1952  Avisutklipp       Utflyttede verdalinger. Jon Molden bærer sin heimbygds landskap med seg.             Tilbake  Ingen som hører til det utflyttede Verdal glemmer vel aldri helt heimbygda, og aller minst lærer Jon Molden. Så sikkert som sommerferien kommer, så sikkert kommer Molden en snartur heim til Verdal. Og hvorfor han gjør det, har han selv en god forklaring på da vi forleden snakket med ham: — Alle går Jo og bærer på et landskap i seg, og når en blir over 40 år bryter dette landskapet fram. Det landskapet jeg bærer på er rundt Fætten med pipende viper og skrikende måser. Det er vel dette som får meg til å vende tilbake hver sommer. Jon Molden rystet Verdalstøvet av sine føtter for 33 år siden. Den siste jobben han hadde i Verdal var å lukke opp og igjen grindene for togene så de fikk passere den planovergangen som vi enda drasser med Her på Øra. Han var nemlig stasjonsbetjent ved Verdal stasjon en tid til han begynte på lærerskolen på Levanger hvor han tok eksamen i 1919. Han ble så framhaldsskolelærer i Vestre Toten, en stilling han hadde til han etter krigen ble førstelærer ved Smitborg skole i Skreia i Toten. Skreia er et industrisentrum og har bl. a. 5 fabrikker av ymse slag. Han sier han trives veldig godt på Toten. Den trakten ved Mjøsa hvor han bor minner ham om Trondheimsfjorden, særlig partiet ut mot Ytterøya. Toten er en av våre beste jordbruksbygder, og det er mulig at folk på slike steder har lett for å bli jordvendte — men det er ikke Jon Molden blitt. I hans sinn renner en poetisk åre — men han er en poet med ansiktet vendt mot den vide verden. Hans hobby er å gå til fots etter milelange veier. Og en vandrer er han blitt. På sine bein har han vandret gjennom 7 land i 7 somrer. Han påstår at denne vandrerlysten ligger i slekta. Mor hans var svær til å gå, men han hadde en faster som var enda sværere til beins. Da hun var 60 år gikk hun til Øra fra Skansen og tilbake igjen på formiddagen og kom tidsnok til å ha dugurden ferdig. Molden selv har vist nok en gangrekord på strekningen Verdal—Steinkjer på 5 timer og 5 minutter, som han satte da han var 44 år gammel. — Har De hørt om noen som har "slått denne rekorden? spør Molden, og sant å si så kan vi ikke huske det. I denne, forbindelse forteller han at han også "har notert seg for enda en rekord. Den 1 mil lange strekningen Raufoss — Gjøvik har han gått på 1. time. Men hans vandringer på de utenlandske landeveger har ikke vært noe jag etter rekorder. Det som bar båret hans føtter fram mil etter mil har vært trangen til å se og oppleve, og han har alene sammen med andre Wandervogels gjennom Sverige, Danmark, Estland, Holland, Frankrike, Tyskland og England Som en skisse Ira disse vandringer En gang jeg gikk langs Rhinen kom jeg bort til en flokk betlere som hadde slått seg ned ved elvebredden! Jeg satte meg ned blant dem for å prate. Etter en tid ble jeg sulten og sa at jeg ville gå til et sted for a få kjøpt noe mat. Kjøpe mat! ropte karene, — du skal ikke kjøpe mat, en skal betle. Bli med oss! Vel, hvorfor ikke prøve det også, tenkte og ble med dem. Og det gikk fint. Vi fikk mat og det riktig god mat. Ved første høve skilte jeg imidlertid lag med dem. Jeg var like dårlig kledd som dem, til og med ryggsekken var fillet, med det karene ikke visste var at jeg hadde marksedler sydd inn i skjorta. Ellers gikk jeg sammen med jeg sammen med de såkalte Wandervogels og pratet og sang om fred og gode dager for menneskene, dager som aldri kom. Det gikk an å reise og leve billig i de dager i Tyskland, ja jeg greidde det billigere enn tyskerne selv. Jeg brukte bare 90 kroner på 33 dager. Nå er det flere år siden Molden var på fottur i utlandet. Han er 58 år gammel, men det er ikke først og fremst alderen som har fått ham til å forlate de utenlandske landevegene. Under krigen var han med i lærernes fangenskap på Kirkenes «og jeg mistet halvparten av helsa mi» forteller Molden. De lå i telt og andre dårlige boliger i kulden, og Molden fikk en slem revmatisme på halsen. Men nå er jeg snart bra igjen. Jeg tok en kur hos en kvinnelig lege i Danmark, dr. Nolfi, og hun kurerte meg med kvitløk. Kvitløk er et gammelt prøvd legemiddel. det var kvitløk kjerringa ville bruke på Tormod Kolbrunarskald for å finne ut hvor dypt pilen satt. Vi har hørt at de er vegetarianer? Jeg var hel vegetarianer i flere år, men nå er jeg halv. Jeg spiser nemlig fisk. Kjøtt smaker jeg imidlertid Ikke. Nå skal jeg gå inn for Kruska igjen. Det skulle være gjennomførlig nå som Brofoss har fart inn så mye sviske. Det er to ting som er av særlig betydning for å holde kroppen i orden, nemlig kosthold og avslapning. Spør bare Zatopek. Ved siden av vandringen ute og heime på landevegen og i fjellet har Molden, litteratur som hobby. Han studerte litteratur som elev ved Askøy høyskole og var et års tid etter anbefaling av Inge Krokan lærer ved Grundtvigs skole i Danmark, hvor han hadde norsk litteratur og norsk ungdomsrørsle som fag. Han har også vært borti journalistikken med flere oppdrag for «velgeren». Det var morsomt syntes Molden. Synes De det har vært noen framganger i heimbygda i alle de årene siden De sluttet med å slippe togene gjennom grindene? Når det gjelder bebyggelse og kommunikasjoner har det funnet sted en betydelig utvikling. Har de aldri søkt Dem hit som lærer? Jo, jeg har da det ,og jeg holdt nesten på å bli ansatt på Stiklestad skole. Det vil si jeg ble. nr. 2. Jeg liker meg som sagt veldig på Toten, men det er ikke utenkelig at jeg flytter hit når Jeg er ferdig med lærergjerningen. Men nå skal imidlertid Jon Molden tilbake til Toten hvor den oppvoksende slekt venter på å få meddelt kunnskaper.      Jon Molden       1937    KLikk på både navn og årstall.   Jørgens klippearkiv. Dette sto i IF&V den 29/8-1952. Sti: Avisutklipp/2011/