|
Det var særlig to ting som karakteriserte sommeren 1901 i Verdal, nemlig varmen og den store
feltmanøvren. Været er alltid et
kjærkomment samtalemne, og
varmen sommeren 1901 ble nok
ivrig diskutert og kommentert av
de gode verdalinger. Det andre
store samtaletemnet var feltmanøvren. Interessen for denne hendelsen tok slike dimensjoner, at
en neppe ville få en slik interesse
for en militær øvelse her i Verdal
i dag. Men så var vel hverdagslivet
atskillig gråere den gang enn
i dag. Og det fulgte liv og rørelse
med «jægeran».
Folk snakket om og avisene
skrev om den store manøvren lenge før den tok til. Men så hadde
den vel også store dimensjoner
etter den tids målestokk. Dessuten
ble det ekstra glans over den ved
at Kronprins Gustaf avla et besøk
den 30. august da manøvren begynte.
Av andre prominente personer
som overvar øvelsene kan nevnes
den russiske militærattache,
oberst Sirelius, og den engelske
attache, oberstløytnant Livermoore.
Et annet interessant poeng var
kavalerimitraljøsen for første
gang ble prøvd ved en større manøver
her i landet. (Hotchkiss se bilde nedenfor) De styrkene som deltok i manøvren var delt i et nordparti og et
sørparti. Nordpartiets sjef var
generalmajor Øvergård med kaptein
Morgenstierne som stabsjef, og
regimentssjefer var oberstene Michelet og Sørensen. Nordpartiet
omfattet følgende avdelinger:
Trondhjemske brigades og Tromsø
stifts underoffiserskoIer, Indherreds
og Nordmøres linjebataljoner,
Trondhjemske brigades musikKorps,
Trondhjems og Søndmøres
linjebataljoner, Vefsens og Ranens
kretskompanier, Nordenfjellske
hjulrytterkompani, Trondhjemske
kavalerikorps, et linjekorps, en
bataljonstab med tre batterier, en
parkavdeling av 3. feltartillerikorps'
linjeavdeling, 2 peletoner
av 2. linjes sappør(oppklarings)kompani, samt
sanitetskompanier, feltlasarett og
trænavdelinger.
Sørpartiet sto under kommando
generalmajor Klingenberg med
kaptein Vogt som stabsjef. Styrkene
var av Indherreds, Trondhjems,
Nordmøres og Søndmørens landverns-bataljoner, Bergenske brigademusikkorps,
Søndenfjellske hjulrytterkompani, skoleeskadroen mitraljøseavdeling,
bataljonstab med to batterier, |
Blant andre særlige avdelinger som deltok var mitraljøseavdeling, telegrafkompani,feltbakeri, felttrykkeri for trykking av ordrer og to feltpost- kontorer. Som sjef for kampdommer-kvarteret fungerte generalløytnant Melbye. Til ham var attachert generalmajor Wilhelm Olssøn. Øverste kampdommer for infanteriet var generalmajor O. Hansen, for artilleriet oberstløytnant Wessel, for kavaleriet oberst Gullowsen. Sjef for hovedkvarteret var generalstabsjefen, general Hansen.
Nordpartiet samlet seg ved Verdalsøra
og sørpariiet ved Levanger,
og om ettermiddagen torsdag
29. august begynte troppeavdelingene
å leire seg på Leklem, Trones, Vist, Hallem og andre steder.
Kavaleriet reiste opp til Volen.
Om selve kampplanen hadde det
lenge vært rykter i omløp blant
folk hvis interesse sto på høykant.
En ventet seg en svær batalje i
den nedre delen av bygda, og en
regnet med at de første sammenstøt
mellom de to partier ville
skje ved Verdalselva et sted. Det
så også ut til at befalet delte denne
oppfatning, for fredag begynte
avdelingene å bryte leir og dra
ned til Øra. Time etter time ble
soldater og tilskuere stående og
vente på at noe skulle skje. Først
ut på ettermiddagen trodde en å
ha fått rede på at sørpartiet ikke
ville komme nord for Rindleiret,
men hadde tatt stillinger ved Mule
og Salthammer. Nordpartiet
rykket så smått og forsiktig fram
mot Rindleiret, og i 3-tiden smalt
manøvrens første skudd. Nettopp
mens de lørste salver ble avfyrt
kom kronprinsen med følge.
Ellers gikk den første kampdagen
over uten større sammenstøt
til stor ergrelse for publikum som
i flokk og følge hadde forlatt sitt
arbeid for å være vitne til store
slagbegivenheter.
Den andre kampdagen, lørdag,
ble langt mere begivenhetsrik. Det
hadde samlet seg en stor menneske-
masse og det kom to ekstrabåter
med folk som skulle overvære
«krigen». Nordpartiet nærmet seg
byen litt etter litt og besatte høydene
ved ,Rokne og Søgstad, mens
sørpartiet med artilleri besatte
Gjeitegårdene.
Mellom disse punktene
utspant det seg en livlig kannonade
så vindusrutene sprang.
Kronprinsen var også tilstede
på Gjeite og så på kampen. Om
kvelden ga han så en middag
på Backlund hotell. Om Kronprins
Gustaf skrev Innherreds Folkeblad:
|
Kronprinsen var klædt
generalsuniform. Han så nokså alvorlig, men nedlatende ut. Ved
hans ankomst var brygge og torv
flagsmykket og pyntet. Han mottoges
av statsråd Stang, endel
høyere offiserer, byens formannskap
og andre autoriteter. Ordfører
Hiort hilset ham velkommen
til stedet. Ved hans reise til hotellet
hilsedes han med nogle hurraer
fra den fremmøtte folkemasse,
som dog ikke kunne sies å være
ret livlige eller almindelige. Dette
må kun kaldes en frukt av tidens
ånd, der er langt mindre tilbøyelig
til å forgude enn i gamle dage.
Men desuagtet står kronprinsens
aktier for tiden nokså høyt hos
det norske folk, meget høyere end
før. Hos det lojale norske folk
bærer dette sin frukt, det binder
folk og kongehus sammen og øver
sin indflydelse selv på renhæklede
republikanere. Men den gamle
blinde begeistring for tronen
vil aldrig mere komme tilsyne i
sin kamle skikkelse, hvor populære
de enkelte personer kan være.
Søndag var det ingen kamphandlinger.
Da var sørpartiet rykket
tilbake til Skogn og lå ved
gårdene Håve, Støre, Eggen og
Nossum, mens nordparliet hadde
besatt høydene omkring Levanger.
Det ble holdt feltgudstjenesle og
parader for kronprinsen. Sørpartiet
paraderte ved Eggen og nordpartiet
ved Ankolm, Straks paradene
var over dro kronprinsen tilbake,
En mengde mennesker overvar
paradene. Skip etter skip kom
med lystreisende. Om kvelden
hadde soldatene permisjon, og både
forsvarere .og angripere gikk i
gatene på Levanger og tittet på
jentene, og mange av det svake
kjønn hadde nok store opplevelser
den kvelden. Et annet trekk med
denne manøvren og andre militære
øvelser i denne tiden var de
mange «kakekoner» som fulgle i
troppens kjølvann. Markenteriet
var vel ikke så godt rustet, og
småbrødene som disse kvinnene
solgte fikk rivende avsetning. Det
gav nok en liten velkommen slant
i mange heimer som hadde det
trangt i de dager. Mandag brøt det
atter løs. Sørpartiet tok nå stilling
på høydene ved Eggen og Heilo.
De ble der angrepet av «nordhæren»
og det ble en durabel skyting.
Nordpartiet hadde en god dekning ved
kirkegårdsmuren «og en rasende
hurtigild utviklede sig, vistnok
lidet stemmende med kirkegårdens
gravfred» ,som det sto i et referat.
|
Sørpartiet måtte fortsette tilbaketoget
og tirsdag var det drevet helt til Åsen.
Og ved Nessvatnet ble det nå noen
heftige kamper utover dagen.
Manøvren ble avblåst natt til torsdag
den 5. september og den avsluttende
defilering for kommanderende general
L'Orange, foregikk torsdag på
Hojemsenget i Skogn, med en mengde
tilskuere.
Så var den store feltmanøvren over. Den hadde gitt folket her i distriktet noen begivenhetsrike dager.
Det fulgte fest med feltmanøvrene i de
dager . det var begivenheter en snakket om og husket lenge, og «stormanøveren» i 1901 husker gamle folk i dag og snakker om.
Stormanøveren og varmen i 1901 har
begge brent seg inn i minnet.
Edvard Bjørsmo til venstre.
Edvard er født i 1874 og døde i 1954.
Utlånt av Aud Strand |
