E6 fra Stjørdal til Verdal
Hell og Gods Expedition er et artig innslag for alle som behersker engelsk.
Værnes kirke er den ene av de to steinkirkene i det gamle Stjørdølafylket. Den andre steinkirka er i Selbu. Storgården Værnes er fremdeles ved siden av kirka, men tilhører i dag for det meste Værnes flystasjon.
Stjørdal er et betydelig industrisentrum med en rekke store bedrifter som Statoils hovedkontor for Midt-Norge, hovedkontoret for Helse Midt-Norge, Glava AS, Polimoon, Mikroplast m.fl.
Stjørdalselva har for de fiskeinteresserte i mange år figurert på listen over de 10 beste lakseelvene i landet.
Kommer vi litt nord for Stjørdal sentrum passerer vi to sentrale gårdsanlegg i norsk jordbruksforskning, Kvithamar forsøksgård som er ledende på planteutvikling og Norsvin sitt avlsanlegg like før vi passerer Forbordfjellet.
I den sammenheng må også nevnes at Trøndelag er et av de nordligste områder i verden hvor det kan dyrkes korn. Dette skyldes selvfølgelig Golfstrømmen, men de tidligere havbunnavsettningene gir også et svært godt jordsmonn.
Skatval kirke ved E6 er en middelalderkirke bygget på 1600-tallet.
Forbordfjellet kan betraktes som både gammelt og nytt vardested. Har i mange, mange århundrer vært et viktig vardepunkt siden fjellet er synlig på svært lange avstander og har i dag et viktig radaranlegg på toppen.
Neste viktige punkt på veien innover er Steinvikholmen, et opprinnelig forsvarsanlegg som ble bygget av erkebisp Olav Engelbrektson (hans slekt kom fra Verdal) ca. 1500. Erkebispen rømte landet i 1537 da reformasjonen ble innført og han tok da med seg riksregaliene til Nederland. De senere årene har Steinvikholmen vært benyttet til operafremføring, men dette arrangementet er nå stanset av Riksantikvaren pga. de store belastningene som murene utsettes for av både scene og tilskuerplasser.
Fra Langstein har vi utsikt mot Frosta som helt siden Vikingtiden har hatt stor betydning for landsdelen vår. Frostatinget er fremdeles en sentral del av vår historie. I tillegg er Frosta med Tautra et svært viktig jordbruksområde. Klosterruinene på Tautra er mye besøkt (også i vår tid er det et aktivt nonnekloster på Tautra).
Langstein kai ble bl.a. benyttet til innskiping av utstyr til Nato-lageret i Tromsdalen og under andre verdenskrig lå det tyske slagskipet «Tirpitz« innerst i Fættenfjorden. Fortøyningsfundamentene ligger der den dag i dag og gir en indikasjon på størrelsen til skipet siden avstanden mellom fundamentene tilsvarer en tredel av skipets totale lengde.
Vududalen før vi kommer til Åsen er en geologisk renne i fjellet som tidligere var havbunn, slik som det meste av Innherredsregionen. Havnivået etter siste istid var nemlig 185 meter høyere enn i dag.
Duunsmia i Åsen ble i sin tid etablert av bror til forfatteren Olav Duun fra Jøa.
Etter Åsen passerer vi Hammervatnet, en viktig fuglebiotop og Hoklingen (ikke synlig fra E6) med kjent flyvrak fra krigens dager. Videre innover passerer vi Nessvatnet. Fra sistnevnte innsjø ble det vinterstid frem til ca. 1950 tatt ut isblokker til de store fryselagrene i bl.a. Trondheim. Den gang hadde NSB lagt et eget sidespor ned til sjøen slik at denne transporten kunne foregå med jernbane.
Før vi kommer til Skogn kan vi gjøre en avstikker fra E6 og kjøre ut til Falstad på Ekne. Fangeleiren ved Falstadskogen var svært beryktet under siste krig og mange var det som fikk en ublid skjebne gjennom først tortur og deretter henretting i skogen sør for fangeleiren.
Norske Skog sin papirfabrikk på Fiborgtangen blir beskrevet i eget avsnitt.
Opp mot Gråmyra ser vi Allstadhaugkirka, den ble bygget ca. 1100 og var hovedkirke i det gamle Skøynafylket.
Før vi kommer til Verdal passeres selvfølgelig Levanger som er den eldste byen i Nord-Trøndelag og både har vært og er sentrum for bygdene i Skogn og Frol. Levanger har fra naturens side en god havn og har derfor vært et svært sentralt anløpssted for all båttrafikk på Trondheimsfjorden.
På Mule skuer de besøkende utover Verdalen. I dag er det først og fremst Aker Verdal som fanger blikket til de fleste. Dette gjelder også om man kommer nordfra til Verdal langs E6. Aker blir omtalt i eget avsnitt, men bedriften både er og har vært den viktigste industriarbeidsplassen i hele Innherredsregionen de siste 30 åra.
Et annet iøynefallende punkt for de som ankommer Verdal, enten nordfra eller sørfra er de tre svære mastene på Rinnleieret. Mastene er 150 meter høye og er en del av et globalt sendesystem for langbølgekommunikasjon fra landanlegg til U-båter.
Ved ankomst Øra er vi allerede på historisk grunn. Øra nevnes allerede i forbindelse med Olav den Helliges Saga, og har gjennom århundrene vært handelssenteret for hele dalen og også det gamle Værdølafylket. I dag har tettstedet Verdalsøra bystatus.
På vei gjennom Øra blir det selvfølgelig for lite tid til å nevne alle interessante forhold med stedet både i dag og historisk, men skipstrafikk, jernbane, sagbruk og moderne industrisamfunn kan nevnes.
Mellom Øra og Stiklestad kan det nevnes funn av skipsgrav mellom Haug og Slottet, kirka på Haug må nevnes og som en kuriositet nevnes Dag Ringson haugen. Før ankomst Stiklestad kan mange ha interesse av å få utpekt gravhaugen nordvest for kirka og like ved samme gravhaug, skrenten/området hvor Olav mest sannsynlig fylket hæren sin den 29. juli i 1030.[1]
Trøndelag = trøndernes lovområde.
Trond- i Trondheimen er det samme som trønder.
Forskjellige stammer slo seg ned i Norge i folkevandringstiden, ca. 400 – 600 e.Kr.. Trolig tilhørte de samme folk som bodde her tidligere, men de kom i motsetningsforhold til disse, fordi de kom inn i et etablert system.
Slike stammer var egdene som slo seg ned i Agder, hordene i Hordaland, raumene på Romerike, ryggen i Rogaland, sygnene i Sogn osv. Begrepet folkland er brukt om slike stammeområder, Trønderne kom til Trondheimen, som var deres folkland. I Trondheimen utviklet trønderne et system av fylker. Dette er etterlignet ellers i landet, men der ble fylkene jevnt over større, de omfattet hele folkland: Rogaland, Hordaland osv. Her i Trøndelag ble det etablert hele 8 fylker på øst- og sydsiden av fjorden:
Orkdøla, Gauldøla, Strinda og Stjørdølafylket som utgjorde Uttrøndelag.
Skeyna (Skogn) Verdøla, Eyna, (Inderøy) og Sparbyggjafylket, som til sammen utgjorde Inntrøndelag.
Omkring rikssamlingen (ca 900 e.Kr.) kom 3 fylker til: Raumdøla (Romsdalen), Nordmøra (Nord-Møre, samt begge sider av utløpet av Trondheimsfjorden med Fosen) og Naumdølafylket (Namdalen).
Frostating
Frostatingshaugen på Logtun i Frosta kommune har en minnebauta og en stein for hvert av de 8 opprinnelige fylker for «Frostatingslagen«, senere kom også Namdal, Romsdal og Oppdal med.
Tingstedet var i bruk fra ca år 900 e.Kr. til det ble flyttet til Trondheim i det 16. århundre. På steinen er hugget inn de kjente ord: «At løgum skal land vårt byggja, en eigi at uløgum øyda.« Betyr på dagens språk: « Med lov skal landet vårt bygges, og ikke med ulov ødelegges«.
Hvert år i juni ble det holdt ting her, og opptil 450 utsendinger møtte.
Areal: 923 km2.
Innbyggere: ca. 18.957, av disse ca. 10.000 i sentrumsområdene.
Stjørdal kommune ligger i Nord-Trøndelag fylke, bare 35 km. øst for Trondheim. Kommunen består av kommunedelene Skatval, Hegra, Lånke og sentrumsområdet Halsen. Bystatus innført fra 1. juni 1997.
Hovedflyplass
Trondheim Lufthavn Værnes er Midt-Norges hovedflyplass, og ligger i Stjørdal kommune. Flyplassen er landets 3. største.
Næringsliv
Det er over 1.300 bedrifter og næringsdrivende i Stjørdal som sysselsetter vel 8.000 arbeidstakere.
6. februar 1824 ble Ole Vig født på husmannsplassen Vikmarka i Stjørdal.
Middelalderslott bygget 1525 - 1532 av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Slottet var det største byggverk i norsk middelalder. Med sine 5 meter tykke murer var borgen nesten uinntakelig. En firkantborg med to store hjørnetårn. O.E. forskanset seg her under reformasjonen med Olavsskrinet – iflg. tradisjonen kisten med Olav den helliges levninger. Etter hans flukt fra landet i 1537, overga borgen seg. Den ble lensherreresidens, inntatt av svenskene i 1564, gjenerobret samme år, nedlagt i 1575, restaurert i1960. Ved lavvann går mann tørrskodd over til borgen, bro benyttes i mai-sep. Primo aug.: operaen Olav Engelbregtsson, bygd på historien om O.E.
Halvparten av de kjente helleristningsfeltene i Midt-Norge ligger i Stjørdal kommune, og Lerfaldfeltet i Hegra er et av de mest kjente i landet.
Hegra Festning ble bygget i perioden 1908 - 10 til forsvar mot et eventuelt svensk angrep etter unionsoppløsningen i 1905. Under 2. verdenskrig ble festningen kjent over hele landet, fordi den sto i mot den tyske invasjonsstyrken i flere uker. I dag er Hegra Festning den mest besøkte turistattraksjonen i Stjørdal.
Hegra festning ble som nevnt bygget i 1908-10 etter at Norge gikk ut av unionen med svenskene. Festningen var beleiret av tyskerne under siste verdenskrig. Kamphandlingene pågikk i over tre uker, mellom norske og tyske styrker. Omtrent 200 norske frihetskjempere, hvorav en kvinne, inntok festningen da tyske tropper rykket inn i Norge i 1940. Major Holtermanns styrker holdt stand i 25 dager. Da planen om en alliert invasjon falt bort, ble festningen oppgitt. Hegra festning er et populært besøksmål, ikke minst blant skoleklasser som blir tatt med tilbake til aprildagenes opplevelser.
Areal: 76 km2
Innbyggere: 2.436 (01.01.00).
Jordbruk og hagebruk er høyt utviklet i Frosta, med en sterk økning i veksthusnæringa. Også reiselivsnæringa er etablert med flere campingplasser og serveringssteder. Frosta har moderne barne- og ungdomsskole, samt en rekke kultur- og fritidstilbud for barn, ungdom og voksne. Kommunen har flere kulturhistoriske minnesmerker med Frostatinget, Logtun kirke, klosterruiner på Tautra og helleristninger ved Evenhus som de mest kjente. Kommunevåpenet knyttes til motiv, der kong Magnus Lagabøter - med liljesepter i venstre hånd - i 1274 overleverte den nye Frostatingsloven til lagmannen på Frostatinget.
Areal: 656 km2
Innbyggere: 17.466 (01.01.00).
Levangers historie. Kommunesenteret ligger i Levanger, mens Skogn og Åsen er øvrige tettsteder. Tradisjonelt har jord og skogbruk preget kommunen. I dag finner vi et mangfoldig næringsliv med Norske Skogs papirfabrikk som kommunens største industribedrift. Levanger har lærer-, ingeniør- og sykepleierhøgskole, gartnerskole, folkehøgskole og to videregående skoler. Innherred sykehus ligger også i Levanger. Kommunen har et godt idrettsmiljø med et bredt tilbud av gode anlegg. Levanger har ellers et rikt kulturliv og moderne kulturhus. Blant kommunens severdigheter nevnes Falstad krigsmuseum og minnepark, Levanger Museum, Brusve gård, Munkeby kloster, Alstadhaug kirke, samt helleristningsfelt ved Holtås. Levanger har dessuten store utmarksområder med gode muligheter for jakt, fiske og friluftsliv. Bla. er Ytterøy kjent for sin store rådyrbestand, og i de østlige fjellområdene ligger Øvre Forra naturreservat. Kommunevåpenet viser til Levanger som markedsplass med Jämtlandstrafikk og handel av hest.
Av Bjørnar Tromsdal (TA: 22.08.86)
"Levangers Handel vilde blive meget mere Fordeelaktig, naar Stædet kunde forundes Kjøbstæds-Ret, saa at Handelen frit kunde drives det hele Aar, istedenfor at den nu er indskrænket til faa Dage, nemlig Markedstiderne, i Mars og December...."
Denne pusteøvelsen er hentet fra et brev som rådmann og branndirektør i Trondheim, Mons Lie, skrev til Det Kongelige Selskab for Norges Vel i juni 1814. Rådmannen gir sin varmeste anbefaling for Levanger. Men det skulle gå ytterligere 22 år før stedet fikk sin kjøpstadsrett. Den byråkratiske kvern malte tungt, den gang som i dag. En uendelig lang drakamp ligger mellom rådmannens brev av 1814 og 18. mai 1836, da kong Carl Johan satte sitt stempel under loven som ga Levanger privilegier som kjøpstad. De mange dokumenter som finnes fra denne tida, utformet i tidens høytidelige språkdrakt, er uhyre interessant og fascinerende lesing.
Ikke begeistret
Slett ikke alle var nemlig like begeistret for at den gamle markedsplassen ved Levangersundet skulle få en høyere handelsstatus. Selvsagt gjaldt dette i særlig grad kjøpmennene i Trondheim. Helt fram til denne tida var retten til å drive handel i Levanger forbeholdt borgere av Trondhjem by. Noen av disse hadde riktignok slått seg ned i Levanger. Men de fleste satt trygt med sine privilegier i Trondheim, samtidig som de hadde hånd om gårder og pakkhus i Levanger.
Av Levangers egne innbyggere var det bare eieren av Levanger Gård og seinere Mo gård, madam Jelstrup, som ifølge et gammelt privilegium hadde enerett til å drive handel i tidsrommet mellom martnadene i mars og desember måned. Hun var en av de aller første som ga sin støtte til tanken om at Levanger måtte få kjøpstadsrett. Kjøpmennene i Trondheim var også splittet. Mens noen var redd for at Levanger skulle stjele markeder fra Trondheim hvis stedet ble by, mente andre at en kjøpstad lenger nord ville bidra til å øke handelsomsetningen, og dermed bety mer penger i lommene.
En kjøpstadsrett betydde at Levanger fritt kunne drive handel og skipsfart med utlandet. Men tyngst veide det selvsagt at handelsmennene kunne få drive uinnskrenket handel året rundt, isteden far å begrense det hele til "svenskmartnadene" fem dager i mars og 14 dager i desember.
Verdal foreslått
Da en komitéinnstilling om kjøpstadsretten ble lagt fram i Odelstinget i april 1836, ble den møtt med kraftig motstand fra en del av Trondheims-representantene. En herre benevnt konsul Gram var blant dem som talte sterkest imot. Han mente til og med at hvis man skulle opprette en kjøpstad i Nordre Trondhjems Amt, burde den legges til Verdalsøra, og ikke til Levanger! Konsulen hadde ikke verdalingenes ve og vel i tankene. Snarere mente
han at jo lengre vekk fra Trondheim den nye kjøpstaden kom, jo bedre var det for borgerskapet i Trondheim.....
Men det hjalp ikke: Mot 13 stemmer ble loven om kjøpstadsrett for Levanger vedtatt. Saken gikk til Lagtinget, hvor det var nye forsøk fra Trondheimsrepresentantene på å stikke kjepper i hjulene for Levanger. Men heller ikke her lyktes man i forsøkene. Den 18. mai 1836 sanksjonerte kong Carl Johan loven.
"CARLSLEVANGER"
Pussig er det å tenke på at den samme kongen hadde vært i Levanger året før, i forbindelse med åpningen av den nye mellomriksvegen ned til Verdal. Man må jo ha lov til å undres over om det var kampen for kjøpstadsretten Levangers kondisjonerte borgere hadde i tankene, da de feiret kongens fødselsdag med et stort ball på Brusve i januar1835. Og som om det ikke var nok: Rådmann Mons Lie, som trolig må tilskrives mye av æren for at Levanger til slutt ble kjøpstad, foreslo i et av sine brev at den nye byen måtte bli gitt navnet CARLSLEVANGER, "hvorved hans Majestæt Kongen og Stædets gamle navn blev forenet", heter det. Man visste nok hva taktikk var, i de dager også!
639 innbyggere
Av en folketelling i desember 1835 går det fram at Levanger hadde 639 innbyggere da stedet fikk status som kjøpstad. Det fantes 166 forskjellige husholdninger, og tettstedet hadde 132 husbygninger. Videre er det bokført 18 handelsmenn og 40 håndverkere. Av de 639 innbyggerne var 100 tjenestefolk. Hele folketellingslista er gjengitt i Reidar Strømsøes "Levangerboka", som inngår i verket "Skogns Historie".
Men Levanger hadde vært større i tidligere tider. I 1102 skal det ha vært over 3000 innbyggere i tettstedet. Vel femti år seinere ble imidlertid byen utradert av en stor brann.
Bedriften ble vedtatt bygget av skogeierne i Nord-Trøndelag i 1962 og i 1965/66 stod fabrikken ferdig. Den er i dag en av landets største papirfabrikker og er blant de fem beste fabrikkene til hele konsernet.
Konsernet Norske Skog er i dag verdens nest største papirprodusent og har fabrikker på alle kontinent bortsett fra det afrikanske.
Norske Skog på Fiborgtangen har i dag 700 ansatte og har et netto driftsoverskudd på mellom 1,5 og 2 mill. NOK pr. driftsdag. Bedriften har ca. 360 driftsdager i året.
Bedriften produserer 520.000 tonn avispapir hvorav 97 % går til eksport. Som råvare mottar bedriften 1,1 mill kubikkmeter med tømmer og vel 0,4 mill kubikkmeter med flis og andre treråvarer. Omregnet tilsvarer dette 660.000 favner med ved pr. år.
Inntransport av slike mengder med tømmer skjer vha. lastebil (60 %) og båt/jernbane (40 %). Halvparten av tømmeret er norsk, resten er svensk.
Bedriften mottar også 170.000 tonn returpapir i svære bunter. Når dette papiret er renset består avfallet av 30.000 tonn CD-plater, diverse metallredskap som bl.a bestikk, shampooflasker, metallstifter osv. osv. Bare fra returpapirbuntene samles det 3 tonn ståltråd pr. døgn som samles og kjøres på jernbane til spikerfabrikken i Mo i Rana.
Av eksportpapiret går 80 % ut med båt, to båter lastes hver med 6.000 tonn papir i uka. Den mengden papir som produseres på Skogn gjør det mulig å dekke E6 fra Skogn til Rådhusplassen i Oslo i hele veiens bredde hver tredje time. Dvs. ca. 1 mill kvadratmeter papir pr. time.
Det neste store planlagte byggeprosjekt på Fiborgtangen er gasskraftverk og papirmaskin nr. 4. Samlet investering på dette er beregnet til ca. NOK 8 milliarder.
Falstadminnet består av Stiftelsen Falstadsenteret og minnesmonumentet ved henrettelsesstedet i Falstadskogen. Omtrent 5.000 personer var fengslet i SS-Strafgefangenelager Falstad i årene 1941-45. Ca. 220 personer ble henrettet i Falstadskogen, ikke langt fra leiren. Falstadminnet ble etablert i 1995 etter 50-årsjubileet for frigjøringen av Norge, og offisielt åpnet av HKH prinsesse Märtha Louise.
Fangeleirene i Norge
I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne fem leirer for politiske fanger i Norge. Disse var Grini i Bærum, Falstad i Levanger, Ulven/Espeland i Bergen, Sydspissen i Tromsø og Arkivet i Kristiansand.
De om lag 400 fangeleirene som totalt ble opprettet i Norge i perioden 1940-45 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. De norske politiske fangene var fordelt i de fem hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet. Her satt personer som var domfelt eller mistenkt for illegal virksomhet mot okkupasjonsmakten. Sovjetiske, jugoslaviske og polske tvangsarbeidere utgjorde de største fangegruppene som i stor utstrekning ble utnyttet i Organisation Todts anleggsvirksomhet. Denne organisasjonen hadde som hovedoppgave å forestå store militære og sivile bygge- og anleggsarbeider i de okkuperte områdene. Om lag 78.000 utenlandske krigsfanger befant seg i Norge ved frigjøringen. Alle var kommet til landet for å dekke mangelen på arbeidskraft i forbindelse med utbyggingen av Festung Norwegen.
I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i drift allerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for den terror som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Begrepet Schutzhaft - varetekt - ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte ordningen med varetekt samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet.
Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene. Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall leire hadde betegnelsen statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de besatte områdene. I Norge må etableringen av Grini, Falstad og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke.
SS-Strafgefangenenlager Falstad ble etablert som leir for politiske
fanger høsten 1941. Leiren var underlagt avdeling VI av Sicherheitsdienst. Avdeling VI var i følge SDs oppbygging Geheime
Staatspolizei (Gestapo), eller okkupasjonsmaktens politiske politi.
Alle fanger var prisgitt Gestapos vurderinger, beslutninger og justis. Leirledelsen hadde SS-grader, og var lojale mot den særlige oppgave som SS hadde: "å utsjalte enhver virkelig eller mulig motstander av det nasjonalsosialistiske herskerskap". De fleste KDS-avdelinger (Kommandeur der Sicherheitspolizei) i Norge opprettet i løpet av 1941-42 ekstra fangeleire. Grini er en annen leir i samme kategori.
Leirene varierte sterkt med hensyn til størrelse, belegg og fangebehandling. Felles var likevel at forholdene for fangene var preget av fysisk vold, mishandling, trakassering og fornedrende reglementer. Felles bakgrunn for opprettelsen av leirene var den generelle skjerping av okkupantens krav til politisk og økonomisk kontroll over de okkuperte områdene fra høsten 1941.
Leiren og fangene
Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Det nøyaktige tallet er foreløpig ukjent. Antallet fanger i leiren varierte veldig i perioden 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca. 200 fanger på Falstad. Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 250 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med to fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøstes 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad.
Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt videre, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter. I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.
Fangebelegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politisk motstand mot okkupasjonsmakten. Blant disse var 50 personer tilhørende det jødiske samfunn i det Nordenfjeldske Norge. På Falstad var denne gruppen spesielt utsatt i månedene før de ble videresendt til Auschwitz like før jul i 1942. En stor andel av fangene kom fra andre land. De største gruppene med utlendinger kom fra Sovjetunionene, Jugoslavia, Danmark og Polen. Representanter fra hele 13 land var på Falstad disse årene.
Terror under Gogol
I mai utnevnte Gerhard Flesch SS-Hauptsturmführer Gogol til kommandant på Falstad. Nå fulgte et år med terror. Fra mars 1942 til sommeren 1943 var alle fanger prisgitt et meningsløst, vilkårlig og fornedrende voldelig ordenssystem. Dette beskrives flere steder, blant annet i Lars Øyens bok "med fingeren på avtrekkeren" fra 1988. Fangevokterne krevde store mengder meningsløst arbeid utført i et vanvittig tempo. Den mest beryktede fangevokteren het Hans Lambrecht, eller "Gråbein" som han ble kalt av fangene. Mange av de som var på Falstad i denne tiden ble utsatt for hans brutale behandling.
Den 6. oktober 1942 innførte tyskerne unntakstilstand i Midt-Norge. I løp av tre dager ble 34 nordmenn henrettet i Falstadskogen. Ved en anledning lyktes det flere fanger å rømme i forbindelse med en henrettelse. Dels fra dette tilfellet og dels fra undersøkelser som ble gjort etter krigen på Trandum og Falstad, vet vi hvordan en henrettelse foregikk. Vanligvis, men ikke alltid, var fangene klar over hva som foresto, selv om det kunne ta lang tid fra fangene fikk en eller annen dom og til øyeblikket var kommet. Fangene ble bakbundet og fikk bind for øynene. De ble så ført ut i en ventende lastebil under streng bevoktning. De fikk ikke ha noen kontakt med hverandre. Dersom det var flere som skulle henrettes, ble selve handlingen foretatt ved at lederne av eksekusjonen hentet to mann ut om gangen. De ble så ført til kanten av graven. Her ble de stilt med ansiktet mot eksekusjonspelotongen og skutt. De gjenværende ble sittende og vente på tur i bilen under streng bevoktning.
Det er grunn til å anta at det fremdeles er graver i skogen som ingen har funnet. På det kartet som ble tegnet opp over skogen med gravplassene i 1948, angis at det i alt ble funnet 46 graver med 202 lik i felles- og enkeltgraver: 97 russere, 67 jugoslaver og 38 nordmenn. På minnesteinen fra 1963 står det at 205 mistet livet: 43 nordmenn, 101 russere og 61 jugoslaver. Av disse er det 33 ukjente jugoslaver og 86 ukjente russere.
Fakta
Fangeleirene i Norge og andre tyskokkuperte områder var en videreføring av et system som nazistene hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år.
Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.
Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge.
Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Over 300 leire var spredt over hele landet.
I Norge ble ca. 150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.
I august 1941 kom representanter for den tyske okkupasjonsmakten på befaring på Falstad.
I oktober ble Falstad skolehjem beslaglagt av okkupasjonsmyndighetene, og i løpet av vinteren ble skolehjemmet gjort om til politisk fengsel.
Retterstedene i skogen.
Møtet med Falstadskogen er en sterk opplevelse. Mange av de som ble skutt her, kjenner vi ennå ikke navnet på.
I følge foreliggende kilder ble over 200 mennesker henrettet i Falstadskogen, 43 var nordmenn.
I 1947 fikk skogen sitt eget monument, hugget i stein av skulptøren Odd Hilt, som selv var fange på Falstad.
Rett bak denne ligger også minnesteinen med navn på nordmenn, jugoslaver og russere som ble henrettet her.
En av fangene i leiren ble satt til å grave gravene når noen skulle skytes. Han smuglet kart over retterstedene ut av leiren, og etter krigen ble ofrene gravd opp.
Små steinpyramider står i dag rundt i den mørke granskogen til markering av de kjente retterstedene.
Falstadskogen ble fredet i 1987.
Blant planene for Falstadsenteret er å bygge et dokumentasjonssenter der slektninger, landsmenn og andre interesserte kan finne opplysninger om Falstadskogen, Falstad fangeleir, og fangenes bakgrunn og skjebne.[2]
Areal: 146 km2
Innbyggere 5.810 (01.01.00)
Kommunesenteret, Straumen, ligger på Sakshaug. Lyngstad (Kjerknesvågen), Utøy, Røra og Sandvollan er øvrige skolekretser. Jordbruket preger Inderøys næringsliv, men Røra fabrikker, Sundnes brenneri, Inderøy slakteri, Verdalskalk og T.N. Vang Verksted er viktige hjørnesteinsbedrifter. Inderøy kulturhus med idrettshall, Sund folkehøgskole og Inderøy videregående skole er sentrale aktører i kommunens musikk- og kulturliv. Blant kommunens severdigheter er Hustad kirke, Sakshaug gamle kirke, Rostad gård, Skarnsundbrua og tettstedene Hylla og Straumen. Kommunevåpenet er tegnet av billedhuggeren og tegneren Nils Aas, som er født og oppvokst på Straumen. Motivet viser til det gode flyndrefisket i Borgenfjorden fram til omlag 1940.
Det er veien fra Røra over Flaget om Straumen- Korsen og til Vist.
Her er en rekke severdigheter med bl.a. Gjørv gård og Gangstad gårdsysteri.
Gjørv gård har en lang og spennende historie og fremstår i dag som en av landsdelens vakreste og mest veldrevne gårder.
Gården ligger på en egen høyde med utsyn til store nabogårder, kirker, fjorder og et vakkert kulturlandskap i alle retninger.
Det har bodd mennesker på Gjørv i minst 3.000 år. Funn i bronsealdergraver forteller om dette. Bronsenåla i logoen er funnet i en slik grav på gården.
Navnet betyr “hellig sted dekket med størknet offerblod« (gorr-ve), altså har stedet vært et religiøst sentrum.
Gården var sete for lavadelsslekter gjennom middelalderen, og på 1300-tallet hadde eieren egen bygård på Domkirkens tomt i Nidaros. I 1520 var eieren Trøndelags største jordeier.
Gården ble dramatisk hjemsøkt av Karl den 12.’s Karolinere i år 1718. Gjørv har også spilt en sentral rolle som bl.a. tidlig lensmanns- og postgård.
Det gamle gårdsanlegget går tilbake til 1700- og 1800-tallet, og inneholder bl.a. to store trønderlån. De hører med til Trøndelags aller best bevarte.
Alle de eldre bygningene ligger på et eget tun omgitt av et stort hageanlegg.
Gjørv gård har i dag ca. 1.000 dekar innmark i tillegg til skog og utmark. Driften er moderne og framtidsrettet.
Gården har et av Norges største hjorteoppdrett, og foredler selv hjorteproduktene. Gården er medlem av Norsk Gårdsmat og er en del av “Den gylne omveg« i Inderøy.[3]
Spesialiteter
Her får du kjøpt gårdsystet ost, røkt og tørka storfekjøtt og morrpølse. Det dyrkes karve til osteproduksjonen.
Areal: 1.563 km2
Innbyggere: 20.483 (01.01.00).
Omlag halvparten bor nært sentrum - ved Snåsavassdragets utløp i Beitstadfjorden - mens Sparbu, Mære, Binde og Veldemelen er øvrige tettsteder. Steinkjer huser administrasjonen til fylkeskommunen og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, og byen er et viktig handelssted. Steinkjer har tre videregående skoler og høgskole (HINT) med bl.a. linjer for jord- og skogbruk. Jord- og skogbruk, jord/skogbruksbasert industri og service, mekanisk-, data - og elektronikkindustri er vesentlige næringer. På tross av at IØ3 ble nedlagt i 1994, er det fremdeles en viss militær aktivitet i kommunen. Steinkjer er rik på fornminner - helleristninger (Bøla og Bardal), gravfunn og bygdeborger. Egge museum har også en betydelig landbruksmekanisk samling. Jekta Pauline er et konkret minne fra byens tidligere tider. Mære kirke er fra ca. 1190 og Steinkjer kirke (1964) er utsmykket av Jakob Weidemann. Byen ble bombet og brent i april 1940, så sentrum er arkitektonisk et godt eksempel på 1940/50-tallets byggeskikk. Kommunevåpenets seks takker symboliserer de seks vegene som møtes i sentrum.
Gården Egge nevnes som høvdingsete flere ganger i Snorre. Navngitte personer som Trond Haka, Olve og Kalv Arneson skal ha hatt sete på gården.
Høvdingene på Egge var også religiøse ledere som stod for bloting i hovet på Mære (i dag hvor Mære kirke står). Det er lett å se sammenhengen Egge - Mære - Stiklestad i de dramatiske hendingene rundt 1030 under kristningen av Norge.
Gårdens bygninger brente omkring 1970. I dag ser vi bare restene.
Det er godt utbygde stier i området. Fra tunet der Egge gård en gang sto, går "Sigridstien". Fra stien har man flott utsikt over byen, fjorden og kulturlandskapet.
Den er tilrettelagt for rullestolbrukere.
Fylkesmannsboligen på Egge, er en av de mest markante bygninger i Steinkjer.
Huset ble bygd i 1919, og ble bolig for fylkesmann Halvor Bakke Guldahl.
Byggestilen er klassisk og gjenspeiler en boskikk som embetsmannsstanden likte å fremstå med, i første del av forrige århundre.
I dag huser boligen Egge museums administrasjonsavdeling, og lokalene blir brukt til ulike utstillinger i regi av museet.
Friluftsmuseet med sine 11 bygninger viser trøndersk landbruk i mange faser. Aktiviteter og demonstrasjon av gamle arbeidsteknikker foregår daglig i sommersesongen.
Midt-Norsk Landbruksmuseum har en unik samling av mange generasjoner landbruksmaskiner.
Følger man stinettet gjennom Eggemarka, kommer man til museets kvern og oppgangssag.[4]
[1] Skrevet av Ola Schjei
[2] Kilde: Stiftelsens hjemmeside
[3] Kommunes, Gjørv gård og Gangstad gårdsysteris hjemmeside
[4] Kommunens hjemmeside og Norges bebyggelse
|
