Jakob Frøseth 80 år: «Grenselos, skogskar og snekkar» Jakob og Konstance Frøseth møter ham på trappa idet jeg svinger inn på gårdsplassen. Ingen av dem ser ut til å være en dag over seksti år. - Er det virkelig du som er 80·årsjubilant?, sier jeg noe forundret. - Ja det er nok det, sier Jakob rolig, og tilføyer uten å foretrekke en mine: Hvis ikke den som vet bedre har løyet, da. Etter sigende kom jeg til verden den 15. juli 1905, og da skulle jeg vel begynne å nærme meg 80 år. - Og hvis du skal ha datoen min - så blir 78 år den 17. juli, sier Konstance. Hun ser heller ikke ut til å være tilalderskommende. Snarere tvert imot. Vi går inn i huset og leter oss fram til sofakroken. Duften av nybakte brød river i nesen. Visst skal det bakes til årmålsdagene!
Tekst og foto: Jan Erik Roel.
|
|
Praten komma lett igang, men Jakob er litt beskjeden av seg. Han vil ikke ha de store skriveriene om det han har opplevd. - Ikke har han gjort noe !all og ikke har han gjort noe stort som er bra he ler bedyrer han. - Hva har du drevet med opp gjennom tidene, sier jeg prøvende? -ja det gikk på skogsdrift og snekkering.jeg arbeidet på Værdalsbruket fra i 1926 til i 1961. Det var både hogging og kjøring. Jeg brukte bare hest. Det var alltid i stupbratta vi drev - der ingen traktorer kom til. Men nå til dags har de vel annet utstyr til å ta ut tømmer fra slike plasser også. Dessuten er det bare å bygge veier nå for tiden. - Om våren var det f1øytingsarbeide, fortsetter han. Vi drev med fløyting i Helgåa helt fram til begynnelsen av 1960. - Vi fløytet tømmeret helt fra Vera til munningen av Verdalselva. - Det kunne vel hende mangt da? - ja, det var mange episoder - men jeg kan ikke fortelle om alle, sier Jakob noe hemmelighetsfull. - Men det hendte at vi datt i vannet. Jeg husker spesielt en gang jeg falt uti like ved Holmen. Jakob peker bak seg og ut gjennom vinduet: - Strammen var sterk og jeg ble ført nedover i hvertfall hundre meter - med hodet over og under annenhver gang. Men omsider kom det en hjelpende hånd fra arbeidskameratene. Og hadde jeg ikke fått det, hadde jeg ikke sittet her i dag. I 1953 overtok Jakob og Konstance gårdsbruket Kleppen som Konstances foreldre hadde drevet. De satt på gården til i 1961. Utkommet ble for lite syntes de og solgte den til Kåre Helge. Du nevnte at du drev som snekker også? - Ja, i sommerhalvåret, ja. Både restaureringsarbeide og bygging. Jeg har satt opp 7 bureisningsbruk. Det har jeg attest på .... Det var så lett å få kjøpt jord den gangen. Nå er det nesten umulig! Jeg holdt på med snekkeringsarbeidet til jeg ble 75. Da var det jevnt slutt. Siden har jeg gått hjemme og vært trollete. - Nei det kan du ikke påstå. kvitterer Konstance mildt irettesettende. Det har gått bra og friske har vi vært! Jakob sier seg enig. Det har gått bra. Under krigen. da var det folksomt på Kleppen, sier jakob plutselig. Dermed er vi inne på et" helt nytt tema. |
- ja, det foregikk vel litt av hvert her under krigen? - Det skal være visst. Men det er mest de to siste årene av krigen jeg kan fortelle noe om det som skjedde her i grenda. De tre første årene fra 1940-43 var jeg utskrevet til å hogge bjørkved for tyskerne. På Snåsa av alle plasser! Jakob og Konstance utfyller hverandre når de forteller om krigsårene: - Det var mye tyskere på Kleppen da, ja. De tok inn her for å få mat og losji. Det var greit for dem .I. stoppe her på vei opp til vaktskiftet på Tronsmoen i Vera. Det var spent mang en gang. Det for mang en rømling over fjellet som søkte husly på Kleppen. Da var det om å gjøre at de ikke traff på tyskerne ... - Jeg husker en gang det kom to tyske rømlinger - desertører, som spurte om å få losji over natta. forteller Jakob. Han fortsetter: Jeg sa med dem at det ikke var mulig. Det kunne komme tyske soldater hvilken tid som helst. Men jeg ble enig med bror min - han Magnus - at han kunne kjøre dem over fjellet til Vera. Det gjorde han. Da han kom tilbake kom det en patrulje tyske soldater inn på kjøkkenet, med gevær og det hele og spurte etter ramlingene. Jeg sa at de hadde passert på vei oppover. De spurte om jeg kunne skysse dem etter. - Nei. sa jeg. Det var ikke mulig. Hesten hadde vært i Vera med tungt lass og var sliten .. Da strauk tyskere oppi Brattåsen, og der fekk folket fem minutter på seg til å bestemme seg om de ville skysse soldatene oppover - ellers truet de med å skyte hestene på stallen. Jau, de måtte dra avgård e, j,a. Kleppen var også i brennpunktet under den dramatiske jakten på Rinnanbanden i 1945 -- like etter frigjøringen. Jakob forteller rolig og dypsindig: - Rinnan og hans menn hadde satt i fra seg bilene nede på Helgåsen. Jeg og en kamerat var nede ved bilene og tok dem nærmere i øyesyn og så ringte vi til lensmannen og sa i fra. Dermed begynte jakta. . Like etter kom en av Rinnans gisler til gårds. Han het Magnus Caspersen og hadde klart å rømme unna om kvelden da han ble kommandert til å hente ved. Han hadde lagt på sprang nedover en bekk slik at schäferen til Rinnan ikke skulle komme på sporet etter han. Da ble Rinnan så forbannet, at han skjøt hunden... Flyktningen så ille ut. De hadde kjørt en glodende jernstang gjennom |
gjennom fotabladet - og de hadde brent inn et jernkors i ryggen hans.. Men så hendte det noe som nesten skremte vettet av oss. En sytti-åtti væpna soldater omringet huset. l første omgang trodde vi det var tyske soldater - men det viste seg heldigvis å være norske soldater som kom fra Sverige. Noen av soldatene tok med seg Magnus Caspersen ned til Skjækerfossen. Der ble han barbert og stelt. Tre dager etterpå kom han tilbake. Da hadde han gevær han også. - Det var atskillig dårligere stelt med de stakkars heimevernssoldatene som hadde kommet til gårds: Det eneste de hadde som våpen var ei merkeøks som de gikk og bar på! ]akob rynker pannen og fortsetter: I mens fortsatte jakten på Rinnanbanden. Vi visste hele tiden hvor de var, for de snakket seg imellom på radio som vi kunne avlytte. Rinnan hadde lagt ut depot flere steder langs fluktruta - depot som senere viste seg å inneholde mat, våpen, brennevin og kommunikasjonsutstyr. - NA viste det seg at banden delte seg opp i tre grupper. Jeg var med når de første ble tatt på fange Fagerlivollen og Skjækerdalen. Det skjedde uten dramatikk. Ingen sivile fikk derimot være med da man skulle ta sjefen sjøL Det var en tolv mann stor gjeng som dro avgårde oppover mot Flyvollen der Rinnan og de siste av hans medhjelpere hadde forskanset seg. Det ble fortalt at han ganske fort viftet med ei hvit skjorte opp gjennom skorsteinen da soldatene begynte å skyte rundt hytta fra alle kanter. Like etterpå kom de med karene til Kleppen - på lastebil. .Han va spak da, bandeleder'n. Det smaill itj ordet ti'n heiller. Jakob humrer når han tenker tilbake på historien. Han legger til: - Etterpå var det fest på Skjæker- fossen. Rinnan satt under streng bevoktning i huset og folket dansa på tunet. Da var det folkefest. Jakob legger inn en pris snus. Ikke så veldig stor. - Du et snus? - Ja, jeg røkte pipe tidligere. Under krigen dyrket vi tobakken i kjøkkenvinduet. Så sa jeg til meg sjøl: - Hvis det blir fred noen gang så skal jeg slutte med røykinga. Da freden kom kastet jeg både pipa og en pakke kjøptobakk i ovnen. Senere har jeg ikke tatt en blås, heller, sier den livsglade og spreke 80-åringen.
|