Olavssteinen Innherreds Folkeblad og Verdalingen 26/4-1985

Nå har steinen kommet "hjem" igjen.

Sagaen forteller at da Olav Haraldsson fikk bane­sår på Stiklestad i 1030, støttet han seg til en stein. Snorre forteller at det sene­re ble bygd et alter over steinen og en liten trekirke oppført. Da den nåværende Stiklestad kirke ble oppført i omkring 1150 ble steinen murt inn i alteret så noe av den var synlig. Det ble fore­tatt en omfattende restau­rering av kirken i 1860 og 1880 uten at det ble funnet noen stein av interesse. I 1929 ble det igjen utført restaureringsarbeide og det gamle gulvet ble brutt opp. Samtidig ble den fremre del av gulvet undersøkt arkeologisk. Omkring en meter foran alteret — og en halv meter ned i jorda — ble det funnet en stein som bar preg av å ha vært brukt i murverk. Steinen ble ikke undersøkt, men brakt til Stiklestad prestegård. Det var liten interesse for stei­nen den gang og daværen­de sokneprest Ingebrikt Hole så på steinen som et klenodium og fraktet den med seg til Toten da han sluttet i embetet.

Etter å ha vært innom Riksantikvaren og geologi­ske undersøkelser er den 80 kilo tunge rullesteinen nå tilbake til Stiklestad. Museumsbestyrer Steinar Berg har med andre ord fullført det arbeidet Jon Marius Suul begynte i 1953.

— Faren er nå at vi skal lage falsk kirkehistorie og presentere den som Olavsstein. Det har vi ingen bevis for. Men historien bak steinen fra 1929 er så interessant at den ikke bør gjemmes bort. Personlig kan jeg tenke meg steinen plassert som et symbol på Stiklestad, skulpturelt fremstilt uten tekst. Gjerne i tilknytning til det nye kul­turhuset, sier museumsbe­styrer Steinar Berg.

Funnet i 1929.

Snorre har vi altså nevnt og hans versjon av steinen som Olav Haraldsson skulle ha støttet seg til. Reformasjonen kom i 1537, den førte til at kir-keinteriøret fra katolsk tid —

og spesielt ting som hadde vært knyttet til Olavstradisjonen, ble fjernet. En antar at steinen i alteret fikk samme skjebne. Men hvor steinen eventuelt ble anbrakt har in­gen kunnet svare på. Det viser seg imidlertid at de som fore­tok utrenskningene har hatt en viss respekt for det som er innviet i kirkene. Det er flere eksempler på at forskjellige ting er spart. Restaurering og omgjøring av kirken i 1860 og 1880 ble utført uten at det ble funnet noen stein av interes­se. Det var under restaurerin­gen i 1929 at steinen vi i dag omtaler kom for dagen. Om­kring én meter foran alteret og en halv meter ned i jorda ble den funnet. Steinen bærer preg av å ha vært brukt i mur­verk, den har rester av kalk og  sand. Det er tydelig at steinen er anbrakt her og gravd ned. Daværende sokneprest Ho­le så på steinen som et kleno­dium og fikk bygd en kasse til den. Da han sluttet i embetet tok han steinen med seg hjem til Toten. Steinen ble ikke nærmere undersøkt den gan­gen.

Rullestein på 80 kilo.

Det var Jon Marius Suul som tok saken opp igjen i 1953. Han var med da steinen ble funnet og han sendte en anmodning til biskopen i Nidaros der han ba om å få steinen tilbake til Stiklestad. Dette førte ikke fram og Suul døde bare et par år etter. Mu­seumsbestyrer Steinar Berg kom over en kopi av dette brevet og han fattet interesse. Ved kirkejubileet i 1980 fikk saken ny aktualitet. Familien Hole ble kontaktet og de sam­tykket i tilbakelevering på Stiklestad. Riksantikvaren forlangte ny undersøkelse av steinen før det kunne bli snakk om å stille den ut. Un­dersøkelsene viser at steinen er en såkalt rullestein med stort jerninnhold. Steinens diameter er omkring en halv meter og den veier hele 80 ki­lo, noe som er uvanlig mye for en stein på denne størrelsen. Derav trekker en også konklu­sjonen at den må ha høyt jerninnhold. Steinen er av ty­pe som er vanlig i Verdals-området.

De fleste av oss kjenner til Halvdan Egedius' tegning fra slaget på Stiklestad. På denne tegningen støtter Olav Ha­raldsson seg til en stor stein. Det er kunstnerens fantasi som har vært i sving og ingen ting som taler for at steinen kongen skulle ha støttet seg til kan ha vært så stor. Tvert imot — det ville vært rart om en så stor stein sto ute på slet­tene på Stiklestad, som er et nærmest steinfritt område, med leir og sandjord.

Ta vare på steinen.

~ Hva som videre skal gjø­res med steinen er ikke opp til meg. Som min personlige be­traktning vil jeg si at vi vet for lite til å si om dette er den rik­tige steinen. Imidlertid er den muntlige tradisjon og det som i de senere år har skjedd i sa­ken, nok til at vi bør ta vare på den. Jeg mener at steinen er li­ke hellig som for eksempel de mange Olavskilder rundt om­kring i landet som riksanti­kvaren har fredet. Vi har lite konkret å vise fram når det gjelder Olavstradisjon på Stik­lestad. En annen grunn til at vi bør ta vare på den er at vi ikke vet hva fremtidens viten­skapsmenn kan få steinen til å fortelle. Samtidig vil jeg un­derstreke at en bør vokte seg vel for å skape falsk kirke­historie — men nøye seg med å holde seg til fakta om den steinen det her er snakk om, sier museumsbestyrer Steinar Berg.

Av:

Sissel Beate Eriksen Skar