Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
                   

GRUSTAKET PÅ TINNA - EN HYLLEST TIL VERDENS BESTE LEKEPLASS

av Harald Lyng
Artikkelen sto Verdalingen den 4 april 1998. Denne og artikkelen om Verdalselva finnes også i historelagets årbøker.

Mitt første møte med grustaket skjedde omkring 1950. 4-5 år gammel var jeg på vei fra Øra en varm sommerdag. Der stod de, jernbanearbeiderne, og lesset fin grus på vognene. Jeg ble litt opptatt av måten de lesset på – det var liksom så jevnt og rytmisk.

Vognene stod der, noen tomme og noen fylt opp akkurat til randen og ikke et sandkorn mer. Dette er et øyeblikksbilde som har festet seg.
Les videre under bildet

Den gang gikk ungene på skolen annenhver dag, så det var alltid noen tilstede enten med kjelke, spark eller skøyter.
Tinnamesterskap på skøyter ble arrangert. Leif og Rudolf Kolberg var ildsjelene bak dette tiltaket. Karusell med kjelke hadde vi selvfølelig – en lek som utfordret både styrke og kvalmefølelse.
Så kom snøen. Skøytebanen ble selvfølgelig ryddet, men i tillegg fikk vi flotte og bratte bakker.
Les videre under bildet

Første gang møtte man likevel litt forståelse. Tørre klær kom på, og etter å ha lovt å holde seg tørr resten av dagen, ble kursen  satt mot grustaket. Det er vel unødvendig å si hva som videre skjedde. Velviljen var iallfall ikke like stor ved andregangs forseelse. 


Sommeren var kanskje tida da aktivitetene varierte som mest. Cowboy og indianer var nok den leken som oftest gikk igjen.
Først var vi på kinoen og så Hopalong Cassidy, deretter gikk veien rett ned i grustaket. Motivert av det vi hadde sett, laget vi oss pil og bue og bygde wigwam av tynne trestammer, og så tettet vi det hele med lauv eller mose.
Gevær laget vi i skjulet hjemme, likeså piler med farlig spiss. Så sloss vi mot hverandre, døde ei lita stund, kviknet til og fortsatte kampen.
Tarzanfilmer og piratfilmer ga mye næring til fantasien. Vi festet tau i trærne og kastet oss fra tre til tre, slik Tarzan hadde gjort det.
Korder laget vi av tynne kjepper og så fektet vi med venstrehånden elegant plassert på hofta, slik Errol Flynn gjorde det.

Men også fredeligere sysler hadde vi i grustaket.
Markjordbærene på  jordhaugene var fine og mange.


Midt på bildet ser vi  hvor jernbanesporene gikk: Her sto arbeiderne og fylte jernbanevogner med sand og redskapen de brukte var spade.
Dette området ble etterhvert "Verdens beste lekeplass"

Grusuttaket som den gang hadde pågått i nærmere 40 år, var ved sin avslutning. Fra da av skulle grustaket kun tjene en eneste hensikt – verdens beste lekeplass for tinnaungan.

 

Aktivitetene i grustaket fulgte naturlig nok årstidene. La oss begynne med vinteren. Elva hadde vært flomdiger og mye vann hadde samlet seg i grustaket. Så kom kulda. Vannet frøs til is og skøytebanen hadde skapt seg selv.  Den snodde seg fram mellom jernbanearbeidernes jordhauger i en fin og riktig skøytebanefasong. Vi strammet reimene på panserskøytene så hardt at blodet knapt sirkulerte i foten.   

Nedover de bratte skråningene, oppover og nedover haugene, gjennom olderskogen, følg lederen.Og så var det Tinnamesterskap igjen.  Hopprenn, ja, selvfølgelig! Ovarenn i skråningen, skihoppet på flata og ikke noe unnarenn. Var det rart vi glemte tid og stund. Det var godt å legge seg om kvelden. Søvnen kom fort.
                  
Så kom våren- stor elv – oversvømmelse i grustaket. På med de brune støvlene. Isflakene ble for fristende. Vi staket oss omkring, men det var ikke til å unngå, vi ble søkkvåte. Vel, så måtte man bare belage seg på ei skjennepreken da.

Side1

Flere av jordhaugene ble etter hvert gravd ut på toppen til et firkantet rom. Kjepper, kvister og lauv ble lagt over til tak og dermed hadde vi ei fin hytte, om enn noe mørk.


Tinnamester på ski: Åse Lyng 
Under: Edith Nilsen, Aud Opøyen og
Solveig Selnes

 


Der stod de, jernbanearbeiderne, og lesset fin grus på vognene


Fra v.: Steinar Nilssen, Jon Vestrum, Arnfinn Mikkelborg, Paul Kristiansen, Bjørn Nilssen, Håkon Kolberg, Kjell Erland Dahl, Kjell Vestrum

Bakerst fra v.: Per Bakke Kristiansen, Holger Skjerve, Arne Robert Dahl, Harald Lyng

 

Selvfølgelig måtte vi hjem og spise en gang i blant og leksene måtte også gjøres en gang i blant.
Jo, forresten, det var en ting som forstyrret oss i leken. Hver lørdag kveld klokka seks gikk brannalarmen på Øra.
Da visste vi at barnetimen begynte og det var mye spennende også der.
I fantasien var vi med mannskapet som gikk i land på "Den hemmelighetsfulle øya".

 
Dagene gikk og snart kunne vi ta fram skøytene, skiene og kjelken………

 

Hytte i trærne bygde vi også. Der det var fire stammer i passende avstand fra hverandre kunne slike hytter bygges. Spik, hammer og sag, ja, det var verktøy alle hadde tilgang på og alle kunne bruke.
Søndagene var vi alltid finkledd. Da møttes vi på kanten av grustaket. Der var det et gjerde laget av en tre tommers x 8 tommers planke.


Her kunne vi sitte og prate sammen, skjære inn våre bokstaver uten at det gjorde noe, og for ikke å glemme, balansere 50m, 100m, kanskje 200m.

Høstkveldene med lommelykt.
Politi og røver, eller rett og slett oppleve mystikken i den mørke skogen. Det var ikke noe som kunne forstyrre oss i grustaket. 
           

          Side 2

I disse dager er grustakets begivenhetsrike tid over. Nå ser området sannsynligvis ut som det en gang gjorde i begynnelsen av 1900 tallet – på Titanics tid.

... Søndagene var vi alltid finkledd. Da møttes vi på kanten av grustaket....
Fra v.: 
Per Bakke Kristiansen, Jente1, Sidsel Tronsmo Øvrum , Kjetil Mikkelborg, Kjell Vestrum, Knut Olav Fosnæs Kolonne 1 Erland Dahl, Knut Ekren. Kol 2: Arnfinn Mikkelborg, Ole Kristian Nevermo, Ragnhild Nilsen. Kol 3. Bjørn Eriksen, Ole Morten Larsen, Randi Nilsen, Gunveig Nilsen.
Kol 4: Arnemann Dahl, John Vestrum, Inger Gjersing.

Sommerbilde fra Tinna.

Fra venstre bakerst: Holger Skjerve, Jon Vestrum

Fremst: Håkon Kolberg, Kjell Erland Dahl, Knut Fossnes og Leif Roger Kolberg.

Er det noen som har eller vet om orginalbildene?

Lese om det Harald Lyng skriver om Verdalselva.
Les også om isfiske på verdalselva anno 1958