|
I forbindelse med kirkereformasjonen i 1528 hadde kongen tilegnet seg det meste av kirkens gods som for det meste var erkebispegods og klostergods.
I Verdalen steg kongens andel fra ca. 5% i 1528 til ca. 56% i 1650, resten var benifisert gods, proprietærgods og bondegods. Det var fra kongens eiendommer de første smågodsene ble kjøpt, og disse igjen ble til proprietærgods, som skulle ende opp som Verdalsgodset, senere Verdalsbruket.
Vi kan dele inn samlingen av skogeiendommer til det endelige ”Verdalsbruket” i perioder avhengig av hvem som var kjøpere og eiere og konjunkturene på trelast ute i verden.
De første oppkjøpene av skogeiendommer skjedde i Helgådalen i 1640 - åra, da var det en prest med navn Peder Eriksen Juel som startet de hele.
Peder Eriksen Juel ble født i 1617. Han ble kapellan i 1636 og senere sogneprest i Verdalen.
Dette var fine og vel arronderte gårder Juel hadde samlet (17 gårder til sammen).
Dette omfattet alle gårder som fantes ovenfor Elnes, og dessuten spredte gårder i alle tre sogn i Verdalen.
Peder Juel sikret seg også rettigheter til å drive sagbruk på Fossneset og Grunnfoss sag.
Lars Brix var en annen som kjøpte skogeiendommer. Han kjøpe av Juels dødsbo i 1670 - åra, i tillegg eide og drev han 4 sagbruk (Ulvilla, Kjesbu, Marken og Lund).
Dette er den samme Brix som var med i krigen mot svenskene i 1658 ( Visborg støtta).
I samme tidsrom var det en tredjemann som også gjorde tilløp til samling av skoggårder i Vuku, nemlig presten Erik Olsen Schancke.
Han fikk seg tiltransportert av bankieren Selius Marselis 7 gårder, derav 6 som har interesse for Verdalsbruket, nemlig: Midtgrunnan, Østgrunnan, Langdalen lille, Varslotten, Langdalen store og Green øvre.
Vi ser tre propritærgods i Verdalen fra midten av 1600 – tallet.
Schanckes gods forblir samlet da enken fru Sofie blir sittende med godset sammen med hans etterfølger både på prekestolen og i ektesengen helt til i 1720.
Peder Juel gods blir også oppløst, idet enken som blir gift med hans etterfølger i prestekallet - Jakob Lund - beholder 4 gårder selv, mens kaptein Thomas Juel - hennes sønn - overtar 2, Lars Brix kjøper 6 og de resterende 5 kjøpes av Jens Bing, fogd i Stjør- og Verdal. Bing kjøpte etter hvert flere gårder og kan betegnes som godseier i større stil.
Lagmann Peter Dreier erverver Helgådalsgodset og Sulgodset i 1684.
Dreier med sønn og andre arvinger med navnet Lund, satt i ca. 80 år med disse eiendommene, som betegnes som grunnstammen i Verdalsgodset.
Lagmann Peter Dreiers død i 1703 danner på en måte et tidsskille i historien om de smågods som tilslutt skulle samles til Verdalsgodset, og da under et nytt navn, og en ny familie; Hagen.
Av lagmann Dreiers arvinger er det to som har interesse for Verdalsgodset ved at de har eiendomsforhold til godset, nemlig sønnen Abraham og datteren Elenore Sofie, gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund fra Eide i Skogn.
Den førstenevnte overtok Sul og Helgådalsgodset. Han var en aktsom mann med uklanderlig livsførsel, og var heldig i sine økonomiske transaksjoner og blev en formuende mann som bl.a. kunne tillate seg å kjøpe både Østråt gods og Borg, samt gifte seg med enken Karen Tønder, som fra salige Collin medbrakte 12 barn.
Rasmus Ågesen Hagen (R.Å.H.) var født omkring 1647 i Beitstad, han kom til Verdal som lensmannsdreng hos lensmann Åge Haug.
Hagen ble gift med Siri Olsdatter Næss og tok borgerskap i Trondheim, men drev handel på Verdalsøren og bodde på Maritvold.
Det første som kan noteres om R.Å.H´s befatning med skog og sagbruk er at han sammen med sorenskriver Ehm eier Haukå sag.
Neste punkt å notere er at han i 1685 kjøpte Grunnfoss sagsted av presten Jakob Lund, og kunne dermed gjenoppta sagbruksvirksomheten. Eier av grunn som hang sammen med sagstedet, ble han ikke før han i 1695 kjøpte Fossneset gård av Elsebe Lund.
Dette var hans første gårdservervelse innen det senere Verdalsgodsets område.
R.Å.H. var en driftig og sikkert dyktig forretningsmann - til å begynne med forsiktig, men etter hvert dristigere. Han økte kapasiteten ved Grunnfoss sag fra 1.000-1.500 bord årlig i 1700 til 5.500 bord, senere steg og sank dette i takt med konjunkturene.
Tømmertilgangen til Grunnfoss sag var i de første 20 årene ikke så stor. Men i 1720 kjøpte han 13 skogrike gårder, de fleste fra det opprinnelige Peder Juels gods.
Av Peder Juels 17 gårder innenfor Verdalsgodsets område havnet 15 i R.Å.H.´s not.
Vi kan her trekke opp den kraftigste av succesjonslinjen i Verdalsgodsets historie: Peder Juel-Lars Brix- Jens Bing – Åge Hagen. Stammen er dannet i det Hagenske jordgods eller Vukugodset, som det blev kalt fra ca. 1720 - årene.
Alt i alt eide Hagen 33 gårder innenfor området.
Maritvold var i hele Hagen-perioden Vukugodsets hovedgård.
I det Hagenske århundre besto eiendommen av følgende delgods:
- Vukugodset, hovedstammen i det senere Verdalsgodset.
- Inndalsgodset, en annen del.
- Malsågodset, en tredje del.
- Suul og Nybyggets gods en fjerde del.
- Juldals allmenning, som den siste del av det framtidige Verdalsgodset. Denne betegnelsen
ble brukt fra ca. 1736.
Alle disse delgodsene ble på forskjellige måter kjøpt og drevet av R. Å. Hagen selv eller hans barn og barnebarn.
Hagen selv døde i 1732, hans eiendommer ble da delt mellom arvingene.
Broder Boysen ble gift med Elsebe Hagen (datter ) og overtok etter hvert det meste av Vukugodset.
Det var R.Å.H.´s sønn Åge Hagen som ble den enkeltperson som har gjort mest for å samle enkeltgods til noe større.
Fra 1785 kommer en ny mann inn i bildet - Johan Widerøe Tonning. Han ervervet etter hvert 3/4 av det som senere skulle bli det samlede Verdalsgodset.
Det var bare Vukugodset som var utenfor. Tonning var den første ikke-personlige proprietær, han hadde et konsortium i ryggen.
Vukugodset var fremdeles i Hagen-familiens eie ved Broder Rasmussen Hagen, som også var eier av Maritvold og bodde der. Det var dårlige tider fra 1790 og utover, og det gikk ikke så bra med Hagen. Oppgangen startet i 1797, men Hagen dødde i –98, og fikk ikke ta del i denne. Hans enke giftet seg med Johannes Monrad på Ekle, og slik ble Ekle hovedsete for Vukugodset en periode. Først på det nye hundreåret kom en ny mann inn bildet, Christen Johan Müller. Fra 1807 var han eier av alle fem delgodsene i Verdalen.
Ved Müllers overtakelse av Tonninggodset og Vukugodset, har vi med et samlet Verdalsgods å gjøre.
Selv om en nå har kommet i det nittende århundre, finnes det lite skriftlige kilder fra godsets drift.
Det foreligger få opplysninger om Müller også, men det antas at han var danskfødt. Da han kjøpte Verdalsgodset var han eier av Vinje bruk i Mosvik. Dette hadde han kjøpt av Joen Andreas Scancke, etter hans død giftet han seg med datteren .
Betalingen for Verdalsgodset var 106.000 rdl. + 30.000 rdl i odelsutløsning.
Odelsutløsningen var i forbindelse med overtakelsen av Vukugodset.
Müller kjøpe også Maritvold og bodde der - det var lite endring i eiendomsforholdene i perioden. Det var gode tider da Müller kjøpte Verdalsgodset, men det forandret seg fort, og det ble dårligere tider for salg av trelast til utlandet - vi var i krig med England.
Etter Müllers død i 1817 kom boet under skifterettens behandling, og etter hvert ble det auksjon og Hilmar Meicke fikk tilslaget. Det var dårlige tider for salg av trelast i hele Meincke-perioden. Etter Meinckes død i 1830, drev hans enke bruket i 2 år. Det var lite kjøp og salg av eiendom i denne perioden, men det var på denne tida at Inns eller Sul allmenning ble tillagt godset.
Nerholmen var nå en del av godset, og Meincke brukte denne som sin residens når han var i Verdalen.
Enken Anne Marie solgte i 1832 bruket til Nicolai Jensen for 32.000 spdl.
Dette kjøpet fant sted i en periode hvor familien Jensen kjøpte store eiendommer, hvorav Verdalgodset var den største.
Da Nicolai Jensen inntrer i rekken av Verdalsgodset eiere for en periode av 35 år, trer en sterk personlighet frem, en kultivert og dyktig forretningsmann som fikk mange viktige stillinger –så som hovedbokholder og direktør i Norges Bank .
Videre er han stortingsmann for Trondheim og Levanger i en årrekke, ble tilbudt en statsrådstilling av Kong Oscar den 1., som han takket nei til.
Jensen kjøpte og solgte flere gårder innenfor godsets område i sin periode.
I Jensens periode tok trelastprisene til å stige igjen, og fra 1842 var alt ved sitt gamle igjen i forbindelse med salg til England.
Når Jensen kjøpe godset fulgte det 10 sagbruk med. Men i perioden flere nedlagt, slik at han brukte 5, og det var Fossneset, Vangstad, Nerholmen, Dillan og Grunnfoss sag. Flere av disse sagene var flerbladet.
Navnet Verdalsbruket ser ut til være brukt fra 1860-årene.
I Jensens tid blev også Nerholmen - eller Holmen som den nå ble kalt - godsets hovedgård. Det ble satt opp nye hus - tegnet av arkitekt Meinhardt, han hadde praktisert hos slottsarkitekten i St. Petersburg. N. Jensen døde i 1867, og hans sønner og svigersønn overtok godset og driften. I 1872 ble det bygget en dampsag på brukets eiendom på Ørmelen, og etter hvert ble all saging overført dit.
Sagbrukene i Ulvilla og Vangstad hadde i perioder beskjeftiget over 50 mann.
Den siste av Jensen- familien som drev godset var J. Getz d.e., barnebarn av Nicolai. Han døde i 1905. Etter dette ble det forberedt salg, og Verdal Kommune kjøpte godset i 1907.
Verdal kommune kjøpte Verdalsbruket i 1908 for kr 3.720.000.
Styret besto av 7 mann med overettsakfører Guldahl som formann og med ordfører O. Holan som nestformann.
At en kommune skulle være eier og driver av en stor bedrift var ikke bare av det gode, det var mange sterke meninger om alt som ble utført av ledelsen i ”bruket”.
Det ble brukt mye tid på å vurdere og prosjektere, tresliperi og kraftstasjon både i Dillfossen og Grunnfossen samt på Levanger.
Det manglet ikke på planer og gode ideer, men det ble lite konkret da det var nesten umulig å få et helt kommunestyre enig om noe. Det var i en periode snakk om å kjøpe Folla tresliperi men kjøpesummen ble for høy. Sliperiet ble i 1911 kjøp av Hjalmar Wessel, den samme som senere kjøpte Verdalsbruket.
Den økonomiske situasjonen ble etter hvert prekær og diskusjonen om salg kom opp, bygdestriden blomstret; når krybben er tom osv..
Den 26. april 1912 vedtok kommunestyret å selge bruket til Hjalmar Wessel og hans konsortium. Kjøpesummen ble kr. 4.055.00,-
Nå ble navnet Aktieselskapet Værdalsbruket.
Fra salget ble unntatt 75 leilendingsgårder og 61 plasser med påstående hus og andre rettigheter.
Det skulle utlegges skog til husbehov til alle gårder og plasser, samlet mellom 15.000 og 16.500 mål skogland. Dette ble en langdryg affære, ettersom de oppnevnte skjønnsmenn hadde problemer med å bli enige. Først i 1950 ble de siste skjøtene utstett.
Etter en turbulent tid solgte altså Verdal kommune Verdalsbruket i 1912 for kr 4.055.000.
I Wessel-perioden ble det utfoldet en voldsom aktivitet fra første stund.
For å få til utskiping av trelast fra Verdal måtte en bygge sagbruk og kai på Tronestangen - den eneste plassen det var mulig å anlegge dypvannskai. Dette skjedde i 1913. Taubane til Fleskhus for transport til Ranheim.
I 1912 kjøpte Wessel for brukets regning Tronhjems Aktie Trelastkompani, dette hadde store skogeiendommer i Sverige med egne foredlingsanlegg.
Det ble senere kjøpt ca 100.000 m³ tømmer i Kall. I den forbindelse ble det bygd 2 taubaner, en fra Kallsjøen til Anjan og en fra Anjan til Vera. Disse var i drift fra 1915 til 1920.
Eiendommen i Sverige ble etter hvert solgt.
Ledere på Værdalsbruket og kommunetopper samlet ved inngangen på Holmen Gård ca 1928. Se i "Navn i bilde"
I 1928 solgte de en eiendom til Johan H. Andresen i Oslo. Wessel fikk etter hvert andre interesser, og i 1919 overdro han sine aksjer til Johan Getz d.y. for 50% av pålydende.
Perioden fra 1919 til 1930 ble en turbulent tid for bruket, prisene på trelast var meget høy i 1919 og først på 1920 men så falt de igjen. Dette sammen med noen tvilsomme kjøp og salg av eiendommer og garantier gjorde at bruket sto seg meget dårlig økonomisk.
Så den 11. august 1930 fattet styret en beslutning: ”I henhold til aksjeloven paragraf 54 og meddele generalforsamlingen at selskapets fond og mer enn 1/3 del av akjsekapitalen var tapt og at styret stilte sine plasser til disposisjon”.
Verdalsbrukets styre hadde løpt linen ut, og J.Getz- perioden var over nesten hundre år etter hans oldefar, N. Jensen, overtok bruket.
Så fulgte en 5 år lang periode hvor bruket var under administrasjon av kreditorene.
Det ble arbeidet meget aktivt for å stable kapital på beina slik at bruket kunne leve videre.
Nå hadde Storebrand /Idun allerede kommet inn i bildet, og hadde folk med, både i styret og i forhandlingene.
Det ble foretatt flere takseringer av skogen, noen var helt ville, andre mer nøkterne.
Advokat Kristen Nygård fra Oslo ble engasjert som økonomisk/juridisk rådgiver allerede i 1930. Han la ned et stort arbeide gjennom 5 lange år, og den 14. februar 1935 kunne Nygård på vegne av Forsikringsselskapet Idun, som nå var kjøper av AS Værdalsbruket, sende konsesjonssøknad til Landbruksdepartementet. Denne ble innvilget i mai samme år.
Perioden fra 1935 og frem til i dag har vært forholdsvis stabil. Selv om krig, og andre uforutsette saker har dukket opp fra tid til annen, er Værdalsbruket i dag en veldrevet skogeiendom, og bedriften har lagt forholdene til rette slik at allmennheten har tilgang til både jakt, fiske og friluftsliv. Det er to ganger forsøkt å tilbakeføre skogen fra Værdalsbruket til bygdas jordbrukere.
Første gang var under siste krig, da NS- folk forsøkte å få regjeringen med på å ekspropriere skogen, slik at den kunne deles ut til folket. Dette ble det ikke noe av.
I de siste 20 år har endel gårdbrukere i Øvre Verdal arbeidet for at Værdalsbruket skal utparselleres som gårdsskog til disse. Det har vært ført rettssaker uten at dette har ført fram. Eieren er fortsatt Storebrand, og Holmen ”brukets” hovedkontor. Stedet er også i senere år pusset opp for å kunne ta imot eierens egne kurs og konferanser.
Vannsagene ble tatt i bruk i Norge i 1520-30, nordenfjells først i siste halvdel av 1500. I Nord-Trøndelag neppe før i begynnelsen av 1600.
Det er ikke nevnt sagbruk i Verdalen før i 1651; Leksdals saug.
De nevnte herrer som Juel, Brix og Lund kjøpte og drev sager over store deler av Øvre Verdal.
Går vi hundre år bakover i tid var imidlertid det industrielle sentrum i Verdal ved Grunnfossen i Ulvilla. Her lå sagbrukene på rekke og rad. Elvene i Verdalsdalføret ble i mange hundre år benyttet til tømmerfløting. Kraftverket i Ulvilla stod ferdig i 1915.
Den sikreste saga, var den i Øvre Grunnfoss. Den hadde sikkert vatn hele året - en såkalt årgangssag. Denne saga var mer eller mindre i kontinuerlig bruk fra midt på 1600-tallet til 1872, da dampsaga på Ørmelen ble i gangsatt.
Det ble bygd sager på de fleste plasser hvor det var fossefall og vatn, enten som flomsag eller årgangssag.
Rasmus Krag bygslet i 1698 Ulvilla sag fra Kronen og de kgl. Allmenninger, som leverte tømmer til Ulvilla sag. De skoger som var innbefattet, var stort sett Helgådalen og Skjækerdalen fra Helmoen og Skjækerfossen og oppover til grensa - dog unntatt Nybyggets gods og Helgådals gods, som var Peter Dreiers private eie. Ulvilla betegnes som en eventyrlig sag hvor det kunne skjæres opp til 10.000 bord årlig.
I det hele tatt var området rundt Ulvilla et industrisamfunn lenge før ordet var oppfunnet.
Det var også sager i de andre dalførene, som Sul, Inndalen og Tromsdalen. Mellom 1700 og 1730, var sagdrifta i Norge utsatt for store svingninger, noe som hadde direkte sammenheng med krigene i Europa.
Dampsaga på Ørmelen ble oppstartet i 1872, og fungerte godt fram til det store raset og elvas gjennombrudd ved Hærfossen i 1893. Det ble etter hvert vanskelig å få fram tømmeret til saga på Ørmelen, og det ble 1902 vedtatt å bygge ei sag på Levanger. Tømmeret ble slept til Levanger med slepebåter fra utløpet av elva.
Dette var heller ingen god løsning, så etter mange utredninger ble det i 1913 kjøpt tomt av Bernhard Rostad på Trones gård. Denne tomta låg nede ved sjøen på nordsiden av Tronestangen. Her var det sagbruk og høvleri helt fram til 1966, da et nytt og moderne sagbruk på Ørmelen ble tatt i bruk. Dette sagbruket brant imidlertid ned allerede i 1967. Det ble bygd opp igjen umiddelbart, og har siden vært på Ørmelen.
Det lå en lang rekke fossesager i Verdal, både i hovedvassdrag og sidevassdrag. Rundtømmeret ble fløtet om våren og forsommeren ned til sagene. Fra de mange små sagbrukene i sidevassdragene ble lasten kjørt med hest til Verdalsøra. Fra de større sagbrukene nederst i hovedvassdragene, Grunnfoss sag, Nerholmen og Dillan sag, ble de skårne plankene fløtet i flåter ned til elvas utløp i fjorden. Denne trafikken foregikk helt fram til 1870- årene, da dampsaga på Verdalsøra ble bygget. Etter denne tid er det
bare fløtet rundtømmer i elva.
Når de første fløtingsdammer ble bygget, kan ikke tidfestes, men de ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene. Det var i de mindre elver og sidevassdrag, hvor det lå små, primitive fossesager, at de første dammer ble bygget. Her var frivannføringen liten både for fløting og drift av sagene. Dammen var enkle lukedammer med ”stågåluker” og steinfylte tømmerkister som landkar. Alt materialet til dammene ble hugget og bearbeidet på damstedet. Først etter 1850 ble det for alvor fart i dambyggingen.
Den første dam for Innsvatnet ble bygget i 1857. Denne dammen lå i det trange partiet like nedenfor Skipsbroen (st Olavs bru). Her var det grov bergur i bunnen, og det var vanskelig å få dammen tett. Ny dam for Innsvatnet kom litt lengre vest i 1912. For å få større tappingsdybde, ble det sprengt en bred kanal i 45 m lengde og opptil 2 m dybde. Dammen hadde to sluseåpninger på 4 og 6 m bredde, dekket med vanlige tappingsluker. Når dammen var fylt inneholdt den 12 mill. m³ vann. Veresdammen (Storlundammen) ble bygget vinteren 1904-05. Den var ca. 110 m lang i krona, og løftet vannspeilet på damstedet med 4 m. Vannspeilet i Veressjøen ovenfor Tronsmoen ble hevet med 2,10 m ved full dam. Dammen hadde to tappingsluker, hver på 7 m. Stengt med to luker, samt to overløp i krona, hver på 6,5 m bredde, for gjennomstikking av tømmer. Dammen holdt 13 mill. m³ vann.
Denne demningen tjente også som veibru for Veresveien helt til veien ble omlagt, og ny bru bygget ved sydenden av Storlunet i 1960-årene.
Dammen ved utløpet av Skjækervatnet ble bygget i 1916. Dette var Værdalsbrukets største magasin, og dammen holdt ca 21 mill. m³ vann. Vannstanden i Skjækervatnet ble hevet med 3 m. Dammen hadde to tappingssluser hver på 6m, stengt med luker, og et overløp på ca. 14 m, stengt med plank. I tillegg til disse tre store dammene i hovedvassdragene, hadde Værdalsbruket ca. 30 mindre dammer i sidevassdragene. I tillegg til disse dammene, måtte det bygges vinger og forstøtningsmurer i mange fossestryk og svinger i elvene, slik at ikke tømmeret satte seg fast. Likevel ble det mange ganger tømmerbindinger som en med livet som innsats måtte utpå for å løse opp.
De offentlige veinettet ble stadig bedre, og i 1956 ble alt tømmeret fra Inna med sidevassdrag overført til biltransport, og fløtingen i disse vassdragene opphørte. Tømmeret fra Kværna og Helgåa med sidevassdrag ble stoppet i elvelensa på Ørmelen, og her ble det bygget et oppkjøringsanlegg med kjerrat og lasterampe. Herfra ble både sagtømmer og slip kjørt med lastebil til Trones og slått i sjøen her. I årene 1956- 1964 gikk ca. halvparten av virket på bil og resten i vassdrag. Fløtingen i Helgåa med sidevassdrag ble innstilt i 1964, og siden den tid har all tømmertransport i Verdal foregått med bil.
Ved nedleggingen av fløtningen i Verdalselva er en lang og interessant epoke i bygdens arbeidsliv avsluttet. Helt fra de første fossesager ble anlagt rundt 1600, hadde det vært fløtet både rundtømmer og planker (i flåter) i Verdalselvene.
|
