VERDAL SPAREBANK  1854 - 1980
FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING

AV
SOLVEIG NESS
NB Rane
DepotbibHcteket
UTGITT AV SPAREBANKEN MIDT-NORGE, VERDAL
I SAMARBEID MED BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1991

----
6 VSB
----

----
7 Vsb
----
Innhold
Side
Om pengar, dikt av Arne Garborg 9
Forord 11
Orientering fra Bygdeboknemnda 13
INNFALLSVINKELEN 15
BANKVESENET I SIN ALMINNELIGHET
OG SPAREBANKENE I SÆRDELESHET 17
- Sparebankenes utvikling 17
- Norge får egen riksbank 18
- Sparebank, og senere også «laaneindretning» 19
BAKGRUNN OG BEHOV I LOKALSAMFUNNET 22
BYGDA VÅR OMKRING 1850 24
- Poteten - en viktig vekst 24
- Livsgrunnlaget for de fleste 25
- Annen virksomhet 26
- Hva folk kunne tjene 27
LODDET ER KASTET 29
MENNENE BAK IDEEN 32
- Peder Strand Rygh 32
- Johannes Groth Monrad 34
- Peder Eriksen Borgen 36
TIDSROMMET 1854-1879 37
- Starten og de første spesiedalerne 37
- Hvem hadde nytte av banken? 39
- Hvem var så de første innskyterne, 42
- Behovet for utlån 45
- Skiftende tider 47
- Kronereformen og ny plan for banken 48
TIDSROMMET 1879-1893 51
- Lokalitetene 51
- Nybygget «ved Einars Moes have» 52
- Gjeldsøkning i jordbruket 54
- Lokale forhold i 1880-åra 55
- Utvandringa 56
- Stor foreningsvirksomhet og politisk aktivitet 56
- Sosiale tiltak 57
- Motbør mot ny sparebanklov 58
- Noen av bankens kasserere 59
- Fra protokollene 60

----
8 Vsb
----
TIDSROMMET 1893-1914 62
- Prøvelser på mange plan 62
- Stor offervilje 63
- «Kommunens fortvivlede Stilling» 64
- Bankens tap 66
- Offentlige hjelpetiltak 68
- Nytt navn og færre forstandere 71
- Verdipapirer, likevel 72
- Omkring sekelskiftet 72
- Nye tanker og ideer 74
- Kursendring 76
- En spennende sommer 79
- Kjøp og salg av Værdalsbruket 83
- «Jula, påska og martnan» 84
- Vekst på flere områder 85
- Besøk hos bankkassereren 1910-15 87
TIDSROMMET 1914-1940 93
- Banken og bygda under første verdenskrig 93
- Pågang etter kontanter 97
- Unormale tider 99
- Lys i ci mørk tid . 102
- Dyrtidstillegg 103
- Offentlig innkjøp av levnetsmidler 105
- Banken får mer plass - 1916 106
- Anlegg av kloakk 106
- Mange tråder i bygdesamfunnet 107
- Automobil til Sandvika og rutebåt på Leksdals vatnet 108
- Fullstendig rasjonering 109
- Jobbetid og aksjespekulasjon 111
- Lokal konkurranse 113
- «Paa rigstelefonen er hele betjeningen syk-» 114
- Mot fred og nytt tiår 115
- De vanskelige tjue- og trettiåra 115
- Noen lyspunkter 117
- Dramatikk på Øra 119
- Problemer for bankvesenet 120
- Banken jubilerer 122
- Jordbrukskrisen 123
- Ny næring i skuddet 125
- Sommeren som huskes av mange 128
- Matlapper og nødsarbeid 128

----
9 Vsb
----
- Spredt boligbygging 131
- Tap av dimensjoner 132
- Optimisme, men hvor lenge? 133
TIDSROMMET 1940-1953 135
- Krig, fred og gjenreisning 135
- Også banken måtte evakuere 135
- Mange nye forordninger 138
- Skolen under krigen 141
- Stort seddelomløp 142
- Levemåten 145
- Svartebørs 147
- Vi blar i styreprotokollen 148
- Arbeidsforhold i banken 149
- Ikke bare bankvirksomhet 150
- På bygda da freden kom 153
- Nye pengesedler - også mot rasjoneringsmerker 155
- Gjenreisning og etterkrigsår 160
- Mangel på foregangsmenn? 161
- Glimt fra næringslivet 164
- Jordbruket 168
- Innsats på flere områder 171
- Ringvirkninger til banken 171
- Skjerpet konkurranse 173
TIDSROMMET 1953-1970 176
- To tiår mcd økonomisk vekst 176
- Vegen videre i lokalsamfunnet 177
- Bankjubileum 1954 180
- Nybygg på ønskelista 181
- Nye rutiner - nye tider mcd kvinner inn i 188
- Store utfordringer 192
TIDSROMMET 1970-1980 208
ET NÆRINGSLIV I UTVIKLING 217
FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING 227
- Raskere utvikling - maskinene og teknikken overtar 232
BANKENS LOKALER 239
FILIALVIRKSOMHET 244
STYRING OG ORGANISASJON 247
- Forstanderskap og styre 247
- Banksjefene 254
- Revisjon og kontrollkomite 255
PERSONALET 259

----
10
----

----
11 Vsb
----
OM PENGAR  
Av Arne Garborg 
h 
Pengar har ikkje noko verd i seg sjølve. Du kan ikkje eta dei, |p 
ikkje drikka dei, ikkje kle deg med dei. Du kunne ha lomma full J\ 
av pengar, og svelta, tyrsta, frysa i hel -om det ikkje var mat 
og drikke og klede å få. 
Pengar er langt ifrå det største gode, ikkje det nest største 71
heller. Men dei er eit stort gode for den som bruker dei vitug, w 
For pengar kan ein få alt, heitar det. — Nei, ein kan ikkje det. A 

OM PENGAR
 av Arne Garborg
Ein kan kjøpa seg \
mat, men ikkje mothug,
dropar, men ikkje helse,
mjuke senger, men ikkje svevn.
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hyggje,
moro, men ikkje glede, 
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hyggje,
moro, men ikkje glede,
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
gråe hår, men ikkje ære, i 
rolege dagar, men ikkje fred. 
Skalet av alle ting kan ein få for pengar.
Men ikkje kjernen, den er ikkje for pengar fal.*

* Fal = tilsalgs

----
12
----

----
13 Vsb
----
FORORD
Stoffet som presenteres er fra tidsrommet
1854 og fram til 1980. For å unngå enhver mis-
forståelse, vil jeg gjerne presisere at beretningen handler om sparebanken
som ble stiftet under navnet Værdalens Spareskillingsbank, men som senere
ble kalt både Verdalens og Verdal Sparebank, som igjen ved sammenslutning
fra 1. januar 1980 ble en del av Sparebanken Inn-Trøndelag. Fra 1. mai 1988
er navnet etter nok en fusjon: Sparebanken Midt-Norge Verdal. Skiftende ti
der, men i alle år har den hatt sitt sete i Verdal kommune. I alle år har den
også først og fremst tilbudt sine tjenester til bygdefolket i Verdal.
Arbeidet med denne boka har vært interessant, men tidkrevende. Mange
timer er gått med til lesing av gamle aviser og protokoller, som ikke alltid
var så enkle å tyde. Nærmest et puslespill har det vært å sette sammen denne
presentasjonen av bygdebankens historie. Den er blitt til omtrent «bit for bit
- bilde for bilde». Så får en håpe da, at den gir et mest mulig riktig bilde.
Forfatteren Ivar Eskeland har sagt et sted: — Gud kan ikkje forandre fortida,
men historikarane kan. (Sitat slutt). En skremmende tankegang for den som
bare er amatør og fusker i faget.
Leseren får ha meg unnskyldt om boka er atskillig preget av lokalhistorie.
Men bankens og bygdas historie er vel nærmest som «to alen av samme styk
ke». Så da så.
Til slutt vil jeg takke alle som på en eller annen måte har bidratt til denne
utgivelsen. En spesiell takk til Torgeir Næss og Trond Okkenhaug for gode
råd undervegs, og til Sturla Rindsem som har laget tegningene til boka.
Solveig Ness

----
14
----

----
15 Vsb
----
ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA
Dette er historien om bygdens bank. Fra opprettelsen i 1854 og frem til i
dag har den spilt en stor rolle i Verdals historie.
Underveis har det skjedd store forandringer. Om bankens funksjonærer og
brukere anno 1854 hadde kommet inn i banken i dag, hadde de vel knapt ant
det var en bank de var inne i. Bankens ytre har forandret seg. Men også ban
kens indre har forandret seg. Det er stor avstand mellom de gamle, sirlige
førte protokoller og de moderne datamaskiner.
Det er forandringene og utviklingen fra Værdalens Spareskillingsbank til
den moderne bank av i dag denne historien beretter om. Og det er en historie
om en institusjon som har vært, og fremdeles er, nært knyttet til det lokal
samfunnet den er en del av. Bankens posisjon i Verdal har hele tiden vært
solid og grunnfestet.
Det er følgelig helt naturlig at denne bankhistorien blir en del av Verdals
boka. Historien om bygdens bank hører hjemme der. Bygdeboknemda er
meget takknemlig for at banken har tatt på seg arbeidet, både det praktiske
og det økonomiske, med å få skrevet og utgitt denne boken.
Det er mange år siden undertegnede henvendte seg til Verdal Sparebank,
som da var bankens navn, med forespørsel om ikke bankens historie burde
bli skrevet. Og nå er resultatet ferdig. Boken blir et nytt bind av den frittstå
ende delen av Verdalsboka uten nummer, men med eget navn.
Verdal, i februar 1991
Øystein Walberg

----
16
----

----
17 Vsb
----
INNFALLSVINKELEN
Historien om en bank skulle etter alle solemerker bli historien om tall, tall
og atter tall - om renter, agio og inntjening, og hva det nå heter alt sammen.
Tall kan som kjent være både tørre og kjedelige i lengden, så kanskje skal
vi heller gjøre et forsøk på å se det hele fra en annen synsvinkel. La oss heller
prøve og mane fram fra historiens mer eller mindre mørke krok - mennesk
ene bak det hele.
Hvem var innskyterne, låntakerne eller funksjonærene bak skranken?
Hvem var de som startet det hele - innbyderne? Hva var egentlig tanken bak
sparebankene? Hva slags bygdesamfunn var Verdal i 1850-åra? Det blir så
uendelig mange spørsmål som vi gjerne skulle ha besvart. Det er en lang
periode vi skal gjennom - over 130 år og vi har ingen å gå til med våre spørs
mål som personlig har opplevd, i alle fall, den første tida. Vi må derfor ty
til det som finnes av skriftlige kilder, gamle protokoller - både bankens og
andres, aviser 0.1.
Avisene, ja, det fantes bare to aviser her i distriktet den gang, nemlig
Adresseavisen og Nordre Trondhjems Amtstidende, som ble utgitt på Levan
ger (Levanger-Avisa i dag). Abonnentenes antall i Verdal var neppe særlig
stort, og aviser var heller ikke det første man brukte pengene sine til. Når
vi også tar med at slett ikke alle verdalingene var så sikre «udi lese- og skrive
kunsten», kan vi lure på hvordan man bekjentgjorde ting den gang?
Folk «træftes me' kjerka», og på kirkebakken etter gudstjenesten tok man
seg tid til å snakke om løst og fast. Lensmannen sto for den høytidelige opp
lesning og offentliggjøring av saker som almuen skulle ha rede på.
Da direksjonen eller styret i Verdal Sparebank i 1883 vedtok å låne ut «i
Jordegods» kr. 20.000,-, ble dette bekjentgjort på «kirkebakkerne», og to år
senere ble møtet i forstanderskapet gjort kjent fra «samtlige Kirkebakker» i
tillegg til avisene.
Kirka og kirkebakken var således på flere vis et sentrum. De hadde i tillegg
til den religiøse forkynning også en praktisk funksjon. Kirkebakken var
offentlig kunngjøringssted her i landet helt fram til 1920.

----
18
----

----
19 Vsb
----
BANKVESENET
I SIN ALMINNELIGHET OG SPAREBANKENE I SÆRDELESHET
Sparebanken i Verdal har som nevnt drevet sin virksomhet i vel 130 år. Ved
innledningen til vår presentasjon av banken, synes de mange år å være en
uendelighet av tid.
Likevel blir dette for intet å regne i forhold til den lange tid det har vært
(forsøkt) drevet bankvirksomhet generelt. Men fra babylonernes og greker
nes pengetransaksjoner i det 6. århundre f. Kr. og til dagens bank, er det
neppe mange likhetstrekk.
Italienerne har forsåvidt skapt tradisjoner innen bankvesenet, og herfra har
vi opprinnelsen til ordet bank - banco - som egentlig betyr et bord - penge
vekslerens bord.
De første «bankfunksjonærer», om vi kan kalle dem det - i Italia, ble kalt
lombarder. Den tids bankvirksomhet var av helt privat karakter, og mange
av de som drev «bank» kom fra Lombardi. Fra denne tid har vi de såkalte
«lombardlån», som helst ble gitt mot sikker pant og med kort innbetalingstid.
Bankgaten i London - Lombard Street - skal vel også minne om tidligere
tiders bankvirksomhet.
Vi kan neppe stole helt på at privat bankvirksomhet uten lover og regler
slik det var på lombardenes tid, falt like heldig ut bestandig for kundens del.
Ved bankforretninger som gikk med tap, ble nok helst kunden den skade
lidende.
Med bakgrunn i disse uryddige forhold, besluttet staten å ta seg av bank
vesenet, noe den også sjøl hadde fordeler av. Man fikk den første offentlige
bank for 400 år sia (1587) i Venedig - og navnet var Banco di Rialto.
Da aksjebankene, eller forretningsbankene, ble grunnlagt utover i det 18.
århundre, var det England og Nederland som var de dominerende land innen
bankvesenet. Den kjente Bank of England ble grunnlagt i 1694, og noe senere
Bank of Scotland. Med Bank of England som forbilde ble det over tid grunn
lagt nye store bankforetagender rundt omkring i de forskjellige land i Europa.
Sparebankenes utvikling
Forfatteren Daniel Defoe (1660-1731) - kanskje mest kjent som forfatter av
Robinson Crusoe, hadde ideer og tanker som lå ganske nært opp til det som
hundre år senere ble noe av sparebankenes målsetting. Defoe regnes da også
Verdalsboka - 2

----
20 Vsb
----
av enkelte som sparebanktankens far på De britiske øyer. Han mente at spar
ingens formål måtte være at unge, friske mennesker, mens de var i stand til
å skape et overskudd gjennom sitt arbeide, la til side en del av inntekten.
Denne kunne de igjen ta av hvis de var utsatt for en ulykke eller ved alderdom
ikke klarte seg sjøl. Hans forslag får nærmest preg av en slags frivillig forsik
ring, eller pensjonsinnretning. Om Defoe heter det forøvrig at han var en iv
rig talsmann for borgerklassen.
Imidlertid var det i Tyskland man grunnla den første sparebank Hamburger
Sparcasse - i 1778. Denne banken var en del av en såkalt «alminnelig forsør
gelsesanstalt». Den sosiale profilen, som også senere har preget sparebank
vesenet, var med allerede fra starten.
Sparekassen skulle i følge formålsparagrafen være «til nytte for mindre be
midlede personer av begge kjønn, såsom tjenere, kroppsarbeidere, sjøfolk
osv. , for ågi dem mulighet for å legge tilside små beløp og trygt deponere
deres surt ervervede sparepenger mot rente». Som et resultat av dette var da
håpet å få kunder som «gjennom flid og sparsommelighet blir nyttige og be
tydningsfulle for staten».
Redusert levestandard og store offentlige utlegg til fattigunderstøttelse for
stadig flere mennesker, var situasjonen i Storbritannia på slutten av 1700
tallet. Mange tiltak ble forsøkt for å få en bedring av forholda. På denne bak
grunn var det sparebankene utviklet seg i Storbritannia. Presten Henry
Duncan, som i 1810 opprettet sparebank i Ruthwell i Skottland, er sentral i
denne sammenheng.
På noen få år spredte «bevegelsen» seg over hele Skottland og til England.
Da Parlamentet i 1817 vedtok en lov som ga sparebankene flere privilegier,
satte det ekstra fart i oppstartinga. Siktemålet var «hjelp til selvhjelp» for folk
med små inntekter. Målsettinga var å fremme sparing for derved å skape øko
nomisk uavhengighet og trygghet for den enkelte.
Fra den spede begynnelse i Skottland/England spredte ryktet seg om de
nye bankinstitusjonene til mange land. Ja, sjøl USA fikk sin første sparebank
(1816) etter britisk forbilde. De samme idéene vant også gehør i Norden, og
da Stortinget fikk seg forelagt et forslag om å opprette en «almindelig Forsør
gelsesanstalt, begynte snøballen å rulle også her i landet. Men først litt om
en annen viktig sak i økonomisk henseende.
Norge får egen riksbank
Grunnloven fra 1814 på Eidsvoll omhandler i sine 110 paragrafer så mange
slags forordninger. I § 75 pkt. c) heter det:
Det tilkommer Storthinget: at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen.

----
21 Vsb
----
På tross av mange ønsker og et reelt behov forut for Eidsvoll, var det først
etter at Norge var blitt «et frit uafhengigt og udeleligt Rige» at man var i stand
til å opprette egen riksbank, som fikk navnet Norges Bank. Dette ble vedtatt
ved lov av 14. juni 1816. Samtidig ble det bestemt at landets mynt skulle være
speciedaler (inndelt i 120 skilling). Banken skulle være en privat innretning
under Stortingets kontroll. Norges Bank fikk samtidig monopol på utstedelse
av sedler, og grunnfondet måtte skaffes ved tvungen aksjetegning (den såkalte
sølvskatten).
Den økonomiske situasjon like etter 1814 var temmelig «broget», og det var
slett ingen enkel oppgave det første ordinære storting sto overfor, da det ble
pålagt å få orden på pengevesenet.
Norge var en liten nasjon - den gang var befolkningen på knapt 900.000.
En befolkning som gjennom flere år måtte tåle mange prøvelser på grunn av
misvekst. Dessuten var det problemer med tilførsel av korn og andre viktige
varer. Man ble nødt til å gripe til bark, fiskemel, halm osv. for å avhjelpe
den verste nød. Dette førte igjen til sykdommer og stor dødelighet.
Man unngikk heller ikke problemene på lokalt hold, og vi har flere beret
ninger om folk som måtte «be seg til» (tigge). Mange verdalsfamilier led stor
nød og levde usselt, og ikke så rent få bukket under som følge av sult. Men
poteten ble redningen for mange.
Det fortelles om dårlige konjunkturer for næringsvegene, problemer i han
delen, lite sysselsetting for handelsflåten, med andre ord - problemer var det
nok av. «Det var en periode av økonomiske trengsler», skriver N. Rygg i
Norges Banks historie.
Dette var noe av bakgrunnen for det arbeid som Stortinget måtte gjennom.
For å sitere Jacob Aall, følte man seg «omringede af Mørke fra alle Kanter»,
da man sommeren 1815 satte i gang arbeidet for å komme ut av de fortvilede
pengeforhold.
I og med at seddelbanken skulle være privat, mente man å fjerne pengeve
senet fra politikken og skape en garanti for en fast pengeverdi.
Det skulle gå mange år før man fikk et velordnet og sterkt pengestell, men
dermed var også «en av forutsetningene for den økonomiske ekspansjon rundt
midten av århundret lagt» (1850), heter det i Norges historie. Norge fikk en
sterk nasjonalbank, og Henrik Wergeland skrev en gang at det var nasjonal
ånden som «krævede og skabte Banken».
Sparebank, og senere også «laaneindretning«
Før vi begir oss ut på presentasjonen av vår lokale sparebanks historie, må
vi ta med oss litt i korte trekk om forholda ellers i landet på denne sektoren.
Om lokalhistorie er det sagt at den peker i to retninger - en innover i bygda

----
22 Vsb
----
Norske, svenske og danske mynter fra før banken ble til. Enkelte var tunge i vekt, men
det var neppe noe stort problem for den alminnelige mann. Folk hadde lite penger
mellom hendene.
og en utover i landet. Slik også med en banks historie - ytre forhold påvirker
de indre - både på godt og ondt.
Det forslag til Stortinget, som vi allerede har nevnt, samt noe komitéar
beid, resulterte i en kongelig kommisjon i 1821. Denne skulle legge fram en
plan for en forsørgelsesanstalt, som man håpet også skulle fungere som
spareinnretning.
Resultatet av kommisjonens arbeid lot ikke vente på seg, og allerede 9.
april 1822 ble det utsendt offentlig innbydelse til stiftelse av Christiania
Sparebank (dss. Oslo Sparebank)*. Banken holdt konstituerende møte 20.
mai, og 3. juni godkjente forstanderskapet vedtektene. Norge hadde fått sin
første sparebank.
Målsettinga for den nye banken går i klartekst fram av §1 i vedtektene. Ban
ken skulle:
motta små summer fra personer av begge kjønn, særlig fra arbeids- og
tjenestefolk, og forrente disse pengene.
Likheten med intensjonene både for den tyske og engelske sparebankvirk
somheten som vi nevnte innledningsvis, er tydelig. Ellers sier vedtektene at
flittige innskytere mot nødvendig sikkerhet skal ha fortrinnsrett til lån ved
Oslo Sparebank er senere ved fusjon blitt en del av Sparebanken ABC, som igjen sammen med en rekke
andre banker på Østlandet har fusjonert til Sparebanken NOR i 1990.

----
23 Vsb
----
etablering i et yrke. Utlånsvirksomheten var ikke noe mål i de aller første
sparebankene, men derimot midlet som skulle gjøre innskyternes penger
«frugtbringende». Den første sparebanken som primært skulle støtte utlåns
virksomheten og lette adgangen til pengelån, var Akers Sparebank (1844).
Man fikk etter hvert flere sparebanker som også fikk karakter av «laanein
dretninger».
Bakgrunnen for opprettelsen av de første sparebankene var egentlig over
gangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Det oppsto et behov for
en trygg plassering av kontanter, samtidig kunne man motvirke lettsindig
pengeforbruk.
Overgangen til pengehusholdning gjorde også de gamle kornmagasinene
utover landet overflødige. Disse ble solgt, og midlene dannet i mange bygder
grunnfondet i den lokale sparebank.
Stiftelsen av Christiania Sparebank ble hilst med glede og positivt omtalt
av Kongen i trontalen høsten 1822. I følge referat er banken der bl. a. omtalt
slik:
af hvilken Hs. Majestet forventer sig et for det Almindelige gavnligt
Resultat.
Sparebankene ble i loven av 1824 innrømmet en del privilegier, først og
fremst for å gjøre sparebankene til økonomisk trygge og solide institusjoner,
og dermed styrke innskyternes interesser. Myndighetene på sin side hadde
et klart ønske om flere sparebanker, og loven av 1824 var et statens bidrag
til at så kunne skje.
Og flere ble det. I løpet av en fireårsperiode hadde seks byer til fått sin
sparebank, deriblant Trondheim. Der ble sparebanken opprettet i 1823. Den
skal vi nok få høre mer til i vår sammenheng.
Den første bygdesparebank var Ringerikes Sparebank (1833), og i 1840-åra
kom det adskillig flere slike. Fra i alt 26 sparebanker i 1840, økte antallet
til 633 i 1929, da det var på det meste.
Tendensen var lenge slik at hver kommune ønsket sin egen sparebank. Fra
starten er det neppe noe galt i å si at sparebanken det var lokalbanken.
Etableringen av de private bankene, eller forretningsbankene, kom i gang
adskillig senere. Christiania Bank og Kreditkasse ble opprettet i 1848 og
Bergen Privatbank i 1855.
På grunn av storstilte planer om organisert kredittgivning til næringslivet,
tok man i hovedstaden opptakten til en stor privat norsk forretningsbank.
Blant de som gikk inn med kapital i dette foretagendet var også åtte av Kristi
anias største privatbankierer og forretningsdrivende. Man fikk tegnet en ak
sjekapital på 500.000 daler (to millioner kroner), og i 1857 var Den norske
Creditbank en realitet.

----
24 Vsb
----
BAKGRUNN OG BEHOV I LOKALSAMFUNNET
Et nærliggende spørsmål kan være: På hvilken måte fikk folk dekket sitt
kredittbehov før «der var banker til»?
Mens det ennå var naturalhusholdning var det lite penger i omløp, og be
hovet for rede penger var heller ikke så stort. Likevel, i en sammenheng var
nok de fleste nødt til å ty til lånemarkedet, nemlig ved kjøp av gård eller ved
andre eiendomsoverdragelser. Hvis gårdhandelen også falt sammen med et
bo-oppgjør (utløsing av søsken), kunne det bety enda større kontantbehov.
Ved å gjennomgå gardshistorien til et tredvetalls bruk i bygdeboka, har vi
forsøkt å få rede på hvordan verdalingene skaffet seg midler i slike tilfeller,
altså før vi fikk vår lokale bank.
Norges Bank hadde den første tida etter opprettelsen (1816) mer karakter
av privatbank enn sentralbank. Man drev med vanlige banktjenester, bevilget
lån - særlig pantelån - og tok i mot innskudd. Omlag en femtedel av de om
talte gårdbrukerne benyttet seg av Norges Banks pantelån. Da Trondhjems
Sparebank ble stiftet (1823) ble omtrent like mange lånekunder der. Et flertall
ser imidlertid ut til å ha lånt kapital hos private utlånere, slike som Johannes
Groth Monrad, proprietær Jelstrup, grosserer Hans Brun (Trondheim) osv.
Adskillige av gårdbrukerne hadde også en kombinert ordning med lån både
i bank og hos private.
Vi skal ikke påstå at noen av de nevnte herrer drev ågervirksomhet, men
om sparebankene heter det at de var «bondesamfunnets motstøt mot ågerkar
lene». Ved opprettelsen av banker i lokalmiljøet, ble i alle fall bygdefolket
mer uavhengig av fremmed kapital fra kjøpmenn og banker i byene. Med
andre ord - man fikk dekket et behov.
På samme måte som i våre dager var det sjølsagt også tidlig på 1800-tallet
enkelte som gjorde det bedre enn andre, mens andre igjen hadde store proble
mer med å betale sin gjeld.
Bård Arntsen på Skjørholmen (1811-48) var en av de som sto seg godt. «Han
var en økonomisk velsituert mann, som endog hadde penger å låne ut», heter
det i Verdalsboka. Noe lignende fortelles det også om Baro Sevaldsen på
Skrove søndre (1747-73). Han «har utvilsomt vært en dyktig og sparsommelig
mann og satt i en efter den tids forhold solid velstand». Også han hadde pen
ger å låne ut.

----
25 Vsb
----
Vi kan også nevne at både på Akerhus og Auskin fantes det tidlig på
1820-tallet innskudd i Norges Bank. Men disse har trolig sammenheng med
tvangsinnskuddene som ble utlignet for å skaffe penger til grunnfondet i
Norges Bank - sølvskatten, som vi har vært inne på tidligere.
Utbredelsen av sparebankene i Trøndelag gikk sent i forhold til både på
Østlandet og Vestlandet. Trondhjems Sparebank var enerådende i omlag 20
år, før blant andre Levanger og Steinkjer fikk sine sparebanker, i henholdsvis
1843 og 1852, og altså Verdal i 1854.
SAGT OM PENGER
Penger er bedre enn fattigdom, om så bare av økonomiske årsaker.
Woddy Allen
Kan du telle pengene dine, da er du ikke en virkelig rik mann.
Paul Getty
Alle sømmelige mennesker lever over evne nå for tida, og de usømmelige
lever over andres evner.
H. H. Monro

----
26 Vsb
----
BYGDA VÅR OMKRING 1850
Var det mulig, så skulle man gjerne skru «tidsmaskina» tilbake for bedre
å forstå de forhold som bygdefolket den gang levde under. Hva slags samfunn
var det den nye banken skulle tjene?
Amtmannens femårsberetninger om «Rigets Tilstand» er en naturlig kilde
å gå til, når vi skal gjøre forsøk på å fortelle litt om bygda og folket slik livet
artet seg ved inngangen til 1850-åra - altså i den tidsperioden som tanken om
en spareskillingsbank for Verdal grodde fram.
Grunnlaget for disse beretningene er opplysninger fra lensmannen i hver
enkelt bygd. Lensmannen i «vårt» tilfelle var Peder Strand Rygh. I en parentes
bemerket bør vi vel ha i tankene at beretningen kan være noe farget av hans
personlige syn. Når det er sagt, er det likevel klart at den gir oss fakta i
massevis.
For igjen å pense over på bankvirksomhet - den samme Rygh var en av
stifterne av Værdalens Spareskillingsbank. Flere ting tyder på at han var
mannen med ideen og også den som har ført «Indbydelsen» i pennen.
Rygh forteller i sin rapport (1856-60) at jordbruket «er den vigtigste for
ikke at sige den eneste Næringsvei i dette Distrikt, hvor Fiskerie er af liden
eller ingen Betydning og hvor Skovbruget hovedsaklig raades af en enkelt
Mand (Nikolai Jensen), der næsten udelukkende eie de vigtigste Almindinger
og øvrige Skoveiendomme i Distriktets øvre Trakter». Dette må sies å være
Verdalens næringsliv i et nøtteskall anno 1850.
Rygh var sjøl en interessert gårdbruker (på Slottet, Haug), og forteller da
også at han gjennom de 30 år han har bodd i «Egnen» har registrert en økende
interesse for jordbrukets utvikling.
Samtidig har han også erfart «at Mangel paa Formue og Pengemidler danne
den vigtigste Hindring mod et raskere fremadskridende Jordbrug». Her synes
det som om vi har en av årsakene til hans interesse for bankvirksomhet.
I denne omgang skal vi bare kort tilføye Ryghs oppfatning om at «Nylands
brud ikke er ganske übetydeligt».
Poteten - en viktig vekst
Interessen for å drive kornproduksjon var økende i 1850-åra. Høyere priser
på kornproduktene oppmuntret gårdbrukerne til å utvide åkerarealet, noe

----
27 Vsb
----
som igjen ga økning i avlinga. Man prøvde seg til og med på «Avling af
ædlere Kornsorter». Det var særlig kornsortene kveite, rug og bygg som viste
stigning.
En annen og svært viktig vekst - poteten - må vi ikke glemme. Den var
kjent her i landet fra slutten av 1700-tallet, men det måtte både krig og nødsår
(1809 og 1813) til før dyrkinga skjøt riktig fart. Den ga flere kalorier på målet
(pr. da.) enn noen annen vekst.
Kildene kan fortelle om økende interesse også for potetdyrking ved midten
av århundret, og i rapporten om tilstandene i Nordre Trondhjems Amt for
telles det om to årsaker til det:
deels i den sikre Afsetning til Brænderierne deels i at de mindre
Gaardbrugere, og den talrige husmandsklasse fornemmelig lægge sig
efter denne Avl.
Eventyrlige sildefangster tidlig på forrige århundre førte silda inn i det van
lige kostholdet. Kombinasjonen sild og poteter ble en billig og næringsrik
kost. Sikkert også en kjærkommen avveksling til bygg-grauten som før var
den vanlige fattigmannskosten. Vi synes å kunne lese mellom linjene at - sild
som kanskje var kjøpt på «Levangsmartnan» og poteter av egen avling, har
berget mang en husmannsunge i Verdal da armoda herjet som verst.
Når det gjelder krøtterholdet eller fedrifta i Verdal, mener Rygh å vite at
denne gren av jordbruket er mer tilbakestående enn åkerbruket. Bl.a. hevder
han at det fortsatt holdes for store buskaper i forhold til beitemulighetene i
bygda.
I 1850-åra fikk nye metoder og hjelpemidler innpass i jordbruket. Fra en
driftsmåte som gikk ut på sjølberging og naturalhushold, får vi nå en utvik
ling i retning av forretningsj ordbruk og dermed salg av produktene. Kunst
gjødsel, maskiner og nye feraser er på veg inn. Det var gode priser på nesten
alle jordbruksproduktene og pengeforbruket auka.
Den gradvise forandringen i jordbruket med bl.a. investering i nye red
skaper, skapte et behov for rede penger på landsbygda. Her kom spare
bankene inn som en viktig kredittkilde.
Livsgrunnlaget for de fleste
Jorda - for enkelte kombinert med jakt og fiske - var livsgrunnlaget for
flere grupper i bygdesamfunnet. Gårdbrukerne - sjøleierne - er naturlig nok
den gruppe vi først har i tankene og som på denne tid hadde størst innflytelse,
men i antall var husmennene til tider adskillig overlegne.
For å ta med noen tall fra Verdal så er det oppgitt 668 husmenn i 1850,
mens det på samme tid var 386 gårdbrukere. Med andre ord, ikke langt unna
det dobbelte antall husmenn. Medregnet blant gårdbrukerne er også de så

----
28 Vsb
----
kalte leilendingene, som det var mange av i Verdal (Værdalsbruket) til langt
etter siste århundreskiftet. I 1865 var det 375 gårdbrukere i bygda, og av disse
var hele 127 leilendinger.
I antall var altså husmennene en stor gruppe i bygdesamfunnet, men på
rangstigen sto de heller lavt og fikk dårlig betalt for sitt arbeide. En om
flakkende tilværelse med mye flytting fra den ene plassen til den andre preger
ofte husmannsfamilien - slik også i Verdal. Årsakene til dette kan være for
skjellige. Eksistensgrunnlaget var kanskje i mange tilfeller for spinkelt på en
del av plassene. Forholdet til «sjøl mainn» var en annen årsak, sjøl om vi vet
at forholdet husmann-gårdbruker var langt verre i Østlandsområdet.
En lov i 1851 bestemte omsider husmannens vilkår i detalj . Mens det før
denne tid var både manglende opplysning og lav levestandard som kjenneteg
net denne gruppen, åpnet det seg smått om senn nye muligheter til arbeid i
industrien. Utvandringa til USA ble et annet «halmstrå» som mange grep
begjærlig.
I motsetning til tidligere ble det mer vanlig å forlange rede penger som be
taling. På tross av bedring i lovverket og noe mer penger mellom hendene,
ble neppe husmannsstanden og andre fra «de arbeidende Klasser» den store
kundegruppen i Værdalens Spareskillingsbank de første åra.
Som vi nå har vært inne på, var jorda og skogen næringsgrunnlaget for det
store flertall av bygdas befolkning (omlag 90%) ved midten av forrige år
hundre. Men mulighetene for en brukbar leveveg var temmelig forskjellig,
alt etter om bruket lå i flate breibygda ut mot Trondheimsfjorden eller høyt
oppe i brattbakkene i Helgådalen.
Mens Lars på Bjartnes i 1865 eide 6 hester, 16 storfe, 30 sauer og 2 svin,
og sådde 1/4 td. rug, 3 1/2 tdr. bygg, 30 tdr. havre og 15 tdr. poteter, måtte
Beitel på Skoknesset greie seg med 3 kyr, 9 sauer, 2 geiter og 1 svin. Bertel
sådde bare havre - 1 td. og satte 1 1/2 td. poteter.
Annen virksomhet
Vi var såvidt inne på dette med industri. Den industrielle revolusjon gjorde
sitt inntog i Norge i denne tidsperioden. Man fikk nye samferdselsmidler -
jernbaner, bedre vegnett, dampskip osv.
For Verdals vedkommende kan man neppe snakke om noen revolusjon
akkurat - ikke så raskt iallefall. I Nordre Trondhjems Amtstidende for 14.
mars 1854 kan vi imidlertid lese om noe så moderne som «Dampskibsselska
ber». Avisa forteller at aksjetegning i slike er ganske vanlig i byene, men nå
har også bøndene på Innherred planer om et lignende tiltak. Avisa gir ros til
inntrønderne for sin «Foretagelsesaand».

----
29 Vsb
----
Jåmtlandsvegen og samferdselsmulighetene som den ga, har alltid hatt stor
betydning for næringslivet i Verdal. Opprustingen av vegen og ny vegen forbi
Sandvika til Anjan som ble gjennomført tidlig på 1860-tallet, er et eksempel
i så måte. Om denne heter det i en kilde at den betydde:
atskillig arbeidsrørelse og inntekter etter at man begynte plankekjør
ingen fra Meyers sagbruk ved Anjan og frem til utskipingshavn i
Levanger.
Noen egentlig industri i form av fabrikkvirksomhet, var det ikke i Verdal.
Ryghs rapport bekrefter da også dette. Han nevner kvernbrukene i Ulvilla
under denne virksomhet. Det fantes 10 forskjellige bruk «der formedelst
deres Virksomhed og Betydning ere matrikulerede og svare aarlig Skat».
Det var både «Sammals- og Sigtigqværne» i Ulvilla, og møllene var i al
minnelige år helårsdrevet. Ellers hadde Verdal 12 forskjellige «Bække
qværne» og noen «Stampemøller til Beredning af Vadmeel», nok til å tilfreds
stille behovet. Værdalsbrukets sagbruk i Ulvilla og Vuku kan også nevnes i
denne sammenheng.
Handelen som før var knyttet til borgerskap i byene, ble frigitt ved lover
i 1842, 1857 og 1866. Den friere lovgivning resulterte i livligere omsetning.
Nye ting kom på markedet og måtte kjøpes. Man fikk et behov for penger,
samtidig som de ble satt i sirkulasjon. «Paa Strandsidderstedet Verdalsøren
er ansat 5 priviligerede Landhandlere», kan Rygh berette. Videre heter det
at «ved Qværnestedet Ulvilden i de 2de sidste Aar have nedsat sig 2de Mænd
med Handelsbrev efter Loven af 1857». Den ressurs som vannkraften repre
senterte ble således nyttiggjort i Ulvilla lenge før elektrisiteten kom. Han
delsmennene «me Ølvilla» var sikkert en følge av mølle og sagbruksvirksom
heten der.
På Øra drev dessuten tre garvere, to farvere og tre bakere sin virksomhet.
Jektførerne - som Øra hadde tre av i 1857, var en annen yrkesgruppe som
ved sin virksomhet hadde behov for banktjenester. All frakt av varer til og
fra Trondheim for Værdalsbrukets regning gikk sjøvegen med jekter.
Hva folk kunne tjene
Et viktig og nærliggende spørsmål etter at vi nå har «sett« innom det meste
av Verdals næringsliv i 1850-åra er: Hva slags lønninger hørte tida til?
Rygh kan også fortelle noe om folks årlige fortjeneste:
at en Tjenestedræng hos Bønderfolk i Regelen har 8 a 10 Spd (omlag
40 kroner) i contant Løn, samt derhos en heel Deel Naturalier saasom
en Klædning af Vadmeel, Strie og Lærretsskjorte, et Pr Strømper, Van-
ter, Støvler og Skoe samt videre en Tønde Havre og Jord til Udsæd af
1/2 tønde Potætes.

----
30 Vsb
----
En Tjenestepige har 5 a 6 Daler i Løn (omlag 24 kroner) samt endeel
Klædningsstykker, 1/4 Tønde Potædes Udsæd og Foder til et Faar.
Uten naturalier var lønnen 30 spd (120 kroner) for drengen, men bare 12
spd (48 kroner) for den stakkars «Pigen». Akk ja, dette var lenge før like
stillingstankene var kommet i fokus.
Daglønna for en «Arbeidsmand» var i slutten av 1850-åra fra 1 ort til 1 ort
8 Sk + kosten dvs. i underkant av en krone. En lignende lønn hadde også
vanlige håndverkere.
Hva slags levemåte kunne så dette bety? Den alminnelige levestandard her
i landet ble betydelig bedre fra 1850 til 1884, men sjøl da strevde gjennom
snittsfamilien med å overleve. Det ble sjeldnere etter hvert at barn gikk uten
undertøy om vinteren, og blådress og søndagskjole ble mer vanlig. En som
arbeidet i Trondheim kunne kjøpe dobbelt så mye korn for lønna han fikk
i 1870-åra, som i 1850. Med andre ord - det gikk smått om senn framover.
Sjøl om vi nå etter beste evne har gjort forsøk på å belyse det bygdesamfun
net som banken ble opprettet for og i, er det neppe mulig for oss vel 130 år
senere, å ha noe klart inntrykk av forholda. Ting som vi regner for sjølsagte,
var på den tida fullstendig ukjent. De manglet f. eks.:
- telefon - den kom først i 1890, til banken 1897
- bruforbindelse ved Øra - man måtte bruke ferge til 1860
- jernbane - kom til bygda 1904
- innlagt vatn, kloakk osv, osv.
Men nå er det sannelig på tide at vi tar for oss sjølve oppstartinga av
banken.
Dette er kunngjøringa om starten av Verdal Sparebank slik den var formulert i Nordre
Trondhjems Amtstidende 27. jan. 1854.

----
31 Vsb
----
LODDET ER KASTET
Vi gjengir i sin helhet den innbydelsen som ble spredt til bygdas befolk
ning, da opptakten til bankvirksomhet i Verdal ble tatt.
Initiativtakerne - lensmann Peder Strand Rygh, landhandler Johannes
Groth Monrad og gårdbruker Peder Borgen, var alle vel ansette, dyktige
menn som nok hadde almuens tillit, samtidig som de hadde erfaring fra ad
skillige andre verv innen bygdas styre og stell.
Forøvrig må man vel her tilføye at det heller ikke var særlig mange å velge
mellom når de forskjellige verv og ombud skulle fordeles. Begrepet «Torden
skjolds soldater» var ganske framtredende og vel egentlig også forståelig.
Bare et fåtall av bygdefolket hadde mer skolegang og lærdom enn det om
gangsskolen kunne tilby. Det vil si - de aller fleste lærte å lese i bok, og
somme lærte å skrive. Da var det ikke så rart om det ble mange «gjengang
ere» i komiteer og utvalg i bygda. Betegnelsen «med påholden penn» - mpp
- forekommer da også ganske ofte når folk skulle skrive sitt navn på doku
menter 0.1.
Språkdrakten i innbydelsen er med hensikt ikke endret. Sjøl om setningene
er lange og omstendelige, er de godt lesbare og innbydelsen forteller adskillig
«historie» i seg sjøl.
INDBYDELSE
TIL OPRETTELSE AF EN SPARESKILLINGS-BANK I VERDALEN
Under de mangesidige Bestræbelser, som i den senere Tid ere anstillede
for at forbedre de arbeidende Klassers Vilkaar, er ogsaa Ideen om Spare
skillingsbanker opstaaet, og som det synes har den vundet fortjent Aner
kjendelse.
Saaledes har man for nogen Tid siden seet en Indbydelse i denne Retning
fra vor Nabobygd Skogn, men endskjønt ogsaa vi i længere Tid have næret
Tanken om en saadan Indretnings Hensigtsmæssighed for vor Egn uden hidtil
desangaaende formedelst Tidsomstændighederne at have troet at burde fore
tage noget forberedende Skridt, - saa maa vi også tilstaa, at vi ikke i Liighed
med benævnte vore Naboer have beregnet en saadan Indretnings væsenligste
Gavn af den beqvemme Adgang som derigjennem vil aabnes til at erholde
mindre Pengelaan. En slig let Adgang er vel i en vis Udstrækning et Gode

----
32 Vsb
----
og uagtet det erkjendes, at Laan og Kredit til enhver Tid vil blive fornøden
i vore Samfundsforholde, saa vil det formeentlig paa den anden Side indrøm
mes, at Erfaring lærer, at den menneskelige Skrøbelighed ogsaa viser sig i
den Retning, at en alt for beqvem Adgang til Laan kan blive skadelig, idet
den svækker Sandsen for Erhverv og Selvvirksomhed. Vor Arbeiderklasse
især den paa Landet og efterat den har stiftet Familieforbindelse, virker desu
den i Regelen ikke under saa lønnede Forhold, at den for det daglige Behov
kan have noget tilovers til Betaling af Renter og Erfaring viser derfor ogsaa
som oftest, at naar deslige extra Udgifter paakræves, nærmer Armoden sig
med stedse voxende Skridt.
Overalt maa det vel erkjendes for en utvilvsom Setning, at den er bedre
faren, som kan staae paa egne Been, end den, som maa søge fremmed Hjælp.
Og det er derfor især som et Middel til at undgaa Trang til at søge Laan at
vi have troet at finde den væsentligste Nytte i Spareskillingsbankers Tilvær
og Søgning. Vi have nemlig haft vor Opmerksomhed henvendt paa den
Kjendsgjerning, at det i den foregaaende pengetrange Tid især har været
Tjenerklassen og den fremvoxende Ungdom, der jevnlig have havt en contant
Skilling mellem sig og endskjønt vi ikke have den Erfaring at dette Erhverv
i Regelen bortødsles i Letsindighet, hvorimod man maa ære saavel den frem
herskende Sands for en pyntelig Klædning, som den tilvæxende Trang hos
Ungdommen til at anskaffe sig enkelte Eiendele, hvorfor Brug i de kommen
de Dage paaregnes, - saa kan dog neppe den opmærksomme lagttager af
disse Forhold nægte, at Letsindigheden under disse Erhverv ogsaa ofte kræ
ver sin Andeel og at det i al Fald vilde være til mere fremtidigt Gavn at nogle
Dalere vare sammensparede indtil de paakrævedes ved ægteskabelig Forbin
delse eller ved anden forandret Livsstilling. Der trænges nemlig da som oftest
Huus og Hjem, Kreature og i det Hele taget ganske andre Ting end en stadse
lig Kjole, Komode, Chathold, Lommeuhr og Tobakspibe m.m., som i Tje
nerstanden er erhvervet, have i sin Tid kostet adskillige Penge og have imid
lertid lagt frugtesløse, imedens Eiendelene ere blevne forringede og derfor
ofte inden kort Tid efter Tjenernes Ægteskab faldbydes for en Spotpriis paa
Auctioner, de saakaldte Paakast* og flere slige Maader. Det er derfor ogsaa
temmelig almindeligt, at saadanne Familier væsentlig sætte Boe ved Hjelp af
Laan og Kredit og gjennem Forrentingen og Afbetalingen af denne Gjæld,
saaveldsom den, der sædvanligviis er en Følge af de lidet bifaldsværdige
Brudlopshøitider, trykkes Familien stadig i den Grad, at saafremt enten Fa
milien forøges eller et Uheld tilstøder, er man strax og det endog tildeels i
den bedste Alder Fattigvæsenet hjemfalden, og den forbausende Grad i hvil
ken Fattigudgifterne Aar for Aar tiltage kan ikke andet end vække Uro og Be
kymring hos hver den, der med Opmærksomhed betragte vore Forhold. Hvis
det derimod kunde blive en mere almindelig Trang, især blandt Ungdommen
*
KAST = Spillelag hvor innsatsen var å betrakte som hjelp til verten, også kalt påkast.

----
33 Vsb
----
og Tjenerklassen, allerede fra det første Erhverv den kunde gjøre at sammen
spare en contant Skilling, ja, hvis det kunde blive en fremherskende Skik og
Mode at finde mere Fornøielse i at vise sine Omgangskamerater en indholds
rig Sparebankbok, end stadselige Klæder og andre Eiendele, der kun have
en betinget Værdi, da vilde man visselig for en stor Deel undgaae at stifte
hiin Gjæld og da vilde i det Hele taget en mere heldbringende Fremtid utvivl
somt forberedes. I den Formening at en saadan Trang vil vækkes og tiltage
ved en Spareskillingsbanks Tilvær i selve Egnen og i den Tanke, at den nær
værende Periode er heldig for Iværksættelsen af en saadan Indretning tillade
vi os at opfordre vore Bøigdemænd at samvirke til Sammes Istandbringelse,
deels ved Bidrag en Gang for alle til Protokollers og Contrabøgers Anskaff
else m.m. og deels ved Antegning af Indskud i den paatenkte Bank, hvis den
kommer istand; thi udenat have nogen Vished om, at en saadan Indretning
i nogen Grad har Almenvillien for sig, vil det være forgjæves at virke for dens
Istandbringelse. For ikke at vidløftiggjøre Bogførselen alt formeget have vi
tenkt os, at det første Indskud maatte bestemmes til mindst 24 sk. , imedens
Efterskud kunne fastsættes til 12 Sk. . Hvis det efterat denne Opfordring har
cirkuleret maatte vise sig, at denne Idee i nogen Grad maatte have den almin
delig Mening for sig, vil man nærmere foranledige en Samling blandt de der
maatte tegne sig for Bidrag til Grundfond for at vedtage nogle Bestemmelser,
som Laan for Indretningen og at vælge Bestyrelse m.m. Vi tillade os at til
føie,at ihvorvel vi, som foran bemerket ikke paaregne en Spareskillings
banks væsentlige Nytte af dens Virksomhed som Laaneindretning, saa over
see vi heller ikke det Gavn, som den i saa Henseende kan stifte, blandt mere
at flere Individer kunne undgaae Aagerkarles tildeels üblue Behandling.
løvrigt er det en Selvfølge, at det forutsættes som givet, at man med fuld
kommen Tryghed kan anvende sin Spareskilling til Forøgelse ved Forrent
ning i en saadan Indretning, imedens man hidtil tildels har erfaret at flere
Ungdomme med prisværdig Omtanke har sammensparet Overskuddet af
deres Virksomhed og under Løfte om god Rente udlaant samme til trængende
Slægtninge og Bekjendte, men efterat have henstaaet i flere Aar har Laanet
tilslut vist sig at være uerholdeligt og man har saaledes haft den nedslaaende
Erfaring, at see Frugten af sin Flid og Sparsomhed tilintetgjort - ved Forfæn
gelighed og Letsindighed af de, som man har troet at gjøre en Tjeneste.
Verdalen, i December 1853
P. Rygh J.G. Monrad R Borgen

----
34 Vsb
----
MENNENE BAK IDEEN
Innbydelsen til opprettelse av en sparebank i Verdal er som nevnt under
tegnet av tre menn - P. Rygh, J.G.Monrad og P.Borgen. Felles for dem alle
var at de hadde en finger med i det meste som skjedde her i bygda på denne
tida.
La oss se litt nærmere på hver enkelt av initiativtakerne ved å ta med litt
av deres vita.
PEDER STRAND RYGH (1800 - 1868)
Da verdalingene i 1832 fikk ny lensmann, kom det til bygda en person som
skulle sette spor etter seg på flere vis. Ved sida av norsk juridisk eksamen
(1826) hadde han allerede bak seg flere år som fogdkontorist og sorenskriver
fullmektig. Han stilte med de beste skussmål fra sine tidligere arbeidsgivere
og ble etter hvert høyt verdsatt både av bygdefolket og andre. Navnet var
Peder Strand Rygh - gårdbrukersønn fra Overhalla.
I Verdal fikk han etter hvert alle tenkelige lokale tillitsverv, dessuten satt
han som stortingsmann fra 1839 og i en årrekke framover. Han var medlem
av Lagtinget og hadde sitt virke bl.a. i justiskomiteen og vegkomiteen. Som
politiker tilhørte han den såkalte bondeopposisjonen (Ueland, Valstad m.fl.
og senere Johan Sverdrup).
Av sine politiske motstandere ble han karakterisert som et kvikt hode, som
hurtig kunne sette seg inn i sakene. Han ble derfor holdt for å være blant de
dyktigste av opposisjonens menn.
Rygh tilhørte den mest sparsomme fløy blant bøndene på Stortinget, men
på den annen side arbeidet han for å fremme bevilgninger til universitet og
skolevesen.
Rygh var spesielt opptatt av utviklingen av det kommunale sjølstyre, og ar
beidet ivrig for å få folkevalgte ombudsmenn i stedet for embedsmenn. Hans
forslag om å overføre tilsynet med de umyndiges midler fra sorenskriverne
til kommunevalgte formyndere ble vedtatt i lovs form i 1857.
Mest kjent er kanskje Rygh for sin holdning i jurysaken. Han stemte for
jury loven i 1857, men da ble loven nektet sanksjon. Ved ny behandling i
1862/63 ble den vedtatt i Odelstinget. Lagtinget forkastet imidlertid loven
etter forslag fra Rygh. Med Jaabæks sparepolitikk som bakgrunn, skiftet fle
re av bøndene på Stortinget mening i jurysaken.

----
35 Vsb
----
Denne snuoperasjonen falt enkelte tungt for brystet. Jonas Lie var en av
disse. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson beklager han lovens fall som bl.a.
skyldes «en Lendsmand Rygh, der kun er mærkelig derved, at han kan gjøre
Børn, som faa præceteris i alle Fag til Examen». Det siktes her til hans tre
sønner Oluf, Karl og Evald Rygh, som alle ble landskjent for sin innsats i
samfunnet - de to første som vitenskapsmenn og Evald som statsråd og bor
germester i Oslo.
Peder Strand Rygh (1800-1868) lens
mann og gårdbruker på Slottet (Haug)
var en av bankens stiftere og medlem i
styret 1854-1868.
Vi nevnte at Rygh ivret for det kom
munale sjølstyre. Hans interesse for å
stifte sparebank i heimbygda har nok
sammenheng med dette. Dagens histo
rieskrivere mener at sparebankene var
den enkelte bygds forsøk på å oppnå
større sjølstendighet i økonomiske sa
ker i forholdet til sentrale institusjo
ner. På dette området hadde Rygh
samme syn som en av sine ledere på
Stortinget - Ole Gabriel Ueland.
Evald Rygh skildrer ellers sin far som
en politiker med en sjølstendig og
nøktern karakter.
Rygh var medlem av direksjonen el
ler styret i banken fra stiftelsen i 1854
og til sin død i 1868. Som nevnt var
Rygh stortingsmann og i hans fravær
møtte varamannen O. Sehm i banksty
ret bl.a. hele 1854.
Direksjonsmøtene ble holdt en gang
i måneden det første året. To av direk-
tørene møtte i banken for å undertegne kontrabøkene hver lørdag, idet man
da tok imot innskudd fra kl. 1400 - 1600. Peder Strand Rygh som også var
gårdbruker på Slottet (Haug) kjørte gjerne sammen med Johannes Groth
Monrad fra Ekle til møtene i banken.
Lensmann Rygh var gift med Ingeborg Marie (f. Bentsen). De hadde seks
barn som alle vokste opp på Slottet. Ryghs yngste datter Gusta har skildret
livet og de mange besøkende på farsgården i en artikkel i Verdal Historielags
Årbok for 1950 (s. 17).
På tross av de mange gjøremål som nødvendigvis hørte med til gårds
driften, hadde alle i familien stor leselyst. Det var nok ikke bare lensmannen
og hans tre begavede sønner som hadde et kvikt hode der på gården.
Verdalsboka - 3

----
36 Vsb
----
JOHANNES GROTH MONRAD (1797/1803 - 1873)
Som navnet også tyder på var Johs. G. Monrad utlending. Han var født i
Velje i Danmark og var sønn av sogneprest Johannes Monrad. Årstallet for
hans fødsel er noe uklart, idet en kilde har 1797, mens en annen oppgir 1803.
Regimentskirurg Johannes Monrad (1765-1840) på Ekle var en onkel av
ham, og denne forbindelsen er trolig bakgrunnen for at han slo seg ned i Ver
dal. Ifølge et utsagn kom han til bygda «ganske ung og vistnok helt übemid
let». Han giftet seg i 1831 med Jomfru Maren Andrea Muller fra Skogn. Ved
denne anledning omtales han som «Handelsmand på Øren, og opholder sig
paa Øren» .Ut fra dette skulle man tro at han ble verdaling i slutten av
1820-åra.
I prinsippet var retten til å drive handel på denne tid knyttet til byene (bor
gerskap). Tradisjonen vil ha det til at Johannes Groth Monrad var «Borger
af Trondhjem», uten at dette er nærmere bevist. Av praktiske grunner fikk
enkelte handle mot såkalt kongelig bevilgning også utenom byene. Dette var
å betrakte som et privilegium, og mange av disse landhandlerne sto seg i al
minnelighet godt. Kanskje var Monrad en av disse? At han sto seg godt, det
er sikkert. I ettertid ble han nemlig kalt «Bygdens Krøsus» - altså en søkkrik
mann.
Vi skal ikke spekulere så mye på hvordan han skapte sin formue, men en
flink mann med forstand på forretninger må han ha vært. Han ble imidlertid
karakterisert som «heftig og urimelig» av en av sine samtidige - lensmann
og samarbeidspartner i banken - Peder Strand Rygh. Omtalen får stå for
Rygh sin regning, men gir oss likevel et visst hint om mannen.
Trolig fikk han noe midler ved sine to giftemål, idet begge ektefellene var
av familier som tilhørte det såkalte øvre sjikt på rangstigen.
Vi nevnte hans landhandel, som han neppe drev uten fortjeneste. I den for
bindelse er det nærliggende å minne om «bøgdaturan» som folk fra Frøya og
Hitra gjorde bl.a. til Verdalsøra. Monrads eiendom (samme tomt som Erik
sengården), lå jo helt inn til Almenningen. Der trakk frøyværingene o.a.
båtene på land og byttet sine varer med verdalingene - sild og fisk mot korn,
poteter og kålrabi. Samtidig vet vi at det hørte to brygger til Monradeiendom
men, og det skal være rart om ikke denne virksomheten hadde adskillig be
tydning for omsetningen i Monrads landhandleri.
Vi forstår at Øras ansikt den gang var vendt mot elva, og kommunikasjons
messig var fjorden og sjøen langt viktigere enn i senere tid. Vegene var ofte
i en dårlig forfatning, og det manglet bru over elva og jernbane.
Den kapital som Monrad ervervet seg etter hvert, investerte han i fast eien
dom. Han eide i kortere eller lengre tid bl.a. disse gårdene i bygda: Holm
sveet, Mikvold store og Landstad. Da hans onkel på Ekle døde, giftet han
seg like godt med enken i 1847. Hun var datter av rittmester Bernhoft på Ros-

----
37 Vsb
----
Johannes Groth Monrad (1797/1803 -
1873) landhandler på Øra og senere
proprietær, var en av dem som ivret
mest for å starte en spareskillingsbank
i Verdal. Formann i styret 1854-1873.
voll og het Martha Nicoline. Dermed
ble han eier av Ekle, og landhandleren
Monrad var blitt til proprietær (god
seier) Monrad.
Monrads dyktigheter som gårdbru
ker kjenner vi ikke til. Vi merker oss
imidlertid adskillig økning i besetnin
gen på Ekle i tiåret 1865-75. Johannes
Groth Monrad eller «gamle Monrad»
eide gården i åtte av disse årene. Som
nevnt innledningsvis døde han i 1873
og hans eneste sønn (av 1. ekteskap)
Anton Bendix ble da proprietær på
Ekle.
Med bakgrunn i det vi nå har hørt
om Monrad, er det lett å forstå hans
interesse for å få igang bankvirksom
het i lokalmiljøet.
Da han startet sin landhandel i Ver
dal, var det ingen bank nærmere enn
Trondheim. Levanger Sparebank ble
imidlertid stiftet i 1843, og da var
landhandler J. G. Monrad en av stift-
erne. Det kan neppe være noen annen enn «gamle Monrad»
Bankforbindelse på Levanger og forretning på Verdalsøra var lite praktisk,
særlig om vi tenker oss tilbake til omkring midten av forrige århundre.
Da tanken om en lokal sparebank for Verdal ble unnfanget, synes det som
om Monrad var den ivrigste av alle. Han satset hele 7 Spd. i grunnfondet.
Dette var det største bidraget, men kanskje var det også han som hadde mest
å unnvære.
Monrad ble naturlig nok formann i direksjonen (styret) for den nystiftede
banken, et verv som han skjøttet til sin død i 1873.
Monrad hadde mange tillitsverv i årenes løp, og var bygdas ordfører i peri
oden 1843-49. I 1862 solgte han sin eiendom i Gamle Storgate på Øra og
Tvistvold for til sammen 2500 Spd. Kjøper var Carl Julius Sættem, først han
delsbetjent, senere kompanjong hos Monrad, også kjent som Verdal Spare
banks første kasserer.
Som eneste arving var det en betydelig formue hans sønn Anton Bendix
overtok i 1873. På farens begravelsesdag ga han 200 Spd. «til Beklædning af
fattige Børn inden Bygden».

----
38 Vsb
----
PEDER ERIKSEN BORGEN (1793 - 1874)
Det finnes neppe noen tvil om at de to stifterne som vi allerede har forsøkt
å skildre var personligheter som folk la merke til, og som enda ikke er glemt,
sjøl over hundre år etter sin død. Den tredje av stifterne - Peder Eriksen
Borgen - synes kanskje i ettertid å komme noe i skyggen av sine mer kjente
medspillere. Men når det er sagt, skal vi straks legge til at Peder Eriksen
Borgen slett ikke var noen hvem som helst.
Per Borgen som han ble kalt til daglig, var født på Trygstad store i 1793.
Foreldrene var Erik Pedersen Trygstad og Marit Iverdsdtr. Østgaard. Tryg
stad store var en av de mange gårder som ble ødelagt ved rasulykken i 1893.
Allerede som attenåring ble han ansatt som omgangsskolelærer etter Jacob
Balgaard. Trolig hadde han sjøl gått på skole hos den samme Balgaard, som
var en særdeles dyktig lærer i sin tid. Peder Eriksen Trygstad tilegnet seg
gode kunnskaper, og hans dyktighet var alminnelig kjent.
Borgennavnet fikk han da han giftet seg med dattera på Borgen - Sirianna,
og ble gårdbruker der etter Hans Pentz Borgen i 1825. Ekteparet fikk sju
barn, hvorav den ene Peter Andreas Pedersen Borgen var kasserer i banken
fra 1873 til 1886. Om ham heter det at han hadde en sjelden flott håndskrift
og førte bankens bøker på en utmerket måte, sjøl med bare folkeskolen som
utdannelse.
Lokalmiljøet fikk i mange år glede av Peder E. Borgens dyktighet, idet han
foruten å være styremedlem i banken (1854-65) også var medlem av herreds
styret, forlikskommissær (1848-65), kirkeverge i Stiklestad og hadde dess
uten mange andre kommunale verv.
Borgen ble valgt til stortingsrepresentant for Nordre Trondhjems Amt i
1836 og var medlem av næringskomiteen.
I kulturbindet av Verdalsboka heter det i en omtale at ingen av bygdefolket
som var av bondeslekt, var så mye med i det offentlige liv utover i det forrige
århundre, som Peder Borgen.

----
39 Vsb
----
TIDSROMMET 1854 - 1879
Starten og de første spesiedalerne
Hva slags mottagelse fikk så tanken om en spareskillingsbank for Verdal?
Innbydelsen fra herrene Rygh, Monrad og Borgen ble også inntatt i Nordre
Trondhjems Amtstidende (3. januar 1854), som den gang var nærmeste avis
til Verdal.
Avisas redaktør roser tiltaket og uttrykker ønske om at de «værdalske
Indbyderes patriotiske Foretagende fremmes og lykkes». Videre skriver avisa
at tiltaket vil være en rettesnor for andre bygder, som vil ha nytte av de erfa
ringene man gjør i Verdal.
Redaktøren avslutter med at bygda er heldig som i sin midte har «nogle for
Almenvellet virksomme Indvaanere, der forhaabentlig ikke opgive en i sig
selv overmaade god Plan, om den end mulig i Begyndelsen ikke fremmes
efter ønske; thi Almenaand det er, hvad næsten alle Bygder fattes».
Bekjentgjørelsen om bankens start står i Amtstidende for 27. januar 1854.
Avisa har følgende kommentar til håndteringen av saken:
det kan man kalde at faae en Ting istand i en Fart, og forsaavidt maa
Værdalen virkelig staa for andre Præstegjelde som et lysende Exempel.
I bekjentgjørelsen får vi bl.a. vite:
At den under 14de dennes grundlagte og oprettede Spareskillings-Bank
for Værdalens Prestegjeld vil begynde sin Virksomhed fra førstkom-
mende 4de Februar osv.
Denne bekjentgjørelse gir oss svar på et tidligere übesvart spørsmål, nem
lig bankens egentlige stiftelsesdato. Det var altså 14 .januar - samme dato
som bankens første plan ble vedtatt, mens åpningsdagen overfor publikum
var 4. februar 1854.
Annonsen er underskrevet av samtlige i «Directionen» - eller styret - J.G.
Monrad, P. Borgen, Mort. Moe, O. Sehm og O. Hage. Peder Strand Rygh
var også «directør», men han var stortingsmann på denne tid, og O. Sehm
var hans varamann i bankstyret.
Som nevnt innledningsvis vil vi forsøke å unngå for mye terping på tall i
denne beretning, men helt utenom tall kommer vi naturligvis ikke.
Til det såkalte grunnfondet ble det tegnet bidrag for til sammen 58 spd og
60 sk, altså omkring kr. 230,-. Et heller spinkelt grunnlag å starte en bank
på, sjøl om pengeverdien var en helt annen den gang. Til sammenligning kan

----
40 Vsb
----
nevnes at Trondhjems Sparebank ble opprettet i 1823 med et grunnfond på
1.569 spd, Levanger og Skogns Sparebank i 1843 med 120 spd og Stod Spare
bank (senere Stod og Steinkjer) i 1825 med 41 spd.
I et tidligere avsnitt nevnte vi de såkalte kornmagasinene som ble opprettet
i flere bygder utover landet fra slutten av 1700-tallet. Etter hvert som dette
fellesforetagendet ble solgt omkring 1850, ble midlene brukt som grunnfond
i svært mange av de sparebankene som ble opprettet på denne tid.
Dette var ikke tilfelle her i bygda. Til grunnfondet i Værdalens Spareskil
lingsbank var det iflg. liste og regnskap bare private bidragsytere.
Enkelte av bygdesparebankene var iflg. statuttene så tilknyttet kommunens
organer at formannskapet ble bankens styre og kommunestyret ble forstan
derskap.
I Verdal kan en heller ikke finne noe i bankens første plan som tilsier at
bankens organer skulle være identiske med kommunens. En annen sak er det
imidlertid at de aller fleste av bankens ledelse også var innvalgt i Verdalens
Herredsstyrelse.
«plan
®partf!iQings»B3(inFm grunblaggtS »eb be 3nb|?ub, forn
(Snfjoft fiioiQig trgntr fig for og forn forbtierr rentefrie og
uopfagtt i minbft 3 Har. Sjtni gormaal er at mobtage
t>enge, ifctr of Irbeib»» og Zjener>JtlaSfen, for at gjsre
©ammf ftugtbringenbe for (Surne teb Seregning af 9?tn«
ter og eeb at lagge Renterne til .Kapitalen. Snbffubent
tiltre ben, for fcoiJ Stegning be ere gjorte, og baat til
benneft Siaabigbeb, ooerenSflemtnenbe meb be oebtagne 9leg»
ler, üben at tatt uncerfafiebe noget Slags Xfbrag cllec
jDmfoftninger for beret Soroaltning.
8 2.
3nbffubene, ber ferde ©ang gjøreS i fßanfen, maae
ei vare unber 24 QftDing SptcieS. Giben mobtaget 3n6»
(Tuft af minbft 12 CfiQing for ivtt ©ang. 92aar SnbfTu*
bet er 60 G tiUing forrentes bet of 33anfen firar meb 4rc
$rocent aarlige Stenter. Dt inbflubte Summet antegnet
Utsnitt av bankens første plan eller vedtekter, datert 14. jan. 1854.

----
41 Vsb
----
Men hvem var så de «dristige» menn som satte sine spareskillinger inn i
dette for verdalingene nokså ukjente foretak?
Av «Indbydelse til Oprettelse af en Spareskillingsbank i Verdalen» ser vi
allerede i første avsnittet at «Ideen om Spareskillingsbanker» er oppstått i for
bindelse med forsøk på å bedre «de arbeidende Klassers Vilkaar».
Hvis vi imidlertid tar for oss listen med de 40 bidragsyterne til grunnfon
det, er det svært få som yrkesmessig og sosialt kan plasseres i arbeider
klassen. På samme måte er det også med innskyterne den første tida, men
dette skal vi komme tilbake til.
Gårdbrukerne er den dominerende gruppen blant bidragsyterne, de utgjor
de mer enn halvparten. Ikke særlig overraskende i ei jordbruksbygd som Ver
dal. Ellers finner vi både lensmannen, skolelæreren og poståpneren på lista
vår. To landhandlere, to «overjegere» og en kaptein er også blant bidrags
yterne. Geistligheten er bra representert med både sognepresten, kapellanen,
to kirkesangere og en organist.
Den eneste av bidragsyterne til grunnfondet som man kan si har direkte til
knytning til tjener- eller arbeiderklassen er strandsitter Michal Gevig (Skje
vig) i Rostadgården. En strandsitter var nærmest en husmann som satt på lei
et eller bygslet jord. Gårdene Mikvold, Maritvold, Borgen og Østvold, som
på denne tida var grunneiere på Verdalsøra,hadde såkalte strandsittere på sin
grunn. Gevigs bidrag var på 1/2 spd (kr. 2,-). Ellers var bidragene i størrel
sesorden fra 1/2 til 7 spd.
Hvor i bygda var så interessen størst for «en saadan Indretning»? De fleste
bidragsyterne var bosatt i nedre del av bygda (Vinne og Stiklestad), Øra er
representert, et par fra Inndalen, og fra Vuku kom bl. a. sønn av «Volsmeden»
Aage Wohlen og naboen Andor Wohlen med sine bidrag. Kirkesanger Ole
Hage på Ekren, som forøvrig var ordfører i bygda på denne tida, var nokså
sjølskreven skulle en tro. Omgangsskolelærer Ole Efastsen fra Holmlia kom
også med sin skjerv, men så er det et langt sprang - helt til svenskegrensa.
Ryktet om den nye banken har kommet «Fjeldbonde Ole Straadal» for øre.
Innbydelsen til å starte banken er datert desember 1853, så kanskje har den
gode Ole vært «me Vukukjerka på julmess» og der hørt innbydelsen opplest
på kirkebakken?
Det er lite trolig at han sjøl reiste den lange vegen til stiftelsesmøte midt
vinters, men vi kan kanskje tenke oss at ordfører og kirkesanger Ole Hage
var hans budbringer.
Hvem hadde nytte av banken?
I startfasen for banken var åpningstida heller kort. Av bekjentgjøring i
avisa går det fram at det hos bankens kasserer C.J.Sættem vil kunne gjøres

----
42 Vsb
----
Bankens første kassabok.

----
43 Vsb
----
På side 1 i kassaboka er innbetalingene til grunnfondet postert.

----
44 Vsb
----
«Indskud hver Løverdags Ettermiddag fra kl. 2 - 4, ligesom ogsaa Ansøgnin
ger om Pengelaan modtages - »
Vi har gått gjennom de aller første protokollene både for innskudd og ut
lån, for om mulig å få fram et inntrykk av hvem som besøkte Sættems kontor
de to første åra (1854-55). Med andre ord hvem som brukte banken, og hva
slags ærend de var ute i.
Banken ble naturligvis mest brukt
av verdalinger - ettersom det jo var i
Verdal kommune den hadde sitt sete.
Imidlertid viser det seg at også en del
fra de nærmeste bygder fant vegen dit
allerede fra starten. Av de 190 inn
skudd som ble foretatt i 1854 og 1855
var det hele 165 kunder som var her
fra bygda, mens det fra Røra var 16
innskytere og fra Inderøy 6. En beit
støing og en sparbygg hadde også noen
skillinger å sette på bankbok. Den
mest langvegsfarende innskyter var
imidlertid «Niels Anderssen Ramsvi
gen af Lofoten». Hans førsteinnskudd
var på 100 spd (kr. 400,-) i 1854, og
kontoforholdet varte helt til 1870. Den
samme «Niels» har muligens i en peri-
Carl Julius Sættem. En av stifterne og
ode eller to bodd her i bygda. Kanskje kasserer 1854-1872.
kan hans kontakt med Verdal ha sammenheng med Lofotfisket? Enkelte ver
dalinger prøvde seg jo også på dette eventyret.
Tar vi for oss størrelsen på de første innskudd er det små beløp sett med
våre øyne. Godt over det halve av innskuddene var fra 1-20 spd, mens 10
innskytere hadde et førstegangsinnskudd mellom 100 - 200 spd, og det
største innskudd var på 300 spd (kr. 1.200,-). Dette skulle kanskje tyde på at
verdalingene var forsiktige og en smule skeptiske til dette nye og moderne
foretak som en bank var den gangen. Sjøl om kontanter etter hvert ble mer
vanlig som betalingsmiddel, var det stor verdi på pengene, og i den vanlige
hverdagen ble nok tjenester ofte betalt med varer. Folk flest hadde neppe
mange skillinger liggende på kistebunnen.
Hvem var så de første innskyterne, og hva drev de med i det daglige?
Allerede i den første plan (vedtekter) for Værdalens Spareskillingsbank står
det i §4: «Enhver Indskyder er pliktig til at opgive sit rette Navn og sin Næ
ringsvei.»

----
45 Vsb
----
Dessverre er ikke dette punktet i vedtektene fulgt opp hundre prosent, slik
at vi mangler næringsveg eller yrkesbetegnelse på en del. Men tendensen sy
nes å være at gårdbrukere og husmenn til sammen utgjør omlag 20% av an
tall innskudd, og lønnsmottakere omlag den samme andel. Handel og hånd
verkere er det heller få representanter for, og innskudd fra det offentlige og
institusjoner er det også lite av. Institusjoner, ja - det var bare et fåtall som
fantes av slike på denne tida. Men en er i hvert fall adskillig eldre enn ban
ken, nemlig «Wærdalens Brandassurance Selskab» (oppr. 1832), senere Ver
dal Gjensidige Branntrygdelag. Allerede på bankens første kontordag ble det
åpnet konto av laget - innskudd 25 spd - et kundeforhold som fremdeles eksi
sterer. Forhåpentligvis til glede og gagn for begge parter. Verdal kommune
var naturlig nok blant de aller første kunder. Ole Hage, som var ordfører den
gang, sørget for et innskudd fra «Wærdalens Fattigcasse», og både Stiklestad
og Vinne kirker plasserte også noen av sine midler i banken. En annen og
ganske dominerende gruppe av innskytere var de såkalte myndlinger. Dette
var midler som tilhørte barn (altså umyndige), som etter å ha mistet mor eller
før hadde arvet midler. Under overformynderiet hørte også penger som til
hørte personer som på grunn av sykdom var umyndiggjort. Disse midlene be
tydde nok en «stabil» og verdifull innskuddsmasse for den nye banken. På den
annen side må man kunne anta at banken både for overformynderen og andre
som hadde andres penger i sin varetekt, var med og dekket et behov - i dette
tilfelle for en sikker og trygg oppbevaring.
Før vi forlater innskyterne og hva de var beskjeftiget med, skal vi ta med
litt om noen for oss i dag uvanlige titler. Blant de første innskyterne finner
vi tre jomfruer, en enkemadam, to frøkener og fire gardmanns sønner. Begrep
som frue og frøken, madam og jomfru, for å ta med spinnesida, har gjennom
århundrene skiftet betydning og med ulik hastighet gått nedover på rangsti
gen. Ordet madam ble i siste halvdel av forrige århundre brukt om gifte kvin
ner av borgerskapet og de lavere klasser av embedsstanden. Mens vi i dag
forbinder ordet jomfru med dyd og ærbarhet, hadde ordet tidligere en annen
betydning. Døtre av madamer ble titulert som jomfruer, uansett hvordan det
sto til med ærbarheten.
Den ene av de tre jomfruene som var innskytere i banken i 1854 var Chris
tiane Bentsen. Hun bodde i 1865 på Haug og brukte også da samme tittel.
Hun var en søster av lensmann Ryghs kone, som kalles «Madame». Som titler
på de tre døtrene på gården bruktes også «jomfru» ved samme anledning.
Johs. Groth Monrads kone ble også kalt «Madame». Da den tredje av ban
kens stiftere, Peder Borgen, åpnet konti for sine barn like etter starten av ban
ken, ble de imidlertid kalt henholdsvis «ungkarl» og «pige». Dette var nok
et utslag av den tids sosiale rangering. Som nevnt tidligere var Peder Strand
Rygh bygdas lensmann med juridisk embedseksamen, og Monrad skal ha

----
46
----

----
47 Vsb
----
vært «Borger av Trondhjem» (og meget formuende), mens Borgen, på tross
av at han var stortingsmann og vel ansett - var av gårdbrukerslekt. Både be
tegnelsen «dreng», «ungkarl» og «pige» går igjen svært ofte som titler på inn
skytere.
Tilsynelatende ble disse brukt om ugifte menn og kvinner av «folket» og
behøvde ikke bety tjenestedreng eller pike.
Behovet for utlån
I bankens to første driftsår ga «Directionen» klarsignal for utbetaling av i
alt 212 lån, omtrent like mange hvert år. Hvor mange som mer eller mindre
skuffet måtte godta «ikke innvilget», kjenner vi imidlertid ikke til.
Av de utbetalte lån gikk de aller fleste til verdalinger, men to fra Levanger,
to fra Skogn, tre fra Røra og en fra Sparbu var også låntakere i den nyopp
rettede banken.
Ser vi på den yrkesmessige fordelinga er det så absolutt gårdbrukere og
husmenn som dominerer bildet - altså primærnæringen. Vel fem prosent av
de utbetalte lån er gått til gruppen håndverk og handel, og vel seks til lønns
mottakere. På Øra bodde det i 1865 til sammen 43 personer som drev et eller
annet håndverk. Sjøl om det fantes håndverkere utover bygda, var nok de
fleste bosatt på Øra. Av utbetalte lån i 1864 og 1865 var det bare seks som
ble opptatt av håndverkergruppen. Om vi skal ta dette som uttrykk for forsik
tighet med å ta opp lån, eller at kravet til kontante driftsmidler var lite, er
ikke godt å si. For en etablert håndverker var det trolig lite å investere i, og
billig arbeidskraft var neppe mangelvare. Dette kan være noe av forklaringa
på det beskjedne lånebehovet for håndverkergruppen.
For å få fram et bilde av det som rørte seg på Øra og i bankens nærmeste
omkrets - skal vi ta med oss noen tall fra folketellinga i 1865. I tillegg til
håndverkerne, som vi allerede har nevnt og som var en stor gruppe i «bybil
det», fantes det 10 fiskere, 4 handelsmenn, jordmor og lærerinne. Adskillige
handverkssvenner og drenger må vi også ha med og dessuten ølbrygger, vin
handlerske og en «spillemand». Når vi også tar med Einar Moe, som var poli
ti og skulle holde styr på det hele, er bildet av Øra anno 1865 så noenlunde
gjengitt.
Kommunale oppgaver som bl. a. bygging av skoler, helsevesen og vegstell
var enda ikke kommet ordentlig i gang på midten av attenhundretallet. Skole
bygninger fantes bare på Øra og i Vuku, ellers ble skolen holdt rundt omkring
på gårdene i hver skolekrets. Med andre ord, det var heller smått med offent
lig virksomhet. Dette er også et inntrykk man sitter igjen med etter å ha gått
gjennom bankens låneprotokoller. I løpet av bankens femten første driftsår

----
48 Vsb
----
er «Werdalens Commune» innvilget tre lån, og alle var forholdsvis små og
kortsiktige.
Vi var inne på dette med skolebygninger. Fra 1850 og framover var det ge
nerelt ei framgangsrik tid både for skolen og opplysningsarbeidet.
Særlig etter 1860 fikk man en rivende utvikling. Ett av de største problem
i den gamle omgangsskolen var mangelen på «examinerede» lærere. Utover
landsbygda var det nemlig svært få av lærerne som hadde gått seminariet (læ
rerskolen). Nå ble det smått om senn en forandring på dette - stadig flere
tok eksamen fra fagskole, og utdannelsen ble mer krevende. Men hva har nå
dette med bankens historie å gjøre? Sjøl om studielån i organiserte former
nok var et ukjent begrep enda, kan vi finne adskillige både studenter og semi
narister når vi blar litt i bankens låneprotokoller. Et lite eksempel:
Høsten 1864 fikk seminaristene Jacob Aas, Johannes Faber og Lars John
sen Aasen omtrent samtidig utbetalt nye lån i banken. De gikk da alle tre på
Klæbu seminar, og sto foran et nytt skoleår der. Johannes Dahl skriver i Ver
dalsboka at «vegen om seminariet var både lang og dyr». Det finner vi ingen
grunn til å betvile, men alle tre ble etter eksamen flinke lærere i heimbygda,
og satte positive spor etter seg blant ungdommen i bygda. Banken på sin side
kunne konstatere enda et bevis på behovet for institusjonen.
Johannes Groth Monrad og Peder Strand Rygh kjørte ofte sammen til styremøtene i
Sparebanken.

----
49 Vsb
----
Skiftende tider
Bankens historie er naturligvis svært nære knyttet til bygdas historie i sin
alminnelighet, og skulle på forskjellig vis være et slags speilbilde av bygde
samfunnet som banken har sitt virke i.
Detaljer og vedtak fra styrets side i bankens første 25-årsperiode er vi av
skåret fra å gi, da protokollen fra den gang er borte.
Imidlertid skjedde det ting både ute i verden og her heime, som i tur og
orden fikk betydning for folk i lokalmiljøet, og dermed også for banken.
Høykonjunktur og problemer med tilførsel av korn under Krimkrigen
(1853-56) førte til høye priser på jordbruksvarer. Etter en kriseperiode om
kring 1860, ble det igjen bedre betaling for disse varene under den fransk/
tyske krig (1870-71). Med andre ord var det økonomiske oppgangstider, og
folk fikk mer kontanter mellom hendene.
Dette kan vi også registrere i bankens regnskaper. Fra 1865-69 steg inn
skuddene med vel 8.000 spd, men i det neste femåret steg de med hele 27.000
spd.
Av amtmannens femårsberetninger framgår da også at den økonomiske til
stand som var i tilbakegang i vårt fylke i sekstiåra, i høy grad har bedret seg
i perioden 1871-75.
Dette hadde sin bakgrunn i «jævnt gode Aarringer» og høye priser både i
jord- og skogbruk. Folk fikk bedre betalt for sitt arbeide, noe som igjen kom
kommunene til gode. Det ble mer penger til veger, skoler osv.
Vanskeligheter med å få tak i «Tjenestetyende og Dagarbeidere* kan imid
lertid iflg. amtmannen være en hindring for en videre positiv utvikling.
Kriseperioden først på 1860-tallet som vi var inne på, forårsaket bl. a. en
omlegging av driftsmåten i jordbruket. Fra kornavl gikk man over til husdyr
bruk. I Trøndelag økte husdyrbestanden mest mot 1875, det skjedde her en
nokså rask omlegging fra korn til husdyr.
Omlegginga til melkeproduksjon satte fart i utbygginga av meierier og yste
rier. Fra 1876 kan vi registrere den første spede begynnelse til meieridrift i
Verdal, idet både Volhaug Ysteri og Leirådalen Meieri kom i gang da.
Forbindelsen mellom meieribruket og dermed melkeleverandørene og Spa
rebanken var et faktum fra første stund. En forbindelse som synes å ha vært
til nytte for begge parter.
Stadig ut fra amtmannens beretninger kan vi registrere en større framgang
i fedriften enn i jordbruket forøvrig i perioden 1876-80. «Almuen» har fått
øynene opp for at rikelig foring, bedre behandling av melken, gode avlsdyr
og større, lysere fjøs, hadde stor betydning for resultatet.
For den økonomiske tilstand i sin alminnelighet slår imidlertid amtmannen
fast at det har vært tilbakegang i nevnte femårsperiode. Som grunnlag for

----
50 Vsb
----
dette bruker han oppgaver over samlet pantegjeld, avholdte utpantinger, an
tall tvangsauksjoner, osv. Amtmannen har ingen annen umiddelbar forkla
ring, men nevner at nedgang i prisene både for skogs- og landmannsproduk
ter kan være en mulig årsak, og tilføyer:
Muligt er Almuens levesæt heller ikke længere ganske saa tarveligt,
som det tidligere har været.
Slutten av 1870-åra er da også beskrevet som en krisepreget periode av da
gens historieskrivere. Adskillige konkurser kjennetegnet året 1879 generelt,
og i «vår bank» var det nedgang både i forvaltningskapital og innskudd dette
året. Med andre ord: Folk måtte ty til reservene.
Hvorvidt det hadde sammenheng med de trange tider vet vi ikke sikkert,
men i styremøtet for juni 1879 ble det ganske enkelt vedtatt:
Udlaan bliver ikke bevilget for denne Maaned.
Dette var «mot normalt», som det heter i en annen sammenheng. Senere
på året, i desember - ser det ut som om situasjonen har endret seg noe. Da
har man i alle fall kr. 1.600,- til overs, som styret vedtar å plassere i Den Nor
denfjeldske Kreditbank.
I Amtstidende for 9. juni 1876 forteller avisas korrespondent løst og fast
fra Verdal, og nevner bl. a. oppstartinga av meieridrift. Han framhever dette
som «heldige Foretagender fremfor Oprettelse af Brænderi», som det altså
ble arbeidet for allerede da.
Den samme korrespondenten forteller også om stor snøsmelting i fjellet,
som igjen gjør at elva går over sine bredder «og Jensens (Nikolai) store Tøm
mermasser faar nu hurtig Skyds ned til hans Dampsag nede ved Øren».
I et annet nummer av Amtstidende kan vi lese følgende annonse, som for
teller om en annen virksomhet:
Tøndebunder
af Gran kjøbes af
Værdalsørens Tøndefabrik
Som en konklusjon på disse våre små glimt fra arbeidslivet i Verdal kan
vi si: På tross av enkelte nye tiltak, var det lite endringer i næringslivet i den
periode som vi nå har vært gjennom. Vi blir stadig minnet om at det meste
av virksomheten har tilknytning til jord- og skogbruk.
Kronereformen og ny plan for banken
Fra 1816 og til 1875 hadde vi her i landet dette myntsystem: 1 speciedaler
= 5 ort = 120 skilling. Norge ble tilsluttet den skandinaviske myntunion fra
1875, og da fikk vi den myntenheten som vi kjenner i dag: 1 kroner = 100
øre.

----
51 Vsb
----
Gammel rentetabell som har tilhørt
Elling Ellefsen Indahl. Myntenheten er
spesiedaler og etter som kronereformen
kom i 1875, må den være eldre enn som
så. Den er nok ført i pennen av skrive
lærer Ole Halvorsen, som bodde på
Spellåkeren på Øra. Han er omtalt
nærmere i Verdal Historielags Årbok
Verdalsboka — 4

----
52 Vsb
----
Imidlertid ble ikke speciedaleren borte over natta, og det er først fra nyttår
to år senere at det brukes kroner og øre i bankens regnskapsbøker. Forholdet
speciedaler og kroner ble da slik:
Vi er nå endelig kommet så langt fram i tid at vi har styrets og forstander
skapets protokoller intakt. Vi skal referere noe fra det første møte som er om
talt i protokollen - nemlig fra forstanderskapet:
Aar 1878 den 19de December, blev efter forudgaaet Bekjendtgjørelse
den ifølge § 16 i Spareskillingsbanken Plan bestemte aarlige General
forsamling afholdt i Spareskillingsbanken Lokale paa Verdalsøren ved
hvilken undertegnede, Bankens Bestyrelse og Medlemmer af Forstan
derskabet vare tilstede, og foretoges
Da!
1) Den af Directionen i dag fremlagde nye Plan for Værdalens Spare-
skillingsbank blev i helhed enstemmig vedtaget, og bliver kongelig Ap
probation at indhente.
Av andre saker som ble behandlet på samme møte kan nevnes:
Innlånsrenten ble bestemt til 5% og utlånsrenten til 6% «Direktørernes
Honorar» ble satt til kr. 80,- og formannens til kr. 120,-.
Til møtet var det også kommet en søknad om bidrag fra «Værdalsørens Op
siddere» til «Nattepatrullen» eller den tids brannvakt eller vekterordning. For
standerskapet bevilget kr. 20,- for 1879.
Den nye planen for banken som altså kom i 1878, har lite nytt i seg. Det
dreier seg mest om den språklige utforming.
Etter bankens første plan var det en alvorlig sak å være fraværende fra ban
kens møter uten gyldig grunn. Da risikerte man bot til «Bankens Fond», og
var dessuten medansvarlig for de vedtak som ble fattet. Denne bestemmelsen
ble tatt bort i 1878.
Som en kuriositet kan nevnes at både den gamle og den nye planen innehol
der bestemmelser om begrensning av innskuddene. I § 4 i planen fra 1878
heter det:
Ingen maa i Spareskillingsbanken eie mer end 5.000 Kroner, med min
dre Direktionen skulle finde det for Indretningen gavnligt. Direktionen
kan nægte at modtage større Indskud end 500 Kroner ad gangen.
Ved unødig stor innskuddsmasse og forholdsvis lite pågang etter lån, eller
små muligheter for andre «frugtbringende» plasseringer, lå det en fare for sto
re renteutgifter for banken.
Et annet moment var at styret i sine disposisjoner måtte ta «Hensyn til den
størst mulige Sikkerhed» ved plassering av bankens midler.

----
53 Vsb
----
TIDSROMMET 1879 - 1893
Lokalitetene
Ved inngangen til en ny periode av bankens historie, kan det være naturlig
å se på hvor banken hadde sitt tilhold den første tida.
Bankens ledelse var sjølsagt interessert i lokaler i sentrum av Øra, som den
gang var nærmere elva. Butikker, fergested og vegforbindelse nord/sør var
da å finne i strøket Gamle Storgate/ Veita.
Og sentralt ble det - man fikk nemlig fra starten av lokale hos kjøpmann
Sættem i Gamle Storgate. Han stilte sitt kontor til disposisjon for banken, og
var også som nevnt den første kasserer. I denne gården drev landhandler og
bankdireksjonens formann fra 1854 til 1873 - Johannes Groth Monrad - sin
virksomhet fra ca. 1831. 1 dag er det Eriksengården som står på denne tomta.
Dette bildet er utlånt fra Sparebankforeningen og er ikke Værdalens Spareskillings
banks pengekiste. Trolig var det noe lignende man brukte her også, før man fikk
«indmuret Jernskab».

----
54 Vsb
----
Monrad sto formelt som eier av gården til 20. august 1862, da Carl J.
Sætten^ fikk skjøte på eiendommen. Sættem var egentlig fra Orkdal, og kom
til Verdal som handelsbetjent hos Monrad. Senere ble de kompanjonger, og
enda i 1861 er post til firmaet adressert slik: «Herr Kjøbmand Sættem eller
Handelshuset Monrad, Værdalsøren». Den samme Monrad, som var en inn
flytelsesrik herre i bygda, slapp vel ikke sånn uten videre tøylene fra seg, sjøl
om han på denne tid bl.a. var eier av gården Ekle.
Den eiendommen som Sættem overtok besto av følgende hus: «1 Vaanehus
med Tilbygning, 2 Brygger, 2 Stabur, 1 Fjøs, Stald- og Ladebygning, 1 Bor
gerstue og 1 Bryggerhusbygning.» Bygningsmassen bærer preg av en mange
sidig virksomhet, og alt dette var midt inne i Øra.
Muligens som en følge av nedtrapping hos Sættem (han døde i 1875) flyttet
imidlertid banken i 1873 til Kindberggården. Som kjent ligger også denne
gården i Gamle Storgate, så man flyttet bare litt lenger sør i samme gate.
I Kindberggården var det stor aktivitet med bl.a. skyss-stasjon, utkjøring
av post, garveri og losjihus. Alt dette var jo virksomheter som hadde nytte og
behov for en bank i sin nærhet. Husleia i Kindberggården var 30 spd for året
(ca. kr. 120,-), som senere steg til kr. 160,-.
Nybygget «ved Einar Moes have».
Tanken om - og behovet for - et eget hus for banken, ble naturlig nok mer
aktuelt etter hvert som banken fikk bevist sin berettigelse i bygdemiljøet.
Øket arbeidsmengde var utvilsomt en av årsakene til bankens byggeplaner,
som ble tatt opp til alvorlig overveielse mot slutten av 1880.
Etter at handelsnæringen på bygdene ble frigitt (1842), fikk man adskillig
nyetablering av gruppen «handlende». I tredveårsperioden 1845-75 steg antal
let landhandlere, eller såkalte frihandlere, med 1.200 i Norge. På Verdalsøra
var det i 1865 (folketellinga) 4 stk. som kalte seg handlende, mens det ti år
senere var øket til 11. Dette var en gruppe næringsdrivende som gjennom en
sterkt økende vareomsetning, førte til en travlere dag for bankkassereren og
de to «direktørene» som i følge planen hadde ansvaret for den daglige dont
ved bankskranken.
En annen viktig årsak, som nok også var med og framskyndet planene om
eget hus, var mangelen på en sikker oppbevaring av verdiene som banken for
valtet. Flere vedtak i styret og forstanderskapet i 1880 tyder på at «Bestyrel
sen» har hatt problemer med dette.
Etter en henstilling fra kassereren besluttet styret i augustmøtet at «der til
Bankens Vexelobligationers Opbevaring anskaffes et Blikskrin, og at dette
midlertidig opbevares paa Postkontoret».

----
55 Vsb
----
Så er vi kommet fram til generalforsamlinga som ble avholdt den 11. no
vember 1880. Vi refererer fra protokollen:
Directionen fremsatte forslag om grundet paa den Usikkerhed, der i
den senere Tid har vist sig ligeoverfor lignende Jernskab som det Ban
ken nu faar, nemlig i Ildebrandstilfælde at man burde faa nevnte Skab
herstedes indmuret, at man først da føle Sikkerhed for Bankens ivæ-
rende Bøger og kontante Beholdninger.
Videre foreslo styret for forstanderskapet «at opføre et eget Lokale for deri
at anbringe et Ildfast Skab tilligemed Bolig for Cassereren».
Generalforsamlinga nedsatte en komite til å arbeide videre med spørsmålet
om tilfredsstillende lokaler for banken. Den skulle bestå av tre av styrets
medlemmer, og dessuten lensmann Wessel og løitnant Holst. Komiteen fikk
som oppgave å beregne kostnaden av å ha egen gård, i motsetning til å leie
lokaler. Det er tydelig at forstanderskapet ønsket en snarlig avklaring på sa
ken, for komiteen fikk frist på seg til den 15. januar 1881.
Tanken på de katastrofale følger som et «Ildebrandstilfælde« kunne få for
banken, har nok påskyndet byggeplanene. For allerede i møte den 28. desem
ber ble det gjort vedtak om bygging av eget hus (mot 4 stemmer). Bygningen
med uthus var kostnadsberegnet til kr. 5.200,-. Martin D. Muller, Holst,
Petter Lyng og A.B. Monrad ble samtidig valgt til byggekomité, og med en
forvaltningskapital på vel 422.000 kroner og et fond i underkant av 40.000
kroner som bakgrunn, ble prosjektet gjennomført.
Vi har vært inne på at sentrum på Øra tidligere var ved elva. Her sto husene
tett i tett, og det fantes neppe noen ledig tomt for bankens nybygg. Nei, da
var det bedre plass i Nordgata. Man hadde allerede håndgitt ei tomt der -
«ved siden af Posthuset», trolig der jernbanelinja nå går. Det ble imidlertid
til at man valgte nabotomta. Om den heter det at den lå «ved Einar Moes
have» - og er identisk med tomta som banken bebodde til 1985 (altså over
100 år) og som i dag eies av Bremseth Sport.
På nyåret 1882 sto bankbygningen ferdig, men først etter en ekstrabevilg
ning på 250 kroner til «Inventarium og Bygningernes fuldførelse».
Så endelig - etter 28 års virksomhet som leieboer - fikk man drive bank
under eget tak. Både «Bestyrelsen» og kundene kunne sove tryggere i viss
heten om at penger og andre verdisaker lå oppbevart i et «Jernskab» som til
og med var «indmuret». Dessuten gikk fortsatt «Nattepatrullen» sine vanlige
runder i Øras gater, i håp om å hindre ethvert tilløp til «Ildebrand».
I og med at banken flyttet sin virksomhet til Nordgata (Postkontoret var
der før), synes det som om aktivitetene og sentrum på Øra var i ferd med
å strekke seg lengre mot øst. Med andre ord, gatebildet skiftet karakter. Dette
ble senere forsterket ved Verdal Samvirkelags utbygging, anlegget av jern
banen og Verdal Meieri bl.a.

----
56 Vsb
----
Gjeldsøkning i jordbruket
Nikolai Rygg (sjef for Norges Bank 1920-45) skriver i sin utredning om de
økonomiske og finansielle forhold i 1870- og 1880-åra at dette er to tiår som
henger nøye sammen (Norges Banks historie bind II).
Mye av det som skjedde i 80-åra, kom som en følge av 70-åras disposisjo
ner. 70-åra er kjennetegnet av sterke svingninger opp og ned, mens 80-åra
forløp roligere og med en mer beskjeden oppgang i næringslivet. Rystelsene
i 80-åra var delvis ettervirkninger fra krisene på 1870-tallet.
Fra kriseåret 1879, som vi allerede har nevnt, via bedring i 1880 til et par
middelsår, er vi igjen tilbake til nedgangstider fram mot 1888. Da svinger
pendelen igjen i positiv retning, og 1889 blir karakterisert som et godt år med
lysere syn på framtida og stigende foretaksomhet. Mot slutten av 1890 er det
igjen prisfall i trelastbransjen og dårlig avsetning — man er inne i en ny de
presjon.
Rygg betegner 80-åra som en mindre gunstig periode for jordbruket, med
priser på produktene som i annen halvdel av tiåret var nede på et lavmål. For
å bøte på de trange tider var det nærliggende å ty til skogen, som av den
grunn ble sterkt belastet. Tømmerprisene var stort sett lite lønnsomme.
Et annet fenomen som virket negativt på bygdene var utvandringa til USA.
Den hadde naturlig nok nær sammenheng med de økonomiske forhold til en
hver tid. I årene 1880-83 utvandret det vel 97000 mennesker. De fleste fra
de distrikter som var hardest rammet av de trange tider i jordbruket. I samme
fireårsperiode utvandret det minst 616 bare fra Verdal. Både utvandringa og
tilstrømningen til byene måtte bety et stort tap av ungdommelig og billig ar
beidskraft for bygde-Norge.
Jordbruket fikk tåle en økende gjeldsbyrde i siste halvdel av 1800-tallet, og
pantegjelden som hvilte på norske gårdsbruk ble mer enn fordoblet fra 1865
til 1887. Tredveårsperioden 1865-95 omtales som sterkt trykkende for jord
bruket, og Inge Krokanns skildring av perioden går ut på «en eneste lang
seigpining» for de norske bønder. Prisene og konjunkturene var da heller
ikke akkurat på gårdbrukernes side.
Billig importert korn fra Nord-Amerika forårsaket lave kornpriser. Utbyg
ginga av jernbanenettet «rev bort tradisjonelle markeder» for kornleveran
dørene her til lands. Tollbestemmelsene forsterket problemene ytterligere. På
den annen side var det fordelaktig for dem som likevel måtte kjøpe matkornet.
Dagens historieskrivere benekter ikke at det var vanskelige tider for jord
bruket, men minner om at gårdens størrelse, personlige forutsetninger og den
geografiske plassering i landet også hadde sin betydning for vanskelighets
graden.

----
57 Vsb
----
På tross av de negative sider ved tyngende gjeldsforpliktelser, hadde jord
bruket likevel maktet for en stor del å investere i varige verdier som nye
driftsbygninger, maskinelle hjelpemidler, forbedring av jorda osv. Verdier
som senere skulle vise seg å gi resultater.
Lokale forhold i 1880-åra
Hvordan klarte så lokalsamfunnet Verdal og dermed også banken å tilpasse
seg denne situasjonen?
Sparebankene hadde generelt framgang i virksomheten, i det antallet vok
ser fra 262 i 1870 til 311 i 1880 og 350 i 1890. Imidlertid er det flere år i perio
den med stagnasjon i innskuddsmassen. Året 1879 var ett og i 1885-87 kom
en ny stagnasjon, forteller Rygg.
Det ble tatt ut mer penger enn det ble satt inn. Tilbakegangen ble likevel
de fleste år dekket av tilskrevne renter. For vår banks vedkommende gikk
innskuddene ned med ca. 30.000 kroner i 1886 og 20.000 i 1887. I 1888 er
de igjen på veg oppover, og året etter har de passert nivået fra før stagna
sjonen.
Lignende forhold hersket også i Steinkjerdistriktet. Ludv. Fjærli skriver i
Stod og Steinkjer Sparebanks hundreårsberetning: «Det er virkningen av den
alminnelige nedgang ute og hjemme i årene forut som viser seg i bankens
regnskap osv.».
De trykkende kår i jordbruket har nok forplantet seg til bankenes
regnskaper.
Også for utlån viser regnskapet for 1886 og 1887 nedgang i kroner, hen
holdsvis 29.000 og 33.000 kroner. Antallet bevilgede lån øker imidlertid fra
233 i 1885 til 247 i 1886, men minker igjen til 208 året etter.
Dette forhold kan tyde på at flere kunder har hatt behov for lån, men på
grunn av nedgangstider har kanskje både banken og kundene lagt vekt på å
minske lånebeløpets størrelse.
Til sammenligning kan nevnes at vi i 1987 - altså 100 år senere - bevilget
2.800 lån, som igjen var 400 mindre enn året før.
Alle klarte ikke å ordne sine forpliktelser like presist, og av styreprotokol
len for 5. mai 1880 forstår vi at banken har måttet ty til inkasso gjennom sak
fører for å få inn sitt tilgodehavende. Imidlertid har nok heller ikke dette ført
fram. Styret overlater derfor til formannen å ta kontakt med sakføreren, som
får en 14 dagers frist til å besørge et for banken tilfredsstillende resultat. I
motsatt fall: «bliver efter den tid Bankens samtlige Fordringer at overdrage
Lensmand Vessel». Den samme Vessel omtales senere som «Bankens Incas
sator», og deri skulle resultatet av denne episoden ligge.
Det falt også i «direktørenes» lodd å ta upopulære avgjørelser. Et vedtak

----
58 Vsb
----
fra 1886 er ett eksempel på det. Gårdbruker N.N.s «Gjeld til Banken bliver
uopholdeligt at indrive».
Diskusjon og delvis strid om meieridrift hadde vi også for hundre år sida.
Vi tenker da på lokale forhold her i bygda. Fram til 1884 var det anlegg både
i Volhaugen og i Leirådalen, men som da ble avløst av de såkalte høyre- og
venstremeieriene, henholdsvis på Øra og Stiklestad. I Vuku var det også mei
eri (fra 1877), slik at det hele tida var tre forskjellige i virksomhet. Det skal
ikke legges skjul på at alle med jevne mellomrom dukker opp i bankens pro
tokoller med sine lånebehov. Forholda ellers i jordbruket satte vel også sitt
preg på denne gren av næringen.
Utvandringa
Vi nevnte i et tidligere avsnitt den store utvandringa i 1880-åra. I direk
sjonsmøte 16. juli 1881, ser vi at en låntaker søker om å bruke ny kausjonist
«istedenfor N. N. , der har reist til Amerika». Dette var nok ikke noe eneståen
de tilfelle, for i samme møte og neste sak dukker spørsmålet opp på nytt.
Etter kausjonistens navn står det: «- der ogsaa har reist til Amerika».
Amtstidendes Verdalskorrespondent gir oss et lite bilde av situasjonen, i
avisa den 21. juli 1882. Han forteller om «Amerikafeberen» i Verdal, og at
«Noget over 100 Mennesker har vist reist fra bygden dette år». Han fortsetter:
Mange flere havde vist reist, om de havde haft Penge eller faaet solgt
sine Hjem, for ikke at nævne de mange Husmænd, som vist ønsker sig
derover. Unge, skjønne og modige Drenge og Piger reiser og gjør det
vel godt med sin Reise for det meste; men ogsaa Gaardmandsfolk ved
sin 50 Aars alder med større Familier Sælger sin Gaard og sit Gods
og reiser, tildels med mange og smaa Børn,fra sit gamle, kjære Hjem,
rigtignok for Mange en tung Time, ned til Levanger eller Trones for
pr. Dampskib at komme paa Tur til Amerika.
Året 1882 var rekord for utvandringa fra Verdal. Da forlot 216 personer
heimbygda for å søke lykken på den andre sida av Atlanterhavet.
Stor foreningsvirksomhet og politisk aktivitet
Forøvrig var det her i bygda som ellers i landet, en oppblomstring av fore
ningslivet i 1880-åra.
Stadig med Amtstidende som kilde (1881), ser vi at man hadde «mange
Slags Foreninger». Av disse nevnes:
en Samtaleforening og en Sogneforening, i hvilken sidste nu sees at
komme paa Dagsordenen blandt mere ogsaa om Husmændenes Kaar,
som i Almindelighed her er mindre misundelsesværdig.

----
59 Vsb
----
Verdalens Arbeiderforening, «hvis Formaal er Udvikling og Selvhjelp»
(1884) synes å høre heime blant de upolitiske arbeiderforeningene fra
1860-åra, som søkte å jevne ut skillene mellom samfunnsgruppene, ikke peke
på forskjellene.
Denne foreningen arbeidet bl.a. for å skaffe «Belysning af Strandstedet
Værdalsøren», og søkte i den anledning banken om kr. 100,- i bidrag. Forstan
derskapet fattet følgende beslutning:
Foranlediget med de i Dag under Sagens Behandling fremkomne Udta
lelser fra de tilstedeværende Indvaanere af Værdalsøren, besluttedes
enstemmig Andragendet indvilges ikke.
Bakgrunnen for avslaget kjenner vi ikke, tida var kanskje enda ikke moden
for slik «luksus».
Den politiske atmosfæren før systemskiftet og Sverdrupregjeringen i 1884
var atskillig opphetet og skapte store motsetninger i privatlivet. «Av politi
ske grunner hilste ikke gamle venner på hverandre når de møttes på gaten»,
fortelles det i Norges historie (Cappelen).
Her i Verdal deltok man også i kampens hete, og ifølge Amtstidende (kon
servativ) foregikk det en utrenskning av høyremenn ved formannskapsvalget
i 1881. Den toneangivende innen venstre i Verdal var rittmester Peter Holst,
og han ble ordfører i bygda fra 1882.
En begivenhet som gjorde inntrykk - og som var samtaleemne i lang tid
etterpå, var det store folkemøtet som venstrefolk arrangerte på Stiklestad i
1882. Her talte bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson til flere tusen begeistrede til
hørere - de fleste bønder fra Inn-Trøndelag, men med mange tilreisende også
fra andre kanter av landet.
Avisenes spalter har til stadighet anonyme politiske innlegg som slett ikke
alltid går på sak, men ofte går på person. Rittmester Holst (medlem av ban
kens byggekomité, og senere også medlem i tilsynskomiteen) var en av dem
som fikk gjennomgå i avisene.
Sosiale tiltak
Hvor mange som kan regnes til gruppen «fattige» i Verdal i 1880-åra er van
skelig å si. At det var adskillige skulle være hevet over tvil. La oss igjen ta
et eksempel fra Amtstidende.
Tidlig på 80-tallet drev en kvinneforening med «Mad. Rygh som Forenin
gens Bestyrerinde» en respektabel form for sosialhjelp på Øra. Av «skjænke
de brugte Beklædningssager» skaffet man «Juleforæringer til fattige Børn i og
under den skolepliktige Alder».
Gavene var utstilt på Fastskolen og besto bl.a. av: «Benklæder, Trøier,
Skjorter, Kaaber, Kjoler, Skjørter, Linneder» - osv. Dette og mer til ble da

----
60 Vsb
----
utdelt til 30 skolepliktige barn og 22 under skolepliktig alder. En konfirmant
fikk til og med «fuldstændig Dragt» til en verdi av kr. 180,-. Avisa takker for
gavene på vegne av «de mange Fattige», og framhever også håndverkerne og
«sypigene«som arbeidet gratis for tiltaket. Så ble det kan hende litt mindre
trafikk hos fattigforstanderen til denne jula.
Til slutt framholder avisa et annet positivt poeng ved tiltaket, i det man
også støtter «Skolens Gjerning i at indskrænke de ikke saa faa Forsømmelser
hvortil Mangel paa Klæder angives som Grund».
«Skolens Gjerning» ja, det var en sak som også «bank- direktørene» i Nord
gata hadde i tankene. Til jul i 1884 bevilget man etter søknad fra «Værdalens
Formandskab» kr. 160,- årlig til to «Lærerinder for Smaabørn». I samme
møte besluttet man inntil videre å yte kr. 200,- «som Bidrag for übemidlede
Børn af Værdalen til at søge Værdalens Privatskole». Betingelsene var imid
lertid at styret fikk være medbestemmende i midlenes anvendelse og «det
henstilles til Kommunebesty reisen at yde Bidrag i samme Øiemed».
Den del av lokalmiljøet som vi her har hentet noen små inntrykk fra, sto
kanskje noe fjernt fra bankvirksomheten. Imidlertid forteller de noe om
sparebankenes sosiale profil.
Motbør mot ny sparebanklov med verdalinger på banen
I 1887 var tilstanden slik i sparebankvesenet at man trengte nye lovbestem
melser bl.a. for å trygge virksomheten.
I §8 i den nye loven het det at minst 1/10 av en sparebanks forvaltningskapi
tal skulle være anbragt i «let realisable Værdipapirer som Aktier i Norges
Bank, Stats- og Hypothekbanks eller Kommuneobligationer».
Hensikten skulle være å styrke likviditeten fordi bankene i mange tilfeller
i for stor grad hadde lånt ut midler mot personlig sikkerhet. Dermed var mid
lene bundet, og man fikk problemer i pengeknappe tider i mangel av
reserver.
Bestemmelsene i § 8 falt nok Bestyrelsen i Værdalens Spareskillingsbank
tungt for brystet. Her var det nemlig ingen beholdning av verdipapirer på det
te tidspunkt.
For sparebankenes vedkommende var renten på pantobligasjonslån bundet
ved lov til 5 % fra 1842 til 1888, mens renten på vekselobligasjoner stort sett
var fri i denne perioden. Med andre ord: Rentelovgivningen etter 1842 var
klart til fordel for utlån mot personlig sikkerhet. Dette synes da også å være
bakgrunnen for situasjonen i vår bank. Her bør vel tilføyes at forskjellen mel
lom innskudds- og utlånsrenten bare var fra 1/2 - 1%, så fortjenesten på
rentemarginen var neppe særlig stor.
Før 1889 vet vi ikke hvor mye som var utlånt i pantelån, fordi det ikke er

----
61 Vsb
----
spesifisert i regnskapet. Det kan være en tilfeldighet, men vi merker oss at
omlegginga av bokføringa på dette punkt faller sammen med at renten på
pantelån ble frigitt. I 1889 utgjorde pantelån 25% av hele utlånsmassen. Ved
tak fra 1883 og 1884 tyder imidlertid på at man da bevisst gikk inn for å øké
denne type lån. «Fra kirkebakkerne» ble det nemlig gjort kjent at man ønsket
å låne ut henholdsvis kr. 20.000,- og kr. 30.000,- mot pant i «jordegods».
Da forslaget til den nye sparebankloven ble behandlet i Stortinget, ble det
adskillig debatt i Lagtinget, særlig fikk § 8 motbør. Man hevdet at plassering
i verdipapirer ville tappe bygdene for sårt tiltrengte midler, til fordel for sen
trale institusjoner. J.M. Ueland sa det bl.a. slik: «Man ved, at Bygderne træn
ge al den Kapital, de kan skaffe til sine Sparebanker.» På tross av motbør,
ble loven likevel vedtatt 6. juli 1887.
Men nå var protestlysten våknet «her paa Bjerget», og i forstanderskaps
møte 19. desember 1887 gjorde man følgende vedtak:
Forstanderskabet paalægger Direktionen at indgaa til Stortinget med
Forestilling om ikke Pantobligationer kunne træde istedenfor de i § 8
nævnte Wærdidokumenter.
Vedtaket kan være interessant på flere måter. For det første tyder det på
at verdalingene ikke sånn uten videre kunne godta bestemmelser fra myndig
hetene. Her var man da av den formening at pantobligasjoner skulle kunne
utgjøre likvide reserver for sparebankene. Dette skal ha sin bakgrunn i at
pantelån ikke var så alminnelig nord for Dovre, og derfor var lettere å selge
her enn sønnenfjells.
I et skriv som fulgte med forslaget til Stortinget fra Værdalens Spareskil
lingsbank, heter det at lovbestemmelsen vil komme til «at øve en hemmende
Indflydelse paa Bankens Laanevirksomhed» og «være forbundet med unødigt
Besvær og Omkostninger».
For det andre fikk denne henvendelsen fra Verdal støtte fra 17 andre spare
banker i Trøndelag, og er trolig det første eksemplet på en organisert sam
ordning av sparebankinteressene i større målestokk. Forslaget fikk støtte av
i alt 51 sparebanker (de fleste bygdesparebanker). Saken ble fremmet i Stor
tinget, men førte ikke fram. Man oppnådde imidlertid utsettelse et par gan
ger, og i 1903 ble likviditetskravet opphevet. Imidlertid kom det med tilsva
rende bestemmelser i sparebankloven av 1924.
Noen av bankens kasserere
Bankens ledelse kan neppe lastes for å ha for mange personer på lønnings
listen i den første tid den var i virksomhet. Mye tyder på at det gikk omlag
50 år før kassereren fikk assistenthjelp (1905). Kassereren, som også var
«Bogholder», hadde sikkert god hjelp av de «tvende Directeurer» som overvar
«Ind- og Udtællingerne». Disse var dessuten pålagt en viss kontrollfunksjon.

----
62 Vsb
----
Vi har tidligere stiftet bekjents
kap med den første kasserer, Carl
Julius Sættem, som var i bankens
tjeneste til 1872. Han ble da avløst
av Anton Bendix Monrad, som
hadde jobben bare en kort periode,
fra 1872 til 1873. Han var sønn av
en av bankens stiftere og mange
årig medlem av styret - Johannes
Groth Monrad. Den neste kassere
ren Petter Andreas Borgens utdan
nelse var bare folkeskolen, men
han hadde en sjelden flott hånd
skrift, og førte bankens bøker på
en mønsterverdig måte. Han var
sønn av Peder Eriksen Borgen, en
annen av bankens stiftere. Bor
gen var kasserer til 1886, da Johan-
Carl Johan Braarud, kasserer 1888 - 1918.
nes Groth Monrad d.y. tok over og Braarud var utdannet lærer og var bestyrer
hadde jobben til han døde to år
senere.
på middelskolen i Verdal 1881 - 1914.
Men den neste som fikk ansvaret for å «modtage og udbetale Penge
paa Bankens vegne», skulle komme til å fungere adskillig lenger. Carl Johan
Braarud ble ansatt i 1888, og hadde altså ved sin død i 1918 oppnådd 30 års
tjenestetid. Braarud var en mann med mange interesser. For å nevne noe:
Lærer ved middelskolen på Stiklestad (senere på Øra) 1881 - 1914, medlem
av kommunestyret 1897 - 1904, drev eget jordsbruk Fridheim (inne i Øra),
medlem av det første styret i Ørens Handelsforening (senere Verdal
Samvirkelag) osv.
Fra protokollene
Idet vi går inn i et nytt tiår, kan det være på sin plass med noen detaljer
fra styrets og forstanderskapets protokoll.
Styret behandlet i julimøtet 1890 en «forestilling» fra kasserer Braarud, der
han gjør oppmerksom på at man mangler rent og godt vatn i banken. Styret
vedtok: «- at bekoste gravet en liten Brønd, og at de dermed forbundne Udgif
ter utredes af Bankens Midler.»
Ved en slik rask gjennomlesing av side opp og side ned i protokollen, er
det et utall av navn, og dermed også menneskeskjebner, som passerer revy
for vårt indre øye. Bare et fåtall klarer vi å plassere, og her er et navn som
vi stusser ved, John Jensen Skalstufjeldet (1891). Hvem var han? Trolig var

----
63 Vsb
----
han svensk statsborger som måtte krysse en landegrense for å komme til
nærmeste bank.
Protokollen fra aprilmøtet i 1893 forteller om adskillig pågang etter lån (23
søknader). I samme møte ble 9 søknader avslått «paa grund af Pengemangel».
I mai ble det også bevilget et lignende antall nye lån. Mye tyder på at ver
dalingene rustet seg til våronna. Bruken av handelsgjødning var økende på
denne tid, og Verdal var neppe noe unntak i så måte.
Forøvrig vet N. Rygg å fortelle i Norges Banks historie at 1891 og de tre
påfølgende år var preget av lave priser, mindre beskjeftigelse og dårlig fortje
neste. Enkelte av lånesøknadene kan vel også ha en viss sammenheng med
disse forhold.
Helt til slutt i møteprotokollen for mai 1893 - faktisk etter «Mødet hævet»,
står det:
Forstandermøde bestemtes til Mandag den 19de Mai* førstk. kl. 1
efterm.
Protokollen er underskrevet av styrets medlemmer - P. Moe, M.D. Muller,
Rygh, E.M. Moe og N. Garness, i lykkelig uvitenhet om det Ragnarokk som
skulle komme over bygda før det berammede møtet kunne avvikles.
SAGT OM PENGER
Største føremonen med å ha pengar er det at du slepp å syte fordi du ikkje
har dei.
(Ivar Eskeland)
Trolig feilskrevet for juni, møtet ble i alle fall avviklet 19. juni.

----
64 Vsb
----
TIDSROMMET 1893 - 1914
Prøvelser på mange plan
En ulykke kommer sjelden alene, blir det gjerne sagt, og det viser seg
dessverre ofte å være riktig. I alle fall fikk befolkningen i Verdal sørgelig erfa
ring for det i det Herrens år 1893.
Det begynte som de fleste vet med Verdalsraset - natta til den 19. mai.
Denne «dommedagsnatta» kom til å prege både enkeltmennesker og kommu
nen i mange år framover. Senere på året ble den etterfulgt av mer dramatikk.
Vi skal ikke i denne sammenheng berøre sjølve raset og hendelsesforløpet
i særlig grad - det er omtalt adskillig før. Imidlertid kan vi straks slå fast at
tragedien hadde slike dimensjoner at man i folks bevissthet fikk en ny tids
regning i Verdal: Før - og etter raset, eller flauget, som enkelte gamle sa.
Den enorme mengde masse som gled ut er beregnet til 55 millioner m3m 3 -
en mengde som kan være vanskelig å fatte. La oss ta ett eksempel.
Vi kan tenke oss denne mengden opplastet på lastebiler som er ca. 10 meter
lange og kan lesse 10 m3m 3 pr. lass. Hvis lastebilene er oppstilt etter hverandre
blir det en sammenhengende linje som er 55.000 km lang eller ca. 1 1/3
ganger rundt ekvator.
Tapet av de 112 menneskeliv og de store lidelser som både mennesker og
dyr måtte gjennomgå i forbindelse med katastrofen, overskygger sjølsagt alle
tap av økonomisk karakter. Men likevel, i denne beretningen skal vi gjøre
forsøk på i hovedsak å se på den økonomiske sida av tragedien.
Lensmann Wessels rapport til fogden var bakgrunnen for følgende tele
gram (avsendt fra Levanger kl. 08.45 form.), som lå på Arbeidsdepartemen
tets bord den 19. mai om formiddagen:
Værdalens Lensmand melder: Stort Jordskred inat Værdals- elven, 10
a 12 større og mindre Gaarde udgaaet totalt, mange andre overfyldt af
Lermasse. Mange Mennesker omkommet. Ulykken endnu ikke over-
skuelig; mulig Fortsættelse ved Oversvømmelse.
Telegrammets alvorlige innhold førte til raske reaksjoner i departementet,
og kanaldirektøren og hans assistent ble anmodet om«uopholdelig at afreise
til Ulykkesstedet». Midlertidig ledelse av redningsarbeidet ble telegrafisk på

----
65 Vsb
----
lagt amtsvegmester Klæstad, samtidig som militære mannskaper ble inn
koblet.
Av kanaldirektørens rapport får vi også vite litt om den tids framkomstmid
ler. Han reiste fra Oslo den 19. mai kl. 2.40 ettermiddag med det vanlige to
get til Hamar. Derfra «var Extratog og Extradampskib stillet til vor Disposi
tion, og vi ankom derfor allerede (!) kl. 4.00 efterm. den følgende Dag til
Værdalen». Altså en reisetid på vel 25 timer, og da ble ekstratiltak satt inn.
Stor offervilje
Med telegrafen og avisenes hjelp ble meldingen om tragedien som hadde
rammet Verdal ganske fort kjent utover hele landet.
Hjelpetiltak av forskjellig slag ble straks satt i gang. Et enstemmig storting
vedtok etter forslag fra amtets representanter en bevilgning på kr. 10.000,- for
å avhjelpe den øyeblikkelige nød, og dessuten fikk Verdal ettergitt den utlig
nede statsskatt på 3 - 4.000 kroner.
Stemningen i bygda på dette tidspunkt kan sikkert kjennetegnes best med
to ord - sorg og fortvilelse. For en befolkning ivrig opptatt med våronna og
med forhåpninger om et heldig år til alles beste, var forholda bokstavelig talt
endret over natta.
I onsdagsavisa av Amtstidende (17. mai) merker vi oss Værdalens Spare
banks vanlige kunngjøring av sine åpningstider - som den gang var torsdag,
fredag og lørdag fra 9 - 12 og 2 - 5 for innskudd og uttak. I lørdagsavisa
(20. mai) er det imidlertid andre ting som tar oppmerksomheten, nemlig de
første rapportene om det som var skjedd her i bygda. I følge avisa ble den
«smukkeste, bedst dyrkede og frugtbareste del af Værdalen», ødelagt av raset
i løpet av noen få minutter. Avisa slutter slik:
Hjælp, hurtig hjælp, er her fornøden. De af Storthinget bevilgede
10.000,- kr. strækker ikke langt, neppe længere end til at dække de
første skrigende krav.
Skulde her ikke være en passende Anvendelse for de Brandlidtes
Fond?
Innsamlingsaksjoner ble organisert over hele landet med ofring i alle lan
dets kirker, og dessuten la avisene ut lister, slik at publikum kunne vise sin
medfølelse. Morgenbladet, Oslo, skrev i sitt opprop i sakens anledning at er
statning til de skadelidende ikke kunne forventes bare av offentlige midler,
og fortsatte:
Tabet, af hvilket intet vil blive godtgjort ved tegnet Assurance, der ikke
omfatter Skade af denne Art, vil dels falde Banke og Pantekreditorer
tillast, dels Eiendomsbesidderne selv, og samtlige Beboere af de øde
lagte Eiendomme. Vi indbyde Medborgere til at tegne seg for Bidrag.

----
66 Vsb
----
Mange ga personlige bidrag på både 500 og 1.000 kroner, og bare på Mor
genbladets lister kom det inn ca. 30.000,- kroner.
Vi skal ikke her gå nærmere inn på de forskjellige former for hjelp som
ble verdalingene til del i 1893, men alt i alt kom det inn 313.000 kroner i fri
villige bidrag.
Mynter fra før unionsoppløsningen 1905.
«Kommunens fortvivlede Stilling»
En ulykke av slike dimensjoner som Verdalsraset måtte nødvendigvis føre
til økonomiske tap for mange. En av de skadelidende parter var Verdal
kommune.
Det var nok en av tilstanden merket forsamling av formenn og representan
ter som fant sine plasser i kommunelokalet på Stiklestad til det første møtet
i herredssty reisen etter raset.
Ordfører Andreas Tessems plass sto tom, og av formennene manglet
Johannes Kaalen. Tessem var som kjent blant de 112 som mistet livet, mens

----
67 Vsb
----
Kaalen fikk sin gård ødelagt og hadde vel i den forbindelse andre viktige ting
fore.
Sakene som ble behandlet hadde alle tilknytning til det som var skjedd.
Protokollen er imidlertid svært så formell, og er lite preget av den sinnsstem
ning som representantene sikkert befant seg i. Møtet som fant sted den 26.
mai, ble iflg. protokollen avholdt «foranlediget ved Telegram af igaar fra for
henværende Statsraad Holst (fra Verdal) og Amtets Storthingsrepresentan
ter». Dette hadde trolig sammenheng med ordfører Tessems bortgang, forøv
rig tyder protokollen på at det var en handlekraftig herredsstyrelse som var
samlet. For å få fram litt om situasjonen i kommunen, skal vi referere sak 7:
Paa grund af Kommunens fortvivlede Stilling foranlediget ved den
indtrufne Ulykke og for at hindre at den Kommunale Institutionen paa
Grund af manglende Evne skal gaa i staa, bemyndiges Ordføreren en
stemmig til at indgaa til Storthinget med Andragende om et indtil vide-
re rentefrit Laan stort kr. 20.000,-.
Med andre ord, det var en «tøff» periode man nå gikk inn i med Martin
Eggen som ordfører.
Lånet fra staten gikk i orden ganske fort, idet Holst allerede 31. mai tele
graferte fra Stortinget til ordføreren: «- Sikret Kommunen 20.000,- Laan.
Nermere Brev.» Den samme Holst ble senere (19. juni) utnevnt til formann i
Statens Verdalskomite, og fikk der en stor og krevende oppgave, som vi skal
komme tilbake til litt nærmere. Komiteen ble pålagt å komme med motivert
forslag til de nødvendige tiltak fra statens side i forbindelse med ulykken i
Verdal.
Alt i alt var nok Peter Holst en god mann for Verdal kommune i denne situ
asjonen, sjøl om han et tiår tidligere ble utskjelt i avisene bl.a. som «Ven
strepave».
Raset fikk negative følger for Verdal kommune på forskjellige områder -
både direkte og indirekte. Vi vet at vegforbindelsen ble brutt på begge sider
av elva, og sjøl om staten gikk inn med ekstra bevilgninger, fikk kommunen
likevel betydelige utgifter bl.a. til vedlikehold av vegstrekninger som fikk
stor belastning p.g.a. omdirigering av trafikken - og på «veistykker hvor ved
kommende Veistykkhavere paa grund af Ulykken er sat ud af Stand til at ud
føre det».
Det årlige skattetapet for Verdal kommune ble beregnet til kr. 4. 600,- og på
legater kr. 1.500,-. Vi må heller ikke glemme Trøgstad skole, som ble ødelagt
av raset, og som dermed var tapt. Verdalskomitéen anslo kommunens tap til
kr. 20.000,-.
Av andre - neppe målbare - ting, kan nevnes: Politibetjentposten på Øra
ble inndratt fra 1. januar 1894, og da man fikk tilbud om å ha amtskolen i
Verdalsboka - 5

----
68 Vsb
----
bygda for skoleåret 1894/95, fattet kommunestyret følgende enstemmige be
slutning:
Paa grund af Kommunens finansielle stilling ønskes ikke amtskolen til
næste aar.
Bankens tap
I den situasjon som nå hersket i Verdal, var det sikkert grobunn for rykter
og spekulasjoner både om dette og hint. Sannsynligvis for å forebygge
«storm» på banken, hadde ledelsen følgende orientering i Amtstidende for 31.
mai:
Til Beroligelse for Indskyderne i Værdalens Spareskillingsbank skal
undertegnede, Bankens Direktion, oplyse, at Bankens Tab paa de foru
lykkede Eiendomme m.v. ikke vil komme til at overskride kr. 47.000,-
- syv og fireti Tusinde - men sansynligvis bliver mindre, saa at Banken
fremdeles faar en beholden Formue af mindst kr. 30.000,-.
Værdalen 26. Mai 1893
I Direktionen for Værdalens Spareskillingsbank
P. Moe E.M. Moe M.D. Muller
J. Rygh N. Garness
Henvendelsen til avisa er ikke nevnt i protokollen, men er trolig en spontan
reaksjon fra ledelsen for å roe ned gemyttene.
Det første styremøtet etter raset ble nemlig ikke holdt før den 10. juni, og
protokollen derfra forteller lite eller intet om tragedien som nettopp hadde
heimsøkt bygda. Vi noterer imidlertid at det bare ble bevilget 4 nye lån, mot
forrige møte 22. Dette synes å være et uttrykk for den sjokktilstand som na
turlig nok preget virksomheten i bygda like etter katastrofen.
Utvilsomt ble det gjengitt mange gripende beretninger i direksjonsværelset
på dette møtet. Beretninger som ikke hørte heime i bankprotokollen.
Ingen av styrets medlemmer var direkte skadelidende av raset, men for for
mannen, Peder Moe på Haugslia, var det nære på. Som kjent ble elva opp
demt av raset, man fikk den såkalte Vukusjøen, som var omtrent en halv mil
lang. Da vatnet gikk over demningen, var det bare så vidt man greide å for
hindre at elva tok nytt løp mellom Holmsveet og Haugslia. Verdalsøra var
også i faresonen, men med stor innsats bl.a. fra militære styrker, ble både
gårdene og Øra berget.
Men tilbake til direksjonsværelset. Nils Garness var den av direktørene
som hadde lengst veg til møtene. Ettersom den provisoriske vegen Bjørken
- Kålen ikke var ferdig før tre dager senere, ble kanskje turen denne gang
ekstra lang.

----
69 Vsb
----
Men livet måtte tross alt gå videre, også etter Verdalsulykken. Kanskje for
tere enn en skulle vente kom de med igjen i det som rørte seg også de som
var direkte skadelidende av raset. Til forstanderskapets møte i juni var riktig
nok bare 18 av 30 forstandere til stede, men vi merker oss navn som Anders
Faaren, Ole Volen, Gustav Faaren og Elias Næss. Alle gårdbrukere som mer
og mindre fikk føling med naturkreftene i ei mainatt som de aldri glemte -
og helst ikke snakket om.
Tilgangen på innskudd var heller dårlig i 1893, idet økningen var bare på
vel 2.000 kroner. Den enkleste forklaring kan være sammenheng med raset,
men vi minner om at det var en viss pengemangel også før ulykken.
Utlånsvirksomheten i siste halvdel av 1893 synes også å ha vært noe beskje
den. I flere møter er det bevilget bare 3-4 nye lån, og i augustmøtet ble
flere lån avslått «paa Grund af Pengemangel». I november ble fire lån avslått
med denne begrunnelse: «- Kunde fortiden ikke bevilges.»
Overskuddet både for 1892 og 1893 var svakt, idet man tilførte fondet hen
holdsvis kr. 936,50 og kr. 195,94.
Forklaringa bak disse tall synes å være en kombinasjon av uheldige om
stendigheter i lokalmiljøet (Raset), og en for jordbruket ugunstig pris- og
konjunkturutvikling framover mot 1895.
Et par henvendelser fra Statens Verdalskomité leder hen mot det som måtte
komme - et direkte tap på de låntakerne som ble skadelidende ved raset. Et
forslag til foreløbig oppgjør fra komiteen førte til følgende vedtak i styret:
Det af Komiteen opstillede Forslag til Opgjør med de Skadelidte Debi
torer vedtages med mulige Forandringer som Direktionen i Bankens
Interesse maatte finde tjenligt.
Forstanderskapet bifalt styrets vedtak to dager senere, men det endelige tap
ble ikke bokført før i 1894. Beløpet ble heldigvis langt mindre enn først anty
det, og utgjorde kr. 20.802,16, som ble avskrevet på bankens fond.
Før vi igjen retter blikket mot bygda og befolkningen som omgå banken,
skal vi ta med et par punkter som forteller noe om hverdagen i bankvirksom
heten tidlig på nittitallet.
Mye tyder på økende aktivitet og en travlere hverdag for bankkasserer
Braarud utover høsten 1893. Han foreslår nemlig utvidet åpningstid slik at
banken blir åpen alle dager i uken, unntatt mandag, fra 2-5 og lørdag som
før fra 9-12 og 2-5 e.m. utelukkende for innskudd og uttak.
Ett års tid senere forstår vi at Braarud trenger leiet hjelp med «at overføre
kautionisterne paa ny Bog m.m. og at saadan blir at erholde for 3 kr. pr.
Dag». Styret har forståelse for dette, og vedtar at utgiftene skal «bestrides af
Bankens midler».
Det tap som banken ble påført på grunn av raset gjorde nok sitt til at «di
rektørene» måtte kjøre med noe strammere tøyler i de etterfølgende år. I

----
70 Vsb
----
Vuku var det mot slutten av 1894 planer om forsamlingshus. M. Dillan søkte
på vegne av Vuku Sogns Arbeiderforening om et bidrag på kr. 500,- fra ban
ken til formålet. Vukubyggene mente å ha gode kort på hånden, i og med at
de visste om en tidligere bevilgning til Arbeiderforeningen på Øra. Men
dessverre - svaret fra banken var slik:
Da Bankens Fond fortiden er under det lovmæssige Beløb (1/10 af Ban-
kens Forpligtelser) kan Direktionen ikke indstille paa nogen Bevilg
ning.
Saken ble behandlet i forstanderskapet den 17. desember, hvor man bare
kunne bekrefte styrets syn på saken.
Offentlige hjelpetiltak
Men hvordan gikk det så med alle de enkeltmennesker som ble skadeliden
de av Verdalsraset? Hva ble gjort for at de økonomisk skulle komme seg på
fote igjen?
Vi har allerede nevnt Statens Verdalskomité. Komiteens grunnprinsipp og
målsetting var:
De Skadelidte søges gjennem Bidrag sat istand til at ernære sig og sine
saavidt mulig paa samme Maade som hidtil.
Dette hørtes jo enkelt ut, men det måtte et storarbeid til før man hadde
grunnlagsmateriale nok til å utbetale erstatningene.
Komiteen mente det var sjølsagt at bidraget skulle stå i noenlunde forhold
til tapet. I utgangspunktet hadde man tenkt seg en minimumserstatning av den
halve skadens verdi for gårdbrukerne. Imidlertid måtte dette fravikes i mange
tilfelle, på grunn av den ulike økonomiske stilling som de skadelidende befant
seg i før ulykken. Mens enkelte hadde liten eller ingen gjeld, var andre ad
skillig «belemret» med gjeld.
Vi har nevnt de skadelidende gårdbrukerne, men andre grupper var også
berørt - som husmenn, kårfolk, tjenere og «inderster« (leieboere). Grupper
som hver for seg krevde sine egne behandlingsregler fra komiteens side.
Verdalskomitéen beregnet det totale tap ved raset slik:
Tap på fast eiendom, løsøre og husmannshus kr. 487. 550,-
Kår, kapitalisert med 10% » 48.570,-
Kommunens tap » 20.000,-
Meieriet » 10.000,-
Lensmannen » 4.000,-
Tap av avling » 40.000,-
kr. 610.120,-
De midler som komiteen hadde til sin rådighet for de skadelidende var i

----
71 Vsb
----
alt kr.509.000,-. I første omgang ble det fordelt kr.456.000,- av dette, og
resten vel 50.000,- kroner ble avsatt til et fond for Verdalen - «Værdalsfon
det». Styret var iflg. statuttene fylkesmannen (formann), to medlemmer ble
valgt av departementet og to av kommunestyret.
Det synes uten videre klart at Verdalskomitéen har nedlagt et stort arbeide
for å hjelpe den enkelte av de skadelidende. Mange fikk assistanse ved kjøp
av jord eller ny gård, f. eks. med lånesøknader og ordning av betalingsvilkår.
Alle gode krefter ble sjølsagt satt inn for at bygda igjen skulle fungere.
Vi merker oss et par setninger fra komiteens innstilling (dat. 13. juli 1894):
man har ogsaa den Tilfredsstillelse, at de fleste allerede er i fuld Virk-
somhed igjen.
Tjenere som ble arbeidsledige på grunn av raset hadde mulighet til sesong
arbeid i de omkringliggende bygder, men da var det verre for familiefolk
som kanskje hadde berget dyra, men manglet hus for å komme seg i gang.
Mens enkelte måtte selge buskapen, valgte Ole Volen en annen løsning. Han
fikk høre om at det var en ledig gård i Stalltjårnstugan, og flyttet dit med
både familien og dyra for en periode. Hans eiendom - Volen østre - ble som
kjent oversvømt av Vukusjøen.
Etter Verdalsraset i 1893 flyttet Ole Volen med familien og hele buskapen til en ledig
gård i Stalltjårnstugan. På veg østover overnattet de i Sulstua. Oppholdet i utlandet
varte til våren 1895.

----
72 Vsb
----
Myndighetene la vekt på at de bidrag som ble hver enkelt til del, skulle
brukes til fortsatt «Erhverv inden Værdalens Herred». Om dette lyktes hun
dre prosent er tvilsomt. Vi kjenner i alle fall to eksempler på skadelidende
gårdbrukere som gjorde frolinger av seg, og kjøpte nye gårder der.
Tanken på utvandring til USA var sikkert ikke langt borte hos mange ver
dalinger i denne situasjonen.
Lensmann Wessel sier i et intervju med bladet Nidaros (1902) at emigrant
protokollene vil vise - at mange av dem som var hardest rammet av ulykken
har reist til USA for å skape seg ei ny framtid der.
For om mulig å få dette nærmere belyst slår vi opp i Verdal Historielags
årbok 1980, hvor Jostein Molde tar for seg utvandringa fra Verdal. Ganske
riktig - det var et stort antall - 136 - som utvandret fra bygda i 1893, mot
65 året før og bare 12 året etter.
Men som ofte ellers, er det også her et - men. Ifølge Molde utvandret
nemlig mer enn halvparten av disse før 19. mai (86 personer). Av de reste
rende 50 hadde hele 39 personer gratisbillett. Her må vi bare bygge på anta
gelser, men det skulle være rart om ikke noen av disse var et håndslag over
Atlanteren til folk i heimbygda, som på grunn av raset var i pengeknipe.
Molde kan fortelle at nyheten om raset nådde Amerika ganske fort. Han me
ner forøvrig at en av årsakene til den lave utvandringa de første åra etter
1893 kan ha sammenheng med raset. Ønsket om å utvandre måtte kanskje
droppes på grunn av dårlig økonomi.
Vi nevnte innledningsvis i dette kapitlet at flere ulykker ofte følges ad. Det
måtte nødvendigvis ta tid før forholda i rasområdet stabiliserte seg. Store
nedbørsmengder utover høsten 1893 forverret situasjonen. Resultatet ble
nye ras både ved Jermstad og Prestegården (den gamle). Elva ble oppdemt
så den var tørr til Haga, og nyvegen, som var under arbeid på nordsida av
elva, måtte stikkes flere ganger. Når vi også tar med at Hærfossen tok seg
nytt løp, samtidig som Østnesbrua ble tatt av vannmassene, løftet av karene
og flyttet helt ut til Auskin, er det klart at både problemene og uhyggestem
ningen var til å ta og føle på.
Henimot jul 1893 fikk ordfører Martin Eggen brev fra noen av de skadeli
dende med søknad om skattenedsettelse. Brevene forteller adskillig om den
økonomiske situasjon mange befant seg i, så vi skal referere noen av dem
her.
Gustav Faaren skriver at han har måttet selge det meste av besetningen,
og at han lider et stort «Næringstab» ved Verdalsulykken.
Anders Rosvold nevner at han har mistet mer enn en tredjedel av sin eien
dom «og det var tillige af min bedste Jord». Han har fått liten høy avling, så
besetningen er redusert til det halve, og han avslutter slik:

----
73 Vsb
----
Muligens vi kan jelpe os med korn til husholdningen til neste aar, da
her blev lidet tilsaad paa grund af ulykken saa det blir intet til salgs.
Til slutt tar vi med Anders Faarens søknad, som lyder slik:
Grundet dette andragende maa anføres, at jeg siden ulykken den 19de
mai foregik, kun faa stunder har opholdt mig paa Faaren, men siden
det sidste store ras gled ut, da maatte jeg paa grund af frygt og redsel,
indlogere mig og mine andre steder. Hele denne tid har for mig gaaet
op i bare tøv.
Vi kjenner ikke resultatet av søknadene, men de ble oversendt Verdals
komitéen til uttalelse.
Mange vil kanskje synes at dette blir noe på sida av bankens historie, men
vi vet at 23 bruk forsvant helt i raset, 50 ble sterkt overslammet og ytter
ligere 32 bruk ble mer og mindre berørt. Med dette som bakgrunn er det
ikke så vanskelig å forstå at de skadelidendes økonomiske situasjon også
måtte få betydning for de framtidige tall i bankens regnskaper.
Vi skal igjen se litt på hva som foregikk innenfor bankens vegger.
Nytt navn og færre forstandere
Den nye sparebankloven (1887) gjorde det nødvendig med ny plan eller
vedtekter for banken. En slik ble «vedtat i fuldtalig forstandermøte 18/6-90».
Men det skulle gå fem år før den ble stadfestet og trådte i kraft (23. febr.
1895).
Det første vi merker oss er at navnet er endret til Værdalens Sparebank.
Bestemmelser i den nye planen førte også til organisasjonsmessige forandrin
ger, idet antallet forstandere ble nedsatt til 24 (mot før 30). Av andre nye ting
kan nevnes at etter 1895 skulle forstanderskapet sjøl velge sin egen ordfører
og varaordfører. Styrets medlemmer var ikke valgbare til disse verv. Tid
ligere ble forstanderskapets møter ledet av direksjonens/styrets formann.
Med bakgrunn i det vi tidligere har nevnt om plasseringsplikten (§ 8 i spa
rebankloven), skal vi sitere § 21 i bankens nye plan (noe forkortet):
Under iaktagelse av bestemmelserne i lov av 6te juli 1887 § 8 og § 9
Jfr. § 18 og lov av 14de juni 1890 besørger direktionen bankens midler
snarest mulig gjort frugtbringende paa den mest betryggende og forde-
laktigste maate, mottar andragender banken vedkommende og bevilger
pengelaan.
Man har altså tatt Sparebankloven til etterretning også hva § 8 angår.
Vi har allerede nevnt flere eksempler som tyder på at Sparebanken var noe
forsiktig med å gi både lån og stønad til sine kunder tidlig i 1890-åra. Vi har
også nevnt en konkret årsak, nemlig bankens tap p.g.a. Verdalsraset. Men det

----
74 Vsb
----
var nok flere årsaker. I tillegg til frykt for større tap i forbindelse med raset,
hadde man også lovens bestemmelser å forholde seg til.
For det første var man forpliktet til å anskaffe de før omtalte, og i Verdal
så lite populære, verdipapirene. Dessuten var bankens fond som vi allerede
har hørt, under det lovmessige beløp på dette tidspunkt. Forvaltningskapita
len var f.eks. i 1894 på 676.000 kroner, mens fondet var på 57.000 - og altså
10.000 for lite.
Det behøver derfor ikke å bety at det ikke fantes penger i kassen, fordi om
man avslo lån p.g.a. «pengemangel».
Verdipapirer, likevel
Nå skulle alt være klart for anskaffelse av verdipapirer. Man vedtok først
(6. juli 1895) å trykke den nye planen i 2 a 3.000 ekspl., og i neste sak er
det gjort følgende vedtak:
Man besluttede derfor at kjøbe en del Værdipapirer, i hvilken Anled
ning gjøres Forespørsel til Statsraad Ryg, om hvilke Papirer kunde
være mest fordelaktig, og om han muligens kunde paatage sig Indkjø
bet mot rimelig Godtgjørelse. Et tilbud fra Hans Grøn, Christiania om
Indkjøb af Bankaktier til en Pris af 4 1/2% Renter med 1/4% kommiti
onsgebyr bliver i tilfælde at antage, og befuldmægtiger Formanden til
for Utfaldet at slutte Akkord med vedkommende.
Vi forstår at en handel med verdipapirer den gangen var en omstendelig
affære. Man fant det fornuftig å søke råd hos statsråd Rygh, som slett ikke
var noen hvem som helst i finansspørsmål. Han var identisk med Evald Rygh,
sønn av en av bankens stiftere, Peder Strand Rygh, og altså sjøl verdaling.
På dette tidspunkt var han adm. direktør i Christiania Sparebank (1893-1918),
og hadde da bl. a. som bakgrunn en toårsperiode som statsråd i finansdeparte
mentet. Som mangeårig borgermester i Christiania høstet han stor aner
kjennelse.
Vi kjenner ikke til hvorvidt Evald Rygh ble den som formidlet kjøpet, men
noen handel ble det ikke før i 1896. Da ble det plassert 44.940 kroner i verdi
papirer, mens «verdipapirers konto» ved utgangen av 1905 viser en behold
ning på kr.91.750,-.
Omkring sekelskiftet
Fra pengeknappe tider - både av lokale og utenforliggende årsaker - i
første halvdel av nittiåra, kommer vendepunktet i 1895. Fram til 1900 regnes
for en høykonjunkturperiode. La oss se litt på hvilke resultater bankvirksom
heten i Nordgata kunne frambringe i en slik situasjon.

----
75 Vsb
----
For de fire åra 1896-1899 kunne kasserer Braarud føye jevne, store over
skudd til bankens fond, i alt kr. 23.453,-. Ved utgangen av 1899 var fondet
eller formuen kommet opp i kr. 83.991,-. Med andre ord - tapet som banken
fikk på grunn av Verdalsraset ble dekket i denne perioden. Men sjøl om ban
ken greidde å «slikke sine sår» i kroner og øre ganske fort, var det mange,
mange andre sår som skulle gro i bygdemiljøet rundt banken.
Vi nærmer oss med raske skritt århundreskiftet, og i den anledning kan det
være naturlig med et lite tilbakeblikk. Resultatet av bankens virksomhet etter
de første 50 år kan være av interesse.
Jevnt og sikkert er krone lagt til krone, og grunnfondet - som i starten var
på kr. 230,- økte til kr. 99.855,- i 1904. Året etter passerte formuen det første
hundretusen.
Vann og vannforsyning har fra tid til annen vært et omdiskutert tema i Ver
dal - slik også i 1897. Styret behandlet da et skriv fra Ørens Meieri, som kla
ger på et for stort vannforbruk til banken «af Meieriets vandledning». Trolig
har banken aller nådigst fått anledning til å koble seg inn på meieriets led
ningsnett. Skrivet utløser en klar beskjed fra styret til kassereren om «ikke
at benytte ledningen til sit private Brug undtagen til tider at Vandmengden
er tilstrækkelig, saaledes at Vandforsyningen til Meieriet ikke hemmes osv.».
Akk ja, dette var ikke så greit for fru Braarud, som hadde flere små, og stor
klesvask på denne tida.
Vannspørsmålet er også oppe til behandling på neste møte i styret, trolig
er det kommet flere opplysninger på bordet, etter som det er protokollert
slik:
besluttedes, at det ikke tillades uvedkommende at tåge Vand af Ban-
kens Brønd.
Dette skulle tyde på at det var flere enn familien Braarud som hadde vann
problemer på Øra.
Utviklingen gikk imidlertid sin gang - både i banken og utenfor, og nye
hjelpemidler ble tilgjengelige. Banken fikk innlagt telefon (1897), og et par
år senere ble det anskaffet «Gadelykter paa Værdalsøren». Banken bidro med
kr. 20,- til formålet.
I Vuku satset gårdbrukerne på nye maskiner, idet Vuku Træskecompagni
fikk bevilget kr. 5.200,- i lån. Det er nærliggende å tro at vukubyggene med
dette gikk til anskaffelse av ei Hornsby treske, trolig den første i Vuku. Året
var 1897.
Signaler om stadig ny utvikling på samferdelssektoren kan vi også lese ut
fra bankens protokoller. Flere søknader om å frafalle pant for ekspropriert
jord til Hell-Sunnanbanen ble behandlet allerede i 1900. Men det var ikke før
i 1904 (off. åpnet i 1905) at verdalingene kunne ta toget om de skulle få lyst
på en Trondheimstur.

----
76 Vsb
----
Den økonomiske situasjon like før århundreskiftet er preget av en rekke
bankfallitter og forretningskonkurser. Problemer i byggevirksomheten i Oslo
førte til den såkalte Kristianiakrisen. Året 1900 blir regnet som et internasjo
nalt kriseår, som også framover mot 1905 fikk ringvirkninger til Norge. Det
er igjen snakk om magre år.
Hvor stor betydning dette hadde for vår bank er ikke godt å si. Vi merker
oss nedgang på innskudd i 1900, samtidig som det ved flere anledninger ble
avslått lån «grundet Pengemangel» både i 1900 og 1901.
Værdalen
Gammelt bilde fra Vera, men ikke eldre enn 1899, for da ble kapellet reist.
Nye tanker og ideer
Minst en av styrets medlemmer var ifølge vedtektene pålagt, sammen med
kassereren, å ta del i det rent praktiske bankarbeidet enda i 1905, og kasser
eren, det var fortsatt Carl Braarud.
I et innlegg i Innherreds Folkeblad (2. jan. 1905), trolig skrevet av bladets
redaktør Johannes Aas, er banken gjenstand for ikke bare ros, men også noe
kritikk. Vi tror det kan være nyttig med en gjennomgang av stoffet. Kanskje
kan vi få et visst inntrykk av banken sett fra kundenes synsvinkel?
Avisa tar på oppfordring opp bankvirksomheten i Verdal til diskusjon, og
skriver blant annet at banken alltid har «været i besiddelse af den tillid som
udkræves for at folk med tryghed kunde sætte sine Kapitaler ind i den - osv.».

----
77 Vsb
----
Samtidig far banken godt skussmål for sin utlånsvirksomhet, som er ført slik
at banken har vært lite utsatt for tap. Avisa fortsetter:
Det har forsaavidt været en folkebank i fuld betydning, en hjælp for
bygdens indvaanere. Alle som har villet sætte noget i værk, det være
forretninger, industri eller hvad det saa maate være, har aldrig været
nødt til at gaa udenom bygden efter kapital.
Vi får også høre at banken har ydet adskillig lån mot pant i «jordeien
domme», men hypoteklån hadde en lavere rente, og av den grunn ble det fore
tatt en del ombytting til slike.
La oss se litt på den kritiske del av artikkelen. Avisa peker på at tida og
utviklingen fører med seg nye krav, dette gjelder ikke minst pengevesenet.
Det er muligheten for å diskontere veksler man her sikter til, og ifølge avisa
var det på dette tidspunkt omtrent bare Værdalens Sparebank av bankene i
Innherred som ikke hadde innlatt seg på disse papirene. Nå mener avisa at
det er på tide at også verdalingene får muligheten til innen bygda å oppta
«korte løse laan».
Avisa unnlater ikke å nevne at papirene kan være «ganske farlige», og at
renten er høy - «indtil 7%» på Levanger. På tross av disse negative ting,
reiser man «i flok og følge» til Levanger for å få slike lån, heter det. Før re
daktøren lar dette temaet falle, antyder han at det er nærmest «uundgaaeligt
længer» for Værdalens Sparebank ikke å benytte denne måten for utlån. Sam
tidig som det er tungvint for låntakerne å reise utenbygds, er det også tap
både for banken og for bankens samtlige debitorer, hevder avisa.
Dette med at veksler kan være «ganske farlige», vet vi i ettertid at også
mang en verdaling har fått erfare.
Men avisa har flere kritiske bemerkninger. Den mener å vite at banken har
plassert 60-70.000 kroner på folio i andre banker til en såvidt lav rente som
VÆ til 2%.
Det må bare innrømmes at dette ikke høres bra ut. Utlånsrenten må holdes
unødvendig høy, og dermed blir låntakerne skadelidende, er avisens hjerte
sukk, som hevder at den uttaler seg på vegne av mange lesere. Lesere som
altså ønsker en forandring i utlånsreglene, noe som avisa framholder vil være
både til bankens og bygdas beste.
Avisa er også inne på bankens «avance» - rentemargin, og behandlingen av
gjeldspapirer i forlikskommisjonen.
Tanken om å ansette en administrerende direktør blir også lansert samtidig
- noe som ifølge avisa er vanlig andre steder. Uvisst av hvilken grunn, men
det skulle gå mange år før Værdalens Sparebank fikk sin første administre
rende direktør.
Avisinnlegget var såpass kraftig kost at det krevde tiltak og reaksjon fra
bankens side. Allerede i neste avis har M. Rygh, som da var formann i styret,

----
78 Vsb
----
et kort innlegg som blant annet slår fast at de før omtalte innskudd ikke står
på folio, men på alminnelig sparebankvilkår og som for det meste har vært
forrentet til 4%.
Men avisskriveriene var ikke slutt med det. I avisa 9. januar offentliggjør
Braarud bankens regnskap for 1904, og dermed skulle tallenes tale være klar
for alt folket. I tillegg til regnskapet har redaktøren igjen noen sikkert velme
nende råd til bankledelsen. Han skriver bl.a.:
Værdalens Sparebank burde ordne sig saa at den tilfredsstillede alle
behov inden bygden, og at den vilde tjene derpaa.
Litt ablegøyer i Øras gater. Stedet er Snevegården i krysset mellom Gamle Storgate
og Nordgata.
Hvor berettiget avisas kritikk var, er det litt vanskelig å bedømme i ettertid.
Men kritiske kunder skulle tyde på engasjement og interesse for bankens
virksomhet, og det er jo i seg sjøl positivt. Man må likevel få tilføye at den
samme redaktør Aas nok var kjent for å føre en kvass penn. Han avslutter
slik:
Det har længe været følt som et savn, og aldrig større end nu, at man
med gode navn skal maa vente uger og maaneder for at faa et laan paa
grund af forældede bestemmelser. Dette bør forandres og det snart.
Kursendring
Med bakgrunn i det som nettopp er fortalt, må vi nesten gå ut fra at en
smule nytenkning var på sin plass innenfor bankens fire vegger. I samråd med
kasserer Braarud tok herrene M. Rygh, Johan Getz, N. Garness, B. Rostad

----
79 Vsb
----
og P.M. Landfald, som da satt i styret, en rekke initiativ for å imøtekomme
noen av ønskene.
Signaler om at noe er på gang får vi i avisa allerede den 16. januar i form
av en annonse:
Fra
VÆRDALENS SPAREBANK
Vexelobligationslaan saavel 6 maaneder som paa kortere Tid, kan er-
holdes ogsaa udenom de ordinære Direktionsmøder ved Henvendelse
til Banken.
Direktionen
I april samme år var det tid for å diskutere diskontering av veksler, og i
den anledning holdt man et spesielt styremøte. Man ble enige om å bekjent
gjøre at veksler kan diskonteres hver onsdag og lørdag fra kl. 2 til 4 (e.m.)
på følgende betingelser:
Renten fastsattes til 5 - fem Prosent + 1/3% Provision.
Maksimumsbeløb for Udlaan blev bestemt til kr. 1.000,- et tusen
Kroner, undtagen ved samlet Direktionsmøde, der kan laanes ud et
større Beløb.
Det synes ikke som om banken ble nedrent av kunder scm var interessert
i veksler, men fra mai 1905 kom ordningen i gang. Minimumsbeløpet for
denne type utlån ble satt til kr. 40,-, noe som senere i året ble redusert til
kr. 20,-. Beløpene kan synes utrolige små, men sett i sammenheng med vare
priser og lønninger blir det hele mer forståelig. Vekselporteføljen er ikke spe
sifisert i regnskapet før i 1909, og utgjorde da kr. 86.000,- eller 8,6% av
bankens utlån. I 1914 var prosenten 8,8.
Å handle på kreditt er som kjent ingen god løsning verken for kjøpmannen
eller kunden, men det forhindrer jo ikke at det ble gjort.
For folk på sørsida av elva var Veimo et aktuelt handelssted. Vareutvalget
var ganske allsidig, og her kunne man få kjøpe både manufaktur, kolonial,
kraftfor, sild og fisk, lær og skotøy, ja, til og med glass og porselen var å
finne i hyllene.
En av kundene hos R.M. Veimo var Sef. Guddingsmo. Vi har bladd litt
i hans etterlatte regninger, og noterer at prisen på 1 kg kaffe i 1905 var kr.
1,20, 1 kg flesk kostet kr. 1,00 og for kr. 2,50 kunne man få 1/4 td. sild, mens
torsken gikk for 25 øre (!) kiloen. Oppgjør i form av kontanter var ikke alltid
så enkelt å skaffe, men etter som Sefanias hadde hest, tok han på seg leiekjø
ring for Veimo.
På den måten kunne han med arbeid få ned noe av sin varegjeld. For å kjø
re 4 skr. mel til Nybygget i Sul fikk han kr. 6,-, og en tur til Melen ble betalt
med kr. 10,-.

----
80 Vsb
----
Disse bildene fra omkring århundreskiftet er trolig de eldste som finnes av Øra sent
rum. Begge bildene er fra Nordgata. Det øverste er tatt mot øst med Landfaldgården
(Hedman TV/Radio idag) lengst til høyre, videre Tømmeråsgarden (senere Richard
Kristiansen), nå er gården revet. Så følger Kilstua og Dahlgården. Begge ble kjøpt
av Verdal Samvirkelag, revet og flyttet til Nordåkeren. På venstre side av gata skimter
vi Austadgården.
Det nederste bildet er tatt mot vest og fra høyre ser vi Suulgården, Følstadgården,
Elstadgården og på tvers nederst skimter vi Ryghgården. Gården på venstre side er
Byegården, senere Indahl. Damen til høyre er Lovise Rygh og mannen er trolig Bernt
Moe.

----
81 Vsb
----
Til en viss tid kunne kjøpmannen gi henstand med betalinga for mellom
laget. Men når han ble i knipe, var det altså nå en mulighet for å diskontere
en veksel hos kasserer Braarud. Vekslene, eller de såkalte «langpapir» som
omtales med en viss frykt, var nok en kostbar oppgjørsmåte for kundene.
Mot slutten av 1905 kan protokollen fortelle om et nytt initiativ som tyder
på at man mer bevisst går inn for en bedre plassering av bankens midler for
dermed å oppnå en større rentefortjeneste. Vi siterer:
Besluttedes at forandre Indskuden i Trondhjems Bankerne saaledes at
vi kan faa ca. kr. 30.000,- paa 6 mndrs. Opsigelse.
Like etter århundreskiftet ble det reist flere skolebygg i Verdal. Nord-Leksdalen
(Nordly) skole som ble bygd i 1908, var en av dem. Prisen for hus og 20 mål jord
var kr. 8.200,-.
En spennende sommer
Blant de mange årstall som vi både lærer og hører om i historiesammen
heng, er det enkelte som merker seg ut og liksom trer ekstra klart fram i min
net. Et slikt årstall er 1905. Hva det betydde for landet som helhet, skal vi
ikke komme særlig inn på her, men kanskje bør vi stanse litt ved hvordan
verdalingene i sin alminnelighet opplevde dette året.
I lokalbladet for 10. april kan vi lese et lite innlegg fra ni aktverdige borgere
med lensmannen i spissen. Innlegget er i seg sjøl et lite tidsbilde som neppe
trenger særlig kommentar:

----
82 Vsb
----
FORÆLDRE!
Undertegnde tør herved paa det mest indtrængende anmode Forældre
og Foresatte om ikke at lade sine Børn drive om paa Gader, Veie og
Bazarer uden forsvarlig Følge og Tilsyn.
- Nærmere at paavise det moralsk fordærvelige i en saadan Driven om
kring til sent paa Kveld anser vi for overflødig ligeoverfor rettænkende
mennesker.
H.H. Wessel Lensmand O. Moe J.A. Lerstad Chr. Fuglaas
J. Dahl C. Braarud Gustav Olsen L. Reitan J. Skavhoug
Avisa vet også å fortelle at vinteren 1905 muligens var «den største sne
vinter i den sidste mandsalder». Det var store mengder snø i Vera, skogsar
beidet ble hemmet og samferdselen med den øvrige del av bygda var brutt.
Om feiringen av nasjonaldagen heter det:
17. mai blev iaar feiret paa en mere alvorlig og høitidelig maade end
vanlig.
Den store nyheten om unionsoppløsningen 7. juni, etterfulgt av regjerin
gens beslutning om det rene norske flagg, ble sjølsagt kommentert og feiret
også her i bygda.
Alle militære avdelinger på Rinnleiret var frammøtt til parade, og det nye
flagget ble heist under en salutt av 21 skudd.
«Efterpaa saaes flagning over den ganske bygd saalangt øyet kunde naa»,
skriver Innherreds Folkeblad.
Dette huset (bygd 1901) representerer lange håndverkstradisjoner. Vi er hos baker
Thomsen (idag Innherredsbakeriet).

----
83 Vsb
----
Da jernbanen ble midlertidig åpnet til Verdal 1. november 1904, ble det sagt at det
var det største som hadde skjedd i bygda til da. Den offisielle åpning for strekningen
Levanger-Sunnan var 14. november 1905.
Verdalsboka — 6

----
84 Vsb
----
Fra 1905 ble det anledning til åfå diskontert veksler i Verdal Sparebank, delvis med
bakgrunn i en noe kritisk avisartikkel.
Vexelobligation.
-o®r-
Kr. ylo
O, sex Maaneder fra Dato betaler Undertegnede mod denne sin Vexelobligation til
Værdalens Sparebank eller Ordre den Summa Jr<J
Kroner. Valuta modtaget. Renter pCt. ere forud erlagte. For skadesløs tilbagebe
taling indgaa

solidarisk som Selvskyldnerkautionister. Hvis denne Obligation ikke til Forfaldsdag indfries
eller fornyes, befuldmægtiger jeg herved f-sV 7 *-* 1 -'-*-*^*^—

til for mig inden Værdalens Forligelseskomfnission at afslutte Forlig med Forpligtelser for
mig til under Exekutions Tvang inden 6 Uger fra Forligets Dato at betale ovennævnte Gjæld
med 6 pCt. Renter fra Forfaldsdag, samt Kr. 1.50 i Forligsoinkostninger.
Til Vitterlighed :
Som Selvskyldnerkautionister med Forpligtelser og med
Vedtagelse af Fuldmagt til at indgaa Forlig som oven anført
Vekselobligasjon fra 1906. Renten var den gang 5%, og de tre kausjonistene måtte
skrive på for hver fornyelse.

----
85 Vsb
----
Sommeren 1905 var nok spesielt spennende i ei grensebygd som Verdal.
Ryktene svirret om mobilisering, snart var det Norge, snart Sverige som
hadde gått til dette drastiske skritt. Militærøvelsene, eller sommersamling
ene, varte ekstra lenge og foregikk både i juni, juli, august og september. I
Skalstugan var det de siste dagene av august stasjonert 1.000 svenske soldater.
Rykteflommen kunne fa følger for så mangt. Avisa Nidaros skrev blant annet:
Redde sjeler
tar pengene sine ut av bankene av frykt for krig. Det er både skjendig
og tåpelig. Tåpelig fordi pengene lettere kan stjeles fra kistebunnen
enn fra bankens hvelv, skjendig fordi pengene kan gjøre fedrelandet
nytte når de står i banken.
Pågangen i bankene etter kontanter var adskillig større lenger sør i landet,
hvor man var nærmere begivenhetenes sentrum. Nikolai Rygg nevner Hal
densdistriktet som et eksempel, der det var mer og mindre run på bankene
hele sommeren. Verdalingene ser ut til å ha tatt det roligere. Likevel merker
vi oss at uttaksbeløpene er større enn de innsatte beløp de fleste av årets må
neder. Økningen på innskudd for året som helhet var bare kr. 15.000,-, mens
den året etter var 3tø ganger så stor.
Som kjent var det to folkeavstemninger i 1905, og da verdalingene gikk til
urnene for annen gang - søndag den 12. november - skal vi merke oss resul
tatet. Avstemningen gjaldt som kjent et ja eller nei til kongedømme. I Verdal
ble det i likhet med seks andre kommuner i Trøndelag flertall for republikk.
356 stemte for republikk og 311 for kongedømme.
Mange vektige innlegg ble avgitt både for og mot, og aldri har vi sett så
store og fete typer brukt i Innherreds Folkeblad som lørdag før avstemnin
gen. Det ene lyder kort og godt: STEM NEI!, mens Verdals populære lens
mann har denne korte appell:
Enhver ærlig Nordman
som ønsker et frit, selvstændigt og selvstyret Norge i Fred, som ikke
vil staa sammen med Norges Fiender, særlig Storsvensken, han møde
frem paa Søndag og stemme
JA
H.H.Wessel
Kjøp og salg av Værdalsbruket
Vi kan nesten ikke forlate denne tidsperioden uten å nevne Verdal kommu
nes kjøp og senere salg av Værdalsbruket. I den fireårsperioden (1908-12),
som Verdal kommune sto som eier av bruket, ble det utkjempet adskillige
dueller, som vi ikke skal komme særlig inn på her.

----
86 Vsb
----
Personstrid, injurieprosesser og rettssaker, som det delvis enda går gjetord
om, satte spor etter seg i bygdemiljøet.
Kommunen hadde problemer med å få til lønnsom drift av bruket, og måtte
flere ganger be om utsettelse med betaling av statslånet på 2,4 millioner, som
ble tatt opp ved kjøpet. På tross av styrets anstrengelser med tanke på indu
strireising lyktes ikke dette, og kommunen måtte gå til salg av bruket. Prisen
ble satt til kr. 4. 055.000,-.
Salget foregikk slett ikke uten «sverdslag», og sogneprest Veel var leder for
den minoritet i herredsstyret som gikk mot salg. Da salget var et faktum,
skrev avisa «Nidaros» til slutt i en kommentar:
Det er ikke til å undre seg over at dersom kommunen setter mere pris
på en øyeblikkelig fortjeneste enn på å beholde et varig og solid grunn-
lag for bygdens økonomi, så kan bruket utvilsomt selges med for
tjeneste.
«Jula, påska og martnan»
Blant de sentrale begivenheter fra nyhetsbildet i disse førkrigsåra var Roald
Amundsens bragd, da han som førstemann nådde Sydpolen (1911). Oscar
Mathisens mange seire på skøytebanen og tragedien da verdens største damp
skip «Titanic» møtte sin skjebne på jomfruturen til USA (1912), gjorde sterke
inntrykk, hver på sin måte.
Men i lokalmiljøet var kan hende Martnan (på Levanger) den store begi
venheten. Da fikk også tjenestefolk seg en fridag. Framkomstmidlet var
gjerne hest og slede, og det kunne bli temmelig kaldt i «skrinna», før man
omsider nådde Levanger. Men frosten var snart glemt etter en runde i han
delsbodene på Torvet, hvor også spåkjerringa hørte med til attraksjonene.
Ei lita historie fra «Nidaros» forteller adskillig om hvilken rolle martnan
spilte i folks bevissthet. En konfirmant skulle fortelle om de store høytider
i kirkeåret, og svaret kom ganske raskt. Det måtte være jula, påska og
martnan.
Ja, martnan var møteplass for mange, og erfaringer kunne utveksles om
både dette og hint. Nye hjelpemidler i landbruket ble stadig mer alminnelig,
og smått om senn fikk de også innpass på de mange små bruk. Hos Sefanias
Guddingsmo kom det separator til gårds i 1912, og prisen på den var kr. 61,-.
Året etter ble det mindre bruk for ljåen, for da ble det anskaffet en en-hesters
Deerings slåmaskin sammen med naboen, Johan Kristensen Melby på
Graven. Slåmaskinen kostet da kr. 192,-.

----
87 Vsb
----
£tø var /angf mellom husa på Garpa omkring 1907. Betegnelsen «Panorama» er
kanskje noe tvilsom.
Vekst på flere områder
For landet som helhet var perioden fra 1884 til 1914 preget av vekst og ny
tenkning på det økonomiske området. Det foregikk en omlegging i tradisjo
nelle næringer, nye økonomiske virksomheter kom i gang, og økningen i pro
duksjon og konsum var stor. Men det er ikke snakk om noen jevn utvikling,
for som vi også har vært inne på, konjunkturene svingte nærmest rytmisk og
delte perioden i markerte avsnitt.
Man fikk etter hvert bygd opp en moderne industri, handelen ble utvidet,
og i et forbedret landbruk ble resultatet en mer intensiv drift. Også i bankve
senet foregikk det en rask utvikling, og kredittforholda ble mer tilfredsstil
lende. Følgende tall viser at innskudd og formue for alle landets banker er
omtrent fordoblet på 13 år:
Antall Innskudd Formue
mill. kr.
mill. kr.
1900 1913
1900 1913 1900 1913
Aksjebanker 76 116 257 592 68 126
Sparebanker 413 519 306 607 37 71
413 519 306 607 37 71
Verdal Sparebank hadde også en lignende utvikling. Innskuddsmassen her
var ved århundreskiftet 803.000 kroner, mens den i 1913 var steget til

----
88 Vsb
----
1.536.000 kroner. Formuen var på samme tid 85.000 kroner og tretten år
senere var den vokst til 173.000.
Ifølge Nikolai Rygg var de økonomiske forhold før 1914 vel fundert og
den økonomiske stilling sunn, men så kom krigsutbruddet og «satte kjepper
i hjulet» for en videre gunstig utvikling.
Stiklestad Kirke omkring 1910.
Sentrum på Øra ble gradvis flyttet lenger mot øst. Dette bildet fra omkring 1910 viser
t. v. Samvirkelagets først forretningsgård. I huset midt på bildet holdt Postkontoret
til i noen år, senere gullsmed Svebak og idag Woxholts bokhandel. Helt til høyre
ligger bankbygningen.

----
89 Vsb
----
Besøk hos bankkassereren omkring 1910-15
Da banken bygde eget hus i 1881, ble det innredet med leilighet for kasse
reren i den vestlige halvdel. Banklokalet og direksjonsværelset lå mot øst.
Hit var det altså Carl Johan Braarud flyttet med sin lille familie i juni 1888,
da han ble ansatt som bankens kasserer.
Han var kommet til Verdal sju år tidligere som lærer for middelskolen,
som det het den gang, og fortsatte som lærer til 1914 i tillegg til sin virksom
het som kasserer i banken. Han var født i Våler og hadde eksamen fra Klæbu
seminar og noen års praksis som lærer bak seg, da han kom til bygda.
Julie Hansdtr. Forbregdsvald fra Gjeilvolden i Volhaugen ble hans kone,
og Braarud gjorde verdaling av seg for godt.
Familien Braarud vokste etter hvert, og da mor Julie i en alder av vel 40
år satte «punktum» med tvillingene - Ella og Trygve i 1903, var det ialt blitt
en barneflokk på ni. Slett ikke uvanlig den gang.
Ella Braarud Wisth gjenga for red. i 1987 noen av sine minner fra opp
veksten i Nordgata. Ved hjelp av disse skal vi avlegge et «besøk» i banken
som vi kan datere til 1910-15.
Inngangen både til banklokalene og «privaten» var den tida på nordsida av
huset, altså inne fra gårdsplassen. Mot Nordgata var det et ganske høyt plan
kegjerde med en stor port, så gårdsplassen var skjermet for innsyn fra gata.
Denne porten ble alltid stengt om natta. Plankegjerdet endte mot veggen av
stallbygningen, som sto med langsida mot «Nyveien» (nå Jernbanegata).
Bilen hadde enda ikke overtatt som framkomstmiddel, og like viktig som det
idag er med parkeringsplass for bilene, var det den gang med stallplass for
hestene. Stallen var bl. a. bygget for at «direktørene» (styret) skulle ha plass
til sine hester ved møtene i banken. Med jevne mellomrom måtte gårds
plassen sopes og pusses. Hestene kunne gjerne legge igjen sitt, og ettersom
gårdsplassen også bruktes til litt aktiviteter - krokket bl. a. - var pussen
høyst nødvendig.
Rostad på Trones var en av dem som brukte «bankstallen». En av hestene
hans var temmelig urolig av seg og trivdes nok dårlig på Øra. Han tok seg
ut fra stallen nærmest gjennom stengte dører og sprang likegodt herreløs
heim til Trones.
Når det gjelder banklokalet, minnes Ella Wisth dette som et litt mørkt,
men ellers trivelig rom. Elektrisk lys ble installert på Øra i 1914, så dette
var før den tid. Det sto to lange bjørkmalte bord der med mange hyller og
skuffer. Det fantes også en bokhylle, og langs et par av veggene sto det noen
lange benker, trolig beregnet på kundene. Om det fantes noe innmuret hvelv
i banken, kan hun ikke huske sikkert. Etter stengetid hendte det at familien
oppholdt seg i banklokalet, særlig på mørke vinterkvelder. Da var det godt

----
90 Vsb
----
og varmt der. Braaruds gyngestol av jern, som også sto i lokalet, er en av
de ting hun husker best. Her satt da familiefaren med sin lange tobakkspipe
og leste Dagbladet, mens tvillingene lekte rundt ham. Av og til kom også
mor Julie inn og satt der med sin stopping eller lapping. Da hendte det nok
at vi gjorde noe som ikke var tillatt. De store protokollene så litt spennende
ut, og som unger flest hadde vi lyst til å tegne. Hvis det skulle finnes blyant
streker eller tegninger i noen av disse, så kan det være et produkt fra denne
tida. (Red. kan bekrefte at det fortsatt finnes noen «mystiske tegninger» i en
kelte av de gamle innskuddsprotokollene).
Sommeren 1904 inne i bankgården. Sittende f. a. Signe Braarud, Julie Braarud med
tvillingene Ella og Trygve på fanget. Bak f. v. Harald, Øivind, Carl Johan, Katrine
og Carl Braarud. Inngangen til banklokalene til venstre og privaten til høyre. Legg
merke til vannposten midt på bildet.

----
91 Vsb
----
Fra bankhagen 1905/06. Helt t.v. skimtes Kirsti Braarud. De andre på bildet er
Trygve, Øivind, Ella og Katrine. I bakgrunnen til høyre ser vi godshuset på
Jernbanen.

----
92 Vsb
----
Braarudfamilien fotografert utenfor mastubygningen i 1905. Sittende foran f. v.:
Kirsti og Katrine, Øivind står mellom dem. 2. rekke f. v. : barnepiken Julie Hallem
med Trygve på armen videre Harald, Signe og Carl. 3. rekke f. v.: Carl Johan Braa
rud og hans kone Julie med Ella (gift Wisth) på armen og Marie Larsen (sydame).
Bakerst står Marie Nesset som var hushjelp.

----
93 Vsb
----
Braarudtvillingene Ella og Trygve trolig 1906.
Direksjonsværelset lå ved sida av og like inntil banklokalet, og hadde to
vinduer mot syd. Møbleringen her var et bokskap og en sofa med svart
skinntrekk. På sofaen lå en fin perlebrodert pute som Braarud hadde fått i
sine ungkarsdager, og på et bjørkmalt bord sto det vannkaraffel og glass. En
stor vaskestol som gjorde inntrykk på oss barna, hørte også med til inventa
ret. På direksjonsmøtene ble det gjerne servert te. Av og til fikk vi barna
sitte på direksjonsværelset etter møtene og se i noen store bøker med bilder
fra hele landet. Da lå det alltid en eim av sigarlukt i rommet.
For å få plass ble både banklokalet og direksjonsværelset benyttet til for
standerskapsmøtene. Serveringen var te eller kaffe med store tekaker som
ble innkjøpt fra baker, i tillegg til formkakene fra fru Braaruds kjøkken.
Leiligheten som var innredet for kassereren, lå altså i den vestlige delen
av bankbygningen. Kjøkkenet hadde bare ett vindu og det var nordvendt, så
rommet var noe mørkt. Her var det stort spisskammer - et kjærkomment
hjelpemiddel for husmora, som etter hvert fikk en stor familie å stelle for.

----
94 Vsb
----
Dagligstua var ganske stor og hadde vindu mot nord og vest, mens finstua
som med sine røde vegger ble kalt «rødstua», var noe mindre. 1 2. etasje var
det to soverom med full takhøyde - ett i hver ende av bygningen. På sidene
var det kott, og tre av disse ble brukt til soverom for barna. For å skaffe
dagslys her var det laget takvindu. Sjøl om det var strengt forbudt, ble vi
av og til fristet til å åpne disse, og da hadde vi en fin oversikt bl. a. til Arbei
derforeningen (Håndverker 'n) på andro sida av gata, hvor som kjent stedets
offentlige fester ble arrangert.
Dette med å bo sentralt i strøket kan ha både positive og negative sider.
Med festlivet fulgte det da som nå endel støy og leven. En lørdagskveld det
ble arrangert fest i Arbeiderforeningen, lå en av mine søstre svært syk i gikt
feber. Da var det at fru Braarud tok loven i egen hånd, gikk over gata, for
klarte situasjonen og sa: «Nå må det bli stilt!» - og stilt ble det.
Som mange andre familier flyttet også familien Braarud over til mastubyg
ningen sommerstid. Her var det lyst og trivelig med et panelt oppholdsrom
ved sida av masturommet.
I hagen som hørte med til bankgården, var det store bærbusker og mulig
heter for å dyrke grønnsaker og poteter. Hagen hadde vi mye glede av, og
vi oppholdt oss ofte der. Far var nok foran sin tid når det gjaldt både dyrking
og bruk av grønnsaker. Det ble dyrket timian og portulakk, foruten de mest
vanlige grønnsaksorter som bl. a. mainepe, reddik, salat og erter. Mor Braa
rud fikk buntet og hengt opp timian til tørk - og i blant fikk folk helt fra
Helgådalen tak i timian hos oss.
Etter dette tidsbildet fra Øra og banken omkring 1910-15 kan vi godt for
stå Ella Wisth sin sluttkommentar:
- Et herlig sted å bo.

----
95 Vsb
----
TIDSROMMET 1914-1940
Banken og bygda under første verdenskrig
Sommeren og året 1914 ble på mange måter et minnerikt år både på godt
og ondt. Livet i lokalsamfunnet gikk imidlertid sin vante gang, folk var helst
opptatt med fredelige sysler. Avisene var den tids nyhetsformidlere, og bragte
nok en og annen sjokkmelding. Men i sin alminnelighet var Europa og den
store verden nokså fjernt for den vanlige verdaling. Kringkasting hørte med
til 1920-åras tekniske nyvinninger her i landet, og fjernsynet var helt ukjent
enda.
Beretningen om bankens liv og virke må i hovedsak hentes fram fra de pro
tokoller som er tilgjengelige. Imidlertid er både kommentarer og vedtak tem
melig ordknappe, og det sier seg sjøl at en må ty til andre hjelpemidler, spe
sielt for å få fram noe om den vanlige «kvarda'n» i lokalmiljøet og om virk
somheter i bygda. Da er - som vi også har vært inne på tidligere - avisene
gode å ty til. Aviser ja, på denne tida var det to av det slaget her i Verdal.
Innherreds Folkeblad var den ene, og så kanskje noe mindre kjent - Værda
lens Blad. «Greit venstreblad» står det som undertittel på førstesida.
Problemer og stridigheter omkring kjøp og salg av A/S Værdalsbruket var
nå såvidt passert. I forbindelse med salget ble det igjen opprettet et Verdals
fond, og fondets midler ble til innskudd i Verdal Sparebank.
Ellers feiret man 100-årsjubiléet for Grunnloven med bl.a. stor utstilling
i Oslo. Det fine været sommeren og høsten 1914, er også blant det positive
som blir husket fra dette året. En liten notis fra Innherreds Folkeblad fra 8.
juli gir oss et tips om årsveksten:
STÆRK VARME
har det nu været i flere dage - optil 30 grader i skyggen. Efter at der
kom regn er enget vokset betydeligt og det vil i almindelighet bli et sto
rartet foraar. Den stærke varme gjør dog at man paa de mere utsatte
steder maa ta fat paa slaataannen. Flere har allerede begyndt.
Arbeidet med å skaffe bygda strøm (Ulvilla) var godt i gang, og på bankens
direksjonsmøte (styremøte) i februar 1914 ble følgende vedtak fattet:
Besluttedes at indlægge elektrisklys i bankens lokaler, samt i kasserer-
ens private rum og i brygstuen.
For oss i dag er det neppe mulig å skjønne hvilken enorm omveltning det
var å få innlagt strøm. Vi tar det hele som en sjølsagt ting. Bankens ledelse

----
96 Vsb
----
VÆRDALENS PRO VI ANTERINGSRAAD.
Disse merker kan kun brukes ved kjøp av mel, brød, sukker, kjød, flesk, smør,
ost, sild, fisk, poteter, skotøi og ved, naar indkjøpet er mindst dobbelt saa stort som
merkernes paalydende.
Virkningen av inflasjonen under 1. verdenskrig ble forsøkt dempet med dyrtidsbidrag.
Etter søknad som ble vurdert av provianteringsrådet fikk man utlevert slike kuponger
pålydende navn.
nølte ikke med sitt vedtak, og angret neppe dette sia. Før vi forlater elektrisi
tetens komme i Verdal, skal vi ta med en liten situasjonsrapport fra IF av 1.
juli:

----
97 Vsb
----
ELETRICITETSVERKET
I Ulvilden holder man for tiden paa med montering av maskinene.
Med stolpereisningen gaar det nu raskt for haanden, idet 3 arbeidslag
stadig er beskjeftiget dermed. Om nogle dage skal man ogsaa begynde
at lægge høispendtledningen. Ogsaa endel transformatorer er ankom-
met saa der er al grund til at tro at lyset kan faa skinne paa mange ste
der til høsten.
Med grundeierne er der truffet mindelig overenskomst ialfald hvad de
fleste angaar. Kun paa et enkelt sted ser det ut til at man nødes til at
ekspropriere. Der stilles nemlig et saa meningsløst forlangende at sty
ret ikke kan gaa med derpaa.
På tross av at «Anbud paa kjøring av endel cement til Vaterholmen» er ut
lyst i avisa denne sommeren, er det lite som ligner på en nær forestående
krigssituasjon. Men bak det hele var det mørke, truende skyer under opp
seiling.
Noen boligbygging av betydning var det neppe verken på Øra eller ellers
i bygda, men muligheter for tomter var det i alle fall. I slutten av juni averte
rer Ole Grande (senere bankens revisor) at han har tomter til salgs. «Pent og
sentralt beliggende», heter det i annonsen. Et par uker senere får potensielle
husbyggere tilbud om nødvendig utstyr til bygging fra Karl Grindberg. Han
har nok merket endel konkurranse utenfra, for han appellerer til folks lokal
patriotisme:
DE SOM SKAL BYGGE BØR I TIDE BESTILLE
Døre, Vinduer og Trapper og indredningsarbeider for øvrig fra mit
verksted. Godt arbeide. Rimelige priser. Støt indenbygds industri.
Telefon Karl Grindberg
Blant de avisoverskriftene som også folk her i bygda merket seg i juni 1914,
var utvilsomt de nå så meget omtalte «skuddene i Sarajevo» og meldingen om
at det østerrikske tronfølgerparet Frantz Ferdinand og hans «gemalinne» var
myrdet. At det skulle få slike katastrofale følger, var det neppe noen som ante
den gang.
Det spente forholdet mellom Østerrike/Ungarn og Serbia preger nyhetsbil
det i avisene lokalt, og 23. juli spør IF:
Er krigen utbrutt?
I samme avisa kan vi også lese om et ultimatum fra Østerrike/Ungarn til
Serbia, et ultimatum som omtales slik i avisa:
Ultimatet har vakt stor forstyrrelse i det europæiske pengemarket og
bevægelsen på Berlins børs antok fredag karakteren af en panik. De
østerrikske og russiske papirer faldt fra 10 - 16%.

----
98 Vsb
----
Vi konstaterer bare at politisk uro straks gir utslag på børsen og i den øko
nomiske situasjon. Lokalavisa fortsetter med sjokkoverskrifter som: «En
verdenskrig? Europa skjælver!» Den forteller videre at stormaktenes «ge
sandter og ambassadører» arbeider hardt for å unngå konflikt, et syn som
bare de mest optimistiske har.
Mandag den 3. august er det mye trist å lese i IF
EUROPA I FLAMMER!
Tyskland erklærer Russland krig!
Sverige mobiliserer hele sin hær og flaate
Norges trafik paa utlandet stoppet
Stortinget er indkalt.
Marinen mobiliserer. Mobiliseringsordre utsendt for Kristiansandske
og Bergenskes brigader. Alt befal og bemanding av kystartilleriet er
indkaldt.
Automobilen gjorde sitt inntog i Verdal under 1. verdenskrig. Her er en av de tidlige
modellene fotografert ved Olavsbrua.
Avisa henstiller til slutt om å glemme partistridigheter og stå samlet i kam
pen for å bevare nøytraliteten.
Fra en optimistisk og trygg førkrigs stemning sto folk plutselig midt oppe
i en situasjon med nærmest panikkartet uhygge. Sjøl om både Norge og våre
naboland Sverige og Danmark erklærte seg nøytrale, fikk vi etter hvert føle

----
99 Vsb
----
på kroppen virkninger av det som skjedde rundt om i Europa. På tross av
endel dystre spådommer om en forestående storkrig, var det ledere fra flere
land som enda på forsommeren 1914 ikke anså situasjonen for særlig bekym
ringsfull. Blant disse var statsminister Gunnar Knudsen, som i februar 1914
på en henstilling om å styrke forsvaret, bl.a. svarte:
For tiden er da forholdet det at den politiske himmel, verdenspolitisk
sett, er sky fri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.
Nok om det - krigen var et sørgelig faktum. Blant ledere på begge sider
i konflikten var det en vanlig oppfatning den første tida, at krigen ikke ville
bli særlig langvarig. Disse spådommene slo dessverre ikke til.
Pågang etter kontanter.
Men tilbake til den lokale arena. Hva slags innvirkning kunne konfliktene
ute i Europa få for folket, bygda og banken her i Verdal?
For å ta det siste først. I direksjonsmøte den 8. august får vi et hint om
at ikke alt er som det skal være. I pkt. 3 på saklista står det å lese:
Referertes amtets skriv av 3. d.m. angaaende finansdepartementets te
legram av samme dato angaaende opsigelser av beløb indestaaende i
banken.
Dette innebar at bankene fra sentralt hold fikk beskjed om å praktisere ved
tatte forskrifter om oppsigelse ved uttak av oppsparte midler. Noe som igjen
førte til nærmest storm på bankene. Pågangen etter penger var nok størst i
de store byene, men over hele landet førte krigssituasjonen til uro. Matvarer
ble hamstret og stemningen var både nervøs og panikkartet.
Vi har sett litt på hvordan verdalingene reagerte på situasjonen. Trøndere
i sin alminnelighet synes å være både rolige og besindige av seg, men det
spørs likevel om ikke rykteflommen og hendingene ute i verden kom til å pre
ge også verdalingene den første uken i august 1914.
På denne tida var banken åpen for innskudd og uttak bare to dager i uken,
nemlig onsdag og lørdag kl. 2 - 5 em. Sammenligner vi antall uttak og inn
skudd den 5. og 8. august med tilsvarende åpningsdager måneden før, ser vi
at det på de to dagene i august ble ekspedert i alt 89 uttak og 10 innskudd,
mens de samme tall for juli var henholdsvis 20 og 23. Altså mer enn fire
dobling av antall uttak, mens innskuddene gikk ned til under det halve i an
tall. Det er neppe riktig å kalle dette «run» på banken, men trolig ble det ar
beidet overtid på disse hektiske dagene. Imidlertid har nok «stormen» lagt seg
ganske fort. Ved årets slutt var det nemlig en økning på innskuddene på om
trent 150.000 kroner i forhold til året før. Konklusjonen må derfor bli at ban
ken tålte påkjenningen bra.
Verdalsboka - 7

----
100 Vsb
----
Pengeflommen under 1. verdenskrig gjenspeiler seg også i regnskapet for Verdal
Sparebank. Innskuddene økte til det tredobb elte fra 1913-1920. Skillemynt var imidler
tid mangelvare, og det ble utstedt en- og tokronere av papir. Populært ble de kalt «bol
sjevikere» og «rødegardister». Ørens Handelsforening/Verdal Samvirkelag tok i bruk
skillemynt av papp.

----
101 Vsb
----
Påbudet fra Finansdepartementet ble praktisert litt forskjellig omkring i
bankene. De nærmeste dagene etter krigsutbruddet ble det satt en grense for
hvor mye hver kunde kunne ta ut. I Verdal Sparebank (som i mange andre
banker) ser den ut til å ha vært kr. 50,-.
Unormale tider.
Forårsaket av den oppståtte situasjon og på anmodning av amtmannen valg
te herredsstyret en komité for å undersøke bygdas beholdning av korn, for
og poteter, og samtidig ble utbetalinga av lån fra Hypotekbanken og Bolig
banken foreløpig stanset. Lokalmiljøet var allerede preget av unormale tider.
Blant de som fikk merke dette var norskamerikanere på besøk i gamlelan
det. På By og Rindsem i Vinne hadde de denne sommeren besøk av Fredrik
Kjeldseth og kone, samt Karl Bye og Knut Knutsen (Rindsem). Tanken var
at de skulle reise fra Norge 10. august, men etter at krigen brøt ut «ved de
ikke med nogen sikkerhed naar de kan drage ut», skriver IF i en liten notis.
Livet må som kjent gå videre - sjøl om det butter litt imot fra tid til annen.
Vi tar igjen fram de gamle protokoller for å se hvordan kasserer Braarud,
assistert av sin datter Anne Katrine og de til enhver tid sittende «directeurer»
håndterte den unormale situasjonen. Muligens er det en følge av usikkerhet
for hva som var på gang, men i møte 12. september er det bevilget svært få
lån, og flere har fatt avslag på sine søknader. Under sak 5 på saklista heter
det:
Paa grund af det stærke Behov for Penge inden Bygden Elektrisitets
værket m.v. nødsages man til at opsige A/S Værdalsbrugets Kassakre-
På samme møte har man anvist regning for installasjon i banken kr. 264,13.
I styrets desembermøte er Bakketun Ungdomsskole nevnt for første gang.
Skolen var da under oppbygging og sto ferdig i 1915. Et skoletilbud som kan
skje fikk særlig stor betydning i mellomkrigstida, da mulighetene for videre
skolegang nærmest var lik null i Verdal kommune.
På samme møte vedtok også styret å slutte seg til «Oprettelsen af Lokal
foreningen for Sparebanker». Banken må ved samme anledning ha hatt mid
ler til overs, idet man vedtok å tegne seg for kr. 30.000,- i det «indenlandske
Statslaan af 1915».
Oppslutningen om møtene i bankens organer har endret seg fra tid til
annen. Av forstanderskapets protokoll framgår at det såkalte «valgmøte» i
1914 som ble holdt 7. desember, ble tillyst på følgende måte:
fra kirkebakkerne samt Innherreds Folkeblad og Værdalens Blad.

----
102 Vsb
----
Hr.
I
"<?
Deres gjæld til Værdalens spare
obligation nr.™ Y\ , for falden *V
stor kr. z..*.,..2 maa ordnes
omkostninger vil undgaaes.
Værdalen den ?_/_& 19$^
v
maa ordnes snarest mulig om
C. Braarud.
a
b —
Deres Accept No. ol' af /~* stor Kr. v » for f alder
til Indfrielse & MAA-Aj O g maa ordnes den Dag hvis Protest vil
undgaaes.
C. Braarud.

----
103 Vsb
----
Forskjellige former for purring av lån. Sjøl med tilsynelatende små lånebeløp, var det
nok ofte problemer for låntakeren å overholde betalingsfristene.
Etter møtet kan vi lese følgende innledning til et referat i IF:
Valg paa forstandere i de uttrædendes sted foregik i møte mandag. De
møteendes antal var denne gang ringe imot hvad det mange ganger un
der stridens hede tidligere har vært, osv.
Med «stridens hede» sikter nok avisa til urolighetene omkring kommunens
engasjement i A/S Værdal sbruket.

----
104 Vsb
----
Som nevnt tidligere var kasserer Braarud også lærer av profesjon. Han slut
tet imidlertid i skolen i 1914, og i den anledning forteller IF den 21. de
sember:
Vakker og velfortjent gave
Bankkasserer Braarud blev igaar ved fruerne Svendsen, Holm-
Pettersen og hr. Bernhard Rostad overrakt som gave kr. 420,- fra for
henværende elever ved middelskolen.
Braarud var da en aldrende mann (73 år) og at han ønsket å trappe ned
virksomheten var bare naturlig. Nå fikk han bedre tid for sitt arbeid i banken,
og der ble det stadig flere arbeidsoppgaver å ta seg av.
Lys i ei mørk tid
Vi har nå lagt 1914 bak oss, og har sett på noe av det som opptok banken
og bygdefolket det første krigsåret. På tross av stadige meldinger og telegram
i lokalavisene om Europakrigen, var det nok en lokal begivenhet som over
gikk alt annet til jul dette året. Øra og en stor del av bygda fikk elektrisk lys
og kraft.
Litt reklame måtte også til den gang, og vi tar med et eksempel på det fra
IF:
Lys over Værdalen
erholdes nu ved at kjøpe vore bekjendte Wotanlamper.
Alt elektrisk utstyr samt vore anerkjendte motorer
kjøpes billigst hos Norsk aktieselskap Siemens-Schuckert
Utstilling: Valbergs gaard, Verdalsøren
De gamle oljelampene hadde gjort sin misjon, men tie ikke satt på loftet
av den grunn. Nei, de ble omgjort slik at de kunne brukes for strøm. Hos
kassereren privat gikk man til anskaffelse av bl. a. en måneskinnslampe, og
i banklokalet var det spesielt en stor lampe som lyste godt opp. Det gjorde
et voldsomt inntrykk da strømmen ble slått på, minnes Ella Wisth, som var
11 år den gangen.
Påkoblinga av det elektriske lyset betydde en ekstra julegave til mange ver
dalinger i ei ellers mørk tid.
IF for mandag den 21. desember hadde denne skildringa av begivenheten:
LYSET ER KOMMET!
Det elektriske lys kom lørdag aften til Verdalsøren og omegn. Det vak-
te stor jubel og folk gikk og gratulerte hinanden og det lot til for et
øieblikk som alle klagemaal var forsvunndet.
I virkeligheten er det elektriske lys en herlighet hvor det kommer ind.
Det stadfester sig overalt fra andre steder, og det samme er sked i de
faa uker man har hat det i Vuku. Den ene efter den anden som tidligere
har vist motstand, søker nu om at faa det saa snart som er gjørligt.

----
105 Vsb
----
Interiør fra en sparebank. Vi ser ialt seks ansatte, så bildet er trolig fra en bybank.
Legg merke til ståpulten i høyre billedkant.
Dyrtidstillegg
For landet som helhet gjorde krigskonjunkturene seg gjeldende fra høsten
1914, kjennetegnet av kraftig prisstigning og økt etterspørsel etter varer og
tjenester. De første åra av verdenskrigen var en god, om enn unormal tid for
økonomi og næringsliv.
Også verdalingene fikk føle prisstigningen på kroppen. Behovet for de så
kalte «dyrtidstillegg» ble etter hvert et berettiget krav, noe som også banken
måtte ta sin del av. Det framgår da også av protokollene at både kassereren
og assistenten fikk bevilget slike tillegg ved flere anledninger i løpet av krigs
åra. Dette og den generelle prisstigning forøvrig, er nok årsaken til at ban
kens omkostninger steg til det tredobbelte i åra 1913/19.
Det ser ut til at pågangen etter lån våren 1915, var noe større enn ellers.
På styremøtene for april, mai og juni ble det til sammen bevilget 78 lån. Vi
kjenner ikke årsaken, ei heller hva låna skulle brukes til. Kanskje var det en
naturlig investering i forbindelse med våronna, kanskje var det en følge av
prisstigningen, eller også en blanding av begge deler.
La oss se litt på noen priser på utstyrsvarer fra høsten 1915. Av en regning
fra den gang framgår det at ei kjøttkvern kostet kr. 5,50, mens kaffekverna

----
106 Vsb
----
gikk for 5,40, en emaljert kasserolle kostet kr. 2,30, mens en av kobber kom
på 6,80. Seng og madrass (dobbel) kunne man få for kr. 50,-. På regninga er
tydelig anført at alt er gamle priser.
Men hva slags lønn hadde folk på denne tida? En lønnet baker på Øra tjente
i underkant av kr. 1.000,- pr. år, mens butikkdama med flere års erfaring
hadde omkring kr. 400,- og kosten. En gjetergutt på bygda måtte imidlertid
være fornøyd med kosten og kanskje ei vindtrøye og ei skilue som betaling
- klingende mynt var bare noe han kunne drømme om. Av dette må vi kunne
slå fast at det var dyrt å sette bo også den gang - trolig ble det heller lite
til overs for å sette i banken.
En kjent skikkelse fra håndverksmiljøet på Øra — bakermester Anton M. Muller foto
grafert i 1917. Damen til venstre er Olga Anderson, og til høyre står hennes mor Anna
Larsson senere gift Indahl.
For jordbruket var det ingen avsetningsvansker og prisene var stort sett
gode. Johannes Minsaas som vi helst forbinder med Verdal Samvirkelag, var
også gårdbruker i sin tid og drev Minsås under 1. verdenkrig. Han forteller
i sin bok, «I samvirkets tjeneste», at bruttoinntekten steg til det mangedobbel
te under krigen. «Selv om utgiftene også steg voldsomt, ga gården år om an
net et pent nettooverskudd — .»

----
107 Vsb
----
Offentlig innkjøp av levnetsmidler
Straks etter krigsutbruddet i 1914 ble Statens provianteringskommisjon
opprettet, som bl. a. skulle sørge for innkjøp av korn og mel slik at man hadde
nok til 5 måneders forbruk. Disse og andre varer ble innkjøpt, lagret og solgt
videre i statlig regi.
I en lov fra juli 1916 ble samtlige landets kommuner pålagt å organisere lo
kale provianteringsråd. Her i Verdal var et slikt råd i arbeid allerede i 1914,
og en gjennomgang av rådets protokoller kan gi oss en rekke tidsbilder.
Provianteringsrådet sørget bl.a. for salg av frøkorn «inden bygden». Kornet
ble mot en viss godtgjørelse lagret på forskjellige gårder, og rådsmedlem
mene på sin side måtte ta kontrollrunder i hver sin krets for å se over korn
lagrene.
Høsten 1915 besluttet provianteringsrådet å kjøpe inn 100 tønner sild -
«hvis varen er god». Noe senere fikk man tak i 30 tønner, hvorav 5 tønner
skulle fordeles direkte til private og 25 til fordeling blant bygdas handels
menn. I forbindelse med denne «sildesaken» ble rådets formann pålagt
følgende:
formanden skal være tilstede og dele ud silden til hver enkelt, som skal
have naar den kommer, samt bestemme utsalgsprisen - osv.
Av referat i et senere møte får vi vite at overskuddet av sildesalget ble kr.
14,43, som gikk inn i kommunens regnskap. Utsalgsprisen har nok vært satt
i høyeste laget, for i et nytt møte i provianteringsrådet ble det fattet følgende
vedtak:
besluttedes at utsalgsprisen paa den indkjøpte sild ikke maa udgjøre
mere end 0,04 øre pr. kg i fortjeneste.
Men til provianteringsrådets innkjøp av varer trengtes det midler, og da var
det rimelig at man tydde til banken. I styrets møte 11. mars 1916 ble det be
sluttet:
Værdalens kommune bevilges en kassakredit optil kr. 10.000,- som for
valtes af provianteringskommissionens formand O. Rostad. Pengene
skal bruges til indkjøb af levnetsmidler og efterhvert penger kommer
ind, blir disse at indbetale i banken.
På samme møte ble det bevilget et annet etter den tids stort lån - nemlig
en kassakreditt på kr. 90.000,- til Værdalens Meieri «for opførelse av nye byg
ninger» som da var under planlegging. En annen lånesøknad ble avslått med
følgende begrunnelse: «- kan f.t. ikke bevilges paa grund av pengemangel.»
Styrets begrunnelse får tale for seg sjøl, men faktum var at banken på dette
tidspunkt hadde lånt ut adskillige midler til bl.a. Verdal kommunes utbygging
av skolene i bygda, og spesielt til reisningen av kraftstasjonen i Ulvilla. Den
pengeflom som det snakkes om under 1. verdenskrig, var enda ikke nådd våre

----
108 Vsb
----
breddegrader. Pengemangel kan neppe være årsak til to andre avslag på
samme møte. Den ene søknaden var på kr. 150,- med tre kausjonister, og den
andre på kr. 350,- med to kausjonister. Begge lånesøkerne fikk samme
beskjed:
indvilges ikke. Maa skaffes en solid kaution ved siden av de opgivne.
Sjøl om pengene hadde helt andre verdier den gang, synes det som om ban
kens ledelse kjørte en forsiktig linje.
Banken får mer plass - 1916
På de 35 år som nå var gått fra Værdalens Sparebank fikk egen bygning
i 1882, var det skjedd mye såvel utenfor som innenfor bankens vegger. Både
forvaltningskapitalen og innskuddsmassen var mer enn femdoblet i perioden,
og det er forståelig at noe måtte gjøres for å få bedre lokaler. I forstanderska
pets møte 10. april 1916, fikk styret fullmakt til å «innhente anbud og foreta
restaurering av bankens bygning».
På samme møte forelå også et tilbud fra redaktør Aas om kjøp eller bytte
av hans nye «stengaard», som var bygd i Nordgata, på samme tomta som DO
MUS MAT ligger i dag. Banken valgte imidlertid å beholde sin gamle tomt.
Vi skal senere komme tilbake til annen virksomhet i denne gården.
Bankens lille 1 1/2-etasjes bygning ble i løpet av sommeren 1916 påbygd
både i høyden og bredden av byggmester Martin Melby og hans mannskap
- etter arkitekt Claus Hj eltes tegninger. Med bratt røstet valmtak og flere ut
bygg på taket (også kalt ark) ble det værelser i tre etasjer, og således etter
den tid et ganske ruvende bygg i gatebildet på Øra. Man fikk ved ombygginga
frigitt hele 1. etasje for bankvirksomhet. Huset står fortsatt det, bare med en
litt annen fasade og med en annen plassering.
Anlegg av kloakk
For å få fram en tilstandsrapport om verdalingenes «gjøren og laden» har
vi igjen gått til avisspaltene. 8. mai 1916 meldes om fint, godt vær, full virk
somhet med våronna og nær forestående «saatid». Videre heter det:
Nogen fbrmangel er det ikke, tvertom. Der er mange som faldbyr hø
og halm.
I avisa senere i mai får Verdal kommune ros for at det ble oppkjøpt så mye
godt korn det første krigsåret. Nesten alle gårdbrukerne måtte kjøpe såkorn,
men man fikk likevel sådd tilstrekkelig i bygda. Men potetene måtte kjøpes
utenfra, noe som foregikk i regi av provianteringsrådet. Disse sørget også for
innkjøp av sild, fisk, farin og raffinade. Prisen ble da noe mindre enn hos
handelsmennene.
Værdalens skilag arrangerte på samme tid en såkalt «kurvfest». Det var en

----
109 Vsb
----
fest som både festkomiteen og publikum hadde ære og glede av, hevder avisa.
Amatørteater var også populært den gang, idet Stiklestad spellag «præsterte
godt spil i SLURVESTEL». Inngangspengene var 50 øre, men damer som
hadde med kurv gikk inn gratis.
Kloakk- og avløpsforholda på Øra var dårlige på denne tida, gårdeierne la
synkekummer straks utenfor sine hus, og gatenes tilstand var heller ikke sær
lig å skryte av. Både Nordgata og Sørgata var nærmest uframkommelige, sær
lig høst og vår, og «sjømannslorten» (søla i gata) var et begrep som særlig
de gående mer og mindre ufrivillig fikk stifte bekjentskap med. Anlegget av
kloakken kom i stand på privat initiativ, og ble finansiert med et bidrag fra
kommunen på kr. 10.000,- i form av et rentefritt banklån, og resten kr.
4-5.000,- ble besørget av private. Av ordfører Veels søknad til banken i sakens
anledning framgår det at kloakkledningen bare omfattet de mest sentrale de
ler av Øra. Vi siterer:
Kloaken lægges fra elven efter almenningen ved Husum til hovedgaten,
derfra op Nordgaten til dr. Swensen (Fritidssenteret) samt fra Husum
- hovedgaten til Berntine Andersen - op Sørgaten under jernbanen til
apotheket.
En viss knapphet på penger må det ha vært enda høsten 1916, da styret igjen
avslo to lån p.g.a. «for lite penger». På et skriv fra ligningsnemnda angående
inntektsstigning som følge av krigskonjunkturen for budsjettåret 1/7 1916 -
30/6 1917, svarte styret ganske kategorisk:
Nogen saadan merindtægt findes ikke her.
Provianteringsrådet fikk etter hvert problemer med plass for varene som
ble innkjøpt, og behovet for å «anskaffe et magasin» meldte seg. Denne saken
fikk sin løsning året etter da«Kornmagasinet» ble bygd. (Identisk med dagens
restaurant med samme navn).
Et nytt begrep - maksimalpriser - ble også en sak som provianteringsrådet
måtte hanskes med. Disse skulle fastsettes for både mat og brensel. Nysilt
melk kostet 24 øre pr. liter og potetene kr. 7,- pr. 100 kg, mens en favn older
ved kostet kr. 20,-.
Mange tråder ut i bygdesamfunnet
Bankens tilknytning til jordbruket i bygda - og omvendt, har det aldri vært
noen grunn til å betvile. Den blir bare bekreftet gang på gang, når man går
gjennom bankens protokoller. Slik også på denne tida. Lag og foreninger
som har sammenheng med jordbruket, dukker til stadighet opp i bøkene.
Bare for å nevne noen - feavlslag, frørenseri, torvstrølag, saglag, hingstsam
lag osv. Ja, også «træskelag» da. Det er tydelig å se at både Hornsbytreska
og andre utgaver av treskeverk etter hvert fant vegen til hver ei lita grend i

----
110 Vsb
----
bygda. Og banken - ja, den fikk flere og flere tråder trukket ut over i bygde
samfunnet.
Ifølge avisene fikk verdalsbøndene seg en støkk i livet for avlinga, da man
allerede i september 1916 fikk et stort snøfall, enda mens både korn og pote
ter sto ute. Snøen forsvant imidlertid igjen, og etter en tørrværsperiode, var
det meste berget omkring midten av oktober.
«Europakrigen» som man til stadighet meldte om i avisene, skapte imidler
tid også problemer for de nøytrale land. Det ble etter hvert vansker med varer
til sivilbefolkningen og produksjonslivet. Man måtte ty til restriksjoner også
her i landet.
Verdal Provianteringsråd hadde fått tak i 100 skr. sam. hvetemel like før
jul, og fattet slikt vedtak:
Ingen skal kjøpe over 20 kg for hver familie.
Automobil til Sandvika og rutebåt på Leksdalsvatnet
Utenfor norskekysten drev tyskerne en såkalt «uinnskrenket übåtkrig», og
uhygge og uvisshet for framtida satte sitt preg på stemningen i Norge under
den vanskelige vinteren 1916/17. Den krigen som man innledningsvis trodde
skulle bli av kort varighet dro dessverre ut i langdrag. På tross av alle proble
mer som etter hvert dukket opp som en følge av de unormale tidene, var det
også gledelige begivenheter på lokalplanet. Vi noterer oss at Verdal Meieri
sto ferdig i mai 1917, og i den anledning skrev IF:
Av de mange meierier som i løpet av nogle aar er reist ved Hell-
Sunnanbanens stationer, er Verdalens meieri det største og vakreste og
sandsynligvis ogsaa det kostbareste.
Etter mange år med meieridrift på flere kanter av bygda, var endelig res
sursene samlet i nedre del av Verdal. Anlegget kostet kr. 200.000,- en pris som
også meierifolk syntes var i drøyeste laget i forhold til melkemengden.
Av andre gledelige begivenheter kan nevnes : Ny automobilrute fra Øra til
Sandvika ble oppstartet denne sommeren, og på Leksdalsvatnet gjorde mo
torbåten «Trygg» sine turer - forhåpentligvis til glede for folket på de kanter
av bygda.
Tildragelsen med den tyske hjelpekrysseren «Berlin» ble slått stort opp i
avisene, og var nok samtaleemnet blant folk i Trøndelag under hele krigen.
16. november 1914 kom båten forbi Agdenes festning uten å bli observert og
inn på Trondheim havn. Båten og besetningen på 450 ble internert i Hommel
vik. Båten var et spennede objekt for den vanlige trønder, og det ble nærmest
valfart for å se på vidunderet.
Flere soldater fra Verdal fikk periodevis oppleve tur til Hommelvik, hvor
de gikk vakt over «Berlin». Vaktholdet var neppe strengt nok, for det rømte

----
111 Vsb
----
tyskere til stadighet. Da båten forlot distriktet våren 1919, var det nemlig bare
70 mann igjen av besetningen.
Flere verdalinger gikk vakt over den tyske hjelpekrysseren «Berlin», som ble internert
og lå i Hommelvik omtrent under hele 1. verdenskrig. Nr. 2 og 3 f.v. i 1. rekke synes
å være tyskere, nr. 4 er Ole S. Saxhaugfra Inderøy og nr. 5 er Søren Bergsmo. John
Baglo står i midten i 2. rekke
Fullstendig rasjonering
Året 1917 ble preget av stadige nye innskrenkninger og forordninger som
grep inn i folks hverdag. Mangelen på varer ble følbar over alt i landet, og
særlig ille ble det etter at USA kom med i krigen fra april. Våren kom sent
dette året, så arealet med åker var mindre enn vanlig. På landsbygda kunne
det enda gå an, men i byene og på tettsteder var det ille - blant arbeiderbe
folkningen var det matmangel.
For å bedre på situasjonen ble det truffet forskjellige tiltak. IF forteller i
mars 1917 at Verdal Formannskap har valgt fire nevnder for å planlegge øk
ning av jordbruksproduksjonen i bygda. Dessuten ble disse pålagt straks å un
dersøke «hvorledes forholdene vil bli i de enkelte heimer om importen

----
112 Vsb
----
stanser, om hvor meget der behøves av såfrø, settepoteter, kunstgjødsel, ma
skiner m.v. til den økede produksjon». På søknad fra kommunen ble det fra
bankens side bevilget kr. 1.000,- til formålet.
Et annet tiltak var det A/S Værdalsbruket som sto for. De eide dyrket jord
både på Trones og på Ørmelen. Brukets arbeidere fikk disponere areal av
dette, slik at de kunne skaffe seg poteter og grønnsaker.
Bankens protokoller bærer forsåvidt også et visst preg av situasjonen. I no
vembermøtet ble Verdal kommune bevilget en kassakreditt til «fuldførelse av
lagerbygningen» - Kornmagasinet, og i samme møte ble provianteringsrådet
bevilget kr. 50.000,- til sin virksomhet.
I provianteringsrådets regi ble det foretatt tellinger både av dette og hint
- alt av matvarer både hos private, i butikkene og i de kommunale korn- og
mellagre måtte registreres. Resultatet var nedslående, i det de fleste fjellbyg
dene i Trøndelag ikke hadde nok matkorn til å berge over vinteren. Proviante
ringsrådet brukte en slags kvotetildeling av hvetemel allerede i 1916, men kvo
tene ble stadig mindre, og i januar 1918 ble det innført fullstendig rasjone
ring. Alle måtte ha sine rasjoneringskort for å få handle - et system som
fungerte svært så rettferdig.
Sukkerrasjonen var ett kilo pr. person pr. måned, av melvarer ble det tildelt
200 gram pr. dag, og man kunne kjøpe to myke brød for hver uke.
Det melet som var i handelen - landsmelet - var av en dårlig kvalitet, og
«heimbaktkaka» hadde som regel ei temmelig «tjukk rårainn». Hos bakeren
fikk man kjøpe landsbrød til en pris på kr. 0,36, og med sirup for kr. 0,42.
I mai kom det imidlertid forbud mot å tilsette sirup, så da ble utvalget enda
dårligere.
Rasjoneringen hadde egentlig to årsaker - matmangel p.g.a. sjøkrigen, og
urettferdig fordeling p.g.a. hamstring og svartebørs. En vukubygg har et lite
«hjertesukk» i avisa, som forteller at det også var noe positivt med rasjone
ringen:
Vi lever i dyrtidens tryk; kort maa man ha paa nesten alt, hvad man
trenger, det vi skal spise, det vi skal drikke og det vi skal klæde os
med. Men det skal sies, at det var en heldig ordning, den rationerin
gen, som nu er traadt i kraft, hvorved den enkelte er avskaaret fra at
samle i lader - osv.
En annen viktig ting som manglet var belysningsolje. Som nevnt tidligere
hadde elektrisiteten gjort sitt inntog i bygda, men på tross av det, var det enda
høsten 1917, 700 familier som hadde behov for belysningsolje. Verdalingene
fikk imidlertid tildelt 250 karbidlamper etter lang ventetid, men det var bare
så altfor lite for å dekke behovet.
Folk opplevde altså på flere måter ei «mørk» og skuffende tid. Skuffet ble
nok også Maren Anna Valberg, som søkte om tilleggsrasjon på 6 kilo sukker

----
113 Vsb
----
og 3 kilo kaffe til sin kafévirksomhet og fikk blankt avslag av provianterings
rådet. Men var det da ingen ting som kunne oppmuntre folk? Hva fantes av
tilbud som kunne være «blott til lyst»? En mulighet var «kinematografen».
Blant repertoaret her i februar var «Terje Vigen, filmskuespil i 4 akter efter
Henrik Ibsens berømte digt. Voksne: 60 øre, barn 30 øre», går det fram av
en annonse i IF.
På samme tid har avisa følgende referat fra en konsertbegi vennet på Øra:
Den unge hardangerviolinist Hilmar Alexandersen holdt lørdag kveld
koncert i Goodtemplarlokalet hersteds. Tiltrods for sin unge alder, kun
13 aar, har han opnaadd forbausende færdighed paa sit instrument og
høstet livlig bifald.
Nærmere presentasjon skulle være unødvendig. Alexandersen var på den
tida Norges yngste hardangerviolinist, og var allerede premiert ved en kapp
leik i Trondheim.
Jobbetid og aksjespekulasjon
Som vi også har nevnt tidligere opplevde man under krigen en sterk pris
stigning - både i de nøytrale og i de krigførende land. En av årsakene her
i landet var den pengepolitikk som ble ført av regjeringen og Norges Bank.
Man fikk en voldsom økning i den sirkulerende seddelmengden, som i åra
1915-20 vokste fra 134 millioner til 492 millioner. Den påfølgende prisstig
ning her i landet var den verste sia det økonomiske kaos omkring 1814.
Ryktene om eventyrlig fortjeneste på aksjer kom sjølsagt også hit til bygda.
Falkbergets figur Bør Børson - Olderdalens store sønn - ble et kjent begrep,
og vi skal slett ikke utelukke at det også ble avlet en og annen «Bør» her i
Verdal. En lånesak fra mars 1918 skulle tyde på det. Fire sindige gårdbrukere
fra øvre Verdal søkte da om kr. 10.000,- til kjøp av skipsaksjer.(l) Sjøl med
to kausjonister som sikkerhet svarte styret enstemmig «Kan f.t. ikke bevil
ges». Flere ting tyder på at de samme gårdbrukerne i ettertid var takknemlige
for styrets negative syn på lånesøknaden.
For landet som helhet ble det tegnet aksjer for omlag 2 milliarder kroner.
Omsetningen foregikk slett ikke alltid i seriøse former, og virksomheten blir
av fagfolk karakterisert som en lite tiltalende side ved samfunnsbildet fra
denne tidsperioden.
Den tidligere omtalte pengeflom under krigstida kom etterhvert til uttrykk
i bankenes regnskaper. I Verdal Sparebank økte innskuddsmassen til det tre
dobbelte fra 1913 til 1920, med prosentvis størst stigning i 1918 og 1919.
Denne økningen la igjen grunnlaget for en stor stigning på utlån. I Verdal ga
dette seg mest utslag på pantelån, som ble omtrent tredoblet på ett år (1921).

----
114 Vsb
----
Overfloden av penger kom imidlertid ikke den vanlige lønnsmottaker til
del. De høye matprisene førte til at mange levde fra hånd til munn. For de
heldige som hadde noen spareskillinger ble disse stadig mindre verdt, p.g.a.
inflasjonen. Folk som håvet inn penger på jobbing og spekulasjon var ikke
så mange i antall, men levde gjerne «høyt på strå» i sterk kontrast til folk som
arbeidet i andre folks brød.
Dette skapte adskillig uro i landets arbeidermiljøer, og den 6. juni 1917 ble
det arrangert en landsomfattende demonstrasjon som fremmet forskjellige
krav til Regjeringen og myndighetene. I likhet med andre tettsteder ble det
også her på Øra holdt en dyrtidsdemonstrasjon med 4-500 deltakere. Arran
gør var «Værdalens arbeiderparti». Styret henstilte på forhånd i avisa til alle
som følte «dyrtidens trykk» om å delta i demonstrasjonen. «Likesom alt ar
beide maa hvile den dag», står det i annonsen.
Folkets Hus, senere Herredshuset slik det opprinnelig ble bygd i 1919.
Toget gikk fra Moparken opp Nordgata til folkeskolen og ned Sørgata med
en avstikker til det nye meieriet, som av et par årsaker var viet togets opp
merksomhet. Iflg. Værdalens Blad var toget adskillig større enn et vanlig 1.
mai-tog på den tida, bl.a. var det mange husmødre med i demonstrasjonen.
Det ble brukt ganske sterke ord av talerne på møtet etterpå. Den lokale re
presentanten, slaktersvenn Storåa, tok særlig for seg skjevhetene i bygda.
Værdalen, sa han, styrtes av storbønder og jobbere, og disse hadde og-
saa magten i herredsstyret.

----
115 Vsb
----
Han kritiserte også storbøndene for å ha bygget det nye meieriet, og stilte
krav om at melkeprisen skulle settes ned med minst 10% og vedprisen med
20%.
«Væk med fordyringsregjeringen», var ett av kravene som ble satt fram på
de mange «faner» som var med i demonstrasjonen.
Arbeidsfolk var innstilt på å kjempe for bedre tider, og ordet revolusjon
var ofte i bruk. Det ble utvist en stor politisk aktivitet, noe som blir bekreftet
av Einar Gerhardsen i hans ungdomserindringer:
Det var en voldsom interesse for den russiske revolusjon.
Lokal konkurranse
Som vi tidligere har nevnt hadde Sparebanken i 1916 et tilbud om å kjøpe
«Stengaarden», som til da tilhørte redaktør Aas. Dette ble det ikke noe av,
men det skulle vise seg at det likevel ble banklokale i denne gården. Privat
banken på Levanger, som allerede i 1916 hadde planer om filial på Øra, slo
til og kjøpte gården i 1918.
I januar året etter var filialen en realitet, og Sparebanken hadde fatt en lo
kal konkurrent.
På denne tid var det nødvendig med adskillige endringer lokalt i banken.
Åpningstida var en av disse. Mens man tidligere mest hadde ettermiddags
åpent, ble den fra januar 1919 lagt om til fra 10.00 - 14.00 hver dag, samt
Denne maskinen ble innkjøpt i 1918. Den har to sett tastaturer — små og store bok
staver.
Verdalsboka — 8

----
116 Vsb
----
lørdag ettermiddag fra 16.00 - 17.00. Da Privatbanken åpnet sin filial i slutten
av måneden, satset de på en times lengere åpningstid enn konkurrenten.
Av andre nyheter kan nevnes innkjøp av skrivemaskin - trolig bankens før
ste. Såvidt vi har kunnet fastslå er den identisk med maskinen som er avbildet
i dette kapitlet. Den er fortsatt brukbar og er av typen Smith Premier mod.
10. Det noe spesielle med denne maskinen er at den mangler «skiftlås», og
er derfor utstyrt med dobbelt tastatur - store og små bokstaver. «Maskinalde
ren» var i sin begynnelse også i banken. Lite ante vel den tids funksjonærer
at man 70 år lengre fram i tid, skulle ha maskiner og databehandling som
kan brukes på/til nær sagt hva som helst.
Også på et annet område var dette en tid for endringer, men det var på per
sonalsida. Bankens kasserer helt fra 1888 - C.J. Braarud - døde i august 1918.
Som en siste ære fra bankens side ble hans kiste båret til graven av medlem
mer av styre og forstanderskap. Braaruds datter, Katrine, som var assistent
i banken fra 1911, ble ansatt som midlertidig kasserer, og Kaare Landfald be
satte assistentjobben for en kortere periode.
«Paa rikstelefonen er hele betjeningen syk ...»
I krigens kjølvatn følger så mange slags problemer og tragedier.
I tillegg til alt annet brøt det også ut en verdensomfattende influensaepide-
mi - spanskesyken. Her i distriktet var den hardest vinteren 1918-19, og for
landet som helhet var det den verste epidemi i dette århundre. Mange døds
fall, sorg og fortvilelse i alle bygder, ingen medisin fantes, og legene var nær
mest hjelpeløse. En rapport fra distriktslege Svendsen forteller noe om situa
sjonen:
Man hjelper hverandre på gårdene så godt man kan. Bygdens to leger
og ene apotek har det ualminnelig travelt.
Innherreds Folkeblad skriver den 9. oktober 1918:
Den spanske syke
herjer noksaa slemt hermde fortiden. Det er en hel del folk syke, og
der er ogsaa indtruffet dødsfald som følge av sykdommen. Paa rigstele
fonen er hele betjeningen syk og telefonen har kun delvis været aapen
i de sidste dage. Helseraadet har beordret kinematografen stængt, og
hvis sykdommen yderligere brer seg vil alle offentlige møter bli
forbudt.
Dette var noe av verdalingenes hverdag høsten 1918, men det skulle bli
verre.
En ung lærerskoleelev fra Melby døde av sykdommen i oktober, og da han
skulle begraves var begge de to andre mannfolka på gården så syke at de ikke
kunne være med i hans begravelse, og ingen visste da utfallet på deres syk

----
117 Vsb
----
dom. Avisene i november med alle sine dødsannonser er sørgelig lesestoff.
I ei avis står det tre dødsfall - 18, 20 og 31 år gamle, mens neste avis har seks,
alle fra 11 til 31 år. Det ligger mye tragedie bak disse opplysningene.
Spesielt i de tilfeller der familieforsørgeren falt fra, er det ikke vanskelig
å skjønne at også epidemien skapte store økonomiske problemer for de som
ble igjen.
Men la oss endelig også ta med en positiv historie. Onsdag 16. oktober 1918
ble det feiret bryllup på Fæby. Frøken Ebba Astrup, som allerede da hadde
et navn som «Mor Rostad», ble fru Sofus Eggen. Verdal fikk dermed en ny
innbygger som skulle komme til å sette spor etter seg - og det nettopp på hel
sesektoren. Men det er en annen historie.
Mot fred og nytt tiår
Men verdenskrigen måtte omsider ta slutt, og dermed får også vi en natur
lig avslutning på en noe spesiell periode av bankens historie.
Vi vet at våpenstillstanden kom i november 1918, og den egentlige fred ble
undertegnet i Versailles midtsommers 1919. Men «krigskonjunkturene» sluttet
ikke brått med fredstraktaten i Frankrike, og den ukontrollerte inflasjonen i
Norge kulminerte først i 1920. Både faghistorikere og andre har tatt årene
1919 og 1920 med i krigsperioden, først og fremst p.g.a. de mange likhets
trekk med krigsåra.
Når det gjelder presentasjonen av bankens historie, har også vi funnet det
riktig med den samme inndeling, men det har i tillegg sin årsak i lokale for
hold av organisasjonsmessig art.
De vanskelige tjue- og trettiåra
De to tiår som vi nå skal gjennom - mellomkrigstida, blir av fagfolk kalt
en problem- og konfliktfylt tidsperiode. Svært mange av dagens pensjonister
kan uten å blunke skrive under på det. Som unge har de i bokstavelig forstand
følt problemene på kroppen.
I norsk økonomi var det tre kriser i perioden, 1921, 1926-27 og 1931-34,
mens det for de sosiale og politiske tilstander blir betraktet som én lang krise
periode fram til 1935. Arbeidsløsheten var det store spøkelset, og i 1933 gikk
hver tredje fagorganisert arbeider ledig. Blant ikke-organiserte skal ledighe
ten ha vært enda større, og det verste var at folk kunne bli gående opptil flere
år uten arbeid.
Vi har før vært inne på den voldsomme inflasjonen som preget krigstida.
Nå forsøkte myndighetene å få prisene, pengeverdien og pengevolumet til
bake til det som var i 1914. Men da kom man på kollisjonskurs med fagfore
ningene. Både inflasjonen og den deflasjon som kom etter krigen, var større

----
118 Vsb
----
her i landet enn i flere land som hadde vært med i krigen. Den samme infla
sjonen var også den direkte bakgrunnen for de mange arbeidskonflikter i
1920-åra, samtidig som den virket negativt på folk som kunne ha noe å in
vestere.
Året 1921 kjennetegnes av stor prisnedgang. Fraktene i skipsfarten falt til
det halve mot året før, og likeså i tømmerprisene var det stort fall. Landets
eksportvarer fikk også en lignende nedgang, som igjen fikk ringvirkninger
for eiendomsverdiene f.eks. på sagbruk- og tremassefabrikker. Dermed ble
bankenes sikkerhet også redusert.
Folkeskolen på Øra som ble bygd i 1896. Bygget midt på bildet var skolebygning og
lærerbolig fra 1847. Huset ble solgt og oppsatt som forsamlingshus i Ness i 1922.
Beretningen for 1921 fra Norges Bank forteller litt om situasjonen på et
annet område:
Produsentene og de handlende ble sittende med sine lagre av dyre va-
rer. Ja, produksjonen har endog fortsatt til de gamle priser. Derved ble
forretningsstandens stilling meget vanskelig.
«Å haindel på krita» var et velkjent fenomen blant folk, men sjølsagt ingen
ønskesituasjon verken for kjøpmannen eller den annen part. På et medlems
møte i Verdalens Kjøpmannsforening fant man det nødvendig med følgende
«programerklæring* :
Paa grund av de stramme pengeforholde og som følge derav skjerpede
betalingsvilkaar fra grossisternes side, besluttedes at kreditsalg til for
brukerne nødvendigvis ogsaa maa ophøre.
Fra et kravbrev som en mangeårig landhandler sendte til en av sine kunder,
har vi hentet et annet eksempel på tilstanden:
På grund av stor varebeholdning og sen omsetning er det for tiden van
skelig om penger.
Å satse på boligbygging i disse trengselstider var nok ikke så enkelt, og
noen stor boligbygging er det ikke snakk om. Imidlertid ble det likevel reist

----
119 Vsb
----
enkelte hus på Øra, særlig på Tinden og deler av Prærien. De fleste hus
byggere finner vi da også igjen som låntakere. Kausjonister var vanlig som
sikkerhet, men enkelte har også deponert skadesløsbrev med pant i eiendom
men. I noen tilfeller er sikkerhet en kombinasjon av begge.
Fra Nordgata, mot øst trolig tidlig i 1920 åra.
Noen lyspunkter
Men heller ikke mellomkrigstida hadde bare negative og problemfylte
sider ved seg. Mens flere næringer var kjennetegnet av mer og mindre stag
nasjon, kom nye bransjer til med positiv vekst og utvikling. Bilen og elektri
siteten fikk stadig større utbredelse, noe som igjen skapte nye arbeidsplasser
på bensinstasjoner, bilverksteder o.s.v. Nye «landevinninger» som radio,
elektriske komfyrer og strykejern kom smått om senn også inn i de «tusen
hjem». Det skal likevel tilføyes at enkelte av disse godene ikke ble helt alle
mannseie før etter siste krig. En og annen så seg kanskje råd for å kjøpe
grammofon, og ellers var et kinobesøk en annen mulighet for underholdning.
NRK's sendinger i radio fikk mange nye lyttere fra 1936. Da kom den såkalte
«folkemottaker» på markedet. Den kostet kr.79,- og kunne kjøpes på rimelig
avbetaling.
Også i det lokale næringsliv skjedde det ting av gledelig karakter, ja, fak
tisk noe «knoppskyting». Både A/S Verdal Kassefabrikk og A/S Albertsen &
Dillan har sin opprinnelse i de tidlige tjueåra, og bidrog etter hvert med kjær
komne arbeidsplasser.

----
120 Vsb
----
For å starte en bedrift på denne tida trengtes det både mot og adskillig
«kløkt». Når det gjelder A/S Albertsen og Dillan, startet det hele med tak
steinsproduksjon med bokstavelig talt bare et «tak» over hodet. Fabrikken ble
sakte, men sikkert utbygd, og det i pakt med en av lederne - Thor Albertsens
leveregel:
Bedriften skulle utvides i takt med hvorvidt det var flo eller fjære i
pungen.
Firmaet ble anlagt på ei tomt som besto av sand og grus, og da Statens
Kornforretning anla sin kornsilo i Verdal, fikk A/S Albertsen & Dillan leve
ransen av all grusen dit. Et velkomment oppdrag i ei tid da det var smått med
vareleveranser. Statens Kornforretnings anlegg var av stor betydning for byg
da som helhet og for banken skulle det bli et viktig kundeforhold. Men det
skal vi komme tilbake til.
Hovedbygning og uthus bygd sammen i ett, var lenge vanlig byggeskikk på små bruk.
Bildet er fra 1924 og viser Barlia i Ness. Den kvite bygningen midt på bildet er Ness
skole.
Tanken om et kornmagasin for Innherredsbygdene var framme allerede i
1923. Tiltaket var høyst berettiget både av praktiske og økonomiske årsaker,
men p.g.a. høye byggepriser og de finansielle forhold, ble bygging foreløpig
lagt på is. Fire år senere sto imidlertid kornsiloen ferdig, for senere å være
et karakteristisk trekk og landemerke i den ellers lave bygningsmassen på
Øra.

----
121 Vsb
----
At Verdal ble foretrukket ved stedsvalget hadde bl. a. sin bakgrunn iat Ver
dal Samvirkelag allerede hadde en (etter den tid) moderne bygdemølle på na
botomta, og at det var solid byggegrunn på stedet. Det manglet såvisst ikke
på andre interesserte kommuner.
Det første kornlasset ble tatt inn i oktober 1927, og magasinet ble bygd for
4000 tonn tungt korn med en tørkekapasitet på 3 tonn pr. time. Sjølve maga
sinanlegget kom på vel kr.800.000,- og to funksjonærboliger og kontorbygnin
ger kostet omlag kr. 49.000,-.
Fra Nordgata og Elstadhjørnet mot øst. Nærmest t.v. Elstadgården (tidligere Gustav
Hansen), videre Følstadgården (Erik M. Moe), bakerst skimter vi Suulgården. I huset
på høyre side av gata hadde skredder Stensaas sin forretning (tidligere Maggi Moe
med hattefor retning).
Dramatikk på Øra
Når «den røde hane galer», kan det som kjent få katastrofale følger - sjøl
med våre dagers utstyr. Langt større fare var dette i tjueåra, med alt overvei
ende trehusbebyggelse og et brannutstyr som ikke fungerte når det gjaldt som
mest.
Natten til den 18. januar 1922 ble Øra «hjemsøkt av en ganske voldsom
ildebrann — den største i Verdalsørens historie hvorved 4 gaarde lagdes i aske
og 5 familier blev husvilde», skriver IF. På denne tida hadde Øra et såkalt
borgerbrannvern som var utstyrt med noe så moderne som en motorsprøyte.
Dette hjalp imidlertid lite, for det fantes nemlig ikke slanger nok til å nå fram
med vatnet.

----
122 Vsb
----
Avisa gir ros til «en hel del personers aandsnærværelse, mot og ihærdighet»
i forbindelse med redningsarbeidet. Men her som ofte ellers i slike situasjo
ner, skjedde det også mange underlige ting. Avisa forteller at i en gård slo
en kone, «som kom for at hjælpe til at redde, istykker en vindusrute for at
kaste ut to lommetørklær». Ved samme anledning nevner avisa en annen epi
sode: «At rive ned ovner og kaste ut er ogsaa et arbeide man kan spare sig.
En mand fik alle sine ovner ødelagt paa denne måte.»
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Brannen førte i alle fall til en opp
rusting og omorganisering av brannvesenet på Øra. Og banken på sin side
fikk ved utlån både til myndigheter og private være til nytte både for bygde
samfunnet generelt og for den vanlige borger spesielt.
Dette bildet er tatt fra Verdal Sparebanks balkong omkring 1925, og viser barn og for
eldre som deltok i et barnelosjestevne i Håndverkeren. Bygningen til høyre er brann
stasjonen.
Problemer for bankvesenet
Men hvordan gikk det så med bankene i de krisebetonte tjueåra? Hvordan
greidde vår lokalbank å manøvrere seg videre i så mye «urent farvatn»?
Rundt om i landet fikk både sparebanker og privatbanker etter hvert store
vanskeligheter. Allerede høsten 1920 innstilte to banker i Finnmark sine beta
linger, og det skulle bli verre. Norges Bank forsøkte med en del støtte-tiltak,
men tilsynelatende med mindre effekt enn tiltenkt. I 1923 var situasjonen så
alvorlig at en ny lov ble vedtatt - Administrasjonsloven. Den skulle hindre

----
123 Vsb
----
et banksammenbrudd i landet. Mot søknad til Norges Bank kunne banker i
vanskelighet komme under administrasjon. Det ble satt uttakssperre, og nytt
styre ble utnevnt av Norges Bank og Finansdepartementet.
Men heller ikke administrasjonsloven var medisin god nok. Norge hadde
i 1920 åtte storbanker (med forvaltningskapital over 100 millioner), men i
1926 var det bare tre igjen. Staten tapte 100 millioner av 123 som ble bevilget
til bankstøtte. Sparebankene avskrev 275 millioner og innskyterne mistet ca.
50 millioner. I forretningsbankene var tallene adskillig høyere - innskyterne
tapte her minst 400 millioner.
Bankkrisen nådde også vårt distrikt, og Stenkjær Privatbank var den første
som måtte stanse sine betalinger (1922). Indtrøndelag Handelsbank kom un
der offentlig administrasjon i 1925, og i desember 1927 var krisen et faktum
for den tredje Steinkjerbank, nemlig Stod- og Steinkjer Sparebank. Denne
banken fikk imidlertid i stand en frivillig ordning med sine innskytere om
å avsette 10% av sitt innskudd til et garantifond. Dette ble da redningen for
Stod- og Steinkjer Sparebank.
Før vi tar for oss Verdal Sparebanks stilling i denne problematiske situasjo
nen, skal vi bare kort nevne noen organisasjonsmessige forandringer som var
nødvendige internt i banken.
Vi lar Trones Handelsfag representere de mange nærbutikkene som grodde fram i mel
lomkrigstida. En tegning er grunnlaget for dette prospektkortet fra omkring 1925.
Iflg. bankens plan fra 1895 fungerte den ansatte kasserer også som bokhol
der, regnskapsfører og sekretær i tillegg til at han «alene tilkommer at motta
og utbetale penge paa bankens vegne i de bestemte møter». Dette var nå blitt
for mange oppgaver for en og samme person. Fra 1919 ble det derfor opp

----
124 Vsb
----
rettet egen bokholderstilling, og Kaare Landfald ble ansatt i jobben. Da fun
gerende kasserer, Katrine Braarud sa opp sin stilling i 1920, fant styret og
kontrollkomiteen i et fellesmøte at tida var inne for å ansette banksjef.
Stillingen ble avertert for tiltredelse 1. september 1920, og det kom inn 28
søknader. Blant søkerne var Carl Braarud, sønn av bankens tidligere kasse
rer. Han var da 28 år gammel, og hadde etter avsluttet skolegang bl.a. 8 års
praksis fra bank. Braarud ble ansatt som banksjef med en lønn på kr. 8.000,
den 15. juni 1920 - en stilling som for ham nærmest ble en livsoppgave, og
som han kom til ha i mer enn 40 år. Bokstavelig talt må det kunne sies at
han fulgte i sin fars fotspor.
Som vi har hørt innledningsvis i dette avsnittet fikk stadig flere banker pro
blemer, og vanskelighetene gikk sjølsagt heller ikke forbi Verdal. Samtlige
privatbanker i fylket måtte innstille, deriblant Privatbanken på Levanger og
dens filial i Verdal, den siste i 1925.
Sparebankene fikk også etter hvert problemer og flere måtte søke akkord.
Kommuner i store økonomiske vansker og deres kundeforhold i sparebank
ene, var ofte årsaken.
Det var således en «tøff» start for den nye banksjefen. Under de rådende
forhold er det lett å forstå at både han og styret måtte bruke en heller forsiktig
linje. Noe som synes å ha preget banken gjennom hele Braaruds periode. Av
enkelte kanskje oppfattet som unødvendig i mange situasjoner, men som igjen
har sin forklaring i erfaringer fra mellomkrigstida.
Tap p.g.a. andre bankers vansker kan vi registrere allerede i 1920 (vel
12.000 kroner). Styrets protokoll har flere eksempler på privatkundenes si
tuasjon:
- Besluttedes at utslette som uerholdelig - osv. (1922)
- Besluttedes at rekvirere auktion afholdt i henhold til foretagen exeku
tion hos - osv. (1923)
Innskuddene derimot fortsatte å stige fram til 1924 da de var på 5,32 mill.
Den samme tendensen for innskudd hadde man også i andre sparebanker -
bl.a. både for Levanger og Steinkjer. Noe av forklaringa på dette skal være
at privatbankene ikke hadde den samme tillit hos publikum, noe som igjen
førte til en viss flytting av kapital til sparebankene.
Banken jubilerer
Fra 1925 er imidlertid innskuddene igjen på tur nedover, og tap var et årlig
fenomen i tjueåra. Auksjoner forlangtes, akkordforslag ble tilbudt, og slett
ikke alt dette slo positivt ut for banken. På de tre årene 1923-25 måtte banken
avskrive som tap vel kr. 134.000,- men likevel ble det lagt til bankens formue
kr. 33.000,- også på disse åra. Ved bankens 75-års jubileum i 1929 var for

----
125 Vsb
----
muen (grunnfondet) kommet på kr. 470.665,07, og utgjorde 10,5% av forplik
telsene.
Apropos 75-års jubileet. På tross av trange tider ønsket man å markere
denne milepel, og det ble gjort med følgende tiltak: - Banksjefen - Carl Braa
rud - forfattet en beretning om bankens virksomhet fra starten. Beretningen
inneholder både bilder og biografier, og er fremdeles til stor hjelp når man
skal gjøre forsøk på å gjenfortelle bankens historie.
Et gledelig tiltak for bygdefolk i pengeknipe framgår av følgende vedtak:
Besluttedes i anledning 75 årsdagen å bevilge kr. 2.000,- til bidrag av
innkjøp av såkorn innen bygden.
Den festlige del av jubileet ble arrangert i Arbeiderforeningen med middag
for ca. 80 personer og med taler, sanger og hilsningstelegrammer, kort sagt
- stor festivitas.
Innherreds Folkeblad hadde en lang reportasje i anledning jubileet, og
skriver bl. a.:
Bankens stilling i dag er i det store og hele en komplimang til dens
forskjellige ledende menn.
Blant de mange telegrammer banken mottok var også et fra Olav Braarud
(sønn av kasserer C. Braarud). Det slutter slik:
Måtte den trives,
og med skjønnsomhet drives
i fremtid, som nu, og i årene før-
Det skulle vise seg at nettopp «skjønnsomhet» ble det god bruk for i det
nye tiår som banken nå gikk inn i.
Jordbrukskrisen
Nye maskiner og nye driftsmetoder ga muligheter for økning og rasjonali
sering av produksjonen innen jordbruket. Men også jordbruket var utsatt for
kriser i mellomkrigstida, så sjøl om mulighetene var der, ble det vansker med
å utnytte dem.
Jordbruksbefolkningen utgjorde i perioden omlag 300.000 voksne mennes
ker. Imidlertid ble det p.g.a. nyere teknikk mulig å klare seg med færre tjen
estefolk. Utvandringa til USA, som tidligere for mange fortonte seg som den
store muligheten, ble begrenset ved flere lover i tjueåra. Arbeidsledigheten
gjorde innenlandsk flytting lite attraktivt. Bygdene fikk befolkningsover
skudd. De mange uorganiserte landarbeiderne måtte konkurrere om få ar
beidsplasser, og lønningene ble presset nedover.
Nybrott og bureising var ett av tiltakene ut av uføret. Man fikk en ordning
med statsstøtte, og den største virksomheten var fra 1925 til 1940. Her i bygda
kan vi nevne gjenvinning og dyrking i Raset og bureisingsfeltet Tømmeråsen
i Leksdalen bl. a.

----
126 Vsb
----
Fra Inndalen i mellomkrigstida. Vegstandarden er nok så som så, legg merke til de
dype hjulspora.
Imidlertid var tida preget av overproduksjon, avsetningsvansker og dårlige
priser. Inntektene av jordbruket sank, og likeså eiendomsprisene. Ekstra ille
ble det nå for de som satt med store lån fra krigstida eller like før 1920. Beta
lingsevnen ble heller skral, og gjeldsmegling for å oppnå en akkordordning
ble halmstrået som mange måtte klamre seg til.
En undersøkelse med bakgrunn i skatteligningen for året 1932-33 (Statis
tisk sentralbyrå) viser at her i fylket var gårdbrukernes gjeldsprosent i snitt
over 40. Samme undersøkelse viser også at for landet som helhet var det
7.000 gårdbrukere som hadde en gjeldsprosent på over 100. Gjelda var altså
større enn hele eiendomsverdien - de var insolvente, som det heter.
Tvangsauksjon var for alle et skremmende ord, som nok spøkte i bakhodet
til både den ene og den andre i jordbrukssammenheng. På 15 år (1921-1935)
ble til sammen ca. 50.000 bruk solgt på tvangsauksjon her i landet. Bak disse
talla skjuler det seg mang en menneskelig tragedie, og boikott av tvangsauk
sjonene ble ganske alminnelig. Med tanke på småbrukerne søkte man innen
hele arbeiderbevegelsen å skape holdninger slik at ingen møtte på de tillyste
auksjoner, og blant større bønder var det også motvilje mot slike kjøp.
Resultatet av auksjonene kunne derfor i mange tilfeller bli at kommunen
eller banken ble sittende igjen med pantet. I neste omgang var det da ganske

----
127 Vsb
----
naturlig at den gamle eier eller en av hans familie fikk gjøre gjenkjøp, men
da med noe rimeligere gjeld.
På tross av dette ble likevel omkring 1.300 bruk solgt til fremmede eiere
i 1933 og 1934.
Vi nevnte dette med gjeldsmegling for jordbruket som kom i 1934.
I styrets protokoll for 1934 og 1935 går saker med gjeldsmeglingsmannens
forslag til gjeldsoppgjør som en vond føljetong fra side til side. Noen ble
godtatt av banken, mens andre måtte vurderes på nytt. I alle fall medførte
ordningen også tap for banken, men dog ikke verre enn at de ble avskrevet
i hvert års regnskap.
Folks følelser i denne situasjonen kan ikke direkte leses ut av noen bok,
men mellom linjene i både bankprotokoll, aviser og ikke minst herredsstyrets
forhandlingsprotokoll, kan man ane at bygdefolk flest nok hadde problemer
med nattesøvnen mang en gang. Særlig da i frykt for å miste både heimen
og næringsgrunnlaget.
Ny næring i skuddet
«Revefeberen» nådde også våre bredde
grader, og på bildet ser vi John Skav
dal som sammen med naboer drev
Nybo revavlsgård i Leirådalen. 1 1928
fantes det nær 30.000 sølvrev i Norge,
mens tallet var steget til nesten en halv
million i 1939.
Omkring midten av tjueåra fattet
bønder og kanskje særlig småbrukere,
interesse for en attåtnæring som skulle
vise seg å få stor betydning. Det var
pelsdyravl av sølvrev, og senere plati
na og mink.
En kan nesten fristes til å si at «reve
feberen» gikk som en farsott over lan
det. Fra 1929 med 2.500 revegarder
steg tallet til 17.000 i 1936, og tre år se
nere fantes det 21.000 revegarder i
Norge.
Verdalingene ble også smittet av fe
beren, og så vidt en kjenner til fantes
det i perioder av mellomkrigsåra et
femtentalls slike «farmer» her i bygda.
Innkjøp av avlsdyr var kostbart, og et
revepar kostet like mye som et små
bruk - 5-6.000 kroner i slutten av tjue
åra. Naboer slo seg som regel sammen
om oppgaven, og sparebankene finan
sierte mye av virksomheten. Flere av
revegardene i Verdal var såpass store
at man hadde ansatt fast røkter.

----
128 Vsb
----
v
Det var utrolig mye folk på Stiklestad Olavsdagen 1930. Tallet blir anslått til nærmere 40.000.

----
129
----

----
130 Vsb
----
Sommeren som huskes av mange
Sommeren 1930 og jubileumsfeiringen på Stiklestad måtte fortone seg som
et velkomment innslag for bygdefolket midt oppe i alle krisene som vi har
gjort forsøk på å skildre. De mange forskjellige arrangementene, med konge
besøk og tilreisende i hopetall, måtte virke som et friskt pust utenfra. Kan
skje glemte verdalingene den grå hverdagen, og fikk med seg opplevelser
som var til å «leve» på. Det går enda frasagn om alle menneskene, det fine
været, og så alle bilene da - mellom 3 og 4.000 står det i en kilde.
Klimaks på feiringen var naturlig nok Olsok-dagen. «Til friluftsgudstjene
sten ved Olavsstøtta var det samlet 40.000 mennesker», skriver Nidaros, og
fortsetter:
Folkemengden sto tett i tett fra støtten, ned liene og bortover jordene
så hele området frem til Vukuveien var et bølgende folkehav.
«Stiklestad 1930 blev et av de skjønneste blad i norsk kirkehistorie», skri
ver Oluf Kolsrud i sin skildring av Olavsjubiléet 1930.
Men før dette var det nedlagt et kjempearbeid både av kommunen og byg
das befolkning med forberedelser og fram for alt restaurering av kirken, som
før 1930 var i en dårlig forfatning.
Til alt dette trengtes imidlertid penger. Økonomien ble ordnet ved bidrag
fra Kirkedepartementet, Det norske pengelotteri, og flere innsamlingsaksjo
nen Særlig bygdas kvinner får honnør for sin aktive innsats ved denne anled
ning. Banken på sin side deltok med bidrag, lån og garanti.
Som eksempel på de gunstige værforhold denne sommeren, kan nevnes at
på Rosvold sto havren kvit allerede olsokdagen.
Matlapper og nødsarbeid
Hverdagen for den alminnelige mann i trettiåra var neppe noen dans på ro
ser. Av historikere er denne perioden kalt «depresjonens tiår» og det sikkert
med rette.
Årsaken til depresjonen kan være så mangt. Mangel på arbeid er en av
dem. Fra arbeidsløshet til forsorgen var ikke vegen lang, ettersom loven om
arbeidsløshetstrygd ikke kom før i 1938. De hardeste kriseåra var 1932-33.
For Verdals vedkommende melder avisa om 400 arbeidsledige først i februar
1932. For å avhjelpe ledigheten ble det satt i gang såkalt nødsarbeid, bl. a.
med ekstratiltak både på Jemtlandsvegen og Helgådalsvegen. Til dette fikk
kommunen noe statsstøtte.
Systemet med matlapper i stedet for penger fra forsorgen var et mildt sagt
lite populært tiltak fra kommunens side. Fra De arbeidsløses forening i Ver
dal ble det sendt protest til kommunen med krav om at fattigstyret måtte
endre sin beslutning om denne form for «hjelp». Motviljen mot matlappene

----
131 Vsb
----
skyldtes først og fremst at voksne mennesker dermed ble dirigert til å handle
omtrent bare de av myndighetene forutbestemte varer.
Fra Edvard Bulls skildring i Norges historie om akkurat dette, siterer vi
en verdaling som hadde litt befatning med fattigvesenet, men som sjøl slapp
matlappene:
Jeg er glad jeg ikke har det systemet på samvittigheta, at jeg ikke var
den mannen som satte i gang det.
Det var imidlertid romslige tomter på Øra den gang, og enkelte hadde nær
mest et «boligbruk». De som var så heldige å disponere litt jord, kunne klare
seg noe bedre, sjøl uten lønnsarbeid.
- Tre mål jord på Verdalsøra kunne gi potet og bygg og grunnlag for å fore
opp en gris, og selv om det var svart for fisk ute i Trondheimsfjorden, var
det flyndre i elveoset, forteller Edvard Bull videre.
For oss som er vant med dagens overflod, er det vanskelig å forstå fullt
ut hva slags forhold folk levde under. En verdaling (f. 1914) forteller:
Vi som vokste opp på denne tida var ikke høyt vant, vi visste ikke av
noe annet, og levde oss inn i tida.
La oss ta med et par historier som forteller adskillig om forholda:
På et småbruk i nedre del av bygda var det en stor ungeflokk, og den eneste
grisen, som skulle bli julemat, hadde de egentlig god bruk for til eget hus
hold. Men for å få penger til «Hypotekrenta» så man seg nødt til å selge både
ribba og kotelettene.
Deler av Øra sentrum omkring 1930. Til venstre over meieritaket ser vi den gamle sko
lebygningen, lengst til venstre lærerboligen og Folkets Hus.
Verdalsboka — 9

----
132 Vsb
----
Det var ikke mange husa på Tinden omkring 1930. Bildet er tatt fra Kornsiloen mot
Jernbanebrua.
På en av folkeskolene i Verdal forsømte en av guttene skolen, og da han
kom tilbake ville læreren vite grunnen til at han hadde vært borte. Mora til
gutten var enke, og hun maktet ikke i denne vanskelige tida å skaffe midler
til alt. Mangel på skotøy var guttens problem. Da læreren fikk vite det, sa
han:
Men du hi da vel suslabba?
Jo da, sa gutten, men dæm skuill da broren min bruk.
I herredsstyrets protokoll er det heller ikke vanskelig å finne eksempler på
hvor prekær den økonomiske situasjonen var for mange av bygdefolket.
I 1932 ble det gitt fattigunderstøttelse til 391 hovedpersoner i Verdal. Året
etter kom det inn 80-90 søknader til kommunen om hjelp til å betale renteter
minen, i tillegg til de mange som søkte om å få skatten nedsatt eller ettergitt.
Blant de mange henvendelser til kommunen finner vi nærmest en «bønn»
fra en krets i den øvre del av bygda, hvor man ber om at det blir satt i gang
arbeide «for å lindre nøden i kredsen». I et enstemmig vedtak henstilte så
herredsstyret til lensmannen å bruke kr. 3.000,- av bensinavgiften til deler av
Helgådalsvegen og resten på Leksdalsvegen. Virkningene på kommunens
økonomi uteble da heller ikke, og man så seg nødt til bl. a. å søke Stortinget
om utsettelse med betaling av kommunens egne låneterminer. Dessuten ble
det forhandlet om lønnsnedslag både for vegvoktere og lærere. Det var like
vel kommuner som var verre stillet enn Verdal, men det skal vi komme til
bake til.

----
133 Vsb
----
MEMORANDUM
'i- r a
3Qttita{tn>* Sfyarebank
Kamsmanden i Verdal
Verdalen den 23- Oktober 19 }}
Verdal
Den 17. mars d. a. oversendte vi 2 vekselobligaajoner med
anmodning om utleggsforretning hoa 4PMHMW og tbr vi anmoie om at denne
blir fremmet snarest mulig.

id ho lagt ela e _
■r^-j ■J' /V-fJ^&is-Z' /■*•
Betalingsevnen var nok ikke alltid like god, og da ble det gjerne aktuelt med utleggs
forretning.
«Ledighet er rota til alt ondt», heter det i et ordtak, og vi trenger neppe
betvile de arbeidslediges ønske om å få seg en jobb. Da Verdal Samvirkelag
søkte etter sjåfør i februar 1932 var det 52 søkere. En måned senere var det
en læreguttplass i bakeriet ledig, og da var det 59 søkere.
Men hva har nå alt dette med bankhistorie å gjøre? Ser vi litt på noen tall
fra bankens regnskaper, er det en klar nedgang både i forvaltningskapital og
innskudd i tiårsperioden 1925-35. Depresjonstida blant bygdefolket gjenspei
ler seg også i bankens regnskaper. Folk som hadde noen kroner i banken
måtte tære på dem. Andre som var avhengige av matlapper og nødsarbeid,
fikk sjølsagt ingen penger til overs.
Spredt boligbygging
Noen organisert utbygging av boligfelt fra kommunens side foregikk ikke
før siste verdenskrig. På tross av de dårlige tider ble det likevel reist endel
boliger, særlig da på Prærien og på Tinden.
En av de som fikk opp ny bolig på Prærien var Sigurd Risan. Han kjøpte
1 mål jord av Verdal kommune og ga kr. 600,- for den. Bygginga ble påbegynt
våren 1934, og snekkerne hadde da kr. 5,- pr. dag. I oktober var huset såpass
ferdig at familien kunne flytte inn, men det var umalt inne og bordkledning
ble gjort året etter.

----
134 Vsb
----
Finansieringen ble ordnet med kommunegarantert lån i Småbruk- og Bo
ligbanken på kr. 2.300,-, og taksten på huset ble satt til kr. 4.380,-. Risan ar
beidet på Verdal Meieri med en lønn på kr. 150,- pr. måned. Dårlig betaling
kan vi si, men arbeidet var fast - og det var nok det viktigste. Det ble neppe
noen penger til luksus. Mat måtte man imidlertid ha, og her er noen priser
på endel viktige varer: Hvetemel kr. 0,32 pr. kg, farin kr. 0,67, tabletter kr.
0,77. Kaffen kostet malt kr. 3,15 pr. kg, mens margarin gikk for kr. 1,10.
I tillegg til lån i statsbank måtte de aller fleste av de som bygde seg hus,
ha kausjonslån eller lignende i lokalbanken.
På tross av de dårlige tider ble det likevel reist endel boliger på 1930-tallet. Slik så
det utpå Prærien i 1937 - spredt villabebyggelse, men med jordbruket som det domine
rende i bildet.
Tap av dimensjoner
Vi nevnte i et tidligere avsnitt kommunens økonomiske problemer. Særlig
små kommuner var ille ute, og da Røra innstilte sine betalinger, skulle det
forårsake tap som kom til å svi adskillig for Verdal Sparebank. Allerede i
februar 1935 forelå det et forslag til gjeldsordning. Styret fant imidlertid ikke
å kunne godta dette, og saken måtte gå rundt flere ganger, før man endelig
i juli 1936 kom til enighet om 8% dividende. Resultatet ble dermed et tap
på kr. 146. 574, 57, som ble avskrevet på grunnfondet.
Allerede fra starten av Verdal Sparebank i 1854 har både privatpersoner og
offentlige myndigheter i tidligere Røra kommune, benyttet vår bank for å få
utført sine banktjenester. Så sjøl om tapet i kriseåra nok svei noe den gang,

----
135 Vsb
----
har det vært både hyggelige og forhåpentligvis for begge parter nyttige forbi
ndelser med grensebygda mot nord - både før og etter 1936.
Optimisme, men hvor lenge?
Den siste femårsperioden av mellomkrigstida kan by på en positiv utvik
ling både når det gjelder banken og bygdesamfunnet i sin alminnelighet.
For landet som helhet ble den økonomiske stilling stadig bedre fram mot
1940. Jordbruksprisene bedret seg, mulighetene og lysten for investering
likeså.
Verdal Samvirkelags nye bygninger for lær- og ullvarefabrikk sto ferdig i
1938 - et tiltak som skaffet både kjærkomne arbeidsplasser og avsetning for
noen av jordbruksproduktene fra bygda. Fabrikkene ble som kjent senere
overtatt av NKL.
Fra helsesektoren kan nevnes at Innherred helseheim (den nå så meget om
talte sykeheimen) ble innviet i 1935 som et viktig hjelpemiddel i bekjempel
sen av tuberkulosen, som forresten da var på tilbakegang. Også på andre felt
er det optimisme å spore. I 1939 ble det utarbeidet planer for modernisering
og nybygg ved folkeskolen på Øra, og noe senere forelå det forslag til ny re
guleringsplan for stedet. «Planen vil gi Verdalsøra et monumentalt preg»,
skrev Nidaros. Men både disse og andre planer fikk jo som kjent små sjanser
til å bli fullført. Først og fremst p.g.a. en tysker ved navn Adolf Hitler.
Å frakte tømmeret til sagbruket vannvegen, var i mange år det mest naturlige. Bildet
er tatt nedenfor Saghullet i Trongdøla i 1939. Fløytinga tok slutt på 1960-tallet.

----
136 Vsb
----
Situasjonen for banken viste også en positiv vekst, idet forvaltningskapita
len steg adskillig fra 1937 av, til den i 1940 var på 5.451.293 kroner. Innskud
dene økte i samme periode fra 3.797.433 kroner til 4.913.254 kroner i 1940.
Driftsoverskuddet lå i gjennomsnitt på ca. 40.000 kroner i perioden. Men vi
bør heller ikke glemme at banken enda slet med avskrivninger på tap som
i snitt pr. år lå på omlag 12.000 kroner.
La oss til slutt ta med et sitat fra boka «Sparing og Sparebankvesen» (artik
kel av Helge W. Nordvik). Som økonom ser han i historisk perspektiv også
positive sider ved mellomkrigstida, som alle krisene til tross også «var en pe
riode med betydelig, om enn ujevn økonomisk vekst».
Mellomkrigstida var på mange vis ei brytningstid. Det lå i luften at noe
måtte skje, og da Nygårdsvold-regj er ingen kom på banen i 1935 med en ny
politisk kurs, ga det håp for mange. Dette med å kreve sin rett ble et begrep
som folk flest fikk øynene opp for. Man ante lyset i enden av den mørke tun
nellen, som man lenge hadde følt seg innestengt i. Gleden over dette ble dess
verre så alt for kortvarig.
SAGT OM PENGER
Dei som har pengar, har problem med dei; dei som ikkje har pengar, har
problem utan.
(Ivar Eskeland)
Pengar er ikkje alt; men det kan ikkje nektast at dei verkar roande på nerve
systemet.
(Ivar Eskeland)

----
137 Vsb
----
TIDSROMMET 1940 - 1953
Krig, fred og gjenreisning
Det traff seg slik at styret i Verdal Sparebank hadde bestemt møte til den
9. april 1940. Møtet ble avholdt, men var sikkert preget av de sjokkerende
meldinger både fra radioen og i Innherreds Folkeblad: Det tyske overfallet
på Norge var et faktum. Utenfor banklokalet i Nordgata samlet det seg utover
dagen større og mindre grupper med mennesker som rådville og i spenning
ventet på nye meldinger.
Saklista på dette styremøtet var heller kort. Kassajournalen for 31. mars
ble ført til protokolls, seks veksler bevilget av banksjefen ble referert, og så
bevilget man to lån. Det var det hele.
Vi tar det som en sjølsagt ting at både landets og bankens situasjon ble dis
kutert, sjøl om protokollen ikke forteller noe om det.
Fraværende på møtet var imidlertid lensmann Jon M. Suul, som hadde
høyst gyldig grunn for sitt fravær. Han var nemlig på dette tidspunkt travelt
opptatt med å få opp mobiliseringsplakatene utover bygda. Uhyggen var til
å ta og føle på.
For den som opplevde krigsutbruddet og aprildagene i 1940 som seks
sjuåring, er det ganske få, men sterke minner som har festet seg i hukommel
sen. Opplevelser som hadde med krigen å gjøre, vil helst fortrenge minner
fra før 1940. Som barn forsto man sjølsagt lite av situasjonen, men foreldre
som gråtende sto tett opp til radioen for å få med seg de skremmende nyhete
ne, var ikke dagligdags og gjorde sterkt inntrykk.
Fly i lav høyde over Øra gjorde oss mer nysgjerrige, enn redde. Men da
vi brått ble vekket sent en kveld, plassert i en kald lastebil og fraktet ut på
bygda, var det en uhyggelig opplevelse, som ikke er så lett å glemme. Det
hjalp ikke om foreldrene var med, og turen gikk til besteforeldrene. Dette var
ikke som det skulle være.
Også banken måtte evakuere
De unormale tider som alltid følger med en krigssituasjon, fikk man føling
med i banken lenge før noen tysk soldat hadde satt sin fot innenfor bygdas
grenser.
Utbetaling av etterskudd til melkeleverandørene medførte adskillig behov
for kontanter, og bankens kasserer reiste personlig til Trondheim for å styrke

----
138 Vsb
----
innHallingsnrdre lil neytralftetsuaht.
Til
iSlJls^U
De beordres å møte på Rinn leiret tirsdag den 9. april 1940
kl. 10 fm.
Ta med: Kniv, skje, gaffel, kam, såpe, barbersaker, håndbok, ver
nepliktsbok, lommetørkl æ, håndklæ m. v.
De som har høve til det må ta med minst 2 sett undertøy
og minst 3 par strømper, skjerf, votter og raggsokker, 1
par sko og 1 par støvler.
De som har med dette vil få godtgjørelse for det.
Merk: Har De forsørgelsesbyrde må De til legitimasjon av denne
ta med skattseddel eller ligningsattest. Er forsørgelses
byrden en annen enn skatteseddelen viser, må De ta
med annen legitimasjon fra lensmann (politi).
Ta med ras joner ingskort.
Riv av kvitteringen, skriv under, legg den i konvolutt til fordelin
gen, merk konvolutten «Militærsak» og fordelingsjefens
adresse og postlegg den uten frimerke.

Adresse ...U..ff^.fy v^rrTr.
Mange unge var innkalt på nøytralitetsvakt i 1940.

----
139 Vsb
----
beholdningen. Imidlertid hadde tyskerne allerede skapt stor forvirring i
Trondheim (dette var 9. april), og kassereren fikk ikke tatt ut penger i noen
av byens banker. Det var ingen annen råd, utbetalinga som skulle ha skjedd
den 10. april måtte utsettes. Noe som igjen skapte problemer for meieriets
leverandører. Etterskuddet på melka skulle brukes til så mangt, bl.a. til beta
ling av kunstgjødsel.
Ettersom Øra fikk mer og mer preg av de militære (foreløpig norske), ble
det også aktuelt med evakuering av banken. I den uklare situasjonen man nå
befant seg i, var det ikke hvem som helst som så seg råd for å ta imot banken
- folk var redde og skeptiske. Men da ordren om å flytte ut kom den 16. april,
hadde banksjef Braarud fått til en avtale med Anton Høknes på Stiklestad.
På Høknes fikk banken disponere ei stue, og det fantes også en bra skrive
pult som var å få låne. Med bare det aller nødvendigste utstyr og i beskjedent
omfang, ble virksomheten holdt igang her, i trange, men likevel brukbare
omgivelser. Banksjefen og kasserer Reitan var visstnok de eneste bak «skran
ken». For kundene var det også trangt, så ved flere besøkende samtidig ble
«køen» ordnet bortover gårdsplassen på Høknes. Det rådet en usikker stem
ning i disse dagene, og det fortelles at det var lite snakk blant folket som ven
tet på tur.
Krigssituasjonen forårsaket en akutt pengemangel, og enkelte institusjoner så seg
nødt til å lage sine egne penger. Verdal Samvirkelags «nødpenger» så slik ut.

----
140 Vsb
----
Beholdningen av rede penger var nok liten og übetydelig på bankens nye
tilholdssted. Som en følge av krigssituasjonen, oppsto det nemlig en akutt
pengemangel. Sparebanken, Verdal Samvirkelag og Verdal kommune så seg
derfor nødt til å lage sine egne sedler - de såkalte «nødpenger». Bankens nød
penger fantes i valørene fem, ti, tyve og femtikronere, og Universitetes mynt
kabinett har fremdeles noen få i sitt eie. På lokalt hold finnes det neppe noen
i dag.
Nå var banken kommet i hus, men slett ikke alle kundene visste hvor den
hadde sitt tilholdssted. For å rette på noe av dette var det vel at Braarud ringte
til Lysthaugen filial med beskjed til melkeleverandørene som kom innom bu
tikken, at melkeoppgjøret kunne hentes på Høknes. Ettersom isen lå lenge
i 1940, hadde Nessbyggene solid «bru» ved Haga på turen til Høknes.
Men for Anton Høknes og familien hans, var det nok ekstra kummerlig
med plass i de ca. tre ukene de holdt banken med lokale, fordi de også huset
andre evakuerte samtidig.
En annen viktig institusjon som også måtte flytte på bygda var Postkonto
ret. Kontoret som den gang hadde sitt tilholdssted på jernbanestasjonen, fore
tok nærmest en gradvis evakuering. Postmester Magnussen holdt først kontor
hos Lyngås på Holmsveet, deretter på Stiklestad (kommunelokalet/gammel
skolen) for så å ende opp hos Ingemar Skavhaug på Lyng. Postmesteren eva
kuerte også sin familie dit, og i noen spennende døgn hadde Magnussen in
gen annen oppbevaringsplass for Postverkets kontanter og verdisaker enn
under senga.
Anna Magnussen Brandhaug som var ekstrahjelp på Postkontoret da krigen
brøt ut, minnes enda uhyggesstemningen på stasjonen i disse dagene, hvor
alle tog kjørte med nedrullede gardiner. Hennes oppgave var å hente posten
på toget hver kveld, og å få den under sikker oppbevaring på kontoret. Situa
sjonen innbød ikke akkurat til noen ekstra heft. Lite ante folk om dagene som
lå foran - heldigvis.
Evakueringen av Øra var nå et faktum, og all virksomhet ble etter hvert
lammet. I strøket ved Moparken og Veita gikk folk fra DR 3 i stilling - over
gangen over Verdalselva skulle holdes og Øra forsvares. Etter noen dager
med mange rykter og stor spenning kom tyskerne 21. april. Utfallet kjenner
vi - vi måtte bare godta at tyskerne etter hvert ble et dominerende innslag
i gatebildet på Øra og senere også i resten av bygda.
Mange nye forordninger
Etter det ufrivillige oppholdet på Høknes kunne bankvirksomheten igjen
den 7. mai starte opp i lokalene i Nordgata. Da viste det seg at banken hadde
sluppet heldig fra «herrefolkets» ankomst til bygda. Lokalene var intakt og

----
141 Vsb
----
Grupp* Trondliei»
St»-Qu.,d«n 22.4.40
Herr. &f&l^&..^&?h?&&*ttk V
ist fci«r-^<
seiawa kt:.
Helaatort •ntlasB«n wordøn.
*'-\-
»
\ # &'
\
Sturla Rindsem var blant de sivile verdalingene som ble arrestert av tyskerne 21. april
1940. Etter en utrivelig Trondheimstur med forhør av hver enkelt, ble de sluppet på
gata dagen derpå, utstyrt med denne passerseddel.
ikke heimsøkt av tyskerne. Ellers på Øra ble endel forretninger bestjålet,
mens enkelte private fikk ødelagt innbo i sine hus. Stort sett slapp verdalinge
ne rimelig bra fra konfrontasjonen med Hitlers utsendte. Verdal ble ikke
bombet slik som Steinkjer og Namsos.
Smått om senn begynte lokalsamfunnet igjen å fungere. Men det tok tid,
og det likte ikke tyskerne.
Den 27. april ble det etter påtrykk fra dem kunngjort et opprop fra ordfører
Nevermo. Hensikten med oppropet var bl. a. at befolkningen snarest skulle
flytte tilbake til heimene sine på Øra. Det ble dannet en komite som skulle
være behjelpelig med en normalisering av forholda, hvor bl. a. banksjef Braa
rud var medlem.
Etter bankens «landflyktighet» til Stiklestad var styret igjen samlet til møte
den 9. mai. Både Hermann og Suul var da fraværende.
På møtet ble det bare bevilget ett eneste lån og i sak 2 får vi en liten situa
sjonsrapport som vi gjengir i sin helhet:

----
142 Vsb
----
I anledning krigssituasjonen er der opstått mange vansker for bankens
virksomhet. Bankchefen redegjorde for de midlertidige tiltak som i den
anledning er sat i værk. Den trufne ordning godkjennes. - På grund
av mangel på sedler og skillemynt søkes disse mest mulig beholdt inn
en distriktet og chekker benyttet ved innkjøp utenfra.
Blant norske soldater som ble holdt som krigsfanger på Snåsa i 1940, var Jens Hof
stad. Han står helt til venstre på bildet, videre Rudolf Kojan, en tysk vaktsoldat,
Bjarne Kojan og Mikal Avelsgård.
Den nye situasjonen som landet og bygda befant seg i, medførte et utall av
forordninger og bestemmelser. Aldri verken før eller senere har vel banksty
ret hatt så mye høytlesing som den 30. mai 1940. Da ble det behandlet en
lånesak og referert 14 forskjellige sirkulærer og skriv. De fleste fra Centralfo
reningen for Norges sparebanker. På samme møte ble det etter pålegg fra
adm. rådet fastsatt følgende rentesatser for inn- og utlån:
Innskudsrenten for såvel 6 mndr. innskudd som innskudd på alm.
spbk. vilkår - 2 %.
Utlånsrenten: Pantelån 3 1/2 %, vekselobl. og veksler 4 %, kassa
kredit 4 1/2 % .
Før krigsutbruddet var renten 1 % høyere over hele skalaen, bortsett fra
6 mndr. innskudd, hvor den var 1 1/2 % høyere.
Bankens protokoller er ellers ikke preget av de helt store sakene resten av
det første krigsåret. Som kjent ble endel bolighus, de fleste på Ørmelen, to

----
143 Vsb
----
talskadd av brann under krigshandlingene. Som en håndsrekning til «de
brandlidte» i Verdal, bevilget forstanderskapet kr. 3.000,- på sitt møte i juni.
Samtidig ble det bevilget kr. 500,- til det samme formål i Steinkjer og
Namsos.
Gjenreising av husa som brant ned i 1940, var ikke så enkelt p.g.a. den
knappe varetilgangen som etter hvert gjorde seg gjeldende. Men allerede i
august s.å. forteller styreprotokollen om et bevilget lån til en av de berørte.
Lånet ble bevilget «mot pant i tomt og opførendes huse.» Såvidt en kjenner
til ble minst fem hus til, gjenreist i løpet av krigens første to-tre år.
Ved inngangen til en mørk og temmelig usikker periode både for banken
og bygda, er det godt å se at det tross alt fantes lyse islett i bygdemiljøet. Bu
reising i Tromsdalsåsene er et eksempel på det. Den var såvidt oppstartet før
krigen, og i 1940 og 1941 ble det bygd hus på to heimer. Dette skulle være
et bevis for at pågangsmotet og trua på framtida - tross alt, ikke var så lett
å knekke.
Skolen under krigen
For oss som begynte på folkeskolen høsten 1940, kan det ikke nektes at
skolegangen til tider ble adskillig preget av «den nye tid». Det ble på flere
vis en urolig skolesituasjon, mangel på lokaler og stadig skifte av lærere var
årsak til det. Sju forskjellige lærere på fem skoleår var ikke uvanlig den gang.
Mot slutten av krigen hadde vi en nazist til lærer. Han gikk alltid med sol
korsmerket på jakken, men var ellers en grei lærer. Men når han og skolesty
reformannen som også var nazist, skulle hilse på hverandre, var det opp med
høyre arm og «Heil og sæl».
En episode som gjorde sterkt inntrykk på oss elevene skjedde midt under
en time hos Blybakken. På den tida (etter 1942) var skoleinspektøren NS
mann. Han gikk med en ekstra svart Hitlerbart og virket temmelig følelses
løs. Blybakken ble kalt ut på gangen, mens vi elevene både måpende og
redde måtte overvære en temmelig høylydt skjennepreken. Bakgrunnen var
visstnok denne: På tross av protester fra foreldrene, var det bestemt at sjuen
deklassingene skulle ha undervisning i tysk.
Nå hadde skoleinspektøren oppdaget at det var en eller annen som hadde
satt ett kryss over ordet «tysk» på timeplanen som sto oppslått i gangen på
skolen. Dette var det Blybakken som måtte unngjelde for. Både læreren og
elevene var temmelig bleke da undervisningen omsider kunne fortsette. Ja,
slik kunne det være i skolesituasjonen i krigstida.

----
144 Vsb
----
Stort seddelomløp
Folk flest var ikke vant med å ha så mange penger mellom hendene før kri
gen. For en del ble det nå forandringer i så måte. Vi skal se litt på årsakene
til dette.
I krigens første fase drømte som kjent tyskerne om et forenet Europa under
tysk styring. Norge og nordmenn skulle vinnes som allierte. Slagordet «Tysk
land seirer på alle fronter» fikk også verdalingene både se og høre seg leie
på. Kort sagt: Optimismen var stor hos herrefolket. I den forbindelse ble det
satt igang en rekke anleggsarbeider, særlig for å forbedre kommunikasjonene
- som jernbaner og flyplasser.
Her i bygda ga utbedringsarbeidene av flyplassen på Fætten, arbeid til
mange under krigen. Tyskernes planer om en storflyplass her, endte imidler
tid opp med at det bare ble en nødfly plass.
Oppbygginga av soldatforlegningen på Tinden sommeren 1940 og senere
«Politileiren» på Ørmelen var et hint til bygdefolket om at «gjestene» hadde
tenkt å bli en stund - opprusting og nybygging på Rinnleiret likeså.
Oppdragene ga arbeid til mange og folk tjente penger, sjøl om det i ettertid
ikke var direkte populært å ha vært på tyskarbeid. Årsaken til at folk kom
på slikt arbeid kunne være så forskjellig. Noen reiste av egen vilje, mens
andre ble tvangsutskrevet av Nasjonal Arbeidsinnsats som det het. De høye
tyske lønningene virket tillokkende på mange, slik at både deler av indu
strien, jord- og skogbruk og fiske hadde problemer med å få nok folk.
Tyskerne innfant seg også i banklokalene med forskjellige oppdrag, slik at
funksjonærene fikk prøve sine språkkunnskaper. Verdalinger som drev entre
prenørvirksomhet for tyskerne var også med og satte sitt preg på hverdagen
i banken. Folk fra lokalmiljøet hadde samtidig oppdrag ute i distriktet - bl. a.
på Ørlandet og på Persaunet. «Brakkebaron» som nærmest ble et skjellsord,
var således heller ikke noe ukjent begrep her.
Befolkningen tjente penger, javel, men hva nytte hadde man av dem, hvis
det ikke fantes varer i butikkene?
Regjeringen Nygårdsvold har måttet tåle kritikk for sine manglende militæ
re forberedelser før krigen kom til Norge. Regjeringen hadde imidlertid sør
get for bra med sivile forsyninger, bedriftene lå med store lagre, samtidig
som den norske produksjonen var på topp. Utgangspunktet var med andre ord
bra.
Alvorlig varemangel ble det først langt ut i 1941. Rasjonering for de vik
tigste matvarene ble imidlertid innført i løpet av 1940, for kaffe og sukker
allerede høsten 1939. Fra sommeren 1941 ble vi utstyrt med melkebøker og
fra høsten 1942 fikk Ola Nordmann også potetkort å holde styr på i tillegg
til resten av kortbunken. Et vareslag som gjær var imidlertid mangelvare tid-

----
145 Vsb
----
lig, og allerede 7. mai 1940 kan vi lese i lokalbladet oppskrifter på erstat
ninger - så som humlegjær og surdeig.
6 8 L 9 V e Z i
d3 d3 d3 d3 d3 d3 d3 d3
Rasjoneringskort fra 2. verdenskrig.

----
146 Vsb
----
Næringslivet ble underlagt kontroll og produksjonskvoter fastsatt. Etter
hvert som det ble mangel på råstoff, fikk man surrogater for det utroligste,
og all produksjon ble solgt. Fortjenesten var bra for vanlige bedrifter, etter
som lønningene var låst fast. Resultatet ble stort sett en oppsamling av penger
i bankene.
Tyskerne hadde ingen skrupler med å rekvirere nye millioner til sin an
leggsvirksomhet, og adskillige penger tjent på tyskarbeid ble overlatt til ban
kens forvaltning. Den stadig økende varemangelen i butikkenes hyller førte
til økende pengebinger. Vi skal se litt på hva dette førte til i vår bank.
Utviklingen for innskudd og utlån (dvs. pantelån, vekselobligasjoner og
gjeldsbrev) var slik: (Tallene i mill. kr.)
År Innskudd Utlån
1940 4.9 3.1
1941 6.0 2.8
1942 7.0 2.5
1943 8.3 2.4
1944 9.3 2.2
1945 10.5 2.2.
Vi merker oss at innskuddene øker med vel 1 million hvert år i perioden,
som igjen gir en fordobling av innskuddsmassen i løpet av krigsåra.
Utlånene derimot gikk den motsatte vegen. Særlig utlånsformen veksel
obligasjoner og gjeldsbrev gikk ned i beløp til mindre enn 1/3 av det den var
ved krigsutbruddet. Folk kvittet seg altså med gjeld etter hvert som de fikk
mer penger å rutte med.
Nå fikk bankene problemer med å plassere innskuddsmassen på en lønn
som måte, ettersom publikum ikke var særlig interessert i låneopptak.
PANTELÅN
bevilges mot god pantesikkerhet. Rente 3*/2%.
Verdal Sparebank
Bankene fikk problemer med å plassere sine midler «frugtbringende» under krigen.
Denne annonsen sto i lokalbladet allerede i aug. 1941. Våren 1943 kom lignende til
bud gjentagne ganger i avisa, men kundene var lite interessert.
Fra 1941 ble det høve til å kjøpe de såkalte statsveksler. Dette var et tiltak
fra myndighetenes side for å trekke til seg de store ledige kassabeholdningene
hos landets banker.
Plassering av midler i verdipapirer måtte nyttes i større grad enn tidligere.

----
147 Vsb
----
Beholdningen under krigstida var slik:
Vi ser at beholdningen var 7-8 ganger større ved utgangen av fredsåret.
Samtidig var bankens forvaltningskapital 11.4 mill., og av dette var nesten 8
mill. plassert i statsveksler og verdipapirer.
Levemåten
Hva slags levemåte kunne det så bli i bygdesamfunnet Verdal i ei tid da de
mest vanlige dagligvarer var rasjonert og i mange tilfeller ikke var å
oppdrive?
Det var neppe noen som direkte sultet, men alle måtte klare seg med min
dre enn før. Gårdbrukerne hadde vel fordeler med egne produkter, men også
de var pålagt leveringsplikt, som i alle fall til en viss grad var kontrollerbart.
Allerede 20. sept. 1940 sto følgende annonse fra Forsyningsnemnda i lo
kalbladet:
Oppgave over kornbeholdning, innmarksareal og husdyrbistand m.v.
pr. 20. sept. 1940 må være levert innen 25. sept.
Fra og med 21. sept. er det ikke tillatt å male korn uten etter anvisning
fra Forsyningsnemnda. Anvisninger blir ikke gitt før oppgaven er inn-
levert.
Annonsen taler egentlig for seg sjøl - her var det bare å innordne seg makt
haverne. Det måtte altså anvisninger til for å male sitt eget korn, og mel og
brødmerkene ble redusert tilsvarende. Det foregikk imidlertid en god del ma
ling utover kvotene, og tjuvmaling ble etter hvert et kjent begrep. Da var det
bra for ørbyggene å ha et søskenbarn (eller en bror) ikke på Gjøvik som
Prøysen synger om, men kanskje i Ulvilla eller i Vinne.
Møllemestrene både på Grunnan og Rindsem var behjelpelig med tjuvma
ling. Martin Røstad på Rindsem ofret mang ei natt for å hjelpe folk med litt
ekstra mel. Forholdet ble aldri anmeldt, men det var nok ganske pinibelt
mang en gang. Oppgjøret måtte sjølsagt skje «svart», og smør, egg, flesk eller
brennevin var brukbare betalingsmidler. I ettertid har Martin fortalt at han
til slutt ble «lei av all denne karveakevitten», og han var ikke akkurat kjent
for å spytte i glasset.
Verdalsboka — 10

----
148 Vsb
----
Verdal Meieri ble pålagt suppleringsleveranser av melk til Trondheim under krigen.
Kvitkledte «meierigutter» på veg til jernbanestasjonen med kjelken eller handvogna
juli av store melkespann var et dagligdags syn på Øra.
Enda under 2. verdenskrig hadde huseierne på Øra ganske store tomte
areal, noe som ga folk høve til å ha en potetflekk. Mange holdt kaniner som
sammen med villagrisen ble en viktig del av kostholdet.
Grisene fikk lite mel den gangen, men ble både runde og trivelige på litt
byggmel, småpoteter og husholdningsavfall. Som unger fikk vi jo et visst for
hold til både kaninene og villagrisen. Så da Johannes Valset dukket opp like
før jul iført kvit arbeidsjakke og med slaktemaska i ei gammel handveske,
var det en trist dag. Han gjorde inntrykk der han sto bøyd over grisen inn
hyllet i røyk og damp, og gjorde jobben sin med rask og sikker hånd.
Men da det verste ståket etter heimeslaktinga hadde lagt seg, og resultatet
kom på bordet i form av blod-pudding, hakkpølse, innmat-kaker osv. , var det
meste glemt, og både store og små kunne i gleden over et godt måltid for
trenge noe av rykteflommen om all elendigheten ute i verden. Glemme synet
av tyskerne som syngende marsjerte i gatene på Øra eller spredde uhygge
med sine tanks og store motorkjøretøyer i bygdemiljøet.
«Matauk» ble en nødvendighet, men også en av faktorene som styrket sam
holdet i den enkelte familie under krigen. For å skaffe det som trengtes måtte
alle ta sin tørn - både i bærskogen og på potetåkeren. Bak de etter hvert så

----
149 Vsb
----
forhatte blendingsgardinene strevde husmødrene med å holde en temmelig
nedslitt garderobe så noenlunde brukbar. Det er neppe noen overdrivelse å
si at man «bøtte bota».
Svartebørs
I det misforhold som etterhvert oppsto p.g.a. økende pengerikelighet og
stadig minkende vareutvalg, var det grobunn for svartebørs.
Enkelte gårdbrukere hadde sogar kontakter med profesjonelle svartebørs
handlere fra Trondheim. Smør og egg var hard valuta på børsen, tobakk ek
stra hard.
Tyskerne var svært ivrige etter å kjøpe skinnvarer, særlig var det populært
å sende reveskinn til Tyskland - som present til sin «Frau» eller «Fråulein»
må vite. Folk som hadde revefarm og var villige til å handle med tyskerne,
tjente nok mer enn naturlig på slik omsetning.
På tross av maksimalpriser på de fleste varer, var det høye priser. Prisene
på svartebørsen passet best for de som ellers hadde sin fortjeneste på krigs
situasjonen. I Hjemmefrontens opprop til produsenter av matvarer blir imid
lertid handel med tyskerne utover det som var rekvirert, regnet som forræderi
mot landet.
Blant folk flest foregikk det en livlig byttehandel. De utroligste ting ble
budt fram for å skaffe seg det man manglet. La oss ta med noen eksempler
fra lokalavisa.
Se her!
En ny Økonom platekomfyr, kr. 460,- byttes i byggetomt i nærheten av Øra.
Eksp. anv.
Sykkel med god gummi, verdi kr. 200,- ønskes byttet i et trekkspill, 3
kor., sv. system.
Eksp. anv.
Stor prismekikkert
med lærfutteral, som ny v. kr. 150,- ønskes byttet i herresykkel med bra
gummi.
Eksp. anv.
Et godt sykkelkjede
verdi kr. 8,- ønskes byttet i et herre armbåndsur. Mellomlag.
Eksp. anv.

----
150 Vsb
----
Pen stripet dress
übet. brukt str. 48 v. kr. 200,- ø. b. i vårkappe nr. 50
Bill. mrk. «Kapplaus»
Behovet for byttehandel bare økte og økte. I Adresseavisen for 3. mai 1945
står det i alt 134 bytteannonser - det sier litt om omfanget.
Vi blar i styreprotokollen
Av de korte referatene i protokollen, kan man neppe lese seg til hvilke tan
ker og følelser styret og ledelsen hadde for situasjonen i Verdal. Noen normal
drift av banken kunne det ikke bli så lenge krigen varte.
I ett av de mange sirkulærer fra Centralforeningen det første krigsåret,
kom påbudet om at 17. mai skulle være vanlig arbeidsdag. Senere i 1942 -
referertes et skriv til samtlige banker angående jødiske formuer.
Til julimøtet s.å. fikk styret forelagt en søknad som trolig voldte noe hode
bry. Fra NSs stevneledelse for et arrangement på Stiklestad Olavsdagen fore
lå søknad om bidrag. Men Eliseus Muller og hans styre hadde svaret klart
i dette enstemmige vedtaket:
Bevilgninger git av forstanderskapet for inneværende år er disponert og
styret for sparebanken har ingen anledning til yterligere bevilgning.
Dermed var situasjonen avklart. Men det skulle komme flere slike henven
delser.
Allerede før jul i 1942 lå en ny søknad på bordet. Denne gang fra selveste
fylkesmannen. Nazistenes tanke om nytt minnesmerke på Stiklestad var nå
lansert. Styret hadde også denne gang en unnskyldning på rede hånd. Følgen
de enstemmige innstilling ble forelagt forstanderskapet:
Da en for tiden ingen sikker oversikt har over sparebankens drifts
regnskap for inneværende år og hvor store beløp forstanderskapet i
henhold hertil får å disponere til veldedige øiemed, tilrår styret å utset
te behandlingen av saken til næste møte i forstanderskapet.
I forstanderskapet som hadde møte samme dag, ble styrets forslag enstem
mig vedtatt. Noen videre behandling framgår ikke av protokollen, og saken
synes dermed å være «glemt». Ganske underlig at banken slapp så lettvint.
Nazistene hadde ikke for vane å gi seg så lett.
I midten av august 1943 fikk banken for alvor merke de høyst unormale
tider, og nå gikk det ut over både styret og personalet. Medlem av styret,
lensmann Jon M. Suul og assistent, rittmester Johan Weisæth ble arrestert
samtidig. Arrestasjonene var en følge av tyskernes landsomfattende aksjoner
mot det norske politi og norske offiserer.

----
151 Vsb
----
Suul ble sendt til Falstad og fikk et ufrivillig opphold der på vel 6 mnd.,
mens Weisæth havnet i Tyskland og satt som fange helt til freden.
Skjebnen ville det slik at 1. varamann til styret var Arne Voll sen. Ettersom
han var utnevnt til ordfører i Verdal under krigen og medlem av NS, ble altså
styret enten man ville eller ei, tilført et nytt politisk element.
Johan Skavhaug som senere ble ansatt som assistent etter Weisæth, var
kjent som aktiv motstandsmann. «Allsidigheten» skulle derfor være upåkla
gelig innenfor bankens fire vegger.
Før vi helt slipper taket i styreprotokollen fra krigstida, skal vi ta med en
sak til. Nazistenes store planer om å erverve A/S Værdalsbrukets eiendom
mer må vel kunne regnes som et PR-framstøt av dimensjoner. Planene kom
opp i 1943-44, og gikk ut på å skaffe skog til skogløse bruk og/eller jord til
bureising.
Finansieringen måtte klargjøres og i styremøte den 16. mars 1944 forelå en
lånesøknad på inntil ca. 2.7 mill. fra Verdal kommune v/ordføreren. Ordføre
ren var visstnok ikke av de ivrigste i denne saken, men ble presset av både
fylkesmannen og andre partikolleger.
Styret var i sakens anledning forsterket med L. Grøholt og J. Hofstad fra
kontrollkomiteen .
Styrets medlemmer Hermann, Hallan og banksjef Braarud, som også var
representanter i herredstinget, hadde på forhånd sagt klart fra der, at de var
imot å erverve hele Værdalsbrukets eiendommer.
P.g.a. lånets størrelse hadde da heller ikke bankstyret noen problemer med
argumentene for å avslå søknaden.
Referatene fra styremøtene under krigen bekrefter bare de tall vi tidligere
har nevnt angående utlånsutviklingen. Det var yderst lite man kunne investere
i, utlånsvirksomheten var nærmest lik null.
Arbeidsforhold i banken
Verdal Sparebank hadde ikke mange navn på lønningslista tidlig på 1940
tallet. Foruten banksjefen - Carl Braarud, var det kasserer Helge Reitan,
bokholder Einar Wisth og Johan Weisæth, senere avløst av Johan Skavhaug.
Interiøret var en blanding av vanlige skrivebord og pulter, hvor man arbei
det stående. Braarud som gjerne ekspederte sjøl og Reitan hadde sine ar
beidsplasser på hver sin side av ståskranken, som var plassert med enden mot
kundene. Begrepet ståskranke er altså ikke så moderne som man skulle tro.
Første del av ekspedisjonen evt. renteberegning og postering, sørget bank
sjefen for, hvoretter kasserer Reitan fikk saken overlevert for ut- eller innbeta
ling. Han var plassert ved nordveggen av lokalet og forretningen var ikke av
sluttet, før begge høytidelig hadde signert med blekk og skrapende penn.

----
152 Vsb
----
Ved sydveggen sto det en lang smal ståskranke hvor 10-11 store og tunge
innskuddsprotokoller lå plassert. Bokholderen hadde sin arbeidsplass her,
mens han posterte forrige dags innskudd/uttak på den enkeltes konto.
Atmosfæren eller miljøet i banklokalet var nok noe anderledes enn i våre
dager - mer høytidelig liksom. De som hadde ærend i banken var helst
mannfolk - ofte gårdbrukere med vindjakke og så sekk på ryggen. Etter at
sekken var «parkert» ved inngangsdøra, kom kunden noe andektig fram mot
ekspedisjonsplassen. Folk tok seg god tid, og svært få hevet stemmen særlig
høyt i samtale med andre kunder eller funksjonærene.
Pantelån hadde sine faste forfallsdager - 11. juni og 11. desember. Nærmest
som en sjargong ble dagene kalt «fandens fødselsdag». Hvis utbetalinga til
melkeprodusentene og pantelånsforfall kom på samme dag, var det travle da
ger i banken. Da lå det gjerne en ekstra «dåm» i lufta, en snev av fjøs eller
stall-lukt, særlig hvis det var fuktig vær ute.
Kvinnfolka var så absolutt i mindretall blant kundene. De var da neppe hel
ler ikke betrodd å hente melkeoppgjøret.
Men det man husker best fra bankarbeidet i 1940- og 50-åra, er tida om
kring årsskiftet og regnskapsavslutning. Det var svært lite maskiner til rådig
het enda - bare et par manuelle regnemaskiner og så en stor elektrisk skyttel
maskin (Burroughs) som det bl. a. ble kjørt innskuddsopptak på. Ellers gikk
det mye på hoderegning. Her var banksjefen sjøl en hel mester. Han summer
te lange tallkolonner både fort og sikkert.
En av Braaruds intensjoner var nemlig at han skulle være først ute med
regnskapet etter nyttår. Dette krevde topp innsats av hele staben, og særlig
i mellomjula kunne arbeidet vare både til kl. 11 og 12 om kvelden. Johan
Skavhaug som var assistent et par år i slutten av krigstida, forteller at det
hendte han stakk innom festlokalet på Stiklestad ved midnattstider, da var han
på tur heim fra arbeid.
Lokalbladet hadde også lagt merke til rutinene i Sparebanken og kommen
terte regnskapet for 1945 slik:
Det er det første bankregnskapet vi har sett i år, så det er ingen sommel
i bygdebanken.
Ikke bare bankvirksomhet
Vi var såvidt inne på dette med illegalt arbeid. Bankens eiendom som altså
inneholdt banklokale i 1. etasje og leilighet for banksjefen i 2. var sentralt
plassert i gatebildet på Øra. Med Nordlandsbanen som nærmeste nabo mot
vest og riksveg 50 mot sør og øst, var den et utmerket sted for observasjoner.

----
153 Vsb
----
Vi skal slett ikke påstå at Johan Skavhaug
ikke passet jobben sin i banken, men i etter
tid vet vi at han også hadde andre ting i tan
kene enn debet og kredit. En viktig del av
den illegale virksomhet var notater og rap
porter. Fra sin arbeidsplass kunne han få et
inntrykk av tyskernes forflytning av både
mannskap og materiell. Særlig under tysker
nes tilbaketrekning fra Finnmark og Nord-
Norge ble det gjort viktige notater.
Skavhaug hadde gjemt unna en liten radio
heime på Fagerhøy, slik at han i all stillhet
kunne referere morgennyhetene fra London
Johan Skavhaug som var assi- for sine kolleger, før arbeidsdagen tok til. På
stent i Verdal Sparebank på slut- fritida (særlig vinteren 1944-45) deltok Skav
ten av krigstida, var aktivt med
i motstandsbevegelsen.
haug ved flere anledninger i transporter av
flyktninger til Sverige. Noe som pågikk fram
til 1. mai 1945, da han sammen med mange
andre verdalinger ble arrestert under Rinnanbandens storaksjon mot heime
fronten i Verdal.
Heime på Fagerhøy hadde Skavhaug radio, og kunne derfor fortelle siste nytt fra Lon
don før arbeidstid i banken.

----
154 Vsb
----
Men det skulle vise seg at det var flere som hadde øynene med seg i den
grå bankbygningen i Nordgata. Bak gardinene i 2. etasje gjorde Braaruds eld
ste datter Kirsten en god jobb som medarbeider i Etterretningstjenesten. Hun
skaffet detaljerte opplysninger om våpentransporter, kjennetegn på tyskernes
biler, vimpler osv. slik at man kunne få fram tilhørigheten for transportene.
En annen av hennes oppgave var å holde øye med Bakketun og det som fore
gikk på hirdførerskolen der. Bl. a. var det interessant hvorvidt man drev med
våpenøvelser.
Hvor mye disse to visste om hverandres virksomhet er noe uklart. Som
kjent var det ganske viktig å vite minst mulig. Kirsten Braarud hadde i hvert
fall greie på hva Johan Skavhaug drev med i jula 1944/45. På hennes anmod
ning hjalp han da til med to flyktninger som måtte til Sverige.
Andre spennende oppdrag som disse var involvert i, er nærmere omtalt i
Verdalsboka: Krig-Okkupasjon-Motstand av Morten Veimo.
Sedler utgin under 2. verdenskrig. Skillemynt var igjen mangelvare, og vi fikk en- og
tokronere av papir. Denne gang ble de kalt «uslinger» og «quislinger».

----
155 Vsb
----
På bygda da freden kom
Vi hadde vel en anelse om at store ting var på gang, da vi til vanlig skoletid
møtte fram for nazistlæreren vår den 8. mai 1945. Men bekreftelsen på at det
var blitt fred fikk vi av læreren, som noe blekere enn vanlig ba oss synge:
Ja, vi elsker - Det undret oss at vi fikk lov, sjøl gikk han jo en uviss tid i
møte. Resten av dagen fikk vi fri.
Fred ja, hva var nå det? Som femteklassinger forsto vi neppe hva det inne
bar - vi husket knapt annet enn krigstilstander.
Etter hvert som de gode nyhetene ble kjent, ble det trangt om plassen i
Skilleparken. Fra et vindu på Herredshuset kunne man høre radio, og folk
var sultne på nyheter. En av meldingene ga beskjed om at blendingspåbudet
var opphevet med øyeblikkelig virkning - stor jubel.
Arresterte nazister ble fraktet til og fra «Finka» i Herredshuset, og det var
ikke fritt for at vi ungene spyttet etter bilene for å vise vår forakt. Vi kan jo
trekke på smilebåndet av slike opptrinn i dag, men undertrykte følelser måtte
bare ha sin utløsning. Gleden og begeistringen var likevil hovedsaken - hel
digvis. Midt oppe i all denne feiringen, var det neppe mange som tenkte på
at tyskerne fortsatt var i bygda - og at de var bevepnet.
Utover bygda pågikk det våronnarbeid, men etter hvert som flaggene gikk
til topps og nyhetene spredde seg, ble hestene satt på stallen. Folk samlet seg
til improviserte fester på «lokalet» eller dro på Øra for å feire friheten.
Endelig var det fred — og både små og store samlet seg i gatene på Øra.

----
156 Vsb
----
Flaggheising på Innherreds Sykeheim.
Hornmusikken kunne igjen spille kjente og kjære toner.

----
157 Vsb
----
Begeistringen var stor og midt i gledesrusen var det neppe mange som tenkte på at
tyskerne fortsatt var i bygda — og at de var bevepnet. Her er det amerikanske soldater
som hadde oppholdt seg på Gjåvsjøen som marsjerer forbi bankhjørnet.
Det skjedde noe til stadighet i disse maidagene - de arresterte kom heim,
politistyrkene kom med tog fra Sverige, amerikanske fallskjermsoldater fra
«Operasjon Rype» marsjerte i gatene på Øra, mens tyske soldater var tause
tilskuere ved Godtemplarlokalet.
Både store og små samlet seg i sentrum, og på jernbanen var det stadig
«mottakelser». I ettertid fortoner det hele seg som en eneste lang 17. mai
feiring.
Apropos 17. mai. Den utnevnte komiteen for dagen med sogneprest Hov
den i spissen, fikk ikke mange dagene til forberedelser. Både barnetoget og
folketoget gikk fra Øra til Stiklestad. Det var neppe noen som syntes turen
var for lang, på tross av temmelig utslitt skotøy hos de fleste.
Vi som var av årgang 1933 hadde mye å ta igjen, vi hadde egentlig gått
glipp av så mye. 17. maifeiringen var bare et vagt minne.
Nye pengesedler - også mot rasjoneringsmerker
At krigsåra var en unormal tid såvel for banker som for folk flest skulle
være klart. Men året 1945 ble også ganske spesielt, og for bankene ganske

----
158 Vsb
----
brysomt. Halvt var det et krigs
år, halvt fredsår. Samtidig som
det var høyst nødvendig å få or
den på landets pengevesen, ven
tet det bankene store oppgaver
med å finansiere gjenreis
ningen.
Bortsett fra de minnerike
maidagene og feiringen av fre
den, er kanskje seddelinnveks
lingen noe av det som folk hus
ker best fra 1945.
Vi har tidligere vært inne på
den pengeflommen som ble re
sultatet av krigstida. Seddelom
løpet eller publikums behold
ning av sedler økte fra 700 mill.
i 1940 til (ca.) 3.000 mill. ved
frigjøringa i 1945. Da freden
kom hadde både banker og pu
blikum en bedre betalingsevne
(likviditet) enn før krigen. Pro
duksjonen derimot var mindre
enn i 1939.
De russiske krigsfangene som hadde holdt til
i en fangeleir på Ørmelen, satte en ekstra
spiss på feiringen av freden. De bidro både
med musikk og dans.
Myndighetene ønsket å binde og inndra noe av dette overskuddet, og i.h.t.
pengesaneringsloven (sept. 1945) ble det gjennomført endel tiltak for å få or
den på pengevesenet:
Alle gamle sedler ble ugyldige og måtte byttes i nye.
Deler av publikums beholdning av sedler og bankinnskudd ble overført
til «riksinnskudd» og sperret for en tid.
Registrering av bankinnskudd og andre former for formue.
Evt. formuesøkning i løpet av krigsåra var så beregningsgrunnlaget for den
«engangsskatt» som ble vedtatt i 1946. Dermed skulle man hindre at folk beri
ket seg på krigen.
Stadige rykter og skriving i avisene om en snarlig seddelinnløsning førte
til adskillig trafikk i bankene og stor økning av innskuddsmassen sommeren
1945.
«Også verdalinger frykter seddelombytte» skriver Meldingsblad for Verdal
den 3. august. Fra bankhold kan avisa fortelle at 60 - 70 innskytere kom med
til sammen 70 - 80 tusen kroner på en dag, en utvikling man tror vil fortsette.
Avisa føyer til for egen regning:

----
159 Vsb
----
Der er altså ganske pene beløp som i disse dager vandrer fra kistebot
ner og strømpelegger til bankene,
blir altfor interessert!
Bare no ikke ligningsmyndighetene
Fra skuffer og skap ble det hentet fram sedler, som fant vegen til banken i de to ukene
innvekslingen pågikk.

----
160 Vsb
----
Lmsalg 10 øre.
MELDINGSBLAD FOR VERDAL
Organ for Heimefronten og Fagorganisasjonen
1. årg.
Nr. 9.
Tirsdag den 12. juni 1945.
Innbydelse til andelstegning
Undertegnede innbyr herved al- C.OO. For de tegnede andeler blir §9. § 13.
le interesserte til å tegn* andeler i det utstedt andelsbrev. Disse kan Styret holder møte så ofte det Representantskapet møter ledes
et selskap hvis formål er å utgi en lyde på 1, sog 10 andeler. er nødvendig. Møtet ledes av for- av formannen som i tilfele av
lokal-avis for Verdal. Forskott ved ingen andelseier er ansvarlig ut- mannen. For gyldig vedtak kreves stemmelikhet har den avgjørende
første gangs tegning betales med O ver den sum de av ham tegnede a ' minst 3 medlemmer er tilstede stemme. Er det stemmelikhet ved
kr. 5.00 pr. andel. Beløpet blir inn- andeler lyder på. °g stemmer for vedtaket. valghandlinger skjer avgjørelsen
satt på konto i Verdal Sparebank 4 Styret skal føre møtebok. ved loddtrekking.
inntil andelslaget er konstituert. De , 9ka , fø J over §10. § ,4.
Tegningslister blir utlagt på over .^elseler- Styret skal vareta og lede lagets For gy , dig vedtak kreves at
bygdens poststeder og forretmn, namn s|cotekre(s de drift og det kan treffe alle de ved- minst 7 medlemmer er tilstede og
ger. Organisasjoner som ønsker . tak som lickl , ved vedtekter eller sternmel for vedtaket.
tegningslister kan hente sådanne lov posjt,^ er overlatt til andre or- Representantskapet skal føre
på «Meldingsblad for Verdal.s §5. ganer . møtebok.
ekspedisjon i Herredshuset. For at overgang av andel til ny Det skal således:
Tegningsfrist 30. juni 1945. eier skal være gyldig i forhold til ] ) Tilsette og avskjedige lagets =5 -
Umiddelbart etter tegningsfris- laget må melding om overgangen. funksjonærer og arbeidere, una- Representantskapet skal somire
tni utløp vil andelstakerne bil være .endt til styret. O^rgan.en , t . i*» «' ho f e ™f 2 ««« ™"
r ... ...i.r._ ._.. . ,r.- mpn p lprs Qa nftp K<fm npis tnr-
TCns utløp vil ariuei7ii«*ciirc un * i»->v -^uu» *■• .«_• . «... .-..-. ■-;_-.. „- —^ t .. .-.i*.
innkalt til konstituerende møte, skal noteres i andelsboka og an- 2 ) Gi instrukser for funksjonæ- men ellers så ofte , som dets io '-_
hvor da følgende forslag til ved- delsbrevet skal få påskrift om at rer og arbeidere, unntatt redaktø- mann eller en tredjepart av med-
tekte, for andelslaget vil bli be- dette er gjort. ren, og føre tilsyn med at disse '™mene eller lagets styre ønsker
icKlCi hji «åuuciaingti vii un ut. ■•»..»•■. gj — -• ■■>*() "^ ■ «■.». ...~j — — -
handlet: Overdratt andel gir først stem- oppfyller sine plikter. det -
mere» 4 uker etter at overgangen 3) Fastsette hvilke funksjonærer § 16.
er notert som skal stille- gSranti og å fast- Representantskapet skal føre
FOrSlag Ul Vedtekter * 6 set.eden. overtilsyn. med driften og våke
. . . . . s 4) Sørge for at det blir ført et over at vedtektene blir fulgt. Det
fOr aßßelSlaget utøvende organer i laget er: orden(| . g og nayak(jg regnskap Qg kan ay styre , krew a||e opp i ysnin .
«Verdalingen». g gl n ,an,ska Pc« P e«
g ! 3 ' Fellesmøtet - re . kan pa | a gets vegne ta opp lån blir forelagt.
Andelslaget «Verdahngen» er et §7 - P å ' alt kr - 'ft ooooo °% kan P ant " Det avgjør enhver administra
uansvarlig selskap med skiftende Styret skal ha 5 medlemmer med sette selskapets aktiva for slike s j on ssak som styret forelegger,
medlemstall og kapital. Det har persorriige varamenn og bør ha re- la "- Videre tillegger det representant-
til formål å drive avisutgiving og presentanter for de forskjellige be- 9'l- skapet:
forlagsvirksomhet og mulig annet folkningsslag. Styreformannen eller 2 styre- 1.) A tilsette og avskjedige re-
som står i sammenheng med delte Medlemmene velges for 3år om medlemmer i fellesskap forplikter daktør og fastsette lønn og in-
f. eks. drift av trykkeri, bokbinder gangen. De førete 2år trer 2 med- la get. Styret kan meddele lagets struks for ham
og papirfo/retning, enten sjarsten- lemmer ut hvert år, tredje år 1 prokura. 2). A tilsette 2 revisorer og fast-
dig eller ved erverv av aksjer (an- medlem. De første 2 år trer med- § 12. sette deres lønn. For revisorene
deler) i selskap . som driver med lemmene ut etter loddtrekking, se- Representantskapet skal ha 12 skal gi eMe den instruks som de-
slikt. ■ nere etter tur. medlemmer med personlige vara- PP a rtemen.tet har fastsett for revi-
Den avis som laget gir ut skal Medlemmene og varamennene menn, alle valgt på fellesmøte. sorer i aksjeselskaper.
ikke representere noe bestemt po- ve |g es f or 3år om gangen. Medlemmene velges for 3år om 3.) A avgjøre spørsmål om salg
litisk parti, men skal stå åpen for Df . styremedlemmer og E a "gen. Hvert år trer tredjeparten av fast eiendom og om opptak av
fri meningsutveksling. varamenn tiltrer umiddelbart etter medlemmene ut, de første 2år lån som vil føre med seg at lagets
82. det fellesmøte der de er valgt. etter loddtrekking, senere etter tur. gjeld blir over 10,000.—, og om
' DiwirnKMf^ntclr^ut \ralrror fr\r 1 ntuifUnfT pUpr inngir rpt\ kina av la-
, ,'. . Representantskatet velgeT for 1 utviding eller innskrenking av la-
Andelslaget skal ha forretmngs- § g fomann Qg ya _ virksomhet innenfor rammen
korjtor og sete , Verdal. %^ fom)ann ra)ormann av )omal wm er mmt { § „
§3. og varaformann. Er stemmetallet De nyvalgte representanter og 4) A avgjere hvordan overskud-
"Andelskapitalen skaffes til veie likt, blir valget avgjort ved lodd- varamenn tiltrer umidelbart etter det av driften skal brukes.
ved salg av andeler, hver på kr. trekking. det fellesmøte der de er valgt. 5) A fastsette lønn for styret.
Innherreds Folkeblad kom ikke ut under siste del av krigstida, og da freden kom var
det inga lokalavis for Verdal. Heimefronten og Fagorganisasjonen gikk så sammen om
å gi ut Meldingsblad for Verdal som en midlertidig ordning. Fra 2. oktober 1945 kom
Verdalingen ut med sitt første nummer.

----
161 Vsb
----
En måned senere kan samme avis fortelle om stadig tilgang av innskudd
i Sparebanken:
1,5 mill. innsatt på en måned.
Avisa karakteriserer situasjonen slik:
det bakvendte runet på bankene.
Samtidig som man fryktet seddelombytte, håpet folk at innvekslingen ville
medføre en bedre varetilgang.
Lørdag den 8. september var det omsider klart for ombytting til nye sedler.
Mot klipp av ekstramerke på rasjoneringskortene, fikk man veksle inn
kr.lOO,- pr. person. For beløp ut over dette måtte et skjema utfylles, og 40
% ble sperret til såkalte riksinnskudd. «Beløp over kr. 5.000,- blir å innsette
på en spesiell foliokonto», heter det i kunngjøringen fra banken.
Det var sparsomt med orientering fra myndighetene på forhånd, noe som
også ble kritisert i avisene. Noen forberedelser var det likevel blitt tid til hos
Braarud og co. Åpningstida var adskillig utvidet og noe ekstra mannskap var
tilkalt. En av disse var Leif Indahl. Han hadde sin debut som bankmann på
første innvekslingsdagen, og vi lar ham fortelle litt av det han husker:
«Etter en kort orientering av Braarud om hvordan det hele skulle organise
res, fikk jeg utlevert en kasse med litt penger, og før den første timen var
gått, var jeg i sving med innvekslingen. Jeg syntes jeg fikk stor tillit fra første
stund. Det var utrolig mye folk foran skranken, men alt gikk rolig og disipli
nert for seg.
Både store og små beløp fant vegen til banken i de to ukene innvekslingen
pågikk. Størst inntrykk gjorde nok mannen som kom med 90 tusenlapper.
Det syntes vi var fenomenalt. Han hadde drevet sin egen næring, og måtte
sjølsagt som alle andre bidra med sitt riksinnskudd.
Sedlene som kom inn, ble bare lagt i haug på dagtid. Ordning og pakking
måtte gjøres etter stengetid. En kveld det lå dunger med penger på alle bord
og benker i lokalet, kom lyset bort. Det var jo litt nifst da, men alt gikk bra.
Hele innvekslingen var en ganske stor belastning på personalet. Kasserer
Reitan som behandlet sedlene både raskt og sikkert, ble nærmest sår på fing
rene. Spesielt nye sedler var hardt for skinnet.
Da det hele var over ble det sendt 3 - tre - mill. kroner til Norges Bank.
Sedlene som var pakket i sekker, ble fraktet av to mann til Postkontoret på
ei handvogn». Så langt Leif Indahl.
På folkemunne verserer det enda historier som utspant seg i forbindelse
med seddelinnvekslingen. En som hadde tjent «for mye« foretrakk å brenne
noe av beholdningen, heller enn å legge det fram for myndighetene.
Ettersom innvekslingen var knyttet til rasjoneringskortene, ble barnerike

----
162 Vsb
----
«Da det hele var over ble det sendt 3 - tre - mill. kroner til Norges Bank. Sedlene
som var pakket i sekker, ble fraktet av to mann til Postkontoret på ei handvogn.»
familier forespurt om å låne ut rasjoneringskort, mens andre familier ble til
godesett med uventede gaver. Sannhetsgehalten her kan neppe garanteres.
Den saneringspolitikk som Norges Bank la opp til fikk imidlertid en blan
det mottakelse. Avisa Vårt Land (okt. 1945) kaller tiltakene - et kjempemes
sig slag i luften, og hevder at - det eneste man har oppnådd er å legge nye
vansker i vegen for publikum og bedrifter.
Virkningen av tiltakene ble da heller ikke som de var tenkt. Seddelomløpet
var riktignok gått ned med 1/3 etter pengeombyttingen, men steg igjen år om
annet slik at det i 1951 var på 2600 mill. Resultatet ble nærmest en omplasse
ring av likvide midler fra publikum og til bankene.
Gjenreisning og etterkrigsår
Ved inngangen til den oppbyggingsperioden som nødvendigvis måtte til et
ter krigen, skal vi se litt på situasjonen i bygdemiljøet som banken skulle
være med å betjene.

----
163 Vsb
----
Varetilgangen var ikke særlig å skryte av, all den stund vi måtte tåle rasjo
nering av enkelte vareslag enda tidlig på femtitallet.
Lokalbladets lille intervju med kjøpmannen på hjørnet, Eivind Elstad gir
oss et visst inntrykk av tilstanden:
Den første fredsjula skal ikke bli så verst likevel. Vi har kveitmjøl av
god kvalitet, 100 gram ekstra kaffe, spisesjokolade til alle, og av frisk
frukt har vi både epler og appelsiner.
Blant andre gledelige meldinger som så absolutt gjorde hverdagen lysere
for folk noterer vi:
Tobakksrasjoneringen blir opphevet 23. februar 1946.
Forbrukere under 20 år kan kjøpe 1 - ett - kilo bananer mot rasjone-
ringsmerke vel og merke i den forretning de er inntegnet som
fruktkunde.
På samme tid blir også forbudet fra 1941, om å selge nybakt brød opphevet.
Mangel på foregangsmenn?
Ut fra tall som Meldingsbladet refererer til høsten 1945, fastslår avisa at
Verdal kommunes økonomiske situasjon «kan sies å være god». Avisa karak
teriserer samtidig det tidligere nazistyret som «forholdsvis moderat» i sin be
handling av kommunale midler. Til rene naziformål ble det bevilget vel kr.
4.000,-, noe som skal være småtterier i forhold til nazistenes økonomiske
transaksjoner i andre kommuner.
Etter så mange års stillstand var sjølsagt kommunens oppgaver mange.
Man var nødt til å prioritere. Boligbygging sto høyt oppe på ønskelista, skole
bygg på Øra, lys og kraft til de som enda manglet det, skikkelig havn likeså.
Den gamle barneskolen på Øra var for liten allerede ved krigsutbruddet,
men krigen satte en stopper for byggeplanene da. Etter som den nye barne
skolen ikke sto ferdig før i 1954, var det mange årskull som sammen med
sine lærere førte en kummerlig tilværelse i skolesituasjonen. Atskillige av oss
som var skolepliktige den gang har slitt skolepulten på Bedehuset, Betel,
Frelsesarmeen, Godtemplarlokalet, Herredshuset eller Verdal Maskinstasjon
for den saks skyld.
Planene for å skaffe bygda skikkelig havn var også påbegynt før 1940. Både
myndigheter og menigmann var skjønt enige om at nettopp havna ville åpne
nye muligheter - muligheter for ny industri som igjen skulle skape vekst og
utvikling i kommunen.
Lokalbladet Verdalingen etterlyser i et innlegg fra 1950, foregangsmenn
som kan få hjulene til å surre, eller menn med ideer og innsikt. Avisa konklu
derer med at vi ikke for framtida kan leve av å bygge hus for hverandre. Det
må reises industri.
Verdalsboka - II

----
164 Vsb
----
Det skulle gå mange år før havneanlegget var ferdig (1961-62), og enda len
ger før det kom særlig fart i industrietableringen.
For å legge forholda til rette for den høyt prioriterte boligbygginga, var det
nødvendig med investeringer både i gater, vann og kloakk. Da var det bare
naturlig at man gikk til bygdebanken for å få hjelp til finansieringen.
Vannforsyninga var det Verdalsøra Brannkommune som var ansvarlig for,
og kilden var som før Leklemsvatnet (kommunen tok over fra 1960). Somme
ren 1946 ble Leklemsvatnet oppdemt ytterligere 1 meter og samtidig ble de
første 15 abbonentene på Ørmelen tilkoblet ledningsnettet. Den videre utbyg
ging og tilkobling på Ørmelen ble delvis hemmet av mangel på rør. Med an
dre ord: Det var igjen den knappe tilgangen på varer som forsinket ut
bygginga.
Da resultatet av formuesregistreringen fra 1945 forelå (i 1947), viste det
seg at det for hele landet var unndratt for beskatning hele 4 milliarder. Verda
lingene på sin side var en «god« nr. 1 i Nord-Trøndelag og hadde unndratt
8 mill.
Den etterligning som ble resultatet av unndragelsene var lite populær, og
ble heller ikke den gullgruve for kommunen som man i første omgang hadde
tenkt seg. Enkelte gårdbrukere gikk til rettssak. Den endte med tap for kom
munen, som dermed frafalt sine krav.
Blant kommunens mange høyst nødvendige investeringer var utbygging av
elektrisitetsverkets linjenett. Dette var en av årsakene til at Verdal kommunes
lånegjeld pr. 30. juni 1950 var på kr. 243.000,- en økning på kr. 210.000,- fra
året før.
Boligsituasjonen var som nevnt ikke bra, og for å avhjelpe den øyeblikkelige
husnød, ble de såkalte Politibrakkene på Ørmelen omgjort til 14 leiligheter.
Det var imidlertid 22 søkere. Av de 15 hus som brente under krigen var bare
det halve bygd opp igjen i september 1945.
Den knappe tilgangen på bygningsvarer la nok en kraftig demper på bolig
bygginga lenge etter krigen. Murstein, kalk og spiker var mangelvare enda
i 1953. For ikke å snakke om sement. For å dryge ut den, ble det brukt stein
i grunnmurene, såkalt prosentstein.
Men hva med finansieringen, var det penger å få låne? Ett par annonser
fra lokalpressen i 1946 forteller oss at Sparebanken hadde midler til rådighet,
idet man tilbyr pantelån til 3 % rente. Styreprotokollen gir oss flere bevis på
ny fart i bygdesamfunnet. Antall lånesøknader øker betraktelig. I et styre
møte s.juli f.eks. blir det bevilget 27 lån, de fleste med 1. pr. pant i fast eien
dom eller mot skadesløsbrev. Samtidig blir det også bevilget 10 såkalte bygge
lån. Dvs. lån som ble gitt mot tilsagn om Husbanklån.

----
165 Vsb
----
Det var ingen særlig fart i boligbygginga enda i 1953. Bebyggelsen var nokså spredt
og tomtene så store at man kunne dyrke adskillig poteter og grønnsaker. Bildet er tatt
fra Kornsiloen mot vegbrua og Ørmelen.
Det var første gang slike lån ble bevilget, idet Husbanken som kjent ble
opprettet ved lov av 1. mars 1946. Men det skulle bli flere, mange flere etter
hvert.
Lånerammene synes imidlertid små. Husbanken bevilget lån til 18 enebo
liger i Verdal i 1946. Lånebeløpet var i snitt kr. 17.400,-. Folk flest hadde da
heller ikke store lønninger å betale sine forpliktelser med. Skatteligningen
som ble utlagt i 1946, forteller at en tekstilarbeider hadde en antatt årsinntekt
på kr. 3.050,-, et postbud kr. 3.250,-, en meieriarbeider kr. 3.400,- og en sta
sjonsbetjent kr. 4.000,-.
Ingemar Lund, som var Småbruk- og Bustadbankens tillitsmann i Verdal,
forteller i et avisintervju i 1952 om stor utlånsvirksomhet etter krigen.
«Men», sier han, «etter dagens høye priser er maksimum lånesum nå alt for
lav».
Lånegrensene for regulert strøk var da kr. 15.000,-, mens et ferdig hus kom
på kr. 30 - 40.000,-. Rentefoten var 2 1/2 % i Småbruk- og Bustadbanken,
mens vanlig sparebankrente var 3 % .
Det var ikke enkelt å få byggetillatelse, og ved ett tilfelle i 1947 var det 86
søkere fra Verdal, men bare 11 fikk byggetillatelse. Materialkvotene var for
små, og Namsos og Steinkjer var prioritert p.g.a. bombingen der. Men på

----
166 Vsb
----
tross av vanskene ble det bygd 93 nye leiligheter (73 hus) i løpet av treårsperi
oden 1947-1950. Likevel - «bolignøden er prekær i Verdal», skrev lokalbladet
høsten 1950.
Glimt fra næringslivet
Direkte oppramsing av tall fra bankens regnskaper, er kanskje ikke den
mest interessante lesnad. Av og til må vi likevel hente fram noen, for å holde
oss orientert om utviklingen.
Fra en kommentar til regnskapet for 1946 (Verdalingen, jan. 1947) tar vi
med et lite sitat som forteller adskillig både om bankens og bygdas situasjon:
På grunn av den økende virksomhet i forretningslivet, stor byggevirk
somhet og store nyanskaffelser i jordbruket, har forvaltningskapitalen
gått ned med ca. 850.000,-, hvorav det meste faller på folioinnskudd.
Fra samme regnskap kan også nevnes at samlet utlån økte med 1,3
mill. kroner, og det halve av beløpet var økning på pantelån.
Vi nevnte såvidt problemene med en lønnsom plassering av midlene under
krigen, noe som igjen gjorde sin virkning på driftsresultatet. I gjennomsnitt
hadde Sparebanken et brutto overskudd på vel 28.000,- kroner pr. år for fem
årsperioden 1941-45. Den neste femårsperioden 1946-1950 ga et resultat i snitt
på 51.000,-. Det må en kunne kalle en gledelig utvikling.
For utlånsvirksomheten kan vi i samme femårsperiode registrere stor øk
ning i kroner og øre. Økningen var på 43 % fra 1946 til 1950. Hvem var så
låntakerne bak denne økningen? Med fem års stagnasjon som bakgrunn, var
det neppe vanskelig å finne områder der man trengte finansiering til både ny
anskaffelser og vedlikehold.
Blant Sparebankens næringslivskunder var Verdal Meieri en av flere som
hadde behov for store investeringer. Tidlig på 1950-tallet ble det foretatt store
bygningsmessige utvidelser og maskininvesteringer for å kunne ta hånd om
den økende melkeleveransen. Meieriet drev i tillegg endel sidevirksomheter
som halmluting, potetkokeri og fryseboksanlegg, alt sammen tiltak som
skulle finansieres.
Verdal Meieri var også hotelleier en kort periode (1946-1952), idet man
gikk til innkjøp av gamle Grenne Hotell. Her var det imidlertid behov for
en kraftig rehabilitering, og meieriet investerte vel 300.000,- kroner i hotell
prosjektet. Verdal Meieri skaffet dermed bygda et tidsmessig hotell, samtidig
som man oppnådde å sikre «meieriet tomteområder for kommende tider».
Dette var meieriets egentlige tanke med hotellkjøpet, og derfor beholdt man
ca. 1000 m 2m 2 ved salget i 1952. Etter vel 20 års utvikling ble det likevel for
trangt inne i Øra. Nytt meieri ble som vi vet bygd på Ørin, og det sto ferdig
i 1976.

----
167 Vsb
----
Den smule hotellhistorie som vi her har flettet inn, er altså opprinnelsen
til det Verdal Hotell som vi kjenner i dag. Et sted hvor nybygg og opprusting
stadig har høynet standarden, og som dermed vil få det tilreisende publikum
til å kjenne seg velkommen til bygda vår.
A/S Albertsen og Dillan, A/S Verdal Kassefabrikk, Trones Bruk og A/L
Trønderfrukt, Røra, var industriforetak som både moderniserte og utvidet
sine bedrifter i de første etterkrigsåra. Alle sammen viktige brikker for ar
beidslivet, hver på sitt felt.
Trones Bruk f.eks. beskjeftiget til tider 100 mann i 1950-åra, og man var
bl.a. opptatt av å skjære hollandsstav. Bedriften holdt den gang til på Trones.
Det nye sagbruket på Ørmelen kom ikke i drift før i 1966.
Mens vi er inne på dette med arbeidsplasser, må vi nevne en bedrift som
særlig har skaffet kvinnelige arbeidsplasser. Vi tenker på Stiklestad Plante
skole. Gjennom 50 års virksomhet har den vært en betydelig arbeidsplass,
sjøl om langt de fleste var sesongarbeidere. På det meste omkring 1960, var
arbeidsstokken i sommermånedene på over 100 personer. Bygninger og areal
er betydelig utvidet. Fra det første skuret som ble reist i 1939, og til de enor
me drivhusene som idag (sommers tid er det 9 stk.) brukes i produksjonen,
er det levert over 180 millioner planter, som igjen har gitt grunnlag for ca.
900.000 dekar ny skog.
Fra Planteskolens drift til A/S Værdalsbruket og skogbruk i sin alminnelig
het, er overgangen både myk og naturlig.
Under krigen ble avvirkningen på Værdalsbruket holdt på et lavmål, nær
mest som en boikott mot okkupasjonsmakten. Fra 1946 var det imidlertid full
fart igjen. Tømmerhogsten var grunnlaget for all gjenreisning, og i avisene
fra de første etterkrigsåra er det til stadighet spørsmål etter arbeidskraft til
skogbruket. I snitt ble det avvirket 32.600 m3 fra 1946-51. Rekordåret var
imidlertid vinteren 1950-51, da Værdalsbruket drev ut hele 39.200 m3. Stor
aktivitet var det også i gårdsskogene og herredsskogmester Tromsdal forteller
til lokalbladet om full drift enda 10. april og bebuder hogstrekord for Verdal.
Avisa skriver også om tømmertransport over Kjesbuvatnet, hvor «store
lastebiler kjører på kryss og tvers av den store isflata».
Perioden var preget av gode priser, fine driftsforhold og en stadig økende
mekanisering i skogbruket. Den første motorsaga kom til Verdal i 1947, og
på slutten av 1950-tallet ble motorsaga helt alminnelig i skogen. Tigersvansen
ble hengt på en knagg for godt, og barkespaden ble overflødig. Skogsarbeide
rens hverdag var totalt forandret.
Noen få etableringer av ny virksomhet kan vi spore, bl.a. et sementstøperi
og en møbelfabrikk. På samferdselssektoren må vi ta med at Fylkesbilene i
Nord-Trøndelag opprettet nytt kontor og venterom i Verdal i 1949. Etter som

----
168 Vsb
----
Motorsaga gjorde sitt til at skogsarbeiderens hverdag ble totalt forandret mot slutten
av 1950-åra. Den første motorsaga kom til Verdal i 1947, og den blir her demonstrert
av Bernhard Skei for herrene Øverland, Bergestad og Nygaardfra A/S Værdalsbrukets
ledelse.
Tømmerlunning nordøst for Strådalen ettersommeren 1952. Det ble brukt en liten Oli
wer beltetraktor med lunnetraug. Selv om en stadig økende mekanisering preget skog
bruket, ble opplessinga enda gjort manuelt. Paul Aune og Kåre Haugan sto for lunnin
ga, mens hogsten ble utført av et åttemanns-lag.

----
169 Vsb
----
På tross av belter kan redskapen bli sittende fast i myra. Kvantumet som ble drevet
fram var 1800 m 3 , så det ble mange turer med Oliwer'n. Fra lunningsplassen ble tøm
meret kjørt på vinterføret fram til Veresvatnet med to større traktorer.
Fylkesbilene i Nord-Trøndelag etablerte seg med eget kontor i Verdal i 1949.

----
170 Vsb
----
rutenettet også ble utbygd, ble det enklere for bygdefolket som skulle på Øra
i forretninger. Privatbilen var enda ikke noe allemannseie, så mange var av
hengige av å ta «ruta».
Samferdsel far oss til å tenke på en annen form for næring, som ble leve
brød for adskillige verdalinger etter krigen. Vi tenker på lastebiltransport.
Muligheten for å skaffe seg brukbare biler bedret seg etter hvert, og i 1950
var det 22 lastebilbevilgninger i Verdal. Noen av disse hadde faste oppdrag
for Vegvesenet, mens andre drev med grusleveranser.
Grus og sand, ja, det var en etterspurt vare. Særlig til gjenreisningen av
Steinkjer var behovet stort. På bygda heter det gjerne enda at Steinkjer ble
bygd opp av grus og sand fra Verdal sel va. Elva har i årenes løp forårsaket
mange tragedier og problemer både for bygdefolket og for kommunen. På
den annen side har den også vært - og er fortsatt, en ressurs, man har høstet
av. Grusforekomstene fra elva har gitt verdifulle arbeidsplasser - og dermed
også en viss økonomisk gevinst.
Jordbruket
Det går utrolig mange tråder eller kontakter fra banken og ut til bygdas næ
ringsliv. Spesielt mange til primærnæringene i ei jordbruksbygd som Verdal.
En skal ikke snu mange blad i styrets protokoller før det blir bekreftet. La
oss derfor se litt på situasjonen i jordbruket i etterkrigsåra.
Formannen i jordstyret i 1946, Sverre Vestvik, uttalte til avisene at jordbru
kets største problem var de altfor små bruk. Av bygdas 1000 bruk, var det
hele 540 som hadde areal mellom 5 og 50 mål.
Prisene og økonomien i jordbruket var heller skral de første åra, særlig på
de mange små bruk var det nok nødvendig med forsiktighet både i levesett
og med investeringer på bruket.
Svak økomomi ble delvis oppveid av stor optimisme og samarbeidsvilje.
Matproduksjonen ble prioritert og avlingene større etter hvert som man fikk
nok kunstgjødsel. Folk satset på nydyrking og var aktivt med i forskjellig
lagsvirksomhet som gjaldt næringen. Nye forskningsresultater om foring,
gjødsling, dyrkingsmåter osv. ble både belyst og diskutert på møter omkring
i bygda.
Men for å sette tingene inn i sin rette sammenheng, skal vi ta med et lite
eksempel, som forteller noe om hverdagen i bygde-Norge tidlig på 50-tallet.
I et intervju med Verdalingen (31. januar 1950) forteller Leif Bjørkli at det
er 539 bruk i Verdal som ikke har innlagt vatn. Dvs. at det må kjøres eller
bæres vatn til 2603 mennesker og 1700 dyr. Atskillige dagsverk gikk altså
med bare for å skaffe nok vatn utover bygda.
Bjørkli var året før ansatt som herredsagronom i kommunen med planleg

----
171 Vsb
----
ging av vassanlegg som en prioritert oppgave. «Vatn inn i alle heimer», ble
nærmest et slagord, og mer enn 350 slike anlegg ble fullført i en
10-årsperiode.
Mekaniseringa var på tur inn i jordbruket, sjøl om det enda manglet enkel
te tekniske hjelpemidler. Melkemaskinen ble vanlig også i små og mellomsto
re fjøs, og ute på åker og eng ble det stadig flere av de små og lette Ferguson
traktorene. Enda i 1950 måtte man ha kjøpetillatelse for å skaffe seg traktor,
og i mangel av traktorredskap ble den gamle hesteredskapen brukt mid
lertidig.
Det var litt av en revolusjon, da høysvan
sen ble oppfunnet og tatt i bruk i 1953. Det
te bildet som er fra høykjøring i Vinne er
tatt i 1962.
vi ikke nevnt kanskje det viktigste - driftsbygningene
Salget av traktorer ble omsider
frigitt, og i 1957 var det like mange
traktorer som hester i bygda.
Skurtreska gjorde sitt inntog i
Verdal i 1949 (hos Harald Kvaalen
på Ekle), og lokalbladet omtalte
hendelsen slik:
Det store eventyret fra Midt
vesten og Canadas prærier
er i ferd med å vinne innpass
i Verdal.
Avisa forteller ellers at skurtres
ka skjærer 4 mål og tresker 15 sek
ker i timen. Det var den gang det,
mens dagens tresker presterer 8 -
10 mål pr. time.
Men all denne nye teknikken
kostet penger i en annen grad enn
det gamle jordbruket, og enda har
I de aller første etterkrigsår var det særlig på de mindre bruk, man satset
på en opprusting av driftsbygningene. Småbruk- og Bustadbanken kunne
skaffe en etter måten rimelige lån.
I den såkalte særskilte finansieringsordningen som kom i 1956, var det en
forutsetning at førsteprioritetslånene skulle skaffes til veie gjennom de lokale
sparebankene, i tillegg til nødvendige lån i Småbruk- og Bustadbanken og
statstilskott. Denne ordningen var knyttet til en driftsplan for bruket, og
driftsbygningen måtte bygges deretter.
Driftskredittkassen for jordbruket var en annen viktig finansieringskilde.
Den ga lån til kjøp av maskiner og husdyr.
Fra myndighetenes side ble det ført en bevisst politikk for å stimulere til

----
172 Vsb
----
Den første skurtreska kom til Verdal i 1949. Dette bildet er imidlertid tatt i 1984. Det
er Thomas Berg som skurtresker en åker på Fætten i Vinne.
Kornet tappes over på traktortilhengeren.

----
173 Vsb
----
større matproduksjon, og tilskottsordninger var til god hjelp både ved kraft
for- og kunstgjødselkjøp.
Men på tross av statlige ordninger med lån og tilskott - det måtte likevel
skaffes en viss egenandel. På atskillige bruk var det behov for både ny drifts
bygning, traktor og andre redskaper i løpet av noen få år. Med andre ord -
et økonomisk storløft for den enkelte gårdbruker. I slike situasjoner kom det
gjerne en lånesøknad til bygdebanken. Sjøl om det her ble ført en delvis
streng utlånspolitikk, ble det gjerne ei råd.
Med tredveåras gjeldsmeglinger i friskt minne, må vi regne med at de
fleste søknadene om lån var nøye overveid.
Jordbruket var enda tidlig på 1970-tallet sparebankenes største nærings
messige lånekunde. Slik var det også i Verdal. I bygdebankene generelt var
utlån til jord- og skogbruk omkring 1/3 av utlånsmassen på samme tid. I Ver
dal derimot var utlånsprosenten i overkant av 40 siste halvdel av 1960-åra,
mens den i 1970 var sunket til 35,9 % .
Innsats på flere områder
Men det var ikke bare næringslivet som hadde behov for finansiering. Inn
enfor helsesektoren trengtes også en opprusting, og Sparebanken var delaktig
i finansieringen av utbygging og modernisering ved Innherreds Sykehus og
Verdal Aldersheim.
Mens det på Øra ble drevet et såkalt folkebad i mange år før krigen, var
det heller smått med bademuligheter utover landsbygda. Man var nærmest av
hengig av vaskefatet og/eller stampen enda på slutten av 1940-tallet.
Da var det at sanitetskvinnene tok saken i egne hender. Badstusaken ble
satt høyt på dagsordenen, og i løpet av et lite tiår fikk de fleste grendelag
sin egen badstue. Med iherdige sanitetskvinner som pådrivere og dugnads
innsats fra resten av grenda, kunne vaskestampen settes bort i de fleste
heimer.
Banken på sin side var involvert på lånesida, men også med årlige bidrag
til det enkelte laget.
Et annet positivt bygdetiltak fra etterkrigstida er anlegget av Stevneplassen
på Stiklestad. Stiklestadnemnda og bygdefolkets anstrengelser for de årlige
arrangement ved Olsoktider er både velkjent og anerkjent. En liten tildeling
av bankens overskudd til formålet, skapte derfor neppe noen diskusjon i for
standerskapet.
Ringvirkninger til banken
Etter våre «besøk» ute i bygdesamfunnet er det igjen på tide å vende blikket
mot banken. Hva betydde den virksomhet som vi nettopp har forsøkt å skil-

----
174 Vsb
----
Med iherdige sanitetskvinner som pådrivere kom det opp badstue i de fleste grende
lag. Dette er badstua i Ness som ble bygd i 1950. Badstuene hadde gjerne torvtak og
var reist av laftet plank.
Dugnadsinnsatsen var stor for å løse badstusaken. Rundvasken på badstua ble også
unnagjort med felles innsats. Her blir en dugnadsgjeng servert kaffe og mat av Karen
Leirset (t.v.) og Maria Ness foran til høyre.
dre for institusjonen Verdal Sparebank og for banksjefen og hans medar
beidere?
Det første vi merker oss er forvaltningskapitalen. Den var i 1950 på 12.790
mill. kroner, en stigning på 12 % i forhold til året 1945. Dette til tross for
nedgangen i 1946, som vi allerede har nevnt.

----
175 Vsb
----
Kassaomsetningen i samme tidsrom er omtrent tredoblet, noe som igjen
skulle indikere en økende arbeidsmengde.
En overenskomst fra 1949 med Statens Kornforretning var også av de ting
som hadde en viss betydning - både tallmessig og bemanningsmessig. Spare
banken tok da på seg å forskuttere kornkjøpet for Nord-Trøndelag og Nord
land, mot at Kornforretningen dekket de utlagte beløp for hver måned. Kon
toen ble renteberégnet med 2,5 % .
For bedre å takle den økende arbeidsmengde, ble det tidlig i femti-åra fore
tatt en opprusting av Sparebanken både av bygningen og av organisasjonen.
Bankbygningen var nærmest uforandret siden ombygginga i 1916, så nå var
det på tide med en fornyelse. Økning i publikumsbesøket og flere ansatte
krevde hver på sin måte en omfattende forandring av lokalene. Tanken om
et helt nytt bygg ble drøftet, men p.g.a. problemene med byggetillatelse, måt
te det droppes. Et tilbygg var heller ingen løsning av reguleringsmessige årsa
ker. Man var da henvist til å modernisere de gamle lokalene, og på beste måte
utnytte det golv-arealet som var til rådighet.
Etter at virksomheten hadde holdt til i Herredshuset ca. 3 mndr. sommeren
1951, kunne man igjen ta imot publikum i den gamle tradisjonsrike bankbyg
ningen som opprinnelig ble bygd i 1881, men nå til en sikrere og hurtigere
ekspedisjon i lyse og trivelige omgivelser. Den svære muren som tidligere sto
midt i lokalet ble fjernet ved ombygginga, og man fikk bedre plass. Samtidig
ble det montert ny skranke, og man gikk over til sittende ekspedering. Sjøl
om det var ønskelig ble det i denne omgang ikke plass for bokshvelv, spise
rom, egne rom for styret og revisjon. Det måtte bare utstå til neste korsveg.
Den organisasjonsmessige endringen ble godkjent av forstanderskapet i
april 1952. Fra nå av hadde banken følgende funksjonærer: Kasserer, sekre
tær, bokholder, revisor og to assistenter.
Kassereren ble nå avlastet for noen av sine tidligere arbeidsoppgaver, slik
at han bare skulle ha ansvar for bankens seddelbeholdning til en hver tid og
sørge for inn- og utbetalinger i kassen.
Banken fikk samtidig revisor i heldags stilling - Einar Wisth - som tidlig
ere hadde vært bokholder. Ole Rostad og Ole Grande som begge hadde stått
for kontroll og revisjon i mange år, sluttet etter oppnådd aldersgrense.
Men det spørs om ikke denne opprustingen av banken også hadde en annen
bakgrunn?
Skjerpet konkurranse
Fra sommeren 1952 var nemlig ikke Verdal Sparebank lenger alene om å
drive bankvirksomhet i kommunen. Den Nordenfjeldske Kreditbank etabler

----
176 Vsb
----
te seg med filial i bygda. Denne banken ble som kjent senere slått sammen
med A/S Forretningsbanken eller Fokus som den heter idag.
Forut for denne etableringen var det imidlertid skjedd en del interessante
ting.
Saken ble behandlet både i formannskap og herredsstyre, og det falt vekt
ige innlegg både for og imot etablering. Sparebanken fikk anledning til å
komme med en uttalelse, fordi man mente at det var framkommet feilaktige
opplysninger under behandlingen av denne saken. Uttalelsen inneholdt en
orientering om bankens drift og noen synspunkter på nyetableringen. Spare
banken konkluderte med at etableringen av enda en bank ikke ville være til
noen fordel for bygda.
Muligens er det bare tilfeldigheter, men myndighetenes behandling av Kre
ditbankens søknad og etableringen av bankens filial i Verdal, fant sted nær
mest samtidig med Sparebankens opprusting, som vi nettopp har fortalt om.
Trolig var tiltakene i bygdebanken en naturlig reaksjon for bedre å takle den
nye konkurransesituasjonen.
Sommeren 1952 etablerte Den Nordenfjeldske Kreditbank seg i Følstadgården. Spare-
banken var ikke lenger alene i bransjen.

----
177 Vsb
----
Formannskapet erklærte etter å ha behandlet saken to ganger at Spareban
ken tilfredsstilte bygdas krav til banktjenester både forretningsmessig og sam
funnsmessig. Men med bakgrunn i fylkesmannens uttalelser om at Den Nor
denfjeldske Kreditbank ville få hele fylket som virkeområde og hans anbefa
ling av søknaden, fant også formannskapet å ville gå inn for etablering.
Under herredsstyrets behandling sto påstand mot påstand. Motstanderne
hevdet: Den nye banken kommer ikke for å tjene bygda, men for å tjene på
bygda. Tilhengerne på sin side hevdet: Kreditbanken blir det finansieringsin
stitutt som skal få fart på industrireisinga.
Fylkesmannens anbefaling og formannskapets innstilling hadde nok atskil
lig betydning for stemningen i herredsstyret også. Resultatet av avstemningen
ble at 21 gikk inn for enda en bank i Verdal, mens 12 representanter stemte
imot. Ved avstemningen ble det forlangt navneopprop.
Sparebankens kundemasse har alltid vært stabil, og banken har fått en utro
lig oppslutning av bygdefolket. Et par tall vil illustrere dette. Antall inn
skuddskonti ved utgangen av fredsåret var 7427. Til samme tid fem år senere
hadde banken fått omtrent 1000 nye konti. Med andre ord: Antall innskudds
konti var nærmest identisk med folkemengden i bygda (pr. 30. juni 1950 =
8406 mennesker). Men denne nyetableringen ga kanskje likevel ledelsen noe
å tenke på. Var det muligens noen behov som ikke var godt nok dekket?
Imidlertid - konkurranse er jo som bekjent sunt og inspirerte vel egentlig
bare til å ta opp hansken. Slagordet - Bruk bygdas bank - ble lansert på denne
tid, og var i seg sjøl både en appell til lokalmiljøet og et reklameframstøt.
Vi har før nevnt jordbrukets optimistiske satsing i etterkrigsåra. Man
trengte til en fornyelse ettersom både redskaper og utstyr var temmelig ned
slitt. Både Blakken og Svarten hadde sett sine beste dager som trekk-kraft,
og traktorkjøp var bakgrunnen for mang en lånesøknad.
Sparebankens noe strenge utlånspolitikk - kanskje særlig med hensyn til
maskinkjøp, var muligens noe av bakgrunnen for avstemmingsresultatet i
Verdal Herredsstyre.
I ettertid må det kunne sies at det var marked eller plass for begge parter.

----
178 Vsb
----
TIDSROMMET 1953 - 1970
To tiår med økonomisk vekst
Som leseren vel forlengst har oppdaget, har man helt fra starten av denne
beretning forsøkt å dele stoffet inn i naturlige tidsavsnitt eller perioder. Dette
er ikke så helt enkelt. Det er slett ikke så sikkert at utviklingen og forandrin
gen i banken, bygda eller verden utenom er helt sammenfallende. Vi må gjøre
et valg.
Dagens historieskrivere setter en grense for etterkrigstida ved årstallet
1953. De mange brikker som ufrivillig ble flyttet på under krigen, var da
nærmest falt på plass. Gjenreisningen i Nord-Norge var bortimot fullført, ra
sjoneringen av dagligvarer var opphørt, og vi hadde lagt det meste av lands
svikoppgjøret bak oss.
Forholda ute i verden var preget av den kalde krigen, og stormaktene hadde
hver sin vannstoffbombe på samvittigheten. Vissheten om dette satte nok sine
spor også i Ola Nordmann, sjøl om optimisme kjennetegnet mange ting i
1950- og 60-åra.
Kildene forteller om en svært jevn økonomisk vekst her i landet, faktisk
uavbrutt i tredve år fra 1945. I 1950- og 60-åra var veksten omkring 4 %.
Man unngikk de store konjunktursvingningene til beste for næringslivet. I en
tredveårsperiode ble Norge spart for alvorlige økonomiske kriser.
Noe forenklet kan en si at den økonomiske veksten ga den alminnelige
mann bedre råd. Vi ble etter hvert både bileiere og TV-seere - på godt og
ondt. I 1950 var det 145.000 motorkjøretøyer i Norge. 25 år senere var tallet
omtrent tidoblet. Denne økningen var også et uttrykk for økonomisk vekst,
fordelene med denne veksten er det nok delte meninger om.
I kjølvatnet av alt dette bilsalget og ønskene om andre materielle goder,
fulgte en stadig økende kreditthandel. I 1954 ble det omsatt for nesten 60
mill. kroner gjennom bokreditt. Sjøl om avbetalingshandel kan være høyst
berettiget i enkelte tilfeller, er alt som smaker av overdrivelse neppe av det
gode.
Mange goder ble oss til del gjennom denne utviklingen som vi har skissert
ovenfor, men kanskje har vi også mistet noen på vegen?

----
179 Vsb
----
Vegen videre i lokalsamfunnet
Femtiåra ble nok dessverre ikke det tiåret som fikk «fart på industrireis
inga» i Verdal. Det hjalp ikke stort sjøl om det nå var to banker i bygda, og
kommunen nedsatte ei spesiell tiltaksnemnd. Alle gode makter ble påkalt
både i lokalbladet og i herredsstyret, men dessverre resultatene uteble. Et he
derlig unntak var A/S Innherad Teglverk som ble startet i 1957.
NKLs fabrikker som like før krigen hadde bidratt med kjærkomne arbeids
plasser ble også borte. Lærfabrikken ble flyttet til Levanger i 1950 og Ull
varefabrikken ble nedlagt omlag ti år senere. Det var ikke fritt for at det fore
gikk en viss utflytting fra bygda.
Men på tross av alt dette - det skjedde også noe positivt i perioden. Hjula
sto slett ikke stille, og vi merker oss positiv utvikling i det eksisterende næ
ringsliv. Noe som vi allerede har vært inne på.
Verdal Samvirkelag hadde stadig byggeprosjekter på gang og økte sin om
setning betraktelig i femtiåra. I 1952 var omsetningen 14.1 mill. og ti år sene
re var den på 34.5 mill. (uten avgift).
Ved Statens Kornforretnings avdeling i Verdal ble det i 1953 oppført et til
bygg som økte lagerkapasiteten med 3000 tonn og tørkekapasiteten med 4
tonn pr. time. Etter en større utbygging i 1969 er lagerkapasiteten i dag (1990)
12.000 tonn, mens tørkekapasiteten er 37 tonn pr. time.
Fra ysteriet på Verdal Meieri omkring midten av 1950-tallet. Det er Karl Finnseth t.v.
og Johannes Risan som driver med forpressing av ost. Produksjonen foregikk manuelt
enda, og det var mange tunge tak før produktene var kinre fnr snlo
Verdalsboka - 12

----
180 Vsb
----
Sentrum på Øra i 1950-åra

----
181 Vsb
----
Selv om mangel på endel byggevarer hemmet boligbygginga noe tidlig i tiåret, var det
atskillige familier som fikk nye og bedre boliger på denne tida.

----
182 Vsb
----
Bankjubileum 1954
Ved inngangen til en ny tidsperiode skal vi se litt på hvordan resten av tiåret
utviklet seg for Verdal Sparebank.
Etter at den nye konkurransesituasjonen var et faktum, ble avisene tatt mer
systematisk til hjelp i markedsføringa.
I januar 1952 kan Innherreds Folkeblad fortelle at Sparebankens gavebøker
til barna i bygda, har resultert i et oppspart beløp på nærmere 1/2 mill. kro
ner. Til da var det utdelt i alt 3200 slike bankbøker, og hvert barn fikk den
gangen kr. 5,- som dåpsgave.
Banken fortsatte sitt «race» for å være først ute med regnskapet. I 1951 ble
alle rekorder slått - da var nemlig årsregnskapet ferdig kl. 1800 nyttårskvel
den, så enda var det altså en halv dag igjen av gamleåret.
Man nærmet seg nå bankens hundreårsjubileum, noe man ønsket å marke
re på en måte som var jubilanten verdig.
Allerede fra 1945 var det årlig satt av midler til et fond som ved jubileet
var på kr. 50.000,-. Følgende fikk utdelt gaver fra dette fondet:
Aldersheimen, til utstyr kr. 20.000,
Verdal Museum kr. 8.000,
Øras gravkapell kr. 7.000,
Vuku kirkes restaurering kr. 5.000,
Vinne kirkes restaurering kr. 5.000,
Sanitetsforeningene, til nye badstuer kr. 5.000,-
Banken fikk dermed en fin anledning til å vise den sosiale profil som har
preget sparebankene helt fra starten. Den årlige liste med bidrag til bygdas
lag og foreninger kom i tillegg med kr. 5.000,-. Bankens funksjonærer fikk
også sin påskjønnelse i form av et gratiale.
La oss heller ikke glemme at journalist Snorre Haugdahl var mannen bak
den interessante hundreårsberetningen som ble laget. Boka som er på vel 140
sider, er også bl.a. brukt som en hendig kilde for denne boka.
Hundreårsjubileet var sjølsagt en god mulighet for å markedsføre banken,
og det er tydelig at man også ønsket å lage en festlig ramme omkring det hele.
Bankbygningen var for anledningen pyntet utvendig med årstallene 1854 og
1954 og vegg-guirlandere av grønt.
Jubileumsmiddagen ble servert i gamle Håndverker 'n. Med et vakkert pyn
tet festbord som midtpunkt, var det av mindre betydning at omgivelsene bar
preg av flittig bruk gjennom mange år. Forøvrig var det neppe noe annet lo
kale på Øra, hvor man kunne servere så mange gjester på en gang.
Gjestene ja, det var bankens styre, forstanderskap og ansatte, representan
ter for bygdas myndigheter og næringsliv og ikke å forglemme utenbygds re
presentanter for bankforbindelser og faglige organisasjonen Alle stilte i sitt

----
183 Vsb
----
beste antrekk, og sjelden så man vel så mange nystivede skjortebryst samlet
på en gang. Middagen var nærmest for et herreselskap å regne. Eneste dame
var assistent i banken, Karen Johanne Ingebrigtsen. Vi registrerer at kvinne
ne var dårlig representert i arbeidslivet enda.
Det ble servert en «splendid middag», skriver lokalbladet, og talernes
rekke var sjølsagt lang ved en slik anledning. Formannen i forstanderskapet
- Grøholt, karakteriserte i sin tale banken som en løftestang for bygda, og
framholdt det gode samarbeidet mellom banken og kommunen. Banksjef
Braarud på sin side utbrakte en skål for pressen, som han betegnet som en
enda større makt enn pengemakten.
Etter middagen fortsatte festen på Verdal Hotell, og dermed var også ban
kens hundreårsjubileum historie.
Jordbruksorganisasjonene gratulerte med hundreårsjubileet på denne måten.
Nybygg på ønskelista
Vi husker at tanken om et nytt, større og mer tidsmessig bankbygg var ak
tuell allerede ved moderniseringen i 1951. I siste halvdel av 1950-åra ble det
enklere å få byggetillatelse på forretningsgårder, og da fant ledelsen det på
tide å gjøre alvor av planene. Den bygningsmessige ramme rundt banken var
bokstavelig talt sprengt. Et par talleksempler kan bevise det. Forvaltningska
pitalen ble fordoblet fra 1948-1959 (fra 10 til 20,5 mill.) og omsetningen økte
fra 71 mill. til 341 mill. i samme tidsrom.

----
184 Vsb
----
Hundreårsjubileet ble markert på forskjellig vis. Utvendig var bankbygningen pyntet
med grønt. De tre andre bildene viser interiøret i banken i 1954.

----
185
----

----
186 Vsb
----
Impulser utenfra er alltid gode å ta med, og styret fant det riktig å besøke
andre banker for å orientere seg i en for banken så viktig sak. Man behøvde
ikke reise særlig langt. På Namsos var det nemlig reist helt ny bankbygning,
og på Steinkjer fikk styret se på Stod og Steinkjer Sparebanks bygning fra
1948.
Inntrykkene fra turen har nok vært positive, for samme dag - vi skriver
28. august 1957 - fattet styret slikt vedtak:
Styret besluttet å anmode banksjefen om å sette seg i forbindelse med
en førsteklasses arkitekt som har erfaring i lignende arbeider for å få
en foreløbig plan for utnyttelse av Sparebankens tomt og eventuelt for-
eløbig utkast til ny bankbygning
Bankbygningen fotografert fra Jernbane- Dette bildet er fra samme tid, men tatt
gata omkring midten av 1950-tallet. Til fra øst. Til høyre stallen og mastua.
høyre skimter vi Anna Hegdahls forret
ning og den gamle brannstasjonen.
Plan ja, det kunne saktens trenges, for det var jo ikke bare å sette spaden
i jorda, som det ofte heter. Hva skulle man f.eks. gjøre med den gamle bank
bygningen som var reist omtrent 80 år før? Bygget som tidligere var påbygd
både i høyden og bredden og senere modernisert. Det enkleste hadde kanskje
vært å rive Jiele greia?
Den naturlige plassering av «nybanken» var med fasade mot Nordgata.
Bankens tomt var imidlertid såpass stor at det også var plass for den gamle
trebygningen, og man fikk den geniale ide å flytte den hel til ny grunnmur
lengst nord på tomta. Nå begynte saker og ting å skje.
Styrets byggeplaner ble godkjent av forstanderskapet i desember 1957, og
til byggekomité ble valgt: Formannen i forstanderskapet Richter Falstad, for
mannen i styret Leif Lykke og banksjefen.

----
187 Vsb
----
Vi skriver 1957 og riksveg 50 er under omlegging gjennom Øra.
Øra i forandring — det gamle huset må rives for å gi plass for ny bolig som ble bygd
med fasade mot riksveg 50.

----
188 Vsb
----
Både for banken og for kundene var det av stor viktighet å holde virksom
heten i gang også under byggeperioden. Det gjaldt å finne en brukbar provi
sorisk løsning. Redningen ble også denne gang Herredshuset, hvor det var
ledig i Realskolens tidligere lokaler. Så fra den 9. juni 1958 og mens den
gamle bankbygningen ble flyttet og oppusset, holdt banken til under kommu
nens tak.
Flyttinga ja, den var det Brødr. Odd og Leif Myrvold som var ansvarlige
for. Samme firma hadde også råbygget til den nye bankbygningen.
Det fortelles at styret var noe skeptisk til flyttinga, mens Braarud var opti
mist. Han nærmet seg nå pensjonsalderen, og ønsket seg naturlig nok sin
gamle leilighet som pensjonistbolig.
Den gamle bygningen ble avstivet og nærmest skrudd sammen med svære
jernstenger, både vertikalt og horisontalt, forteller Leif Myrvold. Huset ble
deretter jekket opp på jernskinner, trebjelker og ruller og så trukket på plass
ved hjelp av store taljer. Flyttinga tok ca. 3 uker og 6 - 7 personer var med
på jobben.
Sjøl om det gamle huset knirket i sine sammenføyninger undervegs, gikk
det hele bra, svært bra. Da huset kom på sin nye plass, var både dører og
vinduer fullt brukbare, og tapeter og bygningsplater nærmest uskadd.
/ 1958 ble Verdal Sparebanks bygg som opprinnelig ble oppført i 1881, flyttet til ny
grunnmur lengst nord på bankens tomt. Dermed fikk man frigitt areal slik at «ny-
banken» fikk fasade mot Nordgata.

----
189 Vsb
----
Fra utgravinga av tomta til nybygget som ble tatt i bruk 13. juni 1960.
Det var en stolt og glad banksjef som kunne berømme Brødr. Myrvold og
arbeidsstokken for godt utført arbeid.
Nå var det omsider klart for oppstarting av nybanken. Utgraving og grunn
arbeid gikk greit, og i januar 1959 forteller lokalbladet at huset begynner å
ta form. Men bygningen var stor, og det tok sin tid før det var innflyt
tingsklart.
Så endelig mandag 13. juni 1960 kunne banken ta i bruk de nye lokalene.
Vi som var med på flyttelasset den gang, syntes vi hadde fått en utmerket ar
beidsplass.
Det gikk fort å tilpasse seg, sjøl om det var nesten rart å ha så godt rom.
Faktisk var det noen ledige arbeidsplasser ved skranken. Braarud som gjerne
tok med seg folk rundt på en omvisning, syntes nok også at det var noe glis
sent mellom funksjonærene. Det var ved en slik anledning at han snudde
skråa og sa:
Vi må vel te å ansætt nå meir følk fer å fy ill ti plassan.
Og slik ble det. Idag har pipa fatt en annen lyd. Virksomheten bare økte etter
at banken kom under nytt tak, så det var ingen problemer med aktivisering
av de to som da ble ansatt.

----
190 Vsb
----
ctxxxxxxxxxxxxxxxrzxxxxxzizxxxxixxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxT
r'
Verdal Sparebank
Vi utfører alle Deres bankforretninger
og De er ve/kommen / våre
nye lokaler
— og slik ønsket Braarud og hans medarbeidere velkommen til nytt bygg i 1960.
Nye rutiner - nye tider med kvinner inn i organisasjonen
Flyttinga til ny bank og inngangen til 1960-åra markerer på flere vis et
skille i Verdal Sparebanks historie. Ei ny tid var i emning. Maskinbokholde
riets verden Jiadde nådd også til vår bank, og de gamle, store og tunge inn
skuddsprotokollene kunne settes ned i arkivet for godt. Arbeidsmetoder og
hjelpemidler som var brukt nesten uforandret i bankens hundreårige historie,
ble erstattet med nye rutiner.
Både bak skranken og i de styrende organer var det enda tydelig mannsdo
minans. Fra 1946 og helt til 1960 var det kun en kvinnelig funksjonær. Fra
1960 ble det imidlertid tre kvinnelige funksjonærer, og senere har kvinnean
delen økt stadig.

----
191 Vsb
----
I forstanderskapet var det ingen kvinner før i 1975, da Anna Berg og Åse
Dahl ble valgt.
I styret for Verdal Sparebank satt det aldri noen fra spinnesida. Det kom
først etter at banken ble en avdeling av Sparebanken Inn-Trøndelag. Men da
kom det til gjengjeld to samtidig, nemlig Karin Sandstad og Torill Hjelde,
som begge ble valgt i mars 1985.
På tross av at den store industrietableringen fortsatt manglet tidlig på
1960-tallet, var det likevel enkelte gledelige ting på gang i Verdal. Styreproto
kollen forteller i form av gitte garantier om virksomhet innen bygg og anlegg.
På Rindsem Mølle var det økt aktivitet og Verdal Samvirkelag fikk bygd
sitt sentralbakeri på Tinden i 1964. A/S Albertsen & Dillan startet leveranse
av ferdigbetong i 1962, og arbeidsstokken der var på vel 30 mann. Kraftgrønt
høstet grasavlinga av 2500 mål i 1963, og nådde sin største produksjon til da
- 1872 tonn grasmel. Bedriften beskjeftiget da 19 sesongarbeidere og 4
formenn.
Da Nordenfjeldske Treforedling (Norske Skog) ble stiftet i 1962, vedtok
banken å kjøpe aksjer for kr. 10.000,- i selskapet. Vi får ta dette som et bevis
på styrets tro på tiltaket og på positive ringvirkninger for distriktet. Den
første papirmaskinen på Skogn ble satt i produksjon i september 1966.
Øra sentrum med stasjonsområdet i slutten av 1950-åra.

----
192 Vsb
----
Sentrum av Øra tidlig i 1960-åra.
Flere utbygginger og forbedringer står bak det Verdal Hotell som vi kjenner ved inn
gangen til nittiåra. Slik så hotellet ut omkring 1960.

----
193 Vsb
----
Verdal kommune hadde mange oppgaver som måtte løses i etterkrigstida — skolebygg
på Øra var en av dem. Skolen ble reist i to byggetrinn og sto ferdig høsten 1960.
Da Industriselskapet Hafslund fattet interesse for en etablering i Verdal,
var betingelsene en moderne havn og ferdig industriområde. Kommunen
etterkom ønsket om det, og utbygginga sto ferdig i 1961/62. På tross av store
investeringer fra Verdal kommunes side, var dette likevel industrihåpet som
glapp.
Nå hadde Verdal både havn og industriområde, men ingen ny industri,
«bare» en gjeld på 10 mill. Sysselsettingsproblemer og en viss nedgang i fol
ketallet var et faktum.
Et tysk firmas planer om silisiumskarbidverk i Verdal ble også en skuff
else. Lokalbladet skriver i april 1965 at antall sysselsatte lønnsmottakere i
Verdal gikk ned fra ca. 1800 til ca. 1600 på 2 - 3 år. Både kommuneadmini
strasjonen og befolkningen ellers fikk en langvarig tålmodighetsprøve. Ord
fører Støa var neppe alene som ikke helt turde tro på at industrietableringen
ble en realitet, før man så fabrikkbygningene reise seg ute på Ørin.
Vi nevnte innledningsvis i dette avsnittet at det kom mye nytt inn i bank
virksomheten tidlig på 1960-tallet. Ikke bare nye arbeidsmetoder og hjelpe
midler, men også medarbeidere. Carl Braarud var blitt 70 år, og hans lange
arbeidsdag i banken nærmet seg uvilkårlig en avslutning. Styremøtet den 3.
april 1963 får vi kalle historisk. Protokollen for møtet er nemlig underskrevet
av to banksjefer og i siste punkt av referatet heter det:
Banksjef Torgeir Næss har tiltrådt sin stilling og var til stede i styre-
møte sammen med banksjef Braarud.
En ny mann satt i sjefstolen - inderøyningen Torgeir Næss.

----
194 Vsb
----
Store utfordringer
Vi er nå inne i en meget aktiv og interessant tidsperiode for Verdal Spare
bank, med som allerede nevnt mye nytt på forskjellige felt.
Det faller derfor helt naturlig å be den daværende nye banksjef - Torgeir
Næss om å se litt tilbake på viktige hendelser i perioden. Ved hjelp av et in
tervju vil han gi oss noen inntrykk fra sine første år som banksjef i Verdal:
- Var det spesielle ting som gjorde at du søkte banksjefstillingen da den ble
ledig i 1963? Var det banken eller distriktet som var interessant?
- Jeg var ansatt som banksjef i Christiania Bank og Kreditkasse sin avdeling
på Tynset den gang, og hadde meget gode arbeidsforhold. Hele familien triv
des der, og det var ikke uten betenkning at jeg søkte på stillingen i Verdal.
Lille julaften 1962 fikk jeg telefon fra banksjef Braarud om at jeg hadde fått
stillingen. Jula ble derfor delvis brukt til overveielse: Skal/skal ikke ta stil
lingen.
Mange gode argumenter for flytting til Verdal kom fram: Jeg var opplært
i sparebank og mine interesser for driftsmåte og struktur i sparebankene var
nok sterkere enn i forretningsbankenes. Å arbeide for en bygdebank syntes
for meg mer verdifullt. Dessuten var Verdal Sparebank en sjølstendig enhet,
og dermed ble banksjefstillingen mer interessant der, enn i en filial av en
større bank.
Samtidig må jeg vel si at også bygda og distriktet i betydelig grad virket
tillokkende. Ved å komme til Verdal var jeg mer på heimlige trakter og bedre
kjent med forholda. Hele familien kom nærmere slekt og gamle venner.
- Hva var førsteinntrykket av banken og bygda?
- Litt kjennskap hadde jeg til banken før jeg kom til Verdal, både fra min
tid i Stod og Steinkjer Sparebank og ved å se på regnskapene for de siste åra.
Da jeg tiltrådte stillingen som banksjef 1. april 1963, gikk jeg kritisk og
detaljert gjennom både regnskaper og rutiner. Mitt inntrykk av banken var
meget godt. Det var en solid bank - med orden og god styring. Noen rutiner
som virket «gammeldagse», var det sjølsagt. Noe som alltid vil være slik, når
en yngre sjef tar over roret etter en eldre. Dette var imidlertid for småting
å regne. Det viktige var at bankens stilling var god, og at den hadde en meget
sterk posisjon i bygda. Den kunne med rette kalle seg bygdas bank. Vi har
ingen statistikk eller måling av bankens andel i kundemassen i Verdal, men
jeg skulle anta at andelen den gang lå på 70-80%.
Møtet med de ansatte eller de som skulle bli mine medarbeidere, var noe
jeg imøteså med stor spenning. Her kan jeg straks si at jeg ble svært godt
fornøyd. Det var et godt arbeidsteam, der alle gikk inn for bankens beste og
var villige til å gjøre en solid innsats. Det var pålitelige og rolige funksjonæ
rer som kunne sitt arbeid. Jeg ble møtt med tillit fra første dag, noe som var

----
195 Vsb
----
Dette pengeskrinet ble brukt enda på 1960-tallet.
Pengesedlene hadde tidligere atskillig større format.

----
196 Vsb
----
av stor betydning både for meg og familien, og for det arbeid jeg skulle
utføre.
Bankens lokaler ga også et positivt inntrykk. Det var nytt bankbygg, som
etter min mening, var godt funksjonelt, pent, solid og uten gjeld. Jo, dette
så ut til å skulle bli en trivelig arbeidsplass - nå var det opp til meg å gjøre
en innsats.
Hva så med bygda og dens næringsliv? Det var primærnæringene og spe
sielt jordbruket, som var de dominerende, i et ellers noe ensidig næringsliv.
Det var lite industri, men atskillig av håndverk og entreprenørvirksomhet.
Når det gjaldt handel, var Verdal Samvirkelag den ledende. Men arbeidsløs
heten var stor, og det foregikk et intens arbeid for å skaffe arbeidsplasser til
bygda.
Folket ga et godt og ekte inntrykk. Gårdbrukerstanden syntes solid, og de
fleste av de bedriftene som fantes ble godt drevet.
Fra kulturlivet må særlig Olsokspelet på Stiklestad nevnes som det store
arrangementet, og som jeg ganske fort kom til å stifte et nært bekjentskap
med. Sang- og musikklivet i bygda utmerket seg spesielt.
Det blir gjerne sagt at vi inntrøndere er noe trege og kanskje litt for rolige.
Her er neppe verdalingene noe unntak. Det å beholde roen er meget verdi
fullt og har sikkert hjulpet mang en verdaling i en vanskelig situasjon. Som
vi vet er det bedre å tenke seg om før man handler, enn motsatt.
- Hva så du på som din viktigste oppgave de første åra som banksjef? Er
det spesielle ting som du husker godt fra den første tida?
- Som allerede nevnt fant jeg tilstanden i Verdal Sparebank god, og med
dette som bakgrunn så jeg det som min hovedoppgave å fortsette driften av
banken etter de retningslinjer som allerede var trukket opp, og om mulig i
enda sterkere grad gjøre den til bygdas bank.
Enkelte rutiner måtte nok moderniseres noe, men det var ting som falt lett.
En grundig gjennomgåelse av lånemassen ble foretatt (sammen med Malmo),
og lånetida ble for en del lån sterkt nedsatt. Dette gjaldt spesielt pantelån,
da enkelte av disse ikke ble nedbetalt overhodet. Det var om å gjøre å få de
midler man disponerte til å sirkulere så fort som mulig, slik at flest mulig
kunne få nytte av dem.
En annen viktig oppgave var å styrke forbindelsen med kommunen. Man
så sjølsagt gjerne at Sparebanken skulle være kommunens hovedbankfor
bindelse.
En bedring av kontakten med næringslivet var også ønskelig. Et stort indu
striområde var opparbeidet, men ingen bedrifter var etablert der. Det var der
for av den største interesse for næringslivet og kommunen å få til virksomhet
ute på Ørin. Så vel styret som banksjefen var interessert i å styrke næringsli
vet og få opprettet flere arbeidsplasser.

----
197 Vsb
----
Noen inntrykk fra Verdal Museum - et kulturtiltak som Spare
banken i en årrekke har gitt sin støtte til.
Fra den gamle butikken

----
198 Vsb
----
Bakeribygningen og bakeren med noen av sine produkter.
Man søkte åfå kontakt med foreninger og lag, for bl. a. på den måten å
drive reklame for banken. Interessen for slike tiltak var bra, og det gikk greit
å få slippe til med foredrag og omtale av banken og dens tjenester.
Videre ble det tatt kontakt med skolene, og skolesparekasser ble opprettet.
Man ble godt mottatt på bygda, sjøl om man i enkelte tilfeller også kunne
ane en viss skepsis. Verdalingene er nå en gang slik at man ikke godtar en
fremmed i første omgang. Man skal først vurdere vedkommende, og om det
er noe viktig han har å fare med.
Fra gammelt av - kanskje noe som hang igjen fra de vanskelige trettiåra
- var det å gå i banken forbundet med en viss frykt og høytidelighet.
Enda i 1963 kunne man merke enkelte som stilte noe nervøs med en andek
tig mine og med lua i handa. Hvordan var den nye banksjefen? Var han folke
lig og tilsnakkendes eller var han vrang? Etter hvert som vi ble kjent, ble jeg
godtatt og fikk mange hyggelige bekjentskaper.

----
199 Vsb
----
Bankbygget fra 1960 ble fort for lite, og allerede i 1971 måtte man ta deler av 2. etasje
i bruk som banklokale.
Fra 1960-åra økte inflasjonen i stigende tempo, og i 1978 var den norske krona verd
bare ca. 25 prosent av krona i 1938.

----
200 Vsb
----
- Driftskredittordningen for landbruket kom i 1967. Hva slags følger fikk
det for Verdal Sparebank?
- Driftskredittordningen for landbruket ble for Trøndelags vedkommende
først opptatt og innført av Bøndernes Bank, Trondheim. Denne banken var
interessert i at ordningen kom igang på flere steder i Trøndelag, og anmodet
sparebankene om å ta opp saken til vurdering. Bøndernes Bank var på denne
tida hovedforbindelsen for en rekke sparebanker i Trøndelag, og samarbeidet
med disse var meget godt. En annen grunn til at sparebankene fikk denne
anmodningen var at de hadde flest kunder i jordbruksnæringen.
Saken ble raskt tatt opp i bankens styre, som vedtok at vi skulle prøve ord
ningen. Styret hadde imidlertid visse betenkeligheter.
Driftskredittordningen var en form for kassekreditt - en noe uvanlig låne
form for gårdbrukerne. Man fryktet at enkelte kanskje ville bruke kontoen
ufornuftig. Jordbruksorganisasjonenes forslag til limitgrense var 40 % av
omsetningen, hvilket syntes å være noe høyt i vårt distrikt. Bestemmelsen
passet nok bedre der korn var hovedproduktet. Det skulle ikke beregnes pro
visjon av limit, som på vanlig kassekreditt. Av den grunn så man også en fare
for at grensen for kreditt ble satt unødig høyt. Dette var lån, men kunne av
enkelte bli sett på som en kontoordning. Noe som igjen kunne forlede folk
til å bruke pengene til kjøp av mindre viktige ting.
Styret var derfor av den mening at man burde være forsiktig med å innvilge
full limit, og at hver søknad burde vurderes. Verdal Sparebank var en av de
første sparebankene som innførte ordningen.
Det skulle vise seg å bli en meget god låneform og et godt hjelpemiddel
for en stor del gårdbrukere, samtidig som det også skaffet banken mange
kunder. Økende etterspørsel etter lån skapte delvis problemer med å skaffe
kapital den første tida. Men etter hvert som oppgjørene for produktene
strømmet inn, kom det også kapital inn i banken. Det hele jevnet seg til en
viss grad ut, og omsetningen økte betraktelig.
I kjølvatnet av driftskredittordningen fulgte mange andre tjenester som
banken utførte for kundene. Noen ønsket å ha sjekkhefte og å bruke sjekker
som betalingsmiddel, men de fleste brukte bankgiro. Gårdbrukerne leverte
inn sine regninger i banken, og den sørget for betaling av disse. Dermed økte
arbeidsmengden betraktelig og bemanninga måtte også bedres.
Særlig mellomjula var ei travel tid. Da ble store mengder regninger innle
vert som helst skulle betales før nyttår.
Som nevnt fikk banken flere faste kunder i forbindelse med ordningen,
men man påtok seg også større forpliktelser overfor kundene. Kundene kunne
nærmest få utført «alt» i banken, og forventet vel også å få hjelp til andre lån,
når de hadde behov for det.

----
201 Vsb
----
Idyll fra jordbruksbygda Verdal. Midt på bildet Rindsem Mølle.
Ordningen kostet banken ganske mye fordi sjekk og giro var gratis den
gang, men økt tilgang på kapital og kunder oppveiet trolig dette. Samtidig
økte bankens popularitet merkbart, folk ble bedre kjent med hva vi sto for
og visste at de ble hjulpet. Tilliten til banken ble betydelig styrket.
- Hvordan utviklet kredittbehovet seg?
- 1 første del av 60-åra var etterspørselen etter kreditt forholdsvis moderat
i Verdal. Det var heller liten boligbygging og utviklingen i næringslivet, bort
sett fra jordbruket, må man si sto på stedet hvil. Industriområdet sto ferdig
til bruk, men intet skjedde. Arbeidsløsheten var forholdsvis stor og en viss
skepsis utviklet seg helt naturlig, noe som var utslagsgivende spesielt når det
gjaldt boligbygginga.
Men i jordbruket skjedde det likevel ganske mye. Det var investeringer i
bygninger, særlig driftsbygg, maskiner og utstyr. Nye typer maskiner kom på
markedet - stadig flere traktorer og skurtreskere - maskiner som hadde stør
re kapasitet. Når det gjaldt finansiering av driftsbygg i jordbruket, hadde vi
et samarbeid med Statens Landbruksbank. Her kom Sparebanken inn med
et 1. prioritets pantelån på spesielle betingelser, og etter den avtale som var
inngått var banken nærmest forpliktet til å yde slike lån når Landbruksbanken
hadde sagt ja. I 1967 kom som allerede nevnt driftskredittordningen for land
bruket.
På slutten av 60-åra kom det virksomhet i gang på industriområdet, og da
ble etterspørselen etter lån betydelig større. Også andre næringer fikk behov
for investeringslån og driftskreditter.

----
202 Vsb
----
Verdal, du ligg her med Noreg sitt sterke,
dyraste hjarteblod drøypt i din barm.
Stiklestad lyfter eit strålande merke
bore av Herrens allmektige arm!
(Bjarne Slapgard: Verdalssongen)

----
203 Vsb
----
»'

----
204 Vsb
----
Bruken av sjekk som betalingsmiddel har avtatt til fordel for minibank og andre typer
plastkort. Bankgiro er stadig blitt en bedre betalingsform, mens det nye systemet med
Autogiro nå i 1991 er på full fart inn.

----
205 Vsb
----
Boligbygginga tok seg etter hvert opp og da Aker-utbygginga kom i gang
for alvor, må man vel nærmest si at det ble en eksplosjon i kredittbehovet.
Se tabellen nedenfor.
Prosentvis fordeling av Verdal Sparebanks utlån i 1960- og 1970-åra.
Når det gjaldt næringslivet, kan man si at i 60-åra var det vesentlig lån
til jordbruket det dreide seg om. I 70-åra ble det imidlertid industri, hånd
verk, handel og ikke minst entreprenørene som hadde størst behov. Jordbru
ket skal likevel ikke glemmes, da investeringene her fortsatte også i 70-åra,
med anskaffelse av produksjonsutstyr og bygging av, spesielt driftsbyg
ninger.
Men det som kanskje var den største påkjenningen for Sparebanken, var
det store behovet for byggelån. Dette var da lån som senere skulle konverte
res i pantelån i Husbanken og i enkelte tilfeller i Landbruksbanken. Spare
banken hadde vel i 1970-åra 80 - 90 % av alle byggelån til boliger i Verdal.
Med den store boligbygginga som da fant sted, var dette en påkjenning som
banken ikke kunne klare med egen kapital. Dette skal vi komme tilbake til.
Det ble også bygd andre hus, forretninger, industribygg, kontorbygg, sko
ler. I mange av disse sakene måtte Sparebanken også være behjelpelig med
å skaffe konverteringslån. Banken tok kontakt med Distriktenes Utbyggings
fond, Den Norske Industribank, Sparebankkreditt, Bykreditt, Kredittfore
ningen for Næringslivet og Landkreditt m.fl. Banken hjalp til med å sette
opp finansieringsplaner og søknader til de nevnte låneinstitusjoner, og fikk
i de fleste tilfeller ordnet gode lån til finansieringen. Det kostet mye arbeid,
men banken fikk et godt navn på seg og det ble etter hvert arbeidsplasser.
Banksjefen reiste ofte til Trondheim og Oslo på denne tid for å skaffe midler
til utlån for slike investeringer.
Når det gjaldt utlånsformer, skjedde det også en betydelig forandring i
1960- og 70-åra. Mens det enda i 60-åra ble innvilget en del pantelån mot
1. pr. pant, ble det i 70-åra mer spørsmål om 2. prioritets lån, og gjeldsbrev
lån ble mer og mer brukt. 70-åra var ei hard tid for banken for utviklingen
gikk meget fort. En befolkningsøkning fra 10.000 til ca. 13.000 satte sine
spor. Det var ei interessant tid med en gledelig utvikling både for bygda og
banken.

----
206 Vsb
----
Fra boligfeltet i Ydsedalen mot Nordbergshaugen i 1979.
Vel ti år senere også fra Ydsedalen, men i motsatt retning. Hagene er grodd til og
trær og busker har vokst atskillig.

----
207 Vsb
----
Boligfeltet i Brannart fotografert i 1979.
Samme boligfelt, men bildet er fra 1990. Vi ser igjen et eksempel på hvordan hagene
og vegetasjonen forandrer og beriker helhetsinntrykket.
- Tidlig i 1960-åra fikk vi nye innskuddsformer bl. a. 9 mndrs. og 12
mndrs. oppsigelse. Hadde dette noen betydning for driftsresultatet?
- Dette med nye innskuddsformer har alltid vært en viktig ting for bankene
og en stor del av markedsføringa. Man skulle stadig ha noe nytt og fristende
å tilby kundene når det gjaldt fordeler med å plassere penger i bank.
1 1961 kom innskuddsformen 9. måneders oppsigelse. Vi må vel dessverre
si at dette var en innskuddsform som egentlig ikke slo an og aldri nådde de
store høyder.
1 1965 fikk vi så 12. mndrs. oppsigelse, samtidig som også lønnskontoord
ningen ble innført. Dessuten begynte man med innskudd på «andre vilkår»,
- denne formen var spesielt brukt for store innskudd. Det var også noe som

----
208 Vsb
----
ble kalt innskudd på 18 mndrs opps.. Betegnelsen «andre innskudd» har se
nere gått over til å bli termininnskudd. Sparing med skattefradrag kom i
1967, og trippelkonto ble innført i 1978.
I 1950-åra fantes bare innskuddsformene alm. sparebankvilkår, 6. mndr.
opps. og folio. 9. mndr. kom i 1961 og 12. mndr. i 1965. 1 tabellen nedenfor
er lønnskonti og kreditsaldi på driftskreditter tatt med sammen med folio.
SMS eller Sparing med skattefradrag er slått sammen med 12. mndr. opps.
Prosentvis fordeling på de forskjellige innskuddsformer.
Etter hvert som det kom nye innskuddsformer ble folk mer og mer rente
bevisst, og innskudd som tidligere hadde stått på konti med liten rente ble
overført til konti med høyere forrentning. Innskuddene økte likevel betyde
lig etter hvert som de nye innskuddsformer med bedre forrentning kom.
Konkurransen om innskudd med bl. a. Verdal Samvirkelag bevirket at folk
i Verdal var mer rentebevisst enn ellers.
Men når innskuddsrentene ble større, økte også utgiftene for banken, og
det var ikke alltid man kunne sette opp utlånsrenten for å dekke merutgiftene
som innskuddsrentene forårsaket. Her spilte avkastningen av de plasseringer
banken måtte foreta i verdipapirer en ganske stor rolle. Det lønte seg godt
å arbeide med disse tingene, da endel papirer, spesielt obligasjoner, kastet
mer av seg enn andre.
Som nevnt ovenfor, var etterspørselen etter lån i vår bank meget stor, sær
lig i 70-åra. Bankens utlånsaktivitet økte kraftig og utlånsprosenten i forhold
til forvaltningskapitalen lå på et, til dels, meget høyt nivå.
Her skal likevel nevnes at renten på byggelån for konvertering av bygge
lån til Husbanken var meget lav, da den var bestemt av det offentlige. Det
kunne jo derfor være noe betenkelig for banken å yde så mange slike lån.
Styrets resonnement var at man måtte støtte opp om utviklingen i bygda og
bistå med denne type lån på tross av lav inntjening. Dette viste seg å være
et riktig resonnement, da banken på grunn av sin velvilje på denne sektoren,
skaffet seg svært mange kunder - kunder som var kommet for å bli.

----
209 Vsb
----
På grunn av de forhold som her er nevnt, spesielt i første halvdel av
1970-åra, var ikke driftsresultatet så bra som man kunne ønske. Styrets me
ning var imidlertid å arbeide på lang sikt, noe som senere viste seg å være
riktig.
Ett gløtt bak skranken i 1979.

----
210 Vsb
----
TIDSROMMET 1970 - 1980
Da Innherreds Folkeblad og Verdalingen skulle gå i trykken 2. nov. 1971
var det all grunn til å bruke store og feite bokstaver i overskriften:
GRØNT LYS FOR VERDALS SEILAS INN I OLJEEVENTYRET
Videre het det:
Aker Mek. Verksted har tatt den definitive avgjørelse om etablering i
Verdal.
Endelig, etter mange års strev for en industrietablering hadde det lyktes for
verdalingene, og skuffelsene over ting som glapp, kom i bakgrunnen. Ifølge
direktør Onarheim ble Verdal valgt p.g.a. sin «sentrale beliggenhet i for
bindelse med den kommende oljeletingen nordover langs kysten, og fordi det
i Nord-Trøndelag var god tilgang på arbeidskraft».
I kommunestyret fikk kommunens forhandlere ros for sitt arbeid med
Akeravtaien, og Johan Støa uttalte i samme forbindelse at verdalingene nå
gikk «ei ny tid i møte». Samtidig minnet han også om hvor viktig det nå ville
bli å skape et trivelig miljø.
Apropos miljø - en annen gledelig ting med Akers etablering var at virk
somheten ikke var forurensende.
Allerede sist i august 1972 var Akers svære beddingkran på plass. Den ra
get vel 50 meter over bakken og syntes dermed i vid omkrets. Fra nå av var
det ganske enkelt å orientere seg i geografien - sjøl om en var ukjent.
Vi fortsetter vårt intervju med Torgeir Næss og spør videre:
- En kommune i forandring må være en bra karakteristikk av Verdal i
1970-åra. Stikkordet er: Akeretablering. Dine inntrykk fra utviklingen?
- Ja, karakteristikken passer bra for Verdal kommune. Et ensidig nærings
liv dominert av primærnæringene preget bygda ved inngangen til 1970-åra.
Bortsett fra primærnæringene, var det heller liten utvikling i det øvrige næ
ringsliv.
Til gjengjeld kan man si at driften på gårdene var meget god. Det er neppe
for mye sagt at jordbruket i Verdal kunne stå som eksempel for mange andre
bygder. Etter som det var få nyetableringer i de andre næringene, ble det
heller ikke skapt nye arbeidsplasser. Det ble utført et intenst arbeid fra det
offentliges side for å skape arbeidsplasser med utbygging av et stort og fint
industriområde med kai bl.a. På tross av Verdals gode beliggenhet, viste det
seg meget vanskelig å få tilført kommunen nye tiltak. Utbygginga av industri

----
211 Vsb
----
Aker Verdals første stålunderstell (jacket) under bygging. Konstruksjonen ble levert
høsten 1976. Tilsammen 9 slike stålkonstruksjoner er levert - det 10. er under bygging
(1991). I bakgrunnen sees en av de 10 Aker H-3 riggene som bedriften leverte i tids
rommet 1973-84.
området var kostbar, men her stilte staten seg meget velvillig, idet man fikk
et rentefritt lån - foreløpig - inntil kommunens økonomi kunne bedre seg.
Kommunens økonomi var svak. Situasjonen skapte motløshet, ikke bare blant
politikerne, men også blant folket, handelstanden, entreprenørene m. fl.
Men lille julaften i 1968 kom det lenge ventede positive budskapet. Det ble
da besluttet å plassere et Statens Industrivekstanlegg (SIVA) i Verdal - en ju
legave som ble mottatt med stor begeistring og optimisme. Det ble rørelse
på industriområdet, en stor industrihall ble reist og en Trondheimsbedrift
etablerte seg ganske fort. Denne bedriften ble så i 1971 overtatt av Akergrup
pen, og nå skjedde utviklingen fort. Det ble skapt en bedrift for 1000 ar
beidsplasser og situasjonen i Verdal var en helt annen.
Var så Verdal kommune budd på en slik utvikling, sjøl etter så lang vente
tid? Bygdas befolkning økte med 2-3000 i løpet av tre-fire år. Nye arbeids
plasser skapte nye krav, bare for å ha nevnt noen: Planlegging og klargjøring
av boligfelt, veger og gater, skoler, helse- og sosialvesen, forretninger og par
keringsplasser. Hva slags boliger skulle man satse på - eneboliger eller bolig
blokker osv? Jo, det var mange ting å tenke på. Men alle ble etter hvert inn
stilt på «den nye tid» og man må si at det hele gikk meget bra, - uten at de
Verdalsboka - 14

----
212 Vsb
----
store problemer oppsto. Se tabellen som viser til tall fra den årlige befolk
ningsutvikling.
Årlig befolkningsutvikling i Verdal for perioden 1970-1980.
År 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980
Folketall 9950 10215 10762 11365 11966 12239 12331 12425 12686 12912 12979
Årlig. økn. 265 547 603 601 275 92 94 261 226 67
Årlig økn. \ % 2.7 5.4 5.6 5.3 2.3 0.8 0.8 2.1 1.8 0.5
Den gamle trebebyggelsen i Veita og Nerbyen sto lenge i fare for nedriving. Bevar
ingstanken har heldigvis vunnet, og takket være optimistiske huseiere og en bedre til
rettelegging fra myndighetenes side, er atskillig av gamle Øra berget.
Følstadgården sett fra Veita.
Hynne søndre er slått sammen med naboeiendommen t. v.

----
213 Vsb
----
Det er trangt i Veita, men likevel — her gikk i sin tid riksvegen til Nord-Norge.
Hynnetun.

----
214 Vsb
----
Nye institusjoner ble stiftet, tomteselskap, boligbyggelag og boligselskap
(boliger for innflyttere). Kommunens tekniske avdeling arbeidet på spreng og
fant løsninger på de forskjellige spørsmål.
I kjølvannet av den store bedriften, ble det opprettet flere mindre bedrifter,
verksteder, industri. Etter hvert som befolkningen økte, ble det også behov
for flere forretninger. Et forretningsområde ble anlagt på Ørmelen og man
fikk nye butikker der.
Spesielt vil jeg nevne entreprenørvirksomheten, som tok seg opp meget
sterkt. Her kom det godt med at Verdal hadde mange flinke entreprenører
og håndverkere som nå fikk utfolde seg. Det kom sjølsagt også entreprenører
fra andre plasser, bl.a. ferdighusfabrikker, og fikk entrepriser, men verdalin
gene tok storparten av disse arbeidene.
Hva så med det økonomiske? Økonomien i Verdal kommune var, som
nevnt, ikke særlig sterk og for å kunne tilfredstille flest mulige ønskemål og
krav, var man nødt til å oppta forholdsvis store lån. Inntjeninga i form av stør
re skatteinntekter for Verdal kommune kom imidlertid langt senere enn inve
steringene. Se tabellen nedenfor ang. gjennomsnittsinntekt.
Skatteytere/Inntekt pr. skatteyter i Verdal kommune.
1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980
Ant. innenb.
skatteytere ... 3641 3876 4126 4432 4716 4992 5263 5445 5756 6266
Gj.sn.innt. pr.
pers. innenb.
skatteyter .... 22241 24160 28277 32733 38381 45516 49705 53740 54284 59078
Gj. snitt for
fylket 22509 24049 27402 31149 37019 43269 47587 51908 53034 57045
Tabellen viser en jevn økning hele perioden både i antall skatteytere og i
gjennomsnittsinntekt. Til sammenligning kan vi notere at Verdal ligger over
gjennomsnittet ellers i fylket helt fra 1972.
Også i Sparebanken ble det en hektisk tid og det store problemet for
banken var å skaffe kapital til finansieringen av den store utbygginga som
skjedde. Innskuddene i banken økte etter som kundetilgangen vokste, men
kapitalinngangen var ikke tilstrekkelig til å møte det store lånebehovet som
meldte seg. Banken måtte søke hjelp hos andre og større banker. Det var i
første rekke Fellesbanken og Trondhjems Sparebank som hjalp til med å
skaffe nødvendig kapital. Ellers sto Den Norske Stats Husbank for storparten
av finansieringen til boligbygginga. Kommunen finansierte vel storparten av
sin utbygging gjennom Kommunalbanken, men Sparebanken trådte også her
til, spesielt da med byggelån.
1970-åra var ei tid med voksende aktivitet på alle områder i Verdal. En be
folkningsøkning på 30 % måtte skape store omveltninger. Sjølsagt kunne

----
215 Vsb
----
sikkert mange ting vært gjort annerledes, men i ettertid synes det som om
det hele gikk meget bra. Det ble skapt nye og gode arbeidsplasser og nye,
fine boligområder hvor folk trives. Det er sjølsagt også en fare for en liten
kommune å fa en så stor bedrift. Skulle det bli stopp der, ville utslaget med
arbeidsledighet og følger derav slå hardt ut. Stort sett må man vel si at det
har gått meget bra, idet sysselsettingen ved storbedriften, har holdt seg på
et bra nivå. Jeg vil også nevne en spesiell ting, nemlig at vi her i Verdal unn
gikk spekulasjoner i forbindelse med utbygginga. Det ble ingen dyrtid eller
jappetid for å bruke et moderne uttrykk.
- Fikk Akeretableringen betydning for det eksisterende næringsliv, f.eks.
jordbruket eller andre grener av næringslivet?
- Ringvirkninger av Akeretableringen fikk meget stor betydning for næ
ringslivet i bygda. Jeg tenker da ikke bare på de nyetableringer som kom,
men også på det eksisterende næringsliv. De nakne tall sier sitt om dette: To
talsysselsetting i Verdal i 1970 lå på 3.086 personer, mens den i 1979 lå på
4.500 personer. Jfr. tabellen nedenfor.
For primærnæringene er det svært liten endring i antall sysselsatte. Bygda
hadde imidlertid et intenst og meget godt drevet jordbruk før 1970, og kanskje
spredte optimismen seg noe også i denne næringen. Det kan i hvert fall slåes
fast at bygda hadde en stab av meget flinke jordbrukere, som drev sine eien
dommer på en mønstergyldig måte. En annen ting skal også nevnes, og det
er kampen som jordbruksmyndighetene førte for å berge dyrket jord for at
denne ikke ble tatt til tomtearealer. Stort sett gikk nok også dette bra etter
en del ordskifte.
Ser vi på de enkelte næringers andel av den totale sysselsetting, vil vi se
at det foregikk store forandringer i løpet av 1970-åra. Som vi ser av tabellen
øverst på neste side gikk primærnæringens andel av den totale sysselsetting
ned fra 29,1 % til 20,0 %. Av forskjellige grunner har denne andel også sun
ket i andre kommuner, for hele fylket var således de samme tallene henholds
vis 27,1 % og 22,5 % . Så det er tydelig at virkningen var større i Verdal enn
ellers.

----
216 Vsb
----
Sysselsettingsstruktur i Verdal sammenlignet med Nord-Trøndelag og landet forøvrig.
Akeretableringen medførte betydelig større endringer i andre næringsgre
ner, spesielt gjelder dette bergverk og industri, samt servicenæringene. Her
skal også nevnes bygg og anlegg. Jfr. tabellen nedenfor.
Endringer i den totale sysselsetting — Verdal kommune.
Sysselsatte
Endringer i %
Næringsgruppe
1970
1979
1970-79
1. Primærnæringene
2. Bergverk og industri
900
900
0
563
1500
166%
3. Bygg og anlegg, kraft og vann
4. Servicenæringene
551
600
9%
1072
1500
39%
Sum
3086
4500
+46%
- Den store aktiviteten i bygda måtte vel nødvendigvis påvirke beman
ningssituasjonen og dermed administrasjonsomkostningene i Verdal Spa
rebank?
- Ja, det er helt klart.
Da jeg kom til Verdal som banksjef i 1963 hadde banken ganske nylig flyt
tet inn i nytt bankbygg. Min forgjenger, Carl Braarud, bemerket da at nå
hadde banken fått så pass til lokaler at jeg ikke trengte å tenke på noen utvi
delse av disse i min tid som banksjef. På grunn av de nye aktiviteter, ble
det imidlertid nødvendig å utvide lokalene allerede i 1971, da vi også måtte
ta deler av byggets 2. etasje i bruk som banklokale.
Det var ikke bare det at befolkningen i bygda økte med ca. 30 % i løpet
av tiårsperioden 1970-80, bruken av sjekker, bankgiro, og betalingstjen
ester, bl. a. kjøp og salg av utenlandsk valuta, økte stadig. Dessuten var
driftskonto-ordningen i jordbruket nettopp innført og denne bredte mer og
mer om seg på denne tida. Videre begynte bedriftene å ordne utlønningene
over bank og opprettelse av lønnskonti økte jevnt. Bankens tjenestespekter
ble etter hvert langt større enn tidligere. Alt dette påvirket bemanningssitua
sjonen, og antall ansatte viste mer enn en fordobling i løpet av tiårsperioden.

----
217 Vsb
----
For best mulig å utnytte tomtearealene ble det bygd blokkleiligheter på Prærien og
Garpa. Her er noen av dem fotografert i 1990.
Industrietableringen førte til press på boligmarkedet først på 1970-tallet, og flere nye
boligfelt ble anlagt. Ett av dem var Lysthaugen, hvor det så slik ut i 1990.

----
218 Vsb
----
På tross av stadig flere ansatte var trafikken og arbeidsmengden tildels en
påkjenning for bankens funksjonærer. Alle viste imidlertid forståelse for si
tuasjonen og gjorde en utmerket innsats til beste for banken og vel også for
bygda. Dette bidrog til å skape et godt arbeidsmiljø, noe som er av uvurder
lig betydning for en bedrift.
Andre ting som påvirket administrasjonsomkostningene, var kjøp av ma
skiner og utstyr. Etter hvert sqm flere ble ansatt, måtte det også skaffes nye
hjelpemidler, kontormøbler, maskiner m.m. Dessuten var vi kommet inn i
data-alderen og kostbart datautstyr måtte innkjøpes. Ser vi på bankens admi
nistrasjonsutgifter finner vi følgende tall:
1970 - kr. 920.000,- herav personalutgifter kr. 600.000,-
1979 - kr. 4.700.000,- » » kr. 2.700.000,-
Her skal vi også huske på at vi i samme tidsrom hadde en kraftig inflasjon,
noe som påvirket tallene adskillig. I gjennomsnitt var prisstigningen 8,4 %
pr. år i tiårsperioden. Denne utgiftsøkningen kan kanskje virke veldig stor,
men det skal heller ikke glemmes at inntektssida også hadde en kraftig
økning:
1970 - Rente- og provisjonsinntekter kr. 3,1 mill.
1979 - - » - kr. 22,3 mill.
Inntektsøkningen var likevel ikke større enn den måtte være for å oppfylle
sparebanklovens krav om avsetninger til fonds og reserver for å møte even
tuelle tap. Pliktige avsetninger til fonds beregnes i prosent av bankens forvalt
ningskapital og etter hvert som denne økte, ble også kravet til avsetninger
større.

----
219 Vsb
----
ET NÆRINGSLIV I UTVIKLING
Næringslivet i bygda er allerede atskillig omtalt i denne beretningen. For
å vise noe av den enorme utviklingen som har funnet sted, har vi plukket
fram noen bilder fra enkelte bedrifter. Banken på sin side har hatt den glede
å delta med finansiering i mye av det som har foregått.
Vi «besøker» først A/S Albertsen & Dillan. Firmaet har skiftet eiere og he
ter nå Midt-Norsk Betong Verdal.
Den aller første produksjonen foregikk nærmest under åpen himmel. Fra starten av
firmaet i 1922 var produktene grå og rød takstein. Karene på bildet skal være Thor
Albertsen, Marius Dillan, Nestor Ekman og Peder Iver Pedersen, bedre kjent som
«Petter-Iver Nejfer». Han drev kjøring for firmaet med hest.

----
220 Vsb
----
Firmaets første produksjonshus bygd 1922/23.
40 år senere ble en moderne stasjon for ferdigbetong satt i drift, og fra 1972 tok man
i bruk en ny rørhall og produktene de var både nye og langt flere.

----
221 Vsb
----
Mens vi er på denne sida av elva, tar vi turen til Vinne og til Rindsem
Mølle. På Rindsem har det vært mølledrift fra gammelt - med stor vekst de
siste 25-30 år og ekstra stor etter 1980.
Fra 1965 gikk mølla over til produksjon av kraftforblandinger og fra 1980
også til leierensing av såkorn.
Mølla er oppkjøper av korn for Statens Kornforretning, og man tørker, be
handler og lagrer kornet. Fra 1984 har kvantumet økt kraftig. Leverandørene
får oppgjør fra Statens Kornforretning, og mølla kjøper igjen korn til egen
produksjon. 1 1989 kjøpte Rindsem Mølle 12.000 tonn korn fra produsentene.
Fra 1980 ble blandemaskinene datastyrt. Mølla var en av de første i landet
som monterte slikt utstyr. I 1990 har man 13 ansatte som utgjør 11,5 årsverk.
Rindsem Mølle fotografi fra 1915-20. Man drev den gang leiemaling av korn til mat
og dyrefor.

----
222 Vsb
----
Fra mølla omlag 70 år senere. Moderne tappeutstyr som vi her ser i bruk, ble instal
lert i 1985.

----
223 Vsb
----
Vårt neste stoppested er Stiklestad Planteskole. Planteskolen produserer
årlig 5,5 - 6 mill. planter, og skogbruket i Verdal kommune (samlet) tar 10%
av denne produksjonen. Norske Skog på Skogn trenger imidlertid hele 4
mill. trær til sin virksomhet, så her er det snakk om et stort behov til fornyel
se av den skog som forbrukes.
Den første arbeidsstokken på Stiklestad Planteskole, som ble anlagt våren 1939. Be
styrer Anton Kjeldset står ytterst til venstre. Kontordame i mange år Anna Hendrum,
er nr. to fra høyre blant damene i fremste rekke.
Hendrum forteller fra Planteskolens første tid at Kjeldset syklet (!) på Øra hver 14.
dag for å ta ut penger i banken til lønningene.
Flyfoto av Stiklestad Planteskole med Stiklestad kirke i bakgrunnen. Det første av
plastveksthusene ble oppsatt i 1974.

----
224 Vsb
----
Opptak av barrotsplanter omkring 1960. Damene er fra venstre Anna Hendrum, Ellen
Tiller, Alvhild Høyem, Ingebjørg Aksnes, Hjørdis Indahl, Emma Jacobsen, Judith
Solbakken, Jenny Solbakken og Magna Kolstad.
Omlegginga fra produksjon av bare barrotsplanter i 1974, og til at man fem år senere
produserte 80% av salgskvantumet som pluggplanter, blir fra plante skolehold beteg
net som en stille revolusjon. Pluggplantene krever mindre arbeidskraft og mindre
areal.

----
225 Vsb
----
Når det gjelder utviklingen innenfor varehandelen, er Verdal Samvirkelag
en naturlig representant.
Ørens Handelsforening som det het den gang, fikk egen forretningsgård «Vennes» fra
1905. Tidligere handlet man i leide lokaler. I Vennesbygget var det alskens varer i hyl
ler fra golv til tak. Ja, varene hang til og med utstilt fra taket - med andre ord en
landhandel.
Høsten 1962 ble Matsentret åpnet. Fra da av foregikk handelen etter sjølbetjenings-
prinsippet. De store lange diskene var en saga blott, og man kunne kjøpe alle fersk-
varer under samme tak. Dette bildet er fra 1967.

----
226 Vsb
----
Store og gjennomgripende forandringer av driften har også preget meieri
bruket. Omlegginga fra spannlevering til gårdstankanlegg og henting med
tankbil var en av dem.
Fra mottakelsen ved Verdal Meieri 1952. Enda var hesten i bruk til melketransporten.
Utplasseringen av gardstanker startet på nyåret i 1967 og var fullført i 1972. Tidligere
var transporten av leverandørmelka produsentenes ansvar. Fra 1. januar 1967 var det
meieriet som overtok, og tankbilene ble et kjent trekk i trafikkbildet på bygda.

----
227 Vsb
----
Vi skal avslutte denne billedkavalkaden fra næringslivet med noen ord om
Statens Kornforretnings anlegg.
Det manglet såvisst ikke på andre interesserte kommuner, da anlegget ble reist i 1927.
Fra det første analyserommet. Til høyre på arbeidsbenken - grøppkvern for maling av
kornprøvene for tørking. På veggen tørkeskap for bestemmelse av vannprosent. Appa
ratet til venstre ble brukt til veiing av kornprøvene for bestemmelse av vannprosent
og hektolitervekt.
Verdalsboka - 15

----
228 Vsb
----
Anlegget er utvidet og modernisert flere ganger. Dette bildet er tatt etter tilbygget i
1953, men i 1969 ble det også foretatt en større utbygging.

----
229 Vsb
----
FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING
I hvilket som helst fag eller håndverk er man avhengig av redskaper eller
verktøy. Snekkeren trenger både hammer og sag, for maleren er gode koster
et viktig hjelpemiddel, og i banken er bl. a. skriveredskapen høyst nødvendig.
Vi skal her ta for oss litt om utstyr til bankfaget henhørende.
Den enorme utvikling på alle områder i samfunnet fra midten av 1800
tallet til våre dager er åpenbar - slik også i banksammenheng. Det kan neppe
sies at utviklingen gikk særlig fort det første hundreåret. Fjærpenn var nok
i bruk enda da banken ble stiftet, men ble omtrent samtidig avløst av stål
penner. Interiøret var preget av de store folianter (protokoller) og penn og
blekk (senere fyllepenn) var arbeidsredskaper som ble brukt til langt ut i
1950-åra.
Den idag så velkjente kulepenna eller tørrblekkpenna, kom på markedet
her i landet i 1945/46. Både dårlig kvalitet og høy pris preget dette produktet
de aller første år. Pennene var ikke lysekte, og således heller ikke godkjent
for underskrift på f.eks. pantobligasjoner. Man så med skepsis på nykom
lingen på flere hold, og det var aksjoner på gang for å få stoppet bruken av
tørrblekkpenner ved bl. a. undertegning av sjekker. Både Poststyret, Norges
Bank og Centralforeningen for Norges Sparebanker sto bak slike tiltak.
Såvidt man kjenner til ble kulepenna godkjent for alminnelig bruk nær
mere 1960, og med stadige forbedringer har den nærmest fortrengt fyllepen
na, også i banksammenheng.
Uvisst av hvilken grunn, men da telefonen kom til Verdal i 1890, var ikke
Verdal Sparebank blant de første som «hoppet på» det nye tiltaket.
Det ser nesten ut som om et leserinnlegg i N.T. Amtstidende i 1896 har
gjort utslaget. Leseren klager over at Verdal Sparebank ennå ikke har innlagt
telefon, som visstnok snart den eneste bank i landet. Ett år senere (jan. 1897)
fatter endelig direksjonen/styret følgende vedtak:
Besluttedes anskaffet Telefon for Banken, og at de dermed forbundne
Udgifter udredes af Bankens Midler.
Hjelpemidler i form av maskiner kan en ikke finne nevnt i protokollen før
i 1911. Da er det snakk om en regnemaskin, og styret gjorde slikt vedtak den
21. januar:
Besluttedes at indkjøbe den hidsendte Regnemaskinen Kvimos (?) for
Bankens Regning.

----
230 Vsb
----
Kontorutstyr fra en svunnen tid.

----
231 Vsb
----
Pengeforsendelser var en omstendelig affære, som krevde spesielle konvolutter eller
sekker. Til slutt ble sendingen forseglet med lakk og påført bankens segl, som var et
stempel utført i messing.
«Det fornødne beløb» til innkjøp av en skrivemaskin - trolig bankens første
- ble bevilget i juni 1918. Kasserer Braarud (1841-1918) som den gang var en
gammel mann, har neppe brukt en så moderne innretning i sitt arbeide. Hans
datter derimot - Katrine, var utdannet som stenograf og maskinskriverske.
Som tidligere nevnt var hun kasserer i to år etter farens død. Det er derfor
nærliggende å tro at det var Katrine Braarud som brukte dette nye vidunderet
til å besørge bankens korrespondanse. Maskinen er en Smith Premier Model
nr. 10 med dobbelt tastatur - store og små bokstaver.
Et vedtak fra mars 1922 minner oss om bankens ansvar for en sikker opp
bevaring av de verdier som den forvalter:
Bevilgedes det nødvendige til brandsikker panserdør for det murede
rum (hvelvet i l.etasje?) til opbevaring av verdipapirer og kontanter.
Tilstrekkelige og praktiske skrivepulter er en svært så viktig del av banklo-
kalet. Vedtaket fra 1925 forteller at man slett ikke alltid kjøpte nye ting:
Besluttedes at indkjøpe en dobbel skrivepult av Privatbanken for
kr. 800,-.

----
232 Vsb
----
En veteran blant maskinene i banken er denne Burroughs skyttelmaskinen fra 1927.
Dette var vel nærmest et opphørssalg, idet Privatbanken i Verdal innstilte
sin virksomhet 2. juni 1925.
Året etter synes Bankinspeksjonen å ha vært innom Verdal Sparebank på
et av sine kontrolloppdrag. På anmodning fra denne ble det innkjøpt et stål
skap for oppbevaring av risikokort. Skapet med kortsystemet skulle avløse de
såkalte kausjonsprotokoller.

----
233 Vsb
----
Utviklingen gikk sin gang også i Sparebanken, sjøl om man neppe kan si
at den gikk fort når det gjaldt anskaffelser av maskiner. For sammenlignin
gens skyld kan vi ta med litt bakgrunnsstoff om regnemaskiner i sin alminne
lighet.
Fabrikkmessige framstilte regnemaskiner kom i handelen i 1870-åra, og fra
1905 fantes det maskiner med elektrisk motor istedenfor håndsveiv.
Den første elektriske regnemaskinen hos Carl Braarud og hans medhjelp
ere var sannsynligvis den store tunge Burroughs skyttelmaskinen som ble
innkjøpt i 1927. Den var litt av et unikum for sin tid og hadde bl.a. flere
regneverk, men så kostet den da også hele 2.800,- kroner. Den ble særlig be
nyttet under årsoppgjøret for opptak og avstemming av innskuddsmassen. At
skillige bankfunksjonærer har i årenes løp fatt sin ilddåp ved denne maski
nen, som fortsatt er i bankens eie.
Det virker nærmest påfallende, men fra slutten av 1920-åra og henimot
1950, ser det ut som investeringene i maskiner og kontorutstyr omtrent er lik
null. Det kan imidlertid være kjøpt hjelpemidler uten at det er referert i styre-
Kasserer Reitans manuelle regnemaskin plassert side om side med banksjef Braaruds
personlige skrivemaskin - en manuell Continental. Regnemaskinen hadde nok sett
sine beste dager da den ble erstattet med ny maskin omkring 1960, men skrivemaski
nen var fullt brukbar og god å skrive på.

----
234 Vsb
----
protokollen. Sjøl om vi ser bort fra de fem krigsåra, da det neppe fantes
brukbare maskiner i handelen, virker den manglende maskininteressen noe
underlig.
Det er nærliggende å sette dette i sammenheng med mellomkrigstidas øko
nomiske problemer. Man kjørte med stramme tøyler, for på beste måten å
ri stormen av. I mangel av maskiner er det neppe noen overdrivelse å si at
bankfunksjonærene fikk god trening i hoderegning på denne tida.
Raskere utvikling - maskinene og teknikken overtar
Vi har også tidligere vært inne på den økende arbeidsmengden tidlig på
1950-tallet. Omløpet av både sedler og mynt var stigende. Dette kombinert
med for lite hvelvplass gjorde anskaffelsen av et eget ildfast skap for skille
mynten høyst nødvendig i 1952.
Høsten samme år ble det også innkjøpt en frankeringsmaskin som den
gang kostet kr. 2.200,-. Fra da sto det «BRUK BYGDAS BANK» på hvert ene
ste brev som ble postlagt. Samtidig ble også ansvarshavende for postforsen
delsen (vanligvis den sist ansatte) endelig fri jobben som frimerkeslikker.
Da man gikk til anskaffelse av utstyr for maskinbokføring i 1959, ble de store og solid
innbundne protokollene overflødige. Til enkelte kontotyper ble det brukt protokoller
med løsbladsystem mot slutten av 1950-tallet.

----
235 Vsb
----
Verdal Sparebank var heller ikke spesielt tidlig ute med å anskaffe bokfø
ringsmaskin og dermed kontokort. Enda mot slutten av 1950-åra var rutinen
med 13-14 innskuddsprotokoller som skulle ut og inn i hvelvet, dagligdags
kost for bankens funksjonærer. Banker på Levanger og Steinkjer hadde alle
rede slikt utstyr, og ryktene om fordelen med maskinbokføring har nok på
virket interessen også i vår bank.
Den første bokføringsmaskinen - en Kienzle 204/62 - ble kjøpt høsten
1959, og prisen var da kr. 25.300,-. Maskin nr. 2 ble anskaffet knappe fire
år senere. Vedtaket ble gjort på et av banksjef Braaruds siste styremøter. Med
andre ord: Han kunne gå fra borde i forvissning om at hans etterfølger tok
over en moderne bank med ny bankbygning og maskinell bokføring.
I prinsippet var overgangen til maskinbokføring og kort ingen forandring
av sjølve bokføringa. Endringene ga imidlertid store regnemessige fordeler,
og hoderegningen - ja, den var på veg ut.
Et populært tiltak for bankens kunder innen handelsstanden var installerin
gen av nattsafe i 1965 - en tjeneste som byr på fordeler både for kunden og
banken. Kunden oppnår en trygg oppbevaring av sin omsetning allerede fra
stengetid, og banken på sin side får raskere dra nytte av kontantene fra sine
forretningsforbindelser.
Fra 1965 har banken hatt nattsafe - en tjeneste som byr på fordeler både for kunden
og banken.

----
236 Vsb
----
Årstallet 1968 markerer på flere vis en ny epoke i utviklingen av maskiner
og teknikk i banken. Kassaboka var inntil da kassererens «arbeidsbok» som
ved dagens regnskapsoppgjør skulle avstemmes mot en kassajournal. Nå fikk
man kasserermaskin og såkalte enmannsbetjente kasser. Innsky ternes bank
bøker ble heretter ført maskinelt, både innskudd, uttak og renter. Omlegg
inga til kasserermaskin var av stor betydning for å redusere feilmulighetene
i kassefunksjonen.
Styret nevner i sin beretning for 1968 at man med bakgrunn i større omset
ning og betydelig økende antall ekspedisjoner har «foretatt utbedrings- og ra
sjonaliseringtiltak i driften». Tiltakene besto bl. a. i installering av to perma
nente kasser og omlegging av bankens regnskap til elektronisk databehand
ling (EDB). Dette siste måtte nødvendigvis ta noe tid, og ble først fullført
to-tre år senere.
Heller ikke omlegginga fra maskinbokføring til EDB førte til endringer i
prinsippene for bokføringa. Dermed er det ikke sagt at den var uten betyd
ning. En av fordelene med omlegginga var at renteregningen ble automati
sert, noe som var et arbeidsmessig stort framskritt. Samtidig ble man fri det
svært tidkrevende innskuddsopptaket ved årsskiftet, som igjen sparte banken
for adskillige omkostninger til overtid.
Uten nødvendig utstyr var sjølsagt heller ikke overgangen til EDB mulig.
Man trengte først og fremst en punchemaskin, og en hullbåndpunch av typen
Salg av utenlandsk valuta var nærmest kvoteregulert, og turistvaluta ble høytidelig
innført i den enkeltes pass.

----
237 Vsb
----
Reglene for denne tjenesten er gradvis oppmyket, og nå er det ingen problemer med
å få den valuta man trenger.
Addo med utstyr ble innkjøpt for kr. 44.100,- i 1968. Det var en numerisk
punch bare for tallbehandling. Dagens bilag ble punchet, dvs. maskinen stan
set hull i en tape som etter arbeidstid ble sendt til datasentralen i Trondheim
for videre bearbeiding. I datasentralen ble kontomassen oppdatert i løpet av
kvelden og natta, og tidlig neste dag fikk vår bank resultatet i retur i form
av datalister og fra 1975 også filmkort (microfiche).
Den eksplosive utviklingen i Verdal, bl. a. som en følge av Aker-etabler
ingen (1971) medførte også atskillige utvidelser i «maskinparken» i Spare
banken. Ytterligere to punchemaskiner ble innkjøpt for å få unna bokføringa.
Sjøl med flere nyansettelser i tillegg måtte man likevel ty til overtidsarbeid
omkring midten av 1970-åra.
Vi nevnte filmkort. Deres viktigste funksjon er sikkerhetskopier i tilfelle
informasjonene i terminalsystemet skulle svikte. Opplysningene på filmkor
tene er nedfotografert slik at de i arkivsammenheng også er svært praktiske
og plassbesvarende.
1970-åras innkjøp av maskiner og utstyr var i forhold til tidligere ganske
allsidig, og representerer typer som vi neppe hadde hørt om bare noen få år
før. Vi nevner i fleng:
Elektronisk myntsorteringsmaskin, overvåkningsanlegg
kopieringsmaskin, utstyr for microfilming, makuleringsmaskin osv.

----
238 Vsb
----
Mot slutten av tiåret ble det nærmest en sjølsagt ting at regnemaskin, såvel
som skrivemaskin hørte med til utstyret på den enkeltes arbeidsplass.
Den store revolusjonen i banken kom i 1979. Man fikk da installert et ter
minalsystem med direkte tilgang (dvs. online) på kunde- og kontoopplysnin
ger. Fra da av kunne en skrankefunsjonær framskaffe oppdaterte informasjo
ner, og i tillegg få bokført de daglige bevegelsene på den enkeltes bankkonto
med det samme. Foruten vanlig regnskapsføring kan man altså ved hjelp av
datautstyret få fram såvel konto- som personopplysninger.
Vedtaket fra mai 1980 forteller igjen om nytt utstyr, den første minibank
eller kontantautomat ble innkjøpt. Vi var på veg inn i plastkortalderen.
Men alt dette utstyret kostet imidlertid mange penger. Anslagsvis ble det
investert for kr. 1.250.000,- i datautstyr og andre maskiner fra 1978-80.
De såkalte filmkort (microfiche) er sikkerhetskopier i tilfelle informasjonene i termi
nalsystemet skulle svikte. Bildet viser et leseapparat for slike kort.

----
239 Vsb
----
To eksempler på moderne datautstyr.

----
240 Vsb
----
Øverst kasseterminal og under kommunikasjonsutstyr (D 16) mot bankens datasentral
i Nordata i Trondheim.

----
241 Vsb
----
BANKENS LOKALER
Verdal Sparebank har drevet sin virksomhet i flere forskjellige lokaler opp
gjennom årene. Noe stoff omkring dette er tatt med i den fortløpende skild
ring av bankens historie. For sammenhengens skyld tar vi likevel med et
tekstet oppsett i bilder.
Fra starten 4. februar 1854 og til 1873 leide Værdalens Spareskillings-Bank som den
het da, lokaler i Sættemgården. Carl Julius Sættem (bankens første kasserer) kjøpte
gården av Johannes Groth Monrad i 1862, og den sto på samme tomta som Eriksen
gården ligger i dag. Arne Risan er eier nå.

----
242 Vsb
----
Dette er Kindberg-gården som den står i dag. Her holdt banken hus fra 1873 og til
1882. Denne gården ligger også i Gamle Storgate, og den eies nå av Eva Holan og
Svenn Wiseth.
Fra nyttår 1882 kunne banken begynne sin virksomhet under eget tak. Tomta lå i Nord
gata og helt inn til jernbanelinjen. Bygningen var i en etasje, og det hele kom seg
på kr. 5.450,- (med inventar). Vi merker oss at sentrum på Øra var i ferd med å strekke
seg lengre mot øst.

----
243 Vsb
----
Den første og opprinnelige bankbygningen tegnet omkring århundreskiftet av Olav
Braarud (f.1885) - sønn av daværende kasserer Carl Johan Braarud. Mastua til ven
stre ble flyttet nord for hovedbygningen, da jernbanen kom i 1905.
Sommeren 1916 fikk bankbygningen en kraftig rehabilitering. Huset ble påbygd både
i høyden og bredden, og hele 1. etasje ble frigitt til bankvirksomhet.
Verdalsboka - 16

----
244 Vsb
----
En ny omgjøring var høyst påkrevet etter krigen, og i 1951 ble det foretatt en omfatten
de modernisering. De gamle «ståpultene» ble utskiftet, og man fikk en ny skranke med
glass-skjerm på toppen og sittende ekspedering. Bygget ble flyttet «helt» til ny tomt
i 1958.
Nå skriver vi 1960, og et flunkende nytt bankbygg er på plass i Nordgata. Vi funksjo
nærer syntes vi hadde fått skikkelig god plass, men det skulle ikke vare så lenge. Ny
bygget, flytting og oppussing av det gamle, kom seg på kr. 767.000,-.

----
245 Vsb
----
Akeretableringen og de virksomheter som fulgte med den, sprengte mange slags ram
mer i Verdal. Etter noen få år var det igjen nødvendig med nytt bygg. Gjennom tomte
kjøp og et makeskifte fikk man tomt i Jernbanegata og våren 1985 sto dagens bank
ferdig.

----
246 Vsb
----
FILIALVIRKSOMHET
Den stadig økende virksomhet i bygdebanken skapte nærmest en akutt
plassmangel i banklokalene tidlig i 1970-åra. Allerede høsten 1971 måtte man
ta i bruk deler av 2. etasje for å skaffe plass til bokholderi, revisjon og til
spiserom, og fra våren 1975 var hele bygget tatt i bruk til bankens gjøremål.
Parallelt med endringene på Øra arbeidet man også med opprettelse av en
filial på Ørmelen. Antallet beboere der vokste enormt i forbindelse med
Aker-etableringen. Opprettelsen av bankens filial var et tilbud til hele befol
kningen i området, samtidig som det også var en bra avlastning av hovedkon
toret. På Ørmelen var det dessuten rikelig med plass til den stadig voksende
bilparken - en viktig faktor ved plasseringen av en filial.
Filialen på Ørmelen ble åpnet 8. november 1971. Lokalene var temmelig
kummerlige i starten - en velbrukt brakke eller bu gjorde tjenesten, og tomta
Fra Ørmelen filial 1979

----
247 Vsb
----
den var «like ved Verdal Samvirkelags filial» som det står i annonsen for åp
ninga. Brakka var ikke større enn at bankrøvere kunne ta med seg hele ban
ken på en lastebil, som lokalbladet så vittig bemerket ved en anledning.
Lokalene var da heller ikke tenkt som noen permanent løsning, og da Fin
stadgården sto ferdig, fikk man sjansen til en forandring. Fra 19. mars 1973
har filialen holdt til der, og både kunder og betjening kunne ta i bruk nye
og langt mer hensiktsmessige lokaler.
På Ørmelen ble det montert datautstyr som ved hovedkontoret, og dette er
senere utviklet og modernisert flere ganger.
Man la vekt på å utstyre filialen slik at det ekspedisjonsmessig kunne utfø
res de samme tjenester der som på hovedkontoret. Filialen har installert natt
safe som forretningene i strøket har god nytte av, og det er neppe tvil om at
filialen har vært og er en viktig del av det pulserende dagligliv på Ørmelen.
Av sikkerhetsmessige grunner får vi nye seddelutgaver fra tid til annen. Disse sedlene
brukes ikke lenger, men er fortsatt gyldige. Fra 1984 ble det slutt på tikronere av
papir, istedet fikk vi tikronersmynter.

----
248 Vsb
----
Bakgrunnen for filialen i Vinne som kom i 1979, var noe av det samme som
på Ørmelen. Verdal Sparebank feiret sitt 125 årsjubileum, og et av tiltakene
i jubileumsåret var ekspansjonen i Vinne.
Filialen var tenkt som en service til folk som bodde i det etter hvert store
boligfeltet og ellers til nærmiljøet i Vinne. Både Verdal Samvirkelag og Post
verket etablerte seg i området og Sparebanken holdt til i leide lokaler av Sam
virkelaget.
Dessverre var ikke filialen i Vinne liv laga. Besøket ble ganske enkelt for
lite, så det hele ble ikke regningssvarende. Sikkerhetsmessig var løsningen
med enmannsbetjent filial uheldig - både fra bankens og de ansattes syns
punkt. Ytterligere betjening ville bare bety en enda svakere inntjening. Med
dette i tankene var det kroken på døra i mars 1985.
SAGT OM PENGER
Pengar kan vera ei forbanning, men du finn alltid dei som er viljuge til å ta
over forbanninga.
(Ivar Eskeland)
Pengar er ikkje alt, men dei er overlag greie å ha når du ikkje har kredittkort.
(Ivar Eskeland)
Rik eller fattig - det er gildt å ha pengar.
(Ivar Eskeland)

----
249 Vsb
----
STYRING OG ORGANISASJON
Forstanderskap og styre
Den første sparebanklov som kom i 1824, inneholdt ingen regler for hvor
dan bankene skulle organiseres, ei heller om virksomheten generelt. Stifterne
av Værdalens Spareskillingsbank med herrene Rygh, Monrad og Borgen i
spissen, sto altså forsåvidt fritt, da de skulle utarbeide bankens første plan
eller vedtekter ved starten i 1854.
Imidlertid fulgte det bestemte rettigheter med loven, som igjen var betinget
av offentlig godkjennelse av den enkelte banks vedtekter. En av disse rettighe
tene var at banken kunne ta 5% årlig rente på utlånsmassen, og innkassere
renten forskuddsvis for hvert halvår.
Myndighetene var som vi forstår, sikret en viss innflytelse på regelverket
for sparebankene og deres oppbygning med bakgrunn i denne godkjennings
fullmakten. Vår banks 1. plan ble bifalt ved kongelig res. av 8. april 1856.
Da vedtektene for Værdalens Spareskillingsbank skulle føres i pennen,
hadde initiativtagerne ingen offentlige normalvedtekter å se etter. De kom
ikke før i 1860.
Trolig har vedtektene for Levanger og Skogns Sparebank og Trondhjems
Sparebank, tjent som en mal for vår bank. Flere av paragrafene i vedtektene
her er nemlig ordrett formulert som Levangerbankens.
Vi tar neppe mye feil når vi tror at landhandler Monrad var den som sørget
for forbindelsen med Levanger. Han var som vi har nevnt tidligere en av stif
terne av sparebanken på Levanger og medlem av det første forstanderskapet
der.
Sparebankens organisasjonsform er omtalt i flere av vedtektenes paragra
fer. Bankens øverste myndighet eller overordnede organ er forstanderskapet,
også kalt overbestyrelsen i de aller første driftsår.
Forstanderskapets viktigste oppgaver er å fastsette bankens vedtekter, velge
styre og kontrollkomite, fastsette bankens årsregnskap og føre kontroll med
bankens virksomhet.
Verdal Sparebanks vedtekter fra 1878 hadde ingen nye bestemmelser som
endret bankens organisasjon. Antallet forstandere skulle fortsatt være minst
30, og styret eller direksjonen besto av fem medlemmer.
Bestemmelsen i bankens første vedtekter om bot til de «directeurer» som
uteble fra et møte uten gyldig grunn ble imidlertid tatt bort.

----
250
----

----
251 Vsb
----
Noen år senere (1887) kom det en ny sparebanklov. Nå ble det for første
gang i lovs form fastsatt regler for sparebankenes organisasjon og virksom
het. Loven innførte bl.a. forbud mot «selvsupplering» av forstanderskapet.
Den innførte også bestemmelser som skulle hindre at bankens ledende tillits
og tjenestemenn, misbrukte sin stilling til å skaffe seg eller andre lån uten
tilstrekkelig sikkerhet.
Den nye sparebankloven gjorde det igjen nødvendig med en gjennomgang
av vedtektene, og i 1890 vedtok forstanderskapet for 3. gang nye vedtekter.
Disse ble imidlertid først stadfestet og gjort gjeldende i 1895.
Styret trolig fotografert i 1944 (90-årsjubileet). Ev. foran Jon M. Suul, Eliseus Muller,
Karl E Hermann og O. P. Hallon. Bak f.v. John O. Wohlen og Carl Braarud.
Som vi også har nevnt under omtalen av den aktuelle tidsperioden, fikk
banken fra da av navnet Værdalens Sparebank. Forstandernes antall ble nå
satt til 24, og vi merker oss ellers at «Bankens betjente kan ikke være for
standere».
Om sparebankloven fra 1924 heter det at den trakk opp et skarpere skille
mellom forstanderskap og styre. La oss se litt på styrets oppgaver.
Styret skal lede sparebankens virksomhet i samsvar med lover, vedtekter
og nærmere forskrifter, som blir gitt av forstanderskapet. Styret har ansvaret
for driften eller forvaltningen av banken, slik at det skal sette ut i livet vedtak
som blir fattet i forstanderskapet.

----
252 Vsb
----
Oppgaven som medlem av styret har nok endret karakter i årenes løp. I
mange år var styrets medlemmer langt mer direkte i kontakt med bankens
kunder, enn tilfelle har vært senere. Iflg. vedtektene skulle «tyende» (to) av
dem turvis inspisere inn- og utbetalingene. Av et vedtak i forstanderskapet
fra 1918 framgår det at styret «har å ordne med kontorpersonale, og en direk
tør (styremedlem) har å være tilstede i banken i kontortiden hverannen dag».
Underskriftene i gamle innskuddsbøker er et bevis på at så har skjedd, idet
de er undertegnet av ett/to styremedlem og kassereren. Vi kan med rette si
at styrets medlemmer sammen med kassereren var bankens ansikt utad. Både
bankens regnskapsbøker og kassebeholdning skulle legges fram for de to sty
remedlemmene for kontroll «før forretningernes begynnelse».
Ordningen med to ekspederende styremedlemmer ble endret til «minst ett
medlem», da vedtektene fra 1890 trådte i kraft fem år senere. Vi merker oss
at den samme regel også kom med i 1925, da vedtektene atter en gang var
gjenstand for endringer. På det tidspunkt var det ansatt banksjef som iflg. §
10 i vedtektene skulle ha den daglige ledelsen av banken. Det kan synes som
om tanken med de arbeidende styremedlemmene var å styrke den interne
kontroll i banken.
Hvordan fungerte så bankens organisasjon i praksis? Kan det tenkes at for
slag fra styret møtte motbør i forstanderskapet?
Ved 100-årsjubileet satt disse i styret foran f. v. O. R Hallan, Carl Braarud og Jon
M. Suvl. Bak f .v. Johan Hofstad, Leif Lykke og Arne Voll.

----
253 Vsb
----
Rundt styrets bord ved neste milepel - 125 år - er følgende -f.v. John J. Wohlen, Arne
Voll jr. , Ole Holan, Tormod Hofstad, Torgeir Næss, Kåre Lein og Jan Juberg
Ut fra de protokoller en har gjennomgått er det lite som tyder på noen store
motsetninger. Det synes som om styrets medlemmer hadde forstanderskapets
fulle tillit, og det var sjelden at noen opponerte mot de forslag som ble
framsatt.
En sak som nok skapte adskillig diskusjon i forstanderskapet, var da fu
sjonsplanene med Levanger og Skogns Sparebank var oppe til behandling i
1972.
Forstanderskapet var ellers ikke kjent for å være et forum for de store og
lange debatter, sjøl om dette har endret seg noe med åra. Tidligere var det
nærmest uhørt om noen forlangte ordet under møtene.
Fra tidlig på 1960-tallet fortelles det om en nyvalgt forstander som debuter
te med å stille et spørsmål til regnskapet som ble lagt fram. Forsamlinga var
nærmest rystet.
Ved valg av tillitsmenn ble det lagt vekt på at man skulle få med represen
tanter fra alle deler av bygda. Vi merker oss ellers flere eksempler på at det
er valgt tillitsmenn fra samme familie i både to og tre generasjoner. Det er
altså ingen mangel på kontinuitet.
Hvilke yrkesgrupper var det som var representert i forstanderskapet?
Det overrasker neppe noen at gårdbrukerne var i stort flertall omkring 1950
og 1960. Av forstanderskapets 24 medlemmer var hele 20 gårdbrukere i 1960.
Gruppen var redusert til 14 i 1970 og ti år senere satt det bare 6 gårdbrukere
i forstanderskapet. Det øvrige næringsliv hadde flertallet i 1975, da hadde
også omsider lønnskontokundene fått sine representanter.
De forskjellige yrkesgruppers representasjon i forstanderskapet utviklet
seg nærmest som et speilbilde av utviklingen i bygdas næringsliv. Det var
bare en forskjell: I banken var man naturlig nok på etterskudd, idet forstan
derskapets medlemmer velges for 4 år.

----
254 Vsb
----
Fra tunet på Garnes tidlig i 1920-åra. Her var det landhandel, skyss-stasjon og gjest-
giveri. Tre av eierne satt i tur og orden i bankens styre.
Ole Garness (1819-1903) Nils Garness (1847-1931)
var en av stifterne og sty- styremedlem 1889-1909.
remedlem 1855-1877. Gårdbruker på Garnes
Gårdbruker på Garnes 1884-1916.
1843-1884.
John 0. Wohlen (1880-1959)
styremedlem 1939-1953.
Gårdbruker på Garnes
1916-1939.
Etter som utviklingen gikk i retning av større og geografisk mer omfatten
de sparebankenheter, var det viktig å opprettholde sparebankenes naturlige
og tradisjonelle tilknytning til nærmiljøet. Ved revisjon av sparebankloven i
1977 ble det derfor gitt anledning til å opprette de såkalte lokale forstan
derskap.

----
255 Vsb
----
I skrivende stund (1990) har imidlertid utviklingens pendel svingt i motsatt
retning. Sparebanken Midt-Norge har nå under behandling Hilmoutvalgets
forslag om nedleggelse av de lokale forstanderskap. Spørsmålet om de lokale
styrer skal bestå er også oppe til debatt. Region Inn-Trøndelag går inn for:
Lokale og regionale forstanderskap avvikles, men lokale styrer beholdes og
med samme ansvarsforhold som idag.
Så gjenstår det da å se om endringene som er foreslått får gjennomslag,
og om sparebankene i Midt-Norge i framtida med rette kan kalle seg «bygde
banker».
Det vil føre for langt å omtale hver enkelt tillitsmann som opp gjennom
årtiene har fungert i Verdal Sparebank. Vi har likevel lyst til å gjøre ett unn
tak, og vi tenker da på Eliseus Muller.
Muller kom inn i forstanderskapet alle
rede i 1904 og var medlem av tilsynsko
miteen fra 1905 til 1909. Han var medlem
av styret i en årrekke og styrets formann
fra 1922-1953. Vi nevner ikke Muller spe
sielt bare for hans lange funksjonstid i
banken, men også fordi han i tillegg had
de mange andre krevende og viktige opp
gaver å ta seg av både i og utenfor bygda.
Stortingsmann, ordfører, formann i styret
for Verdal Aldersheim er bare noen av
hans mange verv. Og sist, men ikke minst
var han en dyktig gårdbruker på Vist
nedre.
Som politiker gikk han aldri til angrep
på noen - det lå ikke for ham. Det er nep
pe noen tvil: Muller var en hedersmann
og et overskuddsmenneske, som nøt stor
anerkjennelse i vide kretser. En mann
Eliseus Muller, formann i styret
1922-1953.
som også Verdal Sparebank fikk dra nytte av gjennom mange år.
Følgende har vært formenn i forstanderskapet:

----
256 Vsb
----
Banksjefen har den daglige ledelse og skal følge den instruks og de pålegg
som styret i banken gir.
På tross av Verdal Sparebanks lange historie har banken bare hatt to bank
sjefer fram til den første fusjonen i 1980. En av forklaringene på det er at
banken ble drevet uten banksjef helt fram til 1920. Som allerede nevnt var
styrets medlemmer langt mer involvert i den daglige drift før den tid, samti
dig som bankkassereren nok har spilt en viktigere rolle i bankens ledelse.
Carl Braarud f. 18. april 1892 var den første banksjef, og han ble ansatt
den 15. juni 1920. Han og hans betydning for Verdal Sparebank er omtalt
tidligere, kanskje mest i avsnittet: - Problemer for bankvesenet.
Gjennom sitt mer enn 40-årige virke som banksjef i Verdal, lærte han det
meste om sine sambygdingers økonomiske stilling. En som kjente ham godt
hevder at han kunne ha foretatt «ligning» av hver eneste verdaling i blinde.
Banksjef Carl Braarud.
Banksjef Torgeir Ncess.

----
257 Vsb
----
Carl Braarud ledet banken forbi mange skjær i mellomkrigstida, og under
2. verdenskrig var nok en spesiell lederstil nødvendig. Braaruds siste perio
de som banksjef ble preget av gjenreising og oppbygging i etterkrigsåra med
en stor økonomisk vekst. Like før han gikk av med pensjon kunne han glede
seg over at det lenge planlagte nybygg sto ferdig.
Da Torgeir Næss ble ansatt som banksjef fra 1 . april 1963, var det mange
og store utfordringer å satse på.
Næss var født på Inderøy 31. januar 1924. Etter å ha gjort unna artium
og eksamen ved Trondhjems Handelsgymnas (ettårig studentlinje), begynte
han som assistent i Stod og Steinkjer Sparebank i 1946. Han ble kasserer
i 1952, og seks år senere fikk han jobb som direksjonssekretær. I 1960 tok
han eksamen ved Den Høyere Bankskole, og ble året etter sjef for Christia
nia Bank og Kreditkasses avdeling på Tynset. Derfra kom han til Verdal som
banksjef i 1963.
I Torgeir Næss sin periode skjedde det utrolig mye både i bygda og ban
ken. Vi skal ikke gå nærmere inn på detaljene her, det er nok å minne om
Akers etablering og alt det som den førte med seg. Forøvrig kan man lese
mer om dette og andre hendelser under avsnittet: - Store utfordringer.
Men en ting er klart: Torgeir Næss fikk god bruk for sin enorme arbeids
lyst og sin evne til å stå på når det trengtes som mest.
Revisjon og kontrollkomite
Blant de ting som skulle foregå på den årlige generalforsamling i desem
ber var valg av en revisor og en varamann. Samtidig valgte man også tre
desisorer, som skulle «gjennomgaa de gjorte Antegnelser, og de derpaa af
givne Besvarelser med Vedtegninger, samt at decidere Regnskabet». Deci
dere betyr å avgjøre, spesielt om revisjonsbemerkninger gir grunn til videre
forføyninger. Regnskapet skulle dessuten være ferdig til revisjon innen 1.
april. Slik var bestemmelsene i bankens første vedtekter.
Vedtektene fra 1878 sier imidlertid at det skal velges to menn til å revidere
bankens regnskap. Revisorene skulle bl.a. kontrollere kassabeholdningen,
gjeldsdokumentene og andre verdipapirer. I sin innstilling var det revisors
plikt å gi melding om sine erfaringer.
Hvem som var valgt til revisor i de første 25 år er noe uklart, og det er
heller ikke utbetalt noe honorar for revisjon før i 1873. Da fikk kaptein Holst
og Carl J. Sættem utbetalt 16 spd. (kr. 64,-) hver for å ha revidert regnskapet
for 1872. Seks år senere var honoraret øket til kr. 100,- på hver.
Etter vedtektsendring i 1925 fikk man fast ansatte revisorer, og fra 1927 var
det Ludvig Reitan og Ole Rostad som hadde ansvaret for denne delen av
bankvirksomheten. Den økende aktivitet ellers i banken skapte sjølsagt også