Olavs barndom og ungdom Olav Haraldsson tilhørte Hårfagreætten gjennom sin far Harald Grenske. Hans mor var Åsta Gudbransdatter fra Opplandene. Harald Grenske ble drept før Olav ble født, og Åsta dro tilbake til sin slekt på Opplandene  hvor Olav ble født. I følge sagaenes noe usikre kronologi skal dette ha skjedd i år 995.   Mor til Olav ble senere gift med Sigurd Syr. Tradisjonen sier at Olav vokste opp hos Sigurd Syr på gården Bønsnes i Hole på Ringerike.   I en alder av 12 år dro Olav ut i viking. Dette var fremdeles vanlig, selv om vikingtiden omkring år 1000 nærmet seg slutten. Særlig var det vanlig for unggutter av høy byrd. Å dra i viking skulle gi dem muligheter til skaffe seg rikdom samt å lære seg opp til å bli bedre ledere og krigere.   Olav var 20 år da han i 1015 kom tilbake til Norge, og etter sine år som viking var han rik på gods og gull. Olav hadde nå til hensikt å bli konge i Norge. Men han hadde sterke krefter i mot seg. I Norge hadde det på den tiden grodd fram et sterkt slektsaristokrati. Foruten Ladejarlene tilhørte Einar Tambarskjelve på Gimsar i Gauldal, Erling Skjalgson på Sola, Torberg Arnesson på Giske, Finn Anrnesson Austråt, Olve på Egge, Hårek på Tjøtta, Tore Hund på Bjarkøy og mange flere dette aristokratiet. Ved giftermål var alle disse mer eller mindre i slekt eller i familie med hverandre. Ladejarlene var også beslektet med danskekongen.   Olavs lille slekt på Opplandene var lite å slå i bordet med mot disse mektige mennene. Men han håpet at hans arverett til Hårfagreodelen ville bli akseptert i landet. Dessuten regnet han med at Knut og Eirik Jarl ville ha hendene fulle i England. Olav søkte derfor til Opplandene til sin slekt der, og han oppholdt seg hos Sigurd Syr om vinteren. Våren 1016 møtte Olav jarlepartiets flåte i et slag ved Nesjar utenfor Brunlanes. Olav seiret, og Svein Jarl rømte til Sverige. Olav dro til Trøndelag og han ble hyllet som konge Eyratinget.   Fra 1016 til 1027 var Olav akseptert som konge i Norge, og det skal ha vært en god periode for landet. Det var i denne perioden at sagaen hevder at han kristnet landet. Dette synet er også blitt akseptert av tidligere historikere, men nyere forskning viser at kristendommen hadde brukbart godt fotfeste i landet allerede før Olav vendte tilbake. Det kan for eksempel nevnes at det i Trøndelag ikke er funnet hedenske begravelser som er datert sener enn 950. Allikevel skal ikke dette forringe Olavs arbeid med å fremme kristendommen ytterligere. Dog må det tas med en klype salt at det var hans kristningsforsøk som tilslutt fikk stormennene til å reise seg mot ham. Olav ble i omkring 1020 gift med Astrid, datter av Olav Skottkonung i Sverige.

Veien til Stiklestad Etter diverse stridigheter med Knut den mektige og norske stormenn endte det med et slag på Møre i 1028, hvor Olav tapte og måtte rømme landet, og da rømte han til Sverige til sin svoger Anund Jakob. Han reiste da over Strynefjell og ned Ottadalen  gjennom Gudbransdalen  til Ringerike. Der bodde Harald Sigurdson (Haråde ætt). Videre reiste han over til Sverige til Näske. Der bodde Ring Dagson (Haråde ætt) og Sønnen Dag Ringson. Olav hadde jagd disse fra Opplandene tidligere i forbindelse med en kristningsferd. Olav med følge ble der hele vinteren til våren 1029 hvor han forsatte videre til Åros (Sigtuna). Der bodde Anun Jakob, sønn av Olav Skottekonung og bror til Olavs Kone Astrid. Han forsatte videre over Østersjøen til Rusland (Gardarike), nærmere bestemt Kiev (Kjørungard), hvor fyrst Jaroslav bodde.  Han var gift med Astrid`s søster. Olav hadde hele tiden planer om å returnere til Norge for å erobre landet tilbake. Det var Knut den mektige som gjennom Håkon Eriksson jarl som regjerte i Norge nå. Håkon Eriksson ble av Knut den mektige sendt til England for å hjelpe til med å slå ned en oppstand der borte, underveis dit døde Håkon Eriksson. Dette fikk Olav bud om gjennom Bjørn Stallare som var en av Olavs menn som ble tilbake i Norge når Olav flyktet.   Han reiste samme veg tilbake og fikk med folk  både fra Anun Jakob i Sigtuna og  fra Dag Ringson i Näske. Dag Ringson ble også med. Olav Reiste først over grensen til Norge til Opplandene og Vika. Men det viste seg at Knut den mektige hadde sendt sin egen sønn Svein med hjelpere dit, slik at Olav så overmakten og returnerte til Sverige, reiste så nordover og kom etter hvert til Jämtland og Norge over Sul og til Stiklestad sommeren 1030. Selv om Olav fôr hardt frem når han kristnet Norge, var det flere som fant ut han kanskje ikke var så verst likevel, og ville ha han tilbake. Men fremdeles var det et flertall som ikke ønsket ham. Når det da ryktes at Olav var på veg tilbake og ville komme over Verdalen  tok bondehæren til å samle seg på Innherred. Olav kom over fjellet fra Jämtland og fram til Sul, hvor han ifølge sagnet overnattet, og fôr videre nedover Verdalen, slik at han kvelden før slaget overnattet ved gården Stav. Stav eksisterer  ikke  lenger, men historikerne tror den lå oppe ved Reppe i Leirådalen. Siden den gang har det vært flere store ras i Leirådalen, slik at landskapet er helt forandret. Blant annet skal det rett over sentrum i Leirådalen ha ligget ei stor myr. Denne myra brukte Olav til å  mønstre hæren, dvs. ta oppstilling  slik at en fikk oversikt over antall mann og utstyr, og kunne planlegge hvordan krigen skulle vinnes. Det er mange beretninger om størrelsen på hæren, men at den var noe mer enn 1.500 mann er tvilsomt. Dag Ringson som hadde tatt en annen veg fra Sul, ble for sein, slik at han ikke kom fram før slaget var over.

Bondehæren Det foreligger mange beretninger om hvor stor bondehæren var,  i”Spelet” sies det at fjorden var full av langskip. De fleste historikere regner vel i dag med at hæren kunne være dobbelt så stor som kongens. Det var lendmenn, bønder og træler fra Inntrøndelag, Uttrøndelag, Møre og Romsdal samt fra Nord- Norge. Kjente menn som var med: Hårek fra Tjøtta, Tore Hund fra Bjarkøy, Kalv Arnesson fra Egge med flere.

Slaget I  følge historiske kilder skal slaget ha stått fra der kirka står i dag  og oppover mot skolen på Stiklestad. På grunn av flere ras i middelalderen er terrenget mye annerledes  i dag, det var en bratt skråning som gikk fra der det katolske kapellet står i dag, og bak kirka til toppen av bakken på andre siden. Ovenfor skråningen var det en slakk helling opp mot skolen. Det hele så ut som et stort amfi. En må regne med at det var dyrket jord, med åker og eng. I kampens hete var det vel ingen som tok hensyn til slike ting, det var bare på gården Sul det. Da Olav kom - han hadde sikkert hatt speidere ute og planlagt hvordan de skulle gjennomføre kampene - grupperte han mennene på høgda ovenfor skråningen slik at han hadde den fordelen framfor bondehæren. Hæren ble gruppert i en midtfylking hvor Olav selv var med, så plasserte de en fylking på hver side som skulle få til ”kryssild” mot fienden. Bondehæren måtte da, når den kom, gå i stilling på flata fra der kirka står i dag og nedover mot elva. Selv om Olav hadde disse fordelene ble overmakta for stor, han tapte. Sagnet forteller at bondehæren gjorde en taktisk lur manøver ved at de simulerte tilbaketrekking, og dermed lurte kongshæren til å følge etter ned på flata, og da var fordelen med overhøyde borte.[1]

Etter slaget Etter slaget, hvor Olav falt, ble han etter hvert erklært som helgen. Det  går mange sagn og myter fra tida etter slaget; om at det lyste av liket, at liket ble gravd opp etter 1 år og 3 dager og at da hadde hår og skjegg vokst, og huden var like fin.