Verdalselva – fremdeles et Eldorado?  
av Harald Lyng
Ariklene om Verdalselva og Grustaket finnes også i historelagets årbøker.

De dagene det ikke var badevær, fisket vi. Vi satte ut liner fra land, med 10 – 15 angler. Lina ble festet til en påle og hadde en passende stein i den andre enden. Så hivde vi uti på fjæra og lot lina stå over floa. Det var spennende.
Vi klarte ikke å vente på full fjære. Vi vasset uti med de brune Vikingstøvlene, skurte tåspissen mot bunnen, og kanskje fant vi ganske raskt det kvite bomullssnøret kjøpt på butikken hans Hermann Kristiansen for 1 kr. Ørret, flyndre og ål, sistnevnte en ufisk, ble dratt opp. Dette fisket pågikk fra tidlig vår til sen høst. Sluk og flue brukte vi svært sjelden, men derimot stangfiske med mark var populært.
Spennende var det også å  se på de som rodde med drivgarn, for ikke å snakke om å få være med selv. Også på den tiden var det elveoppsyn. Kjærbon hadde denne oppgaven, dvs å passe på at ingen fisket med ulovlig maskevidde. Det var  spennende da han kom roende oppover elva for å kontrollere. Vi fulgte godt med, kanskje ble noe tatt på fersk gjerning. 
Andreasøya – bare navnet skaper gode assosiasjoner. Ei lita øy på knapt et mål mellom Løngkila og Storelva. En meter og femti høy i forhold til sandøra. Sand av det aller fineste slaget. Store oldertrær, tett vegetasjon ut mot kantene. Denne øya ble besøkt allerede mens man lekte med biler og bygde hus i sanden.

Det begynte i Løngkila – de første svømmetak. På fjæra var det rimelig grunt og trygt der. Man kopierte de som kunne svømme, og plutselig en dag klarte man de 10 – 12 meterene uten å jukse med den ene foten. Den store styrkeprøven gjensto: Å svømme over Storelva. Klarte man det, var man utlært. På andre sida av Storelva lå Grønnøra og ventet på oss. Tett olderskog med trastreir og småføggelreir i massevis. Man strevde seg oppover de glatte trestammene,  og kunne til slutt  kjenne blodsmaken i munnen. Det var godt for kroppen, det. Forøvrig ga Grønnøra mye næring til fantasien.

Det er ikke bare russen i dag som bader i isvann. Selvfølgelig var det også den gang konkurranse om å være tidligst ute med et bad i elva. 
 

Det å bade på full mage, ja, det var farlig det. En må nok innrømme at skjebnen ble utfordret mer enn en gang. Det er rart at det gikk så bra som det gjorde.

Konkurranser hadde vi – det fineste stupet, førstemann fram og tilbake over kila, hvem svømte lengst under vannet og hvem klarte å holde pusten lengst. De modigste stupte til og med fra jernbanebrua, en prestasjon man snakket om. På tidligsommeren dukket det opp en og annen tømmerstokk fra vårens fløting. Disse ble, ulovlig riktignok, spikret sammen til flåter, eller også brukt enkeltvis, og da var det bare fantasien som begrenset aktivitetene.
                    side1

Slik som i grustaket på Tinden var nå årstidssirkelen sluttet. Grustaket er borte, men Verdalselva ligger der fortsatt klar til bruk. Klarer den å hamle opp med organiserte fritidsaktiviteter, video, data, roller blades, skateboard, snowboard, mobil'n osv? Neppe - dessverre!