For 20.000 år siden lå isen tykk over hele Norge.  Etter hvert begynte isen og trekke seg tilbake, og for ca. 9.000 år siden skjøt dette fart slik at en snart fikk se konturene av et nytt land.

Tyngden av isen hadde presset landet ned slik at sjøen den gang gikk ca. 185 meter høyere enn i dag. Etter hvert som isen trakk seg tilbake, steg landet.  Det stiger fremdeles, men ikke så mye at det merkes. På ett hundre år kan det stige 40 cm.

Når isen smeltet ble det mye vann som rant nedover fjellsider, tok med seg grus, stein og mye fin masse ned i sjøen hvor den sank til bunns, den fineste massen først.  Dette er da det landet som vi i dag ser både her på Innherred og andre plasser.

Etter hvert som landet hevet seg tok vannet seg frem gjennom daler og juv (elver og bekker).

Elvene grov seg ned der det var løs og fin masse, traff de på fast fjell eller store steiner gikk de rundt eller over. Når de kom over eller forbi, grov de nedenfor igjen og vi fikk en foss.

Dersom de ikke fant slike fjellhindringer grov de seg ned slik at en fikk terrasseform på  landskapet.

Når elva kom til fjorden og strømmen avtok la den igjen massen og en fikk ører og sandbanker i elveoset.

Verdal er resultatet av en slik prosess, elva har gravd seg ned opp gjennom dalen og lagt igjen massen ved utløpet, derav navnet Verdalsøra.

Ligger midt i hjertet av Innherred og er en av de få kommuner i landet som strekker seg fra Svenskegrensa til sjøen (deler landet i to).

Kommunen er ca 1550 km²

Innbyggertallet var ved siste årsskiftet (2008) 14.000 personer.

Kommunesenteret som nå har fått bystatus, er et trafikknutepunkt for vei og jernbane, samt en god del skipstrafikk på havna.

De er to hoveddalfører, Inndalen og Helgådalen, med sine respektive elver (Inna og Helgåa).

Kommunen grenser mot Inderøy, Steinkjer og Snåsa i nord, mot Sverige i øst og Meråker, Stjørdal og Levanger i sør og vest.

Verdal er den eneste kommunen i landet som – bortsett fra noen mindre endringer mot Meråker for ca. 80 år siden - har vært uendret siden den i vikingtiden ble kalt Verdølafylket.  

Verdalsøra, eller Verdal, som navnet ble etter at Øra fikk bystatus.

Byen ligger ved utløpet av Verdalselva og derav navnet, (det tidligere).

Det er et tettsted med mye handel og næringsvirksomhet. Aker Kværner har et stort verksted her for bygging av stålkonstruksjoner til oljeinstallasjoner i Nordsjøen og andre steder.

Geologisk er stedet bygd opp av at elva har lagt igjen grus og slam der opp gjennom århundrene.

Tidligere, før jernbanen ble åpnet i 1904 var sentrum i ner-byen, langs med elva. I denne delen av sentrum er det gammel trehusbebyggelse som i den senere tid er oppusset i gammel stil og er verdt et besøk.

Etter at jernbanen kom ble stasjon og området rundt denne sentrum.

Verdalsøra hadde ei bra havn oppover elva helt forbi sentrum, og det var stor jektefart. Men etter det store leirraset i 1893 har elva slammas igjen, og det er ikke lenger mulig å komme frem med båt til de gamle bryggene.

I dag er det ny moderne havn på det nye industriområdet.

Det virkelige store senteret i vikingtida var trolig Haug, som var kongsgård og setet for fylkeskirka. Det var kongens mann som bodde på Haug i år 1030. Haug har bokstavlig talt forsvunnet fra historia, det er ingenting synlig her i dag som minner om hvor viktig gården var. Gården er nå oppdelt i mange gårder.

St. Andreas kirken lå på platået sør for vegen og var fylkeskirke helt til på 1300- tallet da den måtte fraflyttes fordi elva grov seg under kirka. 

x er en av de gårdene som er utskilt fra Haug. Her er det ei minnestøtte etter professor Oluf Rygh som er født på gården i 1830.

Oluf Rygh var arkeolog, historiker, filolog og styrer for Olsoksamlinga. Han gav ut to store verk; ”Norske Oldsaker” og ”Norske Gaardnavne”.  I den siste følger han gårdsnavna historisk ned gjennom tidene med språklig forklaring.

Bjartnes er en av Verdals største gårder. Gården ble i 1741 overtatt fra kirken av Lorents Didrik Klüver og har siden vært brukernes eiendom. Lorents Didrik hadde en sønn med samme navn som overtok gården etter faren. Han bygde nytt fjøs på gården.  Dette står enda, og brukes nå som serveringssted for mindre slutta lag.

Til fjøsmurene ble det brukt stein fra de gamle restene etter St. Andreas kirken.

Det var denne major Klüver som fikk plantet bjørkealléen mellom Verdalsøra og Stiklestad.

Major Klüver og datteren er gravlagt i et privat gravsted på gården, ”Lillemarka”.  Gravstedet kan sees fra veien.

I 1727 ble gården solgt til oberst Hans Jakob Brun. Han bygde nye hus på gården  og stueveggene innvendig ble forsynt med malte tapeter.  Disse finnes i dag på Verdalrommet i Trondjems kunstindustrimuseum. Museet ervervet dem ved kjøp i 1907.

Vi kommer til Stiklestad (eller Steksta´, som vi Verdalinger sier, og vi er framme ved plassen der det mest kjente slaget i norgeshistorien stod, der Olav Haraldson – senere ”Den Hellige” – falt i kamp mot bondehæren den 29. juli 1030.) I følge historikere skal slaget ha stått her, med Olavs hær langs bakkekammen opp mot skolen, og bondehæren på flata nedenfor fra kirken og bakover. (Bakkekammen er senere i middelalderen sannsynligvis rast ut).

Tradisjonen sier at Olav støttet seg mot en stein før han døde, og den første kirken ble bygd her med alteret rett over denne steinen.

Den kirken som vi nå har, er bygd på samme plassen og har koret der gammel- kirken stod.  Den nye er bygd av stein, reist i årene 1150-1180. Denne kirken overtok som hovedkirke etter kirken på Haug som elva grov seg innunder slik at den raste ut.

Vi er vant til at kirkene ligger høgt og fritt, synlig på lang avstand, men denne ligger helt nede på ei slette - også et argument for at den står på det stedet kongen falt.

Dette er ei støtte som er reist til minne om Olav den hellige og slaget.  Den ble reist i 1805 av stiftsamtmannen i Trondheim, baron Fredrik Adeler. Støtten, som ble laget i Danmark av dansk sandstein og italiensk marmor og med dansk innskrift, er plassert øst for kirken og det nye kulturhuset.

Under siste verdenskrig ble det laget et annet minnesmerke og satt opp i stedet, men dette ble fjernet etter krigen og den opprinnelige gjenreist.( Krigsstøtten var et N.S. symbol).  Det er fortidsminnesforeningen som eier støtten nå.

Verdal folkemuseum ble stiftet i 1928, og en del gamle hus ble oppsatt på en av haugene ved Bakketun folkehøgskole.

I 1952 ble muséet flyttet hit til Stiklestad. Her er det nå ca. 30 bygninger frå 1600-tallet og fremover. Det er et levende museum med åpne hus og aktiviteter flere ganger i året. Det er flere teaterforestillinger på husmannsplassen ”Styggdalen”, vandreteater ”Gårdimellom”, gjennom sommersesongen. Her er veghistorisk-, naturhistorisk- og heimefront-museum. Her er kafé, levende dyr og fugler, og rikelig anledning til rekreasjon.

Her ligger også en av de største friluftsscenene vi har i Norge, her har det hvert år

(rundt olsok) siden 1954 vært fremført et spel om hendingene rundt slaget i 1030. Olav Gulvåg er forfatter og Paul Okkenhaug har komponert musikken til det stykket som er oppført fra ca. 1960.

Spelet blir sett av 15-20.000 hvert år.

Uten en stor innsats av frivillige hadde det vært umulig å gjøre dette hvert år. Skuespillerstaben er også en blanding av amatører og profesjonelle.  Det er flere verdalinger som har startet sin karriere her og senere blitt profesjonelle skuespillere.

Gjennom olsokuka er det mange arrangement på Stiklestad, både i kirken og på SNK, konserter, utstillinger, seminarer m.m..

Oppe på toppen av amfiet står den store rytterstatuen av Olav den hellige, laget av Dyre Vaa.

Katolikkene i Trøndelag begynte å valfarte til Stiklestad tidlig i forrige hundreåret, og i 1930 stod St. Olavs Kapell ferdig oppå haugen bak scenen.

Det var lenge et savn at det ikke fantes et hus på Stiklestad der en kunne finne kunnskap om stedet, og andre fasiliteter slik at en virkelig kunne stanse her ei stund og være turist. Slik kom etter hvert byggverket her, til høyre på plassen der gammel-skolen på Stiklestad stod.

SNK stod ferdig i 1992. Her finner vi flere utstillinger som står over flere år - som ”Trua skifter ansikt”, som står i Murgangen i Borggården , ”Frå Olav Haraldson til Olav Engelbregtson”, og ”St. Olav, folkets og kirkens helgen”, men også  kunstutstillinger og annet som er mer temporært. Her finner vi også Nord-Trøndelag Teater, her er en romslig konferansesal, museumsbutikk, kafé m.m..  Her bør finns opplysninger om det meste en turist vil eller trenger å vite.

Stiklestad var opp gjennom middelalderen et mål for pilegrimer, eller en mellomstasjon på veg til Nidaros. I de senere år er en del av de gamle pilegrimsvegene ryddet, merket og gått opp på nytt, nordfra Megard på Snåsa, over Ogndalen, Henning og Leksdalen, østfra fra Sør-Sverige over Skalstugan og Sul, fra nordvest fra Røra over Volhaugen og fra sør fra Munkeby over Halle. Det er nå årlige pilegrimsvandringer langs en del av disse leiene.

Ca. 1,5 km. østover fra kulturhuset ligger Hegstadmarka, som er et rikt fornminnefelt med 8 gravhauger - 3 av dem svært store. Det viser at her har det vært et maktsentrum, og det er funnet rester av 5 hus og 30 kokegroper. Her er det laget en natur- og kultursti med 20 informasjonsplakater.