|
Jakob Frøseth 80 år:
«Grenselos, skogskar og snekkar»
Jakob og Konstance Frøseth møter ham på
trappa idet jeg svinger inn på gårdsplassen.
Ingen av dem ser ut til å være en dag over seksti år.
- Er det virkelig du som er 80·årsjubilant?,
sier jeg noe forundret.
- Ja det er nok det, sier Jakob rolig, og tilføyer uten å foretrekke en mine: Hvis ikke den som vet bedre har løyet, da. Etter sigende kom jeg til verden den 15. juli 1905, og da skulle jeg vel begynne å nærme meg 80 år.
- Og hvis du skal ha datoen min - så blir
78 år den 17. juli, sier Konstance. Hun ser
heller ikke ut til å være tilalderskommende. Snarere tvert imot.
Vi går inn i huset og leter oss fram til sofakroken.
Duften av nybakte brød river i nesen.
Visst skal det bakes til årmålsdagene!
Tekst og foto: Jan Erik Roel.
|
 |
Praten komma lett igang, men Jakob er litt
beskjeden av seg. Han vil ikke ha de store
skriveriene om det han har opplevd. - Ikke har
han gjort noe !all og ikke har han gjort noe stort
som er bra he ler bedyrer han.
- Hva har du drevet med opp gjennom tidene,
sier jeg prøvende?
-ja det gikk på skogsdrift og snekkering.jeg
arbeidet på Værdalsbruket fra i 1926 til i 1961.
Det var både hogging og kjøring. Jeg brukte bare
hest. Det var alltid i stupbratta vi drev - der ingen
traktorer kom til. Men nå til dags har de vel
annet utstyr til å ta ut tømmer fra slike plasser
også. Dessuten er det bare å bygge veier nå
for tiden. -
Om våren var det f1øytingsarbeide, fortsetter
han. Vi drev med fløyting i Helgåa helt fram til
begynnelsen av 1960. - Vi fløytet tømmeret helt
fra Vera til munningen av Verdalselva.
- Det kunne vel hende mangt da?
- ja, det var mange episoder - men jeg kan
ikke fortelle om alle, sier Jakob noe hemmelighetsfull.
- Men det hendte at vi datt i vannet. Jeg
husker spesielt en gang jeg falt uti like ved Holmen.
Jakob peker bak seg og ut gjennom vinduet:
- Strammen var sterk og jeg ble ført nedover
i hvertfall hundre meter - med hodet over
og under annenhver gang. Men omsider kom det
en hjelpende hånd fra arbeidskameratene. Og
hadde jeg ikke fått det, hadde jeg ikke sittet her i
dag.
I 1953 overtok Jakob og Konstance gårdsbruket
Kleppen som Konstances foreldre hadde drevet.
De satt på gården til i 1961. Utkommet ble
for lite syntes de og solgte den til Kåre Helge.
Du nevnte at du drev som snekker også?
- Ja, i sommerhalvåret, ja. Både restaureringsarbeide
og bygging. Jeg har satt opp 7 bureisningsbruk.
Det har jeg attest på .... Det var så
lett å få kjøpt jord den gangen. Nå er det nesten
umulig! Jeg holdt på med snekkeringsarbeidet til
jeg ble 75. Da var det jevnt slutt. Siden har jeg
gått hjemme og vært trollete.
- Nei det kan du ikke påstå. kvitterer Konstance
mildt irettesettende. Det har gått bra og
friske har vi vært! Jakob sier seg enig. Det har
gått bra.
Under krigen. da var det folksomt på Kleppen,
sier jakob plutselig. Dermed er vi inne på et"
helt nytt tema. |
- ja, det foregikk vel litt av hvert her under
krigen?
- Det skal være visst. Men det er mest de to siste
årene av krigen jeg kan fortelle noe om det
som skjedde her i grenda. De tre første årene fra
1940-43 var jeg utskrevet til å hogge bjørkved for
tyskerne. På Snåsa av alle plasser!
Jakob og Konstance utfyller hverandre når de
forteller om krigsårene:
- Det var mye tyskere på Kleppen da, ja. De
tok inn her for å få mat og losji. Det var greit for
dem .I. stoppe her på vei opp til vaktskiftet på
Tronsmoen i Vera. Det var spent mang en gang.
Det for mang en rømling over fjellet som søkte
husly på Kleppen. Da var det om å gjøre at de ikke
traff på tyskerne ...
- Jeg husker en gang det kom to tyske rømlinger
- desertører, som spurte om å få losji over
natta. forteller Jakob. Han fortsetter: Jeg sa med
dem at det ikke var mulig. Det kunne komme tyske
soldater hvilken tid som helst. Men jeg ble
enig med bror min - han Magnus - at han kunne
kjøre dem over fjellet til Vera. Det gjorde han.
Da han kom tilbake kom det en patrulje tyske
soldater inn på kjøkkenet, med gevær og det hele
og spurte etter ramlingene. Jeg sa at de hadde
passert på vei oppover. De spurte om jeg kunne
skysse dem etter. - Nei. sa jeg. Det var ikke mulig.
Hesten hadde vært i Vera med tungt lass og
var sliten .. Da strauk tyskere oppi Brattåsen, og
der fekk folket fem minutter på seg til å bestemme
seg om de ville skysse soldatene oppover -
ellers truet de med å skyte hestene på stallen.
Jau, de måtte dra avgård e, j,a.
Kleppen var også i brennpunktet under den
dramatiske jakten på Rinnanbanden i 1945
-- like etter frigjøringen. Jakob forteller rolig og
dypsindig:
- Rinnan og hans menn hadde satt i fra seg bilene
nede på Helgåsen. Jeg og en kamerat var
nede ved bilene og tok dem nærmere i øyesyn og
så ringte vi til lensmannen og sa i fra.
Dermed begynte jakta. .
Like etter kom en av Rinnans gisler til gårds.
Han het Magnus Caspersen og hadde klart å rømme
unna om kvelden da han ble kommandert til
å hente ved. Han hadde lagt på sprang nedover
en bekk slik at schäferen til Rinnan ikke skulle
komme på sporet etter han. Da ble Rinnan så forbannet,
at han skjøt hunden... Flyktningen så ille
ut. De hadde kjørt en glodende jernstang gjennom |
gjennom fotabladet - og de hadde brent inn et
jernkors i ryggen hans..
Men så hendte det noe som nesten skremte
vettet av oss. En sytti-åtti væpna soldater omringet
huset. l første omgang trodde vi det var tyske
soldater - men det viste seg heldigvis å være
norske soldater som kom fra Sverige.
Noen av soldatene tok med seg Magnus Caspersen
ned til Skjækerfossen. Der ble han barbert og stelt.
Tre dager etterpå kom han tilbake. Da hadde
han gevær han også. - Det var atskillig dårligere
stelt med de stakkars heimevernssoldatene som
hadde kommet til gårds: Det eneste de hadde
som våpen var ei merkeøks som de gikk og bar
på! ]akob rynker pannen og fortsetter:
I mens fortsatte jakten på Rinnanbanden. Vi
visste hele tiden hvor de var, for de snakket
seg imellom på radio som vi kunne avlytte.
Rinnan hadde lagt ut depot flere steder langs
fluktruta - depot som senere viste seg å inneholde
mat, våpen, brennevin og kommunikasjonsutstyr.
- NA viste det seg at banden delte seg opp i tre
grupper. Jeg var med når de første ble tatt på fange
Fagerlivollen og Skjækerdalen. Det skjedde uten
dramatikk. Ingen sivile fikk derimot være med
da man skulle ta sjefen sjøL Det var en tolv mann
stor gjeng som dro avgårde oppover mot Flyvollen
der Rinnan og de siste av hans medhjelpere
hadde forskanset seg. Det ble fortalt at han ganske
fort viftet med ei hvit skjorte opp gjennom
skorsteinen da soldatene begynte å skyte rundt
hytta fra alle kanter. Like etterpå kom de med
karene til Kleppen - på lastebil. .Han va spak da,
bandeleder'n. Det smaill itj ordet ti'n heiller.
Jakob humrer når han tenker tilbake på historien.
Han legger til: - Etterpå var det fest på Skjæker-
fossen. Rinnan satt under streng bevoktning i huset
og folket dansa på tunet. Da var det folkefest.
Jakob legger inn en pris snus. Ikke så veldig stor.
- Du et snus?
- Ja, jeg røkte pipe tidligere. Under krigen
dyrket vi tobakken i kjøkkenvinduet. Så sa jeg til
meg sjøl: - Hvis det blir fred noen gang så skal
jeg slutte med røykinga. Da freden kom kastet
jeg både pipa og en pakke kjøptobakk i ovnen.
Senere har jeg ikke tatt en blås, heller, sier den
livsglade og spreke 80-åringen.
|
