Innledning De største og fleste grottene i Norge er blitt skapt ved at vann gjennom tusener av år har løst opp kalkstein. I Nordland, som er rik på kalk, finnes de fleste -  grotter med ganger helt opp til 12.000 m og med et dyp på nesten 600 m. Totalt finnes det 600-700 grotter over 100 m lengde i Norge, de fleste i Nordland. Verdals kalkgrotter blir få og ubetydelige i en slik sammenheng, og bare en håndfull av grottene i Verdal er over 100 m. I Trøndelag er likevel forekomsten spesiell, og har tiltrukket seg økende interesse etter hvert som den har blitt kjent. Bakgrunnen for kartleggingen er at dette er en prioritert naturtype i Håndbok for kartlegging av naturtyper (Direktoratet for Naturforvaltning) , og denne håndboken danner basis for kommunal kartlegging. Grottene representerer helt spesielle livsmiljø, og grotter er kjent som aktuelle overvintringssteder for flaggermus og for tilhold av sjeldne insekter. Kalkgrotter har en fauna som har tilpasset seg gjennom flere tusen år, og det finnes eksempler på unike tilpasninger bl.a. når det gjelder krepsdyr og fisk. Kunnskapen om det biologiske mangfold i dem er likevel mangelfull.   Beskrivelse av grottene I det etterfølgende er det gitt mer inngående beskrivelser av grottene også basert på en mer opplevelsesorientert bruk. Det er basert på ekspedisjoner i fritiden av både forfatter og andre. Noen av beskrivelsene stammer fra et besøk av Stein-Erik Lauritzen (grotteforsker), Universitetet i Bergen, og noe fra besøk fra Jamtlands grotteforening (JGF) i 2001 og 2002. Det siste besøket supplert med beskrivelser fra Lene Høgset (JGF). Noen av grottene kan godt egne seg til ulike typer av opplevelsesturisme, forutsatt en seriøs holdning og adferd.

Nedre Ramsåsgrotta. På kanten av Storhølet ligger inngangen til et lengre system, kanskje den flotteste grotta i kommunen. Både nedfiring og noen trange passeringer stiller krav utstyr/ferdigheter. Skader /uønskede situasjoner har forekommet. Starter med vakre meandersvinger. Noen mindre dryppsten. Et større rom, med ca 20 m takhøyde undervegs, nedfiring (5-6 m) til bunnen i tau. Fortsatt tørt system. Gang deler seg etter dette. Normalruten leder til bekken og utgang lenger ned mot Ramsåsvollen. Siste del av passasjen etter bekken har to "plan", øvre plan bør velges. Gang til venstre fører trolig mot Storhølet, blir trang etter 15–20 m, tvilsomt med videre passasje. Samlet lengde anslås til 250 m. Stein-Erik Lauritzen (1999) skriver om Nedre Ramsåsgrotta : Godt utviklet vadost system. Dype canyoner, til dels med fossile, hengende tilløpscanyoner og "roof level oxbows". Det er tydelige skiller mellom vadose systemer (hovedsakelige canyoner) og freatiske elementer (trykkledninger) nederst i systemet. Systemet er lite sårbart for ferdsel, og det har en interessant geomorforologisk posisjon i og med det tydelige kildenivået som det har utviklet seg i forhold til.   Beskrivelse En del brukt av de som ønsker utfordringer. Komplekst system med utgangspunkt både nedstrøms og oppstrøms bekken som renner ned i "Storhølet". Selve hullet ca 10 m i diameter og 15- 20 m dypt. Det har i seg selv trolig høye botaniske kvaliteter med potensiale for å finne sjeldne arter som fordrer kalk, fuktighet og skygge. Taustige eller klatreutstyr nødvendig for å komme ned. Bunnen har en stor og ca 20 m gang innover (LeneHøgset/ JGF 2002), noe tremateriale innerst i gangen - men tvilsomt om det er videre passasje.

Øvre Ramsåsgrotta.  Kan være den lengste grotta i Verdal. Samlet lengde påstått å være inntil 400 m, men dette er ikke målt og er kanskje overvurdert. En inngang ("klatrehullet") finnes ca 30 m oppstrøms Storhølet, her kan man komme ned til bekken ca 9 m under bakkenivå. Går man rett fra Storhølet må et ras forseres. Dersom man vil forbi dette skal det være best å holde seg 4-5 m over bekken. Lenger inn må et 4 m høyt fossefall (bekkefall) forseres. Høye meandersvinger (6-8 m) og et noe større rom (2x3 m, 6 m i tak) finnes også. Som et alternativt kan grotten gås fra toppen, dvs. bekkeinnløpet. Grotten krever evner til lettere klatring.

Benkberggrotta Bekk skjærer seg ned i smal, spesiell og dyp kløft (kalkcanyon), delvis med overdekning, over en strekning på ca 70 m før den går inn i hule. Greit å komme ned til bekken på de rette steder. Nedfiring eller enkel nedklatring i bekken før inngangen. Høy (inntil 10 m) fin meandergang den først strekningen. Vassing gjennom kulper i bekken til over støvelnivå. Leder til kulp, kryping i bekken nødvendig for å forsere videre. Ved kulpen høres vannfall - dette forårsakes av at bekken renner ned i romslig bekkesjakt ca 5- 6 m dyp. Grei adkomst på siden av bekkesjakten i romslig passasje slik at systemet her fortsetter i et to- nivå system. Ved bekkesjakten er det vakre månemelk formasjoner, også bra med dryppstein i taket - de lengste ca 10 cm. Etter hvert ett -nivå system igjen med behov for kryping et kort parti før bekken etter 20 - 30 m ender i vannlås (også i 2002). Ble også undersøkt av JGF sommeren 2001, lengde målt til 160 m fram til vannlås. Dersom man måler ganger i alle nivå så kan grotta være noe lenger (ca 200 m). Bekken har normalt bra vannføring. Svært severdig, men noe krevende system. Ukjent også hvor evt. gang/bekk kommer ut i dagen. Ikke gunstig med mye ferdsel i grotta, men neppe noen stor fare for dette. Bør ikke besøkes under regnvær/regnskyll da man men kan bli isolert av vannet på to steder. Grotta ble ikke undersøkt inngående av Stein-Erik Lauritzen (1999), han skriver: Interessant system bestående av trunkterte canyoner. Hovedinntrykket er at dette er alt vesentlig et vadost (dvs canyon-) system, og at det er få freatiske elementer bortsett fra en evt. vannlås nederst.

Svartfossgrotta RV72 ta av til Tromsdalen. Skogsbilveg forbi avkjøring til Ramsåsvollen og til enden (adkomst Svartfossen/Svarttjønna). 300 - 400 m østover og ca 40 m fra Ramsåa. Beskrivelse Grotta ligger like ved elva Ramsåa, og ikke langt unna Svartfossen der Ramsåa stuper ned i en canyon. Inngangen er et relativt uanselig hull i den flate skogbunnen. Det er for øvrig to åpninger til grotta. Senker man seg ned kommer man i en grotte som skiller seg en god del fra de øvrige i kommunen. Stort sett tørt system, svært gjennomvevd av ganger i ulike nivå og størrelser. Innerst en vannlås. I flomperioder kommer det nok en del vann inn i grotta. Relativ enkelt å ferdes i. Til vannlåsen, som åpenbarer seg i et litt større rom finnes det to ganger å velge, gangen som går i høyden er å foretrekke. Gangene er belagt med avsetninger (mudder). Lauritzen (1999) skriver bl.a : Vadost/freatisk labyrint system utviklet som kortslutninger i Ramsåa. Kanskje det mest interessante systemet sett under befaringen. Grotten er av den såkalte "meander cutoff" – typen, og viser flere generasjoner av utvikling og enkelte partier med paragenese (usymmetrisk korresjon i freatiske grottepassasjer). Store mengder levee –type avsetninger på alle nivå i grotta. Har relativt stort biologisk potensiale.

Dettbekkgrotta RV72 til Tromsdalen. Første veg til venstre etter kalkbrudd. Følg skogsbilvegen over Tromsdalselva. Til venstre i neste kryss og deretter ca 1,5 km til kryssende bekk. Beskrivelse Nedenfor skogsbilveg. Smal/høy (2-2,5 m) meandergang i bekk. Deler seg i to rett innenfor inngangen. Vakker utforming, antydning til kalkutfelling i taket. Gangen avsluttes i et lite rom med noe lavere høyde. Ikke potensiale for videre ganger.

Litlsleipargrotta RV 72 til Tromsdalen. Ta av i retning Ramsåsvollen før Kaldvassmyra. Stopp i t-kryss (skogsbilveger). Grotta sees som en smal spalte i bergveggen ca 200 m fra krysset.   Beskrivelse I nedre kant av bergvegg. Helt tørt og trangt system. Blir svært trangt etter 15-20 m, vanskelig passasje allerede etter ca 5m. Lauritzen (1999) skriver: Fossil, effluent grotte. Tidligere kildenivå for nedløpet av Ramåsvollgrotta. Sprekkedirigert system, epifreatisk utforming med relativt små strømskåler som viser stor vannhastighet. Systemet kan derfor være subglasialt eller sen-glasialt, da det var mye mer vann tilgjengelig enn nå. Tynne kasittbelegg på veggene. Ender i kollaps og trange fortsettelser. Det var sterk trekk ut av grotta i juli 1999. Konklusjon: fossil, hengende grotte med flott morfologi. Biologisk potensial er nok begrenset til kulde- og mørkesøkende insekter og edderkopper.

Kvernhusbekkgrotta RV 72 ta av til Tromsdalen. Kvernhusbekken krysser vegen ca 500 m før kalkbruddet. Følg bekken ned mot Trongdøla. Beskrivelse I hvert fall 3 åpninger - den siste munner ut helt ned mot Trongdøla. En sjaktpreget inngang. Lauritzen (1999): vadost nedløp som ender i vannlås. Bekken renner dels i dagen, men har utløp i Trongdølas canyon, hengende 4-5 m over elva. Godt utviklet vadost system som synes å ha hatt sin hovedutvikling på et tidspunkt da Trongdøla lå 5-6 m høyere enn i dag. Trongdølas canyon er meget flott utformet i kalk, med små jettegryter og strømskåler. Canyonen (og vannføringen) er avgjort verneverdige, sammen med Kvernhusbekkens grottesysten. Konklusjon : vadost system knyttet til Trongdølas canyon som erosjonsbasis. Flott morfologi - verneverdig.

Halvardgrotta RV 72 ta av til Tromsdalen. Merket adkomst/sti øst for vegen. Ligger i Kvernhusbekken. Beskrivelse Gang i bekkeløp. Eneste grotte som er merket for adkomst for almenheten. Flere småganger lenger ned i bekken. Lokalt navn av ukjent opprinnelse.

Kvellolihula RV 72 til Tromsdalen. Langs Trongdølas vestside i elvesving ca 400 m nord for gården Lia.  Beskrivelse Spalte i bratt skråning mot Trongdøla, kort tørr gang som smalner til. Fyllitt i området. Hulas mulige alder, beliggenhet og utforming kan tilsi at den kan ha vært egnet som boplass for fangstfolk o.l. Jord-/støvlag i bunnen som kanskje bør undersøkes. Et mulig studieobjekt for skoler. Tidligere i bruk som kjøleager om sommeren (pers.medd. Arne Kvernmo). Lauritzen (1999) skriver : Fossil grotte, hengende ca 10 m over Trongdøla. Det er mest skifer i grotteveggene, og relativt lite å se. Dannelsen kan være knyttet til elva da den hadde høyere leie, og morfologisk sett er grotta enten subglasial eller interglasial.

Ramsåsvollgrotta Delvis undersøkt juli 99. Relativt liten bekk under normale forhold, som faller ned i karstgrop. Bratt skråning lenger fram. Bekken dukker ikke opp igjen. To åpninger ved hverandre, et tørt løp og et der bekken går leder relativt bratt nedover i fjellet. Systemet blir fort relativt komplekst, med forbindelser også horisontalt. Relativt lett å ta seg ned pga. en del større rom/passasjer og avsatser som gjør det mulig å komme ned. En del stein og blokkansamlinger i en del ganger/knutepunkt gjør at stein kan rase ut ved uforsiktig framferd. Oppsprukket fjell i taket. På grunn av fare for steinsprang /ras er den ikke egnet for folk flest, trolig den farligste av grottene i Verdal. Har et noe annet preg med sin nesten loddrette struktur enn mange av de andre hulene. Ukjent om denne hulen har vært særlig undersøkt tidligere. Lauritzen (1999) skriver: Nedløpsgrotte i oppknusningssone. Typisk bekkenedløp langs vertikale spalter. Intensiv korrosjon, mye kollaps og roterte blokker. Det kan være potensial for videre passasjer dersom en kan trenge gjennom kollapsen, men grotta er svært farlig med så mye løse blokker. Konklusjon: vadost nedløp, kan ha noe utforskningspotensial.

Store Svarttjønngrotta RV72 - ta av til Tromsdalen. Inn skogsbilveg forbi Ramsåsvollen og retning Svarttjønna. Ligger 7-800 m på oversiden av skogsbilvegen - anslagsvis 1 km før skogsbilvegens endepunkt (P for adkomst til Svarttjønna). Grotta ligger ca 1 km nordvest for Svarttjønna. Beskrivelse I bekk ca 900 m vest for Svarttjønna. Stor og romslig inngang , bred og inntil ca 7 m høy i starten, siste halvdel i greit framkommelige meandersvinger til et lite rom, siden fort trang - de siste ca 5 m må krypes - til et lite rom fra hvor gangen går gjennom en trang åpning til et lite rom.  Denne og videre passasjer trolig for trange. I utgangspunktet lite sårbar, trygg og meget godt anvendelig grotte til å ha med seg smågrupper inn. Bekk med stabil vannføring. Samme bekk går under bakken flere steder nær skogsbilvegen.

Lille Svartjønngrotta RV72 - ta av til Tromsdalen. Inn skogsbilveg forbi Ramsåsvollen og retning Svarttjønna. Ligger 7-800 m på oversiden av skogsbilvegen - anslagsvis 1 km før skogsbilvegens endepunkt (P for adkomst til Svarttjønna). Grotta ligger ca 1 km nordvest for Svarttjønna. Beskrivelse I bekken straks vest for Store Svarttjønngrotta og ca 100 m fra denne. Uanselig og liten åpning under steinblokk. 10 m etter åpningen blir den trang (kryping) fram til smal kløft, som ikke bør forseres av ukyndige. JGF/Lene Høgset undersøkte passasjen videre i 2002. Bak dette punktet er det samlet ca 20 m krypbare ganger (maks høyde 1 m), oppstrøms/nedstrøms. Deriblant en fin freatisk korketrekkergang. Grotten vurderes ikke til å ha videre potensiale.

Fossekjeftgrotta Funnet og undersøkt nov-01 (TR). Ukjent hvor mye grotta har vært besøkt tidligere. Både mosedekke ved inngang og ellers inntakte dryppstener tyder på liten ferdsel. Ikke langt fra andre grotter i området. Bratt men ikke svært vanskelig å komme seg ned i gangen der bekken går. Vannlås oppstrøms. Nedstrøms høres fossedur, et kort krypeparti før fossen (2-3 m fall). Kulpen nedenfor lar seg unngå, og gangen fortsetter romsligere (7-8 m høy). Ca 20-30 m etter fossen er det et parti med dryppsten (6-8 cm), korallaktige utvekster og en ca 1,5 m lang hoggtannformet tanngard med "kalktenner" i taket. Videre passasje er enkel, gangen blir romsligere i bredden, og er gjennomgående vel 1,5 m høy. Etter ca 70 m passasje må en forbi en mindre utrasing og gjennom noe som kan være en vannlås i nedbørsperioder. Etter dette blir gangen lav og bred med mye sandavsetninger i bunnen. Gått til ca. 100 m lengde, videre passasje synes også å være mulig et stykke. En mindre dagåpning ved 70 m lengde, en ny og liten åpning til grotta ble funnet av JGF/Lene Høgset i 2002, ca. 100 m unna hovedinngangen. Grotta vurderes som såbar pga. dryppsten mv., og bør skjermes for vanlig ferdsel.

Vestgrunnangrotta Riksveg 757 forbi Vuku. Ligger knapt 500 m nord for riksvegen og ca 90 høydemeter lenger opp. Flere mulige adkomster. Bekk som ved overgang skog/beite går under jorden i dyp kløft. Beskrivelse Lite påaktet og ikke altfor bred kalksone på nordsiden av Helgåa. Bekkekløft med relativt god vannføring synker ned i stor/dyp åpning rett før beitemarka. Med litt forsiktighet er det greit å komme ned i bekken. Bergveggen kan ha botanisk interesse. Etter ca 20 m en trang passering, grotta fortsetter videre i litt skjev men noenlunde greit framkommelig i krypende stilling. Fjellet/kalken har en forholdsvis mørk karakter. Undersøkt til ca. 40 m sommer 2001. Passasje videre også. Bekken kommer ut (trang åpning) i en annen bekk ca 400 m lenger ned i dalen. Utløpet er lenger opp enn hva terrenget skulle gi grunn til å anta. Ufullstendig undersøkt grotte.

Nordholmengrottene RV757 forbi Vuku, ta av mot Holmen/Midtholmen. Ca 300 m ovenfor kommunevegen. Beskrivelse Område med flere ganger, et par som trolig er rundt 20 m. To relativt fine meanderganger i bekk. En karstgrop 5-6 m dyp knyttet til den ene gangen, gangbar i noen lengde bare i overkant. Relativt overfladisk undersøkt høsten 2001. 1-2 bekker har dannet grottene. Neppe potensial for lange system. Ufullstendig undersøkt.

Bråttåenggrotta RV72 nesten til Garnes. Bru over Inna, privat enkel bilveg forbi Bråttåenget langs Inna. Fra velteplass følg traktorveg ca 300 m til kløft/inngang på venstre side. Beskrivelse Bekk går dypt ned i fjellet ved "gruve" jfr kart. Vannspeil i inngangen også under tørkesommeren 2002. Bekken kommer fram ca 200 m lenger ned, 2-3 åpninger i nærheten hvor det er mulig å komme ned, ganger på 5-10 m. I den grad grotta er interessant for utforsking er det snakk om grottedykking. Henvendelse fra et slikt miljø foreligger.

Andre forekomster På vestsiden av Ramsåsen nær Burtjønna ble det for en del år siden oppdaget en grotte under allmenningshogst. Mellom Tromsdalelva og Ramsåa nær skogsveg er det en mindre (ca 10 m) grotte i en bekk. Bekken går under bakken over en lengre strekning. Ramsåa går mellom Ramsåsvollen og Svartfossen i en strekning på flere hundre meter i en særpreget kalkcanyon, hvor det bl.a. er flere jettegryter. Her er også en stor men kort grotte i tilknytning til elveløpet. Mange steder i Tromsdalen er det karstgroper og underjordiske bekker så muligheten for å finne mer er der.

Nabokommuner:  I Levanger finnes en grotte ved Grønningselva.  I Steinkjer finnes flere interessante grotter i Mokk/Ogndalen. Det er også ei grotte i Meråker (Sylene).[1] [1] Kilde: Verdal kommunes rapport om grottene, finnes på kommunens hjemmeside