Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Ras i Verdal bind B            Verdalsboka


VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
RAS I VERDAL  BIND B
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1993

----
6 RasB
----
Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993
Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta
ISBN 82-990950-5-0 (kpl.)
ISBN 82-990950-7-7 (Bd. B)

----
7 RasB
----
Innhold
RAS I VERDAL
Bind A
I VERDALSRASET - første del
Bind B
I VERDALSRASET - andre del
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
111 GEOLOGISKE FORHOLD
Side
Forord 13
I VERDALSRASET - andre del
Blå røyk over Jermstad 16
GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER
VED VERDALSRASET 17
AUGLEN, PRESTEGÅRDEN 17
BJARTNES 23
BJARTNESVALD, BJARTNESSET (NESJAN) 30
BJARTNESVALD, MARKA 33
BJARTNESVALD, STEINERSTUGGU 35
BJARTNESVALD, VISØYA 38
EKLE 40
EKLO 47
EKLO NORDRE VESTRE 49
EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 53
EKLO SØNDRE 58
EKLOSVEDJAN 60
EKLOVALD, EKLOMYRA 66
EKLOVALD, ROGNHAUGEN 68
FOLLO 71
FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 87
FOLLOVALD, FOLLOMARKA 90
FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 92
FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 97
FAREN 104
FAREN NORDRE 105
FAREN ØVRE 107
HAGA 113
HAGA, HAGAENGET 116

----
8 RasB
----
HAGA, LANGENGET 121
HAGA NORDRE MELLOM 124
HAGA NORDRE VESTRE 127
HAGA NORDRE ØSTRE 133
HAGA SØNDRE NORDRE 136
HAGA SØNDRE SØNDRE (HAGAHAMMELEN) 140
HAGAVALD, GAMMELPLASSEN 148
HAGA VALD, HAGAHAUGAN 153
HAUGSHOLMEN 158
HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 163
JERMSTAD 169
JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 171
JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 177
JERMSTAD ØVRE 181
JERMSTADSPANNET 188
JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 193
JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 196
KRAG 198
KRAG, EGGE 204
KRAG, GRAN 207
KRAG, KRÅGSMOEN 211
LANDFALL 217
LEIRFALL, GRAVVOLL 225
LEIRFALLAUNET 230
LEIRFALLKÅLEN VESTRE 236
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) .... 242
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) . . 246
LENNES 248
LENNES NORDRE 251
LENNES SØNDRE 256
LYNG 259
LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 263
LYNG MELLOM VESTRE 269
LYNG MELLOM ØSTRE 274
LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 279
LYNG SØNDRE VESTRE 296
LYNG SØNDRE ØSTRE 299
LYNGSHOLMEN 304
LYNGSHOLMEN 306
LYNGSVALD, BLÅMELENGET 311
LYNGS VALD, LYNGSHOLMEN I (ELEN MARIEPLASSEN) ... 313

----
9 RasB
----
LYNGS VALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPL ASSEN) 315
LYNGSVALD, NORDLYNGSTUGGU 318
MELBY 320
MELBY, MELBYNESSET 324
MELBY, NØYSOMHET 331
MO 333
MO, MOAN 335
MO, MOÅKER 339
MO NORDRE 343
MO SØNDRE 347
MOVALD 350
MOVALD, MOMOEN 353
NESS 356
NESS MELLOM 359
NESS VESTRE 364
NESS ØSTRE 369
NESSVALD, NESSGJERDET 379
NESSVALD, NESSØRAN 382
ROGNHAUGEN 385
ROSVOLL 391
ROSVOLL NORDRE 395
ROSVOLL STORE 399
ROSVOLL SØNDRE 403
ROSVOLL VESTRE 409
ROSVOLLVALD, NEFFER 415
SUNDBY 417
SUNDBY, LUNDEN (VESTER-SUNDBY) 420
SUNDBY, SUNDBYAUNET 427
SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 429
SUNDBY VESTRE 432
SUNDBY ØSTRE 436
TOKSTAD 442
TOKSTAD MELLOM 444
TOKSTAD VESTRE 451
TOKSTAD ØSTRE 455
TRØGSTAD 458
TRØGSTAD, BJØRKLUND 460
TRØGSTAD LILLE 462
TRØGSTAD LILLE SØNDRE 463
TRØGSTAD SKOLE 467
TRØGSTAD STORE 471

----
10 RasB
----
TRØGSTADVALD, FYKSVEET 481
ØSTGÅRD 485
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED RASET 490
Fæby 490
Estvoll, Fæby 490
Holmsveet, Haug 491
Hegstad 491
Nessmoen 492
Skjørdal østre 492
Bjørken - Hammelen 493
Leirfallkålen østre 495
Leirfallkålen mellom 495
Leirfall østre 496
Leirfall vestre 496
Vinne 497
By nordre østre 497
Voll, By nordre 498
By søndre 498
Storøra, By søndre 499
GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE
VED VUKUSJØEN 501
AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 501
AUSKINVALD, MELEN 504
AUSKINVALD, STORØRA 506
BOLLGÅRDEN VESTRE 508
BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN 514
BREDINGSBERG I VUKU 518
REPPE, ELVERUM VESTRE 522
REPPE, STORØRA VESTRE 524
VOLEN VESTRE 527
VOLEN ØSTRE 530
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 535
Gudding vestre 535
Gudding østre 535
Reppe 536
Auskin vestre 536
Auskin østre 537
Elverum østre, Reppe 538
Lundskingjerdet, Lundskin 539
Breding vestre 540
Breding østre 540

----
11 RasB
----
Ekren 540
Østnes 541
Slapgård søndre 541
Slapgård nordre 542
Bollgård østre søndre 542
Bollgård østre nordre 543
Bollgårdsnesset 543
Kvelstad vestre 544
Oppem 544
DIMENSJONER - SAMMENLIGNINGER 547
DIMENSJONER 547
Generelt 547
Varigheten av Verdalsraset 548
Tap av menneskeliv 549
Tap av husdyr 549
Arealberegningen 549
Det utraste området 551
Det overslammede området 552
Vukusjøens betydning for jordverdien 552
En sammenligning mellom skadene i Verdal
og de tre største byene i Norge 552
Utrast masse 556
Der massen havnet 557
Vukusjøens størrelse 558
Sorg, fortvilelse og lidelse 558
TANKEEKSPERIMENTER 559
EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE
OPPFATNINGER FRA 1893 OG 1993 563
RASET I GAULDALEN 1345 -
EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET 567
Bakrunn 567
Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 567
Hvor gikk Gauldalsraset? 570
Sammenligninger med Verdalsraset 571
Konklusjon 573
SANGER OG DIKT 575
PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI 576
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 578
TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 580
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR 582
TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR 585

----
12 RasB
----
DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 587
UTRYKKET DIKT 588
DIKT AV BJARNE SLAPGARD 590
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
GJENNOMBRUDD 593
HÆRFOSSEN av Øystein Walberg og Harald Sveian 593
Innledning 593
Grunnholo 593
Hærfossen 598
Elven før gjennombruddet 602
Situasjonen i september 1893 602
Gjennombruddet 604
Elvens graving 610
Gjennombruddet fortsetter 611
Stryket flytter seg oppover dalen 613
Fjellets betydning for utformingen av elveløpet 614
Granfossen 622
Terrengundersøkelser ved Granfossen 627
SIDEELVER OG SIDEBEKKER 629
Oversikt 629
Mugda 630
Malsåa 630
FØLGER AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 637
RAS 637
RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD 638
Folket på gårdene som ble berørt 644
Haugan 644
Bjørstad vestre 645
Bjørstad østre 646
HAUGANRASET 648
ANDRE RAS 651
Vollaraset 651
Harseraset 651
Tyveraset 653
Røessanden 1 653
Overholmsraset 653
Kaldalsraset 654
Røessanden 2 654
GARDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 655
Følger for gårdene 655
Oversikt over garder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten 656

----
13 RasB
----
Oversikt over garder og bruk som måtte flyttes eller fraflyttes 660
Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 666
Avfelling av matrikkelskylden 670
Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 672
Tiden som fulgte 677
FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE 679
Veier som forsvant 679
Løpestrenger 679
Nye veier 682
Elektrisk strøm 683
DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 684
Dimensjoner 684
Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960 686
DELTE MEN INGER OM HV A SOM BLE FORETATT 695
REAKSJONER 695
Verdalsulykkene og kanaldirektøren 695
Reaksjoner på Getz' avisinnlegg 697
Fornøden beriktigelse 697
Konklusjon 698
BOLLGÅRDSKANALEN 700
Sikring av elven 700
Gamle planer 701
Nye planer 701
Arbeidet 704
Kanal over Guddingsholmen 707
FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA -
SIKRINGSTILTAK av Einar Sæterbø 709
HYDROLOGI OG GEOLOGI 709
SIKRING MOT FLOM OG EROSJON 712
KATASTROFEÅRET 1893 -
RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER 715
Hærfossens gjennombrudd 715
Det store Verdalsraset 716
FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET
I DAG 724
Hvordan få utført flomsikringstiltak? 728
BILAG 729
BILAG 1 - ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE
AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 729
BILAG 2 - UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL
EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 731

----
14 RasB
----
111 GEOLOGI - GEOTEKNIKK
LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING
av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian . . . 739
INNLEDNING 739
Verdalsraset 1893 739
HVA ER LEIRE? 742
HVA ER KVIKKLEIRE? 744
HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? 747
GAMMEL FJORDBUNN 750
LANDHEVNING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN . . 752
LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL 757
ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET 761
LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER 766
HVORFOR GÅR DET RAS? 769
HVORDAN UTVIKLER RÅSENE SEG? 773
SITUASJONEN ETTER RAS 777
SIKRINGSTILTAK 781
KILDER - LITTERATUR
LITTERATUR OG KARTHENVISNINGER 783
KILDER 785
Kart over Holmligårdene 790
Kart over Bjørstadgårdene 792
Kart over gårdene Overholmen og Overmoen 794

----
15 RasB
----
FORORD
Med dette legges det andre bindet om Ras i Verdal frem. Det inneholder
mer detaljerte beskrivelser av de enkelte gårdenes, brukenes og plassenes
skjebner under Verdalsraset, derunder også enkeltpersoners opplevelser.
I forbindelse med arbeidet med denne delen av Verdalsrasets historie duk
ket det opp et spesielt problem, nemlig skrivemåten av navn. Gårdsnavn er
tilstrebet skrevet normalen av i dag, det vil si at gårdsnavn som f.eks. Nest
voll, Leirfall, handfall er skrevet med dobbel 1. Derimot når noen av disse
navnene er benyttet som slektsnavn, har jeg prøvd å få navnet slik slekten
bruker det, f.eks. Nestvold, Lerfald, Landfald og lignende. Imidlertid er det
godt mulig at slektsnavn er blitt feil skrevet, og dette beklager jeg. Det er
i alle fall ikke gjort bevisst.
En inkonsekvens er allikevel gjort bevisst. Gården Volden er ikke skrevet
Vollen, seiv om det siste sannsynligvis er det riktigste. Men for de fleste ver
dalinger klinger liksom ikke navnet Vollen riktig.
Videre har døpenavnene vært et problem. En person kan f.eks. være døpt
Anna. Da hun giftet seg, var navnet Anne, og da hun døde, het hun Ane. I
slike tilfeller er det ikke lett å vite hva som er riktig. Jeg har imidlertid etter
fattig evne prøvd å benytte samme skrivemåte av navnet på en og samme per
son. Men under korrekturlesningen er det funnet flere glipper, slik at det
godt mulig finnes forskjellige skrivemåter av et navn i teksten.
Et annet forhold som bør nevnes, er plassering av bilder. Bildene er forsøkt
plassert der hvor de hører hjemme i teksten. Men ved fargebildene var dette
vanskelig, slik at enkelte fargebilder dessverre ikke står hvor vedkommende
sted er beskrevet i teksten.
I første bind takket jeg alle for hjelpen. Denne takken gjentas her. Navnene
på kildene er vanligvis opplyst ved fotnote.
Men mine hjelpere som er nevnt med navns nevnelse i første bind, skal
også nevnes her. Ottar Haga, Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken
haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo har i enda større grad enn i første
bind bidratt med stoff og opplysninger. I historien om Hærfossens gjennom
brudd har Arnt Kjesbu, Joar Nessemo og Johannes Overmo vært tilsvarende
støttepillarer.
En takk rettes også til Steinar Berg som har laget tegninger og målerier
spesielt for denne anledningen.

----
16 RasB
----
Heller ikke må korrekturleserne glemmes. Aslak Musum, Solveig Ness,
Trond Okkenhaug og Asgeir Tromsdal har lest og gitt nyttige kommenterer.
Allerede mens dette skrives, kommer det inn opplysninger, fortellinger,
historier og bilder som er knyttet til Verdalsraset. Mange av disse skulle
egentlig ha vært med enten i forrige eller i dette bindet. Etter som det er plan
lagt et tredje bind om eldre ras og elvebrudd i Verdal, vil det være naturlig
å te med et supplement om Verdalsraset hvor slike nye opplysninger er tatt
med. Følgelig er jeg fremdeles takknemlig for alt som dukker opp.
Verdal, i august 1993
Øystein Walberg

----
17 RasB
----
I
VERDALSRASET
Andre del

----
18 RasB
----
BLÅ
RØYK OVER JERMSTAD
Av Hans Rotmo
Blå røyk over Jermstad
Undring i kvart sinn
Eit drønn går gjennom grenda
Lik tordens tunge trinn
Blå røyk over Jermstad
Skog i elva fell
Ein stemme skrik i redsle
Det knake og det smell
Blå røyk over Jermstad
Det riv og syg i leir
Eit svart juv åpne gapet
Så finns itj grenda meir

----
19 RasB
----
GARDER - BRUK - PLASSER
SOM FIKK SKADER
VED VERDALSRASET
PRESTEGÅRDEN AUGLEN 32.1
Gården
Prestegården Auglen var en av de mest ærverdige gårdene som ble berørt
av raset. Sannsynligvis kan den føre sin historie helt tilbake til begynnelsen
av vår tidsregning, og den spilte nok en rolle som sentrumsgård lenge før
kristendommen ble innført. Det er ikke usannsynlig at flere av -stad-gårdene
i nærheten, for eksempel Hegstad, Stiklestad og Øgstad har denne gården
som sin opphavsgård. Det samme gjelder kanskje også Follo.
Et bevis på den betydning denne gården hadde, er at det ble bygget kirke
der i kristen middelalder.
Men i middelalderen ble den berørt av ras som ødela deler av valdet mot
vest. Seiv om den dermed ble redusert i verdi, var den allikevel en betyd
ningsfull gard. Og trolig ble den bygdens prestegard allerede i katolsk tid.
Følgelig kom den også til å bære navnet Prestegården.
Mot vest grenset Auglen mot Hegstad og myrområdene mot Stiklestad. Mot
nord grenset den mot Øgstad. Øst for Prestegården lå Follo, og mot syd lå
Movaldet og Lyngsvaldet.
Prestegården Auglen sett fra nordvest. Tegnet av protokollsekretær Jacob
Fabritius i 1883.
Verdalsboka - 2


----
20 RasB
----
Helt nordøst på Prestegårdsvaldet lå Prestegårdsmyra. Deler av Preste
gårdsskogen lå øst for gården, og den ble regnet for å være en fm skog med
mange store trær. Inne i denne skogen lå det dessuten en rekke store grav
hauger som var ytterligere bevis på gardens betydning i førkristen tid.
Hovedveien fra Stiklestad til Vuku passerte like ved gården.
Men Prestegården omfattet også et område på motsatt side av Raset. Der
lå de såkalte Tokstadplassene. Dette var et område som ble tillagt denne går
den i senmiddelalderen. Der lå det før en gard ved navn Tokstad. Den ble
sterkt ødelagt som følge av ras i middelalderen, og restene av jorden ble lagt
til Auglen. Jorden fulgte senere denne gården.
Tokstad lå på sydsiden av den elven som rant fra Leirådalen forbi Eklo.
Da denne elven fikk nytt løp som følge av råsene i Leirådalen i middelalderen,
ble det gamle elveløpet liggende tørt ved Tokstad. Det er all grunn til å tro
at elven var grensen mellom Tokstad og Trøgstad.
Det er heller ikke noen urimelig tanke at råsene i Leirådalen og det raset
som ødela Tokstad kan ha hatt sammenheng med hverandre.
Denne jorden lå et godt stykke fra Prestegården, og det var et naturlig sted
å sette ned husmannsplasser. Da raset gikk, var det tre slike Tokstadplasser.
Og alle tre ble ødelagt. Følgelig mistet Prestegården en god del jord også her.
Det totale arealet før raset var 1923,24 dekar. Dette fordelte seg på 428,17
dekar dyrket jord, 1180,64 dekar skog, 177,1 dekar eng, 124,33 dekar annen
udyrket jord og 13 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkel sky Iden var 34 mark 96 øre.
I 1890 ble det sådd 6,95 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 110
kilo gressfrø. Det ble satt 22,24 hektoliter poteter. 20 ar ble benyttet til andre
rotfrukter enn poteter, og 10 ar ble benyttet til kjøkkenhage. Det fantes 6
to-hjulte vogner og 2 slåmaskiner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 18 storfe, 11 sauer, 3 griser, 34 høns
og 4 gjess (!) på Prestegården.
Folket
Gården tilhørte Verdal prestebord, og ble brukt av sognepresten. Preste
bord var navnet på det jordegodset som fra middelalderen utgjorde inntekts
grunnlaget for sognepresten.
Sogneprest i Verdal i 1893 var Otto Møller Hansen. Hans kone var Maren
Elisabet Marie Hansen født Fabricius. Disse to kom til å spille en meget
betydningsfull rolle i tiden som fulgte etter raset.
Hvem som egentlig hørte hjemme på Prestegården da raset gikk, er van
skelig å fastslå nøyaktig. I de offisielle listene heter det at foruten presten,
hans kone og datter, bodde det fire tjenere på gården. Dessuten bodde en del
av tjenerfolkene på sine respektive hjemsteder. Men noen av disse overnattet

----
21 RasB
----
på Prestegården når forholdene tilsa det, og noen av dem som egentlig bodde
på Prestegården, overnattet av og til hjemme hos foreldrene. Blant annet vet
vi at Bernt Andersen Follo overnattet på Prestegården den natten raset gikk.
Det samme gjorde husmannen på Tokstad østre, Eilert Kristoffer Olsen
Tokstad. Rådsdrengen på gården, Magnus Larsen Moåker, var hjemme. Og
hans sønn, Gustav Magnussen, var også hjemme på Moåker.
Muligens kan vi regne med at følgende personer var på Prestegården da
raset gikk:
- Otto Møller Hansen, sogneprest, 67 år
- Maren Elisabet Marie, kone, 55 år
- Elisabet, datter, 29 år
- Bernt Andersen Follo, tjener, 17 år
- Eilert Olsen Tokstad, tjener, husmann på Tokstad østre, 56 år
- to andre tjenere
Otto Møller Hansen var født i Askim. Hans foreldre var løytnant, senere
tollbetjent Hans Hansen og Severine Elisabet Møller.
Maren Elisabet Marie var hans andre kone. Hennes far var artillerikaptein
Jacob Fabricius.
Otto Møller Hansen hadde tidligere vært gift med Marie Leganger Bie.
Han ble sogneprest i Verdal i 1880. Før det hadde han blant annet vært
lærer ved Porsgrunn borgerskole, sogneprest til Sande på Sunnmøre og til
Røros.
Prestegårdstunet sett fra vest. Tegnet av Jacob Fabritius i 1883.


----
22 RasB
----
Bernt Andersen Follo var fra husmannsplassen Follostuggu som lå bare
noen få hundre meter lenger mot øst. Hans foreldre var Anders Andorsen
og Elen Anna Olausdatter. Denne plassen gikk ut, og alle som var hjemme,
unntatt Bernts bror, Edin, omkom.
Eilert Kristoffer Olsen var som nevnt ovenfor, husmann på Tokstad østre.
Denne husmannsplassen hørte inn under Prestegården, og det var vel i forbin
delse med pliktarbeid i våronnen at Eilert var på Prestegården. Hans foreldre
var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitta Kristina Haldosdatter Dahl
(Dillan).
Hva som skjedde
Da varsel om raset kom, ble også denne gården rømmet. Det var trolig
rådsdrengen Magnus Larsen som kom med det første varselet.
En liten episode utspant seg etter sigende da. 1 Prestefruen var forståelig
nok temmelig oppkavet og oppskjørtet, og da hun hadde låst dørene, kunne
hun ikke finne igjen nøklene. Dette opptok henne en del, og sognepresten
skal da ha sagt følgende til henne:
«Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?»
Prestegården ble, som de andre gårdene i nabolaget, stående forlatt. Men
etter en tid begynte det å samles folk som hadde unnsluppet raset med livet.
Noen vandret videre, mens noen slo seg til i uthusene, alt for utkjørte til å
klare å gå videre. Men det toget av flyktninger som beveget seg nordover
i retning av Hallem, var et tragisk syn.
De fleste var så tilklint av leire at de lignet ikke på mennesker, og mange
var nesten nakne. Noen hadde fått tak i klær da de passerte forbi tomme hus,
og de tok på seg hva det var, for det var bitende kaldt. Noen hyllet seg inn
i lakener og andre i sengeklær. Barn i alt for store klær, kvinnfolk i mann
folkklær, og mannfolk i skjørt og kjoler vandret oppover bakkene i en lang
strøm av flyktninger.
Noen var apatiske, andre var hysteriske. Mange gråt og lette fortvilet etter
slektninger. Foreldre lette etter sine barn, og barn lette etter sine foreldre.
Etter at situasjonen ved utraset så ut til å ha stabilisert seg, vendte folkene
tilbake til Prestegården. Og den ble nå et sentrum for redningsarbeidet. Den
rådvillhet som hadde preget prestefruen da de rømte vekk om natten, var det
ikke mye igjen av etterpå. I dagene som fulgte viste hun en rådsnarhet,
besluttsomhet og offervilje som de fleste bare kunne misunne henne. Det var
hun som var drivkraften i hjelpearbeidet på Prestegården da den ble omgjort
til midlertidig sykehus og oppsamlingssted for de mange som var blitt skadet
eller hadde mistet alt i denne delen av bygden. (Se nærmere om dette under
Redningsarbeidet.)

----
23 RasB
----
Auglen. Husene på denne gården ble liggende bare et kort stykke unna ras
kanten. Øverstpå kartet den delen av Prestegårdsmyra som ble stående igjen.


----
24 RasB
----
I raset forsvant 68,9 dekar dyrket mark, 177,1 dekar eng og 78,7 dekar
skog og havning, tilsammen 324,7 dekar.
Før ulykken sto jorden på Prestegården i en verdi av kr. 27.200. Tapet
beløp seg til kr. 6.050, noe som tilsvarte 2/9 av verdien. Igjen var det jord
til en verdi av kr. 21.150.
Verdien av eiendommen forøvrig var kr. 32.000. Av dette gikk kr. 6.000
tapt. Altså sto det igjen kr. 26.000.
Etterpå
Ingen av de navngitte personene på Prestegården fikk noen erstatning. Der
imot er en Julie Johnsdatter Hallem oppført som tjener på Auglen. Hun fikk
kr. 10 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 12. Hvorfor hun fikk erstatning,
er ikke oppgitt. Kanskje var hun en av de to ukjente tjenerne som var på gården
rasnatten.
I ettertid ble det vurdert slik at gården ikke lenger var egnet som preste
gard, og i 1896 ble den solgt til et konsortium. Unntatt fra salget var en del
av den gamle Prestegårdsskogen og noe havning som ble lagt til den nye
prestegården. Husmannsplasser og enkelte parseller ble frasolgt, og gården
ble i 1897 solgt til Johan Haugdal.
Kirkedepartementet kjøpte Stiklestad vestre som ny prestegard i 1896 av
oberstløytnant Peter Holst, som da bodde i Kristiania. Han ble forøvrig for
mann for Statens Verdal skomité etter utraset.
Otto Møller Hansen fortsatte som prest i Verdal inntil han gikk av for
aldersgrensen i 1898.
Før det hadde det i 1895 skjedd en avfelling av skylden:
Gårdsnr. 32,bruksnr. 1, Ver dalens Prestegard Auglen av skyld mark 34,97
et avtak for 20 år av mark 7,77, og deretter for bestandig et avtak av mark
7,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,68 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble i sin helhet utlagt til private eiere. En teig besto
av jorden ved selve Prestegården, og den andre teigen besto av jorden ved
Tokstad.
Det totale ødelagte arealet var på 324,7 dekar.
265,5 dekar utgjorde delen ved Prestegården, og 159 dekar var jorden ved
Tokstad. Tilsammen var dette 99,8 dekar mer enn det som ble ødelagt, nem
lig 424,5 dekar. I en kommentar i planen for utdeling av jorden heter det
at den store forskjellen etter all sannsynlighet skyldes en feil arealangivelse
ved avfellingen.
Noter:
Opplysninger ved Ingeborg Lindset Nilsen.

----
25 RasB
----
Bjartnes er en av de store sentrale gårdene i nedre Verdal. Men beliggen
heten har både vært en velsignelse og en forbannelse. Jorden tilhører den
beste i bygden, og der ligger velsignelsen. Som nærmeste nabo mot syd har
gården Verdalselven. Den er en del av forbannelsen. Det er store skader som
er blitt påført Bjartnesvaldet i tidens løp fra elvens side. Gang på gang har
den forsynt seg med store og små biter, og flere ganger har den skaret igjen
nom valdet slik at deler ble liggende på den andre siden.
Det er mange hundre år siden at navnet på gården svarte til terrenget. Navnet
forteller at gården opprinnelig lå på et ness. Dette nesset forsvant allerede
på 1400-tallet da et ras fikk elven til å skifte leie til syd for Ekle. På mange
mater var dette kanskje en fordel for Bjartnes, for dermed forsvant i hvert
fall for en tid den trusselen elven representerte så lenge den strøk forbi øst
siden av nesset Bjartnes lå på.
Mot øst ligger Ekle, som altså før 1400-tallet lå på den andre siden av elven.
Mot nord ligger deler av Stiklestadvaldet. Her har vi en annen del av for
bannelsen. I denne terrassen gikk det et forholdsvis stort ras i middelalderen.
Rasmassene fra dette raset må ha lagt seg ut over deler av flatene ved Bjart
nes og forårsaket store ødeleggelser.
Mot vest ligger Haug.
Bjartnes sett fra vest. Fotografert av E. Musum i 1918.


----
26 RasB
----
Seiv om Bjartnes lå langt unna rasporten for Verdalsraset, nådde leirmassene
også helt bort til dette valdet, og de anrettet til dels store skader på jorden.
Minst fire husmannsplasser måtte fraflyttes da jorden ble helt dekket av tykke
leirlag.
Det ble fastslått at gården før raset hadde bestått av 1057,2 dekar jord. Av
dette var 664,6 dekar dyrket jord, 295,3 dekar skog og havning, 73,8 dekar
eng, 13,5 dekar annen udyrket jord og 1 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 50 mark 98 øre. Dette var uten sammenligning den
største gården som ble berørt av raset.
Utsæden var i 1890 7 hektoliter bygg, 40 hektoliter havre og 28 hektoliter
poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 25,3 ar. Kjøkken
hagen var på 0,1 ar. På gården fantes 1 fire-hjult vogn, 10 to-hjulte vogner
og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 besto besetningen av 6 hester, 19 storfe, 26 sauer, 7 griser
og 20 høns.
Det finnes ingen oppgave over hvor stor besetningen var i 1893 da ingen
av dyrene kom til skade. Men den var rimeligvis av samme størrelse som
i 1891.
Folket
Martinus Olsen Bjartnes som eide Bjartnes, døde i 1877. Enken, Anne Marta
Andreasdatter Røstad, giftet seg med Mikal Andersen Stuskin i 1880. Han
var eier i 1893 da raset gikk.
Anne Marta Andreasdatter og Mikal Andersen Bjartnes.


----
27 RasB
----
I 1893 bodde ikke færre enn 11 mennesker på gården. Disse var:
- Mikal Andersen, gårdbruker, 55 år
- Anne Marta Andreasdatter, kone, 49 år
- Maria Lovise Martinusdatter, datter, 25 år
- Maren Anna Martinusdatter, datter, 23 år
- Sara Oline Martinusdatter, datter, 21 år
- Petter Olaus Martinussen, sønn, 19 år
- Anna Margrete Mikalsdatter, datter, 12 år
- Anton Mikalsen, sønn, 10 år
- tre tjenere
Mikal Andersen var fra Stuskin. Hans foreldre var Anders Jonsen Stuskin
og Kirsti Olsdatter Breding.
Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen
Røstad og Maria Sisilia Grav.
Hvem tjenestefolkene var, har det ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde '
Bjartnes hadde jord på begge sider av elven, og her la rasmassene seg over
store områder.
Like sydøst for gården lå en fråflyttet husmannsplass som hette Myra. Ved
denne plassen hadde de båtstø og ferge som de trakk over elven når de skulle
ha dyrene over på den andre siden, eller de skulle dra dit for å melke. Fergen
ble løftet opp og ført innover i skogen av leiren og vannet.
Før raset hadde Verdalselven et løp som passerte like vest for Bjartnes i
nordvestlig retning. Den gjorde der stor skade. Og man regnet med at det
bare ville ta noen få år før den ville nå gravstedet etter major Kliiwer som
lå midt ute i åkeren.
Dette løpet ble nå fylt igjen, og etterpå tok elven et fullstendig nytt leie.
Den delen av Bjartnesvaldet som tidligere hadde ligget på sydsiden av elven,
og som ble kalt Bjartnesøya, ble etter forandringene liggende landfast med
resten av valdet på nordsiden.
Det var aldri farlig for husene på Bjartnes, men det var store områder som
ble dekket av leire. En husmannsplass ble fullstendig ødelagt, og to andre
måtte fraflyttes. Og husmannen på den fjerde fikk også erstatning for skadene
han var blitt påført.
Etter hvert som leiren størknet, og det ble mulig å bevege seg ut på den,
ble det funnet flere lik utenfor Bjartnes. Anders Tiller fra Egge av Krag ble
funnet utenfor Bjartnes. Der han ble funnet, må det ha vært et torvstykke
som var helt, for han hadde laget seg et leie av mose hvor han tydeligvis
hadde ligget en tid. Ja, man mente faktisk at han hadde levet så lenge, at han

----
28 RasB
----
Søsken på Bjartnes. Bakfrå w: Anna Margrete, Petter Olaus, Sara Oline;
i midten Maria Lovise, Maren Anna; foran Anton.
hadde omkommet av sult og kulde. Det siste var kanskje riktig, men at han
døde av sult. kan vi vel trolig se bort fra.
I samtidige beskrivelser heter det at ordfører Andreas Tessem og hans ko
ne Oline Edvarda ble funnet omkomne i nærheten av Haga. Men Mikal
Andersen fortalte sine barn og svigerbarn at de ble funnet utenfor Bjartnes.
En annen ikke navngitt mannsperson ble også funnet død stående nede i


----
29 RasB
----
leiren til opp under armene. Spor i leiroverflaten etter hendene viste at han
hadde vært i live en stund, og at han hadde prøvd å komme seg fri. Men
han hadde vært ute av stand til å komme seg løs ved egen hjelp. Han hadde
tydeligvis sittet som i en skruestikke. Hvorvidt han var død av utmattelse og
kulde, eller om han druknet da vannet steg over leirflaten, er ikke opplyst.
Skatollet til Andreas Tessem ble også funnet utenfor Bjartnes. Det satt så
fast i leiren at det ikke var mulig å få det opp helt, og man måtte bryte det
istykker for å få fatt på innholdet. Og noe av innholdet var en god slump
penger som tilhørte Verdalens Meieri hvor Tessem var kasserer.
Gården fikk overslammet et totalt areal av 566 dekar. Av dette var 196,9
dekar dyrket jord, 73,8 dekar var eng, og 295,3 dekar var skog og havning.
Skylden ble som følge av dette nedskrevet med 22 mark 50 øre til 28 mark
48 øre.
15/34 av jorden ble ødelagt.
Jordverdien hadde vært 34.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 15.000
kroner slik at det var igjen jord til en verdi av 19.000 kroner.
Eiendommen ellers var verd 37.000 kroner. Etterpå ble den satt i 25.000
kroner, slik at tapet ble ansett til å ha vært 12.000 kroner.
Etterpå
Etter at Verdalskomitéen hadde gjort seg ferdig med sitt arbeid, ble Mikal
Bjartnes tildelt et erstatningsbidrag på kr. 6.080,-. Han fikk et forskudd på
kr. 1.000.
Om gardens skyld ble følgende fastsatt i 1895:
Gårdsnr. 25, bruksnr. 1 Bjartnes av skyldmark 56,03 et avtak for 10 år
av mark 27,93, deretter for 10 år et avtak av mark 21,03, og derpå for be
standig et avtak av mark 16,03.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 9,64 for første halvår 1893.
Bjartnes hadde mistet 566 dekar. Eieren fikk utlagt hele 740 dekar etterpå,
noe som var 174 dekar mer enn hva som hadde gått tapt. Dette hadde
sammenheng med at det nye elveløpet var vesentlig rettere enn det gamle,
og følgelig gikk det med mindre areal her. Allikevel utgjorde elvebredd og
sandører 174 dekar av det tilbakeførte arealet. 566 dekar var fast mark.
Elveløpet utgjorde 100 dekar.
En del av den gamle jorden ble allikevel liggende på sydsiden av elven,
og denne ble solgt som bruksnummer 4.
Det ble foretatt betydelige forbygningsarbeider langs elven forbi Bjartnes.
Til sine tider var nemlig elven svært vanskelig, og en tid ikke lenge etter
raset da den hadde tatt nytt leie forbi gården, var man redd for at den skulle
grave seg inn i den delen av Bjartnesvaldet som ikke var blitt ødelagt. I så

----
30
----


----
31 RasB
----
fall lå husene på Bjartnes svært utsatt til. Verdalskomitéen foreslo at Mikal
Andersen Bjartnes skulle betale kr. 200 som vederlag for noe av dette for
bygningarbeidet samt de fordeler han fikk ved at så store arealer ble tilbake
ført til gården. Disse pengene, sammen med hva Johannes Rosvoll på motsatt
side av elven også skulle betale for tilsvarende fordeler, skulle gå som ek
strautbetalinger til noen som hadde mistet alt, og hvor det ikke var mulig
å få noe jord tilbake som erstatning for det som var gått tapt.
Dette forslaget ble i praksis fulgt, men på papiret ble det gjort slik at pengene
ble betalt inn til Verdalsfondet. Verdalsfondet var blitt opprettet av de midler
som var blitt stilt til disposisjon fra myndighetenes side, og de pengegåvene
som hadde kommet inn fra både inn- og utland. Ekstrautbetaling til dem det
var tale om, ble så foretatt fra fondet.
Mikal Bjartnes drev gården frem til 1913, da han overleverte den til ste
sønnen Petter Martinussen. Mikal døde i 1924.
Petter ble gift med Borghild Olsdatter Volen. Hun hadde seiv blitt berørt
av ulykken ved at Vukusjøen ødela hennes hjemgård, Volen. (Se under Volen
østre.) Petter drev gården til at han overleverte den til sin sønn. Petter døde
i 1956. Borghild døde i 1992.
Maren Lovise Martinusdatter ble gift med Anders Ingebrigtsen Lund fra
Leksdalen. De bodde på gården Lund. Hun døde i 1946.
Maren Anna Martinusdatter ble gift med John Eriksen Baglo fra Søraker.
De hadde en tid bruket Veie i Vinne. Fra 1914 eide de gården Holmen. Om
Holmen kan nevnes at den var sterkt truet av Verdalselven etter raset, men
ble berget fra ødeleggelse ved iherdig innsats fra soldatenes side. (Se under
Holmen.) Maren Anna døde i 1949.
Sara Oline Martinusdatter giftet seg med Ole Bertram Eriksen Høy 10. Han
eide gården Rinnan mellom i Frol. Hun døde i 1954.
Anna Margrete Mikalsdatter ble gift med Mikal Johannessen Kluken. Han
var lærer ved Sjøbygda skole der de bodde. Anna Margrete døde i 1965.
Anton Mikalsen ble gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton
kjøpte gården Råa i 1914. Han døde i 1965.
Note:
Opplysninger ved Borghild Bjartnes.

----
32 RasB
----
Denne husmannsplassen lå langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Bjart
nesvisøya helt nede ved elven. På grunn av den lave beliggenheten var den
sterkt utsatt ved flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elven før man
måtte bruke båt for å komme seg til og fra Nesjan. Det var vel av den grunn
at dette var en gjennomtrekksplass. Forholdet mellom gårdfolket og plass
følkene var upåklagelig på Bjartnes, så det var ikke det som var årsaken til
at husmennene ikke ville bli værende på denne plassen.
I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,7 hektoliter havre, 1 kilo gress
frø og 2,9 hektoliter poteter. Dessuten ble det benyttet 0,1 ar til andre rot
frukter enn poteter.
1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer og 9 høns på plassen.
Seiv om jorden ble noe ødelagt, ble ikke husene tatt, og følgelig gikk det
ikke i vei noen dyr. Dermed har vi ingen opplysninger om hvor mange dyr
det var i 1893. Men rimeligvis hadde de vel omtrent like mange da som i 1891.
Folket
Plassfølkene på denne plassen kom hit i 1887. Det var Andreas Simonsen
og hans familie. Han var treskomaker.
I de offisielle listene over skadelidte etter raset er ikke Andreas Simonsen
oppført under Bjartnes. Han flyttet derfrå til Jermstadenget under Jermstad
vestre i april 1893.
Derimot er Petter Iver Pedersen fra Nefferplassen under Rosvoll oppført
som en av dem som led skade under Bjartnes. Før hadde han bodd en tid
på Havet, en annen husmannsplass under Bjartnes. Det er således nokså stor
sannsynlighet for at han var på denne plassen i 1893.
Det er oppgitt at det bodde to voksne og fire barn på plassen da raset gikk:
- Petter Iver Pedersen, husmann, 34 år
- Marta Bårdsdatter, kone, 38 år
- Maren, datter, 11 år
- Peder Bernhard, sønn, 9 år
- Julianna, datter, 3 år
- Inga, datter, nyfødt

----
33 RasB
----
Marta Bårdsdatter og Petter Iver Pedersen Neffer.
Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter på plassen
Neffer under Rosvoll.
Marta Bårdsdatter var sannsynligvis fra husmannsplassen Kroken under
Tiller i Leksdalen. Hennes foreldre var Bård Nilsen og Marta Olsdatter.
Hva som skjedde
Om kvelden 18. mai var Petter Iver og
Marta på besøk på Neffer, plassen under
Rosvoll store hvor Petter Iver var fra. De
rodde båt, og det var ikke langt stykke
mellom Nesjan og Neffer. Da de rodde
hjem hadde begge to lagt merke til en eien
dommelig og rar svovellukt som de ikke
kunne finne noen rimelig forklaring på.
(Se også under Forvarsler hvor det er for
talt om at både Dina Jermstad fra Gollaug
stuggu og Ragnhild Rosvoll fra Rosvoll
store også hadde kjent den samme lukt en.)
Det er ikke kjent hvor dan denne fami
lien opplevde raset. Men trolig steg leiren
gradvis oppover jorden, og kanskje nådde Maren Pettersdatter.

 

----
34 RasB
----
den også opp til husene. Ødeleggelsene ble imidlertid ikke så veldig store.
Riktignok ble jorden overslammet, men det ble ført som tap for gården.
Husmannen fikk tapet sitt fordi husene måtte fraflyttes.
Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Julianna Pettersdatter.
Peder Bernhard Pettersen.
Etterpå
Petter Iver Pettersen ble tildelt en skadeserstatning etter raset på 150 kroner.
I 1900 bodde han sammen med sin familie på Ørmelen. Sammen med dem
bodde da hans mor Serianna og hans halvbror Johannes Pedersen. Disse to
hadde overlevd da rasmassene tok husmannsplassen Neffer hvor de bodde.
(Se under Neffer, Rosvoll store.)
Petter Iver døde i 1943.
Marta Bårdsdatter døde i 1946.
Maren ble gift med baker Hilmar Thomsen på Øra.
Peder Bernhard bodde ugift på Ørmelen. Han var visstnok dreng på Fæby.
Etter 1940 bodde han i Sandstien.
Julianna var hushjelp hos lensmann John Suul.
Inga ble gift med Vilhelm Olsen. Hun døde i 1920.

 

----
35 RasB
----
BJARTNESVALD, MARKA 25.1
Plassen
Marka lå sy døst for Bjartnes inne i olderskogen et kort stykke unna elven.
I 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det
ble satt 4,18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt et areal på
0,05 ar.
1. januar 1891 år var det 1 ku, 2 sauer og 8 høns på plassen.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.
Folket
Lornts Johannessen kom dit som husmann før 1865, og han og hans familie
var der hele tiden frem til 1893.
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
- Lornts Johannessen, husmann med jord, 69 år
- Marta Andrea Bårdsdatter, kone, 66 år
Lornts var sønn av Johannes Stenersen og Borghild Sevaldsdatter. De var
opprinnelig fra Ytterøya, men de hadde bodd i Steiner stuggu under Bjartnes
før de kom til Marka.
Martas foreldre var Bård Andorsen Indal og Inger Pauline Rosvoll.
Lornts og Marta var så pass gamle at alle barna hadde reist i 1893, slik
at de var alene på plassen.
Hva som skjedde
Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset. Egentlig var de heller ikke
i livsfare. Riktignok ble jorden helt overslammet av leire slik at den ble øde
lagt, men hverken folkene på plassen eller dyrene mistet livet. Muligens sto
leiren oppover langs husveggene, men ikke dypere enn at det var mulig å
berge seg til tørt land.
Men her som på de fleste stedene der leiren kom veltende, rømte de i redsel.
Ingen kunne jo vite hvor mye som ville komme. I ettertid er det lett å være
overbærende. Men dette skjedde om natten. Folk ble vekket fra sin dypeste
søvn uten mulighet til å forstå hva som gikk for seg.
Jorden som ble ødelagt, ble regnet med sammen med den øvrige skaden
på Bjartnes' jordvei.
Verdalsboka - 3

----
36 RasB
----
Lornts Johannessen Stenersen og Marta Andrea Bårdsdatter.
Etterpå
I og med at jorden var ødelagt, var det heller ikke mulig å bli værende
på Marka.
For skaden på husene, og muligens kostnadene med å få flyttet dem, fikk
Lornts Johannessen kr. 400 i ersatning. Av dette fikk han kr. 240 i forskudd.
Lornts og Marta bodde i 1900 på Tinden sammen med en datterdatter. I
folketellingen 1900 kalles han Lornts Stenersen. Han har ved denne anled
ning benyttet sin fars patronymikon (sin fars etternavn eller farsnavn). Lornts
livnærte seg da ved gårdsarbeide som dagarbeider.
Både Lornts og Marta døde i 1914.


----
37 RasB
----
Denne plassen lå mellom Visøya og Bjartnesnesset, det vil si forholdsvis
langt vest på Bjartnesvaldet.
Det er ikke funnet opplysninger om utsæd og dyr fra 1890/1891. Det kan
ha sammenheng med at plassen bare fikk mindre skader. Men plassen var
liten, og husmannen var dreng på Bjartnes.
Folket
I 1893 var Gustav Mikalsen på denne plassen, og han var der også i 1891.
Trolig overtok Gustav etter Johannes Stenersen. Det var forøvrig den sist
Gustav Mikalsen Bjartnes.
Hvå som skjedde
nevntes patronymikon som var grunnlaget
for navnet på plassen.
Da raset gikk, bodde han der sammen
med sin familie som besto av kone og to
barn:
- Gustav Mikalsen, husmann med
jord, 31 år
- Anna Bergitte Olsdatter, kone, 39 år
- Marie Oline, datter, 6 år
- Anton Julius, sønn, 3 år
Gustav Mikalsen var sønn av plassføl
kene på Valøy a under Tømmeråsen, Mikal
Andersen og Ane Nilsdatter Tømmerås
vald.
Anna Bergitte var fra Fårenvald. Hennes
foreldre var Ole Andersen og Ingeborg
anna Johannesdatter Fårenvald.
I likhet med mange av plassene som ble så vidt berørt av rasmassene, vet
vi lite om hvordan folkene opplevde ulykken. Vi må formode at de rømte
vekk. Ingen kunne vite hvor høyt leiren ville stige. Vi vet at det spredte seg
en panikkartet frykt som medførte at hele dalen nedenfor de berørte område
ne ble fråflyttet de nærmeste dagene. Dels skyldtes dette redselen for at det ville


----
38 RasB
----
Mari Oline (Line) Gustavs
datter Bjartnes.
Anton Gustavsen Bjartnes.
komme nye ras, og dels skyldtes redselen at den sjøen som hadde dannet seg
ovenfor leirmassene, skulle bryte seg vei og komme som en flodbølge.
Hvor stort areal som ble overslammet på denne plassen, vet vi heller ikke.
Trolig var det ikke så veldig stort. Og i alle fall er det tatt med under det
ødelagte arealet på gården Bjartnes. Men det ser ut til at plassen måtte fra
flyttes, og det tyder på at noe av den jorden plassen hadde til disposisjon,
ikke lenger var brukbar. Dessuten ble trolig noe mer jord stående under vann
noen dager da Vukusjøen flommet over leirdemningen inntil elven laget seg
nytt løp forbi Bjartnes. Muligens ble husene berørt av dette.
Ingen dyr gikk tapt. Og hvis husene ble påført skade, var den trolig bare
begrenset.
Etterpå
Gustav Mikalsen ble tildelt en erstatning på 180 kroner etter raset. Dette
skulle tyde på at skaden ikke kan ha vært så omfattende. Han fikk kr. 150
i forskudd. Det er ikke funnet hvorfor han fikk forskuddet. Men muligens
ble penger brukt til flytting av husene.
Anna Ber gitte døde i 1896.
I 1900 finner vi Gustav Mikalsen på Ørmelen hvor han da hadde bygget
seg et nytt hus. Han kalte seg da Gustav Bjartnes. Dette året var han jern
banearbeider.

 

----
39 RasB
----
Han var da gift på nytt med Laura
Eilertsdatter. Hun var datter av Eilert og
Beret Tokstad som seiv hadde vært med
i raset da Tokstad østre gikk ut. (Se under
Tokstad østre.)
De to barna bodde sammen med ham og
stemoren i 1900.
Gustav døde i 1914 ved en ulykke «un
der et sykkelritt».
Sønnen Anton reiste til Amerika hvor
han døde i Fergus Falls i 1968. Han var
gift.
Datteren Marie Oline reiste også til
Amerika. Hun ble gift to ganger. Første
gang var hun gift med G. E. Thorp, og
etter at han døde i 1943 ble hun gift for
andre gang med Dan Anderson. Marie
Oline døde i 1975.
Laura Eilertsdatter fra Tokstad.


----
40 RasB
----
Visøya var et høyereliggende område mellom Bjartnes og Fæby som til
hørte begge disse gårdene. At det ble kalt Visøya hadde vel sammenheng med
at områdene rundt dette partiet ofte ble satt under vann, mens det akkurat
her lå tørt. Og for lang tid tilbake hadde elven i hvert fall hatt ett sideløp
nord for Visøya.
Både plassen under Fæby og plassen under Bjartnes bar samme navn. For
å skille dem fra hverandre, benyttes her navnet Bjartnes-Visøya. Bjartnes-
Visøya lå imidlertid litt lavere enn Fæby-Visøya.
Visøya lå helt på vestenden av Bjartnesvaldet. Plassen var en noe større
husmannsplass enn vanlig.
I 1890 er utsæden oppgitt å ha vært 0,7 hektoliter bygg, 2,1 hektoliter havre,
0,11 hektoliter havre til grønnfor og 5,56 hektoliter poteter. Til andre rot
frukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,3 ar.
1. januar året etter fantes det 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 10 høns på Visøya.
Antall husdyr i 1893 er ukjent. Tallet ble ikke tatt opp da ingen dyr gikk
tapt. Men antageligvis var det temmelig likt det fra 1891.
Folket
Husmannsfamilien som bodde på Visøya i 1893, må ha kommet dit mellom
1875 og 1891. Andreas Olsen som var der i 1893, er nevnt i 1891, men ikke
i 1875.
I 1893 er han oppført med kone og to barn. Han hadde visstnok flere sønner,
men trolig var de så pass gamle i 1893 at de var ute i tjeneste andre steder.
Sannsynligvis bodde følgende personer på Visøya da raset gikk:
- Andreas Olsen, husmann med jord, dagarbeider, 49 år
- Berit Nilsdatter, kone, 47 år
- Anna Margrete, datter, 10 år
- Laura Marie, datter, 7 år
Andreas var fra Skogn.
Berit Nilsdatter var fra Støren i Soknedal.

----
41 RasB
----
Hva som skjedde
Beliggenheten av Visøya viser at husene ikke ble berørt av rasmassene.
Men jorden ble ødelagt.
Hvordan Andreas og Berit og deres barn opplevde raset, vet vi ikke. Men
at de rømte vekk, er sikkert. Det er tvilsomt at de flyttet tilbake igjen. Dyrene
fikk de med seg.
Skadene kom hovedsakelig på jorden, og den tilhørte Bjartnes. Således ble
de skadene ført under gården.
Etterpå
Andreas Olsen fikk i skadeserstatning tildelt 350 kroner. Av dette fikk han
150 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hva pengene ble brukt til, men
det er en rimelig antagelse at det gjaldt utgifter til familiens underhold og
flytting av husene på plassen.
I 1900 bodde han og Berit på Nesset vestre på Tinden. De eide da eien
dommen Nesset vestre. Andreas var sagbruksarbeider. Laura Marie bodde
hjemme. Familien tok navnet Nesset som familienavn.
Andreas døde i 1929, og Beret døde i 1918.
Anna Margrete var budeie på Stiklestad øvre i 1900. Senere livnærte hun
seg som såkalt «høytidskokke». Hun var visstnok ugift.
Laura Marie ble gift med snekker Andreas By.

----
42 RasB
----
Ekle er en av de gårdene som har fått merke hvordan det er å ha Verdals
elven som nabo. Opprinnelig lå Ekle på sydsiden av elven og var landfast
med Rosvoll. Men en gang på 1400-tallet tok elven nytt løp syd for gården
som følge av at den ble demmet opp nordost for Ekle etter et ras ved Stikle
stad. Da forsvant mye av valdet. Men elven har stadig tatt biter av gården
etter det også, og den har også skaret seg gjennom valdet ved flere anlednin
ger. Dette har blant annet resultert i at deler av Eklevaldet ble liggende på
sydsiden. Her lå for eksempel Eklesøya.
Mot slutten av forrige århundre var Ekle en betydelig og veldrevet gard.
Den grenset i vest mot Bjartnes, i nord mot Stiklestadgårdene, og i øst mot
Hegstad. Mot syd lå Verdalselven.
Arealet var da 664,5 dekar fordelt på 334 dekar dyrket jord, 315 dekar
skog, 8 dekar annen udyrket mark og 7,5 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 24 mark 96 øre.
Ekle sist i forrige århundre.


----
43 RasB
----
I 1890 ble det sådd 4,9 hektoliter bygg, 26 hektoliter havre, 2 hektoliter
havre til grøntfor og 50 kilo gressfrø. Det ble satt 40 hektoliter poteter. Til
andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,2 ar. Kjøkkenhagen
var på 0,1 ar. På gården fantes 8 to-hjulte vogner, 1 slåmaskin og 1 radså
maskin.
Pr. 1. januar 1891 besto husdyrbestanden av 6 hester, 24 storfe, 15 sauer,
7 griser og 12 høns.
Etter som ingen dyr gikk tapt i 1893, finnes det ikke noen oversikt over
antall husdyr dette året. Men det var sannsynligvis likt tallet fra 1891.
Folket
Eieren av Ekle i 1891, Oskar Antonsen
Monrad, hadde overtatt gården etter sin far bare
året før.
Han var ugift da raset gikk, og i listene står
det at på gården bodde det sammen med ham en
tjener og en annen, antageligvis hans søster. Men
det er imidlertid helt klart at bygdens lege, Albert
Strøm, og familie bodde der.
- Oskar Antonsen Monrad, gårdbruker, 21 år
- Karoline Valdemare, søster, 22 år
- en tjener
- Albert Severin Sivertsen Strøm,
kommunelege, 43 år
- Minda Maria Ursilda Bratt, kone, 35 år
- Gudrun, datter, 10 år
Oskar Antonsen Monrad.
- Rut, datter, 8 år
- Eva Maria, datter, 5 år
- Anna Johannesdatter Lyng, taus, 21 år
Oskar og Karolines foreldre var Anton Bendix Monrad og Amalie Sofie
Monrad.
Hvem tjeneren var, har det ikke lyktes å finne ut.
Albert Strøm var fra Trondheim. Hans foreldre var borgermester i Trond
heim Sivert Strøm og Albertine Margrete Riis. Han var født i Grue. Han ble
lege i 1878, og kommunelege i Verdal i 1884. Han og hans familie hadde
flyttet til Ekle fra Fagerhøy ved Hegstad i 1893.
Minda Marsia tilhørte en svensk adelsfamilie ved navn Bratt av Høglunda.
Hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierkebek. '
Anna Johannesdatter Lyng var fra Lyng mellom østre. Hennes foreldre var
Johannes Olsen Lyng og Karen Maria Andersdatter. Hennes far var død, men
hennes mor, Karen Maria, opplevde raset på Lyng nellom østre. (Se der.)


----
44 RasB
----
Karoline Valdemare Antonsdatter Monrad.
Hva som skjedde
Doktor Strøm kom til å spille en meget vesentlig rolle i den nærmeste tiden
etter raset. Som kommunelege fikk han ansvaret for nordsiden av elven, mens
hans kollega fra Levanger, doktor Sætre fikk ansvaret for sydsiden av elven.
(Deres arbeid er nærmere beskrevet under Redningsarbeidet.) Albert Strøm
ble også anmodet av fogd Gerhard Henrik Rubach om å oppgi hvem han mente
best hadde gjort seg fortjent til å bli hedret med medalje. Strøm inngå derfor
en rapport i den anledning. (Rapporten er gjengitt i sin helhet. Se også under
Medaljer.)
Men i tillegg til dette ga Strøm en beskrivelse av hva han hadde opplevd.
Dette er en av de mest detaljerte og kanskje etterrettelige beskrivelser av raset
som er laget. 2
«Jordfallet i Verdalen
«Det var om natten mellom den 18. og 19. mai 1893,» forteller doktor Albert
Strøm i Verdal; «jeg kom kjørende fra Vuku hjemover, fra øst mot vest.
Da jeg kom på høyde med gården Jermstad (Smedgården), stanset hesten
med en gang. Benene sprikte, kroppen dirret. Jeg ser meg om til alle kanter.
Jeg kan ikke øyne noe som den kan være redd for. Jeg driver på - den brå
vender. Jeg snur den til igjen og gir den et par dyktige rapp med svepen.
Da setter den i vilt trav bortover veien; den er ikke til å holde; men løpsk
er den heller ikke.


----
45 RasB
----
Slik gikk det omtrent 3 kilometer. Da vi er kommet gjennom øvre Preste
gårdsmo, sakker den med en gang av. Straks etter stanser den. Da hører vi
det rulle og suse bak oss: Det var torden og ikke torden, en dump rallende
lyd med enkelte brak innimellom; og så en underlig susen, som av en fjern
storm.
Omtrent 10 minutter etter var jeg hjemme på gården Ekle. Mens jeg holder
på å kle av meg, hører jeg igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og
ser oppover dalen. Intet å oppdage; men alltid den samme sterke sus.
Min hustru var urolig; jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt
borte. Så gikk jeg til sengs, men kunne ikke sove. Jeg lå og grunnet på hva
det dog kunne være.
Da hører jeg en springe over gården; det ringer voldsomt på dørklokken.
Men før jeg, i bare skjorten, når vinduet, hører jeg utenfra: «Gården synker!»
Nå ser jeg ut: dalen ovenfor ligger som et eneste leirhav, med rester av
knuste bygninger spredt utover, og hos oss koker leiren like inn i hagen.
Med klærne i hendene og barna på armen sprang vi ut. Og så bar det opp
mot høydene, alltid mot høydene, uten å vende oss, uten å se oss om. Bare
stanse av og til for å puste. Vi hørte dumpe brøl av døende dyr, menneske
skrik. Og over det hele lå en kvalm svoveltung luft.
Vi vekket på nabogårdene. Krøtter og hester ble sluppet, og i vill fart bar
det med alle, mennesker og dyr, mot Hallemshøydene.
Ennå visste ingen av oss riktig hva som hadde skjedd. Men snart kom det
folk flyktende og fortalte om jordfallet.
Og så gikk solen strålende opp over åsen den 19. mai. Det var en grufull
morgen. Rundt om på haugene sto folk i hundrevis, lamslått av skrekk. For
eldre for gråtende omkring og spurte etter barna, barna etter foreldrene; ingen
visste hvem som var berget, ingen hvem som var omkommet, ingen våget
seg ned mot det forferdelige leirhav.
Halvnakne mennesker driver avsted med leirstrømmen i den kalde natten.
- Skårer av fugl samlet seg siden om de døde, hakket etter deres øyne og
skjemte deres legemer.
Men mange ble også berget. Kjekke karer på ski over leirsuppen og berger
hva som berges kan. 3 Soldater fra Rinnleiret, fotfolk og hestefolk, raske,
djerve og modige menn, våger seg med livsfare bort til de sunkne hus.
Og over hele Norges land følte man at jordfallet var en landsulykke. Det
ble ofret i landets kirker, og hundretusener av kroner strømmet til dem som
hadde tapt alt. Ennå kan ingen si hvor lang tid det vil gå før det atter stiger
en blomstrende bygd frem der det nå er øde og trøstesløst med hustak og
stolper liggende som vrakstumper i leirhav et.»
Strøm tilbrakte ikke lang tid neste dag oppe ved Hallem. Han måtte trå

----
46 RasB
----
til som lege, og han gjorde en meget respektabel innsats i dagene som fulgte.
Ut på dagen våget man seg ned til gården, og også her ble dyrene sluppet løs.
Etter hvert som man fikk klarhet om at det ikke var farlig å være på går-
den, vendte også folkene på Ekle tilbake. Hverken hus eller dyr var kommet
til skade.
Derimot hadde jorden fått store skader. 449,8 dekar var overslammet. Av
dette var 134,8 dekar dyrket jord, og 315 dekar var skog og havning.
Dette var 11/20 av jorden.
Jordverdien hadde vært 21.600 kroner før raset. Skaden ble satt til 11.880
kroner slik at den nye verdien ble 9.720 kroner.
Verdien av gården forøvrig hadde vært 26.000 kroner. Den nye verdien
ble 12.000 kroner. Tapet ble regnet til 14.000 kroner.
Peter Aneussen Prestmo.
Etterpå
Folkene på Ekle rømte også vekk da det
store etterraset gikk 6. september. En av
dem som var på gården da, var den 9 år
gamle gjetergutten Peter Aneussen. Han
var fra Lyngsmoen. Hans foreldre var
Aneus Martinusen og kone Ingeborganna
Petersdatter. Han har fortalt hva som
hente slik: 4
«Vi ble vekket om morgenen og kunne
høre larmen fra raset som gikk. Det ble
stor ståhei på gården. Her var det om å
gjøre å berge seg seiv. Vi tok beneste
veien mot kirken og Hallem. Jeg så meg
tilbake oppe ved Brustua. Jeg så da at
Monrad og drengen var til hest og jaget
buskapen foran seg.»
Skaden gården led, var overslamming av jord
Som erstatning for skadene fikk Oskar Monrad kr. 7.850,00. Han fikk 500
kroner i forskudd.
Om skylden heter det i protokollen fra 1895:
Gårdsnr. 26, bruksnr. 1, Ekle av skyld mark 24,96 et avtak for 20 år av
mark 13,73, og deretter for bestandig et avtak av mark 12,36.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 4,74 for første halvår 1893.
Monrad drev så gården frem til 1896 da han overdrog den til sin søster
Karoline. Hun hadde den bare i to år, for i 1898 solgte hun Ekle til Mikal
Pedersen Kålen.
I 1900 ble gården tilbakeført all tapt jord. Men dette feltet var delt i to


----
47 RasB
----
av elven. På nordsiden var grensene i alt vesentlig uforandret samtidig som
at skadet og uskadet mark lå opp til hverandre. På sydsiden brøt elven sterkt.
Den faste marken utgjorde 449,8 dekar, altså likt det tapte.Elveleiet ut
gjorde 130 dekar, og elvebredd og sandører utgjorde 175 dekar.
Ekle. Leirsuppen nådde helt opp i hagen på Ekle. Det nye løpet kom nærmere
gården enn det gamle. Faren for erosjon var derfor større.
Oskar Monrad utvandret til Amerika i 1899. Han var da gift med Marie
Jørginusdatter Ness. Hun fulgte etter senere. De ble skilt.
Oskar Monrad bodde i Des Moines i lowa i 1904.
Karoline ble gift med banksjef Hanssen på Steinkjer.
Albert Strøm ble utnevnt til distriktslege i Rissa i 1893. Han flyttet dit med
sin familie og var der til 1896 da han ble syk. Så flyttet han til Kristiania
og døde der i 1898.
Anna Johannesdatter Lyng mistet ikke noe på Ekle. Men hun hadde om
trent alle sine eiendeler hjemme på Lyng mellom østre. Til å begynne med
unngikk husene der skade, men etter hvert som vannet steg over leirdemnin
gen, ble det klart at husene lå utsatt til. Man begynte derfor å bære ut møbler
og klær. Blant annet ble omtrent alt av Annas eiendeler båret ut og satt på
gardsplassen. Da kom vannet. Alt som sto ute, ble tatt av flommen og ført
vekk. Anna mistet nesten alt hun eide. 5


----
48 RasB
----
Det er nok grunnen til at hennes navn
står oppført i listene over folk som var ak
tuelle for erstatning. Men bare navnet hen
nes står. Hun fikk nemlig ikke utbetalt
noen erstatning.
Senere ble hun gift med Olaus Petter
sen Karmhus, og de var bosatt på Karm
hus i Leksdalen.
Hun døde i 1917
Anna Johannesdatter Lyng.
Noter
1 I Verdalsboka II A står det at hun døde i
og at hun ligger begravet på Stiklestad. Året
1884
må være feil, for i folketellingen 1891 står hun oppført sammen med Albert Strøms familie
på Fagerhøy. Dessuten forteller doktoren seiv om sine opplevelser rasnatten at han trøstet sin
kone, som var urolig. Se nedenfor.
Strøms beskrivelse ble gjengitt i Nordal Rolfsens lesebok i minst tre forskjellige utgåver, i
1894, i 1897 og i 1905. Det bør bemerkes at det ikke minst var på grunn av disse lesestykkene
i denne leseboken for folkeskolen at Verdalsraset ble så godt kjent blant folk flest i hele landet
i den neste generasjon etter raset. Strøms beskrivelse av selve rasårsaken er utelatt da denne
ikke stemmer med moderne geologisk kunnskap. Heller ikke er hans eksempler på enkelt
skjebner tatt med. De finnes andre steder i denne fremstillingen. Teksten er modernisert en del.
Her viser merkelig nok doktor Strøm til den fortellingen om skiløperne som gikk over raset
og berget mange som ellers ville ha vært fortapt. Men i sin rapport til fogden om hvem som
skulle få utmerkelse, kalte han denne skituren for humbug. «Ikke gikk de på ski, og ikke fikk
de utrettet noe,» sa han. Derimot er det en kjensgjerning at Johan Larsen Sundby gikk på ski
ut over til Ingeborganna Tessem som befant seg på restene av hustomten til Trøgstad skole.
Hun ble berget i land ved at hun sto bakpå skiene hans. Dette er den eneste bekreftede
redningsaksjonen hvor ski ble benyttet. Dagen etter ble imidlertid ski benyttet av en rekke
personer i de siste forsøk på å finne overlevende og omkomne, og eventuelt levende dyr, før
vannet steg over leirdemningen. Men da var overflaten langt fastere slik at dette ikke var for
bundet med livsfare. Likeledes ble det benyttet ski etter at Vukusjøen var tømt, og også da
var overflaten vesentlig tryggere. Og det var hovedsakelig i den sammenheng at fugleflokk
ene befant seg over leirsjøen. Og da ble det, som doktoren forteller, funnet mange mennesker
som var ille tilredt av ruglene.
4 Opplysninger ved Reidar Prestmo, sønn av Peter.
Opplysninger ved Aslaug Nordset, datter av Anna Johannesdatter.


----
49 RasB
----
EKLO
De tre Eklo-gårdene ligger på en rygg som ble stående igjen på sydsiden
av skredgropen etter raset.
Mot vest danner ryggen den østre begrensningen av skredporten. Mot øst
henger den sammen med Landfall og terrassen nedenfor Faren. Men her er
det nesten skaret av av tidligere ras.
Over den vestre delen av ryggen skjærer den såkalte Eklo-dalen seg ned.
Dette er restene etter et gammel elveløp fra den gang da elven gjennom
Leirådalen hadde sitt løp over dette området. Elveløpet ble tørrlagt da Leirå
dalen ble åpnet ved en rekke ras i middelalderen.
Men enda så sent som 18. mai 1893 hadde en liten bekk sitt løp gjennom
denne dalen. Dalen ble imidlertid kuttet av slik at bare den nederste delen
er igjen på denne ryggen nå. Lengre opp finnes dalen igjen nedenfor Faren.
Den opprinnelige og første Eklogården kan trolig spore sin historie helt
tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. I hvert fall stammer den fra eldre
jernalders romertid, det vi si fra tidsrommet 0 - 400 e. Kr.
Eklo var en stor og betydningsfull gard gjennom hele førkristen tid. I kristen
middelalder begynte oppdelingen. Men da begynte sannsynligvis også øde
leggelsene fra naturens side. Det er et gammelt sagn som sier at Høy-Eklo
forsvant da Leirådalen ble åpnet opp.
Og på platået mellom Eklogårdene og Eklodalen ligger det rester etter
gammel skredmasse. Men å fastslå hvordan det har skjedd, er helt uråd i dag,
fordi Verdalsraset har fjernet alle spor mot nord, og Verdalselven har fjernet
sporene mot syd. For elven har gravet seg dypt inn i sydsiden av terrassen.
Det er ikke et lite areal den har fjernet i århundrenes løp. Det var forøvrig
her elven hadde sitt løp inntil raset gikk i 1893.
Tallet på Eklo-gårder har variert opp gjennom tiden. Likeså har navnene
skiftet.
Eklo søndre ble kalt Eklo østre, og den var en tid på 1600- tallet delt i
to. Men dette navnet brukes ikke i dag.
Eklo nordre ble dels kalt Eklo vestre, og i første halvpart av 1600-tallet
var også den delt i to.
På 1800-tallet skjedde det ytterligere delinger og sammenslåinger. (Se Ver
dalsboka IV s. 260 ff.)
Generelt

----
50 RasB
----
Da raset gikk, fantes følgende Eklo-gårder: Eklo søndre, Eklo nordre østre
mellom, Eklo vestre og Eklosvedjan. Den siste forsvant fullstendig. I tillegg
må Rognhaugen nevnes. Dette er en gard som er skilt ut fra Eklo søndre.


----
51 RasB
----
I dagligtalen er dette Eklo vestre.
Dette var den ene halvparten av det gamle Eklo nordre.
Gårdsvaldet nådde helt bort til Modalen og Follobekken i vest. Der og i
sydvest grenset valdet mot Haga. I Modalen grenset valdet også mot Mo.
Muligens nådde valdet så vidt bort til de sydligste deiene av Krag. I 1893
var det Krågsmoen som lå her. Mot nord lå så Eklosvedjan. Mot øst og syd
øst lå Eklo mellom. Elven dannet grensen mot syd.
Beliggenheten av Eklo vestre gjorde at den ikke fikk så store skader av
selve utglidningen. Skadene skyldtes først og fremst overslamming av jord
og skog.
Før raset var arealet 289.62 dekar. Her var det 148,42 dekar dyrket jord,
124,09 dekar skog og havning, 4,9 dekar eng, 18,59 dekar annen udyrket
mark og 1,6 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 67 øre.
I 1890 ble sådd 2 hektoliter bygg og 12 hektoliter havre. Det ble satt 9
hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården.
Husdyrbestanden pr. 1. januar 1891 var 2 hester, 8 storfe, 9 sauer, 3 griser
og 11 høns.
Folket
Johannes Pedersen Stubbe hadde overtatt gården omkring 1870.
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
Johannes Pedersen, gårdbruker, 72 år
Marie Kristoffersdatter, kone, 57 år
Peder Marius, sønn, 20 år
Anne Kristine, datter, 18 år
Inger Marie, datter, 17 år
Odin, sønn, 14 år
Anna Pauline, datter, 11 år
Johannes var sønn av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter fra Stubbe.
Marie Kristoffersdatter var datter av Kristoffer Kvello og Anne Reppe.
Verdalsboka - 4

----
52 RasB
----
Familien på Eklo nordre vestre. Bakfrå v.: Peder Marius, Odin, Anna Pauline.
1 midten: Marie Kri stoffe rsdatte r, Johannes Pedersen Eklo. Foranfra v.: Anne
Kristine, Inger Marie.


----
53 RasB
----
Hva som skjedde
Dagen før raset var Peder Marius borte på et jordstykke kalt Eklosanden
og gjorde våronn. Eklosanden var en nedlagt husmannsplass. Det bodde ingen
folk der, men jorden ble brukt av Eklo vestre. Peder pløy de jordstykket den
dagen. Da han var ferdig, vurderte han om han skulle sette igjen redskapene
der, eller ta dem med seg hjem. Han bestemte seg for det siste, og han tok
med seg plogen og utstyret til Eklo vestre.
Om natten gikk raset, og den jorden han hadde pløyet, var borte. Men han
berget plogen fordi han hadde tatt den med opp til gården da han var ferdig.
Heller ikke på Eklo vestre hørte man det første raset. De ble vekket av
Peter Eliassen på nabogården Eklo nordre østre. De var blitt vekket av Kristen
skomaker fra plassen Eklomyra. Denne plassen lå nedenfor Eklomelen ved
elven, og han hadde så vidt kommet seg ut før leiren stengte alle dører og
vinduer.
Peter Eliassen hadde en båt liggende på gården, og sammen trakk de nå
denne båten mellom seg mot melkanten i syd. De hadde til hensikt å sette
over elven for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Mens de sprang
slik med båten mellom seg, så de seg hele tiden tilbake for å se om Eklo
bakkene reiste.
Da de nådde ut på melkanten, oppdaget de snart at i den retning fantes det
ingen redningsvei. De sprang så i retning av Landfall. Derfrå sprang de mot
Leirådalen og Halset. Også på denne turen trakk de båten med seg. De var
overbevist om at Eklo ville gå ut, og de mente at da ville båten være en
mulighet for redning.
Inger Marie fortalte at det hadde gått styggelig fort for seg da de forlot
huset. For da hun sprang nede på Landfallflatene, oppdaget hun at hun hadde
sko fra to forskjellige skopar på seg.
De fikk ikke tid til å slippe ut husdyrene, slik at de sto inne i fjøset da de
rømte. Da de kom tilbake utpå dagen 19. mai for å se til dy rene, fant de folkene
fra Krågsmoen, Hans Nilsen og hans familie, der. Hans kone Ingeborganna
Olsdatter hadde nettopp vært inne i fjøset og melket og gitt dy rene mat. Seiv
hadde denne familien mistet alt de eide, men de berget livet og hadde kommet
seg opp til Eklo nordre vestre.
Skaden på gården omfattet 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 59,1
dekar skog og havning, tilsammen 103,4 dekar.
Ca. 3/8 av eiendommen gikk tapt
Før raset hadde jord verdien vært kr. 6.400. Etterpå ble den satt i kr. 4.000
Tapet var således på kr. 2.400.
Eiendommen ellers sto i kr. 8.000. tapet ble satt til kr. 3.250, slik at den
nye verdien ble kr. 4.750.

----
54 RasB
----
Etterpå
Johannes Pedersen Eklo ble tildelt en erstatning på kr. 2.300. Han fikk
500 kroner i forskudd.
I 1895 ble skylden på gården fastsatt slik:
Gårdsnr. 95, bruksnr. 4, Eklo vestre av skyld mark 8,67 et avtak for 5
år av mark 3,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,67.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var på 103,4 dekar. Den ble utlagt til eieren i to teiger,
en på norsdsiden i skredgropen, og en på sydsiden ved elven.
Johannes kjøpte Stor-Vuku i 1893, og hans sønn Odin drev gården. Johan
nes og Marie flyttet dit da Peder overtok Eklo i 1900.
Marie døde i 1915.
Johannes døde i 1929 106 år gammel. Han var da bygdens eldste, og man
antok at han var landets eldste mann da.
Peder giftet seg med Maren Jonsdatter. Han døde i 1959.
Odin overtok Vuku store i 1910. Han giftet seg med Marie Sivertsdatter
fra Øra. Han døde i 1956.
I 1900 bodde Anne Kristine, Inger Marie og Anna Pauline på Vuku store.
Inger Marie giftet seg ikke. Hun bodde på kåret hos Odin. Hun døde i 1960.
Anna Pauline giftet seg med Johan Libakk. De kjøpte Stubbe. Anna døde
i 1928.
Heller ikke Anne Kristine giftet seg. Hun overtok Stubbe, og bodde der
i mange år. Hun døde på Verdal Aldersheim i 1957.
Note:
Opplysninger ved Arne Eklo.

----
55 RasB
----
I dagligtalen kalles denne gården Eklo mellom.
Gården ble delt så sent som i 1865 i Eklo østre og Eklo mellom. Men i
1892, altså året før raset, ble partene samlet til en gard igjen.
I nordvest grenset gården mot Eklo vestre. Helt i nordøst nådde valdet så
vidt det var bort til Tokstad. I sydøst lå Eklo søndre, og i sydvest nådde valdet
ned til elven.
Før raset var det totale arealet 289,62 dekar. Her var 174,98 dekar mål
dyrket jord. Resten fordelte seg på 87,55 dekar skog, 3.9 dekar eng, 21,65
dekar annen udyrket mark og 1,54 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 7 mark 12 øre.
De opplysningene som er satt opp nedenfor, er hentet fra en registrering
i forbindelse med folketellingen fra 1891, og da var det fremdeles to garder.
Utsæden for Eklo østre mellom var 1 hektoliter bygg, 5 hektoliter havre
og 6 hektoliter poteter. Der var det 2 to-hjulte vogner.
For Eklo mellom vestre var tallene 1 hektoliter bygg. 6 hektoliter havre
og 6 hektoliter poteter. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.
Husdyrene er også oppgitt for to garder 1. januar 1893.
På den første var det 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 1 gris og 9 høns.
På den andre var det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 9 høns.
Eklo mellom sett fra syd i 1918.
Foto: Einar Musum.


----
56 RasB
----
Ingen dyr gikk tapt i raset, og følgelig er det ikke oppgitt noe om husdyr
holdet i 1893. Muligens var antallet på husdyr noe mindre på gården etter
sammenslåingen enn det samlede tallet for to garder.
Johan Hojem og Maren Petersdatter.
Folket
På denne gården bodde Petter Eliassen. Han overtok Eklo mellom etter
sin far Elias Larsen i 1888. Og i 1892 kjøpte han Eklo ostre av Johannes
Ellevsen. Dermed kom de to partene på en hand igjen.
Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:
- Peter Eliassen, gårdbruker, 39 år
- Ragnhild Bergitte Olausdatter, kone, 48 år
- Maren Elise, datter, 14 år
- Karen, datter, 13 år
- Petra Bergitte, datter, 11 år
- Ole Martin, sønn, 8 år
- Edin Marius, sønn, 3 år
På kåret bodde
- Elias Kristian Larsen, kårmann, 73 år
- Marit Pedersdatter, kone, 80 år
Peter Eliassen var sønn av disse to.
Ragnhild Bergitte var datter av Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter
på Haga mellom.


----
57 RasB
----
I de offisielle listene opplyses det at det var fire barn hjemme. Familien
hadde seks barn. Normalt skulle det ha vært de fire yngste som var hjemme.
Men den eldste datteren, Maren Elise, har fortalt hvordan de flyktet
hjemmefra, så i alle fall var hun hjemme. Men i og med at ingen liv gikk
tapt på denne gården, kan det rett og slett være en feil når det står fire barn.
Eller det kan være slik at da listen ble satt opp etterpå, hadde Maren Elise
flyttet hjemmefra. Hun var nemlig 14 år da dette skjedde, og hun ble kon
firmert like etterpå.
Elias Kristian Larsen var født på Skjærset. Hans foreldre var Lars Jensen
Lorås fra Røra og Marta Eliasdatter Skjærset.
Marit Pedersdatter var født på Haug. Hennes foreldre var Peder Larsen
Haug og kone Beret Ellevsdatter.
Hva som skjedde '
Om disse fortelles det at de fikk varsel
av Kristen skomaker som kom opp til
gården. Kristen skomaker var husmann
under gården og bodde på en liten hus
mannsplass like nedenunder Eklomelen
ved elven som ble kalt Eklomyra eller
Eklomelen. Plassen hans ble begravet av
det første skredet. Kristen klarte imidler
tid å komme seg ut i live, men bortsett fra
et laken, var livet alt han klarte å berge.
Fullstendig tilklint av leire stavret han
seg opp til Eklo mellom. Der lå «sjøl-
folket» i en omhengsseng på kjøkkenet. De Ole Petersen Eklo.
våknet ved at det tuslet ute på gangen.
Kristen gikk inn på kjøkkenet, og det for-
telles at da Petter fikk se denne figuren på golvet, visste han ikke hva han
skulle tro. Men etter sigende skal han ha sagt for seg seiv:
«Deg har jeg hørt snakk om, men aldri sett. Er det slik du ser ut.»
Men Kristen fikk satt dem inn i hva som var i ferd med å skje. I full fart
la de på dør. De fikk varslet på nabogården Eklo nordre vestre.
Den eldste datteren på gården, Maren Elise, har fortalt at de tenkte først
åta seg ned til elven, for så å sette over til Melby med båt. Petter hadde
en båt liggende oppe på gården. Sammen med folkene fra den andre Eklo
gården trakk de båten mellom seg på melkanten. Hele tiden snudde de seg
for å se om Eklobakkene reiste. Men da de fikk se hvordan det så ut nede
i dalbunnen, var det bare å glemme den rømningsveien. De forlot båten og


----
58 RasB
----
sprang det de kunne nordøstover. De ville prøve å komme bort til fjell, for
der ville de være sikker. Klokkhusberget i Leirådalen var derfor målet.
En annen versjon sier at de trakk med seg båten også da de rømte østover.
De mente at dersom Eklobakkene gled ut, ville de ha en mulighet til å berge
seg i båten.
Maren hadde Edin Marius på ryggen, og foreldrene hjalp kårfolkene. De
andre hjalp hverandre best mulig.
De sprang østover i retning av Landfall.
I følge hva de seiv mente, var de fremme ved Klokkhusberget ca. klokken
1, og her følte de seg trygge. De såtte seg ned og så seg tilbake. Maren for
talte at de da så gården Krag seile nedover. Etter at den hadde vært ute av
syne et øyeblikk mens den var bak Ekloryggen, dukket den frem igjen nede
i dalen, og fra der de satt så det ut som at den støtte mot Melbyberget så
bitene fløy.
På den avstanden var det nok ikke mulig å se at bitene fløy. At det så ut
som at den støtte mot Melbyberget, må vel kanskje også tilskrives avstanden.
Men det er en kjensgjerning at Krag havnet nede ved Sundby, og det er ikke
så langt fra Melby. Og de kan ha sett leirspruten da den sprutet oppover
bakkene på motsatt side av dalen.
Kristen skomaker var ikke med på denne løpeturen. Hvor han gjorde av
seg, var ukjent. Men alle folkene på gården berget seg, og det gjorde også
Kristen skomaker.
Her er det imidlertid grunn til å gjøre seg en liten refleksjon. Det er nemlig
ikke mulig at de kan ha vært fremme ved Klokkhusberget på den tiden det
var tale om. Det første skredet som tok huset til Kristen skomaker, gikk ca.
klokken 0030. Huset hans ble tatt noen minutter senere. Han klarte å komme
seg ut og opp til Eklo mellom. Etter å ha vekket folkene og fått dem til å
forstå hva som skjedde, trakk de altså først båten ut til melkanten før de flyktet
nordøstover. Til Klokkhusberget er det ca. 3 kilometer i luftlinje, og de måtte
dessuten krysse Leirådalen. Og de måtte opp i berget til en slik høyde at de
fikk oversikt over det som skjedde i rasområdet. Det synes helt urimelig at
alt dette kan ha skjedd i løpet av en halv time. Rimeligvis så de det som er
beskrevet mens de befant seg på vestsiden av Leirådalen. Flukten fortsatte
til de kom til fast fjell. Derfor er det ganske sikkert en erindringsforskyvning
som skyldes de enorme sinnspåkjenningene de var utsatt for.
Eklo mellom ble ikke påført så veldig store skader, seiv om den riktignok
mistet noe jord ved selve raset. Men mesteparten av den jorden som ble øde
lagt, ble ødelagt ved overslamming.
Skadene omfattet 49,2 dekar dyrket mark, 3,9 dekar eng og 39,4 dekar
skog og havning, tilsammen 92,5 dekar.
Dette tilsvarte ca. 7/20 av eiendommen.

----
59 RasB
----
Før raset sto verdien av jorden i kr. 4.000. Etterpå sto den i kr. 2.600,
slik at tapet var på kr. 1.400.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 9.000 før raset. Tapet ble satt til kr. 3.250,
slik at det var tilsvarende kr. 5.750 igjen.
Etterpå
Peter Eliassen fikk kr. 2.500 i erstatning. Han fikk kr. 218,96 i forskudd.
Av dette var kr. 18,96 til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhan
del på Stiklestad.
Kårfolkene Elias Larsen og Marit Pedersdatter fikk kr. 205 i erstatning.
De fikk 80 kroner i forskudd. Og som årlig livrente fikk de kr. 180.
Elias Larsen er også nevnt i Forvaltningskomitéens protokoll 15. desem
ber 1893. Der opplyses det at han måneden før hadde fått et tilskudd på kr.
50 av Utdelingskomitéen. Nå ble det bestemt at dette skulle være en gave.
Eklo nordre østre og mellom fikk forandret skylden på følgende vis i 1895
(to bruksnummer):
Gårdsnummer 95, bruksnr. 1, Eklo østre av skyld mark 3,56 et avtak for
5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.
Gårdsnummer 95, bruksnr. 3, Eklo mellom av skyld mark 3,56 et avtak
for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.
Også denne parten fikk en tilsvarende reduksjon av veiskatten, kr. 0,43,
for første halvår 1893.
Skaden tilsvarte 92,5 dekar jord. Alt dette grenset direkte til det som ikke
ble berørt, og alt ble derfor utlagt til eieren.
Peter og Ragnhild fortsatte på gården etterpå. Både de og deres barn bodde
der i 1900. Peter kjøpte restene av Jermstad østre eller Smedgården. Han
bygget nye hus langt øst på valdet like syd for Faren øvre. Han fikk tinglyst
veirett gjennom rasgropen mellom Eklo nordre østre og Jermstad østre.
Kårmannen Elias bodde også på Eklo nordre østre i 1900. Han var nå blitt
enkemann. Marit døde i 1900. Elias døde i 1903.
I 1909 overleverte Peter og Ragnhild gården til sønnen Ole.
Peter døde i 1940, mens Ragnhild døde allerede i 1909.
Maren Elise gikk under navnet veitja. Hun ble gift med John Hojem. De
kjøpte Landfallenget som så fikk navnet Hojem.
Karen var ugift.
Ole som overtok gården etter sin far, giftet seg først med Anna Oline. Et
ter hennes død giftet han seg med Marie Steinsli.
Edin Marius var også ugift.
Noter:
Opplysninger ved Arne Eklo, Magnhild og Leif Myhre.

----
60 RasB
----
Som navnet antyder, er dette den sydligste av Eklo-gårdene.
Mot nordvest grenset gården mot Eklo mellom. Langs en kort strekning
i nordost nådde valdet bort til Tokstad som lå under Prestegården. I nordost
lå også Rognhaugen. Mot øst lå Landfall, og mot syd lå Verdalselven.
Denne gården fikk ingen del av jorden ødelagt av selve utglidningen.
Derimot ble store deler av elvesletten på sydsiden av valdet overslammet.
Før raset hadde denne gården et samlet areal av 529,83 dekar hvorav 298,14
dekar var dyrket jord, 148,61 dekar var skog og havning, 44,3 dekar var
eng, 37,37 dekar var annen udyrket jord, og 2,31 dekar var veier og be
byggelse.
Matrikkelskylden var 19 mark 16 øre.
I 1890 var utsæden 7 hektoliter bygg, 19 hektoliter havre, 25 kilo gressfrø
og 12 hektoliter poteter. På gården fantes 4 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Antall husdyr pr. 1. januar 1891 var 4 hester, 25 storfe, 10 sauer, 3 griser
og 6 høns.
Etter som ingen dyr gikk tapt i skredet, finnes ingen tall oppgitt for året
1893. Men besetningen var nok temmelig lik den i 1891.
Folket
Eieren av gården, Johan Gustav Andreassen, hadde kjøpt den i 1884.
Følgende personer bodde der da raset gikk:
- Johan Andreassen, gårdbruker, 39 år
- Karen Anna Ellefsdatter, kone, 36 år
- fire tjenere
Johan Andreassen var fra Lillemoen i Skogns Markabygd. Hans foreldre
hette Andreas Olsen Ness og Ingeborg Anna Bardosdatter.
Karen Anna Ellefsdatter var fra Frol. Hennes foreldre var Ellef Matias sen
Heir og Lisa Margrete Johnsdatter Hallan.
Hvem tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset, men ingen omkom, og ingen
kom til skade. Men de rømte ikke vekk i likhet med folkene på nabogårdene.
Karen lå syk, hun hadde lungebetennelse. Da folkene på nabogården Eklo

----
61 RasB
----
Eklo søndre sett fra nord i 1922.
Foto: Einar Musum.
nordre østre var på vei ut mot terras sekanten med båten som de hadde tenkt
å sette over elven med, vekte de de to på Eklo søndre. Johan skal da ha svart
slik: 1 «Æ rekke mæ itj! Karen e dale!»
De ble derfor værende på gården. De beholdt også husdyrene hjemme. Ingen
av dem gikk tapt.
Ødeleggelsen omfattet 29,5 dekar dyrket jord, 44,3 dekar eng og 54,1 de
kar skog og havning, tilsammen 127,9 dekar.
Skaden tilsvarte ca. 1/4 av den opprinnelige størrelsen.
Eklo søndre slapp således forholdsvis billig fra det sammenlignet med mange
andre garder.
Jordverdien hadde før raset vært kr. 12.600. Tapet ble beregnet til kr. 3.150.
Den nye verdien ble kr. 9.450.
Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 16.000. Her ble tapet satt til kr.
5.500, slik at den nye verdien ble kr. 10.500.
Etterpå
Johan Andreassen ble tilkjent en erstatning på kr. 4.000
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 94, bruksnr. 1, Eklo søndre av skyld mark 19,16 et avtak for
5 år av mark 4,79, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,16.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,65 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet utgjorde 127,9 dekar. Det ble utlagt til eieren med
uforandrede grenser. Det var bare svakt overslammet. I tillegg kom 32 dekar
elveleie.
I 1910 solgte Johan og Karen Anna gården til Lars Stene og flyttet til Vang
ved Hamar.
Der døde Karen, og Johan giftet seg på nytt med sin husholderske. Johan
ble over 80 år.
Note:
1 Opplysninger ved Arne Eklo.


----
62 RasB
----
Eklosvedjan var en selveierplass utskilt fra Eklo nordre. I oversiktene etter
raset opplyses den å ha vært sammensatt av tre forskjellige parter. Disse var
Eklosvedjan, Eklosveet av Eklo nordre, og Glynden av Krag. Dette forklarer
de mange gards- og bruksnumrene.
Mot vest grenset Eklosvedjan mot Haga. Her gikk grensen langs Follo
bekken dypt nede i Modalen. Mot nord lå Krågsmoen. Parten Glynden som
tilhørte Eklosvedjan, lå visstnok øst for Krågsmoen. Mot øst grenset gården
mot Trøgstad Ulle søndre, og mot syd lå Eklo mellom og Eklo vestre. 1
Det ble i 1893 fastslått at arealet hadde vært 98,7 dekar. Av dette var 64,2
dekar dyrket mark, og 34,5 dekar engmark.
Matrikkelskylden var 2 mark 39 øre.
I 1890 var utsæden 1 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 3 kilo gressfrø
og 5 hektoliter poteter. Dessuten var det 2 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og 8 høns.
Den daværende eieren, Johan Pedersen Minsås, solgte gården samme året
til Erik Hansen Sæbo.
I 1893 hadde Erik Sæbo 5 kyr, 8 småfe, 1 gris og et ukjent antall høns.
Før Erik Sæbo overtok, var gården forsikret på følgende vis: Hovedbyg
ningen - kr. 240, en ny ladebygning i 1885 - kr. 300, stabburet - kr. 35,
og fjøs, stall og ladebygning - kr. 80. Løsøret var forsikret for kr. 1.020,
og avlingen for kr. 481. I løsøret inngikk en kokeovn og en kakkelovn. Av
lingen var spesifisert slik: 6 tønner bygg, 20 tønner havre, 30 tønner poteter,
10 lass høy og 20 berger halm.
Folket
Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følge
lig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø.
Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans
kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste
to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan. Erik var smed, og
i tillegg til gården drev han mye med arbeid utenfor hjemmet.
I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården:

----
63 RasB
----
Erik Hansen Sæbo, gårdbruker,
smed, 37 år
Anna Kornelia Andersdatter, kone
32 år
Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år
Edvin Klaudius, sønn, 6 år
Johan Benjamin, sønn, 4 år
Arne Ingolf, sønn, 2 år
- Beret Johannesdatter, enke, 64 år
Anna Kornelia Andersdatters foreldre
var Anders Johannessen og Karen Ber gitte
Gaupen fra Bindal.
Beret Johannesdatter var mor til den
forrige eieren, Johan Pedersen Minsås,
som solgte gården til Erik Sæbo. Hun ble
boende på kåret da sønnen og familien
flyttet derfrå. Hennes datter, Pauline Ber- Anna Kornelia Andersdatter
gitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde Sæbo
der også til bare noen dager før raset. Hun
fikk da arbeid i Bodø og reiste dit. 2
Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald
Hva som skjedde
Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har
Bjarne Slapgard fortalt:
«- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan.
Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der.
Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde
fått arbeid.
Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke
dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira
og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans,
som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor
deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset.
Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke
om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite,
men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.»
Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet.
Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende
ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra


----
64 RasB
----
Sittende Beret Johannesdatter og hennes datter Pauline Bergitte Pedersdatter
Min sås.
slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje
gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.»
Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte
på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed, og på Verdalsøra
hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester.
Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men
allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merke
lig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby. Av
standen fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi EkJo


----
65 RasB
----
vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den
andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne.
I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet
da raset kom.
Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning. Egentlig vet
vi ikke hvordan det hele gikk for seg. Eklosvedjan lå like øst for skredporten.
Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker
ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller
200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen.
Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig
sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke.
Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo
eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn
til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det.
Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av
Melbyberget.
At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det
eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stab
buret. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra
der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som
på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967. Dette
var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo), 3 en mes
singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kå
len. (Se nedenfor.)
Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen
av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over
dalen i retning av Sundby og Bjørken.
Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre
raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som
flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget
vestover.
Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det
største raset som kom noen minutter senere.
Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire
av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige
tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg
ut eller så ble husene smadret og likene spredt.
Døde:
ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861
HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886

----
66 RasB
----
EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887
JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889
ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891
De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne
Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness. Arne ble begravet 3. juni og
Hans 4. juni på Stiklestad. For begges vedkommende fant jordfestelsen sted
4. juni.
Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord
festet 9. juni på Stiklestad.
Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18.
juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli.
Johan Benjamin er ikke gjenfunnet.
Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig
opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste
ble en av guttene funnet av ham seiv. Henrik Lågness fortalte at han hadde
vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin,
og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da.
Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre.
For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse. (Se nærmere om dette
under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Om sin kone sa han at seiv om hun hadde kunnet berge livet seiv, ville
hun aldri ha forlatt sine barn.
Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt.
Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her.
Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gard og grunn med husdyr.
Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner.
Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450.
Alt gikk tapt.
Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna
Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes
halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarks
kysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han
hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennom
våt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig,
og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det
store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt
med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem.
Denne historien har han fortalt sine barn. 4
Etterpå
Erik Sæbo fikk kr. 4.000 i erstatning. Av dette var kr. 500 forskudd.

----
67 RasB
----
Beret Johannesdatter fikk 225 kroner i erstatning. Dessuten fikk hun 75
kroner i årlig livrente.
Som nevnt ovenfor, ble 0,2 dekar stående igjen på en pynt. Resten forsvant.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 96, bruksnr. 1, Eklosvedjan av skyld mark 1,35 et avtak for 20
år av mark 1,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,25.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.
Gårdsnr. 95, bruksnr. 2, Eklosveet av skyld mark 0,48 et avtak for 20 år
av mark 0,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,43.
Og for denne parten ble reduksjonen av veiskatten på kr. 0,17 for første
halvår 1893.
Senere ble det gjort en tilføyelse vedrørende skylden for denne gården på
grunn av at den omfattet flere gårdsnummer:
For gårdsnr. 106, bruksnr. 7av skyld 56 øre et avtak til 31. desember
1913 av 56 øre, og deretter for bestandig et avtak av 51 øre.
Hele eiendornmen ble utlagt som en teig til Staten. Arealet var på 89,1 dekar.
Dette lå i rasgropen, og alt Staten overtok i dette området, fikk benevnelsen
Statsteig A.
Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild
Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien
på Verdalsøra. Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet
seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken f ra Sjøbygden.
Da var han bosatt på Levanger.
Han døde i 1919.
Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896.
Noter:
De to siste var blitt til ved deling av Eklo nordre.
Dette var mor til Bjarne Slapgard, og Beret Johannesdatter var hans mormor.
Dette var en skje Anna Sæbo fikk i premie for en ku på en utstilling.
Opplysninger ved Aslaug Rognsås, hans datter, og således niese av Anna Sæbo.
Verdalsboka - 5

----
68 RasB
----
Dette var en liten husmannsplass under Eklo søndre. Den lå nord for elven
på den smale elvesletten nedenfor Eklo. Plassen ble også kalt Eklomelen og
Skredderstuggu.
Beliggenheten av plassen kan tyde på at den var utsatt for flom.
I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og det ble
satt 3 hektoliter poteter.
I 1891 er det ikke oppført noen husdyr på denne plassen, men i 1893 fantes
det 1 ku.
Folket
I 1893 bodde plassmannen alene på plassen. Det var:
- Kristen Amundsen, jordbrukende husmann, skomaker, 61 år
Kristen Amundsens foreldre var Amund Kristoffersen og Gjertrud Johns
datter By vald.
Når det i de offisielle listene heter at også hans kone bodde der, må det
bero på en feil. Hun var død på det tidspunkt. Hun er oppført i folketellingen
1875, men hun døde i 1881. Hun het forøvrig Sigrid Anna Olsdatter.
Hva som skjedde
Heller ikke Kristen fikk noe varsel før leiren omsluttet huset. Men leiren
hadde ikke lenger den knusende kraften. Husene ble derfor stående på samme
sted. Derimot steg leiren raskt oppover husveggene og trengte inn gjennom
både dører og vinduer. Kristen kom seg såvidt ut før leiren nådde opp over
døråpningen og vinduene og stengte ham inne. Han rakk ikke å få med seg
annet enn et laken, og nesten naken flyktet han opp mot Eklo nordre østre
mellom. Han var da så tilklint med leire at det var vanskelig å se at han var
et menneske.
Han kom seg inn på kjøkkenet på Eklo nordre østre mellom hvor husfol
ket, Petter Eliassen og Ragnhild Olausdatter, lå. De trodde først det var hin
mannen som kom på besøk. 1
Men Kristen fikk dem snart til å forstå hva som var i ferd med å skje, og
alle rømte ut. De vekket folkene på Eklo nordre vestre, og sammen tok de

----
69 RasB
----
først en båt Petter hadde liggende på gården. Den trakk de mot kanten av
Eklomelen, for de tenkte å sette over elven til Melby. På vei forbi Eklo søndre
vekte de dem der. Der ville de ikke rømme hjemmefra. (Se under Eklo søndre.)
De andre fortsatte med båten, men da de så hvordan det så ut nede i dal
bunnen, forlot de båten og la på sprang mot Leirådalen. (Se under Eklo nordre
østre mellom og Eklo nordre vestre om hva som videre skjedde med dem.)
Men Kristen ble ikke med dem. Hvor han flyktet, er ikke kjent. Men han
berget livet.
Derimot mistet han alt han eide. Den ene kua strøk med.
Plassen hørte under Eklo søndre, og jordverdien ble regnet sammen med
jordtapet Eklo søndre led.
Etterpå
Kristen Amundsen fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk han 100 kroner
i forskudd.
Senere var han bosatt i Leiråstua hvor han døde i 1900.
Note:
Opplysninger ved Arne Eklo.

----
70 RasB
----
Rognhaugen var navnet på flere husmannsplasser under Eklo søndre. I 1865
var det to plasser med dette navnet. I 1875 var det en, og i 1891 var det to
igjen. Dessuten var det blitt utskilt en part som selvstendig bruk med dette
navnet så tidlig som i 1811.
Så vidt det har lyktes å bringe i erfaring, var det en bebodd husmannsplass
med dette navnet i 1893 da raset gikk. Den lå langt nordost på valdet like
opp til grensen av det selvstendige bruket Rognhaugen.
Den andre plassen med samme navn, men som var übebodd, lå visstnok
like i nærheten.
I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4 hektoli
ter poteter på den plassen som var i bruk i 1893.
På den andre, som altså sto tom i 1893, var utsæden 0,5 hektoliter bygg,
1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.
På den første ble det fødd 2 kyr, 1 sau, 1 gris og 6 høns pr. 1. januar 1891.
På den andre føddes det 1 ku, 1 geit, 1 gris og 6 høns samme året.
Det er rimelig grunn til å tro at det samme antall dyr var på den eksisteren
de plassen Rognhaugen i 1893 som i 1891.
Folket
Plassfølkene på Rognhaugen må ha
kommet dit like før raset. Før det hadde
de bodd på Farbu på Inderøya og på
Eklovald.
Det er opplyst at det i mai 1893 var fem
hjemmeværende barn i tillegg til for
eldrene:
- Elling Jakobsen, husmann, 43 år
- Margrete Pedersdatter, kone, 38 år
- Elen Marie, datter, 10 år
- Johan Petter, sønn, 7 år
- Julie Augusta, datter, 5 år
- Arne Marius, sønn, 2 år
- Inga Kristine, datter, nyfødt
Margrete Pedersdatter. Senere
brukte hun etternavnet Valum.


----
71 RasB
----
Arne Marius Ellingsen Valum.
Inga Kristine Ellingsdatter Valum.
Elling Jakobsen var fra Farbu på Inderøy a. Hans foreldre var Jakob Nilsen
Farbu og Jokumina Evensdatter.
Også Margrete var fra Inderøya. Hun var fra Hastad. Hennes foreldre var
Johan Peter Hastad og Sirianna Johansdatter.
Hva som skjedde
Folkene her fikk varsel ved at det var noen som sprang forbi og vekte
dem. 1 Etter alt å dømme var dette Dina Jermstad. De sprang ut for å kom
me seg i sikkerhet. Den eneste veien de kunne rømme, var østover i retning
av Landfall. De minste ble båret av de voksne.
Men det skjedde ingen ting med plassen ved dette raset.
Derimot må plassen ha blitt oversprøytet av leire fra etterskredet 6. sep
tember. Etter all sannsynlighet våknet folkene av bråket av den første delen
av dette skredet. Og i likhet med folkene på eiendommen Rognhaugen rømte
de i retning av Landfall igjen. Nøyaktig hva som skjedde, vet vi ikke. Ingen
av folkene kom imidlertid til skade. Heller ikke mistet de noen dyr. Men det
må ha blitt skader på både jord og hus. At jorden ble skadet, ble ansett som
tap for den gården plassen lå under. Derimot var husene plassmannens eien
dom, og dersom de ble skadet, tilkom erstatningen husmannen. Og Elling
fikk skadeserstatning.
Men husene var ikke mer skadet enn at de senere kunne rives og flyttes.

 

----
72 RasB
----
Etterpå
En kort tid etter raset bodde familien på Hallemsgjerdet (Jåle).
Elling Jakobsen fikk tildelt en erstatning etterpå på kr. 400. Forslaget gikk
ut på kr. 380. Han fikk 50 kroner i forskudd.
Han kjøpte senere parten Valum av Hallem nedre, og det var hit husene
fra plassen ble flyttet. Elling og familien bodde der i 1900.
Elling døde i 1918.
Margrete døde i 1922.
Elen Marie ble gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gard ved
Hamar.
Johan Peter utvandret til Amerika i 1911.
Julie Augusta ble gift med en Andreassen.
Arne Marius døde ugift i 1952.
Inga Kristine var også ugift. Hun døde i 1975.
Note:
1 Opplysninger ved Oline Valum.

----
73 RasB
----
FOLLO 105.1
Gården
Follo var en av de største gårdene som ble ødelagt av raset. Dette var en
av de eldste i hele det utraste området. Trolig kunne Follo føre sin historie
tilbake til eldre jernalder. Gården var også etter all sannsynlighet opphavs
gården til Krag.
I middelalderen ble også Follo berørt av et mindre ras i den øvre delen
av valdet. På den tid var Follo etter all sannsynlighet delt i to, og den øverste
av de to gårdene fikk en del skader. Men skadene var så vidt omfattende at
denne Follogården ble liggende øde etterpå. Den fikk navnet Folloaunet.
Gården grenset i vest mot Prestegården Auglen, mot syd mot Krag og mot
øst mot Jermstad. Trolig fulgte sydgrensen hovedveien fra Stiklestad til Vuku
som gikk gjennom området. Mot nord strakte valdet seg opp mot Lyngåsen.
Det sies at når man sto på broen over Follobekken nede i Follodalen, kunne
man så vidt se hustakene på Follo mot øst.
I sin nyere historie var Follo en meget veldrevet gard. Her bodde Anton
B. Monrad mens han drev flere av de omkringliggende gårdene som
underbruk.
Men allerede i 1880-årene forpaktet John Rostad gården. Og Rostad og
hans kone var vertskap for folkehøyskolen da denne hadde tilholdssted på
Follo vinteren 1883-84. Og sommeren 1884 var det sommerskole for jenter
på Follo. De eneste kjente fotograflene fra noe sted i det utraste området er
visstnok elevkullene fra disse folkehøyskolekursene.
Etter raset ble det totale arealet på Follo fastslått å ha vært 631,75 dekar.
Av dette utgjorde det dyrkede arealet 283,03 dekar. Skogen utgjorde 193,7
dekar, og eng, havning og annen udyrket mark utgjorde 157,02 dekar.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre, 1,4 hektoliter
havre til grøntfor og 10 kg gressfrø. Det ble satt 13,9 hektoliter poteter. 0,1
ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter, og 0,1 ar ble brukt til kjøkken
hage. Det fantes 4 to-hjulte vogner på gården.
1. januar 1891 var det 3 hester, 12 storfe, 9 sauer, 3 griser og 19 høns
på Follo.
I 1893 var tallet på husdyr omtrent det samme, nemlig 3 hester 14 storfe,
12 småfe og 2 griser. Tallet på høns er ukjent. I tillegg hadde to av tjeneste
jentene 1 sau hver, slik at alt i alt var det 14 småfe på gården.

----
74
----


----
75 RasB
----
Follo. Storparten av Follovaldet forsvant i raset. Helt i øverste kant ble plassen
Follomarka liggende helt på kanten etter raset 6. september. Plasseringen
av Follostuggu er litt usikker. Men etter alt å dømme må den ha ligget på
vestsiden av Follodalen.
Av en eller annen grunn er ikke bygningsmassen funnet i forsikringsproto
kollene. Derimot var avlingen forsikret slik:


----
76 RasB
----
Klassebilde fr a folkehøyskolen 1883-84.
Klassebilde fra sommerkurset for jenter 1884. Så vidt vites er begge hildene
tatt utenfor hovedbygningen på Follo.

 

----
77 RasB
----
30 tønner bygg - kr. 360; 120 tønner havre - kr. 960; 1 tønne rug - kr.
16; 120 lass høy - kr. 1.200; 100 tønner poteter - kr. 300; og 150 berger
halm - kr. 450, tilsammen kr. 3.286.
Folket
I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen få år
tidligere.
På en så pass stor gard måtte det nødvendigvis være et forholdsvis stort
antall tjenere i tillegg til gårdbrukeren. På Follo manglet et naturlig innslag
av beboere, nemlig kårfolk. Dette hadde sammenheng med at Rostad hadde
kjøpt gården av en proprietær. Hverken Rostad eller Monrad hadde foreldre
boende på gården. Til gjengjeld losjerte slektninger av kona der.
I mai 1893 bodde disse menneskene på Follo:
- John Olsen Rostad, ingeniør, gårdbruker, 42 år
- Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, kone, 33 år
- Ole, sønn, 12 år
- Bjarne, sønn, 10 år
- Marie, datter, 7 år
- Ingrid Elisabeth, datter, 4 år
- Helge, sønn, 3 år
- Tormod Mikal, sønn, 1 år
- Birgitte Valeur, enke, ca. 60 år
- Erlinga Valeur, losjerende,
- Pauline Pedersdatter, tjenestejente, 44 år
- Anna Margrete Amundsdatter Voll, tjenestejente, 28 år
- Anna Olsdatter Stuskin, tjenestejente, 25 år
- Mette Olausdatter Bjørgan, tjenestepike, barnepike 18 år
- Marius Iversen, visergutt, gjetergutt, 15 år
John Rostad var fra Trones. Hans foreldre var Ole Jonsen Rostad og Marie
Martinusdatter.
Bergitte var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og
Birgitte Ingebrigtsdatter Muus.
I de offisielle listene er frøken Valeur oppført som boende på Follo. Dette
var trolig hennes søster Erlinga. Men enten var hun fraværende rasnatten,
eller så bodde hun et annet sted.
Derimot var Birgitte Valeur til stede på gården. Hun var Bergittes mor.
Hennes foreldre var Ingebrigt Muus og Birgitte Magdalene Rynning fra Snåsa.
Anna Margrete Voll var datter av Amund Andersen Voll og Marja Johans
datter.

----
78 RasB
----
John Rostad sammen med sin kone Bergitte Magdalene og sin svigermor
Birgitte Valeur.
Pauline Pedersdatter var fra husmannsplassen Hammeren under Jermstad
øvre. Hun benevnes derfor Jermstadvald. Men hun bodde på Follo. Hennes
foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.
Anna Olsdatter var fra Stuskin. Trolig var hennes foreldre Ole Olsen og
Anne Eliasdatter.
Mette var datter av en Olaus og Marta Ellevsdatter som var tjenere på
Bjørgan.
Marius Iversen var fra Tinden. Hans foreldre var Iver Olsen og Marta
Pauline Nilsdatter Havet.
Videre er Odin Olausen Bjartnes oppført som tjener på Follo i de offisielle
listene. Han var sønn av handelsmann Olaus Bjartnes, og bodde hos sine for
eldre. Han er derfor tatt med under Jermstadvald.
Om kvelden kom Oline Gustava Martinus datt er Brannhaug, gjeterjente,
15 år gammel. Hun var fra Brannhaugen og bodde egentlig der. Hun kom
altså tilfeldigvis til Follo om kvelden. Det skulle bli hennes bane.
Hun var datter av Martinus Olsen Brannhaug og Anna Gustava Olsdatter.
Dette gir et totalantall av 15 mennesker på Follo rasnatten. Av disse om
kom fire stykker.


----
79 RasB
----
Birgitte Valeur med sine barnebarn rundt seg. Den som er merket * var ikke
født da raset gikk. Bakfrå v. Ingrid, Ole, Bjarne, Marie. Foranfra v. Helge,
Birgitte Valeur, Borghild* som var Birgittes datterdatter.
Hva som skjedde '
Det var egentlig en skjebnens ironi at familen Rostad befant seg på gården
rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre. Familien likte seg visst
nok ikke på Follo. Hvor vidt dette hadde sammenheng med at det var veldig
bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp
vann av grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet
tøt frem.
Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad nordre 18. mai. Men så traff
dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen
utsatt en dag.
I ettertid ble det også fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd
at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når dette skulle skje.
Ingen tok henne alvorlig, heller ikke John Rostad. Han skal ha svart henne
omtrent slik: «Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla!»
Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beret
ninger av hva som skjedde her. I tiden like etter raset ble mange av dem som
berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene
som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenheng ble det dannet en


----
80 RasB
----
Marius Iversen.
Anna Margrete Amundsdatter Voll.
rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet
seg en slik myte.
I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens
husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen og ut gjennom dalen, satt
gjetergutten Marius Iversen og lekte seg med en hundhvalp. Det står skrevet
på følgende vis:
«Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god Ro og klædde sig
under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom
sig udpaa Tåget og reddedes paa Land.»
Både de andre som ble reddet, og han seiv var lite glad for denne beskriv
elsen. De mente at den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis
hadde man i avisene oppkonstruert en historie rundt en enkelt opplysning,
og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte
historien, ble den stående som sannhet.
Hva som egentlig skjedde, skal vi la de impliserte seiv få fortelle. Ole Rostad
var i 1893 12 år gammel. I 1898, fem år etter ulykken, skrev han seiv ned
det han opplevde:
«Min opplevelse natt til 19. mai 1893.
Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte
absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det
var av skrekk eller av dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig
det var av skrekk.


----
81 RasB
----
Enda en gang ble jeg advart, men jeg ble også denne gangen liggende i
min seng.
Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen
som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget
livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.
Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn for
søkte. Jeg lå således en stund uten å gi en lyd fra meg. Da plutselig hørte
jeg noen rope om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjeneste
piker, en av dem jeg aldri mer så.
Siden hørtes flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.
Så ble det igjen stilt. Da plutselig hørte jeg min fars stemme like over meg.
Jeg tenkte at han var på mørkeloftet. Men det viste seg senere at han var
på taket, for det var ikke noe mørkeloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned
på mørkeloftgulvet.
Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte meg ikke.
Senere åpnet taket seg som ved et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme
rom gjennom en åpning og opp på taket. Der møtte jeg et underlig syn. For
der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten
nakne. Der var også min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Like
ledes var tre tjenestepiker der.
Det var halvmørkt og så bitende kaldt som om det skulle være full vinter.
Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn et par meter i hver retning,
hadde svaiet hit og dit en stund og truet med å velte oss av, såtte det seg
i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll
gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når
leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne.
Men verst led vi dog av frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene.
De var mest utsatte for kulden fordi taksteinene var så kalde som is.
Vi f ryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at
hun også hadde fått noen slag i hodet slik at hun blødde sterkt.
Da vi stanset ved Rosvoll, lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær
fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.
Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover
til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt det de kunne for å unngå
oversvømmelsen. Men det var forgjeves, for leiren oversvømmet disse om
rådene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan
de stakkars dy rene brølte i sin siste kamp.
Vi så også mennesker bukke under, og vi hørte deres angstskrik.
Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reise seg opp fra leiren. Han var
tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om

----
82
----


----
83 RasB
----
våre navn. Og han fortale sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre
nærmeste naboer.
Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men fikk det svar
at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var blitt demmet opp.
Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi mattet være der i mange dager.
Men da lød en kjent røst: «Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!»
Det var Marius Iversen, vår 16-årige tjenestegutt som hadde vært på et annet
bordflak. Og på grunn av at dette var lettere, hadde han fart hurtigere og
hadde kommet nærmere land enn oss.
Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og
planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke.
Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde
oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss for
frosne å vente.
Da folkene kom ut til oss, ba vi om at de måtte ta bestemor først, og så
Odin Bjartnes som var en ty ve skritts avstand fra oss. Så ble hver og en av
oss båret i land på ryggen av folkene.
Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik
at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen.
Etter at jeg var kommet på land, la jeg på sprang som om jeg var gal. Jeg
hoppet over et gjerde, inn på en gard og inn i kjøkkenet hvor folkene var
i ferd med å vaske Odin Bjartnes.
Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss,
alle vi som var fra Follo. Og tilsist kom Marius Iversen inn, som vi for en
stor del har å takke for vår redning. For det var nok mange av oss som ikke
hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.
Marius fortalte nå hvordan det hadde gått til med ham. Han var blitt skilt
fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg seiv og hadde klart å komme
seg opp på et vrak av det værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med
seg klærne sine, og han såtte seg til i god ro til å kle på seg. Mens han satt
slik så han den lille hundehvalpen vår krype omkring blant stokkene. Han
tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.
Og det er derfor at de store forfatterne som utga Beskrivelsen over Værdals
ulykken har skrevet: «En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele
farten og lekte med en hundehvalp.»
Nei, han gjorde annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre.
Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far.
Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, rope
om hjelp. Han forsøkte alt det han kunne for å komme dem til hjelp, men
han kunne ikke.
Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og
VeidaUboka - 6

----
84 RasB
----
besteforeldre og fortalt i hvilken stilling vi var. Og øyeblikkelig kom beste
far med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen for
mådde å spise grunnet skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor.
Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet.
Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de
omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble
hun funnet død iet vrak tett ved det vrak hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige
natten.»
Marius Iversen har også gitt sitt bidrag om hva som skjedde. Han er ved
flere anledninger blitt intervjuet av forskjellige aviser. 3
«Jeg våknet av en underlig dur. Jeg trodde først det var brann, men sengen
ristet, og gulvet ble løftet opp. Jeg lå på samme rom som tjenestejentene,
slik skikk og bruk var på den tiden, og jeg for ut av sengen for å vekke dem.
Jeg rakk ikke bort til sengene deres før brannmuren rauset ned og begrov
dem. Jeg sprang til vinduet for å hoppe ut. Men før jeg kom så langt, rauset
veggene sammen. En stokk kom inn, den andre for ut, og slik ble bare gulvet
tilbake. Alt sammen var plutselig bare en forvirrende masse av tømmer og
splintret treverk.
Jeg hoppet unna stokkene, noen smatt jeg under, andre krøp jeg over. Jeg
arbeidet som en sinnsvak for å bryte meg ned til gulvet.
Så seilte det vesle gulvflaket av sted. Jeg fikk klamret meg fast til sengen
og halve veggen som var blitt liggende innover gulvet. Sengen var gjort fast
i veggen, og kanskje var det med på å berge meg. Over hodet mitt hang det
stokker og splintret treverk. Jeg prøvde å få noe av det vekk fordi jeg var
redd det ville falle ned på meg.
Det var under denne seilasen jeg fant klærne mine og et par støvler. Jeg
fant også et lommeur som tilhørte John Rostad.
Det gikk hurtigere enn et lyntog ut for melen. Først bar det tvers over dalen
mot Bjørkberga. Vi seilte rett mot gården Lunden. Men da vi nådde elve
løpet, svingte strømmen vestover. Nå økte farten igjen. Det kom vel nye mas
ser med leire bak som skjøv oss bortover. For meg så det ut som vi fulgte
elveløpet. Inne i Lennesbukta gikk ferden i en stor ring et par ganger, og
ved høydene utfor Leirfall begynte farten å avta. Jeg kunne se bakkene vest
for Rosvoll. Nå kunne jeg begynne å røre på meg.
Det viste seg at jeg hadde kommet nokså nær land, og folket på Rosvoll
søndre, den gården som her lå kloss inntil leirmassene, var da kommet til
inne på land. De var blitt vekket av en blå hest som kom galopperende inn
på tunet. Det var en av Follohestene som var blitt innsmurt av leire etter å
ha gått igjennom raset, men som altså hadde reddet seg inn på land.
Stivfrossen var jeg, for det var kuldegrader rasnatten. Klærne jeg hadde
funnet mellom minene på gulvet, tok jeg nå på meg.

----
85 RasB
----
Det var flytende leire mellom biten av gul vet jeg var på, og fast mark. Og
inne på land sto en patriarklignende mann med langt, hvitt hår og ropte ut
til oss: «Bare overgi dere til Gud. For dere er det ikke håp om redning.» 4
Men jeg tenkte at når jeg var kommet så nært redningen, ville jeg ikke
gi opp. Jeg rev opp gulvet med hendene og la fjelene fremover som en bro,
helt til de som sto inne på land kunne få lagt ut en stige slik at broen og stigen
nådde sammen.»
I beretningen om hvordan han hjalp til med å redde husbonden og folkene
hans, er Marius Iversen beskjeden.
«Jeg var nå bare en guttunge den gangen, og liten av vekst. Men selvfølge
lig hjalp jeg til så langt evner og krefter strakk til.»
Og om historien om hvalpen sier han følgende: «Det er skrevet og sagt
så mye om dette raset. Om meg er det skrevet at jeg lekte med en hundehvalp
der ute på taket. Men jeg kan forsikre at det ikke var tid for å leke den natten,
nei.»
Mer sier ikke Marius Iversen om den saken. Men til sin sønn Leif Iversen,
har Marius fortalt det slik:
«Så hørte jeg hundehvalpen på gården hyle. Den lå under stokkene ved kan
ten av gulvflaket. Jeg klarte å krabbe meg dit den lå, fikk tak i nakkeskinnet
på den, og dro den med meg bort til sengen igjen. Jeg blåholdt meg i sengen
samtidig som jeg klemte hunden inntil meg.»
Dermed vet vi nå at han slapp det sikre taket i veggrestene og akte seg
ut til kanten av gulvet der han fikk fisket opp hundehvalpen som hørte går
den til. Og han fikk den velberget til land over den selvlagede broen.
Vel inne på land var ikke de andre der villige til å sette livet på spill for
å redde Rostad og folkene der. De sa at det ikke var noen redning før elven
gikk tilbake. Det var da Marius hørte dette, at han sa: «Berre veint Rostad,
æ ska reidd dokk!»
Da først tok de andre mot til seg og begynte å hjelpe til. Men det var da
Erik Rosvoll kom til og overtok ledelsen av arbeidet, at det ble fortgang. Og
Erik var med til siste stund. For sin innsats fikk Erik Rosvoll meget fortjent
redningsmedaljen. Men det er helt typisk at også noen av de andre som fra
først ikke torde å hjelpe til, men som ble med først da Marius Iversen såtte
igang, ble nevnt som mulige kandidater for medaljen. Marius ble ikke nevnt
i det hele tatt!
På Rosvoll søndre ble de reddede godt mottatt og fikk varme klær og mat.
Det ble fortalt i avisene at folkene på Rosvoll hadde rømt sin vei da raset
kom. I så fall dette var riktig, var det bare for en meget kort stund, for de
var nede ved leirsjøen da vraket av Follo ble liggende der. Og det var hos
disse folkene Rostad og hans huslyd fikk pleie og stell, slik at den panikkar
tede rømningen som det ble skrevet om, var i alle fall ikke så langvarig.

----
86 RasB
----
Marius forteller videre om hva som skjedde videre utover sommeren:
«Etter hvert som leirmassene størknet utover sommeren, kjørte vi restene
av husene på Follo til Stiklestad nordre, som Rostad også eide, og hvor fami
lien slo seg ned.
Det rare er at under taket som de kom seilende på, fant vi både loftsgulvet
og gulvet i første etasje klemt sammen. Veggene var borte. Men da vi orien
terte oss, fant vi møblene der de hadde stått med sølvtøy og kontanter på plass.
Dette mer enn noe annet beviser vel med hvilken fart og enorm kraft leir
raset gikk.
Og vi fant vuggen der veslebarnet hadde ligget, med dynen slik den var
blitt liggende da moren rev barnet med seg og sprang for å redde seg. De
to ble borte i leirsuppen. Men fru Rostad ble funnet med gutten i armene
samme dagen.» 5
Marie som var 7 år da dette skjedde, har fortalt at de måtte komme seg
opp på taket av huset. Men det var ikke mulig å komme seg dit ved å klatre
gjennom vinduet. John klarte å rive vekk noen bord i taket slik at det ble
et hull. Dette tyder på at huset nå var i ferd med å bry tes i stykker. Først
hjalp han sin gamle svigermor dit opp, deretter barna. Og under seilasen klam
ret alle sammen seg til hverandre og klarte på den måten å holde seg fast.
Hva som skjedde med Bergitte Rostad, er litt uklart. Et sted heter det at
John Rostad hjalp alle opp på taket etter tur. Men huset styrtet sammen før
han rakk å få henne og Tormod dit opp. En annen versjon går ut på at da
huset begynte å rase sammen, hadde Bergitte Rostad grepet minstebarnet fra
vuggen og styrtet på dør. Det var det siste de andre hadde sett av henne. Men
etter som hun ble funnet under vraket av et annet hus, kan det tyde på at
hun kom seg bort til et av uthusene, og at hun fulgte med dette nedover. Hvor
vidt hun døde underveis, eller om hun døde som følge av kulden og strabas
ene, er ikke kjent.
Døde:
BERGITTE M AGD ALEN A VALEUR ROSTAD, født 1861
TORMOD MIKAL JONSEN ROSTAD, født 1892
METTE OLAUSDATTER BJØRGAN, født 1875
OLINE GUSTAVA MARTINUSDATTER BRANNHAUG, født 1878
Bergitte ble gjenfunnet 20. mai i et husvrak ved Rosvoll like ved vraket
av våningshuset på Follo.
Tormod Mikal ble gjenfunnet dagen etter. Begge ble begravet og jordfestet
29. mai på Stiklestad.
Mette og Oline Gustava er ikke blitt gjenfunnet.
Alle husdyrene på gården gikk i vei med med unntak av en hest som over-

----
87 RasB
----
levde farten nedover. Blant de døde husdyrene var tjenestejentene Anna Volls
og Anna Stuskins to sauer.
6. september gikk et større etterras, og store deler av det som sto igjen
av Follovaldet gikk da ut.
Av hele den store eiendommen var det nå igjen bare 97,35 dekar. Av dette
var 14,33 dekar dyrket mark. 73,6 dekar var skog og 9,42 dekar var annen
udyrket mark.
26/27 av eiendommen ble ødelagt.
Jordverdien før raset hadde vært 13.500 kroner. Tapet ble satt til 13.000
kroner. Av jorden var det således igjen bare tilsvarende 500 kroner.
Hele eiendommen var før raset verdsatt til 16.000 kroner. Tapet ble satt
til 15.000 kroner, slik at det var 1.000 kroner tilbake.
Etterpå
Familien ble først tatt hand om på Trones.
John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre før raset i 1893. I den forbindelse
søkte han Velferdskomitéen om støtte. I protokollen 19. juli 1893 står følgende:
Fra veiingeniør og gårdbruker John Rostad om et bidrag av 1.000 kr. til
anskaffelse av besetning m. v. på hans nye gard Nordre Stiklestad. Be
løpet bevilges ham i betraktning av hans betydelige tap ved gården Follos
undergang.
Samtidig med dette bidraget fikk han kr. 111,65 som skulle gå til dekning
av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
31. januar 1894 fikk han ytterligere kr. 500 i forskudd ved en spesiell til
deling.
Han fikk totalt kr. 15.655 i erstatning.
Men det var flere som fikk erstatning på denne gården:
Frøken Valeur, losjerende, ikke oppgitt fornavn, fikk kr. 300. Forslaget
gikk ut på kr. 600. Dette må da ha vært Ertinga, søster av Bergitte Rostad.
Hun var på det tidspunkt ikke gift.
Pauline Pedersdatter fikk kr. 100.
Anna Voll fikk også kr. 100. Hun fikk 40 kroner i forskudd.
Anna Stuskin fikk kr. 130. Det ble foreslått kr. 150.
Marius Iversen (i listene kalt Johnsen) fikk kr. 80.
Og enkefru Birgitte Valeur fikk kr. 925, halvparten av hva som først ble
foreslått.
Skylden for Follo ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 105, bruksnr. 1, Follo av skyld mark 17,29 et avtak for 20 år
av mark 16,65, og deretter for bestandig et avtak av mark 15,82.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,74 for første halvår 1893.

----
88 RasB
----
Det antatte tapte arealet på Follo utgjorde 534,4 dekar. Men noe uskadet
jord og skog sto igjen. I tilknytning til dette beholdt John Rostad en teig på
371,2 dekar. Resten tilfalt Staten i skredgropen. Statens part utgjorde 72 dekar.
Tilsammen var dette 91,2 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
John Rostad bodde på Nordre Stiklestad sammen med døtrene Marie og
Ingrid og sønnen Helge i 1900.
Kort tid etterpå solgte han gården til sin svigersønn Trygve Forberg som
var gift med Marie.
Seiv flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte Stik
lestad nordre var at han var redd for at Brokskitbekken som rant like nord
vest for gården, skulle ta nytt løp og kanskje utløse et ras. Han klarte ikke
tanken på kanskje å måtte oppleve enda et ras. 6
Han giftet seg på nytt med Br eta Forberg fra Ytterøy. Han døde i 1917.
Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim. De hadde Haugslien.
Han døde i 1967.
Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han giftet seg med Valborg Øvre fra
Ytterøya. Han døde i 1949.
Marie giftet seg, som nevnt ovenfor, med Trygve Forberg. Hun døde i 1951.
Ingrid Elisabet giftet seg med Olav Brårud. De var bosatt i Oslo.
Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong. Han døde i 1915.
Birgitte Valeur flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.
En av de to tjenestejentene som berget livet på taket av Follo, var Anna
Olsdatter Stuskin. Hun ble senere gift med Edin Follo, den eneste som kom
seg unna i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han prak
tiserte som skredder. Anna døde i 1958, og Edin døde i 1962. (Se også under
Follostuggu.)
Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenten, bodde i en stue i Jermstad
grenda. Hun døde i 1944.
Marius Iversen ble gift med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal
Mølle. Han døde i 1962.
Noter:
1 Mange av opplysningene er ved Else Skreden, datter av Mane. Ellers er mye fortalt av Leif
Iversen, sønn av Marius.
2 Dette ble funnet på Haugslien i 1991 av John Rostad. Ole Rostads sønn. I følge John Rostad
var dette en ukjent beretning om hva som hadde gått for seg. Historien er gjengitt her slik
Ole Rostad seiv skrev den, med bare små endringer i språket.
3 Det som følger, er satt sammen av to intervjuer, ett i Nidaros 15.5.1953. og ett i Adresseavisen
22.12.1959, samt hva Leif Iversen har fortalt.
4 Dette var Oluf Holte fra Rosvoll vestre. Han hadde kommet til etter at han hadde reddet folket
fra Nefferplassen. Se under Neffer og Rosvoll vestre.
5 Fru Rostad ble funnet 20. mai, og Tormod ble funnet 21. mai. De lå likev de hverandre.
6 Opplysninger ved Else Skreden og Ingrid Minsaas.

----
89 RasB
----
FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 105.1
Bruket
Denne tidligere husmannsplassen var ikke skyldsatt i 1893, seiv om den
etter de opplysninger som foreligger, var en selveiereiendom. Eieren i 1893,
Peter Petersen Belbo, hadde kjøpt plassen fra Follo. Han kalles forøvrig
«arvefester» i de offisielle listene. Allerede i folketellingen i 1891 kalles han
selveier.
Men i og med at skyldsetningsforretning ikke var blitt avholdt, ble ikke
arealet på denne plassen fastslått etter raset. Den inngikk i Follovaldet. Men
vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at heller ikke Smedhaugen skilte
seg vesentlig ut fra andre husmannsplasser som ble kjøpt omkring århundre
skiftet hva angår størrelse. Sjelden var slike plasser større enn noen få mål.
Det har vært vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av Smed
haugen. Det forhold at den i tiden etter raset ble blandet sammen med Smed
gården, et annet navn på Jermstad østre, har gjort at man har hellet til den
oppfatning at den lå på østsiden av Follodalen, ja, faktisk så langt mot øst
som helt i grensen av valdet opp mot Jermstad. Imidlertid er det mer trolig
at den lå på vestsiden av dalen like ovenfor hovedveien fra Stiklestad til Vuku.
Videre er det grunn til å tro at den lå litt vest for veikrysset der veien forbi
Gran munnet ut i hovedveien. Folkene fra Gran sprang sannsynligvis langs
etter veien for å berge seg, og de sprang forbi et hus hvor de banket på vin
duet for å vekke folkene. Det kan bare ha vært Smedhaugen.
I og med at den ikke var blitt skyldsatt, finnes det heller ingen opplysninger
om sky Iden.
Utsæden var forholdsvis beskjeden i 1890, nemlig 0,09 hektoliter bygg,
0,69 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 2,08 hektoliter
poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.
1. januar 1891 hadde Peter Petersen 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Da
var plassen etter sigende i Peters eie.
Og i 1893 hadde han 1 ku og 5 småfe. Dette bekrefter bare at eiendommen
ikke var særlig stor.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Smedhaugen:

----
90 RasB
----
Peter Petersen Belbo, selveier, 66 år
Marie Larsdatter, kone, 56 år
Mette Pauline, datter, døvstum, 32 år
Marie Oline, datter, 15 år
Peter og Marie bodde i 1875 på plassen Follomyra. Follomyra var imid
lertid den samme som Smedhaugen, det vil si den de kjøpte.
Peter var født i Vinne sogn av foreldre Peter Petersen Bergsvald og Beret
Margrete Andersdatter. Hvor han fikk navnet Belbo fra, er ukjent.
Marie var født i Stiklestad sogn. Hennes foreldre var Lars Olsen Trøgstad
og Kjerstine Halvorsdatter.
Hva som skjedde
Også på disse menneskene kom raset fullstendig overraskende. Riktignok
ble de sannsynligvis vekket av Ingeborganna Gran da hun og mannen, Tore
Gran, sprang forbi. Men de rakk ikke å komme seg ut. Ingeborganna og Tore
hørte at døren ble åpnet, så hørte de noen forferdelige skrik, og deretter sank
huset ned i dypet.
Ingen berget seg herfrå.
Døde:
PETER PETERSEN BELBO, født 1827
MARIE LARSDATTER BELBO, født 1837
METTE PETERSDATTER BELBO, født 1861
MARIE OLINE PETERSD ATTER BELBO, født 1878
Bare to ble funnet. Det var de to døtrene Mette og Marie.
Mette ble funnet først. Hun ble funnet nede ved Tinden 27. mai. Liket var
da i en forferdelig tilstand. Det ene benet var avrevet ved hoften, tarmene
lå delvis utover, og begge ørene var borte. Dette er et bevis på de voldsomme
naturkreftene som hadde vært i virksomhet. Hun ble begravet på Stiklestad.
Hun står oppført uten nummer og dato for begravelse og jordfestelse i kirke
boken. Dette hadde sammenheng med at hun var baptist, og således dissen
ter.
Marie ble gjenfunnet 23. juni. Begravelsen fant sted dagen etter på Stikle
stad, og jordfestelsen dagen der etter igjen.
Besetningen på 1 ku og 5 sauer strøk med.
Det at Mette ble funnet nede ved Tinden, og Anders Larsen fra naboeien-
dommen Egge ble funnet ved Bjartnes, tyder på at de begge må ha fulgt den
samme leirstrømmen nedover dalen. Det er imidlertid ikke mulig å utlede
av dette at heimene på vestsiden av Follodalen må ha gått helt til slutt. De
kan rett og slett ha blitt skjøvet nedover av hva som fulgte etterpå. Men det

----
91 RasB
----
synes allikevel å være klart at dette partiet på vestsiden av Follodalen må
ha glidd ut forholdsvis sent.
Etterpå
I og med at Smedhaugen ikke var blitt skyldsatt før raset, skjedde det heller
ingen forandringer med hensyn til sky Iden. Den ødelagte jorden ble ført
sammen med det som Follo mistet.
Dødsboet ble tildelt en erstatning av kr. 250. Forslaget gikk ut på kr. 500,
men det ble altså halvert.

----
92 RasB
----
Follomarka lå langt nord på Follovaldet, og plassen ble ikke tatt av
Verdalsraset, hverken 19. mai eller 6. september. Men det siste raset nådde
så langt opp at det bare var noen meter fra skredkanten og bort til husene.
Dette medførte at de som bodde her, ikke torde å bo lenger på plassen.
Men etter som hverken mennesker, dyr eller hus gikk tapt, er ikke plassen
tatt med i noen offisielle lister. Jorden tilhørte nemlig Follo, og den ble regnet
med i tapet gården led.
Folket
Husmannsfolket som bodde her, var forholdsvis gamle. De hadde vært på
Follomarka fra før 1865.
Da raset gikk bodde følgende personer på plassen:
- Olaus Olsen, husmann med jord, 69 år
- Gunnhild Jakobsdatter, kone, 70 år
og muligens bodde dattersønnen der:
- Oskar Johannes Nilsen, dattersønn, 7 år
Olaus var sønn av Ole Kristoffersen Breding og Ingeborg Olsdatter Ekren.
Gunnhild var datter av Jakob Olsen Holmli og Marit Mikkelsdatter Vangstad.
Oskar Johannes bodde der i 1893. Han var sønn av Nils Nilsen og Oline
Olausdatter. De bodde på Tinden.
Hva som skjedde
Det er ukjent hvordan folkene på denne plassen opplevde selve raset. Men
det er helt klart at de også flyktet unna da de ble oppmerksom på hva som
skjedde.
De flyttet tilbake igjen etter en tid, men angsten var der hele tiden, seiv
om denne plassen lå et stykke fra raskanten. De partiene som sto igjen langs
nordkanten av raset etter 19. mai, ble nemlig ikke ansett for å være helt trygge.
Den 6. september kom det siste store etterskredet. Det tok med seg meste
parten av det som var igjen av både Jermstad østre, Jermstad vestre og Follo.
Denne gangen nådde raskanten nesten opp til plassen. Folkene rømte på nytt,
og Oskar Johannes har fortalt at han husket at besteforeldrene hadde tullet

----
93 RasB
----
Oskar Johannes Nilsen og Inga Øvre.
ham i en ullfilt og bar han langs raskanten for at de skulle komme seg unna.
Etterpå
Nå var det klart at ingen ville bo på denne plassen mer. Dessuten var store
deler av jorden borte. Husene ble derfor tatt ned og flyttet.
Olaus Olsen fikk en erstatning på kr. 300.
Olaus og Gunnhild flyttet til sin datter på Tinden. Gunnhild døde allerede
året etter raset, i 1894. Olaus bodde der til han døde i 1903.
Det fortelles at Olaus fikk nerveproblemer etter raset, noe som ga seg ut
slag hver høst og vår i flom- og regntider.
Oskar Johannes ble gift med Inga Øvre. De bosatte seg også på Tinden.
Oskar døde i 1939.


----
94 RasB
----
Follostuggu var en husmannsplass under Follo. Etter all sannsynlighet var
dette en gammel husmannsplass. Tidligere var det to plasser med dette navnet.
De ble kalt østre og vestre. Dette var Follostuggu vestre. Den østre var ned
lagt som husmannsplass før 1893.
Plassen lå på vestre side av Follodalen. Mest sannsynlig lå den nord for
veien.
Størrelsen av plassen var vel som husmannsplasser flest. I 1890 var ut
sæden 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 2,78 hektoliter poteter.
0,12 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter.
Pr. 1. januar 1891 var husdyrholdet 1 ku, 2 sauer og 6 høns.
I 1893 føddes 1 ku, 5 småfe og et ukjent antall høns på plassen.
Edin Andersen Follo ble senere gift med Anna Olsdatter Stuskin. Hun over
levde raset ved at hun satt på hustaket på gården Follo og seilte nedover til
Rosvoll. Her står de utenfor huset sitt på Garpa.


----
95 RasB
----
I forsikringsprotokollen kan det leses at plassen besto av en stue med kammer
og kjøkken samt lade og fjøs. Dette var forsikret for kr. 50.
Det fantes også en kakkelovn på stedet. Den var forsikret for 3 kroner.
Avlingen på plassen var forsikret slik: 3 tønner bygg, 13 tønner havre, 12
tønner poteter, 5 lass høy, og 9 berger halm, tilsammen kr. 41.
var plassfolk på Nersveet under Storvuku
Elen Anna var datter av Olaus Olsen Nestvoll og Anne Marta Iversdatter.
Om Edin kan opplyses at han var skredder og bodde hjemme som inderst.
Hans bror Bernt bodde også delvis hjemme. Han arbeidet som visergutt
på prestegården, og var der natten til 19. mai.
Ole Andreas var smed, men bodde på Follostuggu. Akkurat da raset gikk,
var han inne til militærtjeneste på Rinnleiret.
Oles kone, Sofie Olsdatter, var datter av Ole Pedersen og Elen Marie Bårds
datter på husmannsplassen Skaget på Trones.
Av de ni personene som utgjorde huslyden, var syv hjemme da raset gikk.
Og bare Edin overlevde.
Hva som skjedde
Edin hadde i ettertid ikke lyst til å snakke om hva som skjedde. Det for


----
96 RasB
----
telles at hvis det ble snakk om raset når han var til stede, strøk han på dør. '
Men en gang da han var 80 år, fortalte han følgende: 2
«Det ble dommedag for mange. Men det var vel bestemt at jeg skulle bli
igjen. Det er en hand som styrer med alt.
Foreldrene mine var husmannsfolk under Rostad. 3
Mor vekket meg da bygningen sto og skalv ulykkesnatten. Mor, far, et 2
år gammelt barn, og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et
barn på 5 år inne i huset. Far sprang tilbake til husmannsplassen, men så
gled husene ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer.
Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant
ned i dy pet med det 2 år gamle barnet på armen. Seiv hadde jeg fast grunn
under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å
kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det
i leirhavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet
slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.»
Det fortelles at Edins mor forsvant da han hadde hoppet over en skigard.
Hun rakk ikke å komme over, før alt sank ned. Hun var den siste som for
svant. Like før hadde også Sofie havnet i avgrunnen. Sannsynligvis bar hun
barnet på ett år.
Edin fortsatte å springe. Hans beskrivelse av at han sprang gjennom en
skog, stemmer med beliggenheten av Prestegårdsskogen. Store deler av denne
skogen gled ut, og etterpå sto flere av trærne nede i bunnen av raset. Og han
sprang videre oppover bakke.
Han var iført bare skjorten. Og han ropte og skrek mens han sprang. Han
passerte flere hus.
Edin hadde kommet helt opp i Volhaugen da man fikk stanset ham. Der
visste man ennå ikke noe om raset, og de tok ham for å være en rømling
fra Rotvoll i følge hans egen beretning. Han ble sperret inne iet rom. Her
dundret han i veggene og ropte og gråt uten at de tok hensyn til ham. Først
ut på dagen da de fikk høre om ulykken, forsto folkene sammenhengen.
Men sinnspåkjenningen hadde vært så stor at han var helt forstyrret i lang
tid etterpå.
Døde:
ANDERS ANDORSEN FOLLO, født 1845
ELEN ANNA OLAUSDATTER FOLLO, født 1846
ARNE EMIL ANDERSEN FOLLO, født 1888
MAREN ANNA ANDERSDATTER FOLLO, født 1892
SOFIE OLSDATTER FOLLO, født 1873
MARIE OLSDATTER FOLLO, født 1891
Av de seks som omkom, fant man igjen bare to. Marie Olsdatter ble funnet

----
97 RasB
----
igjen 16. juni. Hun ble begravet på Stiklestad dagen etter. Og jordfestelsen
fant sted 18. juni.
I følge kirkeboken ble Anders gjenfunnet på sydsiden av dalen 15. juli.
Trolig er dette feil for 5. juli. Han ble nemlig begravet på Lysthaugen 8.
juli. Jordfestelsen fant sted året etter på årsdagen for raset, 19. mai 1894.
Husdyrene døde alle.
Noe ble funnet etterpå. Blant annet hadde det stått en stamp med klesvask
ute på gardsplassen. Den ble senere funnet bare med noen flekker av leir
sprut opp i klærne. Ellers var de like rene. Og i sammenheng med denne
biten av gardsplassen var det også en del av hagen som var helt uskadd med
både planter og busker. Men huset ble slått til pinneved.
En fullstendig hel tekanne ble også funnet. Dette var det eneste av inventa
ret fra plassen som ble funnet.

Denne tekannen er det eneste som ble funnet fra denne plassen bortsett fra
en stamp med klesvask.

 

----
98 RasB
----
Etterpå
Edin Andersen Follo fikk kr. 25 i erstatning etterpå. Han fikk 15 kroner
av dette i forskudd.
Hans bror Ole Andersen, som seiv hadde hatt familie, fikk noe mer. Han
fikk kr. 370. I Velferdskomitéens protokoll 31. januar 1894 opplyses det at
han fikk 100 kroner av dette i forskudd. Og begrunnelsen var at pengene skulle
benyttes til innkjøp av verktøy.
Jorden tilhørte Follo, og den ble derfor regnet sammen med jordtapet der.
Edin giftet seg året etter med Anna Olsdatter Stuskin som seiv hadde vært
med i skredet. Hun var tjenestejente på Follo. (Se under Follo.) I 1900 bodde
de på Garpa på Verdalsøra. De hadde kjøpt en liten parsell av Maritvoll. Han
drev som skredder.
Han døde i 1962, og Anna døde i 1958.
Ole giftet seg på nytt med Anna Oline Ertsås fra Levanger. Også han byg
get en heim og bosatte seg på Garpa på Verdalsøra. Det skjedde i 1905.
Ole døde i 1947.
Bernt giftet seg med Johanna Johnsdatter. De var bosatt i Odda.
Noter:
1 Opplysninger ved Gyda Follo, Oles datter.
2 Avisartikkel i Nidaros 15.5.1953: Dommedagsnatten i Verdal for seksti år siden.
3 Rostad var navnet på eieren av Follo. Follostuggu var husmannsplass under Follo.

----
99 RasB
----
FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 105.1
Plassen
Gollaugstuggu lå lengst mot øst på Follovaldet. Den lå så nært grensen til
Jermstad at handelsstedet til Olaus Bjartnes på Jermstad bare lå et steinkast
unna. Begge lå på nordsiden av veien, men Gollaugstuggu lå noen meter lengre
opp enn handelsstedet.
Dette var en gammel husmannsplass. Navnet hadde den fordi den som bodde
der da raset gikk, var Gollaug eller Gudlaug Larsdatter. Men i 1865 ble den
også kalt Follomyra.
Det er mye uklart i opplysningene om denne plassen. I de offisielle listene
betegnes hun som inderst. Men en inderst var leieboer hos andre. Hun bodde
ikke hos andre. Derimot hadde hun seiv leieboere. Og det hevdes at naboen,
handelsmann Olaus Bjartnes, drev jorden hennes. Det skulle således tyde på
at hun kunne leie bort jorden. I følge kirkeboken hvor Gollaug ble innført
etter raset, står det at det var en bygselplass. Dermed var det ikke selveiende
jord, så det kan bare ha vært tale om fremleie. I folketellingen av 1891 be
tegnes hun som husmann med jord. Her var det tale om en tidligere hus
mannsplass, og jorden kan ikke ha vært av noen størrelse.
I 1890 er utsæden oppgitt også for husmannsplassene. Dessverre er ikke
plassene navngitt, men bare benevnt Follovald. Det er derfor vanskelig å av
gjøre hvilken plass det var tale om. Men det var i følge de offisielle listene
ingen dyr på denne plassen da raset gikk, og den eneste plassen som ble opp
ført uten husdyr i 1891, hadde følgende utsæd: 0,52 hektoliter bygg, 2,08
hektoliter havre og 3,12 hektoliter poteter.
Fra forsikringsprotokollen går det frem at denne plassen hadde større hus
enn hva som var vanlig på en husmannsplass. Hovedbygningen inneholdt to
stuer, kjøkken, forrom og værelser. Den var forsikret for kr. 200. Dessuten
var det et fjøs med lade og vedskur som var forsikret for 70 kroner. Det fantes
videre en bryggestue med kornlade. Denne var forsikret for kr. 25. En ikke
spesifisert bygning kalles en stor bygning. Forsikringssummen her var 60
kroner.
Løsøret omfattet så pass store ting som en to-etasjes kakkelovn, en en-etasjes
ditto, en tre-etasjes ditto, en kokeovn og en tørkehylle. Alt dette var forsikret
for 38 kroner.
Den tid da Gollaugs ektemann levde, var det tydeligvis en ikke så übetyde
Verdalsboka - 7

----
100 RasB
----
lig jordbruksproduksjon på plassen. Forsikringen av avlingen omfattet 4 tønner
bygg, 10 tønner havre, 25 tønner poteter, 24 lass høy og 10 berger halm.
Alt dette gjør det lettere å forstå at det var så pass med jord at handels
mannen leide og brukte den nå da Gollaug seiv ikke var i stand til å utnytte den.
Folket
I 1893 hadde Gollaug fire leieboere.
Dessuten bodde en sønn av hennes foster
sønn hos henne. Tilsammen bodde da føl
gende seks personer i Gollaugstuggu i mai
1893:
Gollaug Kjerstine Larsdatter, enke,
pensjonist, 81 år
Edvard Johannessen, sønnesønn,
16 år
Johannes Andreassen Jermstad,
inderst, kårmann, 68 år
Dina Kristine Johannesdatter
Jermstad, datter, 28 år
Guruanna Pettersdatter, inderst,
dagarbeiderske, 38 år.
Edvard Johannessen som senere
Serine Johansdatter, datter, 12 år. kalle seg Edvard Uglen.
Gollaug Larsdatter var enke etter skole-
lærer Johan Magnus Johnsen. Hun var
seiv fra Bjartnes. Hennes foreldre var Lars Larsen Bjartnes og Gjertrud
Pedersdatter.
Hun og mannen hadde tatt til seg en gutt ved navn Johannes Ellingsen som
sin fostersønn. Han kalte seg Johannes Johnsen, senere Lundsaunet. Han ble
senere gift med Ellen Hallem. Disse flyttet en del. En tid bodde de hos Gollaug.
Senere flyttet de til Skrovemelen. Deretter flyttet de til Volhaugen for så å
ende på Lundsaunet i Leksdalen. De fikk en rekke barn. Et av barna, Edvard
Johannessen, fulgte ikke med på flyttelassene. Han ble igjen hos sin farmor
Gollaug, og bodde i Gollaugstuggu rasnatten. 1
Johannes Andreassen Jermstad var den tidligere eieren av Jermstad vestre.
Han var fra Bjørås i Frol. Han hadde solgt Jermstad vestre til de nåværende
eierne, og i folketellingen av 1891 kalles han derfor «føderådsmann av Jerm
stad vestre som lever av sin kapital». Han var således formuende. Han var
enkemann. Hans kones navn var Anne Andersdatter.
Hans foreldre het Andreas Kristensen Bjørås og Karen Ander sdatter Brenne.


----
101 RasB
----
Sammen med ham bodde hans voksne
ugifte datter Dina. Dina hadde nervøse li
delser, og på den tid ble dette sett på som
sinnsykdom. Hun ble derfor omtalt som
«svaksinnet».
Guruanna Pettersdatter var fra Stu
skinsvald. Hennes foreldre var Petter
Haldorsen og kone Serianna Torkilds
datter.
Sammen med henne bodde hennes dat
ter Serine som var 12 år gammel. Serines
var var ungkar Johan Oluf Johannessen.
Guruanna drev med flatbrødbaking, og
18. mai dro hun og datteren til Baglo for
å bake. Der overnattet de, og det er trolig
at de berget livet som følge av det.
Hva som hendte
Dina Kristine Johannesdatter
Jermstad.
Beboerne her merket at noe var på ferde før raset nådde huset. Hvorvidt
dette også gjaldt Gollaug, er usikkert. Men hun var over 80 år og muligens
skrøpelig slik at hun kanskje ikke kom seg ut. Men i alle fall sto både Johan
nes og Dina ute på gardsplassen og så at raskanten nærmet seg husene. Be
liggenheten tatt i betraktning, og hva Dina i ettertid fortalte, må raskanten
ha nærmet seg fra sydvest.
Mens de sto der, kom plutselig Johannes på at han måtte inn for å hente
noe. I ettertid heter det at det var penger, men i følge Dina var det verdi
papiret 2 Han hadde solgt gården Jermstad vestre, og alle antok at det var
pengene etter dette salget han skulle inn for å hente. Men Dina fortalte at
pengene hadde han lånt bort til sine slektninger i Skogn, og at det var papir
ene vedrørende dette lånet han skulle hente.
Dina fortalte at hun prøvde å stoppe sin far, men han hørte ikke etter. Der
med forsvant huset. Dina måtte legge på sprang for å komme seg vekk. Det
var en stripe igjen av gardsplassen, og hun fulgte den bort til veien.
Hun hevder å ha sprunget forbi 10-12 garder og hus før hun var i sikker
het. Alle steder prøvde hun å vekke og advare folk. Først passerte hun
handelsstedet til Olaus Bjartnes. Det lå umiddelbart nedenfor Gollaugstuggu.
Det bekrefter at raset nærmet seg fra sydvest.
Den neste gården hun passerte, var Jermstad vestre. Muligens klarte hun
å vekke folkene her, men i så fall rakk de ikke å komme seg ut, og alle omkom.
Hun må også ha vært innom Jermstad østre. Denne gården ble kalt Smed


----
102 RasB
----
gården. Og det er vel på grunn av dette navnet at det i ettertid har skjedd
en sammenblanding med Smedhaugen. Det ble nemlig sagt at hun var innom
Smedhaugen. Men Smedhaugen lå i motsatt retning i en avstand av mer enn
en kilometer. Derimot lå Smedgården like ved.
Hun fikk vekket folkene med sine rop, men som følge av at hun hadde vært
plaget av nervøsitet, brydde de seg ikke om henne. Hun sa seiv at kona der
hadde våknet og sagt: «Holder du på å slippe av igjen!» Deretter la de seg
til ro igjen. Og de omkom.
Men Dina sprang videre. Hun passerte Trøgstad store, og det fortelles at
folkene der ble vekket av et kvinnfolk som sprang skrikende forbi. De kom
seg ut, og alle unntatt en berget livet.
Derimot er det vel ikke rimelig å tro at hun klarte å varsle borte på Trøg
stad skole. Skolen lå østenfor Trøgstad store.
Veien førte videre sydover fra Trøgstad store, forbi to utskilte parter av
Trøgstad Lille, nemlig Bjørklund og Trøgstad lille søndre. Det er vanskelig
å avgjøre om husene lå ved veien Dina fulgte, eller ikke. Det er derfor usikkert
om hun klarte å vekke dem. Det var ingen som kom seg unna raset fra disse
to heimene.
Syd for Trøgstad lille søndre lå dalen etter det gamle åfaret etter Leiråa.
Dina sprang ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Hele tiden merket
hun at skredet kom etter seg.
På den andre siden av dalen lå de tre Tokstadplassene på rekke og rad fra
vest mot øst. Hun passerte dem i tur og orden, først Tokstad vestre, så Tok
stad mellom, og til slutt Tokstad østre.
Folkene på de to første Tokstadplassene kom seg ikke unna, men på den
siste klarte alle å komme seg vekk før det var for sent.
Dina visste ikke hvor hun skulle springe. Alt virket utrygt. Raset kom etter
henne hele tiden. Hun sa seiv at hun prøvde å springe oppover bakkene i ret
ning av Landfall på den andre siden. Der måtte det da være trygt.
På veien til Landfall passerte hun Rognhaugen. Rognhaugen raste ikke ut,
men det kunne ikke Dina vite. Hun fikk varslet folkene der og på husmanns
plassen Rognhaugen under Eklo søndre, og de rømte i alle fall etter henne
til Landfall.
Og omsider kom hun til Landfall og fikk vekket folkene der. Per Landfall
som kjente Dina, ville først ikke tro henne. Også han mente at hun hadde
sluppet av. Men hun fikk overtalt ham til a bli med seg opp på bakken slik
at de fikk utsikt over raset. Da Per fikk se det uhyggelige synet fremfor seg,
bare et blåsvart svelg gapte mot dem der den store fine Jermstadgrenda hadde
ligget, sank han i kne og utbrøt: «Herregud! Hva er det som har skjedd?»
Strekningen Dina tilbakela, må ha vært på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.

----
103 RasB
----
Guruanna Pettersdatter bak. Hun kalte seg senere Jermstad. Foran Serine
Johansdatter Tiller. På fanget Antonie (Tora), stående Gunvor. Bildet er tatt
ca. 1910.
Tatt i betraktning at hun var barføtt, og at hun prøvde å vekke folkene langs
veien, er det antatt at hun brukte 15 til 20 minutter på løpeturen.
Hun mistet alt. For i og med at gjeldsbrevet hennes far ville inn for å hente,
nå var borte, fikk hun ingen penger av skyldfølkene sine. Lensmann Wessel
som visste at det ikke var mulig å inndrive disse pengene uten at noe bevis
fantes, var meget vred på Dinas slektninger i den anledning. Men noen til
bakebetaling fant ikke sted.
Og i ettertid ble det til at det var kontanter Johannes sprang inn for å hente,
og det passet nok låntakerne best.


----
104
----

Dette er de to stolene som ble funnet ved Kjæran. De er nå pusset opp og
er i Johan Tillers eie.
Edvard Johannesen kom seg også ut. Han klatret opp i tuntreet på plassen,
en stor bjørk. Der satt han da plassen og treet seilte utfor kanten. Heldigvis
veltet ikke treet, og Edvard klarte å holde seg fast. Hvor langt det for, er
uklart. Men trolig havnet han nok et godt stykke utenfor Haga.
Han satt i treet til han ble reddet på land av folk som kom ut til ham på
planker. bord og andre innretninger.
Døde:
GOLLAUG LARSDATTER JOHNSEN, født 1842
JOHANNES ANDREASSEN JERMSTAD, født 1826
Johannes er ikke blitt gjenfunnet.
Derimot ble Gollaug funnet, og hun ble begravet 2. juni på Stiklestad. Jord
festelsen fant sted 4. juni. Men hun var ikke lett å kjenne igjen, slik at hennes
sønn, eller rettere sagt hennes stesønn, måtte tilkalles for å identifisere henne.
Johannes kjente henne igjen på et finger som hun hadde brukket, og som var
grodd skjevt sammen.
Etterpå
Jorden som gikk tapt her, hørte inn under Follo, og den ble følgelig regnet
sammen med annen jord denne gården mistet.

 

----
105 RasB
----
Gollaug Johnsens dødsbo ble tildelt kr. 300 i erstatning. Det opprinnelige
forslaget gikk ut på kr. 600, men det ble halvert.
Dina Johannesdatter Jermstad fikk kr. 650 i erstatning. Forslaget gikk ut
på 950 kroner. Hun fikk kr. 300 i forskudd.
I 1900 bodde Dina på Verdalsøra sammen med sin sønn Oskar. Hun var
ugift. Hun døde i 1942 på Ørmelen.
Edvard Johannessen ble etter raset boende på Auglen i Volhaugen. Da tok
han navnet Uglen. En tid arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen,
men han kom tilbake til Auglen. Han giftet seg ikke. I likhet med svært mange
andre som overlevde ulykken, snakket han ikke om hva han hadde opplevd.
Han døde i 1953. I 1922 fikk han Selskapet for Norges Vels medalje for lang
og tro tjeneste etter 27 år på Auglen. Han fikk ytterligere mer enn 30 år på
samme gard. 3
Guruanna og Serine mistet alt de eide. De hadde bare det de sto og gikk
i. Men noen dager etter at elven hadde gravet seg ned i leirsuppen, ble det
funnet et par stoler ved Kjæran. Det viste seg å være deres. 4
I erstatning fikk Guruanna kr. 270
Hun døde i 1948.
Serine giftet seg med Martin Tiller. De bosatte seg på Garpa. Hun døde
i 1960.
Noter:
Opplysninger ved Asgeir Lund.
Opplysninger ved Oskar Olsen, Dinas sønn.
~ Opplysninger ved Jon Lund.
Opplysninger ved Johan Tiller.

----
106 RasB
----
FAREN
Faren kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Faren
var en meget betydningsfull gard i førkristen tid, så betydningsfull at en av
bygdens fem skipreider ble oppkalt etter den, Fjorår skipreidha.
Senere, da Verdal ble delt inn i to tinglag, ble det ene kalt Faren tinglag.
Etter at kristendommen var blitt innført, ble Faren delt i tre deler, Øst
fåren, Midtfåren og Vestfåren.
Trolig ble alle tre gårdene berørt av ras i større eller mindre grad i middel
alderen. Verst gikk det ut over Østfåren. Minst to ras reduserte gården så
pass at den ble liggende øde. Ett av råsene gikk i terrassekanten nord for
de to Fårengårdene som eksisterer i dag. Foruten at raset ødela Østfåren,
må rasmassene også ha lagt seg ut over jorden til de to andre. Et annet ras
gikk i skråningen ned mot Leirådalen. Sannsynligvis hadde det sammenheng
med råsene i og omkring Leirådalen i middelalderen.
Restene av Østfåren ble nå et aun. Og ved makeskifter havnet den inn under
Stiklestad østre, nordre og vestre. Den kaltes da Fåraenget. Senere er navnet
Storbuvollen brukt. Nå tilhører Storbuvollen Faren nedre.
De to gjenværende Fårengårdene fikk etter hvert navnene Faren øvre og
Faren nedre.
Faren. Gården på dette kartet er Faren øvre. Senere er den blitt flyttet noe
ned i terrenget.
Generelt


----
107 RasB
----
FAREN NORDRE 89.3
Gården
Da Anders Gunnbjørnsen overlot Faren øvre til sin sønn Gustav Andersen
i 1891, omfattet Faren øvre også halve Faren nedre som het Faren nedre østre.
Denne hadde gards- og bruksnummer 88.1. Men på forhand, i 1888, hadde
han fått utskilt en part fra denne gården som ble kalt Faren nordre. Den fikk
gards- og bruksnummer 88.3
log med at det var samme eier i 1891, er opplysningene om utsæd og hus
dyrhold ført sammen i folketellingen dette året. Disse er gjengitt under Faren
øvre.
Faren nordre led ingen tap direkte som folge av raset. Hverken menne
sker, dyr, jord eller annen eiendom gikk med. Eiendommen grenset heller
ikke mot noen av de ødelagte gårdene. Men gården tas med her fordi den
lå utsatt til. Man fryktet faktisk lenge for at den ville gå ut, og den første
vinteren etter raset sto den tom.
Dette medførte at eieren fikk en erstatning etterpå
Folket
I 1893 bodde tre mennesker der
- Anders Gunnbjørnsen Faren, kårmann, enkemann, 54 år
- Inger, datter, 24 år
- Anna Bergitte, datter, 18 år
Anders Gunnbjørnsen var sønn av Gunnbjørn Anderssen Faren øvre og
Ragnhild Johannesdatter Husan. Han var gift med Ber et Maria Olsdatter
Faren nedre. Hun døde i 1890.
Døtrene var begge ugifte.
Hva som skjedde
Folkene her fikk varsel slik som andre rundt raset, og de rømte vekk i redsel.
Flukten gikk oppover mot fjell. Og det nærmeste var ved Jermstad øvre.
Etter hvert som tiden gikk, og husene tilsynelatende lå der trygt, vendte
de tilbake. Men med stor trygghet kan de ikke ha hatt tilholdssted der.
Og da etterraset gikk 6. september, flyktet de på nytt. Denne gang ble de
værende borte over vinteren.
Men hverken hus eller jord fikk noen skade.

----
108 RasB
----
Etterpå
Anders Gunnbjørnsen Faren fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk
han 200 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk erstatningen,
men sannsynligvis må det sees som en slags ulempeserstatning, eller kanskje
som erstatning for tapt avling. Det er nemlig uklart om jorden ble drevet i
1893. De måtte tross alt bo et annet sted vinteren 1893/94. Videre er det for
tap av vei. Ny vei måtte nemlig bygges etterpå.
Anders døde på Faren i 1916.
Inger giftet seg med Jon Marius Iversen Salater fra Verdalsøra. Han hadde
utvandret til Amerika i 1892. De reiste begge til Amerika hvor de bodde i
Seattle i Washington.
Anna Ber gitte giftet seg visstnok ikke. Hun drev pensjonat i Oslo.

----
109 RasB
----
Faren lå øst for det utraste området. Gården fikk ingen skader som følge
av Verdalsraset. Den erstatning som ble gitt, var for indirekte skader, så som
tap av vei, opparbeidelse av ny vei, delvis tap av avling og utbytte på grunn
av at man måtte bo andre steder den første vinteren og lignende.
Faren øvre te gnet av protokollsekretær Jacob Fabritius 19. juni 1888.
Faren lå øst for Jermstad. Valdet grenset både mot Jermstad øvre og Jerm
stad østre. Mot vest lå også den utskilte parten Nøysomhet eller Tessemskjefte
av Melby. I syd grenset valdet mot Trøgstad store. Mot øst lå Leirådalen,
og mot nord steg terrenget mot fjellet.
I forbindelse med folketellingen i 1891 er opplysningene om utsæd og hus
dyr slått sammen for Faren øvre og Faren nedre. Dette hadde sammenheng
med at Anders Gunnbjømsen som da var eier, hadde kjøpt Faren nedre i 1872.
Faren nedre hadde gards- og bruksnummer 89.1.1 1891 overleverte han går
den til sin sønn Gustav Andersen. Men han beholdt en del av Faren nedre
østre seiv. Denne parten fikk navnet Faren nordre 89.3. (Se under Faren
nordre.)


----
110 RasB
----
Et gammelt fotografi av Faren øvre sett fra nord.
Matrikkelskylden var før delingen 34 mark 51 øre. Etter delingen ble skyl
den 33 mark 76 øre.
Utsæden i 1890 var 0,5 hektoliter rug, 6,83 hektoliter bygg, 30,33 hekto
liter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor, 0,33 hektoliter erter, 38 kilo gressfrø
og 35 hektoliter poteter. 15 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. På
gården fantes det 1 slåmaskin, 2 fire-hjulte og 12 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 7 hester, 28 storfe, 18 sauer, 7
griser og 12 høns.
Folket
Som nevnt bodde Gustav Andersen på Faren øvre i 1893. Ikke færre enn
12 personer hadde sin bopel her da raset gikk.
- Gustav Andersen, gårdbruker, 29 år
- Elen Margrete Steffensdatter, kone, 32 år
- Borghild Rebekka, datter, 5 år, tvilling
- Petra Emelie, datter, 5 år, tvilling
- Arne, sønn, 2 år
- Eva, datter, 1 år
- Guruanna Olsdatter, tjenestepike, 35 år
- Lars Kristensen, tjener, 17 år
- fire tjenere


----
111 RasB
----
Gustav Andersen Faren og Elen Margrete Steffensdatter med barna fra v.
Petra, Arne, Borghild og Sigrun (ikke født 1893).
Gustav var sønn av Anders Gunnbjørnsen Faren og Beret Maria Olsdatter
Faren nedre.
Elen Margrete Steffensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldre var Steffen
og Peolive Nøvik.


----
112 RasB
----
Et bilde fra Faren i 1910. Flere av disse varpa gården i mai 1893. De som
er merket * var visstnok ikke til stede eller var ikke født da raset gikk. Fra
v.: Lars Faren, ukjent *, Johannes By *, Petra Sigrun *, Guruanna Olsdatter.
Foranfra v.: Arne, ukjent *, Gustav Faren, Odd By *på fanget, Elen Faren,
ukjent *.
Guruanna Olsdatter var ugift. Hennes foreldre var trolig Ole Olsen og Marta
Andersdatter fra husmannsplassen Stuskinskogen.
Lars Kristensen var sønn av Kristen Amundsen og Sigrid Anna Olsdatter
på husmannsplassen Skreddestuggu eller Eklomyra under Eklo søndre.
Hvem de øvrige fire tjenerne var, er ikke mulig å fastslå. Det samme an
tall tjenere var der i 1891, men vanligvis flyttet tjenerne nokså ofte, slik at
navnene ikke uten videre kan overføres til 1893.
Hva som skjedde
I ettertid vet vi at denne gården aldri var i fare. Men det visste man ikke
i mai 1893. Følgelig rømte man vekk med en gang man fikk høre om raset.
Hvordan disse folkene opplevde situasjonen, går frem av opplevelsene til
Petra Emilie, som da var 5 år, gjenfortalt av hennes sønn: '
«Røysta til mor hadde ei uvanleg skjelvande undertone kvar gong ho for-


----
113 RasB
----
talde om det ho opplevde rasnatta. Ho var
berre 5 år den gongen, men det vesle bar
nesinnet var merkt for livet av det
5-åringen var vitne til.
Folka på Øver-Fåren vart vekte midt på
natta av dundring på dørene, og av rop frå
dødsskræmde folk. Mor fortel:
«Det var husmannsfolka som i angst
vekte oss.
«De må skunde dykk ut. Det er
dommedag!»
Ropa feste seg i meg. Orda skjøna eg
vel ikkje, men angsten i røystene, noko
uskjøneleg skræmande, gjorde at eg kan
høyre desse ropa den dag i dag.-
Det bar opp gjennom Jermstadhøgda
med oss. Skodda låg tjukk og tung ut over
Lars Kristensen Faren.
området nedanfor oss.- Rop frå menneske i dødsangst syntes så uverkeleg
og fælt. Uhyggeleg og sterkt greip det meg å lye til angstskrika frå dyr: Kyr,
hestar — . Det var så forferdeleg at eg aldri kan gløyme det.»
Mor vart stille mens tankane dvelte ved uhyggesnatta, stemmen makta ikkje
meir.-
Seint om kvelden før utraset hadde mor og tvillingsøstera hennes, Borg
hild, vori på besøk hos lærarfamilien på Trøgstadskolen, Andreas og Edvar
da Tessem. Det var fast omgang mellom lærarfolka og folka i Øver-Fåren.
Tessem og kona var og gudforeldre til mor og søstera.
Mor fortel:
«Jamvel om eg ikkje var gamle jenta, står det klårt for meg korleis vi små
gledde oss til kvar tur til mor Varda på skolen. Mor Varda var einaste namnet
vi nytta på fru Tessem. Mor Varda var som ei mor for oss, og vi var svært
glad i henne, og når vi fekk noko nytt, måtte vi straks til mor Varda og vise
det fram.
Slik var det og siste dagen før raset. Borghild og eg hadde fått en brei
bremma hatt kvar - særleg fine i våre auge. Sjølvsagt måtte vi til mor Varda
for å syne henne vidundera.
Vi skulle få lov til å natte over hos henne, slik vi hadde gjort så mange
gonger før. Men da det leid på kvelden, vart det til at vi likevel drog heim
til Øver-Fåren. Underleg nok gløymde vi hattane hos mor Varda.
Om natta miste vi ikkje berre hattane, men verst av alt - dei beste vennene
våre.»-
Her var det ikkje meir stemme att hos mor.»


----
114 RasB
----
Etter noen dager syntes situasjonen å være mer sikker, men trygge var de
ikke. De torde ikke å flytte hjem, men gården ble drevet og dyrene gikk ute
og beitet.
Så kom etterraset 6. september. Da gled tilsammen 300 mål ut langs nord
og østkanten av raset. Og nå var det i alle fall klart at ingen våget å bo på
Faren øvre. Gården sto derfor tom vinteren 1893-94.
Først neste år begyte man så vidt å våge seg tilbake. Men det gikk lang
tid med nattevåk og engstelse før man slo seg til ro.
Etterpå
Gustav Andersen Faren fikk en erstatning på kr. 1.300 etter raset. Av dette
fikk han 1.000 kroner i forskudd. Som nevnt ovenfor var ikke dette erstat
ning for skade på gården, slik at det må være tale om andre forhold av indi
rekte karakter.
Gården fikk ikke reduksjon i sky Iden.
De fortsatte å bo der, men angsten forlot dem aldri.
I 1912 solgte Gustav Faren øvre til Einar Furre fra Namdalen.
Han døde på Øra i 1915.
Elen døde i 1928.
Borghild ble husbestyrerinne ved Tønsberg. Hun døde i 1971.
Petra giftet seg med Johannes Olaussen By. De bodde på Hallem. Petra
døde i 1962.
Arne reiste til Amerika i 1911. Han ble gift med Ida. Han døde i Saxton
i North Dakota i 1942.
Eva døde så tidlig som i 1894.
Note:
Fortalt av hennes sønn Jon J. By.

----
115 RasB
----
Da raset gikk i 1893 var Haga delt av elven. Dette var et forhold som skrev
seg fra langt tilbake i tiden. På nordsiden lå Haga nordre østre, Haga nordre
mellom og Haga nordre vestre. På sydsiden av elven lå Haga søndre søndre
og Haga søndre nordre. Fra Haga søndre nordre var det dessuten utskilt en
part som ble kalt Langenget.
Haga søndre. Alle deiene av Haga søndre lå nede på elvesletten, og alle ble
begravet av leirmassene.
Verdalsboka - 8


----
116 RasB
----
Opprinnelig hadde Hagavaldet vært en god del større. Men i århundrenes
løp har Verdalselven både redusert valdet ved stadige elvebrudd og skaret
seg gjennom det kanskje flere ganger.
I 1754, da to brødre kjøpte gården, ble Hagavaldet delt i to, Øvre Haga
og Nedre Haga. Og begge disse omfattet deler på sydsiden av elven.
Deler av områdene som lå på sydsiden av elven, fortsatte å høre inn under
Haga på nordsiden, men i 1809 ble deler fråskilt som et eget bruk. Dette ble
da kalt Haga søndre. Ved samme anledning ble så Haga søndre delt i Haga
søndre søndre og Haga søndre nordre.
Og områdene på nordsiden ble naturlig nok kalt Haga nordre. Navnene
Øvre Haga og Nedre Haga gikk etter hvert ut av bruk.
Hagagårdene. Spellhaugen til venstre hvor Karl Olsen Haga var, da han så
første delen av raset.


----
117
----


----
118 RasB
----
Denne selveierheimen var en av de første som ble tatt på sydsiden av elven.
Hagaenget var en tidligere husmannsplass under Haga nordre østre.
Gården eller heimen lå på det samme nesset som Melbynesset. Elvesletten
var svært lav på dette stedet. I og med at dette tidligere hadde vært en hus
mannsplass, besto den nok ikke av den beste jorden. Og etter som den lå for
holdsvis lavt, var den rimeligvis utsatt for flom. Og bruket var ikke stort.
Dessverre finnes det ingen kart som kan angi den nøyaktige beliggenhet.
Men det er rimelig grunn til å tro at dette valdet må ha omfattet områdene
lengst mot nordvest på nesset. Trolig kan det ha grenset mot Melbynesset
i øst og Melby, Østgård og Sundby vestre i sy døst. Mot vest og nord dannet
elven grensen.
Etter raset ble eiendommen fastslått å ha bestått av 29,5 dekar dyrket jord,
9,8 dekar eng og 5 dekar skog og havning, tilsammen 44,3 dekar.
Matrikkelskylden var 0 mark 44 øre.
I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg og 2,08 hektoliter havre. Det ble
satt 5,56 hektoliter poteter, mens 0,04 ar ble benyttet til andre rotfrukter og
0,01 ar til kjøkkenhage.
1. januar 1891 var besetningen 2 storfe, 3 sauer, 1 gris og 3 høns.
I 1893 var det 2 kyr og 6 småfe på bruket. Tallet på høns er ukjent.
Folket
Eieren i 1893, Petter Olaus Mikkelsen, kjøpte eiendommen i 1886. Før
hadde han vært husmann på plassen, og han var der så tidlig som i 1875.
I mai i 1893 bodde følgende personer på Hagaenget
- Petter Olaus Mikkelsen, bonde, skredder, 43 år
- Guruanna Jensdatter, kone, 46 år
- Maria Gustava, datter, 18 år
- Johan Marius, sønn, 13 år
- Gunhild Pauline, datter, 5 år
- Grete, datter, 3 år
Denne familien hadde tidligere hatt ytterligere tre barn, men de var nå døde.
Petter Mikkelsen var sønn av Mikkel Johannessen og Malene Pedersdatter
Midtholmsvald.
Guruanna var datter av Jens Jensen og Gunhild Jonsdatter på Holmli østre.

----
119 RasB
----
Petter Olaus Mikkelsen og Guruanna Jensdatter.
Hva som skjedde
Petter Mikkelsen var skredder. Rasnatten var han borte på arbeid. Guru
anna var således alene hjemme med fire barn.
Raset kom overraskende på dem. For dem var det ikke noe varsel. En frem
stilling av hva som hendte, forteller at Guruanna rakk å gripe det minste barnet
på tre år, Grete, og komme seg ut. De tre andre hadde ingen mulighet og
forsvant med det samme.
Guruanna seiv rakk ikke å komme langt før hun ble innhentet av leirmassene.
I noen beskrivelser heter det at hun i villelse kastet fra seg barnet. Men alt
tyder på at hun fikk så slem medfart at hun mistet bevisstheten et øyeblikk,
og det var vel da hun mistet barnet. Hun ble nemlig truffet av et eller annet
i hodet slik at hodehuden nesten ble flådd av henne.
Leirstrømmen førte henne i retning av Sundby, og nedenfor gården kom
hun seg inn på fast mark og klarte å ta seg frem dit. Slik hun så ut, nesten
skalpert og tilklint av leire, ble folkene på Sundby østre svært forskrekket.
De visste på det tidspunkt ingen ting om ulykken. De spurte henne ut om
hva som hadde hendt, og hun svarte nærmest i villelse. Det er vel i den for-
bindelse at forestillingen om at hun hadde kastet fra seg barnet, ble til.


----
120 RasB
----
Senere, da doktor Sæthre fra Levanger kom til, måtte hun syes flere sting
i hodet.
Hennes egen versjon lyder slik: '
«Jeg la meg som vanlig i 11-tiden om kvelden. Jeg lå nedenunder og hadde
det minste av barna, lille Grete, hos meg. De andre lå ovenpå. Småjenten
var dårlig, så jeg lå litt lenge og snakket med henne.
Jeg hadde så vidt sovnet da jeg våknet med at dørene sprang opp, og i det
samme falt taket ned over oss. Jeg sanset meg ikke før jeg befant meg i en
leirsørpe langt fra mitt hjem. Barnet som jeg hadde hos meg, hørte jeg skrike
i nærheten av meg.
Som jeg lå der, så og hørte jeg hus, skog og eng komme rasende nedover
dalen i veldig fart. Jeg kom meg unna og kom meg til slutt til gården Sund
by, gikk forbi Vestre Sundby til kårfolkene på Østre Sundby, Lars og Jodda,
og vekket dem. De trodde jeg var gal da jeg kom midt på natten i dette ut
seende, i bare linnetet, dratt opp av leirsørpa.»
Et annet sted hvor hun seiv er kilden, fortelles det slik: 2
Mannen var borte på arbeid. Tre av barna lå ovenpå og ved siden av henne
veslebarnet. Hun våknet med at døren sprang opp og leirmassene veltet inn.
Huset ramlet sammen, og hun ble ført ut på det gyngende leirhavet med
veslebarnet på armen.
«- Men jeg mistet også veslebarnet. Skredet tok det fra meg, det ville ha
alt »
Hun vekket folkene på Sundby, men de kjente henne ikke. De trodde at
de hadde et sinnsykt menneske foran seg. Hun fikk fortalt hvem hun var,
og hva som hadde hendt. Men dette kunne de ikke tro.
«- Har du sprunget hjemmefra og fra barna?» spurte de.
«- Jeg har ikke lenger hverken hjem eller barn,» svarte hun.
Ole Østgård har en noe annen versjon. (Se også under Østgård.) Han for
teller at han ble vekket av at noen kastet stein på vinduet der han lå og sov.
Det var Guruanna som sto der nede på gården. Hun ropte og ba ham om
å redde barna hennes. Hun og minstebarnet hadde ligget nede i samme seng,
og da leirmassene traff huset, ble den ene veggen knust og sengen med de
to oppi ble ført ut. Da sengen hvelvet, mistet hun barnet.
Ole Østgård forteller videre at han sprang ned til kanten av leirsjøen. Han
hørte barneskrik fra et husvrak der ute, men det var uråd for ham å komme
dit ut. Han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Han fortalte ikke Guru
anna at han hadde hørt ungene, da han kom tilbake.
Nok en versjon sier at Guruanna hadde minstebarnet på ryggen. Antagelig
da sengen hvelvet, falt Grete av. Hun rakk ikke å gripe tak i henne før hun
forsvant ned i leiren.

----
121 RasB
----
Og da ryktet om ulykken spredte seg, fikk også Petter Mikkelsen høre om
den, og han kom til gården. Hans kone lå der syk både på kropp og sjel.
Hun var utvilsomt av den oppfatning at hun hadde kastet barnet fra seg, og
hun bebreidet seg seiv dette, noe som var med på å forverre hennes psykiske
tilstand. Det fortelles at gjenforeningen av mann og kone var gripende og
tragisk. De hadde nå mistet sine fire gjenlevende barn. Tidligere hadde tre
dødd. «Nå har vi ingen igjen!» sa han.
Guruanna ble liggende syk lenge.
De mistet også 1 ku og 6 småfe. En av kyrne klarte å komme seg i land.
Hele eiendommen ble begravet.
Døde:
MARIA GUST AVA PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1875
JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG, født 1880
GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1888
GRETE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1890
Gunhild Pauline ble funnet allerede 20. mai, og hun ble begravet 28. mai
på Lysthaugen.
Maria Gustava og Johan Marius ble også begravet på Lysthaugen samme
dato. Men det er ikke angitt når de ble funnet.
Grete, som moren klarte å få med seg ut, men mistet senere, er ikke blitt
funnet. Dog står det anmerket i kirkeboken at hun er blitt gjenfunnet. Men
hverken dag for begravelse eller jordfestelse er angitt. Trolig er dette en skrive
feil. De tre som ble gravlagt på Lysthaugen, ble jordfestet 19. mai 1894.
Jorden sto i en verdi av kr. 1.100 før raset.
Eiendommen forøvrig var verdsatt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.
Etterpå
Petter Mikkelsen ble tilkjent en erstatning på kr. 2.300. Han fikk kr. 106,73
i forskudd uten at det er oppgitt til hvilket formål. Kr. 6,73 av dette var imid
lertid den gjelden han hadde til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Dette beløpet ble fratrukket ved utbetalingen.
En tjenestejente ved navn Mali Pedersdatter er også oppført under Haga
enget. Hun trenger nødvendigvis ikke å ha bodd der. Og i alle fall var hun
ikke der da raset gikk. Hun fikk 100 kroner i erstatning.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 2, Hagaenget av skyld mark 0,44 et avtak for 20
år av mark 0,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,39.
Veiskatten ble som følge av dette nedsatt med kr. 0,15 for første halvår 1893.
Alt ble overtatt av Staten. Den faste marken utgjorde 44,3 dekar. I tillegg

----
122 RasB
----
kom 2,3 dekar elveleie. Beliggenheten av dette var i det såkal te Triangelet.
Senere ble dette en del av Statsteig A på nordsiden av elven.
11900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygselplass under
Mikvoll vestre som var en del av Verdalsbrukets eiendom. Han kalles da
«bordskriver ved sagbruk», hvilket vil si at han arbeidet på sagbruket på
Ørmelen.
De kjøpte så Bentsengården på Ørmelen
De fikk ikke flere barn.
Petter døde i 1916, og Guruanna døde i 1939.
Noter:
1 Den er hentet fra S. Steinsås: Busetslekta s. 86.
2 Et arbeid utført av lærerhøyskolestudenter ved Levanger Lærerhøyskole i forbindelse med
utgravingen av Hegstadstuggu.

----
123 RasB
----
Langenget var en liten eiendom som var blitt utskilt av Haga søndre. Det
lå nokså langt syd på valdet like sydvest for Haga søndre søndre. Hele eien
dommen lå nede på den laveste elvesletten. Den var så liten at det er for pre
tensiøst å kalle den en gard. Mot vest grenset bruket mot Ness østre. Muligens
nådde valdet bort til Skjørdalsvaldet i syd. Og mot øst grenset eiendommen
mot Bjørken.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 10,8 dekar. Det fantes ikke
noe eng eller utmark.
Matrikkelskylden var bare på 0 mark 43 øre.
I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter
poteter.
Pr. 1. januar 1891 føddes det 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 4 høns på dette stedet.
I 1893 hadde de 5 småfe og et ukjent antall høns.
Folket
Halvor Ågesen var eier av Langenget i 1893. Han eide fra først av Haga
søndre nordre, men solgte så gården i 1865. Langenget som han skilte ut ved
dette salget, beholdt han seiv. I mai 1893 bodde det tre mennesker på
Langenget:
- Halvor Ågesen, jordarbeider, tømmermann, 75 år
- Olava Johannesdatter, kone, 76 år
- Oluf Gunneriussen, sønnesønn, sinnsyk, 19 år
Halvor Ågesens foreldre var Åge Tørrisen og Marit Torkildsdatter Eklo
nordre.
Olava Johannesdatter var datter av Johannes Sevaldsen og Gjertrud Ols
datter Haug.
> Oluf Gunneriussen var sønn av Gunnerius Halvorsen og Olava Olsdatter
Åssved fra Stod. Oluf var født på Steinkjer.
Hva som skjedde
Også for folkene her kom raset fullstendig overraskende, og de kom seg
ikke ut. Huset ble fylt av leirsuppe, og de måtte streve hardt for ikke å gå
under.

----
124
----


----
125 RasB
----
De ble imidlertid reddet av Martin Toresen Bjørken og hans husmenn. Red
ningen skjedde ved at man kjørte bord fra Bjørken. Så ble det hugget ned
trær som underlag for broen fordi leirvellingen var svært tynn på dette stedet.
De ble reddet ut gjennom vinduet. Men de var da så forfrosne og utkjørte
at det var så vidt man klarte å få dem brakt til lands langs etter den smale broen.
Den sinnsyke gutten slo seg helt rebelsk. Han skrek som besatt og ville
ikke i land. Han ville bare kaste seg uti leirsuppen. De måtte ta ham med
makt og føre ham til fast land.
Alt ble oversvømmet av leire, og 5 småfe strøk med. Det eneste de klarte
å redde ut, var en gammel skinnfell og en hodepute, samt noen klær.
Jordveien var verdsatt til kr. 720 før ulykken. Alt gikk tapt.
Bruket ble ellers verdsatt til kr. 750 før raset. Tapet ble satt til kr. 730.
Etterpå
Halvor Ågesen fikk kr. 675 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 152. Av
dette ble 2 kroner trukket for å dekke gjelden han hadde i Verdalens Meieris
landhandel på Stiklestad.
Jorden på Langenget ble lagt ut til Staten som en teig i det såkalte Triange
let. Dette ble en del av Statsteig A. Arealet utgjorde tilsammen 10,8 dekar.
Om skylden av Langenget heter det i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 2, Langenget av skyld mark 0,43 et avtak for 20
år av mark 0,43, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,15 for første halvår 1893.
Halvor og hans kone Olava Johannesdatter bodde på Langenget igjen i 1900.
Dette var en ny plass med samme navn. Men denne gang lå den under Ness.
Sammen med dem bodde den sinnsyke sønnesønnen Olaf Gunneriussen.
Halvor døde i 1902, Olava i 1910 og Olaf i 1945.
I dag er husene borte, men fremdeles kalles stedet Olavatomta.

----
126 RasB
----
Haga nordre mellom og Haga nordre vestre var sist på forrige århundre
fremdeles skilt fra hverandre som to garder. Men husene lå ved et felles tun.
Før 1833 hadde disse to utgjort den av Hagagårdene som kaltes Haga nedre.
Men i 1833 ble denne gården delt mellom to brødre.
Dette valdet lå mellom Haga nordre vestre mot nordvest og Haga nordre
søndre mot sydøst. Lengst mot nordost nådde valdet opp til Mo søndre, og
i sydøst nådde det ned til Verdalselven.
Etter raset ble det fastslått at Haga nordre mellom hadde utgjort tilsammen
288,55 dekar. Av dette var 173,56 dekar dyrket jord. Resten fordelte seg
på 103,59 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,6 dekar veier og be
byggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 05 øre.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 0,17 hekto
liter havre til grøntfor. Det ble satt 15 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter
enn poteter ble det benyttet 0,21 ar. På gården fantes 1 fire-hjult og 2 to
hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 1 hest, 7 kyr, 9 sauer, 2 griser og 13 høns på gården.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.
Folket
I 1893 var Bernt Oluf Olaussen eier av gården. Han hadde samme år over
tatt den etter sin stefar, Ole Åges en.
Bernt Oluf var ugift, men han bodde på Haga nordre mellom sammen med
to tjenere i 1893.
På kåret bodde Ole og Marta Olsdatter.
Tilsammen var det således 5 personer på gården da raset gikk.
- Bernt Oluf Olaussen, gårdbruker, 33 år
- Ole Ågesen, kårmann, 61 år
- Marta Olsdatter, kone, 72 år
- to tjenere
Bernt Oluf Olaussens foreldre var Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter.
Etter at hans far var død, hadde moren giftet seg med Ole Ågesen i 1871.
Ole Ågesens foreldre var Åge Andersen og Lisbet Olsdatter Lyngås.

----
127 RasB
----
Bernt Oluf Olaussen Haga og Ragnhild Pedersdatter Ysse.
Martas foreldre var Ole Bentsen og Helene Eliasdatter Øren.
Hvem tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
Denne gården lå som den østligste på fellestunet. Det er vel også forklar
ingen på at den ble kalt Haga mellom. Men også for denne gården gjaldt det
forhold at den hadde jord i den såkalte Hagas utmark, hvor en stor del raste
ut. Dette var imidlertid den eneste jorden som raste ut for denne gården. Øde
leggelsen besto omtrent bare av overslammet jord.
Dette valdet omfattet til dels store arealer sydvestover ned mot elven. Alt
ble dekket av metertykke lag med rasmasse.
Heller ikke her vet vi hvordan beboerne opplevde selve raset. Men enten
hørte de levenet, eller så ble de varslet av noen, trolig av Karl Olsen Haga
fra nabogården Haga nordre vestre. Og de rømte vekk fra gården.
Ingen kom til skade, og heller ikke omkom noen dyr.
Skaden på jorden var imidlertid ganske omfattende. 4/5 av den ble øde


----
128 RasB
----
lagt. Dette utgjorde 184 dekar areal. Det var 108,2 dekar dyrket jord, 9,8
dekar eng og 69,8 dekar skog og havning.
Verdien av jorden før raset hadde vært 5.700 kroner. Etterpå var den 1. 140
kroner. Tapet var på 4.560 kroner.
Gården forøvrig ble for ringet fra kr. 7.000 til kr. 2.500. Tapet ble satt til
4.500 kroner.
Etterpå
Bernt Oluf Olausen fikk en ersatning på kr. 3.300. Han fikk et forskudd
på kr. 29,45. Dette gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Ole Ågesen og Marta Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. De fikk videre
en årlig livrente på kr. 300.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 3, Haga mellom av skyld mark 8,65 et avtak for
20 år av mark 6,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,80.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 2,22 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden, 184 dekar, ble utlagt i to teiger, en til eieren og en
til Staten. Det eieren fikk, lå et stykke unna den delen av jorden som ikke
var ødelagt. Den teigen utgjorde 147 dekar. Staten fikk 37 dekar i det som
ble kalt Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Utenom dette var
det 15 dekar elvebredd og sandører, og 16,5 dekar elveleie.
Bernt Oluf fortsatte på Haga mellom. Han giftet seg med Ragnhild Peders
datter Ysse. Disse hadde visstnok ingen barn.
Marta Olsdatter døde i 1899.
Ole Ågesen bodde på gården i 1900 som enkemann. Han levde da av liv
renten han fikk etter ulykken.
Han døde på Hestegrei i 1909.
I 1906 solgte Bernt Oluf gården til Odin Olsen på Haga nordre vestre.
Gårdene smeltet da sammen til en igjen.

----
129 RasB
----
HAGA NORDRE VESTRE 108.4
Gården
Haga nordre vestre var en av de to partene Haga nedre ble delt inn i i 1833.
Den andre var Haga nordre mellom. De hadde imidlertid felles tun. Det er
også en mulighet for at de hadde en del felles utmark.
Valdet grenset i sydvest mot elven. I nordvest lå Lyngs valdet, og i nordost
lå Movaldet. Og mot sy døst grenset gården mot Haga nordre mellom.
Beregninger foretatt etter raset, viser at den hadde et samlet areal på 288,68
dekar. Det var 173,83 dekar dyrket mark, 111,4 dekar skog og 3,45 dekar
veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 7 mark 95 øre.
I 1890 var utsæden 2,4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre, 0,2 hektoliter
havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter og 18 hektoliter poteter. 0,29 ar ble
benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Det fantes videre en kjøkkenhage
på 0,02 ar. På gården var det 3 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 2 griser
og 14 høns.
Etter som ingen dyr strøk med i 1893, finnes det ingen opplysninger om
størrelsen av husdyrbestanden dette året.
Haga nordre vestre sett fra nordvest i 1929.
Foto: Henning Anderson.


----
130 RasB
----
Baroline Kristiansdatter og Ole Andreassen Haga
Folket
Eier av Haga nordre vestre i 1893 var Ole Andreassen Haugen fra Frosta
Han hadde kjøpt gården så tidlig som i 1865 av Ole Olsen Haga.
Følgende personer bodde på Haga i mai 1893
- Ole Andreassen Haga, gårdbruker, 60 år
- Baroline Kristiansdatter, kone, 54 år
Karl, sønn, 30 år
Bernt Odin, sønn, 18 år
Anne, datter, 15 år
- Nelius, sønn, 12 år
På kåret bodde
- Anne Olsdatter, kårkone, enke, 87 år
Ole Andreassen var fra Frosta, men kom til Haga fra Mellom-Haugan på
Ekne. Hans foreldre var Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter.
Baroline Kristiansdatter var fra Vestrumsplass på Ekne. Hennes foreldre
var Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter.
De bodde på gården sammen med 4 barn da raset gikk. En av disse var
sønnen Karl som var ute om natten og så raset gikk.
Anne Olsdatter, enken etter den forrige brukeren, Ole Olsen Haga, bodde
på kåret. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. I parentes
bemerket kan det opplyses at hun var det spebarnet som ble spart ved
Garnesmordet i 1806.


----
131 RasB
----
Verdalsboka - 9


----
132 RasB
----
Hva som skjedde \
Her må Karl Olsen Haga ha vært ute da raset startet. Han var nemlig oppe
på den såkalte Spellhaugen ovenfor gården, og derfrå hadde han sett hvordan
skogen seilte i retning av Melby berget. Hvordan han videre opplevde raset,
finnes det dessverre ingen opplysninger om. Men det faktum at han så hvor
dan Hagamarken for sydøstover i retning av Melbyberget, viser at han må
ha sett starten av Verdalsraset. Det var nemlig bare den første delen av raset
som tok den retningen.
Denne delen av raset omfattet
omtrent alt som gikk ut utenfor
skredporten. Mindre deler av det
som gled ut på utsiden av porten,
kan ha blitt revet med av de etter
følgende råsene. Videre omfattet det
første raset selve skredporten og litt
av det som lå innenfor.
Karl Haga kan ha vært ute og
nede på gården da det hele startet.
Kanskje sprang han opp for å se hva
det var han hørte. Lyden av det
første raset var etter beskrivelsene
forholdsvis beskjedne. Og det er en
kjensgjerning at det var få som
våknet av lyden av dette. Men han
må ha vært ute, eller i det minste
våken, for ellers ville han ikke ha
merket noe.
Denne opplevelsen var så sterk
for Karl, at da han ble gammel
Karl Olsen Haga forrest til v. De tre begynte han alltid å grat e når
andre er ukjent. d t bl om denne hendelsen.
det ble snakk om denne hendelsen.
Han hadde sett hvordan trær og hus
hadde seilt nedenfor seg. Han hadde hørt angstskrikene både fra mennesker
og dyr i den ytterste nød uten at han kunne gjøre det aller minste for å hjelpe
dem.
Han sprang og varslet de andre på gården. Det er uklart hvorvidt han var
innom de andre Hagagårdene, men det synes rimelig at han også varslet der.
Sikkert er det imidlertid at han kom kaukende bort til husmannsplassen
Hagahaugan. (Se under Hagahaugan.)
De tok flukten nordøstover i retning av Mo. Også andre hadde etter hvert
fått øynene opp for hva som skjedde, for gjennom skogen kom mange andre


----
133 RasB
----
forstyrrede mennesker løpende. De ropte opp, skrek, eller som det ble sagt,
kauket.
Både på Haga nordre vestre og på nabogårdene ble husene stående tomme
og forlatt. Folk som berget seg i land nedenfor husene etter å ha vært med
utfor raset, stakk innom og rasket med seg klær til beskyttelse mot kulden.
Men ingen ble igjen, alle forsvant de nordover i retning av det de mente var
trygg grunn.
I den første tiden etter raset var det ingen som våget seg tilbake for å bo
der, men dyrene ble tatt hand om og ført til sikre steder.
Hverken mennesker eller dyr ble skadet.
Derimot var det ganske store skader på jorden. Det som gården mistet ved
selve utglidningen, var deler av utmarken ved Follobekken. Ellers ble jorden
dekket av tykke leir- og gruslag. Alt i alt ble 157,5 dekar jord ødelagt. Av
dette var 88,6 dekar dyrket jord. Resten, 68,9 dekar, var skog og havning.
Dette utgjorde 3/4 av jorden.
Jordverdien hadde før ødeleggelsene vært kr. 5.600. Tapet ble satt til kr.
4.200. Igjen var det således 1.400 kroner.
Eiendommen forøvrig hadde vært verd kr. 7.000. Tapet ble satt til kr. 4.500.
Den nye verdien ble 2.500 kroner.
Det kan i den sammenheng bemerkes at Haga nordre mellom, som lå med
felles tun med denne gården, ble verdsatt akkurat likedan.
Etterpå
Ole Andreassen ble tildelt en erstatning etterpå på kr. 3.600. Han fikk kr.
203,50 i forskudd. Av dette beløpet gikk kr. 53,50 til dekning av hans gjeld
til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Kårkona, Anne Olsdatter, fikk kr. 300 i erstatning. Av dette fikk hun kr.
100 i forskudd. Senere fikk hun en årlig livrente på kr. 300.
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 4, Haga vestre av skyld mark 7,95 et avtak for
20 år av mark 5,96, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,36.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,06 for første halvår 1893.
Av det ødelagte området på 157,5 dekar besto 134,6 dekar av fast mark.
22,9 dekar var elvebredder og sandører. Den faste marken ble fordelt mellom
eieren og Staten, slik at eieren fikk utlagt 85,9 dekar, og Staten fikk utlagt
71,6 dekar. Statens teig lå utenfor skredporten og ble senere en del av den
såkalte Statsteig A.
Ole Andreassen og hans kone Baroline fortsatte på Haga nordre vestre.
De bodde der fremdeles i 1900, men da var kårkona borte. Hun døde i 1895.
I 1905 overleverte Ole gården til sønnen Bernt Odin. Bernt Odin hadde
vært i Amerika, men hadde nettopp kommet hjem. Året etter kjøpte Odin

----
134 RasB
----
også Haga nordre mellom, og dermed ble den gamle Haga nedre samlet på
en hand igjen. Han hadde giftet seg i Amerika med Gjertrud Øien fra Meråker.
Ole døde i 1922. og Baroline døde i 1916.
Karl giftet seg med Olga Olufsdatter fra Levanger. Han var gårdbruker
på Haug. Han døde i 1958.
Anne og Nelius døde begge to i 1903. Ingen av dem var gift.
Note:
1 Opplysninger ved Eldrid Rygg Haga og Ottar Haga.

----
135 RasB
----
Dette var den delen av det gamle Øvre Haga som lå på nordsiden av elven.
Denne gården ble skyldsatt særskilt for første gang i 1809.
Syd og øst for Haga nordre østre lå Verdalselven. Mot nord lå Haga nordre
mellom, og mot vest lå Haga nordre vestre. Ellers var det en slags form for
teigblanding i utmarken.
Etter raset ble det regnet ut at arealet hadde vært på 451,22 dekar i 1893.
Dette fordelte seg på 206,94 dekar dyrket jord, 206,31 dekar skog og hav
ning, 24,6 dekar eng, 9,35 dekar annen udyrket mark og 4,02 dekar veier
og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 9 mark 21 øre.
I 1890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 18,07 hektoliter havre, 0,2
hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 16,68
hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter var det benyttet 0,25 ar,
og det var en kjøkkenhage på 0,05 ar. Og på gården fantes det 5 to-hjulte
vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var det 3 hester, 8 storfe, 15 sauer, 2 griser og 12 høns
på gården.
Etter som de her ikke mistet noen husdyr, er det ikke oppgitt noe sted hvor
stor besetningen var i 1893. Men sannsynligvis var den vel temmelig lik den
i 1891.
Haga nordre østre sett fr a vest i 1918.
Foto: Einar Musum.


----
136 RasB
----
Folket
Johannes Mikkelsen Haga overtok Haga nordre østre i 1893 etter sin far
Mikkel Olsen.
Da raset gikk bodde seks personer på gården:
- Johannes Mikkelsen Haga, gårdbruker, ugift, 23 år
- Mikkel Olsen, kårmann, 65 år
- Ingeranna Mikkelsdatter, datter, 6 år (trolig henne)
- 3 tjenere
Johannes var som nevnt, ugift. Hans foreldre var den ovenfor nevnte Mikkel
Olsen Haga og Gurine Johnsdatter Hallan. Hun var fra Skogn.
Mikkel Olsen Haga var seiv født på Haga. Hans foreldre var Ole Halvor
sen Haga og Marta Johannesdatter.
Hvem tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.
Hva som skjedde
Denne gården lå helt nede ved kanten av leirstrømmen. Rasbølgene både
av det andre og tredje raset veltet forbi gården bare i noen få meters avstand.
Her må bulderet ha vært forskrekkelig. Likså skrikene og brølene fra for
tapte mennesker og dyr som for forbi.
En del av gardens jord forsvant også. Den såkalte Hagas utmark som var
noe av det aller første som gled ut, tilhørte delvis denne gården.
Follobekken løp ut i Verdalselven bare et kort stykke nordost for gården,
og det er en viss mulighet for at det egentlig er den vestre dalsiden av bekke
dalen som står igjen i dag som en forlengelse av skredkanten nordost for Haga
nordre østre.
Hva eller hvem som vekket folkene her, er ikke klart. Vi vet at Karl Olsen
Haga fra Haga nordre vestre sto oppe på den såkalte Spellhaugen og så skogen
i Hagamarken seile i retning av Melbyberget. Og det må ha vært det første
skredet. Han vekket på sin hjemgård, og vi vet at han sprang bort til hus
mannsplassen Hagahaugan. Hvorvidt han også varslet på de andre Haga
gårdene, er ukjent, men synes sannsynlig.
Det er imidlertid helt klart at folkene på alle tre Hagagårdene rømte vekk.
Det er forståelig at de trodde at også disse gårdene ville gå ut.
Og gårdene sto tomme en god stund etterpå. Det er flere beskrivelser av
folk som berget seg i land ved Haga, men som fant tomme hus både der og
ved Mo, som lå litt høyere opp. Stakkarene som kom seg i land, nakne og
nesten halvdøde, tok det de fant av klær på gårdene før de flyktet videre nord-
over. Gården ble etter hvert tømt for slike saker.
I ettertid vet vi at husene på Haga lå trygge, men det var langt fra tydelig
denne skrekkfylte mainatten i 1893.

----
137 RasB
----
Ingen av folkene kom til skade, og heller ikke noen husdyr strøk med.
Derimot mistet gården en god del jord. Alt i alt ble 319,9 dekar jord øde
lagt, enten ved at den raste ut eller ved at den ble oversvømmet av rasmasse.
98,4 dekar dyrket jord forsvant, likeså 24,6 dekar eng og 196,9 dekar skog
og havning.
2/3 av jorden forsvant.
Jordverdien hadde vært kr. 7.600 før raset. Etter raset var den kr. 2.440.
Tapet var således på 5.160 kroner.
Gardens øvrige verdi hadde vært kr. 10.000 før raset. Den ble nå redusert
med kr. 4.000 ned til kr. 6.000.
Etterpå
Johannes Mikkelsen fikk etterpå en erstatning på kr. 4.000. Av dette fikk
han kr. 79,88 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad, og beløpet ble betalt dit.
Mikkel Olsen Haga hadde kårrettigheter. Følgelig fikk han en erstatning
på kr. 350. Han fikk kr. 150 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente
på kr. 350.
Haga nordre østre fikk skylden forandret på følgende vis i 1895:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 1, Haga østre av skyld mark 9,21 et avtak for 20
år av mark 6,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,84.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,12 for første halvår 1893.
Skaden på jorden var stor, hele 319,9 dekar ble ødelagt. Av dette ble vel
1/3 utlagt til Staten, og resten ble utlagt til eieren. Statens del lå i det såkalte
Triangelet som senere ble en del av Statsteig A. Dette arealet utgjorde 116,6
dekar. Til eieren gikk 203,3 dekar fast mark. 17,5 dekar var elvebredd og
sandører. 7,5 dekar var elveløp.
Johannes Mikkelsen fortsatte på Haga etter dette. Han giftet seg med Julie
Jakobsdatter, datter av Jakob Iversen Skei, som forøvrig er et av de beste
øyenvitnene vi har til selve ulykken. Etter all sannsynlighet så også Julie hva
som skjedde fra hjemgården sin.
Kårmannen Mikkel Olsen døde på Haga i 1900.
Ingeranna Mikkelsdatter utvandret til Amerika i 1901.
I 1919 solgte Johannes Mikkelsen Haga nordre østre til Olaf Karlsen Lyng.
Johannes døde på Øra.

----
138 RasB
----
Haga søndre nordre lå på sydsiden av elven bare et kort stykke unna Ness
østre. Den lå på en elveslette noen meter lavere enn Ness.
Gården var i likhet med Haga søndre søndre en delingspart av Haga søndre,
og seiv om det var en selveiergård, var den ikke stor.
Som navnet sier, var den den nordligste parten av Haga søndre. Gården
lå like vest for elveløpet som på dette stedet gikk i nordvestlig retning. Mot
sydøst lå Haga søndre søndre. Syd for gården lå Ness østre. Og lengst mot
nordvest er det en mulighet for at valdet støtte mot Lyngsvaldet som hadde
en del kalt Lyngsholmen på denne siden av elven.
11893 utgjorde totalarealet 62,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket mark
og 3 dekar eng.
Matrikkelskylden var 2 mark 17 øre.
I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg og 9 hektoliter havre, og det ble
satt 8 hektoliter poteter. Det var også 4 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 1 sau, 6 geiter, 2 griser og
4 høns på Haga søndre nordre.
I 1893 var tallet på husdyr bare uvesentlig forandret. Blant annet var det
flere sauer og ingen geiter.
Folket
Edvard Arntsen Sandberg fra Skogn kjøpte Haga søndre nordre i 1891 av
Kristen Mortensen.
19. mai 1893 bodde følgende personer på Haga søndre nordre:
- Edvard Arntsen Sandberg, gårdbruker, 37 år
- Jokumine Jonsdatter Følstad, kone, 47 år
- Guruanna Johannesdatter Følstad, losjerende, enke, 85 år
- Kristen Mortensen Haga, kårmann, 69 år
- Tonette Mathea Trondsdatter, kone, 64 år
Edvard Sandberg var fra Skogn. Om hans foreldre vet vi at faren hette Arnt
og moren Marit Larsdatter.
Hans kone Jokumine Jonsdatter var fra Inderøy. Guruanna Johannesdatter
var hennes mor. Hennes far var Jon Følstad. Jon og Guruanna hadde tidlige
re vært plassfolk på Indre Flaget under Følstad.

----
139 RasB
----
Hvem Guruannas foreldre var, bortsett fra at farens navn var Johannes,
har det ikke lyktes å finne ut.
Av de fem som bodde på Haga søndre nordre, var bare Kristen fra Verdal.
Han var født på Breding. Hans foreldre var Morten Arntsen og Guru Ellevs
datter Halsetvald.
Kristens kone Tonette var fra Beitstad. Som hennes patronymikon sier, var
hennes fars navn Trond.
Hva som skjedde
Etter alt å dømme ble denne gården begravet av leiren fra det andre skredet.
Det er vanskelig å si om noe av husene stakk opp over leirsuppen etter dette
skredet. Men de ble i alle fall fullstendig begravet av det som fulgte i det
siste skredet.
Det heter seg i beskrivelser fra 1893 at «Husene ble allesammen ganske
ødelagt». Hva som menes med det, er litt uklart. Enten de ble knust, eller
de ble begravet, var de fullstendig ødelagt. I ettertid var det uråd å få opp
av leiren seiv hus som bare var så vidt under overflaten.
All jord ble også dekket av flere meter tykke leirlag.
Alle fem som bodde på Haga søndre nordre omkom. Vi vet imidlertid ikke
om de klarte å komme seg ut, eller eventuelt å komme seg opp i andre etasje.
Det forhold at alle ble funnet i løpet av et kort tidsrom, tre av dem på samme
dag, og at alle ble begravet på Lysthaugen, kan tyde på at likene ble hentet
opp fra de nedgravde husene. Det er ikke funnet noen opplysninger som for
teller hvor de ble funnet.
Derimot berget i hvert fall en hest. Den kom seg unna på egen hand. Men
1 hest, 5 kyr, 4 sauer og 1 gris strøk med.
Døde:
EDVARD ARNTSEN SANDBERG, født 1857
JOKUMINE JONSDATTER FØLSTAD SANDBERG, født 1846
KRISTEN MORTENSEN HAGA, født 1824
TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA, født 1829
GURU ANN A JOH ANNESD ATTER FØLSTAD, født 1808
Edvard Sandberg og hans kone Jokumine ble funnet på samme dag. Det
kan tyde på at de var sammen.
Kårkona Tonette ble også funnet samtidig, nemlig 7. juni. Jokumine og
Tonette ble gravlagt 15. juni, og Edvard ble gravlagt 16. juni.
Guruanna ble funnet noe senere. Hun ble gravlagt 20. juni.
Kårmann Kristen ble funnet 11. juni og gravlagt 29. samme måned.
Det er ikke gitt noen forklaring på den lange tiden som gikk mellom at
enkelte ble funnet og til de ble begravet. Men det kan ha hatt sammenheng

----
140 RasB
----
Tegning av adjunkt M. Bugge. Tegningen er fra Haga søndre. I forgrunnen
er det ganske sikkert Haga søndre søndre eller Hagahammelen vi ser. Haga
søndre nordre lå ikke langt fra denne gården. Dei er ikke mulig å si om kus
ene i bakgrunnen er Haga søndre nordre.

 

----
141 RasB
----
med identifiseringen av
likene. Seiv om ingen av
disse er spesielt nevnt som
sterkt lemlestede, kan det
te være en forklaring.
Jordfestelsen skjedde
for alle ved innvielsen av
gravstedet på Lysthaugen
på årsdagen for raset 19.
mai 1894.
Før raset hadde jordvei
en hatt en verdi av 2.460
kroner. Alt gikk tapt.
Resten av gården med
hus, løsøre og dyr var
verdsatt til 3.800 kroner.
Alt dette ble ført opp som
tapt, til tross for at i hvert
fall en hest klarte å redde
seg.
Etterpå
+
TM tilkjendetfives herved for Slægt
oir \Min. r, at mio kjære Sen
Edvard Sandberg og Kone
unikum ml deu forfardelige Ulykke I
Vårdalen.
[«vangér, 7de Juni la^QU
Marit Larsen.
1 !♦*«■ ru forefraar
triv I fald til GadcDQg
haiigea Fredag Ode da.
Hele gården ble fullstendig dekket av tykke leirlag, og alt ble lagt i en teig
til Staten. Det ble lagt sammen med den såkalte Lyng - Lennesteigen som
senere fikk navnet Statsteig B.
Det opprinnelige arealet var før raset på 62,1 dekar. Staten overtok 55 dekar,
altså 7,1 dekar mindre enn hva det hadde vært før. I tillegg til dette arealet
kom 3,4 dekar elveleie og 3,6 dekar elvebredd og sandører.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 1, Haga nordre av skyld mark 2,17 et avtak for
20 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,97.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,75 for første halvår 1893.
Haga nordre her betyr Haga søndre nordre.
Edvard Sandbergs arvinger fikk kr. 2.900 i erstatning. Men først ble det
fratrukket kr. 2,36 som han hadde hatt i gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.

----
142 RasB
----
Haga søndre søndre var en av delingspartene av Haga søndre da den ble
delt. Gården ble også kalt Hagahammelen. Til denne parten var det lagt en
bit av Skjørdal som ble kalt Lilleaunet. I likhet med Haga søndre nordre lå
den på den samme lave elvesletten.
Det er vanskelig å fastslå grensene, for foruten at hele Haga søndre søndre
forsvant, forsvant også helt eller delvis de fleste av nabogårdene. Men mot
nordvest lå Haga søndre nordre. Det er uklart hvorvidt denne gården valdet
ut til elven, for mellom gården og elven lå Sundbyhammelen. Mot øst og
syd lå Bjørken. Langenget, en annen part utskilt av Haga søndre, lå som nær
nabo mot vest. Det er uklart om valdet nådde bort til Ness østre og Skjørdal.
Denne delen av Haga søndre var noe større enn Haga søndre nordre.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 80,7 dekar dyrket mark. Det
fantes ikke eng eller utmark.
Matrikkelskylden var 3 mark 14 øre for Haga søndre søndre og 0 mark
13 øre for Lilleaunet.
Utsæden var i 1890 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 8 hektoliter
poteter. Dessuten fantes det en liten kjøkkenhage på 0,05 ar. På gården var
det 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 fantes det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.
I 1893 var det 1 hest, 4 kyr og 8 småfe foruten et ukjent antall høns.
Folket
Ole Andersen Bjørken kjøpte gården i 1889 av Johan Ellingsen.
Ulykkesnatten bodde følgende mennesker på Hagahammelen:
- Ole Andreas Andersen, gårdbruker, 63 år
- Anne Marta Jakobsdatter, kone, 66 år
- Anne Olsdatter, inderst, datter, 22 år
- Hennes sønn, 1 år
- Oline Jørgine Olsdatter, inderst, fattiglem, 53 år
Ole Andersen var født på Mellom Ness av foreldrene Anders Andersen og
Ingeborg Olsdatter som begge var fra Buvik. Ole bodde i 1865 på Bjørken,
og i 1875 var han husmann på plassen Bekkestuggu under Bjørken. Han giftet
seg med Eva Aleksandersdatter i 1862.

----
143
----


----
144 RasB
----
Den Anne Olsdatter som er oppført i 1893 som inderst, var en datter fra
dette ekteskapet.
Anne Marta Jakobsdatter var Ole Andersens andre kone. Hun var fra Leir-
fallkålen vestre, og hennes foreldre var Jakob Larsen Verdalsøren og Anne
Jonsdatter. (Leirfallkålen vestre ble også hardt rammet av skredet. Se under
dette navnet.)
Navnet på barnebarnet har det ikke lyktes å finne. 1
I offisiell lister er Oline Jør gine Olsdatter oppført som inderst på dette
bruket. Dette er noe uklart. Andre steder heter det at hun bodde på Ness
vald. Gamleplassen, en husmannsplass under Haga mellom vestre, er også
nevnt. Men sannsynligvis er Hagahammelen det riktige. I ettertid fortalte hun
seiv at hun hadde bodd på Hagavald. Normalt skulle det tilsi at hun bodde
på en husmannsplass. Gamleplassen var en husmannsplass, mens Haga
hammelen var en gard. I Hartmanns skrift sies det også at hun omkom, hvil
ket ikke er riktig.
Hun var fra Sunnmøre, men kom hit til Verdal i ung alder. I 1891 bodde
hun på Skjørdal øvre. I folketellingen dette året opplyses det at hun tilhørte
familien. Hun var således i slekt med enten Jakob Olsen Skjørdal eller hans
kone, Oline Ellingsdatter.
Kårfolkene som er oppført på stedet i de offisielle listene, Johan Andreas
sen og Jokumine Olsdatter, hadde rettigheter der.
Johan kjøpte Haga søndre søndre av Mikal Olsen i 1857. I 1867 solgte han
gården for en viss sum og kår til Peter Olaus Tomassen. Og den siste solgte
den videre til lærer Anders Olsen Balgård. Anders Balgård solgte så eien
dommen sammen med parten Lilleaunet til Johan Ellingsen. Og kårfolkenes
rettigheter fulgte med hele tiden. Men de hadde utvandret til Amerika i 1870.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, er noe forvirrende. I Hartmanns skrift fra 1893 for
telles det om Ole og Anne Marta som lå nede, at de våknet av duren og ry
stelsene. De lå en stund uten å forstå hva det var. Men da de sto opp og åpnet
døren, veltet leirmassene inn og fylte værelset. I løpet av et øyblikk sto de
i leire til langt opp på livet.
Både de og deres datter og barnebarn kom seg imidlertid ut av huset, og
de strevde seg frem gjennom leirsuppen. Av og til kom de seg opp på noen
faste leirklumper, og på den måten klarte de å holde seg oppe og berge livet.
Klokken 8 om morgenen ble de reddet inn på fast land av Martin Toresen
Bjørken og hans folk. 2
En annen versjon, 3 som trolig er mer pålitelig, sier at da Ole Andersen
hørte susen fra raset, trodde han det var Bjørkvatnet som hadde brutt igjen
nom. Etter sigende var det en spådom som fortalte at Bjørkvatnet en gang

----
145 RasB
----
a
Ml
C
c
U
SP
D


----
146
----


----
147 RasB
----
ville bryte gjennom og komme veltende nedover mot Ness. Etter all sann
synlighet antok han at sitt eget hus ikke var i faresonen, og han la derfor
avgarde for å varsle andre som lå utsatt til for denne flodbølgen.
Han var innom plassen Skruddu under Bjørken og varslet. Plassmannen
der, Ole Lassesen Skruddu, ble med Ole Hammelen opp til Bjørken for å
varsle folkene der på gården. Hvis Bjørkvatnet kom, var også denne gården
i fare.
Martin Bjørken trodde ikke på dette varselet, og han sprang ut på bakken
for å se hva som skjedde. Han hørte nemlig lyden fra raset komme fra nord.
I mellomtiden stakk de to kållene til skogs for å komme seg unna det de trodde
var flodbølgen fra Bjørkvatnet. De måtte etterpå hentes inne i skogen. Begge
var helt forstyrret.
Martin Bjørken reagerte øyeblikkelig på hva han fikk se. Han skjønte at
folkene på Hammelen hvor Ole Andersen kom fra, var i en helt annen livs
fare enn den Ole trodde de var i. Før han sprang ned, sendte han sine to sønner,
Teodor, 17 år, og John, 10 år, på hver sin hest for at de skulle varsle hen
holdsvis på Lunden og på Ness. Ingen rakk frem før rasbølgen slo mot husene
på disse gårdene, og de vendte tilbake til Bjørken.
Martin rakk ikke frem til Hammelen før husene var omflødd og fylt av
leire. Beboerne som hadde hørt lyden, men ikke hadde forstått hva det var,
klarte imidlertid på et vis å holde seg over leirsuppen. Ved hjelp av bord
og brett klarte Martin Bjørken og folkene hans å bygge en bro ut til dem,
og de kom seg omsider i land. Trolig stemmer klokkeslettet Hartmann opp
gir, nemlig klokken 8 om morgenen.
Derimot rakk ikke Oline Jørgine å komme seg vekk. Hun ble tatt av ras
massen og ført vestover. I flere timer lå hun ute i leirmassene og kjempet
for å holde seg oppe. Olaus Ellingsen Vinne fra Vinne hadde fått varsel om
raset fra en av nabogårdene, og han sprang ned til kanten av leir sjøen. Der
reddet han først kona til Elling Fergemann, Andreanna. Da han hadde fått
dratt henne på land, fikk han se en kvinneskikkelse som kjempet ute i leir
suppen. Det var Oline. Han la bord og fjøler på kryss og tvers foran seg,
og etter en farefull ferd nådde han ut til henne. Hun var da mer død enn
levende. Men han fikk henne velberget i land.
Anne Marta ble liggende syk i lang tid etter dette som følge av anstreng
elsene og påkjenningene hun hadde blitt utsatt for.
Også Oline kuret lenge av påkjenningene, men hun hadde en sterk helse,
og hun kom seg igjen.
Foruten at all jord var blitt dekket av metertykke lag med leire, mistet de
også 1 hest, 4 kyr og 8 småfe.
Verdien av jorden var før raset 3.200 kroner for Haga søndre søndre og
400 kroner for Lilleaunet. Alt gikk tapt på Haga søndre søndre, mens for
Verdalsboka - 10

----
148 RasB
----
Lilleaunet tilsvarte tapet 60 kroner. Der var det igjen tilsvarende 340 kroner
av jorden. Tapet på Lilleaunet utgjorde 2/13 av jordverdien.
Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på 4.300 kroner. Før skaden hadde
verdien vært 4.400 kroner. Bare en verdi tilsvarende 100 kroner unngikk øde
leggelse.
Det Ole Andersen hadde igjen, tilsvarte tilsammen 440 kroner.

Den delen av hovedbygningen på Hagahammelen som stakk opp over leiren,
ble revet og bygget opp igjen på Nessgård. Fremdeles finnes det leire i veggene.
Bildet er tatt i 1992.
Etterpå
Ole og Anne Marta fikk kr. 4.760 i erstatning. De fikk 200 kroner i
forskudd.
Kårfolkene Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter, som begge var i Ame-
rika, fikk 50 kroner i årlig livrente.
Oline Jørgine fikk en erstatning på kr. 60. Det opprinnelige forslaget gikk
ut på kr. 130.
Om skylden på de to partene Haga søndre søndre og Lilleaunet heter det
i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 3 Haga søndre av skyld mark 3,14 et avtak for
20 år av mark 3,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,84.
Denne parten fikk som følge av dette en nedsettelse av veiskatten på kr.
1,08 for første halvår 1893.

 

----
149 RasB
----
Gårdsnr. 119, bruksnr. 4, Lilleaunet av skyld mark 0,13 et avtak for 20
år av mark 0,02, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,01.
Lilleaunet fikk en reduksjon av veiskatten på kr. 0,01 for første halvdel
av 1893.
Av det ødelagte arealet på 80,7 dekar ble 72 dekar tilbakeført til Ole
Andersen. 4 dekar gikk med til elveleie. Han fikk således tilbake 8,7 dekar
mindre enn han hadde mistet.
Bare et par år etter raset kjøpte Ole 15 mål av Ness østre hvor han bygget
bruket Nessgård. Den delen av husene på Hagahammelen som kunne flyttes,
ble flyttet dit.
Ole Andersen døde i 1902.
Hans kone Anne Marta Jakobsdatter døde i 1907.
Oles datter fra første ekteskap, Anne Olsdatter, flyttet en del både før og
etter raset. Hun var en tid i Sverige før raset, og hun reiste tilbake en tid
etterpå. I 1896 kom hun igjen tilbake til Norge. Hun bodde i Trondheim,
men fra 1904 bodde hun i Levanger.
Oline Jørgine var ugift. Hun døde på Verdalsøra i 1940 bare noen uker
før sin 100-årsdag.
Noter:
Det er i Hartmanns skrift «Ulykken i Værdalen» at opplysningen om at hun hadde en sønn
på Vå år finnes. Det har ikke vært mulig å finne navnet på gutten, heller ikke hvem faren
var. Etter som han ikke er funnet nevnt noen andre steder, kan han ha vært død før 1896 da
Anna vendte tilbake fra Sverige. Se nedenfor.
I Hartmanns skrift fra 1893 kalles han Martin T. Lunden. Men det riktige var Martin Toresen
Bjørken.
Opplysninger ved Åse Røstad.

----
150 RasB
----
Dette var en husmannsplass under Haga mellom vestre. Den lå på den del
av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Haga valdet omfattet nemlig de
ler av området på sydsiden. Dette var et forhold som skrev seg fra den tiden,
da elven hadde et annet løp. I likhet med de andre eiendommene på dette
elvenesset, lå plassen svært lavt. Det fremgår ikke av noen kilder om den
var utsatt for flom, men det synes å være en rimelig antagelse at så var tilfelle.
Navnet tyder på at det må ha vært en gammel husmannsplass.
Utsæden var i 1890 0,27 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17
hektoliter poteter. Dessuten ble 0,08 ar brukt til andre rotfrukter enn poteter.
Videre hadde plassen en kjøkkenhave på 0,01 ar.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 5 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns.
I 1893 var besetningen 1 ku og 5 småfe med et ukjent antall høns.
Folket
11893 bodde det ikke mange mennesker på Gammelplassen. Bare to stykker
ser ut til å ha hatt fast bosted der. Disse var
- Maria Bårdsdatter, inderst, enke,
70 år
Marie Olsdatter, datter, sypike,
29 år
Marie drev med sying, og akkurat denne
natten bodde det en sypike som var under
opplæring, hos henne. Det var
- Bolette Sefaniasdatter Kulstad, 19 år
Marie Olsdatter er i de offisielle listene
ført som hovedpersonen i huset. Hun er
også angitt å ha vært enke, men da raset
gikk, var hun ugift.
Om hennes mor, Maria Bårdsdatter,
heter det også at hun hadde fattigunder
støttelse. Hun var i hvert fall enke, og hen-
Marie Olsdatter Haga senere gift nes mann, Ole Toresen, var husmann på
Gudding. Gammelplassen både i 1865 og 1875.


----
151 RasB
----
Maria var født på Guddingsvald. Hennes
foreldre var Bård Kristoffersen og Sigrid
Trondsdatter.
Bolette var fra Kulstad i Vuku, og hun
var datter av Sefanias Sørensen Kulstad og
Beret Marta Johannesdatter.
Hva som skjedde
Raset kom helt overraskende på disse
folkene. Imidlertid lå Gammelplassen så
langt mot vest på elvenesset at det er en
viss mulighet for at det var bare utkanten
av den første leirstrømmen som rammet
husene.
Marie og Bolette sydde hver kveld til
langt på natt. 1 Sannsynligvis arbeidet de Bolette Sefaniasdatter Kulstad
til sent på kvelden 18. mai også. Men de senere gift Ulvill.
hadde lagt seg før raset kom. Marie og
Bolette lå i samme seng nede. Maria hadde også villet ligge nede, men hun
ble bedt om å gå på loftet.
Bolette hadde hatt mareritt da hun våknet. Hun drømte at det kom stokker
inn gjennom vinduet. Først da hun begynte å sveige leire, våknet hun. Og
en av stokkene var virkelighet. Den var blitt brutt løs fra veggen og stakk
inn i rommet.
Det var leirmassene som fylte huset med så stor kraft, at det ble sprengt.
Både tak og gulv ble revet vekk. En stokk falt over Marie, og hun ble presset
under leiren. Marie var bevisstløs på det tidspunkt. Hun hadde fått et slag
i hodet.
Bolette var seiv dekket av leire fra topp til tå. Det eneste som var tørt av
nattkjolen hun hadde på, var undersiden av ermene. Hun brukte disse rene
flekkene til å tørke leiren ut av øynene på Marie.
Hun klarte så å få vekk stokken som lå over Marie, og ved å trekke henne
etter håret klarte hun å få henne opp til overflaten. Leiren løftet dem så opp
under røstet på huset.
Derfrå fikk Bolette tak rundt midjen på Marie og klarte å dra henne med
seg opp til fjøshellen. Der så de at kua også ble løftet helt opp under røstet
på fjøset. Kua strøk med.
Marie kom etter hvert til bevissthet, og de to jentene satt der og lurte på
hva det var som hadde skjedd. Marie påsto det var dommedag, men Bolette
sa at dommedag var ikke beskrevet på dette viset, slik at det kunne ikke være
det. Hun mente at det var elven som var blitt demmet opp.


----
152 RasB
----
De hadde visstnok kontakt med Maria mens de var inne i huset, men etter
på kom hun bort fra dem. De hverken så eller hørte noe mer til henne.
Leiren kom i tre sleppinger. Gammelplassen ble først tatt av det første raset.
De to neste slo mot husrestene som fløt oppå, og førte dem nærmere mot
land på sydsiden. Det kan ha vært i forbindelse med en av de andre bølgene
at Maria kom bort.
Det var veldig kaldt oppe på lemmen. De var bare i nattklærne, og de var
gjennomvåte av leirsølen.
Bolette fortalte at de så et annet hus hvor det sto en eldre mann i døråp
ningen. Ute på gardsplassen sto hans datter med sitt lille barn på armen. Hun
prøvde å få faren over på den torven hvor hun seiv befant seg. Mens hun
holdt på med dette, mistet hun barnet som fors vant i leiren. Faren kom ikke
over. Han sa dessuten at det ville ikke nytte allikevel, fordi det var domme
dag, og da ville de alle gå under. Hvem dette var, er ukjent. Det er heller
ikke kjent om noen av disse overlevde.
Da det endelig var blitt stille, begynte Bolette og Marie så smått å se seg
om. De befant seg da bare et kort stykke fra land nedenfor Bjørkberga. De
la ut fjøler og lemmer og bygget seg en bro inn til fjellveggen. Oppe på berget
var det folk, og de kastet ned et tau til dem som de klatret opp etter.
På Bjørken fikk de klær og mat.
Bolette gikk samme formiddag til Steine hvor hun hadde en onkel.
I Vuku på Kulstad var hennes mor, Beret Marta Kulstad, som var enke,
og hennes brødre Søren og Johannes. Om morgenen 19. mai skulle de to
brødrene til Leirådalen og gjøre våronn på et jordstykke de hadde der. På
veien passerte de Prestegården, og der holdt drengen Elias på med harving.
Han fortalte dem at det hadde skjedd en forferdelig ulykke lenger ut i dalen.
De trodde ikke noe på ham, og fortsatte.
Da de kom opp til Reppe, møtte de en mann med et flyttelass. Det var en
av naboene til raset som flyttet derfrå med sitt gods av frykt for at det skulle
komme nye ras. Av ham fikk de høre at det Elias hadde fortalt, var sant,
og at det var mye verre enn hva Elias hadde sagt. De forsto da at søsteren
Bolette måtte befinne seg midt ute i det berørte området. Derfor snudde de
øyeblikkelig og dro tilbake til Kulstad.
Da moren fikk høre om dette, ble hun helt forstyrret. Hun ba dem kjøre
over på sydsiden og se om de kunne møte noen folk. De to brødrene og moren
kjørte helt til Bjørken. På veien passerte de Bolette uten at de så henne, eller
at hun så dem.
De kom til Bjørken. Der holdt de på å ta inn folk som var berget opp fra
raset. Midt på kjøkkengulvet sto et sauekar. Der hadde de varmt vann, og
de drev og vasket mennesker rene for leiren. De har i ettertid fortalt at det så

----
153 RasB
----
Bibelen Marie fant igjen i kanten av leirsjøen. Den bærer fremdeles spor
etter oppholdet i leiren. Foto: Geir Lervåg.

«Denne bibelbok er den eneste bokjegfandt igjen efter udraset natten mellem
den 18de og 19de mai 1893, hvilket den også bærer merker av. Maria
Gudding.» Foto Geir Lervåg.

 


----
154 RasB
----
virkelig fælt ut på gården. Gulvene på alle rommene på gården fløt av
leirsuppe.
Da de spurte etter Bolette, fikk de høre at hun hadde dratt derfrå og til
sin onkel på Steine.
Senere, da Bolette hadde fått fatt på sine egne klær, leverte hun tilbake
klærne hun hadde fått låne på Bjørken. Men alt hun hadde på Gamleplassen
var borte, deriblant 10 kroner som hun hadde hatt i kåpelommen.
Døde:
MARIA BÅRDSD ATTER HAG A VALD, født 1823
Maria ble gjenfunnet 16. juni og begravet på Lysthaugen 18. juni. Jord
festelsen fant sted 19. mai 1894.
Foruten kua, mistet de også 5 småfe.
Marie Olsdatter fant senere igjen en bibel i kanten av leirsjøen. Dette var
visstnok det eneste hun fant igjen av inventaret i huset.
Jorden på plassen hørte inn under Haga mellom vestre, og ble regnet sam
men med annen jord som denne gården mistet.
Etterpå
Marie Olsdatter fikk en erstatning på kr. 700 kroner. Forslaget gikk ut på
kr. 1.040, men det ble altså redusert til kr. 700. Hun fikk 100 kroner i
forskudd.
Bolette Sefaniasdatter fikk også en erstatning på kr. 60.
Marie livnærte seg også senere som sypike, og i 1900 bodde hun på en
husmannsplass under Bjørken. På sine gamle dager ble hun gift med Jon Odin
Sefaniassen Gudding. Hun holdt kontakten med Bolette, og like før hun skulle
dø, sa hun at hun ønsket at Bolette skulle bli bedt i hennes begravelse fordi
hun hadde reddet livet hennes under raset. Hun døde i 1954.
Bolette ble gift med Sefanias Barosen Ulvillen. De ble senere leilendinger
på Dillan. Hun var plaget av angst etter denne opplevelsen, og hun skal ved
flere anledninger ha gitt uttrykk for at hun var glad hun bodde oppe på Dillan
der det var fjell. Hun døde i 1971, 97 år gammel.
Note:
Opplysningene er ved Helene Ulvill, Bolettes datter, og Dagrun Slapgård, Bolettes brordatter.

----
155 RasB
----
De offisielle listene etter raset plasserer Hagahaugan under Haga nordre
mellom. Men dette synes å være feil. Folketellingene 1865, 1875 og 1891
oppgir Haga østre som hovedbøl. Og Haga østre var egentlig Haga nordre
østre. Haga nordre var blitt delt ito på 1700-tallet i Haga nedre og Haga
øvre. Haga nedre ble delt ito først på 1800-tallet. Dermed var det tre Haga
gårder på nordsiden av elven da raset gikk. Den tidligere Haga øvre ble nå
kalt Haga nordre østre. Haga nedre ble til Haga nordre mellom og Haga nordre
vestre.
Alle disse navnene førte forståelig nok
til en del forvirring for dem som skulle
plassere alle garder, bruk og plasser på
riktig sted.
Men med folketellingene fra de tre år
ene som grunnlag kan Hagahaugan med
temmelig stor sikkerhet plasseres under
Haga nordre østre.
Hagahaugan lå på vestsiden av veien fra
Stiklestad. Seiv om dette var på elve
sletten, var terrenget temmelig kupert her.
Det hadde sammenheng med de mange
råsene som gikk i dette området i middel
alderen. Og det forklarer også navnet på
husmannsplassen.
Husene på plassen fikk ikke skader av
raset. Det kan være årsaken til at den ikke
er tatt med i oversiktene over utsæd og
husdyrhold.
Kornelius Karlsen Haugan.
Men jorden må ha blitt berørt, for leirmassene la seg opp helt bort til husene
Folket
Husmannen på Hagahaugan, Kornelius Karlsen, hadde overtatt etter sin
far i 1886. Samme familie hadde vært på plassen fra før 1865.
Da raset gikk, bodde følgende personer på plassen:


----
156 RasB
----
Peder Korneliussen Haugan.
Kristoffer Korneliussen Haugan.
- Kornelius Karlsen, husmann med jord, skredder, 29 år
- Martine Pedersdatter Tokstad, kone, 27 år
- Kristoffer, sønn, 5 år
- Peder, sønn, 4 år
- Andreas, sønn, 2 år (tvilling)
- Anna, datter, 2 år (tvilling)
- Anne Larsdatter, husfarens mor, enke, 54 år
Kornelius var sønn av plassfølkene som hadde bodd på plassen før ham,
Karl Kristoffersen og Anne Larsdatter Jøssås.
Martine Pedersdatter var datter av Peder Rasmussen og Anne Olsdatter
på Tokstad vestre. Begge disse, samt Martines bror, Teodor Pedersen, og
hans sønn, Einar Teodorsen, omkom da Tokstad vestre gikk med i raset. (Se
under Tokstad vestre.)
Anne Larsdatter bodde på Hagahaugan. Hun var Kornelius' mor, og hun
livnærte seg som dagarbeider. Hun var fra Jøssås, og hennes foreldre het
Lars Andersen Jøssås og Gurianna Hågensdatter Rosvoll.
En søster av Kornelius, Kristine Karlsdatter, var tjener på Nord-Lyng. Hun
overlevde. Hennes beretning om hendelsen er tatt med under Nord-Lyng.
Hva som skjedde
Som fortalt ovenfor ble ikke husene på denne plassen rammet av rasmass
ene. Men det var nære på. Leirvellingen ble liggende kloss opp til husene.
De fikk varsel av Karl Olsen fra nabogården Haga nordre vestre. Han hadde
vært ute, og trolig hadde han gått opp på Spellhaugen da han hørte suset fra
det første raset. Der så han den første delen av raset. Etter all sannsynlighet


----
157 RasB
----
var han innom de tre Hagagårdene før
han kom kaukende til Hagahaugan.
Han var da så forstyrret og andpusten
at han ikke klarte å snakke skikkelig.
Gammelkona, Anne Larsdatter,
hadde imidlertid en stor kaffekjele med
sterk kaffe stående, og hun skjenkét i
en kopp til ham. Da først klarte han å
snakke så pass sammenhengende at de
forsto hva han sa.
Det var ikke tid til å vente og se om
leiren ville nå opp til husene. De la alle
på sprang opp gjennom skogen oppover
mot Mo, og under hele turen støtte de
på andre forskremte mennesker som
rømte vekk fra raset. De fleste av disse
var helt forstyrret, og de skrek og bar
seg. Mange trodde det var dommedag.
Da de var på vei opp den siste bakken
mot Mo, kom det folk springende den
motsatte veien, og ropte at de måtte
snu. Raset kom den veien. På den
måten sprang de i sikksakk nordover.
Men omsider kom de seg sammen med
mange andre opp til Vester-Hallem
hvor de fikk tak over hodet.
Senere ble folkene fordelt utover
bygden. Kornelius var skredder, og
dermed var han i en slik situasjon at
man gjerne ville ha ham boende hos
seg. For ham og hans familie gikk det
derfor lett å få seg et sted å være.
Hverken menneskeliv eller dyr gikk
tapt på Hagahaugan. Så vidt vites ble Tvillingene Andreas Korneliussen
heller ingen skadet. og Anna Korneliusdatter Haugan.
Etterpå
Husene på Hagahaugan lå bare 15 meter fra leirsjøen. Og mye av den jor
den plassen hadde hatt til disposisjon, lå nå under leirslammet. Kornelius hen
vendte seg til lensmannen for å få tillatelse til å flytte tilbake, men lensmannen
sa nei. «Vi har mistet 112 liv,» sa han, «vi skal ikke miste flere.» 2


----
158
----


----
159 RasB
----
Husene på Hagahaugan ble tatt ned og flyttet opp til Breding i Vuku på
førjulsvinteren 1893. Dette skjedde ved at Vukubøndene kjørte materialene
på slede på dugnad, og flyttingen tok tre døgn.
Kornelius fikk kr. 300 i erstatning.
Hans mor, Anne Larsdatter fikk kr. 50 i bidrag.
Kornelius og Martine bodde senere på plassen ved Breding. Kornelius døde
i 1935, og Martine døde i 1937.
Kristoffer ble gift tre ganger, første gang med Anna Lovise Geving, andre
gang med Sofie Sundby, og tredje gang med Ingrid Sofie Prestmo. Han ble
kaptein i Hæren og herredskasserer i Verdal. Han døde i 1934.
Peder ble gift med Klara Lovise Jonsdatter. Han var regimentsskredder.
Han døde i 1961.
Andreas ble gift med Oline Olsdatter Vangstad. Han var gårdbruker på
Vangstad og ordfører i Verdal. Han døde i 1939.
Anne ble gift med Johan Martinsen Breding. Hun døde i 1929.
Hagahaugan etter flyttingen til Vuku. Etter maleri av Kjell Haugen.
Noter:
Opplysninger ved Kaare Haugan.
På det tidspunktet var det offisielle tallet fastslått til 112 døde. I ettertid har det vært mulig
å konstatere at flere døde i de nærmeste dagene etter raset som følge av skader og sykdom de
pådro seg, slik at det korrekte tallet er 116.


----
160 RasB
----
HAUGSHOLMEN 24.1
Gården
Den gamle storgården Haug er også en av de gårdene som i tidens løp har
fått stor medfart av Verdalselven. Elven hadde sitt leie forbi den terrassen
hvor Haug ligger, helt til ut i siste halvdel av 1600-tallet. Da skiftet elven
løp. Men det gamle elveløpet synes fremdeles i form av sumper og kvisler.
Terrassen er blitt redusert stadig vekk slik at det trolig er tale om at mer
enn halvparten av det opprinnelige gårdsvaldet er blitt vasket vekk. Noe har
gården fått igjen i form av den nye lavtliggende elvesletten. Men elven har
skiftet løp også over denne sletten utallige ganger slik at den er gjennom
skåret av spor etter gamle elveløp.
Eieren av gården Haug i 1783, løytnant Lorents Didrik Kluwer, delte den
opp i ti mindre parter og solgte dem. En av disse partene lå mellom sporene
etter de gamle elveløpene nede på den lave elvesletten. Den fikk navnet
Holmen eller Haugsholmen. I dag er en del av de gamle elveløpene fylt igjen
og vanskelig å se i terrenget, men gården lå på en holme eller øy.
Mot øst og syd grenset gården mot Bjartnes. Grensen mot Bjartnes gikk
delvis langs etter et av de gamle vannfylte elveløpene. Mot vest lå Fæby.
Og mot nord lå Holmsveet, en annen av de ti partene som Kluwer delte inn
Haug i. Holmen nådde ikke ned til elven. Men avstanden var ikke stor, og
terrenget mellom gården og elven var lavt. Akkurat i dette området lå Vis
øya som var en lav forhøyning i terrenget, og som var delt mellom Fæby
og Bjartnes. Her lå det flere husmannsplasser.
De skadene Holmen fikk som følge av raset, skyldtes først og fremst flom
men som fulgte, da Vukusjøen steg over demningen. Det var bare übrukelig
sumpland og kvisler som ble berørt av leirmassene. Trolig er det av den grunn
at den ikke er tatt med i oversiktene over husdyr, utsæd og lignende fira 1891.
Dette grunnlagsmaterialet er nå dessverre borte, slik at det ikke er råd å si
noe om størrelsen av gården like før raset.
I 1875 var det 4 hester, 7 kyr, 2 ungnaut og 1 gris på gården. Samme år
var utsæden 1 1/2 tønne bygg, 12 tønner havre, 54 skålpund gressfrø og 6
tønner poteter.
Rimeligvis var vel forholdet noen lunde det samme i 1893 også.
Det ble heller ikke foretatt beregninger av gardens totale areal etter raset.

----
161 RasB
----
Oline Andreasdatter og Nelius Pedersen Hynne.
Folket
Nelius Pedersen Hynne kjøpte Holmen i 1889 av Adam David Jelstrup fra
Skogn.
Nelius Hynne og hans familie bodde der i 1893. I følge de offisielle listene
besto hans husstand av fem personer da raset gikk:
- Nelius Pedersen Hynne, gårdbruker, 45 år
- Oline Andreasdatter Hynne, kone, 40 år
- Peder, sønn, 6 år
- Augusta Mathilde, datter, 5 år
- Anna Oline Olsdatter, tjenestepike, 24 år
Nelius og Oline var fra Skogn. Det samme var tjenespiken, Anna Oline
Olsdatter.
Hva som skjedde
Gården ble ikke berørt av sel ve raset. Men lensmann Hieronymus Wessel,
som bodde på nabogården Holms veet, fortalte i sin rapport etter ulykken,
at han ble vekket om natten av drengen sin. Han fortalte at han skulle bort
til Holmen fordi elven hadde kommet inn på gården.
Hva som egentlig hadde skjedd her, er litt uklart. Men trolig ble vannet
i elven presset ut av løpet av de fremveltende leirmassene og rant som en
bølge utover de flate markene ved Holmen.


----
162 RasB
----
Lensmannen sprang dit for å se, og han så da at elveløpet og de lave
breddene av elven var fylt opp av leirmasse.
Hvorvidt folket rømte ut med en gang, er litt usikkert, men det er nærligg
ende å tro det, for det skjedde langs hele strekningen av elven. Og i alle fall
måtte folket ut da elven begynte å strømme inn over gardens jorder, da Vuku
sjøen steg over demningen etter et par dager. Da var Holmen ille utsatt.
Leirflaten som var bygget opp av rasmassene, lå så høyt i forhold til de
lave elveslettene som hadde unngått å bli overslammet, at vannet også fløt
utover disse. Ut på kvelden 20. mai var Holmen inneflødd i likhet med Fæby.
På det tidspunktet mente man at Stiklestadveien som gikk på en fylling tvers
gjennom Kvisla, ville være en effektiv demning.
Men neste dag var det klart at veien var for lav enkelte steder, og dermed
strømmet vannet over. Og det medførte at det ble gravd flere hull i veifyll
ingen. I sin tur førte dette til at mer vann gikk igjennom, og dermed økte
farten og strømmen ved Holmen.
Det var nå klart at Holmen sto i fare for å bli ødelagt. Det som kunne ber
ges, ble fraktet vekk. Kasper Selli som var tjenestekar på Haug, har fortalt
at folk fra nabogårdene var der og fraktet vekk husgeråd og mat. Blant annet
har han fortalt at det var en noe uhyggelig jobb å ta potetene opp fra kjelle
ren. Kjelleren var under stuen, og et par stykker klatret ned i kjellerhullet
og fylte potetene i sekker. Oppe i stuen sto så andre som heiste opp sekkene
etter hvert. Men for dem som var nede i hullet, var det en uhyggelig følelse,
for vannet kunne komme når som helst. Det ble en stri tørn. Arbeidet ble
gjennomført i stort tempo, og her var det ikke tid til hvilepauser. Og ferdige
ble de, til stor lettelse for dem som hadde plassen nede i kjelleren. (Se mer
om Kasper Selli under Gjenvinning.)
Om formiddagen var det klart at forholdene var kritiske, og militære mann
skaper ble satt inn. Om kvelden gikk strømmen stri ved gården og gjennom
gardstunet. Forsterkninger ble satt inn. Da sto tørkehuset på skjeve, fordi
jordbunnen var blitt gravet vekk. Uthuset var i fare, og brønnen på gards
plassen var full av leirvann.
Men etter et iherdig, hardt og ikke så lite farefullt arbeid klarte de militære
mannskapene å forhindre vannet å ta dette løpet. Dermed var gården reddet.
(Se forøvrig nærmere om dette under Redningsarbeidet i dagene som fulgte.)
Skaden var således ikke så veldig stor. Det ødelagte arealet omfattet 14,8
dekar jord og 29,5 dekar skog og havning.
Ingen husdyr gikk tapt.
Før skaden var verdien av jorden satt til 3.650 kroner. Tapet ble beregnet
til 1.050 kroner slik at verdien etterpå var 2.600 kroner.
Man beregnet det ødelagte arealet til å ha utgjort 2/7 av det opprinnelige
arealet.

----
163 RasB
----
Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på kr. 800 fra kr. 6.000 til
kr. 5.200.
Etterpå
Holmen fikk en del skade på både jord og hus seiv om jordskaden tross
alt var forholdsvis beskjeden. Grensene ble heller ikke forandret. Av den grunn
ble heller ikke gården tatt med i detaljplanen for fordeling av jord etter raset.
Haugsholmen ble ikke berørt i særlig grad av rasmassene. Derimot holdt elven
på å ta nytt løp over gården. Dette ble avverget etter store anstrengelser fra
soldatenes side. Etterpå ble gården flyttet et lite stykke nordover. Den gamle
tomten er avmerket på kartet.
Verdalsboka - 11


----
164 RasB
----
Men fra 1895 ble skylden forandret:
Gårdsnr. 24, bruksnr. 1, Holmen av skyld mark 4,94 et avtak for 10 år
av mark 1,41, og deretter et avtak for bestandig av mark 0,94.
På grunn av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,49 for første halvår 1893.
Husene hadde fått en del skade, og Nelius Hynne så seg derfor nødsaget
til allerede i juni 1893 å søke om støtte til å sette dem i stand. Han søkte
om kr. 1000 og fikk 21. juni innvilget en støtte på kr. 200.
På det tidspunktet var man i Verdalskomitéen ikke klar over hvor store be
løp man ville få til disposisjon, og det er vel grunnen til at han bare fikk 1/5
av det han ba om.
Situasjonen forbedret seg, og 19. juli er han oppført med en ny. søknad
på kr. 400. Av dette fikk han nå kr. 300.
Nelius Hynne må tydeligvis ha hatt tro på det å søke, for 23. september
er han oppført med nok en søknad, denne gang på kr. 300. Den oppgitte
grunnen var flytting av hus. Denne gangen fikk han 200 kroner.
Og 31. januar 1894 foretok Verdalskomitéen utbetaling til tidligere søkere,
og Nelius Hynne ble nå tilgodesett med kr. 200. Alle disse beløpene ble regnet
som forskudd på den erstatning han omsider skulle få.
Og da arbeidet med å regne ut erstatningsbeløpene var ferdig, tilkom det
ham et erstatningsbeløp på tilsammen kr. 2.120.
Nelius Pedersen Hynne var på Holmen i 1900 sammen med sin kone Oline
og deres barn Peder og Augusta Mathilde. Da var det en annen tjenestejente
der enn hun som hadde vært der da raset gikk. Den nye hette Marta Sakarias
datter. Hun hadde også vært med i raset og berget livet. Riktignok måtte hun
amputere et ben på sykehuset etterpå. Da raset gikk var hun taus på Krag
hos Ove Nilsen Haugskott. (Se under Krag.)
Nelius solgte gården i 1914 til John Baglo. Han døde i 1928.
Oline døde i 1926.
Peder Neliussen utvandret til Amerika i 1907. Han var på besøk i Verdal
i 1914. Da reiste sammen med ham Marie Emelie Olufsdatter Valstad. De
giftet seg i Amerika.
Augusta Mathilde Neliusdatter drev visstnok en kafé lenger syd i landet.
Hun ble gift på sine gamle dager.

----
165 RasB
----
HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 31.1
Plassen
Ved foten av melbakken nedenfor Hegstad lå en husmannsplass ved navn
Hegstadstuggu. Seiv om denne plassen lå nede på elvesletten, hadde elven
skaret seg så pass dypt ned at Hegstadstuggu lå bortimot 15 meter over elve
nivået. Plassen var således ikke spesielt utsatt for flom.
Som husmannsplass hadde den muligens et noe større areal enn hva som
var vanlig for husmannsplasser flest. I alle fall var utsæden i 1890 noe større
enn hva som var vanlig på de fleste andre plassene. Det ble sådd 0,67 hekto
liter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter.
Av husdyr fantes det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer og 10 høns.
I 1893 var det det samme antall dyr, men tallet på høns er ukjent.
Hegstadstuggu lå nedenfor melen ved Hegstad. Stuen ble ligg ende på samme
sted, men ble helt begravet.


----
166
----


----
167 RasB
----
Folket
Hegstadstuggu var bebodd av samme husmannsfamilie både i 1865, 1875,
1891 og 1893.
Rasnatten bodde følgende mennesker der:
- Gunnbjørn Pettersen, husmann med jord, 54 år
- Serianna Olsdatter, kone, 64 år
- Sofie Berntsdatter, datterdatter, 14 år
- Kjerstine Olsdatter, inderst, fattiglem, 63 år
Gunnbjørn Pettersen hadde vært på denne plassen fra før 1865. Folke
tellingen dette året forteller at han da var gift med Serianna Olsdatter. Hun
var 10 år eldre enn han, og hun hadde en datter fra før hun giftet seg med
Gunnbjørn. I sitt ekteskap hadde de minst en sønn.
Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad.
Seriannas foreldre hette Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellan.
Sofie Berntsdatter var datter av Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter. Disse
bodde på husmannsplassen Enes på Trones. Serianna Olsdatter var datter av
Gunnbjørns kone, og hun hadde samme navn som sin mor.
Denne våren gikk Sofie for presten i Stiklestad kirke, og av praktiske
grunner bodde hun derfor hos sine besteforeldre, det vil si hos sin bestemor
og hennes mann.
Kjerstine Olsdatter tilhørte familien. Hun var en søster av Serianna. Hun
var ugift.
Hva som skjedde '
Hegstadstuggu lå forholdsvis langt borte fra selve raset, men de fikk ikke
noe forvarsel før rasbølgen traff stueveggen med et brak.
Sofie hadde dagen før vært oppe på Fagerhøy, en utskilt eiendom fra Heg
stad, og satt poteter sammen med en del andre ungdommer. Om kvelden,
som var en fm, lys vårkveld, fikk hun ikke sove, og hun såtte seg derfor
opp i sengen for å strikke litt.
Så plutselig kom leirbølgen. Leire og vann strømmet øyeblikkelig inn i første
etasje.
Besteforeldrene lå oppe på loftet sammen med Sofie, men de fikk også reddet
Kjerstine dit opp. Hun lå nemlig nede.
Leiren steg mer og mer, og huset ble til slutt løftet av grunnmuren. Det
var ikke lenger noen bevegelse å snakke om i leiren slik at huset ble ikke
flyttet nevneverdig. Allikevel må det ha vært nok bevegelse til at murpipen
ramlet sammen. Trolig ble Kjerstine skadet av steinene fra pipen.
Men da leiren nådde opp under loftsgulvet, klatret Sofie ut gjennom et vindu
og over i et oldertre som akkurat da fløt forbi. Treet var et av en gruppe
på tre-fire, og de sto alle oppreist.

----
168 RasB
----
På et eller annet vis klarte også Gunnbjørn å komme seg i land sammen
med Serianna. Derimot ble Kjerstine værende igjen inne på mørkloftet. Hun
klarte vel ikke å bevege seg etter at hun ble skadet av steinene fra pipen.
Og da leiren steg opp til loftsgulvet, var hun helt innesperret. Det var ikke
mulig å komme ned, og det fantes ingen annen åpning i taket enn den fra
pipen, og den var for trang til at hun kunne kommme seg ut.
Og ute oppe i oldertreet satt Sofie. Tregruppen drev sakte mot melkanten,
men stanset omsider så langt fra land at det ikke var mulig for henne å kom
me seg i land. Og der ble hun sittende til langt ut på dagen neste dag. Hun
hadde hele tiden kontakt med andre folk med fast grunn under føttene. Men
hun var bare i nattklærne, og hun frøs forferdelig. Blant annet forfrøs hun
føttene. Dette ga henne ikke varige men, men hun hadde plager av det denne
sommeren.
Ut på morgenkvisten kom kavallerister for å delta i redningsarbeidet. De
begynte å bygge bro utover til Fergestuggu som lå 600-700 meter vest for
Hegstadstuggu. Men de måtte gi opp arbeidet med å komme seg dit ut fra
Hegstad. Da de var på vei for å prøve å bygge en bro fra Lyng, kom Gunn
bjørn sammen med et par andre menn trekkende med en båt over land. De
skulle da prøve å ta seg ut til Hegstadstuggu hvor Kjerstine fremdeles var.
Huset lå da omtrent 100 meter fra fast land.
Gråtende ba Gunnbjørn om hjelp, og to kavallerister, sersjant Nils Høien
og kavallerist Martin Leirdal, gikk sammen med Gunnbjørn ut i båten og ståket
seg ut til huset. Sofie ble tatt ombord i båten fra treet.
For å komme inn på mørkloftet måtte de hugge hull i taket og bryte ned
mønet. Vannet og leiren sto da 4 - 5 tommer nedenfor loftsgulvet. Men Kjer
stine var så skadet at hun ikke var i stand til å gå med egen hjelp. Sersjant
Høien krøp da inn på loftet og bar henne ut. Derpå ble også hun brakt inn
til land sammen med Sofie. 2
Ingen mennesker omkom her, men de mistet alle dyrene og alt som var
i huset.
Jorden som ble ødelagt, tilhørte gården Hegstad, og ble følgelig regnet sam
men med den jorden som ble ødelagt her.
Etterpå
Gunnbjørn Pettersen ble tildelt en erstatning på kr. 420. Han fikk 150 kro
ner i forskudd. , ~
Kjerstine er etter all sannsynlighet den samme som Kirsten Hegstadvald
som fikk 35 kroner i erstatning.
Gunnbjørn og Serianna flyttet til sin sønn Anneus Martin som hadde kjøpt
småbruket Munkhaugen i Frol. Der bodde de sine siste leveår.

----
169 RasB
----
Fra utgravningen av Hegstadstuggu
Nærbilde av stuevinduet.
Stuevinduet på østveggen
dukker frem.
Kjøkkenvinduet*
Dette trauet med skomakerredskap sto
i kammerset.
* Mange av vinduene var hele. Det hadde sammenheng med at leiren steg
både utvendig og innvendig samtidig.
Sofie ble gift med sersjant og handelsmann i Leksdalen, Anton Aksnes. De
bodde på Lundsbakken.
Sofie døde i 1971.
Sist på 1960-tallet støtte man på rester av huset under grøfting. Levanger
Lærerhøyskole foretok utgraving av plassen i 1970, og man fant da en rekke
gjenstander som lå nede i leiren. Blant annet fant man igjen det strikketøyet
Sofie hadde hatt i hånden da «ofsen» traff stueveggen. Det bemerkelsesverdige
var at alle maskene var intakte på strikkepinnen!

 

 

----
170 RasB
----
Sofie Berntsdatter, senere gift Aksnes, studerer noen av de tingene som ble
funnet under utgravningen av Hegstadsiuggu i 1970. Foto: Erling Sommervold.
Noter:
1 Opplysninger ved Ingebjørg Aksnes Hermann, barnebarn av Sofie, og Per Aksnes, Sofies sønn.
2 I en rapport gitt av løytnant Lowsow, heter det at også Sofie, som ble anslått til å ha vært
12 år gammel, ble løftet ut gjennom hullet i taket. Men det stemmer altså ikke. Hun hadde
klatret ut gjennom loftsvinduet og over i oldertreet som fløt forbi før leiren nådde over vinduet.
Dette ble imidlertid rettet i de senere skriftlige rapportene.


----
171 RasB
----
JERMSTAD
Jermstad er en av de gamle storgårdene i denne delen av Verdal. Den kan
føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder.
Akkurat på denne terrassen i dette området ligger og lå flere -stad-gårder
som ble ryddet omtrent samtidig med Jermstad: Trøgstad, Øgstad, Hegstad,
Stiklestad og Tokstad.
Jermstad og Trøgstad lå som nære naboer med Jermstad øverst i bakkene
og Trøgstad nedenfor. Det ser ut til at den gamle hovedveien fra Stiklestad
til Vuku i hovedsak fulgte grensen mellom de to gårdsvaldene.
Tidlig i middelalderen ble Jermstad delt i tre deler, nemlig Jermstad øvre,
Jermstad vestre og Jermstad østre. Mot slutten av middelalderen dukket så
enda en gard opp, Jermstadspannet. Den var litt mindre enn de tre andre.
Navnene på de tre første angir beliggenheten i forhold til hverandre. Deri
mot trenger Jermstadspannet en liten forklaring. I gamle dager ble en gards
verdi angitt i hvor stor leieinntekt eieren fikk ved utleie. Betalingen skjedde
vanligvis i naturalier, og av praktiske grunner ble alt omregnet til smør. Smøret
ble veiet i spann, øre og marklag. Jermstadspannet var således rett og slett
en eiendom som ga 1 spann smør i årlig leieinntekt.
Jermstadvaldet hadde som nevnt, Trøgstadvaldet syd for seg. Mot øst lå
Faren, mot Vest lå Follo, og mot nord lå fjellet Blommen som på et tidlig
tidspunkt var ålmenning.
Generelt

----
172 RasB
----
Jermstad. Alle Jermstadgårdene ble berørt. Tre forsvant, mens den fjerde,
Jermstad øvre, ble liggende på kanten av raset. Den ble flyttet litt nordøst
over. Etter raset 6. september ble den flyttet på nytt til det sted hvor den ligger
i dag. Jermstad handel forsvant også. Plassen Jermstadenget ble ansett for
å være utrygg og ble fråflyttet.


----
173 RasB
----
JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 100.1
Gården
Navnet forteller at dette var den vestligste av Jermstadgårdene. Valdet gren
set i vest mot Follo og Jermstadspannet. Mot nord og øst lå Jermstad øvre.
Jermstad østre lå også øst for gården. Og mot syd lå Trøgstadvaldet. Gren
sen mellom Jermstad og Trøgstad fulgte stort sett hovedveien gjennom om
rådet. Ellers var grensene her noe innviklet fordi eiendommene var av nokså
uregelmessig form.
Jermstad vestre ble også kalt Persgården. Dette hadde sammenheng med
at en gang i tiden het eieren Per eller Peder.
Etter raset ble arealet på Jermstad vestre beregnet til å ha vært 399,42 dekar.
Av dette utgjorde det dyrkede arealet 244,35 dekar. Skog og havning utgjorde
128,15 dekar, og eng og udyrket mark var på 26,92 dekar.
Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 11 hektoliter havre, 20 kilo gressfrø
og 15 hektoliter poteter. 1 ar ble brukt til andre rotfrukter og 0,5 ar ble brukt
til kjøkkenhage. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner. 1 slåmaskin eides
i fellesskap med Jermstad østre og Trøgstad store.
Pr. 1. januar 1891 var besetningen på 2 hester, 11 kyr, 11 sauer, 3 griser
og 16 høns.
I 1893 var tallet på husdyr iberegnet kårmannens del 2 hester, 12 storfe
og 15 småfe. Tallet på høns er ukjent.
Ved midten av 1800-tallet var det i følge forsikringsprotokollen ikke færre
en syv bygninger på gården. Disse var en hovedbygning, en bryggestue med
gårdsport og bakstehus, en ladebygning med to høyboder og en skåle, et grise
hus, et fjøs, et vannhus, en stall og et stabbur som var 7 alner langt.
Det er vanskelig å si om alle disse var der i 1893.
Folket
Eieren, Gustav Stiklestad, hadde kjøpt gården noen år før 1893. Som det
vil fremgå av listen over beboerne nedenfor, var det forbausende få tjenere
på gården. Men det kan ha hatt sammenheng med at flere av Gustav Stikle
stads barn var halwoksne og bodde hjemme. Og de to tjenestepikene var konas
søstre.
I mai i 1893 var følgende bosatte på Jermstad vestre:

----
174 RasB
----
Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, gårdbruker, 44 år
Serianna Jensdatter, kone, 46 år
Arent, sønn, 18 år
Salve, sønn, 17 år
Julie Marie, datter, 15 år
Tomas, sønn, 12 år
Jørgen Ragnvald, sønn, 9 år
Gudrun Sofie, datter, 7 år
Ole Ingvald, sønn, 5 år
Guruanna, datter, 4 år
Andrea Jensdatter, tjener, 63 år
Bergitte Jensdatter, tjener, 58 år
Gustav var sønn av Arnt Andersen og Sirianna Ellingsdatter på Stiklestad
østre.
Karl Olaf Gustavsen Stiklestad.
Serianna Jensdatter var fra Inderøy a.
Hennes foreldres navn var Jens Andersen
Almenningen og Ragnhild Margrete
Pedersdatter.
Andrea Jensdatter og Bergitte Jensdatter
var, som nevnt ovenfor, søstre av Seri
anna. De var blitt med til Jermstad da
familien flyttet fra Inderøya hvor de bodde
tidligere. Av barna var bare Guruanna
født på Jermstad. De andre var født på
Inderøya.
Dessuten hadde de nok en sønn, Karl
Olaf, som var 19 år. Men han var i 1893
i Kristiania på underoffisersskolen, slik at
han ikke bodde hjemme på dette tids
punktet.
Gården hadde også en kårmann, Johan
nes Andreassen Jermstad. Det var han som
hadde solgt Jermstad vestre til Gustav Stik-
lestad. Men han bodde som inderst sammen med sin datter Dina i Gollaug
stuggu bare et kort stykke vestenfor gården. (Se under Gollaugstuggu.)
Rasnatten var den ene av konas søstre fraværende. Det var Bergitte. Det
er ikke kjent hvor hun var.
Hva som hendte
Med hensyn til denne gården vet vi ingen ting om de var oppe og forsøkte
å redde seg eller ikke. Imidlertid vet vi at Dina Jermstad må ha passert denne


----
175 RasB
----
* V ' £^J ■^y^^J *y -CyL-Å^-^^)— '4^Z. r
Denne attesten fra sanitetskaptein Schultz, somforøvrig bodde i Stabelstuen,
var en av grunnene til at Olaf ikke var kjemme rasnatten.
gården på sin løpetur. Men som sagt, vi vet ikke noe om om hvorvidt de
våknet eller ikke. For her omkom alle. Ingen annen gard eller heim hadde
så mange døde som nettopp Jermstad vestre. Hele 11 mennesker, eller alle
som var der rasnatten, døde.
Husene forsvant helt. Bare en vogn skulle etter sigende ha vært synlig etter
denne gården.
Karl Olaf, eller Olaf som han vanligvis ble kalt, unngikk altså katastrofen
fordi han var på underoffisersskolen i Kristiania, ble varslet ved både tele
gram og brev. Nikolai Moksnes på Stiklestad mellom sendte føleende brev
til ham. 1

 

 

----
176 RasB
----
Kjære Olaf!
Sørgelig ulykke som indtr nat til Fredag, rammede ikke mindst dig. Dine
Forældre, Søskende og dem som var i huset er sporløst f ors vunden. Heste
og Kjør og aldt, lidt jord øverst tilbage. Gjermstagaarden undtagen Jakob
er reist, som staar paa kanten af fall av skredet. Follo, Krogh, Trygstad,
Tessem, Olaus Bjartnes, Krogsmo og en stor del af Moe og Præstegaar
den en del. Tessem og Kone er borte, pigen redet nesten al samen neden
for Krogh er begraven i Midred. Rygtet har gaaet, at din Fader var fundet
som Lig, men vi har ikke enda fundet ham, likesom at din Søster Julie
var fundet i live er heller ikke lykkes os at finde-. Al Lyngsgaarden er
under Vand og til dels Husene flyttet, men Folkene redet. Paa andre side
Elven er der en hel Mase Skade. Paa Melbye, Lunden, Næs gaardene,
Lennes, Rosvold og ald smaa brug og plasser er skyllet bort, og største
del af folk og kreature- De er en liden del af gaarden tilbage paa Jermstad
som skal tilsaaes som tilhører dine Forældre. Jeg kan ikke beskrive alt
som er skeet idag - Jeg har taft mine Briller i denne tumult -
Vær hilset fra os alle og Gud styrke dig og give dig kraft til at overvinde
denne Sorgen tunge Budskab.
Stiklestad
N Moxness
Olaf reiste øyeblikkelig hjem til Verdal. Men her var det ikke mye å se
av farsgården. Han deltok med utrettelig iver i letearbeidet etter sin familie.
De første dagene ble det brukt ski for å komme seg frem over den etter hvert
fastere leirsørpen. Og i følge hans egne opplysninger til sine etterkommere
var det han seiv som fant faren, Gustav Stiklestad. Og han kjente ham igjen
på ringen han bar. Denne ringen var forøvrig det eneste han hadde etter sine
foreldre. Den tilhører nå slekten i Amerika.
Døde:
GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD, født 1839
SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD, født 1837
ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1875
SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1876
JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1878
TOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1881
JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1884
GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1886
OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1888
GURU ANN A GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1889
ANDREA JENSDATTER, født 1833

----
177 RasB
----
Av de omkomne ble fire funnet og med
sikkerhet identifisert. Ytterligere to ble
funnet og antatt identifisert.
Jørgen Ragnvald var den første som ble
funnet. Det skjedde 2. juni. Han ble be
gravet og jordfestet 5. juni på Stiklestad.
Både Serianna og hennes datter Julie
Marie ble funnet på samme dag, 5. juni.
Men datteren ble funnet på sydsiden av
elven, og hun ble gravlagt på Lysthaugen
16. juni. Moren som enten må ha blitt
funnet lenger mot vest eller på nordsiden,
ble ført til Stiklestad hvor hun ble grav
lagt og jordfestet samme dag som hun ble
funnet.
Gustav Stiklestad ble gravlagt 14. juli
på Lysthaugen, hvilket vil si at han ble
funnet på sydsiden. Det står i kirkeboken
at han ble funnet 15. juli, men det er
Nikolai Moksnes fira Stiklestad
mellom som skrev brevet til Olaf
Stiklestad.
naturligvis feil. Muligens kan det være 5. juli. For både han og hans datter
Julie Marie skjedde jordfestelsen 19. mai 1894.
25. mai 1894 ble det funnet to lik utenfor Bjartnes. Det ene var en voksen
person, og det andre var et barn. Det var da ikke mulig å identifisere dem
nøyaktig, men man antok at dette var Andrea Jensdatter og et av søsterens
barn som lå i hennes armer. Barnet var da enten Gudrun Sofie eller Ole
Ingvald.
De øvrige er ikke blitt gjenfunnet.
Ved etterraset 6. september gikk også en vesentlig del av dette valdet ut.
Totalt ble 147,6 dekar dyrket mark, 19,7 dekar eng og 39,4 dekar skog
og havning, tilsammen 206,7 dekar av gardens alreal ødelagt.
Man beregnet jordverdien før raset til å ha vært kr. 9.000. Verdien av den
ødelagte jorden ble satt til kr. 7.500, slik at det som sto igjen tilsvarte kr. 1.500.
Eiendommen forøvrig ble verdsatt til kr. 11.000. Av dette ble tilsvarende
kr. 9.700 ødelagt. Igjen var det da kr. 1.300.
Etterpå
Karl Olaf Arntsen Stiklestad var den eneste arvingen igjen. Han fikk en
erstatning på kr. 7.330.
Bergitte Jensdatter, søster av kona på gården og tjenestejente, fikk kr. 90.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 100, bruksnr. 1, Jermstad vestre av skyld mark 12,03 et avtak


----
178 RasB
----
for 20 år av mark 10,63, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,53.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,46 for første halvår 1893.
Det antatt tapte arealet var på 206,7 dekar. Det som sto igjen, ble solgt.
51,6 dekar av det som lå nede i skredgropen ble lagt til det som sto igjen.
Resten, 134,4 dekar, ble utlagt til Staten i det som fikk navnet Statsteig A.
Tilsammen var dette 20,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Karl Olaf giftet seg med Henrietta Halvorsdatter Lorås. De utvandret til
Ashby i Minnesota i 1903. De flyttet så til Minneapolis for deretter å flytte
til Duluth hvor Karl Olaf var f armer og ingeniør.
Han døde i 1955.
Note:
1 Brevet eies av Ingeborg Lorås, Røra.

----
179 RasB
----
JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 99.1
Gården
Som navnet sier, var det den østligste av Jermstadgårdene. Mot øst grenset
den mot Faren øvre. Der lå også den biten som tilhørte Melby, og som ble
kalt Nøysomhet. Syd for hovedveien lå Trøgstadvaldet. Mot vest lå Jermstad
vestre. Mot nord lå Jermstad øvre.
Jermstad østre ble kalt Smedgården, noe som muligens hadde sammenheng
med at en av de tidligere brukerne hadde vært smed.
Etter raset ble det totale arealet på denne gården beregnet til å ha vært 198,24
dekar. Av dette var 188 dekar dyrket jord. Eng og udyrket mark utgjorde
bare 7,92 dekar. Dessuten gikk det noen veier over gårdsvaldet, og disse sam
men med bebygget areal utgjorde 2,32 dekar.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 1 hektoliter havre
til grøntfor og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 11 hektoliter poteter. Det fantes
6 to-hjulte vogner på gården, og sammen med Jermstad vestre og Trøgstad
store hadde gården 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 4 griser og
17 høns.
I 1893 var tallet omtrent det samme, nemlig 2 hester, 10 storfe, 14 småfe
og 2 griser. Hvor mange høns det var, er ukjent.
Denne tegningen av protokollsekretær Jacob Fabritius skal være en av
Jermstadgårdene som gikk med i raset. Det er ikke mulig å avgjøre om det
er Jermstad østre eller vestre. Tegningen sto i Folkebladet 31. juli 1893.
Verdalsboka - 12


----
180 RasB
----
Før Jakob Pedersen, hadde kommet dit, hadde han eid nabogården Trøg
stad store. Han overtok så Jermstad østre i 1888 etter sin svigerfar Ellev
Larsen, som fikk kår og bodde der til han døde noe før raset.
Fra Ellev Larsens tid fantes det en forsikring på gard, løsøre og avling.
Husene på gården var forsikret slik: En hovedbygning - kr. 500; et fjøs
-kr. 150; en stall med vognbod, vedskjul og halmrom - kr. 180; en lade
bygning med grisehus - kr. 130; et stabbur - kr. 30; et ditto - kr. 25; og
et tørkehus med smie - kr. 20. Dessuten er det oppført en treskemaskin sam
men med bygningene, forsikret for kr. 40.
I løsøret inngikk følgende gjenstander: En blåsebelg, en tørkehylle og tre
kakkelovner.
Avlingen som var forsikret, omfattet disse produktene: 16 tønner bygg,
70 tønner havre, 70 tønner poteter, 80 lass høy og 80 berger halm.
Folket
Natten til 19. mai 1893 bodde følgende personer der:
- Jakob Pedersen Jermstad, gårdbruker, 59 år
- Jonetta Ellevsdatter, kone, 52 år
- Marta Jakobsdatter, datter, 18 år
- Edvard Ellevsen, pleiesønn, 16 år
- John Ellevsen, pleiesønn, 12 år
Jakob Pedersen var sønn av Peder Jonsen og Marta Kristoffersdatter på
Trøgstad store.
Jonetta Ellevsdatter var datter av Ellev Larsen og Gjertrud Jakobsdatter
som tidligere hadde eid Jermstad østre.
De to siste var sønner av konens bror, Ellev Ellevsen og Anna Johannes-
datter.
Hva som skjedde
Det var denne gården som i tiden etter raset ble sammenblandet med Smed
haugen på Follovald. Navnelikheten mellom Smedgården og Smedhaugen
gjorde at journalistene forvekslet dem da skulle skrive om Dina Jermstads
løp gjennom rasområdet, og denne sammenblandingen har vedvart helt til
1 da §-
Dina sprang forbi denne gården og fikk varslet beboerne. Hun vekket
folkene ved å rope. «Fare!»
Men kona oå gården, Jonetta Ellevsdatter, som kjente Dina godt, de hadde
vært n-boer i alle år, svarte henne: «Holder du på å slippe av igjen.» Hun
vissv ?: iJina hadde vært plaget av nervøsitet, og på den tiden ble det ansett
for sinnsykdom, og hun ble betegnet som «svaksinnet».
Dina fortalte dette seiv, og hun fortalte også at folkene la seg til ro igjen.

----
181 RasB
----
Jonetta Ellevsdatter og Jakob Pedersen Jermstad. Bildet kommer fra USA,
og der opplyses det at dette er de to. Da de var i USA, bodde de fremdeles
på Trøgstad store, og de kalles derfor Trøgstad.
På Jermstad østre ville de ha hatt tid til å redde seg dersom de hadde aktet
på Dinas varsel. Men det gjorde de ikke, og alle omkom.
Døde:
JAKOB PEDERSEN JERMSTAD, født 1834
JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD, født 1841
MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD, født 1875
EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD, født 1877
JOHN ELLEVSEN JERMSTAD, født 1881
Husene forsvant, og bare to av de omkomne ble funnet igjen.
Pleiesønnen Edvard ble funnet på sydsiden av dalen og ble gravlagt på Lyst
haugen 4. juni. Jordfestelsen skjedde for alle på dette gravstedet på årsdagen
for raset, 19. mai 1894.
Jakob ble funnet lengre mot vest 2. juni, og han ble begravet og jordfestet
på Stiklestad 6. juni.
Alle dyrene strøk med.


----
182 RasB
----
Imidlertid lå dette gårdsvaldet i utkan
ten av rasområdet, og noe jord gled ikke
ut. Dog ved etterraset 6. september for
svant ytterligere store områder. Men seiv
etter det var det noe igjen.
Det utraste området utgjorde 118,1
dekar dyrket mark og 5,9 dekar eng, til
sammen 124 dekar.
Igjen var det 69,9 dekar, 2,32 dekar
udyrket jord, og 2,32 dekar veier. Tilsam
men sto det igjen 74,24 dekar.
Jordverdien før raset var kr. 7.700.
Tapet utgjorde 5.500 kroner. Verdien på
det som var igjen av jorden var således kr.
2.200.
Dette tilsvarte ca. 5/7 av gardens verdi.
Eiendommen forøvrig sto tidligere i kr.
Marta Jakobsdatter Jermstad.
Også dette bildet erfra USA og 9.000. Tapet utgjorde kr. 7.200, og igjen
skal etter sigende være henne. ble det kr. 1.800.
Hun kalles Trøgstad.
Etterpå
Det ble tilkjent dødsboet en erstatning på kr. 5.750.
Både det som sto igjen, og det som lå nede i rasgropen, ble utlagt til de
nye eierne. Den ødelagte jorden tilsvarte 124 dekar.
Om sky Iden ble følgende fastsatt i 1895:
Gårdnr. 99, bruksnr. 1 Jermstad østre av skyld mark 10,46 et avtak for
20 år av mark 7,47, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,10.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,58 for første halvår 1893.
Hele det 124 dekar store området som ble ødelagt, ble utlagt sammen med
det som sto igjen, og solgt til Elling Mo som bygget gården delvis opp igjen.


----
183 RasB
----
Jermstad øvre var den eneste av Jermstadgårdene hvor husene ikke raste
ut.
Som navnet angir, var dette den øver ste av Jermstadgårdene. Den grenset
i øst mot Skei og så vidt det var mot Faren øvre. Her lå også en liten parsell
som hørte under Melby. Den var blitt kjøpt av lærer Andreas Tessem på Trøg
stadskolen, og han var i ferd med å bygge seg hus der. Eiendommen kaltes
Nøysomhet. Mot syd grenset gården mot Jermstad østre. Og Jermstad vestres
vald lå både mot vest og syd.
Før raset var arealet 436,88 dekar. Av dette var 385,19 dekar mål dyrket
jord, 33,7 dekar skog, 16,65 dekar annen udyrket mark og 1,34 dekar veier
og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 23 mark 97 øre.
I 1890 ble det sådd 5 hektoliter bygg og 20 hektoliter havre. Det ble satt
23 hektoliter poteter. Det fantes 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
Pr. 1. januar 1893 var det 5 hester, 19 storfe, 12 sauer, 3 griser og 8 høns
på Jermstad øvre.
Følgende bygninger står oppført i forsikringsprotokollen: Hovedbygning
- kr. 4.000; ladebygning med maskiner - kr. 1.700; stall - kr. 2.900; fjøs
- kr. 2.900; stabbur - kr. 728; et lite stabbur - kr. 32; tørkehus - kr. 200;
vognbod med vedskur - kr. 400, tilsammen forsikret for kr. 12.960.
Av løsøre er følgende gjenstander nevnt: Innemuret gryte, 6 kakkelovner,
komfyr, tørkehylle, blåsebelg, løsøre i smien og tørkehuset, alt forsikret for
kr. 377.
Avlingen var forsikret for kr. 3.910.
Folket
Jakob Andersen var eier av Jermstad øvre i 1893. Han overtok den etter
sin far i 1874. Og i 1889 kjøpte han den delen av gården som fremdeles var
benefisert gods (kirkens eiendom).
Rasnatten bodde det 8 mennesker på gården.
- Jakob Andersen, gårdbruker, 58 år
- Beret Marta Gunnbjørnsdatter, kone, 59 år
- Laura, datter, 22 år

----
184
----


----
185 RasB
----
Foran sitter Jakob Andersen Jermstad og Beret Marta Gunnbjørnsdatter.
- fire tjenere
- en annen
Jakob var sønn av Anders Jakobsen og
Lisbet Olsdatter.
Beret Marta Gunnbjørndatter var fra
nabogården Faren øvre, og hennes for
eldre var Gunnbjørn Andersen og Ragn
hild Johannesdatter.
Det har ikke lyktes å finne ut hvem de
fire tjenerne var. Heller ikke har det lyk
tes å fastslå hvem den personen var som
ble rubrisert under «andre» i de offisielle
listene. Muligens kan det ha vært Jakobs
brorsønn Aksel Mikalsen . Han var nemlig
ført som fostersønn på gården to år tid
ligere.
Laura Jakobsdatter Jermstad.

 

----
186 RasB
----
Hva som skjedde '
Huslyden her hørte raset, og da de så ut, så de raskanten spise seg oppover
mot husene. Men de mente at de hadde tid til å få ut krøtterne. Jakob og
tjenerne fikk dem ut og fikk drevet dem oppover i marken i retning Blom
men. Der bodde en Marie Jermstad på en av plassene under gården. Plassen
ble kalt Nerhammeren. Hun ante ingen ting om hva som hadde skjedd, før
dyrene kom inn på gården.
Marie ble da med nedover, og hun sa at det var et forferdelig syn som møtte
henne. Hele den vakre bygden var borte. Bare en nifs avgrunn gapte mot
henne.
I mens hadde raskanten stanset ca. 80 meter fra uthuset på Jermstad øvre.
Den skar da som en ca. 30 meter lang og 10 - 12 meter bred kile oppover
mot gården. Og det raste ned hele tidene i veggene av denne kilen. Det var
derfor klart for alle at her var det høyst utrygg grunn. Det var bare et tids
spørsmål før mer ville gå ut.
I dagene etter raset flyttet raskanten seg nærmere og nærmere husene på
gården. Det var derfor nødvendig å flytte husene på gården så snart som mulig.
Et nytt sted ble tatt ut litt høyere oppe i bakkene ovenfor eiendommen hvor
lærer Andreas Tessem hadde vært i ferd med å bygge hus.
Men de våget ikke å holde til på gården om natten så lenge den sto der
på kanten. Men på dagtid var de der. I den sammenheng fant det sted en noe
fornøyelig episode. En gang skulle det feires fødselsdag på gården, og det
ble innbudt til selskap. Men både vertskap og gjester følte seg forståelig nok
utrygge. De var ikke sikre på om det ikke ville komme noe nytt skred. De
fikk da den gode ideen å plassere en av husmennene oppe på taket av huset
med beskjed om å holde øye med raset, og så gi øyeblikkelig varsel om noe
uvanlig hendte. Husmannen var fra plassen Hammeren, og han hette Olaus
Pedersen.
Inne i stuen var det mye mat og drikke, kanskje i det meste laget av det
siste. Dette hørte han godt som satt satt oppe på taket. Han var både suiten
og tørst, og han la sin egen plan. Da festen hadde nådd sitt høydepunkt, klatret
han ned fra taket og sprang inn og ropte: «Nu kjæm skrea!»
Alle som var inne, tok øyeblikkelig spranget ut og oppover bakkene for
å komme seg i sikkerhet. Men den sultne husmannen som nå var alene inne
i huset, såtte seg til det veldekkede bordet og tok for seg av det som var,
både av mat og drikke.
I løpet av sommeren ble så husene på gården flyttet til det nye stedet. Flyt
tingen var nesten ferdig da det siste store etterraset gikk 6. september. Da
forsvant storparten av den gamle gårdstomten og de bygninger man ennå ik
ke hadde rukket å flytte. Det var låven og et bur. Disse bygningene ble knust
og ble liggende igjen som rester nedover rasskråningen. Blant annet hadde

----
187 RasB
----
de hatt spontak, og taksponene lå som kon
fetti nedover.
Etter dette raset mente man at heller ikke
den nye plassen var sikker. Da plukket
man ut et sted hvor det var fjell, og dit ble
gården flyttet, og der ligger den i dag.
Alt i alt hadde 167,3 dekar, alt dyrket
jord, forsvunnet. Dette tilsvarte ca. 3/5 av
gården.
Før raset hadde jordverdien vært kr.
16.250. Tilsvarende kr. 9.750 gikk tapt.
Igjen ble det således kr. 6.500.
Eiendommen forøvrig hadde stått i kr.
20.000. Bare kr. 5.000 ble tilbake, slik at
tapet ble kr. 15.000.
Etterpå
Ellev Mikalsen Lundskin som ble
gift med Laura Jermstad.
Fra Jakob Jermstad finnes det en søknad om støtte til flytting av husene på
gården. Den er skrevet 15. juni og er adressert til Amtmannen. 2
Det er meg meddelt at hr. amtmannen er eller vil bli formann i en komité
for utdeling av de frivillige gåver som flyter inn til de skadelidte i Ver
dalen. Som en av disse tillater jeg meg derfor til hr. amtmannen å adres
sere en søknad til komiteen, hvis medlemmer ikke er meg bekjent, om
en foreløbig hjelp til å flytte min gard og skal i den anledning opplyse:
Ved raset gikk det ut av min eiende gard Jermstad øvre av skyld 12 daler
2 ort 22 sk ca. 1/3 av min dyrkede jord - og det av den beste. Skaden
på jorden er av Velferdskomitéen ansatt til kr. 6.000, en takst som i alle
fall ikke er for høy, men i tillegg kommer omkostningene ved flytting av
mine hus. Disse står nå ved randen av skredet, en plass som nå må ansees
så farlig at det ikke er beboelig. Til bedømmelse av arbeidet med husflytt
ingen skal jeg bl. a. anføre at disse er taksert i bygdens assuranseforret
ning for ca. 13.000 kroner.
Når det enn videre tas i betraktning at alene grunnarbeidene vil medføre
en bekostning av kr. 800.-, vil det lett skjønnes at en sum av minst kr.
6000 i alt vil gå med.
En ansettelse av flytningsomkostningene til kr. 4000 som Velferdskomi
téen foreløbig har foretatt, vil übetinget vise seg alt for lav, især når det
tas hensyn til at arbeidet må utføres i en kostbar tid. Da det er betingelsen
for å kunne få ordentlig nytte av årets avling og et hjem til vinteren - at
flyttingen skjer straks, så har jeg allerede begynt samme, i det jeg har


----
188 RasB
----
i daglig arbeid 17-18 mann hvorav flere dyre murere - samt 6 nester.
Det er meg imidlertid en umulighet av egne midler å kunne bestride alle
utgiftene ved flyttingen. Og får jeg ikke hurtig hjelp må jeg slutte. Jeg
vil derfor søke om et forskudd på kr. 1500 av de innkomne bidrag. Det
er det minste beløp jeg kan hjelpe meg med. Forhåpentlig vil det komme
inn så meget at en så stor del i forhold til den lidte skade vil falle på meg.
Men om så ikke skulle skje - så måtte jeg vel senere finne meg i å betale
tilbake hva jeg nå oppebærer for meget. Hovedsaken for meg er nå å få
hurtig hjelp og i den utstrekning som her omsøkt. Derved vil jeg igjen
kunne settes i stand til å ernære meg og mine, om det enn naturligvis er
langt igjen til den meg overgåtte skade er erstattet.
På grunnlag av dette brevet ble Jakob Jermstad 21. juni innvilget kr. 500.
En måned senere, 19. juli, fikk han ytterligere kr. 500.
Totalt fikk Jakob kr. 1200 i forskudd. Det står anført som kommentar at
dette skulle brukes til gårdkjøp. Det er naturligvis feil, idet pengene ble brukt
til husflytting.
I erstatning fikk Jakob Andersen totalt kr. 12.590.
I 1895 ble skylden avfelt:
Gårdsnr. 102, bruksnr. 1, Jermstad øvre av skyld mark 23,97 et avtak for
20 år av mark 14,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 13,67.
Jermstad øvre sett fra sydvest i 1918.


----
189 RasB
----
Dette ga en reduksjon av veiskatten på
kr. 4,96 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden tilsvarte 167,3
dekar. Den ble delt i to. En teig ble utlagt
til Staten. Den var på 70 dekar. Dette var
nede i skredgropen. Senere ble all jord
som Staten overtok her, kalt Statsteig A.
Resten, 80,7 dekar, som lå i sammenheng
med jorden som ikke var ødelagt, ble gitt
tilbake til eieren. Tilsammen var dette 16,5
dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Jakob drev gården frem til 1898. Da
solgte han gården til sin svigersønn.
Hans datter Laura var gift med Ellev Mi
kalsen Lundskin, Laura døde i 1919.
Jakob døde i 1924.
Beret Marta døde på Kjæran i 1896.
Olaus Pedersen Jermstad, hus
mann på plassen Hammeren un
der Jermstad øvre. Dette var
mannen som satt på taket for å
varsle om det kom ras, da det
var selskap på Jermstad øvre.
Noter:
Opplysninger ved Oddmund Jermstad.
Språket er modernisert.


----
190 RasB
----
JERMSTADSPANNET 101.1
Gården
Jermstadspannet var en av de gamle delingspartene av den opprinnelige
Jermstadgården. Denne delingsparten var ikke den største, og heller ikke den
eldste. Sammenlignet med de andre Jermstadgårdene var dette den minste.
Tidlig på 1600-tallet ser det ut til at Jermstadspannet ble bruk under Jerm
stad vestre. I det hele tatt er gardens historie preget av at den var underbruk
under andre garder.
Jermstadspannet utgjorde den vestligste delen av Jermstadvaldet. Jermstad
spannets vald stakk som en kile inn i Jermstad vestres vald fra vest. Følgelig
grenset det mot Jermstad vestre både mot nord og syd. Mot vest lå Follo.
Mot nord strakte valdet seg oppover mot Lyngåsen. Mot øst lå Jermstad øvre
og Jermstad østre.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 209,94 dekar i 1893. Av dette
var 137,98 dekar dyrket jord og 74,46 dekar eng og udyrket mark.
Jorden var brattlendt, men god.
Matrikkelskylden var 4 mark 32 øre.
11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 17 hektoliter havre, 3 hektoliter hav
re til grønnfor, 27 kilo gressfrø, 13 hektoliter poteter. På gården fantes det
da 3 to-hjulte vogner.
Kårmannen sådde 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og han såtte
3 hektoliter poteter.
Pr. 1 januar 1891 var det to besetninger. Hovedpersonen hadde 1 hest, 6
storfe, 6 sauer, 3 griser og 7 høns, og kårmannen hadde 1 ku, 2 sauer, 1
gris og 6 høns.
I 1893 var tallene 2 hester, 5 storfe, 6 småfe og 1 gris for hovedpersonens
vedkommende, og 1 ku og 4 småfe for kårmannens vedkommende.
At det var 2 hester på gården, hadde sammenheng med at eieren, Karl Jerm
stad, drev med kjøring og annet forfallende arbeid hvor det var behov for
hest for folk som ikke hadde hest seiv. Blant annet utførte han våronnarbeid
på Ørmelen. Om høsten drev han med litt tresking.
Om husene på Jermstadspannet finnes det en god beskrivelse i en kommu
nal forsikringsprotokoll. Fire bygninger var forsikret, og de var beskrevet slik:
a. Et våningshus 21 alner langt (13,177 meter), 9 1/2 alner bredt (5,961
meter) og 7 1/2 alner høyt under raften (4,392 meter). Det er oppført ito

----
191 RasB
----
etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Det er nedenunder oppdelt i
gang, stue, kjøkken og kammer. Ovenpå er det tre rom. Gulv og loft er inn
lagt, og det finnes 15 1/2 fagvinduer, 7 dører, 1 skorstein samt under byg
ningen en kjeller av gråstein.
Takst huset kr. 1.500
murverket » 100
2 ovner » 50
Tilsammen kr. 1.650
b. Et stabbur 6 alner (3,765 meter) fra ltr a. 5 1/2 alner langt (3,457 meter),
5 1/2 alner bredt (3,457 meter) og 5 1/2 alner høyt under raften. Det er opp
ført på stolper i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Gulv og loft
er innlagt, og det finnes 1 dør og 2 vinduer.
Takst kr. 250
c. En stall og fjøsbygning 3 alner (1,882 meter) fra litr b. 21 alner lang
(13,177 meter), 9 1/2 alner bred (5,961 meter) og 6 1/2 alner høy under raf
ten (3,765 meter). Det er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord
og spon. Den er innrettet til stall, stallport og fjøs med gulv og loft foruten
at det ovenpå er innredet høy lemmer.
Takst kr. 900
d. En ladebygning 3 alner (1.882 meter) fra ltr c. 20 alner lang (12,55
meter), 14 1/2 alner bred (9,099 meter) og 6 alner høy under raften (3,451
meter). Den er oppført av tømmer og bordkledt sperreverk med tak av bord.
Den er innrettet til 2 stål og 1 treskelem med gulv og 3 porter.
Takst kr. 1.200
Alt i alt kr. 4.000
Folket
Karl Jermstad som overtok Jermstadspannet etter sin far, var eier i 1893.
Hans far, Lars Iversen, fortsatte å bo der på kår. En kort periode bodde Karl
og familien i Frol mens faren bygget kårstue, såkalt kårende. Da den var
ferdig, flyttet Karl inn.
Karl var underoffiser på Steinkjersannan.
Følgende personer bodde på Jermstadspannet i 1893:
- Karl Larsen Jermstad, gårdbruker, sersjant, 37 år
- Bertine Emilie Johannesdatter, kone, 29 år
- Sofie, datter, 2 år
- Karen Bergithe, datter, 1 år
- Anna Gustava Andreasdatter Hauka, tjenestejente, 17 år.

----
192 RasB
----
- Inga Oline Martinsdatter Myrvoll,
gjeterjente, 11 år
- Lars Iversen Jermstad, kårmann,
67 år
- Karen Olsdatter, kone, 59 år
- Anna Sofie Larsdatter, datter, 24 år
- Karoline Larsdatter, datter, 20 år
- Lorentz Bernhard Larsen, sønn,
13 år
Dessuten hadde de en dreng på gården
som var fra Tokstad vestre, nemlig Teo
dor Pedersen Tokstad. Han bodde normalt
hjemme på Tokstad, men overnattet visst
nok av og til på Spannet. Denne natten var
han imidlertid hjemme på Tokstad.
Karls kone, Bertine Emilie Johannes
datter, var fra Frol. Hennes far var Johan-
Karl Larsen Jermstad.
nes Sørensen By og Serine Eriksdatter Grevskott
Lars Iversen var også sønn av den forrige brukeren av Jermstadspannet.
Hans foreldre var Iver Larsen og Karen Olsdatter Tokstad.
Hans kone og Lars' mor, Karen Olsdatter, var fra Frol. Hennes foreldre
var Ole Pedersen og Gunhild Simonsdatter på Segtnanmoen.
Tjenestejenten Anna Gustava Andreasdatter var fra Hauka, og hennes for
eldre var Andreas Jensen og Gurianna Jensdatter.
Inga Oline Martinsdatter var fra husmannsplassen Myrvoll under Hallem.
Hennes foreldre var Martin Larsen og Ingeborganna Larsdatter.
Hva som skjedde
Da raset gikk, var sersjant Karl Jermstad på eksersis på Steinkjersannan.
Hans to søstre, Anna Sofie og Karoline, var også fraværende. Det hadde
sammenheng med at en eldre ugift bror av dem, Iver, var bosatt i Leksvika.
De to søstrene alternerte med å være hos ham for å stelle for ham. Noe før
17. mai dro således Anna Sofie for å avløse sin søster Karoline. Karoline
reiste ikke rett hjem. Hun tok omveien om Beitstad for å besøke en annen
søster ved navn Grete som var gift med Ole Svarva på Svarva.
Da Karoline skulle dra derfrå 18. mai, sa Grete omtrent slik til henne: «Du
må ikke reise til Verdal i dag. Det er for sent. Hjelp meg å vaske vinduer
i stedet.»
Og slik ble det.
Men da hun neste dag, 19. mai, var på vei hjemover og gikk over Dyrstad-


----
193 RasB
----
lia, møtte hun en arbeidskjører som kjente henne. Da utspant omtrent denne
samtalen seg:
«Hvor skal du, Karoline?»
«Jeg skal reise hjem til Verdal, for jeg har vært lenge i Leksvika hos min
bror.»
«Du kommer ikke til Verdal i dag, for det har gått ras der.»
Hun måtte tilbake til Svarva igjen.
Men hjemme på Jermstadspannet var det således i alt åtte personer natten
til 19. mai, og alle omkom.
Om Karl fortelles det at han sto på raskanten dagen etter og så utover. Det
eneste han hadde igjen, var en vest som han bar under uniformen. Alt annet
var da borte.
En avis tegner et gripende bilde av Karl Jermstad:
Det fortelles om en tilskitnet kavallerist 2 som kom gående. De stive, har
de, fortvilte trekkene fortalte at det var noe som feilte ham. Og ganske
kort og stivt fortalte han at her hadde hans hjem ligget, og alt det som
han hadde kalt sitt. Hans far, mor, søster og bror, hustru og to barn lå
nå vel begravet langt herfrå. For huset var vekk, jorden, alt, alt var vekk.
Men det var ikke gråt i hans øye - bare et stivt, stirrende uttrykk i ansiktet.
Riktignok var ikke Karl Jermstad kavallerist, han var infanterist. Men det
spiler ikke noen rolle i denne sammenheng. Heller ikke mistet han noen søster.
Begge søstrene hans berget livet, som fortalt ovenfor, ved en tilfeldighet
Døde:
BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD, født 1864
SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1891
KAREN BERGITTE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1892
LARS IVERSEN JERMSTAD, født 1826
KAREN OLSDATTER JERMSTAD, født 1834
LORENTS BERNHARD LARSEN JERMSTAD, født 1880
ANNA GUSTAVA ANDREASDATTER HAUKA, født 1876
INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLL, født 1882
Av disse ble bare tre funnet.
Bertines lik ble funnet 1. juni i en forferdelig lemlestet tilstand ved Ness.
Kanskje var det av den grunn at hun ble brakt til sykehuset på Levanger.
Hun ble begravet og jordfestet på Levanger 4. juni.
Lars Iversen ble funnet omtrent samtidig. Han ble begravet og jordfestet
på Stiklestad 2. juni.
Og bare kort tid etter ble Inga Oline funnet. Også hun må ha blitt funnet
forholdsvis langt mot vest, for hun ble gravlagt på Stiklestad. Begravelse og
jordfestelse fant sted 4. juni.

----
194 RasB
----
Alle husdyrene strøk med. Bare übetydelige rester ble tilbake av dette valdet.
Men i hovedraset 19. mai gikk ikke alt ut. En hel del gikk tapt da 300 mål
i nordre og østre kant av rasgropen raste ut i et etterras 6. september. På
Jermstadspannet ble nå kun et areal på vel 15 mål stående igjen. Av dette
var 0,18 dekar dyrket mark, og 15,36 dekar udyrket mark, tilsammen 15,54
Verdien av jorden på Spannet var før raset kr. 4.700. Seiv om det ble stå-
ende igjen en liten kant, ble alt regnet som tapt.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 5.800. Og alt forsvant.
Etterpå
Karl Jermstad fikk kr. 5.690 i erstatning. Han fikk kr. 336,68 i forskudd.
Kr. 36,68 skulle være til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
En Lars Spannet er oppført som arbeider bosatt på Spannet. Det kan ikke
ha vært andre enn Karls far Lars Iversen. Hans dødsbo fikk en erstatning
på kr. 200. Forslaget gikk ut på kr. 648. Det ble utbetalt et forskudd på kr.
17,48 som alt gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel
på Stiklestad.
Snekker Ole Larsen, Lars Iversens sønn, fikk kr. 40 i erstatning.
Søsteren, Anna Larsdatter, fikk kr. 65.
Derimot er ikke Karoline Larsdatter funnet blant dem som fikk erstatning.
I 1895 ble sky Iden av Spannet fastsatt slik:
Gårdsnr. 101, bruksnr. 1, Jermstadspannet av skyld mark 4,32 et avtak
for 20 år av mark 4,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,12.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,49 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble utlagt til Staten som en teig i skredgropen. Den om
fattet 178,2 dekar. Dette var 18,7 dekar mindre enn det opprinnelige arealet.
Senere ble dette en del av Statsteig A.
Karl Jermstad var en tid på Lyngåsen. Deretter var han på Segtnanmoen
i Frol hvor hans mor var fra. En tid bodde han også på Nord-Hallem. I 1896
kjøpte han Sør-Hallem. Samme år giftet han seg med Sigrid Anna Pålsdatter
Salberg fra Røra.
Han var med i kommunestyret i Verdal, og satt også flere år i for
mannskapet.
Etter ulykken ble han en innesluttet person. Han hadde religiøse holdnmger
før raset, men disse ble forsterket av det som hadde skjedd. Karoline ble og
så en sterkt religiøs person etterpå.
Karl døde i 1919.
Noter: ' Opplysninger ved Karl Jermstad, sønn fra Karl Jermstads andre ekteskap.
2 Karl Jermstad var ikke kavallerist, men infanterist.

----
195 RasB
----
Dette var en bygselplass under Jermstad vestre. I folketellingen 1891 ble
den kalt Jermstadvald. Brukeren da var den samme som i 1893, nemlig Olaus
Bjartnes. Om ham ble det sagt i 1891 at han drev jordbruk og handel med
kolonial og manufaktur. Men utsæden er ikke funnet oppgitt i 1891.
Stedet ble kalt Haugen. Dette hadde muligens sammenheng med Jermstad
haugen som var en dominerende terrengformasjon i dette området. Handels
stedet lå helt på grensen til Follovaldet. I og med at Gollaugstuggu på
Follovaldet lå like inntil grensen av Jermstadvaldet, var disse to plassene nære
naboer. I 1893 drev Olaus Bjartnes jorden på Gollaugstuggu sammen med
den jorden han seiv hadde. Men seiv om det var to plasser som ble drevet
under ett, var nok arealet temmelig beskjedent sammenlignet med de store
gårdene rundt omkring. Allikevel hadde Bjartnes 1 hest, 3 storfe og 6 småfe
i 1893. Hesten ble nok brukt like mye til varetransport i forbindelse med
butikken som til arbeid på åkeren.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på handelsstedet:
- Olaus Andreasen Bjartnes, jordbruker, handelsmann, 56 år
- Elenanna Johansdatter, kone, 49 år
- Odin Edvard, sønn, 18 år
- Marie, datter, 15 år
- Alice, datter, 7 år
Olaus' foreldre var Andreas Jenssen og Karen Larsdatter.
Elenannas foreldre var Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter født Grav
på Haga søndre søndre.
En tid bodde forøvrig Olaus og Elenanna på Haga søndre søndre hos hennes
foreldre. Haga søndre søndre ble forøvrig ødelagt av raset, men da befant
Elenannas foreldre seg i Amerika.
Olaus ble kalt Olaus Handlar.
Hva som skjedde
Her våknet Odin ved lyden av skredet. Han gikk ut og så seg rundt, og
så hva som var i ferd med å skje. Han sprang inn igjen og varslet sine foreldre
Verdal sboka - 13

----
196 RasB
----
og søsken. De samlet seg på kjøkkenet for
å planlegge hva de skulle ta med seg. Der
med ble de for sene. Huset gled ut gjennom
raset.
Huset ble knust, og fire av de fem om
kom. Bare Odin overlevde. På en eller an
ne måte var han på overflaten da bevegelsen
stanset utenfor Rosvoll. Han befant seg da
på en klump med fastere leire, men han var
fullstendig tildekket av leirgjørme.
Mens han lå der, ble han oppmerksom på
et vrak av et hus bare noen meter unna hvor
det satt flere mennesker på taket. Odin ropte
bort til dem, og spurte hvem de var. For i
likhet med ham seiv, var de oversprøytet av
blålig leire og fullstendig ugjenkjennelige.
Olaus Andreassen Bjartnes, Det viste seg at dette var Rostadfamilien fra
også kalt Olaus Handlar. nabogården Follo. (Se under Follo.)
Fra denne gården hadde tjenestegutten, Marius Iversen, også overlevd, og
han hadde klart å ta seg inn til fast land. Men da folk i nabolaget ikke våget
å ta seg ut til dem som lå hjelpeløse ute i leiren, begynte den 15-årige Marius
seiv å bygge en bro ut til dem. Dette førte til at også de andre begynte å
hjelpe til. Senere kom flere til, og nå var Erik Rosvoll med. Under hans le
delse foregikk redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.)
Folkene på taket ba da redningsmennene om å legge ut en bro til Odin som
lå noen meter unna, hvilket ble gjort. Han ble reddet og brakt inn til land
ved Rosvoll. Derfrå sprang han inn til husene på gården. På Rosvoll ble han
tatt hand om. Da de andre fra hustaket kom inn, holdt de på å vaske vekk
leiren av kroppen til Odin.
Døde:
OLAUS ANDREASSEN BJARTNES, født 1837
ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES, født 1844
MARIE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1878
ALICE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1886
Av Odins familie ble bare søsteren Elise funnet. I kirkeboken kalles hun
forøvrig Alice. Hun ble gravlagt på Stiklestad 2. juni og jordfestet 4. jum.
Tydeligvis ble hun funnet i nærheten av Rosvoll.
Ingen av husdy rene berget.
Og all jord på plassen forsvant.


----
197 RasB
----
Etterpå
Jorden på Jermstad handel var bygslet fra Jermstad vestre. Den ble følge
lig regnet sammen med jorden på Jermstad vestre.
Odin Olaussen ble tilkjent en erstatning på kr. 1.500. Forslaget gikk ut
på kr. 3.000.
Han utvandret samme året til Amerika. Han bodde i Madison i Minnesota.

----
198 RasB
----
JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 110.1
Plassen
Jermstadenget var en plass som lå forholdsvis langt mot vest på valdet.
Som en av sine nærmeste naboer hadde den Follomarka som lå så å si rett
mot syd.
Plassen ble ikke berørt hverken av raset 19. mai eller 6. september. Følge
lig ble det ikke foretatt innhenting av data om utsæd og husdyrhold.
Allikvel kan vi formode at det var en husmannsplass av vanlig størrelse.
Folket
Husmannen i 1893 da raset gikk var Andreas Simonsen. Han kom dit fira
Bjartnesnesset eller Nesjan som plassen også ble kalt, i april 1893. På Jerm
stadenget overtok han etter sin svoger Peder Pedersen, som reiste til Amerika
etter sine sønner som hadde reist før ham.
Følgende mennesker hadde tilholdssted der
da raset gikk:
- Andreas Simonsen, husmann, tresko
maker, 46 år
- Anne Pedersdatter, kone, 47 år
- Juliane, datter, 15 år
- Petra, datter, tvilling, 6 år
- Sofie, datter, tvilling, 6 år
Andreas' foreldre var den ovenfornevnte
Peder Pedersen og kone Anne Andersdatter.
Anne Pedersdatter var fra en annen hus
mannsplass under Jermstad, Hammeren østre,
og hennes foreldre var Peder Olsen og Anne
Ulriksdatter.
Andreas Simonsen.
Hva som skjedde
Som nevnt ovenfor, ble ikke denne husmannsplassen berørt av noen av
råsene men det betød ikke at beboerne ikke ble skremt. De kunne ikke vite
hvor raset ville stoppe. De rømte derfor opp til Annes foreldre som bodde
på Hammeren.
Etter det første raset flyttet de tilbake, men da raset 6. september gikk,


----
199 RasB
----
torde de ikke lenger å bo på Jermstadenget. De bodde da en tid på Hammeren.
Etterpå
I 1894 kjøpte Andreas restene av Jermstad vestre, og umiddelbart ble det
bygget hus der. Med en gang husene sto ferdig, flyttet de dit.
Andreas fikk en erstatning på kr. 150. Rimeligvis var dette til dekning av
utgiftene med husflyttingen.
Anders døde på Jermstad vestre i 1918, og Anne i 1929.
Juliane bodde på Folloaunet. Hun drev som syerske. Hun døde ugift i 1959.
Petra ble gift med Oscar Ahlgren. Etter at han døde, flyttet Petra til sin
søster Juliane på Folloaunet. Hun døde der i 1970.
Sofie ble gift med Peter Halvdan Prestmo. De overtok Jermstad vestre.
Hun døde i 1966.

----
200 RasB
----
Dette var en av de gamle navnegårdene i rasområdet. Trolig skrev Krag
seg fra vikingetid. Navnet som betyr krå, hjørne, tyder på at den er blitt ut
skilt fra Follo.
Eieren av Krag i 1893, Ove Missen Haugskott, hadde kjøpt Krag, Trøg
stad lille og Lyngåsen samt de tidligere utskilte partene av Krag, Egge og
Gran, så sent som i 1891 av Anton B. Monrad. Krag og Trøgstad lille lå som
nære naboer, og dette førte til en del sammenblanding av gårdsnumrene og
navnene på disse gårdene. I de offisielle listene etter raset er Ove Haugskott
ført som eier av Trøgstad med gårdsnummer 106.1/2. Gårdsnummer 106 var
Krag. Trøgstad lille hadde nummer 97.
Krågsvaldet lå syd for Follo. Opprinnelig strakte det seg ut på begge sider
av Krågsdalen hvor det i vest grenset mot Prestegården Auglen og Mo, og
i øst mot Trøgstad lille. Men etter at Gran og Egge var blitt skilt ut, nådde
valdet bare til Krågsdalen. I syd lå Krågsmoen som var skilt ut fra dette val
det. Tidligere valdet Krag både mot Haga og Eklo.
Før Ove Haugskott overtok, ble gården drevet som underbruk under Follo
hvor den daværende eier bodde. I løpet av den korte tiden Haugskott bodde
der, skaffet han seg en brukbar besetning. 11893 hadde han 2 hester, 10 kyr,
9 småfe og 3 griser.
Matrikkelskylden var på 12 mark 95 øre.
Ove Haugskott drev både Krag og den delen av Trøgstad lille som ikke
var solgt. Han solgte nemlig en del av Trøgstad lille til Jens Skogås. Denne
parten fikk navnet Trøgstad lille søndre.
Men før Ove Haugskott kjøpte gården, ble den drevet av Johan Gran. I
ettertid er han feilaktig oppført som eier av gården. Han var rimeligvis lei
lending eller forpakter. Men det hevdes flere steder at han var der om høsten
1892. Den høsten holdt han på med å staure korn. I en matpause skulle folkene
inn for å spise, og de såtte jernstauren eller spettet igjen i et hull i jorden.
Da de kom ut igjen, var spettet borte. Etter en tid fant de det, men det hadde
da sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Dette skal Johan Gran ha tatt som
et varsel, og han flyttet derifrå.
Det samlede arealet for Krag og Trøgstad lille ble etter raset beregnet til
totalt å ha vært 452,7 dekar. Av dette var 265,7 dekar dyrket mark, 39,4
dekar eng og 147,6 dekar skog og havning.

----
201 RasB
----
Krågsvaldet omfattet foruten gården Krag også eiendommene Egge, Gran
og Krågsmoen.
Krag var forsikret på følgende vis:
En hovedbygning - kr. 3.200, en stall - kr. 1.000, et stabbur - kr. 400,
en fjøsbygning - kr. 600, en ladebygning - kr. 400, en bryggestue - kr. 200,
og en smie - kr. 100.
Av dette kan vi utlede at bygningsmassen var forholdsvis stor
Avlingen var forsikret slik:
40 tønner bygg - kr. 480, 100 tønner havre - kr. 800, 150 lass høy - kr.
1.500, 100 tønner poteter - kr. 300, og 90 berger halm - kr. 270.


----
202 RasB
----
Folket
Ove Haugskott var ugift, og han hadde derfor to tjenestejenter, en hushol
derske og en budeie. Natten til 19. mai bodde disse tre på gården:
- Ove Nilsen Haugskott, gårdbruker, 37 år
- Laura Eriksdatter Sogstad, husholderske, 25 år
- Marta Sakariasdatter, budeie, 47 år
Ove Haugskott var fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen Haugs
kott og Ane Pauline Olsdatter Heitlo.
Hans husholderske, Laura Eriksdatter, var også fra Frol. Hun var fra en
husmannsplass under Sogstad. Hennes foreldre var Erik Kristiansen og Matilde
Serine Borgsø.
Derimot er det vanskeligere å fastslå hvor budeien Marta Sakariasdatter
var fra. Det er ingen som bar dette navnet i Verdal i henhold til folketell
ingen 1875. Trolig kom hun fra en annen bygd. I 1885 døde en Ingeborg
Sakariasdatter i barselseng. Hun var gift med gardmann Peder Krag. Hun
var fra Revdal i Verran. Kanskje var Marta hennes søster.

Sofie Johansdatterfra Sundby og Ove Nilsen Haugskott med tre av deres barn

 

----
203 RasB
----
Om Krag er det også fortalt at det sto et eiketre på gården. Om dette treet
ble det sagt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det skje en stor
ulykke. Ove Haugskott trodde ikke på denne spådommen, og han hugget ned
treet. 1
Hva som skjedde
I likhet med svært mange i rasområdet ble også folkene her fullstendig over
rasket. Riktignok hørte Laura Eriksdatter en merkelig rammel, men hun tok
det for å være kjørekarer med vogner som kom til gards, og hun ante derfor
ingen uråd. Derimot sto hun opp for å koke kaffe til kjørekarene.
Da gården seilte utover, var det ingen som hadde kommet seg unna. Ove
Haugskott kom seg opp på taket, og ble med husene over på den andre siden
av dalen. Der ble de liggende nedenfor Sundby. Her ble han berget i land.
Men han hadde fått hard medfart underveis. En tømmerstokk traff ham i
hodet, og da han ble tatt i hus hos Johan Larsen på Sundby østre, var han
så syk at han ble sengeliggende i en måned. Han fikk varig men av slaget
mot hodet. Hele livet hadde han hodepine, og balansenerven var skadet slik
at han sjanglet når han gikk.
Martha Sakariasdatter ble også berget. Hun må også ha befunnet seg enten
i huset eller like i nærheten, for hun ble berget i land ved Sundby der Ove
Haugskott ble berget. Det fortelles at hun ble berget i land ved hjelp av et
taug. Mer også hun fikk store skader, og hun ble brakt til sykehuset på
Levanger. Der måtte et ben amputeres som følge av skadene hun hadde fått.
Laura Eriksdatter derimot unngikk store skader, seiv om hennes seilas gjen
nom raset tilsynelatende var vel så dramatisk som de to andres. Sine opp
levelser har hun seiv fortalt påfølgende vis: 2
«Langt på natten våknet jeg av kraftig rammel, og jeg så ut. Men jeg kunne
ikke se noe særlig. Jeg trodde at det var noen karer som kom med vogn til
gården, og jeg sto opp for å koke kaffe til dem.
Kvarteret etter var raset i full gang. Vegger og dører ble slått inn, innbo
føk gjennom rommet, og jeg trodde at dommedag var kommet.
Leiren trengte seg frem i voldsomme mengder og med uhyre kraft, og den
ødela alt. Gården sank dypere og dypere.
Da jeg fikk se at leiren sto helt opp til vinduet mitt i andre etasje, hoppet
jeg uti, for jeg skjønte at gården ville drukne i leirsuppen. Jeg trev med meg
en klokke i farten og tviholdt på den hele tiden. Jeg klamret meg fast til en
gresstue med noen kvister som kom drivende, og fikk holdt meg opp slik
at jeg ikke ble kvalt.
Det bar av sted hele Verdalen nedigjennom, en 4 - 5 kilometer, til Ros
voll. 3 Jeg var bare iført nattklær, og jeg frøs slik at jeg trodde jeg skulle fry
se i hjel.

----
204 RasB
----
På en sandbanke ved Rosvoil fikk jeg
krabbet meg opp, og da viste klokken som
jeg hadde tviholdt på hele tiden, 1.45 om
natten.
Jeg fikk tørket av meg en del av leiren
som jeg var tilklint av. Og så satt jeg der
gjennomvåt i kulden til klokken 9 om mor
genen. Da var jeg helt spekt.
Et stykke unna fikk jeg øye på militære
som arbeidet med å redde folk. Et sted så
jeg de hugget hull på et hustak og fikk ut
noen som var i huset. 4 (Se mer om dette
under Redningsarbeidet og Hegstad
stuggu.)
Andre steder så jeg folk som løp avsted,
redde for at det skulle komme nye ras. Jeg
Laura Eriksdatter Sogstad, sen- dro av meg underskjørtet og viftet med det
ere gift Eriksen på Levanger.
en lang stund. Omsider fikk en av sol
datene, Olaus Vinne, øye på meg der jeg
lå langt fra fast land. 5 (Se mer om hans, Martin Blybakkens og P. A. Rø
stads bedrifter under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Vinne, Martin Blybakken og P. A. Røstad fikk reddet meg i land, tullet
meg inn'i ullplagg, hjalp meg til en gard hvor jeg fikk vasket av meg den
verste leiren. Så fikk jeg varm mat og drikke. Jeg ble lagt inn på en gard
ved Leirfall. Der lå jeg alene en lang stund. Folkene der var blitt redde og
løp sin vei. 6
Omsider kom jeg hjem til Frol igjen.»
På spørsmål om hvilke plager hun hadde hatt etter denne opplevelsen, for
talte hun at hun var fryktelig nervøs en tid etterpå, men det gikk over snart.
Ellers hadde hun ingen andre plager.
Ved en annen anledning har hun fortalt at hun kom under leirmassene og
holdt på å bli kvalt. Men et hus som drev mot henne, presset henne opp mot
overflaten igjen slik at hun fikk luft. Det var da hun fikk fatt i treroten eller
kvistene. Og i den holdt hun seg fast under den videre seilas. Hun var imid
lertid under flere ganger før ferden stanset nede på sletten.
Laura Eriksdatter hadde langt hår med fletter. Hun hadde et svare strev
med å få rent håret etterpå.
Husdyrene på gården strøk med, og all jorden forsvant.
Jordveien ble etterpå vurdert til å ha vært verdt kr. 8.300.
Eiendommen ble forøvrig satt til kr. 9.000.
Alt forsvant.


----
205 RasB
----
Etterpå
Ove Nilssen Haugskott fikk kr. 7.960 i erstatning. Av dette fikk han kr.
528,36 i forskudd. Han hadde kr. 28,36 i gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad, og dette beløpet ble trukket fra erstatningen.
Laura Eriksdatter fikk kr. 100 i erstatning, og Marta Sakariasdatter fikk
kr. 270. Hun fikk også 100 kroner i forskudd. At Marta fikk større erstat
ning enn Laura hadde rimeligvis sammenheng med skaden hun fikk.
I 1895 ble skylden for Krag fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 1, Krag av skyld mark 6,48 et avtak for 20 år av
mark 6,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,16.
For Krag medførte dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,24 for første
halvår 1893.
Men etter som det var samme eier av Trøgstad lille, og den gården ble
regnet sammen med Krag og hadde samme gårdsnummer, ble følgende be
stemt for den:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 2, Trøgstad lille av skyld mark 7,03 et avtak for
20 år av mark 7,03, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,66.
For Trøgstad lille betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,43 for
første halvår 1893.
Det ble senere gjort en tilføy eise i protokollen som lød:
For gårdsnr 106, bruksnr. 2 av skyld mark 6,47 et avtak til 31. desember
1913 av mark 6,47 og deretter for bestandig et avtak av mark 6,15.
Krag sammen med Trøgstad lille ble også sett under ett ved overføring av
jorden til Staten. Det totale arealet som hadde gått tapt, var 452,7 dekar. Det
ble utlagt som en teig i skredgropen. Men dette arealet var ikke større enn
390 dekar. Det var således 62,7 dekar mindre enn det opprinnelige. Dette
ble en del av Statsteig A.
Ove Haugskott ble senere gift med Sofie Johannesdatter, datter på gården
Sundby hvor han ble tatt i land, og i 1896 kjøpte de gården Mule i Frol
Ove døde i 1914.
Laura Eriksdatter ble gift med bakermester Ingvar Eriksen på Levanger.
Hun ble over 90 år.
Når det gjelder Marta Sakariasdatter, var hun trolig den med dette navn
som arbeidet som ugift dagarbeider på gården Holmen ved Holmsveet i 1900.
Noter:
Opplysninger ved Ingeborg Haugskott, datter av Ove Haugskott.
Intervju i Levanger-Avisa 24. desember 1958 på hennes 90-årsdag.
Hun sier Valstad, men det var Rosvoll.
Dette må ha vært Hegstadstuggu.
Olaus Vinne var ikke soldat. Han var en frivillig sivil som deltok i redningsarbeidet.
Hun sier ved Leirfossen. Det kan ikke ha vært annet enn Leirfall. Rimeligvis ble hun tatt i
land ved en av Rosvollgårdene. De lå så lavt at leirsuppen nådde nesten opp til husene.

----
206 RasB
----
KRAG, EGGE 106.6
Gården
Egge var en av de tidligere utskilte partene av Krag som Ove Haugskott
kjøpte sammen med Krag og Trøgstad Ulle av Anton B. Monrad. Og Haug
skott solgte denne parten videre til Anders Larsen Tiller i 1892.
Egge lå på vestre side av Krågsdalen med grense mot Mo mot vest. Mot
nordvest grenset Egge mot Gran. Denne grensen fulgte en sidevei til Mo fra
hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. I det nordøstlige hjørnet grenset Egge
mot Follo. Krågsdalen dannet så grensen mot hovedbølet Krag i øst. Helt
mot syd nådde valdet ned til Krågsmoen. Her strakte Krågsmovaldet seg over
på vestre side av Krågsdalen.
I og med at dette var en utskilt part fra en annen gard, var ikke Egge noen
spesielt stor gard. Men den var en god del større enn de selveiende husmanns
plassene som dukket opp etter hvert mot slutten av 1800-tallet.
Matrikkelskylden var 3 mark 24 øre.
Etter raset ble arealet fastslått til åha vært 59,1 dekar dyrket mark og 19,7
dekar eng, noe som tilsammen utgjorde 78,8 dekar.
I og med at disse beregningene ble foretatt etter raset, ble det tydeligvis
ikke tatt hensyn til at hele østgrensen av dette valdet ble dannet av Follo
bekken. Bekkedalen, øverst kalt Follodalen og nederst Krågsdalen, var tem
melig dyp. Øverst var den riktignok ikke dypere enn ca. 10 meter. Der krysset
forøvrig hovedveien bekken. Men bare et par-tre hundre meter lengre ned
var den mer enn 30 meter dyp. Det er derfor klart at seiv om dalen ikke var
spesielt bred, og dalsidene var temmelig bratte, må Egges del av dalen ha
utgjort en ikke übetydelig del av valdet. Og den var ikke utnyttbar hverken
til dyrket mark eller eng. I beskrivelser gitt i siste del av forrige århundre,
ble det sagt at dalen ikke var fremkommelig hverken for folk eller fe.
Det var ingen beboere i 1891, og følgelig finnes det hverken noen oversikt
over utsæd fra 1890 eller husdyrhold fra 1891.
I 1893 var det trolig bare 1 ku og 4 småfe på gården.
Folket
Familien som bodde der da raset gikk, besto av følgende personer:
- Anders Larsen Tiller, gårdbruker, 38 år
- Anna Pedersdatter, kone, 35 år
- Laurits Otilius, sønn, 2 år

----
207 RasB
----
Anders var sønn av Lars Anderssen og Marta Kristensdatter på Tiller nedre.
Anna Pedersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var Peder Olaus
Pedersen Vikan og Anne Bergitta Andreasdatter født Kjesbu.
Hva som skjedde
Hva som gikk for seg her, vet vi ingen ting om. Alle omkom. Gården må
ha gått ut helt plutselig. Vi vet heller ikke sikkert om den gikk ut i det andre
skredet eller i det tredje. Men mest sannsynlig må den ha blitt med i det tredje
skredet. Noe som tyder på det, er det forhold at Anders Larsen ble funnet
død nede ved Bjartnes.
Han må ha blitt ført ditt av rasmassene, og det var bare massene fra det
siste skredet som havnet så langt.
Ved siden av liket ble det funnet et leie av gress og halm som han hadde
ligget på. Det ble antatt at han hadde vært i live en god stund før han døde
av kulde og utmattelse. I avisene ble det også antatt at han hadde dødd av
sult. Dette er naturligvis bare tøys. Det tok bare en og en halv dag før Vuku
sjøen steg over demningen, og hvis Anders var i live inntil da, druknet han
da vannet kom.
Døde:
ANDERS LARSEN TILLER, født 1855
ANNA PEDERSDATTER TILLER, født 1858
LAURITS OTILIUS ANDERSEN TILLER, født 1891
Anders ble funnet 2. juni. Gravleggelsen fant sted på Stiklestad 5. juni,
og jordfestelsen 11. juni.
Hans kone Anna ble funnet 22. juli og gravlagt samme dag på Stiklestad.
Jordfestelsen skjedde 30. juli. Det vil si at man antok det var henne. Det var
ikke mulig å fastslå identiteten nøyaktig.
Lille 2-årige Laurits Otilius er ikke blitt gjenfunnet.
I en notis i Nordenfjeldske Tidende 30. mai 1894 sto følgende:
Lig findes i Værdalen.
I Nærheden af Bjertnes har man nu fundet Ligene af Tillers Hustru og Barn,
hvilket i fjor omkom under Raset i Værdalen og som medfulgte helt fra
Jermstad.
Ligene, der var nogenlunde gj enkj endelige, blev fundet under nogle Senge
klæder i Leret.
Men som det fremgår av hva som står ovenfor, ble Anna Pedersdatter Tiller
funnet 22. juli 1893. Laurits Otilius ble ikke funnet. Dette er derfor feil. Sann
synligvis er det en sammenblanding med Andrea Jensdatter som var søster
av Serianna Jensdatter, kone på Jermstad vestre, og et av søsterens barn,

----
208 RasB
----
enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. Man antar at kvinneliket som ble fun
net 25. mai 1894 var henne og et av barna, (se under Jermstad vestre).
Hele eiendommen forsvant. Bare et lite hjørne som nådde ned til Follo
dalen lengst nord på valdet, sto igjen på toppen av øya i Raset. Resten var
borte. Rasbunnen ligger opp til 25 meter lavere enn den tidligere overflaten
på dette stedet.
1 ku og 4 sauer strøk med.
Jordveien ble fastslått å ha hatt en verdi av kr. 2.500 før raset.
Resten av eiendommen ble satt til kr. 2.000.
Alt gikk tapt.
Etterpå
Døsdboet ble tilkjent en erstatning av kr. 1.450. Av dette gikk kr. 5,33
til dekning av gjeld Anders Larsen Tiller hadde hatt i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Om matrikkelskylden står det i protokollen av 1895:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 6, Egge av skyld mark 3,24 et avtak for 20 år av
mark 3,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,08.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.
Hele eiendommen på 76,8 dekar gikk tapt. Alt ble utlagt til Staten. Arealet
ble 6,0 dekar mindre i skredgropen, nemlig 70,8 dekar. Dette ble en del av
Statsteig A.

----
209 RasB
----
Dette var en tidligere utskilt part av Krag. Gran ble kjøpt av Ove Haug
skott samtidig med at han kjøpte en del andre eiendommer av Anton B.
Monrad.
Gran lå i det nordvestre hjørnet av det opprinnelige Krågsvaldet. Mot vest
lå Prestegården Auglen. Mot nord lå Follovaldet. Langs grensen mellom
Krågsvaldet og Follovaldet gikk etter all sannsynlighet hovedveien fra Stik
lestad til Vuku. En lokal vei som førte fra denne hovedveien til Mo, dannet
trolig grensen mot øst mot Egge, en annen utskilt part av Krag. Helt i det
sydvestre hjørnet nådde Granvaldet bort til Movaldet. Der lå Moåker.
Etter raset ble det fastslått at gården hadde bestått av 33,4 dekar dyrket
jord og 4,9 dekar eng, tilsammen 39,3 dekar. Det var altså ingen stor eien
dom det var tale om.
Matrikkelskylden var 1 mark 22 øre.
I 1891 var det ingen bruker der. Følgelig finnes det ingen opplysninger
om utsæd og husdyr fra først på 1890-tallet.
I 1893 var husdyrtallet 2 kyr og 3 sauer.
Folket
Tore Olsen Eklovald kjøpte Gran i april i 1892 av Ove Haugskott.
Faste beboere der i mai 1893 var følgende:
Tore Olsen Gran, selveier, 46 år
Ingeborganna Larsdatter, kone, 47 år
Peter Olaus, sønn, 12 år
Sofie, datter, 9 år
Inger Marie, datter, 5 år
Gustav, sønn 1 år
Susanna Olsdatter Klokkerhaug, inderst, 76 år
Nils Andersen Faren, inderst, fattiglem, 78 år
I 1875 bodde Tore og Ingeborganna Larsdatter på husmannsplassen
Hallemsvald søndre.
Tore var sønn av Ole Halvorsen og Serianna Toresdatter på Lundsmoen
i Leksdalen.
Ingeborganna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hjelde sammen med

----
210 RasB
----
Ingeborganna Larsdatter og Tore Olsen Gran
sin mor Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen. Hennes far het Lars
Johnsen.
Susannas foreldre var Ole Ellefsen Bredingsvald og Ingeborg Larsdatter
Leirset. Hun var gift første gang med Ingeborgannas far Lars Johnsen, og
andre gang med Peder Johansen.
Nils Andersen var husmann på plassen Holmshelden under Holmen i 1865
og i 1875 husmann på plassen Tus'n under Faren nedre. Han var gift med
Guruanna Olsdatter, men han var enkemann i 1893. Hans foreldre het Anders
Povelsen Tømte og Maren Nilsdatter.
I de offisielle listene er også Serianna Toresdatter ført opp som inderst på
Gran. I så fall hun bodde der, var hun ikke hjemme da raset gikk. Hun var
en av Tores og Ingeborgannas eldre døtre.
Det samme gjelder Ole Toresen Gran. Han er også oppført som bosatt der
under titelen arbeider. Han var også sønn i huset, men var ikke bosatt der
da raset gikk. Da var han inne til tjeneste som kavallerist på Rinnleiret.
Ytterligere en fremmed person står oppført. Det er Gusta Jonsdatter. Hun
står oppført som tjener på Gran. Men heller ikke hun var der da raset gikk.
Hva som skjedde
Tore og Ingeborganna lå nede sammen med den ett år gamle Gustav. De
andre lå ovenpå.


----
211 RasB
----
Da de merket raset, klarte de så vidt å
komme seg ut. Ingeborganna ropte opp til
dem som lå i andre etasje, og hun hørte
at de var vakne. Tore var på vei inn for
å hente barna, men det var for sent. Hu
set beveget seg allerede, og det knaket i
sammenføyningene. Og i det gårdstomten
fors vant ned i dypet, sprang de for livet.
Også mens de sprang, raste det under
hælene på dem. Tore hadde Gustav under
armen.
Gustav skal ha erindret at de passerte en
skigard, og at den sank i dypet like bak
dem.
De må ha sprunget nordover for de pas
serte et nabohus hvor folkene fremdeles Gustav Toresen Gran.
sov. Her banket Ingeborganna på vinduet i forbifarten. Hun hørte at døren
ble åpnet, men i det samme sank huset ned. Hun hørte noen forferdelige skrik,
så ble alt stilt. Både hus og mennesker fors vant.
Dette kan bare ha vært Smedhaugen hvor familien Belbo bodde. Den plassen
lå på Follo vald. 1 Det lå nemlig ikke flere garder hverken vest eller nord for
Gran som gikk med i raset. Det er heller ikke sannsynlig at de sprang øst
over, for da hadde de mattet krysse rasområdet i en strekning av mer enn
to kilometer før de nådde trygg grunn.
Sønnen, Ole, som var på Rinnleiret, ble utkalt til redningsarbeid i forbind
else med raset. Så fikk han høre at han hadde mistet tre av sine søsken, sin
mormor og hjemmet sitt i raset.
På Gran omkom fem av beboerne.
Døde:
PETER OLAUS TORESEN GRAN, født 1881
SOFIE TORESDATTER GRAN, født 1884
INGER MARIE TORESDATTER GRAN, født 1888
SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG, født 1817
NILS ANDERSEN FAREN, født 1815
Bare en av dem ble gjenfunnet. Det var Nils Andersen Faren. Han ble funnet
1. juni. Han ble begravet på Stiklestad 3. juni. Jordfestelsen fant sted dagen
etter.
Både jord og hus forsvant. De mistet også 2 kyr og 3 småfe.
Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 1.500 før raset.
Eiendommen forøvrig sto i 1.800 kroner.
Alt forsvant.
Verdalsboka - 14


----
212 RasB
----
Etterpå
15. desember behandlet Velferdskomitéen en søknad fra Tore Gran om bi
drag til underhold for seg og familien denne vinteren. Søknaden ble over
sendt til Utdelingskomitéen. Det går ikke frem om han fikk tilskuddet, men
sannsynligvis gjorde han det. For da erstatning ble tildelt Tore for tap av
eiendommen, står det at han hadde fått et forskudd. Han fikk kr. 1.870 i er
statning. I forskudd fikk han kr. 122,03. Av dette siste beløpet utgjorde kr.
22,03 hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
To av Tore Grans eldre barn fikk også erstatning. Det var Ole Toresen
Gran, kalt arbeider, og Serianna Toresdatter Gran, kalt inderst. De fikk hen
holdsvis 60 og 85 kroner. Ole fikk kr. 20 i forskudd, og Serianna fikk kr.
40.
Som nevnt ovenfor, var en Gusta Jonsdatter oppført som tjener på Gran.
Hun fikk kr. 15 i erstatning. Hvem hun var, og hvorfor hun fikk erstatningen,
er ukjent. Men det er en kjensgjerning at mange fikk erstatning fordi de trus
tet sin levevei som følge av raset.
I 1895 ble sky Iden fastsatt på følgende vis:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 5, Gran av skyld mark 1,22 et avtak for 20 år av
mark 1,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,16.
Dette'ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893.
Hele eiendommen på 39,3 dekar ble utlagt til Staten i en teig. Den utgjorde
nede i skredgropen 35 dekar, altså 4,3 dekar mindre enn den opprmnelige
eiendommen. Dette ble en del av det som senere fikk navnet Statsteig A.
I 1890-årene kjøpte Tore Gran Aksnes søndre i Leksdalen. Og i 1900 bod
de han, Ingeborganna og Gustav der.
Tore døde i 1930, og Ingeborganna døde i 1931.
Gustav giftet seg med en Johanna fra Overhalla. Han bygde huset Garpen
på Øra. Senere flyttet de til Namsos hvor Gustav var skreddermester. Han
døde i 1968.
Note:
1 Der var forøvrig den plassen det ble feilaktig sagt at Dina Jermstad sprang forbi, og at de
ikke hørte hennes varsel, men la seg til å sove igjen. Men det var en sammenblanding med
Smedgården, en av Jermstadgårdene.

----
213 RasB
----
KRAG, KRÅGSMOEN 106.4
Gården
Krågsmoen var en selveiergård utskilt fra Krag. Det har ikke vært mulig
å plassere den med 100 prosents nøyaktighet. Men det er helt klart at den
lå på østre side av Krågsdalen og syd for hovedbølet Krag.
Et stykke øst for disse gårdene gikk det en vei fra nord mot syd parallelt
med dalen. Det synes rimelig å anta at husene på Krågsmoen må ha ligget
i tilknytning til denne veien, om enn ikke like ved veien. Trolig fulgte denne
veien grenselinjen mellom Krag og Trøgstad lille.
Krågsdalen skar igjennom Krågsmovaldet. Dalen var temmelig dyp på denne
strekningen. Dalen var bortimot 35 meter dyp med svært bratte dalsider som
var svært utsatt for utglidninger. Gården må ha ligget et stykke unna kanten.
Valdet endte sannsynligvis i en spiss lengst mot syd. Der møtte det Haga
valdet. Mot vest lå Movaldet. Mot nord, på vestsiden av Krågsdalen, lå Egge,
en annen utskilt part fra Krag. Fremdeles mot nord, men på østsiden av dalen
lå hovedbølet Krag.
Det er tvilsomt om Krågsmovaldet strakte seg så langt mot øst at det be
rørte Trøgstad lille.
Mot syd lå Eklosvedjan, en del av det opprinnelige Eklovaldet.
Krågsmoen var ikke noen stor gard. Men den var vesentlig større enn mange
andre selveiergårder som tidligere hadde vært husmannsplasser.
Etter raset ble arealet fastslått å ha vært på 73,8 dekar. Av dette var 39,4
dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 29,5 dekar skog og havning. Rimelig
vis utgjorde Krågsdalen storparten av det udyrkede arealet.
Matrikkelskylden var 1 mark 81 øre.
Sommeren 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og
2 kilo gressfrø. Det ble satt 5,5 hektoliter poteter. Et areal på 0,33 ar ble
benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Og på gården fantes det 2 to-hjulte
vogner.
1. januar 1891 besto besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 3 sauer, 1 gris og 6 høns.
I 1893 besto visstnok besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 1 gris og
8 høns.

----
214
----


----
215 RasB
----
Folket
Eieren, Hans Nilsen, hadde kjøpt gården i 1892. Foruten at han var bonde,
drev han som skomaker. Han var blant annet svenn på Steinkjer. Han var
født i Gausdal.
Før han og hans familie kom til Krågsmoen, bodde de på Aspås lille i
Leksdalen.
Da raset gikk, bodde 6 mennesker på Krågsmoen:
- Hans Nilsen, bonde, selveier, skomaker, 36 år
- Ingeborganna Olsdatter, kone, 33 år
- Nils Marius, sønn, 8 år
- Marie Othelie, datter, 6 år
- Ida Mathilde, datter, 4 år
- Sofie Augusta, datter, 1 år
Hans Nilsens foreldre kom opprinnelig fra Gausdal. Hans far var husmann
på Midjovald i Sparbu. Hans navn var Nils Hansen.
Ingeborganna Olsdatters foreldre var Ole Sevaldsen Aspås og Mali Anders
datter.
Ingeborgannas far var enkemann og kårmann, og han bodde tydeligvis og
så sammen med datterens familie på Krågsmoen. Men 8. mai døde han av
lungebetennelse. Han skulle gravlegges 2. pinsedag, det vil si 22. mai, og
han lå på likstrå på Krågsmoen. I forbindelse med begravelsen var en kone
fra Movald der for å hjelpe til. Dette var
- Berte Olsdatter, 64 år gammel.
Berte Olsdatter var kårenke på Movald og var egentlig fra Fåberg. Hun
hadde vært gift med husmann og skomaker Nils Olsen. Som navnet hennes
forteller, het hennes far Ole. Noe annet om hennes foreldre vites ikke.
Følgelig var det syv levende mennesker på Krågsmoen natten til 19. mai.
Hva som skjedde
Raset kom fullstendig overraskende på folkene på gården. Det heter seg
at Hans Nilsen våknet ved at bølgene slo fremover gulvet. Det kan ikke ha
vært bølger av vann. Det må ha vært den tyntflytende leirsuppen som på det
tidspunktet hadde trengt inn i huset.
I enkelte beskrivelser av skredet fra 1893 heter det seg at gården lå nederst
i Krågsdalen, og hele skredet sto mot husene her. Som fortalt tidligere, lå
Krågsmoen nokså langt mot syd. Men den lå nok ikke nede i Krågsdalen.
Til det var dalen for dyp og dalsidene for bratte. Heller ikke sto rasmassene
mot husene her. Derimot er det ting som tyder på at Krågsmoen har glidd
ut som den siste heimen i det første raset.
Da grunnen sank ned under husene, fulgte husene med, og det er vel i den
forbindelse at leirmassene kom inn. Husene fulgte med overflaten ut

----
216 RasB
----
gjennom skredporten og videre i retning av Melbyberget. Men under denne
seilasen ble husene og stykket husene lå på, brutt i stykker.
Hans Nilsen sprang straks ut av sengen sammen med sin kone. De fikk
med seg barna og Berte Movald, og kom seg ut gjennom en vegg som var
blitt brukket opp.
Husene seilte først ned forbi Haga. Deretter fulgte de strømmen i retning
av Melby. Der havnet de inn i den bakevjen leirstrømmen dannet, da den
ble tvunget tilbake fra Melbyberget i retning av Eklomelen. Til slutt ble hus
ene liggende mellom Melby og Eklo, men nærmere land på Eklosiden.
Alle hadde kommet seg ut, og de sto ute på restene av gardsplassen da den
ble liggende i ro. Det var uråd å prøve å komme seg inn til fast land. Leir
suppen var bare litt fastere enn vann. Men der ute var det ikke noe blivende
sted. Det blåste en bitende kald vind fra øst, og de hadde bare nattklærne
på seg. Hans begynte da å rive bordkledning av husveggene. Han hadde ikke
noen redskaper å hjelpe seg med, men medfarten husene hadde fått under
veis, gjorde det lett å få tak. Og Hans var tydeligvis en sterk mann, og han
greide å rive av så pass meget at han fikk bygget en bro inn til Eklomelen.
Avstanden dit inn var bortimot et par hundre meter.
Da dette var gjort, bar han sine barn, det ene etter det andre inn til fast
land. Deretter leide han den gamle kona over. Hans kone ventet sammen med
det minste barnet og ble hjulpet over til slutt.
Broen var ikke tryggere enn at Hans sank nedi nesten til livet når han gikk.
Føttene til barna som han bar på ryggen, subbet nedi leirsuppen mens han gikk.
Alle kom seg trygt til fast land og berget livet. Men de hadde ikke fått med
seg noe. Bare en matte og en fell som hang på en tørkestang for klær utenfor
stabburet, ble berget.
Og da Hans Nilsen hadde berget hele sin famile, hadde han ikke færre enn
19 spikersår i føttene. Han hadde nemlig gått barbent frem og tilbake langs
etter bordbroen for hver gang han brakte noen inn til fast land.
Ingen av barna tok skade.
De tok seg så opp bakken til den nærmeste av Eklogårdene. Derfrå hadde
alle menneskene flyktet i vill redsel, og husene sto tomme. Seiv var Hans
Nilsen fullstendig utslitt og utmattet da de kom dit, slik at han la seg på noen
skinnfeller og sovnet.
Og da folkene på Eklo kom tilbake ut på dagen etter raset, fant de at dyr
ene var blitt stelt. Ingeborganna hadde både gitt husdyrene mat og melket
kyrne.
Liket av Ole Aspås ble senere berget på land. Begravelsen fant sted 6. juni.
Den 6-årige Marie har senere gitt følgende beskrivelse av hvordan hun opp-
levde raset: l
«Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor,

----
217 RasB
----
far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også
en hushjelp hos oss akkurat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar
var død, og vi skulle ha begravelse.
Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet,
og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og
de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: «Den e'a
Marie.»
Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo.
Da husrestene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang
frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs for vi var kledt i bare nattklærne, og
far laget en seng av halm til oss.
Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til
gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene, og laget en bro på
200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe.
Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå
kom han etter meg. Jeg satt på ryggen til far, og jeg drog da f ottene nedi
leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine.
Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at
det skulle komme flere ras.
Vi tok inn i husene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til
oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også.
Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve
å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det
var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt.
Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene
av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua for
svant ned i leiren.
Det var hardt for føttene til far da han bar oss over til Eklo. I bordene var
det mange spikre. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene
foten var det ni spiker sår, og i den andre ti.»
Av husdy rene berget 7 sauer og 6 høns. Men hele eiendommen på 73,8
dekar forsvant.
Jordverdien ble etterpå vurdert til å ha vært kr. 8.300.
Resten av eiendommen ble verdsatt til kr. 9.000.
I beregningene etterpå står det at alt gikk tapt. I så fall ble ikke de husdyr
ene som berget livet tatt med. Han mistet i alle fall 3 kyr, 1 sau og 1 gris.
Etterpå
Hans Nilsen fikk en erstatning på kr. 1.770 for sitt tap. Av dette ble kr.
104,04 betalt ut som forskudd. Kr. 4,04 av dette var gjeld til Verdalens Mei
eris landhandel på Stiklestad.

----
218 RasB
----
Der Krågsmoen hadde ligget, var det nå et enormt krater i landskapet.
Gården eksisterte ikke lenger, og i 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 4, Krågsmoen av skyld mark 1,81 et avtak for 20
år av mark 1,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,71.
Dette betød en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,62 for første halvår 1893.
Hele rasgropen ble utlagt til Staten, og det omfattet blant annet de 73,8
dekar denne eiendommen hadde bestått av. Imidlertid ble arealet som Staten
fikk av Krågsmoen, beregnet til 66,4 dekar eller 7,4 dekar mindre enn den
opprinnelige størrelsen. Skredgropen sammen med et område utenfor skred
porten fikk navnet Statsteig A.
Senere kjøpte Hans Nilsen eiendommen Aspås lille som hans svigerfar Ole
Sevaldsen hadde hatt, og hvor de seiv hadde bodd inntil de flyttet til
Krågsmoen.
Hans døde i 1939.
Nils Marius ble gift med Sofie Skayhaug. Han var bankmann i Trondheim.
Han døde i 1974.
Marie Othelie ble gift med John Rye. Hun døde i 1971.
Ida Mathilde ble gift med John Anneus Helmersen Støa. De kalte seg sen-
ere Solberg. Hun døde i 1958.
Sofie ble gift med Nils Skjøstad i Trondheim. Hun døde i 1937.
Berte Olsdatter bodde fremdeles på Movald i 1900. Hun hadde da kår, og
livnærte seg ellers av jorden på plassen og litt håndarbeide.
Note:
1 Nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, datterdatter av Marie.

----
219 RasB
----
LANDFALL 92.1
Gården
Navnet Landfall forteller om tidligere ras i dette området. Det raset som
ga gården navn, må ha gått for lenge siden. Det gikk en rekke ras i og ved
Leirådalen i senmiddelalderen, noe som blant annet førte til at Leirådalen
oppsto. Før det hadde det vært en sammenhengende flate mellom Faren og
Reppe. Og i tilknytning til disse råsene gikk det flere ras i terrassekanten
mellom Volen og Eklo.
Hvis tradisjonen stemmer, er Landfall en tidligere Eklogård som kaltes Høy-
Eklo. Denne lå kanskje på et høyere terrassetrinn enn de andre Eklogårdene.
Men så gikk raset, og gården forsvant. Restene av den ble til Landfall, hev
der tradisjonen. Hvor vidt dette medfører riktighet, er vanskelig å avgjøre.
Man kan naturligvis ikke se bort fra den muligheten, men sikkert er det ikke.
Gården kan ha fått navnet på et langt tidligere tidspunkt.
Terrenget rundt Landfall bærer i aller høyeste grad spor etter både ras og
elvebrudd. På alle kanter er det rasmeler. Og de siste store melene ble til
da det såkalte Landfallskredet gikk i 1747. Hele gården gikk ut, og fem men
nesker omkom.
Landfall i 1922 sett fra syd.
Foto: Einar Musum

 

----
220 RasB
----
Landfall ligger øst for Eklo søndre. Mot nord ligger Rognhaugen og Tok
stad. Helt i det nordøstre hjørnet støter Landfallvaldet mot Trøgstad og Steins
lien. Steinslien lager formelig en sirkelformet innskjæring i Landfallvaldet.
Mot øst ligger Volen. Verdalselven danner grensen mot syd.
Verdalselven har ikke alltid vært en behagelig nabo. Ofte har den forår
saket utglidninger og ødeleggelser på dette valdet.
Mesteparten av de ødeleggelser som ble påført Landfall av Verdalsraset,
kom som følge av at Vukusjøen oppsto. Riktignok ble noen mindre arealer
lengst vest på elvesletten dekket av rasmasser, men det var relativt små om
råder.
Dermed ble det ikke foretatt beregninger av gardens totale areal slik det
hadde vært før raset. Bare de deiene som hadde stått under vann, ble tatt med.
Matrikkelskylden var 9 mark 06 øre.
11890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 27 kilo gress
frø. Det ble satt 14 hektoliter poteter. På gården fantes 6 to-hjulte vogner
og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var tallet på husdyr 2 hester, 9 kyr, 12 sauer, 5 griser og
8 høner.
I raset i 1893 gikk det ingen dyr tapt, og følgelig finnes det ingen oversikt
over husdyrholdet dette året. Men vi er vel ikke så langt fra sannheten om
vi antar, at besetningen var av omtrentlig samme størrelse som i 1891.
Folket
Eieren i 1893, Ole Pedersen, hadde overtatt gården etter sin far Peder Olsen
i 1888.
I mai i 1893 bodde hele ti mennesker på Landfall:
- Ole Pedersen, gårdbruker, 39 år
- Barbroanna Larsdatter, kone, 32 år
- Peder Martin, sønn, 16 år
- Sverre Marius, sønn, 8 år
- Beret Marta, datter, 7 år
- Petra Lovise, datter, 5 år
- Anna Oddlaug, datter, 3 år
- en tjener
Og på kåret bodde
- Peder Olsen, kårmann, 71 år
- Marta Bårdsdatter, kårkone, 69 år
Barbroanna Larsdatter var fra Frosta. Hennes far var Lars Viktil. Hun var
Oles andre kone.
Oles sønn Peder Martin var fra hans første ekteskap. Peder Martins mor
var Serianna Hansdatter Gudding.

----
221
----

 

----
222 RasB
----
Kårmannen Peder Olsen var sønn av Ole Pedersen Landfald og Beret
Marta Andersdatter Tiller.
Kårkona Marta Bårdsdatter var fra Sende. Hun var datter av Bård Gun
dersen Sende og Magnhild Andersdatter.
Hva som skjedde
I følge det Dina Jermstad fortalte, var det hun som vekket opp folkene på
Landfall. Hun hadde løpt over rasområdet fra Gollaugstuggu under Follo hvor
hun bodde, forbi Jermstadgårdene, Trøgstadgårdene, Tokstadplassene og
Rognhaugen, før hun hadde kommet til Landfall. Da var raset omtrent over.
Hun hadde forsøkt å varsle folk
ene der hun sprang forbi.
På Landfall hadde de ikke mer
ket noe, og Ole nektet først å tro på
henne. Dina hadde vært plaget av
nervøsitet, og hun ble ansett for å
være litt sinnsforstyrret. På en av
gårdene hun hadde sprunget forbi,
Jermstad østre eller Smedgården,
hadde de nektet å høre på henne og
lagt seg til å sove igjen. Det ble og
så deres undergang.
Men Dina klarte å få Ole med seg
opp bakken nord for husene slik at
han kunne se utover rasgropen. Da
sank Ole i kne og brøt ut: «Herre
Gud! Hva er det som har skjedd?»
Men slik landskapet så ut, var det
klart at man måtte komme seg bort
snarest mulig. Raset kunne gå vide-
Peder Martin Pedersen, Oles sønn fra re> og Landfall ville kanskje gli ut.
første ekteskap. Både mennesker og dyr ble eva-
Både mennesker og dyr ble eva
kuert til Landfallenget eller Platået
som det også ble kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så langt fra Volen
Der ble det satt opp sommerstue.
Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over
leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og
Vukusjøen ble tømt igjen.
Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sann
synligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rogn
haugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over


----
223 RasB
----
til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras
ble ikke dempet av denne hendingen.
Vukusjøen steg til nye høy der etter dette raset. Mens den første Vukusjøen
hadde stått 11 meter over det gamle elvenivået, sto denne 14 meter over. Og
nå ble sjøen værende denne vinteren. Først om våren i vårløsningen klarte
elven å bane seg vei gjennom den nye demningen, og sjøen ble atter tømt.
Men nå var det skjedd ytterlige ting med den dyrkede jorden. Bare en uke
etter etterraset 6. september, fant Hærfossens gjennombrudd sted. Det skjedde
12. september. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men etter som
Helgåa nå ikke lenger hadde sitt løp over fast fjell gjennom Hærfossen, men
fritt frem kunne grave i de løse leirmassene syd og øst for dette fjellpartiet,
ble den sterkt slamførende. Og disse løsmassene ble avsatt i det stille vannet
i Vukusjøen. I løpet av høst- og vintermånedene 1893/94 la det seg opp desi
metertykke lag i bunnen av hele sjøen.
Og så lenge sjøen var der, var det dårlig med veiforbindelse mellom Land
fall og Vuku. Landfall sognet til Vuku kirke, og det fortelles at når man skulle
til kirken, rodde man fra Landfall til Vuku. Nedenfor Landfall og forbi Volen
rodde man over oldertoppene. Og man la til ved Ekerbakken ved Vuku. 1
En litt pussig følge var at man kunne fiske laks i Vukusjøen. Det ble satt
ut laksgarn fra bakken ved Landfall. Hvorvidt det var store fangster som ble
tatt, er usikkert. Det er kanskje tvilsomt. Men i alle fall var det laks i sjøen.
Det kan ha vært tilfelle både med den første og den andre sjøen.
Noe laks kan ha blitt innestengt av leirmassene, skjønt sannsynligvis gikk
den nok videre oppover. Imidlertid er det lite trolig at det gikk opp laks etter
at elven grov seg ned i leirmassene. Da ble den alt for tykk til at det var mu
lig. Derimot kunne laksen kanskje klare å gå opp da den andre sjøen lå der,
for da eroderte elven forholdsvis lite. Strykene ved Haga var ikke verre enn
at fisken klarte å forsere dem.
Skadene som ble påført jorden på Landfall, ble beregnet til å ha omfattet
369,1 dekar. Dette fordelte seg på 64 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og
295,3 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde før raset vært 8.250 kroner. Etter raset var den 4.950
kroner, slik at tapet ble 3.300 kroner. Tapet tilsvarte 2/5 av jorden.
Resten av gården hadde hatt en verdi av 10.000 kroner. Skaden ble satt
til 4.500 kroner, slik at den nye verdien ble 5.500 kroner.
Etterpå
Ole Pedersen flyttet tilbake til Landfall igjen. Det ble et svare strev med
å få jorden nede på elvesletten som var dekket av mo, brukbar igjen. Og mens
den løse moen lå der, var det veritable jord- og sandstormer når det blåste.

----
224 RasB
----
21. juni 1893 forelå det en søknad fra Ole Pederen Landfall om et bidrag
på kr. 800 til istandsettelse av hus. Han fikk innvilget kr. 200.
15. desember samme år fikk kårmannen bevilget kr. 50 til underhold. Dette
beløpet ble betraktet som gave.
Denne gåven var imidlertid etter all sannsynlighet foranlediget av et brev
som lensmann Hieronimus Wessel skrev på vegne av kårmannen Peder Olsen
22. oktober. Brevet lyder som følger:
Fra lensmannen i Verdalen
Kårmann Peder Olsen Landfald henvendte seg til meg med anmodning
om å søke for ham om å måtte få bidrag til underhold for seg og sin hustru,
da han som skadelidt ikke har noe å leve av.
Han har kår av gården Landfall, som nå eies av hans sønn Ole. Men
da det i år ikke ble noen avling på grunn av oversvømmelsen, ble det heller
ikke noe til kår for ham.
Det skal være bestemt av Statskomitéen at gården, om den får stå i ro
for ettertiden, skal svare et kår til Peder stort kroner 210 årlig. Men seiv
om så blir tilfellet, får han ikke noe godt av det før til neste høst. Og inntil
da er han uten midler til å kunne leve. Såvel han som hans hustru er så
gamle og svakelige folk at de ikke kunne tjene eller arbeide for sitt brød.
De har mattet fråflytte Landfall og bor for tiden på Søndre Hallem.
Da saken formentlig må bli å behandle av den gamle Forvaltningskomi
teen i dens første møte, tillater jeg meg å oversende nærværende til hr.
fogden i Stjør- og Verdal med bemerkning at det er på foranledning av
hr. amtmannen at Peder Landfall har henvendt seg til meg om for ham
å sende inn denne søknaden.
Verdalen lensmannsbestilling 22. okt 1893
H. H. Wessel
I erstatning fikk Ole Pedersen kr. 3.200,-. I tillegg til de kr. 200 han først
fikk, fikk han ytterligere 400 kroner i forskudd. I en kommentar heter det
at noe av dette ble brukt til dekning av gjeld.
Kårfolket Peder Olsen og Marta Bårdsdatter fikk en erstatning på kr. 400,-.
Dessuten fikk de en årlig livrente på kr. 160.
Landfall fikk en avfelling av sky Iden i 1895:
Gårdsnr. 92, bruksnr. 1, Landfall av skyld mark 9,06 et avtak for 5 år
av mark 3,62, deretter for 5 år at avtak av mark 2,56, og derpå for bestandig
et avtak av mark 1,06.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,25 for første halvår 1893.
Gården fikk fri rådighet over all berørt grunn da skadene besto i at landet
hadde stått under vann samt at noe ble lett overslammet.

----
225 RasB
----
Landfall ble berørt bare litt av selve skredet. Nede ved elven ble litt areal
overslammet. Derimot gjorde Vukusjøen en god del skade.


----
226 RasB
----
Ole Pedersen fortsatte å drive Landfall. Han døde i 1941. Hans kone
Barbroanna Larsdatter døde i 1943.
Peder Martin var gift to ganger, først med Gunda Bergerud, og deretter
med Marthine Bjanes. Han bodde på Bjanes gard ved Lillestrøm.
Sverre Marius ble først gift med Nikoline Buran. Deretter ble han gift med
Johanne Andersen. Han var en tid smed på Øra. Senere bodde han i
Trondheim.
Ber et Marta ble gift med Ingvald Johansen. De bodde på Øra.
Petra Lovise gift med bonde Olaf Østnes og bodde på Østnes. Hun døde
i 1983.
Anna Oddlaug utvandret til Amerika i 1911. Hun var gift to ganger, først
med Olav Sandvik og så med Andy Robertson. De bodde i Port Alberni i Bri
tish Colombia i Canada.
Peder Olsen, kårmannen, døde i 1908. Kårkona, Marta Bårdsdatter, døde
på Landfall i 1921.
Note:
1 Opplysninger ved Jenny Skavdal.

----
227 RasB
----
Parten ble skilt ut fra Leirfall østre i 1887. Det var den daværende eieren
av Leirfall østre, Karl Ludvig Leirfall, som beholdt dette stykket da han solgte
gården.
Gravvoll lå nede på elvesletten ved foten av melbakken øst for Leirfall.
Etter raset ble arealet fastslått til åha vært på 36,5 dekar hvorav 21,7 dekar,
eller nesten 22 mål, var dyrket jord, 11,8 dekar var eng og 3 dekar var skog
og havning.
Eiendommen var således ikke stor. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.
I 1890 var utsæden 0,33 hektoliter bygg, 0,33 hektoliter havre til grønn
for, 1,5 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. 2,5 ar ble brukt til andre rot
frukter. Videre fantes det 2 fire-hjulte og 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 var det 1 hest på Gravvoll.
Karl Ludvig Leirfall drev som vognmann. Det forklarer sammensetningen
av utsæden samt det forhold at det fantes en hest og et forholdsvis stort antall
vogner.
Folket
I 1893 var Karl Ludvig Leirfall enkemann. Han bodde på Gravvoll sam
men med sine barn. Følgende per soner var der ulykkesnatten i mai:
- Karl Ludvig Olsen Leirfall, vognmann, 57 år
- Johan Severin, sønn, 14 år
- Marie Kristine, datter, 11 år
Karl Ludvigs foreldre var Ole Jakobsen Skjerve og Beret Anna Anders
datter Sand.
Karl Ludvig hadde vært gift to ganger. Første gang var han gift med Karen
Sakariasdatter Brekken. Andre gang var han gift med Maren Anna Jakobs
datter Molden. Det var den siste som var mor til Johan Severin og Marie
Kristine.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, har Karl Ludvig beskrevet i et par brev han sendte
til sin søster i Amerika. 1
Han forteller at de gikk til sengs ved halv elleve-tiden om kvelden 18. mai.
Verdal sboka - 15

----
228
----


----
229
----

Stående: Anna Oline (Line) Karlsdatter *, Johan Severin Karlsen Lerfald.
Sittende: Emma Sofie Karlsdatter *, Karl Ludvig Olsen Lerfald. Personer mer-
ket med * var ikke med i raset.
Et par timer senere ble de vekket av et voldsomt brak. Det var leirbølgen
som slo mot huset. Døren ble slått inn av leirmassene som veltet inn i rom
met. Leiren lignet på kokt bly. Alt som var inne, ble slått ned, og bord, stoler
og senger fløt opp.
Karl Ludvig sprang øyeblikkelig ut og havnet ute i den dype leiren. Men
det var for dypt til at han kunne komme seg videre,og han klarte å kravle
seg tilbake inn i huset igjen. Han forsøkte å komme seg opp på loftet, men
det lyktes heller ikke.

 

----
230 RasB
----
På nytt sprang han til ytterdøren, og da så han stallen flyte av syllmuren.
Stallbygningen som var ca. 6 ganger 6 meter, ble liggende mellom huset og
fast land. Da det dessuten fløt noe tømmer like ved, klarte han å komme seg
bort på dette og over stallen og bort til fast land.
Barna ble stående igjen i døråpningen. De ropte til ham. Da Karl Ludvig
hoppet uti siste gang fra stallen, hoppet Marie ut fra dørtrappen. Hun for
svant ned i leiren, men dukket opp igjen. Hun ropte «far» tre ganger. Så kom
en leirbølge og slo henne ned i dypet. Dermed forsvant hun.
Johan Severin holdt seg fast i huset, og etter en stund klarte han å klatre
opp på taket. I mellomtiden sprang Karl Ludvig bort til Leirfall for å hente
hjelp. Og innen en time var det hundrevis av mennesker til stede, sier han.
Dette antallet er nok en overdrivelse, men mange var det sikkert nok.
Men det fantes ingen båter. De tok derfor alle slags materialer. Gjerder
ble brutt ned, og husrester, bord og planker ble benyttet til brobygging. Etter
en tid ble også Johan Severin reddet av brødrene Gustav og Sefanias Elling
sønner Leirfall. Men han var da sterkt medtatt av kulden.
Døde:
MARIE KRISTINE KARLSDATTER LEIRFALL, født 1882
Marie Kristine ble gjenfunnet, og hun ble begravet ved Vinne kirke 9
juni. 2 , .
Hele eiendommen ble ødelagt. 36,5 dekar ble oversvømmet av leirsuppe.
En hoppe og et føll gikk med.
Jordverdien hadde stått i 820 kroner før raset. Eiendommen forøvng hadde
stått i 1.200 kroner. Alt gikk tapt.
Etterpå
Karl Ludvig Leirfall hadde det tungt denne sommeren. Han bebreidet seg
seiv fordi han hadde forlatt barna. Hvis han ikke hadde hoppet i land, ville
ikke hans datter ha hoppet uti, og da ville hun ha berget livet. I brevene til
sin søster sier han at hodeputen hver eneste natt var våt av tårer.
Han fikk en erstatning på kr. 2.120. Av dette fikk han på forskudd kr. 300.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 260, bruksnr. 2, Gravvoll av skyld mark 0,24 et avtak for 20
år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,08 for første halvår
1893. .
Hele eiendommen på 36,5 dekar ble ødelagt. Han fikk tilbakeført 35,5 dekar
av Staten i en teig. Dette var 1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Senere flyttet Karl Ludvig den delen av huset som stakk opp over leirflaten
til Fæbyenget. Jorden ble tilbakeført til Leirfall østre.

----
231 RasB
----
Han bodde på Fæbyenget sammen med sønnen i 1900. Han fortsatte som
vognmann. Han døde i 1903.
Sønnen, Johan Severin, ble jernbanearbeider. Han giftet seg med Olive
Ber gitte Veie. De bodde på Eng søndre ved Fæby. Han døde i 1943.
Gravvoll. Huset slik det står på Fæbyenget idag. Bare øver ste etasje var mulig
å redde.
Note:
Avskrifter av brevene er utlånt av Liv Lerfald Granum.
Her har vi imidlertid et noe merkelig forhold. Familien Lerfald har i alle år trodd at Marie
Kristine ikke ble gjenfunnet, og gravstedet på Vinne har vært ukjent. Opplysninger ved Erna
Wangberg Larsen, datter av Johan Severin. Det kan videre bemerkes at gravstedet ikke kan
gjenfinnes på Vinne kirkegård i dag. Opplysninger ved Ottar Nordseth.


----
232 RasB
----
Leirfallaunet ligger mellom Ness østre og Ness mellom. Denne merkelige
beliggenhet trenger en nærmere forklaring. Dette er etter all sannsynlighet
restene av en gard som elven i sin tid ødela. Gården lå trolig på nordsiden
av elven den gang da elven gjorde en sving mot syd akkurat her. Et bevis
for det finner vi også i det faktum at så sent som i 1893 fantes deler av Lyngs
valdet på sydsiden av elven. Lyngsholmen er et eksempel på at også Lyngs
valdet er blitt gjennomskåret av elven.
Hvilken gard som i sin tid lå her, er vanskelig å si for sikkert. Men i kild
ene fra 1400-tallet nevnes en eneste gang gården Fregadrixnesi. Den er opp
ført i Aslak Bolts jordebok 1432 mellom Rosvoll og Bjørken i Råbyggja
skipreide. Som antydet ovenfor, lå kanskje denne gården opprinnelig på nord
siden av elven. At den i kildene er oppført på sydsiden, behøver allikevel
ikke å rokke ved dette faktum, fordi elven kan på det tidspunktet ha skaret
igjennom det aktuelle nesset.
Leirfallaunet lå mellom Ness mellom og Ness østre.


----
233 RasB
----
Og den ødela gården. Gården forsvant helt som egen enhet. Men restene
av den ble tatt i bruk av nabogårdene. Kanskje overtok Lyng de deiene som
ble liggende igjen på nordsiden av elven. Den übrukte eller øde parten som
lå igjen på sydsiden, ble så tatt i bruk av Leirfall. I Trøndelag ble slike øde
garder eller rester av garder kalt aun. I og med at det var Leirfall som brukte
dette aunet, ble det til Leirfallaunet.
Muligens kan det ha vært raset som ødela Kålen, som forårsaket at elven
skar igjennom dette nesset. Det tyder i hvert fall på at elveleiet ble fylt opp
av leirmasser slik at man kan si at parten ble landfast med sydsiden. Det er
grunn til å merke seg at områdene både øst, syd og vest for Leirfallaunet
tilhører Nessvaldet. Det forteller bare at Nessvaldet i sin tid må ha strukket
seg langs sydbredden av elven helt bort til Kålen.
Leirfallaunet har aldri vært noen stor gard. Det var først i 1812 at den ble
utskilt som egen bruksenhet. Men da sto det både fjøs og låve der.
Etter raset ble arealet på Leirfallaunet beregnet til å ha vært totalt 80,46
dekar. Av dette var 76,23 dekar dyrket jord. Bare 2,73 dekar var skog. Og
etter som hovedveien til Sverige gikk gjennom gården, var 1,50 dekar av
arealet vei.
Matrikkelskylden var satt til 3 mark 37 øre.
I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg, 3,6 hektoliter havre og 0,6 hekto
liter havre til grøntfor. Det ble satt 9 hektoliter poteter, og kjøkkenhagen var
på 1 ar. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter, 2 griser og 11
høns på Leirfallaunet.
I 1891 var det 1 hest, 4 storfe og 8 småfe der. Tallet på fjørfe er ukjent.
I forsikringsprotokollen fortelles det om 5 hus på gården: En hovedbyg
ning - forsikret for kr. 1.400; en bryggestue - kr. 200; et hus med fjøs og
stall - kr. 400; et vedskjul og vognbod - kr. 160; og et stabbur - kr. 200.
Av løsøre ble to kakkelovner spesifisert, den ene forsikret for kr. 20 og
den andre kr. 16.
Avlingen var først forsikret slik: 8 tønner bygg - kr.76.80; 20 tønner hav
re - kr. 128; 50 tønner poteter - kr. 100; 15 lass høy - kr. 72; og 15 berger
halm - kr. 12, tilsammen kr. 388. Senere ble det satt en større takst på avlin
gen slik at forsikringssummen lød på kr. 601.
Folket
Petter Haldosen Slottet kjøpte Leirfallaunet i 1886.
I 1893 besto familien av følgende personer:
- Petter Haldosen, gårdbruker, 51 år
- Guruanna Olsdatter, kone, 31 år
- Laura, datter, 18 år

----
234 RasB
----
Familien Leirfallaunet ca. 1910. Petter Haldosen Slottet og Guruanna Ols
datter. Ingen av barna på bildet var født i 1893.
- Severin, sønn, 14 år
- Marie Bergitte, datter, 4 år
- Ole Alfred, sønn, 2 år
Petter Haldosen var i 1875 gift tjenestekar på Slottet (Haug). Hans for
eldre var Haldo Olsen Leklemsvald og pike Serianna Pedersdatter
Slapgårdsvald.
Han var gift første gang med Beret Larsdatter Jøsåsvald. Hun var mor til
de to eldste barna.
Hans andre kone, Guruanna Olsdatter, var datter av Ole Andreassen og
Malena Pedersdatter Leirhaugvald.
Hva som hendte
Leirfallaunet lå på samme høy de som Nessgårdene, og leirbølgen slo også


----
235 RasB
----
innover disse husene. Og i likhet med de andre gårdene langs mellomriks
veien, overlevde også alle her.
Men uten dramatikk foregikk det ikke. Leiren sto opp over første etasje.
Guruanna og de fire barna, Laura, Severin, Marie Bergitte og Ole Alfred,
lå nede, og både dører og vinduer ble sperret. Disse fem krøp opp i en seng
som fløt opp under loftet. Der lå de uten muligheter for å komme seg noen
steder. Men oppe i andre etasje var Petter. Han hadde en øks og klarte å hugge
hull i gulvet slik at han fikk trakket dem alle opp på loftet.
Leirfallaunet i 1893 tegnet av adjunkt M. Bugge.
Fra husene ble de reddet i land, blant annet ved hjelp fra mannen på nabo
gården, Ole Ellingsen Ne ss.
Derimot strøk hesten, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer med.
Et areal på 59,1 dekar eller nesten 60 mål dyrket mark ble ødelagt.
Før raset var jordverdien satt til 2.400 kroner. Etter raset var den 300
kroner, slik at tapet beløp seg til 2.100 kroner. Det tilsvarte 7/8 av den opp
rinnelige verdien.
Verdien på eiendommen forøvrig var før raset 3.200 kroner, mens den
etterpå var 500 kroner. Verditapet på bygninger og husdyr ble således til
sammen kr. 2.700.
Etterpå
Petter Haldosen og Guruanna fortsatte åbo på Leirfallaunet.De kjøpte
restene av Ness vestre som de la til gården. 1
19. juli 1893 fikk Petter Haldosen utbetalt kr. 200 i forskudd på erstatningen.
Han må ha fått mer forskudd senere, for han står oppført med totalt kr.
371,46 i utbetalt forskudd. Kr. 21,46 var til dekning av hans gjeld i Ver
dalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Han fikk kr. 4.200 i erstatning.


----
236
----


----
237 RasB
----
Leirfallaunet fikk fastsatt sin nye skyld i 1895. I protokollen står:
Gårdsnr. 258, bruksnr. 1, Leirfallaunet av skyld mark 3,37 et avtak for
20 år av mark 2,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,65.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,02 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet utgjorde 59,1 dekar. Det ble utlagt til eieren som en
teig i sammenheng med den überørte jorden på begge sider av Jåmtlands
veien. Arealet på dette var 51,8 dekar, altså 7,3 dekar mindre enn det tapte.
Petter var på Leirfallaunet til han døde i 1910.
Guruanna døde i 1940.
Laura var i 1900 gift med sagbruksarbeider Ole Marius Olsen. De bodde
på Ørmelen. Han var også sjømann. Hun døde i 1948.
Severin var ufør, og han døde ung.
Marie Ber gitte døde også ung, 18 år gammel, av tuberkulose i 1907.
Og den samme skjebne led Ole Alfred. Også han døde av tuberkulose i 1910.
Gården Leirfallaunet i 1930 sett fr a nord.
Foto: O. Snekkermo
Note:
Stortingsproposisjon 84/1900-1901.


----
238 RasB
----
LEIRFALLKÅLEN VESTRE 259.3
Gården
Leirfallkålens opprinnelige navn var Kålen. Men Kålen ble sterkt ødelagt
av ras i middelalderen. Dette førte til at restene av gården ble lagt under Leirfall
som underbruk. Følgelig ble den i ettertid kalt Leirfalikålen.
I 1893 var Leirfalikålen delt i tre, nemlig Leirfalikålen østre, mellom og
vestre. Leirfalikålen østre lå trygt oppe på en høy bakke. Husene på Leirfali
kålen mellom unngikk leirmassene så vidt det var. Men Leirfalikålen vestre
som lå lavest av de tre helt nede på sletten syd for Lenneskvisla, ble hardt
rammet.
Ingen av disse tre var store garder, og aller minst var Leirfalikålen vestre
det.
Mot vest lå Leirfall, mot nord lå Lenneskvisla som dannet grensen mot
Lennes søndre, og mot øst grenset gården mot Leirfalikålen mellom. I syd
strakte valdet seg opp i utmarken.

Leirfalikålen, eller bare Kålen som den ble kalt, var delt i tre. Bare Leirfall
kålen vestre ble ødelagt.

 

----
239 RasB
----
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 66,1 dekar. 51 dekar var dyr
ket jord. 13,3 dekar var skog, havning og udyrket mark. Og 1,8 dekar gikk
med til vei.
Matrikkelskylder! var 2 mark 08 øre.
I 1890 ble det sådd 1 hektoliter bygg og 2 hektoliter havre. Det ble satt
6 hektoliter poteter. På gården fantes det 1 fire-hjult vogn og 2 to-hjulte vogner.
Og bakgrunnen for at det var så pass mange vogner på dette lille bruket,
var at dette var et handelssted hvor varetransport var av betydning.
Besetningen var forholdsvis stor i forhold til arealet. 1. januar 1891 var
det 1 hest, 5 storfe, 3 sauer, 3 griser og 6 høns.
Og i 1893 var tallene 1 hest, 4 kyr og 7 sauer. Tallet på høns er ukjent.
Folket
Eieren av Leirfallkålen vestre i 1893, Johannes Jakobsen, hadde overtatt
etter sin far tidlig i 1870-årene.
Rasnatten bodde følgende mennesker der:
Johannes Jakobsen Kålen, gårdbruker, landhandler, 62 år
Pauline Margrete Olausdatter, kone, 36 år
Anna Johanna, datter, 13 år
Martin, dreng
Lovise, tjenestejente,
Johannes' foreldre het Jakob Larsen og Anne Jonsdatter.
Pauline Margrete var datter av Petter Olaus Bårdsen og Marta Olausdatter
Haga mellom.
Hvem Martin og Lovise var, har det ikke vært mulig å finne ut.
Hva som skjedde
Husene på denne gården fikk hard medfart, og det til tross for at det lå
to skjermende rygger mellom skredporten og dette stedet. Ved Haga stakk
det frem en rygg mot syd, og ved Kålen stakk det frem en rygg mot nord.
Hovedbygningen ble brukket av på midten. Stabburet ble veltet over ende,
bryggerstuen ble flyttet fra den enden av gardsplassen til den andre, og ut
husene ble trengt inn til de andre husene. Det eneste som sto igjen på sin
opprinnelige plass, var flaggstangen. Den stakk opp fra et leirhav, for leiren
lå opp til andre etasje på husene.
Folkene ble berget i land ved at det ble bygget en bro av bord ut til husene
i en lengde av ca. 100 meter. Alle sammen lå i andre etasje. Første etasje
var forbeholdt butikken.
Av husdy rene strøk 1 ku og 7 sauer med, mens de andre ble reddet. He
sten og 1 ku ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret. Disse to dyrene sto
med hodet så vidt over vann. Soldatene måtte bryte hull i taket over rommet

----
240
----


----
241 RasB
----
hvor de var, for å komme seg ned
til dem. Ved hjelp av en talje ble de
heist opp på lemmen. Der oppe ble
hesten først tatt hand om. Den ble
lagt over ende, og benene ble sur
ret fast under buken på den. Gjen
nom en port i andre etasje ble den
firet ned i en liten båt. Ved hjelp av
et taug ble så båten halt gjennom
vann og gjørme inn til fast land.
Etterpå ble kua fraktet i land på
samme vis.
Innboet i andre etasje ble reddet
nesten uten skade. Derimot var det
lite som ble berget fra første etasje.
Handelsvarene ble omtrent alle øde
lagt. Det man fikk berget ut, var
sterkt skadet.
Johannes Kålen tapte også en god
del penger. Alt som ble reddet ut av
pengeskuffen var 15 kroner. Resten
Pauline Margrete Olausdatter og
Johannes Jakobsen Kålen. Bak Anna
Johanna Johannesdatter.
i skuffen, deriblant en frankert pengesending som skulle sendes neste dag,
utgjorde ca. 180 kroner, og dette gikk tapt ved at skuffen ble veltet under
redningsarbeidet.
Av kjøreredskapene ble en vogn berget.
Arealet som ble ødelagt, utgjorde 29,5 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyr
ket jord og 9,8 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde vært 1.900 kroner. Nå var den 1.000 kroner slik at tapet
beløp seg til 900 kroner. Dette utgjorde 9/19 av verdien.
Resten av eiendommen ble anslått til å ha hatt en verdi av kr. 3.000. Tapet
ble satt til kr. 1.300. Den nye verdien ble således 1.700 kroner.
Etterpå
Johannes og Pauline ble værende på Leirfallkålen som ble bygget opp igjen.
Den 2. januar 1894 ble Johannes bevilget kr. 100 i gave på grunn av hans
vanskelige økonomiske stilling. Pengene skulle brukes til innkjøp av husdyrfor.
Han fikk en erstatning på kr. 4.200. Av dette fikk han kr. 1.000 i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 3, Leirfallkålen vestre av skyld mark 2,08 et avtak
for 20 år av mark 0,99, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,88.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,34 for første halvår 1893.


----
242 RasB
----
-a ts
•Si, o:
P
" 0/1
*> oe
su su
-O
C a,
Su Su
r~ su
kt, to

 

----
243 RasB
----
Den ødelagte jorden utgjorde 29,5
dekar. Den ble utlagt til eieren i en teig
sammen med den uskadde delen av
jorden.
Anna Johanna ble gift med Bernt
Guneriussen.
Og i 1908 solgte Johannes og Pauli
ne eiendommen til svigersønnen Bernt
Guneriussen.
Andre etasje av hovedbygningen på
Leirfallkålen vestre ble tatt ned og
flyttet til Frol.
Både Johannes og Anna døde i 1908
Pauline døde i 1951
Bernt Guneriussen og Anna Jo
hanna Johannesdatter.

Det som kunne berges av huset på Leirfallkålen, ble tatt opp og flyttet til
Borgsmoen i Frol. Bildet er tatt ca. 1910.
Verdalsboka - 16

 


----
244 RasB
----
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 261.1
Plassen
Det var to husmannsplasser under Leirfall vestre som kaltes Brugjerdet i
1893. Og både i 1865, 1875 og 1891 var det to plasser med dette navnet.
Begge plassene lå nede på elvesletten øst for Leirfall. Og de lå på den lave
ste delen av sletten.
På den ene plassen som vi har kalt Brugjerdet I eller Johannesplassen, var
utsæden i 1890 0,2 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre, 1 kilo gressfrø og
3 hektoliter poteter.
Her var det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer, 1 gris og 4 høns
Trolig var tallet på husdyr noen lunde det samme i 1893.
Folket
Følgende personer bodde på denne plassen i mai 1893:
Ole Johannessen Risan.
Hva som skjedde
- Johannes Tomassen, husmann med
jord, 50 år
- Elen Olsdatter, kone, 59 år
- Ole, sønn, 20 år
- Johan Edvard, sønn, 16 år
Johannes Tomassen hadde hatt denne
husmannsplassen fra før 1875. Han var
født i Stiklestad sogn. Foreldrene var
Tomas Olsen og Marta Jakobsdatter. I
1893 bodde de på en plass ved navn Bu
sveet under Søraker.
Elen Olsdatter var fra Kulsli. Hennes
foreldre var Ola Veske og Gjertrud Kris
tine Håden. De var egentlig fra Levanger
nesset.
Johannes lå dødssyk av kreft da raset
gikk.
Her våknet de av dunderet av leiren som kom veltende nedover. Det var


----
245 RasB
----
det andre raset. De var ute på trappen, og de spekulerte på om de skulle for
søke å komme seg opp på en liten haug i nærheten. Kanskje ville de være
tryggere der. Men de rakk ikke å sette tanken ut i livet før den neste rasbøl
gen kom. Det var det tredje raset, og det var langt større masser med leire
som nå suste mot husene.
I all hast styrtet de opp på loftet. Og i
samme øyeblikk traff bølgene husveggen.
Huset ble kastet bortover, og som følge av
den voldsomme bevegelsen, styrtet mur
pipen sammen. Leiren fylte huset, og de
måtte rømme helt opp på taket. De klatret
opp gjennom hullet etter pipen. Den syke
Johannes ble også trakket opp dit. Men
hullet var trangt, og han fikk slem medfart.
Huset ble liggende ca. 100 meter fra
land. Haugen de hadde tenkt å søke tilflukt
på, var borte. Den lå under dype lag av
leire. Hadde de kommet seg dit, ville de
sannsynligvis ha mistet livet.
På plassen hadde de hatt en material
stabel liggende. De skulle til å bygge ny
stue. Disse materialene fløt opp, og ved Johan Johannessen Risan.
hjelp av stokker og planker, klarte de å
lage seg en bro inn til land. Og i løpet av forholdsvis kort tid var alle sam
men på fast grunn. Men Johannes måtte hjelpes, han måtte formelig slenges
ut i vannet for at de skulle få ham over på fastere leire.
Derfrå var det å gå til Leirfall. Også den syke Johannes gikk dit, men det
var en slitsom tur for ham. Klærne stivnet av leiren, både skjorten og under
buksen, og han klarte ikke å gå i dem. De måtte derfor rive dem av ham.
Alle andre var også i bare nattklærne, og så isnende kaldt som det var, var
de svært forkomne da de nådde frem til gården. Særlig var det ille fatt med
Johannes.
På Leirfall fikk de låne hest og vogn, og i en seng som de også fikk låne,
kjørte Ole og Johan Johannes til hans foreldre på Busveet.
Johannes var som nevnt dødssyk av kreft, og med den tids muligheter til
å bli frisk av den sykdommen, var han allerede dødsdømt. Men påkjenningen
han var blitt utsatt for, blant annet ved å bli trakket opp på taket gjennom
hullet etter murpipen, ga ham allikevel en alvorlig knekk. Noen dager sen
ere, 1. juni, døde han på Busveet. Han ble gravlagt på Vinne.
Følgelig er det riktig å regne ham med blant dem som døde som følge av


----
246 RasB
----
raset. Døden kom nok mye tidligere enn den ville ha gjort bare som følge
av sykdommen.
Døde:
JOHANNES TOM ASSEN BRUGJERDET, født 1843
Foruten at de mistet plassen, døde også 2 kyr og 3 sauer.
Jorden tilhørte Leirfall vestre, og den ble regnet sammen med annen jord
denne gården mistet.
Etterpå
Elen Olsdatter fikk kr. 1.150 i erstatning.
De tre gjenlevende fikk alle plager etter denne opplevelsen. Nervøsitet fulgte
dem alle i ettertid.
De bodde først på Myre i Vinne. Der døde Elen for egen hand i 1899.
Ole og Johan kjøpte så Risan hvor de bodde i 1900. De tok dette navnet som
familienavn.
Ole giftet seg med Mette Berntsdatter Elverum. Ole døde på Risan i 1943.
Og Johan giftet seg med Johanne Marie Antonsdatter Valstadsvedjan.
Senere kjøpte Johan Reinsberg. Han døde i 1968 på Aldersheimen.
berget fra Johan Risans
Denne sølvskjeen var blant de eiendelene som ble
barndomshjem på Brugjerdet.
Note:
1 De fleste opplysningene er fra et lydbåndintervju med Johan Risan.

 

----
247
----


----
248 RasB
----
LEIRFALL VALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) 261.1
Plassen
De to Brugjerdetplassene lå under samme gard, og de lå som nære naboer.
Denne har vi kalt Brugjerdet II eller Elen-Annaplassen.
I 1890 ble det på denne plassen sådd 0,4 hektoliter bygg og 1,25 hektoliter
havre. Det ble satt 3,5 hektoliter poteter, og 1 ar ble brukt til andre rotfrukter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns her.
Tallet på dyr var omtrent det samme i 1893.
Folket
På denne Brugjerdetplassen hadde den samme husmannen bodd fra før 1865
Det var Peder Olsen.
I 1893 var Peder Olsen nettopp død. Hans datter sto nå oppført som «hus-
mann» på plassen.

En av stuene på Brugjerdetplassen ble tatt opp etter raset og flyttet til Vestrum
i Vinne. Det er vanskelig å avgjøre hvilken det var. Men det var planer om
å bygge ny stue på Johannesplassen. Da raset kom, lå det stabler med
materialerpå tomten. Det kan tyde på at kusene der var i dårlig forfatning.
Kanskje er det derfor kusene på Elen Anna-plassen som ble flyttet. Bildet er
fra 1991 Foto: Solvei S Ness "

 

----
249 RasB
----
I mai 1893 bodde disse to personene her:
- Elen Anna Pedersdatter, husmann med jord, 39 år
- John Johannessen Gudding, inderst, skomaker, 21 år
Elen Anna var datter av Peder Olsen og Beret Marta Ellingsdatter. Hun
er registrert som datter på plassen i folketellingene både 1865, 1875 og 1891.
John Gudding var sønn av Johannes Olsen Tromsdalsalmenningen og kone
Karen Sivertsdatter Guddingsvald.
Hva som skjedde
Raset må ha kommet overraskende også på disse to. Det er imidlertid uklart
hvordan de ble reddet, enten om de klarte å berge seg seiv, eller om de ble
reddet av andre. Plassen lå imidlertid så nært land at det trolig gikk lett å
bygge bro dit ut.
Foruten at plassen ble ødelagt, strøk 1 ku og 3 sauer med.
Jorden på plassen tilhørte Leirfall vestre, og ble regnet sammen med annen
ødelagt jord der.
Etterpå
Elen Anna Pedersdatter ble tilkjent en erstatning på kr. 900. Forslaget gikk
ut på kr. 1.215,
John Gudding fikk kr. 100. Han fikk 50 kroner i forskudd.
I 1900 var Elen Anna tjener på Leirfall østre. Hun døde ugift i 1918.
I 1900 står John Gudding oppført som eier av Nygård i Vinne. Han kjøpte
denne gården i 1896. I 1900 var han gift med Ragna Gustava.
En detalj fra veggen på Vestrum. Denne byggeteknikken kalles sinknov.
Foto: Solveig Ness.


----
250 RasB
----
Lennesgårdenes skjebne er tragisk. Opprinnelig var det en Lennesgård som
lå nede på elvesletten. Beliggenheten var både en velsignelse og en forbannelse.
Velsignelsen lå i at dette var et av de beste områdene for jordbruk, og de
som først ryddet denne gården, valgte dette stedet fordi det utmerket seg på
alle mater.
Navnet fikk Lennes fordi gården lå på et ness elven dannet på sin krokete
vei mot havet. Kanskje lå dette nesset i le for høyden ved Leirfall.
I likhet med andre garder i nabolaget på begge sider av elven, som for
eksempel Rosvoll, Ness og Lyng, var dette en storgard som kunne føre sin
tilblivelse til eldre jernalder.
Posisjonen som storgard hadde Lennes til langt ut i kristen tid. Og den lå
helt til sist på 1600-tallet på nordsiden av elven, og den var landfast med Lyng.
Men det skjedde store forandringer i negativ retning allerede i middel
alderen. Verdalselven representerte en del av forbannelsen. Og elven gjorde
sitt til stadig å redusere gården. I tillegg kom at den var utsatt for ras, det
vil si at den lå utsatt til for rasmasser fra ras som gikk utenfor dette valdet.
Det var den andre delen av forbannelsen. Et eksempel er raset ved Leirfall
i middelalderen som fikk ødeleggende virkning.
Det er ikke riktig å benytte begrepet «gården» om forholdene på den tiden.
Ved slutten av 1400-tallet var det mange garder og bruk.
Men både tallet på bruk og størrelsen av Lennesvaldet ble stadig vekk
redusert. Den siste store forandringen skjedde da elven skar igjennom tangen
mellom Lennes og Lyng. Derved ble Lennes liggende på sydsiden. Men det
gamle elveløpet lå som en halvmåne rundt valdet. Lennes ble således på mange
mater liggende som på en øy med elven som grense mot nordøst og Lennes
kvisla som grense mot sydvest.
Nå var det lite igjen av den tidligere storgården. Alt var redusert. Og det
som var igjen, utgjorde en eneste gard. I tillegg lå den fremdeles utsatt til
for elvebrudd og oversvømmelser. Allikevel ble den på nytt delt i to ved
begynnelsen av 1700-tallet.
Men naturen var ikke ferdig med sitt ødeleggelsesverk. Først 19. mai 1893
kunne den sette punktum for denne delen av sitt arbeid. Da eksisterte ikke
Lennes lenger. Ingen ting var igjen.

----
251
----


----
252 RasB
----
Lennesgårdene ble totalt utslettet. Hele området ble overslammet. På kartet
er det avmerket flere hus. Det er i tillegg til huserte på hennes husvrakfra
andre garder og heimer som ble ført hit.


----
253 RasB
----
LENNES NORDRE 117.1
Gården
Dette var den nordligste av de to Lennesgårdene.
Vest for seg hadde Lennes nordre Rosvoll og muligens Leirfall. Grensen
mot disse fulgte det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla. Mot syd lå
den andre Lennesgården, Lennes søndre. Muligens støtte valdet mot Ness
vestre i sydøst og Lyngsholmen av Lyng i øst. Og mot nord dannet Verdals
elven grensen
De to Lennesgårdene var temmelig like store i 1893.
Etter raset ble arealet for Lennes nordre beregnet til å ha vært 334,6 dekar
hvorav 177,1 dekar dyrket mark, 59,1 dekar var eng og 98,4 dekar var skog
og havning.
Matrikkelskylden var 9 mark 64 øre.
I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 12 hektoliter
poteter. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
Besetningen besto 1. januar 1891 av 2 hester, 5 storfe, 11 sauer, 3 griser
og 10 høns.
I 1893 var det 2 hester, 4 kyr, 2 ungfe, et ukjent antall sauer, 1 gris og
et ukjent antall høns.
Da raset gikk var Lennes forsikret slik: Hovedbygning - kr. 1.200; fjøs
- kr. 600; stall - kr. 440; lade - kr. 480; og stabbur - kr. 240, tilsammen
kr. 2.960.
Av inventaret var det spesifisert to kakkelovner, en til kr. 24 og en til kr. 20.
Avlingen var assurert slik: 15 tønner bygg, 50 tønner havre, 50 tønner
poteter, 40 lass høy og 45 berger halm, alt sammen forsikret for kr. 1.265.
Folket
Ole Kristoffersen Rosvoll kjøpte Lennes nordre i 1866.
I mai 1893 bodde følgende personer der:
- Ole Kristoffersen Lennes, gårdbruker, 56 år
- Liva Ellingsdatter, kone, 51 år
- Karen Maria, datter, skredder, 26 år
- Ole Edvard, sønn, 24 år
- Gustav, sønn, 17 år
- Margrete Gjertsdatter, tjenestejente, 13 år

----
254 RasB
----
Ole Kristoffersen hennes.
Karen Maria Olsdatter Lennes,
senere gift Baglo.
Ole var sønn av Kristoffer Kristensen og
Marit Olsdatter på Rosvoll store.
Liva var datter av Elling Olsen og Gjert
rud Larsdatter på Vinne.
Margrete var visstnok fra en hus
mannsplass under Landstad i Volhaugen.
Hennes foreldre var ungkar Gjert Olsen
Leirfallvald og pike Marta Sevaldsdatter
Valstadvald.
Hva som skjedde
Ole Edvard var ikke hjemme akkurat
denne natten. Han overnattet hos sin onkel
Olaus Ellingsen Vinne.
De øvrige var der imidlertid. Om Mar
grete kan det fortelles at hun var i konfir
masjonsalderen, og om kvelden 17. mai
hadde hun vært sent ute. Hun hadde sprun
get hjem og var helt utkjørt. Liva hadde
latt henne få sove ut om dagen 18. mai.
Om kvelden 18. mai hadde en nabokone
fra en av Brugjerdetplassene under Leir
fall vestre vært der. Det var Elen Ols
datter. Hun hadde kommet for å slå av en
prat med Liva. De hadde sittet og pratet
en god stund, men så hadde Elen sagt: «Nu
må du be mæ gå heim!» Hun hadde så gått
hjem. Bare kort tid etter kom raset. 1
Også den plassen hvor hun var fra, ble
tatt av rasmassene.
På Lennes nordre våknet folkene av bul
deret fra raset. Seiv om muligens noe av
leirmassene fra det andre skredet nådde
opp til dette valdet, var det skredmassene
fra det siste skredet som nådde opp til
husene.
Ingen sov nede i 1. etasje, men etter at
de var blitt vekket, gikk de ned for å se
hva det var. Men da kom bølgen fra det tredje skredet dundrende og slo mot
husene med stor kraft. De måtte derfor rømme opp på loftet med en gang.

 

----
255 RasB
----
Husene ble stort sett stående på samme
sted. Lennesgårdene sto på det høy este
partiet på valdet. Men leir suppen sto til
opp under takskjegget. Dette stedet lå om
trent på samme høy de som Ness, men litt
lavere enn Rosvoll og Lyng, med unntak
av Nord-Lyng.
Det oversvømte området var så stort at
Lennes ble liggende omtrent 300 meter fra
tørt land.
De fem som var i huset, var foreløbig
berget i andre etasje. De fikk tid til å kle
på seg, men de hadde ingen mulighet til
å komme seg trygt i land. Og de trodde
at det ville komme nye ras som ville be
grave husene fullstendig. Følgelig prøv
de de å påkalle folks oppmerksomhet ved
å flagge, det vil si ved å vifte med laken
og andre sengeklær fra vinduene.
Denne flaggingen ble oppdaget etter en
stund, blant annet av sønnen Ole Edvard
som var med på redningsarbeidet.
Som nevnt ovenfor, lå Ole Edvard rent
tilfeldigvis over på Vinne denne natten.
Der ble han vekket sammen med de andre
folkene på gården av en nabojente som
kom springende og fortalte om ulykken.
Olaus Ellingsen Vinne og Ole la øyeblik
kelig på sprang østover.
Da de nådde ut på melkanten øst for
Vinne og så utover det nifse leirhavet, og
Ole fikk se hjemmet sitt, Lennes nordre,
hvor bare hustakene stakk opp av leir
suppen, slo han hendene for ansiktet i for
tvilelse og ville gå tilbake. Men Olaus fikk
oppildnet ham til å fortsette.
Sammen med Erik Olsen Rosvoll,
Martin Georgsen By, Olaus Lorentsen By,
Gustav Olsen Lennes. Senere
halte han seg Valstad.
Margrete Gjertsdatter, senere
gift Sevaldsen.
Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall reddet de flere men
nesker ved Rosvoll. Mens de drev på med dette, fikk de se at det ble flagget
fra Lennesgårdene. Dette viste at det fantes overlevende der ute. De hadde

 

----
256 RasB
----
nemlig antatt at alle var omkommet der, fordi leiren sto så høyt oppover
husene.
Men husene lå så langt ute at det var svært vanskelig å komme seg dit ut.
Olaus Vinne, sammen med de fem ovenfor nevnte, tok en husstige og la ut
over suppen. Under stigen la de bord og planker slik at de fikk en slags flåte.
Så skjøv de stigen utover etter hvert som de la nye bord og planker fremfor
den. Bak stigen plukket de opp bordene og plankene som etter hvert dukket
opp igjen, og disse brukte de på nytt foran stigen.
På det viset arbeidet de seg utover. Og på vei til Lennes nordre reddet de
flere andre overlevende som enten befant seg i husrester eller lå kavende i
leirgrøten.
Til sist nådde de ut til Ole Kristoffersen og hans husstand. Alle fem som
hadde vært i huset om natten, hadde overlevd, og alle ble brakt helskinnet
til land.
Av husdy rene mistet de 1 hest - en hest var på Rinnleiret - 4 kyr, 2 ungfe,
2 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.
Hele arealet ble dekket av metertykke leirlag og var fullstendig ødelagt.
Verdien av jorden hadde før raset vært 7.000 kroner.
Verdien av hus og dyr forøvrig hadde vært kr. 9.000. Av dette klarte de
å redde verdier for tilsvarende 400 kroner. Dette var noe materialer fra det
som stakk opp av leiren og noe husgeråd som befant seg inne i huset samt
hesten som var på Rinnleiret. Her ble tapet således 8.600 kroner.
Etterpå
Den 23. september 1893 fikk Ole Kristoffersen Lennes etter søknad kr.
1.000 i forskudd av erstatningen. Pengene skulle brukes til kjøp av gården
Valstad.
Ole Kristoffersen kjøpte Valstad østre samme året.
Totalt fikk Ole Lennes kr. 7.200 i erstatning. I listene står det at han fikk
kr. 700 i forskudd på grunn av gårdkjøp. Dette er altså feil da han fikk kr.
1.000 i forskudd.
Karen Mane Olsdatter fikk kr. 85 i erstatning.
Ole Edvard Olsen fikk kr. 40, og Gustav Olsen fikk kr. 35 i erstatning.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 117, bruksnr. 1, Lennes nordre av skyld mark 9,64 et avtak for
20 år av mark 9,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,64.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,33 for første halvår 1893.
Jorden på denne gården ble etterpå utlagt i to deler, en del vestenfor veien
mellom Kålen og Ekle, og den andre delen på østsiden av samme vei. Det
totale arealet som var blitt ødelagt, var 334,6 dekar. Som følge av at Ole
Kristoffersen hadde kjøpt Valstad som bare lå et kort stykke unna, fikk han

----
257 RasB
----
utlagt 2/3 av det ødelagte arealet. Dette var på 188,7 dekar. Det er ikke an
gitt på hvilken side av veien dette lå, men rimeligvis var det på vestre side.
Staten fikk 1/3 eller 119 dekar. Innbefattet i dette var 10 dekar elvebredd
og sandører. Videre var det 3,5 dekar elveleie. Summen av det utlagte area
let var 307,7 dekar, eller 26,9 dekar mindre enn hva det hadde vært før ulyk
ken. Statens andel ble en del av det såkalte Lennes-Lyng-området, som også
ble kalt Statsteig B.
Av dem som hadde vært innblandet i raset, bodde Ole, hans sønner Ole
Edvard og Gustav, og tjenestejenten Margrete på Valstad i 1900.
Liva døde på Valstad i 1898.
Det var Ole Edvard og Gustav som overtok parsellen på Lennesleiret ut
på 1900-tallet, og de delte den mellom seg. Ole solgte med en gang til Julius
Kålen. Deretter reiste han til Amerika. Etter kort tid kom han tilbake. Han
giftet seg med Anna (Julianna) Petersdatter Valstad fra Valstad vestre.
Ole Edvard døde i 1937.
I 1906 kjøpte Ole Kristoffersen By nordre østre (Ner-By) av Lars Skaufel.
11922 solgte han gården til Sigurd Ness, hvoretter han samme år seiv kjøpte
Valstad vestre av svogeren Sefanias Petersen.
Gustav kjøpte Valstad østre av sin far i 1906. Han ble gift med Jonna
Kristine Rein. Han døde i 1963.
Ole bodde deretter hos sin sønn på Valstad som kårmann. Han døde i 1932.
Karen ble gift med Eliseus Eriksen Baglomo. I 1900 kjøpte han Baglan av
Ragnhild Johannesdatter Lennes. Hun og hennes sønn Ludvig Johannessen
Lennes hadde kjøpt Baglan i 1895. Ludvig døde i 1900. Disse to var fra Lennes
søndre, og hadde i likhet med Ole Kristoffersens huslyd overlevet raset.
Karen døde i 1952.
Som nevnt ovenfor, ble Margrete med Ole Kristoffersen til Valstad østre,
hvor hun fortsatte som tjener i hvert fall til etter 1900. Men etter en tid tok
hun tjeneste på Saxvollen i Sverige. Der møtte hun Martin Sevaldsen fra
Verdal, og de giftet seg.
Margrete døde i 1940.
Note:
Opplysninger ved Liva Baglo.

----
258 RasB
----
LENNES SØNDRE 117.2
Gården
Som navnet sier, var dette den sydligste av de to Lennesgårdene.
Lenneskvisla som var restene etter det gamle elveløpet, dannet grensen
mellom Leirfallkålen i syd, Leirfall i vest og Rosvoll i nordvest. Mot nord
lå Lennes nordre, og mot vest lå Ness vestre.
Arealet for Lennes søndre ble etter raset beregnet til å ha vært 334,6 dekar.
Av dette var 177,1 dekar dyrket jord. 59,1 dekar var eng, og 98,4 dekar var
skog og havning.
Matrikkelskylden var 9 mark 67 øre.
I 1890 var utsæden 5 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter
poteter. Man hadde også en kjøkkenhave på 0,05 ar. Det fantes 5 to-hjulte
vogner og 1 slåmaskin.
Besetningen 1. januar 1891 var 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 3 griser og 16
høns.
I 1893 var besetningen omtrent den samme.
Så vidt det er mulig å se av forsikringsprotokollene, var det følgende byg
ninger på Lennes søndre: Ny hovedbygning, 2 stabbur, stall med slederom
og vedskur, fjøs og lade. Dessuten fantes det en treskemaskin.
Følgende'avling var assurert: 14 tønner bygg, 60 tønner havre, 60 tønner
poteter, 30 lass høy og 42 berger halm.
Folket
Eieren av Lennes søndre var enken Ragnhild Larsdatter Lennes. Hun hadde
overtatt gården da hennes mann, Johannes Jonsen, døde i 1877. Han hadde
kjøpt gården i 1860 av hennes foreldre.
I 1893 bodde følgende på Lennes søndre:
- Ragnhild Larsdatter Lennes, gårdbruker, 63 år
- Ludvig Johannesen, sønn, 37 år
- Rikke Johannesdatter, datter, 23 år
- Johannes Andreassen, sønnesønn, gjeter, 13 år
- Elen Johannesdatter, tjenestejente, døvstum, 43 år
Ragnhild var som nevnt ovenfor, enke, og hun sto formelt som eier av
gården. Den egentlige brukeren var imidlertid sønnen, Ludvig.

----
259 RasB
----
Ragnhilds foreldre var Lasse Olsen og Guru Olsdatter som altså tidligere
hadde eiet Lennes søndre.
Johannes var sønn av Andreas Johannessen, en annen sønn av Johannes
og Ragnhild, og pike Maren Anna Johansdatter Nordbergsvald.
Den døvstumme Elen Johannesdatter var også på gården som tjener i 1875.
Hvem hennes foreldre var, er ukjent.
Hva som skjedde
I likhet med Lennes nordre sto husene på Lennes søndre på det høyeste
partiet av dette valdet. Leirmassene som nådde hit, var således fra det tredje
og siste raset.
Men de nådde gården med så stor
kraft at husene ble flyttet omtrent 100
meter i nordvestlig retning. Her ble de
liggende i en klynge med bare tåkene
stikkende opp fra leirflaten. Noen var
delvis veltet, andre lå på skakke.
Men merkelig nok overlevde alle
som var på gården. De måtte klatre ut
av huset og opp på taket. Her satt de
til de ble reddet i land ut på dagen av
brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen
Leirfall, Kristian Søraker og Ole Olsen
Lennes.
Det var imidlertid uråd å komme seg
ut til Lennes søndre uten ved hjelp av
båt, og først etter at Kristian Søraker
og Ole Lennes hadde vært på
Verdalsøra og hentet en robåt, kom de
seg ut dit.
Rikke Johannesdatter Lennes.
Men det var ikke mulig å ro båten
fra Verdalsøra. Den måtte trekkes eller
stakes frem gjennom leirgjørmen. Og dette tok tid. Det var derfor langt på
dag før de kom ut til folkene på Lennes søndre. Disse syntes nok at det hadde
gått forholdsvis lang tid, for Ludvig Lennes bemerket at han trodde at de
skulle bli sittende der til de sultet i hjel.
Så også her fikk det hele en lykkelig utgang med tanke på at ingen men
neskeliv gikk tapt. Men 1 hest - også her var en hest på Rinnleiret - 4 kyr,
8 sauer og et ukjent antall høns gikk med. Men både noen kyr og sauer ble
reddet.
Jorden hadde vært verdt 7.300 kroner. Alt gikk tapt.
Verdal sboka - 17


----
260 RasB
----
Eiendommen forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 9.000 kroner. Av dette
gikk 8.600 kroner tapt. Verdien etter raset ble altså satt til 400 kroner. Dette
skyldtes blant annet den ene hesten som ble reddet, samt at noe materialer
og husgeråd ble berget etterpå.
Etterpå
Ludvig Johannessen fikk kr. 6.880 i erstatning. Av dette fikk han 80 kro-
ner i forskudd.
Ragnhild fikk kr. 800 i erstatning og kr. 50 i forskudd. Dessuten fikk hun
en årlig livrente på kr. 300.
Søsteren Rikka Johannesdatter ble betegnet som tjener på Lennes søndre,
og hun fikk kr. 150 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 200. Hun fikk 50
kroner i forskudd.
Den døvstumme Elen Johannesdatter fikk også kr. 50, hvorav kr. 25 i
forskudd.
Ludvig og hans mor kjøpte Baglan i 1895 av Ole Høilo. Både han, moren
og søsteren Rikke bodde der.
Samme år ble følgende vedtatt vedrørende sky Iden på Lennes søndre:
Gårdsnr. 117, bruksnr. 2, Lennes søndre av skyld mark 9,67 et avtak for
20 år av mark 9,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,67.
Som følge av dette fikk Lennes søndre en reduksjon av veiskatten på kr.
3,34 for første halvår 1893.
All jord på Lennes søndre ble utlagt i en teig til Staten. Det ødelagte arealet
utgjorde 334,6 dekar. Staten fikk 307,0 dekar. Dette var 27,6 dekar mindre
enn det som fantes før ulykken. 292 dekar av dette var fast mark, og 15 dekar
var elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveløp.
Ludvig døde i 1900, og Ragnhild solgte Baglan samme år til Eleseus Erik
sen Baglomo. Han var forøvrig gift med Karen Olsdatter fra den andre
Lennesgården som også hadde overlevd raset.
Deretter flyttet Ragnhild og Rikke til By nordre østre hvor de losjerte i
1900. Ragnhild døde på Kjæran i 1906.
Johannes ble gift med Tora Storbakken.

----
261 RasB
----
LYNG
Lyng har helt siden de aller eldste tider vært en av de betydeligste gårdene
i Verdal. I ættesamfunnets tid var dette sete for en mektig ætt, og gården
var blant de aller største.
I kristen middelalder ble gården delt i Nordre og Søndre Lyng. Men alli
kevel var det mektige ætter som bodde her.
Ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare, bodde på Nord-Lyng
på 1200-tallet. Etterkommere av disse var de for oss verdalinger kjente
bondehøvdinger Aslak på Lyng og hans sønn Vigleik Aslakson.
Andre navn som er nevnt i Lyngs eldste historie, er lagmann Sigurd Jons
son og hans hustru Ragndid, og den rike korbroren Sigurd Krafs. På 1300-tallet
var alle disse innblandet i stridigheter angående eiendomsrett i Lyng.
På 1600-tallet ble Lyng søndre delt slik at Lyng mellom oppsto.
I 1835 ble halvparten av Lyng mellom fråskilt, og dermed oppsto Lyng
mellom vestre. Den andre halvparten ble følgelig kalt Lyng mellom østre.
Men Lyng søndre ble også delt. Det skjedde i 1845, men skylddeling fant
sted først i 1859. Disse to kaltes Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre.
Ytterligere frådeling av mindre parter skjedde også, men i den grad de ikke
ble berørt av raset, viL ikke de bli omtalt nærmere her.
Alt i alt eksisterte det ikke færre enn fem større garder med navn Lyng
da raset gikk. Og alle disse ble berørt i større eller mindre grad. Dessuten
ble en del mindre parter, som før hadde vært husmannsplasser, samt eksister
ende husmannsplasser, berørt.
Lynggårdene lå som forholdsvis nære naboer nede på elvesletten i 1893.
Lyng nordre lå lengst unna. Lyng nordre lå på østsiden av veien fra Stikle
stad. Grovt sett kan man si at Vukuveien i dag tilnærmet følger den linjen
veien fulgte før raset.
De fire andre lå på vestsiden av veien, og de lå parvis kloss inntil hveran
dre med mindre enn en tunbreddes avstand mellom husene i hvert par. Og
avstanden mellom Lyng søndre og Lyng mellom var heller ikke stor.
Lyng søndre lå noe sydvest for Lyng mellom.
Det var ikke så lite teigblanding innen det gamle store Lyngsvaldet ved
slutten av forrige århundre. Dette skyldtes ikke minst de store forandringer
dette valdet hadde gjennomgått i form av ras og elvebrudd opp gjennom tiden.
Generelt

----
262
----


----
263 RasB
----
Og dette hadde også medført at gårdene var blitt flyttet en rekke ganger. Det
er i dag helt uråd å fastslå hvor de eldste gårdene har ligget.
Lyngvaldet var stort, og det omfattetfem store garder. Av disse ble den største,
Nord-Lyng, totalt ødelagt. Dessuten ble et mindre bruk, Lyng lille og et par
husmannsplasser ødelagt. Nordlyngstuggu er plassert langt nord på kartet.
Dette er en gjetning.


----
264 RasB
----
Flyttingen av Lynggårdene etter raset.


----
265 RasB
----
Dette var en liten part utskilt fra Nord-Lyng. Skjøtet er utstedt i 1892. Tid
ligere hadde dette vært en husmannsplass under gården. Den kaltes da
Fergestuggu. I dagligtalen ble dette navnet benyttet. Kjøperen var Martin
Olausen Mule.
Bruket lå helt mot nord på Nord-Lyngsvaldet. Det grenset i nord mot Ekle.
Mot øst og syd lå Nord-Lyng. Mot vest lå elven. Husene lå nede i en liten
bekkedal. Trolig var bekken grensen mellom Ekle og Lyng.
Fergemannsfunksjonen ble fortsatt ivaretatt etter at dette var blitt en selv
stendig eiendom.
Straks etter raset ble det foretatt beregninger av arealet. Det var nokså
beskjedent, nemlig 29,5 dekar. Alt var dyrket mark.
Sky Iden ble fastsatt til 1 mark 51 øre.
11890 da Fergestuggu fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,37
hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17 kilo poteter.
1. januar 1891 besto besetningen av 1 ku, 5 sauer og 10 høns.
I 1893 var det 3 kyr, 10 sauer og et ukjent antall høns på Lyng lille. Det
må her bemerkes at indersten, Petter Sørensen, eide en av kyrne og fem av
sauene. Når det gjelder Martin Mules dyr, heter det i kjøpekontrakten da han
kjøpte Lyng lille, at han hadde tillatelse til å la en ku beite i Lyngs utmark.
I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny
hovedbygning, lade og forhus, stabbur, høybu.
Av inventaret er 1 en-etasjes jernkakkelovn og 1 en-etasjes ovn spesielt
nevnt.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Lyng lille eller Fergestuggu:
- Martin Olausen Mule, selveier, 36 år
- Sofie Nikoline Petersdatter, kone, 25 år
- Gudrun, datter, 2 år
- Petter Matteus, sønn 1 år
- Peter Sørensen, inderst, 51 år
- Julie Birgitte Pettersdatter, 16 år
- Martin Pettersen, sønn, 11 år
- John Pettersen, sønn, 7 år

----
266 RasB
----
Martin Olausen Mule og Sofie Nikoline Pettersdatter,
Martin var fra Mule på Verdalsøra. Han var sønn av Olaus Mule og Gunelie
Ivarsdatter. Mule var en gard i Sørgata på Verdalsøra. Martin kjøpte Ferge
stuggu etter at han ble svigersønn der.
Sofie Nikoline var datter av Petter Sørensen og Beret Marta Johanne sdatter.
Peter Sørensen var enkemann. Han bodde på Lyng lille sammen med to
av sine barn. Han er oppført som inderst på Nord-Lyng i de offisielle listene.
Men det er en sammenblanding med det faktum at han tidligere hadde vært
husmann under samme gard. Nå bodde han som inderst hos sin svigersønn.
Martin Pettersen var ikke hjemme denne natten. Akkurat da var han på
den andre siden av elven på en av Rosvollgårdene.
Hva som skjedde
Fergestuggu lå som nevnt, langt mot nord på Lyngsvaldet. Og den lå lavt.
Den lå nede i en grunn bekkedal som var skaret ned i elvesletten.
Folkene ble vekket av dunderet, men de rakk ikke å komme ut. Leiren kom
så fort at dører og vinduer ble stengt. Egentlig var det bra, for hadde de vært
ute, ville de ganske sikkert ha druknet. Og de ville ikke ha rukket å nå høye
re land.
Lille John på 6 år husket at han våknet ved at leiren kom så fort inn i rom
met hvor han lå, at den steg over og opp i sengen hans. Han ble sittende fast
i leiren og klarte ikke komme seg løs ved egen hjelp. Men hans far kom


----
267
----

■§.§
-!S R
i
R
Ju C
1 *

 

----
268 RasB
----
Familiebikie. Personer merket * var ikkefødt i 1893. Bakfrå v. : Peter Matteus,
Gudrun. Foran: Martin Mule, Søren * Sofie Nikoline Pettersdatter.
styrtende inn i rommet, hugg tak i ham og rev ham opp. Deretter kastet han
ham opp lofts trappen. 1
Alle i huset klarte å komme seg opp på loftet. I løpet av noen sekunder
ble huset revet av murene og ført bortover. Murpipen ramlet sammen som
følge av dette, men heldigvis kom ingen til skade. Huset ble ført et godt stykke
østover i retning av Hegstadbakkene. Det var vel blant annet dette hushjelpen
på Fagerhøy hadde sett, da hun så husene komme seilende oppover bakke.
Bevegelsene ble for store for huset, og andre etasje ble revet av. Den
underste etasjen stakk dypere i leiren, og da det kom nye mengder leire velt
ende, ble presset for stort. Andre etasje ble ført et stykke lengre.
Av en eller annen merkelig grunn, fulgte gulvet med andre etasje slik at
de som befant seg oppe på loftet foreløbig var trygge.
Fra et vindu vinket de med en lue. De ble sett, men man antok at det var
umulig å redde dem. Først da de militære kom, begynte man å bygge en bro
utover til dem fra Hegstad.


----
269 RasB
----
Men etter en lang stunds arbeid viste det
seg at det var uråd å komme dit. Det var
for få mannskaper, og det fantes for lite
materialer. Sersjant Nils Høien som var
leder for denne militæravdelingen, be
stemte derfor at de skulle prøve seg fra
Lyng hvor det var bedre tilgang på
materialer.
På vei dit ble de stoppet av Gunnbjørn
Pettersen fra Hegstadstuggu. Han ba dem
gråtende om å hjelpe seg med å redde to
mennesker på hans husmannsplass. Dette
gjorde de, og i den sammenheng fikk de
høre at det fantes en bordstabel på Heg
stad. Samtidig kom 16 nye militære mann
skaper fra Rinnleiret. Og det ble da
bestemt å fortsette arbeidet med broen fra
der de hadde begynt.
Julie Birgitte Pettersdatter Lyng.
De som befant seg ute i leirsuppen, måtte bare vente. Men utenfor huset
hadde Martin Mule hatt en materialstabel av planker og bord liggende. Denne
stabelen var blitt skjøvet foran huset helt til det ble liggende i ro. Da ferden
stanset, lå stabelen bare 1 til 1 1/2 meter unna. Martin hoppet derfor dit og
begynte å bygge bro mot land.
Mens soldatene var på vei utover mot dem, kom løytnant L'Or ange, og
han overtok kommandoen. Og endelig, langt utpå dagen, møttes de to broe
ne, og soldatene nådde ut til Fergestuggu. Folkene ble alle reddet uskadde
ut gjennom et vindu på loftet eller gjennom hullet etter pipen og opp på taket,
hvoretter de ble brakt i sikkerhet på land.
Men alle dyrene unntatt en gris, omkom. Det fortelles at denne grisen levde
inne i minene av uthuset. Grisen hadde et navn, og da Julie syntes hun så
den mens de satt innesperret på loftet, sa hun navnet på den, og den gryntet
som svar. Uthuset hang sammen med stuen, og de klarte å få grisen opp på
loftet. Seiv om grisen ikke var fullvoksen, var det et svare strev å få den
opp på hellgulvet. Den var tung og rund, og den var glatt og sleip av leiren.
De fikk den omsider opp på loftet hvor de seiv var, og den ble berget.
Hele eiendommen på 29,5 dekar ble begravet under et mange meter tykt
leirlag.
Jorden var verdsatt til 1.500 kroner.
Resten av eiendommen sto i kr. 1.800.
Alt gikk tapt.


----
270 RasB
----
Etterpå
Martin Olaussen ble tilstått en erstatning på kr. 1.810. Hans gjeld på kr.
1.71 til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad ble betalt og fratrukket
dette beløpet.
Petter Sørensen fikk også en erstatning
på kr. 375. Han fikk 50 kroner i forskudd.
Skylden for Lyng lille ble i 1895 fast
satt slik:
Gårdsnr. 111, bruksnr. 3, Lyng lille av
skyld mark 1,51 et avtak for 20 år av mark
1,51, og deretter for bestandig et avtak av
mark 1,36.
Dette medførte en reduksjon av vei
skatten på kr. 0,52 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble utlagt til Staten i
den såkalte Lennes-Lyngteigen. Det tapte
arealet hadde vært 29,5 dekar. Av dette
var det i statsteigen 20 dekar fast mark,
og 9,5 dekar var elvebredd og sandører.
I tillegg var det 7,5 dekar elveløp.
I 1900 bodde Martin og Sofie med sine
to barn på Reschvoll (Riksvoll) på Melan.
John Pettersen Lyng.
Martin døde på Øra (Mulegården) i 1936.
Gudrun ble gift med Olaf Gustavsen Sem. De bodde i Bjørga. Hun døde
i 1967.
Peter Matteus ble gift med Karla Strømstad fra Steinkjer. Peter døde 11946
Petter Sørensen bodde siste årene hos sin sønn Martin. Han døde i 1922.
Martin Pettersen ble gift med Nora Antonsdatter Ystgård fra Røra. De bodde
på Ørmelen. Han døde i 1942.
Julie Birgitte var i 1900 kvegrøkter på Forbregd. Hun arbeidet også en
lang tid i Skalstugan i Sverige. Hun giftet seg ikke.
John Pettersen ble gift med Ber gitte Larsen. De bodde på Tinden. Han
arbeidet i lensen til Verdalsbruket. Han døde i 1965.
Om John fortelles det at på grunn av denne opplevelsen var han alltid på
vakt når elven gikk stor ved Tinden. Spesielt passet han på i vårløsningen.
Dersom den var så stor at isen kunne komme inn over land, fikk ikke hans
barn gå og legge seg uten at de hadde klærne på. Han hadde nemlig en gang
seiv opplevd å måtte rømme ut i bare nattklærne, og det skulle ikke skje en
gang til.
Note:
1 Dette er fortalt av Einar Lyng, John Lyngs sønn.


----
271 RasB
----
Lyng mellom vestre ble til i 1835 ved at far og sønn delte gården. Sønnen
fikk Lyng mellom vestre, mens faren beholdt Lyng mellom østre.
Lyng mellom vestre var en av de fire Lynggårdene som lå i klynge. Jorden
var blandet sammen slik at det ikke er mulig å fastslå nøyaktig hvordan gren
sene mellom de fire gårdene gikk. Men hele dette valdet lå innesluttet av Ver
dalselven mot syd og vest, Nord-Lyng mot nord, Mo mot øst og Haga mot
øst og sydøst.
Det ble fastslått at arealet i 1893 hadde vært på tilsammen 382,87 dekar.
Av dette var 265,25 dekar dyrket mark, 98,7 dekar skog, 7,9 dekar eng, 9,5
dekar annen udyrket mark og 1,52 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.
11890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 1,04 hekto
liter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter og 16,5 hektoliter poteter. 0,25
ar ble benyttet til andre rotfrukter enn poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte
vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 7 storfe, 5 sauer, 2 griser
og 12 høns.
Antageligvis var besetningen omtrent like stor i 1893.
Folket
Bruker av Lyng mellom vestre i 1893 var Severin Berg. Han var kommet
dit ved giftermål med enken, Marie Ottesdatter.
Da raset gikk, bodde følgene mennesker på gården:
- Severin Sivertsen Berg, gårdbruker, 39 år
- Marie Otelie Ottesdatter, 27 år
- Jakob Iversen, sønn, 8 år
- Oluf Iversen, sønn, 6 år
- Ellev Ellevsen Stubbe, tjener, 19 år
- Anton Martinsen, tjener, 17 år
- to tjenere
Dessuten bodde på kåret
- Sigrid Anfinnsdatter, kårenke, 68 år

----
272 RasB
----
Marie Ottesdatter og Severin Sivertsen Berg fotografert i 1896.
fanget er født etter raset.
Severin var blitt gift med Marie bare kort tid i forveien. Hennes første
ektemann, Iver Annens Jakobsen, døde i 1890. Severin var fra Røra. Hans
foreldre var Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll i
Verdal.
Marie var datter av Otte Eliassen Lyng søndre og Anne Marta Olsdatter
fru Ngss
Jakob og Oluf var sønner fra Maries ekteskap med Iver Anneus.
Ellev Ellevsen var fra husmannsplassen Stubbe under Stene. Hans foreldres
navn var Ellev Larsen og Ingeborg Anna Ellevsdatter.
Anton Martinsens foreldre var Martin Andreassen og Ingeborganna Anders-
datter.
Hvem de to andre tjenerne var, er ukjent.
Sigrid Anfinnsdatter hadde vært gift med Jakob Johannessen, og var så
ledes mor til Iver Anneus, Maries første ektemann. Hun var fra Sokndal.

 

----
273 RasB
----
Hva som skjedde
Her har vi en beskrivelse av hvordan man opplevde raset på disse gård
ene. 1 Ellev Stubbe som var dreng på denne gården, forteller at de ble vekket
av en rytter som kom til gards. Severin Berg ba Ellev om å varsle på de andre
gårdene. Ellev så leirmassene like utenfor gårdsporten på en av de andre gård
ene. Det var da stilt, men det fløt alt mulig rart ute i leirsjøen.
I likhet med folkene på de andre Lynggårdene, rømte også alle vekk. De
sprang oppover bakkene i retning av Mo. De to ungguttene Ellev og Anton
sprang med treskoene i hendene. 2
Det syn de fikk fremfor seg da nådde frem til Mo, var enda verre enn det
de hadde forlatt nede ved Lyng. Det store, uhyggelige, blåsvarte svelget etter
raset gapte fremfor dem. Og akkurat da de nådde så pass langt frem at de
så gapet nedenfor seg, så de den siste delen av skredet. De så hvordan store
jordflak med husrester og skrikende mennesker suste forbi. Og de så hvor
dan et slik flak hvelvet. Hele flaket veltet rundt, og mennesker, hus og trær
som hadde vært på oversiden, var plutselig borte. Overflaten var nå omdannet
til en blågrå ujevn flate hvor bare noen trerøtter stakk opp, trerøtter som bare
noen sekunder tidligere hadde pekt nedover, men som nå stakk opp som
forvridde karikaturer av trær.
Flukten gikk nå nordover. De diskuterte hvorvidt det var tilrådelig å løpe
forbi Prestegården. Kursen ble satt noe mer mot nordvest. Først ved Buvollen
ved Øgstad stanset de. Da de kom dit, fant de Magnus Larsen Tokstad sitt
ende på en stubbe der. Han og hans familie hadde sprunget dit fra Moåker.
Seiv hadde de rømt fra husdy rene, men etter kort tid kom de tilbake for
å ta hand om dem.
De første par dagene hadde de tilholdssted på Forbregd.
Ingen mennesker kom til skade, men kårenken mistet to sauer.
Gården måtte fraflyttes omtrent øyeblikkelig. For da elven steg over leir
demningen, og vannet fløt utover, tok elven nytt leie akkurat over det partiet
hvor disse fire Lynggårdene lå.
Så i tillegg til de skader eiendommen ble påført av selve leirraset, fikk den
også store flomskader da dette skjedde. Store arealer ble dekket av grus, sand
og leire, og det tok lang tid før disse jordene kunne tas i bruk igjen.
Skaden på gården ble ganske omfattende. 164,4 dekar av den dyrkede jorden
ble ødelagt. 7,9 dekar eng og 26,6 dekar skog gikk også med. Tilsammen
utgjorde dette et areal på 198,9 dekar.
Dette tilsvarte 5/7 av jorden.
Jordverdien hadde vært kr. 10.620 før raset. Tapet ble satt til kr. 7.585.
Igjen var det da tilsvarende kr. 3.035.
Eiendommen forøvrig var verdt kr. 13.000 før raset. Etterpå sto den i kr.
4.000, slik at tapet kom seg på kr. 9.000.

----
274 RasB
----
Etterpå
Alle Lynggårdene ble flyttet. Tre havnet på den andre siden av veien Ira
Stiklestad, mens denne ble flyttet noe lengre mot nord. Etter en tid ble den
flyttet enda en gang. Nå ble den liggende på vestsiden av hovedveien et for
holdsvis kort stykke mot syd for den opprinnelige plassen.
Severin Berg ble tildelt en erstatning på kr. 7.160. Han fikk kr. 636,65
i forskudd. Av dette var kr. 236,65 til dekning av hans gjeld til Verdalens
Meieris landhandel på Stiklestad.
Sigrid Anfinnsdatter på kåret fikk kr. 400 i erstatning, og det ble foreslått
kr. 400 i årlig livrente til erstatning for tapt kår.
I 1895 ble skylden for gården fastsatt slik:
Gårdsnr. 110, bruksnr. 1, Lyng mellom vestre av skyld mark 13,22 et av
tak for 20 år av mark 9,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,44.
Lyng mellom vestre sett fr a nord i 1918.
Foto: Einar Musum
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var 198,9 dekar. Dette ble utlagt i tre teiger til eieren
og en teig til Staten. Av de som ble utlagt til eieren, var to store og en liten.
Alle lå i sammenheng med jorden som var igjen. Dette arealet utgjorde til
sammen 135,1 dekar. Av dette var igjen 93,5 dekar fast mark. Resten, 41,6
dekar, var elvebredd og sandører. I tillegg kom 42 dekar elveleie. Statens
areal var 32 dekar hvorav 19,4 dekar var fast mark, og 12,6 dekar var elve
bredd og sandører. Dessuten var det 2,4 dekar elveleie. Alt i alt var dette
31,8 dekar mindre enn det som ble ødelagt.
Severin vedble å bruke gården til han døde i 1917.
Marie Ottesdatter døde i 1933.

 

----
275 RasB
----
De to brødrene Jakob Iversen og Oluf Iversen ble også boende på Lyng
mellom vestre. Ingen av dem giftet seg.
Sigrid Anfinnsdatter døde før 1900.
Ellev Stubbe kjøpte senere Auskinnesset. Denne eiendommen ble kalt Ting
voll. Han var gift med Ragnhild Elise Petersdatter Lindset.
Anton Martinsen fortsatte som dreng på Lyng en tid. Så fikk han arbeid
på jernbanen. Hans far kjøpte Høknes, og Anton bodde der i 1900. Han reiste
så til Amerika, hvor han var i åtte år. Han giftet seg med Anna Mikalsdatter
Kålen fra Ekle.
Noter:
i Fra et lydbandopptak.
Opplysninger ved Meier Høknes.
Verdalsboka - 18


----
276 RasB
----
LYNG MELLOM ØSTRE 110.3
Gården
Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre ble til da far og sønn delte Lyng
mellom i 1835.
Disse to gårdstunene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stik-
lestad i 1893.
Bare et kort stykke unna mot sydvest lå de to gårdene Lyng søndre vestre
og Lyng søndre østre. Og disse fire gårdene hadde jorden liggende som teig
blanding, og det er derfor ikke mulig i dag å fastslå hvordan de innbyrdes
grensene'var. Men totalt grenset de mot Nord-Lyng i nord, mot Mo i øst,
Haga i syd, og elven i syd og vest.
I 1893 ble det fastslått at gården hadde bestått av et samlet areal av 364,93
dekar fordelt på 240,05 dekar dyrket jord, 83,7 dekar skog og havning, 33,5
dekar eng, 3,51 dekar annen udyrket mark og 4,17 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 11 mark 88 øre.
I 1890 ble det sådd 2,78 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 0,23
hektoliter erter. Det ble satt 19,46 hektoliter poteter. På gården fantes det
5 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns.
Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men den var trolig noen
lunde like stor som i 1891.
Folket
Eierne skiftet en del på denne gården etter at den ble delt. Da raset gikk,
sto formelt Karen Maria Andersdatter som eier, men det var hennes sønn
Johannes Johannessen som brukte den.
Følgende bodde der da raset gikk:
- Johannes Johannesen, gårdbruker, 23 år
- Oline Gustava Olsdatter, kone, 26 år
- Karla, datter, 11/2 måned
- Karen Maria Andersdatter, kårkone, 60 år
- Mette Oline, datter, 17 år
- tre tjenere (Mette er muligens tatt med i dette tallet)
Johannes var sønn av den forrige eieren Johannes Olsen og den ovenfor-
nevnte Karen Maria Andersdatter.
Oline Gustava var datter av Ole Olsen og Gurianna Larsdatterpé. Ness østre.

----
277 RasB
----
Karen Maria var fra Stuskin. Hennes
foreldre var Anders Jakobsen og Marta
Sevaldsdatter.
Mette Oline var Karen Marias datter, og
således søster av Johannes.
Hvem de tre, eventuelt to tjenerne var,
har ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde
Her finnes litt opplysninger om hva som
hendte. 1
De ble vekket av raset, og de kom seg
ut. De rakk visstnok å få på seg litt klær.
Krøtterne ble sluppet ut og drevet foran
dem oppover mot Mo. De var overbevist
om at gården ville gå under.
Oline Gustava Olsdatter Lyng.
Mette og Karen ble sendt i forveien opp-
over mot Mo. De bar med seg Karla som bare var seks uker og var blitt døpt
helgen før. De andre skulle få med seg husdy rene. Begge to var nærmest
hysteriske, men Karen var den roligste. Da de skulle passere et gjerde, sa
Mette at de måtte legge fra seg lille Karla. Hun ville ikke greie seg allikevel.
Karen protesterte på dette. «Vi skal ta med jentungen!» sa hun. Og slik ble
det. 2

Inne i kårstuen på Lyng mellom østre sommeren 1903. Personer merket med
* var ikke til stede da raset gikk. Fra v.: Oline Gustava Olsdatter, Karen
Maria Anders datter, Anna Karmhus * Olaus Karmhus *, Karla Johannes
datter, Mette Oline Johannesdatter.

 


----
278 RasB
----
Mette Oline Johannesdatter
Lyng.
På Mo var folkene borte. Dy rene ble
etterlatt der, og de gikk oppover mot
Gjermstad. Derfrå gikk de til Karmhus i
Leksdalen hvor Karen Marias eldste
søster, Anna, var kone. Der var det sam
let mye folk som hadde rømt fra raset.
Etter hvert som situasjonen stabiliserte
seg, ble det klart at de ikke kunne vende
tilbake til gården. Elven tok leie over dette
området, og omtrent alt ble ødelagt. Grun
nen ble delvis gravet unna husene, og mye
av den jorden som var blitt forskånet for
ødeleggelse av selve raset, ble nå rasert av
elven. Store grusmengder la seg opp over
alt.
Dyrene ble værende på Mo
Det ble ødelagt et areal av 185,83 dekar.
Av dette var 104,25 dekar dyrket jord,
70,39 dekar var skog, 4,17 dekar var veier
og bebyggelse, og 3,51 dekar var annen udyrket mark

På gardsplassen på Lyng mellom østre i 1903. Personer merket med * var
enten ikke til stede eller de var ikke født da raset gikk. Fra v.: Marie Aspås
(var med i raset på Krågsmoen), Mette Lyng, Julie Lyng *, Karla, Karen
Lyng, Ingemar Karmhus *, Olaus Karmhus *, Anna Karmhus *, Oline Lyng,
Olga Lyng *, Martin (dreng på Lyng - uvisst om han var der i 1893), på hesten
en liten gutt, ukjent *.

 


----
279 RasB
----
Dette tilsvarte 3/4 av jorden.
Jordverdien før raset ble satt til kr. 9.100. Skaden på jorden beløp seg til
kr. 6.850 slik at det ble igjen en verdi tilsvarende kr. 2.250.
Resten av gården var verdsatt til kr. 11.500. Skaden ble taksert til kr. 8.300,
og det sto således igjen verdier for kr. 3.200.
Etterpå
Johannes Johannessen fikk en erstatning på kr. 6.800. Han fikk kr. 650
i forskudd.
Karen Maria Andersdatter som var kårkone, fikk kr. 600 i erstatning. Hun
fikk 100 kroner i forskudd. Dessuten ble hun anbefalt en årlig livrente på
kr. 400 som erstatning for det tapte kåret.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 110, bruksnr. 3, Lyng mellom østre av skyld mark 12,16 et avtak
for 20 år av mark 8,91, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,91.
Familiebilde av Johannes 'familie i Amerika. Foranfra v.: Johannes Johan
nessen Lyng, Borghild, Marta (hans 2. kone f. Balgård). Bakfrå v.: Olga,
Oskar, Julie. Bare Johannes varpa Lyng da raset gikk. Se også bilde under
Lyng søndre østre.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,07 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet på 179,1 dekar ble utlagt i tre teiger, to til eieren og
en til Staten. Eierens parter lå ved hjemteigen. De var på 111 dekar. Av dette
var 90,2 dekar fast mark og 20,8 dekar elvebredd og sandører. I tillegg var
det 12 dekar elveleie. Statens part var 31,9 dekar hvorav 17,9 dekar var fast


----
280 RasB
----
mark, og 14 dekar var elvebredd og sandører. I tillegg til dette var 2 dekar
elveløp. Det utlagte området var således på 142,9 dekar eller 36,2 dekar
mindre enn det som hadde gått tapt.
Statens del inngikk i den såkalte Lennes-Lyng-teigen som senere ble kalt
Statsteig B.
Johannes og Oline fortsatte på gården. De fikk flere barn. Men i 1903 ut
vandret han til Amerika. Hans kone ble igjen, og hun døde her i 1905. Han
vendte tilbake og utvandret for andre gang i 1906, denne gang sammen med
tre av barna. Gården ble overdratt til Nils Andersen Brenne.
Men Karla ønsket ikke å reise. Hun ville til sin bestemor som da bodde
på Karmhus. Den yngste datteren, Lilly, som bare var 3 år, kunne heller ikke
være med da Karla, som var eldst, ikke reiste. Senere sies det at Karla angret
på at hun ikke ble med, for da hadde også Lilly kommet til Amerika. 3
Johannes giftet seg med Marta Balgård fra Verdal som han traff i Amerika.
Han døde i North Dakota i 1920.
Kårkona Karen Maria Andersdatter døde på Gamlehjemmet i 1920
Karla ble gift med Peder Johannessen Sende. Hun døde i 1991.
Mette Oline flyttet til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame
for en fru Bøckmann. Hun var ugift. Hun døde i 1944
Lyng mellom østre og i bakgrunnen Lyng søndre vestre sett fra sydvest i 1918.
Foto: Einar Musum.
Noter:
1 Fortalt av Karla Sende, som seiv var med, dog bare 1 Vi måned gammel. Hun gjenga hva hennes
tante Mette hadde fortalt.
2 Opplysninger ved Aslaug Melby, Karlas datter.
3 Opplysninger ved Oline Åsan og Johannes Sende, to av Karlas barn.


----
281 RasB
----
Nord-Lyng eller Lyng nordre var som navnet sier, den nordligste av Lyng
gårdene. Hvordan den opprinnelige storgården Lyng ble delt tidligere, er be
skrevet andre steder. Men det kan dog bemerkes at mens den andre parten
ytterligere ble delt, ble ikke Nord-Lyng delt flere ganger, og følgelig var dette
en av de aller største gårdene som ble ødelagt av Verdalsraset.
Nord-Lyng lå nede på elvesletten noe lavere enn de andre Lyng-gårdene.
Mot vest grenset gården mot Verdalselven. Mot nord grenset den mot Heg
stad. Helt oppe i det nordøstre hjørnet nådde valdet opp til Prestegårdsval
det. Mot øst og syd lå valdene til de øvrige Lynggårdene.
Beregninger som ble foretatt like etter raset, viser at det totale arealet på
gården hadde vært 811,05 dekar. Av dette hadde det dyrkede arealet utgjort
377,2 dekar. Skog og havning utgjorde 393 dekar, mens eng og annen udyrket
mark utgjorde tilsammen 40,85 dekar.
Matrikkelskylden var på hele 33 mark 26 øre.
Utsæden var i 1890 9 hektoliter bygg, 45 hektoliter havre, 4 hektoliter havre
til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 50 kilo gressfrø og 32 hektoliter poteter.
0,07 ar ble brukt til andre rotfrukter, og kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre
fantes det 8 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
Husdyrbestanden var pr. 1. januar 1891 6 hester, 22 storfe, 15 sauer, 7
griser og 10 høns.
I 1893 var besetningen 7 hester, 21 storfe, 20 sauer, 6 griser og et ukjent
antall høns.
Forsikringsprotokollen forteller også om en stor gard. Husene er beskre
vet slik: Hovedbygning bestående av to kammer, kjøkken, fordør samt over
værelser; to stabbur; ladebygning med to kornstål, to høy laver, og påbygget
kjørehus og treskemaskin; vedsagskur med grisehus; uthus bestående av vogn
bod, staurhus og småfehus med gang mellom, gjødselrom med stall og stall
port; og tørkehus. Det blir spesielt bemerket i forsikringsprotokollen at husene
er forsynt med nevertak og bordkledning. Forsikringssummen i 1893 kan ikke
utledes, da gården var utmeldt fra Branntrygdelaget i 1880.
Derimot står løsøreforsikringen. Den var eksklusive krøtter på kr. 6.500.
Avlingen var forsikret slik: 70 tønner bygg - kr. 840; 250 tønner havre -

----
282 RasB
----
kr. 2.000; 400 lass høy - kr. 4.000; og 220 berger halm - kr. 660, tilsammen
kr. 7.500.
I en brannforsikringsprotokoll tilhørende Verdal kommune er husene på
gården beskrevet slik:
a. Et våningshus i to etasjer oppført av tømmer på syllmur av stein med
tak av bord, tekket med never og torv, 28,2 meter langt, 6,5 meter bredt
og 4,7 meter nøyt under raften. Det er innredet med 3 beboelsesværelser,
kjøkken, gang og størhus nedenunder. Ovenpå er det 6 beboelsesværelser
og gang. Bygningen er utvendig panelt og innvendig forsynt med gulv, loft,
23 fag vinduer, 14 dører, 1 skorstein og 2 loddpiper, 5 kakkelovner og 1
komfyr. Av værelsene er 4 tapetserte og malte. Det finnes 2 trappeganger.
Under bygningen finnes en kjeller av gråstein.
Takst for bygningen kr. 3.900
murverket » 300
ovnene » 200
kr. 4.400
b. Et stabbur 3,76 meter i øst for ltr a, 6 meter langt, 5 meter bredt og
3,76 meter nøyt under raften oppført i to etasjer av tømmer på stolper med
tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det er inn
satt 2 dører, 1 vindu og 1 trapp. Det er utvendig panelt.
Takst kr. 540
c. Et stabbur 3,13 meter i øst for ltr b, 6,58 meter langt, 5,64 meter bredt
og 4 meter høyt under raften. Det er oppført av tømmer i to etasjer på stolper
med tak av bord, tekket med never og torv. Gulv og loft er innlagt, og det
finnes 1 dør, 1 vindu og 1 trappeoppgang. Det er utvendig panelt.
Takst kr. 600
d. En vedbod 1,25 meter i øst for ltr c, 5,64 meter lang, 6,27 meter bred
og 3,76 meter høy under raften. Den er oppført i to etasjer av tømmer med
tak av bord, tekket med never og torv.
Takst kr. 160
e. En ladebygning 9,41 meter i nord for ltr d som den danner en vinkel med,
34 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften. Den er opp
ført fra nytt i to etasjer av stolpeverk med oordkledning og med tak av spon.
Den er innredet til vedbod, vognbod, soverom, 2 kornstål nedenunder, oven
på er halmrom med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt. Det er anbrakt
14 fag vinduer, 5 dører og 3 porter. Bygningen er uten maling.
Takst kr. 3.500

----
283 RasB
----
f. En stall og fjøsbygning vegg i vegg med ltr e som den danner en rett
vinkel med, 50,2 meter lang, 9,41 meter bred og 5,64 meter høy under raften.
Den er oppført fra nytt i to etasjer av tømmer i nederste og bordkledt sperr
verk i andre etasje med tak av spon. Den er innrettet til stallport, stall, gjød
selhus, fjøs, fjøsport og grisehus i nederste etasje, alt med fornøden innredning.
Ovenpå er høylemmer med kjørebro. Gulv og loft er innlagt over alt, og det
er anbrakt 23 fag vinduer, 9 dører og 3 par porter. Bygningen er uten ma
ling. Hele bygningen er panelt utvendig.
Takst kr. 5.700
g. En smie over 47 meter fra nærmeste hus, 6,90 meter lang, 5,64 meter
bred og 2,19 meter høy under raften. Den er oppført i en etasje av tømmer
med tak av bord, tekket med never og torv og med 1 skorstein, 1 dør og 1 vindu.
Takst for huset kr. 80
muren » 20
kr 100
I protokollen er forsikringssummen oppført med tilsammen kr. 16.000, men
summen av beløpene gir kr. 15.000.
Men uansett dette var Nord-Lyng i sannhet en meget stor gard.
Folket
Gunder Gundersen Vodal fra Sparbu kjøpte Nord-Lyng i 1879. Han var
gift med med Kirsten Petersdatter Hegstad fra Sandvollan. Gunder døde i
1892, slik at Kirsten satt igjen som enke på gården da utraset gikk.
Følgende personer befant seg på Nord-Lyng natten til 19. mai 1893:
Kirsten Petersdatter Vodal, gårdbruker, enke, 39 år
Gerhard, sønn, 15 år
Andreas, sønn, 12 år
Peder Konrad, sønn, 9 år
Gudrun, datter, 2 år
Ole Martin Olsen, dreng, 22 år
Marit Andersdatter, tjener, 40 år
Kristine Karlsdatter, tjener, 21 år
Ingeborg, gjeterjente, 18 år (?)
Kirstens foreldre var Peter I. Hegstad og Karoline fra Sandvollan
Ole Olsen var sønn av Ole Olsen Bjartnes og Marta Bårdsdatter Oppem.
Han hadde kommet til Nord-Lyng som dreng bare kort tid før raset.
Marit Andersdatters foreldre var Anders Pedersen og Marta Pettersdatter
som var på husmannsplassen Vistvollen i 1865. Da var Marit 12 år. De var
også på Lille Viken. Marit ble derfor kalt Marit Vigen.

----
284 RasB
----
Familien på Nord-Lyng. Fra v.: Gerhard, 1
Petersdatter Vodal med Gudrun på fanget.
Peder Konrad, Andreas. Kirsten
Kristine Karlsdatter var fra husmannsplassen Hagahaugan, og var datter
av Karl Kristoffersen og Ane Larsdatter.
Ingeborg var trolig den Ingeborg Hansdatter som er oppført i de offisielle
listene over skadelidte. Hun oppgies der å ha vært fra Lyngsholmen. Hun
var opprinnelig fra Stod.
Hva som skjedde
Rasnatten lå Kirsten sammen med sine barn i første etasje. Tjenerne lå oppe
i andre etasje.
Kirsten fortalte etterpå at hun ble vekket om natten av et uforståelig bulder.

 

----
285
----


----
286 RasB
----
Hun sprang ut av sengen og vekket barna. Ikke før hadde hun gjort det, før
leirmassen veltet inn gjennom døren og vinduene og fylte rommet på kort
tid.
Tjenestedrengen Ole kom seg ned og bort til døren inn til rommet deres.
Men de klarte ikke å få den opp da den slo utover og fikk derved trykket
av leirmassen mot. Etter hvert steg leiren så mye at Ole måtte trekke seg
opp på loftet igjen.
Trykket fra leiren sprengte ut en vegg, og nå steg den raskt.
Kirsten og barna måtte klatre opp på bord og stoler for å holde seg over
leirmassene. Til slutt sto Kirsten på et bord ved en vegg og støttet albuene
på en dørkarm. I armene holdt hun lille Gudrun. Da nådde leiren opp under
armene på henne.
En av guttene støttet seg også til den samme dørkarmen mens føttene hvil
te på en kuffert som hadde flytt opp på litt fastere leire. Den andre av guttene
hadde kommet seg opp på restene av den nedbrutte delings veggen, mens den
tredje hadde klart å komme seg opp på toppen av den store slagurkassen som
sto ved den ene veggen.
Der befant de seg alle fem i stummende mørke. Det var helt tett, og luften
ble etter hvert svært dårlig. Kirsten sa seiv at da ba hun til Gud om at han
for barnas skyld måtte skaffe dem lys og luft. Og i det samme sank leiren
ved veggen som ble trykket inn, og det slapp inn både lys og luft.
Men fremdeles var de fullstendig innesperret. Og der satt de i flere timer.
Guttene var hele tiden opptatt av at moren klarte å holde lille Gudrun over
leiren.
I mellom tiden hadde tjenerne på loftet antatt at de nede hadde druknet,
og Ole hadde begynt å rive bordkledning av veggene for å bygge bro inn
til fast land. De tre tjenestejentene hjalp til med dette, og Marit Vigen har
fortalt at blodet rant fra fingrene på dem alle, og de var helt utkjørte av det
harde arbeidet. 1
Da dette arbeidet var kommet så langt at de skulle til å forlate huset, hørte
Kirsten dem. Det er litt uklart hvorvidt hun hørte at de snakket sammen oppe
på loftet, eller om hun hørte dem utenfor huset. Hun såtte da i et skrik, og
da Ole hørte dette, styrtet han øyeblikkelig inn i det rommet som var over
det de var innesperret i.
En mellomvegg var slått skjev, og der var det sprekker i gulvet. Han rev
vekk mellomveggen som sto tvers over gulvplankene, og dermed fikk han
tak med fingrene mellom plankene borte ved veggen. Uten noe redskap eller
verktøy og bare med hendene som hjelp, klarte han å rive løs gulvplankene
slik at han fikk trukket de fem som befant seg der nede opp på loftet. Også
her hjalp de tre jentene til med å både bryte opp golvet og trekke de nedenun
der opp på loftet.

----
287 RasB
----
Det måtte til en mann med kjempekrefter for å klare dette. Men han siet
sund en finger på venstrehånden slik at den måtte amputeres etterpå. 2
Da alle var kommet opp på loftet, sørget Ole Olsen for at både Kirsten
og barna og tjenerne kom seg helskinnet til lands ved ågå ut gjennom et vindu
og over broen han hadde bygget. Derpå ble de tatt med til Prestegården hvor
de ble tatt hand om.
For sin redningsdåd ble Ole Olsen tildelt redningsmedaljen
Andreas har også fortalt hvordan han
opplevde redselsnatten: 3
«Vi bodde på Nord-Lyng. Våren hadde
vært regnfull, og elven som gikk langs den
søndre del av eiendommen, var vokset. I
snøløsningen hendte det at den over
svømmet endel av jorden som lå nærmest.
Det dannet seg en isdemning ved Ros voll,
som lå nedenfor Lyng.
Vi merket ikke noe særlig da vi gikk til
køys om kvelden 18. mai. Vi lå i første
etasje i nordenden av huset, og tjenerne
i annen etasje mot syd.
Ved midnattstid våknet vi ved at vann
fosset inn i rommet og skjønte ingen ting,
men såtte det i forbindelse med elven uten
å kunne finne noen forklaring. Gårds
gutten Ole løp straks ned for å hjelpe oss
Andreas Gundersen Vodal.
ut. Han kom seg gjennom stuen og kjøkkenet bort til døren av vårt soverom.
Jeg sprang bort til døren og snakket med ham. Døren svingte inn i kjøkke
net, og da vannet presset på fra den siden, klarte vi ikke, tross felles anstreng
elser, å åpne døren mere enn at vi kunne stikke hånden gjennom åpningen.
Vannet steg så fort at Ole seiv måtte se å komme i sikkerhet. Han fikk åpnet
kjøkkenvinduet og kom seg på en eller annen måte opp i annen etasje. Vannet
fortsatte å stige og gikk til slutt over gulvet hvor tjenerne oppholdt seg.
Vi som lå i første etasje, ble selvfølgelig avskrevet som druknet.
Det var vi imidlertid ikke. Da vannet var kommet så nøyt at det var om
trent en halv meter til taket, ble det stille.
Der lå vi da, fem mennesker i stummende mørke, mor, tre gutter i alder
fra 15 til 9 år, og minstebarnet, en pike på 3 år. Tresengene var flytt opp,
og vi holdt oss, så merkelig det enn kan synes, hele tiden over leirsørpen.
Vi kunne ikke se hverandre. Jeg husker at min eldste bror, Gerhard, sa at
han kjente klokkekassen under seg. Klokken var antagelig blitt stående mere
eller mindre på plass.


----
288 RasB
----
Mor var kjekk. Hun måtte hele tiden holde den lille piken over sørpen.
Hun inngå oss mot, så vi følte oss sikre på at vi ville bli reddet.
Fra tid til annen skrek vi om hjelp, men ikke noe svar. Ole fortalte senere
at det var skrik over alt, og brøl fra husdy rene.
Utpå natten kom det en liten lysstripe fra veggen, like under taket, og det
var en stor oppmuntring. Det bekreftet at huset hevet seg opp fra grunnmuren.
Jeg kan ikke huske at det ble så lyst at vi kunne skimte hverandre.
Mens vi lå der nede, var Ole gått i gang med å lage en gangbane bort til
nærmeste haug. Avstanden var noe slikt som 100 meter. Han rev av den ytre
bordkledningen av huset og la flater oppå leirsørpen. I sekstiden om morg
enen var han nesten fremme.
Litt før at han og de andre tenkte å forlate stedet, og mens han holdt på
å rive av de siste bordene, syntes han at han hørte lyd fra oss og gikk opp
på loftet over vårt soverom. Da visste vi at redningen var der. Gulvbordene
hadde forskjøvet seg litt, så at han fikk tak med fingrene. Sterk som en bjørn,
som Ole var, rev han uten noe redskap, opp gulvet og drog oss opp, en etter
en. Da hadde vi ligget dernede i 6 timer. Noe trivelig oppholdssted hadde
det ikke vært, men vi kom fra det uten noe men.
Vi fant noe klær og tok på oss. Jeg husker at jeg brukte en bukse som hadde
tilhørt far, som var død året før. Buksen var i største laget for meg.
Vi kom oss så i land og gikk opp til Prestegården, lengere oppe i bygden.
Utpå dagen ble vi hentet til Støp og var der etpar dager til vår onkel på Sand
vollan kom, og vi ble med ham.
Som nevnt, fikk vi ingen skader av det triste opphold i sørpen. Mor levet
til hun ble 89 år. Min eldste bror, Gerhard, drog til sjøs, pådrog seg sykdom
og døde bare 22 år gammel. Seiv er jeg snart 91 år og driver fortsatt som
ingeniør. Konrad, min yngste bror, er 88 år, og min søster Gudrun 80 år.
Begge er i god helbred.»
Konrad Vodal har fortalt sine opplevelser slik: 4
«Da utraset kom i 1893 var var jeg 9 1/2 år. Far min var død høsten før,
og mor og vi fire ungene var tilbake. Søskenene mine var Gerhard 15 år,
Andreas 13, og jeg halvt tiende og Gudrun 3 år.
Vi var inne i et kammers ved siden av kjøkkenet og våknet om natten ved
halv ett-tiden ved at dørene ble slått opp helt ut så vi så ut over som en fjord
gjennom døren. Og vannet kom styrtende inn gjennom dørene, og det steg
nokså fort. Og Ole Martin, drengen vår, prøvde å komme seg ned. Men da
han kom ned trappen, gikk trappen i vei, den. Så kom han inn i kjøkkenet
og prøvde å komme inn i kammerset til oss og hjelpe oss ut. Men han fikk
ikke opp døren. Vi tok i alt det vi vant alle sammen, og han skuvde på, og
han var en kraftig kar. Men vi fikk ikke opp døren mer enn ca. 20 centi
meter. Og så steg vannet så fort at han måtte se til å redde seg seiv. Han

----
289 RasB
----
Peder Konrad Gundersen Vodal montert inn på bilde av tomten av Nord-Lyng.
slo seg ut gjennom kjøkkenvinduet og slo ut et vindu i andre etasje og berget
seg oppå der.
Han var der til det stilnet av litt. Det var slik at Nord-Lyng var en gammel
skyssgård, slik at det ikke var noen adgang mellom tjenerne og husbondfolket,
slik at han kom ikke innpå det loftet der tjenerne var. Men da det ble litt
stillere, roligere, hoppet han ut gjennom vinduet på en stol han kastet ut for
an seg. Og så hoppet han videre bort til det vinduet der tjenerne var.
Og da gikk vannet opp på golvet inne på loftet. Så han gikk ut fra at vi
hadde druknet. Han trodde vannet var like nøyt der vi var også. Men det
var ikke det. Huset hadde seget litt ned fra muren på den enden der tjenerne
var slik at det var så vidt vi hadde et lite rom mellom loftet og leirsuppen
der vi lå. Det var så vidt vi hadde hodet mellom.
Mørkt var det, det gikk over vinduene. Og det begynte å bli lite luft så
det ble tungt å puste. Vi lå der og kauket hele natten, men det var ingen som
hørte oss slik at det begynte å se nokså svart ut, ja.
Men mor ba til Gud om at det måtte bli litt luft for vår skyld slik at vi


----
290 RasB
----
ikke skulle kveles. Og det ble som at en stokk i muren vred seg ut slik at
det ble en liten luftning der.
Jeg lå på en kuffert som fløt opp. Den hadde Andreas bøkene sine i. Og
Gerhard hang visst fast oppe på klokkekassen. Mor sto på bordet og holdt
Gudrun i armene og stødte seg på vinduskledningen. Der sto hun hele natten.
Hvor Andreas var, vet jeg ikke. Men han hadde noe han sto på, han også,
slik at han kom med hodet over sørpen.
Og der lå vi nå til om morgenen i seks-tiden. Da kom han Ole. Han holdt
på å skulle redde seg og de andre tjenerne til fast land. Og han kom så langt
ut at han kom utenfor veggen hos oss. Han hadde revet av panelingen med
bare fingrene. Han hadde ikke noe verktøy. Han hadde ikke så mye som en
kniv, den hadde han lagt igjen i stallporten. Han hadde skodd hestene dagen
før, sa han.
Men da han kom utenfor veggen der vi lå, så hørte han vi kauket. Og så
kom han inn på loftet. Der hadde stuen sviktet så mye at det var sprekk mel
lom to planker over åsene slik at han fikk fingrene under. Der brøt han opp
gulvet, brøt opp gulvplankene, rev opp gulvet og trakk oss opp, en om gangen.
Temmelig leiret var vi, og vi hadde ikke noen klær til pusse av oss med
på loftet heller. Vi fikk nå på oss noen klær som vi fant etter far min. Og
så skulle vi prøve å komme oss til land. Ole fortsatte å rive av panelingsbord
og la bortover leirsørpen. Han hadde kommet så langt at han var nesten fremme
da han kom utenfor veggen hos oss.
Men da vi skulle til å gå, jeg husker jeg gikk sist fordi jeg var minst og
lettest, gikk det meg til knærne da jeg gikk etter bordene.
Men vi kom oss til fast land. Og vi trodde det bare var oss som var blitt
rammet av denne ulykken, for det var flatt ved Nord-Lyng. Men da vi kom
oppover høy den bortover mot Mo, da så vi hvordan det så ut. Leirmassene
lå hele dalen nedover.
Også gikk vi videre bortover til vi kom til Prestegården Auglen. Og der
var det mye folk samlet som hadde reddet seg unna. Noen hadde mistet alle
sine, og det var et sørgelig hus der.
Vi var der til vi fikk sendt beskjed til Støp, det var folk vi kjente godt,
og fikk dem til å komme og hente oss. 5 Og vi var der til slektningene våre
på Sandvollan kom og tok vare på oss.
Ole var i aktivitet senere etter han hadde reddet oss.
Han traff prins Carl da han var her. Prinsen så seg hag i Ole, han ville
ha han til å komme til Stockholm for å bli med i kongens garde, for han var
en kraftkar å se til også.»
En annen som har beskrevet sine opplevelser på Nord-Lyng natten til 19.
mai, er Kristine Karlsdatter fra Hagahaugan. Hun var der, som fortalt oven
for, som tjenestejente.

----
291 RasB
----
«Jeg var på Lyng da utraset kom. Det hadde vært kaldt og regnet hele våren.
Akkurat den dagen hadde vi vært svært tidlig oppe, og det hadde vært uvan
lig mye å gjøre, så da kvelden kom, var vi trette og sovnet med det samme
vi la oss.
Fruen og barna lå nede, men tjeneste
folket lå oppe.
Plutselig våknet vi av et veldig dunder.
Jeg trodde det var verdens undergang.
Utenfor vinduet mitt så jeg hvordan hus
og trær kom farende forbi. Jeg hørte
dyrene brøle og mennesker som skrek i
dødsangst, og jeg var aldeles sikker på at
jeg skulle dø. Det verste var at jeg ikke
visste hvordan det var hjemme. Jeg visste
jo at jeg aldri mer skulle se dem, men jeg
hadde så gjerne villet dø sammen med
dem.
Men jeg døde ikke og ingen av de andre
på Lyng heller, seiv om vi trodde at fruen
og barna, som var nede, var døde. Vi
kunne jo se at leiren sto oppe ved vårt
Kristine Karlsdatter
Hagahaugan
vindu, og huset hadde ristet så mye at vi trodde det skulle ramle sammen
Mens vi pratet om hvordan vi skulle komme oss derfrå, hørte vi at det var
noen der nede som banket i taket og ropte, og da visste vi at det var liv der,
men hvordan skulle vi kunne hjelpe dem?
Men Ole, han var dreng på gården, var veldig sterk. Han brøt opp gulvet
med bare hendene, for det fantes ikke noe verktøy, og dro dem opp. Da vi
kikket ned, så vi at det var aldeles fullt av leire der. De hadde stått oppe på
bordet, og en av småguttene hadde sittet oppe på klokkekassen.
Da alle var oppe, fortsatte Ole å bryte løs bord. Dem la han over leiren,
slik at vi kunne gå på dem til fast mark. Vi kunne ikke se noe, men jeg fikk
senere vite at akkurat der vi hadde gått, fant man elleve døde. Om jeg hadde
visst det, er jeg ikke sikker på om jeg hadde tort å gå.
Ja, så levde jeg, men jeg visste fremdeles ikke hvordan det hadde gått med
mine, og jeg våget ikke en gang å håpe på at jeg skulle få se noen av dem igjen.
A, hvor jeg var lykkelig da det viste seg at alle hadde klart seg. Men mor
trodde ikke at jeg levde, for hun kunne se hvordan det så ut omkring Lyng.
De hadde alle sprunget opp til Mo som lå nøyt, da det begynte. Den eneste
som ble igjen nede ved huset, var farmor, men hun klarte seg også. Og sen
ere traff vi henne hos en gammel kone.
Verdalsboka - 19


----
292 RasB
----
Nelius og Martina hadde små barn. De hadde hatt hver sin på armen og
de andre på slep. 7 Hele tiden mens de sprang for å komme høyere, så de
trær komme mot seg, og de måtte hele tiden forandre retning. Men til slutt
kom de i sikkerhet.
Etter dette våget ingen å bo på det gamle stedet, og hele huset ble flyttet
til Breding. 8
Etter raset gikk jeg og lette etter sakene mine. Det eneste jeg fant igjen
var min salmebok som jeg hadde fått av far. Men den var full av leire og
gjennombløt. Jeg gikk ut i skogen og hengte den på en grein og forsøkte å
tørke den. Den ble aldri så fin som den hadde vært, men jeg har den
fremdeles.»
Som det fremgår av beskrivelsene, er det en del ting som blir berettet på
forskjellig måte. Det hadde naturligvis sammenheng med de enorme sinns
påkjenningene alle var utsatt for. Og det som den ene opplevde som en evig
het, var kanskje for den andre bare et øyeblikk.
Men det er en kjensgjerning at husene var blitt revet av murene og ført
et par hundre meter nordover. De ble liggende spredt utover i leirhavet.
Muligens var det dette som var årsaken til at de som lå nede, berget livet.
Andreas mener at huskassen fløt opp, mens Kristine forteller at leiren sto
til opp under vinduene i andre etasje. Her har vel begge rett, for mens Kirsten
og barna var i nordenden av huset, var tjenestefolkene i sydenden, og huset
som var revet av murene, kunne godt stikke dypere i den ene enden enn i
den andre.
Den 20. mai om kvelden ble soldatene budsendt for at de skulle prøve å
redde noen av husdyrene på gården. Brølene fra de stakkars dyrene hørtes
langt avgarde. Det var først mulig å komme seg dit ut etter at vannet hadde
steget over leiroverflaten. Å ta seg ut til gården var en vanskelig og farefull
jobb. De først ankomne registrerte at tre av hestene lå nede i leirgjørmen
med mulen så vidt over overflaten. De var fotbundet, og det var ingen mulighet
for å berge dem. De ble derfor slått ihjel. De fire andre hestene lå således
til at det på det daværende tidspunkt var uråd å komme bort til dem på grunn
av at det lå støkker fra vegger og tak på kryss og tvers.
Ingen av kyrne kunne berges, men de tok med seg to griser i land.
Et nytt forsøk ga som resultat at to av de gjenværende hestene ble berget
opp på høyloftet. De hadde da stått med forbenene i krybben. De to siste
omkom. Ytterligere en gris ble tatt i land.
Og de to levende hestene ble så omsider berget i land neste dag av de mili-
tære under store anstrengelser.
5 hester, 21 storfe, 20 småfe, 6 griser og et ukjent antall høns gikk tapt.
Dessuten ble 361,3 dekar dyrket mark, 39,4 dekar eng og 256 dekar skog
og havning, tilsammen 656,7 dekar ødelagt.

----
293 RasB
----
Bare 15,9 dekar dyrket mark, 137 dekar skog og 1,45 dekar annen udyrket
jord unngikk ødeleggelse. 13/14 av gården ble ødelagt.
Det ble fastslått at jorden på Nord-Lyng hadde hatt en verdi av kr. 26.200
før raset. Tapet ble satt til kr. 24.330. Bare jord til en verdi av kr. 1.870
var igjen. Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 32.000. Av dette gikk
kr. 28.800 tapt. Kun kr. 3.200 var igjen.
Etterpå
I Velferdskomitéens protokoll står det at på det første møte i komiteen,
20. juni 1893, ble det opplyst at det var blitt utbetalt 5 kroner til Kirsten Vodals
eldste sønn. Pengene ble brukt til kjøp av skolebøker.
Ruinerte av Nord-Lyng i 1918. Dette er bordkledningen av hovedbygningen.
Foto: Einar Musum.
Den 5. september fikk hun videre utbetalt kr. 100 som skulle brukes til
underhold av henne seiv og hennes familie. Dette beløpet var en gave.
I erstatning fikk Kirsten Vodal kr. 20.400. Dette var det største erstatnings
beløp som ble utbetalt etter ulykken. Men så hadde hun også lidt det største
økonomiske tapet av alle. Hun fikk utbetalt kr. 463,08 i forskudd. Av dette
var kr. 363,08 til dekning av hennes gjeld til Verdalens Meieris landhandel
på Stiklestad.
Om Ole Olsen står det at han fikk kr. 10 i erstatning. Her er det imidlertid
en feil, for det står også at forslaget var kr. 50, og at han fikk kr. 25 i for
skudd. Trolig fikk han kr. 50.


----
294 RasB
----
Et nytt bilde av minene av Nord-Lyng, denne gang fra 1924. Fra v.: Erich
Krebs (tysk), Gunnar Konradsen Vodal, Svanhild Konradsdatter Vodal,
Konrad Vodal, Clara Reynolds (Andreas' kone), Bothild Finsvik Vodal.
Foto: Andreas Vodal.
Videre fikk Marit Andersdatter kr. 25, Kristine Karlsdatter kr. 40, og
Ingeborg Hansdatter kr. 40.
Sky Iden på Nord-Lyng ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 111, bruksnr. 1, Lyng nordre av skyld mark 31,75 et avtak for
10 år av mark 29,48, deretter for 10 år et avtak av mark 26,48, og derpå
for bestandig et avtak av mark 23,48.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 10,17 for første halvår 1893.
Det ble antatt at 656,7 dekar gikk tapt. Hele eiendommen ble utlagt til Staten
i den såkalte Lennes-Lyng-teigen. Staten fikk 696,1 dekar, 39,4 dekar mer
enn det som var ødelagt. Av dette var 560,1 dekar fast mark og 136 dekar
elvebredd og sandører. I tillegg kom 86,4 dekar elveleie.
Lennes-Lyng-teigen ble senere kalt Statsteig B.
Kirsten giftet seg på nytt med Bonsak J. Sem fra Frosta. Hun døde i 1943
på Haugan på Ekne hos sin sønn Konrad.
Gerhard døde allerede i 1900 av tuberkulose. Han var da ugift.
Konrad giftet seg med Bothild Johannesdatter Finsvik, og de slo seg ned
på Haugan vestre på Ekne. Han døde i 1975.
Andreas utdannet seg som ingeniør, og som sådan flyttet han mye rundt
både her i landet og i utlandet. I Canada giftet han seg med Clara Reynolds.
Han døde i Odda 1974.


----
295 RasB
----
Ole Olsen Lyng.
Jørgine Stokkan.
Dette stabburet er fra Nord-Lyng. Det står nå på Fagerlia, Stiklestad.
Foto: Geir Lervåg.

 


----
296 RasB
----
Gudrun bodde også på Ekne hos sin bror Konrad. Hun døde ugift i 1973.
Ole kalte seg senere Ole Olsen Lyng. Han ble gift med Jør gine Stokkan
fra Åsen. Han døde på Skatval i 1941.
Marit Andersdatter var ugift. Hun var preget av opplevelsene denne
uhyggesnatten i mai 1893. Hun ble nervøs og engstelig av seg. Det ble sagt
at hun var tusset og rar. En tid var hun budeie på Bunes. Hun døde på Nord
vik under Bunes i 1924.
Kristine Karlsdatter ble gift i Sverige med Per Eggstrøm. Hun døde i 1964.
Ingeborg Hansdatter levde i 1900.
Noter:
1 Opplysninger ved Agnes Solli, oldebarn av Marit.
2 Opplysninger ved Borgny Almli og Astrid Djupen.
3 Denne beskrivelsen har Andreas Vodal gitt til Bjarne Slapgard. Den er datert 29.6.1971, og
den er trykket i Verdal Historielag skrifter 2, 1977 s. 123 f.
4 Lydbandopptak ved hans sønnesønn Knut Vodal.
5 Teodor Støp bodde på Landstad i Volhaugen.
6 Hun flyttet senere til Sverige og bosatte seg der. Hennes beskrivelse er hentet fra Haugan
slekta av Kjetil Haugan og Svein Haugan s. 71 f. Den er oversatt fra svensk.
7 Dette var Kornelius Karlsen og Martine Pedersdatter Tokstad. Kornelius var hennes bror. De
bodde på Hagahaugan.
8 Dette var plassen Hagahaugan. Se også under dette navnet.

----
297
----

Et interessant og kjent bilde. Andreas Vodal i en alder av 86 år sittende på
Trolltunga i Odda i Hardanger. Foto: B. M. Hagemann 1967.

 

----
298 RasB
----
Lyng søndre vestre var en av de to deiene Lyng søndre ble delt inn i i 1865.
Lyng søndre østre var den andre. De lå kloss inntil hverandre.
På grunn av teigblanding er det vanskelig å fastslå grensene mot Lyng søn
dre østre, Lyng mellom vestre og Lyng mellom østre. Men mot vest og syd
vest lå elven. Mot syd og sydøst lå Hagavaldet. Mot øst lå Mo. Og mot nord
lå Nord-Lyng.
Beregninger viser at arealet hadde vært 373,02 dekar før raset. Av dette
var 282,67 dekar dyrket jord, 78,71 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng
og 1,84 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.
I 1890 var utsæden følgende: 0,17 hektoliter rug, 3,47 hektoliter bygg,
20,85 hektoliter havre, 0,17 hektoliter havre til grøntfor, 0,17 hektoliter erter,
4 kilo gressfrø og 19,46 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter
ble det brukt 0,4 ar. På gården var det 6 to-hjulte vogner.
Besetningen besto 1. januar 1891 av 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 5 griser
og 12 høns.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent. Men tallet var nok noen
lunde det samme som i 1891.
Folket
Ole Martin Olsen overtok gården i 1893. Hans far var død, slik at det var
etter sin mor, Marit Jensdatter, han overtok den.
Da raset gikk, bodde følgende per soner på gården:
- Ole Martin Olsen, gårdbruker, 36 år
- tre tjenere
- Marit Jensdatter, kårkone, 70 år
- Maren Anna Olsdatter, datter, 32 år
Oles foreldre var Ole Eliassen og ovennevnte Marit.
Marit Jensdatter var fra Hellan i Vuku. Hennes foreldre het Jens Paulsen
og Sirianna Ottesdatter Hellan.
Maren Anna var Ole Martins yngre søster.
Hvem de tre tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.

----
299 RasB
----
Hva som skjedde
Det finnes ingen opplysninger om hvordan disse folkene opplevde raset.
Så vidt vites, ble ingen skadd eller pådro seg sykdom etterpå. Men de rømte
samme vei som folkene fra de tre andre Lynggårdene som lå i en klynge.
Av husdyrene mistet de to storfe. Det er ikke kjent hvordan dette gikk til.
Husene ble ikke berørt av rasmassene, men dy rene kan ha vært ute på beite.
Derimot ble husene sterkt skadet av
elvevannet da dette strømmet over leir
demningen. Elven søkte nemlig leie nett
opp forbi de fire Lynggårdene som lå
sandet. Da elven var ledet vekk fra går
dene, hadde det gått verst utover husene
på Lyng søndre vestre. Ett av uthusene
hadde fått grunnen gravet vekk, og det
hadde sunket ned slik at det hadde fått en
stor knekk i taket. Mastuen som hadde
ligget i den ene enden av dette uthuset, var
en fullstendig ruin. Hovedbygningen
hadde også fått grunnen gravd vekk, og
gul vet inne i storstuen hadde sunket ned. 1
De klarte å få reddet alt innbo og løsøre.
Verst gikk det allikevel med jorden.
Ole Martin Olsen Lyng.
167,2 dekar areal ble ødelagt. Dette innbefattet 147,6 dekar dyrket jord, 9,8
dekar eng og 9,8 dekar skog og havning.
2/3 av jordveien var borte.
Jorden hadde før raset stått i en verdi av kr. 10.725. Skaden på den beløp
seg til 7.150 kroner, slik at det var tilbake jord til en verdi av 3.575 kroner.
Gården forøvrig hadde stått i en verdi av kr. 13.500. Den nye verdien ble
5.200 kroner. Her utgjorde tapet således 8.300 kroner.
Etterpå
Ole Olsen Lyng fikk en erstatning på kr. 7.810. Han fikk kr. 133,64 i for
skudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad,
og beløpet ble betalt direkte dit.
Marit Jensdatter på kåret fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk hun
kr. 150 i forskudd. Hun ble også foreslått en årlig livrente på kr. 400.
Gården ble etterpå flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor
den ligger like øst for Lyng mellom østre.
Sky Iden for Lyng søndre vestre ble satt slik i 1895:
Gårdsnr. 109, bruksnr. 2, Lyng søndre vestre av skyld mark 13,91 et av
tak for 20 år av mark 9,51, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.


----
300 RasB
----
Dette førte til at veiskatten fikk en reduksjon på kr. 3,28 for første halvår
1893.
Antatt tapt areal var 167,2 dekar. Av dette ble to teiger tilbakeført til eie
ren, mens en teig gikk til Staten i den såkalte Lyng-Lennes-teigen. 92 dekar
av dette var fast mark. Resten fordelte seg på 24,2 dekar elveleie og 3,38
dekar elvebredd og elveører. Eierens del utgjorde 11,28 dekar fast mark, 22,2
dekar elveleie og 20,8 dekar elvebredd og sandører. Statens andel besto av
25 dekar fast mark, 2 dekar elveleie og 13 dekar bredder og sandører.
Ole Olsen drev gården også etterpå. Han døde ugift i 1930.
I 1900 bodde fremdeles Marit Jensdatter der. Hun levde da av livrenten
hun hadde fått etter ulykken. Hun døde i 1912.
Maren Anna var der også i 1900. Hun ble kalt husbestyrerinne. Hun døde
ugift i 1931.
Note:
1 Beskrivelse gitt av Jørgen Aall-Hansen i et spesialbrev til Dagsposten. Det er gjengitt under
En iakttagers nedtegnelser om raset og dets virkninger.

----
301 RasB
----
Som navnet sier, lå Lyng søndre østre lengst mot øst av de to gårdene Lyng
søndre var delt inn i. Lyng søndre vestre lå mindre enn et steinkast mot vest.
Terrenget ved disse gårdene var litt kupert. Det var ikke kjennetegnet av
det flate terrasselandskapet som karakteriserer elvesletten ellers. Det hadde
naturligvis sammenheng med alle råsene som hadde gått her og lagt opp ras
masse. Men det var ikke tale om store høydeforskjeller.
Valdet var sterkt oppstykket i en slags form for teigblanding med Lyng
søndre vestre, Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og det er vanske
lig å fastslå hvilke garder det grenset mot. Men det kan grovt sett sies å være
omgitt av Verdalselven i vest og sydvest, Hagagårdene i syd og sydøst, Mo
i øst, og Nord-Lyng i nord.
Arealet ble fastslått å ha bestått av 306,9 dekar dyrket jord, 52,51 dekar
skog og havning, 27,6 dekar eng, 3,71 dekar annen udyrket mark og 3,46
dekar veier og bebyggelse, tilsammen 394,18 dekar.
Matrikkelskylden var 13 mark 91 øre.
Utsæden var i 1890 4,17 hektoliter bygg, 20,85 hektoliter havre, 0,34 hek
toliter erter, 12 kilo gressfrø og 17,35 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter
enn poteter ble det benyttet 0,25 ar. Og det fantes en kjøkkenhave på 0,05
ar. På gården hadde de 5 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 12 sauer, 3 griser og 14
høns på gården.
Tallet på husdyr i 1893 er ukjent. Men de mistet ingen.
Folket
Eier av gården i 1893 var Elling Andreas Ottesen. Han overtok etter sin
stefar, Peter Pedersen, i 1891.
Da raset gikk var følgende personer på gården:
Elling Andreas Ottesen, gårdbruker, 39 år
Karen Olsdatter Haga, kone, 23 år
tre tjenere
Kari Larsdatter, inderst, 76 år
Dessuten var kårfolkene der;
- Peter Pedersen, kårmann, 72 år
- Anne Marta Olsdatter, kårkone, 69 år

----
302 RasB
----
Til høyre: Elling Andreas Ottesen Lyng. Sittende foran ham: Hans kone Karen
Olsdatter Haga. Til venstre: Johannes Johannesen Lyng på nabogården Lyng
mellom østre. Sittende foran ham trolig hans første kone Oline Gustava
Olsdatter.
Det ser således ut til at det var åtte personer tilstede på gården rasnatten.
Ellings far var Otte Eliassen. Han døde i 1871. Hans mor, Anne Marta
Olsdatter, giftet seg for andre gang med Peter Pedersen kort tid etterpå.
Elling hadde også vært gift en gang tidligere med Anne Kristine Iversdatter
Kvello. Hun døde i 1890.
Karen var datter av Ole Andreassen og Baroline Kristiansdatter på Haga
vestre. Hun var gravid da dette hendte.
Hvem tjenerne var, er ukjent.


----
303 RasB
----
Et bilde fra 1896. Per soner merket med * var ikke tilstede i 1893. I midten
foran Anne Marta Olsdatter. Til v. : Marie Olsdatter Berg, gift med Severin
Berg på Lyng mellom vestre, til h.: Bergitte Ottesdatter Svinhammer*. Bak
til v.; Elling Ottesen Lyng, til h.: Oluf Ottesen Lyng * som varpa besøk fra
Amerika da bildet ble tatt.
Kari Larsdatter var fra Leinstrand.
Peter Pedersen var fra Rosvoll. Hans foreldre var Peder Paulsen og Magn
hild Jensdatter Stubbe.
Anne Marta Olsdatter var fra Ness østre. Hennes foreldre var Ole Olsen
og Ber et Marta Halvorsdatter Østre Ness.
Kari Larsdatter som bodde på gården som inderst, var fra gården Stor-Ler
på Leinstrand.


----
304 RasB
----
Hva som skjedde i
I likhet med folkene på de andre gårdene på elvesletten som ikke ble di
rekte begravet av raset, rømte beboerne her i vill redsel i nordøstlig retning.
De hadde ikke tid til å ta på seg klær, og i det kalde været frøs de forferdelig.
Karen har fortalt at de sprang oppad bakke gjennom skogen. Men det var
slike rystelser i jorden at grantrærne sto og svaiet. De ventet hele tiden at
jorden de sprang over, skulle forsvinne under føttene på dem. Etterpå ble
Elling syk. Og etter en tid døde han. Karen hevdet at han ble syk som følge
av strabasene og kulden rasnatten. Og hun mente at dette var grunnen til at
han døde. Men han døde så lenge etterpå som i 1900, og følgelig kan ikke
raset ansees som å være årsaken til at han døde.
Lyng søndre østre sammen med Lyng søndre vestre og Lyng mellom østre
og Lyng mellom vestre ble liggende på en halvøy omgitt av leirsuppe. Ras
massene nådde ikke bort til husene. Det var imidlertid svært lite om å gjøre.
Ingen av dyrene kom til skade og de ble berget ut straks etterpå.
Men da vannet i elven tok til å stige over leirflaten som hadde lagt seg opp
som en demning helt fra Melbyberget og ned til Tinden, lå ikke disse fire
Lynggårdene høyere enn at vannet rant over det området akkurat hvor de lå.
Så foruten at store deler av jorden var blitt overslammet av rasmasse, ble
også deler av den jorden som hadde unngått de ødeleggelsene, nå ødelagt
av rennende og gravende vann. Og dette vannet førte med seg grus og slam
som ble lagt opp over jorden. Dette ødela jorden nesten like grundig som
leirmassene fra raset hadde gjort.
Av gardens areal ble 196,9 dekar dyrket jord ødelagt. Dessuten gikk 27,6
dekar eng og 9,8 dekar skog med.
Dette utgjorde 9/11 av gården.
Verdien av jorden hadde før raset vært kr. 11.000. Tilsvarende kr. 9.000
gikk tapt. Bare jord til en verdi av kr. 2.000 var tilbake.
Men også husene ble påført stor skade da vannet begynte å renne forbi.
Gården forøvrig hadde vært verd kr. 13.500. Etterpå sto den i kr. 3.500 kro
ner. Her ble tapet derfor 10.000 kroner.
Etterpå
Gården ble etter dette flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den
andre siden av veien. Inntil de kunne flytte tilbake, bodde folkene på Svin
hammer.
Elling Ottesen fikk kr. 7.680 i erstatning. Av dette fikk han kr. 2.000 i
forskudd. Oppgitt grunn til forskuddet var å betale gjeld.
Kårfolkene Peder Pedersen og Anne Olsdatter fikk en erstatning på kr. 490.
De fikk 150 kroner i forskudd. Og de fikk en årlig livrente på kr. 400.

----
305 RasB
----
Indersten Kari Larsdatter fikk et bidrag på kr. 30. Hun fikk 15 kroner i
forskudd.
I likhet med de andre gjenværende Lynggårdene ble også Lyng søndre østre
flyttet. Den havnet på østsiden av veien og ligger i dag som den sydligste
av disse gårdene.
I 1895 fikk Lyng søndre østre skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 109, bruksnr. 1, Lyng søndre østre av skyld mark 13,91 et avtak
for 20 år av mark 11,62, og deretter for bestandig et avtak av mark 10,62.
Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 4,01 for første halvår
1893.
Det ødelagte arealet var på 234,3 dekar. I ettertid ble dette delt i fire teiger.
Tre av disse ble utlagt til eieren. Alle tre lå i tilknytning til jorden som lå
igjen. I alt utgjorde dette 128,4 dekar hvorav 118,9 dekar var fast mark, og
9,5 dekar var elvebredd og sandører. Utenom dette var det 27,7 dekar elve
løp. Den fjerde teigen ble utlagt til Staten. Den lå på sydsiden av elven og
var på 50 dekar. 34 dekar var fast mark, og 16 dekar var elvebredd og sand
ører. Og her var det 4 dekar elveleie. Statens del ble liggende i hva som ble
kalt Lennes-Lyng-teigen. Senere ble dette kalt Statsteig B.
Som nevnt ovenfor døde Elling Ottesen i 1900. Karen drev så gården som
enke i en rekke år. I 1941 solgte hun den til Ottar Haga, men bodde der
på kår til hun døde etter 1945. Hun giftet seg ikke igjen.
Peter Pedersen døde på Svinhammer i 1894
Kari Larsdatter døde i 1896 på Myre
Lyng søndre østre sett fr a vest i 1918.
Noter:
Opplysninger ved Ottar Haga.
Det fortelles også at Elling Ottesen hadde tuberkulose. Men da han døde i 1900, opplyses
dødsårsaken å ha vært influensa.

 

----
306 RasB
----
Lyngsholmen var den delen av Lyngsvaldet som lå på sydsiden av elven.
Bakgrunnen for at dette var en del av Lyngsvaldet, var at elven langt til
bake i tiden hadde sitt løp syd for dette området, og at området hang sammen
med resten av Lyngsvaldet. Da elven skar igjennom tangen syd for Lyng,
ble dette området liggende der som en holme.
Elven dannet på denne måten et ness, og vi kan heller ikke se bort fra den
mulighet at det på dette nesset lå en gard. I Aslak Bolts jordebok 1432 fortel
les det om en gard ved navn Fregadrixnesi som skal ha ligget i dette områ
det. Senere nevnes den ikke. Kanskje ble den ødelagt av elven. Det er således
ikke noen umulig tanke at Lyngsholmen kan ha vært rester av denne gården.
Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lynggårdene, og flere
av dem hadde rettigheter her. Og det var flere som såtte ned husmannsplas
ser på Lyngsholmen. Etter som området kaltes Lyngsholmen, fikk også hus
mannsplassene dette navnet.
Da Lyng mellom i 1848 ble delt i Lyng mellom vestre og Lyng mellom
østre, fulgte rettighetene på Lyngsholmen med begge gårdene. Lyng mellom
vestre hadde en plass her i 1865. Denne het da Holmen, men den ble natur
ligvis også kalt Lyngsholmen.
I 1875 var det ingen der, men da raset gikk, var en av plassene på Lyngs
holmen under Lyng mellom vestre bebodd. Lyng mellom østre hadde tre hus
mannsplasser med navn Lyngsholmen i dette området i 1865.11875 var tallet
redusert til 2, og i 1891 var det en. Og det var fremdeles en i 1893 da raset
g ikk - , , T
Både Lyngsholmen under Lyng mellom vestre og Lyngsholmen under Lyng
mellom østre ble ødelagt av raset, og begge blir i de offisielle listene omtalt
som Lyngsvald. Og da det i tillegg ytterligere ble ødelagt en plass under Lyng
mellom østre som ble kalt det samme, blir det vanskelig å få den fulle over-
sikten.
Dessuten var en tidligere husmannsplass på dette stedet utskilt fra Lyng
søndre som eget bruk. Også den kaltes Lyngsholmen.
Det er i dag ikke lenger mulig å plassere de tre stedene som alle bar navnet
Lyngsholmen i 1893, fullstendig riktig i forhold til hverandre. Eksisterende
kart inneholder ikke alle opplysningene, og de menneskene som visste det,

----
307 RasB
----
er nå borte. Men det ser ut til at eiendommen Lyngsholmen lå mellom hus
mannsplassene.
Lyngsholmen var den delen av det store Lyngsvaldet som lå på sydsiden av
elven. Det er nokså sikkert at bruket Lyngsholmen lå i midten. Men hvilken
av de to plassene med samme navn som lå på den ene eller andre siden er
helt uvisst.
Verdalsboka - 20


----
308 RasB
----
Dette var opprinnelig en husmannsplass under Lyng søndre. Men så langt
tilbake i tiden som i 1843 ble to jordstykker ved navn Holmen og Trøa utskilt
som en selveierplass ved såkalt arvefesteskjøte. Som sådan var stedet ikke
skyldsatt. Eiendommen fikk da navnet Lyngsholmen. Den lå på sydsiden av
elven.
Fradelingen skjedde da Lyng søndre var udelt. Senere ble gården delt i
Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Eiendommen lå på begge gårds
valdene. Dette forklarer gards- og bruksnumrene.
I folketellingene både i 1865, 1875 og 1891 er denne eiendommen rubri
sert som husmannsplass. Det skyldes at den som sagt, ikke var skyldsatt. Men
den var altså i virkeligheten en selveiereiendom.
I de offisielle listene etter raset er den oppført som sel veie.
Men som følge av at dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var størr
elsen svært beskjeden. Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 39,4 dekar.
Alt dette var dyrket mark.
11890 var utsæden 1,5 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 2 kilo gressfrø
og 9 hektoliter poteter. 0,5 ar ble brukt til andre rotfrukter. Dessuten fantes
1 fire-hjult og 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 hester, 3 storfe, 5 sauer, 1 gris og
10 høns.
I 1893 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 11 sauer, 1 gris og et ukjent antall
høns.
Forsikringsprotokollen forteller at husene på bruket var forsikret slik: Ho
vedbygning - kr. 800; lade - kr. 280; stabbur - kr. 140; og fjøs og stall -
kr. 640, tilsammen kr. 1.870.
Av inventaret er det spesifisert 1 fire-etasjes kakkelovn - kr. 32, og 1 tre
etasjes ditto - kr. 24.
Avlingen var assurert slik: 8 tønner bygg, 25 tønner havre, 35 tønner
poteter, 10 lass høy, og 22 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 567.
Folket
Både i 1865, 1875 og 1891 er Åge Larsen oppført som husmann på stedet.
Men som nevnt ovenfor var dette altså en arvefesteplass og ikke en hus
mannsplass.

----
309 RasB
----
Om våren 1893 bodde følgende mennesker på Lyngsholmen:
- Åge Larsen Lyngsholmen, arvefester, 63 år
- Guruanna Pedersdatter, kone, 66 år
- en dreng
- Olava Olsdatter, inderst, fattiglem, 68 år
Age Larsen Lyngsholmen og Guruanna Pedersdatter. Bak står sønnen Peter
som ikke varpa Lyngsholmen, da raset gikk. Han utvandret til Amerika i 1892.
Age var sønn av Lars Andersen og Marta Ågesdatter Lyng.
Guruanna Pedersdatter var datter av Peter Paulsen og Magnhild Jensdatter
Hallan. Hun var søster av Peter Petersen på Lyng søndre østre, og Johannes
Eklo som ble 106 år.


----
310 RasB
----
Olava Olsdatter omtales enkelte steder som en taus. Muligens var hun både
taus og inderst. Hvor hun var f ra, er ukjent.
Hvem drengen var, har det ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde
Lyngsholmen lå nede på den laveste elvesletten. Det er således nokså sann
synlig at rasmassene fra det andre skredet nådde hit bort. Men det var ras
massene fra det tredje skredet som sopte husene vestover slik at de til slutt
ble liggende mellom Lennes og Rosvoll. I det hele tatt havnet mange hus inne
i denne viken som dannet seg her der den gamle Lenneskvisla hadde ligget
til 1893.
Det er motstridende opplysninger om hvordan det gikk for seg her. Et sted
heter det at Olava omkom. Hun omtales som en gammel pike og et fattiglem.
Trolig er det en sammenblanding med Ellen Marie Ellingsdatter som var ugift
og bodde alene på en annen plass på Lyngsholmen. Hun var forsørget av fat
tigvesenet.
Men alle ble i virkeligheten reddet.
Kopi av Åge Lyngsholmens almanakk for mai
neise om raset.
1893 med hans egen nedteg

 

----
311 RasB
----
Åge fortalte som så mange andre at han trodde dommedag var kommet.
De våknet om natten ved at huset beveget seg som en båt, og at vann og leir
masser trengte inn i huset. Guruanna og tausa lå nede i stuen, mens Åge og
drengen lå oppe på loftet. Guruanna var forøvrig syk og klarte ikke å gå uten
ved hjelp av stokker.
Dette var forøvrig første natten Åge lå oppe på loftet.
Leirmassene trengte inn gjennom vinduet hvor de to kvinnene lå, og det
gikk så fort for seg at de kom seg ikke ut av sengen. Den fløt opp under
loftsbjelkene.
Åge og drengen hørte at de ropte om hjelp. De måtte prøve å få hull i gul
vet, men de hadde bare en tollekniv og en «målarlaup» til hjelp. Men de klar
te å få løsnet en gulvlist, og derved klarte de å få tak i bordene i gulvet med
fingrene slik at de klarte å bryte opp et så stort hull at de kunne trekke de
to opp på loftet. Det var i siste liten, for da sto leiren like opp under loftet.
Guruanna hadde så vidt hodet over leirsuppen.
Muligens hadde hun gått ut av sengen og så ikke klart å komme seg opp
igjen. Olava var ikke tilklint av leire, slik at hun lå trolig fremdeles i sengen.
Oppe på loftet fantes det noen klær, og disse ble brukt til å tørke Guruanna
ren for leire. Dette var imidlertid lettere sagt enn gjort. De hadde et svare
strev med å få vekk den sleipe gjørmen.
Og oppe på loftet var de alle mens huset ble flyttet i retning av Lennes.
Åge mente at huset hadde beveget seg i sydøstlig retning en stund. Han sa
at det gikk i retning av Kvinnfjellet. Dette hadde trolig sammenheng med
at husrestene kom inn i en slags bakevje ved Lennes. Blant annet gikk hus
vraket fra gården Follo i to store runder der, før det ble liggende i ro.
Men utenfor Rosvoll ble huset liggende i ro. Til alt hell holdt det seg fly
tende med loftet over leirflaten. Og fra vinduet prøvde de å signalisere til
land. Men de ble ikke sett. Bare ved en tilfeldighet da Olaus Ellingsen Vinne
og Erik Olsen Rosvoll var på vei utover til Lennes, ble de oppdaget. Disse
to var på vei for å redde dem som befant seg ute på Lennes nordre da de
fikk se at det var folk også i dette huset.
Det var imidlertid meget vanskelig å komme seg bort til husene, og Erik
Rosvoll måtte flere ganger ned i leiren til opp under armene før han kom
frem. Age, som hadde sett dette, ropte til ham at det var ingen grunn til at
Erik skulle sette livet på spill for å prøve å redde ham. Han var fortapt i alle
fall. Så fortvilet ansa Åge situasjonen for å være fra sitt sted inne i huset.
Men alle fire ble reddet.
Dy rene, 1 hest, 3 kyr, 11 sauer og 1 gris og 8 høns, strøk alle med.
Hele eiendommen på 39,4 dekar forsvant.
Etter som jorden ikke var skyldsatt, ble den regnet sammen med den jor
den Lynggårdene mistet.

----
312 RasB
----
Eiendommen ble forøvrig verdsatt til 2.600 kroner. Den ble totalt ødelagt.
I en almanakk fra 1893 har Åge Lyngsholmen gjort følgende notat: 2
Nat til den 19de Mai var det at den Store uløke gik over Værdalen, som
ogsaa vi var med, men med den store Guds forsyn kom vi til at behaalde
Livet fire Mennesker i talet, men alle vorer husdyr for untagen en liden
Hund som beholdt Livet, en 3 Aars Hengst 3 Kjør 11 Faar 1 Gris 8 Høns
som sate Livet til.
Etterpå
Åge Larsen og Guruanna Pedersdatter flyttet til Grønnlia i Mullia hvor en
søster av Åge var gift. I 1894 kjøpte de en bit av jorden der. De kalte stedet
for Holmen etter Lyngsholmen de tidligere hadde hatt. De klarte å få flyttet
øverste etasje av huset dit, og det ble satt opp samme år.
En hel del husgeråd ble også berget fra andre etasje. Åge var der om som
meren og grov i leiren for å finne gjenstander og utstyr. Noe fant han, men
det meste av det som var nede i første etasje, fikk han ikke fatt i, og det lig
ger der fremdeles.
19. juli 1893 ble det vedtatt at Åge Larsen skulle få kr. 200 i forskudd
på erstatningen. Imidlertid må en del av dette ha blitt betraktet som gave,
for i de offisielle listene over utbetalt erstatning og forskudd, er bare kr. 100
ført opp som forskudd. Riktignok heter det her at forskuddet var kr. 120,29,
men kr. 20,29 var til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel
på Stiklestad.
En ny søknad fra Åge Lyngsholmen om kr. 100 til innkjøp av husdyrfor
ble 2. januar 1894 vedtatt oversendt til Statskomitéen. Hvis han ikke fikk
pengene som gave, ble trolig dette avslått.
Åge fikk kr. 2.820 i erstatning.
Olava Olsdatter fikk som inderst tildelt en erstatning på kr. 100. Av dette
fikk hun kr. 30 i forskudd.
Åge Lyngsholmen døde i 1914.
Guruanna døde i 1901.
Hva som videre skjedde med Olava Olsdatter er ukjent.
Noter:
Opplysninger ved Gunnar Holmen, sønnesønn av Åge Lyngsholmen.
2 Almanakken tilhører Gunnar Holmen.

----
313 RasB
----
LYNGSVALD, BLÅMELENGET 111.1
Plassen
Blåmelenget var en husmannsplass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis
langt mot nordost på valdet, helt opp under melbakken.
Plassen var liten som husmannsplasser flest. 11890 var utsæden 0,27 hekto
liter bygg, 0,69 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter. Dessuten hadde de
der en liten kjøkkenhage på 0,02 ar.
1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer og 7 høns på plassen.
Hvor mange dyr som var der i 1893, er ukjent. Men trolig var vel beset-
ningen bortimot den samme som i 1891.
Folket
Den samme husmannsfamilien hadde vært på Blåmelenget fra før 1875.
I 1865 var de på en plass under Ness.
I mai 1893 bodde følgende personer der:
- Petter Kristoffersen, husmann med jord, 61 år
- Beret Halvorsdatter, kone, 59 år
- Kristine, datter, 20 år
- Marta Olsdatter, inderst, 81 år
Petter Kristoffersens foreldre het Kristoffer Pedersen og Marta Olsdatter
Nessvald.
Beret Halvorsdatter kom fra Rosvollvald. Hennes foreldre var Haldo
Ellevsen og Henrikke Ander sdatter.
Marta bodde som inderst på Blåmelenget hos sin sønn. Hun hadde også
bodd sammen med sønnens familie i 1865 på Nessvald og i 1875 på Blåmel
enget. Hun livnærte seg ved litt håndspinning. Ellers hadde hun understøtt
else av fattigvesenet.
Hennes foreldre var Ola Pedersen Lyngsvald og Eli Sevaldsdatter.
Hva som hendte
Husene på Blåmelenget ble begravet av leirmassene. Så vidt det har vært
mulig å fastslå, ble ikke husene flyttet av leiren. Men de lå så nært bakken
mot øst, at det gikk forholdsvis greit å bygge bro dit ut.
Folkene ble reddet i land over denne. Men slik det vanligvis gikk med folk
som passerte slike broer, var de nok nede i leiren og måtte få hjelp opp igjen.

----
314 RasB
----
Hvorvidt de fikk noen skader, er heller ikke kjent. Men det er helt klart
at påkjenningen var hard for gamle Marta. Hun flyttet opp til Sandslien hvor
hun døde 30. mai. I kirkeboken står det anført som dødsårsak «alderdoms
svakhet». Men lege var ikke konsultert. Vel var hun gammel og kanskje
skrøpelig, men det er allikevel høyst sannsynlig at den psykiske og fysiske
påkjenning hun ble utsatt for i forbindelse med ulykken, må ha virket inn
på hennes helsetilstand og således fremskyndet dødsfallet. Oppholdet i den
kalde leiren samt at hun kanskje kan ha fått leire i luftveiene, kan ha resultert
i lungebetennelse. 11 dager mellom denne opplevelsen og dødsfallet er et nor
malt tidsrom for at lungebetennelsen kunne ha utviklet seg med døden til
følge. 1
Av den grunn regner vi også med henne som død som følge av påkjenn
inger og skader hun fikk under raset.
Døde:
MARTA OLSDATTER BLÅMELENGET, født 1812
Marta ble begravet og jordfestet 4. juni på Stiklestad.
Den ødelagte jorden på plassen, ble regnet sammen med det som ble øde
lagt på Nord-Lyng.
Det er imidlertid ikke anført noen døde husdyr, noe som kanskje kan tyde
på at det hadde vært mulig å berge dem i land. Og det var vel heller ikke
utenkelig tatt i betraktning at plassen lå like opp under bakken.
Etterpå
Petter Kristoffersen ble tilkjent en erstatning på kr. 650. Av dette fikk han
kr. 500 i forskudd da han skulle kjøpe jord. Og han kjøpte parten Ås av Min
sås nordre. Der bodde han sammen med sine kone Beret.
Også datteren Kristine bodde sammen med dem. Hun var da gift med An
ton Andersen som var skomaker.
Note:
Opplysning ved legene Dagfinn Thorsvik og Steinar Nakrem.

----
315 RasB
----
Dette var en plass på Lyngsholmen som lå under Lyng mellom vestre. Den
var übebodd i 1875.
Men i 1891 bodde ett menneske der. Den var da uten husdyr og uten ut
sæd. Det fantes en liten rotfruktåker på 3,4 dekar.
Folket
Etter det som det er mulig å finne ut av, bodde den samme personen der
også i 1893 da raset gikk, nemlig
- Ellen Marie Ellingsdatter, husmann uten jord, 60 år
Ellen Marie Ellingsdatter var ugift, og hun ble forsørget av fattigvesenet.
Alle de uklare forholdene med de samme navnene, gjorde sitt til at det skjedde
sammenblandinger da man like etter raset skulle fastslå hvem som var om
kommet. Det var heller ingen lett jobb for registreringsmyndighetene. Det
er derfor ikke merkelig at Ellen i Hartmanns skrift utgitt samme år som ra
set, ble registrert som omkommet, men sagt å ha bodd hos Age Larsen på
den Lyngsholmen som var et arvefeste.
Mens Åge Larsens eiendom kan stedfestes, er det ikke mulig å avgjøre hvil
ken av plassene på Lyngsholmen Ellen bodde på. Hennes plass kan ha ligget
både øst og vest for Age Larsens heim.
11865 var Ellen Marie losjerende på en annen av husmannsplassene under
Lyng. Da omtales hun som «vanfør i hendene». Dette kan ha vært forklarin
gen på at hun ble regnet som fattig ve senets ansvar i 1893.
Ellen Maries foreldre var Elling Nilsen Hauka og Anne Eriksdatter.
Hva som skjedde
Uansett om denne plassen lå øst eller vest for Åges bruk, må den ha blitt
truffet av rasmassene fra det andre skredet. Om Ellen var i live da, eller om
kom med en gang, er fullstendig umulig å si. Imidlertid er det helt sikkert
at da det tredje raset kom, var det ingen mulighet for å overleve. Plassen
ble sopt med og knust.
Døde:
ELLEN MARIE ELLINGSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1833

----
316 RasB
----
Hun ble gjenfunnet 16. juni på sydsiden, det vil si utenfor Ness, og hun
ble ført til Lysthaugen og gravlagt der 19. juni. Jordfestelsen skjedde 19.
mai året etter.
Etterpå
Denne lille plassen hørte inn under Lyng mellom vestre, og de skadene
som ble påført jorden, ble følgelig regnet sammen med jordtapet på Lyng
mellom vestre.
Ellen Marie var enslig, og da det ikke fantes arvinger, var det heller ingen
å betale noen erstatning til. Husene tilhørte ganske sikkert andre, rimeligvis
fattigkretsen. De utgifter man fikk ved begravelsen, ble ikke spesifisert på
personen, men tatt med i større sammenheng.

----
317 RasB
----
Denne Lyngsholmplassen lå under Lyng mellom østre. Den hadde vært
sammenhengende i bruk i mange ti-år, og husmannen i 1893 var der også
i 1865.
Men i likhet med andre husmannsplasser på Lyngsholmen er det ikke mu
lig å fastslå hvilken plassering den hadde.
I 1890 ble det sådd 0,18 hektoliter bygg og 0,67 hektoliter havre. Det ble
satt 0,69 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.
Det var 1 ku, 5 sauer og 9 høns på plassen dette året.
Hvor mange husdyr det fantes der i 1893, er ukjent. Men ingen er oppført
som tapt.
Folket
Ole Johannessen kom til Lyngsholmen før 1865.
I mai 1893 bodde følgende mennesker på denne plassen:
Ole Johannessen, husmann, murer, 64 år
Ragnhild Petersdatter, kone, 44 år
Oline Margrete, datter, 7 år
Olava Olsdatter Leirdal, fosterdatter, 18 år
Ole Johannessen var fra Lyngsvald. Hans foreldre hei Johannes Sevaldsen
og Ingeborg Mortensdatter.
Han hadde vært gift før. Hans første kones navn var Marit Rasmusdotter.
Hun døde i 1882.
Ragnhild Petersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var trolig Peder
Andersen og Olava Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal.
Olava Olsdatter Leirdal var fosterdatter hos denne familien. Hun var egent
lig fra Røra. Hennes foreldre bodde også på plassen Sveet under Leirdal.
Deres navn var Ole Petersen Leirdal og Elisabet Hansdatter. Det sies at Ole
og Ragnhild var hennes onkel og tante. I så fall var Ragnhild søster av Olavas
far.
Hva som hendte
For disse kom raset overraskende. Det er mye som tyder på at alle plass
ene på Lyngsholmen ble rammet av den andre rasbølgen.

----
318 RasB
----
Olava Olsdatter Leirdal, senere
gift Bragstad.
Men det var den tredje og siste bølgen
som gjorde de største skadene.
Plassen ble revet med og havnet ved
Lennes. Under denne seilasen var visst
nok alle levende. Ole og hans familie lå
nede, mens Olava lå oppe på loftet. Da hu
set var blitt liggende i ro, ropte Ole opp
til Olava at hun måtte åpne opp luken til
loftet. Det var en luke over trappen opp
til loftet hvor hun lå.
I Hartmanns skrift fortelles det at Ole
ba henne ta en øks og hugge hull i gulvet
slik at de nede kunne komme opp. Leiren
sto nemlig over både dører og vinduer.
Men dette stemmer ikke. Hun hadde ikke
noen øks oppe på loftet.
Derimot har Olava seiv fortalt hendel
sen slik: 1
Hun hadde vært trett og klar da hun la
seg om kvelden 18. mai. Hele den dagen hadde gått med til hardt arbeid,
og dagen før hadde vært 17. mai. Så hun sov tungt.
Hun våknet ved at huset ristet. Så hørtes en smell. Det var luken over trap
pen opp til loftet hvor hun lå, som ble slått igjen av en takstokk som ramlet
ned over den. Utenfor vinduet så hun trær og vann suse forbi.
De som lå nede ropte opp til henne at hun måtte prøve å få opp luken. Hun
prøvde å få vekk stokken. Men den var for tung for henne, og mens hun siet
med dette, begynte vannet og leirsørpen å stige. Snart sto det over gulvet
hvor hun var. Hun ropte til dem som var nede, men fikk ikke noe svar. De
var da håpløst innestengt og druknet uten mulighet til å bli reddet.
Akkurat da trodde hun det var dommedag. Hun la seg derfor opp i sengen
og ba til Vår Herre og ventet på slutten.
Utenfor så hun det var blå himmel. Men jorden så ikke rar ut.
Etter hvert som leiren og vannet fylte rommet, fløt sengen opp. Murpipen
hadde ramlet ned under seilasen. Heldigvis fikk hun ikke noen av steinene
ut over seg. Og ved en tilfeldighet fløt sengen opp under hullet etter pipen.
Hun klatret da opp fra sengen og ut på taket.
Hun fortalte at hun hørte mennesker og dyr som skrek og beljet, og hun
så hender som stakk opp av leirsuppen mens hun seilte nedover. Skrikene
var forferdelige å høre på.
Olava ble reddet tidlig på morgenen ved at Olaus Ellingsen Vinne, Erik
Olsen Rosvoll, Martin Georgsen By, Olaus Sørensen By, Sefanias Ellingsen


----
319 RasB
----
Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall arbeidet seg utover til henne ved å legge
planker og bord fremfor en stige som de skjøv utover, samtidig som de pluk
ket opp bordene bak stigen for på nytt å bruke dem foran. Da de kom ut til
Olava, sto hun i åpningen etter murpipen i taket.
Hun var seiv ikke klar over hvem som hadde reddet henne. Hun trodde
det var militære mannskaper som kom ut til seg.
Døde:
OLE JOHANNESSEN LYNGSHOLMEN, født 1829
RAGNHILD PEDERSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1849
OLINE MARGRETE OLSDATTER LYNGSHOLMEN, født 1886
Ole ble gjenfunnet i juni, og han ble begravet på Lysthaugen 19. juni. Jord
festelsen fant sted 19. mai i 1894.
Ragnhild og Oline Margrete ble ikke gjenfunnet. Men etter som de alle
tre var innestengt inne i første etasje, og alle var i live helt til Olava måtte
rømme opp på taket, er det rimelig grunn til å anta at de må ligge inne i hus
restene nede i jorden på det nå oppdyrkede området sydøst for Rosvoll.
Jorden på plassen tilhørte Lyng mellom østre, og den ble derfor regnet sam
men med den jorden denne gården tapte.
Etterpå
Ole Johannessens dødsbo ble tildelt kr. 700 i erstatning.
Olava Olsdatter ble senere gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun
døde i 1950.
Note:
1 Opplysninger ved Margrete Nøstvold, Olavas datter, og Magnhild Lunnan.

----
320 RasB
----
I de offisielle listene kalles denne plassen Lyngsvald. Men i Hartmanns
skrift utgitt samme år som raset, kalles den Nordlyngsstuggu.
Det har ikke vært mulig å fastslå beliggenheten av denne plassen. I om
talen av beboeren av den i 1893 heter det at «hun bodde for seg seiv i older
skogen». Dette innebærer at plassen må ha ligget i nærheten av elven. Det
var nemlig på de flate lavtliggende områdene der at olderskogen sto tett og
frodig. Plassen lå på nordsiden av elven, eller rettere sagt, på østsiden, for
akkurat her gikk elven i nordlig retning. Dette området ble kalt Tangen. Kan
skje ble også plassene her kalt Tangen. Tidligere lå det flere plasser i dette
området. Men det er ikke mulig å fastslå hvilken av dem dette var.
Størrelsen av plassen var svært beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hekto
liter bygg og 0,05 hektoliter havre. Det ble satt 0,69 hektoliter poteter.
Taflet på husdyr var heller ikke imponerende. 1. januar 1891 var det 1 sau,
1 geit og 2 høner.
Imidlertid er det ikke oppgitt om det var noen dyr der i 1893.
Folket
At det ikke var noen dyr på plassen i 1893, kan ha sammenheng med at
vedkommende som bodde der, begynte å bli gammel. Og det var
- Anna Johannesdatter, inderst, 75 år
Hun var ugift og bodde alene. Hun kalles riktignok inderst, hvilket vil si
at hun var leieboer. Muligens leide hun denne plassen. Men det var hun som
var der i 1891.
Anna Johannesdatter var fra Nordal prestegjeld på Møre. I folketellingen
1875 var det ikke færre enn fem stykker fra Nordal på Nord-Lyng. Hvem
hennes foreldre var, er ukjent.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, vet vi ingen ting om. Men vi kan vel anta at seiv
om hun var blitt vekket, var hun så pass gammel og trolig skrøpelig at hun
ikke hadde mulighet for å komme seg unna. Hvis antagelsen om at denne
plassen lå på Tangen vest for Lyng, lå den trolig midt ute i det området som
ble begravet. Det vil si at avstanden til trygt land var i begge retninger om

----
321 RasB
----
trent 1/2 kilometer. Vi har tidligere hørt at leirbølgen kom veltende i større
hastighet enn en hest kunne løpe. Det er derfor ikke merkelig om Anna ikke
kom seg unna i så fall hun kom seg ut.
Vi kan ikke se bort fra at også denne plassen ble berørt av det andre raset.
Men det var de enorme mengdene med rasmasser fra det siste skredet som
dekket hele dette område i opp til 7 - 8 meters tykkelse.
Døde:
ANNA JOHANNESDATTER NORDLYNGSSTUGGU, født 1818
Anna ble gjenfunnet i månedsskiftet mai/juni, og hun ble begravet på Stik
lestad 1. juni. Jordfestelsen fant sted 4. juni.
Skaden på jorden ble regnet sammen med skaden på Nord-Lyng. Og etter
som hun var inderst, eide hun heller ikke husene.
Etterpå
Anna Johannesdatters navn er oppført i listene over erstatningsberettigede.
Men det ble ikke utbetalt noen erstatning. Muligens hadde dette sammenheng
med at det ikke fantes noen arvinger. De utgiftene man fikk ved begravelsen,
ble utvilsomt tatt med blant de fellesutgifter Verdalskomitéen hadde.

----
322 RasB
----
Melby ligger på sydsiden av elven. Dette er en av de partene den eldgamle
gården By ble delt inn i. Sundby og trolig Nesteby var to andre delingspar
ter. Melby var den midterste.
Melby lå i 1893 på et trinn høyere enn den laveste elvesletten. Gjennom
mange hundre år har Verdalselven senket sitt leie etter hvert som landet he
vet seg. Og dette har resultert i flere trinn med elvesletter.
Nedenfor Melby lå det såkalte Melbynesset på den laveste sletten. Melby
valdet dekket store deler av dette nesset. Men også andre gårdsvald nådde
hit, for eksempel både Sundby og Haga.
Melby fikk leirslammet nesten opp til husene. Ute på nesset nordvest for går
den lå eiendommen Melbynesset. Den ble helt utslettet.


----
323 RasB
----
Det er en viss mulighet for at Melby over
tok deler av den bortkomne gården Neste
by nede på dette området. Ødelagte garder
ble ofte kalt -aun, og her lå en bit som ble
kalt Melbyaunet. Ikke langt unna lå Sund
byaunet. Også dette aunet stammet rimelig
vis fra den tidligere gården Nesteby.
Dette var deler av gårdsvaldene som var
utsatt for flom. Jorden ble derfor ikke reg
net som den beste. Og det var årsak til at
det lå flere husmannsplasser på denne elve
sletten både på disse gårdene og andre gar
der hele veien nedover helt til Verdalsøra.
På Melbys del av Melbynesset var en plass
solgt, nemlig den som ble kalt Melbynesset.
Mot nord lå Verdalselven. Mot øst gren
set Melby mot Gudding. Og mot vest og syd
lå Østgård.
Lars Olsen Melby.
Melby var en meget stor gard i 1893. Hele arealet utgjorde 905,57 dekar.
Av dette var 511,59 dekar dyrket jord, 338,6 dekar skog og havning, 50,32
dekar annen udyrket mark, og 5,06 dekar var veier og bygninger.
Matrikkelskylden var på 30 mark 07 øre.
I 1890 ble det sådd 0,08 hektoliter rug, 7,5 hektoliter bygg og 30 hektoli
ter havre. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Videre fantes det en kjøkken
hage på 1 ar. Det var 1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner på
gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 4 hester, 11 storfe, 10 sauer, 7 geiter, 2 reins
dyr(!) og 11 høns på Melby. Reinsdyrene var et høyst uvanlig innslag i hus
dy rbesetningen. De var rimeligvis ikke på gården.
Folket '
Eier av Melby i 1893 var Ingeborg Olsdatter. Hun overtok gården etter
sin mann, Mikal Larsen Melby, som døde i 1888. Da han tok til som bruker
på Melby i 1871, var gården delt i to. Dette året kjøpte han den ene halvpar
ten, og samme år døde eieren av den andre halvparten, hvoretter han også
kjøpte den.
I 1893 bodde ikke færre enn ti mennesker på gården. Disse var:
- Ingeborg Olsdatter, gårdbruker, enke, 65 år
- Lars Odin, sønn, 27 år
- Grete Bergitte, datter, 23 år
- Lars Olsen, fostersønn, tjener, 29 år
Verdalsboka - 21


----
324 RasB
----
Melby sett fr a nordvest 1927.
Foto: O. Snekkermo
- fire andre
og på kåret
Ellen Anna Pedersdatter, kårkone, enke, 79 år
Teodor Toresen, veivokter, 68 år
Beret Andersdatter, kårkone, enke, 85 år
Ingeborgs foreldre var ungkar Ole Halvorsen Lyng og pike Gum Johnsdatter
Lyngsvald.
Lars Olsen var fostersønn. Han var sønn av Ole Larsen og Berit Lar sdatter
Melby. Han var søskenbarn av Lars Odin Mikalsen.
Ellen Anna Pedersdatter ble enke i 1844. Hun hadde vært gift med Erik
Olsen Levring som hadde eid Melby i fellesskap med Ole Ellingsen. Da han
døde, ble hans part solgt til Lars Gudding. I skjøtet fikk Ellen Anna sikret
kår. Senere giftet hun seg med Teodor Toresen. Han hadde således ikke kår
rettigheter. Han var veivokter og bodde delvis på Østre Innsmoen. Det er
derfor litt usikkert om han var på Melby eller på Innsmoen rasnatten. Hans
foreldre var Tore Kristensen og kone Anne Olsdatter Østgårdsvald.
Ellen Annas foreldre var Peder Andersen og Guru Pedersdatter Melby.
Beret Andersdatter var enke etter kårmannen Ole Ellingsen Melby. Han
døde i 1886.
Hennes foreldre var Anders Olsen og Beret Larsdatter Stiklestad.
Hvem de fire andre var, er ukjent.
Hva som skjedde
Melby fikk ødelagt godt over 300 mål jord. Men leirbølgen nådde ikke hu
sene, slik at folkene her var aldri i livsfare.


----
325 RasB
----
Gården fikk store skader, seiv om husene ikke ble berørt. Hele den delen
av valdet som lå nede på den laveste elvesletten ble fullstendig begravet. Ska
den omfattet 295,3 dekar dyrket mark og 19,7 dekar skog og havning.
Verdien av jorden på Melby var før raset kr. 12.000. Tilsvarende kr. 4.000
ble ødelagt. Igjen var det da jord til en verdi av kr. 8.000.
Dette ga forholdstallet 1/3.
Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 15.000. Skaden beløp seg til
kr. 3.640, slik at det sto tilbake kr. 11.360.
Etterpå
Ingeborg Olsdatter på Melby ble tilkjent en erstatning på kr. 7.430.
Begge de to kårkonene, Elen Anna Pedersdatter og Beret Andersdatter,
fikk samme erstatning, nemlig kr. 240 hver. Og begge fikk en årlig livrente
på kr. 240.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 129, bruksnr. 1, Melby av skyld mark 30,07 et avtak for 20 år
av mark 18,04, og deretter for bestandig et avtak av mark 16,27.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 6,22 for første halvdel av 1893.
Det ble fastslått at skaden utgjorde 325 dekar. Dette arealet ble delt i tre
teiger. To teiger tilfart eieren. De lå ved elven. Den ene lå like opp til eien
dommen forøvrig, og den andre lå på vestsiden av Fergeveien. Tilsammen
utgjorde dette 192,5 dekar. I tillegg kom 66 dekar elveleie. Staten fikk utlagt
den tredje teigen i det området som fikk navnet Triangelet. Den teigen var
på 122,5 dekar. Senere ble dette en del av det som ble kalt Statsteig A.
11900 bodde Ingeborg, Lars Odin, Grete Bergitte og Lars Olsen på Melby.
Ingeborg døde i 1909.
I 1904 overtok Lars Odin Mikalsen gården. Han solgte den til Lars Olsen
i 1905. Lars Odin ble gift med en Ingeborg fra Inderøy. Han drev med ispro
duksjon blant annet i Nessvatnet på Åsen. Han døde i 1946 i Trondheim.
Grete Bergitte bodde ugift på Melby. Senere flyttet hun til Verdalsøra hvor
hun først bodde på Garpa, senere på Ørmelen. Hun døde i 1955.
Lars Olsen drev Melby fra 1905 til 1942. Han døde i 1946. Han overleverte
gården til sin søstersønn Ola Johannessen Lunden. Olas far hadde overlevd
raset på Lunden.
Elen Anna døde i 1901. Da hadde hun vært kårkone på Melby i 57 år.
Teodor døde i 1900.
Beret Andersdatter døde i 1896 på Holme.
Note:
1 Opplysninger blant annet ved Johannes Lunden.

----
326 RasB
----
Nordvest for Melby gjorde Verdalselven en sving mot nord mot Eklomelen
før den igjen svingte sydvestover. På denne måten dannet den et stort ness.
Både Sundby-, Østgårds- og Melbyvaldene omfattet deler av dette nesset, og
det lå flere små bruk og husmannsplasser her. Dessuten lå en del av Haga
nordre østre på dette nesset. Haga nordre østre lå seiv på nordsiden av elven.
Sundby-, Østgårds- og Melby valdene strakte seg som parallelle striper mot
nordvest ut over nesset.
Melbynesset er ikke avmerket på noen av de kartene som finnes fra før
raset. Navnet forteller imidlertid at bruket lå ute på dette elvenesset. Her hadde
Melby valdet elven som grense mot nordøst. På et tinglysningsdokument fin
nes det en skisse der eiendommen Melbynesset er angitt. Den lå lengst mot
nordvest på Melby valdet. Elven dannet grensen mot nordvest, nord og nord
øst. Mot sy døst lå Melby, og mot sydvest lå Østgård.
Denne delen av nesset lå lavt, og det er all grunn til å tro at jorden var
forholdsvis skrinn samtidig som at den var utsatt for flom. Men elveerosjon
var trolig ikke så stort problem, for Melbyberget på sydsiden styrte elven
mot den andre siden, slik at eventuell erosjon stort sett foregikk der.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 29,5 dekar dyrket mark og
24,6 dekar eng, tilsammen 54,1 dekar.
Matrikkel sky Iden var 0 mark 97 øre. Noen stor eiendom var således Mel
bynesset ikke.
I 1890 hadde utsæden vært 1 hektoliter bygg, 11/2 hektoliter havre og
6 hektoliter poteter.
Av husdyr fantes det 2 kyr, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 10 høns 1. januar
1891.
I 1893 var det 2 kyr, 4 småfe og 1 gris og et ukjent antall høns.
I forsikringsprotokollen står det at bruket besto av en stue med lade og fjøs.
Disse var visstnok forsikret for 1600 kroner.
Avlingen var forsikret slik: 5 tønner bygg - 60 kroner, 6 tønner havre -
48 kroner, 20 tønner poteter - 60 kroner, 4 lass høy - 40 kroner, og 8 berger
halm - 24 kroner.
Dessuten var løsøret forsikret for kr. 300.

----
327 RasB
----
Ingeborg Rasmusdotter, sønnesønnen Edvin Sevaldsen, Andreas Sevaldsen.
Folket
Andreas Sevaldsen Haga kjøpte Melbynesset i 1882. Han var husmann un
der Melby både i 1865 og 1875. Det siste året hadde han forøvrig plassen
Melby graven.
Da raset gikk besto huslyden av følgende personer:
- Andreas Sevaldsen Haga, selveier, 65 år
- Ingeborg Rasmusdatter, kone, 63 år
- Ragnhild Pauline Andreasdatter, datter, 20 år
- Ole Edvard Andreasen, sønn, 17 år
- Edvin Herman Sevaldsen, sønnesønn, 9 år
Andreas Sevaldsen var sønn av Sevald Pedersen Haga på Haga søndre søn
dre eller Hammelen og Pauline Andersdatter Sissellien.
Hans kone, Ingeborg Rasmusdatter, var født på Hellan mellom vestre, og
var datter av Rasmus Mortensen Auskin og Gjertrud Jonsdatter Holmli.
Sønnesønnen Edvin Herman Sevaldsen var født i Chicago. Hans far, Se
va Id Andreassen, hadde utvandret til Amerika, og han var gift der. Hans kones
navn er ukjent. Sevald hjalp sine foreldre med penger på deres gamle dager.
Da hans kone døde i Amerika, vendte han i 1891 tilbake en tur sammen med
sønnen. Han fant det best at gutten ble igjen i Norge «for oppdragelsens skyld,»


----
328 RasB
----
Ragnhild Andreasdatter.
Hva som skjedde
som det ble sagt. Han hadde vel som ens
lig vanskelig for å ta seg av gutten i Ame
rika, seiv om gutten hadde hatt egen
lærerinne de to siste årene før de kom til
bake til Verdal. Sevald ble beskrevet som
en sjelden snill og omsorgsfull far.
Den 3. april 1893 skrev forøvrig Ragn
hild Pauline et brev til en søster av seg.
Der fortalte hun at de nettopp hadde fått
brev fra Sevald. Han holdt på å gjøre i
stand et nytt hus i Chicago, og han ønsket
å få lille Edvin Herman tilbake til seg. Han
spurte om ikke hun kunne følge Edvin
Herman til Chicago. Og hvis hun ønsket
å dra tilbake, skulle han betale hjemrei
sen for henne. Ellers kunne hun også få
bli i Amerika.
Etter alt å dømme lå Melbynesset rett i veien for den første rasbølgen. Ei
endommen var bare liten, og alt som var, ble ødelagt. Jorden ligger i dag
under et flere meter tykt leirlag. Hva som skjedde her, må vi bare gjette oss
til. Rasmassene må ha slått rett mot husene. Beboerne fikk ikke noe varsel.
Både mennesker og dyr ble drept.
Døde:
ANDREAS SEVALDSEN MELBYNESSET, født 1828
INGEBORG RASMUSDATTER MELBYNESSET, født 1830
RAGNHILD PAULINE ANDREASDATTER MELBYNESSET, født 1872
OLE EDVARD ANDREASSEN MELBYNESSET, født 1876
EDVIN HERMAN SEVALDSEN HAGEN, født 1884
Her stakk restene av husene opp over leiren. Alle de omkomne ble etter
hvert funnet, dog ikke ved huset. Men det skjedde først etter at elven hadde
skaret seg ned i leirsjøen slik at vannstanden ble senket. Alle er gravlagt på
Lysthaugen.
Den første som ble funnet var Ragnhild Pauline. Hun ble gjenfunnet 20.
mai og begravet 28. mai.
Den neste som ble funnet var lille Edvin Hermann. Han ble funnet ved
Lyng 28. mai og ble begravet 4. juni. Trolig lå han nokså nært overflaten,
og han ble rimelig vis ført med nedover av vannet da elven flommet over leir
demningen.


----
329 RasB
----
Edvin Herman Sevaldsen Hagen.
Andreas Sevaldsen ble funnet ved Melbyberget 5. juli og ble begravet samme
dag.
Det ble satt i gang grundig leting etter de andre like ved dette stedet, og
i tur og orden ble de funnet der alle sammen.
Om Ingeborg Rasmusdatter står det i kirkeboken at hun ble gravlagt 9. juli,
og at hun ble gjenfunnet 16. juli. Her er det tydeligvis en skrivefeil. Hun
ble funnet 7. juli.
Ole Edvard Andreassen ble funnet 9. juli og begravet 10. juli.


----
330 RasB
----
Ingen av dem ble funnet inne i huset. Det er uråd å si om de ble kastet
ut eller rakk å springe ut. Men de lå oppå noe olderkratt under et tykt lag
av leire ved Melbyberget akkurat der elven begynte å skjære seg ned i leir
demningen. Trolig hadde de ikke blitt funnet dersom ikke elven hadde va
sket vekk leiren.
For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted på årsdagen for ulykken un
der innvielsen av gravstedet på Lysthaugen 19. mai 1894.
Hele eiendommen på 54,9 dekar ble ødelagt. Verdien av jorden var før
skaden kr. 1.575, og den ble satt i 0 etterpå.
Eiendomsverdien var før skaden 2.200 kroner, og alt gikk tapt.
Et brev fra Sevald i Amerika
I Chicago bodde Sevald. I en avis leste han at det hadde gått et stort skred
i Verdal. Den 22. mai skrev han et brev hjem. Det lyder som følger: 1
Elskede foreldre og lille Herman.
Jeg har nå ventet på brev fra dere i 2 måneder og intet fått, så jeg be
gynner å bli riktig engstelig for hvordan det står til der hjemme. Av avi
sen ser jeg at det har vært et stort jordskred i Verdalen som har gjort uhyre
skade, men jeg ser intet hvor det er. Jeg håper at det ikke har rammet
dere, men skrekkelig er det i alle fall. Dere må endelig skrive til meg med
det første så at jeg får vite hvordan det står til med dere, og om dere tren
ger hjelp på noen måte.
Den 8. mai sendte jeg 200 kroner til far og håper at dere har mottatt
dem nå.
Ragna (Ragnhild) skylder jeg en del også, og hun skal sikkert få sine
penger. Kanskje far gir henne 40 kroner nå. Så blir det 100 kroner i alt
hun har fått om jeg minnes rett. Skal sende mer penger til dere, men først
vil jeg høre fra dere. Merkelig at jeg ikke har fått svar på mitt brev med
hensyn til Herman og Ragna som jeg foreslo skulle komme hit. Det må
ikke forståes slik at jeg vil overtale Ragna til å reise hvis hun ikke vil,
så kan det jo stå hen. Men lille Hermann lengter jeg jo etter en hel del,
det er sikkert. Og nå har jeg også et godt hjem så han vil få det godt her
også, det er sikkert. Jeg vet at han har det så godt der hjemme hos dere
som han noen sinne kan få det, men han begynner nå å bli så gammel
at skolen må søkes, og da er det jo som dere seiv vet ingen skole der
hjemme for Herman i lengden, så det vil visst være best om han kunne
begynne her så snart som mulig.
Hvordan er det med Herman, vil han komme til pappa, eller ikke?
Dere må skrive og si meg hva som kan gjøres om Ragna kan komme
med Herman eller ikke. Hvis hun vil følge Herman hit, skal jeg sende

----
331 RasB
----
billetter til dem begge to, og vil Ragna ikke komme så får saken bero til
siden, for Herman er for liten til å reise alene, stakkars lille pappagutt!
Hiis Herman f ra pappa på det hjerteligste, han må være snill gutt så
skal han få det godt her også.
Dere hilses alle på det hjerteligste fra Guro, hun snakker om Herman
hver dag og sier at hvis han var her, skulle hun være så god mot ham
som det er mulig for noen å være. Vi er friske og har det riktig hyggelig
og pent. Guro er svært flink til å passe huset og holde alt rent og i orden,
koker godt og er så hjertelig snill og god så jeg er riktig tilfreds over all
måte.
Lev vel og tusen hilsener fra Guro og meg til dere alle og mest til lille
Hermann fra pappa.
Sevald Andreassen Hagen.
Trolig Sevalds andre kone - Guro
Men Sevald mottok aldri noe svar fra dem hjemme i Verdal. Og etter som
dagene gikk, ble han mer og mer urolig for hva som kunne ha skjedd. Raset
som han hadde lest om, spøkte i tankene hans. Til slutt klarte han ikke å vente
lenger, men sendte et telegram til sorenskriveren i Levanger der han spurte
om sin familie. Den 11. juli mottok han da det sorgens budskap fra soren
skriveren at hele hans familie hadde omkommet under Verdalsraset. Han fikk
derfor aldri se igjen sin lille sønn som han lengtet så etter.

 


----
332 RasB
----
Etterpå
Sevald Andreassen Hagen ble boende i Amerika. Han ble gift på nytt med
Guro.
All jord på denne eiendommen var totalt ødelagt og lå under metertykke
lag av leire. Raset 6. september 1893 la nye lag opp på det som hadde kommet
dit 19. mai.
Til Andreas Sevaldsens arvinger ble det utbetalt en erstatning på kr. 2.400.
I 1895 ble følgende protokollert vedrørende skylden:
Gårdsnr, 129, bruksnr. 3 Melbynesset av skyld mark 0,97 et avtak for 20
år av mark 0,97, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.
Veiskatten ble som følge av dette redusert med kr. 0,33 for første halvår
1893.
Hele arealet på 54,1 dekar ble utlagt som en teig til Staten i hva som ble
kalt Triangelet. Dette var det området som lå utenfor skredporten. Sammen
med selve rasgropen utgjorde Triangelet Statsteig A. I tillegg til selve grunn
arealet kom 0,6 hektar elveleie.
Denne tekannen skal stamme fra Melbynesset. Den eies av Anna-Lisa og
Sevald Allmin i Jårpen.
Note:
1 Andreas Sevaldsen hadde en datter, Ingeborg Anna f. 1863, som var gift med Per Allmin i
Jårpen i Sverige. Hennes barnebarn, Anna-Lisa og Sevald Allmin, har stilt brev og bilder
til disposisjon for oss.


----
333 RasB
----
MELBY, NØYSOMHET 129.4
Eiendommen
Dette var et jordstykke som hørte under gården Melby. Hvordan det hadde
havnet under Melby, er ikke funnet dokumentert. Men trolig skjedde det i
form av dåpsgave eller lignende, og trolig kom jordstykket fra Faren øvre.
Helt vest på Fårenvaldet ligger en part som kalles Skjefte. Eiendommen
Nøysomhet grenset mot Skjefte, og på folkemunne ble den kalt Tessemskjef
te etter kjøperens navn. Det tyder således på at dette var en part av samme
stykke.
Navnet Skjefte skriver seg fra en ødegård fra middelalderen. Det er et
-vin-navn, og som sådan er det et meget gammelt navn. Trolig var Skjefte
eldre enn nabogårdene Jermstad og Trøgstad som begge stammet fra eldre
jernalders siste del, det vil si 400 - 600 e. Kr.
Det er uklart hva som bevirket at Skjefte ble en ødegård. Men det er nær
liggende å mene at det var ras som var årsaken. Flere steder i skråningene
ovenfor Faren finnes det spor etter gamle ras.
Den biten av Skjefte som altså tilhørte Melby, kjøpte lærer Andreas Tes
sem i 1882. Han kalte den Nøysomhet.
Da han begynte å nærme seg pensjonsalderen, bestemte han seg for å sette
seg opp en stue der. Bygningen var opptømret da raset gikk. Veien dit opp
gikk direkte fra hovedveien mellom Stiklestad og Vuku rett opp for Trøgstad
skole.
Tessemskjefte unngikk ødeleggelse i raset 19. mai. Men den øverste kan
ten av raset ved Jermstad øvre var faretruende nær det sydvestre hjørnet av
den lille eiendommen. Derimot gikk både veien og de nederste deiene av
eiendommen ut ved raset 6. september. Sel ve huset ble stående igjen.
Før raset utgjorde hele eiendommen 37,6 dekar. Alt var dyrket.
Matrikkelskylden var 1 mark 19 øre.
Ved raset forsvant 3,9 dekar. Det var altså ikke de store ødeleggelsene på
denne eiendommen. Den ødelagte jorden ble også liggende til eiendommen
senere.
Jordverdien var kr. 1.900 før raset. Tapet ble kr. 200, slik at verdien etter
på var kr. 1.700. Forholdstallet ble satt til 2/19.
Eiendommen forøvrig ble halv vert i verdi fra kr. 3.500 til kr. 1.750.

----
334 RasB
----
Nøysomhet var navnetpå den eiendommen hvor lærer Andreas Tessem holdt
på å bygge hus. Den lå rett opp for Trøgstad skole hvor han var lærer.
Etterpå
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 129, bruksnr. 4, Nøysomhet av skyld mark 1,19 et avtak for 20
år av mark 0,13, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,12.
Det medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,04 for første halvår 1893.
Som nevnt var husene under bygging. Andreas Tessem og hans kone Olive
Edvarda bodde på Trøgstad skole. Denne gikk ut i raset, og begge to om
kom.
Det ble utbetalt et erstatningsbeløp på kr. 3000. 200 kroner var blitt utbe
talt på forskudd, blant annet til sønnen Harald Marius Tessem som studerte.
Kort tid etter raset solgte Tessems sønner, Harald Marius og Martin Ad
olf, den del av jorden som var igjen, til Peder Ellingsen Mo. Han var sønn
av Elling Mo som hadde kjøp restene av Jermstad østre. Tessemskjefte ble
således lagt til Jermstad østre.
Huset ble senere tatt ned og flyttet på Verdalsøra hvor de i dag står på Gar
pa, kjent som Fikse-Singstad-gården.


----
335 RasB
----
Mo er etter all sannsynlighet en svært gammel gard. Mye tyder på at den
kan regne sin historie fra begynnelsen av vår tidsregning. Denne alderen gjør
at den i førkristen tid trolig var en stor og betydningsfull gard. Beliggenheten
tyder også på det.
Mogårdene lå ved samme tun. Menflere eiendommer var fråskilt, og av disse
ble både Moåker og Moan berørt. Moan ble helt utslettet. Den samme skjebne
fikk husmannsplassen Movald. Plasseringen av denne er litt usikker.


----
336 RasB
----
I kristen middelalder er det mye som tyder på at Mo led samme skjebne
som de aller fleste gårdene i Verdal, den ble delt. I tillegg led den også felles
skjebne med mange andre garder i Verdal, om ikke de aller fleste, gården
ble rammet av ras i middelalderen. Dette raset ødela ganske sikkert mye på
begge deiene, men særlig gikk det ut over den ene gården. Den ble liggende
øde, og fikk navnet Moaunet.
Dette raset var det samme som rammet Lyng i middelalderen.
Lyngsraset reduserte Mo fra å være en stor og betydningsfull gard til å
bli en gard av under middels størrelse.
I nyere tid utviklet Mo seg til å være en svært godt drevet gard.
I 1860 ble Mo delt i to, Mo nordre og Mo søndre.
Mo - tegning fra muligens århundreskiftet 17/1800. Ukjent tegner.


----
337 RasB
----
Dette var en selveiereiendom utskilt fra Mo søndre i 1876. Det var en tid
ligere husmannsplass ved navn Momoen. Kjøperen var husmann på samme
sted i 1875.
Denne eieren hadde bruket bare i kort tid før det ble solgt på auksjon til
Martinus Johnsen Mikvoll i 1879.
Moan lå i det nordøstre hjørnet av det gamle Movaldet. Så vidt det har
vært mulig å bringe på det rene, grenset Moan mot Moåker i nord, mot eien
dommen Egge av Krag i øst, og mot Mo søndre i syd og vest.
Som for de fleste eiendommer som tidligere hadde vært husmannsplasser,
var den nokså liten. Etter raset ble den fastslått å ha vært på 34,5 dekar dyr
ket mark.
Matrikkelskylden var 0 mark 81 øre.
I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg, 4,17 hektoliter havre, 0,23 hek
toliter havre til grøntfor og 3 kilo gressfrø. Det ble satt 5,56 hektoliter pote
ter. Til andre rotfrukter ble det benyttet 0,02 ar. Det fantes 2 to-hjulte vogner
på gården.
1. januar 1891 år var det 1 ku, 3 sauer, 1 gris og 6 høns der.
Besetningen var en del mindre i 1893. Blant annet hadde de ikke noen ku.
De hadde bare 1 sau og 1 gris samt noen høner.
Martinus Mikvoll hadde forsikret eiendommen. Den besto av en hoved
bygning med fjøs og lade som var forsikret for kr. 1.200, og et stabbur som
var forsikret for 240 kroner. Dessuten fantes det en kakkelovn til en forsik
ringsverdi av 32 kroner og en kjøkkenovn til 24 kroner.
Folket
I mai 1893 besto familien av følgende fire personer:
- Martinus Johnsen Mikvoll, gårdbruker, snekker, 55 år
- Mette Pedersdatter, kone, 42 år
- Karen Malene, datter, 13 år
- Marie Pauline, datter, 7 år
Martinus livnærte seg som snekker. Jorden og dy rene ga et tilskudd til fa
miliens underhold.

----
338 RasB
----
Hans foreldres navn var John Pettersen Mikvollvald og Karen Malena Hans
datter.
Mette var fra Landfall. Hennes foreldre var Peder Olsen og Marte Bårds
datter Landfall.
Hva som skjedde
Beliggenheten tatt i betraktning, var Moan antag elig vis en av de første som
gikk med i den siste delen av Verdalsraset.
Ingen av beboerne kom seg unna. Alle ble med. Men bare Mette klarte
seg. Martinus sprang opp på loftet for å redde barna. Men med det samme
falt loftet ned, og huset forsvant ned i leirmassene. Med det kom både han
og barna bort.
Mette Pedersdatter Mikvoll.
Mette har seiv fortalt hvordan hun opp
levde raset. 1
Hun våknet av en forferdelig dur. I det
samme veltet leirmassene mot huset, og
det ramlet sammen, og hun seiv ble slyn
get ut i leir suppen. I den fløt hun nedover
bakkene. Skog og jord løsnet fra alle si
der, og med en uhyggelig fart bar det mot
dalbunnen.
Men heldigvis for henne ble leirmass
ene skjøvet mot land ved Hagamelene slik
at hun ble liggende der. Mette fikk tak i
en busk og prøvde å trekke seg i land etter
den. Men nei, den sank bare ned i leir
suppen.
«Hvordan jeg kom meg i land, vet jeg
ikke, alt hva jeg grep fatt i, sank bare ned
under meg. Det var Herren som hjalp meg opp av raset», sa hun
«Jeg hadde leire i øyne og munn, hvordan jeg for, vet jeg ikke. Men jeg
kom til slutt opp til gården Mo. Helt utmattet ble jeg liggende på gardsplas
sen. I frykt for at det skulle komme nye skred, hadde folkene rømt hjemme
fra, og jeg ble liggende inntil en mann som også hadde berget seg opp fra
raset, kom og hjalp meg inn.
Senere på dagen våget folkene på gården seg hjem en tur, men flyktet atter
opp mot Hallemsgårdene. Og meg så elendig tilredt av leire som jeg var,
måtte de bare la ligge i sengen og frakte meg i den.»
Det var med gråtkvalt stemme Mette fortalte om denne tragedien om man
nen og barna som denne dødsnatten tok fra henne.
Det er også fortalt at en av grunnene til at hun ikke sank under da hun


----
339 RasB
----
grep fatt i kvister og røtter nedenfor Mo uten å klare å løfte seg opp, var
at hun hang fast i en grein etter håret. 2
Det er helt klart at Mette var totalt utkjørt som følge av den sterke psyki
ske og fysiske påkjenningen hun hadde vært utsatt for. Og at hun derfor ikke
registrerte hvem som hjalp henne på Mo, er forståelig. Det var nemlig de
to som bodde på kåret, Elling Pedersen og hans sønn Peder Olaus Ellingsen,
som hjalp henne.
De tørket av henne leiren og fikk fraktet henne til et tryggere sted. Hun
sier at de måtte frakte henne i sengen, men Peder Olaus sa at de fraktet henne
ien trillebår. 3 (Se under Mo nordre.)
Døde:
MARTINUS JOHNSEN MIKVOLL, født 1838
KAREN MALENE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1880
MARIE PAULINE MARTINUSDATTER MIKVOLL, født 1886
Mette hadde nå mistet hele sin familie, mann og to barn. Barna ble ikke
gjenfunnet. Men Martinus ble funnet i august. Han ble begravet 14. og jord
festet 27. august. Da han ble funnet, var han ugjenkjennelig. Han var så sterkt
lemlestet at hans kone bare kunne kjenne ham igjen på en skjev stortå.
Imidlertid ble det funnet liket av en jente sist i juli. Hun ble begravet 29.
juli på Stiklestad. Etter som det ikke var mulig å fastslå hvem dette var, er
hun blant de fire ikke identifiserte som ligger på Stiklestad. Men presten har
gjort en anførsel i kirkeboken bak navnet til Karen Malene: «Etter all sann
synlighet henne da intet annet pikebarn ellers i den alder omkom.»
Hele eiendommen forsvant og dy rene med den. Det var 1 sau og 1 gris.
Jordveien ble taksert til kr. 1.050.
Eiendommen forøvrig ble satt til 1.700 kroner.
Alt gikk tapt.
Etterpå
Mette Mikvoll ble liggende en tid på sykehuset på Skogn. Men hun kom
seg etter hvert fysisk, men psykisk var hun preget av hendelsene hele livet.
At hun måtte identifisere det ugjenkjennelige liket av sin mann, gjorde ikke
hennes situasjon bedre.
Det fortelles at når Mette kom på besøk til sin bror på Landfall, ble ungene
stille. De sluttet å leke og bråke når hun var der. Mette var alltid stille, og
hun lo aldri. Hun var aldri sint, men ungene hadde stor respekt for henne. 4
Mette fikk utbetalt kr. 769,28 i erstatning. Beløpet var merkelig ujevnt.
Martinus hadde hatt en gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad
på kr. 8,30. Denne gjelden ble blant annet dekket av erstatningsbeløpet. Mette
fikk dessuten en årlig livrente på kr. 175.
Verdalsboka - 22

----
340 RasB
----
I Velferdskomitéens protokoll er det 15. desember 1893 innført at Mette
Mikvoll 12. oktober fikk utbetalt kr. 50 til innkjøp av husgeråd og klær for
vinteren. Det ble besluttet at kr. 25 av beløpet ikke skulle komme til frådrag
i erstatningssummen, men skulle være gave. Samtidig ble det bestemt at om
kostningene ved hennes sykehusopphold skulle utredes av de pengene som
hadde kommet inn som gåver.
Den 31. januar 1894 nevnes Mette sammen med en rekke andre som fikk
penger i gave. Hun fikk 50 kroner. Dette var det samme beløpet som hun
ble innvilget i desember. Nå ble hele beløpet regnet som gave.
Den 12. februar 1894 er hun nok en gang omtalt i Velferdskomitéens pro
tokoll. Der ble det opplyst at hun fremdeles lå på sykehuset, men at Statsko
mitéen ville betale regningen. Videre står det at hun ville bli foreslått en
livrente av kr. 175 årlig fra 1. juli 1893.
Om eiendommen Moan heter det i protokollen for ny skyldsetting 1895:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 4 Moan av skyld mark 0,81 et avtak for 20 år av
mark 0,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,77.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,28 for første halvår
1893.
Hele eiendommen på 34,5 dekar ble utlagt til Staten. Etter som dette lå
i skredgropen, ble det innbefattet i Statsteig A.
11900 bodde hun på Hallem og livnærte seg ved livrente fra Verdalsfondet
og husstell.
Senere bodde hun på Libakken på Stiklestad. Hun døde på Gamlehjemmet
i 1937.
Noter:
Nedskrevet i et arbeid foretatt av en klasse på Levanger Lærerskole.
Opplysninger ved Ingrid Minsaas.
3 Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.
4 Opplysninger ved Jenny Skavdal, niese av Mette.

----
341 RasB
----
Moåker var en plass som var utskilt fra Mo søndre. Fradelingen skjedde
i 1889.
Eiendommen lå helt i det nordvestligste hjørnet av det gamle Movaldet.
Mot nord grenset den mot Prestegårdsvaldet. Mot øst lå Krågsvaldet. Dette
var nå oppstykket slik at lengst mot nord lå bruket Gran, og noe lenger mot
syd bruket Egge. Syd for Moåker lå eiendommen Moan som også var utskilt
fra Mo søndre.
Dette var ingen stor eiendom. Arealet var totalt på 27,64 dekar. Alt var
dyrket.
Matrikkelskylden var 0 mark 49 øre.
Utsæden var i 1890 0,34 hektoliter bygg, 2,08 hektoliter havre, 2 kilo gress
frø og 5,56 hektoliter poteter. 0,05 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter
1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på Moåker.
Folket
Magnus Larsen Tokstad kjøpte Moåker av Nikolai Nilsen på Mo søndre
i 1889.
Følgende per soner bodde på bruket da raset gikk:
- Magnus Larsen Tokstad, selveier, 55 år
- Mette Oldatter, kone, 41 år
- Marta Larsdatter, inderst, fattiglem, 82 år
Men Magnus hadde en sønn ved navn Gustav. Han var tjener på Preste
gården og bodde der. Imidlertid sov han hjemme hos foreldrene rasnatten.
- Gustav, sønn, tjener på Prestegården, 18 år
Magnus var fra en av Tokstadplassene som hørte under Prestegården. Han
var rådsdreng på Prestegården. Hans foreldre var Lars Pedersen og Marta
Pedersdatter på Tokstad østre.
Han hadde vært gift tidligere med Malene Elausdatter. Gustav var en sønn
fra dette ekteskapet. I 1875 bodde Magnus på en av Tokstadplassene.
Mette Olsdatters foreldre var Ole Tomassen og Ingeborg Pedersdatter som
var plassfolk på en plass under Flyan i Helgådalen. Ole Tomassen hadde for
øvrig bodd hos Magnus og Mette i alle fall til så sent som i 1891.

----
342 RasB
----
Marta Larsdatter var døvstum. I følge opplysninger i folketellingen i 1891
tilhørte hun familien.
Hva som skjedde
Hvordan folkene på dette bruket opplevde raset, har Magnus fortalt: 1
«Klokken 2 om natten våknet jeg plutselig ved å høre en slik forunderlig
lyd - akkurat som en forferdelig sterk storm med dumpe dønninger og tor
denbrak. Jeg var overbevist om at den ytterste dag hadde kommet!
Jeg sprang til vinduet og så nabogården forsvinne i jorden, og at skredet
nærmet seg mitt hus. 2
Min kone og jeg fikk så vidt kastet på oss klærne og skyndte oss avsted
til Prestegården hvor jeg vekket presten. Vi skynte oss alle avsted til et sik
kert sted.
Naboens kone reddet seg i bare linnetet; - hennes mann og ett av barna
forsvant og er ennå ikke funnet. 3
Ved utbruddet merket jeg en svovellignende lukt.
Follo strøk først, så strøk Krag - Trøgstad og så alle husmannsplassene
til Prestegården - og flere mindre garder - deriblant en husmannsplass til Follo
like i nærheten av Prestegårdsskogen.
På Follovald hadde kun sønnen reddet seg over på noe fastere leirmasse
som hadde skilt seg, - hans foreldre forsvant ned i den dynnende leirmassen
på den andre siden, mens han seiv oppkavet og forrevet endelig kom sikkert
tillands.» 4
Da de sprang derfrå, ropte de til Karl Oluf Ellingsen på naboplassen Mo
moen.
Magnus' sønn Gustav som også ble vekket av de andre, var litt senere med
å komme seg ut. Og da han kom på gardsplassen, hadde de allerede sprun
get. Han var ør og søvndrukken og la på sprang i feil retning, lukt mot av
grunnen. Han ble først oppmerksom på faren da han hadde det ene benet ut
over kanten. Han reddet seg imidlertid ved å kaste seg bakover.
Husene på Moåker ble stående helt ute på kanten, og fremdeles var den
døvstumme Marta inne. Det ble ansett for livsfarlig å ta seg inn for å få henne
ut.
Men sammen med naboen OlufMovald, tok Magnus seg inn i huset igjen
og fikk berget Marta. De bar både henne og sengen hennes ut, og med hest
og vogn som ble lånt på Prestegården, ble hun kjørt bort på trygg grunn.
Senere deltok han i redningen av den sinnsyke Peder Rasmussen Tokstad
som satt inne i et stabbur nede i rasgropen. Peder ville ikke forlate stabburet
godvillig, og i stedet for å ta ham med makt, lot de ham være der. Men Magnus
bar mat og drikke ut til ham, inntil han gikk med på å bli med. For dette

----
343
----


----
344 RasB
----
og redningen av Marta ble Magnus anbefalt tildelt redningsmedaljen, men
uten at det skjedde.
Nøyaktig 18,2 dekar av eiendommen gikk med i raset. Derimot berget
husene.
Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 690 før raset. Tilsvarende kr. 555
eller 4/5 gikk med. Igjen var det således kr. 135.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 1000. En verdi av kr. 700 gikk med. 300
kroner var igjen.
Etterpå
Magnus Larsen ble tilkjent en erstatning på kr. 700
Fordi husene på Moåker sto så nært kanten, antok man at de ville rase ut,
og soldatene begynte nedrivning. Men da det etter hvert viste seg at de ville
bli stående, i hvert fall en liten stund, ønsket Magnus seiv å fortsette nedriv
ningsarbeidet. Han tok mer hensyn til materialene, og det ville være lettere
i ettertid å sette opp husene igjen. Til å dekke noe av utgiftene med dette,
fikk han kr. 50 i forskudd.
Og trolig såtte han dem opp igjen på Buvollen, et bruk han kjøpte av Ole
Nilsen Øgstad i 1894. Der bodde han og Mette i 1900.
I 1895 ble skylden for Moåker fastsatt slik:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 5, Moåker av skyld mark 0,49 et avtak for 20 år
av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,37.
Dette førte til en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.
Hele det ødelagte arealet på 18,2 dekar ble utlagt til eieren igjen.
Magnus Larsen døde på Buvollen i 1929.
Mette Olsdatter døde i 1918.
Gustav utvandret til USA i 1893. Han hadde to brødre der fra før. Han
fikk billett til Minneapolis av en av sine brødre. Det er mulig at turen var
bestemt før raset skjedde.
Marta Larsdatter døde på Buvollen i 1898.
Noter:
1 Dette er gjengitt i en avisartikkel i Dagsposten i 1891.
2 Det er litt usikkert hvilken nabogard han så. Nærmest lå Moan, gården til Martinus Mikvoll.
Men det kan også ha vært Gran eller Egge.
3 Hvis det var Moan han mente, må dette ha vært Mette Mikvoll. Hun mistet 2 barn.
Magnus tar feil når han sier at Follo gikk ut før Krag. Det er fysisk umulig, for Krag måtte
gå ut før Follo kunne gli ut. Men dette var ikke nødvendigvis hva Magnus hadde sett, det
kan også ha vært hva han hadde hørt av andre. Husmannsplassen under Follo like i nærheten
av Prestegårdsskogen var Follostuggu. Sønnen som berget seg der, var Edin Follo.

----
345 RasB
----
Mo nordre var en av hoveddelene av Mo etter delingen i 1860. Som nav
net sier var dette den nordligste delen. Men seiv om hoveddelen av jorden
lå mot nord, var det allikevel en del teigblanding. Det kan for eksempel opp
lyses at plassene som lå lengst mot nord på Movaldet, hørte til Mo søndre.
I nord grenset Mo nordre dels mot Prestegården, og dels mot de utskilte
partene av Mo søndre, Moåker og Moan. Mot øst lå Krågsvaldet, i 1893 re
presentert ved Egge og Krågsmoen. Grensen mot den siste gikk forøvrig helt
ned i Krågsdalen, eller Modalen som den ble kalt så langt nede. Grensen mot
Egge var ikke rettlinjet, men «brækket» som det heter i beskrivelsen av Egge.
Det vil si at den gjorde en sving. Sett nordfrå svingte grenselinjen østover.
Trolig fulgte grensen mot Krågsmoen samme bue. Etter all sannsynlighet
nådde den et felles grensepunkt for Krag, Eklo, Haga og Mo nede i dalen.
Av Krag var det Krågsmoen som nådde hit, og av Eklo var det Eklosvedjan.
Og fra dette punktet gikk grensen mot Mo søndre rett vestover. Mot vest lå
Lyngsvaldet.
Før raset besto Mo nordre av 164,6 dekar dyrket jord, 156,2 dekar skog,
1,25 dekar vei og bebyggelse og 6,6 dekar annen dyrket mark, tilsammen
328,65 dekar.
Matrikkelskylden var da 7 mark 87 øre.
I 1890 ble det sådd 2,08 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre og 6 kilo
gressfrø. Det ble satt 12 hektoliter poteter. 0,4 ar ble brukt til andre rotfruk
ter enn poteter. Det var hele 6 to-hjulte vogner på gården.
1. januar 1891 var det 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser og 6 høns på
Mo nordre.
Folket
Anneus Andersen kjøpte Mo nordre av Elling Pedersen i 1888, og han var
eier da raset gikk.
Hans huslyd besto av 8 personer i mai 1893:
- Anneus Andersen, gårdbruker, 45 år
- Guruanna Reinertsdatter, kone, 36 år
- Lydia, datter, 13 år
- Ragna, datter, 6 år

----
346 RasB
----
Elling Pedersen Mo og sønnen Peder Olaus
Ellingsen Mo.
- Aksel, sønn, 3 år
- Ragnar, sønn, 1 år
- Anne Larsdatter,
enke, tjener,
- en tjener
På kåret bodde den forrige
eieren.
- Elling Pedersen,
kårmann, 62 år
- Peder Olaus,
sønn, 19 år
Tilsammen var det således
10 personer på Mo nordre.
Anneus var fra Jermstad
øvre. Hans foreldre var An
ders Jakobsen og Lisbet Ols
datter.
Guruanna var fra Tautra
på Frosta. Hennes foreldres
navn var Reinert Andersen og
Karen Johansdatter.
Elling Pedersen var den
forrige brukeren på Mo nor
dre. Han kom fra Trøgstad
store. Hans foreldre var
Peder Jonsen og Marta Kris
toffersdatter. Han var enke
mann, og hans avdøde kones
navn var Anne Iversdatter.
Jakob Pedersen på Jermstad østre var hans bror
Anne Larsdatter er oppgitt i de offisielle listene med bopel på Mo nordre.
Det har ikke lyktes å finne ut hvem hun var.
Hvem den andre tjeneren var, er ukjent.
Hva som skjedde
Det samme skjedde her som på de andre gårdene som lå rundt raset. Folk
ene rømte vekk i redsel slik at husene sto tomme.
Men det merkelige er at de to som bodde på kåret, Elling og hans sønn
Peder Olaus, fikk ikke varsel, og de ble værende igjen. 1 I følge hva Peder
har fortalt, våknet de ved at et nakent kvinnemenneske kom stavrende inn


----
347 RasB
----
til dem. Hun var så tilklint av leire at de ikke kunne se hvem det var. Hun
var dessuten så ferdig at de måtte legge henne ned. Peder brukte noen gamle
klær etter sin avdøde kone til å tørke av henne det verste av leiren, og da
så de det var Mette Mikvoll fra Moan. Hun fikk på seg noen gamle klær,
og sammen med ting de rasket med seg som de ville berge, fraktet de henne
vekk i en trillebår til et tryggere sted. Seiv trodde Mette at hun ble fraktet
i en seng.
Man vendte omsider tilbake, men det var med stor usikkerhet og angst man
slo seg til på gården igjen. Kanten av rasgropen lå bare 2 - 300 meter fra
husene på gården.
Men hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Flere mennesker fra andre steder passerte Mo på sin flukt bort fra raset.
Noen var uskadde, mens andre hadde fått hard medfart.
I motsetning til Mo søndre som bare mistet utmark, mistet Mo nordre store
deler av sin innmark i tillegg til deler av utmarken. 78,7 dekar dyrket jord
og 108,2 dekar skog og havning gikk tapt. Tilsammen utgjorde dette 186,9
dekar.
Før raset hadde jorden stått i en verdi av 6.600 kroner. Tapet beløp seg
til 2.640 kroner. Jordverdien etter raset ble derfor kr. 3.960. 2/5 kom så
ledes bort.
Imidlertid må det også ha gått med en del annet enn bare jord. Riktignok
var det ikke tale om store verdier, men de ble anført. Muligens kan det ha
vært et sommerfjøs eller lignende, eller kanskje en vei. Resten av eiendom
men sto i en verdi av 7.000 kroner før raset. Etter raset ble den satt til 4.300
kroner. Tapet tilsvarte således kr. 2.700.
Etterpå
Anneus Andersen fikk kr. 2.300 i erstatning. Han fikk 200 kroner i
forskudd.
Kårmannen Elling Pedersen fikk en årlig livrente på kr. 150.
Enken Anne Larsdatter som var inderst på gården, fikk kr. 400 i erstat
ning. Av dette fikk hun 100 kroner i forskudd. Dette var et forholdsvis stort
erstatningsbeløp. Det går ikke frem hvorfor det ble utbetalt.
I 1895 ble skylden fastsatt slik for Mo nordre:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 1, Mo nordre av skyld mark 8,20 et avtak for 20
år av mark 3,15, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,99.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,09 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden tilsvarte 186,9 dekar. Det utlagte arealet var på 151,5,
dekar, det vil si 35,4 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Ca. 2/3,
eller 96,6 dekar, ble utlagt til eieren. Dette var jord som lå i tilknytning til

----
348 RasB
----
det han hadde igjen. Den siste 1/3, eller 54,9 dekar, ble utlagt til Staten i
det som senere ble kalt Statsteig A.
Anneus Andersen drev imidlertid gården helt til 1913 da han solgte til Jon
Gundersen. Han døde i 1927.
Guruanna døde i 1908.
Både Lydia og Ragna døde av tuberkulose i 1904.
Aksel utvandret til USA. Han døde der ugift.
Ragnar giftet seg med Margot Gurine Haugdal. Han døde i 1975.
Elling Pedersen hadde lånt sin bror på Jermstad østre en del penger, og
på den gården var nå alt borte. Elling måtte derfor overta det som var igjen.
Gården ble bygget opp på nytt i 1897/98, men før den sto ferdig, hadde sønnen
Peder Olaus overtatt gården.
Elling døde i 1908.
Peder Olaus giftet seg med Mette Johannesdatter Solberg.
I 1910 solgte han Jermstad østre til Peter Eliassen fra Eklo. Seiv flyttet
han til Bremset i Sparbu. Han døde i 1942.
Peder Olaus Ellingsen Mo og Mette Johannesdatter Solberg.
Note:
Opplysninger ved Odd Moe, sønn av Peder Olaus.


----
349 RasB
----
Dette var en av de to hovedpartene som den fordums store gården Mo nå
var delt inn i.
Mo søndre og Mo nordre var to garder, men de hadde felles hus og felles
tun.
Før raset grenset Mo søndre mot Haga nordre østre i syd og sydøst. Den
siste delen av denne grensen gikk etter all sannsynlighet ned i Modalen hvor
den møtte sydspissen av Krågsvaldet, eller Krågsmovaldet som det het da,
omtrent der hvor skredporten ligger i dag. Fra øst nådde også en spiss av
Eklovaldet det samme punktet.
Seiv om Movaldet hadde en lengre felles grense med Krag nordover, gjaldt
ikke det Mo søndre. Fra det nevnte punktet grenset Mo søndre mot Mo nor
dre i en rett linje mot vest.
De øvrige grenser er uinteressante i denne sammenheng bortsett fra det
forhold at også en bit i den nordre delen av Movaldet må ha tilhørt Mo søn
dre. Det var nemlig fra denne biten av Mo søndre de to selveierbrukene Moan
og Moåker var blitt utskilt. Begge disse ble berørt av raset. Det første gikk
ut, mens det andre fikk ødelagt store deler av jordveien.
Før raset hadde Mo søndre et samlet areal av 373,81 dekar. Av dette var
148,29 dekar dyrket mark. Skog og havning utgjorde 223,17 dekar. Veier
og bebyggelse dekket 1,25 dekar, og udyrket mark utgjorde 1,10 dekar.
Matrikkelskylden var 6 mark 89 øre.
Mo sett fra sydvest 1922.
Foto: Einar Musum.


----
350 RasB
----
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre, 7 kilo gressfrø
og 14 hektoliter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 0,2 ar. På gården hadde
de 1 slåmaskin, 1 fire-hjult og 3 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 2 griser og 10 høns
på gården.
Folket
Eier av Mo søndre da raset gikk, var Eleseus Nikolaisen Mo. Han hadde
overtatt gården etter sin far Johan Nikolai Nilsen Mo som var død kort tid
i forveien.
Da raset gikk, oppholdt visstnok 6 personer seg på gården.
- Eleseus Nikolaisen, gårdbruker, 32 år
- Nikoline, søster (trolig henne), tjener, 30 år
- Serine, søster (trolig henne), tjener, 27 år
- Martin Martinsen, tjener, 15 år
- en tjener
- Marta Sivertsdatter, kårenke, 71 år
Marta Sivertsdatter var mor til Eleseus, Nikoline og Serine, og enke etter
den forrige eieren. Hennes foreldre var Sivert Sivertsen Lundenvald og Eli
Eriksdatter.
Både Eliseus, Nikoline og Serine var ugift.
Martin Martinsen var sønn av Martin Larsen Lyngås og kone Ingeborg A.
Larsdatter.
Hva som skjedde
Vi vet ikke i detalj hva som skjedde her. Men alle rømte vekk i redsel.
Husene sto tomme tilbake, og flere som kom seg i land ved Haga, passerte
den tomme gården på vei mot tryggere grunn.
Etter en tid vendte folkene tilbake, men det gikk lang tid før de følte seg
trygge igjen.
Mo søndre var forholdsvis gunstig stillet etter som det i raset kun gikk tapt
utmark, nemlig 147,6 dekar skog.
Kanten av skredgropen nådde til bare et drøyt steinkast fra husene på Mo.
Store områder på vestsiden av Modalen fors vant, og det var her Mo søndre
mistet mye av sin utmark
Verdien av jorden var før raset kr. 6.750. Tapet ble satt til kr. 900. Det
utgjorde 2/15. Verdien av det som var igjen, var således kr. 5.850.
Eiendommen forøvrig sto i en verdi av kr. 7.000 før raset. Av dette gikk
tilsvarende kr. 1.000 tapt. Igjen sto kr. 6.000. Det er ikke angitt hva dette
tapet besto i.

----
351 RasB
----
Etterpå
I og med at det var et forholdsvis lite tap denne gården led, fikk Eleseus
Nikolaisen et forholdsvis lite erstatningsbeløp, nemlig kr. 1.150. Han fikk
et forskudd på kr. 350.
Hans mor, kårenke Marta Sivertsdatter, ble innstilt til å få kr. 50, men
fikk til slutt ingen ting.
Den forholdsvis lille skaden medførte derfor heller ikke så stor avfelling
av skylden i 1895:
Gårdsnr. 107, bruksnr. 2, Mo søndre av skyld mark 6,89 et avtak for 20
år av mark 0,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,87.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,32 for første halvår
1893.
I og med at en stor del av den ødelagte jorden lå helt nede i skredgropen,
ble også en del av dette utlagt til Staten. Det totale ødelagte arealet var på
147,6 dekar. Den del av det ødelagte området som lå i tilknytning til den
überørte delen av valdet, tilfalt eieren. Den biten utgjorde 90 dekar. 37,5
dekar ble utlagt til Staten. Tilsammen var dette 20,1 dekar mindre enn det
som var blitt ødelagt. Statens del ble senere en del av den såkalte Statsteig A.
Eleseus fortsatte å drive gården. Han forble ugift, og hans søstre Nikoline
og Serine overtok Mo søndre ved hans død. Han døde ved en ulykke i 1896.
Heller ikke hans søstre giftet seg, og etter deres død kjøpte Andreas Hojem
fra Frol gården.
Martin reiste senere til Sverige. Deretter utvandret han til USA.

----
352 RasB
----
Denne plassen er ikke funnet med noe eget navn. Den var heller ikke av
noen spesielt høy alder. I listene etter raset er plassen oppført som Jermstad
fattigkrets' eiendom, hvilket altså egentlig vil si Verdal kommune. Av prak
tiske grunner var nemlig kommunen inndelt i fattigkretser, og Jermstad ut
gjorde en slik krets. Og i de samme listene er beboeren av denne plassen,
Johan Fredriksen, omtalt som «husmann».
Husene var blitt bygget, eller egentlig flyttet dit, i 1892 fra Steinslien hvor
de hadde stått på en husmannsplass. Denne flyttingen var blitt besørget av
Jermstad fattigkrets nettopp for å kunne gi hus til denne familien. Familien
bodde da på Leveråsvald i Frol, men ansvaret for dens underhold tilla denne
fattigkretsen.
Grunn til plassen ble leiet av Mo nordre. Arealet var på 10 mål. For dette
betalte fattigkretsen leien av det halve, mens den resterende leien ble betalt
i form av pliktarbeid på Mo.
Johan Fredriksen tilhørte såkalt «omstreiferslekt», mens hans kone Serianna
Olsdatter var fra Verdal. Det var vel av den grunn at Jermstad fattigkrets
hadde ansvaret for dem.
Husene var forsikret av Jermstad fattigkrets. De besto av en stue med fjøs
og lade. Forsikringssummen var kr. 250.
Det fantes ingen husdyr der i 1893.
Det har ikke vært mulig å fastslå den nøyaktige beliggenhet av husmanns
plassen, men etter som den lå på Mo nordres grunn, kan den ikke ha ligget
lenger mot syd enn der skredporten befinner seg i dag. Grensen mellom Mo
søndre og Mo nordre gikk nemlig i dette området. Sannsynligvis lå plassen
omtrent ved skredporten, eller kanskje litt nord for denne.
Movaldet nådde bort til Follobekken, og her kal tes bekkedalen Modalen,
forøvrig et navn som fremdeles brukes om skredporten. På noen kart tatt opp
like etter raset, er det gamle leiet til bekken plassert forholdsvis langt mot
øst i skredporten, mens på andre er det tegnet inn omtrent midt i porten.
De beskrivelser som er gitt av terrenget før raset, sier at Modalen var dyp,
og at dalsidene var svært bratte og ufremkommelige. Videre fortelles det at
det ofte fant sted mindre utglidninger i dalsidene. Følgelig kan ikke plassen
ha ligget helt ute på kanten av dalen.

----
353 RasB
----
Folket
I 1893 besto huslyden av følgende per soner:
- Johan Fredriksen, husmann, gift
- Serianna Olsdatter, kone, 47 år
- Bernt Anton Konrad, sønn, 9 år
- Inger Sofie, datter, 7 år
- Aksel, sønn, 6 år
- Olga Severine, datter 3 år
Johan Fredriksen var fra Frosta. Hans far var smed Fredrik Sørensen.
Serianna Olsdatter var fra Verdal. Hennes far var Ole Olsen fra Vuku, og
hennes mor var Karen Olsdatter Øren.
Hva som skjedde
Husfaren Johan Fredriksen var fraværende rasnatten. Det har ikke lyktes
å finne ut hvor han var. Men resten av familien var hjemme. Alle omkom.
Og ingen er gjenfunnet.
Beliggenheten av plassen Mo vald tyder på at den var en av de aller første,
kanskje den første, som gikk ut. Etter som det ikke fantes overlevende, må
vi bare gjette oss til hva som egentlig skjedde. Men i følge de beskrivelser
vi har av rasutviklingen, er det mye som tyder på at raset kom fullstendig
overraskende på folkene her.
Plassen lå på samme høyde som Mo, ca. 60 meter. Som antydet ovenfor,
lå den trolig ikke på kanten av Modalen. Men den lå sikkert nok ikke så langt
unna. Bunnen av skredet må ha ligget under selve bekkedalen. Trolig kan
vi snakke om en høydeforskjell på nærmere 40 meter. Vi må her huske på
at de etterfølgende skredene la igjen til dels betydelige mengder masse nede
i denne delen av rasgropen, slik at høyden av rasskråningen slik den fremstår
i dag, er lavere enn den var etter det første raset. Seiv om det kan ha vært
tykke partier med fast masse over leirsuppen på dette stedet, må plassen ha
falt dypt ned.
Det som da var igjen, ble trolig ført med leirstrømmen i retning av Melby
berget. Om det fantes noen overlevende på det tidspunkt, ble både menne
sker og hus i alle fall knust og begravet av de leirmassene som fulgte bare
minutter etterpå.
De fem døde fra denne plassen ligger trolig dypt i leiren et sted mellom
Eklo og Melby.
Døde:
SERIANNA OLSDATTER MO VALD, født 1846
BERNT ANTON KONRAD JOHANSEN MOVALD, født 1884
INGER SOFIE JOHANSDATTER MOVALD, født 1886

----
354 RasB
----
AKSEL JOHANSEN MO VALD, født 1887
OLGA SEVERINE JOHANSDATTER MOVALD, født 1890
Alt forsvant. Ikke noe er funnet.
Jorden som gikk tapt, tilhørte Mo nordre, og den ble derfor regnet sam
men med det øvrige jordtapet denne gården hadde.
Etterpå
Jermstad fattigkrets fikk kr. 350 i erstatning for husene.
Johan Fredriksen fikk kr. 1.850 i erstatning.
Senere flyttet han til Grong hvor han ble gift med Sofie Pedersdatter For
mo. Han bar da familienavnet Dalbakk.
Johan Fredriksen døde i 1959.

----
355 RasB
----
Under Mo søndre lå flere husmannsplasser ved navn Momoen. Disse lå
på den nordligste delen av valdet. En av disse lå så nært kanten av rasgropen
at den er tatt med i oversikten over de steder som ble mindre beskadiget.
Det ser ikke ut til at noe jord gikk tapt. Men trolig hadde husmannen bruks
rett i den delen av utmarken som forsvant.
I 1890 var utsæden på denne plassen 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter
havre og 4,17 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det be
nyttet et areal på 0,08 ar.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 2 høns på denne plassen.
I og med at ingen dyr gikk tapt ved raset, finnes det heller ingen oversikt
over hvor mange som fantes i 1893. Men plassen var den samme, så tallet
var rimeligvis nokså likt det fra 1891.
Folket
I 1893 bodde så vidt det er mulig å fastslå, 6 mennesker på Momoen.
- Karl Oluf Ellingsen, husmann med jord, dagarbeider, 35 år
- Beret Eriksdatter, kone, 36 år
- Ole Edvard, sønn, 7 år
- Eline Bergitte, datter, 5 år
- Berntine Otilie, 3 år
I tillegg til disse bodde en kårenke på plassen.
- Berte Olsdatter, kårenke, 64 år.
Karl Oluf Ellingsen var fra Klokkerhaug. Hans foreldre var Elling Marti
nussen og Berit Johansdatter.
Beret Eriksdatter foreldre var Erik Arntsen og Olava Bardosdatter Bjørstad.
Berte Olsdatter var enke etter den forrige husmannen, Nils Olsen. Men
akkurat rasnatten var hun ikke hjemme. Hun var hos familien Hans Nilsen
på Krågsmoen for å hjelpe til med å forberede en begravelse. Og Krågsmoen
gikk ut i raset. Hva som skjedde med Berte, er nærmere beskrevet der.
Hva som skjedde
Folkene på denne plassen ble vekket av naboene på Moåker. Den heimen
lå helt ut på raskanten, og da de løp forbi Momoen, ropte de til Karl Oluf
og hans familie.
Verdalsboka - 23

----
356 RasB
----
Karl Oluf Ellingsen Klokkerhaug.
Ber et Eriksdatter Klokkerhaug.
Hele familien kom seg ut, og de varslet en annen nabo, Gustav Nilsen på
en annen husmannsplass på Movald. 1
Gustav Nilsen og hans kone kom til, og de tok hver sitt barn, og sammen
rømte alle først i retning av Prestegården. Da den ble ansett for å være utrygg,
rømte de videre.
Da rasfaren var over, vendte de tilbake.
Etterpå
Karl Oluf Ellingsen fikk kr. 175 i erstatning
Han bodde på denne plassen en tid etterpå, men i 1900 eide han Klokker
haugen, en tidligere husmannsplass under Prestegården Auglen.
Berte Olsdatter fortsatte å bo på plassen. Hun var der i 1900, og hun døde
i 1912.
Gustav Nilsen skal imidlertid ha uttalt at etter at de flyttet tilbake, sov de
ikke trygt en eneste natt. I drømme så de de mest forferdelige bilder av død
og ødeleggelse, noe som fikk dem til å fare opp av sengen og gjorde dem
engstelige og redde.
Karl Oluf døde i 1928.
Beret Eriksdatter døde i 1938.


----
357 RasB
----
Ole Edvard ble først gift med en Anne fra Røra. Senere ble han gift med
en Margrete. De bodde i Kvam.
Eline Ber gitte ble gift med Kasper Bremset fra Skatval. Hun døde ca. 1970
- 1975.
Berntine Otilie ble gift med Hans Øvre.
Personer merket med * var ikke født i 1893. Foran: Eline Bergitte, senere
gift Bremset og Ole Edvard Klokkerhaug. Bakfrå v.: Arne Klokkerhaug* og
Ivar Klokkerhaug*.
Note:
1 Gustav Nilsen på Movald er ikke funnet i noen lister, hverken i de offisielle etter raset eller
i noen folketellinger. Han var sønn av Berte Olsdatter og Nils Olsen. Han var født i 1870.
Han var gift med Anne Halvorsdatter Jermstad. Plassen fikk ingen skader ved raset. Gustav
døde i 1895.


----
358 RasB
----
Navnet forteller hvilken beliggenhet denne gården hadde fra først av. Den
lå på et av de mange nessene Verdalselven dannet på sin krokete vei mot fjor
den. Og Ness var faktisk ikke den eneste gården som bar dette enstavelses
navnet den første tiden. For i Vuku sogn på den såkalte Bollgårdssletten lå
også en gard med dette navnet. Men navnet forsvant da gården ble delt tidlig
i middelalderen. Bare sisteleddet i navnene Østnes og Mønnes vitner om den
gamle storgården som en gang lå der.
Derimot har Ness beholdt sitt navn. Og det finnes ingen kilder som fortel
ler om deling av denne gården før helt mot slutten av 1700-tallet.
Seiv om det finnes få kilder som forteller at Ness opprinnelig var en betyd
ningsfull gard, peker både navnet og beliggenheten på at gården må ha til
hørt den eksklusive gruppen av garder som kan føre sin historie helt til
begynnelsen av vår tidsregning.
Ness valdet er ganske omfattende. Imidlertid er det lite igjen av det som
en gang ga grunnlaget for navnet på gården. Dette må Verdalselven ta skyl
den for. Utallig er de gangene den har skiftet sitt løp forbi Ness. Elven har
tatt land og lagt igjen land. Og nesset er gjennomskåret flere ganger. Alle
spor etter tidlig bosetning nede på den opprinnelige elvesletten er borte. Før
raset fantes det flere terrassetrinn eller elvemeler som vitnet om hvordan el
ven hadde arbeidet i århundreder, enn si årtusener.
I den østre enden av valdet, like nedenfor Skjørdal, gikk det også et ras
i middelalderen. Videre har rasmasser fra flere andre ras lagt seg utover de
lave slettene ved Ness. Det har gått ras på motsatt side av elven ved Eklo
lenge før Verdalsraset gikk. Og ved Leirfall har det gått et større ras som
klart måtte få betydning for elveløpet ved Ness.
Foruten at disse råsene og elvebruddene har fjernet og ødelagt en rekke
fornminner, reduserte de Ness' størrelse tidlig i middelalderen. Derfor frem
står ikke Nessvaldet som et storgårdsvald ut på 1600-tallet. Men til tross for
dette hadde gården en sentral posisjon. (Det vises i den sammenheng til gårds
historien i Verdalsboka IV s. 452.)
Den første kjente delingen av Ness fant sted i 1777. Da oppsto Ness vestre
og Ness østre. I 1807 ble Ness mellom skilt ut fra Ness vestre. Følgelig fan

----
359
----


----
360 RasB
----
tes det tre Nessgårder ved slutten av 1800-tallet, nemlig Ness vestre, Ness
mellom og Ness østre.
Men mellom Ness østre og Ness mellom lå en gard med et merkelig navn.
Det var Leirfallaunet.
Uten at vi her skal komme nærmere inn på denne gardens spesielle bak
grunn, skal vi kort nevne at den etter all sannsynlighet er et resultat av elvens
forandringer. Aun er det samme som en ødegård. At Leirfall skaff et seg en
bit av en øde gard her, er ikke noe unaturlig. Men det er unaturlig at dette
var en del av Ness. Og det var det rimeligvis heller ikke. Derimot var dette
en gard som elven ødela, og som så var for liten til å bli drevet som egen
enhet. Restene ble til et aun som ble tatt i bruk av Leirfall, og aunet ble da
til Leirfallaunet. Mest sannsynlig var dette rester av en gard som opprinnelig
lå på nordsiden av elven. Kanskje var dette den bortkomne gården Frega
drixnesi.

----
361 RasB
----
Som navnet sier var dette den midterste av Nessgårdene. Riktignok lå Leir
fallaunet mellom Ness mellom og Ness østre, men Leirfallaunet var på en
måte en slags enklave i Nessvaldet. Og syd for Leirfallaunet grenset Ness
mellom og Ness østre mot hverandre. Mot vest lå Ness vestre, mot nord nåd
de valdet ned til elven hvor det blant annet var fergeleie på denne gardens
grunn. Mot øst lå som nevnt Ness østre og Leirfallaunet. Mot syd lå Skjør
dals valdet.
Seiv om Ness mellom var en god del mindre enn Ness østre, var det allike
vel en gard av en viss størrelse. Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært
på tilsammen 225,3 dekar. Av dette utgjorde den dyrkede jorden 154,09 dekar.
Skog og havning var tilsammen 56,31 dekar. Og i likhet med naboene som
lå ved mellomriksveien, tok veien en del av jorden, nemlig 3,2 dekar. Eng
og annen udyrket mark tilsvarte 11,7 dekar.
Matrikkelskylden var 7 mark 21 øre.
I 1890 var utsæden var 3 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 12 hekto-
liter poteter. Og på gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
Besetningen var 1. januar 1891 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.
Ness mellom tegnet av adjunkt M. Bugge.


----
362 RasB
----
Det nøyaktige antall dyr i 1893 har det ikke vært mulig å fastslå, men det
var trolig 1 hest, 6 storfe og 5 sauer.
Folket
Eieren i 1893, Ole Ellingsen, var fra Vinne, og han var svigersønn på går
den. Han overtok gården i 1887 da svigermoren Guruanna Johnsdatter solg
te gården og tok kår.
Da raset gikk, bodde følgende per soner på Ness mellom:
- Ole Ellingsen, gårdbruker, 44 år
- Anna Kristine Nilsdatter, kone, 37 år
- Eleseus, sønn, 3 år
- Guruanna Johnsdatter, kårkone, 68 år
Dessuten var det en inderst på gården ved navn
- Oline Johnsdatter, inderst, 47 år (?)
Ole var sønn av Elling Olsen og Gjertrud Larsdatter Vinne. Han var for
øvrig bror av Olaus, Sefanias og Gustav Ellingsønner som deltok aktivt i red
ningsarbeidet etter raset.
Anna Kristine var eneste barn av Nils Jonsen Leirfallaunet og Guruanna.
Guruannas foreldre var Jon Jakobsen og Kirsti Ellingsdatter Hallem.
Oline Johnsdatters foreldre var Kari Eriksdatter og John Estensen på Øst-
nesvald. Familien kom egentlig fra Sokndal.
Hva som skjedde
Her kom ikke raset fullstendig overraskende på folket. Anna Kristine ble
vekket av spebarnet. Hun hørte levenet og vekket sin mann. Da Ole hørte
dunderet og så ut, så han at noe grått kom veltende nedover. Han trodde først
at det var dammen ved Inns vatnet som var sprengt.
Han fikk på seg bukser og sko og sprang til nabogården Ness vestre og
vekket Johannes Olsen og familien hans. Deretter for han tilbake og fikk ført
sin familie til trygt land. Det var i siste liten for leirmassene var like i hælene
på dem.
Både stuelåna og stabburet ble stående på samme plass, mens de andre hu
sene ble flyttet.
Det var ikke mulig å redde alle husdy rene, og seiv om de var levende, måtte
de sky tes. Oluf Olsen Nestvoll deltok i redningsarbeidet, og han sa at det var
en av de verste jobbene han hadde mattet utføre, da han måtte ta livet av 5
kalveferdige kyr i fjøset. Men hesten og en kalv ble reddet. Hvordan hesten
ble reddet, er ukjent, men det fortelles at kalven fløt opp.
Etter at han hadde fått sin egen familie i sikkerhet, deltok Ole i arbeidet
med å berge ut folkene både på Leirfallaunet og Ness østre.

----
363
----


----
364 RasB
----
Ole sa etterpå at han hadde ikke tid til å være redd, seiv om han hørte mange
hjerteskjærende nødrop fra folk som satt fast i leirmassene. Han poengterte
imidlertid at det var vanskelig å høre nødropene over særlig lang avstand som
følge av den sterke vinden.
Ness mellom mistet totalt 153,6 dekar jord. Av dette var 106,3 dekar dyr
ket jord, 7,9 dekar var eng, og 39,4 dekar var skog og havning.
Dette utgjorde 4/5 av gården.
I kroner betød dette en nedskriving i verdien fra kr. 5.410 til 1.080 kroner.
Tapet tilsvarte således 4.330 kroner.
Resten av eiendommen hadde før raset en verdi av kr. 6.500. Tapet ble
satt til kr. 5.000. Verdien etter raset ble 1.500 kroner.
Anna Kristine var gravid da raset gikk, og en måned etterpå nedkom hun
med en sønn. Han ble født en god del for tidlig, og man mente at det var
de sterke sinnspåkjenningene under raset som førte til den for tidlige føds
elen. Gutten måtte hjemmedøpes av faren, og det skjedde på Nessmoen. Han
fikk navnet Nils.
Etterpå
Ole Ellingsen fortsatte å drive Ness mellom.
Den 15. desember 1893 fikk han etter søknad innvilget et forskudd på er
statningen på kr. 100. Dette skulle brukes til underhold av familien denne
vinteren.
I møte 31. januar 1894 ga Forvaltningskomiteen Ole nok et forskudd på
kr. 180. I samme møte fikk han kr. 200 som gave.
Totalt fikk han en erstatning på kr. 5.500. Av dette fikk han kr. 702,73
i forskudd. Som kommentar heter det at forskuddet ble brukt til husflytting
og fornødenheter. Tallet er noe større enn hva som er funnet nevnt i Forvalt
ningskomitéens protokoll. Det merkelig ujevne tallet retter også mistanken
mot at Ole hadde gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, men
dette er ikke anført.
Kårkona Guruanna som i listene kalles Sevaldsdatter, fikk en erstatning
på kr. 450. Av dette fikk hun kr. 100 i forskudd. Hun fikk en årlig livrente
på kr. 250. At hun kalles Sevaldsdatter, er ganske sikkert en trykkfeil fordi
navnet før henne på listen var Elen Sevaldsdatter på Ness vestre.
Om sky Iden av gården heter det i 1895:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 3, Ness mellom av skyld mark 7,21 et avtak for
20 år av mark 5,77, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,99 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden utgjorde 153,6 dekar. Dette ble utlagt til eieren som
en teig på begge sider av Jåmtlandsveien sammenhengende med den jorden
som ikke var ødelagt. Arealet som ble tilbakeført utgjorde 140,5 dekar, eller

----
365 RasB
----
13,1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. Av dette arealet var også
6,4 dekar elvebredd og sandører. 6,4 dekar var elveløp.
Ole Ellingsen drev gården til han døde i 1925, og i 1926 overdro Anna
Kristine gården til sønnen Nils. Anna Kristine døde i 1930.
Eleseus døde ugift i 1964
Nils giftet seg med Birgitte Valøy f ra Stod. Han var bonde på Ness mel
lom. Han døde i 1971.
I 1900 bodde Oline Johnsdatter på Bjørken og «nyder offentlig under
støttelse». Senere var hun bortsatt i forpleining på Kålen hvor hun døde i 1910.
Hun var mor til Julie Johansdatter som var på Lunden i 1893. (Se under
Lunden.)

----
366 RasB
----
Som navnet sier, lå Ness vestre lengst mot vest på det gamle Nessvaldet.
Vest for seg hadde den gården Kålen. Mot nord lå elven. Og mot øst lå Ness
mellom. Mot syd steg terrenget mot åsene og utmarken.
Dette var den nest største av de tre Nessgårdene. Bare Ness østre var større.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 305,94 dekar innenfor kartbladet
(det kartet som ble tegnet etter raset). Av dette var 207,94 dekar dyrket mark.
Innenfor kartbladet utgjorde skogen 66,66 dekar. Videre fantes det 30,7 dekar
med eng og annen udyrket mark. Og som for de andre gårdene på denne
sletten, tok mellomriksveien en liten bit jord, nemlig 0,64 dekar. Utenfor
kartet var det ca. 40 dekar skog.
Matrikkelskylden for Ness vestre var 12 mark 35 øre.
Utsæden var i 1890 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter
poteter. Kjøkkenhagen var på 0,05 ar. På gården var det 5 to-hjulte vogner
og 1 slåmaskin.
Samme år var det 2 hester, 5 storfe, 9 sauer, 3 griser og 12 høns på denne
gården.
I 1893 var tallet på husdyr noe større, nemlig minst 2 hester, 7 storfe, 20
småfe og 1 gris. Hvor mange høns det var, er ukjent.
Folket
Eieren i 1893, Johannes Olsen som var fra Bjartnes, hadde kommet dit
så tidlig som i 1875 da han kjøpte gården.
Det bodde følgende mennesker på Ness vestre i mai 1893:
- Johannes Olsen Ness, gårdbruker, 65 år
- Oline Andreasdatter, kone, 46 år
- Lars, sønn, 21 år
- Maren-Anna, datter, 17 år
- Ole Severin, sønn, 15 år
- Julie Oline, datter, 12 år
- Petter Marius, sønn, 7 år
- Elen Sevaldsdatter, kårkone, 79 år
Johannes Olsen var fostersønn på Bjartnes. På Bjartnes bodde Lars Bjart
nes som var gift med Marit Nilsdatter Øie. Hennes bror, Ole Nilsen Øie,

----
367 RasB
----
Johannes Olsen Ness
Oline Andreasdatter Ness.
var far til Johannes. Han var gift med Sara Pedersdatter Rosvoll. Ole døde
i 1840, og det var i den sammenheng at deres barn kom til Bjartnes. Johan
nes hadde fire søsken.
Oline Andreasdatter var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas
Jonassen Røstad og Maria Sisilia Grav.
Elen Sevaldsdatter var kårenke. Hun hadde vært gift med den forrige eie
ren av gården, Johannes Tomassen Mo. Hun var fra Stiklestad nordre og datter
av Sevald Olsen Stiklestad og Ingeborg Jakobsdatter Stuskin.
Men Elen var ikke hjemme akkurat den natten. Om ettermiddagen 18. mai
hadde hun gått bort til Skjørdal nedre, hvor hennes datter, Sofie Balgård,
bodde. Hun var der om natten, og hun unngikk på den måten raset.
Hva som skjedde
Oline lå i lungebetennelse akkurat da raset gikk.
Ingen av dem som bodde her hørte noe til raset. De ble vekket av hus
mannen Ivar Larsen Haugen eller Nesshaugen som hadde sett raset. Han kom
springende og dundret på døren og ropte: «Opp alle sammen! Verden forgår!»
Naboen Ole Ellingsen Ness var også bortom for å vekke dem.
De rakk å kle på seg. Sønnen Lars sprang ut i stallen og tok ut en hest
for å kjøre moren. Men da han kom ut med hesten, kom leiren sigende, og
hesten ble redd og ustyrlig. Lars ble kastet over ende, og han hadde et svare


----
368 RasB
----
Lars Johannessen Ness.
Maren Anna Johannesdatter
Ness.
styr med å få den roet ned. Og da han kom for å kjøre moren, hadde allerede
Johannes og Ivar Haugan båret Oline mellom seg opp bakken til husmanns
plassen.
Alle sammen berget seg, men de måtte vade i leirsuppen før de kom til
trygg grunn. Det var ikke nødvendig å bygge bro. Ingen ble skadet, men de
fikk psykiske sjokk.
Det er uklart om besetningen ble reddet. I den offisielle listen står det at
2 hester, 7 storfe, 20 småfe og 1 gris gikk tapt. Men andre steder står det
at hele besetningen ble reddet. Mest sannsynlig er den offisielle versjonen
riktig.
Men husene sto på samme plass, og etter hvert ble omtrent alt bohave berget
ut. Deriblant var en stor gulvklokke som nå befinner seg på Verdal Folke
museum. Men det var svært vanskelig å få fjernet leiren fra alt sammen.
Hele 239,2 dekar av gardens grunn ble ødelagt. 185 dekar av dette var dyrket
mark. 19,7 dekar var eng og 34,5 dekar var skog og havning.
I penger utgjorde verdifallet på jorden 7.350 kroner fra 8.400 kroner til
1.050 kroner. Dette utgjorde 7/8 av verdien.
Resten av eiendommen fikk en forringelse som beløp seg til 9.000 kroner.
Før raset hadde gardens verdi vært kr. 11.000 kroner. Etterpå var den 2.000
kroner.

 

----
369 RasB
----
Etterpå
Familien flyktet først opp til husmannsplassen Nesshaugan, men kort tid
etter losjerte familien på Øver-Rinnan.
Johannes Olsen Ness fikk 4. oktober kr.
100 til innkjøp av for. 15. desember be
stemte Forvaltningskomiteen at dette
skulle være en gave.
I erstatning fikk han kr. 6.430. Og han
fikk et forskudd stort kr. 206,87. Kr.
106,87 av dette beløpet gikk til dekning
av hans gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Kårkona Elen Sevaldsdatter fikk en er
statning på kr. 640. Av dette fikk hun et
forskudd på kr. 100. Videre fikk hun en
årlig livrente på kr. 400.
Johannes Olsen kjøpte gården Kleven i
Frol i 1895, og familien flyttet dit.
Samme år ble den nye skylden for Ness
vestre fastsatt. I protokollen står følgende:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 1, Ness vestre
av skyld mark 12,35 et avtak for 20 år av
mark 10,81, og deretter for bestandig et
avtak av mark 9,73.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på
kr. 3,73 for første halvår 1893.
Restene av Ness vestre ble kjøpt av Pe
der Haldosen Leirfallaunet. Den ødelagte
jorden utgjorde 239,2 dekar, og den ble
utlagt til den nye eieren i tre teiger. Den
største biten ble utlagt vestenfor veien fra
Kålen til Ekle. En mindre del lå på sydsi
den av Jåmtlandsveien i sammenheng med
det som ikke var blitt ødelagt. Og den tred
je biten lå i tilknytning til den nye eierens
jord på Leirfallaunet på nordsiden av Jåmt
landsveien. Arealet utgjorde 213 dekar,
altså 26,2 dekar mindre enn det som had
de gått tapt. Inkludert i arealet var 5 de
kar elvebredd og sandører. I tillegg kom
3,5 dekar elveleie.
Ole Severin Johannessen Ness.
Petter Marius
Johannessen Ness.

 

----
370 RasB
----
Julie Oline
Johannesdatter Ness.
Sønnen Lars Johannessen overtok Kleven etter sin
far som døde i 1914. Han ble gift med Amalie Hans
datter Nordberg. Han døde i 1930.
Oline Andreasdatter døde i 1917.
Maren Anna ble gift med Anton Marius Peder
sen Grevskott. De drev gården Grevskott i Frol. Hun
døde i 1971.
Ole Severin ble gift med Bergitte Aleksanders
datter Kjønstad. De flyttet til Melbu i Vesterålen.
Han døde i 1956.
Julie Oline giftet seg ikke. Hun var en tid hus
holderske, først hos Sigurd Røstad i Verdal, så hos
Andreas Drågen i Frol. Men hun flyttet så til sin
søster på Grevskott hvor hun døde i 1973.
Petter Marius ble gift med Ane Lund fra Kolver
eid. Han var lærer ved Skjetlein landbruksskole på
Heimdal. Han var også ordfører i Leinstrand i 4 år.
Han døde i 1955.
Kårkona Elen Sevaldsdatter havnet på Salthammer hos sin datter hvor hun
bodde, da hun døde.


----
371 RasB
----
Ness østre var skyss-stasjon.
Gården grenset i syd og øst mot Skjørdal. I nord og øst nådde valdet bort
til Haga søndre. Rett mot nord lå Verdalselven, og mot vest grenset valdet
mot Leirfallaunet og Ness mellom.
Ness østre var en middels stor gard i 1893, men den var svært veldrevet.
Den var imidlertid den største av de tre Nessgårdene.
Da arealet på gården skulle fastsettes etter raset, kom man frem til et total
areal på 500,97 dekar innenfor det kartet som ble tegnet. Utenfor kartet hadde
gården ca. 120 dekar skog. Av arealet på vel 500 dekar utgjorde den dyrkede
jorden 370,16 dekar. Det var 103,39 dekar med skog og havning. Veier, eng
og annen udyrket mark utgjorde tilsammen 27,42 dekar.
Matrikkelskylden var 18 mark 53 øre.
Utsæden var i 1890 5,5 hektoliter bygg, 27 hektoliter havre, 5 hektoliter
havre til grøntfor, 0,4 hektoliter erter, 9 kilo gressfrø og 27 hektoliter pote
ter. Videre ble det brukt 0,1 ar til kjøkkenhage. På gården fantes 2 fire-hjulte
og 10 to-hjulte vogner samt 1 slåmaskin.
Det store antall vogner hadde sin bakgrunn i at gården var skyss-stasjon.
Det fantes 4 hester, 12 storfe, 19 sauer, 6 griser og 9 høns pr. 1. januar
1891.
I 1893 var det 4 hester, 14 storfe, 22 småfe og 12 gris på gården. Tallet
på høns er ukjent.
Av en eller annen grunn inneholder ikke forsikringsprotokollen noen for
tegnelse av bygningsmassen. Men det står at det i 1867 ble innmeldt et nytt
fjøs med grisehus og gjødselbrønn. Underdelen av denne bygningen var av
stein.
Avlingen var forsikret slik: 30 tønner bygg; 100 tønner havre; 100 tønner
poteter; 90 lass høy; og 122 berger halm, tilsammen forsikret for kr. 2.726.
Løsøret var forsikret for kr. 6.000.
Folket
Eier av gården var Elias Olsen fra Lyng. Han var gift med datter av den
forrige eieren.
Følgende bodde der da raset gikk:
Verdalsboka - 24

----
372 RasB
----
Elias Anneus Olsen Ness, gårdbruker, skyss-skaffer, 41 år
Laura Olsdatter Ness, kone, 30 år
Ole Marius, sønn, 9 år
Olga Gustava, datter, 7 år
Evald, sønn, 5 år
Oskar, sønn, 3 år
Ole Severin Anneussen, dreng, 24 år
Mette Johnsdatter, tjenestejente, 37 år
Sofie Margrete Johannesdatter, tjenestejente, 20 år
Familiebildepå Ness østre i 1890. Bakfrå v.: Ole Marius, Olga. Sittende:
Elias Anneus Olsen Ness, Laura Olsdatter Ness. På fanget: Evald. Laura var
gravid da dette bildet ble tatt, og i november 1890 ble Oskar født.


----
373 RasB
----
Som nevnt ovenfor var Elias Olsen fra Lyng. Hans foreldre var Ole Elias
sen og Marit Jensdatter på Lyng vestre.
Elias ble gift med Laura som var datter av Ole Olsen og Gurianna Lars
datter på Ness østre. Ole og Gurianna hadde ingen sønner, og Elias kjøpte
gården i 1891.
Ole Severin Anneussen var dreng på gården. Han var fra husmannsplassen
Tævet under Rindsem. Hans foreldre var Anneus Olsen og Marta Oline Ols
datter.
Med hensyn til tjenestejentene er det en del vanskeligere å få full klarhet.
Men i de offisielle listene er det oppgitt at Mette Johannesdatter og Sofie
Margrete Johannesdatter var tjenere på Ness. Bare en av dem var visstnok til
stede denne natten. Det var Sofie Margrete.
Mettes foreldre hette John Jakobsen og Beret Andersdatter Halset.
Sofie Margretes foreldre var Johannes Sørensen Lyngsvald og kone Marta
Bårdsdatter Tillervald.
Ole Severin Anneussen. Han halte seg senere Ole Åsheim.
Hva som skjedde
Om kvelden 18. mai hadde guttene Ole og Evald som var henholdsvis 9
og 5 år gamle, vært ute på leting etter måseegg. De kom hjem senere enn
hva som var avtalt, og de måtte gå til sengs uten mat.
Her er det to versjoner om hvordan de fikk høre om raset.
Den ene er den 9-årige Oles versjon. Han mente at folket på gården ble
vekket av en rytter som red kaukende gjennom gården.
Den andre går ut på at folkene våknet om natten av dunder og leven. De


----
374 RasB
----
Uansett på hvilken måte de ble vekket, så
fikk de etter hvert forståelse for hva som var
i ferd med å skje. Da var flatene nedenfor
gården mot nord dekket av leirsuppe. Dren
gen, Ole Anneussen, handlet meget resolutt.
Han sprang ut for å spenne for en hest. Han
ville evakuere barna opp bakken syd for går
den. I mellomtiden hadde de andre kommet
ned til utgangsdøren. Men det ble fort klart
at det ikke ville bli tid til å benytte hest for
så ut, og fra nordøst så de grå leirmasser
komme veltende. Og den vanlige tanken
gjorde seg gjeldene hos disse også, nemlig
at det nå var dommedag.
å komme seg vekk. Derimot vurderte Elias
Sofie Margrete Johnsdatter, muligheten for at alle skulle søke tilflukt i
senere gift Hofstad.
det nye steinfjøset som sto på den andre
siden av gardsplassen. Der var huskassen av
muret gråstein, og det ville stå i mot
eventuelle påkjenninger bedre enn trehuset de var i. Han ansa det for trygg
ere i fjøset.
Men i det samme de åpnet døren, kom leirmassen inn over gardsplassen.
Ole kom seg også inn i huset igjen. Det var i siste øyeblikk, for akkurat da
slo leirbølgen mot husene. De beskrev farten på bølgen så stor at det ikke
ville ha vært mulig for en rytter å ri så fort som den kom.
Alle sprang de opp på loftet. De yngste ble sendt opp først så fort det lot
seg gjøre. Den siste som skulle opp, var drengen Ole. Han var ung og sprek
og ville ikke opp før alle andre hadde kommet seg dit opp. Men da han var
på vei opp trappen, kom leiren. Den fylte rommet nedenunder, og Ole ble
løftet opp raskere enn han rakk å klatre opp trappen.
Bølgen traff husene for full kraft. Stuelåna ble delt horisontalt, det vil si
at øverste etasje ble revet av og ført vestover. Første etasje ble stående igjen,
men under leiroverflaten. Og den står der fremdeles under tykke leirlag.
Steinfjøset ble også begravet. Det sees ingen spor etter det i dag. Hadde
de søkt tilflukt der, hadde det betydd den visse død. Det ble sagt at stein
veggene brøt sammen.
På gården sto den såkalte Nessbjørka. Dette var et bjørketre av usedvan
lige dimensjoner. I 1879 var den blitt målt til en høyde av 28,2 meter. Stam
men var av en tilsvarende tykkelse. De måtte tre mann til for å favne rundt
den. Men seiv disse dimensjonene hadde ingen muligheter til å motstå de


----
375 RasB
----
Stuelåna på Ness østre etter at den var blitt flyttet bort til Lågness ca. 200
meter fra sitt opprinnelige sted. Dette er bare andre etasje. Første etasje sto
igjen. Foto: Aune.
kreftene leirmassene representerte. Bjørka ble brukket av. I ettertid viste det
seg at den rett og slett var blitt tvinnet av.
Andre etasje drev bortover og ble snudd før den stanset sydvest for Låg
ness godt 200 meter unna sitt opprinnelige sted.
Leirstrømmen hadde rammet huset fra øst. På den siden ble alle vinduene
slått inn. Og seiv om bevegelseshastigheten på huset ikke var så veldig stor,
flere andre hus drev forbi med langt større hastighet, førte dette naturligvis
til at murpipen ramlet ned. Men heldigvis ble ingen skadet av det. Huslyden
hadde samlet seg inne på et soverom.
Leiren kom også inn i denne delen av huset. Den både rant og sprutet inn.
De satt på en seng, og leiren sto halvt oppover sengen.
Mens de satt der, kom en svær trestamme inn gjennom det ene vinduet.
Halvveis inne hengte den seg fast i vindusposten, og da strømmen utenfor
gikk raskere, sopte enden av stammen gjennom hele rommet som en ljå. Alle
måtte dukke seg ned for å unngå å bli truffet av den. Da den hadde svingt
rundt, klarte Ole Anneussen å få tak i den og skyve den med strømmen ut
gjennom vindet, og den forsvant.
Det ble etter hvert vått og kaldt inne i rommet, og for å bøte litt på dette
skulle man gå inn på klesloftet og hente noen skinnfeller som lå der. Men


----
376 RasB
----
i motsetning til det rommet hvor de var, hvor det fremdeles var gulv, var
gulvet borte på naborommet. Der var det bare bunnløs leir suppe under.
Seiv om det i ettertid viste seg at de var trygge der de var, kunne ikke de
vite det. Raset pågikk fremdeles, og det var en forferdelig larm. Det nyttet
ikke å rope. Derfor gjaldt det bare å komme seg til fast land så snart som
mulig. Men seiv etter at det hadde stilnet, var det ikke mulig å komme seg
i land. Leir suppen var for dyp og våt til at det var mulig å våge seg utpå.
Da larmen fra raset hadde stilnet av, kunne de høre de forferdelige ropene
og skrikene fra hjelpeløse mennesker og dyr som kavet ute i leirhavet.
Inne på land hadde Henrik Olsen Nessgjerdet 2 oppdaget at det var folk
i huset. Han hadde sett dem gjennom vinduene. Han ropte ut til dem og spur
te om alle var i live, og han fikk som svar at alle som hadde vært i huset,
hadde overlevd.
Henrik begynte da med en gang å bygge bro ut til husvraket. Men dette
var ikke gjort i en handvending. Det var langt ut til huset, og materialer fan
tes ikke i så store mengder som var nødvendig. Henrik kommanderte da andre
folk i nærheten til å hjelpe til, og blant annet ble en skigard brutt ned og brukt
til brobyggingen. Dette tok tid, og først ut på ettermiddagen ved 4-5 tiden
hadde hjelpen nådd ut til huset.
Henrik var den første som kom ut til dem. Barna ble båret i land først.
Deretter kom de voksne. Foreldrene gikk seiv.
Sofie Margrete har fortalt hvordan hun opplevde redselsnatten: 3
«Jeg var 20 år i 1893, og budde på gården Ness som var skyss-stasjon.
Jeg kom til gården etter at jeg mistet far min som liten. Mor greide ikke
å ha oss alle fire heime da hun ble enke, og som den eldste var det naturlig
at jeg måtte flytte til en annen heim. Der var jeg «banfostre» og gikk på skolen
samtidig som jeg hjalp til med forskjellig arbeide som for eksempel barne
pass. Jeg var også med på å kjøre skysshestene til Levanger.
Etter konfirmasjonen fortsatte jeg som hushjelp/barnepike på Ness. Elias
og Laura var gudforeldre til yngste datteren min, Signe.
Kvelden før 19. mai holdt vi på med noe arbeide på kjøkkenet. Plutselig
hørte vi en rar «dur» ute. Vi så ut, og en bølge av grått vann kom mot oss.
Vi skjønte at det var noe forferdelig som holdt på å skje.
En sa at vi måtte springe ut i fjøset, for det var en solid bygning. Men
vi rakk ikke det. Leirsuppa kom inn over kjøkkengulvet, og fortest mulig
for vi opp trappen til annen etasje og fikk lukket igjen trapplemmen.
Det knaket, og huset ristet, og vi oppdaget at vi seilte som en båt. Seiv
satt jeg i senga med Evald i fanget. Leirsuppa rakk langt oppover leggene mine.
Omsider stoppet vi, og angsten begynte å slippe taket i meg da det gikk
opp for meg at vi var i live alle sammen.

----
377 RasB
----
Det var stille omkring oss som i en død verden. Omsider hørte vi noen
rope, og vi fikk varslet om at vi var i god behold. Ei bru av trefjøler ble
lagt ut til oss, og vi kom oss alle inn på tørt land. Da var klokken ca. 13.00
dagen etter, og det var et sørgelig syn som møtte oss. Et hav av grått leir
vann og ødelagte hus over alt.
Seinere fikk jeg reddet kommoden min også. Leirflekkene på nederste skuffe
har jeg ikke vasket bort.»
Elias Olsen var en stor mann med stort sort skjegg og hår. Men denne natten
ble både skjegg og hår drivende hvitt. Da han sto på fast land, skal han ha
uttalt følgende: «I går var jeg en holden mann. I dag har jeg ikke en gang
mat til mine barn.»
Elias hadde forøvrig vært på Lyng kvelden før raset. Han hadde da merket
at elven var grumset og stygg, og at hesten var urolig. Men dette var ikke
noe han reflekterte over før i ettertid.
Omtrent alle dyrene strøk med. Bare en hest som var på Rinnleiret, et par
sauer og grisen ble berget. Og de dyrene som hadde vært inne i det omtalte
steinfjøset, gikk alle med.
Alle husene på gården ble ødelagt. Bare av 2. etasje av hovedbygningen
var det mulig å berge noe materialer. Der fantes det også noe innbo som ble
berget. En sofa fløt opp fra stuen i 1. etasje. Oppe i sofaen lå en lampe som
hadde hengt fra taket over den. Både lampen og sofaen var hele.
Bare noen dager etter raset var den 9-årige Ole, som var veldig glad i å
fiske, borte ved Skjørdalsbekken for å prøve fiskelykken. Et stykke oppe fra
elven var den fri for leire, og han hadde til hensikt å prøve seg der. Men
da han kom dit, fikk han et sjokk. I de små strykene der oppe hadde de lagt
likene av dem som var tatt opp fra leiren for at de derved skulle bli vasket
rene av vannet i bekken. Det ble ikke noe fisking for ham den dagen.
Store arealer på gården ble ødelagt. Tilsammen ble 295,3 dekar oversvøm
met. Av dette var 211,7 dekar dyrket j ord, 9,8 dekar eng og 7 3,8 dekar skog
og havning.
Verdifallet utgjorde 2/3 av den opprinnelige verdien.
Jordverdien hadde før raset vært 15.000 kroner. Etter raset var den kr.
5.000, altså et tap på 10.000 kroner.
Eiendommen forøvrig var før raset satt til kr. 20.000. Etterpå var den verdt
5.900 kroner. Verditapet ble derfor kr. 14.100.
Etterpå
Elias Olsen Ness vedble å drive gården. Og 6. september 1893 ble han
innvilget et forskudd på erstatningen. Han fikk kr. 200 som han skulle bruke
til å kjøpe seg en hest. Hesten skulle brukes til flytting av de gjenværende
restene av husene samt drift av det som var igjen av jorden.

----
378 RasB
----
Ness østre i 1920 sett fr a nord.
Foto: Einar Musum.
Senere fikk han ytterligere forskudd på erstatningen. Totalt fikk han kr.
5.000 i forskudd. Om dette beløpet står det ganske enkelt «gårdkjøp».
Alt i alt fikk han kr. 11.200 i erstatning.
Av de andre folkene på gården fikk Mette Johnsdatter og Margrete Johan
nesdatter kr. 20 hver.
John Vatterholm, kalt arbeider, fikk kr. 60 totalt og kr. 30 i forskudd. Det
står ikke noe om hva for slags arbeid han utførte. Men det kan ha vært i for
bindelse med at Ness var skyss-stasjon. Han mistet i så fall sitt utkomme.
Men han var ikke på gården rasnatten.
I 1895 ble sky Iden nedsatt for Ness østre slik:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 4, Ness østre av skyld mark 18,53 et avtak for 20
år av mark 12,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 11,13.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 4,26 for første halvår 1893.
Om jorden heter det at det totale tapte areal var på 295,9 dekar. Den lå
på begge sider av Jåmtlandsveien og var sammenhengende med den jorden
som ikke var ødelagt. Den ble levert tilbake til eieren som en teig med unn
tak av 0,6 dekar som ble overført til lærer Balgård på Skjørdalen østre.
Elias kjøpte gården Skjørdal øvre i 1893. Det var fra denne gården at Oline
Skjørdal hadde sett hele raset fra begynnelse til slutt. Etterpå skal hun ha ut
talt at hun ønsket ikke å sitte resten av livet og se utover blåleire. Og følgen


----
379 RasB
----
Tobakkspipe som opprinnelig tilhørte Elias Ness' svigerfar Ole Olsen Ness.
Pipen har sølvlokk hvor eierens navn O. O.S. Ness og årstallet 1849 er inn
gravert. Den ble hentet ut fra den ødelagte stuelåna på Ness østre.


----
380 RasB
----
ble at gården ble solgt til Elias Ness. Oline og hennes mann Jakob kjøpte
Grevskottvollan i Frol samme år og flyttet dit. 4
Elias Olsen Ness og Laura Olsdatter døde henholdsvis 1935 og 1950.
Den eldste sønnen, Ole Marius, overtok gården. Han ble gift med Emma
Karoline Inndal. Han døde i 1959.
Olga Gustava Eliasdatter ble gift med Andreas Røstad. De kjøpte Vester-
Ness. Hun døde i 1965.
Evald Eliassen ble gift med Maria By. De bosatte seg på Øyan. Han døde
i 1977.
Oskar, den yngste sønnen, ble gift to ganger, først med Sigrid Pettersen.
De ble skilt. Andre gang giftet han seg med Inga Nordheim. Han arbeidet
som innkjøpssjef i Oslo Sporveier. Han døde i 1982.
Mette Johnsdatter var ugift i 1900.
Sofie Margrete ble gift med Thomas Nilsen Hofstad fra Vinne. Hun døde
94 år gammel i 1967.
Da hun lå for døden, skal hun ha ropt ut: «Se alt vannet på gulvet!»
Hun var så urolig at de måtte la henne få kjenne på gulvet at det var tørt.
Kanskje så hun for seg raset igjen.
Ole Anneussen ble gift med Julie Johannesdatter som seiv hadde overlevd
raset på gården Lunden. De bodde i 1900 som inderster i kårstuen på Bjør
ken og livnærte seg som jordbruksarbeidere. .
Senere bodde de på Sundbymoen. Ole var også treskomaker.
Han gikk under navnet Ole Åsheim. Han døde i 1935.
Noter:
Opplysninger ved Solveig Sundby, Einar Ness, Svein Ness, Marit Hallem og Ola Røstad.
Henrik Nessgjerdet flyttet senere til Lågness og gikk etterpå under navnet Henrik Lågness.
Fortalt til Randi-Margrethe Lein, datter av hennes datter Signe.
Opplysninger ved Leif Kjønstad.

----
381 RasB
----
Nessgjerdet lå under Ness mellom. Plassen lå imidlertid like sydøst for Leir
fallaunet. Den lå på et litt høyere trinn i terrenget enn gårdene.
Som husmannsplass var den vel som plasser flest. I og med at husene ikke
ble tatt av raset, vet vi at de besto av et vinkelbygg og et stabbur.
I 1890 ble det hatt i jorden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og
3 hektoliter poteter. Dessuten var det en kjøkkenhave på 0,03 ar på plassen.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 3 sauer og 4 høns på Nessgjerdet.
Plassen ble ikke tatt av raset, og dermed er ikke tallet på husdyr oppgitt
i 1893. Men sannsynligvis var det vel noen lunde likt det fra 1891.
Folket
Plassfølkene hadde vært der fra før 1865. I mai 1893 bodde følgende på
Nessgjerdet:
- Ole Bardosen, husmann med jord, skredder, 71 år
- Karen Nilsdatter, kone, 60 år
- Henrik, sønn, 26 år
Ole Bardosen var fra Nessvald. Hans foreldre var Bardo Sevaldsen og
Petronella Olsdatter Nessvald.
Karen Nilsdatter var datter av Nils Rinnaunet og kone Henrikke Gulliks
datter. Når Karen i 1875 kalles Karen Gauliksdatter , er dette en sammen
blanding med morfarens navn.
I 1891 bodde ikke Henrik hjemme. Dette har gjort det vanskelig å fastslå
om han også bodde et annet sted i 1893. Men som det vil fremgå av hva som
følger nedenfor, var Henrik så pass tidlig til stede under redningsarbeidet
på nabogårdene at det er rimelig grunn til å tro at han bodde sammen med
sine foreldre på det tidspunkt. Og i så fall han bodde et annet sted, må det
ha vært i en umiddelbar nærhet.
Hva som skjedde
Plassen lå for høyt til at den ble berørt av rasmassene. Men det var ikke
langt bort til leirsuppen. Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Vi vet dessverre ingen ting om hvordan disse menneskene opplevde raset,
bortsett fra at Henrik deltok meget aktivt i redningsarbeidet etterpå. Han var

----
382 RasB
----
Per soner merket * var ikke tilstede eller var ikkefødt da raset gikk. Bak: Ole
Bardosen Nessgjerdet og Karen Nilsdatter. Foran: Henrik Olsen og Oline
Johnsdatter *. Mellom dem sitter Anna Henriksdatter * senere gift Svedjan.
Henrik tok senere navnet Lågness.
den første som kom til stede og fikk kontakt med folkene på Ness østre. Der
hadde husene blitt brutt istykker, og andre etasje av stuelåna ble liggende
et stykke ut fra land nordvest for Nessgjerdet.
Det var Henrik som begynte arbeidet med å ta seg ut til dem som var inne
sperret i huset, og det var han som ledet arbeidet og kommanderte de andre
slik at det ble fortgang i redningsarbeidet. Henrik var også den første som
kom ut til huset, og han hjalp til med å bære barna i sikkerhet.
Husene på Nessgjerdet ble, som nevnt ovenfor, ikke ødelagt, men mye av
jorden gikk tapt. Det ble ført som tap under Ness mellom hvor plassen hørte
under.


----
383 RasB
----
Etterpå
Ole Bardosen og Karen Nilsdatter fikk en erstatning på kr. 440,-. Forslaget
gikk ut på kr. 430,-. Det ble utbetalt et forskudd på kr. 50,-.
Dette tyder på at plassen måtte flyttes.
Henrik kjøpte Lågness av Ness østre i 1894. I 1900 var han gift med Oline
Johnsdatter fra Snåsa.
11900 bodde Ole og Karen hos sin sønn Henrik som nå kal tes Henrik Olsen
Lågness.
Ole døde i 1911.
Henrik døde i 1957.

----
384 RasB
----
Dette var en plass under Ness østre. Som navnet sier, lå den nede på ørene
ved elven. Etter som Haga søndre nordre lå rett nord for Ness østre, må vi
formode at grensen mellom disse gårdene gikk i nordvestlig retning. Følge
lig er det rimelig grunn til å anta at Nessøran lå omtrent rett nord for Leir
fallaunet. Leirfallaunet lå mellom Ness østre og Ness mellom, men uten å
valde ned til elven.
Rett nord for Ness mellom var det fergested over elven. Helt frem til 1891
var dette fergestedet betjent av beboeren av plassen som ble kalt Ness ferge
sted. Denne lå under Ness mellom. Men i 1893 ser det ut til at denne plassen
ikke var bebodd. Og fergingen ble utført av husmannen på Nessøran.
Utsæden var i 1890 på 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hekto
liter poteter.
1. januar 1891 fantes det 3 sauer, 1 geit og 6 høns på plassen.
I 1893 var det 3 småfe og et ukjent antall høns på plassen.
Folket
Elling Olsen kom til Nessøran før 1891.
I mai 1893 bodde følgende mennesker på plassen:
- Elling Olsen Nessøran, husmann med jord, fergemann, 43 år
- Andreanna Mikalsdatter, kone, 55 år
Elling var fra en husmannsplass under Ness mellom. Hans foreldre var Ole
Bardosen og Marta Olsdatter Nessvald.
Andreanna var datter av Mikal Hemmingsen og Beret Pedersdatter Ros
vollvald. Hun var født på Lyngsvald.
I 1875 tjenestegjorde disse to sammen på Nord-Lyng.
I 1893 var Elling fergemann.
Som nevnt ovenfor, var fergemannsjobben blitt utført av husmannen på
Ness fergested som var en husmannsplass knyttet til fergestedet over elven
ved Ness.
Fergestedet er nevnt både i 1875 og 1891. Og i 1891 bodde ikke færre
enn syv mennesker der. Men i 1893 var det altså tomt.

----
385 RasB
----
Elling Olsen Nessøran og Andreanna (Andrea) Mikalsdatter.
Hva som skjedde
Nessøran lå rett i veien for leirvellingen da den kom veltende ut av raspor
ten. Etter all sannsynlighet ble denne plassen truffet av rasmasser fra det andre
skredet.
Hva som egentlig skjedde, er vanskelig å si. Hvorvidt de to kom seg ut,
eller om plassen de bodde på, ble knust, er usikkert. I alle fall befant de seg
ikke inne i huset da de omsider havnet borte ved Rosvoll.
Elling ble på en forunderlig måte ført helt inn til land, og han klarte å karre
seg opp på tørt land. Han var da fullstendig tilklint av leire, og da han stavret
seg inn på en av gårdene i nabolaget, trolig Leirfall østre, hvor de ennå ikke
hadde hørt om raset, ble de forskrekket over dette fæle synet. Han ble da
mottatt med følgende ord:
«E du eit mennisj, eiller e du styggen sjøl?»
Spøkelset, som nesten ikke kunne snakke, svarte da ynkelig:
«Æ e da'n Elling færrimainn.»
På gården ble han stelt og vasket. Muligens var det fra denne gården at


----
386 RasB
----
varselet ble brakt til Vinne. Og Olaus Vinne sprang øyeblikkelig sammen med
Ole Olsen hennes ned til leirsjøen. Og den første de fant der nede i kanten
av leirgjørmen, var nettopp Ellings kone Andreanna.
Hun var blitt ført bort til Rosvoll-landet av leirmassene. Men da var hun
mere død enn levende. Olaus fjernet med en gang leiren fra munnen hennes
slik at hun fikk puste, og det var vel dette som reddet livet hennes.
Da hun hadde kommet seg litt, bar Ole Lennes henne opp til Vinne, hvor
Olaus' kone, Hanna Andersdatter, tok seg videre av henne.
Andreanna kom seg snart. Derimot hadde Elling fått større skader enn hva
man først kunne tro. Han måtte derfor gå med to stokker en tid etterpå.
Plassen ble ødelagt, og de mistet 3 småfe og et ukjent antall høns.
Jorden som ble ødelagt, ble regnet sammen med jorden på Ness østre.
Etterpå
Elling fikk en erstatning på kr. 765. Av dette fikk han kr. 65 på forskudd.
Dette forholdsvis store erstatningsbeløpet tyder på at det ikke var noe å redde
fra plassen. Dessuten gikk etter all sannsynlighet båten han brukte som fer
gemann, tapt.
I 1900 bodde Elling Olsen og Andreanna Mikalsdatter i Eklestua. Senere
flyttet de til Ruglia ved Slottet.
Elling døde på sykehuset i 1918.
Andrea som hun kalte seg senere, flyttet så til en sønn av seg fra før ekte
skapet med Elling, Martin Julius Andreassen. Han bodde i Bodsjø i Jåmt
land. Her døde hun i 1928.

----
387 RasB
----
Rognhaugen er ikke noen gammel gard. Den ble utskilt fra Eklo søndre
i 1811. Dette valdet er rett og slett den østligste biten av Eklovaldet slik det
da så ut. Tidligere hadde stedet vært en husmannsplass. Det fantes forøvrig
enda et par husmannsplasser under Eklo med dette navnet. I 1893 var det en.
Mot nord og øst grenset Rognhaugen mot Tokstad, det vil si Prestegårdens
jord. Mot sydøst lå Landfall, og mot vest lå Eklo.
Rognhaugen ble bare så vidt berørt av selve raset. I følge øyenvitnet Jakob
Skei var det vel noe av det aller siste som gled ut 19. mai, som berørte Rogn
haugen. Fra sin posisjon oppe på Skei hadde han sett hvordan de tre Tok
stadplassene gikk ut i tur og orden, først den vestre, så den midtre, og til
slutt den østre. En stund så det til og med ut til at den østre skulle bli stående
igjen, men så gled den også ut. Da oppsto det en sirkelformet grop helt i
det sydøstre hjørnet av den store rasgropen. Og en del av denne gropen skar
bort et lite stykke av Rognhaugvaldet.
Rognhaugen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Eklo. Den ble ikke
ødelagt så veldig mye av raset 19. mai. Men ved raset 6. september sprutet
det tykt lag med leir suppe over hele eiendommen, og husene ble delvis knust.
Verdalsboka - 25


----
388
----


----
389 RasB
----
Gardens totale areal før ulykken var 58,31 dekar. Av dette var 56,7 dekar
dyrket jord. 1,61 dekar var udyrket mark.
Matrikkelskylden var 1 mark 46 øre.
I 1890 var utsæden 1,0 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og 8 hektoliter
poteter.
Den 1. januar 1891 var det 1 hest, 3 kyr, 2 sauer og 7 høns på gården.
Forsikringsprotokollen forteller om følgende bygninger: Hovedbygning,
fjøs, lade og stabbur, alt forsikret for tilsammen kr. 1.120.
Løsøret foruten husdy rene var forsikret for kr. 1.100.
Avlingen var slik: 6 tønner bygg, 22 tønner havre, 25 tønner poteter, 28
lass høy og 24 berger halm, alt forsikret for kr. 675.
Folket
Eier av Rognhaugen da var Johan Martin Johannessen. Han overtok går
den etter sin far i 1887.
Da raset gikk bodde følgende mennesker
på Rognhaugen:
- Johan Martin Johannessen,
gårdbruker, 34 år
- Elen Marie Petersdatter, kone, 37 år
- John Marius, sønn, 8 år
- Petra Bergitte, datter, 5 år
- Johannes Olsen, kårmann,
enkemann, 81 år
Johan Martins foreldre var Johannes
Olsen og Marta Olsdatter Rognhaug.
Elen Marie Petersdatter var datter av
Peder Pedersen Skrove og Beret Marta
Lorntsdatter Lorvoll.
Johannes Olsen var født på Ekle vestre
av foreldre Ole Olsen Vesterekle og
Malena Andersdatter.
Hva som skjedde
Johan Martin Johannessen
Rognhaug.
Folkene på Rognhaugen fikk varsel av Dina Jermstad som sprang der for
bi på sin vei mot Landfall. De sprang alle ut og rømte til Landfall.
De kunne ikke vite at gården ikke ville rase ut, og i likhet med andre som
bodde rundt rasgropen, rømte de langt av sted i tilfelle raset ville utvide seg.
Men raset utvidet seg altså ikke, og etter en tid flyttet de tilbake igjen.
Så 6. september gikk det siste store etterskredet. Da raste mer enn 300 mål


----
390 RasB
----
Elen Marie Petersdatter
Rognhaug.
av det som sto igjen i den øver ste kanten
av den store rasgropen. Det var deler av
Follo, Jermstadspannet, Jermstad vestre,
Jermstad østre og Jermstad øvre som nå
gled ut.
Heldigvis gikk det ikke noe menneske
liv tapt ved dette raset. Men det var tem
melig mye masse som for. Skredkanten
var svært høy i den bakre delen av gro
pen. Og massen var like tyntflytende som
under hovedskredet.
Raset gikk i to etapper med 1/2 times
mellomrom tidlig om morgenen. Dunde
ret fra det første raset ga varsel, og folk
ene rømte vekk til Landfall.
Den andre rasbølgen tok veien tvers
over den store avgrunnen. Rognhaugen
fikk en merkelig medfart. Da rasbølgen
traff kanten av rasgropen nord for Rogn-
haugen, slo toppen av bølgen over kanten slik at det sto en sprut av leirvel
ling omtrent over hele dette valdet. Nesten hele jordveien ble dekket av et
flere desimeter tykt lag leire, og hovedbygningen ble faktisk slått i stykker
av det voldsomme slaget den fikk av den sprutende leiren. Uthuset berget
imidlertid, men leiren lå til over inngangsdøren. Dermed var jorden ødelagt
like effektivt som den som var blitt overslammet ved raset 19. mai seiv om
leirlaget ikke var så tykt.
Og nede i rasgropen nord for Rognhaugen, la leirvellingen seg som et lag
over den gamle bunnen. Det er faktisk tale om flere meters dybde. Og den
bygget opp en rygg noe lenger mot vest i rasgropen. Følgelig samlet vannet
fra Eklobekken seg innenfor denne ryggen. Dermed oppsto den såkalte Rogn
haugsjøen. Denne var man redd skulle forårsake ødeleggelser senere, og det
ble satt i gang arbeider for å drenere sjøen.
Før raset hadde Rognhaugen hatt et areal på 58,31 dekar.
Bare 17,3 dekar av den dyrkede jorden og den lille biten med udyrket mark
unngikk å bli overslammet. Det vil si at 39,4 dekar mål ble tildekket.
Skaden omfattet 6/7 av jorden
Jordverdien var før skaden kr. 1.440. Jord til en verdi av kr. 1,240 ble
ødelagt. Igjen var det altså kr. 200.
Eiendommen ellers var verdsatt til kr. 1.700. Skaden beløp seg til kr. 1,400.
Det som var igjen, var bare kr. 300.


----
391 RasB
----
John Marius Johansen Rognhaug. Petra Bergitte Johansdatter
Rognhaug.
Rognhaugen i 1992.
Etterpå
Johan Martin kjøpte året etter raset eiendommen Sollia i Leirådalen som
tilhørte Stiklestad nordre, og alle som hadde bodd på Rognhaugen da raset
gikk, bodde der i 1900.

 


----
392 RasB
----
Han fikk en erstatning på kr. 1,800. Av dette fikk han kr. 400 i forskudd.
Kårmannen Johannes Olsen fikk kr. 275 i erstatning. Av dette fikk han
kr. 75 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente på kr. 175.
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 93, bruksnr. 1, Rognhaugen av skyld mark 1,46 et avtak for 20
år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.
All ødelagt jord, tilsammen 39,4 dekar, ble utlagt til eieren i en teig. Jor
den ble betegnet som svakt overslammet, og sammenlignet med hvordan det
var nede på elvesletten, var det bare et tynt leirsørpelag som lå utover.
Johan Martin døde i 1948.
Elen Marie døde i 1941.
John Marius var skiftekonduktør og bodde på Steinkjer. Han ble gift før
ste gang med Gudrun Antonie Knutsen. Andre gang ble han gift med Anna
Otelie Aneusdatter Molde. Han døde i 1918.
Petra Johannesdatter bodde i Sollia. Hun døde ugift på Aldersheimen i
1983.

----
393 RasB
----
Rosvollgårdene ligger på en forholdsvis lav elveslette på sydsiden av Ver
dalselven. I dag synes denne sletten å være av samme høy de over hele dal
bunnen. Men dette er et forhold som ble slik da rasmassene etter Verdalsraset
fylte opp de laveste partiene. Før det hadde nemlig elven skaret seg ned i
denne sletten slik at Rosvoll var blitt liggende på en terrasse ca. 15 meter
høyere enn den nye elvesletten.
Frem til etter midten av 1400-tallet var terrassen sammenhengende med
Ekle. Ekle lå på en halvøy som ble dannet av elven da denne hadde sitt løp
under terrassene ved Stiklestad. Men så gikk det et ras ved Stiklestad mot
slutten av 1400-tallet, og rasmassene la seg blant annet opp nede i dette elve
løpet. Elven ble demmet opp, og den tok nytt leie mellom Ekle og Rosvoll.
Mellom Ekle og Rosvoll laget elven etter hvert en noe lavere elveslette som
ble utvidet i hundreårenes løp på bekostning av den gamle terrassen.
Den nye elvesletten lå på en høy de av omtrentlig 7-8 meter. Det var dette
partiet som altså ble dekket av rasmasser.
Sletten hvor den opprinnelige Rosvollgården lå, var imidlertid tørt land ved
begynnelsen av vår tidsregning. For omkring 2000 år siden sto havnivået ca.
12 meter høyere enn dagens nivå.' Og sammenholder vi dette faktum med
en del andre aldersbestemmende forhold, er det klart at det ikke er noen grunn
til å betvile at alderen på den opprinnelige Rosvollgården må kunne føres
helt tilbake til tidlig i eldre jernalder, det vil si romertid.
Den høye alderen er med på å forklare hvorfor Rosvoll utviklet seg til å
bli en sentral storgard. Ved inngangen til kristen middelalder må gården ha
hatt en dominerende posisjon. I Snorres kongesagaer berettes det om en Jon
Sterke som bodde på Rosvoll. Han var sønn av Ulv Uspakson stallare og Jorun
Torbergsdatter, som tilhørte den mektige Arnungætten. 2
Det har imidlertid vært en del diskusjon hvorvidt dette var Rosvoll i Ver
dal eller Rosvoll i Børsa. Uten at vi her og nå skal ta opp den diskusjonen,
synes det imidlertid nokså rimelig å tro at det må ha vært storgården Rosvoll
i Verdølafylke. En ætling av disse ble erkebiskop, nemlig Øystein Erlend
son. Og det er ikke usannsynlig at han fikk sine grunnleggende inntrykk av
Olav den hellige nettopp på Rosvoll som lå bare et kort stykke fra selve mar
tyrstedet til helgenkongen. Han fungerte som erkebiskop på den tid da

----
394 RasB
----
Rosvollvaldet ble sterkt overslammet av rasmasser. Verst gikk det ut over Ros
voll vestre som mistet nesten hele det dyrkede arealet. Plassen Neffer under
Rosvoll store ble revet med av rasmassene.


----
395 RasB
----
Utsyn over leirsjøen mot Rosvoll fra Leirfallmelen. Nærmeste gard er Ros
voll søndre. Litt bakenfor til venstre Rosvoll nordre og Rosvoll vestre. Til
høyre Rosvoll store. Helt i bakgrunnen Stiklestad kirke.
Stiklestad kirke formodentlig ble bygget i stein (1161 - 1188). Det er heller
ikke noen urimelig tanke at det var nettopp han som tok initiativet til å reise
steinkirken på Stiklestad.
Men uansett disse forhold ble Rosvoll delt i flere deler i middelalderen.
I 1520 var den delt i fire.
Opp gjennom tiden skjedde det stadig delinger og sammenslåinger. Ved
slutten av 1800-tallet fantes følgende garder: Rosvoll store, Rosvoll nordre,
Rosvoll vestre og Rosvoll søndre. Rosvoll mellom og Rosvoll østre var på
tidligere tidspunkter slått sammen med andre Rosvollgårder.
Rosvollvaldet er blitt utsatt for ødeleggelser fra elvens side flere ganger.
Den dag i dag kan man se spor etter gamle elveløp innenfor valdets grenser.


----
396 RasB
----
I 1893 grenset valdet mot Verdalselven i nord og dels mot øst. Mot øst og
sydøst lå også Lennes. Tidligere gikk elven mellom Lennes og Rosvoll, men
etter et gjennombrudd gjennom nesset hvor Lennes lå en gang mot slutten
av 1600-tallet, skiftet elven løp, og Lennes og Rosvoll fikk grense over land
etter hvert som restene av den gamle Lenneskvisla grodde til. Mot syd og
dels mot vest grenset Rosvoll mot Vinne. Lengst i nordvest støtte valdet mot
Byvaldet.
Ingen av Rosvollgårdene mistet husene ved Verdalsraset. Heller ikke sto
noen av gårdene i fare for å bli oversky Het av rasmasse. Men det er noe vi
vet i ettertid. Rasnatten var man usikker på hvorvidt det ville komme nye
ras og også utslette disse gårdene. Da var allerede store deler av jorden ut
slettet.
Rosvollgårdene led store skader, seiv om altså husene ikke ble ødelagt.
Hverken mennesker eller dyr gikk tapt.

----
397 RasB
----
Gården ble også kalt Rosvoll nordre mellom. Etter navnet å dømme skulle
man tro at denne var den nordligste av Rosvollgårdene. Men det var ikke
tilfelle. Rosvoll vestre lå like nord for denne gården. Det kan her innskytes
at Rosvoll vestre fikk ødelagt omtrent all jord ved raset, og at restene av denne
gården ble solgt til Rosvoll nordre som tilleggsjord etterpå.
Mot syd og øst lå Rosvoll store. Nord for Rosvoll mellom lå Rosvoll ve
stre. Verdalselven lå mot vest.
Også Rosvoll nordre lå på den omtrent 15 meter høye terrassen hvor de
andre Rosvollgårdene lå. Jorden lå delvis oppe på terrassen og delvis nede
på den lavere elvesletten som var utgravet i terrassen av elven.
Før raset besto arealet av 282,2 dekar dyrket jord, 59,1 dekar skog og hav
ning, 39,4 dekar eng, 11,8 dekar annen udyrket jord og 3,5 dekar veier og
bebyggelse, tilsammen 396 dekar.
Matrikkelskylden var 15 mark 67 øre.
I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 1 hektoliter
havre til grøntfor. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Gården hadde en kjøk
kenhage på 0,05 ar. Videre fantes det 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på
gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 11 storfe, 10 sauer, 2
griser og 17 høns.
Rimeligvis var besetningen av noen lunde samme størrelse i 1893, men
fordi ingen dyr gikk tapt, finnes det ingen oversikt over husdyrene fra dette
året.
Folket
Eieren i 1893 var Johannes Andersen Buran. Han hadde kjøpt den i 1867
av den daværende eieren Peter Bardosen Rosvoll seiv om skjøtet ikke ble
utstedt før i 1888.
Følgende mennesker fantes på gården i 1893:
- Johannes Andersen, gårdbruker, 62 år
- Ingeborg Andersdatter, kone, 57 år
- Anders, sønn, 24 år
- en tjener
- to andre

----
398 RasB
----
Anders Johannessen Rosvoll og Ragnhild Olsdatter Rosvoll (hun kom fra
Rosvoll søndre).
Johannes Andersen var fra Buran i Frol. Han var sønn av Anders Andreas
sen Reitan og Ingeborg Sørensdatter Hallan.
Ingeborg var fra Hallan nedre i Verdal. Hennes foreldre het Anders Sørensen
og Sirianna Bårdsdatter.
Hvem som var tjener der i 1893, er ukjent. Hvilke to andre det var tale
om, er også ukjent. Men i og med at de ble rubrisert under «andre», tyder
det på at de var inderster.
Hva som skjedde
Her ble folkene vekket av naboen Oluf Holte på Rosvoll vestre. Han vars
let om at det var dommedag. Beliggenheten av gården er vel årsaken til at
de ikke merket noe. På dette stedet må vi kunne regne med at leirsjøen kom
sigende fra nord slik at den store kraften i bølgen delvis var borte.
Naturligvis ble de slått av redsel her som på nabogårdene. Og gården ble
tømt for folk de første timene etterpå. Men etter hvert ble man klar over at
faren for husene ikke var så stor, og de vendte tilbake igjen, og de deltok
i redningsarbeidet som pågikk utover hele dagen 19. mai samt dagene som
fulgte.


----
399 RasB
----
Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Derimot ble mye jord begravet av leirmassene. 157,5 dekar dyrket mark,
39,4 dekar eng og 59,1 dekar skog og havning forsvant. Tilsammen utgjorde
det 256 dekar.
Dette tilsvarte 2/3 av gardens jord.
Jordverdien hadde vært kr. 12.200 før ødeleggelsene. Etterpå ble den satt
til 4.070 kroner. Tapet lød således på 8.130 kroner.
Resten av gården sto i kr. 15.500. Den nye verdien ble kr. 6.500, slik at
det samlede tap ble satt til 9.000 kroner.
Rosvoll nordre i 1924 sett fr a syd.
Foto: Einar Musum.
Etterpå
Den 31. januar 1894 fikk Johannes Andersen tildelt kr. 50 i gave av For
valtningskomiteen.
Han ble tildelt en erstatning på kr. 4.700. Og av dette fikk han et forskudd
på kr. 1.000.
Gården fikk fastsatt ny skyld i 1895:
Gårdsnr. 113, bruksnr. 1, Rosvoll nordre og mellom av skyld mark 15,67
et avtak for 20 år av mark 10,45, og deretter for bestandig et avtak av mark
9,45.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,61 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var på 256 dekar. 220,2 dekar, eller 35,8 dekar min
dre enn det tapte, ble utlagt til eieren i to teiger, en liten og en stor. Begge
lå i tilknytning til den jorden som ikke var blitt ødelagt. Av dette var 220,2
dekar fast mark. 12,5 dekar var elvebredd og sandører.


----
400 RasB
----
Johannes drev gården frem til 1897 da han overleverte den til sønnen An
ders. Men denne overleveringen bød på visse problemer. Etter raset reiste
Anders til Tromsø hvor han var bestyrer på en gard. Han var i det hele tatt
svært ulysten på å komme tilbake til Verdal. Dette hadde sammenheng med
hva han hadde opplevd under Verdalsraset. Faren måtte sette ham kniven på
strupen for å få ham til å komme tilbake for å overta gården. Enten kom han,
eller så ble han gjort arveløs!
Johannes døde i 1904 og Ingeborg i 1930.
Anders ble gift med Ragnhild Olsdatter fra Rosvoll søndre. Hennes forel
dre var Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter. Han døde i 1966. Hun
døde i 1955.

----
401 RasB
----
Som navnet sier, var dette den største av Rosvollgårdene. Dette gårdsval -
det omfattet deler av selve terrassen hvor gårdene lå. Men det omfattet også
store områder nede på den lavereliggende elvesletten. Like nedenfor gården
mot nordost lå blant annet husmannsplassen Neffer.
Verdalselven dannet grensen mot øst. Mot nord lå Rosvoll vestre, og mot
vest lå Rosvoll mellom. Valdet strakte seg langt vestover, og i vest og syd
lå først Vinne, så Rosvoll søndre.
Det ble fastslått at arealet før raset hadde vært på totalt 558,3 dekar. Dette
fordelte seg på 286,3 dekar dyrket mark, 200,1 dekar skog og havning, 39,4
dekar eng, 25,4 dekar annen udyrket mark og 7,1 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 16 mark 67 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 21 hektoliter
poteter. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var det 2 hester, 11 storfe, 9 sauer, 2 griser og 11 høns
på gården.
Etter som det ikke gikk med noen dyr, ble ikke tallet på antall dyr tatt opp
i 1893.
Folket
På Rosvoll store bodde Anders Halvorsen i 1893. Han var blitt gift med
Randi Olsdatter, datter av enken etter den forrige brukeren.
Da raset gikk bodde følgende mennesker på gården:
- Anders Halvorsen, gårdbruker, 67 år
- Randi Olsdatter, kone, 64 år
- Ole Edvard, sønn, snekker , døvstum, 41 år
- Martinus, sønn, 29 år
- Anna Kristine, datter, døvstum, 24 år
- Ragnhild, datter, døvstum, 22 år
- Beret Hansdatter, tjener, 20 år
Anders Halvorsen var sønn av Halvor Andersen Gustad på Baglan og Elen
Ellingsdatter Balhall.
Randi Olsdatter var fra Voll på Melhus. Hennes foreldre het Ola Isaksen

----
402 RasB
----
Anders Halvorsen Rosvoll og Randi Olsdatter.
Tranmæl og Marit Olsdatter Voll. Marit var blitt gift med Kristoffer Ander
sen, som hadde Rosvoll store til 1851.
Anders og Randi hadde flere barn som var voksne. Men i de offisielle listene
er det bare oppgitt at en bodde hjemme da raset gikk. Det er videre oppført
tre tjenere. I følge det som er fortalt om hva som skjedde rasnatten, er det
imidlertid klart at alle de tre døvstumme barna var hjemme. Trolig er to av
disse oppført som tjenere på gården. Dessuten må Martinus ha vært hjemme.
Han deltok nemlig i redningsarbeidet om morgenen ved Rosvoll.
Beret Johanna Hansdatter var datter av en Hans og pike Fredrikke Kris
tensdatter.
Hva som skjedde
Her ble folket vekket av overlevende som tok seg opp til husene. Ingen
var i livsfare, men man fryktet at nye ras ville komme og oversvømme hele
gården, og derfor rømte man vekk. Imidlertid er det klart at Martinus ikke
rømte vekk. Han deltok blant annet sammen med naboene Erik Olsen Ros
voll fra Rosvoll søndre og Anders Johannessen Rosvoll fra Rosvoll nordre
i redningen av Rostadfamilien fra Follo. Disse kom seilende nedover dalen
på hustaket av Follo og ble liggende utenfor Rosvoll.
Men leirmassene oversvømmet de lavereliggende områdene rundt gården,


----
403 RasB
----
og det fortelles at Ole Edvard, Anna Kristine og Ragnhild som alle var døv
stumme, ble inneflødd på en holme av leirmassene. Etter som de ikke hadde
kontroll over stemmene sine, hørtes skrikene deres forferdelig for dem som
hørte dette. 1 Men de ble hjulpet i land uten at noen kom til skade.
Hverken mennesker eller dyr kom til
skade.
Derimot ble mye av jorden ødelagt. Og
husmannsplassen Neffer ble tatt av raset.
Gården ble etterpå benyttet som senter
i redningsarbeidet. Og i en bu ble omkom
ne oppbevar et. Ragnhild har fortalt at til
sine tider var det nesten hauger av lik in
ne i bua. 2
147,7 dekar av arealet ble overslammet.
Av dette var 88,6 dekar dyrket jord, 39,4
dekar eng og 19,7 dekar skog og havning.
2/5 av arealet ble ødelagt.
Verdien av jorden før raset hadde vært
12.500 kroner. Skaden beløp seg til 5.000
kroner slik at den nye jordverdien ble
7.500 kroner.
Martinus Andersen Rosvoll.
Gardens verdi forøvrig hadde vært kr.
16.000 før raset. Tapet ble her satt til 5.500 kroner slik at den nye verdien
ble 10.500 kroner.
Etterpå
Samme år som raset gikk, solgte Anders og Randi gården til sønnen
Martinus.
Anders ble tildelt en erstatning på kr. 2.930.
Skylden for Rosvoll store ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 112, bruksnr. 1, Rosvoll store av skyld mark 16,67 et avtak for
20 år av mark 6,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,67.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,30 for første halvår 1893.
Jorden som ble ødelagt, utgjorde 147,7 dekar. Alt ble utlagt til eieren i
to teiger. Jorden lå i sammenheng med det som var urørt. Men arealet som
ble utlagt var på 124,2 dekar, og det var 23,5 dekar mindre enn det som var
blitt ødelagt.
I 1900 bodde Anders og Randi som kårfolk på gården sammen med den
døvstumme sønnen Ole Edvard.
Anders døde 1915, og Randi døde i 1911.
Ole Edvard døde ugift i 1935.
Verdalsboka - 26


----
404 RasB
----
Anna Kristine Andersdatter, Ole Edvard Andersen, Ragnhild Andersdatter.
Anna Kristine ble gift med Oluf Olsen Næss fra Bjugn. Hun døde i 1951.
Ragnhild ble gift med Bernt Andreas Olausen Veie fra Skogn. Hun døde
i 1961.
Martinus ble gift med Anna Ber gitte Mikkelsdatter Skjørholm. Han døde
i 1934.
Beret Johanna Hansdatter døde i 1930-årene.
Rosvoll store sett fra nordost i 1924.
Foto: Einar Musum.

 

----
405 RasB
----
Rosvoll søndre ble også kalt Rosvoll søndre østre. Gården lå lengst syd
av Rosvollgårdene som eksisterte i 1893. Den lå helt på sydøstkanten av den
terrassen som utgjorde hoveddelen av Rosvollvaldet.
Denne delen av Rosvollvaldet var gjennom århundredenes løp blitt ganske
kraftig utsatt for Verdalselvens arbeid. Frem til sist på 1600-tallet, da elven
gikk syd for Lennes, strøk den forbi denne terrassen i en yttersving, og den
hadde da retning mot nordost. Det var ikke så få kvadratmetre som etter hvert
forsvant ned i elven. Men sist på 1600-tallet skar elven gjennom det nesset
hvor Lennesgårdene lå, og dermed flyttet truselen seg litt lenger mot nord.
I stedet for at elven støtte mot Rosvollvaldet syd for Rosvoll søndre, støtte
den etter dette mot valdet mellom Rosvoll søndre og Rosvoll store. Så frem
deles foregikk det en sterk elveerosjon på østkanten av valdet.
Nedenfor Rosvoll søndre mot sy døst lå derfor en svært lav elveslette. Her
lå også restene av det gamle elveløpet fra sist på 1600-tallet. Dette var delvis
gjengrodd, men fremdeles var nok jorden for sumpig til at den kunne benyt
tes til annet en beitemark.
Restene av det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla, dannet grensen
mot Lennes mot sydøst. Mot øst lå Verdalselven. Mot nord lå Rosvoll store,
og mot vest lå Vinne. Muligens berørte dette valdet Leirfallvaldet mot sydvest.
Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 478 dekar. 224,7 dekar
var dyrket mark, 171,5 dekar var skog og havning, 49,2 dekar var eng, 29,3
dekar var annen udyrket mark, og 3,3 dekar var veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 51 øre.
I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 12 hektoliter havre og 10 hektoliter
poteter. Det fantes 5 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 2 griser
og 6 høns.
Ingen husdyr gikk tapt i raset, og følgelig finnes det ingen oppgave over
bestanden i 1893. Trolig var antallet noen lunde det samme som i 1891.
Folket
I de offisielle listene står Erik Olsen Rosvoll oppført som eier i 1893 og
hans far Ole Johannessen Rosvoll som kårmann. Dette er vel egentlig ikke
helt riktig, for overdragelsen fant sted først i 1894.

----
406 RasB
----
Ole Johannessen Rosvoll og Anne Olsdatter.
Ole Johannessen overtok gården etter sin far Johannes Eriksen i 1874. Det
var under den sistnevnte at Rosvoll søndre og Rosvoll østre ble samlet på
en hand i 1834.
Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Rosvoll søndre:
- Ole Johannessen, gårdbruker, 66 år
- Anne Olsdatter, kone, 54 år
- Erik Andreas, sønn, 22 år
- Johannes, sønn, 18 år
- Ragnhild, datter, 16 år
Ole Johannessen var som nevnt ovenfor, sønn av Johannes Eriksen. Hans
mor het Ragnhild.
Anne Olsdatter var trolig datter av Ole Jakobsen Bjørnhus og Gunnhild
Pedersdatter på Hjellan vestre.
I de offisielle listene står Ole og Anne oppført som kårfolk, mens Erik står
oppført som gårdeier med to barn. Dette er da forståelig nok feil, fordi de
to barna var hans søsken.


----
407 RasB
----
Trolig er dette Ragnhild Olsdatter Rosvoll, Johannes Olsen Rosvoll og Erik
Olsen Rosvoll.
Hva som skjedde
Kvelden før raset hadde Erik vært ute på andejakt sammen med sønnen
på en av nabogårdene. Trolig var dette Ole Olsen hennes. De var nede i
Lenneskvisla. Der gikk de ofte på jakt. Men det ble bare dårlig med utbytte
denne kvelden. De så ikke en eneste fugl. Dette syntes de var litt rart, for
det skulle normalt være flust med ender på denne tiden. Mens de gikk der
og vadet i sumpen, ropte de til hverandre, og de ble enige om å komme seg
hjem. Erik gikk hjem til Rosvoll søndre, og hvis kameraten var Ole Olsen
Lennes, gikk han opp til onkelen på Vinne, Olaus Ellingsen Vinne.
Rosvoll søndre lå på mange vis svært utsatt. Det var ikke mange metrene
i avstand fra leirsuppen og bort til husene. Hadde det gått flere ras, og hadde
nivået på leirsjøen steget bare 1/2 meter, ville leiren ha kommet inn på gards
plassen. Og da elven flommet ut over leirflaten, nådde vannet helt til grunn
muren på hovedbygningen på gården.
Det fortelles at de ble vekket av en hest fra Follo som hadde overlevet ferden.
Den kom galopperende inn på tunet, blå av leire. Imidlertid er det lite sann
synlig at dette er riktig. Folkene ble nok vekket før det skjedde. Som det
vil fremgå av hva som står nedenfor, var Erik i ferd med redningsarbeidet
på det tidspunkt da hesten kom inn på gården.


----
408 RasB
----
Det er derfor helt forståelig at man her rømte vekk så fort råd var. Etter
hvert som man fikk oversikt over situasjonen, og det ble klart at det ikke
var umiddelbar fare for nye ras, vendte folkene tilbake igjen, dog under stor
engstelse.
Men sønnen Erik hadde ikke tid til å rømme vekk. Han deltok i rednings
arbeidet både om natten og dagen etterpå, og han gjorde en innsats som det
står respekt av. Da han kom ut og oppdaget at det lå hjelpeløse mennesker
ute i leirhavet, la han øyeblikkelig i vei for å komme dem til hjelp.
Han møtte Olaus Ellingsen Vinne, Ole Olsen Lennes, Martin Georgsen By,
Olaus Lorentsen By, Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall.
Da disse oppdaget at det ble flagget fra en av Lennesgårdene, såtte de øye
blikkelig i gang med å komme seg ut til de fullstendig omflødde husene. Det
te gjorde de ved å bruke en stige som bro. Stigen skjøv de utover, og under
den la de etter hvert bord som underlag. Etter hvert som bordene dukket opp
bak stigen, ble de plukket opp og benyttet foran igjen.
Slik arbeidet de seg gradvis utover i den livsfarlige suppen av tyntflytende
leire. Flere ganger var de seiv nede i leiren til opp under armene. Erik mistet
en øks, og den sank som om det var vann den hadde falt ned i. De prøvde
å nå bunnen med en staur, men det lyktes ikke.
Først reddet de Oline Olsdatter fra en av plassene på Lyngsholmen. Hun
var den eneste overlevende der.
Deretter kom de seg ut til Age Lyngsholmen og hans familie. Det var i den
forbindelse da Erik Rosvoll seiv ramlet ut i leiren, men berget seg med meget
stort besvær, at Åge Lyngsholmen ropte at de ikke måtte sette livet på spill
for å redde ham. Han var ferdig allikevel. Men både han og hans familie,
tilsammen fire, ble reddet av disse uforferdede karene.
Etter at dette var gjort, tok de seg utover til Lennes nordre hvor Ole Kris
toffersen og de fire øvrige i hans familie ble reddet. De hadde nå arbeidet
seg 300 meter utover leirhavet. Og de visste ingen ting om det ville komme
nye ras som ville begrave dem alle.
Ikke så langt unna Lennes sto en enslig kvinne fast ute i leiren. Hun hadde
et teppe rundt seg, men hun hadde ingen muligheter til å komme seg til trygt
land. Også hun ble hjulpet i land.
Etter alt dette, såtte Erik øyeblikkelig i gang med å hjelpe til med rednings
arbeidet av huslyden til John Rostad. De hadde seilt på taket av gården Follo,
og hadde havnet ut for Rosvoll. Her hadde ingen våget å ta seg utover til
dem før en av dem som seiv hadde vært med på seilasen og nettopp berget
seg i land, Marius Iversen, en 15 år gammel gutt, viste med sitt eksempel
at det var mulig å komme disse folkene til hjelp.
Erik kom nå til, og sammen med naboene Martinus Andersen Rosvoll og
Anders Johannessen Rosvoll hjalp han nå Marius Iversen. Men det var først

----
409 RasB
----
Marius Iversens, og deretter Erik Rosvolls eksempel, som gjorde at de andre
våget å ta seg utover i leirdynnet. Fra dette hustaket var det ikke færre enn
ti mennesker som ble berget. Erik bar seiv Johns Rostads svigermor, Ber
gitte Valeur og to barn i land.
Men Erik var ikke ferdig med dette. Mens de andre tok seg av de andre
på taket, tok han seg ut til den 17 årige Odin Bjartnes, som sto på en leir
klump helt ute av stand til å redde seg seiv.
Han var da så forfrossen at da Erik hadde lagt bord ut til ham, måtte han
støtte Odin inn til lands.
Mens han holdt på med dette, var han nede i leiren til opp på livet flere
ganger. Erik fortalte etterpå at kvikkleiret sto og skalv omkring ham. Heller
ikke her fant han bunn med staur.
I sitt redningsarbeide viste Erik Rosvoll stort vågemot, og hans lederegen
skaper gjorde at mange som ellers ikke ville ha våget å bli med på rednings
arbeidet, tok del allikevel.
Erik har også fortalt at han i tre dager etter raset hadde hørt en hane gale
nede i leirgjørmen.
Etterpå ble han innstilt til medalje, og han fikk redningsmedaljen av 3.
klasse.
Rosvoll søndre fikk store skader på sin jord. Som fortalt ovenfor, nådde
ikke leirmassene bort til husene, slik at hverken de eller dyrene fikk skade.
Men kjelleren ble fylt av vann og leire. Og store deler av dette valdet lå nede
på den lave elvesletten øst for gården. Alt i alt ble 211,5 dekar dekket av
metertykke leirlag. Denne jorden fordelte seg på 108,2 dekar dyrket jord,
49,2 dekar eng og 54,1 dekar skog og havning.
Dette tilsvarte 2/3 av arealet.
Jordverdien hadde før ulykken vært 7.050 kroner. Den ble nå satt ned med
4.700 kroner til 2.350 kroner.
Gården forøvrig hadde vært verd kr. 8.500. Tapet ble satt til 5.300 kro
ner, slik at den nye verdien ble 3.200 kroner.
Etterpå
Erik Olsen Rosvoll fikk kr. 4.420 i erstatning. Av dette fikk han kr. 1.850
i forskudd. Det er gjort en anmerkning om at dette skulle dekke husflytting
og fornødent.
Ole Johannessen og hans kone Anne Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning.
Videre fikk de en årlig livrente på kr. 300.
Om gardens skyld heter det i 1895:
Gårdsnr. 116, bruksnr. 1, Rosvoll søndre østre av skyld mark 17,40 et av-
tak for 20 år av mark 14,56, og deretter for bestandig et avtak av mark 14,00.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,02 for første halvår 1893.

----
410 RasB
----
Rosvoll søndre etter flyttingen sett fr a syd i 1924.
Foto: Einar Musum.
Det ødelagte området tilsvarte 211,5 dekar. Det lå i umiddelbar sammen
heng med resten av jorden på gården. Det ble derfor utlagt til eieren i en
teig. Men arealet han fikk, var på 179,9 dekar, eller 31,6 dekar mindre enn
det han hadde mistet.
Ole Johannessen overdrog Rosvoll søndre og østre til sin sønn Erik i 1894.
Seiv døde han som kårmann på gården samme år. Anne Olsdatter levde som
kårkone på gården i 1900. Hun døde i 1929.
Erik Olsen ble gift med Elise Toresdatter Hestegrei vestre. Han døde i 1948.
Johannes var jernbanearbeider og ugift i 1900. Han giftet seg senere med
Julie Olsdatter Molden. Han ble bonde på Kjæran. Han døde i 1954.
Ragnhild ble gift på nabogården Rosvoll nordre med Anders Johannessen.
Hun døde i 1955.
På denne gården ble det senere gjort to likfunn. En gang forholdsvis tidlig
på 1900-tallet holdt Erik på å bygge et sommerfjøs ute på leiret. Da støtte
han på et kvinnelik. Liket var meget godt bevart nede i leiren.
Senere, sist på 20-tallet, holdt gårdskaren på Rosvoll søndre, Albert Ris
holt, på med noe grøfting. Da støtte også han på likrester. Det var ikke mulig
å fastslå om dette var en mann eller kvinne. Dette jordstykket kalles i ettertid
Daumannsstykket.
Ellers støter man stadig på rester etter hus og annet vrakgods når man ar
beider ute på leiret. Tormod Lian, svigersønn av Erik, støtte blant annet en
gang under grøfting på en bunt med kornstaur med spissene opp. Toppen
av staurene var mellom 1,5 og 2 meter under overflaten.


----
411 RasB
----
Rosvoll vestre var egentlig den nordligste av Rosvollgårdene. Den lå nesten
ytterst på nordspissen av den omtrent 15 meter høye terrassen som utgjorde
den sentrale delen av Rosvollvaldet. Men den største delen av dette valdet
lå på den lavere elvesletten som elven hadde skaret ned i denne terrassen.
Og det var nettopp denne delen som ble mest rammet av overslammingen.
Verdalselven dannet grensen mot øst, nord og vest. Mot syd lå først Ros
voll mellom, deretter Rosvoll store.
Etter raset ble det fastslått at arealet hadde vært 412,1 dekar. Dette fordel
te seg på 297,4 dekar dyrket jord, 73,8 dekar skog og havning, 19,7 dekar
eng, 19,7 dekar annen udyrket mark og 1,5 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 12 mark 53 øre.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter blandkorn, 18 hektoliter havre og 6 hekto
liter gressfrø. Det ble satt 18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter
ble det benyttet 1 ar. Kjøkkenhagen var på 0,1 ar. Videre fantes det 6 to
hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
1. januar 1891 besto besetningen av 3 hester, 8 storfe, 7 sauer, 3 griser
og 12 høns.
Besetningens størrelse i 1893 er ikke kjent da det ikke gikk noen dyr tapt
i ulykken.
Folket
Eieren i 1893, Oluf Angel Holte, kjøpte gården sammen med Eklesøya i
1884 av Johan Peter Be ss en.
Da raset gikk bodde 9 personer på gården. Disse var
- Oluf Angel Pedersen Holte, gårdbruker, 51 år
- Anna Jørgine Ellevsdatter, kone, 51 år
- Pauline, datter, lære rinne, 24 år
- Nikoline Amalie, datter, 21 år
- Hanna Baroline, datter, 19 år
- Anna Oline, datter, 15 år
- Peder Olaus, sønn, 12 år
- Angel Edvard, sønn, 8 år
- Laura Marie, datter, 6 år

----
412
----


----
413 RasB
----
Oluf Angel Holte var fra Skogn. Hans foreldre var Peter Olaus Johannes
sen Holte og Anne Marta Nilsdatter Lynum.
Anna Jørgine var også fra Skogn. Hennes foreldre var Ellev Ellevsen og
Venke Nikoline Skille.
Om Pauline kan opplyses at hun var fast tilsatt i småskolen i 1892 som
lærerinne i kretsene Trøgstad, Stiklestad, Ness og Sende. Og den første av
disse raste som kjent ut.
Hva som skjedde '
Den 18. mai hadde Oluf arbeidet hardt og lenge ute på jordene. Om kvelden
ble han og guttene sittende og diskutere. Blant annet diskuterte han og Peder
Olaus det som presten fra Vuku, Johan Gerhard Klute, hadde sagt fra preke
stolen flere ganger, nemlig at det ville hende en ulykke i Verdal. Peder Olaus
mente seiv at også han hadde sett merkelige ting som kanskje advarte mot
et eller annet. Han hadde sett «lysende skapninger« mellom elven og skogen.
Før de skulle legge seg, ville Peder Olaus gå seg en runde. Oluf var trett
og klar, og la seg til å sove. Og etter hvert gikk alle til ro, og det ble stille
i huset. Litt etter midnatt våknet de av at det suste og buldret ute. Det hørtes
også et og annet brak. Først trodde de det var tordenvær, men så ristet grun
nen. Noe alvorlig måtte ha hendt.
Oluf kom seg ut av sengen og fikk på seg noen klær. Han måtte ut og lete
etter Peder Olaus, for han visste ikke om han hadde kommet tilbake igjen.
Ute fikk han se hva som var i ferd med å skje. Alt nedenfor gården, det
vil si både øst, nord og vest for gården, fløt av leirsuppe. Og der ute fikk
han se to mennesker på et hustak.
Det var Johannes Pedersen Neffer og hans stemor Serianna Johannesdatter.
De bodde på husmannsplassen Neffer under Rosvoll store. Plassen ble tatt
av leirbølgen, revet av muren og drevet tvers over dalen i retning av Ekle.
De to beboerne klarte å komme seg ut gjennom hullet etter pipen og opp på
taket. Der klamret de seg fast under den ville seilasen.
Da leirbølgen traff terrassen ved Ekle, ble den slått tilbake, og huset med
de to på taket drev forbi på vestsiden av Rosvoll-landet.
Dette fikk Oluf Holte se. Han var tydeligvis ikke noen lettskremt mann.
Han vadet ut i strømmen til bortimot opp på livet, og da huset passerte, grep
han fatt i dem i tur og orden og formelig kastet dem på land.
Hvor bokstavelig dette skal oppfattes, er vanskelig å si. Men det er en kjens
gjerning at Oluf Holte var en kraftkar, samtidig som de to som satt på taket
var meget små av vekst.
Og han fikk dem inn på trygg grunn.
Deretter tok han dem med inn i huset. De var søkkvåte og frosne, og der
fikk de hver sin seng å ligge i.

----
414 RasB
----
Oluf var fremdeles ikke sikker på hvor Peder Olaus var, og da han ikke
hørte noen lyd fra gutteværelset, slo han dørspeilet i stykker med bare knytt
neven. Men heldigvis var begge guttene der.
Olufs redningsdåd ble etterpå ansett for å ha vært en prestasjon, men selve
handlingen ble ikke vurdert å ha vært livstruende for Holte. Derfor ble han
ikke innstilt til medalje.
Senere var han ved Ros voll søndre hvor husvraket av Follo ble liggende.
Dette vraket lå så pass langt fra land at det var uråd å komme seg i land for
dem som satt på taket uten hjelp. Det var imidlertid meget vanskelig å få
hjelp ut til dem, og en av de overlevende forteller at en av dem som sto på
land, var en patriarklignende skikkelse med langt hvitt skjegg. Han hadde
ropt: «For dere finnes det ingen redning! Bered dere på å møte Herren.» 2
Denne patriarken var ingen ringere enn Oluf Holte. Men her gikk ikke hans
spådom i opp fy Helse. Unggutten Marius Iversen viste med sitt mot og råd
snarhet et eksempel som fikk de andre til å følge etter, og snart ble alle som
satt på hustaket av Follolåna berget i land.
Rosvoll vestre fikk nesten hele jordveien ødelagt. Tilsammen gikk 354,4
dekar tapt. Av dette var 260,9 dekar dyrketjord, 19,7 dekar eng og 73,8
dekar skog og havning.
Hele 12/13 av gården forsvant.
Før raset sto jordverdien i kr. 9.750. Etter raset var den 750 kroner, slik
at tapet bare på jorden var 9.000 kroner.
Eiendommen ellers var før raset verd kr. 12.500. Tapet ble satt til kr.
11.000, slik at verdien etterpå var 1.500 kroner.
Etterpå
Skadene på denne gården seiv om husene ikke ble tatt, var så betydelige
at gården måtte betraktes som bortimot fullstendig ødelagt.
Den 19. juli 1893 står det i protokollen til Forvaltningskomiteen at Oluf
Holte søkte om kr. 50 i bidrag slik at han kunne fornye en vekselobligasjon
samt dekke noen andre utgifter. Beløpet ble bevilget som gave.
Oluf Holte var blant dem som seiv var i stand til å skrive brev og søke.
17. august sendte han et brev til amtmannen. Det lyder som følger: 3
Jeg er herved så fri å forhøre hos amtmannen om hvorvidt det kan forven
tes en snarlig avgjørelse på min søknad til Forvaltningskomiteen om bi
drag av de til de skadelidte skjenkede midler. Jeg skal tillate meg å opplyse
at jeg nettopp står i begrep med å kjøpe en eiendom, men at selvfølgelig
ingen fullstendig avgjørelse kan iverksettes før jeg på det nærmeste kan
få vite hvor stort bidrag jeg kommer til å erhverve av private og offentli
ge midler. Jeg våger derfor å henvende meg til hr. amtmannen om han

----
415 RasB
----
Stuelåna på Holte. Den ble flyttet fra Rosvoll vestre.
vil være så god å gjøre hva gjøres kan for en hurtigst mulig avgjørelse.
Det er også andre skadelidte som av samme grunn vil være meget interes-
sert i en påskyndelse av den forestående utdeling.
Det er ikke funnet noe som forteller om han fikk noe svar som opplyste
hvor mye han ville få i erstatning. Men det er en kjensgjerning at han kjøpte
den delen av Maritvoll som senere fikk navnet Holte.
Men 30. september fikk han bevilget kr. 100 til innkjøp av mat. Det skulle
bestemmes senere hvorvidt dette beløpet også skulle være en gave, eller om
det skulle gå til frådrag fra den erstatningen han ville få. 15. desember ble
det besluttet at det skulle være en gave.
Erstatningen Oluf Holte fikk, var på kr. 8.600. Han fikk kr. 300 i forskudd.
I en kommentar heter det at han søkte om støtte til innkjøp av mat og en hest,
men han hevet ikke beløpet da han fikk det bevilget.
Om Rosvoll nordre heter det i avfellingsprotokollen 1895:
Gårdsnr. 114, bruksnr. 1, Rosvoll vestre med Eklesøya av skyld mark 12,53
et avtak for 20 år av mark 11,57, og deretter for bestandig et avtak av mark
10,43.
Dette tilsvarte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,99 for første halvår 1893.
Det var således ikke rare greiene som var igjen av jorden. Hele 354,4 dekar
hadde gått tapt. Men som følge av at alt lå inntil det lille som var igjen, ble
alt sammen utlagt i en teig til eieren. Dette besto av 227,7 dekar fast mark


----
416 RasB
----
og 88 dekar elvebredd og sandører, tilsammen 315,7 dekar. Men det var 35,8
dekar mindre enn det som var blitt ødelagt. I tillegg kom 22,2 dekar elveleie.
I 1907 solgte Oluf Holte resten av jorden på Ros voll vestre til Anders Jo
hannessen Rosvoll på Rosvoll nordre. Da besto den dyrkede jorden av 10
mål! Men da utlegget ble foretatt, var det Anders Rosvoll som fikk den øde
lagte jorden.
Som nevnt ovenfor kjøpte Oluf Holte en større del av Maritvoll og bygget
en ny gard der. Han kalte den Holte. Blant annet flyttet han våningshuset
på Rosvoll vestre dit.
11900 bodde Oluf og Anna Jørgine sammen med Anna Oline, Peder Olaus,
Angel Edvard og Laura Marie på Holte.
Oluf døde i 1912. Anna døde i 1922.
Pauline ble gift med Johannes Andersen Balgård på Skjørdal. Hun sluttet
som lærerinne i 1900. Hun døde i 1910.
Hanna Baroline giftet seg ikke. Hun var misjonær i Kina i 1923.
Anna Oline giftet seg med Odin Ravlo. Hun døde i 1944.
Peder Olaus ble gift med misjonær i Kina Eva Marie Landmark. Han døde
i 1944.
Angel Edvard overtok Holte etter sin far. Han ble først gift med Inga Jo
hansen. Etter hennes død ble han gift med Anna Maria Johansen. Angel Holte
døde i 1958.
Laura Marie ble gift med misjonsprest Olav Dalland. Hun døde i 1951.
Noter:
Opplysninger ved Arne Ludvig Reitan.
Fortalt av Leif Iversen, sønn av Marius Iversen.
Språket er modernisert.

----
417 RasB
----
Navnet på denne plassen er et typisk eksempel på navn og beliggenhet.
Her var det plassens beliggenhet i forhold til hovedbølet som var avgjøren
de. Hovedbølet var Rosvoll store, og gården lå på en terrasse som lå omtrent
10 meter høyere enn elvesletten. Men øst for gården ned til elvesletten var
det en forholdsvis bratt terrasseskråning. Dette var en gammel elvemel. Og
ved foten av denne elvemelen lå Nefferplassen.
Vi har her valgt skrivemåten Neffer seiv om det på samtidige kart blir skrevet
Nedfor.
Plassen var vel av omtrentlig normal plasstørrelse. I 1890 ble sådd 0,5 hek
toliter bygg og 1,5 hektoliter havre. Det ble satt 3 hektoliter poteter, og det
fantes en kjøkkenhage på 0,02 ar.
Pr. 1. januar 1891 ble det fødd 1 ku, 2 sauer og 8 høns.
I 1893 var tallet på husdyr 1 ku, 1 gris og et ukjent antall høns
Folket
Samme husmannsfamilie var der fra før 1865 til 1893. Peder Jensen kom
dit før 1865. Men han døde i 1890.
Da raset gikk i 1893 bodde bare to mennesker på Neffer, nemlig
- Johannes Pedersen, husmann med jord, 52 år
- Serianna Johannesdatter, hans stemor, 65 år
Johannes Pedersen var var sønn av Peder Jensen og hans første kone Inge
borg Pedersdatter fra Skjærset.
Serianna Johannesdatter var Peder Jensens andre kone. Hennes foreldre
var Johannes Stenersen og Brynhild på Bjartnesvald.
Hva som skjedde
Nefferplassen ble slått av muren av leirbølgen. Dermed raste murpipen
sammen. De to som befant seg inne i huset, ble ikke skadet av pipen som
falt ned. Hvor vidt de lå oppe på loftet eller nede, er uklart. De kan muligens
ha vært nede for å se hva som skjedde. Men de klarte etter hvert å komme
seg opp på loftet og derfrå opp gjennom hullet etter pipen og opp på taket.
Der klamret de seg fast mens huset ble ført i stor hastighet nordover i retning
av Ekle.

----
418 RasB
----
Ved Ekle støtte leirbølgen mot terrassekanten der. Denne var akkurat høy
nok til at leirbølgen ikke slo over, og den ble snudd tilbake i sydvestlig ret
ning. Og huset ble ført videre med de to sittende på taket.
Ved Rosvoll vestre seilte huset nokså nært land. På Rosvoll vestre bodde
Oluf Pedersen Holte, og han var også blitt vekket av raset. På det tidspunkt
da hustaket med Johannes og Serianna kom seilende tilbake, var han ute, og
han så dem.
Det fortelles at han vadet ut i leirstrømmen til nesten opp på livet, og da
taket passerte ham, grep han de to i tur og orden og formelig kastet dem mot
land. Ingen av disse to var spesielt store. Johannes var så liten at han nesten
ble regnet for dverg, og Serianna var visstnok heller ikke særlig stor. Men
allikevel var det en kraftprestasjon å gjøre det Oluf Pedersen Holte gjorde.
Og han berget livet på de to. Huset, eller rettere sagt restene av huset, ble
liggende i ro nærmere Haugdal. Etterpå bar han dem, en under hver arm,
hjem til seg, fikk på dem tørre klær og la dem til sengs.
Det Holte gjorde, ble ikke ansett for å ha vært livsfarlig for ham seiv, og
redningsdåden ble derfor ikke belønnet med redningsmedaljen. Dette er et
eksempel på hvordan mennesker langt unna og uten kjennskap til de faktiske
forhold, tok avgjørelser på sviktende grunnlag.
Johannes og Serianna mistet 1 ku og 1 gris og et ukjent antall høns.
Jorden som gikk tapt, ble regnet sammen med den jorden Rosvoll store
mistet.
Etterpå
Johannes Pedersen og hans stemor Serianna Johannesdatter fikk samme er
statning, nemlig kr. 350 hver. Serianna fikk 50 kroner i forskudd.
Johannes og Serianna flyttet så til Johannes' bror, Petter-Iver Neffer, som
bodde på Ørmelen. Der bodde de i 1900.
Johannes døde i 1917.

----
419 RasB
----
Den gården som først ble ryddet her, het sannsynligvis By. Og det skjedde
utvilsomt helt ved begynnelsen av vår tidsregning. Gården vokste i størrelse
og betydning, og må i vikingetiden ha vært bebodd av en meget mektig ætt.
Det vitner de kjempesvære gravhaugene på Melby graven om. Der oppe lå
også etter alt å dømme den opprinnelige gården.
Etter at kristendommen var blitt innført, begynte en oppdeling av gården.
Da oppsto Sundby, Melby og en nå bortkommet Nesteby. Den siste ble etter
all sannsynlighet tatt da Verdalselven gjorde en av sine utallige forandringer
av sitt løp. Bare restene av denne gården ble tilbake, og det var så lite at
den ikke lenger kunne eksistere som egen gard. Den ble til en ødegård, eller
et aun, som det heter i Trøndelag. Det lå nede på den lave elvesletten ved
elven. Sundby kom til å bruke deler av dette aunet, og det fikk navnet Sund
byaunet. Trolig hadde også Melby en bit. Denne biten ble kalt Melbyaunet.
Sundby var den størse av de to partene som var igjen. Men Sundby ble
så delt i flere deler. I 1520 var det ikke færre enn seks Sundbygårder. Nav
net på den ene av disse, den øverste av dem, utviklet seg til Østgård.
Det forhold at ingen av disse gårdene gjenfinnes oppe på Graven, har mu
ligens sammenheng med de store leirrasene som har gått mellom Sundby og
Gudding. (Når det gjelder alle de forskjellige delingene og sammensmelt
ingene som har funnet sted fra 1500-tallet og opp til i dag, henvises det til
Verdalsboka IV.)
I 1893 fantes følgende garder: Vester Sundby som også ble kalt Lunden,
Sundby vestre, Sundby østre, Østgård og Melby. Dessuten var det noen mindre
eiendommer som var blitt selvstendige bruk noen år i forveien. Av dem ble
noen berørt av raset, nemlig Sundbyaunet, Sundbyhammelen og Melbynesset.
Og alle hovedgårdene hadde i større eller mindre grad husmannsplasser.
Verdalsboka - 27

----
420
----


----
421 RasB
----
E
3
3
5 I

 

----
422 RasB
----
Lunden var en av storgårdene som ble rammet av raset. Gården ble ikke
fullstendig ødelagt. Store deler av gards valdet unngikk ødeleggelser. Men
husene ble tatt av leirmassene og flyttet bortimot 200 meter.
Navnet Lunden bedrar en del. Egentlig var dette en av Sundbygårdene,
og den ble også kalt Ves ter Sundby. Dette må ikke forveksles med Sundby
vestre som var en annen gard.
Lunden var den vestligste av Sundbygårdene. Mot vest valdet gården mot
Bjørken. Mot nordvest nådde den bort til elven som her gjorde en stor sving
mot syd. Mot øst grenset gården mot Sundby vestre. Og mot syd steg terren
get bratt oppover mot Bjørken.
Husene på Lunden lå ikke helt nede på den laveste elvesletten. De lå om
trent på samme nivå som husene på Nessgårdene. Men de lå litt lavere enn
husene på de andre Sundbygårdene, Østgård og Melby.
Da gården ble vurdert etter raset, fant man at det dyrkede arealet hadde
vært på 271,26 dekar. Skogen utgjorde 50,94 dekar. Eng og annen udyrket
mark var tilsammen 38 dekar. Dessuten var det tilsammen 2,03 dekar med
bebygget grunn og veier. Alt i alt var dette 362,23 dekar. Dessuten fantes
det en god del skog utenfor det vurderte området.
Matrikkelskylden var 13 mark 22 øre.
I 1890 ble det sådd 4,5 hektoliter bygg og 18 hektoliter havre. Det ble satt
15 hektoliter poteter. 0,05 ar ble benyttet som kjøkkenhage. På gården var
det 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 9 kyr, 18 sauer, 3 griser og 9 høns
på gården.
I 1893 var tallet på dyr litt høyere. Det var fremdeles 3 hester, men det
var nå 12 storfe og 25 sauer. Derimot var det ingen griser. Tallet på høns
er ukjent.
Forsikringsprotokollen forteller at det var seks bygninger på gården, nem
lig en hovedbygning, en bryggestue, et stabbur, en stall med stallbod, et fjøs,
og en kornlade.
Folket
I mai 1893 besto gårdbrukerfamilien av bare to personer. De var nemlig

----
423 RasB
----
barnløse på det tidspunktet. Men de hadde to tjenere, og på kåret var det to
personer. Disse folkene var
- Johannes Thoresen, gårdbruker,
46 år
- Bergitte Serine Olsdatter, kone,
31 år
- Julie Johannesdatter, tjenestejente,
24 år
- Anneus Pettersen, gjetergutt, 13 år
- Johannes Olsen, kårmann, 66 år
- Martha Pedersdatter, kone, 69 år
Johannes Toresen kjøpte Lunden året
før raset. Men han må ha kommet dit og
vært bruker en tid før det, for i 1891 står
han oppført som gårdbruker på Lunden.
Johannes var fra Skjørdal, og hans forel
dre var Tore Gabrielsen og Ingeborg Ols
datter Skjørdal.
Bergitte Serine var fra Melby. Hennes
foreldre het Ole Larsen Melby og Beret
Larsdatter Stiklestad.
Bergittes mor, Beret Larsdatter, er et
sted oppført som boende på Lunden da
raset gikk. Men i følge de offisielle liste
ne bodde hun som inderst på Sundby østre.
I 1891 bodde hun imidlertid på Lunden
sammen med sin datter og svigersønn.
Hun var da enke og ble betegnet som
sinnsvak. Det var hun også så tidlig som
i 1875 da både hun og Bergitte Serine ble
forsørget av formyndere.
Julie Johannesdatter var født i Vuku
sogn, men hun ble oppfostret på Gammel
plassen under Skjørdal øvre i 1875. Hun
ble forsørget av faren som het Johannes
Hansen Stiklestad. Morens navn var Oline
Johnsdatter Sundbyvald.
Gjetergutten Anneus Pettersen var fra
Levring. Hans foreldre var ungkar Petter
Andersen Melbyvald og Karen Arnts-
Johannes Thoresen Lunden.
Bergitte Serine Olsdatter
Lunden.

 

----
424 RasB
----
datter Levring. Karen var forøvrig kone på Sundbyhammelen da raset kom,
og hun omkom.
Kårmannen Jofiannes Olsen Lunden hadde tidligere brukt Lunden seiv. Han
var sønn av Ole Olsen Lunden den yngre og Marta Olsdatter.
Kårkona Marta Pedersdatters foreldre var ungkar Peder Pedersen Kvello
og pike Gunhild Agesdatter Mønnes.
Hva som skjedde
Det synes nokså klart at leirbølgen fra det andre raset må ha nådd bort til
Lunden først. I følge beskrivelsene slo denne bølgen mot Bjørkberga så spruten
sto himmelhøyt. Men det er allikevel klart i følge øyenvitneskildringene at
det var det tredje raset som ødela gården.
Julie Johannesdatter, senere
gift Åsheim.
Som nevnt ovenfor ble husene på går
den flyttet bortimot 200 meter. Leirstrøm
men gikk på en måte i en bakevje, og
husene ble ført rundt et ness, og havnet til
slutt inne i en vik. Men da var de fullsten
dig knust og ødelagt. Hovedbygningen var
delt i tre deler som lå på hver sitt sted.
Det var kårfolkene som bodde i andre
etasje som først ble oppmerksom på raset.
Trolig hadde de merket dunderet fra det
andre raset, eller kanskje til og med sett
leirmassene. Kona fikk varslet de som lå
nedenunder. De kom seg med en gang opp
på loftet, og dette ble deres redning.
Men det sies at da husene ble tatt av leir
strømmen og ført av sted, la de seg ned
i sengene og trodde at de skulle dø. Men
kårmannen Johannes gikk bort til kvistvin
duet og så ut. Derfrå så han noen stokker
og en langvogn flyte forbi.
«Nå må vi forsøke å komme oss i land,» sa han. Han fikk de andre med
seg, og så utrolig det enn høres, klarte de alle å komme seg ut av huset, bort
på stokkene som fløt forbi og til slutt bort på langvognen. Derfrå brukte de
hesjestaur og kornstaur som fløt ut fra et uthus sammen med bord, stokker
og annet vrakgods til å bygge en bro slik at de kom seg velberget til fast land.
Men de hadde ingen ting annet med seg enn bare nattklærne.
Om Anneus heter det at det var hans søskenbarn Ole Olausen Levring som
trakk han opp på tørt land.
Ingen døde eller fikk men av raset.


----
425
----


----
426 RasB
----
Dagen etter ble 10 kyr funnet døde i fjøset. Leiren hadde løftet dem opp
under loftsbjeikene. I stallen sto to hester, eierens stolthet, døde side om side.
Og rundt omkring i ruinene fantes 25 døde sauer. 2 kyr og 1 lam ble berget.
Dessuten var en tjenestehest på Rinnleiret.
Anneus hadde i sitt eie en kiste. Kisten tilhørte hans mor. Om denne kisten
het det at den skulle tilhøre eldstejente i hvert slektsledd. Men Karen hadde
ingen flere barn, og derfor fikk Anneus ha kisten. Kisten ble funnet etter raset.
Da var den brutt opp. Sikkert var det noen som var på leting etter verdisaker.
Seiv ikke i forbindelse med en slik tragedie unnså man seg ikke fra å stjele
fra dem som hadde mistet omtrent alt. 91 år etter raset kom kisten til Anneus'
datter, Mercedes Levring Poulson, i Amerika. 1
Av gardens areal ble 196,9 dekar dyrket mark og 12,8 dekar eng, tilsammen
209,7 dekar, ødelagt.
Jordverdien før raset ble anslått til kr. 11.400. Tapet ble satt til kr. 8.550.
Det utgjorde 3/4 av gardens jord. Igjen var det jord til en verdi av kr. 2.850.
Eiendommen forøvrig ble totalt verdsatt til kr. 12.500. Skaden beløp seg
til kr. 9.200, slik at det som ble reddet hadde en verdi av kr. 3.300.
Etterpå
Straks etter ulykken kjøpte Johannes Toresen Hallan. Der skrev han en søk
nad til Velferdskomitéen datert 13. november 1893.
Søknaden lød som følger: 2
Undertegnede tillater seg herved å søke den ærede komité om å få litt hjelp
til å kjøpe meg en ku for å underholde meg og min familie vinteren over.
Som det vel er den ærede komité bekjent, har jeg kjøpt gården Hallan.
Men da jeg ikke har noen avling og heller ikke andre midler enn jeg kom-
mer til å få av de skadelidtes fond, da vet jeg ingen annen utvei enn å
henvende meg til den ærede komité om hjelp.
Jeg søker herved om å få kroner 150,-. I håp om at denne min søknad
vil bli meg innvilget, tegner jeg meg
med megen aktelse
ærb
Johannes Toresen Lunden
I Velferdskomitéens protokoll er det anført at Johannes Toresen Lunden
fikk kr. 100 i gave for at han skulle ha til seg og sin families underhold denne
vinteren.
Johannes fikk en erstatning på kr. 8.190. Av dette fikk han kr. 3.760,79
i forskudd. Disse pengene skulle benyttes til gårdkjøp. Men inkludert i for
skuddsbeløpet var også hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stik
lestad på. kr. 110,79.

----
427 RasB
----
Noe av materialene av kusene ble berget. Dette er en stue som ble satt opp
etterpå på Lundåsen.
Kårfolket Johannes Olsen og Marta Pedersdatter fikk en erstatning på kr.
1600. Av dette fikk de 200 kroner i forskudd. Dessuten fikk de en årlig liv
rente på kr. 400.
Julie Johanne sdatter fikk kr. 80 i erstatning.
Anneus Pettersen fikk kr. 20.
Skylden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 124, bruksnr. 1, Lunden av skyld mark 13,22 et avtak for 20
år av mark 9,92, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,92.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,42 for andre halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble utlagt umiddelbart sammen med restene av den
übeskadigede jorden. Tapet var på 209,7 dekar. Tilbakeført ble 129,2 dekar.
Dette var 80,5 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
John Andersen Sundby vestre kjøpte det som var igjen av Lunden, både
uskadet og overslammet jord. Og et jordstykke ble kalt Ruinene fordi det der
fantes rester etter husene på Lunden.
Johannes og Birgitte døde begge på Hallan mellom, han i 1906 og hun i
1908.
Johannes Olsen og Marta Pedersdatter bodde i 1900 på en forpaktet plass
under den gamle gården Lunden. De døde henholdsvis i 1904 og 1909.
Tjenestejenten Julie Johannesdatter hadde en tid etterpå arbeid på Leinstrand.
Så ble hun gift med Ole Anneusen Åsheim som seiv opplevde raset som dreng


----
428 RasB
----
på Ness østre. I 1900 bodde de som inderster på Bjørken og livnærte
som jordarbeidere. I 1901 kjøpte de Sundbymoen. Julie døde i 1958.
Gjetergutten Anneus Pettersen utvandret til Ashby i Minnesota hvor
giftet seg og fikk familie.
Noter:
1 Historien om kisten er fortalt av Eivind Stubbe og står i Verdal Historielags skrifter
Årbok 1984 s. 110 ff.
Språket er modernisert.

----
429 RasB
----
Sundbyaunet var et såkalt kjøperom.
Opprinnelig var Sundbyaunet tre husmannsplasser tilhørende gårdene Sund
by østre og Sundby vestre. Men eieren i 1893, Haldor Haldorsen, hadde fått
kjøpe Sundbyaunet østre og Sundbyaunet mellom i 1890. Bruket ble også kalt
Sundbyaunet østre.
Går vi helt tilbake til middelalderen, er det mye som tyder på at Sundby
aunet var restene av den ødelagte Nesteby. Og det var Verdalselven som var
synderen i den sammenheng. Nesteby ble en øde gard, eller et aun som det
heter i Trøndelag.
Sundbyaunet lå ved elven vest for Sundby.
Til tross for at det var to steder ved navn Sundbyaunet som var blitt slått
sammen, var dette bare en beskjeden eiendom.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha utgjort 16,7 dekar.
Matrikkelskylden var 0 mark 74 øre.
I 1890 da det fremdeles var en husmannsplass, var utsæden 0,5 hektoliter
bygg, 1,5 hektoliter havre og 3 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 1 sau, 1 gris og 5 høner på plassen.
Litt flere dyr var det i 1893. Da var det 1 ku og 4 sauer.
Folket
Det bodde bare to mennesker der da raset gikk:
- Haldor Haldorsen Sundbyaunet, jordbruker, 71 år
- Guruanna Iversdatter, kone, 74 år
Disse to var på Fætten vestre både i 1865 og 1875.1 1875 kalles han «selv
eier og tømmermann.»
Haldor var sønn av Haldor Jonsen og Gunnhild Andersdatter Østre Sundby.
Guruanna var datter av Iver Pedersen og Kirsti Olsdatter Levring.
Hva som skjedde
Sundbyaunet lå omtrent rett ut for rasåpningen. Leirbølgen må ha truffet
husene med stor kraft. Husene var vel forholdsvis beskjedne, og de ble revet
av murene og ført omtrent 100 meter bortover.
Begge to omkom.

----
430 RasB
----
Døde:
HALDOR HALDORSEN SUNDBYAUNET, født 1822
GURU ANN A IVERSD ATTER SUNDBYAUNET, født 1819
Guruanna ble funnet 20. mai. Dagen etter ble Haldor funnet. Begge ble
begravet på Lysthaugen 28. mai. Jordfestelsen fant sted 19. mai 1894.
Det at husene ble flyttet, og at de kunne lokaliseres, var vel medvirkende
til at likene ble funnet så pass kort tid etter ulykken.
Av husdy rene døde kua og 4 sauer. 1 sau ble reddet.
Hele den vesle eiendommen ble dekket av et flere meter tykt leirlag.
Jordveien var før ulykken verdsatt til kr. 680. Alt ble ødelagt.
Eiendommen forøvrig hadde en verdi av kr. 1.500. Etter skaden ble ver-
dien satt til bare 50 kroner, slik at tapet ble regnet til kr. 1.450.
Etterpå
Dødsboet etter Haldor Haldorsen og Guruanna Iversdatter ble tildelt en
erstatning på kr. 1.050,00.
Matrikkelskylden ble i 1895 fastsatt på følgende måte:
Gårdsnr. 125, bruksnr. 2, Sundbyaunet av skyld mark 0,74 et avtak for
20 år av mark 0,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,67.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,26 for første halvår 1893
for denne delen av Sundbyaunet.
Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et av
tak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.
Og det betød en reduksjon av veiskatten på kr. 0,17 for andre halvår 1893
for Sundbyaunet mellom.
All jord, det vil si 16,7 dekar, ble utlagt som en teig til Staten i den delen
som kaltes Triangelet. Det var den ødelagte jorden som lå nærmest utenfor
rasporten. Sammen med selve rasgropen utgjorde dette tilsammen Statsteig A.

----
431 RasB
----
Denne eiendommen var så vidt nylig blitt solgt til Johannes Pedersen at
den ennå ikke var skyldsatt da raset gikk. Eiendommen kaltes Sundbyham
melen, men parten hadde havnet inn under Bjørken hvor den var en hus
mannsplass til den ble solgt til husmannen der.
Eiendommen lå nedenfor Bjørkberga helt mot vest på Bjørken valdet. Vest
for seg hadde den Haga søndre søndre som også hadde tilnavnet -hammelen,
Hagahammelen. Det er lite sannsynlig at eiendommen nådde ned til elven,
slik at Bjørkenvaldet foruten at det lå mot syd og øst, nok også lå mot nord.
I likhet med så mange andre husmannsplasser som ble solgt på den tiden,
var den beskjeden av størrelse, I 1893 ble arealet satt til 19,7 dekar. Alt var
dyrket mark.
Utsæden i 1890 da den fremdeles var en husmannsplass, var 1 hektoliter
bygg, 1,5 hektoliter havre og 4,5 hektoliter poteter. En liten kjøkkenhage
på 0,03 ar fantes også.
Husdyrholdet 1. januar 1891 var 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Tallet
på dyr var i 1893 omtrent det samme.
Folket
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
- Johannes Pedersen, selveier, 50 år
- Karen Arntsdatter, kone, 53 år
- Anna Birgitte, datter, 10 år
- Marta Bårdsdatter, inderst, fattiglem, 78 år
Johannes kom til denne plassen som husmann allerede før 1875. Han var
da gift med Guruanna Johansdatter. Hans datter Anna Birgitte var fra dette
ekteskapet.
Hans foreldre var Peder Johnsen Minsåsåsen og Marta Olsdatter Lek
lemsvald.
Karen Arntsdatter, som var hans andre kone, var fra Levring østre, og hen
nes foreldre het Arnt Olsen og Guru Efasdatter Levring. Hennes sønn fra før
ekteskapet, Anneus Petersen, var gjetergutt på Lunden. Han overlevde raset.
Marta Bårdsdatter var identisk med den Marta Bårdsdatter som bodde hos
sin sønn Martin Olsen Fergemelen under Bjørken i 1875. Hun losjerte hos

----
432 RasB
----
husmannen Peder Pedersen på plassen Skotrøa under Bjørken i 1891. I en
kelte sammenhenger blir hun opplyst å være enke, men det stemmer ikke.
Hun var ugift.
Hennes foreldre var Bård Bårdsen Sundby og pike Maren Andersdatter Bjør
ke nvald.
Hva som skjedde
I likhet med de gårdene og plassene som ble rammet av det andre raset,
kom det hele overraskende på folkene på Sundbyhammelen også. Johannes
våknet ved at en stokk fr a veggen falt ned over ham. Han klarte å løfte vekk
stokken og kom seg utpå gulvet.
Samtidig ble huset fylt med leire. Det var ikke mulig å komme seg ut gjen
nom hverken dør eller vinduer. Den eneste åpningen han fant før det var for
sent, var skorsteinspipen. Han krøp derfor opp i den. Mens han var inne i
pipen hørte han sin datter rope om hjelp. Da var det ikke mulig for ham å
komme seg tilbake for å hjelpe henne. Huset var fullt av leire.
Bare han kom seg unna. Både kona, datteren og fattiglemmet omkom.
Han ble reddet inn til fast land fra hustaket av militære mannskaper, og
bare iført skjorten ble han brakt opp til Bjørken. Dit ble mange andre brakt
av dem som ble reddet.
Etter ulykken var han dårlig og skral i lange tider.
Også her ble hele eiendommen begravet. 1 ku og 5 småfe strøk med.
Døde:
KAREN ARNTSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1840
ANNA BIRGITTE JOHANNESDATTER SUNDBYHAMMELEN,
født 1884
MARTA BÅRDSDATTER SUNDBYHAMMELEN, født 1815
Huset ble stående på samme sted. Det var trolig det som var år saken til
at Johannes berget livet. Noe av det første som rauset sammen når husene
ble satt i bevegelse, var nemlig skorsteinen. Og var det hus oppe fra selve
rasområdet, sank som oftest murpipen ned gjennom den torven huset sto på.
Men her ble altså murpipen stående.
I og med at huset ble stående på samme plass, var det lett å finne de om
komne. Alle tre ble funnet 20. mai. Det at de ble funnet på samme dag, tyder
på at de ble funnet inne i restene av huset. Begravelsen fant sted 28. mai på
Lysthaugen. Og de ble jordfestet ett år etter ulykken, 19. mai 1894.
Hele eiendommen ble begravet av leire. Den var ikke skyldsatt, slik at noen
verdifastsettelse av jorden finnes ikke. Men eiendommen ble satt til kr. 1.000,
og alt gikk tapt.

----
433 RasB
----
Etterpå
Johannes Pedersen ble senere bosatt en tid i kårstuen på Sundby østre. Han
arbeidet på Sundby, og han lappet sko. '
Han fikk kr. 1.175 i erstatning. Av dette var 50 kroner forskudd.
Da sky Iden ble fastsatt i 1895, ble eiendommen forøvrig kalt Sundbyaunet
mellom. I protokollen står:
Gårdsnr. 127, bruksnr. 2, Sundbyaunet mellom av skyld mark 0,50 et av
tak for 20 år av mark 0,50, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,45.
Eiendommen på 19,7 dekar ble utlagt til Staten i det såkalte Triangelet,
det vil si det ødelagte området utenfor skredporten. Dette inngikk i hva som
ble kalt Statsteig A.
Johannes Pedersen ble gift på nytt to ganger. Hans tredje giftermål var med
Oline Johannesdatter Østgård fra Sul. Han drev også Østgård en tid.
Etter dette må han ha ervervet seg Jøssåsmoen, for i 1899 solgte han denne
heimen til Ole Johannessen Skansen.
Siste gang Johannes giftet seg, var han 72 år gammel. Han ble da gift med
Kristine Olsdatter Morken fra Leksdalen. Han kom da til Morken som tid
ligere hadde vært en husmannsplass under Hofstad.
De opplev eisene Johannes gjennomgikk rasnatten, fulgte ham hele livet,
og hver gang det ble snakk om raset, begynte han å gråte.
Og det fortelles videre at han hadde det ikke godt sine siste leveår.
Han døde i 1922.
Note:
1 Opplysninger ved Per Sundby.

----
434 RasB
----
Sundby vestre er en av de mange gårdene Sundby ble delt inn i i middel
alderen.
Som sin nærmeste nabo mot nordost hadde den Sundby ostre. Mot øst nådde
valdet opp mot det høye terrassetrinnet som går under navnet Melbygraven.
Dette området ble ikke berørt av Verdalsraset. Mot syd lå Sundbyhaugen.
Mot vest grenset gården mot Lunden. Og mot nordvest dannet Verdalselven
grensen.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 385,72 dekar. Da var en del
skog som lå utenfor det berørte området, ikke tatt med. I dette arealet var
246,31 dekar dyrket jord, 56,05 dekar skog og havning, 68,9 dekar eng, 8,78
dekar annen udyrket mark og 5,68 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 14 mark 45 øre.
Av en eller annen grunn er ikke tallene for utsæd eller husdyr i 1890 og
1891 tatt med i oversikten etter raset.
Folket
John Andersen Hegle som var gift med Laura Sofie Larsdatter Sundby, kjøp
te Sundby vestre i 1892.
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
- John Andersen, gårdbruker, 35 år
- Laura Sofie Larsdatter, kone, 31 år
- Sirianna, datter, 1 år
- tre tjenere
- Jonetta Ottesdatter, inderst, fattigvesenet, 69 år
John Andersen var fra Hegle i Frol. Hans foreldre var Anders Pedersen
Heglesaunet og Johanna Johnsdatter Hegle.
Laura Sofie Larsdatter var fra Sundby. Hennes foreldre var Lars Larsen
og Serianna Ottesdatter Sundby.
Jonetta Ottesdatter var fra Gudding ostre. Hennes foreldre var Otte Olsen
og Ingeranna Johnsdatter. Hun var Laura Sofies moster.
Hvem de tre tjenerne var, er ukjent.

----
435 RasB
----
Folket på Sundby vestre. Per soner merket * var ikkefødt i 1893. Laura Sofie
Larsdatter og John Andersen Sundby. Sirianna, Johanna*, Lars*, Margrethe*,
Arne*, Aasta*, Marie*.
Hva som skjedde
I likhet med Sundby østre og Østgård lå Sundby vestre på et noe høyere
terrassetrinn i landskapet like ved foten av
Melbygraven terrasse. Husene på disse
gårdene var derfor ikke i det hele tatt ut
satt for fare. Men de laveste deiene av
gårdsvaldene for alle tre ble berørt.
Nede på Melbynesset som vi for enkel
hets skyld kaller det nesset elven dannet
nord for disse gårdene, lå store deler av
disse gårdsvaldene. Og her ble alt begra
vet av metertykke leirlag.
I 1893 hadde ikke Sundby vestre noen
husmannsplasser her nede.
Det finnes ingen opplysninger om hvor
dan folkene her opplevde raset. Men i lik
het med alle andre som fikk raset slik inn
på livet, må det ha vært en sinnsoppriv
ende opplevelse, og folkene flyktet opp til
Barlia.
Sirianna Johnsdatter Sundby.
Verdal sboka - 28

 

----
436 RasB
----
Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de
var blitt tatt av raset.
Gården fikk ødelagt et areal på 216,5 dekar. Av dette var 137,8 dekar dyr
ket jord, 68,9 dekar var eng, og 9,8 dekar var skog og havning.
Dette tilsvarte 13/21 av jorden.
Jordverdien var før raset kr. 9.200. Tapet ble satt til kr. 4.900. Igjen var
det da jord til en verdi av kr. 4.300.
Verdien av eiendommen forøvrig ble før raset anslått til 12.500 kroner.
Verdien etterpå var 5.600 kroner. Tapet her var således 6.900 kroner.
Etterpå
John Andersen fikk 4.000 kroner i erstatning. I forskudd fikk han kr. 26,90
som var hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad, og dette
ble betalt direkte dit.
På samme måte som de andre gårdene som fikk ødelagt deler av sin jord
ved raset, fikk også Sundby vestre fastsatt ny skyld i 1895:
Gårdsnr. 126, bruksnr. 1, Sundby vestre av skyld mark 14,45 et avtak for
20 år av mark 8,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,05.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 3,09 for første halvår 1893.
Elven tok nytt løp gjennom det ødelagte området, og det ble derfor delt
i to deler, en på hver side av elven. På sydsiden gikk 158,8 dekar fast mark
til eieren. På nordsiden ble resten, 40 dekar utlagt til Staten i det som ble
kalt Triangelet. Det ble senere en del av Statsteig A. Dette var tilsammen
17,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt. I tillegg til alt dette var det
23 dekar elveløp og på sydsiden 10 dekar elvebredder og sandører som alt
gikk til eieren.
Sundby vestre sett fr a nordvest.
Foto: O. Snekkermo.


----
437 RasB
----
John og Laura Sofie ble værende på Sundby vestre. Nabogården Lunden
ble nesten helt ødelagt. Restene av denne gården kjøpte John Andersen, og
den gikk således inn i Sundby vestre.
John døde i 1929.
Laura døde i 1940.
Sirianna døde ugift på Sundby vestre i 1964.
Jonetta døde i 1900.

----
438 RasB
----
Sundby østre fikk dette navnet fordi den var den østligste av dem som bar
navnet Sundby.
Dette gårdsvaldet var forholdsvis smalt. Det strakte seg helt fra elven og
opp på Melby graven terrasse. Mot nordost lå Østgård, og mot sydvest lå Sund
by vestre. Den øverste delen av valdet lå oppe på Melbygraven terrasse som
ikke ble berørt av raset. Men den nordvestligste delen nådde helt ned på
elvesletten. Denne var her svært lavtliggende, og som vanlig var, ble hus
mannsplassene plassert i slikt lavtliggende og flomutsatt terreng.
Riktignok fantes det ikke husmannsplasser nede på denne sletten i 1893.
Men det hadde vært flere tidligere, og to av dem var blitt solgt og blitt til
et selvstendig bruk. Det var Sundbyaunet. (Se under Sundbyaunet.)
Etter raset ble totalarealet på Sundby østre fastslått til å ha vært 373,56
dekar. Utenfor det beregnede området fantes det en del skog i tillegg til dette.
Arealet fordelte seg på 222,38 dekar dyrket jord, 75,18 dekar skog, 59,1
dekar eng, 5,6 dekar annen udyrket mark og 11,3 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 12 mark 25 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 16 hektoliter
poteter. På gården fantes 2 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 7 storfe, 6 sauer, 5 geiter, 3 griser
og 6 høns på Sundby østre.
Hvordan husdyrholdet var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså likt
1891.
Folket
Johan Olaus Larsen Sundby overtok denne gården etter sin far før 1891.
Han var da gift med Pauline Hansdatter Gudding.
Johan Olaus Larsen Sundby, gårdbruker, 27 år
Pauline Hansdatter, kone, 31 år
Lars Julius, sønn, 5 år
Harald Marius, sønn, 3 år
Anneus, sønn, 1/2 år
to tjenere

----
439 RasB
----
På kåret bodde
- Lars Jonsen, kårmann, 65 år
- Jodda Andersdatter, kone, 65 år
Johan var sønn av kårfolkene.
Pauline Hansdatter var fra Gudding
Hennes foreldre var Hans Eriksen og
Maria Pedersdatter.
Lars Johnsen var sønn av John Haldo
sen og Karen Larsdatter Sundby.
Jodda Andersdatter var fra Rennebu.
Hennes foreldre var Anders Ingebriktsen
Lund og Randi Olsdatter Gunnes.
Det er ukjent hvem de to tjenerne var
Lars Julius Johansen Sundby.
Hva som skjedde '
Pauline Hansdatter Sundby.
Harald Marius Johansen Sundby.
Ingen av disse var i livsfare da leirmassene ikke nådde opp til husene. Men
flatene nedenfor ble fylt nesten helt opp til det nivå husene på gården lå. Alt
nedenfor ble begravet.
Det var flere av de ulykkelige som kom opp til denne gården etter at de

 


----
440 RasB
----
var blitt tatt av raset, og den ble tatt i bruk
som midlertidig sykehus. Mange var i en
meget slett forfatning både åndelig og le
gemlig.
En av dem som havnet hit, var Ove Nil
sen Haugskott. Husene på hans gard Krag
havnet nedenfor Sundby. Ove Haugskott
var så forslått og medfart at han ble sen
geliggende i lang tid på Sundby østre. Men
dette oppholdet førte i hvert fall til en po
sitiv ting, han ble nemlig gift med datte
ren av kårmannen på gården, Ingeborg
Sofie Larsdatter. Dette kan man si var litt
av en frierferd.
Johan Larsen Sundby deltok aktivt i red
ningsarbeidet. Han reddet lærer Tessems
tjenestepike, Ingeborg Anna Paulsdatter
Tessem, ved å gå på ski ut til henne.
Anneus Johansen Sundby.
Denne skituren, i motsetning til andre som journalistene diktet opp, ble fak
tisk gjennomført som beskrevet.
Ingeborg sto på restene av gulvet av Trøgstadskolen. Denne platten lå del
vis og fløt i den tynne leirsuppen ca. 500 meter fra sydsiden av elven. Hun
befant seg nærmere land på nordsiden. Men der var det ingen som kunne
hjelpe henne. Enten var de borte, eller så våget de seg ikke utpå.
Johan Sundby mente derfor at han måtte prøve å hjelpe henne. Men leiren
var her så bløt at det ikke var mulig å komme frem på brett. Han spente der
for på seg skiene og la ut på en meget farefull skitur. Leirvellingen var her
flere meter dyp, ja, faktisk enkelte steder opp til 10 - 12 meter dyp.
Han klarte å komme seg ut til henne, og hun møtte ham med følgende ord:
«Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»
Den første delen av hennes utsagn skulle derfor innebære at hun hadde hatt
mulighet til å få på seg noe klær. For hvis ikke ville hun nok ha frosset. Det
var nemlig kuldegrader om natten.
Johan lot henne stå bakpå skiene, og så gikk de tilbake til fast land. Men
for at to stykker skal kunne gå på ett par ski, må de gå i takt. Det er vel
dette som har gitt grunnlag for den historien Bjarne Slapgard har skrevet om
nettopp en slik redning. Der kommanderte skigåeren: «Høyre, venstre, høyre,
venstre!»
Og slik må de vel ha gått disse to også.
Men i likhet med de aller fleste som opplevde raset, fortalte Johan Sundby


----
441 RasB
----
Lars Johnsen og Jodda Andersdatter Sundby.
Ingeborg Sofie Larsdatter. Hun
ble gift med Ove Haugskott.
svært lite om sine opplevelser. Han ble til
delt redningsmedaljen av 3. klasse for
denne redningsdåden.
Men han fortalte allikevel om et stab
bur som fløt nedover og ble stående like
ut for Sundby. Stabburet kom fra hus
mannsplassen Tokstad vestre. Johan hadde
tatt seg ut til buret og gått inn. Inne i bu
ret fant han tre rømmebunker stående på
en benk. Der hadde de stått helt stødig un
der hele seilasen, og ikke nok med det, ba
re noen få dråper med rømme hadde
skvulpet over kanten fra en av bunkene.
Slike tilfeldigheter kunne skje. Men slik
skånsom behandling var unntaket.
Uthuset fra den samme husmannsplas
sen havnet også utenfor Sundby. Her sto

 

----
442 RasB
----
kyrne og spiste i beste velgående da man tok seg ut til dem. Men i den andre
enden av fjøset lå noen sauer og kavet hjelpeløse i leiren. Dessverre var det
ikke mulig å få noen i land i live, og alle ble derfor slaktet.
Store arealer nede på elvesletten gikk tapt. Alt i alt ble 167,3 dekar jord
dekket av leire. Dette var 98,4 dekar dyrket jord, 59,1 dekar eng og 9,8 dekar
skog og havning.
Jordtapet beløp seg til følgende tall: Før skaden: Kr. 9.200. Etter skaden:
Kr. 4.300 kroner. Tap: Kr. 4.900.
Dette ga forholdstallet 5/9.
Verdien på eiendommen forøvrig var før skaden kr. 10.100. Etter skaden
var den 5.400 kroner, hvilket vil si at tapet var 4.700 kroner.
Sundby øs tre sett fr a vest i 1929.
Foto: Henning Anderson.
Etterpå
Johan Larsen Sundby fikk en erstatning for tapet på kr. 3.000.
Kårfolket Lars Jonsen og Jodda Andersdatter fikk kr. 220 i erstatning. De
fikk 50 kroner i forskudd. Senere fikk de kr. 200 i årlig livrente.
For Sundby østre ble skylden fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 127, bruksnr. 1, Sundby østre av skyld mark 12,25 et avtak for
20 år av mark 6,60, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,13.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 2,28 for første halvår 1893.
Det ødelagte området utgjorde 167,3 dekar. Dette ble delt i tre teiger. To
av disse lå ved den überørte delen av eiendommen, og de ble derfor utlagt
til eieren. Den største av disse ble kalt Hamlenteigen og lå vest for Lunden
og Sundby vestre. Tilsammen utgjorde disse 137,4 dekar. 40 dekar av dette
var elvebredd og sandører. I tillegg kom 19 dekar elveleie. Staten fikk en


----
443 RasB
----
teig på 20 dekar. Denne teigen lå i det såkalte Triangelet, og ble senere en
del av Statsteig A.
Totalt utgjorde det utlagte området 157,4 dekar, eller 9,9 dekar mindre
enn det som hadde gått tapt.
Johan Larsen Sundby ble værende på gården. Hans kone Pauline Hans
datter døde i 1895. Han giftet seg på nytt med Margrete Karstensdatter Myr.
I 1929 overleverte Johan gården til sin sønn Per Johansen Sundby av andre
ekteskap. Johan døde i 1942.
Lars Johansen emigrerte til Canada. Han ble gift der. Han døde i 1971.
Harald Marius ble gift med Borghild Severinsdatter Berg fra Lyng. Han
døde i 1977.
Anneus emigrerte også til Canada. Han giftet seg der. Han døde i 1965.
Kårmannen Lars Jonsen døde i 1896.
Kårkona Jodda Andersdatter døde i 1909.
Note:
Opplysninger ved Per Sundby, sønn av Johan Sundby.

----
444 RasB
----
Tokstad er et gammelt gårdsnavn i dette nabolaget. Beliggenheten tatt i be
traktning med naboer som Trøgstad, Jermstad, Øgstad, Stiklestad og Heg
stad, er det nærliggende å tro at denne -stad-gården må være av samme alder
som disse, det vil si fra eldre jernalders siste del.
Men i middelalderen gikk det mange ras i dette området. Dette førte til
at flere garder enten ble helt ødelagt og forsvant, eller de ble så sterkt øde
lagt at de ikke lenger ble opprettholdt som egne bruk, eller ble reduserte fra
tidligere store garder til å bli garder av beskjeden størrelse.
Med hensyn til Tokstad er det litt vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som
skjedde. Men vi kan i alle fall fastslå at resultatet ble at gården ikke lenger
var mulig å opprettholde som egen gard. Det hadde naturligvis sammenheng
med de generelle virkningene av nedgangstiden i tillegg til at gården ble øde
lagt av ras. Men restene av Tokstad ble i hvert fall lagt til Auglen. Begge
disse var nemlig i erkestolens eie.
Dette er også forklaringen på at gårdsnummer 32, som er Prestegården Aug
lens nummer, også ble benyttet om jord som lå opp til et par kilometer unna.
Tokstad lå opprinnelig på sydsiden av den elven som rant ut fra Leirådalen.
Denne elven hadde sitt løp syd for Faren. Mot vest fulgte deretter Eklogårdene.
I husmannsvesenets tid ble det aktuelt også for Prestegården å sette ned
husmenn på sin jord. Det var derfor naturlig at den jorden som lå lengst unna,
og således var vanskeligst tilgjengelig for utnyttelse, ble brukt til dette for
mål. Disse husmannsplassene fikk da naturlig nok navnet Tokstad. Og det
var flere av dem, tre i alt.
I 1893 var det også tre stykker. De het Tokstad østre, Tokstad mellom,
og Tokstad vestre. Alle tre ble ødelagt av Verdalsraset.
Når det gjelder arealet på disse Tokstadplassene, finnes det ingen over
sikter som angir størrelsen. Jorden hørte nemlig inn under vedkommende gard.
Men nettopp det forhold at denne jorden lå så vidt langt borte fra Prestegår
den, kan kanskje bety at arealet var litt større og kanskje litt bedre enn på
husmannsplasser flest.

----
445 RasB
----
Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen. Det var tre av dem, og de
lå på rekke og rad på sydsiden av det gamle åfaret etter Leiråa.


----
446 RasB
----
Som navnet angir, var dette den midterste av de tre Tokstadplassene. Alle
plassene lå på rekke og rad på sydsiden av den dalen som var gravet ut av
elven som for mange hundre år siden rant ut fra Leirådalen. Syd for seg hadde
plassen Eklogårdene, og på nordsiden av dalen lå Trøgstadvaldet.
I og med at dette var en husmannsplass, er det ikke opplyst noe om area
lets størrelse.
Men i 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre. Det
ble satt 4 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var husdyrbestanden 2 storfe, 4 sauer og 11 høns.
I 1893 var det 1 ku og 3 sauer på plassen. Hvor mange høns de hadde,
er ukjent.
Forsikringen gir følgende opplysninger:
Hovedbygningen var bygget sammen med fjøs og lade. Den inneholdt stue,
kjøkken samt fordør. I tillegg var det et stabbur.
Av inventaret var en to-etasjes kakkelovn forsikret.
Avlingsforsikringen omfattet følgende punkter: 3 tønner bygg, 10 tønner
havre, 18 tønner poteter, 10 lass høy og 12 berger halm.
Folket
Folket på denne plassen hadde ikke vært der lenge. I 1875 var det en annen
familie der. Men i 1891 bodde Peder Pedersen og Ber et Marta Olsdatter på
Tokstad mellom. De må ha kommet dit mellom 1875 og 1891.
19. mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad mellom:
- Peder Pedersen Tokstad, husmann, 35 år
- Beret Marta Olsdatter, kone, 33 år
- Anna Bergitte, datter, 11 år
- Otilie, datter, 9 år
- Peder, sønn, 7 år
- Gustava, datter, 3 år
- Paul, sønn, 1/2 år
Peder Pedersens foreldre het Peder Pedersen og Berit Lorentsdatter
Hallanvald.
Beret Marta Olsdatters foreldre var Ole Halvorsen Støa og Anne Johnsdatter.

----
447 RasB
----
De tre døtrene hadde vært hos besteforeldrene noen dager, men de kom
hjem om kvelden før raset.
Beret Marta og Peder Tokstad med barnebarnet Birger på fanget. Her er de
på Sendesaunet, og de kolte seg da Sende.
Hva som hendte '
I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine
kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad mellom å snakke om sine opp
levelser. Men etterfølgende historie er gjenfortalt av Peders og Beret Martas
barnebarn, Aksel Sende:
«Husmannsfølkene på Tokstad mellom gikk tidlig til sengs om kvelden 18.
mai 1893. Peder lå nedbrutt av sterk lungebetennelse, og Beret Marta var
utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin
manns gjøremål den dagen.
Huset hadde to soverom. På det ene sov Peder, 6 år, Otelie, 9 år, Anna
Bergitte, 11 år. På det andre rommet lå Peder, som fordi han var dårlig, had
de en egen seng. Den 3-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet Paul
på 6 måneder delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet
til lille Paul, for ellers var det han som lå i vuggen.
Like før midnatt ble Beret Marta vekket av Peder som ba om litt vann.
Seiv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk ikke hun ro i kroppen. Hun
ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og hun syntes også hun


----
448 RasB
----
hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var livende redd, var
det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom.
Så skjedde alt på en gang. Beret Marta trodde det var Jordens undergang,
og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen,
og en stor stokk falt over brystet på Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire.
Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, og
samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til
de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte: «Så snart jeg
får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg, mor.»
Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otelie kom det
ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto nå høyt i
rommet.
Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til Peder for at han skulle få luft.
Og utrolig nok klarte hun å løfte vekk stokken som lå over ham. Da så hun
at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort.
Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og å ta
seg inn på det andre soverommet var ikke mulig for henne. Seiv var hun
uskadd, og til lands måtte hun.
Så med lille Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne
turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På
spørsmål om det svarte hun bare: «Det var vel Guds vilje.»
Hun tok seg frem til Prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på
fmgrene. Kampen mot leiren hadde vært hard.
På Prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.»
I samtidige beskrivelser fortelles det at Peder var syk da han kom hjem
om kvelden, og at han la seg tidlig. Rimeligvis er det riktig. Han var hus
mann under Prestegården, og dette var travel onnetid, og husmennene var
normalt pålagt pliktarbeid i onnetidene. Følgelig er det derfor også sannsyn
lig at da måtte Beret utføre alt arbeid hjemme på plassen alene. Når det så
her sies at Peder hadde sterk lungebetennelse, kan det ha vært et resultat av
hva han opplevde under raset.
Beret Marta sier ikke noe om at hun hadde hørt Dina Jermstad springe for
bi. Det er imidlertid helt klart at Dina sprang forbi Tokstad mellom og ropte:
«Fare!»
På det tidspunkt da Tokstad mellom raste ut, må det ha bygget seg opp
formidable mengder rasmasse utenfor rasporten. Dette medførte at huset ble
liggende nedenfor Mo, det vil si omtrent midt i rasporten. Og nye ras etterpå
la stadig opp leire rundt huset. Avstanden til vestmelen av raset var kortest,
og seiv om denne melen var den høyeste av alle rundt hele rasgropen, var
det nok et eller annet sted i nærheten av Mo at Beret Marta klarte å kravle
seg opp. Og derfrå kom hun seg bort til Prestegården Auglen hvor det var

----
449 RasB
----
folk. En av de personene som da befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gard
Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og
fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad mellom hadde ikke ligget
langt fra hverandre, og Erik kjente Beret Marta. Og Erik Sæbo nølte ikke.
Han fikk med seg Sefanias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de
en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med
dunder og brak. Sefanias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad
mellom.
Han kom seg inn i huset, og han fikk med seg Peder på 6 år ut. Her er
det grunn til å bemerke at i samtidige beretninger fortelles det at Erik tok
med seg den 6 måneder gamle Paul. Men av hva Beret Marta seiv har fortalt,
var det hun seiv som hadde fått med seg Paul.
Alene klarte han foreløbig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han
fikk berget gutten opp til Prestegården, og der overtalte han fem menn til
å bli med ned til Tokstad mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus
Mo, Laurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.
I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord,
grave seg ned gjennom et metertykt lag av leire, og fikk berget ut to av de
gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader
at hun døde allerede dagen etter. Og Anna Bergitte pådro seg lungebetenn
else etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lang tid, og kanskje også fått
leire på lungene, og hun døde på sykehuset 22. mai.
Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død
høne oppe i den da.
Døde:
OTILIE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1884
GUSTAVA PEDERSD ATTER TOKSTAD, født 1890
Og som følge av sykdommen hun pådro seg døde
ANNA BERGITTE PEDERSDATTER TOKSTAD, født 1882
Gustava ble ikke gjenfunnet.
Otilie ble gravlagt 28. mai på Stiklestad. Hun ble jordfestet 4. juni.
Anna Bergitte som døde på sykehuset, ble gravlagt og jordfestet på Alstad
haug 27. mai.
I likhet med Beret Marta, hadde også Peder fullt av sår på både hender
og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en
uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde
brukket benet.
I tillegg til at tre av deres barn døde, mistet de alt de eide. Ingen ting, bort
sett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, og alle husdyrene strøk med.

----
450 RasB
----
Beret Marta kom seg aldri over tapet av sine barn. Og samtidig bebreidet
hun seg hele livet fordi hun ikke hadde klart å redde Gustava.
Jorden hørte under Prestegården Auglen og ble regnet sammen med det
jordtapet den gården hadde.
Peder jr. før han reiste til
Amerika.
Peder og Anna Sende i Minnesota i
1964.
Etterpå
Peder Pedersen Tokstad fikk kr. 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på
kr. 1000. Han fikk 50 kroner i forskudd til livsopphold.
Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært
i 1894. Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en
elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendes
aunet. Senere ble slektsnavnet forandret til Sende.
Peder og Beret Marta fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943.
Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som ryd
der av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk drev han nemlig med grøf
ting. Det opplyses at han hadde gravet 12 mil grøft.
Beret Marta døde på Sendesaunet i 1944.
Peder Pedersen døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.
Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minne
sota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.
Peder døde i 1966.

 

----
451 RasB
----
Av det som ble reddet ut fra Tokstad mellom, var disse tallerkenene. Paul
oppbevarte dem gjemt inne i en vegg for at de ikke skulle ødelegges. Her vi
ses de frem av Aksel Sende, Beret Martas og Peders Barnebarn.
Verdalsboka - 29


----
452 RasB
----
Peders farm i Ashby i Minnesota.
Den yngste sønnen, Paul, som
bare var 1/2 år da det skjedde, gif
tet seg med Pauline Jønnum fra
Beitstad. De bosatte seg i Røysing
i Ogndalen hvor han døde i 1984.
Note:
Opplysninger ved Aksel Sende.
Paul og Pauline Sende.

 

----
453 RasB
----
Tokstad vestre lå sammen med de andre Tokstadplassene på sydsiden av
det gamle åfaret etter den elven som rant ut fra Leirådalen for flere hundre
år siden. Syd for seg hadde plassen Eklogårdene. Og mot nord lå Trøgstad.
Seiv om vi altså ikke har oversikt over arealet av den dyrkede jorden, vet
vi hvordan utsæden var i 1890. Den var 0,33 hektoliter bygg, 1,67 hektoliter
havre, og 3 hektoliter poteter.
Videre kjenner vi størrelsen av husdyrholdet pr. 1. januar 1891. Besetningen
besto av 2 storfe, 5 sauer, 1 gris og 5 høns.
I 1893 var det 2 kyr, 6 småfe og et ukjent antall høns.
I forsikringsprotokollen opplyses det at plassen besto av tre bygninger, nem
lig en hovedbygning, en lade og et stabbur.
Det fantes også en kakkelovn der.
Andre opplysninger går ut på at det var to stabbur på Tokstad vestre. Nor
malt var et stabbur det vanlige. Ja, det var ikke en gang alle husmannsplass
ene som hadde et stabbur. Men de tre Tokstadplassene var store til hus
mannsplasser å være, og det var derfor ikke helt urimelig at det var to stab
bur på denne plassen. Muligens kan det som i forsikringen kalles lade, egentlig
ha vært det andre stabburet.
Folket
Peder Rasmussen Tokstad og Anne Olsdatter var på denne plassen allerede
i 1865. Og de var der både i 1875 og 1891.
Da raset gikk, bodde følgende personer på Tokstad vestre:
- Peder Rasmussen Tokstad, husmann, 74 år
- Anne Olsdatter, kone, 70 år
- Teodor Pedersen Tokstad, tjenestedreng, sønn, 22 år
- Einar Teodor sen, sønnesønn, 4 år
Peder Rasmussen var seiv fra Tokstad vestre. Hans foreldre var Rasmus
Pedersen Tokstad og Marja Nilsdatter Kjæranvald.
Anne Olsdatters foreldre var Ole Pedersen og Ber et Andersdatter handfall.
Teodor var dreng på Jermstadspannet. Her er det en del uklare ting. Et
sted heter det at han var på Spannet da raset gikk, og at han omkom der.
Et annet sted heter det at han var hjemme på Tokstad vestre og omkom der.
Dette siste er riktig.

----
454 RasB
----
Peder Rasmussen Tokstad.
Anne Olsdatter Tokstad.
Teodor var ikke gift med Einars mor. Hun het Ingeborg Anna Ellingsdat
ter Lyngås og bodde ikke på Tokstad vestre, og hun var der ikke da raset
gikk. Einar var tvilling. Hans tvillingbror het Aksel. Men han var hos sin
mor. Einar hadde kommet dit bare en måned før raset, og bodde da sammen
med sin far og besteforeldre.
Peder Rasmussen hadde vært åreforkalket i lengre tid, og han ble derfor
omtalt som sinnssyk.
På denne plassen hadde de kommet så langt med våronna at de skulle så
20. mai.
Hya som skjedde
Her fikk trolig beboerne varsel av Dina Jermstad. Dette var et av de sted
ene hun sprang forbi. Visstnok var alle sammen ute før huset ble tatt av ra
set. Det heter seg at Teodor skulle inn i huset for å hente noen klær, og da
han kom ut igjen, skal han ha sprunget seg rett ut for raskanten som da hadde
nådd bort til huset mens han var inne, og dermed ble han borte.
Huset seilte ut for bakken og havnet til sist ved Haga. Dette tyder på at
Tokstad vestre må ha gått ut som noe av det siste. Det begynte nå etter hvert
å bli ansamlet så meget rasmasse utenfor skredporten at dette stengte for det
som kom senere.
Seiv om hovedbygningen på plassen sto tilsynelatende uskadd ved Haga,
hadde den nok rørt på seg. To av de omkomne, Anne og Einar, ble nemlig
funnet under huset som måtte rives før likene kunne trekkes frem. (Se
nedenfor.)

 

----
455 RasB
----
Men den åreforkalkede Peder gikk ute på gardsplassen og plukket spon da
redningsmannskapene kom. Gardsplassen var fremdeles like slett. Han had
de da tilholdssted i stabburet. Den første som kom dit, var Erik Sæbo. Men
Peder såtte seg i mot å bli ført derfrå. Han sa at han også hadde Anne der.
Erik Sæbo måtte forlate ham med uforrettet sak, og han måtte be folk som
kjente den sinnssyke, og som kunne snakke ham til fornuft, om å få ham i
land. Rådsdrengen på Prestegården, Magnus Larsen, kjente Peder, og sam
men med seks menn dro han avsted for å snakke med ham og prøve å få ham
i sikkerhet.
Dette ville imidlertid den forstyrrede Peder ikke være med på, og til å be
gynne med måtte også de la han være igjen. Han ble værende på tomten noen
dager. Han lå oppe på loftet på stabburet på en reinskinnsfell. Magnus Larsen
var ute til Peder hver dag, og han bar mat til ham i en ryggsekk og melk
i et spann.
Men omsider klarte Magnus å overtale Peder til å bli med til fast land.
Men da var Peder blitt syk, og måtte sendes til sykehuset. Der døde han av
lungebetennelse 29. mai. Dette dødsfallet skyldes de påkjenninger han ble
utsatt for under raset, og han må regnes med blant dem som omkom under
eller som følge av raset.
Einar ble funnet av sin mor etter noen dager. Gutten lå da inne under huset.
For å få ham frem måtte huset rives. Og da fant man også bestemoren. Det
fortelles at gutten holdt fast på en liten tinnskje han nettopp hadde fått, og
som han var veldig glad i.
Stabburet hvor Peder hadde hatt tilholdssted, ble senere revet og tatt med
inn til Haga.
Den delen av torven hvor uthuset og det andre stabburet sto, seilte lenger.
Den havnet utenfor Sundby. Johan Larsen Sundby fortalte at i buret hadde
stått tre kummer med rømme, og det var bare noen dråper som hadde skum
pet over under seilasen. Og i uthuset sto kyrne i ro og mak, og de spiste da
de fikk mat. I den andre enden, imidlertid, lå sauene og basket hjelpeløse
i leiren
Døde:
ANNE OLSD ATTER TOKST AD, født 1824
TEODOR PEDERSEN TOKST AD, født 1871
EINAR TEODORSEN TOKSTAD, født 1889
Død straks etter av sykdom som følge av raset:
PEDER RASMUSSEN TOKSTAD, født 1819
Anne og Einar ble funnet 27. mai. Begget to ble begravet og jordfestet på
Stiklestad 3. juni.

----
456 RasB
----
Peder døde på sykehuset 29. mai. Han ble begravet og jordfestet 3 juni
på Alstadhaug.
Teodor ble funnet 2. august. Begravelsen fant sted på Stiklestad 3. august,
mens jordfestelsen fant sted 6. august.
2 kyr og 6 småfe måtte bøte med livet. Det tyder på at det ikke var mulig
å berge kyrne inn til land utenfor Sundby. Seiv om det fortelles at uthuset
ble liggende utenfor Sundby, kan det ha betydd at det lå temmelig langt ut.
Og det var ikke mulig å få kyrne levende i land. Etter all sannsynlighet ble
de slaktet. Sauene som lå nede i leirgjørmen, ble trolig tatt av dage med en
gang.
Etter som Tokstadplassene lå under Prestegården Auglen, ble jorden som
gikk med, regnet sammen med det denne gården mistet.
Etterpå
Til dødsboet etter Peder Rasmussen Tokstad ble det betalt ut en erstatning
på kr. 950.
Det fortelles at Teodor og Einars mor, Ingeborg Anna Ellingsdatter Lyn
gås, hadde hatt stevnemøte også kvelden før raset. 2 Hun og Teodor skiltes,
hun for å dra til Lyngåsen og Teodor for å dra til Tokstad. Og en kort stund
etterpå gikk raset. Det er uklart om Ingeborg Anna var eller senere ble hus
hjelp hos John Rostad. John Rostad eide gården Follo som gikk ut. Det er
imidlertid helt klart at hun ikke var på Follo da raset gikk. Mest sannsynlig
ble hun hushjelp etterpå.
Hun var dypt religiøs og hun trodde at Einars og Teodors dødsfall var Guds
straffedom for at hun hadde begått den store synden å sette barn til verden
uten å være gift samt at hun hadde fortsatt å møte Teodor før giftermålet.
For henne ble straffen fullbyrdet da også Einars tvillingbror Aksel døde
av spanskesyken. Nå var soningstiden forbi. Hun skal da ha sagt følgende
ord: «Nu hi æ itj meir hainn kainn ta ifrå mæ!»
Noter:
Mange av opplysningene om denne plassen er ved Kåre Haugan.
Opplysninger ved Per Rostad.

----
457 RasB
----
Navnet forteller at dette var den østligste av de tre Tokstadplassene. Den
grenset mot Rognhaugen og Eklo i syd. Nord for seg hadde plassen en dal
som i sin tid var blitt gravet av elven som rant ut fra Leirådalen. På nord
siden av denne dalen lå Trøgstadvaldet. Mot øst lå deler av Jermstad østres
vald.
Hvis størrelsen av utsæden skal legges til grunn, var dette den minste av
Tokstadplassene. For som i likhet med andre husmannsplasser er ikke arealet
oppgitt noen steder. Men i 1891 sådde de 0,33 hektoliter bygg og 1 hekto
liter havre, og de såtte 3 hektoliter poteter.
Samme år besto husdyrbestanden av 2 kyr, 3 sauer og 4 høns.
I 1893 hadde de også 2 kyr og 3 sauer. Tallet på fjørfe er ukjent.
Folket
Eilert Kristoffer Olsen og hans kone Beret Olsdatter kom til Tokstad østre
før 1891. I 1875 bodde en annen husmannsfamilie der.
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Tokstad østre
- Eilert Kristoffer Olsen, husmann,
56 år
- Beret Olsdatter, kone, 52 år
- Odin, sønn, 17 år
- Paul Anton, sønn, 10 år
- Lava Bardosdatter, fattiglem,
inderst, 71 år
Dessuten hadde dette husmannsparet
flere andre voksne og halvvoksne barn
som arbeidet og bodde andre steder.
Eilert og Beret var bosatt på Tromsdal
som inderster i 1865. Han ble da kalt dag
arbeider.
Eilerts foreldre var ungkar Ole Larsen
Ulvill og pike Birgitte Kristina Haldos
datter Dahl (Dillan).
Beret Olsdatter Tokstad.


----
458 RasB
----
Brødrene Eilertsen i Amerika. Fra v.: Paul Eilertsen, Odin Eilertsen, Elese
us Eilertsen (var ikke hjemme da raset gikk). De brukte Togstad som etter
navn i USA.
Berets foreldre var Ole Eriksen Brenna og Marit Olsdatter Karlgård.
Lava Bardosdatter bodde i 1865 som gift tjenestejente på Stor-Langdal.
Sammen med henne bodde da hennes 3 år gamle datter Beret Eriksdatter.
I 1875 bodde Lava som losjerende på Overholmen nordre. Hun levde da av
å bake flatbrød.
Hva som hendte
Seiv var Eilert på Prestegården på arbeid da raset gikk.
Her fikk folkene varsel. Men hvorvidt det var Dina Jermstad som fikk vars
let dem, eller om de våknet av andre grunner, er ukjent. Men alle kom seg
ut. Lava var gammel og skrøpelig og dårlig til bens, og Beret tok henne der
for på ryggen og sprang til Rognhaugen.
Hun forsøkte å se etter guttene, men de sprang en annen vei, og de berget
også livet.
Alle sammen berget seg.
Huset sank ned i dypet. Men trolig var dette et av de siste stedene som
gled ut, for huset ble liggende om enn ikke midt i rasgropen, så i alle fall


----
459 RasB
----
et godt stykke innenfor skredporten. Det ble sterkt ramponert, men det ble
berget både penger og klær derfrå.
Dy rene strøk med.
Jakob Skei som var et av øyenvitnene til raset, var ute og så denne plassen
gikk ut. Han fortalte at det var som et opphold i raset før det nådde Tokstad
østre. Han trodde et øyeblikk at den skulle bli liggende. Men så gled også
denne plassen ut.
Etter som plassen hørte under Prestegården Auglen, ble tapet av jorden
regnet sammen med jordtapet der.
Etterpå
I skadeserstatning fikk Eilert Olsen Tokstad kr. 1.700.
Hans døtre Henrietta og Laura som ikke hadde vært hjemme da raset gikk,
fikk 50 kroner hver. Laura ble forøvrig gift med Gustav Bjartnes som seiv
ble berørt av raset.
Eilert og Beret bosatte seg senere på Grindgjerdet. Han døde i 1896. Beret
utvandret til Amerika i 1905.
Sønnen Odin ble i 1900 gift med Sofie Johannesdatter Hofstadsveet fra Leks
dal. De utvandret i 1903 til Amerika. Han døde i 1965 i Alexandria i
Minnesota.
I 1900 utvandret Paul Anton til Amerika. Han var urmaker i Crosby i Nord
Dakota og i Osakis i Minnesota. Han ble gift med Bergina. Han døde i 1922.

----
460 RasB
----
Trøgstad kan føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre
jernalder, det vil si en gang mellom år 400 og 600 e. Kr. Den hører med
blant de mange -stad-gårdene i dette nabolaget som ble til på den tiden, nem
lig Stiklestad, Hegstad. Øgstad, Jermstad og Tokstad.
Fra de eldste kildene kan det også leses at Trøgstad var en såkalt storgard,
det vil si at landskylden på 1600-tallet var så høy, at gården tilhørte kate
gorien storgårder.
Men Trøgstad har flere ganger vært utsatt for ras. I middelalderen gikk
det en rekke ras i nærheten, og flere av dem hadde innvirkning på Trøgstad
valdet, enten ved at raset gikk innenfor valdets grenser, eller ved at rasmasse
havnet inne på valdet. Disse fikk imidlertid ikke så store innvirkninger for
gården. Derimot gjorde raset i 1747 et stort innhugg i valdet.
I middelalderen ser det ut til at Trøgstad var delt i tre. Men før utgangen
av 1500-tallet var det bare to garder. Disse var Trøgstad store og Trøgstad lille.
Raset i 1747 berørte bare Trøgstad store. Et resultat av det var at skylden
for denne gården ble redusert med omtrent det halve, slik at den ble mindre
enn skylden for Trøgstad lille.
I siste halvpart av 1800-tallet var Trøgstad lille et underbruk under Follo.
Trøgstad store var i bruk som selvstendig gard hele tiden.

----
461
----


----
462 RasB
----
TRØGSTAD, BJØRKLUND 106.8 (97)
Gården
Bjørklund lå lengst nord av de to brukene av Trøgstad lille som var be
bodd.
Eiendommen grenset i syd mot Trøgstad lille søndre. I vest grenset den
mot Krag. Nord for Bjørklund lå resten av Trøgstad lille, men der lå det ingen
gard. I øst lå Trøgstad store.
Bjørklund var en forholdsvis liten eiendom, bare på 19,7 dekar. Og dette
var ikke dyrket mark, men eng.
Matrikkelskylden var 0 mark 21 øre.
Fordi at det ikke bodde folk der i 1891, mangler opplysninger om utsæd
i 1890 og husdyr i 1891.
I 1893 var det bare 4 sauer på bruket.
Folket
Anton Kristiansen kjøpte Bjørklund lille av Ove Nilsen Haugskott i 1892.
Han var fra Frosta. Men han hadde bodd i Verdal en god del år før han hav
net på Bjørklund.
Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Bjørklund:
- Anton Kristiansen, gårdbruker, 35 år
- Ingeborg Olsdatter, kone, 40 år
- Olaf, sønn 10 år
- Sigurd Alfred, sønn, 8 år
- Karen Otilie, datter, 5 år
- Inger Antonie, datter, 2 år
Både Anton og Ingeborg tjenestegjorde på Stiklestad mellom i 1875.
Om Antons foreldre er det bare kjent at hans far het Kristian.
Ingeborg Olsdatter var fra Skansen på Steinsvald. Hennes foreldre var Ole
Pedersen og Sissel Jonsdatter.
Olaf, den eldste sønnen, var ikke hjemme rasnatten. Han var på besøk hos
slektninger. Disse slektningene var Ingeborgs søster Elen Olsdatter og hennes
familie.
Ingeborg gikk høy gravid da raset skjedde.
Videre er det opplyst at Anton seiv lå i lungebetennelse. Det kan ha vært
ham doktor Strøm skulle besøke i rasområdet da hesten slo seg rebelsk og
sprang forbi.

----
463 RasB
----
Hva som skjedde
Her forsvant alt i skredet, og alle som var hjemme, omkom.
Etter alt å dømme sprang Dina Jermstad forbi Bjørklund. Men det er ukjent
om de reagerte på hennes varsel.
Døde:
ANTON KRISTIANSEN BJØRKLUND, født 1858
INGEBORG OLSDATTER BJØRKLUND, født 1853
SIGURD ALFRED ANTONSEN BJØRKLUND, født 1885
KAREN OTILIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1888
INGER ANTONIE ANTONSDATTER BJØRKLUND, født 1891
Ingeborg og sønnen Sigurd Alfred ble begge funnet samme dag, 2. juni.
Begge ble begravet og jordfestet på Stiklestad 5. juni.
Anton ble trolig funnet omtrent samtidig på sydsiden, men øst for Ness.
Han ble begravet på Lysthaugen 4. juni. Jordfestelsen fant sted året etter 19.
mai.
Karen Otilie ble gjenfunnet 15. juni, og hun ble begravet på Stiklestad 16.
juni, mens jordfestelsen fant sted 18. juni. Både hun, moren og broren må
ha blitt funnet enten vest for Ness eller så på nordsiden.
Inger Antonie er ikke gjenfunnet.
Dy rene strøk med.
Jorden var verdsatt til kr. 240. Eiendmmen forøvrig ble vurdert til å ha
vært verd kr. 500. Alt forsvant.
Etterpå
Dødsboet etter Anton Kristiansen ble tildelt kr. 400 i erstatning.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 8, Bjørklund av skyld mark 0,21 et avtak for 20
år av mark 0,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Jorden ble av overformynderiet utlagt til Staten. Før ulykken var arealet
19,7 dekar. Nede i skredgropen utgjorde den 18 dekar, altså 1,7 dekar mindre
enn den opprinnelig hadde vært. Jorden kom således til å utgjøre en del av
det som senere ble kalt Statsteig A.
Olaf, eller Karl Olaf, var tjener hos sin tante i 1900. Han døde i 1901.

----
464 RasB
----
TRØGSTAD LILLE 97 = 106.2
Bakgrunn
Trøgstad lille var den minste parten av de to deiene Trøgstad var delt inn
i. Allerede ved midten av 1800-tallet ble den brukt som underbruk under Follo
da Anton B. Monrad var eier av begge gårdene. Monrad eide i tillegg Krag.
I 1891 solgte Monrad Trøgstad lille og Krag samt Lyngåsen til Ove Haug
skott. Året før var Trøgstad lille søndre (97.1) utskilt og solgt til Olaus Bjartnes
som året etter solgte eiendommen til Jens Monsen Skogås. Men resten av
Trøgstad lille kom i Ove Haugskotts eie, og det førte til en del sammenblan
dinger i matrikkelen.
Haugskott bodde på og drev Krag, og det førte til at også hans øvrige eien
dommer i den umiddelbare nærhet fikk samme gårdsnummer i matrikkelen
som Krag, nemlig 106. Trøgstad lille fikk gards- og bruksnummer 106.2.
Glynden ble fråskilt Trøgstad lille i 1891 og lå til Krågsmoen. Der hadde
den nummer 106.7.
Samtidig med at Glynden ble fråskilt, ble også Bjørklund fråskilt. Den fikk
nummer 106.8. Ove Haugskott overtok eiendommen samtidig med resten av
Trøgstad lille. Han solgte Bjørklund videre til Anton Kristiansen i 1892. Resten
av Trøgstad lille brukte Haugskott seiv.

----
465 RasB
----
Som navnet angir, var Trøgstad lille søndre en utskilt part av Trøgstad lille.
Helt mot vest støtte eiendommen mot Glynden, som også var et stykke ut
skilt fra Trøgstad lille. Nå tilhørte Glynden Krågsmoen. Mot nord lå Bjørk
lund, også av Trøgstad lille. Mot øst lå Trøgstad store. Grensen mot syd fulgte
et gammelt dalføre etter den elven som hadde hatt avløp fra Leirådalen her
for flere hundre år siden. Her lå husmannsplassen Fyksveet som hørte inn
under Trøgstad lille.
Trøgstad lille søndre var bare en liten eiendom. Etter raset ble den fastslått
til å ha vært på 44,2 dekar, hvorav 15,7 dekar var dyrket mark. Resten, 28,5
dekar, var eng.
Matrikkelskylden var 0 mark 38 øre.
Opplysninger om utsæd i 1890 og husdyr i 1891 finnes ikke da denne eien
dommen ikke var i bruk som selvstendig enhet på den tiden.
Men eieren i 1893, Jens Skogås, hadde 2 kyr og 6 sauer.
I forsikringsprotokollen går det frem at det var to hus på gården, en ho
vedbygning som var forsikret for kr. 600, og en lade som var forsikret for
kr. 400.
Dessuten var avlingen forsikret: 7 tønner bygg - kr 84; 12 tønner havre
- kr. 96; og 10 lass høy kr. 100.
Folket
Denne eiendommen eide først Olaus Bjartnes et års tid før han solgte den
til Jens Monsen Skogås i 1891. Olaus Bjartnes var handelsmannen som bodde
bare noen få hundre meter nord for denne heimen. Jens Skogås hadde ført
en omflakkende tilværelse før han havnet på Trøgstad lille søndre. Han hadde
arbeidet mange steder, blant annet som bryggersvenn i Trondheim. I 1888
utvandret han også til Amerika, men han vendte tilbake, for i følge folketel
lingen 1891 bodde han med sin familie på Kirkevuku, og han er da benevnt
som bergarbeider.
I mai 1893 bodde disse på Trøgstad lille søndre:
- Jens Monsen Skogås, gårdbruker, 38 år
- Karen Maria Hansdatter, kone, 40 år
- Marius, sønn, 5 år

----
466 RasB
----
- John Sigurd, sønn, 2 år
- Hanna Olausdatter, tjenestejente,
Jens Monsen Skogås var fra Ålen og var altså bergarbeider. Han kom hit
til Verdal fra Ytterøya. Hans foreldre var bergarbeider Mons Jensen Skogås
fra Ålen og Olava Hansdatter fra Røros.
Karen Maria Hansdatter var i flere år tjenestejente på Kirkevuku. Hennes
foreldre var Hans Mikkelsen og Ingeborg Johannesdatter Overholmen.
Hanna Olausdatter var fra husmannsplassen Innhaugen. Hennes foreldre
var Olaus Haldorsen Innhaugen og Anne Marta Sevaldsdatter.
Hva som skjedde
Jens hadde vært borte på arbeid og kom hjem bare noen dager før ulykken
skjedde.
Her fikk de tydeligvis varsel, enten ved at Dina Jermstad som sprang for
bi, varslet dem, eller ved at de seiv hørte skredet. Men dessverre var det
bare en som overlevde. Det var Hanna.
Hun fortalte seiv at da hun merket skredet, grep hun fatt i minstegutten,
John Sigurd, som trolig lå sammen med henne, og sprang ned fra loftet. Ute
på tunet var da Jens, Karen og eldstegutten Marius.
Så plutselig ble alle tatt av skredet. Hanna seiv holdt fast tak i John Sigurd,
men hun var ofte under leiren og fikk hard medfart. Til sist svimet hun av.
Da hun våknet, var det langt på dag, og det var den varme solen utpå for
middagen som vekket henne. Men varmt var det ikke for henne der hun sto
som faststøpt i den kalde leiren helt opp til brystet. Hun klarte ikke å komme
seg fri seiv, for hun hadde brukket det ene kravebenet.
Mens Hanna lå der, hørte hun stemmer. Hun vinket med den ene hånden
og ropte om hjelp. Det var kavalleristene som var i ferd med å redde folk.
De fikk nettopp beskjed om å trekke seg tilbake fordi det var varslet nye ras.
En av disse kavalleristene var hennes egen bror, Sefanias Olausen Marken.
Men to sivile, Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan eller Holmen, begge
19 år, som var med i redningsarbeidet, dryget litt, og da fikk de se en arm
som beveget seg ute i den verste leirsørpen. Det var Hanna.
Ved hjelp av noen bord fikk de bygget en bro ut til henne. De hadde ingen
spader eller andre redskaper med seg, slik at de måtte grave med bare hende
ne. Hanna svimte tydeligvis av igjen, for mens de holdt på med gravingen,
våknet hun og fortalte at hun var sikker på at hun hadde hatt med seg John
Sigurd på 2 år helt til hun ble sittende fast og mistet bevisstheten.
Petter Andreas Røstad og Bernt Rinnan klarte ikke alene å trekke Hanna
løs fra leiren. Først da kavalleristene kom til, klarte fire mann å trekke henne
opp fra det sugende grepet leiren hadde rundt henne. Og nå var Sefanias med
på å trekke henne opp.'

----
467 RasB
----
Og da de grov videre under henne, fant de liket av gutten.
De fikk et problem da de skulle tilbake. Bordene som var blitt brukt på
vei utover, var ikke lenger brukbare. De sank ned. Derfor måtte alle vente
til de militære fikk bygget en ny bro ut til dem.
Hanna fikk låne klær av dem mens de ventet. Og hun var så medtatt at
de måtte bære henne i land i en kappe. Nå kom også Ole Sørheim til og hjalp
til med å bære henne i land. Både Petter Andreas og Bernt var fullstendig
hudløse på hendene etter all gravingen.
Først ble Hanna brakt til det provisoriske sykehuset som var blitt opprettet
på Øvre Skjørdal. Senere ble hun tatt hand om av Ole Tingstad på Fætten.
Og etter et lengre sykehusopphold kom hun seg igjen.
Men de fire andre omkom alle.
Døde:
JENS MONSEN SKOGÅS, født 1855
KAREN MARIA HANSDATTER SKOGÅS, født 1853
MARIUS JENSEN SKOGÅS, født 1888
JOHN SIGURD JENSEN SKOGÅS, født 1891
John Sigurd ble funnet allerede samme dag, 19. mai. Etter som han ble
tatt i land på sydsiden, ble han begravet på Lysthaugen. I kirkeboken står
det at han ble begravet 4. juni, men det synes litt lang tid etter at han ble
funnet.
Både Jens og den andre sønnen, Marius, ble funnet omtrent samtidig, også
på sydsiden. De ble gravlagt på Lysthaugen 4. juni.
Karen ble funnet noe senere. Tidspunktet er ikke angitt, men hun ble be
gravet på Lysthaugen 16. juli. For alle gjelder det at jordfestelsen fant sted
19. mai 1894.
Husdy rene strøk med.
Hele eiendommen forsvant. Jorden hadde før raset en verdi av 800 kroner,
mens eiendommen forøvrig ble taksert til kr. 2.000.
Etterpå
Dødsboet etter Jens Monsen Skogås ble tildelt en ersatning på kr. 1.650.
Av dette gikk kr. 2,82 til dekning av hans gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Hanna Olausdatter som også ble kalt Skogås fikk kr. 120 i erstatning.
Som nevnt ovenfor lå hun først en tid på det provisoriske sykehuset på Skjør
dal. Deretter ble hun flyttet til Ole Tingstad på Fætten. Han ønsket å ta seg
av henne, fordi han hadde vært med på å berge henne. Hun var der i fire
uker, fra 21. mai til 17. juni. Ole Tingstad forlangte ikke noe godtgjørelse
for dette, hverken av Hanna eller av Forvaltningskomiteen, men han ga ut
Verdalsboka - 30

----
468 RasB
----
trykk for at dersom komiteen ville betale noe for dette, måtte den seiv be
stemme hvor stort beløpet skulle være. Hanna erklærte at hun hadde det godt
hos Ole.
Hun var i 1900 på Jøssås østre som budeie. I 1904 reiste hun til Amerika,
og hun ble gift der med en fra Sandefjord.
Trøgstad lille søndre fikk følgende skyldavfelling i 1895:
Gårdsnr. 97, bruksnr. 1, Trøgstad lille søndre av skyld mark 0,38 et avtak
for 20 år av mark 0,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,35.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble etterpå utlagt som en teig til Staten. Før skaden hadde
den vært på 44,2 dekar. I rasgropen var den på 40 dekar, altså 4,2 dekar
mindre. Den ble således en del av det som fikk navnet Statsteig A.

----
469 RasB
----
Trøgstad fastskole var bygget på Trøgstads grunn. Egentlig skulle den ha
hatt samme gårdsnummer som Trøgstad store, men trolig fordi den var Ver
dal kommunes eiendom, fikk den samme nummer som Prestegården Aug
len. Skolen lå øst for Trøgstad store. Skredkanten går bare et kort stykke
øst for det stedet hvor skolen lå.
Som vanlig var på den tid, besto en del av lærerens lønn i muligheten til
å dyrke litt jord. Følgelig var skolen forsynt med både stall og fjøs.
Men av en eller annen grunn ble ikke skolens areal beregnet etter raset.
Det kan ha sammenheng med at stykket ikke var skyldsatt.
Husdyrtallet er ikke tatt med i folketellingen i 1891. Derimot var det 1 hest
og 4 kyr der da raset gikk.


----
470 RasB
----
Andreas Tessem var fra Tessemplassen under Tessem i Beitstad. Hans for
eldre var Henrik Anfinnsen Bartnestrøa og Marta Larsdatter Vesterhus.
Andreas Tessem hadde bodd i Verdal en rekke år. Han var lærer i Sjøbygda
fra 1863 til 1865 da han flyttet til Trøgstad. I løpet av den tiden hadde han
rukket å bli en av bygdens mest ansette menn. Han var regnskapsfører for
Verdalens Meieri på Stiklestad, og i den egenskap oppbevarte han et anselig
beløp for meieriet hjemme hos seg da raset gikk. Han var også ordfører i
Verdal.
Oline Edvarda var også fra Beitstad. Hennes foreldre var Morten Olsen
Welde (Øver-Velle) og Anne Olsdatter Bratberg.
De hadde kjøpt et stykke jord som tilhørte gården Melby. Dette var et jord
stykke som lå øst for Jermstad. Her var de i ferd med å bygge seg et hus
hvor de skulle bo på sine gamle dager.
Ingeborganna kom til Andreas og Oline som tjenestejente. Hun var fra
Tessem vestre. Hennes foreldre var Paul Mortinus Paulsen Sotberg og Anne
Gurine Tomasdatter Tessem.
Olaf Reppesaunet var sønn av Ole Henriksen Haugsholmen og hans første
kone Ingeborg Anna Iversdatter.
Hva som skjedde
Raset ser ut til å ha kommet overraskende på folkene her. Bare en av dem
overlevde, nemlig Ingeborganna Tessem. Hun sov i samme hus som ekte
paret Tessem, adskilt med et værelse fra det rom hvor Anders og Oline
Edvarda sov.
Hun ble vekket av ulykken og så hvordan huset ble brutt i stykker mens
det beveget seg i en voldsom fart i retning av Haga. Etter alt å dømme hadde
Andreas Tessem og kona gått ut på gardsplassen, for et annet øyenvitne, Ole
Hegdal fra Trøgstad store, mente at han så dem stå ute under seilasen nedover.
Utenfor Haga ble huset stående. Ingeborganna gikk ut. Da så hun de to
andre stå på gardsplassen som var revet løs fra det stykket hvor restene av
huset sto. De sto og snakket sammen. Da denne biten av gardsplassen bare
lå et par-tre meter unna, rev Ingeborganna resolutt løs en planke fra det øde
lagte huset og kastet den over det mellomliggende gapet.
Oline Edvarda gikk først ut på planken etterfulgt av sin mann. Men der
med brast grunnen under planken på deres side i stykker, og begge falt ned
i leirsuppen og fors vant med det samme.
Ingeborganna ble senere på dagen reddet over til Østgård. Redningen
skjedde på en meget spesiell måte. Husrestene hvor Ingeborganna befant seg,
lå ca. 500 meter fra land. Men de lå nærmere nordsiden enn sydsiden. Men
det var ingen som kom henne til hjelp fra den siden. Leirsuppen var for bløt
til at man kunne legge ut brett.

----
471 RasB
----
Om dette bildet heter det at det er et parti fra bunnen av raset. I forgrunnen
en leirbølge som har begynt å tørke og slå sprekker. Ute i leirmassene en
del av tunet fra en av de gårdene som sank ned med stabbur og stall, og i
midten en kjerre. Tunet er flyttet en kilometer nedover. Bildet er tegnet av
protokollsekretær Jacob Fabritius. Etter beskrivelsen å dømme kan dette ha
vært stallen og stabburet fra Trøgstad skole.
Johan Larsen Sundby gikk da på ski ut til henne. Da han nådde ut til henne,
sa hun: «Ikke har jeg frosset, og ikke har jeg grått.»
På tilbaketuren sto hun bakpå skiene hans. For denne bragden ble han til
delt redning smedalj en.
Stallen på skolen ble stående igjen nede i rasgropen omtrent på det sted
hvor Krag før hadde ligget. Der sto hesten i beste velgående. Lørdag dristet
en modig mann seg ned til den og ga den for, og den sto og spiste i ro og
mak til man fikk reddet den ut 1. pinsedag.
Restene av skolen havnet ute i hoveddalen ut for Haga i nærheten av det
sted hvor Melbynesset før hadde ligget. Det betyr at dette var noe av det siste
som kom ut gjennom rasporten.
Døde:
ANDREAS HENRIKSEN TESSEM, født 1838
OLINE EDVARD A MORTENSD ATTER TESSEM, født 1837
OLAF OLSEN REPPESAUNET, født 1879
Andreas Tessem og hans kone Oline Edvarda ble funnet 29. mai side om
side. Et sted heter det at de ble funnet bare et kort stykke fra der de forsvant.
Der heter det at de var renvasket av elven. Men en annen kilde forteller at
de ble funnet utenfor Bjartnes. 1 Likene hadde ligget i overflaten slik at fugl
ene hadde hakket ut det venstre øy et på dem begge to før de ble funnet. Heller
ikke skal de ha vært renvasket av elven da de ble funnet. Det fortelles også


----
472 RasB
----
at de ble gjenkjent på grunn av ringene sine. Begge ble gravlagt og jordfestet
på Stiklestad 2. juni.
Olaf Olsen er ikke blitt gjenfunnet.
Hesten ble berget, men resten av dyrene på skolen døde.
Om skolen heter det at den hadde en verdi av kr. 5000 før raset.
Dette gikk tapt.
Men en del inventar ble funnet i ettertid. En av naboene, Tomas Kvistad
fra Trøgstad store fant blant annet en del sølvtøy. Og et skatoll ble funnet
nede ved Bjartnes. Det inneholdt de savnede pengene fra Verdalens Meieri
som Andreas Tessem hadde hatt i oppbevaring. Skatollet satt så fast i leiren
at det måtte bry tes i stykker. Det nyttet ikke å få det opp. Arbeidet med å
få opp skatollet var så pass vanskelig og tidkrevende at det ble betalt en reg
ning på kr. 6 for å ta det opp.
Etterpå
Etterpå fikk Ingeborganna Tessem kr. 240 i erstatning. Forslaget gikk ut
på kr. 360.
Harald Andreassen Tessem.
I møte 19. juli 1893 bestemte Velferds
komitéen at det skulle utbetales kr. 100 til
Andreas og Edvarda Tessems sønn, cand.
jur. Harald Tessem.
Arvingene etter ekteparet Tessem fikk
erstatning for hva som ble ødelagt i for
bindelse med Nøysomhet, Tessems hus
oppe i bakken.
Ingeborganna hadde ingen tilknytning til
Verdal etter dette, og hun vendte tilbake
til Beitstad. Der døde hun ugift på Mel
gård. Trolig bodde hun da hos sin søster
Anne Marta Paulsdatter som var gift der.
Jorden på Trøgstad skole ble regnet
sammen med Tokstadplassene, som igjen
lå under Prestegården Auglen, og den ble
avfelt sammen med den.
Jorden ble senere solgt til private.


----
473 RasB
----
Trøgstad store var opprinnelig den største av de to deiene den gamle stor
gården Trøgstad var blitt delt inn i. Men raset i 1747 reduserte gardens størr
else slik at Trøgstad Ulle nå hadde større skyld.
Naboen i nord og dels i øst var den like gamle storgården Jermstad som
nå var representert ved Jermstad vestre og Jermstad østre. Helt i øst nådde
valdet bort til Faren. I syd lå dalen etter Leiråas gamle løp. Det synes å være
en rimelig antagelse at grensen fulgte denne dalen.
Det var Prestegården Auglen som sto som eier av jorden på sydsiden av
dalen, og der lå de tre Togstadplassene på rekke og rad.
I middelalderen var Togstad en egen gard, men på grunn av ras i middel
alderen, ble denne gården liggende øde, og jorden ble lagt til Auglen.
Mot vest lå Trøgstad lille som faktisk var delt inn i tre eiendommer, nem
lig Trøgstad lille søndre, Bjørklund og Trøgstad lille.
Av disse var Bjørklund og Trøgstad lille søndre bebodd i 1893. Men det
er litt uklart hvor vidt disse to nådde helt bort til Trøgstad store. Trøgstad
lille var übebodd og ble brukt sammen med Krag.
Arealet ble fastslått til å ha vært 567,4 dekar før raset. Av dette var 325,92
dekar dyrket jord. 241,48 dekar var skog og havning.
Matrikkelskylden var 12 mark 50 øre.
11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 3 hektoliter hav
re til grøntfor, 10 kilo gressfrø og 17 hektoliter poteter. Det var 6 to-hjulte
vogner på gården. Og sammen med Jermstad østre eide gården 1 slåmaskin.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 10 storfe, 11 sauer, 4 griser og 15
høns på gården.
I 1893 var besetningen større. Nå var det 3 hester, 10 storfe, 23 småfe
og 1 gris, mens tallet på høns er ukjent.
Av forsikringsprotokollen går det frem at bygningsmassen besto av føl
gende hus: En hovedbygning - kr. 2.800,-; en låve med maskiner - kr. 900,-;
et fjøs med grisehus og skur - kr. 600,-; en stallbygning - kr. 2.100,-; to
stabbur, det ene - kr. 220,-, og det andre - kr. 588,-; et tørkehus med smie
- kr. 190,-; og en vognbod med vedskur - kr. 400,-. Den samlede forsik
ringssummen for husene var således kr. 7.798,-.

----
474 RasB
----
Av løsøre var 1 komfyr, 4 kakkelovner, 1 tørkehylle av stein, 1 blåsebelg
og annet løsøre i smien og vognboden forsikret.
Om avlingen heter det at 40 tønner bygg, 100 tønner havre, 100 tønner
poteter, 200 lass høy og 90 berger halm var forsikret for tilsammen kr. 3.910,-.
Den totale forsikringssummen var kr. 12.860,-.
Folket
Eieren i 1893, Tomas Kvistad fra Inderøy, hadde overtatt gården bare noen
få år i forveien. Eieren før ham hadde vært Jakob Pedersen. Han var nå eier
av Jermstad østre.
Kjerstine Andersdatter Kvistad.
Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin.
Følgende bodde der i mai 1893:
Tomas Arentsen Kvistad, gårdbruker, 53 år
Kjerstine Andersdatter, kone, 49 år
Mette Lovise Ellingsdatter Stuskin, stedatter, inderst 24 år
Ole Hegdal, gjetergutt, 14 år
Mette Oline Olsdatter Hallemsvald, tjenestejente, 17 år
en tjener
Tomas var fra Kvistad på Inderøy. Han var sønn av Arnt Tomassen Kvi
stad og kone Marta Ottesdatter Hegdal. Tomas hadde vært gift tidligere med
Ingeborg Jørgensdatter Vang.
Kjerstine var fra Stuskin. Hennes foreldre var Anders Johnsen og Kjersti
Olsdatter på Stuskin.


----
475 RasB
----
Mette Lovise Ellingsdatter var Kjerstines datter fra før ekteskapet. Hun var
datter av Elling Reppe. Hun brukte bare navnet Lovise, og i de offisielle listene
kalles hun Lovise Stuskin.
Ekteparet er i listene oppført med 1 barn og 3 tjenere. To av de tre tjenerne
er nevnt ovenfor. Hvem den tredje var, er ikke lett å avgjøre. Men Ole Heg
dal har skrevet ned sine opplevelser. Hans beretning er gjengitt nedenfor.
Der forteller han at han hadde en eldre kamerat sammen med seg den natten.
Trolig er denne eldre kameraten den tredje tjeneren. Begge berget livet. Ole
navngir ikke kameraten, og han er heller ikke nevnt noen andre steder.
Ole Hegdal var fra husmannsplassen Valberg under Hegdal på Inderøy.
Hans foreldre var Ole Olsen Valberg og Bergitta Olsdatter.
Mette Oline Olausdatter var fra Hallemsvald. Hennes foreldre var Olaus
Olsen Hallemsvald og Marta Oline Henriksdatter.
Ut fra dette var det 6 personer som ble tatt av skredet.
Hva som skjedde
Her fikk folkene varsel av Dina Jermstad som sprang forbi. De visste imid
lertid ikke da hvem det var som sprang forbi og ropte og skrek. De hørte
at det var et kvinnfolk, og de spekulerte på hvem det var, men det var mørkt
og de så ikke noe. Men så hørte de dundringen. Det hadde vært mye snakk
om dommedag, og det var det første som slo dem.
Men så gikk Tomas ut for å se på forholdene. Tomas og Kjerstine sto visst
nok på en side av huset, mens Lovise var på den andre siden. De så ikke
hverandre før etter at de var blitt reddet.
De to guttene fikk tydeligvis av en eller annen grunn ikke beskjed om at
noe var på ferde, for de ble vekket ved at huset rugget på seg.
«Her blir det nok ikke noe blivende sted,» skal Tomas ha sagt da skredet
nærmet seg husene. Men i følge Kjerstine skal han ha ropt og skreket. Seiv
var hun fullstendig rolig, fordi hun trodde det var dommedag og Herrens vilje
som skjedde.
I mens hadde Mette Lovise gått inn i stallen for å slippe ut en hest. De
øvrige sto igjen på tunet. Da tok skredet gården.
Det bar av garde, gjennom hele rasgropen, og over dalen i retning av Kålen.
Ved Ness ble restene av husene liggende.
Tomas og Kjerstine klarte å holde seg sammen. De fløt på stokker og plan
ker, og de kom seg først opp på en noe fastere sandbanke. Der var også de
to tjenesteguttene deres. Senere klarte alle fire å komme seg i land på nord
siden ved Haga ved egen hjelp.
Lovise kom seg bort til et stabbur. Der syntes hun at hun hørte rop om
hjelp. Det viste seg at det var tausa Mette Oline som lå der med en tømmer
stokk over beinene. Begge beinene var knekket av. Lovisa prøvde å løfte vekk

----
476 RasB
----
tømmerstokken, men i det samme delte torv stykket hvor de befant seg i to,
og de ble skilt fra hverandre.
Lovisa kom seg bort til stabburet, og der satt hun i bare natt-tøyet i 11
timer til hun klarte ved egen hjelp å komme seg til fast land.
En gang så hun en mannsperson som hoppet fra torvflak til torvflak i ret
ning av henne. Det var en hun kjente. 1 Hun spurte ham hva det var som
skjedde, og hun fikk som svar: «Utras!»
Før hun ble reddet, hadde hun også snakket med Anne Olsdatter og hennes
datter, Liva Ingvaldsdatter, fra Fyksveet. Disse to hadde overlevd på et flyt
ende torvstykke. Da de ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret, fortalte
de om Lovisa som befant seg der ute. Kavalleristene tok seg dit ut, men da
var Lovisa borte. De så sporene hennes forsvinne i en vannkulp.
Lovisa hadde først gått slik fotsporene viste. Senere kravlet hun seg frem
gjennom leirgjørmen til hun fullstendig utkjaset kom seg til land på sydsiden.
Da gikk hun på alle fire og var fullstendig dekket av et tykt lag av leire. De
som først så henne, kunne til å begynne med ikke avgjøre om det var et men
neske eller et dyr som kom kravlende på land.
Ole Hegdal har skrevet ned sin beret
ning om hva som skjedde: 2
«Jeg er født på Inderøy, men tilbrakte
noen år på gården Trøgstad. Denne går
den gikk med i skredet sammen med man
ge andre i et vakkert og velbygget strøk.
Jeg husker at vi hadde et storartet vår
vær, og kvelden før var lys, mild og fred
full. Det ble sent før vi kom oss til sengs
den kvelden, og som en gutt i fjortenårs
alderen, sovnet jeg nok godt inn.
Det var en kort tid etter midnatt at jeg
og min noe eldre kamerat våknet av en
voldsom rystelse. Vi lå i underetasjen i den
lange stuebygningen. I de mange år som
er svunnet siden denne natten, er jeg blitt
forstyrret i min søvn på mange vis, men
aldri på en sådan voldsom måte som
denne.
Ole Olsen Hegdahl.
Jeg våknet da en skorstein begynte å
falle. En del gråstein falt ned i sengen vår, og vi hoppet frem på gulvet. Og
ikke et minutt for tidlig, for i et øyeblikk var sengen knust av skorsteinen
som ramlet ned med et brak.
Jeg hørte tømmeret i stueveggene brekkes av, og det var lyd som vedvar


----
477 RasB
----
ende tordenskrall. Det var noe av et mirakel at jeg slapp derifrå med livet,
men det kom flere slike før natten var over.
Som et lyn var vi ute av værelset og forsøkte å åpne døren som vendte
mot gardsplassen, men huset var så oppskaket at døren ikke kunne røres. Vi
sprang inn på et sideværelse hvor min kamerat forgjeves forsøkte å åpne et
vindu. Jeg sprang mot vinduet med den kraft jeg hadde, så mellomposten
med glass og rammer på begge sider gikk ut.
Vi løp langs veggen av huset som nesten lå på siden. Så med ett styrtet
huset sammen med et brak, og snart var vraket begravet i jorden.
Av alle de underlige spørsmål som gikk gjennom hodet mitt den natten,
kan jeg ennå minnes ett. Det var, mon dette er verdens ende? Den skal jo
komme som en ty v om natten.
Det var halvmørkt da vi kom ut. Åker, som var pløy et og harvet, sendte
opp store støvskyer, idet de raste ut. Det var dunster og lukt av avgrunner
som åpnet seg, og under alt dette ble jorden opprørt og gikk til slutt som
en heftig bølgegang. Snart var det revner på 30 til 40 fot som åpnet seg og
nesten slukte oss, og i neste øyeblikk var vi løftet høyt opp igjen.
Kunne jorden stivnet til i denne tilstand, så hadde formasjonene blitt et
sidestykke til det såkalte Bad Lands i Nord Dakota, for et mere fortvilt styk
ke natur finnes neppe. Og dog var utraset verre å se til, for jorden forandret
form fra minutt til minutt.
Jeg ansa det jo for en selvfølge at jeg skulle begraves i en av disse omvelt
ningene.
Fra første stund var det en øredøvende dur, og om en tømmerstokk eller
en løsreven bjelke ble knust, var det bare som å brekke en fyrstikk. Men
til enkelte tider ble duren voldsom, når et landstykke på utkanten raste ned
i avgrunnen.
I blant kunne vi høre noen dyr brøle, men så stilnet det også av. Og så
kom det et menneskes nødsskrik, - et skrik om hjelp, så inntrengende at vi
for et øyeblikk glemte vår egen elendige stilling. Jeg så et par mennesker
i halvmørket, de var ikke langt fra oss - men så ble de borte. Jeg tror det
var vår skolelærer, Andreas Tessem og hustru, det er blitt meg fortalt at han
tok henne i sine armer og anbefalte seg i Guds varetekt. Det var en av deres
husfolk som kom fra det med livet.
Det begynte å lysne så pass at vi kunne orientere oss noe. Vi så da at vi
var flytt noen kilometer i sydvest, og vi befant oss hvor elveleiet hadde vært,
eller muligens på den andre siden. Hadde det sett håpløst ut for oss før, så
ble det verre nå. Rundt om oss til alle sider var det et hav av leirsuppe, far
ven var blågrå. Somme steder var den tykk så den nesten ikke rørtes, andre
steder var den tynn og rant som en elv i vårløsningen, og førte med seg stykker
av hustak og busker og til dels store trær.

----
478 RasB
----
Jeg hadde alt vært nede i denne sølen og var med nød og neppe kommet
fra det med livet. Jeg måtte vel kalle det med livet - hver gang jeg slapp fra
det, seiv om neste skritt var like farlig.
Nå kom også husbondfolkene til slik at vi ble fire mennesker på en liten
forhøyning av sand.
Bare et kort stykke fra oss var en stor haug av sand som vi nærmet oss,
og etter en liten stund kunne vi hoppe over på denne. Vi la da merke til at
denne haugen syntes å stå stille, mens de andre småflekkene av sand syntes
å flytte mot syd, eller for det meste forsvant i det store leirhavet. Av dette
trakk vi den slutning at denne haugen var så stor at den nådde fast bunn, og
for øyeblikket følte vi oss sikre.
Men det var også bare for et øyeblikk, for seiv om vi var forankret der
ute, så vokste leirhavet rundt oss, - sakte, men så übønnhørlig sikkert at vi
kunne nesten gjette oss til den tid det måtte være forbi med oss.
Vår lille holme var omtrent 6 fot høy og 30 fot tvers over, men den ble
mindre og mindre etter som tiden gikk.
Her var vi da fire mennesker omtrent som forliste sjøfolk. De klærne vi
hadde på var ikke stort annet enn det vi var iført da vi hoppet ut av sengen.
Vi frøs i morgentimene der ute, vårvinden strøk kaldt ned gjennom dalen,
og det var nesten ikke plass til å røre seg mot slutten.
Som jeg sto der og skalv, syntes jeg det blåste fra de snødekte fjelltoppene
der oppe ved Kjølen.
På de lave slettene som hadde vært sydsiden av elven, var alle tegn til liv
utslettet. De mange vakre hjem var sporløst forsvunnet av synskretsen. Leir
suppen hadde gjort sitt verk likeså sikkert som det verk Vesuv gjorde ved
Pompei.
Morgensolen begynte atter å sende sine stråler over åsene oppe i Vuku sogn.
Mot nordost hvor det store skredet var løsnet, og hvor gårdene Trøgstad,
Jermstad, Krag og Follo og mange andre hjem hadde vært, var det bare en
mørk truende leirvegg som reiste seg i horisonten.
Og til slutt på vestsiden lå gårdene Haga bare noen fot fra kanten av øde
leggelsen. Vi så folk der som dro avsted med krøtter. Vi skrek til dem, og
en gang var det en mann som stanset og så utover, men det var tvilsomt at
han så eller hørte oss. Og seiv om de så oss, så var de ikke i stand til å hjelpe.
Vi snakket ikke stort til hverandre der ute, men jeg tror våre tanker gikk
i samme retning.
Så hørte vi en kvinnes gjennomtrengende skrik, og så stilnet det av.
Så la jeg merke til noe som lignet en kvinneskikkelse langt oppe på nord
siden av oss. Det var fra den kant at leirsuppen strømmet i mot oss. Hva
kunne vel dette være? Var det et spøkelse med langt flagrende hår som kom
oss i møte? Eller var hjernen på meg blitt aldeles forstyrret i løpet av natten?

----
479 RasB
----
Det så ut som en kvinne som svingte frem og tilbake i strømmen. Men da
det kom nær til oss, fikk vi se det var en stor gran med roten til værs, og
de løse rottene omtrent 20 fot over vannet lignet flagrende hår.
Granen, som visstnok var fra Prestegårdens skog, strøk majestetisk forbi
oss, seiv om dens krone var langt nede i den lumske sølen. Noen få minutter
etter kom det et bord drivende så nær til oss at vi fikk fatt i det. Det var
visst avrevet av et hus som var gått under.
Om litt kom det flere slike bord, og de ble straks halt opp på vår lille holme
som nå bare ga plass nok til å stå stille. Nå hadde vi noen redningsplanker,
seiv om det bare var tynne bord.
Nå begynte leirsuppen å tykne noe, og den gikk ikke så fort som før. Så
tok vi de få bordene vi hadde og la dem, ett etter ett utover, det siste la vi
tvers over, slik at vi kunne gå forbi hverandre. Men det rakk ikke langt, og
så måtte vi ta de bord vi la ut først og flytte dem over på den andre enden.
Dette ble en vanskelig ting å greie, for leiret hang fast ved dem, og seiv vi,
om vi kom bort i den, så lignet vi på fluer i en sirupskanne.
Men vi holdt på med disse bordene og dro på dem, til dels ble noen av
dem borte, men så fant vi andre som sto på ende, eller drev med strømmen.
Somme steder var leiren så tynn at vi fikk gjøre krokveier for å unngå den,
andre steder var det en trestamme som kom oss til hjelp.
Slik holdt vi på til vi endelig kom på fast land ved gården Haga.
Det var ved syvtiden om morgenen. Vi lignet knapt folk, slik som vi så ut.
Først skrapte vi av oss leiren så godt vi kunne, så trakk vi på oss av de
klærne som gardens folk hadde kastet fra seg i sin flukt om natten. De passet
nok ikke, men det var jo en bagatell.
Så tok vi veien forbi Mo og opp til Prestegården. På denne veien kom vi
høyt opp så vi hadde en god utsikt over skredet. Jeg gikk fra de andre og
bort til kanten av den gapende avgrunnen. Nå kunne jeg se hvilket omfang
ødeleggelsen hadde tatt.
Hist og her så jeg et stykke av et hustak stikke frem, eller toppen av et
tre, og rundt om alt dette var det som et størknet hav av blågrå leire.
Mens jeg sto der, hørte jeg et svakt rop nede fra noensteds, som et siste
halvkvalt sukk lød det. Da gikk det opp for meg at jeg var redd. I flere timer
hadde jeg kjempet for livet der nede, og nå da jeg sto på solid grunn, skalv
jeg så jeg hakket tenner.
I Prestegården var noen flyktninger samlet. Kort etter vår ankomst dit, kom
man med en kvinne som var trukket opp gjennom taket på en av de nesten
begravede gårdene. - Hun var tilsmurt med leire fra topp til tå, men det var
liv i henne. Og hun ble visst bra igjen etter at hun ble av skrapet og vasket. 3
Etter å ha spist en solid frokost på Prestegården, gikk jeg de to norske mil
til mitt hjem på Inderøya. Ryktet om ulykken var allerede spredt, og noen

----
480 RasB
----
naboer kom for å fortelle mine foreldre at jeg var omkommet deroppe. Men
jeg var kommet dem i forkjøpet med den rette meddelelse. Og senere på kvel
den kom noen for å spørre etter slektninger som var bosatt der skredet gikk.
Disse folkene hadde vært våre naboer på Inderøya, men flyttet senere til Verdal
og bodde på Jermstad. Nå var de omkommet alle sammen. 4
Denne maidagen på min vei utover, stanset jeg ved den velkjente bakken
ved Roel, og så utover min gamle hjembygd. Den var vakker og trygg å se
til, og jeg bestemte meg for å holde meg borte fra Verdal.
Men uken etter var jeg der igjen. Og jeg så og hørte hvorledes bygden var
herjet: Først av det store skred og siden av elven, hvis leie var oppfyllt så
det dannet seg en stor innsjø ovenfor skredet. Jeg så hus som var omflødd
og løftet av grunnmuren, og av vestenvinden ført oppover dalen.
Jeg hørte om de 112 mennesker som var drept, om hele familier som var
utslettet av de levendes tall. Jeg hørte om de mange lik som fantes, og om
de mange som ennå sover i jorden der oppe. 5 Det var nød og savn, men også
hjelpsomhet hos folk. Verdal har sannelig hatt sine store dager, kanskje sor
gens dager har vært de største. 6
Tjenestejenten Mette Oline kom bort fra de andre, og bortsett fra at Lovisa
fant henne fastklemt under en stokk, så de henne aldri igjen. Hun ble heller
ikke funnet.»
Døde:
METTE OLINE OLSDATTER HALLEMSVALD, født 1876
Og som nevnt i Ole Hegdals beskrivelse, er hun ikke gjenfunnet.
Alle dyrene strøk med. Og husene ble fullstendig smadret. Bare en kom
mode ble funnet igjen. Den var til gjengjeld fullstendig uskadet. Og innholdet
i skuffene var på plass.
Det tok ikke lang tid etter at de hadde kommet i sikkerhet, før Tomas var
i virksomhet i redningsarbeidet. Omtrent med en gang han hadde fått på seg
tørre klær, var han i sving. Det var bare de færreste av dem som seiv hadde
seilt utfor, som torte å være med på dette. De fleste rømte til trygg grunn
og bivånet begivenhetene derfrå. Men slik var det ikke med Tomas.
Blant annet var han med nede i rasgropen og deltok i gjennomsøkningen
av Trøgstad skole. Han fant en del av sølvtøyet til Andreas og Edvarda Tessem.
Men mye av sin egen gard fant han ikke, hverken av hus eller jord. Bare
en stripe av jorden på Trøgstad store sto igjen langs den østre kanten av ra
set. Mesteparten av jorden på Trøgstad store hadde gått ut denne natten til
19. mai. Men i det store etterskredet 6. september gikk nesten alt av det som
hadde unngått det store raset, ut. Totalt forsvant 398,7 dekar av gardens are
al. Av dette var 260,9 dekar dyrket jord og 137,8 dekar skog og havning.
Dette tilsvarte 17/21 av arealet.

----
481 RasB
----
Jordverdien hadde vært 10.500 kroner før raset. Etterpå var den 2.000
kroner. Tilsvarende 8.500 kroner hadde gått med.
Eiendommen forøvrig var verdt 11.000 kroner før raset. Tapet ble satt til
9.000 kroner, slik at det bare ble igjen 2.000 kroner.
Etterpå
Tomas Arntsen Kvistad, Kjerstine og Lovisa var først noen dager på Stu
skin hvor Kjerstina og Lovisa hadde bodd før. Senere fikk de seg losji hos
en Sende på Strømmen på Inderøy a.
På Velferdskomitéens andre møte 21. juni 1893 fikk Tomas, eller Tomas
Trøgstad som han ble kalt da, utbetalt kr. 200 i støtte. Forslaget gikk ut på
kr. 300, men trolig var man på det tidspunkt usikker på hvor mye penger
man ville få til disposisjon, slik at beløpet ble redusert med 100 kroner.
Men litt senere samme år, 23. september, fikk han kr. 100 i forskudd av
erstatningen. Beløpet skulle benyttes til innkjøp av en ku som han hadde for
til, og en skinnfell.
I samlet erstatning fikk Tomas kr. 9.320,-.
En datter av Tomas fra hans første ekteskap, Ingeborganna, hadde tidlig
ere bodd på Trøgstad store. Men før raset hadde hun flyttet tilbake til Inder
øy a. Hun fikk kr. 200,- i erstatning.
Lovisa fikk kr. 330,-.
I 1895 ble sky Iden for Trøgstad store fastsatt slik:
Gårdsnr. 98, bruksnr. 1, Trøgstad store av skyld mark 12,50 et avtak for
20 år av mark 10,12, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,62.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,49 for første halvår 1893.
I komiteforslaget for utdeling av jorden etterpå, ble mesteparten av det som
var blitt ødelagt, lagt til Staten. En mindre bit ble lagt til det som ikke var
blitt ødelagt. Totalt utgjorde dette 346 dekar fast mark. Av det gikk 16 %
eller 56 dekar til den opprinnelige eieren, mens 84 % eller 346 dekar tilfalt
Staten og ble en del av det som senere ble kalt Statsteig A.
Det ble således gjenvunnet et areal som var 52,7 dekar mindre enn det som
gikk tapt.
11895 kjøpte Tomas Råen i Sjøbygda. Han drev gården til han døde i 1914.
Kjerstine solgte Råen i 1914 til Anton Bjartnes. Hun døde i 1937.
Lovisa døde i 1960.
Ole Hegdal levde i Amerika. Han deltok aktivt i arbeidet blant norsk
amerikanerne.
Noter:
Dette var trolig Eleseus Ingvaldsen fra Fyksveet. Han hadde vært sammen med sin mor, Anne
Olsdatter, og søster, Liva Ingvaldsdatter, men hadde tatt sjansen på å komme seg til lands

----
482 RasB
----
nordover. Og det greide han også. Han kom seg i land ved Haga. Og en stund etterpå snakket
også Lovisa med de to kvinnene da torvstykkene de befant seg på, var så nære at de kunne
snakke med hverandre.
2 Fra en artikkel i Nord-Trøndelag historielags årbok 1933.
3 Det kan ha vært Serianna Olsdatter fra Hegstadstuggu. Hun ble trukket opp gjennom et hull
man brøt opp i taket for å få henne ut.
4 Dette var Gustav Stiklestads familie. De hadde bodd på Inderøya før de flyttet til Jermstad
vestre.
5 Dette tallet ble fastslått en god del senere enn da Ola Hegdal var på besøk i Verdal igjen. På
den tiden var man fullstendig i villrede med hensyn til hvor mange som var omkommet. Sist
i mai talte man faktisk om flere enn 120. Det offisielle tallet ble stående på 112, men et mer
korrekt tall er 116.
6 Dette ble skrevet i Minneapolis i Minnesota i mai 1933.

----
483 RasB
----
Fyksveet var egentlig en husmannsplass under Trøgstad lille. Opprinnelig
var det ftere Fyksveplasser. I 1865 var det hele fire stykker. I 1875 var det
to. I 1891 var det bare en. Men så begynner problemene å melde seg. Av
den grunn at Ove Nilsen Haugskott som foruten at han eide Krag hvor han
bodde, også eide Trøgstad lille, lå denne husmannsplassen under ham. Og
han bodde på gårdsnummer 106. Følgelig fikk Trøgstad lille samme num
mer som Krag, men bruksnummer 2. Dermed ble Fyksveet plassert som hus
mannsplass under gårdsnummer 106, bruksnummer 2.
Men ikke nok med det. På et kart som ble gitt ut i 1883, ble vel grunnlags
materialet for utydelig skrevet. Da kartet ble trykket, tolket man navnet Fyks
veet som Follosveet. Avstanden til Follo på kartet var bare et par centimeter.
Og det navnet ble satt på kartet. Dette har gitt grunnlag for at man i ettertid
delvis har kalt denne plassen for Follosveet, og delvis Follovald. Og det førte
blant annet til at i Stortingsproposisjon nr. 20/1895 om Verdalsraset er hus
mannen her oppført som bosatt på Follovald, Krag. Men det riktige er Trøg
stadvald, eller enda riktigere Lille Trøgstadvald.
Plassen lå på nordsiden av den gamle dalen etter Leiråa. Veien fra hoved
veien mellom Stiklestad og Vuku tok av ved Follo. Den gikk rett sydover
med Krag og Eklosvedjan på vestsiden. Fyksveet lå på østsiden av veien
akkurat der den svingte østover for å gå ned skråningen av det gamle dal
føret. Etter all sannsynlighet dannet veien østgrensen for Trøgstadvaldet. Be
liggenheten av Fyksveet tyder i hvert fall på det.
Som følge av at dette var en husmannsplass, er det ikke angitt noe areal.
I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1,33 hektoliter havre, og det
ble satt 4 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 ble husdyrene tellet, og da var det 2 storfe, 1 sau og
4 høns der.
I 1893 er det oppført to besetninger, en under Ingvald Johannessen, og
en under Anne Olsdatter. Men disse var gift med hverandre. Ingvald hadde
1 ku og 3 småfe. Anne hadde 1 ku, 2 småfe og 1 gris. Tallet på høns er
ukjent. 1
Verdalsboka - 31

----
484 RasB
----
Folket
Ingvald og Anne kom til Fyksveet før 1865. De er oppført på denne plas
sen både i 1865, 1875 og 1891.
Da raset gikk, bodde følgende mennesker på Fyksveet:
- Ingvald Johannessen, husmann, 61 år
- Anne Olsdatter, kone, 49 år
- Liva, datter, tjener, 28 år
- Iver Anneus, sønn, snekker, inderst, 26 år
- Eleseus, sønn, elev, 21 år
- Arne Odinsen Frøset, dattersønn, 1 år
Ingvalds foreldre var Johannes Ellevsen Arstad og Marta Ellevsdatter.
Anne Olsdatter var fra Verdalsøra. Hennes foreldre var Ole Nilsen Opp-
emsvald og Lisa Haldosdatter.
Liva hadde en sønn med Odin Frøset. De var ikke gift, så hun og sønnen
bodde hjemme hos hennes foreldre. Odin Frøset var trolig identisk med den
Odin Frøset som var handelsmann. Han var fra Leka.
Iver Anneus, eller bare Anneus som han ble kalt, var på snekkerarbeid på
Volen 18. mai. Han ble tilbudt å overnatte der, men han ville hjem. Det var
bare et kort stykke å gå. Og det ble hans død.
Hva som hendte
Også for folkene på denne plassen kom raset overraskende. Det er derfor
litt vanskelig å avgjøre om plassen gikk ut i første eller andre del av raset.
Fyksveet kan ha gått ut sist i andre del, men det er like så sannsynlig at den
gikk ut forholdsvis tidlig i siste del.
Her overlevde tre mennesker, og en av de mest detaljerte og hjerteskjær
ende beskrivelser av hva som skjedde, har Liva Ingvaldsdatter gitt. 2
«Vi våknet av et forferdelig bulder, og jeg for i den største forskrekkelse
ut av sengen. Huset styrtet øyeblikkelig sammen, men jeg kom meg ut mellom
to av stokkene i veggen. Utenfor var vi alle samlet, far, mor, mine to voksne
brødre og barnet.
Men straks forsvant husrestene, og hele det stykket av jordskorpen hvor
vi sto, for med skredet ned i dalen. Det gikk med lynende fart forbi høye,
sorte leirvegger, inntil farten ble langsommere nede i dalbunnen.
Ennå holdt det torvstykket hvor vi befant oss, sammen. Men straks etter
delte det seg i to deler, slik at far, min ene bror og barnet ble på den ene,
og mor, min andre bror og jeg ble på det andre.
Vi ble på den måten skilt et stykke fra hverandre, men dog ikke svært langt.
En stund etter kom vi i sterkere fart igjen, og jeg så at det andre torvstykket
ble sønderrevet. Far og min bror falt på kne og ropte til Gud om hjelp i sin

----
485 RasB
----
nød. Men straks etter sank de ned i leiren som lukket seg over dem. Jeg så
en hand stikke opp, og så forsvant alt.
Straks etter stanset vi, men vi visste ikke hvor vi var. Landskapet var så
fullstendig forandret at jeg ikke kjente meg igjen.
Vi var omtrent 2 å 300 alen fra fast land på sydsiden av dalen, over alt
omgitt av den bløte leirsuppen hvor vi ikke våget oss ut på.
Det var dog enkelte fastere partier nordover, og min bror forsøkte å nå
fast grunn i den retningen. Han bega seg i vei, og jeg tapte ham snart av
syne og har først nå fått høre at det lyktes ham å redde seg til Hagagården. 4
Vi frøs forferdelig om natten da vi var i bare linnetet og våte og tilsølet
av leirmassen. Mor led særlig meget av kulden. Hun måtte legge seg på mar
ken, og jeg rev opp mose og la omkring henne, og jeg tror endog at hun sov
litt en stund.
Vi skrek av og til og ropte om hjelp, og folk var også nede og så over
til oss. Men de så antageligvis ingen råd for å redde oss, før kavalleristene
kom om ettermiddagen og under ledelse av en offiser begynte å bære materi
aler og bygge bro.
Vi ble reddet omtrent klokken 4, og straks etter ble en pike fra naboplassen
som sto i leiren et stykke fra oss, reddet. 5
Jeg glemmer aldri den stund da jeg var vitne til min fars og brors døds
angst og så dem bli levende begravet i jordmassen.
Mor frøs tærne fordervet. Men nå er hun bedre da hun er under doktor
behandling.»
Både Liva og hennes mor ble brakt til et provisorisk sykehus som var blitt
opprettet på Øvre Skjør dal.
Som det gikk frem av Livas beretning, berget også hennes bror. Det var
Eleseus. Broren som omkom, var Iver Anneus.
Døde:
INGVALD JOHANNESSEN FYKSVEET, født 1821
IVER ANNEUS INGVALDSEN FYKSVEET, født 1867
ARNE ODINSEN FYKSVEET, født 1892
Ingvald ble gjenfunnet på sydsiden og ble begravet på Lysthaugen 4. juni.
Dattersønnen Arne Odinsen ble funnet i april året etter. Han ble begravet
på Lysthaugen samme måned. Begge to ble jordfestet 19. mai 1894.
Iver Anneus ble ikke gjenfunnet. Men det drev i land et lik av en manns-
person på Ytterøya senere, og man mener at det var han. Dette liket ble be
gravet der.
Alle husdy rene strøk med.
Jorden som gikk med, ble regnet sammen med den jorden som gikk tapt
under Trøgstad lille.

----
486 RasB
----
Etterpå
Anne Olsdatter ble tildelt en erstatning på kr. 950. Forslaget gikk ut på
kr. 1.150. Hun fikk 100 kroner i forskudd.
Eleseus Ingvaldsen fikk kr. 120. Han kalles fremdeles for elev. Han fikk
60 kroner i forskudd.
Liva Ingvaldsdatter fikk kr. 250, og av det fikk hun 50 kroner i forskudd.
Det ser ut til at de gjenlevende delvis benyttet etternavnet Trøgstad.
Anne Olsdatter bodde i 1900 på Maritvoll lille på Verdalsøra sammen med
en datterdatter, Ingrid Amalie Trøgstad. Hun var Livas datter, og var født
i 1895. Anne døde i 1907.
Liva Ingvaldsdatter giftet seg ikke. Hun var budeie på Slottet (Haug) i 1900.
Hun døde i 1902.
Eleseus Ingvaldsen Trøgstad ble gift tre ganger, første gang i 1899 med
Inga Marie Mortensdatter Sundnes, andre gang i 1906 med Maren Anna
Lorntsdatter Grande fra Røra, og tredje gang i 1916 med Maren Eline
Ingvardsdatter Lund. Han var bygartner i Trondheim. Han døde i 1950.
Noter:
I de offisielle listene er Ingvald og Anne ført opp hver for seg. Anne er ført opp som hus
mannsenke under Krag. Men enke ble hun ikke før etter raset. Hvorfor de to er ført opp hver
for seg, er ikke oppgitt. Muligens har det sammenheng med at listene ble satt opp etter raset.
Denne beskrivelsen ble gitt til Dagspostens medarbeider umiddelbart etter raset. Den er blitt
gjengitt flere steder etterpå.
1 alen = 0,60 meter. De befant seg altså omkring 150 meter fra land.
Dette ble skrevet 21. mai.
Det var Hanna Olausdatter fra Trøgstad lille søndre.

----
487 RasB
----
Østgård er opprinnelig en av Sundbygårdene. Men allerede på 1500-tallet
ble navnet forvrengt fra «øverste gården i Sundby« til det navnet den har i dag.
Mot nord grenset gården mot Melby. Mot øst lå høydene med Melbygraven
som ikke ble berørt av raset. Mot syd lå Sundby østre. Men valdet strakte
seg nordvestover ut på det elvenesset Verdalselven dannet da den gjorde sin
sving mot nord under Eklomelen. Denne delen av valdet var lavtliggende.
Det fantes visstnok ingen husmannsplasser på Østgårdsvaldet ute på dette
nesset.
Østgård var før utraset en rimelig stor gard. Etter raset ble arealet bereg
net til å ha vært 410,41 dekar. Da ble imidlertid en del skog som lå utenfor
det berørte området, ikke tatt med. Av dette var 185,92 dekar dyrket jord.
144,98 dekar var skog, 59,1 dekar var eng, 16,82 dekar var annen udyrket
mark, mens 3,59 dekar var veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 30 mark 07 øre.
Utsæden var i 1890 3,5 hektoliter bygg, 18 hektoliter havre og 18 hekto
liter poteter. Det fantes en kjøkkenhage på 1 ar. Videre fantes det på gården
1 radsåmaskin, 1 fire-hjult og 4 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 2 hester, 9 storfe, 18 sauer, 8 geiter, 3 griser og
11 høns på gården.
Hvor stort tallet på husdyr var i 1893, er ukjent, men trolig var det nokså
likt antallet i 1891. Men ingen dyr gikk tapt i raset.
Folket
Ole Olsen Lunden kjøpte Østgård i 1875. Han var da gift med Oline Ols
datter. Oline døde i april 1893, altså en måned før raset. Når det står i de
offisielle listene at Ole Olsen bodde på gården sammen med sin kone da raset
gikk, er det feil.
Da raset gikk, bodde han sammen med 1 barn og 3 tjenere på gården.
- Ole Olsen, gårdbruker, 61 år
- Ole Olsen, sønn, 18 år
- tre tjenere
Ole Olsen var født på Lunden. Hans foreldre var Ole Olsen og Marta Ols
datter Lunden.

----
488 RasB
----
Østgård ligger inneklemt mellom Melby og Sundby østre. Valdet nådde ned
til elven mellom Hagaenget og Melbynesset. Denne smale kilen ble over
slammet av leirsuppe.
Oline Olsdatter var fra Breding. Hennes foreldres navn var Ole Olsen og
Kirsti Olsdatter Breding.
Hvem de tre tjenerne var, har det ikke lyictes å finne ut.
Hva som skjedde
Østgård lå sammen med Sundby østre og Sundby vestre på et terrassetrinn
godt over det nivå rasmassene nådde. Husene her var derfor aldri truet.


----
489 RasB
----
Men den delen av valdet som lå nede på
den laveste elvesletten, ble fullstendig
overslammet. På det dypeste er det her tale
om en mektighet av leirmasse på mer enn
10 meter. Heldigvis lå det ingen hus
mannsplasser her nede.
Sønnen på Østgård, Ole Olsen, har gitt
en beskrivelse av hvordan han opplevde
redselsnatten: 1
«Jeg våknet ved 1/2 2 om natta ved at
noen kastet småstein på loftsvinduet. Da
jeg så ut, sto ei blodig, halvt påkledd kone,
Guruanna Mikkelsen, nede i gården. Hun
ropte opp og ba meg redde barna sine, som
lå nede i leirmassene. Mannen var borte
på arbeid, så hun hadde vært alene heime oUne oisdatter Østgård. Hun
med 4 barn da raset kom. Med übendig døde t apri i 1893, altså før raset.
kraft ble stua ført av sted inntil den brakk jrolig er gutten Ole Olsen d.y.
tvert over. Senga med Guruanna og det
minste barnet drev ut gjennom veggen og fløt på leirsuppa helt til den tørnet
mot fast grunn nedenfor Østgård. Der kvelvet senga, og Guruanna mistet bar
net som ble borte. Seiv kom hun seg i land og prøvde etter beste evne å finne
barna, men måtte snart gi opp letinga og springe opp til gården etter folk.
Da jeg kom ut etter å ha fått på meg litt klær, gikk hus og trær med hurtig
togsfart ned gjennom dalen. Røyk, larm og ei underlig lukt fulgte raset. Straks
jeg kom ned til leirsuppa, hørte jeg barneskrik fr a husrester nede i gjørma,
men senere ble det stille. Jeg prøvde etter alle mater å komme ut til stedet,
men leira ble for dyp. Og således måtte jeg gå heim med uforrettet sak. Men
jeg fortalte ikke mora hva jeg hadde hørt.
Heime var stua full av folk som hadde kommet seg fra raset med livet i
behold. De hadde lite klær på seg, og således måtte vi finne fram de klær
vi kunne unnvære. Snart var redningsarbeidet i full gang over alt. Innen kvel
den kom hadde vi funnet alle fire barna til Guruanna, men alle var døde.
Lenger nede reddet vi en mann som satt på mønet av stua si. Det var bonden
Ove Haugskott på gården Krag. Det var forresten ikke lenge siden Haugskott
hadde kjøpt denne eiendommen. Den tidligere eier skjønte at grunnen var
usikker, da jernstauren en gang forsvant ned gjennom jorda av egen tyngde.
Og dette var årsakene til at gården ble solgt. 2
Det viste seg oftest at de som hadde kommet seg opp på lofta ble reddet.
En berget seg således med å gå opp gjennom murpipa. Enkelte hus gikk ganske
hele med raset, mens andre ble knust til pinneved eller forsvant i dypet.


----
490 RasB
----
Ole Olsen Østgård d.y. og Marta
Johannesdatter Volen. Hun var på Volen
da Vukusjøen dannet seg.
Etterpå
Sel ve raset varte knapt 1/2 time,
men virkningen var forferdelig.
Over alt hørte vi folk som ropte
om hjelp, og skrik og brøl fra
dyr. Ja, også fra undergrunnen
- fra begravede hus, hørtes rop,
hanegal og raut av dyr.»
Østgård fikk ødelagt et areal
på 157,5 dekar. Av dette var
98,4 dekar dyrket jord og 59,1
dekar eng.
Dette utgjorde 11/20 av den
gamle verdien.
Jordverdien før raset ble satt
til kr. 10.000. Verdien etter ska
den ble satt til kr. 4.500. Tapet
var således på 5.500 kroner.
Eiendommen ellers sto i kr.
12.500. Her ble skaden satt til
kr. 6.000, slik at det som ble
igjen, var verdt kr. 6.500.
Som nevnt ovenfor, kom ingen av folkene på gården til skade. Det vil si,
de fikk ingen fysiske skader, men hvor vidt hendelsen ga seg utslag i nervø
sitet og lignende i ettertid, er ukjent.
Ole Olsen Østgård fikk etterpå kr. 3.130 i erstatning.
Han fikk ikke noe forskudd. Men i Forvaltning skomitéens protokoll står
det 31. januar 1894 at han 19.7 hadde søkt om en tildeling på kr. 190 til inn
kjøp av mat. Han hadde fått kr. 100. Nå ble det bestemt at disse 100 kronene
skulle være en gave.
I 1895 ble skylden fastsatt slik for Østgård:
Gårdsnr. 128, bruksnr. 1, Østgård av skyld mark 14,19 et avtak for 20
år av mark 7,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,02.
For denne gården medførte det en reduksjon av veiskatten på kr. 2,69 for
første halvår 1893.
Jorden som ble ødelagt, ble delt i tre teiger. Totalt utgjorde det ødelagte
arealet 157,5 dekar. To teiger ble utlagt til eieren. En liten teig lå ved den
urørte jorden. En annen teig lå vest for jorden til Sundby østre ved ferge
veien. Denne teigen kaltes Hamlenteigen. Tilsammen utgjorde disse to 137,5
dekar. Av dette var 17 dekar elvebredd og sandører. I tillegg kom 17,5 dekar


----
491 RasB
----
Østgård sett fra sy døst i 1929.
Foto: Henning Anderson
elveleie. Staten fikk utlagt 20 dekar i det som ble kalt Triangelet. Dette ble
senere en del av Statsteig A.
Ole Olsen Østgård overdro gården i 1900 til sin sønn som også hette Ole
Olsen Østgård.
Ole Olsen den eldre døde i 1901.
Ole Olsen den yngre giftet seg med Marta Johannesdatter Volen. Han døde
på Østgård i 1966.
Noter:
1 Dette er et intervju med Ole Olsen Østgård gjort av Arnolf Lyngstad. Intervjuet ble trykket
i Bakketuns julehefte 1953. Her er bare gjengitt Ole Olsens opplevelser.
2 Det var Johan Gran som var på Krag før Ove Haugskott. Men han eide ikke gården. Eieren
var Anton B. Monrad. Men Johan Gran var muligens leilending der.


----
492 RasB
----
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADER VED RASET
Rundt leirsjøen lå en rekke garder som fikk skader på sin jord, men som
ikke er tatt med blant de gårdene som er behandlet hver for seg. Årsakene
kan være at skaden var så pass liten, eller at gårdene ikke ble ansett for å
være i fare.
I det etterfølgende vil de bli behandlet summarisk i rekkefolge av matrik
kelnumrene.
Fæby 23.1
Eier av Fæby var Martin Eggen. Før ulykken var han varaordfører, men
etter at ordføreren, Andreas Tessem, omkom, måtte Martin Eggen overta dette
vervet.
Fæby fikk ødelagt 408 dekar jord ved overslamming. Av dette var bare
14,3 dekar dyrket jord. Resten, 393,7 dekar, var skog. Og skogen var stort
sett olderskog.
Jordverdien før raset sto i kr. 22.500. Skaden ble vurdert til kr. 4.500,
slik at den nye verdien ble kr. 18.000.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 3.900 fra kr. 25.000 til kr.
21.100.
Skyldfastsettelsen i 1895 ga følgende resultat for Fæby:
Gårdsnr. 23, bruksnr. 1, Fæby av skyld mark 25,89 et avtak for 10 år av
mark 5,18.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,79 for første halvår 1893.
Overslammingen medførte ingen grenseforandringer for gården, og ingen
ting ble overtatt til utlegging etterpå.
Martin Eggen ble tildelt en erstatning på kr. 2.160.
En husmannsplass under gården fikk også noe skade. Husmannen der, Ole
Iversen, ble etterpå tilkjent kr. 200 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 150.
Estvoll, Fæby 23.3
Dette var en utskilt part av Fæby. Eier i 1893 var Sefanias Sevaldsen.
Denne gården fikk ødelagt et mindre stykke utmark på 19,7 dekar.
Jordverdien ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.500 til kr. 1.300.
Eiendommen forøvrig sto før ulykken i kr. 1.700. Skaden ble satt til kr.
120, slik at den nye verdien ble kr. 1.580.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:

----
493 RasB
----
Gårdsnr. 23, bruksnr. 3, Estvoll av skyld mark 1,74 et avtak for 10 år av
mark 0,23.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.
For skaden fikk Sefanias Sevaldsen kr. 290 i erstatning. Han fikk 50 kroner
i forskudd.
Holmsveet, Haug 24.5
Holmsveet var en av de mange partene gården Haug var blitt delt inn i 1783.
Senere ble Holmsveet ytterligere delt, og denne parten ble kalt Holmsveet
vestre.
Eier i 1893 var J. Skavhaug.
Heller ikke Holmsveet vestre fikk noen skade som følge av overslamming.
Derimot besto skaden i de folger elven gjorde da den var på vei inn i Kvisla.
Blant annet ble veien ødelagt.
Dette medførte ingen reduksjon av sky Iden.
Men J. Skavhaug fikk kr. 80 i erstatning. Hele beløpet ble betalt ut som
forskudd.
Hegstad 31.1
Hegstadvaldet ble ikke så lite berørt av leirmassene. Deler av dette valdet
lå nemlig nede på elvesletten.
Eier av Hegstad i 1893 var Anneus Ellefsen Hegstad.
De arealene som ble ødelagt, utgjorde en så pass stor del av jorden at det
ble foretatt fullstendige beregninger av arealene før raset.
Totalarealet var 462,3 dekar. Av dette var 257 dekar dyrket jord, 127 dekar
skog, 52,85 dekar annen udyrket mark, 21,7 dekar eng, og 3,75 dekar veier
og bebyggelse.
Arealet som ble ødelagt var på 159,5 dekar. Hele 137,8 dekar av dette var
dyrket mark. 21,7 dekar var eng.
Inne på dette området lå husmannsplassen Hegstadstuggu som ble fullsten
dig begravet. (Se under Hegstadstuggu.)
Dette medførte en avfelling av sky Iden i 1895:
Gårdsnr. 31, bruksnr. 1 Hegstad av skyld mark 18,91 et avtak for 20 år
av mark 9,45, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,51.
Det ga en reduksjon av veiskatten på kr. 3,26 for første halvår 1893.
Etterpå fikk eieren utlagt hele det ødelagte arealet. I tillegg lå 17 dekar
som elveleie.
Elven representerte en stor fare mot valdet, og det ble i tiden som fulgte
foretatt en hel del forbygninger langs denne strekningen.
Anneus Ellefsen fikk kr. 3.100 i erstatning. Han fikk kr. 500 i forskudd.
På kåret på Hegstad bodde Oline Olsdatter. Hun fikk en erstatning på

----
494 RasB
----
kr. 200. Videre ble hun foreslått en årlig livrente på kr. 200. At hun fikk
en årlig livrente, skyldtes at det ville bli vanskelig for eieren av gården å
oppfylle kårforliktelsene da så store arealer med dyrket jord gikk tapt.
En Guruanna, trolig Olsdatter, var tjener på Hegstad. Hun fikk kr. 100
i bidrag.
Nessmoen 118.2
Nessmoen var en liten eiendom som var blitt skilt ut fra Ness vestre i 1877.
Eiendomsforholdene her var noe innfløkt. Eiendommen var delt i to. Den
ene delen lå øst for Ness mellom ovenfor Leirfallaunet. Den andre delen som
ikke var sammenhengende med resten av eiendommen, lå nede på sletten,
antageligvis helt ved elven.
Eier av Nessmoen i 1893 var Johannes Roaldsen. Det var forøvrig han
som kjøpte bruket i 1877.
Etter ulykken ble arealet fastslått å ha vært tilsammen 68,05 dekar. Av dette
var 63,69 dyrket mark, 3 dekar eng, og 1,36 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 1 mark 60 øre.
Husene på gården ble overhodet ikke berørt. Til det lå de for høyt oppe
i terrenget. Derimot ble hele den biten som lå nede på elvesletten, dekket
av tykke leirlag. Dette omfattet 34,5 dekar av den dyrkede jorden. Biten på
3 dekar eng forsvant også.
Dette tilsvarte 1/2 av arealet.
Før ulykken var jorden verdsatt til kr. 1.720. Skaden tilsvarte akkurat halv
parten, kr. 860.
Eiendommen forøvrig fikk et noe mindre tap. Før skaden sto den i kr. 2.200.
Etterpå var den verd kr. 1.300, slik at tapet utgjorde kr. 900.
I erstatning fikk Johannes Roaldsen kr. 670. Han fikk 100 kroner i forskudd.
I 1895 ble skylden avfelt slik:
Gårdsnr. 118, bruksnr. 2, Nessmoen av skyld mark 1,60 et avtak for 20
år av mark 0,80, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,70.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr, 0,28 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var 37,5 dekar. 32,4 dekar ble utlagt til eieren igjen.
Dette var 5,1 dekar mindre enn hva som ble ødelagt. Jorden lå på begge sider
av Jåmtlandsveien.
Skjerdal østre 120.1
Bare mindre deler av denne eiendommen ble berørt av skredet. Husene
lå i trygg avstand fra leirflommen. Eier i 1893 var lærer Anders Balgård.
Anders Balgård kom i kraft av sin posisjon i bygden til å spille en meget vik
tig rolle i det arbeidet som måtte utføres etter raset. Han var blant annet med
lem av den utdelingskomitéen som hadde ansvaret for sydsiden av elven.
Bare 9,8 dekar eng ble overslammet.

----
495 RasB
----
I brøk ble dette beregnet til 1/33.
Dette medførte et verdifall av jorden på 150 kroner fra kr. 5.000 til
kr. 4.850.
Gården ellers gikk også ned med kr. 150 fra kr, 6.200 til kr. 6.050.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 120, bruksnr. 1, Skjørdalen østre av skyld mark 6,25 et avtak
for 20 år av mark 0,19, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,17.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Jordtapet på 9,8 dekar ble nesten i sin helhet tilbakeført til eieren. Anders
Balgård fikk utlagt 9,4 dekar. Dette var 0,4 dekar mindre enn hva han hadde
mistet. Men han fikk 0,6 dekar av den ødelagte jorden til Ness østre.
I erstatning fikk han kr. 80.
Bjørken 121.1 - Hammelen 123.1
Eier av Bjørken i 1893 var Martin Toresen. I likhet med naboen på Skjør
dal østre var Martin Bjørken en betrodd mann i bygden, og han deltok aktivt
i hjelpearbeidet etter raset.
Martin Bjørken fikk varsel om raset på en noe merkelig måte. 1 En av hans
slektninger, Ole Andersen Hagahammelen, hørte lyden fra raset. Han trodde
at det var en oppfyllelse av spådommen om at Bjørkvatnet skulle bryte gjen
nom og komme som en flodbølge ned mot Nessbygden. Han kommanderte
sin familie om å komme seg i sikkerhet. Seiv sprang han bort til husmanns
plassen Skruddu under Bjørken.
Ole Lassesen Skruddu som også hadde hørt denne spådommen om Bjørk
vatnet, la i vei sammen med Ole Andersen for å varsle på Bjørken. Kom vatnet,
ville også Bjørken bli tatt, mente de.
Men Martin Bjørken trodde ikke noe på dette, og da han hørte at den sterke
lyden kom fra motsatt retning, sprang han ut på kanten for å se. Og dermed
så han raset. De to kållene sprang imidlertid til skogs, for de var fullstendig
overbevist om at det var Bjørkvatnet som var på vei nedover. Først langt
på dag fant man dem inne i skogen, fullstendig forstyrret.
Martin Bjørken hentet ut to hester og sendte sine to sønner, Teodor som
var 17 år, og John som var 10 år, for å varsle der Martin mente faren var
størst. Teodor skulle ri til Lunden, og John skulle ri til Ness østre.
Ingen kom frem før rasbølgen hadde tatt husene.
John fortalte at han hadde kommet frem til Tjyvhaugberget ved Skjørdal
da rasbølgen tok Ness. Han snudde derfor og red tilbake.
Martin seiv dro øyeblikkelig ned til leirsjøen for å hjelpe folk som var tatt
av raset. Og blant andre fikk han familien til Ole Andersen velberget i land.
De hadde ikke rukket å komme seg unna før leirbølgen fylte huset.
I mens hadde de folkene som var igjen på Bjørken satt i gang forberedelser

----
496 RasB
----
for å hjelpe folk. Ute i badstuen ble det fyrt opp og gjort klart til vasking
av folk. Og også inne på kjøkkenet ble det satt inn et sauekar som ble benyt
tet til vasking av halvdøde mennesker.
Det var etter en tid fullt over alt. 9 - 10 mennesker ble tatt inn og vasket.
Og klær ble delt ut, for alle var bare iført nattklærne.
Martin sto på hele dagen og flere dager videre fremover. Han var som nevnt
ovenfor, en av bygdens mest betrodde menn, og han fikk ansvaret for orga
nisering av hjelpearbeidet i denne delen av bygden.
I beretningene om hva som ble iakttatt 18. mai vedrørende at elven var
leirfylt og grå, omfatter dette også et par smågutter fra Bjørken. En av gutt
ene var liten. Det var den ovenfor nevnte John. Den andre var den 17 år
gamle Teodor. Det var disse to som var nede ved elven for å prøve fiske
lykken. De skulle sette reiver eller vader. Men elven var så full av leire at
de måtte gi det opp. John fortalte at den var tykk som graut.
Martin Bjørken eide også en del av Sundbyaunet. Også denne eiendom
men kaltes Hammelen. Dette var imidlertid Sundbyhammelen. Den andre var
Hagahammelen. Ved beregningen av skaden ble ikke Bjørken og Hammelen
skilt fra hverandre, slik at det ikke er mulig å fastslå hvor mye av hver enkelt
som ble ødelagt. Men Hammelen var fullstendig dekket av tykke leirlag.
Alt i alt ble 101,4 dekar dekket. Av dette var 62 dekar dyrket jord, og 39,4
dekar var eng.
Dette utgjorde 2/11 av jorden
Jordverdien var før ulykken kr. 11.050. Skaden ble satt til kr. 2.000. Igjen
var da kr. 9.050.
Resten av eiendommen var verd 14.000. Her ble skaden taksert til kr. 2.000,
slik at det sto kr. 12.000 igjen.
Ved avfellingen i 1895 ble de to deiene vurdert hver for seg:
Gårdsnr. 121, bruksnr. 1, Bjørken av skyld mark 12,51 et avtak for 20
år av mark 2,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,05.
For Bjørken ga dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,79 for første halvår
1893.
Gårdsnr. 123, bruksnr. 1, Hammelen av skyld mark 1,21 et avtak for 20
år av mark 1,21, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,09.
For Hammelen betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første
halvår 1893.
Det tapte arealet utgjorde 101,4 dekar. Tilbakeført ble 77 dekar, altså 23,4
mindre enn det som ble ødelagt.
Martin Toresen Bjørken fikk kr. 1.500 i erstatning.
Kårkona på gården, Lorentse Johnsdatter, fikk også 100 kroner i erstat
ning. Det ble også utbetalt et forskudd på kr. 25. Videre ble hun foreslått
en årlig livrente på kr. 100.

----
497 RasB
----
Leirfallkålen østre 259.1
Dette var en av de tre partene Leirfallkålen var delt inn i. Denne parten
ble ikke berørt i noen særlig stor grad. Husene lå nøyt oppe på en bakke og
var ikke utsatt i det hele tatt.
Eier av gården i 1893 var Mikal Pedersen. I likhet med flere andre i dette
nabolaget kom Mikal Kålen til å spille en viktig rolle i administrasjonen av
hva som skjedde i de nærmeste dagene etter raset.
15,7 dekar areal ble ødelagt. 3,9 dekar var dyrket jord. 11,8 dekar var
skog og havning.
Dette tilsvarte 1/14 av gården.
Verdifallet av jorden ble kr. 200 fra kr. 2.800 til kr. 2.600.
Eiendommen forøvrig fikk et tilsvarende verdifall fra kr. 4.500 til kr. 4.300.
Sky Iden ble avfelt på følgende måte i 1895:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 1, Leirfallkålen østre av skyld mark 3,13 et avtak
for 20 år av mark 0,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.
Denne skaden ga ikke grunnlag for større erstatningsutbetaling enn kr. 150
til Mikal Pedersen Kålen.
Av det ødelagte området på 15,7 dekar ble 15 dekar tilbakeført til gården.
Dette var 0,7 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
Leirfallkålen mellom 259.2
Som navnet sier var dette den midterste av de tre partene Leirfallkålen var
delt inn i. På denne lå husene lavere enn Leirfallkålen østre, men ikke så
lavt at leirmassene nådde opp til dem. Det var dog ikke tale om så veldig
mange metrene i avstand.
Eier i 1893 var kirkesanger og lærer Erik Larssen.
Også Erik Larsen ble en meget benyttet mann i arbeidet etter raset. Han
ble etter tillatelse fra skoledirektøren tatt ut av sin jobb som lærer og brukt
til å administrere hjelpearbeidet på sydsiden av elven.
5,9 dekar dyrket jord, 3,9 dekar eng og 5,9 dekar skog og havning, tilsam
men 15,7 dekar, ble dekket av leire.
I og med at gården bare var av beskjeden størrelse, utgjorde dette 1/5 av
arealet.
Jordverdien hadde før raset vært kr. 1.650. Tilsvarende kr. 330 gikk tapt,
slik at det ble igjen jord til en verdi av kr. 1.320.
Eiendommen forøvrig ble gitt et verditap av kr. 350 slik at den gikk ned
fra kr. 2.200 til kr. 1.850.
Erik Larsen fikk kr. 180 i erstatning for sitt tap.
Skylden ble avfelt i 1895 slik:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 2, Leirfallkålen mellom av skyld mark 1,94 et av-

----
498 RasB
----
tak for 20 år av mark 0,39, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,34.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,13 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble utlagt i sammenheng med det som var igjen til
eieren. Det tapte arealet var 15,7 dekar. Det tilbakeførte var på 15 dekar,
altså 0,7 dekar mindre.
Leirfall østre 260.1
Bare mindre deler av dette valdet nådde ned til elvesletten. Følgelig ble
skadene bare begrenset.
Eiere av Leirfall østre i 1893 var Sefanias og Gustav Ellingsønner. Begge
disse utmerket seg i redningsarbeidet på en slik måte at de ble tildelt rednings
medaljen for sin innsats. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Gården mistet et areal på 25,6 dekar. Av dette var 20,7 dekar dyrket jord
og 4,9 dekar eng.
I brøk ble dette beregnet til 1/19 av arealet.
Før raset hadde jordverdien vært kr. 8.200. Tapet ble satt til kr. 915. Den
nye verdien ble således kr. 7.285.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 10.200. Den ble satt ned med kr. 950 til
kr. 9.250.
Sefanias og Gustav fikk kr. 480 i erstatning.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 260, bruksnr. 1, Leirfall østre av skyld mark 11,90 et avtak for
20 år av mark 1,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,20.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,46 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden på 25,6 dekar ble med unntak av 2,1 dekar, altså 23,5
dekar, utlagt til eierne sammenhengende med resten av jorden.
Leirfall vestre 261.1
Leirfall vestre hadde et noe større areal nede på elvesletten. Deriblant hadde
den to husmannsplasser der. Disse het begge to Brugjerdet. Begge ble øde
lagt. (Se under Brugjerdet I og Brugjerdet II.) Jorden som ble ødelagt, til
hørte imidlertid Leirfall vestre.
Eier av gården i 1893 var Peder Ellingsen.
Arealet som gikk med var 104,3 dekar. Av dette var 68,9 dekar dyrket
jord, 15,7 dekar eng og 19,7 dekar skog og havning.
Dette tilsvarte 1/4 av jorden.
Denne skaden førte til et verditap av jorden på kr. 3.200 fra kr. 12.800
til kr. 9.600.
Eiendommen forøvrig falt også med kr. 3.200 fra kr. 16.000 til kr. 12.800.
For tapet fikk Peter Ellingsen kr. 1.600 i erstatning.
Som følge av dette ble skylden redusert slik i 1895:

----
499 RasB
----
Gårdsnr. 261, bruksnr. 1, Leirfall vestre av skyld mark 18,77 et avtak for
20 år av mark 4,69, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,19.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,62 for første halvår 1893.
Jorden ble tilbakeført i to teiger til eieren. Disse lå sammenhengende med
det som ikke var blitt ødelagt. Totalt ble 104,3 dekar dekket av leirmassene.
Utlagt ble 95 dekar, altså 9,3 dekar mindre enn det tapte.
Vinne 262.1
I likhet med de andre gårdene oppe på denne terrassen var Vinne aldri ut
satt seiv om ryktene, da de florerte som verst, ville ha det til at elven kom
til å grave ut hele terrassen.
Eier av Vinne var Olaus Ellingsen. Han og hans to brødre på Leirfall østre
deltok med livet som innsats i redningsarbeidet. For dette ble alle tre tildelt
redningsmedaljen. (Se under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Bare en mindre del av gården lå nede på elvesletten. Tilsammen ble 54,1
dekar overslammet av leire. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 24,6 dekar
var eng.
1/8 av jorden gikk med.
Jordverdien var før raset kr. 8.650. Tapet ble satt til kr. 1.080. Igjen sto
det da kr. 7.570.
Verditapet forøvrig ble satt til kr. 1.100. Dermed sank verdien fra kr. 11.500
til kr. 10.400.
Olaus Vinne fikk kr. 650 i erstatning.
Skylden fikk følgende forandring i 1895:
Gårdsnr. 262, bruksnr. 1, Vinne av skyld mark 12,22 et avtak for 20 år
av mark 1,53, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,53 for første halvår 1893.
Av den skadede jorden på 54,1 dekar ble 49,5 dekar utlagt til gården. Dette
var 4,6 dekar mindre enn det som ble ødelagt.
By nordre østre 264.2
Peder Tomassen var eier av denne gården.
Den fikk bare beskjedne skader nede ved elven. 2 dekar dyrket jord og
4,9 dekar skog og havning, tilsammen 5,9 dekar, ble tildekket av et tynt leirlag.
Dette tilsvarte bare 1/50 av jorden.
Tapet av jorden ble satt til kr. 110. Før raset hadde jorden stått i kr. 5.325.
Nå ble den satt ned til kr. 5.215.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 100 fra kr. 6.500 til kr. 6.400.
For dette tapet fikk Peder Tomassen By kr. 80 i erstatning.
Skylden ble forandret slik i 1895:
Gårdsnr. 264, bruksnr. 2, By nordre østre av skyld mark 7,41 et avtak
Verdalsboka - 32

----
500 RasB
----
for 5 år av mark 0,66, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,65.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,23 for første halvår 1893.
Her var det aldri tale om at jorden skulle under statlig forvaltning.
Voll 264.3
Voll var en liten eiendom som var blitt utskilt fra By nordre østre i 1880.
Eier var Laurits Kristian Larsen.
Eiendommen lå slik til at den ble berørt av leiren.
Skaden omfattet 19,7 dekar hvorav 7,9 dekar var dyrket jord, og 11,8 dekar
var skog og havning.
Dette tilsvarte 3/11 av jorden
Jorden var før dette verdt kr. 1.100. Nå ble den satt til kr. 800, slik at
tapet ble kr. 300.
Forøvrig fikk eiendommen en verdireduksjon av kr. 150 fra kr. 1.700 til
kr. 1.550.
Erstatningsbeløpet ble satt til kr. 280. Av dette ble kr. 140 betalt ut som
forskudd.
Seiv om dette bare var en liten eiendom, var den skyldsatt, og dermed ble
den gitt ny vurdering i 1895:
Gårdsnr. 264, bruksnr. 3, Voll av skyld mark 0,76 et avtak for 10 år av
mark 0,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Jorden ble aldri satt under Statens forvaltning.
By søndre 265.1
By søndre nådde ned til elven langt nord på valdet. Dermed ble gården
så vidt det var berørt av raset. Men skaden var ikke omfattende, og jorden
ble ikke vurdert lagt under Staten.
Eieren av gården var i 1893 Martin Fredrik Georgsen By. Han deltok for
øvrig i redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.)
Skaden på jorden omfattet 49,2 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyrket jord.
Resten, 29,5 dekar, var skog og havning.
Dette utgjorde 1/7 av gardens jord.
Jorden ble satt ned i verdi med kr. 1.020 fra kr. 7.100 til kr. 6.080.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 700 fra kr. 9.000 til kr. 8.300.
Martin By skrev i anledning erstatningene som skulle deles ut følgende
brev til Velferdskomitéen: 2
Til Velferdskomitéen Verdalen
Da jeg har brakt i erfaring at alle dem som har lidt tap av jord ved jord
skredet, de største med de minste. 3 Vil jeg også ikke unnlate å oppgi en
del som har forvoldt meg skade hvilket jeg fra først av ikke hadde tenkt.

----
501 RasB
----
Arealet kan jeg ikke vite så nøye da jeg har en del jord på den andre siden
av elven som grenser mot Fæby, og som var bevokset med skog. Like
ledes er det ca. en 3 mål på søndre siden av elven som er overflødd av
leire, men som er slåtteland. Det hele antar jeg er mellom 20 og 30 mål.
By i Verdalen 29. juni 1893.
Martin Fr. Bye
På baksiden er det gjort følgende tilføy eise:
Jeg hadde nær glemt å anføre den risiko jeg har med krøtterne nede
ved elven. Forleden dag kom en ku ut på leiret og ble liggende nedi. Hadde
det ikke vært folk å samle i all hast, så hadde jeg mistet den på øyeblikket.
Martin F. Bye
Martin Georgsen By fikk kr. 460 i erstatning. Han fikk 200 kroner i
forskudd.
Sky Iden ble forandret på følgende vis i 1895:
Gårdsnr. 265, bruksnr. 1, By søndre av skyld mark 12,19 et avtak for 10
år av mark 1,74, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,60 for første halvår 1893.
Storøra, By søndre 264.4
Som navnet indikerer, lå denne eiendommen helt nede ved elven. Den ble
utskilt som egen eiendom i 1888. Eier i 1893 var Elias Eliassen.
Eiendommen var i utgangspunktet liten, og seiv om arealet som ble berørt,
bare omfattet 44,3 dekar, utgjorde dette 1/3 av jorden. 5,9 dekar var dyrket
jord, 8,9 dekar var eng, og 29,5 dekar var skog og havning.
Elias Eliassen fikk kr. 650 i erstatning. Av dette fikk han som forskudd
kr. 150.
Skylden ble forandret slik i 1895:
Gårdsnr. 265, bruksnr. 4, Storøra av skyld mark 0,64 et avtak for 10 år
av mark 0,21.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,07 for første halvår 1893.
Heller ikke her var det aktuelt å legge noe under Statens forvaltning.
Noter:
1 Opplysninger ved Åse Røstad.
Språket er modernisert.
" Her mangler en setning i brevet.

----
502
----


----
503 RasB
----
GARDER - BRUK - PLASSER
SOM FIKK SKADE
VED VUKUSJØE
AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 138.2
Bruket
Auskinnesset var en husmannsplass under Reppe. I 1886 ble husmanns
plassen solgt til Bernt Bårdsen. Selger var da Elling Jeremiassen Reppe. Dette
bruket lå på sydsiden av elven.
At Auskinnesset hørte inn under Reppe, hadde sammenheng med at Nils
Jonsen Reppe eide både Reppe og Auskin østre. I 1841 solgte han Auskin
østre, men han holdt unna en bit som ble kalt Auskin østre nedre. Og den
ble for ettertiden ført sammen med Reppe. 1
Men dette forholdet har ført til at eiendommen enkelte ganger er oppført
under Auskin, mens den i andre sammenhenger kan være ført under Reppe.
I folketellingen 1891 står den oppført som Auskinvald, seiv om den altså var
frasolgt på det tidspunktet. Og i de oppgåvene som ble samlet inn til bruk
for Verdalskomitéen etter raset, står den oppført under Reppe. Derimot er
den gitt matrikkelnummer som Auskin østre, nemlig 138, i de offisielle liste
ne etter raset.
Etter som dette tidligere hadde vært en husmannsplass, var ikke arealet
stort. Så vidt det har vært mulig å fastslå, var den dyrkede jorden 21,7 mål
før ulykken. Hvorvidt det fantes mindre udyrkede områder i tillegg, er ukjent.
Matrikkelskylden var 0 mark 35 øre.
Utsæden i 1890 var 0,3 hektoliter bygg, 1,4 hektoliter havre og 2,8 hekto
liter poteter.
Pr. 1. januar 1891 fantes det 1 ku, 4 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns på bruket.
Folket
Som nevnt ovenfor, kjøpte Bernt Bårdsen eiendommen i 1886. Han var
sønn på plassen, og i folketellingen i 1891 står hans far, Bård Jakobsen, opp
ført som hovedperson.
Dagen før raset reiste Bernt og hans kone Oline Halvorsdatter derfrå. De
skulle til Amerika. Det fortelles at båten som gikk fra Trondheim, ikke hadde
kommet ut fjorden da de ombord fikk telegrafisk beskjed om ulykken i Verdal.

----
504 RasB
----
Da bruket måtte evakueres fordi Vukusjøen dannet seg, bodde følgende
per soner der:
- Bård Jakobsen, kårmann, 67 år
- Lisa Henriksdatter, kone, 67 år
Bernts kone Oline Halvorsdatter var datter av Halvor Olsen og Ingeborg
anna Eskildsdatter fra Kvernmannsstuggu på Hofstadvald i Leksdalen.
Bård Jakobsen er oppført som huseier under Auskin. I 1875 bodde Bård
og hans familie på Halsetbakken, en husmannsplass under Halset. Han må
således ha flyttet til Auskinesset mellom 1875 og 1891.
Hans foreldre var ungkar Jakob Pedersen og pike Guru Bårdsdatter Øren.
Lisa Henriksdatters foreldre var Henrik Jensen Hagavald og Ingeborg
Larsdatter.
Hva som skjedde
Man fikk tid til å flytte ut før husene ble tatt av vannet. Hverken menne
sker eller dyr ble skadet. Trolig ble også mesteparten av inventaret berget.
Men husene fløt opp og drev nordover hvor de til slutt strandet ved Elverum
på motsatt side av Vukusjøen.
Det er ikke kjent hvorvidt husene ble bygget opp igjen da Vukusjøen var
tømt første gang. I så fall fikk de samme behandling da Vukusjøen dannet
seg på nytt etter 6. september 1893.
Skadene på jorden besto i at den hadde fått et tykt lag av leirslam. Dette
var sedimenter i Vukusjøen. Hærfossens gjennombrudd kom nemlig knapt
en uke etter at den ble dannet for andre gang. Og løsmassene fra Helgåas
gravinger etter gjennombruddet ble avsatt i Vukusjøen.
Arealet som ble ødelagt var på 21,7 dekar dyrket jord. Jordtapet ble satt
til 800 kroner hvilket tilsvarte hele eiendommen.
Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 400. Og da den
før ulykken hadde hatt en verdi av kr. 800, ble den etterpå satt til kr. 400.
Etterpå
Bernt Bårdsen solgte Auskinnesset til Johan Bårdsen Løvlund i 1893. Dette
skjedde sannsynligvis før han dro til Amerika.
Bernt fikk en erstatning på kr. 300. Dette tilsvarte rimeligvis tapet av huset.
At han ikke fikk mer, hadde vel sammenheng med at han hadde solgt jorden
i 1893.
Bård Jakobsen, hans far, fikk faktisk en større erstatning. Han fikk 420
kroner. Som forskudd hadde han fått utbetalt kr. 50 uten at det er oppgitt
til hvilket formål. Men etter all sannsynlighet var det penger han trengte til
livets opphold.

----
505 RasB
----
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 138, bruksnr. 2 Auskinnesset søndre av skyld mark 0,35 et avtak
for 10 år av mark 0,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 0.10.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,12 for første halvår 1893.
11900 bodde Bård Jakobsen og hans kone Lisa Henriksdatter på en bygslet
plass under Stuskin. Stedet kaltes Stuskinsveet.
Begge døde på Stuskinsveet, Lisa først i 1902, og Bård i 1903.
Bernt og Oline døde begge to i Amerika.
Note:
1 Se mer om dette i Verdalsboka IV s. 551 f og s. 620 f.

----
506 RasB
----
Dette var en liten plass som lå under Auskin vestre. Plassen lå lavt, ikke
langt fra kanten av elvemelen vest for gården. Det ble også brukt andre navn
om den. I 1865 kaltes den Vassvikvoll. I 1875 ble den kalt Melen.
I 1891 var utsæden 0,2 hektoliter bygg, 0,2 hektoliter havre og 3 hekto
liter poteter.
Pr. 1. januar samme år fantes det 1 ku, 2 sauer og 5 høns på plassen.
Da Vukusjøen ble dannet, hadde de visstnok ikke husdyr.
Folket
I 1891 var det ikke færre enn 7 mennesker på plassen. Plassmannen, Ole
Olsen, døde samme år. Og de fleste av de andre beboerne flyttet ut.
Så vidt det har vært mulig å fastslå, bodde disse to der i 1893:
- Serianna Pedersdatter, enke, inderst, 59 år
- Anneus Olaussen, pleiesønn, 25 år
Serianna Pedersdatter var fra Jermstad. Hennes foreldre var Peder Olsen
og Anne Ulriksdatter Jermstad. Hun kalles inderst i 1893.
Pleiesønnen Anneus Olaussens foreldre var ungkar Olaus Pedersen Jerm
stad og Jonetta Eriksdatter Arstadvald.
Hva som hendte
Her er mye uklart. Det er en viss mulighet for at vannet i den første Vuku
sjøen bare så vidt berørte plasshusene. Derimot sto det nok høyt oppover vegg
ene under den andre Vukusjøen.
De var aldri i livsfare, og sannsynligvis klarte de å redde ut det som var
av løsøre før vannet nådde opp til hu sene.
Da Hærfossens gjennombrudd fant sted noen dager etter at Vukusjøen hadde
dannet seg for andre gang, ble det avsatt store mengder leire i bunnen av
sjøen. Det var dette som forårsaket de egentlige ødeleggelsene av jorden.
Skadene på jorden ble regnet sammen med jordskaden på Auskin vestre.
Etterpå
Serianna Pedersdatter ble tildelt en erstatning på kr. 250. Av dette fikk hun
kr. 50 i forskudd. I listene er hun oppført som boende på Auskin østre på

----
507 RasB
----
det tidspunktet. Muligens var husene i en slik forfatning at de ikke lenger
var beboelige.
Senere flyttet Serianna til Stuskin hvor hun bodde sammen med fostersønnen
Anneus Olaussen på et forpaktet jordstykke i 1900.
Han ble ikke tildelt noen erstatning.
Han giftet seg to ganger. Han første kone var Julie Berntine Johansdatter
fra Revhaugen under Sundby. Da hun døde, giftet han seg med hennes søster
Laura Johansdatter.
Anneus var jernbanearbeider. Han flyttet en del. En tid bodde han i Sverige.
Han bodde også på Stuskin, Bjørgåsen, i Kjerstistuggu og på Øra. Han døde
visstnok før krigen.

----
508 RasB
----
Storøra var den landtangen som ble dannet ved at elven gjorde en sving
mot nord mot Reppesmelen. Den ble så tvunget mot syd igjen av Volgavlen.
Den smale tangen som på den måten ble dannet, tilhørte både Reppe og
Auskin.
Her ute lå det tidligere flere husmannsplasser. 11893 var det bare en igjen.
Dessuten var det en tidligere husmannsplass som hadde hørt under Reppe,
som nå var selvstendig bruk. Men den andre, den som hørte under Auskin,
var fremdeles husmannsplass.
Plassen ser ut til å ha vært forholdsvis liten. Og stedet der den lå, lå også
svært utsatt til. Det var ikke mye som skulle til, før elven gikk over sine bred
der her.
I 1890 var utsæden 0,15 hektoliter bygg, 0,5 hektoliter havre og 2 hektoli
ter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 3 sauer på plassen.
Folket
I 1893 bodde bare to mennesker på plassen. De var
- Anders Olsen, husmann med jord, 88 år
- Anne Martha, datter, 46 år
Anders Olsen som forøvrig kalles Anders Storøren i de offisielle listene,
var på Storøra allerede før 1865. Han var enkemann i 1893. Hans kone het
Magnhild Nilsdatter.
Anders' foreldre var Ole Olsen Stene søndre og Beret Andersdatter Arstad.
Anne Marta var enke. Hun hadde vært gift med Elling Olsen Melbyvald.
I 1875 var hun tjenestejente på Reppe.
Hva som skjedde
I likhet med alle plassene og gårdene som ble tatt av Vukusjøen, klarte
folk å flytte ut med husdyr og mesteparten av sitt innbo. Hverken mennesker
eller dyr kom til skade.
Videre opplevde alle det samme på nytt da Vukusjøen dannet seg igjen et
ter raset 6. september. Sjøen ble da en god del større og dypere enn første
gang. Og mens den bare hadde vært der i noen uker etter raset 19. mai, ble

----
509 RasB
----
den nå liggende til over vinteren. Det var først i vårløsningen at elven klarte
å bryte seg gjennom barrieren.
Dermed ble bebyggelsen der sjøen lå, rammet to ganger. Og det var ikke
så lite skade som ble gjort på husene. I noen tilfeller ble de liggende i ro
på murene. Dette var helst der hvor det var tung takstein på tåkene. Men
de lettere husene, og det gjaldt først og fremst husmannsplassene og uthus
ene, fløt som regel av murene og drev avsted. Disse havnet ofte langt unna
der de hadde stått.
Da vannet kom bort ut på våren i 1894, var det uråd å gjøre noe det første
året. Som følge av at Hærfossens gjennombrudd fant sted straks etter siste
gang Vukusjøen hadde dannet seg, var det blitt avsatt store mengder løsmasse
i form av fin leire over alt som hadde vært sjøbunn.
Jorden som ble ødelagt på denne plassen, ble imidlertid ikke beregnet for
seg. Den tilhørte nemlig Auskin vestre, og skaden ble regnet sammen med
annen skade på Auskin vestres jord.
Etterpå
Anders fikk en erstatningssum på kr. 530. Til å begynne med var det fore
slått kr. 480, men dette ble altså forhøyet. Han fikk også utbetalt et forskudd
på kr. 190. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk forskuddet.
Hans datter Anne Martha er ikke oppført blant dem som fikk erstatning.
Plassen ble ikke bygget opp igjen. Dette hadde trolig sammenheng med
at bare kort tid etterpå begynte man å grave Bollgårdskanalen. Den skar igjen
nom begge nessene som ble dannet av de store svingene elven gjorde under
Kvelstadmelen og Reppesmelen. Man f ryktet nemlig for at elven skulle udø
se nye skred i disse melene, og derfor ble løpet rettet ut. Men derved ble
stedet hvor Storøraplassen hadde ligget, gjennomgravet.
Anders Olsen Storøra levde en tid etter dette. Han døde på Auskinvald som
husmann i 1898.
Hans datter Anne Martha er i 1900 oppført som arbeiderske på Auskin
vestre. Hun giftet seg visstnok ikke på nytt.

----
510 RasB
----
Bollgården vestre ligger på sydsiden av elven like syd øst for Volengård
ene. Merkelig nok ligger ikke Bollgården vestre som nabo til Bollgården østre.
Kvelstad ligger mellom dem.
Dette har sin forklaring i at det vatnet som lå der Jøssåsdalen er i dag, og
som trolig het Steinsvatnet, ble tømt en gang i senmiddelalderen. Tømmin
gen skjedde sannsynligvis gjennom det samme bekkeløpet som tidligere hadde
drenert vatnet. Men kanskje fordi bekken hadde erodert seg bakover til den
nådde inn til vatnet, økte vannmengden i bekken og følgelig erosjonsevnen.
Dermed oppsto en dyp dal, og dette medførte at Kvelstad måtte flyttes ned
på elvesletten.
Og Steinsvatnet ble mindre og mindre, helt til det en gang var helt tømt.
Dette gikk forholdsvis fort seiv om det sannsynligvis ikke var tale om noen
katastrofesituasjon.
Kvelstads nye plassering var utenfor den nye dalåpningen, og følgelig ble
gården liggende mellom Bollgården østre og Bollgården vestre.
Elvesletten kalles i dag Bollgårdssletten. Opprinnelige het den Ness-sletten.
Det lå bare en gard på sletten i førkristen tid, og det var Ness. Det var med
andre ord to Nessgårder i Verdal. I kristen middelalder ble Ness delt, og vi
fikk blant annet Østnes og Mønnes. Mønnes betyr egentlig Midt Ness. Den
vestligste het trolig Vestness, men den ble ytterligere delt i Slapgård og Boll
gård, og navnet forsvant.
Bollgården ble så delt i en østre og en vestre gard.
At det i 1520 bare var en Bollgård, er trolig symptomatisk for forholdene
i senmiddelalderen. Aldri noen gang i middelalderen var tallet på garder så
lavt som akkurat i 1520. Dette skyldtes nedgangstidens virkninger og at folke
tallet var blitt redusert voldsomt av Svartedauen og de mange pestene som
fulgte etter den. Men det kan også ha vært en følge av hva som skjedde da
Steinsvatnet ble tømt og Kvelstad flyttet.
I 1893 var Bollgården vestre nesten avskåret fra de andre gårdene på sletten
av elven. Den gikk i en stor sving helt inn i terrassefoten på sydsiden mellom
Kvelstad og Bollgården vestre. Til gjengjeld gjorde elven like etterpå en like
stor sving mot nord hvor den gikk inn i Reppesmelen like øst for Volgavlen.
På det vestligste nesset hadde Bollgården vestre noe jord. Her hadde imid

----
511 RasB
----
lertid også Auskin jord. Det østligste nesset tilhørte også Auskin. Dette viser
at elven må ha forandret seg mye siden middelalderen.
Elven dannet stort sett grensen mot nord
og øst, bortsett da fra den biten av Auskin
som lå nord for Bollgården på det omtalte
nesset. Dette nesset kaltes forøvrig Stor
øra. Mot syd lå den bratte terrasseskrånin
gen opp mot Kvello. Mot vest nådde
Oppem ned til elven.
Husene på gården lå helt nede på elve
sletten omtrent rett over elven for Volen
gårdene.
Valdet var større enn det som ble øde
lagt av Vukusjøen. Men det ble etterpå
bare gjort beregninger av det som lå nede
på sletten og ble oversvømmet av vann.
Følgelig vet vi ikke den fulle størrelsen av
gården i 1893.
Matrikkelskylden var 12 mark 07 øre
Bollgården vestre finnes av en eller Ole Petersen Bollgård (Balgård).
annen grunn ikke i de listene som ble laget
etter Verdalsraset med opplysninger om utsæden og husdyrene
Folket
Gården ble solgt ved auksjon i 1890 til Martin Johannessen (Hansen) Brenn
mo, men han bodde på Brennmoen i Sul da tellingen ble opptatt i 1891.
Martin Johannessen solgte så gården i 1891 til Ole Petersen Tromsdal.
Da gården måtte fraflyttes i mai 1893 bodde fire mennesker der. Disse var:
- Ole Petersen, gårdbruker, 30 år
- Elen Bergitta Hansdatter, kone, 35 år
- Harald Marius, sønn, 1 år
- Severin Anneussen, sønn, 11 år
- en tjener
I de offisielle listene heter det at de hadde to barn. Det er forsåvidt riktig
da Severin Anneussen var sønn av Elen Bergitta med Anneus Olsen.
Ole var sønn av Peter Olsen Tromsdalen og Liva Jakobsdatter.
Elen Bergitte var fra Brennmoen i Sul. Hennes foreldre het Hans Eriksen
og Maria Pedersdatter. Hun var halvsøster av den forrige eieren av Bollgår
den vestre.


----
512 RasB
----
Hva som skjedde
I likhet med beboerne av Volengårdene på den motsatte siden av elven,
fikk også denne familien noen timers varsel før husene måtte være tømt.
Elen Bergitte Hansdatter
Bollgård.
Men husene fikk stor skade av vannet.
Det som skjedde var følgende: 1
Husene på gården fløt opp og drev sam
men slik at de ble stående i en klynge. Det
innboet de ikke klarte å få ut før vannet
i sjøen nådde gården, ble berget ut gjen
nom lofts vinduene.
Etter som det ikke var strøm i vannet,
drev ikke husene avsted. Og da vannet i
Vukusjøen senket seg ut på sommeren,
kunne man begynne å arbeide med dem.
De ble da revet og bygget opp igjen på den
opprinnelige plassen. Og folkene flyttet
inn igjen.
Men så kom det nye raset 6. september,
og Vukusjøen ble enda større enn den
hadde vært etter det store raset. Bare top
pene av de høyeste trærne ved gården
stakk opp over vannflaten. Husene bort
sett fra stuelåna, fløt av murene, og denne
gangen drev de avgarde. Stuelåna ble hengende fast i grunnmuren. Stallen
fløt helt til ovenfor Volgavlen ved Elverum. Mastua drev bort til Volen og
stanset mot en stor rogn der. Da vannet omsider sank igjen utpå våren 1894,
tredde dette huset seg nedover treet slik at det stakk opp gjennom taket.
Da sjøen var tømt, ble husene samlet sammen og satt opp igjen. Men denne
gang valgte man en høyere avsats i terrenget, nemlig der gården står i dag.
Bollgården vestre ble således satt opp to ganger.
Ingen av dy rene kom til skade.
Men 197 dekar jord ble satt under vann. Denne jorden var fullstendig dek
ket av leirmasse og mo i flere desimeters dybde da vannet forsvant. I sep
tember 1893 kom nemlig Hærfossens gjennombrudd, og denne vinteren var
elven ekstremt leirførende på grunn av erosjonen i Helgådalen. I Vukusjøen
var det stillestående vann, og følgelig ble leiren avsatt i denne sjøen. Av are
alet som ble ødelagt på Bollgården vestre, var 147,8 dekar dyrket jord. Re
sten, 49,2 dekar, var skog og havning.
Dette tilsvarte 9/11 av jorden.
Jordverdien hadde vært 7.000 kroner før raset. Nå var den 1.275 kroner.
Jordverdien sank altså med 5.725 kroner.


----
513 RasB
----
Bollgården vestre sett fra sydøst i 1927.
Foto: O. Snekkermo.
Resten av gården hadde stått i 8.500 kroner før ulykken. Tapet ble satt til
5.250 kroner, slik at den nye verdien ble 3.250 kroner.
Det var vanskelig å pløye i dette jordlaget, slik at man måtte bruke ploger
som skar dypere enn de vanlige plogene, og fremdeles var det bare så vidt
at man enkelte steder nådde ned på den gamle matjorden.
Og det fortelles at inntil man fikk det til å vokse på området, var det sterkt
utsatt for leirflukt. Når det var tørr østenvind, sto leirrokket så tett at det
ikke var mulig å se til Landfall.
Etterpå
Ole såtte, som nevnt ovenfor, husene i stand da Vukusjøen ble tømt første
gang. I Velferdskomitéens protokoll 19. juli står det at han søkte om kr. 500
i forskudd til å gjøre dette arbeidet. Der står det at husene «i større eller mindre
Grad blev beskadigede ved Flommen paa hans Gaard vestre Balgaard i Vuku».
Han ble bevilget 300 kroner til dette som gave.
Dette forslo ikke mye da Vukusjøen dannet seg på nytt 6. september og
alt måtte gjøres om igjen.
Han fikk et forskudd av erstatningsbeløpet på kr. 1615,39. Dette skulle
brukes til flytting av husene. Kr. 15,39 var til dekning av hans gjeld til Ver
dalens Meieris landhandel på Stiklestad. Hele erstatningsbeløpet for ham ble
kr. 6.000.
For å avhjelpe de problematiske forhold Verdalselven skapte, ble den så
rettet ut etter at sjøen var tømt. Det nye løpet fikk navnet Bollgårdskanalen.
Dette førte blant annet til at noe av jorden ble liggende på nordsiden av elven.


----
514 RasB
----
På Bollgård vestre. Personer merket med * var ikkefødt i 1893. Foran: Ole
Petersen Bollgård, Elen Bergitte Hansdatter. Bak fra v.: Harald Marius,
Olav*, Evald*, Ole O. *
Gården fikk forandret skylden i 1895:
Gårdsnr. 256, bruksnr. 1, Bollgård vestre av skyld mark 12,07 et avtak
for 5 år av mark 9,88, deretter for 5 år et avtak av mark 7,07, og derpå for
bestandig et avtak av mark 5,07.
Dette medførte en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,41 for første halvår
1893.


----
515 RasB
----
I 1900 var Ole Petersen og Elen Bergitta Hansdatter på Bollgården. Både
Harald Marius, Severin Anneussen samt tre brødre som var født etterpå, bodde
sammen med foreldrene.
Ole døde på Bollgården i 1933, og Elen Bergitta døde på samme sted i 1939.
Harald Marius var postekspeditør i Vuku. Han var gift med Anna Oline
Hallager. Han døde i 1959.
Severin Anneussen ble gift med Hanna Slapgård. Han utvandret til Amerika
i 1907. Hun fulgte etter i 1909.
Note:
1 Dette er gjengitt etter beskrivelsen gitt av Einar Musum i Verdalsboka V s. 577 f.
Verdalsboka - 33

----
516 RasB
----
Kroksteinen var en tidligere husmannsplass. Den ble skilt ut fra Bollgår
den østre og solgt så sent som i 1891. Eier av Bollgården østre var da Vuku
kirke, og det var Vuku kirkeverge som utstedte skjøtet. Kjøper var Jon Kristian
Ellingsen som før hadde vært husmann på Kroksteinen.
Av en eller annen merkelig grunn lå denne delen av Bollgården østres vald
vest for Bollgården vestre. Det lå som en smal stripe fra syd mot nord og
nådde helt ned til elven. Valdet var ikke stort.
Matrikkel sky Iden var 0 mark 64 øre.
I 1890 var utsæden 0,3 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 2 hektoliter
poteter. Dessuten ble det brukt 0,1 ar til andre rotfrukter.
1. januar 1891 hadde de 2 kyr, 4 sauer, 1 gris og 5 høns på bruket.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 14,8 dekar dyrket jord og 2
dekar eng, til sammen 16,8 dekar.
Folket
Som nevnt ovenfor, var John Kristian Ellingsen bosatt som husmann på
Kroksteinen før han kjøpte stedet.
Da Vukusjøen ble dannet, bodde følgende personer på bruket:
- John Ellingsen Kroksteinen, selveier, gift, 32 år
- Sigrid Johnsdatter, kone, 27 år
- Elling Ingebrigtsen, inderst, 62 år
- Kirsti Andersdatter, kone, 60 år
- Einar Kristian Olsen, pleiebarn, 6 år
- Mali Peder sdatter, kårkone, 70 år
John Ellingsen var sønn av Elling Ingebrigtsen og Kirsti Ander sdatter. I
1875 var hans foreldre på husmannsplassen Kveldstadlien, men mellom 1875
og 1891 kom de til Kroksteinen.
Sigrid Johnsdatter var fra Selbu. Hennes far het John Stokke, og hennes
mor var pike Marit Kulset.
Elling Ingebrigtsens foreldre var Ingebrikt Eliassen Haugslien og Karen
Torfinnsdatter.
Kirsti Andersdatters foreldre var Anders Olsen og Ingeborg Arntsdatter Øst
nesvald.

----
517 RasB
----
Fostersønnen Einar Olsen var dattersønn av Elling. Hans foreldre het Ole
Henriksen Reppesaunet og Oline Ellingsdatter Kroksteinen.
Mali Pedersdatter var enke. Hun og hennes mann, Lars Olsen, hadde vært
plassfolk på Kroksteinen før. Derfor var hun kårenke. Mali var fra Singsås.
Hva som skjedde
Heller ikke for folkene på Kroksteinen kom flommen helt plutselig. Men
så veldig mange timene hadde de ikke på seg. Kroksteinen lå på den laveste
elvesletten, og det kan ikke ha gått så veldig lang tid før vannet sto opp til
husene.
Men hverken mennesker eller dyr
kom til skade. Hvor vidt de klarte å
redde innboet, er ukjent, men trolig
fikk de med seg det meste. Husene ble
stående under vann og fikk store
skader.
Etter at Vukusjøen hadde tømt seg et
ter noen uker, ble husene gjort i stand
igjen, og folket flyttet tilbake. Men 6.
september kom det siste store etter -
skredet, og denne gang ble demningen
flere meter høyere.
Heller ikke denne gang ble det noen
skader på mennesker eller dyr, men
skaden på husene var store. Og noen
avling ble det ikke i 1893 for flommen
kom slik at alt ble ødelagt.
Den nye flommen medførte en annen
og mer varig skade på jorden. Mens
den første Vukusjøen ikke hadde gjort
annen skade på jorden enn at den hadde
John Ellingsen Kroksteinen og
Sigrid Johnsdatter.
stått under vann en tid, skjedde det verre ting nå. 12. september fant Hærfos
sens gjennombrudd sted. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men
gjennombruddet førte til at elven i Helgådalen nå fritt fikk grave i leirgrunn,
og den ble veldig leirførende. Disse leirmassene avsattes så i den stille
Vukusjøen som hadde dannet seg bare en knapp uke tidligere.
Seiv om elven begynte å ta seg et nytt leie over den nye demningen, rakk
den ikke å senke seg så pass mye at sjøen forsvant før vinteren kom med
frost og tele. Store deler av den lå derfor der hele vinteren 1893/94. Først
i vårløsningen i 1894 ble elveleiet senket så pass at elvesletten ble liggende
tørr.


----
518 RasB
----
Einar Kristian Olsen.
Etterpå
Men nå var hele det området som hadde
stått under vann, dekket av et flere desi
meter tykt lag av leirslam som elven hadde
fraktet med seg fra Helgådalen. Jorden var
så godt som ødelagt. Det tok mange år
før jorden ga noen lunde brukbar avling
igjen.
Verst var det der sjøen hadde ligget
lengst. Og den hadde ligget lenge over de
lave slettene der Kroksteinen lå.
Jordverdien var opprinnelig kr. 640, og
alt gikk tapt.
Eiendommen forøvrig ble før skaden
satt til kr. 850. Verdiforringelsen ble satt
til kr. 450, slik at det sto igjen kr. 400.
John Ellingsen bygget opp husene igjen etter den første flommen. Men da
den andre flommen kom, var det uråd å klare seg uten hjelp. Han ba lens
mann Wessel om å hjelpe, og lensmannen skrev en søknad for ham. Søkna
den lød som følger:
Fra lensmannen i Verdalen
John Ellingsen Kroksteinen har 2 ganger i sommer lidt skade på sine
hus, i det han etter den store flommen i mai, atter fikk dem oppsatt og
istandsatt, og nå ved siste flom gikk fjøset. Han må nå rive dem ned og
flytte dem på et høyere sted hvor han kan være sikker. Da han har mistet
hele sin avling, og ikke har fått noe ennå for sitt arbeid i sommer, og i
tillegg er i fattige kår, klarer han ikke å få flyttet sine hus og få dem i
standsatt uten hjelp. Derfor søker han om å få til dette et forskudd av er
statningen kr. 100,- som er det minste han kan hjelpe seg med om han
skal kunne få husly til vinteren. Han bemerker at en stor del av hans tid
i sommer har gått med til å redde og sette opp husene etter den første
flommen.
Jeg tillater meg å anbefale ham til et forskudd på kr. 100.
Verdalens lensmannsbestilling 14. september 1893
H. Wessel
Denne søknaden ble innvilget, og John Ellingsen fikk kr. 100 i forskudd.
I Velferdskomitéens protokoll står det at det 15. desember 1893 bie be-
handlet en ny søknad fra ham om mer støtte. Denne gang fikk han avslag
med begrunnelse i at han allerede 18. september hadde fått forskudd av Stats
komitéen.


----
519 RasB
----
Men det var klart at det Ulle beløpet John Ellingsen hadde fått i forskudd,
ikke rakk langt. Han fikk ytterligere kr. 100 i forskudd, slik at forskudds
beløpet ble kr. 200. Hele erstatningsbeløpet for ham ble 500 kroner.
I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 6, Kroksteinen, av skyld mark 0,64 et avtak for
5 år av mark 0,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,32.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,22 for første halvår 1893.
Da John såtte opp husene for andre gang, fikk han bruke en tomt vest for
det stedet hvor Bollgården ble gjenoppbygget. Plassen fikk navnet Kroksteins
dalen. I 1900 bodde John, Sigrid, Elling og Kirsti fremdeles der.
I 1901 kjøpte John Kvelstad østre og flyttet dit. Hans søster Ingeborg Anna
Ellingsdatter overtok Kroksteinen. Samme år døde Elling på Kroksteinen.
Kirsti flyttet til Kvelstad østre. Der døde hun i 1911.
Kårkona Mali Pedersdatter døde på Guddingsmo i 1908.
Einar Olsen var gjetergutt på Kvelstad vestre i 1900. Han giftet seg med
Anna Svedjan.
John døde i 1936 på Kvelstad.

----
520 RasB
----
BREDINGSBERG I VUKU
På Bredingsberg sto det tre hus eller garder som ble berørt av Vukusjøen.
Det var Vesterbua, Telefonsentralen og Østerbua. Alle tre fikk vannet nøyt
oppover veggene.
Vesterbua
Dette var navnet som ble brukt om Vuku Handelsforening eller Vuku For
bruksforening. Den sto lengst vest av husene ved Bredingsberg. Foruten Vu
ku Handelsforening hadde også Vuku Meieri tilholdssted her. Her var det
stall og lagerhus.
Følgende mennesker bodde i Vesterbua i 1893:
- Anton Andreassen Rostad, handelsfullmektig, 30 år
- Bergitte Johnsdatter, butikkpike, 37 år
- Oline Emilie Johansdatter, kokkepike, 28 år
- Jakob Olsen Rønning, meierist, 27 år
Anton Andreassen Rostad var fra Sakshaug.
Bergitte Johnsdatter var fra Vuku. Hennes foreldre var John Iversen Ekren
og Marta Johnsdatter.
Oline Emilie Johansdatter var også fra Vuku. Hun var fra Breding vestre.
Hennes foreldre var Johan Andersen Breding og Guruanna Larsdatter.
Jakob Olsen Rønning var fra Leksvik.
Vuku Forbruksforening fikk tildelt en erstatning på kr. 2.500.
Anton Andreassen Rostad var handelsmann på Verdalsøra i 1900.
Det er ukjent hvor det ble av Oline Emilie Johansdatter.
Bergitte Johnsdatter giftet seg med Peder Pedersen Mo på Mønnes.
Jakob Olsen Rønning ble gift med jordmor Karen Rønning. De bodde i
et hus under Storvuku i 1900. Senere bosatte de seg på Verdalsøra.
Telefonsentralen, Sørager
Øst for Handelsforening en sto telefonsentralen. Den sto like vest for bro
enden av Østnesbroen. Dette huset ble bygget av Ludvig Sørager mellom 1891
og 1893. Ludvig Søragers kone, Anne Bergitte, var telegrafbestyrer. I 1891
bodde disse to på Østnes.
De hadde ingen barn.

----
521 RasB
----
- Ludvig Lorentsen Sørager, baker, 33 år
- Anne Bergitte Ellevsdatter, kone, telegrafbestyrer, 38 år
Ludvik var fra husmannsplassen Marken under Bjartnes. Hans foreldres
navn var Lorents Johannessen og Marta Bårdsdatter.
Anne Bergittes foreldre var Ellev
Andersen og Sissilie Johansdatter fra
plassen Moen under Dalemark i
Leksdalen.
Det fortelles at man kun kom til
telefonsentralen med båt, og når man
skulle benytte telefonen, sto man i vann
til opp på brystet.
Ludvig Sørager ble tildelt en erstat
ning på kr. 130. Han fikk 40 kroner
som forskudd.
Visstnok i 1904 bygget Ludvig Sø
rager et bakeri på samme tomten.
Anne Bergitte bestyrte telefonsentra
len i Vuku til sin død i 1925.
Ludvig døde i Vuku i 1941.
Østerbua
Dette huset sto på østsiden av bro
enden der Verdal Samvirkelags filial
står i dag. Her hadde Odin Stornes sin
butikk. Det var også poststed, for Stor
nes var poståpner.
Odin Stornes hadde kjøpt Slapgård
nordre noen år tidligere, men på grunn
Anne Bergitte Ellevsdatter, telegraf
bestyrer - eller som det het da -
«telefonistinde i Vuku». Ved siden
av henne står brordatteren Klara
Jonsen.
av utskifting og husflytting hadde han ikke rukket å flytte dit.
Følgende personer bodde her i 1893:
- Odin Severin Pedersen Storness, landhandler, poståpner, 32 år
- Anna Pettersdatter Storness, kone, 38 år
- Oline Olausdatter, tjener, 27 år
- John Eriksen Strand, baker, 32 år
Odin Stornes var fra Stornesset i Inndalen. Hans foreldre var Peder Olsen
og Ber et Marta Olsdatter.
Anna Pettersdatter var fra en plass under Midt-Hellan. Hennes foreldre
var Petter Olsen fra Sparbu og kone Marta Olsdatter.


----
522
----


----
523 RasB
----
Oline Olausdatter var fra Bjørstad. Hennes foreldre var Olaus Gunnbjørn
sen Bjørstad og kone Gurianna Olsdatter.
John Eriksen Strand var fra Sakshaug.
Odin Stornes ble tildelt en erstatning på kr. 1.870. Av dette var kr. 1.170
forskudd. Erstatningen ble tildelt under adresse Slapgård hvor han bodde da
erstatningen ble utbetalt. Imidlertid bodde han på butikken i 1893 da Vuku
sjøen kom. Og det var på butikken han fikk den største skaden. Skadene på
Slapgård var bare små.
Odin døde allerede året etter, i 1894.
Hans kone, Anna Pettersdatter Stornes, var poståpner i Vuku i lang tid.
Hun døde i 1953.
Oline Olausdatter ble gift med Ludvig Lorentsen Strugstad fra Sparbu. Hun
døde i 1959.

----
524 RasB
----
I likhet med de aller fleste små eiendommene som var blitt kjøpt i tiden
like før århundreskiftet, var også dette en tidligere husmannsplass. Den lå
på nordsiden av Verdalselven på Reppesvaldet. Det var så sent som i 1892
at Martinus Olsen Auskinnesset kjøpte eiendommen av Elling Reppe. Det var
ved kjøpet at eiendommen fikk navnet Elverum.
Dessverre finnes ingen opplysninger hverken om utsæd eller husdyr i 1891.
Matrikkel sky Iden var 1 mark 02 øre.
Folket
Martinus Olsen var tidligere husmann på Auskinnesset under Auskin vestre.
I 1893 bodde i følge de offisielle listene 5 mennesker på plassen.
- Martinus Olsen, selveier, skomaker, sagbruksarbeider, 45 år
- Beret Marta Olsdatter, kone, 46 år
- Odin Albert, sønn, åndssvak, 18 år
- Sigurd Marius, sønn, 9 år
- Andrea Eriksdatter, dagarbeider, leieboer, 52 år
Martinus foreldre var Ole Olsen og Anna Mortensdatter Østnes.
Beret Marta var fra Tømte i Sul. Hennes foreldre var Ole Hansen og Elen
Nilsdatter (Nilsen).
Andrea Eriksdatters foreldre var sannsynligvis Erik Arntsen og Anne
Andersdatter Bjørstad.
Hva som skjedde
Dessverre finnes det få og uklare opplysninger om hva som skjedde med
folkene og heimene nede på elvesletten da Vukusjøen lå der. Men alle men
neskene berget seg sammen med dy rene sine. Vannet steg ikke fortere enn
at de rakk å komme unna. De klarte også i de fleste tilfellene å berge inn
boet. Derimot fikk husene til dels stor skade. Mange ble ødelagt da de fløt
av grunnen og ble liggende andre steder. I alle fall fikk de vannskader.
I de flestes tilfelle ble de satt opp igjen på samme sted ut på sommeren
da Vukusjøen hadde tømt seg. Og dermed fikk de den samme medfarten da
Vukusjøen på nytt dannet seg etter raset 6. september. Og da dette skjedde
like før Hærfossens gjennombrudd, ble jorden nå ødelagt av store mengder
leirslam som elven førte med seg fra erosjonen i Helgådalen.

----
525 RasB
----
Men om Martinus Olsens eiendom Elverum vestre heter det bare at 3,9
dekar england ble ødelagt. Det er ikke oppgitt noen ting om tap og verdifor
ringelse av eiendommen. Elverum lå så høyt at jord og hus ble lite skadet.
Dog er det en kjensgjerning at Martinus ble utbetalt en større erstatningssum
enn disse 4 mål ødelagt england skulle tilsi.
Etterpå
Martinus Olsen vedble å bo på Elverum vestre etter at Vukusjøen hadde
senket seg for siste gang.
Han fikk utbetalt en erstatning på kr. 680. Av dette fikk han kr. 200 i
forskudd.
Allerede 19. juli forelå det en søknad på 100 kroner fra ham om tilskudd
til å sette i stand husene sine. Han fikk innvilget en støtte på kr. 80.
En litt uklar innførsel i Velferdskomitéens protokoll 25. desember 1893
sier at han 25. september var blitt gitt kr. 100 som skulle brukes til flytting
av hus. Av dette beløpet skulle 50 kroner være gave, mens resten skulle gå
til avdrag av erstatningsbeløpet han en gang i fremtiden skulle få.
At det 25. september ble gitt et beløp til flytting av hus, kan tyde på at
man klarte å flytte husene da Vukusjøen lå der for andre gang. Forøvrig kalles
han Mortinus Efskindness ved denne anledning.
Martinus er nevnt enda et par ganger i denne protokollen. Den 31. januar
1894 ble det protokollert at av de beløp han hittil hadde fått, skulle kr. 130
regnes som deler av senere erstatninger.
Og samme dato ble det bokført at han ved en anledning hadde fått kr. 50
og en annen kr. 30 i gave.
Matrikkelskylden ble forandret i 1895. Følgende står oppført i protokollen:
Gårdsnr. 132, bruksnr. 4, Elverum vestre av skyld mark 1,03 et avtak for
5 år av mark 0,07.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,02 for første halvår 1893.
Han og hans familie bodde fremdeles der i 1900. Dessuten hadde han to
leieboere. Den ene av disse var Andrea Eriksdatter som også hadde bodd sam
men med ham på Auskinnesset i 1891, og sannsynligvis også på Elverum
i 1893.
Senere overdro Martinus Elverum vestre til sønnen Sigurd. Sigurd kjøpte
nok et stykke av Reppe som han la til bruket.
Martinus døde i 1916, og Beret Marta døde i 1925.
Sigurd var gift med Ingeborg Andorsdatter Kolstad fra Namdalseid.
Han solgte hele bruket til Halvor Olsen Væren. Sigurd var våpenpusser
på Rinnleiret. Han bodde en tid på Fætten. I 1937 bygget han hus på Kjær
haugen.
Odin Albert døde ugift i 1965.

----
526 RasB
----
Storøra var navnet på den smale landtangen som ble dannet ved at Verdals
elven gjorde sin krappe sving inn under Reppesmelen. Tangen var en del av
Reppesvaldet. At Reppe eide jord på sydsiden av elven, hadde naturligvis
sammenheng med at elven en gang i tiden hadde forandret sitt løp på dette
stedet.
Storøra var delt mellom Reppe og Auskin. Men det er svært vanskelig å
fastslå hvordan grensene gikk mellom disse to gårdsvaldene.
Tangen var svært lav, og da den i tillegg var sterkt utsatt for erosjon, var
det en utsatt plass å bo. Tidligere lå det flere husmannsplasser her.
I 1890 ble en av husmannsplassene som hørte under Reppe, skilt ut som
egen eiendom. Den fikk navnet Storøra vestre.
Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.
I forbindelse med folketellingen 1891 ble det foretatt en del registreringer.
Rimeligvis skjedde dette før plassen ble solgt. Følgelig er den i disse regi
streringene tatt med som husmannsplass under Reppe.
Opplysningene om utsæd er fra 1890. Da ble det sådd 0,3 hektoliter bygg,
1,5 hektoliter havre og 2 kilo gressfrø. Det ble satt 3 hektoliter poteter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku og 2 sauer på bruket.
Hvor stor besetningen var i 1893, er ikke kjent. Men ingen husdyr om
kom, og det er forklaringen på at slike opplysninger ikke finnes.
Folket
Sefanias Johansen Skrove kjøpte Storøra av Elling Reppe i 1890.
I følge de offisielle listene bodde bare to personer på plassen i 1893:
- Sefanias Johansen, gårdbruker, 58 år
- Marta Pedersdatter, kone, 61 år
Sefanias Johansen var født i Skogn. Han var sønn av Johan Nikolaisen Gotås
fra Skogn som hadde kjøpt Skrove nedre vestre i 1857. Hans mor het Gjert
rud Eriksdatter og var også fra Skogn.
Marta Pedersdatter var datter av Peder Johnsen Skrove og kone Serianna
Pedersdatter.

----
527 RasB
----
Sefanias Johansen Skrove og Marta Pedersdatter.
Hva som skjedde
Dette stedet ble oversvømmet da Vukusjøen dannet seg. Men husdyrene
ble flyttet ut.
Da sjøen ble tømt ut på sommeren, flyttet man så tilbake igjen.
Den 6. september gikk så det store etter skredet, og nå dannet Vukusjøen
seg på nytt, og denne gang ble den minst 3 meter høyere enn første gang.
Nå fikk husene større skade.
Heller ikke denne gang gikk det tapt husdyr. Men skadene ble større både
på hus og jord. Vukusjøen ble nå stående til om våren 1894, og etter Hærfos
sens gjennombrudd ble all jord som hadde stått under vann, dekket av et flere
desimeter tykt leirlag som ble avsatt i sjøen.
Området som ble ødelagt eller beskadiget var på totalt 24,6 dekar. Av dette
var 11,8 dekar dyrket jord. Resten, 12,8 dekar, var eng.


----
528 RasB
----
Før skaden var jorden verdsatt til kr. 625. Den ble ansett som fullstendig
ødelagt.
Bruket forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 1.050. Verdien etterpå var
kr. 200, slik at tapet ble kr. 850.
Etterpå
Sefanias Johansen og hans kone Marta Pedersdatter flyttet fra Storøra. Stedet
ble antageligvis ikke ansett for å være brukbart lenger. Dessuten ble det i
løpet av kort tid etterpå gravet en kanal tvers gjennom tangen for å gi Ver
dalselven et rettere løp. Dermed ville man forhindre erosjon i Kvelstadmelen
og Reppesmelen. Denne kanalen fikk navnet Bollgårdskanalen.
Sefanias fikk utbetalt kr. 800 i erstatning for skaden han hadde lidt. Av
dette fikk han kr. 75 i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk for
skuddet.
I 1900 bodde Sefanias og Marta på en husmannsplass under Mo. Da er
han omtalt som husmann med jord. Han fikk skjøte på plassen i 1901. Plas
sen fikk navnet Kolshaug søndre. 1
Og i 1916 solgte han jorden på Storøra uten hus for kr. 300 til Halvor
Kristiansen Elverum.
Sefanias og Marta døde begge på Kolshaug på henholdsvis i 19190 g 1918.
Note:
Opplysninger ved Evald Lundkvist.

----
529 RasB
----
Volen var delt i to i 1893. Den var blitt delt nesten nøyaktig 100 år tidlig
ere i 1794.
Begge Volen-gårdene lå nede på elvesletten. Men begge hadde jorder som
lå ovenfor vannstanden Vukusjøen fikk.
I oversiktene som ble utarbeidet etterpå, ble ikke områdene som lå over
vannstanden av Vukusjøen tatt med. Følgelig vet vi ikke nøyaktig hvor store
arealer det var tilsammen på gårdene.
Matrikkelskylden var 13 mark 24 øre.
I 1890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre og 42 kilo gress
frø. Det ble satt 16 hektoliter poteter. På gården fantes det 7 to-hjulte vog
ner. De hadde også en slåmaskin i sameie med Volen østre.
Pr. 1. januar 1891 hadde de 4 hester, 12 storfe, 8 sauer, 4 griser og 10 høns.
Folket
Mette Andosdatter Volen drev gården som enke etter at hennes mann,
Johannes Jakobsen, døde i 1888.
11891 er Mette oppført på gården sam
men med syv barn og en tjener.
Da sjøen begynte å stige etter raset, bod
de hun der sammen med seks barn og to
tjenere.
- Mette Andosdatter, gårdbruker,
50 år
- Marta, datter, 24 år
- Johanne Marie, datter, 18 år
- Kjer stine, datter, 16 år
- Gustava, datter, 14 år
- Hanna, datter, 11 år
- John, sønn, 8 år
Kjer stine Johannesdatter Volen.
- to tjenere
Mette var datter av Ando Jakobsen Jermstad og Marta Olsdatter Volen
Hennes ektemann het Johannes Jakobsen Lyng.
Hvem de to tjenerne var, er ukjent.


----
530 RasB
----
Hva som skjedde
Utviklingen her var ikke på langt nær så uhyggelig som den var for de gård
ene som ble berørt av raset, seiv om situasjonen var dramatisk nok.
Folk og dyr ble evakuert til Leiråstua. Men de begynte å bygge nye hus
omtrent med en gang, det vil si noe senere ut på sommeren. Stedet som ble
valgt, lå litt hoyere opp i bakkene mot nord.
Jorden som ble oversvømmet av Vukusjøen, ble ikke tørrlagt igjen før ut
på neste sommer. Men da var jorden dekket av et tykt leir- og slamlag.
Totalt hadde et areal på 157,4 dekar stått under vann. Av dette var 103,3
dekar dyrket jord, 4,9 dekar var eng, og 49,2 dekar var skog.
Dette omfattet 2/5 av gården.
Verdien av jorden var tidligere satt til 12.000 kroner. Som føige av over
svømmelsen ble den satt ned med 4.800 kroner til 7.200 kroner.
Husene fikk stor skade fordi vannet steg til opp over taket. Både stuelån
og uthus fløt av murene og ble liggende et godt stykke unna det opprinnelige
stedet.
Gården utenom jorden hadde stått i en verdi av kr. 15.000. Nå sto den i
kr. 10.000, slik at tapet ble kr. 5.000.
Volen vestre sett fra syd i 1919.
Foto: Einar Musum
Etterpå
Mette Andosdatter fortsatte å drive gården. Men det var ikke lett. Den gamle
matjorden var borte. Det lå et tykt lag med leire eller mo over alt som hadde
stått under vann, og man måtte begynne på nytt for å få den bra igjen. For
å pløye i dette molaget, måtte man ha en spesiell plog. Det var bare noen


----
531 RasB
----
steder at man kom så dypt med plogen at man kunne ane noen flekker med
gammel matjord.
Mette fikk i henhold til en fortegnelse datert 13. februar 1894 to forskudds
utbetalinger, en på kr. 100,- og en på kr. 400,-. Begge skulle benyttes til
husflytting.
Hun fikk en total erstatning på kr. 8.000. Kr. 3.000 av dette er oppført
som forskuddsutbetaling.
I 1895 ble matrikkelskylden fastsatt slik for Volen vestre:
Gårdsnr. 131, bruksnr. 1, Volen vestre av skyld mark 13,24 et avtak for
5 år av mark 5,30, deretter for 5 år et avtak av mark 3,24, og derpå for be
standig et avtak av mark 1,24.
Dette betød en reduksjon av veiskatten på kr. 1,83 for første halvår 1893.
I 1901 solgte Mette gården til Oluf Hansen Gudding. Hun døde i 1916.
Marta ble gift med Ole Olsen Østgård.
Johanna Marie ble gift med Jon Olausen Leklem.
Kjer stine ble lærerinne. I 1900 bodde hun fremdeles på Volen. Hun ble
gift med Olav Olsen Ekren. 11935 sluttet hun som lærerinne. Hun døde i 1952.
Gustava giftet seg ikke. Hun døde på Leklem i 1930-årene.
Hanna døde på Volen så tidlig som i 1896.
John utvandret til USA i 1905. Han døde kort tid etterpå.
Verdalsboka - 34

----
532 RasB
----
Volen østre lå nærmest elven av de to Volengårdene.
Storparten av jorden lå nede på elvesletten.
Hvor stort arealet var før raset, er usikkert. I ettertid ble bare størrelsen
av den del av jorden som hadde stått under vann mens Vukusjøen eksisterte,
fastslått. Det utgjorde 187 dekar og tilsvarte 10/11 av gården.
Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.
11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 22 hektoliter havre, 4 hektoliter havre
til grøntfor, 40 kilo gressfrø og 20 hektoliter poteter. På gården fantes 1 fire
hjult og 7 to-hjulte vogner. Dessuten hadde man i fellesskap med Volen vestre
1 slåmaskin.
Besetningen 1. januar 1891 3 hester, 13 storfe, 9 sauer, 4 griser og 10 høns.
Folket
Eier i 1893 var Ole Andosen Volen. Han hadde overtatt gården etter sin
far i 1874.
Da Vukusjøen oppsto, bodde 11 mennesker på gården. Disse var:
- Ole Andosen, gårdbruker, 55 år
- Anne Elisabet Jensdatter, kone, 43 år
- Marta, datter, 21 år
- Jens, sønn, 19 år
- Anton Ludvig, sønn, 17 år
- John Marius, sønn, 15 år
- Anna Oline, datter, 13 år
- Peter Andreas, sønn, 11 år
- Borghild, datter, 3 år
- en tjener
- en annen
Ole var sønn av den forrige eieren av Volen østre, Ando Jakobsen Jerm
stad. Hans mor het Marta Olsdatter Volen.
Anne Elisabet var fra Røros. Hennes foreldre het Jens Aspås og Anne.
Hva som skjedde
I motsetning til gårdene som ble tatt av raset eller fikk rasmassene ut over

----
533
----


----
534 RasB
----
seg, fikk denne gården og de andre som lå der Vukusjøen oppsto, et varsel
på forhand. Men det gikk ikke lang tid før vannet sto oppover husveggene,
slik at man måtte handle raskt. Både husdyr og det meste av inventaret ble
berget. Trolig ble vannet stående 11 meter over vanlig vannstand ved Mel
byberget.
Men etter noen få uker hadde vannet i Vukusjøen sunket så pass at folkene
kunne vende tilbake.
Man begynte med arbeidet å få husene i stand igjen. Våronna ble forsin
ket, men den ble gjennomført.
Før noe ble nøstet, skjedde etterraset 6. september. Leirdemningen ble minst
3 meter høyere nå enn første gang, og vannet steg nå opp til 14 meter over
normal vannstand. Denne gang fikk husene verre medfart enn forrige gang.
På Volen østre besto taket av skifer, og det var så tungt at vannet ikke klarte
å løfte huset av grunnmuren. Derimot fløt både uthus og stabbur vekk. Stab
buret havnet på Guddingsnesset på den andre siden av elven. Uthusene fløt
mot lien i nord og ble liggende der. Men muren under stulåna ble undergra
vet av elven, og den sank ned med det til følge at huset knakk sammen på
midten.
Familien evakuerte først til Vester-Skrove hvor Henrik Mikalsen bodde.
Deretter flyttet de til den østre gården i Stalltjårnsstugan som da sto ledig.
En søster av Anne Elisabet var gift der.
Da Vukusjøen var borte neste sommer, ble arbeidet påbegynt med å gjøre
gården i stand igjen. Men da var all jorden som hadde stått under vann, dekket
av et flere desimeter tykt lag av sedimenter. Dette skyldtes at 12. september,
bare 6 dager etter at elven var blitt demmet opp for andre gang, fant Hærfos
sens gjennombrudd sted. Dermed begynte elven gravingen som til slutt ødela
nesten hele Helgådalen. Og de løsmassene den førte med seg, ble avsatt i
det stille vannet i Vukusjøen.
Vukusjøen ble tømt først etter vårløsningen i 1894.
Som nevnt ovenfor, ble 187 dekar av gardens areal oversvømmet. Dette
fordelte seg med 167,3 dekar dyrket jord og 19,7 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde før denne tildragelsen vært 7.700 kroner. Tapet ble satt
til 7.000 kroner slik at bare 700 kroner var tilbake.
Dette utgjorde 10/11 av jorden.
Gården forøvrig var verdsatt til 12.000 kroner før raset. Tapet ble satt til
7.500 kroner. Verdien etterpå var således 4.500 kroner.
Etterpå
Først ble det satt i gang bygging av nye hus. Denne gang ble gården byg
get litt lenger mot nord enn tidligere. En del av materialene fra de gamle
husene kunne nyttes, men mye var ødelagt.

----
535 RasB
----
Ole fikk 13. februar 1894 utbetalt et forskudd på kr. 700,- som skulle be
nyttes til underhold og husreparasjon.
I 1895 vendte familien tilbake til Volen.
Ole fikk kr. 10.000 i erstatning for de ødeleggelser som var blitt påført
gården. Totalt fikk han kr. 1.870,13 i forskudd. Dette er oppgitt som utgifter
til husflytting og fornødent livsopphold samt at kr. 170,13 var til dekning
av hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Jorden var svært vanskelig. Det fine molaget som hadde lagt seg utover
jordene, var veldig løs. Ved østenvind var jordrokket så tett at det ikke var
mulig å se husene på Landfall fra Volen.
Og dette molaget var så tykt at det måtte brukes spesialplog som skar dyp
ere enn en vanlig plog. Og ved første gangs pløying var det bare hist og her
at man kunne ane en annen farge i jordsmonnet. Da hadde man kommet ned
på den gamle matjorden.
I 1895 ble det foretatt avfelling av skylden:
Gårdsnr. 131, bruksnr. 2, Volen østre av skyld mark 12,03 et avtak for
5 år av mark 10,94, deretter for 5 år et avtak av mark 7,03 og derpå for
bestandig et avtak av mark 3,03.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 3,77 for første halvår 1893.
Ole og Anne Elisabet drev gården frem til 1908. Da ble gården delt i to
slik at sønnen John Marius fikk den ene halvparten, og Edvard Olsen Suul
som var svigersønn, fikk den andre.
Ole døde i 1921, og Anne Elisabet døde i 1923.
Det var Marta som ble gift med Edvard Suul. Hun døde i 1910.
Jens ble gift tre ganger. Første gang giftet han seg med Josefine Kristensen
fra Oslo. Andre gang ble han gift med Elisabet Billington. Hans tredje kone
var Rut Nordheim. Han var lensmann i Ullensaker. I de offisielle listene er
han regnet med blant dem som bodde på gården i 1893, men det fortelles
at han hadde allerede reist hjemmefra før det. Han døde i 1965.
Volen østre sett fra vest i 1920.
Foto: Einar Musum.


----
536 RasB
----
Anton Ludvig reiste til Amerika. Han ble gift med Bessie Gafney. Han var
farmer. Han døde i 1971.
John Marius som overtok halve gården, ble gift med Inger Anna Nilsdatter
Garnes. Senere kjøpte han Garnes av sin svigerfar. Sin part i Volen leide
han bort til sin svoger. Han døde i 1959.
Anna Oline ble gift med Elling Lorentsen Arstad. De hadde gården Ekren
i Vuku. Hun døde i 1968.
Peter Andreas reiste også til Amerika. Han ble gift med Viola Lewits. Han
arbeidet som forstmann. Han døde i 1968.
Borghild var meierske på Stiklestad meieri. Hun ble gift med Petter Marti
nusen Bjartnes. Hun døde i 1992 102 år gammel.

----
537 RasB
----
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN
Gudding vestre 130.1
Denne gården hadde en god del jord nede på elvesletten på sydsiden av
elven. Denne strekningen ble kalt Guddingsnesset.
Driver av gården i 1893 var Oluf Hansen Gudding. Han hadde overtatt
bygselen etter sin far i 1892.
Arealet som ble ødelagt, var totalt på 111,2 dekar. Jorden fordelte seg på
98,4 dekar dyrket jord og 12,8 dekar skog og havning.
Før ulykken var matrikkelskylden 23 mark 12 øre.
Jorden hadde før skaden en verdi av kr. 12.000. Tapet ble satt til kr. 4.000,
og den nye verdien ble 8.000 kroner. Dette tilsvarte 1/3 av gardens jord.
Verdiforringelsen av resten av gården ble satt til kr. 3.640. Den ble satt
ned fra kr. 15.000 til kr. 11.360.
I 1895 ble skylden avfelt, og følgende står oppført i protokollen om denne
gården:
Gårdsnr. 130, bruksnr. 1 Gudding vestre av skyldmark 23,12 et avtak for
5 år av mark 7,71, deretter for 5 år et avtak av mark 5,62, og derpå for be
standig et avtak av mark 3,62.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,66 for første halvår 1893.
Oluf Hansen fikk tildelt en skadeserstatning på kr. 350. Av dette fikk han
kr. 300 i forskudd.
Gudding øs tre 130.2
Gudding østre hadde også jord nede på Guddingsnesset.
Gudding østres part her nede var noe mindre enn Gudding vestres.
Driver av Gudding østre i 1893 var Sefanias Ottesen Gudding. Han over-
tok bygselen etter sin far Otte Olsen i 1877.
Det ødelagte arealet var totalt på 123,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket
jord, 49,2 dekar var eng, og 14,8 dekar var skog og havning.
Matrikkelskylden var før raset 20 mark 51 øre.
Jordverdien før skaden var kr. 10.500. Etter skaden ble den satt til kr. 7.500,
slik at tapet var kr. 3.000. Dette tilsvarte 2/7 av gardens jord.
Verdiforringelsen på gården totalt ble satt til kr. 2.450. Den gikk ned fra
kr. 13.500 til kr. 11.050.

----
538 RasB
----
Den nye skylden ble fastsatt i 1895, og i protokollen står det ført opp slik:
Gårdsnr. 130, bruksnr. 2 Gudding østre av skyld mark 20,51 et avtak for
5 år av mark 5,86, deretter for 5 år et avtak av mark 4,51, og derpå for be
standig et avtak av mark 2,51.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,02 for første halvår 1893.
Sefanias Ottesen fikk 300 kroner i erstatning. Og han fikk 150 kroner i
forskudd uten at det er angitt noen årsak til forskuddet.
Reppe 132.1
Reppe nådde ned til elven på nordsiden av den. På grunn av at Verdals
elven har forandret sitt løp mange ganger gjennom tidene, har dette ført til
at gårdsvald er blitt skaret av, og rester har blitt liggende på motsatt side av
elven. Dette var blant annet tilfelle ved Reppe.
Der elven gjorde en dyp og krapp sving inn under Reppesmelen, dannet
den samtidig en smal tange som ble kalt Storøra. Denne tangen delte Reppe
med Auskin.
Videre hørte en del av Auskin som ble kalt Auskin østre nordre, inn under
Reppe. Dette hadde sammenheng med at Nils Jonsen Reppe eide både Reppe
og Auskin østre. Så solgte han Auskin østre i 1841, men han holdt unna en
del av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Det ble kalt Auskin østre
nedre.
Denne biten ble stående fullstendig under vann begge ganger da Vukusjøen
lå der. Arealet var imidlertid ikke så stort at det ble medtatt da tapet av jord
skulle beregnes etterpå.
Men eieren av Reppe, Elling Jeremiassen Reppe, fikk i alle fall en erstat
ning på kr. 250. Av dette fikk han kr. 100 som forskudd.
Til tross for at tapet av jordverdien ikke ble tatt med i de offisielle listene
etterpå, ble skylden allikevel forandret i 1895. I protokollen står følgende:
Gårdsnr. 132, bruksnr. 1, Reppe med Auskin østre nedre av skyld mark
20,36 et avtak for 10 år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av
mark 0,12.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,08 for første halvår 1893.
Auskin vestre 132.1
I likhet med Reppe var Auskin også berørt av Verdalselvens stadige skif
tende løp gjennom århundrene, og deler av Auskinvaldet lå på sydsiden av
elven. Både Auskin vestre og Auskin østre hadde deler av sitt vald her. El
vens svinger laget tanger eller ness. Men nettopp det forhold at disse tangene
var skapt av elven, gjorde at dette var svært lavtliggende områder. De var
således utsatt for oversvømmelser samtidig som at jordsmonnet var nokså
tynt. Derfor ble flere husmannsplasser nedsatt her.

----
539 RasB
----
I 1893 da raset gikk, var flere av Auskin vestres plasser borte. Bare Stor
øra var igjen. (Se Storøra, Auskin vestre.) Men som regelen var, tilhørte jorden
gården. Husene tilhørte vanligvis husmannen. Derfor ble den jorden som ble
ødelagt på Storøra, regnet sammen med den ødelagte jorden på gården.
Imidlertid ser det ut til at en del av valdet på Bollgården østre på den andre
siden av elven også hørte inn under denne gården. I likhet med så mange
andre strekninger langs breddene av Verdalselven, ble også dette kalt Øra.
Den hadde gards- og bruksnummer 250,3. I de offisielle listene står det der
for Auskin vestre og Øren vestre.
Eier av Auskin vestre i 1893 var Elling Olsen Auskin. Han hadde overtatt
den etter sin svigerfar i 1880.
Arealet som ble ødelagt, var på 89,5 dekar. Av dette var 55,1 dekar dyrket
jord, 29,5 dekar eng og 4,9 dekar skog eller havning.
Gardens matrikkelskyld før skaden var 14 mark 27 øre.
Jordverdien på selve gården var før skaden kr. 7.400. Tapet ble satt til
kr. 3.400, slik at den nye verdien ble kr. 4.000. Dette utgjorde 17/37 av
jorden.
Verdiforringelsen av gården forøvrig ble satt til kr. 3.000, slik at den gikk
ned fra kr. 8.500 til kr. 5.500.
Øren vestre hadde før skaden en matrikkelskyld av 0,80 mark. Skaden ble
vurdert til 0,20 mark. Skaden utgjorde således 1/4 av eiendommen.
Jordverdien av dette arealet var før skaden verdsatt til kr. 720. Tapet ble
satt til kr. 180. Den nye verdien ble kr. 540.
Verdiforringelsen av eiendommen forøvrig ble satt til kr. 100, slik at den
nye verdien ble stående i kr. 620.
Som følge av skaden fikk Elling Olsen kr. 1.900 i erstatning. Av dette fikk
han kr. 300 i forskudd. 100 kroner av dette forskuddet fikk han så tidlig som
i 1894. I møte 31. januar dette året bestemte Velferdskomitéen at han sam
men med flere andre skulle få et forskudd av erstatningsbeløpet.
Matrikkelskyldens størrelse ble fastsatt i 1895. I protokollen står:
Gårdsnr. 137, bruksnr. 1, Auskin vestre av skyld mark 14,27 et avtak for
bestandig av mark 6,56.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 2,26 for første halvår 1893.
Parten i Bollgården østre 250.3 er ikke nevnt i avfellingsprotokollen.
Auskin østre 138.1
Auskin østre hadde bare en liten del av sitt vald liggende nede ved elven
i 1893. Tidligere hadde også dette valdet i likhet med Auskin vestre omfattet
en del av de områdene som lå forholdsvis langt mot vest på sydsiden av elven
på det såkalte Auskinnesset. Men like før midten av 1800-tallet hadde meste
parten av dette arealet kommet sammen med Reppe. Og de skadene denne

----
540 RasB
----
delen av Auskin østres vald fikk, ble følgelig regnet sammen med Reppe.
Men en mindre bit av Storøra hørte fremdeles med til Auskin østre. Denne
biten hadde gards- og bruksnummer 250.4. Gårdsnummer 250 var numme
ret til Bollgården østre. Følgelig ble gården kalt Auskin østre og Øren øvre.
Eier av Auskin østre i 1893 var Lasse Olsen Auskin. Han var fra Garnes
og kjøpte gården i 1865.
Skadene Auskin østre fikk av Vukusjøen, var forholdsvis beskjedne. Bare
et areal på 30,5 dekar ble satt under vann. Av dette var 12,8 dekar dyrket
mark. Resten, 17,7 dekar, var skog og havning. Skogen var sannsynligvis
for det meste olderskog.
Auskin østres matrikkelskyld var før Vukusjøen 7 mark 08 øre.
Jordverdien var før skaden kr. 4000. Etter skaden var den kr. 3.500, slik
at tapet ble kr. 500.
Dette tilsvarte 1/8 av eiendommen.
Verdien av gården forøvrig ble redusert med kr. 250 fra kr. 5.500 til
kr. 5.250.
Øren øvre hadde tidligere en skyld av 0,66 mark. Den ble redusert med
0,16 mark til 0,50 mark. Dette utgjorde 1/4 av eiendommen.
Jorden her var tidligere verdsatt til kr. 600. Tapet ble satt til kr. 150, og
den nye verdien ble da kr. 450. Det endelige tapet ble satt til kr. 70, slik
at til slutt sto verdien i kr. 530.
For dette ble Lasse Auskin tildelt en erstatning på kr. 400. Av dette fikk
han kr. 200 i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 138, bruksnr. 1, Auskin østre øvre av skyld mark 7.56 et avtak
for bestandig av mark 1,36.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.
Øren øvre er ikke tatt med i avfellingsprotokollen 1895.
Elverum østre 132.5
Et sted har dette bruket nummeret 132,3, mens et annet sted har det num
meret 132,5.
Elverum østre ble i alle fall fråskilt Reppe samtidig med Elverum vestre
i 1892. Eiendommen fikk samme skyld, nemlig 1 mark 02 øre.
Kjøperen var Halvor Kristiansen Fergemann, og selgeren var Elling Reppe.
Halvor Fergemann bodde på plassen Fergemelen på Østnesvald i 1891. Men
etter at Østnes bro ble bygget i 1890, ble han overflødig som fergemann.
Elverum østre fikk ikke så stor skade av Vukusjøen. Det ser ut til at hus
ene må ha ligget så pass høyt at de unngikk å bli ødelagt i noen særlig grad.
Derimot ble den delen av jorden som lå under vannflaten, sterkt overslam

----
541 RasB
----
met av leirsedimenter da sjøen dannet seg for andre gang etter 6. september.
Men dette må bare ha vært en mindre del av jordveien.
Før ulykken sto jorden i en verdi av 895 kroner. Etterpå sto den i 835 kroner,
slik at tapet ble bare 60 kroner.
Forholdstallet ble satt til 1/15. Av en eller annen grunn er ikke arealet oppgitt
i de offisielle listene.
Verdiforringelsen ble kr. 100, ned fra 1.100 kroner til 1.000 kroner.
Halvor fikk en erstatning på kr. 200. Av dette fikk han kr. 100 på for-
skudd. Det er ikke oppgitt hvorfor han fikk forskuddet.
Størrelsen på erstatningen tyder på at det må være andre forhold enn øde
lagt jord han fikk erstatning for. Hva det var, er imidlertid ikke opplyst.
Lundskingjerdet 136.2
Navnet Lundskingjerdet fulgte denne eiendommen fra den tid den var hus
mannsplass. Allerede i 1879 ble plassen solgt vekk fra Lundskin. Kjøperen
da var Johannes Sørensen Storvuku. Johannes solgte eiendommen videre i
1886 til Ole Nilsen Dillenget. Og Ole Nilsen var eier i 1893. Ole bygget hus
der og kalte bruket Eide.
Det kan ikke ha vært mye av jorden som ble berørt av flommen. Det er
ikke funnet noe om noe verditap av hverken den eller eiendommen forøvrig.
Men flommen må ha forhindret Ole Nilsen i å få noen avling i 1893. Etter
som skaden ikke omfattet tap av jord, kan det trolig formodes at åkeren ble
satt under vann da Vukusjøen steg for andre gang. Men vannet var trolig ik
ke dypt nok til at det ble så store slamavsetninger på jorden.
Dette var så vidt vites hans eneste tap.
Ole ble tildelt en erstatning på kr. 240. Han fikk kr. 100 i forskudd. Det
er ikke opplyst noe om hva det var erstatning for, eller hvorfor han fikk
forskudd.
En annen person som også må ha bodd på Lundskingjerdet, var Halvor
Olsen Lundskingjerdet. Han fikk en erstatning på kr. 90. Av dette var 50
kroner forskudd.
Bakgrunnen for dette bidraget finnes i en søknad fra Halvor Lundskingjer
det til Velferdskomitéen datert 15. desember 1893. Den lyder som følger:
Jeg tillater meg herved å søke om i likhet med andre om å få et bidrag
til underholdning for vinteren for meg, hustru og 2 barn, da jeg mistet
min avling, og da det til vinteren ikke finnes noe arbeid. Jeg har hittil
ikke mottat noe bidrag.
Komiteen gjorde en anførsel om at den ikke fant grunn for å gi noe av
pengene som gave.

----
542 RasB
----
Breding vestre 139.1
Eier av Breding vestre i 1893 var Martin Johannessen.
Noe av jorden på denne gården nådde ned mot elven, og den ble følgelig
overslammet av sedimenter under den andre Vukusjøen. Noe sto dessuten
under vann under den første sjøen også.
Skadene var ikke så veldig omfattende. Totalt ble 32,5 dekar skadet. Av
dette var 29,5 dekar dyrket jord. 3 dekar var eng.
Jordverdien var før skaden kr. 5.000. Skaden ble satt til kr. 1.500, slik
at det sto igjen kr. 3.500.
Forholdsbrøken ble satt til 3/10.
Gården ellers var verd kr. 5.200. Her ble verditapet satt til kr. 700 slik
at den etterpå sto i kr. 4.500.
For dette fikk Martin Johannessen Breding kr. 1.000 i erstatning. Han fikk
200 kroner i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 139, bruksnr. 1, Breding vestre av skyld mark 10,76 et avtak
for bestandig av mark 3,23.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,11 for andre halvår 1893.
Breding østre 139.2
På denne gården var Ole Kvello eier i 1893.
Noe mindre jord enn på nabogården Breding vestre ble satt under vann her.
24,6 dekar, alt dyrket mark, ble skadet.
Her ble verditapet av jorden satt til et merkelig ujevnt tall, nemlig kr. 1.166.
Den gamle verdien av jorden var kr. 7.000, og den nye ble således kr. 5.834.
Brøken ble 1/6.
Gården forøvrig fikk et tap av kr. 700 og gikk ned fra kr. 8.700 til kr. 8.000.
Ole Kvello fikk en erstatning på kr. 700. Forskuddet var på kr. 360.
Om skylden ble det i 1895 bestemt at den skulle være slik:
Gårdsnr. 139, bruksnr. 2, Breding østre av skyld mark 12,65 et avtak for
bestandig av mark 2,11.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,73 for første halvår 1893.
Ekren 140.1
Eier av Ekren i 1893 var Ole Olsen Ekren.
De laveste partiene av Ekrenvaldet ble dekket av vann både ved den første
og den andre Vukusjøen. Men arealet som ble skadet, var ikke større enn
24,5 dekar mål. Dette var imidlertid alt sammen dyrket mark.
Jordverdien var før raset kr. 6.000. Den nye verdien ble satt til kr. 5.000,
slik at tapet ble kr. 1.000.
Dette utgjorde 2/13 av jorden.

----
543 RasB
----
Resten av gården fikk et verdifall på kr. 500 fra kr. 8.000 til kr. 7.500.
Ole Ekren fikk kr. 700 i erstatning for skaden. Han fikk kr. 450 av dette
i forskudd.
At skaden ikke ble ansett for å være hverken stor eller uopprettelig går
frem av avfellingsprotokollen 1895:
Gårdsnr. 140, bruksnr. 1, Ekren av skyld mark 8,67 et avtak for 3 år av
mark 1,33.
Dette betød at veiskatten ble redusert med kr. 0,46 for første halvår 1893.
Østnes 244.1
Ole Johannessen var eier av Østnes da Vukusjøen ble dannet i 1893.
I likhet med de fleste gårdene rundt Vukusjøen fikk Østnes bare beskjedne
skader. Husene var aldri truet, og det var bare mindre arealer som ble satt
under vann. Tilsammen var det 41,4 dekar. Av dette var 21,7 dekar dyrket
mark, og 19,7 dekar var eng.
Jordtapet ble satt til kr. 1.200, slik at verdien gikk ned fra kr. 10.000 til
kr. 8.800.
2/13 av jorden gikk tapt.
Verdifallet på resten av gården ble satt til kr. 400. Den gikk ned fra kr.
12.000 til kr. 11.600.
Ole Østnes fikk kr. 530 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 200.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 244, bruksnr. 1, Østnes av skyld mark 14,56 et avtak for 3 år
av mark 1,75.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,60 for første halvår
1893.
Slapgård søndre 248.1
Slapgård søndre lå på sydsiden av elven på den sletten som også blir kalt
Bollgårdssletten. Slapgård søndre var en av de to deiene Slapgård var delt i.
I 1893 var Johannes Ellefsen Tromsdal den egentlige brukeren. Men eier
i navnet var hans svigerfar Johannes Hansen.
Bare 27,6 dekar mark ble satt under vann. Og ingen ting av dette var dyr
ket mark. 2 dekar var eng, og 25,6 dekar var skog og havning.
Følgelig ble verdifallet forholdsvis beskjedent, kr. 300 fra kr. 4.300 til kr.
4.000.
Dette ble vurdert til 3/25 av jorden.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 150 fra kr. 5.000 til kr. 4.850.
Johannes Ellefsen fikk da heller ikke mer enn kr. 120 i erstatning.
Skylden ble fastsatt slik i 1895:

----
544 RasB
----
Gårdsnr. 248. bruksnr. 1, Slapgård søndre av skyld mark 8,97 et avtak
for 10 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,65.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,75 for første halvår
1893.
Men dette må tydeligvis være en feil, for i Stortingsproposisjon 20/1895
er avtaket satt til mark 1,74 i en begrenset tidsperiode. Og et avtak på mark
2,17 i en begrenset periode og 1,65 for alltid er alt for mye i forhold til den
lille skaden gården fikk. Noen korreksjon er imidlertid ikke funnet.
Slapgård nordre 249.1
Slapgård nordre var den andre delen av Slapgård. Her var Odin Stornes
eier i 1893.
Heller ikke på denne gården ble de store arealene satt under vann av
Vukusjøen. Tilsammen 34,5 dekar ble berørt. Av dette var 14,8 dekar dyr
ket jord. Resten, 19,7 dekar, var eng.
Skaden ble beregnet å ha tilsvart kr. 1.500. Før skaden sto jorden i en verdi
av kr. 5.000, og etterpå sto den i kr. 3.500.
Dette ble vurdert til 3/10 av jorden på gården.
Eiendommen forøvrig sto opprinnelig i kr. 5.000. Her ble skaden satt til
kr. 500, slik at den nye verdien ble kr. 4.500.
Odin Stornes fikk hele kr. 1.870 i erstatning. Av dette var kr. 1.170 for
skudd. Dette erstatningsbeløpet synes å være forholdsvis stort sett i relasjon
til det tapet han hadde lidd. Men erstatningen hadde også sammenheng med
at han var kjøpmann på Bredingsberg, og der led han et betydelig tap som
følge av at butikken ble satt under vann.
I 1895 ble skylden for Slapgård nordre fastsatt slik:
Gårdsnr. 249, bruksnr. 1, Slapgård nordre av skyld mark 9,24 et avtak
for bestandig av mark 2,77.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 0,96 for første halvår 1893.
Bollgård østre søndre 250.1
Bollgård østre søndre var den ene av de to hoveddelene Bollgård østre var
delt inn i. Bollgård østre lå øst for Kvelstad. Bollgård vestre lå vest for Kvel
stad. Denne merkelige beliggenheten skyldes at Kvelstad ble flyttet etter at
Steins vatnet ble tømt i middelalderen.
I 1893 var Trond Trondsen Jøssås eier av Bollgård søndre.
Bare mindre deler av dette gårdsvaldet ble satt under vann. Tilsammen var
det 29,5 dekar. Av dette var 9,8 dekar dyrket jord,og 19,7 dekar var eng.
Jordverdien før ulykken var kr. 9.000. Skaden ble satt til kr. 700, slik at
den nye verdien ble kr. 8.300.
Dette tilsvarte 1/13 av jordverdien.

----
545 RasB
----
Resten av eiendommen ble satt ned med kr. 350 fra kr. 11.000 til kr. 10.650.
Trond Jøssås fikk 700 kroner i erstatning. Han fikk kr. 600 i forskudd.
Skylden fikk følgende forandring i 1895:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 1, Bollgård søndre av skyld mark 12,99 et avtak
for 5 år av mark 1,00.
Dette førte til en reduksjon av veiskatten med kr. 0,35 for første halvår 1893.
Bollgård østre nordre 250.2
Bollgård østre nordre var den andre parten av Bollgård østre. Den var litt
mindre enn den andre.
Ellev Olsen var eier i 1893.
Bare mindre områder på den laveste delen av valdet ble satt under vann.
Arealet var 23,6 dekar. Alt var dyrket jord.
Før dette skjedde hadde jordverdien vært kr. 2.970. Skaden ble vurdert
til kr. 840, slik at den nye verdien ble kr. 2.130.
Det ble anslått at dette utgjorde 2/7 av jorden på gården.
Eiendommen forøvrig fikk et tap av kr. 400. Den gikk ned fra kr. 3.500
til kr. 3.100.
For skaden fikk Ellev Olsen kr. 500 i erstatning. 200 kroner av dette var
forskudd.
Skylden ble fastsatt slik i 1895
Gårdsnr. 250, bruksnr. 2, Bollgård nordre av skyld mark 5,13 et avtak
for 5 år av mark 1,41.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,49 for første halvår 1893.
Bollgårdsnesset 250.5
Bollgårdsnesset var en utskilt part fra Bollgård østre nordre. Den var blitt
utskilt så sent som i 1890. Eier i 1893 var John Olsen Kvelstad.
Som navnet sier, lå denne gården på det nesset elven dannet utenfor Boll
gård østre. Arealet som ble satt under vann var ikke stort, bare 9,8 dekar.
Alt var dyrket jord.
Men etter som eiendommen bare var liten, utgjorde dette en stor del av
jorden. Totalverdien av jorden var før flommen kr. 1.200. Etterpå sto den
i kr. 800. Skaden utgjorde således kr. 400.
Dette var 1/3 av jorden.
Eiendommen forøvrig ble satt ned med kr. 200 fra kr. 1.600 til kr. 1.400.
John Olsen fikk kr. 200 i erstatning. Alt ble betalt ut som forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 250, bruksnr. 5, Bollgårdsnesset av skyld mark 1,44 et avtak for
5 år av mark 0,48.
Veiskatten ble som følge av dette, redusert med kr. 0,17 for første halvår
1893.

----
546 RasB
----
Kvelstad vestre 251.1
I 1865 ble Kvelstad kjøpt av Ole Danielsen Tessem fra Beitstad og Ole
Anderssen Stuskin. Gården ble da delt i vestre og østre slik at Ole Danielsen
fikk Kvelstad vestre.
Husene lå på samme nøyde som de øvrige gårdene på Bollgårds- sletten
slik at de unngikk oversvømmelsene av begge Vukusjøene. Men store deler
av jorden ble liggende under vann. Spesielt var det ille siste gang.
98,4 dekar ble stående under vann. Alt dette var dyrket jord. Og store deler
av jorden fikk tykke slamlag etter sedimenteringen som følge av Hærfossens
gjennombrudd.
På Kvelstad vestre hadde jorden stått i en verdi av kr. 7.000. Skaden ble
taksert til kr. 3.000. Igjen var det da kr. 4.000.
Dette ble anslått til å ha omfattet 4/7 av arealet
Verdien av gården forøvrig ble satt ned med kr. 3.100 fra kr. 9.500 til
kr. 6.400.
Allerede etter første gang Vukusjøen lå der, søkte Ole Danielsen om støtte
til innkjøp av for. Søknaden ble behandlet 19. juli. Det ble da bestemt at saken
skulle utsettes.
Men 6./7. september ble en ny søknad fra Ole Kvelstad behandlet. Da hadde
etterskredet 6. september gått. Det er lite trolig at Vukusjøen nådde opp til
sitt endelige nivå før dette møtet, men det fremgår av protokollen at Ole hadde
behov for penger til å kjøpe for til sine husdyr til vinteren. Det ble opplyst
i søknaden, og bekreftet på møtet, at han hadde bare klart å berge litt høy.
Dette høyet var dessuten helt vått og oppblandet med leire. På grunn av over
svømmelsene hadde han hverken fått avlet korn eller poteter. Han søkte om
kr. 400. Det ble bestemt at kr. 300 skulle gå til avdrag på skadeserstatnin
gen, mens kr. 100 var til underhold.
At økonomien ikke var helt god etter dette, fremgår av nok en innførsel
i samme protokoll 2. januar 1894. Da måtte Ole Danielsens kone Ellen Marta
ha besøk av doktoren. I hvilken anledning er ikke opplyst. Men Ole måtte
få forskudd fra erstatningsbeløpet for å kunne klare å betale doktoren.
Alt i alt fikk Ole Kvelstad kr. 2.550 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 900.
Gården fikk følgende avfelling i 1895:
Gårdsnr. 251, bruksnr. 1, Kvelstad vestre av skyld mark 9,79 et avtak for
5 år av mark 5,59, deretter for 5 år et avtak av mark 3,79, og derpå for be
standig et avtak av mark 1,79.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,93 for første halvår 1893.
Oppem 257.1
Gården Oppem lå høyt oppe i bakkene ovenfor Vukusjøen. Valdet nådde

----
547 RasB
----
helt ned til elvesletten. Følgelig ble også denne gården berørt av hva som
skjedde.
Eier av Oppem i 1893 var Anneus Okkenhaug.
Det var ikke så stor del av dette valdet som nådde ned til elven. 34,4 dekar
ble oversvømmet. Av dette var 29,5 dekar dyrket jord. 4,9 dekar var eng.
Jordverdien ble som følge av dette satt ned med kr. 1.600 f ra kr. 8.000
til kr. 6.400.
Dette tilsvarte 1/5 av gården.
Verdien av resten av gården ble satt ned med kr. 950 fra kr. 9.500 til
kr. 8.550.
Anneus Okkenhaug ble tildelt en erstatning på kr. 980. Kr. 300 ble betalt
ut som forskudd.
Sky Iden ble avfelt noe i 1895:
Gårdsnr. 257, bruksnr. 1, Oppem av skyld mark 9,92 for 5 år av mark
1,98, og deretter for 5 år et avtak av mark 1,00.
For gården betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 0,68 for første
halvår 1893.
Verdalsboka - 35

----
548
----


----
549 RasB
----
DIMENSJONER
SAMMENLIGNINGER
DIMENSJONER
Generelt
Verdalsraset er et av de aller største råsene som er registrert i vårt land.
Helt sikkert er det det største som har funnet sted i moderne tid. Det har vært
en del diskusjon hvorvidt det var like stort som det raset som gikk i Gaul
dalen i 1345. Med hensyn til tallet på omkomne mennesker var nok raset
i Gauldalen større. Men med hensyn til mengden av utrast masse, var Ver
dalsraset størst. (Se eget kapitel om Raset i Gauldalen 1345.)
Allikevel kan det ikke utelukkes at det kanskje kan ha gått andre like store
eller kanskje større ras for så lenge siden at det i dag ikke lenger er spor
etter dem. Over alt i landet hvor grunnen består av oppbygde leirterrasser
etter siste istid, finnes det imidlertid spor etter utallige ras. De aller fleste
av disse var små, men av og til viser sporene i terrenget at det må ha gått
et større ras her.
Også her i Verdal finnes det flere steder hvor råsene må ha vært både store
og omfattende. Men for de aller fleste stedene med spor etter omfattende ras
er dette egentlig spor etter mange ras. Det er ikke en gang sikkert at råsene
fant sted samtidig. Leirådalen er et godt eksempel. Her har det innenfor et
relativt begrenset område gått en lang rekke ras. Men mye tyder på at mange
av råsene har skjedd uavhengig av hverandre, eller i det minste med flere
ti-års, muligens hundre-års, mellomrom.
Et annet eksempel er råsene ved Lyng. Også her har det gått flere. Kan
skje kan det ene raset ha åpnet opp slik at de neste råsene kunne finne sted.
Men heller ikke her er det sikkert at råsene fulgte etter hverandre i samme
tempo som de adskilte råsene i Verdalsraset. Det kan ha gått lang tid mellom
hvert av dem.
Den største rasgropen i omfang nest etter gropen etter Verdalsraset er sann
synligvis rasgropen mellom Snausen og Fikse. Her er det dimensjoner som
får en til å tenke på Verdalsraset. Både lengden, bredden og dybden på denne
rasgropen er svært stor. At det også var anselige mengder masse som gled
ut, tyder terrenget ved Ausa ved Leksdalsvatnet på. Riktignok har det kom
met store mengder rasmasse hit fra råsene mellom Musum og Sende også.

----
550 RasB
----
Men mye må ha kommet fra Fikseraset også. Her er det store arealer som
ble dekket av rasmasse samtidig som mye havnet ute i Leksdalsvatnet.
Det største rasmassedekkede arealet i Verdal nest etter de overslammede
områdene etter Verdalsraset, finnes på de store myrene nedenfor rasgropene
ved Kvam og Husan i Volhaugen. Her er det mange kvadratkilometer som
ble dekket. Men dybden av leirlaget kan allikevel ikke måle seg med den etter
Verdalsraset.
Sikkert nok har det gått mange menneskeliv ved flere av råsene i Verdal,
og for den saks skyld andre steder i Trøndelag. Men dersom råsene ikke fant
sted etter midten av 1600-tallet, finnes det vanligvis få eller ingen opplysnin
ger om dem. Her i Verdal er det foruten ved Verdalsraset registrert tap av
menneskeliv ved råsene ved Kvam i 1726 da åtte mennesker mistet livet, ved
Landfall i 1747 da fem mennesker omkom, ved et lite fall i Mikvollmelen
sist på 1800-tallet da ett menneske omkom, og ved Hauganfallet i 1906 da
ett menneske døde.
Ingen av disse kommer opp mot den store tragedien som Verdalsraset var.
Varigheten av Verdalsraset
Varigheten av raset var trolig mindre enn en time. Selve raset sto kanskje
på vel en halv time. Men før leiren lå helt til ro lengst nede ved Tinden, hadde
det muligens gått bortimot en og en halv time.
Raset startet etter all sannsynlighet ca. klokken 0030. Da gikk det første
raset.
Det andre raset eller den andre delen av raset, startet bare noen minutter
etterpå, trolig mindre enn et kvarter etter det første hadde startet.
Og det tredje raset gikk ut bare noen minutter etter det igjen. Dette varte
kanskje i 15 - 20 minutter.
Men når det tales om adskilte ras, er dette et forhold som er høyst uklart.
Kanskje skjedde det en kontinuerlig utvikling, men hvor mengden periode
vis var mindre. Eller kanskje var det i realiteten en rekke mindre ras som
fulgte tett etter hverandre slik at det var uråd å skille dem fra hverandre. Det
er i hvert fall klart at når det skjedde utglidninger både i det nordvestre og
i det nordøstre hjørnet samtidig, må de ha skjedd uavhengig av hverandre.
Og overlevende utenfor rasporten fortalte om hvordan rasmassene etter at
de voldsomme bølgene hadde tatt slutt, rant ut gjennom porten i strømmer
en god stund etter at det hadde sluttet å rase. Porten virket som en flaskehals
slik at det tok en stund før alt innenfor rakk å renne ut.
Massene rant helt ned til Tinden. Det er derfor rimelig grunn til å tro at
bevegelsene lengst ned må ha vart bortimot en og en halv time.

----
551 RasB
----
Etter det store raset 19. mai gikk det flere etterskred. Det uten tvil største
av disse gikk 6. september samme år.
Også dette gikk i to etapper med ca. 1/2 times mellomrom
Tap av menneskeliv
De offisielle tallene har etter raset stått på at 112 mennesker omkom. Så
vidt det er mulig å finne ut av kildene, omkom 111 av disse under selve skre
det eller umiddelbart etterpå. Nummer 112 døde dagen etter, 20. mai, som
følge av skadene vedkommende hadde fått.
Men i tillegg til disse døde fire mennesker enten som følge av skader eller
av sykdom de hadde pådratt seg under ulykken. Nummer 113 som forøvrig
var søster av nummer 112, døde tre dager senere på sykehuset. Nummer 114
døde også på sykehuset av lungebetennelse. Nummer 115 var en 81 år gam
mel kvinne som døde vel en uke etter raset av alderdomssvakhet. Hun hadde
da rasnatten blitt trukket gjennom leir suppen ut fra huset hvor hun bodde og
opp på fast land. Nummer 116 døde omtrent samtidig som følge av skader
han fikk ved redningen.
Tap av husdyr
Tallet på drepte husdyr er stort. De offiselle tallene opplyser at 33 hester,
202 storfe, 345 småfe og 25 griser strøk med.
Hvor mange høns som gikk med, er ukjent.
Ikke et übetydelig antall hester og storfe var i live da det hele hadde stilnet
av. Men det ble ansett for helt uråd å berge dem, og avlivningsaksjoner ble
satt i gang. Husdyr ble skutt eller stukket i hvert fall helt til Vukusjøen steg
over demning en.
Et bemerkelsesverdig stort antall griser overlevde. Dette hadde sannsyn
ligvis sammenheng med to forhold: For det første var ikke grisene bundet,
og de kom seg ut når husene ble knust eller brutt i stykker. For det andre
hadde de en kroppsform som gjorde at de lett fløt oppå leirgjørmen.
At en hel del av grisene måtte slaktes etterpå, skyldes imidlertid at man
hverken hadde mat eller hus til dem. Hvor vidt griser som ble slaktet av dis
se grunner, er tatt med i oversikten over døde griser, er ukjent.
Arealberegningen
Etter ulykken ble det foretatt nøyaktige beregninger av de områdene som
var blitt berørt. Man delte de berørte områdene inn i alt fem forskjellige
klasser.
Klasse I var übeskadiget mark eller rester av eiendommer som ellers var
berørt.
Klasse II var selve Raset.

----
552 RasB
----
Bosetningen i det utraste området
150 per soner.
Antall reddet:
Antall døde: 88 (58,7%)
Bosetningen nedenfor raset
100 per soner.
Antall døde:
28 (28,0%)
Antall reddet: 72 (72%)
Kjønn - døde
Aldersfordeling - døde
De grafiske fremstillingene er laget av Atle Granlund.

 


----
553 RasB
----
Klasse 111 var sterkt overslammet land.
Klasse IV omfattet svakt overslammet land.
Klasse V var det landet som ble satt under vann av Vukusjøen. Denne klas
sen ble ikke nøyaktig beregnet i likhet med de andre klassene fordi jorden
var bare temporært satt ut av drift.
Klasse I omfattet det som sto igjen langs kantene fra klasse 11, nemlig
1118,17 dekar dyrket mark, 1525,24 dekar skog, 19,16 dekar veier og be
byggelse, og 184,31 dekar annen udyrket mark, tilsammen 2846,88 dekar,
og fra klasse 111 4450,15 dekar dyrket mark, 2225,33 dekar skog, 141,82
dekar veier og bebyggelse, og 600,95 dekar annen udyrket mark, tilsammen
7418,25 dekar. Alt i alt utgjorde klasse I 10.265,13 dekar.
Klasse II besto av 1821,5 dekar dyrket mark, 532,6 dekar eng, og 836,7
dekar skog og havning, tilsammen 3190,8 dekar. Etter beregninger gjort på
grunnlag av kartet, utgjorde klasse II 2.923,7 dekar. Reduksjonen her til
svarte økningen av klasse 111. Summen av klasse II og 111 er således den sam
me etter begge beregningsmåtene.
Klasse 111 var 4829 dekar dyrket mark, 954,8 dekar eng, og 2052,3 dekar
skog og havning, tilsammen 7.836,1 dekar. Etter beregninger gjort etter kartet,
utgjorde klasse 111 8.104,75 dekar. Økningen her tilsvarte reduksjonen av
klasse 11.
Klasse IV omfattet 64,5 dekar dyrket mark, 8,9 dekar eng, og 518,8 dekar
skog og havning, tilsammen 592,2 dekar. I en kommentar blir det i de offi
sielle tabellene opplyst at 470 dekar burde komme i tillegg til denne tabellen.
Det var jord som tilhørte Baglan og Kjæran. Dermed økte arealet til 1062,2
dekar.
Klasse V var beregnet bare for den delen av området som lå innenfor det
kartbladet som ble tegnet etter raset. Det besto av 1042,1 dekar dyrket mark,
193,9 dekar eng, og 476 dekar skog og havning, tilsammen, 1712 dekar. I
realiteten var dette mindre enn halvparten av det totale arealet som ble satt
under vann.
Det utraste området
Selve rasgropen er formet som en uregelmessig formet trekant med et hjørne
vendt mot syd. Der ligger skredporten. Men rasgropen omfatter også et om
råde utenfor skredporten. Dette er også formet som en trekant, men her med
det ene hjørnet vendt mot nord i rasporten.
Dette omfattet det som ovenfor er kalt klasse 11. Det totale utraste arealet
var 3190,8 dekar, eller 3,1908 km 2.
Jordtapet tilsvarte et verdifall på kr. 79.450 fra kr. 125.145 til kr. 45.695.
Dette utgjorde 64 % av verdien.

----
554 RasB
----
Avfellingen var på 99,59 mark fra 156,44 mark til 56,85 mark. Ved skyld
setting etterpå ble den ødelagte jorden satt til 5,04 mark.
Verdiforringelsen av eiendommene forøvrig var på kr. 103.700 fra
kr. 152.750 til kr. 49.050. Tapet utgjorde 68 %
Det overslammede området
Dette omfatter egentlig både klasse 111 og IV. Selve jorden var ødelagt og
så i klasse IV. Forskjellen besto hovedsakelig i at jorden i klasse IV hurtig
ere kunne settes under kultivasjon da den ikke trengte så lang tid for å tørke ut.
Dette var alt som ble dekket av leire. Dette området strakte seg fra Melby
berget i øst til Tinden i vest. Lengden var ca. 8 kilometer. Det dekket hele
dalbunnen i en bredde varierende fra et par hundre meter til 3 kilometer.
Summen av de to klassene utgjorde 8898,3 dekar eller 8,8983 km 2 inklu
sive de 470 dekar som kom i tilleg til det ødelagte området i klasse IV.
Jordtapet i klasse 111 var på kr. 235.585 fra kr. 396.880 til kr. 161.295.
Dette utgjorde 59 % av verdien.
Avfellingen i denne klassen var på 304,58 mark fra 519,89 mark til 215,31
mark. Tilveksten ved ny skyldsetting var på 46,40 mark.
Verdiforringelsen av eiendommene ellers var på kr. 275.110 fra kr. 499.170
til kr. 219.060. Dette tilsvarte 56 %.
I klasse IV utgjorde verdifallet av jorden kr. 7.580 fra kr. 42.375 til
kr. 34.795. Dette var 17 % av verdien.
Skyldnedsettelsen var på 9,13 mark fra 53,57 mark til 44,44 mark. Her
ble tilveksten 7,85 mark.
Verdiforringelsen her varpa kr. 6.170 fra kr. 51.500 til kr. 45.330. Dette
utgjorde 12 %.
Vukusjøens betydning for jordverdien
Arealet i følge beregningene var på 1712 dekar eller 1,712 km 2. Det pre
siseres imidlertid at dette var bare den delen som ble beregnet. Det totale
arealet som sto under vann var to og en halv ganger så stort, nemlig ca. 4,2
km 2 . (Se nedenfor.)
Verdifallet av den beregnede delen av jorden som sto under vann, utgjorde
kr. 47.436 fra kr. 139.150 til kr. 91.714. Dette tilsvarte 34%.
Avfellingen var på 74,19 mark fra 216,10 mark til 141,91 mark. Her ble
tilveksten 39,79 mark.
Verdifallet på eiendommene forøvrig var på kr. 41.510 fra kr. 172.120
til kr. 130.610. Dette tilsvarte 24 %.
En sammenligning mellom skadene i Verdal og de tre største byene i Norge.
På de tre neste sidene følger en fremstilling av ødeleggelsene i Verdal plas
sert i Oslo, Trondheim og Bergen.

----
555
----


----
556
----


----
557
----


----
558 RasB
----
Utrast masse
Det er blitt gjort beregninger av hvor mye masse som raste ut. Man har
havnet på ca. 55 millioner m 3.
Da dette tallet ble beregnet, benyttet man et middeltall på ca. 20 meter dybde
i skredgropen. Men dette ble beregnet sommeren 1893 før etterraset 6. sep
tember gikk, da mer enn 400 mål raste ut i bakre og østre kant av skred
gropen. Før dette raset hadde gropen et omfang av ca. 2,75 km 2 . Da stemmer
dette tallet. Legger man de 400 målene sammen med dette arealet, får man
noe mer enn 3 km 2 , og det stemmer med arealberegningene som ble gjort
i forbindelse med Stortingsproposisjon nr. 20/1895, hvor arealet av skred
gropen ble fastslått til nesten 3,2 km 2 .
Men 55 milioner m 3 er volumet på den massen som gled ut i raset 19. mai.
Det var denne massen som strømmet ut over dalbunnen og forårsaket de
enorme ødeleggelsene.
Raset 6. september representerer et tillegg til dette. Snakker man om totalt
utrast masse i Verdalsraset, blir tallet en god del større enn 55 milioner m 3.
Man benyttet, som nevnt ovenfor, en gjennomsnittsdybde i rasgropen på ca.
20 meter. Dette tallet er helt sikkert ikke satt for høyt. Og for etterskredet
6. september kan man med sikkerhet anta at gjennomsnittsdybden var minst
like stor. Følgelig er det en rimelig antagelse å tro at det gled ut bortimot
10 millioner m 3 ved dette skredet.
På et av de offisielle kartene som ble laget etter ulykken, er høydene av
skråningene rundt skredgropen angitt. Om vi beveger oss rundt rasgropen
med urviseren og starter på vestsiden av skredporten, er tallene følgende:
11. På innsiden av skredporten nordvest for Eklo 20 »
12. På utsiden av skredporten vest for Eklo . . 20 »
13. På vestsiden av Follodalen (øya i Raset) . . 15 »
14. På østsiden av Follodalen (øya i Raset) ... 10
Til disse tallene må det gjøres noen kommentarer.


----
559 RasB
----
De ble alle målt etter etterraset 6. september. Mye av massen etter dette
raset la seg opp i den sydøstlige delen av rasgropen samt i skredporten.
De lave tallene langs bakre kant av rasgropen skyldes at målingen er gjort
fra toppen av skredkanten og ned til fast fjell. Fjellfoten skråner videre ned
over, men den er ikke alle steder like bratt som selve rasskråningen. Ned
til selve bunnen av gropen er det hele veien ca. 35 meter.
Den lave skråningen ved Rognhaugen skyldes at rasgropen nedenfor ble
fylt opp av store mengder masse fra det store etterskredet.
Målingene som ble foretatt på begge sider av Follodalen, ble gjort fra top
pen av Follodalen slik den står igjen etter raset. Før raset var dette bunnen
av Follodalen med 10 meter høye skråninger opp til den egentlige terrasse
flaten.
Når man tar alt dette med i betraktningen, ser man at antagelsen om en
gjennomsnittsdybde på 20 meter i det minste ikke er overdrevet. Og det an
tatte volumet på utrast masse var i hvert fall ikke mindre enn 55 millioner m 3.
Der massen havnet
Dalbunnen hvor massen havnet, var ikke flat og jevn. Den var preget av
at elven stadig hadde skaret seg ned i dalbunnen etter hvert som landet hevet
seg. For eksempel lå elven omtrent 10 meter lavere enn terrassene ved Ros
voll og Lyng. Og tilsvarende var den samme høydeforskjellen bortimot 15
meter ved Haga og Sundby.
Strekningen som ble dekket, var som nevnt ovenfor. ca. 8 kilometer lang
og opp til 3 kilometer bred på det bredeste. Det er også opplyst ovenfor at
dette arealet var på 8,8983 km 2 .
Når vi tar utgangspunkt i 55 millioner m 3 utrast masse, får vi en gjennom
snittsdybde på ca. 6,2 meter over hele det overslammede arealet. Og noen
steder er det tale om bare noen få desimeter, mens andre steder er det tale
om mer enn 10 meter tykkelse.
Høyden på leirdemningen som demmet opp Vukusjøen, var trolig ca. 11
meter mellom Melbyberget og Eklomelen sett i forhold til normalvannstand
i elven.
Dessuten kan det bemerkes at det av rasmassen fra etterskredet 6. septem
ber som havnet utenfor skredporten, stort sett ble liggende øst for en linje
trukket mellom Haga og Ness. Etter dette ble demningen målt til ca. 14 meter.
I de leir-, sand- og jordmassene som fosset nedover, var det planter og
frø. Noen steder dukket det derfor opp planter som var fremmede på de ste
dene tidligere. (Se også under Gjenvinning av rasområdet.) Dette er blant
annet registrert helt nede ved Tinden hvor forskjellige slags hageplanter frem
deles den dag i dag finnes langs elvebredden.

----
560 RasB
----
Vukusjøens størrelse
Vukusjøen fikk på det meste en overflate på ca. 4,2 km 2 . Overflaten på
denne sjøen kan grovt sett sies å ha strukket seg fra Melby berget i vest til
Grunnan i øst. Dermed hadde den en lengde av vel 10 kilometer. Øverst oppe
var den svært smal, ikke stort bredere enn elveløpet. Men allerede ved Vuku
tiltok den i bredde. Og fra Kvelstad og nedover var den temmelig bred, på
det bredeste vel 1 kilometer.
På det dypeste var sjøen 14 meter over normalvannstand ved Melbyber
get. Og mellom Landfall og Volen ble det fortalt at man så toppen av older
trærne under vannflaten. Om man meget forsiktig antar en gjennomsnittsdybde
på 5 meter på hele sjøen, får man en vannmengde på 21 millioner m 3.
I og med at sjøen ble tømt ved at elven gradvis senket sitt leie, forårsaket
ikke disse vannmengdene unormalt store ødeleggelser.
Sorg, fortvilelse og lidelse
Det er ikke mulig å måle slike faktorer. Men utallige er de søvnløse netter
som fulgte i tiden etterpå. Og uendelig mange er de sorgfulle og tunge stun
dene som de etterlatte siet med resten av livet, timer og dager lange som år.
Og var det mulig å måle mengden av tårer i liter, ville vi få store tall.

----
561 RasB
----
TANKEEKSPERIMENTER
Det er interessant å foreta sammenligninger for å anskueliggjøre noen av
de ovenfornevnte størrelsene.
Det utraste området er ca. 3 km 2 stort, og det overslammede området er
ca. 9 km 2 . Tilsammen utgjør de et areal på nokså nøyaktig 12 km 2 .
Hvor stort er nå egentlig dette?
Dette er forsøkt vist i kapitlet foran med kart over Oslo, Bergen og Trond
heim hvor ødeleggelsene er tegnet inn som halvsirkler.
Og hvor mye er 55 millioner m 3 eller 65 millioner m 3?
Det er laget en rekke sammenligninger vedrørende dette tallet.
Her er noen:
1. 55 millioner m 3 gir en kubus med 380 meter side. 65 millioner m 3 gir
litt over 400 meter side.
2. En lastebileier blir gitt i oppdrag å forflytte 55 millioner m 3 masse. Han
skal kjøre 10 lass pr. dag, og hans store lastebil tar 10 m 3 i lasset. Han arbei
der ca. 220 dager i året. Hvor lenge må han holde på før han er ferdig?
Svar: 2.500 år!
Hvor lenge må han holde på hvis massen var 10 millioner m 3 større, det
vil si at de utraste massene ved etterraset 6. september blir lagt til?
Svar: Bortimot 500 år i tillegg!
3. All massen blir låstet opp i lastebiler som hver tar 10 m 3 og er 10 meter
lang. Bilene blir stilt støtfanger i støtfanger. Hvor lang blir rekken av laste
biler?
Svar: En rekke med biler som går 1 1/3 rundt ekvator. Ekvator er 40.000
kilometer lang. Rekken av biler blir 55.000 kilometer. Hvis raset 6. septem
ber regnes med, blir rekken av biler 65.000 kilometer eller noe over 1 1/2
gang rundt ekvator.
4. Et asfaltfjell på 55 millioner m 3 skal benyttes til å legge fast dekke på alle
veiene i Norge. Veiene er gjennomsnittlig 6 meter brede, og dekket skal være
10 centimeter tykt. Hvor lang veistrekning kan asfalteres?
Svar: Mer enn 91.000 kilometer. Av riksveier, fylkesveier og kommune
veler har vi i Norge (1990) 88.174 kilometer. Av dette har 61.101 kilometer
fast dekke!

----
562 RasB
----
5. Middelavstanden til månen er 384.400 kilometer. Hvor tykk vil en «streng»
mellom jorden og månen være når man har 55 millioner m 3 til disposisjon?
Svar: Hvis «strengen» er kvadratisk, vil siden være 38 centimeter. Er stren
gen rund, vil diameteren være 42 centimeter!
6. Middelavstanden til solen er 149,6 millioner kilometer. Hvor tykk vil en
«streng» til solen være?
Svar: Kvadratisk vil «strengen» ha side 1,92 cm, og rund vil diameteren
være 2,16 cm.
7. Den spesifikke vekten på leire varierer fra 1,75 for tørr leire til 2 for våt
leire. Det vil si at den våte kvikkleiren som rant ut i Verdalsraset veide 2
tonn pr. m 3. Totalt veide massen 110 millioner tonn etter raset 19. mai. Leg
ger vi til det siste raset får vi 130 millioner tonn. Hvis hele denne massen
skal fordeles på Norges befolkning (4 millioner) hvor mye får da hver?
Svar: Hvis det bare var mengden fra det første raset, vil hver eneste inn
bygger i Norge få 27,5 tonn. Hvis det andre raset regnes med, vil det bli
32,5 tonn på hver person!
8. Men enn om vi vil fordele dette på hele verdens befolkning (i 1990 ca.
5,5 milliarder)?
Svar: Hver vil få enten ca. 20 eller 23,5 kilo.
9. Om vi tenker oss 130 milloner tonn leire plassert i en skål på en skålvekt.
Hva må til for å veie opp denne skålen?
Svar: Vi vil her bruke personbilder. En vanlig personbil veier alt fra 600
kilo til 1.500 kilo. En gjennomsnittsvekt er ca. 1 tonn. For å veie opp leir
massen må vi ha et tall på tilsvarende ca. 130.000.000 personbiler. Så mange
biler fantes ikke i Vest-Europa i 1988. Da var tallet på litt over 120 millio
ner. Vi må derfor til Øst-Europa og låne noen for å få jamvekt.
10. All utrast masse plasseres på en fotballplass som måler 100 x 55 meter.
a) Hvor høy søyle vil vi få med 55 millioner m 3?
b) Og hvor høy blir søylen hvis vi tar med massen fra raset 6. september
i tillegg, altså tilsammen ca. 65 millioner m 3?
Svar a: 10.000 meter eller 10 kilometer.
b: Ca. 11.800 meter eller 11,2 kilometer.
11. Hvis leiren ble lagt etter E 6 fra Verdal til Oslo, ville det være mulig å
kjøre langs veien?
Svar: Ja, men bare med beltevogn.
Avstanden fra Verdal til Oslo er 65 mil. Bredden av riksveien er ca. 7 meter.
Leirlaget langs veien ville være mer enn 12,5 meter tykt.
12. Av 1 m 3 leire får man normalt litt mer enn 600 teglsteiner. Om man så
laget teglstein av 55 millioner m 3 leire, hvor mange hus kunne man da bygge?

----
563 RasB
----
Vi regner da med en vanlig enetasjes enebolig.
Svar: Det går med ca. 16.000 teglsteiner i et middels stort hus. Det kunne
derfor bygges mer enn 2 millioner eneboliger av disse steinene. I 1991 var
det ca. 1,5 millioner eneboliger i Norge.
13. 55 millioner m 3 tilsvarer bovolumet for ca. 1 til 1,5 millioner menne
sker, det vil si befolkningen i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger til
sammen.
14. Om vi regner at et menneske veier 40 - 50 kilo i gjennomsnitt, vil vek
ten av 55 millioner m 3 våt leire, ca. 110 millioner tonn, tilsvare vekten av
ca. 2,5 milliarder mennesker, det vil si mer enn halvparten av Jordens be
folkning.
Verdalsboka - 36

----
564
----


----
565 RasB
----
EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE OPPFATNINGER
FR A 1893 OG 1993.
Bakgrunn
En av de aller viktigste kildene til historien om Verdalsraset er Stortings
proposisjon No. 70/1893. Denne inneholder detaljer som for en stor grad er
med på å gi oss et bilde av forholdene slik de var. Selve proposisjonen om
fatter Kanaldirektørens rapport. Som bilag 1 folger Amtsveimesterens rap
port. Begge disse er gjengitt andre steder i denne fremstillingen. Som bilag
2 folger Indberetningfra Professor W. C. Brøgger og Guardein Th. Munster.
Denne siste beretningen er ikke gjengitt i sin helhet, men den inneholder en
rekke opplysninger som er benyttet i teksten. De fleste av disse opplysning
ene finnes også andre steder.
Både Kanaldirektørens rapport og Brøggers og Munsters innberetning er
trykket i særtrykk og i andre vitenskapelige publikasjoner etterpå, kanaldi
rektørens rapport i Teknisk Ukeblad 1893 og Brøgger og Munster i Naturen
1893.
Dette var fagfolk hvis meninger ble tillagt stor vekt.
Men de geologiske kunnskaper anno 1893 er ikke sammenlignbare med
de geologiske kunnskaper anno 1993. I de mellomliggende 100 år har det
skjedd en voldsom utvikling innen faget geoteknikk. Særlig har denne utvik
lingen skutt fart de siste 50 år. Dermed er det klart at mange av de oppfatnin
ger man hadde for 100 år siden, er direkte feilaktige. Dette har mellom annet
gjort sitt til at en rekke myter har dannet seg med hensyn til hva som skjedde,
og hvordan det skjedde.
Dette er den direkte årsak til at Brøggers og Munsters innberetning ikke
er gjengitt i sin helhet.
For å vise dette er det nedenfor satt opp en del sitater fra Stortingsproposi
sjon No. 70/1893 med kommentarer fra geotekniker professor Nilmar Janbu
ved NTH. Kommentarene er gjort i 1993.
Sitat nr. 1 fra selve proposisjonen, side 5:
Aarsagen til Skredet i Værdalen den 19de Mai 1893 er visselig den almin
delige, nemlig at et vandførende Lag har ligget over et et for Vand uigjen
nemtrængeligt hældende Lag. Ovenpaa et dybtliggende uigjennemtrængeligt
Blaalerelag var her et Lag sandholdigt Ler. I dette er sandsynligvis Vand fra

----
566 RasB
----
en ovenfor liggende Myr trængt ind, saa at det sandholdige Lerlag er bleven
opblødet og det underliggende uigjennemtrængelige Blaalerlags Overflade er
bleven vædet, saaledes at det er bleven en glat Glideflade.
At det sandholdige Lerlag var bleven gjennemtrængt af Vand, er maaske
antydet derved, at Gulvet i Kjælderen paa den udgledne Gaard Follo i den
forløbne Vinter har staaet under Vand, hvad der før ikke skal have været
Tilfældet.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Arsaken til skredet er utvilsomt erosjon av Verdalselven, som førte til
initialraset, som så forplantet seg bakover slik vi i dag kjenner så godt til.
Sitat nr. 2 fra proposisjonen, side 6:
Til Forebyggelse af saadanne Jordskred findes i Almindelighed intet andet
Middel end Drainering.
Først og fremst er det af stor Vigtighed og en forholdsvis let Sag at aflede
Overvandet, saa dette ikke trænger ind i det dybere liggende sandholdige Ler
lag. Jeg skulde være meget tilbøielig til at tro, at i det nu foreliggende Tilfæl
de kunde dette skeet ved Drainering af My ren ovenfor Bruddet. En saadan
Drainering vilde sandsynligvis have været tilstrækkelig til at forhindre Skre
det, idet Faren for udglidning havde været afvendt, nåar kun en Del af Over
vandet havde været hindret i at trænge ind i det sandholdige Lerlag. Om en
mindre Del Vand fremdeles havde gaaet i det sandholdige Lerlag, havde dette
ikke skadet, idet noget Vand endog antages at forøge det sandholdige Lags
Kohæsion.
I de Tilfældee, hvor Afledning er utilstrækkelig, maa selve det vandfør
ende Lag draineres.
Dette kan ske ved murede Tunneler, som føres lidt ned i det uigjennom
trængelige Lerlag, men om saadanne kostbare Draineringer kan der selvføl
gelig ikke blive Tale:
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Drenering av myrlaget vil ikke stabilisere kvikkleiren.
Sitat nr. 3 fra proposisjonen, side 9:
Drainering af Myrer paa farligt beliggende steder. Der findes sandsynlig
vis Myrer, som holder sig fugtige og sumpet, og hvorfra Vand kan søge ned
i Jorden og bidrage til Dannelsen af svømmende Masser. Dette kan forhindres
ved Myrenes Drainering, men dette bør vistnok, da det samtidig bliver et
Jorddyrkningsarbeide, udføres ved Landbrugsdirektørens foranstaltning.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Drenering av myrer som stabiliserende tiltak, kan ikke sees å ha noen be
ty dning for kvikkleire.

----
567 RasB
----
Sitat nr. 1f ra bilag 2, professor W. C. Brøggers og guardein Tii. Munsters
innberetning, side 21:
.... , at her under Leret maa ligge et betydeligt vandførende Lag af eien
dommelig Beskaffenhed, antagelig saakaldet Kvikler. Saadant Kvilder har den
Egenskab at absorberes store Kvantiteter Vand, der af Kvikleret fastholdes
som af en Svamp, beroende paa Kviklerets eiendommelige Sammensætning
af en meget finslemmet Blanding af Kvartssand og Lerslam, medens deri
mod almindeligt Blaaler ikke er gjennemtrængeligt for Vand, og paa den anden
Side almindelig Sand lader Våndet løbe igjennem.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
Kvikkleire har ikke absorbert vann. Vannet har vært der siden sedimen-
teringen. Ved konsolidering har den sogar avgitt vann. Deretter utvasket.
Sitat nr. 2 fra bilag 2, side 22:
Først er antagelig paa Eftermiddagen den 18de det opblødte Lerslam af
et større vandførende Lag i Dybet begynt at rinde ud langs Follobækkens
Leie ud i Elven; at dette maa have være Indledningen til Skredet er gjort sand
synligt ved de ovenfor meddelte lagttagelser om en usædvanlig Slamføring
i Elven paa Eftermiddagen og Aftenen før Skredet. Underlaget for Blaaleret
og det derover liggende Sand maa saaledes antagelig have været stærkt gjen
nemblødet gjennem længere Tid, sandsynligvis som en Følge af den lang
varige Regnperiode under forrige Aars Høst. Hvorvidt ogsaa Overfladevand
fra Myren, trængende ned gjennem Sprækker i Blaaleret, har havt nogen større
Betydning, kan neppe nu afgjøres; saameget vides, at de øverste Dele af Jorden
paa Gaarden Follos Marker nu efter Skredet paastaaes at have været stærkt
opblødte i den nærmeste Tid, førend Skredet indtraf. Om, som af os antaget,
et Lag af Kvikler i Bunden under Blaaleret har været en Hovedaarsag til Skre
det, er det jo ogsaa muligt, at en Stigning af selve Elveleiet i Værdalselven
kan have bragt denne op i høide med Kvikleret og derved delvis have for
voldt dette Opblødning, et Forhold, som dog først ved Jordboringer kan brin
ges paa det rene. For Sandsynligheden af Forekomsten af et større Kvikklerlag
i Dybet under Blaaleret taler foruden Omstændighederne ved selve Skredets
Forløb ogsaa en lagttagelse af en Indsender til «Dagsposten», der direkte ud
taler, at han observerede Kvikler i Bunden af Skredet.
Efterat først Ligevægtstilstanden paa det af Skredet rammede Strøg var bragt
i Forstyrrelse ved begyndende Udglidning i Dybet, er antagelig først de nedre
Dele af den Hile Follodal kommet i Bevægelse og derunder det vandførende
Lag, Slamlaget, i Bunden lidt efter lidt mere og mere gledet ud paa Grund
af Trykket fra overliggende Ler- og Sandmasser. Dette kunde ikke ske, uden
at der dannedes vertikale Sprækker i den kompakte Plade af det paa Grund

----
568 RasB
----
af langvarig Tørke nu sandsynligvis temmelig tørre Blaaler, og saaledes kan
det have gaaet til, at pludselig store Flag har sunket ind i Dybet og derefter
som paa et Rutschplan har gledet ud efter Dalen i Bevægelsens Retning.
Professor Nilmar Janbus kommentar:
I dag ville denne beskrivelsen av gangen i skredet virke merkelig. Den
gang var nok Brøgger og Miinster ikke klar over hvordan kvikkleire er
blitt til.
Konklusjon
Ovenstående sitater og kommentarer viser klart hvilke problemer man hadde
å stri med. Den tids kunnskaper om geologi og geoteknikk var ikke tilstrek
kelig til hverken å forstå eller forebygge lignende katastrofer.
Som nevnt innledningsvis, er det først i løpet av de siste 50 år at videnska
pen på disse områdene har nådd så langt, at man vet hvordan og hvorfor et
kvikkleireras går.
Derfor kan vi i ettertid se at en hel del av det som ble ansett for nødvendige
tiltak etterpå, var helt bortkastet som rasforebyggende arbeider. At grøftin
gen av myrene gjorde det lettere å dyrke dem, er en annen sak.
Med hensyn til geologi og geoteknikk vises det til kapitlet om disse fagene.

----
569 RasB
----
RASET I GAULDALEN 1345
EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET
Bakgrunn
I de fleste avisene i landet var Verdalsraset et hovedoppslag de nærmeste
dagene etter 19. mai 1893. Og i den sammenheng var det nærliggende at opp
merksomheten ble rettet mot andre kjente ras i Norge. Blant annet ble Tiller
raset ved Trondheim i 1816 viet en del oppmerksomhet. Grufulle beretninger
om mennesker og dyrs skjebner under dette raset gjorde sitt til å skake opp
folk som bodde i det området.
Det ble ganske snart klart at Verdalsraset var av et uhyre omfang. Ja, man
mente at det må ha vært det største raset som hadde gått her i landet.
Imidlertid fantes det opplysninger om et ras som hadde gått på 1300-tallet
i Gauldalen som visstnok skulle ha vært større, i hvert fall hva angår tap av
menneskeliv.
Historikeren professor Gustav Storm, som blant annet hadde arbeidet med
de kildene som fortalte om dette raset, ble anmodet om å skrive noe om raset
i Gauldalen. Artikkelen hans sto trykket i Morgenbladet 27. mai 1893. Sen
ere ble den gjengitt i flere andre aviser.
Gustav Storms artikkel:
Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 '
Man har gitt uttrykk overfor meg at en nærmere orientering om etterret
ningene om jordskredet i Gauldalen i 1345 kunne ha noen betydning for den
ulykken som har funnet sted i Verdalen. I dette kan jeg til en viss grad være
enig, da man først nå - etter at Kilde skrift fondet ved meg har gitt ut en utgave
av de islandske annaler (1888) - kan noen lunde komme på det rene med
disse etterretningenes betydning og verdi, mens P. A. Munch i sin Norges
Historie (Unionsperioden) måtte følge den eldre, uheldige utgave av 1847,
og derved var utsatt for å begå feiltagelser. Jeg skal derfor her gi noen korte
notiser om annalene.
Det er tre forskjellige annalkilder som taler om jordskredet i Gauldalen.
Den første er Skålholtsannalene. De er opptegnet i et handskrift som går
til 1363, og er avsluttet ved dette år. Men handskriftet er av skrevet etter en
eldre annalsamling som har stanset ved 1348. Og det som her fortelles om
jordskredet, er altså opptegnet senest tre år etter at dette var inntruffet.

----
570 RasB
----
Den andre annalsamlingen - Lagmannsannalene - er forfattet og egenhen
dig skrevet av den islandske presten Einar Havlideson som hosten 1345 opp
holdt seg i Nidaros og der fikk etterretning om ulykken. Han dro om vinteren
til pavehoffet i Avignon og kom den følgende sommeren (1346) hjem til Is
land, hvor han senere levde i mange år. Han har opptegnet hendelsene år
for år i sine annaler, som han år 1362 har renskrevet og utgitt for offentlig
bruk. Også hans annaler er altså i strengeste forstand en samtidig kilde.
Litt vanskeligere er det å bestemme den tredje annalsamlingen, de såkalte
Gotskalks annaler, for disse er først opptegnet omkring 1570. Men da det
også finnes oppbevart en avskrift av den samme samlingen som stanser ved
1394, kan man også om disse annalene med trygghet si at de opprinnelig er
forfattet i det 14. århundre og således tør regnes for i det hele troverdige.
Jeg skal i det følgende innskrenke meg til disse tre annaler, for hva som
står i en fjerde (fra 1363) og i en femte (fra 1394), er kun uheldige utdrag
av de eldre annalene og således uten verdi.
Skålholtsannalene gir den utførligste skildring av ulykken:
I Gaulardal i Trondhjem inntraff det at åen Gaul ble borte. (Storms an
merkning: Det fortsettes ikke noen dager som man har oversatt det, men
etter åin Gaul hvarf leses ordet nokkura, som er meningsløst, man har
supplert daga (noen dager), men det er usikkert.) Men deretter løp det
et skred så stort at det fylte hele dalen og stemmet opp elven Gaul så at
en mengde mennesker druknet, gårdene ble oversvømmet, og alt kveget
omkom. Siden brast demningen, og alt sammen fløt de nedover åen, hvor
ved enda flere garder og fe ble revet med. I alt ble det ødelagt 48 garder,
hvorav noen var hovedbøl, samt noen kirker. Man regnet ut at nesten halv
tredje hundre mennsker omkom, bønder med koner og barn, prester og
klerker, mange velstående folk og mange arbeidsfolk. Men man tror at
av veifarende folk og fattigfolk ikke færre omkom enn de som ble regnet
(d. e. den fastboende befolkningen). Dette skjedde Korsmessedag om
høsten (14. september). Man fant en del lik, men meget få ble frelst le
vende, for jorden og vannet fulgte alt, både mennesker og garder. På det
stedet er det nå sandstrekninger og ødemarker, men i førstningen var det
vann og bløter (bløitur) så at folk ikke kunne komme frem.
Det eneste besynderlige her er begynnelsesordene at elven først ble borte
og deretter kom skredet, mens man skulle vente det motsatte. Forøvrig synes
fremstillingen å være meget nøktern og korrekt, særlig når man sammenlig
ner den med ulykken i Verdalen.
De to andre annalene er dessverre mer kortfattet. De synes kun å kjenne
jordskredet, ikke flommen.
Einar Havlideson sier ved år 1346:

----
571 RasB
----
Høsten før - altså 1345 - inntraff den tidende i Nidaros (det vil si: rykte
des det i Nidaros hvor Einar da befant seg) at 25 garder sank ned i jorden
i Gauldalen så intet spor mer såes til bygden uten slett grus og aur lå der
etter hvor bygden hadde stått.
Gotskalks beretning er:
Jorden ble veltet om på Gaularåsen, og derved ble det ødelagt der mer
enn 50 garder. Og alle menneskene der omkom og alt kveg, unntatt en
bonde med noe kveg og en kjerring.
Gotskalks annaler er en senere avskrift, så man tør ikke ta hensyn til at
det her nevnes Gaularåsen hvor de andre kildene har Gauldalen. For når det
straks nedenfor står om de 50 gårdene som ble ødelagt der, kan det ikke pas
se på Gaularåsen, men vel på Gauldalen. Gaularås er altså kun en skrivefeil
for Gaulardal.
P. A. Munch som kun kjente Gotskalks annaler fra utgaven av 1847, hvor
det uriktig var skrevet Gaularos, formodet derav at flommen og oppdemnin
gen har skjedd ved Gaulelvens munning (Gulosen). Men den formodning sav
ner etter den nye utgaven ethvert holdepunkt om den enn kanskje kan ha truffet
det rette.
De tre beretningene opplyser således ingen ting nærmere om i hvilken del
av Gauldalen dette skredet har gått. Og vi har ingen annen kilde hvorav be
liggenheten med sikkerhet fremgår. I Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440 skulle
man vente å finne spor etter den store ulykken som hadde rammet Gauldalen
i det foregående århundret. Men det har ikke lyktes meg å finne annet enn
at en gard på Leinstranden, Asmundastader, sies å være utfalt, og at to gar
der Vigleikstader oppe i Flåbygden sies å være utløpt. Begge uttrykkene ty
der på jordskred, men om det er skredet i 1345 eller et annet, kanskje nyere,
er ikke godt å si.
Schøning har gjettet på at skredet i 1345 har gått oppe ved Haga oppe i
Horg, hvor det også i nyere tid har skjedd jordfall. Og Kraft har sluttet seg
til Schøning, særlig fordi det her i begynnelsen av dette århundret inntraff
en lignende ulykke, om enn i mindre skala. Men uttrykkene i Skålholtsannal
ene synes dog å tyde på at deler av dalføret, hvor dette er bredere; etter ordene
tør den store mengden garder - hva enten vi nå tar tallene 25 eller over
50 -, hvorav flere var store, har dannet en sammenhengende bygd med flere
kirker. Dette kan jeg etter mitt riktignok overfladiske kjennskap kun se rime
med forholdene i den nordre delen av dalføret, nær Gulosen. Her, hvor da
len åpner seg nesten til et slettelandskap, og hvor moer og sande finnes den
dag i dag, kan det plutselige elvebruddet ha brakt ulykke over en bred bygd.
Nettopp vanskeligheten ved å gjenfinne spor etter ulykken i 1345 kunne

----
572 RasB
----
åpne håp også for hva som i disse dager har hendt i Verdalen. Skålholts
annalene skildrer hvorledes det like etter ulykken alt var vann og Møter, så
ledes som vi i disse dagers aviser har lest om i den før så fagre bygden
Verdalen. Men allerede da annalene ble opptegnet i 1346 og 1348, er det
våte element veket tilbake, og da finnes det på ulykkesstedet kun grus og aur
eller sandstrekninger og ødemarker. Men - 100 år senere - i Aslak Bolts jor
debok er det kun med usikkerhet at man kan spore etterretninger om ødeleg
gelsen. Kanskje tør man derfor formode at befolkningen i Gauldalen allerede
har våget seg i kast med en ny oppdyrkning av de ødelagte strekningene, og
at man allerede til en viss grad har vunnet bukt med vanskelighetene? I alle
fall synes det sikkert at i tidens løp er de fleste spor av ødeleggelsen i 1345
forsvunnet så at nå kun usikre sagn lever om den gamle ulykken. Jordskredet
i Gauldalen inntraff i en nedadgående tid, og ingen etterretninger tyder på
at almenheten har trådt hjelpende til for gauldølene. Men allikevel fikk ulyk
ken ikke blivende virkninger for Gauldalen. Skulle vi ikke kunne håpe at Ver
dalen i nåtiden med dens kraftige initiativ, med den større evne til å arbeide
for store formål, så meget hurtigere kan understøtte naturen så at innen få
år, i alle fall i vår tid, Verdalen atter kan bli hva den var før ulykken rammet
den?
Så langt Gustav Storm.
Hvor gikk Gauldalsraset?
Senere er raset i Gauldalen beskrevet også andre steder. Blant annet har
Amund Helland gitt en grundig gjennomgåelse av hendelsen. 2 Han mener å
fastslå at raset gikk i Kvashylla et kort stykke nedenfor Støren jernbanestad
sjon på vestsiden av Gauldalen. På dette sted er dalen så smal at et landfall
lett ville stenge for elveløpet.
Helland sier videre at rasmassene fylte det trange dalføret angivelig ned
til gården Hovin. Dette er en strekning på 4 til 5 kilometer. Helland gir inn
trykk av at raset ikke var så veldig stort, men demningen ble høy rett og slett
fordi dalen var smal. Således dannet det seg en enorm innsjø ovenfor dem
ningen.
Da vannpresset ble stort nok, brast demningen, og vannet strømmet som
en flodbølge nedover dalen i en lengde av 39 kilometer.
Men en demning på 4 - 5 kilometer skal kunne stå i mot et stort vannpress.
Antageligvis må det ha vært tyntflytende masser som strømmet så langt ned
over. Det er derfor lite trolig at demningen rakk så langt som 4-5 kilometer
nedover.
Det opplyses at innsjøen som dannet seg på oversiden, ble hele 14 kilome
ter lang, og at den nådde opp til Bunes gard på grensen til Singsås. Ved å
sammenligne høyden ved Bunes med dalbunnen der raset skal ha gått, viser

----
573 RasB
----
Kvashylla ved Støren hvor man mente Gauldalsraset gikk. Raset komfra ter
rassen til høyre på bildet.
det seg at det er en høydeforskjell på 33 meter. Demningen må således ha
vært 33 meter høy nedenfor Støren. Det er antatt at vannmengden var opp
til 150 millioner kubikkmeter.
Sammenligninger med Verdalsraset
Seiv om geologene i dag er usikre på det nøyaktige stedet, synes det å være
utbredt enighet om at raset gikk på vestre side av Gauldalen like nedenfor
Støren. Heller ikke synes det å være tvil om at raset ikke var så stort i volum
som Verdalsraset. Trolig gikk det menneskeliv under selve raset. Men det
vil vi aldri få bekreftet.
Det som gjorde denne naturkatastrofen til en større ulykke regnet i tap av
menneskeliv, er flommen som oppsto da demningen brast. 150 millioner
kubikkmeter er er en god del mer enn den vannmengden som samlet seg i
Vukusjøen. Demningen ved Støren var 33 meter høy. Ved Melbyberget var
den 14 meter på det høy este.
Trolig var det ca. 20 millioner kubikkmeter vann i den første Vukusjøen
og 25 millioner kubikkmeter i den andre. Dette viser at i Gauldalssjøen var
det minst seks ganger så mye vann.


----
574 RasB
----
Da elven brøt igjennom ved Melby berget, skjedde dette ved at den gradvis
gravde seg ned i leirdemningen. Seiv om sjøen ble tappet ut relativt fort, oppsto
det hverken noen flodbølge eller flom nedenfor.
Derimot ser det ut til at da demningen brast ved Støreninnsnevringen, slapp
alt vannet ut på en gang. Denne enorme vannmengden hadde en uhyggelig
kraft og graveevne. Foruten at den rev med seg de utraste massene som had
de lagt seg opp ved rasstedet, rev den også med seg jord og grus hele veien
nedover.
Det er forståelig at man betraktet dalen som en ødemark etterpå.
Tallet på omkomne er usikkert. Man antok at nesten 250 fastboende om
kom. Tallet på fattige og veifarende skulle ha vært nesten like stort. Dermed
kommer man opp i mellom 400 og 500 døde.
Kildene beretter at mellom 25 og 50 store og små garder ble ødelagt. En
ten man velger det minste eller det største av disse tallene, synes tallet på
ødelagte garder å være lite tatt i betraktning av at Gauldalen nedover fra Stø
ren må ha vært et tett bosatt dalføre. Både de tettest bosatte deiene av Horg,
Flå og til dels Melhus må ha blitt rammet.
I følge annalene gikk seks kirker med. Sammenlignet med tallet på kirker
i dag synes dette høyt. Men vi skal her huske på at dette var i høymiddel
alderen, og tallet på kirker var stort da. Til sammenligning kan det opplyses
at det var syv - åtte kirker i Verdal på den tiden. Så at flere kirker ble tatt
av flommen, synes ikke urimelig. Men seks er allikevel et stort tall.
Undersøkelser har vist at det gjennomsnittlig bodde seks - syv mennesker
på hver gard. På de store gårdene bodde det flere, og på de minste færre.
Om vi tar det største antall ødelagte garder, 50, finner vi at det var mellom
300 og 350 fastboende i det ødelagte området. At absolutt alle omkom, er
usannsynlig. Noen må ha berget livet.
At det videre skal ha vært like mange fattige hjemløse og veifarende som
fastboende, høres heller ikke sannsynlig ut.
Når kildene sier at nesten 250 fastboende og bortimot like mange andre
omkom, er det ganske sikkert en svær overdrivelse. I og med at tallet på om
komne er satt så stort i kildene, blir man også fristet til å mistenke tallet på
50 garder for også å være satt for høyt.
Men seiv om kildene i beste fall er upålitelige, kan vi kanskje formode at
ca. 250 mennesker omkom ved denne ulykken. Og det gir mer enn dobbelt
så mange døde som i Verdalsraset.
Antall kvadratkilometer som ble ødelagt, er heller ikke mulig å fastslå. Men
strekningen fra Støren og ned til Melhus er bortimot 40 kilometer. Skadene
i dalbunnen må ha vært omfattende langs hele denne strekningen. Det er i
alle fall ingen overdrivelse om man antar at mer enn 50 kvadratkilometer
ble ødelagt for kortere eller lengre tid.

----
575 RasB
----
Støreninnsnevringen hvor man mener demningen oppsto. Kvashylla til høyre.
Demningen var 30 meter høy. Så seiv om de utraste massene ikke var av samme
størrelsesorden som ved Verdalsraset, var det allikevel tale om enorme meng
der. Det var da demningen brast, og flodbølgen veltet nedover Gauldalen
at de store skadene kom.
Leirmassene som raste ut, var ikke så store som ved Verdalsraset. Og seiv
om disse ble spredt utover dalbunnen, kan de ikke alene ha forårsaket til
svarende skader som leirmassene fra Verdalsraset medførte.
Det var først og fremst de ville vannmassene som gjorde skade. At utallige
kubikkmeter matjord ble revet med og vasket vekk, er udiskutabelt.
Hvor lang tid det tok før jorden var i bruk igjen, er vanskelig å si. Som
det er nevnt ovenfor av Gustav Storm, fantes det ingen ting i Aslak Bolts
jordebok som ble skrevet ca. 100 år senere, som pekte mot at store deler
av området fremdeles var ødemark.
Konklusjon
Egentlig er ikke disse to naturkatastrofene sammenlignbare. Ved Verdals
raset var det selve raset og rasmassene som gjorde mest skade. Ved Gaul
dalsraset var det vannmassene i den oppdemmede innsjøen som gjorde den
største skaden.


----
576 RasB
----
Ulykkene skjedde i to forskjellige tidsaldre. Om den siste vet vi mye, om
den første må vi gjette.
Men når Gustav Storm mener, fordi det ikke finnes opplysninger om det,
at almenheten ikke trådte hjelpende til for gauldølene etter ulykken, er det
en antagelse som det er grunn til å stille spørsmålstegn ved. Villigheten til
å hjelpe sine medmennesker var nok i stor grad til stede også i første halvdel
av 1300-tallet. Det kan i den sammenheng bemerkes at tienden som ble be
talt til kirken, ble delt i fire deler. En del gikk til biskopen, den andre delen
gikk til presten, den tredje delen gikk til selve kirkebygningen, mens den fjerde
delen, som ble kalt bondeluten, ble disponert av bøndene seiv som en slags
fattigkasse. Det er ingen urimelig tanke at nettopp denne delen ble benyttet
til å hjelpe dem som nå var i nød. Følgelig må vi nok anta at det ble ydet
hjelp. Men naturligvis var den ikke så godt organisert som ved Verdalsraset.
At behovet for hjelp, og evnen til å hjelpe, ble redusert bare noen få år
senere i 1349 da Svartedauen rammet landet, er en annen sak.
Noter:
Språket er modernisert.
Amund Helland: Beskrivelse over Søndre Trondhjems Amt I s. 35 ff.

----
577 RasB
----
SANGER OG DIKT
Etter den store ulykken var det flere som syntes de måtte gi uttrykk for
sorgen og deltagelsen, de følte ved å skrive dikt og sanger. Noen av disse
sangene er kjent, som for eksempel de som ble laget av Jon Øverkil. Disse
ble også benyttet ved minnehøytideligheten på Lysthaugen på årsdagen for
raset i 1894. (Se under Døde.)
Videre er et par andre dikt benyttet i denne fremstillingen.
Det ene er Det store Verdalsraset natta til 19. mai 1893 av Bjarne Slap-
gard. Det står som innledning i bind A. P. Lauritzen fra Sandefjord har satt
tone til det.
Det andre er Blå røyk over Jermstad av Hans Rotmo. Det står gjengitt som
innledning i bind B.
I det etterfølgende skal vi gjengi noen andre sanger og dikt som er funnet
i ettertid. Ikke alle er trykket, og det har ikke alltid vært mulig å finne hvem
forfatterne var.

----
578 RasB
----
PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI
Allerede 24. mai 1893 møttes enkelte prominente personer i Kristiania for
å vurdere hvor vidt det ville være mulig å arrangere tilstelninger i Kristiania
Tivoli til inntekt for de skadelidte ved raset i Verdal. Bare tanken om en slik
måte å samle inn penger på, avstedkom naturligvis sterke reaksjoner. Til
stelninger ble allikevel avholdt, og penger kom inn. (Se under Innsamlings
ak sjoner.)
Til åpningsfesten av disse tilstelningene hadde forfatteren Nordahl Rolfsen
skrevet følgende:
Prolog
(Fremlagt ved Aabningsfesten af Tilstelningerne i Kristiania Tivoli til Ind
tægt for de nødlidende i Værdalen):
Det er Tid for friske Farver, Det er Tid for friske Farver, -
se, - den hvide Frugtblomst skinner, det er Livets Tid i Norden,
og de unge, sine Blade
lukker varlig over Redet.
Snart en liden Sangfuglunge
stikker Ho'det ud i Verden
for at synge i den lette
Løvsal under Vaarens Himmel;
men i Fjøsets Dør staar Koen,
længes efter Gjæstebudet,
brøler imod Sæterbejtet.
alle er vi Vaarens Gjæster,
festklædt nu er Fædrejorden.
Som det sultne Dyr vi skriger
efter Gildets rige Glæde,
og vi mættes, og vi synes,
her er dejligt her i Norge;
og det stiger som et Ønske
op af Skog og Dal og Sjø:
godt at leve her i Landet;
godt at leve - tungt at dø!
Da staar han alt færdig, den sortklædte Mand,
mens Vaarnatten kjæmper mod Morgenrøden,
da vækkes det groende, grønnende Land;
før Solrending meldes en Gjæst: Det er Døden.
Han banker ei paa, men han ta'r dem i Armene,
Huse og Mennesker, Markerne med, -
der høres et jamrende «Herre forbarmende!»
og alt glider ind i den evige Fred.

----
579 RasB
----
Fred med de døde; men Hjælp for de levende
Brødre og Søstre i Værdalens Grænd;
fattig og bøjet og bange og bævende
staar de ved Lergraven, - Kvinder og Mænd.
Husk, det er Lysets og Farvernes Tid,
Livsglæden jubler som Fugl over Landene;
send da et skinnende Oljeblad did,
lad det saa dale Trøst over Vandene.
Og lad os ta' af hin Rædselens Stund -
ta' det som Bud om vor kommende Lykke:
hvor vi end bor paa vor vidstragte Grund,
Nordmænd er ét, nåar det kommer til Stykket.
Da blev de ej rakt forgjæves mod Gud
sitrende Hænder, som samled i Skredet;
da skal der voxe af Gravene ud
rigere Væxt og en dybere Glæde.
Nordahl Rolfsen
Verdalsboka - 37

----
580 RasB
----
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893
To interessante Sange om Ulykken der hændte i Værdalen Natten til Fredag
den 19de Mai 1893 hvorved 111 Mennesker omkom
Dette er titelen på et tre-siders blad som ble trykket og utgitt i Bergen i
1893. Forfatteren av sangene var O. S. Norheim. Om han heter det at han
var Spiritist, Tankelæser og Sandsiger fra Finland. Under forfatterens navn
og noe uvanlige yrkestitel står Tænk hvilken Ulykke. Prisen på arket var 10 øre.
Sangene har ikke navn.
1. sang. Tone: I Dalen ved Haabet.
En sørgelig Vise for Dem jeg vil sjunge;
0 hør nu derpaa baade Gamle og Unge.
1 Værdalen Jorden i Dybet nedsank
Og Jorden ble opfylt af Ler og af Damp.
Den Nød, som raader, kan ingen beskrive,
Hvor svært det dog er til at husvilde blive.
Ja mange af Folket i Bygden forsvandt,
De dybt ned i Jorden i Hastighed sank.
En Kone sin Mand og to Børn hun misted,
Hun sto der tilbage i Leret og gisped,
Hun raabte saa høit op til Himmelens Gud:
O red mig fra Døden og Rædselen ud.
Enhver, som nu lever i lyk'lige Dage,
Se til at de heraf Eksempel bør tåge;
For Verden er farlig, det kan vi nok tro,
Men oppe i Himlen der finder vi Ro.
En Slutning jeg har et par Ord til at sige:
Saa stor en Ulykke i Norriges Rige
Den vil os paaminde om Dommerens Dag,
Da vi skal opgjøre vor syndige Sag.

----
581 RasB
----
sang. Tone: I Dalen ved Haabet.
2
Om Værdalsulykken saa ofte man snakker
Dog neppe tilbørlig Vorherre man takker;
Han rakte saa mange en hjælpende Haand
Og fried dem naadig fra Afgrundens Baand.
Et hundred og el've opslugtes af Jorden.
Det rasede da som den voldsomste Torden.
Thi Gud har bevist, at hans Magt er saa stor
Han kan ødelægge baad' Himmel og Jord.
Enhver, som nu bare til Sangen vil lytte:
Gid Kjærlighedsbaandet ret fast du vil knytte
Med Evigheds Konge, vor Herre og Gud,
Saa engang og du kan saa blive hans Brud.

----
582 RasB
----
TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893
Sang og Beretning om Ulykken i Værdalen Natten til den 18de og 19de Mai
1893
Dette er tittelen på et skrift som ble utgitt i Kristiania i 1893. Forfatteren
var S. A. Breidsteen. Det ble oppgitt at skriftet Faaes tilkjøbs i Karl XWs
Gade 19. Det ble videre opplyst at Sælgere erholder stor Rabat. Prisen var
10 øre.
Muligens så forfatteren av dette skriftet en viss mulighet til fortjeneste for
Eftertryk forbydes af S. A. Breidsteen.
Mel.: Du bandt mig i blomstrende Dage.
Mørket laa over Jorden,
Truende Skyer drev,
:/: Veien var øde vorden,
Alle laa slumrende ned. :/:
Skrækkelig Jammer og Klage
Da mangen Huse og Gaard
:/: Der blev i Leret begravne
Og mangen for Dommen staar. :/:
Klokken var et om Natten,
Alle de sov så sød,
:/: Ingen kan derfor fatte
Hvilken Jammer og Nød. :/:
De styrted af Huse ud
og sank saa i Leret ned.
:/: Døden har sendt sine Bud.
Da maatte mangen gaa med. :/:
De Stakker smaa, som nu raaber
Paa Moder, Fader saa kjær,
:/: Som Døden har uden Naade
Bortrevet, alene staar her. :/:
Og Afgrund Svelg tog sit Bytte
Da Almagtens Gud gav sit Bud,
:/: Bortrev fra Gaard som fra Hytte
Sin Støtte fra Mand og Brud. :/:
Hundrede og tyve Sjæle
I Leret begravne blev.
:/: Høihed ei Døden vil kjende,
Alle maa her blive med. :/:
Og borte alle han sender
Det har vi alle jo set.
:/: Naar Dødsbudskabet der vinker,
Maa jo alle dermed. :/:
De Gaar' og Hus, der er gaaet
I Ler og i Sten, er fortabt,
:/: Hvor Kjærlighed, Glæde har været
Har Sorgen sin Bolig indtat. :/:
Værdalen, som før har været
En frugtbar blomstrende Dal,
:/: Som nu er bleven begravet
Lig Ørkenens brusende Sand. :/:

----
583 RasB
----
Gaarde staar nu i Våndet,
I Leret sank mangen ned,
:/: Levende Men'sker begravet,
Gud skjænke dem salig Fred. :/:
Og Trøstens Balsam dem give
Du milde Dommer og Gud,
:/: Som nu er bleven i Live,
Vi adlyder dine Bud. :/:
Gud trøstens Balsam du skjænke,
Trøst hver, som her er forladt,
:/: Hver mand og sorrigfuld Enke
Dem trøst du i Sorgens Nat. :/:
Med Sjælsro gaar de til Graven,
Naar Troens Lampe er tændt
:/: Og nedlægger Vandringsstaven,
Om Gud haver saa bestemt. :/:
Bladet avsluttes med en side tekst. Den lyder som følger:
Den Ulykke, som overgik Værdalen Natten til 19de Mai, er enestaaen-
de i vort Land.
Gaarde, Husmandspladse, Kreaturer m. m. gik i Afgrunden eller paa
anden Maade ødelagdes, og det til en Værdi af, løselig anslaaet, 2 millio
ner Kroner.
120 Mennesker omkom. - Børn sidder forældreløse tilbage. - Foral
dre maatte med Fortvilelse se paa, at Børn, de, som skulde være dem til
Støtte fremover Tiden, blev slugt af de frembrydende Ler- og Vandmasser.
Mand og Hustru ble ikke alene skilt fra alle eller nogle af sine Børn,
men ogsaa fra hinanden.
Og alle, som bjergede sig eller blev bjerget fra Rasets Ødelæggelser,
mi stede alt, hvad de ejede og havde.
I bogstavelig Forstand staar Størstedelen af de bjergede aldeles nøgne.
Der ligger altsaa disse mange vakre Gaarde, disse ulykkelige Menne
sker og alle de staute Heste og Kreaturer nedgravne. En Kone, som havde
et Spædbarn med sig, maatte kaste igjen Barnet, men reddede sig seiv og
kom til Sundby, hvor Folkene mærkelig nok endnu intet havde hørt.
Hele den store Strækning av ypperlig Jord fra Præstegaarden til Faaren
og opover til øvre Gjermstad, hvor husene staar igjen ude paa Stupets
yderste Skrant, er et Dyb af Blaalere. De vakre Gaarde nedre Gjermstad
- to Brug - og Gjermstadspandet, Follo, Kraag, Eklosveet og Trøgstad
med Pladse og Smaabrug er gaaet med i Udraset.
Dette er den største Rædselsnat som har været i Norges Land.

----
584 RasB
----
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR
Vise om Katastrofen i Værdalen den 19de Mai 1893
Også denne visen var utgitt som en liten trykksak. Den kostet 10 øre. Før
selve visen står en liten notis som lyder som følger:
Beretning
Fredagen den 19de Mai 1893 blev en mindeværdig Dag paa sørgelige
Begivenheder for Værdalens Indbyggere, idet et stort Jord- og Leirskred
løsnede og rasede ned igjennem Dalen, hvorved 25 store Gaarde og en
mengde Husmandspladse forsvandt i Lermasserne. En Mængde Menne
sker fik ved denne Leilighed en ynkelig Død; ca. 120 omkom under Kata
strofen, samt en stor Del Heste og Hornkvæg.
Nøden blandt Befolkningen er saaledes stor; men bliver nogenlunde af
hjulpet ved saavel Mad og Klæder samt Penge.
Det er ikke angitt noe årstall for når dette er trykket, men trykningsstedet
er Bergen. Heller ikke er det oppgitt noen forfatter. Innholdet av notisen gjør
at man kan tro at skriftet ble utgitt allerede sommeren 1893. Tallet på om
komne er satt til 120, og allerede før utgangen av mai visste man at det ikke
var så mange.
Mel.: Evning stear betyder Nattens Stjerne '
Inde i det smukke, rige Værdal
Leved at i Vaarens lyse Pragt,
Ingen Sorrig, ingen Kummer skal
Dunkle Somren i dens Høitids Dragt.
Himlen vilde det ei skulde være,
Den en Dødens Engel sendte ud,
Alle Hjerter maa af Angest bæ ve;
Stor er Magten hos den milde Gud.
Alle laa i Søvnens dybe. Slummer,
Ingen aned Uro eller sligt,
Ingen anede den store Kummer,
Som hin Nat for alle blev saa rigt.

----
585 RasB
----
Klokken et man vekkedes af Larmen,
Jorden rysted, Husene de sank;
Der hørtes Raab om Hjælp, og Brøl og Jamren.
Alle grebes af en dødlig Angst.
Det var et megtigt Skred, der havde løsnet
Og rasende nedover Dalen sprang;
Hvor Gaarde stod, man ikke andet øined
End Rædsel efter Skredets tunge gang.
Men Skredet var ei ene, der var mere,
For Elven steg med rædsom Hastighed,
Og Folketabet, det blev stedse flere;
Thi Våndet steg med stadig Voldsomhed.
Nu Ler og Vand, alt blandedes sig sammen
Saa Redningsfolkets Arbeid blev strengt.
Der Hørtes Dyrebrøl og Folkejamren;
Thi al Udvei for Folket syntes stængt.
Kavalleriet gjorde megen Nytte;
De første var, som hen til Stedet kom;
De søgte Vei for Elven strax at rydde
Og lede bort den stærke, vilde Flom.
Nu Rædselsbudet sendtes fjern og nær
Thi Sorg og Nød blandt Folket den var stor.
Og Hjælp der kom fra Trondhjem og Fra Stenkjær
Ei noget saadant havde hændet her i Nor.
Artilleri og Depotfolket seiled
Med Dampskib strax til Rædselsstedet hen.
Og mange glade Sind her strax blev tøiled.
Thi mange mistede en trofast Ven.
Og døde Folk der findes skal i Mængde,
Vel hundrede, jeg hører dem har sagt,
Og Kilometer ti er skredets Længde,
Og hele Dalen den er ødelagt.

----
586 RasB
----
Nu ligger Dalen trist og tom og øde.
For Skredet har alt jevnet med sin Gang.
Og Folket skal ei finde der sin Føde;
Saa lyder Fortids Spaadom i en Sang.
Note:
Kanskje kan man allerede her øyne sporene av et hastverksarbeide. Evning stear er riktig nok
oversatt til Nattens Stjerne. Men den engelske ortografien skal være evening star.

----
587 RasB
----
TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR
Sang [anledning ulykken i Værdalen 19. mai 1893.
Forfatteren av denne sangen er ukjent. Den er trykket, men hverken sted
eller år er angitt.
Mel: O kjære sjel, frygt aldrig mer.
Kom hid og læs et dødens brev,
som Herrens stærke finger skrev,
det budskab slaar dit hjerte,
det trænger indtil marv og ben,
og er du ei en flintesten,
da vil din tåare rinde
ved dette sorgens minde.
Hvor snart kan dødens kolde haand
i dette taarefyldte land,
et menetekel skrive *)!
Vor reisevogn for døren staar,
den gule høst, den grønne våar
er lige nær ved graven,
snart brister vandringsstaven.
Se rosen i sin blomsterseng,
se liljen i den grønne eng,
med sine gyldne kroner;
en stormvind over engen gaar,
i dødens dragt saa bleg de staar
og bøier sig mod graven,
snart visner blomsterhaven.
Den 19de mai dette aar **)
har smeltet mangen sjel i graad,
Gud slog med tugtesvøben;
et eksport op fra jorden steg,
et tordenslag f ra mangen lød,
saa mange blikke blev lukket,
saa mange hjerter sukked.
O, Værdalen, den skjønne dal,
en talrig flok beboet har,
og ingen kunde ane,
at denne klare foraarsstund,
som ført Guid udi sin mund,
var fyldt med suk og jammer
og slog med døden hammer.
O, du barmhjertige, milde Gud,
du hørte sukket, som fløi ud
f ra deres bange hjerter.
Som Moses bad for Herrens folk,
saa blev nok Jesus deres tolk;
hvert suk, hver klagetaare
steg op til naadens trone.
Snart endte de sin vandringsgang
og sang den sidste svanesang,
det dybe blod dem skjuler.
De hviler i sin bløde seng,
til dommens morgen bry der frem.
Sov sødt i blomsterhaven
med Herrens fred om graven.
De fik et hastigt reisebud,
hav lampen tændt, min kjære brud
førend din brudgom kommer
i dødens sidste alvorsstrid,
der levnes dig saa liden tid.
Fly ind i Jesu vunder,
før naadens sol gaar under.

----
588 RasB
----
Gid reisen nu var salig endt,
gid sukke var til jubel vendt,
gid sjelen kastet anker
i Jesu naadefulde havn,
og fandt sit hjem i naadens favn.
Da flytted de fra sorgen
paa denne foraarsmorgen.
Fra hjemmet lyder suk og graad,
saa mangen blegnet kind er vaad
af sorgens smertetaarer;
de haabløs stirrer mod det hav,
hvor vores kjære fandt sin grav.
Naar vi vort bedste miste,
da vilde hjerte briste.
Vi sender op i stille løn,
fra hjertets dyb til Gud vor bøn,
at han vil dem husvale.
O, send ifrå din Himmel ned,
til deres arme hjerter fred,
og giv dem kraft og styrke
og lys i sorgens mørke.
Tag allesammen i din favn!
Du har det rette fadernavn,
jeg ved du svigter ikke.
Lær dem i nødens mørke nat,
at du er deres bedste skat!
Du stilled smertetaaren,
der enken græd ved baaren.
Lær dem tilfulde at forståa,
at om du end med riset slaar,
saa er det ei med vrede!
Ifrå dit hjerte straaler ned
en dyb og bundløs kjærlighed,
med alle Himlens skatte
skjønt vi det ei kan fatte.
O, du som er saa øm og varm,
tag alle disse i din arm,
og led dem som en fader;
det korte maal, de her skal gaa,
og som et lys foran dem skal staa
indtil de hjem dem flytte
fra Kedars mørke hytte.
O, Jesu, vær os alle nær,
her er saa mange blinde skjær
som bruser paa vor bane.
Her er saa tung en bølgegang,
vort hus er byg't ved farens strand
O, lys os med din lampe
i livets tunge kampe.
Og nåar i dødens sidste storm,
vort skib skal bæve som en orm
og briste i sin 1 planker;
kom seiv og tag da roret fat,
og led os gjennem dødens nat,
fra synd og nød og sorgen
til himlens frihedsmorgen.
Farvel, farvel i Jesu fred,
fra hele Værdals menighed,
et ømt farvel nu lyder.
Nu træffes vi dog ikke mer,
førend den sidste samling sker.
O, lad os alle ile
til himlens sabatshvile!
*) Haandskriften paa væggen.
**) 1893.

----
589 RasB
----
DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923
19. mai for 30 aar siden
Det følgende dikt sto i Innherreds Folkeblad fredag 18. mai
diktet står signaturen O. M.
1923
Under
Hin sælsomme nat da lød der rop:
Vaagn op! vaagn op!
Nu synker snart hele dalen!
Da feides gaarde og enke væk,-
da vendte man sig i nød og skræk
til Herren i himmel-salen.
Leren lignet en bundløs grav -
- et graablaat hav, -
der intet gav tilbake.
Det aar var der ingen pinsefest,
Døden sat som vor høibords-gjest.
De stærke kjendte sig svake.
Da maatte saa mangen kvinde og mand
blandt ler og sand
sit sidste leie rede.
Elve-suset var salme-sang -
larmen av leren var klokke-klang,
over de døde dernede.
Da glemte vi for en liten tid
al kiv og strid,
da lød der kun venners stemme.
Verden den vide kjendte vor nød,
Verden den vide sendte os brød,
det skulde vi aldrig glemme.
Sæt midt paa raset en bautasten
over smuldrede ben
og skriv paa den: «Til minde
om hin sælsomme mai-nat
da hundrede døde hastig og brat.»
Saa glemmes de ingensinde.

----
590 RasB
----
UTRYKKET DIKT
Verdalsulykken 19. mai 1893.
Sangen er sannsynligvis skrevet av Randi Veie Solemdal, i 1926.
O, verdens fader alt du byder
alt skjer efter dit visdoms råd,
det store alt dit vink adlyder
du blander fryd med suk og grad.
Henimod to hundred sjæle
omkom i lerets fæle dyb
Ja, om mot øie var en klippe
det måtte smelte hen i gråt,
stenhårde hjerter jo må briste
og bleke kinder bliver våt.
O, avgrunns svelg du tok dit bytte
rettferdig allmakt gav dig bud,
og ganske tydelig kunne man høre bortrev såvel fra hus som hytte
av dyr og mennesker et jammers skrik, en støtte for dine børn og brud.


----
591 RasB
----
Var de straf værdi fremfor andre Med sjele ri I går til graven
som fandt sin grav blandt stok og sten, når sjelen er i stand
o, nei den bane må vi vandre
som er bestemt for våre ben.
Fra lerets dyp en stemme lyder
til en og hver,
dersom du ei gjør bedring
og din dåd fortyder i mens gravens vei.
Avbed, o, menneske dine synder
mens nåden apen for dig står
når dommen fra Gud, - begynder
Gud ved hvad tid til bod du får.
Træd hid i rike mammons træk
som stoler blot på Jordens guid
kast hen et blik til Verdals grave
der øiner du al pragt er muld.
og glad nedlægger vandringsstaven
at gå f ra dette prøveland.
Når gravens kolde favn dig henter
fra tiden ud hen til sit bo
forrådnelsen sit bytte venter
en grube mørk dertil må sno.
I hver en stand i hver en alder
hjelpe Gud vi bruke nådens tid
og når død og grav os kalder
til andens bo fra nød og strid.
I fredens hjem for Jesu trone,
den stemme os tilråbe skal
O, tjener tro her er din krone
o, hvilken fryd blandt ånders tal.

----
592 RasB
----
DIKT AV BJARNE SLAPGARD
Godmor knytte
Sangen har undertitel Minne om jordfallet i Verdal 1893
av Bjarne Slapgard, og sto trykket i Syn og Segn i 1961.
Den er skrevet
Du samlar dei kjære småting
du gjerne vil gøyme på;
så ligg dei og held fast på dyre minne
du ikkje vil gløyme tå.
Du set dei på hegna hylle,
du ber dei til benk og bord.
Så talar dei trufast med togn på tunge
eit mål som er meir enn ord.
Her ser du ei seljesule
med eldgamle håvåll-band.
Slik knytte den sæle godmora mi
ein gong med si unge hand.
Den sula laut ut og segle
ei øgjeleg redsle-natt.
Dei fann ho på restar av stabbursloftet;
alt anna fanst ikkje att.
Sjå her: Det er blåleir-klumpar
på trådendom her og kvar.
Dei nemner eitthundreogtolv som drukna
i skreda som sula bar.
Du stryk med så vare hender
dei tinga som seier mest.
Så legg du til brystet det kjæraste kjære
den dagen ditt hjarte brest!
Håvåll-band var brukte i vevstolen.
Sule: ei kluft som dei la håvåll-banda på.

----
593 RasB
----
II
HÆRFOSSENS
GIENNOMBRUDD

----
594
----

----
595 RasB
----
GJENNOMBR UDD
HÆRFOSSEN
Av Øystein Walberg og Harald Sveian
Innledning
1893 var det året da dalføret virkelig ble hjemsøkt av naturkatastrofen Helt
uavhengig av Verdalsraset skjedde det et elvegjennombrudd ved Hærfossen
i Helgådalen 12. september. Kort fortalt så tok elven nytt løp til side for Hær
fossen, og der kunne den grave seg dypt ned i leire fordi fjelloverflaten her
skrådde jevnt nedover. Elveløpet senket seg ned vel 30 meter, og dette fikk
alvorlige konsekvenser for dalbunnen i 5 - 6 kilometers lengde opp til Gran
fossen.
Som naturfenomen betraktet er Hærfossens gjennombrudd kanskje en like
viktig og interessant hendelse som Verdalsraset, men den er langt mindre kjent
blant folk. Dette skyldes sikkert at dramatikken var langt mindre fordi det
tok måneder for elven å grave ut sitt nye løp ovenfor Hærfossen. Et men
neske omkom i forbindelse med Hauganraset i 1906, og i 1921 omkom fem
skolebarn da en løpestreng over elven falt ned. Men selve utgravningen
(elvenedskjæringen) og de andre råsene krevde ikke menneskeliv.
Vi skal se nærmere på Hærfossens gjennombrudd, men først går vi tilbake
i tiden og ser på en fjern «slektning» av Hærfossen, nemlig Grunnholo.
Grunnholo
Hærfossens gjennombrudd er ikke det eneste tilsvarende gjennombrudd som
har funnet sted i Verdal, og faktisk ikke det største heller. Ved Grunnan i
den såkalte Grunnholo har elven gått i forhistorisk tid. Før dette gjennom
bruddet var hele dalføret herfrå og østover fylt opp av løsmasser, mest leire.
Elven hadde skaret seg ned i denne dalfyllingen til samme høyde som toppen
av Grunnholo. Der falt den utfor i en foss.
Dypere enn fossenakken på 80 -85 meter lå altså ikke elveløpet bakover,
og dermed kan vi se at heller ikke Hærfossen eksisterte på det tidspunktet.
Toppen av Hærfossen ligger nemlig på 72 -73 meter over havet. Om vi regner
at elven hadde lite fall innover dalen mens den gikk over Grunnholo, får vi
allikevel at nivået må ha vært nærmere 90 meter ved Hærfossen, og minst
95 - 97 meter ved Granfossen. Det betyr at ingen av disse fossene eksisterte.
Grunnholo var da den eneste fossen mellom fjorden og fossene i Ferlandet
Verdalsboka - 38

----
596
----


----
597 RasB
----
Nærbilde av Grunnholo
tatt mot nord.
i Helgåa. På nordsiden av Helgåa finnes det terrasserester på ca. 90 meter
syd for Holmli, ved Flyan, ved Byna, ved Telsneset og syd for Elnes oven
for Granfossen. På sydsiden er det en bit ved Bjørnmelen, et større område
ved Barsjøen og ved Storholmen ovenfor Granfossen. Disse tilsvarer den
gamle dalbunnen.
Så må det ha skjedd et gjennombrudd til side for Grunnholo. Hvordan dette
gjennombruddet skjedde, vet vi ingen ting om. Trolig gikk det for seg som
ved så mange andre slike tilfeller: Et ras i den brinken som styrte elven inn
i fossen, eller en flom slik at elven rant over. Og når det ikke lenger var
fjell til å holde igjen, senket elven sitt leie med stor hastighet. Den formelig
skar seg ned i løsmassene, og nedskjæringen forplantet seg kjapt oppover
dalen, helt til elven støtte på nytt fjell. Og det gjorde den etter hvert ved Hær
fossen og Granfossen. Lengre ned nådde den fjell ved Grunnfossen. Hele
dalen mellom Grunnholo og Hærfossen ble gravet ut i en dybde av ca. 40
meter. Fra Hærfossen til Granfossen ble senkningen ca. 15 meter etter at Hær
fossen oppsto som følge av dette gjennombruddet. Ovenfor Granfossen kan
senkningen bare ha vært noen få meter.
Når dette skjedde, er helt uråd å si noe helt sikkert om. Det er helt klart
at det må ha skjedd etter at området ved foten av Grunnholo ble tørt land.


----
598
----


----
599
----


----
600 RasB
----
For det vises tydelig at elven har formet dette gjelet i fjellet, og deretter fort
satt videre på sandslettene i dalbunnen. Østgrunnan ved munningen av Grunn
holo, ligger på 35 meter over havet. Ut fra landhevningen etter siste istid
ble området ved Østgrunnan liggende tørt en gang for mellom 4500 og 5000
år siden. Dermed kan det fastslåes at gjennombruddet må ha funnet sted etter
det tidspunktet. Da hadde elven antagelig kastet seg utfor fossen i Grunnholo
helt siden havnivået for drøyt 8000 år siden begynte å komme lavere enn fosse
nakken på 80 - 85 meter over havet.
Bosetningen i dalføret peker mot at Grunnholo ble tørrlagt før år 0 i vår
tidsregning. Grunnan hører med blant de aller eldste gårdene i Verdal, det
vil si at den første Grunnangården trolig ble ryddet for ca. 2000 år siden.
Og Hærfossen seiv er et bevis på at det må ha gått lang tid siden fossen ble
til. Hærfossgjelet er karvet ut i fjell, og seiv om det ikke er fjell av hardeste
slag, må det ha gått en viss tid før rennende vann kunne ha klart å forme
dette sporet hvor det blant annet finnes flere jettegryter.
Vi kan nok regne som nokså sannsynlig at gjennombruddet ved Grunn
holo må ha funnet sted en gang for mellom 2000 og 4000 år siden. Fossen
i Grunnholo eksisterte med andre ord i 4 - 6000 år før den plutselig ble tørr
lagt. Når gjennombruddet kom, var ødeleggelsene større enn ved Hærfoss
gjennombruddet i 1893. Elven formet så dalen meget hurtig, fossen ble flyttet
bakover, Granfossen, Hærfossen og Grunnfossen kom til syne, sideelvene
grov seg ned, og ras forekom sikkert i dalsidene. Etter dette kom en periode
med mindre forandringer i landskapet frem mot 1893.
Hærfossen '
I dag ligger Hærfossen tørr. Men før gjennombruddet var dette en mektig
foss med et så å si loddrett fall på 29 meter. Elven styrtet ned i et trangt gjel
som ikke var stort bredere enn 10 - 12 meter. Nedenfor fossen var det et
stryk på ca. 5 meter, slik at den totale fallhøyden var godt over 30 meter.
Fjellet hvor Hærfossen lå, strakte seg ikke over hele dalen. Det var bare
et fremspring fra nordsiden av dalen. Tilfeldigvis hadde elven tatt sitt løp
over dette fremspringet etter Grunnholos gjennombrudd, og siden blitt fast
låst her.
Nedenfor Hærfossen gravde elven vekk alle løsmasser i et slags S-formet
løp. På grunn av at det var fjell på flere kanter her, ble elven først tvunget
mot syd, før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto
en bratt jordskråning i nord-syd retning fra Hærfossen. Og det var bare den
tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell i Hærfossen som gjorde, at ero
sjonen stoppet her. Det vil si, erosjonen stoppet ikke. Den fortsatte. Men
nå gikk den meget langsomt. Hele tiden skjedde det en erosjon i fjellet i Hær
fossen. Gjelet ble litt dypere og trangere. Og nedenfor fossen gravde elven

----
601 RasB
----
Maleri av Hærfossen før gjennombruddet i 1893.
Ukjent måler og år.
langsomt, men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elvelei
et ble senket etter gjennombruddet ved Grunnholo.


----
602 RasB
----
Effer Vasdragskonforef
2a//me markerer engstykker som har forsvunnet. Se side 673 f.


----
603
----


----
604 RasB
----
Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen
var det nå en forholdsvis smal leirkam som styrte elven inn over fossen. Nå
ble kammen utsatt for angrep fra to sider:
På oversiden gravde elven übønnhørlig i kammen før den styrtet ned fos
sen. Seiv om det bare var ytterst små jordmengder som til enhver tid for
svant, ble de aldri erstattet. Nå kan man si at graveevnen etter hvert også
ble redusert. Men den var der. Og* i flomtider gjorde elven innhugg.
På nedsiden av kammen gravde elven etter at den hadde styrtet utfor fos
sen. Og for hver gang det gled ut masse der, ble kammen på toppen nødven
digvis svekket.
Og naturen er uendelig tålmodig.
Elven før gjennombruddet
Før gjennombruddet var fallhøyden mellom Granfossen og Hærfossen ca.
7 meter. Etter som det her var tale om en strekning på nærmere 6 kilometer,
var det en fallhøyde på litt over 1 meter pr. kilometer. Dette var veldig lite,
og det var derfor svært liten strøm i elven. Den fløt bedagelig nedover.
Elvebreddene var som regel ikke høye. Det var nettopp dette som hadde
vært problemet tidligere. Ved flom bredte vannet seg ofte utover de lavtlig
gende markene på begge sider. Det kan blant annet fortelles at bare noen få
år før 1893 måtte kornstaurene på Vollaflata samles inn med båt. Bare den
midterste delen av flaten, den såkalte Høgda, stakk opp. Men enkelte steder
kunne breddene være noe høyere. Det var der hvor høyere (eldre) terrasser
nådde helt frem til elven. Men slik hadde terrenget vært i mange tusen år,
og skråningene var stabile. De hadde nådd den helning naturen krevde for
at de kunne stå. Elven var også av varierende bredde. Noen steder var den
over 100 meter bred.
Elvebunnen besto av et lag sand og grus, ispedd større og mindre steiner.
Steinene var fra knyttnevestørrelse til størrelse som et menneskehode. Strøm
hastigheten var avgjørende for hvor grov eller fin elvegrusen kunne være.
Ved lav strømhastighet ble finere grus liggende i ro. Tykkelsen av dette bunn
laget var jevnt over 2 meter.
Under denne elvegrusen lå det lag på lag med finkornig blåleire. Denne
leiren var ikke utsatt for erosjon, fordi det tykke laget med elvegrus beskyt
tet den. Og fossenakken i Hærfossen dannet den terskelen som avgjorde hvor
dypt elven skulle grave seg ned. Og skulle elven i flomtider lage dypere høler
i elvebunnen, ville disse med en gang bli fylt av grus som ble flyttet dit oven
fra. Dermed sørget elven seiv for å beskytte leirlagene under.
Situasjonen i september 1893
Ryggen eller kammen som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21
meter over elvenivået ovenfor fossen. Dette var restene av det samme terras-

----
605 RasB
----
senivået som igjenfinnes ved Røe og Flyan. Den ligger 98 meter over havet,
omtrent svarende til den eldre dalbunnen før Grunnholos gjennombrudd.
Den var bygget opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen
motstand for rennende vann.
Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det
skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen og ned i elven nedenfor
fossen i juli i 1882. Dette fallet var sannsynligvis et resultat av en hundreårig
erosjon i foten av skråningen. Derved fikk elven ytterligere muligheter til
å erodere i skråningen, og stadig skjedde små fall. Massene havnet ned i elven,
og de ble ført vekk etter hvert. Det skjedde således en stadig undergraving
ved foten av kammen.
Etter hvert var leirkammen redusert til en smal kant. Ovenfor fossen nådde
ikke denne ryggen høyere enn 3 meter over elvenivået utpå sommeren 1893.
Det var således klart for alle og enhver åt dersom noe ikke ble gjort, ville
elven før eller senere bryte gjennom denne kammen.
Man var også innstilt på å gjøre noe. Men egentlig var man ikke fullsten
dig klar over alvoret i situasjonen. Det er vel tvilsomt om man var klar over
at fjellet lå så dypt i undergrunnen syd for fjellfremspringet ved Hærfossen.
Men man var klar over at dersom elven passerte kammen, ville den grave
seg ned til fjell, og deretter senke sitt leie bakover.
Her er det interessant å legge merke til at gårdbrukerne ovenfor Hærfos
sen egentlig ikke hadde noe imot at elven skar utenfor Hærfossen. Dette må
imidlertid sees mot den bakgrunn at de egentlig ikke hadde noen forutset
ninger for å forstå hva som ville skje. Begrunnelsen for at man gjerne så at
elven tok løp ved siden av fossen og senket sitt leie, var at plagene med over
svømmelser på de lavereliggende engstykkene i flomtider ville forsvinne. (Se
for eksempel ovenfor om Vollasletta.) Dessuten var det en mulighet for at
laksen ville komme lenger oppover elven! (Se direktør Getz' avisinnlegg
nedenfor.)
Det var blitt foretatt undersøkelser med hensyn til grunnen, og kommune
styret hadde to forslag å forholde seg til. Begge forslagene kan i ettertid sies
å ha vært uegnet til å hindre katastrofen som fulgte, fordi de ikke kunne ta
onder ved roten. De inneholdt ingen tiltak mot utglidningene på nedsiden av
kammen, og så lenge disse fikk fortsette, ville erosjonen übønnhørlig arbeide
seg bakover i skråningen og til slutt ville hele leirkammen ha sklidd ut, -
uansett. Antagelig var det en helt umulig oppgave med datidens teknologi å
bygge sikringer på nedsiden som kunne ha stoppet denne erosjonen.
Det ene forslaget gikk ut på å sprenge i fossenakken slik at den ble senket
og gjort bredere. Dermed ville mulighetene for at elven skulle flomme over
bli redusert. Til gjengjeld ville elveleiet nødvendigvis bli tilsvarende senket
bakenfor fossen, med de ulemper det ville medføre. Det var tale om å senke

----
606 RasB
----
fossen med 1,5 meter. Dette ville nok redusere plagene med oversvømmel
ser, men laksen ville ikke komme. En større ulempe var at nå ville det bli
tilsvarende 1,5 meter høye elvemeler med tilsvarende muligheter for erosjon
og elvebrudd. Kommunen gikk blant annet inn for denne løsningen.
Det andre forslaget gikk ut på å forsterke og forhøye ryggen med i første
omgang en jordvoll. Derved ville ikke flomvannet nå opp til toppen av ryggen.
Senere skulle jordvollen forsterkes med en forstøtningsmur. Kommunen skulle
så garantere for vedlikeholdet av muren. Kanalvesenet gikk inn for denne
løsningen, og det fikk også støtte av Verdalsbruket. 2 Hærfossen hadde til alle
tider vært et problem for tømmerfløtingen i elven.
Det var den siste løsningen som ble valgt. Stortinget hadde bevilget pen
ger, og arbeidet var startet i begynnelsen av september 1893. For at forstøt
ningsmuren kunne bygges, måtte en del forarbeider gjennomføres. En
lavtliggende flate på sydsiden av elven frem mot leirryggen måtte først tørr
legges. Denne flaten gikk under navnet Bjørstadengflata. Dette arbeidet ble
gjort unna ved å grave en kanal nesten vinkelrett på elveløpet. Kanalen var
2 meter dyp og 1,5 meter bred. Dernest gikk man i gang med å klargjøre
grunnen for muren. Torven ble skaret av og lagt opp i to avlange jordvoller
parallelt med elven.
Gjennombruddet 3
I september 1893 var det mye nedbør, og Helgåa vokste kraftig. Den steg
faretruende høyt, og man begynte å frykte for at den ville stige over kam
men. På vestsiden av kammen hadde det hele tiden skjedd utglidninger slik
at det fortelles at man kunne lodde 16 meter rett ned fra toppen. Det er helt
klart at uansett hvor mye man hadde bygget på denne kammen, ville det bare
ha utsatt katastrofen en kort stund. En 16 meter høy loddrett leirmel er ikke
det mest stabile fundament man kan tenke seg.
Den 10. og 11. september regnet det sammenhengende både dag og natt,
og det fryktede bruddet fant sted om ettermiddagen 12. september 1893. Det
var faktisk øyenvitner til stede og så hva som skjedde. Men det er meget tvil
somt om de kunne ha gjort noe for å forhindre katastrofen, seiv om man på
folkemunne hevder noe annet. En liten utsettelse var nok det meste de kunne
ha oppnådd.
Først rant det bare noen dråper over. Men disse dråpene gravde vekk noen
leirkorn slik at noen flere dråper kunne renne. Og jo flere dråper som rant,
jo mer leire ble gravet vekk. De to jordvollene ledet vannet ned i kanalen.
I løpet av meget kort tid var den første tynne strålen gått over til å bli en
liten bekk.Og den lille bekken ble snart til en stor bekk, som i sin tur utviklet
seg til en stor elv. Og alt dette skjedde i løpet av samme ettermiddag.
De som iakttok hendelsen kunne fortelle at vannspruten sto ut over den

----
607 RasB
----
Skjematisk skisse av gjennombruddet ved Hærfossen. Tegneren står på nord
siden av elven ovenfor Hærfossen. Bokstaven E markerer husmannsplassen
Egga under Røe vestre på motsatt side av Helgåa. Retningen dit er mot syd
øst. Tallet 1 og pilen viser elvens retning og løp før gjennombruddet. 2 mar
kerer løpet før mai 1894, og 3 viser løpet i august 1894. Den stiplede linjen
markerer terrassekanten før gjennombruddet. Bokstaven M marker restene
av forbygningsmuren som ble påbegynt.
Fra Reusch: NGU Årbok 1898/99.
Her står tegneren på punkt E vist på forrige legning og ser overelven mot
nordvest. Tallet 1 og pilen viser vannets løp før september 1893. 2 viser løpet
før mai 1894, og 3 er løpet i august 1894. M er restene av muren. Etter
Reusch.


----
608 RasB
----
bratte skråningen slik at det var et luftrom mellom vannfallet og den lodd
rette leirveggen.
Det er hevdet at dersom torven ikke hadde blitt fjernet, ville den ha for
hindret at vannet gravde seg ned så fort. Dette er kanskje riktig, men det
ville allikevel ikke ha vært mulig å forhindre det som senere skjedde. Og
skulle muren bygges, måtte den jo stå på noe annet enn en gresstorv. Det
var uheldige omstendigheter som gjorde at gjennombruddet skjedde da det
skjedde, men det ville ha skjedd uansett fordi kammen ikke kunne ha mot
stått erosjonen særlig lenge.
De tørrlagte jettegrytene i Hærfossen fotografert kort etter gjennombruddet.
(Etter Reusch)


----
609
----


----
610 RasB
----
f.
Ef>er Vasdragskonl-oref


----
611 RasB
----
FLU
ler fald i Vuku
l/drcset Areal
W/M OvcrskraUet a f ler
Gamnull Elveleie
itm
Optayel i Juli 189 i afflelge Steen
Verdalsboka - 39
i
N
EN,


----
612 RasB
----
I Hærfossen begynte vannet å minke etter hvert som elven skar seg ned
i sitt nye leie. Og allerede neste dag, 13. september 1893, var Hærfossen
tom. Drønnet fra den hadde stilnet for alltid. Den hadde lidd samme skjebne
som Grunnholo noen tusen år tidligere, og som Granfossen var på vei til å
lide noen år senere.
Nå var problemet med flom over enger og åkrer borte for alltid. Et annet
problem oppsto nå. Engene og åkrene kom også bort. Elven tok dem i samme
slengen. Og laksen kom, seiv om det riktignok gikk en del år før det var
mulig å nyttiggjøre seg dette fisket.
Elvens graving
Elven grov seg meget raskt en dyp renne i leirgrunnen. Denne rennen hadde
til å begynne med loddrette vegger. Men forståelig nok kunne ikke disse lodd
rette veggene bli stående, og gradvis falt leire ned slik at toppen av rennen
ble bredere og bredere. Etter hvert ble det en V-formet nedskjæring i dal
bunnen.
Vannet strømmet utfor bruddstedet som en foss, og det hadde en voldsom
graveevne. Det tok ikke lang tid før bunnen av dalen ved åpningen hadde
samme nivå som elveleiet nedenfor Hærfossen. Og nå begynte den nye fos
sen å flytte seg gradvis bakover, men ikke med det samme loddrette fallet
som i Hærfossen. Her var det tale om et bratt stryk. Bulderet var ikke det
samme som det hadde vært i Hærfossen, men det var allikevel et kraftig fosse
brus. Men mens vannet i Hærfossen hadde vært klart og blankt med skum
hvit sprøyt, var nå alt mørkegrått. Til og med skummet var grått. Ved foten
av fossen var det en tykk suppe som rant videre nedover.
Etter hvert ble den nye fossen en severdighet. Folk kom reisende langveis
fra for å se på dette merkelige som skjedde i Helgådalen. En ny foss hadde
sett dagens lys, og den var så merkelig at den forandret utseende fra time
til time. Den fossen man hadde sett en dag, var en annen neste dag. Og enda
mens folk sto og så på, skjedde det forandringer. Det kunne komme utglid
ninger langs kantene. Med dumpe drønn falt store partier ned fra veggene
så det sprutet langt av sted. Noen ganger ble elven demmet opp, slik at det
en kort stund dannet seg en liten innsjø ovenfor. Men etter en stund begynte
vannet å renne over, og i løpet av kort tid var de nye hindringene gravet vekk
samtidig som elven ble om mulig enda mer leirgrå nedenfor.
Fjellet som hadde vært med på å danne Hærfossen, skrådde nedover mot
sydøst. Elven som gravde seg rett ned i leirterrassen, samtidig som den flyt
tet seg bakover, nådde etter kort tid ned på denne fjellskråningen. Dermed
ble elveleiet gradvis flyttet sidelengs mot syd og øst etter hvert som elven
senket seg ned i grunnen. Men så lenge den rant over dette fjellpartiet, var
det bare i beskjeden grad den flyttet seg bakover. Og i alle fall kunne den

----
613 RasB
----
ikke flytte seg bakover dypere enn det laveste punktet den hadde over denne
fjellskråningen.
Denne sidelengse forskyvningen ned langs fjellskråningen stanset opp for
en stund da elven støtte på en sadellignende forsenkning i skråningen. Man
håpet nå at elven ikke ville gå dypere. Dette punktet lå ca. 10 meter lavere
enn det opprinnelige elveleiet. Dermed dannet det seg en ny foss som var
ca. 20 meter høy, kanskje enda høyere om vi tar i betraktning stryket som
hadde vært ved foten av den gamle Hærfossen. Denne posisjonen hadde elven
gjennom vinteren 1893/94.
Samtidig oppsto en eiendommelig tidsbegrenset situasjon. Mens det gamle
elveleiet kunne være opp til 100 meter bredt, skar det nye leiet seg ned i
elvebunnen. Dette skyldtes det forhold at vannhastigheten var størst midt
strøms. Her ble elvegrusen mest utsatt, og den ble fort flyttet vekk. Slik opp
sto en dypere renne her. Dermed ble vannet kanalisert hit, og elven gravde
enda mer. Nå forsvant de større steinene, og løpet ble enda dypere, og enda
mer vann fant veien gjennom denne rennen. I løpet av kort tid hadde vann
massene skaret seg ned gjennom det 2 meter tykke laget av elvegrus, og lei
ren under lå nå blottlagt. Til å begynne med var ofte bredden på dette nye
løpet ikke mer enn 6-7 meter. Resten av det gamle elveleiet ble liggende tørt
på begge sider. Dermed oppsto en dyp kløft av loddrette leirvegger nede i
det gamle elveleiet. I bunnen skar elven seg stadig nedover, og veggene ble
faktisk loddet 5-7 meter. En stakket stund lå det gamle elveleiet igjen som
en sand- og steinør høyt oppe på begge sider av den kløften som hadde dan
net seg. Men i bunnen av den nye kløften grov elven både i sidene og langs
bunnen, og store partier falt ned.
Leiren som falt ned kunne være tilsynelatende tørr og fast, men etter at
den hadde vært utsatt for vann i bare kort tid, ble den oppløst og ført vekk.
Slik falt sidene av kløften etter hvert ned, og dermed forsvant restene av den
gamle elvebunnen. Det nye løpet tiltok også i bredde uten at det allikevel
ble så bredt som det opprinnelig hadde vært.
Gjennombruddet fortsetter
Mens elvens høyre bredd gjennom vinteren var fast fjell i den skråningen
den hadde avdekket, besto den venstre bredden av leirmeler. Disse melene
ble stadig utsatt for erosjon sideveis. Elven ble bredere og bredere, og til
slutt lå en del av bunnen utenfor den sadellignende forsenkningen i fjellet.
Det var bare et tidsspørsmål før bunnen av elven ble dypere enn denne kanten.
Det nye gjennombruddet skjedde 3. mai 1894. Nå tok det bare et kvarter
før elven hadde skaret seg så dypt i det nye løpet at den midlertidige fossen
ble liggende tørr. En ny foss dannet seg enda lenger mot øst. Den hadde ca.
9 meter lavere fall enn den forrige, slik at den var ca. 10 meter høy. Og den
lå mellom helt loddrette leirvegger.

----
614 RasB
----
Området ved Hærfossen før og etter gjennombruddet. Figurerte A, B og C er
hentet fra Amund Helland (1894), og figur D fra H. Hugdahl (1980). Disse
er sammenstilt som rammefigur til NGUs kvartærgeologiske kartblad Vuku
1722 I - M 1:50.000 (Sveian, Hugdahl og Bargel 1993). Figur Epå neste side
viser elveleiet i profil i forhold til leirgrunn og fast fjell tilsvarende figurene
A, B, C og D.
Nå skjedde erosjonen rivende fort. Leirveggene ble meget snart opp til 30
meter og enda høyere der hvor elven skar inn i eldre høye terrasser. Og sta
dig vekk falt det ned store leirklumper og biter av veggene. Og når det her
sies leirklumper, var dette klumper på flere tusen kubikkmeter. På den må
ten kunne elven bli tvunget inn mot veggen på motsatt side, noe som med
førte nye fall der. Og slik utvidet den bredden på sin trange kanal.


----
615 RasB
----
Mens skadene på landskapet tidligere hadde vært betydelige,ble de nå
katastrofalt store. Hele åkrer forsvant i dypet. Og denne utviklingen forplan
tet seg bakover. Det eneste som ville stanse denne utviklingen var om elven
støtte på fast fjell. Og det gjorde den ikke før den nådde Granfossen.
Stryket flytter seg oppover dalen
Med en gang Helgåa hadde forlatt leiet gjennom Hærfossen, fantes det ingen
muligheter for å beholde den beskyttende elvegrusen i bunnen. Strømmen
økte, og grusen ble ført utover den nye fossen som dannet seg. Og når det
ikke var noe som beskyttet leiren under, ble den med en gang gravet vekk.
Den første fossen som dannet seg, var nesten like bratt som Hærfossen hadde
vært. Men det varte ikke mange timene. Fossen fikk mer og mer karakter
av et stryk. Etter hvert spiste vannet seg ned og bakover.
I perioden mellom 12. september 1893 og 3. mai 1894 hadde dette stryket
eller fossen spist seg bakover 1,6 kilometer slik at det lå rett ut for Byna.
Nå lå det nye elveløpet ca. 8 - 10 meter lavere enn hva det gamle hadde gjort
før 1893.
Så kom det andre gjennombruddet 3. mai 1894. Samtidig som elveleiet for
flyttet seg nedover skråningen mot øst ved gjennombruddsstedet, beveget bak
kanten av fossen seg stadig oppover elven. Denne større fallhøyden økte
erosjonsevnen, og enorme mengder leire ble ført vekk.
Elven arbeidet seg bakover med økende tempo. Som det fremgår ovenfor,


----
616 RasB
----
Skisse av den dype rennen elven hadde laget i dalbunnen. (Etter Reusch)
hadde fossen flyttet seg ca. 1,6 kilometer bakover fra 12. september 1893
til 3. mai 1894. Dette vil si med ca. 200 meter i måneden.
Nå økte hastigheten til 500 meter i måneden. Denne hastigheten var natur
ligvis avhengig av vannføringen. 25. og 26. juni 1894 var svært regnfulle
døgn med påfølgende stor vannføring. Nå gikk erosjonen rivende hurtig. Stry
ket spiste seg bakover slik at man nesten kunne se det med det blotte øye.
Men så kom juli som en tørr og varm måned. Vannføringen avtok, og om
ikke erosjonen stoppet opp, avtok den betydelig i hastighet. Men med en gang
regnet tok til igjen ut på sensommeren og høsten, økte hastigheten på nytt.
Det ble foretatt målinger av hvor hurtig elven senket seg. Den 26. juni 1894
klokken 1900 hadde bakkant av stryket nådd til utenfor Volden. Den hadde
enda ikke gravet seg igjennom elvegrusen, og vannet var klart og rent. Dette
var ca. 3,5 kilometer ovenfor den gamle Hærfossen.
Dagen etter, 27. juni, klokken 2100 hadde den på dette stedet nådd ned
på leiren. Slamgehalten var 0,5 gram pr. liter. Leiet var nå senket 0,65 meter.
Bredden var minket fra 26 meter til 19 meter.
Den 28. juni klokken 1700 var slamgehalten 1,3 gram pr. liter. Elveleiet
var 0,74 meter dypere enn dagen før, og bredden var nå bare 11 meter.
Den 29. juni, ikke angitt klokkeslett, var slamgehalten øket til 1,9 gram
pr. liter. Dybden var øket med 0,6 meter.
Og 2. juli var leiet blitt 0,5 meter dypere. Bredden var nå nede i 10 meter.
På seks dager hadde Helgåa gravet seg ned 2,49 meter, og bredden hadde
avtatt fra 26 til 10 meter på dette stedet
Fjellets betydning for utformingen av elveløpet
Langs nordbredden av elven når det faste fjell frem til elven på flere ste
der. Følgehg kom dette fjellet til å danne elvebredden på disse stedene. Noen
videre erosjon bak fjellet var det således ingen fare for.


----
617 RasB
----
S »5
s >
Cl K


----
618
----


----
619 RasB
----
Tegning av situasjonen vist på forrige bilde. (Etter Reusch).
Et slikt fjellparti dukket frem dypt nede i kløften utenfor By na. Og på sam
me måte som ved Hærfossen, hadde elven en kort tid løp over dette faste
fjellet. Det dannet seg derfor en liten 3 meter høy foss her. Men akkurat som
ved Hærfossen flyttet elven sin venstre bredd til side, og da elvebunnen støtte
på leire utenfor fjellpartiet, begynte den å senke seg. Den 9. juli 1894 var
også denne fossen borte. Ovenfor betød dette en øket fallhøyde på 3 meter,
noe som forsterket erosjonen der.
Fjellpartiene hadde også den negative virkning at de styrte elveløpet mot
de mindre motstandsdyktige leirpartiene på motsatt side.
Sett nedenfra og oppover var det fjell i det nye løpet på nordsiden ved Hær
fossen. Dette medførte at elven gjorde en meget krapp albuesving fra et nesten
vestlig løp til et nesten like østlig løp. På den måten sto den direkte mot leir
melene på motsatt side. Dette tilsvarte et sted midtveis mellom den gamle
Hærfossen og Haugan, eller ca. 3-400 meter ovenfor Hærfossen.
Det neste stedet med fjell var utenfor Byna. Her lå den nevnte fossen på
3 meter. Også her gjorde elven en skarp bøyning mot syd.
Noe sydøst for Volden stakk det frem nok et parti med fast fjell. Dette fjel
let hadde alltid vært der slik at elven gjorde fra før en rettvinklet sving på
dette stedet. Ovenfor hadde den et nesten syd-nordlig løp, mens nedenfor
svingen rant den rett mot vest. Nesset som på den måten ble dannet, kaltes
Nordnesset. Denne svingen ble opprettholdt også etter at løpet senket seg.
Heldigvis, får man si, var fjellskråningen på nordsiden meget bratt, slik at
løpet ikke ble tvunget vesentlig mot syd på dette stedet.
Ved Telsnesset var det også en kortere strekning med fast fjell på elvens

----
620 RasB
----
s
Si
(8
o
Si
R
"Q
S
Si
60
>3
*3
2
K
-I
0J
K
Si
s
♦5 oi
-i
Oi
S "«
3 is
Oj
ff-ts
°0 r.
S Si
£ 3

 

----
621 RasB
----
a
M
z
,H
c
u
'3
D
-6,
v.
<^
s
I
co
co
©
■a
I
-2
Si
"I
au
I


----
622 RasB
----
1 2
1 -I
a,—
-Ss "^
•I å
i I
.HP "S
i £
o -~
w
•Si ab
K SC
su
Q £
.2
2 °c

-SP K
O 5b
a C
11
I 3
S *
*: (5,
r*- <S

 

----
623
----

----
624 RasB
----
Samløpet mellom Helgåa og Malsåa fotografert i juli 1894. Tårnet står
fremdeles.
høyre side uten at det imidlertid førte til at løpet svingte i særlig grad mot
venstre.
Først oppe ved Granfossen var det fast fjell på begge sider av Helgåa. Her
ble fallhøyden øket fra ca. 15 til ca. 45 meter.
Granfossen
Elven arbeidet seg bakover til den nådde Granfossen. Det er litt uklart hvor
lang tid det tok før den nådde dit, men hvis man går ut fra den hastighet det
tidligere hadde gått med, og at bakkant av stryket befant seg utenfor Volden
i slutten av juni, er det rimelig å anta at den nådde bort til Granfossen samme
høst.
Som vi har sett ovenfor, arbeidet elven seg bakover med en hastighet av
ca. 200 meter i måneden de første åtte månedene. Men da fallhøyden ble øket
med 10 meter, økte hastigheten til ca. 500 meter pr. måned. Dette var dessu
ten i en periode med forholdsvis lite vannføring. Det er all grunn til å regne
med at i høstflommene økte hastigheten vesentlig.
Ved Granfossen støtte elven på fjell på begge sider av fossefoten. Men på
elvens høyre side tok dette fjellet slutt, og elven begynte etter hvert å erodere


----
625 RasB
----
Granfossen består i dag av ro Trinn. Derte er der øverste trinnet. 1993.
Foto: Johs. Overmo.


----
626 RasB
----
Efher Vasdragskonhorel-
Romertallene markerer stedenefor de forskjellige løpestrengene over Helgåa.
Se tekst side 679 f.f.


----
627 RasB
----
Pl. HE
EN.
.Urra Id i VnJku
Udraset Areal
r.
Overskvættet afLfr
Oammdt EMeif
Om.
Den priv Opmaaling. lirh-
Verdal sboka - 40


----
628 RasB
----
Det nederste trinnet av Granfossen. Ingen del av fossen som vises på dette
bildet, eksisterte i 1893. Dalbunnen nådde omtrent så høvt som skumsprøyten
i bakgrunnen. 1993. Foto Johs Overmo
Et nærbilde av Granfossen. Steinen inne i fossen midt på bildet til høyre
ligger sånn omtrentlig på det nivå foten av fossen hadde før gjennombruddet
i 1893. 1993. Foto Johs Overmo.

 

----
629 RasB
----
i nordskråningen. Og nå ble man oppmerksom på en merkelig situasjon. Til
standen ved Granfossen var nesten nøyaktig likedan som tilstanden hadde vært
ved Hærfossen. I selve fossen tømte Helgåa seg utfor et fremstikkende fjell
parti akkurat som den hadde gjort ved Hærfossen. Og på oversiden av fossen
strøk elven langs fjell på den ene siden, mens den hadde en rygg av løsmasse
på den andre siden. På det laveste punktet lå denne ryggen 9 meter over elve
nivået på oversiden av fossen.
Hvis elven fikk erodere fritt i denne ryggen på oversiden, ville den før eller
senere bryte igjennom og skape seg et leie utenfor fossen. Samtidig eroderte
elven nedenfor fossen i foten av den skråningen som nådde helt ned hit. Ut
glidninger på dette stedet ville svekke ryggen på akkurat samme måte som
ryggen ble svekket ved Hærfossen da raset gikk på nedsiden der.
Forskjellen mellom Hærfossen og Granfossen lå i det faktum at mens fjellet
stakk ut fra nordsiden ved Hærfossen, stakk det frem fra sydsiden ved Gran
fossen.
Det har versert forkjellige tall med hensyn til høyden av Granfossen før
Hærfossens gjennombrudd. Noen steder heter det at den var 10 meter høy,
mens andre steder heter det at den var 15 meter høy. Toppen av Granfossen
ligger litt over 90 meter over havet. Elven like nedenfor det siste stryket i
fossen ligger i underkant av 50 meter. Den totale fallhøyden av Granfossen
medregnet stryket er således 40-45 meter.
Men i alle fall er det et faktum at Granfossen har fått et tillegg på ca. 30
meter til sitt opprinnelige fall slik at den må ha vært mellom 10 og 15 meter
høy før gjennombruddet.
Terrengundersøkelser ved Granfossen
Etter Verdalsraset og Hærfossens gjennombrudd ble det klart for myndig
hetene at det måtte skje en grundig kartlegging av rasfarlige områder. Hen
delsene i Verdal var i så måte en brutal vekker.
Flere aktuelle områder i Trøndelag ble undersøkt i de nærmeste årene
etterpå. Verdal sto for tur i 1894. (Et sammendrag av undersøkelsene er tatt
med under Terrengundersøkelser i bind A.) Det første stedet som ble nær
mere undersøkt i Verdal, var nettopp området ved Granfossen. Etter som Hær
fossens gjennombrudd var et faktum, og fossen var blitt forflyttet bakover
til Granfossen, fant man det mest hensiktsmessig å starte undersøkelsene her.
En eldre mann hadde gjort oppmerksom på at elven hadde gravet seg inn
i melen på nordsiden ovenfor Granfossen de siste 40 årene, og det var all
mulig grunn til å frykte for at noe lignende ville skje her som ved Hærfos
sen. Den siste biten av elveløpet før elven kastet seg utfor Granfossen, gikk
mellom høye og bratte leirmeler. 40 år tidligere hadde det vært åker og eng
på dette stedet.

----
630 RasB
----
Ved boring kunne man slå fast at det bare var en leir- og jordrygg som
styrte elven mot Granfossen. Det ble understreket at Kanal vesenets planer
om å føre elven tilbake til sitt opprinnelige leie, var påkrevet.
Det ble også boret ved Overholmen, Overmoen og Røe. Konklusjonene
her var at man måtte forvente stadige utglidninger dersom sideelvene og
bekkene fritt fikk fortsette å grave. Enkelte lag nede i grunnen besto av helt
bløt leire. Denne slutningen har også vist seg å holde stikk, og det er først
i 1980-årene at man har klart å få kontroll med utviklingen. (Se Flom, ero
sjon og ras langs Verdalselva.)
Noter:
1 Mange av opplysningehe i det etterfølgende er hentet fra notater gjort av Magne Varslot.
2 På dette punktet er kildene noe uklare. Getz som var bestyrer for Verdalsbruket, støttet det
første forslaget. Det er derfor all grunn til å tro at Verdalsbruket også støttet det forslaget
når Getz gjorde det. Trolig er dette et subsidiært standpunkt.
3 Beskrivelsene av hva som skjedde, er hentet fra professor Amund Hellands Norges Land og
Folk, Nordre Trondhjems Amt, 1. bind s. 156 ff. Hvor opplysninger er hentet fra andre kil
der, er det anført.
4 Rapporten om disse terrengundersøkelsene er trykket i Norges Geologiske Undersøgelse No.
27, Terrængundersøgelser og Jordboringer i Stordalen, Værdalen og Gauldalen samt i Trond
hjem i 1894, 95 og 96. Rapporten er forfattet av J. P. Friis. Den delen av rapporten som be
handler andre deler av Verdal, er omtalt under Terrengundersøkelser.

----
631 RasB
----
SIDEELVER OG SIDEBEKKER
Heldigvis var det bare to større elver som rant ned i Helgåa på strekningen
mellom Hærfossen og Granfossen. Disse var Malsåa som falt ned fra nord,
og Mugda som falt ned fra syd. Derimot fantes det flere mindre bekker.
På sydsiden var det ingen sideelv ovenfor Mugda. Men bare 300 meter
nedenfor rant Haukbekken ut i Helgåa. Denne bekken var forholdsvis liten,
og den anrettet bare beskjedne skader.
Kvernhusbekken rant ut i elven omtrent rett imot Volden. Den var en for
holdsvis stor bekk, og gjennom tiden har den gravet en dyp dal i terrassen.
Mellom Røe og Overmoen kom så en bekk ved navn Markhusbekken. Den
rant ut i elven vest for Overholmen nordre. Den var liten, og den rant delvis
over fjell, slik at skadene ble etter måten forholdsvis små. Den har ikke sen
ket seg så mye.
Deretter følger Leiringsbekken. Den renner vest for Røe og løper ut i Helgåa
omtrent rett over for Haugan. Bekken er liten, og den har ikke klart å grave
noen dyp dal. Den har delvis løp over fjell slik at det er noen terskler som
forhindrer videre senkning.
Den siste bekken på sydsiden er Kaldalsbekken. Heller ikke den er stor,
men den har klart å anrette store skader. For det første var det vel den som
utløste et forholdsvis stort ras ved Dalbakken i 1965. (Se nedenfor.) Og for
det andre har den laget en dyp ravineformet dal i terrassen. Her var det ingen
ting som kunne begrense gravingen.
På nordsiden finnes først en liten bekk som går under navnet Telsness
bekken. Den rant ut mellom Telsnesset og Kulslien. Den har ikke senket seg
så svært mye.
Bare et kort stykke nedenfor denne kom Kulslibekken. Heller ikke den har
gjort stor skade da store deler av løpet går over fjell.
Så kommer Malsåa. Den vil bli særskilt behandlet nedenfor.
Ved Byna kommer en liten bekk som kalles Bynabekken. Heller ikke den
har forvoldt så veldig stor skade.
Derimot den siste bekken på nordsiden, Haugbekken, har hatt negativ inn
virkning på forholdene. Den kommer ned mellom Haugan og Bjørstad. Tro
lig var det den som utløste Haugan-Bjørstadraset i 1894. (Se mer om dette
nedenfor.)
Oversikt

----
632 RasB
----
Mugda
Mugda rant ned i Helgåa bare et lite stykke nedenfor Granfossen. På dette
stedet var det bare utmark og skog i 1893.
Man ansa det som hensiktsløst å foreta noen forbygninger ved denne elven,
da Helgåa allikevel ville grave seg ned der den rant ut. Og denne antagelsen
stemte. Helgåa senket seg bortimot 30 meter på dette stedet, og Mugda fulgte
med. Eventuelle forbygninger ville ha rast ut sammen med resten av land
skapet på dette stedet. Men det er vel temmelig sikkert at Helgåa fikk en del
hjelp fra Mugda når det gjalt å fjerne masse på sydsiden av elven på dette
stedet. Her er det anselige mengder med masse som er forsvunnet. Dalen
er langt bredere enn for eksempel mellom Volden og Overholmen.
Mal såa
Derimot var situasjonen en helt annen ved Malsåa. Her var det dyrkede
jorder og kulturland. Denne elven kom på skrå nordøstfra da den rant ut i
Helgåa. Da Helgåa begynte å senke sitt leie, skjedde det samme med Mal
såa. Og her skjedde nøyaktig det samme som ved Hærfossens gjennombrudd.
Malsåa nådde ganske snart ned på fjellet. Men fjellet skrådde nedover mot
syd, og Malsåa beveget seg sidelengs nedover denne fjellskråningen. På den
måten grov den i leirterrassen hvor blant annet gården Volden lå.
Det ble meget snart klart at dersom ikke noe ble gjort, ville Malsåa flytte
seg gradvis mot venstre, og Vollasletten lå da meget utsatt til. I verste fall
ville hele denne sletten bli vasket vekk.
Det første forsøket på å lede Malsåa over fjellet ble ikke helt vellykket,
slik at man måtte lage en ny og bedre forbygning. Denne forbygningen ble
laget på elvens venstre bredd. Den høyre bredden lå mot fjellet. Forbygnin
gen ble bygget som en mur som startet et langt stykke østenfor stedet der
elven falt ned den bratte fjellskråningen og ned i Heigåa.
Og denne muren har helt siden den ble reist, stått i mot alle angrep fra
elvens side, og den fungerer fullstendig etter sin hensikt. Malså