Dette fotoalbumet skal være en arena for å markedsføre Verdal kommune på en positiv måte. Det skal være en pådriver til å få folk ut å for å oppleve Verdalens mangfold.. Det være seg natur, historiesus, severdigheter eller aktiviteter. Vi vil prøve å knytte trim, opplevelser og historie sammen. Vi vil også prøve å vise storheten i det som er lite. Bilder kan ikke benyttes i andre sammenhenger uten at dette er avklart med "verdalsbilder"!
Ukens bilder
Uke 2001 Stensvåttån og Hærvola Foto Eystein Ness.
Stensvåttån benevnes også som Dillberget. Under Armfelts felttog i 1718 forskanset folk seg oppå Våttån. Noe av skansen er fortsatt synlig i terrenget rundt toppen. Sett fra Skåddåberget.
Uke 2001 Spellflåttån på Leksdalsvatnet Utlånt av Karl Hermann.
Innretningen ble brukt til å trekke tømmer til over Leksdalsvatnet (samme innretning ble brukt i Veresvatnet) utløpet av Figga for fløyting videre. Tømmeret som kom fra skogene i Leksdalen ble først fløytet ned Lundselva for deretter samlet ved dennes utløp. Karene er fra venstre Johan Kr. Tanem,(sittende). Videre (med ryggen til), Anders Rognan. De to siste er Magne Finstad og Sverre Storstad. Når bildet er tatt er ukjent.
Uke 2001 Inskripsjoner i fjellet ved Karl Johans veg. Foto Eystein Ness
Det er mange navn fra ca 1905 som finnes i berget ved svingen på vegen like før en kommer østfratil Kongsstua (eller Nybygget om en vil). To av navna, I. Høknes og J. Sommerhus, utmerker seg ved vakker utførelse og datering som knytter dem til grensevakten. Høknes var fra Namsos og I står for Iver. Han var født i 1870 og døde 1948. Sommerhus hette Jakob til fornavn og var fra Botnan i Vemundvik. Dette iflge. opplysninger i Verdal Historielags årbok av 1985. Beklageligvis har noen vært oppfinnsom og vandalisert noe av teksten.
Uke 2001 Kullmile ved Helmoen i 1942. Bildet utlånt av Værdalsbruket AS.
Værdalsbruket, som har lånt ut bildet, drev med framstilling av trekull både under første og andre verdenskrig. Etter det en vet med sikkerhet har det vært miler ved Stormoen, Malsådalen, Djupdalen mot Vera og ved Helmoen. Sikkert andre steder også. Ca 1918 var det en stor mile på Trones ved sagbruket der. En kullmile er et anlegg for fremstilling av trekull. Bildet viser en utbrent mile. Hensikten med å omgjøre ved til trekull er at man fjerner det meste av vanninnholdet i veden for å oppnå høyere temperatur ved videre forbrenning. Denne milen er en sakalt" Reismile". Marken der milen skal bygges jevnes. Byggingen starter ved at det blir reist en stokk på høykant i midten av milen («kongen». Denne stokken blir gjerne slått ned i marken, og stives av, slik at den står støtt. På siden av stokken blir det laget en sjakt vertikalt, som skal fungere for opptenning av milen og som midlertidig avtrekk. Fra denne stokken legges runde trestrangler radialt ut, nesten til kanten av milen. Over disse stranglene legges kløvet ved horisontalt, slik at det blir et luftrom under milen. Veden i denne grunnkonstruksjonen trenger ikke å være tørr. Deretter starter stablingen av veden i selve milen. Veden reises på høykant med en liten helling inn mot «kongen». Nederst og nærmest kongen stables ekstra tørr granved, gjerne også med innslag av tyrived. Årsaken er at denne delen av milen skal fungere som brennkammer. Videre utover reises veden, hele tiden med helling mot midten av milen. Lengden på vedkubbene kan være fra ca. 1m til ca.2m, avhengig av størrelsen på milen. Den groveste veden legges midtveis mellom senter og kanten. Hellingen på milen er størst nærmest kanten, og ytterst er hellingen ca. 60°. Ytterst jevnes milen til med større og mindre vedkubber, slik av overflaten blir mest mulig jevn. Deretter dekkes milen med et lag granbar og gjerne lett torv, som skal fungere som en slags isolering. Til slutt dekkes til med et lag leirholdig jord. Dekklaget over milen skal i alt være ca. 20 cm. Ved bakken lages noen få kanaler inn til luftrommet under milen. Disse kanalene skal sørge for oksygentilførsel til forbrenningen. Milebrenningen startes ved at det lages et bål på toppen av milen. Den brennende veden stappes ned til bunnen av den vertikale kanalen, og antenner milen. Kullmile, i produksjon. Milen antennes i bunnen. En del av virket brenner, og varmen omdanner etterhvert resten til trekull. Store miler (som f.eks. ble brukt til fremstilling av trekull til jernverk), må passes i flere uker før kullet er ferdig, og oksygentilførselen må justeres hele tiden, så ilden blir holdt ved like, men at forbrenningen heller ikke blir for kraftig, slik at hele milen blir omgjordt til aske. Forbrenningen justeres ved regulering av oksygentilgangen i luftekanalene. Ideellt sett skal den produserende massen holde en temperatur på ca. 250 ? 300 grader Celsius, mens den blir tilført oksygen. Etter en viss tid, som er avhengig av størrelsen på milen, blir kanalene tettet. Etter at kanalene er tettet vil temperaturen i milen fremdeles øke (inntil max. 700 grader). Deretter vil milen kjøles ned og trekullet kan hentes ut. Det ferdige trekull skal etter riktig behandling inneholde fra 82% til 95% carbon (C). Dette i flge Wikipedia. Bilde av flere kullmiler. Klikk her.
Uke 2001 Opeln til Harald Skatland i 1938. Utlånt av Astrid Green.
Skatland drev rutebiltransport, vesentlig mellom Leksdalen og Øra ved siden av gårdsdrifta på Aksnes Søndre. Han hadde den første melkeruta med bil fra Leksdalen. Kjørte først en vanlig lastebil men kjøpte så denne med dobbelt førerhus. Opplysninger fra boka "Heimer og Folk I Leksdalen. Registrert med V-134 i kjøretøyregisteret for 1939.
Uke 1952 Snøscooteren hans Per Ward
Denne doningen er heimgjort i Strådalen av Per Ward. Den oppbevares ved museet på Stiklstad. Utlånt av Stiklestad Nasjonale Kultursenter.
Uke 1952 Inhalasjonsapparat fra 1920 Foto Ole Morten Larsen
Ved astma var inhalasjon med "jodkalium, atropin, røken av salpeterpapir eller en blanding av nitras kalicus og strammoniumblade, i nødsfald morphin". Ingen spøk å være syk på den tiden. Apparatet er utstilt på sykehuset. Opplysninger fra Steinar Nakrem.
Uke 1952 Kunst i skum nedenfor Gråtøyfossen i Inna. Foto Eystein Ness
Hva dette kan assosieres med er opp til den enkelte.
Uke 1952 Rinnelva fra Hallbakkan 3. september 2017 Foto: Eystein Ness.
Etter mange års krangling mellom Levanger og Verdal ble det høsten 1987 enighet om hvor kommunegrensa skal gå. Det var visstnok et kaffemøte mellom ordførerne som var grunnalegt for enigheten. Tror verdalingen som vanlig lot levangsbyggen få viljen sin. Grensen mellom de to kommunene følger Rinnelva. Men ser en på bildet dreier elva en skarp sving nordover mot Havfrua før den møter fjorden og den flytter seg stadig nordover. Utløpet pr. 1987 ble fastsatt som grense, men ut fra bildet var det naturlig at elva rann rett ut i fjorden lenger sør i tidligere tider og ikke tok skarpsvingen til høyre. På den nordlige halvkule graver elver mer på høyre enn på venstre bredd, og omvendt på den sørlige. Mange store elver har derfor sletteland med forlatte løp til venstre, men en bratt kant på høyre bredd. Dette iflge. Baers Lov som ble fremsatt av Karl Ernst von Baer, mens fenomenet er beskrevet av blant andre Albert Einstein. Og disse to herrer hadde det vel noenlunde greit oppi topplokket.
Uke 1952 Jul igjen på Stiklestad 3. desember 2011 Foto: Ole Morten Larsen
Jul i Gjersinghuset. Oppvasken venter..
Uke 1951 Juletresalg på Minsås plass i 2009. Foto: Ole Morten Larsen
Hvorfor vente med å kjøpe juletrær? Kjøp nå mens utvalget er på topp og stressnivået er lågt, og treet "står seg" fint en uke, hevder disse tre herrer. Fra venstre Arve Melby, Joar Vådal og Ivar Lerfald.
Det er spørsmål om det blir jultresalg her i år. Coop "tar jo livet" av juletreprodusentene.
Uke 1949 Fra Moparken mot Melastua
Med båtopptrekk i området ved der Poltergeist er i dag. Videre utover ser en de snaue Mikvoldmelene. Bildet etter Olga Anderson antas å være tatt før eller like etter krigen.
Uke 1949 Hva er dette?
Med Magnus Julnes som kjentmann dukket dette merkelige byggverket fram i bratthenget på nordsiden av Bynahangan. Mosegrodd skjerming oppmuret av menneskhånd. Men hva det er, når muringen har skjedd, og hva det er brukt til er ukjent. Det mest nærliggende er å tro at det var et skjul i forbindelse med jakt. Dalen nedenfor kan ha vært en naturlig overgang for storvilt. Men hvem vet, det kan være bygd til annet formål?
Uke 1948 Verdalselva gjennom sentrum rundt 1968
Bildet gir en god dokumentasjon på hvordan områdene på østsiden av elva så ut før forbygging og oppfylling.
Uke Vedsjau i Garberg i 1940-åra Navnpekere: Eystein Ness Disse to karene kan stable ved like bra som kunstneren Nils Aas. Heimen Svartåsen i bakgrunnen. Bildet utlånt av Magne Årstadvold.
.JPG)
