Gamle verdaling'er kaster et blikk bakover. Lysna till den granens susning vid vars rot ditt bo er fästad», synger den svanske dikter.Ja. alle hadde vi godt av det.
Det ville gi oss bedre utsikt over livet og lære oss å sette pris på den arv de gamle har gitt oss.Særlig tror jeg dagens ungdom hadde noe å lære ved å kaste et blikk bakover. Jeg bestemte meg derfor til å gå til noen av de gamle slitere i samfunnet for å få et glimt inn i deres ungdomsliv og lagnad. Det de for talte vil kanskja av mange unge i dag bli oppfattet som et eventyr - det er eventyr fra virkeligheten. Jeg rakk jo ikke over sa mange, men de jeg ikke fikk snakket med vil sikkert nikke bifallende og si' Ja, slik var forholdene. --------------------------- o ---------------------------------- Skoleinsp. Johs. Dahl er født den 26. august 1870 på .Bjørstad .HeIgådalen. Han gikk på skole i Vuku hos lærer Per Mo. Han vart også konfirmert i Vuku, i 1886, og samme år sluttet Per Mo som lærer.Det var ikke så mye vi fikk lære på skolen, sier Dahl. En bedring vart det dog når vi fikk Jenens lesebok. Denne kom ut i 1860 og Dahl kunne ordrett repetere flere stykker fra denne leseboka. 10 år gammel drog Dahl til Kverndalen som gjeter og det holdt han på med i 5 år. Det var ingen betaling. utenom kosten, for dette arbeid. men Dahl minnes med vemod denne herlige tid i pakt med naturen.l Dahls skoletid var det en eneste skolefest. Det var en minnefestom Martin Luther. Det var i 1883 og barna fikk en ,kopp kaffe og en kringle. Festen vart holdt i Vuku skole. I Dahls ungdomstid var det smått om arbeide å få i ,bygda.Fikk en noe arbeide var betalinga lita.For å skjære åker var det 80 ørefor et mål bygg og 60 øre for et mål havre. Dette. vart dog snart forhøyet til 100 kr. for bygg og 80 øre for havre..Det var derfor vanlig at folk drog over grensen til Sverige på arbeide. Særlig da i onnetider Mannfolka hadde da med seg sitt eget ljå-orv som de bar på skulderen. Alle kunne ofte gå langt inni Sverige, bl. a. til Östersundstraktene. På Sul overnattet engang seks rakstrer eller onnatauser som tenkte seg til Ostersund.Tilfellet ville at en Litander fra Lid også kom til Sul på sin ferd for å få leiet to onnatauser. Han skulle jo bare ha to stykker, og valgte ut disse på den måten at alle seks vart oppstilt for å springe fra dørstokken på Sul og opp til vegen. De to som da sprang fortest fikk bli med Litander. Siden drog mange til ham på onnearbeide. Omlag 1890 var det planer oppe om anlegg av et brennevinsbrenneri på Verdalsøra. Planen kom også så langt at det vart tegnet aksjekapital og valgt styre. Det vardranken de ivret for som for til kreaturer. I denne tid var det derfor mange som dreiv med heimebrenning. Prosten Brandt var på dette felt en foregangsmann. Blant de skoler Dahl har deltatt i minnes han en som arbeidet under kummerlige forhold. Det var en husflidskole med Sivert Lorentsen som lærer. Han var en fremragende mekaniker som ikke fikk full anledning til utvikling. De som hadde arbeid hos datidens gårdeiere, enten som dreng eller husmann, levde ikke på roser. Dahl forteller således om Juhl på Reitan at han kom inn når de satt og fikk middagsmat og sa i en opprørttone: "Di et så my sill, kara, at di etmæ frå gårda". Maten var jo ofte sild og vassgraut og vassgraut og sild i denne tid. Melk var en sjelden vare, særlig da hos småkårsfolk. ------------------ o ------------------- John Johnsborg er født den 1. januar 1873 på Johnsborg ved Ydse. Hans far var fra Tydal. 17 år gammel arbeidet han på saga på Ørmelen for en lønn av 80 øre pr. dag. Det vart da fortalt at Millers stora sågvark i Trångsviken var det bedre betaling. Om våren pakket så Johnsborg sin sekk og tok fatt på Sveriges-turen. Første dag gikk han til Adalsvollen og overnattet hos Rasmus Adalsvold. Neste dag gikk han til Duved. Nu hadde han så mange ører at han kunne ta toget til Trångsviken. Her fikk han så arbeide med å fjerne i materiell fra 6 sagrammer. Det var et strengt arbeide. Sagmesteren hadde akkord og ønsket da å tjene mest mulig. Johnsborg oppnådde også en lønn av kr. 2.25 pr. dag. For kost og losji 'betalte han kr.1.- pr. døgn.' Sagbruksarbeide var jo sesongarbeide,så når høsten kom måtte han vandre tilbake. Det var ingenmangel på trevirke i denne tiden. På saga i Trångsviken brente de opp alt som kunne regnes til avfall. Vedlageret ved Storsjøn sto derfor hele sommeren i lys lue.På spørmål om han ikke vart lei av å gå så langt, svarer Johnsarg at en tenkte ikke på det da det var så så vanlig. Han kunne minnes at når Sefanias Estvold og far til Gustav Eklo dro på Lolotliske, så måtte de gå helt til Namsos. Dette var forresten vanlig samme hvor en tenkte seg. Skulle en til Trondheim var det jo å ta foten fatt. En forbedring vart det når Levanger fikk ordnet med hjulbåt. Når Johnsborg så kom tilbake til Trångsviken fikk han arbeid pådamptreskemaskina, men her vart lønna 53 øre pr. dag og kosten. Dette var ofte et strengt arbeid, særlig når de skulle til gårder som Husan, Auglen m. v. 8 timers dag var jo også et ukjent begrep i denne tid .. --------------------------- o ------------------------------------- Mette Rostad er født den31. mars 1868 på Stiklestad nordre. Det var ikke så fornemt hverken med kost eller kledrakt når hun voks opp. Hun kunne minnes fra sin konfirmasjonstid at det var alminnelig at folk fra Øra gjestet gårdene oppover for å kjøpe seg 1/2 kanne melk. Noe melkutsalg fantes ikke på Øra da. Seinere vart det et utsalg hos Andr. Moe. Sild og fisk var det vanlige til middagsmat og graut til kvelds. Uer vart skiftet slik at karfolka hadde førsteretten til hodet. Kjøtt og flesk - når det vart servert - vart alltid skifta. Tjener fikk jo ikke noen formue i lønn. Ei taus fikk del ene år et skjørt og neste år trøye. Dessuten 2 par sko og 9 alen lerret, og en sau fødd. Litt penger fikk de også. Siden det vart kronerekning kunne dette dreie seg om 5 til 6 kroner. All dette var pr år. En dreng fikk som regel dress og sko det ene år og underklær neste år, samt litt penger. Mettes svigermor, som var fra Rostad på Inderøy, hadde fortalt henne at prisen på egg var 6 skiling for tylfta. Kom det en ny verdensborger så satt jo mora ofte ved varmen, og ingen måtte gå mellom barnet og varmen. Ingen klær som til hørte barnet måtte henges ut under åpen himmel før barnet var døpt. Før dåpen vart det spinkel og sparl for å skaffe en ordentlig linne til barnet. I denne skulle der syes 1/8 skilling - Jesu namn og 3 byggkorn for å beskytte barnet. Det var fullt av sjømenn både hos Rostad, Andr. Moe og Kinnberg De byttet til seg kom m. .v. mot sild og fisk. Tresko om sommeren og labber om vinteren brukte folk i alminnelighet. Skulle de bort i en eller annen høgtid for de ofte rundt for å få låne seg et par sko. Dette måtte de ofte også gjøre om de skulle gå til Trondheim. Skoene var heimgjort som oftest.Forøvrig var det da å ta båten falt og ro sjøvegen. Mette's svigermor hadde rodd fra Rostad på Inderøy til Trondheim for å kjøpes seg en rokk. Mette tror at folk tross alt varmer fornøyd før enn nu. Av sykdommer var det ikke flere da ennnu, heller mindre. Noe apotek fantes ikke utenom hos Hegge. ---------------------------- 0 --------------------------------- Chr. Nevermo er født i Mostadmarka, Hommelvik, 19. I mars 1871.I konfirmasjonsalderen begynte han på sagbruk - Jensenbruket. Her fik'k han 80 øre for 1 timers dag. De voksne fikk kr. 1.30 pr. dag. 17 år gammel begynte han som dreng hos Jensen på Holstad. Her fikk han kr. 200.- pr. år og kosten. 19 år gammel begynte han påjernbaneanlegget av Hamar-Sellbanen. Nu vart det Io timers dag og den gjennomsnittlige fortjeneste dreier seg om kr. 2.50 pr. dag. Oppnådde de gjennom akkord kr. 3.- pr. dag, kunne de gå ut fra. at akkordprisen vart slått ned. Leser vi litt mellom linjene av disse korte beretninger, så tror jeg vi alle finner ut at livet var hardered a enn nu. Til tross for dette mener Mette Hostad at folk var mere fornøyd enn nu. Eller vi kan si det på den måte Chr. Nevermo svarte når 'han vart spurt om dette: Fornøyd og fornøyd er to ting, sa han. På den ene siden skal vi aldri være fornøyd, men anstrenge oss tru på at livet kan gjøres lettere og lysere å leve. På. den andre siden skal vi ikke gå å sutre og bære oss, men være glad og fornøyd overå få være med å lette lagnaden for våre medmennesker.Dette resonement tror jeg vi alle er enige i, og vi føler grunn til å takke alle gamle slitere for deres innsatsvilje for å gjøre livet letterefor oss å leve. Uten deres pågangsmot hadde også vi her i Norden levd i et underutviklet land. Måtte vi lære å verne om den arv vi har fått. B.
|