Avishistorien Verdalsbilder Verdal kommune
 
 

free hit counter
Verdalsguiden   Et  leksikon / dictionary for Verdal 
        Innholdsliste        Vis  alt (10.000 sider)   <--- Klikk her en gang hvis du vil søke gjennom hele teksten etter ett navn eller sted.
Tast Ctrl+F (find) for å få opp et søkefelt. Du finner søkefeltet i et av hjørnene på websiden.
 Gruvedrift i Innherred           


 Gruvedrift på Innherred

Det har vert drevet gruvedrift på mange plasser i Inntrøndelag helt fra midt på 1600 tallet.

Ytterøy er vel den plassen som det startet på først, men også Gaulstad og Mokk var tidlig ute. Verdal kom var vel den plassen det kom senest i gang på . Ellers har det vert mindre gruver på flere plasser i Levanger og Verdal. Felles for alle er at driftsperiodene har vert korte både fordi at forekomstene var små men også at drift og transportkostnadene ble store da de fleste gruver lå avsides til.  En forklaring som går igjen er at den beste malmen ble tatt først.

 
 Ytterøya/Levanger

Gruva på Ytterøya er den eldste i Trøndelag, noen mener at den er blant de i landet også.

Allerede i 1635 ble det underskrevet en avtale om å starte utvinning av kobbermalm på Ytterøya. Til dette møtet møtte også folk fra Verdal da det var snakk om levering av blant annet ved til smeltehytta.

Det ser ikke ut som det ble noen stor produksjon og i 1699 er driften innstilt.

Først i 1860 åra ble det ny oppsving i gruvedrifta på Ytterøya og det skyltes først og fremst en mann, Anton Sophus Backe, han fikk stor betydning for gruvedrifta i Verdal også.

På den tiden gjorde den kjemiske industrien store fremskritt og svovelinnholdet i kobbermalmen som hadde vert betydningslaus kom nu til anvendelse.

Det var dette svovelinnholdet i kobberkisen på Ytterøya som fenget interesse og engelske eiere kom inn og drift startet i 1861-64.

Produksjonen på Ytterøya utgjorde en stor del  av Norges samlede produksjon frem gjennom årene til det ble slutt i 1889.

Denne driften skapte mange arbeidsplasser, gjennomsnittlig ca 130 mann med en topp i 1867 på 470 mann.

Dette var en stor arbeidsplass både i den tiden og i dag, folkene kom fra bygdene  på Innherred men også fra deler av landet hvor det var gruvedrift fra før og det var nok også en del fra Sverige. Det var en del familiefolk som kom og hadde med seg familien men storparten var ”rallare eller gruveslusker”.

 

Gaulstad og Mokk

Forekomstene som Gaulstad gruver er bygget for ble oppdaget i 1760 av en skjærper fra Tolga sør for Røros med navnet Anders Floer. Denne Floer hadde slått seg ned i Sverige i nærheten av Norske grensen, han vanket rundt i fjellene og lette etter malmforekomster.

I etter kant av dette kom det folk flyttende som begynte å skjærpe. Det første mutingsbrevet er utstedt i 1762 til kjøpmann J. Wohl og medeiere. Først i 1777 ble det holdt cirkumferenseforetning hvor det ble bestemt hvilket område en hadde tillatelse til å skjærpe i. Bøndene i området var forpliktet til gruvearbeid og brenne å lever koks til driften.

Først i 1779 kunne man imidlertid begynne smeltingen. Det var mangel på kvalifiserte gruvefolk som var årsaken til dette. Det var bygd ei smeltehytte, men denne var bygd på en slik plass at vatnet fra Ogna i flom, flommet inn i hytta og raserte det som var der.

Driften gikk meget dårlig tross gjentatte forsøk på få til lønnsomhet.

Så i 1790 årene ble det slutt. I gamle regnskaper ser det ut som en har klart å forsmeltet malm til kobber til en verdi av 15000 rdlr.

Det har menge ganger senere iverksatt undersøkeleser for å få til ny drift, senest straks føre siste verdenskrig uten å lykkes.

Verdal

I Verdal er det Malså kobberverk som er mest kjent i ettertid men vi har også hatt drift Skjækerdalen nikkelgruver og det har vert skjerping på mange plasser uten at en har startet drift med sikte på levering av kis eller malm.

 
  Malsåfeltet

Feltet ligger i Malsådalen ca 10 km fra gården Sæter, her ble det forsøkt drift i 1870 årene.

Gruvene ligger meget vanskelig til, vegen dit var ikke kjørbar med vogn slik at transporten  til uskiping ved Trones som ligger ca 4 mil unna måtte foregå om vinteren. Det var mulig å  kjøre med hest og et såkalt drag på sommerføre.

I ruinene etter drifta finnes rester av alt som måtte til for å drive, fra selve gruva til smelteovnen. I et fossestryk er det rester etter et stort vasshjul. Det er grunnmurrester etter hus, det var både bolighus, laboratorium og verksted, det meste av disse restene stammer fra siste periode 1915-17. Men det var også en god del bebyggelse i første periode det kunne bo opptil 100 personer rundt gruvene det inkluderte flere familier med barn.

Et av husene fra den første perioden ble revet og flyttet til Vuku og oppsett ved kirka og brukes den dag i dag. Det er den såkalte ”Kjerkstugu” brukes til møter, begravelser og lignende. Flyttingen skjedde kring 1900.

Eller var det stor aktivitet fra 1915 og utover det ble bygget mange nye hus, verket kjøpte tømmer på rot både hos Verdalsgodset og fra statsallmenningen.

Det var ført frem elektrisitet til gruven i løpet av 1916 slik at en kunne elektrisk drift av både sag og maskiner til gruva.

Det første bygget som ble reist var sjefsboligen, den gikk under navnet ”Villaen” videre ble det reist et verkstedbygg og arbeidsbrake hvor arbeiderne skulle bo og spise.

Det var i alt 60-70 personer, her medregnet snekkere og andre hjalp til med å få alt  ferdig.

En sprengingsulykke skjedde i februar 1917 hvor en svenske omkom (Karl Magni Petterson).

Men det ble bare med prøvedrift selv om den gikk over flere år kom en aldri så langt at ordinær drift ble startet. Det ble for dyrt, gruva låg langt til fjells og transport av varer til gruva og ferdigvare tilbake kunne ikke lønne seg.

Etter at det var slutt ble også noen bygninger tatt vare på. Villaen ble kjøpt og flyttet til Østerdalen, Et laboratorium ble flyttet til en gård i Ulvilla, også verkstedet ble flyttet til en gård i Ulvilla. Arbeidsbraka ble flyttet til Inndalen og brukt som forsamlingshus der (Lidarheim).

 

Skjækerdalsgruvene.

Her var det nikkel som var hovedproduktet.

Gruvene ligger ved Dyråa i fremre del av Skjækerdalen, veien dit går opp fra Skjækerfossen forbi Skjækermoen og videre innover dalen ca 4 km. i luftlinje. Det lå flere forskjellige gruver i samme område med navn etter de som startet skjerp der.

Det var en mann med navn Anders Andersen Skjækermo som oppdaget nikkelfeltet ved Dyråa, hvordan han fant det vet vi ikke, men det vanlige er vel at man glir eller faller og skraper av mosen og vips der er det noe.

Far til Anders var fra Huså i Sverige og der var det også gruver slik han kanskje hadde litt erfaring med å se etter metall.

Anders gjorde Rasmus Sliperen oppmerksom på dette, Sliperen var stiger i Malsågruva.

Det var i 1870 åra at det ble snakk om drift i Skjækerdalen, men først i 1881 hadde en kommet så langt med planlegging, innhenting av tillatelser og å skaffe penger at det kom i gang drift. Det hadde vert prøvedrift både i 1876-78 og 80.

Smeltehytta ble bygd nede ved Skjækerfossen, der hadde en vatn og i fossen drivkraft. Smeltehytta låg også ved offentlig vei for transport videre. Verdalsgodset var grunneier og hadde rettigheter til fossekrafta samt at de var medeier i gruva. Den før nevnte Sliperen var sentral i oppstart og drift.

Smeltehytta var ferdig til bruk i 1881 og fra den tid var det kontinuerlig drift fram til 1891 da ble driften innstilt på grunn av liten etterspørsel og dårlig lønnsomhet.

Selv om det var drift bare en ti års tid skapte det mye arbeid både ved tilreisende arbeidere men også for lokal arbeidskraft. Antall sysselsatte i gruva og hytta en 50-60 pr år med en topp i 1883 hvor det er registrert 100 mann. Arbeidet var sesongbetont så dette er ikke årsverk.

I tillegg var det mye transport av malm fra gruvene og nikkelsten ( produktet etter smelting)

Til Skånes for utskiping ca 40 km.

Fremkjøring av malm kunne bare foregå på vinterføre, dette krevde et stor t antall hester ca 30 er antydet.

Kjøringen til Skånes krevde også mange hester, her kunne en kjøre om sommeren. Det ble kjørt nikkelstein nedover også hadde de med koks for bruk i ovnen på retur. Hver tur tok nærmere to døgn. Rapporter viser at det ble skipet ut 474 tonn nikkelstein og 5600 tonn koks er blitt kjørt oppover.

Selv om en ikke vet noe eksakt må dette hatt stor betydning den lokale befolkningen i form av ekstra inntekter.

Etter at gruvene ble nedlagt i 1891 har det ikke foregått noe bergverksdrift i Verdal bortsett fra noen prøvedrifter.

Det er spesielt tre prøvedrifter som er interessante. Først er det Åkervollen, feltet her var interessant i 1890 årene, videre er det Skjækerdalen som ble forsøkt oppstartet igjen i 1910. Dette skapte atskillig debatt i Verdal selv om forsøket ikke førte til noe.

Den mest omfattende prøvedriften forgikk i Malsådalen fra 1915 –18 og det var knyttet til de kobbergruvene som det ble arbeidet med i 1870 årene.

Denne prøvedriften  var bredt anlagt og førte til at mange trodde det skulle bli stordrift.

Verdal kommune gikk til utvidelse av det kommunale e-verk  for å levere kraft til driften.

Det ble også av flere arbeidet for å få jernbane, først i forbindelse med at det skulle bygges mellomriksbane, den ble i Stjørdal- Meråker. Senere ble det arbeidet med å få til sidespor opp til Ulvilla.

Prøvedriften stoppet opp så ble ikke bruk hvor jernbanesporet ikke utvidelsen av e-verket heller ,Verdal kommune kunne selge kraft til nabokommunene i flere år fremover.[1]



[1] Kilde Atle Grimstads hovedoppgave