Jakta på Rinnan-banden

Helgådalsfjella 10. - 15. mai 1945                                                                      

 I maidagene 1945, mens hele Norge og Europa jublet over freden, var det fortsatt krig og skyting i Verdal. I Helgådalsfjella foregikk jakta på  en av norgeshistoriens mest forhatte menn - Gestapos mest effektive og  hensynsløse redskap i Norge, Henry Oliver Rinnan, leder for «Sonderabteilung LOLA», samt en del av hans mest trofaste medhjelpere og  bandemedlemmer.

Bare ei uke etter Rinnans aksjon mot heimefronten i Verdal, er de på flukt, i de samme traktene som så mange under krigen måtte ta vegen for å unnslippe Rinnans klør. Målet er tydelig det samme, å komme seg over til Sverige. Men Rinnan hadde ingen hjelpere i Helgådalen. Ingen  lokale heimefront- loser som kunne føre ham trygt over grensa. Den lokale kjentmannen sviktet også. I disse dagene var hele landets øyne rettet mot Helgådalen i spenning. ”Hele dalen” var på bena og mer eller mindre med på aksjonen. Sammen med en del av sine mest trofaste hjelpere møtte Rinnan sin skjebne i Helgådalsfjella.                                                     

Da de ble tatt, var de faktisk i området for Milorgs flyktningerute, og som en skjebnens ironi, var to dyktige flyktningeloser fra Helgådalen, Ole og Olav Sagvold, i høy grad delaktig i pågripelsen av Rinnan og en del av banden. - «Dramatisk, men likevel så trygt og effektivt, for alt foregikk under god militær -kommando», forteller Olav Sagvold.                                       Sent på kvelden, den 7. mai, kjører en liten bilkortesje ut fra Trondheim. To personbiler og en lastebil, med 25 av Rinnan-bandens medlemmer, Rinnans kone samt to gisler, Magnus Caspersen og frk. Ingeborg Holm. Begge er Rinnans fanger, torturert, mishandlet og i dårlig forfatning.                                   

Rinnan måtte selv ha forstått, eller gjennom sine gestapoforbindelser fått greie på at tyskernes  kapitulasjon var nært forestående. Han har tydeligvis fått ”kalde føtter” i forbindelse med alle sine ugjerninger – drap, tortur og mishandling i  massevis. Men han går fortsatt ikke av vegen for å benytte sjofle midler. To hjelpeløse mennesker tvinges med som gisler. På turen nordover stanser kortesjen i Levanger, hvor Rinnans kone og to av barna blir satt av. Der møter også verdalingen, Einar Slapgård. Han er tiltenkt som vegviser og kjentmann.                                                           

 Først kjører Rinnan, i en flott Studebaker. Ved sin side har han elskerinnen Gunnlaug «Pus» Dundas. I alt er det seks kvinner i følget, hvorav den ene er gisselet Ingeborg Holm. Følget overnattet i Vuku og drog videre mot Helgådalen neste dag, 8. mai. Verdal lensmannskontor fikk greie på at Rinnan oppholdt seg i Vuku, og lensmannsbetjent, senere lensmann i Stjørdal, Rolf Moe, dro oppover sammen med noen heimefrontkarer for om mulig å få Rinnan og Slapgård til å overgi seg. Men da var «fuglene» fløyet. Flukten var oppdaget. Snøballen tok til å rulle, men sakte. Selv om Rinnan hadde to og et halvt døgns forsprang før det ble satt i verk effektive tiltak for å stoppe ham, klarte han ikke å gjennomføre det han hadde satt seg fore; å komme seg over til Sverige. Først om kvelden, den 10. mai, får Rikspolitiets kp. 4, som da var kommet over fra Sverige til Trondheim, ordre om å oppta jakta på Rinnan-banden. Kompaniets nestkommanderende, lt. Chr. Ringnes, fikk kommandoen over 58 mann og startet nordover samme kveld. På turen innover var de innom lensmannskontoret i Verdal for å få informasjoner, samt at de ble supplert med noen lokale heimefrontkarer.

Politistyrken opprettet hovedkvarter hos Kristian Holmen ved Skjækerfossen. Flere lokalkjente ble rekvirert, deriblant milorgkarene Ole og Olav Sagvold og John Haugan. De var nettopp kommet tilbake fra den lange turen til den norsk-amerikanske gruppen ved Gjevsjøen i Snåsafjella, hvortil de fikk ordre om å begi seg den 1. mai, etter opprullinga av heimefronten i Verdal natta før.

Men tilbake til de som var på flukt. På turen oppover forsøkte de som satt bak på lastebilen å skjule ansiktene når de traff noen, men bygdefolket fikk fort mistanke om hva slags følge dette var. I Vest-Grunnansvingen fikk banden det første problemet, et hjul på lastebilen punkterte og det ble stopp. Samtidig kom Iver Holmen kjørende, med hest og vogn, på veg til meieriet i Vuku. Tyskernes kapitulasjon var da kjent, og Holmen markerte gleden med et norsk flagg festet til seletøyet på hesten. Dette fallt Rinnan-banden tungt for brystet, og en av dem prøvde å rive det av. Da brukte Holmen pisken både på fyren og hesten og kom seg videre med flagget på plass. Banden fikk det travelt og humpet videre på punktert hjul.

På gården Volden truet de til seg mat, med hjelp av pistolene. Målet var tydelig å kjøre til Vera, og det ville da ikke være langt igjen til grensa. Om det hadde lyktes, ville nok det hele ha fått et annet forløp. Men ved Helgåsen var det slutt på bensinen. Bilene ble parkert nede ved elva og gjort ubrukbare. Og så bar det ut i villmarka med dem.

 Men det høyst blandede selskap var ikke fysisk rustet for strabaser i terrenget. Ennå lå det mye snø, det var surt og grått med regn og sludd. Men verst hadde gislene det. Medtatt som Caspersen var etter torturen han hadde gjennomgått, vaklet han avsted. Også Ingeborg Holm var sterkt medtatt og nærmest drog det ene benet med seg.

Banden var godt rustet med automatvåpen, pistoler og ammunisjon. En radiosender drog de også med seg.
Via den hevdet Rinnan at han sto i kontakt med en viktig person.  Rinnan var godt beslått med penger, åtti tusen i norske kroner, pluss en god del  svenske. Hadde de opptrådt som en homogen gruppe, med snev av disiplin, ville oppgaven med å fakke dem ha blitt ennå vanskeligere enn det ble. Strabasene tok på, og det ble ganske snart oppløsningstendenser i flokken.                                 

Flukt                                                                                                  

Gislene hadde forferdelige døgn i fjellet, med skrøpelige klær og fottøy.  Om nettene ble de bundet, og mens bandemedlemmene lå i telt eller under tepper, måtte gislene tilbringe nettene under åpen himmel uten annet enn det de sto og gikk i, til beskyttelse mot vær og kulde. Den første natta var det helt ned i ti minusgrader og Ingeborg Holm forfrøs begge bena, og pådrog seg frostskader som plaget henne hele resten av  livet. De to måtte gjøre grovarbeider, samle kvist og ved bl.a.. Dertil var de i livsfare og visste at såframt Rinnan klarte å nå grensa, ville de helt sikkert bli skutt. De visste for mye til at de kunne bli med inn i Sverige. Den fjerde dagen klarte Magnus Caspersen å flykte. Dette skjedde mens han var i ferd med å sanke ved, og i ly av et voldsomt snøvær klarte han å stikke. På turen ned møtte han en tropp av politisoldatene, den som Ole og Olav Sagvold var med i som kjentmenn. Etter rettledning fra dem kom han seg fram til Ottermoen. En utslitt, serbisk soldatfrakk hadde han kastet fra seg ved elva, og da han kom inn på Ottermoen, var han så medtatt at han falt om på gulvet, men tok seg sammen såpass at han klarte å ringe lensmannskontoret for å fortelle om hva som hadde skjedd. Slapgård  og bandemedlemmet Aksel Mære klart å stikke av og tok seg fram til bygds på egen hånd. Omtrent samtidig med Caspersen klarte også fire av banden å stikke av.                                                                                              

De første fangene bringes inn

Ordonans ved Kleppen 1945 Bildet viser en ordonans for styrken som var på jakt etter Henry Oliver Rinnan nord for Ferlainne. Ukjent hvem mannen er. Legg merke til flagget på sykkelen. Utlånt av Liv Liberg. Fotografen er Anders Vandvik.

Sent på kvelden, den 10. mai opprettet Rikspolitiet hovedkvarter hos Kristian Holmen, og allerede samme natt ble de første bandemedlemmene brakt inn.  

Sturla Homnes, fra Trondheim, som det siste krigsåret hadde operert i Verdalsfjella i kureroppdrag - forøvrig svoger av Magne Nordnes – ble, da freden «brøt ut», avgitt for å assistere Heimefronten i Verdal under første oppryddinga, arrestere nazister m.v.. Han ble avgitt fordi Heimefrontledelsen i Trondheim ikke torde slippe ham inn i byen før alt var under kontroll, pga. hans egen sikkerhet. I Verdal kom han med i ettersøkinga av Rinnan-banden fra første stund, og fikk bl.a. telefonbeskjed om å reise opp til Ottermoen for å hente et bandemedlem som hadde kommet inn dit. Sammen med Morten Aamo dro de oppover i lastebil. Nesten framme hoppet fire menn ut i vegen og ble stående i lyskjegla fra bilen. De to hoppet straks ut og våpna kom fram. Med pistolen parat gikk Homnes fram mot karene, mens Aamo dekket ham med maskinpistol, en med lyddemper, som Hornnes hadde lånt ut. Han gjenkjente straks tre av karene som Rinnans menn i Trondheim, Harald Grøtte, Ole Johan Rygh og Rønning. Grøtte prøvde seg med ei historie om at de var tømmerhuggere som korn ned fra fjellet da de hadde hørt det var blitt fred. «Du vil ikke si du er blitt tømmerhugger? - Vi er da kjente fra før,» sier Homnes. Han: «Er du trondhjemmer du da!» - Homnes: «Ja - og jeg vet godt hvem du er - Hendene i været! ! » Grøtte og Rønning skalv da de ble klar over det kjennskap han hadde til ham fra tidligere. Rygh hadde noe i innerlomma og Homnes knepte opp vinterfrakken hans og en tysk uniformsjakke kom til syne! Henvendt til Grøtte: «Er det slikt utstyr dere har på tømmerhogst? »  Karene fallerte helt. Spillet var tapt. Pistolen som Homnes trodde Rygh hadde i innerlomma, var ei krokpipe. Disse fire hadde stukket av fra resten av banden, og ville forsøke å  komme seg unna på annen måte. Det endte altså slik, og de ble de første av Rinnan-banden som ble overlevert Rikspolitiet i  Skjækerfossen. Deretter la Homnes og Aamo ut på sitt egentlige oppdrag, nemlig å hente karen på Ottermoen, som de hadde fått beskjed om var en av Rinnanbanden. Da de kom fram dit, lå mannen og sov. Hornnes rettet US - karabinen mot brystet hans, og med morsk stemme kommanderte han mannen opp. Det var gisselet Caspersen som lå på benken. Caspersen  ble slett ikke skremt av mannen som sto over ham, men skjønte at nå var freden også kommet til ham, og ville slett ikke vedgå at han var noe bandemedlem. Homnes holdt imidlertid på sitt. Da dro Caspersen av seg buksa og viste fram de grusomme spora etter mishandlinga, med bl.a. innbrent  hakekors. All tvil ble ryddet bort - det var styrmann Magnus Caspersen,  som så fikk sitte på til Skjækerfossen, hvor Rikspolitiet også tok seg av ham,  men nok på en annen måte enn de fire første.

Den videre jakta                          

Men nå lar vi  Olav Sagvold, som var med da Rinnan ble tatt et par dager senere, fortelle hvordan han opplevde dette. (Både Olav og Ola Sagvold ble utrustet som soldater med armbind, våpen, og for anledningen innlemmet i troppen de var avgitt til.):

” Min bror Ole, John Haugan og jeg var nettopp kommet tilbake  fra Gjevsjøen da vi fikk ordre om å møte ved Vollbrua til et bestemt tidspunkt.

På avtalt tid kom en bilkolonne kjørende. Den første bilen førte norsk flagg. Vi tok plass i den bilen, og fikk da høre at det var såkalte ”Svenskesoldater” som sammen med en del motstandsfolk fra Øra var på veg for å ta Rinnan og følget hans.

Vi var utkommandert for å være med som kjentmenn. Fra Helgåsen hadde Rinnan, med følge, gått nordover. Et stykke oppe i lia hadde de slått leir og forskanset seg første natta. De hadde visst funnet ut at de var for tungt lastet, for de hadde lagt igjen mye, nesten et depot, bl.a. flere kartonger med brennevin og ellers slikt som vi ikke hadde sett på lang tid. Derfra hadde de gått opp til Bynavola og fram på Vindkleppen, antagelig for å orientere seg. Den ene av gislene, Caspersen, hadde klart å rømme, og kom etter bekken ned forbi Ottmoplassen. Han ga verdifulle opplysninger. Rinnan og følget hans hadde deretter skilt lag. En liten gruppe hadde gått nordover dalen mellom Bynavola og Fagerlifjellet, storparten hadde tatt leia østover mot Ferlandet. Vi fulgte spora til disse. Ved Glenna hadde også disse skilt lag, idet sju personer hadde gått ned mot Fagerlivollen, mens resten hadde tatt leia innover mot Storbekkdalen. Det ble da drøftet om vi skulle dele patruljen, men da vi ikke var mer enn ti mann i alt, ble det heldigvis til at vi skulle konsentrere oss om en patrulje. Fra Fagerlivollen såg vi røyk og skjønte at de sju holdt til der. Vi ble da delt i to grupper. Den ene halvparten, med fenrik Pedersen, fulgte meg rett nedover Glenna, vi sklei på snøen og det gikk med en viss fart. Ole loset de andre østomkring og kom ned et lite dalsøkk øst for Fagerlivollen, og skulle avskjære de sju fra å unnslippe den leia.

Det var visst vi som kom i stilling først, men Ole og de andre kom seg fram helt til 20-30 meter fra seterhusa, uten at vi oppdaget dem.

 Fenriken lå og fulgte med klokka og på det avtalte tidspunktet skaut han det første varselskuddet i murpipa, men ingen reaksjon innenfra. Så skaut vi alle ei salve i taket. Da kom det en kar ut. Han speidet både i øst og vest og var visst riktig i villrede. Fenriken ropte at de skulle overgi seg, men da smatt karen inn og slo att døra etter seg. En ny salve ble avfyrt og da lenger ned. Det var så vindusrutene singla, og fenriken, som holdt mot døra, åpnet denne for dem. Da kom de ut med hendene i været. Men den ene var blitt såra, han hadde fått ei mauserkule gjennom magen og lå i en blodpøl inne i huset. Han måtte bæres fram til bygda, og uveisomt som det er i Ferlandet, var det ingen lett oppgave. Jeg ble derfor sendt fram i bygda straks for å få flere folk til å dra innover og hjelpe til. Ved Ottermoen var det da full mobilisering med sanitetsfolk som var på tur innover. De hadde hørt skytinga og fryktet det verste. Jeg kunne imidlertid berolige dem med at alt hadde gått bra for vårt vedkommende. Deretter ble jeg kjørt ned til hovedkvarteret i Skjækerfossen for å  avgi rapport til sjefene der. Da de hørte at Rinnan fortsatt var på frifot og på veg østover, ble det øyeblikkelig gitt ordre om at et lag skulle kjøres til Storlunet i Vera. Jeg tok til å bli sliten, men fikk ikke fri og måtte bli med som kjentmann.

Ordren var da, at såframt det var mulig, skulle Rinnan bringes tilbake i live. Fra Storlunet gikk patruljen innover og overnatta på Storvukuvollen. Dagen etter ble Tveråa passert og vi gikk videre vestover. Ennå var det adskillig snø, og da spor ikke kunne observeres, var vi sikre på at de ikke hadde passert østover. Patruljen ble gruppert på skytterlinje, og jeg hadde venstre flanke. På røa, vest for Flysetra, gikk jeg meg rett på Rinnan og følget hans! Kom opp en kneik, da jeg plutselig får se dem, bare 30 meter unna. Jeg huket meg øyeblikkelig ned og fikk heldigvis gitt tegn til de andre. Patruljen ble da trukket litt til side og gikk i dekning for planlegging. De gikk i retning av Flysetra, og vi fulgte etter, ned gjennom tjukke skogåsen uten at de ble oppmerksom på oss. Da de kom fram til seterhusa, lå vi allerede i skogbrynet med fingeren på avtrekkeren, og de fikk ikke en gang tatt av seg ryggsekkene, før maskingeværet vårt spilte opp. Ganske snart kom det hvitt flagg,  både gjennom det ene vinduet og opp murpipa. En uredd soldat, korporal Magne Solheim, gikk fram; ut kom Henry Rinnan og fem personer til. Rinnan ropte at han hadde noe å si, han ville forhandle om overgivelsen, og var nok engstelig for at han skulle bli skutt på med det samme. Men det var bare ett vilkår, - Solheim svarte at de var omringet av 100 mann, og hvis de ikke øyeblikkelig kastet våpna og overga seg ble de skutt på flekken. Rinnan fant det da best å kaste revolveren. Han skulle ha visst at vi bare var åtte mann! Senere viste det seg at vi hadde vært heldige med tidspunktet. Bare et par timer tidligere hadde de hatt tilhold på Humleberget, der de hadde forskanset seg på ei granvokst kolle med myr rundt om, så der hadde det ikke vært så enkelt å ta dem.

Flyvollen i Ferlainne I skogkanten midt i bildet sto seterhusene hvor Henry Rinnan ble arrestert av motstandsfolk i 1945. Bildet er tatt fra der forfølgerne satte opp en maskingevær-stilling og skjøt mot Rinnan`s følge som hadde søkt tilflukt her. Beklageligvis er husene råtnet ned, bare noen få stokker vitner om at her har det stått et hus.

Flysetra ligger langt fra folk. Selv om Rinnan og folket hans var avvæpna, var vi på ingen måte ferdig med oppdraget. Fangene skulle bringes fram til bygda. De gikk med på å ta seg fram på egne bein, hvis vi lovte å ikke gjøre dem noe. Det var underlig å se Henry Oliver Rinnan, en småvokst «slåvå» som snubla og subba der han gikk unna framover fjellet fra Flysetra, og jeg tenkte på at der hadde vi tyskernes farligste mann i Norge under krigen.

Jeg sa til ham, at jeg aldri kunne ha drømt om at jeg skulle være med på å ta ham akkurat her i dette terrenget. «Hva slags kar er du, da?» . «Det kan det vårrå det såmmå om,» sa jeg, «men æ hi nu hjelpt mang vekk ifrå klørom på dæ , æ». - «Å ja, du er en av dem, sa han. Jeg har visst om dere lenge, men har ikke fått noe tak på dere, » svarte Rinnan.                                         Var det ikke merkelig   - Helt siden sommeren 1940 hadde folk rømt over til Sverige ved å ta seg fram her oppover Helgådalen, og siden 1942 hadde vi drevet organisert losing av flyktninger, uten at Rinnan hadde klart å rulle opp organisasjonen vår. Men når Rinnan sjøl skulle prøve å unnslippe, «stjal» han faktisk flyktningeruta vår! Turen framover fjellet gikk bra. Sjanser ble ikke tatt noe sted, for det var farlige og verdifulle fanger vi førte. Da fangene skulle føres over det smale bruspennet over Helgåa, ved Svensklunet, ga løytnanten ordre om at Rinnan skulle over først. En stor, kraftig nordlending gikk bak Rinnan og holdt ham i nakken - han skulle ikke få sjansen til å kaste seg på elva. Også de andre fangene ble passet nøye på. «Pus» Dundas måtte gjøre sitt fornødne bak ei løe ved Djupdalen, og da fikk jeg ordre om å følge henne. Jeg måtte ikke slippe henne av syne et sekund. Mye rart en skal oppleve, men at jeg skulle stå «dassfadder» for en slik «berømthet», det .... På Veresfjellet møtte vi mere militær og mange befalingsmenn. Fangene ble da en etter en ropt opp med navn og kroppsvisitert. Så ble de sammenlenket med håndjern, og jammen var det en pen bukett med «storfugl» på ett brett.

En sykkelordonans hadde tydeligvis vært i klørne på Rinnan.  Han stilte seg foran Rinnan og sa: «Takk for sist, Rinnan. Du kjenne vel itj igjen mæ, du?» Rinnan sa at det gjorde han ikke. «Næ, men den behandlinga du ga mæ gjær at æ i hvert fall ailler glømme dæ, din dævel. Skulli ferræsten hæls dæ ifrån Dolmen.  Æ- træft'n på Inderøy'n i aftes. Han e dau, nu, dau som ei svesker. Å de e du snart du å, så my du veit e. » Soldaten var i harnisk, og de måtte ta ham derfra med makt, ellers hadde han røket rett på Rinnan.

Da vi kom til Skjækerfossen vrimlet det av folk der. Offiserer og journalister i fleng. Det ble visst litt av et problem å finne ut hvem som skulle ha æra av fangsten.

Han som var øverstkommanderende for operasjonen var blitt forsinka, og kom ikke oppover før lenge etter at jakta var i gang. Og nå fikk journalistene et underlig strev med å forme pressemeldinga slik at det «vart te måt åt aill».

 Den siste gruppen blir tatt - Ingeborg Holm befris

 Men ennå var en del av Rinnan-banden på frifot. Gruppen som hadde Ingeborg Holm med seg, hadde tatt leia innover Skjækerdalen i retning Ogndalen, etter at banden delte seg i tre på Fagerlifjellet.

Ei hel uke hadde de vært ute i terrenget, i verste vårløsinga, snøslaps og regn. Verst var det for det stakkars gisselet. Folk fryktet det verste. Så utmattet som Caspersen var da han kom fram til folk, tvilte flere på om Ingeborg Holm var i live. Men det var godt ”to” i denne jenta.

Ennå slepte hun seg fram sammen med bandemedlemmene. I tillegg til utmattelsen og frosten, plagdes hun med å få med seg skoene. De var bundet sammen med papirsnører som forlengst var gått i oppløsning i vårbløyta. Nettene var verst. Når de andre satt rundt bålet og varmet seg, måtte hun sitte eller ligge for seg selv et stykke unna. En gang gikk hun i ring for å holde varmen, og nynnet på salmen: «Kjærlighet fra Gud», mens hun vandret. Da fikk hun ordre om å holde kjeft og sette seg i ro. Da gråt hun! - eneste gangen i løpet av de åtte døgn dette varte. Ei natt senere fikk hun av den samme som hadde bedt henne holde kjeft, ordre om å gjøre opp varme for ham, så han ikke kreperte av kulde. Knapt om mat var det også, og selvsagt aller minst til henne. Gruppen hadde planlagt å skaffe seg mat undervegs, uten å tenke over hvordan det skulle foregå. De hadde med ei dobbeltløpet hagle som de mente å legge ned vilt med. Men av frykt for å røpe hvor de var, torde de ikke løsne skudd. Fiskeredskaper hadde de også med, men tjern og vann var ennå islagt, og mot naturkreftene nyttet det ikke å sette inn verken tortur eller annet djevelskap. Det minsket på tøffheten hos flyktningene. Motet tok til å svikte og de så nok med gru på det de hadde i vente.

Vaktmannen som plaget Ingeborg Holm til å gjøre opp varme, spurte om hun trodde ”Jøssingene” ville behandle dem tilsvarende det de hadde gjort. De klamret seg nok til et lite håp om å kunne skjule sin identitet. Geværene kastet de fra seg i et åpent vann, kvittet seg med nøkler o. l., og brente det de hadde på seg av papirer.

Mye folk var ute på leting etter den siste gruppen av banden, politimenn, soldater og frivillige. Nesten alle som en var villige til å hjelpe.

Natta til den 15. mai oppdaget John Rydning avtrykk etter en damesko i en snøskavel, et spor Ingeborg Holm hadde etterlatt seg med vilje på tross av at hun ble voktet på for ikke å få høve til slikt.

Samme kvelden hadde også Martin Nessemo oppdaget spor etter flyktningene i samme området. På grunnlag av disse meldingene ble det morgenen etter stablet på beina og satt inn en så stor styrke i ettersøkinga som mulig - samtlige politisoldater som ennå var igjen, og så mange frivillige som kunne oppdrives. Ved middagstid den 15. mai, etter åtte døgn i fjellet, ble den siste flokken av Rinnan-banden tatt, vest for Dyrhaugen. Ingeborg Holm følte at noen var i helene på dem, der hun slepte seg fram. Hun gløttet bakover og så snerten av ei soldatlue eller hjelm, forsto at det kunne bli skyting, og kastet seg ned bak en stein. Like etter braket en salve fra politisoldatene, som var like innpå.

Bandemedlemmene fallerte øyeblikkelig - kom fram med hendene i været, viftet med hvite lommetørklær på kjepper og overga seg betingelsesløst.

Tross dramatikken, var dette ei stor lykkestund for Ingeborg Holm, et klimaks i den grad, at hun husket lite av det som senere hendte. Men husket bl.a. at hun fikk en pose svensk-drops, at hun klarte å ta seg fram til bygda med egne krefter, og at den første hun møtte da hun nærmet seg bebyggelsen var Alf Dahling, og at hun fikk ei flaske melk og tre brødskiver av ham. Det var blant det som kom til å sitte i minnet. Framkomsten til bygda beskriver Ingeborg Holm som ei triumfferd. Folk var møtt fram i hopetall, gamle som unge, de jublet, lo og gråt.            

I Helgådalen ble det fest denne kvelden, ikke minst hos Olga og John Rydning, hvor Ingeborg Holm ble innkvartert. Det ble sunget og danset, og selv Ingeborg måtte fram på gulvet for å svinge seg på sine vonde føtter. Nå var krigen slutt også i Verdal - uten flere smell! Ingeborg Holm var 51 år da dette skjedde. Opprinnelig var hun fra Bindalen i Nordland, men flyttet til Trondheim mens hun var bare jentungen for å få seg jobb. Først som hushjelp, deretter i hermetikkindustrien og til slutt mange år som rengjøringskvinne på jernbanen. De siste åra som tilsynskvinne. Politisk aktiv var hun helt fra ungdommen da hun sluttet seg til Norges kommunistiske parti. Årsaken til at hun ble arrestert 7. februar 1945, var at hun ble angitt av en nabo for sitt politiske syn, og at hun før krigen var abonnent på Ny Tid, samt at hun hadde mistanken mot seg for illegalt arbeid innen grupperinger de antok eksisterte ved jernbanen i Trondheim.

 Til å begynne med satt hun i kvinnefengslet i Trondheim, men ble etter noen dager overført til Gestapos hovedkvarter på Misjonshotellet hvor hun fikk en umenneskelig behandling med langvarige forhør og meningsløs tortur.

Bl.a. fikk hun stifte bekjentskap med den berømmelige «Gynga», opphengt på en staur, etter sammenbundne hender og føtter, rystet, sparket og slått. Hun hadde merker på ryggen etter førti sveipeslag. Behandlinga Gestapo påførte henne, forfrysningene og strabasene i Verdalsfjella våren 1945, merket Ingeborg Holm for livet. Til tross for dette fikk hun ikke sin krigspensjon før hun fylte åtti år, 29 år etterpå.

I 1979 var Ingeborg Holm motstandsgruppens æresgjest i forbindelse med årsmøtet på Sveet i Vera. Da fikk hun treffe noen av dem som var hennes redningsmenn i mai 1945 og se igjen steder som hun kanskje husket med gru fra fredsvåren. [1]