Her var det nikkel som var hovedproduktet.
Gruvene ligger ved Dyråa i fremre del av Skjækerdalen, veien dit går opp fra Skjækerfossen forbi Skjækermoen og videre innover dalen ca 4 km. i luftlinje. Det lå flere forskjellige gruver i samme område med navn etter de som startet skjerp der.
Det var en mann med navn Anders Andersen Skjækermo som oppdaget nikkelfeltet ved Dyråa, hvordan han fant det vet vi ikke, men det vanlige er vel at man glir eller faller og skraper av mosen og vips der er det noe.
Far til Anders var fra Huså i Sverige og der var det også gruver slik han kanskje hadde litt erfaring med å se etter metall.
Anders gjorde Rasmus Sliperen oppmerksom på dette, Sliperen var stiger i Malsågruva.
Det var i 1870 åra at det ble snakk om drift i Skjækerdalen, men først i 1881 hadde en kommet så langt med planlegging, innhenting av tillatelser og å skaffe penger at det kom i gang drift. Det hadde vert prøvedrift både i 1876-78 og 80.
Smeltehytta ble bygd nede ved Skjækerfossen, der hadde en vatn og i fossen drivkraft. Smeltehytta låg også ved offentlig vei for transport videre. Verdalsgodset var grunneier og hadde rettigheter til fossekrafta samt at de var medeier i gruva. Den før nevnte Sliperen var sentral i oppstart og drift.
Smeltehytta var ferdig til bruk i 1881 og fra den tid var det kontinuerlig drift fram til 1891 da ble driften innstilt på grunn av liten etterspørsel og dårlig lønnsomhet.
Selv om det var drift bare en ti års tid skapte det mye arbeid både ved tilreisende arbeidere men også for lokal arbeidskraft. Antall sysselsatte i gruva og hytta en 50-60 pr år med en topp i 1883 hvor det er registrert 100 mann. Arbeidet var sesongbetont så dette er ikke årsverk.
I tillegg var det mye transport av malm fra gruvene og nikkelsten ( produktet etter smelting)
Til Skånes for utskiping ca 40 km.
Fremkjøring av malm kunne bare foregå på vinterføre, dette krevde et stor t antall hester ca 30 er antydet.
Kjøringen til Skånes krevde også mange hester, her kunne en kjøre om sommeren. Det ble kjørt nikkelstein nedover også hadde de med koks for bruk i ovnen på retur. Hver tur tok nærmere to døgn. Rapporter viser at det ble skipet ut 474 tonn nikkelstein og 5600 tonn koks er blitt kjørt oppover.
Selv om en ikke vet noe eksakt må dette hatt stor betydning den lokale befolkningen i form av ekstra inntekter.
Etter at gruvene ble nedlagt i 1891 har det ikke foregått noe bergverksdrift i Verdal bortsett fra noen prøvedrifter.
Det er spesielt tre prøvedrifter som er interessante. Først er det Åkervollen, feltet her var interessant i 1890 årene, videre er det Skjækerdalen som ble forsøkt oppstartet igjen i 1910. Dette skapte atskillig debatt i Verdal selv om forsøket ikke førte til noe.
Den mest omfattende prøvedriften forgikk i Malsådalen fra 1915 –18 og det var knyttet til de kobbergruvene som det ble arbeidet med i 1870 årene.
Denne prøvedriften var bredt anlagt og førte til at mange trodde det skulle bli stordrift.
Verdal kommune gikk til utvidelse av det kommunale e-verk for å levere kraft til driften.
Det ble også av flere arbeidet for å få jernbane, først i forbindelse med at det skulle bygges mellomriksbane, den ble i Stjørdal- Meråker. Senere ble det arbeidet med å få til sidespor opp til Ulvilla.
Prøvedriften stoppet opp så ble ikke bruk hvor jernbanesporet ikke utvidelsen av e-verket heller ,Verdal kommune kunne selge kraft til nabokommunene i flere år fremover.
