Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 


free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Besøk i det gamle sentrum på Verdalsøra           

Bildet er tatt i Gamle Storgate.

Et naturlig spørsmål: Hvor gammel er Øra? Hvorfor og hvordan ble det et samfunn akkurat her?

Etter istida fikk vi den såkalte landheving, og dette kombinert med flere ras og dermed endring av elveløpet har skapt grunnen som Øra ligger på. Ut fra dette er det trolig at Øra sannsynligvis fra slutten av 1500-tallet var et lite tettsted, men bare med noen få hus.

 

De første innbyggerne slo seg ned ved utløpet av elva og var fiskere og strandsittere eller husmenn under en av gårdene rundt Øra – Maritvold,  Mikvold, Borgen og Østvold (senere kalt Haugslia). Dvs. de eide sine egne hus, men bygslet grunnen/tomta av en av disse gårdene.

 

Noe typisk ved bygningene her? Husa har ofte likhet med og trekk fra trønderlåna. Grunnflata er vel gjerne noe mindre, men husa er gjerne lange og smale og med smårutete vinduer. Plankegjerde med port inn i gården var ganske vanlig, dermed fikk man litt privatliv og en skjerma liten hageflekk.

 

Verdalsøra er et av de få tettsteder i hele landet som fremdeles har en slik attraktiv og bevaringsverdig tettbebyggelse samlet i en avgrenset bydel.

 

Fiske, varebytte og håndverk har vært viktige for bebyggerne og utviklingen på Øra. Blant håndtverkerne har hanskemakerne en spesiell plass. Flere kilder forteller om Verdalshanskene som de kaltes, og de ble berømt over hele landet. Prøver av dem ble sendt helt til Kongens København. Produksjonen kom i gang fra omtrent 1700 og varte knapt 200 år. Den siste hanskemakeren som vi kjenner til – Ole Kristoffersen – var femte generasjon som drev dette håndverket i sin slekt. Dessverre lærte han ikke bort sin hanskemakerkunst, så den tok han med i sin grav. Verdalshanskene var kjent for å være mjuk, men kanskje særlig for sin ”høist behagelige lugt”, som det står skrevet et sted. I dag har vi dessverre bare Hanskemakergata igjen som minner om denne perioden – den går fra Sørgata og sørover mot Tinden. 

 

Vi går ut av bussen her ved Almenningen i Gamle Storgate for å høre litt om det som var sentrum før Nordlandsbanen kom i 1904. Den kom til å dele Øra i to Øverbyen og Nerbyen, og vi befinner oss nå i Nerbyen. Hvis vi ser sørover på venstre side har vi først Müllergården eller Holan søndre. Her drev Anton Martin Müller og kona Mette bakeri og brødutsalg. Eiere etter den tid: Fotograf Larsson og Henning Andersson. I Snevegården som til 1915 var hjørnegård mot Nordgata var det flere virksomheter gjennom  åra, bl.a. farveri og senere bøkkervirksomhet. Senere gikk Sneve over til hotelldrift, samtidig som han drev skyss-stasjonen i mange år.

 

Videre mot sør står Abrahamsengården vegg i vegg med Müllergården, og i begge gårdene var det bakere. Neste gård var Landstadgården, den var en treetasjes trebygning – den eneste på Øra. Gårdeier her i 1900 var jernbanearbeider Mikal Landstad. Leieboeren Ole Johnsen, var også jernbanearbeider i likhet med flere andre på Øra. Dette minner oss om at anlegget av Nordlandsbanen nærmer seg distriktet (1904). Videre sto det en lang grå bygning inntil Gamle Storgate – Heggegården. Den måtte rives  i 1956/57 til fordel for riksvei 50, som da ble omlagt gjennom Øra. I Heggegården holdt Handelshuset Hegge og Knoff til med et stort vareutvalg. Annonse!

 

På høyre side nærmest Almenningen ligger det en stor og nesten prektig gård – Husumgården.

Her drev Oluf A. Rasmussen Moe landhandel, ølbryggeri og en betydelig jekthandel bl.a. på Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Senere drev svigersønnen Husum herreekvipering i gården. Videre ser vi Kinberggården, der det var garvere i tre generasjoner. Lengst borte ser vi Rostadgården, der det var kolonialhandel omkring 1900.

 

Som nevnt allerede står vi nå på Almenningen. Her er fremdeles en åpen passasje ut mot elva. Almenningen var den alminnelige manns adgang til elva og sjøen. Her kunne de som ikke hadde båtnaust eller brygge legge til med sine båter. Mens elva var farbar (før 1893) lå bryggene tett her langs elva – det hørte brygge til de fleste gårdene. Adkomsten til elva var viktig den gang veinettet var i dårlig utbygd. Både her på Almenningen og på bryggene foregikk da en ganske betydelig byttehandel med forskjellige varer. Fiskere fra Frøya og Hitra kom hit med sitt overskudd av sild og fisk og byttet til seg Verdalskorn, poteter og kålrabi.

 

For å få et lite inntrykk av hva folk levde av omkring 1900 kan vi se litt nærmere på folketellingen som ble avholdt dette året:

 

 

                                               Handelsmenn               9 stk.

                                               Snekkere/tømrere        6  

                                               Skomakere                  5  

                                               Smed                           4  

                                               Skreddere                   4  

                                               Bakere                        3  

                                               Urmakere                    2  

 

Dessuten var det en garver, en blikkenslager, en bødker og en frisør. Kanskje noe overraskende at hele 31 personer hadde jordbruk som næringsvei, riktig nok kombinert med et annet yrke. Her er ikke områdene Tinden og Ørmelen tatt med.

 

Om vi snur oss mot nord ved Almenningen får vi med oss flere interessante gårder i Gamle Storgate. I denne retningen var det også flere forretninger. Lengst borte ser vi eiendommen Hynne. Den er ganske gammel, og her begynner egentlig det vi kaller Veita – Smedveita. Her gikk den gamle veiforbindelsen nordover i mange år.

 

Før 1900 lå de fleste forretningene her i Gamle Storgate, eller Hovedgaten som den også kalles på et gammelt kart. Håndverkerne holdt til i Smedveita. Plasseringen av jernbanestasjonen og Ørens Handelsforenings (Verdal Samvirkelag) utbygging omkring 1900 var trolig de viktigste årsakene til at sentrum gradvis ble flyttet mot øst. Sparebanken bygde egen gård allerede i 1882 på den tomta som i dag huser Bremseth Sport, altså øst for der jernbanelinja senere kom til å gå.

 

Jernbanen kom som nevnt til Verdal i 1904, men ble offisielt åpnet i 1905. Ikke langt fra jernbanestasjonen, sto et moderne meieri ferdig i 1917, men utviklingen krevde mer tomteareal og anlegget ble flyttet til industriområdet på Ørin i 1976. I dag er det et stort handelssenter på den gamle meieritomta. Ellers har Verdal Samvirkelag (Coop Inn-Trøndelag) og særlig den første disponenten Johannes Minsaas, hatt stor betydning for stedet. Han var en av pådriverne til at både Mølla og Kornsiloen ble bygd. Det finnes to store varehus på stedet i dag, så publikum har gode muligheter for å handle. Det er to banker i sentrum, hotell og lokalavis.

Etableringen av Aker på industriområdet i 1971, hadde store ringvirkninger både på Øra og ellers i kommunen. [1] 



[1] Kilde: Solveig Ness sitt konsept for guiding i ”Gamle Øra”



  http://www.verdal.historielag.org/publikasjoner/veita.htm

 Olavs barndom og ungdom           

Olav ber før slaget

Olavs barndom og ungdom

Olav Haraldsson tilhørte Hårfagreætten gjennom sin far Harald Grenske. Hans mor var Åsta Gudbransdatter fra Opplandene.

Harald Grenske ble drept før Olav ble født, og Åsta dro tilbake til sin slekt på Opplandene  hvor Olav ble født. I følge sagaenes noe usikre kronologi skal dette ha skjedd i år 995.

 

Mor til Olav ble senere gift med Sigurd Syr. Tradisjonen sier at Olav vokste opp hos Sigurd Syr på gården Bønsnes i Hole på Ringerike.

 

I en alder av 12 år dro Olav ut i viking. Dette var fremdeles vanlig, selv om vikingtiden omkring år 1000 nærmet seg slutten. Særlig var det vanlig for unggutter av høy byrd.

Å dra i viking skulle gi dem muligheter til skaffe seg rikdom samt å lære seg opp til å bli bedre ledere og krigere.

 

Olav var 20 år da han i 1015 kom tilbake til Norge, og etter sine år som viking var han rik på gods og gull.

Olav hadde nå til hensikt å bli konge i Norge. Men han hadde sterke krefter i mot seg.

I Norge hadde det på den tiden grodd fram et sterkt slektsaristokrati. Foruten Ladejarlene tilhørte Einar Tambarskjelve på Gimsar i Gauldal, Erling Skjalgson på Sola, Torberg Arnesson på Giske, Finn Anrnesson Austråt, Olve på Egge, Hårek på Tjøtta, Tore Hund på Bjarkøy og mange flere dette aristokratiet. Ved giftermål var alle disse mer eller mindre i slekt eller i familie med hverandre. Ladejarlene var også beslektet med danskekongen.

 

Olavs lille slekt på Opplandene var lite å slå i bordet med mot disse mektige mennene. Men han håpet at hans arverett til Hårfagreodelen ville bli akseptert i landet. Dessuten regnet han med at Knut og Eirik Jarl ville ha hendene fulle i England.

Olav søkte derfor til Opplandene til sin slekt der, og han oppholdt seg hos Sigurd Syr om vinteren.

Våren 1016 møtte Olav jarlepartiets flåte i et slag ved Nesjar utenfor Brunlanes. Olav seiret, og Svein Jarl rømte til Sverige. Olav dro til Trøndelag og han ble hyllet som konge Eyratinget.

 

Fra 1016 til 1027 var Olav akseptert som konge i Norge, og det skal ha vært en god periode for landet.

Det var i denne perioden at sagaen hevder at han kristnet landet. Dette synet er også blitt akseptert av tidligere historikere, men nyere forskning viser at kristendommen hadde brukbart godt fotfeste i landet allerede før Olav vendte tilbake. Det kan for eksempel nevnes at det i Trøndelag ikke er funnet hedenske begravelser som er datert sener enn 950. Allikevel skal ikke dette forringe Olavs arbeid med å fremme kristendommen ytterligere. Dog må det tas med en klype salt at det var hans kristningsforsøk som tilslutt fikk stormennene til å reise seg mot ham.

Olav ble i omkring 1020 gift med Astrid, datter av Olav Skottkonung i Sverige.

 

Veien til Stiklestad

Etter diverse stridigheter med Knut den mektige og norske stormenn endte det med et slag på Møre i 1028, hvor Olav tapte og måtte rømme landet, og da rømte han til Sverige til sin svoger Anund Jakob.

Han reiste da over Strynefjell og ned Ottadalen  gjennom Gudbransdalen  til Ringerike. Der bodde Harald Sigurdson (Haråde ætt).

Videre reiste han over til Sverige til Näske. Der bodde Ring Dagson (Haråde ætt) og Sønnen Dag Ringson. Olav hadde jagd disse fra Opplandene tidligere i forbindelse med en kristningsferd.

Olav med følge ble der hele vinteren til våren 1029 hvor han forsatte videre til Åros (Sigtuna). Der bodde Anun Jakob, sønn av Olav Skottekonung og bror til Olavs Kone Astrid.

Han forsatte videre over Østersjøen til Rusland (Gardarike), nærmere bestemt Kiev (Kjørungard), hvor fyrst Jaroslav bodde.  Han var gift med Astrid`s søster.

Olav hadde hele tiden planer om å returnere til Norge for å erobre landet tilbake.

Det var Knut den mektige som gjennom Håkon Eriksson jarl som regjerte i Norge nå.

Håkon Eriksson ble av Knut den mektige sendt til England for å hjelpe til med å slå ned en oppstand der borte, underveis dit døde Håkon Eriksson.

Dette fikk Olav bud om gjennom Bjørn Stallare som var en av Olavs menn som ble tilbake i Norge når Olav flyktet.

 

Han reiste samme veg tilbake og fikk med folk  både fra Anun Jakob i Sigtuna og  fra Dag Ringson i Näske. Dag Ringson ble også med.

Olav Reiste først over grensen til Norge til Opplandene og Vika. Men det viste seg at Knut den mektige hadde sendt sin egen sønn Svein med hjelpere dit, slik at Olav så overmakten og returnerte til Sverige, reiste så nordover og kom etter hvert til Jämtland og Norge over Sul og til Stiklestad sommeren 1030.

Selv om Olav fôr hardt frem når han kristnet Norge, var det flere som fant ut han kanskje ikke var så verst likevel, og ville ha han tilbake. Men fremdeles var det et flertall som ikke ønsket ham.

Når det da ryktes at Olav var på veg tilbake og ville komme over Verdalen  tok bondehæren til å samle seg på Innherred.

Olav kom over fjellet fra Jämtland og fram til Sul, hvor han ifølge sagnet overnattet, og fôr videre nedover Verdalen, slik at han kvelden før slaget overnattet ved gården Stav. Stav eksisterer  ikke  lenger, men historikerne tror den lå oppe ved Reppe i Leirådalen.

Siden den gang har det vært flere store ras i Leirådalen, slik at landskapet er helt forandret. Blant annet skal det rett over sentrum i Leirådalen ha ligget ei stor myr.

Denne myra brukte Olav til å  mønstre hæren, dvs. ta oppstilling  slik at en fikk oversikt over antall mann og utstyr, og kunne planlegge hvordan krigen skulle vinnes.

Det er mange beretninger om størrelsen på hæren, men at den var noe mer enn 1.500 mann er tvilsomt.

Dag Ringson som hadde tatt en annen veg fra Sul, ble for sein, slik at han ikke kom fram før slaget var over.

 

Bondehæren

Det foreligger mange beretninger om hvor stor bondehæren var,  i”Spelet” sies det at fjorden var full av langskip. De fleste historikere regner vel i dag med at hæren kunne være dobbelt så stor som kongens.

Det var lendmenn, bønder og træler fra Inntrøndelag, Uttrøndelag, Møre og Romsdal samt fra Nord- Norge.

Kjente menn som var med: Hårek fra Tjøtta, Tore Hund fra Bjarkøy, Kalv Arnesson fra Egge med flere.

 

Slaget

I  følge historiske kilder skal slaget ha stått fra der kirka står i dag  og oppover mot skolen på Stiklestad.

På grunn av flere ras i middelalderen er terrenget mye annerledes  i dag, det var en bratt skråning som gikk fra der det katolske kapellet står i dag, og bak kirka til toppen av bakken på andre siden.

Ovenfor skråningen var det en slakk helling opp mot skolen. Det hele så ut som et stort amfi. En må regne med at det var dyrket jord, med åker og eng. I kampens hete var det vel ingen som tok hensyn til slike ting, det var bare på gården Sul det.

Da Olav kom - han hadde sikkert hatt speidere ute og planlagt hvordan de skulle gjennomføre kampene - grupperte han mennene på høgda ovenfor skråningen slik at han hadde den fordelen framfor bondehæren.

Hæren ble gruppert i en midtfylking hvor Olav selv var med, så plasserte de en fylking på hver side som skulle få til ”kryssild” mot fienden.

Bondehæren måtte da, når den kom, gå i stilling på flata fra der kirka står i dag og nedover mot elva.

Selv om Olav hadde disse fordelene ble overmakta for stor, han tapte.

Sagnet forteller at bondehæren gjorde en taktisk lur manøver ved at de simulerte tilbaketrekking, og dermed lurte kongshæren til å følge etter ned på flata, og da var fordelen med overhøyde borte.[1]

 
 

Etter slaget

Etter slaget, hvor Olav falt, ble han etter hvert erklært som helgen. Det  går mange sagn og myter fra tida etter slaget; om at det lyste av liket, at liket ble gravd opp etter 1 år og 3 dager og at da hadde hår og skjegg vokst, og huden var like fin.


 


[1] Kilde: Øystein Walbergs notater i forbindelse med Olav Haraldsson



 

 Ferdselsårer til Verdal           

Bryggene på Verdalsøra ca 1920

Sjøveien har siden menneskene oppdaget dette elementets muligheter, benyttet det til transportformål. Til og fra Verdal ble først og fremst fjorden benyttet som den viktigste ferdselsåren helt fra man tok i bruk de første uthulte trestammene i Steinalderen og til dagens moderne skipstrafikk og utskiping av oljerelaterte konstruksjoner.

 

Helt fram til Verdalsraset i 1893 hadde Verdalsøra havn i elva på begge sider og med typiske bryggeanlegg og hus som var vanlige fra Senmiddelalderen og frem til nyere tid. Etter 1893 måtte skipsanløp til Verdal enten gjøres på brygga til Trones Bruk på Trones eller på brygga til gården Røstad på Skånes. Røstad gård hadde kai i tidsrommet ca. 1750 fram til ca. 1960.

 

Stålbåten ”Værdalen” ble bygget på TMV i 1891 som byggenr. 61, og denne gikk i fast rutetrafikk mellom innherredsbygdene og Trondheim omtrent til brygga på Skånes ble nedlagt.

Verdal havn ble ferdig bygget i 1962 og det som i dag er et stort industriområde var stort sett kun jordbruksarealer fram til byggingen av havna. En av tankene med byggingen av havna var bl.a utskiping av karbid fra Tromsdalen. Dette ble det imidlertid ingenting av og det ble derfor gjort mye harselering over verdalingene som dermed hadde fått Trøndelags største småbåthavn. Moloen var på dette tidspunktet ferdig bygd og havnebassenget var mudret.

Først i 1965 ble et eget havnestyre stiftet da Trones Bruk flyttet sin virksomhet fra Trones til industriområdet. Båttrafikken kunne dermed foregå i forsvarlige former. Egen havnefogd fikk likevel ikke Verdal før i 1979 og fra 1998 er havnestyrene i Verdal og Levanger slått sammen.

 

Etter nyetableringen til Trones Bruk gikk det fort fremover med utviklingen av industri-området. SIVA ble etablert i 1969, Aker kom i 1970 mens både Svendsen Kalk og Spennbetong ble etablert i 1971. Innherredsmeieriet tok i bruk nyanlegget i 1976.

 

Går vi hundre år bakover i tid var imidlertid det industrielle sentrum i Verdal ovenfor Grunnfossen i Ulvilla. Der lå sagbrukene på rekke og rad. Elvene i Verdalsdalføret ble i mange hundre år benyttet til tømmerfløting. Kraftverket i Ulvilla stod ferdig i 1915.

 
 Karl Johans klev er en gammel mellomriksvei mellom Sverige og Norge.

Landeveien til Verdal kommer fra de fleste himmelretninger og de første skrevne beretninger om ferdselsårene til dalen er fra Vikingetida, men et viktig poeng er at ferdselsårene er nært knyttet til forsvarsanleggene som ble nevnt innledningsvis..

 

Veiene sørover til Levanger har eksistert i århundrer og det samme har veiene nordover både over Leksdalen og over Leklem/Volhaugen til hhv. Sparbu/Steinkjer og Inderøy/Røra.

 

Traseen til dagens E6 gjennom Bjørga er en av de nyeste veitraseene. Forbi Koabjørga var det nemlig båtskyss helt fram til slutten av 1800-tallet.

 

Veiene østover til Sverige har fulgt de traseer som er nevnt både ifm. Olav den Hellige, general Armfeldt m.fl. Fast veiforbindelse (sti eller tråkk er unntatt) til Sverige ble først åpnet med Kong Carl Johans vei i 1835. Veien fra Sul til Sandvika ble åpnet i 1865.

 
 Fly på Fætten i 1934

Luftveien til Verdal er et svært beskjedent kapittel. Flystripa ble etablert i 1920-årene for  militære formål. Tyskerne videreførte dette, men etter krigen ble det aldri noe mer enn en flystripe for private småfly. Riktignok ble det foreslått en opprustning ifm. økning i aktivitetene på Aker og stadig større behov for raske forflyttninger av ansatte, men disse hensynene ble tilsidesatt og i dag er flystripa nedlagt.
Grusmannskap ved bygging av jernbanen til Verdal 1904. Ingen av arbeiderne er fra Verdal, men de to damene er kokker   og skal vistnok hete Ydse begge to. Chr. Nevermo ved lokomotivet var konduktør. Lokfører er Hans Olsen

Jernbanehistorie i Verdal

Den desidert viktigste samferdselshistoriske begivenhet i Verdal er fremføringen av Hell – Sunnanbanen som ble åpnet fram til Verdal 1. nov. 1904. Den påvirkning som bygda fikk gjennom selve anleggsarbeidet og ikke minst fra alle meneskene som arbeidet på banen ble en større omveltning for bygda enn det etableringen av Aker betydde 66 år senere. For hundre år siden var den typiske jernbanearbeider av hankjønn og mang en gårdbruker og andre fedre i Verdal rev seg nok fortvilet i håret over at døtrene deres falt i armene på disse forferdelige jernbanesluskene.

 

Banen hadde åpnet til Levanger(27/10-02) to år før den kom til Verdal og dette skyldtes i stor grad forsinkelser i byggearbeidene. Pengemangel var bl.a et sentralt punkt. Egentlig skulle heller ikke trafikken til Verdal åpnes før ett år senere ved sluttføringen fram til Sunnan (åpnet 14. nov. 1905), men lokale krefter drev også den gang lobbyvirksomhet i Oslo (het da Kristiania) og vi fikk jernbaneåpning ett år tidligere enn planlagt.

 

Fysiske hindringer var også årsak til at Verdal åpnet to år senere enn Levanger. Rinnan var faktisk planlagt åpnet samtidig med Levanger, men brua over Levangerelva skapte store vansker pga. elendige grunnforhold (jfr. raset som tok trelastlageret til Byggmakker i 1996). Kvikkleieren gikk hele 14 meter ned og arbeidene med brukarene ble derfor svært langvarig. Brua stod ikke ferdig før i sept. 1904.

Den største brua på strekningen Levanger – Sunnan er brua over Verdalselva. Denne består av 6 spenn a 35 meter, men her gikk byggearbeidene så godt som helt problemfritt. På tross av Verdalsraset 10 år tidligere var grunnforholdene ved elva svært gode. Det eneste problem av noe slag var en uværsflom i elva i august 1903 som forsinket byggingen en uke. Brua stod ferdig 27. nov. 1903.

Brua over Rinnelva ble bygget uten forsinkelser av noe slag. Pga. mølla og sagbruket ved fossen ovenfor jernbanetrasseen ble det på søndre brukar også laget en vei på forstøttningsmur av muret naturstein. Denne veien er fortsatt synlig. Brua over Rinnelva stod ferdig i mars 1903.

Det var ironisk nok den aller minste av bruene på strekningen Levanger – Sunnan, den over Ydsebekken som ble den tøffeste å bygge. Her også pga. ekstreme bunnforhold, dvs kvikkleire. Brua er laget som en 13 meter bred steinhvelvsbru med 1,5 meter høyde over bekken. Resten er løsmassefylling over selve brukonstruksjonen. Arbeidene med brua tok 7 måneder og i den verste anleggsperioden fra april til oktober 1904 jobbet arbeidsfolkene 4 timer på og 8 timer av på døgndrift og all kvikkleiren ble fjernet med trillebår og spade.

 

Et annet kjennetegn ved Hell – Sunnan banen er de sterke stigningene, bl.a fra Levanger til Rinnan og fra Verdalsøra opp til Tvistvold. Av den grunn er elektrifisering av Trønderbanen fra Trondheim til Steinkjer svært lønnsomt. Et moderne el-lok produserer nemlig strøm når det bremser i utforbakker og denne strømmen reverseres tilbake til kjøreledningen.

Arbeidene med banen gjennom vår kommune var ellers uten de store problemene. Fjellskjæringer var nødvendig kun i Bjørga og ved Rindsem mølle.

Nå er det slik at vi mennesker bl.a kjennetegnes ved at vi til stadighet skal være uenige om det meste og i så måte ble ikke spørsmålet om plassering av Verdal stasjon avgjort før etter heftige diskusjoner. Sørgata ble delt og planovergangen havnet i Nordgata med stasjonen på østsiden av banen. Dette var feil for de som mente at bebyggelsen på Øra jo lå på vestsiden av banen. Det positive med denne løsningen var at lasterampa havnet på vestsiden av banen. Dette ble selvsagt feil for alle bøndene som jo kom fra øst og dermed fikk en omkrok på hele tre hundre meter for å nå fram til lasterampa.

 

At selve sjefen for Værdalsbruket, godseier Getz først gikk inn for stasjonen på vestsiden for deretter å skifte mening til plassering på østsiden var heller ikke med på å dempe temperaturen på diskusjonene.

Den andre stasjonen i vår kommune lå på Fleskhus og man kunne trygt kan betegne stedet som et viktig knutepunkt. Stasjonen hadde kryssningsspor med opplastingsrampe for flis fra Trones Bruk på Trones. Flistransporten foregikk med taubane fra Bruket. I tillegg til stasjonen hadde Fleskhus både bakeri, smed, skomaker, kafe og to butikker.

Når det gjelder selve stasjonsbygningene langs Hell - Sunnan banen er alle oppført i samme byggestil og med samme arkitekt, nemlig Paul Armin Due (1835 - 1919). På den tiden stasjonene ble planlagt var det den nasjonalromantiske sveitserstilen som preget arbeidene til Due, og med en overgang til dragestil og jugend.

Det typiske med denne stilen er kombinasjonen av stein og panel. På Hell - Sunnan banen ble denne kombinasjonen pga. økonomi gjennomført med bruddstein sør for Levanger og med murt tegl på stasjonene nord for Levanger. Likt for alle stasjonen er overgangen mellom første og annen etasje med en bred båndfrise av utenpåliggende andreaskors. Unntaket fra dette er stasjonene på Levanger og Steinkjer som begge er utført kun med murstein og murpuss.

 
Mye forandringer har skjedd. Kraftgrønt har blitt forretninger og boliger. Det samme med Strand kafè. Meieriet kjøpesenter og hotell. Kornmagasinet er restaurant. Leinssmia er borte.Det samme er gammelskolen, godshuset og stallen for skifteloket på stasjonen. Ny riksveg er bygd. Kornsiloen er utvidet.Dette for å nevne noe som har skjedd siden da. Utlånt av Verdal Kommune.
Til stasjonen på Verdal var det opprinnelig i tillegg til selve stasjonsbygningen et uthus i laftet tømmer, et godshus med gjennomgående spor og plass til 2 godsvogner, et toaletthus, en lokstall, et dressinskur og et traktorskur. I vår kommune er det kun stasjonsbygningen på Øra som står igjen. Denne ble for øvrig bygget ut ca. 1980 i samarbeide med Fylkesbilene. Uthuset ble revet og står i dag oppi Sul. Godshuset ble de siste årene brukt av Linjegods, men ble revet ca. 1990. De øvrige bygningene forsvant på 60- og 70- tallet. På Fleskhus finnes kun rester igjen av den gamle lasterampa, ingen bygningsrester er igjen.[1]



[1] Skrevet av Ola Schjei



 

 Et viktig forsvarspunkt            Forsvarsverk i Inndalen


Kanskje ingen steder i landet ligger ulike forsvarsanlegg og rester av slike så konsentrert som ved Stene og Sogna. Disse representerer forskjellige tidsaldre, en kan snakke om en forsvarshistorisk linje fra folkevandringstiden og til andre verdenskrig. Til ulike tider har forskjellige anlegg vært viktige forsvar mot fiender fra øst.

400-600       Helt fra forhistorisk tid finnes det levninger av forsvarverk, som vitner om ufredstider. På Steinsvåttån i Inndalen er det en bygdeborg. Ingen vet med sikkerhet når den ble bygget eller hvilken hensikt den skulle tjene ,men en eller annen forsvarsfunksjon må den ha hatt, der den ligger på toppen av berget. Det er rester etter murer rundt hele toppen som til sammen er flere hundre meter. Selve toppen (våttån) ble jo brukt til å tenne varde på for å melde om ufred eller lignende. Siste gang den ble brukt var når general Armfeldt kom med sine karolinere i 1718

400-1718        System av vetter (våttå = varde sørget for varsling om inntrengere med signalild. Steinsvåttån var et viktig ledd i systemet. Siste gang brukt i under den store nordiske krigen


 

 Stene skanse            Forsvarsverk i Inndalen


1611-1718             Oppbygd forsvarsanlegg med pallisader. Anlegget var på 1,5 km. Det har også før 1611 vært skanseoppbygging, men utforminga er ukjent.

Under Kalmar krigen i 1611 ga kongen i København ordre om at lensherren i Trondheim, Sten Bilde skulle stenge passene mellom Sverige og Norge med skanser. Under Sulfjellet ved Stene skulle det oppføres en skanse, og der skulle bønder fra Verdal, Skogn, Inderøy og Ytterøy prestegjeld holdevakt. Det var kanskje erfaringer fra sjuårskrigen 1563-1570 som spøkte i nordmennenes tanker når slike sperringer ble bygget. Da hadde svenske soldater marsjert over grensa til  Trondheim. Trøndelag var uten forsvar, og krigsfolkene kunne uhindret plyndre landsdelen. Stene skanse ble bygget slik at hele dalen ble sperret. senere Stene skanseble brukt i forbindelse med gjenerobringen av Trøndelag i 1658-1660, senere ble den brukt i forbindelse med Karolinernes hærtog i 1718. Stene skanse var et imponerende byggverk, det var en sammenhengende palisader fra foten av Steinsvåttåen til berget på sør siden av Trongdøla.

 

1658                Trøndelag og Kristiansten festning hadde vært hærtatt i 7 mndr. Norske styrker under ledelse av major Eilerik Visborg stoppet svenske unnsetningsstyrker på veg til Trondheim. Resultatet ble at Krisitansten festning falt og Trøndelag kom igjen på norske hender

 

1718                Den stor nordiske krig. General Armfelt med sine karolinere erobret Stene Skanse     

                       

1807-1814      Det antas at stedet også hadde betydning under kommandotiden


 

 Festningsanleggene fra Stene til Sogna 1908-1936           

Galleri sør

Festningsanleggene fra Stene til Sogna  1908-1936

Festningsanlegg fra Kongsvinger og sørover som var nærmere grensa enn 3 mil, ble nedlagt i forbindelse med unionsoppløsninga i 1905. Nye anlegg oppført bl.a. ved Steine og Sogna. Disse ble bygd samtidig i tidsrommet 1908-1913. Vaterholmen leir ble bygd noen år senere.

På grunn av sin beliggenhet i forhold til Trondheim var dette området sammen med passene i

Stjørdal nøkkelen til Trøndelag. Evt. angrep fra øst måtte komme gjennom de trange dalene.

Verdal befestninger besto av:

  • Bergugleberget ved Stene. Stillingen hadde 2-3 kanoner med mulig oppstillingsplass for flere. Beskytingsretning var sørover mot Karolinerleden (over fjellet).

I tillegg kunne  de beskyte inntrengere som evt. Hadde klart å passere stillingene lenger oppe i dalen. Det var planer om en større forlegning der.

 

  • Blokkhuset ved Vaterholmen. Stjerneformet betongbygg i to etasjer (bunkers). Anlegget skulle gi forsvar ialle retninger og har 12 mitrasljøsestillinger. Opprinnelige piggtråsperinger er intakt (bredde 10-12 m). Anlegget ble rehabilitert i 1994.

 

  • Festningsgalleriet Sør i Sogna. Festningsanlegg i 3 avsatser bygget hovedsakelig i fjell. Anlegget skal forsvare vegen og er utrustet med 1 kanon og 6 mitraljøsestillinger. Galleriet ligger 300 m. Lenger oppe i dalen i forhold til Festningsgalleriet Nord.

 

  • Festningsgalleri Nord, og inngikk i et felles system med taubane for forsyninger mellom anleggene. Adkomsten til galleriet ble sprengt bort i forbindelse med vegbygging men er nu under rehabilitering.

 

  • Vaterholmen leir. Bygd 1916-25. Forlegningen for de forskjellige festningsanleggene. Øvingsforlegning for HV 13 fra 1950. Anlegget ble nedlagt i 1995.

Det var opprettet samband mellom anleggene i Verdal og Hegra Festning.

Verdal kommune overtok i 1994 disposisjonsretten fra forsvaret for de fire første anleggene, og har gjennomført et omfattende arbeid med rehabilitering og tilrettelegging for publikum.

Festningsgalleri nord

Adkomst. Tidligere var det en hengebro over Inna som hadde direkte forbindelse med stien opp til galleriet. Denne var fjernet og ny var av trafikale hensyn umulig å bygge på samme sted. Det er bygget ny adkomst som knyttes sammen med den opprinnelige. Anlegget framstår som et friluftsanlegg som også gir muligheter til adkomst til fjellet og pilegrimsleia. Stien har hengebru over Inna og Seterbekken. Av terreng- og landskapsmessige hensyner stien over en strekning kraget ut i fjellet og utover elva. En gapahuk og flere sitteplasser er bygd for fri benyttelse. Anlegget og området kan gi rike naturopplevelser, som kan virke til dels dramatiske særlig ved stor vannføring.

 

Festningsanlegg. Festningsgalleri Nord er sprengt ut som en tunnel i fjellet med flere siderom. Hoveddelen har en lengde på 90m, og totalt ble det sprengt og fraktet ut 3000 m³ fjell. Galleriet hadde en utrustning på 2 kanoner og 4 mitraljøser som skulle beskytte mellomriksvegen  og senere også fly.

Anlegget hadde utrustning for å kunne være beleiret i 3 mndr. Og besto av 2 forlegningsrom, toalett, kjøkken, proviantrom, maskinrom, radiorom, ammunisjonslager, bensinrom og oljebod. Anlegget har egen brønn og vanninntak og taubaneforbindelse med Festningsgalleri Sør.

Stien opp fjellsida er opprinnelig, men siste del var sprengt bort. Der er det satt opp faste stiger. [1]



[1] Kilde: Informasjonstavle ved oppgangen til ”Galleri Nord”



 

 Krigen mot svenskene 1657 - 1660           

Det var Visborg og hans menn som avgjorde kampen om hvem som skulle ha kontrollen over Midt-Norge

Fredslutningen i Brømsebro

Ved fredslutningen i Brømsebro  den 13 augst i 1645 måtte den dansk/norske kongen Christian  IV avstå Jemtland og Herjedalen til Sverige. Krigen hadde gått svært dårlig for han og  Norge måtte blant annet blø ved å avstå disse landområdene. Kong Christian døde for øvrig to og et halvt år senere.

!2 år senere den 1 juni i 1657 erklærer den nye danske/norske kongen Fredrik III ny krig mot svenskene. Han ville vinne tilbake de tapte landområdene.

Hjemtland og Herjedalen gjenerobres

Jørgen Bjelke var utnevnt til generalkrigskommisær og sjef for de norske hærstyrkene.

Bjelke var etterkommer etter fru Inger til Austråt – sønnesønn av Lucie som er blitt godt kjent fra musikkspill/opera på Steinvikholmen.

Jørgen Bjelke hadde fått bygget opp og styrket den norske hæren utrolig bra. Den besto av to regiment på til sammen 2500 mann. Han ledet selv et regiment og Reinhold von Hoven ledet det andre.

Befalet var hovedsaklig vervet fra Nederland, Frankrike og Danmark.

Fremstøtet mot Jemtland kom i september 1657- over Verdalen og Meråker med hovedtyngden over Verdal.

Herjedalen ble inntatt av en norsk styrke sist i oktober 1657.

Det viktigste forsvarsverket på i Jemtland var Frøsøn skanse (Jemtlands Festning).

Beleiringen av festningen startet i midten av og felttoget ble avsluttet ved erobringen av festningen den 18 november. De svenske soldatene var drevet ut og Jørgen Bjelke hadde fått fullt herredømme over Jemtland og Herjedalen , som igjen ble under norsk administrasjon.

Det var da som nu mange Jemter som ønsket å høre til Norge og hjalp derfor til både direkte i hæravdelingene men også med etterretning og spionasje.

Den ydmykende Roskilefreden 26 februar 1658

I Danmark gikk det imidlertid dårlig med krigen for den dansk/norske kongen. Svenskekongen Carl X Gustav hadde ført hærstyrkene sine  opp gjennom Jylland og videre til Fyhn. Han hadde også et  utrolig hell med seg ved at det var sprengkulde og solide isforhold slik at troppene kunne marsjere over isen til Sjælland. Vege låg fri for videre fremrykking mot København. I realiteten var således danskekongen sjakk-matt-

Av strategiske grunner valgte imidlertid Carl X Gustav i stedet for å gå mot København å fremtvinge en for svenskene svært fordelaktig fredstraktat som ble undertegnet i Roskilde 26 februar 1658.

Jemtland og Herjedalen tilbake til Sverige

I følge avtalen skulle alle norske styrker tilbake fra Frøsøn  skanse og resten va Jemtland og Herjedalen, tilbaketrekkingen var fullført innen  25 april.

Trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal- en svensk provins

Det som gjorde denne fredstraktaten dårlig var at i tillegg til at vi mista Jemtland og Herjedalen ble også Trøndelagsfylkene samt Møre og Romsdal også en svensk provins.

D.v.s. at Norge ble delt i to Nordland, Troms og Finmark var nå helt avskilt fra resten av landet.

I løpet av våren inntok svenskene Trondhjem by med en hærstyrke på 6 kompanier ca 500 mann.

Den 10 mai mottok så den svenske landshøvdingen offisielt Trondhjems len og nøkkelen til Kongsgården av lensherren Peder Vibe.

Svenskene overtok også fra samme dato administrasjonen av byen og de nye landområdene.

Svenskekongen trodde i utgangspunktet at han overtok hele landet nord for Dovre, han regnet feilaktig med at Trondhjems len var det samme som Nidaros bispedømme som også omfattet hele Nord-Norge.

Svenskekongen trengte soldater til sin krigføring i Østersjøområdet og skrev derfor ut soldater fra de nye landområdene, det sies at det nesten ikke fantes våpenføre menn tilbake i de norske områdene.

De fleste av soldatene omkom under krigene, det var stort sett bare de som klarte å rømme som  kom tilbake.

Den norske hærledelsen med Jørgen Bjelke i spissen låg ikke på latsiden, de planla å ta tilbake Trøndelagsfylkene samt Møre og Romsdal snarest mulig.

Allerede i september måned ble norske styrker sendt mot Trondhjem, det var styrker fra vestlandet som besto av i alt 7-8 kompanier, flåten besto av 30 fartøyer hvorav 3 orlogsskip.

Storparten av styrken la til ved Munkholmen men en del forsatte mot Stjørdal og Verdal.

I tillegg kom det tropper oppover fra Østlandet. Den norske styrken besto totalt av 3000 mann da beleiringen startet.

Svenskene hadde ca 1000 mann på plass i Trondheim til å forsvare byen, det var rekvirert mer hjelp fra Sverige og en ryttertropp på en 5-600 mann var på veg, sannsynligvis skulle disse komme over Verdalen. Det var oberstløytnant Drakenberg som ledet denne troppen.

Avgjørende kamper i Verdal

Styrkene som ble sendt til Verdal ca 450 mann besto av styrker fra Nordhordaland og Indre Sogn. Adelingens leder var Major Eielrik Visborg. Det heter for øvrig at det var lagt stor vekt på etterretning og spionvirksomhet.

En mann som gjorde en spesielt god jobb var en danske med navn Laurits Pedersøn, han hadde vert med da Jemtland og Herjedalen ble gjenerobret og hadde derfor godt kjennskap og gode kontakter i Jemtland slik at han fikk nyttige opplysninger fra Jemtene.

På en av sine spiontokt blev han tatt til fange og plassert på Frøsøen Skanse. Derfra klarte han å  ut opplysninger om svenskenes planer og forflytninger.

Da den svenske  oberstløytnant Drakenberg kom inn over grensen med sine ryttere og den 30 september nådde fortroppen  Stene skanse.

Det heter at flere patruljer som ble sendt ut av den svenske sjefen ble hugd ned med stor villskap, og drevet tilbake. Hovedstyrken var nådd frem til Sul, men som  følge av den harde motstanden valgte Drakenberg å trekke seg tilbake til Sverige med restene av sine tropper. Den avgjørende kampen stod ved Bergstuen den 2 oktober 1658.

At Drakenberg trekte seg tilbake ble sterkt kritisert av svenskekongen Carl X Gustav som skrev et personlig brev med retfselse, og hvor det står at han var  ”illa till friedz” med hans langsomme fremrykning med rytteriet.

Svenskene gir opp Trondhjems len

Det var med stor fortvilelse at svenskene måtte konstantere at de ikke lyktes med å få frem  de helt nødvendige unnsetningsstyrkene til Trondheim høsten 1658. Troppen som var stasjonert i kunne i lengden ikke holde den uten forsterkninger, og det ble tatt opp forhandlinger.

Disse ble avsluttet den 11 desember og det resulterte i at svenskene måtte kapitulere. De fikk innvilget ” fri avmarsj”, og trakk seg ut av Trondheim den17. desember 1658. Tilbaketrekningen skjedde over Gauldalen/Holtålen.

Byen og Lenet var etter vel 7 måneder atter kommet i norsk besittelse. Svenskekongen ville nødig gi slipp på Trondheim og Trøndelag, og i løpet 1959 var det jevnlig på tale med nye krigsforetak mot byen. Disse kom imidlertid ikke i stand.

Det låg hele tiden styrker i Meråkerfjellene  for å kunne slå ned eventuelle svensker.

Leder for styrken der var kaptein Christian Holberg, Ludvik Holbergs far.

Fredstraktat i København 27 mai 1660

Fredstraktaten i København bygde på Roskildefreden, men takket være at Tronhjems len var gjenerobret og i norsk besittelse, ble det stadfeste at lenet skulle være norsk. Jemtland,Herjedalen og Bohuslen skulle være svenk territorium.

Norge var igjen ett rike fra Lindesnes til Nordkapp.[1]

Laurits Pedersen Brix

Han får gode attester for sitt arbeid i krigen og ender opp som president i en ledergruppe for Trondheim by. Han var som sakt danske født i 1634, vi møter han flere ganger i krigen mot svenskene i tiden mellom 1657

Han forandret navnet til Lars Brix og er den samme som etter hvert kjøpte opp gårder og gods i Verdal som senere ble en del av Verdalsbruket. Han eide også mange gårder i Ogndalen som var starten på Ogndalsbruket.



[1] Kilde: Nord Trøndelags historielags årbok 1953



 

 Den store nordiske krigen 1699-1721           

Markering av 200-årsjubileet for dragonen som falt på Levring i 1718 i kamp med Armfeldts styrker

Etter  at kong Karl den 11 var død i 1699, ble hans sønn Karl den 12 konge. Herskerne i landene omkring Sverige trodde deres sjanse til å ta tilbake tapte landområder var kommet. Kong Freddrikk den 4 av Danmark erklærte krig,(den store nordiske krigen  1699-1721)men den unge svenskekongen skulle overraske alle. Lynraskt krysset han Øresund og gikk i land på Sjælland. Kong Fredrik den 4 av Danmark og Norge ble tvunget til å be om fred. Karl den 12 førte krigen øst og sørover. I grensetraktene var det lite som vitnet om krig. Selv om de militære mobiliserte og satte ut vakter på grenseovergangene, fortsatte folk sine fredelige sysler. Kongen forbød handel over grensa, men folk tok det ikke så nøye, Stockholm og København var langt unna. Det kom imidlertid til en del grenseepisode. Svenskene tok en del norske soldater til fange, og de norske prøvde med et innfall i Duved, uten at det førte til store tap. I 1716 ble situasjonen mer spendt. Kong Karl den 12 hadde kommet tilbake til Sverige, og han tikk til angrep mot Østlandet. Felttoget ble ingen suksess, og svenskene trakk seg måtte trekke seg tilbake. Alle fryktet at dette ikke var det siste angrepet. Utover sommeren 1718 ble det klart for alle at store ting var i ferd med å skje.

I Trøndelag overtok general Vincent Budde kommandoen utpå sommeren 1718. Fra sine spioner fik han melding om at en stor armé var i ferd med å samle seg ved Duved skanse i Jemtland. Det var den ”Jemtlandske” eller ”den finske armeen  under kommando av generalløitnant Carl Gustav Armveldt. Nesten 10 000 mann, 2/3 av dem var finner, 6800 hester og 2500 slaktenaut, ble samlet i Jemtland. Sverige var et utarmet land.

 

Sverige var et utarmet land etter en krig som hadde vart i 20 år. Store anstrengelser ble gjort for å samle mat og fór til folk og dyr. I august meldte spionen Henrich Medstugan at troppene trakk seg opp mot grensa og de bygget vei fra Duved mot Skalstugan. Han kunne se røyken fra leirbål helt fra Stalltjærnstugan og innover mot Alsen. Alt tydet på at et angrep mot Norge og Verdalen ville komme. I Norge gjorde general Budde sine forberedelser. To infanteriregimenter og et dragonregiment hadde generalen til forsvar av Trøndelag. Han posterte sine styrker på alle grenseovergangene fra Snåsa i nord til Røros i sør. På Røros, i Stjørdalen  og i Verdalen forsterket han gamle, og bygde nye forsvarverker. Hovedstyrken plasserte han i området Verdal og Frol, med hovedkvarteret i den gamle skansen ved Stene i Verdalen. Mye tydet på at det var der general Armfeldts angrep ville komme

Marsjen mot grensen

Den 29 august startet den svenske hovedarmeen  marsjen fra Duved. All maten og utstyret var lastet  på kløvhester, og lokale bønder var utkommandert som veivisere. De store kanonene som skulle brukes ved beleiringen av Trondheim ble det nødt til å sette igjen på grunn av transportproblemer. Artilleriet besto bare av noen lette feltkanoner.

Fem dager senere, den 4 september, kom armeen fram til Skalstugan midt oppe på fjellet. For å skremme sivilbefolkningen i Norge fra å sette seg til motverge, ga Armfeldt her ut en ”patent”. Dette dokumentet var en trussel mot innbyggerne i Trondheims len. Soldatene skulle ikke skade eller røve, om folk holdt seg hjemme og fortsatte med sine fredelige sysler. Alt det som armeen behøvde skulle betales med mynt av god kvalitet. Om de derimot satte seg til motverge eller drev med bakholdsangrep, ville de straffes på liv og eiendom med old og sverd.

Inn i ødemarka

Den vanlige veien til gikk fra Skalstugan ned Verdalen forbi Sul og Stene skanse. General armfelst mente denne veien var for farlig. I den trange dalen var det for lett for nordmennene å legge seg i bakhold og på føre hæren stor skade. Han valgte derfor en annen vei inn i Norge, en vei som aldri tidligere hadde blitt brukt i krig. Han marsjerte sørover mot grensa og fjellsjøen Færen i Norge. De krysset grensa i løpet av dagen den 6. september. Ennå hadde de ikke sett noe til nordmennene, men de viste at vaktsomme øyne fulgte marsjen, og at meldinger gikk til general Budde på Stene skanse.

Sant samme kveld kom armeen til østenden av Færen. Der slo de leir, mens patruljer rekognoserte den videre marsjveien fram til Verdalen og Stene.

Veibygging i fjellet

Terrenget var myrlendt og bløtt. Det var vanskelig å komme fram, både for folk og tunglastede kløvhester. Kanonene med smale hjul sokk ned i myra.

Oberstløitnant Gabriel Cronstedt, Armfeldts ingeniørsjef, fikk ordre om å bygge vei for armeen. Alle soldatene, offiserene, prestene og sivile som var med fikk ordre om å hugge og binde risknipper, som ble lagt ned i myra for at hæren skulle komme seg fram. I flere kilometers lengde ble disse kavelbruene bygget. En kan ennå i dag se rester av stokker i myra etter karolinernes kavelbruvei.

Den 8 september kom armeen fram til Guddingsvollen, eller ”Guddingsvallens fäboder” som den kalles i Armfeldts rapport fra fjellmarsjen. Her kunne de hvile ut etter den strabasiøse marsjen gjennom villmarka. Nordmennenes patruljer var nå så nære at de kunne ses på fjelltoppene. Men general Armfeldt lå ikke på latsiden, han sendte ut sterke patruljer mot Meråker, Forbygda og Frol. Han ville holde nordmennene usikre så lengst mulig om hvor angrepet ville komme.

 

Folketradisjon

Mens hæren låg på Guddingsvollen ble den etter folketradisjonen angrepet av store myggsvermer. Det var gud som sendte denne straffedommen over svenskene.

Den siste framrykningen mot målet

Mellom Guddingsvollen og Stene skanse ligger det mektige fjellet Hermannssnasa, over 1000 meter høgt. Den 10 september startet oppstigingen, Det var umenneskelig slit å få folk, kanoner og dyr opp den bratte fjellsida. Oppe på fjellet tegnet obertsløitnant Cronstedt armeens marsjrute mellom Fersvola og Hermannssnasa. Bildet som kalles den ”Den brante oppstigningen av det høge fjellet Hermans snasarne” ble sendt til konk Karl den 12 for å vise hvilken bragd hans karolinere gjennomført. Andre beretninger forteller at armeen la veien i den bratte nordøstlige skråningen av Hermannssnasa.

Etter folketradisjonen har denne veien fått navnet Armfeldtveien eller karolinerveien.

Fullstendig utslitt slo armeen leir ved sjøen Grønningen. Mange hester var syke både av utmattelse og ”dårlig bete i fjellet ” som Armfeldt uttrykker det. Norske patruljer fulgte hver bevegelse, og det var nå klart for alle at angrepet ville komme mot Stene skanse.

Vardene tennes.

På Stene skanse hadde general Budde gjort sine forberedelser. Hovedstyrken lå i stilling i sperringer som var laget av tømmer, sør og øst for skansen. På selve skansen lå en mindre styrke, en del kompanier ble holdt i reserve, til sammen noe over 1000 mann. Ordren ”Mann af huuse” var gitt. Den varslet at alle vokse menn i bygda skulle delta i forsvaret. Om kvelden den 11september kunne forsvarerne se svenske patruljer i åsene sør for skansen. General Budde tente varde på Stensvåttån, for å varsle om at fienden var i landet. I løpet av noen timer brant det på alle vardene i Trøndelag og på Møre. Dette var siste gangen dette eldgamle varslingssystemet ble bruk for å varsle om ufred. I sperringene og på skansen lå soldatene fra Innherred, Fosen og Namdalen natta gjennom og ventet på det som skulle komme.

Marsjen i nattemørket

På Grønningen gjorde general Armfeldt de siste forberedelser  til angrepet. En norsk soldat som var tatt til fange, og tvunget til å være veiviser det siste stykket ned mot dalen og skansen.

En styrke på 2000 mann gjord seg klare, både infanterister og ryttere skulle delta i angrepet. Etter at mørket hadde falt på , startet angrepstyrken marsjen ned mot dalen. Planen var å omgå nordmennene, som lå i sperringene i Mediåsen, og kom ned på veien til Tromsdalen bak skansen. I det ulendt terreng strevet styrken seg fram mot målet, og i stupmørket gikk de feil, og de kom ned til elva øst for skansen ved Molden. Her åpnet de ild mot de norske forsvarerne som lå på  den andre siden av elva. De hogg tømmer og bygde flåter for å narre forsvarerne til å tro at de ville krysse elva, for å angripe skansen i front, østfra.

De etterlot 170 mann ved elva og trakk seg tilbake i ly av skogen. På tross av at forsvarerne nå var alarmert, kom svenskene seg usett bak sperringen og fullførte den opprinnelige planen. Ved midagstider strømmet de ned på veien sør for brua over Trongdøla. Skansen var i ferd med å bli omringet.

Skuddene som reddet nordmennene

Samtidig med at skuddvekslingen ved Molden startet om morgenen den 12 september holdt general Budde krigsråd med sine høyeste offiserer. Han hadde liten tro på at det var svenskenes hensikt å angripe skansen i fronten, og ga ordre til at styrkene ved Molden skulle trekke seg tilbake. Ved brua over Trongdøla sto en liten norsk styrke. Da det finske rytterne angrep ,fikk de avgitt en liten salve før de måtte flykte til skogs. Skuddene varslet Budde om at svenskene hadde omgått skansen, og at hans styrke var i ferd med å bli omringet. I hui og hast fik oberst Meitzner, sjefen for nordtrønderregimentet, organisert en skytterlinje på tre kompanier, som sperret veien fra brua over Trongdøla og fram mot Levringsgården.

Det Nordenfjelske dragonene ble kommandert fram for å angripe fienden. Ryttere fra Verdalske og Gauldalske dragonkompani galopperte fram i angrep, men det var lite å gjøre mot de krigsvante finnene. I trefningen mistet Verdalske kompaniet sin fane. Den karelske rytteren som erobret dette ettertraktede troféet, fikk 20 gullpenger i belønning fra kongen. De norske dragonene mistet 12 mann denne dagen i falne og fanger.

Sagnet om dragonen  Stor-Ingvald

Det var etter kampene ved Stene skanse at sagnet om dragonen Stor-Ingvald oppsto. Han red dragon for Levring gård og var blant nordmennene som rykket fram mot svenskene denne dagen. Han ble såret, tøylene ble hogd av og hesten løp hjem til gården der den hørte hjemme. Svenskene fulkte etter og Stor-Ingvald hoppet opp på  burstrappa for å fortsette kampen, selv om han var såret. Svenskene hogg han i føttene, men han kjempet videre. Begge føttene ble hogd av under knærne, og Stor-Ingvald sto på burstrappa på beinstumpene og kjempet videre. Etter å ha drept flere svensker segnet han om og døde. I 19801 ble det reist en minnestein over den sagnhelten. Den sees ved innkjørselen til Levring gård.

Nederlag og retrett

Obersts Meitzners snarrådighet ga general Budde tid til å trekke seg tilbake med hele sin styrke. Generalen marsjerte sørover og stanset ikke før han kom til fergestedet i Stjørdalen.

Etter hvert samlet alle de norske kompaniene seg der før de fortsatte til Trondheim.

På Stene slo de 10000 karolinerne leir. Det var ingen som hadde krefter til å forfølge nordmennene. Armfeldt skrev til sin konge, og fortalte om fjellmarsjen og erobringen av Stene. Neste dag var planen å angripe Skånes skanse. Armfeldt hadde grunn til å være fornøyd. Han sto i hjertet av Trøndelag, med rike bygder omkring seg , som kunne gi rikelig med føde til hæren hans. Han hadde slått fienden som var på flukt mot Trondheim. Framtiden syntes lys for general Armfeldt og hans 10000 karolinere.

Tragedien

Etter hvert forlot lykken karolinerne. Forsyningstjenesten fra Jemtland sviktet, været slo om til regn og snø, og kornet på åkrene ble ødelagt. Det fantes heller ikke folk i bygdene som kunne høste inn. Mannfolka var i krigen eller de hadde flyktet til skogs, unna svenskene.Sult og sykdom bredde seg blant soldatene og mange dødde.

Stormangrepet mot Trondheim ble det heller ikke noe av, før hjul fikk generalen melding om at hans konge ,Karl den 12 var skutt gjennom hode nede ved Fredriksten festning i Halden. Det var ikke noe annet å gjøre enn å starte  marsjen tilbake til Sverige. Oppe på fjellet mellom Tydal og Handøl i Jemtland ble de overrasket av kulde og en forrykende snøstorm. 3000 mann ble igjen der oppe.

Avmakt og armod i trøndelagsbygdene

Trøndelagsbygdene låg tilbake fullstendig utplyndret. Soldatene hadde tømt stabbur, fjøs og låve for å skaffe seg mat. Mange av mannfolka som hadde vert i krigen, hadde dødd av sykdom, og de som kom hjem brakte med seg smitten til bygdene. Utover nyåret 1719 døde flere og flere av sult og sykdom, verst gikk det utover barna. I Verdalen for eksempel øke dødeligheten  til det sjudobbelte av det som var vanlig. På mange gårder satt det enker uten mulighet for å brødfø barna sine. Mange ble tvunget til å selge gårdene sine til rikfolk. Det skulle gå mange år før minnet om denne katastrofen ble glemt.

100 år med fred og den siste kampen

Begge landene var utmattet av krig og det skulle gå nesten hundre år før grensefjella igjen skulle bli vitner til  krigsfolk på marsj. I 1808-09 var jemtene og trønderne på nytt i krig. De norske militære lederne fryktet at det skulle komme et angrep i Armfeldts fotspor, og store anstrengelser ble gjort for å sperre veien forbi Færen. På begge sider av Færen ble det anlagt skanser, ved Lagnsåvollen på sørsiden og i Steisdalen på nordsiden av Færen. I tillegg ble det bygget ei vaktbu oppe på Fersvola. Ingen fiender skulle uhindret få krysse grensa i villmarka.

Sommeren 1809 kom det siste jemtlandstoget i stand. I tre kolonner, over Vera, Skalstufjellet og Skurdalsporten, rykket nordmennene inn i Jemtland.

Ved Bleckåsen mellom Jerpen Matttmar utmanøvrerte den svenske general von Døbeln den norske styrken, som ble ledet av general von Krogh. I skogen ved Bleckåsen møttes de to generalene, med ryggen til en soldat som skrivepult skrev de begge under en våpen-stillstans- avtale uten at et skudd var løsnet. Begge styrkene trakk seg tilbake. Dette ”ublodige” slaget vid Bleckåsen skulle bli siste gang soldater fra Jemtland og Trøndelag drog i felten mot hverandre.[1]



[1] Kilde: Felttog og forsvarsanlegg i grenseland av Olav Nyberg utgitt i 1999



 

 Gruvedrift i Innherred           


 Gruvedrift på Innherred

Det har vert drevet gruvedrift på mange plasser i Inntrøndelag helt fra midt på 1600 tallet.

Ytterøy er vel den plassen som det startet på først, men også Gaulstad og Mokk var tidlig ute. Verdal kom var vel den plassen det kom senest i gang på . Ellers har det vert mindre gruver på flere plasser i Levanger og Verdal. Felles for alle er at driftsperiodene har vert korte både fordi at forekomstene var små men også at drift og transportkostnadene ble store da de fleste gruver lå avsides til.  En forklaring som går igjen er at den beste malmen ble tatt først.

 
 Ytterøya/Levanger

Gruva på Ytterøya er den eldste i Trøndelag, noen mener at den er blant de i landet også.

Allerede i 1635 ble det underskrevet en avtale om å starte utvinning av kobbermalm på Ytterøya. Til dette møtet møtte også folk fra Verdal da det var snakk om levering av blant annet ved til smeltehytta.

Det ser ikke ut som det ble noen stor produksjon og i 1699 er driften innstilt.

Først i 1860 åra ble det ny oppsving i gruvedrifta på Ytterøya og det skyltes først og fremst en mann, Anton Sophus Backe, han fikk stor betydning for gruvedrifta i Verdal også.

På den tiden gjorde den kjemiske industrien store fremskritt og svovelinnholdet i kobbermalmen som hadde vert betydningslaus kom nu til anvendelse.

Det var dette svovelinnholdet i kobberkisen på Ytterøya som fenget interesse og engelske eiere kom inn og drift startet i 1861-64.

Produksjonen på Ytterøya utgjorde en stor del  av Norges samlede produksjon frem gjennom årene til det ble slutt i 1889.

Denne driften skapte mange arbeidsplasser, gjennomsnittlig ca 130 mann med en topp i 1867 på 470 mann.

Dette var en stor arbeidsplass både i den tiden og i dag, folkene kom fra bygdene  på Innherred men også fra deler av landet hvor det var gruvedrift fra før og det var nok også en del fra Sverige. Det var en del familiefolk som kom og hadde med seg familien men storparten var ”rallare eller gruveslusker”.

 

Gaulstad og Mokk

Forekomstene som Gaulstad gruver er bygget for ble oppdaget i 1760 av en skjærper fra Tolga sør for Røros med navnet Anders Floer. Denne Floer hadde slått seg ned i Sverige i nærheten av Norske grensen, han vanket rundt i fjellene og lette etter malmforekomster.

I etter kant av dette kom det folk flyttende som begynte å skjærpe. Det første mutingsbrevet er utstedt i 1762 til kjøpmann J. Wohl og medeiere. Først i 1777 ble det holdt cirkumferenseforetning hvor det ble bestemt hvilket område en hadde tillatelse til å skjærpe i. Bøndene i området var forpliktet til gruvearbeid og brenne å lever koks til driften.

Først i 1779 kunne man imidlertid begynne smeltingen. Det var mangel på kvalifiserte gruvefolk som var årsaken til dette. Det var bygd ei smeltehytte, men denne var bygd på en slik plass at vatnet fra Ogna i flom, flommet inn i hytta og raserte det som var der.

Driften gikk meget dårlig tross gjentatte forsøk på få til lønnsomhet.

Så i 1790 årene ble det slutt. I gamle regnskaper ser det ut som en har klart å forsmeltet malm til kobber til en verdi av 15000 rdlr.

Det har menge ganger senere iverksatt undersøkeleser for å få til ny drift, senest straks føre siste verdenskrig uten å lykkes.

Verdal

I Verdal er det Malså kobberverk som er mest kjent i ettertid men vi har også hatt drift Skjækerdalen nikkelgruver og det har vert skjerping på mange plasser uten at en har startet drift med sikte på levering av kis eller malm.

 
  Malsåfeltet

Feltet ligger i Malsådalen ca 10 km fra gården Sæter, her ble det forsøkt drift i 1870 årene.

Gruvene ligger meget vanskelig til, vegen dit var ikke kjørbar med vogn slik at transporten  til uskiping ved Trones som ligger ca 4 mil unna måtte foregå om vinteren. Det var mulig å  kjøre med hest og et såkalt drag på sommerføre.

I ruinene etter drifta finnes rester av alt som måtte til for å drive, fra selve gruva til smelteovnen. I et fossestryk er det rester etter et stort vasshjul. Det er grunnmurrester etter hus, det var både bolighus, laboratorium og verksted, det meste av disse restene stammer fra siste periode 1915-17. Men det var også en god del bebyggelse i første periode det kunne bo opptil 100 personer rundt gruvene det inkluderte flere familier med barn.

Et av husene fra den første perioden ble revet og flyttet til Vuku og oppsett ved kirka og brukes den dag i dag. Det er den såkalte ”Kjerkstugu” brukes til møter, begravelser og lignende. Flyttingen skjedde kring 1900.

Eller var det stor aktivitet fra 1915 og utover det ble bygget mange nye hus, verket kjøpte tømmer på rot både hos Verdalsgodset og fra statsallmenningen.

Det var ført frem elektrisitet til gruven i løpet av 1916 slik at en kunne elektrisk drift av både sag og maskiner til gruva.

Det første bygget som ble reist var sjefsboligen, den gikk under navnet ”Villaen” videre ble det reist et verkstedbygg og arbeidsbrake hvor arbeiderne skulle bo og spise.

Det var i alt 60-70 personer, her medregnet snekkere og andre hjalp til med å få alt  ferdig.

En sprengingsulykke skjedde i februar 1917 hvor en svenske omkom (Karl Magni Petterson).

Men det ble bare med prøvedrift selv om den gikk over flere år kom en aldri så langt at ordinær drift ble startet. Det ble for dyrt, gruva låg langt til fjells og transport av varer til gruva og ferdigvare tilbake kunne ikke lønne seg.

Etter at det var slutt ble også noen bygninger tatt vare på. Villaen ble kjøpt og flyttet til Østerdalen, Et laboratorium ble flyttet til en gård i Ulvilla, også verkstedet ble flyttet til en gård i Ulvilla. Arbeidsbraka ble flyttet til Inndalen og brukt som forsamlingshus der (Lidarheim).

 

Skjækerdalsgruvene.

Her var det nikkel som var hovedproduktet.

Gruvene ligger ved Dyråa i fremre del av Skjækerdalen, veien dit går opp fra Skjækerfossen forbi Skjækermoen og videre innover dalen ca 4 km. i luftlinje. Det lå flere forskjellige gruver i samme område med navn etter de som startet skjerp der.

Det var en mann med navn Anders Andersen Skjækermo som oppdaget nikkelfeltet ved Dyråa, hvordan han fant det vet vi ikke, men det vanlige er vel at man glir eller faller og skraper av mosen og vips der er det noe.

Far til Anders var fra Huså i Sverige og der var det også gruver slik han kanskje hadde litt erfaring med å se etter metall.

Anders gjorde Rasmus Sliperen oppmerksom på dette, Sliperen var stiger i Malsågruva.

Det var i 1870 åra at det ble snakk om drift i Skjækerdalen, men først i 1881 hadde en kommet så langt med planlegging, innhenting av tillatelser og å skaffe penger at det kom i gang drift. Det hadde vert prøvedrift både i 1876-78 og 80.

Smeltehytta ble bygd nede ved Skjækerfossen, der hadde en vatn og i fossen drivkraft. Smeltehytta låg også ved offentlig vei for transport videre. Verdalsgodset var grunneier og hadde rettigheter til fossekrafta samt at de var medeier i gruva. Den før nevnte Sliperen var sentral i oppstart og drift.

Smeltehytta var ferdig til bruk i 1881 og fra den tid var det kontinuerlig drift fram til 1891 da ble driften innstilt på grunn av liten etterspørsel og dårlig lønnsomhet.

Selv om det var drift bare en ti års tid skapte det mye arbeid både ved tilreisende arbeidere men også for lokal arbeidskraft. Antall sysselsatte i gruva og hytta en 50-60 pr år med en topp i 1883 hvor det er registrert 100 mann. Arbeidet var sesongbetont så dette er ikke årsverk.

I tillegg var det mye transport av malm fra gruvene og nikkelsten ( produktet etter smelting)

Til Skånes for utskiping ca 40 km.

Fremkjøring av malm kunne bare foregå på vinterføre, dette krevde et stor t antall hester ca 30 er antydet.

Kjøringen til Skånes krevde også mange hester, her kunne en kjøre om sommeren. Det ble kjørt nikkelstein nedover også hadde de med koks for bruk i ovnen på retur. Hver tur tok nærmere to døgn. Rapporter viser at det ble skipet ut 474 tonn nikkelstein og 5600 tonn koks er blitt kjørt oppover.

Selv om en ikke vet noe eksakt må dette hatt stor betydning den lokale befolkningen i form av ekstra inntekter.

Etter at gruvene ble nedlagt i 1891 har det ikke foregått noe bergverksdrift i Verdal bortsett fra noen prøvedrifter.

Det er spesielt tre prøvedrifter som er interessante. Først er det Åkervollen, feltet her var interessant i 1890 årene, videre er det Skjækerdalen som ble forsøkt oppstartet igjen i 1910. Dette skapte atskillig debatt i Verdal selv om forsøket ikke førte til noe.

Den mest omfattende prøvedriften forgikk i Malsådalen fra 1915 –18 og det var knyttet til de kobbergruvene som det ble arbeidet med i 1870 årene.

Denne prøvedriften  var bredt anlagt og førte til at mange trodde det skulle bli stordrift.

Verdal kommune gikk til utvidelse av det kommunale e-verk  for å levere kraft til driften.

Det ble også av flere arbeidet for å få jernbane, først i forbindelse med at det skulle bygges mellomriksbane, den ble i Stjørdal- Meråker. Senere ble det arbeidet med å få til sidespor opp til Ulvilla.

Prøvedriften stoppet opp så ble ikke bruk hvor jernbanesporet ikke utvidelsen av e-verket heller ,Verdal kommune kunne selge kraft til nabokommunene i flere år fremover.[1]



[1] Kilde Atle Grimstads hovedoppgave


 


 

 Grotter           


Innledning

De største og fleste grottene i Norge er blitt skapt ved at vann gjennom tusener av år har løst opp kalkstein. I Nordland, som er rik på kalk, finnes de fleste -  grotter med ganger helt opp til 12.000 m og med et dyp på nesten 600 m. Totalt finnes det 600-700 grotter over 100 m lengde i Norge, de fleste i Nordland. Verdals kalkgrotter blir få og ubetydelige i en slik sammenheng, og bare en håndfull av grottene i Verdal er over 100 m. I Trøndelag er likevel forekomsten spesiell, og har tiltrukket seg økende interesse etter hvert som den har blitt kjent.

Bakgrunnen for kartleggingen er at dette er en prioritert naturtype i Håndbok for kartlegging av naturtyper (Direktoratet for Naturforvaltning) , og denne håndboken danner basis for kommunal kartlegging. Grottene representerer helt spesielle livsmiljø, og grotter er kjent som aktuelle overvintringssteder for flaggermus og for tilhold av sjeldne insekter. Kalkgrotter har en fauna som har tilpasset seg gjennom flere tusen år, og det finnes eksempler på unike tilpasninger bl.a. når det gjelder krepsdyr og fisk. Kunnskapen om det biologiske mangfold i dem er likevel mangelfull.

 

Beskrivelse av grottene

I det etterfølgende er det gitt mer inngående beskrivelser av grottene også basert på en mer opplevelsesorientert bruk. Det er basert på ekspedisjoner i fritiden av både forfatter og andre. Noen av beskrivelsene stammer fra et besøk av Stein-Erik Lauritzen (grotteforsker), Universitetet i Bergen, og noe fra besøk fra Jamtlands grotteforening (JGF) i 2001 og 2002. Det siste besøket supplert med beskrivelser fra Lene Høgset (JGF). Noen av grottene kan godt egne seg til ulike typer av opplevelsesturisme, forutsatt en seriøs holdning og adferd.

 
Nedre Ramsåsgrotta.

På kanten av Storhølet ligger inngangen til et lengre system, kanskje den flotteste grotta i kommunen. Både nedfiring og noen trange passeringer stiller krav utstyr/ferdigheter. Skader /uønskede situasjoner har forekommet. Starter med vakre meandersvinger. Noen mindre dryppsten. Et større rom, med ca 20 m takhøyde undervegs, nedfiring (5-6 m) til bunnen i tau. Fortsatt tørt system. Gang deler seg etter dette. Normalruten leder til bekken og utgang lenger ned mot Ramsåsvollen. Siste del av passasjen etter bekken har to "plan", øvre plan bør velges. Gang til venstre fører trolig mot Storhølet, blir trang etter 15–20 m, tvilsomt med videre passasje. Samlet lengde anslås til 250 m.

Stein-Erik Lauritzen (1999) skriver om Nedre Ramsåsgrotta : Godt utviklet vadost system. Dype canyoner, til dels med fossile, hengende tilløpscanyoner og "roof level oxbows". Det er tydelige skiller mellom vadose systemer (hovedsakelige canyoner) og freatiske elementer (trykkledninger) nederst i systemet. Systemet er lite sårbart for ferdsel, og det har en interessant geomorforologisk posisjon i og med det tydelige kildenivået som det har utviklet seg i forhold til.

 

Beskrivelse

En del brukt av de som ønsker utfordringer. Komplekst system med utgangspunkt både nedstrøms og oppstrøms bekken som renner ned i "Storhølet". Selve hullet ca 10 m i diameter og 15- 20 m dypt. Det har i seg selv trolig høye botaniske kvaliteter med potensiale for å finne sjeldne arter som fordrer kalk, fuktighet og skygge. Taustige eller klatreutstyr nødvendig for å komme ned. Bunnen har en stor og ca 20 m gang innover (LeneHøgset/ JGF 2002), noe tremateriale innerst i gangen - men tvilsomt om det er videre passasje.

 
 
 Øvre Ramsåsgrotta.

 Kan være den lengste grotta i Verdal. Samlet lengde påstått å være inntil 400 m, men dette er ikke målt og er kanskje overvurdert. En inngang ("klatrehullet") finnes ca 30 m oppstrøms Storhølet, her kan man komme ned til bekken ca 9 m under bakkenivå. Går man rett fra Storhølet må et ras forseres. Dersom man vil forbi dette skal det være best å holde seg 4-5 m over bekken. Lenger inn må et 4 m høyt fossefall (bekkefall) forseres. Høye meandersvinger (6-8 m) og et noe større rom (2x3 m, 6 m i tak) finnes også. Som et alternativt kan grotten gås fra toppen, dvs. bekkeinnløpet. Grotten krever evner til lettere klatring.

 

Benkberggrotta

Bekk skjærer seg ned i smal, spesiell og dyp kløft (kalkcanyon), delvis med overdekning, over en strekning på ca 70 m før den går inn i hule. Greit å komme ned til bekken på de rette steder. Nedfiring eller enkel nedklatring i bekken før inngangen. Høy (inntil 10 m) fin meandergang den først strekningen. Vassing gjennom kulper i bekken til over støvelnivå. Leder til kulp, kryping i bekken nødvendig for å forsere videre. Ved kulpen høres vannfall - dette forårsakes av at bekken renner ned i romslig bekkesjakt ca 5- 6 m dyp. Grei adkomst på siden av bekkesjakten i romslig passasje slik at systemet her fortsetter i et to- nivå system. Ved bekkesjakten er det vakre månemelk formasjoner, også bra med dryppstein i taket - de lengste ca 10 cm. Etter hvert ett -nivå system igjen med behov for kryping et kort parti før bekken etter 20 - 30 m ender i vannlås (også i 2002). Ble også undersøkt av JGF sommeren 2001, lengde målt til 160 m fram til vannlås. Dersom man måler ganger i alle nivå så kan grotta være noe lenger (ca 200 m). Bekken har normalt bra vannføring. Svært severdig, men noe krevende system. Ukjent også hvor evt. gang/bekk kommer ut i dagen. Ikke gunstig med mye ferdsel i grotta, men neppe noen stor fare for dette. Bør ikke besøkes under regnvær/regnskyll da man men kan bli isolert av vannet på to steder.

Grotta ble ikke undersøkt inngående av Stein-Erik Lauritzen (1999), han skriver: Interessant system bestående av trunkterte canyoner. Hovedinntrykket er at dette er alt vesentlig et vadost (dvs canyon-) system, og at det er få freatiske elementer bortsett fra en evt. vannlås nederst.

 
Svartfossgrotta

RV72 ta av til Tromsdalen. Skogsbilveg forbi avkjøring til Ramsåsvollen og til enden (adkomst Svartfossen/Svarttjønna). 300 - 400 m østover og ca 40 m fra Ramsåa.

Beskrivelse

Grotta ligger like ved elva Ramsåa, og ikke langt unna Svartfossen der Ramsåa stuper ned i en canyon. Inngangen er et relativt uanselig hull i den flate skogbunnen. Det er for øvrig to åpninger til grotta. Senker man seg ned kommer man i en grotte som skiller seg en god del fra de øvrige i kommunen. Stort sett tørt system, svært gjennomvevd av ganger i ulike nivå og størrelser. Innerst en vannlås. I flomperioder kommer det nok en del vann inn i grotta. Relativ enkelt å ferdes i. Til vannlåsen, som åpenbarer seg i et litt større rom finnes det to ganger å velge, gangen som går i høyden er å foretrekke. Gangene er belagt med avsetninger (mudder).

Lauritzen (1999) skriver bl.a : Vadost/freatisk labyrint system utviklet som kortslutninger i Ramsåa. Kanskje det mest interessante systemet sett under befaringen. Grotten er av den såkalte "meander cutoff" – typen, og viser flere generasjoner av utvikling og enkelte partier med paragenese (usymmetrisk korresjon i freatiske grottepassasjer). Store mengder levee –type avsetninger på alle nivå i grotta. Har relativt stort biologisk potensiale.

 
 
Dettbekkgrotta

RV72 til Tromsdalen. Første veg til venstre etter kalkbrudd. Følg skogsbilvegen over Tromsdalselva. Til venstre i neste kryss og deretter ca 1,5 km til kryssende bekk.

Beskrivelse

Nedenfor skogsbilveg. Smal/høy (2-2,5 m) meandergang i bekk. Deler seg i to rett innenfor inngangen. Vakker utforming, antydning til kalkutfelling i taket. Gangen avsluttes i et lite rom med noe lavere høyde. Ikke potensiale for videre ganger.

 
 
Litlsleipargrotta

RV 72 til Tromsdalen. Ta av i retning Ramsåsvollen før Kaldvassmyra. Stopp i t-kryss (skogsbilveger). Grotta sees som en smal spalte i bergveggen ca 200 m fra krysset.

 

Beskrivelse

I nedre kant av bergvegg. Helt tørt og trangt system. Blir svært trangt etter 15-20 m, vanskelig passasje allerede etter ca 5m.

Lauritzen (1999) skriver: Fossil, effluent grotte. Tidligere kildenivå for nedløpet av Ramåsvollgrotta. Sprekkedirigert system, epifreatisk utforming med relativt små strømskåler som viser stor vannhastighet. Systemet kan derfor være subglasialt eller sen-glasialt, da det var mye mer vann tilgjengelig enn nå. Tynne kasittbelegg på veggene. Ender i kollaps og trange fortsettelser. Det var sterk trekk ut av grotta i juli 1999. Konklusjon: fossil, hengende grotte med flott morfologi. Biologisk potensial er nok begrenset til kulde- og mørkesøkende insekter og edderkopper.

 
 
Kvernhusbekkgrotta

RV 72 ta av til Tromsdalen. Kvernhusbekken krysser vegen ca 500 m før kalkbruddet. Følg bekken ned mot Trongdøla.

Beskrivelse

I hvert fall 3 åpninger - den siste munner ut helt ned mot Trongdøla. En sjaktpreget inngang.

Lauritzen (1999): vadost nedløp som ender i vannlås. Bekken renner dels i dagen, men har utløp i Trongdølas canyon, hengende 4-5 m over elva. Godt utviklet vadost system som synes å ha hatt sin hovedutvikling på et tidspunkt da Trongdøla lå 5-6 m høyere enn i dag.

Trongdølas canyon er meget flott utformet i kalk, med små jettegryter og strømskåler. Canyonen (og vannføringen) er avgjort verneverdige, sammen med Kvernhusbekkens grottesysten. Konklusjon : vadost system knyttet til Trongdølas canyon som erosjonsbasis. Flott morfologi - verneverdig.

 
 
Halvardgrotta

RV 72 ta av til Tromsdalen. Merket adkomst/sti øst for vegen. Ligger i Kvernhusbekken.

Beskrivelse

Gang i bekkeløp. Eneste grotte som er merket for adkomst for almenheten. Flere småganger lenger ned i bekken. Lokalt navn av ukjent opprinnelse.

 
Kvellolihula

RV 72 til Tromsdalen. Langs Trongdølas vestside i elvesving ca 400 m nord for gården Lia.

 Beskrivelse

Spalte i bratt skråning mot Trongdøla, kort tørr gang som smalner til. Fyllitt i området. Hulas mulige alder, beliggenhet og utforming kan tilsi at den kan ha vært egnet som boplass for fangstfolk o.l. Jord-/støvlag i bunnen som kanskje bør undersøkes. Et mulig studieobjekt for skoler. Tidligere i bruk som kjøleager om sommeren (pers.medd. Arne Kvernmo).

Lauritzen (1999) skriver : Fossil grotte, hengende ca 10 m over Trongdøla. Det er mest skifer i grotteveggene, og relativt lite å se. Dannelsen kan være knyttet til elva da den hadde høyere leie, og morfologisk sett er grotta enten subglasial eller interglasial.

 
 
Ramsåsvollgrotta

Delvis undersøkt juli 99. Relativt liten bekk under normale forhold, som faller ned i karstgrop. Bratt skråning lenger fram. Bekken dukker ikke opp igjen. To åpninger ved hverandre, et tørt løp og et der bekken går leder relativt bratt nedover i fjellet. Systemet blir fort relativt komplekst, med forbindelser også horisontalt. Relativt lett å ta seg ned pga. en del større rom/passasjer og avsatser som gjør det mulig å komme ned. En del stein og blokkansamlinger i en del ganger/knutepunkt gjør at stein kan rase ut ved uforsiktig framferd. Oppsprukket fjell i taket. På grunn av fare for steinsprang /ras er den ikke egnet for folk flest, trolig den farligste av grottene i Verdal. Har et noe annet preg med sin nesten loddrette struktur enn mange av de andre hulene. Ukjent om denne hulen har vært særlig undersøkt tidligere.

Lauritzen (1999) skriver: Nedløpsgrotte i oppknusningssone. Typisk bekkenedløp langs vertikale spalter. Intensiv korrosjon, mye kollaps og roterte blokker. Det kan være potensial for videre passasjer dersom en kan trenge gjennom kollapsen, men grotta er svært farlig med så mye løse blokker. Konklusjon: vadost nedløp, kan ha noe utforskningspotensial.

 
 
Store Svarttjønngrotta

RV72 - ta av til Tromsdalen. Inn skogsbilveg forbi Ramsåsvollen og retning Svarttjønna. Ligger 7-800 m på oversiden av skogsbilvegen - anslagsvis 1 km før skogsbilvegens endepunkt (P for adkomst til Svarttjønna). Grotta ligger ca 1 km nordvest for Svarttjønna.

Beskrivelse

I bekk ca 900 m vest for Svarttjønna. Stor og romslig inngang , bred og inntil ca 7 m høy i starten, siste halvdel i greit framkommelige meandersvinger til et lite rom, siden fort trang - de siste ca 5 m må krypes - til et lite rom fra hvor gangen går gjennom en trang åpning til et lite rom.  Denne og videre passasjer trolig for trange. I utgangspunktet lite sårbar, trygg og meget godt anvendelig grotte til å ha med seg smågrupper inn. Bekk med stabil vannføring. Samme bekk går under bakken flere steder nær skogsbilvegen.

 
 
Lille Svartjønngrotta

RV72 - ta av til Tromsdalen. Inn skogsbilveg forbi Ramsåsvollen og retning Svarttjønna. Ligger 7-800 m på oversiden av skogsbilvegen - anslagsvis 1 km før skogsbilvegens endepunkt (P for adkomst til Svarttjønna). Grotta ligger ca 1 km nordvest for Svarttjønna.

Beskrivelse

I bekken straks vest for Store Svarttjønngrotta og ca 100 m fra denne. Uanselig og liten åpning under steinblokk. 10 m etter åpningen blir den trang (kryping) fram til smal kløft, som ikke bør forseres av ukyndige. JGF/Lene Høgset undersøkte passasjen videre i 2002. Bak dette punktet er det samlet ca 20 m krypbare ganger (maks høyde 1 m), oppstrøms/nedstrøms. Deriblant en fin freatisk korketrekkergang. Grotten vurderes ikke til å ha videre potensiale.

 
Fossekjeftgrotta

Funnet og undersøkt nov-01 (TR). Ukjent hvor mye grotta har vært besøkt tidligere. Både mosedekke ved inngang og ellers inntakte dryppstener tyder på liten ferdsel. Ikke langt fra andre grotter i området. Bratt men ikke svært vanskelig å komme seg ned i gangen der bekken går. Vannlås oppstrøms. Nedstrøms høres fossedur, et kort krypeparti før fossen (2-3 m fall). Kulpen nedenfor lar seg unngå, og gangen fortsetter romsligere (7-8 m høy). Ca 20-30 m etter fossen er det et parti med dryppsten (6-8 cm), korallaktige utvekster og en ca 1,5 m lang hoggtannformet tanngard med "kalktenner" i taket. Videre passasje er enkel, gangen blir romsligere i bredden, og er gjennomgående vel 1,5 m høy. Etter ca 70 m passasje må en forbi en mindre utrasing og gjennom noe som kan være en vannlås i nedbørsperioder. Etter dette blir gangen lav og bred med mye sandavsetninger i bunnen. Gått til ca. 100 m lengde, videre passasje synes også å være mulig et stykke. En mindre dagåpning ved 70 m lengde, en ny og liten åpning til grotta ble funnet av JGF/Lene Høgset i 2002, ca. 100 m unna hovedinngangen. Grotta vurderes som såbar pga. dryppsten mv., og bør skjermes for vanlig ferdsel.

 
Vestgrunnangrotta

Riksveg 757 forbi Vuku. Ligger knapt 500 m nord for riksvegen og ca 90 høydemeter lenger opp. Flere mulige adkomster. Bekk som ved overgang skog/beite går under jorden i dyp kløft.

Beskrivelse

Lite påaktet og ikke altfor bred kalksone på nordsiden av Helgåa. Bekkekløft med relativt god vannføring synker ned i stor/dyp åpning rett før beitemarka. Med litt forsiktighet er det greit å komme ned i bekken. Bergveggen kan ha botanisk interesse. Etter ca 20 m en trang passering, grotta fortsetter videre i litt skjev men noenlunde greit framkommelig i krypende stilling. Fjellet/kalken har en forholdsvis mørk karakter. Undersøkt til ca. 40 m sommer 2001. Passasje videre også. Bekken kommer ut (trang åpning) i en annen bekk ca 400 m lenger ned i dalen. Utløpet er lenger opp enn hva terrenget skulle gi grunn til å anta. Ufullstendig undersøkt grotte.

 
 
Nordholmengrottene

RV757 forbi Vuku, ta av mot Holmen/Midtholmen. Ca 300 m ovenfor kommunevegen.

Beskrivelse

Område med flere ganger, et par som trolig er rundt 20 m. To relativt fine meanderganger i bekk. En karstgrop 5-6 m dyp knyttet til den ene gangen, gangbar i noen lengde bare i overkant. Relativt overfladisk undersøkt høsten 2001. 1-2 bekker har dannet grottene. Neppe potensial for lange system. Ufullstendig undersøkt.

 
 
Bråttåenggrotta

RV72 nesten til Garnes. Bru over Inna, privat enkel bilveg forbi Bråttåenget langs Inna. Fra velteplass følg traktorveg ca 300 m til kløft/inngang på venstre side.

Beskrivelse

Bekk går dypt ned i fjellet ved "gruve" jfr kart. Vannspeil i inngangen også under tørkesommeren 2002. Bekken kommer fram ca 200 m lenger ned, 2-3 åpninger i nærheten hvor det er mulig å komme ned, ganger på 5-10 m. I den grad grotta er interessant for utforsking er det snakk om grottedykking. Henvendelse fra et slikt miljø foreligger. 

 
 
Andre forekomster

På vestsiden av Ramsåsen nær Burtjønna ble det for en del år siden oppdaget en grotte under allmenningshogst. Mellom Tromsdalelva og Ramsåa nær skogsveg er det en mindre (ca 10 m) grotte i en bekk. Bekken går under bakken over en lengre strekning. Ramsåa går mellom Ramsåsvollen og Svartfossen i en strekning på flere hundre meter i en særpreget kalkcanyon, hvor det bl.a. er flere jettegryter. Her er også en stor men kort grotte i tilknytning til elveløpet. Mange steder i Tromsdalen er det karstgroper og underjordiske bekker så muligheten for å finne mer er der.

 
 
 

Nabokommuner:

 I Levanger finnes en grotte ved Grønningselva.

 I Steinkjer finnes flere interessante grotter i Mokk/Ogndalen.

Det er også ei grotte i Meråker (Sylene).[1]



[1] Kilde: Verdal kommunes rapport om grottene, finnes på kommunens hjemmeside

 
 
 
 
 
 
 



 

 Fornminner           


 

Hegstadmarka

Da den store innlandsisen begynte å smelte for 10.000 år siden, begynte landmassene samtidig å heve seg. For 7.000 år siden lå dette området som et deltaområde ved strandkanten av fjorden. Det er årsaken til de fine sandmassene grunnen her består av. På den tida gikk landhevingen raskt, slik at for 2.000 år siden sto havet bare noen meter høyere enn i dag. I vikingtid var elva seilbar til Sundby.

 

Vegetasjonen på flatene domineres av blåbær- og småbregne- granskog. En ravinedal, Bjørndalen, deler skogområdet i to. I dalen siver grunnvannet ut og forårsaker utgraving av massene og sumpvegetasjon i de våte partiene. Kombinasjonen mellom dette skogområdet og dyrkamarka rundt gir også grunnlag for et rikt og variert dyreliv.

 

I dette området ligger en enestående samling av fortidsminner fra forhistorisk tid, antagelig fra jernalderen (200- 900 år e. Kr.). Mest synlig er de 8 gravhaugene, hvorav 3 er svært store. Sanden var lett å grave i, og bl.a. derfor valgte våre forfedre en slik byggeplass for sine gravmonumenter. Den største er 46 meter i tverrmål og rundt 8 meter høg. Denne samlingen av storhauger forteller om en maktkonsentrasjon utenom det vanlige. Mellom gravhaugene fins rester av 5 hus. Husene ligger rundt et tun på en måte som er velkjent fra andre steder. Rundt tuftene fins omkring 30 såkalte kokegroper som er brukt i forbindelse med matlaging.

 
 

Hallemsmarka

Den store innlandsisen trakk seg tilbake og var ved Hallem for 10.200 år siden. Ved Hallem lå isen i ro noen år, og det dannet seg en stor morenerygg. For 7.000 år siden sto sjøen 65 m. over dagens nivå. Forbindelsen mellom Leksdalsfjorden og Verdalsfjorden ble brutt, og Leksdalsfjorden ble en lun havbukt med åpning mot nord. Ryggen på Hallem dannet forbindelsen mellom ytre og indre Verdalen, og ble dermed et strategisk viktig område.

 

Det eldste sporet av mennesker i Verdalen – en elghornhakke – er funnet på Hallem. Den er 7.000 – 8.000 år gammel.

Langs ryggen og nedover i skråningen mot sør ligger det også en rekke fortidsminner fra eldre og yngre jernalder (5oo f. Kr. – 1030 e. Kr.). De vitner om stor makt og rikdom.

 

I dag finner vi et variert kulturlandskap på Hallem. Dyrkamark er oppbrutt av beiteområder og andre udyrka områder.

Gravfeltet i Hallemsmarka er det største i Verdal, og ett av de største i Nord- Trøndelag. Til sammen er det registrert omkring 80 gravhauger ved Hallemsgårdene. Flere av gravhaugene er svært store.

Det er tre gravhauger med tverrmål på mer enn 30 meter, hvorav den største er 40 meter i tverrmål og 6 meter høg. Vi antar at det bare var personer med en viss posisjon og status som fikk en gravhaug til minne over seg. Jo høgere status, desto større gravhaug eller rikere gravgods. Av dette kan vi slutte at vi står overfor betydelige maktpersoner/høvdinger. Funnene som er gjort viser at feltet ble brukt både i eldre og yngre jernalder.

I 1870 ble 19 gravhauger i Hallemsmarka utgravd under ledelse av arkeolog Karl Rygh

(fra Slottet i Verdal). I fire av gravhaugene ble det funnet svært spesielt og interessant gravgods. Det ble funnet et glassbeger fra Ukraina. Glass hadde høg status på den tida (200 – 400 e. Kr.), og det betydde mye å få et stykke glass med seg i grava.

Tekstilrester i fiskebeinsmønster som ble funnet, gir mange opplysninger om den tids veveteknikk og klesskikk. Spesielle spenner ble også funnet, en beltespenne med belegg av gull og en hakeformet spenne med tverrmål på 8,5 cm. Videre ble det funnet en del bruksgjenstander og våpen som kniv, spydodder, skjoldbule og skjoldhåndtak.[1]



[1] Kilde: Brosjyre om Hegstad og Hallemsmarka utgitt av SNK og Verdal kommune


Helleristningene på Ronglan

Helleristninger

Helleristninger er en meget viktig kilde til forståelsen av fortidens liv i vårt land. "Helleristninger" betyr figurer risset inn i berg og steiner. I Verdal har vi ristninger på Bergshaugen. På Ronglan i Levanger og i Steinkjer finnes det flere interessante helleristningsfelter:

 

Bølareinen

Bølareinen er et naturalistisk kunstverk av en rein i full størrelse, datert ca. 6.000 år tilbake. Den er prikkhogd inn i fjell med klubbe og et spisst steinstykke. Bølareinen er en veideristning, dvs. at den regnes som et ledd i fangstfolkets magi for å trygge fangst og lykke i steinalderen.

Bardalfeltet

Bardalfeltet består av ca. 400 figurer og symboler fra to tidsepoker.
Både steinalderens jegere og bronsealderens bønder har satt sine spor her
 Helgefeltet

Et av Trøndelags mest særpregede kulturminner finner vi på Helge i Byafossen. Området inneholder flere gravhauger og bautasteiner. I gravhaugene er det gjort funn både fra eldre og yngre steinalder. Svært markant er tre store bautasteiner. Opprinnelig var det 5 slike steiner, og minst en av disse står på en gravhaug. En annen form for gravanlegg finnes også her, i form av en steinsetting med 9 store steiner i sirkler.

Skipssteinsettingene ved Tingvold

Dette er rester av et mektig gravfelt fra tiden 600 - 1030 e.Kr. Steinene står i en avlang form og symboliserer en båt. Gravene er tomme og man tror at de er minnegraver over vikinger som aldri kom hjem fra tokt. "Steinskipet" kan være et symbolsk skip som skulle føre den døde til en annen verden.

Våttåbakken

I 1870 ble den første boplass fra steinalderen funnet på Våttåbakken. Funn fra bronsealderen på Eggevammen like i nærheten, viser sammenhengende bosetting fra den tid.[1]



[1] Kilde. Steinkjer kommunes hjemmeside



 

 Mattradisjoner           


Mattradisjoner

Jeg er opptatt av bordets gleder, men historien gir et variert bilde  med lyse-, og skyggesider, sier Bjørg Julie Nestvold.

Folket spiste den maten de hadde, ikke den de hadde lyst på.

Oppbevaring av mat

Stabburet på gårdene ble fylt med mat, forrådslager som skulle inneholde mat for familien og arbeidsfolket nok for et år.

Salting og tørking var viktig, kjøttet og flesket hang til tørk, flatbrødleivene i stabler på buret.

Grovt brød til hverdags og finere brød til høgtider.

 Mjølkista med flere rom for havremel, hvetemel og byggmel.

Langt tilbake i tid drøyde de melet med bark av alm eller furu.

 

Hermetisering av mat kom senere, ca. 1914, først i blikkbokser (Gjete lodda), senere i ”Norgesglass” og store hermetiseringsstrunker med rist og klips.

En kunne hermetisere: kjøttkake, koteletter, ribbe, ja alle sorter kjøtt samt frukt og bær.

Egg ble oppbevart i ”vannglass” (bestående av natrium, kalsium og silikater).

Kvardagsmat

Overalt var maten preget av hvilke ressurser landet eller sjøen hadde å by på.

 

Supanklokkene på gårdene kalte arbeidsfolket hjem til mat.

Måltidene på gårdene var som regel 6 om dag.

Kosten kunne variere noe, men stort sett likt her i Verdalen.

 

1 Mårråbit (kaffe med hyllkak)

 

2 Frokost (Rester av grøt fra kvelden før stekt med flesk, spekeflesk med flatbrød. Av og til hyllkak og melk).

 

3 Middag (Sild og potet med suppe til, kokt sild, spekesild eller sildgryn. Kaffe med hyllkak)

 

4 Nonsmat (Saltkjøtt med flesk, klubb og fleskefett eller kleppmelk)

 

5 Kveldsbit (kaffe med hyllkak)

 

6 kveldsmat (graut kokt av havre eller byggmel med sirup og melk. Om sommeren var det vanlig med  tjettmelk til grauten (den sto seg godt)).

Høgtidsmat

Ved høgtider, bryllup, begravelser og andre festlige  anledninger kom naboene og andre med sendinger.

En sendingskurv var fylt med forskjellig mat som graut og hardkokt egg, smørform, vaffelkak, seinere hvetekake og siropskake.  Svedskegraut kunne det også være.

Det var også viktig at husmora passa på at noe skulle være med heim til de som ikke var med i høgtiden.

Meny i slike høgtider kunne være:

Sodd

Fiskepudding med gulrot og potet, eventuelt kveite.

Kjøttkake og steik med tilbehør.

Svedskergraut eller multekrem.

Til kaffen: Bordkake og/eller romkake.

 

Vi sa: ”Takk for skiftet” etter et godt måltid, dette skriver seg fra den tiden da husmora skiftet maten, serverte kjøtt og flesk på en tallerken, kjøttet var jo dyrere mat. Da kunne    arbeidsfolket ta med seg noe av maten heim til kjerring og unger.

 

Tilberedning av all mat foregikk i heimene, det betydde lange arbeidsdager.

Husmora var først oppe og sist i seng, vi må ikke glemme henne i historia om matkultur.[1]



[1] Kilde Bjørg Julie Nestvold



 

 Teater i Verdal           



Teatertradisjoner i Verdal

Revy og teater har gjennom årene hatt en stor utvikling her i Verdal.

Denne virksomheten har vakt stor oppsikt utenfor kommunens grenser. I dag er det hele 9 teaterlag i bygda.

På begynnelsen av 1920-tallet ble det stifta et spellag kalt Liv, som ga støtte til ulike oppsetninger.

Etter det blomstra revymiljøet fram i Verdal.

I mange år ble revyforestillinger spilt i Folkets hus.

Rolf Nevermo skrev tekstene. Han ville gjerne vite hvem som skulle være med på forhånd, slik at han kunne tilskrive dem tekstene/rollefigurene.

Skuespillere som bl.a. Johan Solberg, Olaug Hellberg og Olav Hallset var med, dette er navn vi husker godt i dag.

Det var heller ikke mangel på publikum, revyene var populære!

Hvert år måtte manus sendes inn til sensur hos lensmannen, og da det kom tilbake var det så fullt av røde streker at Nevermo og gjengen måtte ta i bruk «reservemanuset« de alltid hadde liggende. Men da tekstene begynte å skrives på Verdalsmål ga lensmannen opp.

Under krigen ble det slutt på revyene da tyskerne forbød dette, men straks etter krigen blomstret miljøet opp igjen. Nå ble forestillingene spilt i Håndtverkeren, også kalt «Gammelkinoen «.

I 1963 ble Verdal Teaterlag stiftet og har i dag over 300 medlemmer. Mange av dem har blitt profesjonelle skuespillere som Paul Ottar Haga, Hildegunn Eggen og Knut Haugmark.

Opp gjennom årene har det hele tiden kommet nye teaterlag til, og i dag er det som sagt hele ni stykker! Det er imponerende til ei bygd å være. Nesten alle teaterlagene har årlige oppsettinger, og alle som vil være med i et lag kan melde seg inn. Dette er kjempebra.

Spelet om Heilag Olav må nevnes.

Dette er det mest kjente innen teater i Verdal. Her får amatører hvert år en flott mulighet til å spille sammen med profesjonelle skuespillere på scenen. Dette er en herlig kombinasjon som fungerer veldig bra!

Den fantastiske (teater) kulturen i Verdal skyldes nok at det nesten alltid har vært og er et tilbud for de som vil drive med dette.

En enorm frivillighetsinnsats bidrar sterkt til at arrangementene lar seg gjennomføre.

Dugnadsånden er stor og entusiasmen likeså blant Verdalingene.



 

 Industri           


Industri og entrepenørskap

Verdal Industripark

 

Logistikk og beliggenhet

 

Verdal ligger bare 45 minutter fra Værnes og 75 minutter fra Trondheim.

 

Verdal har godt utbygde transportløsninger, og ligger meget sentralt plassert i forhold til E6, jernbane og havn.

 

Sterkt satsing på etablering av transportkorridorer øst-vest (midt-norden kanalen) og nor-sør med Verdal/Levanger som knutepunkt.

Industrimangfold

 

Til sammen har disse mer enn 2500 ansatte.

Industriparken består av mer enn 90 virksomheter innen  bl.a. offshore, treforedling, næringsmidler, bygg og anlegg.

Dette er et miljø som gir muligheter for samarbeid og utvikling

Miljøet representerer også et betydelig marked   i seg selv.

 

Et godt miljø for utvikling og innovasjon

Tilgang på gode og rimelige industriarealer

Sentral beliggenhet i forhold til logistikk

Et stabilt og stort arbeidsmarked

Verdalssamfunnet har opparbeidet en sterk industrikultur med ledere og arbeidstagere som   både kan og vil jobbe innenfor industrien

 

Aker Kværner AS, Verdal

Bedriften ble etablert i 1970 og har i dag 750 ansatte. For samfunnet rundt betyr dette at ca. 1500 mennesker er sysselsatt med levering av varer og tjenester som følge av virksomheten til Aker Kværner.

 

Bedriften er først og fremst spesialister på stålunderstell, rørprefabrikasjoner og kaldbøying av stålrør, og befinner seg på et område som dekker 800 mål.

 

Bedriften har Europas mest moderne verksted og Europas største kranpark. De er ledende i verden på sveiseteknologi og kaldbøying av stålrør, opptil 8”. Dvs. at de har utstyr som bøyer rør med en diameter på ca. 20 cm uten at de behøver å forvarmes.

 

Gjennom årene har Aker også bygget skipsdekk og veibroer. Bl.a er flytebrua som inngår i Krifast på Nordmøre laget på Aker Verdal. Siden 1975 har også 24 store stålunderstell forlatt bedriften og disse har beslaglagt ca. 50 % av den totale timekapasiteten.

 

Aker har gjennom årene vært utsatt for store svingninger i etterspørsel slik at årlig omsetning har vært fra NOK 0 til NOK 1,5 milliarder.

 

I dag er det de store stålunderstellene til Kvitebjørn, Valhall og Grane som dominerer området. Kvitebjørn alene er en kontrakt på NOK 600 millioner. Hele understellet blir 220 meter høyt og vil veie 18.000 tonn når det senkes på havbunnen.

 

De neste store kontraktene til Aker Kværner er Golden Eye og Clear som begge skal leveres til den engelske sektoren i Nordsjøen. Disse skal være ferdige i hhv. 2003 og 2004.

 

 

Både Norske Skog og Aker Kværner ønsker Verdals Guidekorps hjertelig velkommen til en orientering. Man skal kun gjøre en avtale på forhånd.

Bygg og anlegg

Verdal og Innherred har mange store firma som driver både lokalt og utover landet.

Det er firma som tar på seg totalprosjekt alene, men mange ganger går flere sammen om totalentreprisen.  Så noen ganger er de konkurrenter mens andre ganger samarbeider de.

 



 

 Verdalsbruket           


Verdalsbruket

Bakgrunn

I forbindelse med kirkereformasjonen i 1528 hadde kongen tilegnet seg det meste av kirkens gods som for det meste var erkebispegods og klostergods.

I Verdalen steg kongens andel fra ca. 5% i 1528 til ca. 56% i 1650, resten var benifisert gods, proprietærgods og bondegods. Det var fra kongens eiendommer de første smågodsene ble kjøpt, og disse igjen ble til proprietærgods, som skulle ende opp som Verdalsgodset,  senere Verdalsbruket.

Vi kan dele inn samlingen av skogeiendommer til det endelige ”Verdalsbruket” i perioder avhengig av hvem som var kjøpere og eiere og konjunkturene på trelast ute i verden.

De første oppkjøpene av skogeiendommer skjedde i Helgådalen i 1640 - åra, da var det en prest med navn Peder Eriksen Juel som startet de hele.

Peder Eriksen Juel ble født i 1617.  Han ble kapellan i 1636  og senere sogneprest i Verdalen.

Dette var fine og vel arronderte gårder Juel hadde samlet (17 gårder til sammen).

Dette omfattet alle gårder som fantes ovenfor Elnes, og dessuten spredte gårder i alle tre sogn i Verdalen.

Peder Juel sikret seg også rettigheter til  å drive sagbruk på Fossneset og Grunnfoss sag.

 

Lars Brix var en annen som kjøpte skogeiendommer. Han kjøpe av Juels dødsbo i 1670 - åra, i tillegg eide og drev han 4 sagbruk (Ulvilla, Kjesbu, Marken og Lund).

Dette er  den samme Brix som var med i krigen mot svenskene i 1658 ( Visborg støtta).

I samme tidsrom var det en tredjemann som også gjorde tilløp til samling av skoggårder i Vuku, nemlig presten  Erik Olsen Schancke.

Han fikk seg tiltransportert av bankieren Selius Marselis 7 gårder, derav 6 som har interesse for Verdalsbruket, nemlig: Midtgrunnan, Østgrunnan, Langdalen lille, Varslotten, Langdalen store og Green øvre.

Vi ser tre propritærgods i Verdalen fra midten av 1600 – tallet.

Schanckes gods forblir samlet da enken fru Sofie blir sittende med godset sammen med hans etterfølger både på prekestolen og i ektesengen helt til i 1720.

Peder Juel gods blir også oppløst, idet enken som blir gift med hans etterfølger i prestekallet - Jakob Lund - beholder 4 gårder selv, mens kaptein Thomas Juel - hennes sønn - overtar 2, Lars Brix kjøper 6 og de resterende 5 kjøpes av Jens Bing, fogd i Stjør- og Verdal. Bing kjøpte etter hvert flere gårder og kan betegnes som godseier i større stil.

 

Lagmann Peter Dreier erverver Helgådalsgodset og Sulgodset i 1684.

Dreier med sønn og andre arvinger med navnet Lund, satt i ca. 80 år med disse eiendommene, som betegnes som grunnstammen i Verdalsgodset.

Lagmann Peter Dreiers død i 1703 danner på en måte et tidsskille i historien om de smågods som tilslutt skulle samles til Verdalsgodset, og da under et nytt navn, og en ny familie; Hagen.

Av lagmann Dreiers arvinger er det to som har interesse for Verdalsgodset ved at de har eiendomsforhold til godset, nemlig sønnen Abraham og datteren Elenore Sofie, gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund fra Eide i Skogn.

Den førstenevnte overtok Sul og Helgådalsgodset. Han var en aktsom mann med uklanderlig livsførsel, og var heldig i sine økonomiske transaksjoner og blev en formuende mann  som bl.a. kunne tillate seg å kjøpe både Østråt gods og Borg, samt gifte seg med enken Karen Tønder, som fra salige Collin medbrakte 12 barn.

Hagen perioden (1700-1807)

Rasmus Ågesen Hagen (R.Å.H.) var født omkring 1647 i Beitstad, han kom til Verdal som lensmannsdreng hos lensmann Åge Haug.

Hagen ble gift med Siri Olsdatter Næss og tok borgerskap i Trondheim, men drev handel på Verdalsøren og bodde på Maritvold.

Det første  som kan noteres om R.Å.H´s befatning med skog og sagbruk er at han sammen med sorenskriver Ehm eier Haukå sag.

Neste punkt å notere er at han i 1685 kjøpte Grunnfoss sagsted av presten Jakob Lund, og kunne dermed gjenoppta sagbruksvirksomheten. Eier av grunn som hang sammen med sagstedet, ble han ikke før han i 1695 kjøpte Fossneset gård av Elsebe Lund.

Dette var hans første gårdservervelse innen det senere Verdalsgodsets område.

R.Å.H. var en driftig og sikkert dyktig forretningsmann - til å begynne med forsiktig, men etter hvert dristigere. Han økte kapasiteten ved Grunnfoss sag fra 1.000-1.500 bord årlig i 1700 til 5.500 bord, senere steg og sank dette i takt med konjunkturene.

Tømmertilgangen til Grunnfoss sag var i de første 20 årene ikke så stor.  Men i 1720 kjøpte han 13 skogrike gårder, de fleste fra det opprinnelige Peder Juels gods.

Av Peder Juels 17  gårder innenfor Verdalsgodsets område havnet 15 i R.Å.H.´s  not.

Vi kan her trekke opp den kraftigste av succesjonslinjen i Verdalsgodsets historie: Peder Juel-Lars Brix- Jens Bing – Åge Hagen.  Stammen er dannet i det Hagenske jordgods eller Vukugodset, som det blev kalt fra ca. 1720 - årene.

Alt i alt eide Hagen 33 gårder innenfor området.

Maritvold var i hele Hagen-perioden Vukugodsets hovedgård.

 

I det Hagenske århundre besto eiendommen av følgende delgods:

- Vukugodset, hovedstammen i det senere Verdalsgodset.

- Inndalsgodset, en annen del.

- Malsågodset, en tredje del.

- Suul og Nybyggets gods en fjerde del.

- Juldals allmenning,  som den siste del av det framtidige Verdalsgodset. Denne betegnelsen          

  ble brukt fra ca. 1736. 

Alle disse delgodsene ble på forskjellige måter kjøpt og drevet av R. Å. Hagen selv eller hans barn og barnebarn.

Hagen selv døde i 1732, hans eiendommer ble da delt mellom arvingene.

Broder Boysen ble gift med Elsebe Hagen (datter ) og overtok etter hvert det meste av Vukugodset.

Det var R.Å.H.´s sønn Åge Hagen som ble den enkeltperson som har gjort mest for å samle enkeltgods til noe større.

Fra 1785 kommer en ny mann inn i bildet - Johan Widerøe Tonning.  Han ervervet etter hvert 3/4 av det som senere skulle bli det samlede Verdalsgodset.

Det var bare Vukugodset som var utenfor. Tonning var den første ikke-personlige proprietær, han hadde et konsortium i ryggen.

Vukugodset var fremdeles i Hagen-familiens eie ved Broder Rasmussen Hagen, som  også var eier av Maritvold og bodde der. Det var dårlige tider fra 1790 og utover, og det gikk ikke så bra med Hagen.  Oppgangen startet i 1797, men Hagen dødde i –98, og fikk ikke ta del i denne. Hans enke giftet seg med Johannes Monrad på Ekle, og slik ble Ekle hovedsete for Vukugodset en periode. Først på det nye hundreåret kom en ny mann inn bildet, Christen Johan Müller.  Fra 1807 var han eier av alle fem delgodsene i Verdalen.

Nicolai Jensens århundre (1807-1908

 

Ved Müllers overtakelse av Tonninggodset og Vukugodset, har vi med et samlet Verdalsgods å gjøre.

Selv om en nå har kommet i det nittende århundre, finnes det lite skriftlige kilder fra godsets drift.

Det foreligger få opplysninger om Müller også, men det antas at han var danskfødt. Da han kjøpte Verdalsgodset var han eier av Vinje bruk i Mosvik.  Dette hadde han kjøpt av Joen Andreas Scancke, etter hans død giftet han seg med datteren .

Betalingen for Verdalsgodset var 106.000 rdl. + 30.000 rdl i odelsutløsning.

Odelsutløsningen var i forbindelse med overtakelsen av Vukugodset.

Müller kjøpe også Maritvold og bodde der - det var lite endring i eiendomsforholdene i perioden. Det var gode tider da Müller kjøpte Verdalsgodset, men det forandret seg fort, og det ble dårligere tider for salg av trelast til utlandet - vi var i krig med England.

Etter Müllers død i 1817 kom boet under skifterettens behandling, og etter hvert ble det auksjon og Hilmar Meicke fikk tilslaget.  Det var dårlige tider for salg av trelast i hele Meincke-perioden.  Etter Meinckes død i 1830, drev hans enke bruket i 2 år. Det var lite kjøp og salg av eiendom i denne perioden, men det var på denne tida at Inns eller Sul allmenning ble tillagt godset.

Nerholmen var nå en del av godset, og Meincke brukte denne som sin residens når han var i Verdalen.

Enken Anne Marie solgte i 1832 bruket til Nicolai Jensen for 32.000 spdl.

Dette kjøpet fant sted i en periode hvor familien Jensen kjøpte store eiendommer, hvorav Verdalgodset var den største.

Da Nicolai Jensen inntrer i rekken av Verdalsgodset eiere for en periode av 35 år, trer en sterk personlighet frem, en kultivert og dyktig forretningsmann som fikk mange viktige stillinger –så som hovedbokholder og direktør i Norges Bank .

Videre er han stortingsmann for Trondheim og Levanger i en årrekke, ble tilbudt  en statsrådstilling  av Kong Oscar den 1.,  som han takket nei til.

Jensen kjøpte og solgte flere gårder innenfor godsets område i sin periode.

I Jensens periode tok trelastprisene til å stige igjen, og fra 1842 var alt ved sitt gamle igjen i forbindelse med  salg til England.

Når Jensen kjøpe godset fulgte det 10 sagbruk med.  Men i perioden flere nedlagt, slik at han brukte 5, og det var Fossneset, Vangstad, Nerholmen, Dillan og Grunnfoss sag. Flere av disse sagene var flerbladet.

Navnet Verdalsbruket ser ut til være brukt fra 1860-årene.

I Jensens tid blev også Nerholmen - eller Holmen som den nå ble kalt - godsets hovedgård. Det ble satt opp nye hus - tegnet av arkitekt Meinhardt, han hadde praktisert hos slottsarkitekten i St. Petersburg.  N. Jensen døde i 1867, og hans sønner og svigersønn overtok godset og driften. I 1872 ble det bygget en dampsag på brukets eiendom på Ørmelen, og etter hvert ble all saging overført dit.

Sagbrukene i Ulvilla og Vangstad hadde i perioder beskjeftiget over 50 mann.

Den siste av Jensen- familien som drev godset var J. Getz d.e., barnebarn av Nicolai. Han døde i 1905.  Etter dette ble det forberedt salg, og Verdal Kommune kjøpte godset i 1907.

 

Verdal Kommune som skogeier

Verdal kommune kjøpte Verdalsbruket i 1908 for kr 3.720.000.

Styret besto av 7 mann med overettsakfører Guldahl som formann og med ordfører O. Holan som nestformann.

 

At en kommune skulle være eier og driver av en stor bedrift var ikke bare av det gode, det var mange sterke meninger om alt som ble utført av ledelsen i ”bruket”.

Det ble brukt mye tid på å vurdere og prosjektere, tresliperi og kraftstasjon både i Dillfossen og Grunnfossen samt på Levanger.

Det manglet ikke på planer og gode ideer, men det ble lite konkret da det var nesten umulig å få et helt kommunestyre enig om noe. Det var i en periode snakk om å kjøpe Folla tresliperi men kjøpesummen ble for høy. Sliperiet ble i 1911 kjøp av Hjalmar Wessel, den samme som senere kjøpte Verdalsbruket.

Den økonomiske situasjonen ble etter hvert prekær og diskusjonen om salg kom opp, bygdestriden blomstret; når krybben er tom osv..

Den 26. april 1912 vedtok kommunestyret å selge bruket til Hjalmar Wessel og hans konsortium. Kjøpesummen ble kr. 4.055.00,-

Nå ble navnet Aktieselskapet Værdalsbruket.

Fra salget ble unntatt 75 leilendingsgårder og 61 plasser med påstående hus og andre rettigheter.

Det skulle utlegges skog til husbehov til alle gårder og plasser, samlet mellom 15.000 og 16.500 mål skogland. Dette ble en langdryg affære, ettersom de oppnevnte skjønnsmenn hadde problemer med å bli enige. Først i 1950 ble de siste skjøtene utstett.

Etter en turbulent tid solgte altså Verdal kommune Verdalsbruket  i 1912 for kr 4.055.000.

Verdalsbruket er igjen på det private marked

I Wessel-perioden ble det utfoldet en voldsom aktivitet fra første stund.

For å få til utskiping av trelast fra Verdal måtte en bygge sagbruk og kai på Tronestangen - den eneste plassen det var mulig å anlegge dypvannskai.  Dette skjedde i 1913. Taubane til Fleskhus for transport til Ranheim.

I 1912 kjøpte Wessel for brukets regning Tronhjems Aktie Trelastkompani, dette hadde store skogeiendommer i Sverige med egne foredlingsanlegg.

Det ble senere kjøpt ca 100.000 m³ tømmer  i Kall.  I den forbindelse ble det bygd 2 taubaner, en fra Kallsjøen til Anjan og en fra Anjan til Vera.  Disse var i drift fra 1915 til 1920.

Eiendommen i Sverige ble etter hvert solgt. 

Ledere på Værdalsbruket og kommunetopper samlet ved inngangen på Holmen Gård ca 1928. Se i "Navn i bilde"
I 1928 solgte de en eiendom til Johan H.  Andresen i Oslo. Wessel fikk etter hvert andre interesser, og i 1919 overdro han sine aksjer til Johan Getz d.y. for 50% av pålydende.

Perioden fra 1919 til 1930 ble en turbulent tid for bruket, prisene på trelast var meget høy i 1919 og først på 1920 men så falt de igjen.  Dette sammen med noen tvilsomme kjøp og salg av  eiendommer og garantier gjorde at bruket sto seg meget dårlig økonomisk.

Så den 11. august 1930 fattet styret en beslutning: ”I henhold til aksjeloven paragraf 54 og meddele generalforsamlingen at selskapets fond og mer enn 1/3 del av akjsekapitalen var tapt og at styret stilte sine plasser til disposisjon”.

Verdalsbrukets styre hadde løpt linen ut, og J.Getz- perioden var over nesten hundre år etter hans oldefar, N. Jensen, overtok bruket.

Så fulgte en 5 år lang periode hvor bruket var under administrasjon av kreditorene.

Det ble arbeidet meget aktivt for å stable kapital på beina slik at bruket kunne leve videre.

Nå hadde Storebrand /Idun allerede kommet inn i bildet, og hadde folk med, både i styret og i forhandlingene.

Det ble foretatt flere takseringer av skogen, noen var helt ville, andre mer nøkterne.

Advokat Kristen Nygård fra Oslo ble engasjert som økonomisk/juridisk rådgiver allerede i 1930.  Han la ned et stort arbeide gjennom 5 lange år, og den 14. februar 1935 kunne Nygård på vegne av Forsikringsselskapet Idun, som nå var kjøper av AS Værdalsbruket,  sende konsesjonssøknad til Landbruksdepartementet.  Denne ble innvilget i mai samme år.

 

Perioden fra 1935 og frem til i dag har vært forholdsvis stabil.  Selv om krig, og andre uforutsette saker har dukket opp fra tid til annen, er Værdalsbruket i dag en veldrevet skogeiendom, og bedriften har lagt forholdene til rette slik at allmennheten har tilgang til både jakt, fiske og friluftsliv. Det er to ganger forsøkt å tilbakeføre skogen fra Værdalsbruket til bygdas jordbrukere.

Første gang var under siste krig, da NS- folk  forsøkte å få regjeringen med på å ekspropriere skogen, slik at  den kunne deles ut til folket.  Dette ble det ikke noe av.

I de siste 20 år har endel gårdbrukere i Øvre Verdal arbeidet for at Værdalsbruket skal utparselleres som gårdsskog til disse. Det har vært ført rettssaker uten at dette har ført fram.  Eieren er fortsatt Storebrand, og Holmen ”brukets” hovedkontor.  Stedet er også i senere år pusset opp for å kunne ta imot eierens egne kurs og konferanser.

Sagbruksvirksomhet

Vannsagene ble tatt i bruk i Norge i 1520-30, nordenfjells først i siste halvdel av 1500.  I Nord-Trøndelag neppe før i begynnelsen av 1600.

Det er ikke nevnt sagbruk i Verdalen før i 1651; Leksdals saug.

De nevnte herrer som Juel, Brix og Lund kjøpte og drev sager over store deler av Øvre Verdal.

Går vi hundre år bakover i tid var imidlertid det industrielle sentrum i Verdal ved Grunnfossen i Ulvilla. Her lå sagbrukene på rekke og rad. Elvene i Verdalsdalføret ble i mange hundre år benyttet til tømmerfløting. Kraftverket i Ulvilla stod ferdig i 1915.
Den sikreste saga, var den i Øvre Grunnfoss.  Den hadde sikkert vatn hele året - en såkalt årgangssag.  Denne saga var mer eller mindre i kontinuerlig bruk fra midt på 1600-tallet til 1872,  da dampsaga på Ørmelen ble i gangsatt.

Det ble bygd sager på de fleste plasser hvor det var fossefall og vatn, enten som flomsag eller årgangssag.

Rasmus Krag bygslet i 1698 Ulvilla sag fra Kronen og de kgl. Allmenninger, som leverte tømmer  til Ulvilla sag. De skoger som var innbefattet, var stort sett Helgådalen og Skjækerdalen fra Helmoen og Skjækerfossen  og oppover til grensa -  dog unntatt Nybyggets gods og Helgådals gods, som var Peter Dreiers private eie. Ulvilla betegnes som en eventyrlig sag hvor det kunne skjæres opp til 10.000 bord årlig.

I det hele tatt var området rundt Ulvilla et industrisamfunn lenge før ordet var oppfunnet.

Det var også sager i de andre dalførene, som Sul, Inndalen og Tromsdalen.  Mellom 1700 og 1730, var sagdrifta i Norge utsatt for store svingninger, noe som hadde direkte sammenheng med krigene i Europa.

Dampsaga på Ørmelen ble oppstartet i 1872, og fungerte godt fram til det store raset og elvas gjennombrudd ved Hærfossen i 1893.  Det ble etter hvert vanskelig å få fram tømmeret til saga på Ørmelen, og det ble 1902 vedtatt å bygge ei sag på Levanger. Tømmeret ble slept til Levanger med slepebåter fra utløpet av elva.

Dette var heller ingen god løsning, så etter mange utredninger ble det i 1913 kjøpt tomt av Bernhard Rostad på Trones gård.  Denne tomta låg nede ved sjøen på nordsiden av Tronestangen. Her var det sagbruk og høvleri helt fram til 1966, da et nytt og moderne sagbruk på Ørmelen ble tatt i bruk.  Dette sagbruket brant imidlertid ned allerede i 1967. Det ble bygd opp igjen umiddelbart, og har siden  vært på Ørmelen.

Fløting

Det lå en lang rekke fossesager i Verdal, både i hovedvassdrag og  sidevassdrag. Rundtømmeret ble fløtet om våren og forsommeren ned til sagene. Fra de mange små sagbrukene i sidevassdragene ble lasten kjørt med hest til Verdalsøra.  Fra de større sagbrukene nederst i hovedvassdragene, Grunnfoss sag, Nerholmen og Dillan sag, ble de skårne plankene fløtet i flåter ned til elvas utløp i fjorden. Denne trafikken foregikk helt fram til 1870- årene, da dampsaga på Verdalsøra ble bygget. Etter denne tid er det

bare fløtet rundtømmer i elva.

Når de første fløtingsdammer ble bygget, kan ikke tidfestes, men de ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene.   Det var i de mindre elver og sidevassdrag, hvor det lå små, primitive fossesager, at de første dammer ble bygget.  Her var frivannføringen liten både for fløting og drift av sagene.  Dammen var enkle lukedammer med ”stågåluker” og steinfylte tømmerkister som landkar.  Alt materialet til dammene ble hugget og bearbeidet på damstedet.  Først etter 1850 ble det for alvor fart i dambyggingen.

Den første dam for Innsvatnet ble bygget i 1857. Denne dammen lå i det trange partiet like nedenfor Skipsbroen (st Olavs bru). Her var det grov bergur i bunnen, og det var vanskelig å få dammen tett. Ny dam for Innsvatnet kom litt lengre vest i 1912. For å få større tappingsdybde, ble det sprengt en bred kanal i 45 m lengde og opptil 2 m dybde. Dammen hadde to sluseåpninger på 4 og 6 m bredde, dekket med vanlige tappingsluker. Når dammen var fylt inneholdt den 12 mill. m³ vann.  Veresdammen (Storlundammen) ble bygget vinteren 1904-05.  Den var ca.  110 m lang i krona, og løftet vannspeilet på damstedet med 4 m. Vannspeilet i Veressjøen ovenfor Tronsmoen ble hevet med 2,10 m ved full dam. Dammen hadde to tappingsluker, hver på 7 m.  Stengt med to luker, samt to overløp i krona, hver på 6,5 m bredde, for gjennomstikking av tømmer. Dammen holdt 13 mill. m³ vann.

Denne demningen tjente også som veibru for Veresveien helt til veien ble omlagt, og ny bru bygget ved sydenden av Storlunet i 1960-årene.

Dammen ved utløpet av Skjækervatnet ble bygget i 1916.  Dette var Værdalsbrukets største magasin, og dammen holdt ca 21 mill. m³ vann. Vannstanden i Skjækervatnet ble hevet med 3 m.  Dammen hadde to tappingssluser hver på 6m, stengt med luker, og et overløp på ca. 14 m, stengt med plank.  I tillegg til disse tre store dammene i hovedvassdragene, hadde Værdalsbruket ca. 30 mindre dammer i sidevassdragene. I tillegg til disse dammene, måtte det bygges vinger og forstøtningsmurer i mange fossestryk og svinger i elvene, slik at ikke tømmeret satte seg fast. Likevel ble det mange ganger tømmerbindinger som en med livet som innsats måtte utpå for å løse opp.

De offentlige veinettet ble stadig bedre, og i 1956 ble alt tømmeret fra Inna med sidevassdrag overført til biltransport, og fløtingen i disse vassdragene opphørte. Tømmeret fra Kværna og Helgåa med sidevassdrag ble stoppet i elvelensa på  Ørmelen, og her ble det bygget et oppkjøringsanlegg med kjerrat og lasterampe. Herfra ble både sagtømmer og slip kjørt med lastebil til Trones og slått i sjøen her. I årene 1956- 1964 gikk ca. halvparten av virket på bil og resten i vassdrag. Fløtingen i Helgåa med sidevassdrag ble innstilt i 1964, og siden den tid har all tømmertransport i Verdal foregått med bil.

Ved nedleggingen av fløtningen i Verdalselva er en lang og interessant epoke i bygdens arbeidsliv avsluttet. Helt fra de første fossesager ble anlagt rundt 1600, hadde det vært fløtet både rundtømmer og planker (i flåter) i Verdalselvene. [1]



[1] Kilde Verdalsbrukets historie 1640-1975



 

 Verdalsraset og Hærfossen           


Verdalsraset/Hærfossen

Skogen i raskanten mot vest er hogd ned og vi kan bedre se for oss dimensjonene på det enorme raset som rammet bygda den 19 mai 1893. Det var 55 millioner m3 som raste ut. Lengden på raskanten rundt det utraste området er over 10 km.
Forvarsler

I ettertid, og med de kunnskaper en har i dag om ras og rasfare, er det lett å se at det fantes tegn og signaler som fortalte at noe ville skje i dette området. Muligens ville det også ha  vært mulig å forebygge raset. Men for de menneskene som bodde her i 1893, var det ikke selvsagt at en katastrofe ville finne sted. Noen reagerte på merkelige forhold, og noen ble nok skremt av mindre ras og utglidninger. Men alt i alt var man lykkelig uvitende om hvilke trusler som skjulte seg i grunnen akkurat her. I umiddelbar nærhet gikk det flere skred i middelalderen, men også på 1800-tallet gikk det skred her. I 1822 skjedde en ulykke i Follobekken . Ulykken er omtalt i et brev som lensmann Støp sendte til sorenskriver Lie. Det hadde gått et mindre ras i Krågs innmark, og rasmassene hadde havnet i bekken. Som følge av dette ble bekken demt opp, og det dannet seg en dyp vannpøl. Daværende bruker, Sivert Sivertsen, skulle sammen med sin syv år gamle sønn sette over pølen på en liten flåte. På en eller annen måte må flåten ha gått rundt, og begge forulykket.

Bekkens graving i sidene resulterte i flere ras. I 1853 gikk det et ras oppe i Follodalen. Det er vanskelig å  stedfeste raset nøyaktig etter som det bare er sparsomme opplysninger som finnes. Men det er helt klart at raset må ha gått nedenfor den delen av Follodalen som ble stående igjen etter raset i 1893. Også i 1867 gikk det et lignende ras. Dette kan heller ikke stedfestes nøyaktig.

Ingen av rasene var særlig store, men raset i 1857 var det største av dem. Massen strømmet ut i Verdalselven og demte den opp i tre dager.

Mannen på Kråg, Ove Haugskott, som for øvrig overlevde raset, fortalte at han kort tid før raset hadde vært oppmerksom på at det hele tiden fant sted små utglidninger langs breddene av bekken ved gården. Men han hadde ikke tenkt over dette. Det var først da ulykken var et faktum, at han skjønte sammenhengen.

Det var flere som var nede ved elva for å fiske om kvelden den 18., som så at elva var uvanlig grå av slam, faktisk så slamførende at fisking ikke var mulig.

Det ble også registret meget høy grunnvannstand denne våren, det var uvanlig bløtt på jordene til flere av gårdene i området. Det  fortelles at på gården Kråg,  mens de drev med  skuronna  i 1992, ble det mista et spett. Da de skulle ta matpause, satte de fra seg spettet i et hull og gikk for å spise. Da de kom etter matpausen var spettet borte. De fant det igjen, men det hadde da sunket ned i grunnen av sin egne tyngde. Johan Gran, som bruker av gården tok dette som et varsel og flyttet til en av Stiklestadgårdene.

Det var også en del ”overnaturlige” varsler:

 

Presten Klutes opplevelser.

Senhøstes 1892, kom pastor Klute, som var kapellan i Verdal, en kveld kjørende oppover dalen fra Verdalsøra. Kappellangården ligger like ved Vuku kirke, femten kilometer fra Verdalsøra. Kjøreveien gikk den gang forbi Auglen - som den gang var sogneprestens bosted - over en dyp dal like ved Follo gård, som var en av gårdene som raste ut, videre over Jermstadhaugen øst for Follo, over Leirådalen forbi Reppe. Det var en tung vei med lange bratte bakker. Da Klute kom kjørende oppe på Jermstadhaugen, møtte han en mann som tok tak i bisselet på hesten. Klute sa: ” Hva skal dette bety å stanse meg her på veien? Er det noe De vil snakke med meg om, så kan De treffe meg på kontoret!”  Mannen sa ingen ting, men slapp taket i bisselet. Klute la ikke merke til hvor det ble av mannen. Det var en temmelig mørk kveld.

Klute kjørte hjem så fort den tunge veien tillot. Han leverte hesten til drengen og gikk inn. Han hadde noe som han måtte legge fra seg på kontoret, og gikk derfor inn der med det samme. Han tente lys for å kunne se det han skulle gjøre, da han så en mann sitte på stolen ved siden av ovnen. Presten syntes mannen lignet svært på den mannen han hadde møtt på Jermstadhaugen, til tross for at det var svært mørkt. Men han kunne ikke forstå hvordan vedkommende hadde greidd å komme så hurtig frem, da han selv hadde kjørt så fort som den dårlige veien tillot, og han hadde heller ikke sett at mannen hadde noen hest.

Klute sier: ”Hva vil De meg?”

Mannen svarer: ”Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor ulykke!”

Og med det samme han hadde sagt dette, var stolen tom og mannen borte.

I de om lag syv måneder som gikk fra denne dag til utraset, sa Klute fra prekestolen hver søn- og helgedag: ”Bered eder, det forestår Verdal en store ulykke!”

 

En opplevelse ved broen over Follobekken

En natt om lag midtvinters, vinteren før utraset, kom  gårdsdrengen og en av husmennene på Vestre  Hallem kjørende gjennom gården på Follo. Drengen hette Andreas Petersen Minsås og husmannen Peter Olsen Støa. De kom fra kværnbrukene ved Ulvilla med hvert sitt mellass. Det var ved ett-tiden om natten, fint sledeføre og klart måneskinn. Veien gikk i en sving  rundt storburet på Follo, skrått nedover den bratte bakken på den andre siden. Da de svingte rundt storburet, fikk de begge om lag samtidig se to menn som sto midt på broen og pekte rundt seg til begge sider. Begge kjørerne hadde bjeller på hesten så det skranglet nokså mye.

Andreas som kjørte foran, kjørte rett mot de to karene som sto midt på broen, og han mente de måtte høre bjellene så de gikk til side. Men de rørte seg ikke. Han svingte da hesten helt ut til høyre siden, ut til rekkverket, og det var plass til at hest og slede kunne gli forbi. Da sledene var midt for mennene, ble de usynlige.

 

Gutten fra Kvelstad

Dagen før utraset var gjetergutten på Kvelstad, en av de første gårdene ovenfor utraset på søndre siden av elven, ute i marken og gjette buskapen. Gården Kvelstad ligger på en ganske stor flate nede ved elven, men utmarken, hvor besetningen gikk, ligger temmelig høyt over gården.

Det var strålende fint vær disse vårdagene sist i mai. Gutten hadde lagt seg ned på jorden for å hvile. Han syntes han hørte noen ro nede på elven, reiste seg fort opp og sprang ut på kanten av den bratte bakken som gikk ned mot elven.

Han så da en svær demning tvers over elven fra Eklo på nordsiden til Melby på sydsiden. Demningen besto av bløt leire, og i denne så han en hel del hester og kyr som basket i leiren for å komme til lands. Fra demningen var  det en stor sjø helt oppover til Vuku kirke. Vannet sto så høyt at det gikk helt opp til midten av loftsvinduene på hans egen gård Kvelstad.

Fra demningen oppover mot hans hjem Kvelstad rodde to mann i en båt. Gutten ropte til roerne at de måtte vente så han fikk sitte på hjem og la på sprang det forteste han greidde nedover bakken. Da han kom ned til den nye sjøen, var den borte. Demningen eksisterte ikke, båt og roere heller ikke.

Han ble aldeles fra seg og forsto ingen ting. Gutten kom hjem aldeles forstyrret, blek som et lik og helt uten evne til å snakke. Han greidde ikke å få frem en lyd. Folkene på gården så at noe var galt, de begynte å snakke vennlig med ham og spørre om han hadde sett udyr i skogen, eller om det var noe galt på en eller annen måte med besetningen. Litt etter hvert fikk han stemmen tilbake og fortalte det han hadde sett. Folkene mente han hadde sovnet og drømt, og at det var drømmen som hadde skaket ham opp.

Natten etter våknet folkene på Kvelstad av den voldsomme støyen utraset forårsaket, demningen over elven var akkurat som gutten hadde sett og fortalt om dagen før. Elven stoppet mot demningen og steg i løpet av et par dager så høyt som gutten hadde sett.

 

Eiketreet på Kråg.

På tunet på Kråg sto i forrige århundre et stort eiketre. Treet var gammelt, og det knyttet seg et sagn til det. Det ble fortalt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det komme en ulykke over bygden.

Hvorvidt de som bodde på Kråg før hadde trodd på dette og latt være å røre eika av den grunn, eller om de hadde syntes det var et fint tre som måtte få stå, er uvisst. Men da Ove Nilssen Haugskott kom dit, brydde han seg ikke om denne spådommen, og han hugg ned treet.

Gården gikk ut, og de tre som befant seg på Kråg, berget livet så vidt det var.

Menneskeskjebner

Etter hvert som  omfanget av ulykken kom fram, og en fikk oversikt over omkomne og skadde, ble dette også enkeltskjebner. Noen hadde mistet alt de eide, hele familier var borte. På enkelte plasser var det en og to personer tilbake fordi de enten var bortreist eller på annen mirakuløs måte hadde overlevd. En skal her ta med noen for å vise hvordan det var. Disse beretningene er tatt tilnærmet ordrett fra bøkene om raset.

Dette hendte før noen visste hva krisepsykiatri var, naturskadeforsikring fantes ikke, noen hadde vanlig forsikring på hus og noe på utstyr.

De fleste fikk erstatning fra staten, ca. halvparten av virkelig verdi. For ei taus eller en dreng som hadde mistet alt, kunne det bli 50-150 kr.

Stuggu Moaker`n på utraskanten

Eklosvedjan

Her bodde Erik Sæbo, han hadde kone og 4 barn. I tillegg bodde mor til den forrige eieren samt hennes datter på gården. Erik var 37 år, kona 32 og barna fra 2 til 7 år.

Noen dager før raset reiste datteren til kårkona til Bodø, hun hadde fått arbeid der.

Om morgenen før hun reiste var hun inne på rommet til guttene og la et kamferdrops på hodeputa til de alle fire. Datterens navn var Pauline Pedersdatter Minsås, og ble senere mor til den kjente dikteren  Bjarne Slapgard. Erik Sæbo var borte på arbeid rasnatta. Kårkona kjente seg urolig om kvelden den 18., og dro over til slektninger på Melby. Slik reddet hun livet, alle andre som var heime omkom. Hele gården forsvant, av dette valdet ble det igjen en liten pynt på ca 200 m2.

Selv om ingen vet hva som hendte, ser det ut til at gården gikk ut med det andre raset, en har regnet seg til det, ut fra hvor det er funnet noen gjenstander fra gården. Fire av de omkomne ble også funnet på flere steder og til forskjellige tider.

Erik Sæbo var på Øra den natta og skodde hester, han hadde smie der. Straks han fikk høre om raset reiste han heim, men der var det ingen ting å finne, han hadde mistet alt.

Erik lette utrettelig etter sin familie i lang tid etterpå, og han fant selv en av sinne sønner.

Kårkona som reiste bort om kvelden, overlevde, som tidligere nevnt, av den grunn.

Bjarne Slapgard fortalte at mora på sine gamle dager hadde sagt at hun var så glad for at hun hadde lagt igjen kamferdrops til guttene.

Erik Sæbo giftet seg igjen to ganger, ettersom den andre kona også døde.

Erik utførte den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre, og for dette fikk han tildelt redningsmedalje av annen klasse, den eneste sivile som fikk medalje av annen klasse.

Ingen fikk medalje av første klasse.

Tokstad Mellom

Her bodde Peder Pedersen og kona Beret Marta Olsdatter, de hadde fem barn:

Anna Bergitte  11 år

Otilie                  9  år

Peder                 7  år

Gustava             3  år

Paul                   ½ år

I likhet med de aller fleste som opplevde raset, og som mistet noen av sine kjære, ønsket heller ikke folkene på Tokstad Mellom å snakke om sine opplevelser. Men følgende historie er gjenfortalt av Peder og Beret Martas barnebarn Aksel Sende.

 

Folkene hadde gått tidlig til sengs  om kvelden den 18. mai. Peder lå syk av lungebetenelse, og Beret Marta var utslitt etter en dobbel arbeidsdag hvor hun hadde gjort både sine egne og sin manns gjøremål den dagen.

Huset hadde to soverom. På det ene sov barna Peder, Otilie og Anna Bergitte. På det andre lå mannen, som fordi han var dårlig, hadde egen seng. Den tre-årige Gustava lå i vuggen, mens minstebarnet  Paul delte seng med sin mor. Trolig var det dette som reddet livet til Paul, for ellers var det han som låg i vuggen.

Like før midnatt ble Beret  Marta vekket av Peder, han ba om litt vann.

Selv om Peder ganske fort falt til ro igjen, fikk hun ikke ro i kroppen. Hun ble sittende i sengen. Hun merket en underlig lukt, og syntes hun hørte en fjern lyd av torden. Var det noe Beret Marta var redd, så var det tordenvær. Av den grunn var hun lys våken da raset kom. Så skjedde alt på en gang, Beret Marta trodde det var jordens undergang, og ropte til Gud at han måtte spare barna. Den ene veggen raste sammen, og en stor stokk falt over brystet til Peder. Samtidig ble rommet fylt av leire. Sengen hvor lille Paul lå, sto ved den motsatte veggen. Hun grep gutten, samtidig så hun at vuggen med Gustava forsvant ned i leiren. Hun ropte til de andre barna at de måtte berge seg. Anna Bergitte svarte ”så snart jeg får vekk stokken som ligger over meg, kommer jeg mor”

Dette var det siste moren fikk høre fra Anna Bergitte. Fra Otilie kom det ikke en lyd. Kanskje var hun allerede bevisstløs. Leirsuppen sto høyt i rommet.

Beret Marta måtte grave leire fra ansiktet til mannen for at han skulle få luft. Og utrolig nok klarte hun å få vekk stokken som lå over ham. Da så hun at det ene benet var brukket. Beret Marta forsto at de måtte ha hjelp fort. Paul var utrolig nok uskadd. Men vuggen med Gustava var borte. Og ta seg inn i det andre soverommet var ikke mulig for henne. Selv var hun uskadd, og til lands måtte hun.

Så med Paul i armene bega Beret Marta seg ut i leirmassene. Denne turen kunne hun aldri gi noen forklaring på hvordan hun gjennomførte. På spørsmål om det svarte hun bare: ”det var Guds vilje”.

Hun kom seg til prestegården. Da hadde hun ikke lenger kjøtt på fingrene. Kampen mot leirmassene hadde vært hard.

På prestegården fikk hun fortalt om sin familie nede i rasgropen.

En av de personene som befant seg der, var Erik Sæbo. Hans gård Eklosvedjan var forsvunnet, og han lette etter sin egen familie på kone og fire barn som var borte. Eklosvedjan og Tokstad Mellom var naboer så Erik kjente Beret Marta. Og Erik nølte ikke. Han fikk med seg Sefenias Teodorsen Støp, og ved hjelp av bord bygget de seg en bro utover. Da de var kommet midtveis, gikk det et ras i Eklomelen med dunder og brak. Sefenias snudde, men Erik fortsatte ut til restene av Tokstad Mellom. Han kom seg inn i huset, og fikk med seg Peder ut. Alene klarte han foreløpig ikke å gjøre noe for dem som var igjen. Han fikk berget gutten opp til prestegården, og der overtalte han fem menn til å bli med ned til Tokstad Mellom. De fem var Johannes Husanvald, Eleseus Mo, Laurits Hestegrei, Johannes Husan og Martin Martinsen.

I fellesskap klarte de å hugge seg gjennom virvaret av stokker og bord, grave seg ned gjennom et metertykt lag med leire, og fikk berget ut to av de gjenværende, Otilie og Anna Bergitte. Men Otilie hadde fått så store skader at hun døde allerede dagen etter. Anna Bergitte pådro seg lungebetennelse etter å ha ligget i det iskalde leirdynnet så lenge, og kanskje fått leire på lungene i tillegg, og hun døde på sykehuset 22. mai.

Gustava fant de ikke, men de fant vuggen. Uhyggelig nok lå det en død høne oppe i den da.

I likhet med Beret Marta, hadde Peder også fullt av sår på både hender og føtter som følge av all gravingen i leiren. Beret Marta ble liggende i en uke etterpå, mens Peder måtte bruke krykker en lang stund fordi han hadde brukket beinet.

I tillegg til at tre av barna var døde, mistet de alt de eide. Ingen ting , bortsett fra noen små gjenstander, ble reddet ut, alle husdyrene strøk med. Beret Marta kom seg aldri over tapet av barna. Og samtidig bebreidet hun seg selv hele livet fordi hun ikke hadde klart  å redde Gustava.

Peder Pedersen Tokstad fikk kr 710 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr 1000. Han fikk kr 50 i forskudd til livsopphold.

Kort tid etter raset kjøpte Peder Sendesaunet i Leksdalen. Det kan ha vært i 1894.  Beret Marta stilte som betingelse at hun aldri mer ville bo ved en elv. I 1900 bodde familien på Sendesaunet. De bar da etternavnet Sendesaunet. Senere ble slektsnavnet endret til Sende.

Beret Marta og Peder fikk fire barn til. De feiret diamantbryllup i 1943. Dette året fikk Peder Ny jords medalje og diplom for sin innsats som rydder av ny jord. I tillegg til driften av sitt eget bruk, drev han nemlig med grøfting. Det opplyses at han gravde 12 mil grøft.

Beret Marta død på Sendesaunet i 1944. Peder døde på Gamlehjemmet i 1951, 91 år gammel.

Sønnen Peder utvandret til Amerika i 1907. Han bodde i Ashby i Minnesota hvor han hadde en farm. Han ble gift med en svensk dame ved navn Anna.  Peder døde i 1966.

Den yngste sønnen Paul giftet seg med Pauline Jønnum fra Beistad.  De bosatte seg i Røysing i Ongdalen, hvor han døde i 1984.

Follo

Den største og eldste gården i hele det utraste området. Trolig kunne gården føre sin historie tilbake til eldre jernalder. Gården ble på 1880-tallet brukt til folkehøyskole.

I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen år tidligere.

Den aktuelle kvelden bodde følgende personer på Follo:

  

John Olsen Rostad gårdbruker 43 år

Bergite Magdalene Hansdatter 33 år

Barn

Ole                                                     12 år

Bjarne                                                 10 år

Marie                                                    7 år

Ingerid Elisabeth                                    4 år

Helge                                                    3 år

Tormod Mikal                                       1 år

Birgitte Valeur  enke                            60 år

Erlinga Valeur  losjerende

Pauline Pedersdatter tjener                  44 år

Anne Magrete Voll   tjener                  28 år

Anna Olsdatter Stuskin tjener   25 år

Mette Olaudatter Bjørgan barnepike 18 år

Marius Iversen  gjetergutt                    15 år

 

Det var en skjebnens ironi at familien Rostad befant seg på gården rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stilklestad Nordre. Familien likte seg visstnok ikke på Follo. Hvorvidt dette hadde sammenhang med at det var veldig bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp vann fra grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet tøt frem.

Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad den 18. mai. Men så traff dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen utsatt en dag.

I ettertid ble det fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når det skulle skje, heller ikke til John Rostad. Han skulle ha svart henne omtrent slik ”Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla”.

Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beretninger av hva som skjedde her. I tiden etter raset ble mange av dem som berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenhang ble det dannet en rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet seg en myte.

I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen  og ut gjennom dalen, satt gjetergutten Marius Iversen og lekte med en hundehvalp. Det står skrevet på følgende vis:

”Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god ro og klædde sig under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom sig udpaa Taget og reddedes paa land”.

Både han og de andre som ble reddet, var lite glad for denne beskrivelsen. De mente den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis hadde man i avisene oppkonstruert en  historie rundt en enkelt opplysning, og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte historien, ble den stående som en sannhet.

Hva som egentlig skjedde skal en av de impliserte selv få fortelle. Ole Rostad var 12 år gammel rasnatten. Fem år etter ulykken, skrev han selv ned det han opplevde.

 

Min opplevelse natt til 19. mai 1893.

Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det var av skrekk eller dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig det var av skrekk. Enda en gang ble jeg advart, men ble også denne gangen liggende i min seng.

Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.

Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn forsøkte. Jeg lå således en stund uten å gi lyd fra meg. Da plutselig hørte jeg rop om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjenestepiker. En av dem jeg aldri mer så.

Siden hørte jeg flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.

Så ble det stilt. Da hørte jeg min fars stemme like over meg. Jeg tenkte han var på mørkloftet. Men det viste seg senere at han var på taket, det var ikke noe mørkloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned på mørkloftet.

Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte ikke.

Senere åpnet taket som et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme rom gjennom en åpning i taket. Der møtte meg et underlig syn. For der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten nakne. Der var min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Likeledes var tre tjenestepiker der.

Det var halvmørkt og bitende kaldt som det skulle være vinter. Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn en par meter i hver retning hadde svaiet hit og dit en stund, og truet med å velte oss av, satte det seg i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne.

Men verst var vi utsatt for frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene. De var mest utsatte for kulden for taksteinene var så kalde som is.

Vi fryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at hun også hadde fått et slag i hodet slik at hun blødde sterkt.

Da vi stanset ved Rosvoll lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.

Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt de kunne for å unngå oversvømmelsen. Men forgjeves, for leiren oversvømmet disse områdene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan de stakkars dyrene brølte i sin siste kamp. Vi så også mennesker bukke under, vi hørte deres angstskrik.

Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reiste seg opp fra leiren. Han var tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om våre navn. Og han fortalte sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre naboer.

Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men vi fik til svar at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var demt opp. Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi måttet være der i mange dager. Men da lød det en kjent røst; ”Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!”

Det var Marius Iversen, en 16-årig tjenestegutt som hadde vært på et annet bordflak. Og på grunn av at han var lettere, hadde han fart hurtigere og hadde kommet nærmere land enn oss.

Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke. Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss forfrosne å vente.

Da folkene kom ut til oss, ba vi at de måtte ta bestemor først, og så Odin Bjartnes som var en tyve skritt avstand fra oss. Så ble hver og en av oss båret i land på ryggen av folkene.

Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen. Etter at jeg kom på land, la jeg på sprang  som en gal. Jeg hoppet over et gjerde, inn på en gård og inn i kjøkkenet hvor folkene var i ferd med å vaske Odin Bjartnes.

Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss alle vi som var fra Follo. Og til sist kom Marius Iversen inn, som vi for en stor del hadde å takke for vår redning. For det var mange av oss som ikke hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.

Marius fortalte hvordan det hadde gått med ham. Han var blitt skilt fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg selv, og hadde klart å komme opp på et vrak av et værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med seg klærne sine, og satt seg til i god ro for å kle på seg. Mens han satt slik, så han den lille hundehvalpen  vår krype omkring blant stokkene. Han tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.

Og det er derfor at de store forfattere som utga Beskrivelse over Værdalsulykken har skrevet; ”En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele farten og lekte med en hundehvalp”.

Nei, han gjorde noe annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre. Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far. Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, ropte om hjelp. Han forsøkte alt han kunne for å komme dem til hjelp, men han kunne ikke.

Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og besteforeldre for å fortelle hvilken stilling vi var i. Og øyeblikkelig kom bestefar med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen formådde å spise på grunn av skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor. Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet. Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble hun funnet død i et vrak tett ved det vraket hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige natten.

Både Bergitte Rostad og sønnen Tormod ble funnet, mens de to tjenestejentene Mette Olausdatter og Oline Gustava Martinsdatter ikke ble funnet.

 

John Rostad hadde kjøpt gården Stiklestad nordre før raset og han og guttene flyttet dit. Etter hvert fikk han erstatning for Follo slik at han fikk anskaffet krøtter til den nye gården.

Etter en tid solgte han gården til Trygve Forberg som hadde giftet seg med datteren Marie.
Trygve Pedersen Forberg (1887-1971) var født på Brustad gård på Ytterøy. Han var sønn av Peder Hansen Forberg (1833-1914) og Anna Olava Lorentsdatter Møen (1844-1933).

Selv flyttet John Rostad til Kjelsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte var at han var redd for Brokskitbekken som rant like nord-vest  for gården; skulle den ta nytt løp og kanskje utløse ras.
Han klarte ikke tanken på kanskje å oppleve enda et ras. Han giftet seg på nytt den 14. april 1902 i Ytterøy  kirke med Bertha Forberg fra Ytterøy, og døde i 1917.
(Ministeralbok nr. 722A07 (1881-1908), Ekteviede 1902, side 161).
Bertha og John fikk fem barn: Tormod 1903, Gerd 1905, Per 1907, Annar 1909 og Kjell 1912.

Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim, de eide Haugslia. Han døde i 1967.

Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han hadde giftet seg med Valborg Øvre fra Ytterøya.

Marie giftet seg, som nevnt ovenfor med Trygve Forberg, hun døde i 1951.

Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong, han døde i 1915.

Birgitte Valeur Flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.

En av de to tjenestejentene som berget livet var Anna Olsdatter Stuskin, hun ble gift med Edin Follo, den eneste som kom fra det med livet i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han praktiserte som skredder. Anna døde i 1958 og Edin i 1962.

Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenta, bodde i en stue i Jermstadgrenda, hun døde i 1944.

Marius Iversen giftet seg med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal Mølle ,døde i 1962.

Vukusjøene

Den første sjøen

Raset  hadde fylt opp elveløpet helt fra Melbyberget og ned til Tinden. Det dannet seg en demning på oversiden rasmassene, og elva ble tørrlagt nedover.

Det er noe usikkert hvor høy denne demningen var, men mellom 8 og 11 meter, trolig er 11 meter mest riktig.

Vannet steg hele tiden. Gårder og plasser som lå nede på elvesletten oppover mot

Vukusjøen. Bildet er tatt i retning Ness fra området ved Mønna. Volgavlen stikker fram i høyre billedkant.Utlånt av Janne P. Bruheim 
Østnesfossen, lå utsatt til. Man startet derfor en hurtig evakuering fra disse gårdene og plassene. Det var ikke lang tid man hadde til rådighet, men mye lenger enn de som ble utsatt for raset.

Men både husdyr, innbo og løsøre ble fjernet, og da vannet nådde opp til de lavest liggende gårdene, var husene rømt og tømt.

Sjøen som på denne måten dannet seg, fikk navnet ”Vukusjøen”. Den fikk etter hvert en forholdsvis stor utstrekning. Den ble bortimot 4 km lang, og dekket et areal på 3,2 km².

 

Først utpå dagen den 20. mai nådde vannet kanten av demningen. Dermed sluttet sjøen å stige. Vannet spredte seg nå utover leirflaten nedover dalen, og denne fikk etter hvert utseende av en sjø. Når vannet hadde spredt seg utover alt og tok til å renne ned i det gamle løpet på Tinden, grov den seg ned bakover i de løse massene. Det var en stor jobb å få elven til å følge sitt gamle løp, dette er beskrevet i forbindelse med militærets arbeid.

Overflaten av Vukusjøen sank imidlertid ikke før elven hadde senket sitt leie hele strekningen langs leirsjøen

Da elveleiet hadde nådd så langt tilbake som til leirdemningens bakerste kant, begynte den egentlige Vukusjøen og tappes ut. Men det nye løpet nådde ikke demningskanten mellom Melbyberget og Eklomelen før etter noen uker. Under hele denne utviklingen prøvde man med mer eller mindre hell å dirigere elveløpet. Dette var ikke noe lett arbeid i den bløte og tyntflytende leiren.

Da den egentlige Vukusjøen ble nådd, senket elven seg betydelig raskere. De akkumulerte vannmassene var med på å øke graveevnen, og nå rant vannet etter et relativt smalt løp og ikke over leirsjøen i hele dens bredde.

Elven senket seg mye raskere enn man hadde trodd, og tømmingen av sjøen gikk tilsvarende fort for seg. Man så med en gang at vannspeilet sank. Det gikk ikke så mange dagene før Vukusjøen var merkbart mindre. Og tidlig på sommeren var vannet borte.

Gårder,  bruk og plasser som hadde vært oversvømt, kunne  nå settes i stand igjen. Og før sommeren var omme, hadde de fleste gjort mesteparten av arbeidet.

 

Den andre sjøen

  den 6. september gikk det store etterskredet i den bakre kanten av rasgropa. Foruten at disse rasmassene skvulpet over sydkanten av rasgropa og ødela Rognhaugen, veltet de også gjennom skredporten. Det la seg som et tykt lag oppå massene som lå der etter raset 19. mai. Raset tok med seg mer enn 300 mål jord, og det gikk i den nord og østre kanten av rasgropa. Der var melen høyere, slik at det var store mengder masse som strømmet ut også ved denne anledningen.

Det nye løpet som elva hadde gravd i løpet av sommeren, ble fylt igjen, og denne gang ble demningen 14 meter høy, altså 3-6 meter høyere enn etter det første raset, dersom tallene som ble opplyst i 1893 er riktige.

Vannet steg på nytt og det dannet seg en ny Vukusjø. Nå ble enda større arealer satt under vann. Mens man ved den første demningen grunnløst hadde fryktet at broen ved Østnes ville bli tatt av sjøen, ble denne frykten nå realitet. Broen ble løftet av brokarene og ført nedover til Auskin. Her ble den hengende fast. Den ble berget, og satt opp igjen på de gamle brokarene når vannet roet seg.

Sjøen nådde denne gang godt forbi Østnesfossen. Vannet sto helt opp i Ekerbakken, og oppe ved Holmsbroen sto vannet høyere enn elvebredden slik at de lavest liggende markene ble oversvømt. Men elveleiet som lå forholdsvis dypt, ble fylt opp slik at Vukusjøen i virkeligheten gikk helt til Grunnan. Sannsynligvis var arealet av sjøen 3,5 m².

På grunn av at deler av den gamle veien sto under vann, rodde folk til kirken. Det fortelles at ved Landfall rodde folk over toppene av oldertrærne som sto nede ved vannet, og de la til lands ved Ekerbakken.

Telegrafstasjonen i Vuku som lå i Ludvik Sørakers hus, kunne man bare nå ved å ro dit, og inne i huset sto man i vann til opp på brystet når man benyttet telefonen.

Etter at Østnes bro var blitt løftet av brokarene og ført nedover, ble det satt i gang et  stort arbeide for å berge broen, og sette den på plass igjen. Broen var ny, den ble bygget i 1888-90.

Hærfossens gjennombrudd

Den 12. september kom så Hærfossens gjennombrudd. Dette, samtidig med at det var flom i elva, gjorde at elva førte med seg vesentlig mer leire og slam. Disse løsmassene ble for en stor del satt av i det stillestående vannet i Vukusjøen. Da sjøen neste vår ble tømt, var jorda dekket av et flere desimeter tykt leire- og slamlag som vanskeliggjorde arbeidet med jorda. Den gamle gode matjorda var borte, og man måtte begynne helt på nytt for å gjøre den ødelagte jorda fruktbar igjen.

 

Nytt elveløp

Elva begynte å grave seg ned i den nye leirfyllinga straks Vukusjøen nådde over kanten. Sjøen senket seg noe. Senkingen gikk imidlertid svært langsomt for seg. Dette hadde sammenheng med at vannet rant over demningen i hele dens bredde fra Melbyberget til Eklomelen, uten å finne noe eksakt løp.

Ut på høsten og vinteren ble det mindre vannføring i elven, og mulighetene for en snarlig senkning av elveløpet ble også redusert av det. I tillegg kom is og tele som forsinket senkingen ytterligere.

Først ut på våren 1894, med isgang og vårløsning, dannet det seg dypere spor i overflata av demningen, og elva brøt skikkelig gjennom. Og da gikk det til gjengjeld forholdsvis fort, og sjøen lå tom etter kort tid.

Berørte gårder, hus og eiendommer

Flere hus som var blitt flyttet og bygget opp igjen etter den første sjøen, måtte på nytt rives, flyttes og settes opp enda en gang.

Som allerede fortalt , var det allikevel bare små skader som ble forvoldt på jorda av denne sjøen. Det var rent vann som sto der, og til og med mens uttappingen fant sted, var det liten strøm i vannet. Dermed oppsto det ingen særlige skader på terrenget. De skadene som først og fremst var følbare i forbindelse med jorda, var mulighetene for at avlinga dette året ble redusert. Ellers var skaden på husene merkbare.

Derimot var forholdene vesentlig forandret da Vukusjøen dannet seg for andre gang.

For det første ødela den alle muligheter for avling både i 1893 og 94.

For det andre ble betydelige større arealer stående under vann.

For det tredje ble sjøen stående hele vinteren.

Og for det fjerde førte altså leirmassene etter Hærfossens gjennombrudd til at jorda ble mye mer ødelagt enn av bare vann.

Langs bunnen av sjøen, samt langs breddene av den, lå følgende gårder, bruk og husmannsplasser som måtte fraflyttes på grunn av flommen: Volen vestre, Volen østre, Storøra vestre av Reppe, Elverum vestre av Reppe, Storøra under Auskin vestre (husmannsplass), Auskinnesset søndre av Auskin østre, Kroksteinen av Bollgård østre og vestre.

I tillegg til disse måtte også noen hus i Vuku, det vil si Bredingsberg, fraflyttes på grunn av at vannet sto oppover veggene på dem.

Så vidt det har vært mulig å fastslå, gjaldt det tre bolighus. Disse var følgende: Vesterbua (Vuku handelsforening og Vuku meieri), Østerbua (Odin Stornes’ butikk) og Ludvik Sørakers hus.

Redningsarbeid

Det var mange frivillige som gjorde en kjempeinnsats i forbindelse med redningsarbeidet. Flere reddet folk og utstyr med sitt eget liv som innsats.

Men flere beretninger sier også at mange ikke ville delta, de ville heller stå og se på. Det fortelles at noen tok 10 øre for en skonrok og 10 øre for lån av vaskefat m.m.. Dette var til militære mannskaper som hadde arbeidet flere døgn flom og leirsuppe.

Og i  følge rapporter har tilreisende som oppga å være fra Inderøya  oppfordret mannskapene til ikke å lystre kommando, men gjøre streik.

Legg merke til at det er lagt ut bro av treverk utover fra tørt land.Vil gjerne vite nærmere hva for heim dette er. Det er sikkert noen som kan gi svaret på det. I såfall ring 47297311.Utlånt av Janne P. L. Bjørklund

Militær innsats

Militære styrker kom forholdsvis raskt i gang med redningsarbeid. Det var mannskaper inne til rekruttjeneste på Rinnleiret, disse ble utkommandert tidlig på morgenen den 19. mai. Rekruttroppen ble fordelt slik at en del gikk på sørsiden av elven, mens resten tok veien gjennom Øra og oppover til Stiklestad. Disse første militære mannskaper deltok i det første akutte hjelpearbeidet, dvs. å redde folk som hadde overlevd selve raset og befant seg ute i gjørma.

Etter hvert kom det militært mannskap både fra Steinkjer og Trondheim, disse kom med båt og gikk i land på Trones og Skånes.

Når Vukusjøen var fylt opp og vannet igjen tok til å renne, ville det sikkert bli behov for forebygninger på flere plasser. Det gamle elveløpet var jo fylt av leire, skog og mye annet moras, slik at en ikke visste sikkert hvor vannet ville ta veien.

Det en var mest redd for var området rundt Verdalsøra, Holmsveet og Holmen gård som lå utsatt til nede ved det gamle elveløpet i Kvisla. Dette er området sør for dagens veg til Stiklestad rett ovenfor Haugslia.

Det viste seg at vannet etter hvert tok seg fram i det gamle løpet, grov av vegen mellom Øra og Stiklestad rett ovenfor Haugslia. Her ble militære mannskaper satt i gang med å lage forebygninger, det ble laget faskiner av løvskog, bjørk og or. Lokale hesteeiere var med og kjørte løvskog til faskiner, stein og grus til å reparere veier med. Militære gjorde en kjempeinnsats her, og uten deres deltakelse ville det ha sett mørkt ut både for gårdene Holmsveet og Holmen, kanskje ville elva ha tatt nytt løp ved Øra også.

Gjenvinning av rasområdet.

I den første tiden etter raset var det ved tørt vær og vind en ganske betydelig og sjenerende sandflukt.

Sandstøvet var så tett at det var vanskelig å se mellom gårdene.

Det var ikke så mye menneskene kunne gjøres for å hindre dette. Men naturen sørget etter hvert for at overflaten ble bundet. Og dreneringen som pågikk under ledelse av kanalvesenet, gjorde også sitt til at plantene kunne komme.

Den første oppdyrkningen av det ødelagte landet tok til ganske umiddelbart. Men det var imidlertid bare mulig på de strekningene som lå helt i kanten av leirsjøen hvor leirlaget var tynt.

Planmessig oppdyrking av større områder lot vente på seg. Det var heller ikke mulig før flatene var drenert. Den første noe mer omfattende dyrking ble forsøkt allerede 3-4 år etter raset. De første kulturplantene var hviterter og gråerter. Disse ble sådd  3-4 år uten gjødsling. Etter gjødsling med naturgjødsel  satte man poteter et år. Neste år ble det sådd bygg eller havre. Deretter ble landet lagt ut til slåtteland. Det første året med gress ga normalt bare sparsom gressvekst, men den tok seg opp de påfølgende år.

Forholdsvis tidlig på 1900-tallet var det dyrket opp 400 mål mellom Melby og Rossvoll på sydsiden, og omtrent 300 mål mellom Haga og Bjartnes.

Derimot var det ansett som umulig å dyrke opp rasgropen de første årene.

 

 

Arbeid i rasområdet.

Det ble i årene etter århundreskiftet startet arbeid med å drenere og beplante områdene slik at en etter hvert skulle få jord som var dyrkbar.

Til mye av dette arbeidet ble det brukt fanger fra Trondheim kretsfengsel. De grøftet, bygde veger og plantet skog.

Etter hvert ble områdene utparsellert til ivrige bureisere som tok fatt på det strevsomme arbeidet det var å få jorden i god hevd.

 

Statens rolle

Det var Staten som etter hvert overtok både rasområdet og det oversvømte området, Statsteig A i rasgropa og Statsteig B på det oversvømte området.

Statsteig A var 2.154 dekar og Statsteig B 1.385 dekar.

Verdal kommune kjøpte i 1909 Stasteig B, de ønsket også å kjøpe Statsteig A,  men dette ble avslått  av Staten.

Statsteig B ble etter hvert sammenslått til de bruk som  eksisterer i dag.

Statsteig A ble på samme måte sammenslått og oppdelt i nye bruk, i dag er noen av disse slått sammen til større enheter. Når en ser på området i dag, det gjelder begge sider av elva, er det fine, velstelte gårder uten mange synlige merker etter den store ulykka.[1]

Hærfossen

Mektig foss med loddrett fall på 29 m. Elva styrtet ned i et trangt gjel som ikke var bredere enn en 10-12 m. Nedenfor fossen var det et stryk på ca. 5 m slik at den totale fallhøyden var mer enn 30 m.

Det var fjell bare på en side (nordre) som skrådde nedover mot sør, hvor det var leire og grusmasser.

 

Nedenfor fossen var det fjell på flere kanter slik at elven ble tvunget mot sør før den svingte vestover og nedover dalen. På den måten oppsto det en bratt  jordskråning i

nord-sør retning fra Hærfossen. Det var bare en tilfeldighet at elven hadde sitt løp over fjell her, og som gjorde at erosjonen stoppet opp. Dvs., den stoppet ikke helt, men pågikk i et svært langsomt tempo. Hele tida skjedde det erosjon i fjellet, gjelet ble stadig dypere og trangere. Nedenfor fossen gravde elva langsomt men sikkert i den nye terrassefoten som hadde oppstått da elveleiet ble senket etter gjennombruddet i Grunholo. Mellom den nye skråningen nedenfor Hærfossen og elveløpet ovenfor fossen var det nå en forholdsvis smal leirkam som ble angrepet fra to sider. På oversiden gravde elva ubønnhørlig i kammen før den styrtet ned i fossen. På nedsiden av kammen gravde elva etter at den hadde styrtet utfor fossen. For hver gang det gled ut masse her, ble kammen på toppen nødvendigvis svekket.

 

 

Elva før gjennombruddet

Fallhøyden mellom Hærfossen og Granfossen var før gjennombruddet ca. 7 m på en strekning på 6 km, det var veldig lite, elva fløt bedagelig nedover.

Elvebreddene var som regel ikke høye, det var ofte et problem, for ved stor elv flommet den utover åker og eng. Bare noen år før 1893 måtte de samle sammen kornstaurene med båt på Vollaflata. Enkelte steder kunne elvebredden være høyere der gamle terrasser gikk helt frem til elva. Terrenget hadde vært slik i flere tusen år, og skråningene var stabile. Noen steder var elva 100 m. bred.

Elvebunnen besto av et lag med sand og grus ispedd noen større steiner, strømhastigheten var avgjørende for hvor grov denne massen var. Tykkelsen av bunnlaget var ca. 2 m. Under dette gruslaget lå det et lag med finkornig blåleire, denne var ikke utsatt for erosjon så lenge gruslaget beskyttet den. Fossenakken  i Hærfossen  bestemte hvor dypt elva gravde.

 

Situasjonen september 1883

Ryggen, eller kammen, som holdt Helgåa på plass, lå i følge gamle kart 21 m. over elvenivået i fossen. Sommeren 1893 var denne kammen blitt redusert til 3 m. over nivået i fossen.

Kammen sør for fossen som holdt elva på plass, var bygd opp av marine avsetninger, mest leire, og representerte ingen motstand mot rennende vann.

Forholdene hadde tilsynelatende vært trygge i mange hundre år da det skjedde et stort leirfall på sydvestsiden av kammen, og ned i elva nedenfor fossen i 1882. Dette fallet var sannsynligvis resultat av en hundreårig erosjon under foten av skråningen.

Forebygging

Flere alternativ ble foreslått og diskutert. Det ble valgt  å lage en mur på sørsida av elva på toppen av fossen. Arbeidet var startet, en kanal var gravd for å tørrlegge området, og torva var fjernet der muren skulle stå.

Mange mente at dersom torva hadde vært på plass, hadde ikke elva tatt nytt leie - kanskje?

 

Noen ville ha fossenakken senket slik at en dermed fikk større høyde på kammen. Selv om en hadde klart å få bygd muren før den fatale flommen 10. og 11. september, er det mest sannsynlig at en bare hadde oppnådd en utsettelse. Det var graving i bunnen av kammen -altså nedenfor fossen - som var årsaken til at den stadig ble lavere og svakere.

I tillegg til mur på toppen burde det vært laget forstøtningsmur under kammen. Dette er kunnskaper som en har i dag, men ikke hadde den gang.

Gjennombruddet

Mye nedbør i september 1893, vannet steg faretruende høyt og man fryktet at det ville stige over kammen.

Den 10. og 11. sept. regnet det sammenhengende både dag og natt, og bruddet fant sted om ettermiddagen den 12. september.

Like øst for Ulvilla ligger den tørrlagte Hærfossen. Den tidligere så mektige fossen, med et fall på over 30 meter, mistet sin makt da  elva Helgåa tok nytt løp høsten 1893. Det var samme året det store leirraset gikk lenger ned i dalen.
I løpet av natta var Hærfossen borte, aldri ville det buldre der igjen. Det samme hadde skjedd her som i Grunnholo flere tusen år tidligere.

 

Etter gjennombruddet

Elva skar seg hurtig ned gjennom sand og leire, som var den nye fossenakken.

Denne nakken forandret seg stadig.

Elva traff på en ny fjellnabb når den hadde senket seg ca. 10 m., dette forsinket gravingen en stund, til våren 1894.

Fjellet skrådde sørover og elva grov mest i mælene på sørsiden.

 

 

 

Graving

Problemet med at åker og eng ble oversvømt var borte, elva forandret seg stadig, den grov og grov, traff den en hindring i form av en fjellnabb, svingte den bare tilside der det fantes løsere masse og fortsatte sitt arbeid.

I starten grov den en smal renne i det gamle elveleiet slik at en hadde grus- og sandmasse på sidene av den dype renna. Men etter hvert ble renna utvidet og fikk en naturlig v-form.

Våren 1894 skjedde et nytt gjennombrudd, elva hadde gått over en fjellnabb siden høsten før . Nå skjedde gravingen svært hurtig, og bare et kvarter etter bruddet var fossen tørr og et nytt løp var et faktum.

En ny foss dannet seg lenger mot øst, men 9 m. lavere. Den lå mellom loddrette leirvegger. Nå skjedde alt i en rivende fart, leirveggene ble opptil 30 m. høye der elva skar inn i gamle terrasser.

Leirmelene vitner om at her har enorme krefter vært utløst når elva tok nytt leie og gravde seg ned i terrenget. Mest trolig er det Malsåa som kommer fra venstre i bildet.  Elneshøgda i bakgrunnen. Utlånt av Stiklestad Museum
Mens skadene hittil hadde vært betydelige, ble de nå katastrofale, hele åkrer forsvant i dypet. Denne utviklingen forplantet seg bakover, det eneste som kunne stanse denne utviklingen var fast fjell. Det gjorde det ikke før i Granfossen.

Elva grov seg bakover med en fart på 2-500 m. pr. måned, avhengig av vassmengde i elva.

I dag

Ca. 35 millioner m³ er gravd vekk.

Gårder er flyttet til tryggere plasser.  En gård er helt vekk; ”Telsnesset”.

Elva, sideelver og bekker er forbygget slik gravingen nå er minimal.

Elva er blank og fin igjen, laksen går til Granfossen og videre forbi etter at det er bygget trapp der.



 

Verdal historielags "ras-bilder" utlagt på Youtube







Rasbilder på Verdalsbilder : Klikk her
Liste over alle omkomne:    Klikk her 

 



 

 Krig, okkupasjon og motstand 1940 - 1945           


Krig okkupasjon og motstand 1940-45

Krigsvåren

Landet ble jo okkupert av tyskerne den 9. april, men det tok tid før det kom tyskere til Verdal. Først den 21. april ble det kamphandlinger ved Verdal bru.

Da hadde forberedelser pågått hele tiden, samt at det florerte med rykter.

Det ble gravd skyttergraver og bygd barrikader på flere plasser langs elva ved både veibrua og jernbanebrua. Alle som ikke hadde noe på Øra å gjøre evakuerte til gårder lenger oppe i bygda, så den 20. april var det nesten tomt for folk.

Det fortelles at den siste som evakuerte var bestyrerinnen på telefonsentralen, da hadde hun arbeidet der flere døgn sammenhengende for å effektuere all trafikken, både sivilt og militært.

Jerbanebrua var klargjort til sprengning, og dette ble utført natten til 14. april, for da inntok tyskerne Trondheim.

Det ble flere trefninger i Verdal sentrum, men etter hvert ble tyskerne for sterke og norske styrker måtte trekke seg tilbake og etter hvert kapitulere.

Det kom også engelske styrker som skulle hjelpe til, uten at det hjalp noe særlig.

Det var flere som falt i trefningene her, og den som har fått mest omtale er vel Jostein Blomberg. Han ble truffet av en kule under tilbaketrekningen oppe ved Gudmundhus.

Det sies at det var en norsk kule som felte ham. Han var en av de få norske soldater som brukte hjelm, og han ble derfor forvekslet med en tysker.

Han ble liggende ved hekken utenfor hagen på gården, klarte ikke å få kontakt med resten av troppen. Han klarte etter hvert å komme seg inn i stallen hvor folkene på gården fant ham morgenen etter.

Folkene på gården hadde rømt  hjemmefra og søkt tilflukt i skogen ovenfor gården, men fru Slaatsve fikk imidlertid følelsen av at noen kalte på henne, at hun måtte heim. Mannen John og sønnen Hans, ble også med. I stallen fant de Blomberg hardt medtatt. De fikk lagt ham på en divan og bar ham inn i stua, hvor fru Slaatsve stelte ham så godt hun kunne.

De forsøkte å få fatt i lege, men forgjeves. Jostein Blomberg døde i stua på Gudmundhus samme dag.

Han var ved full bevissthet til siste slutt. Mens han lå i stallen skrev han i sin lommealmanakk ei siste hilsen til sin forlovede og til sin far:

”I dag er jeg skutt gjennom underlivet på utpost. Jeg ligger alene igjen her - orker ikke røre meg. Jeg dør sikkert. Min sak med Gud er oppgjort. Kjære Anna – dette er min siste , triste, hilsen til deg. Takk for alt. Hils far og si takk for alt.

Den vesle dagboka ble sendt til henne som skulle ha helsinga.

 

Brann og skader på eiendommer

Det var et bedrøvelig syn og ei tung stund for de mange som fant heimene rasert da de smått om senn vendte tilbake fra evakueringa. De hadde nok sett røyken fra brannene som raste samtidig  som kampene pågikk, men håpet kanskje likevel at det ikke var deres heim som gikk opp i røyk. For noen var det likevel den bitre virkelighet. I alt ble 15 heimer brannherjet og totalskadd i de tidlige morgentimene den 21. april. Samlet var det 32 hus som brant ned til grunnen. Dertil var det en lang rekke skader på andre eiendommer som følge av kamphandlingene, eller hærverk forvoldt av tyske soldater i forbindelse med innbrudd. Et bolighus på Ørmelen fikk så omfattende skader, at eieren ikke fant det formålstjenlig å reparere det, men rev det ned og bygget nytt. Flere av heimene ble ikke bygd opp før etter krigen, da tyskerne la beslag på alt som het bygningsmaterialer til sine anlegg. Medregnet de brannherjede husene, ble det registrert og taksert skade på 132 eiendommer sommeren 1940.

Vi vet alle utfallet av tyskernes angrep, de vant en foreløpig seier.

Okkupasjon

Smått om senn kom livet i normalt gjenge. De fleste tok opp sin daglige dont, og utover bygda gikk våronna som normalt. Det hadde imidlertid kommet noe fremmed inn i bygdemiljøet, og det var lett å merke at en ikke var herre i eget hus. Ved at påbud, forbud og forordninger kom fra Administrasjonsrådet for de besatte områder, ble det skapt et inntrykk av at vi hadde et snev av indre selvstyre. Blant de første påminnelser om hva vi hadde mistet, fikk vi forbud mot å feire 17. mai. I Verdal var 17. mai i 1940 preget av sorg. Da ble Torolf Getz Vold, som falt i kampen mot fienden, stedt til hvile på Stiklestad. En stor skare var møtt opp.

Det kom etter hvert flere påbud, motorsykler og biler skulle innleveres, noe senere også radioer. Alle slags våpen var forbudt. I Verdal ble det fra sommeren 1940 innført grenseboerbevis øst, slik at alle voksne verdalinger måtte ha det grønne, spesielle grenseboerbeviset som var nødvendig hele krigstida.

Det skulle ha vært kommunevalg høsten 1940, dette ble avlyst. Det skulle innføres nyordning etter førerprinsippet. Bygdefolket skulle ikke lenger, ved valg, selv bestemme hvem som skulle lede og administrere bygdesamfunnet. Ifølge den nye ordningen skulle kommunene nå ledes av en ordfører og varaordfører. Ved sin side skulle de ha et råd, formenn, som i antall skulle være ca. en tredjedel av det tidligere herredsstyret.

Etter nyordningen fikk ordføreren en suveren stilling.

Tysk byggevirksomhet

I starten rekvirerte tyskerne soldatforlegninger på gårdene, på aldersheimen, bedehuset, Betel og Bakketun. Og da de satte i gang bygging av brakkeleir på Tinna sommeren 1940, ble det for alle klart at de ikke var her bare på en snarvisitt. I februar 1941 begynte de å flytte inn i leiren. Da ble de andre beslaglagte bygninger frigitte.

I desember la tyskerne beslag på jord som tilhørte Maren Prestegård på Ørmelen, hvor det ble igangsatt bygging av brakker. Da dette ble etablissement for tyske politisoldater, gikk det under betegnelsen ”Politileiren”.

Den største soldatforlegningen som tyskerne hadde i umiddelbar nærhet var Rinnleiret. Sommeren 1940 averterte en byggmester fra Verdal etter 30 vante snekkere for arbeid på Rinnleiret, hvor det ble igangsatt en omfattende forbedring av eksisterende brakker og andre bygninger, samt nybygging. Av nybygg nevnes en stor kinosal, bilverksted og garasjer, og et stort bygg tenkt til sykehus som de måtte forlate halvferdig. Det ble bygget forsvarsverker, gravd skyttergraver og satt opp forskansninger over alt i bygda. De mest markerte av slike anlegg var utkikkstårnet for flyobservasjoner på Helloporten i Hellomarka og ved Godbekktjønna syd for Sandvika.

 På Garnes gård forlangte de å få revet en bygning som  veien gikk gjennom.

Det ble også satt i gang arbeid med å utbedre flyplassen på Fætten.

 

 

Dæm sjøt da vel itj følk

Folk var av naturlige årsaker redd når tyske soldater kom utover bygda, for å gjøre seg kjent, men kanskje også var de på jakt etter motstandere av dem og deres styre.

I Vuku var det flere episoder der folk rømte når det kom telefonbeskjed om at det var tyskere på veg.

En liten episode som gir en god illustrasjon av hvordan folk flest oppfattet krigssituasjonen. En mann skulle av sted nedpå ”Berga” for å se på tyskerne. Mor hans var engstelig og advarte ham om at han måtte være forsiktig så han ikke ble skutt. Da kom det lakonisk: ”Dæm sjøt da vel itj følk”.

 

Kulturlivet blomstret

Nyordning og nazifisering umuligjorde mye av organisasjonsarbeidet under krigen. Tidlig ble det forbud mot dansefester og offentlige sammenkomster. Okkupasjonsmakta var redd større, ukontrollerte ansamlinger av folk.

Quisling og NS satte mye inn på å få innflytelse og kontroll med lag og foreninger. Sammen med de store næringsorganisasjonene, skolen og kirka mm., skulle disse danne grunnlaget for det rikstinget føreren drømte om.

Bonde- og landbrukslaga var noe av de første det ble gjort framstøt mot, og NS tok kontrollen over Norges Bondelag. Dette medførte følgende skrivelse fra Verdal landbrukslag, 19. april 1941:

«Da landbrukslaget er kjent med at Norges Bondelag ikke lenger er en fri og selvstendig fagorganisasjon som styres og ledes etter lagets lover, blir forbindelsen med Bondelagets hovedkontor straks å bryte.»

I februar 1941 fikk fylkene påbud om at alle lag og foreninger skulle registreres. Dette var en overrumpling som NS var heldig med. Registreringa av foreningene gikk glatt. Det ble opprettet et nytt kontor under Innenriksdepartementet som fikk fullmakt til å nyordne samtlige foreninger og sammenslutninger i Norge etter nazistiske prinsipper. Men da de skulle til å praktisere dette, var det bare skallet igjen av foreningene over hele landet. Medlemmene hadde enten meldt seg ut eller sluttet å gå på møtene. Styrene hadde lagt ned vervene i svært mange tilfeller. Hele framstøtet fra NS overfor foreningslivet ble et slag i lufta. Situasjonen i Verdal går fram av en rapport fra NS-lagfører til ordføreren, 14. april 1942, hvor det bl.a. står:

 

Ad. ungdomslagene.

Det ser ut som at alle lagene ligger nede, og så vidt vites er det ingen av lagene som driver lagsarbeid. Det ser for så vidt ganske mørkt ut med håpet om at lagsarbeide kan holde fram.

Innstillingen hos de aller fleste styremedlemmer er nok negativt. Å skifte ut styrer anser jeg formålsløst, da vi ikke har nok folk å sette i stedet. Det er mulig at for et par lags vedkommende, bør skifting av styrer skje, og vårt lag vil ha oppmerksomheten henledet saken og  foreta de nødvendige undersøkelser. Jeg mener således at det måtte kunne gjøres noe i den retning med Vuku Ungdomslag, hvor vi har en del av våre folk .... » ldrettstreiken var også effektiv i Verdal. Det tok imidlertid tid før alle var oppmerksom på hva som hadde skjedd med den sentrale idrettsorganisasjonen. Flere skirenn ble således arrangert ennå vinteren 1941. Senere under krigen ble skirenn og andre idrettsarrangement holdt illegalt.

 NS prøvde å holde idrettslivet i gang så godt de kunne, og i Verdal klarte de således å stable på bena et fotballag som på krets- og landsnivå hevdet seg forunderlig godt. På tross av danseforbud, idrettsstreik og at foreningsarbeide lå nede, blomstret kulturlivet likevel under okkupasjonen. Folkelivet forma seg etter forholda. Samhørigheten ble større. Folk gikk hyppigere til hverandre og alle høve til å komme sammen til festlige lag ble nyttet og utnyttet. Bokringer, bridgelag, syforeninger m.v. grodde opp i hopetall. Kirkesøkningen var større enn noen gang, og på misjonsmøtene var det trangt om plassen. Ungdommenes overskudd og trang til livsutfoldelse lot seg ikke kue. Foruten illegale idrettsarrangementer ble det under krigen holdt utallige ulovlige dansetilstelninger. Særlig var dans på låven populært, eller at en flokk ungdommer fant seg en åpning i skogen og danset til musikken fra en grammofon, eller i beste fall en enslig trekkspiller. I de fleste tilfeller gikk det godt, men ikke alltid. Dans på Haga midtsommerkvelden i 1942 førte til at Ola Haga fikk ei bot på 250 kroner, som den gangen var et betydelig beløp. Under lørdagsdans på Rømo i Leksdalen slo tyskerne til med en betydelig styrke og mange ble bøtelagt etter denne episoden.

 

Dansen på Strandholmen

De mest dramatiske følgene av lørdagsdans som en kjenner til, gjelder dansen på Strandholmen i Ekne en augustkveld i 1942. Svein Westrum,Verdal og bygdas sosialsjef i mange år, Kyrre Brenne, var med på dette. Atskillige ungdommer var samla på holmen da tyskere i full kamputrustning slo til og omringet feststedet. Jentene fikk gå, men et trettitalls gutter ble arrestert og ført til fangeleiren på Falstad. Situasjonen var uhyggelig fordi tyskerne var beruset og fingret skjødesløst og truende med våpna og skarp ammunisjon. Under oppstilling måtte de arresterte levere fra seg alt de hadde i lommene. Uheldigvis ble det funnet ei fyrstikkeske litt bakenfor de oppstilte «forbryterne». Dette resulterte i straffeeksersis for en del av guttene. Dagen etter ble gjengen satt i arbeide. De fikk jobb med å hugge opp sotbrente stubber. Dette var ikke noe særlig hyggelig, for de fleste hadde stasklærne på. At arbeidsiveren ikke var særlig stor var forståelig, men unnasluntring ble ikke tålt av tyskerne og dermed måtte noen av dem på nytt ut i straffeeksersis, deriblant Kyrre Brenne. Oppskrifta var femti knebøyninger og samtidig holde ei rot på strake armer over seg. Mandagen ble de løslatt, men også da oppførte tyskerne seg underlig usympatisk. Da guttene var på veg ut av leiren, satte de schæferhundene etter dem. Det var foreldrene som måtte betale bøtene for de fleste som var med på dette. Ellers viste ungdommene stor oppfinnsomhet når det gjaldt aktiviteter for å ha det hyggelig og moro. Om det ikke hører inn under kulturell virksomhet, så var det i alle fall ungdommelig kåthet som gjorde at tre brødre i Leksdalen heiste ordførerens sykkel opp i flaggstanga. For dette ble de belønnet med tre måneders opphold i straffangeleiren på Grini. Konserter og kabaret, de to musikkorpsa, Arbeidernes og Vinne, måtte legge ned virksomheten straks okkupasjonen var et faktum. For å berge instrumenta ble det hevdet at disse var medlemmenes private eiendom. Mannskoret holdt det gående med øvinger ei god stund. Men da det ble spørsmål om å synge i forbindelse med Quislings besøk på Hirdførerskolen på Bakketun, var det slutt. Det oppsto da en mannskvartett på 6- l 0 sangere som holdt det gående under hele krigen og ble meget populære. De opptrådte aldri offentlig, men sang i begravelser og andre private arrangementer. Verdal trekkspillorkester hadde derimot en glansperiode under krigen med meget stor tilslutning. De holdt flere konserter i Arbeiderforeningen med allsidig program og høstet stor applaus. Blant de som gjorde lykke ved disse forestillingene var Alf  Thomsen som spilte på sag. Også Storhaugan hadde i alle fall en vellykket forestilling i Arbeideren, kanskje flere. Det nyttet ikke for lag eller organisasjoner å holde slike underholdningsarrangementer. Alf Eriksen opptrådte som impressario og fikk til en kabaret som hadde stor tilslutning fra lokale kunstnere. Kabareten ble kjørt i mange forestillinger både i Arbeideren og i forsamlingshusa utover bygda. Den hadde et stort og allsidig program og var meget populær hos publikum. Blant de som deltok i kabaretene var Olav Halseth og Johan Solberg, bl.a. som henholdsvis «Enok» og «Ellev Blispent». Musikkinnslagene var ved Ola Storhaug, Ivan Carlsson, Snorre Haugdahl og Johan Ingvaldsen. En nevner også Ellinor Andersson og Alf Wold som framførte noen festlige duetter, men da en her bare har hukommelsen  å bygge på kan en ikke trekke fram flere av aktørene.

Det som her er nevnt er bare eksempler på at også krigstida hadde sine oppmuntrende og lyse sider. Det var ikke bare ei tid med motsetninger, dysterhet og elendighet.

Dertil var det så fint med disse kabaretforestillingene at en der i stor grad var fri tyskerne, i motsetning til på kinoforestillingene.


Motstand

Det ble etter hvert en betraktelig motstand mot det nye regimet i Verdal som i andre deler av Norge.

Det meste av motstanden gikk ut på etterretning, samt å hjelpe flyktninger over til Sverige. De såkalte ”Grenselosene”, de som var med ukjente folk og viste dem veien gjennom skog og mark gjorde en kjempejobb.

Det var på mange farefulle oppdrag, men med dyktighet og en god porsjon flaks endte de fleste turer godt.

Det var flere ruter som gikk fra sjøen og innover helt til grensa.

Noen ruter gikk til fots hele turen, på andre ble det brukt bil så langt det var mulig på grunn av veistandard og  tysk kontroll.

Selv om det var lite biler og bare noen som hadde kjørtillatelse, klarte man som regel å ordne noe.

Det var faktisk en del av losene som hadde fulltidsjobb med å lose folk, og en kan tenke seg hva disse hadde av inntekt i den tiden.

Shetlands-Larsens tur i Verdalsfjella

Det var også en del kjente personer som rømte over fjellene her, bl.a. så fôr Shetlands- Larsen med sine menn over her etter det mislykkede angrepet på Tirpitz i Åsenfjorden i november 1942.

Det var folk som lå og ventet for å ta dem med over fjellet, men  noe gikk galt, så de kom i land på Frosta i stedet for mellom Stjørdal og Hundhammeren.

Karene tok seg fram gjennom Åsen, Skogn og Markebygda, de var innom på en par gårder hvor de fikk mat og hvile før de stakk til fjells.

De delte seg i to lag hvor et av dem tok en rute nord for Feren og Sulsjøene, og kom frem uten annen dramatikk, selv om de hadde en strabasiøs tur med adskillige forfrysninger.

Den andre gruppen som hadde Larsen som leder, valgte ei nordligere lei, retning Tverrvola, Kråkfjellet, med tanke på å passere grensa gjennom Merraskaret.

I fjellet var det kommet en god del våt nysnø, og  våt snø lavet ned. Dette var sjøfolk og slett ikke fjellvandrere. Etter å ha passert Tverrvola tvang føret og terrenget dem ned mot vegen.

De kom fram til Brennmoen i Sul, klissvåte og utslitte. Klærne deres var da blitt atskillig medtatt og fillete, og de hadde skåret seg stokker som de støttet seg til. Noen av dem gikk inn i hovedbygningen, og i følge boka skal de ha bedt om å få ligge på låven ei stund. De møtte kårmannen på gården som var alene inne. Han var nervøs og skeptisk til disse fremmede, fillete folka, og han anså dem trolig for provokatører. Han ville ikke  ha noe med dem å gjøre.

Det var melkingstid og kona på Gården var i fjøset og holdt på med melkinga. De kom inn i fjøset og ba om melk og det skulle de få. Kona tilbød seg å gå inn etter glass til dem. Men det hadde de ikke tid til og de drakk direkte av melkebøtta. I mens hadde kårmannen ringt til grensepolitiet som holdt til i Sulstua. De to grensepolitimennene, Petersen og Knutsen, tok med seg våpen og gikk for å undersøke. De var forberedt på å møte fremmede.

Etter å ha drukket seg utørste på melk, la gruppen i veg videre østover etter vegen. Da de kom til svingen ved Sulstua, sto plutselig to uniformerte menn foran dem og de fikk våpen rettet mot seg på kloss hold. Den ene i grå-grønn uniform, rettet et automatgevær mot Larsen, den andre i mørk-blå uniform, holdt en pistol med fingeren på avtrekkeren: ”Hvor skal dere”?! ”Hvem er det som spør” sier Larsen rolig. ”Hold kjeft”! skriker den blå. ” Det er jeg som spør”. Situasjonen var prekær, men Larsen som hadde commandotrening, fant et beleilig øyeblikk til å gjøre et utfall mot de to politifolkene, han kastet seg fram og får dem litt tilbake og ut av stilling. I det samme braker det løs fra pistolen til den ene enkelskmannen, og den blå grensepolisen, Knutsen, siger sammen. Den andre politimannen skyter mot dem i samme øyeblikk som han kaster seg utfor veien og ruller ned skråningen. Bob Evans ble truffet i ene låret og stygt skadet. De andre hadde også fått fram våpnene og skuddene smalt i forsøk på å treffe ham som forsvant i mørket ned skråningen.

Larsen undersøkte Evans og anså at det ikke var mulig å få ham med videre. Evans var i britisk soldatuniform, og i forvissing om at han ville bli behandlet som krigsfange, tok Larsen avskjed med ham, der han lå på vegen.

Etter å ha virret litt fram og tilbake i forsøk på å finne den andre politimannen, som kanskje kunne være truffet, mistet de kontakten med Kalve. De tre, Larsen og de to andre britene, tok seg ned til elva og fortsatte langs denne og ble sett av gårdfolkene i Sulstua, men de gjorde ikke noe anskrik. Men snart måtte de opp på vegen igjen.

Ved Hjellfossen møtte de en hestekjører. De hørte ham på lang lei, for det skranglet slik i stutting-kjettingene. Det var mannen på Brennmoen hvor de hadde fått melk. Nå var han på vei hjem fra Innsmoen hvor han hadde holdt på med framkjøring av noe skogsvirke. Larsen stoppet mannen og spurte om det var langt til grensa og om eventuelt vakthold. Mannen fortalte at det var tyskere på tollstasjonen og i Sandvika, samt hvor langt det var til grensa. Han rådet dem til å gå over elva ved dammen nedenfor utløpet av Innsvatnet, og ta opp på Karl- Johans veg og følge denne til de passerte grensa. Å følge hovedvegen anså mannen å være for risikabelt.

Kapein Larsen og de to britene gjorde som mannen hadde sagt. Over dammen gikk de baklengs og laget bare ett spor.

Ut på morgenkvisten, den 6. november, passerte de grensa. Da trodde Larsen at to mann var tapt, ettersom han savnet Kalve.

Kalve vente tilbake for å hjelpe Evans. Han ville ikke la vennen ligge igjen på vegen, og klarte vel på et vis å stable ham på bena. De tok leia opp bakkene, mot Østgården og Tømte. Derfra videre østover i retning Drivsjøene. Der har trolig Evans ikke maktet mer og han ble igjen i Værdalsbrukets hytte, som skogforvalter Moen disponerte.

Kalve fortsatte mot grensa og kom fram til Åbo. Derfra ble han fraktet til Skalstugan og kom dit ca. 8 timer etter Larsen og de to andre britene.

Dagen etter ble det satt i gang satt stor rassia i Sultraktene med både tysk og norsk politi i aksjon, ca. hundre mann i alt. I første omgang var politiet uten spor. De heftet seg ikke med det ene sporet som gikk over dammen, dessuten gikk det den gale vegen. I Sulgrenda ble det derfor en omfattende husundersøkelse, da man fryktet at disse farlige folkene skjulte seg på gårdene. Først sent på dagen ble sporet over dammen undersøkt nøye og fulgt på andre siden av elva. Tyskerne fikk da se at sporet snudde og at ett spor ble til tre, og at de gikk i retning av Sverige og hadde krysset grensen.

Neste dag, den7 . november, kom to unge stapo-menn fram til hytta ved Drivsjøen. På anrop kom Bob Evans fram i døra. På norsk ble det ropt: ”Hendene i været”! Men dette forsto ikke Evans og statspoliti Østern skjøt mot ham. Evans ble truffet i det andre låret.

Mannen som møtte Larsen den kvelden de var på flukt ble nå tilkalt for å hente Evans med hest og slede. Han forteller at den sårede hadde store smerter under transporten ned fra hytta, og mest i det første såret som det trolig hadde begynt å gå betennelse i. Vel fremme i Sul, tok tyskerne tilsynelatende humant i mot engelskmannen. Han ble lagt på båre og fikk tepper over seg. Distriktslege Thor Heggbom ble budsendt. Han trodde det skulle gis førstehjelp. Men det fikk han ikke lov til. Han fikk bare se Evans og forsto naturligvis ikke vitsen med at han skulle komme.

Bob Evans var 22år gammel. Hjemme i England hadde han foreldre og søsken. Han reagerte ikke så mye når dette ble brakt på bane, men da han fikk høre at de andre hadde kommet seg over til Sverige, kom tårene. De hadde vært heldige.

Tyskerne  la ham inn på St. Elisabeths hospital i Trondheim. Etter at de hadde gjort ham frisk, ble han henrettet. Dette var en krigsforbrytelse, og ble en av anklagepunktene under Nürnbergprosessen. Evans riktige fornavn var Robert.

Etter frigjøringa, da nærmere omstendigheter og følger i forbindelse med episoden nedenfor Sulstua ble kjent, gikk det  hardt inn på kårmannen  på Brennmoen. Han ble så neddynget av skyldfølelse at han ble sjuk og levde ikke lenge etterpå.

Kurerer og kurertrafikk

Det foregikk ganske mye kurervirksomhet gjennom Verdal i disse årene, og her skal vi ta med ruta Skalstugan – Ådalsvollen.

Om tyskerne, Gestapo, hadde ant hvor omfattende kurertrafikken var mellom Skalstugan og Ådalsvollen, ville de nok ha satt mye inn på å få stoppet det. Mistanke hadde de, men det hjalp lite når de ikke klarte å peile inn personene som  drev på. Når det i ettertid er blitt nøstet opp i noe av dette, får en inntrykk av at Skalstugan – Ådalsvollen – Verdal – Trondheim var som en gammeldags ”trafikkled”; sprengstoff, sambandsutstyr og propagandamateriell kom inn i landet denne vegen. Fraktet over fjellet på ryggen, eller i pulk, av uredde menn som frivillig tok på seg strabasene i ugjestmildt fjellterreng, i snøstorm, regn og kulde. Noen ganger vasset de i løssnø til knes. Andre ganger kunne de fyke av gårde på  gnistrende skareføre.

I Skalstugan hadde de uvurderlig hjelp av tollbestyrer, Olle Hüttsten, en norgesvenn som hjalp kurerene i kinkige situasjoner, med husrom og mat, og løste mer enn en floke når de hadde problemer med det svenske militæret. Hos Hüttsten holdt heimefrontledere i Trøndelag konferanse med norske myndigheter i Sverige.

For sin innsats under krigen, ble Olle Hüttsten dekorert med Kong Haakon VII`s frihetskors, innstiftet ved kgl. Re. 18/5 1943, for fremragende fortjeneste for Norges Sak. Dett er den høyeste norske krigsdekorasjon en sivil eller militær utlending kan få.

 

Bjørn Rygg som var tollbestyrer på Ådalsvollen, ble en nøkkelperson i arbeidet med den videre transporten av materiellet fra Ådalsvollen.

Dette i tillegg til at han selv gjorde over 50 turer til Skalstugan i samme ærend, og at hans sønn, Inge Rygg, ofte var på farten. En kjenner ikke alle vegene han nyttet for å få materiellet til videre. Men Ingemann Liff ble en hovedtransportør, samt at Erling Walum og Petter Balhald gjorde turer til Trondheim for Bjørn Rygg. I denne forbindelse må også nevnes Arnt S. Bakken på Verdal jernbanestasjon, som en viktig medspiller, da ikke så lite av dette gikk med jernbane inn til Trondheim.

I de første krigsåra var trafikken noe sporadisk. Men fra 1943 fikk virksomheten virkelige dimensjoner. Da bestemte ikke Rygg selv når han måtte i veg. Ordren kom som særmelding i de norske radiosendingene fra London. Når særmeldinga ”Luftforandring i dag ” kom, var det direkte ordre til Rygg at han måtte sette kursen for grensa og Skalstugan.

At det var en stor fysisk og ikke minst psykisk påkjenning, er forstålig. Det var nesten konstant å leve i spenning, ikke minst for fru Signe Rygg, for dette var noe hun og Bjørn var sammen om. Foruten at fru Signe enkelte ganger måtte tre støttende til for å få saker og ting bort fra øyesyn, måtte hun finne forklaringer og skrøner når det var spørsmål om hvor mannen var, for det var ofte han ikke var å treffe. Det var ikke bare turene til Sverige som tok tid, men også mange turer til Verdalsøra og Trondheim i forbindelse med videre transport av materiell. Og ikke minst var det turer i utmarka hvor midlertidige lagringsplasser måtte ordnes.

Bjørn og Signe Ryggs innsats i frihetskampen, må også sees i lys av hans stilling som tollbestyrer, en vanskelig kombinasjon ettersom tollstasjonen kontinuerlig ble overvåket av tysk politi.

Bjørn Rygg ble tatt av tyskerne noen dager før freden i 1945.

 Russiske Krigsfanger og russerleiren

Sammen med retretten til den tyske Finnlandsarmeen, fulgte mange russiske krigsfanger, som ble drevet sørover helt fra Finnmark. Først i uker og måneder etter landeveg, før de kom så langt sør at de kunne lastes på jernbane. Hvor mange som omkom i denne tragediemarsjen er vel aldri klarlagt.

I januar – februar 1945, ble det etablert en fangeleir på Ørmelen for ca. 240 russiske fanger nordfra. Hvordan forholdene var inne i denne leiren, er det vel heller ingen som har full kjennskap til. Men synlig for alle var at det måtte være et terror- og hungerens helvete.

Til Verdal kom russerne i uoppvarmede godsvogner. Jernbanetransporten tok flere døgn og flere var døde ved framkomsten, av frost og mangel på mat.

Mange så avkreftet og elendige at de måtte støttes av kamerater. Disse stakkarene gjorde et uutslettelig inntrykk, fillete og uflidde, med klær som nesten ikke hang sammen på kroppen i vinterkulda. Med utslitte uniformsjakker og sekkefiller på bena måtte de fryse forferdelig. En grotesk kontrast til de tyske vaktene, i varme pelser eller polstrede jakker, som var tatt fra russerne som krigsbytte.

Ikke lenge etter ankomsten ble de jaget ut i skogen for å hugge ved til knottproduksjon for tyske biler, eller ved for at tyskerne skulle ha det godt og varmt i leirene sine. Skogen de gikk løs på var på Ørin, olderskogen ved Fæby og på Grønnøra. I nedre del av bygda var det store områder med olderskog som ble snauet, og et bredt belte av Verdalsbrukets skog på Ørin. Det var forferdelig å se på at disse skjelettene innenfor fillene, måtte bære eller slepe på de tunge trestokkene for å lunne dem sammen.

Blant folk i bygda var det mange som reagerte på den behandlinga fangene fikk, og begynte å legge ut matpakker i vegkanten i håp om at fangene fikk lov til å ta dem opp. Noen av vaktene var så humane at de tillot dette, andre var mer restriktive. Men tyskerne merket nok holdningen blant verdalingene, og utover vinteren tillot de mer og mer av den slags. Det fantes tifeller der de tillot fangene å gå inn til folk for å få en matbit. Men dette måtte være lynvisitter, noe annet tillot ikke vaktene, ellers kunne det få katastrofale følger.

Alle var ikke klar over dette, og i ett tilfelle endte det i katastrofe. En russer, som arbeidet på Grønnøra, lurte seg inn til en heim i Vinne på det mest uheldige tidspunkt som kunne tenkes, like før det skulle være appell, og da en var borte ble det oppstyr. Vaktene fant ham og jaget ham foran seg bortover jordene, og straks de kom til Grønnøra ble han henrettet, så å si for åpen sene. Noen gutter sto nemlig og så på ugjerningen som åpenbart ble utført i fullt sinne. Retterstedet var ytterst på tangen mellom de to gamle elvefarene nedenfor Baglo Nordre.

Thora Karlsen på Ørmelen var ivrig til å legge ut matpakker til russeravdelingene som passerte forbi. Men en gang skar det seg alvorlig. Det ble oppdaget av en tysk offiser som var i kjølvannet. Han ble fykende sint og kjeftet opp fru Karlsen ettertrykkelig, og deiset matpakken i entrédøra. Thora var imidlertid ikke skvetten, og overhøvlet tyskeren etter beste evne, til slutt sang hun Internasjonalen etter dem.

Dagen etter ble Thora Karlsen arrestert og satt i kvinnefengslet i Trondheim til krigen  sluttet.

En guttegjeng i Vinne, satte i gang så å si organisert mathjelp i form av matpakker til russerne som arbeidet på grønnøra. Og det gikk bra, de ble godt kjent med både russerne og de fleste tyske vaktene.

Men det var også tilfeller hvor de tyske vaktene selv tok matpakkene.

 

Sanitetsforeningenes hjelpeaksjon.

Det som imidlertid overskygget alle enkelttiltaka for hjelp til de russiske krigsfangene, var sanitetsforeningenes suppeaksjon, som selv på landsbasis var ganske enestående, velorganisert og effektiv.

En som sto sentralt i dette, var daværende sokneprest i Verdal Øystein Hovden. En gjengir noe av det han har skildret om hjelpeaksjon og russertida:

”Å for et eit syn å sjå desse russarne der dei blir drevne og jaga i veg til og frå arbeidsplassen ute i olderskogen på Kjæran og andre stader. Nærmast levande, sjanglande lik som knapt greier gå, men må likevel, på eit slags geledd med kjeppar i hendene, for å halda seg oppreiste og berre fillar og sekkelerver til klær og fotbunad. Og vinteren er sprengkald. Stadig døyr ein eller annan, innanfor leiren eller utanfor. Ein dag blir og ein stakkar beintfram plaffa ned av vakta og slengt borti eit skogholt, som anna vrakgods. Ei botnlaus liding like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her må noko gjerast, men kva og korleis?

Folk er snille. Dei prøver, til å begynne med, av sin egen spinkle brødrasjon å laga matpakkar, som dei legg langs vegane der stakkarne sjanglar forbi – i von om at dei finn deim og får lov, utan juling a tå deim opp. Men nei, dette går ikke lenger. Skal det monne noko, må mykje meir gjerast. Og æra vere verdalingane, det vart gjort! Det var ikkje lett å få det til, på grunn av våre eigne nazistar, men det lukkast til slutt. I brodden her gjekk ”De unges Santitetsforening” på Øra. Dei skreiv til Røde Kors, Trondheim. Men fekk ikkje svar. Da så Nazi – lensmannen i Verdal 3. februar, slår opp sitt brutale oppslag på Øra og gjer kjent, at det heretter er forbode å gi mat til russiske fangar, da blir eg kontakta og går naturligvis straks i gang med å gjera alt eg kan. Det hastar. Eg ringer iltelefon til Røde Kors, Trondheim, som lovar å gjera sitt snarast. Men nei – dagane går og ingenting skjedde. Eg driv på best eg kan. Først heimsøker eg nazisjefane i bygda.  5 og 6 februar, lensmannen, ordføraren og propagandasjefen. Hos alle tre krev eg som prest å få greie på om dei verkeleg har vori med og utstedt forbodet mot å hjelpa russerane med mat og klær? Korleis eg ordla meg ? Notatane mine viser, eg avslutta på denne måten: ”Stakkar dei som i det store oppgjeret som kjem, vil ha dette tunge loddet i vektskåla, at dei har hindra folk i å utføra den miskunnsame samaritans gjerning!” Men nei – ingen av desse karane ville ta på seg noko skuld for forbodsplakaten. Eg går da til ortkommandanten på Tinnden, i same ærend. Men nei, utan resultat. Kva skal eg gjera? Eg sender same dag (onsdag 7. februar) brev til Røde Kords, Trondheim – såleis:

” Vi har i Verdal for tida ein russisk fangeleir med ca. 230 – 240 krigsfangar. Vi forstår alle at noko raust liv er det ikkje å vera fange såleis, korkje her eller andre stader. Krigen er nå eingong slik. Men når det , som her i Verdal, er klårt for alle at dei lid sår mangel både på mat og klær, ville vi gjerne prøva og hjelpa. At nauda er der og at ho er stor, forstår vi ikkje berre når vi ser dei skinmagre, uttærde stakkarane der dei skrid fram i sine filler, og dessutan veit vi at, så å seia dagleg døyr ein eller fleire av deim. De tyske kommandanten  gav i si tid jamvel direkte løyve til at dei som ville og kunne her i Verdal – ja, ”anmodet” deim om å hjelpa. Lensmannen slo da opp plakat om dette, og det vart kjent for folk, og hjelp kom! Dette var laurdag 27. januar. Laurdag 3. februar kom oppslag om forbod mot hjelp!

I samtale med ortskommandanten same dag, opplyser han at opptaket til forbodet er kome frå norske styresmakter, ved fylkesmannen i Nord Trøndelag og lensmannen i Verdal. Sjølsagt er det ikkje råd, korkje for meg eller Røde Kors, å blanda oss bort i dei miltære forordningar osb., men det er ikkje mogleg for menneske med vanleg menneskelege kjenslar og med noko kristen kulturarv og ånd i seg, roleg å sjå på dette at menneske skal måtte lida slik utan at vi prøver å få koma til hjelp etter fattig evne i desse tider.

At det blir  sett forbod mot å gjera den barmhjertige samaritans gjerning, synes meg stå stikk i strid med den kristendom vi vil verna om og reknar som grunnlaget for heile vår kultur. Det er barbari!

Som prest her i Verdal vender eg meg til Røde Kors og bed Dykk hjelpa så langt råd er å åpna veg for hjartelaget like ovenfor dei stakkarane det her gjeld. For mennskeleg naud må alle politiske skrankar falle.

Eg ber derfor Røde Kors, snarast, ta seg av saka, som er ei sak som ligg midt inne i Røde Kors si eigentlege oppgåve og kall i verda, og venda seg til fylkesføraren i Nord Trøndelag, herr Eggen, Steinkjer. Kan kanskje vera at han, som hadde makt til å få forbodet utstedt, også har makt til å få det avlyst.

 

Verdal soknekall 7/2 1945

Med vyrdnad

Øystein Hovden”

 

Men dagane går, det hastar, men ingenting skjer. Det er forferdeleg.

Mandag 12. februar har eg på ny konferanse med ortskommandanten om saka. Dei har ingenting høyrt, korkje frå fylkesmannen eller Røde Kors. Dette var mykje nedslåande. Men gudskjelov – seinare same dag ringer Røde Kors og gir beskjed: Det er i orden. Forbodet skal opphevast. Nærmare melding kjem.

Mykje glad går eg da torsdag 15.  februar til den russiske fangeleiren og bed om konferanse med leirkommandanten. Det går i orden.

Det blir en lang samtale.

Eg presenterer meg – og han det same. Han er fra München – kanten, katolikk, men kona protestant. Det blir først litt prat om dette. Eg sit samstundes og tenker: ”Tyskerane, som folk flest forresten, er svake for smiger” – Dermed går eg i gang: ”Jaså, De er frå München, Frå Bayeren? Eg har ein gong vore der. Det var eit jovialt og hyggeleg folkeferd, som det er en fest å vera i lag med, både på Hofbräuhaus og elles, hugsar eg. Sei meg herr Kommandant, er det ikkje rett å meina at folket der sør er gemytlegare og meir hjartelege enn tilfellet er lenger nord f. eks. I Berlin og Preusen?”

Han spratt opp, skundar seg å let at døra, som sto på glytt ut til gangen. Ingen måtte høyra, og seier svært venleg og blid: ” Richtig! Richtig!” – vel! Etter dette preludiet synest eg tida  er inne til sjølve ærendet mitt, den hjelpa eg gjerne ville få ordna, med mat til fangane. Eg greier ut korleis vi hadde tenkt det, sanitetsforeningane i bygda vil ta seg av det osb.

”Hels damene og sei: de skal få lov å koma her i ettermiddag kl 17. Men gløym ikkje, det må vera slik mat som fangane toler, og det må vera dei same damer som ordnar det her i leiren kvar dag og til same klokkeslett. De kan vera sikker på at ingen tyskere i alle fall skal forgripe  seg på maten.”

Ei tung bør datt ifrå meg.

 

Sanitetskvinnene frå alle åtte lag i bygda går fluksens i gang. Same dag kl. 18 møtest dei hos gardbruker Stuberg på Mikvold og alt blir klårlagt. Hjelpeaksjonen blir ordna slik, at kvart sanitetslag i bygda skal kvar deg i kvar si veke køyra suppe eller anna ferdiglaga og lettfordøyeleg kost til leiren kl. 17 og dele den ut der. Ordninga viser seg å vera framifrå. Det går med liv og lyst og stort humør. Folk over alt i bygda er meir enn villige både til å gi mat og køyra fram – Alltid med hest, på grunn av bensinrasjoneringa naturlegvis. Ein dag møter eg henne som nermast er krumtappen i heile greia, fru Ingrid Minsaas: ”Korleis går det? ” spør eg interessert. Fort og fyndig kjem svaret: ”Åjauda, sannleg er det morosamt å vera kokka hans Stalin!”

Det var morosamt, det er sikkert, men naturligvis også uendeleg mykje meir. Dei 3-4 månadene dette står på, gjer verdalingane ein innsats i nestekjærleikens teneste som det står respekt av. Dei bergar menneskeliv og småstundes reiser et uviseleg monument over kvaliteten og hjartelaget i dem sjølve.”

 

I følge opplysninger en har fått, døde i alt 29 av de russiske krigsfangene i Verdal vinteren 1945. Tre i januar, og resten i februar. Det er ingen tvil. - Det var sanitetsforeningenes hjelpeaksjon som var årsak til at det stoppet med dette.

Den 9. mai var Russlands fredsdag og freden var et faktum for alle.

At gleden var stor også hos de uttærte fangene i leiren på Ørmelen er lett å forstå. Derimot va nok stemningen nokså laber hos de tyske soldatene og offiserene.

 

Om dette forteller Øystein Hovden slik:

”Av ein eller annen grunn får eg i oppdrag å reise ned til russerleiren og kontakte sjefen. Eg blir henta i bil av Gustav Eklo. Det gjeld å forvissa seg om at fangane den dagen får sleppa ut or leiren og vera med på den høgtida som skal haldas på gravplassen til dei landsmenn og kamerater som hadde døyd i leiren og nå låg gravlagt der ute i skogen på Ørmelen.

Det var ei kort, men underleg gripande høgtidstund der ute, i lag med fangar og nokre tyske offiserar. Alt gjekk roleg og fint for seg. Etter høgtida går eg tilbake leiren i lag med leirsjefen. Det er ikkje mykje att av den stolte og modige herren nå. Han pratar i eit køyr: ” Nå er vi ferdige! Vi som var på tindane – nå er vi ramla ned i avgrunnen. Ingen av oss kan heller vita om vi nokon gong kjem tilbake til ”unser heimat” osb. Han bed oss nordmenn gjera vårt til at folket ikkje samlar seg kringom leiren. Det kan føre til uro.

Halde de fred utanfor , så skal vi prøva halde fred og orden innanfor.

Flere av de russiske krigsfangene avslørte seg som rene kunsthåndverkere. Med primitive hjelpemidler, ofte bare spiker, laget de nydelige ting som smykkeskrin, tobakksdåser og sigarettetuier, bl.a. av tre og tomme aluminiumsbokser. Mange av disse små kunstverkene ble igjen i Verdal og noen ble tatt vel vare på og er i dag verdifulle suvenirer.

Etter frigjøringa gikk russerne ganske fritt omkring og tok del i fredsrusen sammen med bygdefolket, spilte og oppførte danser. Det tok tid før hjemsendinga kom i stand, og på flere gårder var det russere som tok del i våronnarbeide i 1945. I den tyske og nazistiske propaganda under krigen, ble de hundretusener av russiske krigsfanger som oppholdt seg her i landet, karakterisert som usiviliserte horder. I første tida etter frigjøringa, da de her i Verdal kunne leve som folk sammen med bygdefolket, ble disse påstandene gjort ettertrykkelig til skamme.

Det ble knyttet mange vennskapsbånd i disse dager, men senere har ingen av de som oppholdt seg i Verdal, gitt livstegn fra seg.

Hvilken skjebne møtte dem da de kom hjem til Russland? Ble de betraktet som desertører?. Mange har i etterkrigstida stilt seg slike spørsmål.

Gravplassen, der de som omkom i Verdal ble gravlagt, ble etter frigjøringa ombygd til minnelund med en fin bauta og innhengning.

Avdukinga fant sted søndag den 6. oktober 1946. Blant de ca. tusen frammøtte, var representanter for både norske og russiske styresmakter, og sogneprest Øystein Hovden holdt en manende og vakker avdukingstale.

Det har vært, og er, kransepålegging ved bautaen hver 1. mai, med representanter fra den

russiske ambassade.



 

 Jakten på Rinnanbanden           


Jakta på Rinnan-banden

Helgådalsfjella 10. - 15. mai 1945                                                                      

 I maidagene 1945, mens hele Norge og Europa jublet over freden, var det fortsatt krig og skyting i Verdal. I Helgådalsfjella foregikk jakta på  en av norgeshistoriens mest forhatte menn - Gestapos mest effektive og  hensynsløse redskap i Norge, Henry Oliver Rinnan, leder for «Sonderabteilung LOLA», samt en del av hans mest trofaste medhjelpere og  bandemedlemmer.

Bare ei uke etter Rinnans aksjon mot heimefronten i Verdal, er de på flukt, i de samme traktene som så mange under krigen måtte ta vegen for å unnslippe Rinnans klør. Målet er tydelig det samme, å komme seg over til Sverige. Men Rinnan hadde ingen hjelpere i Helgådalen. Ingen  lokale heimefront- loser som kunne føre ham trygt over grensa. Den lokale kjentmannen sviktet også. I disse dagene var hele landets øyne rettet mot Helgådalen i spenning. ”Hele dalen” var på bena og mer eller mindre med på aksjonen. Sammen med en del av sine mest trofaste hjelpere møtte Rinnan sin skjebne i Helgådalsfjella.                                                     

Da de ble tatt, var de faktisk i området for Milorgs flyktningerute, og som en skjebnens ironi, var to dyktige flyktningeloser fra Helgådalen, Ole og Olav Sagvold, i høy grad delaktig i pågripelsen av Rinnan og en del av banden. - «Dramatisk, men likevel så trygt og effektivt, for alt foregikk under god militær -kommando», forteller Olav Sagvold.                                       Sent på kvelden, den 7. mai, kjører en liten bilkortesje ut fra Trondheim. To personbiler og en lastebil, med 25 av Rinnan-bandens medlemmer, Rinnans kone samt to gisler, Magnus Caspersen og frk. Ingeborg Holm. Begge er Rinnans fanger, torturert, mishandlet og i dårlig forfatning.                                   

 

Rinnan måtte selv ha forstått, eller gjennom sine gestapoforbindelser fått greie på at tyskernes  kapitulasjon var nært forestående. Han har tydeligvis fått ”kalde føtter” i forbindelse med alle sine ugjerninger – drap, tortur og mishandling i  massevis. Men han går fortsatt ikke av vegen for å benytte sjofle midler. To hjelpeløse mennesker tvinges med som gisler. På turen nordover stanser kortesjen i Levanger, hvor Rinnans kone og to av barna blir satt av. Der møter også verdalingen, Einar Slapgård. Han er tiltenkt som vegviser og kjentmann.                                                           

 Først kjører Rinnan, i en flott Studebaker. Ved sin side har han elskerinnen Gunnlaug «Pus» Dundas. I alt er det seks kvinner i følget, hvorav den ene er gisselet Ingeborg Holm. Følget overnattet i Vuku og drog videre mot Helgådalen neste dag, 8. mai. Verdal lensmannskontor fikk greie på at Rinnan oppholdt seg i Vuku, og lensmannsbetjent, senere lensmann i Stjørdal, Rolf Moe, dro oppover sammen med noen heimefrontkarer for om mulig å få Rinnan og Slapgård til å overgi seg. Men da var «fuglene» fløyet. Flukten var oppdaget. Snøballen tok til å rulle, men sakte. Selv om Rinnan hadde to og et halvt døgns forsprang før det ble satt i verk effektive tiltak for å stoppe ham, klarte han ikke å gjennomføre det han hadde satt seg fore; å komme seg over til Sverige. Først om kvelden, den 10. mai, får Rikspolitiets kp. 4, som da var kommet over fra Sverige til Trondheim, ordre om å oppta jakta på Rinnan-banden. Kompaniets nestkommanderende, lt. Chr. Ringnes, fikk kommandoen over 58 mann og startet nordover samme kveld. På turen innover var de innom lensmannskontoret i Verdal for å få informasjoner, samt at de ble supplert med noen lokale heimefrontkarer.

Politistyrken opprettet hovedkvarter hos Kristian Holmen ved Skjækerfossen. Flere lokalkjente ble rekvirert, deriblant milorgkarene Ole og Olav Sagvold og John Haugan. De var nettopp kommet tilbake fra den lange turen til den norsk-amerikanske gruppen ved Gjevsjøen i Snåsafjella, hvortil de fikk ordre om å begi seg den 1. mai, etter opprullinga av heimefronten i Verdal natta før.

Men tilbake til de som var på flukt. På turen oppover forsøkte de som satt bak på lastebilen å skjule ansiktene når de traff noen, men bygdefolket fikk fort mistanke om hva slags følge dette var. I Vest-Grunnansvingen fikk banden det første problemet, et hjul på lastebilen punkterte og det ble stopp. Samtidig kom Iver Holmen kjørende, med hest og vogn, på veg til meieriet i Vuku. Tyskernes kapitulasjon var da kjent, og Holmen markerte gleden med et norsk flagg festet til seletøyet på hesten. Dette fallt Rinnan-banden tungt for brystet, og en av dem prøvde å rive det av. Da brukte Holmen pisken både på fyren og hesten og kom seg videre med flagget på plass. Banden fikk det travelt og humpet videre på punktert hjul.

På gården Volden truet de til seg mat, med hjelp av pistolene. Målet var tydelig å kjøre til Vera, og det ville da ikke være langt igjen til grensa. Om det hadde lyktes, ville nok det hele ha fått et annet forløp. Men ved Helgåsen var det slutt på bensinen. Bilene ble parkert nede ved elva og gjort ubrukbare. Og så bar det ut i villmarka med dem.

 Men det høyst blandede selskap var ikke fysisk rustet for strabaser i terrenget. Ennå lå det mye snø, det var surt og grått med regn og sludd. Men verst hadde gislene det. Medtatt som Caspersen var etter torturen han hadde gjennomgått, vaklet han avsted. Også Ingeborg Holm var sterkt medtatt og nærmest drog det ene benet med seg.

Banden var godt rustet med automatvåpen, pistoler og ammunisjon. En radiosender drog de også med seg.
Via den hevdet Rinnan at han sto i kontakt med en viktig person.  Rinnan var godt beslått med penger, åtti tusen i norske kroner, pluss en god del  svenske. Hadde de opptrådt som en homogen gruppe, med snev av disiplin, ville oppgaven med å fakke dem ha blitt ennå vanskeligere enn det ble. Strabasene tok på, og det ble ganske snart oppløsningstendenser i flokken.                                 

Flukt                                                                                                  

Gislene hadde forferdelige døgn i fjellet, med skrøpelige klær og fottøy.  Om nettene ble de bundet, og mens bandemedlemmene lå i telt eller under tepper, måtte gislene tilbringe nettene under åpen himmel uten annet enn det de sto og gikk i, til beskyttelse mot vær og kulde. Den første natta var det helt ned i ti minusgrader og Ingeborg Holm forfrøs begge bena, og pådrog seg frostskader som plaget henne hele resten av  livet. De to måtte gjøre grovarbeider, samle kvist og ved bl.a.. Dertil var de i livsfare og visste at såframt Rinnan klarte å nå grensa, ville de helt sikkert bli skutt. De visste for mye til at de kunne bli med inn i Sverige. Den fjerde dagen klarte Magnus Caspersen å flykte. Dette skjedde mens han var i ferd med å sanke ved, og i ly av et voldsomt snøvær klarte han å stikke. På turen ned møtte han en tropp av politisoldatene, den som Ole og Olav Sagvold var med i som kjentmenn. Etter rettledning fra dem kom han seg fram til Ottermoen. En utslitt, serbisk soldatfrakk hadde han kastet fra seg ved elva, og da han kom inn på Ottermoen, var han så medtatt at han falt om på gulvet, men tok seg sammen såpass at han klarte å ringe lensmannskontoret for å fortelle om hva som hadde skjedd. Slapgård  og bandemedlemmet Aksel Mære klart å stikke av og tok seg fram til bygds på egen hånd. Omtrent samtidig med Caspersen klarte også fire av banden å stikke av.                                                                                              

De første fangene bringes inn

 ordonansRinnan.jpg
Ordonans ved Kleppen 1945
Bildet viser en ordonans for styrken som var på jakt etter Henry Oliver Rinnan nord for Ferlainne. Ukjent hvem mannen er.
Legg merke til flagget på sykkelen. Utlånt av Liv Liberg. Fotografen er Anders Vandvik.

Sent på kvelden, den 10. mai opprettet Rikspolitiet hovedkvarter hos Kristian Holmen, og allerede samme natt ble de første bandemedlemmene brakt inn.  

Sturla Homnes, fra Trondheim, som det siste krigsåret hadde operert i Verdalsfjella i kureroppdrag - forøvrig svoger av Magne Nordnes – ble, da freden «brøt ut», avgitt for å assistere Heimefronten i Verdal under første oppryddinga, arrestere nazister m.v.. Han ble avgitt fordi Heimefrontledelsen i Trondheim ikke torde slippe ham inn i byen før alt var under kontroll, pga. hans egen sikkerhet. I Verdal kom han med i ettersøkinga av Rinnan-banden fra første stund, og fikk bl.a. telefonbeskjed om å reise opp til Ottermoen for å hente et bandemedlem som hadde kommet inn dit. Sammen med Morten Aamo dro de oppover i lastebil. Nesten framme hoppet fire menn ut i vegen og ble stående i lyskjegla fra bilen. De to hoppet straks ut og våpna kom fram. Med pistolen parat gikk Homnes fram mot karene, mens Aamo dekket ham med maskinpistol, en med lyddemper, som Hornnes hadde lånt ut. Han gjenkjente straks tre av karene som Rinnans menn i Trondheim, Harald Grøtte, Ole Johan Rygh og Rønning. Grøtte prøvde seg med ei historie om at de var tømmerhuggere som korn ned fra fjellet da de hadde hørt det var blitt fred. «Du vil ikke si du er blitt tømmerhugger? - Vi er da kjente fra før,» sier Homnes. Han: «Er du trondhjemmer du da!» - Homnes: «Ja - og jeg vet godt hvem du er - Hendene i været! ! » Grøtte og Rønning skalv da de ble klar over det kjennskap han hadde til ham fra tidligere. Rygh hadde noe i innerlomma og Homnes knepte opp vinterfrakken hans og en tysk uniformsjakke kom til syne! Henvendt til Grøtte: «Er det slikt utstyr dere har på tømmerhogst? »  Karene fallerte helt. Spillet var tapt. Pistolen som Homnes trodde Rygh hadde i innerlomma, var ei krokpipe. Disse fire hadde stukket av fra resten av banden, og ville forsøke å  komme seg unna på annen måte. Det endte altså slik, og de ble de første av Rinnan-banden som ble overlevert Rikspolitiet i  Skjækerfossen. Deretter la Homnes og Aamo ut på sitt egentlige oppdrag, nemlig å hente karen på Ottermoen, som de hadde fått beskjed om var en av Rinnanbanden. Da de kom fram dit, lå mannen og sov. Hornnes rettet US - karabinen mot brystet hans, og med morsk stemme kommanderte han mannen opp. Det var gisselet Caspersen som lå på benken. Caspersen  ble slett ikke skremt av mannen som sto over ham, men skjønte at nå var freden også kommet til ham, og ville slett ikke vedgå at han var noe bandemedlem. Homnes holdt imidlertid på sitt. Da dro Caspersen av seg buksa og viste fram de grusomme spora etter mishandlinga, med bl.a. innbrent  hakekors. All tvil ble ryddet bort - det var styrmann Magnus Caspersen,  som så fikk sitte på til Skjækerfossen, hvor Rikspolitiet også tok seg av ham,  men nok på en annen måte enn de fire første.

 

Den videre jakta                          

Men nå lar vi  Olav Sagvold, som var med da Rinnan ble tatt et par dager senere, fortelle hvordan han opplevde dette. (Både Olav og Ola Sagvold ble utrustet som soldater med armbind, våpen, og for anledningen innlemmet i troppen de var avgitt til.):

” Min bror Ole, John Haugan og jeg var nettopp kommet tilbake  fra Gjevsjøen da vi fikk ordre om å møte ved Vollbrua til et bestemt tidspunkt.

På avtalt tid kom en bilkolonne kjørende. Den første bilen førte norsk flagg. Vi tok plass i den bilen, og fikk da høre at det var såkalte ”Svenskesoldater” som sammen med en del motstandsfolk fra Øra var på veg for å ta Rinnan og følget hans.

Vi var utkommandert for å være med som kjentmenn. Fra Helgåsen hadde Rinnan, med følge, gått nordover. Et stykke oppe i lia hadde de slått leir og forskanset seg første natta. De hadde visst funnet ut at de var for tungt lastet, for de hadde lagt igjen mye, nesten et depot, bl.a. flere kartonger med brennevin og ellers slikt som vi ikke hadde sett på lang tid. Derfra hadde de gått opp til Bynavola og fram på Vindkleppen, antagelig for å orientere seg. Den ene av gislene, Caspersen, hadde klart å rømme, og kom etter bekken ned forbi Ottmoplassen. Han ga verdifulle opplysninger. Rinnan og følget hans hadde deretter skilt lag. En liten gruppe hadde gått nordover dalen mellom Bynavola og Fagerlifjellet, storparten hadde tatt leia østover mot Ferlandet. Vi fulgte spora til disse. Ved Glenna hadde også disse skilt lag, idet sju personer hadde gått ned mot Fagerlivollen, mens resten hadde tatt leia innover mot Storbekkdalen. Det ble da drøftet om vi skulle dele patruljen, men da vi ikke var mer enn ti mann i alt, ble det heldigvis til at vi skulle konsentrere oss om en patrulje. Fra Fagerlivollen såg vi røyk og skjønte at de sju holdt til der. Vi ble da delt i to grupper. Den ene halvparten, med fenrik Pedersen, fulgte meg rett nedover Glenna, vi sklei på snøen og det gikk med en viss fart. Ole loset de andre østomkring og kom ned et lite dalsøkk øst for Fagerlivollen, og skulle avskjære de sju fra å unnslippe den leia.

Det var visst vi som kom i stilling først, men Ole og de andre kom seg fram helt til 20-30 meter fra seterhusa, uten at vi oppdaget dem.

 Fenriken lå og fulgte med klokka og på det avtalte tidspunktet skaut han det første varselskuddet i murpipa, men ingen reaksjon innenfra. Så skaut vi alle ei salve i taket. Da kom det en kar ut. Han speidet både i øst og vest og var visst riktig i villrede. Fenriken ropte at de skulle overgi seg, men da smatt karen inn og slo att døra etter seg. En ny salve ble avfyrt og da lenger ned. Det var så vindusrutene singla, og fenriken, som holdt mot døra, åpnet denne for dem. Da kom de ut med hendene i været. Men den ene var blitt såra, han hadde fått ei mauserkule gjennom magen og lå i en blodpøl inne i huset. Han måtte bæres fram til bygda, og uveisomt som det er i Ferlandet, var det ingen lett oppgave. Jeg ble derfor sendt fram i bygda straks for å få flere folk til å dra innover og hjelpe til. Ved Ottermoen var det da full mobilisering med sanitetsfolk som var på tur innover. De hadde hørt skytinga og fryktet det verste. Jeg kunne imidlertid berolige dem med at alt hadde gått bra for vårt vedkommende. Deretter ble jeg kjørt ned til hovedkvarteret i Skjækerfossen for å  avgi rapport til sjefene der. Da de hørte at Rinnan fortsatt var på frifot og på veg østover, ble det øyeblikkelig gitt ordre om at et lag skulle kjøres til Storlunet i Vera. Jeg tok til å bli sliten, men fikk ikke fri og måtte bli med som kjentmann.

Ordren var da, at såframt det var mulig, skulle Rinnan bringes tilbake i live. Fra Storlunet gikk patruljen innover og overnatta på Storvukuvollen. Dagen etter ble Tveråa passert og vi gikk videre vestover. Ennå var det adskillig snø, og da spor ikke kunne observeres, var vi sikre på at de ikke hadde passert østover. Patruljen ble gruppert på skytterlinje, og jeg hadde venstre flanke. På røa, vest for Flysetra, gikk jeg meg rett på Rinnan og følget hans! Kom opp en kneik, da jeg plutselig får se dem, bare 30 meter unna. Jeg huket meg øyeblikkelig ned og fikk heldigvis gitt tegn til de andre. Patruljen ble da trukket litt til side og gikk i dekning for planlegging. De gikk i retning av Flysetra, og vi fulgte etter, ned gjennom tjukke skogåsen uten at de ble oppmerksom på oss. Da de kom fram til seterhusa, lå vi allerede i skogbrynet med fingeren på avtrekkeren, og de fikk ikke en gang tatt av seg ryggsekkene, før maskingeværet vårt spilte opp. Ganske snart kom det hvitt flagg,  både gjennom det ene vinduet og opp murpipa. En uredd soldat, korporal Magne Solheim, gikk fram; ut kom Henry Rinnan og fem personer til. Rinnan ropte at han hadde noe å si, han ville forhandle om overgivelsen, og var nok engstelig for at han skulle bli skutt på med det samme. Men det var bare ett vilkår, - Solheim svarte at de var omringet av 100 mann, og hvis de ikke øyeblikkelig kastet våpna og overga seg ble de skutt på flekken. Rinnan fant det da best å kaste revolveren. Han skulle ha visst at vi bare var åtte mann! Senere viste det seg at vi hadde vært heldige med tidspunktet. Bare et par timer tidligere hadde de hatt tilhold på Humleberget, der de hadde forskanset seg på ei granvokst kolle med myr rundt om, så der hadde det ikke vært så enkelt å ta dem.
 Klikk for å vise bildet i full størrelse  
Flyvollen i Ferlainne
I skogkanten midt i bildet sto seterhusene hvor Henry Rinnan ble arrestert av motstandsfolk i 1945. Bildet er tatt fra der forfølgerne satte opp en maskingevær-stilling og skjøt mot Rinnan`s følge som hadde søkt tilflukt her. Beklageligvis er husene råtnet ned, bare noen få stokker vitner om at her har det stått et hus.

Flysetra ligger langt fra folk. Selv om Rinnan og folket hans var avvæpna, var vi på ingen måte ferdig med oppdraget. Fangene skulle bringes fram til bygda. De gikk med på å ta seg fram på egne bein, hvis vi lovte å ikke gjøre dem noe. Det var underlig å se Henry Oliver Rinnan, en småvokst «slåvå» som snubla og subba der han gikk unna framover fjellet fra Flysetra, og jeg tenkte på at der hadde vi tyskernes farligste mann i Norge under krigen.

Jeg sa til ham, at jeg aldri kunne ha drømt om at jeg skulle være med på å ta ham akkurat her i dette terrenget. «Hva slags kar er du, da?» . «Det kan det vårrå det såmmå om,» sa jeg, «men æ hi nu hjelpt mang vekk ifrå klørom på dæ , æ». - «Å ja, du er en av dem, sa han. Jeg har visst om dere lenge, men har ikke fått noe tak på dere, » svarte Rinnan.                                         Var det ikke merkelig   - Helt siden sommeren 1940 hadde folk rømt over til Sverige ved å ta seg fram her oppover Helgådalen, og siden 1942 hadde vi drevet organisert losing av flyktninger, uten at Rinnan hadde klart å rulle opp organisasjonen vår. Men når Rinnan sjøl skulle prøve å unnslippe, «stjal» han faktisk flyktningeruta vår! Turen framover fjellet gikk bra. Sjanser ble ikke tatt noe sted, for det var farlige og verdifulle fanger vi førte. Da fangene skulle føres over det smale bruspennet over Helgåa, ved Svensklunet, ga løytnanten ordre om at Rinnan skulle over først. En stor, kraftig nordlending gikk bak Rinnan og holdt ham i nakken - han skulle ikke få sjansen til å kaste seg på elva. Også de andre fangene ble passet nøye på. «Pus» Dundas måtte gjøre sitt fornødne bak ei løe ved Djupdalen, og da fikk jeg ordre om å følge henne. Jeg måtte ikke slippe henne av syne et sekund. Mye rart en skal oppleve, men at jeg skulle stå «dassfadder» for en slik «berømthet», det .... På Veresfjellet møtte vi mere militær og mange befalingsmenn. Fangene ble da en etter en ropt opp med navn og kroppsvisitert. Så ble de sammenlenket med håndjern, og jammen var det en pen bukett med «storfugl» på ett brett.

En sykkelordonans hadde tydeligvis vært i klørne på Rinnan.  Han stilte seg foran Rinnan og sa: «Takk for sist, Rinnan. Du kjenne vel itj igjen mæ, du?» Rinnan sa at det gjorde han ikke. «Næ, men den behandlinga du ga mæ gjær at æ i hvert fall ailler glømme dæ, din dævel. Skulli ferræsten hæls dæ ifrån Dolmen.  Æ- træft'n på Inderøy'n i aftes. Han e dau, nu, dau som ei svesker. Å de e du snart du å, så my du veit e. » Soldaten var i harnisk, og de måtte ta ham derfra med makt, ellers hadde han røket rett på Rinnan.

Da vi kom til Skjækerfossen vrimlet det av folk der. Offiserer og journalister i fleng. Det ble visst litt av et problem å finne ut hvem som skulle ha æra av fangsten.

Han som var øverstkommanderende for operasjonen var blitt forsinka, og kom ikke oppover før lenge etter at jakta var i gang. Og nå fikk journalistene et underlig strev med å forme pressemeldinga slik at det «vart te måt åt aill».

 

 Den siste gruppen blir tatt - Ingeborg Holm befris

 Men ennå var en del av Rinnan-banden på frifot. Gruppen som hadde Ingeborg Holm med seg, hadde tatt leia innover Skjækerdalen i retning Ogndalen, etter at banden delte seg i tre på Fagerlifjellet.

Ei hel uke hadde de vært ute i terrenget, i verste vårløsinga, snøslaps og regn. Verst var det for det stakkars gisselet. Folk fryktet det verste. Så utmattet som Caspersen var da han kom fram til folk, tvilte flere på om Ingeborg Holm var i live. Men det var godt ”to” i denne jenta.

Ennå slepte hun seg fram sammen med bandemedlemmene. I tillegg til utmattelsen og frosten, plagdes hun med å få med seg skoene. De var bundet sammen med papirsnører som forlengst var gått i oppløsning i vårbløyta. Nettene var verst. Når de andre satt rundt bålet og varmet seg, måtte hun sitte eller ligge for seg selv et stykke unna. En gang gikk hun i ring for å holde varmen, og nynnet på salmen: «Kjærlighet fra Gud», mens hun vandret. Da fikk hun ordre om å holde kjeft og sette seg i ro. Da gråt hun! - eneste gangen i løpet av de åtte døgn dette varte. Ei natt senere fikk hun av den samme som hadde bedt henne holde kjeft, ordre om å gjøre opp varme for ham, så han ikke kreperte av kulde. Knapt om mat var det også, og selvsagt aller minst til henne. Gruppen hadde planlagt å skaffe seg mat undervegs, uten å tenke over hvordan det skulle foregå. De hadde med ei dobbeltløpet hagle som de mente å legge ned vilt med. Men av frykt for å røpe hvor de var, torde de ikke løsne skudd. Fiskeredskaper hadde de også med, men tjern og vann var ennå islagt, og mot naturkreftene nyttet det ikke å sette inn verken tortur eller annet djevelskap. Det minsket på tøffheten hos flyktningene. Motet tok til å svikte og de så nok med gru på det de hadde i vente.

Vaktmannen som plaget Ingeborg Holm til å gjøre opp varme, spurte om hun trodde ”Jøssingene” ville behandle dem tilsvarende det de hadde gjort. De klamret seg nok til et lite håp om å kunne skjule sin identitet. Geværene kastet de fra seg i et åpent vann, kvittet seg med nøkler o. l., og brente det de hadde på seg av papirer.

Mye folk var ute på leting etter den siste gruppen av banden, politimenn, soldater og frivillige. Nesten alle som en var villige til å hjelpe.

Natta til den 15. mai oppdaget John Rydning avtrykk etter en damesko i en snøskavel, et spor Ingeborg Holm hadde etterlatt seg med vilje på tross av at hun ble voktet på for ikke å få høve til slikt.

Samme kvelden hadde også Martin Nessemo oppdaget spor etter flyktningene i samme området. På grunnlag av disse meldingene ble det morgenen etter stablet på beina og satt inn en så stor styrke i ettersøkinga som mulig - samtlige politisoldater som ennå var igjen, og så mange frivillige som kunne oppdrives. Ved middagstid den 15. mai, etter åtte døgn i fjellet, ble den siste flokken av Rinnan-banden tatt, vest for Dyrhaugen. Ingeborg Holm følte at noen var i helene på dem, der hun slepte seg fram. Hun gløttet bakover og så snerten av ei soldatlue eller hjelm, forsto at det kunne bli skyting, og kastet seg ned bak en stein. Like etter braket en salve fra politisoldatene, som var like innpå.

Bandemedlemmene fallerte øyeblikkelig - kom fram med hendene i været, viftet med hvite lommetørklær på kjepper og overga seg betingelsesløst.

Tross dramatikken, var dette ei stor lykkestund for Ingeborg Holm, et klimaks i den grad, at hun husket lite av det som senere hendte. Men husket bl.a. at hun fikk en pose svensk-drops, at hun klarte å ta seg fram til bygda med egne krefter, og at den første hun møtte da hun nærmet seg bebyggelsen var Alf Dahling, og at hun fikk ei flaske melk og tre brødskiver av ham. Det var blant det som kom til å sitte i minnet. Framkomsten til bygda beskriver Ingeborg Holm som ei triumfferd. Folk var møtt fram i hopetall, gamle som unge, de jublet, lo og gråt.            

I Helgådalen ble det fest denne kvelden, ikke minst hos Olga og John Rydning, hvor Ingeborg Holm ble innkvartert. Det ble sunget og danset, og selv Ingeborg måtte fram på gulvet for å svinge seg på sine vonde føtter. Nå var krigen slutt også i Verdal - uten flere smell! Ingeborg Holm var 51 år da dette skjedde. Opprinnelig var hun fra Bindalen i Nordland, men flyttet til Trondheim mens hun var bare jentungen for å få seg jobb. Først som hushjelp, deretter i hermetikkindustrien og til slutt mange år som rengjøringskvinne på jernbanen. De siste åra som tilsynskvinne. Politisk aktiv var hun helt fra ungdommen da hun sluttet seg til Norges kommunistiske parti. Årsaken til at hun ble arrestert 7. februar 1945, var at hun ble angitt av en nabo for sitt politiske syn, og at hun før krigen var abonnent på Ny Tid, samt at hun hadde mistanken mot seg for illegalt arbeid innen grupperinger de antok eksisterte ved jernbanen i Trondheim.

 Til å begynne med satt hun i kvinnefengslet i Trondheim, men ble etter noen dager overført til Gestapos hovedkvarter på Misjonshotellet hvor hun fikk en umenneskelig behandling med langvarige forhør og meningsløs tortur.

Bl.a. fikk hun stifte bekjentskap med den berømmelige «Gynga», opphengt på en staur, etter sammenbundne hender og føtter, rystet, sparket og slått. Hun hadde merker på ryggen etter førti sveipeslag. Behandlinga Gestapo påførte henne, forfrysningene og strabasene i Verdalsfjella våren 1945, merket Ingeborg Holm for livet. Til tross for dette fikk hun ikke sin krigspensjon før hun fylte åtti år, 29 år etterpå.

I 1979 var Ingeborg Holm motstandsgruppens æresgjest i forbindelse med årsmøtet på Sveet i Vera. Da fikk hun treffe noen av dem som var hennes redningsmenn i mai 1945 og se igjen steder som hun kanskje husket med gru fra fredsvåren. [1]



[1] Kilde:  Verdalsboka  Krig – Okkupasjon -Motstand



 

 Gårdsnavn           




 

 Kirker og kloster           


Værnes kirke

Denne kirken står på historisk grunn like ved Værnes gård med en stor samling av gravhauger som ble jevnet med jorda i 1940.

Den ligger ikke på noen høyde som kirker flest bruker å gjøre, men er likevel godt synlig på lang avstand. Den har et høyt tårn som rager oppover de flate moene omkring.

Kirken er fra Olav Kyrres tid 1066-93. Det er en langkirke av stein med smalere kor i øst og tårnfot i vest. Sakristiet på nordsiden av koret er tilbygd senere.

Takstolen over skipet har kirken antagelig fått ved restaurering i middelalderen. Den er et tømmerkunstens mesterstykke og den er den eneste bevarte takstol i vårt land over en steinkirke fra middelalderen.

I gamle dager var Værnes kirke fylkeskirke for Stjørdølafylke. Den var viet til Sancta         Margaretha ( martyr fra Antiokia år 275). Det er henne som er avbildet i Stjørdølafylkets segl, som brukes  av Stjørdal kommune.

Skatval kirke

Alt i 1520 ble det bygd kirke på Skatval, og som senere har vært kirkestedet.

Dagens kirke ble bygd i 1901 og har 562 sitteplasser.

Kirken er i dag åpen veikirke på sommers tid. [1]

Logtun kirke

Fra ca. 1250, middelaldersk steinkirke, ferdig restaurert i 1950. Kisten som ”Frostatingsseglet” ble oppbevart i, og et eksemplar av Norges lover inntil 1357, finnes i kirken.

Frosta kirke

Kirka er bygd og vigsla 1866. Det er ei korskirke av tre korte tverrskip, lys og romslig med 900 sitteplasser. Kirka har to kraftige klokker som i stilt vær høres helt til Skatval.[2]

Alstahaug kirke

Kirka er bygd mellom 1100 og 1150, den er av stein. Steinfunn tyder på at det har stått en kirke her tidligere. Stilen er noe spesielt, bla. fordi kirka har langkor med oktogong. (åttekant). I den lange tida siden kirka er bygd har det vært nødvendig med restaurering flere ganger. Og etter siste krig var det nødvendig med en storreparasjon igjen.

I seks år, fra 1946 til 1952, er selve murene reparert og interiøret restaurert.

Under tregolvet var det et gammelt jordgolv med steinbenker ved langveggene, fresker under den hvite kalken, både på korbuen og i oktogongen, og en mengde med farger under den hvite lakken på prekestol og altertavle.Ekne kirke

Ekne har fra gammelt av vært anekskirke til Alstahaug.

Dagens kirke på Ekne er bygd i 1893. Fordi gammelkirka lå noe i utkanten av bygda (på

Gevik) ble nykirka bygd ved Falstad gård.

Levanger kirke

På Levanger lå fra gammelt av en liten steinkirke, trolig bygd omkring år 1200. Denne ble revet, og det ble bygd en større trekirke som brant hver gang det var bybrann (i 1877 og 1897).  I 1902 ble det bygd en kirke av teglstein. Her er plass til ca. 500 personer. I 1893 ble det bygd et kappell  på Okkenhaug for den øvre del av bygda.

Tautras Mariakloster


Fra Our Lady of the Mississippi Abbey - Til Sancta Maria de Tuta Insula.

I 1098 dro 21 munker fra klosteret Molesme i Frankrike til borgjemte Citeaux for å starte et nytt kloster med sterkere vekt på ensomhet, fattigdom og manuelt arbeid.

Nesten 50 år senere kom cistercienserordenen fra Fountains i England til Norge da Lyse kloster ved Bergen ble grunnlagt 1146. Derfra ble "Sancta Maria de Tuta Insula" grunnlagt på Tautra i 1207.

Fra Irland kom de første reformerte cisterciensernonner til USA i 1949. Klosteret i Mississippi ble grunnlagt fra Wrentham i 1964, Tautra Mariakloster fra Mississippi i 1999.


Tidlig om morgenen, mens det ennå var mørkt, dro Jesus ut til et øde sted for å be. Tidlig hver morgen, mens det ennå er mørkt, står vi opp, lover Gud for livets gave, takker og ber for verden. Syv ganger daglig synges atter Guds pris på Tautra. Et hellig rom står åpent for mennesker som søker stillhet.


Vårt liv er et bortgjemt liv i stillhet og undring. Fra et landskap formet av elva Mississippi har vi tatt med oss fred og lovprisning til storm og stille på den lille øya i Trondheimsfjorden.


Steiner taler. Ruinene på Tautra taler sitt eget språk. Et språk som har vunnet gjenklang i folkets hjerte: "Kom tilbake til Tautra! Cistercienserne hører hjemme her."

Søstrene i Our Lady of the Mississippi Abbey i Iowa hørte i dette Guds kall: 25. mars 1999 ble "Sancta Maria de Tuta Insula" igjen mer enn ruiner.

Tautra Mariakloster begynner i det små, i tre hus på Bakken. I løpet av de nærmeste årene håper vi, med Guds og menneskers hjelp, å kunne bygge et kloster, og ha plass til å ta imot gjester for retrett. I dag har vi bare ett lite gjesterom, og tar bare imot kvinnelige gjester.

St. Benedikts klosterregel sier: "Alle gjester skal ønskes velkommen som Kristus selv, for han sier: Jeg var en fremmed og dere tok imot meg."

Vårt kloster skal være et sted for stillhet, lovprisning og bønn for dem som kommer til oss, uansett hvilken tro de har eller ikke har. Et liv helt viet til bønn betyr for oss også at vi lever av våre henders arbeid og priser Gud i alt vi er og alt vi gjør. På Tautra lager vi urtesåpe og lys, og håper senere også å dyrke urter.


Søstrene på Tautra kommer fra tre klostre, én fra Laval i Frankrike, én fra Wrentham ved Boston, USA og fem fra moderklosteret Mississippi, USA. Det begynte i Laval i Frankrike i 1988, da søster Ina opplevde et kall til å bringe cistercienserlivet tilbake til Norge. I 1992 ble hun ønsket velkommen til Tautra, og søster Marjoe ble sendt fra Mississippi for sammen med henne å prøve klosterliv på norsk grunn. Denne første begynnelse tok slutt etter to år, men et frø var sådd, og i februar 1999 var alt klart for en klostergrunnleggelse fra Mississippi.

Munkeby klosterruin

klosterruiner.jpg
Munkeby kloster var et av fire cistercienserklostre i Norge i middelalderen, og det minst dokumenterte av dem. Det ble faktisk ikke akseptert at Munkeby faktisk var restene av et kloster før i 1906, og ruinen ble ikke foreningens eiendom før i 1967 (Fortidsminne foreningen).

Klosteret er sannsynligvis oppført på 1100-tallet, omtrent samtidig som cistercienserklostrene på Lyse ved Bergen (1146) og Hovedøya ved Oslo (1147).

Et cistercienseranlegg skulle være en lukket og selvforsynt enhet. Derfor søkte ordenen seg til ensomme og avsidesliggende områder, gjerne naturvakre steder med gode jordbruksmuligheter. Klosterruinene på Munkeby ligger fremdeles avsides og fredelig til i et dalsøkk utenfor Levanger.[3]

Sakshaug nye kirke

Bygd i naturstein fra ca, 1871, en av landets største landskirker med 1.200 sitteplasser.

Sakshaug gamle kirke

Denne kirken ble vigslet av erkebiskop Øystein i 1184, spissbuen fra kor til sakristi er kanskje Nordens eldste.

Hustad kirke

Den minste av middelalderkirkene i Nord Trøndelag, fredet. Kirken har hånddrevet orgel med sveiv, stearinlys på alle benker. Fast Olsok-messe. Kirkeplanken av laftet tømmer , antagelig fra 1600- tallet. Kløverformet bue over vestportalen og 1600- tallspreget interiør. Funn av stein med Odin-figur nederst og det gamle kristenkorset øverst symboliserer antagelig overgangen fra hedensk til kristen tro.

Egge kirke

 Bygd i 1870, er typisk for tidsperioden. Kirke på dette stedet er første gang omtalt i Reformatsen fra 1588, der kirkeordningen i bispedømmene beskrives. I 1726 tok Kongen eiendomsretten fra bøndene og erklærte at kirkene var Kongens eiendom. Etter den store nordiske krig solgte Kongen halvparten av kirkene i Norge. Egge kirke ble kjøpt av sogneprest Jakob Hersleb. Etter et lynnedslag i 1726 brant kirken ned, og ble solgt på auksjon til Rasmus Lyng på Gjevran. Ny kirke ble bygd og sto ferdig 1767. I 1870 var kirken igjen for liten i forhold til kirkegjengerne og det ble bygd en ny kirke.

Steinkjer kirke

Ble innviet 25. mars 1965. Tegnet av Olav Platou, og utsmykket av Jacob Weidemann og Sivert Donali. Kirkens utradisjonelle utsmykning gjør den til en særegen og spesiell kulturopplevelse.

Tredje kirke på samme sted. Den første kirka fra 1865 ble ødelagt under bybrannen i 1900. Den andre ble ødelagt under bombingen av byen i aprildagene 1940.

 

Glassmaleriene fra  Steinkjer kirke

Originalene til glassmaleriene i Steinkjer kirke er utstilt i foajeen i  Steinkjer Rådhus. Her finnes også et interaktivt videoprogram som forteller om steinkjergutten Jakob Weidemanns (1923 – 2001) liv og kunst.

 

Pipe dekorert av Weidemann i biblioteket

I 1948 startet Weidemann utsmykningen av pipa som da sto hos fargehandler Ivar Bromstad på Sandvollan. Dette som motytelse for maleutstyr. Pipa er utstilt ved hyllene med aviser på biblioteket.

Mære kirke

Mære kirke er reist på samme sted som det gamle gudehovet sto. I forbindelse med hovet oppsto mange dramatiske hendinger i striden mellom gammel og ny tro. Hellig Olav forlangte at en kirke ble reist over hovet. Nåværende Mære kirke, fra 1100-tallet, er en av de mange steinkirkene som ble bygget i tiden etter Olavs fall på Stiklestad.

Stiklestad kirke

 Klikk for å vise bildet i full størrelse
 Stiklestad kirke 2006
Den kirken er bygd på samme plassen og har koret der gammel- kirken stod.  Den nye er bygd av stein, reist i årene 1150-1180. Denne kirken overtok som hovedkirke etter kirken på Haug som elva grov seg innunder slik at den raste ut.

Vi er vant til at kirkene ligger høgt og fritt, synlig på lang avstand, men denne ligger helt nede på ei slette - også et argument for at den står på det stedet kongen falt.

St. Olavs Kappell


Katolikkene i Trøndelag begynte å valfarte til Stiklestad tidlig  i forrige hundreåret, og i 1930 stod St. Olavs Kapell ferdig oppå haugen bak scenen.

Vuku kirke

 
 
Er ei lita fin trekirke som er bygd i 1654. Dekorasjoner fra 1848 av den kjente svenske kirkemaler Eric Walne.

Vinne kirke


Bygd 1814-1817, Åttekantet. Bilder av den svenske kirkemaler Erik af Valne, Han er begravd ved kirken. Ved Vinne kirke finnes to gravhauger fra middelalderen, den ene med bauta.

Halle Kirke i Vinne sokn, Hallbakkan.

 IMG_3529.JPG
I middelalderen lå det en trekirke her , viet til St. Ægeidius. St. Ægeidius var født i Athen, men levde mesteparten av sitt liv i Frankrike, som abbed i klosteret i St. Gilles. Han døde ca. år 725, trolig som martyr. Dagen hans var den 1.sept.. Han var en av 14 helgener som kunne gi særskilt hjelp om han ble påkalt i vanskelige situasjoner. Kirker som er vigde til ham, ligger ofte langs pilgrimsveger. Halle kirke lå langs vegen fra Jämtland til Trøndelag og Domkirka i Nidaros. 1 sept., som er Ægeidiusmesse, er en viktig dag for været. Blir det regn denne dagen, blir det nok vann til kværna. Det er derfor rimelig å tro at St. Ægeidius’ funksjon er som vernehelgen mot tørke.

Halle kirke var av tre, og trekirker fra denne tida var bygd som stavkirker. Kirka var forsynt med ”smukke” ornamenter

og ”smukt” malt innvendig.

En periode på 1700-tallet var kirkene i Verdal privateid. Statskassen var tom og kongen solgte kirkene.  I 1796 ble kirkene

solgt på offentlig auksjon til bøndene i bygda. For eksempel på gården Balhald betalte en bl.a. 40 spesidaler. 

I skrifter finner vi at i 1539 betalte eier Erik på Balhald tiendepennigskatt  i 3 deler, en del til biskopen, en til presten

og en til kirkehuset. Den 21.juni 1815 slo lynet ned i Halle kirkes tårn og alt brant ned.
Kirken var da i utgangspunktet i dårlig forfatning og skulle etter planen rives. Den nye Vinne kirke vart innvigd 29.juli 1817.

Sommeren 1983 ble det reist en minnestein på det gamle kirkestedet.


 



[1]Kilde: Kommunes hjemmeside og Norges bebyggelse

[2] Kilde: Kommunen og Klosterets hjemmeside samt Norges bebyggelse

[3] Kilder: Kommunes hjemmeside, Fortidsminnes foreningens hjemmeside og Norges bebyggelse



 

 Guiding fra Værnes/Hell til Stiklestad           



E6 fra Stjørdal til Verdal
Hell og Gods Expedition er et artig innslag for alle som behersker engelsk.

Værnes kirke er den ene av de to steinkirkene i det gamle Stjørdølafylket. Den andre steinkirka er i Selbu. Storgården Værnes er fremdeles ved siden av kirka, men tilhører i dag for det meste Værnes flystasjon.

Stjørdal er et betydelig industrisentrum med en rekke store bedrifter som Statoils hovedkontor for Midt-Norge, hovedkontoret for Helse Midt-Norge, Glava AS, Polimoon, Mikroplast m.fl.

Stjørdalselva har for de fiskeinteresserte i mange år figurert på listen over de 10 beste lakseelvene i landet.

Kommer vi litt nord for Stjørdal sentrum passerer vi to sentrale gårdsanlegg i norsk jordbruksforskning, Kvithamar forsøksgård som er ledende på planteutvikling og Norsvin sitt avlsanlegg like før vi passerer Forbordfjellet.

I den sammenheng må også nevnes at Trøndelag er et av de nordligste områder i verden hvor det kan dyrkes korn. Dette skyldes selvfølgelig Golfstrømmen, men de tidligere havbunnavsettningene gir også et svært godt jordsmonn.

Skatval kirke ved E6 er en middelalderkirke bygget på 1600-tallet.

Forbordfjellet kan betraktes som både gammelt og nytt vardested. Har i mange, mange århundrer vært et viktig vardepunkt siden fjellet er synlig på svært lange avstander og har i dag et viktig radaranlegg på toppen.

Neste viktige punkt på veien innover er Steinvikholmen, et opprinnelig forsvarsanlegg som ble bygget av erkebisp Olav Engelbrektson (hans slekt kom fra Verdal) ca. 1500. Erkebispen rømte landet i 1537 da reformasjonen ble innført og han tok da med seg riksregaliene til Nederland. De senere årene har Steinvikholmen vært benyttet til operafremføring, men dette arrangementet er nå stanset av Riksantikvaren pga. de store belastningene som murene utsettes for av både scene og tilskuerplasser.

Fra Langstein har vi utsikt mot Frosta som helt siden Vikingtiden har hatt stor betydning for landsdelen vår. Frostatinget er fremdeles en sentral del av vår historie. I tillegg er Frosta med Tautra et svært viktig jordbruksområde. Klosterruinene på Tautra er mye besøkt (også i vår tid er det et aktivt nonnekloster på Tautra).

Langstein kai ble bl.a. benyttet til innskiping av utstyr til Nato-lageret i Tromsdalen og under andre verdenskrig lå det tyske slagskipet «Tirpitz« innerst i Fættenfjorden. Fortøyningsfundamentene ligger der den dag i dag og gir en indikasjon på størrelsen til skipet siden avstanden mellom fundamentene tilsvarer en tredel av skipets totale lengde.

Vududalen før vi kommer til Åsen er en geologisk renne i fjellet som tidligere var havbunn, slik som det meste av Innherredsregionen. Havnivået etter siste istid var nemlig 185 meter høyere enn i dag.

Duunsmia i Åsen ble i sin tid etablert av bror til forfatteren Olav Duun fra Jøa.

Etter Åsen passerer vi Hammervatnet, en viktig fuglebiotop og Hoklingen (ikke synlig fra E6) med kjent flyvrak fra krigens dager. Videre innover passerer vi Nessvatnet. Fra sistnevnte innsjø ble det vinterstid frem til ca. 1950 tatt ut isblokker til de store fryselagrene i bl.a. Trondheim. Den gang hadde NSB lagt et eget sidespor ned til sjøen slik at denne transporten kunne foregå med jernbane.

Før vi kommer til Skogn kan vi gjøre en avstikker fra E6 og kjøre ut til Falstad på Ekne. Fangeleiren ved Falstadskogen var svært beryktet under siste krig og mange var det som fikk en ublid skjebne gjennom først tortur og deretter henretting i skogen sør for fangeleiren.

Norske Skog sin papirfabrikk på Fiborgtangen blir beskrevet i eget avsnitt.

Opp mot Gråmyra ser vi Allstadhaugkirka, den ble bygget ca. 1100 og var hovedkirke i det gamle Skøynafylket.

Før vi kommer til Verdal passeres selvfølgelig Levanger som er den eldste byen i Nord-Trøndelag og både har vært og er sentrum for bygdene i Skogn og Frol. Levanger har fra naturens side en god havn og har derfor vært et svært sentralt anløpssted for all båttrafikk på Trondheimsfjorden.

På Mule skuer de besøkende utover Verdalen. I dag er det først og fremst Aker Verdal som fanger blikket til de fleste. Dette gjelder også om man kommer nordfra til Verdal langs E6. Aker blir omtalt i eget avsnitt, men bedriften både er og har vært den viktigste industriarbeidsplassen i hele Innherredsregionen de siste 30 åra.

Et annet iøynefallende punkt for de som ankommer Verdal, enten nordfra eller sørfra er de tre svære mastene på Rinnleieret. Mastene er 150 meter høye og er en del av et globalt sendesystem for langbølgekommunikasjon fra landanlegg til U-båter.

Ved ankomst Øra er vi allerede på historisk grunn. Øra nevnes allerede i forbindelse med Olav den Helliges Saga, og har gjennom århundrene vært handelssenteret for hele dalen og også det gamle Værdølafylket. I dag har tettstedet Verdalsøra bystatus.

På vei gjennom Øra blir det selvfølgelig for lite tid til å nevne alle interessante forhold med stedet både i dag og historisk, men skipstrafikk, jernbane, sagbruk og moderne industrisamfunn kan nevnes.

Mellom Øra og Stiklestad kan det nevnes funn av skipsgrav mellom Haug og Slottet, kirka på Haug må nevnes og som en kuriositet nevnes Dag Ringson haugen. Før ankomst Stiklestad kan mange ha interesse av å få utpekt gravhaugen nordvest for kirka og like ved samme gravhaug, skrenten/området hvor Olav mest sannsynlig fylket hæren sin den 29. juli i 1030.[1]

Trøndelag

Trøndelag = trøndernes lovområde.

Trond- i Trondheimen er det samme som trønder.

Forskjellige stammer slo seg ned i Norge i folkevandringstiden, ca. 400 – 600 e.Kr.. Trolig tilhørte de samme folk som bodde her tidligere, men de kom i motsetningsforhold til disse, fordi de kom inn i et etablert system.

Slike stammer var egdene som slo seg ned i Agder, hordene i Hordaland, raumene på Romerike, ryggen i Rogaland, sygnene i Sogn osv. Begrepet folkland er brukt om slike stammeområder, Trønderne kom til Trondheimen, som var deres folkland. I Trondheimen utviklet trønderne et system av fylker. Dette er etterlignet ellers i landet, men der ble fylkene jevnt over større, de omfattet hele folkland: Rogaland, Hordaland osv. Her i Trøndelag ble det etablert hele 8 fylker på øst- og sydsiden av fjorden:

Orkdøla, Gauldøla, Strinda og Stjørdølafylket som utgjorde Uttrøndelag.

Skeyna (Skogn) Verdøla, Eyna, (Inderøy) og Sparbyggjafylket, som til sammen utgjorde Inntrøndelag.

Omkring rikssamlingen (ca 900 e.Kr.) kom 3 fylker til: Raumdøla (Romsdalen), Nordmøra (Nord-Møre, samt begge sider av utløpet av Trondheimsfjorden med Fosen) og Naumdølafylket (Namdalen).

Frostating

Frostatingshaugen på Logtun i Frosta kommune har en minnebauta og en stein for hvert av de 8 opprinnelige fylker for «Frostatingslagen«, senere kom også Namdal, Romsdal og Oppdal med.

Tingstedet var i bruk fra ca år 900 e.Kr. til det ble flyttet til Trondheim i det 16. århundre. På steinen er hugget inn de kjente ord: «At løgum skal land vårt byggja, en eigi at uløgum øyda.« Betyr på dagens språk: « Med lov skal landet vårt bygges, og ikke med ulov ødelegges«.

Hvert år i juni ble det holdt ting her, og opptil 450 utsendinger møtte.

Stjørdal

Areal: 923 km2.

Innbyggere: ca. 18.957, av disse ca. 10.000 i sentrumsområdene.

Stjørdal kommune ligger i Nord-Trøndelag fylke, bare 35 km. øst for Trondheim. Kommunen består av kommunedelene Skatval, Hegra, Lånke og sentrumsområdet Halsen. Bystatus innført fra 1. juni 1997.

Hovedflyplass

Trondheim Lufthavn Værnes er Midt-Norges hovedflyplass, og ligger i Stjørdal kommune. Flyplassen er landets 3. største.

Næringsliv

Det er over 1.300 bedrifter og næringsdrivende i Stjørdal som sysselsetter vel 8.000 arbeidstakere.

6. februar 1824 ble Ole Vig født på husmannsplassen Vikmarka i Stjørdal.

Steinvikholmen

Middelalderslott bygget 1525 - 1532 av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Slottet var det største byggverk i norsk middelalder. Med sine 5 meter tykke murer var borgen nesten uinntakelig. En firkantborg med to store hjørnetårn. O.E. forskanset seg her under reformasjonen med Olavsskrinet – iflg. tradisjonen kisten med Olav den helliges levninger. Etter hans flukt fra landet i 1537, overga borgen seg. Den ble lensherreresidens, inntatt av svenskene i 1564, gjenerobret samme år, nedlagt i 1575, restaurert i1960. Ved lavvann går mann tørrskodd over til borgen, bro benyttes i mai-sep. Primo aug.: operaen Olav Engelbregtsson, bygd på historien om O.E.

Helleristninger

Halvparten av de kjente helleristningsfeltene i Midt-Norge ligger i Stjørdal kommune, og Lerfaldfeltet i Hegra er et av de mest kjente i landet.

Hegra Festning

Hegra Festning ble bygget i perioden 1908 - 10 til forsvar mot et eventuelt svensk angrep etter unionsoppløsningen i 1905. Under 2. verdenskrig ble festningen kjent over hele landet, fordi den sto i mot den tyske invasjonsstyrken i flere uker. I dag er Hegra Festning den mest besøkte turistattraksjonen i Stjørdal.
Hegra festning ble som nevnt bygget i 1908-10 etter at Norge gikk ut av unionen med svenskene. Festningen var beleiret av tyskerne under siste verdenskrig. Kamphandlingene pågikk i over tre uker, mellom norske og tyske styrker. Omtrent 200 norske frihetskjempere, hvorav en kvinne, inntok festningen da tyske tropper rykket inn i Norge i 1940. Major Holtermanns styrker holdt stand i 25 dager. Da planen om en alliert invasjon falt bort, ble festningen oppgitt. Hegra festning er et populært besøksmål, ikke minst blant skoleklasser som blir tatt med tilbake til aprildagenes opplevelser.

Frosta kommune

Areal: 76 km2

Innbyggere: 2.436 (01.01.00).

Jordbruk og hagebruk er høyt utviklet i Frosta, med en sterk økning i veksthusnæringa. Også reiselivsnæringa er etablert med flere campingplasser og serveringssteder. Frosta har moderne barne- og ungdomsskole, samt en rekke kultur- og fritidstilbud for barn, ungdom og voksne. Kommunen har flere kulturhistoriske minnesmerker med Frostatinget, Logtun kirke, klosterruiner på Tautra og helleristninger ved Evenhus som de mest kjente. Kommunevåpenet knyttes til motiv, der kong Magnus Lagabøter - med liljesepter i venstre hånd - i 1274 overleverte den nye Frostatingsloven til lagmannen på Frostatinget.

Levanger Kommune

Areal: 656 km2

Innbyggere: 17.466 (01.01.00).

Levangers historie. Kommunesenteret ligger i Levanger, mens Skogn og Åsen er øvrige tettsteder. Tradisjonelt har jord og skogbruk preget kommunen. I dag finner vi et mangfoldig næringsliv med Norske Skogs papirfabrikk som kommunens største industribedrift. Levanger har lærer-, ingeniør- og sykepleierhøgskole, gartnerskole, folkehøgskole og to videregående skoler. Innherred sykehus ligger også i Levanger. Kommunen har et godt idrettsmiljø med et bredt tilbud av gode anlegg. Levanger har ellers et rikt kulturliv og moderne kulturhus. Blant kommunens severdigheter nevnes Falstad krigsmuseum og minnepark, Levanger Museum, Brusve gård, Munkeby kloster, Alstadhaug kirke, samt helleristningsfelt ved Holtås. Levanger har dessuten store utmarksområder med gode muligheter for jakt, fiske og friluftsliv. Bla. er Ytterøy kjent for sin store rådyrbestand, og i de østlige fjellområdene ligger Øvre Forra naturreservat. Kommunevåpenet viser til Levanger som markedsplass med Jämtlandstrafikk og handel av hest.

Slik gikk det til at Levanger ble kjøpstad

Av Bjørnar Tromsdal (TA: 22.08.86)

"Levangers Handel vilde blive meget mere Fordeelaktig, naar Stædet kunde forundes Kjøbstæds-Ret, saa at Handelen frit kunde drives det hele Aar, istedenfor at den nu er indskrænket til faa Dage, nemlig Markedstiderne, i Mars og December...."

Denne pusteøvelsen er hentet fra et brev som rådmann og branndirektør i Trondheim, Mons Lie, skrev til Det Kongelige Selskab for Norges Vel i juni 1814. Rådmannen gir sin varmeste anbefaling for Levanger. Men det skulle gå ytterligere 22 år før stedet fikk sin kjøpstadsrett. Den byråkratiske kvern malte tungt, den gang som i dag. En uendelig lang drakamp ligger mellom rådmannens brev av 1814 og 18. mai 1836, da kong Carl Johan satte sitt stempel under loven som ga Levanger privilegier som kjøpstad. De mange dokumenter som finnes fra denne tida, utformet i tidens høytidelige språkdrakt, er uhyre interessant og fascinerende lesing.

Ikke begeistret

Slett ikke alle var nemlig like begeistret for at den gamle markedsplassen ved Levangersundet skulle få en høyere handelsstatus. Selvsagt gjaldt dette i særlig grad kjøpmennene i Trondheim. Helt fram til denne tida var retten til å drive handel i Levanger forbeholdt borgere av Trondhjem by. Noen av disse hadde riktignok slått seg ned i Levanger. Men de fleste satt trygt med sine privilegier i Trondheim, samtidig som de hadde hånd om gårder og pakkhus i Levanger.

Av Levangers egne innbyggere var det bare eieren av Levanger Gård og seinere Mo gård, madam Jelstrup, som ifølge et gammelt privilegium hadde enerett til å drive handel i tidsrommet mellom martnadene i mars og desember måned. Hun var en av de aller første som ga sin støtte til tanken om at Levanger måtte få kjøpstadsrett. Kjøpmennene i Trondheim var også splittet. Mens noen var redd for at Levanger skulle stjele markeder fra Trondheim hvis stedet ble by, mente andre at en kjøpstad lenger nord ville bidra til å øke handelsomsetningen, og dermed bety mer penger i lommene.

En kjøpstadsrett betydde at Levanger fritt kunne drive handel og skipsfart med utlandet. Men tyngst veide det selvsagt at handelsmennene kunne få drive uinnskrenket handel året rundt, isteden far å begrense det hele til "svenskmartnadene" fem dager i mars og 14 dager i desember.

Verdal foreslått

Da en komitéinnstilling om kjøpstadsretten ble lagt fram i Odelstinget i april 1836, ble den møtt med kraftig motstand fra en del av Trondheims-representantene. En herre benevnt konsul Gram var blant dem som talte sterkest imot. Han mente til og med at hvis man skulle opprette en kjøpstad i Nordre Trondhjems Amt, burde den legges til Verdalsøra, og ikke til Levanger! Konsulen hadde ikke verdalingenes ve og vel i tankene. Snarere mente

han at jo lengre vekk fra Trondheim den nye kjøpstaden kom, jo bedre var det for borgerskapet i Trondheim.....

Men det hjalp ikke: Mot 13 stemmer ble loven om kjøpstadsrett for Levanger vedtatt. Saken gikk til Lagtinget, hvor det var nye forsøk fra Trondheimsrepresentantene på å stikke kjepper i hjulene for Levanger. Men heller ikke her lyktes man i forsøkene. Den 18. mai 1836 sanksjonerte kong Carl Johan loven.

"CARLSLEVANGER"

Pussig er det å tenke på at den samme kongen hadde vært i Levanger året før, i forbindelse med åpningen av den nye mellomriksvegen ned til Verdal. Man må jo ha lov til å undres over om det var kampen for kjøpstadsretten Levangers kondisjonerte borgere hadde i tankene, da de feiret kongens fødselsdag med et stort ball på Brusve i januar1835. Og som om det ikke var nok: Rådmann Mons Lie, som trolig må tilskrives mye av æren for at Levanger til slutt ble kjøpstad, foreslo i et av sine brev at den nye byen måtte bli gitt navnet CARLSLEVANGER, "hvorved hans Majestæt Kongen og Stædets gamle navn blev forenet", heter det. Man visste nok hva taktikk var, i de dager også!

639 innbyggere

Av en folketelling i desember 1835 går det fram at Levanger hadde 639 innbyggere da stedet fikk status som kjøpstad. Det fantes 166 forskjellige husholdninger, og tettstedet hadde 132 husbygninger. Videre er det bokført 18 handelsmenn og 40 håndverkere. Av de 639 innbyggerne var 100 tjenestefolk. Hele folketellingslista er gjengitt i Reidar Strømsøes "Levangerboka", som inngår i verket "Skogns Historie".

Men Levanger hadde vært større i tidligere tider. I 1102 skal det ha vært over 3000 innbyggere i tettstedet. Vel femti år seinere ble imidlertid byen utradert av en stor brann.

Norske Skog, Fiborgtangen

Bedriften ble vedtatt bygget av skogeierne i Nord-Trøndelag i 1962 og i 1965/66 stod fabrikken ferdig. Den er i dag en av landets største papirfabrikker og er blant de fem beste fabrikkene til hele konsernet.

Konsernet Norske Skog er i dag verdens nest største papirprodusent og har fabrikker på alle kontinent bortsett fra det afrikanske.

Norske Skog på Fiborgtangen har i dag 700 ansatte og har et netto driftsoverskudd på mellom 1,5 og 2 mill. NOK pr. driftsdag. Bedriften har ca. 360 driftsdager i året.

Bedriften produserer 520.000 tonn avispapir hvorav 97 % går til eksport. Som råvare mottar bedriften 1,1 mill kubikkmeter med tømmer og vel 0,4 mill kubikkmeter med flis og andre treråvarer. Omregnet tilsvarer dette 660.000 favner med ved pr. år.

Inntransport av slike mengder med tømmer skjer vha. lastebil (60 %) og båt/jernbane (40 %). Halvparten av tømmeret er norsk, resten er svensk.

Bedriften mottar også 170.000 tonn returpapir i svære bunter. Når dette papiret er renset består avfallet av 30.000 tonn CD-plater, diverse metallredskap som bl.a bestikk, shampooflasker, metallstifter osv. osv. Bare fra returpapirbuntene samles det 3 tonn ståltråd pr. døgn som samles og kjøres på jernbane til spikerfabrikken i Mo i Rana.

Av eksportpapiret går 80 % ut med båt, to båter lastes hver med 6.000 tonn papir i uka. Den mengden papir som produseres på Skogn gjør det mulig å dekke E6 fra Skogn til Rådhusplassen i Oslo i hele veiens bredde hver tredje time. Dvs. ca. 1 mill kvadratmeter papir pr. time.

Det neste store planlagte byggeprosjekt på Fiborgtangen er gasskraftverk og papirmaskin nr. 4. Samlet investering på dette er beregnet til ca. NOK 8 milliarder.

Falstad fangeleir

Falstadminnet består av Stiftelsen Falstadsenteret og minnesmonumentet ved henrettelsesstedet i Falstadskogen. Omtrent 5.000 personer var fengslet i SS-Strafgefangenelager Falstad i årene 1941-45. Ca. 220 personer ble henrettet i Falstadskogen, ikke langt fra leiren. Falstadminnet ble etablert i 1995 etter 50-årsjubileet for frigjøringen av Norge, og offisielt åpnet av HKH prinsesse Märtha Louise.

Fangeleirene i Norge

I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne fem leirer for politiske fanger i Norge. Disse var Grini i Bærum, Falstad i Levanger, Ulven/Espeland i Bergen, Sydspissen i Tromsø og Arkivet i Kristiansand.

De om lag 400 fangeleirene som totalt ble opprettet i Norge i perioden 1940-45 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. De norske politiske fangene var fordelt i de fem hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet. Her satt personer som var domfelt eller mistenkt for illegal virksomhet mot okkupasjonsmakten. Sovjetiske, jugoslaviske og polske tvangsarbeidere utgjorde de største fangegruppene som i stor utstrekning ble utnyttet i Organisation Todts anleggsvirksomhet. Denne organisasjonen hadde som hovedoppgave å forestå store militære og sivile bygge- og anleggsarbeider i de okkuperte områdene. Om lag 78.000 utenlandske krigsfanger befant seg i Norge ved frigjøringen. Alle var kommet til landet for å dekke mangelen på arbeidskraft i forbindelse med utbyggingen av Festung Norwegen.

I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i drift allerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for den terror som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Begrepet Schutzhaft - varetekt - ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte ordningen med varetekt samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet.

Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene. Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall leire hadde betegnelsen statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de besatte områdene. I Norge må etableringen av Grini, Falstad og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke.

SS-Strafgefangenenlager Falstad ble etablert som leir for politiske

fanger høsten 1941. Leiren var underlagt avdeling VI av Sicherheitsdienst. Avdeling VI var i følge SDs oppbygging Geheime

Staatspolizei (Gestapo), eller okkupasjonsmaktens politiske politi.

Alle fanger var prisgitt Gestapos vurderinger, beslutninger og justis. Leirledelsen hadde SS-grader, og var lojale mot den særlige oppgave som SS hadde: "å utsjalte enhver virkelig eller mulig motstander av det nasjonalsosialistiske herskerskap". De fleste KDS-avdelinger (Kommandeur der Sicherheitspolizei) i Norge opprettet i løpet av 1941-42 ekstra fangeleire. Grini er en annen leir i samme kategori.

Leirene varierte sterkt med hensyn til størrelse, belegg og fangebehandling. Felles var likevel at forholdene for fangene var preget av fysisk vold, mishandling, trakassering og fornedrende reglementer. Felles bakgrunn for opprettelsen av leirene var den generelle skjerping av okkupantens krav til politisk og økonomisk kontroll over de okkuperte områdene fra høsten 1941.

Leiren og fangene

Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Det nøyaktige tallet er foreløpig ukjent. Antallet fanger i leiren varierte veldig i perioden 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca. 200 fanger på Falstad. Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 250 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med to fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøstes 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad.

Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt videre, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter. I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.

Fangebelegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politisk motstand mot okkupasjonsmakten. Blant disse var 50 personer tilhørende det jødiske samfunn i det Nordenfjeldske Norge. På Falstad var denne gruppen spesielt utsatt i månedene før de ble videresendt til Auschwitz like før jul i 1942. En stor andel av fangene kom fra andre land. De største gruppene med utlendinger kom fra Sovjetunionene, Jugoslavia, Danmark og Polen. Representanter fra hele 13 land var på Falstad disse årene.

Terror under Gogol

I mai utnevnte Gerhard Flesch SS-Hauptsturmführer Gogol til kommandant på Falstad. Nå fulgte et år med terror. Fra mars 1942 til sommeren 1943 var alle fanger prisgitt et meningsløst, vilkårlig og fornedrende voldelig ordenssystem. Dette beskrives flere steder, blant annet i Lars Øyens bok "med fingeren på avtrekkeren" fra 1988. Fangevokterne krevde store mengder meningsløst arbeid utført i et vanvittig tempo. Den mest beryktede fangevokteren het Hans Lambrecht, eller "Gråbein" som han ble kalt av fangene. Mange av de som var på Falstad i denne tiden ble utsatt for hans brutale behandling.
Den 6. oktober 1942 innførte tyskerne unntakstilstand i Midt-Norge. I løp av tre dager ble 34 nordmenn henrettet i Falstadskogen. Ved en anledning lyktes det flere fanger å rømme i forbindelse med en henrettelse. Dels fra dette tilfellet og dels fra undersøkelser som ble gjort etter krigen på Trandum og Falstad, vet vi hvordan en henrettelse foregikk. Vanligvis, men ikke alltid, var fangene klar over hva som foresto, selv om det kunne ta lang tid fra fangene fikk en eller annen dom og til øyeblikket var kommet. Fangene ble bakbundet og fikk bind for øynene. De ble så ført ut i en ventende lastebil under streng bevoktning. De fikk ikke ha noen kontakt med hverandre. Dersom det var flere som skulle henrettes, ble selve handlingen foretatt ved at lederne av eksekusjonen hentet to mann ut om gangen. De ble så ført til kanten av graven. Her ble de stilt med ansiktet mot eksekusjonspelotongen og skutt. De gjenværende ble sittende og vente på tur i bilen under streng bevoktning.

Det er grunn til å anta at det fremdeles er graver i skogen som ingen har funnet. På det kartet som ble tegnet opp over skogen med gravplassene i 1948, angis at det i alt ble funnet 46 graver med 202 lik i felles- og enkeltgraver: 97 russere, 67 jugoslaver og 38 nordmenn. På minnesteinen fra 1963 står det at 205 mistet livet: 43 nordmenn, 101 russere og 61 jugoslaver. Av disse er det 33 ukjente jugoslaver og 86 ukjente russere.

Fakta

Fangeleirene i Norge og andre tyskokkuperte områder var en videreføring av et system som nazistene hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år.

Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.

Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge.

Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Over 300 leire var spredt over hele landet.

I Norge ble ca. 150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.

I august 1941 kom representanter for den tyske okkupasjonsmakten på befaring på Falstad.

I oktober ble Falstad skolehjem beslaglagt av okkupasjonsmyndighetene, og i løpet av vinteren ble skolehjemmet gjort om til politisk fengsel.

Retterstedene i skogen.

Møtet med Falstadskogen er en sterk opplevelse. Mange av de som ble skutt her, kjenner vi ennå ikke navnet på.

I følge foreliggende kilder ble over 200 mennesker henrettet i Falstadskogen, 43 var nordmenn.

I 1947 fikk skogen sitt eget monument, hugget i stein av skulptøren Odd Hilt, som selv var fange på Falstad.

Rett bak denne ligger også minnesteinen med navn på nordmenn, jugoslaver og russere som ble henrettet her.

En av fangene i leiren ble satt til å grave gravene når noen skulle skytes. Han smuglet kart over retterstedene ut av leiren, og etter krigen ble ofrene gravd opp.

Små steinpyramider står i dag rundt i den mørke granskogen til markering av de kjente retterstedene.

Falstadskogen ble fredet i 1987.

Blant planene for Falstadsenteret er å bygge et dokumentasjonssenter der slektninger, landsmenn og andre interesserte kan finne opplysninger om Falstadskogen, Falstad fangeleir, og fangenes bakgrunn og skjebne.[2]

Inderøy kommune

Areal: 146 km2

Innbyggere 5.810 (01.01.00)

Kommunesenteret, Straumen, ligger på Sakshaug. Lyngstad (Kjerknesvågen), Utøy, Røra og Sandvollan er øvrige skolekretser. Jordbruket preger Inderøys næringsliv, men Røra fabrikker, Sundnes brenneri, Inderøy slakteri, Verdalskalk og T.N. Vang Verksted er viktige hjørnesteinsbedrifter. Inderøy kulturhus med idrettshall, Sund folkehøgskole og Inderøy videregående skole er sentrale aktører i kommunens musikk- og kulturliv. Blant kommunens severdigheter er Hustad kirke, Sakshaug gamle kirke, Rostad gård, Skarnsundbrua og tettstedene Hylla og Straumen. Kommunevåpenet er tegnet av billedhuggeren og tegneren Nils Aas, som er født og oppvokst på Straumen. Motivet viser til det gode flyndrefisket i Borgenfjorden fram til omlag 1940.

Den gylne omvei.

Det er veien fra Røra over Flaget om Straumen- Korsen og til Vist.

Her er en rekke severdigheter med bl.a. Gjørv gård og Gangstad gårdsysteri.

Gjørv - en gård med historisk sus

Gjørv gård har en lang og spennende historie og fremstår i dag som en av landsdelens vakreste og mest veldrevne gårder.

Gården ligger på en egen høyde med utsyn til store nabogårder, kirker, fjorder og et vakkert kulturlandskap i alle retninger.

Det har bodd mennesker på Gjørv i minst 3.000 år. Funn i bronsealdergraver forteller om dette. Bronsenåla i logoen er funnet i en slik grav på gården.

Navnet betyr “hellig sted dekket med størknet offerblod« (gorr-ve), altså har stedet vært et religiøst sentrum.

Gården var sete for lavadelsslekter gjennom middelalderen, og på 1300-tallet hadde eieren egen bygård på Domkirkens tomt i Nidaros. I 1520 var eieren Trøndelags største jordeier.

Gården ble dramatisk hjemsøkt av Karl den 12.’s Karolinere i år 1718. Gjørv har også spilt en sentral rolle som bl.a. tidlig lensmanns- og postgård.

Det gamle gårdsanlegget går tilbake til 1700- og 1800-tallet, og inneholder bl.a. to store trønderlån. De hører med til Trøndelags aller best bevarte.

Alle de eldre bygningene ligger på et eget tun omgitt av et stort hageanlegg.

Gjørv i dag

Gjørv gård har i dag ca. 1.000 dekar innmark i tillegg til skog og utmark. Driften er moderne og framtidsrettet.
Gården har et av Norges største hjorteoppdrett, og foredler selv hjorteproduktene. Gården er medlem av Norsk Gårdsmat og er en del av “Den gylne omveg« i Inderøy.[3]

Gangstad gårdsysteri

Spesialiteter
Her får du kjøpt gårdsystet ost, røkt og tørka storfekjøtt og morrpølse. Det dyrkes karve til osteproduksjonen.

Steinkjer kommune

Areal: 1.563 km2

Innbyggere: 20.483 (01.01.00).

Omlag halvparten bor nært sentrum - ved Snåsavassdragets utløp i Beitstadfjorden - mens Sparbu, Mære, Binde og Veldemelen er øvrige tettsteder. Steinkjer huser administrasjonen til fylkeskommunen og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, og byen er et viktig handelssted. Steinkjer har tre videregående skoler og høgskole (HINT) med bl.a. linjer for jord- og skogbruk. Jord- og skogbruk, jord/skogbruksbasert industri og service, mekanisk-, data - og elektronikkindustri er vesentlige næringer. På tross av at IØ3 ble nedlagt i 1994, er det fremdeles en viss militær aktivitet i kommunen. Steinkjer er rik på fornminner - helleristninger (Bøla og Bardal), gravfunn og bygdeborger. Egge museum har også en betydelig landbruksmekanisk samling. Jekta Pauline er et konkret minne fra byens tidligere tider. Mære kirke er fra ca. 1190 og Steinkjer kirke (1964) er utsmykket av Jakob Weidemann. Byen ble bombet og brent i april 1940, så sentrum er arkitektonisk et godt eksempel på 1940/50-tallets byggeskikk. Kommunevåpenets seks takker symboliserer de seks vegene som møtes i sentrum.

Egge gård

Gården Egge nevnes som høvdingsete flere ganger i Snorre. Navngitte personer som Trond Haka, Olve og Kalv Arneson skal ha hatt sete på gården.

Høvdingene på Egge var også religiøse ledere som stod for bloting i hovet på Mære (i dag hvor Mære kirke står). Det er lett å se sammenhengen Egge - Mære - Stiklestad i de dramatiske hendingene rundt 1030 under kristningen av Norge.

Gårdens bygninger brente omkring 1970. I dag ser vi bare restene.

Det er godt utbygde stier i området. Fra tunet der Egge gård en gang sto, går "Sigridstien". Fra stien har man flott utsikt over byen, fjorden og kulturlandskapet.

Den er tilrettelagt for rullestolbrukere.

Egge Museum

Fylkesmannsboligen på Egge, er en av de mest markante bygninger i Steinkjer.
Huset ble bygd i 1919, og ble bolig for fylkesmann Halvor Bakke Guldahl.
Byggestilen er klassisk og gjenspeiler en boskikk som embetsmannsstanden likte å fremstå med, i første del av forrige århundre.
I dag huser boligen Egge museums administrasjonsavdeling, og lokalene blir brukt til ulike utstillinger i regi av museet.
Friluftsmuseet med sine 11 bygninger viser trøndersk landbruk i mange faser. Aktiviteter og demonstrasjon av gamle arbeidsteknikker foregår daglig i sommersesongen.
Midt-Norsk Landbruksmuseum har en unik samling av mange generasjoner landbruksmaskiner.
Følger man stinettet gjennom Eggemarka, kommer man til museets kvern og oppgangssag.[4]


[1] Skrevet av Ola Schjei

[2] Kilde: Stiftelsens hjemmeside

[3] Kommunes, Gjørv gård og Gangstad gårdsysteris hjemmeside

[4] Kommunens hjemmeside og Norges bebyggelse



 

 Guide i Tromsdalen           



Tromsdalen er mest kjent for sine enorme kalkforekomster. Riktignok har det oppstått skjemmende sår i landskapet i forbindelse med utvinning, men likevel er området et spennende mål, lett tilgjengelig som det er, hvor attraksjonene ligger forholdsvis tett og nært vei.

Tromsdalen er så full av historikk og ting å lære om eldre tider, at området ofte benyttes i undervisningssammenheng helt fra grunnskoletrinnet og opp til høgskolenivå. Noen av severdighetene er merket med skilt eller opplysningstavler.

Grotter

I Tromsdalen finnes et stort og delvis uutforsket nettverk av huler og grotter, grav ut i kalkstein underjordiske bekker.  Alle er slett ikke like tilgjengelig, men det er skiltet fram til den som er enklest å finne, ”Halvard-grotta”, som ligger i Kværnhusbekken som krysser veien

ca 500 meter før kalkbruddet

Allmenningsplassen

Var en rydningsplass som ble forlatt for over hundre år siden. I dag er kun hustuftene synlige i en liten rydning i skogen. Plassen ligger på høyre side av  veien ved Kværhusbekken.

Tømmersjøen

Er et forholdsvis lite vatn med gode fiskemuligheter. Her er lagt ut ei flytebrygge og satt opp en gapahuk som er lett tilgjengelig og tilpasset rullestolbrukere. Her finnes også båtplass og ei sittegruppe.

Kallvassmyra

Naturreservat er vernet fra 1984. Formålet med vernet er å bevare sjeldne naturtyper preget av den rike tilførselen av kalkrikt kalt kildevatn. Vegetasjon og flora er særpreget, og en kjenner ikke tilsvarende naturtyper av samme størrelse i andre deler av landet. På myra ligger Kaldvatnet, med klart, kalt kildevatn med pH over 7.0 og med tykke lag av alger som dekker bunnen og delvis overflata. Den særpregede vegetasjonen og det rike fuglelivet på myra og rundt vatnet, gjør området meget interessant til undervisnings- og friluftsformål. Like i nærheten av Kaldvassmyra finnes det også spor etter en gammel boplass fra jernalderen.

Grønntjønna

Er ei lita og grunn tjønn syd for Kaldvatnet og straks øst for skogsveien mellom Buran og Ramsåsvollen. Tjønna har det grønnskjæret som ofte preger kalksjøer. Den er en kvartærgeologisk forekomst, dannet på slutten av siste istid. Store isblokker ble liggende igjen da isen trakk seg tilbake, og det ble etter hvert omsluttet av grus og slam fra breelvene. Da klimaet ble varmere, smeltet isblokkene og etterlot seg kratre av forskjellige størrelser. Dette er hva vi i dag kaller dødisgroper.

Ramsåsvollen

En tidligere setervoll, brukes i dag som naturskole, men har ei gamme som står åpen til allmenn benyttelse. Like ved vollen finnes rekonstruerte fangstgroper, og to bjørnehi med få meters avstand. Bjørnen har tatt i bruk grotter som er dannet av vannets arbeid i kalkfjellet. Siste gang det bodde bjørn jer , antas å være rundt år1900.

Svarttjønna

Er ei lita tjønn ca 1.5 kilometer fra Ramsåsvollen. Den er idyllisk og lett tilgjengelig turmål fra Ramsåsvollen og fra bilveien nord og øst for tjønna. Svartfossen er ved stor vassføring både stor og mektig. Den ligger lett tilgjengelig fra veien, ca 100 meter å gå.

Tolleran

Er steiner som gjetere og andre fjellvandrere ofret på sin ferd til setra. Dette var ”påkast-steiner”, det ble lagt/kastet kvister eller steiner oppå offersteien for å be om et godt år på setra. Rett og slett et ritual utført for å holde seg på god fot med åndeverdenen. Tolleran ligger like inntil de gamle seterveiene.[1]



[1] Kilde: Veiviseren Verdal 2003



 

 Guide Stiklestad - Raset - Vuku - Vera           



Jermstadberga

Her er det et utsiktspunkt hvor en ser utover rasgropa etter den største naturkatastrofen som har rammet landet i historisk tid.

Fåren øvre

Dette er gården til Sture Sivertsen, den kjente skiløperen som ble verdensmester på 10 km i Falun i 1993.

Spesielt kjent som ekspert på startetappen i stafett.

Leirådalen

Landskapet i dalen bærer preg av ras, bratte meler og dype daler.

Elva Leiråa som kommer fra Leirsjøen, et vatn i nærheten av Kjesbuvatnet, renner gjennom dalen og ned i Verdalselva ved Volen. Historien forteller at det har gått flere store ras her i middelalderen, 1300-1600 år e.Kr..

Dette har forandret landskapet fra i 1030 hvor det var tilnærmet flatt mellom Reppe og ner-Fåra-Steinslia hvor overflata besto av store myrer til i dag hvor en har en dyp dal med bratte lier og sidedaler. Før rasperioden hadde Leiråa løpet sitt frem forbi Ner-Fåra og ned Eklodalen til Verdalselva der.

Stav/Reppe

Stav skal være den gården Olav Haraldson hadde siste natterasten før slaget.

Forskning viser at gården kan ha ligget nord for Reppe under en bratt skrent, navnet tyder også på det.

Nedenfor gården rett over Brandhaugen, ca. 10-15 m rett opp, var det en stor myr som Olav brukte til å mønstre hæren før avmarsj.

Reppe er en gammel gård i bygda, som har hatt skiftende eiere, i dag er det målestasjon for meteorologisk institutt her.

Videre til Vuku har vi gårdene Stuskin, Lunskin, Auskin og Breding.

Vuku/Bredingsberg

Er et bygdesenter med skole, eldreboliger, bilverksted og Coop-filial.

Vuku ligger like ved Verdalselva og Østnesfossen.

Vuku kirke er ei lita fin trekirke som er bygd i 1654. Dekorasjoner fra 1848 av den kjente svenske kirkemaler Eric Walne.

På kirkegåren kan en se en forhøyning som er restene etter en gammel gravhaug, så her er det både hauglagt og gravlagt folk.

Stedet er også kjent for det rike laksefiske under fossen samt at en har Østnes fiskecamp på sørsiden av elva.

Tidligere var det ofte oversvømmelse her når det var flom i elva, i 1947 eller1949 var det så mye vann at hus ble skadet. Et hus ble så skadet at folk ble ”sjøsyke” ved å gå inne der, det var valfart til huset for å prøve dette. Senere er fossen senket slik at en unngår slike problem.

Holmen Gård

Vi ser Holmen gård til høyre der Inna og Helgåa renner sammen. Holmen gård har vært Verdalsbruket sitt hovedkontor siden først på 1800 tallet. Starten på samling av skogeiendommer til et stort gods startet allerede omkring 1640 av presten Peder Eriksen Juel, han kjøpte opp gårder i øvre Helgådalen. Siden har flere kjente personer som Rasmus Ågesen Hagen, Nicolai Jensen, flere generasjoner Getz, Verdal Kommune og forsikringsselskapet Storebrand vært eiere av større og mindre deler av skogområdene som i dag utgjør ca 60 % av kommunen.

Grunnan

Innerste delen av istidens ”Verdalsfjord” – Helgådalen – fra fjord til dalbunn i løpet av de første 1000 år etter istidas slutt.

 

Tykke leiravsetninger da elva startet sin bearbeiding og nedskjæring i takt med landhevingen.

 

Elva møtte nesten ikke motstand før bergterskel ved Grunnan.

 

Elva fastlåst her i 5.000 – 6.000 år mens landheving pågikk, terskelen utviklet seg til en foss – Grunnholo – på ca. 50 m.

Nedafor Grunnholo fortsatte elva bearbeiding av dalbunnen – stilleflytende /ingen graving ovenfor fossen.  Rolig periode til elva 2.000 – 4.000 år før nåtid plutselig fant seg nytt løp i blåleira forbi Grunnholo.

 

Nesten 50 m rett ned i ett jafs – ca. 1 mil oppover dalen berørt.

 

Tre nye bergterskler/fosser oppsto: Grunnfossen, Hærfossen og Granfossen.  Liten Granfoss, idet Hærfossen tok det meste av fallhøyden.

 

Lite forandringer før 12. sept. 1893, da historien gjentar seg i Hærfossen – ca. 30 m rett ned  - lengde ca. 5,5 km oppover dalen.  Delte bygda i to.

Granfossen dermed 30 m høyere.

Historien ville ha gjentatt seg for tredje gang i

Granfossen uten sikringsarbeider.

Granfossen = Europas største laksetrapp.

Ulvilla


Tidligere industristed med sagbruk, stamperi og handelsvirksomhet.  Butikk     

nedlagt 2001.  Kraftstasjon bygget i 1913 og er fremdeles i drift.  Det ble faktisk søkt om jernbane opp til Ulvilla i 1900 (gruvedrifta).

I forbindelse med sagbruksvirksomheten her før Verdalsgodset bygde sag på Ørmelen i 1872 kunne det være opptil 50 mann i arbeid på en del sager i sesongen.

Hærfossen

Dette var Helgåas største foss (29m direkte fall og 6m stryk nedenfor) frem til høsten 1893 hvor elva tok nytt løp og grov seg ned på sør siden der det ikke var fjell.

Årsaken til dette skal være at fossegjelet var for trangt, og at kammen på sørsiden som på gamle kart ser ut til å være 23 m over fossenakken var bare 2-3 m denne høsten. 
For elva hadde  også gravd seg inn i melen  under kammen på sørsiden nedenfor fossen slik at denne ikke klarte å stå i mot trykket fra elva i overkant.
I løpet av høsten og vinteren grov elva seg ned i leirmassene helt bakover til Granfossen hvor denne nå ble ca 30 m høyere. 

 
Fra fossnakken. Her hivde Hærfossen seg utfor før 1893 og var
Helgåas høyeste fossefall. på 30 m.

Bjørstadhøgda

Til sør for Bjørstadhøgda har vi Røssgrenda med rasmeler på begge 

sider.  NVE = forebygging i mange år .  Tidligere kabelbane over rasområdet for vare- og persontrafikk.  Dødsulykke i 1921, da kabelen røk og 5 gutter omkom.

Volden

Turveg inn mot Malså gruver – videre til Mokk i Steinkjer.

Malså kobbergruver, første drift 1865 – 1875, andre drift 1915 – 1919.

Dødsulykke i 1917 – Karl Magni Petterson omkom i ei spregningsingsulykke.

Forfatter/musiker Hans Rotmo vokst opp i Volden, der hans far drev butikk.

Elneshøgda

 Østover fra Elneshøgda ligger  Elnesberget der er det en våttå (ild-signal). Sammenheng med resten av våttåan i Verdal. På sørsiden av elven ser du fjellene Hyllfjellet, Rautua og Åsmundfjellet.

Elnes Skanse og Skansbakken: Den ble bygget samtidig med Stene Skanse i år 1600.

Skjækerfossen


Samløpet mellom Skjækra og Helgåa.  Veg på begge sider av Skjækra noen km innover dalen. Tidligere var det nikkelgruver 4 km. inn i den 20 km. lange Skjækerdalen. Disse gruvene var i drift på samme tidspunkt som gruvene i Malsådalen. Slagghauger fra smeltehyttene ved Skjækerfossen.   Skjækerdalen planlagt del av ny nasjonalpark.

Djupdalen

Tidligere de vegfarendes skrekk, da vegen gikk bratt og dyp nede i juvet.

 

Forlandet/Djupdalen primo mai 1945.

Rinnan m/følge på flukt mot Sverige.  Bensintomt/stopp ved Helgåsen.  Flyktet til fjells. Rømlingene ble tatt i flere puljer – Rinnan selv og noen personer til ble tatt ved Flyvollen, og ført ned til Storlunet.

Rasteplass Stortjernet

Tilpasset bevegelseshemmede.

Storlundammen


Tjente både som fløtingsdam og bru. Anlagt 1905. 110m. lang. I 1912 ble det bygd taubane for tømmer fra Kall via Esingen og til Veressjøen.

Vera

Et fjellsamfunn fra tidlig på 1700 tallet. Rike muligheter for friluftsliv og naturopplevelser. Tradisjonsrikt gjestgiveri og hytteutleie. Merket turløype fra Vera sørover til Sandvika, 18 km., og nordover mot Skjækerdalen. Sveet Gjestgiveri hadde status som tollvaktpost med vakthold og patruljering fra 1910 til 1966. Under krigen var Vera brukt flittig som skjulested og fluktlei for nordmenn på vei over til Sverige.

Vera Kapell: Norges minste kirkesogn. Egen kirke bygd i 1899. Har blitt brukt til skole helt frem til 90 tallet. Før Vera fikk kirke ble mange gravlagt i Kall kirke. Bygda har levd av jordbruk, jakt og fiske. Det ble også drevet med fiskeoppdrett og legging av rakfisk en periode 


Vegen mellom Nord- og Sørvera med Mannshaugan i horisonten.

Strådalen


Helt ved grensa mot Sverige finner vi fjellgården Strådalen. Det har vært handel og vandel med svenskene gjennom tidene. Det er også rester etter tre sameboplasser i området rundt Strådalen. En spesialitet for Strådalen var et lokalt brød kalt ”Pekkabrød” som ble bakt i steinovn. Fjell rundt Strådalen: I nord – Sjækerfjella med Verdal høyeste fjell Løsmundhatten + Hardbakkfjellet. I øst på svensk side Sandfjellet, Mannshøgarna, Anjesskutan og Sukkertoppen.

Tverråholman

Nedlagt fjellgård.  Bebodd 1894 – 1909.  To timers gange nord for Vera
finner vi Tverråhølman. Fra 1894 til 1909 bodde Marie og Arnt M. Antonsen under harde kår hvor de levde av jakt og fiske. Her er reist en minnebauta over dem og deres familie etter initiativ av Helgådal Idrettslag.
Underlig å forestille seg at noen kunne finne livberging der inne, sett i lys av vårt moderne forbrukersamfunn.



 

 Guide E6 Fleskhus-Minsås-Lein-Haukå-Leksdal           



E6 (Bjørga)

Rasteplass i Koabjørga, Ved klarvær er det ingen fjordbarm her i landet som du kan se så langt uten at øyet treffer land. Hele 8,4 mil fri sikt.

 

Leklem Gård, Gårdsnr. 1 og bruksnr. 1. Ligger til venstre oppe lia ovenfor jernbanelinja.

 

3 avkjørselser til Verdal fra E6, den sørligste går til Sverige.

 

Fleskhus-Minsås                              

Leklemsåsen, tidligere helseheim for tuberkuløse, fungerte som et sykehus. I dag et boligkompleks hvor det blant annet finnes et varmebasseng (for tiden ute av bruk).

Volhaugen, for mange er det ”bymarka”, tilrettelagte stier, gapahuker, fiskebrygge og skihytte.

Vevstuggu, Oddny Haugen med sine vevde duker, veggtepper, babyposer etc.

Lein

Gravhauger

Myra på Lein – siste rest av det store myrområdet mellom Sjøbygda og Stiklestad.  I vikingtid ”skipreid ovamyra og ”nedamyra”.   Torvuttak – også i vår tid.

Haukåa

Skihytta, friluftsområde.

Jakt og fiske område.

Marsteinsvola

Høgeste punkt vest for Leksdalsvatnet, der en kan se 14 av innherreds kirkespir.

Sælistensberget

Høgeste  punktet øst for Leksdalsvatnet – 570 moh

Hallemsmarka

Hallemsmarka er et stort fortidsminneområde, ryddet og tilrettelagt.

Kultursti på 1 km med 9 informasjonsplakater.

Hallemsmarka, gravfeltet er det største i Verdal, registrert 80 gravhauger. Det eldste sporet av mennesker er funnet på Hallem – en elghornhakke 7-8.000 år gammel.

Leksdal – Leksdalsvatnet

Leksdalsvatnet ligger i Verdal og Steinkjer, 2 km fra Stiklestad, og regnes som et av Norges mest produktive fiskevann. Det anbefales at det fiskes inntil 25 tonn fisk årlig. Vanlige fiskearter er aure og røye i størrelse mellom 0,3 – 0,5 kg. Ål og sjøørret finnes også.

Drikkevannskilde for Verdal. Gården Bunes gammelt hovedsete i Leksdal kjøpt av Rasmus Hagen i 1699. Hadde den første jordbruksskole i fylket i 1856.

Gården Lund var ved århundreskiftet (1900) smør- meieri. Gravhauger fra steinalderen ved Lund og Hofstad  Egen skolekrets. Pilegrimsleden går på østsiden av Leksdalsvatnet over til Henning og videre nordover. Boniteten (skog tilvekst/vekst) i området er en av de høyeste i landet

 
 

 

 



 

 Guide RV 72 Rinnleieret - Inndalen - Svenskegrensa           


Hallbakkan.


Fra Hallbakkan har vi en enorm utsikt over hele Verdal, Ytterøya, deler av Inderøya og Røra.

Her lå Halle kirke som brant etter et lynnedslag i 1815, siden er det Vinne kirke som har vært hovedkirken for sognet.

Rinnelva

Pilegrimsleia går fra Søraker opp til Hallangårdene nedover en gammel ferdselsveg til gården Øvre Rinnan, hvor Rinnelva krysses. Rinnelva har fra gammelt av markert grensen mellom Skøynafylket og Verdølafylket, som det het i middelalderen. Navnet Jämtvadet er et minne om fortidens ferdsel. Den gamle allmannaveien gjennom Innherred, med en sidegren øst gjennom Verdalen til Jämtland og Sverige, gikk trolig hit før kongeveien ble anlagt over de sumpige leirslettene nede på Rinnleiret på 1700-tallet.

 

Gravfelt på Asphaugen ved Rindsem Mølle.

Sommeren 1982 ble det gjort en arkeologisk undersøkelse av gravfeltet. Gravfeltet har vært brukt over en lang periode i tid, sannsynligvis både yngre og eldre jernalder.  I 1909 ble det under bortkjøring av stein funnet en smeltet, mangefarget glassperle og et stykke kvart sitt bryne, sammen med noen brente bein i en gravkiste. Senere fant de 2 kister. Disse var oppmurt av heller. I et område like i nærheten fant de en lansespiss av jern, datert til ca. 500-tallet. De fant også ljåblader, sannsynligvis fra yngre jernalder. Disse lå høyere oppe i røysen og tilhører sikkert gravgodset i en senere begravelse. Under utgravingen i -82  er det også gjort funn av flere graver i dette partiet. Feltet består av minst 9 fornminner, hvorav 6 rundrøyser. Det er også funnet ei øks og en enegget sverdklinge fra ca. yngre jernalder.

Transformatorstasjon

Før vi kommer til nedkjøringa i Reinsdalen har vi en transformatorstasjon som ble satt opp der på 1960-tallet og som fortsatt er i drift.

Krigen 1940 – 45.       

Under krigen satte tyskerne opp en enorm kikkert på Helloheggen. Der gikk det tyske vakter hele tiden og de hadde god utsikt over hele indre del av Trondheimsfjorden. Dermed var de godt orientert om hva som skjedde på fjorden.  Se bilde

Vinne

Jämtlandsvegen ferdig – åpnet 1865.

Vi er i Vinne sogn, tidligere Råbygda.  Bergsgrav jernbanestoppested.  Graven bru, kryss med jernbanen - vakt /kontrollpost april 1940.

 

Stamphusmyra-navnet.

I boligfeltet Brannan finnes fem tusen år gamle helleristninger i privat hage. Skålgroper ved Berg er noe yngre helleristninger.

Vinne kirke bygd 1814-1817. Ved Vinne kirke to gravhauger fra middelalderen, den ene med bauta.

I utmarka til Vinne gård er det flere gravhauger. bl. a. en stjerneformet (den eneste i Norge).

Vest for Vinnes utmark gammelt rasområde, Byafalla , hvor den gamle ”Almindelige Kongevei” ble ødelagt. De tre By-gårdene var opprinnelig en stor gård, og kanskje den eldste i Vinne.

Forbi de to Lerfall-gårdene går Jämtlansvegen ned gjennom Lerfallia , ei markert rasgrop som forklarer navnet på gårdene. I utmarka t.h. når man kjører østover, finnes synlige biter av den gamle pilgrimsvegen som gikk til Munkeby kloster i Frol og videre til Nidaros.

Nedafor lia kommer en til Kålengrenda, fire eiendommer, hvorav tre ble skadet av rasmassene i 1893. Rett navn er Lerfallkålen, opprinnelig en meget gammel gård.

Her møtte redningsmannskapene fra Rinnleiret rasmassene som ennå var i opprør, det buldret som torden og gjennom larmen skar angstskrik fra mennesker og dyr.

Skyer av jordstøv og ei kvalm svovellukt låg over de endeløse leirmassene.

På Rossvold søndre et godt stykke unna ble ei bukt fylt med mye vrakgods.

Her havnet også 11 personer fra storgården Follo etter en seilas på vrakrester i ca 7 km. Fire av folka på gården omkom.

Ness-sletta

 
 Etter raset i 1893. Gården nærmest er vel Vestersundby. Blommen til høyre i bakgrunnen. Rasgropa nedover til venstre derfra.
En passerer den store Ness-sletta som i sin helhet ble oversvømmet av leire, fra 0,5 til 7m’s tykkelse. Alle gårdene som kom i vegen for leirmassene ble ødelagt. Staten kjøpte mye av det ødelagte området og parsellerte det ut til bureisingsbruk . Storgården Vester-Ness gikk også inn i statsteigen. Dramaet på Øster-Ness hvor 8 mennesker berget seg med sekunders margin. Øster-Ness var offentlig skysstasjon fra ca 1827. Bilde fra i dag

Lysthaugen


Rasminne, god oversikt og informasjon. Steinformasjon som hestesko, minne om åpninga av Jämtlandsvegen i 1865. Guddingsgårdene og Melbygraven - nesten et lite tettsted. Litt nord for dette har en kanskje Verdals største gravhaug og like i nærheten Stegelbakkken, et gammelt rettersted.

Finnmyra/Levring

Finnmyra er rester av ei større myr. Navnet er forholdsvis nytt, opprinnelse på grunn av reinflytting og samer fra nord til sør som følge av ny riksgrense i 1905.

Et uhyggelig sagn om kramkaren Gaulek.” Gaulektjønna” .  Sør for myra er Karl Johans vei godt bevart. Nord for Finnmyra er Kvellomarka med mye interessant, branngraver, hulveg og gammel veg til Vuku (Kvelstad).  Gammelvegen fra Levring.

 

Sør for gården Gringjerdet er det et St.Olavs sagn, spor i berget viser at Hellig Olav stod av hesten der.

Levring - Stor-Ingvald støtten. Trefning under Armfelts innfall i Trøndelag, ”Et øyenvitnes beretning” av John  Klüwer, forteller at fanebærer Visborg kjempet drabelig for å berge Verdal dragonkompanis fane, men falt etter flere gjennomstukne ”blessurer”, men holdt fanen i handa til en svenske nappet den til seg .  Svensken ble dekorert.

Steinsgropa

Her kan en se Steinsvåttåen, en bygdeborg fra folkevandringstiden.

Håkon den Godes pålegg om bygging av varder så langt inn i landet som laksen gikk i elvene. Kravene til vardevaktene.

Vi har  Stene Skanse, et 1,5 km langt forsvarsverk oppbygd med palisader. Anlegget er fra tiden1611-1718

Visborg-bautaen til minne om major E. Visborg som var med å tok tilbake Trondheim og Trøndelag fra svenskene i 1658.

Inndalen

Ved Molden  gjøres oppmerksom på Stor-Havren og Hermansnasa - to ruvende fjell.

 

Garnes skysstasjon og gjestgiveri. Sentral plass under grensevakten i 1905. Her gikk vegen gjennom låven helt til tyskerne fjernet huset under krigen.

 

Garnesmordet natt til 30. juli 1806, fire mennesker myrdet og gården plyndret av to svensker, Ole Bergmann 40 år og Nils Tolsten 25 år. Videre om Ola Skavhaug som forfulgte gjerningsmennene og fakket dem langt inne i nabolandet. (Verdalsboka bind 5 er meget god kilde)

Bergstu

Øst for Inndalsgårdene er Bergstuen og Inndalskleiva hvor major Visborg, med en del av det Berghusiske regiment, ”søgner og horder” slo tilbake oberst Drakenbergs ryttere i 1658.

Vaterholmen

Militærleir , bygget for de Verdalske befestninger, etter krigen HV-leir, leiren er nå solgt og i privat eie. I følge navneforker Arnold Dalen kommer navnet av, at under bygging av brua, ble det på en holme i nærheten satt opp en innretning for vatring av bruanlegget.  Se bilde.

Taksamhets-steinen ved Vaterholmen

Stor norsk-svensk militærmanøver i Stjørdal sommeren 1825. Første gang at en svensk hærstyrke gikk over grensen til Trøndelag med fredelige hensikter. I alt deltok 2322 mann og 490 hester i manøveren. Derav 700 mann og 140 hester svenske. Militærøvelsen ble karakterisert, med rette, som en lystleir.

Minnesteinen ble reist av svenskene ved retretten i takknemlighet for den gjestfrihet og vennlighet de hadde møtt.

Under krigen 1940-45 holdt tyskerne her streng kontroll med trafikken på vegen. På begge sider kan en ennå se rester av jordbunkere som hadde mg-stillinger. Under Finlandskrigen 1939-40 var Vaterholmen interneringsleir for finske soldater som nordpå hadde kommet over grensen til Norge.  Med hjelp av lokalbefolkningen klarte de fleste å rømme. Se bilder

Kleivdalen

Her kommer  Karl Johans vei ned fra Kleivdalsmyrene. Støtte til minne om veien.

Kleivdalskjerka et flommål i Inna, som markerte om folk kunne passere elva ved vadestedet i Vuku.

Det er hengebru og oppgang til galleri nord som er en del av De Verdalske Besfestninger som ble bygget som vern mot øst etter at Norge i 1905 fikk tilbake sin gamle riksgrense.

Sul

Kvennbrua (tidl. Vestre Sulbru) med flere hendinger. Ung svenske fra Åre som omkom da han falt av lasset og ned i fossen. Norsk kurer i 1942 ble arrestert på brua, han skulle sette fyr på en gård i øvre Verdal. (Otto Hansen, senere personalsjef ved Fosdalen gruver i Malm).

Shetlands-Larsen kom også her på sin ferd gjennom Verdal I 1942. Deres visitt på Brennmoen, trefningen med norsk statspoliti i svingen ved Sulstua.

Bob Avans, såret og senere skutt av tyskerne, ei historie det bør fortelles om.

 

Karolinergrav på Lillemoen. Bauta med plate er plassert i hagen på gården.

Grava ble første gang avdekket av et veiarbeidslag i 1860 etter opplysninger fra ei gammel kone på gården Åsen. Grav dekket da et område på 3x 7 meter og inneholdt 32 mannsskjeletter. De låg tett og andføttes med hode og ben. Dette viser at de ble gravlagt samtidig. Steinen ble reis av Nils Suul i 1920. Grava var godt kjent før den ble rasert av gravemaskin.

Sulstua, skysstasjon var svært gammelt herberge. I 1602 ga kong Kristian den IV påbud til almuen i Verdal, Jämtland og Skogn om bygging av ytterlige 3 fjellstuer.

Fjellstuen i Sul ble samtidig flyttet fra Tømte og ned til elven. Senere opp til Jämtlandsvegen. Skalstugan ble bygd som følge av dette påbudet.

Ådalsvollen

Opprinnelig seter til Sulstua

Tollstasjon og grenseoppsyn fra ca. år 1900 til 1994.

Under krigen et viktig knutepunkt for kurerer og flyktningetrafikk.

Carl  Johans Veg


Her skilles Jämtlandsvegen og Karl Johansvegen. Gamlevegen er populær turrute fra Skalstugan til Ådalvollen. Her går også den årlige Sagamarsjen.

Men Karl-Johansvegen har ikke sin ende før i Levanger.

Åpnet av kong Carl Johan i 1835

Det hadde stor betydning for varehandel, postgang m.m.
å ha god vegforbindelse mellom områdene ved Trondheimsfjorden og Jämtland.

Gammel vegbyggerkunst - mange flotte bruer

Fotturer og sykkelturer

Avstander: Ådalsvollen - grensa ca. 14 km

                   Grensa - Skalstugan ca. 5 km

Sagamarsjen

Norges eneste IML-marsj.

Går langs Carl Johans veg første dag.

Sulbrufossen (Brudesløret)


En fin foss i Inna som en ser til høgre for veien når en kjører oppove

" Frukoststeinen"

Til minne om Jãmtlands feltjägares rast under tilbaketuren fra Kong Oskar II's kroning i Trondheim i 1873.  Les mer

Området st. Olavs bru(er) - Innsvatnet


Adkomst til Carl Johans veg via gangbro over elva (en rute som også Shetlands-Larsen brukte under sin flukt til Sverige).

Jettegryter.

Minnestein signert av kong Olav V i forbindelse med hans besøk i Verdalen i anledning 950-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 1980.

Sagn om fjellknausen mellom bruene.

Kongsstua

Flyttet fra Carl Johans veg til Innsmoen (vegvokterbolig)  Les mer.

Sandvika


432 m
.o.h, ved krysset mellom Kallvegen og vegen over Skalstufjellet.

Tidligere fjellstue og skysstasjon.

Åpnet i 1862.

Den "Nye" Jämtlandsvegen

Åpnet ca. 1865.  Se bilde.

Bellingsåa
 
 Mengder med skifer finnes i flere steder langs Bellingsåa. Dette bildet er tatt ovenfor Sør-Bellingsvollen. Ved Nord-Innsvollen ikke langt fra Innsvatnet ved en foss der, var det omkring 1930 et brudd med stein i særklasse. Ved restaureringen av Stiklestad kirke til 900-årsjubileet i 1930 ble gulvet lagt med stein herfra. Samme type stein er lagt i inngangspartiet på det katolske kapellet der. Et stort steinbord på 3.8 m ble levert til Erkebispegården i Trondheim. Les mere om dette steinbruddet i Verdal Historielags årbok av 1991. 

Armfeldt - Karolinerne

Kom gjennom området (langs gammel veglei Skalstugan – Storsjøen - Feren) på sin ferd mot Trondheim i 1718.
Les mer.  Se kart.

Ingen vei  i Norge har så mange minnesmerker som RV72. 
Få full oversikt
her.  Se bilde av steinene her.

 


 

 Verdalsraset           


Verdalsraset

19. mai 1893

 Verdalen i 1890-åra

6.000 innbyggere, derav 600 på Verdalsøra.

Verdal kommune, 1.500 km2, beholdt sine grenser fra Verdølafylket i oldtiden.

Landbruk med meierier på Verdalsøra, Stiklestad og Vuku.

Skogbruk med dampsagbruk på Ørmelen.

Handel og håndverk på Øra.

Fiske og jektfart, elva seilbar til brua, der det var flere brygger.

19 skoler, 1.000 elever, hvorav én, Trøgstad skole, ble tatt i raset.

 
Geologi.

Marine avleiringer etter istida, store deler som leire, kvikkleire.

Kvikkleire er saltvannsleire der salt har blitt vaska ut etter hvert som landet har hevet seg, 185 m siden istiden.

Leirpartikler, mindre enn 0,002mm, som er felt ut i saltvann, har en polarisering i seg som gjør at de stables som et korthus.

Etter landhevningen kommer gradvis ferskvann og vasker ut saltet, polariseringa forsvinner, og leiren blir ustabil, kvikk.

En liten forstyrrelse kan få den til å flyte ut som velling.

 
Forvarsler.

Større og mindre ras tidligere, Landfall/Trøgstad 1747, Follobekken 1822, 1853 og 1867.

Overnaturlige varsler.

            - Presten Klutes opplevelser.

            - En opplevelse ved brua over Follobekken.

            - Gutten fra Kvelstad.

 
 
Hendelsesforløp.

Oline Ellingsdatter Skjørdal, Anton Martinsen Høknes var øyevitner.

Flaskehalsskred, skredport ved Eklo og Mo.

3 hovedskred. Mye regn på foråret.

18. mai 1893 var det bare et tynt skall som holdt kvikkleira på plass.

Initialras ved Follobekken., Verdalselva hadde gravd ut elvemelen øst for bekken.

Elva gikk leirgrå dagen før raset.

Det første raset, 19. mai kl.00.30, i utmark på Haga, gikk i retning Melbyberget

Det andre raset, noen minutter senere, og større, gikk tvers over dalen som en brottsjø mot Bjørkberga.  Fylte nå elveleiet.

Det tredje raset, starta etter noen min., og var klart det største. Bølga ut gjennom skredporten, hastighet 60-80 km/time.

Demte opp tvers over dalen. Skar av ferdselsårer. Ca 1 1/2 time før storraset var over.

Total raste 55 mill. m3 masse ut. Rasgrop ca. 3.000 da og oversvømte områder ca. 9.000 da.

112 mennesker omkom, 4 døde senere.

Etterskred i to dager.

Et litt større ras 6. september. Ca. 10 mill. m3. masse.

 
Vukusjøen.  


Demning tvers over dalen, ca. 8m høg. Sjøen ble 4 km lang og dekket 3,2 km2. Den fyltes på mindre enn 2 dager, elva begynte å ta seg nytt løp.

Elva ble tørr nedenfor. Fangst av fisk i hølene.

Etter raset 6. september ble demningen høyere, sjøen steg og tok Østnesbrua.

Sjøen lå over vinteren til 1894.

Vårflom og isgang førte til at elva grov seg ned og tok nytt leie.

 
 
Redningsarbeidet.

Lensmann Hieronimus Heyerdahl Wessel mobiliserte Dragonregimentet på Rinnleiret.

Presten Otto Møller Hansen stod sentralt som sjelesørger og i begravelser.

Kommunelege Albert Strøm, måtte selv forlate huset sitt på Ekle.

Fogden varslet Storting og Regjering, og allerede ved middagstider 19. mai ble det bevilget kr. 10.000,- "for at afhjælpe den øieblikkelige nød".

Kavaleriet fra Rinnleiret var på plass alt på morgenen 19. mai, og militære fra Trondheim og Steinkjer kom 20. mai.

Utlegging av plank og skigarder.

 

Lysthaugen minnelund.


33 er begravd på Lysthaugen, der en minnestøtte er reist. 37 er begravd på Stiklestad.

35 personer ble aldri funnet. Resten er begravd i Levanger, Vinne, Alstahaug og Ytterøy.

 
Gjenvinning av rasområdet. 

 
Lunnan
Et av de første husene etter nydyrkingen i Raset etter rasulykken i 1893. Bildet er fra 1929, det året parsellen Lunnan ble skyldsatt. Personene er fra venstre: Olav Aspaas, Ågot og Harald Lunnan med sønnen Gunnar på armen.

Første dyrkningsforsøk skjedde 3-4 år etter raset.

Ca. 700 da. dyrket tidlig på 1900-tallet.

Gårder som hadde mistet jord fikk nye teiger.

Bureising fra 1909.

Fra 1904 drev fanger vegbygging og skogplanting, og såing av older.

Older vokste opp i rasområdene.

Den største nybyggingen kom skikkelig i gang i 1920-30 årene.

I dag er Raset (rasgropa) og Nessleiret fruktbare områder.

 
 
 
 Les mye mer om Verdalsraset: Klikk her
 



 

 Om Verdal'n           


Hvordan begynte det

For 20.000 år siden lå isen tykk over hele Norge.  Etter hvert begynte isen og trekke seg tilbake, og for ca. 9.000 år siden skjøt dette fart slik at en snart fikk se konturene av et nytt land.

Tyngden av isen hadde presset landet ned slik at sjøen den gang gikk ca. 185 meter høyere enn i dag. Etter hvert som isen trakk seg tilbake, steg landet.  Det stiger fremdeles, men ikke så mye at det merkes. På ett hundre år kan det stige 40 cm.

Når isen smeltet ble det mye vann som rant nedover fjellsider, tok med seg grus, stein og mye fin masse ned i sjøen hvor den sank til bunns, den fineste massen først.  Dette er da det landet som vi i dag ser både her på Innherred og andre plasser.

Etter hvert som landet hevet seg tok vannet seg frem gjennom daler og juv (elver og bekker).

Elvene grov seg ned der det var løs og fin masse, traff de på fast fjell eller store steiner gikk de rundt eller over. Når de kom over eller forbi, grov de nedenfor igjen og vi fikk en foss.

Dersom de ikke fant slike fjellhindringer grov de seg ned slik at en fikk terrasseform på  landskapet.

Når elva kom til fjorden og strømmen avtok la den igjen massen og en fikk ører og sandbanker i elveoset.

Verdal er resultatet av en slik prosess, elva har gravd seg ned opp gjennom dalen og lagt igjen massen ved utløpet, derav navnet Verdalsøra.

 
Verdal Kommune

Ligger midt i hjertet av Innherred og er en av de få kommuner i landet som strekker seg fra Svenskegrensa til sjøen (deler landet i to).

Kommunen er ca 1550 km²

Innbyggertallet var ved siste årsskiftet (2008) 14.000 personer.

Kommunesenteret som nå har fått bystatus, er et trafikknutepunkt for vei og jernbane, samt en god del skipstrafikk på havna.

De er to hoveddalfører, Inndalen og Helgådalen, med sine respektive elver (Inna og Helgåa).

Kommunen grenser mot Inderøy, Steinkjer og Snåsa i nord, mot Sverige i øst og Meråker, Stjørdal og Levanger i sør og vest.

Verdal er den eneste kommunen i landet som – bortsett fra noen mindre endringer mot Meråker for ca. 80 år siden - har vært uendret siden den i vikingtiden ble kalt Verdølafylket.  

 
Verdalsøra

Verdalsøra, eller Verdal, som navnet ble etter at Øra fikk bystatus.

Byen ligger ved utløpet av Verdalselva og derav navnet, (det tidligere).

Det er et tettsted med mye handel og næringsvirksomhet. Aker Kværner har et stort verksted her for bygging av stålkonstruksjoner til oljeinstallasjoner i Nordsjøen og andre steder.

Geologisk er stedet bygd opp av at elva har lagt igjen grus og slam der opp gjennom århundrene.

Tidligere, før jernbanen ble åpnet i 1904 var sentrum i ner-byen, langs med elva. I denne delen av sentrum er det gammel trehusbebyggelse som i den senere tid er oppusset i gammel stil og er verdt et besøk.

Etter at jernbanen kom ble stasjon og området rundt denne sentrum.

Verdalsøra hadde ei bra havn oppover elva helt forbi sentrum, og det var stor jektefart. Men etter det store leirraset i 1893 har elva slammas igjen, og det er ikke lenger mulig å komme frem med båt til de gamle bryggene.

I dag er det ny moderne havn på det nye industriområdet.

 
Haug

Det virkelige store senteret i vikingtida var trolig Haug, som var kongsgård og setet for fylkeskirka. Det var kongens mann som bodde på Haug i år 1030. Haug har bokstavlig talt forsvunnet fra historia, det er ingenting synlig her i dag som minner om hvor viktig gården var. Gården er nå oppdelt i mange gårder.

St. Andreas kirken lå på platået sør for vegen og var fylkeskirke helt til på 1300- tallet da den måtte fraflyttes fordi elva grov seg under kirka. 

 
Slottet

x er en av de gårdene som er utskilt fra Haug. Her er det ei minnestøtte etter professor Oluf Rygh som er født på gården i 1830.

Oluf Rygh var arkeolog, historiker, filolog og styrer for Olsoksamlinga. Han gav ut to store verk; ”Norske Oldsaker” og ”Norske Gaardnavne”.  I den siste følger han gårdsnavna historisk ned gjennom tidene med språklig forklaring.

 
Bjartnes

Bjartnes er en av Verdals største gårder. Gården ble i 1741 overtatt fra kirken av Lorents Didrik Klüver og har siden vært brukernes eiendom. Lorents Didrik hadde en sønn med samme navn som overtok gården etter faren. Han bygde nytt fjøs på gården.  Dette står enda, og brukes nå som serveringssted for mindre slutta lag.

Til fjøsmurene ble det brukt stein fra de gamle restene etter St. Andreas kirken.

Det var denne major Klüver som fikk plantet bjørkealléen mellom Verdalsøra og Stiklestad.

Major Klüver og datteren er gravlagt i et privat gravsted på gården, ”Lillemarka”.  Gravstedet kan sees fra veien.

I 1727 ble gården solgt til oberst Hans Jakob Brun. Han bygde nye hus på gården  og stueveggene innvendig ble forsynt med malte tapeter.  Disse finnes i dag på Verdalrommet i Trondjems kunstindustrimuseum. Museet ervervet dem ved kjøp i 1907.

 
Stiklestad  Kart

Vi kommer til Stiklestad (eller Steksta´, som vi Verdalinger sier, og vi er framme ved plassen der det mest kjente slaget i norgeshistorien stod, der Olav Haraldson – senere ”Den Hellige” – falt i kamp mot bondehæren den 29. juli 1030.) I følge historikere skal slaget ha stått her, med Olavs hær langs bakkekammen opp mot skolen, og bondehæren på flata nedenfor fra kirken og bakover. (Bakkekammen er senere i middelalderen sannsynligvis rast ut).

Tradisjonen sier at Olav støttet seg mot en stein før han døde, og den første kirken ble bygd her med alteret rett over denne steinen.

Den kirken som vi nå har, er bygd på samme plassen og har koret der gammel- kirken stod.  Den nye er bygd av stein, reist i årene 1150-1180. Denne kirken overtok som hovedkirke etter kirken på Haug som elva grov seg innunder slik at den raste ut.

Vi er vant til at kirkene ligger høgt og fritt, synlig på lang avstand, men denne ligger helt nede på ei slette - også et argument for at den står på det stedet kongen falt.

 
Olavsstøtta

Dette er ei støtte som er reist til minne om Olav den hellige og slaget.  Den ble reist i 1805 av stiftsamtmannen i Trondheim, baron Fredrik Adeler. Støtten, som ble laget i Danmark av dansk sandstein og italiensk marmor og med dansk innskrift, er plassert øst for kirken og det nye kulturhuset.

Under siste verdenskrig ble det laget et annet minnesmerke og satt opp i stedet, men dette ble fjernet etter krigen og den opprinnelige gjenreist.( Krigsstøtten var et N.S. symbol).  Det er fortidsminnesforeningen som eier støtten nå.

 
Stiklestad museum

Verdal folkemuseum ble stiftet i 1928, og en del gamle hus ble oppsatt på en av haugene ved Bakketun folkehøgskole.

I 1952 ble muséet flyttet hit til Stiklestad. Her er det nå ca. 30 bygninger frå 1600-tallet og fremover. Det er et levende museum med åpne hus og aktiviteter flere ganger i året. Det er flere teaterforestillinger på husmannsplassen ”Styggdalen”, vandreteater ”Gårdimellom”, gjennom sommersesongen. Her er veghistorisk-, naturhistorisk- og heimefront-museum. Her er kafé, levende dyr og fugler, og rikelig anledning til rekreasjon.

 
Spelet om Heilag Olav

Her ligger også en av de største friluftsscenene vi har i Norge, her har det hvert år

(rundt olsok) siden 1954 vært fremført et spel om hendingene rundt slaget i 1030. Olav Gulvåg er forfatter og Paul Okkenhaug har komponert musikken til det stykket som er oppført fra ca. 1960.

Spelet blir sett av 15-20.000 hvert år.

Uten en stor innsats av frivillige hadde det vært umulig å gjøre dette hvert år. Skuespillerstaben er også en blanding av amatører og profesjonelle.  Det er flere verdalinger som har startet sin karriere her og senere blitt profesjonelle skuespillere.

Gjennom olsokuka er det mange arrangement på Stiklestad, både i kirken og på SNK, konserter, utstillinger, seminarer m.m..

Oppe på toppen av amfiet står den store rytterstatuen av Olav den hellige, laget av Dyre Vaa.

 
St. Olavs Kappell

Katolikkene i Trøndelag begynte å valfarte til Stiklestad tidlig i forrige hundreåret, og i 1930 stod St. Olavs Kapell ferdig oppå haugen bak scenen.

 
 Stiklestad Nasjonale Kulturhus

Det var lenge et savn at det ikke fantes et hus på Stiklestad der en kunne finne kunnskap om stedet, og andre fasiliteter slik at en virkelig kunne stanse her ei stund og være turist. Slik kom etter hvert byggverket her, til høyre på plassen der gammel-skolen på Stiklestad stod.

SNK stod ferdig i 1992. Her finner vi flere utstillinger som står over flere år - som ”Trua skifter ansikt”, som står i Murgangen i Borggården , ”Frå Olav Haraldson til Olav Engelbregtson”, og ”St. Olav, folkets og kirkens helgen”, men også  kunstutstillinger og annet som er mer temporært. Her finner vi også Nord-Trøndelag Teater, her er en romslig konferansesal, museumsbutikk, kafé m.m..  Her bør finns opplysninger om det meste en turist vil eller trenger å vite.

 
Pilegrimsveger

Stiklestad var opp gjennom middelalderen et mål for pilegrimer, eller en mellomstasjon på veg til Nidaros. I de senere år er en del av de gamle pilegrimsvegene ryddet, merket og gått opp på nytt, nordfra Megard på Snåsa, over Ogndalen, Henning og Leksdalen, østfra fra Sør-Sverige over Skalstugan og Sul, fra nordvest fra Røra over Volhaugen og fra sør fra Munkeby over Halle. Det er nå årlige pilegrimsvandringer langs en del av disse leiene.

 
Hegstadmarka

Ca. 1,5 km. østover fra kulturhuset ligger Hegstadmarka, som er et rikt fornminnefelt med 8 gravhauger - 3 av dem svært store. Det viser at her har det vært et maktsentrum, og det er funnet rester av 5 hus og 30 kokegroper. Her er det laget en natur- og kultursti med 20 informasjonsplakater.

 
 
 


 

 Innholdsliste           


Verdalsguiden

Verdalsboka - Test-versjon
Innledning. 1

Velkommen til tur. 1

Del 1. 11

Hvordan begynte det 11

Verdal Kommune. 11

Verdalsøra. 12

Haug. 12

Slottet 12

Bjartnes. 13

Stiklestad. 13

Olavsstøtta. 13

Stiklestad museum.. 14

Spelet om Heilag Olav. 14

St. Olavs Kappell 14

Stiklestad Nasjonale Kulturhus. 14

Pilegrimsveger. 15

Hegstadmarka. 15

Verdalsraset 16

Verdalen i 1890-åra. 16

Geologi. 16

Forvarsler. 16

Hendelsesforløp. 16

Vukusjøen. 17

Redningsarbeidet. 17

Lysthaugen minnelund. 17

Gjenvinning av rasområdet. 18

Rv 72 Rinnleiret- Inndalen- Svenskegrensa. 19

Hallbakkan. 19

Rinnelva. 19

Gravfelt på Asphaugen ved Rindsem Mølle. 19

Transformatorstasjon. 19

Krigen 1940 – 45. 19

Vinne. 20

Ness-sletta. 20

Lysthaugen. 21

Finnmyra/Levring. 21

Steinsgropa. 21

Inndalen. 21

Bergstu. 22

Vaterholmen. 22

Taksamhets-steinen ved Vaterholmen. 22

Kleivdalen. 22

Sul 23

Ådalsvollen. 23

Carl Johans Veg. 23

Sagamarsjen. 24

Sulbrufossen (Brudesløret) 24

" Frukoststeinen". 24

Området st. Olavs bru(er) - Innsvatnet 24

Kongsstua. 24

Sandvika. 24

Den "Nye" Jämtlandsvegen. 24

Bellingsåa. 24

Armfeldt - Karolinerne. 24

E6 Fleskhus – Minsås – Lein – Haukå – Leksdal 25

E6 (Bjørga) 25

Fleskhus-Minsås. 25

Lein. 25

Haukåa. 25

Marsteinsvola. 25

Sælistensberget 25

Hallemsmarka. 25

Leksdal – Leksdalsvatnet 26

Stiklestad – Raset – Vuku – Vera. 27

Jermstadberga. 27

Fåren øvre. 27

Leirådalen. 27

Stav/Reppe. 27

Vuku/Bredingsberg. 27

Holmen Gård. 28

Grunnan. 28

Ulvilla. 29

Hærfossen. 29

Bjørstadhøgda. 29

Volden. 30

Elneshøgda. 30

Skjækerfossen. 30

Djupdalen. 30

Forlandet/Djupdalen primo mai 1945. 30

Rasteplass Stortjernet 30

Storlundammen. 30

Vera: 31

Strådalen. 31

Tverråholman. 31

Tromsdalen. 31

Grotter. 32

Allmenningsplassen. 32

Tømmersjøen. 32

Kallvassmyra. 32

Grønntjønna. 32

Ramsåsvollen. 33

Svarttjønna. 33

Tolleran. 33

Del 2. 34

Guiding fra Værnes/Hell til Stiklestad. 34

Trøndelag. 36

Stjørdal 37

Steinvikholmen. 37

Helleristninger. 38

Hegra Festning. 38

Frosta kommune. 38

Levanger Kommune. 38

Slik gikk det til at Levanger ble kjøpstad. 39

Norske Skog, Fiborgtangen. 41

Falstad fangeleir. 43

Inderøy kommune. 47

Den gylne omvei. 47

Gjørv - en gård med historisk sus. 47

Gjørv i dag. 48

Gangstad gårdsysteri 48

Steinkjer kommune. 48

Egge gård. 49

Egge Museum.. 49

Kirker og Kloster. 50

Værnes kirke. 50

Skatval kirke. 50

Logtun kirke. 50

Frosta kirke. 50

Alstahaug kirke. 50

Levanger kirke. 51

Tautras Mariakloster. 51

Munkeby klosterruin. 52

Sakshaug nye kirke. 53

Sakshaug gamle kirke. 53

Hustad kirke. 53

Egge kirke. 53

Steinkjer kirke. 53

Mære kirke. 54

Stiklestad kirke. 54

St. Olavs Kappell 54

Vuku kirke. 54

Vinne kirke. 54

Halle Kirke i Vinne sokn, Hallbakkan. 55

Del 3. 56

Besøk idet gamle sentrum på Verdalsøra. 56

Olav Haraldsson. 60

Olavs barndom og ungdom.. 60

Veien til Stiklestad. 61

Bondehæren. 62

Slaget 62

Etter slaget 63

Ferdselsårer-samferdselshistorie. 64

Ferdselsårer til Verdal 64

Jernbanehistorie i Verdal 65

Forsvarsverk i Inndalen. 68

Stene Skanse. 68

Festningsanleggene fra Stene til Sogna 1908-1936. 69

Verdal befestninger besto av: 69

Festningsgalleri nord. 70

Krigen mot svenskene 1657-1660. 70

Fredslutningen i Brømsebro. 70

Hjemtland og Herjedalen gjenerobres. 71

Den ydmykende Roskilefreden 26 februar 1658. 71

Jemtland og Herjedalen tilbake til Sverige. 72

Trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal- en svensk provins. 72

Avgjørende kamper i Verdal 73

Svenskene gir opp Trondhjems len. 73

Den store nordiske krigen 1699-1721. 75

General Armfeldt og Karolinernes fremrykking i 1718. 75

Marsjen mot grensen. 76

Inn i ødemarka. 76

Veibygging i fjellet 76

Den siste framrykningen mot målet 77

Vardene tennes. 77

Marsjen i nattemørket 78

Skuddene som reddet nordmennene. 78

Nederlag og retrett 79

Tragedien. 79

Avmakt og armod i trøndelagsbygdene. 79

!00 år med fred og den siste kampen. 80

Gruvedrift på Innherred. 81

Ytterøya/Levanger. 81

Gaulstad og Mokk. 81

Verdal 82

Malsåfeltet 82

Skjækerdalsgruvene. 83

Forminner. 84

Hegstadmarka. 84

Hallemsmarka. 85

Helleristninger. 86

Bølareinen. 86

Bardalfeltet 86

Helgefeltet 87

Skipssteinsettingene ved Tingvold. 87

Våttåbakken. 87

Grotter. 91

Innledning. 91

Nedre Ramsåsgrotta. 91

Øvre Ramsåsgrotta. 92

Benkberggrotta. 92

Svartfossgrotta. 93

Dettbekkgrotta. 93

Litlsleipargrotta. 94

Kvernhusbekkgrotta. 94

Halvardgrotta. 94

Kvellolihula. 95

Ramsåsvollgrotta. 95

Store Svarttjønngrotta. 95

Lille Svartjønngrotta. 96

Fossekjeftgrotta. 96

Vestgrunnangrotta. 97

Nordholmengrottene. 97

Bråttåenggrotta. 97

Andre forekomster. 97

Mattradisjoner. 99

Oppbevaring av mat 99

Kvardagsmat 99

Høgtidsmat 100

Teatertradisjoner i Verdal 101

Industri og entrepenørskap. 103

Verdal Industripark. 103

Aker Kværner AS, Verdal 103

Bygg og anlegg. 104

Verdalsbruket 105

Bakgrunn. 105

Hagen perioden (1700-1807) 106

Nicolai Jensens århundre (1807-1908. 108

Verdal Kommune som skogeier. 109

Verdalsbruket er igjen på det private marked. 110

Sagbruksvirksomhet 111

Fløting. 112

Verdalsraset/Hærfossen. 114

Forvarsler. 114

Menneskeskjebner. 117

Eklosvedjan. 117

Tokstad Mellom.. 118

Follo. 120

Vukusjøene. 125

Redningsarbeid. 128

Militær innsats. 128

Gjenvinning av rasområdet. 129

Hærfossen. 130

I dag. 133

Krig okkupasjon og motstand 1940-45. 133

Krigsvåren. 133

Okkupasjon. 134

Tysk byggevirksomhet 135

Kulturlivet blomstret 136

Motstand. 139

Shetlands-Larsens tur i Verdalsfjella. 139

Kurerer og kurertrafikk. 142

Russiske Krigsfanger og russerleiren. 143

Jakta på Rinnan-banden. 149

Helgådalsfjella 10. - 15. mai 1945. 149

Flukt 151

De første fangene bringes inn
. 152

Gårdsnavn. 159

Gamle arbeidsplasser. 160

Idrettshistorie 162

Det va fæst på lokale. 170

Bygdebok om Verdal 2A

Verdalsboka bind III

Verdalsboka bind IV

Verdalsboka bind V

Skogbruk og sagbruk bind A

Skogbruk og sagbruk bind B

Verdal samvirkelags historie

Verdal sparebanks historie

Bygda og biblioteket

Krig-okkupasjon-motstand

Heimer og folk i Leksdalen

Heimer og folk i Stiklestad

Heimer og folk i Inndalen og Sul bind A

Heimer og folk i Inndalen og Sul bind B

Ras i Verdal bind A

Ras i Verdal bind B



Årbøker - i PDF-format

Oversikt publikasjoner 1949-1955 / 1976-2012

Verdal historielags skrifter 1976 Nr. 1

Verdal historielags skrifter 1977 Nr. 2

Verdal historielags skrifter 1978 Nr. 3

Verdal historielags skrifter 1979 Nr. 4

Verdal historielags skrifter 1980 Nr. 5

Verdal historielags skrifter 1981 Nr. 6

Verdal historielags skrifter 1982 Nr. 7

Verdal historielags skrifter 1982 Nr. 8

Verdal historielags skrifter 1983 Nr. 9

Verdal historielags skrifter 1984 Nr. 10

Verdal historielags skrifter 1985 Nr 11

Verdal historielags skrifter 1986 Nr. 12

Verdal historielags skrifter 1987 Nr. 13

Verdal historielags skrifter 1988 Ikke lagt ut enda

Verdal historielags skrifter 1989 Nr. 16

Verdal historielags skrifter 1990 Nr. 17

Verdal historielags skrifter 1991 Nr. 18

Verdal historielags skrifter 1992 Nr. 19

Verdal historielags skrifter 1993 Nr. 20

Verdal historielags skrifter 1994 Ikke lagt ut enda

Verdal historielags skrifter 1995 Nr. 22

Verdal historielags skrifter 1996 Nr. 23

Verdal historielags skrifter 1997 Nr. 24

Verdal historielags skrifter 1998 Nr. 25

Verdal historielags skrifter 1999 Nr. 26

Verdal historielags skrifter 2000 Ikke lagt ut enda

Verdal historielags skrifter 2001 Ikke lagt ut enda

Verdal historielags skrifter 2002 Nr. 30

Verdal historielags skrifter 2003 Ikke lagt ut enda

Verdal historielags skrifter 2004 Nr. 31

Verdal historielags skrifter 2005 nr. 32

Verdal historielags skrifter 2006 Ikke lagt ut enda

Verdal historielags skrifter 2007 Nr. 34

Verdal historielags skrifter 2008 Nr. 36

Verdal historielags skrifter 2009 Nr. 36



 

 Innledning           


Verdalsguiden var opprinnelig ment å være til hjelp under guiding på Innherred.
Verdalsbilder har fått tillatelse av Verdal Næringsforum å legge den ut på internett.

 

Verdalsguiden kan nå brukes som et historisk leksikon for Verdal.

Du kan velge et kapittel fra listeboksen over, eller søke på et stikkord i et eller alle kapitler.
Innenfor "siden" søker du videre med å klikke på "Rediger" og på "Søk" eller (Ctrl+F).

Etterhvert vil dette oppslagsverket bli krydret med bilder fra verdalsbilder sitt rikholdige arkiv. Eksempel
Vi vil også henvise til verdalsguiden når vi for eksempel vil fortelle mer om et bilde. Eksempel
Hver overskrift kan linkes opp fra andre sider på web'en. Klikk her for alle overskrifter

Guiden kan selvsagt brukes til det den var ment å gjøre, nemlig å ta med gjester "inn i vår utrolige historie".
Denne guiden starter nettopp med gode tips for akkurat dette.
Helt nederst kan du bla og velge hvor mange kapitler du ønsker å vise i samme skjermbildet.

 

Verdalsguiden er bygd opp i tre deler.

Del en er en kortfattet opplisting av saker som en bør ta med under en buss/bil-tur rundt i Verdal. 
              Innholdet er i alt vesentlig det som de forskjellige grupper laget  under opplæringen siste vår.

Del to omhandler kommunene som er rundt Verdal og som det kan bli aktuelt å guide i.

Del tre er bakgrunnsstoff  hvor en utdyper stoffet slik at det er muligheter til å svare på spørsmål,

              eller dersom det er tid gi mer utfyllende opplysninger.

Men selv om det er delt slik må den enkelte legge opp sin egen stil under fremføringen.

En må lære stoffet slik at en forteller ikke leser til deltakerne.

Velkommen til tur

Innbyggere i Verdal som får besøk fra fjern og nær og kan bruke "verdalsguiden" til planleggeing av turer rundt om i en bygd der
opplevelsene står i kø rundt Verdalsøra, Stiklestad og oppover begge hoveddalførene.

Nedenfor er det satt opp noen hovedpunkter som kan være en huskeliste/mal for en guidetur

 

Velkommen til Verdal og til en rundtur i den vakre bygda vår.

 

Link

Kan vi finne en sammenhang mellom den aktuelle gruppen og rundturen.?

 

Faktaopplysninger om kommunen (stikkord)

1. Utstrekning

             Areal: Kommunen har form som en trekant, strekker fra Trondheimsfjorden i vest til svenskegrensa i øst. Smalest ved fjorden, ca 10 km. Grenser i nord og øst til Snåsa, i sør-øst til Meråker. Består av to hoveddalfører, som sprer seg i vifteform fra fjorden og østover.

             Innbyggere ca 14 000

             Totalt areal ca 1550 km²

 

2 Historie/ geologi.

             Marine grense    185 m over dagens havoverflate

                                   (Grana kom først til Norge over Vera, ca 2500 år siden)

 

Fornminner   ( Maktsentrum, fjorden som transportåre, rikt jordbruk, gravhauger,.

                                   jernutvinning og Bygdeborger)

1030               Utelates dersom innformasjonen er gitt på Stiklestad.

 

1648-1660         E. Visborg (Fredsavtale i Roskilde 1660)

1718-19                   Armfeldt

Raset i 1893

Samferdsel

Forsvarshistorie

Krigsmotstand 1940-45

Industri

3  Kulturliv

            -     Spelet

-         Amatørteater

-         Vømmøl

-         Ca 350 lag og foreninger

4  Næring

-         Stor landbruksbygd

-         Skogbruk

-         Foredling av ovennevnte

-         Off-shore industri

-         Kalkutvinning

5  I dag

-         Omstillingskommune

-         Samkommune

-         Aker-Kværner en av de fremste på sitt felt.

-         Vindmøller.

Videre en kort gjennomgang av den turen som skal gjennomføres.

Utarbeidet av Karl Støa
©Tilhører Verdal Næringsforum
©Teksten i Verdalsguiden (eller deler av den) må ikke brukes i andre offentlige visninger uten samtykke fra Verdal Næringsforum


 

 Verdal Brannkorps           


Verdal brannkorps 1920-1945

 
 Brannstasjon i 50 åra
Den gamle brannstasjonen med slangetårnet bak. Tårnet ble brukt til å tørke slanger etter bruk. Brannbilen er pensjonert men brukes ennå ved spesielle anledninger som 17. mai osv. Det var vel denne åpne bilen som ble brukt ved utrykning i sterk kulde når det brant i sagbruket ved grensen ved Sandvika i 1951. Når de kom fram det var bare glør igjen. Brannfolka fikk varmet seg før de igjen måtte kjøre de 5 milene tilbake 
Til venstre det erverdige Folkets Hus hvor Verdal Kino hadde sine framvisninger før nykinoen ble bygd. Mellom der og brannstasjonen gikk veita til det gamle apoteket i Vektergata. Klikk også her
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 


 

 Verdal IL 1920-1945            Et glimt fra de første 25 år


Verdal Idrettslag 1920-1945

 

Verdals A-lag i 1932. Bildet er tatt i Järpen i forbindelse med åpning av ny bane  Se navn
25 års jubileet i 1945
Når det nu har truffet seg slik at den første årbok som Verdal Idrettslag gir vi, nettop kommer som en avslutning på 1agets 25de sesong, så burde der selvfølgelig ha vært med en fullstendig 25-årsberetning.
Men det lar seg dessverre ikke gjøre. Gjennom disse årene er der nemlig vært svært mangelfull protokollføring.
Såleis finnes der ikke i noen av avdelingene ordentlige resultatbøker. En må av den grunn nøye seg med å trekke fram noen glimt fra den tid som er tilbakelagt.
Vi begynner da med adminlstrasjonen, som i virkeligheten må regnes for å være et hvert lags grunnsten. Forløperen til Verdal Idrettslag - Værdalens skilag - er stiftet den 12. februar 1916, men laget drev i overensstemmelse med sitt navn bare skisport, så idrettslagets historie kan egentlig ikke skrives fra nevnte dato. Det var først etter at "Footbaldklubben Falken" gikk inn i Værdalens skilag at Verdal Idrettslag ble stiftet. Den 29. januar 1919 behandlet Værdalens skilags styre en skrivelse fra "Footbaldklubben Falken" (av 16/1-19) angående sammenslutning med skilaget.
Skilagets styre, som bestod av Olaf Svebak, Trygve Wold og Eivind M. Anzjøn fattet følgende vedtak: «Styret finder en saadan sammenslutning at være av stor betydning for Værdalens idrætsliv, hvorfor der beslutedes at indlede forhandlinger med klubben».
Ekstraordinær generalforsamling i Værdalens skilag til behandling av sammenslutningsspørsmålet ble holdt den 6. april samme år. Følgende forslag fra Paul Gran ble her enstemmig vedtatt: «Skilaget forandrer navn til Værdalens Idrætslag og utvider sin virksomhet til idrætens fremme eftersom tid og forhold tillater. Lovene blir derfor at forandre dithen.» Som komite til å utarbeide nye lover valgtes Paul Gran, E. Eriksson og A. O. Karlgård.
Saken gikk så sin gang i den nedsatte komite og de to lags styrer og alle de i dens forbindelse oppdukkede spørsmål ble grundig overveiet og behandlet, og så ut på våren 1920 var all klappet og klart.
Den 21. mai holdtes fellesmøte i Værdalens skilag og "Footbaldklubben Falken". Etter at begge lag hadde fattet beslutning om oppløsning under forutsetning av dannelse av idrettslag, besluttedes enstemmig å foreta stiftelsen av dette.

Det nye lags navn ble Verdal idrettslag. Etter vedtagelse av lover for laget ble det første styre valgt og fikk følgende sammensetning: Paul Gran (formann), Josef Lorentzen (.nestformann), Aksel Nevermo (sekretær), Øivind Braarud (kasserer) og Olaf Svebak. Følgende idrettsgrener ble opptatt: skisport, fotball og friidrett. Til avdelingsformenn valgtes: for skisport Olaf Svebak, for fotball Josef Lorentzen og for fri-idrett Anders SpildeDe øvrige tilstedeværende på stiftelsesmøtet var: Reidar Nevermo, K. Follo, Einar Indahl, Konrad Ellefsen, Rolf Nevermo, Eldar Frøland, Ole Svebak, Sofus Berg, Søren Gjethe og Johan Prestmo.

Senere er også Vinne idrettslag gått inn i Verdal idrettslag. Det første møte til å behandle sammenslutningen av disse to lag holdtes av lagenes styrer den 26. mars 1924. Sammenslutningen kom så istand. Fra først av var det besluttet å la den gå på prøve i to år, men da den viste seg å være meget heldig, har den også siden vedvart.

Den største begivenhet på det organisatoriske område er sammenslutningen med arbeideridrettslaget "Falk" fra A.I.F. Utviklingen viste fra 1935 og utover en stadig stigende tendens mot sammeenslutning av de to idrettsforbund i Norge. Lovbestemmelser som isolerte dem fra hverandre, ble først opphevet, og til slutt ble begge forbund oppløst for å danne et nytt - Norges Idrettsforbund. Her i Verdal hadde det alltid hersket et godt forhold mellom de to lag. Hovedgrunnen til det var at her ikke kunne pekes på noen klasseforskjell mellom de to lags medlemmer. Disse var de beste kamerater, som daglig omgikkes hverandre. Det falt derfor helt naturlig å slå de to lag sammen når en sådan sammensmeltning også skulle finne sted for idrettsforbundenes vedkommende.

Felles styremøte ble holdt den 15/12 1940. Møtet var preget av fellesskapstanken, og enighet ble oppnådd mellom de to lags styrer. Sammenslutningen ble så endelig vedtatt på ekstraordinært årsmøte i Verdal idrettslag den 22/12 1940 og i A.I.L. "Falk" den 29/12 1940.
For begge lags vedkommende var beslutningen enstemmig. Dette viste at det var idrettsungdommens ønske å 'bli forenet i ett lag, og ingen har siden angret at der ble oppnådd enighet på idrettens område.
Samarbeidet mellom medlemmene fra de to lag har da også gått uten den minste knirking.

Til å suplere Verdal Idrettslags hovedstyre og avdelingstyrer fra sammenslutningen til neste ordinære årsmøte ble valgt: Hovedstyret: Oskar Øwre og Ivar Lillesand. Skistyret: Olav Lillesand og Torstein Woll. Folballslyret: Ingvald Fiskvik og Nicolay Austad. Friidrettsstyret: Magne Sakshaug og Olaf Stavlund.
Formenn for Verdal idrettslag i disse årene har vært: 1920 Paul Gran, 1921 Carl Braarud, 1922 Carl Braarud, 1923 Reidar Nevermo, 1924 Øivind Braarud, 1925 Kristian Nevermo, 1926 Kristian Nevermo, 1927 Johan Heiberg, 1928 Thor Albertsen, 1929 Carl Braarud, 1930 Carl Braarud,1931 Carl Braarud, 1932 lngvald Moen, 1933 Ingvald Moen, 1934 Carl Braarud, 1935 Thor Albertsen, 1936 Thor Albertsen, 1937 Thor Albertsen, 1938 Thor Albertsen, 1939 Sigvard Skjørestad, 1940 Sigvard Skjørestad, 1941 Sigvard Skjørestad, 1945 Sigvard Skjørestad, 1946 Oskar Øwre.
Plassene i hovedstyret har fra stiftelsen til 1. januar 1946 vært  besatt av: Carl Braarud 14 år, Thor Albertsen 13 år, Olaf Svebak 11 år, Birger Haug 10 år, Sigvard Skjørestad 7 år, Peder Fiskvik og Rolf Pedersen 5 år, Øivind Braarud, Kristian Nevermo, Rolf Nevermo, Reidar Berg, Alf Eriksen og Oscar Lindahl 4 år, Josef Lorentzen, Paul Gran og Olaf Pedersen 3 år, R. Granhus, Arne Fiskvik, Johan HeIberg, Ingvald Moen og Helge Røstad 2 år og Aksel Nevermo, Reidar Nevermo, Oscar Pedersen, Oddleif Berg, Albert Rygh, Bernhard Falstad og Alf Kulsli 1 år.
I A.I.L. "Falk" har følgende fungert som formenn: Ingvald Fiskvik, Olaf Stavlund, Olav Rognan, Olav Lillesand, Ottar Berg og Oskar Øwre. Dessuten har følgende vært med i hovedstyret: Einar Bjørge, Johan Heiberg, Ivar Lillesand, Arne Lillesand, Nicolay Austad, Ivar Giskås, Petter Woll, Arne Solberg, Arne Fiskvik, Magne Sakshaug, Alf Vangslad, Astrid Kristiansen, Lars Høyem, Aksel Nevermo og Eilif Kristiansen.
Det kan hende at denne oppgaven over "Falk`s" tillitsmenn ikke er helt fullstendig. Tyskerne beslagla nemlig protokollene da Oskar Øwre ble arrestert, så fortegnelsen er rekonstruert etter hukomelsen.
              -------
Den 19. oktober 1923 ble det på styresmøte vedtatt å kjøpe av A-s Værdalsbruket 14 mål jord til en pris av kr. 2000.- til idrettsplass.
Dermed var avgjørelsen tatt og idrettsungdommen i bygda fikk  sin egen idrettsplass. Før banen på Ørmælen ble anlagt hadde laget spilt sine fotballkamper på banen på Fætten. Denne bane har forøvrig også vært i bruk de senere år av enkelte guttelag. Tidligere var det også fotballplass på Ørin, men den måtte nedlegges da høyspentlinjen ble reist.
Idrettsplassen på Ørmælen ble offisielt innviet søndag 20. juli 1924. Apoteker Hjalmar Lydersen en anslående tale, hvori han fremhevt at sporten måtte bli et middel til å utvikle et sundt og harmonisk legeme.
En fotballkamp mellom et sammensatt A-B-lag fra Steinkjer og Verdal B ble vunnet av gjestene. Det var hornmusikk av Volhaug musikk-korps under åpningen. Publikumstilslutnrngen var meget god.
A.I.L. "Falk" opparbeidet seg også idrettsplass på. Ørmælen. Den ble innvdet 24. juni 1934. Åpningsprogrammet besto av noen friidrettsøvelser og en fotballkamp mellom Follafoss og "Falk".
           --------
4 mann er i årenes løp innvalgt som æresmedlemmer. De er: Per Valseth sen., Olaf Svebak, Peder Fiskvik og Sigvard Skjørestad Så går vi over til den aktive innsatsen, som det ikke er mindre grunn til å minnes.

Den aktive innsatsen.

Så går vi over til den aktive innsatsen, som det ikke er mindre grunn til å minnes. Etter at idrettsplassen på Ørmælen var anlagt, ble det straks mere vind i seilene for idretten i bygda og resultatene uteble heller ikke. l 1925 og 1926 gikk Verdal Idrettslag fremover med stormskritt både på fotballens og friidrettens område. Høydepunktet for friidrettsavdelingen var Johan Heiberg`s og Johan Røstad`s flotte prestasjoner

ved det internasjonale stevne i Trondheim 19. september 1926. Helberg oppnådde dødt løp med svensken Helge Adamsson "Linnea", på 1500-meteren med resultatet 4.17.9. Ifølge Trondheimspressen burde imidlertid svensken vært diskvalifisert for stengning av HeIberg på oppløpssiden. I 5000 meter løp var dog svensken besteman og vant på 15.57.0 mot Helberg`s 16.16.1. Johan Restad ble nr. 4 i trestegsprang med resultat 13.69. Vinneren, Gunnar Hagen, hadde 14.41. Lengdesprang, som W. Gram vant på 6.80, ble Røstad nr. 5 på 6.19. 
Disse resultater og plaseringer idetlie storfine selskap var meget lovende, og referatene i Trondheimsavisene gav da også uttrykk for overraskelse og begeistring over disse to verdaingers innsats.
Fotballavdelingen vant begge disse årene kretsmesteskapet for kl. C, mens B-laget, som stadig viste seg å ligge på samme nivå som kretsens A-lag, ikke hadde heldet med seg når det gjaldt å spille seg opp i A-klassen.


Birger Haug var en allsidig idrettsmann. 
Her sammen med Tollef Øgstad i Hallemsbakken 1931
 Den sportsbegivenhet som har kastet størst glans over laget, er sjølsagt Birger Haug's uttakning og deltagelse på det norske friidrettslag ved de olympiske leker i Los Angeles i 1932. Birger Haug var den gang i sitt livs form. Han hadde før avreisen fra Oslo vunnet høydespranget under landskampen mot Sverige. Det var en grå regnværsdag på Bislet stadion, hvor Norges hittil beste friidrettslandslag kjempet en innbitt kamp mot en av friidrettens stormakter.
Den kampen vant Norge - etter en sensasjonell innsats fra flere av de norske outsidere og etter en sikker og pålitelig innsats fra de norske favoritters side. En av disse favorittene som innfridde våre forhåpninger, var Birger Haug.
Han vant høydespranget, hele 10 cm over Sveriges bestemann! Denne prestasjonen skaffet Birger Haug plass i den lille 5-mannstroppen, som skulle representere Norge i Los Angeles. Under treningen der borte skadet han satsfoten, så hans innsats under konkurransen ble svakere enn ventet, men han nådde dog likevel det beste resultat en norsk olympiaddeltager har nådd i høydesprang. Om Birger Haug kunde der vært skrevet - ikke bare en hel artikkel, men også en hel bok. Men i denne cavalcade over de største begivenheter i lagets første kvartsekel skal jo også våre øvrige toppmenn ha sin plass, så vi må derfor nøye oss med disse få linjer om lagets fremste idrettsmann. 
Oddmund Suul har representert Trøndelag i «Den lille landskamp. i fri-idrett mot Mellan-Sverige. Han startet der i 110 meter hekkeløp. Det faller kanskje litt utenfor rammen av Verdal idrettslags prestasjoner, men vi nevner det likevel, at Arvid Røstad har representert Norge D. en rekke Døveolympiader, og der vunnet flere medaljer. Røstad representerte da sjølsagt sin døveidrettsforening; men som medlem av Verdal Idrettslag bør hans innsats her også bli nevnt i denne årboken.
Foruten Birger Haug som fremdeles har kretsrekorden i høydesprang på 1.91, hadde Verdal Idrettslag også en tid kretsrekorden i stavsprang ved Arvid Røstad. Han satte rekorden første gang under sonepokalkampen her i 1930. Den ble da på 3,19. Senere har han øket - først til 3,20 og til slutt til 3,26. Røstads rekord ble slått i 1933 av Petter Råen, Kopperå, som hoppet 3,28.
Dessuten holdt Johan Røstad idrettsrekorden lengdesprang i 10 minutter på 6.51. Det var i Stjørdal. Sigvard Bjerve, "Blink", greidde imidlertid i sitt siste hopp å gå forbi ham. Ved dette stevne hadde Røstad riktig et kjempe hopp, som etter mye dividering  blant dommerne ble erklært for dødt. Det spranget målte 7.04 og vilde ha stått som kretsrekord også i dag.
Johan Røstad var et lengdesprangsemne av Guds nåde. Hadde han kommet under en treners kyndige veiledning, er det mye som taler for at han kunde ha skaffet Verdal en norgesrekord i denne øvelse. Røstads lengdehopp led nemlig av en stor teknisk mangel; han kunne ikke ta tilløp.  Sine flotte resultater nådde han bare på sin fabelaktige sprett. Tilløpet lunket han seg alltid igjennom. Hadde en trener fått lært ham til å gå mot satsplanken i full fart, så var det nok blitt andre greier.

Verdal Idrettslag har en hel rekke kretsmestre i friidrett - både for seniors og juniors - men på grunn av det mangelfulle arkiv er det idag umulig å sette opp en fullstendig fortegnelse over dem. Hvis ikke nazistene har somlet bort kretsens arkiv, som de beslagla, vil det dog la seg gjøre å utarbeide en sådan liste senere, da kretsarkivet var helt ajourført.
Det samme er tilfelle med de populære "triangelmatchene" mellom fri-idrettskretsene i NordTrøndelag, Sør-Trøndelag og Trondheim. Også her har mange verdalinger deltatt og skaffet laget mye heder gjennom årene. Men en inngående beretning om denne innsats må også utstå til en får gransket kretsens arkiv.

På fotballens område er det Gunnar Dahlen som har levert den mest ærerike innsatsen. Han representerte Norge i B-landskamp mot Sverige i Bergen  1938. Gunnar Dahlen har også deltatt i "Den lille landskamp" - matchene mellom Trøndelag og MellanSverige - og hevdet seg med glans.
Gunnar Dahlen er vel den beste fotballspiller Trøndelag har hatt. Og hadde ikke landslaget akkurat på hans plass hatt en så dyktig spiller som Arne Brustad - Norges representant på Europa-laget - så hadde nok Dahlens kandidatur vært meget sterkt her.

Mange verdalinger har representert Nord-Trøndelag Fotballkrets på kretslagene, men noen fortegnelse over dem har laget dessverre ikke. Forhåpentlig vil det til en senere årbok lykkes å utarbeide en sådan liste.
Kretsmestrene i fotball er laget så heldig å ha fortegnelse over, og vi inntar dem her (regnet fra mål til ytre venstre):
57

Kretsmestre i kl. C 1925: Øystein Fuglås, Johan Iversen, Rolf Nevermo, John Gulbrandsen, Kåre Berg, Einar Rindsem, Leif Walberg, Hans Wass, Olaf Pedersen, David Wolfsohn og Roald Vestvik.
Kretsmestre i kl. C 1926: Øystein Fuglås, Johan Iversen, Hans Wass, John Gulbrandsen, Ivar Berg, Einar Rindsem, Henrik Ydse, Roald Vestvik, Rolf Pedersen, Arne Dahl og Ole Walberg.

Kretsmestre i junior 1936: Einar Lund, Einar Bjartnes, Gunnar Indahl, Erling Forberg, Olav Albertsen, Jens Hofstad, Svein Westrum, Johan Tiller, Ivar Jacobsen, Kjell Segtnan og Gunnar Dahlen.

Avdelingsmestre (Nord-Trøndelag avdeling) i 1. divisjo.n 1937-38: Einar Lund, Rolf Pedersen, Gunnar Storhaug, Ole Selnæs, Leif Johansen, Einar Bjartnes, Sigvald Selnæs, Oscar Lindahl, Ivar jacobsen, Johan Tiller og Gunnar Dahlen.

Divisjonsmestre (Distrikt 8) i 1. divisjon 1937-38:
Karl Einarsen, Rolf Pedersen, Gunnar Storhaug, Ole Selnæs, Leif johansen, Einar Bjartnes, Sigvald Selnæs, Oscar Lindahl, Ivar Jacobsen, Johan Tiller og Gunnar Dahlen.

På skisportens område er det dessverre atskillig mindre å skryte av.
l langrenn er det Ola Eng som har gjort seg mest bemerket. Han var såleis med i den nord-trønderske 4-mannstroppen som kjempet om Generalstabens vandrepokal i 1938 ved norgesmesterskapet i Mo i Rana. Magnus Grønn, og i enda sterkere grad hans bror Øivind, har også levert mange flotte løp.
Den beste prestasjonen i hopprenn er vel Johannes Slapgård`s 1.plass i den spesielle hoppklasse ved fylkesrennet på Inderøy i 1931. Odin Rødseth har også gjennom flere år vært en utmerket representant for laget.
Del samme er tilfellet med Ola Ahlgren. Gunnar Dahlens 3.-plass i hoppklassen under kretsmesterskapet i 1940 er likeledes blant de prestasjoner som når høyt opp på rangstigen.

Det beste tiltak Verdal Idrettslag har gjort for masseidretten, er oppføringen av skihytta på Volhaugen. Den har hver vinter vært besøkt av en mengde turløpere. Dessuten er der selvfølgelig arrangert prøver ror ferdighetsmerkene i svømning, sykling, skøyteløp og marsj.

A.I.L. "Falk" har også mange utmerkede prestasjoner å se tilbake på i den korte tiden fra lagets stiftelse til sammenslutningen. 17. april 1934 fant "Falks" første idrettsarrangement sted. Det var et landeveisløp med start og innkomst på Bjørga i Sjøbygda. Petter Woll vant klassen over 18 år og Olaf Stavlund klassen under 18 år. Den som har vunnet størst ry av  A.I.L`s  "Falk`s medlemmer er Petter Woll. Sine beste resultater nådde han høsten 1935. Først løp han i Trondheim 800-meteren på 2.04.9 og 5000-meteren på 15.55.7. Så  nådde han 4.16.4 på 1500-meteren og 15.49.0 på 5000-meteren ved arbeidermestrskapet i Oslo og ble på disse resultater nr. 4 i begge løp. I 1937 representerte Petter Woll Norge i arbeiderlandskampen mot Finnland.

Olaf Stavlulnd var "Falk`s" annen storløper. Han kom litt i skyggen av Petter Wolls flotte tider; men også 'han har mange utmerkede prestasjoner å se tilbake på. Også Stavlund har deltatt i arbeidermesterskapet, hvor han ble nr. 7 på 5000-meteren. Det var i 1931. Takket være Petter Woll og Olaf Stavlund ble "Falk" et fryktet lag i stafettløpene Blant dets prestasjoner her raker innsatsen i gatestafetten Trondheim rundt høyest. I 1936 deltok laget for første gang og vant da C-klassen. Året etter holdt "Fallk" på å skulle lage storsensasjon, idet det ledet løpet helt til 8. etappe, men da måtte det se seg forbigått av 3 lag, nemlig Ørn, Oslo, som vant, og Trondheimslagene Djerv og Ørnulf.

"Falk`s fotball-lag har gjennom årene levert en meget god innsats, uten at det dog har lyktes laget noen gang å nå til topps i kretsmesterskapet.
Den beste kamp det har levert, var forlikskampen mot Sverre. på Levanger, hvor det vant med 4-1.

Av de tre hovedidrettsgrener er det også for "Falk"s skisporten som har skaffet laget mest laurbær. Den prestasjonen som raker høyest her, blir Petter Wolls innsats i Snasenrenne i 1935, hvor han ledet hele løpet og bare ble 35 sekunder etter vinneren i tid.

Første gang idrettsforHket ble praktisert i Verdal var søndag 18. april 1937. Verdal idrettslag arrangerte da to terrengløp - et i Vinne og et i Vuku - hvortil A.I.L. "Falk" ble innbudt. Laurbærene ble likelig fordelt, idet Olaf Stavlund og Arnold Kjesbu ble vinnere.

A.i.I. «Falk» drev også enkelte perioder med atletikk, turning og sykling. Turnavdelingens medlemmer har nu gått inn i Verdal Turnforening.
Og for de to andre avdelinger vil det også snart bli orden på sakene. Verdal Idrettslag har nemlig allerede besluttet å opprelte nye avdelinger for såvel atletikk og sykling som for skøytesport.

Verdal -Idrettslag har selvfølgelig vunnet atskillige pokaler gjennom årene (og det samme er likeledes tilfelle med A:I:L "Falk") men dem blir det sikkert også anledning til å komme tilbake til en annen gang.

















free hit counter


 

 Det va fæst på lokale - festkultur for 40 år siden            Quintos spiller : Falling in love, Lappland, When the Saints og Side by side.


                                                    ”Det va’ fæst på lokale’…..

av Harald Lyng

 Artikkelen er på ingen måte ment å være en egotripp for bandene Lyngs og Quintos, men en prøve på å formidle en festkultur for 40 år siden, i hovedsak sett fra scenen, i ei tid da ungdomskulturen var i sin begynnelse: Tenåringene hadde fått sin egen musikk, i klesveien var ungdomsmoten skapt, og videre skolegang var blitt en mulighet for nesten alle. Dette var ei tid der man gledet seg over samtida og hadde store forventninger til framtida. Artikkelen har også et annet mål – det er å få leseren(e) til å mimre videre i ei tid vi kan kalle den nære fortid.

Starten

 Høsten 1960. Jeg hadde nettopp begynt på realskolen. En dag hørte jeg en stemme bak meg, og ei hånd ble lagt på skuldra mi: ”Du, du spælle trækkspæll du?”  Spørsmålet var mer formet som en påstand. Ja, jo, jeg gjorde da det. ” Da må vi byinn’ å spæll i lag!” Det var Tormod Øyen, gitarist, som spurte meg om dette. Slik begynte for meg 6 kjempefine år som spællmannfæstlokalet. Nå hadde det seg slik at Ola Anders Sagvold, som på daværende tidspunkt gikk i 3. klasse og var russeformann, hadde fått ansvaret med å skaffe musikk til skolefest. Ola spilte slagverk og gitar. Dessuten var han en habil sanger. Vi hadde også med en klarinettist i begynnelsen, men dette viste seg å fungere dårlig.

     Vi startet opp å øve på skolen. Det var egentlig et lite mirakel at rektor Dypvik ville låne ut nøkkel til 4 elever etter skoletid. Dette var forbundet med stor tillit og ikke minst stort ansvar. Dessuten ble ikke skolene nevneverdig brukt utenom skoletida den gang.

     14. november var debuten til Lyngs orkester. Det var skolefest på Soltun, og vi kom oss gjennom kvelden på en akseptabel måte. Man hadde heldigvis ikke så store forventninger og krav til lydkvalitet og samspill som i dag. Ca 15 - 20 enkle melodier var innøvd, og disse ble gjentatt mange ganger. Tormod hadde fått tak i et splitter nytt Vingtor høyttaleranlegg til 800 kr. Utgangseffekten var12 Watt! Ja, du leste riktig – ikke større enn en kassettspiller i dag. Det gikk raskt å rigge opp utstyret.
Litt mer alvor ble det da vi ble forespurt om å spille på nyttårsball oppi Leksdalen. Med vårt begrensede repertoar ble valsen ”Piken i dalen” spilt til det kjedsommelige utover kvelden, likeså tangoen ”Det var på Capri.”


                                     Ikke rare greiene, men det fungerte.

Ola Anders sang ”Please help me I’m falling” og “Rock around the Clock.” Med sistnevnte melodi føltes det som om det gikk troll i ord ettersom vi spilte til kl halv fire. Slitsomt ja, men også svært artig i selskap med en feststemt forsamling.

                                                          Amatørkonkurransen.

      28. januar 1961 var det duket for amatørkonkurranse i nykinoen. Denne ble arrangert i forbindelse med Landbruksutstillingen på Namsos dette året. Det var tanken at de som gikk seirende ut av konkurransen, skulle underholde der. Både sangsolister, instrumentalister samt ensembler var påmeldt, likeså var det en klasse for opplesning. Også trioen Lyngs hadde tatt sjansen på deltakelse. Stappfullt hus og stor stemning. Tor Hjelde imponerte alle med sine variasjoner over temaet ”Karneval i Venedig.” Fingrene gikk som trommestikker oppover og nedover trekkspillet, inkludert belg-risting. En virtuos på sitt instrument. Ikke rart at han vant sin klasse. Tor var også en ettertraktet dansemusiker. Tiåringen Thom Freddy Waade gikk til topps med sin gitar og sang. Det var for øvrig en snill konkurranse der vi alle følte oss som vinnere.

                                                Ola Anders i aksjon under amatørkonkurransen.                        

Kontrabass og Reehaug

     Utover våren 1961 ble det en del spillinger på skolefester og småarrangementer av forskjellig slag. Men det ble mer og mer klart for oss at vi manglet kontrabassen i musikken. Det ble liksom ikke noen tyngde, selv om Ola gjorde sitt beste med stortrommepedalen. Utpå høsten dukket Per Leif Eklo opp med dette viktige instrumentet. Per Leif hadde spilt i band før, så han hadde erfaring med dansemusikk, og for ikke å glemme, han hadde kontakter blant festarrangørene. Nå ble det spilleoppdrag på Gildevangen, Reehaug, Skauna, Følling, Henning, Vinne, Røra, Heistad, Okkenhaug - for å nevne noen feststeder.

                                                                                      Repertoar og Radio Luxembourg

     Rock’n Roll og typiske ballader med Pat Boone, Cliff Richard og Fats Domino ble flittig spilt i radio og på grammofon hjemme. De små bærebare, batteridrevne grammofonene skal heller ikke glemmes. De var hendige å ha med seg for eksempel på stranda. I denne sammenheng kan man ikke unngå å nevne Radio Luxembourg - Station of the Stars. Her hadde vi oppdateringer når det gjaldt de mest populære melodier. Programmet Top Twenty høres nok kjent ut for de fleste som har passert de femti. Selvfølgelig måtte vi øve inn noen av de melodiene som her ble spilt: ”King Creole,” ”Rock around the Clock,” ”Wooden Heart,” ”Travelling Light,” ”Let’s think about living,” osv., men noe typisk popband ble vi aldri. Gammeldans var viktig å ha med på repertoaret, likeså tango og swing: ”Seemann,” ”Du svarte sigøyner,” ”All of me,” ”In the Mood,” for å nevne noen i denne genren.

     Popmusikk i dag er spredd over utrolig mange genre og artister, og det skal litt til for å holde oversikten, også for de som er unge. Kanskje var 50, 60 og delvis 70 tallet gullalderen for en populærmusikk som maktet å samle de unge både i hverdagen og til fest, selv om den var forholdsvis enkel – med en banal tekst, en melodilinje som var lett å lære samt en rytme som ikke krevde all verden, og en akkordføring som stort sett dreide seg om 3, 4, kanskje 5 akkorder.  

Kaffebrød og nystekte vafler

     Som allerede nevnt hadde vi et beskjedent anlegg og derfor var det ikke problemer med å ha øvelsene hjemme. Dette gikk stort sett på rundgang en gang hver uke. Foreldrene syntes det var trivelig med levende musikk på stua, ja, kanskje med unntak av når vi spilte rock’n roll da. I pausen ble det servert mat vi ungdommene satte pris på. Og man fortalte vitser og diskuterte musikk. En stor takk til våre foreldre og besteforeldre som var så positive.

I sal og på scene

      Fra scenen har man et godt overblikk: Ikke alt er som det skal være mellom Kari og Ola i kveld. Svein er forbannet for et eller annet, og det er ikke langt unna en slåsskamp. Noen prøver å megle. En eldre festdeltaker  tar seg en slurk av poffspannet. Det smakte ikke helt godt, nei. Noen vil spandere på musikerne, andre har et ønske om en melodi. En gjeng begynner å rope et navn. De vil ha ham opp på scenen for å synge. Damenes vals. Jentene strømmer over golvet til den andre siden av salen der guttene sitter. Alle er finkledde. Guttene i hvit nylonskjorte, slips, mørk bukse og jakke. Skoene er svarte, nypusset og spisse, litt i trangeste laget for tærne og fryktelig kalde vinterstid. Nybarberte med en eim av Old Spice og masse Brylkrem eller kanskje det var Cheselin i håret. Jentene med oppsatt hår, ballerinasko, volangskjørt, strutteskjørt eller smalskjørt. På scenen 4 musikere i røde vester. På hver side av scenen to små høyttalere som formidlet tekst og musikk, og i salen anledning til å prate sammen uten å skrike til hverandre. Omtrent klokka ett, litt avhengig av stemningen, blir siste dans annonsert. Siste dans var alltid av den rolige sorten der det var rom for de dype følelser som måtte ha oppstått i løpet av festen. Melodien fikk noen vers i reprise. Et festlig lag der det meste kunne skje var over. Og hadde det ikke skjedd det man hadde håpet på, var det nye muligheter neste helg, men da kanskje på et annet festlokale og med et annet band.

                                                                                                   Festlokalene og kommunikasjon

     I Verdal er det mange festlokaler, spesielt oppover i dalføret: Fossheim, Aspheim, Vonheim, Heimtun, Bjartråka, Volden, Ulvilla, Soltun og Vinne – de to siste mer sentrumsnære. Det som er interessant å merke seg, er at på en lørdagskveld var det ikke uvanlig at det ble arrangert fest på tre av disse stedene, samtidig var det fest på Røra og kanskje også Nordtun. Stort sett var det bra med folk alle disse plassene. Fikk man inn 150 til 200 personer, var økonomien reddet for laget som arrangerte. Årsaken til dette må kanskje ses i sammenheng med at folk ikke var så mobile som i dag. På festene var det vanlig med flere generasjoner. Festen var på mange måter et sosialt arrangement der folk fra nærområdet møttes. Noen ganger ble det oppsatt buss. På den tiden var det flere gutter enn jenter som hadde førerkort, og disse var populære, spesielt blant jentene. Selvfølgelig kunne man også spleise på drosje, kanskje sykle eller gå. For 10 kr fikk man utrolig mye. Forutsatt at drosjen var full kom man seg til Leirådal’n og tilbake. Samtidig hadde en nok penger til inngangsbillett og garderobe.

     Lyngs og senere Quintos hadde sin faste sjåfør, Arthur Johnsen. Han kjørte drosje med grind på taket og var alltid blid og hjelpsom. Først plasserte vi en kjempestor slagverkkasse oppå grinda. Deretter den store kontrabassen. Trekkspill, gitar og Vingtoranlegget i bagasjerommet. Vi gledet oss alltid til disse spilleoppdragene. Følte vel at vi ble godt mottatt av publikum.

     Det var vanligvis ungdomslag og idrettslag som arrangerte festene. Det kostet 3 kr å komme inn. Vi tok 50 kr hver for å spille. Annonsene fra begynnelsen av 60 tallet forteller at Indahls spilte svært mye på lokalene oppover i bygda, likeså H.-B.’s, men også navn som P.A. Røstads, Bjørkens, Bakkans, Tores,  Blue Boys, Lyngs, Granåsan, Hjeldes, Årstads, Holmlis, var ofte å finne i festannonsene. Flere av disse har holdt det gående en mannsalder, og vel så det.
  

Stormen

      Fest vinterstid var ikke alltid ”noen dans på roser”. Mange ganger var det styggkaldt, og for jentene i nylonstrømper og småsko kunne det bli i meste laget. Litt forfengelige var guttene også. Lue og votter når de skulle på fest, var slett ikke vanlig. Men på fest kom man seg, likeså heim igjen – med ett unntak jeg kjenner til. Det var 3. juledag 1961. Lyngs spilte i Vinne samfunnshus. Litt ruskete var det tidlig på kvelden, men ikke verre enn at et femtitalls personer kom seg på festen. Vi la jo merke til at de som kom, var nedsnødd, og det varte ikke lenge før vi forstod at et voldsomt uvær var i anmarsj. Julesnøen ble et lett bytte for vinden. Alle veier ble stengt av enorme snøfonner. Veivesenets folk ga opp der og da. I dagene etterpå måtte det bulldosere til for å få opp de største fonnene. Men hva skjedde i Vinne samfunnshus? Festen ble avsluttet før tida. De som bodde nærmest, prøvde å ta seg heim. Resten ble værende til morgenen etter. Selv gikk jeg heim på Tinna bærende på trekkspillet!! Ville vel ikke sette det igjen! Lignende historier fikk man i dagene etter høre fra andre festlokaler i fylket. Julefestene var selvfølgelig mange og det var ikke til å unngå at noen av jentene forfrøs leggene i de tynne nylonstrømpene.  Heldigvis gikk alt etter omstendighetene bra. Men det var nok mange bekymrede foreldre som lå søvnløse denne natta. Tenk om man hadde hatt mobiltelefon da!

                                                                                                             Noen kuriositeter

     Spilleoppdrag i påska medførte ofte at bandet fikk jobben med å utpeke påskens bruneste festdeltaker. Da kom den kvite nylonskjorta til sin rett. Vi hadde god oversikt fra scenen, og det var utrolig mange som viet oss oppmerksomhet. Var det karneval annonserte man med 2 kr i inngang for maskerte.

     Utpå våren i 63 spilte vi på Øynheim på Inderøy. I 10 tida var det omkring 150 festdeltakere til stede. Med ett gikk lyset. Festkomiteen ringte E-verket og fikk høre at strømmen kom til å bli borte resten av kvelden. Litt mørkt ble det jo, men med noen parafinlamper og stearinlys strategisk plassert, spilte vi videre uten anlegg. Vi hadde jo akustiske instrumenter, bare sangen ble droppet. Plutselig ble det stappfullt av folk i lokalet. Det viste seg at på ”Strauma” spilte et beatband og de ble selvsagt totalt hjelpeløse når anleggene ikke virket. Den nye tid krevde elektrisitet.

     Engelskkunnskapene hos folk flest var det så som så med. Ola kunne enkelte ganger bruke lettvintmetoden når han lærte seg nye tekster. Det vil si at bare ett eller to vers ble pugget i tillegg til refrenget. Dette, tror vi, var det ingen som merket. Det var for øvrig ikke vanlig med et tekstark liggende på et notestativ. ”I’m dreaming of a white Christmas,” sang Per Leif, men tekstinnholdet kjente han ikke. Visste bare at det var en julesang.   Per Leif hadde ikke hatt engelsk på skolen.

     Stort sett gikk det fredelig for seg   festene, men en skal ikke stikke under en stol at enkelte var ute etter å lage bråk. I en nabokommune var det to brødre som hadde for vane å rive skjorta av hverandre i helgene.

     Litt lenger oppe i dalen røk to karer sammen ei helg etter festen. Den ene knuste ei colaflaske i hodet på den andre så glassbitene singlet. Men vedkommende som fikk flaska i hodet var helt uberørt av det som skjedde! Det måtte være en treskalle til gangs. Hadde jeg ikke sett det selv, ville jeg ha sagt det var løgn.

     Så vidt jeg kan huske hadde stort sett alle festlokaler  sin  karsksal. Her stod flaskene helt åpenlyst framme på bordet. Det var alltid latter og gode historier å høre der inne. Stort sett var denne salen et samlingssted for karran. En må vel også nevne at alkohol  blant jentene på den tida var nokså uvanlig, likeså røyking.

 

Siste dans

     Utpå vårparten i 1963 var det over for Lyngs kvartett. Vi hadde hatt spilleoppdrag i områdene fra Steinkjer til Stjørdal. Annonsene i Trønderavisa fra denne tida viser at antall festerenlørdagskveld var atskillig større enn i dag, noe jeg skal komme tilbake til senere i artikkelen. Det var derfor et godt marked for de som gjerne ville ”byinnå spæll i lag.”

  

På’n igjæn

     Det skulle imidlertid vise seg at pausen ikke ble av særlig lang varighet. Et nytt band så dagens lys i løpet av sommeren og tidlighøsten. Utgangspunktet var tre kompiser som spilte i Arbeidernes Musikkorps: Robert Storhaug, trommer, Odd Leif Berg, trompet og sang, Harald Lyng trekkspill og saxofon. Vi fikk kontakt med Ivan Granlund på gitar og Einar Aasen, bassgitar. Bassgitaren ga en annen ”sound” i forhold til kontrabassen, den var tøffere å se på, samtidig med at den var praktisk å transportere. Nå var vi en kvintett, og vi lurte litt på hva vi skulle kalle oss. På ei av øvelsene hjemme hos Odd Leif foreslo han ”Quintos”. Det hørtes litt fremmedartet ut sånn til å begynne med, men vi ble fort overbevist om at dette måtte bli navnet. Blå jakker med svart fløyelskrage ble anskaffet. Men vi glemte en ting; Det er varmt å stå på scenen. Disse jakkene skulle vise seg å bli fryktelig varme. Stoffet var tykt og tett, nærmest som stoffet i en utejakke.


Dette bildet ble tatt først og fremst med tanke på oss selv. Den gang brukte
 man sjelden slike bilder i festannonsene. Fra v. Einar Aasen, Odd Leif Berg 
  
Robert Storhaug, Harald Lyng, Ivan Granlund.      Wiseth Foto

    Vårt første spilleoppdrag fant sted oppi Vinne samfunnshus den 19. september. Samfunnshuset ligger bare et ”steinkast” fra Rinnleiret militærleir, og denne kvelden dukket det opp svært mange som var inne på repøvelse . Ikke spesielt populært blant de unge damer da disse soldatene nok var i trettiårene og ble betraktet som ”gammelkailla”.  For øvrig skulle det vise seg at de neste tre årene ble Vinne samfunnshus det stedet vi spilte mest. En rask oppsummering viser at Quintos spilte hele 34 ganger her! Dette skyldtes nok i stor grad husets formann Peder Valstad som nok syntes vi spilte ok musikk og trakk bra med folk. Og Arthur Johnsen var fortsatt vår trofaste sjåfør, nå med minibuss.

Jim Reeves og ”Besame Mucho

      Heller ikke denne gang ble bandet noe typisk popband, slik som f.eks Rockets fra Verdal. Instrumentsammensetningen var ikke slik. Vi spilte svært lite av Beatles og Shadows, men Odd Leifs tolkning av Jim Reeves ble godt mottatt av publikum, likeså Roberts trommesoloer. Duetter på saxofon og trompet eller trekkspill og trompet gjorde seg også – ”Falling in Love with You,” ”Blue Hawai,” ”Sail along Silvery Moon,” ”Sentimental Journey,” ”Besame Mucho,” ”Du svarte Sigøyner” osv. Gammeldans var et sterkt ønske fra salen, likeså twist og jenka. Som avslutningsmelodi brukte vi ”Goodnight Irene” - en sakte vals som tydeligvis falt i smak! Snart hadde vi godt over 100 melodier på repertoaret. Sånn i ettertid ser man jo at ikke alt var like bra da!

     Litt større anlegg kom på plass på scenen. I stedet for 12 watt hadde vi nå til sammen kanskje 60 - 70 watt. Dette var svære greier. Det måtte det jo være ettersom formannen for festkomiteen oppi Okkenhaug ba oss to ganger om å skru ned styrken. Andre gangen var han meget bestemt og streng, så vi dempet oss litt til å begynne med, torde ikke annet, men utover kvelden lurte vi oss til å skru opp. Vedkommende skulle vært på fest i dag!  

Ungdomssentret

      På Verdalsøra var det tre kafeer der ungdommen kunne treffes over en karbis og et glass saft/melk: Strand kafé, Kaffestova og Gullkronen Kafeteria. Disse tre stedene var ok, og vi trivdes der. 25 øre ble titt og ofte puttet på jukeboksen og vi kunne høre favorittmelodiene våre. ”Seemann” med Lolita var en av de melodiene som ofte ble spilt, likeså ”Blueberry Hill,” ”Lucky Lips.” Men det var liksom noe som manglet – et typisk sted for ungdommene. Dette gjorde Verdal Samvirkelag noe med på etterjulsvinteren 1964. Man åpnet et ungdomssenter og Quintos fikk æren av å spille på åpningskvelden. 100 ungdommer i finstasen var tilstede. Det ble servert pølser og potetstappe, og for oss som ikke var spesielt utreiste, stiftet vi for første gang bekjentskap med milkshake denne kvelden. Det  smakte fortreffelig både med bringebær, jordbær og banansmak. Softice var også ganske nytt. Det var innkjøpt en del spill til sentret; Ishockey, curonne og sjakk for å nevne noe. Komiteen for tiltaket hadde jobbet meget godt. Et prisverdig tiltak for ungdommene.Ungdomssentret fungerte godt i en del år, men måtte legges ned pga. gjentatte hærverk. Navnet bestod helt fram til ombyggingen av Domus ved århundreskiftet.


                       
                                                                             Feststemte ungdommer venter på servering og at dansen skal begynne.
                                                                                                               Foto: Trønderavisa

Kvintett blir sekstett og septett

      Etter to travle sesonger, sluttet bassisten vår, Einar, og vi måtte finne en ny. Av en eller annen grunn ble en til to. Vi kom i kontakt med Svein Væren som skulle vise seg å være en meget dyktig bassist med god teoretisk ballast. Han hadde spilt litt sammen med gitarist Villy Kvernmo. Dermed ble også han medlem av Quintos. Svein var svært nøye med at akkordene skulle være riktige og gjerne litt krydret.
Faktisk var vi enkelte ganger 7 stykker. Thom Freddy Waade, 14 år gammel, tiltrakk seg stor oppmerksomhet der han stod på scenen med gitaren på ryggen og spilte de mest krevende melodier. Kjempeflink sanger var han også. Thom Freddy startet såpass tidlig å spille gitar at gitaren var større enn gutten. En av hans første melodier var Living Doll. Nye jakker ble kjøpt inn, denne gangen røde og lette i stoffet.

                                                                                                                 Quintos med to nye medlemmer. Villy Kvernmo nr 4
                                                                                                                   fra venstre og Svein Væren nr 6.
 

The Starfighters, The Shotguns,The Hitmakers

         The Hurricanes, The Saints, The Vikings, The Shamrocks. Navn som var tilpasset den nye tid og en ungdomskultur som i stor grad var påvirket av engelsk språk og engelsk/amerikansk musikk. Midt på 60 tallet vrimlet det  av festannonser i Trønderavisa på torsdagene. Mengden kan overhodet ikke sammenlignes med i dag. Dersom bandet hadde en spesialitet, kom ofte denne med i annonsen.
Her er noen eksempler: Djangos m/hammondorgel,

         The Shamrocks med vokalister, The Saunters med stjernevokalist Erling Skjevik, The Squirrels – andreplass i nordisk mesterskap osv. Men også
norske navn som f.eks Mortens og Aages er gjengangere i festannonsene.
Vanligvis arrangerte man rene fester, men ved enkelte anledninger kunne det være underholdning først på kvelden. Quintos ble forespurt om å være med, som det står i annonsen, senterungdommens suksessrevy rundt omkring i N-Trøndelag. Vi akkompagnerte forskjellige innslag og spilte deretter til dans. Vi satte veldig pris på å få være med på denne turneen da kveldene ble nokså forskjellige fra en vanlig fest.

Popmusikken i utvikling

      Utpå nyåret i 1966 ble det arrangert Nord-Trøndersk mesterskap i popmusikk på Steinkjer. 13 orkestre var påmeldt, deriblant Quintos og Rockets fra Verdal. Arrangementet gikk over tre kvelder med finale siste kvelden. Publikum danset til musikken, og ga samtidig uttrykk for hva de mente om det som ble spilt. Anmelderen i Trønderavisa beskriver musikken til Quintos på denne måten: ”Tirsdagens seier ble halt i land av Quintos, Verdal, en sextett som hadde et repertoar av god, fengende dansemusikk, litt til side for den såkalte beat-musikken.” Vårt forhold til beatmusikken var nok korrekt beskrevet av journalisten, det ser vi iallfall i ettertid. Litt artig er anmelderens videre beskrivelse av musikk som vi i dag for lengst har akseptert, og som heller ikke blir vurdert som særlig hard. ”God toer var Quakers, Bangsund, langhåret og med rytmen i orden. Her var det ”beat og stones” så det riktig forslo, og bråket til tross, var de ganske samspilt, guttene.” Aner vi en utvikling mot hardrocken?

      The Rockets fra Verdal vant 2. runde i popkonkurransen. Bandet hadde denne besetningen: Ture Carlsson, bassgitar, Rune Schølberg, rytmegitar, Einar Olsen, sologitar, Erik Schølberg, slagverk og Thom Freddy Waade, vokal. Finaleomgangen på Steinkjer plasserte Hitmakersførsteplass,The Rockets på en 2. plass, The Saints på 3.  og Quintos på 4. plass. 

Vinne samfunnshus 16.mai 1966

Så var det slutt for Quintos. Som for så mange før oss var det bl.a militærtjeneste og skolegang som satte en stopper for videre musisering i bandet. Det som er interessant er at nesten alle medlemmene på en eller annen måte har hatt befatning med musikk fram til i dag. Over 600 personer var samlet oppi Vinne samfunnshus denne siste kvelden. Et lite comeback oppi Huset hadde vi riktignok på 90 tallet, for artighets skyld.

Noen betraktninger og kanskje også et hjertesukk.

          Som nevnt tidligere ble det på 60 tallet arrangert en mengde fester utover bygdene på lørdagskveldene. En kan i dag spørre seg om man har mistet noe vesentlig ved at de fleste av disse arrangementene er borte. For å bruke et moderne uttrykk, var festene inkluderende. Alle som hadde lyst, kunne oppsøke festlokalet. Der traff man som oftest noen man kjente og kunne slå av en prat, kanskje ble det også en dans. Det hele var i grunnen svært så uforpliktende. Så får man vurdere dette opp mot dagens situasjon med restaurantkvelder og privatfester.
 50, 60 og kanskje også 70 årene lå vel til rette for danseband. Man stilte ikke så store krav til de som spilte og det utstyret de brukte. Imidlertid, musikken utviklet seg etter hvert fra den dansbare popmusikken til bl.a. hardrock i forskjellige versjoner. Man begynte å få ei utvikling mot et lyttende publikum i stedet for et dansende.                  

Interessen for å spille dansemusikk blant den unge generasjon er i dag nokså laber. Det er mange dyktige ungdommer som ”byinne å spæll i lag”, men det blir heller ”Smoke on the Water” og ”Knocking on Heavens Door” enn musikken til DDE eller Åge Aleksandersen. Lydanleggene er kostbare, kanskje 50 – 100000 kr, noe de færreste har råd til. Dessverre er det blitt slik at man satser på større arrangementer og kjente band, dette på bekostning av de mer intime festene man hadde før. For å si det enkelt: Mange band deltar på ungdommens kulturmønstring og gjør det skikkelig bra, men de har ikke noe marked som etterspør musikken deres. Men det nytter vel ikke å skru tida tilbake, det får vel i så fall bli med tanken – noe annet ville vel blitt kalt stagnasjon.

 

Artikler om 16 andre orkestre i Verdalsregionen finner du i Historielagets årbøker for 2007, 2008, 2009, 2010.
21 orkesterbilder med navn vil bli  lagt ut på Verdalsbilder etter hvert.

 

 



 

 Verdalsboka bind III            Verdalsboka



VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
 
LEKTOR EINAR MUSUM
BIND 111
GARDS. OG SLEKTSHISTORIE

AS NIDAROS OG TRØNDELAGENS TRYKKERI
•TRONDHJEM 19 3 0
 
Skannet av Nasjonalbiblioteket avdeling Oslo

Leklem gårdsnr 1  | SEM Gårdsnr. 2.  |   Fleskhus Gårdsnr. 3.  |   Store Fleskhus Gårdsnr 3/2  |   Mikkelsgarden Gårdsnr. 4.  |   Myr Gårdsnr. 5.  |   Trones Gårdsnr. 6.  |  


LEKLEM  Gårdsnr. 1.

 
Leklem i Sjøbygda 1919 
Navnet: Finnes i eldre tider skrevet: a Leikaleini, 1303.
a Læikuleini, 1340. af Leiklene 1491. Lleklem, Leglem, 1520.
Lecklem, Leiklem kirke, 1530. Lecklenn, 1550, 1590. Lecklinn,
Leklem, 1610. Lecklemb, 1620. Lecklem, 1664. Lechlem, 1723.
Oldnorsk: Leikalein eller Leiki/lein. Siste ledd er lein (heid
ning), som ofte usammensatt brukes som stedsnavn, men sjelden
som siste ledd. Når nutidsformen likesom de fleste skriftformer
siden 1520 har endelsen -em, som om navnet var sammensatt med
heimr, må dette betraktes som en forvanskning eller en lydlig
endring. Hvis den oprinnelige form er Leikalein, er forste ledd
genitiv flertall av leikr (lek), som i sammensatte gårdsnavn be
tegner, at stedet har vært en samlingsplass til leker og andre for
lystelser. Det sammensettes især med vin, vollr, vangr og nogen
flere, men finnes ikke annetsteds sammensatt med lein. Man
skulde da også ventet formen Leiklein.
Hvis Leiki/lein er den rette form, må forste ledd være et elve
navn, som da må ha tilhørt den bekk, som løper vestenfor gården.
Til et sådant elvenavn er der spor f. eks. i Leikebæk i Høland,
likesom det også tør være skjult i enkelte av navnene Leiknes.
Skylden: Skylden har helt siden middelalderen vært 5 sp. 1 øre,
fra 1836 IQ dal. 1 ort 16 sk., i 1907 mrk. 45,25 i ett bruk. Efter
matrikulen er gården således det største bruk i bygden og det
fjerde største i fylket. De tre største er: Rein med Helge og By i
Egge, mrk. 127,45, Sundnes på Inderøy, mrk. 69,93, Rusgården
med Alnes nordre i Skogn, mrk. 47,89.
Eiere: Gården var helt fra middelalderen krongods. I Gautes
jordebok opføres «Af Leiklene 2 mark» under «Konungs jorder».
Disse 2 markebol, som utgjør 16 øresbol eller 5 sp. 1 øre, var
formodentlig gårdens hele skyld dengang som senere helt til 1836,
hvorved vi altså har eksempel på, at en gards skyld har kunnet
holde sig uforandret i henved 350 år. I erkebiskop Olavs jordebok
(1530) opføres Kronens eiendom i «Lecklem» med 4 sp. 1 øre;
men i 1549 er den atter blitt som før.
I 1570-årene har Kronen for en tid bortforlenet gårder til
fremmede leiesoldater, som den hadde brukt i siste krig og vel
hadde vanskelig for å betale. I Verdal blev således Leklem og
Auskin disponert på denne måte. Ved en skrivelse, datert Fre
driksborg 6. oktober 1575 fikk endel «knegte, som haver ladet
dem bruge udi forleden feide», Kongelig Majestæts brev på enkelte

----
10 Bind III
---
gårder «kvit og fri uden afgift at have, nyde, bruge og beholde
ad gratiam». Dog var dertil knyttet den betingelse, at de skulde
være «Kongelig Majestæt og riget huld og tro». Blandt disse
«knegte» var Hans Vnf er sagt (d. e. Uforfært), som fikk «kronens
jord Lecken 5 spand».
Og under 26. desbr. 1578 fikk Hans Holst «forleningsbrev på
en gard udi Verdalen liggendis, kaldes Lecken» på de vilkår «at
have, nyde, bruge og beholde den kvit og fri, til sålænge vi ander
ledes derom tilsigendes vorder. Dog så, at han skal bygge og
forbedre gården og den med sin eiendom og tilliggelse ved god
hævd og magt holde og ikke forhugge eller forhugge lade nogen
af de skove der til ligger til upligt i nogen måde. Skal han og
være os og riget huld og tro og vor lensmand i Trondhjem horig
eg lydig udi hvis ham "på vore vegne tilsigendes og befalendes
vorder og udi alle måde som en lydig, horsamme og tro undersåt
skikke og forholde». Gården fikk han «fordi han i næstforleden
feide har troligen ladet sig bruge imod vore fiender og sig skikket
og forholdet som en ærlig krigsmand egner og bor».
Det er lite sannsynlig, at nogen av disse leiesoldater har brukt
gården seiv. De har nok bygslet den bort til bonder og hevet
landskyld og andre avgifter, som tilkom eieren.
Kronen pantsatte i 1659 en hel del jordegods, hvoriblandt
Leklem, til Selius Marcelis, som transporterte panteretten til Leklem
eg 9 andre gårder i Verdal tillikemed nogen gårder i andre preste
gjeld til et konsortium, bestående av lektor Hans Sofrensen, hans
sønn sogneprest til Domkirken, Sofren Hanssen, og enken efter
den sistes formann, Maren Pedersdatter Schjelderup. Ved skjote
av 11. mars 1663 blev de 10 gårder i Verdal solgt til dette kon
sortium, hvori nu istedenfer avdode Hans Sofrensen var inntrådt
svigersønnen, Kristen Pedersen Schjoldborg. Ved deling mellem
disse tilfalt Leklem Søfren Hanssen og efter ham hans enke Anna,
datter av biskop Peder Schjelderup. Deres sonn, vicepastor til
Skogn, Johan Schjelderup, synes a ha innlost iallfall det meste av
Leklem,'idet han har fått skjote på 2 sp. 1 ore av Nils Mejer IS.
september, tgl. 12. oktober 1702, og på 4 ore av sin bror, amtmann
Ove Schjelderup 2. april, tgl. 6. juli 1708.
Av Johan Schjelderup har så rimeligvis oberst Reichwein på
Trones kjopt gården, idet han i 1718 sees å eie 4 sp. i den. Reich
weins gods blev — formodentlig i hans dodsbo — solgt til Aage
Rasmussen Hagen, som også fikk skjote på de resterende 4 ore av
mag. Sofrens arvinger 4. juli 1724, tgl. 22. oktober 1725.
Ved skjote av 15. august 1748, tgl. 4. mars 1740, solgte Hagen
gården for 450 rdl. til Ole Sevaldsen Øgstad, og siden har den
vært brukernes eiendom.

----
11 Bind III
---
Brukere: Forste gang Leklem er nevnt, er da Bjarne Erlings
son av Bjarko med flere i et brev av 25. september 1303 byr de
menn, som hadde gått i borgen for Aslak på Lyng å betale dennes
gield til korbrodrene. Blandt disse er Bordr a Leikaleini.
Videre nevnes i et brev av 1. mars 1346 Juar a Læikaleina
(Ivar på Leklem) som tilforordnet domsmann i en sak mellem
Fra gardsplassen på Leklem 1919. Fot. E. Musum.
Elgeseter kloster på den ene side og Sigurd Ottarssøn, Vigleik på
Lyng og fru Ragndids arvinger på den annen. (Se Lyng).
Det er vel rimelig, at begge de her nevnte har eiet gården.
Nu kommer et tidsrum på ca. 180 år, hvori vi intet vet om
gården eller dens opsittere. I dette tidsrum faller svartedauen,
og sannsynligvis også gårdens overgang til krongods.
I manntallet over tiendepenningskatten for 1520 nevnes Hoghen
(Håkon) på Leglem. Han betalte 15 lodd sølv og 5 lodd sølv for
jordegods samt 3 lodd sølv for «barne peningh». At han har betalt
skatt for jordegods, tyder på, at han har eiet noget i gården, og
de 3 lodd sølv for barne peningh betyr vel, at han som formynder
har hatt forvaltning av umyndiges midler.
Efter Steinviksholms lens regnskaper for 154 Q betalte Gunyll
for 5 sp. 1 ore i Locklum i landskyld 1 slagtnaut, 1 spand smør,
1 vet mel og 8 vog malt. Og i ledingsmanntallet for samme år
står Gunyld på Lecklenn for 2 pund smør og V 2 me l i leding.
iWen i skibskattmanntallet av 1550 har vi Jonn på Lecklenn.
En sønn av denne Jon er sikkert den Oluf, som i 15Q0 bygslet


----
12 Bind III
---
4 sp. i Leklem og for dette betalte 40 daler. Han nevnes også i
1503 som lagrettesmann i skiftet efter Laurits Mikkelsgård. I
hans segl står O. 1., hvilket rimeligvis betyr Ole Jonsen.
I 1630 har Jon Leklem betalt 40 rdl. i bygsel for «2Y 2 sp.
% ore i bemeldte gard, som hans fader Oluf Leklem godvillig
opgav». Far og sonn har altså nu en tid brukt halvparten av
gården hver. Fra l()40 har sonnen overtatt hele gården; ti det
heter da, at Jon Oluf sen har betalt 40 rdl. for «2 ] / 2 sp. x / 2 øre i
Leklem, som hans foreldre for ham oplod; skal sorge for deres
livs ophold».
Disse opsittere på gården i 1000-årene har skattet for 1 sp.
2 ore 6 mkl. odelsgods; det var imidlertid ikke i Leklem, men i
vestre Eklo som de bygslet bort. Den Jon Jonsen, som fra 1650-
årene eiet Eklo og bodde der, var rimeligvis en sonn av Jon
Olsen Leklem.
Jon Leklem er dod i begynnelsen av 1650-årene; ti i 1653 har
Mikkel Arntsen bygslet gården, «som enken Marit Bårdsdatter
påbor, han skal egte». Mikkel gav 19 rdl. pr. spand, hvilket var
en nokså hoi pris; gården synes altså å ha vært i god stand
dengang.
Ifølge kvegskattmanntallet av 1657 var besetningen 5 hester,
20 storfe, 6 geiter, 8 sauer og 6 svin. Ved denne opgave må be
merkes, at storfe under 1 år ikke er medregnet. Yngvar Nielsen,
som har behandlet dette manntall i en spesiell avhandling om
kvegholdet i 1657 for hele landet, mener, at man må legge til 17
prosent for ungfeet under 1 år.
Kvegskatten for Leklem var 2 rdl. 1 ort 10 sk. — der var 13
gårder i bygden, som betalte hoiere skatt.
Allerede i 1660 har Leklem fått en ny opsitter, Laurits (Lars)
Olsen, en ung mann, som i folketellingen av 1665 opgives å være
30 år gammel. Kanskje han også er kommet dit ved ekteskap med
Marit, som kan være blitt enke for annen gang.
Ved matrikuleringen i 1660 blev skylden foreslått nedsatt til
4 spand. Tienden sattes til 4 tdr. bygg og 7 tdr. havre, ledingen
til 2 rdl. og småtienden til 1 rdl. «Findes hommelhaug och ellers
ingen tilfelde», heter det; skogen var altså ikke nevneverdig.
Lars Olsen Leklem var lensmann i Verdal en kort tid, kanskje
bare midlertidig, i slutten av 1670-årene. Han må være død om
kring århundreskiftet. Hustruen var dod i 1603, hvilket fremgår
av en skrivelse fra Lars, hvori han anmoder om, at Liv Borch må
være tilstede ved skiftesamlingen på stiftamtmannens vegne, for
at han ingen urett skulde undergå.
Ole Olsen, visstnok en sonn av Ole Olsen Leirfald, fikk bygsel
brev på gården av Anna, salig magister Sofrens, den 23. januar

----
13 Bind III
---
1700, tgl. 5. juli 1701. Det er tvilsomt, om han har brukt hele
gården; eiter den besetning, som registrertes på skiftet efter ham,
ser det ikke ut til det, skjont han anfores som eneste opsitter både
i 1718 og 1723. Sikkert er det iallfall, at der har vært tale om
andre brukere, idet Johan Schjelderup den tid, han var eier av
gården, hadde en trette med Peder Olsen Husan og dennes sviger
far og kausjonist, Ole Leirfald, i anledning av en avtale om, at
Peder skulde overta bruken av Leklem. Ole Leirfald blev på grunn
herav i 1708 domt til å betale 10 rdl. og 2 mårskinn, som var den
-<kjendelse», Peder hadde gått inn på å betale.
Under krigen 1718 led Leklem overlast både av svenske og
norske tropper. De siste var nemlig tildels stasjonert på Inderøy,
hvorfra de gjorde små streiftog inn i Verdalen for å forurolige
svenskene, og da var det jo svært bekvemt å forsyne sig på Leklem,
når de trengte noget. Således opgis svenskene å ha tatt:
32 tdr. bygg 72 rdl. — sk
13 tdr. havre 19 » 48 »
Rug og erter 3 » 48 ■•>
40 lass høi 20 » — »
19 kyr og 3 kviger 75 » 48 »
3 småfe 1 » 48 »
2 svin 3 » 48 »
1 hest 8 »
»
1 skjud 3 » — »
Gangklær 31 » 60 >
Linklær 9 » 48 »
Matvarer med videre 29 » 60 »
Tilsammen 277 rdl. 24 sk
Og våre egne tropper var ved flere leiligheter der og forsynte
sig. Således har løitnant Rimsteds kommando tatt:
En ny sal 4 rdl. — sk
En gammel ditto 1 » — »
2 stkr. småfe 1 rdl
samt enda en norsk kommando:
2 stkr. småfe 1 rdl
Tilsammen 7 rdl. 84 sk
Alt i alt mistet således opsitteren for 285 rdl. 12 sk.
Gården hadde dengang 1 husmannsplass, Skogtroen.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at Leklem hadde litt hus
tømmer- og sagtommerskog samt brennfang og gjerdefang, 4


----
14 Bind III
---
kverner, hver sått til 12 sk. i årlig avgift, og leilighet til fiskeri.
Gården betegnes som tungvunnen, men kornviss. Utseden var
3X> td. bygg, 18 tdr. havre og 1 vog grå erter, avlingen 80 som
merlass høi og 2 lass ekerhøi og besetningen 4 hester, 2 føll, 17
kyr, 13 ungnaut, 20 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 2 tdr.
blandkorn, 4 tdr. havre, X> vog erter, 3 mark lin og 1 bismerpd.
10 mk. ost, hvorefter avlingen altså skulde være 20 tdr. bygg (idet
vi må anta, at man fikk lov til å betale byggtienden med bland
korn), og 40 tdr. havre. Skylden blev foreslått nedsatt 1 øre, og
kommisjonen bemerker, at «i henseende til denne gards ringe høe
og korn aufling i proportion till de andre gårder behøffte dend
tilfulde 1 spands affelding, mens formedelst det lille qvernbrug
og beleilighed opsidderen har til fiskeriet, når det tilgår, er dend
ickun med 1 ores affelding bleven anseet. Ellers står på denne
gards grund en liden becke saug, tilhørende krigsbogholder Hagen,
hvorpå årlig i det allerhøyeste kand skiæris % stabel bord, som
hand i fornoden tilfelde till kirckens reparation nylig har ladet
opsette, og som samme ej forhen er skatlagd, bliver dend nu udj
denne nye matricul anført årlig så lenge dend bruges at være =
1 ort.»
Ole Olsen døde i 1733, 52 år gammel. På skiftet efter ham
registrertes en besetning på 2 hester og 1 føll, 9 kyr, hvorav den
dyreste taksertes til 2 rdl. 2 ort 12 sk., 3 ungnaut, 16 sauer og 7
geiter. Forovrig notertes diverse sildgarn og halvparten i en not.
Avdødes gangklær var: 1 hatt — 16 sk., 1 sort vadmelskjole med
hornknapper — 1 ort, 1 sort klædesvest med kamelgarnsknapper
— 2 ort, 1 hjemmevevet, randet stoffes brystduk — 16 sk., 1 skinn
vest med messingknapper — 3 ort, 1 par gamle bukkeskinns
bukser — 2 ort 12 sk., 1 gammel skinnvest — 8 sk., 1 sort klædes
kabus med blått underfor — 12 sk., 1 hvit vadmelstroie med
hekter —4 sk Boets aktiva var 131 rdl. 1 ort 10 sk., men passiva
156 rdl. 2 ort 12 sk., d. v. s. boet var fallitt.
Antagelig har ikke Ole vært nogen dyktig bruker. Den her
nevnte besetning er jo påfallende meget mindre, enn hvad der op
gis i 1723, da man ennu neppe var kommet på fote efter krigen.
Men det kan også — som ovenfor nevnt — være, at han ikke
har brukt hele gården i den siste tid. Der har ved de tider vært
en Ole Larssen Leklem, formodentlig en sønn av den forrige op
sitter, som muligens har brukt en del av den.
Fra 1735 har den iallfall vært delt på 2 brukere, idet Aage
Hagen 1. september dette år utstedte bygselbrever på gården til
Steffen Nilsen Østborg og Jon Olsen Stortorg, på en halvpart
til hver. Det første er tinglest 5. mars, det annet 8. august 1736.
Steffen tlihørte en gren av Leklemsætten, men blev ikke på Leklem

----
15 Bind III
---
lenger enn til 1745. Jon er fraflyttet gården sannsynligvis alle
rede i 1744; ti dette år har Tomas Johansen Tiller fått bygselbrev
på halve gården av Aage Hagen. Det er utstedt 5. desember
1744, tgl. 1. juni 1745.
I 1748 blev Leklem selveiergård, idet Aage Hagen da — som
ovenfor nevnt — skjotet den til Ole Sevaldsen Ogstad (tidligere
Leklem, sett fr a ost 1919.
Fot. E. Musum.
Karmhus) for 450 rdl. Ole betalte 150 rdl. kontant og utstedte
panteobligasjon til Hagen for resten. 1 1768 avkjopte han for 150
rdl. enken efter Peder Pedersen Ovid på Oren det sagbruk, som
Hagen hadde anlagt på gårdens grunn.
Ole Sevaldsen har forbedret og iallfall delvis bygget
nvtt gårdens hus. Rektor Schoning, som besokte stedet i 1774,
heretter, at der for fremmede var «en smuk, målet stue med gar
diner i vinduerne, sparlagener om sengen, en 2-etages jern vindovn
og en dragkiste». Han tilfoier, at «i Værdalen findes mange stuer
hos bonderne således udstafferede». Dengang fantes ennu på en
dor for et av gårdens hus jernbeslagene, som hadde vært på doren
i den gamle Leklems kirke. Denne, som var nedlagt ved refor
matsen, stod nordvest for gården oppe på «Reina». For gårdens
hus blev flyttet dit, hvor de nu er, har de stått i nærheten av den'
gamle kirketomt; ti ved gravning deroppe er der funnet menneske
ben på et jordstykke, som for flytningen bruktes til gristro. Dette
stykke ligger fremdeles uopdyrket. Et minne om den gamle kirke
har vi også i. at der på gården er en åker, som ennu går under
navn av Kirkeåkeren. *
4


----
16 Bind III
---
Oles sonn, Sevald Olsen, hadde i 1776 kjøpt Østvold. Denne
gard byttet han i 1784 mot Leklem, som faren gav ham skjote på
1. august 1784, tgl. 21. februar 1785 for 1600 rdl. Ole hadde
så Østvold, til han i 17Q2 solgte den til Jakob Arntsen Minsås og
seiv tok ophold på Øren, hvor han eiet hus; her døde han i 17Q8,
85 år gammel. Han efterlot sig 221 rdl. 3 sk., hvorav imidlertid
150 rdl. var utlagt av enken, Boletta Jonsdatter, for at hun skulde
fa beholde husene og dermed det kår mannen hadde forbeholdt
henne av Østvold. (Se Østvold).
Sevald Olsen Leklem var imidlertid død i 1788. På skiftet
etter ham er registrert en besetning av 5'A hest, 12 kyr, de dyreste
til 6 rdl., 10 ungnaut, 20 sauer, 19 geiter og 2 svin. Der var
solvtoi til et belop av 11 rdl. og endel møbler utenom det på bonde
gårder almindelige såsom skap, bord, stoler etc. Gården taksertes
for 1000 rdl., og der var pantegjeld på den til et beløp av 1050
rdl. Boets beholdning blev 690 rdl. 10 sk.
Sevald efterlot sig kun et eneste barn, datteren Anne, som døde
i 1791, 8 år gammel. Enken, Beret Barosdatter, var i 1788 blitt
gift med Lars Anderssen Stiklestad.
Nu gjorde Sevalds bror, vaktmester Peder Leklem på Hallem,
sin odelsrett til gården gjeldende og lot sig for den utbetale 350
rdl., hvilket skjedde på den måte, at Lars under 3. januar 1792
skjotet gården til Peder for 2350 rdl., og Peder skjøtet den tilbake
igjen den 18. februar samme år for 2700 rdl., såsom han den «nu
ei finder bekvemmelighed og leilighed at bruge og bebo». Skjøtene
er tinglest 23. februar s. å. I salget fulgte Leklems sagbruk. Om
dette heter det i en besiktigelse av 1817, at det var i god stand, men
kun til nytte enkelte tider, da det dreves av en bekk. Skogen var i
tålelig god stand, «dog ikke som før i tiden». Tømret til sågen
tokes i Leklems og Græsets skoger, og det skjønnedes ved denne
leilighet å kunne skjæres 8 tylvter årlig av Leklems og 4 av
Græsets skoger.
Ved en besiktigelse den 13. august 1791 i forbindelse med
Peder Leklems odelssøksmål oplyses om gårdens husbygninger:
1. Våningshuset, bestående av stue, kjøkken, fordør og på nordre
side gang med et kammer samt lofter over stod alt til nedfalls,
sasom gulvet og veggene i sørenden var av elde beskadiget.
2. På vestsiden av denne bygning var en utbod, som før hadde
vært brukt til svinehus — forfallen.
3. Nordre stabbur, gammelt og forfallent — syntes ikke verd å
reparere.
4. Tørkhus — kunde stå, så lenge taket holdt.
5. Vestre stabbur — meget ustelt — kassabelt.
6. Vedskjulet med bryggestue. — Taket kassabelt og dårlige
vegger — kassabelt.

----
17 Bind III
---
7. Sengestue med fordør, kjøkken og loft og 2 kamre — i god
stand.
8 og 9. To små fehus — kassable.
10. Et ditto — kunde repareres; nytt tak måtte pålegges.
11. Kornlåve — i forsvarlig stand.
12. En agn- og 2 høiboder under et tak — taket forfallent, veg-
gene kunde repareres.
13. Kornlåven med 2 stål — nogenlunde i stand, taket forfallent.
14. Kvernhus, nytt opbygget av hustruen, da hun var enke.
15. Av Lars Anderssen ny opført Leklems sag.
16. Av samme opførte nye hus på plassen Leklemslien, nemlig
stue og fehus.
17. Naust — taket forfallent, veggene matelige.
Det er klart, at rektor Schøning vesentlig har gjort bekjent
skap med sengstuen.
Lars Anderssen flyttet gårdens hus dit, hvor de nu står. Ved
hans dod i 1826 blev gården utlagt med halvparten til enken og
halvparten til sønnen, Anders Larssen. Enken overlot ved forlik av
1. september 1829 hele gården til Anders mot et kår på 12 tdr.
havre, 6 tdr. bygg, X> td. hvete, % td. rug, 8 tdr. poteter, jord til
1 bismerpd. linutsed, for til 3 kyr og 16 småfe eller efter hennes
eget valg en pengeydelse av 100 spdl. årlig.
Anders dode et par uker efter dette forlik. Ved samfrendeskifte
efter ham i 1831 var boets aktiva 3294 spdl. 1 ort 20 sk., gjelden
1131 spdl. 53 sk. og skifteomkostningene 69 spdl. 23 sk., hvorefter
beholdningen blev 2093 spdl. 88 sk. Det er et typisk velstandsbo
efter datidens forhold: Solvtøi til et beløp av 27 spdl. 4 ort og
adskillige løsøreeffekter, som ikke var vanlige blandt bønder på
den tid. Besetningen var 5 hester og 2 foll, 13 kyr, 5 ungnaut,
30 geiter, 32 sauer og 4 svin. Innbo, besetning og løsøre blev
taksert til 792 spdl. 1 ort 20 sk. og gården til 2500 spdl. På denne
var det en pantegjeld på ca. 800 spdl.
Enken, Elen Ottesdatter, som for skiftets slutning var blitt
gift med Jakob Olsen Mikvold, forlangte åfå overta gården og
løsoret efter takst, hvilket blev innrømmet.
Ifølge folketellingen av 1835 var utseden dette år % td. hvete,
X A td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, K td. erter og 8 tdr. poteter
og besetningen pr. 29. november samme år 5 hester, 18 storfe,
20 sauer, 10 geiter og 2 svin. Det kan her bemerkes at opgavene
fra 1835 jevnt over ansees for å være for små.
Jakob Olsen døde allerede i 1848, bare 46 år gammel, hvorpå
Elen drev gården, inntil sonnen, Olaus Jakobsen, blev gammel
nok til å overta den, Han fikk skjote 16. august 1854, tgl. s. d.
Elen tok kår og levet som kårkone på Leklem til i 1877, da hun
dode, 85 år gammel.

----
18 Bind III
---
I 1865 var gårdens besetning 6 hester, 23 storfe, 40 sauer, 2
geiter og 5 svin og utseden 1 s td. hvete, 5 tdr. bygg, 28 tdr. havre
og 28 tdr. poteter. Gården hadde 5 husmannsplasser med et
samlet kreaturhold på 6 storfe, 25 sauer og 1 svin og en utsed av
lVs tdr bygg, 5K tdr. havre og 12 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 4 hester over og 2 under 3 år, 2 okser,
18 kyr, 9 ungnaut og kalver, 37 sauer og lam og 6 svin og griser
og utseden 4 tdr. bygg, 28 tdr. havre og 35 tdr. poteter. Der var 1
nu 6 husmannsplasser: I—4:1 —4: Busveet, 5: Kjeldsveet, 6: Bakken.
På disse var besetningen 7 kyr, 2 ungnaut, 30 sauer, 2 geiter og
4 svin og utseden X A td. bygg, 6% tdr. havre, 21 tdr. poteter og
Vas mål til andre rotfrukter.
Foregåendes sønn, Jon Olaussen, overtok gården i 1899; han
eier og bruker den fremdeles.
I 1907 fraskiltes Bakke, 15 mål, den tidligere husmannsplass
Bakken. I 1021 frasolgtes Kvernmo, hvor der siden 1890 hadde
vært kvernbruk, som brente i 1896, men straks blev gjenopført og
stod til 1920, da det blev solgt til nedrivning.
Lekletnsætten.
A.Peder Halvorsen Bjartnes (var 57 år i 1666).
B. Halvor Pedersen Bjartnes (sønn på 8., i 1666 15 år gl.),
t 1706.
C 1. Anders Halvorsen Øren, Mikvold eller Trones, t 1775,
75 år. gl., kjøpte Mikvold 1740, Trones 1766. * l ) 1726
Anne Eriksd. Næs eller Leirfald, + 1740, dtr. av lens
mann Erik Paulsen Næs. * 2 ) 1747 Karen Olsd. Lyng,
f. p. L. 1724, t p. Trones 1811, dtr. av lensmann Ole
Jakobsen Lyng.
Dl Ole Andersen Trones, Mikvold, vaktmester, f. 1752,
t p. Mikvold 1808. Overtok Mikvold 1775. * Ka-
ren Andersd., f. c. 1761. Hun var antagelig uten
bygds f ra.
E 1. Anders Olsen Trones, Mikvold, f. p. Nestvold
1782, t 1813, ugift. Han omkom på hjemveien
fra Levanger marked; man tror, han blev
myrdet.
E 2. Elen Katarina Olsd., f. 1789, t p. Mikvold 1822.
* 1813 Jon Petersen Minsås, Mikvold, f. c. 1784,
t p. Sende nedre 1875. Han * 2 ) 1824 Karen
Malena Hansd. Borgen, f. p. B. 1804.
Fl. Anne Maria Jonsd. Mikvold, f .p. M.
1815, + p. Levanger sykehus 1878, be-

----
19 Bind III
---
gravet ved Alstahaug kirke. * 1835 Bård Olsen For
bregd, f. 1806.
F 2. Karen Jonsd. Mikvold, f. p. M. 1818, + p. Stikle
stad nordre 1878. * 1841 Jakob Sevaldsen Stikle
stad, f. 1816.
E 3. Anne Olsd., f. 1795.
F 4 Marta Olsd., f. 1795, + 1801.
E 5. Jakob Bye Olsen Leklem, f. p. Mikvold 1801, t p. Leklem
1848. * 1831 Elen Ottesd. Leklem, f. i Levanger land
sogn 1792, + p. Leklem 1877, enke efter Anders Larssen
Leklem.
F l.Olaus Jakobsen Leklem, f. 1831, t 1924. * Madsine
Martinusd. Moe, f. 1837, t 1916.
G 1. Jon Olaussen Leklem, f. 1864. * 1900 Johanna
Maria Johannesd. Volen, f. 1875.
H 1. Madsine L., f. 1901.
H 2. Ole Andreas L., f. 1902, t ung.
H 3. Margit L., f. 1905.
H 4. Alvhild L., f. 1907, gartner.
H 5. Johanne L., f. 1911.
G 2. Elise Olausd. Leklem, f. 1865. * Marius Elling
sen Wisth, f. 1863, furer ved kavalleriet, gård
bruker på Haug ostre (Slottet). Se Øvre-Vist-
ætten.
G 3. Guruanna Olausd. Leklem, f. 1867, t 1870.
G 4. Martinus Olaussen Leklem, f. 1870. Kjopte
Hallem nordre. * Ingeborg Eide, Ytteroy. In
gen barn.
G 5. Marius Moe Olaussen Leklem, f. 1871, t 1873.
G 6. Ole Marius Olaussen Leklem, f. 1873, var i
mange år snekkermester i Bodø, kjøpte siden
Hallem nordre. * 1902 Anna Johannesd. Hu-
San, f. 1881.
G 7. Gerhard Olaussen Leklem, f. 1875, + i Amerika.
G 8. Peder Martin Olaussen Leklem, f. 1876, t 1877.
G 9. Valborg Olausd. Leklem, f. 1882.
F 2. Oluf Jakobsen Leklem, Forbregd, f. 1835, t 1876
* 1862 Inger Maria Eriksd. Melby, f. 1839.
G 1. Jon Edvard Olufsen Forbregd, f. 1865. * Inge
borg Anna fra Ekne.
G 2. Evald Olufsen, f. 1869, t i Amerika.
D 2
D 3
Anne Marta Andersd., f. p. Øren 1755, t p. Trones 1776,
ugift.
Karen Andersd., f. p. Øren 1764. * 1795 Jørgen Belboe, pro-

----
20 Bind III
---
kurator, t 1831 som kårmann på Trones, 70 år gl. (Han
hadde utenfor ekteskap en sonn, Peter, f. 1700, som han
lyste i kull og kjonn).
É 1 Karen Elisabet (Lisa) Jorgensd. Belboe, f. p. Tro-
nes 1705.
F 1. Jorgen Jonsen, f. 1818.
F 2. Olaus Jonsen, f. 1820.
F 3. Anne Marta Jonsd., f. 1824, + 1877. * 1848
Anders Olsen Steinoren (under Haga ostre),
f. 1816.
G 1. Annæus Anderssen, f. c. 1857.
G2.Oleanna Andersd., f. c. 1860.
G 3. Ludvik Anderssen, f. 1865.
G 4. Anton Martin Anderssen, f. 1868.
G 5. Kirstine Andersd., f. 1849.
H 1. lohannes Robertsen, f. 1870.
F 4. Johannes Pedersen, f. 1827.
F 5. Mikal Pedersen Kålen, Ekle, f. p. Norbergsvald
IS2O. Drev landhandel på Leirfaldkålen vestre.
* 1880 Hanna Olausd. Haga.
Gl. Ole Mikalsen Kålen, Ekle, f. 1881. * Ma
rie Nikolaid. Moksnes, Stiklestad, f. 1880.
H 1. Magnus. H 2. Åsta. H 3. Harald.
H 4. Sigrun. H 5. Ragna. H 6. Erling, f.
1020, + 1023.
G 2. Andreas Mikalsen Kålen, f. 1882. * Oline
Hallem.
G 3. Marie Mikalsd. Kålen, f. 1884. * Bernt
Kålen.
G 4. Oline Mikalsd., f. 1886. * Jorgen Kolshaug.
G 5. Anna Mikalsd. Kålen, f. 1888. * Anton
Hoknes.
G 6. Odin Mikalsen Kålen, f. 1800. * Sigrid
Skultbak.
G 7. Julie Mikalsd. Kålen, f. 1806. * Ole J. Kålen.
E 2. Olava Andrea Jorgensd. Belboe, f. p. Trones 1805,
+ 1872. * 1834 Soren Johannessen Stubbe, f. p. Oren
1803, t p. Hagavald 1841, druknet.
Fl. Karen Maria Sorensd., f. p. Stubbe 1835.
F 2 Jorgen Sorensen Småekrene under Stiklestad
ovre, snekker, f. 1837. * Marta Ellingsd., f. 1851.
G l.Ole Jorgensen, f. 1875.
F 3. Gunerius Sorensen, snekker, f. 1841.
C 2. Elen Flalvorsd. Bjartnes. * Nils Ostborg, Skogn.

----
21 Bind III
---
D 1. Steffen Nilssen Leklem. Bygslet halve L. i 1735 og bruk
te gården antagelig til i 1748. * 1736 Marit Andersd
Ysse.
E I.Nils Steffensen, f. p. Leklem 1737.
E 2 Eli Steffensd., f. p. Leklem 1730.
E 3. Anders Steffensen, f. p. Leklem 1741.
E 4. Kristian Steffensen, f. p. Leklem 1744.
E 5. Jakob Steffensen, f. p. Leklem 1746.
E 6. Anne Steffensd., f. p. Leklem 1748.
D 2. Halvor Nilssen Østborg.
D 3. Siri Nilsd. Østborg. * Ingebrigt Jakobsen By, Stod, lens-
mann.
D 4. Beret Nilsd. Østborg. * Ole Jonsen Storborg, Skogn.
D 5. Dorte Nilsd. Østborg, f. c. 1714.
D 6. Gisken Nilsd. Østborg, f. c. 1710.
D 7. Maria Nilsd. Østborg, f. c. 1720.
Brynhild Halvorsd. Bjartnes, + p. Mikvold 1764, 77 år gl.
* 1700 Ole Olsen Næs, Hegstad, t 1747, 71 år gl. Se Næs
ætten.
C 3
C 4
C 5
Malena Halvorsd. Bjartnes. * 1711 Otte Eriksen Hallem,
Skei, skredder. + p. Sundbyhaugen 1746. Se Skei.
Gisken Halvorsd. Bjartnes. * 1721 Ole Jorgensen Oren,
korporal.
D 1. Josef Olsen, f. 1722.
D 2. Marta Olsd., f. 1725.
D 3. Beret Olsd., f. p. Øren 1728.
D 4. Halvor Olsen, f. p. Øren 1731.
D 5. Jorgen Olsen, f. p. Øren 1735.
D 6. Josef Olsen, f. p. Øren 1740.


SEM Gårdsnr. 2.

 Sem i Sjøbygda 1919 
Navnet: Uttales Sjém. -- Sym 1520. Senn (!) 1550. Sym
1500. Sem 1610. Siemb 1626. Semb 1664, 1723.
Oldnorsk Sieimr, en i den nordligere del av landet brukt side
form av det almindeligere Sæeimr, av sær (sjo) og heimr. Gården
ligger nede ved fjorden.
Sieimr er en i Trondhjems stift og Nordre Gudbrandsdalen
allerede i middelalderen brukt sideform for Sæheimr, d. e. gården
ved sjoen (havet, fjorden eller en innsjo). I Trondhjems stift fin
nes navnet foruten 2 steds i Verdalen (Rindsem) også i Skogn,
i Eid i Romsdalen, i Borseskogn, i Strinda, i Sparbu, i Stod, på
Snåsa og i Grong. I Skogn og Borseskogn uttales det Sim, i Strinda
■i

----
22 Bind III
---
med bestemt art.kkel, Simen, i Sparbu Sem, ellers uttales det over
alt i fylket Sjem.
Sem, mk. 19,81.
Fiore- Gården har - rimeligvis helt fra middelalderen -
v J tomten* Verdalens prestebord. I 1857 blev den solgt t.l
Paal XnSteen og har s.den vært brukernes eiendom.
Brukere- lon i Sym nevnes i manntallet over tiendepenning
skatten i 1520; han betalte 1 lodd solv i skat. og % lodd solv for
pi Sem med en
ledmgiaTpunTsmorog 4 pund me, og samme mann har v, ,
S^n;s Sk Crlr'll l^re tt emann., sk.tet efter
mann.
I. Sem — 2 spand.
Amund er omkring 1630
blitt avløst av Jon, og denne
igjen før 1640 av Oluf eller Ole
Jonsen, rimeligvis sønnen, som
har vært der en lang arrekke,
idet han opføres i manntallene
ennu i 1680-årene. Han var i
1665 60 år gammel.
Gården hadde i 1657 en be
setning på 2 hester, 10 naut, 9
sauer og 3 svin. ,
Ved matrikulenngen i 166 M
blev skylden foreslått nedsatt ti
134 spand. Tienden sattes til
\V2 td. bygg og 3 tdr. havre,
ledingen til 3 ort og småtienden
til 1 X. ort. Der «findes hommel
haug och ellers ingen tilfelde»,
heter det.
11. Sem — 1 spand.
Efter Erik er for 1625 kom
met Torsten, som igjen før
1635 er avløst av Oluf eller
Ole Halstensen; denne har
vært der til litt over midten av
1650-årene. Så kom Jon Olsen,
rimeligvis sønnen, inntil i 16QU
årene. Han var i 1665 30 ar
gammel.
Besetningen på denne part
var i 1657 2 hester, 6 naut og
1 sau.
I 166 Q blev skylden fore
slått nedsatt til VA øre. Tienden
var 4 skjepper bygg og 1 td. 2
skjepper havre, ledingen 1 K> ort
4 sk. og småtienden 1 ort.
Forøvrig som på den annen
part.

----
23 Bind III
---
Gården er så blitt samlet igjen, uten at det kan sees, når det
er skjedd. I 1693 nevnes Iver Sem som lagrettemann. Når han
er kommet dit, vites ikke.
Efter ham har vi Tore Ingebrigtsen. Han var der iallfall i 1707
og er formodentlig kommet dit ved ekteskap med formannens enke.
Hun var 11 år eldre enn han og dode i 1719, 75 år gammel,
Sem, sett fra nord 1919. Fot. E. Musum.
hvorpå Tore i 1720 giftet sig med Beret Larsdatter Stuskin, enken
efter Ole Nilssen Stuskin.
Gården led betydelig krigsvinteren 1718, idet skaden opgis
saledes: Ito
Dessuten slo norske tropper itu en båt til 5 rdl., alt i alt et tap
pa 178 rdl. Svenskene hadde betalt 2 I A rdl. i erstatning.

 

----
24 Bind III
---
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der på Sem å være 1 hus
mann som sår 1 vog" ingen skog uten til gjerde og dder ti brenne
seter X mil fra gården, liten bumark, en kvern hyorpåmaleshøst
og hvorav svares 6 sk. årlig, og god leilighet til iskerL Gar
den be egnes som lettvunnen og kornviss. Utseden var 1 pd. rug,
3 tår bygg 11 tdr. havre, 1 pd. 12 mk. grå erter, avlingen 4o
ommeShoi og 2 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 0 kyr
4 nntmaut 12 sauer og 5 geiter. Tienden blev sått til 4 skjeppe
rugT?d 4 skjepper blandkorn, 3 tdr. havre, 18 mk. erter, 2 mk.
" n Eftef giftet enken Bere. sig i 1724 med dragon
Daniel Torfindsen Rol, som fikk bygselbrev på gården av fogd
Mogens Friis 23. oktober 1724, tgl. s. d. Som eksempel på, hvor
dan eieldssaker dengang kunde bli behandlet, skal nevnes al
Sg!;SIHEHi4»^»
ma Ole'd 3 øde allerede i 1741, kun 36 år gammel efterlot rig
ingen barn Arvinger var hans unge halvbrodre, Bard og Sivert
Leklem På skiftet registrertes 3 hester, 7 kyr, 11 ungnaut, lo
getr H) sauer og 5 fvin. Bland. losoret var ottring og*a™
tamt naust på Trones' grunn, det siste verdsatt til 1 ort tn
bekkekvern taksertes til 8 rdl. Av solvtoi fantes et beger til 3 rdl.
1 , hele n!l boet betegnes som ganske godt, nar «tarhe^n
til at dette var midt i en uårspenode. Aktiva blev 185 rdl. 3 ort
14 sk og bZldningen 120 rdl. 1 ort 10 sk. Blandt utgiftene var
n åbot på 8 rdl. 8 fk. Der blev gjor, på det noget used
vanliee belop av 16 rdl. i begravelsesomkostninger; men da der
kke var fremlag. regning, blev de, """ innronime, de vanlige ICK
Der var forresten litt uregelmessigheter ved dette skitte: tnken
hadde for" ktå e stTkke unda endel. Da hun i 1749 stevnet aivta,
senes formyndere, Ole Minsås og Lars Hesgreien, fordi de kke
hadde opfylt endel forpliktelser, de hadde påtatt sig pa skiftet,
l ßi Sri °å t bwsaswis s
Tiller fikk nu bygselbrev på Sem av biskop
Hagerup 16. juli 1741, tgl. 1. juni 1742. Han hadde for vært på

----
25 Bind III
---
Reitan, som nu blev bygslet til hans bror, Tomas Johansen. Tarald
brukte Sem til sin død i 1767 og var en ganske velstående mann.
Der er på skiftet efter ham registrert en besetning på 3 hester
(hvoriblandt en dragonhest til 20 rdl.), 11 kyr, 5 ungnaut, 10
sauer, 10 geiter og 2 svin. Dessuten eiet boet endel fiskeredskaper
og nogen gamle hus på Levanger. Enken fordret 20 rdl. i begra
velsesomkostninger, men fikk bare innrommet 14. Aktiva blev
245 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 187 rdl. 2 ort 20 sk.
Taralds eldste sønn, Johan, var kommet til Solberg, hvor hans
efterkommere ennu er. Den annen, Anders, kjøpte Bamberg i
Skogn og hadde denne gard en tid, og den yngste, Tomas Tarald
sen, blev farens eftermann som leilending på Sem, idet moren,
Beret Andersdatter, i 1769 avstod gården for ham. Han fikk
bygselbrev av prost Krog 14. august, tgl. 15. august 1769. (Se
Solbergætten).
Tomas synes — iallfall til å begynne med — å ha arbeidet
nokså tungt: Da han høsten i uåret 1772 holdt skifte efter sin
forste hustru, Brynhild Jonsdtr., var beholdningen 9 rdl. 20 sk.
med aktiva på 146 rdl. 3 ort 20 sk. Han stod da tilrest med 2
ars landskyld, 21 rdl. 2 ort, dragonhesten blev kassert, så boet
belastedes med en utgift av 44 rdl. til en ny sådan o.s.v. Den
registrerte besetning var 2 hester, 4 kyr, 5 ungnaut, 7 geiter, 8
sauer og 3 svin.
Da han så blev gift med Anne Nilsdtr. Vist, hjalp nok dette
godt på finansene, så han for den følgende tid må betegnes som
en velholden mann. Han døde i 1804 uten å efterlate sig barn —
de var alle døde unge.
Året forut hadde han avstått bygselen til Lars Johannessen
Nord Halle/n eller Lein 1 ved kontrakt av 28. januar, tgl. 15. april
1803 mot et kår, bestående av jordstykket Lille Sjøbakken, fri hav
ning for 4 kyr og 16 småfe, rett til å bryte 16 traver olderløv
samt dessuten kangle noget übetydelig løv. Lars skulde pløie,
harve og gjødsle 3 mål av jordstykket. Dessuten skulde han til
kårhus istandsette madstuen, innredet med storstue, kjøkken og
kammer, samt et stabbur og et fjøs.
Tomas' enke, Anne Nilsdatter, levet som kårkone på Sem til i
1833. Det som var efter henne — det blev bare 15 spdl. 3 ort 22
sk. — hadde hun ved testamente av 30. desember 1830 skjenket
gutten Nils Anderssen Leklem, hvis mor, Anne Olsdatter, hadde
tjent hos henne en rekke år til hennes død.
Lars Johannessen hadde Sem til i 1823, da han opgav den for
svigersønnen, Haldo Anderssen Myr-, som fikk bygselbrev av


----
26 Bind III
---
prost Brandt 8. mars 1823. Gården var imidlertid efter forestil
ling av Brandt ved det danske kancellis resolusjon av 29. juni 1811
bestemt til enkesete for Verdalens sognepresters enker, hvorfor
bvgselbrevet forpliktet leilendingen til i tilfelle å fravike efter lov
lig tilsigelse til forste faredag.
Sem var på Lars' tid en vel drevet og godt vedlikeholdt gard.
I Krafts Norges beskrivelse (1830) heter det, at den har gode og
bekvemme våningshus, at der utsåes 20 tdr. korn og fødes 4 hester,
12 kyr og 20 sauer; men at skogen kun er til brenne og gjerdefang.
I 1835 var besetningen 3 hester, 12 storfe, 18 sauer, 12 geiter
og 2 svin og utseden U td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og
S tdr. poteter.
Lars og hustru fikk et kår på 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre, 2 mål
åker til poteter eller linsed, for til 2 kyr og 8 småfe samt havning
for et svin om sommeren.
Mens gården i 1723 kun hadde 1 husmann, var det i 1801
blitt hele 6, idet der hadde dannet sig en liten koloni av hus
mannsplasser i bukten ved Kobjorgen. Det er formodentlig til en
viss grad fiskeriet, som har gjort, at det blev så mange opsittere
der. Plassene er vel også dengang som senere i almindelighet blitt
betegnet med fellesnavnet «Bjørgen», dog har også de enkelte
plasser hatt særskilte navn. Det eldste er Bjørgstuen.
Den første, der finnes tinglest kontrakt på, er en, som prost
Peder Krog i 1777 festet til Bård Pedersen. Den benevnes som
husmannsplass med hosliggende eng Lilleenget. Den årlige av
gift til opsitteren var 4 rdl., dessuten skulde der betales for havning
1 ort for hver ku og 4 sk. pr. småfe enten i penger eller arbeide,
«når og hvor opsitteren måtte forlange. Han skal ikke seiv ar
beide hos andre eller bortfeste sine barn til andre, så lenge opsit
teren dem måtte behøve» o.s.v.
Den samme plass festet Jakob Krog i 1800 til Ingebrigt Olsen.
Den betegnes da som «en liten åker, kaldet Flåtteviken, og hoslig
gende eng, Lilleenget». Avgiften var da 11 rdl. Bård Pedersen
må ha fått en annen plass; for han opføres ennu i 1801 som
husmann med jord under Sem.
Og i 1708 bygslet Greis Pedersen «et stykke jord at opfore
hus på». Årlig avgift 1 rdl. — intet arbeide.
Paul Johan Steen, sønn av sogneprest Lars Steen, fikk kongelig
*kjøte på gården 28. mai 1857, tgl. 2. mars 1858, for 4220 spdl.
Besetningen var i 1865 2 hester, 0 storfe og 14 sauer og ut
seden v i td. hvete, X td. rug, 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre, 2 tdr.
erter og 40 tdr. poteter. Steen lot ennu flere husmenn nedsette
sig på gården, i 1865 var det ialt 10 sådanne, alle med jord.
På husmannsplassene føddes tilsammen 9 kyr, 35 sauer, 1 geit og
5 svin og såddes Ws tdr. bygg, 57« tdr. havre og 3K- tdr. poteter.

----
27 Bind III
---
Steen synes å ha arbeidet nokså tungt: I slutten av 1800-årene
er det overgått ham adskillige eksekusjoner. Ved skjote av 11.
januar, tgl. 16. mars 1870, solgte han gården for 3800 spdl. til
Bonsak Jonsen Hokstad. Denne var fodt på Frosta i 1837. Går
den var, da han overtok den, dårlig stelt: Husene var til nedfalls
og jorden vass-syk og vanstelt. På få år fikk han bygget nye hus
og jorden drevet op, så gården blev et monsterbruk efter den tids
forhold. Den tid, han var i Verdalen, hadde han mange kommu
nale tillitshverv.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 2 okser,
7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam og 4 svin og griser
og utseden 5 tdr. bygg, 20 tdr. havre, 24 skålpd. gressfro og 30
tdr. poteter; 7a-, mål anvendtes til andre rotfrukter. Der var 13
husmannsplasser: I—4:1 —4: Semsvald, 5 —7: Skogenget, 8: Røn
ningen, 9: Flottavikbakken, 10: Flottaviken, 11 —12: Bjørgen,
13: Gjerdet.
På disse var besetningen 12 kyr, 5 ungnaut, 61 sauer, 3 geiter
og 14 svin og utseden 3 1 /™ tdr. bygg, 12 1 * tdr. havre, 7 ho td.
havre til grønnfor, l /« td. erter, 9 skålpd. gressfrø og 77 tdr.
poteter, hvorhos K mål anvendtes til andre rotfrukter.
Ved skjote av 15. mars, tgl. 5. april 18Q3, solgte Bonsak Sem
gården til sin svigersønn, Anton Anderssen Fleskhus, for 16 800
kr. (hvori løsore for 4800 kr.) samt et kår av årlig verdi 300 kr.
(Se Stor-Fleskhusætten).
Anton Anderssen hadde gården til 1020, da han overdrog
den til sin svigersønn, Johannes Jonsen Myr, som nu eier og
bebor den.
Omkring 1900 frasolgtes 3 parseller: bruksnr. 2: Rydning,
eier Johan Anderssen; bruksnr. 3: Bjørgvik, eier Ole Gundersen;
bruksnr. 4: Sem til Statsbanene. Et par år senere frasolgtes:
bruksnr. 5: Skogenget, til Olaus Lorentsen, eies nu av redaktør
Eriksen; bruksnr. 6: Hegli, eier Jakob Johannessen; bruksnr. 7:
Steindal, til Ole Jonsen, eies nu av Marius Lein; bruksnr. 8:
Bjørge, eier Edvard Kristofersen.
I IQ 17 —18 frasolgtes 2 byggetomter til Arne Svenning og
K. Katteras. I 1920 fraskiltes Bjørgen, ca. 12 mål, hvor nu Anton
Anderssen bor.


FLESKHUS  Gårdsnr. 3.


 Fleskhus lille i Sjøbygda 1893 
Navnet: Flashuss 1520. Ffleskhus 1558. Fleskhus 1559
1590, 1610. Fleschhuß 1664. Fleschhuus 1723.
y
Med støtte av den eldste bevarte form kan man visst anta, at
k er senere innskutt; eksempler på den samme lydforandring har

----
28 Bind III
---
man, når Flesberg i Numedal i 1439 og 1580 skrives Fleskberg.
Den oprinnelige form er Fletshiis, av f let (flate). Denne forklaring
passer til gårdens beliggenhet.
Skylden: Helt til langt ut i 1700-årene opfores Fleskhus
under et matrikulnummer. Skylden på den hele eiendom var i 1650
2 sp. 2 ore 12 mkl., senere 3 sp. 12 mkl. Denne forhøielse skriver
sig ganske sikkert fra, at Fleskhusråens skyld, 1 ore, er slått sam
men med gårdens, og dette er formodentlig skjedd ved dragon
godsets utleggelse i 1689. (Se herom under Kvammet). Fleskhus
råen (gårdsnr. 56) var antagelig da nettop skyldsatt; ti den finnes
aldri som selvstendig eiendom i matrikulen før i 1836.
Fra den tid, vi kan skille mellem et Store og et Lille Fleskhus.
også i matrikulen, har skylden vært:
For 1836: Efter 1836:
Store Fleskhus, iberegnet 1
ore i Fleskhusråen 2 sp. 12 mkl. 4 dal. 4 ort 10 sk
Lille Fleskhus 1 » 2 » 1 » 7 »
Tilsammen 3 sp. 12 mkl. 7 dal. - ort 17 sk
3 » 4 >■
Fleskhusråen
Ekre: Flgesæter kloster har i middelalderen eiet 5 øre av
gårdens skyld og dermed bygselretten over hele gården. Det gikk
ved reformasjonen over til Kr onen.
1 spand av dette blev i 1638 utlagt til «klokkerspand», som
Stiklestad kirke senere blev bygselrådig over. Klokkerspandet
hadde før ligget i Bjartnes; men i 1638 fikk lensmann Oluf
Bjartnes festet «et ganske ringe spand i Fleskhus», heter det,
«som han til klokkeren der sammesteds festet imot et spand han
igjen av klokkeren bekom i Bjertnes». Dette spand er det senere
Lille Fleskhus. I feste for dette betalte lensmannen 12 rdl.
Kronen opføres riktignok ennu i 1650 som eier av 5 øre og
bygselrådig over hele gården; men dette må være feilaktig. I
matrikulen av 1670 er eiendomsforholdet klart: Der opføres 2
gårder, nemlig:
1. Fleskhus (store): Krongods 2 øre — mkl. og bygselretten.
Lektoratsgods 1 »16 »
Frue kirkes kapellan 12 »
Solberg kirke 16 »
Stiklestad kirke 16 »
Tilsammen 1 sp. 2 øre 12 mkl
2. Fleskhus (lille): Stiklestad kirke 1 sp. og bygselretten.

----
29 Bind III
---
At Fleskhus (store) her har en skyld av bare 1 sp. 2 ore 12
inkl., kommer naturligvis av, at Fleskhusråen ennu ikke var
skvldsatt.
Fra hvilken tid de ovrige lodseiere i gården har eiet sine parter,
vet vi ikke. 1 ore av gården var i begynnelsen av 1600-årene
bondegods, Y* ore opfores i Domkapitlets jordebok fra 1558 under
«Commwns landskyld» og har altså ligget til korbrødrenes felles
bordhold; det er visstnok denne part, som efter reformasjonen er
blitt lagt til Frue kirkes kapellani.
I 1754 kjopte Sivert Flet Store FLeskhus, som han året efter
solgte til Jørgen Sivertsen Norberg. Siden har gården vært bru
kernes eiendom.
Lille Fleskhus blev i 1807 av Stiklestad kirkes eiere solgt til
fogd Lind og gikk ved dennes dod i arv til svigersonnen, løitnant
Bang, som tilslutt bebodde og brukte gården. Siden har også
denne gard vært brukernes eiendom.
Brukere: I manntallet over tiendepenningskatten i 1520 op
fores Oluff pa Flashuss og Jon husmand jbidem (d. e. samme
steds). Oluf betalte 1 lodd sølv og K> mark og Jon 1 lodd sølv.
Det ser efter dette ut til allerede dengang å ha vært et Store og
et Lille Fleskhus; ti «husmann» behøvde på denne tid neppe å
bety annet enn en, som brukte en mindre part av gården.
Jf 1. lensregnskapet for Steinviksholms len for 1549 har Annders
betalt landskyld for 5 øre i Fleskhus. Den var 2 spand smør og 1
vet mel. Og i ledingsmanntallet for samme år står Anders på
Fleskhus for 1 pund smør og 4 pund mel i leding. Endelig har
vi også Anders på Pleskhus{\) i skibsmanntallet for 1559.
LILLE FLESKHUS
Gårdnr. 3, bruksnr. 1.
Ved en registrering på Mikkelsgård i 1592 har Tore Fleskhus
vært tilstede som lagrettemann. I hans segl står Tørris Andersen.
Denne mann har sannsynligvis vært bygdens klokker. At «klokker
spandet» blev flyttet fra Bjartnes til Fleskhus, finner sin rimelige
forklaring i, at klokkeren bodde der. Hans segl er også meget
finere enn almindelig i den tid. Mens bønderne nøiet sig med mer
eller mindre klosset graverte forbokstaver og sitt bumerke, står i
hans segl både for- og farsnavn meget smukt inngravert. Vi går
ut fra, at det Fleskhus, som han har brukt, er det senere klokker
spand, altså Lille Fleskhus.
Fra omkring 1650 het opsitteren Jon; men han har ikke vært
der lenge; ti i 1655 har Ole Toresen festet Fleskhus, «som enken

----
30 Bind III
---
Marit Toresdatter påbor, han skal egte». Han betalte 15 rdl. i
bygsel for 1 spand. Ole har heller ikke vært der lenge; ti i folke
tellingen av 1665 heter det, at Tørris bruker «Kloeker Spandit».
Han var dengang 26 ar.
Besetningen var i 1657 5 kyr og 3 sauer. Ved matrikuleringen
i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til det halve, '.■ spand. Som
bruker opfores her fremdeles Ole Toresen; men det er utvilsomt
feil. Man rna stole pa folketellingen fremfor matrikulen. Tienden
sattes til td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 ort og små
tienden til Ui sk. Der fantes och ellers ingen til
felde». Stiklestad kirke var nu bygselrådig, og herav kan vi slutte,
at dette er Lille Fleskhus, skjønt en annen av partene står opfort
som klokkergård.
Den Torris, som brukte gården i 1665, er rimeligvis den Torris
Torrisen, som dode på Fleskhus i 1700.
Så har Anders Larssen, som senere kom til Ysse, brukt gården.
«Anders» nevnes som opsitter både i 1711 og 1718. Han led som
alle andre et betydelig tap under krigen 1718, idet skaden opfores
som folger:
Skade pa skigard og kron
Tilsammen 70 rdl. 72 sk.
Anders har visst ikke vært der lenger enn til og med 1719 og
antagelig sittet ganske trangt i det. I 1725, efterat han var kom
met til Ysse, sees han å være stevnet for 6 rdl. 10 sk. i landskyld
av Fleskhus for årene 1718 og 19.
En Lars Helge sen har derpå hatt gården — hvor lenge er
übekjent; men han var der iallfall i 1721. Ved matrikuleringen i
1723 opgis besetning, avling m. m. under ett med Store Fleskhus.
De utgjorde nemlig tilsammen et dragonkvarter.
Peder Andersen Grcrset 1 fikk så bygselseddel på gården av
Ole Jakobsen Klokker på Lyng den 22. desember 1734, tgl. 4.
Se Hallanætten.


----
31 Bind III
---
mars 1735. Han hadde den til i 1742, da han flyttet til Bjorgen,
hvorpå kirkeeieren Sivert Flet bygslet den til Peder Larssen.
Bygselbrevet er av 25. juni, tgl. 9. september 1743. Peder dode i
1755, næsten 80 år gammel, hvorefter Flet under 1. desember
1756, tgl. 15. august 1757, utstedte bygselbrev på den til Ole
Iversen.
Fleskhus lille, sett fra øst 1893. Fot. E. Musum.
Så har Anders Pedersen, en sønn av ovennevnte Peder Anders
sen, bygslet den ifl. bygselbrev, utstedt av Flet 26. juli, tgl.
15. august 1765. Han blev der til sin død i 1808. Ved skifte i
1803 efter hans hustru, Barbro Haldosdatter Aakerhus er regi
strert en besetning på 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut og 5 sauer. Aktiva
var 73 rdl. 2 ort 18 sk. og beholdningen 29 rdl. 2 ort 6 sk.
Da bønderne var blitt eiere av bygdens kirker og deres gods,
lot de i 1807 Lille Fleskhus seige ved auksjon. Fogd Lind på
Kråg kjøpte den da for 721 rdl. ifl. skjøte av 8. juni, tgl. 18. august
s. å. Ved et gavebrev av 1. juli 1812, tgl. 7. februar 1814, heftet
Lind på gården Va td. bygg i årlig landskyld til Det norske uni
versitet, å erlegge i penger efter kapitelstakst.
Efter Linds død gikk gården tillikemed hans ovrige eiendoin i
arv til svigersønnen, løitnant Bang. Med denne gikk det stadig
nedover. Allerede i 1820 pantsatte han Fleskhus til Norges bank
for 600 spdl., og i 1822 blev det avholdt avsetningsforretning for
en fordring på 4238 spdl. 54 sk. i hans gårder Gudmundhus,
Kråg, Lyngåsen, Fleskhus og Maritvold samt hans hus på Lev
anger. Fleskhus blev ved denne leilighet verdsatt til 250 spdl.


----
32 Bind III
---
I 1835 bruktes gården under Maritvold og opføres med en
besetning på 2 storfe og 2 sauer og en utsed av 5 tdr. havre og
3 tdr. poteter.
Lille Fleskhus var det siste loitnant Bang beholdt av sin store
rikdom. I 1847 sees han å ha bygslet et stykke av gården til
Andreas Arntsen, og i 1854 festet han bort 4 andre jordstykker
fra 6 til 16 mål store.
Bang døde i 1855, og ved skjote av 31. desember 1858, tgl.
15. september 1859, solgte enken Emilie gården for 700 spdl. til
over jeger Lorents Vold av Skogn, som døde samme år, hvorefter
hans enke, Inger Olsd., fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo.
Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 2
svin, og utseden 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den
hadde 4 husmannsplasser med et samlet kreaturhold på 3 kyr,
11 sauer og 2 svin og en utsed av h /ib td. bygg, 4 tdr. havre og
10 tdr. poteter.
I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 2 kyr, 5 sauer og lam
og 1 svin og utseden V\ td. rug, 1 K td. bygg, 3 tdr. havre og 4
tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser: 1: Nordbakken, 2:
Sorenstuen, 3: Sobakken, 4: Breigutu. Husdyrholdet på disse
var 3 kyr, 15 sauer, 1 geit og 2 svin og utseden 37 /« o tdr. bygg,
2 3 / i tdr. havre, l /*> td. erter, 11 % td. poteter, dessuten anvendtes
Vas mål til andre rotfrukter.
Ved skjøte av 23. november, tgl. 2. desember 1876 solgte Inger
Vold gården til Erik Jakobsen ti øy em for 800 spdl. Dessuten
skulde hun ha kår og efter hennes død datteren Pauline med
sine 2 barn.
Høyem solgte ved skjøte av 23. desember 1876, tgl. 2. februar
1877, gården for 1000 spdl. til Peder Johansen Solberg, som drev
landhandel der. Han døde i 18Q7, og sønnen Johan overtok da
gården og landhandleriet, som han drev til 1909. Det gikk ut
med ham, og Jon Karstensen Myr kjøpte gården. I 1915 overtok
sønnene Peter og Johannes den og hadde den til 1919, da de
overdrog den til broren, Anton Jonsen Myr, som fremdeles eier den.
I 1913 frasolgtes til Trones bruk ca. 3 mål, i 1924 solgtes
Nidarheim, 1 mål, til byggetomt til Ole Liljestrand og i 1927
ca. 1 mål byggetomt til Jon Bjørge.


STORE FLESKHUS Gårdsnr.3, bruksnr. 2.



Denne gard har gjennem omtrent hele 1600-tallet til stadighet
hatt 2 opsittere. De har neppe alltid brukt like stor part av går

----
33 Bind III
---
den, som vel ikke har vært utskiftet heller. Men vi kan folge
hver opsitterrekke særskilt:
I.
Opsitteren på denne part
het i begynnelsen av 1600-
årene Arnt. Han skattet for 1
ore odelsgods. Omkring 1620
har enken brukt den.
I 1625 bygslet Laurits
(Lars) Olsen 2K> ore i Flesk
hus, og betalte 10 rdl. i bygsel.
Det må være denne part. Hans
hustru het Marta lorrisdatter
og var formodentlig datter av
den under Lille Fleskhus nevnte
Torris Anderssen.
I 1657 har Ingebrigt Arntsen
-fest i Fleskhus 2X> øres leie,
som Laurits Olsen fradode, og
skal egte påboende enke, Marta
Torrisdatter». Bygselen var 12
rdl. Der finnes ingen opgave
over husdyrholdet på denne
part i 1657.
Lfter folketellingen av 1665
var Ingebrigt dengang 42 år og
brukte 2H ore 8 mkl. av gården.
Hvcri denne uoverensstemmelse
med bygselbrevet stikker, kan vi
ikke ha nogen mening om.
Ved matrikuleringen i 1669
blev skylden på denne part fore
slått nedsatt til 'A sp. Tienden
sattes til x ~> td. bygg og 1 td.
havre, ledingen til 1 ort og små
teinden til 16 sk. Der fantes
humlehave.
11.
Peder het opsitteren her i
begvnnelsen av 1600-tallet.
Han opfores i skattemanntalle
ne ennu i midten av 1630-
årene, men må være dod om
kring denne tid; ti i 1638 har
Peder Pedersen festet «1 gan
ske ringe spands leie i Flesk
hus, som moderen fradode», og
gitt i bygsel 12 rdl.
Som man ser er skylden på
hans part litt storre enn den
annens.
I 1654 har Ole Anderssen
«sted og fest i Fleskhus 2%
ore 8 mkl., som Per Persen
fradode og skal have den på
boende enke, Beret Amundsdat
ter til egte». Han betalte 14
rdl. i bygsel.
Husdyrholdet i 1657 var på
denne part 1 hest, 5 kyr og 2
sauer. Tiende eg leding var
som på den annen part og den
blev sem denne foreslått ned
satt til 1 sp. i skyld.
I 1665 opgis Ole å være 48
år og synes å ha brukt gården
ennu omkring 1690. I matriku
len av 1669 står hans part op
fort som klokkergård; men dette
må, efter hvad der er oplyst un
der Lille Fleskhus, være urik
tig.
Når vi legger merke til, at alle tre Fleskhus-parter, både de
to her nevnte og Lille Fleskhus ved matrikuleringen i 166 M er
foreslått sått i samme skyld og at tiende, leding m. rn. er noiaktig
like stor på alle, får vi "en sterk folelse av, at gården muligens
ennu har vært drevet under ett av 3 brukere.

----
34 Bind III
---
Fra hvilken tid Store Fleskhus har fått én bruker, vet vi ikke.
Ingebrigt Arntsen levet ennu i 1700; men da var han gammel
og blind og må ha opgitt gården for lenge siden. Noget rar har
han kanskje også vært på sine gamle dager. Herpå tyder en.be
sværing, han i 170 ( ) har sendt stiftamtmannen over sin «store
jammer og elendighet», idet han finner sig forurettet i en sak, som
Fleskhus store, sett fra sydøst 1920. Fot. E. Musum.
må ligge langt tilbake, nemlig skiftet efter hans bestemor, Marit
Olsdatter Husan, efter hvem det tilkom ham en trediedel, som
han ennu ikke hadde kunnet få. Dessuten hadde han levert Ole
Husan 1 td. sild og 1 vog mel samt leiet ham sin saltkjelpart,
hvilket skulde betales med 1 vog salt for hver ilding. Og Ole
ildet den 3 ganger; men han hadde ikke bekommet en eneste vog
salt. Hans part «har dem udodet og forbrændt og fordunset det
bort. Jeg fattige, gamle, blinde mand sidder og haver intet.
Når jeg taler derom, får jeg ikkun en latter for mit gods og arve
deler». Han har stevnet mange ganger; men når han har kommet,
så «haver dem ophævet tinget», og de, han har stevnet, har ikke
villet mote, men har alltid «absenteret sig derfrå». Og nu hen
vender han sig altså til stiftamtmannen, om denne av barmhjertig
het vil være ham «behjelpelig til sorenskriver Drejer med et ord
eller to», ellers får han ingen rett.
Stiftamtmannen har da også pålagt sorenskriveren å «hjelpe
remonstranten til rette» og utber sig dennes forklaring. Sakens
videre forlop kjennes ikke.
Ingebrigt hadde en sonn, Lars Ingebrigtsen, som i 1666 var


----
35 Bind III
---
0 år gammel. Det er vel rimelig, at denne har brukt gården i
slutten av 1600-årene, men er dod for faren. Per Larssen Flesk
hus, som siden kom til Lille Borgen, og Ingebrigt Larssen Flesk
hus, som kom til Skjærset, tor være dennes sonner.
1 begynnelsen av 1700-årene, antagelig fra 1700, har dragon
Lars Anderssen brukt gården. Han fait ved Levring den 12. sep
tember 1718, og gården blev slemt medtatt under svenskenes
okkupasjon av bygden. Skaden beskrives således:
Skade pa skigarden, korn
staur og humlestenger op
brent
Dessuten odela de norske tropper ved tilbaketoget
1 båt slatt i stykker 3 rdl. — sk
1 do. borttatt 3 » — »
3» — »
6 rdl
lalt et tap på 101 rdl.
Enken, Marit Olsdatter, blev året efter gift med dragon Ole
Jonsen Sem, som så brukte gården til sin dod i 1746.
I matrikulen av 1723 opfores hele Fleskhus under et bruk med
de to opsittere Ole og Lars. De utgjorde nemlig tilsammen ett
dragonkvarter. Det oplyses, at der ikke er skog hverken til gjerde
eller brenne, seter l A mil fra gården, ganske ringe bumark, leilig
het til fiskeri, «når tilgår». Gården betegnes som lettvunnen og
temmelig kornviss. Utseden var 2X> tdr. bygg og 8X- tdr. havre,
avlingen 26 lass høi og 6 lass ekerhøi og besetningen 2Vz hest,
10 kyr, 5 ungnaut, 12 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til
1 td. blandkorn, 2 tdr. havre og 20 mk. ost. Skylden blev fore
slått nedsatt X- spand, og det heter, at «i henseende til denne
gards ringe høe aufling burde dend nødt mere affelding, men for
medelst dends korn vished sampt leilighed til fiskerie, når Gud
lader tilgåe, har mand dend ickun med ovenmeldte % spands af
gang kundet anse».
1 denne matrikul angis, at kongen er bygselrådig over 1 sp. 2
øre 12 mkl. og Stiklestad kirke over 1 sp. 1 øre. Dette ore er


----
36 Bind III
---
sikkert Fleskhusråen, og man kunde efter dette være tilbøielig til
å anta, at den blev brukt under Lille Fleskhus, hvilket dog visst
nok ikke var tilfellet. Når Fleskhusråen ikke har vært særskilt
bortbygslet, har den nok ligget under Store Fleskhus, som det
synes å fremgå av salget til Jørgen Sivertsen, som vil bli nærmere
omtalt nedenfor.
Ole Jonsen sått visstnok ganske smått i det, hvilket tydelig
fremgår av skiftet efter hustruen Marit, seiv om man tar hensyn
til, at det holdtes i 1746, altså ikke lenge efter den store uårs
periode. Av besetning registrertes kun en gammel dragonhest på
21 år, verdsatt til 4 rdl., 4 ungnaut, 1 svin, 4 sauer og 5 geiter.
Aktiva var 35 rdl. 16 sk. og passiva 83 rdl. 2 ort 8 sk. Husene
var dårlig vedlikeholdt og forfallne, så boet fikk et åbotsansvar på
42 rdl., herav kom på stuebygningen, som var aldeles forfallen
og måtte bygges op av nytt, 32 rdl.
Ole Jonsen blev året efter gift med Maren Persdatter Solberg.
På en auksjon i Trondhjem i 1754 over kronens gårder blev
Lars Kjærulf hoistbydende på Fleskhus med 206 rdl. Der blev
imidlertid efter salget nogen ugreie angående engsletten Flesk
husråen, som Kjærulf nok hadde ment tilhørte gården, men som
i virkeligheten tilhørte Stiklestad kirke, og som kirkeeieren Sivert
Flet derfor tilegnet sig avkastningen av. Det blev da ordnet så
ledes, at Flet inntrådte i Kjærulfs bud på Store Fleskhus, som
han derefter fikk skjote på 21. januar 1755.
Flet var en mann, som overmåte vel forstod å vareta sine egne
interesser. Da han var kommet i besiddelse av Fleskhus, vilde
han gjøre gjeldende, at bygselretten til engsletten Kirkeråen med
fulgte i salget, men det blev ved undersokelse godtgjort, at Kirke
råen var særskilt skyldsatt for 2 ore, som Stiklestad kirke var
bygselrådig over. Det er vel et spørsmål, om ikke det hele skriver
sig fra en sammenroting av betegnelsene Kirkeråen og Fleskhus
råen.
Ved skjote av 12. august, tgl. 15. august 1755 solgte Sivert
Flet gården til Jørgen Sivertsen Norberg for 240 rdl. Urtdtatt
fra salget var Kirkeråen, som tilhørte Stiklestad kirke og hittil
hadde vært brukt under gården. Her må utvilsomt menes
Fleskhusråen.
Jørgen var en ganske velstående mann: På skifte i 1768 efter
hans hustru, Lisbet Andersdatter Ysse, blev gården verdsatt til
300 rdl.; der var panteheftelse på den for 150 rdl. Boets aktiva
var 417 rdl. 3 ort 18 sk. og beholdningen 215 rdl. 2 ort. Av be
setning registrertes 2% hest, 4 kyr, 5 ungnaut, 10 sauer og 5
smågriser.
Sønnen, Sivert Jørgensen, overtok nu gården for 410 rdl* ifl.
skjote av 12. februar, tgl. 15. august 1769, og hadde den til'sin

----
37 Bind III
---
dod i 1803. På skiftet efter ham er registrert 2 hester, 6 kyr og
3 ungnaut. Gården taksertes til 1100 rdl. og panteheftelsen på
den var 350 rdl. Boets aktiva var 1360 rdl. 2 sk. og beholdningen
839 rdl. 2 ort 22 sk. Fleskhusråen var imidlertid ved skjøte av
30. mai 1795, tgl. 26. februar 1796, av den daværende kirkeeier,
løitnant Rasmus Hagen, solgt til Johannes Ellingsen Kvammet
for 200 rdl. Noget fullkomment salg kunde dette dog ikke bli på
grunn av fordringen av 25. februar 1733 om kirkenes gods, efter
hvilken kjøperen allikevel måtte erlegge landskyld til kirken;
dessuten skulde han svare de kongelige skatter til eieren og op
sitteren av Fleskhus.
Siverts enke, Kirsti Larsdatter, blev gift med Fredrik Anderssen
Svarva av Inderøy, og han innløste gården av arvingene.
I 1811 skjøtet Fredrik halve gården til sin stedsønn, odels
mannen Lars Sivertsen, for 330 rdl. Den annen halvdel overdrog
han ham først ved skjøte av 8. februar, tgl. 16. august 1820 for
200 spdl. Fredrik fikk et kår, bestående av et jordstykke, hvortil
15 lass gjødsel, samt for til 1 ku og 2 sauer. På skifte i 1824
efter Kirsti påstod Fredrik å ha tilgode 100 spdl. av kjøpesum
men for gården, hvilket Lars benektet. Følgen var, at boet efter
henne viste et underskudd på 12 spdl. 1 ort 6 sk.
I 1835 hadde gården en besetning på 2 hester, 6 storfe, 20
sauer og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg, 9 tdr. havre, V& td.
erter oglO tdr. poteter.
Efter Lars Sivertsens død sått enken, Gjertrud Andersdatter,
i uskiftet bo, og det synes å ha gått noget tilbake i denne tid. På
skiftet efter henne i 1842 oplyses, at husene var gamle og brøst
feldige undtagen stuebygningen, som var nyopbygget og uinnredet.
Gården verdsattes til 1000 spdl.; men Monrad hadde en pante
obligasjon i den på 668 spdl. Der kunde fødes 2 hester, 6—7
storfe og 10—12 småfe. Utseden var 1 td. bygg, 8 tdr. havre og
7—B tdr. poteter; kornet gav 5 fold, potetene 7—B. Under gården
var 7 husmannsplasser, som tilsammen verdsattes til 22 spdl.
Boets aktiva var 1137 spdl. 4 ort 20 sk. og beholdningen 279 spdl
4 ort Vh sk.
Fleskhus blev på dette skifte utlagt til sønnen, Anders Larssen,
som nu overtok gården 18 år gammel.
I 1865 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 12 sauer og 3 svin
og utseden 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre, % td. erter og 10 tdr. poteter.
Av husmannsplasser var det dengang 6 med et samlet kreaturhold
på 6 kyr, 18 sauer, 1 geit og 1 svin og en utsed av 1 % td. bygg,
SX. td. havre, % td. erter og \2 x k td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 4 kyr, 3 ungnaut
og kalver, 13 sauer og lam og 3 svin og griser, og utseden var
3

----
38 Bind III
---
2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, K td. erter og 14 tdr. poteter. Der var
7 husmannsplasser: I—2: Bjorgen, 3: Haugen, 4: Breigutu, 5:
Fleskhusvald, 6: Perstuen, 7: Stinastuen. Besetningen på disse
var 7 kyr, 4 ungnaut, 26 sauer, 3 geiter og 5 svin og utseden I 7 lo
tdr. bygg, 7 X tdr. havre og 24 34 tdr. poteter. Dessuten anvendtes
s /w> mål til andre rotfrukter.
Anders Larssen hadde gården til 1910, da datteren Sofie
overtok den. Hun har den fremdeles.
Fr as kil te par ter:
Store Fleskhus er i matrikulen opstykket i påfallende mange
bruk, og foranledningen hertil er «myrmannsvesenet», som grun
ner sig på den gamle bestemmelse, at stemmerett var betinget av,
at man eiet eller bygslet matrikulert jord, men intet sa om, hvor
stor denne jord skulde være. Da de politiske forhold i slutten av
1870-årene hadde tilspisset sig således, at partiene hadde bruk for
et stort antall stemmeberettigede, fikk man sådanne ved å lave
en mengde eiere av helt verdilose jordstykker, ofte myrer, hvorav
betegnelsen «myrmenn». Av Store Fleskhus blev der således ved
skyldsetningsforretninger av 26. juli og 12. august 1878 fraskilt
en part «Stykket», som blev skyldsatt for 1 skilling, og dette blev
så videre ved forretning av 13. august s. å. delt i 10 parter, hver
på Vio skilling eller efter ny skyld 1 ore, som så av Anders Flesk
hus blev solgt for 40 ore pr. part. De 10 «matrikulerte eiendom
mer» var:
Bruksnr. 3: Stykket, 4: Rolighet, 5: Proven, 6: Heimstad, 7:
Leiligheten, 8: Noisomhet, 9: Rye, 10: Godset, 11: Jarlheim, 12:
Tilfredshet. Flere av eierne bygslet så bort sine «eiendommer»
til andre, som regel for en bygselsum av 40 ore og en årlig avgift
av 10 ore. På denne måte lavedes der på den fraskilte part 15
stemmeberettigede, mest handelsmenn og håndverkere på Øren.
Nu finnes det vel neppe mange, som har rede på sin eiendoms
eller bygselrett til disse parter.
Andre fraskilte parter:
Ranheim, gårdnr. 3, bruksnr. 13, skyld mk. 0.84, er fraskilt
Fleskhus store ved skyldsetningsforretning av 7. august, tgl. 10.
august 1893 og blev solgt til Karl Larssen Råen.
Videre er frasolgt:
Bruksnr. 14: Vårtun nordre, til skolejord, 15: Lillebjorgen,
til Statsbanene, i 1910 Gran nordre, nuværende eier Paul Gran,
i 1913 til Trones bruk ca. 2 mål til taugbane, i 1915 Sol vang, 1
mål, til Oluf Baglo, i 1918 Hagen, 12 mål, til Karl Kristiansen.
I 1920 solgtes 2 husmannsplasser: Sjobakken til Ludvig Hanssen
og Myranes til Teodor Hallem, i 1926 Haugen, 3 mål, til Einar
Haugen.

----
39 Bind III
---
Fleskhusætten.
Sivert. (Muligens Sivert Østensen Huseby, + 1709, 70 år gl.).
B. Jørgen Sivertsen (Norberg) Fleskhus store, t p. F 1772
69 år. Kjøpte Fleskhus 1757. * 1730 Lisbet Andersd. Ysse!
f. p. Øren 1710, t p. Fleskhus 1767.
Cl. Helge Jørgensen, f. p. Norberg 1731, + 1732.
C 2. Anne Jørgensd., f. p. Norberg 1732, + p. Solberg 1814.
k 1755 Johan Taraldsen Solberg, f. p. Skjærset 1732
t p. Solberg 1797. Se Solbergætten.
C 3. Karen Jørgensd., f. p. Norberg 1734, t 1742.
C 4. Anders Jørgensen, f. p. Norberg 1736, t 1738
C 5. Marit Jørgensd., f. p. Norberg 1739, t 1742.
C 6. Gunhild Jørgensd., f. p. Norberg 1741, t 1763.
C 7. Karen Jørgensd., f. p. Norberg 1744. •*) 1768 Kri
stian Pedersen Spandet. * 2 ) 1775 Ole Bentsen fra In
derøy, f p. Leinsvald 1789, 42 år.
Dl. Peder Kristiansen, f. p. Øren 1771.
D 2. Kristian Olsen Leinsråen, f. p. Øren 1776, t p.
Leinsråen 1808.
C 8 Siurd Jørgensen Fleskhus, f. p. Norberg 1746 + p
Fleskhus 1803. * 1771 Kirsten Larsd. Rosvold' f p
R. 1745, t p. Fleskhus 1824. Hun *-) 1805 Fredrik
Anderssen Svarva fra Inderøy.
Dl. Lisbet Siurdsd., f. p. Fleskhus 1773. * 1804 Ole
Halvorsen Øren. Ingen barn.
D 2. Beret Siurdsd. Fleskhus, f. p. F. 1776, t p Nest
vold 1822. * 1802 Erik Olsen Nestvold, enke
mann. Han * ;i ) 1825 Ingeborg Kaspersd. Nest
vold.
El. Anne Eriksd., f. p. Nestvold 1806, t 1811.
E 2. Ole Eriksen, f. og t p. Nestvold 1813.
E 3. Sirianna Eriksd. Nestvold, f. p. N. 1809.
1838 Lars Johannessen Fossum, Aspås
nordre.
D 3. Anne Siurdsd., f. p. Fleskhus 1776, t før 1803.
D 4. Maria Siurdsd. Fleskhus, f. p F 1779 + smst
1820. **) 1803 Ole Olsen Råen, enkemann. • ■)
1820 Lars Ågesen Slapgård.
El. Marit Olsd., f. p. Kvammet 1804.
E 2. Sivert Olsen, f. p. Råen 1812, t p. Slotsveet
1882.
E 3. Ole Olsen, f. p. Fleskhusvald 1816. * 1845
D 5. Jørgen Siurdsen, f. p. Fleskhus 1782, t 1789.

----
40 Bind III
---
DO Lars Siurdsen Fleskhus, f. p. F. 1787. * 1815 Gjertrud
Andersd. Baglan, f. p. B. 1794, t p. Fleskhus 1842.
E l.Sivert Larssen, f. p. Fleskhus 1815, + smst. 1831.
F 2 Anders Larssen Fleskhus, f. p. F. 1824. * 1848
Marta Nilsd., f. 1832 i Levanger landsogn.
Fl Nils Anderssen, f. 1857. * Petrine Olsd. Tok-
Hansd. Lorås, Rora.
Gl. Arne Antonsen, sjomann, t. G 2. Laura
Antonsd. * Johannes Jonsen Myr. G 3. An
ders Antonsen, hjemme hos faren.
F 3. Grete Andersd., f. 1848. * Jonas Ravlo, Gud-
mundhus.
F 4. Lovise Andersd., f. 1854. * Erik Skjorholm.
F 5. Sofie Andersd., f. 1863, eier av Fleskhus.
F 6 Peder Anderssen, f. 1869, har kår på Fleskhus.
Anders Jorgensen, f. p. Norberg 1748. * 1780 Magnhild
C 9
Einarsd. Holme.
Dl.Lisbet Andersd., f. p. Holme 1780. * 1804 Johannes
Eriksen Øren, enkemann, t som husmann på Valstad
1835.
E 1 Magnhild Johannesd., f. p. Øren 1807, t 1877.
1833 Peter Eliassen By, f. p. Stiklestad 1808, t p.
Valstadmoen 1883.
F 1. Johannes Petersen, f. p. By 1834.
F 2. Lorents Petersen, f. 1830.
F 3. Marta Petersd., f. 1843.
Gl. Peter Martinussen, f. 1868.
F 2 Guru Johannesd., f. p. Øren 1805. *.
E 3. Anne Johannesd., f. p. Øren 1809, t 1816.
E 4. Marie Johannesd., f. p. Valstadmoen 1813. * 1839
Anders Anderssen, f. c. 1811.


MIKKELSGARDEN  Gårdsnr. 4.

Mikkelsgården i Sjøbygda 1920 

Navnet: Mykelsgardh 1430. Michelsgardh 1520. Michils
gård 1559. Mickilsgordt 1590. Michilsgård 1610. Michelsgard
1626, 1664, 1723.
Sammensatt med mannsnavnet Mikjåll (Michael), som alle
rede i middelalderen finnes skrevet Michel og Mikel. Dette navn
likesom Fleskhus og Åkerhus tyder på en gammel utpartmng,
måskje deler av Myr.


----
41 Bind III
---
Skylden: Skylden var i 1650 1 sp. 2 ore, omkring 1665 ned
satt til 2 øre 12 mkl. I 1703 blev den yderligere avfelt til 1 øre
(approbert 25. juli 1703). Fra 1836 var den 2 dal. 1 ort 18 sk.,
i 1907 mk. 5.68, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Mikkels
gården, mk. 5.40.
Mikkelsgården, sett fra syd 1920. (Tilvenstre sees en stor gravhaug)
Fot. E. Musum.
Eiere: I Domkapitlets jordebok fra c. 1558 står Michlzgård
opført med 4 øre under Archidiaconi præbendes gods, som den må
ha tilhørt helt fra middelalderen; det femte øre har vel allerede
dengang tilhørt Stiklestad kirke.
I matrikulen av 1650 (og i 1660) står «iWester Hans» som
bygselrådig. Mester Hans er lektor Hans Søfrensen, og dette må
bety, at Archidiaconi præbendes gods på denne tid har vært tillagt
Lektor ved Trondhjems katedralskole. Heri er i 1660-årene skjedd
en forandring; ti i 1669 og senere tilhører gården Trondhjems
domkirke. Eiendomsforholdet har altså til de forskjellige tider
vært således:
1650: 1669: 1703:
Lektor 4 øre Domkirken 2 øre Domkirken 20 mkl.
Stiklestad kirke 1 » Stiklestad kirke 12 mkl. Stiklestad kirke 4 »
Tilsammen 5 øre 2 X-øre 1 øre
I 1848 blev gården solgt til Einar Moe, og siden har den vært
brukernes eiendom.


----
42 Bind III
---
Brukere: Engebret pa Michilsgardh nichil habet, står det i
skattemanntallei av 1520, hvilket betyr, at han intet hadde å
betale med.
I ledingsmanntallet av 1549 opfores Hocken (Håkon) på
Mickelfigård med l A pund smor og 'A vog mel i leding, og i
skibskattmanntallet 1559 Hagen på Michilsgdrd, naturligvis samme
mann.
19. mars 1593 er der avholdt skifte efter Laurits Mikkelsgård,
«som hengde sig sielff». Det var verre å gjore slikt den gang enn
nu; ti kongen tok det, som var igjen (undtagen kadaveret), og det
er grunnen til, at skiftet efter Laurits Mikkelsgård er blitt opbevart
i lensregnskapene. Da dette og et skifte på Leirset er de eneste
som kjennes fra 1500-årene i Verdalen, hitsettes det i sin helhet:
«Vij efftherskreffne Mend Ved Nafn Bård Kongl. Lenßmand
ij Verdallenn, Amond Seem, Nielß Holm, Oluff Leckelem, Oluff
Ydße, och Thore Fleskhuß Edsorenn Laugrettis Mend, ij Verdalß
prestegjeld Kiendis och Witterligtt Gior for Alle med th.tt vordtt
Obne breff. Anno dominj 1593 Thend 19 Marttj wore wij med
Nielß Hansøn, fogitt her samstz. ij ett Bytte, som Kong. Matt.
till faldt Effther Lauritz Michilsgrdt som hengde sig sielff forst
— xiiij thonder Kornn vorderett for — iiij daler iij får vorderett
for — iij m.sk., en halff hestuerdt vorderett for iij daler, en galt
vorderett for j daler, solff for iij daler och — iij m.sk. ij daler ett
stocke nott worderett for j daler, Att så Udj Sandhed er, Att
Nielß Hanson haffuer icke fodt Merr på Kong. Matts. wegne,
end som for schreffuit står, Thill ydermere Windißbyrd Throcker
wij for.ne Mendt Witterligt woriß Indsegell her Neden Vnder
Actum utt supra.»
Skjont boet ikke synes åha vært av de dårlige — der var jo
endog solv iblandt "efterlatenskapene — har det dog ikke vært
sværl meget for Kongelig Majestæt åfå på Mikkelsgård, idet
ovenstående nemlig betyr:
Sølv for 3 daler 3 ort og 2 daler 5
Et stykke not
»
Tilsammen 14% daler
Otter opfores som skattebonde på Mikkelsgård gjennem hele
den forste halvpart av 1600-årene. Han er i siste halvpart av
1650-årene avlost av Tørris Guttormsen, som i 1665 var 34 år
gammel.


----
43 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 6 naut, 2 sauer og 1 svin.
Tienden sattes i 1669 til l A td. bygg og W-i tdr. havre, ledingen
1 ort 16 sk. og småtienden 1 ort. Der var humlehave. I skylden,
som nylig var nedsatt til det halve, blev ikke foreslått nogen
forandring.
Torris opfores som leilending på gården helt til i slutten av
1680-årene. I 1694 oplyses ved tingsvidne, at den «for sin megen
ringhed og dyrleiende ei er god for at tilsvare den afgåede
rettighed.»
Under 12. oktober 1694 har kaptein Leegurd fått bygselbrev
på Mikkelsgård, som han drev som underbruk under Trones, så
lenge han bodde der. Den 5. juli 1701 utstedte Jens Lauritsen
som Domkirkens verge bygselseddel til Oluf Haldosen; den er
tinglest 26. januar 1702. Oluf har neppe stått sig rart — han
sees således å være stevnet for den smule landskyld til Stiklestad
kirke. I 1717 dode han, 53 år gammel, hvorefter enken Marit salt
med gården en kort tid. Hun er antagelig blitt nodt til å opgi den
på grunn av svenskenes plyndringer krigsåret 1718, hvorved ska
den opgis til:
Tilsammen 52 rdl
Lars Olsen, som formodentlig var sonn av den forrige opsitter,
overtok nu*Mikkelsgård. Nogen bygselseddel finnes ikke, da pro
tokollene fra den tid er borte; men det er rimelig, at gården efter
den store avfelning i 1703 er kommet i fast bygsel.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke hadde no
gen skog, hverken til tommer, brenne eller gjerdefang, seter Vi
mil borte; men den lå ode, leilighet til fiskeri, «når f alder»; den
betegnes som lettvunnen og kornviss. Utseden var 6 skjepper bygg,
2K> tdr. havre og 9 K> bismerp. grå erter, avlingen 12 sommerlass
hoi og 1 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut,
6 sauer og 2 geiter. Tienden blev.sått til 2 skjepper blandkorn, 6
skjepper havre, 6 mk. erter, 1 mk. lin og 6 mk. ost. Skylden blev
foreslått forhoiet 8 mkl. «i henseende til den gode avling», heter det.


----
44 Bind III
---
Ved skiftet efter Lars Olsen i 1753 var besetningen omtrent
den samme som i 1723. Boets aktiva var 64 rdl. 1 ort 18 sk. og
beholdningen 40 rdl. At Lars hadde drevet sjoen, kan man se
av, at der er registrert sjoredskap og sildgarn.
Sønnen Ole Larssen har nu brukt gården en kort tid, idet han
fikk festeseddel av Domkirkens verge 16. mai, tgl. 6. september
1754; men han døde ikke lenge efter, hvorpå enken, Magnhild
Olsd., i 1756 blev gift med Tørris Eriksen Gjemble, og denne kom
nu til å bruke gården en lang årrekke. Det har vært nokså be
skjedne forhold på Mikkelsgård ved den tid, han overtok den:
Ved en undersøkelse i 1760 angående de gårder, som var avfelt,
oplyste Tørris, at han avlet 7 lass hoi og fødde 1 hest, 2 kyr og t
ungnaut samt sådde 2 tdr. havre og K td. bygg.
Tørris avstod i 1787 gården til sin sonn, Ole Tørrissen, mot et
kår på 6 mål åker samt for til 2 kyr og 5 småfe. Ole fikk bygsel
brev 28. desember 1787, tgl. 15. august 1788, og brukte gården
til i 1810, da han avstod den til sonnen, Bård Olsen, som fikk
bygselbrev 3. april 1810. Ole fcrbeholdt sig et kår på 4 mål åker
og for til 2 kyr og 4 småfe.
Besetningen var i 1835 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 1 svin og
utseden '- td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter.
Under 13. januar 1840 fikk Einar Tomassen Moe kongelig
skjote på Mikkelsgård for 300 spdl.; det er tgl. 18. august 1841.
Foruten kjøpesummen skulde der svares en årlig jordavgift av 1
td. 6 skjepper sedebygg til Trondhjetns domkirke.
I 1850 overtok sonnen, Tomas Einarsen, gården, men fikk
først skjote 16. august, tgl. 17. august 1881. Kjopesummen var
kr. 1400.
I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 4 storfe, 10 sauer og 1
svin og utseden Vs td. hvete, 1 td. bygg, 6 tdr. havre, X td. erter
og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, hvorpå føddes 1 ku,
2 sauer og 1 geit og såddes Ys td. bygg K> td. havre og 2 tdr.
poteter. *
Som nevnt under Skjærset nordre (gårdsnr. 46, bruksnr. 1)
kjøpte Tomas Einarsen i 1760 denne gard, som siden uten ophor
har fulgt Mikkelsgård.
I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse,
4 kyr, 5 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam og 4 svin og griser
og utseden X td. rug, 1 td. bygg, 6 tdr. havre, % td. havre til
grønnfor, X A td. erter og 8 tdr. poteter. På husmannsplassen
Torestuen hadde de 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 1 svin og sådde K td.
bygg, l A td havre og 2 tdr. poteter; dessuten bruktes 7™ mål til
andre rotfrukter.
Tomas Einarsen hadde gården til 1804, da han overdrog den

----
45 Bind III
---
til sønnen, Ole Tomassen Moe, som hadde den til 1 ( )14. Da solgte
han den til sin søstersønn, Torvald Johannessen Moe, som nu eier
og driver gården.
Av underbruksgården Skjærset nordre er frasolgt nogen bruk,
som er omtalt under denne gard.

MYR  Gårdsnr. 5.

Myr i Sjøbygda 1920 
Navnet: Myr 1520. Myre 1559. Myr 1590. Myer 1664.
Myhr 1723. Oldnorsk: Myrt (myr).
Skylden: Den var i 1650 1 sp. 2 ore 12 mkl., fra 1836 3 dal.
1 ort 14 sk., i 1007 mk. 10.80, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1,
Myr, mk. 10.2 Q.
Eiere: Myr har i middelalderen tilhørt Bakke kloster. En
landskyldspart på 'A ore står i Domkapitlets jordebok c. 1558
under «Commwns landskyld» og har således vært tillagt korbrø
drenes felles bord hold; den blev efter reformasjonen beneficert
Frue kirkes prestebord. En liten landskyldspart tillå lektoratet. I
1650 var således forholdet:
Bakke klosters gods 1 sp. 1 ore 8 mkl. og bygselretten
Lektoratet 16 »
16 »
Frue kirkes prestebord 12 »
Tilsammen 1 sp. 2 ore 12 mkl
Ved reformasjonen blev klostergodset beslaglagt av Kronen,
som ved skjøte av 28. april 1675 solgte Bakke klosters gods til
Gabriel Marcelis. Ved dette salg er kun 2 øre 12 mkl. av Myr
medregnet i godset, hvorav vi kan slutte, at dette var klostrets
eiendom i gården i den katolske tid. De øvrige 1 øre 20 mkl. hadde
Kasper Kristofersen Schøller erhvervet allerede i 1660-årene. Det
gikk siden i arv til hans efterkommere.
Bakke klosters gods gikk i begynnelsen av 1700-årene over til
oberst Reie hw ein, og efter hans død i 1718 kjøpte oberst, senere
generalmajor Peter Motzfelt på Trones både klostergodset og
Schøllers part. Oberst Motzfelt har i 1720-årene avhendet gården
til Aage Rasmussen Hagen, som ved skjote av 6. april, tgl. 7.
september 1731 solgte den for 80 rdl. til kaptein Peter Motzfelt.
Denne hadde tidligere ved gavebrev fått Trones av sin far, gene
ralmajoren.
Ved skjote av 13. mars, tgl. 1. juni 1734, solgte Motzfelt Trones
med Myr og Stavlunden til fenrik Lorents Didrik Kluver for 380

----
46 Bind III
---
rdl. Kliiver solgte igjen disse gårder i 1730 til regimentskvarter
mester Aksel Bjørn for 000 rdl., idet han dog i tilfelle av salg
forbeholdt sig forkjøpsretten.
I 1743 solgte Bjorn de samme gårder for 800 rdl. til Erik
Simonsen Hustad, og siden har Myr vært brukernes eiendom.
Disse salg er forovrig nærmere omtalt under Trones.
Brukere: Torkel på Myr nevnes i skattemanntallet av 1520,
da han betalte '<• lodd solv i skatt. Og Berette på Myrnn i ledings
manntallet av 1540. Ledingen var 15 mk. smor og 2 X A pund mel.
Endelig har vi i 1550 Lauridtz på Myre.
Erlend (Elling) het opsitteren fra begynnelsen av 1600-årene
til omkring 1640. Han blev avlost av Ole, som formodentlig var
sønnen, da han i 1645 sees å ha betalt koppskatt for sin far. Ole
var i 1665 55 år gammel.
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 7 naut, 2 sauer og 1 svin.
Ole — og muligens også hans formann — tør ha brukt gården
for avgift. Ved matrikuleringen i 1669 heter det nemlig, at går
den lå ode, d. v s. var ikke i fast bygsel, og skylden blev derfor
foreslått nedsatt til 1 spand. Tienden sattes til 4 skjepper bygg og
1 td. 2 skjepper havre, ledingen til 14 rdl. og småtienden til 1 ort.
Ole fores som opsitter ennu i matrikulen av 1686.
I begynnelsen av 1700-årene har gården i lange tider ligget
«ode», d. v. s. übygslet. Leilighetsvis har den enkelte år vært brukt
for avgift av folk, som hadde andre gårder. Således sees Peder
Leklem og Henrik Auglen i 1706 å være stevnet av fogden for
resterende «småtolde» av Myr for 1703. Fra 1706 og en tid
utover nevnes Aage Myr; han hadde før veert på Hetloen. Jørgen
Myr nevnes i kirkebokene i 1708 og 1710. Aage Myr nevnes også
i 1712. Muligens har alle disse kun vært husmenn. I 1711
nevnes Ingebrigt Myr, han dode i 1718, 101 år gammel.
Mens Reichwein og Motzfelt eiet gården, har den rimeligvis
vært drevet som underbruk under Trones, og «lusene forfalt ganske.
Om svenskenes ødeleggelser der i 1718 finnes intet annet enn, at
skaden er opfort under Trones; men om Trones er der ingen
oplysninger.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke hadde skog
hverken til tømmer, brenne eller gjerdsel, heller ikke seter, men
leilighet til fiskeri. Den betegnes som lettvunnen og kornviss, «om
den skulde bruges». Det oplyses videre, at der ikke hadde vært
sådd i nogen og tyve år; men at der efter lagrettens mening, hvis
den kom i bruk, kunde såes 4 skjepper bygg og 4 tdr. havre.
Avlingen var 15 lass vollhoi og 2 lass ekerhøi, og der foddes 1
hest, 5 kyr og 1 ungnaut. Tienden blev sått til 2 skjepper bland

----
47 Bind III
---
korn, 1 td. havre og 10 mk. ost. Presten og lagretten og de ovrige
av almuen tilstedeværende kyndige menn forklarte enstemmig, at
denne i nogen og ty ve år ødeligg ende og ganske husløse gard
i betraktning av dens åker og eng ikke kunde settes i hoiere skyld
enn 2 ore; men «formedelst dens beleilighed til fiskeri, som dog nu
i mange år har slaet feil», takserte kommisjonen den til 1 spand.
Myr, sett fra nordøst 1920. (Det meste av 1. etasje er skjult av den store
gravhaug tett ved husene). Fot. E. Musum.
Hvordan bruken har vært, mens Aage Hagen eiet gården, er
ikke nærmere bekjent; men rimeligvis har den vært drevet av
Motzfelt som underbruk under Trones både dengang og efter at
han hadde solgt gårdene til Kliiver. Da regimentskvartermester
Bjørn i 1739 kjøpte Trones, Myr og Stavlunden, har han vel bo
satt sig på Trones, og Myr er fremdeles blitt drevet som underbruk.
På samme måte har det fortsatt efter at Erik Simonsen Hustad
haddt kjøpt gårdene i 1743.
Erik Simonsen solgte Myr ved skjote av 6. mars 1747, tgl.
samme dag, for 50 rdl. til Nils Jonsen, som igjen ved skjote a V
3. mars 1752, tgl. s. d., overdrog den til Sivert lngebrigtsen for
70 rdl. og seiv bygslet Skjærset søndre. Imidlertid var det skjøte,
som Kliiver hadde utstedt til Bjørn, blitt underkjent ved høieste
rettsdom av 10. desember 1757 (se Trones), og oberst Motzfelt
kjent berettiget til å innløse Myr for 50 rdl., hvilket medførte, at
Sivert lngebrigtsen anla sak mot Nils Jonsen, som nu bodde på
Øren, til refusjon av de 20 rdl., som Sivert hadde betalt mere for
gården.


----
48 Bind III
---
Oberst Motzfelt overdrog så ved skjote av 27. mars, tgl. 15.
august 17*39, Trones, Myr og Stavlunden til sonnen, Aksel Motz
felt, og av denne fikk nu Sivert Ingebrigtsen atter skjote på Myr
for 140 rdl. Skjotet er av 12. august 1758, tgl. 15. august 1759.
Eiendomsverdien var, som man ser, i sterk stigning, hvilket natur
ligvis var grunnen til Motzfelts manovrer; men Sivert tapte heller
ikke på denne handel; ti ved skjote av 14. august, tgl. 15. august
1765, solgte han gården for 200 rdl. til Sevald Bårdsen og Tomas
Sørensen. Sivert flvttet til Gudmundhus.
Sevald og Tomas hadde vel nærmest kjopt gården på speku
lasjon; ti et par år efter solgte de den til Anders tialdosen Aaker
hus. Skjotet er av 15. august 1767, tgl. s. d. Sevald kom siden
til Skjærset og Tomas til Hallan.
Anders Haldosen må ha vært en meget duelig mann. Han
drev gården betydelig op og blev seiv en velstandsmann. I 1785
kjopte han Græset, hvorav han i 17 ( )1 solgte halvparten til Ellev
Heime, uten at der dog blev utstedt noget skjote til denne. Græset
blev deretter drevet som underbruk under Myr og Holme.
Anders Myr kjopte i 1777 Norberg sammen med broren, Bård
Aakerhus. Han overdrog i 1801 sin halvpart av denne gard til
sonnene Haldo og Anders; men da den siste dode for faren, kom
hans fjerdepart som arv tilbake til Anders Myr. Efter avtale
skulde sonnen Karl nu overta denne halvpart i Norberg for det
samme, som broren hadde gitt. Det er vel et spørsmål, om ikke
alle disse salg til sonnene er skjedd for å undgå den dobbeltskatt,
sem måtte betales av underbruksgårder; det er neppe tvil om, at
Norberg har vært drevet som underbruk under Myr.
Anders drev også sjoen, hadde sild- og fiskegarn og part i
sildnot. På skiftet efter ham i 1802 registrertes en besetning på 3
hester, 7 kyr, 5 ungnaut, 18 geiter, 10 sauer og 1 svin. Utseden
var det år 2 tdr. bygg og 10 tdr. havre. Myr blev taksert for 600
rdl., halvparten av Græset for 300 og hans fjerdepart av Norberg
for 249 rdl. 2 ort. Gjeld fantes omtrent ikke, så boets nettobehold
ning blev 1486 rdl. 3 ort 2 sk. Sonnen Karl overtok farens fjerde
part i Norberg.
Enken, Maleria Åndersdatter, beholdt Myr til i 1824, da hun
ved skjote av 8. april, tgl. 16. august, overdrog gården tillikemed
halvparten i Græset til sonnen, Bård Andersen, for 900 spdl. Bård
solgte den allerede ved skjote av 15. august 1832, tgl. s. d., til
Peter Pedersen Tetlie av Leksvik for 800 spdl. Noget senere,
nemlig i 1834 avhendet han sin halvpart i Græset til Karl Bårdsen
Aakerhus for 200 spdl., samtidig som han av Karl Aakerhus og
sin bror, Karl Anderssen, kjopte Norberg nedre for 400 spdl.
Bård Myr eiet også en tid en fjerdepart i Kvam. Sammen med

----
49 Bind III
---
Karl Aakerhus kjøpte han nemlig i 1832 halvparten av denne
gard av Johan Torrissen for 600 spdl. Alle tre eiere solgte lmidler
tid gården samlet i 1835 til Iver Pedersen Killingberg av Leksvik
for 1200 spdl.
Peter Pedersen Tetlie på Myr hadde en tid vært skolemester i
Leksvik, men var blitt avskjediget på grunn av en mistanke for
tyveri, for hvilket han dog blev frikjent ved retten. Han var bror
av Iver Pedersen Killingberg på Kvam og nedstammet fra Ver
dalen, idet han var efterkommer av Ole Kristofersen fra Verdalen,
som i 1722 var rossdreng hos presten Anders Nilssen Ålborg i
Leksvik og formodentlig var fulgt med, da denne i 1716 blev for
flyttet fra Verdalen til Leksvik. (Se Kvam).
Myr hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 4 storfe, 14
sauer og 1 svin og en utsed av 3 4 td. rug, % td. bygg, 8 tdr.
havre og 8 tdr. poteter.
Ved'skjote av 15. august, tgl. 16. august 1848 overdrog Peter
Tetlie Myr til sin sønn, Hans Peter Petersen, for 800 spdl. og tok
seiv kår. Hans Peter hadde så gården til i 1860, da han ved skjote
av 7. februar, tgl. s. d., solgte den for 1500 spdl. til Peter Jonsen
Sakshaug.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 12 sauer og 2
svin og utseden % td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, Vi td. erter
og 20 tdr. poteter. Under gården var 3 husmannsplasser med en
samlet besetning på 3 storfe, 4 sauer, 1 geit og 1 svin og en utsed
av ' !-■ td. bygg, 1H tdr. havre og 5X> tdr. poteter.
Peter Jonsen dode i 1866, og enken, Ingeborg Larsdatter, fikk
bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun drev nu gården til i 1875,
da hun ved skjote av Q. august, tgl. 11. august, overdrog den til
sonnen, Karsten Petersen, for 1000 spdl.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 3 kyr, 3 ungnaut
og kalver, 10 sauer og lam og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr.
havre, V»» td. erter og 12 tdr. poteter. Der var nu bare 2 hus
mannsplasser. Besetningen på disse var 2 kyr og 4 sauer og ut
seden % td. bygg, 1 td. havre, 4 tdr. poteter og 7»o mål til andre
rotfrukter
Karsten innløste den lose landskyld til Frue kirkes prestebord
ifl. kvittering av 1. mai, tgl. 15. august 1877.
Karsten Myr døde i 18Q0, og enken, Ber et Pedersdatter, fikk
bevilling til å sitte i uskiftet bo efter ham. I 1891 overdrog hun
gården til sin svigersønn, Henrik Lorentsen Hoel. Denne er sonn
av Lorents Peter Hoel fra Sandvollan og hustru Beret Marta
Ellingsdatter Auglen. Han kom som 7 års gutt efter foreldrenes
død til sine besteforeldre på Auglen og var her til 1881, hvorpå
han utvandret til Amerika, hvorfra han kom tilbake i 1888, var

----
50 Bind III
---
atter på Auglen til 1890 og kom så til Myr ved ekteskap med
datteren på gården, Julie Karstensdatter.
I 1929 overdrog Henrik Lorentsen gården til sin eldste sonn,
Karl Henriksen Hoel.
Fraskilte par ter: Myrsgjerdet, gårdsnr. 5, bruksnr. 3, ca. 2
mål, er i 1902 frasolgt til Statsbanene.
Vdrtun søndre, bruksnr. 2, 8 mål, er i 1903 solgt til kommunen.
I 1913 er ca. 1 mål samt strandretten for gården Myr solgt
til Trones bruk.


TRONES  Gårdsnr. 6.

Trones Gård ca 1895 
Navnet: a Prondrnæsse, 1382. a Prondanese, 1390. Tron
danes, 1432. af Trondanese, 1430, 1491. Trwndeness, 1520.
Trondenes (øvre), 1530. Trones, Trundnes, 1559. Trondnes, 1590.
Trones, 1610. Tronnes, 1626. Throeneß, 1664. Trones, 1723.
Prondarnes, ofte forekommende navn. Av denne grunn er
det lite rimelig, at det skulde være sammensatt med mannsnavnet
Prondr. Der må ha vært et fjellnavn av samme stamme, som
ennu er bevart i Tronn i Tynset og Tronfjellet i Opdal. Dette
kan muligens stå i forbindelse med det fra Snorres Edda kjente
skaldeord prondr {= galt). Galten brukes også som fjellnavn,
og rani (= tryne, svinetryne) brukes oftere i stedsnavn således,
at det må sigte til fremstikkende nes. Gården ligger på et temmelig
høit, i fjorden sterkt fremspringende nes.
Skylden: Gårdens skyld på Aslak Bolts tid (1430) har vært
8 spand, iberegnet Tokstad, som lå under den ene av de to deler,
hvori gården dengang var delt. Men for 1546 er vel Tokstad
fraskilt, hvorefter den ene gard er på 3 sp. 2 ore 12 mkl., altså
begge tilsammen 7 sp. 2 ore 12 mkl.
I 1671 blev skylden for hele Trones nedsatt til 3 sp. 2 ore,
altså til mindre enn halvparten. Fra 1836 var den 19 dal. 15 sk.
og i 1907 mk. 42,37, — fordelt på 10 bruk, hvorav bruksnr. 1,
Trones, mk. 36,33.
Elere: Av den store mengde gravhauger på Trones-feltet kan
vi slutte, at gården fra eldgammel tid har vært sete for mektige
folk.
Der er ting, som tyder på, at Trones ennu i slutten av 1300-
årene var selveiergård og bebodd av folk, som eiet mere jordegods
i bygden. Der finnes et dokument, datert Trones den 25. februar
1382, hvori Gudrun Grimsdatter på Trones og hennes sonn, Grim
Jakobsen, overdrar Rod til korbrodrene i Nidaros i henhold til et

----
51 Bind III
---
testamente, utstedt av deres slektning Arne Scantus. (Se Rød).
Det er vel sannsynlig at denne Gudrun og Grim har eiet Trones.
Gården har senere vært delt i to: Trones og Nordre Trones,
og begge har vært Erkestolens eiendom. Når dette er skjedd, vet
vi ikke for Sondre Trones' vedkommende. Det var iallfall før Aslak
Bolts tid; ti i hans jordebok opføres «af Trondanese» 6 pund korn
Trone?, sett fra nordøst i 1890-årene.
og 6 øre sølv som Erkestolens gods. Dette var sammen med %
markebol «af Tokostadom» på hans tid bygslet for 4 spand.
Nordre Trones, som tidligere hadde tilhørt Maria hospital på
Ilevollene, kom under Erkestolen i Aslak Bolts tid. Herom inne
holder hans jordebok følgende:
«Af nørdragardenom i throndanes vi pd. k. vi aura s. som
Erchibiscop Aslak skiffte till Erchibiscopstolen vidh spitalen oc
gaf fore litanes j jndrøy, som han kopte ffore sina eigna peninga
b. f. iiij spon.»
Herav fremgår, at Aslak Bolt har gjort et makeskifte mellem
Erkestolen og hospitalet, hvorved Nordgarden Trones er erhvervet
for Erkestolen mot Letnes på Inderøy, som han hadde kjøpt for
sine egne penger. Makeskiftebrevet, som er datert Nidaros 6.
mai 1432, er inntatt i Dipl. Norv. V, 431 og omfatter en hel del
jordegods i forskjellige bygdelag, som Erkestolen og hospitalet
ved denne leilighet skiftet sig imellem.
Også denne gard var på Aslak Bolts tid bygslet for 4 spand.
Ved reformasjonen blev Erkestolens gods beslaglagt av Kronen
og begge Trones-gårder føres i den følgende tid i lensregnskapene


----
52 Bind III
---
under «Stigtens gods». Den ene av dem opfores da med en skyld
av 3 sp. 2 ore 12 mkl. Dette er rimeligvis Sondre Trones, som nu
Tokstad må være skilt fra.
Ved en auksjon over krongods, avholdt i Trondhjem 20. januar
til 6. mars 1728, blev gården solgt til den daværende bygselmann,
oberst Peter Nikolai Motzfelt, som fikk skjote 21. september 1720,
tgl. 8. september 1730. Kjopesummen var 135 rdl. courant.
Siden har Trones vært brukernes eiendom.
Brukere: Av hvad der ovenfor under eiere er anfort, tor vi
slutte, at Jakob og hans hustru, Gudrun, har brukt Trones i midten
av 1300-årene og efter dem sonnen, Grim Jakobsen. Jakob kan
ha vært der under svartedauen, og muligens er det ved denne an
ledning gården er gått over til hospitalet og Erkestolen. Folk
blev jo gavmilde dengang.
Men så folger et tomrum pa ca. 140 år i gårdens historie.
Dette har sikkert vært en ren nedgangstid. Forste gang, vi atter
horer om den igjen, nemlig i 1520, har den 3 opsittere. I mann
tallet over tiendepenningskatten opfores nemlig folgende:
Arne pa Trwndeness, som betalte VA lodd solv og V* lodd
kvintin solv for jordegods.
O/uff ibidem betalte 2 lodd solv og l A lodd 1 kvintin solv for
jordegods.
Nielss pa Trwndeness 1 lodd solv og 2 lodd solv for «barne
pening».
De to forste har betalt skatt for jordegods, hvorav sluttes, at
de eiet endel enten i denne eller andre gårder.
Fra 1540 kan vi folge hver enkelt av Tronesgårdene (det var
dengang to), og vi vil anta, at den, som hadde lavest skyld, fordi
Tokstad nu var fraskilt, var Sondre Trones.
Søndre Trones.
Efter Steinviksholms lens regnskap for 1549 har Thomes betalt
i landskyld for 3 sp. 2 ore 12 mkl. i Thronnes 1 slaktnaut, 1 vet
mel og 5 vog malt. 1 ledingsmanntallet for samme år står riktig
nok Anders på Trannes for 1 pd. 10 mk. smor og 2 vog mel i
leding. Men i skibskattrnanntallet av 1559 har vi atter Tomis, så
den nevnte Anders tor bero på en feiltagelse.
Erik het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene; han betalte
for 1606—07 3X> rdl. 22 sk. i landbohold for 3 sp. 2K> ore. Han
er før 1615 avløst av Torber, rimeligvis sønnen, som har brukt
gården til henimot 1650, hvorefter enken har brukt den en rekke
år. Torber skattet til i 1620-årene for K> øre odelsgods; men det
var vel i en annen gard.

----
53 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 15 naut, 1 bukk, 2
geiter, 10 sauer og 2 svin.
I 1663 har Erik Torbersen «fest i Sør Trones 2 sp., som hans
moder, Kirsti Torrisdatter, oplod. Samme gard er meget dyrleiet
og ringe på åger og eng, derfor ikkun givet af spandet 11 rdl.,
er 22 rdl.», heter det.
Denne Erik er utvilsomt sonn av forrige og hoist sannsynlig
sonnesonn av næstforrige opsitter. Hans mor var rimeligvis datter
av Tørris på den annen Trones-gård.
Erik opgis i folketellingen av 1665 å være 43 år og å bruke
hele gården. Han må være dotl ved disse tider; ti året efter er
enken opsitter og i 1669 «rytter» Hans Tommesen, som rimeligvis
har mattet ta den for å få rytterutredning.
Ved matrikuleringen i 1669 er skylden foreslått nedsatt til om
trent halvparten, 2 spand, så gården må ha vært ansett for meget
slett i forhold til sin skyld. Tienden blev sått til 1 td. bygg og 3Ya
tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til X> rdl. «Findes
hommelhoug och ellers ingen wilkor», heter det; skogen har man
altså ikke funnet nevneverdig.
Nordre Trones.
I 1549 har Ragnyld betalt for 4 spand i Thronnes 1 slaktnaut,
1 vet mel og 1 vet malt i landskyld og samme år står Ragnyld på
Trones for ¥> spand smør og 2 vog mel i leding. Men i 1559 el
der en ny opsitter, Berdor på Trones.
I 1606 har Tørris Trondneß betalt i landbohold for 4 spand
4 rdl. og må da ha vært der nogen år allerede. Han opføres i
skattemanntallene helt til over midten av 1650-årene.
I 1656 har Ole Tørrisen, foregåendes sønn, «fest Trones den
halve part nemlig 2 sp., som hans moder, Gjertrud Sevaldsdatter,
godvillig opgav». Han gav 16 rdl. spandet, så denne gard må
ha vært adskillig bedre enn den annen.
Ved denne tid er Trones blitt utlagt til frigård for sorenskri
veren, og allerede før 1657 har sorenskriver Hans Bastiansen
brukt endel av Nordre Trones. Gårdens besetning var dette år:
På Oles part: 1 hest, 6 naut, 4 sauer og 2 svin. På Hans Basti
ansens: 2 hester, 10 naut, 3 bukker, 4 geiter og 5 sauer.
Før 1665 har sorenskriveren tatt hele gården i bruk; ti dette år
anføres han som eneste opsitter, og var da 60 år gammel. Ole
har vel da mattet fortrekke. Hans Bastiansen døde antagelig i
1668; ti i 1669 opføres enken Anne som bruker. Tienden sattes
til 1 td. bygg og 3*4 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden
4

----
54 Bind III
---
til 1 rdl. «Findes hommelhoug och brendefang», heter det. Under
gården lå Lille Lenes engslette, som i 1670 er opfort for 8 mkl.
Hans Ehm blev ansatt som sorenskriver i 1669, og i 1670 har
han brukt Trones. Han satte nu kraft på for å få gårdene, som
begge var tillagt ham, avfelt. I skrivelse av 5. mai 1670 til kansle
ren oplyser han, at av de to gårder, hvis samlede skyld er 8 sp..
er særlig den sondre meget forringet. Ved kanslerens resolusjon
av 25. oktober s. å. blev besiktigelse forordnet, og den er for
modentlig avholdt hosten 1671, idet Ehm under 11. september
d. å. sees å ha anmodet om å få opnevnt settedommer. Skylden
blev da nedsatt til mindre enn det halve, nemlig 3 sp. 2 ore for
hele Trones.
Sorenskriver Ehm har kun de forste år av sin embedstid bodd
på Trones; siden flyttet han til Hjelloppen i Leksvik, som han
kjopte. Han synes å"ha vært bosatt på Hjelloppen allerede i 1676
og er antagelig dod i første halvdel av 1696.
I 1676 heter det, at Lars Olufsen har «fest Sor og Nord Trones,
3 sp. 2 ore, hvilke nu ledig findes og udi nogle år lidet været
brugt, og for det ikke herefter skulle blive odeliggende givet ikkun
såsom en kjendelse i boxel 12 rdl.»
Det er visst denne Lars, som siden kom til Hesgreien. På
Trones har han neppe vært mere enn et års tid; ti Daniel Tettart
(Tettow), som var oberstloitnant ved Trondhjemske regiment 1677
—1689, har bodd på gården det meste av denne tid. Denne Tettau,
som var av en bohmisk-meissensk og brandenburgsk slekt, har
nok vært en for sin tid riktig karakteristisk krigertype. Han blev
kaptein reformé i 1674, hvervet i 1675 et kompani til oberst Hanni
bal Degenfelts gevorbne infanteriregiment og var major i dette,
men blev på grunn av de grove uordener, som var forefalt ved
regimentet, avsatt ved en generalkrigsrettsdom i juli samme år.
Han hadde søkt om avskjed; men generalen hadde belagt ham
med arrest, inntil han hadde fått avskjed og gjort avregning med
Degenfelt. Han var anklaget for underslep, for å ha ført falske
ruller og for å ha prylt sine officerer, når de forlangte penger.
Han synes dog å ha beholdt kompaniet og skriver, at han har
fungert som generaladjutant under Wismars beleiring hosten 1675.
I 1677 blev han sendt til Norge for å tjene under U. F. Gyldenlove
og blev samme år oberstloitnant i Trondhjemske nasjonale infan
teriregiment, utmerket sig i kampene ved Uddevalla i august 1677
og deltok i Gyldenloves første landgang ved undsetningen av
Uddevalla skanse i juli 1679. I 1690 blev han oberst og komman
dant i Trondhjem og dode der i november samme år av skjørbuk.
Oberst Schultz på Værnes holdt liktalen over ham.
Samme år blev Trones bygslet til Liv Borch, den tidligere fogd.

----
55 Bind III
---
Bygselkontrakt, utstedt av fogden, er approbert av stiftamtmann
Kås i november 1690, tgl. 5. januar 1601. Imidlertid hadde også
løitnant Kalke fått bygselbrev på gården, formodentlig av de mili
tære myndigheter, da gården var dragonkvarter; og i den anled
ning utspant sig en prosess, hvis utfall ikke er nærmere kjent.
Så har major Matias Leegdrd brukt og bebodd Trones til i
1701. Han hadde vært kapteinloitnant i Vesterlenske nasjonale
infanteriregiment 1681 —83, blev kaptein ved Verdalske dragon
kompani i 1683, major i 1696, og det er formodentlig da, han har
bygslet gården. I 1701 blev han oberstloitnant ved Folkersahms
dragoner og dode i 1705.
Mens han var på Trones, brente gården den 8. november 1699.
Ved denne leiilghet brente endel effekter tilhorende Verdalske
dragonkompani, samt regimentets fane. I den anledning fikk ma
joren av dragonkassen tilstått et bidrag på 60 rdl. samt godtgjort
skatt og rettigheter for 1700 med 25 rdl. 82 sk. I 1705 søkte
Leegårds enke, Kristense, om understottelse, idet hun meddelte
(fra Moss), at de hadde mistet sine eiendeler ved ildebrand, og i
1708 blev det tilstått henne 6 rdl. måneden.
Da gården var blitt bygselledig efter Leegård, fikk Laurits
Lauritsen Hesgreien bygselseddel på den av krigsbokholder Jørgen
Pedersen 15. april 1701, tgl. 26. januar 1702. Laurits opførte
endel nye hus der efter branden. Men så blev han enig med
kaptein Nikolai Kristian Reichwein om å avstå gården til denne,
og det blev sluttet kontrakt herom mellem Reichwein på den ene
side og Laurits Lauritssen og hans far, Laurits Olsen Hesgreien
på den annen. Reichwein skulde for avståelsen betale 50 rdl.
Kontrakten er datert 30. desember 1701, tgl. 26. januar 1702.
Men Laurits Lauritssen synes snart å ha angret overenskomsten
og begynte å gjøre vanskeligheter. Under 9. mai 1702 har han
sendt en skrivelse til stiftamtmannen, hvori han besværer sig over,
at Reichwein «ikke vil forstå, at jeg på den afbrændte gard Trones
skal have gjort så stor bekostning, som jeg forhen har andraget.»
Hvorfor han forlangte og fikk besiktigelse av de opførte hus. Det
ser ut til, at han ad rettens vei har forsøkt å få kontrakten om
styrtet. Under dette har han også fornærmet presten Scheen, som
var vidne ved kontraktens oprettelse. Hvordan så dette førte til
prosess med presten, er nærmere omtalt under Hesgreien. Reich
wein forblev på Trones, som han imidlertid først har fått bygsel
brev på 20. oktober 1714, tgl. 29. januar 1715.
Nikolai Kristian Reichwein var sønn av oberst Georg R. (som
igjen var sønn av generalmajor Georg R.) og hustru Lisbet Ottes
datter, datter av lagmann Otte Mogensen Gyldenmår. Han var
fodt på Jørstad omkring 1671 og har visst før 1695 stått i fransk

----
56 Bind III
---
tjeneste (ved Royal Danois) i 6 år, hvorunder han avanserte til
loitnant. Efter sin hjemkomst drepte han (formodentlig i en duell)
loitnant Thies av Gyldenløves gevorbne infanteriregiment og holdtes
derefter arrestert "hos de Seue i Trondhjem, men undslapp av
arresten den 28. september 1605 og blev pardonneret på livet på
farens forbønn. Derefter har han atter vært i fransk tjeneste. I
juni 1690 søker han om å komme inn i tjenesten igjen, da han er
kcmmet tilbake til landet efter at de 3 straffeår er forlopet, som
han var idømt for den ulykkelige hendelse, han hadde, da han sist
var i Norge — han har ikke kunnet opna nogen «avantage» i
Frankrike.
Han blev da i 1700 kaptein i Gudbrandsdalske kompani av
Oplandske nasjonale infanteriregiments reserve, i 1701 kaptein
ved Nordenfjelske nasjonale dragonregiment og chef for Verdalske
dragonkompani efter Leegård, og i 1705 major ved regimentet.
Han angis i en rulle av 5. juli 1707 å være 36 år og å ha tjent
IV-2 år i Norge og 11 år i Frankrike. I 1709 blev han titulær
oberstloitnant ved samme regiment under Hakke, i 1710 virkelig
oberstloitnant og i 1717 oberst og chef for regimentet.
I sitt våpen forte han en pansret arm, som holder en vinkvist
med druer på. En fane til hans erindring hang for endel år siden
i Stiklestad kirke over inngangen til koret, og ennu opbevares i
kirkens sakristi en gammel messehagel av fløiel med et krusifiks
av stopt sølv og derunder Reichweins våpen på en sølvplate. Han
bekostet sig i kirken en smukk, lukket stol og på nordsiden av kirken
et muret begravelsessted, hvor hans lik blev nedsatt.
På Trones opførte han et smukt våningshus i 2 etasjer og
dessuten prydet med et anselig spir eller tårn og en altan; men
allerede i 1774, da rektor Schøning besøkte stedet, fantes intet
igjen, hverken av tårnet eller altanen, og gårdens hus var for det
meste forfallne. Likeledes var den store, skjønne have, hvori stod
en stor del kirsebær- og endel epletrær, ødelagt.
Presten Collin synes ikke å ha hatt stor tillit til Reichwein:
<Han var en svag mand», sier han, «fra sin første hidkomst, men
til at samle meget flittig. Til kongens tjeneste, om fornøden havde
været, vilde gjerningen seiv bevist hans dygtighed: Gud ske lov,
at intet pågjaldt!» Og så citerer han et latinsk ordsprog, som
oversatt lyder: «En hær av hjorte, anført av en løve, er mere
skrekkinnjagende enn en hær av løver, som anføres av en hjort».
Oberst Reichwein samlet et betydelig jordegods i bygden, idet
han i 1711 avkjøpte Peter Høyer Bakke klosters gods.
Under svenskenes innfall i 1718 var han ikke i bygden. Collin
forteller, at han allerede om våren i mars efter et rykte fra Snåsa
om, at de svenske var i anmarsj, lot innpakke sitt tøi for å bort

----
57 Bind III
---
fores. Han var syk og reiste til Holland, hvor han den 5. mai blev
operert for blæresten og dode pinsedag den 5. juni. Hans lik blev
fort til Verdalen, bisatt i Stiklestad kirke om morgenen den 18. juli
1718 og begravet i hans gravsted den 22. september 1720.
For sin dod hadde han i form av en skrivelse til kongen op
rettet folgende testamente, datert Trondhjem den 23. august 1717:
(Norske åpne breve i Danske rigsarkiv):
«Stormægtigste Monarch, Allernådigste Arve Herre og Konge!
Udi allerdybeste underdanighed nedlegger ieg denne min aller
underdanigste Suppliqve for Deris Kongl: Mayt., at som ieg
ccntinuerlig af Steen så smertelig er plaget, at ieg ey andet kand
slutte og formerke, end at mit Liv formedelst samme Svaghed,
inden kort tid bliver afskåred; Thi har ieg endnu i levende live,
udi det allerunderdanigste håb at nyde Deres Kongl: May.ts aller
nådigste approbation til et Testamente, besluttet at med mine efter
ladte ringe Midler, når ieg ved doden skulle afgå (som ieg nu
både er ugift og uden lifs arvinger og anden rette arvinger) på
folgende måde måtte forholdes, så fremt ieg herefter, som hidtil,
bliver ugift og uden lifs arvinger. 1. Aid den resterende Tracta
mente, ieg haver tilgode hos Deris Kongl. May.t fra forste halve
år 1711 til denne dato, allerunderdanigst at måtte være henfalden
til Deris Kongl: May.ts Krigs Cassa. 2. Aid rigtig skyld og gield
efter mig enhver til fornøyelse at afbetales, så og at ieg efter min
stand nyder en nogenledes reputerlig begravelse. 3. Hvis så udi
alt af mine ringe Midler tilovers bliver, når samme af u-partiske
Skiftes forvaltere rigtig er registreret, således som de det for Gua
og Eders Kongelig May.t vil være ansvarlig, vorder til lige skifte
og deeling udi tvende parter, deraf den ene part eller halve del af
boen, at gå til mine half sødskende og udarvinger, og den anden
halve deel af ermelte mine Midler, at være til de fattige Guds
Lemmer udi Trundhiems Hospitals Huus, hvor da Hospitals for
standeren perpetuellement dermed uden svig og egen nyttighed
således omgåes dermed til de Fattiges subsistence, som de vil være
mig til ansvar for Guds store Domstol. Allernådigste Arve Herre
eg Konge, som en fader og forsvar for alle fattige Guds lemmer,
bonhør denne min allerunderdanigste Sollicitation, og allernådigst
approbere dette mit Testamente, som er grundet på Eders Kongl:
May.ts allernådigste Lovs ste Bogs 4 Capitels 14: 15: 16: og 17:
articuler, efter hvilken sidste Articul denne min allerunderdanigste
Suppliqve tillige bliver underskrevet af tvende Præstemænd Hr.
Hans Pedersen Europidan og Hr. Peder Blix, som om denne min
Villie ere trofaste Vidner. hn lige vidimeret Copie af dette mit
Testamente skal efter min død findes udi Sterbboet. Deris Kongelig
May.ts allernådigste bønhorelse for disse fattige Guds lemmer

----
58
----

udbeder ieg med allerstørste og dybeste Soumission, som ieg til
min grav med liv og blod stedse forbliver Deris Kongelig May.ts
min allernådigste Arve Herres og Konges allerunderdanigste tro
tiener,
Nicolai Christian Reichwein
Dette testamente har fått kongelig konfirmasjon den 21. jan.
1718.
Der finnes ingen oplysninger om, hvad gården led under kri
gen, hvilket naturligvis står i forbindelse med oberstens fråvær og
påfolgende dod.
Ved resolusjon av 20. april 17U) bortfestedes Trones til oberst
Peter Nikolai Motzfelt for full bygsel, 36 rdl. 64 sk. Motzfelt
var fodt i Kjobenhavn omkring 1666. Han hadde vært i kongen
av Danmarks tjeneste i Brabant, Irland og Danmark siden 1690,
var blitt utnevnt til chef for Nordenfjelske dragonregiment 5. au
gust 1718 og hadde som sådan hatt den opgave å lede regimentets
tilbaketog eller flukt fra Trondhjem over Soknedalen, Rennebu og
Dovre, skarpt forfulgt av de la Barre.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om Trones, at der var hus
tommer til gårdens fornodenhet samt til gjerde og brenneved,
seter 'A mil fra gården, ringe bumark, et kvernsted, som lå ode,
skjonn leilighet til fiskeri, en fjellslette, hvorav svartes 6 sk. årlig.
Gården betegnes som lettvunnen og kornviss. Utseden var K vog
rug, 4 tdr. bygg, 18 tdr. havre og 1 vog erter, avlingen 80 som
merlass vollhøi og 6 lass ekerhoi og besetningen 4Va hest, 12 kyr,
4 ungnaut og 20 sauer. Tienden blev sått til % skjeppe rug, 2 tdr.
blandkorn, 5 tdr. havre, Vi vog erter og 1 bpd. ost. Det blev ikke
foreslått nogen forandring i skylden.
Som nevnt under eiere kjopte Motzfelt gården ved auksjon i
1728. Han tok avskjed som oberst 10. april 1730 og er rimeligvis
ved denne anledning blitt utnevnt til generalmajor. Som sådan
overdrog han ved gavebrev av 26. juni, tgl. 8. september 1730,
gården ' til sin sonn, kaptein Peter Jakob v. Motzfelt, hvorefter
han reiste til Danmark og dode i Jylland omkring 1735.
Familien Motzfelt tilhorer en gammel tysk adelsslekt fra Rhin
egnene og Westpfalen, som allerede i 1533 eiet besiddelser ved
den nuværende landsby Motzfelt, ikke langt fra Arnsberg i West
pfalen. Familiens norske stamfar, Peter Motzfelt, dod 1650, var
fodt i Liineburg, utvandret på grunn av krigsuroligheter til Kjo
benhavn, hvor han blev kjopmann og stadskaptein. Hans sonn,
som også het Peter Motzfelt og dode i 1702, var rådmann i Kjo
benhavn, vinhandler og stadskaptein. Dennes sonn var general
major Peter Nikolai Motzfelt på Trones.

----
59 Bind III
---
Kaptein Peter Jakob v. Motzfelt, som fikk Trones av sin far,
generalmajoren, var fodt i Danmark i 16W, blev gift i Verdalen
1727 med major (senere general) Aksel Arenfelts datter Thale
(f. 1700, t 24. mars 1742). Annen gang var han gift med Abel
Katarina Lillienschiold (1717—1791). Han hadde ialt 23 barn,
av disse var 8 officerer. Han flyttet fra Trones til Stav på Rings-
Aker, hvor han bodde iallfall i årene
1734 —48, på Bragstad på Inderoy
1750—60, på Horg i Storen 1760
—86 og atter på sin eiendomsgård
Bragstad, hvor han dode i 1791.
Han begynte sin militære lope
bane i 1715 som fenrik, deltok som
sådan i krigen i Holsten 1715 —18,
avanserte til premierloitnant, kap
tein ved Nordenfjelske dragonregi
ment 1730, major 1740, oberstløit
nant 1747, oberst 1757.
Dengang gikk det an og prakti
sertes ikke så sjelden, at en officer
solgte sin avdeling, eller rettere sagt,
sin stilling innen avdelingen. Skjed
de salget til en lavere officer i sam
me avdeling, kunde det medfore en al
mindelig oprykning over hele linjen,
så det blev mange interesserte i det.
Chefen for Nordenfjelske dra
gonregiment, generalmajor Kristian
Generalmajor
Peter Jakob Motzfelt.
Efter billede i
T.hjems hist. forening.
Frederik Møllerup, fikk tillatelse til å seige regimentet til
Motzfelt, men dode i 1761, for overenskomsten mellem dem kunde
tre i kraft. Allikevel blev saken avgjort derhen, at salget skulde
stå ved makt mot at Mollerups bo av de interesserte fikk 4000 rdl.,
nemlig av Motzfelt, som blev regimentschef, 1400 rdl., av premier
major Soren Mejer på Lyng, som rykket op til oberstloitnant, 400
rdl., av sekondmajor Paul Kristian Zincke, som blev premiermajor,
500 rdl., av kaptein Johan Martin Zincke, som rykket op til
kompanichef, 450 rdl., av premierloitnant Karl Henrik Schultz,
som avanserte til kaptein, 400 rdl., av premierloitnant Aleksander
Mollerup 100 rdl., av fenrik Lorents Hanning 150 rdl. og endelig
av vaktmester Tomas Ellingsen Lyng, som blev fenrik, og således
rykket op fra underofficers- til officersklassen, 80 rdl.
I 1764 blev Motzfelt generalmajor og tok samme år avskjed,
idet han solgte sitt regiment til oberst, senere generalloitnant C.
H. v. Krogh, å regne fra 1. januar 1766 mot en pensjon av 400


----
60 Bind III
---
rdl., som skulde utredes av eftermannen. Fra 1. august 1781
overtok kongens kasse halvparten av denne utgift.
Chefen for Trondhjemske dragonregiment, oberst I. Matheson,
anfører i sin konduiteliste 11. desember 1745: «Caracteriseret
major, Petter Jacob v. Motzfelt, forretter premier majors tieneste.
Mådelig statur og exterieur. Opforsel og levemåde god, inclinerer
til dyd, ikke til laster, af god og hurtig begreb. Forretter med
progress majors charge og til hovere bequem. Ingen videnskaber
i særdeleshed.»
En av Peter Jacob Motzfelts 23 barn var kaptein ved Trond
hjemske infanteriregiment, Ulrik Anton M., far til eidsvollsmann
og statsråd Peder M. (1777—1854). Dennes sonner igjen var
høiesterettsassessor W. A. Motzfelt (1807—1865) og statsråd
Ketil Motzfelt (1814— 1889).
En annen sonn av Peter Jakob Motzfelt var Karl M., far til
stiftamtmann Karl Motzfelt i Trondhjem.
Kaptein Peter Jakob Motzfelt kjøpte i 1731 Stavlund av Ellev
Hanssen Minsås og Myr av krigsråd Aage Hagen. (Faren, gene
ralmajor M., hadde forresten i sin tid eiet Myr, som han kjøpte
efter Reichwein, men senere overdrog til Hagen). Disse to gårder
kom nu til å følge Trones i en rekke kjøp og salg.
Da kaptein Peter Jakob Motzfelt flyttet til Ringsaker, bygslet
han Trones til loitnant Frederik Hartvig Sommerschield ved
bygselbrev av 14. januar 1732, tgl. 6. mars 1733. Denne kom
imidlertid ikke til å bli der lenge: Han blev i 1735 gift med Dortea
Kristine, datter av oberstloitnant Matias Schultz på Store Amdal
i Overhalla, og da denne døde samme år, har han formodentlig
ganske snart flyttet dit, og der døde han i 1777.
Ved skjøte av 13. mars, tgl. 1. juni 1734, solgte nu Motzfelt
Trones med Stavlund og Myr til fenrik (senere oberstløitnant)
Lorents Dldrik Kliiver for 380 rdl.
Ved skjøte av 7. september 1739, tgl. 10. juni 1740, solgte
Kliiver, som nu hadde kjøpt Bjartnes, gårdene for 900 rdl. til
regimentskvartermester Aksel Biørn. Kliiver forbeholdt sig for
kjøpsretten samt det nordenfor gården beliggende naust mot 8 sk.
årlig grunnleie.
Biørn var blitt regimentskvartermester ved 1. Trondhjemske
nasjonale infanteriregiment i 1734 og tok avskjed i 1759; han var
gift med Marie Bierck, muligens en sonnedatter av kaptein Paul
Jespersen Bierck på Forbregd. Trones hadde han visst kjøpt for
dyrt efter den tids forhold; ti han sees stadig å ha mattet opta lån
for å klare sine forpliktelser. Major Coldevin hadde Iste prioritets
pant i gårdene for 600 rdl., og i 1742 måtte Biørn opta et 2nen
prioritets lån i regimentskassen.

----
61 Bind III
---
Ved skjote av 12. mai 1743, tgl. 8. september 1744, solgte han
gårdene til Erik Simonsen Hustad for 800 rdl. Denne hadde
tidligere eiet Mære i Sparbu, som han kom i besiddelse av ved
ekteskap med Marta, datter av Lars Larssen Mære fra Hesgreien.
Han hadde solgt halvparten av Mære i 1735 til Torris Mortensen
(Vang) for 2QB rdl. og den annen halvpart i 1739 til sin bror,
Ingebrigt Simonsen Hustad, for 300 rdl. Svigermoren, Ragnhild
Olsdatter, hadde kår av begge parter. Derefter kjopte han i 1730
Auglen av Aage Hagen; denne gard byttet han i 1741 mot Vestre
Sundby eller Lunden. Han må ha vært en meget velstående bonde,
idet han kunde holde to av sine sonner til studeringer; av dem
blev den ene prest.
Erik Simonsen holdt gården bra vedlike: Ved besiktigelsen av
dragonkvarterene i 1747 heter det om husene på Trones, at de er
«i temmelig god stand». —
Dengang Motzfelt i 1734 solgte gårdene til Kliiver, hadde
han forbeholdt sig i tilfelle av nytt salg å få forste tilbud, og at
hvis gårdene solgtes til nogen annen, skulde skjote utstedes på
samme vilkår, d. v. s. at Motzfelt skulde reserveres forste bud ved
ethvert folgende salg. Dette hadde ikke Kliiver gjort i skjotet til
Biorn, og nu var gårdene solgt til Erik Simonsen, som igjen hadde
solgt fra Myr og Stavlund i 1747. Dette forte til en prosess mel
lem Motzfelt og Kliiver, hvorved den siste blev frifunnet ved
hjemtingsdom av 8. september 1753, men tapte ved hoiesterettsdom
av 10. desember 1757, som kjente skjotet til Biorn ugyldig. Sam
tidig fortes da også prosesser mellem de øvrige, som imidlertid
hadde kjopt og solgt disse gårder, og resultatet var, at salgene
blev kjent ugyldig. En naturligvis i samme anledning anlagt sak
av Biorn mot Kliiver sees i 1761 å være blitt bilagt mellem partene.
Efter således å være blitt drevet fra Trones kjopte Erik Simon
sen i 1760 Berg av svogeren, gjestgiver Jon Auskin på Øren.
Denne gard skilte han sig ved i 1763 og kjøpte samme år Bartnes
sondre på Inderøy av fenrik Jakob Motzfelt, hadde så denne gard
til i 176 ( ), da han solgte den til Ingebrigt Larssen Kvistad og kjopte
samme år Gjelvold i Sparbu.
En av hans sønner, Simon, kom til Hallem ved ekteskap med
enken efter lensmann Arnt Ellevsen, men døde allerede et par år
efter, og en av døtrene blev gift til Husan.
Da Peter Jakob Motzfelt, som nu var oberstløitnant og bodde
på Bragstad, således atter var kommet i besiddelse av Trones med
Myr og Stavlund, overdrog han gårdene ved skjøte av 27. mars,
tgl. 15 august 1759, til sønnen, løitnant Aksel Arenfelt Motzfelt,
for 1250 rdl. Denne var fodt på Trones i 1731, blev landkadett i
1743, fenrik reformé i Nordenfjelske dragonregiment 1750, virke-

----
62 Bind III
---
Hg premierloitnant 1752, titulær kaptein 1762, kaptein ved Son
nenfjelske skilopere 1766, kaptein ved 1. Oplandske nasjonale
infanteriregiment 1767, titulær major ved Sonnenfjelske skilopere
Elverumske kompani 1774, virkelig major 1781, premiermajor i
1. Smålenske nasjonale infanteriregiment 1788, premiermajor ved
Sonnenfjelske gevorbne infanteriregiment s. å., titulær oberstloit
nant og bataljonskommandant 17 ( )0, virkelig oberstloitnant ved
Oplandske infanteriregiment 1791, avskjed med titel av oberst og
480 rdl. i pensjon 1796. Han var gift med Helene Bolette, datter
av proprietær Frederik Brix på Fgge ved Steinkjer, bodde i lengere
tid på Vestmanrod i Borre og dode pa Moss.
Mens han eiet Trones, frasolgte han i 175 ( ) Myr og i 1761
Stavlund, og under 12. november 1706, tgl. 21. februar 1767,
overdrog han Trones for 2200 rdl. til Anders Halvorsen Øren,
sonn pa Bjartnes. (Se Leklemsætten). Anders blev skyldig 1000
rdl., fer hvilken sum han gav Mot/felt 1. prioritets pant i går
den. Motzfelt forbeholdt sig stabeiplass for Auglen sag ved Tro
nes' naust samt sa meget sagtommer, som opsitteren kunde av
stedkomme å hugge, levert bestandig til Auglen sag for 1 rdl.
tvlvten.
Anders Halvorsen var en meget velstående mann, visstnok i
sin tid bygdens rikeste bonde. Han hadde vel fatt endel midler
med sin forste hustru, Anne, som var datter av lensmann Frik
Paulsen Næs, og rimeligvis kom heller ikke hans annen hustru,
datter av lensmann Ole Jakobsen Lyng, tomhendet. I 1740 hadde
han kjopt Store Mikvold, som han beholdt, også efterat han hadde
bosatt sig på Trones, og drev som underbruk. Under Mikvold
gårdene horte Mikvoldfætten, som på foranledning av Anders i
1773 blev delt mellem gårdene efter bestemte merkesjell. Til Tro
nes horte engsletten Troneskvammet. (Se Kvammet).
Anders Halvorsen dode i 1775. Enken, Karen Olsdatter, fikk
bevilling til å sitte i uskiftet bo og i tilfelle avholde samfrendeskifte;
men der blev dog straks efter Anders' dod optatt en summarisk
fortegnelse over boets eiendeler. I denne opfores:


----
63 Bind III
---
lalt blev innbo, besetning og losore verdsatt til 715 rdl. 1 ort
18 sk. Mikvold, hvis hus og gjerder var forfallne og trengte me
gen reparasjon, verdsattes til 1600 og Trones til 2100 rdl. Enken
overlot til barna å ta hvem av gårdene de vilde, efter denne takst
som utlegg for arven og vilde seiv innlose losoret. Sonnen Ole
erklærte sig tilfreds med å overta Mikvold mot å utlose sine sostre.
Det blev da oplyst, at Jens Mælastuen restet for forpaktningen av
Mikvold for 1774—75 Q 0 rdl. Boets aktiva blev således 4505 rdl.
1 ort 18 sk. og beholdningen 3235 rdl. 1 ort 4 sk. På Trones
heftet en panteobligasjon til fru Wide for 1000 rdl.
Karen kom således til fremdeles å bruke Trones. Kvammet
blev bygslet bort. Senere blev der dog gjort den forandring, at
Karen flytte! til Mikvold og brukte denne gard, mens Ole tok bopel
på og brukte Trones sammen med svogeren, prokurator Jorgen
Belbo.
Ole Anderssen Trones dode som demittert vaktmester og meget
velholden mann i 1808, og sønnen, Andreas Olsen, overtok Mik
vold efter ham. Karen Olsdatter flyttet da tilbake til Trones og
tok ophold hos svigersønnen Belbo, som nu brukte gården. Her
døde hun i 1811 efter i de siste år å ha vært meget skropelig og
sengeliggende samt blind.
Det blev adskillig ufred i anledning av skiftet efter henne, idet
prokurator Belbo absolutt vilde se å få beholde Trones, mens An
dreas Mikvold var nærmest berettiget til å innløse den. Andreas
hadde bemyndiget Elling Valstad til å vareta hans interesser ved
skiftet, hvorimot Belbo protesterte på det kraftigste, idet han frem
holdt, at Andreas seiv var myndig og altså ikke behøvde å beskikke
nogen «rabulist» som kurator. Heri gav skifteretten ham medhold;
derimot anerkjente den ikke hans krav på innlosningsrett til Tro
nes, som var bestridt av Andreas. Heller ikke godkjente den et av
Belbo fremlagt mellemregnskap, hvorefter han skulde ha tilgode
bl. a. for svigerrnorens ophold i hans hus 000 rdl. 3 ort 22 sk.
På skiftet blev Trones verdsatt for 12 500 riksbankdaler. Innbo
og løsøre blev ved auksjon solgt for 1802 rbdl. 18 sk., ialt blev


----
64 Bind III
---
aktiva 15 070 rbdl. 1 ort 6 sk. og beholdningen 12 317 rbdl. 3
ort 6 sk.
Prokurator Bel ho kom allikevel til å beholde Trones; ti en
måneds tid efter at skiftet efter Karen Trones var tinglest, omkom
Andreas Mikvold på en mystisk måte natten mellem 5. og 6. mars
1813 på hjemveien fra Levanger marked. Som nevnt under Mik-
Jon Olsen Rostad,
Trones.
Efter tegning, tilh.
fru Gusta Matzow, T.hjem.
vold, vakte begivenheten stor opsikt
i bygden.
Belbo innloste nu Trones ifl. kvit
teringsskjote av 20. april, tgl. 7. mai
1813 og 7. februar 1814, tgl. s. d.
Ved en takst, som han i 1813 lot av
holde i anledning av et pengelån,
blev gården verdsatt til 8000 riks
bankdaler solvverdi. Det nevnes un
der besiktigelsen, at der er godt fi
skeri under gården.
Belbo frasolgte i 1814 Trones
kvammet til proprietær Miiller på
Maritvold, og i 1818 solgte han til
Mons Moe et båtnaust med tomt på
nordsiden av Skaget for 20 spdl.
Lenge kom han ikke til å behol
de Trones. Han synes å ha vært i
pengevanskeligheter fra forste stund
av 'og ikke vært istand til å klare
sine forpliktelser. Den 17. desem
ber 1818 og 19. januar 1819 blev
der efter Jelstrups forlangende avholdt eksekusjon hos ham.
Herunder tok Belbo forbehold om et kår på C) tdr. bygg og
12 tdr. havre samt jord til utsed av 2 tdr. poteter og for til 2 kyr
og 8 småfe, hvilket rekvirenten gikk inn på, da gården den IQ.
januar 1819 blev solgt ved tvangsauksjon.
Høistbydende ved denne auksjon blev Jens Vold av Fron og
Andreas Olsen Vade av Beitstad med 2005 spdl. De fikk auk
sjonsskjøte 28. desember 1821, tgl. 5. november 1824. Budet var
egentlig gjort for deres venn, Jon Olsen Rostad av Inderøy, og
under 8. mars 1823 utstedte de skjote til denne; det er tinglest
5. november 1824.
Belbo med familie blev boende på Trones som kårfolk og levet
et lite lykkelig liv i fattigdom og ufred mellem Belbo på den ene
og hans hustru og datteren Lisa på den annen side. Antagelig er
det begynt med, at Lisa i forståelse med moren har avhendet av
familiens eiendeler til deres underhold. Tilslutt inngav faren klage


----
65 Bind III
---
over henne for tyveri og utilborlig forhold mot foreldrene, hvilket
forte til en overmåte utiltalende rettssak, som resulterte i, at Lisa
blev domt for tyveri og moren for heleri. Efter utstått straff skeiet
Lisa ut i enhver henseende, og hverken hun eller moren flyttet
sammen med faren mere, men losjerte på forskjellige steder i
bygden og endte i yderste fattigdom. Belbo dode på Trones i 1831.
Han hadde da ikke noget annet
igjen enn litt übetydelig innbo til
en verdi av 5 spdl. 3 ort 16 sk. Boet
var fallitt med et underskudd på 134
spdl. 4 ort 2 sk.
I 1835 var gårdens besetning 5
hester, IQ storfe, 20 sauer, 15 geiter
og 2 svin og utseden Va td. rug, 2/.>
tdr. bygg, 17 tdr. havre, l /a td. erter
og 10 tdr. poteter
Jon Rostad på Trones var en rik
mann, sikkert bygdens rikeste gård
bruker på sin tid. Han bygget op
av nytt omtrent alle husene på går
den, så at ved hans dod i 1842 var
alle bygninger på Trones sågodtsom
nye og bordklædte undtagen fjoset.
Dessuten hadde han opført 2 nye
naust og påbegynt en teglverksbyg
ning. Foruten Trones eiet han det
gamle kirkegods, Værragodset.
Skiftet efter ham viser et i enhver
Jon Olsen Rostads hustru
Beret Kvam.
Efter tegning, tilh.
fru Gusta Matzow, T.hjem.
henseende særdeles vel utstykket bo. Gården angis å kunne fode 6
hester, 16—20 storfe og 50 —60 småfe, og utseden var 25 tdr.
havre, 2 tdr. bygg, % td. erter og 20 tdr. poteter. Der var skog
til bruk, men ikke til salg. Boets aktiva var 10 299 spdl. 2 ort
22 K- sk. og beholdningen 9 028 spdl. 3 ort 8 sk. Gården blev ut
lagt til sønnen Ole Jonsen Rostad for 4 000 spdl. Enken, Beret
Olsdatter, fikk et kår på 12 tdr. havre, 6 tdr. bygg, 1 td. rug/ %
td. hvete, 24 tdr. poteter og 2 tdr. kålrabi samt for til 3 kyr og 8
småfe. Dessuten skulde hun hvert år i september ha et årsgam
melt svin.
I 1865 var gårdens besetning 8 hester, 21 storfe, 40 sauer og 7
svin og utseden H td. hvete, V 2 td. rug, 5 tdr. bygg, 28 tdr. havre,
% td. erter og 30 tdr. poteter. Der var 10 husmannsplasser under
gården; de hadde tilsammen en besetning på 9 storfe, 47 sauer,
1 geit og 3 svin og utseden var 2% tdr. bygg, 6H tdr. havre og 55
tdr. poteter.


----
66 Bind III
---
I 1875 var besetningen 4 hester over og 2 under 3 år, 3 okser,
18 kyr, 9 ungnaut og kalver, 47 sauer og lam og 7 svin og griser
og utseden 2M tdr. havre, V-i td. havre til gronnfor, 2 tdr. erter,
52 tdr. poteter og K mål til andre rotfrukter. Der var nu 9 hus
mannsplasser, hvorpå foddes 7 kyr, 1 ungnaut, 48 sauer, 6 geiter
og 12 svin og såddes ca. •/■ td. rug, 3 1 * tdr. bygg, 7K> tdr. havre
og 74 H tdr. poteter samt anvendtes 17 Ao« mål til andre rotfrukter.
Ved skjote av 28. januar, tgl. 3. februar 1885, overdrog Ole
gården til sonnen, Bernhard Rostad, for 24 000 kr. og kår.
Litt om Motzfelt-ætten.
A. Peter Motzfelt, kjopmann i Kjobenhavn, f. i Liineburg 15..
+ 1650
B 1. Eva Petersd. Motzfelt, f. 1613. * 16.. Herman Schroder
borgermester i Roskilde, f. 1615, + 11. september 1665.
B 2. Marie Petersd. Motzfelt, f. 3. mars 1614. * 2. november
1633 Joachim Schumacher, vinhandler og stadskaptein,
Kiobenhavn.
C 1. Grev Peter Griffenfelt, storkansler, f. 24. august 1635,
t 12. mars 1699. * 1670 Katarina Nansen, f. 1656,
t 1672.
Dl. Charlotte Amalie, f. 1672. * 1600 Baron Fre-
derik Krag, vicestatholder i Norge, f. 1655, +
1722.
B 6. Peter Petersen Motzfelt, rådmann og vinhandler i Kjoben
havn, f. 16. ~ f 10. april 1702. * 16. .
C 2. Peter Nikolai Petersen Motzfelt på Trones, general
major, f. 16.., t i Jylland 1735. *') 16.. Kirsten
Hansd. Schade eller Callundborg, f. 1660. * 2 ) Anne
Sofie Mulheim.
D Peter Jakob Motzfelt, generalmajor, f. 1699, t 14.
mars 1791.
Tronesætten.
A. Simon Olsen Hustad, bodde i 1701 p. Hustad, Inderøy, var
da 40 år. *.
B. Erik Simonsen Trones, f. 1606 (var 5 år i 1701), t 1773,
77 år gl. p Gjelvold i Sparbu. Kjopte Gjelvold i 1769.
* Marta Larsd. Mære, t p. Gjelvold 1773, 68 år. Hun var
visstnok f. p. Hesgreien, dtr. av Lars Larssen H., som si
den kom til Mære. (Se Leinsætten).
Cl. Lars Eriksen Trones, student fra T.hjem 1756, + i
Kjobenhavn.

----
67 Bind III
---
Ole Eriksen Trenes, f. 10. februar 1745 p. Trones. Da han
var 15 år, antok faren efter sonnens egne og andres over
talelser student Andreas Schelven (siden sogneprest i Sande
fjord) til å undervise ham. Efter 3 års undervisning hjemme
blev han sått inn i T.hjems skole, blev student 1767, tok
eks. philos. 1708 med laud, 1774 teologisk embedseks. med
non og erholdt for dimispreken haud. Blev 15. februar 1776
misjonær i Varanger, innviet dertil 24. april s. å., 14. novem
ber 1781 sogneprest i Vadso og konstituert prost i Øst-
Finnmarkens prosti, 178 ( ) sogneprest i Fosnes, +9. april
1791. * Anna Katrine Mosling, f. i T.hjem 1758, + 7. de
sember 1828. Hun *-) 1797 p. Mo i Fosnes m. Major
Dietrichs.
Dl.Kristiane Trones. * 27. desember 1806 Hagen Busch,
skipper, Fosnes.
E l.Olette Kristine Busch, f. i Vik sogn 1808.
E 2. Kristen Busch, f. i Vik 1810.
E 3 Markus Busch, f. i Vik 1815.
D 2. Marta Olsd. Trones, f. 1785.
Ei". Dopt i Fosnes: Fleming Kjolner, sonn av Bendix
Nilsen og Marta Olsd. Trones.
D 3. Abraham Mosling Trones, bodde p. Mo i Fosnes.
D 4. Bolette Margrete Trones, f. 1788, t 1799 p. Mo.
D 5. Erika Olsd. Trones, f. 1790. * 2. juni 1814 i Fosnes m
Kristian Kristofersen Lindgård.
E 1 Kristiane Katrine Lindgård, f. i Fosnes 1814.
Jon Eriksen Trones på Gjelvold i Sparbu, korporal ved Spar
buske dragonkompani. *.
Dl. Johannes Jonsen Trones. * Ingeborg Anna Kaspersd
t 11. juli 1839.
E 1. Johan Kristian Trones.
E 2. Birgitte Trones.
E 3. Ingeborg Kristine Trones.
E 4. Ingeborg Olava Trones.
E 5. Ole Johannessen Trones, f. 1812.
D 2. Erik Jonsen Trones.
D 3. Iver Jonsen Trones.
D 4. Marta Jonsd. Trones, f. 1784.
D 5. Ingeborg Jonsd. Trones, f. 1786.
Simon Eriksen Hallem, konf. i Verdalen 1748, t p. Hallem
3. august 1765, 37 år. * 1763 Siri Haldosd. (Lynum) Hal
lem, + p. H. 3. september 1765, 36 år, enke efter lensmann
Arnt Ellefsen Hallem, med hvem * 1752. (Se Leinsætten).

----
68 Bind III
---
D 1. Brynhild Simonsd. Falstad, f. p. Hallem 1765. * 1783
Ingebrigt Ellingsen Falstad, Skogn, f. p. Husan 1761,
hennes søskenbarn. Se Husanætten A, B 1, C 1, D 1,
E 1.
C 5. Ragnhild Eriksd. Husan, konf. i Verdalen 1752, + som kår
kone p. Husan 1827, 93 år. * 1758 Elling Ingebrigtsen Hu
san, f. p. Stiklestad 1731, t p. Husan 1782. (Se Husanætten
A, B 1, C 1, D 1).
Cd Brynhild Eriksd. Trones, + 1812 p. Lein i Sparbu. * ') Haldo
Iversen Lein, Sparbu. * -) Nikolai Larssen
C 7. Gjertrud Eriksd., f. 1746, + i hospitalet. * 3. november 1780
i Frue k. m. Iver Larssen Dahl, t 1784 p. Stjordalshalsen.

AKERHUS Gårdsnr. 7.



Åkerhus i Sjøbygda 1928
Navnet: Oglehus 1520. Agershus 1530. Akerhws 1558. Ag
gerhus 1550. Ackerhuss 1590. Agerhus 1610. Aeckerhus 1626.
Aackerhuss 1664. Aacherhuus 1723.
Er vel oprinnelig oldnorsk Akrahiis, av akr (åker). Navnet
finnes ikke andre steder.
Rygh mener, at dette navn, likesom Fleskhus og Mikkelsgård,
tyder på en gammel utpartning;, måskje av Myr. Den tør dog
likeså godt være utskilt av Svinhammer, iallfall synes deler av
denne gard å være innlemmet i Akerhus. I erkebiskop Gautes
jordebok (1401), hvor Åkerhus overhodet ikke nevnes, finnes un
der kronens gods % ore «af litla Ækræ widh Swina hamar». Dette
halve ore krongods er det visst, som siden gjenfinnes under
«Agershus» i Olav Ingebrigtssons jordebok og siden under Åker
hus gjennem hele 1500- og halvparten av 1600-tallet, mens der
ikke finnes krongods under Svinhammer før henimot slutten av
1600-årene. Det tør derfor være, at «litla Ækræ widh Swina ha
mar» er oprinnelsen til Åkerhus.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 1 sp. 2 ore 16 mkl., fra
1836 5 dal. 3 ort 13 sk., i 1907 mk. 15.46 i 6 bruk, hvorav
bruksnr. 1, Åkerhus, mk. 12,17.
Eiere: Holms (d. e. Munkholmens) kloster må ha eiet en del
i gården i den katolske tid og kanskje vært bygselrådig. idet 2 øre
opfores under «Holms gods» i lensregnskapet av 1540. Ved re
formasjonen tilfalt disse 2 øre Kronen, som med det halve øre
den før eiet, blev største parthaver og dermed bygselrådig. % øre
opføres i Domkapitiets jordebok fra ca. 1558 under «Commwns
landskyld» og har altså for reformasjonen ligget til korbrødrenes

----
69 Bind III
---
felles bordhold. Parten er efter reformasjonen antagelig gått over
til lektoratet. En liten landskyldspart tilhørte Hallan kirke, muli
gens helt fra middelalderen.
I 1630-årene og utover har 1 øre 8 mkl. vært bonde gods. Det
gikk for størstedelen over i de andre parthaveres besiddelse i den
siste halvdel av 1600-årene.
I 1650 og 1723 har eiendomsforholdene således vært
1650: 1723
Krongods 2 øre 12 mkl. 1 sp. — øre 12 mkl.
Lektoratgods 1 » 12 » 1 » 12 »
Odelsgods 1 » 8 » 8 »
Hallan kirke 8 » 8 »
Tilsammen 1 sp. 2 øre 16 mkl. 1 sp. 2 øre 16 mkl.
Av odelsgodset, som tilhørte Lars Fleskhus og siden hans ar
vinger, var således 1 øre gått over i Kronens besiddelse. Dette
må være skjedd allerede omkring 1660.
I 1755 kjøpte opsitteren gården, og siden har den vært bru
kernes eiendom.
Brukere: Den første kjente opsitter er Pædher på Oglehuss,
som nevnes i 1520. Han betalte 1 lodd sølv i skatt. At det her
gjelder Åkerhus, er utvilsomt; ti gården er opført mellem Trones
og Myr. Det er rimeligvis den samme Peer, som var leilending på
Ackerhus i 1549. Han betalte i landskyld for 2 øre til Kronen 1
pund smør og 2 vog malt. Samme år sees Peder på Ackerhus å ha
betalt i leding X. pund smør og 2 pund mel.
I skibskattmanntallet for 1559 har vi Amund på Åggerhus.
Amund het opsitteren på gården også i begynnelsen av 1600-
årene, helt utover til 1620. Hvis det var den samme som i 1559,
har han altså vært gårdens bruker i mere enn 60 år og må ha
blitt en meget gammel mann, men tør ha holdt sig lenge ungdom
melig. Herpå tyder det iallfall unektelig, når han så sent som i
1590, da han allerede må ha vært adskillig tilårs, er blitt idømt
en dalers bot for frillelevnet.
Efter Amund opføres Tørris i manntallene til omkring 1640.
Han er rimeligvis kommet til gården ved ekteskap med forman
nens enke.
I 1641 blev gården bygslet til Siv ert (Sjurd) Amundsen, for
modentlig næst foregåendes sønn. Den betegnes ved denne leilig
het som «en ringe jord, hans moder Marit for ham har opladt med
condition han hende hendes levetid skal klæde og underholde».
Bygselsummen var 27 daler.
Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 8 naut, 5 sauer og 2 svin.
5

----
70 Bind III
---
Sjurd levet ennu i 1665 og var da 63 år gammel. Samtidig
var der på gården en «husmann» Ole Svendsen, 40 år gammel,
og denne Ole Svendsen er det visst, som i 1666, da Sjurd var død,
bygslet 1 spand av gården, som enken Marit Olsdatter oplod for
ham. Den blev «formedelst jordens ringhed ham forundt for 12
rdl.», heter det. At den betraktedes som en dårlig gard, kan for
uten av ovenstående også sees av, at man ved matrikuleringen i
1669 foreslo dens skyld nedsatt til 1 spand. Ved denne leilighet
sattes tienden til 4 skjepper bygg, 1 td. 2 skjpr. havre, ledingen til
'A rdl. og småtienden til 1 ort. Der «findes hummelhouge och el
lers ingen tilfelde», heter det.
Ole Svendsen brukte Åkerhus til ut i 1690-årene. Efter hans
dod sått enken Marit i fattigdom her, hjulpet av sine to sønner
Bård og Svend. Hun klarte ikke å svare fulle rettigheter, men fikk
bruke gården for avgift, for at den ikke skulde bli liggende øde.
Da Marit var dod i begynnelsen av 1718, 87 år gammel, overtok
sønnen, Svend Olsen, den for bygsel; men det blev ikke bedre.
Han har visst kun vært en måtelig bruker og dessuten led han
under svenskenes innfall i 1718 adskillig tap, som spesifiseres
således:
Skade på husene, bordklædning og skigard opbrent 16 rdl. —• sk.
Tilsammen 98 rdl. 60 sk.
I 1721 klager Svend Åkerhus til stiftamtmannen over, at fog
den Friis vil drive ham fra gården, skjønt han straks efter sine
foreldres død i 1718 hadde betalt til den forrige fogd, Jens Mo
gensen, 6 rdl. på bygselen, og nu skulde han «ved den almægtiges
hjælp redde sig lidt igjen av den armod, som fienden bragte ham
i». Saken var, at oberst Peter Motzfelt på Trones ønsket gården
som underbruk, hvor han kunde få anbragt sin kornet, som han
gjerne vilde ha i nærheten til hjelp på kontoret. Det lyktes ham
også å få Friis' samtykke til å få den uten bygsel, da husene var
meget forfallne; men da Svend klaget, måtte Friis ta tillatelsen
tilbake og la Svend få beholde gården. Motzfelt blev meget mis
fornøiet med dette og klaget til stiftamtmannen i en skrivelse,


----
71 Bind III
---
hvor han fremstillet Svend som en «doven slave, der ruinerer kon
gens gard»; men det hjalp ikke. Stiftamtmannen lot ham vite, at
han hadde kongelig ordre til å «se kongens gods med bønder be
sat», og vilde ikke ha kornetten på gården, da man derav måtte
slutte, at foret skulde føres bort, hvorved gården ikke vilde bli for
bedret.
Åkerhus, sett fra sydvest 1928. Fot. Johs. Petersen.
Svend hadde fått løfte på gården for 10 rdl. Imidlertid har
han nok ikke maktet å betale disse, for i 1723 klager han atter
over, at fogden har bygslet den til en annen, hvilket innbragte
denne en innstendig henstilling fra stiftamtmannen om å «sand
færdig forklare denne ganske sags sammenhæng og beskaffenhed
såsom jeg ikke vil, at hannem (Svend) skal nogen uret vederfares >>
Svend har dog mattet fortrekke; for i 1724 sees gården å være
opbudt til bygsel på tinget; da som det heter «forrige opsidder
fandt sig ikke at vedblive». Og nu blev gården uten bygsler en
rekke år.
Ved matrikuleringen i 1723 blev skylden foreslått nedsatt til
1 sp. 16 mkl. Det oplyses ved denne leilighet, at der såes 2 tdr
bygg og 6 tdr. havre, avles 15 sommerlass vollhøi og 2 lass eker
høi og fødes 1 % hest, 5 kyr, 3 ungnaut og 4 sauer. Tienden blev
sått til 6 skjepper blandkorn, 1 % tdr. havre og 10 mk. ost Gården
hadde ingen skog, hverken til tømmer, brensel eller gjerdefang
dens seter var nedlagt. Den betegnes som «lettvunnen og temme
lig kornviss»; men man fant allikevel, at den burde hatt ennu større
aviellning i skylden «i henseende til dens megen sletthed og store


----
72 Bind III
---
dyrleienhed; men i anledning ai dens store bekvemheed til fisken
er den kun anseet med de anforte 2 øres avfældmng».
Antagelig i 1730 kom Haldo Anderssen Sem til garden og
han drev den betydelig op. Haldo var eskadronssmed ved Verdalske
livkompani, Nordenf jelske dragonregiment, hadde kvarter pa Øvre
Stiklestad, var født i Verdalen omkring 1701 og stod ved regimen
tet siden 1724 Han kalles ofte Haldo Smed på Åkerhus. tn
rekke år brukte han Åkerhus for avgift. Da «kongens forarmede
gods» blev opbudt på tinget 8. september 1738, bød han for Bar
10 rdl årlig og imidlertid å sette gården istand. Han betegnes
ved denne leilighet som «opsidderen», så han må da ha vært der
en tid allerede. Efter de store uår blev gården i 1743 atter op
budt; men nu vilde ikke Haldo gi mere enn 8 rdl. årlig og for
denne avgift brukte han den nu til i 1748. Men i 1749 begynte
man å by ham op, så det år måtte han utrede 10 rdl samt sma
tolde, soldaterutredning og skysspenger for å beholde den. 1 1751
bygslet han den for livstid, og da det i 1754 blev holdt en masse
auksjon over Kronens gårder, kjøpte han den for 115 rdl kurant,
dog således, at han skulde ha 2 øre skattefritt i 2 ar. Skjøtet er
av 21. januar, tgl. 2. juni 1755. . 17fi ,
Efter Haldo overtok sonnen, Bård Haldosen, garden i WB4
og utløste sin bror, Anders Haldosen Myr, og svogeren Anders
Pedersen Fleskhus lille, for tilsammen 300 rdl. Bard hadde sam
men med broren i 1777 kjøpt Norberg, hvorav han siden drev sin
halvpart som underbruk under Åkerhus, til han i 1808 overdrog
den til sønnen Karl for 500 rdl.
Efter Bårds død skjotet enken, Golla Andersdatter, Åkerhus til
lønnen, Haldo Bdrdsen, for 1100 spdl. Skjøtet er av 16 august
1822 tinglest samme dag. I salget medfulgte andel i Stiklestad
kirkes kjøp samt innskudd i Norges bank 45 spdl. Kjøpesummen
skulde inntil videre bli stående i gården. Golla fikk et stort kar:
3 tdr bvgg, 6 tdr. havre, X td. rug, x k td. hvete, 6 tdr. poteter,
2 tdr' kålrabi, for til 2 kyr og 4 småfe, en trø til å føde et svin på
cm sommeren og jord til utsed av 1 pund linfrø Alt tyder pa,
at det har vært solid velstand på Åkerhus efter Bard Haldosen.
Golla sått som kårkone på gården til sin død i 1840
Ved =kiøte av 6. februar, tgl. 7. februar 1827 overdrog Haldo
aården til broren, Karl Bdrdsen, for 900 spdl. og tok seiv en plass
under gården. Ved skjøtets tinglesning innkom protest ira bard
Anderssen Myr, som påstod, at Haldo tidligere hadde solgt gar
den til ham.. n
Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 7 storte, 1U sauer,
5 geiter og 1 svin og utseden var 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 0
tdr. poteter.

----
73 Bind III
---
Karl kjøpte ifl. skjote av 19. august 1834. tgl. 15. august 1835,
halvparten av Græset av sitt søskenbarn, Bård Anderssen Myr,
for 200 spdl. og drev denne part som underbruk under Åkerhus.
Ellev Anderssen Nord Holme eiet den annen halvpart. Sin halv
part av Norberg skilte han sig ved i 1835 ved salg til Bård An
derssen Myr.
Det gikk tilbake på Åkerhus i Karis tid. Han var ungkar, førte
et altfor gjestfritt hus sammen med kamerater, gjorde gjeld og
forsømte gardsbruket. Det fortelles, at når naboene gikk ut til sitt
arbeide tidlig om morgenen, kunde de se også Karl og hans ven
ner ute, men for å lufte sig efter nattesviren.
Karl Åkerhus druknet den 22. desember 1830 på hjemveien
fra Levanger marked tillikemed sin søster Elen, dennes mann,
Johan Tørrissen Kvam, og husmannen under Åkerhus, Ole Iver
sen. Ved skiftet efter ham, sluttet 9. desember 1840, taksertes
gården for 900 spdl. og underbruket halve Græset for 300. På
disse eiendommer var det imidlertid en pantegjeld på 950 spdl.,
foruten at boet hadde en masse mindre gjeldsposter, hvorved gjeld
og skifteomkostninger kom op i 1171 spdl. 4 ort 7 sk. Da imidler
tid gårdene ved skifteauksjonen 14. mars 1840 opnådde en pris
av 1370 spdl. og innbo og løsøre solgtes for 297 spdl. 2 ort 16 sk.,
blev det en beholdning av 514 spdl. 1 ort 18 sk.
Besetningen, registrert ved dette skifte, bestod av 2 hester, 3
melkekyr, 2 ungnaut, 10 geiter og 5 sauer. Dessuten opviser boet
endel sildgarn samt part i sildnot og båt. Av sølvtøiet, hvorav der
ikke var samlet så lite av hans forfedre på gården, oplyses endel å
være pantsatt til doktor Hermann for gjeld.
På skifteauksjonen blev Åkerhus med halve Græset solgt til
Sefanias Monsen Moe for 1370 spdl. Skjøtet er av 19. september,
tgl. 11. desember 1840.
Sefanias Moe kjøpte i 1851 Minsås nordre og drev siden
Åkerhus med Græset som underbruk under denne gard.
I 1865 opgis gårdens besetning til 2 hester, 6 kyr, 12 sauer og
1 svin, og utseden var 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre, x k td. erter og
16 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser, som tilsammen hadde
3 kyr og 14 sauer og en utsed av % td. bygg, 2K tdr. havre og
10 l A tdr. poteter.
Ved Sefanias Moes død i 1873 fikk enken, Grete Birgitte, be
villing til å sitte i uskiftet bo. Hun overdrog ved skjøte av 20.
juni, tgl. 2. juli 1874, Åkerhus med halve Græset til svigersønnen,
Johannes Eriksen Svinhammer, som var gift med Oline, datter av
Grete og Sefanias Moe. Kjøpesummen var 3000 spdl. (Se Husan
ætten).

----
74 Bind III
---
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 5 kyr, 6 ungnaut
og kalver, 23 sauer og lam og 3 svin og griser, og utseden 2 tdr.
bygg, 14 tdr. havre og 16 tdr. poteter; dessuten anvendtes 7m mål
til andre rotfrukter. På Græset (vestre) var sådd 2 tdr. havre.
Under Åkerhus lå 2 husmannsplassen 1: Karen. 2: Åkerhusvald.
Karen var den plass, Haldo Bårdsen hadde forbeholdt sig, da
han i 1827 solgte til broren Karl. Disse plassene hadde et samlet
kreaturhold på 2 kyr, 5 sauer og 2 svin og en utsed av K- td.
bygg, 2 tdr. havre og 9H tdr. poteter, hvorhos 7«» mål bruktes til
andre rotfrukter.
Som nevnt under Græset, fraskilte Johannes denne gard skog
stykket Åkerhusmarken, som fremdeles ligger under Åkerhus,
mens han solgte resten i 1881.
Efter Johannes Eriksens død overtok sønnen, Sefanias Johan
nessen, gården i 1004. Han var gift med Oline Martinusd. Sol
berg, som nedstammer i 6. ledd fra Haldo Anderssen, gårdens
første eier. (Se Solbergætten).
Sefanias Åkerhus døde i IQ2Q, og enken, Oline, eier nu gården.
Fraskilte parter:
Hogstad, gårdsnr. 7, bruksnr. 2, er fraskilt ved skyldsetnings
forretning av 8. august, tgl. 11. august 1892, og av Johannes
Eriksen Åkerhus solgt til Hans Hogstad for 1200 kr. (Skjote 1.
februar, tgl. 19. februar 1894). Eiendommen er en tidligere hus
mannsplass.
I 1897 frasolgtes Strand, bruksnr. 4, til Iver Iversen Fjeset og
i 1903 Tyve, bruksnr. 5, til Anders Tyve.
Åker hu sætten.
A. Anders.
B. Haldo Anderssen Åkerhus, eskadronsmed, f. omkr. 1700.
* 1730 Marit Bårdsd. Svinhammer, + p. Åkerhus 1781,
74 år gl.
Cl. Barbro Haldosd. Fleskhus, f. p. Åkerhus 1731, + p.
Fleskhus 1803. * 1762 Anders Pedersen Fleskhus
lille, f. p. F. 1737, t 1806, druknet. (Se Hallanætten
samt Solbergætten).
C 2. Malena Haldosd., f. p. Åkerhus 1733.
C 3. Anders Haldosen, f. p. Åkerhus 1735.
C 4. Bård Haldosen Åkerhus, f. p. Å. 1738. * 1776 Gol
laug Andersd. Holme, f. p. H. 1753, t p. Åkerhus
1840.
Dl. Haldo Bårdsen, f. p. Åkerhus 1777.
El. Andrea Haldosd., f. 1816. (Moren var pike
Mana Olsd.).

----
75 Bind III
---
D 2. Marit Bårdsd. Forbregd, f. p. Åkerhus 1779. * 1803 Ole
Olsen Forbregd, f. p. F. 1768. (Se Willmann, Forbregd
B I,C, 3):
D 3. Inger Bårdsd. Østvold, f. p. Åkerhus 1782, + p. Østvold
1837. * ') 1805 Peder Ellingsen Østvold, f. p. Husan 1772,
t p. Østvold 1817. * 2 ) 1818 Ole Ellingsen Fæby.
E 1. Elling Pedersen, f. 1805, + 1806.
E 2. Ragnhild Pedersd. Vist, f. p. Østvold 1808, t p. Vist
1884. * 1836 Ole Toresen Vist, enkemann, f. p. Hofstad
1791, + p. Vist 1877. (Se Øvre-Vistætten).
E 3. Guruanna Pedersd. Moe, f. p. Østvold 1810, + p. Haugs
lien. * 1831 Martinus Moe, Haugslien, f. 1808, + p.
Haugslien 1877.
F 1. Peder Martinussen Moe, Haugslien, f. 1833. * Ma-
rie Ingebrigtsd. Muus, hans soskenbarn, f. i Snåsa
1832. Ingen barn.
F 2. Marius Martinussen Moe, f. c. 1845, + ung.
F 3. Gustava Martinusd. Moe, f. 1844, + i Trondhjem
1929, ugift.
F 4. Maren Anna Martinusd. Moe. * Oluf Holan, over-
rettssakfører, Trondhjem. Ingen barn.
F 5. Marie Martinusd. Moe, f. 1831, t 1909. * Ole Jon-
sen Rostad, Trones, f. p. Inderøy 1827, + 1902.
Gl. Jon Olsen Rostad, f. 1851. Kjøpte Folio, som
gikk under i skredet 1893, siden Stiklestad nor-
dre, tilslutt en gard ved Oslo. * ') Birgitte Mag
dalene Valeur, Namdalseidet, t 1893. Omkom
i skredet sammen med sitt yngste barn. *-)
Breta Forberg, Ytterøy.
H r. Marie Jonsd. Rostad. * Trygve Forberg,
Ytterøy. Kjøpte Stiklestad nordre, siden
Reitan.
I 1. Birgitte. I 2. Else. I 3. Per. 1 4. Knut.
I 5. Erling Mikal. I 6. Anna. I 7. Åsta.
H2\ Ole Jonsen Rostad. Kjøpte Haugslien.
' Margit Moksnes, Trondhjem.
I 1. Jenny Birgitte. I 2. Marie. I 3. Jon.
I 5. Margit.
H 3 1 . Bjarne Jonsen Rostad. * Valborg Øwre,
Ytterøy.
I 1. Barbara.
H 4 1 . Ingrid Elisabet Jonsd. Rostad. * Olav
Brårud, ingeniør, Oslo.
I 1. Kari. I 2. Elen Marie. I 3. Inger Jo
hanne.

----
76 Bind III
---
H 5 1 . Helge Jonsen Rostad. Døde ved ulykkestilfelle. * Gisken
Seem, Grong.
11. Jon.
H 6 1 . Tormod Mikal Moe Rostad. Omkom i skredet 1893
sammen med moren.
H 7 2 . Tormod Jonsen Rostad.
H 8 2 . Per Jonsen Rostad.
H 9*. Gerd Jonsd. Rostad.
H 10 2 . Annar Jonsen Rostad.
H 11 2 . Kjeld Jonsen Rostad.
Martinus Olsen Rostad, f. 1851, ingeniør, Oslo. * Magda
Meyer. Ingen barn.
Bernhard Olsen Rostad, Trones, ingeniør, f. 1853, + 1921.
**) Gøran Brun, Storelvdal. * 2 ) Kristine Sjøberg, Løten.
H l.Ole Magnus Bernhardsen Rostad, f. 1885, + 1907.
H 2. Kristian Bernhardsen Rostad, f. 1886, t 1906.
H 3. Bernhard Bernhardsen Rostad, f. 1890. * Kamilla Hoff,
Aker. 1 barn.
H 4. Magnhild Bernhardsd. Rostad, f. 1889. * Doktor Sjø
berg, Loten.
I 1. Gøran. I 2. Gudbrand. I 3. Einar. 1 4. Magnhild.
H 5. Gunnar Bernhardsen Rostad, f. 1892. * Marta Hen-
riksen, Oslo. Ingen barn.
H 6. Arne Bernhardsen Rostad. * 1921 Ambjørg Sjøberg,
Elverum.
I 1. Bernhard. I 2. Gustav. I 3. Arne. I 4. Ole Magnus.
H 7. Hjørdis Bernhardsd. Rostad. * Asbjørn Asbjørnsen, to-
bakksfabrikant, Kristiansand.
11. Asbjørn Bernhard. I 2. Gøran.
Marie Otilie Olsd. Rostad, f. 1856. * Ole Andreas Moe, kjøp
mann, Trondhjem, f. i Verdalen.
H I.Andreas Moe, kjøpmann, konsul og ordfører i Trond
hjem, innehaver av glasstøifirmaet Andreas Moe. * Sigrid
Tønseth.
H 2. Osvald Moe, t.
H 3. Vilhelm Moe, sakfører, Trondhjem.
H 4. Marie Moe.
H 5. Astrid Moe.
H 6. Harald Moe.
Gotvard Olsen Rostad, f. 1855. * Henriette Jenssen, Vikten.
Hl. Gusta Gotvardsd. Rostad. * Hartvig Grønning, gros
serer, Trondhjem, innehaver av firmaet Rostad & Grøn


----
77 Bind III
---
H 2. Marius Gotvardsen Rostad. * Jenny Bersvend
sen..
H 3. Otilie Gotvardsd. Rostad.
H 4. Jane Gotvardsd. Rostad, f. 1893.
H 5. Karoline Gotvardsd. Rostad.
H 6. Tormod Gotvardsen Rostad.
G 6. Olav Olsen Rostad, f. 1858. * Albertine Frimann,
Østersund.
Hl. Ole, t. H 2. Aleksander. H 3. Olga. H 4.
Astrid. H 5. Sturle.
G 7. Ole Marius Olsen Rostad, f. 1864. * i Chicago.
GB. Gusta Olsd. Rostad, f. 1864. * Sigurd Matzow,
Trondhjem.
Hl. Marie. H 2. Kristine. H 3. Herman. H 4.
Åse. H 5. Mildrid. H 6. Ester. H 7. Ruth.
H 8. Eli.
F 6. Henrik Martinussen Moe, f. 1833. * Gina Altmann, Ham
merfest.
GI. Martinus. G 2. Ole. G 3. Henriette.
F 7. Madsine Martinusd. Moe, f. 1837, t 1916. * Olaus Ja
kobsen Leklem, f. 1830, + 1924. (Se Leklemsætten).
FB. Margrete Martinusd. Moe. * Lensmann Lund, Otteroy.
4 barn.
F Q.Erik Mikal Martinussen Moe, f. 1848, t 1922. Kjop
mann, Øren. * Trine Muus, Snåsa. Hans soskenbarn.
Ingen barn.
E 4
Elling Pedersen Østvold, f. p. 0. 1812, t p. Øren 1881.
* til Salthammer.
E 5
E 6
Anne Marta Pedersd., f. 1814.
Beret Marta Pedersd., f. Østvold 1816, t 1896. * 1846 Sivert
Jonsen Berg, Rora, f. 1816, t
F 1. Serine Sivertsd. Berg, f. 1847, + 1916. Ugift.
F 2. Petrine Sivertsd. 8., f. 1847, t 1898. Ugift.
F 3. Jon Anton Sivertsen Berg, f. 1851, + 1826. * Ingeborg
Marta Iversd. Steinstad, f. 1852.
G 1 Berntine Marie Jonsd. Berg, f. 1880. * Hans Ner-
Gård fra Nordland, f. 1867, emissær, bor på Gran
de i Sparbu.
Hl. Olav Hanssen Nergård, f. 1903.
H 2. Johannes Hanssen N., f. 1904.
H 3. Jenny Hansd. N., f. 1906, t 1918.
H 4. Harald Hanssen N., f. 1909.
H 5. Ingeborg Hansd. N., f. 1911.
H 6. Birger Hanssen N., f. 1917.

----
78 Bind III
---
G 2. Sivert Jonsen Berg, f. 1883, bor på Berg. *
1914 Hulda Pauline Selli, f. 1894
H 1. Petra Sivertsd. Berg, f. 1915.
H 2. Jon Sivertsen 8., f. 1917.
H 3. Ingeborg Sivertsd. 8,, f. 1918.
G 3. Johannes Jonsen Berg, f. 1888. Lærer i Frol,
siden i Sandefjord. * 1914 Olava Sivertsd.
(Holmgjerdet) Lorås.
H 1. Ester Ingeborg Johs.d. Berg, f. 1915.
H 2. Ivar Johannessen 8., f. 1919.
G 4. Elen Margrete Jonsd. Berg, f. 1891. Lærerinne.
G 5. Mathilde Oline Jonsd. Berg, f. 1884. Lærerinne.
F 4. Julie Oline Sivertsd. Berg, f. 1853, + 1926, ånds-
svak, bodde på Ørmælen.
F 5. Severin Beinhard Sivertsen Berg, f. 1855. Gård-
bruker på Lyng. * Marie Ottesd. Lyng, f. 1866,
enke.
Gl. Borghild Severine Berg, f. 1895. * 1922 Ma
rius J. Sundby.
G 2. Iver Severinsen Berg, f. 1897, t 1904.
F 6. Gotvard Sivertsen Berg, f. 1860. Gårdbruker på
Ulve. * 1889 Gine Elise Ulve, Frol, f. 1866.
Gl. Ole Godtvardsen Berg, f. 1890. Løitnant. *
Torbjorg.
G 2. Borghild Godtvardsd. Berg, f. 1893.
G 3. Sigurd Godtvardsen Berg, f. 1896. * 1923 Ella
Eriksen, dtr. av stasjonsmester Eriksen.
G 4. Ingeborg Godtvardsd. Berg, f. 1898. Lærerinne.
G 5. Georg Godtvardsen 8., f. 1901.
G 6. Alvhild Godtvardsd. 8., f. 1904.
G 7. Gudrun Godtvardsd. 8., f. 1906.
GB. Haldo Godtvardsen 8., f. 1909.
E 7. Peder Olsen, f. p. Østvold 1818, t 1885. Bodde på Riks
vold. * 1854 Anne Nilsd., f. p. Hellanvald 1821, t 1896.
F I.Ole Pedersen, f. 1864.
E 8. Elling Olsen, f. p. Østvold 1825, t 1885. Bodde på Øren
(Østvoldvald). * 1846 Anne Sevaldsd. Haga, f. 1823,
+ 1889. Dtr. av Sevald Pedersen H.
F I.Ole Ellingsen, f. 1846.
F 2. Sofie Ellingsd., f. 1863.
D 4. Malena Bårdsd., f. p. Åkerhus 1784, + 1802.
D 5. Haldo Bårdsen, f. p. Åkerhus 1786.
D 6. Karl Bårdsen Åkerhus, f. p. Åkerhus 1789, t 1839. Druknel
på veien fra Levanger marked. Ugift.

----
79 Bind III
---
D 7 Anders Bårdsen, f. p. Åkerhus 1701, + 1802.
D 8 Elen Bårdsd. Kvam, f. p. Åkerhus 1707, + 1830. Druk
net sammen med broren Karl. * 1820 Johan Tørrissen
Kvam, + 1830, 42 år gl. Druknet sammen med hustruen
og svogeren.
E I.Tore Johansen, f. p. Sanden 1821. * 1842.
E 2. Guruanna Johansd., f. p. Kvam 1823.
E 3 Sirianna Johansd., f. p. Kvam 1825.
E 4. Birgitte Johansd., f. p. Kvam 1827.
E 5. Mikal Johansen, f. p. Kvam 1832.
Efj. Elling Johansen, f. 1832.
E 7. Peder Johansen, f. p. Kvam 1835.
EB. Marta Johansd., f. p. Kvam 1838.
DO. Ellev Bårdsen, f. p. Åkerhus 1703, t 1704.
DlO.Marta Bårds. Norberg, f. p. Åkerhus 1705. * 1826 Bård
Andersen Norberg nedre, f. 1703, + 1863. Disse to var
søskenbarn. Deres 4 barn døde alle ugifte og i fattigdom.
Flyltet til Trondhjem, hvor de drev vevning og have-
arbeide.
E 1. Anders Bårdsen Norberg, f. p. Myr 1827.
E 2. Malena Bårdsd., f. p. Myr 1820, + i T.hjem 1016.
E 3. Guruanna Bårdsd., f. 1832, + 1024. Tunghør fra
barn. Blev også blind på det siste.
E 4. Beret Marta Bårdsd., f. 1830.
Anders Haldosen Myr, f. p. Åkerhus 1743, t p. Myr 1802.
* 1771 Malena Andersd. Holme, f. p. H. 1748.
D 1. Marit Andersd. Ysse, f. p. Myr 1772. * Ole Paulsen Ysse,
f. p. Y. 1770, + 1827.
E 1. Paul Olsen Ysse, f. p. Y. 1700, + smst. 1830. Ugift.
E 2. Karen Olsd., f. p. Ysse 1706, + 1873 som kårkone p.
Berg lille. * 1831 Peter Hanssen Berg fra Frosta,
f. c. 1707.
E 3. Malena Olsd., f. p. Ysse 1801, + 1851. * 1833 Kri
stofer Jonsen.
E 4. Ingeborg Olsd., f. p. Ysse 1803.
E 5 Elen Olsd., f. p. Ysse 1813, + 1801.
D 2. Haldo Anderssen, f. p. Myr 1774, t ung.
D 3. Inger Andersd. Berg, f. p. Åkerhus 1776. * 1810 Sevald
Sevaldsen Berg, f. p. B. 1775, t smst. 1820. (Se Jerm-
stadætten).
D 4. Haldo Anderssen Sem, f. p. Åkerhus 1770. * 1816 Magn
hild Larsd. Sem.
E 1. Anne Marta Haldosd. Husan, f. p. Sem 1817, + 18S0
som kårkone p. Husan. * 1843 Ingebrigt Johannes
sen Husan, f. 1810, + 1883. (Se Husanætten).

----
80 Bind III
---
E 2. Anders Haldosen, f. p. Råen 1819. Kjøpte Skomsvold på Ot
terøy. * 1848 Malena Knutsd. Huseby.
Fl. Hans Peter Anderssen, f. 1840. * 1884 Karen Øksnes,
Stod. Ingen barn.
F 2. Kirstine Andersd., f. 1851. * 1877 Johannes Holm, Ot-
terøy.
G 1. Petra Oline Holm, f. 1878. * 1908 Tomas Petersen.
H 1. Ruth, f. 1910. H 2. Knut, f. 1912. H 3. Trygve,
G 2. Alfred Johannessen Holm, f. 1880.
G 3. Johan Johannessen Holm, f. 1884, * 1915 Kaja
Sund.
F 3. Karl Anderssen Skomsvold, f. 1854, t 1919. * 1887
Manna Øksnes, Stod.
Gl. Kalmar Karlsen S., f. 1893.
G 2. Anna Malena Karlsd. S., f. 1895.
G 3. Alfred Egil Karlsen S., f. 1896.
G 4. Hilda Karlsd. S., f. 1898.
G 5. Johanna Karlsd. S., f. 1900.
F 4. Martin Anderssen Skomsvold, f. 1861. * 1890 Oline Holm.
G 1 Marta Oline Martinsd. S., f. 1891. Lærerinne.
G 2. Agnes Matilde Martinsd., f. 1894. * 1923 Johan
Kalmar Husvik.
G 3. Karen Martinsd. S., f. 1897.
G 4. Gunvor Kristine Martinsd. S., f. 1901.
F 5. Anna Margrete Andersd. Skomsvold, f. 1864. * 1885
Johan Velde fra Beitstad, dekorasjonsmaler, bodde på
Skomsvold.
G 1. Johanne Margrete Velde, f. 1886. * 1917 Hans Olai
Værdahl Lie, f. 1869. Distriktslæge i Fosnes. Fra
1927 distriktslæge i Verdal.
G 2. Ågot Irene Velde, f. 1889. * 1912 Arne Konrad
Bjerke, + 1926. Sykkelfabrikant. Bergsmo i Grong.
H 1. Ruth 8., f. 1913. H 2. Rolv 8., f. 1915.
G 3 Alvhild Velde, f. 1896.
G 4. Rolv Kristian Velde, f. 1896. Tvilling med G 3. Kjøpte
Solheim. * Kaja.
E 3. Elling Haldosen Sem, smed. Bodde p. Fleskhusvald. * Jo-
netta Bjartnes. Tjente p. B.
Fl. Johannes Ellingsen. Reiste til Nordland.
F 2. Haldo Ellingsen. Reiste til U. S. A.
F 3. Martine Ellingsd. * Janne Peterson fra Sverige. Reiste
til U. S. A. Han blev sinnssyk. Ingen barn.
E 4. Lars Haldosen Sem, + ung. Tvilling med E 3.


----
81 Bind III
---
D 5 Anders Anderssen, f. p. Myr 1782, t 1802.
D 6. Karl Anderssen, f. p. Myr 1784. Var utkommandert sonnen
' fjells i 1814.
D 7. Ellev Anderssen, f. p. Åkerhus 1787, + 1826.
D 8. Malena Andersd., f. p. Myr 1790, + 1814.
D Q.Anders Anderssen, f. p. Myr 1793, + ung.
DlO. Bård Anderssen, f. c. 1793.
Dll Marta Andersd. Baglan, f. 1795, tp. Baglan 1828. 1820
Peder Anderssen Baglan, f. p. B. 1790, + som kårmann smst.
1834
E 1. Peter Andreas Pedersen, f. p. B. 1827, + 1829

SVINHAMMER  Gårdsnr. 8.


Svinhammar i Sjøbygda 1920 
Navnet: Swinehamer 1520. Suinhamir 1590, 1610. Suind
hammer 1626. Suinhamer 1664. Svindhammer 1723.
Denne sammensetning finnes ellers ikke som stedsnavn, men
kan sammenlignes med navn som Svineberg og Svinåsen. Sådanne
navn kan måskje bero på en sammenligning av en terrengform
med et svinetryne. Nogen fremtredende hammer er det ellers
ikke på stedet.
Skylden: Gården var til ut i 1700-årene i matrikulen delt i to,
den ene på I I A spand, den annen på 2 øre, altså tilsammen 2 sp.
12 mkl. Den største fikk ved matrikuleringen i 1669 sin skyld
nedsatt til 1 sp., og var således en av de meget få gårder, som
ved denne leilighet fikk skylden nedsatt.
Den største av eiendommene var halvgard, den minste halv
odegård.
Fra 1836 var gårdens skyld 5 dal. 1 ort 3 sk., i 1907 mk. 12,51,
fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Svinhammer, mk. 11,12.
Eiere. Som nevnt under Åkerhus heter det i Gautes jordebok,
at Erkestolen eiet K. øre «av litla Ækræ widh Swina hamar». Efter
senere regnskaper og jordebøker finnes imidlertid hverken Erke
stolen eller Kronen å ha eiet noget i gården. Derimot har Kronen
senere fra erkebiskop Olavs tid (1530) eiet % øre i Åkerhus. Det
er da en mulighet for, at denne «Litla Ækræ» er oprinnelsen til
Åkerhus, som altså kan være en utskilt part av Svinhammer, eller
iallfall, at denne part av Svinhammer senere er lagt under
Åkerhus.
Den minste av gårdene var beneficeret lektor ved Trondhjems
katedralskole.
Den største var i første halvdel av 1600-årene bondegods, idet

----
82 Bind III
---
1 sp. 1 ore tilhørte Tor Mekre i Sparbu og Bjørn Qudding. Tor
Vekres part er gått i arv til hans efterkommere, og Bjørn Gud
dings er gått over i Bakke klosters gods. Ved 1650 var eiendoms
forholdet således:
Da Bakke klosters gods i 1660 blev pantsatt og i 1675 skjotet
til Johan Marcelis, fulgte parten i Svinhammer ikke med, hvorav
vi kan slutte, at den ikke har tilhort det oprinnelige klostergods,
men er lagt til dette efter reformasjonen, da godset var bortforlenet.
Den gamle odelspart er i 1660-årene erhvervet av Lars Bastiansen
Stabel. Efter dette og avfellningen er således eiendomsfordelingen
i 1669 blitt:
Lars Bastiansen 2 øre og bygselretten.
Krongods 16 mkl.
Stiklestad kirke 8 »
Tilsammen 1 spand
1 1680-årene er David Jakobsen Jelstrup blitt eier av Lars
Bastiansens part, hvorpå gården nu var i Jelstrups gods, inntil
Hans Tomassen Jelstrup ved skjote av 10. desember 1735, tgl. 1.
juni 1737 solgte den for 80 rdl. til kaptein Peter Rafael Lund.
Denne erhvervet også de 2 øre, som var beneficeret lektoratet, idet
han under 25. oktober 1737 fikk kgl. bevilling til å makeskifte
til sig denne gårdpart mot 2 sp. i Slapgård. Makeskifteskjøtet
er av 15. november 1737, tgl. 8. september 1738. Således blev
Svinhammer samlet til én gard, også i matriklen.
Den samlede gard var nu i privat eie en rekke år, inntil løit
nant Daniel Pristrop kjøpte den ifl. skjote av 6. april, tgl. 15. au
gust 1766 for 500 rdl. Pristrop kjopte også de 16 mkl. krongods
i gården. Disse var ved kongelig auksjon 4. desember 1765 solgt
til loitnant Nils Meyer, av hvem Pristrop kjøpte ifl. skjote av 28.
juli, tgl. 15. august 1767. Kjøpesummen var 30 rdl.
Samme år makeskiftet han så hele Svinhammer tillikemed en
landskyldspart på 24 mkl. i Vuku til Bispestolen mot Kvam. Make


----
83 Bind III
---
skiftebrevet er av 29. mai 1767 og skjøtet av 30. juli, tgl. 15. au
gust 1767.
I 1882 kjøpte opsitteren, Erik Mikal Eriksen, gården.
Brukere: Olaff pa Swinehamer nevnes i manntallet over tiende
penningskatten i 1520, da han betalte 2 lodd sølv i skatt og IV2
Svinhammer, sett fra nord 1920. Fot. E. Musum.
lodd og 1 mark for jordegods. Det siste tyder på, at han har eiet
noget i gården.
I ledingsmanntallet av 1549 opføres Peder på Suithamer(\)
med 16 mk. smør og 1 vog mel i leding. Og så har vi endelig
Oluff på Sundhamer i skibskattmanntallet av 1559. Navneformen
i de to siste tilfelle beror øiensynlig på skrivefeil.
Laurits og Nils het opsitterne i begynnelsen av 1600-årene.
Laurits (eller Lars) brukte den største part, Nils den minste.
Laurits er før 1640 avløst av OLuf Lauritsen (eller Ole Lars
sen), rimeligvis foregåendes sønn. Han har vært der til litt over
midten av 1650-årene.
I 1657 het opsitteren Baro. Han hadde på sin gårdpart en
besetning på 1 hest, 4 naut, 6 sauer og 1 svin. Det er kun kort
tid, han har hatt gården, ti allerede i 1660 opføres enken som
bruker. Men i 1665 betegnes gården som øde, og det betyr i dette
tilfelle ikke som sedvanlig bare, at den var übygslet og bruktes for
avgift; men der var overbodet ikke beboer på den hverken efter
folketellingen dette år eller i 1666.
På den minste av gårdene har ovennevnte Nils vært opsitter


----
84 Bind III
---
til henimot 1630, hvorefter enken har brukt den en kort tid, i 1635
avløst av Ole Anfindsen, som formodentlig er kommet dit ved ekte
skap med henne. Han var i 1665 50 år gammel . Besetningen på
denne part var i 1657 1 hest, 5 naut, 1 geit og 2 sauer.
Ved matrikuleringen i 166 Q blev, som før nevnt, skylden på
den storste part nedsatt til 1 spand, så den må ha vært en meget
dårlig gard i forhold til skylden. Tienden blev sått til Vi td. bygg
og IV2 td. havre, ledingen til % rdl. og småtienden til 1 ort. Der
fantes humlehave «och ellers intet videre». Som bruker opfores
enken Anne.
På den minste av gårdene blev skvlden foreslått nedsatt til det
halve, 1 ore. Tienden var der 2 skjepper bygg og 4 skjepper
havre, ledingen 1 ort og småtienden 16 sk. «Éllers ingen tilfelde
uden hommelhoug», heter det.
Enken og Ole opfores som brukere av hver sin part ennu i
1680-årene; men Oles sonn Bård, som var leilending på Svin
hammer i 1600-årene, har brukt heie gården. Lektoratets part har
ikke vært å få i bruk særskilt. I 1706 blev den opbudt på tinget
for rettighet ;men ingen vilde ha den. Bård har da rimeligvis tatt
den i bruk bare for skatten.
Ved svenskenes innfall i 1718 led gården betydelig, idet der
opgis å være tatt eller odelagt således:
Dessuten hadde de norske tropper slått istykker en båt til 1 rdl.
24 sk., tilsammen 72 rdl. 72 sk.
I 1723 opfores hele gården under et matrikulnummer, dog så
ledes, at Jelstrup er bygselrådig over 1 sp. og lektor over 2 øre.
Det oplyses, at gården har 1 husmann, som sår 1 bismerpund,
ingen skog uten litt til gjerdsel, seter % mil fra gården, ganske
ringe bumark, leilighet til fiskeri, «når falder», den betegnes som
lettvunnen og kornviss. Utseden var 2 tdr. bygg og 5 tdr. havre,
avlingen 20 sommerlass høi og 5 lass ekerhøi og besetningen 2
hester, 7 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til
6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjepper havre, 1 mk. lin og 14
mk. ost. A4atrikuleringskomisjonen mente, at den vel i henseende


----
85 Bind III
---
til dens ringe avling burde vært avfelt; «men i anledning af dens
beleilighed til fiskeri, bliver den for dens gamle taxt bestående».
Bård var leilending på Svinhammer til i 1729, da han døde 66
år gammel. Når dette sammenlignes med, at Ole Anfindsen ifl.
folketellingen av 1666 hadde en sonn Bård, som da var 2 år, blir
det ganske utvilsomt, at Bård har overiatt efter sin far. Skiftet
efter ham viser akiva for 59 rdl. 2 ort 6 sk. og en beholdning av
29 rdl. 2 ort 7 sk. Begravelsesomkostningene var 6 rdl., så syn
derlig rummelig i økonomisk henseende kan det ikke ha vært på
gården ved denne tid. Den registrerte besetning var 2 hester, 4
kyr, 7 ungnaut, 4 geiter, 3 sauer og 2 svin. Der var utsådd 2 tdr.
bygg og 6 tdr. havre.
Som før nevnt solgte Hans Jelstrup i 1735 gården til kaptein
Peter Rafael Lund, som bosatte sig der og satte den godt istand,
da han var en rik mann. Hans jordegods er nærmere omtalt un
der Verdalsgodset.
Peter Rafael Lund var sønn av oberstløitnant Peter Lund og
hustru Eleonora Sofie Drejer. Efter å ha vært volontør i livgarden
tilfots, blev han i 1727 premierløitnant i 1. Trondhjemske nasjonale
infanteriregiment og i 1733 kapteinløitnant; han døde på Svin
hammer 4. desember 1740.
I dødsboet efter Lund blev Svinhammer solgt ved auksjon,
hvorved hans enke, Birgitte Helene Leth, fikk tilslaget for 150 rdl.
Skjøtet er av 18. april 1741, tgl. 1. juni 1742. Hun solgte den
allerede igjen ved skjote av 23. desember 1742, tgl. 13. juni 1746
til kaptein des armes Peter Uønnemann for 200 rdl. I salget med
fulgte bl. a. 2 jernkakelovner, antagelig anskaffet av Lund og de
forste sådanne på gården.
Hønnemann skjøtet under 11. april, tgl. 15. august 1759 går
den til Ole Pedersen Borgen for 280 rdl., og denne solgte den
igjen ved skjote av 6. april, tgl. 15. august 1766 til loitnant
Daniel Pristrop, der som før nevnt makeskiftet den til Bispestolen.
Sevald Olsen Mikvold fikk nu bygselbrev på gården av biskop
Ounnerus 27. oktober 1767, tgl. 20. februar 1768, og sått der
som Bispestolens leilending til sin død i 1777. Sevald var av en
velstående familie (se Vistætten), og boet efter ham tyder i visse
måter på nogen velstand; der var således f. eks. litt solvtøi. Boets
samlede aktiva var 254 rdl. 1 ort 22 sk.; men gjelden var stor,
så der blev ikke mere enn 28 rdl. 3 ort 2 sk. i behold. Besetnin-
gen var 2 hester, 6 kyr, 1 ungnaut, 9 geiter, 6 sauer og 1 svin.
Sevalds enke, Lisbet (Elisabet) Taraldsdatter Sem, blev så
gift med Arnt Bårdsen (sonn av Bård Siurdsen Stuskin). I hans
tid vokste velstanden, og gjelden blev klart unda. Da Lisbet døde
i 1801, viste boet med aktiva 382 rdl. 2 ort 2 sk. en beholdning
i;

----
86 Bind III
---
på 327 rdl. 1 ort, og der blev holdt en begravelse, som kostet 40
rdl. Den registrerte besetning var dengang 2 hester og 1 føll, 8
kyr, Q ungnaut, 12 geiter, 15 sauer og 2 svin. Sildgarn og annen
sjoredskap viser, at Arnt har drevet sjøen.
Arnt giftet sig i 1802 med Beret Sevaldsdtr. Berg og sått som
leilending på gården til sin død i 1824. Boet efter ham viser en
beholdning på 320 spdl. 3 ort 14 sk., så han har vært en vel
situert leilending.
I 1835 var besetningen 2 hester, 5 storfe, 8 sauer, 8 geiter og
1 svin og utseden Vs td. rug, % td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr.
poteter.
Enken sått med gården til i 1836, da hun opgav den mot et
betydelig kår, nemlig 6 tdr. havre, 2 tdr. bygg, 2 skjepper rug, 6
tdr. poteter, X> td. kålrabi, 2 mark humle, jord til 12 mk. lnifrø, 1
mål åker, for til 1 ku og 4 sauer samt gressning for 1 ku til, som
hun seiv skaffet vinterfor. Gården blev da bygslet til Erik Johan
nessen Husan, som fikk bygselbrev av biskop Bugge 4. mai, tgl.
17. august 1830. De årlige avgifter var dengang: landskyld 3
spdl. 3 ort 16 sk., landbohold 2 ort 2 sk., skyss 2 spdl. 2 ort, til
sammen 6 spdl. 2 ort 18 sk.
Beret Sevaldsdtr. døde som kårkone på Svinhammer i 1841.
Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 10 kyr, 23
sauer og 2 svin og en utsed av 1 s td. hvete, Vb td. rug, 1 X> td.
bygg, 12 tdr. havre og 26 tdr. poteter.
I 1875 brukte Erik Johannessens sønn, Erik Mikal Eriksen,
gården på foreldrenes bygsel. Dens besetning var da 2 hester
over 3 år, 7 kyr. 4 ungnaut, 26 sauer og lam og 2 svin og utseden
1 'A td. bygg, 12 tdr. havre, 1 td. havre til grønnfor, 20 tdr. po
teter og Vao mål til andre rotfrukter. Der var ingen husmanns
plass hverken i 1865 eller 1875.
Erik Mikal Eriksen kjøpte gården ifl. kongelig skjote av 23.
mai, tgl. 2. august 1882. Kjøpesummen var kr. 6800 samt jord
avgift til Bispestolen, kapitalisert til kr. 1533.60. Han brukte den
til 1920, da han overdrog den til sønnen Evald, som fremdeles
har den. (Se Husanætten).
I 1907 frasolgtes en tidligere husmannsplass, Sjøli, til Johan
Sevaldsen.

HOLME  Gårdsnr. 9.


Holme 1961 
Navnet: Holmyn 1520. Holm 1530. Holmen 1559. Holmenn
1590. Holme 1610. Holmb 1626. Holme 1664, 1723.
Nogen eldre former tyder på, at det er en sammensetning med
vin, oprinnelig oldnorsk Holmin likesom Holmen i Aker; dertil

----
87 Bind III
---
passer også den nuværende form; Iste ledd holmr. Hvis navnet
er usammensatt, må nutidsformen være dativ.
Skylden: I 1650 var skylden 4 sp., i 1665 4 sp. 8 mkl., fra
1689 4 sp. 1 ore 8 mkl.; men da er engsletten Kvamsaunets eller
Holmeskvammets skyld medregnet i gårdens. (Se herom under
Kvammet).
Fra 1836 blev skylden sått til 9 dal. 4 ort 2 sk., herav: Holme
nordre 5 dal. 2 ort 10 sk, Holme søndre 4 dal. 2 ort.
I 1907 var skylden mk. 27,56, fordelt på 4 bruk, hvorav:
Bruksnr. 1: Holme nordre mk. 15,56. Bruksnr. 2: Holme sondre
mk. 9,17.
Eiere: Gården har — formodentlig helt fra middelalderen —
tilhørt Trondhjems hospital. I 1669 kjøpte den daværende op
sitter Kvamsaunet (Holmeskvammet), av skyld 1 vog, siden 1 øre,
og dettes skyld er fra 1689 regnet sammen med gårdens, skjont
hospitalet ikke var bygselrådig derover. Kvamsaunet blev ved
skjote av 12. juni, tgl. 25. juni 1694 av Jon Jørgensen Holme
solgt til vicepastor Tomas Scheen, fra hvem det gikk over i rektor
mag. Nils Krogs gods, som justitsråd Åge Hagen siden kjøpte.
Denne solgte det i 1745 til Anders Einarsen Holme. Antagelig
har det hele tiden vært brukt under gården. (Se Kvammet).
Holme sondre blev i 1824 solgt ved auksjon til løitnant Hegrem,
som i 1835 avhendet den til Gunhild Stangerholt av Ytterøy. Si
den har den vært brukernes eiendom.
Holme nordre blev i 1854 solgt til opsitteren Olaus Ellevsen.
Brukere: Anders pa Holmyn har i 1520 betalt 1 lodd sølv
og 1 mark i tiendepenningskatt. At dette gjelder Holme fremgår
av, at gården er opført under Leklems sogn. Og i 1549 står An
ders på Holmenn for H spand smor og 2 vog mel i leding ved
siden av Fleskhus, endelig i 1559 Anders på Holmen i skibskatt
manntallet mellem Svinhammer og Norberg. Ellers kan det ofte
være vanskelig å avgjøre, hvilken gard der menes, da Holme og
Holmen, tildels også Hallem og Hallan ofte skrives likt.
Ovennevnte Anders er rimeligvis hele tiden den samme mann.
Han tør ha vært noget vanskelig av sig, å dømme efter følgende
post i lensregnskapet for 1549 under kronens saker:
«Annders på Holm for eth Lemster [hug] ein wold och for eth
domroff og eth Tagk Haffuer Handt Betallett på Regennsk. 2
daal. 3 mck. peng.»
Dette var jo mange ting på en gang å betale bot for.
Nils Holm nevnes i 1593 som lagrettemann i skiftet efter

----
88 Bind III
---
Laurits Mikkelsgård. I hans segl står N. 0., så han har rimelig
vis hett Nils Olsen.
Lauritz tiollem nevnes i tienderegistret for 1606 mellem Nor
berg og Svinhammer. Denne Lauritz (eller Lars) har vært på
Holme til henved midten av 1630-årene. I 1635 er han avløst av
Jørgen, som har brukt gården til i første halvdel av 1660-erne.
Besetningen var i 1657 4 hester, 11 klavebundne, 3 sauer, 3
geiter og 2 svin. Holme kan på denne tid ikke ha vært ansett for
nogen synderlig god gard; ti ved matrikuleringen i 1669 blev
skylden foreslått nedsatt helt til 2% spand. Forøvrig sattes ved
denne anledning tienden til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen
til 1 rdl. 1 ort og småtienden til 1 rdl. 8 sk.
Gården hadde i 1665 en ny opsitter, Sevald Barosen, en ung
mann på 24 år, som rimeligvis er kommet dit ved ekteskap med
enken. Der var i 1666 to «sonner» hjemme, Bård Jørgensen, 13
år, og Jon Jørgensen, ( ) år; disse er tydeligvis den forrige op
sitters sonner.
Sevald fikk i 1669 skjote på «1 vogs leie» i Kvamsaunet av
Tørris Auglen; det er først tinglest 16. januar 1694. Denne eng
slette blev' siden drevet under t Holme og dens skyld, 1 øre, lagt
til gårdens. Det må være denne som senere kalles Holmeskvammet.
(Se Kvammet).
Sevald har antagelig vært på Holme til henimot 1690. Da
efterfulgtes han av Jon Jørgensen, rimeligvis den ovenfor nevnte
sønn av næstforrige opsitter. Jon solgte i 1694 Kvamsaunet;
han har formodentlig vært nødt til å seige; ti det kan sees, at han
ikke har hatt lett for å klare sig. I 1702 har han vært stevnet,
fordi han ikke vedlikeholdt gården og ikke tilsvarte de avgåtte
rettigheter, året efter er han stevnet for resterende landskyld og
landbohold til hospitalet, tilsammen 4 rdl. 3 ort 14 sk., og i 1705
er han atter stevnet av samme grunn; da blev han frådømt gården.
Han var imidlertid blitt enig med dragon Anders Larssen om
å avstå gården til denne. For avståelsen skulde han ha 20 rdl.
og en ku. Anders betalte de 12 og leverte de resterende 8 til land
drotten, hospitalsforstander Willem Henriksen, som tok dem i Jon
Holmes gjeld. I 1712 stevnet så Jon, som nu var på Norberg,
Anders til betaling av de 8 rdl.
Anders Larssen anføres som opsitter ennu i 1718; men dette
er neppe riktig. Det må være denne Anders, som en tid var på
Fleskhus og siden kom til Ysse. På Holme bodde allerede i 1717
Anders Einarsen, som kom til å bli der en lang rekke år. (Se Mo
ætten, Kausmo).

----
89 Bind III
---
Gården led meget under krigen 1718. Skaden anfores således:
Dessuten slo våre egne tropper, da de trakk sig tilbake, i styk
ker en båt til en verdi av 3 rdl., tilsammen et tap på 145 rdl. 72 sk.
Svenskene hadde betalt 6 rdl. i erstatning; men dem tok de straks
igjen.
Gården hadde dengang 1 husmannsplass, Holmesmarken.
Ved matrikuleringen i 1723 opfores under gården engsletten
Kvamsaunet av skyld 1 øre, hvorover mag. Nils Krog var bygsel
rådig. Der var på Holme 1 husmann, som sådde 1 vog. Gården
hadde skog til gjerde- og brenneved, seter V-i mil borte, ringe bu
mark, god leilighet til fiskeri, «når falder»; den betegnes som lett
vunnen og kornviss. Utseden var % pund rug, 3 tdr. bygg, 16 tdr.
havre og 1 vog grå erter, avlingen 60 lass høi og 5 lass ekerhøi
og besetningen 3 hester, 19 kyr, 8 ungnaut, 17 sauer og 4 geiter.
Tienden blev sått til V& skjeppe rug, 1 td. 4 skjpr. blandkorn, 3
tdr. 2 skjpr. havre, X> vog erter, 20 mk. lin og 20 mk. ost. Der
blev ikke foreslått nogen forandring i skylden.
Holme blev delt i Anders Einarsens tid, idet Anders Anderssen
fra Unnersåker i 1743 bygslet en mindre part av gården, som
svarer til det nuværende Holme nordre.

HOLME NORDRE Gårdsnr. 9, bruksnr. 1.

Holme nordre i Sjøbygda 1919 
Anders Anderssen bygslet ifl. bygselbrev av 9. april 1743, ut
stedt av hospitalsforstander Sommer og tinglest 9. september
samme år, 2 øre 16 mkl. i Holme. Under 4. oktober 1752, tgl. 3.
mars 1753, fikk han bygselbrev på yderligere 1 øre 8 mkl, altså
ialt 1 sp. 1 øre. Det han således var kommet i besiddelse av,
svarer til det nuværende Holme nordre. Hvordan det forholder
sig med, at hver av gårdene er bygslet for 1 sp. 1 øre, er uklart;
måskje er det en form for å få lav landskyld.
Denne Anders var fra Svendste i Unnersåker og var gift med
Inger Ellevsdatter Minsås (se Leinsætten). Han brukte gården


----
90 Bind III
---
til sin død i 1763. På skiftet eiter ham er registrert en besetning
på 2 hester og 1 foll, 6 kyr, 3 ungnaut og 1 svin. Han var en
foretagsom mann, men ikke alltid heldig i sine foretagender; ti
hans bo var fallitt, idet aktiva var 113 rdl. 2 ort 14 sk., mens
passiva belop sig til 412 rdl. 15 sk., hvortil grunnen oplyses ute
lukkende å være tap på den varehandel han drev med jåmterne.
Holme nordre, sett fra nordøst 1919. Fot. E. Musum
Herfrå skrev sig en betydelig fordring på 162 rdl. 13 sk., som
hans bror, kjøpmann Karl Falch, hadde i boet.
Anders har drevet sjøen, idet der efter ham fantes både sild
garn, båter og naust. En kvern eiet han også; den hadde han
kjøpt i 1760 av Peder Pedersen Ovid, og den blev verdsatt til
15 rdl. Litt tin og koppertøi fantes i boet.
Enken, Inger, blev i 1765 gift med Gundbjørn Willumsen
Folioen (født på Elnes i 1728), og han fikk hospitalsforstander
Svaboes bygselbrev av 1. juli 1765. Efter hans død i 1787 brukte
Inger gården, til hun i 1793 opgav den for sin sønn av første
ekteskap, Ellev Anderssen, på de vilkår, at hun skulde få bruke
den, så lenge hun fant for godt, og siden ha kår.
Ellev var en velstandsmann; han eiet halvparten i Græset, som
han kjopte i 1701 av Anders Haldosen Myr, uten at der dog blev
utstedt noget skjote. Ved skifte i 1820 efter hans forste hustru,
Olava Mikkelsdatter, blev denne halvpart verdsatt til 200 spdl.
Der notertes ved denne leilighet adskillig, som viser et betydelig
bedre utstyr enn det sedvanlige på den tid, f. eks. 2 jernovner til
15 og 16 spdl., et stueur, kaffekjel, messingstrykejern, 2 speil m. m.


----
91 Bind III
---
Av stoler, bord, senger etc. var der god forsyning. Der blev da
også registrert besetning, innbo og løsøre for ialt 403 spdl. 1 ort
12 sk. Besetningen var 2 hester, 5 kyr, 5 ungnaut, 15 sauer, 13
geiter og 3 svin. Aktiva blev 640 spdl. 1 ort 12 sk. og behold
ningen 590 spdl. 2 ort.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 4
geiter og 1 svin og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre og
8 tdr. poteter.
Ellev Anderssen døde i 1841. Hans bo viste aktiva til et beløp
av 832 spdl. 1 ort 20 sk., hvorav takstsummen for halve Græset
utgjorde 300, og beholdningen blev 630 spdl. 3 ort 8 sk. Beset
ningen var 2 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 17 geiter, 21 sauer og 5 svin.
Boet eiet tredjeparten i en sildnot. På skiftet blev det bestemt, at
parten i Græset skulde selges ved auksjon.
Efter Ellev kom hans eldste sønn av annet ekteskap, Olaus
FAlevsen. Han kjøpte gården ifl. kongelig skjote av 9. august, tgl.
12. oktober 1854. Foruten kjøpesummen skulde der til Trond
hjems hospital svares i årlig jordavgift 3 tdr. 4 skjepper 1 % fjer
dingkar sedebygg.
Under Holme sondre er nevnt, at Holmeenget blev fraskilt
Holme-gårdene i 1855 og senere kom under Holme nordre.
Besetningen i 1865 var 4 hester, 8 storfe, 21 sauer og 2 svin
og utseden Ve td. hvete, VA td. bygg, 14 tdr. havre, l /« td. erter
og 8 tdr. poteter. Det var 1 husmannsplass under gården; på
denne holdtes 1 storfe og 2 sauer og utseden var Vb td. bygg, %
td. havre og IV2 td. poteter.
I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 1 okse, 6 kyr, 8 ung
naut og kalver, 31 sauer og lam, 4 svin og griser og utseden l /*o
td. hvete, 1 X> td. bygg, 18 tdr. havre, Vi<> td. erter, 10 tdr. poteter
og V2O mål til andre rotfrukter. Nu var der ingen husmannsplass.
Olaus levet som kårmann på Holme til i 1916. Eldste sønn,
Johannes Olaassen, hadde da overtatt gården i 1891 og hadde
den til 1925, da han overdrog den til sin brorsønn, Leif Ludvlg
sen Holme, som bruker gården nu.
I 1889 fraskiltes Bruvold, bruksnr. 3, skyld mk. 0,82.

HOLME SØNDRE Gårdsnr. 9, bruksnr. 2.

Holme søndre i Sjøbygda 1929 
Anders Einarsen døde i 1752, 82 år gammel. På skiftet efter
ham er registrert en besetning på 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 5
sauer, 9 geiter og 1 svin. At han har drevet et efter den tids for
hold ikke så dårlig jordbruk, viser en jernharv med 30 tinder.
(Dengang bruktes på de allerfleste gårder bare treharv og treplog).

----
92 Bind III
---
5 sildgarn viser, at han har drevet sjøen, som forresten alle op
sittere i Sjøbygden og forresten et godt stykke opover dalen med
gjorde i de tider. Aktiva blev 158 rdl. 12 sk. og beholdningen
85 rdl. 3 ort 5 sk.
Forøvrig vet vi om Anders, at han kunde skrive; vi finner hans
egenhendige underskrift i kirkeboken allerede i 1720-årene, og
dengang var det en meget stor sjeldenhet, at en bonde kunde skrive
sitt navn. Han hadde ifl. skjøte av 2. april, tgl. 8. september 1745
kjøpt Kvamsaunet av justitsråd Åge Hagen for 30 rdl.; det blev
ved hans død utlagt til arvingene.
Gården blev nu bygslet til hans svigersønn, Knut Taraldsen
Øren, sønn av Tarald Eriksen Øren; bygselbrevet er av 10. januar,
tgl. 3. mars 1753, og lyder kun på 1 sp. 1 øre. Muligens har han
før bygslet resten eller kanskje kan svogeren, Einar Anderssen,
ha brukt den; noget tinglest bygselbrev finnes imidlertid ikke.
Knut døde allerede i 1758, hvorefter enken, Maren Åndersdatter,
brukte gården til 1761, da hun avstod den til sin bror, Einar An
derssen, mot et kår. Einar fikk bygselbrev av hospitalsforstander
Sommer 5. mai, tgl. 15. august 1761. Bygselen var 13 rdl. 1 ort
8 sk. «og støvlehuden efter loven». Maren dode som kårkone på
Holme i 1771.
Einar Anderssen sått nu som bygselmann på Holme søndre til
sin død i 1784 og slet sig nokså tungt igjennem. Han var 3 gan
ger gift, og de hyppige skifter viser, at det bare såvidt hang ihop.
På skifte i 1784 efter Einar seiv blev det ikke fullt til dekning av
de uprioriterte fordringer. Der registrertes dengang en besetning
på 3 hester, 6 kyr, 5 ungnaut, 6 geiter, 11 sauer og 1 svin. Boet
eiet 12 mkl. i Kvamsaunet, denne part blev verdsatt til 25 rdl.;
de øvrige 12 mkl. eiedes av Tarald Knutsen Holme, sønn av
Knut Taraldsen.
Enken, Karen Tomasdatter, blev så gift med Ellev Arntsen
Minsås, som fikk bygselbrev av hospitalsforstander Fyhn 19. fe
bruar, tgl. 21. februar 1786. Også dette lyder på 1 sp. 1 øre.
I 1810 erklærte Ellev Arntsen sig villig til å avstå gården, og
Karens svigersønn, Ole Jenssen, inngav da andragende om åfå
kjøpe den. I den anledning blev det avholdt en takst, hvorved den
verdsattes til 1300 rdl., og det blev oplyst, at den år om annet
kunde fø 1 hest, 8 voksne kreaturer og 20 småfe, samt at utseden
var 8 tdr. korn og avlingen 40 lass høi. Noget salg blev det ikke
av dengang; men muligens har Ole Jenssen allerede da forpaktet
gården på åremål. I 1819 har iallfall hospitalsforstander Iversen
utstedt forpaktningskontrakt til ham for 3 år. Foruten jordeboks
rettighetene 5 spdl. 115 sk. samt 4 tdr. sedhavre in natura eller i
penger efter forpakterens valg skulde han yde den forrige opsitter

----
93 Bind III
---
et ved resolusjon av 26. februar 1819 tilstått kår. Forpaktningen
blev fornyet ut året 1824.
Ved auksjon den 10. september 1824 blev Holme sondre solgt
for 812 spdl. til løitnant Hegrem, som fikk kgl. skjøte, tgl. 7. april
1825. I overensstemmelse med lov av 20. august 1821 om bene
ficeret gods skulde der stedse hefte på gården jordavgift og korn-
Holme søndre, sett fra øst 1929. Fot. H. Anderson.
rente, tilsammen 5 tdr. 1% skjeppe sedbygg, beregnet i penger
efter gjennemsnittet av 10 års kapitelstakst.
Loitnant Hegrem hadde i årene 1814—23 hatt Østnes i for
paktning og bodd der. Han døde i 1832. Hustruen, Sille Marie,
var datter av kaptein Kliiver på Bunes.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 14 sauer og 1
svin og utseden Vs td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter.
Ved skjøte, utstedt og tinglest 7. desember 1835 solgte enkefru
Hegrem gården til Gunhild Stangerholt av Ytterøy for 1000 spdl.
Få år senere blev den solgt ved auksjon til Sakarias Sakartassen
Hof stad, som fikk skjøte 2. april, tgl. 6. juni 1839. Kjøpesummen
var 561 spdl. Sakarias skjøtet den under 21. mars, tgl. 19. aug.
1846, til Trond Jonsen Vold for 1300 spdl. Men Trond kjøpte i
1849 Vestre Auskin og solgte da Holme for samme pris til Elling
Johansen Hokstad av Inderøy. Skjøte utstedt og tgl. 15. juni 1849.
1 1865 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 16 sauer og 3
svin og utseden Vs td. hvete, % td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre,
Vie td. erter og 12 tdr. poteter.
Under gården var 1 husmannsplass, bebodd av Martinus


----
94 Bind III
---
Jeremiassen. Dennes sønn er den bekjente religiøse taler og for
fatter Edin Holme. Plassen fødde 1 ku og 1 sau og hadde en
utsed av K td. bygg, Vi td. havre og \ x h td. poteter.
Edin Holme er født den 24. mai 1865 og døde på Landøen i
Asker den 1, okt. 1927. Han blev i sin ungdom sterkt påvirket av
Faste Svendsen, som dengang var lærer i Skogn og samtidig drev
en utstrakt virksomhet som legpredikant i Trondelagsbygdene.
Holme begynte som ganske ung å holde opbyggelser i Verdalen.
Senere kom han til Trondhjem, hvor han var en tid på snekker
verksted hos Qvenild.
Han var en av de betydeligste blandt de legpredikanter, vårt
land har hatt. Da han i begynnelsen av 1890-årene som ganske
ung kom sydover, rev han folk fullstendig med sig ved sin for
kynnelse — både ved dens rike innhold, men kanskje likeså meget
ved dens skjønne form. Ung, begavet og beåndet som han var,
samlet han skarer om sig, ofte av folk, som ellers ikke søkte til
slike forsamlmger, og der stod allerede dengang flere vekkelser
om hans forkynnelse.
Han blev tidlig knyttet til indremisjonen, forst til Drammens
krets og siden i mange år til Indremisjonsselskapet som dets reise
sekretær. Da de lange reiser generte ham, gikk han i 1913 inn
som reisesekretær i Oslo krets av Det norske misjonsselskap, hvor
han fortsatte, til han tok avskjed og helliget sig helt til sin for
fattervirksomhet.
At Edin Holme var en skjonnånd av ganske betydelige dimen
sjoner, var man tidlig klar over. Derom vidnet klart den skjonne
form, han kunde klæ sine tanker i på talerstolen. Det er vel rime
ligst, at det var hans ungdomsdrøm å gå den litterære vei; men
han blev iallfall en moden mann, før drømmen blev til virkelighet.
Først i 1899 utgav han sin første bok: «Nyt og gammelt». I 1906
kom «Menneskesonnen», et dikt, tilegnet Norges ungdom. Den
vakte megen opmerksomhet. Flere troende venner folte nu trang
til å gjore noget for å gi Holme mere anledning til å arbeide under
lettere kår. To ganger fikk han således privat stipendium. Det
opmuntret ham, og der kom så fra 1915 av flere verker fra ham.
Ikke alle var av samme verdi; men i enkelte nådde han hoit op.
Særlig kan nevnes «Manden fra Tarsus», også et bibelsk dikt. Hans
husandaktsbok «For hver dag» når også hoit. Et opbyggelig verk
«Den forlorne son» er noget av det beste han har skrevet.
Edin Holme kan betegnes som de kristne hjems dikter; han
inntar som sådan en enestående plass i vår litteratur.
Hans kunstnernatur gav sig også utslag i dyktighet som måler.
Sitt gamle handverk som mobelsnekker la han heller aldri bort.

----
95 Bind III
---
Sitt vakre hjem i x\sker utstyrte han med egne arbeider — både
møbler og målerier. — Holmes literære produksjon er:
«Nyt og gammelt», (18Q9), «Menneskesonnen», (1906), «Ild
profeten», (1915), «Fra forraadskamret — For hver dag», (1916),
«Manden fra Tarsus», (1919), «Ukjendte verdener», (1920), «Son
ofret», (1922), «Omkring Nasaræeren», (1924), «Tonen fra him
len», (1926), «Hovdinger», (1927).
Mange av disse er utkommet i flere
oplag.
Edin Holme tilhorer gjennem sin
mor Hallanætten.
Elling Holme døde i 1869, og
enken, Nella Johannesd., opføres i
den følgende tid som bruker, hjulpet
av sine to sønner, Johan og Martinus.
Ved skyldsetning av 15. august
1855, tgl. 5. februar 1856, blev der
fraskilt Holmegårdene et begge i
fellesskap tilhørende jordstykke, Hol
meenget. Det blev skyldsatt for 20
skilling (hvorved fragikk hver av
gårdene 10 sk.) og ved skjoter av
15. august 1855, tgl. s. d., av Olaus
Ellevsen Nord Holme og Elling Jo
hansen Sør Holme solgt for 100 spdl.
til lærer Johan M. Johnsen. Denne
Edin Holme.
eiendom kom nu en tid til å gå fra hand til hand, idet den i 1856
blev solgt til Ingeranna Olsdatter, i 1860 til Johannes Jakobsen
Snausen, i 1862 til Kristen Olsen Karmhus og i 1866 til C. J.
Sættem. Derefter synes eiendommen i sin helhet å være kommet
under Holme søndre. Visstnok finnes der intet skjøte; men Johan
Ellingsen Holme har under 14., tgl. 16. august 1876, utstedt en
panteobligasjon til enkefru Karoline Sættem for 600 spdl. med
pant i denne med flere eiendommer.
Holme søndre hadde i 1875 en besetning på 2 hester over og 1
under 3 år, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 2 geiter
og kidd og 2 svin, og utseden var V* td. hvete, V" td. rug, % td.
bygg, 10 tdr. havre og 12 tdr. poteter, og der anvendtes l /»s mål til
andre rotfrukter. På 2 husmannsplasser føddes 2 kyr, 5 sauer og
2 svin og såddes % td. bygg, 1 A tdr. havre og BK> tdr. poteter.
Ved skjote av 30. juni, tgl. 12. aug. 1885, solgte Nella og hen
nes to sønner gården for kr. 8000 til Iver Olsen Eklo.
I 1891 solgte Iver den til Ulrik Jakobsen Eklosvedjan. Ulrik
hadde vært i Amerika fra 1863 til 1891 og brukte Holme til i 1025,
da han overdrog gården til sine dotre Ulrikke og forid.

NORBERG  Gårdsnr. 10 og 11.

Nordberg på Nordbergshaugen i Sjøbygda 1919 
Navnet: af Noraberge, i Nørberghe 1430. af Noraberghe 1491.
Nordbergh 1590. Norberg 1610. Norberig 1626. Nordborg, Nor
berg 1664. Nordberg 1723.
Gården ligger ved en isolert, høi fjellknaus av ringe omfang,
hvorav den har navn. Efter uttalen skulde navnet antas å være
sammensatt med Nord- likesom Nordberg, Inderøy, som uttales
likedan. Denne forståeles av navnet vilde dog ikke gi god mening,
da Berg i Vinne sogn, den eneste gard, i forhold til hvilken denne
kunde kalles den nordre, ligger i for stor avstand. På Inderøy pas
ser det ennu mindre, da gården ligger sydligere enn andre Berg
gårder. De to former fra middelalderen tyder også på annen op
rinnelse, nemlig av nor, trangt sted i elv, sund, fjord eller sjø.
Det tykke / kan være innkommet ved dissimilasjon på grunn av det
følgende r. Hvilken snevring navnet sikter til, blir dog usikkert.
Skylden: Gårdens skyld var i 1650 2 sp. 2 øre, i 1694 nedsatt
til 2 spand, fordelt således:
Norberg (nedre) 1 sp. 1 øre, fra 1830 4 dal. 1 ort 14 sk.
Norberg (øvre) 2 øre, » » 4 dal. 1 ort 20 sk.
Efter skredet i 1833 blev skylden nedsatt for Norberg nedre til
3 dal. 3 ort 21 sk. og for Norberg øvre til 3 dal. 4 ort 15 sk.
I 1907 var skylden for: Norberg øvre, gårdsnr. 10, mk. 8,20,
fordelt på 4 bruk, hvorav bruksnr. 1, Norberg øvre, mk. 3,69 og
bruksnr. 2, Norberg vestre, mk. 3,69. Norberg nedre, gårdsnr. 11,
mk. 12,51, fordelt på 15 bruk, hvorav bruksnr. 5, Dalbak, mk. 3,82.
Eiere: I Aslak Bolts jordebok finnes følgende optegnelser om
gården:
Af noraberge allan østragarden som niclis laggare gaf vnder
staden j nidaros b. f. iiij spon.
Og med en senere tilfoielse:
Nota at wi erchibiscop Aslac giordhe iordher skifte medh herra
knvt sokna prest j verdall swa at wi fingom honom oc prestbordhino
j verdall till euerdheliga eignar marka boll i kolshaughom b. f. j
span. En han fek oss i geen vndir erchibiscopstolen till euerdhe
ligha eign ij pd. sek wæghin oc ij aura sylfuers b. i nørberghe firer
ij aura om arith. oc scall huar tweggia skiftit haldass vbrigheliga
a badha h.
Herav fremgår nu for det første, at Norberg allerede dengang
har vært 2 gårder, idet Erkestolen på Aslak Bolts tid eiet «allan
østragarden» d. e. hele Østgården Norberg, som da var bygslet

----
97 Bind III
---
for 4 spand, og at Niclis Laggare hadde gitt den «under staden i
Nidaros», d. v. s. til Erkestolen eller kanske snarere til Domkapitlet.
Videre fremgår at Verdalens prestebord hadde eiet 2 pund 2
øre efter eldre skyld i Norberg, formodentlig da i den annen gard,
og at erkebiskop Aslak byttet dette til Erkestolen mot 1 markebol i
Kolshaugan, nu bygslet for % spand, mens parten i Norberg var
bygslet for 2 øre. Dette makeskifte blev gjort med hr. Knut sogne
prest til Verdalen.
Erkestolen eiet således ialt 4 sp. 2 øre i Norberg. Dette er dog
minsket sterkt i 1400-årene, idet Erkestolens eiendom i gården efter
Gautes og Olavs jordebøker var bare 4 ore. Halvparten av Nor
berg har iallfall fra 1660-årene av vært lektor atsgods.
Erkestolens 4 øre blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen
og føres siden i lensregnskapene under «Stigtens gods». Denne
eiendom har vel nærmest svart til det senere Norberg nedre.
I matrikulen av 1650 opføres hele Norberg med en skyld av
2 sp. 2 øre som Kronens eiendom. Sammenhengen hermed er ikke
lett å forstå; det kan neppe forklares anderledes enn som følge av
en større avfelning, rimeligvis på grunn av skred. Imidlertid har
Lars Pedersen Brix i 1650-årene erhvervet en betydelig part av
gården tillikemed bygselrådighet, og fra den tid er eiendomsforhol
det ganske klart. Det er da blitt 2 gårder, som svarer til de senere
Norberg øvre og nedre, skjønt disse navn ikke brukes før langt
senere. Eiendomsretten har da efter denne tid vært således:
Norberg nedre: Kronen
Lektor
2 øre og bygselretten.
2 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre.
Norberg øvre: Lars Brix
Lektor
2 øre og bygselretten.
2 »
Tilsammen 1 sp. 1 øre.
Øvre Norberg gikk efter Lars Brix' død over til datteren Mar
grete, gift med rektor Simon Hof. Skjøte fra Anna, sal. Brix', til
Margrete, Simon Hofs, er utstedt 12. novbr. 1700, tgl. 17. jan.
1701. Efter Hofs død i 1708 gikk gården i arv til datteren Bar
bara, gift med Hofs eftermann i rektorembedet, Anders Ivarssøn
Borch. Ved auksjon i 1742 i Barbaras dødsbo blev gården solgt til
kancelliråd Jens Hveding for 30 rdl. Skjøte av 5. febr., tgl. 4. mars
1742. Hveding solgte den i 1746 til opsitteren, Bård Olsen, og
siden har den vært brukernes eiendom
Nedre Norberg blev ved en auksjon over krongods i 1754 solgt

----
98 Bind III
---
til kjøpmann Erik Fal ster sen Dahlstrøm på Verdalsøren, som fikk
kgl. skjøte 31. desember 1754, tgl. 2. juni 1755.
Ved skjote av 21., tgl. 22. febr. 1770 solgte Dahlstrøm gården
til Knut Anderssen Ysse, og siden har også denne gard vært bru
kernes eiendom, dog i lange tider drevet som underbruk.
Brukere: I tiendepenningmanntallet av 1520 opføres Oluff pa
Nordebergh; han betalte 1 M> lodd sølv og 3 lodd sølv for jordegods
— har således kanskje eiet gården. Foruten ham finner vi i samme
manntall Helena pa Norbergh cum filio (d. e. med sønn) med 2
lodd solv og 2 skilling i skatt. Det har altså allerede dengang vært
2 Norberg-gårder.
Av Steinviksholms lens regnskap for 1540 ser vi, at Bordtt
(Bård) har betalt 1 vet 2 vog malt i landskyld for 4 øre i Mord
berg(!), og i ledingsmanntallet for samme år står Bordth på
Mordberriig(l) for 1 pund smør og 1 vog mel i leding. Men i 1559
er der ny opsitter, Lauridtz på Norberg.
Peder Norberigh har i 1500 betalt 1 daler i landbohold. Han
har brukt gården utover til 1635 og var formodentlig sønn av den
foregående, Laurits.
I 1635 har så sønnen Laurits Pedersen bygslet 4 øre i Norberg,
«som hans fader fradode og hans moder for ham oplod, er uden
lotter og lunder». I bygsel gav han 16 rdl. Han må vel også ha
bygslet resten; ti ved hans død få år senere ser det ut, som om
enken har hatt hele gården.
Laurits er død i slutten av 1630-årene, og i 1630 har Erik
Lauritsen (Larssen) bygslet 1 sp. 1 øre i Norberg, «som Laurits
fradøde, hvis hustru han egted, en ringe jord». Bygselsummen
var 10 rdl.
Inntil denne tid synes Norberg å ha vært én gard; men i 1641
har Ando Lauritsen bygslet «4 øre hans moder for ham oplod i
Nordberg». For dette gav han 20 daler.
Denne Ando må være sønn av ovennevnte Laurits Pedersen.
Da enken efter Laurits giftet sig med Erik, har altså mannen og
sønnen bygslet hver sin halvpart. Fra denne tid var således gården
påny delt i to, som kan følges hver for sig.

NORBERG ØVRE  Gårdsnr. 10.

Ando Lauritsen, som bygslet denne halvpart av Norberg i 1641,
er død omkring midten av 1650-årene, hvorefter Jon Eriksen festet
den i 1656, da den betegnes som «en ringe og dyrleiet gard, enken
Ranni Pedersdatter påbor, han skal egte». Bygselsummen var 20

----
99 Bind III
---
rdl. Jon var i 1665 40 år gammel. Hjemme var en sonn, Peder
Andorsen, 16 år.
Besetningen var i 1657 2 hester, 5 naut, 2 bukker, 4 geiter, 3
sauer og 1 svin, tienden i 1669 1 td. bygg og 1 % tdr. havre, ledin
gen Yt rdl. og småtienden 1 ort. Der var humlehave. Skylden blev
foreslått nedsatt til 1 spand.
Jon opfores som bruker av gården ennu i sluttan av 1680-årene.
Peder Nilssen fikk bygselbrev på den av president Brix 26. aug.
1690, tgl. 13. oktober 1698. Den 13. oktober 1694 avholdtes en
besiktigelse av gården. Det heter da, at Peder Nilssen nu i nogen
år brukte den for halv skatt. Forovrig oplyses at gården lider
skade av elvebrudd, og at de forrige opsittere alltid er gerådet i
største armod «og derfore total ruineret derfrå viget med bettelsta
ven i hånden». Skylden blev da nedsatt til det halve, 2 ore.
Allikevel er det nok vedblitt å være ganske smått for opsitteren.
I 1705 sees han å være stevnet for rettigheter til lektoratet og har
formodentlig opgitt gården ikke lenge efter.
I 1712 har den en ny opsitter, Jon Jørgensen, som for hadde
vært på Holme, hvilken gard han hadde opgitt for Anders Larssen
mot en godtgjørelse av 20 rdl. og en ku. Dette er nærmere om
talt under Holme.
Under svenskenes innfall i 1718 led Jon et betydelig tap, som
han opgir således:
Tilsammen 55 rdl. 24 sk.
Opsitter i 1723 var Ole Tomassen Oklan. Det oplyses ved
matrikuleringen dette år å være skog til gjerdefang og noget til
brenneved, seter X A mil fra gården, ganske ringe utmark, leilighet
til fiskeri. Gården betegnes som tungvunnen og mislig til korn.
Utseden var IXA1 X A td. bygg. 4 tdr. havre, % bismerpund grå erter,
avlingen 16 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og der føddes
1 V-i hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 2 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått
til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 6 mk. erter og 8 mk. ost.
Skylden blev foreslått forhøiet med 12 mkl., og kommisjonen be
merker i den anledning: «Som denne gard er befunden af lige god


----
100 Bind III
---
hed med næst forrige og af lige beskaffenhed, så er dend med
ovenstående 12 mkl. bleven forhøiet.» Det fremgår også av opga
ven over utsed, besetning og avling, at denne gard var like god
som den annen, skjønt skylden kun var halvparten så stor.
Ole Tomassens eldste sønn, Tomas Olsen, kjøpte i 1742 Kaus
mo. Den annen sønn, Bård Olsen, blev farens efterfølger på Nor
berg. Han kjøpte gården for 95 rdl. av kancelliråd Hveding ifl.
skjote av 5. desbr. 1746, tgl. 6. mars 1747, og synes å ha drevet
den adskillig op, idet den på skiftet efter ham i 1766 blev taksert
til 200 rdl. Der registrertes da en besetning på 2 hester, 3 kyr, 6
ungnaut, 4 sauer og 1 svin. Boets aktiva var 271 rdl. 3 ort 2 sk.,
og gjeld fantes næsten ikke, så beholdningen blev 244 rdl. 1
ort 14 sk.
Enken, Siri Andersdatter Ysse, blev året efter gift med soldat
Jonas Pedersen Stiklestad. Da Siri var død, bygslet Jonas Dom
kirkens gard Skrove, og overdrog Norberg til stedsønnen, Ole
Bårdsen, der som odelsberettiget innløste den ifl. skjøter av 15.
august 1775, 20. februar 1777 og 14. november 1786, tgl. 21.
februar 1787.
Ole hadde ingen barn, hverken i første eller annet ekteskap.
Med sin annen hustru, Ingeborg Jonsdatter Rein, oprettet han i
1823 gjensidig testamente, hvorefter formuen efter begges død
skulde deles i to like store deler til like deling mellem begges ar
vinger.
I 1824 blev Andreas Eliassen Søråker gift med Ingeborg Jons
datter og kom således i besiddelse av gården. Ved en takstforretning
samme år var den blitt verdsatt til 800 spdl.
Øvre Norberg blev besiktiget samtidig med Nedre Norberg og
Kausmo efter skredet i 1833. Gården hadde tatt skade på ca. 18
mål, hvorav 8 ansåes for aldeles ødelagt. Der holdtes dengang 2
hester og 6 kyr; utsed og avling var som på Nedre Norberg. Den
gamle skyld, som var 2 ore eller 4 dal. 1 ort 20 sk., blev nedsatt
til 1 øre 19 mkl. eller 3 dal. 4 ort 15 sk.
I 1835 var besetningen 2 hester, 6 kyr, 12 sauer og 1 svin og
utseden x /& td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre, Va td. erter og 4 tdr.
poteter.
Andreas Eliassen døde i 1842 og Ingeborg Jonsdatter solgte
ved skjøte av 4. septbr., tgl. 12. desbr. 1848, gården for 400 spdl.
til Nils Hanssen Salthammer av Skogn. Hun døde samme år.
I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 5 storfe, 14 sauer og 2
svin og utseden Ys td. rug, 1 td. bygg, 5 tdr. havre, Ys td. erter
og 10 tdr. poteter. Gården hadde 1 husmannsplass med en beset
ning på 1 ku og 8 sauer og en utsed av l A td. bygg, 1 td. havre
og 6 tdr. poteter

----
101 Bind III
---
Nils Hanssen dode som kårmann på Norberg i 1870, så han
må ha gitt fra sig gården for den tid; men forst ved skjote, tgl. 8.
desember 1876, har enken, Marta Mikkelsdatter, overdratt den til
sonnen, Hans Nilssen, for ( )00 spdl. og kår.
I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 5 kyr, 2 ungnaut og
kalver, 14 sauer og lam og 3 svin og griser og utseden 1 % td. bygg,
Norberg øvre, sett fra vest 1919. Fot. E. Musum.
4 tdr. havre, 'Ao td. erter og 10 tdr. poteter. På husmannsplassen
Momarken foddes 6 sauer og 1 svin og såddes % td. bygg, 3 A td.
havre og 2K> td. poteter.
I IQO9 overdrog Hans Nilssen gården til sonnen, Henrik Hans
sen, som i 1908 var kommet hjem fra Amerika. Han eier og bru
ker gården nu.
Foruten det nedenfor nevnte Norberg vestre, er det av Norberg
ovre utskilt:
I 1903 Sandnes, 8 å 9 mål, solgt til Johan Isaksen, og omtrent
ved samme tid ca. 4 mål til Bernhard Norberg.
Gjennem årene er en hel del av jorden raset ut i Verdalselven,
således husmannsplassen Kolshaugplassen.

NORBERG NEDRE Gårdsnr. 11.

Erik Lauritsen (Larssen) var ved folketellingen i 1666 61 år
gammel og opføres i skattemanntallene som bruker av Norberg helt
til i begynnelsen av 1680-årene.


----
102 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 6 naut, 2 bukker, 2
geiter, 6 sauer og 1 svin. Tienden sattes 1669 til 1 td. bygg og
IVi tdr. havre, ledingen til x k rdl. og småtienden til 1 ort. «Findes
hommelhaug och ellers ingen tilfelde», heter det. Skylden blev fore
slått nedsatt til 1 spand.
Efter Erik opfores en tid i 1680-årene Lars som bruker. Han
var rimeligvis sonn av Erik og den samme Lars Eriksen, som i 1666
opfores som sonn på gården og dengang var 7 år gammel.
Det var ganske smått stell på Norberg i slutten av 1600-årene.
Skylden var altfor hoi, så det blev umulig å få den i fast bygsel.
Ved tingsvidne, optatt i 1686, oplyses, at gården «ligger endnu
såvelsom forrige åringer ode, mens fogden en dertil antaget, som
slår så meget hoe på den, at leilendingsskatten kan betales med».
Og i 1694 er det verre og ikke bedre, idet det da heter: «Ligget øde
og übeboet, og formedelst dessen ringhed er enken, som den til
forn brugte, afviged, dog bruges dette år af en mand, som deraf
betaler i afgift 3X> rdl. samt gården, som er meget brostfældig at
bygge og forbedre.»
I 1697 lyder det en smule bedre: Gården brukes da av Henrik,
som har «temmelig forbedret» husene på gården; men der er «i
denne slette og vanskelige tid» ikke større avgift å erholde for den
enn før, nemlig 3Vi rdl., «hvorpå endnu aldeles intet er betalt, så
og end derforuden skyldig for bekommet korn». Og i 1705 er
Henrik stevnet for resterende rettigheter til lektoratet. I 1710 blev
gården opbudt til bygsel på tinget, uten at nogen meldte sig til å ta
den. Henrik var da muligens fraflyttet.
Under krigen i 1718 het opsitteren Ote Jonsen. Hans tap ved
svenskenes plyndringer opgis således:
Skade pa husene og gjerder avbrent 4 rdl. — sk.
Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården har skog itl
gjerdefang og litt brenne, seter Vi mil borte, ganske ringe bumark,
leilighet til fiskeri. Den betegnes som tungvunnen og mislig til
korn. Utseden var 1 Vi tdr. bygg, 4 tdr. havre og % bismerpund grå
erter, avlingen 16 sommerlass vollhøi og 3 lass ekerhøi og beset


----
103 Bind III
---
ningen I Vi hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 2 sauer og 2 geiter. Tienden
blev sått til 4 skjepper blandkorn, 1 td. havre, 6 mk. erter og 8
mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 1 ore 12 mkl. «formedelst
dens megen ringhed og dyrleienhed», men uten folge.
I 1727 er Svend Olsen (visstnok sonn av Ole Åkerhus) leilen
ding på Norberg, og har sittet der i meget beskjedne kår. Han
dode allerede i 1729 og efterlot sig omtrent ingenting. Hele be
holdningen var 1 rdl. 3 ort 9 sk., «som enken beholder til sin be
gravelsesomkostning, sålangt det kan rekke». Han var forresten
så nylig gift, at han ennu ikke hadde rukket å betale sin bryllups
regning, som derfor presentertes i boet og blandt annet opviser 1
td. mel 2 rdl. 12 sk., 16 mark flesk 1 ort 8 sk., husværelse til bryl
lupet 2 ort, hesteleie 4 sk. og 2 kanner rømme 4 sk.
Enken, Eli Jonsdatter, blev samme år gift med Sevald Haldosen
(mon sønn av Haldo Kjesbuen). Han forsøkte å få bygslet gården;
men — uvisst av hvilken grunn — lyktes det ikke; for i 1730 har
Eli klaget til stiftamtmannen over, at fogden Grimer hadde utsagt
henne av Norberg, «som hendes forrige mand for kort tid siden
havde bygslet, og hendes nuværende mand begjærer igjen at bygsle».
Gården har nu i flere år ligget übygslet, dog brukt av Jørgen
Siv ertsen, som sees å ha vært der allerede i 1731. I 1737 blev den
opbudt for bygsel, avgift eller mot å holde husene i åbotsfri stand;
men ingen meldte sig. Året efter, da fogden på høsttinget opbod
«kongens forarmede gods», bød sersjant Øvre på grev Sponnecks
vegne fulle skatter. Sponneck fikk så av fogden bygselbrev 28.
novbr. 1738, tgl. 4. mars 1739, og hadde den et år, i hvilken tid
den antagelig er drevet som underbruk.
Under 30. oktbr. 1739, tgl. 4. mars 1740, fikk så Jørgen Sivert
sen bygselbrev på gården og betalte i bygsel 13 rdl. 32 sk. Han
brukte den til i 1755, da han kjøpte Store Fleskhus, hvor hans
efterkommere ennu er.
Som ovenfor nevnt blev Norberg i 1754 ved auksjon solgt til
kjøpmann Dahlstrøm for 200 rdl. Denne har visstnok straks
bygslet den til Ole Eriksen, som iallfall har bodd der i 1760, da
der avholdtes skifte efter hans hustru, Anne Sivertsdatter For
bregd. Ved dette skifte er registrert en besetning på 1 hest, 2 kyr,
4 sauer og 2 geiter. Boets aktiva var 48 rdl. 2 sk. Merkelig nok
finnes der i dette fattigslige bo et par bøker: en bønnebok til 16 sk.
og en salmebok til 12 sk.
I 1767 inngikk Dahlstrøm kontrakt med Knut Anderssen Ysse
om å overdra ham Norberg; for 600 rdl. Knut betalte kontant 200
rdl.; men da han i 1768 tilbød resten og forlangte skjøte, gjorde
Dahlstrøm vanskeligheter, idet han forlangte kontraktmessig er
klæring av Knut om, at hvis gården blev solgt påny av Knut,

----
104 Bind III
---
kreditorer eller skifterett, skulde Dahlstrøm ha den for 600 rdl. Da
Knut ikke vilde gå inn på dette, men kun innrømme ham forkjøps
rett, lot Dahlstrøm ham utsi, hvorefter det kom til prosess, og
Dahlstrøm, som ikke kunde føre bevis for sin påstand, blev dømt
til å utferdige skjøte, som Knut da fikk 21., tgl. 22. febr. 1770.
Knut hadde samtidig også en annen konflikt med Dahlstrøm an
gående Ysse, hvorom nærmere under denne gard.
Knut Anderssen byttet i 1773 bort Norberg til Anders Gund
bjørnsen Storvuku mot Storvuku, 2 øre 12 mkl., Vuku øde 8 mkl.
og Lillevuku 20 mkl., hvilke 3 parter dreves i ett bruk. Prisen for
Storvuku var 800 rdl. og for Norberg 650 rdl., så Knut gav altså
150 rdl. imellem. Skjøtet er av 26. februar 1773, tgl. samme dag.
Ved skjøte, utstedt og tinglest 21. februar 1774, solgte Anders
Gundbjørnsen gården igjen for 565 rdl. til Anders Anderssen
Holme, som drev den som underbruk under Holme i nogen år, til
han ved skjote av 20. febr. 1777, tgl. 15. aug. 1780, solgte den for
620 rdl. til brødrene Bård Haldosen Åkerhus og Anders Haldosen
Myr, hvorefter den en lang årrekke dreves som underbruk under
disse gårder.
I 1791, da Bård og Anders søkte fritagelse for dobbelte skatter
av underbruksgården, oplyses, at Norberg hadde vært underbruk,
siden Dahlstrøm kjopte den i 1754, og at der, da den var bebodd,
høist kunde såes 1 td. bygg og 6 tdr. havre samt holdes 1 hest,
6_7 k yr O g 10—12 småfe. Siden var den mest brukt til høiavling,
dog var der jevnlig sådd 3—4 tdr. havre. Når lite eller intet såd
des, kunde der på gården avles 30 sommerlass høi. Mens Jørgen
Sivertsen bodde der, var der kun måtelige hus, i 1791 fantes kun
en gammel stue, et fjøs og låve. — De fikk dog intet avslag i skat
ten, hvorfor de i 1794 til samme formål lot opta forklaring om, at
gården tok skade av Ysseelven. I folketellingen av 1801 opføres
Tomas Einarsen Holme som beboer av den ene Norberg-gård, vel
nærmest denne.
Anders Myr skjøtet i 1801 sin halvpart i Norberg til sønnene
tialdo og Anders for 499 rdl. Anders Anderssen døde imidlertid
ikke lenge efter, og tialdo overtok da også hans part, så han nu
eiet halve gården alene og drev den som underbruk under Myr,
inntil han i 1807 skjøtet den til broren, Karl Anderssen Myr, for
499 rdl. Året efter solgte også Bård Åkerhus sin halvpart til søn
nen, Karl Bårdsen, for 500 rdl. Skjøtet er av 6., tgl. 8. febr. 1808.
Norberg eiedes altså nu av Karl Bårdsen Åkerhus og Karl
Anderssen Myr. Disse har iallfall fra 1808 bebodd og brukt går
den, hvilket oplyses ved tingsvidne i 1811. De hadde den til 1835,
da de ved skjøte av 24. april, tgl. 18. juni solgte den til Karl Myrs

----
105 Bind III
---
bror, Bård Anderssen Myr, for 400 spdl. Ved denne leilighet er
den for forste gang i et skjote kalt Nedre Norberg.
I 1835 var besetningen 1 hest, 4 storfe, 8 sauer og 1 svin og
utseden Vs td. rug, % td. bygg, 5 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
Den 23. mai 1833 avholdtes besiktigelse over Norberg-gårdene
på grunn av et jordfall «i form av en oval cirkel», forårsaket
undergravning av Ysseelven. Av denne gard var uttatt ca. 16 mål
åkerland. Der holdtes dengang 2 hester, 6 kyr, såddes 12 tdr. korn
og hostedes 60 tdr. Hoiavlingen var 30 lass. Den gamle skyld
1 sp. 1 ore, som ved den nye skyldsetning var forandret til 4 dal.
1 ort 14 sk., blev nedsatt til 1 sp. 12 mkl. eller 3 dal. 3 ort 21 sk.
Efter Bård Anderssens dod hadde enken, Marta Bårdsd. Åker
hus, gården, som hun drev med hjelp av sin eldste sønn, Anders
Bårdsen. Besetningen var i 1865 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 1 svin,
og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Under gården
var 7 husmannsplasser, som tilsammen hadde en besetning på 4
storfe, 21 sauer og 2 svin og en utsed av W* tdr. bygg, 4X- tdr.
havre og 14 tdr. poteter.
I 1875 var gården übebodd; dens besetning og utsed er opfort
sammen med Maritvold, så den dreves formodentlig som under
bruk under denne gard; men der finnes intet tinglest dokument,
hvorav fremgår, hvordan det er blitt slik. Under Norberg var da
følgende 6 plasser: 1: Kriken, 2 —4: Moakeren, 5: Momarken, 6:
Norbergsvald. På disse føddes 4 kyr, 18 sauer og 7 svin og såddes
27 A0 tdr. bygg, X td. blandkorn, 2% tdr. havre og 15 tdr. poteter;
dessuten bruktes Vm mål til andre rotfrukter.
Johannes Kausmo har senere eiet gården: I 1894 finnes under
Norberg nedre tinglest en utpantning hos dennes enke for skatt og
kanniketidende.
I 1907 er gården helt forsvunnet, idet den er delt i 15 småbruk,
hvorav bruksnr. 1, som har beholdt navnet Norberg nedre, kun har
en skyld på mk. 0,13. Det største, bruksnr. 5, Dalbak, av skyld
mk. 3,82, var da lagt under Ysse vestre.

NORBERG VESTRE  Gårdsnr. 10, bruksnr. 2,

Nordberg vestre 
Nordberg vestre 
Bruket som lå i Ydsedalen er borte. Eiendommen ble innløst i forbindelse med kjøp av areal til boligfeltet ca 1970
blev skilt fra Norberg øvre ved skyldsetningsforretning av 11. tgl.
15 august 1877, og skyldsatt for 1 dal. 4 ort 19 sk. (ny skyld mk.
3,69). Gården eiedes først av Ole Halsan fra Frol, som imidlertid
aldri har hatt nogen tinglest hjemmel på den. Ved skjøte av 10.
februar, tgl. 15. august 1877, utstedt av Hans Nilssen, blev den
solgt for kr. 2800 til Johannes Hjelm. Denne flyttet husene fra

----
106 Bind III
---
bruksnr. 1 dit hvor de nu står. Da han reiste til Amerika, solgte
han Norberg til Daniel Dalekran fra Beitstad.
I 1913 solgte Daniel gården til Gustav Hage fra Vuku, som i
1Q26 overdrog den til sønnen, Sigvald Gustavsen Hage. Denne
har gården nu.

YSSE Gårdsnr. 13 og 14.


Nav net: a Yrfini(!) 1325. af Yssine 1430, 1491. Yssen 1520.
Ysszem 1530. Ødßine 1559. Ødsenn 1590 (2 gårder). Ysse 1610.
Ysße 1626. Ydtze 1664. Ydse 1723.
Yssin, en sammensetning med vin. Navnet finnes ellers kun i
Sorum, hvor det nu heter Yssi (i middelalderen: i Yssini). Det for
modes, at formen Yrfini fra 1325 kan være feilskrevet for Yrsini,
og at dette kan være en eldre form; men navnets forklaring blir
allikevel usikker. Yssin kunde muligens forklares av Ysa eller Ysja,
der opføres som elvenavn i Snorres Edda. Der går en elv forbi
gården (nu Ysseelven). Oldnorsk Yrsin antar S. Bugge mulig
kunde høre sammen med orri (årfugl), og stå i samme konsonant
forhold dertil som f. eks. versna til verri.
Skyld: Gårdens gamle skyld (1650) var 6 spand. Den har fra
meget gammel tid vært delt i to, hver på 3 spand. Fra 1836 var
skyl den for
Ysse vestre 6 dal. 3 ort 4 sk.
Ysse østre 7 » — » 15 »
Ysseaunet 1 » 14 »
Tilsammen
14 dal
9 sk.
I 1907 var skylden for Ysse vestre, mk. 17,56, fordelt på 8 bruk,
hvorav bruksnr. 1, Ysse vestre, mk. 14,72. Under dette bruk lå
også Dalbak av Norberg nedre. Ysse østre, mk. 15,24 i ett bruk.
Ysseaunet, mk. 1,21 i ett bruk.
Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen 4 markebol «af Yssine».
Dessuten har Erkstolen senere makeskiftet til sig en part i gården
mot 6 øresbol i Kausmo. Alt dette var på Aslak Bolts tid bygslet
for 2 mark (d. e. 5 sp. 1 øre). Dette er et eksempel blandt mange
andre på den sterke nedgang i jordverdien efter svartedauen.
På erkebiskop Gautes tid er Erkestolens eiendom i gården op
ført med 2 mark 2 ørtuger (5 sp. 1 øre 16 mkl.) og på Olav Inge
brigtsøns tid med 5K- spand. Resten var muligens bondegods.
Ved reformasjonen blev disse 5X> sp. beslaglagt av Kronen,

----
107 Bind III
---
som i løpet av 1500-årene synes å ha forhøiet skylden. I 1592 eiet
den således i «Ødsenn» 6 sp., som opfores under «Stigtens gods»,
d. v. s. det gamle erkebispegods.
Øster Ysse blev ved en auksjon over krongods i 1754 solgt til
Knut Anderssen Borgen, som i 1759 skjøtet gården til kjøpmann
Erik Dahlstrøm på Øren, og denne makeskiftet den i 1766 til
Trondhjems bispestol mot Østvold.
Vester Ysse blev ved auksjon over krongods i 1755 solgt til op
sitteren, Elling E Hev sen, og har siden vært brukernes eiendom.
Brukere: Heften a Yrfini var i 1325 med og skiftet Lyng mel
lem Sigurd Jonssøn og Vigleik Aslakssøn (Se Lyng). Han er den
første av opsitterne på Ysse, hvis navn er kjent. I de følgende 200
år vet vi intet om dem.
Haldor pa Yssen har i 1520 betalt 3 lodd sølv og 2 lodd sølv
for »barne peningh», og Er/and husmann sammesteds X> mark i
tiendepenningskatt.
I 1549 har Otuff betalt i landskyld for 5K> spand i Oftenn 1
slaktnaut 3K- vet mel og samme år står Oluff på Øfifiellnn for 2
pund smør og l A vet mel i leding. Og endelig finner vi Oluff på
Ødschind i skibskattmanntallet av 1559 mellem Norberg og Reitan.
Oluff het også opsitteren i slutten av 1500-årene. I 1592 har
Oluff Ysse betalt 3 ort i landbohold, og i 1593 var Oluff Ydße
tilstede ved registreringen efter Laurits Mikkelsgård. Det er vel
neppe den samme som i 1549; men av samme slekt har de rimelig
vis vært.
lallfall fra begynnelsen av 1600-årene har Ysse vært delt i to
like store gårder, som må ha svart nogenlunde til Ysse østre og
vestre. Rimeligvis er vel delingen foregått adskillig tidligere.

YSSE VESTRE Gårdsnr. 12, bruksnr. 1.


Ydse vestre i Sjøbygda 1928 
Opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600-årene het To
mas. Han bygslet den i 1606 og betalte 30 daler i bygsel for 3 sp.
Han er død i begynnelsen av 1630-årene. I 1634 har Oluf Tørrissen
festet 3 sp. i Ysse, «som Tomas fradøde, hvis hustru han vil egte.
En ringe jord foruden lutter og lunder», heter det. Bygselsummen
var 39 rdl. Denne Oluf kan være en sonn av den Tørris, som i
1622 bygslet en del av den annen Ysse-gård. Han døde i 1650-
årene, og i 1655 har «Hans Jacobsen fest Ydse 3 spand, Ole Tørri
sen fradøde, skal have hans efterladte hustru Guri Ånder sdatter
tilegte.» Bygselsummen var nu 48 rdl. Hans var i 1666 45 år
gammel.

----
108 Bind III
---
Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 18 naut, 6 sauer og 3
svin. I 1660 blev tienden sått til 2 tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledin
gen til 1 rdl. og småtienden til % rdl. «Findes hommelhaug och
ellers ingen herlighed», heter det. Skylden blev som på den annen
gard foreslått nedsatt til 2 sp.
Hans opfores som bruker ennu i 1680-årene. Hvor lenge han
har vært der, er übekjent. I begynnelsen av 1700-årene heter op
sitteren Jon; det er rimeligvis den samme «gamle Jon Ydse», som
dode i 1720 i en alder av 70 år.
Under krigen 1718 led opsitteren et betydelig tap; det opgis
således:
Skade pa husens og skigarden opbrent 5 rdl. — sk.
Tilsammen 159 rdl. 24 sk.
På denne gard bcdde i 1723 Ellev Knutsen. Han hadde for
resten vært der så tidlig som i 1716; rimeligvis som dragon for
gården.
Ved matrikuleringen i 1723 opgis, at gården ikke har nogen
skog uten til gjerdefang og brenneved, seter % mil borte, ringe
bumark, et kvernsted, som lå ode, men blev sått i 4 sk. skatt. Går
den betegnes som lettvunnen og temmelig kornviss. Utsed, avling
og besetning opgis til noiaktig det samme som på Ysse ostre, tien
den likeså, og med samme begrunnelse som for denne gard blev
der foreslått en avfelning på 2 ore.
Ellev Knutsen var en meget vanskelig mann: Med naboen,
Anders Ysse, lå han jevnlig i ufred. I 1724 har denne stevnet ham
for vold og overlast, idet Ellev hadde overfalt hans kone på åkeren,
trukket henne efter håret ned til elven og truet med å kaste henne
uti. Anders måtte komme og legge sig imellem. Ellev blev idømt
en bot, men appellerte dommen. I lagtingsdom, som fait 31. au
gust 1725, uttaies:
«Af de edforte vidner er at se al usommelig adfærd og behand
ling af Ellev Ydse mod hans grande og nabo, Anders Ydse, og
særlig imod hans kvinde, som fast har været utålelig. Han får


----
109 Bind III
---
derfor dadle sig seiv for den straf, som han ved sorenskriveren og
meddomsmænd er pådomt, hvilken dom vedborligen stadfæstes, og
advares hermed Ellev Ydse herefter at holde et mere fredeligt
nabolaug, om hannem ellers ei værre vederfares.»
I 1720 har så krigsbokholder Åge Hagen stevnet ham til å lide
fornyelse av denne dom. Lars Mære (før på Hesgreien) motte her
Ysse vestre, sett fra syd 1928. Fot. H. Anderson.
på Ellevs vegne og påstod, at nevnte dom var svekket ved Over
hoffrettens dom. Han blev da dømt til å prestere denne dom; men
det hadde han ennu ikke gjort til næste ting, hvorfor den tidligere
dom, som ila ham en bot på 20 lodd solv, stadfestedes.
Samme år var han atter for retten, fordi han på seteren hadde
gått los på Anders Ysse og slått ham med et trestykke i hodet og
over armen. Ellev var denne gang blitt rasende, fordi Anders hadde
jaget bort hans hingst fra sin hoppe. Retten fant, at Anders var
blitt ilde medhandlet «uden ringeste skyld og brøde, som kontra
partens bekjendte forhold er gemæs». Han idømtes atter bøter:
6 lodd sølv for hårgrep, 3 lodd for slaget i armen og for to sår i
ansiktet og på hånden 13 X- lodd for hvert samt i erstatning til
Anders 6 rdl. og 3 rdl. i omkostninger. Ellev hadde forresten til
samme ting kontrastevnet Anders for 3 slag med økseskaftet ved
nevnte anledning, og fordi Anders hadde latt sine barn hisse hun
den på ham; men Anders blev frikjent for dette.
Videre hadde Ellev stevnet Anders, fordi denne hadde forbudt
ham å drive sine kreaturer over hans jorder ad en vei, han alltid


----
110 Bind III
---
for hadde brukt høst og vår; men som Anders nu hadde stengt med
et gjerde. Saken blev henvist til åstedsbehandling.
Endelig hadde han stevnet Anders, fordi denne skulde ha be
skyldt ham for å ha tatt en pung med penger fra Bård Svinhammer
og en fra Greis Skjærset; men saken blev utsatt på grunn av form
feil, da Anders ikke var stevnet til å påhøre vidneførsel eller motta
dom. Den blev visst ikke gjenoptatt.
Nu blir det stille om Ellev nogen år. Men i 1736 er han for
retten igjen, stevnet av Hans Jelstrup, som var forpakter av kon
gens anpart i tienden. Ved tiendeleveransen på Øren hadde Ellev
innfunnet sig på tiendelåven og skjelt Jelstrup og de andre tiende
takere ut og «ikke alene forårsaget stor allarm på det at han kunde
komme en rebellion afsted, så at de næsten var nødsaget at ophæve
deres forretning, men endog overfaldet dem med grove skjældsord
og to eller tre gange skjældt dem ud for tyve». Han hadde tatt
måltønnen og vilde kaste den fremover bordet, hvor tiendetakerne
sått, men blev hindret av de tilstedeværende, som formanet ham til
at holde fred, hvorefter han «slog i bordet og bandte og kaldte dem
for tyve allesammen og bad dem tåge vidner på hans mund, hvor
efter nogen af almuen førte ham ud. Han var noget drukken». Han
blev dømt til å møte på høsttinget og tilbakekalle sine beskyldnin
ger, som kjentes døde og maktesløse, å bøte 16 rdl. til Trondhjems
tukthus samt 3 ort 12 sk. til justitskassen for ikke å ha møtt for
retten.
Ellev betalte naturligvis ikke, hvorfor der måtte eksekveres hos
ham. Eksekusjonen foregikk i fullt lovlige former med en officer
tilstede, da det var på et dragonkvarter. Men på næste vårting er
han så stevnet av fogden «formedelst brutalité forøvet 11. oktober
1736 mod eksekutionsretten med svergen, banden og allarm, item
da dommen af 2. juni 1736 blev oplæst ladet hans herskende bit-
og ondskabs affekt overløbe og forlede til denne grovhed og
dumdristighed mod stiftets høiøvrighed og sagt, at han ikke kjærede
sig om ham (stiftamtmanden) eller hans påtegning». Slik å for
håne øvrigheten var en farlig affære, og det hadde nok Ellev seiv
innsett, hvorfor han møtte på tinget og bad for sig — han hadde
vært drukken og visste lite, hvad han sa, og den hele almue bad
med ham, at stiftsbefalingsmannen vilde vise nåde for retten og
pardonnere ham denne gang. Han lovet «aldrig mere at drikke sig
drukken eller anderledes end lydig og tilbørlig forholde sig mod sin
øvrighed».
Det blev da endel skriftveksel mellem fogden og stiftsbefalings
mannen, som resulterte i, at den siste muntlig tilkjennegav, at når
Ellev innen retten vilde tilstå og avbe sin forseelse samt betale noget
til tukthuset og omkostninger og endelig «love og tilkjendegive en

----
111 Bind III
---
mærkelig forbedring», måtte dermed saken stilles i bero, «til han
igjen forøver nogen uskikkelighed», hvorefter den atter skulde stå
apen. Som folge herav befant Ellev sig atter på sommertinget i
1737 for å tilstå og avbe. Men da det kom så langt, var nok kallen
rendt full igjen, så da det kom til stykket, erklærte han, at han
hadde bedt for sig på forrige ting og stod nu i en gjeld av 30 rdl.
ifølge forrige dom, nu formådde han ikke å betale mere. Dermed
gikk han sin vei. Retten sendte lensmannen med Ole Indal og Ole
Norberg efter ham for å innhente hans svar, om han i mindelighet
vilde svare 2 rdl. til tukthuset og «love sit forrige væsens og levneds
forbedring»; men de kom tilbake med det svar, at han vilde intet
gi til tukthuset, «og forøvrig viste han sig med underlige fagter»,
hvorefter fogden fant å måtte forlange dom og forte vidner an
gående det, som var passert ved eksekusjonsforretningen. Resul
tatet blev, at Ellev fikk en dom på 1 års tukthusstraff «til velfor
tjent straf for sig og afsky for andre», samt i omkostninger 3 rdl.
Dette må ha hjulpet; vi finner ham ikke for retten oftere. Det var i
1747 en liten uenighet med Gregers Olsen og Ole Jonsen Skjærset,
som klaget over, at Ellev hadde inngjerdet endel av deres felles ut
mark, og Ellev fikk da det råd av stiftamtmannen, hvis han fant sig
skyldig, heller å rette for sig i mindelighet og stille klagerne tilfreds
enn å la det komme til videre påanke, og dette gode råd har han
visst tatt sig ad notam; ti saken kan ikke sees å være forfulgt videre.
Tross alt ser det dog ut til, at Ellev har stått sig ganske godt
økonomisk. Gårdens hus har han dog ikke kostet mere på, enn han
var nødt til; ved besiktigelsen i 1747 har de kun vært i middels
forfatning. Der trengtes således nytt låvestål og nytt underlag un
der det ene fjøs, det annet måtte bygges helt av nytt, dessuten
trengtes et nytt stabbur og nytt underlag under stallen.
Av skiftet i 1755 efter hans hustru, Beret Halvorsdatter Minsås
nordre, ser vi, at hans hus var utstyrt med ting, som ikke var så
ganske almindelige på bondegårdene i den tid Således er der bl.
a. registrert trestoler og tinfat. Sildgarn og 28 favner torskegarn
viser, at han har drevet fiske i adskillig utstrekning, og en jernharv
med 25 tinder viser, at han heller ikke har forsømt jordbruket. Av
besetning noteres 3H hest, 8 kyr, 8 ungnaut, 16 sauer, 23 geiter
og 2 svin. Aktiva var 202 rdl. 1 ort 20 sk. og passiva 22 rdl. 14 sk.
På en stor auksjon over krongods i 1754 kjøpte sønnen, Elling
Ellevsen, gården for 271 rdl. kurant. Han fikk kgl. skjøte 28. ja
nuar 1755. Ellev døde på Hegstad i 1759, 74 år gammel.
Elling har også vært en dyktig mann, som økonomisk sått svært
gdot i det. Foruten jordbruket drev han kreaturhandel og fiskeri.
Forøvrig var han nok i høi grad sin fars sonn: Han har jevnlig
vært for retten. I 1754 er han stevnet av Sivert Flet og Hagen som

----
112 Bind III
---
forpaktere av sildtienden for ulovlig sildfiske en sondagsnatt uten
for Troneslandet. Dette innbragte ham en bot for helligbrode.
Året efter har han stevnet Anders Larssen Stiklestad og sin
nabo Jonas Ysse for ærerørige beskyldninger. Samme år er han
seiv stevnet av fogden for 3 slagsmål på Øren. Og Jon Auskin,
som var gjestgiver på Øren, hadde stevnet ham for beskyldninger,
men de blev forlikt således, at Elling tok beskyldningene tilbake.
I 1760 er han på en gang stevnet av Anders Holme, som han
pa hosttinget året for hadde truet med å skulle slå ihjel, av Ole
Lyngåsen for slagsmål i anledning av en hestehandel, som Ole
påstod, han var blitt snytt på, og av fogden for forstyrrelse av ting
freden, for overfall på Jon Nestvold, da denne efter forrettet arbeide
som stevningsmann skulde gå hjem, og endelig for å ha banket op
Kristen Hammer i dennes eget hus på Øren. Ved den siste saks
behandling, heter det, var Elling «så hoirostet og turede således
ved retten med bulder og allarm, at retten neppe kunde examinere
vidnet eller hore, hvad det talte, og som her annoteres til erindring
i fornodne tilfælde i henseende, at Elling tilforn ofte ved andre sa
ger, fogden på justitsens vegne idag har fort mod ham, og hvorved
han ligeledes har opfort sig, er bleven erindret om ærbodighed og
sommelighed»
Samme år var han kommet overens med Knut Jonsen Minsås
om å seige gården til denne for 600 rdl., hvorav 300 skulde leveres
i Jon Auskins hus på Øren om 8 dager. Hvis ikke pengene blev
betalt til fastsatt tid, eller Elling fragikk handelen, skulde der svares
den annen part 10 rdl. Da Knut kom med pengene, vilde ikke El
ling motta dem, men gikk sin vei. Herav blev det naturligvis atter
stevning, og nogen handel kom ikke i stand.
Året efter var han i trette med sin svoger, Tarald Eriksen Øren,
i anledning av skiftet efter dennes hustru, hvor Elling, som nu hadde
fått broren, Knut Hegstad (senere Hesgreien) med sig, stevnet Ta
rald, fordi denne hadde tatt i bruk en storbåt, som var dem utlagt
på skiftet, og hvorom var avtalt, at ingen skulde bruke den, før han
hadde utlost de andre. Tarald fremla avkall fra dem for arven;
men dette påstod de angikk bare penger. Tarald blev imidlertid fri
kjent mot å avlegge ed, og den nærmeste folge herav blev, at Elling
slo inn vindusrutene hos Tarald, hvorav naturligvis ny stevning.
Samtidig hadde han flere saker gående, dels for skjeldsord og dels
for gjeld, som han øiensynlig har kunnet, men ikke villet betale.
Elling døde allerede i 1766, bare 43 år gammel. Han må i den
forholdsvis korte tid, han eiet gården, ha drevet den betydelig op;
ti på skiftet efter ham blev den verdsatt til 750 rdl. Det var dog
pantegjeld på den til et belop av 500 rdl.; men på den annen side
hadde boet tilgode av adskillige debitorer. Dessuten eiet han hus

----
113 Bind III
---
på Øren; de blev solgt til kjøpmann Erik Dahlstrøm for 201 rdl.
Mange ting ved dette skifte viser et betydelig mere velstandsmessig
utstyr enn vanlig. Et langbord, et bord i sengstuen og ennu mere:
et speil til 2 rdl. hører til de sjeldnere ting på bondegårdene i den
tid. Seiv et bibliotek savnes ikke, om det enn ikke består av mere
enn en huspostill til 3 ort, en komunionsbok til 1 ort, en ditto til 8
Ysse vestre, sett fra nord 1928. Fot. H. Anderson.
sk. og en salmebok til 8 sk. 10 sildgarn, en line torskegarn, halv
parten i en not og et naust viser, at han likesom faren har drevet
sjoen. Bekkekvernen ved Knut Ysses demning taksertes til 6 rdl.
Der var sølvtøi for 11 rdl. 1 ort. Den registrerte besetning var 2K
hest, 10 kyr, 6 ungnaut, 23 geiter, 21 sauer og 1 svin. Aktiva blev
1379 rdl. 15 sk. og beholdningen 504 rdl. 3 ort 3 sk.
Seiv av skiftet fremgår minnelser om Ellings stridbare natur,
idet der i boet forelå krav på slagsmålsbøter efter en dom av 16.
februar 1765. Elling Ysse og Haldo Rosvold var kommet i klam
meri i Kristens hus på Øren. Det kunde ikke bringes på det rene,
hvem som hadde begynt; men alle vidner var enige i, at de hadde
vært i slagsmål og «ilde begegnet hinanden», hvorfor retten traff
den salomoniske avgjørelse å mulktere dem begge på 9 rdl., og da
slagsmålet var foregått på en søndag, fikk de dessuten 2 ort i til
legg for helligbrøde.
Ganske betegnende er de oplysninger, tingprotokollen gir, da
denne sak første gang var fore på vintertinget 1765. Det heter:
«Elling mødte og syntes vel at have noget at ville fremføre; men
som han ansåes beskjænket, kunde hverken retten eller nogen af


----
114 Bind III
---
tilstedeværende almue forstå ham», hvorfor saken måtte utsettes
til næste ting.
På skiftet efter Elling blev gården utlagt til enken og barna.
Enken, Karen Olsdatter Kalset, blev i 1768 gift med sersjant Paul
Olsen Austad av Inderøy. Da hun var død i 1785, skjøtet odels
mannen, Pauls stedsønn Ellev Ellingsen, gården til Paul for 860
rdl., hvorav 60 for odelsretten. Skjøtet er av 15., tgl. 16. august
1787. I 1793 lyste den annen stedsønn, Ole Ellingsen, odelsrett til
gården; men nogen innløsning blev det ikke av.
Ved Paul Austads død i 1792 avholdtes mindelig skifte, hvorved
enken, Ingeborg Eriksdatter, fikk utlagt halvparten og hennes to
stedsønner, Ole og Elling Paulssønner, hver en fjerdepart i gården,
som verdsattes til 750 rdl. Løsøret blev solgt ved auksjon for 401
rdl. 1 ort 19 sk. Boets aktiva var 1194 rdl. 3 ort 19 sk. og behold
ningen 295 rdl. 1 ort 16 sk.
Ole Paulsen innløste ifl. skjøte av 19. januar, tgl. 18. februar
1799, Ingeborgs og ifl. skjøte av 5. mars, tgl. 9. april 1801, Ellings
part. Elling var da på Oksvold i Sparbu. Ingeborg fikk et kår på
3 tdr. bygg og 3 tdr. havre samt for til 1 ku og 4 småfe.
I 1807 lyste Elling Olsen Sund av Inderøy odelsrett til gården.
Han var sønn av Ole Ellingsen, som var næsteldste sønn av Elling
Ellevsen Ysse. Dette førte til en odelssak, ført av Ole Ellingsen
(som nu kalles Nestvold) på sønnens vegne. Begge parter hadde
beneficium paupertatis med fri sakførsel. Ved dom av 9. august
1813 blev Ole Paulsen frifunnet og blev herefter i uforstyrret besid
delse av gården til sin død.
I anledning av et andragende om pengelån har Ole Paulsen i
1813 fremlagt en skriftlig erklæring fra prokurator Belbo og Ellev
Anderssen Holme om, at han er «en duelig gårdbruger og en stræb
som mand». De ansa gården verd 4 —5000 rbdl.
Ole døde i 1827. På skiftet efter ham blev gården verdsatt til
1200 spdl. Der var pantegjeld på den til et beløp av 360 spdl. Av
besetning registrertes 2 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 9 sauer, 9 geiter
og 1 svin. Boets aktiva var 1556 spdl. 4 ort 22 sk. og beholdningen
892 spdl. 2 ort 6 sk. Løsøret blev solgt ved auksjon for 316 spdl. 4
ort 22 sk. Ved takstforretningen oplyses, at gården kan fø 4 hester,
14 —15 kreaturer og 30 småfe, og at utseden er 18 —20 tdr. korn.
Der var 1 husmannsplass, og boet eiet tredjeparten i et ved gården
liggende kvernbruk. Der var ingen skog uten litt übetydelig til
brenne.
Ole Paulsen hadde i 1814 frasolgt jordstykket Østeraunet til
Knut Iversen Minsås. Se herom under Ysseaunet.
Et par år efter Ole Paulsen døde hans eneste sønn Paul. Moren,
Marit Åndersdatter, overdrog da ved skjøte av 20. august, tgl. 6.

----
115 Bind III
---
oktober 1831 gården til to av sine dotre, Ingeborg og Malena,
halvparten til hver, for tilsammen 1300 spdl. Da Marit dode sam
me år, fant imidlertid skifteretten det riktigst å føre gården til inn
tekt for boet. Det viste sig da, at når man trakk ifrå pantegjelden
og alle barnas arveparter efter faren, som innestod i boet, kom dette
i et underskudd av 138 spdl. 113 sk. Dotrenes arveparter var da
beregnet til 78 spdl. 109 sk. på hver.
Det var dengang 800 spdl. pantegjeld på gården til Trondhjems
sparebank mot 1. prioritet. Ingeborg og Malena (den siste var nu
gift med Kristofer Jonsen), måtte nu yderligere opta et 2. prioritets
lån på 400 spdl. i samme bank, og endelig lånte de i 1834 100 spdl.
av distriktslæge Hermann mot 3. prioritet og med jarver Holan
som kausjonist. Dette har de vel ikke kunnet klare; ti i 1838 opfores
Holan som gårdens eier, uten å ha fått noget tinglest skjote.
I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 kyr, 20 sauer og 2
svin og utseden Va td. hvete, % td. rug, 3 a td. bygg, ( ) tdr. havre,
X A td. erter og 5 tdr. poteter.
Ole Holan var fra Holtålen, født 1793 og gift med Marie Ols
datter Aagaard, datter av Ole Torbersen Aagaard på Stiklestad
vestre. (Se Aagaardsætten, Stiklestad).
På skifte efter Ole Holan blev gården utlagt til sønnen, Marti
nus Holan, som fikk hjemmelsbrev på den 1., tgl. 15. november
1858.
I 1865 var besetningen 3 hester, 12 storfe, 20 sauer og 1 svin
og utseden Va td. hvete, 3 tdr. bygg, 16 tdr. havre og 18 tdr. poteter.
Gården hadde 3 husmannsplasser, hvorpå føddes 2 kyr og 10 sauer
og såddes X> td. bygg, 2 % tdr. havre og 4 tdr. poteter. På den ene
av plassene er hverken besetning eller utsed opført.
Martinus Holan døde i 1873 i Chicago, og på skiftet efter ham
blev gården utlagt til enken, Olme Arntsdatter, som fikk hjemmels
brev 8., tgl. 19. mai 1875. Hun blev siden gift med Jakob Jonsen
Molberg, som således kom i besiddelse av Ysse.
I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 8 kyr, 5 ungnaut og
kalver, 24 sauer og lam og 5 svin og griser og utseden Va td. hvete,
2Vi td. bygg, 9 tdr. havre og 11 tdr. poteter. Der var 4 husmanns
plasser: 1: Lillemarken, 2 —3: Yssevald, 4: Leiret, hvorpå føddes
5 kyr, 15 sauer, 1 geit og 2 svin og såddes 1 td. bygg 2 u /u tdr.
havre, "/to td. erter og 8K tdr. poteter samt anvendtes */«> mål til
andre rotfrukter.
Martinus Holans eldste sønn, Ole Holan, overtok gården i 1893
og Jakob Molberg med hustru fikk et kår til en årlig verdi av 400 kr.
Jakob Molberg har gjort sig adskillig bemerket ved sine natur
videnskapelige interesser. Især er hans samlinger til belysning av
Verdalens kvartærgeologi av betydning. Størsteparten av samlin

----
116 Bind III
---
gene testamenterte han til Levanger lærerskole; men en del finnes
også i Det paleontologiske museum ved Universitetet i Oslo. (Se
avsnittet: Geologi).
Ole Martinussen Holan var i en årrekke bygdens ordfører. Som
sådan gjorde han sig fortjent ved å ta initiativet til kommunens
innkjøp av Verdalsgodset. (Se: Proprietærgodser). At dette kjøp
ikke fikk den verdi for bygden, som
det kunde ha fått, var ikke hans
skyld.
I 1901 kjøpte Holan parsellen
Dalbak av Norberg nedre (gårdsnr.
11, bruksnr. 5), omkring 80 mål,
som siden har ligget under Vsse
vestre.
Fr as kil te par ter:
Gran, gårdsnr. 12, bruksnr. 2,
skyld mk. 0.32 er skyldsatt 23. juni,
tgl. 12. august 1884, og av Jakob
Molberg solgt til Gjert Pedersen for
200 kr. Skjote 1., tgl. 13. aug. 1884
fonsborg, gnr. 12, bnr. 3, skyld
mk. 0.54, skyldsatt 7. mai, tgl. 11.
august 1885, og av Jakob Molberg
seigt til Ole Ingebrigtsen for 920 kr.
Skjote 10. febr., tgl. 12. aug. 1885
Jakob Molberg, Ysse.
Grande, gnr. 12, bnr. 4, skyldsatt samtidig med foregående for
mk. 0.41 og av Jakob Molberg solgt til Sakarias Nilssen for kr. 694.
Skjote 10., tgl. 12. august 1885. Liendommen er den tidligere plass
Lillemarken, og her er maleren Severin Grande født.
Non/m, gnr. 12, bnr. 5, mk. 0.54, er i 1912 solgt til Ole An
finsen.
Sakshaug, gnr. 12, bnr. 6, mk. 0.43, er i 1895 solgt til Marti
nus Sakshaug.
Heimdal, gnr. 12, bnr. 7, mk. 0.30, er i 1900 solgt til Olaus
Heimdal.
Alf heim, gnr. 12, bnr. 8, mk. 0.30, er i 1900 solgt til Kristian
Giskås.
Severin Grande er født den 8. november 1 869 på plassen Lille
marken under Ysse vestre av foreldrene Sakarias Nilssen og hu
stru, Ingeborg Anna Jonsdatter. Faren kjøpte i 1885 plassen,
som fikk navnet Grande.
Severin Grande fikk sin første utdannelse (1896) på Den kon
gelige kunst- og håndverksskole i Oslo og arbeidet senere under


----
117 Bind III
---
Eyolf Soofs, Erik Werenskiolds og Harriet Backers ledelse. Vin
teren IQO5 —06 var han første gang i Paris og besøkte her Aca
démie Colarossi, arbeidet foråret s. å. på Zahrtmanns malerskole
i Kjobenhavn og vendte hosten l ( )07 med statsstipendium tilbake
til Ac. Colarossi, hvor Chr. Krohg nu var hans lærer. Vinteren
1908 —09 opholdt han sig 3 måneder i Italia og vinteren 1913 —
—14 i Marseille; ide senere år har
han vært bosatt i Oslo.
Han velger vesentlig interiører
(især bondestuer), gatepartier og
stundom landskaper som sine mo
tiver. Især bondestuenes maleriske
indre og partier fra Oslos gamle og
forfallne østlige bydeler har fengslet
ham, og fra sine reiser i Frankrike
og Italia har han bragt en rik høst
av gatepartier og landskaper. I disse
senere arbeider har hans maleriske
stil utviklet sig i impressjonistisk ret
ning, og han har opnådd en klarere
og rikere farve og samtidig en fastere
form. Han søker å legge farvene i be
stemte toneflater og utelate de unød
vendige detaljer, som tidligere ved
siden av en tung, brun tone har
svekket hans arbeider.
Kunstmalev Severin Grande.
Fot. L. Forbech, Oslo.
Grande er avgjort en av de dyktigste blandt det yngre kull av
norske malere og besitter megen både malerisk kraft og finhet.
Et «Kjøkkeninteriør» finnes i kunstmuseet i Oslo, andre arbeider
i samlingene i Trondhjem og Kristianssand samt i Rasmus Meyers
samling i Bergen. Han har jevnlig utstillet på statens årlige ut
stillinger i Oslo og har også holdt flere separatutstillinger; dess
uten har han gjentagne ganger deltatt i norske utstillinger i ut
landet, således i San Franciskoutstillingen 1914, hvor han fikk
Mention honorable. 1914 deltok han i «De 14» s utstilling på
jubileumsutstillingen i Oslo.

YSSE ØSTRE Gårdsnr. 13.

 Ysse østre 1954 
Oluf (eller Ole) brukte hele gården til i 1635 og en del av den
helt til 1642; da må han ha vært en meget gammel mann. Han
sees sammen med Anders Holme å ha skattet for 1 øre odelsgods,
så han har eiet litt i gården. I 1640 er odelsparten svunnet inn til
8


----
118 Bind III
---
X> øre og siden blir den helt vekk; Kronen eier hele gården. Ole
har muligens allerede i 1622 opgitt en del av den; ti dette år sees
Tørris Olsen å ha betalt 22 daler i bygsel for 1 sp. 2 øre 2 ørtuger
i Ysse. Det kan være i denne gard, og Tørris kan være Ole Ysses
sønn; han nevnes imidlertid ikke mere, så han er rimeligvis død ikke
lenge efter, og Oluf opføres