikke gikk helt etter planen. Tåpene var
større enn forutsatt og reservetroppen ved Kjæran ble satt inn i
kampene etter bare kort tid.
Eskadronen i kamp og retrett
Som nevnt ble den opprinnelige motormitraljøse-troppen omorgani
sert og utvidet til eskadron, med betegnelsen Motor-mitraljøseeska
dron/DR3. Opprinnelig styrke var 12 befal og 142 mannskaper. Som
følge av overføringer til andre avdelinger, dimittering, sykdom,
desertering etc., var eskadronens samlede styrke kampdagen 130 mann
skaper og 11 befal. Styrken i de fire troppene som hadde gått i stilling
ved elvebredden på Øra utgjorde i alt 104 mann pluss 8 befal. Dertil var
det 13 mann og 2 befal i stabstroppen og samme antall menn og 1 befal i
trentroppen.
De var gruppert slik:
Trentroppen med løytnant Leif Myhr, Skogn, som sjef, var plassert på
Nestvold. Som hjelpere hadde trentroppen lotter: Jenny Weisæth,
Målfrid Nestvold Lillesand, Signe Togstad og Anne Sørli.
Stabstroppen: Hovedkvarter for eskadronsstaben var i Sørhuusgården.
Ellers var mannskapene plassert på forskjellige steder, alt etter gjøre
mål. Eskadronsjef: Løytnant Gisle Mortensen med fenrik Thorvald W.
Amundsen, Moss, som nestkommanderende.
/. Tropp med sersjant Arthur Sørensen, Trondheim, som sjef. Nest
kommanderende var sjersant Jorulf Arntsen fra Hegra. Bosatte seg
senere i Buran, Levanger. Denne troppen hadde stillingene sine i om
rådet Husum-Eriksensgården og hadde som oppgave å dekke nedre Ør
melen, men da tyskerne konsentrerte angrepet om bruene, kom troppen
noe ut av stilling for å kunne gi effektiv ild mot fienden. Inkl. befal var
troppen på 24 mann kampdagen.
2. Tropp hadde stillingene ved jernbanebrua. Troppsjef var fenrik Alf
Tiller, Verdal, med sersjant Per Getz, Byafossen, som nestkommander
ende. Som nevnt hadde de sine 2 mitraljøser montert på en mobil, for
skanset jernbanevogn, samt et geværlag på hver side av brua. Inkl. befal
var troppen på 26 mann kampdagen.
3. Tropp hadde sine stillinger i området Godtemplarlokalet/Brækken-

----
60 Krig
----
Fenrik Anders By, Verdal.
Sjef for 3. tropp.
Løytnant Gisle Mortensen,
sjef for Motormitraljøse
eskadronen og høyeste
myndighet i Verdal etter at
bygda ble lagt under militær
kommando.
Arthur Sørensen, Trondheim,
var ung sersjant i 1940 og sjef
for 1. tropp.
Sersjant Jorulf Arntsen, Frol,
nestkommanderende i 1.
tropp.

----
61 Krig
----
/ bakgrunnen skiftetraktoren som ble nyttet som trekkraft til den arm
erte jernbanevognen ved jernbanebrua. Personene er en britisk offiser
av ukjent identitet, t.v. fenrik Willy Amundsen som var nestkomman
derende i eskadronen.
gården. Sjef var fenrik Anders By, Verdal, med sersjant Ivar Lehn,
Inderøy, som nestkommanderende. Inkl. befal var troppen på 24 mann
kampdagen.
Disse tre troppene hadde hver 2 mitraljøser.
4. Tropp besto av fire maskingeværlag. Troppsjef var fenrik Alf E.
Dahl, Leksvik, og sersjant Fridthjof Hansen nestkommanderende.
Troppen hadde stillingene ved vegbrua. Troppsjefen med 1. og 2. mg
lag på sida mot Moe-parken, sjt. Hansen med 3. og 4. mg-lag mellom
Selnesgården og Godtemplarlokalet. Dette var den tallrikeste troppen,
38 mann inkl. befal. Under signaturen «Troppsjef» skrev Anders By en
artikkel i lokalavisa like etter krigen om stemningen blant soldatene i
troppene ved elvebredden, før og under selve det tyske angrepet. Da
dette er god førstehåndsskildring, gjengis deler av artikkelen:
«Natten faller på. Ennå en natt i tærende uro og angst. Vi har ventet
dag etter dag på det som måtte komme. Tyskerne må gjennom våre

----
62 Krig
----
stillinger, skal de videre nordover. Denne ventetida tar hardt på
mange av oss, mye hardere enn selve kampen. Om dagen de stadige
innflyginger av tyske jagere og oppklaringsfly, og rapportene om
tyskernes fantastiske framgang. Om natten de påtrengende tankene.
Hvis noen spør meg idag hva som gjorde sterkest inntrykk på meg
under krigshandlingene i 1940, vil jeg svare at det var en natt
omkring 15. april. Sersjant Ystad og jeg sto ute på vegbrua, fylte
sprengstoffkamrene i det ene brukaret og gjorde klart til sprenging.
Det var en gjennomtrengende, vond vind denne mørke natta. Jeg
hadde på forhand mottatt ordre om å ta ut en mann til å sprenge
brua i det øyeblikk tyskerne ville storme den. Vi manglet både
detonerende lunte og elektrisk tenning. Den som fikk jobben måtte
altså under brua og tenne på, og deretter gi seg skjebnen i vold.
Hele min sivile innstilling gjorde opprør mot å sende en av mine
egne gutter i døden. Jeg følte meg fysisk syk ved tanken. Men saken
var meget viktig og av stor militær betydning. Ordren måtte selv
følgelig utføres, og en måtte ta sjansen. Den natta glemmer jeg aldri.
Et par dager senere mottok vi ordre om at brua under ingen omsten
dighet skulle sprenges.
Vegbrua fotografert fra en av stillingene mellom bruene på Verdalsøra.

----
63 Krig
----
Natta før 21. april
Guttene er gått til ro, men våre vaktposter er ute, årvakne som
aldri før. De ser nesten ingen ting, men de bruker ørene desto bedre.
Kl. 03.00 om natta kommer en ordonnans inn til meg med beskjed
om at tyskerne er på veg innover. Pr. jernbane hadde de passert
Åsen. Jeg orienterer guttene om nyheten, gir dem ordre om å kle på
seg, men ta det med ro inne og hvile. Bare et par mann får tørne ut til
forsterkning av postene. Kl. 04.30 får vi igjen melding om at tyskerne
er nådd Rinnan. Vi tar våpen, smyger oss ut i våre stillinger, og
stirrer framover mot den andre elvebredden.
Minuttene går. Da smeller det plutselig 2-3 iltre skudd borte på
Ørmelen, røk begynner å velte ut fra et par bygninger der borte.
Mørke skygger dukker opp på linje bortenfor jernbanebrua. Det er
tyskere. Andre passerer idrettsplassen i retning vegbrua. Så spiller
våre mitraljøser og maskingeværer opp. Geværskuddene smeller.
Noen av guttene brenner løs uten å se mål. Andre tar rolig fienden på
kornet før de trekker av. Tyskerne løper, og mange stuper, drept
eller såret. Vår plutselige ildåpning har lammet motstanderen for en
stund. Men snart tar kulene til å smelle over hodene på oss.
Fienden disponerer maskinpistoler og geværer, lette og tunge
maskingeværer, og snart tar også granater fra infanterikanoner og
lette bombekastere til å falle omkring oss. Det meste av ilden går over
våre hoder. En brøkdel går i eller foran stillingene. Tyskerne er nå
desperate. De har tatt sine angrepspastiller og har ordre om å storme
og ta våre stillinger, samme hva det koster. Våre våpen gjør dype inn
hugg blant dem. Noen av dem forsøker å forsere elven overfor
bruene. Det koster dem livet. Andre mener å komme fram til husene
på elvebredden. Det blir dem en dyr historie. Snart står flere
bygninger på Ørmelen i brann, antent av tyskerne eller våre egne.
Tyskerne skal aldri greie å slå seg gjennom våre stillinger forfra.
Humøret stiger. Guttene spøker og ler. En og annen er vel litt blek og
alvorlig, men nervene holder hos alle. Vi har forbindelse med de
andre troppene også, og får vite at ikke en eneste av guttene er såret
ennå.»
Nordmennene åpnet ild kl. 05.45. Det var en velrettet ild fra forsvar
erne. Tyskerne angrep ved sprangvis framrykning og skjøt fra hofta.
Om deres ildgivning var svært heftig så var presisjonen tilsvarende
vilkårlig. I Moe-parken hadde nordmennene satt opp pappmarkører.
Disse ble skutt helt i filler av tyskerne. Enkelte av nordmennene fore
trakk etter ei stund å ta stilling i andre etasje i de nærmeste husa, for å
få bedre oversikt.

----
64 Krig
----
Etter ca. ett kvarters kamp, var det klart at det var et ganske massivt
tysk angrep som var under utvikling. Eskadronsjefen sendte derfor sin
motorsykkelordonnans, Kristian Gjone, til Stiklestad for å alarmere den
engelske avdelingen. Britene forlangte 2 lastebiler som de fikk ganske
omgående. Kl. 06.35 ankom en engelsk tropp. Eskadronsjefen, fenrik
Amundsen, ble avgitt til støtte for britene. En kjenner lite til denne
troppens innsats under kampene på Øra. Den er beskylt for passivitet,
og kanskje er det noe i det. Noe samarbeid mellom den engelske styrken
og nordmennene var det ikke mulig å etablere. Sikkert er det i alle fall,
den var ikke så langt fram som til stillingene ved elvebredden.
Et lag forsøkte å komme seg inn i kornsiloen fra stasjonssida, men det
lyktes ikke. Sikkert er det imidlertid, at engelskmennene kom i kamp
med tyskerne som kom nordfrå, og at deres innsats hadde betydning for
de norske troppenes retrett. Både fenrik Dahl og sersjant Arntsen
kunne, hver for seg, se to britiske soldater som var døde, og etter
Arntsens utsang, ille tilredt og trolig utsatt for håndgranatangrep.
Retretten deres var imidlertid noe panikkartet og troppen trakk seg
tilbake før eskadronen hadde gjennomført sin retrett, kanskje unntatt
en mindre enhet som trakk seg opp på platået i området Bakketun/
Borgen. Trolig den engelske pionertroppen som tyskerne fanget.
Fenrik Alf Dahl, Leksvik. Sjef for Fenrik Alf Tiller, Verdal. Sjef for
4. tropp.
2. tropp.

----
65 Krig
----
Lastebilen til Lars Valbekmo, ble skutt i brann på Fæbyenget.
Lars Valbekmo, som var en av de som transporterte engelskmennene,
mistet ved dette høve sin lastebil. Før han visste ordet av det, stjal de
bilen for å returnere til Stiklestad, slik at han som sjåfør ble stående
igjen og måtte ta beina fatt for å komme seg unna. Engelskmennene
kom imidlertid ikke langt opp over Stiklestadveien, før bilen ble skutt i
brann og totalhavarerte.
Men tilbake til forsvarerne ved elvebredden. Eskadronen hadde
situasjonen under full kontroll og det tydet på at det kunne bli en lang
varig feide. Eskadronsjefen sendte derfor motorsykkelordonnansen til
trentroppen, løytnant Myhr, med ordre om å skaffe fram mat til
troppene. Situasjonen endret seg nå på et blunk, for på Trones hadde
det skjedd saker og ting.
Georg Olsen var en av de som hadde vakt ved Mølla og som hadde
fått beskjed om å komme seg i sikkerhet. Han drog heim til Trones.
Etter å ha kokt seg en kopp kaffe, fikk han se røyk fra en båt ved kaia.
Det var Innherredske «Kong Oscar» som hadde lagt til og tyskere holdt
på å gå i land. Olsen sprang straks til Trones gard for å ringe til
eskadronsjefen om det han så. Men på telefonsentralen var det intet
svar å få. Etter at tyskerne hadde passert Åkerhus, prøvde han å ringe
derfrå, men også nå med negativt resultat. Sentralbetjeningen var
permittert uten at det var satt inn militær betjening. Georg Olsen mener

----
66 Krig
----
Jordbunkeren ved Eriksengården med utsikt over kampområdet.
også at det var en vaktpost på Blåberget, men at denne ble trukket inn
sent fredag kveld. Petter Woll, som var en av observatørene i kornsiloen
og som det var på tale skulle fortsette tjenesten på Blåberget, mener det
samme, uten at noen av dem kan si hva det var for slags vaktpost. Olsen
mener at styrken som gikk iland på Trones var på knapt hundre mann.
Denne antakelse støttes av andre øyenvitner.
Da motorsykkelordonnans Kristian Gjone kom til Nestvold, så han
ingen tyskere. Han ble stående inne på gården og pratet noen ord med
løytnant Myhr. Et par minutter, mener han. Da han skulle returnere til
Øra, får han, i det han skal runde hjørnet på stuelåna på Nestvold, se at
tyskerne er i ferd med å passere gårdsvegen. Han bråstopper, blir et
øyeblikk stående og se på tyskerne, «og tyskerne så på meg», forteller
Gjone. Han bråvendte og kjørte ut andre vegen, om Holtekrysset,
Bakketun og på Øra hvor han straks varslet løytnant Mortensen om hva
han hadde observert. Etter at han hadde bragt frem retrettordre til
troppene, ble han bedt om å undersøke hvordan det var gått med tren
troppen. Han tar da samme vegen, om Bakketun. Undervegs møter han
Ellen Louise Forberg, som er på veg mot Øra for å avløse på telefon
sentralen. Hun returnerer da hun får høre hvordan situasjonen er. Litt
lenger fram treffer han Jenny Weisæth, hun kommer fra Nestvold, hvor
hun har tjenestegjort som lotte, og kan berette at trentroppen er tatt av

----
67 Krig
----
tyskerne. Gjone returnerer, men nå legger han vegen om Gudmundhus
og Haugslia. Nå kom det godt med at han på eget initiativ hadde fore
tatt vegrekognosering på forhand. Tyskerne hadde nå tatt til å rette
ilden bort over slettene nord for Øra, og Jenny Weisæth får ei kule
gjennom sykkelhjulet mens hun fortest mulig tar seg heim for å ta seg av
barna som var alene heime ikke langt unna.
Hos Ole Borgen på Mikvold lille, ble nedslaga fra bergartillerienheten
ved Rinnleiret så nærgående, at de i all hast måtte flykte heimefra. Det
ble ei dramatisk flukt. Foruten Ole, var det kona, Elise, og
datteren Maja. De ble nærmest tatt under systematisk ild av tyskerne
som kom nordfrå, og det var ved sprangvis framrykning mellom gjød
seldunger, som var kjørt ut, at de berget seg. Ole ble imidlertid truffet i
arma og så alvorlig såret at den aldri ble funksjonell mer. Maja var også
nære på, ei kule gikk gjennom håret. Etter at de kom fram til vegen
Nestvold - Holte, hadde de god dekning i veggrøfta. Gårdshunden, som
de hadde med, røpet imidlertid hele tida hvor de befant seg. Ved
Holtekrysset, hvor de måtte over vegen, var det nærmest et under at de
klarte seg, for akkurat der var kulenedslaga tett omkring dem.
Situasjonen for eskadronen var med ett blitt prekær. Veien nordover,
som var beregnet retrettveg, var blokkert av fienden og det var over
hengende fare for å bli omringet. Samme hvilken måte man snur og
vender på det, er det klart at eskadronssjefen i denne situasjonen
handlet iskaldt og med stor fatning. Eneste retrettveg var mot Stikle
stad.
Stillingen i Veita sett forfra. Et ansikt kan skimtes i bunkeråpningen.
Verdalsboka — 5

----
68 Krig
----
Løytnant Leif Myhr, Skogn, sjef
for tren troppen.
Fridthjof Hansen, nestkomman -
der ende i 4. tropp, sersjant i
1940, senere rittmester, eneste
befalingsmann som ble dekorert
etter krigshandlingene i Nord-
Trøndelag.
Ordren til eskadronen var å holde bruene lengst mulig, men nå var
situasjonen håpløs. Retrett var det eneste mulige for å berge styrken,
men det gjaldt og å unngå en panikkartet flukt med det tap av
menneskeliv det kunne medføre. Først foretok løytnant Mortensen en
omgruppering, i og med at to lag av 4. tropp, med fenrik Dahl, ble
trukket ut av stillingene ved elva og tilbake til området Essostasjonen-
Nyveien, for å demme opp for innmarsjen nordfrå og som sikring for at
retrett kunne foretas. Deretter tok eskadronssjefen, pr. telefon, kontakt
med regimentet. Av regimentsadjutanten fikk han da vite at regiment
sjefens ordre om retrett til Stiklestad allerede var gitt. Denne ordren
kom imidlertid ikke fram til eskadronen, noe som representerer en ufor
klarlig svikt, med eller uten hensikt, i ett eller annet sambandsledd.
Kampene fortsatte ennå ei stund, men kl. 07.30 var retretten i full gang i
følgende orden: Først 3. tropp ved Godtemplarlokalet, deretter fulgte 1.
tropp (ved Eriksengården) og 2. tropp (ved jernbanebrua) som i første
omgang ble beordret til gatekrysset ved Essostasjonen. I dette øyeblikk
var det bare resten av 4. tropp, under kommando av sersjant Hansen
som lå igjen i stilling ved vegbrua, som dekket retretten for eskadronen.
I følge Frithjof Hansen fikk hans lag ingen ordre om retrett. Det riktige
er nok at ordren var ufullstendig og ble misforstått.

----
69 Krig
----
Under retretten kom 3. tropp i ganske heftig skuddveksling ved
Sparebankhjørnet. Mens derimot fenrik Dahl med sin halvtropp som
bl.a. hadde gått i stilling i Næssgården, ikke fant det formålstjenlig for
retrettens skyld å åpne ild mot tyskerne som rykket fram langs jern
banelinja. Den engelske troppen var et øyeblikk involvert i ganske heftig
skuddveksling med tyskerne som falt nordmennene i ryggen, men trakk
seg tilbake før den norske retretten kom i gang.
Tilbake i stillingene ved elvebredden lå sersjant Hansen med 3. og 4.
lag av 4. tropp. De fikk tyskerne helt opp i sine stillinger og var i en
meget prekær situasjon, og det kom til nærkamp. Da Ludvig Harsvik,
som var sjåfør på ammunisjonsbilen, skulle snu bilen, klar til retrett,
fikk han en tysk handgranat så å si inn i bilen til seg og ble så hardt såret
at han døde kort tid etterpå. Bilen ble totalvrak og dermed hadde eska
dronen også mistet ammunisjonsbilen. Det ble nå adskillig dramatikk
ved Godtemplarlokalet og Selnesgården. Dette har en ganske gode
beretninger om fra sersjant Hansen, Fredrik Brandt, Følling, og Ole
Halsan, Levanger.
En tysk håndganat raserte eskadronens ammimisjonsbil og drepte sjå
føren Ludvig Harsvik.
Plutselig fikk hjulryttersoldat Odd Lervold og Fredrik Brandt se tre
tyskere i ferd med å klargjøre for angrep med håndgranater. De reagerer
lynkjapt, setter på bajonett og går til angrep med krigshyl. Lervold først

----
70 Krig
----
med Brandt hakk i hel. Tyskerne kan
ikke kaste granatene, for nordmenn
ene kommer for nære og de flykter.
Den ene som sto på trappa til
Godtemplarlokalet, smetter inn der.
De to andre innom porten til Gravås
gården, men for den ene var det
såvidt «katta nådde nova», for
bajonettspissen til Lervold var
uhyggelig nære ryggen på ham.
«Hadde vi stoppet opp og skutt,
hadde vi tatt dem», forteller Brandt.
Men her lar vi sersjant, senere ritt
mester, Fridthjof Hansen fortelle slik
som han opplevde det:
«Etter at alarmen var gått om
morgenen, fikk jeg ordre fra eska
dronsjefen om å sende ut en
patrulje for å undersøke hvor
Odd Lervold. An/ørte i bajo
netangrep.
tyskerne holdt til, og om mulig finne ut når vi kunne vente dem.
Patruljen ble ledet av Fredrik Brandt og de to øvrige var Sverre M.
Green fra Helgådalen og Odd Lervold fra Trondheim. Brandt ble
senere fenrik i kompani Linge.
Patruljen havnet i en tysk avdeling, og ble beskutt. Disse første
skuddene falt ca. 10 minutter på klokken 6 om morgenen. Patruljen
besvarte ilden og trakk seg tilbake over brua. Melding om dette
første sammenstøtet med fienden ble sendt tilbake til eskadronsjefen.
Mange av soldatene i laga hadde nå, etter to timers venting i
spenning, lyst til å åpne ild mot fienden, men for ikke å røpe våre
automatvåpen, ga jeg ordre om at ingen måtte åpne ild før etter
kommando.
Det var mitraljøsene på jernbanebrua som innledet ildgivninga. Da
hadde tyskerne kommet helt fram på elvebredda på andre sida. Jeg
kommanderte ild og det smalt samtidig fra samtlige våpen i de to laga
jeg hadde kommandoen over.
Angsten som hadde kommet sammen med den uutholdelige
spenninga på forhand, var nå som blåst bort hos alle. Det virker
kanskje grotesk, men da den første tysker rullet ned elveskråningen,
var det en av soldatene som utbrøt: «Hurra der datt den første».
Etter ei tid fikk vi, av en ordonnans fra eskadronsjefen, ordre om å
trekke oss tilbake til bensinstasjonen. Den gang var jeg lite kjent på
Øra, og visste om bare en bensinstasjon, den til Gustav Eklo. Men

----
71 Krig
----
det var til Esso-stasjonen, ovenfor sparebanken, vi skulle ha trukket
oss.
Jeg ga ordre om at vi skulle trekke oss ut av stillingene og samles
ved Eklos bensinstasjon, men der fant vi ingen andre. Jeg sendte ut
to mann for å undersøke i stillingene til 3. tropp og stillingene til
fenrik Dahls to lag. Disse stillingene var forlatt. Da kommer imidler
tid en ordonnans med ordre om at vi skulle tilbake til våre stillinger
og holde brua ennå minst 15 minutter. len viss fart kom vi oss
tilbake i stillingene, fikk åpnet ild og holdt tyskerne borte fra brua.
Like etter at vi var kommet i stilling, kom en av mine soldater fra en
liten gruppe lenger bak, bort til meg og sier: «Hansen, æ tru de e tyskera
oppi gata.» Jeg visste det lå engelskmenn på Stiklestad, men på det
tidspunkt hadde jeg ingen greie på at tyskerne hadde gått i land på
Trones, og fant soldatens opplysning usannsynlig. Jeg sa til ham:
«Dette er ikke noe du bare må tro, du må være sikker. Undersøk en
gang til». Om ei stund kommer han tilbake og holder, litt tvilrådig på
sitt: «Æ trur de e tyskera ja». Sammen med meg i skyttergrava hadde
jeg Ole Halsan fra Levanger. Han kjente jeg godt fra før og visste
jeg kunne stole på ham. «Gå du og undersøk saken nøye», sier jeg til
ham. Om ei kort stund kommer Halsan tilbake med beskjed om at
soldaten nok hadde rett. «Vi er fullstendig omringet» — var
beskjeden Halsan kunne gi. På trappa til losjelokalet får jeg plutselig
se en tysk soldat som gjør klar til å kaste en handgranat, men i stedet
for å kaste granaten, smetter han inn i losjelokalet. (Tyskeren flyktet
for Lervold og Brandts bajonettutfall, som Hansen ikke kunne se
fra sin posisjon). Jeg roper da ut ordre om tilbaketrekning og
samling bak Selnesgården, hvor vi hadde bilene våre. Vi blir da heftig
beskutt av tyskere fra andre enden av huset og det er umulig ånå
bilene, som vi imidlertid må ha med oss. Lervold såtte seg da rolig
ned på ei trapp og skjøt sammenhengende og hurtig mot tyskerne og
dekket oss slik at vi kunne entre bilene. En liten tropp tyskere kom nå
østfra over en liten potetåker mot oss, samtidig roper en av våre, at
Gravåsgården er full av tyskere. Vi har tyskerne like inn på oss og er
fullstendig omringet. Jeg roper da: «Slå att porten på Gravåsgården
og skyt gjennom bordveggen». Det ble forferdelig skriking på
tyskerne som var fanget inne i gården. Ved Eklos bensinstasjon, som
vi måtte forbi såframt vi skulle ta oss ut, hadde tyskerne nå fått opp
en lett mitraljøse. Da vi hadde fått sakene våre opp på bilene og
kjørte mot mitraljøsen, ble taket på den første bilen nærmest skutt
vekk med et forferdelig brak og rammel. Sjåføren fikk panikk og
hoppet ut. Jeg fikk stoppet ham og truet ham med colten til åta plass
bak rattet igjen. Det var meningen at han skulle kjøre ned mitraljøse
stillingen, men denne ordren oppfattet han sannsynlig ikke, for han

----
72 Krig
----
Fredrik Brandt var den yngste av de
norske soldatene i kampene i Verdal.
Med fire ukers fronttjeneste i Fin
land, en av få med krigserfaring.
Senere til England, og kompani
Linge. Ble fenrik og opererte i Øst-
Norge 1944/45. Gårdbruker i Følling.
Ole Ha/san, Levanger.
svingte opp Sørgata, like foran stillingen. Tyskerne ble trolig så for
fjamset over at vi kom kjørende mot dem, slik at de glemte å skyte.
Men i det vi svingte og fikk langsida på bilen mot tyskerne var det en
som kastet en handgranat opp i lasteplatten til oss. En høyst
übehagelig situasjon. Noen prøvde så godt de kunne å sparke
granaten vekk fra sine egne ben, mens andre forsøkte å få tak i den.
Jeg tror det var Per Ravlo som til slutt fikk vippet den ut av laste-
platten. Etter retrettplanen skulle vi nå ha kjørt i retning av Fleskhus,
men sjåføren, som var nærmest i sjokktilstand, oppfattet nok ikke
denne ordren, for i stedet for å svinge til venstre ved sparebanken,
kjører han opp Stiklestadveien, og først nå får han koplet om fra
første gear, som det hittil har gått på med fullt turtall på motoren.
At det nå bar mot Stiklestad, mot mine planer og instruks, var et
hell og vår redning.»
Både Ole Halsan og Fredrik Brandt, som begge tjenestegjorde under
sersjant Hansen, bekrefter Hansens skildring av det som foregikk. På
ingen måte overdramatisert, sier Halsan. Brandt mener at årsaken til at

----
73 Krig
----
de ikke ble tatt under ild av mitraljøsen ved Eklos bensinstasjon, var at
de kom uventet på tyskerne og for nære mitraljøsen, slik at de ikke fikk
mitraljøsemunningen tilstrekkelig høyt. Geværilden de var utsatt for
gjorde imidlertid adskillig skade og flere ble såret, derav Odd Lervold
dødelig. Han ble i første omgang fraktet til Vuku feltsykehus, senere til
Innherred sykehus, hvor han døde 5. mai. Allerede under oppholdet i
Vuku var Leirvold klar over sin skjebne, etter utsagn fra de som var i
tale med ham der.
Da fenrik Dahl, med deler av 4. tropp, trakk seg ut av stillingen i
Nyvegen og retirerte til Stiklestad, ble en patrulje av denne avdelingen
beordret opp på platået foran Bakketun for videre sikring og observa
sjon, deriblandt verdalingen Leif Ness. Eskadronsjefen fulgte med i
siste pulje og trodde da at de var de siste av nordmennene som forlot
Øra.
Sersjant Hansen med sine to Mg-lag kjempet imidlertid ennå i sine
stillinger, og det var etter at de øvrige hadde forlatt Øra, at de hadde den
største påkjenning. I nærheten av Slottet traff de eskadronen da den
rykket mot Øra på nytt. Etter dette måtte sersjant Hansens avdeling
være minst 10 minutter etter de andre.
Stort sett må en si at retretten ble gjennomført på en mesterlig måte.
Den norske styrken rant faktisk som sand ut mellom fingrene på
tyskerne.
Engelsk kompani ved Flesk hus
Etter at tyskerne hadde gått i land på Trones, kunne de uhindret
marsjere etter Tronesvegen mot Øra. Langt unna konfrontasjon med en
engelsk avdeling, på marsj fra Røra mot Verdal, var det ikke. Den
engelske avdelingen var kommet så langt som til Bjørga da tyskerne
var i ferd med å forlate båten, og til Fleskhus da tyskerne passerte
Holme. Det kan ikke være tvil om at engelskmennene måtte ha obser
vert den tyske avdelingen. Engelskmennene stoppet på Fleskhus hvor de
trolig oppholdt seg ei god stund, helt passive, inntil de fikk ordre om å
trekke seg nordover, om Leksdalsvatnet.
Her kommer Georg Olsen på nytt inn i bildet, han ble nemlig
engasjert som tolk og vegviser for avdelingen. Engelskmennene er
ukjente i området og rådville om hvor de skal ta vegen. Et kart ble
skaffet til veie fra sivilt hold, og med Olsen som vegviser, sattes kursen
mot Leksdalsvatnet. I nærheten av Lein ble de tatt under ild av
tyskerne. Engelskmennene besvarte ilden, men søkte for det meste
dekning i skogen og fortsatte retretten. De nådde ut på dagen nord
enden av Leksdalsvatnet, og var da meget glade og takknemlige for
hjelpa og over å være i sikkerhet.

----
74 Krig
----
En britisk soldat ved Fleskhus får låne sykkelen til Jon Gausen. De
andre t. v. er Åsmund Gausen, Gudrun Gausen Bjartnes og Anny Holm
Jacobsen.
Tren troppen fanget
I forbindelse med at trentroppen ble tatt ved Nestvold, oppsto det
mange historier som intet har med virkeligheten å gjøre.
Det er riktig at løytnant Myhr først trodde det var engelskmenn. Ikke
så merkelig ettersom han visste det lå engelske tropper både på Stikle
stad og Røra. Også her gjorde manglende informasjon seg gjeldende.
Johan Hynne, som var frivillig sjåfør i trentroppen og egentlig sivil,
sto på det tidspunkt vakt og for at det skulle være reglementert, hadde
han på uniformsfrakk og lue. Han så tyskerne nærme seg, men var
overbevist om at det var engelske soldater. Han smilte ved tanken på at
nå skulle tyskerne, som hadde gått til angrep, virkelig få noe å bryne seg
på. Smilet forsvant, og det var for sent da feiltakelsen ble oppdaget.
At tyskerne oppdaget trentroppen på Nestvold, berodde mye på
uheldige omstendigheter. I følge eskadronsjefens ordre: «Pakk klar til
avmarsj», var bilene låstet opp og kjørt fram til riksvegen, ettersom

----
75 Krig
----
planen for eventuell retrett var til Fleskhus. Bilene og en soldat på
motorsykkel (Gjone) røpet trolig at trentroppen oppholdt seg på
gården, og den hadde ingen mulighet til å komme seg unna. Lottene
som tjenestegjorde i troppen unngikk fangenskap, delvis ved hjelp av
overkokken, Egil Hynne.
I og med tapet av trentroppen, mistet eskadronen mye utstyr og all
ammunisjonen ettersom en ammunisjonsbil også gikk tapt på Øra. Det
hevdes at den tyske underoffiseren som ledet aksjonen mot trentroppen,
ble dekorert med jernkorset for bragden.
Etter at troppen hadde overgitt seg, ble den ført mot Øra. På
Nestvoldslettene ble de beskutt fra området Mikvold-Bakketun.
Egil Hynne ved inngangsdøra til
Gravåsgården 40 år etter de dra
matiske og uhyggelige hendingene
der.
Mot Øra på nytt
Den engelske troppen som for
søkte å rykke fram på høyre flanke
til troppene ved elvebredden, kunne
kanskje hatt en mulighet til å av
skjære tyskerne. Av de som var i
trentroppen hevdes at de også ble
beskutt av norske sivile under
marsjen mot Øra. Snøplogkantene
var her imidlertid ennå så høge at de
ga beskyttelse mot ilden.
På Øra ble trentroppen holdt i
forvaring i Gravåsgården. Fire
mann, deriblandt Egil Hynne,
måtte ta seg av Ludvig Harsvik,
som ennå satt i bilen. Han ble bragt
inn i bolighuset til Gravas og levde
ennå. De fire fikk ikke forlate
rommet før Harsvik var død.
Dr. Erling Larsen, som var
blandt de fangede sivile, ble som
lege beordret til den hardt sårede.
Til Larsen klarte Harsvik å gi opp
lysninger om familie og adresse,
men døde etter få minutter.
Det var en adskillig redusert eskadron som kom til Stiklestad i halv
åttetida om morgenen. Foruten trentroppen, som var tapt, manglet de
sersjant Hansen og hans to lag av 4. tropp, samt det laget, eller gruppen
som under retretten ble dirigert til området ved Bakketun.
På Stiklestad fikk eskadronen straks ordre av den engelske kapteinen
om å kjøre på Øra igjen. Løytnant Mortensen protesterte, da han ansa

----
76 Krig
----
Veteraner fra Motormitr.esk/DR3 sam/et under treff på Rinnleiret
1981. Nr. 4 f.h. er eskadronsjefen Gisle Mortensen. De øvrige er f .v.
verdalingene Arnold Kjesbu, Arne Storlunet, Anders By, Alf Tiller,
Petter Guddingsmo, Sverre M. Green, Leif Ness og Egil Hynne.
de fullastede lastebilene for ideelle mål for tyskernes automatvåpen.
Han fikk utvirket at i alle fall de tunge mitraljøsene med ammunisjon
ble satt igjen, men ellers var protesten fånyttes. Etter bare fem minutters
opphold, rykket eskadronen, opplastet på bilene, fram mot Øra på nytt.
Undervegs møtte de sersjant Hansen og hans avdeling, som fikk ordre
om å slutte seg til eskadronen. I Haugsgropa ble de tatt under ild av
tyskerne, både fra fly og fra området nord for Garpa. Eskadronen gikk
da i dekning i grøfta på sør side av vegen. Fenrik Alf Tiller forteller at
tyske automatvåpen nesten flerret opp asfalten rundt bena på dem da de
hoppet av bilene.
Eskadronsjefen valgte nå å rykke fram over Gudmundhus. På
bakken ovenfor Haugslia, ble etablert en beredskapsstilling for observa
sjon. På grunn av det flate, åpne terrenget, valgtes framrykningsveg
nord for Gudmundhus, etter Glåma, dal-sløgda nord for gården. En
rekognoseringspatrulje ble sendt fram, men den ble ganske snart tatt
under ild av tyskerne. Etter hva motorsykkelordonnans Gjone forteller,
ville eskadronsjefen forsøke å ta att Nestvold. Mortensen hadde vel
et ørlite håp om at trentroppen ble holdt i forvaring der, samtidig som
dette ville være strategisk riktig for et motangrep mot Øra, ettersom

----
77 Krig
----
engelskmennene forsøkte å rykke fram langs Stiklestadvegen. Gjone
fikk i oppdrag å meddele den engelske kapteinen dette. Etter Gjones
beskrivelse, hadde kaptein Puttock da kommandoplass i nærheten av
Haugsgropa. Denne ga imidlertid beskjed om at løytnant Mortensen
måtte avstå fra dette og at engelskmennene nå trakk seg tilbake til
Stiklestad. Gjone kunne ikke nytte motorsykkelen, da vegen mot
Haugslia var under tett tysk ild. Han måtte løpe over de blaute jordene
for å nå igjen eskadronsjefen og troppen som rykket mot Nestvold. Men
før han nådde fram med beskjeden, så nordmennene at de engelske
soldatene flyktet mot Stiklestad i sine biler. Etter kaptein Puttocks råd
ble det gitt ordre om at eskadronen skulle trekke seg tilbake til
Stiklestad. Som retrettveg fulgtes områdene nord for Stiklestadvegen,
mens bilene og sjåførene returnerte etter vegen.
Under retretten holdt det på å skulle skje en katastrofe. Da en
avdeling av de norske nærmet seg engelskmennene, ble de tatt for
tyskere og fikk engelskmennens maskingeværer rettet mot seg. Ifølge
Kristian Gjone, var det sersjant Jorulf Arntsen som klarte å forhindre at
engelskmennene åpnet ild mot de norske soldatene.
Jostein Blomberg faller
På nytt fikk sersjant Hansen og hans mannskaper ordre om å dekke
retretten. De trakk seg litt lengere østover og etablerte ny stilling. Mens
de holdt på med dette, strømmet engelskmennene forbi. De oppfordret
nordmennene til å rømme stillingen, for tyskerne var like innpå.
Avdelingen hadde imidlertid ordre om å bli på stedet. For å sikre høyre
flanke ble en soldat sendt ut som sikring. Jostein Blomberg fikk dette
oppdraget. Han gikk så langt som forbi husa på Gudmundhus og opp
langs hekken i retning vegen, for å få oversikt, da ei kule traff ham i
magen og han falt om. Det var imidlertid ei norsk kule som felte
Blomberg. Han var en av de få norske soldatene som nyttet hjelm under
kampene i Verdal, og dette var årsaken til at en av nordmennene, under
retretten, tok ham for tysker og skjøt mot ham. Prosjektilet streifet
først ei bjørk i alleen og kom trolig i spinn før den traff Blomberg og an
rettet så stor skade i mageregionen at han døde av det. Mens han lå ved
hekken, forsøkte han å påkalle oppmerksomhet, men eskadronen var
nå under full retrett og Blomberg ble igjen. Ved egen hjelp fikk han
slept seg inn i stallen på Gudmundhus.
Folka på Gudmundhus, familien Slaatsve, fant det om morgenen
klokest å rømme heimefra og søkte tilflukt i skogen et stykke unna. Fru
Karen Slaatsve fikk imidlertid følelse av at noen kalte på henne, at hun
måtte heim. Mannen John Slaatsve og sønnen, Hans, ble også med. 1
stallen fant de Blomberg hardt medtatt. De fikk lagt ham på en divan og

----
78 Krig
----
Ph
Pk
o
ti
■p
ro
CU
rH
0)

----
79
----

Fra Gudmundhus. Steinen midt på bildet, har Hans Slaatsve plassert
der hvor Blomberg falt.

John og Karen Slaatsve viste både mot og barmhjertighet slik de tok seg
av og stelte den dødende Jostein Blomberg.

----
80 Krig
----
De /o dagbokbladene som Jostein Blomberg skrev si siste helsing på,
mens han lå i stallen på Gudmundhus.
bar han inn i stua, hvor fru Slaatsve stelte ham så godt hun kunne. Hun
var utdannet sykepleier og således var han i beste hender. De forsøkte
å få tak i lege, men forgjeves. Jostein Blomberg døde i stua på
Gudmundhus samme dag.
Han var ved full bevissthet til siste slutt. Mens han lå i stallen skrev
han i sin lommealmanakk ei helsing til sin forlovede og til sin far:
«Idag er jeg skutt gjennom underlivet på utpost. Jeg ligger alene
igjen her - orker ikke røre meg. Jeg dør sikkert. Min sak med Gud er
oppgjort. Kjære Anna - dette er min siste, triste, hilsen til deg. Takk
for alt. Hiis far og si takk for alt.
Jostein»
Den vesle dagboka ble sendt til henne som skulle ha helsinga.

----
81 Krig
----
Ny retrett
Det var ingen samlet eskadron som trakk seg tilbake etter den
siste framrykninga. I lag og puljer returnerte de til Stiklestad og nyttet
terrengmulighetene til dekning så godt det lot seg gjøre. Det var imidler
tid ett lag retrettordren ikke nådde fram til. Sersjant Per Getz med noen
soldater oppholdt seg så å si hele dagen på Sandheim (hos Weisæth), og
det var først mot kveldinga at de så mulighet til å komme seg unna.
Da løytnant Mortensen ankom til Stiklestad, hadde den engelske
kapteinen lagt beslag på hans motorsykkel, eskadronens biler og mitral
jøser, som meget motvillig ble levert tilbake.
Etter tapet av trentroppen, måtte forsyningstjenesten reorganiseres
og ny administrasjonsoffiser utnevnes. Per Ravlo ble disponert i denne
stillingen. Eskadronsjefen roser Ravlo for den måten han raskt fikk for
syningstjenesten til å fungere igjen.
Mens mitraljøseeskadronen og den engelske avdelingen oppholdt seg
på Stiklestad, fløy tyske fly lavt over flere ganger og en må undre seg
over at området ikke ble bombet. I løpet av dagen foretok eskadronen
rekognoseringer og gikk i nye stillinger og innrettet seg for kommende
natt i disse.
Motorsykkelordonnans Kristian Gjone var imidlertid stadig på farten.
Ikke før var han kommet til Stiklestad, så fikk han beskjed om straks å
melde seg for den engelske kapteinen, og fikk da ordre om hurtigst
mulig å bringe ei viktig melding til engelskmennene i Sparbu. Om han
klarte det, skulle han få medalje.
Vi lar Gjone seiv fortelte hvordan han utførte oppdraget:
«Jeg la iveg opp over Leksdalen, men måtte etter å ha kjørt en del av
vegen sette igjen motorsykkelen da vegen var sperret av store snø
fonner. På Øra og Stiklestad var det bart, mens det i Leksdalen var
tildels djup snø.
Jeg sprang opp til en gard ovenfor vegen og fikk straks låne hest,
samtidig som jeg ba mannen på gården om å ringe til en gard ca. 6-7
km lenger fram om å ha en ny hest klar. Videre ba jeg ham ringe til
Sparbu og be dem sende en bil mot meg så langt det kunne kjøres
med bil.
Da jeg kom dit hvor to smågutter sto med den neste hesten klar,
hoppet jeg av, men klarte nesten ikke holde meg på føttene. Jeg
hadde ikke sadel og var temmelig lemster av rideturen.
Det var ikke langt opp til gården, og jeg fikk nå lånt meg
slede. Mens jeg kjørte, fløy en hel del tyske bombefly lavt over vegen
mot Steinkjer. Kort etter fikk jeg se svarte røykskyer velte opp.
Jeg vet ikke hvor langt jeg hadde kjørt da jeg kom til en bil som sto
og ventet. Med bilen gikk det raskt til Sparbu og jeg fikk levert

----
82 Krig
----
meldinga. En norsk offiser, Matheson, som var hos engelskmennene,
ordnet med mat til meg. Men før jeg rakk å sette meg til bordet, kom
den engelske sjefen og sa at jeg ikke kunne spise, men måtte straks
dra tilbake til Stiklestad med ei melding. Så gikk det tilbake på
samme måten, med bilen dit hest og slede sto, med slede til ridehesten
og med denne til motorsykkelen. Det var et forferdelig føre.»
Hos engelskmennene på Stiklestad fikk Gjone endelig sitte i fred og
spise et godt måltid. Men noen medalje hørte han aldri mere om.
På gårdene omkring Stiklestad ble de norske soldatene godt mottatt
denne dagen. Det er flere eksempler på at det ble laget mat til dem, bl.a.
rømmegrøt. Gjone har en liten historie om dette, som ikke bare viser
gjestfriheten, men hvor lite folk den gang forsto av krig.
«Ved alleen til prestegården ble det laget et mitraljøserede. Da det
var ferdig og guttene satt på kanten, kom ei jente fra prestegården
med et brett med kaffe og kaker til dem. Hun hadde også med et par
småbarn. Tyske fly fløy lavt over dem flere ganger mens serveringa
foregikk.»
Styrke ne trekker seg nordover
Seiv om løytnant Mortensen fra 15. april var beordret som militær
kommandant i Verdal, ansa den engelske kapteinen seg som den som
hadde kommandoen over både de norske og de britiske styrkene. Denne
holdningen førte selvsagt ikke til det ønskede samarbeide.
Ca. kl. 17.00 ga kaptein Puttock ordre om å trekke nordover.
Løytnant Mortensen fikk nå valget mellom å stille seg under kapteinens
kommando, eller føre sin avdeling seiv. Mortensen hadde ingen beten
keligheter, han valgte straks det siste alternativet.
Eskadronens nestkommanderende, fenrik Amundsen, ble sammen
med motorsykkelordonnans Gjone sendt til Aksnes i Leksdalen for å
rekvirere hester og sleder. Etter militær ordre var ikke vegen fra Aksnes
og nordover brøytet. Gjone forteller om dette oppdraget at han gruet
seg for å gi beskjed til bøndene om å skaffe hester. Våronna var ikke
langt unna og de hadde sikkert god bruk for hestene seiv. Bøndene var
imidlertid både vennlige og hjelpsomme, så det ble ikke så übehagelig,
sier Gjone.
Ved Aksnes ble eskadronens utstyr omlastet på sleder og så måtte de
ta i bruk den gamle, tradisjonelle trekkrafta i Kavaleriet, hesten. Bilene
ble satt igjen, men ikke ødelagt, for som Mortensen sier i sin rapport,
det var ennå håp om å se dem igjen.
Gjone såtte igjen motorsykkelen der han tidligere på dagen lånte ride
hest. Neste dag dro han tilbake, sammen med Odd Refsås, som ad
omveger hadde kommet tilbake til eskadronen fra Skogn. Tross snøen,

----
83 Krig
----
fikk de basket motorsykkelen over til Henning. To motorsykler var det
eneste motoriserte eskadronen hadde i behold etter bataljen i Verdal.
Eskadronen hadde ankommet Henning i midnattstida og ble inn
kvartert i skolen og forsamlingshuset. Hester og sleder ble sendt tilbake
til eierne. Eskadronen ble forflyttet til Binde, senere Jørstad og til slutt
til Svarva øvre på Snåsa. I denne tida ble eskadronen reorganisert, fikk
delvis nytt utstyr og mannskapene øvet og trimmet, slik at da kapitula
sjonen kom, var den bedre rustet til kamp enn noen gang tidligere i sin
korte historie.
Motormitraljøseeskadron/DR3 ble satt opp i Verdal under ekstra
ordinære og vanskelige forhold. Den var en nyskapning i Kavaleriet.
Eskadronen ble ikke reetablert etter krigen. Dens historie ble kort,
hektisk og dramatisk. Seiv om det ikke var så mange verdalinger i denne
avdelingen, så vil den i historisk henseende, i all framtid, ha sin spesielle
tilknytning til bygda.
Løytnant Mortensens rapport om krigshandlingene i 1940 inneholder
ganske skarp kritikk mot engelskmennene. Denne del av rapporten har
ikke vært tilgjengelig. Men mellom linjene i det foreliggende, som er
meget konsentrert og ordknapt, kan en lese skuffelse over engelsk
mennenes oppførsel, passivitet, egenrådige opptreden og mangel på
samarbeidsvilje.
Om befal og mannskaper i eskadronen, sier Mortensen, at de den
gangen lå godt over det norske gjennomsnittet. De kjempet godt og det
var lite tegn til svikt mens troppene lå i stillingene. I forhold til de tyske
soldatene, var de imidlertid å betrakte som helt uøvde, og eskadron
sjefen tror ikke det ville ha gått særlig bra om han hadde blitt nødt til å
manøvrere med dem.
Konklusjon etter kampene ved Verdalsøra
Det var tyskerne som sto på valen som den desiderte seierherre. Både
norske befalingsmenn, soldater og sivilfolket hadde ettertrykkelig fått
demonstrert den tyske krigsmaskinens slagkraft og effektivitet.
Tyskerne gikk ikke til angrep med noen overveldende overlegenhet i
styrke, trolig knapt 300 mann, og tross forholdsvis stort tap av
mennesker, hadde de fullført oppgaven de var pålagt.
Hvor mange tyskere som falt i Verdal 21. april 1940 vil kanskje aldri
bli helt klarlagt. Om dette er det ulike oppfatninger og det verserer ulike
tall. En angivelig tysk rapport skal ha angitt tåpene til hele 278 falne.
Denne rapporten har det ikke lykkes å oppdrive. Tallet synes urimelig
høyt og er kanskje en forveksling med den samlede tyske styrken. Øyen
vitner til landgangen på Trones, anslår denne styrken til i underkant av
100 mann, og da en vet at togtransporten førte ca. 200 mann (et
Verdalsboka — 6

----
84 Krig
----
forsterket kompani), skulle dette styrke teorien om at den samlede
styrke var omkring 278 mann.
Sivile som ble ført over Ørmelen kort tid etter at kampen ved bruene
opphørte, mener å ha registrert ca. 30 kropper som lå bort over jordene,
på og ved vegen. Disse kunne imidlertid ikke se området ved jernbane
brua, samt at det var foretatt delvis opprydning da de passerte vegbrua.
Det tyske nordpartiet hadde også sine tap under den dramatiske slutt
fasen. En haug med blodige uniformseffekter som var samlet sammen i
Selnesgården fortalte sitt tydelige språk.
Etter dette og utsagn fra noen av de som deltok i forsvaret av
Verdalsøra, skulle tyskernes tap sannsynlig ligge et sted mellom 50-70
falne og sårede i Verdal. Det var i tilfelle et meget stort tap.
Ut fra innhentet materiale fra annet hold, er det realistisk å tro at
tallet døde tyskere var i nærheten av 20, men et betydelig større antall
sårede pluss savnede.
Hva angår landgangen på Trones, så kunne den kanskje ha vært
forhindret med en forholdsvis liten norsk styrke på plass. Tyskerne
hadde ingen mulighet til å klare å forsere bruene, og kompaniet som her
gikk til angrep, ble så mye skadeskutt, at det neppe ville klart å kaste
nordmennene ut av stillingene ved å gå over isen og angripe i flanken.
Såframt tyskerne hadde blitt stanset ved Verdalselva, hva ville da ha
skjedd? Mest trolig ville tyskerne ha angrepet med flybombing. Flyene
var på plass nesten med det samme Øra var i fiendens hender, og grønne
signaler gikk opp fra bakkestyrkene om at alt var under kontroll.
Ved at nordmennene totalt manglet luftvern, kunne tyske fly uhindret
ha gått til presisjonsbombing av de norske stillingene, og utradert Øra
fullstendig.
Etterpå, når en kjenner det videre forløp, kan verdalingene og de som
kjempet, tross alt være glade at det ikke gikk verre enn det gjorde.
Skuffelse
Det var stor skuffelse blandt folket over utfallet av trefningen ved
Verdalsøra. Skuffelse fordi det hadde vært en entydig tillit til at det
skrøpelige norske forsvaret der skulle stanse tyskerne, ja, til og med jage
dem på flukt. Det som hadde rådet av optimisme, ble snudd til engstelse
for hva de nærmeste dagene ville bringe. En ting var imidlertid nesten
alle sikre på, at norske og allierte styrker ville slå til og gjenerobre
Verdalsøra. I denne forbindelse oppsto det mange ville rykter. At
tyskerne grov seg ned og laget forskansninger ble og tolket som at mot
angrep var ventet når som helst.
Uvissheten og arrestasjoner som tyskerne foretok den første dagen,
gjorde at de som hadde heimene sine på og omkring Øra, kviet seg for å
vende tilbake. De foretrakk å være evakuerte ennå ei stund. Flere hen-

----
85 Krig
----
Mange ventet at norske styrker ville gjenerobre Verdalsøra. De kom
tilbake, men da som en slagen arme. Her en kavaleriavdeling på veg til
Rinnleiret først i juni. Den fremste rytteren er løytnant Svein Hofstad
fra Verdal.
vendte seg til lensmannen, som hadde etablert improvisert kontor på
Hegstad.
For å få mere visshet, ble politibetjent Ola Ahlgren, natt til 26. april, i
all hemmelighet sendt på ski over fjellet til Snåsa for å kontakte den
norske kommandoen. Også fra norske militære myndigheter ble til
bakeflytting bestemt frarådet. Håpet på, og frykten for motangrepet,
som folket var opptatt av, var således realistisk nok. Motangrepet kom
aldri. Med skituren til Snåsa, var Ola Ahlgren i virkeligheten den første
kureren fra Verdal som tysk besatt område.
Av instanser som i disse aprildagene etablerte improviserte tilhold ute
på bygda, kan nevnes: Distriktslegen hos Nils Wohlen, apoteket på
Lyng, samt at doktor Schnitler prøvde å holde praksisen gående fra
Hallem Vestre.
Modige jenter
Det tok noen dager før folk våget seg på Øra igjen etter at stedet var
tatt av tyskerne. Særlig ble det ansett som vågalt for mannfolk de første
dagene, og det var noe i dette. Tyskerne arresterte nesten det de kom
over av mannfolk. De som hadde helt nødvendig ærend på Øra, valgte

----
86 Krig
----
derfor å sende kvinnfolka. Blant annet var det ikke så få av innbyggerne
på Øra som hadde gris, og de som hadde eiendom var selvsagt spent på
hvordan det sto til.
Hos Jakobsen i Veita hadde de gris. Så nære de norske stillingene som
det var, fant de det tryggest å evakuere litt på grisen også, til Johannes
Risan, et par hundre meter lenger unna.
Da det led så langt som til onsdag, måtte noen sørge for at grisen fikk
mat såframt den ikke skulle svelte ihjel. Den hadde ikke fått hverken
vått eller tørt siden lørdag. Søstrene Klara og Ragnhild Jakobsen, senere
gift henholdsvis Leinum og Johansen, tok på seg turen til Øra for å se til
grisen. De fikk med seg ei som hadde middelskole til tolk. Da de kom så
langt som til gamle lensmannsgården ovenfor Garpa, dukket plutselig
en tysker opp av veggrøfta. Han var kamuflert både med kvister og
gras. De ble selvsagt redde. Det var virkelig prekært. Middelskoletysken
hjalp heller ikke så mye så de prøvde å hjelpe til med litt norsk. —
«Hjem - gris», måtte da vel tyskerne forstå. Flere ganger ble gjentatt
«Hjem - gris». Omsider kom det til forståelse. De måtte gå til Grennes
Hotell for å få passerseddel. Da de passerte apoteket kom det ut en
nordmann og ville ha dem inn der. Men de var pålagt å få tak i passer
seddel, så det kunne de ikke.
De fikk imidlertid nærmest ordre om å komme tilbake til apoteket
når de hadde vært på hotellet. På hotellet traff de Helmer Hofset, som
fungerte som tolk for tyskerne. Han advarte dem mot å gå tilbake til
apoteket, for der var det tyskere som bare hadde ett i tankene, nemlig å
få tak i kvinnfolk, og nordmannen var deres hjelper.
Klara og Ragnhild skulle imidlertid heim for å mate grisen. Fortsatt
gikk det på «Hjem - gris», når de ble stoppet av tyskere. Heime i Veita
skar de opp rå poteter til grisen. Mens den ene var i kjelleren og skar
poteter, sto den andre vakt i porten. Da de kom fram til Risans bolig,
var det heller ikke så enkelt. Det var tyskere der også. Nå var de og uten
tolk, men «gris - mat» måtte da vel tyskerne forstå. Tyskerne ville
imidlertid heller slakte grisen enn å gi den mat. Omsider fikk de slippe til
og fikk måtet grisen skikkelig, før de tok seg tilbake til evakuerings
stedet i Volhaugen.
Historia forteller litt om forholda den første tida etter at tyskerne
kom.
Tyskerne vil ha folket tilbake
Tyskerne mislikte denne situasjonen. De ville ha ørbyggene tilbake til
heimene sine. En av årsakene til dette var nok at de regnet med at det
ville ta noe av brodden av det ventede motangrepet såframt nord
mennene risikerte å skyte på egne landsmenn. Dertil var tyskerne

----
87 Krig
----
utrygge over egen sikkerhet ved ikke å ha den fulle kontroll over befolk
ningen. De kunne registrere at folk belaget seg på lengere tids evakuer
ing, ved at flere var på Øra og hentet nødvendig husgeråd.
Etter påtrykk fra tyskerne, sendte ordfører Nevermo ut følgende
opprop den 27. april:
1. Jeg har idag opptatt mitt arbeide i Herredshuset.
2. For å ivareta alle forhold som skal føre til et normalt og fredelig
liv for innbyggerne og til en god forståelse med det tyske militæret,
er det dannet en komite. Denne består av følgende personer:
Banksjef Braarud, ordfører Nevermo, dyrlege Grøholt, gård
bruker Forberg og apoteker Elstad.
3. Det tyske militæret kan på grunn av sin sikkerhet ikke tillate at
folk ukontrollert kommer og går. Derfor ber komiteen i interesse
av et godt samarbeide og for at befolkningen skal få beholde sine
egne saker, igjen vende tilbake til sine boliger og ikke bringe hus
geråd bort fra Verdalsøra.
Når det er helt nødvendig å bringe husgeråd ut, da skriver jeg ut
en passerseddel.
4. Borgerne i Verdal som igjen vender tilbake til husene sine, blir
garantert fritt å kunne gjenoppta sitt arbeide. Deres liv og eien
dom blir beskyttet av tyske militære.
5. Enhver innbygger i Verdalsøra må ha et pass som er underskrevet
av meg og militærforvaltningen.
6. Disse anordninger trer iverk straks.
Seiv om oppropet hjalp noe, følte mange evakuerte seg ennå usikre,
og det ble ikke noe fart i tilbakeflyttinga før de norske styrkene nord i
fylket kapitulerte den 4. mai. Da var det til stor lettelse for de som
hadde mattet huse alle disse evakueringsgjestene.
Det var imidlertid ikke så lett å få hjulene i gang. Særlig skapte penge
mangelen problemer. Stor hjelp var det i det lokale penge
systemet som var etablert, anvisningene som sparebanken, kommunen
og samvirkelaget utstedte.
Det kan nevnes at dette var noe spesielt for Verdal, og Myntkabinettet
var etter krigen svært interessert i å få tak i noen av disse kriseanvis
ningene.
Beredskapen ved bruene
Etter krigsutbruddet 9. april, ble de viktigste bruene i Verdal besatt av
sivile vaktmannskaper, først og fremst i den hensikt å hindre sabotasje.
De var bevepnet med kragere, skarpe skudd og som markering hadde de
hvite armbind. I virkeligheten var dette en gammel beredskapsordning

----
88 Krig
----
som skrev seg fra den tida man hadde lagtroppsordning i skytterlagene.
Foruten bruene ved Øra, var det de to bruene i Vuku, Steinsbrua og St.
Olavs bru som var belagt med slikt vakthold.
Det er ikke så mye konkret en har å holde seg til om dette vaktholdet.
På Øra var Ole Borgen vaktsjef. Om morgenen 12. april melder han fra
til lensmannskontoret, at det sivile vaktholdet opphørte da militæret
overtok. Motormitraljøsetroppen hadde imidlertid forlatt Øra etter
middagen før. Det gikk bare en time etter at Borgen hadde levert sin
melding, så kom det ordre fra divisjonskommandoen at sivil bruvakt
skulle etableres på nytt. 1 Vuku skjedde omtrent det samme. Her ble
imidlertid vaktholdet overtatt av landvernssoldater med sersjant Søren
Bergsmo som vaktsjef.
På Steinsbrua var Gustav Væren vaktsjef for sivilvakta, ellers var det
for det meste medlemmer av Inndal skytterlag som gikk vakt her. Etter
noen dager ble disse også utstyrt med uniformer. Pensjonert løytnant og
vaktmann i Vaterholmen, Bøe, overtok kommandoen.
En av de første dagene det var sivilvakt, skjedde det en episode ved
Steinsbrua som såtte en støkk både i vaktmennene og de som bodde i
nærheten. Et tysk fly kom østfra og nedover dalen. Tause betraktet de
fire mennene på brua flyet som nærmet seg. Ikke et ord ble sagt, men
plutselig hørtes det ladegrep hos vaktsjefen og så smalt det. Nummer to
fulgte eksempel, deretter nummer tre, mens den fjerde som ikke var
aktiv skytter ble for sen. Trolig traff de flyet, for over Finnmyra vendte
det om og kom lavt mot brua, liksom det gikk til angrep. Vaktmennene
smatt lynkjapt under brua. Intet hendte, men episoden skremte folket i
nærheten og vaktene fikk alvorlig henstilling om ikke å skyte på flyene
oftere. Vaktlaget som sto for episoden ble etterpå kalt «skytterlaget».
Både vakta i Vuku og ved Steinsbrua var intakt til et par dager etter at
tyskerne hadde inntatt Øra, men da det kom telefonbeskjed om at
tyskerne var på veg opp over dalen, fant vaktene det klokest å fordufte
litt brennkvikt. Noen stakk til og med til skogs. Like vel kan man si at
det var på disse to stedene at den siste norske skanse falt i Verdal i april
1940.
Bruvakt ved Bergsgrav
Vegbrua ved Øra var i første omgang sperret slik at sivil trafikk kunne
passere, men ganske snart ble sperringene gjort total. Samtidig ble det
opprettet sivil vakt ved Bergsgrav der vegen krysser jernbanen. Her ble
det nyttet jerntønner med vegsalt som sperring.
Dette var en utsatt vaktpost, og militært sett, i ingenmannsland. De
første dagene var det adskillig påtrykk av folk som ville nordover, bl.a.
evakuerende fra Trondheim, slike som hadde slekt og familie lenger

----
89 Krig
----
nord i fylket og ungdommer som ville melde seg frivillig til krigstjeneste.
For de som gikk vakt kunne det bli übehagelige dialoger med de som
måtte gjøre vendereis. Men instruksen var klar: Alle personer og kjøre
tøyer, som vanlig ikke hadde tilhold i området, skulle stoppes og på
legges å returnere. For de mest pågående og slike som oppga viktig
grunn for å komme seg nordover, ble pr. telefon tatt kontakt med mili
tærkommandoen på Øra. Løytnant Mortensen var imidlertid konse
kvent og bare i helt spesielle tilfeller hvor det forelå militær betydning,
ble det sluppet folk gjennom sperringene. Alt i alt må det sies at plass
kommandanten på Øra hadde ganske god kontroll med inn- og ut
passering av det militære området, som Verdalsøra nå var.
Vakttjenesten ved Bergsgrav var også frivillig. Gustav Norum som
bodde i Stamphusmyra, hadde det organisasjonsmessige ansvar for
vakta, samt å skaffe personell. Så svært mange villige var det ikke.
På Rinnleiret var det telefonvakt på 3 mann. Like før midnatt, lørdag
den 20. april, nøyaktig kl. 23.40, kom den ene av telefonvaktene fram til
Bergsgrav, og ba om at følgende melding, mottatt fra Levanger jern
banestasjon, måtte meddeles militærkommandoen på Verdalsøra:
«Tyskerne passerte Langstein pr. tog på veg nord-over kl. 11.30». Bud
bringeren ba om at det måtte tilføyes, at meldinga ikke var bekreftet
(skriftlig).
Meldinga ble omgående, fra telefonen hos handelsmann Norum,
meddelt løytnant Mortensen personlig. Hvilken tiltro løytnanten hadde
til meldinga er ukjent. Den er i allefall ikke nevnt i noen rapport. Den er
også ganske merkelig, såframt tyskernes egen rapport er riktig hva
angår tidspunktet da troppetoget startet fra Stjørdal, nemlig ikke før kl.
01.00, hvilket er Vå time senere enn meldinga. Opprinnelsen for
meldinga vil kanskje være et mysterium for alltid.
Vaktposten ved Bergsgrav er ikke nevnt blant de sikringstiltak som
ble gjort i forbindelse med den militære situasjonen i Verdal i april
dagene 1940. Sikkert er det imidlertid, den tok av for et ellers stort press
for vaktholdet av vegbrua ved Øra.
Denne vaktposten var intakt helt til det tyske troppetoget stoppet på
Rinnan. Siste vaktavløsning skjedde kl. 02.00 den 21. april, og den siste
vakta var det Lars Tingstad og Ivar Krokstad som hadde. Etter at tele
fonvaktene på Rinnleiret hadde passert, og hadde bekreftet at det var
tyskerne som hadde kommet, hadde de ikke annet å gjøre enn å komme
seg vekk.
En umulig vaktmann ved Graven bro
Onsdag 17. april 1940 var en finværsdag. Klart og blikkstille, men
kjølig. Ved vaktposten på Bergsgrav hadde det vært ei rolig natt. At

----
90 Krig
----
vegen var sperret var tydelig kjent slik at pågangen om passering var
minimal. Denne morgenen skulle likevel arte seg litt annerledes.
De to som hadde vakt, en mann i 60-åra, og en ungdom på 19, var
helt forskjellige på mange vis. Den eldre som hadde adskillig tid bak seg
som leirarbeider i en militærforlegning, underholdt uavbrutt med histo
rier fra militærlivet, en etat han beundret, særlig offiserskorpset. Hans
fortellermåte var ganske spesiell, han nyttet mye fakter i stedet for ord,
slo sammen hæla, gjorde honnør o.s.v.
19-åringen, som syntes han var en betydningsfull person med vakt
oppdraget, følte seg innerst inne liten og utilstrekkelig. I den svarte
skinnlua hadde han et stort, rundt sølvmerke, medalje fra verdals
mesterskapet i fotball. Dette for å gi litt mer autorativt inntrykk, og på
brystet en gammel teaterkikkert, hengende i ei skoreim.
Praten stoppet plutselig, motordur trengte gjennom morgenstillheten,
og i den låge morgensola blinket det av bil i Mulelia. Kikkerten kom
opp. En rød-brun bil nærmet seg med stor fart. Den passerte Rinnleiret
og det var sikkert den ville komme fram til sperringa. Kunne det være
tyskere? «Vi må gjemme oss», sa den eldre. Han var redd. Det smittet
over på den andre, som kanskje ikke hadde vett nok til å forstå alvoret i
situasjonen. Bak en bergknatt like ovenfor vegen fant de skjul. Bilen ble
fulgt med øynene helt til den stoppet for sperringa. Det var 2 personer i
bilen, sjåføren og en passasjer. De ble sittende. «Vi må snakke med
dem», mente den yngste. «Nei! Nei! - Du blir skutt, skutt», sa den andre
og tok tak i ermet for liksom å holde den yngste igjen.
Ungdommen som så det uholdbare i situasjonen, nærmet seg
bilen forsiktig, med sansene i høgspenn, bak seg hørte han, nær
mest som høg hvisking: - blir skutt, skutt... Han måtte ta seg
sammen og åpnet bildøra ganske bestemt, på vakt om noen i bilen trakk
våpen. Intet dramatisk skjedde. To eldre menn satt i bilen, den eldste
ca. 60 år med lua godt nedover ørene og et kraftig skjerf gikk nesten
sammen med lua. Sjåføren var kjøpmann O. Eikrem fra Levanger. Det
var den 60-årige passasjeren som førte ordet og den unge vaktmannen
kom ikke til orde før han fikk beskjed om å slippe dem fram. De var ute
i meget viktig ærend, måtte nordover til generalen og det gjaldt 200
norske menneskeliv. Dette hørtes svært dramatisk, men vaktmannen
holdt seg til ordren om at ingen skulle slippes fram. Han kunne jo ringe
kommandanten i Verdal og sprang til Stamphusmyra hvor telefon var
disponibel for vakta. Løytnant Mortensen svarte i andre enden på
tråden. Det var imidlertid blankt avslag. «De får dra tilbake hvor de
kom fra», var hans korte svar.
Mannen i bilen var tydelig irritert over beskjeden, og sa: «Jeg er
løytnant Aksel Næss. Jeg kommer fra festningen på Hegra, har passert

----
91 Krig
----
de tyske linjer i natt og ble beskutt. På festningen mangler vi ammuni
sjon og andre forsyninger, og jeg må konferere med generalen. Du må
ringe på nytt, men nevn ikke mitt navn i telefonen».
Det ble ny springmarsj til Stamphusmyra. Løytnant Mortensen ga til
latelse til passering. Den unge vaktmannen fikk beskjed om personlig å
være med i bilen, om Vuku, og stanse på Øra ved gården til tannlege
Sørhuus. «Gjør tydelig anskrik såframt de ikke vil stoppe», sa løyt
nanten.
Dette var noe ganske annet til beskjed å komme tilbake med, og du
verden, hvor spennende dette var. Nå måtte imidlertid den eldre vakt
mannen fram fra sitt skjulested. Men da han fikk høre at han kom til å
bli ensom ei stund, såtte han seg på bakbeina og sa klart fra, at såframt
den andre ble med i bilen, gikk han av vakta, for her torde han ikke
være alene, men ville gå heim. Ungdommen måtte ta til fornuft, slik at
den andre ble med i bilen.
Etter et par timer kom han tilbake. Nå hadde han hatt store opplev
elser. Løytnant Næss hadde takket ham i handa for hjelpa og gitt ham
et klapp på skuldra. På nytt ble det å slå sammen hæla, militær hilsen
o.s.v. for å illustrere møte mellom de to løytnantene.
Etter at krigen var over, skrev Aksel Næss en avisartikkel om sin
dramatiske tur til generalen i april 1940. Artikkelen hadde som over
skrift: «En umulig vaktmann ved Graven bro». Det var attesten den
unge vaktmannen fikk. I motsetning til den eldre, hjelpsom og
fornuftig. Da de passerte Stene, hadde mannen rettet seg opp i bilen og
gjort honnør for bautaen over major Visborg, og Næss avsluttet
artikkelen med, at det var slike menn vi hadde bruk for i 1940.
Tyskerne arresterte sivile
Den sure og kalde vårdagen, 21. april 1940, ga mange verdalinger
minner for livet, ikke minst for de som ble arrestert av tyskerne. Utover
morgenen og formiddagen tok tyskerne i forvaring det de kom over av
sivile på Øra og i nærmeste omegn.
De første som ble tatt ble innestengt i Gravåsgården under streng og
truende bevoktning. Her samlet de sammen 28 sivile, pluss trentroppen
som ble fanget ved Nestvold. Blandt fangene var det ei kvinne, Gunnvor
Bye. Hun bestyrte Narvesenkiosken på jernbanestasjonen. Stasjons
betjeningen ble også tatt. De hadde sine uniformer på og tyskerne
trodde det var marinepersonell.
Gustav Ward ble tatt med det samme han stakk hodet opp av kjeller
luka heime. Mens skytinga pågikk hadde han søkt tilflukt i kjelleren.
Uheldigvis var det en tysker som tittet inn med det samme han kom opp.
Noen karer fra Levanger og Skogndistriktet, som skulle innover for å se
på krigen, ble tatt på Gravabrua, og ble ført til Gravåsgården. En som

----
92 Krig
----
fikk ekstra streng bevoktning var Sigmund Hage fordi han hadde noe
ammunisjon på seg da han ble pågrepet. Men det var og en soldat som
holdt seg til den sivile flokken, Bjarne Bulling fra Beitstad. Han var
reservesjåfør på ammunisjonsbilen som ble sprengt i filler av en hand
granat, da sjåføren, Harsvik, ble drept. Skrekkslagen smatt Bulling
under Gravåsbrygga. Der kvittet han seg med våpen og uniform og da
det stilnet, kom han fram i bare undertøyet og strømpelesten, i snø
slapset. På den måten håpet han på å bli tatt som sivilist og slippe lengre
fangenskap. Sivilstanden ble i første omgang ikke av lang varighet, for
tyskerne hengte på ham en norsk uniformsfrakk og et par tyske soldat
støvler.
Etter ca. en times opphold i Gravåsgården ble de sivile fangene ført
bort til fotballbanen og ombord i toget som var kjørt fram dit. Med
toget ble de transportert til Trondheim, ei hustri og kald jernbanereise
som foregikk i ei av de gamle postvognene. Det var dør i begge endene
på vogna og de sto på vidt gap med truende vaktsoldater ferdige til å
gripe inn. Tyskerne ga inntrykk av at de ansa disse sivile som meget
farlige. Det snødde og trekken i den åpne vogna var forferdelig, mest
for Bulling som hadde bare makkoen under frakken. Han skalv og
hakket tenner og med hendene prøvde han å pakke for og holde over
skrittet, for det var nok der trekken var mest plagsom.
Togreisa til Trondheim tok hele 14 timer.
Årsaken til at transporten tok såvidt lang tid, var bl.a. et flere timer
langt opphold på Hell stasjon. Fangene måtte her forlate toget og ble
sperret inne på venterommet, bak tildekte vinduer og med strengt
forbud mot å prøve å se ut.
Noen klarte imidlertid å finne en gløtt og kunne observere at det fore
gikk hektisk virksomhet med førstehjelpsbårer, bandasjerte mennesker
o.s.v. Om det var av- eller pålasting som foregikk er usikkert, men mest
trolig var det falne og sårede fra kampene i Verdal som ble låstet over på
biler.
Toget kom til Trondheim ved midnattstida. Fangene ble satt i vare
tekt i kjelleren under Katedralskolen. Gunnvor Bye fikk eget rom. Hage
ble også skilt fra de andre og fikk flere dagers forvaring, og etter det
som ble fortalt, var han i adskillig hardt vær under forhørene.
På kjellergulvet var det adskillig med halm å ligge i. Bulling som
fortsatt var engstelig for å bli tatt for soldat, fikk i et übevoktet øyeblikk
gjemt uniformsfrakken i halmen. Han fikk ei jakke av Gustav Ward og
bukse av Morten Veimo, begge deler flere nummer for store, men i alle
fall var antrekket nå mer anstendig.
Kjelleroppholdet ble heldigvis ikke av lang varighet. Dagen etter
måtte samtlige til forhør. Bulling klarte å bli betraktet som sivilist og

----
93 Krig
----
tjente på det. Strengt tatt skulle han etter frigivelsen ha meldt seg for sin
avdeling. I rapporten er han meldt savnet.
Etter at fangene, enkeltvis, hadde vært til forhør, ble flokken sluppet
på gata. Årsaken til arrestasjonene er vanskelig å forstå, men det kom
fram bl.a. at tyskerne mente de var blitt beskutt med ureglementert
våpen og ammunisjon, miniatyrgevær samt med dum-dum-kuler, og
dette var noe de så alvorlig på. Under visitasjonen i kjelleren, fant
tyskerne i en ryggsekk et laken som var sydd av brukte hvetemelssekker,
amerikanske og nokså fargerike. Dette ble studert nøye og de ga faktisk
inntrykk av at de trodde det var en fane.
Om tyskerne sørget for transport til Trondheim følte de ikke noe
ansvar for tilbakereise. Togtrafikken var innstilt og det led langt på dag.
De færreste hadde kjenninger i Trondheim. Da det var umulig å komme
Sivile som tyskerne tok og sendte til Trondheim 21. april 1940, fotograf
ert forein Arbeiderforeningen i Trondheim etter løslatelsen. Personene
er f.v.: Einar Indahl, Alfred Haugen, Arne Haugen, Steinkjer, Harald
Reinsberg, John Sagmo, Levanger, Gunvor Bye, Gustav Ward, Arnold
Melbye. Bjarne Bulling, Beitstad, Erling Larsen, Petter Jørgensen, Olav
Vestum, Levanger, Albert Rygh, Aneus Rindsem, Sturla Rindsem,
Karl Hynne, Morten Veimo, Johan Hynne, Johan Nestvold, Ragnar
Veimo, Lars Veimo, Sverre Johansen, Levanger.

----
94 Krig
----
nordover til Verdal denne dagen, var det bare ett å gjøre, henvende seg
til politiet. Der var det god hjelp å få. Det ble ordnet med overnatting i
lokalet til Trondheim arbeiderforening. Seiv om det nå også var i
halmen, var stemningen betydelig høyere enn natta før. Middag denne
dagen og frokost den neste, ble servert på Dampkjøkkenets restaurant
— og tirsdag 23. april ble det ordnet med buss til Verdal, alt på
Trondheim kommunes bekostning.
Trondheim dampkjøkken eides den gangen av familien Garnes, og
der ble verdalingene betraktet som sambygdinger og meget vel mottatt.
Den underlige flokken vakte ikke så lite oppsikt der den vanket i by
gatene, og det var kanskje ikke så rart, for ingen var vel antrukket for
bytur, og etter to overnattinger i halm, så de nokså pjuskete ut. Noe
sammenstimling rundt dem ble det også. Mange ville høre hva som
hadde foregått på Innherred. Ville rykter var i omløp, bl.a. at det hadde
vært et stort slag på Stiklestad.
Da bussen stoppet ved Stamphusmyra for å sette av noen, var det
noen karer som oppholdt seg i butikken der og som fikk det travelt med
å komme seg til skogs. De trodde at tyskerne kom for å hente flere.
Femti verdalinger skulle sky tes
Innesperret i jernbanevogn
Tyskerne fortsatte å arrestere omkring på Øra ut over dagen. De gikk
faktisk på jakt etter sivile. Den neste puljen ble først samlet sammen i
Selnesgården, men senere flyttet og innesperret i en jernbanevogn på
stasjonen, hvor ca. 30 satt helt til onsdag kveld. Disse hadde det mer
uhyggelig, med trusler om represalier, skyting, hengende over seg, ifølge
det som en som var med forteller. Tyskerne var av den mening at fem av
dem som falt på Ørmelen, ble skutt av sivile nordmenn. Som straff
skulle de skyte 10 nordmenn for hver tysker. Målet for tyskerne var
således å samle sammen femti sivile, og når dette tallet var nådd, skulle
represaliene utføres.
De ble flyttet fra Selnesgården fordi tyskerne ventet nye kamp
handlinger og hevdet at det sannsynlig kom til å brenne der. Da de
marsjerte til stasjonen, hadde hver fange en halmtapp under den ene
arma og ett eller annet husgeråd fra Selnes i den andre, noe de ble bedt
om å ta med.
Tyskerne virket svært bitre og oppførte seg utrivelig overfor disse
fangene. De drakk tett, var beruset og kom til stadighet med trusler.
Smått med mat var det til fangene og de led av tørst. Omsider fikk de
vann fra Grennes hotell, i en grøtterrin. Det ble ikke store skvetten på
hver.
Avhørene de måtte gjennom, ble foretatt på Grennes. Offiseren som

----
95 Krig
----
ledet dette, var heller ingen trivelig type. I alle fall hadde han ikke ut
seende med seg. Han manglet det ene øret og fra øretomta til ene munn
vika gikk et stygt arr.
Onsdag den 24. april, kom det nye tyske tropper og overtok Verdal,
og om kvelden ble fangene sluppet løs.
Helmer Hofset var blant fangene og det var nok et hell, for han hadde
gode tyskkunnskaper og fungerte som tolk, en jobb han ble tvunget til å
fortsette med i flere dager.
Sivile f anger blant tyskerne under kampen
«Hvorfor skyter nordmennene på oss? — Vi er da mennesker vi også.
— Hele min tropp er skutt i stykker!» Slik brølte en tysk soldat som
kom stormende mot oss fire sivile som var tyskernes fanger mens
kampen om Verdalsøra pågikk, den 21. april 1940. Soldaten virket helt
vill og med grep om karabinløpet, hevet han våpenet til slag. Vaktsol
daten, som passa på oss, kasta seg imidlertid mellom og parerte slaget
med sitt gevær, og hindret at den av oss som var tiltenkt slaget, fikk
hodet knust. Den sinte soldaten løp videre og brølte. Han hadde nok
seiv vært nære på, for et prosjektil hadde flerret opp plysjkragen i
nakken på uniformen hans.
Ca. to timer hadde det gått siden vi ble arrestert av tyskerne, da vi
forsøkte å komme oss heimefra for å unngå å komme i kampsonen
under framrykninga mot Øra. Om natta hadde far og jeg gått vakt på
Gravabrua til kl. to. Litt over kl. halv tolv kom telefonvakta på Rinn
leiret fram til Gravabrua med melding om at tyskerne hadde passert
Langstein i tog på veg nordover. Men da de ennå ikke var kommet kl.
to, resonnerte vi som så, at da kom de ikke denne natta, for det måtte da
være måte på somlekjøring med tog, seiv den gangen. Vi gikk heim og la
oss. Ut på morgenkvisten ble vi vekket av naboen som dundra i veggen
og ropte at tyskerne hadde kommet til Rinnan. Men før vi rakk å
komme oss ut, var utgangen stengt av grønnkledde tyske soldater. Der
sto vi, far og tre sønner, rådville hvordan vi skulle gripe det an. Vi gikk
ut bakvegen, men kom bare ca. 100 meter før vi ble anholdt og kropps
visitert. I den ene ryggsekken, jeg tror det var min, fant de en bra stor
kniv, «Bergans sliring» og ei feltlommelykt. «Halbt soldat», sa tyskeren
som visiterte. På grunn av alderen fikk far gå videre, mens vi tre andre,
Ragnar, Lars og jeg ble arrestert. Harald Reinsberg på Veie, kom ut på
trappa for å se hva som foregikk, dermed ble han også tatt.
Vi ble ført mot Øra. Etter at Kjæran var passert braket den første
mitraljøsesalven fra forsvarerne ved jernbanebrua, og samtidig veltet
det svart røyk opp fra husa ved vegbrua. Jeg stoppa opp, men vakta
beordra oss videre. Mange slags tanker for gjennom hodet. Vi hadde

----
96 Krig
----
hørt at tyskerne tvang sivile til å gå foran under framrykning. Ville de
også nytte oss til dette? Hva annen grunn hadde de for å ta oss til fange?
Det var dystre utsikter og motet var sviktende. Jeg var redd.
Skuddvekslinga ble heftigere, og sammen med vakta måtte vi søke
dekning i veggrøfta. Kulene hvinte over hodene på oss, slo ned i asfalten
og rikosjerte videre med intense hvin. Lyden av granatene som ble skutt
ut i nærheten av Rinnleiret var uhyggelig. Det var skrik og rop foran
oss, i fremste linje. Det eneste som kunne oppfattes var gjentagne rop
om ammunisjon. Etter ca. 1 Vi times skyting stilnet det, bare ett og
annet skudd hørtes. Vaktsoldaten stakk hodet over vegkanten og smilte
da han vinket oss fram for å se at tyskerne sprang over brua. For ham
var dette sikkert en oppmuntring. For oss svært deprimerende, vi trodde
tyskerne skulle bli stansa her. Årsaken til at det gikk så raskt å ta Øra,
fikk vi høre ganske snart. Litt senere undersøkte vaktsoldaten uthuset
på Vestre, der hvor Hofstad bodde. Der fant han et kalkunegg, stakk
hull i begge endene og tømte innholdet i seg i en slurk. Ingen ting å si på
appetitten, kanskje var det ei skål for seieren.
Litt lenger framme var det vi møtte villmannen som ville banke oss
med geværet.
På Ørmelen var det uhyggelig denne morgenen. Bort over jordene lå
det kropper, lik og sårede. Det samme på og langs vegen. Forsøk på å gå
utenom en som lå midt i vegen, på ryggen, med vidåpne øyne og apen
munn, ble av vakta parert med et bajonettrisp i frakken og ordren:
Videre.
Det brant på begge sider av vegen og heten var sterk. Husa nærmest
brua visste vi var satt fyr på av nordmennene. Men de øvrige brannene
måtte være forårsaket av tyskerne. Like ved det brennende huset til
Anna Fikse, lå to omstreifere som hadde overnattet der. De ble skutt
med det samme de kom ut, og så nære varmen at hår og klær var delvis
avbrent og kroppene svidd. Et uhyggelig syn. Vi fryktet for hvordan det
var på Øra-sida. Men der var det tomt og nordmennene hadde kommet
seg unna.
Som nevnt, ble vi stengt inne bak plankegjerdet i Gravåsgården, hvor
vi såvidt fikk høve til å veksle noen ord med sjefen for trentroppen og
fikk høre årsaken til at bruene måtte oppgis så raskt.
M.V.
Tyskerne holdt begravelse på Ørmelen
Samtidig med at de sivile fangene ble ført til toget for transport til
Trondheim, holdt tyskerne begravelse i kanten av furulunden ved
Aldersheimen.
Her begrov de Ludvig Harsvik og to av tyskerne som falt på Ørmelen.

----
97 Krig
----
Grava til Ludvig Harsvik ved Aldersheimen.
Ved at de la igjen kun to av de som de mistet, ga de inntrykk av å ha hatt
svært små tap. Dette bl.a. for ikke å skade sin egen soldatmoral.
De samme mannskapene fra trentroppen, som bar Harsvik inn i hus i
Gravåsgården, måtte nå bære ham over brua og på Ørmelen. Til båre
nyttet de ei dør fra Selnesgården. Ved eiendommen til Anna Fikse,
måtte de legge ham ved siden av de to sivile som lå der døde og halvt
oppbrente. Tyskerne fant imidlertid at de ville gi Harsvik samme soldat
ære som sine egne og la ham ved siden av de to tyskerne. Her reiste de
fine trekors med navnene på og hang hjelmer på korsene.
Et par dager senere ble holdt mer sermoniell begravelse med honnør
og salutt.
Ingvald Suul, som tilfeldigvis av en tysk soldat, hadde fått greie på
hva som skulle foregå ved aldersheimen, gikk dit for å se hvordan sere
monien artet seg, og om mulig fotografere begivenheten i smug, noe
som delvis lykkes.
Ved forsiktig spørring, fikk han greie på hvor de hadde gravd ned de
to sivile. På potetteigen til Anna Fikse fant han grava. Der var hverken
trekors eller hjelm, men som symbol over grava hadde tyskerne hvelvet
ei gammel jerngryte.
Etter ei tid ble tyskerne flyttet til krigskirkegården ved Trondheim,
mens Harsvik lå ved aldersheimen helt til sommeren 1941. Da ble han
flyttet til Lademoen kirkegård.

----
98 Krig
----
De to omførselshandlerne som ble skutt pa Ørmelen fikk ikke militær
honnør, men ei hvelvet jerngryte over grava si.
De to tyske krigsgravene pa or melen. I bakgrunnen ses den tyske
vaktposten ved inngangen til aldersheimen som tyskeme tok til forleg
ning.

----
99 Krig
----
De to omførselshandlerne som ble drept, under tyskernes framryk
ning, var Fredrik Kristiansen, 57 år, fra Moelv, og den 33 år gamle Paul
Simonsen, fra Brøttum.
De hadde oppholdt seg noen dager i Verdal og natta til den 21. april
hadde de søkt ly i bolighuset til Anna Fikse. Hun hadde evakuert. Da
tyskerne såtte huset i brann, ble de tvunget ut og straks meid ned av
tyskernes automatvåpen.
Noen dager senere ble de gravlagt ved Stikelstad kirke som to ukjente.
Såredepå Verdalsøra 21/4 1940
Under trefningen ved Verdalsøra 21. april 1940, gikk det hardest ut
over 4. tropp, og da i særdeleshet de to laga til sersjant Fridthjof
Hansen, med tre falne og tre så hardt såret at de måtte legges igjen.
Oppgaven over sårede er i samsvar med den offisielle som ble sendt
distriktslegen i Verdal den 4. juli 1940.
Det er bare de som var så alvorlig såret at de ble sendt sykestue/syke
hus oppgaven omfatter. De som ble lettere såret, og som fortsatte i
eskadronen har en ingen oppgave over.
Sårede:
Hans Petter Figenschou, Verdal.
Vådeskudd i fot og sendt Sund lasarett.
Nils Sponås, Torkjulsvågen.
Såret i overarm 21/4.
Innlagt sykestue i Vuku.
Harald Øyahals, Ottersøy.
Såret i skulder (flere skudd) 21/4.
Innlagt sykestue i Vuku.
Harald Stene, Faksdal.
Sykemeldt, såret 21/4
og lagt igjen på Haugslia.
John Anton Rognan, Sparbu.
Såret i fot 21/4.
Lagt igjen på Verdalsøra
Arnfinn Augdal, Skogn.
Såret i arm.
Lagt igjen på Verdalsøra
I tillegg til disse ble to britiske soldater såret. Den ene ble tatt
hand om av norske sivile og bragt til Vuku sykestue. Den andre fraktet
tyskerne til St. Elisabeth i Trondheim.
Verdalsboka — 7

----
100 Krig
----
Briten som ble fraktet til Vuku ble liggende igjen på Fæbyenget.
Stridssekken ble funnet av familien Ward og beror nå ved Verdal
museum. Kulehull i den ene stroppen viser hvordan skuddet traff.
Stridssekken som ble funnet på Fæbyenget. Prosjektilet har gått inn ved
a og ut ved b etter å ha passert gjennom soldatens høyre skulder.
Til høyre Gisle Mortensen, eskadronsjef og militær kommandant i
Verdal 1940. Her på kampstedet 41 år etter i samtale med daværende
sjef for DR3, oberst Kjell Øst li.

----
101 Krig
----
EI VIKTIG BRU FALLER
Trefningene på Verdalsøra sett fra angripernes side
(Oversettelse av hauptmann Dittrichs artikkel i soldatbladet «Wacht im
Norden»).
Stille faller et fint snødrev fra himmelen og innhyller kompaniet litt
etter litt i en hvit kappe.
Skumringen senker seg over det norske landskapet, som vi strever oss
gjennom mot vårt dagsmål, ekserserplassen Værnes.
Ennå ringer i oss den enestående, over 600 km lange lufttransporten
langs Norge. Hver enkelt kjenner i seg spenningen av det enestående,
det ukjente og det fremtidige.
Seiv i denne opplevelsen, er ansiktene til våre unge, marsjerende
soldater, preget av disiplin. Når jeg ser i øynene deres, utstråler de en
ild, en innvendig beredskap. Ved å lese i øynene til mine gutter, kjenner
jeg en übendig lykkefølelse, som enhver leder føler når han vet: «Med
disse gutta skal jeg klare det!»
Allerede de neste timer skulle gi meg visshet for dette.
Knapt hadde vi nådd motstandernes, flyktige ryddede, leirbrakker,
da vår regimentsjef dukket opp, og i et kort, men klart offisersmøte,
bekjentgjorde divisjonsbefalingen om øyeblikkelig innsats. Vi gamle
verdenskrigsdeltakere vekslet fort blikk. — Et kort nikk fra kamerat til
kamerat og hver visste: «Jeg kan stole på deg!»
Det var ikke tid til videre gjennomtenkning. Befalingen om øye
blikkelig innsats, var så dristig og uvanlig, at vår militære interesse var
vekket til fulle.
I korthet lød den omtrent slik:
«Første bataljon tar i de tidlige morgentimer den viktige broen ved
Verdal og holder den.»
Tillegg: «To kampgrupper skal dannes. Den ene støter fra sør mot
nord pr. jernbane. Den andre ankommer i fiendens rygg ved skips
transport. Klokken 06.00 går begge grupper til angrep, kaster
fienden ut og tar broen».
Kompaniets første kampoppdrag var riktig et slikt oppdrag som ville
vise om vi besto prøven, om vi svarte til forventningene. Bataljons
sjefens beslutning forsterket den frydefulle spenningen. Vårt kompani

----
102 Krig
----
Verdalsbrua som var tysk er nes fremste angrepsmål i Verdal.
hadde fått oppdraget å støte inn i det ukjente og føre angrepet fra sør,
mens bataljonssjefen med 3. kompani ville ta opp kampen fra nord.
Da jeg meddelte mine menn kampoppdraget, var tretthet og behov
for hvile som blåst bort, og da jeg avsluttet med ordene: «Vis nå hva 2.
kompani kan!» — Da sporet jeg av holdning og blikk: «Det vil lykkes».
To timer senere var kompaniet på nattlig marsj mot Stjørdal jern
banestasjon.
Snøfokket var blitt tettere og vi hadde ingen sikt. Intet lys var å se
gjennom natten, ingen lyd trengte seg til våre ører, og det eventyrlige i
stunden grep oss alle.
Den tunge pakningen, de trykkende ammunisjonsveskene ble ikke
enset, og i toglignende marsj ankom vi jernbanestasjonen som bestemt.
Stille og forlatt lå den i nattlig ro. Stasjonsmesteren ble tilkalt, men han
visste ikke om noen togavgang. Gjennom en rolig samtale, lykkes det å
få ham til å skaffe forbindelse med Trondheim.
I mellomtiden hadde jeg latt mannskapene innta stasjonslokalene og
en personvogn, som sto på sporet, til beskyttelse mot snødrevet. Et
sterkt belte av vaktposter sørget for sikkerheten.
Da beskjeden endelig kom, om at avgangen ble forsinket med VA
time, bestemte jeg meg for å drive toget framover så nært kampplassen

----
103 Krig
----
som mulig. Klokken 01.00 ankom toget endelig. Foran lokomotivet ble
koblet et par tomme vogner til beskyttelse mot miner, som vi måtte
regne med på den ukjente strekningen. Disse forholdsregler skremte det
norske togpersonellet, slik at de vegret seg for å kjøre toget. Men vårt
foretagende kunne ikke stoppe på en slik motstand. Etter korte,
entydige forhandlinger ble de overbeviste om at all vegring var nyttes
løst. De måtte føye seg for det uunngåelige og reisen til det uvisse kunne
ta til.
På lokomotivet inntok løytnant Wø med to mann sine poster. Snart
dampet toget inn i nattemørket og snødrevet. — Gjennom dype klippe
skar, mellom bratte stupet i fjorden til venstre og steile klippevegger til
høyre, søkte toget utrettelig videre. Klatrende fra stigbrett til stigbrett,
besøkte jeg samtlige vogner hvor der hersket en anspent oppmerksom
het og spenning. Ved vinduene holdt kamuflerte mg-poster observasjon
og utkikk. Übevisst lyttet og ventet alle på det «boms» man ventet skulle
komme fra foran. Men det uteble. Kilometer for kilometer ble tilbake
lagt, snart langsomt søkende, så igjen i susende fart, alt etter strekning
ens beskaffenhet.
I Levanger stoppet plutselig toget. «Er vi allerede framme?» Straks
var gruppene ute av toget og i ildstilling. Men intet kunne spores til
fienden. Jeg ble kalt opp over radio og får de siste ordrer av regiment
sjefen, som på grunn av motorstopp, ikke kom tidsnok til avgangen.
Ferden gikk videre. I mellomtiden kom morgengryet og været bedret
seg, noe som ga et godt overblikk over landskapet. Da toget nådde
Rinnan stasjon, hadde vi lykkelig overstått 60 km. Det ga oss visshet om
at også andre del av vårt oppdrag ville lykkes. Lynraskt ble det inntatt
en piggsvinstilling, og i beskyttelse av denne ble utlasting foretatt.
Bergbatteriet vi var tildelt, kunne ikke delta i frammarsjen da det ikke
hadde noen trekkvogner. Dette gikk derfor i stilling i nærheten av jern
banestasjonen. Med lette patruljer som sikret marsjen til høyre og
venstre, såtte kompaniet seg i bevegelse. Ett av disse sikringstiltakene,
oppbragte, etter ca. en halv time, noen menn, sivilkledde norske
soldater som skulle sprenge brua når motstanderne nærmet seg. Ved
bestemt inngripen av underoffiser H, ble denne faren avverget.
Nå var det klart, at vi hadde med en kjempende motstander å gjøre.
I en stor bue gikk vegen under en jernbanebru. Da jeg fra dette punkt
av måtte regne med fiendtlig motstand, ga jeg ordre om gruppering av
kompaniet.
Første tropp under ledelse av oversersjant M, ble plassert til venstre
og høyre for vegen, med første kampmål å nå hitsiden av brua.
Andre tropp, under ledelse av sersjant T, gikk til venstre for jern
banesporet, understøttet av to tunge maskingevær, med oppdrag å ta

----
104 Krig
----
hitsiden av den sprengte jernbanebrua så raskt som mulig, for derfrå
med virkningsild holde motstanderen nede.
Tredje tropp, under ledelse av sersjant W, ble holdt igjen som reserve
ved jernbaneovergangen. Ordre ble gitt til troppsjefene, og uten opp
hold såtte de to troppene i marsj videre mot det første kampmål.
Akkurat da teten, under ledelse av oversersjant M, nådde de første
husene i Verdal, pep de første kulene mot dem. Nå var det klart. «Uten
kamp var det ikke mulig å ta brua.»
Kompaniet arbeidet seg framover. Med husveggen på en bondegård
som beskyttelse, tok jeg et første overblikk over situasjonen. Sterk
maskingevær- og geværild lå over framrykningsområdet. Ikke bare fra
begge sider av elven, men også fra husene i Verdal. Fra minutt til minutt
økte ilden, slik at jeg først ble tvunget til å nøytralisere de enkelte redene
i husene.
Da oversersjant M, som med tetgruppen i samlet innsats, nådde elve
bredden, hadde han den ildsprutende elvebredden foran seg, og redene i
husene bak seg.
Andre tropp fikk den sterkeste ilden mot seg fra retning jernbane
brua, slik at den bare kunne arbeide seg sprangvis framover mot brua.
Dette var min første oversikt av kampsituasjonen.
Klokka var blitt 06.15. Etter planen skulle nordpartiet nå ha grepet
inn i kampen. Sambandet som var tildelt for å skape forbindelse med
gruppe Nord, falt ut, slik at jeg ikke hadde andre forbindelsesmulig
heter enn lyspatroner. Men fikk intet svar på slik oppskyting.
Jeg bestemte meg derfor å fortsette kampen alene.
Da den fiendtlige ildkraften stadig forsterket seg, drev jeg 2. tropp
sterkere fram mot jernbanebrua, slik at fienden kunne bli holdt nede.
Dette lykkes. I mellomtiden nøytraliserte jeg, med Gruppe H, redene
som skjøt fra husene. Underoffiser H og skytter L utmerket seg spesielt
under dette. Katteaktig smøg de seg fram ved utnyttelse av lendet til de
nådde husfronten. Straks gled håndgranatene ut av deres hand og inn i
et vindu og snart sto huset i flammer.
Nå gjaldt det å komme til brua.
Tidvis så jeg enkelte kamerater i kompaniet liggende såret eller falne.
Den fiendtlige ilden ble stadig sterkere, og fortsatt var det intet å se til
nord-gruppen. Kampen om husa varte ca. en time, da jeg bestemte meg
for å våge en storm på brua alene.
Kaptein H, som med sin mg-tropp og to tunge maskingeværer, virk
ningsfullt hadde understøttet kompaniet, fikk nå beskyttelsen av den
åpne venstre flanke, og sersjant W fikk ordre om straks å bringe sin
tropp hit og sette den inn. Med støtte av denne troppen, trengte jeg meg
fram til bruhodet, til oversersjant M, som hadde skaffet fri vei gjennom
huskampene.

----
105 Krig
----
7ys-£ SÅ:/55-e over kampområdet i Verdal.
Ennå gjensto å rense to reder i et hus umiddelbart ved broen. Etter
kort rådslagning med prektige troppsjef M, sprintet vi bort til huset,
våre håndgranater klirret gjennom rutene og skuddfeltet til den andre
bredden var fritt.
Mine maskingeværer gikk i stilling, kaptein H førte fram begge sine
MG-er, og nå kunne ingen mere heve nesen sin på den andre bredden,
eller knapt våge forsøket på å sprenge brua.
Med en overlegen ildstyrke hadde jeg denne siden av elvebredden i
min hand. Nå var det ikke lenger vanskelig å ta brua. Kaptein H og
løytnant W overtok ledelsen av ildgivningen, mens jeg og oversersjant

----
106 Krig
----
M ville ta brua med en sterk støtavdeling. Vi hadde løpt over halve brua,
da jeg fikk se skikkelser dukke opp i den andre enden av brua. Vi presset
oss hardt mot jernbøylene på brua, og på mitt tegn tilbake skulle ild
utløses fra samtlige MG-er. Da nådde ropet fra løytnant W meg: «Det er
tyskere!» —Og riktig, nå gjenkjente jeg min gamle troppssjef fra polen
felttoget, bataljonsadjutanten, som tilhørte gruppe Nord.
I ett var jeg over brusperringen på den andre siden av brua, og
jublende klang det fra hans og min munn samtidig: «Toeren klarte det
først».
Deretter dukket deler av nordgruppen opp og sluttet seg til de rester
ende deler av mitt kompani som kom over brua, samt de underlagte
tropper fra 4. kompani.
Knasende sank de brennende husene på andre bredden sammen. 1 Vi
time hadde vi kjempet og stridt. Kjære kamerater ble liggende igjen.
Stadig vekk hadde vi speidet lengselsfullt etter nordgruppen, men nå var
alt glemt. Brua var vår, og 2. kompani hadde oppfylt sitt tildelte opp
drag.
Det er ganske betegnende hvor stor vekt hauptmann Dittrichs i sin
artikkel legger på «Huskampene» på Ørmelen. En hel time kjempet
han, med sine menn, mot tomme og forlatte hus. En har mistanke om at
Dittrichs skriver litt for sin syke mor. Det var nemlig nord-partiet som
sto for den avgjørende innsatsen.
Den noe romantiske framstillinga må nok sees på bakgrunn av at det
gjalt å støtte opp under soldatmoralen til de som var forlagt i nord, samt
en understrekning av tyskernes «uovervinnelighet».
Artikkelen kom like før jul i 1940 og skulle vel være julelesing for de
tyske soldatene i Norge.
Britenes innsats
Etter kapitulasjonen i 1940 ble det, blant folk, tildels reist kritikk mot
de britiske avdelingene for passivitet under operasjonene i Nord-Trøn
delag. Det ble og hevdet at mannskapene for en stor del var «boms»
som i farten var rasket sammen i havneområdene i de engelske sjøfarts
byene. Disse påstandene synes å være lite i samsvar med virkeligheten,
og bunner mye i skuffelsen over utfallet av krigen i 1940. Den britiske
hær var i 1940, som nå, en vervet hær med store erfaringer fra alle
verdenshjørner, og brigaden som deltok i Nord-Trøndelag var ordinære
styrker.
Under operasjonene på Innherred 20.-22. april, viser fakta, at det var
de britiske avdelingene som tok den hardeste støyten og hadde de største
tåpene.

----
107 Krig
----
Trefningen i Verdal kan ikke ses isolert fra det som skjedde forøvrig
disse dagene i området Steinkjer - Verdal.
Intensjonene med landsetting av allierte styrker i Namsos, var å rykke
fram mot Trondheim for å forsøke å kaste tyskerne ut av Trøndelag.
Styrkene manglet imidlertid vesentlig og helt nødvendig utrustning for
at en slik operasjon skulle ha noen sjanse for å lykkes, bl.a. luftskyts,
lett mobilt artilleri, kjøretøyer m.v. Tyskerne hadde fullstendig herre
dømme i lufta, samt at en framrykning sørover ville ha en helt übeskytt
et flanke mot sjøen som også ble behersket av tyskerne. Den engelske
brigaden hadde lovnad på at utstyr skulle komme ca. 25. april til ut
lastingstedet Namsos. I britisk arkivmateriale går fram at flere av
kompanisjefene i brigaden fryktet at dette ville være for sent. En frykt
som viste seg berettiget. Dette forklarer i grunnen britenes noe avvent
ende holdning.
Det lovte materiellet kom 27. april og aldri lengere enn til havna i
Namsos.
Et alliert be/tekjøretøy som ikke kom lengre enn til landsettingsstedet,
Namsos.
I «History of The King's own Yorkshire Light Infantery»
(K.0.Y.L.1.) går det fram at kompanisjefene stilte seg uforstående og
skeptisk til brigadesjefens disponering av den engelske brigaden. Den
var nemlig spredt over et område på 88 km, mellom Namdalseid og

----
108 Krig
----
Stiklestad. Den 21. april hadde britene to bataljoner mellom Steinkjer
og Verdal. KOYLI-bataljonen hadde sine fire kompanier disponert slik:
Kp.A ved Strømmen, Kp.B Stiklestad, Kp.C i reserve ved Sparbu, hvor
bataljonskommando var opprettet. Kp.D holdt Røra. Bak lå Lincoln
shire-bataljonen i området Vist. Disse disponeringene var etter ordre fra
brigadesjefen C. G. Phillips. Om dette står i nevnte historiske beretning
bl.a.:
«Slike disposisjoner kunne ansees merkelige under enhver om
stendighet, men under rådende forhold var de rett og slett oppsikts
vekkende. Nesten hele høyre flanke av brigaden var apen mot
fjorden som fienden hadde herredømmet over. På mange steder gikk
veg og jernbane tett ned til stranden, og uten truger eller ski kunne
ikke de britiske avdelingene bevege seg utenom vegene. Tyskerne
hadde mulighet for å landsette tropper nesten overalt langs denne
åpne flanken, og uten artilleri eller transport kunne ikke bataljonen
gjøre noe med dette, hvis ikke fienden var så dum å prøve å gå i land
ved et av de aktuelle stedene som britene holdt. Seiv da, uten artilleri,
ville disse isolerte kompaniene kunne gjøre lite for å stoppe et virke
lig målbevisst forsøk på landsetting.
Situasjonen var kanskje ikke så opplagt for overkommandoen,
eller hvem det måtte være som beordret disse disposisjonene, men
det var pinlig klart for KO YLI.
Kompanisjefen ba febrislk, om ikke med stort håp, om at Skarn
sundet ble minelagt. Bataljonssjefen, oberst Hibbert, protesterte
overfor brigadekommandoen. Han forutså at hvis tyskerne landsatte
styrker, hvor som helst nær Fleskhus, Røra eller Strømmen, kunne
han lett miste et eller to komplette kompanier. Men skulle brua over
elva i Steinkjer bli ødelagt ved bombing, eller Lincolnbataljonen
miste stillingene ved Vist, kunne hele bataljonen hans være håpløst
fanget.
I mellomtiden gjorde bataljonssjefen klart for å møte tyskerne og
lyktes i å finne og rekvirere åtte gamle lastebiler og to gebrekkelige
busser som transportmidler (til en hel bataljon!).
Mens KOYLI var i Steinkjer, gjorde de bekjentskap med
«George», et tysk Henschel sjøfly, som tydelig hadde i oppdrag å
overvake bataljonen. Han hadde vært meget nøye i sokningen. Vide
kretser over Steinkjer ble redusert til små sirkler over sentrum av
byen, til det var mulig for ham å se soldater gjennom vinduene på
skolen. De neste fire dagene var «George» i konstant nærhet av
KOYLI-bataljonen. Han var svært mistenksom til Sparbu og hadde
hyppige kikk på Verdal, Røra og Strømmen. «George» foretok ingen
offensive handlinger, men tross kompanienes skjul, hadde han
tydelig godt kjennskap til hvor de var.

----
109 Krig
----
«George» over det bombeherjede Steinkjer.
Klokken 16.00 om ettermiddagen den 20. april dampet en tysk
krysser og et tankskip inn i Beitstadfjorden gjennom Skarnsundet.
Noe senere rapporterte B-kompaniets kapt. A. Puttock (på Stikle
stad), at omtrent 200 tyskere var landsatt sør for Verdal (Stjørdal) og
rykket fram. En senere rapport gikk ut på at flere fiender var landsatt
mellom Fleskhus og Verdal. Kl. 18.00 om ettermiddagen landsattes
ca. 400 tyskere nord for Strømmen. Det kommende stridsbilde ble
fort klart. Krigen hadde begynt nøyaktig slik som bataljonssjefen,
oberst Hibbert, hadde fryktet og forgjeves forutsagt.
Det er viktig å holde klart for seg hvilke forhold denne kampen ble
ført under. Tyskerne hadde landsatt tilsvarende to bataljoner for
innsats mot KOYLI- og Lincolnbataljonene, men mulighetene var
langt fra like. Fienden hadde fullstendig herredømme i lufta og de to
neste dagene nyttet han sine fly til kraftig og praktisk talt vedvarende
støtte til sine markstyrker. Det tyske infanteriet hadde bragt i land et
stort antall bombekastere og hadde støtte av kanonene til krysseren
og flere destroyere. KOYLI-bataljonen hadde intet tilsvarende.
Snøen var fire fot dyp og dette tvang britene til å slåss fra vegene,
som var opplagte mål for flyangrep. Tyskerne derimot, var utstyrt
med ski, truger og sleder, og altså fullt mobile. En avgjørende strid
kunne bare få et resultat.
Hvis Lincoln-bataljonen ble tvunget til å trekke seg tilbake, hadde
de muligheten til å gå tilbake til Steinkjer, men på grunn av spred
ningspolitikken var sannsynligheten stor for at KOYLI ville bli
oppspist bit for bit.

----
110 Krig
----
Den britiske hær hadde aldri tidligere kjempet i tilsvarende om
givelser, som dette kalde landskapet med bratte åser og trange daler,
dype, stille vann og elver med sterk hvirvlende strøm. Noen av åsene,
spesielt ved fjordene, var helt nakne, men storparten bevokst med
tett furuskog. På denne tiden av året lå det snø overalt. Tøvær om
dagen og streng kulde om natten, gjorde vegene vanskelige seiv for å
marsjere på. Utenfor vegen ble en, uten truger, sittende fast som flue
på fluepapir, og like bra synlig fra luften. Fire timer hver natt var alt
en kunne håpe på av skikkelig mørke.»
Tyskernes landsettinger 21. april
For ordens skyld repeteres de tyske landsettingene på Innherred den
21. april. I tillegg til styrkene som rykket fram mot Verdal fra Stjørdal
og landsettingen på Trones, landsattes i halvsekstida om morgenen ca.
400 mann ved Skjenstadaune ved Kirknesvågen. Samtidig landsattes en
styrke, av ukjent størrelse, ved Kirknes i samme område. Den først
nevnte rykket fram mot Lincolnshire-bataljonens stillinger ved Vist.
Den andre gikk mot Strømmen. Litt senere gikk en avdeling i land ved
Vangshylla.
Etter dette var de tyske styrkene som opererte mellom Steinkjer og
Verdal omtrent i samme størrelse som forsvarernes (britiske og norske).
Likevel ble det en ulik kamp. Tyskerne var delvis utrustet med ski og
truger og kunne angripe som kiler mellom de britiske disponeringene.
Dertil disponerte tyskerne fly og artilleri, samt at de monterte bombe
kastere og lette feltkanoner på sleder, og ikke minst, de hadde kamp
trening.
Mange vil kanskje spekulere på hvorfor forsvarerne ikke konsentrerte
styrkene omkring landsettingsstedene. Til det hevdes fra britisk hold at
angriperne, ved effektiv flyspeiding, hadde god greie på deres disposi
sjoner og at tyskerne hadde flere andre muligheter for landsetting, bl.a.
Steinkjerhalvøya som ville ha vært mye farligere, særlig hvis de britiske
styrkene hadde vært enda mere spredt. Det var trefninger flere steder
denne dagen, med tap på begge sider, men størst og farligst var det
harde presset mot bataljonen ved Vist.
Kompani C, ved Sparbu, ble beordret til unnsetning ved Strømmen.
Transportproblemene var imidlertid store. To gamle busser hadde det
lyktes å rekvirere og de fraktet en del av kompaniet, mens en tropp
(15. tropp) måtte marsjere etter vegen.
C-kompaniet mot Verdal
C-kompaniet var bare så vidt kommet frem, da det kom nødrop fra
Kompaniet ved Stiklestad. Om dette heretter den britiske publika
sjonen:

----
111 Krig
----
«De to troppene gikk ombord i bussene igjen og passerte tropp 15 på
marsj ved Røra. «George» holdt seg hensynsfullt over Verdal, der
han kunne sees kaste ned meldinger.
Ved Fleskhus deler vegen seg, en går direkte til Verdal og en annen
østover mot Stiklestad. Omtrent 1300 meter fra dette vegdekt kunne
man se tyskerne holde en høyde som liknet et Gibraltar i miniatyr.
(Nordbergshaugen). For å kunne slutte seg til kp. B, måtte de to
troppene fra Kp. C. stige av bussene og gjennomføre den übehagelige
militære operasjonen å marsjere foran fiendens front under observa
sjon. Dette ble gjennomført med hell og en tropp ble satt igjen i en
god stilling for å dekke vegdelet ved Fleskhus, mens den andre klarte
å kravle seg opp på en høyde med utsikt til Verdal omtrent halvannen
kilometer lenger framme. Kort etter ankom den tredje troppen til
fots etter over 16 km marsj på isete veger med snøslaps.
I Verdal hadde tyskerne hatt en meget vellykket trefning. Nord
mennene hadde ødelagt jernbanebrua noen dager før, men vegen var
fremdeles brukbar. Vegen ble dekket av en avdeling norske soldater
med seks middelstunge maskingeværer. Kaptein A. G. Puttock (Kp.
B. ved Stiklestad) sendte en avdeling på 20 ingeniørsoldater til brua,
der det var avlastet demoleringsutstyr, seiv om det var gitt ordre om
at brua ikke skulle ødelegges. Idet ingeniørsoldatene marsjerte ned
vegen, kom de akkurat tidsnok til å se trefningen.
Tyskerne åpnet ild mot nordmennene som straks trakk seg tilbake.
Fienden krysset deretter brua. Ingeniørsoldatene engasjerte tyskerne
med geværene sine og hadde tap, men ble så beordret til å trekke seg
tilbake og slutte seg til Kp B igjen.
Fienden hadde sikret en rute for å få fram forsterkninger etter veg,
og ved Fleskhus hadde de avskåret Kp B og C samt ingeniørtroppen.
Hvis KOYLI-bataljonen kunne kommet ut av vegene, kunne de ha
kastet tyskerne tilbake over brua. Men å rykke fram etter en rett,
apen veg uten hekker, med fienden på den andre enden, er en umulig
framgangsmåte i krig med moderne våpen.
Kampene utviklet seg fort også andre steder, slik oberst Hibbert
hadde spådd. Fordi han tvilte på at Lincoln-bataljonen var i stand til
å holde posisjonene ved Vist, beordret han Kp. A (Sparbu) å rykke til
Mære, i skumringen, for å dekke vegkrysset der. Kp. D ble også i
kveldingen, under kapt. N. F. McGrath, beordret til å trekke ut av
Røra til et sted omtrent halvannen kilometer syd for Sparbu. Han
beordret videre Kp. B og C til å trekke tilbake langs østsiden av Leks
dalsvatnet til Fisknes.
Klokken halv ti om kvelden, i mørkningen, kom det ordrer fra
brigadekommandoen om at kompaniene skulle forbli i stillingene ved
Strømmen, Røra og Stiklestad natta over, og trekke tilbake neste

----
112 Krig
----
NORDMENN!
De norske og de tyske tro pper beskytter
i fellesskap Deres hjemland. La Dere ikke
opskake av forbryterske engelske agenter,
som vil gjøre Deres land til krigsskueplass.
Legg ned utone! - la op iglen arbeidet
Den øverstkommanderende gjør bekjent:
For krigsretten kommer den som
understøtter den av den forhenværende
regjering utstedte mobiliseringsordre eller
utspreder falske rykter. Skutt blir enhver
civilperson som blir påtruffet med våben
i hand. Skutt blir den som ødelegger anlegg
som tjener trafikken og etterretningsvesenet
Skutt blir den som anvende r krigsmidlar
som står i strid med folkeretten.
Nordmenn! Den som virkelig elsker
sitt fedreland tar op arbeidet igjen.
Ctykk 1 AkSSSjBESSii, Trondbjwn.
George» kastet flygeblad over Verdal.

----
113 Krig
----
morgen over land til Henning. Disse ordrene viste igjen hvor kom
plett uten føling brigadens hovedkvarter var med realitetene i enga
sjementet. Tilbaketrekking om natten var eneste mulige handling,
fordi enhver bevegelse på vegene om dagen ville utløse kraftige luft
angrep. Forflytning gjennom terrenget var ren og skjær fysisk
umulighet.
Kompaniene hadde allerede begynt å marsjere, og oberst Hibbert
besluttet å opprettholde sine ordrer og fullføre tilbaketrekningen til
Henning neste morgen. At han gjorde det riktige, viste seg neste
morgen, da det kom ordre om at hele brigaden skulle trekke seg
tilbake til Namdalseidet.
Den 22. april begynte dårlig for KOYLI, en dag som skulle bli
desperat. «George» viste seg og fløy meget lavt fram og tilbake over
Sparbu. Klokken kvart på åtte om morgenen oppdaget piloten D
kompaniet sør for tettbebyggelsen og kastet et bluss som signal for
tyskerne til angrep. Kort etterpå kom det sørgelige nyheter fra
Lincoln-bataljonen. De to kompaniene ved Vist var tvunget tilbake
av landtropper, støttet av kanonild fra sjøen og flyangrep. Brua i
Steinkjer var også under ild. Nå var KOYLI-bataljonen sikkert og
visst avskåret fra resten av brigaden, som var i ferd med å trekke
tilbake til en linje 80 km lengre nord.»
Britenes beretning om engasjementet i Verdal avviker adskillig i
forhold til det en har kunnet rekonstruere ut fra den norske rapporten,
øyenvitner, også i forhold til den tyske.
Bl.a. må det være en del uriktige tidsangivelser. Ifølge øyenvitner
kom britene marsjerende etter vegen, langs Bjørga og til Fleskhus. Det
de forteller om tyskernes slipp av flygeblad over Verdal, skjedde ikke
før skytinga så å si var opphørt.
Men samtidig forklarer beretningen enkelte forhold hvor en har vært
usikker. Det var således trolig soldater fra kompaniet ved Fleskhus, som
mannskaper fra den norske I.troppen var i kontakt med i området
Borgen-Bakketun, og at det nok var disse som skjøt mot vegen på Nest
voldslettene samtidig som den fangede trentroppen ble ført mot Øra.
En får også en forklaring på hvorfor kompaniet ved Stiklestad ikke
begynte tilbaketrekningen før om morgenen 22. april, etter ordre fra
Brigaden, mens, som nevnt tidligere, de ved Fleskhus trakk seg tilbake
til nordenden av Leksdalsvatnet ganske tidlig på dagen den 21. april,
ved hjelp av Georg Olsen som vegviser.
Det er og verd å merke seg det som nevnes om de 20 ingeniørsoldat
ene, som hevdes å tilhøre B-kompaniet ved Stiklestad. Et brev fra Royal
Engineers Museum, til oblt. K. Nagel Dahl ved DR3, forteller at
troppen var 3. tropp ved 55. Feltkompani, at troppen kom til Verdal den

----
114 Krig
----
20. april (dagen før kampene), og at de trakk seg tilbake til området
Vist-Steinkjer om morgenen den 21. april, etter å ha vært i kamp med
fienden.
Den tyske krigsdagboka har noen korte notater om dette. Den 21.
april ble bl.a. en sivilperson og en såret engelskmann bragt inn til 181.
infanteribrigade i Trondheim, på samme tid som de sivile fangene fra
Verdal. Briten tilhørte Royal Engineer og ble innlagt på St. Elisabeths
hospital i Trondheim.
22. april: - blandt de engelske fangene i Verdal var det en liten
ingeniørtropp -.
23. april: - i Verdal traff man 1 offiser og 74 engelskmenn. Fangene
ble dagen etter transportert til Stjørdal, og den 25. april holdt tyskerne
propagandamarsj i Trondheim med de engelske krigsfangene.
Dette kan tyde på at den engelske ingeniørtroppen ble fanget, og ikke
kom seg tilbake til utgangspunktet, Vist.
Den tyske krigsdagboken forteller at Verdalsøra ble tatt etter to
timers kamp fra hus til hus, men dette er nok en smule overdrevet.
Egil Hynne, som så oppmarsjen med engelskmennene, forteller at det
også var med noen norske dragoner.
Det britiske B-kompaniets noe overraskende og fluktbetonte retrett
etter det mislykte forsøket i å rykke fram mot Øra sammen med Motor
mitraljøseeskadronen, må nok sees tildels på bakgrunn av den situasjon
som hadde oppstått, og tildels av norske styrkers übesluttsomhet og
mangel på handlekraft til å sikre retretten på begge sider av Leksdals
vainet, som det ble bedt om.
Det britiske hovedkvarteret hadde nemlig anmodet om at DR3's to
skieskadroner (Hjulryttereskadronene) ble sendt fram til Sem og Seli
ved nordenden av Leksdalsvatnet, og et klart direktiv fra britene om å
sikre og sperre vegene på begge sider av vatnet. Den ene over Sem -
Viken - Skjørholm, den andre over Seli - Hofstad - Hallem.
Dragonregimentets første ordre til skieskadronene, for å løse opp
draget, var klar nok, og meldte til britenes hovedkvarter bl.a.:
«To eskadroner på ski, ca. 280 mann er beordret til Henning. Det vil
bli sendt 50 mann til Sem og 50 til Seli, med maskingeværer og rikelig
med ammunisjon. De skal sperre vegene og prøve å stanse fienden-.»
Skiavdelingene kom i det hele tatt ikke så langt som til Leksdals
vatnet. De ble av sjefen for dragonregimentet stoppet allerede ved
Ogndal kirke, av frykt for at vegen Ogndal - Steinkjer skulle bli til
stoppet av tyskerne. Derved kunne retrettmuligheten gå tapt. Det ble
forlangt at britene skulle sikre vegen, men de meldte tilbake at det ikke

----
115 Krig
----
var noen overhengende fare for vegen Ogndal - Steinkjer. De gjentok
sitt forlangende om støtte av skiavdelingen, men dette ble ikke oppfylt.
Dagen etter, den 22. april, ble skieskadronene trukket tilbake helt til
Stod.
Oberst Gudbrand Østby behandler dette ganske inngående i boka
«Operasjonene i Nord-Trøndelag» med ganske kritiske bemerkninger,
som han avslutter slik:
«Som ovenfor nevnt vegret dragonregimentet seg for å sende ski
eskadronene sørover som ønsket av britene, fordi regimentet ikke
hadde noen tropper til sikring av veien Steinkjer - Ogndal og derfor
fryktet for at eskadronene ville bli avskåret hvis ikke britene sikret
denne veien.
Hertil kan kort bemerkes at denne dag, 21. april kjempet de
forreste tyske avdelinger dels ved Verdalsøra og dels ved Vist, begge
steder langt sønnafor veien Steinkjer - Ogndal. Det var først om
kvelden 22. april at tyske tropper, landsatt fra fartøyer, besatte
Steinkjer, etter at britene 21. og 22. april hadde kjempet sønnafor
byen mot de tyske tropper. Det var altså ingen risiko for at ski
eskadronene kunne bli avskåret noen av disse dagene. Forresten bør
skiavdelinger kunne finne en retrettvei seiv om storveien skulle være
sperret.»
Dette forklarer hvorfor britene viste stor grad av bitterhet overfor de
to lastebilsjåførene, Sverre Fikse og Ivar Jakobsen, som ble tvunget til å
yde transporthjelp i Leksdalen den 22. april, og hvor britene hevdet at
de var blitt lurt og narret av nordmennene.
Folk som oppholdt seg på høgdedraga i Vinne, kunne mens kampene
pågikk ved Verdalsøra, se et marinefartøy som lå utenfor munningen av
Verdalselva. Dette bekreftes i den tyske krigsdagboka, som viser at en
motortorpedobåt ble satt inn til støtte for landstyrkene, men at den gikk
på grunn. Den kom ikke løs før neste dag og gikk da mot Steinkjer.
Båten hadde tydelig seilt etter gammelt kart, fra før Verdalsraset, som
viste at fartøyer kunne gå helt opp til Verdalsøra.
Sivile sjåfører i kampsonen
Ivar Jakobsen og Sverre Fikse møtte på Steinkjer med sine lastebiler
etter at ordre om mobilisering var kunngjort. Først ble de utrustet som
soldater, med uniform og utstyr. Da det ble klart at de skulle være sjå
fører på egne biler, måtte de levere inn soldateffektene, for da kunne de
være sivile. Slik var den merkelige beslutningen som ble tatt for deres
vedkommende.
Lørdag 20. april fikk de permisjon for å tilbringe helga heime i
Verdal. Det ble ei dramatisk permisjonshelg.
Verdalsboka — 8

----
116 Krig
----
I midnattstida fikk de ordre om å møte med bilene bak de norske
stillingene på Øra. Ivar Jakobsen fikk beskjed om å parkere i nærheten
av Losjelokalet, mens Sverre Fikse, med bilen, ble plassert i Veita.
Etter at kampene og skytinga hadde vart ei stund, fant Jakobsen at
han ville se hvordan det sto til hos kameraten borte i Veita. Han tok seg
fram bak hus og gjennom hager bak stillingene. Sverre Fikse var ikke å
se ved bilen. Derimot fikk han øye på ham i vinduet i tredje etasje i
Eriksengården, med krager og i full gang med å skyte mot fienden på
Ørmelen. Jakobsen mener at Fikse da hadde på ei befals uniforms
kappe.
Om dette forteller Sverre Fikse, at han ble oppmerksom på en norsk
soldat som satt på trappa til fotograf Henning Andersson, passiv,
apatisk og i tydelig sjokktilstand. Fikse mente imidlertid at situasjonen
tilsa, at nå måtte alle tilgjengelige våpen nyttes. Han tok fra soldaten
geværet, patronene og hjelmen, uten at denne syntes å ense noen ting,
og ga seg aktivt med i forsvaret av Øra. Først i dekning bak en av de
gamle stabbesteinene i Veita, men fant snart at dette var for lavt og ga
ingen oversikt over området hvor tyskerne rykket fram. Han tok seg da
opp i tredje etasje i Eriksengården, og fra vinduet der var det ypperlig
oversikt. Fikse var vant med skytevåpen og tok omhyggelig sikte og
kunne se resultatet.
Fikse forteller at en av de norske befalingsmennene mislikte hans
foretak, men da han ikke var villig til å innstille, leverte befalings
mannen ham ei uniformskappe og sa: «Ta i allefall denne».
Etter retretten til Stiklestad, var både Fikse og Jakobsen med da eska
dronen rykket fram på nytt.
I Haugsgropa måtte de søke dekning i veggrøfta for de nærgående
flyene.
Engelskmennene truet med skytevåpen
Etter at de hadde vært med på å transportere eskadronen til Leks
dalen, returnerte de så snart de hadde blitt kvitt lasten med tanke på å
bringe lastebilene i sikkerhet. De kom imidlertid ikke lengre enn til
Lund i Leksdalen, da de ble stoppet av den engelske avdelingen. Nå var
det irriterte og mistenksomme englendere, som ga uttrykk for at - «De
hadde blitt narret så mye denne dagen, at nå ville de ikke vite av mere
tull fra nordmennenes side» - og de to sjåførene hadde hele tida geværer
og pistoler rettet mot seg. Etter mange viderverdigheter samt ved hjelp
av lokal tolk, var det klart at de hadde bare ett å gjøre, å transportere
den engelske avdelingen videre nordover så langt som vegen var brøytet.
Men hele tida med skytevåpen rettet mot seg.
Det må innskytes at den engelske avdelingen ikke hadde egne kjøre

----
117 Krig
----
tøyer og at de befant seg i en vanskelig situasjon. Trolig ventet de at
nordmennene hadde hjulpet dem med transport. Episoden er et bevis på
det manglende samarbeid mellom de norske og engelske styrkene og
skyldes nok i stor grad misforståelse og gjensidig mistro.
Sverre Fikse etterlyst
De ble ikke kvitt den engelske lasten før neste dag, men bestemte seg
på nytt for å prøve å få bilene i sikkerhet og da helst over på svensk side.
Men nå fryktet de at tyskerne hadde kommet til Stiklestad og var for
beredt på å bli beskutt. Da de nærmet seg Stiklestadkrysset, kjørte de
opp lasteplanene som vern mot eventuell skyting bakfrå. Men intet
dramatisk skjedde, de stoppet ikke før i Garnes. Der var det
imidlertid en ny overraskelse. Fru Hegbom kom ut og spurte etter
Sverre Fikse, han var etterlyst fordi han hadde skutt tyskere i et hus på
Øra. (Riktig var vel fra hus). Han måtte fortest mulig flykte til Sverige.
Dette var selvsagt et sjokk for Fikse, og til sin siste dag undret han seg
på hvem som allerede på det tidspunktet hadde rapportert episoden i
Eriksengården til tyskerne.
De fortsatte til Sul-stua og tenkte å stoppe der til dagen etter. Ut på
kvelden fikk de imidlertid se billys i svingen øst for Kvernbrua. Tyskere,
trodde de, og gjemte seg i uthusa. Det var imidlertid løytnant Bøe som
kom med geværer og ammunisjon fra Vaterholmen. Fikse og Jakobsen
påtok seg å bringe dette i sikkerhet i Sandvika. Begge var på det tids
punkt overbevist om at norske og allierte styrker slo til og tok tilbake
Verdalsøra, og det ganske snart også. Etter at bilene var trygt plasserte
øst for grensa, tok de til med skyteøvelser med utstyret fra Vater
holmen. De skulle jo gå mot Øra igjen og det gjalt å være budd.
Skytinga skremte de svenske vaktene øst for grensa, og der ble slått
alarm, for de trodde tyskerne nærmet seg. Da det hele ble avklaret, fikk
nordmennene henstilling om å slutte med øvelsene.
Det tok tid før Sverre Fikse våget seg på Øra og heim. Han slo seg til i
Sul ei god stund utover sommeren, helt til det kom påbud om at alle
skulle ha pass, de første små, røde identitetskortene. Da merket han
intet til noen etterlysning.
Regimentsjefen, oberst Wettres tale ved siste oppstilling
av Trøndelag dragonregiment nr. 3, 10. mai 1940
«Det norske folk har ikke villet ofre på vårt forsvar det som var nød
vendig for å sikre landets nøytralitet — til tross for at Norge vel er
lettere å forsvare enn kanskje noe annet land.

----
118 Krig
----
Trøndelag dragonregiment oppstilt på Snåsa etter kapitulasjonen i 1940
og under oberst Wettres tale til dragonene.
Vi ser idag resultatet av denne sørgelige innstilling.
Vårt fedreland er hærtatt land.
De tyske tropper har vist at de i løpet av noen dager med små styrker
og meget ufullstendige midler — meget mindre enn vi kunne råde
over — har satt våre flyplasser og kystfestninger i slik stand at seiv
Englands mektige flåte er maktesløs.
Vi kommer til å betale dyrt for hva vi her har forsømt.
La oss håpe at vi en gang i fremtiden atter blir frie menn, og at vi da
har lært at forsvarets forfall og landets forfall i alle tider har gått
hand i hand.
Idag står Trøndelag dragonregiment nr. 3 for første — og kanskje
siste gang — samlet omkring sin standart.
For oss militære er det vel de tristeste begivenheter i vårt liv.
I en måned har vi vært i krig.
Kravene til disiplin og moral, humør og utholdenhet har vært meget
store. Det er det store lyspunkt idag at regimentet har vist å holde
mål på disse feiter. Jeg vil takke dere alle for hva dere har ydet. Jeg
tror ikke noe regiment, med så utilstrekkelig øvelse og så små for
svarsmidler mot fiendens fly, kanoner og øvrige våpen, hadde
kunnet klare påkjenningen bedre enn DR3 har gjort.

----
119 Krig
----
Jeg er ikke i tvil om at hadde vi fått ytterligere rimelig tid til ut
dannelse, tilstrekkelig våpen og ammunisjon som var oss lovet av
England, og en alliert som hadde støttet oss slik som vi hadde grunn
til å vente — og ikke bare gjort situasjonen vanskeligere for oss — så
skulle vi ha hevdet oss i kampen mot en hvilken som helst fiende.
Da våpnene ble nedlagt, var regimentet fullt beredt til å gå i kamp for
atter å ta vårt land i besiddelse. Men våre ansvarlige sjefer fant at
efter at engelske og franske tropper uten varsel forlot landet, ville en
fortsettelse uten hjelp med et par dagers ammunisjon, sviktende for
syninger og intet oppnåelig mål å kjempe for, være uforsvarlig.
Under våpenstillstandsforhandlingene, tok jeg med mitt personlige
æresord ansvaret for regimentets disiplin og samhold skulle opprett
holdes hvis vi fikk bli liggende fritt i våre kvarterer og seiv beholde
våre våpen under egen væpnet vakt.
Jeg stolte på dere alle sammen. Og det har vist seg at jeg hadde rett.
Jeg tror dere alle med meg, senere i livet vil være glad for at Trønde
lag dragonregiment nr. 3 ikke behøvde å gå i fangenskap, og at vi
fikk leve som frie soldater til regimentet ble demobilisert. Jeg mener
at det er en æresbevisning mot oss fra våre fienders side som vi ikke
bør glemme.
Vi opplever vel nå et av de mørkeste avsnitt i Norges historie.
Men jeg vil takke alt befal som med utrettelig omsorg har tatt seg av
sine avdelinger under slit og kamp denne måned, og alle soldater som
med sin gode holdning har gjort at vi kan gå hjem med løftet panne i
bevisstheten om at Trøndelag dragonregiment nr. 3 har gått
igjennom denne prøve med ære.»
Rettstjenesten klikket
I skriv til oberst Getz, sommeren 1940, kritiserer oberst Wettre, at
rettstjenesten for DR3's vedkommende klikket fullstendig. Særlig på
peker han det uheldige i hva angår de 4 som ble arrestert i Verdal og at
saken av hensyn til disiplinen burde vært pådømt straks, og skriver
bl.a.:
«De fornødne skritt ble uten ophold tatt fra regimentets side — og
forberedelser gjort av de juridiske myndigheter. Men så snart kamp
virksomheten begynte for alvor, forsvant disse myndigheter.
Resultatet var at alle de arresterte (verdalingene) måtte holdes under
vakt hele resten av den tid operasjonene varte. Det voldte meget bry
og var på mange mater uheldig.
Jeg må derfor fremholde at om vi i fremtiden atter får et forsvar, må
den ordning av juridisk art som under vårt korte felttog har vist seg
ganske übrukelig, tas opp til revisjon.»

----
120 Krig
----
Den brannherjede eiendommen til Johannes Barstad på Ør/ne/en.
Brann og skader på eiendommer
Det var et bedrøvelig syn og ei tung stund for de som fant heimene
rasert da de smått om senn vendte tilbake fra evakueringa. De hadde
nok sett røyken fra brannene som raste samtidig som kampene pågikk,
men håpet kanskje likevel at det ikke var deres heim som gikk opp i
røyk. For noen var dette likevel den bitre virkelighet. I alt ble 15 heimer
brannherjet og totalskadd i de tidlige morgentimene den 21. april 13
på Ørmelen og 2 på Tinna. Samlet var det 32 hus som brant ned til
grunnen. Dertil var det en lang rekke skader på andre eiendommer som
følge av kamphandlingene, eller hærverk forvoldt av tyske soldater i
forbindelse med innbrudd. Et bolighus på Ørmelen fikk så omfattende
skader, at eieren ikke fant det formålstjenlig å reparere det, men rev ned
og bygget nytt. Flere av heimene ble ikke bygd opp før etter krigen, da
tyskerne la beslag på alt som het bygningsmaterialer til sine anlegg.
Medrekna de brannherjede, ble det registrert og taksert skade på 132
eiendommer sommeren 1940.
Ellers kan det ikke sies at tyskerne gjorde seg skyld i noen systematisk
plyndring på Øra og nærmeste omegn. Det gikk nok hardt ut over vare
beholdningen i noen av forretningene, samt på meieriet. I flere heimer
var det også ting som kom bort. Blant det som kunne registreres samme

----
121 Krig
----
morgen, var at tyske soldater hadde rustet seg med nye sykler fra de 3
sportsforretningene, og at de gasset seg med ost, smør, sjokolade o.s.v.
Følgende eiendommer ble totalskadde av brann 21. april 1940, og
representerer den største brannherjing bygda har vært utsatt for:
Nordlund g.nr. 18 b.nr. 50 Ingvald Kalset 2 hus
Heggnæs g.nr. 18 b.nr. 38 Marie og Agnes Nilsen 3 hus
Hegglund g.nr. 18 b.nr. 39 Signy Valberg 2 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 3 Johan Kverkild 2 hus
Sletmo g.nr. 18 b.nr. 33 Ole A. Olsen 2 hus
Solstad g.nr. 18 b.nr. 23 Oskar Olsen 2 hus
Prøven g.nr. 18 b.nr. 46 Peder P. Pedersen 2 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 46 Maren Thomsen 1 hus
Formo g.nr. 18 b.nr. 19 Martin Lyng 4 hus
Orgon g.nr. 18 b.nr. 93 Gustav Karlsen 1 hus
Barstad g.nr. 18 b.nr. 30 Johannes Barstad 3 hus
Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 3 Anna Fikse 3 hus
Leiet grunn Gustav Mikalsen 1 hus
Lindheim g.nr. 20 b.nr. 19 og 13 Andreas Bye 3 hus
Rosenborg g.nr. 19 b.nr. 102 Nils Nilsen 1 hus
I tillegg til dette ble bolighuset til Karl Hynne, g.nr. 18 b.nr. 49, så
rasert av håndgranater at det måtte rives.
Tyske rne brer seg utover bygda
Etter at tyskerne hadde erobret Verdalsøra, la de i første omgang an
på å befeste og sikre det bruhodet de hadde skaffet seg nord for den
viktige Verdalselva.
De grov og bygde små forsvarsreder omkring Øra, og med unntak av
spredt patruljering, gikk det ennå noen dager før de tok til å bre seg
utover bygda i noen særlig grad.
Onsdag 24. april tok nye styrker over kontrollen i Verdal. Patruljer
inga ble hyppigere, men de gikk svært forsiktig og mistenksomt fram.
Telefonutbygginga i Verdal var den gang slik at mange abonnenter
var på samme telefonlinje. Når en tysk patrulje var på veg opp over
bygda, ble det ringt fra gard til gard og varslet. For det meste holdt folk
seg da inne. Enkelte flyktet til skogs, og det var tydelig at respekten for
disse grønnkledte soldatene, med stålhjelm, håndgranater i både belte
og støvleskafter, var stor.
Til Vuku kom det mange slike bud den første uka, uten at tyskerne
viste seg der. Da det aller første budet kom, var det tilløp til panikk. Om
det ikke var snakk om noen direkte flukt, så var det mange som ikke
fant det trygt å oppholde seg i heimene rundt Bredingsberga.

----
122 Krig
----
De første tyskerne kom til Vuku søndag den 28. april, og da traff de
vukubyggene heime. De mange falske alarmene hadde kanskje gjort sitt
til at respekten var redusert.
Da de første tyskerne passerte Haga, holdt et par karer på med ved
hogst i nærheten. I tyskernes øyne var kippvedstablene mistenkelige
saker. Da tyskerne nærmet seg med geværene parat, var nok vedhugg
erne fristet til å ta bena fatt, men heldigvis holdt de seg i ro. Mens ved
stablene ble nøye undersøkt, måtte de to karene stå med hendene i
været. Ellers artet nok det første møte med de tyske soldatene seg på
forskjellig vis for den enkelte verdaling.
Til Leksdalen kom de første tyskerne den 1. mai. En patrulje kom da
fram til Lund hvor den gikk i forsvarsstilling og såtte opp maskingevær.
Ut på dagen trakk de seg tilbake og etter hva det har kunnet registreres,
følte tyskerne seg ennå usikre på om det var engelske soldater i
Leksdalen.
På dette tidspunkt hadde en del leksdalinger satt igang forsøk på å
berge de norske militærbilene som var satt igjen ved Aksnes. To biler
hadde de fått tauet et stykke innover Markavegen og dekt til godt med
granbar, den tredje sto på tunet på Hofstad. Det var snekkermester
Konrad Hermann som gikk i spissen for dette. Han var evakuert til
Leksdalen, og under hele okkupasjonstida hadde han en kompromissløs
holdning overfor inntrengerne. Det var nok ikke langt unna at hans
første møte med tyskerne kunne ha endt med forferdelse.
Så langt opp som til Sandvika, kom ikke tyskerne før 17. mai, og til
Vera en gang ut på juni.
Mismot og ryk ter
Etter hvert som dagene og den ventede motaksjon fra norske og
allierte styrker uteble, spredte mismotet seg og folk klamret seg til et
hvert halmstrå som hadde snev av oppmuntring. Rykter og historier
som gikk i tyskernes disfavør, ble mottatt med begeistring. Gjenerob
ringa av Narvik de siste dager i mai var noe som holdt motet oppe. Det
samme med den seige motstanden til mannskapene på Hegra festning.
Det som imidlertid overskygget alt var meldingene over radio og i avis
ene om tyskernes fantastiske framgang. Et eksempel på de mange
ryktene de første dagene etter at Verdalsøra falt, er at en mann en dag
kunne fortelle naboen at nå var engelskmennene gått i land på Skånes,
hvorpå naboen repliserte: «De denne trur æ itj nå på, men arti å hør'e
læl».
Det gikk imidlertid ikke mange dagene før også de siste skansene falt.
Engelskmenn og franskmenn forlot Nord-Trøndelag 3. mai uten å
orientere den norske militærkommandoen nord i fylket, helt over

----
123 Krig
----
raskende. De norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulerte 4. mai, og
dagen etter festningen på Hegra. Den 10. juni underskrev general Ruge
kapitulasjonserklæringen for hele landet. Vi var okkupert.
«DÆMSJØTDA VEL ITT' FØLK»
A v Svein Haugan
Tyskernes komme til tettstedet Bredingsberg i Vuku, gjorde folk
forvirret og usikker. Denne forvirringen gav seg utslag i mange pussige
episoder, som det i ettertiden nok er dratt på smilebandet av. Folk i
Vuku hadde også levd i fred. Vel hadde de fulgt med i den spente situa
sjon, men det angikk ikke dem direkte. Derfor kom dette med krig og
invasjon som litt av et sjokk for de fleste.
Landvernssoldatene under kommando av de pensjonerte løytnanter
Bergsmo og Aal, voktet på Østnesbrua og Holmsbrua, i en periode. De
bodde i mastua hos handelsmann Storness, og hadde som kokke Emma
Tromsdal. De skaffet seg forsyninger, og etter sigende levde de godt,
blant annet på en okse de kjøpte inn. Livet gikk sin vante gang for disse
soldatene. Man skiftet vakt både ved Østnes og Holmen, og intet virket
urovekkende. Men så begynte det å gå forlydender om at tyskerne var
på veg til Vuku og Bredingsberg. Da kom nervene på høykant hos noen
og hver. En ettermiddag kom det et rykte om at tyskerne var på veg til
Vuku etter «Sørvegen» og ned Østnesbakkene. Da pakket landvernet i
hop våpen og ammunisjon og mer eller mindre rømte til Vesthellan.
Man var ikke forberedt på noen kontakt med fienden. Dette utløste full
evakuering fra Vuku sentrum.
Folk fikk vel mer eller mindre panikk. Men likevel var de jordnære
nok til å ruste med seg både sengklær og andre ting de måtte komme til
å få bruk for. Det er fortalt at Aagot Stene hadde satt brød inn i steike
ovnen like før budet om evakuering kom. Hun ble med soldatene til
Vesthellan, og de uferdige brøda tok hun med seg, og fortsatte steikinga
ved fremkomsten til Vesthellan. Det var forresten mye folk som kom dit
denne kvelden. Andre dro til andre garder som lå mere i utkanten. Aust
grunnan og Vangstad var evakueringsplass for den som skriver disse
linjer.
Residerende kapellan i Vuku, Skogsholm, og mange flere, tok inn på
Austhellan. Denne natta var det bare to mennesker igjen på Bredings
berg. Det var bakermester Ludvig Sørager og handelsmann Nils Stene.
Sørager gikk og la seg som om intet hadde hendt. Nils Stene forskanset
seg i jordkjelleren. Med kikkehull i døra til kjelleren, lå han klar med
krageren. Etterpå sa han at han ikke hadde sett så mye som en svart katt
den natta.

----
124 Krig
----
De siste som reiste fra Bredingsberg, og lot de to noe eldre karene bli
tilbake, var Arne Breding og Kjell Haugan. De kjørte til Brekka i Ulvilla
og overnattet der. Kjell Haugan var med og passet telefonsentralen i
Vuku, men nå fikk den klare seg seiv en stund.
Det kom ingen tyskere. Stadig var det blind alarm, men den kvelden
landvernsoldatene forlot vaktobjektene — broene over Verdalselva —
hadde tyskerne snudd ved Levringan, så noe var det i ryktene som gikk.
Da de første tyskere kom til Vuku — det skjedde visst en søndag i april
— var det ingen som evakuerte. John Stene hadde gravd ut noen
terrasser oppe i Stenehaugen og plantet frukttrær. Dette var de første
tyskere interessert i, de trodde det var stillinger, og de undersøkte nøye.
I minnet fra denne anledning er fastspikret at tyskerne spanderte siga
retter på noen av mannfolka i Vuku.
De fleste som reiste fra heimene sine kom relativt fort tilbake. Andre
slo seg til ro, og det kan vel hende at gardsfolka syntes det var en viss
festivitas med så mye folk å snakke med.
En liten episode til slutt, som gir en god illustrasjon av hvordan folk
flest oppfattet krigssituasjonen. En mann skulle avsted nedpå «Berga»
for å se på tyskerne. Mor hans var engstelig og advarte ham at han
måtte være forsiktig så han ikke ble skutt. Da kom det lakonisk: «Dæm
sjøt da vel itt' følk».
Verdalinger kjempet i nord, sør og vest
Mange verdalinger var ute i krigen 1940. Både i nord, sør og vest i
landet kjempet befal og soldater fra Verdal mot den tyske invasjons
hæren, og i de dagene var det ikke mange ungdommer i vernepliktig
alder som var heime. I enkelte heimer var det flere sønner som la i veg
for å melde seg for sin avdeling da ordren om mobilisering kom. For
foreldre og søsken kunne det være adskillig påkjenning og ei tung stund
når en eller flere måtte gi seg i veg ut i krigen og uvisse om de noen gang
kom til å se hverandre igjen.
Som f.eks. hos familien Green i Helgådalen hvor tre brødre reiste
samme dag, Magne, Sverre og Kåre.
I kampen om Verdalsøra var det 14 verdalinger med. 1 Narvik
området var det hele 68 som var på nøytralitetsvakt ved krigsutbruddet
og ble med i kampene der. De langt fleste var imidlertid blant de norske
styrkene som opererte lengere nord i fylket. Men også på Østlandet og
Vestlandet var det verdalinger med. Sersjant Toralf Getz Wold studerte
i Oslo ved krigsutbruddet. Han var med i flere trefninger med fienden
på Østlandet før han falt ved Kotsøy i Sør-Trøndelag så å si siste kamp
dagen. Arne Ward avtjente førstegangstjenesten i Garden og var med i

----
125 Krig
----
Et norsk geværlag i forsvinningsdrakt et sted i Nord-Trøndetag 1940.
Mannen t.h. er trolig ritt mester Johan Weisæth som var sjef for Gevær
eskadron/DR3.
flere trefninger opp gjennom Gudbrandsdalen, og ble såret under
kampene ved Tretten.
En vil også nevne to eldre befalingsmenn som tok ordren på krigs
tjenestekortet om frammøte ved mobilisering alvorlig. Det gjelder 60-
årige vernepliktig løytnant K.F. Hermann, gårdbruker på Hofstad i
Leksdalen og den ca. 10 år yngre lærer på Bakketun, Henrik Hofset,
som var vernepliktig sanitetsløytnant. Begge var pålagt frammøte så
langt unna at de måtte reise gjennom fiendtlig besatte områder. Felles for
dem er og at de pakket sitt mobiliseringsutstyr i ryggsekken og la ut på ei
reise i det uvisse om de noen gang kom fram, eller heim igjen.
Hermann skulle møte på Hvalsmoen ved Hønefoss. Han kom fram
etter ei både spennende og problematisk reise. Alt utstyret hadde han
mistet og ved framkomsten var militærleiren på Hvalsmoen lagt i ruiner
av tyskerne. Han kom imidlertid i forbindelse med sin avdeling og var
med i flere trefninger på Hadeland og i Gudbrandsdalen. Var bl.a. med
i den avdelingen som marsjerte over Mjøsa. Han endte til slutt i
Åndalsnes samme dag som gullbeholdningen til Norges Bank ble skipet
nordover.

----
126 Krig
----
Henrik Hofset kom også fram til sitt frammøtested, Åndalsnes, hvor
han tjenestegjorde til han etter noen dager ble rammet av akutt magesår.
Han rakk såvidt å komme tilbake og ble innlagt ved sykehuset i
Levanger før tyskerne okkuperte Verdal.
Det var sikkert flere verdalinger som kjempet i andre landsdeler enn
de som her er nevnt.
Einar Bjart nes og Per Ah/gren som var blant de mange verda/ingene på
nøytralitetsvakt i Narvikområdet samt med i kumpene på Bjørnefjell.
En liten norsk avdeling under krigen i 1940.

----
127 Krig
----
K. F. Hermann som tok seg fram
gjennom fiendtlig besatte om
råder for å møte ved Hønefoss.
Disse tre soldatene er fra gardekom
paniet som kjempet mot tyskerne i
Gudbrandsdalen. Han til høyre er
verda/ingen A rne W ard.
Verdalinger i kamp på Bjørnefjell
I den norske styrken som i april 1940 var innviklet i harde kamper
mot tyskerne langs Ofotbanen og opp over mot Bjørnefjell, var det flere
verdalinger.
Dessverre kjenner en ikke til hvor mange og kan således ikke sette opp
noen navneliste. I Verdal historielags årbok 1979 er det imidlertid en
oversikt over verdalinger som i 1940 møtte krigen i Narvikdistriktet. En
viser også til artikler i samme årbok av Oskar Øwre og Magnus Hallem.
På nyåret i 1940 ble ca. 70 verdalinger innkalt til nøytralitetsvakt i
Narvikområdet, — den såkalte Nord-Trønderbataljonen som var
forlagt på Elvegårdsmoen. Etter planen skulle mannskapene avløses,
dimitteres og sendes heim den 10. april. Men om kvelden den 8. april ble
bataljonen satt i alarmberedskap. Mannskapene fikk utlevert skarpe
skudd og fikk ordre om å marsjere til Narvik. 1 snøfokk og mørke ble
marsjen en hard tørn for soldatene. For å komme over Rombakfjorden
måtte de på ferge, men da ferga hadde liten kapasitet, ble det lang og
hustri ventetid ved fergestedet.

----
128 Krig
----
Trønderkompaniet oppstilt på Elvegårdsmoen i 1940.
Grytidlig om morgenen 9. april kom bataljonen til Narvik, midt
under den verste ildmørja da panserskipene «Norge» og «Eidsvoll» ble
senket.
Blandt mange som omkom da de to skipene ble senket, var Reidar
Austad, 21 år. Han var vokst opp i Verdal, men flyttet til Røra i 14-års
alderen.
En del av mannskapene ble anvist stillinger i Hamneområdet. De
skulle forsøke å hindre tyskerne i å gå i land. Oberst Sundlo gikk
imidlertid til forhandlinger med tyskerne og overgå byen uten kamp.
Deler av bataljonen samlet seg inne på skolegården i Narvik og gjorde
seg klar til avmarsj. De var imidlertid omringet av tyskere på alle
kanter. Avdelingen presterte da den mest forunderlige tilbaketrekning
som ble gjort under krigen i 1940. Frekt og freidig, med geværet i rem
over skuldra, marsjerte ca. 200 mann ut skoleporten, på ett geledd,
anført av to majorer, major Spjeldnes i spissen og major Omdal midt i
marsjrekken. Slik marsjerte de gjennom hele byen, forbi jernbane
stasjonen på den andre siden og videre langs Ofotbanen i retning
Bjørnefjell.
I gatene var det en masse tyske soldater og befal. De så på opptrinnet
med stor undring — forsto ingen ting. Noen av dem utbrøt: «Wass los»,
andre smilte og vinket til nordmennene som marsjerte forbi, og som da
vinket tilbake.
Da tyskerne fikk summet seg og forsto at nordmennene hadde
kommet seg unna, sendte de en patrulje etter dem. Da var den norske
styrken kommet så langt som til den første tunellen på Ofotbanen og det
tyske forsøket på å stoppe dem ble kontant avvist.

----
129 Krig
----
Verdalinger på Bjørnefjell i 1940. Ncermest Oddvin Wahlberg, Einar
Bjart nes, Gunnar Ahlgren, Olav Stavlund og Birger Vangstad. Bi/det er
tatt 12. april.
Det var ikke hele bataljonen som kom seg ut på denne måten. Bagasje
og skiutstyr måtte også etterlates i skolegården.
Styrken gikk i første omgang i stilling ved Djupvik. Derfrå og videre
østover langs Ofotbanen kjempet de en heltemodig kamp mot overlegne
tyske styrker i ei hel uke. Ved nærmest et kupp klarte de også åfåut et
malmtog til transport. Tyskerne
bindelsen, men de var ikke straks
og den ble nyttet for å få ut toget,
middel de første dagene.
hadde kontrollen over telefonfor
oppmerksom på jernbanetelegrafen
samt at den var et viktig sambands-
Den 11. april var styrken kommet så langt øst som til Nordalsbrua i
Hundalen. Der prøvde en tysk patrulje å falle nordmennene i ryggen.
Det var østerrikere som hadde gått på ski fra Elvegårdsmoen. På Elve
gårdsmoen hadde tyskerne forsynt seg rikelig av det etterlatte norske
materiellet. De hadde også iført seg norske militære vindjakker, slik at
de lignet på norske soldater. Angrepet ble avvist og nordmennene tok en
oberstløytnant og tolv soldater til fanger. Et hovedoppdrag var å holde
Nordalsbrua for å forhindre at tyskerne fikk kontrollen over
Ofotbanen. Tunellen, øst for brua, ble tilstoppet ved at et par malm
vogner ble sprengt inne i tunellen, samt at selve brua ble sprengt. De
holdt stillingen helt til den 15. april. På hele denne tida hadde de ikke

----
130 Krig
----
vært i hus. De hadde ikke hatt muligheter til å tørke klærne som de
måtte ha på seg både natt og dag. Stadig hadde de vært i kamp og bered
skap, og var adskillig utslitt. Sengeklærne de hadde ble tatt ut i stilling
ene, slik at de som var ved våpnene hadde noe til vern mot en bitende
kald vind. Om nettene var temperaturen omkring 15 minusgrader.
Den 15. april bestemte sjefen, major Omdal, seg for å føre styrken
over til Salangsdalen. Men så medtatt som de var av kulde, slit og
mangel på søvn, lot han dem overnatte i husene på Bjørnefjell natt til
16. april. I firetida om morgenen gikk tyskerne overraskende til angrep
med en større styrke. Overraskende fordi at sambandet de hadde hatt
ved hjelp av jernbanepersonellet, og som hele tida hadde varslet om
tyske framrykninger, hadde det lykkes tyskerne å bryte uten at nord
mennene var klar over det. Det utspant seg heftige kamper, tildels på
nært hold, 25-30 meter.
Angrepet var i to faser og etter ca. tre timer var den norske styrken så
hardt presset at en god del av dem ble drevet over svenskegrensa og de
hadde betydelige tap.
Under tilbaketrekninga ble Gunnar Ahlgren, fra Verdal, truffet og
segnet om og døde.
I alt falt 6 norske soldater under kampene ved Bjørnefjell, fem nord
trøndere og en fra Sør-Trøndelag. De øvrige som falt var: Olav
Hembre, Hegra, Arne Brustad, Frosta, Olav Nordtug, Beitstad, Olav
Katmo, Overhalla og Petter Johannes Hårsaker, Stadsbygd.

----
131 Krig
----
16 ble alvorlig såret, deriblant verdalingene Martel Slottemo og
Walter Gregersen.
I alt ble 45 tatt til fange, mens resten av styrken gikk over grensa til
Sverige.
Mot orm itraljøseeskadron/DR3
Motormitraljøseeskadron/DR3 var ingen mobiliseringsavdeling som
var satt opp på forhand, men den ble satt opp under helt spesielle
forhold. Personellet var en blanding av dragoner, hjulryttere og noen
frivillige.
Kavaleriet såtte den gang, som nå, opp mobile oppklaringsenheter,
beregnet for operasjoner framover. Dette gjaldt også for Motor
mitraljøseeskadronen. En kan derfor undre seg over divisjonskomman
doens disponering, ved å beordre en kavaleriavdeling til et så typisk
infanterioppdrag, som å møte fienden i faste stillinger ved elvebredden,
skyttergraver og jordbunkere. I henhold til både gammel og ny strids
taktikk skulle vel en slik avdeling ha operert framover, f.eks. mot
Skogn, Åsen, Langstein og utnyttet sin mobilitet i forsøk på å hindre
fienden i å rykke fram nordover. - (Dette er betraktninger bokskriveren
har gjort seg). Eskadronen måtte holde seg til ordrer og direktiver den
hadde fått.
1*
Veteraner fra Motormitr.esk. har tatt oppstilling på Rinnleiret ved
veterant raff i 1981.
Verdalsboka — 9

----
132 Krig
----
Eskadronen førte fullstendig personelliste over oppsetningen, ajour
ført med av- og tilgang til og med 20. april. Det må imidlertid ha
kommet noe tilgang like før trefningen. En vet med sikkerhet at Karle
Berre kjempet sammen med mannskaper i 1. tropp, nærmere bestemt
ved Brækkengården.
Listen som ble satt opp var beregnet for internt bruk, og personellet
er i stor grad ført opp med bare soldatnummer og etternavn. Noen med
bare de to siste sifre i soldatnummeret. Det har derfor ikke lykkes å
finne fram til fullt navn og bosted for samtlige, da flere ikke fantes i de
mannskapsrullene som var tilgjengelige.
I listen som følger er tatt med de som var i eskadronen den minnerike
dagen 21. april 1940.
Stab og stabstropp:
Stilling:
Grad/Nr.
Eskadronsjef Ltn
Nestkom. Fenr.
Eskass 5870/37
5885/39
Signalist 5832/37
Sykekorporal 2071/38
Sjåfør 5859/37
Trompeter 68
Motorsykkel- 7203/29
ordonans
Sykebærer 1272/34
Trompeter 54/35
Oppasser 5887/37
Motorsykkel
ordonans 5526/36
Motorsykkel-
ordonans 1703
Motorsykkel-
ordonans 6637/36
Kvarter- Frivillig
mester 5555/32
Kjøkkenass. 114/31
7. tropp
Tr.sjef Fenr.
Nestkom. Sjt.
Navn:
Gisle Mortensen,
Heimdal. Senere vpl. rittm.
Thorvald Willy Amundsen, Moss
Arne Ivar Olsen, Namsos
Harald Stene, Seierstad
Astor Røstad, Leksvik
Odd Molde, Verdal
JimThørn, Brekkvasselv
Haugan
Kristian Gjone
Muruvik. Frivillig i Finland
Tronæs
Peter Fiskum, Skorovatn
Gerhard Dahl-Sivertsen,
Sjølstad. Flyttet til Eidsberg
John Ekren, Verdal
Moum
Odd Refsås, Steinkjer
Per Ravlo,
Stjørdal. Frivillig i Finland
Bjarne A. Johnsen, Trondheim
Anders By, Verdal Senere vpl. løytnant
Ivar Lehn,
Trondheim. Oberstltn. sjef HV-12

----
133 Krig
----
Lagfører 5797/37
Korporal
1. skytter 5773/37
2. skytter 5766/37
3. skytter 5830/37
4. skytter 5835/37
5784/37
5826/37
5838/37
5581/36
Observatør 5975/38
Sjåfør 5794/38
Lag 2
1. skytter 5596/36
2. skytter 5376/35
3. skytter 5110/33
444/36
5412/35
5493/35
5269/34
5361/35
5592/36
Sjåfør Frivillig
4756/31
Motors.ord.
Motors.ord. 5074/34
5787/37
2. tropp
Troppsjef Fenrik
Nestkom. Sjt.
Lagfører 5792/37
1. skytter 5703/37
2. skytter 5786/37
3. skytter 5783/37
5083/33
4441/29
5429/35
5798/37
5888/37
5793/37
Sjåfør 5763/37
Johannes Rotabakk,
Leksvik
Sverre Reistadmo, Okkenhaug, Levanger
Johannes Faren, Åsenfjord
Teodor Ophaug, Brekstad
Artur Toralf Sivertsvik, Hasselvik
Ole A. Brovold, Stadsbygd
Reidar Margido Schjølberg, Storfosna
Karl K. Stoum, Rissa
Olav Austmo, Okkenhaug, Levanger
Oddvar Pettersen, Levanger
Gunnar Gravas, Vanvikan
Harald Haug, Ekne
Petter Hallan, Vinne, Verdal
Ingvald Brustad, Ytterøy
Karle Berre, Bangdalen - flyttet til Verdal
Erling Bjørås, Frol, Levanger
Rolf Olsen, Levanger
Bjarne Kristian Øvre, Ytterøy
Sivert Aasen, Sakshaug
Erling Glæstad, Skogn, Levanger
Leif Skogmo, Spillum i Namdalen
Arne Storlunet, Verdal
Elnan
Arne Hovelsen, Steinkjer
Alfred Haugen, Leksvik
Alf Tiller, Verdal
Per Getz, Byafossen
Einar Lindgjerdet, (Leksvik), Trondheim
Martin Hagen, Lundamo
Reidar J. Hermstad, Stadsbygd
Armang Leveras, Ekne
Odd Nyberg, Okkenhaug
Trygve Flatås, Frol, Levanger
Gunnar Modell, Beitstad
Edvard Hamstad, Mosvik
Hermod Oterbekk, Spillum
Ole Asbj. Dalsaune, Vanvikan
Jon Arthur Olberg, Åsen
(Flyttet til Rakkestad)

----
134 Krig
----
Observatør 5594/36 Ole Bernh. Storsve, Skogn Markabygd
John Langfjæran, Trondheim
(Flyttet til Gjøvik)
1. skytter 5797/37
2. skytter 5091/33
3. skytter 5837/37
Georg A. Sjåstad, Skogn
Knut Martin Bakøy, Rissa
4897/32
Harald Musum, Leksdalen, Verdal
Johannes Moås, Skogn
4303/27
5819/37
Alf Sørensen, Fillan, Hitra
Mitr.skytter 5774/37
Einar Venås, Okkenhaug, Levanger
Ivar Vassli, Frosta
5768/37
Sjåfør 641/37
Blengsli
4972/32 Toralf Asbj. Lindseth, Follafoss
Einar J. Aalberg, Sakshaug
John Følstad
5360/35
Motors, ord.
3. tropp
Troppsjef Sjt.
Arthur Sørensen, Trondheim
Senere vpl. rittmester
Jorulf Arntsen, Buran, Levanger
Ole Flatnes, Brekstad
Nestkom. Sjt.
Lagfører 5828/37
1. skytter 5811/37
Ingvald Viseth, Steinkjer
2. skytter 5585/36 Carl F. Stedenfeldt, Levanger
3. skytter 5593/36 Karl Langåssve, Verdal
5785/37 Benjamin Brødreskift, Trondheim
6294/39 Ottar Johnsen, Vikna
(Flyttet til Grubhei)
4606/30 Sigmund J. Moberg, Sandvollan
Sjåfør 5844/37
Observatør 5834/37
Martin Edvin Enebakk, Husbysjøen
Johan Gjelvold, Opphaug
5856/37
Per O. Gartland, Harran
Ingemar Eid, Ytterøy
1. skytter 5795/37
2. skytter 5584/36 Jarle Slåtsve, Frol, Levanger
3. skytter 5840/37
Arne Oksvold, Oksvoll
Karl Sigurd Talmo, Leksvik
5788/37
5791/37
Arthur Krogh Skjelbred, Trondheim
Arnfinn Augdal, Skogn
5786/
Ivar Olderen, Steinkjer
Leif E. Ness, Verdal
4904/32
5518/36 Sverre Sivertsen, Sandvollan
5831 /37 Alf Borg, Brekstad
Sjåfør
4620/30 Helge Laugtug, Kristiansund

----
135 Krig
----
4. tropp (Geværtropp)
Troppsjef Fenrik
Sjt.
nestkom.
1. MG-lag
Lagfører
1. skytter
5567/36
2. skytter
5858/37
5852/37
5948/38
4907/32
5274/34
382/35
Lagfører
1. skytter
2. skytter
Sjåfør
1. skytter
2. skytter
Sjåfør
Lagfører
1. skytter
2. MG-lag
27064/34
5883/37
6069/38
5969/38
5913/38
5853/37
5025/33
5067/33
Frivillig
3. MG-lag
5387/35
5060/33
4919/32
5759/37
4566/30
4411/29
6302/39
5799/37
4. MG-lag
445/36
402/36
Alf Dahl, Leksvik
Senere kapt. i Luftforsvaret
Frithjof Hansen, Verdal
Rittm. v/DR 3
Aune
Bjarne Bulling, Beitstad
Flyttet til Lindås
Johan Storlie, Overhalla
Rafael Smevik, Øysletta
Egil Ingv. Skjelvan, Steinkjer
Sverre M. Green, Verdal
Arnold Kjesbu, Verdal
Johan A. Rognan, Røra
Johan Nilsen Eikrem, Øydegard
Kåre M. Lein, Lauvsnes
Oddvar Vanebo, Skage i Namdalen
Anders Kvam, Levanger
(Flyttet til Trandum)
Viktor Vikan, Kjerknesvågen
Johannes Bye, Bergsmo
Peter Bolkan, Sakshaug
Arne Brynjar Hammer, Steinkjer
Ludvik Harsvik, Trondheim
Sigurd Hjelmset, Steinkjer
Johan Aune, Henning
Sverre Asmund Sotberg, Mære
Roar Jensen, Steinkjer
Ole Halsan, Levanger
Marius Voldseth, Nesset, Levanger
Fredrik Brandt, Følling, Steinkjer
Frivillig i Finland. Fenrik i kp. Linge
Eilert Marius Nakstad, Melhus
Einar E. Hallkjellsvik, Volda
(Flyttet til Mosjøen)
Nils Sponås, Torhjulsvågen
Krigsmedaljen
Fenrik

----
136 Krig
----
Forslag til dekorering etter kamphandlingene i Verdal
Som bilag til sin rapport om krigshendingene i 1940, foreslår løytnant
Mortensen en del personer samt Verdal brannvesen dekorert for sin
innsats. Dette fant han riktig på tross av at offiserene, etter kapitula
sjonen i 1940, var enige om at ingen burde dekoreres for krigsinnsatsen.
En finner det riktig å ta med løytnantens forslag, da en er kjent med
at flere av de som er foreslått, ikke har fått noen erkjentlighet for
innsatsen. Mortensen har heller aldri fått noen underretning om utfallet
av forslagene.
Soldat Odd Leirvold, Trondheim.
Under trefningen i Verdal, 21/4 1940 hadde den tropp som soldaten
hørte til fått ordre om å trekke seg ut av stilling og gjøre seg fri fra
det fiendtlige angrep. Enkelte av de fiendtlige soldater var kommet

----
137 Krig
----
helt opp i troppens stilling under manøveren. For å dekke sine
kameraters oppsitting på bilene, gjorde Leirvold — efter å ha skutt
sitt gevær tomt — et utfall med bajonetten mot fiendtlige soldater
som forberedte seg til å angripe med håndgranater. (De hadde
nettopp ødelagt en av troppens biler med håndgranater). De
fiendtlige soldatene tok flukten. At Leirvolds resolutte og modige
opptreden reddet flere norske soldaters liv, er det grunn til å anta.
Jeg anbefaler soldat Leirvold dekorert for resolutt og modig opp
treden i nærkamp med fienden.
Såvidt vites døde han på Levanger sykehus
Sersjant Fridthjof Hansen.
Under trefningen i Verdal 21/4 1940 hadde sersjant Hansen
kommandoen over de to lag av gev.tr. som under retretten holdt
kampen gående, mens motormitr.esk. forøvrig ble trukket ut av
stilling og gjort marsjklar. Under tilbaketrekningen av sine to lag
fikk sersjant Hansens bil motorstopp og et par fiendtlige soldater
angrep med håndgranater, men angrepet ble avverget. Sersjant
Hansen førte sine lag tilbake etter ordren, om enn med flere sårede.
Det er grunn til å anta at sersjant Hansens personlige mot, ro,
koldblodighet og sikre føring av avdelingen bidrog vesentlig til det —
tross alt — heldige resultat av denne episode.
Jeg anbefaler sersjant Hansen dekorert for utvist mot i nærkamp
med fienden og fortjenstfull føring av avdeling.
Skreddermester Alfred Waagø, Verdal.
1 planen for forsvaret av Verdalsøra inngikk at to hus som sto på
sydsiden av Verdalselva, like ved veibroen skulle stikkes i brann for å
hindre fienden i å bruke dem som skjul og dekning under angrep på
broen. Om nettene måtte «brannstifteren» ligge i de forøvrig
evakuerte hus, for å kunne utføre sitt arbeide ved et eventuelt over
raskende nattangrep. Husene lå slik til at «brannstifteren» måtte
regne med å passere terreng bestrøket av såvel egne avdelinger som
fienden. Skreddermester Alfred Waagø var sivil, men tok på seg
dette arbeide frivillig. Etter ordre og til rett tid tendte han de to hus i
brann.
Jeg anbefaler skreddermester Alfred Waagø dekorert for offervillig
het, mot og tapper holdning under fiendtlig angrep.
Telefonformann Ingvald Bjørge og sentralborddame Ingrid Rødseth,
begge Verdal.
Begge to hadde vakt på Verdal telefonsentral 21/4 1940. Kl. 03.45
formidlet sentralen melding fra Lensmannen i Levanger om fore-

----
138 Krig
----
stående fiendtlig angrep. Telefonsentralens betjening fikk ordre om
ikke å forlate sentralen uten min uttrykkelige ordre, -og først da det
fiendtlige angrep var en kjennsgjerning, forlot betjeningen stasjonen
(efter min ordre) efter å ha skaffet meg forbindelse direkte til
D.R.3's telefonvakt.
Jeg anbefaler sentralens betjening dekorert for å ha vist mot i farefull
situasjon og for å ha ydet min avdeling tjeneste under fiendtlig
angrep.
Verdal brannvesen.
I tiden 15 - 21/4 var en del av Verdal brannvesen i stadig tjeneste for
å være klar til øieblikkelig innsats ved behov. Under det fiendtlige
angrep 21/4 var de vakthavende i branntjenesten tilstede og de forlot
ikke stedet under trefningen, men sto hele tiden klar til innsats.
Jeg vil anbefale Verdal brannvesen dekorert eller tilstillet diplom for
særdeles fortjenstfull holdning under meget farefulle omstendigheter
under fiendtlig angrep.
Følgende «lotter» gjorde tjeneste ved Motormitr.esk./DR3 til
forskjellig tid og sted i tidsrommet 18 - 21/4 1940 og skulle være
berettiget til krigsdeltagermedalje: Elen Grøholdt, Solveig Vangstad,
Målfrid Nestvold, Anne Sørli, Signe Togstad, Jenny Weisæth, alle
fra Verdal. Rut Schive og frk. Schieflo, begge Steinkjer.
Målfrid Nestvold Lillesand
Lillemor Grøholdt

----
139 Krig
----
Solveig Vangstad
Ingrid Rødseth

----
140 Krig
----
I tillegg til disse gjorde Anna Følstad Sundseth lottetjeneste under
krigsoperasjonene i 1940. Hun ble innkalt til å møte på Rinnleiret
allerede den 6. april. Da avdelingene på Rinnleiret flyttet nordover til
Sunnan og Stod fulgte hun med og fortsatte tjenesten til hun ble
dimittert den 20. april, dagen før tyskerne kom til Verdal. Også Solveig
Vangstad var innkalt til Rinnleiret, men hun fulgte ikke med nordover,
men fortsatte å tjenestegjøre for Motormitraljøseeskadronen på Øra.
Verdal brannvesen
Om brannkorpset på Øra sier løytnant Mortensen i sin rapport:
«I tiden 15-21/4 var en del av Verdal brannvesen i stadig tjeneste for
å være klar til øyeblikkelig innsats ved behov. Under det fiendtlige
angrep 21/4 var de vakthavende i branntjenesten tilstede og de forlot
ikke stedet under trefningen, men sto hele tiden klar til innsats. Jeg
vil anbefale Verdal brannvesen dekorert eller tilstillet diplom for
særlig fortjenstfull holdning under meget farefulle omstendigheter
under fiendtlig angrep.»
Brannkorpset forlot ikke kampområdet før de fikk ordre fra plass
kommandanten om å trekke seg ut. På det tidspunktet var tyskerne
allerede i gatene nedenfor jernbanelinja. Fra området Mikvold-Bakke
tun beskjøt de gatene i Overbyen og deler av Stiklestadvegen. Eneste
retrettmulighet for brannmannskapene var over sumpområdene mellom
Stiklestadvegen og kassefabrikken. Da de passerte kunne de se at
lastebilen til Lars Valbekmo sto i brann bortpå vegen.
Snekkermester Konrad Hermann var blandt de brannmannskapene
som hadde beredskap denne natta. Men i stedet for å rømme sammen
med de andre, la han vegen bortom eiendommen sin (i nåværende
Lektor Musums gate). Tross skytinga, ville han prøve å få med seg sin
forholdsvis nye bil, Opel Olympia. Dette klarte han, men i det han
passerte Sørhuusgården på tur ut, ble han oppmerksom på en såret
norsk soldat. Det var John Anton Rognan fra Røra, som hadde et stygt
skuddsår i ene benet. Hermann hjalp Rognan inn i bilen og kjørte til
Bakketun, for å få ham inn på sykestua som var opprettet der. Da var
imidlertid tyskerne kommet dit og de tok seg da av Rognan. Men
Hermann ville de ikke gi slipp på. Han ble tvunget til å kjøre til
Innherred sykehus med Ole Borgen, som nesten hadde fått skutt av ene
arma. En tysk soldat var med som vakt. Da de passerte Ørmelen kunne
Hermann se de sivile fangene som ble ført om bord i toget.
Da Konrad Hermann kom tilbake til Bakketun, sammen med den
tyske soldaten, takket de for hjelpa på en noe eiendommelig måte. Han
ble sperret inne og bilen hans la de beslag på. Først fem år senere fikk
han den tilbake. Da Hermann omsider ble sluppet fri, tok han seg til

----
141 Krig
----
barndomsheimen sin, Hofstad i Leksdalen. Dette var den første
konfrontasjonen Hermann hadde med tyskerne. I løpet av de fem
okkupasjonsåra skulle det bli flere.
John Anton Rognan forteller at tyskerne behandlet ham på helt
korrekt måte. I første omgang ble han lagt på ei sekkebåre og de bar
ham til Grennes hotell. Etter å ha blitt forhørt ble han fraktet ombord i
toget og sendt til Innherred sykehus.
Ifølge det Konrad Hermann skal ha fortalt, falt de to britiske
soldatene ved distriktslegegården (nåværende fritidssenteret). Han så
begge.
Over fjellet med ammunisjon til Hegra —
kurerpost til Sul
På Hegra festning ble det fortsatt kjempet et par uker etter at
tyskerne hadde besatt sentrale områder av Inntrøndelag. Men etter
hvert som tyskerne fikk fastere kontroll i distriktene, ble forsynings
linjene til festningen vanskeligere, bl.a. skortet det på ammunisjon.
Løytnant Aksel Næss fra Frol, som var forsyningssjef på festningen,
var stadig på farten i de tyskbesatte områdene for å skrape sammen
forsyninger. Han kom også i kontakt med representanter for skytter
lagene Verdal søndre og Frol.
Som følge av den spente situasjonen utover vinteren 1940, hadde flere
skytterlag lagt opp litt ekstra forråd av ammunisjon. Dette var en
reserve det var godt å ty til. I de to skytterlagene var det en betydelig
ammunisjonsbeholdning. Etter henstilling fra løytnant Næss bestemte
man seg til å forsøke å få ammunisjonen over til Hegra festning. Eneste
muligheten var å frakte den over fjellet. Men før man kom så langt
måtte transporten foregå gjennom bebygde områder, hvor risikoen for
tyske kontroller var stor.
Petter O. Balhald påtok seg å frakte ammunisjonen med lastebil til
Buran. Der tok fire skiløpere over. Det var Angel Hallan, Magne
Valstad, Ottar Storbakken og Andreas Rørvik som hadde påtatt seg å
frakte ammunisjonen over fjellet. De hadde dryge bører da de la
avgarde. Første etappe gikk til baker Hansens hytte ved Vulusjøen. Der
opprettet de en slags base. Derfrå gikk Ottar Storbakken og Andreas
Rørvik over fjellet med hver si tunge ammunisjonsbør, mens de to andre
ble igjen for å holde vakt over ammunisjonen som lå i hytta og som
sikring bakover om noe skjedde. Begge var bevepnet med kragere.
De to ammunisjonsbærerne hadde gnistrende skareføre og sol fra helt
klar himmel på turen. På de svette ansiktene brente sola noe forferdelig,
særlig Rørvik ble skambrent. Han arbeidet til daglig innendørs på

----
142 Krig
----
Verdal meieri og hadde lite beskyttelse mot det sterke sollyset. Flere
ganger måtte de også søke dekning for fly.
De kom fram til Forrbygda, hvor ammunisjonen skulle leveres i ei
skogskoie bak festningen. De fant uten problemer fram til koia og der
var også patruljen som skulle overta. Blant disse var stortingsmann Jon
Leirfall.
Andreas Rørvik var forlovet med ei dame fra Hegra. Post og telefon
hadde ikke fungert på lengre tid, og når han var på disse kanter, var det
rimelig at han ville avlegge en snarvisitt hos sin utvalgte. Ottar
Storbakken skulle imens vente i skogskoia. Da Rørviks forlovede, som
var sykepleier, fikk se det oppbrente ansiktet hans, la hun kategorisk
ned forbud mot at han på nytt skulle til fjells. Mens kameraten ventet i
skogskoia, kapitulerte festningen som den siste norske skanse i Nord-
Trøndelag. Ottar Storbakken gikk da alene over fjellet og helt heim til
Hallbakkan i Vinne hvor han bodde.
Kurerpost til Sul
Mens ammunisjonsbærerne var undervegs til Hegra, fikk Angel
Hallan og Magne Valstad, som var igjen i hytta ved Vulusjøen, besøk av
Paul Musum fra Levanger. Han var ute i viktig ærend, brev fra oberst
Wettre, som da oppholdt seg på Snåsa med sitt regiment. Brevet måtte
uten opphold bringes til Sverige med kurer og under ingen omstendig
heter komme i fiendens hender eller kunnskap.
Brevet var adressert til fru Wettre som oppholdt seg i Sverige. Det
gjaldt å få brevet fram til Sul, hvor John N. Suul skulle besørge det
videre.
Angel Hallan var aktiv skiløper og i fin form. Hadde nylig gått
Arnljot-Gellinerennet. Dette ble nesten samme leia og han så ikke mørkt
på å ta en slik skitur.
Under krigsåra var det adskillig ulv i Verdalsfjella, og ved Hermann
snasa møtte Hallan et digert beist som hadde et eller annet bytte den
holdt på med. Han prøvde å skremme dyret, men da mønstret ulven og
flekket tenner til skiløperen. Etter dette skuffet Angel Hallan på litt mer
enn han ellers ville ha gjort på resten av turen.
Brevet ble levert som befalt, men han hadde ikke lyst til å møte ulven
en gang til og ble derfor med en buss tilbake fra Sul.

----
143 Krig
----
Gunnar Ahlgren
GUNNAR OSKAR AHLGREN,
født 31. mai 1918 i Jåmtland. Falt 16. april 1940 på Bjørnefjell under
tyskernes framrykning langs Ofotbanen.
Gunnar A hlgren var sønn av Petra og Oskar A hlgren og den yngste av
tre brødre. Faren døde samme året som Gunnar ble født. Etter dette
flyttet familien til Verdal og bosatte seg hos ei søster som hadde heim i
Jermstadgrenda.
Sammen med mange andre verdalinger ble Ahlgren innkalt til nøy
tralitetsvakt i Narvikområdet på nyåret 1940. Etter planen skulle disse
avløses og dimitteres den 10. april, men som det på grunn av det tyske
overfallet på Norge, ikke ble noe av.
Han var med i den bataljonen på 209 mann som på en eventyrlig og
frekk måte marsjerte ut fra Narvik om morgenen den 9. april, midt
foran øynene på undrende tyske soldater. Langs Ofotbanen kjempet de
mot tyskerne iflere dager. Den 16. april hadde de vært innviklet i harde
kamper og det var under tilbaketrekning at Gunnar Ahlgren ble rammet
av ei kule og falt om. Under kampene tjenestegjorde han som maskin
geværskytter.
Han ble f raklet over til Sverige med et svensk sanitetstog og bisatt i
Kiruna den 20. april 1940. Den 22. mars 1943 ble han gravlagt ved
Stiklestad kirke under meget stor deltakelse.

----
144 Krig
----
Gunnar Ahlgren var en målbevisst ungdom. En allsidig og fin idretts
mann, real og liketil i all sin framferd — egenskaper som gjorde at han
hadde en stor kameratflokk i Verdal. Verneplikten avtjente han i H. M.
Kongens garde.
På tross av at han voks opp i heller små kår, hadde han skaff et seg en
solid fagutdannelse i motor/ære og sveising ved Gøteborg tekniske
institutt.
Da budskapet kom om at Gunnar Ahlgren hadde falt i kampen mot
tyskerne, ble det mottatt med stor sorg over så å si hele bygda. For Petra
Ahlgren ble krigsåra ei tung tid med mange, lange og ensomme stunder.
I tillegg til at den yngste sønnen falt i krigen, måtte hennes to andre
sønner, Per og Ola, rømme fra landet.
Sersjant Tor oljGetz Wold —
falt ved Kotsøy i Sør- Trøndelag.
TOROLF GETZ WOLD
født i Verdal 10. mars 1917 som yngste sønn av distrikts/ege Trygve
Wold og hustru Ella, født Getz. Han falt ved Kotsøy i Gau Ida len natt til
4. mai 1940.

----
145 Krig
----
Getz Wold hadde gjennomgått infanteriets befalsskole og hadde
sersjants grad. Han var med i kampene mot tyskerne i deres fram
rykning sørover fra Trondheim så å si fra første stund. Første dager i
mai var det ennå små avdelinger som holdt kampene gående i
Gauldalen. De var presset både fra sør og nord. Getz Wold hadde
kommandoen over en avdeling ved Singsås. Den 3. mai fikk han over
telefon henstil/ing om å komme en hardt trengt avdeling ved Kotsøy til
unnsetning.
Han oppfordret frivillige til å melde seg og sent på kvelden den 3. mai
dro åtte mann avgarde i to biler. Getz Wold kjørte seiv den første bilen
og hadde ved siden av seg en soldat, K. Hagerup. Da de nærmet seg
Kotsøy slo de av billysene. Omtrent en kilometer før de nådde brua ved
Kotsøy var vegen sperret. Getz Wold stoppet bilen og gikk ut, det gjorde
også de andre. Det var mørkt, men om litt begynte de å skimte folk som
lå i snøen på begge sidene av vegen. Plutselig ble det ropt: «Hande
hoch» og straks ble det åpnet ild med automatvåpen. Wold stupte ved
den første salven og i fallet puffet han den andre befalingsmannen, J.
Matheson Brun overende. Tyskerne skjøt til de var sikker på at alle var
satt ut av kamp. Også Hagerup ble drept. Årsaken til at tyskerne var så
raske til å åpne ild var trolig at noen fra den bakre bilen løp unna og
berget seg på det. Getz Wold og Hagerup ble liggende på vegkanten til
neste dag. Da ble de brakt opp til kirkegården ved Singsås.
Torolf Getz Wold hadde mange ungdomsvenner i Verdal og da han
ble begravet ved Stiklestad kirke på selve grunnlovsdagen, 17. mai 1940,
var det en stor skare som var møtt opp.
Torolf Getz Wold var en begavet ungdom som hadde bestemt seg til å
gå i sin fars fotspor, og han var godt i gang med medisinerstudiet.
LUDVIK OTTAR HARSVIK, TRONDHEIM
født 23. mars 1902 i Bjørnør.
Harsvik meldte seg frivillig til tjeneste ved Motormitraljøseeska
dron/DR3 i Verdal. Han hadde med seg egen lastebil og bensin på
kanner. Eskadronsjefen, løytnant Mortensen, hadde begrensede mulig
heter til å engasjere frivillige på grunn av utstyrsmangel. Men sjåfør
med lastebil hadde han absolutt behov for i oppsetningen.
Harsvik var militærnekter, personlig kristen og aktivt med i Frelses
armeen i Trondheim. Det tyske overfallet på Norgefikk ham til å endre
oppfatning om våpenbruk. Særlig var terrorbombinga av Møre-byene
utslagsgivendefor hans nye tankegang. Til en han var i kontakt med da
han kom for å melde seg til tjeneste, uttrykte han seg omtrent slik: «Når
landet bl ir så hensynsløst voldtatt, da er det hver nordmanns plikt å
forsvare det».

----
146 Krig
----
Ludvik Ottar Harsvik som falt i
Verdal 21. april 1940.
Ludvik Harsvik ofret alt. Enkeltheter omkring dette kan leses i
kapitlet om kampene i Verdal.
I Trondheim drev Harsvik egen transportforretning. Han var gift
med Anna Marie Strøm fra Bodin. Foruten henne etterlot han seg tre
barn.
ODD LERVOLD, TRONDHEIM
født 11. april 1915.
Odd Lervold døde på Innherred sykehus 7. mai 1940 etter at han ble
dødelig såret under kampene i Verdal 21. april.
Lervold var med i sikringsstyrken som ble lagt igjen ved Verdalsbrua
for å dekke eskadronens retrett. Herunder kjempet han på en måte som
ble lagt merke til. Etter at de var omringet, anførte han i et bajonett
utfall mot fienden og maktet å drive dem så mye tilbake at den norske
styrken klarte å entre lastebilen de hadde og kom seg ut fra knipetanga
de var i. Bilen ble sterkt beskutt av tyskerne i det den ruste oppover
gata, og Lervold ble rammet av to kuler. Han ble først innlagt på felt
lasarettet i Vuku, men ble overført til Innherred sykehus så fort som
mulig. I 17 døgn kjempet han mot døden. Den ene dagen kunne

----
147 Krig
----
vektskåla tippe i hans favør, neste dag for døden. Siste dagen han er så
pass at han kan skrive notater i dagboka si og forstår at døden har
vunnet, skrev han: «Trist 1. mai».
Det er hevet over tvil, det var Lervolds fortjeneste at den norske
styrken ved dette høvet kom seg ut av en meget prekær situasjon. Da det
ble spørsmål om å sende en patrulje framover mot tyskerne, var Lervold
en av de som meldte seg frivillig. En tapper soldat som ga alt.
Odd Lervold var sønn av Peder og Martha Lervold. I 1934 ble han
gift med Mary Lovise Larsen. De hadde to barn.
Odd Lervold var en dyktig og ivrig idrettsmann og hadde som sådan
en stor venne- og bekjentskapskrets. Også ved tidligere anledninger
hadde han vist mot og besluttsomhet. 11935 ble han tildelt Trondhjems
Svømme- og Livredningsklubs Gullmedalje for edel dåd.
Han ble begravet ved Moholt kirkegård søndag 11. mai 1940.
I sin rapport fra kampene i Verdal innstilte eskadronsjefen, løytnant
Gisle Mortensen, på at Lervold skulle tildeles krigsmedaljen Post
mortem.
JOSTEIN BLOMBERG
født 10. september 1914 — falt ved Gudmundhus 21. april 1940.
Jostein Blomberg var fra Sykkylven, sønn til Tomas og Gjartrud
Blomberg. Han ble kalt inn til nøytralitetsvakt i 1940 og møtte på
Rinnleiret 8. april. Da Motormitraljøseeskadron/DR3 ble satt opp som
en eliteavdeling som skulle forsøke å stanse tyskernes framrykning
nordover ved Verdalsøra, kom han med i denne avdelingen. Han var
bland t de som i kampens siste f ase fikk i oppdrag å holde tyskerne vekk
fra Verdalsbrua for å sikre retretten til eskadronen. De ble omringet av
fienden, men klarte under stor dramatikk å kjempe seg ut. Under
norske og engelske styrkers forsøk på motangrep, men som også end te
med retrett, kom Blomberg på nytt med i sikringsstyrken. Han ble sendt
framover i rekognoseringsoppdrag. Herunder ble han, ved gården
Gudmundhus, truffet i underlivet av ei kule og dødelig såret. Det
skjedde om morgenen den 21. april. Noen timer senere fant folka på
gården ham i stallen. Han ble båret inn i stua. Tross iherdige forsøk
lykkes det ikke åfå tak i hverken norsk eller tysk lege. Kona på gården,
Karen Slaatsve, som var utdannet sykepleier stelte såret og gjorde det
som var mulig for å lindre smertene. Men livet sto ikke til å redde, og da
det begynte å lysne av ny dag, ved ha/vtretida den 22. april, åndet
Jostein Blomberg ut.
Verdalsboka — 10

----
148 Krig
----
Jostein Blomberg
Under de rådende forhold var det ikke mulig å oppdrive likkiste.
Skolestyrer Bernt Nordset snekret kiste og Blomberg ble gravlagt ved
Stiklestad kirke. Ved bisettelsen holdt Nordset en gripende tale. Jord
festinga fant sted på selve grunnlovsdagen, 17. mai.
Jostein Blomberg var en begavet mann, stille og beskjeden i all sin
framferd. De som sto ham nær under de hektiske aprildagene i Verdal,
skildrer ham som en kjernekar som ikke vek tilbake i farens stund.
På folkeskolen viste han uvanlige evner og læreren oppfordret
foreldrene om å gi gut ten boklig lærdom utover folkeskolen. Men det
var trange tider og Jostein Blomberg valgte å gå i sin fars fotspor og ble
skredder, og avla svenneprøven i faget. Ved krigsutbruddet var han
tilsatt i en skredderbedrift i Trondheim. I heimbygda hadde han en stor
kameratflokk og var med i ungdomslag og musikkorpset «Lurlåt».
Etter krigen reiste Sykkylven ungdomslag minnesmerke på grava
hans.

----
149 Krig
----
Secound Lieutnant i kompani
Linge, Per Getz.
PER GETZ
født 1919, student, falt i kampen for Norge februar/mars 1943
Han var av verdalsætt, sønn av direktør Johan Getz. Per Getz var
med i kampene i Verdal 21. april 1940, som ung sersjant og nest
kommanderende i 2. tropp.
Da de norske styrkene kapitulerte våren 1940, betydde ikke det
slutten på krigen for Per Getz. Han drog over til England, ble second
Lieutenant (fenrik) i kompani Linge. Under tjenesten i dette sagnom
suste kompaniet, var han med på Måløyraidet, sprengningen av
omformerstasjonen på Thamshavnbanen samt at han ledet aksjonen
mot Fosdalen gruver i Malm i 1942. På nyåret 1943 var Getz klar for nye
oppdrag på norskekysten. Han skulle settes i land fra übåten «Uredd».
Uredd for sv ant imidlertid og i mange år var det et mysterium. I senere
tid er båten funnet igjen på kysten av Nord-Norge, hvor den trolig gikk
på ei mine og forliste med alle ombord.
Stede t hvor båten ligger er vigs let som krigsgrav.
Per Getz hadde flere krigsdekorasjoner.

----
150
----

----
151 Krig
----
OKKUPASJON — MOTSTAND
LIVET GÅR VIDERE
Smått om senn kom livet i tilnærmet normalt gjenge. De fleste tok
opp sin daglige dont, og utover bygda gikk våronna som normalt. Det
hadde imidlertid kommet noe fremmed inn i bygdemiljøet, og det var
lett å merke at en ikke var herre i eget hus. Ved at påbud, forbud og
forordninger kom fra Administrasjonsrådet for de besatte områder, ble
det skapt et inntrykk av at vi hadde et snev av indre selvstyre. Blant de
første påminninger om hva vi hadde mistet, fikk en ved forbudet mot å
feire 17. mai. I Verdal var 17. mai 1940 en dag preget av sorg. Da ble
Torolf Getz Wold, som falt i kampen mot fienden, stedt til hvile på
Stiklestad. En stor skare var oppmøtt.
Den første tida etter okkupasjonen ble for mange verdalinger ei
vanskelig tid. Helt fram til krigsutbruddet hadde bygda hatt adskillig
arbeidsløyse. På pengemarkedet var det forvirring og stor mangel på
kontanter. For de som hadde gått ledige i lengre tid og ikke hadde noen
form for reserve å ty til, var det ikke så greit. Mange var det nå som ville
ha arbeid på gårdene, men heller ikke bøndene hadde kontanter å lønne
med. At enkelte var så flåsete å hevde overfor arbeidstakere, at nå
Taktfast og uhyggelig, men folk vennet seg til det.

----
152 Krig
----
kunne det hende de fikk være glade over å få bare kosten for arbeidet,
var uheldig og ble selvsagt tatt ille opp. Men bevares, mange av gård
brukerne var hjelpsomme overfor de som hadde det vanskeligst også
denne tida.
Det skulle bli okkupantene som løste både pengekrisen og ledig
gangen. Først kastet de medbrakte krigspenger, Reichskredtittkassen
scheine, på markedet. Den urunde kursen disse pengene måtte reknes
etter, skapte problemer for folk samtidig som de var upraktiske i forret
ningene. Det gikk derfor ikke så lang tid før tyskerne tvang Norges
Bank til å trykke norske sedler for seg.
Ganske snart kom arbeide i gang på de tyske krigsanleggene, i første
omgang reparasjon av veger og bygging av soldatbrakker. De som
hadde meldt seg ledige eller meldte seg ledige, hadde ikke noe valg
såframt de ville ha arbeid og noe å leve av. De måtte ta til takke med
såkalt tysk-arbeid. I Verdal var det ikke så mye tyskarbeide å få til å
begynne med, så det var mange som reiste ut til andre distrikter på slikt
arbeid. Det var ikke så rent få verdalinger som ved slikt arbeid fikk sin
første skikkelige arbeidslønning.
Helt fra sommeren 1940 var Hitler redd for britisk landgang på
norskekysten. Av den grunn ble det holdt uforholdsmessig store
militære styrker i Norge. Dette krevde mange og tildels store militær
forlegninger. Invasjonstrusselen og Hitlers planer om å kunne angripe
England fra baser i Norge førte til en stor utbygging av flyplasser og
festningsanlegg langs hele kysten. Dette, samt at de store soldatansam
lingene også krevde et visst underhold av det norske produksjons- og
næringsliv, førte ganske snart til press på arbeidsmarkedet. På kort tid
var situasjonen endret til mangel på arbeidskraft. Tyskerne presset
lønningene opp, mens de i det sivile ble låst fast. For mange betydde
dette at de nå kunne kjøpe ting de tidligere bare hadde kunnet drømme
om, for utover sommeren og høsten var det ennå ganske bra med varer i
butikkene. Det tilsynelatende økonomiske oppsvinget gjorde at ikke så
rent få så med sympati på okkupantene. En viss betryggelse var det at
tyskerne allerede den 15. april hadde avsatt Vidkun Quisling som stats
minister, hvilket han seiv utropte seg til ved forræderiet den 9. april. I
førstninga gikk tyskerne forsiktig til verks med nazifiseringa, og det så
ut som de foretrakk å forhandle med toppfolk som sto utenfor
Quislings naziparti. Kort sagt kan en si at mange hadde en sløvet og like
gyldig innstilling overfor okkupantene sommeren 1940.
Vi var imidlertid ikke herrer i eget hus. De som ville oppnå noe, måtte
finne seg i å stille bak okkupantene. Alle slag bygningsmaterialer ble
forbeholdt de tyske anleggene. Dette førte bl.a. til at seiv de brannlidte
på Ørmelen ikke fikk bygd opp heimene sine før etter krigen.
Etter hvert vennet folk seg til å se tyske soldater patruljere i gatene og

----
153 Krig
----
En tysk vaktpost i Ver dals fjella, desember 1940.
på vegene. Ut over sommeren 1940 ble det flere og flere tyskere i Verdal.
Den 21. mai kom det alpetropper, for det meste østerrikere. De hadde
med hester og kjøretøyer i stort antall, store, tunge vogner av uvanlige
typer lite egnet for norske forhold, da de måtte trekkes av flerspann. De
slo seg ned på gårdene omkring Øra og nedre del av bygda, hvor de
rekvirerte rom for soldater og hester, og skapte ikke lite übehag for
folka som ble utsatt for dette. Også kirkestallene på Stiklestad var fullt
belagt med store «Ardennerhester». Til soldatforlegninger ble også
Aldersheimen, Betel og Bedehuset beslaglagt. I denne tida holdt
pasientene på Aldersheimen til i forsamlingslokalet på Baglo i Vinne og
på Bakketun.
I juni kom det SS-soldater som tok over patruljeringa, til fots og på
sykkel. De opprettet også vakthold i Vaterholmen og festningsanleggene
i Sogna.
Innskjerpinger og restriksjoner kom på løpende band. Den 1. juni ble
svenske aviser beslaglagt. Fra da av var dette forbudt lektyre, samtidig
som avisene ble hardere og hardere sensurert etterhvert som krigen
skred fram. Det norske politiet ble pålagt hilseplikt for tyske offiserer
og politi. Daværende politibetjenter på Øra tok ikke dette så høytidelig
og neglisjerte påbudet så godt de kunne uten å virke alt for provoser
ende.

----
154 Krig
----
Tyskerne la beslag på Aldersheimen. Her er vaktposten ved innkjørsla.
Beslaglagte motorsykler oppstilt inne i lensmannsgården på Øra.

----
155 Krig
----
Private biler og motorsykler ble etter påbud fra Justisdepartementet,
rekvirert til den tyske krigsmakta. Bare yrkesbiler, leger o.L, unngikk
dette. Det var nok ikke med lett hjerte at de som hadde klart å skaffe seg
privat bil, måtte levere kjøretøyet til okkupantene. De så dem heller
aldri mere.
Den 21. juni kom det ordre til lensmannskontoret om at radio
apparater hos jøder skulle beslaglegges og noen dager senere forbud
mot politiske møter. Den 5. juli ble innført grensesone Øst, slik at alle
voksne verdalinger måtte ha det grønne, spesielle grenseboerbeviset som
var nødvendig hele krigstida. For andre ble det forbudt å oppholde seg i
Verdal uten tillatelse. Slik gikk det slag i slag med innføring av
restriksjoner og innskrenkninger i vår frihet.
Mange av forbuda og forordningene virket banale, og folk flest stilte
seg hoderystende uforstående til det meste.
På det viset virket 1940 som et merkelig år i forhold til det samfunnet
en var vant med, men etterhvert vennet en seg jo til at det kom merkelige
og uvante inngrep og påbud.
Tidlig kom det forbud mot all slags propaganda for kongen og
kongehuset, og ekstra innskjerpelse med forbud mot flagging på Kong
Haakons fødselsdag, 3. august, eller enhver form for markering av
dagen, blomst i knapphullet m.v.
Dette skjerpet bare appetitten på illegal propaganda og kongens
fødselsdag ble nok feiret i mange heimer som ellers ikke ville ha enset
dagen noe videre. Dette gjaldt både i 1940 og senere under krigen. «Leve
kongen» ble både skrevet og malt på hus og vegger og det ble ansett som
modig å tale og skåle for kongen i festlig lag.
Frimerker med kongens portrett ble forbudt, likeens å nytte skille
mynt som foreningsmerker. Skillemynt fra før krigen hadde H7-merket,
og når blankpussede kobbermynter ble nyttet som jakkeslagmerker,
ertet det og provoserte særlig NS-medlemmene noe forferdelig.
Men de herskende mente det alvorlig, det fikk en understreket på
Bildet av skiløpere som laget «Leve Kongen» ble spredt over hele landet.

----
156 Krig
----
forskjellig vis. Bl.a. kunne en i lokalavisa lese at en mann fra Snåsa, av
folkedomstol, var dømt for hederlig omtale av kongefamilien.
Da den første dødsdommen i Trøndelag ble kunngjort, fikk man en
følelse av å være satt mer enn hundre år tilbake. Det var trondheims
advokaten Carlo Santi som i august 1940 ble dømt til døden fordi han
under en krangel hadde skutt en tysk flyger.
Tida var merkelig på mange vis, men også folket tok til å forandre
seg. Ei historie fra ei nabobygd er ganske betegnende:
En gårdbruker oppdaget en dag at han hadde besøk i potetåkeren.
Han gikk bort til den fremmede mannen som holdt på å forsyne seg
med poteter: «Jassa, du held på å tar opp poteter?» «Ja - det vart ei
underlig tid», sa potettjuven og tok den fulle potetbøtta og gikk sin
veg.
Om det til å begynne med var en nærmest sløvet holdning til okku
pantene, så tok det snart til å skje små episoder slik at de tyske soldatene
klart følte at de ikke var velkomne. En temperamentsfull soldat på
Rinnleiret, en rødhåret herr Fritz, huskes nok av flere og var årsak til
adskillig knubsing med norske ungdommer. Ble det ropt «Roth-Fox»
(rødrev), så han hørte det, tente han på alle plugger. Utover høsten 1940
ble faktisk stemningen så opphetet, at de tyske soldatene på Rinnleiret
fikk påbud om minst å være to når de gikk etter vegen på kveldstid.
En augustkveld i 1940 troppet to ungdommer, Nils Ward og Thor
Hermann, opp på Kaffestova i engelske uniformer. Kafeen var stappfull
av tyskere, og dette tok absolutt «Hus i gal stue». Noen tyske offiserer
spratt momentant opp og de to ble straks arrestert. Først bar det til
fyllearresten, under Herredshuset, deretter til Trondheim, hvor de satt
14 dager, med daglige forhør, før de ble satt fri.
Årsaken til påfunnet var av demonstrativ art, samt at det var
spennende å se hvor mye tyskerne tålte av provokasjon.
Demonstrasjon på Levanger kino mot bilde av Adolf Hitler på
lerretet, ble nok betraktet som en mere ondsinnet episode.
Begge hendingene var av übetydelig karakter, men oppmuntret ikke
så lite. Men etterretningstjenesten fant det interessant, for begge
episodene ble nevnt i nyhetene fra London.
Kommunestyret avsettes — Nyordning inn/øres
Høsten 1940 skulle det ha vært kommunevalg. Dette ble avlyst, og det
skulle innføres nyordning etter førerprinsippet. Bygdefolket skulle ikke
lenger, ved valg, seiv bestemme hvem som skulle lede og administrere
bygdesamfunnet. I Indredepartementets forordning av 31. desember
1940, ble samtlige kommunestyrer i landet avsatt. Ifølge forordningen
skulle kommunene nå ledes av en ordfører og varaordfører. Ved sin side

----
157 Krig
----
skulle de ha et råd, formenn, som i antall skulle være ca. en tredjedel av
det tidligere herredsstyre.
Etter nyordningen fikk ordføreren en suveren stilling. Han skulle ta
avgjørelsen i alle saker. I motene med rådet, herredstinget, skulle han
legge fram sakene etter at avgjørelsen var tatt. De som var uenige hadde
plikt til å gi uttrykk for dette og det skulle føres i protokollen. Men
vedtak var ene og alene ordførerens ansvar.
Noen dager rådet det stor spenning i bygda om hvem som kom til å bli
utnevnt til ordfører, varaordfører og medlemmer i rådet. Alle var klar
over at ordføreren kom til å bli en NS-mann og det gikk rykter som
gjorde at mange fryktet det verste.
Den 3. januar kunne lokalavisa meddele at leksdalsbonden Arne Voll
var utnevnt til ordfører, og noen dager senere kom meldinga om at O.P.
Hallan var utnevnt til varaordfører.
Den 6. januar hadde den nye ordføreren følgende opprop i Innherreds
Folkeblad:
«Til Verdal befolkning
Da jeg av Innenriksdepartementet fra 1. januar i år er oppnevnt til
ordfører for Verdal, vil jeg på denne måte rette følgende oppfordring
til bygdas folk:
«Den nyordning som nu bryter sig fram er en naturlig følge av de
begivenheter som ligger bak.
En skulle nu vente at disse begivenheter er kommet på en passe av
stand, så en og hver ser hvad som har foregått, og foregår. Den
eneste måte nu, for å være med å arbeide for samfundets og bygdas
trivsel og fremgang, er å slutte op om NS og ta de tak som må til.
Vi må ikke tape troen på oss seiv, eller gå med skyggelapper. Derfor
verdalinger: Reis Dere seiv og vær med og reise landet.
Gå inn i NS!!»
Den 7. februar kom så listen over formennene som fylkesmannen
hadde oppnevnt. Den inneholdt forbausende mange jøssinger, faktisk
stor overvekt.
Etter forlangende av fylkesmannen, var det på forhand innsendt
forslag på formannskandidater, bl.a. fra lensmannen i Verdal. Dette
gjenspeiler seg i sammensetningen av herredstinget til å begynne med,
hvor det var mye bra folk, tildels med politisk erfaring, og navn som
innen NS-kretser ble betraktet som «Erke-jøssinger». NS i Verdal
sendte trolig eget forslag.
Følgende ble oppnevnt til formenn i Verdal:
Kjøpmann Olaf Selnæs
Bonde Arne Holan

----
158 Krig
----
Forstmester Leif Lykke
Elektriker Rolf Nevermo
Lærer Nikolai Hafstad
Handelsbestyrer Elias Schrøder
Agronom Harald Kvalen
Løytnant K. F. Hermann
Bonde J. A. Indal
Bonde Olav Kvelstad
Banksjef Carl Braarud
Oppsynsmann Anton Sørheim
Løytnant J. M. Lyngaas
Handelsbestyrer A. P. Ward
Fabrikkbestyrer Ludvig Alver
Bonde Nils Suul

Rolf Nevermo klarte abh fritatt Ldf L sQm m
under paskuddl av at han var kasser- koimf lse ,- herredstinget om at
er for Stiklestad folkeboksamhng og tø yfl/ . me(J
saledes hadde regnskapsmessig og
økonomisk ansvar overfor kommunen. Flere av jøssingene på listen
mislikte sterkt det de var kommet med i mot sin vilje. Snart ble de og lei
av å sitte på møtene og høre på at sakene ble lest opp og ordførerens; Jeg
har fattet følgende vedtak o.s.v. Det var ikke lenger politisk frihet, å gi
uttrykk for mishag kunne føre til at en ble trukket til ansvar. Flere
klarte etter ei tid å komme seg fri, eller ble sjaltet ut og erstattet med
personer som NS mente hadde ei politisk innstilling som kunne godtas.
Fra NS-hold ble det i alle fall presset på for å få inn flere NS-medlemmer
i forvaltningen. At det til å begynne med var så få av dem, var vel at det
innen partiet var skralt med personer med politisk erfaring.
Leif Lykke sier det slik:
«Det satt mange bra verdalinger der, som ikke var medlemmer av
NS, og formentlig hadde påtatt seg dette übehagelige vervet for om
mulig å berge det som berges kunne for kommunen og den sivile
administrasjon».
Om det konstituerende møte 28. mars 1941 forteller han:
«Jeg greide ikke sitte å høre på alt det vrøvl som ble sagt fra lokalt
NS-hold i dette møtet og ba om protokolltilførsel».
I protokollen fra møtet står bl.a.:
«Lykke bad om å få bokført følgende:
«Jeg er ikke enig i Nasjonal Samlings fremgangsmåter. Jeg sitter her
mot min vilje og tross ansøkninger til ordføreren, fylkesmannen og
departementet om å bli fritatt for vervet som formann».

----
159 Krig
----
Kort tid etter dette ble Lykke fritatt for å møte. Episoden blir
betegnet som en modig handling i herredstinget under krigen.
Når det gjelder utnevnelsen av ordfører, var bygda heldig, tross alt.
Han hørte til den liberale fløy innen NS-partiet og det hevdes at dette
betydde noe for at bygda slapp så vidt bra fra den «galne tida» som
tilfellet var.
Om det innen mer ekstreme NS-kretser var misnøye med ordførerens
liberale holdning, så var det også misnøye med at det var for få NS-med
lemmer i bygdas styre og stell. I denne forbindelse siteres fra et skriv fra
fylkesføreren til ordføreren i Verdal:
«Gjennom fylkesorganisasjonsleder har jeg fått melding om at
lagfører er misfornøyd med at det i forvaltningen i Verdal er for
lite NS-folk. Han peker på, etter det referat jeg har fått, at jordstyret
er uten NS-medlemmer, og at det i kommunens tjeneste innsettes
folk som ikke er prøvet av NS POT.
»
Videre i skrivet blir det pekt på at hjemvendt legionær B.A. bør
kunne brukes og at denne bør prøves i lensmannsetaten. Legionærene
var jo på forhand lovet «Gull og grønne skoger», noe vedkommende
tydelig hadde sett lite til.
Skrivet slutter med en oppfordring til ordføreren om å ta kontakt
med nevnte lagfører seiv, så det ble full forståelse i samarbeidet og at
felles retningslinjer ble fulgt.

----
160 Krig
----
FORHOLDENE SKJERPES
Utover 1941 skjerpet forholdet seg mellom NS og den øvrige befolk
ningen i betydelig grad. Den oppgitthet og nederlagsstemning som rådde
utover 1940, endret seg til en hikket trassig holdning. I sin hjelpe
løshet knyttet folk hendene i bukselomma, eller ved sin adferd ga
tilkjenne sin holdning. Ikke minst var NS og hirdens tiltakende overgrep
med på å øke motsetningene. Mistanke om å tilhøre NS, var nok til å
brennemerke en person som landsforræder og tysk spion. Å snakke med
en tysk soldat kunne tolereres, men et NS-medlem, helst ikke åpenlyst.
Det skulle svært lite til for å provosere en hirdmann. Banale ting som
et binders i jakkeslaget, for å symbolisere samhold, fikk de fleste hird
menn til å se rødt. Det var også verdalinger som fikk føle hirdens køller,
eller en susende kilevink, for slike småting. Rød topplue ble slett ikke
tålt. Foruten at fargen var sosialistisk, var det symbol på norskdom.
Men så lenge tyskerne hadde framgang, følte nazistene seg ovenpå.
ADVARSEL
Forbindelse med fienden straffes med døden
Trondheim, den 5. 2. 1941.
Der Admiral der norwegischen Nordkuste
Flygeblad.
Dette går bl.a. fram av et referat i Innherreds Folkeblad, 7/1 1941:
«Verdal lag av N.S. hilste det nye året velkommen med en ØL OG
PØLSEFEST i Grennes gjestgiveri lørdag kveld. De av medlemmene
som hadde møtt fram, danset og hygget seg som bare NS-kamerater

----
161 Krig
----
kan gjøre det. Festen ble ledet av K.f. bestyrer A. Ved bordet kåserte
K.f. hirdfører S. om frimurerne og fortalte meget interessant om sine
inntrykk fra storlosjen i Oslo som for en tid er blitt museum. Lag
fører Ss. sa noen ord om arbeidet i året som er gått. K.f. H. holdt
talen for NS' fører. Et hilsningstelegram ble samtidig sendt til denne
mann som mer enn noen annen bærer ansvaret for landet i det nye år.
Møtet ble hevet ved midnattstid - men de fleste ble sittende for å
samtale om de oppgåver som skal løses i det nye år.
Verdal lag av NS er et lag i sterk vekst. For hver dag som går forstår
flere og flere i bygda at den vei som Nasjonal Samling peker på, også
er bygget for alle verdalinger.
Vårt nyttårsønske: Også Verdal for Quisling i det nye år —»
Anklager og trusler
Skriv fra en av de ledende NS-medlemmene i Verdal til disponent
Johannes Minsås, Verdal samvirkelag, inneholder både anklager og
trusler og forteller noe om både holdning og stemning som rådde i 1941:
«Da jeg håper De vil fortsette med et samarbeide som er påbegynt
med, at Ortskommandantur åpnet det gjennom lensmann Suul, med
å sammenkalle de største arbeidsgivere til møter i anledning den
agressive som unødig holdning som har vært tilstede her i bygden
mot de tyske myndigheter, og gjelder likeså Nasjonal Samling.
Da det nu blir strengere om senn slik at det trenges et godt sam
arbeide mellom de ledende i NS og de større arbeidsgivere, som også
vil gi en spore til efterfølgelse for andre, - vil jeg hermed meddele at
der i Ulvillen iflg. flere rapporter som er innløpet fra rodeførere og
lagfører er det et ondt forhold, tilmed mot unge piker som er forlovet
med NS-gutter der blir også kastet sten efter dem, - slik at de ikke
kan gå ut om kveldene, der er flere som er nevnt, men M. Aa er nevnt
som en av de ledende, derfor sender jeg denne skrivelse til Dem, slik
at vi unngår at det blir fra en viss leir og linje at disse skikkelserne har
sit utspring. Husk i så måte historien på Bredingsberg i vinter, da
Deres betjening efter endt dagsverk her på Øra, reiste til Berga ute
lukkende for å lede det sjofle optrin som der fant sted, hvorfra de
den gang slapp alt for billig, nu er det mange ganger verre.
Pass derfor på at vi ikke her får en linje i optøier og agresivitet, til
skade for Deres forretning og hele Verdals befolkning.»
Heil og Sæl
Det som det siktes til med «historien på Bredingsberg» var forstyrrel
ser og episoder i forbindelse med et åpent NS-møte som ble holdt i for
samlingshuset i Vuku, i februar 1941. Når skylda for de opptrinn som

----
162 Krig
----
fant sted legges på betjeningen ved Verdal samvirkelag, så er det en for
vrengning av sannheten.
Det som skjedde var i første rekke en spontan reaksjon mot arroganse
og overgrep fra NS som en hadde vært vitne til. Selve møtet ble bl.a.
forstyrret ved at tømmerstokker ble kjørt mot veggene, snøballkasting
og støy. Flere av de som deltok på møtet hadde kommet med hesteskyss.
Da de etter møtet skulle kjøre heim, var hjula på vognene sperret med
kornstaur, og enkelte var så redde at de i en skur av snøballer og
skjellsord, hivde seg på doningen, slo på hesten og kjørte av garde med
blokkerte hjul. Det ble også satt opp snubletråd over vegen der NS-folk
skulle passere og ungdommer lå i bakhold med snøballer.
Flere møtedeltakere, som ikke var medlemmer av partiet, fikk seg i
alle fall en skikkelig påminning, slik at de senere holdt seg borte fra slike
tilstelninger.
Det ble ingen represalier etter møtet. Med litt velvilje fra lensmanns
kontoret ble saken henlagt med karakteristikken: «Vanlige pøbel
streker». Forsamlingshuset i Vuku ble imidlertid stengt for videre bruk
under krigen. Som hevnaksjon mot dette gikk ungdommer til aksjon og
kastet ut vinduene i huset. Gode Vukuborgere, som ikke hadde noe med
episodene å gjøre, måtte sette inn nye vindusruter.
«Nu er det mange ganger verre», sa brevskriveren, og det skal være
sikkert. Det var ikke langt mellom hvert nytt påbud og forbud som inn
skrenket folks frihet. Ofte banale ting, men som var med på å sette
nasjonalsosialismen i det rette lys. Tidlig på sommeren i 1940 ble
svenske aviser beslaglagt, og ved flagging eller annen markering av
kongens fødselsdag risikertes fengsel, og det ble forbudt å nytte fri
merker som hadde portrett av kongen. Den 4. september holdt tyskerne
skarpskyting fra Lein mot mål i Volhaugen. Kunngjøring om dette sto i
lokalavisa dagen før og da flere heimer måtte rømmes, var det et svært
kort varsel. Etter som tida gikk, ble det mer og mer tydelig at tyskerne
så på nordmennene som noe mindreverdig. Da det på Vestlandet ble
skutt to tyske politimenn, ble 18 nordmenn henrettet som straff. Ganske
tidlig ble det innført forbud mot dansetilstelninger og offentlige fester.
Midt oppe i all elendigheten med innskrenkninger i folks frihet,
rasjonering og knapphet på alt, passtvang og grensesone med
innskrenkninger i bevegelsesfriheten, bl.a. forbud mot å ferdes på
vegene på nattens tid, var krigsvintrene harde.
I 1940 kom vinteren allerede i november. Den 8. måtte alle veger snø
brøytes og det var ingen dag med mildvær før 27. februar i 1941. I
januar var temperaturen flere dager omkring 30 minusgrader. Våren
kom sent. Bygda var daglig snødekt helt til 20 mai. Men så kom varmen
for alvor og den 25 var lauvet utsprunget og den dagen ble målt 27
grader i skyggen. Også nettene var varme. Utover sommeren var det

----
163 Krig
----
skikkelige varmeperioder, særlig omkring Olsok med flere dager med
temperatur omkring 30 grader. Rekorden var den 30 juli med hele 33
grader i skyggen. Men allerede 8. august var det nattefrost og snø i
fjellet. Også vinteren 1942 var bister, bl.a. med store frostskader på
potetkjellere. På landsbasis frøs 70 prosent av alle frukttrær denne
vinteren.
Til tider kunne tyskerne virke både irriterte og aggressive, i større grad
enn vanlig. Selvsagt forekom det også provokasjoner fra sivilbefolk
ningens side. De var jo våre fiender. Særlig høsten 1941 var det en del
slike tendenser. En person ble i august anholdt av tyskerne og ilagt en
kraftig bot, kanskje nærmest for å statuere eksempel. Ortskomman
danten i Verdal syntes nok dette var et passende høve til å vise litt
storsinn, og bestemte at boten skulle gå til almennyttige formål i Verdal,
og sa videre at vedkommende egentlig skulle ha vært sendt til
Trondheim og stilt for tysk krigsrett, men lot nåde gå for rett.
Gjentakelse ville imidlertid ikke bli tålt.
Men ellers hardnet nok forholdet adskillig i løpet av 1941 og en fikk
oppleve de første arrestasj onene som tyskerne foretok på grunnlag av
motstandstendenser.
Tyske soldater hygger seg i militærleiren ved Vaterholmen.
Verdalsboka — 11

----
164 Krig
----
Radioene inndras
Avisene, som ikke på et tidlig tidspunkt ble forbudt, utviklet seg fort
til nærmest å bli organ for tyskere og Nasjonal Samling. Sensuren var
konsekvent og effektiv. Nyhetsmeldingene fra krigsfrontene var full
stendig ensrettet og fortalte bare om tyskernes framgang og store seire,
samt bakvaskelser av jøder og andre folkegrupper som ikke var av arisk
rase. I det hele nedslående lesning. Også radioprogrammene fra NRK var
gjennomsyret av samme slag.
De norske sendingene fra London, i noen grad også svenske nyheter,
var i denne tida det eneste oppmuntrende på mediasektoren, og meget
viktig for å holde motet oppe for ei tru på framtida. Men tyskerne og
NS mente de skulle få tilstoppet disse nyhetskildene, og laget forordning
om at alle radiomottakere hos nordmenn, som ikke var medlemmer av
NS, skulle inndras. I Verdal foregikk tvangslevering av radioene 1.-4.
september 1941. Det ble straffbart å være i besittelse av radio. Å lytte til
sendingene fra London nesten livsfarlig. Tross dette var det ikke så få
radioapparater som ble holdt unna. Disse ble meget verdifulle og
plassert på de forunderligste steder, i vedkasser, luftventiler, kjeller og
loft, i uthuset, til og med i gjødselrommet og ute i terrenget. De fleste
apparatene var flittig i bruk og sendingene fra London viktigere enn
noen gang. Nyheter om krigens gang og om tyskernes grusomheter i
Einar Lund hadde radioen gjemt under gulvet i snekkerverkstedet, men
den ble tatt fram når det var nyheter fra London.

----
165 Krig
----
besatte områder ble spredt fra mann til mann. Butikken, kvinne
foreninger m.m. kunne i mange høve virke som rene nyhetssentraler.
Men det måtte bare hviskes og tiskes, for ingen visste hvem som kunne
være potensielle angivere. I byene og andre sentrale steder såtte
motstandsgrupper nyhetsspredningen i system ved å notere ned, og en
fikk de illegale avisene. I Verdal foregikk trolig ikke dette i noe stort
omfang. Derimot tilfløt det bygda illegale aviser periodevis fra andre
steder som motstandsbevegelsen tok seg av distribusjon av.
Denne radioen var i bruk under hele krigen, og var gjemt i tårnet på
Vukukirka.
De beslaglagte radioene ble lagret på Herredshuset. Heimefronten i
Verdal hadde imidlertid behov for en radio og det var jo mest naturlig å
ta den der det var mye, fra lageret på Herredshuset. Selve «tyveriet» var
trolig ikke noe problem. Transporten gjennom Øra og til hovedkvart
eret heime hos Lillesand var mere risikofylt, da en ikke kunne utelukke
kontroll. Radioen ble plassert i en kasse, sammen med en smågris.
Kassen ble satt på ei hestekjerre og på kassen såtte Ivar Lillesand seg,
hyppet på hesten og kjørte gjennom Øra. Han hadde liksom vært på
grisehenting, en vanlig ting i den tida, da alle som hadde en mulighet
holdt gris.

----
166 Krig
----
Olaf Framnes. Drev ulovlig reparasjon av radioer.
Men det var kanskje i trangeste laget for grisen i kassen, i allefall ga
den ganske høylydt uttrykk for misnøye. Opp over Nyvegbakken kom
transporten midt inn i en avdeling tyske soldater. De hadde moro av å
herme etter gryntinga fra kassen. Arne Suul kom gående den motsatte
vegen. Han visste om transporten og risikoen, men så det komiske i
situasjonen. Det gjorde nok også Ivar Lillesand, for han smilte breitt og
hadde det tilsynelatende moro der han satt på grisekassen.
Men det var ikke bare heimefronten som hentet radio fra lageret på
Herredshuset. De beste mottakerne hadde en tendens til å havne hos
tyske offiserer og NS-topper. Som nevnt fikk NS-medlemmer tillatelse
til å ha radio mot forpliktende erklæring om bruk av apparatene.
Gamle, utrangerte radiomottakere ble funnet fram og ombygd eller
forbedret, og det var ikke så få mottakere som ble lurt unna. Enkelte
fingernemme personer, med teknisk innsikt, bygde seiv enkle
mottakere med høretelefoner. Senere under krigen fikk sentrale heime
frontfolk noen små, engelske mottakere fra Sverige.
Det hendte at de ulovlige radioene sluttet å virke. Da gjaldt det å finne
en reparatør som torde befatte seg med slikt. Også på dette området var
det flere som gjorde verdifull innsats. Sikkert flere enn de en kjenner til,
men nevner Einar Lindseth, Helge Storhaug, Ingvald Flyum, Olaf
Framnes, Nils Overrein, Anders Bjørkmann, Henning Andersson.
Reservedeler var mangelvare. Dette måtte organiseres fra tyskernes

----
167 Krig
----
beholdninger, noe som kunne skje på forskjellig vis. Det var profesjo
nelle reparatører som ordnet seg et lite reservedelslager ved at de skiftet
ut ikke defekte deler når de hadde apparater fra tyskerne til reparasjon.
De som drev systematisk lytting til de norske sendingene fra London
og formidlet nyhetene til så mange som mulig, gjorde både en farlig og
verdifull innsats. Det samme må sies om de som tok sjansen på å
reparere de ulovlige radioene.
A ndre rekvireringer og beslag
I sine krigsoppsetninger hadde tyskerne mange hester, både i feltavdel
ingene og som arbeidskommandoer. For å fø disse var det behov for
store mengder stråfor, og dette måtte det norske jordbruket skaffe. For
ei bygd som Verdal, med stort husdyrhold, ble dette meget følbart. Det
var og store mengder som ble tvangsrekvirert av tyskerne. Høsten 1940
måtte bønder og småbrukere i bygda levere 1200 tonn presset høy.
Allerede i januar 1941 måtte de ut med nye 1400 tonn og leveringsfristen
var både kort og streng. Siste frist for levering var 31. januar. I Verdal
foregikk det derfor høypressing på spreng hele denne måneden, og det
på tross av usedvanlig streng kulde. Både høypresser drevet med motor
og handpresser gikk for fullt.
Seiv om dette i første omgang rammet jordbruket, ble det også merk
bart for den øvrige befolkningen. I februar var melkeproduksjonen i
Verdal gått ned med nesten en fjerdedel, samt at det betinget redusert
husdyrhold som førte til mindre husdyrgjødsel og med den knapphet
som hersket på kunstgjødning, fikk tvangslevering av høy, som
foregikk under hele krigen, negativ virkning for jordbruksproduksjonen
i denne tida.
Tyskerne hadde i sine krigsoperasjoner stort forbruk av hester. Det
gikk hardt utover de stakkars dyra. I løpet av krigsåra ble et stort antall
hester tvangsutskrevet fra Verdal. Med jevne mellomrom forlangte de at
så og så mange hester skulle vises. Så plukket de ut de beste. Mange av
oppdretterne leverte hestene med tungt hjerte, for de hadde jo ved
selvsyn sett at behandlingen kunne være svært hardhendt. Men det var
også de som spekulerte i det tyske hestemarkedet.
Men tyskerne nøyde seg ikke bare med hester, høy og andre jord
bruksvarer. Personbilene og motorsyklene var rekvirert tidligere, og i
april 1941 kom turen til lastebileierne. Lastebilene ble forlangt framstilt
for mønstring 17. april.
Det var knapphet på bensin og rasjoneringen var så streng, at flere
lastebileiere hadde gått over til generatordrift — de nyttet småkappet
olderved, knott, som drivstoff til bilene. Disse ble i førte omgang
unntatt. Seiv om det ble gjort opp etter en slags takst, foretatt av

----
168 Krig
----
tyskerne, ble beslagene nesten oppfattet som ran. Penger betydde så lite.
Vareknappheten gjorde at det var lite å få kjøpt.
Ut på høstparten kom det pålegg om tvangslevering av ulltepper.
Innleveringa foregikk 29. og 30. september og i alt ble det i Verdal
rekvirert 480 ulltepper. Telt, teltduker, vindbukser, ryggsekker og
anorakker skulle også leveres. Hvor mange ryggsekker og anorakker
som ble levert kjenner en ikke til, men det ble inndradd 24 fire-manns
telt, 1 teltduk og 12 vindbukser.
Allerede i 1941 begynte det å tære så pass på Tysklands ressurser, at
det ble kunngjort tvungen innlevering av diverse skrapmetall, bl.a. slikt
som tomme hermetikkbokser av blikk og aluminium. Dette ble nok i
stor grad sabotert. Langt alvorligere syntes det da det ble forlangt
oppgave over kirkeklokkene i bygda. Heldigvis ble det ikke noe av at de
skulle tas ned og sendes til våpenproduksjon i Tyskland. Derimot var
det tvangslevering av metallgjenstander i alle statseide bygg. De fine
dørvriderne av messing på jernbanestasjonen ble således plukket ned og
sendt i smeltedigelen.
Frontkjempere
Nasjonal Samling ønsket å ta mere aktivt del i krigen. På denne tida
hadde Hitlers armeer stor framgang og behersket store deler av Europa.
I januar kom kunngjøring om opprettelse av «Regiment Nordland» som
avdeling for frivillige som ønsket å kjempe på tyskernes side. Fem
verdalinger meldte seg til slik frivillig tjeneste for nazismens sak.

Frontkjempere og hird. På et stevne i Verdal

----
169 Krig
----
I lokalavisa ble det holdt kronerulling som julegave til frontkjemp
erne. Utrolig mange verdalinger ga sin skjerv og det er med stor undring
en leser navnene på de som ga penger til dette formålet.
17. mai-salutt
Feiring eller markering av 17. mai var forbudt. Men på nasjonaldagen
i 1942 smalt det skikkelig på Øra, da en dynamittladning som var
plassert under vegbrua ble detonert. Tyskerne reagerte voldsomt. All
trafikk over brua stoppet øyeblikkelig og det ble straks etablert streng
kontroll. Tyskerne var tydelig av den mening at sabotører hadde vært
på ferde. Det ble ikke anrettet skade på brua, men ladningen var så
kraftig, at hvis den hadde vært riktig plassert så kunne virkningen ha
vært der etter.
Det var fire gutter i alderen 14 - 16 år som sto bak det kraftige smellet.
De hadde «organisert» noe dynamitt, fenghetter og lunte fra et sivilt
lager, og trolig hadde de brua i tankene da ladningen ble plassert. De
hadde alibi for seiv sprengningsøyeblikket, for lunta de nyttet var så
lang at de delvis kom seg heim før det smalt.
Til å begynne med sto tyskerne helt uten spor. Men guttene hadde
mere dynamitt, og da to av dem, dagen etter, detonerte en ladning i
området Kvisla, bak skolen, ble de oppdaget og avslørt. Den 19. mai ble
de to eldste av guttene arrestert og satt i fangenskap til sist i august. De
to yngste slapp med en alvorlig advarsel. Om episoden hadde skjedd noe
senere i krigen, ville nok reaksjonen fra tyskernes side vært adskillig
hardere.

----
170 Krig
----
SKJENDSELSMORDET I GJEVINGÅSEN
En fin sommedag, tirsdag 6. august i
1940, la den 21 år gamle Ragna
Kvalen, datter av Marie og Ole M.
Kvalen på Ekle, ut på sykkeltur til
Trondheim for å besøke ei venninne.
Hun kom aldri fram til bestemmelses
stedet. Da hun såtte seg på sykkelen og
vinket farvel, var det siste gangen de
heime på gården så henne i live.
Lørdag den 10. august ble hun
funnet i skogen på Gevingåsen, myrdet
og skjendet, skutt gjennom brystet
med grovkalibret pistol.
Det var en 14 år gammel gjetergutt,
Sigurd Kvål, som fant henne, etter
først å ha funnet sykkelen med rygg
sekken, som han tok vare på. Gjen
lagte sykler var den gangen uvanlig og
gutten ville derfor undersøke litt
nærmere og gjorde da det sørgelige
funnet.
Ragna Kvalen.
Den grufulle ugjerningen vakte avsky og oppskaket folket i hele
landsdelen. Ryktet tok snart til å gå om at dette var forvoldt av tysk
militærperson.
Etterforskinga ble overtatt av trondheimspolitiet som straks såtte i
gang et intenst arbeide. Det tyske politiet la også tilsynelatende stor iver
for dagen og hjalp det norske politiet i etterforskningsarbeidet. Men
etter ganske kort tid endret tyskerne holdning, og de la direkte vansker i
vegen for de norske etterforskerne. Dette økte mistanken og ryktet om
at gjerningsmannen befant seg i en av de tyske forlegningene. Dette til
tross for at tyskerne gjorde hva de kunne for at det skulle se ut som mest
sannsynlig at det var gjort av en nordmann.
På grunn av tyskernes negative holdning, måtte etterforskninga inn
stilles uten resultat. Man begynte å tro at dette skulle bli stående som ei
av krigstidas uoppklarte forbrytelser.

----
171 Krig
----
Ragna Kvalen legger ut på den skjebnesvangre sykkelturen.
Hos politiet var imidlertid ikke saka glemt, og etter tyskernes kapitu
lasjon i 1945, ble den tatt opp igjen. Arresterte tyske gestapister var da
mer meddelsomme enn de hadde vært det under krigen. Det viste seg at
det som sivet ut i 1940, at tyskerne hadde arrestert gjerningsmannen
ganske tidlig og dømt ham, var riktig. Mistanken hadde blitt rettet mot
en 22 år gammel gefreiter i luftvernet på Værnes. Til å begynne med
hadde han nektet, men til slutt hadde indisiene mot ham blitt så sterke,
at han gikk til full tilståelse. Han ble dømt til døden av tysk krigsrett og
skutt på Kristiansten festning.
Det viste seg også at tyskerne hadde lekt gjemsel med det norske
politiet, slik at det fra norsk side ble etterforsket i saken lenge etter at
tyskerne hadde oppklart den. Av frykt for å få opposisjonen mot seg,
forlangte Gestapo at saken skulle holdes strengt hemmelig, og at den
som røpet noe, risikerte dødsstraff. Tross det sivet det altså ut ganske
riktige opplysninger.
Med tysk tillatelse ble det til og med holdt omfattende konfronta
sjoner både på Værnes og i Trondheim, etter at tyskerne hadde avsluttet
saken.
Da det grufulle budskapet kom til Verdal ble hele bygda lamslått, og i
heimen hennes ble det en hjerteskjærende og tung sorg å bære. Ragna
Kvaalen var evnerik, avholdt og vakker. Det var en lovende livsbane

----
172 Krig
----
Sigurd Kvål, gjetergutten som f ant Ragna Kvalen. Her 45 år senere og
sammen med Ragnas søster, Åsta Kvalen Eklo.
som så brutalt hadde blitt avbrutt. Hun var aktivt med i det kristne
ungdomsmiljøet, bl.a. var hun leder for en speidertropp av K.F.U.K.
som hun sammen med en søster hadde stiftet i heimgrenda. Som
livsbane hadde Ragna Kvalen tatt mål av seg til å bli lærer, og skulle ha
begynt på det andre året ved Levanger lærerskole bare noen dager etter
den grufulle hendinga. Hun var meget musikalsk og spilte flere instru
menter, fiolin, fløyte og orgel. Lag og foreninger nyttet henne ofte til å
spille ved fester og andre sammenkomster. Det hun aller helst ville med
musikken sin, var å bære fram det kristne budskapet. En liten dikt
samling, som hun etterlot seg, viste at Ragna Kvalen også hadde evner i
den retningen.
Da Ragna Kvalen ble begravet ved Stiklestad kirke, torsdag 15.
august, vaiet flaggene på halv stang over store deler av bygda, og mange
var møtt fram. Det var et veid av kranser og blomster som ble lagt på
kista — fra nær og fjern, fra et utali av lag, foreninger og enkelt
personer, som til fulle viste hvor engasjert og avholdt Ragna Kvalen
hadde vært.

----
173 Krig
----
Ei tung stund på Ekle - Ragna's båre settes på vogna for den siste turen
til Stiklestad kirkegård.
En stor skare fulgte Ragna Kvalen til hennes siste hvilested.

----
174 Krig
----
Som siste helsing og æresbevisning fra speiderne, senket Marit Schei
speiderfanen over Ragna Kvalens grav.
Nervøsitet i NS
Ved inngangen til 1942, følte mange at dette året ville bli avgjørende
for krigens gang. U.S.A. hadde kommet med. Tyskernes stormmarsj i
Russland hadde stoppet opp både på grunn av sovjethærens bastante
motstand og den uvanlig harde vinteren på Østfronten.
Tyskerne fryktet alliert invasjon i Norge og ansa Trøndelag som
særlig utsatt. Blant ledende NS-folk var det tydelig nervøsitet, de følte
det voksende hatet mot seg og fryktet hva som kom til å skje med dem
ved en eventuell invasjon og de lovløse tilstander som da kunne oppstå.
Britenes raid i Lofoten, hvor en del NS-folk ble tatt med over til
England, virket nok også skremmende. På denne bakgrunn ble det
utarbeidet planer for beskyttelse av NS-medlemmer, bl.a. i Verdal, i
tilfelle invasjon.
I et hemmeligstemplet brev skriver NS-fylkesfører Y. Martens
følgende til kretsfører i Verdal (ordføreren):
«Den utenlandske situasjonen bærer bud om at 1942 vil stille såvel
den bolsjevistiske som de angelsaksiske stater til den avgjørende
kamp.
Hvor angrep og avlastningsoffensiver vil bli satt inn, kan ikke forut
sies, men vi vet at den tyske Wehrmacht har initiativet fullt i sin
hand.

----
175 Krig
----
Tyske offiserer inne i Suulgården.
Under ordspråket «Bedre føre var enn etter snar» for mulig
invasjonsforsøk av fienden på norsk område, er min plan for
beskyttelse av NS-medlemmer under invasjonsfare blitt godkjent av
«Føreren» under betingelse av taushetsplikt og at færrest mulig blir
kjent med planen.
Da vi går sterkt mot våren, og den militære virksomhet dermed vil
tilta, finner jeg nu å måtte orientere mine kretsførere, samtidig som
dere bærer det hele ansvar for den videre gjennomføring av planen
hver for Deres krets.
1. Alle medlemmer av NS vil bli tatt under beskyttelse av den tyske
vernemakt.
2. Ortskommandantene har fra høyeste Wehrmachthold fått ordre
og er orientert.
3. Kretsfører har å sette seg i forbindelse med ortskommandantene
innen sin krets og få oppgitt samlepunktet for NS medlemmene.
4. Ortskommandanten er herfrå tilstillet copi av medlemslisten som
følger vedlagt.
5. Kretsfører danner bindeleddet mellom Wehrmacht og NS-orga
nisasjonen.
6. Wehrmacht overtar først beskyttelsen av NS-medlemmene, etter
at disse er inntruffet på samlepunktet, og har meldt sitt komme.
(Dette gjelder ikke økonomisk ansvar).
7. Ethvert medlem har fra dette øyeblikk å etterkomme den fore
sattes ordre.

----
176 Krig
----
8. Det forutsettes at enhver stiller sin fulle person og kraft til dispo-
sisjon for eventuelle arbeider eller oppdrag som måtte bli pålagt
han/henne. »
Fylkesførerens ordre til kretsføreren, om beskyttelse av NS-med
lemmer, er på hele 21 punkter, og dokumentet er en uforbeholden inn
rømmelse av at NS-organisasjonen ikke kunne eksistere uten beskytt
else av tyske bajonetter. Det viser også at de, som seiv hadde oppkastet
seg til det statsbærende partiet, med ansvar for folk og land, ikke følte
det minste ansvar for sivilbefolkningen i sin helhet i en så kritisk
situasjon som en eventuell invasjon ville ha vært.
I ordren gis det retningslinjer for makulering av arkivstoff i en slik
situasjon, samt presisering av nødvendigheten av at planen ble holdt
hemmelig. Ingen lengre ned enn lagførere skulle ha kjennskap til dette,
og både kretsfører og lagførere ble avkrevet bekreftelse på taushets
plikten.
Den 21. april sendte fylkesføreren nytt skriv til ordføreren i Verdal.
Nærmest en purring på svar og ny forlangende om bekreftelse på taus
hetsplikten og opplysninger om de tiltak som var truffet.
NS-ordføreren i Verdal var imidlertid en besindig og rolig mann. Han
bekrefter i skriv dagen etter mottakelsen av skrivene, og at han har
merket seg innholdet, men anser ikke situasjonen slik at det skulle være
nødvendig å foreta seg noe særlig. Som vedlegg til dette skrivet ble sendt
«Jøssingliste» fra Frosta. Slik liste for Verdal var innsendt tidligere.
I skriv 21. mai er fylkesføreren tydelig irritert, da det forlanges at de
gitte ordrer i denne sak skal utføres omgående. Ifølge et blyantnotat har
kretsføreren den 24. mai endelig erklært absolutt taushet i saken, og
melder at det nødvendige er foretatt og at han personlig har ordnet det
med lagførerne i Verdal, Frol, Levanger, Skogn og Frosta.
Ellers var 1942 et styrkeprøvens år mot naziideologiene, hvor kampen
om skolen og ungdomstjenesten, samt kirkas kamp nådde sitt klimaks.
Statsakta på Akershus, hvor Quisling utropte seg seiv til minister
president og landets fører, var et gedigent, men latterlig skuespill og
politisk uten betydning. Rikskommissar sa det rett ut, omtrent slik:
«Det er jeg som er den øverste politiske myndighet i Norge». Det
egentlige systemskifte skjedde ikke ved statsakta, men i september 1940.
Da Quisling trodde han hadde makta, ville han bruke den på egne
landsmenn, til å oppdra og tukte. I virkeligheten var både han og hans
ministre visergutter for Terboven.
Offentlig flagging ble påbudt i hele tre dager i forbindelse med
statsakta, og fra offentlige bygninger vaiet flagget også her i Verdal i
disse dagene. Men på Stiklestad prestegard var det imidlertid en nesten

----
177 Krig
----
komisk flaggstrid ved denne anledning, med sokneprest Øystein
Hovden i hovedrollen. (Se under kapitlet «Kirkas kamp»).
Men oppfordringa om allmenn flagging fikk nesten null respons.
Tyskerne var storlig forundret over at så få flagg var oppe. De trodde
faktisk at dette måtte være et stort øyeblikk for Norge. For at publikum
på Øra skulle få følge med i begivenheten, var det oppsatt radioer på
kafeene. Men til NS store skuffelse lot svært få seg lokke, men
demonstrerte ved fråvær.

----
178 Krig
----
OM NS MEDLEMMER I VERDAL
A v Svein Haugan
Allerede i året 1931 grunnla Vidkun Quisling «Den norske folkereis
ning». Denne organisasjonen ble i 1933 omdannet til partiet «Nasjonal
Samling» (NS). Partiet stilte til valg ved stortingsvalget i 1933, men fikk
bare 27.000 stemmer og intet mandat. Ved valget i 1936 gikk partiet
ytterligere tilbake, og var ved krigsutbruddet 9. april 1940, nærmest i
oppløsningstilstand. Men nå så Quisling sin store sjanse til å erobre
makten i Norge. NS hadde hele tiden etterapet den tyske nasjonalsosial
ismen, og dets fører Adolf Hitler. Etter 9. april 1940 ble NS erklært som
det eneste lovlige parti i landet.
1 Verdal var det svært få medlemmer av NS før krigsutbruddet i 1940.
Bare en handfull mennesker var med. Men partiet hadde nok sine
sympatisører, og vi vet at også enkelte verdalinger fikk radiohilsen fra
Adolf Hitler, gjennom Køningsberg radio. Noen av disse ble arrestert
umiddelbart etter 9. april, og tatt i forvaring av norsk politi.
Fra høsten 1940 såtte NS i gang en storstilt kampanje for å få nord
menn til å melde seg inn i partiet. NS kunne arbeide uten konkurranse.
De andre partier og mange slags organisasjoner var nedlagt av tyskerne.
Med de tyske bajonetter i bakhånden, og med enorme pengemidler,
samt en ensporet og vennligstemt presse, forsøkte nazistene å tvinge
folk inn i NS. Men folket sto steilt i mot. I 1945 var det registrert 46.904
medlemmer i Nasjonal Samling. Dette utgjorde bare 1,66 prosent av den
samlede befolkning. Så noen stor suksess gjorde ikke partiet, seiv om de
hadde alle odds med seg.
Også i Verdal ble det drevet sterk agitasjon for NS. Men det gikk her
som på landsbasis. De store medlemstall kom ikke, og det må vel først
og fremst kreditteres Heimefronten, som gjorde hva den kunne, for å
demme opp for nazifiseringen.
Noe av det første nazistene gjorde, var å sikre seg kontrollen med det
kommunale selvstyre. Det ble innsatt NS-ordfører som hadde diktator
isk myndighet. Vel var det også oppnevnt et såkalt «herredsting», men
sakene ble avgjort av ordføreren uten avstemming. Førerprinsippet var
innført. På tross av store anstrengelser fra NS side, kom ikke medlem
mene i noen store skårer i Verdal heller. Tyskerne hevdet i begynnelsen
at de kom som venner til Norge, og ville hjelpe oss mot England. Etter

----
179 Krig
----
Jentehird marsjerer i gatene på Øra
hvert fikk pipa en annen låt, og da de tok til å arrestere folk, og
henrettet mange, fikk også verdalingene enda mere avsky for «herre
folket» og deres norske lakeier.
Men utover høsten 1940 og senere kom det da til noen medlemmer til
Nasjonal Samling i Verdal. Likevel ble Verdal aldri noen stor NS-bygd.
Det er mange oppgåver over medlemstall fra flere perioder under
krigen. Heimefronten registrerte alle nazister i 1945. Det er også opp
gåver som er utarbeid av partiets egne gruppe- og rodeledere. Den siste
oppgaven fra dette hold er fra februar 1945. Denne oppgaven innehold
er også en situasjonsbedømmelse over muligheten til å verve nye med
lemmer. De fleste rapporter fra den tid er preget av mismot. Seiv
nazistene så vel nå hvor det hele bar. Det gikk dårlig for tyskerne på alle
fronter, og det var bare tidsspørsmål når det hele var over.
1 en rapport fra en gruppeleder i Verdal fra denne tida, heter det blant
annet: «... men som stillingen er i dag så tror jeg det er lite gagn i å få
disse (sympatisører) som medlemmer.» En annen gruppeleder sier det
slik: «A verve noen medlemmer nu synes håpløst.» Fra en tredje tar vi
med: «Når det gjeld verving no so er det ein ting som er å merkja seg.
Folk spør om NS er eit politisk parti, eller om det er ein militær organi
sasjon. Eg vil ikkje narra folk til å bera uniform om dei ikkje sjølv vil
det.» Og til slutt en smakebit fra en rodeleder: «Resten her i (navnet på
Verdalsboka — 12

----
180 Krig
----
grenda) er totalt umulige og man kan ikke vente annet. De har jo i ca.
300 år vert Værdalsbrukets livegne. Her finnes ikke engang antydning til
en selvstendig tanke. De tør ikke tenke mot sin arbeidsgiver, sin sjele
sorger og sin skolelærer.»
Som en ser var det ikke akkurat optimismens ånd som preget nazist
ene i Verdal på denne tiden.
Medlemstallet var størst i 1943 i Verdal. Da det var på det høyeste vai
det registrert 144 medlemmer. Siden gikk noen ut av partiet. De for
søkte vel å redde skinnet i tide. Medlemstallet representerte ca. 1,5% av
den samlede befolkning i bygda. Altså noe under landsgjennomsnittet.
Med partiets egne oppgåver kan vi sette opp følgende medlemstall i de
forskjellige kretser i Verdal:
I tallet for Vuku er medtatt hele dalføret fra Vuku til Vera. Ovenfor
Vuku var det aldri mere enn ett medlem på noe tidspunkt.
Av dette totaltallet på 144 medlemmer var det 57 kvinner, eller i under
kant av 40 prosent.
En skulle tro at det var stor enighet innen et parti med så få medlem
mer. Men slik var det ikke. Vi kjenner til at det gikk for seg en til dels
skarp rivalisering mellom toppene i partiet. Flere brev som er funnet i
arkivet etter fylkesfører Torbjørn Eggen, vitner om dette. Man anga
hverandre for å ikke handle slik som føreren Quisling befalte. Spesielt
var det noen som var mindre fornøyd med at ikke «jøssinger» som satt i
kommunale styrer og utvalg, ble utskiftet med NS-folk. Denne rivaliser
ingen gikk ikke dypt inn i partiet, men det beviser at det var stor strid
om toppstillingene innen bygda. Ja, det gikk så vidt at NS-ordføreren
ble angitt for unnfallenhet og satt i forhør hos den tyske kommandant
på Levanger i flere døgn. Mange år senere fortalte vedkommende

----
181 Krig
----
ordfører at denne episoden hadde forhindret ham i å bli minister i
Quislings naziregjering. Kanskje var han glad for dette da freden og
oppgjørets time kom.
Nazistene i Verdal hadde som andre nazister fordeler framfor befolk
ningen forøvrig. Da tyskerne beslagla alle radioapparater i Norge i sep
tember 1941, fikk nazistene beholde sine. Også skytevåpen fikk de
beholde. I 1945 beslagla Heimefronten nesten 40 geværer av diverse
typer hos nazistene. I tillegg til dette hadde alle hirdmenn våpen. Hird
menn var alle menn i riktig alder.
Også på andre mater forsøkte nazistene å få særfordeler. Og det
lykkes dem i mange tilfeller. Av brev funnet i Nord-Trøndelag fylkes
arkiv, går det fram at man ikke var smålåten i sine krav. En fillesak som
salg av potetmel fantes også der. En NS-mann i Verdal som drev handel,
klaget over at han i forhold til Verdal Samvirkelag fikk for liten kvote
potetmel. Saken gikk helt til Handelsdepartementet, der nazistatsråden
avgjorde saken til NS-mannens fordel.
De fleste medlemmer av NS i Verdal var besindige rolige mennesker.
Andre var mere agressive, og drev som angivere ovenfor tyskerne. Dette
førte til arrestasjoner av gode nordmenn, og forvoldte mange lidelser.
Også i personlige uoverensstemmelser brukte enkelte sin makt, og vant
dessverre også fram i noen tilfeller. Det er et tankekors at så få personer
som det var som var medlemmer av NS i Verdal, likevel fikk slik posi
sjon og makt. Men vi må hele tiden huske at nazistene handlet i god
trygghet bak tyske våpen. Og ordene til Per Sivle rinner oss i hu: «Og
støtt det nordmenn lyt vera med, når Noregs merkje skal hoggast ned.»
Også barna til nazistene var innvolvert. Fra en oppgave skrevet i nov
ember 1943, går det fram hvor mange barn i Verdal som hadde nazis
tiske foreldre. Det skulle holdes juletrefest for dem på Bakketun, som
da var NS Førerskole. Barna hadde selvsagt ingen skyld i det som
hendte, og verdalingene skal ha stor ros for at ikke barna på noen måte
ble hetset etter krigen. Barna var jo uskyldige og hadde ingen innflytelse
på det som hendte.
Foruten organiserte nazister, var det også i Verdal endel sympatisør
en Disse ble kalt «stripete» av Jøssingene. Hvor mange disse var, finnes
det selvsagt ingen talloppgave over, men Heimefronten registrerte 33
navn etter krigen. En må vel gå ut fra at dette var de «grove» tilfeller.
Hvem var det så som var medlemmer i NS i Verdal, og støttet de tyske
inntrengere? Stort sett kan en si at det var folk fra alle samfunnsslag,
men med en stor overvekt av bønder. Om dette kan skyldes at føreren,
Quisling, var forsvarsminister i en bondepartiregjering i mellomkrigs
årene, finnes det intet belegg for. Men det er vel ikke så usannsynlig.
Ellers finner vi folk i mange yrker. Noen få skogsarbeidere og enkelte
forretningsdrivende. Medlemsstokken fordeler seg på få familier, og i

----
182 Krig
----
enkelte kretser var det kun folk fra en og samme familie som var med
lemmer.
Noen av nazistene i Verdal var med i det tysk-kontrollerte politiet, og
var med og arresterte sambygdninger. Andre meldte seg til tjeneste og
deltok på østfronten som «frontkjempere». Og som vi har streifet oven
for, var alle menn i rette alder «Hirdmenn». Disse drev i slutten av
krigen våpenøvelser, blant annet på Rinnleiret. Da var det at noen fikk
«kalde føtter» og ville trekke seg. Lagføreren i Verdal slo hardt ned på
slike tilfeller, og det utspant seg en del korrespondanse med Fylkes
partiet om slike forhold.
Hvorfor folk meldte seg inn i Nasjonal Samling, er det vanskelig å gi
noe entydig svar på. Grunnstammen var overbeviste nazister fra før
krigen. De andre som kom til etter hver, ble vel på mange mater presset
av familie og venner. Atter andre så muligheten for en jobb med høyere
status, og man kan vel heller ikke utelukke at enkelte meldte seg inn i NS
for å få bedre tilgang på mat, røyk og brennevin.
Propagandaapparatet til NS var i stadig virksomhet. Og særlig for
fulgte nazistene det borgerlige Norges skrekk for bolsjevismen, både i
skrift og tale. Vi vet at norske offiserer like før krigen deltok i manøvre i
Tyskland. Og det er ingen hemmelighet at disse offiserer hadde stor
sympati med Hitler. «Vel var Hitler en diktator. Men han var nå eneste
bolverket mot bolsjevismen da.» Vi kan ikke se bort fra at enkelte
mennesker meldte seg inn i Nasjonal Samling av samme grunn. Også i
Verdal.

----
183 Krig
----
TYSK BYGGEVIRKSOMHET
Tyskerne fant det nok uholdbart med soldatforlegninger på gårdene,
på Aldersheimen, Bedehuset, Betel og Bakketun. Og da de såtte igang
bygging av brakkeleiren på Tinna sommeren 1940, ble det klart for alle
at de ikke var her bare på en snarvisitt. I februar 1941 begynte de å flytte
inn i leiren. Betel ble da frigitt, senere også de øvrige beslaglagte
lokalene.
I desember la tyskerne beslag på jord tilhørende Maren Prestegard på
Ørmelen, hvor det også ble igangsatt bygging av brakker. Da dette ble
etablissement for tyske politisoldater, gikk den under betegnelsen
«Politileiren».
Den største soldatforlegningen som tyskerne hadde i umiddelbar
nærhet var på Rinnleiret. Sommeren 1940 averterte en byggmester fra
Verdal etter 30 vante snekkere, for arbeid på Rinnleiret, hvor det ble
igangsatt en omfattende forbedring av eksisterende brakker og andre
bygninger, samt nybygging. På gården Svedjan, like inn til militærleiren
som Forsvaret hadde kjøpt før krigen, ble det store uthuset ominnredet
til forlegningsrom. Av nybygg nevnes en stor kinosal, bilverksted og
garasjer og et stort bygg tenkt til sykehus, men som de måtte forlate
halvferdig.
Dertil ble bygget forsvarsverker, gravd skyttergraver og forskans
ninger over alt i bygda. De mest markerte av slike anlegg var utkikks
Tyskerleirenpå Tinna hvor tyskerne bia. hadde ortskommandanturet.

----
184 Krig
----
tårnet for flyobservasjoner på Helloporten i Hellomarka og ved
Godbekktjønn, sør for Sandvika. Helloporten var forøvrig en av de
viktigste flyobservasjonspostene i Trøndelag. Nevnes må vel også den
store garasjen på Ørmelen og garasjene som var gravd inn i bakken i
Baglåsen.
W.
'~^^F
mm

Fr a polit ileiren på Ørmelen hvor politisoldatene holderfest.

----
185 Krig
----
Garnesporten
På gården Garnes, i Inndalen, var den ene fløya av uthusene bygget
over mellomriksvegen, slik at det var et nåløye i trafikken. Tyskerne så
seg lei på dette, det var en hindring for trafikken deres. I april troppet
fire tyske offiserer opp på lensmannskontoret med sterkt forlangende
om at porten måtte vekk. Men så enkelt var det ikke, det gjaldt jo drifts
bygningene på en gard. Etter mange befaringer, press og mye om og
men, fikk de viljen sin.
I mer enn hundre år hadde Garnesporten vært et kjent trekk i bildet
på Jåmtlandsvegen, omskrevet i reiseberetninger. Det ble derfor en liten
begivenhet da den ble fjernet.
Flyplassen på Fætten
«Notflughafen - Rinnleiret»
Flyplassen på Fætten var under krigen en av de største arbeids
plassene i Verdal.
Før krigen hadde det norske flyvåpnet plassen som feltflyplass, med
øvelser og teltforlegning et par uker hver sommer i 1930-årene.
For den lokale befolkningen var disse sommerbesøkene og flyene litt
av en attraksjon og om kveldene kunne det være ganske folksomt der.
Som kontakt og oppsynsmann for plassen hadde flyvåpnet engasjert
en teknisk velutdannet mann som bodde like i nærheten. Han titulerte
seg som overingeniør og hadde trolig en liten godtgjøring for tilsynet
med plassen. Da tyskerne okkuperte landet, gikk mannen straks i deres
tjeneste. De var tiltrukket av det flate landskapet utover Fætta og
Rinnleiret og så mulighetene for en stor-flyplass. Vestover skulle
Skånesbukta oppfylles, østover skulle mange heimer raseres for at
området skulle legges til flyplassen. På tross av at det ble arbeidet der
under hele krigstida, ble den aldri noe mere enn en nødflyplass og på
ingen måte brukbar for tyske kampfly.
Tyskerne såtte ganske fort i gang arbeider for å utbedre plassen,
særlig for å få til en brukbar rullebane. Dette gjorde de ved å legge ned
trerammer av planker. Rammene, ca. 1 Vi meter i firkant, var oppdelt i
seller og ble fyllt med sand. Slik gikk de fram også andre steder i
Trøndelag, bl.a. på Værnes, Lade og Øysand. Rammeprodusenter
dukket opp som paddehatter, og de gjorde store penger på produksjon
av flyplassrammer. Noen av disse rammeprodusentene vokste til rene
entreprenørbedrifter i tyskernes tjeneste.
På Fætten ble inntatt mye folk med nevnte oppsynsmann som leder.
Nå tok han tittel som «Oberingeniør und Bauleiter WL» for «Notflug
hafen - Rinnleiret».

----
186 Krig
----
For kommunen var det positivt at det kom i gang arbeider, man
trengte skattepenger den gangen også. Men bauleiteren var ikke sam
arbeidsvillig overfor norske sivile myndigheter. Under krigsoperasjon
ene i april 1940, ble han arrestert, mistenkt for sympatier med fienden,
og følte seg nok urettferdig behandlet og var bitter av den grunn. I alle
fall nektet han konsekvent å foreta skattetrekk av arbeiderne eller gi
navnlig oppgave over folk han hadde i sin tjeneste. Dette til tross for at
saken gikk til både fylkesmann og departement. Verdal formannskap
svarte han slik:
«En militær avdeling har hverken rett eller plikt til å gi opplysninger
om mannskapsbelegget.»
Til fylkesmannen anfører han at militære formasjoner er satt inn for
dette arbeide, og at det av bestemmelsene ikke framgår at militære, og
derfor konfidensielle arbeider, har oppgaveplikt.
Ut fra det han hevdet, betraktet han seg som tilknyttet den tyske
Wehrmacht, for seiv om kommunen gikk til de høyeste sivile myndig
heter, kom de ingen veg. Han var beskyttet av fienden. Saken ble av
herredskassereren tatt opp på nytt i 1945, og det tjente da selvsagt ikke
til mannens fordel.
Skattetrekk og oppgave kom omsider i gang, da en av kontoristene
ved anlegget gjorde dette bak bauleiterens rygg. Men kommunen hadde
tapt mange penger.
Ledende NS-medlemmer i Verdal raste også over mannens negative
holdning. Dette kommer godt fram i et brev til fylkesføreren, 21. april
1941:
«Refererer til flere konferanser oss imellom angående ovennevnte
person som jeg personlig har vegret mig for å ta det avgjørende
skritt med, grunnen er kjendt oss imellem og den er blitt respektert,
men den siste trussel fra denne person, på tross av mitt godsinn og
gode prøvelser som ikke fører frem, — har jeg funnet å måtte ta
avfære, slik at vi i kommuneadministrasjonen, som arbeider for ny
ordningen fullt og helt, og har mere enn nok av motstand allikevel,
om vi ikke også skal ha det fra våre medlemmer.
Jeg har derfor avfordret en beretning med bilag både fra herreds
sekretæren og Verdal lag av N.S. I fra samtlige vedlagte dokumenter
og bilag til belysning av sakens gang angående (bauleiteren) er det at
min innstilling er tatt og som lyder slik:
1. Overingeniør .... blir å stryke som medlem av Nasjonal Samling.
2. Og samtidig vil jeg henstille til den Tyske arbeidsadministrasjon
om de kan sette en annen skikket mann i (bauleiterens) sted, en
mann som det kan la seg gjøre å samarbeide med også for oss i
siviladministrasjonen — Nasjonal Samling.

----
187 Krig
----
Det er fra mitt synspunkt helt umulig å gjennomføre nyordningen
hvis vi skal ha slike personer å plages med, og jeg håper at denne
min innstilling blir bifalt både fra N.S. og den tyske arbeids
administrasjon.
Heil og Sæl
N.N. »
Utover senhøsten 1940 tok det til å gå rykter om tyskernes planer om
storflyplass. Etter det som ble lansert på folkemunne, var det ikke
småtterier det var snakk om. Nesten slik at hele nedre Vinne ville bli
rasert. I januar 1941 hadde tyskerne klart å få hit den gang landets
eneste firma som drev grunnundersøkelser på profesjonell basis, Norsk
Teknisk Byggekontroll, til å undersøke grunnen i det aktuelle området.
Omfattende horinger ble foretatt både på land og på flåte utover sjøen.
Grunnboring i forbindelse med flyplassplanene på Fætten.
Øst for Rinnelva, helt til munningen av Verdalselva, var det tilfreds
stillende grunnforhold, mange meter nedover med fast, fin sand. På
Frolsida var bildet et annet. Ekserserplassen på Rinnleiret hadde høyst
flytende undergrunn, men avgjørende ble forholdene ut over Skånes
bukta, hvor grunnen besto av svært bløt leire, uegnet for den store
oppfyllinga som var planlagt. Norske geologer advarte mot utbygginga
utover sjøen, noe tyskerne rettet seg etter. Planene om storflyplass ble
skrinlagt.

----
188 Krig
----
I mellomtida hadde saken gått sin gang. I februar kom det første
forlangende om evakuering av beboerne på Fætten, og 14. mars 1941
meddelte Innenriksdepartementet at følgende eiendommer og deler av
eiendommer, var ekspropriert for flyplassutbygging, ifølge ordre fra Der
Reichskommisar flir die besetzen Norwegischen Gebiete:
Sandberg eier J. Storstad
Vestvik » Sverre Vestvik
Sandberg » Johan Sandberg
Vestvik » Kari Vestvik
Flaten » Arne Matberg
Fætten Øst » Johannes Nestvold
Fætten » Fenger Hagen
Strand » Tomas Strand
Østvik » Arne Storstad
Strand » John Strand
Sandaker » Hans Smulan
Øia » Bernhard Johnsen
Bolighus » Anton Haugberg
Bolighus » Karl Thomassen
Bolighus » Anton Thomassen
Av følgende eiendommer ble beslaglagt beiteland og skog:
Kjæran Olav Rosvold
Rindsem Arne Røstad
Berg vestre Bernt Berg
Berg østre Ingrid Berg
Berg søndre Anton Nesset
Dertil beiterettighetene hos gårdene Blybakken og Valbekmoen, og
«Noen tvilsomme beiterettigheter», som det står i dokumentet. Takst
over eiendommene var berammet til før påske.
I herredstinget ble saken behandlet 28. mars 1941. Kommunen var da
svært oppsatt på å skaffe nye eiendommer til de berørte, ved å nytte
forkjøpsretten. I første omgang gjalt det eiendommene Haugli og
Kausmo.
Det kom jo også litt i lokalavisa om saken, tross sensuren. Dette falt
ikke i god jord hos bauleiteren, som sendte følgende kraftige advarsel til
kommunen: «Opplysning om militære arbeider på Fætten gjennom
lokalavisa må ikke forekomme mere».
Utsiktene til å miste heimene vakte selvsagt bitterhet hos de som var
berørt. I juni tar Sikkerhetspolitiet seg av en sak angående istykkerskutt
vindu hos bauleiter. Utfallet av dette er ukjent. Etter hvert ble det
stillere om planene, men en har ikke funnet noe om at ekspropriasjonen
var frafalt. De berørte heimene fikk i alle fall stå urørte.

----
189 Krig
----
På flyplassen gikk imidlertid arbeidet sin gang helt til våren 1945.
Virksomheten var adskillig mangeartet. Det ble bl.a. drevet både
jordbruk og hagebruk, — dyrket korn og hageprodukter både på
friland og under glass.
Nå er det få spor etter fem års anleggsarbeide. Moloen, som det ennå
er rester igjen av, og som ble bygget for å stenge floa ute, var noe av det
første som ble igangsatt. Den hadde et lukesystem for å slippe ut
eventuelt vann som likevel kunne trenge seg inn. Huset som Veimo og
Molde bilverksted holder til i, hørte til etablissementene for flyplassen.
Der var det stort snekkerverksted med allsidig produksjon, til og med
fabrikasjon av ferdighus, solide hus av plankematerialer.
For flere verdalinger var beskjeftigelsen på flyplassen en redning fra å
bli tvangsutskrevet på tyskerarbeide langt unna. I slike tilfeller kunne
bauleiteren være direkte hjelpsom, samtidig som han fikk knyttet til seg
en rekke dyktige arbeidere, og etter hva en har klart å bringe på det
rene, var han ikke urimelig å arbeide for.
Fraternisering
Stort sett behandlet sivilbefolkningen i Verdal de tyske okkupantene
med en korrekt kjølighet. Det skal imidlertid ikke underslås, at det var
nok av dem som inntok en velvillig og intim holdning overfor dem, men
som voktet seg vel for å ta noe politisk standpunkt. Gode nordmenn på
overflaten, men som ikke unnså seg for å gjøre fienden tjenester for god
betaling, eller leverte rasjonerte varer til tyskerne til skyhøye priser, eller
i bytte for tobakk og brennevin. Disse var vel og blandt de som
økonomisk kom best ut av krigstida. En del såkalte «tyskertøser» var
det også i Verdal. — Jenter som sto i med tyske soldater og offiserer,
festet og drakk sammen med dem. At slik fraternisering med fienden ble
sett på med avsky og betraktet som unasjonalt var naturlig. Denne
uverdige trafikken ble holdt gående også etter at tyskerne hadde
kapitulert og var internert i leirene sine. Det var også noen som prøvde å
skjule tyskere i heimene. Etter at tyskerne var sendt heim ble slike
forhold fort glemt. Samfunnet hadde alvorligere og viktigere ting å ta
seg av.
Om disse forhold skrev lokalavisa i Steinkjer følgende 1. september
1945:
«Hverken tysktøsene eller tyskhandlerne vil gi opp geskjeften, får vi
høre hos den militære vaktavdelingen på Sannan. Tysktøser blir
brakt inn hver dag. Det er kvinnfolk helt fra Oslo og Fredrikstad som
er kommet oppover for å besøke sine tyske kjærester. Hver dag blir
det også bragt inn både smør og egg som tyskhandlere vil bytte bort
til tyskerne i leiren. Hva som gjelder tyskhandlerne, så vil nå alle som

----
190 Krig
----
for framtida blir grepet i dette få en alvorlig straff og navnet offent-
liggjort. Og annet fortjener slik folk ikke heller.»
Sett i ettertid, må det innrømmes at tyskerne som okkupasjons
soldater, hadde god disiplin og at dette i stor grad var medvirkende til at
vi slapp så heldig. Selvfølgelig fantes unntak, og en må ikke glemme den
grusomme framferda i andre okkuperte områder i Europa som følge av
rasepolitikken. Heller ikke den terror, de represalier og rassiaer som
sikkerhetspoliti, statspoliti og hirden sto for, utryggheten og mangelen
på rettsikkerhet som selve systemet representerte. Folk var redde, en
daglig angst for hva som kunne komme til å skje, et psykisk press som
bare økte utover krigstida. Tyskerne lot seg heller ikke hemme av inter
nasjonale rettsprinsipper og mange fikk etter hvert føle at de var
temmelig nådeløst i hendene på en hensynsløs okkupant.
Krigen utvides
Hendinga som overskygget alt sommeren 1941, var uten tvil krigstil
standen mellom Tyskland/Italia på den ene sida, og Russland. Grytidlig
den 22. juni marsjerte tyske tropper inn i Sovjetsamveldet. Det som
preget krigsbildet i Verdal i forbindelse med dette, var de mange og
store transportene nordover, både før og etter selve invasjonen. Det var
materiell og soldater som skulle settes inn på nordfronten i Finland, som
passerte Verdal. De store utskrivningene av hester og tvangslevering av
høy hadde nok mye sammenheng med dette.
En merket det og på at tyskerne allerede kvelden før innførte skjerpet
beredskap i Verdal.
Den 8. desember erklærte Japan U.S.A krig. Tre dager senere gjorde
Tyskland og Italia det samme. Nesten hele verden var i brann.

----
191 Krig
----
TYSKFIENDTLIG VIRKSOMHET!
Fødselsdagslag og rassia på Nybygget
I ly av tyskernes fantastiske framgang både i øst og vest sommeren
1941, var det en oppløftet stemning i NS-kretser, ikke så lite preget av
agressivitet overfor deres politiske motstandere, «Jøssingene». Noen
var også uhemmet villig til å gå ærend for det tyske sikkerhetspolitiet
ved å peke ut folk som tyskfiendtlige. Episoden på Nybygget i juni 1941
var et utslag av dette, med angiveri og beskyldning om slik virksomhet.
Hytta på Nybygget med tyske vaktposter omkring.
Blant gjestene i fødselsdagsselskapet var lensmann Jon Suul, og en skal
ikke se bort fra at aksjonen var et forsøk på å få noe på ham, til fordel for
en annen. Affæren ble i alle fall en übehagelig belastning for NS og
kanskje også for sikkerhetspolitiet.
Framgangsmåten til sikkerhetspolitiet ved dette høve, oppfattet Suul

----
192 Krig
----
som en personlig krenkelse, i alle fall gir han uttrykk for det i neden
stående rapport, stilet til Tyske sikkerhetspoliti v/herr H. Besgen. Det
var den samme Besgen som ledet forhørene over Oskar Øwre, på
Falstad, og som endte sine dager under dramaet i Gjevingåsen, da
trondheimspatrioten Odd Wullum ble tatt av dage.
Det gjøres klart til storm av hytta på nybygget. Mannen i den mørke
uniformen er en hirdmannfra Verdal som var tolk og kjentmann.
Rapport
Lørdag den 21. juni 1941, var jeg invitert i et forsinket gebursdags
selskap hos skogassistent, herr John Wohlen, i sportshytta tilhørende
stud. med Lundschien på Nybygget, øst for Sul her i Verdal. Wohlen
skulle ha feiret sin 60-årsdag 17/4 1940, men krigen forhindret
feiringen den dagen.
En del av hans kjenninger og venner hadde vist ham oppmerksomhet
i anledning dagen, og Wohlen ville nå gjøre litt gjengjeld ved å
invitere dem til dette hytteselskapet i fjellet.
Jeg er også hans kjenning og venn fra unge dager og var invitert til
middag i hytten nevnte dag kl. 18. Hytten hadde Wohlen leiet for
anledningen. Jeg hadde ingen andre betenkeligheter, enn at det ved
sådanne anledninger kan bli litt for meget traktemang, men for
honnørs skyld ville jeg ikke skuffe en god venn ved å utebli. Jeg
innfandt meg derfor til fastsatt tid.

----
193 Krig
----
Dagen i forveien hadde jeg reist til min fedrenegård, Sulstua, hvor
jeg overnattet. På reisen hadde jeg et par tjenester å utføre, bl.a. i
tollstasjonen på retur, så reisen var ikke utelukkende av privat grunn.
Jeg hadde på forhand ikke kjennskap til hvilke personer som var
invitert til selskapet. Etterhvert som gjestene ankom, viste det seg at
det var en del fra Sulgårdene, Sandvika og ute fra Verdal. Noen var
blitt forsinket underveis, så vi som var kommen ble 1 time forsinket
buden til bords til en bedre middag med fjellørret, kjøttrett og snaps i
denne prektige sportshytta. Frk. Valborg From var kokke og
oppvarter til de 12 som var ankommet.
Mens vi etter måltidet satt og nøt tobakk, foran bålet på peisen, kom
plutselig en del bevepnet tysk militærpoliti springende inn i hytten,
gjennom begge inngangsdørene, og en løytnant, Scherbichler, rettet
sin pistol mot oss og ropte: «Hands upp!» —
Som alle andre ble jeg meget forbauset, og med hendene i været gikk
jeg et skritt frem mot løytnanten og sa: «Dette er lensmannen» — to
ganger, uten at det hadde noen virkning. Vi ble foreholdt, ved tolk
O.H. at vi ikke fikk snakke, men bli rolig der vi var, da der skulle
undersøkes. Vi ble deretter, en om senn, ført ut i kjøkkenet og der
eksaminert og ransaket. Jeg var den første som ble behandlet, idet
jeg ble inngående eksaminert om når jeg var kommet, da jeg ikke
kunne sees være passert vakten ved Vaterholmen bro, hva hensikten
med samværet var, om jeg ikke var kjendt med at det var et tysk
fiendtlig selskap. Løytnanten som ransaket uttalte, at det var beviser
for at der skulle foregå tyskfiendtlig virksomhet, noe jeg uttrykte
min store forbauselse over, og som jeg ikke hadde noe kjennskap til.
Jeg opplyste at jeg fredag, 20/6, hadde reist forbi Vaterholmen i
rutebilen og vist frem mitt tjenestebevis for vakten, som såvidt jeg
forsto ikke hadde notert meg, som det ble gjort med en annen
passasjer, men bare nikket og leverte meg tjenestebeviset tilbake. Jeg
kunne og vise frem rutebilletten som bevis. Under ransakingen ble
mine lommers innhold inngående gransket. Det var lommebok med
penger og en del papirer, almanakk, pengepung med innhold, 2 par
briller, penn og blyant samt mitt polititegn på vesten. Dessuten ble
jeg to ganger fotografert, med blitzlys, mens jeg ble eksaminert av
løytnanten med tolk. Jeg følte meg behandlet som en forbryter, men
gjorde ingen innvendinger. Derpå ble jeg pålagt å gå inn i peisestua
og der forholde meg taus og rolig, hvorpå nestemann ble kalt inn.
Mens samtlige enkeltvis ble undersøkt inne på kjøkkenet, satt de
øvrige tause inne i peisestua, bevoktet av bevepnede menn ved begge
utgangene, samt rundt hytten utvendig. Deretter ble samtlige pålagt å
gå ut og stå taus og rolig. Imens ble huset innvendig nøye undersøkt.
Dette tok også en god stund, hvorpå alle ble befalt å gå inn igjen.

----
194
----

Tyske politisoldater rykker fram mot hytta på Nybygget
Sjefen for det tyske politiet, oberløytnant Buchelmaier, som såvidt
jeg forsto, førte kommandoen over de ca. 20 mann som bevoktet
hytten, erklærte derpå, ved tolken, at undersøkelsen var avsluttet og
at resultatet var negativt. Selskapet kunne derfor fortsette. Noen av
gjestene manglet pass og de måtte bli med et stykke, også lens
mannen måtte bli med.
Utenfor huset ble de som manglet pass nøyere forespurt om grunnen,
og da det viste seg at de var fra de nærmeste gårdene i Sul og
Sandvika, fikk de tillatelse til å bli tilbake, mens jeg fortsatte
sammen med de tyske offiserene og tolken, bort fra hytten i retning
veien. Et stykke fra hytten stoppet jeg opp for å gjenta min beklag
else, likeoverfor offiserene, at jeg var kommet ut for dette, hvortil
politisjefen uttalte at det ikke skulle bli til skade for mitt tjeneste
forhold, men at det kastet et uheldig lys over meg, at jeg var i dette
selskapet som han anga for å være tyskfiendtlige personer. Jeg
framholdt at jeg ikke var kjent med det og kunne ikke forstå det.
Sjefen bemerket, at jeg som lensmann måtte kjenne til at alle der i
selskapet var slike personer. Jeg fremholdt at jeg ikke kjente nøye
hver enkelts innstilling, for en lensmann hadde ikke noe spionsystem
og gransket ikke hjerter og nyrer på folk. Jeg opplyste og at jeg ikke
innlot meg i politiske samtaler med folk, at jeg ikke var politisk
interessert og at jeg aldri hadde stått i noe politisk parti.
Politisjefen bemerket at jeg ikke alltid hadde hilst på ham på gaten. -
Videre at jeg kunne gå tilbake til selskapet, men da jeg ikke ønsket
dette, ble jeg tilbudt skyss med dem til Verdalsøra, hvilket jeg takket

----
195 Krig
----
for. Jeg gjorde offiserene oppmerksom på, at foruten min lens
mannsstilling, hadde jeg fremdeles løytnants grad etter tjeneste
gjøring som aktiv militær befalingsmann i 31 år og passiv i 3 år, siden
jeg ble lensmann, og at jeg av den grunn var i tvil om min hilseplikt.
Da vi kom ned til veien, var det 3-4 av gjestene som hadde mattet
vente der. De fikk da fortsette til hytten, men jeg ble med offiserene i
deres bil utover til Verdalsøra.
Vi ankom Verdalsøra ca. kl. 2 om natten mellom 21. og 22. juni.
Fra rassiaen på Nybygget - sivilisten nærmest med hendene i været er
P.K. Haugan. Lengre bak ses en som ligner på Bjørn Rygg, men han er
ikkepå Visten over de som var med i selskapet?
De personer som var i gebursdagsselskapet under ransakingen i
sportshytten på Nybygget var:
1) John Wohlen, skogassistent
2) Erik Eriksson, fjellstuemann
3) Mikal Suul, gårdbruker
4) John N. Suul, gårdbruker
5) John Karlgård, gårdbruker
6) John Brendmo, gårdbruker
7) Valborg From, kokke
Verdalsboka — 13

----
196 Krig
----
8) Harald Ellingsen, kreaturhandler
9) Petter Balhald, gårdbruker
10) Olav Hallan, revfarmeier
11) Per K. Haugan, handverksfurer
12) Jon Marius Suul, lensmann
De som var underveis til hytten, på veien var:
13) Kåre Haugan, herredskasserer
14) Knut Norum, sjåfør
15) Rikard Kristiansen, sykkelreparatør
16) Kåre Vestgård, småbruker og arb.
De tyske befalingsmenn som sammen med en vebnet politistyrke
foretok ransakingen av gjestene og sportshytten var:
1) Oberløytnant Biichelmaier, sjef for tyske politi
2) Oberløytnant Scherbickler, nestkom. for tyske politi
3) Løytnant Gerland, Ortskommandant i Verdal
4) Sharfurer Lisck, Grensepolitisjef i Sandvika
Som lensmann i Verdal er jeg underlagt den sivile polititjeneste i
dette mitt distrikt og har til denne tjeneste 4 underordnede også med
politimyndighet. Jeg føler meg krenket og fornærmet ved den
ransaking som av ob.ltn. Scherbickler ble foretatt mot min person
ved det omhandlede selskap i sportshytten.
Jeg kan ikke annet forstå enn at det hele var helt ugrunnet.»
En spennende Snåsatur
Da de norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulerte i mai 1940, var
ikke alle soldatene i de norske avdelingene enige i at dette var slutten på
krigen, men at kampen for et fritt Norge da begynte. En av de som
tenkte slik var Erling Walum fra Verdal. Han var kavalerist og da
kapitulasjonsordren kom, var han sammen med sin avdeling forlagt på
gården Sandnes på Snåsa.
En streng og utvetydig ordre om at alle våpen skulle innleveres, fant
han heller ikke å kunne innordne seg. Det kunne bli bruk for våpen
igjen og i samråd med mannen på gården, Johannes Sandnes, ble det
gjemt unna et Krag-Jørgensen gevær, en Krag skolekarabin og en pistol.
Våpna ble gjemt over underloftet på et rom i andre etasje i hoved
bygninga. Begge mente at der lå de trygt til det eventuelt ble bruk for
dem.
Høsten 1941 fikk Walum brev fra Johannes Sandnes, om at han
måtte komme til Sandnes og gjøre ferdig det skogsarbeidet han hadde
reist fra. Walum forsto straks hva det gjaldt. Han forsto også det

----
197 Krig
----
utrivelige med disse våpna i den rådende situasjonen, da en ikke visste
hvor tyskerne slo til med kontroll og rassia.
Han bestemte seg for å dra til Snåsa for å hente utstyret. Ved fram
komsten viste det seg at det var vanskeligheter av dimensjoner. En tysk
avdeling hadde nemlig tilhold på gården, og det som verre var, de hadde
bl.a. lagt beslag på rommet hvor våpna var gjemt. Problemet så nesten
uløselig ut. Men så en dag drog tyskerne på Heia for å holde øvelse,
unntatt kokken. Seiv om kokken også var et problem, så var det nå eller
aldri. Walum som hadde lett for å komme i kontakt med mennesker, ble
snart godvenner med kokken, og da den gemyttlige nordmannen bød på
snaps, var tyskeren villig med på det. Så ble det karskdrikking. De
blandet sterkere og sterkere til kokken, mens Sandnes og Walum mest
drakk tynn kaffeerstatning. Virkningen uteble ikke. Tyskeren ble pussa
til gangs, og da Walum fant at det var på tide å gå til aksjon, spilte han
at han ble sjuk av karskene, at han, til stor fornøyelse for tyskeren,
måtte ut å brekke seg. Men i stedet for å gå bak nova for å kaste opp,
stakk han lynkjapt opp på loftet og lempet våpna ut vinduet og ned
mellom bærbuskene i hagen.
Men nå gjaldt det å få kokken så pass edru at han fikk til maten til
tyskerne kom att fra øvelsen, så det ikke ble bråk av den grunn.
Erling Walum med kragkarabinen han hentet ogfraktetfra Snåsa under
spennende omstendigheter. (Den ble senere ombygget tiljaktbruk.)

----
198 Krig
----
Sandnes, som var en spenstig kar, foreslo at idrettsøvelser måtte være
mest effektivt. Så bar det til med kappspringning, fra gården og ned til
vatnet og tilbake. Først mellom tyskeren og Sandnes. Tyskeren vant
hver gang og Sandnes krevde revansje flere ganger. Så ble det Walums
tur. Også han tapte og ville ha revansje. Kuren så sannelig ut til å virke
og rusen avtok raskt hos tyskeren. Da var det imidlertid så lite tid igjen
før avdelingen var ventende tilbake fra øvelsen, at Sandnes og Walum
måtte hjelpe til med potetskrellinga. Og kokken, han syntes han hadde
hatt en artig dag.
Om kvelden, etter at det var blitt mørkt og stille på Sandnes, var
Walum i hagen og tok vare på våpna. Krageren ble gitt et sikrere
gjemmested på gården. Men karabinen og pistolen ville han ha med til
Verdal. Karabinen ble pakket inn i en oppsprettet salpetersekk, av den
gamle sorten, og ut av pakningen, som var solid surret med ståltråd,
stakk skjeftet av en «Tigersvans». Pistolen og ammunisjonen ble lagt i
ryggsekken, og opp av den stakk et møkkete økseskaft. Dagen etter
skulle skogsarbeideren Erling Walum reise tilbake til Verdal. På Jørstad
stasjon travet han fram og tilbake, ventet på et tog som ikke kom. Det
hadde fått maskinskade og sto på Grong, og slikt var ikke uvanlig i den
tida.
Men av velvillige tyskere på stasjonen fikk han bli med et troppetog
som kom. I togkupeen moret Walum seg så godt han kunne sammen
med tyskerne og de såtte tydelig pris på den artige nordmannen.
På Fleskhus sto han av toget og var glad da han kom heim med den
farlige lasten. Men da meldte reaksjonen seg også. Det hadde vært litt
for spennende, seiv for Erling Walum.
I løpet av krigsåra samla Walum og stakk unna våpen ved flere høve,
så da freden kom, kunne han overlevere lensmannen nesten et lite
arsenal av våpen, noe som kom godt med til en ellers noe svakt
bevæpnet heimefront.

----
199 Krig
----
NS-LANDSSTEVNER PÅ STIKLESTAD
I olsokhelga 1942 skulle Verdal være skueplass for en massemønst
ring i Nasjonal Samlings regi. Et landsstevne som var ment som et
propagandaframstøt av dimensjoner for å markere NS-styrke. Hva
oppslutningen angår så ble det vel i virkeligheten et bedrøvelig skuespill.
På tross av at flere av Quislings ministre, fylkesmann og NS-fylkesfører
og med ministerpresidenten seiv i spissen, skulle «kaste glans» over
festen, så sviktet bygdefolket. I sin dagbok skrev lensmann Suul: «Over
1000 tilstede — vesentlig hird og politi».
Altså slike som en skulle anta hadde møteplikt.
Flere måneder i forveien tok de nazikontrollerte avisene til å trykke
forhåndspropaganda, artikler de av rikspropagandalederen var pålagt å
ta inn. I et intervju som lokalavisa hadde med den stedlige organisa
sjonslederen, ble det forespeilet flere ekstratog til Verdal og ekstra
båtanløp til Trones som skulle frakte stevnedeltakere fra hele landet.
Både til disse transportene og kolonner av syklister som var ventet, var
det ordnet med leirplasser og innkvartering. Det ble ikke behov for
verken ekstratog eller skipsanløp. De store sykkelkolonnene var det
heller ikke så mye å se til. Men med tusen hird og politi tilstede må det jo
sies at naziuniformene såtte sitt preg på de sentrale stedene, Øra,
Stiklestad og Bakketun, hvor det meste av arrangementet foregikk.
Festlighetene begynte den 28. juli, med mottakelse av minister
presidenten ved fylkesgrensa, hvor han ble ønsket velkommen av fylkes
fører Yngvar Martens og paraderende rikshird.
I referat fra stevnet skrev lokalavisa om en anseelig mengde folk, og i
flere nummer gikk fullstendige referater av taler, prekenen i kirka m.v.
som en trøttende føljetong.
Da folketoget gikk fra Øra til Stiklestad foretok heimefronten en
ganske nøyaktig telling fra vinduene på E-verkets kontor. I oppmarsjen
gikk tre og tre i bredden og det var en enkel sak å telle rekkene. Opp
lysning om deltakertallet og karakteristikk av stevnet ble spredt som
stensilert trykksak, og sendt til flere steder i landet.
Mens det til vanlig var rene folkevandringene av verdalinger til høg
messene i Stiklestad kirke i krigsåra, var det en ny sort menighet på
benkene under olsokmessa, som ble forrettet av NS-biskop Einar Lothe.
Utenom den pliktige flagginga på offentlige bygninger, var det nesten

----
200 Krig
----
NS-landsstevnepå Stiklestad 1942 -er dette stor oppslutning?
ikke flagg å se på private stenger denne dagen. På Stiklestad prestegard
utviklet det seg til rene flaggkomedien i regi av sokneprest Hovden (se
under Kyrkjas kamp).
Bitterheten over at NS-stevnet ikke ble som ventet, kom ganske godt
til uttrykk på lederplass i Adresseavisen:
«Det finnes sikkert dem som synes at Stiklestadstevnet var et litet og
übetydelig stevne, fordi de ikke seiv var med. Det finnes kanskje dem
som vil gjøre politikk og drive agitasjon på saken og si at det var liten
tilslutning til Stiklestadstevnet.
Og vi sier: Herre tilgi dem, De vet ikke hvad de sier og gjør.
Stiklestadstevnet var en strålende mønstring av norsk evne, av norsk
framtidsvilje og norske kjernetropper. Ingen ventet og ingen ønsket
at de norske bønder skulde gå ifrå slåttonna i dette skjebneår og
mannjamt være med på stevnet. De deltok i Stiklestadstevnet hver
enkelt bonde, hver eneste bondekone, hver eneste tjener og arbeider i
hver gard og grend. Alle deltok i tanken. De deltok i ønsket om et
fritt og stort og lykkelig Norge. Aldri har Stiklestad vært så omfattet
av det norske folks kjærlighet og von som i 1942.
Jøssingene, det vil si de norske landsforædere, kan gå heim og legge
seg! De har intet de skulle ha sagt om Stiklestadstevnet. De er over
flødig. De er utenfor. De er fiender av dette land og dette folk. De er
forrædere mot det helligste i Hellig Olavs tanke. De er forrædere mot
det dyreste i det norske folks tanke og sinn. De bør holde sin munn

----
201 Krig
----
Mønstring avjentehirden.
og skamme seg og skjule seg med sine falske blikk, som vi kjenner så
godt.
Stiklestadstevnet i år samlet akkurat de som hadde tid til å være til
stede.» —
I tillegg til føreren, Vidkun Quisling, deltok hele fem av hans ministre
i stevnet, Fretheim, Schanke, Stang, Lunde og Lippestad. Taler og
innhold forøvrig, var gjennomsyret av persondyrkelse. Tirsdag 28. juli
var det foruten en rekke særmøter, åpent bondemøte på stevneplassen
bak herredshuset. Arrangementer for hird og ungdomsfylking. Pro
grammet for Olsokdagen var og ganske omfattende, med bl.a.
mønstring for føreren som en programpost, og defilering for føreren,
som en annen. Når så også folketoget til Stiklestad foregikk i stramme
linjer, ble det mye marsjering, til folkestevne å være.
Selve høydepunktet var friluftsstevnet på Stiklestad og tale av Vidkun
Quisling, hvor han bl.a. seiv assosierte seg med Olav Haraldson og hans
verk, og at han hadde statsapparatet i sin hand. Stevneplassen den
gangen var Olavsstøtta og bakken nedenfor. Om deltakerne sto ganske
spredt, var det ikke noe stort område de fyllte opp.
Til de mange særmøtene var lagt beslag på det som kunne oppdrives
av møtelokaler på Øra og Bakketun: Kinoen, Betel, Bedehuset,

----
202 Krig
----
Meierisalen, Herredshuset, Frelsesarmeen, samt de to kafeene, Strand
og Kaffestova, Grennes hotell og Følstads gjestgiveri. Nazistene hadde
ventet seg mye av dette landsstevne. Det ble først og fremst en mani
festasjon av hvor liten tilslutning Nasjonal Samling hadde.
Under stevnet ble reist kritikk mot det «uskjønne» Olavsmonu
mentet, og aller verst, det var ikke norsk materiale i det, men dansk
sandsten. Minister Lunde lovet å gjøre noe med dette.

Quisling og en rekke i naziuniformer har tatt oppstilling i Skilleparken
på Verdalsøra.
Nytt Stiklestadmonument
Som følge av nazistenes misnøye med den «uskjønne» Olavsstøtta og
minister Lundes lovnad, ble arbeid med nytt anlegg satt i gang. Nasjonal
Samlings olsokstevne i 1943 var av mer beskjedent omfang, nærmest et
fylkesstevne. Men minister Skancke, som var hovedtaler, bebudet at
Olavstanken skulle reises et nytt monument, et stykke norsk grunnfjell
skulle reise seg mot Stiklestadhimmelen.
De første planer for et Stiklestadmonument, som ble tenkt tatt i bruk,
var laget av en NS-arkitekt ved NTH. Disse ble av flere ansett som helt
übrukbare. Øystein Hovden og Per Stiklestad, som ellers holdt seg på
avstand fra alt som hadde med NS å gjøre, blandet seg nå bort i det og
foreslo at man nyttet en plan som tidligere var utarbeidet av professor
Holmgren, men som det aldri var stilt midler til disposisjon for å reali-

----
203 Krig
----
Fra NS-stevnet på Stiklestad Olsokdagen 1944. Den nye, høye bautaen
er kommet opp.
sere. Nå så de sjansen. Forslaget ble mottatt med begeistring og det
skortet ikke på penger. I Holmgrens plan var symbolikken en akse,
Stiklestad kirke og Olavsstøtta.
Etter ordre fra fylkesfører Eggen skulle gammelstøtta knuses til pukk
og nyttes i fundamentet til ny støtte. Formannen i fortidsminneforen
ingen, Erling Gjone, (Heimefrontleder i Trøndelag) henvendte seg til
Per Stiklestad og ba han gjøre det han kunne for å redde støtta. Med
bistand fra NS-ordføreren i Verdal og arbeidsformannen i firmaet som
hadde nyanlegget, ble støtta på nattens tid fraktet på Øra og lagt inntil
veggen på enden av uthuset til urmaker Richter Falstad. Der lå den til
etter krigen. Da ble den fraktet tilbake og plassert på sin gamle plass.
Det nye anlegget sto ferdig til Nasjonal Samlings «storstevne» i
Olsokhelga 1944. Det var et gedigent og flott monument. Ei brei
granittrapp gikk opp over Olavshaugen, og på toppen ruvet en 7-8 meter
høy, slank bauta av Oppdalssten. Mellom bautaen og inngangsporten til
Stiklestad kirke, dannet trappa ei rett linje. Det symboliserte på en fin
måte sammenhengen mellom kirka og stedet hvor Olav den Hellige ble
lagt inn i et skur etter slaget i 1030. Høgt oppe på bautaen var innhogd
solkorset. Muren foran støtta var prydet med relieffer med motiver fra
Snorre, men også der en del NS-symboler.
I 1945 ble alt rasert. Dette på tross av at sterke krefter nesten bønnfalt
om at noe måtte bli berget. Relieffene på muren var laget i gips og
midlertidige. De kunne lett fjernes eller erstattes med nye. Solkorset på
bautaen ville vel heller ikke vært noe problem. Men en sterk deputasjon
fra Trondheim, Gjone og Tverdal, var übøyelige. De ville ikke at det på
Stiklestad skulle være noe som kunne tolkes som minnesmerke etter NS

----
204 Krig
----
og Quisling. Avgjørelsen om rasering ble presset fram. Den høge støtta
ble felt ned i ei oppgravd grøft, og granittrappa ble knust og gravd ned i
Korsådalen.
Quisling taler på Stiklestad olsok 1944. Legg merke til den nye støtta og
reliefene med sagamotiv.

Vidkun Quisling med følge kommer opp granittrappa til Stiklestad
stevnet, olsok 1944.

----
205 Krig
----
Landsstevnet i 1944
I 1944 var det ti år siden Nasjonal Samling holdt sitt første stevne på
Stiklestad. Også den gangen var Quisling hovedpersonen. Olsokstevnet i
1944 var lagt opp som stort landsstevne og 10-årsjubileum. Seiv om de
to stevnene ble holdt under helt forskjellige forhold, var det adskillige
likhetspunkter, bl.a. var det statspoliti i stålhjelmer tilstede begge
gangene. I 1934 vakte dette adskillig oppsikt. Ti år senere var en blitt
mere tilvent. (Statspolitiet ble opprettet i 1931, avskaff et i 1936, men
reetablert av Quisling under krigen).
Blandt hedersgjestene denne gangen var nordsjøflygeren Trygve
Gran. Den 30. juli var det 30 år siden han foretok sin dristige flygeferd
over Nordsjøen, fra Skottland til Norge, i et enmotors åpent fly. I 1914
var dette en verdenssensasjon. Når NS hadde en slik personlighet innen
sine rekker, ble dette utnyttet maksimalt i propagandaen. I forbindelse
med olsokstevnet ble han hyllet under eget arrangement på selve dagen
for bedriften som hadde gjort ham berømt.
Hird ogfrontkjempere defilerte i gatene på Øra.
Olsokdagen i 1944 var på en lørdag. Stemningen da var adskillig mere
anstrengt og ikke så optimistisk som for to år siden. NS hadde fått føle
den massive motstanden i folket. De allierte hadde gått i land i
Normandie og stormmarsjen mot det stortyske rike var i full gang. En
tankevekker var det nok også at Quislings forbilde, Hitler, bare noen
dager i forveien var utsatt for attentat. Sikkerhetstiltakene var derfor
adskillig mer omfattende i 1944 enn ved det forrige landsstevnet. Under
utøvelse av sikringskontroller utspant seg en del latterlige episoder.

----
206 Krig
----
Programmet for Olsokstevnet var ganske omfattende. Om formid
dagen var det minnehøytid, på Hirdførerskolen på Bakketun, over 42
falne frontkjempere fra Trøndelag. 30 ungdommer fra Sør-Trøndelag
og 12 fra Nord-Trøndelag hadde gitt sine liv for nazismen. Det var opp
hengt store portretter av samtlige og disse ble høytidelig avduket av
«Føreren». Bildene skulle henge på Bakketun inntil de var innhogd i
granitt på Stiklestad.
Olsokgudstjenesten i Stiklestad kirke var også denne gangen ved
biskop Lothe. Kirka var fullsatt, de fleste i uniform og med Quisling
NS-biskopen Lothe ønsker Føreren velkommen til Olsokmesse i Stikle
stad kirke.

----
207 Krig
----
fremst. Da biskopen gikk foran alteret, vendte han seg først mot
«Føreren», strakte høyre hand i været til nazihilsen - «Heil og Sæl».
«En uhyggelig gudstjeneste», sier Per Sundby, som måtte være tilstede
som organist.
Høydepunktet under landsstevnet var selvsagt folkemøtet på
Stiklestad, med avduking av det nye minnesmerket. Seremonien og
avdukingstalen var ved minister Fuglesang. Til dette var det laget en ny
komposisjon: «Stiklestadslaget» av Max Raebel. Hovedtaler var
Vidkun Quisling. Hans gjennomgangstema var kampen mot bolsje
vismen. Alle motstandere av nazismen var kommunister i hans øyne.
Om kvelden ble det holdt folkefest på Verdølatun, hvor en rekke
prominerte gjester, tyske og norske, var tilstede.
Også i 1944 strakte landsstevnet seg over to dager. Fra programmet
den 30. juli nevnes: Stafettløp fra Stiklestad til Idrettsplassen, appell for
uniformerte avdelinger og forbimarsj for føreren.
Denne gangen ble det kringkastet fra stevnet. Mens radioreporteren
fortalte at «tusener på tusener strømmet til Stiklestad», trampet en hird
avdeling på stedet marsj, for at fottrinna skulle høres gjennom mikro
fonen. Dette skjedde på vegen like ved gården til Johan Hofstad. Han
gikk bort på vegen og trampet i lag med dem. På bena hadde han tresko.
Etter stevnet skrev avisene om en massiv oppslutning om Stiklestad.
Morgenposten: «Tross reisevansker og travelt arbeid med matproduk-
sjon, var en anseelig skare kampfeller samlet på Stiklestad».
Ifølge avisreferat var stevnet også en slags «Konfirmasjon» for hird og
frontkjempere, i og med at de fornyet sitt løfte til føreren.
Om tilslutningen til Olsokstevnet i 1944 var noe større enn i 1942, var
den beskjeden til landsstevne å være. Gode nordmenn voktet seg vel for
å vise noen som helst interesse for stevnet. Det var det samme som å bli
registrert som nazist. Likevel var det noen som ikke kunne styre sin
nysgjerrighet.
Uniformer dominerte folkemøtet som NS holdt på Verdølatun. I midten
foran ses «Føreren», Vidkun Quisling.

----
208 Krig
----
STRAFGEFANGENENLAGER FALSTAD
Falstad skolehjem på Ekne, som det tyske sikkerhetspoliti,
GESTAPO, beslagla og gjorde om til straffangeleir, var i krigsåra det
rene skrekkens tempel, hvor drap og mishandling hørte til dagens
orden. Et bilde på hva Hitlers nazisme bygget sin makt på, en virkelig
het på det mest groteske når «bunnfallet» blant mennesker får posisjon
og makt. På mange vis dumme, enfoldige mennesker, men uhyre opp
finnsomme når det gjalt å plage medmennesker, fysisk som psykisk helt
til døde, hvis det behaget dem, noe det gjorde så altfor ofte. De som
regjerte på Falstad under krigen var nazisystemets utvalgte.
Seiv om tyskerne gjorde hva de kunne for å mørklegge og hermetisere
forholda på Falstad, så sivet det ut så pass mye, at selve navnet Falstad
under krigen var forbundet med kald gufs og skrekk. Dette visste de
som var engasjert i illegal motstandsvirksomhet, og var klar over hva
Falstadfanger — Mannen t.v. øverst er lensmann Jon Suul. Nr. 2 i
andre rekke er Kolbjørn Rygg.

----
209 Krig
----
som risikertes om de ble avslørt. En stadig psykisk påkjenning, som for
fleres vedkommende ble vanskelig å kvitte seg med. Men når virkelig
heten omkring Falstad, etter frigjøringa, ble avdekket i sin fulle og hele
grusomhet, var det mange ganger verre enn noen hadde kunnet forestille
seg.
Mange verdalinger måtte og friste lengre eller kortere tilværelse i
denne fangeleiren. En av dem med lengst opphold, nesten 3 år, var Rolf
Nevermo, og en gjengir noe av hans beretning om hvorledes han
opplevde Falstad.
Under kapitlet «Fangenskap og flukt» skildrer han sitt første møte
med fangeleiren og omstendigheter omkring de første henrettelser i
Falstadskogen. Videre forteller han slik:
Utover våren 1942 fikk fangene etterhvert komme ut på arbeide, i
og omkring leiren. Alltid var det noe å gjøre, for de var flinke til å
finne på det mest utrolige. Det var ikke spørsmål om det var noe
gavn i det som ble utført, det skulle jo være straffarbeide. Aldri var
det tale om å ta noen pause i arbeidet, var det en som rettet ryggen,
var straks vakta der og ordnet opp: «Los - los», spark og slag.
En god del jøder var kommet til leiren, og disse var til stadighet
gjenstand for vaktens oppmerksomhet. Til å begynne med måtte de
bære stein fra steinbruddet, som lå ca. 200 meter fra leiren, og fram
til vegen. Det ble laget bårer med fire bærearmer og det var således
fire som bar, men oppe på lasset måtte det alltid sitte en jøde, som
ropte: «Vi jøder er verdens største svin».
Inne på gardsplassen sto ei svær bjørk. Om høsten, når løvet falt,
måtte jødene plukke ett og ett blad, løpe med det ut porten og bort til
en søppelplass et stykke unna. Når så alle blad var fjernet, måtte de
koste gardsplassen med tannbørster. Vanvittig, vil en si, men den
rene sannhet.
En gang, mens de arbeidet i steinbruddet, gikk vakta plutselig løs
på en eldre jøde med spark og slag. Til slutt lå stakkaren og jamret
seg: «Jeg dør - jeg dør». Plutselig fikk tyskeren en ide: «Du er død.
Rør deg ikke!» Så beordret han de andre til å grave en grav, og jøden
ble lagt ned i så bare nesen stakk over jorda. Deretter måtte hans
sønn, som også var der, foreta jordpåkastelse og forrette etter det
jødiske rirualet. Under alt dette frydet tyskeren seg kostelig. Dette
skulle bli noe å fortelle kameratene, «Heil Hitler!» — En behøver ikke
å tvile på at han høstet stort bifall blant sine «Ariske kamerater» for
sin geniale ide.
Straffeeksersis
Når nye fanger kom, skulle de alltid ha en ekstra velkomst i form
av straffeeksersis. En gang ble alle ryggsekker som fantes i leiren tatt

----
210 Krig
----
og fylt med murstein og bundet på ryggen til ofrene. Så fikk de
gjennomgå hele repertoaret, rulle framlengs og baklengs, stupe
kråke, krype og åle seg fram, hoppe med bøyde knær og hendene
strakt fram. Imens sprang vaktene omkring dem, sparket og slo med
tykke stokker til ryggsekker og klær var bare filler og ryggene skinn
løse. Mange måtte bæres inn på sykestua, helt sprengt, og sikkert:
Flere fikk mén for livet av denne omgangen.
Jo da, en fikk lære å kjenne Hitlerkulturen og nazistisk mentalitet på
kroppen.
Ei tid ble det praktisert at alle skulle ha to timers eksersis hver dag,
under tysk kommando. For nye fanger var det svært vanskelig å
forstå kommandoen, og da vanket det straffeeksersis på alle. Det hele
var arrangert for at vaktene skulle få høve til å plage oss litt ekstra.
Som oftest var det ca. 300 mann som deltok. Eksersisen foregikk
ute på ei myr og fullt av vann overalt. Han som kommanderte kunne
plutselig snu seg rundt og gi tegn til oppstilling på linje. En-to-tre! og
vi skulle være ferdige i snorrette linjer. Dette var helt umulig å få til
på så kort tid, hvilket heller ikke var meningen, men som straff måtte
vi krype og åle oss i gjørma, og tilslutt samling omkring tyskeren,
som oftest tok oppstilling på ei tue, og her måtte vi ligge i skitten og
synge for ham.
Det kan høres rart at vi fant oss i dette. Men vi var fullt klar over at
tyskerne forsøkte å provosere. Det gikk vakter over alt, med maskin
pistolene i beredskap og ved det minste tegn til bråk, ville det smelle.
Jeg glemmer heller ikke en del Ålesundere som kom til leiren. De
var tatt fordi de hadde organisert og hjulpet folk over til England.
Mottakelsen de fikk på Falstad, vil de nok sent glemme. Det var slag
og spark i alle variasjoner. Innimellom måtte de synge: «Wir fahren
gegen Engeland». De ble slått til blods i cellegangen, og en av dem,
en løytnant som senere ble skutt, måtte ligge på gulvet og slikke opp
blod — menneskeblod.
Hardt arbeide fra 6 morgen til 7 om kvelden, svært lite og meget
dårlig mat, straffeeksersis og juling, var i grove trekk livsmønsteret
på Falstad i denne tida. Men midt i all elendigheten, var det en livs
betingelse for oss å holde motet oppe. Nye fanger som kom, gikk nok
og sturet, men det sørget de eldre fangene for å ta av dem. Verst var
det med maten. Stadig sto det noen ved søppeltønnene i kjelleren for
å prøve å stille suiten. Men man kan vel forstå at det ikke var mye å
bli fet av det som kom dit.
Men som sagt, vi holdt humøret oppe så godt det lot seg gjøre, og
moret oss ofte over tyskerne, hvor dumme og enfoldige de kunne
være etter våre begreper.
De hadde beslaglagt grisehuset på skolehjemmet, hvor de drev

----
211 Krig
----
oppdrett av slaktegris for Gestapos regning. En gang skulle det
sendes åtte griser til Trondheim for slakting. Leirkommandanten,
Gneist, forøvrig en av de verste plageånder vi hadde, skulle seiv lede
opplastinga av grisene. Dette foregikk tidlig en morgen, før det ble
lyst, og etter kommandantens ordre på følgende måte: Han beordret
lagt fire tomsbord fra grisehuset og bort til bilen et stykke unna, og
en smal planke opp på bilen. I sin enfoldighet trodde han virkelig at
grisene skulle spasere etter dette. Det hjalp ikke om man sa at dette
ikke nyttet, her var det han som kommanderte. Den første grisen ble
sluppet ut og et komisk skuespill tok til med grisen og sturmschar
fiihrer Gneist i hovedrollene. Resultatet ble at grisen stakk til skogs.
Det var ikke tale om å forsøke å få tak i den. Gneist hadde fått blod
på tann og beordret en ny gris ut, han skulle vise de «norske svina»
hvem som hadde makta her i gården. Men den nye grisen var om
mulig enda mere gjenstridig. Det hjalp ikke hvor mye komman
danten kommanderte og dominerte. Til slutt måtte han kapitulere
overfor grisenes manglende forståelse av «tyske metoder».
På leirområdet var det oppført et fjøs hvor det var kuer. En av
fangene hadde funksjon som fjøsmester for dette. En gang skulle
fjøsmesteren til okse med ei av kuene. Slike svippturer ut på bygda,
var et privilegium han hadde, men han måtte ha utgangstillatelse fra
kommandanten. Nå var det kommet en ny kommandant, en brysk
herremann som ville sørge for at fangene ikke hadde noen friheter,
en ekte arier som skulle lære de dumme nordmennene hvordan sakene
skulle ordnes. Han ble straks mistenksom overfor fjøsmesteren.
Dette var nok forsøk på å bløffe seg til turer på bygda. Slike uvaner
skulle han sette stopper for. Fjøsmesteren hadde vel hørt om rasjonali
sering? Dermed beordret han at alle kyrne skulle føres til oksen på en
gang, denne renninga med ei og ei ku ville han ikke ha noe av, det var
bare lureri fra fjøsmesterens side og det skulle han ikke ha noe av,
basta!
At det gikk an å lure tyskerne både moret oss og holdt motet oppe.
En gang tok jeg ca. 3 tonn poteter fra dem og ga bort til skole
hjemmet.
Jeg skulle forestå mottaking av ca. 20 tonn poteter som var inn
kjøpt til leiren og dette skulle lagres i en kjeller på skolehjemmet.
Mens vi holdt på med dette, kom gårdsbestyreren og fortalte at deres
potetbeholdning snart var oppbrukt, og at det var vanskelig å få tak i
grunnet tyskernes rekvireringer. Vi ble enige om å forsøke et kupp og
tippe et billass i feil kjeller. Dette gikk fint. Riktignok syntes
kommandanten at de 20 tonn poteter var svært udryge. Jeg skyldte
på at det var så mye råttent som måtte kastes, noe som var sant.
Siden hørte vi ikke mere om dette.»
Verdalsboka — 14

----
212 Krig
----
SHETLANDSGJENGEN GJENNOM VERDAL
Drama i Sul
Den 3. november 1942 innløp til bl.a. Verdal lensmannskontor,
melding om at det var funnet en senket motorbåt ved Frosta.
Den 5. november skjedde et drama i Sul, i kveldsmørket i svingen
nedenfor Sulstua, et sammenstøt mellom grensepoliti og en gruppe på
fem som forsøkte å ta seg fram med Sverige som mål. Det ble kamp og
skuddveksling. To mann, en grensepoliti og en britisk soldat ble
liggende igjen på vegen såret, mens de andre kom seg unna.
Til å begynne med var det vel
ingen som tenkte på noen forbind
else mellom båtfunnet utenfor
Tautra og episoden i Sul.
De som var på ferde denne no
vemberkvelden var ingen ringere
enn kaptein Leif Larsen, «Sjetlands-
Larsen», og fire av hans menn,
nordmannen Johannes Kalve og
britene Bob Evans, Billy Tebb og
«Shorty» Graig. De var i ferd med å
ta seg over til Sverige, etter et mis
lykket forsøk på å senke det tyske
slagskipet «Admiral von Tirpitz»
som lå i Åsenfjorden. Mer om dette
finner en i boka «Sjetlands-Larsen»
av Frithjof Sælen, som er hoved
kilden til denne artikkelen. Boka gir
imidlertid et noe forvrengt bilde når
det gjelder Sjetlands-Larsens møte
med sulingene.
Leif Larsen.
(Foto fra boka: Sjetlands-Larsen)
Ifølge planen skulle Sjetlandsgjengen, som besto av ti personer,
komme i land et sted mellom Stjørdalshalsen og Hundhamaren etter
fullført oppdrag. Der lå det milorgmannskaper utplassert på strategiske
punkter for å ta imot og bringe dem i sikkerhet. Blandt mannskapene
var også verdalingen Sverre Fikse, som hadde post i nærheten av sjø
kanten utenfor Hundhamaren. Men det gikk ikke som planlagt for

----
213 Krig
----
Sjetlands-Larsen denne gangen. Etter å ha senket motorbåten
«Arthur», som hadde fraktet dem over fra Skottland, gikk de den 31.
oktober i land et sted på Frostalandet, tok seg fram gjennom Asen og
Skogn og opp til Markabygda. Der var de innom et par garder hvor de
fikk mat og hvilte seg før de ga seg fjellet i vold.
Gruppen delte seg, slik at den ene halvparten tok seg fram etter ei rute
nord for Færen og Sulsjøene, og kom fram uten annen dramatikk enn
at de hadde en strabasiøs tur, med adskillige forfrysninger.
Den andre gruppen, som hadde Larsen som leder, valgte ei nordligere
lei, i retning Tverrvola, Kråkfjellet, med tanke på å passere grensa
gjennom Mærraskaret.
I fjellet var det kommet en god del våt nysnø, og våtsnø lavet ned.
Dette var sjøfolk og slett ikke fjellvandrere. Etter å ha passert Tverrvola
tvang både føret og terrenget dem ned mot vegen.
De kom fram til Brennmoen i Sul, klissvåte og utslitte. Klærne deres
var da blitt adskillig medtatt og fillete, og de hadde skaret seg stokker
som de støttet seg til. Noen av dem gikk inn i hovedbygninga og ifølge
boka skal de ha bedt om å få ligge på låven ei stund. De møtte
kårmannen på gården som var alene inne. Han var nervøs og skeptisk til
disse fremmede, fillete folka, og ansa dem trolig for provokatører. Han
ville ikke ha noe med dem å gjøre.
Det var i melkingstida og kona på gården, Sofie Karlgård, var i fjøset
og holdt på med melkinga. De kom inn i fjøset og ba om melk og det
skulle de få. Sofie tilbød å gå inn etter glass til dem. Men det hadde de
ikke tid til og de drakk direkte av melkebøtta. Imens hadde kårmannen
ringt til grensepolitiet som hadde tilhold på Sulstua. De to grense
politiene, Pettersen og Knutsen, tok med seg våpen og gikk for å under
søke. De var forberedt på å møte fremmede.
Etter å ha drukket seg utørste på melk, la gruppen i veg videre østover
etter vegen. Da de kom til svingen nedenfor Sulstua, sto plutselig to
uniformerte menn foran dem og de fikk våpen rettet mot seg på kloss
hold. Den ene i grå-grønn uniform, rettet et automatgevær mot Larsen,
den andre i mørk-blå uniform, holdt en pistol med fingeren på
avtrekkeren: «Hvor skal dere»?! «Hvem er det som spør» sier Larsen
rolig. «Hold kjeft»! skriker den blå, «det er jeg som spør». Situasjonen
var prekær, men Larsen som hadde commandostrening, fant et beleilig
øyeblikk til å gjøre et utfall mot de to politifølkene, han kastet seg fram
og får dem litt tilbake og ut av stilling. I det samme bråker det fra
pistolen til den ene engelskmannen, og den blå grensepolisen, Knutsen,
siger sammen. Den andre politimannen skyter mot dem i samme
øyeblikk som han kaster seg ut for vegen og ruller ned skråningen. Bob
Evans ble truffet i ene låret og stygt skadet. De andre hadde også fått

----
214 Krig
----
/ svingen nedenfor Sulstua var det at Sjetlandsgjengen møtte de to
grensepolisene.
fram våpnene og skuddene smalt i forsøk på å treffe ham som forsvant i
mørket ned skråningen.
Larsen undersøkte Evans og ansa at det ikke var mulig å få ham med
videre. Evans var i britisk soldatuniform, og i forvissing om at han ville
bli behandlet som krigsfange, tok Larsen avskjed med ham, der han lå
på vegen.
Etter å ha virret litt fram og tilbake i forsøk på å finne den andre
politimannen, som kanskje kunne være truffet, mistet de kontakten
med Kalve. De tre, Larsen og de to andre britene, tok seg ned til elva og
fortsatte østover langs denne og ble da sett av gardsfolka i Sulstua, men
de gjorde ikke noe anskrik. Men snart måtte de opp på vegen igjen.
Ved Hjellfossen, nedenfor tollstasjonen, møtte de en hestekjører. De
hørte ham på lang lei, for det skranglet i støttingkjettingene. Det var
Arne Karlgård. Han var den gangen bruker på Brennmoen og det var
hos hans kone de hadde fått melk. Nå var han på veg heim fra Innsmoen
hvor han hadde holdt på med framkjøring av noe skogsvirke. Larsen
stoppet Karlgård og spurte om det var langt til grensa og om eventuelt
vakthold. Karlgård fortalte at det var tyskere på tollstasjonen og i
Sandvika, samt hvor langt det var til grensa. Han rådet dem til å gå over
elva på dammen nedenfor utløpet av Innsvatnet, og ta seg opp på Karl-
Johansvegen og følge denne til de passerte grensa. Å følge hovedvegen
ansa Karlgård for risikabelt.

----
215 Krig
----
Kaptein Larsen og de to britene gjorde som Karlgård hadde sagt.
Over dammen gikk de baklengs og laget bare ett spor.
Ut på morgenkvisten, den 6. november, passerte de grensa. Da trodde
Larsen at to mann var tapt, ettersom han savnet Kalve.
Kalve vendte tilbake for å hjelpe Bob Evans. Han ville ikke la vennen
ligge igjen på vegen, og klarte vel på et vis å stable ham på bena. De tok
leia opp over bakkene, mot Østgård og Tømte. Derfrå videre østover i
retning Drivsjøen. Der har trolig ikke Evans maktet mere og han ble
igjen i Værdalsbrukets hytte, som disponertes av skogforvalter Moen.
Kalve fortsatte mot grensa og kom fram til Åbo. Derfrå ble han fraktet
til Skalstugan og kom dit ca. åtte timer senere enn Larsen og de to andre
britene.
Dagen etter ble det satt i gang stor rassia i Sultraktene med både tysk
og norsk politi i aksjon, ca. hundre mann i alt. I første omgang var
politiet uten spor. De heftet seg ikke med det ene sporet som gikk over
dammen, dessuten gikk det den gale vegen. I Sulgrenda ble det derfor en
omfattende husundersøkelse, da man fryktet at disse farlige folka
skjulte seg på en av gårdene. Først sent på dagen ble sporet over
dammen undersøkt nøyere og fulgt på andre sida av elva. Tyskerne fikk
da se at sporet snudde og at ett spor ble til tre, at de gikk i retning
Sverige og hadde krysset grensa.
Neste dag, den 7. november, kom to unge stapomenn fram til hytta
ved Drivsjøen. På anrop kom Bob Evans fram i døra. På norsk ble ropt:
«Hendene i været»! Men dette forsto ikke Evans og statspoliti Østern
skjøt mot ham. Evans ble truffet i det andre låret.
Arne Karlgård ble tilsagt for å hente Evans med hest og slede. Han
forteller at den sårede hadde store smerter under stransporten ned fra
hytta, og mest i det første såret som det trolig hadde begynt å gå
betennelse i. Vel framme i Sul, tok tyskerne tilsynelatende humant imot
engelskmannen. Han ble lagt på båre og fikk tepper over seg. Distrikts
lege Thor Hegbom ble budsendt. Han trodde det skulle gis førstehjelp.
Men det fikk han ikke lov til. Han fikk bare se Evans og forsto naturlig
vis ikke vitsen med at han skulle bli tilkalt.
Bob Evans var 22 år gammel. Heime i England hadde han foreldre og
søsken. Han reagerte ikke så mye når dette ble bragt på bane, men da
han fikk høre at de andre hadde kommet seg over til Sverige, kom
tårene. De hadde vært heldige.
Tyskerne la ham inn på St. Elisabeths hospital i Trondheim. Etter at
de hadde gjort han frisk, ble han henrettet. Dette var krigsforbrytelse og
ble et av anklagepunktene under Niirnbergprosessen. Evans' riktige
fornavn var Robert.
Statspolitimannen Knutsen ble som nevnt såret under episoden
nedenfor Sulstua. Han ble lagt inn på Innherreds sykehus. Da han var

----
216 Krig
----
blitt frisk, kom han tilbake til tjenesten i Sul. Men natt til den 26. mai
1943 stakk han av til Sverige. Om morgenen fant Bergljot Suul et brev i
brødboksen. Det var fra Knutsen og der fortalte han at han hadde
rømt. I brevet ga han nazistyret det glatte lag, og hevdet å være lurt med
i NS og polititjeneste på falske premisser. Knutsen var i politiuniform
og tok med seg karabinen han hadde fått utlevert da han forlot Sulstua.
Men før han passerte grensa kastet han våpnet, men tok ut sluttstykket
og kastet det i en annen retning.
Aksel Kristianson, i Skalstugan, var ute og lette og fant karabinen,
men ikke sluttstykket.
Om den engelske etterretningstjenesten hadde fått feilaktige informa
sjoner om hendingene i Sul, eller om de misforsto, skal være usagt. Men
de oppfattet det i allefall som at det var to engelske soldater som var
blitt såret og at de var innlagt på Innherred Sykehus. Ved et kupp ville de
forsøke å ta ut disse to. En gruppe frivillige, samtlige norske, kom over
grensa, gjennom Verdal og helt fram til målet i Levanger. En mann gikk
inn på sykehuset for å rekognosere, men kom ganske fort ut bestyrtet.
Det var ingen engelske soldater på sykehuset! Et øyeblikk så det ut som
om de var lurt i en felle. De kom seg imidlertid helskinnet tilbake samme
vegen som de kom.
Det er mulig at pålegget Gustav Eklo fikk, om å møte ved kaia i
Levanger, med lastebil, knottsekker og trematerialer, kan settes i
forbindelse med denne aksjonen.
Under ransaking av hytta ved Drivsjøen, fant statspolitiet noen jakt
geværer som skogforvalter Morten Moen hadde gjemt der oppe. Moen
ble arrestert, men ble sluppet ut etter tre dager.
Etter frigjøringa, da nærmere omstendigheter og følger i forbindelse
med episoden nedenfor Sulstua ble kjent, gikk det hardt inn på
kårmannen på Brennmoen. Han ble så nedtynget av skyldfølelse at han
ble sjuk og levde ikke så lenge etterpå.

----
217 Krig
----
UNNTAKSTILSTAND
6. -12. oktober 1942
Sommeren og høsten 1942 var det en spent og amper stemning i Trøn
delag. N.S. hadde lidd nederlag i kampen om skolen, ungdomstjenesten
og kom ingen veg med nazifiseringsforsøka med kirka.
På Trøndelags- og Helgelandskysten hadde norske commandos, fra
England, utført aksjoner. Det var også utført sabotasje mot krigsviktige
anlegg som Thamshavnbanen i Orkdal og Fosdalen Bergverk i Malm.
Det siste natt til 5. oktober. Det ble ledet av den verdalsættede sersjant
Per Getz. Han deltok i kampene i Verdal som befal i april 1940.
Ved Majavatn var det stort oppstyr og nærmest massearrestasjoner i
forbindelse med en våpensending fra England som var blitt oppdaget.
Trolig var det de to siste aksjonene som fikk begeret til å flyte over for
tyskerne. Allerede den 5. oktober begynte man her i Verdal å ane at noe
spesielt var i gjære. Tidlig på morgenen ble alle viktige veger sperret og
streng kontroll innført som et ledd i jakta på Malmsabotørene. På
Verdalsøra ble oppsatt radioer på kafeene og høytalere på sentrale
steder. Radio i privat eie var jo strengt forbudt. Tyskerne overtok også
kontrollen med telefonsentralen.
Om morgenen den 6. oktober kom meldinga om at det var innført
unntakstilstand i Trøndelag. Nå avløste den ene uhyggesmeldinga den
andre. I disse dagene sto tyskerne for den verste udåden i Norge under
hele krigen, noe som savner sidestykke i norsk historie.
Samtidig med meldinga om denne «uhyggestilstanden» kom nyheten
om at ti kjente personer i Trondheim var dømt til døden og at
dødsdommene var fullbyrdet.
I sitt raseri over våpenaffæren i Majavatn, arresterte tyskerne nesten
alle de ungdommene de kom over, og den 7. oktober kom ny uhygges
melding, enda verre, 15 av Majavatnfolka var dømt til døden og skutt i
Falstadskogen. Men ennå var ikke tyskernes blodtørst over. Dagen etter
led ytterligere ni samme skjebne. I løpet av tre dager var 34 nordmenn
myrdet ved standrett, uten at de hadde fått prøvd sine saker for noen
som helst form for domstol og uten at det var ført det minste bevis for at
de hadde gjort seg skyldig i noe som helst.
Hvordan reagerte så NS-medlemmene i Verdal på dette forferdelige? -
kan en spørre. Overhodet ikke, i allefall tilsynelatende. Kun ett NS

----
218 Krig
----
medlem tok konsekvensene av denne groteske blottlegginga av systemet
og meldte seg ut av partiet.
Verdalingen Rolf Nevermo, som var fange på Falstad, så folka fra
Majavatn både før og like etter at dødsdommene var avsagt, og han
skildrer dette slik:
«Den 5. oktober, om kvelden, kom det nye vakter til leiren, videre en
del S.D.-folk som vi ikke hadde sett tidligere. Vi forsto at noe måtte
være i gjære. Morgenen etter fikk vi beskjed om at alle skulle holde
seg inne. Leiren var helt sperret. Det var erklært undtagelsestilstand i
Trøndelag. Senere på dagen ble det generalappell. Alle fangene måtte
stille opp og en offiser kom med en liste og begynte å lese navn. De
som ble opplest måtte tre til side og flere vakter med maskinpistol ble
plassert omkring dem. Det var folka fra Majavatn det gjalt.
De skulle stilles for standrett og denne ble satt inne i den såkalte
turnhallen i leiren. Her presiderte bl.a. gestaposjefen Flesch, som
visstnok var rettens formann, samt en del andre tyskere.
Så ble de ført inn, en etter en, og var inne noen få minutter. 15 av
dem ble dømt til døden og dommen ble forkynt ved at Flesch sa: «Jeg
beklager å måtte la dere skyte».
De dømte skulle få søke om benådning, og vi så at de sto og skrev
sine søknader med papiret mot veggen. Da var klokka 8 om kvelden.
Men allerede i Trondheims-avisene, som kom ut straks over middag,
sto dødsdommene med fete typer på første side, og at benådnings
søknadene var avslått og dommene eksekvert ved skyting.
Først kl. 4 om morgenen etter ble de dømte hentet av bødlene. Vi
hørte de ble jaget ned i kjelleren. Her ble de sikkert også kledd av og
ranet for det de hadde på seg, for vi så en hel del av deres eiendeler
der nede dagen etter, ting som bødlene ikke hadde brydd seg med å
ta. Så ble de jaget inn i en stor bil, sammen med to tønner klorkalk
og kjørt opp i skogen. Dette er min teori om hvordan det foregikk,
og etter hva jeg så, både før og etter, er det nok riktig.»
Ingen dødsdommer rammet Verdal i disse dagene. Men uhyggesstem
ningen var tilstede i fullt mon. I gatene og på vegene patruljerte tyske
soldater i full bevæpning. Det var forbudt å oppholde seg ute etter at det
ble mørkt om kvelden og til i grålysinga om morgenen. Om nettene var
patruljene ekstra tallrike og kontrollen streng. Blendingsforskriftene ble
ekstra strengt håndhevet. Såframt den minste lysstrime var synlig ved en
vinduskant, risikerte en at en tysk vakt banket på med streng irette
settelse og trussel om straff. I krigsåra var jo bygda helt mørklagt, men
under unntakstilstanden virket dette ekstra uhyggelig.
En mann som kom med nattoget til Rinnan og skulle gå et stykke bort

----
219 Krig
----
i Vinnesbygda, ble kontrollert tre ganger i løpet av et par kilometer, og
ved den ene kontrollen måtte han til og med ta av seg støvlene.
I denne tida virket tyskerne svært ampre, lette å provosere og de
kjørte tildels grassat med motorkjøretøyene gjennom gatene. Den mest
tragiske hendinga i Verdal under unntakstilstanden var trolig en følge av
dette. Karen Valbekmo ble kjørt ned og drept av en tysk stridsvogn,
mens hun sto på trappa til samvirkelagets brødbutikk, som den gangen
hadde inngang fra Asbjørnsens gt. Hun var gift med Lars Valbekmo og
mor til tre mindreårige barn og ventet det fjerde.
Ved bensinstasjonen ses tyske stridsvogner. Legg merke til bilen
nærmest som har påmontert knottgenerator.
Hendinga gjorde sjølsagt dypt inntrykk i lokalmiljøet.
I hus og heimer var det mange politirassiaer og politikontroller, bl.a.
på leting etter ulovlige våpen og radioer. Selvsagt kunne ikke Stiklestad
prestegard og sokneprest Øystein Hovden unngå dette, så uredd og
erklært jøssing som han var. Om dette forteller han slik:
«Fredag 9. oktober kjem far min på vitjing. Tross unntakstilstandet
har han merkeleg nok fått reiseløyve til «Grensesone Øst», som elles
nå er stengt for tilreisende. Vi har ikkje før kome inn i prestegarden
og sett oss fredeleg og koseleg ned i stova med alle lamper tendra,
glade over gjesten vår — kva i all verda er det eg brått oppdagar rett
framfor meg, midt inne på stovegolvet? Der står sanneleg 3

----
220 Krig
----
uniformerte menn, alle med gevær! Korleis dei er komne inn? Eg veit
ikkje. Heilt lydlaust er det skjedd. Uforskamma, tenkte eg. Astrid
skvett til — kva gjeld det? Arrestasjon? Men nei. Alle, minus meg
sjølv, får ordre om å halda seg i ro. Eg lyt fylgja med.
Dermed tek dei til med lynfart å gjennomgranska alle rom, oppe
og nede. Kjøkkenet, matrommet, kontoret. Alle skuffer og skap og
alle papir! Loft og kjeller må også til, og for all del ikkje gløyma
soveroma. På soveromet mitt legg den energiske «snormannen» seg
flat ned inn under senga mi og lyser lenge med lommelykt opp i
madrassen. Jau, her måtte truleg «ein skjult hemmelighet» vera å
finna, kven veit? Men nei takk, den gang ei. Ingenting finst. Så
interessant var nok ikkje senga mi. Dei går grundig tilverks, men ikke
grundig nok. «Her er og et rom» peikar eg, og åpnar ei skapdør inn
til eit lite kott, dei synest oversjå. Vi er inne på gjesteromet. Her finst
ikkje noko anna enn berre 4 gamaldagse, utrangerte potter eller
nattmøbler, som står der bortgøymde i rekke og rad, fint oppstilte,
dei minner om «feldweblar» på geledd. Ja, skal det vera, så skal det
vera, tenkte eg. Kva dei tenkte, veit eg ikkje, men dei kom seg iallfall
fort derifrå.
Eg må med skam vedgå mine synder, inne i prestemannen sit der
akkurat da ein liten «djevel» og smiler og gliser til heile greia, enda
han nok aner og forstår, grunnen under han er visseleg temmeleg
«vulkansk».
Stiklestad kyrkje blir og stengd. — Gudstenesta søndag 11.
oktober forbode. —»
Noe av hensikten med unntakstilstanden og de bestialske dråpene var
nok å skremme til passivitet og lydighet.
At folk ble enda mere engstelig for hva framtida ville bringe av
uhygge, er vel sikkert. Men motstanden og holdningen overfor okkupa
sjonsmakta og NS ble bare enda hardere og mere kompromissløs av
dette.

----
221 Krig
----
KAREN VALBEKMO
født 10. mai 1913
Karen Valbekmo sto på trappa til Verdal Samvirkelags brødbutikk,
som den gang hadde inngang fra Asbjørnsens gate, da en tysk strids
vogn i stor fart skjenet ut, kjørte ned og dreptefru Valbekmo mens hun
pratet noen ord med ei venninne som oppholdt seg på andre sida av
gata.
Hun var mor til tre mindreårige barn og ventet det fjerde. Den
meningsløse tragedien gjorde et sterkt og dypt inntrykk i lokalmiljøet.
Opprinnelig var Karen Valbekmo fra Farstad i Romsdalen. Som jente
hadde hun Austad som slektsnavn. f 1930 flyttet hun sammen med sin
mor til Byafossen. Til Verdal kom hun først som hushjelp hos John
Ydse. I 1935 ble hun gift med Lars Valbekmo og flyttet da på Øra. I
løpet av de åra hun bodde i Verdal rakk hun åf å en stor vennekrets,
hvor hun var avholdt.

----
222 Krig
----
RASJONERING
Etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939, ble Forsynings
departementet opprettet ved Stortingsvedtak 13/9 1939. I samtlige
kommuner var det opprettet forsyningsnemnder for å ivareta kommun
ens forsyningsinteresser. Inntil april 1940 var forsyningsnemndenes
oppgave å kontrollere omsetning av forskjellige vareslag, forsøk på å
hindre hamstring og de henstilte til forretningsdrivende om å holde så
store varelagre som mulig. På det tidspunkt krigen kom hit til landet,
hadde forretningene i Verdal ganske store varelagre. Utover sommeren
1940 var det så å si ingen mangler, og forretningene hadde nærmest
rekordomsetning. Ikke minst gjorde de tyske soldatene og offiserene
betydelige innkjøp.
Men bildet endret seg. Flere og flere vareslag ble rasjonert. Behold
ningene av såvel matvarer, sko, klær og tekstiler av alle arter forsvant.
Når det oppsto mangel på en vare, ble den straks listet for rasjonering
og rasjoneringskort ble utstedt. Ved slutten av krigen fantes det knapt
vareslag som ikke var rasjonert.
Forretningene fikk tildelt kvoter av de vareslag de førte. Om de
forsøkte å hemmeligholde når kvotene ankom, visste folk som regel
dette, og møtte opp flere timer før forretningene åpnet, noe som førte til
et av krigstidens største fenomener, kødannelse. I køene kunne det
oppstå uenighet om plassen, for noen ble etter hvert eksperter i dette
også, klarte å albue seg fram til en plass lengre framme. Derfor hendte
det at politi måtte tilkalles for å holde orden på køene. Særlig for kjøtt
varer, tobakk og klær kunne folk møte opp timevis før butikken åpnet.
De som sto først i køen fikk slippe inn mens utvalget var størst. De
lengst bak ofte ikke før varene var utsolgt.
På matvaresektoren var kaffe et vareslag som forsvant ganske fort.
Det ble å ty til kaffeerstatning som butikkene førte. Flere sorter var på
markedet. «Trio» var en sort som var ettertraktet, men den ble fort
vanskelig å få tak i. Etter hva som ble sagt, besto den av korn og løve
tannrøtter. Den mest kjente sorten var «Kornelius» som besto bare av
brent korn. Men også erstatningene ble etter ei tid rasjonert og kunne
bare kjøpes mot klipp av kaffemerker. Etter hvert ble folk ganske flinke
til å lage kaffeerstatninger seiv og mange hadde sine egne oppskrifter.
For det meste var det korn og erter som ble nyttet og gamle kaffe
brennere kom til heder og verdighet.

----
223 Krig
----
Tobakkskø utenfor Husebys forretning.
I ei melding fra Statens opplysningskontor for husstell, som sto i alle
landets aviser hosten 1941, anbefaltes å nytte skrell av kokte poteter
som kaffeerstatning.
Alt av mel og brødvarer var rasjonert. Rasjonene var utregnet etter
det minimumsbehov som folk trengte for å overleve. Skogsarbeidere og
andre kroppsarbeidere fikk noe større rasjon enn de med fysisk lett
arbeid. De som arbeidet i jordbruket var blant de som fikk litt mere. De
større brødrasjonene var noe av årsaken til at det de siste krigsåra var
økende pågang etter arbeid i jordbruket.
Rasjoneringskort for hvetemel var det bare barn under 2 år og de som
hadde legeattest som fikk. Spesielle kontrolleger kontrollerte privat
praktiserende leger slik at de ikke utstedte legeattest for hvetemel til
andre enn de som måtte ha hvetemel for å berge helsa.
Det ordinære brødmelet var av dårlig kvalitet. At det var grov
formaling var vel ikke skadelig, men det besto nok ikke av bare korn.
Til brød var det vanskelig å få det til å heve seg og nesten umulig å få
brødet skikkelig stekt. Det ble ei hard skorpe utvendig og en halvrå
masse innvendig. Mange fikk magebesvær av dette. Humoren manglet
imidlertid ikke, og det ble laga mange vitser om krisebrødmelet. F.eks.
at kløe i baken skyldtes snarp og småhalm i brødmelet.
Kjøtt var rasjonert på samme måte og f ors vant nesten totalt fra
butikkene. For det meste var det dårlig kjøttfarse som ble tilbudt. Seiv

----
224 Krig
----
Gamle kaffebrennere kom til nytte.
om den kunne inneholde svært lite kjøtt, gikk det på den tildelte kvoten.
På tross av strenge kontrolltiltak, fikk de fleste produsentene til litt
på si, både til eget bruk, til slektninger og venner, samt at det ikke gikk
så lite på svartebørsen. I oppgåvene var det kuer som ikke kalvet hvert
år. Dødsprosenten og dødfødte kalver var i overkant i krigsåra. Det
samme gjaldt sau og gris. Det var svært få sauer som fødte tvillinger og
smågriskulla var ofte små, i alle fall etter oppgåvene.
Fisk og fiskvarer ble også listet for rasjonering, og etter hvert ble det
mangel på slike varer også.
De fleste som hadde en jordflekk dyrka endel poteter og grønnsaker.
Ved utdeling av rasjoneringskort ble det klippet fra merker tilsvarende
den avling de normalt skulle ha. Begrepet «villagris» var noe som
oppsto under krigen, og der det overhodet var mulighet til det, ble det
holdt gris.
Kaninavlen tok seg voldsomt opp og representerte for mange et kjær
komment tilskudd til kjøttrasjonen.
Egg var nesten ikke å oppdrive på annen måte enn hos produsentene.
Melkeprodusentene som leverte til meieriet hadde leveringsplikt av
melk. De som produserte smør hadde plikt til å levere dette. Betydelige
kvanta melk ble holdt igjen for smørproduksjon som ble solgt på det
illegale markedet. Derfor kom det påbud om at alle melkeprodusenter,
unntatt de som leverte smør, skulle levere fra seg separatorkulene. I
Verdal var det meieriet som var pålagt å ta i mot og lagre separatorkul
ene. 1 kjelleren på meieriet sto det separatorkuler fra samtlige leve
randører, fint oppstilt i lange hyller med nummerlapp på. En god del av
disse kulene var imidlertid fra gamle, kasserte separatorer.

----
225 Krig
----
Produsentene manglet ikke venner i denne tida. Ofte dukket det opp
fjerne og hittil ukjente slektninger på gårdene, og andre fra bystrøka
som var ute på matauketurer. Etter krigen, da varetilgangen tok seg
opp, uteble både slektningene og de nye vennene, men det ble og knytta
varige band gjennom dette.
Smør, margarin og matfett var det stor knapphet på. Også for slike
vareslag gjorde mangelen seg mest gjeldende hos ikke-produsenter. Det
var ikke uvanlig at smør og fett til fisk måtte blandes med vann. Smøret
ble gjort drygere ved innblanding av potetmos. Til stekefett var det ikke
så få som tydde til medisintran.
I samvirkelagets skoavdeling var det god plass i hyllene.
Skotøy var sterkt rasjonert. For å få anvisning på sko, måtte det
leveres personlig søknad. Forsyningsnemnda avgjorde hver enkelt
søknad etter vurdering, behov og varetilgang. At det på denne måten
kunne oppstå skjevheter var uunngåelig. De som var flinkest til å
framstille sin nød kom naturligvis best ut. Mange syntes nok det fore
gikk forskjellsbehandling. Det var så lett å se at naboen hadde fått
bedre behandling enn en seiv. Men de som hadde oppgaven med å
fordele de knappe varene, hadde det sannelig ikke enkelt, og det
manglet ikke på überettigede vondord.
Etter 1942 var de fleste sko laga med tresåler. Overdelen kunne være
så forskjellig, men det mest vanlige var fiskeskinn og papirstrie. Det var
dårlig fottøy som ikke tålte vann og revnet ofte etter kort tid. Gummi

----
226 Krig
----
fottøy, som forekom, var av syntetisk gummi. Dette materialet var lite
elastisk og fottøyet lite holdbart. Etter hvert ble det bare slike som var
avhengig av gummifottøy i arbeidet som fikk anvisning.
Sykkeldekk var rasjonert på samme måte som skotøy. Også til dette
ble nyttet syntetisk gummi. Dekka var stive og tunge å sykle med.
Derfor forsøkte de fleste å nytte de gamle lengst mulig, og ble etter hvert
svært flinke til å lappa sykkeldekka. Vulkaniseringsverksteda hadde
stortid både med å reparere sykkeldekk og gummifottøy.
Manufakturvarer ble det i de tre siste krigsåra så lite av at de fleste
hadde merker tilgode. Også på dette området hadde produsentene
fordel. På mest alle garder fantes det sauer, og spinnerokken og
vevstolene var flittig i bruk. Husmødrene ble etter hvert svært flinke til
å lappe og sy om klær. Som eksempel kan nevnes: En slitt dress ble
omsydd til drakt til kona, senere bukse og vest til en femårig sønn. Det
ble vist stor oppfinnsomhet også på dette området. Å kaste en tøybit var
det ikke snakk om. Var det ikke lenger brukbart til bot på et annet
klesplagg, ble fillene samla opp og levert til fabrikk i bytte for tøy laget
av oppkarda filler. Ullfiller var svært verdifulle.

For det meste var det tomt i hyllene i manufakturbutikkene, slik som
her ved samvirkelagets manufakturavdeling.
Nåler til symaskinene ble også mangelvare. Det var således mange
problemer og ingen enkel sak å holde garderoben i orden.
Mange følte tobakksrasjoneringa som det verste. Ei eske tobakk
måtte som regel rekke 2 uker. For mange rakk det nok knapt ei uke. Det
ble prøvd mange slags erstatninger, kirsebærblader og andre blader ble
tørket og stappet i pipa. Det var også erstatninger å få kjøpt. En sort som

----
227 Krig
----
kaltes Ho-Ho, var laga av humle og luktet noe forferdelig. En mann
som sykla over Ør-brua en vinterdag, syntes det lukta så vondt av
kloakkløpet og at det måtte bety at mildvær var i vente. Litt lenger
framme tok han att en som gikk og røkte humle. Det var årsaken til
lukta. Det var og noe tobakklignende som hette «Marihuana» i
handelen.
Mange ble flinke til å dyrke tobakk seiv og hos gartnerne var tobakks
planter en storartikkel. Det grodde og opp gartnere som utelukkende
satset på tobakksplanter. De kunne tilby flere sorter, Hawana, Wirgina
og Porturica var de mest vanlige. Maryland var en sort som ga stor
avling og var god til å lage snus og skråtobakk av, men egnet seg mindre
til røyking. Etter hvert ble det mye ekspertise i tobakksdyrkinga, og
mang en fagprat skjedde over hagegjerdet naboer imellom. Tilberedinga
av den heimavla tobakken ble litt av en vitenskap. Til sausing og
fermentering ble nyttet forskjellige slag ingredienser. Litt peppermynte
olje gjorde seg i snusen.
Under krigen var det mange slike tobaksplantasjer i Verdal.
Til kutting av tobakken ble det konstruert apparater og maskiner av
forskjellige typer. En nevenyttig kar laga en maskin som var selv
matende og med flere innstillinger for grovheten på snittet. Denne
maskinen gikk mye på lån og kom dessverre bort på den måten.
Etter hvert tok tobakksfabrikkene over tillaginga. Når det ble inn
levert råvarer, fikk en røyketobakk eller sigaretter etter ønske. Denne
tobakken ble ikke så aller verst, men den skilte seg adskillig fra den
vanlige fabrikktobakken.
Verdalsboka — 15

----
228 Krig
----
Brennevin var rasjonert. Det
varierte hvor ofte en fikk kjøpt ei
flaske mot klipp av rasjonerings
kort. Da det var stor knapphet på
sukker, ble det imidlertid lite heime
brenning under krigen. Brennevins
sortene som var å få kjøpt kunne og
være så forskjellige og adskillig
krisebetonte. En sort som hette
«Borgerakkevitt» var vel noe av det
simpleste. Sorten fikk betegnelsen:
«Nakkeskudd».
Sukker var selvsagt rasjonert. Så
framt en kjøpte melis eller sirup
gikk det på sukkerrasjonen. Mye av
sukkeret var av dårlig kvalitet,
brunt, grovt og dårlig raffinert, slik
at det nærmest var som en tykk
grøt. Flere som hadde litt jord
dyrka sukkerbeter og laga sirup
Her heises tobakksplanter oppfor
tørk og lagring. Riktig ettermod
ning var en viktig del av tobakks
produksjonen.
seiv. Den var slett ikke så verst og godt brukbar på brødskiva og grøten.
På gårdene ble det også laga mye potetmel. Poteten var uten tvil det
viktigste næringsemne under krigen, og mange reddet seg nok på den.
Med jernbanen var det forbudt å sende poteter, grønnsaker og andre
landbruksvarer, unntatt kålrot. Mye ble sendt likevel. Jernbanefolka
visste det var mat til landsmenn og var som regel hjelpsomme. Både
poteter, gulrøtter og hodekål ble ekspedert som kålrot.
Svartebørs
Under krigen var det innført maksimalpriser på de fleste vareslag.
Dette forhindret ikke at vareknappheten ble utnyttet og varer budt fram
til skyhøye priser. Dette kom først og fremst de tilgode som hadde store
fortjenester som følge av krigssituasjonen. De med vanlige lønninger i
sivilt arbeid, hadde liten mulighet til å skaffe seg rasjonerte varer på
svartebørsen. Kjøpere manglet det imidlertid ikke. Både tyske soldater
og andre skydde nesten ingen ting for å få tak i ettertraktede varer.
De som drev såkalt svarthandel uhemmet både til tyskere og andre
«storfolk», ble ganske snart registrert hos den øvrige befolkning, og
fikk dårlig ord på seg. Som eksempel kan nevnes at gårdssmør også her i
Verdal ble omsatt for opptil kr. 150,- pr. kg. Samme forhold gjorde seg
gjeldende for andre matvarer og for skinn. Særlig tyskerne var ivrige på

----
229 Krig
----
Maskinen som ble nyttet til å kutte heimavla tobakk.
skinnvarer. Det var verdier som kunne tas med til Tyskland. I
forretninger var det lettere å oppnå noe, når man hadde ett eller annet å
tilby som mellomlag. Særlig gjorde dette seg gjeldende for klær og
manufaktur. Smør var under hele krigen «hard valuta». Det samme
med tobakk. Nesten alle hadde tobakkskort, enten de røykte eller ikke,
og tobakken var god å friste med. Til en viss grad også brennevin. I det
hele så foregikk det mye tuskhandel med rasjonerte varer.
Til belysning av dette gjengis et opprop fra Heimefronten:
«Til det Norske Folk
Til alle bønder og produsenter av levnetsmidler
Vi har erfart at det drives en uhørt handel med matvarer på svarte
børsen og til priser som er vanvittig høge. Man må være oppmerk
som på at en stor del av befolkningen har forholdsvis mindre for
tjeneste nu enn før krigen. For å ta ett eksempel kan nevnes at krise-

----
230 Krig
----
tillegget for de regulerte lønninger ikke tilnærmelsesvis oppveier
prisstigningen på mat- og klævarer, så en stor del av folket ingen
sjanse har til å få i noe mat utenom hva de tilkommer på rasjoner
ingskortene etter de priser som delvis forlanges.
Merk: Rasjoneringskortene angir hvor mye man har rett til å få,
men gir ingen garanti for at man får det man har rett til.
Vi har også erfart at en stor del av produsentene selger matvarer m.v.
til tyskerne, utenom hvad som er rekvirert.
Dette må det nu bli slutt på.
De som selger matvarer m.v. til tyskerne, utenom hvad som er
rekvirert hos vedkommende, støtter frivillig den tyske krigsmakt, og
vil bli betraktet som forræder mot sitt eget land og kommer til å bli
trukket til ansvar for dette.
Opprop.
1. Slutt med svartebørshandelen og svartebørsprisene.
2. Driv ingen handel med tyskerne utenom rekvisisjonene.
3. Seig det dere kan unnvære av matvarer til dem av befolkningen
som mest trenger det og ta ikke høyere priser enn at dere dekker
produksjonsomkostningene + en rimelig fortjeneste.»

----
231 Krig
----
GLIMT FRA ARBEIDET I VERDAL FORSYNINGSNEMND
A v Egil By
Forsyningsnemnd ble valgt av formannskapet i møtet den 29. august
1939.
Valgt ble: Formann Arne Holan, videre K.F. Hermann, J.O. Wohlen,
Anders P. Ward, Matheus Høglo og Lilly Braarud.
Nemnda hadde første møte den 2. september samme år. Allerede da
forelå kunngjøringer fra Handelsdepartementet om foreløpig rasjoner
ing av forskjellige varer. Dertil skulle handelsstanden underrettes og
orienteres om rasjoneringsopplegget. Det ble bestemt at det skulle lages
navnelister over samtlige husstander i bygda. En støtte i dette arbeidet
hadde en i det nylig opprettede folkeregisteret.
Forsyningsnemnda kom til å få et
hardt arbeidspress, møter og ar
beidsoppdrag, og oppdragene økte
etter hvert. Forsyningsnemnda fikk
eget kontor og Matheus Høglo ble
tilsatt som forretningsfører.
Den første tida var 3 mann tilsatt
på kontoret, samt at formannen var
til stede hele tida. Alle oppgåvene
som nemnda etter hvert fikk, gjorde
at det enkelte ganger kunne bli
svært lange arbeidsdager, ikke så
sjelden til midnatt. Både formann
en og forretningsføreren viste seg
som dyktige arbeidsledere.
I løpet av krigsåra kom det
mange og lange forordninger og all
tid var det pålegg som gikk ut over
Egil By, avdelingssjef ved Verdal

sivilfolket, innskrenkninger i tildel- forsyningsnemnd og hovedansvar
ing av mat, tekstiler m.m. Ug for landbruksavdelingen.
Ug for landbruksavdelingen.
Oppgaven som psykisk tok mest (Foto: Innh. Folkeblad og Verdalingen).
på, var utskrivinga av hester, høy,
poteter, kjøtt m.m. til tyskerne. De som hadde ansvaret for dette hadde
mange tunge stunder.

----
232 Krig
----
Da arbeidspresset var på det største, var 15-20 personer beskjeftiget
på forsyningsnemnda. Dertil ble leid ekstra hjelp til stempling av kort ei
uke for hvert kvartal. Oppgåvene måtte deles inn i avdelinger og hver
avdeling fikk sin avdelingsleder.
Det var følgende avdelinger:
Avd. for rasjoneringskort for matvarer
« « tekstil og skotøy
« « kjøtt og flesk
« « kraftfor, korn og maling
« « byggesaker
I tillegg hadde fortsatt den valgte nemnda utskrivningene til tyskerne.
Flere av krigsåra tok tyskerne så mye høy at flere bønder hadde
vanskeligheter med å fore fram buskapen om våren. Verdal var likevel
heldig i og med at den forrike bygda Skogn ikke var langt unna. Det ble
kjøpt mye høy derfrå til erstatning for det tyskerne tok.
Utdelinga av de vanlige rasjoneringskorta ble foretatt kretsvis, enten
ved at de som ble sendt med kortene etablerte seg hos landhandlerne
eller ved skolene. Kortutdelerne måtte ha med registreringskorta, men
en god del flytting mellom kretsene, særlig av ungdommer, skapte
tildels store problemer. Når kortutdelinga for et kvartal var avsluttet,
var det et svært og komplisert arbeide å få kortregnskapet til å stemme.
Alle merker måtte telles som penger — og det måtte stemme.
Det kunne være deprimerende stunder i forsyningsarbeidet. Fortvilte
fedre eller mødre over at mel og brødrasjonen ikke strakk til. I familier
med flere ungdommer eller skogsarbeidere, ble de knapt tilmålte rasjon
ene i minste laget.
Avdelingen for tekstil og skotøy hadde nok de vanskeligste oppgåv
ene. Der var det ofte bråk og ikke så enkelt å være ekspeditør i denne
luka. Men også der var det mange som tok skuffelsene med smil. Håpet
om snarlig fred og bedre tider var sterkt.
I avdelingen for korn og kraftfor gikk det som regel stille for seg. Men
en gang ble det også her problemer, av en annen dimensjon. Kraftfor til
melkekyr var strengt rasjonert og tildelingen foregikk etter gjennom
snittlig melkeytelse pr. ku i året. Dette var gradert slik: Besetninger med
1500 liter i gjennomsnitt fikk tildeling etter laveste sats. Besetninger med
1501 til 2500 liter fikk etter den mellomste, og de med 2501 eller høyere
fikk etter høgste sats.
Etter innlevering av husdyrskjemaene kunne det reknes fram til den
kraftforkvote som burde tas ut i bygda. Det viste seg at flere husdyr
holdere, særlig i øvre del av bygda, ikke tok ut det kraftforet de tilkom.
Etter første kvartalsoppgjøret ble ikke så små kvanta kraftfor tilgode,
etter den beregningsmåten som var nyttet.

----
233 Krig
----
Egil By, som var avdelingsleder på denne sektoren, fant da ut at det
måtte kunne gjøres noe for å holde melkeproduksjonen i bygda mest
mulig oppe. Han flyttet alle besetningene, som i kraftforregnskapet var
plassert i de to laveste klassene, ett trinn opp. Det ble da ingen beset
ninger i den laveste kraftforgruppen. Dette var en alvorlig, ulovlig
handlemåte, og forretningsføreren og formannen ble holdt utenfor i til
felle sprekk og bråk.
De offentlige kontrollørene var helt pålitelige, sett med gode nord
menns øyne og de gransket ikke dette regnskapet. Men så hendte det,
telegram fra forsyningsdirektoratet til Verdal forsyningsnemnd, med
ordre om at all kraftfortildeling skulle stanses. Feilen i kraftforregn
skapet skulle rettes opp og funksjonæren som hadde ansvaret for
regnskapet skulle straks fråtre stillingen. Dette ville bl.a. føre til stans i
kraftfortildelinga til skogshester, som det var mange av i Verdal den
gangen. Forretningsføreren som tok i mot telegrammet ble ikke så lite
forferdet. By la alle kort på bordet og tok på seg hele ansvaret for
handlingen. Høglo ville likevel ikke uten videre la avdelingslederen for
late kontorplassen, og formannen, Arne Holan, ble anmodet om å
komme til konferanse. Holan kom, som alltid rolig og besinnet, tross
han forsto at noe galt måtte være på ferde. Men ble en smule tankefull
etter å ha lest telegrammet og fått alle kort lagt på bordet, samt By's er
klæring om straks å fråtre.
Etter en kort betenkning sa Holan:
«Du Høglo skal straks ringe forsyningsdirektoratet og si fra at synderen
angående kraftforregnskapet har meldt seg og har tatt det fulle ansvar
for handlingen - han alene.
Synderen er formannen i Verdal forsyningsnemnd, Arne Holan, og han
vil straks fråtre som formann i nemnda.»
Tross protester fra de to andre, var Holan übøyelig i sin avgjørelse.
Holan var vel ansett for sin rettskaffenhet, også inne i direktoratet, men
det var lite trolig at det var denne reaksjonen de hadde ventet.
Nytt telegram fra Oslo lot ikke vente lenge på seg: «Avvent nærmere
beskjed». Beskjeden kom i løpet av en time - som ordre:
«Kraftforregnskapet skal straks rettes opp. Formannen i Verdal for
syningsnemnd får ikke fråtre vervet.»
Det ble ingen krakk tom og noen avskjedigelse ved forsyningsnemnda
av dette, men hendinga er et bevis på, at det på alle fronter ble tatt
farlige sjanser for å avhjelpe nød og for å motarbeide tyskerne og «den
nye tid».
Det var streng kontroll med bruken av eget korn og korn til maling.
Småbrukere og bønder, som produserte korn, fikk anvisninger med til
latelse til å male av eget korn, men mot tilsvarende reduksjon av mel og
brødmerker. De fleste kornprodusentene fikk malt noe utover det an-

----
234 Krig
----
_ Skjema nr. 101 c.
-v,., An „
MaaaasÆ - f »—e k» 19682
x*/ V utstet
Navn: j£g Slij e raa „,. lp
'■ Ti. drif. .v motm . ogn , TREXULL-KORT vo
Kje nn c m e rte(r) fe, vedl %f 4pril 1945
11 Forsynings- og
Forsynings- °9 »* ' Gjenreismngsdepartemenlet.
Gjenreisnmgs(lP|iartementet. m
TEKSTILKORT ''TZL å I ,„™. STBØMPEKORT

KKMII.MIIII „k«. Ul .nar. hrm» .1 1 ni/HU li»"'
( I. korlutuelio*) .?.,".« in-Jr.iw .r for kvinner over 14
Noen eksempler på rasjoneringskort som eksisterte under krigen.
4

----
235 Krig
----
visningene lød på. Under krigen ble det malt uforholdsmessig mye melle
(ugrasfrø frasortert under tresking) til dyrefor. Men det var nok ikke
ugrasfrø i alle sekkene som gikk til mølla og som var merket med slik
vare.
Verdal hadde på den tid tre møller, og det er kjent sak at møllemest
rene hjalp mange med ekstra maling utover kvotene, seiv om det inne
bar risiko for hard straff. Særlig mestrene ved de to private møllene,
Martin Røstad, ved Rindsem og Arne Grunnan, Grunn-mølla, tok
sjanser for å gi ulovlig hjelp. Ved samvirkelagets mølle, med de mange
ansatte, var det adskillig verre. Det var jo ei tid da man ikke torde stole
på noen. Likevel ble det også ved denne mølla malt ikke så lite på si.
Mange kvernsteiner, fra tidligere tider, som lå spredt ut over bygda,
kom nå til sin rett og det viste seg å være flere gode kvernsteiner som ble
tatt i bruk. En del av disse gamle kvernene ble de første krigsåra
plombert slik at de ikke skulle kunne nyttes. Men plomberinga var nok
noe mangelfull. Ved pliktkontrollene synte det seg i alle fall at det var
mye nytt mel på treverket, og det var sikkert bra for mange.
Under treskinga på gårdene om høsten måtte det være kornveiere,
oppnevnt av forsyningsnemnda, tilstede. Disse hadde strenge instrukser
om at alt korn skulle innveies og påse at korn ikke ble gjemt unna. Etter
at treskinga var ferdig kom kornkontrollører oppnevnt av lensmannen,
for å påse at alt hadde foregått etter instruksen. Likevel ble en del korn
gjemt unna tyskerne.
Også møllene var underlagt ganske streng kontroll.
For-sellulosen, som jordbrukerne kunne få kjøpt, var et sterkt krise
preget foremne. Dette ble laget av papirfabrikkene og kjørt på markedet
som dyrefor. Forverdien var minimal, mest som hjelp til at dyra kunne
overleve.
At det ble omsatt og nyttet store mengder av dette, understreker
alvofet i mangelen på dyrefér, som var en følge av tyskernes rekvisi
sjoner.
Det gikk ikke lang tid etter krigen før dette kriseforet, som hadde
konsistens som tynne, myke papplater og markedsført i store baller,
forsvant som noe verdiløst. Bøndene hadde store plager med åfå alle
tall til å balansere. Spesielt gjaldt dette slakt til eget bruk og kornbing
ene.
Produsentene måtte søke om løyve til å ta ut sin kjøttrasjon av eget
oppdrett. Ved søknad måtte ca. slaktvekt oppgis og disse kiloene gikk til
frådrag i den tilmålte kjøttrasjon. Kontrollører kontrollerte vekta på alt
slakt til eget bruk. De fleste kontrollører, både for korn og slakt, attes
terte som regel vekta produsenten hadde ført på.
Alle husdyr skulle være registrert og det ble gjennomført husdyrtell-

----
236 Krig
----
Inger hvert år. Dertil måtte det ved alle søknader om slakteløyve og om
tildeling av kraftfor oppgis husdyrbestand pr. 1/1 hvert år.
Under krigen og i flere år etter, var det streng rasjonering på alle slags
bygningsmaterialer. Sement, trelast, spiker m.m. var nesten ikke å
oppdrive. Det måtte søkes på slike varer og enkelte slike søknader måtte
helt til Oslo for anvisning. Avslag kom ofte på løpende band.
Et stykke ut i krigsåra, brant stuebygninga på et gardsbruk. Familien
innrettet seg i ei redskapsbu for sommeren, med kjøkken og soveplass.
Det ble straks søkt direktoratet om byggetillatelse og om anvisninger for
de nødvendige materialene. Forsyningsnemnda regnet sikkert med at
søknaden ville få positiv avgjørelse. Bygging ble derfor satt i gang, for
hus å bo i måtte familien ha. Da boligen var på det nærmeste ferdig til
innflytting, kom avslaget. En ytterst vanskelig situasjon, og både bygg
herren og forsyningsnemnda hadde ikke annet å lite på enn at freden
måtte være like om hjørnet.
Etter at krigen var slutt og varetilgangen etter hvert ble bedre, ble
arbeidet ved forsyningsnemnda sterkt nedtrappet. De tilsatte som alle
var midlertidig, søkte andre jobber. Men rasjoneringa av byggevarer ble
hengende med i mange år.
Seiv om en nå ikke kan finne forsyningsnemndas kontor i kommun
ens etablissement, så er forsyningsapparatet fortsatt inntakt.

----
237 Krig
----
PRODUKSJON AV GENERATORKNOTT
Seiv om de private bilene og motorsyklene ble beslaglagt av tyskerne,
ble bensinen den varen det var størst mangel på i krigsåra. Da heller ikke
de som drev bilkjøring som yrke kunne få bensin, ble det allerede i 1940
klart at man måtte finne noe som kunne erstatte bensin som drivstoff til
motorkjøretøyer.
I Verdal var det betydelige arealer med velvoksen olderskog, og ut av
dette treslaget kunne fåes så pass mye gass at det kunne få en for
brenningsmotor til å drive et kjøretøy. Lastebiler, varebiler, busser og
drosjer ble påmontert gassgeneratorer som ble fylt med små trebiter,
knott. Sjåførene måtte fyre opp i god tid før turen, og undervegs måtte
det ofte stoppes for å stakes og etterfylles med ved. Traktorer var det
ikke så mange av ennå, men de som fantes måtte også nytte knott som
drivstoff.
Effektiviteten kunne ikke på langt nær måle seg med bensinen.
Kneiker og bratte bakker kunne være vanskelige å greie uten å ta fart,
og ikke sjelden måtte busspassasjerene hjelpe til med å skyve for å greie
den siste kneika.
At det i Verdal var lett tilgang på det best egnede råstoffet, older, var
vel årsaken til at Gustav Eklo, Leif Lykke og Sverre Øverland, så at
knottproduksjonen kunne være noe å satse på. Det førte til etablering av
knottfabrikken i Heggegården. De var tidlig ute, faktisk de første i
Trøndelag som kom i gang med knottproduksjon i større målestokk. På
grunn av svært få privatbiler, ble produksjonen lagt opp for leveranser i
større partier. Blandt de større, faste avtakere utenbygds nevnes
drosjene i Trondheim, NSB og fangeleiren på Falstad.
Økonomisk kunne ikke knotten konkurrere med bensinen. På en tur
til Trondheim med lastebil, gikk det med ca. 3-4 hl. knott. I pengeutlegg
svarte dette til ca. 20 kroner, og da bensinprisen var knapt 50 øre literen,
ble knotten betydelig dyrere som drivstoff. På en slik tur måtte det
stoppes for staking flere ganger, samt at knott måtte etterfylles minst en
gang hver lei. Papirsekken var den tids drivstoffbeholder. Sjåførene,
som det før krigen ofte luktet bensin av, fikk nå en annen odør, noe som
liknet på bekksot. Seiv kunne de ofte være ganske svarte, og bilene bar
innvendig preg av sot og fyring.
Etter si tid var knottproduksjonen i Heggegården nokså avansert. Det