Etter at kong Karl den 11 var død i 1699, ble hans sønn Karl den 12 konge. Herskerne i landene omkring Sverige trodde deres sjanse til å ta tilbake tapte landområder var kommet. Kong Freddrikk den 4 av Danmark erklærte krig,(den store nordiske krigen 1699-1721)men den unge svenskekongen skulle overraske alle. Lynraskt krysset han Øresund og gikk i land på Sjælland. Kong Fredrik den 4 av Danmark og Norge ble tvunget til å be om fred. Karl den 12 førte krigen øst og sørover. I grensetraktene var det lite som vitnet om krig. Selv om de militære mobiliserte og satte ut vakter på grenseovergangene, fortsatte folk sine fredelige sysler. Kongen forbød handel over grensa, men folk tok det ikke så nøye, Stockholm og København var langt unna. Det kom imidlertid til en del grenseepisode. Svenskene tok en del norske soldater til fange, og de norske prøvde med et innfall i Duved, uten at det førte til store tap. I 1716 ble situasjonen mer spendt. Kong Karl den 12 hadde kommet tilbake til Sverige, og han tikk til angrep mot Østlandet. Felttoget ble ingen suksess, og svenskene trakk seg måtte trekke seg tilbake. Alle fryktet at dette ikke var det siste angrepet. Utover sommeren 1718 ble det klart for alle at store ting var i ferd med å skje.
I Trøndelag overtok general Vincent Budde kommandoen utpå sommeren 1718. Fra sine spioner fik han melding om at en stor armé var i ferd med å samle seg ved Duved skanse i Jemtland. Det var den ”Jemtlandske” eller ”den finske armeen under kommando av generalløitnant Carl Gustav Armveldt. Nesten 10 000 mann, 2/3 av dem var finner, 6800 hester og 2500 slaktenaut, ble samlet i Jemtland. Sverige var et utarmet land.
Sverige var et utarmet land etter en krig som hadde vart i 20 år. Store anstrengelser ble gjort for å samle mat og fór til folk og dyr. I august meldte spionen Henrich Medstugan at troppene trakk seg opp mot grensa og de bygget vei fra Duved mot Skalstugan. Han kunne se røyken fra leirbål helt fra Stalltjærnstugan og innover mot Alsen. Alt tydet på at et angrep mot Norge og Verdalen ville komme. I Norge gjorde general Budde sine forberedelser. To infanteriregimenter og et dragonregiment hadde generalen til forsvar av Trøndelag. Han posterte sine styrker på alle grenseovergangene fra Snåsa i nord til Røros i sør. På Røros, i Stjørdalen og i Verdalen forsterket han gamle, og bygde nye forsvarverker. Hovedstyrken plasserte han i området Verdal og Frol, med hovedkvarteret i den gamle skansen ved Stene i Verdalen. Mye tydet på at det var der general Armfeldts angrep ville komme
Den 29 august startet den svenske hovedarmeen marsjen fra Duved. All maten og utstyret var lastet på kløvhester, og lokale bønder var utkommandert som veivisere. De store kanonene som skulle brukes ved beleiringen av Trondheim ble det nødt til å sette igjen på grunn av transportproblemer. Artilleriet besto bare av noen lette feltkanoner.
Fem dager senere, den 4 september, kom armeen fram til Skalstugan midt oppe på fjellet. For å skremme sivilbefolkningen i Norge fra å sette seg til motverge, ga Armfeldt her ut en ”patent”. Dette dokumentet var en trussel mot innbyggerne i Trondheims len. Soldatene skulle ikke skade eller røve, om folk holdt seg hjemme og fortsatte med sine fredelige sysler. Alt det som armeen behøvde skulle betales med mynt av god kvalitet. Om de derimot satte seg til motverge eller drev med bakholdsangrep, ville de straffes på liv og eiendom med old og sverd.
Den vanlige veien til gikk fra Skalstugan ned Verdalen forbi Sul og Stene skanse. General armfelst mente denne veien var for farlig. I den trange dalen var det for lett for nordmennene å legge seg i bakhold og på føre hæren stor skade. Han valgte derfor en annen vei inn i Norge, en vei som aldri tidligere hadde blitt brukt i krig. Han marsjerte sørover mot grensa og fjellsjøen Færen i Norge. De krysset grensa i løpet av dagen den 6. september. Ennå hadde de ikke sett noe til nordmennene, men de viste at vaktsomme øyne fulgte marsjen, og at meldinger gikk til general Budde på Stene skanse.
Sant samme kveld kom armeen til østenden av Færen. Der slo de leir, mens patruljer rekognoserte den videre marsjveien fram til Verdalen og Stene.
Terrenget var myrlendt og bløtt. Det var vanskelig å komme fram, både for folk og tunglastede kløvhester. Kanonene med smale hjul sokk ned i myra.
Oberstløitnant Gabriel Cronstedt, Armfeldts ingeniørsjef, fikk ordre om å bygge vei for armeen. Alle soldatene, offiserene, prestene og sivile som var med fikk ordre om å hugge og binde risknipper, som ble lagt ned i myra for at hæren skulle komme seg fram. I flere kilometers lengde ble disse kavelbruene bygget. En kan ennå i dag se rester av stokker i myra etter karolinernes kavelbruvei.
Den 8 september kom armeen fram til Guddingsvollen, eller ”Guddingsvallens fäboder” som den kalles i Armfeldts rapport fra fjellmarsjen. Her kunne de hvile ut etter den strabasiøse marsjen gjennom villmarka. Nordmennenes patruljer var nå så nære at de kunne ses på fjelltoppene. Men general Armfeldt lå ikke på latsiden, han sendte ut sterke patruljer mot Meråker, Forbygda og Frol. Han ville holde nordmennene usikre så lengst mulig om hvor angrepet ville komme.
Folketradisjon
Mens hæren låg på Guddingsvollen ble den etter folketradisjonen angrepet av store myggsvermer. Det var gud som sendte denne straffedommen over svenskene.
Mellom Guddingsvollen og Stene skanse ligger det mektige fjellet Hermannssnasa, over 1000 meter høgt. Den 10 september startet oppstigingen, Det var umenneskelig slit å få folk, kanoner og dyr opp den bratte fjellsida. Oppe på fjellet tegnet obertsløitnant Cronstedt armeens marsjrute mellom Fersvola og Hermannssnasa. Bildet som kalles den ”Den brante oppstigningen av det høge fjellet Hermans snasarne” ble sendt til konk Karl den 12 for å vise hvilken bragd hans karolinere gjennomført. Andre beretninger forteller at armeen la veien i den bratte nordøstlige skråningen av Hermannssnasa.
Etter folketradisjonen har denne veien fått navnet Armfeldtveien eller karolinerveien.
Fullstendig utslitt slo armeen leir ved sjøen Grønningen. Mange hester var syke både av utmattelse og ”dårlig bete i fjellet ” som Armfeldt uttrykker det. Norske patruljer fulgte hver bevegelse, og det var nå klart for alle at angrepet ville komme mot Stene skanse.
På Stene skanse hadde general Budde gjort sine forberedelser. Hovedstyrken lå i stilling i sperringer som var laget av tømmer, sør og øst for skansen. På selve skansen lå en mindre styrke, en del kompanier ble holdt i reserve, til sammen noe over 1000 mann. Ordren ”Mann af huuse” var gitt. Den varslet at alle vokse menn i bygda skulle delta i forsvaret. Om kvelden den 11september kunne forsvarerne se svenske patruljer i åsene sør for skansen. General Budde tente varde på Stensvåttån, for å varsle om at fienden var i landet. I løpet av noen timer brant det på alle vardene i Trøndelag og på Møre. Dette var siste gangen dette eldgamle varslingssystemet ble bruk for å varsle om ufred. I sperringene og på skansen lå soldatene fra Innherred, Fosen og Namdalen natta gjennom og ventet på det som skulle komme.
På Grønningen gjorde general Armfeldt de siste forberedelser til angrepet. En norsk soldat som var tatt til fange, og tvunget til å være veiviser det siste stykket ned mot dalen og skansen.
En styrke på 2000 mann gjord seg klare, både infanterister og ryttere skulle delta i angrepet. Etter at mørket hadde falt på , startet angrepstyrken marsjen ned mot dalen. Planen var å omgå nordmennene, som lå i sperringene i Mediåsen, og kom ned på veien til Tromsdalen bak skansen. I det ulendt terreng strevet styrken seg fram mot målet, og i stupmørket gikk de feil, og de kom ned til elva øst for skansen ved Molden. Her åpnet de ild mot de norske forsvarerne som lå på den andre siden av elva. De hogg tømmer og bygde flåter for å narre forsvarerne til å tro at de ville krysse elva, for å angripe skansen i front, østfra.
De etterlot 170 mann ved elva og trakk seg tilbake i ly av skogen. På tross av at forsvarerne nå var alarmert, kom svenskene seg usett bak sperringen og fullførte den opprinnelige planen. Ved midagstider strømmet de ned på veien sør for brua over Trongdøla. Skansen var i ferd med å bli omringet.
Samtidig med at skuddvekslingen ved Molden startet om morgenen den 12 september holdt general Budde krigsråd med sine høyeste offiserer. Han hadde liten tro på at det var svenskenes hensikt å angripe skansen i fronten, og ga ordre til at styrkene ved Molden skulle trekke seg tilbake. Ved brua over Trongdøla sto en liten norsk styrke. Da det finske rytterne angrep ,fikk de avgitt en liten salve før de måtte flykte til skogs. Skuddene varslet Budde om at svenskene hadde omgått skansen, og at hans styrke var i ferd med å bli omringet. I hui og hast fik oberst Meitzner, sjefen for nordtrønderregimentet, organisert en skytterlinje på tre kompanier, som sperret veien fra brua over Trongdøla og fram mot Levringsgården.
Det Nordenfjelske dragonene ble kommandert fram for å angripe fienden. Ryttere fra Verdalske og Gauldalske dragonkompani galopperte fram i angrep, men det var lite å gjøre mot de krigsvante finnene. I trefningen mistet Verdalske kompaniet sin fane. Den karelske rytteren som erobret dette ettertraktede troféet, fikk 20 gullpenger i belønning fra kongen. De norske dragonene mistet 12 mann denne dagen i falne og fanger.
Sagnet om dragonen Stor-Ingvald
Det var etter kampene ved Stene skanse at sagnet om dragonen Stor-Ingvald oppsto. Han red dragon for Levring gård og var blant nordmennene som rykket fram mot svenskene denne dagen. Han ble såret, tøylene ble hogd av og hesten løp hjem til gården der den hørte hjemme. Svenskene fulkte etter og Stor-Ingvald hoppet opp på burstrappa for å fortsette kampen, selv om han var såret. Svenskene hogg han i føttene, men han kjempet videre. Begge føttene ble hogd av under knærne, og Stor-Ingvald sto på burstrappa på beinstumpene og kjempet videre. Etter å ha drept flere svensker segnet han om og døde. I 19801 ble det reist en minnestein over den sagnhelten. Den sees ved innkjørselen til Levring gård.
Obersts Meitzners snarrådighet ga general Budde tid til å trekke seg tilbake med hele sin styrke. Generalen marsjerte sørover og stanset ikke før han kom til fergestedet i Stjørdalen.
Etter hvert samlet alle de norske kompaniene seg der før de fortsatte til Trondheim.
På Stene slo de 10000 karolinerne leir. Det var ingen som hadde krefter til å forfølge nordmennene. Armfeldt skrev til sin konge, og fortalte om fjellmarsjen og erobringen av Stene. Neste dag var planen å angripe Skånes skanse. Armfeldt hadde grunn til å være fornøyd. Han sto i hjertet av Trøndelag, med rike bygder omkring seg , som kunne gi rikelig med føde til hæren hans. Han hadde slått fienden som var på flukt mot Trondheim. Framtiden syntes lys for general Armfeldt og hans 10000 karolinere.
Etter hvert forlot lykken karolinerne. Forsyningstjenesten fra Jemtland sviktet, været slo om til regn og snø, og kornet på åkrene ble ødelagt. Det fantes heller ikke folk i bygdene som kunne høste inn. Mannfolka var i krigen eller de hadde flyktet til skogs, unna svenskene.Sult og sykdom bredde seg blant soldatene og mange dødde.
Stormangrepet mot Trondheim ble det heller ikke noe av, før hjul fikk generalen melding om at hans konge ,Karl den 12 var skutt gjennom hode nede ved Fredriksten festning i Halden. Det var ikke noe annet å gjøre enn å starte marsjen tilbake til Sverige. Oppe på fjellet mellom Tydal og Handøl i Jemtland ble de overrasket av kulde og en forrykende snøstorm. 3000 mann ble igjen der oppe.
Trøndelagsbygdene låg tilbake fullstendig utplyndret. Soldatene hadde tømt stabbur, fjøs og låve for å skaffe seg mat. Mange av mannfolka som hadde vert i krigen, hadde dødd av sykdom, og de som kom hjem brakte med seg smitten til bygdene. Utover nyåret 1719 døde flere og flere av sult og sykdom, verst gikk det utover barna. I Verdalen for eksempel øke dødeligheten til det sjudobbelte av det som var vanlig. På mange gårder satt det enker uten mulighet for å brødfø barna sine. Mange ble tvunget til å selge gårdene sine til rikfolk. Det skulle gå mange år før minnet om denne katastrofen ble glemt.
Begge landene var utmattet av krig og det skulle gå nesten hundre år før grensefjella igjen skulle bli vitner til krigsfolk på marsj. I 1808-09 var jemtene og trønderne på nytt i krig. De norske militære lederne fryktet at det skulle komme et angrep i Armfeldts fotspor, og store anstrengelser ble gjort for å sperre veien forbi Færen. På begge sider av Færen ble det anlagt skanser, ved Lagnsåvollen på sørsiden og i Steisdalen på nordsiden av Færen. I tillegg ble det bygget ei vaktbu oppe på Fersvola. Ingen fiender skulle uhindret få krysse grensa i villmarka.
Sommeren 1809 kom det siste jemtlandstoget i stand. I tre kolonner, over Vera, Skalstufjellet og Skurdalsporten, rykket nordmennene inn i Jemtland.
Ved Bleckåsen mellom Jerpen Matttmar utmanøvrerte den svenske general von Døbeln den norske styrken, som ble ledet av general von Krogh. I skogen ved Bleckåsen møttes de to generalene, med ryggen til en soldat som skrivepult skrev de begge under en våpen-stillstans- avtale uten at et skudd var løsnet. Begge styrkene trakk seg tilbake. Dette ”ublodige” slaget vid Bleckåsen skulle bli siste gang soldater fra Jemtland og Trøndelag drog i felten mot hverandre.
|
