VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED
ØYSTEIN WALBERG
RAS I VERDAL  BIND B
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1993

----
6 RasB
----
Trykk: Verdal Grafiske AS, Verdal 1993
Innbinding: Engers Boktrykkeri AS, Otta
ISBN 82-990950-5-0 (kpl.)
ISBN 82-990950-7-7 (Bd. B)

----
7 RasB
----
Innhold
RAS I VERDAL
Bind A
I VERDALSRASET - første del
Bind B
I VERDALSRASET - andre del
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
111 GEOLOGISKE FORHOLD
Side
Forord 13
I VERDALSRASET - andre del
Blå røyk over Jermstad 16
GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADER
VED VERDALSRASET 17
AUGLEN, PRESTEGÅRDEN 17
BJARTNES 23
BJARTNESVALD, BJARTNESSET (NESJAN) 30
BJARTNESVALD, MARKA 33
BJARTNESVALD, STEINERSTUGGU 35
BJARTNESVALD, VISØYA 38
EKLE 40
EKLO 47
EKLO NORDRE VESTRE 49
EKLO NORDRE ØSTRE OG MELLOM 53
EKLO SØNDRE 58
EKLOSVEDJAN 60
EKLOVALD, EKLOMYRA 66
EKLOVALD, ROGNHAUGEN 68
FOLLO 71
FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 87
FOLLOVALD, FOLLOMARKA 90
FOLLOVALD, FOLLOSTUGGU 92
FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 97
FAREN 104
FAREN NORDRE 105
FAREN ØVRE 107
HAGA 113
HAGA, HAGAENGET 116

----
8 RasB
----
HAGA, LANGENGET 121
HAGA NORDRE MELLOM 124
HAGA NORDRE VESTRE 127
HAGA NORDRE ØSTRE 133
HAGA SØNDRE NORDRE 136
HAGA SØNDRE SØNDRE (HAGAHAMMELEN) 140
HAGAVALD, GAMMELPLASSEN 148
HAGA VALD, HAGAHAUGAN 153
HAUGSHOLMEN 158
HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 163
JERMSTAD 169
JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 171
JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 177
JERMSTAD ØVRE 181
JERMSTADSPANNET 188
JERMSTADVALD, HANDELSSTED (HAUGEN) 193
JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 196
KRAG 198
KRAG, EGGE 204
KRAG, GRAN 207
KRAG, KRÅGSMOEN 211
LANDFALL 217
LEIRFALL, GRAVVOLL 225
LEIRFALLAUNET 230
LEIRFALLKÅLEN VESTRE 236
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) .... 242
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) . . 246
LENNES 248
LENNES NORDRE 251
LENNES SØNDRE 256
LYNG 259
LYNG LILLE (FERGESTUGGU) 263
LYNG MELLOM VESTRE 269
LYNG MELLOM ØSTRE 274
LYNG NORDRE (NORD-LYNG) 279
LYNG SØNDRE VESTRE 296
LYNG SØNDRE ØSTRE 299
LYNGSHOLMEN 304
LYNGSHOLMEN 306
LYNGSVALD, BLÅMELENGET 311
LYNGS VALD, LYNGSHOLMEN I (ELEN MARIEPLASSEN) ... 313

----
9 RasB
----
LYNGS VALD, LYNGSHOLMEN II (OLEPL ASSEN) 315
LYNGSVALD, NORDLYNGSTUGGU 318
MELBY 320
MELBY, MELBYNESSET 324
MELBY, NØYSOMHET 331
MO 333
MO, MOAN 335
MO, MOÅKER 339
MO NORDRE 343
MO SØNDRE 347
MOVALD 350
MOVALD, MOMOEN 353
NESS 356
NESS MELLOM 359
NESS VESTRE 364
NESS ØSTRE 369
NESSVALD, NESSGJERDET 379
NESSVALD, NESSØRAN 382
ROGNHAUGEN 385
ROSVOLL 391
ROSVOLL NORDRE 395
ROSVOLL STORE 399
ROSVOLL SØNDRE 403
ROSVOLL VESTRE 409
ROSVOLLVALD, NEFFER 415
SUNDBY 417
SUNDBY, LUNDEN (VESTER-SUNDBY) 420
SUNDBY, SUNDBYAUNET 427
SUNDBY, SUNDBYHAMMELEN 429
SUNDBY VESTRE 432
SUNDBY ØSTRE 436
TOKSTAD 442
TOKSTAD MELLOM 444
TOKSTAD VESTRE 451
TOKSTAD ØSTRE 455
TRØGSTAD 458
TRØGSTAD, BJØRKLUND 460
TRØGSTAD LILLE 462
TRØGSTAD LILLE SØNDRE 463
TRØGSTAD SKOLE 467
TRØGSTAD STORE 471

----
10 RasB
----
TRØGSTADVALD, FYKSVEET 481
ØSTGÅRD 485
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED RASET 490
Fæby 490
Estvoll, Fæby 490
Holmsveet, Haug 491
Hegstad 491
Nessmoen 492
Skjørdal østre 492
Bjørken - Hammelen 493
Leirfallkålen østre 495
Leirfallkålen mellom 495
Leirfall østre 496
Leirfall vestre 496
Vinne 497
By nordre østre 497
Voll, By nordre 498
By søndre 498
Storøra, By søndre 499
GARDER - BRUK - PLASSER SOM FIKK SKADE
VED VUKUSJØEN 501
AUSKIN, AUSKINNESSET SØNDRE 501
AUSKINVALD, MELEN 504
AUSKINVALD, STORØRA 506
BOLLGÅRDEN VESTRE 508
BOLLGÅRDEN ØSTRE, KROKSTEINEN 514
BREDINGSBERG I VUKU 518
REPPE, ELVERUM VESTRE 522
REPPE, STORØRA VESTRE 524
VOLEN VESTRE 527
VOLEN ØSTRE 530
ANDRE GARDER SOM FIKK SKADE VED VUKUSJØEN 535
Gudding vestre 535
Gudding østre 535
Reppe 536
Auskin vestre 536
Auskin østre 537
Elverum østre, Reppe 538
Lundskingjerdet, Lundskin 539
Breding vestre 540
Breding østre 540

----
11 RasB
----
Ekren 540
Østnes 541
Slapgård søndre 541
Slapgård nordre 542
Bollgård østre søndre 542
Bollgård østre nordre 543
Bollgårdsnesset 543
Kvelstad vestre 544
Oppem 544
DIMENSJONER - SAMMENLIGNINGER 547
DIMENSJONER 547
Generelt 547
Varigheten av Verdalsraset 548
Tap av menneskeliv 549
Tap av husdyr 549
Arealberegningen 549
Det utraste området 551
Det overslammede området 552
Vukusjøens betydning for jordverdien 552
En sammenligning mellom skadene i Verdal
og de tre største byene i Norge 552
Utrast masse 556
Der massen havnet 557
Vukusjøens størrelse 558
Sorg, fortvilelse og lidelse 558
TANKEEKSPERIMENTER 559
EN SAMMENLIGNING MELLOM DE GEOLOGISKE
OPPFATNINGER FRA 1893 OG 1993 563
RASET I GAULDALEN 1345 -
EN SAMMENLIGNING MED VERDALSRASET 567
Bakrunn 567
Gustav Storms artikkel: Verdalen 1893 - Gauldalen 1345 567
Hvor gikk Gauldalsraset? 570
Sammenligninger med Verdalsraset 571
Konklusjon 573
SANGER OG DIKT 575
PROLOG TIL TILSTELNINGEN I KRISTIANIA TIVOLI 576
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN I 1893 578
TRYKKSAK UTGITT I KRISTIANIA 1893 580
TRYKKSAK UTGITT I BERGEN - UKJENT ÅR 582
TRYKKSAK - UKJENT UTGIVELSESSTED OG ÅR 585

----
12 RasB
----
DIKT I INNHERREDS FOLKEBLAD I 1923 587
UTRYKKET DIKT 588
DIKT AV BJARNE SLAPGARD 590
II HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD
GJENNOMBRUDD 593
HÆRFOSSEN av Øystein Walberg og Harald Sveian 593
Innledning 593
Grunnholo 593
Hærfossen 598
Elven før gjennombruddet 602
Situasjonen i september 1893 602
Gjennombruddet 604
Elvens graving 610
Gjennombruddet fortsetter 611
Stryket flytter seg oppover dalen 613
Fjellets betydning for utformingen av elveløpet 614
Granfossen 622
Terrengundersøkelser ved Granfossen 627
SIDEELVER OG SIDEBEKKER 629
Oversikt 629
Mugda 630
Malsåa 630
FØLGER AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 637
RAS 637
RASET VED HAUGAN OG BJØRSTAD 638
Folket på gårdene som ble berørt 644
Haugan 644
Bjørstad vestre 645
Bjørstad østre 646
HAUGANRASET 648
ANDRE RAS 651
Vollaraset 651
Harseraset 651
Tyveraset 653
Røessanden 1 653
Overholmsraset 653
Kaldalsraset 654
Røessanden 2 654
GARDER BERØRT AV HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 655
Følger for gårdene 655
Oversikt over garder og bruk som fikk nedsatt amtsskatten 656

----
13 RasB
----
Oversikt over garder og bruk som måtte flyttes eller fraflyttes 660
Stortingsproposisjon nr. 66/1904 - 1906 666
Avfelling av matrikkelskylden 670
Stjør- og Verdal ekstrarettsprotokoll nr. 34/1914 672
Tiden som fulgte 677
FØLGER FOR KOMMUNIKASJONENE 679
Veier som forsvant 679
Løpestrenger 679
Nye veier 682
Elektrisk strøm 683
DIMENSJONER - HÆRFOSSENS GJENNOMBRUDD 684
Dimensjoner 684
Noen bilder fra Helgådalen ca. 1960 686
DELTE MEN INGER OM HV A SOM BLE FORETATT 695
REAKSJONER 695
Verdalsulykkene og kanaldirektøren 695
Reaksjoner på Getz' avisinnlegg 697
Fornøden beriktigelse 697
Konklusjon 698
BOLLGÅRDSKANALEN 700
Sikring av elven 700
Gamle planer 701
Nye planer 701
Arbeidet 704
Kanal over Guddingsholmen 707
FLOM, EROSJON OG RAS LANGS VERDALSELVA -
SIKRINGSTILTAK av Einar Sæterbø 709
HYDROLOGI OG GEOLOGI 709
SIKRING MOT FLOM OG EROSJON 712
KATASTROFEÅRET 1893 -
RAS OG ETTERFØLGENDE SIKRINGSARBEIDER 715
Hærfossens gjennombrudd 715
Det store Verdalsraset 716
FORBYGNINGSVIRKSOMHETEN I VERDALSVASSDRAGET
I DAG 724
Hvordan få utført flomsikringstiltak? 728
BILAG 729
BILAG 1 - ET EKSEMPEL PÅ SØKNAD OM NEDSETTELSE
AV AMTSSKATTEN MED PÅTEGNELSER FRA 1900 729
BILAG 2 - UTSKRIFT FRA STJØR- OG VERDAL
EKSTRARETTSPROTOKOLL NR. 34/1914 731

----
14 RasB
----
111 GEOLOGI - GEOTEKNIKK
LEIRRAS - ÅRSAKSFORHOLD OG RASUTVIKLING
av Nilmar Janbu, Jarle Nestvold, Øystein Røe og Harald Sveian . . . 739
INNLEDNING 739
Verdalsraset 1893 739
HVA ER LEIRE? 742
HVA ER KVIKKLEIRE? 744
HVOR KAN DET FINNES KVIKKLEIRE? 747
GAMMEL FJORDBUNN 750
LANDHEVNING OG STRANDFORSKYVNING I VERDALEN . . 752
LØSMASSEDANNELSE I EN FJORD-DAL 757
ELVEEROSJON OG RAS FORMER LANDSKAPET 761
LAGFØLGE I LØSMASSER - EKSEMPLER 766
HVORFOR GÅR DET RAS? 769
HVORDAN UTVIKLER RÅSENE SEG? 773
SITUASJONEN ETTER RAS 777
SIKRINGSTILTAK 781
KILDER - LITTERATUR
LITTERATUR OG KARTHENVISNINGER 783
KILDER 785
Kart over Holmligårdene 790
Kart over Bjørstadgårdene 792
Kart over gårdene Overholmen og Overmoen 794

----
15 RasB
----
FORORD
Med dette legges det andre bindet om Ras i Verdal frem. Det inneholder
mer detaljerte beskrivelser av de enkelte gårdenes, brukenes og plassenes
skjebner under Verdalsraset, derunder også enkeltpersoners opplevelser.
I forbindelse med arbeidet med denne delen av Verdalsrasets historie duk
ket det opp et spesielt problem, nemlig skrivemåten av navn. Gårdsnavn er
tilstrebet skrevet normalen av i dag, det vil si at gårdsnavn som f.eks. Nest
voll, Leirfall, handfall er skrevet med dobbel 1. Derimot når noen av disse
navnene er benyttet som slektsnavn, har jeg prøvd å få navnet slik slekten
bruker det, f.eks. Nestvold, Lerfald, Landfald og lignende. Imidlertid er det
godt mulig at slektsnavn er blitt feil skrevet, og dette beklager jeg. Det er
i alle fall ikke gjort bevisst.
En inkonsekvens er allikevel gjort bevisst. Gården Volden er ikke skrevet
Vollen, seiv om det siste sannsynligvis er det riktigste. Men for de fleste ver
dalinger klinger liksom ikke navnet Vollen riktig.
Videre har døpenavnene vært et problem. En person kan f.eks. være døpt
Anna. Da hun giftet seg, var navnet Anne, og da hun døde, het hun Ane. I
slike tilfeller er det ikke lett å vite hva som er riktig. Jeg har imidlertid etter
fattig evne prøvd å benytte samme skrivemåte av navnet på en og samme per
son. Men under korrekturlesningen er det funnet flere glipper, slik at det
godt mulig finnes forskjellige skrivemåter av et navn i teksten.
Et annet forhold som bør nevnes, er plassering av bilder. Bildene er forsøkt
plassert der hvor de hører hjemme i teksten. Men ved fargebildene var dette
vanskelig, slik at enkelte fargebilder dessverre ikke står hvor vedkommende
sted er beskrevet i teksten.
I første bind takket jeg alle for hjelpen. Denne takken gjentas her. Navnene
på kildene er vanligvis opplyst ved fotnote.
Men mine hjelpere som er nevnt med navns nevnelse i første bind, skal
også nevnes her. Ottar Haga, Svein Guddingsmo, Leif Iversen, Trond Okken
haug, Reidar Prestmo og Morten Veimo har i enda større grad enn i første
bind bidratt med stoff og opplysninger. I historien om Hærfossens gjennom
brudd har Arnt Kjesbu, Joar Nessemo og Johannes Overmo vært tilsvarende
støttepillarer.
En takk rettes også til Steinar Berg som har laget tegninger og målerier
spesielt for denne anledningen.

----
16 RasB
----
Heller ikke må korrekturleserne glemmes. Aslak Musum, Solveig Ness,
Trond Okkenhaug og Asgeir Tromsdal har lest og gitt nyttige kommenterer.
Allerede mens dette skrives, kommer det inn opplysninger, fortellinger,
historier og bilder som er knyttet til Verdalsraset. Mange av disse skulle
egentlig ha vært med enten i forrige eller i dette bindet. Etter som det er plan
lagt et tredje bind om eldre ras og elvebrudd i Verdal, vil det være naturlig
å te med et supplement om Verdalsraset hvor slike nye opplysninger er tatt
med. Følgelig er jeg fremdeles takknemlig for alt som dukker opp.
Verdal, i august 1993
Øystein Walberg

----
17 RasB
----
I
VERDALSRASET
Andre del

----
18 RasB
----
BLÅ
RØYK OVER JERMSTAD
Av Hans Rotmo
Blå røyk over Jermstad
Undring i kvart sinn
Eit drønn går gjennom grenda
Lik tordens tunge trinn
Blå røyk over Jermstad
Skog i elva fell
Ein stemme skrik i redsle
Det knake og det smell
Blå røyk over Jermstad
Det riv og syg i leir
Eit svart juv åpne gapet
Så finns itj grenda meir

----
19 RasB
----
GARDER - BRUK - PLASSER
SOM FIKK SKADER
VED VERDALSRASET
PRESTEGÅRDEN AUGLEN 32.1
Gården
Prestegården Auglen var en av de mest ærverdige gårdene som ble berørt
av raset. Sannsynligvis kan den føre sin historie helt tilbake til begynnelsen
av vår tidsregning, og den spilte nok en rolle som sentrumsgård lenge før
kristendommen ble innført. Det er ikke usannsynlig at flere av -stad-gårdene
i nærheten, for eksempel Hegstad, Stiklestad og Øgstad har denne gården
som sin opphavsgård. Det samme gjelder kanskje også Follo.
Et bevis på den betydning denne gården hadde, er at det ble bygget kirke
der i kristen middelalder.
Men i middelalderen ble den berørt av ras som ødela deler av valdet mot
vest. Seiv om den dermed ble redusert i verdi, var den allikevel en betyd
ningsfull gard. Og trolig ble den bygdens prestegard allerede i katolsk tid.
Følgelig kom den også til å bære navnet Prestegården.
Mot vest grenset Auglen mot Hegstad og myrområdene mot Stiklestad. Mot
nord grenset den mot Øgstad. Øst for Prestegården lå Follo, og mot syd lå
Movaldet og Lyngsvaldet.
Prestegården Auglen sett fra nordvest. Tegnet av protokollsekretær Jacob
Fabritius i 1883.
Verdalsboka - 2

----
20 RasB
----
Helt nordøst på Prestegårdsvaldet lå Prestegårdsmyra. Deler av Preste
gårdsskogen lå øst for gården, og den ble regnet for å være en fm skog med
mange store trær. Inne i denne skogen lå det dessuten en rekke store grav
hauger som var ytterligere bevis på gardens betydning i førkristen tid.
Hovedveien fra Stiklestad til Vuku passerte like ved gården.
Men Prestegården omfattet også et område på motsatt side av Raset. Der
lå de såkalte Tokstadplassene. Dette var et område som ble tillagt denne går
den i senmiddelalderen. Der lå det før en gard ved navn Tokstad. Den ble
sterkt ødelagt som følge av ras i middelalderen, og restene av jorden ble lagt
til Auglen. Jorden fulgte senere denne gården.
Tokstad lå på sydsiden av den elven som rant fra Leirådalen forbi Eklo.
Da denne elven fikk nytt løp som følge av råsene i Leirådalen i middelalderen,
ble det gamle elveløpet liggende tørt ved Tokstad. Det er all grunn til å tro
at elven var grensen mellom Tokstad og Trøgstad.
Det er heller ikke noen urimelig tanke at råsene i Leirådalen og det raset
som ødela Tokstad kan ha hatt sammenheng med hverandre.
Denne jorden lå et godt stykke fra Prestegården, og det var et naturlig sted
å sette ned husmannsplasser. Da raset gikk, var det tre slike Tokstadplasser.
Og alle tre ble ødelagt. Følgelig mistet Prestegården en god del jord også her.
Det totale arealet før raset var 1923,24 dekar. Dette fordelte seg på 428,17
dekar dyrket jord, 1180,64 dekar skog, 177,1 dekar eng, 124,33 dekar annen
udyrket jord og 13 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkel sky Iden var 34 mark 96 øre.
I 1890 ble det sådd 6,95 hektoliter bygg, 22,24 hektoliter havre og 110
kilo gressfrø. Det ble satt 22,24 hektoliter poteter. 20 ar ble benyttet til andre
rotfrukter enn poteter, og 10 ar ble benyttet til kjøkkenhage. Det fantes 6
to-hjulte vogner og 2 slåmaskiner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 3 hester, 18 storfe, 11 sauer, 3 griser, 34 høns
og 4 gjess (!) på Prestegården.
Folket
Gården tilhørte Verdal prestebord, og ble brukt av sognepresten. Preste
bord var navnet på det jordegodset som fra middelalderen utgjorde inntekts
grunnlaget for sognepresten.
Sogneprest i Verdal i 1893 var Otto Møller Hansen. Hans kone var Maren
Elisabet Marie Hansen født Fabricius. Disse to kom til å spille en meget
betydningsfull rolle i tiden som fulgte etter raset.
Hvem som egentlig hørte hjemme på Prestegården da raset gikk, er van
skelig å fastslå nøyaktig. I de offisielle listene heter det at foruten presten,
hans kone og datter, bodde det fire tjenere på gården. Dessuten bodde en del
av tjenerfolkene på sine respektive hjemsteder. Men noen av disse overnattet

----
21 RasB
----
på Prestegården når forholdene tilsa det, og noen av dem som egentlig bodde
på Prestegården, overnattet av og til hjemme hos foreldrene. Blant annet vet
vi at Bernt Andersen Follo overnattet på Prestegården den natten raset gikk.
Det samme gjorde husmannen på Tokstad østre, Eilert Kristoffer Olsen
Tokstad. Rådsdrengen på gården, Magnus Larsen Moåker, var hjemme. Og
hans sønn, Gustav Magnussen, var også hjemme på Moåker.
Muligens kan vi regne med at følgende personer var på Prestegården da
raset gikk:
- Otto Møller Hansen, sogneprest, 67 år
- Maren Elisabet Marie, kone, 55 år
- Elisabet, datter, 29 år
- Bernt Andersen Follo, tjener, 17 år
- Eilert Olsen Tokstad, tjener, husmann på Tokstad østre, 56 år
- to andre tjenere
Otto Møller Hansen var født i Askim. Hans foreldre var løytnant, senere
tollbetjent Hans Hansen og Severine Elisabet Møller.
Maren Elisabet Marie var hans andre kone. Hennes far var artillerikaptein
Jacob Fabricius.
Otto Møller Hansen hadde tidligere vært gift med Marie Leganger Bie.
Han ble sogneprest i Verdal i 1880. Før det hadde han blant annet vært
lærer ved Porsgrunn borgerskole, sogneprest til Sande på Sunnmøre og til
Røros.
Prestegårdstunet sett fra vest. Tegnet av Jacob Fabritius i 1883.

----
22 RasB
----
Bernt Andersen Follo var fra husmannsplassen Follostuggu som lå bare
noen få hundre meter lenger mot øst. Hans foreldre var Anders Andorsen
og Elen Anna Olausdatter. Denne plassen gikk ut, og alle som var hjemme,
unntatt Bernts bror, Edin, omkom.
Eilert Kristoffer Olsen var som nevnt ovenfor, husmann på Tokstad østre.
Denne husmannsplassen hørte inn under Prestegården, og det var vel i forbin
delse med pliktarbeid i våronnen at Eilert var på Prestegården. Hans foreldre
var ungkar Ole Larsen Ulvill og pike Birgitta Kristina Haldosdatter Dahl
(Dillan).
Hva som skjedde
Da varsel om raset kom, ble også denne gården rømmet. Det var trolig
rådsdrengen Magnus Larsen som kom med det første varselet.
En liten episode utspant seg etter sigende da. 1 Prestefruen var forståelig
nok temmelig oppkavet og oppskjørtet, og da hun hadde låst dørene, kunne
hun ikke finne igjen nøklene. Dette opptok henne en del, og sognepresten
skal da ha sagt følgende til henne:
«Min kjære kone, hva skal du med nøglene hvis Prestegården reiser i natt?»
Prestegården ble, som de andre gårdene i nabolaget, stående forlatt. Men
etter en tid begynte det å samles folk som hadde unnsluppet raset med livet.
Noen vandret videre, mens noen slo seg til i uthusene, alt for utkjørte til å
klare å gå videre. Men det toget av flyktninger som beveget seg nordover
i retning av Hallem, var et tragisk syn.
De fleste var så tilklint av leire at de lignet ikke på mennesker, og mange
var nesten nakne. Noen hadde fått tak i klær da de passerte forbi tomme hus,
og de tok på seg hva det var, for det var bitende kaldt. Noen hyllet seg inn
i lakener og andre i sengeklær. Barn i alt for store klær, kvinnfolk i mann
folkklær, og mannfolk i skjørt og kjoler vandret oppover bakkene i en lang
strøm av flyktninger.
Noen var apatiske, andre var hysteriske. Mange gråt og lette fortvilet etter
slektninger. Foreldre lette etter sine barn, og barn lette etter sine foreldre.
Etter at situasjonen ved utraset så ut til å ha stabilisert seg, vendte folkene
tilbake til Prestegården. Og den ble nå et sentrum for redningsarbeidet. Den
rådvillhet som hadde preget prestefruen da de rømte vekk om natten, var det
ikke mye igjen av etterpå. I dagene som fulgte viste hun en rådsnarhet,
besluttsomhet og offervilje som de fleste bare kunne misunne henne. Det var
hun som var drivkraften i hjelpearbeidet på Prestegården da den ble omgjort
til midlertidig sykehus og oppsamlingssted for de mange som var blitt skadet
eller hadde mistet alt i denne delen av bygden. (Se nærmere om dette under
Redningsarbeidet.)

----
23 RasB
----
Auglen. Husene på denne gården ble liggende bare et kort stykke unna ras
kanten. Øverstpå kartet den delen av Prestegårdsmyra som ble stående igjen.

----
24 RasB
----
I raset forsvant 68,9 dekar dyrket mark, 177,1 dekar eng og 78,7 dekar
skog og havning, tilsammen 324,7 dekar.
Før ulykken sto jorden på Prestegården i en verdi av kr. 27.200. Tapet
beløp seg til kr. 6.050, noe som tilsvarte 2/9 av verdien. Igjen var det jord
til en verdi av kr. 21.150.
Verdien av eiendommen forøvrig var kr. 32.000. Av dette gikk kr. 6.000
tapt. Altså sto det igjen kr. 26.000.
Etterpå
Ingen av de navngitte personene på Prestegården fikk noen erstatning. Der
imot er en Julie Johnsdatter Hallem oppført som tjener på Auglen. Hun fikk
kr. 10 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 12. Hvorfor hun fikk erstatning,
er ikke oppgitt. Kanskje var hun en av de to ukjente tjenerne som var på gården
rasnatten.
I ettertid ble det vurdert slik at gården ikke lenger var egnet som preste
gard, og i 1896 ble den solgt til et konsortium. Unntatt fra salget var en del
av den gamle Prestegårdsskogen og noe havning som ble lagt til den nye
prestegården. Husmannsplasser og enkelte parseller ble frasolgt, og gården
ble i 1897 solgt til Johan Haugdal.
Kirkedepartementet kjøpte Stiklestad vestre som ny prestegard i 1896 av
oberstløytnant Peter Holst, som da bodde i Kristiania. Han ble forøvrig for
mann for Statens Verdal skomité etter utraset.
Otto Møller Hansen fortsatte som prest i Verdal inntil han gikk av for
aldersgrensen i 1898.
Før det hadde det i 1895 skjedd en avfelling av skylden:
Gårdsnr. 32,bruksnr. 1, Ver dalens Prestegard Auglen av skyld mark 34,97
et avtak for 20 år av mark 7,77, og deretter for bestandig et avtak av mark
7,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,68 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden ble i sin helhet utlagt til private eiere. En teig besto
av jorden ved selve Prestegården, og den andre teigen besto av jorden ved
Tokstad.
Det totale ødelagte arealet var på 324,7 dekar.
265,5 dekar utgjorde delen ved Prestegården, og 159 dekar var jorden ved
Tokstad. Tilsammen var dette 99,8 dekar mer enn det som ble ødelagt, nem
lig 424,5 dekar. I en kommentar i planen for utdeling av jorden heter det
at den store forskjellen etter all sannsynlighet skyldes en feil arealangivelse
ved avfellingen.
Noter:
Opplysninger ved Ingeborg Lindset Nilsen.

----
25 RasB
----
Bjartnes er en av de store sentrale gårdene i nedre Verdal. Men beliggen
heten har både vært en velsignelse og en forbannelse. Jorden tilhører den
beste i bygden, og der ligger velsignelsen. Som nærmeste nabo mot syd har
gården Verdalselven. Den er en del av forbannelsen. Det er store skader som
er blitt påført Bjartnesvaldet i tidens løp fra elvens side. Gang på gang har
den forsynt seg med store og små biter, og flere ganger har den skaret igjen
nom valdet slik at deler ble liggende på den andre siden.
Det er mange hundre år siden at navnet på gården svarte til terrenget. Navnet
forteller at gården opprinnelig lå på et ness. Dette nesset forsvant allerede
på 1400-tallet da et ras fikk elven til å skifte leie til syd for Ekle. På mange
mater var dette kanskje en fordel for Bjartnes, for dermed forsvant i hvert
fall for en tid den trusselen elven representerte så lenge den strøk forbi øst
siden av nesset Bjartnes lå på.
Mot øst ligger Ekle, som altså før 1400-tallet lå på den andre siden av elven.
Mot nord ligger deler av Stiklestadvaldet. Her har vi en annen del av for
bannelsen. I denne terrassen gikk det et forholdsvis stort ras i middelalderen.
Rasmassene fra dette raset må ha lagt seg ut over deler av flatene ved Bjart
nes og forårsaket store ødeleggelser.
Mot vest ligger Haug.
Bjartnes sett fra vest. Fotografert av E. Musum i 1918.

----
26 RasB
----
Seiv om Bjartnes lå langt unna rasporten for Verdalsraset, nådde leirmassene
også helt bort til dette valdet, og de anrettet til dels store skader på jorden.
Minst fire husmannsplasser måtte fraflyttes da jorden ble helt dekket av tykke
leirlag.
Det ble fastslått at gården før raset hadde bestått av 1057,2 dekar jord. Av
dette var 664,6 dekar dyrket jord, 295,3 dekar skog og havning, 73,8 dekar
eng, 13,5 dekar annen udyrket jord og 1 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 50 mark 98 øre. Dette var uten sammenligning den
største gården som ble berørt av raset.
Utsæden var i 1890 7 hektoliter bygg, 40 hektoliter havre og 28 hektoliter
poteter. Til andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet 25,3 ar. Kjøkken
hagen var på 0,1 ar. På gården fantes 1 fire-hjult vogn, 10 to-hjulte vogner
og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 besto besetningen av 6 hester, 19 storfe, 26 sauer, 7 griser
og 20 høns.
Det finnes ingen oppgave over hvor stor besetningen var i 1893 da ingen
av dyrene kom til skade. Men den var rimeligvis av samme størrelse som
i 1891.
Folket
Martinus Olsen Bjartnes som eide Bjartnes, døde i 1877. Enken, Anne Marta
Andreasdatter Røstad, giftet seg med Mikal Andersen Stuskin i 1880. Han
var eier i 1893 da raset gikk.
Anne Marta Andreasdatter og Mikal Andersen Bjartnes.

----
27 RasB
----
I 1893 bodde ikke færre enn 11 mennesker på gården. Disse var:
- Mikal Andersen, gårdbruker, 55 år
- Anne Marta Andreasdatter, kone, 49 år
- Maria Lovise Martinusdatter, datter, 25 år
- Maren Anna Martinusdatter, datter, 23 år
- Sara Oline Martinusdatter, datter, 21 år
- Petter Olaus Martinussen, sønn, 19 år
- Anna Margrete Mikalsdatter, datter, 12 år
- Anton Mikalsen, sønn, 10 år
- tre tjenere
Mikal Andersen var fra Stuskin. Hans foreldre var Anders Jonsen Stuskin
og Kirsti Olsdatter Breding.
Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hennes foreldre var Andreas Jonassen
Røstad og Maria Sisilia Grav.
Hvem tjenestefolkene var, har det ikke lyktes å finne ut.
Hva som skjedde '
Bjartnes hadde jord på begge sider av elven, og her la rasmassene seg over
store områder.
Like sydøst for gården lå en fråflyttet husmannsplass som hette Myra. Ved
denne plassen hadde de båtstø og ferge som de trakk over elven når de skulle
ha dyrene over på den andre siden, eller de skulle dra dit for å melke. Fergen
ble løftet opp og ført innover i skogen av leiren og vannet.
Før raset hadde Verdalselven et løp som passerte like vest for Bjartnes i
nordvestlig retning. Den gjorde der stor skade. Og man regnet med at det
bare ville ta noen få år før den ville nå gravstedet etter major Kliiwer som
lå midt ute i åkeren.
Dette løpet ble nå fylt igjen, og etterpå tok elven et fullstendig nytt leie.
Den delen av Bjartnesvaldet som tidligere hadde ligget på sydsiden av elven,
og som ble kalt Bjartnesøya, ble etter forandringene liggende landfast med
resten av valdet på nordsiden.
Det var aldri farlig for husene på Bjartnes, men det var store områder som
ble dekket av leire. En husmannsplass ble fullstendig ødelagt, og to andre
måtte fraflyttes. Og husmannen på den fjerde fikk også erstatning for skadene
han var blitt påført.
Etter hvert som leiren størknet, og det ble mulig å bevege seg ut på den,
ble det funnet flere lik utenfor Bjartnes. Anders Tiller fra Egge av Krag ble
funnet utenfor Bjartnes. Der han ble funnet, må det ha vært et torvstykke
som var helt, for han hadde laget seg et leie av mose hvor han tydeligvis
hadde ligget en tid. Ja, man mente faktisk at han hadde levet så lenge, at han

----
28 RasB
----
Søsken på Bjartnes. Bakfrå w: Anna Margrete, Petter Olaus, Sara Oline;
i midten Maria Lovise, Maren Anna; foran Anton.
hadde omkommet av sult og kulde. Det siste var kanskje riktig, men at han
døde av sult. kan vi vel trolig se bort fra.
I samtidige beskrivelser heter det at ordfører Andreas Tessem og hans ko
ne Oline Edvarda ble funnet omkomne i nærheten av Haga. Men Mikal
Andersen fortalte sine barn og svigerbarn at de ble funnet utenfor Bjartnes.
En annen ikke navngitt mannsperson ble også funnet død stående nede i

----
29 RasB
----
leiren til opp under armene. Spor i leiroverflaten etter hendene viste at han
hadde vært i live en stund, og at han hadde prøvd å komme seg fri. Men
han hadde vært ute av stand til å komme seg løs ved egen hjelp. Han hadde
tydeligvis sittet som i en skruestikke. Hvorvidt han var død av utmattelse og
kulde, eller om han druknet da vannet steg over leirflaten, er ikke opplyst.
Skatollet til Andreas Tessem ble også funnet utenfor Bjartnes. Det satt så
fast i leiren at det ikke var mulig å få det opp helt, og man måtte bryte det
istykker for å få fatt på innholdet. Og noe av innholdet var en god slump
penger som tilhørte Verdalens Meieri hvor Tessem var kasserer.
Gården fikk overslammet et totalt areal av 566 dekar. Av dette var 196,9
dekar dyrket jord, 73,8 dekar var eng, og 295,3 dekar var skog og havning.
Skylden ble som følge av dette nedskrevet med 22 mark 50 øre til 28 mark
48 øre.
15/34 av jorden ble ødelagt.
Jordverdien hadde vært 34.000 kroner før raset. Tapet ble satt til 15.000
kroner slik at det var igjen jord til en verdi av 19.000 kroner.
Eiendommen ellers var verd 37.000 kroner. Etterpå ble den satt i 25.000
kroner, slik at tapet ble ansett til å ha vært 12.000 kroner.
Etterpå
Etter at Verdalskomitéen hadde gjort seg ferdig med sitt arbeid, ble Mikal
Bjartnes tildelt et erstatningsbidrag på kr. 6.080,-. Han fikk et forskudd på
kr. 1.000.
Om gardens skyld ble følgende fastsatt i 1895:
Gårdsnr. 25, bruksnr. 1 Bjartnes av skyldmark 56,03 et avtak for 10 år
av mark 27,93, deretter for 10 år et avtak av mark 21,03, og derpå for be
standig et avtak av mark 16,03.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 9,64 for første halvår 1893.
Bjartnes hadde mistet 566 dekar. Eieren fikk utlagt hele 740 dekar etterpå,
noe som var 174 dekar mer enn hva som hadde gått tapt. Dette hadde
sammenheng med at det nye elveløpet var vesentlig rettere enn det gamle,
og følgelig gikk det med mindre areal her. Allikevel utgjorde elvebredd og
sandører 174 dekar av det tilbakeførte arealet. 566 dekar var fast mark.
Elveløpet utgjorde 100 dekar.
En del av den gamle jorden ble allikevel liggende på sydsiden av elven,
og denne ble solgt som bruksnummer 4.
Det ble foretatt betydelige forbygningsarbeider langs elven forbi Bjartnes.
Til sine tider var nemlig elven svært vanskelig, og en tid ikke lenge etter
raset da den hadde tatt nytt leie forbi gården, var man redd for at den skulle
grave seg inn i den delen av Bjartnesvaldet som ikke var blitt ødelagt. I så

----
30
----

----
31 RasB
----
fall lå husene på Bjartnes svært utsatt til. Verdalskomitéen foreslo at Mikal
Andersen Bjartnes skulle betale kr. 200 som vederlag for noe av dette for
bygningarbeidet samt de fordeler han fikk ved at så store arealer ble tilbake
ført til gården. Disse pengene, sammen med hva Johannes Rosvoll på motsatt
side av elven også skulle betale for tilsvarende fordeler, skulle gå som ek
strautbetalinger til noen som hadde mistet alt, og hvor det ikke var mulig
å få noe jord tilbake som erstatning for det som var gått tapt.
Dette forslaget ble i praksis fulgt, men på papiret ble det gjort slik at pengene
ble betalt inn til Verdalsfondet. Verdalsfondet var blitt opprettet av de midler
som var blitt stilt til disposisjon fra myndighetenes side, og de pengegåvene
som hadde kommet inn fra både inn- og utland. Ekstrautbetaling til dem det
var tale om, ble så foretatt fra fondet.
Mikal Bjartnes drev gården frem til 1913, da han overleverte den til ste
sønnen Petter Martinussen. Mikal døde i 1924.
Petter ble gift med Borghild Olsdatter Volen. Hun hadde seiv blitt berørt
av ulykken ved at Vukusjøen ødela hennes hjemgård, Volen. (Se under Volen
østre.) Petter drev gården til at han overleverte den til sin sønn. Petter døde
i 1956. Borghild døde i 1992.
Maren Lovise Martinusdatter ble gift med Anders Ingebrigtsen Lund fra
Leksdalen. De bodde på gården Lund. Hun døde i 1946.
Maren Anna Martinusdatter ble gift med John Eriksen Baglo fra Søraker.
De hadde en tid bruket Veie i Vinne. Fra 1914 eide de gården Holmen. Om
Holmen kan nevnes at den var sterkt truet av Verdalselven etter raset, men
ble berget fra ødeleggelse ved iherdig innsats fra soldatenes side. (Se under
Holmen.) Maren Anna døde i 1949.
Sara Oline Martinusdatter giftet seg med Ole Bertram Eriksen Høy 10. Han
eide gården Rinnan mellom i Frol. Hun døde i 1954.
Anna Margrete Mikalsdatter ble gift med Mikal Johannessen Kluken. Han
var lærer ved Sjøbygda skole der de bodde. Anna Margrete døde i 1965.
Anton Mikalsen ble gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton
kjøpte gården Råa i 1914. Han døde i 1965.
Note:
Opplysninger ved Borghild Bjartnes.

----
32 RasB
----
Denne husmannsplassen lå langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Bjart
nesvisøya helt nede ved elven. På grunn av den lave beliggenheten var den
sterkt utsatt ved flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elven før man
måtte bruke båt for å komme seg til og fra Nesjan. Det var vel av den grunn
at dette var en gjennomtrekksplass. Forholdet mellom gårdfolket og plass
følkene var upåklagelig på Bjartnes, så det var ikke det som var årsaken til
at husmennene ikke ville bli værende på denne plassen.
I 1890 var utsæden 0,27 hektoliter bygg, 0,7 hektoliter havre, 1 kilo gress
frø og 2,9 hektoliter poteter. Dessuten ble det benyttet 0,1 ar til andre rot
frukter enn poteter.
1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer og 9 høns på plassen.
Seiv om jorden ble noe ødelagt, ble ikke husene tatt, og følgelig gikk det
ikke i vei noen dyr. Dermed har vi ingen opplysninger om hvor mange dyr
det var i 1893. Men rimeligvis hadde de vel omtrent like mange da som i 1891.
Folket
Plassfølkene på denne plassen kom hit i 1887. Det var Andreas Simonsen
og hans familie. Han var treskomaker.
I de offisielle listene over skadelidte etter raset er ikke Andreas Simonsen
oppført under Bjartnes. Han flyttet derfrå til Jermstadenget under Jermstad
vestre i april 1893.
Derimot er Petter Iver Pedersen fra Nefferplassen under Rosvoll oppført
som en av dem som led skade under Bjartnes. Før hadde han bodd en tid
på Havet, en annen husmannsplass under Bjartnes. Det er således nokså stor
sannsynlighet for at han var på denne plassen i 1893.
Det er oppgitt at det bodde to voksne og fire barn på plassen da raset gikk:
- Petter Iver Pedersen, husmann, 34 år
- Marta Bårdsdatter, kone, 38 år
- Maren, datter, 11 år
- Peder Bernhard, sønn, 9 år
- Julianna, datter, 3 år
- Inga, datter, nyfødt

----
33 RasB
----
Marta Bårdsdatter og Petter Iver Pedersen Neffer.
Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter på plassen
Neffer under Rosvoll.
Marta Bårdsdatter var sannsynligvis fra husmannsplassen Kroken under
Tiller i Leksdalen. Hennes foreldre var Bård Nilsen og Marta Olsdatter.
Hva som skjedde
Om kvelden 18. mai var Petter Iver og
Marta på besøk på Neffer, plassen under
Rosvoll store hvor Petter Iver var fra. De
rodde båt, og det var ikke langt stykke
mellom Nesjan og Neffer. Da de rodde
hjem hadde begge to lagt merke til en eien
dommelig og rar svovellukt som de ikke
kunne finne noen rimelig forklaring på.
(Se også under Forvarsler hvor det er for
talt om at både Dina Jermstad fra Gollaug
stuggu og Ragnhild Rosvoll fra Rosvoll
store også hadde kjent den samme lukt en.)
Det er ikke kjent hvor dan denne fami
lien opplevde raset. Men trolig steg leiren
gradvis oppover jorden, og kanskje nådde Maren Pettersdatter.

----
34 RasB
----
den også opp til husene. Ødeleggelsene ble imidlertid ikke så veldig store.
Riktignok ble jorden overslammet, men det ble ført som tap for gården.
Husmannen fikk tapet sitt fordi husene måtte fraflyttes.
Hverken mennesker eller dyr kom til skade.
Julianna Pettersdatter.
Peder Bernhard Pettersen.
Etterpå
Petter Iver Pettersen ble tildelt en skadeserstatning etter raset på 150 kroner.
I 1900 bodde han sammen med sin familie på Ørmelen. Sammen med dem
bodde da hans mor Serianna og hans halvbror Johannes Pedersen. Disse to
hadde overlevd da rasmassene tok husmannsplassen Neffer hvor de bodde.
(Se under Neffer, Rosvoll store.)
Petter Iver døde i 1943.
Marta Bårdsdatter døde i 1946.
Maren ble gift med baker Hilmar Thomsen på Øra.
Peder Bernhard bodde ugift på Ørmelen. Han var visstnok dreng på Fæby.
Etter 1940 bodde han i Sandstien.
Julianna var hushjelp hos lensmann John Suul.
Inga ble gift med Vilhelm Olsen. Hun døde i 1920.

----
35 RasB
----
BJARTNESVALD, MARKA 25.1
Plassen
Marka lå sy døst for Bjartnes inne i olderskogen et kort stykke unna elven.
I 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det
ble satt 4,18 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt et areal på
0,05 ar.
1. januar 1891 år var det 1 ku, 2 sauer og 8 høns på plassen.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.
Folket
Lornts Johannessen kom dit som husmann før 1865, og han og hans familie
var der hele tiden frem til 1893.
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
- Lornts Johannessen, husmann med jord, 69 år
- Marta Andrea Bårdsdatter, kone, 66 år
Lornts var sønn av Johannes Stenersen og Borghild Sevaldsdatter. De var
opprinnelig fra Ytterøya, men de hadde bodd i Steiner stuggu under Bjartnes
før de kom til Marka.
Martas foreldre var Bård Andorsen Indal og Inger Pauline Rosvoll.
Lornts og Marta var så pass gamle at alle barna hadde reist i 1893, slik
at de var alene på plassen.
Hva som skjedde
Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset. Egentlig var de heller ikke
i livsfare. Riktignok ble jorden helt overslammet av leire slik at den ble øde
lagt, men hverken folkene på plassen eller dyrene mistet livet. Muligens sto
leiren oppover langs husveggene, men ikke dypere enn at det var mulig å
berge seg til tørt land.
Men her som på de fleste stedene der leiren kom veltende, rømte de i redsel.
Ingen kunne jo vite hvor mye som ville komme. I ettertid er det lett å være
overbærende. Men dette skjedde om natten. Folk ble vekket fra sin dypeste
søvn uten mulighet til å forstå hva som gikk for seg.
Jorden som ble ødelagt, ble regnet med sammen med den øvrige skaden
på Bjartnes' jordvei.
Verdalsboka - 3

----
36 RasB
----
Lornts Johannessen Stenersen og Marta Andrea Bårdsdatter.
Etterpå
I og med at jorden var ødelagt, var det heller ikke mulig å bli værende
på Marka.
For skaden på husene, og muligens kostnadene med å få flyttet dem, fikk
Lornts Johannessen kr. 400 i ersatning. Av dette fikk han kr. 240 i forskudd.
Lornts og Marta bodde i 1900 på Tinden sammen med en datterdatter. I
folketellingen 1900 kalles han Lornts Stenersen. Han har ved denne anled
ning benyttet sin fars patronymikon (sin fars etternavn eller farsnavn). Lornts
livnærte seg da ved gårdsarbeide som dagarbeider.
Både Lornts og Marta døde i 1914.

----
37 RasB
----
Denne plassen lå mellom Visøya og Bjartnesnesset, det vil si forholdsvis
langt vest på Bjartnesvaldet.
Det er ikke funnet opplysninger om utsæd og dyr fra 1890/1891. Det kan
ha sammenheng med at plassen bare fikk mindre skader. Men plassen var
liten, og husmannen var dreng på Bjartnes.
Folket
I 1893 var Gustav Mikalsen på denne plassen, og han var der også i 1891.
Trolig overtok Gustav etter Johannes Stenersen. Det var forøvrig den sist
Gustav Mikalsen Bjartnes.
Hvå som skjedde
nevntes patronymikon som var grunnlaget
for navnet på plassen.
Da raset gikk, bodde han der sammen
med sin familie som besto av kone og to
barn:
- Gustav Mikalsen, husmann med
jord, 31 år
- Anna Bergitte Olsdatter, kone, 39 år
- Marie Oline, datter, 6 år
- Anton Julius, sønn, 3 år
Gustav Mikalsen var sønn av plassføl
kene på Valøy a under Tømmeråsen, Mikal
Andersen og Ane Nilsdatter Tømmerås
vald.
Anna Bergitte var fra Fårenvald. Hennes
foreldre var Ole Andersen og Ingeborg
anna Johannesdatter Fårenvald.
I likhet med mange av plassene som ble så vidt berørt av rasmassene, vet
vi lite om hvordan folkene opplevde ulykken. Vi må formode at de rømte
vekk. Ingen kunne vite hvor høyt leiren ville stige. Vi vet at det spredte seg
en panikkartet frykt som medførte at hele dalen nedenfor de berørte område
ne ble fråflyttet de nærmeste dagene. Dels skyldtes dette redselen for at det ville

----
38 RasB
----
Mari Oline (Line) Gustavs
datter Bjartnes.
Anton Gustavsen Bjartnes.
komme nye ras, og dels skyldtes redselen at den sjøen som hadde dannet seg
ovenfor leirmassene, skulle bryte seg vei og komme som en flodbølge.
Hvor stort areal som ble overslammet på denne plassen, vet vi heller ikke.
Trolig var det ikke så veldig stort. Og i alle fall er det tatt med under det
ødelagte arealet på gården Bjartnes. Men det ser ut til at plassen måtte fra
flyttes, og det tyder på at noe av den jorden plassen hadde til disposisjon,
ikke lenger var brukbar. Dessuten ble trolig noe mer jord stående under vann
noen dager da Vukusjøen flommet over leirdemningen inntil elven laget seg
nytt løp forbi Bjartnes. Muligens ble husene berørt av dette.
Ingen dyr gikk tapt. Og hvis husene ble påført skade, var den trolig bare
begrenset.
Etterpå
Gustav Mikalsen ble tildelt en erstatning på 180 kroner etter raset. Dette
skulle tyde på at skaden ikke kan ha vært så omfattende. Han fikk kr. 150
i forskudd. Det er ikke funnet hvorfor han fikk forskuddet. Men muligens
ble penger brukt til flytting av husene.
Anna Ber gitte døde i 1896.
I 1900 finner vi Gustav Mikalsen på Ørmelen hvor han da hadde bygget
seg et nytt hus. Han kalte seg da Gustav Bjartnes. Dette året var han jern
banearbeider.

----
39 RasB
----
Han var da gift på nytt med Laura
Eilertsdatter. Hun var datter av Eilert og
Beret Tokstad som seiv hadde vært med
i raset da Tokstad østre gikk ut. (Se under
Tokstad østre.)
De to barna bodde sammen med ham og
stemoren i 1900.
Gustav døde i 1914 ved en ulykke «un
der et sykkelritt».
Sønnen Anton reiste til Amerika hvor
han døde i Fergus Falls i 1968. Han var
gift.
Datteren Marie Oline reiste også til
Amerika. Hun ble gift to ganger. Første
gang var hun gift med G. E. Thorp, og
etter at han døde i 1943 ble hun gift for
andre gang med Dan Anderson. Marie
Oline døde i 1975.
Laura Eilertsdatter fra Tokstad.

----
40 RasB
----
Visøya var et høyereliggende område mellom Bjartnes og Fæby som til
hørte begge disse gårdene. At det ble kalt Visøya hadde vel sammenheng med
at områdene rundt dette partiet ofte ble satt under vann, mens det akkurat
her lå tørt. Og for lang tid tilbake hadde elven i hvert fall hatt ett sideløp
nord for Visøya.
Både plassen under Fæby og plassen under Bjartnes bar samme navn. For
å skille dem fra hverandre, benyttes her navnet Bjartnes-Visøya. Bjartnes-
Visøya lå imidlertid litt lavere enn Fæby-Visøya.
Visøya lå helt på vestenden av Bjartnesvaldet. Plassen var en noe større
husmannsplass enn vanlig.
I 1890 er utsæden oppgitt å ha vært 0,7 hektoliter bygg, 2,1 hektoliter havre,
0,11 hektoliter havre til grønnfor og 5,56 hektoliter poteter. Til andre rot
frukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,3 ar.
1. januar året etter fantes det 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 10 høns på Visøya.
Antall husdyr i 1893 er ukjent. Tallet ble ikke tatt opp da ingen dyr gikk
tapt. Men antageligvis var det temmelig likt det fra 1891.
Folket
Husmannsfamilien som bodde på Visøya i 1893, må ha kommet dit mellom
1875 og 1891. Andreas Olsen som var der i 1893, er nevnt i 1891, men ikke
i 1875.
I 1893 er han oppført med kone og to barn. Han hadde visstnok flere sønner,
men trolig var de så pass gamle i 1893 at de var ute i tjeneste andre steder.
Sannsynligvis bodde følgende personer på Visøya da raset gikk:
- Andreas Olsen, husmann med jord, dagarbeider, 49 år
- Berit Nilsdatter, kone, 47 år
- Anna Margrete, datter, 10 år
- Laura Marie, datter, 7 år
Andreas var fra Skogn.
Berit Nilsdatter var fra Støren i Soknedal.

----
41 RasB
----
Hva som skjedde
Beliggenheten av Visøya viser at husene ikke ble berørt av rasmassene.
Men jorden ble ødelagt.
Hvordan Andreas og Berit og deres barn opplevde raset, vet vi ikke. Men
at de rømte vekk, er sikkert. Det er tvilsomt at de flyttet tilbake igjen. Dyrene
fikk de med seg.
Skadene kom hovedsakelig på jorden, og den tilhørte Bjartnes. Således ble
de skadene ført under gården.
Etterpå
Andreas Olsen fikk i skadeserstatning tildelt 350 kroner. Av dette fikk han
150 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hva pengene ble brukt til, men
det er en rimelig antagelse at det gjaldt utgifter til familiens underhold og
flytting av husene på plassen.
I 1900 bodde han og Berit på Nesset vestre på Tinden. De eide da eien
dommen Nesset vestre. Andreas var sagbruksarbeider. Laura Marie bodde
hjemme. Familien tok navnet Nesset som familienavn.
Andreas døde i 1929, og Beret døde i 1918.
Anna Margrete var budeie på Stiklestad øvre i 1900. Senere livnærte hun
seg som såkalt «høytidskokke». Hun var visstnok ugift.
Laura Marie ble gift med snekker Andreas By.

----
42 RasB
----
Ekle er en av de gårdene som har fått merke hvordan det er å ha Verdals
elven som nabo. Opprinnelig lå Ekle på sydsiden av elven og var landfast
med Rosvoll. Men en gang på 1400-tallet tok elven nytt løp syd for gården
som følge av at den ble demmet opp nordost for Ekle etter et ras ved Stikle
stad. Da forsvant mye av valdet. Men elven har stadig tatt biter av gården
etter det også, og den har også skaret seg gjennom valdet ved flere anlednin
ger. Dette har blant annet resultert i at deler av Eklevaldet ble liggende på
sydsiden. Her lå for eksempel Eklesøya.
Mot slutten av forrige århundre var Ekle en betydelig og veldrevet gard.
Den grenset i vest mot Bjartnes, i nord mot Stiklestadgårdene, og i øst mot
Hegstad. Mot syd lå Verdalselven.
Arealet var da 664,5 dekar fordelt på 334 dekar dyrket jord, 315 dekar
skog, 8 dekar annen udyrket mark og 7,5 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 24 mark 96 øre.
Ekle sist i forrige århundre.

----
43 RasB
----
I 1890 ble det sådd 4,9 hektoliter bygg, 26 hektoliter havre, 2 hektoliter
havre til grøntfor og 50 kilo gressfrø. Det ble satt 40 hektoliter poteter. Til
andre rotfrukter enn poteter ble det benyttet et areal på 0,2 ar. Kjøkkenhagen
var på 0,1 ar. På gården fantes 8 to-hjulte vogner, 1 slåmaskin og 1 radså
maskin.
Pr. 1. januar 1891 besto husdyrbestanden av 6 hester, 24 storfe, 15 sauer,
7 griser og 12 høns.
Etter som ingen dyr gikk tapt i 1893, finnes det ikke noen oversikt over
antall husdyr dette året. Men det var sannsynligvis likt tallet fra 1891.
Folket
Eieren av Ekle i 1891, Oskar Antonsen
Monrad, hadde overtatt gården etter sin far bare
året før.
Han var ugift da raset gikk, og i listene står
det at på gården bodde det sammen med ham en
tjener og en annen, antageligvis hans søster. Men
det er imidlertid helt klart at bygdens lege, Albert
Strøm, og familie bodde der.
- Oskar Antonsen Monrad, gårdbruker, 21 år
- Karoline Valdemare, søster, 22 år
- en tjener
- Albert Severin Sivertsen Strøm,
kommunelege, 43 år
- Minda Maria Ursilda Bratt, kone, 35 år
- Gudrun, datter, 10 år
Oskar Antonsen Monrad.
- Rut, datter, 8 år
- Eva Maria, datter, 5 år
- Anna Johannesdatter Lyng, taus, 21 år
Oskar og Karolines foreldre var Anton Bendix Monrad og Amalie Sofie
Monrad.
Hvem tjeneren var, har det ikke lyktes å finne ut.
Albert Strøm var fra Trondheim. Hans foreldre var borgermester i Trond
heim Sivert Strøm og Albertine Margrete Riis. Han var født i Grue. Han ble
lege i 1878, og kommunelege i Verdal i 1884. Han og hans familie hadde
flyttet til Ekle fra Fagerhøy ved Hegstad i 1893.
Minda Marsia tilhørte en svensk adelsfamilie ved navn Bratt av Høglunda.
Hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierkebek. '
Anna Johannesdatter Lyng var fra Lyng mellom østre. Hennes foreldre var
Johannes Olsen Lyng og Karen Maria Andersdatter. Hennes far var død, men
hennes mor, Karen Maria, opplevde raset på Lyng nellom østre. (Se der.)

----
44 RasB
----
Karoline Valdemare Antonsdatter Monrad.
Hva som skjedde
Doktor Strøm kom til å spille en meget vesentlig rolle i den nærmeste tiden
etter raset. Som kommunelege fikk han ansvaret for nordsiden av elven, mens
hans kollega fra Levanger, doktor Sætre fikk ansvaret for sydsiden av elven.
(Deres arbeid er nærmere beskrevet under Redningsarbeidet.) Albert Strøm
ble også anmodet av fogd Gerhard Henrik Rubach om å oppgi hvem han mente
best hadde gjort seg fortjent til å bli hedret med medalje. Strøm inngå derfor
en rapport i den anledning. (Rapporten er gjengitt i sin helhet. Se også under
Medaljer.)
Men i tillegg til dette ga Strøm en beskrivelse av hva han hadde opplevd.
Dette er en av de mest detaljerte og kanskje etterrettelige beskrivelser av raset
som er laget. 2
«Jordfallet i Verdalen
«Det var om natten mellom den 18. og 19. mai 1893,» forteller doktor Albert
Strøm i Verdal; «jeg kom kjørende fra Vuku hjemover, fra øst mot vest.
Da jeg kom på høyde med gården Jermstad (Smedgården), stanset hesten
med en gang. Benene sprikte, kroppen dirret. Jeg ser meg om til alle kanter.
Jeg kan ikke øyne noe som den kan være redd for. Jeg driver på - den brå
vender. Jeg snur den til igjen og gir den et par dyktige rapp med svepen.
Da setter den i vilt trav bortover veien; den er ikke til å holde; men løpsk
er den heller ikke.

----
45 RasB
----
Slik gikk det omtrent 3 kilometer. Da vi er kommet gjennom øvre Preste
gårdsmo, sakker den med en gang av. Straks etter stanser den. Da hører vi
det rulle og suse bak oss: Det var torden og ikke torden, en dump rallende
lyd med enkelte brak innimellom; og så en underlig susen, som av en fjern
storm.
Omtrent 10 minutter etter var jeg hjemme på gården Ekle. Mens jeg holder
på å kle av meg, hører jeg igjen et sterkt brak. Jeg går bort til vinduet og
ser oppover dalen. Intet å oppdage; men alltid den samme sterke sus.
Min hustru var urolig; jeg trøstet henne med at det måtte være uvær langt
borte. Så gikk jeg til sengs, men kunne ikke sove. Jeg lå og grunnet på hva
det dog kunne være.
Da hører jeg en springe over gården; det ringer voldsomt på dørklokken.
Men før jeg, i bare skjorten, når vinduet, hører jeg utenfra: «Gården synker!»
Nå ser jeg ut: dalen ovenfor ligger som et eneste leirhav, med rester av
knuste bygninger spredt utover, og hos oss koker leiren like inn i hagen.
Med klærne i hendene og barna på armen sprang vi ut. Og så bar det opp
mot høydene, alltid mot høydene, uten å vende oss, uten å se oss om. Bare
stanse av og til for å puste. Vi hørte dumpe brøl av døende dyr, menneske
skrik. Og over det hele lå en kvalm svoveltung luft.
Vi vekket på nabogårdene. Krøtter og hester ble sluppet, og i vill fart bar
det med alle, mennesker og dyr, mot Hallemshøydene.
Ennå visste ingen av oss riktig hva som hadde skjedd. Men snart kom det
folk flyktende og fortalte om jordfallet.
Og så gikk solen strålende opp over åsen den 19. mai. Det var en grufull
morgen. Rundt om på haugene sto folk i hundrevis, lamslått av skrekk. For
eldre for gråtende omkring og spurte etter barna, barna etter foreldrene; ingen
visste hvem som var berget, ingen hvem som var omkommet, ingen våget
seg ned mot det forferdelige leirhav.
Halvnakne mennesker driver avsted med leirstrømmen i den kalde natten.
- Skårer av fugl samlet seg siden om de døde, hakket etter deres øyne og
skjemte deres legemer.
Men mange ble også berget. Kjekke karer på ski over leirsuppen og berger
hva som berges kan. 3 Soldater fra Rinnleiret, fotfolk og hestefolk, raske,
djerve og modige menn, våger seg med livsfare bort til de sunkne hus.
Og over hele Norges land følte man at jordfallet var en landsulykke. Det
ble ofret i landets kirker, og hundretusener av kroner strømmet til dem som
hadde tapt alt. Ennå kan ingen si hvor lang tid det vil gå før det atter stiger
en blomstrende bygd frem der det nå er øde og trøstesløst med hustak og
stolper liggende som vrakstumper i leirhav et.»
Strøm tilbrakte ikke lang tid neste dag oppe ved Hallem. Han måtte trå

----
46 RasB
----
til som lege, og han gjorde en meget respektabel innsats i dagene som fulgte.
Ut på dagen våget man seg ned til gården, og også her ble dyrene sluppet løs.
Etter hvert som man fikk klarhet om at det ikke var farlig å være på går-
den, vendte også folkene på Ekle tilbake. Hverken hus eller dyr var kommet
til skade.
Derimot hadde jorden fått store skader. 449,8 dekar var overslammet. Av
dette var 134,8 dekar dyrket jord, og 315 dekar var skog og havning.
Dette var 11/20 av jorden.
Jordverdien hadde vært 21.600 kroner før raset. Skaden ble satt til 11.880
kroner slik at den nye verdien ble 9.720 kroner.
Verdien av gården forøvrig hadde vært 26.000 kroner. Den nye verdien
ble 12.000 kroner. Tapet ble regnet til 14.000 kroner.
Peter Aneussen Prestmo.
Etterpå
Folkene på Ekle rømte også vekk da det
store etterraset gikk 6. september. En av
dem som var på gården da, var den 9 år
gamle gjetergutten Peter Aneussen. Han
var fra Lyngsmoen. Hans foreldre var
Aneus Martinusen og kone Ingeborganna
Petersdatter. Han har fortalt hva som
hente slik: 4
«Vi ble vekket om morgenen og kunne
høre larmen fra raset som gikk. Det ble
stor ståhei på gården. Her var det om å
gjøre å berge seg seiv. Vi tok beneste
veien mot kirken og Hallem. Jeg så meg
tilbake oppe ved Brustua. Jeg så da at
Monrad og drengen var til hest og jaget
buskapen foran seg.»
Skaden gården led, var overslamming av jord
Som erstatning for skadene fikk Oskar Monrad kr. 7.850,00. Han fikk 500
kroner i forskudd.
Om skylden heter det i protokollen fra 1895:
Gårdsnr. 26, bruksnr. 1, Ekle av skyld mark 24,96 et avtak for 20 år av
mark 13,73, og deretter for bestandig et avtak av mark 12,36.
Dette førte til at veiskatten ble redusert med kr. 4,74 for første halvår 1893.
Monrad drev så gården frem til 1896 da han overdrog den til sin søster
Karoline. Hun hadde den bare i to år, for i 1898 solgte hun Ekle til Mikal
Pedersen Kålen.
I 1900 ble gården tilbakeført all tapt jord. Men dette feltet var delt i to

----
47 RasB
----
av elven. På nordsiden var grensene i alt vesentlig uforandret samtidig som
at skadet og uskadet mark lå opp til hverandre. På sydsiden brøt elven sterkt.
Den faste marken utgjorde 449,8 dekar, altså likt det tapte.Elveleiet ut
gjorde 130 dekar, og elvebredd og sandører utgjorde 175 dekar.
Ekle. Leirsuppen nådde helt opp i hagen på Ekle. Det nye løpet kom nærmere
gården enn det gamle. Faren for erosjon var derfor større.
Oskar Monrad utvandret til Amerika i 1899. Han var da gift med Marie
Jørginusdatter Ness. Hun fulgte etter senere. De ble skilt.
Oskar Monrad bodde i Des Moines i lowa i 1904.
Karoline ble gift med banksjef Hanssen på Steinkjer.
Albert Strøm ble utnevnt til distriktslege i Rissa i 1893. Han flyttet dit med
sin familie og var der til 1896 da han ble syk. Så flyttet han til Kristiania
og døde der i 1898.
Anna Johannesdatter Lyng mistet ikke noe på Ekle. Men hun hadde om
trent alle sine eiendeler hjemme på Lyng mellom østre. Til å begynne med
unngikk husene der skade, men etter hvert som vannet steg over leirdemnin
gen, ble det klart at husene lå utsatt til. Man begynte derfor å bære ut møbler
og klær. Blant annet ble omtrent alt av Annas eiendeler båret ut og satt på
gardsplassen. Da kom vannet. Alt som sto ute, ble tatt av flommen og ført
vekk. Anna mistet nesten alt hun eide. 5

----
48 RasB
----
Det er nok grunnen til at hennes navn
står oppført i listene over folk som var ak
tuelle for erstatning. Men bare navnet hen
nes står. Hun fikk nemlig ikke utbetalt
noen erstatning.
Senere ble hun gift med Olaus Petter
sen Karmhus, og de var bosatt på Karm
hus i Leksdalen.
Hun døde i 1917
Anna Johannesdatter Lyng.
Noter
1 I Verdalsboka II A står det at hun døde i
og at hun ligger begravet på Stiklestad. Året
1884
må være feil, for i folketellingen 1891 står hun oppført sammen med Albert Strøms familie
på Fagerhøy. Dessuten forteller doktoren seiv om sine opplevelser rasnatten at han trøstet sin
kone, som var urolig. Se nedenfor.
Strøms beskrivelse ble gjengitt i Nordal Rolfsens lesebok i minst tre forskjellige utgåver, i
1894, i 1897 og i 1905. Det bør bemerkes at det ikke minst var på grunn av disse lesestykkene
i denne leseboken for folkeskolen at Verdalsraset ble så godt kjent blant folk flest i hele landet
i den neste generasjon etter raset. Strøms beskrivelse av selve rasårsaken er utelatt da denne
ikke stemmer med moderne geologisk kunnskap. Heller ikke er hans eksempler på enkelt
skjebner tatt med. De finnes andre steder i denne fremstillingen. Teksten er modernisert en del.
Her viser merkelig nok doktor Strøm til den fortellingen om skiløperne som gikk over raset
og berget mange som ellers ville ha vært fortapt. Men i sin rapport til fogden om hvem som
skulle få utmerkelse, kalte han denne skituren for humbug. «Ikke gikk de på ski, og ikke fikk
de utrettet noe,» sa han. Derimot er det en kjensgjerning at Johan Larsen Sundby gikk på ski
ut over til Ingeborganna Tessem som befant seg på restene av hustomten til Trøgstad skole.
Hun ble berget i land ved at hun sto bakpå skiene hans. Dette er den eneste bekreftede
redningsaksjonen hvor ski ble benyttet. Dagen etter ble imidlertid ski benyttet av en rekke
personer i de siste forsøk på å finne overlevende og omkomne, og eventuelt levende dyr, før
vannet steg over leirdemningen. Men da var overflaten langt fastere slik at dette ikke var for
bundet med livsfare. Likeledes ble det benyttet ski etter at Vukusjøen var tømt, og også da
var overflaten vesentlig tryggere. Og det var hovedsakelig i den sammenheng at fugleflokk
ene befant seg over leirsjøen. Og da ble det, som doktoren forteller, funnet mange mennesker
som var ille tilredt av ruglene.
4 Opplysninger ved Reidar Prestmo, sønn av Peter.
Opplysninger ved Aslaug Nordset, datter av Anna Johannesdatter.

----
49 RasB
----
EKLO
De tre Eklo-gårdene ligger på en rygg som ble stående igjen på sydsiden
av skredgropen etter raset.
Mot vest danner ryggen den østre begrensningen av skredporten. Mot øst
henger den sammen med Landfall og terrassen nedenfor Faren. Men her er
det nesten skaret av av tidligere ras.
Over den vestre delen av ryggen skjærer den såkalte Eklo-dalen seg ned.
Dette er restene etter et gammel elveløp fra den gang da elven gjennom
Leirådalen hadde sitt løp over dette området. Elveløpet ble tørrlagt da Leirå
dalen ble åpnet ved en rekke ras i middelalderen.
Men enda så sent som 18. mai 1893 hadde en liten bekk sitt løp gjennom
denne dalen. Dalen ble imidlertid kuttet av slik at bare den nederste delen
er igjen på denne ryggen nå. Lengre opp finnes dalen igjen nedenfor Faren.
Den opprinnelige og første Eklogården kan trolig spore sin historie helt
tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. I hvert fall stammer den fra eldre
jernalders romertid, det vi si fra tidsrommet 0 - 400 e. Kr.
Eklo var en stor og betydningsfull gard gjennom hele førkristen tid. I kristen
middelalder begynte oppdelingen. Men da begynte sannsynligvis også øde
leggelsene fra naturens side. Det er et gammelt sagn som sier at Høy-Eklo
forsvant da Leirådalen ble åpnet opp.
Og på platået mellom Eklogårdene og Eklodalen ligger det rester etter
gammel skredmasse. Men å fastslå hvordan det har skjedd, er helt uråd i dag,
fordi Verdalsraset har fjernet alle spor mot nord, og Verdalselven har fjernet
sporene mot syd. For elven har gravet seg dypt inn i sydsiden av terrassen.
Det er ikke et lite areal den har fjernet i århundrenes løp. Det var forøvrig
her elven hadde sitt løp inntil raset gikk i 1893.
Tallet på Eklo-gårder har variert opp gjennom tiden. Likeså har navnene
skiftet.
Eklo søndre ble kalt Eklo østre, og den var en tid på 1600- tallet delt i
to. Men dette navnet brukes ikke i dag.
Eklo nordre ble dels kalt Eklo vestre, og i første halvpart av 1600-tallet
var også den delt i to.
På 1800-tallet skjedde det ytterligere delinger og sammenslåinger. (Se Ver
dalsboka IV s. 260 ff.)
Generelt

----
50 RasB
----
Da raset gikk, fantes følgende Eklo-gårder: Eklo søndre, Eklo nordre østre
mellom, Eklo vestre og Eklosvedjan. Den siste forsvant fullstendig. I tillegg
må Rognhaugen nevnes. Dette er en gard som er skilt ut fra Eklo søndre.

----
51 RasB
----
I dagligtalen er dette Eklo vestre.
Dette var den ene halvparten av det gamle Eklo nordre.
Gårdsvaldet nådde helt bort til Modalen og Follobekken i vest. Der og i
sydvest grenset valdet mot Haga. I Modalen grenset valdet også mot Mo.
Muligens nådde valdet så vidt bort til de sydligste deiene av Krag. I 1893
var det Krågsmoen som lå her. Mot nord lå så Eklosvedjan. Mot øst og syd
øst lå Eklo mellom. Elven dannet grensen mot syd.
Beliggenheten av Eklo vestre gjorde at den ikke fikk så store skader av
selve utglidningen. Skadene skyldtes først og fremst overslamming av jord
og skog.
Før raset var arealet 289.62 dekar. Her var det 148,42 dekar dyrket jord,
124,09 dekar skog og havning, 4,9 dekar eng, 18,59 dekar annen udyrket
mark og 1,6 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 67 øre.
I 1890 ble sådd 2 hektoliter bygg og 12 hektoliter havre. Det ble satt 9
hektoliter poteter. Det fantes 6 to-hjulte vogner på gården.
Husdyrbestanden pr. 1. januar 1891 var 2 hester, 8 storfe, 9 sauer, 3 griser
og 11 høns.
Folket
Johannes Pedersen Stubbe hadde overtatt gården omkring 1870.
Da raset gikk, bodde følgende personer der:
Johannes Pedersen, gårdbruker, 72 år
Marie Kristoffersdatter, kone, 57 år
Peder Marius, sønn, 20 år
Anne Kristine, datter, 18 år
Inger Marie, datter, 17 år
Odin, sønn, 14 år
Anna Pauline, datter, 11 år
Johannes var sønn av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter fra Stubbe.
Marie Kristoffersdatter var datter av Kristoffer Kvello og Anne Reppe.
Verdalsboka - 4

----
52 RasB
----
Familien på Eklo nordre vestre. Bakfrå v.: Peder Marius, Odin, Anna Pauline.
1 midten: Marie Kri stoffe rsdatte r, Johannes Pedersen Eklo. Foranfra v.: Anne
Kristine, Inger Marie.

----
53 RasB
----
Hva som skjedde
Dagen før raset var Peder Marius borte på et jordstykke kalt Eklosanden
og gjorde våronn. Eklosanden var en nedlagt husmannsplass. Det bodde ingen
folk der, men jorden ble brukt av Eklo vestre. Peder pløy de jordstykket den
dagen. Da han var ferdig, vurderte han om han skulle sette igjen redskapene
der, eller ta dem med seg hjem. Han bestemte seg for det siste, og han tok
med seg plogen og utstyret til Eklo vestre.
Om natten gikk raset, og den jorden han hadde pløyet, var borte. Men han
berget plogen fordi han hadde tatt den med opp til gården da han var ferdig.
Heller ikke på Eklo vestre hørte man det første raset. De ble vekket av
Peter Eliassen på nabogården Eklo nordre østre. De var blitt vekket av Kristen
skomaker fra plassen Eklomyra. Denne plassen lå nedenfor Eklomelen ved
elven, og han hadde så vidt kommet seg ut før leiren stengte alle dører og
vinduer.
Peter Eliassen hadde en båt liggende på gården, og sammen trakk de nå
denne båten mellom seg mot melkanten i syd. De hadde til hensikt å sette
over elven for å komme seg i sikkerhet på den andre siden. Mens de sprang
slik med båten mellom seg, så de seg hele tiden tilbake for å se om Eklo
bakkene reiste.
Da de nådde ut på melkanten, oppdaget de snart at i den retning fantes det
ingen redningsvei. De sprang så i retning av Landfall. Derfrå sprang de mot
Leirådalen og Halset. Også på denne turen trakk de båten med seg. De var
overbevist om at Eklo ville gå ut, og de mente at da ville båten være en
mulighet for redning.
Inger Marie fortalte at det hadde gått styggelig fort for seg da de forlot
huset. For da hun sprang nede på Landfallflatene, oppdaget hun at hun hadde
sko fra to forskjellige skopar på seg.
De fikk ikke tid til å slippe ut husdyrene, slik at de sto inne i fjøset da de
rømte. Da de kom tilbake utpå dagen 19. mai for å se til dy rene, fant de folkene
fra Krågsmoen, Hans Nilsen og hans familie, der. Hans kone Ingeborganna
Olsdatter hadde nettopp vært inne i fjøset og melket og gitt dy rene mat. Seiv
hadde denne familien mistet alt de eide, men de berget livet og hadde kommet
seg opp til Eklo nordre vestre.
Skaden på gården omfattet 39,4 dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 59,1
dekar skog og havning, tilsammen 103,4 dekar.
Ca. 3/8 av eiendommen gikk tapt
Før raset hadde jord verdien vært kr. 6.400. Etterpå ble den satt i kr. 4.000
Tapet var således på kr. 2.400.
Eiendommen ellers sto i kr. 8.000. tapet ble satt til kr. 3.250, slik at den
nye verdien ble kr. 4.750.

----
54 RasB
----
Etterpå
Johannes Pedersen Eklo ble tildelt en erstatning på kr. 2.300. Han fikk
500 kroner i forskudd.
I 1895 ble skylden på gården fastsatt slik:
Gårdsnr. 95, bruksnr. 4, Eklo vestre av skyld mark 8,67 et avtak for 5
år av mark 3,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,67.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden var på 103,4 dekar. Den ble utlagt til eieren i to teiger,
en på norsdsiden i skredgropen, og en på sydsiden ved elven.
Johannes kjøpte Stor-Vuku i 1893, og hans sønn Odin drev gården. Johan
nes og Marie flyttet dit da Peder overtok Eklo i 1900.
Marie døde i 1915.
Johannes døde i 1929 106 år gammel. Han var da bygdens eldste, og man
antok at han var landets eldste mann da.
Peder giftet seg med Maren Jonsdatter. Han døde i 1959.
Odin overtok Vuku store i 1910. Han giftet seg med Marie Sivertsdatter
fra Øra. Han døde i 1956.
I 1900 bodde Anne Kristine, Inger Marie og Anna Pauline på Vuku store.
Inger Marie giftet seg ikke. Hun bodde på kåret hos Odin. Hun døde i 1960.
Anna Pauline giftet seg med Johan Libakk. De kjøpte Stubbe. Anna døde
i 1928.
Heller ikke Anne Kristine giftet seg. Hun overtok Stubbe, og bodde der
i mange år. Hun døde på Verdal Aldersheim i 1957.
Note:
Opplysninger ved Arne Eklo.

----
55 RasB
----
I dagligtalen kalles denne gården Eklo mellom.
Gården ble delt så sent som i 1865 i Eklo østre og Eklo mellom. Men i
1892, altså året før raset, ble partene samlet til en gard igjen.
I nordvest grenset gården mot Eklo vestre. Helt i nordøst nådde valdet så
vidt det var bort til Tokstad. I sydøst lå Eklo søndre, og i sydvest nådde valdet
ned til elven.
Før raset var det totale arealet 289,62 dekar. Her var 174,98 dekar mål
dyrket jord. Resten fordelte seg på 87,55 dekar skog, 3.9 dekar eng, 21,65
dekar annen udyrket mark og 1,54 dekar veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 7 mark 12 øre.
De opplysningene som er satt opp nedenfor, er hentet fra en registrering
i forbindelse med folketellingen fra 1891, og da var det fremdeles to garder.
Utsæden for Eklo østre mellom var 1 hektoliter bygg, 5 hektoliter havre
og 6 hektoliter poteter. Der var det 2 to-hjulte vogner.
For Eklo mellom vestre var tallene 1 hektoliter bygg. 6 hektoliter havre
og 6 hektoliter poteter. Det fantes 2 to-hjulte vogner på gården.
Husdyrene er også oppgitt for to garder 1. januar 1893.
På den første var det 1 hest, 5 storfe, 5 sauer, 1 gris og 9 høns.
På den andre var det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 9 høns.
Eklo mellom sett fra syd i 1918.
Foto: Einar Musum.

----
56 RasB
----
Ingen dyr gikk tapt i raset, og følgelig er det ikke oppgitt noe om husdyr
holdet i 1893. Muligens var antallet på husdyr noe mindre på gården etter
sammenslåingen enn det samlede tallet for to garder.
Johan Hojem og Maren Petersdatter.
Folket
På denne gården bodde Petter Eliassen. Han overtok Eklo mellom etter
sin far Elias Larsen i 1888. Og i 1892 kjøpte han Eklo ostre av Johannes
Ellevsen. Dermed kom de to partene på en hand igjen.
Da raset gikk, bodde følgende personer på gården:
- Peter Eliassen, gårdbruker, 39 år
- Ragnhild Bergitte Olausdatter, kone, 48 år
- Maren Elise, datter, 14 år
- Karen, datter, 13 år
- Petra Bergitte, datter, 11 år
- Ole Martin, sønn, 8 år
- Edin Marius, sønn, 3 år
På kåret bodde
- Elias Kristian Larsen, kårmann, 73 år
- Marit Pedersdatter, kone, 80 år
Peter Eliassen var sønn av disse to.
Ragnhild Bergitte var datter av Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter
på Haga mellom.

----
57 RasB
----
I de offisielle listene opplyses det at det var fire barn hjemme. Familien
hadde seks barn. Normalt skulle det ha vært de fire yngste som var hjemme.
Men den eldste datteren, Maren Elise, har fortalt hvordan de flyktet
hjemmefra, så i alle fall var hun hjemme. Men i og med at ingen liv gikk
tapt på denne gården, kan det rett og slett være en feil når det står fire barn.
Eller det kan være slik at da listen ble satt opp etterpå, hadde Maren Elise
flyttet hjemmefra. Hun var nemlig 14 år da dette skjedde, og hun ble kon
firmert like etterpå.
Elias Kristian Larsen var født på Skjærset. Hans foreldre var Lars Jensen
Lorås fra Røra og Marta Eliasdatter Skjærset.
Marit Pedersdatter var født på Haug. Hennes foreldre var Peder Larsen
Haug og kone Beret Ellevsdatter.
Hva som skjedde '
Om disse fortelles det at de fikk varsel
av Kristen skomaker som kom opp til
gården. Kristen skomaker var husmann
under gården og bodde på en liten hus
mannsplass like nedenunder Eklomelen
ved elven som ble kalt Eklomyra eller
Eklomelen. Plassen hans ble begravet av
det første skredet. Kristen klarte imidler
tid å komme seg ut i live, men bortsett fra
et laken, var livet alt han klarte å berge.
Fullstendig tilklint av leire stavret han
seg opp til Eklo mellom. Der lå «sjøl-
folket» i en omhengsseng på kjøkkenet. De Ole Petersen Eklo.
våknet ved at det tuslet ute på gangen.
Kristen gikk inn på kjøkkenet, og det for-
telles at da Petter fikk se denne figuren på golvet, visste han ikke hva han
skulle tro. Men etter sigende skal han ha sagt for seg seiv:
«Deg har jeg hørt snakk om, men aldri sett. Er det slik du ser ut.»
Men Kristen fikk satt dem inn i hva som var i ferd med å skje. I full fart
la de på dør. De fikk varslet på nabogården Eklo nordre vestre.
Den eldste datteren på gården, Maren Elise, har fortalt at de tenkte først
åta seg ned til elven, for så å sette over til Melby med båt. Petter hadde
en båt liggende oppe på gården. Sammen med folkene fra den andre Eklo
gården trakk de båten mellom seg på melkanten. Hele tiden snudde de seg
for å se om Eklobakkene reiste. Men da de fikk se hvordan det så ut nede
i dalbunnen, var det bare å glemme den rømningsveien. De forlot båten og

----
58 RasB
----
sprang det de kunne nordøstover. De ville prøve å komme bort til fjell, for
der ville de være sikker. Klokkhusberget i Leirådalen var derfor målet.
En annen versjon sier at de trakk med seg båten også da de rømte østover.
De mente at dersom Eklobakkene gled ut, ville de ha en mulighet til å berge
seg i båten.
Maren hadde Edin Marius på ryggen, og foreldrene hjalp kårfolkene. De
andre hjalp hverandre best mulig.
De sprang østover i retning av Landfall.
I følge hva de seiv mente, var de fremme ved Klokkhusberget ca. klokken
1, og her følte de seg trygge. De såtte seg ned og så seg tilbake. Maren for
talte at de da så gården Krag seile nedover. Etter at den hadde vært ute av
syne et øyeblikk mens den var bak Ekloryggen, dukket den frem igjen nede
i dalen, og fra der de satt så det ut som at den støtte mot Melbyberget så
bitene fløy.
På den avstanden var det nok ikke mulig å se at bitene fløy. At det så ut
som at den støtte mot Melbyberget, må vel kanskje også tilskrives avstanden.
Men det er en kjensgjerning at Krag havnet nede ved Sundby, og det er ikke
så langt fra Melby. Og de kan ha sett leirspruten da den sprutet oppover
bakkene på motsatt side av dalen.
Kristen skomaker var ikke med på denne løpeturen. Hvor han gjorde av
seg, var ukjent. Men alle folkene på gården berget seg, og det gjorde også
Kristen skomaker.
Her er det imidlertid grunn til å gjøre seg en liten refleksjon. Det er nemlig
ikke mulig at de kan ha vært fremme ved Klokkhusberget på den tiden det
var tale om. Det første skredet som tok huset til Kristen skomaker, gikk ca.
klokken 0030. Huset hans ble tatt noen minutter senere. Han klarte å komme
seg ut og opp til Eklo mellom. Etter å ha vekket folkene og fått dem til å
forstå hva som skjedde, trakk de altså først båten ut til melkanten før de flyktet
nordøstover. Til Klokkhusberget er det ca. 3 kilometer i luftlinje, og de måtte
dessuten krysse Leirådalen. Og de måtte opp i berget til en slik høyde at de
fikk oversikt over det som skjedde i rasområdet. Det synes helt urimelig at
alt dette kan ha skjedd i løpet av en halv time. Rimeligvis så de det som er
beskrevet mens de befant seg på vestsiden av Leirådalen. Flukten fortsatte
til de kom til fast fjell. Derfor er det ganske sikkert en erindringsforskyvning
som skyldes de enorme sinnspåkjenningene de var utsatt for.
Eklo mellom ble ikke påført så veldig store skader, seiv om den riktignok
mistet noe jord ved selve raset. Men mesteparten av den jorden som ble øde
lagt, ble ødelagt ved overslamming.
Skadene omfattet 49,2 dekar dyrket mark, 3,9 dekar eng og 39,4 dekar
skog og havning, tilsammen 92,5 dekar.
Dette tilsvarte ca. 7/20 av eiendommen.

----
59 RasB
----
Før raset sto verdien av jorden i kr. 4.000. Etterpå sto den i kr. 2.600,
slik at tapet var på kr. 1.400.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 9.000 før raset. Tapet ble satt til kr. 3.250,
slik at det var tilsvarende kr. 5.750 igjen.
Etterpå
Peter Eliassen fikk kr. 2.500 i erstatning. Han fikk kr. 218,96 i forskudd.
Av dette var kr. 18,96 til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhan
del på Stiklestad.
Kårfolkene Elias Larsen og Marit Pedersdatter fikk kr. 205 i erstatning.
De fikk 80 kroner i forskudd. Og som årlig livrente fikk de kr. 180.
Elias Larsen er også nevnt i Forvaltningskomitéens protokoll 15. desem
ber 1893. Der opplyses det at han måneden før hadde fått et tilskudd på kr.
50 av Utdelingskomitéen. Nå ble det bestemt at dette skulle være en gave.
Eklo nordre østre og mellom fikk forandret skylden på følgende vis i 1895
(to bruksnummer):
Gårdsnummer 95, bruksnr. 1, Eklo østre av skyld mark 3,56 et avtak for
5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,43 for første halvår 1893.
Gårdsnummer 95, bruksnr. 3, Eklo mellom av skyld mark 3,56 et avtak
for 5 år av mark 1,25, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,56.
Også denne parten fikk en tilsvarende reduksjon av veiskatten, kr. 0,43,
for første halvår 1893.
Skaden tilsvarte 92,5 dekar jord. Alt dette grenset direkte til det som ikke
ble berørt, og alt ble derfor utlagt til eieren.
Peter og Ragnhild fortsatte på gården etterpå. Både de og deres barn bodde
der i 1900. Peter kjøpte restene av Jermstad østre eller Smedgården. Han
bygget nye hus langt øst på valdet like syd for Faren øvre. Han fikk tinglyst
veirett gjennom rasgropen mellom Eklo nordre østre og Jermstad østre.
Kårmannen Elias bodde også på Eklo nordre østre i 1900. Han var nå blitt
enkemann. Marit døde i 1900. Elias døde i 1903.
I 1909 overleverte Peter og Ragnhild gården til sønnen Ole.
Peter døde i 1940, mens Ragnhild døde allerede i 1909.
Maren Elise gikk under navnet veitja. Hun ble gift med John Hojem. De
kjøpte Landfallenget som så fikk navnet Hojem.
Karen var ugift.
Ole som overtok gården etter sin far, giftet seg først med Anna Oline. Et
ter hennes død giftet han seg med Marie Steinsli.
Edin Marius var også ugift.
Noter:
Opplysninger ved Arne Eklo, Magnhild og Leif Myhre.

----
60 RasB
----
Som navnet antyder, er dette den sydligste av Eklo-gårdene.
Mot nordvest grenset gården mot Eklo mellom. Langs en kort strekning
i nordost nådde valdet bort til Tokstad som lå under Prestegården. I nordost
lå også Rognhaugen. Mot øst lå Landfall, og mot syd lå Verdalselven.
Denne gården fikk ingen del av jorden ødelagt av selve utglidningen.
Derimot ble store deler av elvesletten på sydsiden av valdet overslammet.
Før raset hadde denne gården et samlet areal av 529,83 dekar hvorav 298,14
dekar var dyrket jord, 148,61 dekar var skog og havning, 44,3 dekar var
eng, 37,37 dekar var annen udyrket jord, og 2,31 dekar var veier og be
byggelse.
Matrikkelskylden var 19 mark 16 øre.
I 1890 var utsæden 7 hektoliter bygg, 19 hektoliter havre, 25 kilo gressfrø
og 12 hektoliter poteter. På gården fantes 4 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin.
Antall husdyr pr. 1. januar 1891 var 4 hester, 25 storfe, 10 sauer, 3 griser
og 6 høns.
Etter som ingen dyr gikk tapt i skredet, finnes ingen tall oppgitt for året
1893. Men besetningen var nok temmelig lik den i 1891.
Folket
Eieren av gården, Johan Gustav Andreassen, hadde kjøpt den i 1884.
Følgende personer bodde der da raset gikk:
- Johan Andreassen, gårdbruker, 39 år
- Karen Anna Ellefsdatter, kone, 36 år
- fire tjenere
Johan Andreassen var fra Lillemoen i Skogns Markabygd. Hans foreldre
hette Andreas Olsen Ness og Ingeborg Anna Bardosdatter.
Karen Anna Ellefsdatter var fra Frol. Hennes foreldre var Ellef Matias sen
Heir og Lisa Margrete Johnsdatter Hallan.
Hvem tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
Det er ikke kjent hvordan disse opplevde raset, men ingen omkom, og ingen
kom til skade. Men de rømte ikke vekk i likhet med folkene på nabogårdene.
Karen lå syk, hun hadde lungebetennelse. Da folkene på nabogården Eklo

----
61 RasB
----
Eklo søndre sett fra nord i 1922.
Foto: Einar Musum.
nordre østre var på vei ut mot terras sekanten med båten som de hadde tenkt
å sette over elven med, vekte de de to på Eklo søndre. Johan skal da ha svart
slik: 1 «Æ rekke mæ itj! Karen e dale!»
De ble derfor værende på gården. De beholdt også husdyrene hjemme. Ingen
av dem gikk tapt.
Ødeleggelsen omfattet 29,5 dekar dyrket jord, 44,3 dekar eng og 54,1 de
kar skog og havning, tilsammen 127,9 dekar.
Skaden tilsvarte ca. 1/4 av den opprinnelige størrelsen.
Eklo søndre slapp således forholdsvis billig fra det sammenlignet med mange
andre garder.
Jordverdien hadde før raset vært kr. 12.600. Tapet ble beregnet til kr. 3.150.
Den nye verdien ble kr. 9.450.
Eiendommen forøvrig hadde stått i kr. 16.000. Her ble tapet satt til kr.
5.500, slik at den nye verdien ble kr. 10.500.
Etterpå
Johan Andreassen ble tilkjent en erstatning på kr. 4.000
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 94, bruksnr. 1, Eklo søndre av skyld mark 19,16 et avtak for
5 år av mark 4,79, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,16.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,65 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet utgjorde 127,9 dekar. Det ble utlagt til eieren med
uforandrede grenser. Det var bare svakt overslammet. I tillegg kom 32 dekar
elveleie.
I 1910 solgte Johan og Karen Anna gården til Lars Stene og flyttet til Vang
ved Hamar.
Der døde Karen, og Johan giftet seg på nytt med sin husholderske. Johan
ble over 80 år.
Note:
1 Opplysninger ved Arne Eklo.

----
62 RasB
----
Eklosvedjan var en selveierplass utskilt fra Eklo nordre. I oversiktene etter
raset opplyses den å ha vært sammensatt av tre forskjellige parter. Disse var
Eklosvedjan, Eklosveet av Eklo nordre, og Glynden av Krag. Dette forklarer
de mange gards- og bruksnumrene.
Mot vest grenset Eklosvedjan mot Haga. Her gikk grensen langs Follo
bekken dypt nede i Modalen. Mot nord lå Krågsmoen. Parten Glynden som
tilhørte Eklosvedjan, lå visstnok øst for Krågsmoen. Mot øst grenset gården
mot Trøgstad Ulle søndre, og mot syd lå Eklo mellom og Eklo vestre. 1
Det ble i 1893 fastslått at arealet hadde vært 98,7 dekar. Av dette var 64,2
dekar dyrket mark, og 34,5 dekar engmark.
Matrikkelskylden var 2 mark 39 øre.
I 1890 var utsæden 1 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre, 3 kilo gressfrø
og 5 hektoliter poteter. Dessuten var det 2 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og 8 høns.
Den daværende eieren, Johan Pedersen Minsås, solgte gården samme året
til Erik Hansen Sæbo.
I 1893 hadde Erik Sæbo 5 kyr, 8 småfe, 1 gris og et ukjent antall høns.
Før Erik Sæbo overtok, var gården forsikret på følgende vis: Hovedbyg
ningen - kr. 240, en ny ladebygning i 1885 - kr. 300, stabburet - kr. 35,
og fjøs, stall og ladebygning - kr. 80. Løsøret var forsikret for kr. 1.020,
og avlingen for kr. 481. I løsøret inngikk en kokeovn og en kakkelovn. Av
lingen var spesifisert slik: 6 tønner bygg, 20 tønner havre, 30 tønner poteter,
10 lass høy og 20 berger halm.
Folket
Erik Sæbo hadde etternavnet fra sitt hjemsted, Sæbø i Romsdalen. Følge
lig hender det at dette navnet er skrevet både Sæbo og Sæbø.
Før familien kom til Verdal, hadde de bodd både i Bindalen og Bodø. Hans
kone var fra Bindalen. Det eldste barnet ble født i Bindalen, mens de neste
to var født i Bodø. Den yngste ble født på Eklosvedjan. Erik var smed, og
i tillegg til gården drev han mye med arbeid utenfor hjemmet.
I mai 1893 bodde følgende personer på denne gården:

----
63 RasB
----
Erik Hansen Sæbo, gårdbruker,
smed, 37 år
Anna Kornelia Andersdatter, kone
32 år
Hans Artur Kornelius, sønn, 7 år
Edvin Klaudius, sønn, 6 år
Johan Benjamin, sønn, 4 år
Arne Ingolf, sønn, 2 år
- Beret Johannesdatter, enke, 64 år
Anna Kornelia Andersdatters foreldre
var Anders Johannessen og Karen Ber gitte
Gaupen fra Bindal.
Beret Johannesdatter var mor til den
forrige eieren, Johan Pedersen Minsås,
som solgte gården til Erik Sæbo. Hun ble
boende på kåret da sønnen og familien
flyttet derfrå. Hennes datter, Pauline Ber- Anna Kornelia Andersdatter
gitte Pedersdatter, 27 år gammel, bodde Sæbo
der også til bare noen dager før raset. Hun
fikk da arbeid i Bodø og reiste dit. 2
Berets foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter Leinsvald
Hva som skjedde
Hva som skjedde med Beret Johannesdatter og Pauline Pedersdatter, har
Bjarne Slapgard fortalt:
«- Ho som seinare vart mor mi, budde saman med mormor på Eklosvedjan.
Dei hadde da selt garden til familien Sæbo, men hadde kår der.
Nokre dagar før raset dro mor, som enno var ugift, til Bodø der ho hadde
fått arbeid.
Båten skulle gå frå Trones tidleg om morgonen, og mor ville ikkje vekke
dei fire Sæbo-gutane som enno lå og sov. Ho gjekk difor inn på rommet deira
og la eit kamferdrops på kvar pute som avskilsgåve. Desse gutane, Hans,
som var sju år, Edvin Claudius, seks år, Johan, fire år, Arne, to år, og mor
deira, Anna, som da var 32 år, døydde alle saman i raset.
Då mor lå for å døy da ho var langt oppe i 80-åra, kom ho til å snakke
om denne hendinga og sa mellom anna da: «Aldri har eg gjort noko så lite,
men som har gleda meg så mykje som da eg ga bort desse kamferdropsa.»
Far åt gutane var borte på arbeid rasnatta og berga livet.
Mormor var altså att på Eklosvedjan. Men om kvelden den 18. mai kjende
ho seg uroleg og dro over til slektningar på Melby. Der satt ho da flodbåra

----
64 RasB
----
Sittende Beret Johannesdatter og hennes datter Pauline Bergitte Pedersdatter
Min sås.
slo mot huset, men berga saman med dei andre der livet. Det hadde ho ikkje
gjort om ho hadde halde seg heime på Eklosvedjan.»
Som det fremgår av det Bjarne Slapgard har fortalt, var Erik Sæbo borte
på arbeid rasnatten. Han var kjent som en dyktig smed, og på Verdalsøra
hadde han sin egen smie. Denne natten var han i smien og skodde hester.
Raset må ha kommet fullstendig overraskende på denne huslyden. Men
allikevel er det grunn til å merke seg at Beret Johannesdatter følte en merke
lig uro om kvelden, og at hun derfor dro over til slektninger på Melby. Av
standen fra Eklosvedjan ned til elven var ikke stor. Trolig gikk hun forbi EkJo

----
65 RasB
----
vestre og kanskje også husmannsplassen Eklomyra. Hun signaliserte til den
andre siden at hun ville over, og de kom for å hente henne.
I følge Slapgard satt hans mormor og folkene der oppe om kvelden og pratet
da raset kom.
Men for de andre på Eklosvedjan fantes det ingen redning. Egentlig vet
vi ikke hvordan det hele gikk for seg. Eklosvedjan lå like øst for skredporten.
Hele gården forsvant. Av dette valdet ble det igjen en liten pynt som stikker
ut mot nord fra terrassen vest for Eklo. Denne pynten utgjør 0,2 mål eller
200 kvadratmeter. Det er alt som er igjen.
Det er fra flere vitner fortalt at det første raset var forholdsvis stillferdig
sammenlignet med det som kom etterpå. Folk på nabogårdene hørte det ikke.
Heller ikke de som ble med ut og overlevde. Når hverken folkene på Eklo
eller andre som var midt oppe i raset, hørte noe, er det heller ikke grunn
til å tro at familien Sæbo skulle ha hørt det.
Rasmassene fra det første raset fulgte elveløpet sydøstover i retning av
Melbyberget.
At Eklosvedjan ikke gikk ut med dette raset, fremgår av det faktum at det
eneste som ble funnet igjen av husene på Eklosvedjan, var en del av stab
buret. Og det ble funnet nedenfor Haga i en avstand av flere kilometer fra
der det hadde stått. Videre ble noen gjenstander funnet så langt mot vest som
på vestsiden av elvens nåværende løp på John Ekrens eiendom i 1967. Dette
var en sølv sukkerskje med inskripsjonen A. Sæbø (Anna Sæbo), 3 en mes
singkjele med hanke og en spiss-slede. Minst ett lik ble også funnet ved Kå
len. (Se nedenfor.)
Derfor er det mer sannsynlig at Eklosvedjan gikk med i den andre delen
av raset. Dette tok veien ut gjennom den nå åpnede skredporten og tvers over
dalen i retning av Sundby og Bjørken.
Men det kan se ut som at Eklosvedjan forsvant forholdsvis sent i det andre
raset etter som husene fulgte strømmen mer i vestlig retning. Etter hvert som
flatene på sydsiden av elven ble oppfylt, ble de påfølgende rasmassene tvunget
vestover.
Dersom husene lå på overflaten etter denne farten, ble de begravet av det
største raset som kom noen minutter senere.
Vi vet ikke hvorvidt noen av beboerne kom seg ut eller ikke. Men de fire
av de omkomne fra denne gården som ble funnet, ble funnet på forskjellige
tidspunkter. Dette, samt at en ikke er funnet, tyder på at enten kom de seg
ut eller så ble husene smadret og likene spredt.
Døde:
ANNA KORNELIA ANDERSDATTER SÆBO, født 1861
HANS ARTUR KORNELIUS ERIKSEN SÆBO, født 1886

----
66 RasB
----
EDVIN KLAUDIUS ERIKSEN SÆBO, født 1887
JOHAN BENJAMIN ERIKSEN SÆBO, født 1889
ARNE INGOLF ERIKSEN SÆBO, født 1891
De to første som ble funnet, var guttene Hans Artur Kornelius og Arne
Ingolf. De ble begge funnet 1. juni ved Ness. Arne ble begravet 3. juni og
Hans 4. juni på Stiklestad. For begges vedkommende fant jordfestelsen sted
4. juni.
Deres mor, Anna Kornelia ble funnet 7. juni, og hun ble begravet og jord
festet 9. juni på Stiklestad.
Edvin Klaudius ble funnet henimot midten av juli. Han ble begravet 18.
juli på Stiklestad, og jordfestet 23. juli.
Johan Benjamin er ikke gjenfunnet.
Erik Sæbo fikk umiddelbart høre om ulykken, og han reiste øyeblikkelig
opp til rasstedet. Der lette han utrettelig etter sin familie i lang tid. I det minste
ble en av guttene funnet av ham seiv. Henrik Lågness fortalte at han hadde
vært til stede på Kålahøgda da Erik kom bærende med liket av gutten sin,
og den hendelsen hadde gjort inntrykk på dem som var til stede da.
Hele tiden utførte han den ene livsfarlige redningsdåden etter den andre.
For dette fikk han tildelt redningsmedaljen av 2. klasse. (Se nærmere om dette
under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Om sin kone sa han at seiv om hun hadde kunnet berge livet seiv, ville
hun aldri ha forlatt sine barn.
Videre sa han at han hadde reist mye rundt om i verden og sett mye fælt.
Men aldri hadde han vært vitne til noe så forferdelig som det han så her.
Erik Sæbo mistet således alt, både familie, gard og grunn med husdyr.
Jordveien hadde før ulykken en verdi av 2.725 kroner.
Eiendommens verdi forøvrig var kr. 3.450.
Alt gikk tapt.
Men en annen person som fikk høre om ulykken dagen etter, var Anna
Sæbos bror, Kristian Bernhard Jakobsen Gaupen. Han var egentlig hennes
halvbror. Han var skipper på en fembøring og var på fiske utenfor Finnmarks
kysten. Natten mellom 18. og 19. mai våknet han etter en fæl drøm. Han
hadde drømt om svarte, stygge fluer, og da han våknet, var han helt gjennom
våt av svette. Han tenkte med en gang at dette måtte bety noe forferdelig,
og da han om dagen kom inn til land, fikk han via telegrafen høre om det
store raset i Verdal. Han visste ikke om søsteren og hennes familie var blitt
med, men etter drømmen visste han at noe hadde skjedd med dem.
Denne historien har han fortalt sine barn. 4
Etterpå
Erik Sæbo fikk kr. 4.000 i erstatning. Av dette var kr. 500 forskudd.

----
67 RasB
----
Beret Johannesdatter fikk 225 kroner i erstatning. Dessuten fikk hun 75
kroner i årlig livrente.
Som nevnt ovenfor, ble 0,2 dekar stående igjen på en pynt. Resten forsvant.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 96, bruksnr. 1, Eklosvedjan av skyld mark 1,35 et avtak for 20
år av mark 1,35, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,25.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 0,47 for første halvår 1893.
Gårdsnr. 95, bruksnr. 2, Eklosveet av skyld mark 0,48 et avtak for 20 år
av mark 0,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,43.
Og for denne parten ble reduksjonen av veiskatten på kr. 0,17 for første
halvår 1893.
Senere ble det gjort en tilføyelse vedrørende skylden for denne gården på
grunn av at den omfattet flere gårdsnummer:
For gårdsnr. 106, bruksnr. 7av skyld 56 øre et avtak til 31. desember
1913 av 56 øre, og deretter for bestandig et avtak av 51 øre.
Hele eiendornmen ble utlagt som en teig til Staten. Arealet var på 89,1 dekar.
Dette lå i rasgropen, og alt Staten overtok i dette området, fikk benevnelsen
Statsteig A.
Erik Sæbo giftet seg på nytt igjen året etter katastrofen med Ragnhild
Pettersdatter Sørhaug. En tid bodde de på Steinkjer, men i 1900 bodde familien
på Verdalsøra. Erik var da jordbruker og frisør. Ragnhild døde, og Erik giftet
seg for tredje gang med Elen Marie Lorentsdatter Sjøbakken f ra Sjøbygden.
Da var han bosatt på Levanger.
Han døde i 1919.
Beret Johannesdatter døde i Østersund i 1896.
Noter:
De to siste var blitt til ved deling av Eklo nordre.
Dette var mor til Bjarne Slapgard, og Beret Johannesdatter var hans mormor.
Dette var en skje Anna Sæbo fikk i premie for en ku på en utstilling.
Opplysninger ved Aslaug Rognsås, hans datter, og således niese av Anna Sæbo.
Verdalsboka - 5

----
68 RasB
----
Dette var en liten husmannsplass under Eklo søndre. Den lå nord for elven
på den smale elvesletten nedenfor Eklo. Plassen ble også kalt Eklomelen og
Skredderstuggu.
Beliggenheten av plassen kan tyde på at den var utsatt for flom.
I 1890 ble det sådd 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og det ble
satt 3 hektoliter poteter.
I 1891 er det ikke oppført noen husdyr på denne plassen, men i 1893 fantes
det 1 ku.
Folket
I 1893 bodde plassmannen alene på plassen. Det var:
- Kristen Amundsen, jordbrukende husmann, skomaker, 61 år
Kristen Amundsens foreldre var Amund Kristoffersen og Gjertrud Johns
datter By vald.
Når det i de offisielle listene heter at også hans kone bodde der, må det
bero på en feil. Hun var død på det tidspunkt. Hun er oppført i folketellingen
1875, men hun døde i 1881. Hun het forøvrig Sigrid Anna Olsdatter.
Hva som skjedde
Heller ikke Kristen fikk noe varsel før leiren omsluttet huset. Men leiren
hadde ikke lenger den knusende kraften. Husene ble derfor stående på samme
sted. Derimot steg leiren raskt oppover husveggene og trengte inn gjennom
både dører og vinduer. Kristen kom seg såvidt ut før leiren nådde opp over
døråpningen og vinduene og stengte ham inne. Han rakk ikke å få med seg
annet enn et laken, og nesten naken flyktet han opp mot Eklo nordre østre
mellom. Han var da så tilklint med leire at det var vanskelig å se at han var
et menneske.
Han kom seg inn på kjøkkenet på Eklo nordre østre mellom hvor husfol
ket, Petter Eliassen og Ragnhild Olausdatter, lå. De trodde først det var hin
mannen som kom på besøk. 1
Men Kristen fikk dem snart til å forstå hva som var i ferd med å skje, og
alle rømte ut. De vekket folkene på Eklo nordre vestre, og sammen tok de

----
69 RasB
----
først en båt Petter hadde liggende på gården. Den trakk de mot kanten av
Eklomelen, for de tenkte å sette over elven til Melby. På vei forbi Eklo søndre
vekte de dem der. Der ville de ikke rømme hjemmefra. (Se under Eklo søndre.)
De andre fortsatte med båten, men da de så hvordan det så ut nede i dal
bunnen, forlot de båten og la på sprang mot Leirådalen. (Se under Eklo nordre
østre mellom og Eklo nordre vestre om hva som videre skjedde med dem.)
Men Kristen ble ikke med dem. Hvor han flyktet, er ikke kjent. Men han
berget livet.
Derimot mistet han alt han eide. Den ene kua strøk med.
Plassen hørte under Eklo søndre, og jordverdien ble regnet sammen med
jordtapet Eklo søndre led.
Etterpå
Kristen Amundsen fikk en erstatning på kr. 640. Av dette fikk han 100 kroner
i forskudd.
Senere var han bosatt i Leiråstua hvor han døde i 1900.
Note:
Opplysninger ved Arne Eklo.

----
70 RasB
----
Rognhaugen var navnet på flere husmannsplasser under Eklo søndre. I 1865
var det to plasser med dette navnet. I 1875 var det en, og i 1891 var det to
igjen. Dessuten var det blitt utskilt en part som selvstendig bruk med dette
navnet så tidlig som i 1811.
Så vidt det har lyktes å bringe i erfaring, var det en bebodd husmannsplass
med dette navnet i 1893 da raset gikk. Den lå langt nordost på valdet like
opp til grensen av det selvstendige bruket Rognhaugen.
Den andre plassen med samme navn, men som var übebodd, lå visstnok
like i nærheten.
I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1,5 hektoliter havre og 4 hektoli
ter poteter på den plassen som var i bruk i 1893.
På den andre, som altså sto tom i 1893, var utsæden 0,5 hektoliter bygg,
1 hektoliter havre og 2 hektoliter poteter.
På den første ble det fødd 2 kyr, 1 sau, 1 gris og 6 høns pr. 1. januar 1891.
På den andre føddes det 1 ku, 1 geit, 1 gris og 6 høns samme året.
Det er rimelig grunn til å tro at det samme antall dyr var på den eksisteren
de plassen Rognhaugen i 1893 som i 1891.
Folket
Plassfølkene på Rognhaugen må ha
kommet dit like før raset. Før det hadde
de bodd på Farbu på Inderøya og på
Eklovald.
Det er opplyst at det i mai 1893 var fem
hjemmeværende barn i tillegg til for
eldrene:
- Elling Jakobsen, husmann, 43 år
- Margrete Pedersdatter, kone, 38 år
- Elen Marie, datter, 10 år
- Johan Petter, sønn, 7 år
- Julie Augusta, datter, 5 år
- Arne Marius, sønn, 2 år
- Inga Kristine, datter, nyfødt
Margrete Pedersdatter. Senere
brukte hun etternavnet Valum.

----
71 RasB
----
Arne Marius Ellingsen Valum.
Inga Kristine Ellingsdatter Valum.
Elling Jakobsen var fra Farbu på Inderøy a. Hans foreldre var Jakob Nilsen
Farbu og Jokumina Evensdatter.
Også Margrete var fra Inderøya. Hun var fra Hastad. Hennes foreldre var
Johan Peter Hastad og Sirianna Johansdatter.
Hva som skjedde
Folkene her fikk varsel ved at det var noen som sprang forbi og vekte
dem. 1 Etter alt å dømme var dette Dina Jermstad. De sprang ut for å kom
me seg i sikkerhet. Den eneste veien de kunne rømme, var østover i retning
av Landfall. De minste ble båret av de voksne.
Men det skjedde ingen ting med plassen ved dette raset.
Derimot må plassen ha blitt oversprøytet av leire fra etterskredet 6. sep
tember. Etter all sannsynlighet våknet folkene av bråket av den første delen
av dette skredet. Og i likhet med folkene på eiendommen Rognhaugen rømte
de i retning av Landfall igjen. Nøyaktig hva som skjedde, vet vi ikke. Ingen
av folkene kom imidlertid til skade. Heller ikke mistet de noen dyr. Men det
må ha blitt skader på både jord og hus. At jorden ble skadet, ble ansett som
tap for den gården plassen lå under. Derimot var husene plassmannens eien
dom, og dersom de ble skadet, tilkom erstatningen husmannen. Og Elling
fikk skadeserstatning.
Men husene var ikke mer skadet enn at de senere kunne rives og flyttes.

----
72 RasB
----
Etterpå
En kort tid etter raset bodde familien på Hallemsgjerdet (Jåle).
Elling Jakobsen fikk tildelt en erstatning etterpå på kr. 400. Forslaget gikk
ut på kr. 380. Han fikk 50 kroner i forskudd.
Han kjøpte senere parten Valum av Hallem nedre, og det var hit husene
fra plassen ble flyttet. Elling og familien bodde der i 1900.
Elling døde i 1918.
Margrete døde i 1922.
Elen Marie ble gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gard ved
Hamar.
Johan Peter utvandret til Amerika i 1911.
Julie Augusta ble gift med en Andreassen.
Arne Marius døde ugift i 1952.
Inga Kristine var også ugift. Hun døde i 1975.
Note:
1 Opplysninger ved Oline Valum.

----
73 RasB
----
FOLLO 105.1
Gården
Follo var en av de største gårdene som ble ødelagt av raset. Dette var en
av de eldste i hele det utraste området. Trolig kunne Follo føre sin historie
tilbake til eldre jernalder. Gården var også etter all sannsynlighet opphavs
gården til Krag.
I middelalderen ble også Follo berørt av et mindre ras i den øvre delen
av valdet. På den tid var Follo etter all sannsynlighet delt i to, og den øverste
av de to gårdene fikk en del skader. Men skadene var så vidt omfattende at
denne Follogården ble liggende øde etterpå. Den fikk navnet Folloaunet.
Gården grenset i vest mot Prestegården Auglen, mot syd mot Krag og mot
øst mot Jermstad. Trolig fulgte sydgrensen hovedveien fra Stiklestad til Vuku
som gikk gjennom området. Mot nord strakte valdet seg opp mot Lyngåsen.
Det sies at når man sto på broen over Follobekken nede i Follodalen, kunne
man så vidt se hustakene på Follo mot øst.
I sin nyere historie var Follo en meget veldrevet gard. Her bodde Anton
B. Monrad mens han drev flere av de omkringliggende gårdene som
underbruk.
Men allerede i 1880-årene forpaktet John Rostad gården. Og Rostad og
hans kone var vertskap for folkehøyskolen da denne hadde tilholdssted på
Follo vinteren 1883-84. Og sommeren 1884 var det sommerskole for jenter
på Follo. De eneste kjente fotograflene fra noe sted i det utraste området er
visstnok elevkullene fra disse folkehøyskolekursene.
Etter raset ble det totale arealet på Follo fastslått å ha vært 631,75 dekar.
Av dette utgjorde det dyrkede arealet 283,03 dekar. Skogen utgjorde 193,7
dekar, og eng, havning og annen udyrket mark utgjorde 157,02 dekar.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 13,9 hektoliter havre, 1,4 hektoliter
havre til grøntfor og 10 kg gressfrø. Det ble satt 13,9 hektoliter poteter. 0,1
ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter, og 0,1 ar ble brukt til kjøkken
hage. Det fantes 4 to-hjulte vogner på gården.
1. januar 1891 var det 3 hester, 12 storfe, 9 sauer, 3 griser og 19 høns
på Follo.
I 1893 var tallet på husdyr omtrent det samme, nemlig 3 hester 14 storfe,
12 småfe og 2 griser. Tallet på høns er ukjent. I tillegg hadde to av tjeneste
jentene 1 sau hver, slik at alt i alt var det 14 småfe på gården.

----
74
----

----
75 RasB
----
Follo. Storparten av Follovaldet forsvant i raset. Helt i øverste kant ble plassen
Follomarka liggende helt på kanten etter raset 6. september. Plasseringen
av Follostuggu er litt usikker. Men etter alt å dømme må den ha ligget på
vestsiden av Follodalen.
Av en eller annen grunn er ikke bygningsmassen funnet i forsikringsproto
kollene. Derimot var avlingen forsikret slik:

----
76 RasB
----
Klassebilde fr a folkehøyskolen 1883-84.
Klassebilde fra sommerkurset for jenter 1884. Så vidt vites er begge hildene
tatt utenfor hovedbygningen på Follo.

----
77 RasB
----
30 tønner bygg - kr. 360; 120 tønner havre - kr. 960; 1 tønne rug - kr.
16; 120 lass høy - kr. 1.200; 100 tønner poteter - kr. 300; og 150 berger
halm - kr. 450, tilsammen kr. 3.286.
Folket
I 1893 var ingeniør John Rostad eier. Han hadde kjøpt gården noen få år
tidligere.
På en så pass stor gard måtte det nødvendigvis være et forholdsvis stort
antall tjenere i tillegg til gårdbrukeren. På Follo manglet et naturlig innslag
av beboere, nemlig kårfolk. Dette hadde sammenheng med at Rostad hadde
kjøpt gården av en proprietær. Hverken Rostad eller Monrad hadde foreldre
boende på gården. Til gjengjeld losjerte slektninger av kona der.
I mai 1893 bodde disse menneskene på Follo:
- John Olsen Rostad, ingeniør, gårdbruker, 42 år
- Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, kone, 33 år
- Ole, sønn, 12 år
- Bjarne, sønn, 10 år
- Marie, datter, 7 år
- Ingrid Elisabeth, datter, 4 år
- Helge, sønn, 3 år
- Tormod Mikal, sønn, 1 år
- Birgitte Valeur, enke, ca. 60 år
- Erlinga Valeur, losjerende,
- Pauline Pedersdatter, tjenestejente, 44 år
- Anna Margrete Amundsdatter Voll, tjenestejente, 28 år
- Anna Olsdatter Stuskin, tjenestejente, 25 år
- Mette Olausdatter Bjørgan, tjenestepike, barnepike 18 år
- Marius Iversen, visergutt, gjetergutt, 15 år
John Rostad var fra Trones. Hans foreldre var Ole Jonsen Rostad og Marie
Martinusdatter.
Bergitte var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og
Birgitte Ingebrigtsdatter Muus.
I de offisielle listene er frøken Valeur oppført som boende på Follo. Dette
var trolig hennes søster Erlinga. Men enten var hun fraværende rasnatten,
eller så bodde hun et annet sted.
Derimot var Birgitte Valeur til stede på gården. Hun var Bergittes mor.
Hennes foreldre var Ingebrigt Muus og Birgitte Magdalene Rynning fra Snåsa.
Anna Margrete Voll var datter av Amund Andersen Voll og Marja Johans
datter.

----
78 RasB
----
John Rostad sammen med sin kone Bergitte Magdalene og sin svigermor
Birgitte Valeur.
Pauline Pedersdatter var fra husmannsplassen Hammeren under Jermstad
øvre. Hun benevnes derfor Jermstadvald. Men hun bodde på Follo. Hennes
foreldre var Peder Olsen og Anne Ulriksdatter.
Anna Olsdatter var fra Stuskin. Trolig var hennes foreldre Ole Olsen og
Anne Eliasdatter.
Mette var datter av en Olaus og Marta Ellevsdatter som var tjenere på
Bjørgan.
Marius Iversen var fra Tinden. Hans foreldre var Iver Olsen og Marta
Pauline Nilsdatter Havet.
Videre er Odin Olausen Bjartnes oppført som tjener på Follo i de offisielle
listene. Han var sønn av handelsmann Olaus Bjartnes, og bodde hos sine for
eldre. Han er derfor tatt med under Jermstadvald.
Om kvelden kom Oline Gustava Martinus datt er Brannhaug, gjeterjente,
15 år gammel. Hun var fra Brannhaugen og bodde egentlig der. Hun kom
altså tilfeldigvis til Follo om kvelden. Det skulle bli hennes bane.
Hun var datter av Martinus Olsen Brannhaug og Anna Gustava Olsdatter.
Dette gir et totalantall av 15 mennesker på Follo rasnatten. Av disse om
kom fire stykker.

----
79 RasB
----
Birgitte Valeur med sine barnebarn rundt seg. Den som er merket * var ikke
født da raset gikk. Bakfrå v. Ingrid, Ole, Bjarne, Marie. Foranfra v. Helge,
Birgitte Valeur, Borghild* som var Birgittes datterdatter.
Hva som skjedde '
Det var egentlig en skjebnens ironi at familen Rostad befant seg på gården
rasnatten. John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre. Familien likte seg visst
nok ikke på Follo. Hvor vidt dette hadde sammenheng med at det var veldig
bløtt i jorden rundt gården, er uvisst. Men sikkert er det at det piplet opp
vann av grunnen flere steder, og det dannet seg små kjegler av sand der vannet
tøt frem.
Familien hadde planlagt å flytte til Stiklestad nordre 18. mai. Men så traff
dette tilfeldig sammen med at Marie fylte år den dagen. Derfor ble flyttingen
utsatt en dag.
I ettertid ble det også fortalt at en finnkjerring ved navn Sibylla hadde spådd
at Follo skulle gå under. Men det ble ikke sagt noe om når dette skulle skje.
Ingen tok henne alvorlig, heller ikke John Rostad. Han skal ha svart henne
omtrent slik: «Får håpe det ikke blir i vår tid, Sibylla!»
Det var mange overlevende fra denne gården, og følgelig har vi flere beret
ninger av hva som skjedde her. I tiden like etter raset ble mange av dem som
berget livet, utspurt og intervjuet av journalister fra de forskjellige avisene
som hadde korrespondenter i Verdal. I den sammenheng ble det dannet en

----
80 RasB
----
Marius Iversen.
Anna Margrete Amundsdatter Voll.
rekke myter. Og i forbindelse med hva som skjedde på Follo, har det dannet
seg en slik myte.
I Hartmanns skrift som ble utgitt samme år som ulykken, heter det at mens
husene på Follo seilte ned gjennom rasgropen og ut gjennom dalen, satt
gjetergutten Marius Iversen og lekte seg med en hundhvalp. Det står skrevet
på følgende vis:
«Gjætergutten var den eneste paaklædte; han sad i god Ro og klædde sig
under Nedfarten samt legte sig med en liden Hundehvalp. Ogsaa han kom
sig udpaa Tåget og reddedes paa Land.»
Både de andre som ble reddet, og han seiv var lite glad for denne beskriv
elsen. De mente at den var langt fra virkeligheten. Men på journalisters vis
hadde man i avisene oppkonstruert en historie rundt en enkelt opplysning,
og da dette ble trykket og ingen hadde tid eller anledning til å avkrefte
historien, ble den stående som sannhet.
Hva som egentlig skjedde, skal vi la de impliserte seiv få fortelle. Ole Rostad
var i 1893 12 år gammel. I 1898, fem år etter ulykken, skrev han seiv ned
det han opplevde:
«Min opplevelse natt til 19. mai 1893.
Jeg ble vekket om natten klokken 1. Min bestemor Valeur ropte at jeg måtte
absolutt opp da det var noe galt på ferde. Men jeg ble liggende i ro. Om det
var av skrekk eller av dovenskap, husker jeg ikke. Men det er sannsynlig
det var av skrekk.

----
81 RasB
----
Enda en gang ble jeg advart, men jeg ble også denne gangen liggende i
min seng.
Nå lød det et voldsomt brak, og hele bygningen styrtet sammen. Den veggen
som sengen min sto ved, falt over sengen slik at det var så vidt jeg berget
livet. For veggen ble liggende på sengestolpene.
Men nå var det for sent å komme ut av sengen hvor meget jeg enn for
søkte. Jeg lå således en stund uten å gi en lyd fra meg. Da plutselig hørte
jeg noen rope om hjelp. Og jeg kjente stemmen. Det var en av våre tjeneste
piker, en av dem jeg aldri mer så.
Siden hørtes flere rop som til slutt svant hen i dødens kvaler.
Så ble det igjen stilt. Da plutselig hørte jeg min fars stemme like over meg.
Jeg tenkte at han var på mørkeloftet. Men det viste seg senere at han var
på taket, for det var ikke noe mørkeloft lenger. Taket hadde nemlig falt ned
på mørkeloftgulvet.
Jeg forsøkte å svare ham, men han hørte meg ikke.
Senere åpnet taket seg som ved et under, og jeg krøp ut fra mitt kvalme
rom gjennom en åpning og opp på taket. Der møtte jeg et underlig syn. For
der var min far og mine søsken unntatt Tormod. Alle sammen var nesten
nakne. Der var også min gamle bestemor Valeur, også omtrent naken. Like
ledes var tre tjenestepiker der.
Det var halvmørkt og så bitende kaldt som om det skulle være full vinter.
Etter at dette takflaket, som ikke var mer enn et par meter i hver retning,
hadde svaiet hit og dit en stund og truet med å velte oss av, såtte det seg
i en voldsom bevegelse. Nå gikk det med lynets hastighet like til Rosvoll
gårdene. Under hele reisen i dette leirhavet var vi truet med å velte, og når
leirbygene kom, måtte vi klamre oss fast så godt vi kunne.
Men verst led vi dog av frost. Vi frøs til vi ikke hadde følelse i føttene.
De var mest utsatte for kulden fordi taksteinene var så kalde som is.
Vi f ryktet hele tiden at bestemor skulle synke sammen av kulde, og av at
hun også hadde fått noen slag i hodet slik at hun blødde sterkt.
Da vi stanset ved Rosvoll, lyktes det min far å få fatt på en del sengeklær
fra den sengen hvor jeg hadde ligget. Disse ble fordelt til de mest trengende.
Under hele farten så vi så langt vi kunne se, bare leire. Da vi kom nedover
til Bjørken så vi noen hester og kyr som sprang alt det de kunne for å unngå
oversvømmelsen. Men det var forgjeves, for leiren oversvømmet disse om
rådene så hurtig at den hurtigste hest hadde blitt for sen. Vi hørte hvordan
de stakkars dy rene brølte i sin siste kamp.
Vi så også mennesker bukke under, og vi hørte deres angstskrik.
Da vi kom til Rosvoll, så vi en mann reise seg opp fra leiren. Han var
tildekket av et tykt lag over hele kroppen. Han ropte til oss og spurte om

----
82
----

----
83 RasB
----
våre navn. Og han fortale sitt eget navn. Det var Odin Bjartnes, en av våre
nærmeste naboer.
Vi ropte om hjelp til noen folk som sto ved Rosvoll, men fikk det svar
at det ikke var noen redning før vannet falt fordi elven var blitt demmet opp.
Hvis vi skulle ha ventet på det, hadde vi mattet være der i mange dager.
Men da lød en kjent røst: «Bærre veint, Rostad, æ ska reidd dokk!»
Det var Marius Iversen, vår 16-årige tjenestegutt som hadde vært på et annet
bordflak. Og på grunn av at dette var lettere, hadde han fart hurtigere og
hadde kommet nærmere land enn oss.
Nå begynte han å arbeide etter sin egen plan. Han tok store stokker og
planker som han la på dette leirhavet. Han fikk derved i stand en bro et stykke.
Men vi var langt fra fast land, og hvis han ikke ved sitt modige arbeid hadde
oppmuntret dem som sto og så på, hadde det visstnok blitt lenge for oss for
frosne å vente.
Da folkene kom ut til oss, ba vi om at de måtte ta bestemor først, og så
Odin Bjartnes som var en ty ve skritts avstand fra oss. Så ble hver og en av
oss båret i land på ryggen av folkene.
Da jeg kom et stykke fra vraket, falt han som bar meg, ned i leiren slik
at en annen måtte ta meg på ryggen resten av broen.
Etter at jeg var kommet på land, la jeg på sprang som om jeg var gal. Jeg
hoppet over et gjerde, inn på en gard og inn i kjøkkenet hvor folkene var
i ferd med å vaske Odin Bjartnes.
Vi ble godt mottatt og henvist til en godt oppvarmet stue. Vi samlet oss,
alle vi som var fra Follo. Og tilsist kom Marius Iversen inn, som vi for en
stor del har å takke for vår redning. For det var nok mange av oss som ikke
hadde klart mange timene i en sådan kulde uten klær.
Marius fortalte nå hvordan det hadde gått til med ham. Han var blitt skilt
fra de øvrige tjenerne og var kommet for seg seiv og hadde klart å komme
seg opp på et vrak av det værelse hvor tjenestepikene lå. Han hadde tatt med
seg klærne sine, og han såtte seg til i god ro til å kle på seg. Mens han satt
slik så han den lille hundehvalpen vår krype omkring blant stokkene. Han
tok den til seg og passet den slik at den ikke fikk skade.
Og det er derfor at de store forfatterne som utga Beskrivelsen over Værdals
ulykken har skrevet: «En tjenestegutt ved navn Marius Iversen satt under hele
farten og lekte med en hundehvalp.»
Nei, han gjorde annet enn å leke. Han arbeidet mye mer enn mange andre.
Han hadde også fått fatt i et lommeur som tilhørte min far.
Han fortalte også at han hadde hørt de to tjenestepikene som omkom, rope
om hjelp. Han forsøkte alt det han kunne for å komme dem til hjelp, men
han kunne ikke.
Fra Rosvoll ble det øyeblikkelig sendt bud til Trones til min onkel og
VeidaUboka - 6

----
84 RasB
----
besteforeldre og fortalt i hvilken stilling vi var. Og øyeblikkelig kom beste
far med klær. Folkene på Rosvoll bød oss mat før vi reiste, men ingen for
mådde å spise grunnet skrekk og sorg. For vi visste ennå intet om vår mor.
Da vi kom til Trones, ble vi mottatt med meget kjærlighet.
Samme dag reiste onkel Bernhard og far opp til raset for å spørre på de
omliggende gårdene om min mor. Men det var forgjeves. Dagen etter ble
hun funnet død iet vrak tett ved det vrak hvor vi hadde tilbrakt den sørgelige
natten.»
Marius Iversen har også gitt sitt bidrag om hva som skjedde. Han er ved
flere anledninger blitt intervjuet av forskjellige aviser. 3
«Jeg våknet av en underlig dur. Jeg trodde først det var brann, men sengen
ristet, og gulvet ble løftet opp. Jeg lå på samme rom som tjenestejentene,
slik skikk og bruk var på den tiden, og jeg for ut av sengen for å vekke dem.
Jeg rakk ikke bort til sengene deres før brannmuren rauset ned og begrov
dem. Jeg sprang til vinduet for å hoppe ut. Men før jeg kom så langt, rauset
veggene sammen. En stokk kom inn, den andre for ut, og slik ble bare gulvet
tilbake. Alt sammen var plutselig bare en forvirrende masse av tømmer og
splintret treverk.
Jeg hoppet unna stokkene, noen smatt jeg under, andre krøp jeg over. Jeg
arbeidet som en sinnsvak for å bryte meg ned til gulvet.
Så seilte det vesle gulvflaket av sted. Jeg fikk klamret meg fast til sengen
og halve veggen som var blitt liggende innover gulvet. Sengen var gjort fast
i veggen, og kanskje var det med på å berge meg. Over hodet mitt hang det
stokker og splintret treverk. Jeg prøvde å få noe av det vekk fordi jeg var
redd det ville falle ned på meg.
Det var under denne seilasen jeg fant klærne mine og et par støvler. Jeg
fant også et lommeur som tilhørte John Rostad.
Det gikk hurtigere enn et lyntog ut for melen. Først bar det tvers over dalen
mot Bjørkberga. Vi seilte rett mot gården Lunden. Men da vi nådde elve
løpet, svingte strømmen vestover. Nå økte farten igjen. Det kom vel nye mas
ser med leire bak som skjøv oss bortover. For meg så det ut som vi fulgte
elveløpet. Inne i Lennesbukta gikk ferden i en stor ring et par ganger, og
ved høydene utfor Leirfall begynte farten å avta. Jeg kunne se bakkene vest
for Rosvoll. Nå kunne jeg begynne å røre på meg.
Det viste seg at jeg hadde kommet nokså nær land, og folket på Rosvoll
søndre, den gården som her lå kloss inntil leirmassene, var da kommet til
inne på land. De var blitt vekket av en blå hest som kom galopperende inn
på tunet. Det var en av Follohestene som var blitt innsmurt av leire etter å
ha gått igjennom raset, men som altså hadde reddet seg inn på land.
Stivfrossen var jeg, for det var kuldegrader rasnatten. Klærne jeg hadde
funnet mellom minene på gulvet, tok jeg nå på meg.

----
85 RasB
----
Det var flytende leire mellom biten av gul vet jeg var på, og fast mark. Og
inne på land sto en patriarklignende mann med langt, hvitt hår og ropte ut
til oss: «Bare overgi dere til Gud. For dere er det ikke håp om redning.» 4
Men jeg tenkte at når jeg var kommet så nært redningen, ville jeg ikke
gi opp. Jeg rev opp gulvet med hendene og la fjelene fremover som en bro,
helt til de som sto inne på land kunne få lagt ut en stige slik at broen og stigen
nådde sammen.»
I beretningen om hvordan han hjalp til med å redde husbonden og folkene
hans, er Marius Iversen beskjeden.
«Jeg var nå bare en guttunge den gangen, og liten av vekst. Men selvfølge
lig hjalp jeg til så langt evner og krefter strakk til.»
Og om historien om hvalpen sier han følgende: «Det er skrevet og sagt
så mye om dette raset. Om meg er det skrevet at jeg lekte med en hundehvalp
der ute på taket. Men jeg kan forsikre at det ikke var tid for å leke den natten,
nei.»
Mer sier ikke Marius Iversen om den saken. Men til sin sønn Leif Iversen,
har Marius fortalt det slik:
«Så hørte jeg hundehvalpen på gården hyle. Den lå under stokkene ved kan
ten av gulvflaket. Jeg klarte å krabbe meg dit den lå, fikk tak i nakkeskinnet
på den, og dro den med meg bort til sengen igjen. Jeg blåholdt meg i sengen
samtidig som jeg klemte hunden inntil meg.»
Dermed vet vi nå at han slapp det sikre taket i veggrestene og akte seg
ut til kanten av gulvet der han fikk fisket opp hundehvalpen som hørte går
den til. Og han fikk den velberget til land over den selvlagede broen.
Vel inne på land var ikke de andre der villige til å sette livet på spill for
å redde Rostad og folkene der. De sa at det ikke var noen redning før elven
gikk tilbake. Det var da Marius hørte dette, at han sa: «Berre veint Rostad,
æ ska reidd dokk!»
Da først tok de andre mot til seg og begynte å hjelpe til. Men det var da
Erik Rosvoll kom til og overtok ledelsen av arbeidet, at det ble fortgang. Og
Erik var med til siste stund. For sin innsats fikk Erik Rosvoll meget fortjent
redningsmedaljen. Men det er helt typisk at også noen av de andre som fra
først ikke torde å hjelpe til, men som ble med først da Marius Iversen såtte
igang, ble nevnt som mulige kandidater for medaljen. Marius ble ikke nevnt
i det hele tatt!
På Rosvoll søndre ble de reddede godt mottatt og fikk varme klær og mat.
Det ble fortalt i avisene at folkene på Rosvoll hadde rømt sin vei da raset
kom. I så fall dette var riktig, var det bare for en meget kort stund, for de
var nede ved leirsjøen da vraket av Follo ble liggende der. Og det var hos
disse folkene Rostad og hans huslyd fikk pleie og stell, slik at den panikkar
tede rømningen som det ble skrevet om, var i alle fall ikke så langvarig.

----
86 RasB
----
Marius forteller videre om hva som skjedde videre utover sommeren:
«Etter hvert som leirmassene størknet utover sommeren, kjørte vi restene
av husene på Follo til Stiklestad nordre, som Rostad også eide, og hvor fami
lien slo seg ned.
Det rare er at under taket som de kom seilende på, fant vi både loftsgulvet
og gulvet i første etasje klemt sammen. Veggene var borte. Men da vi orien
terte oss, fant vi møblene der de hadde stått med sølvtøy og kontanter på plass.
Dette mer enn noe annet beviser vel med hvilken fart og enorm kraft leir
raset gikk.
Og vi fant vuggen der veslebarnet hadde ligget, med dynen slik den var
blitt liggende da moren rev barnet med seg og sprang for å redde seg. De
to ble borte i leirsuppen. Men fru Rostad ble funnet med gutten i armene
samme dagen.» 5
Marie som var 7 år da dette skjedde, har fortalt at de måtte komme seg
opp på taket av huset. Men det var ikke mulig å komme seg dit ved å klatre
gjennom vinduet. John klarte å rive vekk noen bord i taket slik at det ble
et hull. Dette tyder på at huset nå var i ferd med å bry tes i stykker. Først
hjalp han sin gamle svigermor dit opp, deretter barna. Og under seilasen klam
ret alle sammen seg til hverandre og klarte på den måten å holde seg fast.
Hva som skjedde med Bergitte Rostad, er litt uklart. Et sted heter det at
John Rostad hjalp alle opp på taket etter tur. Men huset styrtet sammen før
han rakk å få henne og Tormod dit opp. En annen versjon går ut på at da
huset begynte å rase sammen, hadde Bergitte Rostad grepet minstebarnet fra
vuggen og styrtet på dør. Det var det siste de andre hadde sett av henne. Men
etter som hun ble funnet under vraket av et annet hus, kan det tyde på at
hun kom seg bort til et av uthusene, og at hun fulgte med dette nedover. Hvor
vidt hun døde underveis, eller om hun døde som følge av kulden og strabas
ene, er ikke kjent.
Døde:
BERGITTE M AGD ALEN A VALEUR ROSTAD, født 1861
TORMOD MIKAL JONSEN ROSTAD, født 1892
METTE OLAUSDATTER BJØRGAN, født 1875
OLINE GUSTAVA MARTINUSDATTER BRANNHAUG, født 1878
Bergitte ble gjenfunnet 20. mai i et husvrak ved Rosvoll like ved vraket
av våningshuset på Follo.
Tormod Mikal ble gjenfunnet dagen etter. Begge ble begravet og jordfestet
29. mai på Stiklestad.
Mette og Oline Gustava er ikke blitt gjenfunnet.
Alle husdyrene på gården gikk i vei med med unntak av en hest som over-

----
87 RasB
----
levde farten nedover. Blant de døde husdyrene var tjenestejentene Anna Volls
og Anna Stuskins to sauer.
6. september gikk et større etterras, og store deler av det som sto igjen
av Follovaldet gikk da ut.
Av hele den store eiendommen var det nå igjen bare 97,35 dekar. Av dette
var 14,33 dekar dyrket mark. 73,6 dekar var skog og 9,42 dekar var annen
udyrket mark.
26/27 av eiendommen ble ødelagt.
Jordverdien før raset hadde vært 13.500 kroner. Tapet ble satt til 13.000
kroner. Av jorden var det således igjen bare tilsvarende 500 kroner.
Hele eiendommen var før raset verdsatt til 16.000 kroner. Tapet ble satt
til 15.000 kroner, slik at det var 1.000 kroner tilbake.
Etterpå
Familien ble først tatt hand om på Trones.
John Rostad hadde kjøpt Stiklestad nordre før raset i 1893. I den forbindelse
søkte han Velferdskomitéen om støtte. I protokollen 19. juli 1893 står følgende:
Fra veiingeniør og gårdbruker John Rostad om et bidrag av 1.000 kr. til
anskaffelse av besetning m. v. på hans nye gard Nordre Stiklestad. Be
løpet bevilges ham i betraktning av hans betydelige tap ved gården Follos
undergang.
Samtidig med dette bidraget fikk han kr. 111,65 som skulle gå til dekning
av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
31. januar 1894 fikk han ytterligere kr. 500 i forskudd ved en spesiell til
deling.
Han fikk totalt kr. 15.655 i erstatning.
Men det var flere som fikk erstatning på denne gården:
Frøken Valeur, losjerende, ikke oppgitt fornavn, fikk kr. 300. Forslaget
gikk ut på kr. 600. Dette må da ha vært Ertinga, søster av Bergitte Rostad.
Hun var på det tidspunkt ikke gift.
Pauline Pedersdatter fikk kr. 100.
Anna Voll fikk også kr. 100. Hun fikk 40 kroner i forskudd.
Anna Stuskin fikk kr. 130. Det ble foreslått kr. 150.
Marius Iversen (i listene kalt Johnsen) fikk kr. 80.
Og enkefru Birgitte Valeur fikk kr. 925, halvparten av hva som først ble
foreslått.
Skylden for Follo ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 105, bruksnr. 1, Follo av skyld mark 17,29 et avtak for 20 år
av mark 16,65, og deretter for bestandig et avtak av mark 15,82.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 5,74 for første halvår 1893.

----
88 RasB
----
Det antatte tapte arealet på Follo utgjorde 534,4 dekar. Men noe uskadet
jord og skog sto igjen. I tilknytning til dette beholdt John Rostad en teig på
371,2 dekar. Resten tilfalt Staten i skredgropen. Statens part utgjorde 72 dekar.
Tilsammen var dette 91,2 dekar mindre enn hva som hadde gått tapt.
John Rostad bodde på Nordre Stiklestad sammen med døtrene Marie og
Ingrid og sønnen Helge i 1900.
Kort tid etterpå solgte han gården til sin svigersønn Trygve Forberg som
var gift med Marie.
Seiv flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Begrunnelsen for at han solgte Stik
lestad nordre var at han var redd for at Brokskitbekken som rant like nord
vest for gården, skulle ta nytt løp og kanskje utløse et ras. Han klarte ikke
tanken på kanskje å måtte oppleve enda et ras. 6
Han giftet seg på nytt med Br eta Forberg fra Ytterøy. Han døde i 1917.
Ole giftet seg med Margit Moksnes fra Trondheim. De hadde Haugslien.
Han døde i 1967.
Bjarne utvandret til Amerika i 1906. Han giftet seg med Valborg Øvre fra
Ytterøya. Han døde i 1949.
Marie giftet seg, som nevnt ovenfor, med Trygve Forberg. Hun døde i 1951.
Ingrid Elisabet giftet seg med Olav Brårud. De var bosatt i Oslo.
Helge giftet seg med Gisken Sem fra Grong. Han døde i 1915.
Birgitte Valeur flyttet til sin datter Jenny på Levanger, hvor hun døde i 1913.
En av de to tjenestejentene som berget livet på taket av Follo, var Anna
Olsdatter Stuskin. Hun ble senere gift med Edin Follo, den eneste som kom
seg unna i Follostuggu. De bosatte seg på Garpa på Verdalsøra hvor han prak
tiserte som skredder. Anna døde i 1958, og Edin døde i 1962. (Se også under
Follostuggu.)
Pauline Pedersdatter, den andre tjenestejenten, bodde i en stue i Jermstad
grenda. Hun døde i 1944.
Marius Iversen ble gift med Ragna Iversdatter Vang. Han arbeidet på Verdal
Mølle. Han døde i 1962.
Noter:
1 Mange av opplysningene er ved Else Skreden, datter av Mane. Ellers er mye fortalt av Leif
Iversen, sønn av Marius.
2 Dette ble funnet på Haugslien i 1991 av John Rostad. Ole Rostads sønn. I følge John Rostad
var dette en ukjent beretning om hva som hadde gått for seg. Historien er gjengitt her slik
Ole Rostad seiv skrev den, med bare små endringer i språket.
3 Det som følger, er satt sammen av to intervjuer, ett i Nidaros 15.5.1953. og ett i Adresseavisen
22.12.1959, samt hva Leif Iversen har fortalt.
4 Dette var Oluf Holte fra Rosvoll vestre. Han hadde kommet til etter at han hadde reddet folket
fra Nefferplassen. Se under Neffer og Rosvoll vestre.
5 Fru Rostad ble funnet 20. mai, og Tormod ble funnet 21. mai. De lå likev de hverandre.
6 Opplysninger ved Else Skreden og Ingrid Minsaas.

----
89 RasB
----
FOLLOVALD, SMEDHAUGEN 105.1
Bruket
Denne tidligere husmannsplassen var ikke skyldsatt i 1893, seiv om den
etter de opplysninger som foreligger, var en selveiereiendom. Eieren i 1893,
Peter Petersen Belbo, hadde kjøpt plassen fra Follo. Han kalles forøvrig
«arvefester» i de offisielle listene. Allerede i folketellingen i 1891 kalles han
selveier.
Men i og med at skyldsetningsforretning ikke var blitt avholdt, ble ikke
arealet på denne plassen fastslått etter raset. Den inngikk i Follovaldet. Men
vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at heller ikke Smedhaugen skilte
seg vesentlig ut fra andre husmannsplasser som ble kjøpt omkring århundre
skiftet hva angår størrelse. Sjelden var slike plasser større enn noen få mål.
Det har vært vanskelig å fastslå den nøyaktige beliggenheten av Smed
haugen. Det forhold at den i tiden etter raset ble blandet sammen med Smed
gården, et annet navn på Jermstad østre, har gjort at man har hellet til den
oppfatning at den lå på østsiden av Follodalen, ja, faktisk så langt mot øst
som helt i grensen av valdet opp mot Jermstad. Imidlertid er det mer trolig
at den lå på vestsiden av dalen like ovenfor hovedveien fra Stiklestad til Vuku.
Videre er det grunn til å tro at den lå litt vest for veikrysset der veien forbi
Gran munnet ut i hovedveien. Folkene fra Gran sprang sannsynligvis langs
etter veien for å berge seg, og de sprang forbi et hus hvor de banket på vin
duet for å vekke folkene. Det kan bare ha vært Smedhaugen.
I og med at den ikke var blitt skyldsatt, finnes det heller ingen opplysninger
om sky Iden.
Utsæden var forholdsvis beskjeden i 1890, nemlig 0,09 hektoliter bygg,
0,69 hektoliter havre, 0,23 hektoliter havre til grøntfor og 2,08 hektoliter
poteter. Til andre rotfrukter ble det brukt 0,1 ar.
1. januar 1891 hadde Peter Petersen 1 ku, 3 sauer, 1 geit og 4 høns. Da
var plassen etter sigende i Peters eie.
Og i 1893 hadde han 1 ku og 5 småfe. Dette bekrefter bare at eiendommen
ikke var særlig stor.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på Smedhaugen:

----
90 RasB
----
Peter Petersen Belbo, selveier, 66 år
Marie Larsdatter, kone, 56 år
Mette Pauline, datter, døvstum, 32 år
Marie Oline, datter, 15 år
Peter og Marie bodde i 1875 på plassen Follomyra. Follomyra var imid
lertid den samme som Smedhaugen, det vil si den de kjøpte.
Peter var født i Vinne sogn av foreldre Peter Petersen Bergsvald og Beret
Margrete Andersdatter. Hvor han fikk navnet Belbo fra, er ukjent.
Marie var født i Stiklestad sogn. Hennes foreldre var Lars Olsen Trøgstad
og Kjerstine Halvorsdatter.
Hva som skjedde
Også på disse menneskene kom raset fullstendig overraskende. Riktignok
ble de sannsynligvis vekket av Ingeborganna Gran da hun og mannen, Tore
Gran, sprang forbi. Men de rakk ikke å komme seg ut. Ingeborganna og Tore
hørte at døren ble åpnet, så hørte de noen forferdelige skrik, og deretter sank
huset ned i dypet.
Ingen berget seg herfrå.
Døde:
PETER PETERSEN BELBO, født 1827
MARIE LARSDATTER BELBO, født 1837
METTE PETERSDATTER BELBO, født 1861
MARIE OLINE PETERSD ATTER BELBO, født 1878
Bare to ble funnet. Det var de to døtrene Mette og Marie.
Mette ble funnet først. Hun ble funnet nede ved Tinden 27. mai. Liket var
da i en forferdelig tilstand. Det ene benet var avrevet ved hoften, tarmene
lå delvis utover, og begge ørene var borte. Dette er et bevis på de voldsomme
naturkreftene som hadde vært i virksomhet. Hun ble begravet på Stiklestad.
Hun står oppført uten nummer og dato for begravelse og jordfestelse i kirke
boken. Dette hadde sammenheng med at hun var baptist, og således dissen
ter.
Marie ble gjenfunnet 23. juni. Begravelsen fant sted dagen etter på Stikle
stad, og jordfestelsen dagen der etter igjen.
Besetningen på 1 ku og 5 sauer strøk med.
Det at Mette ble funnet nede ved Tinden, og Anders Larsen fra naboeien-
dommen Egge ble funnet ved Bjartnes, tyder på at de begge må ha fulgt den
samme leirstrømmen nedover dalen. Det er imidlertid ikke mulig å utlede
av dette at heimene på vestsiden av Follodalen må ha gått helt til slutt. De
kan rett og slett ha blitt skjøvet nedover av hva som fulgte etterpå. Men det

----
91 RasB
----
synes allikevel å være klart at dette partiet på vestsiden av Follodalen må
ha glidd ut forholdsvis sent.
Etterpå
I og med at Smedhaugen ikke var blitt skyldsatt før raset, skjedde det heller
ingen forandringer med hensyn til sky Iden. Den ødelagte jorden ble ført
sammen med det som Follo mistet.
Dødsboet ble tildelt en erstatning av kr. 250. Forslaget gikk ut på kr. 500,
men det ble altså halvert.

----
92 RasB
----
Follomarka lå langt nord på Follovaldet, og plassen ble ikke tatt av
Verdalsraset, hverken 19. mai eller 6. september. Men det siste raset nådde
så langt opp at det bare var noen meter fra skredkanten og bort til husene.
Dette medførte at de som bodde her, ikke torde å bo lenger på plassen.
Men etter som hverken mennesker, dyr eller hus gikk tapt, er ikke plassen
tatt med i noen offisielle lister. Jorden tilhørte nemlig Follo, og den ble regnet
med i tapet gården led.
Folket
Husmannsfolket som bodde her, var forholdsvis gamle. De hadde vært på
Follomarka fra før 1865.
Da raset gikk bodde følgende personer på plassen:
- Olaus Olsen, husmann med jord, 69 år
- Gunnhild Jakobsdatter, kone, 70 år
og muligens bodde dattersønnen der:
- Oskar Johannes Nilsen, dattersønn, 7 år
Olaus var sønn av Ole Kristoffersen Breding og Ingeborg Olsdatter Ekren.
Gunnhild var datter av Jakob Olsen Holmli og Marit Mikkelsdatter Vangstad.
Oskar Johannes bodde der i 1893. Han var sønn av Nils Nilsen og Oline
Olausdatter. De bodde på Tinden.
Hva som skjedde
Det er ukjent hvordan folkene på denne plassen opplevde selve raset. Men
det er helt klart at de også flyktet unna da de ble oppmerksom på hva som
skjedde.
De flyttet tilbake igjen etter en tid, men angsten var der hele tiden, seiv
om denne plassen lå et stykke fra raskanten. De partiene som sto igjen langs
nordkanten av raset etter 19. mai, ble nemlig ikke ansett for å være helt trygge.
Den 6. september kom det siste store etterskredet. Det tok med seg meste
parten av det som var igjen av både Jermstad østre, Jermstad vestre og Follo.
Denne gangen nådde raskanten nesten opp til plassen. Folkene rømte på nytt,
og Oskar Johannes har fortalt at han husket at besteforeldrene hadde tullet

----
93 RasB
----
Oskar Johannes Nilsen og Inga Øvre.
ham i en ullfilt og bar han langs raskanten for at de skulle komme seg unna.
Etterpå
Nå var det klart at ingen ville bo på denne plassen mer. Dessuten var store
deler av jorden borte. Husene ble derfor tatt ned og flyttet.
Olaus Olsen fikk en erstatning på kr. 300.
Olaus og Gunnhild flyttet til sin datter på Tinden. Gunnhild døde allerede
året etter raset, i 1894. Olaus bodde der til han døde i 1903.
Det fortelles at Olaus fikk nerveproblemer etter raset, noe som ga seg ut
slag hver høst og vår i flom- og regntider.
Oskar Johannes ble gift med Inga Øvre. De bosatte seg også på Tinden.
Oskar døde i 1939.

----
94 RasB
----
Follostuggu var en husmannsplass under Follo. Etter all sannsynlighet var
dette en gammel husmannsplass. Tidligere var det to plasser med dette navnet.
De ble kalt østre og vestre. Dette var Follostuggu vestre. Den østre var ned
lagt som husmannsplass før 1893.
Plassen lå på vestre side av Follodalen. Mest sannsynlig lå den nord for
veien.
Størrelsen av plassen var vel som husmannsplasser flest. I 1890 var ut
sæden 0,27 hektoliter bygg, 1,39 hektoliter havre og 2,78 hektoliter poteter.
0,12 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter.
Pr. 1. januar 1891 var husdyrholdet 1 ku, 2 sauer og 6 høns.
I 1893 føddes 1 ku, 5 småfe og et ukjent antall høns på plassen.
Edin Andersen Follo ble senere gift med Anna Olsdatter Stuskin. Hun over
levde raset ved at hun satt på hustaket på gården Follo og seilte nedover til
Rosvoll. Her står de utenfor huset sitt på Garpa.

----
95 RasB
----
I forsikringsprotokollen kan det leses at plassen besto av en stue med kammer
og kjøkken samt lade og fjøs. Dette var forsikret for kr. 50.
Det fantes også en kakkelovn på stedet. Den var forsikret for 3 kroner.
Avlingen på plassen var forsikret slik: 3 tønner bygg, 13 tønner havre, 12
tønner poteter, 5 lass høy, og 9 berger halm, tilsammen kr. 41.
var plassfolk på Nersveet under Storvuku
Elen Anna var datter av Olaus Olsen Nestvoll og Anne Marta Iversdatter.
Om Edin kan opplyses at han var skredder og bodde hjemme som inderst.
Hans bror Bernt bodde også delvis hjemme. Han arbeidet som visergutt
på prestegården, og var der natten til 19. mai.
Ole Andreas var smed, men bodde på Follostuggu. Akkurat da raset gikk,
var han inne til militærtjeneste på Rinnleiret.
Oles kone, Sofie Olsdatter, var datter av Ole Pedersen og Elen Marie Bårds
datter på husmannsplassen Skaget på Trones.
Av de ni personene som utgjorde huslyden, var syv hjemme da raset gikk.
Og bare Edin overlevde.
Hva som skjedde
Edin hadde i ettertid ikke lyst til å snakke om hva som skjedde. Det for

----
96 RasB
----
telles at hvis det ble snakk om raset når han var til stede, strøk han på dør. '
Men en gang da han var 80 år, fortalte han følgende: 2
«Det ble dommedag for mange. Men det var vel bestemt at jeg skulle bli
igjen. Det er en hand som styrer med alt.
Foreldrene mine var husmannsfolk under Rostad. 3
Mor vekket meg da bygningen sto og skalv ulykkesnatten. Mor, far, et 2
år gammelt barn, og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et
barn på 5 år inne i huset. Far sprang tilbake til husmannsplassen, men så
gled husene ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer.
Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant
ned i dy pet med det 2 år gamle barnet på armen. Seiv hadde jeg fast grunn
under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å
kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det
i leirhavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet
slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.»
Det fortelles at Edins mor forsvant da han hadde hoppet over en skigard.
Hun rakk ikke å komme over, før alt sank ned. Hun var den siste som for
svant. Like før hadde også Sofie havnet i avgrunnen. Sannsynligvis bar hun
barnet på ett år.
Edin fortsatte å springe. Hans beskrivelse av at han sprang gjennom en
skog, stemmer med beliggenheten av Prestegårdsskogen. Store deler av denne
skogen gled ut, og etterpå sto flere av trærne nede i bunnen av raset. Og han
sprang videre oppover bakke.
Han var iført bare skjorten. Og han ropte og skrek mens han sprang. Han
passerte flere hus.
Edin hadde kommet helt opp i Volhaugen da man fikk stanset ham. Der
visste man ennå ikke noe om raset, og de tok ham for å være en rømling
fra Rotvoll i følge hans egen beretning. Han ble sperret inne iet rom. Her
dundret han i veggene og ropte og gråt uten at de tok hensyn til ham. Først
ut på dagen da de fikk høre om ulykken, forsto folkene sammenhengen.
Men sinnspåkjenningen hadde vært så stor at han var helt forstyrret i lang
tid etterpå.
Døde:
ANDERS ANDORSEN FOLLO, født 1845
ELEN ANNA OLAUSDATTER FOLLO, født 1846
ARNE EMIL ANDERSEN FOLLO, født 1888
MAREN ANNA ANDERSDATTER FOLLO, født 1892
SOFIE OLSDATTER FOLLO, født 1873
MARIE OLSDATTER FOLLO, født 1891
Av de seks som omkom, fant man igjen bare to. Marie Olsdatter ble funnet

----
97 RasB
----
igjen 16. juni. Hun ble begravet på Stiklestad dagen etter. Og jordfestelsen
fant sted 18. juni.
I følge kirkeboken ble Anders gjenfunnet på sydsiden av dalen 15. juli.
Trolig er dette feil for 5. juli. Han ble nemlig begravet på Lysthaugen 8.
juli. Jordfestelsen fant sted året etter på årsdagen for raset, 19. mai 1894.
Husdyrene døde alle.
Noe ble funnet etterpå. Blant annet hadde det stått en stamp med klesvask
ute på gardsplassen. Den ble senere funnet bare med noen flekker av leir
sprut opp i klærne. Ellers var de like rene. Og i sammenheng med denne
biten av gardsplassen var det også en del av hagen som var helt uskadd med
både planter og busker. Men huset ble slått til pinneved.
En fullstendig hel tekanne ble også funnet. Dette var det eneste av inventa
ret fra plassen som ble funnet.

Denne tekannen er det eneste som ble funnet fra denne plassen bortsett fra
en stamp med klesvask.

----
98 RasB
----
Etterpå
Edin Andersen Follo fikk kr. 25 i erstatning etterpå. Han fikk 15 kroner
av dette i forskudd.
Hans bror Ole Andersen, som seiv hadde hatt familie, fikk noe mer. Han
fikk kr. 370. I Velferdskomitéens protokoll 31. januar 1894 opplyses det at
han fikk 100 kroner av dette i forskudd. Og begrunnelsen var at pengene skulle
benyttes til innkjøp av verktøy.
Jorden tilhørte Follo, og den ble derfor regnet sammen med jordtapet der.
Edin giftet seg året etter med Anna Olsdatter Stuskin som seiv hadde vært
med i skredet. Hun var tjenestejente på Follo. (Se under Follo.) I 1900 bodde
de på Garpa på Verdalsøra. De hadde kjøpt en liten parsell av Maritvoll. Han
drev som skredder.
Han døde i 1962, og Anna døde i 1958.
Ole giftet seg på nytt med Anna Oline Ertsås fra Levanger. Også han byg
get en heim og bosatte seg på Garpa på Verdalsøra. Det skjedde i 1905.
Ole døde i 1947.
Bernt giftet seg med Johanna Johnsdatter. De var bosatt i Odda.
Noter:
1 Opplysninger ved Gyda Follo, Oles datter.
2 Avisartikkel i Nidaros 15.5.1953: Dommedagsnatten i Verdal for seksti år siden.
3 Rostad var navnet på eieren av Follo. Follostuggu var husmannsplass under Follo.

----
99 RasB
----
FOLLOVALD, GOLLAUGSTUGGU, FOLLOMYRA 105.1
Plassen
Gollaugstuggu lå lengst mot øst på Follovaldet. Den lå så nært grensen til
Jermstad at handelsstedet til Olaus Bjartnes på Jermstad bare lå et steinkast
unna. Begge lå på nordsiden av veien, men Gollaugstuggu lå noen meter lengre
opp enn handelsstedet.
Dette var en gammel husmannsplass. Navnet hadde den fordi den som bodde
der da raset gikk, var Gollaug eller Gudlaug Larsdatter. Men i 1865 ble den
også kalt Follomyra.
Det er mye uklart i opplysningene om denne plassen. I de offisielle listene
betegnes hun som inderst. Men en inderst var leieboer hos andre. Hun bodde
ikke hos andre. Derimot hadde hun seiv leieboere. Og det hevdes at naboen,
handelsmann Olaus Bjartnes, drev jorden hennes. Det skulle således tyde på
at hun kunne leie bort jorden. I følge kirkeboken hvor Gollaug ble innført
etter raset, står det at det var en bygselplass. Dermed var det ikke selveiende
jord, så det kan bare ha vært tale om fremleie. I folketellingen av 1891 be
tegnes hun som husmann med jord. Her var det tale om en tidligere hus
mannsplass, og jorden kan ikke ha vært av noen størrelse.
I 1890 er utsæden oppgitt også for husmannsplassene. Dessverre er ikke
plassene navngitt, men bare benevnt Follovald. Det er derfor vanskelig å av
gjøre hvilken plass det var tale om. Men det var i følge de offisielle listene
ingen dyr på denne plassen da raset gikk, og den eneste plassen som ble opp
ført uten husdyr i 1891, hadde følgende utsæd: 0,52 hektoliter bygg, 2,08
hektoliter havre og 3,12 hektoliter poteter.
Fra forsikringsprotokollen går det frem at denne plassen hadde større hus
enn hva som var vanlig på en husmannsplass. Hovedbygningen inneholdt to
stuer, kjøkken, forrom og værelser. Den var forsikret for kr. 200. Dessuten
var det et fjøs med lade og vedskur som var forsikret for 70 kroner. Det fantes
videre en bryggestue med kornlade. Denne var forsikret for kr. 25. En ikke
spesifisert bygning kalles en stor bygning. Forsikringssummen her var 60
kroner.
Løsøret omfattet så pass store ting som en to-etasjes kakkelovn, en en-etasjes
ditto, en tre-etasjes ditto, en kokeovn og en tørkehylle. Alt dette var forsikret
for 38 kroner.
Den tid da Gollaugs ektemann levde, var det tydeligvis en ikke så übetyde
Verdalsboka - 7

----
100 RasB
----
lig jordbruksproduksjon på plassen. Forsikringen av avlingen omfattet 4 tønner
bygg, 10 tønner havre, 25 tønner poteter, 24 lass høy og 10 berger halm.
Alt dette gjør det lettere å forstå at det var så pass med jord at handels
mannen leide og brukte den nå da Gollaug seiv ikke var i stand til å utnytte den.
Folket
I 1893 hadde Gollaug fire leieboere.
Dessuten bodde en sønn av hennes foster
sønn hos henne. Tilsammen bodde da føl
gende seks personer i Gollaugstuggu i mai
1893:
Gollaug Kjerstine Larsdatter, enke,
pensjonist, 81 år
Edvard Johannessen, sønnesønn,
16 år
Johannes Andreassen Jermstad,
inderst, kårmann, 68 år
Dina Kristine Johannesdatter
Jermstad, datter, 28 år
Guruanna Pettersdatter, inderst,
dagarbeiderske, 38 år.
Edvard Johannessen som senere
Serine Johansdatter, datter, 12 år. kalle seg Edvard Uglen.
Gollaug Larsdatter var enke etter skole-
lærer Johan Magnus Johnsen. Hun var
seiv fra Bjartnes. Hennes foreldre var Lars Larsen Bjartnes og Gjertrud
Pedersdatter.
Hun og mannen hadde tatt til seg en gutt ved navn Johannes Ellingsen som
sin fostersønn. Han kalte seg Johannes Johnsen, senere Lundsaunet. Han ble
senere gift med Ellen Hallem. Disse flyttet en del. En tid bodde de hos Gollaug.
Senere flyttet de til Skrovemelen. Deretter flyttet de til Volhaugen for så å
ende på Lundsaunet i Leksdalen. De fikk en rekke barn. Et av barna, Edvard
Johannessen, fulgte ikke med på flyttelassene. Han ble igjen hos sin farmor
Gollaug, og bodde i Gollaugstuggu rasnatten. 1
Johannes Andreassen Jermstad var den tidligere eieren av Jermstad vestre.
Han var fra Bjørås i Frol. Han hadde solgt Jermstad vestre til de nåværende
eierne, og i folketellingen av 1891 kalles han derfor «føderådsmann av Jerm
stad vestre som lever av sin kapital». Han var således formuende. Han var
enkemann. Hans kones navn var Anne Andersdatter.
Hans foreldre het Andreas Kristensen Bjørås og Karen Ander sdatter Brenne.

----
101 RasB
----
Sammen med ham bodde hans voksne
ugifte datter Dina. Dina hadde nervøse li
delser, og på den tid ble dette sett på som
sinnsykdom. Hun ble derfor omtalt som
«svaksinnet».
Guruanna Pettersdatter var fra Stu
skinsvald. Hennes foreldre var Petter
Haldorsen og kone Serianna Torkilds
datter.
Sammen med henne bodde hennes dat
ter Serine som var 12 år gammel. Serines
var var ungkar Johan Oluf Johannessen.
Guruanna drev med flatbrødbaking, og
18. mai dro hun og datteren til Baglo for
å bake. Der overnattet de, og det er trolig
at de berget livet som følge av det.
Hva som hendte
Dina Kristine Johannesdatter
Jermstad.
Beboerne her merket at noe var på ferde før raset nådde huset. Hvorvidt
dette også gjaldt Gollaug, er usikkert. Men hun var over 80 år og muligens
skrøpelig slik at hun kanskje ikke kom seg ut. Men i alle fall sto både Johan
nes og Dina ute på gardsplassen og så at raskanten nærmet seg husene. Be
liggenheten tatt i betraktning, og hva Dina i ettertid fortalte, må raskanten
ha nærmet seg fra sydvest.
Mens de sto der, kom plutselig Johannes på at han måtte inn for å hente
noe. I ettertid heter det at det var penger, men i følge Dina var det verdi
papiret 2 Han hadde solgt gården Jermstad vestre, og alle antok at det var
pengene etter dette salget han skulle inn for å hente. Men Dina fortalte at
pengene hadde han lånt bort til sine slektninger i Skogn, og at det var papir
ene vedrørende dette lånet han skulle hente.
Dina fortalte at hun prøvde å stoppe sin far, men han hørte ikke etter. Der
med forsvant huset. Dina måtte legge på sprang for å komme seg vekk. Det
var en stripe igjen av gardsplassen, og hun fulgte den bort til veien.
Hun hevder å ha sprunget forbi 10-12 garder og hus før hun var i sikker
het. Alle steder prøvde hun å vekke og advare folk. Først passerte hun
handelsstedet til Olaus Bjartnes. Det lå umiddelbart nedenfor Gollaugstuggu.
Det bekrefter at raset nærmet seg fra sydvest.
Den neste gården hun passerte, var Jermstad vestre. Muligens klarte hun
å vekke folkene her, men i så fall rakk de ikke å komme seg ut, og alle omkom.
Hun må også ha vært innom Jermstad østre. Denne gården ble kalt Smed

----
102 RasB
----
gården. Og det er vel på grunn av dette navnet at det i ettertid har skjedd
en sammenblanding med Smedhaugen. Det ble nemlig sagt at hun var innom
Smedhaugen. Men Smedhaugen lå i motsatt retning i en avstand av mer enn
en kilometer. Derimot lå Smedgården like ved.
Hun fikk vekket folkene med sine rop, men som følge av at hun hadde vært
plaget av nervøsitet, brydde de seg ikke om henne. Hun sa seiv at kona der
hadde våknet og sagt: «Holder du på å slippe av igjen!» Deretter la de seg
til ro igjen. Og de omkom.
Men Dina sprang videre. Hun passerte Trøgstad store, og det fortelles at
folkene der ble vekket av et kvinnfolk som sprang skrikende forbi. De kom
seg ut, og alle unntatt en berget livet.
Derimot er det vel ikke rimelig å tro at hun klarte å varsle borte på Trøg
stad skole. Skolen lå østenfor Trøgstad store.
Veien førte videre sydover fra Trøgstad store, forbi to utskilte parter av
Trøgstad Lille, nemlig Bjørklund og Trøgstad lille søndre. Det er vanskelig
å avgjøre om husene lå ved veien Dina fulgte, eller ikke. Det er derfor usikkert
om hun klarte å vekke dem. Det var ingen som kom seg unna raset fra disse
to heimene.
Syd for Trøgstad lille søndre lå dalen etter det gamle åfaret etter Leiråa.
Dina sprang ned i dalen og opp igjen på den andre siden. Hele tiden merket
hun at skredet kom etter seg.
På den andre siden av dalen lå de tre Tokstadplassene på rekke og rad fra
vest mot øst. Hun passerte dem i tur og orden, først Tokstad vestre, så Tok
stad mellom, og til slutt Tokstad østre.
Folkene på de to første Tokstadplassene kom seg ikke unna, men på den
siste klarte alle å komme seg vekk før det var for sent.
Dina visste ikke hvor hun skulle springe. Alt virket utrygt. Raset kom etter
henne hele tiden. Hun sa seiv at hun prøvde å springe oppover bakkene i ret
ning av Landfall på den andre siden. Der måtte det da være trygt.
På veien til Landfall passerte hun Rognhaugen. Rognhaugen raste ikke ut,
men det kunne ikke Dina vite. Hun fikk varslet folkene der og på husmanns
plassen Rognhaugen under Eklo søndre, og de rømte i alle fall etter henne
til Landfall.
Og omsider kom hun til Landfall og fikk vekket folkene der. Per Landfall
som kjente Dina, ville først ikke tro henne. Også han mente at hun hadde
sluppet av. Men hun fikk overtalt ham til a bli med seg opp på bakken slik
at de fikk utsikt over raset. Da Per fikk se det uhyggelige synet fremfor seg,
bare et blåsvart svelg gapte mot dem der den store fine Jermstadgrenda hadde
ligget, sank han i kne og utbrøt: «Herregud! Hva er det som har skjedd?»
Strekningen Dina tilbakela, må ha vært på mellom 1 1/2 og 2 kilometer.

----
103 RasB
----
Guruanna Pettersdatter bak. Hun kalte seg senere Jermstad. Foran Serine
Johansdatter Tiller. På fanget Antonie (Tora), stående Gunvor. Bildet er tatt
ca. 1910.
Tatt i betraktning at hun var barføtt, og at hun prøvde å vekke folkene langs
veien, er det antatt at hun brukte 15 til 20 minutter på løpeturen.
Hun mistet alt. For i og med at gjeldsbrevet hennes far ville inn for å hente,
nå var borte, fikk hun ingen penger av skyldfølkene sine. Lensmann Wessel
som visste at det ikke var mulig å inndrive disse pengene uten at noe bevis
fantes, var meget vred på Dinas slektninger i den anledning. Men noen til
bakebetaling fant ikke sted.
Og i ettertid ble det til at det var kontanter Johannes sprang inn for å hente,
og det passet nok låntakerne best.

----
104
----

Dette er de to stolene som ble funnet ved Kjæran. De er nå pusset opp og
er i Johan Tillers eie.
Edvard Johannesen kom seg også ut. Han klatret opp i tuntreet på plassen,
en stor bjørk. Der satt han da plassen og treet seilte utfor kanten. Heldigvis
veltet ikke treet, og Edvard klarte å holde seg fast. Hvor langt det for, er
uklart. Men trolig havnet han nok et godt stykke utenfor Haga.
Han satt i treet til han ble reddet på land av folk som kom ut til ham på
planker. bord og andre innretninger.
Døde:
GOLLAUG LARSDATTER JOHNSEN, født 1842
JOHANNES ANDREASSEN JERMSTAD, født 1826
Johannes er ikke blitt gjenfunnet.
Derimot ble Gollaug funnet, og hun ble begravet 2. juni på Stiklestad. Jord
festelsen fant sted 4. juni. Men hun var ikke lett å kjenne igjen, slik at hennes
sønn, eller rettere sagt hennes stesønn, måtte tilkalles for å identifisere henne.
Johannes kjente henne igjen på et finger som hun hadde brukket, og som var
grodd skjevt sammen.
Etterpå
Jorden som gikk tapt her, hørte inn under Follo, og den ble følgelig regnet
sammen med annen jord denne gården mistet.

----
105 RasB
----
Gollaug Johnsens dødsbo ble tildelt kr. 300 i erstatning. Det opprinnelige
forslaget gikk ut på kr. 600, men det ble halvert.
Dina Johannesdatter Jermstad fikk kr. 650 i erstatning. Forslaget gikk ut
på 950 kroner. Hun fikk kr. 300 i forskudd.
I 1900 bodde Dina på Verdalsøra sammen med sin sønn Oskar. Hun var
ugift. Hun døde i 1942 på Ørmelen.
Edvard Johannessen ble etter raset boende på Auglen i Volhaugen. Da tok
han navnet Uglen. En tid arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen,
men han kom tilbake til Auglen. Han giftet seg ikke. I likhet med svært mange
andre som overlevde ulykken, snakket han ikke om hva han hadde opplevd.
Han døde i 1953. I 1922 fikk han Selskapet for Norges Vels medalje for lang
og tro tjeneste etter 27 år på Auglen. Han fikk ytterligere mer enn 30 år på
samme gard. 3
Guruanna og Serine mistet alt de eide. De hadde bare det de sto og gikk
i. Men noen dager etter at elven hadde gravet seg ned i leirsuppen, ble det
funnet et par stoler ved Kjæran. Det viste seg å være deres. 4
I erstatning fikk Guruanna kr. 270
Hun døde i 1948.
Serine giftet seg med Martin Tiller. De bosatte seg på Garpa. Hun døde
i 1960.
Noter:
Opplysninger ved Asgeir Lund.
Opplysninger ved Oskar Olsen, Dinas sønn.
~ Opplysninger ved Jon Lund.
Opplysninger ved Johan Tiller.

----
106 RasB
----
FAREN
Faren kan føre sin historie helt til begynnelsen av vår tidsregning. Faren
var en meget betydningsfull gard i førkristen tid, så betydningsfull at en av
bygdens fem skipreider ble oppkalt etter den, Fjorår skipreidha.
Senere, da Verdal ble delt inn i to tinglag, ble det ene kalt Faren tinglag.
Etter at kristendommen var blitt innført, ble Faren delt i tre deler, Øst
fåren, Midtfåren og Vestfåren.
Trolig ble alle tre gårdene berørt av ras i større eller mindre grad i middel
alderen. Verst gikk det ut over Østfåren. Minst to ras reduserte gården så
pass at den ble liggende øde. Ett av råsene gikk i terrassekanten nord for
de to Fårengårdene som eksisterer i dag. Foruten at raset ødela Østfåren,
må rasmassene også ha lagt seg ut over jorden til de to andre. Et annet ras
gikk i skråningen ned mot Leirådalen. Sannsynligvis hadde det sammenheng
med råsene i og omkring Leirådalen i middelalderen.
Restene av Østfåren ble nå et aun. Og ved makeskifter havnet den inn under
Stiklestad østre, nordre og vestre. Den kaltes da Fåraenget. Senere er navnet
Storbuvollen brukt. Nå tilhører Storbuvollen Faren nedre.
De to gjenværende Fårengårdene fikk etter hvert navnene Faren øvre og
Faren nedre.
Faren. Gården på dette kartet er Faren øvre. Senere er den blitt flyttet noe
ned i terrenget.
Generelt

----
107 RasB
----
FAREN NORDRE 89.3
Gården
Da Anders Gunnbjørnsen overlot Faren øvre til sin sønn Gustav Andersen
i 1891, omfattet Faren øvre også halve Faren nedre som het Faren nedre østre.
Denne hadde gards- og bruksnummer 88.1. Men på forhand, i 1888, hadde
han fått utskilt en part fra denne gården som ble kalt Faren nordre. Den fikk
gards- og bruksnummer 88.3
log med at det var samme eier i 1891, er opplysningene om utsæd og hus
dyrhold ført sammen i folketellingen dette året. Disse er gjengitt under Faren
øvre.
Faren nordre led ingen tap direkte som folge av raset. Hverken menne
sker, dyr, jord eller annen eiendom gikk med. Eiendommen grenset heller
ikke mot noen av de ødelagte gårdene. Men gården tas med her fordi den
lå utsatt til. Man fryktet faktisk lenge for at den ville gå ut, og den første
vinteren etter raset sto den tom.
Dette medførte at eieren fikk en erstatning etterpå
Folket
I 1893 bodde tre mennesker der
- Anders Gunnbjørnsen Faren, kårmann, enkemann, 54 år
- Inger, datter, 24 år
- Anna Bergitte, datter, 18 år
Anders Gunnbjørnsen var sønn av Gunnbjørn Anderssen Faren øvre og
Ragnhild Johannesdatter Husan. Han var gift med Ber et Maria Olsdatter
Faren nedre. Hun døde i 1890.
Døtrene var begge ugifte.
Hva som skjedde
Folkene her fikk varsel slik som andre rundt raset, og de rømte vekk i redsel.
Flukten gikk oppover mot fjell. Og det nærmeste var ved Jermstad øvre.
Etter hvert som tiden gikk, og husene tilsynelatende lå der trygt, vendte
de tilbake. Men med stor trygghet kan de ikke ha hatt tilholdssted der.
Og da etterraset gikk 6. september, flyktet de på nytt. Denne gang ble de
værende borte over vinteren.
Men hverken hus eller jord fikk noen skade.

----
108 RasB
----
Etterpå
Anders Gunnbjørnsen Faren fikk en erstatning på kr. 400. Av dette fikk
han 200 kroner i forskudd. Det er ikke opplyst hvorfor han fikk erstatningen,
men sannsynligvis må det sees som en slags ulempeserstatning, eller kanskje
som erstatning for tapt avling. Det er nemlig uklart om jorden ble drevet i
1893. De måtte tross alt bo et annet sted vinteren 1893/94. Videre er det for
tap av vei. Ny vei måtte nemlig bygges etterpå.
Anders døde på Faren i 1916.
Inger giftet seg med Jon Marius Iversen Salater fra Verdalsøra. Han hadde
utvandret til Amerika i 1892. De reiste begge til Amerika hvor de bodde i
Seattle i Washington.
Anna Ber gitte giftet seg visstnok ikke. Hun drev pensjonat i Oslo.

----
109 RasB
----
Faren lå øst for det utraste området. Gården fikk ingen skader som følge
av Verdalsraset. Den erstatning som ble gitt, var for indirekte skader, så som
tap av vei, opparbeidelse av ny vei, delvis tap av avling og utbytte på grunn
av at man måtte bo andre steder den første vinteren og lignende.
Faren øvre te gnet av protokollsekretær Jacob Fabritius 19. juni 1888.
Faren lå øst for Jermstad. Valdet grenset både mot Jermstad øvre og Jerm
stad østre. Mot vest lå også den utskilte parten Nøysomhet eller Tessemskjefte
av Melby. I syd grenset valdet mot Trøgstad store. Mot øst lå Leirådalen,
og mot nord steg terrenget mot fjellet.
I forbindelse med folketellingen i 1891 er opplysningene om utsæd og hus
dyr slått sammen for Faren øvre og Faren nedre. Dette hadde sammenheng
med at Anders Gunnbjømsen som da var eier, hadde kjøpt Faren nedre i 1872.
Faren nedre hadde gards- og bruksnummer 89.1.1 1891 overleverte han går
den til sin sønn Gustav Andersen. Men han beholdt en del av Faren nedre
østre seiv. Denne parten fikk navnet Faren nordre 89.3. (Se under Faren
nordre.)

----
110 RasB
----
Et gammelt fotografi av Faren øvre sett fra nord.
Matrikkelskylden var før delingen 34 mark 51 øre. Etter delingen ble skyl
den 33 mark 76 øre.
Utsæden i 1890 var 0,5 hektoliter rug, 6,83 hektoliter bygg, 30,33 hekto
liter havre, 1 hektoliter havre til grøntfor, 0,33 hektoliter erter, 38 kilo gressfrø
og 35 hektoliter poteter. 15 ar ble brukt til andre rotfrukter enn poteter. På
gården fantes det 1 slåmaskin, 2 fire-hjulte og 12 to-hjulte vogner.
Pr. 1. januar 1891 besto besetningen av 7 hester, 28 storfe, 18 sauer, 7
griser og 12 høns.
Folket
Som nevnt bodde Gustav Andersen på Faren øvre i 1893. Ikke færre enn
12 personer hadde sin bopel her da raset gikk.
- Gustav Andersen, gårdbruker, 29 år
- Elen Margrete Steffensdatter, kone, 32 år
- Borghild Rebekka, datter, 5 år, tvilling
- Petra Emelie, datter, 5 år, tvilling
- Arne, sønn, 2 år
- Eva, datter, 1 år
- Guruanna Olsdatter, tjenestepike, 35 år
- Lars Kristensen, tjener, 17 år
- fire tjenere

----
111 RasB
----
Gustav Andersen Faren og Elen Margrete Steffensdatter med barna fra v.
Petra, Arne, Borghild og Sigrun (ikke født 1893).
Gustav var sønn av Anders Gunnbjørnsen Faren og Beret Maria Olsdatter
Faren nedre.
Elen Margrete Steffensdatter var fra Inderøy a. Hennes foreldre var Steffen
og Peolive Nøvik.

----
112 RasB
----
Et bilde fra Faren i 1910. Flere av disse varpa gården i mai 1893. De som
er merket * var visstnok ikke til stede eller var ikke født da raset gikk. Fra
v.: Lars Faren, ukjent *, Johannes By *, Petra Sigrun *, Guruanna Olsdatter.
Foranfra v.: Arne, ukjent *, Gustav Faren, Odd By *på fanget, Elen Faren,
ukjent *.
Guruanna Olsdatter var ugift. Hennes foreldre var trolig Ole Olsen og Marta
Andersdatter fra husmannsplassen Stuskinskogen.
Lars Kristensen var sønn av Kristen Amundsen og Sigrid Anna Olsdatter
på husmannsplassen Skreddestuggu eller Eklomyra under Eklo søndre.
Hvem de øvrige fire tjenerne var, er ikke mulig å fastslå. Det samme an
tall tjenere var der i 1891, men vanligvis flyttet tjenerne nokså ofte, slik at
navnene ikke uten videre kan overføres til 1893.
Hva som skjedde
I ettertid vet vi at denne gården aldri var i fare. Men det visste man ikke
i mai 1893. Følgelig rømte man vekk med en gang man fikk høre om raset.
Hvordan disse folkene opplevde situasjonen, går frem av opplevelsene til
Petra Emilie, som da var 5 år, gjenfortalt av hennes sønn: '
«Røysta til mor hadde ei uvanleg skjelvande undertone kvar gong ho for-

----
113 RasB
----
talde om det ho opplevde rasnatta. Ho var
berre 5 år den gongen, men det vesle bar
nesinnet var merkt for livet av det
5-åringen var vitne til.
Folka på Øver-Fåren vart vekte midt på
natta av dundring på dørene, og av rop frå
dødsskræmde folk. Mor fortel:
«Det var husmannsfolka som i angst
vekte oss.
«De må skunde dykk ut. Det er
dommedag!»
Ropa feste seg i meg. Orda skjøna eg
vel ikkje, men angsten i røystene, noko
uskjøneleg skræmande, gjorde at eg kan
høyre desse ropa den dag i dag.-
Det bar opp gjennom Jermstadhøgda
med oss. Skodda låg tjukk og tung ut over
Lars Kristensen Faren.
området nedanfor oss.- Rop frå menneske i dødsangst syntes så uverkeleg
og fælt. Uhyggeleg og sterkt greip det meg å lye til angstskrika frå dyr: Kyr,
hestar — . Det var så forferdeleg at eg aldri kan gløyme det.»
Mor vart stille mens tankane dvelte ved uhyggesnatta, stemmen makta ikkje
meir.-
Seint om kvelden før utraset hadde mor og tvillingsøstera hennes, Borg
hild, vori på besøk hos lærarfamilien på Trøgstadskolen, Andreas og Edvar
da Tessem. Det var fast omgang mellom lærarfolka og folka i Øver-Fåren.
Tessem og kona var og gudforeldre til mor og søstera.
Mor fortel:
«Jamvel om eg ikkje var gamle jenta, står det klårt for meg korleis vi små
gledde oss til kvar tur til mor Varda på skolen. Mor Varda var einaste namnet
vi nytta på fru Tessem. Mor Varda var som ei mor for oss, og vi var svært
glad i henne, og når vi fekk noko nytt, måtte vi straks til mor Varda og vise
det fram.
Slik var det og siste dagen før raset. Borghild og eg hadde fått en brei
bremma hatt kvar - særleg fine i våre auge. Sjølvsagt måtte vi til mor Varda
for å syne henne vidundera.
Vi skulle få lov til å natte over hos henne, slik vi hadde gjort så mange
gonger før. Men da det leid på kvelden, vart det til at vi likevel drog heim
til Øver-Fåren. Underleg nok gløymde vi hattane hos mor Varda.
Om natta miste vi ikkje berre hattane, men verst av alt - dei beste vennene
våre.»-
Her var det ikkje meir stemme att hos mor.»

----
114 RasB
----
Etter noen dager syntes situasjonen å være mer sikker, men trygge var de
ikke. De torde ikke å flytte hjem, men gården ble drevet og dyrene gikk ute
og beitet.
Så kom etterraset 6. september. Da gled tilsammen 300 mål ut langs nord
og østkanten av raset. Og nå var det i alle fall klart at ingen våget å bo på
Faren øvre. Gården sto derfor tom vinteren 1893-94.
Først neste år begyte man så vidt å våge seg tilbake. Men det gikk lang
tid med nattevåk og engstelse før man slo seg til ro.
Etterpå
Gustav Andersen Faren fikk en erstatning på kr. 1.300 etter raset. Av dette
fikk han 1.000 kroner i forskudd. Som nevnt ovenfor var ikke dette erstat
ning for skade på gården, slik at det må være tale om andre forhold av indi
rekte karakter.
Gården fikk ikke reduksjon i sky Iden.
De fortsatte å bo der, men angsten forlot dem aldri.
I 1912 solgte Gustav Faren øvre til Einar Furre fra Namdalen.
Han døde på Øra i 1915.
Elen døde i 1928.
Borghild ble husbestyrerinne ved Tønsberg. Hun døde i 1971.
Petra giftet seg med Johannes Olaussen By. De bodde på Hallem. Petra
døde i 1962.
Arne reiste til Amerika i 1911. Han ble gift med Ida. Han døde i Saxton
i North Dakota i 1942.
Eva døde så tidlig som i 1894.
Note:
Fortalt av hennes sønn Jon J. By.

----
115 RasB
----
Da raset gikk i 1893 var Haga delt av elven. Dette var et forhold som skrev
seg fra langt tilbake i tiden. På nordsiden lå Haga nordre østre, Haga nordre
mellom og Haga nordre vestre. På sydsiden av elven lå Haga søndre søndre
og Haga søndre nordre. Fra Haga søndre nordre var det dessuten utskilt en
part som ble kalt Langenget.
Haga søndre. Alle deiene av Haga søndre lå nede på elvesletten, og alle ble
begravet av leirmassene.
Verdalsboka - 8

----
116 RasB
----
Opprinnelig hadde Hagavaldet vært en god del større. Men i århundrenes
løp har Verdalselven både redusert valdet ved stadige elvebrudd og skaret
seg gjennom det kanskje flere ganger.
I 1754, da to brødre kjøpte gården, ble Hagavaldet delt i to, Øvre Haga
og Nedre Haga. Og begge disse omfattet deler på sydsiden av elven.
Deler av områdene som lå på sydsiden av elven, fortsatte å høre inn under
Haga på nordsiden, men i 1809 ble deler fråskilt som et eget bruk. Dette ble
da kalt Haga søndre. Ved samme anledning ble så Haga søndre delt i Haga
søndre søndre og Haga søndre nordre.
Og områdene på nordsiden ble naturlig nok kalt Haga nordre. Navnene
Øvre Haga og Nedre Haga gikk etter hvert ut av bruk.
Hagagårdene. Spellhaugen til venstre hvor Karl Olsen Haga var, da han så
første delen av raset.

----
117
----

----
118 RasB
----
Denne selveierheimen var en av de første som ble tatt på sydsiden av elven.
Hagaenget var en tidligere husmannsplass under Haga nordre østre.
Gården eller heimen lå på det samme nesset som Melbynesset. Elvesletten
var svært lav på dette stedet. I og med at dette tidligere hadde vært en hus
mannsplass, besto den nok ikke av den beste jorden. Og etter som den lå for
holdsvis lavt, var den rimeligvis utsatt for flom. Og bruket var ikke stort.
Dessverre finnes det ingen kart som kan angi den nøyaktige beliggenhet.
Men det er rimelig grunn til å tro at dette valdet må ha omfattet områdene
lengst mot nordvest på nesset. Trolig kan det ha grenset mot Melbynesset
i øst og Melby, Østgård og Sundby vestre i sy døst. Mot vest og nord dannet
elven grensen.
Etter raset ble eiendommen fastslått å ha bestått av 29,5 dekar dyrket jord,
9,8 dekar eng og 5 dekar skog og havning, tilsammen 44,3 dekar.
Matrikkelskylden var 0 mark 44 øre.
I 1890 ble det sådd 0,55 hektoliter bygg og 2,08 hektoliter havre. Det ble
satt 5,56 hektoliter poteter, mens 0,04 ar ble benyttet til andre rotfrukter og
0,01 ar til kjøkkenhage.
1. januar 1891 var besetningen 2 storfe, 3 sauer, 1 gris og 3 høns.
I 1893 var det 2 kyr og 6 småfe på bruket. Tallet på høns er ukjent.
Folket
Eieren i 1893, Petter Olaus Mikkelsen, kjøpte eiendommen i 1886. Før
hadde han vært husmann på plassen, og han var der så tidlig som i 1875.
I mai i 1893 bodde følgende personer på Hagaenget
- Petter Olaus Mikkelsen, bonde, skredder, 43 år
- Guruanna Jensdatter, kone, 46 år
- Maria Gustava, datter, 18 år
- Johan Marius, sønn, 13 år
- Gunhild Pauline, datter, 5 år
- Grete, datter, 3 år
Denne familien hadde tidligere hatt ytterligere tre barn, men de var nå døde.
Petter Mikkelsen var sønn av Mikkel Johannessen og Malene Pedersdatter
Midtholmsvald.
Guruanna var datter av Jens Jensen og Gunhild Jonsdatter på Holmli østre.

----
119 RasB
----
Petter Olaus Mikkelsen og Guruanna Jensdatter.
Hva som skjedde
Petter Mikkelsen var skredder. Rasnatten var han borte på arbeid. Guru
anna var således alene hjemme med fire barn.
Raset kom overraskende på dem. For dem var det ikke noe varsel. En frem
stilling av hva som hendte, forteller at Guruanna rakk å gripe det minste barnet
på tre år, Grete, og komme seg ut. De tre andre hadde ingen mulighet og
forsvant med det samme.
Guruanna seiv rakk ikke å komme langt før hun ble innhentet av leirmassene.
I noen beskrivelser heter det at hun i villelse kastet fra seg barnet. Men alt
tyder på at hun fikk så slem medfart at hun mistet bevisstheten et øyeblikk,
og det var vel da hun mistet barnet. Hun ble nemlig truffet av et eller annet
i hodet slik at hodehuden nesten ble flådd av henne.
Leirstrømmen førte henne i retning av Sundby, og nedenfor gården kom
hun seg inn på fast mark og klarte å ta seg frem dit. Slik hun så ut, nesten
skalpert og tilklint av leire, ble folkene på Sundby østre svært forskrekket.
De visste på det tidspunkt ingen ting om ulykken. De spurte henne ut om
hva som hadde hendt, og hun svarte nærmest i villelse. Det er vel i den for-
bindelse at forestillingen om at hun hadde kastet fra seg barnet, ble til.

----
120 RasB
----
Senere, da doktor Sæthre fra Levanger kom til, måtte hun syes flere sting
i hodet.
Hennes egen versjon lyder slik: '
«Jeg la meg som vanlig i 11-tiden om kvelden. Jeg lå nedenunder og hadde
det minste av barna, lille Grete, hos meg. De andre lå ovenpå. Småjenten
var dårlig, så jeg lå litt lenge og snakket med henne.
Jeg hadde så vidt sovnet da jeg våknet med at dørene sprang opp, og i det
samme falt taket ned over oss. Jeg sanset meg ikke før jeg befant meg i en
leirsørpe langt fra mitt hjem. Barnet som jeg hadde hos meg, hørte jeg skrike
i nærheten av meg.
Som jeg lå der, så og hørte jeg hus, skog og eng komme rasende nedover
dalen i veldig fart. Jeg kom meg unna og kom meg til slutt til gården Sund
by, gikk forbi Vestre Sundby til kårfolkene på Østre Sundby, Lars og Jodda,
og vekket dem. De trodde jeg var gal da jeg kom midt på natten i dette ut
seende, i bare linnetet, dratt opp av leirsørpa.»
Et annet sted hvor hun seiv er kilden, fortelles det slik: 2
Mannen var borte på arbeid. Tre av barna lå ovenpå og ved siden av henne
veslebarnet. Hun våknet med at døren sprang opp og leirmassene veltet inn.
Huset ramlet sammen, og hun ble ført ut på det gyngende leirhavet med
veslebarnet på armen.
«- Men jeg mistet også veslebarnet. Skredet tok det fra meg, det ville ha
alt »
Hun vekket folkene på Sundby, men de kjente henne ikke. De trodde at
de hadde et sinnsykt menneske foran seg. Hun fikk fortalt hvem hun var,
og hva som hadde hendt. Men dette kunne de ikke tro.
«- Har du sprunget hjemmefra og fra barna?» spurte de.
«- Jeg har ikke lenger hverken hjem eller barn,» svarte hun.
Ole Østgård har en noe annen versjon. (Se også under Østgård.) Han for
teller at han ble vekket av at noen kastet stein på vinduet der han lå og sov.
Det var Guruanna som sto der nede på gården. Hun ropte og ba ham om
å redde barna hennes. Hun og minstebarnet hadde ligget nede i samme seng,
og da leirmassene traff huset, ble den ene veggen knust og sengen med de
to oppi ble ført ut. Da sengen hvelvet, mistet hun barnet.
Ole Østgård forteller videre at han sprang ned til kanten av leirsjøen. Han
hørte barneskrik fra et husvrak der ute, men det var uråd for ham å komme
dit ut. Han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Han fortalte ikke Guru
anna at han hadde hørt ungene, da han kom tilbake.
Nok en versjon sier at Guruanna hadde minstebarnet på ryggen. Antagelig
da sengen hvelvet, falt Grete av. Hun rakk ikke å gripe tak i henne før hun
forsvant ned i leiren.

----
121 RasB
----
Og da ryktet om ulykken spredte seg, fikk også Petter Mikkelsen høre om
den, og han kom til gården. Hans kone lå der syk både på kropp og sjel.
Hun var utvilsomt av den oppfatning at hun hadde kastet barnet fra seg, og
hun bebreidet seg seiv dette, noe som var med på å forverre hennes psykiske
tilstand. Det fortelles at gjenforeningen av mann og kone var gripende og
tragisk. De hadde nå mistet sine fire gjenlevende barn. Tidligere hadde tre
dødd. «Nå har vi ingen igjen!» sa han.
Guruanna ble liggende syk lenge.
De mistet også 1 ku og 6 småfe. En av kyrne klarte å komme seg i land.
Hele eiendommen ble begravet.
Døde:
MARIA GUST AVA PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1875
JOHAN MARIUS PETTERSEN HAGAENG, født 1880
GUNHILD PAULINE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1888
GRETE PETTERSD ATTER HAGAENG, født 1890
Gunhild Pauline ble funnet allerede 20. mai, og hun ble begravet 28. mai
på Lysthaugen.
Maria Gustava og Johan Marius ble også begravet på Lysthaugen samme
dato. Men det er ikke angitt når de ble funnet.
Grete, som moren klarte å få med seg ut, men mistet senere, er ikke blitt
funnet. Dog står det anmerket i kirkeboken at hun er blitt gjenfunnet. Men
hverken dag for begravelse eller jordfestelse er angitt. Trolig er dette en skrive
feil. De tre som ble gravlagt på Lysthaugen, ble jordfestet 19. mai 1894.
Jorden sto i en verdi av kr. 1.100 før raset.
Eiendommen forøvrig var verdsatt til kr. 2.000. Alt gikk tapt.
Etterpå
Petter Mikkelsen ble tilkjent en erstatning på kr. 2.300. Han fikk kr. 106,73
i forskudd uten at det er oppgitt til hvilket formål. Kr. 6,73 av dette var imid
lertid den gjelden han hadde til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Dette beløpet ble fratrukket ved utbetalingen.
En tjenestejente ved navn Mali Pedersdatter er også oppført under Haga
enget. Hun trenger nødvendigvis ikke å ha bodd der. Og i alle fall var hun
ikke der da raset gikk. Hun fikk 100 kroner i erstatning.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 2, Hagaenget av skyld mark 0,44 et avtak for 20
år av mark 0,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,39.
Veiskatten ble som følge av dette nedsatt med kr. 0,15 for første halvår 1893.
Alt ble overtatt av Staten. Den faste marken utgjorde 44,3 dekar. I tillegg

----
122 RasB
----
kom 2,3 dekar elveleie. Beliggenheten av dette var i det såkal te Triangelet.
Senere ble dette en del av Statsteig A på nordsiden av elven.
11900 bodde Petter Olaus og Guruanna på Ørmelen på en bygselplass under
Mikvoll vestre som var en del av Verdalsbrukets eiendom. Han kalles da
«bordskriver ved sagbruk», hvilket vil si at han arbeidet på sagbruket på
Ørmelen.
De kjøpte så Bentsengården på Ørmelen
De fikk ikke flere barn.
Petter døde i 1916, og Guruanna døde i 1939.
Noter:
1 Den er hentet fra S. Steinsås: Busetslekta s. 86.
2 Et arbeid utført av lærerhøyskolestudenter ved Levanger Lærerhøyskole i forbindelse med
utgravingen av Hegstadstuggu.

----
123 RasB
----
Langenget var en liten eiendom som var blitt utskilt av Haga søndre. Det
lå nokså langt syd på valdet like sydvest for Haga søndre søndre. Hele eien
dommen lå nede på den laveste elvesletten. Den var så liten at det er for pre
tensiøst å kalle den en gard. Mot vest grenset bruket mot Ness østre. Muligens
nådde valdet bort til Skjørdalsvaldet i syd. Og mot øst grenset eiendommen
mot Bjørken.
Arealet ble etter raset beregnet til å ha vært 10,8 dekar. Det fantes ikke
noe eng eller utmark.
Matrikkelskylden var bare på 0 mark 43 øre.
I 1890 var utsæden 0,5 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre og 3 hektoliter
poteter.
Pr. 1. januar 1891 føddes det 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 4 høns på dette stedet.
I 1893 hadde de 5 småfe og et ukjent antall høns.
Folket
Halvor Ågesen var eier av Langenget i 1893. Han eide fra først av Haga
søndre nordre, men solgte så gården i 1865. Langenget som han skilte ut ved
dette salget, beholdt han seiv. I mai 1893 bodde det tre mennesker på
Langenget:
- Halvor Ågesen, jordarbeider, tømmermann, 75 år
- Olava Johannesdatter, kone, 76 år
- Oluf Gunneriussen, sønnesønn, sinnsyk, 19 år
Halvor Ågesens foreldre var Åge Tørrisen og Marit Torkildsdatter Eklo
nordre.
Olava Johannesdatter var datter av Johannes Sevaldsen og Gjertrud Ols
datter Haug.
> Oluf Gunneriussen var sønn av Gunnerius Halvorsen og Olava Olsdatter
Åssved fra Stod. Oluf var født på Steinkjer.
Hva som skjedde
Også for folkene her kom raset fullstendig overraskende, og de kom seg
ikke ut. Huset ble fylt av leirsuppe, og de måtte streve hardt for ikke å gå
under.

----
124
----

----
125 RasB
----
De ble imidlertid reddet av Martin Toresen Bjørken og hans husmenn. Red
ningen skjedde ved at man kjørte bord fra Bjørken. Så ble det hugget ned
trær som underlag for broen fordi leirvellingen var svært tynn på dette stedet.
De ble reddet ut gjennom vinduet. Men de var da så forfrosne og utkjørte
at det var så vidt man klarte å få dem brakt til lands langs etter den smale broen.
Den sinnsyke gutten slo seg helt rebelsk. Han skrek som besatt og ville
ikke i land. Han ville bare kaste seg uti leirsuppen. De måtte ta ham med
makt og føre ham til fast land.
Alt ble oversvømmet av leire, og 5 småfe strøk med. Det eneste de klarte
å redde ut, var en gammel skinnfell og en hodepute, samt noen klær.
Jordveien var verdsatt til kr. 720 før ulykken. Alt gikk tapt.
Bruket ble ellers verdsatt til kr. 750 før raset. Tapet ble satt til kr. 730.
Etterpå
Halvor Ågesen fikk kr. 675 i erstatning. I forskudd fikk han kr. 152. Av
dette ble 2 kroner trukket for å dekke gjelden han hadde i Verdalens Meieris
landhandel på Stiklestad.
Jorden på Langenget ble lagt ut til Staten som en teig i det såkalte Triange
let. Dette ble en del av Statsteig A. Arealet utgjorde tilsammen 10,8 dekar.
Om skylden av Langenget heter det i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 2, Langenget av skyld mark 0,43 et avtak for 20
år av mark 0,43, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,38.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,15 for første halvår 1893.
Halvor og hans kone Olava Johannesdatter bodde på Langenget igjen i 1900.
Dette var en ny plass med samme navn. Men denne gang lå den under Ness.
Sammen med dem bodde den sinnsyke sønnesønnen Olaf Gunneriussen.
Halvor døde i 1902, Olava i 1910 og Olaf i 1945.
I dag er husene borte, men fremdeles kalles stedet Olavatomta.

----
126 RasB
----
Haga nordre mellom og Haga nordre vestre var sist på forrige århundre
fremdeles skilt fra hverandre som to garder. Men husene lå ved et felles tun.
Før 1833 hadde disse to utgjort den av Hagagårdene som kaltes Haga nedre.
Men i 1833 ble denne gården delt mellom to brødre.
Dette valdet lå mellom Haga nordre vestre mot nordvest og Haga nordre
søndre mot sydøst. Lengst mot nordost nådde valdet opp til Mo søndre, og
i sydøst nådde det ned til Verdalselven.
Etter raset ble det fastslått at Haga nordre mellom hadde utgjort tilsammen
288,55 dekar. Av dette var 173,56 dekar dyrket jord. Resten fordelte seg
på 103,59 dekar skog og havning, 9,8 dekar eng og 1,6 dekar veier og be
byggelse.
Matrikkelskylden var 8 mark 05 øre.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 0,17 hekto
liter havre til grøntfor. Det ble satt 15 hektoliter poteter. Til andre rotfrukter
enn poteter ble det benyttet 0,21 ar. På gården fantes 1 fire-hjult og 2 to
hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 1 hest, 7 kyr, 9 sauer, 2 griser og 13 høns på gården.
Hvor mange husdyr som var der i 1893, er ukjent.
Folket
I 1893 var Bernt Oluf Olaussen eier av gården. Han hadde samme år over
tatt den etter sin stefar, Ole Åges en.
Bernt Oluf var ugift, men han bodde på Haga nordre mellom sammen med
to tjenere i 1893.
På kåret bodde Ole og Marta Olsdatter.
Tilsammen var det således 5 personer på gården da raset gikk.
- Bernt Oluf Olaussen, gårdbruker, 33 år
- Ole Ågesen, kårmann, 61 år
- Marta Olsdatter, kone, 72 år
- to tjenere
Bernt Oluf Olaussens foreldre var Peter Olaus Bårdsen og Marta Olsdatter.
Etter at hans far var død, hadde moren giftet seg med Ole Ågesen i 1871.
Ole Ågesens foreldre var Åge Andersen og Lisbet Olsdatter Lyngås.

----
127 RasB
----
Bernt Oluf Olaussen Haga og Ragnhild Pedersdatter Ysse.
Martas foreldre var Ole Bentsen og Helene Eliasdatter Øren.
Hvem tjenerne var, er ukjent.
Hva som skjedde
Denne gården lå som den østligste på fellestunet. Det er vel også forklar
ingen på at den ble kalt Haga mellom. Men også for denne gården gjaldt det
forhold at den hadde jord i den såkalte Hagas utmark, hvor en stor del raste
ut. Dette var imidlertid den eneste jorden som raste ut for denne gården. Øde
leggelsen besto omtrent bare av overslammet jord.
Dette valdet omfattet til dels store arealer sydvestover ned mot elven. Alt
ble dekket av metertykke lag med rasmasse.
Heller ikke her vet vi hvordan beboerne opplevde selve raset. Men enten
hørte de levenet, eller så ble de varslet av noen, trolig av Karl Olsen Haga
fra nabogården Haga nordre vestre. Og de rømte vekk fra gården.
Ingen kom til skade, og heller ikke omkom noen dyr.
Skaden på jorden var imidlertid ganske omfattende. 4/5 av den ble øde

----
128 RasB
----
lagt. Dette utgjorde 184 dekar areal. Det var 108,2 dekar dyrket jord, 9,8
dekar eng og 69,8 dekar skog og havning.
Verdien av jorden før raset hadde vært 5.700 kroner. Etterpå var den 1. 140
kroner. Tapet var på 4.560 kroner.
Gården forøvrig ble for ringet fra kr. 7.000 til kr. 2.500. Tapet ble satt til
4.500 kroner.
Etterpå
Bernt Oluf Olausen fikk en ersatning på kr. 3.300. Han fikk et forskudd
på kr. 29,45. Dette gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Ole Ågesen og Marta Olsdatter fikk kr. 300 i erstatning. De fikk videre
en årlig livrente på kr. 300.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 3, Haga mellom av skyld mark 8,65 et avtak for
20 år av mark 6,44, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,80.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 2,22 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden, 184 dekar, ble utlagt i to teiger, en til eieren og en
til Staten. Det eieren fikk, lå et stykke unna den delen av jorden som ikke
var ødelagt. Den teigen utgjorde 147 dekar. Staten fikk 37 dekar i det som
ble kalt Triangelet. Senere ble dette en del av Statsteig A. Utenom dette var
det 15 dekar elvebredd og sandører, og 16,5 dekar elveleie.
Bernt Oluf fortsatte på Haga mellom. Han giftet seg med Ragnhild Peders
datter Ysse. Disse hadde visstnok ingen barn.
Marta Olsdatter døde i 1899.
Ole Ågesen bodde på gården i 1900 som enkemann. Han levde da av liv
renten han fikk etter ulykken.
Han døde på Hestegrei i 1909.
I 1906 solgte Bernt Oluf gården til Odin Olsen på Haga nordre vestre.
Gårdene smeltet da sammen til en igjen.

----
129 RasB
----
HAGA NORDRE VESTRE 108.4
Gården
Haga nordre vestre var en av de to partene Haga nedre ble delt inn i i 1833.
Den andre var Haga nordre mellom. De hadde imidlertid felles tun. Det er
også en mulighet for at de hadde en del felles utmark.
Valdet grenset i sydvest mot elven. I nordvest lå Lyngs valdet, og i nordost
lå Movaldet. Og mot sy døst grenset gården mot Haga nordre mellom.
Beregninger foretatt etter raset, viser at den hadde et samlet areal på 288,68
dekar. Det var 173,83 dekar dyrket mark, 111,4 dekar skog og 3,45 dekar
veier og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 7 mark 95 øre.
I 1890 var utsæden 2,4 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre, 0,2 hektoliter
havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter og 18 hektoliter poteter. 0,29 ar ble
benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Det fantes videre en kjøkkenhage
på 0,02 ar. På gården var det 3 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 besto besetningen av 2 hester, 7 storfe, 12 sauer, 2 griser
og 14 høns.
Etter som ingen dyr strøk med i 1893, finnes det ingen opplysninger om
størrelsen av husdyrbestanden dette året.
Haga nordre vestre sett fra nordvest i 1929.
Foto: Henning Anderson.

----
130 RasB
----
Baroline Kristiansdatter og Ole Andreassen Haga
Folket
Eier av Haga nordre vestre i 1893 var Ole Andreassen Haugen fra Frosta
Han hadde kjøpt gården så tidlig som i 1865 av Ole Olsen Haga.
Følgende personer bodde på Haga i mai 1893
- Ole Andreassen Haga, gårdbruker, 60 år
- Baroline Kristiansdatter, kone, 54 år
Karl, sønn, 30 år
Bernt Odin, sønn, 18 år
Anne, datter, 15 år
- Nelius, sønn, 12 år
På kåret bodde
- Anne Olsdatter, kårkone, enke, 87 år
Ole Andreassen var fra Frosta, men kom til Haga fra Mellom-Haugan på
Ekne. Hans foreldre var Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter.
Baroline Kristiansdatter var fra Vestrumsplass på Ekne. Hennes foreldre
var Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter.
De bodde på gården sammen med 4 barn da raset gikk. En av disse var
sønnen Karl som var ute om natten og så raset gikk.
Anne Olsdatter, enken etter den forrige brukeren, Ole Olsen Haga, bodde
på kåret. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. I parentes
bemerket kan det opplyses at hun var det spebarnet som ble spart ved
Garnesmordet i 1806.

----
131 RasB
----
Verdalsboka - 9

----
132 RasB
----
Hva som skjedde \
Her må Karl Olsen Haga ha vært ute da raset startet. Han var nemlig oppe
på den såkalte Spellhaugen ovenfor gården, og derfrå hadde han sett hvordan
skogen seilte i retning av Melby berget. Hvordan han videre opplevde raset,
finnes det dessverre ingen opplysninger om. Men det faktum at han så hvor
dan Hagamarken for sydøstover i retning av Melbyberget, viser at han må
ha sett starten av Verdalsraset. Det var nemlig bare den første delen av raset
som tok den retningen.
Denne delen av raset omfattet
omtrent alt som gikk ut utenfor
skredporten. Mindre deler av det
som gled ut på utsiden av porten,
kan ha blitt revet med av de etter
følgende råsene. Videre omfattet det
første raset selve skredporten og litt
av det som lå innenfor.
Karl Haga kan ha vært ute og
nede på gården da det hele startet.
Kanskje sprang han opp for å se hva
det var han hørte. Lyden av det
første raset var etter beskrivelsene
forholdsvis beskjedne. Og det er en
kjensgjerning at det var få som
våknet av lyden av dette. Men han
må ha vært ute, eller i det minste
våken, for ellers ville han ikke ha
merket noe.
Denne opplevelsen var så sterk
for Karl, at da han ble gammel
Karl Olsen Haga forrest til v. De tre begynte han alltid å grat e når
andre er ukjent. d t bl om denne hendelsen.
det ble snakk om denne hendelsen.
Han hadde sett hvordan trær og hus
hadde seilt nedenfor seg. Han hadde hørt angstskrikene både fra mennesker
og dyr i den ytterste nød uten at han kunne gjøre det aller minste for å hjelpe
dem.
Han sprang og varslet de andre på gården. Det er uklart hvorvidt han var
innom de andre Hagagårdene, men det synes rimelig at han også varslet der.
Sikkert er det imidlertid at han kom kaukende bort til husmannsplassen
Hagahaugan. (Se under Hagahaugan.)
De tok flukten nordøstover i retning av Mo. Også andre hadde etter hvert
fått øynene opp for hva som skjedde, for gjennom skogen kom mange andre

----
133 RasB
----
forstyrrede mennesker løpende. De ropte opp, skrek, eller som det ble sagt,
kauket.
Både på Haga nordre vestre og på nabogårdene ble husene stående tomme
og forlatt. Folk som berget seg i land nedenfor husene etter å ha vært med
utfor raset, stakk innom og rasket med seg klær til beskyttelse mot kulden.
Men ingen ble igjen, alle forsvant de nordover i retning av det de mente var
trygg grunn.
I den første tiden etter raset var det ingen som våget seg tilbake for å bo
der, men dyrene ble tatt hand om og ført til sikre steder.
Hverken mennesker eller dyr ble skadet.
Derimot var det ganske store skader på jorden. Det som gården mistet ved
selve utglidningen, var deler av utmarken ved Follobekken. Ellers ble jorden
dekket av tykke leir- og gruslag. Alt i alt ble 157,5 dekar jord ødelagt. Av
dette var 88,6 dekar dyrket jord. Resten, 68,9 dekar, var skog og havning.
Dette utgjorde 3/4 av jorden.
Jordverdien hadde før ødeleggelsene vært kr. 5.600. Tapet ble satt til kr.
4.200. Igjen var det således 1.400 kroner.
Eiendommen forøvrig hadde vært verd kr. 7.000. Tapet ble satt til kr. 4.500.
Den nye verdien ble 2.500 kroner.
Det kan i den sammenheng bemerkes at Haga nordre mellom, som lå med
felles tun med denne gården, ble verdsatt akkurat likedan.
Etterpå
Ole Andreassen ble tildelt en erstatning etterpå på kr. 3.600. Han fikk kr.
203,50 i forskudd. Av dette beløpet gikk kr. 53,50 til dekning av hans gjeld
til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Kårkona, Anne Olsdatter, fikk kr. 300 i erstatning. Av dette fikk hun kr.
100 i forskudd. Senere fikk hun en årlig livrente på kr. 300.
Skylden ble i 1895 fastsatt slik:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 4, Haga vestre av skyld mark 7,95 et avtak for
20 år av mark 5,96, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,36.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,06 for første halvår 1893.
Av det ødelagte området på 157,5 dekar besto 134,6 dekar av fast mark.
22,9 dekar var elvebredder og sandører. Den faste marken ble fordelt mellom
eieren og Staten, slik at eieren fikk utlagt 85,9 dekar, og Staten fikk utlagt
71,6 dekar. Statens teig lå utenfor skredporten og ble senere en del av den
såkalte Statsteig A.
Ole Andreassen og hans kone Baroline fortsatte på Haga nordre vestre.
De bodde der fremdeles i 1900, men da var kårkona borte. Hun døde i 1895.
I 1905 overleverte Ole gården til sønnen Bernt Odin. Bernt Odin hadde
vært i Amerika, men hadde nettopp kommet hjem. Året etter kjøpte Odin

----
134 RasB
----
også Haga nordre mellom, og dermed ble den gamle Haga nedre samlet på
en hand igjen. Han hadde giftet seg i Amerika med Gjertrud Øien fra Meråker.
Ole døde i 1922. og Baroline døde i 1916.
Karl giftet seg med Olga Olufsdatter fra Levanger. Han var gårdbruker
på Haug. Han døde i 1958.
Anne og Nelius døde begge to i 1903. Ingen av dem var gift.
Note:
1 Opplysninger ved Eldrid Rygg Haga og Ottar Haga.

----
135 RasB
----
Dette var den delen av det gamle Øvre Haga som lå på nordsiden av elven.
Denne gården ble skyldsatt særskilt for første gang i 1809.
Syd og øst for Haga nordre østre lå Verdalselven. Mot nord lå Haga nordre
mellom, og mot vest lå Haga nordre vestre. Ellers var det en slags form for
teigblanding i utmarken.
Etter raset ble det regnet ut at arealet hadde vært på 451,22 dekar i 1893.
Dette fordelte seg på 206,94 dekar dyrket jord, 206,31 dekar skog og hav
ning, 24,6 dekar eng, 9,35 dekar annen udyrket mark og 4,02 dekar veier
og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 9 mark 21 øre.
I 1890 var utsæden 4,17 hektoliter bygg, 18,07 hektoliter havre, 0,2
hektoliter havre til grøntfor, 0,2 hektoliter erter, 12 kilo gressfrø og 16,68
hektoliter poteter. Til andre rotfrukter enn poteter var det benyttet 0,25 ar,
og det var en kjøkkenhage på 0,05 ar. Og på gården fantes det 5 to-hjulte
vogner og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var det 3 hester, 8 storfe, 15 sauer, 2 griser og 12 høns
på gården.
Etter som de her ikke mistet noen husdyr, er det ikke oppgitt noe sted hvor
stor besetningen var i 1893. Men sannsynligvis var den vel temmelig lik den
i 1891.
Haga nordre østre sett fr a vest i 1918.
Foto: Einar Musum.

----
136 RasB
----
Folket
Johannes Mikkelsen Haga overtok Haga nordre østre i 1893 etter sin far
Mikkel Olsen.
Da raset gikk bodde seks personer på gården:
- Johannes Mikkelsen Haga, gårdbruker, ugift, 23 år
- Mikkel Olsen, kårmann, 65 år
- Ingeranna Mikkelsdatter, datter, 6 år (trolig henne)
- 3 tjenere
Johannes var som nevnt, ugift. Hans foreldre var den ovenfor nevnte Mikkel
Olsen Haga og Gurine Johnsdatter Hallan. Hun var fra Skogn.
Mikkel Olsen Haga var seiv født på Haga. Hans foreldre var Ole Halvor
sen Haga og Marta Johannesdatter.
Hvem tjenerne var, har det ikke vært mulig å finne ut.
Hva som skjedde
Denne gården lå helt nede ved kanten av leirstrømmen. Rasbølgene både
av det andre og tredje raset veltet forbi gården bare i noen få meters avstand.
Her må bulderet ha vært forskrekkelig. Likså skrikene og brølene fra for
tapte mennesker og dyr som for forbi.
En del av gardens jord forsvant også. Den såkalte Hagas utmark som var
noe av det aller første som gled ut, tilhørte delvis denne gården.
Follobekken løp ut i Verdalselven bare et kort stykke nordost for gården,
og det er en viss mulighet for at det egentlig er den vestre dalsiden av bekke
dalen som står igjen i dag som en forlengelse av skredkanten nordost for Haga
nordre østre.
Hva eller hvem som vekket folkene her, er ikke klart. Vi vet at Karl Olsen
Haga fra Haga nordre vestre sto oppe på den såkalte Spellhaugen og så skogen
i Hagamarken seile i retning av Melbyberget. Og det må ha vært det første
skredet. Han vekket på sin hjemgård, og vi vet at han sprang bort til hus
mannsplassen Hagahaugan. Hvorvidt han også varslet på de andre Haga
gårdene, er ukjent, men synes sannsynlig.
Det er imidlertid helt klart at folkene på alle tre Hagagårdene rømte vekk.
Det er forståelig at de trodde at også disse gårdene ville gå ut.
Og gårdene sto tomme en god stund etterpå. Det er flere beskrivelser av
folk som berget seg i land ved Haga, men som fant tomme hus både der og
ved Mo, som lå litt høyere opp. Stakkarene som kom seg i land, nakne og
nesten halvdøde, tok det de fant av klær på gårdene før de flyktet videre nord-
over. Gården ble etter hvert tømt for slike saker.
I ettertid vet vi at husene på Haga lå trygge, men det var langt fra tydelig
denne skrekkfylte mainatten i 1893.

----
137 RasB
----
Ingen av folkene kom til skade, og heller ikke noen husdyr strøk med.
Derimot mistet gården en god del jord. Alt i alt ble 319,9 dekar jord øde
lagt, enten ved at den raste ut eller ved at den ble oversvømmet av rasmasse.
98,4 dekar dyrket jord forsvant, likeså 24,6 dekar eng og 196,9 dekar skog
og havning.
2/3 av jorden forsvant.
Jordverdien hadde vært kr. 7.600 før raset. Etter raset var den kr. 2.440.
Tapet var således på 5.160 kroner.
Gardens øvrige verdi hadde vært kr. 10.000 før raset. Den ble nå redusert
med kr. 4.000 ned til kr. 6.000.
Etterpå
Johannes Mikkelsen fikk etterpå en erstatning på kr. 4.000. Av dette fikk
han kr. 79,88 i forskudd. Dette var hans gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad, og beløpet ble betalt dit.
Mikkel Olsen Haga hadde kårrettigheter. Følgelig fikk han en erstatning
på kr. 350. Han fikk kr. 150 i forskudd. Dessuten fikk han en årlig livrente
på kr. 350.
Haga nordre østre fikk skylden forandret på følgende vis i 1895:
Gårdsnr. 108, bruksnr. 1, Haga østre av skyld mark 9,21 et avtak for 20
år av mark 6,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 5,84.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,12 for første halvår 1893.
Skaden på jorden var stor, hele 319,9 dekar ble ødelagt. Av dette ble vel
1/3 utlagt til Staten, og resten ble utlagt til eieren. Statens del lå i det såkalte
Triangelet som senere ble en del av Statsteig A. Dette arealet utgjorde 116,6
dekar. Til eieren gikk 203,3 dekar fast mark. 17,5 dekar var elvebredd og
sandører. 7,5 dekar var elveløp.
Johannes Mikkelsen fortsatte på Haga etter dette. Han giftet seg med Julie
Jakobsdatter, datter av Jakob Iversen Skei, som forøvrig er et av de beste
øyenvitnene vi har til selve ulykken. Etter all sannsynlighet så også Julie hva
som skjedde fra hjemgården sin.
Kårmannen Mikkel Olsen døde på Haga i 1900.
Ingeranna Mikkelsdatter utvandret til Amerika i 1901.
I 1919 solgte Johannes Mikkelsen Haga nordre østre til Olaf Karlsen Lyng.
Johannes døde på Øra.

----
138 RasB
----
Haga søndre nordre lå på sydsiden av elven bare et kort stykke unna Ness
østre. Den lå på en elveslette noen meter lavere enn Ness.
Gården var i likhet med Haga søndre søndre en delingspart av Haga søndre,
og seiv om det var en selveiergård, var den ikke stor.
Som navnet sier, var den den nordligste parten av Haga søndre. Gården
lå like vest for elveløpet som på dette stedet gikk i nordvestlig retning. Mot
sydøst lå Haga søndre søndre. Syd for gården lå Ness østre. Og lengst mot
nordvest er det en mulighet for at valdet støtte mot Lyngsvaldet som hadde
en del kalt Lyngsholmen på denne siden av elven.
11893 utgjorde totalarealet 62,1 dekar. Av dette var 59,1 dekar dyrket mark
og 3 dekar eng.
Matrikkelskylden var 2 mark 17 øre.
I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg og 9 hektoliter havre, og det ble
satt 8 hektoliter poteter. Det var også 4 to-hjulte vogner på gården.
Pr. 1. januar 1891 var det 2 hester, 6 storfe, 1 sau, 6 geiter, 2 griser og
4 høns på Haga søndre nordre.
I 1893 var tallet på husdyr bare uvesentlig forandret. Blant annet var det
flere sauer og ingen geiter.
Folket
Edvard Arntsen Sandberg fra Skogn kjøpte Haga søndre nordre i 1891 av
Kristen Mortensen.
19. mai 1893 bodde følgende personer på Haga søndre nordre:
- Edvard Arntsen Sandberg, gårdbruker, 37 år
- Jokumine Jonsdatter Følstad, kone, 47 år
- Guruanna Johannesdatter Følstad, losjerende, enke, 85 år
- Kristen Mortensen Haga, kårmann, 69 år
- Tonette Mathea Trondsdatter, kone, 64 år
Edvard Sandberg var fra Skogn. Om hans foreldre vet vi at faren hette Arnt
og moren Marit Larsdatter.
Hans kone Jokumine Jonsdatter var fra Inderøy. Guruanna Johannesdatter
var hennes mor. Hennes far var Jon Følstad. Jon og Guruanna hadde tidlige
re vært plassfolk på Indre Flaget under Følstad.

----
139 RasB
----
Hvem Guruannas foreldre var, bortsett fra at farens navn var Johannes,
har det ikke lyktes å finne ut.
Av de fem som bodde på Haga søndre nordre, var bare Kristen fra Verdal.
Han var født på Breding. Hans foreldre var Morten Arntsen og Guru Ellevs
datter Halsetvald.
Kristens kone Tonette var fra Beitstad. Som hennes patronymikon sier, var
hennes fars navn Trond.
Hva som skjedde
Etter alt å dømme ble denne gården begravet av leiren fra det andre skredet.
Det er vanskelig å si om noe av husene stakk opp over leirsuppen etter dette
skredet. Men de ble i alle fall fullstendig begravet av det som fulgte i det
siste skredet.
Det heter seg i beskrivelser fra 1893 at «Husene ble allesammen ganske
ødelagt». Hva som menes med det, er litt uklart. Enten de ble knust, eller
de ble begravet, var de fullstendig ødelagt. I ettertid var det uråd å få opp
av leiren seiv hus som bare var så vidt under overflaten.
All jord ble også dekket av flere meter tykke leirlag.
Alle fem som bodde på Haga søndre nordre omkom. Vi vet imidlertid ikke
om de klarte å komme seg ut, eller eventuelt å komme seg opp i andre etasje.
Det forhold at alle ble funnet i løpet av et kort tidsrom, tre av dem på samme
dag, og at alle ble begravet på Lysthaugen, kan tyde på at likene ble hentet
opp fra de nedgravde husene. Det er ikke funnet noen opplysninger som for
teller hvor de ble funnet.
Derimot berget i hvert fall en hest. Den kom seg unna på egen hand. Men
1 hest, 5 kyr, 4 sauer og 1 gris strøk med.
Døde:
EDVARD ARNTSEN SANDBERG, født 1857
JOKUMINE JONSDATTER FØLSTAD SANDBERG, født 1846
KRISTEN MORTENSEN HAGA, født 1824
TONETTE MATHEA TRONDSDATTER HAGA, født 1829
GURU ANN A JOH ANNESD ATTER FØLSTAD, født 1808
Edvard Sandberg og hans kone Jokumine ble funnet på samme dag. Det
kan tyde på at de var sammen.
Kårkona Tonette ble også funnet samtidig, nemlig 7. juni. Jokumine og
Tonette ble gravlagt 15. juni, og Edvard ble gravlagt 16. juni.
Guruanna ble funnet noe senere. Hun ble gravlagt 20. juni.
Kårmann Kristen ble funnet 11. juni og gravlagt 29. samme måned.
Det er ikke gitt noen forklaring på den lange tiden som gikk mellom at
enkelte ble funnet og til de ble begravet. Men det kan ha hatt sammenheng

----
140 RasB
----
Tegning av adjunkt M. Bugge. Tegningen er fra Haga søndre. I forgrunnen
er det ganske sikkert Haga søndre søndre eller Hagahammelen vi ser. Haga
søndre nordre lå ikke langt fra denne gården. Dei er ikke mulig å si om kus
ene i bakgrunnen er Haga søndre nordre.

----
141 RasB
----
med identifiseringen av
likene. Seiv om ingen av
disse er spesielt nevnt som
sterkt lemlestede, kan det
te være en forklaring.
Jordfestelsen skjedde
for alle ved innvielsen av
gravstedet på Lysthaugen
på årsdagen for raset 19.
mai 1894.
Før raset hadde jordvei
en hatt en verdi av 2.460
kroner. Alt gikk tapt.
Resten av gården med
hus, løsøre og dyr var
verdsatt til 3.800 kroner.
Alt dette ble ført opp som
tapt, til tross for at i hvert
fall en hest klarte å redde
seg.
Etterpå
+
TM tilkjendetfives herved for Slægt
oir \Min. r, at mio kjære Sen
Edvard Sandberg og Kone
unikum ml deu forfardelige Ulykke I
Vårdalen.
[«vangér, 7de Juni la^QU
Marit Larsen.
1 !♦*«■ ru forefraar
triv I fald til GadcDQg
haiigea Fredag Ode da.
Hele gården ble fullstendig dekket av tykke leirlag, og alt ble lagt i en teig
til Staten. Det ble lagt sammen med den såkalte Lyng - Lennesteigen som
senere fikk navnet Statsteig B.
Det opprinnelige arealet var før raset på 62,1 dekar. Staten overtok 55 dekar,
altså 7,1 dekar mindre enn hva det hadde vært før. I tillegg til dette arealet
kom 3,4 dekar elveleie og 3,6 dekar elvebredd og sandører.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 1, Haga nordre av skyld mark 2,17 et avtak for
20 år av mark 2,17, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,97.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,75 for første halvår 1893.
Haga nordre her betyr Haga søndre nordre.
Edvard Sandbergs arvinger fikk kr. 2.900 i erstatning. Men først ble det
fratrukket kr. 2,36 som han hadde hatt i gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.

----
142 RasB
----
Haga søndre søndre var en av delingspartene av Haga søndre da den ble
delt. Gården ble også kalt Hagahammelen. Til denne parten var det lagt en
bit av Skjørdal som ble kalt Lilleaunet. I likhet med Haga søndre nordre lå
den på den samme lave elvesletten.
Det er vanskelig å fastslå grensene, for foruten at hele Haga søndre søndre
forsvant, forsvant også helt eller delvis de fleste av nabogårdene. Men mot
nordvest lå Haga søndre nordre. Det er uklart hvorvidt denne gården valdet
ut til elven, for mellom gården og elven lå Sundbyhammelen. Mot øst og
syd lå Bjørken. Langenget, en annen part utskilt av Haga søndre, lå som nær
nabo mot vest. Det er uklart om valdet nådde bort til Ness østre og Skjørdal.
Denne delen av Haga søndre var noe større enn Haga søndre nordre.
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 80,7 dekar dyrket mark. Det
fantes ikke eng eller utmark.
Matrikkelskylden var 3 mark 14 øre for Haga søndre søndre og 0 mark
13 øre for Lilleaunet.
Utsæden var i 1890 1 hektoliter bygg, 6 hektoliter havre og 8 hektoliter
poteter. Dessuten fantes det en liten kjøkkenhage på 0,05 ar. På gården var
det 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 fantes det 1 hest, 3 storfe, 5 sauer, 2 griser og 6 høns.
I 1893 var det 1 hest, 4 kyr og 8 småfe foruten et ukjent antall høns.
Folket
Ole Andersen Bjørken kjøpte gården i 1889 av Johan Ellingsen.
Ulykkesnatten bodde følgende mennesker på Hagahammelen:
- Ole Andreas Andersen, gårdbruker, 63 år
- Anne Marta Jakobsdatter, kone, 66 år
- Anne Olsdatter, inderst, datter, 22 år
- Hennes sønn, 1 år
- Oline Jørgine Olsdatter, inderst, fattiglem, 53 år
Ole Andersen var født på Mellom Ness av foreldrene Anders Andersen og
Ingeborg Olsdatter som begge var fra Buvik. Ole bodde i 1865 på Bjørken,
og i 1875 var han husmann på plassen Bekkestuggu under Bjørken. Han giftet
seg med Eva Aleksandersdatter i 1862.

----
143
----

----
144 RasB
----
Den Anne Olsdatter som er oppført i 1893 som inderst, var en datter fra
dette ekteskapet.
Anne Marta Jakobsdatter var Ole Andersens andre kone. Hun var fra Leir-
fallkålen vestre, og hennes foreldre var Jakob Larsen Verdalsøren og Anne
Jonsdatter. (Leirfallkålen vestre ble også hardt rammet av skredet. Se under
dette navnet.)
Navnet på barnebarnet har det ikke lyktes å finne. 1
I offisiell lister er Oline Jør gine Olsdatter oppført som inderst på dette
bruket. Dette er noe uklart. Andre steder heter det at hun bodde på Ness
vald. Gamleplassen, en husmannsplass under Haga mellom vestre, er også
nevnt. Men sannsynligvis er Hagahammelen det riktige. I ettertid fortalte hun
seiv at hun hadde bodd på Hagavald. Normalt skulle det tilsi at hun bodde
på en husmannsplass. Gamleplassen var en husmannsplass, mens Haga
hammelen var en gard. I Hartmanns skrift sies det også at hun omkom, hvil
ket ikke er riktig.
Hun var fra Sunnmøre, men kom hit til Verdal i ung alder. I 1891 bodde
hun på Skjørdal øvre. I folketellingen dette året opplyses det at hun tilhørte
familien. Hun var således i slekt med enten Jakob Olsen Skjørdal eller hans
kone, Oline Ellingsdatter.
Kårfolkene som er oppført på stedet i de offisielle listene, Johan Andreas
sen og Jokumine Olsdatter, hadde rettigheter der.
Johan kjøpte Haga søndre søndre av Mikal Olsen i 1857. I 1867 solgte han
gården for en viss sum og kår til Peter Olaus Tomassen. Og den siste solgte
den videre til lærer Anders Olsen Balgård. Anders Balgård solgte så eien
dommen sammen med parten Lilleaunet til Johan Ellingsen. Og kårfolkenes
rettigheter fulgte med hele tiden. Men de hadde utvandret til Amerika i 1870.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, er noe forvirrende. I Hartmanns skrift fra 1893 for
telles det om Ole og Anne Marta som lå nede, at de våknet av duren og ry
stelsene. De lå en stund uten å forstå hva det var. Men da de sto opp og åpnet
døren, veltet leirmassene inn og fylte værelset. I løpet av et øyblikk sto de
i leire til langt opp på livet.
Både de og deres datter og barnebarn kom seg imidlertid ut av huset, og
de strevde seg frem gjennom leirsuppen. Av og til kom de seg opp på noen
faste leirklumper, og på den måten klarte de å holde seg oppe og berge livet.
Klokken 8 om morgenen ble de reddet inn på fast land av Martin Toresen
Bjørken og hans folk. 2
En annen versjon, 3 som trolig er mer pålitelig, sier at da Ole Andersen
hørte susen fra raset, trodde han det var Bjørkvatnet som hadde brutt igjen
nom. Etter sigende var det en spådom som fortalte at Bjørkvatnet en gang

----
145 RasB
----
a
Ml
C
c
U
SP
D

----
146
----

----
147 RasB
----
ville bryte gjennom og komme veltende nedover mot Ness. Etter all sann
synlighet antok han at sitt eget hus ikke var i faresonen, og han la derfor
avgarde for å varsle andre som lå utsatt til for denne flodbølgen.
Han var innom plassen Skruddu under Bjørken og varslet. Plassmannen
der, Ole Lassesen Skruddu, ble med Ole Hammelen opp til Bjørken for å
varsle folkene der på gården. Hvis Bjørkvatnet kom, var også denne gården
i fare.
Martin Bjørken trodde ikke på dette varselet, og han sprang ut på bakken
for å se hva som skjedde. Han hørte nemlig lyden fra raset komme fra nord.
I mellomtiden stakk de to kållene til skogs for å komme seg unna det de trodde
var flodbølgen fra Bjørkvatnet. De måtte etterpå hentes inne i skogen. Begge
var helt forstyrret.
Martin Bjørken reagerte øyeblikkelig på hva han fikk se. Han skjønte at
folkene på Hammelen hvor Ole Andersen kom fra, var i en helt annen livs
fare enn den Ole trodde de var i. Før han sprang ned, sendte han sine to sønner,
Teodor, 17 år, og John, 10 år, på hver sin hest for at de skulle varsle hen
holdsvis på Lunden og på Ness. Ingen rakk frem før rasbølgen slo mot husene
på disse gårdene, og de vendte tilbake til Bjørken.
Martin rakk ikke frem til Hammelen før husene var omflødd og fylt av
leire. Beboerne som hadde hørt lyden, men ikke hadde forstått hva det var,
klarte imidlertid på et vis å holde seg over leirsuppen. Ved hjelp av bord
og brett klarte Martin Bjørken og folkene hans å bygge en bro ut til dem,
og de kom seg omsider i land. Trolig stemmer klokkeslettet Hartmann opp
gir, nemlig klokken 8 om morgenen.
Derimot rakk ikke Oline Jørgine å komme seg vekk. Hun ble tatt av ras
massen og ført vestover. I flere timer lå hun ute i leirmassene og kjempet
for å holde seg oppe. Olaus Ellingsen Vinne fra Vinne hadde fått varsel om
raset fra en av nabogårdene, og han sprang ned til kanten av leir sjøen. Der
reddet han først kona til Elling Fergemann, Andreanna. Da han hadde fått
dratt henne på land, fikk han se en kvinneskikkelse som kjempet ute i leir
suppen. Det var Oline. Han la bord og fjøler på kryss og tvers foran seg,
og etter en farefull ferd nådde han ut til henne. Hun var da mer død enn
levende. Men han fikk henne velberget i land.
Anne Marta ble liggende syk i lang tid etter dette som følge av anstreng
elsene og påkjenningene hun hadde blitt utsatt for.
Også Oline kuret lenge av påkjenningene, men hun hadde en sterk helse,
og hun kom seg igjen.
Foruten at all jord var blitt dekket av metertykke lag med leire, mistet de
også 1 hest, 4 kyr og 8 småfe.
Verdien av jorden var før raset 3.200 kroner for Haga søndre søndre og
400 kroner for Lilleaunet. Alt gikk tapt på Haga søndre søndre, mens for
Verdalsboka - 10

----
148 RasB
----
Lilleaunet tilsvarte tapet 60 kroner. Der var det igjen tilsvarende 340 kroner
av jorden. Tapet på Lilleaunet utgjorde 2/13 av jordverdien.
Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på 4.300 kroner. Før skaden hadde
verdien vært 4.400 kroner. Bare en verdi tilsvarende 100 kroner unngikk øde
leggelse.
Det Ole Andersen hadde igjen, tilsvarte tilsammen 440 kroner.

Den delen av hovedbygningen på Hagahammelen som stakk opp over leiren,
ble revet og bygget opp igjen på Nessgård. Fremdeles finnes det leire i veggene.
Bildet er tatt i 1992.
Etterpå
Ole og Anne Marta fikk kr. 4.760 i erstatning. De fikk 200 kroner i
forskudd.
Kårfolkene Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter, som begge var i Ame-
rika, fikk 50 kroner i årlig livrente.
Oline Jørgine fikk en erstatning på kr. 60. Det opprinnelige forslaget gikk
ut på kr. 130.
Om skylden på de to partene Haga søndre søndre og Lilleaunet heter det
i 1895:
Gårdsnr. 119, bruksnr. 3 Haga søndre av skyld mark 3,14 et avtak for
20 år av mark 3,14, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,84.
Denne parten fikk som følge av dette en nedsettelse av veiskatten på kr.
1,08 for første halvår 1893.

----
149 RasB
----
Gårdsnr. 119, bruksnr. 4, Lilleaunet av skyld mark 0,13 et avtak for 20
år av mark 0,02, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,01.
Lilleaunet fikk en reduksjon av veiskatten på kr. 0,01 for første halvdel
av 1893.
Av det ødelagte arealet på 80,7 dekar ble 72 dekar tilbakeført til Ole
Andersen. 4 dekar gikk med til elveleie. Han fikk således tilbake 8,7 dekar
mindre enn han hadde mistet.
Bare et par år etter raset kjøpte Ole 15 mål av Ness østre hvor han bygget
bruket Nessgård. Den delen av husene på Hagahammelen som kunne flyttes,
ble flyttet dit.
Ole Andersen døde i 1902.
Hans kone Anne Marta Jakobsdatter døde i 1907.
Oles datter fra første ekteskap, Anne Olsdatter, flyttet en del både før og
etter raset. Hun var en tid i Sverige før raset, og hun reiste tilbake en tid
etterpå. I 1896 kom hun igjen tilbake til Norge. Hun bodde i Trondheim,
men fra 1904 bodde hun i Levanger.
Oline Jørgine var ugift. Hun døde på Verdalsøra i 1940 bare noen uker
før sin 100-årsdag.
Noter:
Det er i Hartmanns skrift «Ulykken i Værdalen» at opplysningen om at hun hadde en sønn
på Vå år finnes. Det har ikke vært mulig å finne navnet på gutten, heller ikke hvem faren
var. Etter som han ikke er funnet nevnt noen andre steder, kan han ha vært død før 1896 da
Anna vendte tilbake fra Sverige. Se nedenfor.
I Hartmanns skrift fra 1893 kalles han Martin T. Lunden. Men det riktige var Martin Toresen
Bjørken.
Opplysninger ved Åse Røstad.

----
150 RasB
----
Dette var en husmannsplass under Haga mellom vestre. Den lå på den del
av dette valdet som lå på sydsiden av elven. Haga valdet omfattet nemlig de
ler av området på sydsiden. Dette var et forhold som skrev seg fra den tiden,
da elven hadde et annet løp. I likhet med de andre eiendommene på dette
elvenesset, lå plassen svært lavt. Det fremgår ikke av noen kilder om den
var utsatt for flom, men det synes å være en rimelig antagelse at så var tilfelle.
Navnet tyder på at det må ha vært en gammel husmannsplass.
Utsæden var i 1890 0,27 hektoliter bygg, 1,04 hektoliter havre og 4,17
hektoliter poteter. Dessuten ble 0,08 ar brukt til andre rotfrukter enn poteter.
Videre hadde plassen en kjøkkenhave på 0,01 ar.
1. januar 1891 hadde de 1 ku, 5 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høns.
I 1893 var besetningen 1 ku og 5 småfe med et ukjent antall høns.
Folket
11893 bodde det ikke mange mennesker på Gammelplassen. Bare to stykker
ser ut til å ha hatt fast bosted der. Disse var
- Maria Bårdsdatter, inderst, enke,
70 år
Marie Olsdatter, datter, sypike,
29 år
Marie drev med sying, og akkurat denne
natten bodde det en sypike som var under
opplæring, hos henne. Det var
- Bolette Sefaniasdatter Kulstad, 19 år
Marie Olsdatter er i de offisielle listene
ført som hovedpersonen i huset. Hun er
også angitt å ha vært enke, men da raset
gikk, var hun ugift.
Om hennes mor, Maria Bårdsdatter,
heter det også at hun hadde fattigunder
støttelse. Hun var i hvert fall enke, og hen-
Marie Olsdatter Haga senere gift nes mann, Ole Toresen, var husmann på
Gudding. Gammelplassen både i 1865 og 1875.

----
151 RasB
----
Maria var født på Guddingsvald. Hennes
foreldre var Bård Kristoffersen og Sigrid
Trondsdatter.
Bolette var fra Kulstad i Vuku, og hun
var datter av Sefanias Sørensen Kulstad og
Beret Marta Johannesdatter.
Hva som skjedde
Raset kom helt overraskende på disse
folkene. Imidlertid lå Gammelplassen så
langt mot vest på elvenesset at det er en
viss mulighet for at det var bare utkanten
av den første leirstrømmen som rammet
husene.
Marie og Bolette sydde hver kveld til
langt på natt. 1 Sannsynligvis arbeidet de Bolette Sefaniasdatter Kulstad
til sent på kvelden 18. mai også. Men de senere gift Ulvill.
hadde lagt seg før raset kom. Marie og
Bolette lå i samme seng nede. Maria hadde også villet ligge nede, men hun
ble bedt om å gå på loftet.
Bolette hadde hatt mareritt da hun våknet. Hun drømte at det kom stokker
inn gjennom vinduet. Først da hun begynte å sveige leire, våknet hun. Og
en av stokkene var virkelighet. Den var blitt brutt løs fra veggen og stakk
inn i rommet.
Det var leirmassene som fylte huset med så stor kraft, at det ble sprengt.
Både tak og gulv ble revet vekk. En stokk falt over Marie, og hun ble presset
under leiren. Marie var bevisstløs på det tidspunkt. Hun hadde fått et slag
i hodet.
Bolette var seiv dekket av leire fra topp til tå. Det eneste som var tørt av
nattkjolen hun hadde på, var undersiden av ermene. Hun brukte disse rene
flekkene til å tørke leiren ut av øynene på Marie.
Hun klarte så å få vekk stokken som lå over Marie, og ved å trekke henne
etter håret klarte hun å få henne opp til overflaten. Leiren løftet dem så opp
under røstet på huset.
Derfrå fikk Bolette tak rundt midjen på Marie og klarte å dra henne med
seg opp til fjøshellen. Der så de at kua også ble løftet helt opp under røstet
på fjøset. Kua strøk med.
Marie kom etter hvert til bevissthet, og de to jentene satt der og lurte på
hva det var som hadde skjedd. Marie påsto det var dommedag, men Bolette
sa at dommedag var ikke beskrevet på dette viset, slik at det kunne ikke være
det. Hun mente at det var elven som var blitt demmet opp.

----
152 RasB
----
De hadde visstnok kontakt med Maria mens de var inne i huset, men etter
på kom hun bort fra dem. De hverken så eller hørte noe mer til henne.
Leiren kom i tre sleppinger. Gammelplassen ble først tatt av det første raset.
De to neste slo mot husrestene som fløt oppå, og førte dem nærmere mot
land på sydsiden. Det kan ha vært i forbindelse med en av de andre bølgene
at Maria kom bort.
Det var veldig kaldt oppe på lemmen. De var bare i nattklærne, og de var
gjennomvåte av leirsølen.
Bolette fortalte at de så et annet hus hvor det sto en eldre mann i døråp
ningen. Ute på gardsplassen sto hans datter med sitt lille barn på armen. Hun
prøvde å få faren over på den torven hvor hun seiv befant seg. Mens hun
holdt på med dette, mistet hun barnet som fors vant i leiren. Faren kom ikke
over. Han sa dessuten at det ville ikke nytte allikevel, fordi det var domme
dag, og da ville de alle gå under. Hvem dette var, er ukjent. Det er heller
ikke kjent om noen av disse overlevde.
Da det endelig var blitt stille, begynte Bolette og Marie så smått å se seg
om. De befant seg da bare et kort stykke fra land nedenfor Bjørkberga. De
la ut fjøler og lemmer og bygget seg en bro inn til fjellveggen. Oppe på berget
var det folk, og de kastet ned et tau til dem som de klatret opp etter.
På Bjørken fikk de klær og mat.
Bolette gikk samme formiddag til Steine hvor hun hadde en onkel.
I Vuku på Kulstad var hennes mor, Beret Marta Kulstad, som var enke,
og hennes brødre Søren og Johannes. Om morgenen 19. mai skulle de to
brødrene til Leirådalen og gjøre våronn på et jordstykke de hadde der. På
veien passerte de Prestegården, og der holdt drengen Elias på med harving.
Han fortalte dem at det hadde skjedd en forferdelig ulykke lenger ut i dalen.
De trodde ikke noe på ham, og fortsatte.
Da de kom opp til Reppe, møtte de en mann med et flyttelass. Det var en
av naboene til raset som flyttet derfrå med sitt gods av frykt for at det skulle
komme nye ras. Av ham fikk de høre at det Elias hadde fortalt, var sant,
og at det var mye verre enn hva Elias hadde sagt. De forsto da at søsteren
Bolette måtte befinne seg midt ute i det berørte området. Derfor snudde de
øyeblikkelig og dro tilbake til Kulstad.
Da moren fikk høre om dette, ble hun helt forstyrret. Hun ba dem kjøre
over på sydsiden og se om de kunne møte noen folk. De to brødrene og moren
kjørte helt til Bjørken. På veien passerte de Bolette uten at de så henne, eller
at hun så dem.
De kom til Bjørken. Der holdt de på å ta inn folk som var berget opp fra
raset. Midt på kjøkkengulvet sto et sauekar. Der hadde de varmt vann, og
de drev og vasket mennesker rene for leiren. De har i ettertid fortalt at det så

----
153 RasB
----
Bibelen Marie fant igjen i kanten av leirsjøen. Den bærer fremdeles spor
etter oppholdet i leiren. Foto: Geir Lervåg.

«Denne bibelbok er den eneste bokjegfandt igjen efter udraset natten mellem
den 18de og 19de mai 1893, hvilket den også bærer merker av. Maria
Gudding.» Foto Geir Lervåg.

----
154 RasB
----
virkelig fælt ut på gården. Gulvene på alle rommene på gården fløt av
leirsuppe.
Da de spurte etter Bolette, fikk de høre at hun hadde dratt derfrå og til
sin onkel på Steine.
Senere, da Bolette hadde fått fatt på sine egne klær, leverte hun tilbake
klærne hun hadde fått låne på Bjørken. Men alt hun hadde på Gamleplassen
var borte, deriblant 10 kroner som hun hadde hatt i kåpelommen.
Døde:
MARIA BÅRDSD ATTER HAG A VALD, født 1823
Maria ble gjenfunnet 16. juni og begravet på Lysthaugen 18. juni. Jord
festelsen fant sted 19. mai 1894.
Foruten kua, mistet de også 5 småfe.
Marie Olsdatter fant senere igjen en bibel i kanten av leirsjøen. Dette var
visstnok det eneste hun fant igjen av inventaret i huset.
Jorden på plassen hørte inn under Haga mellom vestre, og ble regnet sam
men med annen jord som denne gården mistet.
Etterpå
Marie Olsdatter fikk en erstatning på kr. 700 kroner. Forslaget gikk ut på
kr. 1.040, men det ble altså redusert til kr. 700. Hun fikk 100 kroner i
forskudd.
Bolette Sefaniasdatter fikk også en erstatning på kr. 60.
Marie livnærte seg også senere som sypike, og i 1900 bodde hun på en
husmannsplass under Bjørken. På sine gamle dager ble hun gift med Jon Odin
Sefaniassen Gudding. Hun holdt kontakten med Bolette, og like før hun skulle
dø, sa hun at hun ønsket at Bolette skulle bli bedt i hennes begravelse fordi
hun hadde reddet livet hennes under raset. Hun døde i 1954.
Bolette ble gift med Sefanias Barosen Ulvillen. De ble senere leilendinger
på Dillan. Hun var plaget av angst etter denne opplevelsen, og hun skal ved
flere anledninger ha gitt uttrykk for at hun var glad hun bodde oppe på Dillan
der det var fjell. Hun døde i 1971, 97 år gammel.
Note:
Opplysningene er ved Helene Ulvill, Bolettes datter, og Dagrun Slapgård, Bolettes brordatter.

----
155 RasB
----
De offisielle listene etter raset plasserer Hagahaugan under Haga nordre
mellom. Men dette synes å være feil. Folketellingene 1865, 1875 og 1891
oppgir Haga østre som hovedbøl. Og Haga østre var egentlig Haga nordre
østre. Haga nordre var blitt delt ito på 1700-tallet i Haga nedre og Haga
øvre. Haga nedre ble delt ito først på 1800-tallet. Dermed var det tre Haga
gårder på nordsiden av elven da raset gikk. Den tidligere Haga øvre ble nå
kalt Haga nordre østre. Haga nedre ble til Haga nordre mellom og Haga nordre
vestre.
Alle disse navnene førte forståelig nok
til en del forvirring for dem som skulle
plassere alle garder, bruk og plasser på
riktig sted.
Men med folketellingene fra de tre år
ene som grunnlag kan Hagahaugan med
temmelig stor sikkerhet plasseres under
Haga nordre østre.
Hagahaugan lå på vestsiden av veien fra
Stiklestad. Seiv om dette var på elve
sletten, var terrenget temmelig kupert her.
Det hadde sammenheng med de mange
råsene som gikk i dette området i middel
alderen. Og det forklarer også navnet på
husmannsplassen.
Husene på plassen fikk ikke skader av
raset. Det kan være årsaken til at den ikke
er tatt med i oversiktene over utsæd og
husdyrhold.
Kornelius Karlsen Haugan.
Men jorden må ha blitt berørt, for leirmassene la seg opp helt bort til husene
Folket
Husmannen på Hagahaugan, Kornelius Karlsen, hadde overtatt etter sin
far i 1886. Samme familie hadde vært på plassen fra før 1865.
Da raset gikk, bodde følgende personer på plassen:

----
156 RasB
----
Peder Korneliussen Haugan.
Kristoffer Korneliussen Haugan.
- Kornelius Karlsen, husmann med jord, skredder, 29 år
- Martine Pedersdatter Tokstad, kone, 27 år
- Kristoffer, sønn, 5 år
- Peder, sønn, 4 år
- Andreas, sønn, 2 år (tvilling)
- Anna, datter, 2 år (tvilling)
- Anne Larsdatter, husfarens mor, enke, 54 år
Kornelius var sønn av plassfølkene som hadde bodd på plassen før ham,
Karl Kristoffersen og Anne Larsdatter Jøssås.
Martine Pedersdatter var datter av Peder Rasmussen og Anne Olsdatter
på Tokstad vestre. Begge disse, samt Martines bror, Teodor Pedersen, og
hans sønn, Einar Teodorsen, omkom da Tokstad vestre gikk med i raset. (Se
under Tokstad vestre.)
Anne Larsdatter bodde på Hagahaugan. Hun var Kornelius' mor, og hun
livnærte seg som dagarbeider. Hun var fra Jøssås, og hennes foreldre het
Lars Andersen Jøssås og Gurianna Hågensdatter Rosvoll.
En søster av Kornelius, Kristine Karlsdatter, var tjener på Nord-Lyng. Hun
overlevde. Hennes beretning om hendelsen er tatt med under Nord-Lyng.
Hva som skjedde
Som fortalt ovenfor ble ikke husene på denne plassen rammet av rasmass
ene. Men det var nære på. Leirvellingen ble liggende kloss opp til husene.
De fikk varsel av Karl Olsen fra nabogården Haga nordre vestre. Han hadde
vært ute, og trolig hadde han gått opp på Spellhaugen da han hørte suset fra
det første raset. Der så han den første delen av raset. Etter all sannsynlighet

----
157 RasB
----
var han innom de tre Hagagårdene før
han kom kaukende til Hagahaugan.
Han var da så forstyrret og andpusten
at han ikke klarte å snakke skikkelig.
Gammelkona, Anne Larsdatter,
hadde imidlertid en stor kaffekjele med
sterk kaffe stående, og hun skjenkét i
en kopp til ham. Da først klarte han å
snakke så pass sammenhengende at de
forsto hva han sa.
Det var ikke tid til å vente og se om
leiren ville nå opp til husene. De la alle
på sprang opp gjennom skogen oppover
mot Mo, og under hele turen støtte de
på andre forskremte mennesker som
rømte vekk fra raset. De fleste av disse
var helt forstyrret, og de skrek og bar
seg. Mange trodde det var dommedag.
Da de var på vei opp den siste bakken
mot Mo, kom det folk springende den
motsatte veien, og ropte at de måtte
snu. Raset kom den veien. På den
måten sprang de i sikksakk nordover.
Men omsider kom de seg sammen med
mange andre opp til Vester-Hallem
hvor de fikk tak over hodet.
Senere ble folkene fordelt utover
bygden. Kornelius var skredder, og
dermed var han i en slik situasjon at
man gjerne ville ha ham boende hos
seg. For ham og hans familie gikk det
derfor lett å få seg et sted å være.
Hverken menneskeliv eller dyr gikk
tapt på Hagahaugan. Så vidt vites ble Tvillingene Andreas Korneliussen
heller ingen skadet. og Anna Korneliusdatter Haugan.
Etterpå
Husene på Hagahaugan lå bare 15 meter fra leirsjøen. Og mye av den jor
den plassen hadde hatt til disposisjon, lå nå under leirslammet. Kornelius hen
vendte seg til lensmannen for å få tillatelse til å flytte tilbake, men lensmannen
sa nei. «Vi har mistet 112 liv,» sa han, «vi skal ikke miste flere.» 2

----
158
----

----
159 RasB
----
Husene på Hagahaugan ble tatt ned og flyttet opp til Breding i Vuku på
førjulsvinteren 1893. Dette skjedde ved at Vukubøndene kjørte materialene
på slede på dugnad, og flyttingen tok tre døgn.
Kornelius fikk kr. 300 i erstatning.
Hans mor, Anne Larsdatter fikk kr. 50 i bidrag.
Kornelius og Martine bodde senere på plassen ved Breding. Kornelius døde
i 1935, og Martine døde i 1937.
Kristoffer ble gift tre ganger, første gang med Anna Lovise Geving, andre
gang med Sofie Sundby, og tredje gang med Ingrid Sofie Prestmo. Han ble
kaptein i Hæren og herredskasserer i Verdal. Han døde i 1934.
Peder ble gift med Klara Lovise Jonsdatter. Han var regimentsskredder.
Han døde i 1961.
Andreas ble gift med Oline Olsdatter Vangstad. Han var gårdbruker på
Vangstad og ordfører i Verdal. Han døde i 1939.
Anne ble gift med Johan Martinsen Breding. Hun døde i 1929.
Hagahaugan etter flyttingen til Vuku. Etter maleri av Kjell Haugen.
Noter:
Opplysninger ved Kaare Haugan.
På det tidspunktet var det offisielle tallet fastslått til 112 døde. I ettertid har det vært mulig
å konstatere at flere døde i de nærmeste dagene etter raset som følge av skader og sykdom de
pådro seg, slik at det korrekte tallet er 116.

----
160 RasB
----
HAUGSHOLMEN 24.1
Gården
Den gamle storgården Haug er også en av de gårdene som i tidens løp har
fått stor medfart av Verdalselven. Elven hadde sitt leie forbi den terrassen
hvor Haug ligger, helt til ut i siste halvdel av 1600-tallet. Da skiftet elven
løp. Men det gamle elveløpet synes fremdeles i form av sumper og kvisler.
Terrassen er blitt redusert stadig vekk slik at det trolig er tale om at mer
enn halvparten av det opprinnelige gårdsvaldet er blitt vasket vekk. Noe har
gården fått igjen i form av den nye lavtliggende elvesletten. Men elven har
skiftet løp også over denne sletten utallige ganger slik at den er gjennom
skåret av spor etter gamle elveløp.
Eieren av gården Haug i 1783, løytnant Lorents Didrik Kluwer, delte den
opp i ti mindre parter og solgte dem. En av disse partene lå mellom sporene
etter de gamle elveløpene nede på den lave elvesletten. Den fikk navnet
Holmen eller Haugsholmen. I dag er en del av de gamle elveløpene fylt igjen
og vanskelig å se i terrenget, men gården lå på en holme eller øy.
Mot øst og syd grenset gården mot Bjartnes. Grensen mot Bjartnes gikk
delvis langs etter et av de gamle vannfylte elveløpene. Mot vest lå Fæby.
Og mot nord lå Holmsveet, en annen av de ti partene som Kluwer delte inn
Haug i. Holmen nådde ikke ned til elven. Men avstanden var ikke stor, og
terrenget mellom gården og elven var lavt. Akkurat i dette området lå Vis
øya som var en lav forhøyning i terrenget, og som var delt mellom Fæby
og Bjartnes. Her lå det flere husmannsplasser.
De skadene Holmen fikk som følge av raset, skyldtes først og fremst flom
men som fulgte, da Vukusjøen steg over demningen. Det var bare übrukelig
sumpland og kvisler som ble berørt av leirmassene. Trolig er det av den grunn
at den ikke er tatt med i oversiktene over husdyr, utsæd og lignende fira 1891.
Dette grunnlagsmaterialet er nå dessverre borte, slik at det ikke er råd å si
noe om størrelsen av gården like før raset.
I 1875 var det 4 hester, 7 kyr, 2 ungnaut og 1 gris på gården. Samme år
var utsæden 1 1/2 tønne bygg, 12 tønner havre, 54 skålpund gressfrø og 6
tønner poteter.
Rimeligvis var vel forholdet noen lunde det samme i 1893 også.
Det ble heller ikke foretatt beregninger av gardens totale areal etter raset.

----
161 RasB
----
Oline Andreasdatter og Nelius Pedersen Hynne.
Folket
Nelius Pedersen Hynne kjøpte Holmen i 1889 av Adam David Jelstrup fra
Skogn.
Nelius Hynne og hans familie bodde der i 1893. I følge de offisielle listene
besto hans husstand av fem personer da raset gikk:
- Nelius Pedersen Hynne, gårdbruker, 45 år
- Oline Andreasdatter Hynne, kone, 40 år
- Peder, sønn, 6 år
- Augusta Mathilde, datter, 5 år
- Anna Oline Olsdatter, tjenestepike, 24 år
Nelius og Oline var fra Skogn. Det samme var tjenespiken, Anna Oline
Olsdatter.
Hva som skjedde
Gården ble ikke berørt av sel ve raset. Men lensmann Hieronymus Wessel,
som bodde på nabogården Holms veet, fortalte i sin rapport etter ulykken,
at han ble vekket om natten av drengen sin. Han fortalte at han skulle bort
til Holmen fordi elven hadde kommet inn på gården.
Hva som egentlig hadde skjedd her, er litt uklart. Men trolig ble vannet
i elven presset ut av løpet av de fremveltende leirmassene og rant som en
bølge utover de flate markene ved Holmen.

----
162 RasB
----
Lensmannen sprang dit for å se, og han så da at elveløpet og de lave
breddene av elven var fylt opp av leirmasse.
Hvorvidt folket rømte ut med en gang, er litt usikkert, men det er nærligg
ende å tro det, for det skjedde langs hele strekningen av elven. Og i alle fall
måtte folket ut da elven begynte å strømme inn over gardens jorder, da Vuku
sjøen steg over demningen etter et par dager. Da var Holmen ille utsatt.
Leirflaten som var bygget opp av rasmassene, lå så høyt i forhold til de
lave elveslettene som hadde unngått å bli overslammet, at vannet også fløt
utover disse. Ut på kvelden 20. mai var Holmen inneflødd i likhet med Fæby.
På det tidspunktet mente man at Stiklestadveien som gikk på en fylling tvers
gjennom Kvisla, ville være en effektiv demning.
Men neste dag var det klart at veien var for lav enkelte steder, og dermed
strømmet vannet over. Og det medførte at det ble gravd flere hull i veifyll
ingen. I sin tur førte dette til at mer vann gikk igjennom, og dermed økte
farten og strømmen ved Holmen.
Det var nå klart at Holmen sto i fare for å bli ødelagt. Det som kunne ber
ges, ble fraktet vekk. Kasper Selli som var tjenestekar på Haug, har fortalt
at folk fra nabogårdene var der og fraktet vekk husgeråd og mat. Blant annet
har han fortalt at det var en noe uhyggelig jobb å ta potetene opp fra kjelle
ren. Kjelleren var under stuen, og et par stykker klatret ned i kjellerhullet
og fylte potetene i sekker. Oppe i stuen sto så andre som heiste opp sekkene
etter hvert. Men for dem som var nede i hullet, var det en uhyggelig følelse,
for vannet kunne komme når som helst. Det ble en stri tørn. Arbeidet ble
gjennomført i stort tempo, og her var det ikke tid til hvilepauser. Og ferdige
ble de, til stor lettelse for dem som hadde plassen nede i kjelleren. (Se mer
om Kasper Selli under Gjenvinning.)
Om formiddagen var det klart at forholdene var kritiske, og militære mann
skaper ble satt inn. Om kvelden gikk strømmen stri ved gården og gjennom
gardstunet. Forsterkninger ble satt inn. Da sto tørkehuset på skjeve, fordi
jordbunnen var blitt gravet vekk. Uthuset var i fare, og brønnen på gards
plassen var full av leirvann.
Men etter et iherdig, hardt og ikke så lite farefullt arbeid klarte de militære
mannskapene å forhindre vannet å ta dette løpet. Dermed var gården reddet.
(Se forøvrig nærmere om dette under Redningsarbeidet i dagene som fulgte.)
Skaden var således ikke så veldig stor. Det ødelagte arealet omfattet 14,8
dekar jord og 29,5 dekar skog og havning.
Ingen husdyr gikk tapt.
Før skaden var verdien av jorden satt til 3.650 kroner. Tapet ble beregnet
til 1.050 kroner slik at verdien etterpå var 2.600 kroner.
Man beregnet det ødelagte arealet til å ha utgjort 2/7 av det opprinnelige
arealet.

----
163 RasB
----
Gården forøvrig fikk en verdiforringelse på kr. 800 fra kr. 6.000 til
kr. 5.200.
Etterpå
Holmen fikk en del skade på både jord og hus seiv om jordskaden tross
alt var forholdsvis beskjeden. Grensene ble heller ikke forandret. Av den grunn
ble heller ikke gården tatt med i detaljplanen for fordeling av jord etter raset.
Haugsholmen ble ikke berørt i særlig grad av rasmassene. Derimot holdt elven
på å ta nytt løp over gården. Dette ble avverget etter store anstrengelser fra
soldatenes side. Etterpå ble gården flyttet et lite stykke nordover. Den gamle
tomten er avmerket på kartet.
Verdalsboka - 11

----
164 RasB
----
Men fra 1895 ble skylden forandret:
Gårdsnr. 24, bruksnr. 1, Holmen av skyld mark 4,94 et avtak for 10 år
av mark 1,41, og deretter et avtak for bestandig av mark 0,94.
På grunn av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,49 for første halvår 1893.
Husene hadde fått en del skade, og Nelius Hynne så seg derfor nødsaget
til allerede i juni 1893 å søke om støtte til å sette dem i stand. Han søkte
om kr. 1000 og fikk 21. juni innvilget en støtte på kr. 200.
På det tidspunktet var man i Verdalskomitéen ikke klar over hvor store be
løp man ville få til disposisjon, og det er vel grunnen til at han bare fikk 1/5
av det han ba om.
Situasjonen forbedret seg, og 19. juli er han oppført med en ny. søknad
på kr. 400. Av dette fikk han nå kr. 300.
Nelius Hynne må tydeligvis ha hatt tro på det å søke, for 23. september
er han oppført med nok en søknad, denne gang på kr. 300. Den oppgitte
grunnen var flytting av hus. Denne gangen fikk han 200 kroner.
Og 31. januar 1894 foretok Verdalskomitéen utbetaling til tidligere søkere,
og Nelius Hynne ble nå tilgodesett med kr. 200. Alle disse beløpene ble regnet
som forskudd på den erstatning han omsider skulle få.
Og da arbeidet med å regne ut erstatningsbeløpene var ferdig, tilkom det
ham et erstatningsbeløp på tilsammen kr. 2.120.
Nelius Pedersen Hynne var på Holmen i 1900 sammen med sin kone Oline
og deres barn Peder og Augusta Mathilde. Da var det en annen tjenestejente
der enn hun som hadde vært der da raset gikk. Den nye hette Marta Sakarias
datter. Hun hadde også vært med i raset og berget livet. Riktignok måtte hun
amputere et ben på sykehuset etterpå. Da raset gikk var hun taus på Krag
hos Ove Nilsen Haugskott. (Se under Krag.)
Nelius solgte gården i 1914 til John Baglo. Han døde i 1928.
Oline døde i 1926.
Peder Neliussen utvandret til Amerika i 1907. Han var på besøk i Verdal
i 1914. Da reiste sammen med ham Marie Emelie Olufsdatter Valstad. De
giftet seg i Amerika.
Augusta Mathilde Neliusdatter drev visstnok en kafé lenger syd i landet.
Hun ble gift på sine gamle dager.

----
165 RasB
----
HEGSTADVALD, HEGSTADSTUGGU 31.1
Plassen
Ved foten av melbakken nedenfor Hegstad lå en husmannsplass ved navn
Hegstadstuggu. Seiv om denne plassen lå nede på elvesletten, hadde elven
skaret seg så pass dypt ned at Hegstadstuggu lå bortimot 15 meter over elve
nivået. Plassen var således ikke spesielt utsatt for flom.
Som husmannsplass hadde den muligens et noe større areal enn hva som
var vanlig for husmannsplasser flest. I alle fall var utsæden i 1890 noe større
enn hva som var vanlig på de fleste andre plassene. Det ble sådd 0,67 hekto
liter bygg og 1,39 hektoliter havre, og det ble satt 4,18 hektoliter poteter.
Av husdyr fantes det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer og 10 høns.
I 1893 var det det samme antall dyr, men tallet på høns er ukjent.
Hegstadstuggu lå nedenfor melen ved Hegstad. Stuen ble ligg ende på samme
sted, men ble helt begravet.

----
166
----

----
167 RasB
----
Folket
Hegstadstuggu var bebodd av samme husmannsfamilie både i 1865, 1875,
1891 og 1893.
Rasnatten bodde følgende mennesker der:
- Gunnbjørn Pettersen, husmann med jord, 54 år
- Serianna Olsdatter, kone, 64 år
- Sofie Berntsdatter, datterdatter, 14 år
- Kjerstine Olsdatter, inderst, fattiglem, 63 år
Gunnbjørn Pettersen hadde vært på denne plassen fra før 1865. Folke
tellingen dette året forteller at han da var gift med Serianna Olsdatter. Hun
var 10 år eldre enn han, og hun hadde en datter fra før hun giftet seg med
Gunnbjørn. I sitt ekteskap hadde de minst en sønn.
Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad.
Seriannas foreldre hette Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellan.
Sofie Berntsdatter var datter av Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter. Disse
bodde på husmannsplassen Enes på Trones. Serianna Olsdatter var datter av
Gunnbjørns kone, og hun hadde samme navn som sin mor.
Denne våren gikk Sofie for presten i Stiklestad kirke, og av praktiske
grunner bodde hun derfor hos sine besteforeldre, det vil si hos sin bestemor
og hennes mann.
Kjerstine Olsdatter tilhørte familien. Hun var en søster av Serianna. Hun
var ugift.
Hva som skjedde '
Hegstadstuggu lå forholdsvis langt borte fra selve raset, men de fikk ikke
noe forvarsel før rasbølgen traff stueveggen med et brak.
Sofie hadde dagen før vært oppe på Fagerhøy, en utskilt eiendom fra Heg
stad, og satt poteter sammen med en del andre ungdommer. Om kvelden,
som var en fm, lys vårkveld, fikk hun ikke sove, og hun såtte seg derfor
opp i sengen for å strikke litt.
Så plutselig kom leirbølgen. Leire og vann strømmet øyeblikkelig inn i første
etasje.
Besteforeldrene lå oppe på loftet sammen med Sofie, men de fikk også reddet
Kjerstine dit opp. Hun lå nemlig nede.
Leiren steg mer og mer, og huset ble til slutt løftet av grunnmuren. Det
var ikke lenger noen bevegelse å snakke om i leiren slik at huset ble ikke
flyttet nevneverdig. Allikevel må det ha vært nok bevegelse til at murpipen
ramlet sammen. Trolig ble Kjerstine skadet av steinene fra pipen.
Men da leiren nådde opp under loftsgulvet, klatret Sofie ut gjennom et vindu
og over i et oldertre som akkurat da fløt forbi. Treet var et av en gruppe
på tre-fire, og de sto alle oppreist.

----
168 RasB
----
På et eller annet vis klarte også Gunnbjørn å komme seg i land sammen
med Serianna. Derimot ble Kjerstine værende igjen inne på mørkloftet. Hun
klarte vel ikke å bevege seg etter at hun ble skadet av steinene fra pipen.
Og da leiren steg opp til loftsgulvet, var hun helt innesperret. Det var ikke
mulig å komme ned, og det fantes ingen annen åpning i taket enn den fra
pipen, og den var for trang til at hun kunne kommme seg ut.
Og ute oppe i oldertreet satt Sofie. Tregruppen drev sakte mot melkanten,
men stanset omsider så langt fra land at det ikke var mulig for henne å kom
me seg i land. Og der ble hun sittende til langt ut på dagen neste dag. Hun
hadde hele tiden kontakt med andre folk med fast grunn under føttene. Men
hun var bare i nattklærne, og hun frøs forferdelig. Blant annet forfrøs hun
føttene. Dette ga henne ikke varige men, men hun hadde plager av det denne
sommeren.
Ut på morgenkvisten kom kavallerister for å delta i redningsarbeidet. De
begynte å bygge bro utover til Fergestuggu som lå 600-700 meter vest for
Hegstadstuggu. Men de måtte gi opp arbeidet med å komme seg dit ut fra
Hegstad. Da de var på vei for å prøve å bygge en bro fra Lyng, kom Gunn
bjørn sammen med et par andre menn trekkende med en båt over land. De
skulle da prøve å ta seg ut til Hegstadstuggu hvor Kjerstine fremdeles var.
Huset lå da omtrent 100 meter fra fast land.
Gråtende ba Gunnbjørn om hjelp, og to kavallerister, sersjant Nils Høien
og kavallerist Martin Leirdal, gikk sammen med Gunnbjørn ut i båten og ståket
seg ut til huset. Sofie ble tatt ombord i båten fra treet.
For å komme inn på mørkloftet måtte de hugge hull i taket og bryte ned
mønet. Vannet og leiren sto da 4 - 5 tommer nedenfor loftsgulvet. Men Kjer
stine var så skadet at hun ikke var i stand til å gå med egen hjelp. Sersjant
Høien krøp da inn på loftet og bar henne ut. Derpå ble også hun brakt inn
til land sammen med Sofie. 2
Ingen mennesker omkom her, men de mistet alle dyrene og alt som var
i huset.
Jorden som ble ødelagt, tilhørte gården Hegstad, og ble følgelig regnet sam
men med den jorden som ble ødelagt her.
Etterpå
Gunnbjørn Pettersen ble tildelt en erstatning på kr. 420. Han fikk 150 kro
ner i forskudd. , ~
Kjerstine er etter all sannsynlighet den samme som Kirsten Hegstadvald
som fikk 35 kroner i erstatning.
Gunnbjørn og Serianna flyttet til sin sønn Anneus Martin som hadde kjøpt
småbruket Munkhaugen i Frol. Der bodde de sine siste leveår.

----
169 RasB
----
Fra utgravningen av Hegstadstuggu
Nærbilde av stuevinduet.
Stuevinduet på østveggen
dukker frem.
Kjøkkenvinduet*
Dette trauet med skomakerredskap sto
i kammerset.
* Mange av vinduene var hele. Det hadde sammenheng med at leiren steg
både utvendig og innvendig samtidig.
Sofie ble gift med sersjant og handelsmann i Leksdalen, Anton Aksnes. De
bodde på Lundsbakken.
Sofie døde i 1971.
Sist på 1960-tallet støtte man på rester av huset under grøfting. Levanger
Lærerhøyskole foretok utgraving av plassen i 1970, og man fant da en rekke
gjenstander som lå nede i leiren. Blant annet fant man igjen det strikketøyet
Sofie hadde hatt i hånden da «ofsen» traff stueveggen. Det bemerkelsesverdige
var at alle maskene var intakte på strikkepinnen!

----
170 RasB
----
Sofie Berntsdatter, senere gift Aksnes, studerer noen av de tingene som ble
funnet under utgravningen av Hegstadsiuggu i 1970. Foto: Erling Sommervold.
Noter:
1 Opplysninger ved Ingebjørg Aksnes Hermann, barnebarn av Sofie, og Per Aksnes, Sofies sønn.
2 I en rapport gitt av løytnant Lowsow, heter det at også Sofie, som ble anslått til å ha vært
12 år gammel, ble løftet ut gjennom hullet i taket. Men det stemmer altså ikke. Hun hadde
klatret ut gjennom loftsvinduet og over i oldertreet som fløt forbi før leiren nådde over vinduet.
Dette ble imidlertid rettet i de senere skriftlige rapportene.

----
171 RasB
----
JERMSTAD
Jermstad er en av de gamle storgårdene i denne delen av Verdal. Den kan
føre sin historie helt tilbake til folkevandringstiden i eldre jernalder.
Akkurat på denne terrassen i dette området ligger og lå flere -stad-gårder
som ble ryddet omtrent samtidig med Jermstad: Trøgstad, Øgstad, Hegstad,
Stiklestad og Tokstad.
Jermstad og Trøgstad lå som nære naboer med Jermstad øverst i bakkene
og Trøgstad nedenfor. Det ser ut til at den gamle hovedveien fra Stiklestad
til Vuku i hovedsak fulgte grensen mellom de to gårdsvaldene.
Tidlig i middelalderen ble Jermstad delt i tre deler, nemlig Jermstad øvre,
Jermstad vestre og Jermstad østre. Mot slutten av middelalderen dukket så
enda en gard opp, Jermstadspannet. Den var litt mindre enn de tre andre.
Navnene på de tre første angir beliggenheten i forhold til hverandre. Deri
mot trenger Jermstadspannet en liten forklaring. I gamle dager ble en gards
verdi angitt i hvor stor leieinntekt eieren fikk ved utleie. Betalingen skjedde
vanligvis i naturalier, og av praktiske grunner ble alt omregnet til smør. Smøret
ble veiet i spann, øre og marklag. Jermstadspannet var således rett og slett
en eiendom som ga 1 spann smør i årlig leieinntekt.
Jermstadvaldet hadde som nevnt, Trøgstadvaldet syd for seg. Mot øst lå
Faren, mot Vest lå Follo, og mot nord lå fjellet Blommen som på et tidlig
tidspunkt var ålmenning.
Generelt

----
172 RasB
----
Jermstad. Alle Jermstadgårdene ble berørt. Tre forsvant, mens den fjerde,
Jermstad øvre, ble liggende på kanten av raset. Den ble flyttet litt nordøst
over. Etter raset 6. september ble den flyttet på nytt til det sted hvor den ligger
i dag. Jermstad handel forsvant også. Plassen Jermstadenget ble ansett for
å være utrygg og ble fråflyttet.

----
173 RasB
----
JERMSTAD VESTRE (PERSGÅRDEN) 100.1
Gården
Navnet forteller at dette var den vestligste av Jermstadgårdene. Valdet gren
set i vest mot Follo og Jermstadspannet. Mot nord og øst lå Jermstad øvre.
Jermstad østre lå også øst for gården. Og mot syd lå Trøgstadvaldet. Gren
sen mellom Jermstad og Trøgstad fulgte stort sett hovedveien gjennom om
rådet. Ellers var grensene her noe innviklet fordi eiendommene var av nokså
uregelmessig form.
Jermstad vestre ble også kalt Persgården. Dette hadde sammenheng med
at en gang i tiden het eieren Per eller Peder.
Etter raset ble arealet på Jermstad vestre beregnet til å ha vært 399,42 dekar.
Av dette utgjorde det dyrkede arealet 244,35 dekar. Skog og havning utgjorde
128,15 dekar, og eng og udyrket mark var på 26,92 dekar.
Matrikkelskylden var 12 mark 03 øre.
I 1890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 11 hektoliter havre, 20 kilo gressfrø
og 15 hektoliter poteter. 1 ar ble brukt til andre rotfrukter og 0,5 ar ble brukt
til kjøkkenhage. På gården fantes det 6 to-hjulte vogner. 1 slåmaskin eides
i fellesskap med Jermstad østre og Trøgstad store.
Pr. 1. januar 1891 var besetningen på 2 hester, 11 kyr, 11 sauer, 3 griser
og 16 høns.
I 1893 var tallet på husdyr iberegnet kårmannens del 2 hester, 12 storfe
og 15 småfe. Tallet på høns er ukjent.
Ved midten av 1800-tallet var det i følge forsikringsprotokollen ikke færre
en syv bygninger på gården. Disse var en hovedbygning, en bryggestue med
gårdsport og bakstehus, en ladebygning med to høyboder og en skåle, et grise
hus, et fjøs, et vannhus, en stall og et stabbur som var 7 alner langt.
Det er vanskelig å si om alle disse var der i 1893.
Folket
Eieren, Gustav Stiklestad, hadde kjøpt gården noen år før 1893. Som det
vil fremgå av listen over beboerne nedenfor, var det forbausende få tjenere
på gården. Men det kan ha hatt sammenheng med at flere av Gustav Stikle
stads barn var halwoksne og bodde hjemme. Og de to tjenestepikene var konas
søstre.
I mai i 1893 var følgende bosatte på Jermstad vestre:

----
174 RasB
----
Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, gårdbruker, 44 år
Serianna Jensdatter, kone, 46 år
Arent, sønn, 18 år
Salve, sønn, 17 år
Julie Marie, datter, 15 år
Tomas, sønn, 12 år
Jørgen Ragnvald, sønn, 9 år
Gudrun Sofie, datter, 7 år
Ole Ingvald, sønn, 5 år
Guruanna, datter, 4 år
Andrea Jensdatter, tjener, 63 år
Bergitte Jensdatter, tjener, 58 år
Gustav var sønn av Arnt Andersen og Sirianna Ellingsdatter på Stiklestad
østre.
Karl Olaf Gustavsen Stiklestad.
Serianna Jensdatter var fra Inderøy a.
Hennes foreldres navn var Jens Andersen
Almenningen og Ragnhild Margrete
Pedersdatter.
Andrea Jensdatter og Bergitte Jensdatter
var, som nevnt ovenfor, søstre av Seri
anna. De var blitt med til Jermstad da
familien flyttet fra Inderøya hvor de bodde
tidligere. Av barna var bare Guruanna
født på Jermstad. De andre var født på
Inderøya.
Dessuten hadde de nok en sønn, Karl
Olaf, som var 19 år. Men han var i 1893
i Kristiania på underoffisersskolen, slik at
han ikke bodde hjemme på dette tids
punktet.
Gården hadde også en kårmann, Johan
nes Andreassen Jermstad. Det var han som
hadde solgt Jermstad vestre til Gustav Stik-
lestad. Men han bodde som inderst sammen med sin datter Dina i Gollaug
stuggu bare et kort stykke vestenfor gården. (Se under Gollaugstuggu.)
Rasnatten var den ene av konas søstre fraværende. Det var Bergitte. Det
er ikke kjent hvor hun var.
Hva som hendte
Med hensyn til denne gården vet vi ingen ting om de var oppe og forsøkte
å redde seg eller ikke. Imidlertid vet vi at Dina Jermstad må ha passert denne

----
175 RasB
----
* V ' £^J ■^y^^J *y -CyL-Å^-^^)— '4^Z. r
Denne attesten fra sanitetskaptein Schultz, somforøvrig bodde i Stabelstuen,
var en av grunnene til at Olaf ikke var kjemme rasnatten.
gården på sin løpetur. Men som sagt, vi vet ikke noe om om hvorvidt de
våknet eller ikke. For her omkom alle. Ingen annen gard eller heim hadde
så mange døde som nettopp Jermstad vestre. Hele 11 mennesker, eller alle
som var der rasnatten, døde.
Husene forsvant helt. Bare en vogn skulle etter sigende ha vært synlig etter
denne gården.
Karl Olaf, eller Olaf som han vanligvis ble kalt, unngikk altså katastrofen
fordi han var på underoffisersskolen i Kristiania, ble varslet ved både tele
gram og brev. Nikolai Moksnes på Stiklestad mellom sendte føleende brev
til ham. 1

----
176 RasB
----
Kjære Olaf!
Sørgelig ulykke som indtr nat til Fredag, rammede ikke mindst dig. Dine
Forældre, Søskende og dem som var i huset er sporløst f ors vunden. Heste
og Kjør og aldt, lidt jord øverst tilbage. Gjermstagaarden undtagen Jakob
er reist, som staar paa kanten af fall av skredet. Follo, Krogh, Trygstad,
Tessem, Olaus Bjartnes, Krogsmo og en stor del af Moe og Præstegaar
den en del. Tessem og Kone er borte, pigen redet nesten al samen neden
for Krogh er begraven i Midred. Rygtet har gaaet, at din Fader var fundet
som Lig, men vi har ikke enda fundet ham, likesom at din Søster Julie
var fundet i live er heller ikke lykkes os at finde-. Al Lyngsgaarden er
under Vand og til dels Husene flyttet, men Folkene redet. Paa andre side
Elven er der en hel Mase Skade. Paa Melbye, Lunden, Næs gaardene,
Lennes, Rosvold og ald smaa brug og plasser er skyllet bort, og største
del af folk og kreature- De er en liden del af gaarden tilbage paa Jermstad
som skal tilsaaes som tilhører dine Forældre. Jeg kan ikke beskrive alt
som er skeet idag - Jeg har taft mine Briller i denne tumult -
Vær hilset fra os alle og Gud styrke dig og give dig kraft til at overvinde
denne Sorgen tunge Budskab.
Stiklestad
N Moxness
Olaf reiste øyeblikkelig hjem til Verdal. Men her var det ikke mye å se
av farsgården. Han deltok med utrettelig iver i letearbeidet etter sin familie.
De første dagene ble det brukt ski for å komme seg frem over den etter hvert
fastere leirsørpen. Og i følge hans egne opplysninger til sine etterkommere
var det han seiv som fant faren, Gustav Stiklestad. Og han kjente ham igjen
på ringen han bar. Denne ringen var forøvrig det eneste han hadde etter sine
foreldre. Den tilhører nå slekten i Amerika.
Døde:
GUSTAV JOHAN EDVARD ARNTSEN STIKLESTAD, født 1839
SERIANNA JENSDATTER STIKLESTAD, født 1837
ARNT GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1875
SALVE GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1876
JULIE MARIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1878
TOMAS GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1881
JØRGEN RAGNVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1884
GUDRUN SOFIE GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1886
OLE INGVALD GUSTAVSEN STIKLESTAD, født 1888
GURU ANN A GUSTAVSDATTER STIKLESTAD, født 1889
ANDREA JENSDATTER, født 1833

----
177 RasB
----
Av de omkomne ble fire funnet og med
sikkerhet identifisert. Ytterligere to ble
funnet og antatt identifisert.
Jørgen Ragnvald var den første som ble
funnet. Det skjedde 2. juni. Han ble be
gravet og jordfestet 5. juni på Stiklestad.
Både Serianna og hennes datter Julie
Marie ble funnet på samme dag, 5. juni.
Men datteren ble funnet på sydsiden av
elven, og hun ble gravlagt på Lysthaugen
16. juni. Moren som enten må ha blitt
funnet lenger mot vest eller på nordsiden,
ble ført til Stiklestad hvor hun ble grav
lagt og jordfestet samme dag som hun ble
funnet.
Gustav Stiklestad ble gravlagt 14. juli
på Lysthaugen, hvilket vil si at han ble
funnet på sydsiden. Det står i kirkeboken
at han ble funnet 15. juli, men det er
Nikolai Moksnes fira Stiklestad
mellom som skrev brevet til Olaf
Stiklestad.
naturligvis feil. Muligens kan det være 5. juli. For både han og hans datter
Julie Marie skjedde jordfestelsen 19. mai 1894.
25. mai 1894 ble det funnet to lik utenfor Bjartnes. Det ene var en voksen
person, og det andre var et barn. Det var da ikke mulig å identifisere dem
nøyaktig, men man antok at dette var Andrea Jensdatter og et av søsterens
barn som lå i hennes armer. Barnet var da enten Gudrun Sofie eller Ole
Ingvald.
De øvrige er ikke blitt gjenfunnet.
Ved etterraset 6. september gikk også en vesentlig del av dette valdet ut.
Totalt ble 147,6 dekar dyrket mark, 19,7 dekar eng og 39,4 dekar skog
og havning, tilsammen 206,7 dekar av gardens alreal ødelagt.
Man beregnet jordverdien før raset til å ha vært kr. 9.000. Verdien av den
ødelagte jorden ble satt til kr. 7.500, slik at det som sto igjen tilsvarte kr. 1.500.
Eiendommen forøvrig ble verdsatt til kr. 11.000. Av dette ble tilsvarende
kr. 9.700 ødelagt. Igjen var det da kr. 1.300.
Etterpå
Karl Olaf Arntsen Stiklestad var den eneste arvingen igjen. Han fikk en
erstatning på kr. 7.330.
Bergitte Jensdatter, søster av kona på gården og tjenestejente, fikk kr. 90.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 100, bruksnr. 1, Jermstad vestre av skyld mark 12,03 et avtak

----
178 RasB
----
for 20 år av mark 10,63, og deretter for bestandig et avtak av mark 9,53.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,46 for første halvår 1893.
Det antatt tapte arealet var på 206,7 dekar. Det som sto igjen, ble solgt.
51,6 dekar av det som lå nede i skredgropen ble lagt til det som sto igjen.
Resten, 134,4 dekar, ble utlagt til Staten i det som fikk navnet Statsteig A.
Tilsammen var dette 20,7 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Karl Olaf giftet seg med Henrietta Halvorsdatter Lorås. De utvandret til
Ashby i Minnesota i 1903. De flyttet så til Minneapolis for deretter å flytte
til Duluth hvor Karl Olaf var f armer og ingeniør.
Han døde i 1955.
Note:
1 Brevet eies av Ingeborg Lorås, Røra.

----
179 RasB
----
JERMSTAD ØSTRE (SMEDGÅRDEN) 99.1
Gården
Som navnet sier, var det den østligste av Jermstadgårdene. Mot øst grenset
den mot Faren øvre. Der lå også den biten som tilhørte Melby, og som ble
kalt Nøysomhet. Syd for hovedveien lå Trøgstadvaldet. Mot vest lå Jermstad
vestre. Mot nord lå Jermstad øvre.
Jermstad østre ble kalt Smedgården, noe som muligens hadde sammenheng
med at en av de tidligere brukerne hadde vært smed.
Etter raset ble det totale arealet på denne gården beregnet til å ha vært 198,24
dekar. Av dette var 188 dekar dyrket jord. Eng og udyrket mark utgjorde
bare 7,92 dekar. Dessuten gikk det noen veier over gårdsvaldet, og disse sam
men med bebygget areal utgjorde 2,32 dekar.
I 1890 ble det sådd 2 hektoliter bygg, 14 hektoliter havre, 1 hektoliter havre
til grøntfor og 6 kilo gressfrø. Det ble satt 11 hektoliter poteter. Det fantes
6 to-hjulte vogner på gården, og sammen med Jermstad vestre og Trøgstad
store hadde gården 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 4 griser og
17 høns.
I 1893 var tallet omtrent det samme, nemlig 2 hester, 10 storfe, 14 småfe
og 2 griser. Hvor mange høns det var, er ukjent.
Denne tegningen av protokollsekretær Jacob Fabritius skal være en av
Jermstadgårdene som gikk med i raset. Det er ikke mulig å avgjøre om det
er Jermstad østre eller vestre. Tegningen sto i Folkebladet 31. juli 1893.
Verdalsboka - 12

----
180 RasB
----
Før Jakob Pedersen, hadde kommet dit, hadde han eid nabogården Trøg
stad store. Han overtok så Jermstad østre i 1888 etter sin svigerfar Ellev
Larsen, som fikk kår og bodde der til han døde noe før raset.
Fra Ellev Larsens tid fantes det en forsikring på gard, løsøre og avling.
Husene på gården var forsikret slik: En hovedbygning - kr. 500; et fjøs
-kr. 150; en stall med vognbod, vedskjul og halmrom - kr. 180; en lade
bygning med grisehus - kr. 130; et stabbur - kr. 30; et ditto - kr. 25; og
et tørkehus med smie - kr. 20. Dessuten er det oppført en treskemaskin sam
men med bygningene, forsikret for kr. 40.
I løsøret inngikk følgende gjenstander: En blåsebelg, en tørkehylle og tre
kakkelovner.
Avlingen som var forsikret, omfattet disse produktene: 16 tønner bygg,
70 tønner havre, 70 tønner poteter, 80 lass høy og 80 berger halm.
Folket
Natten til 19. mai 1893 bodde følgende personer der:
- Jakob Pedersen Jermstad, gårdbruker, 59 år
- Jonetta Ellevsdatter, kone, 52 år
- Marta Jakobsdatter, datter, 18 år
- Edvard Ellevsen, pleiesønn, 16 år
- John Ellevsen, pleiesønn, 12 år
Jakob Pedersen var sønn av Peder Jonsen og Marta Kristoffersdatter på
Trøgstad store.
Jonetta Ellevsdatter var datter av Ellev Larsen og Gjertrud Jakobsdatter
som tidligere hadde eid Jermstad østre.
De to siste var sønner av konens bror, Ellev Ellevsen og Anna Johannes-
datter.
Hva som skjedde
Det var denne gården som i tiden etter raset ble sammenblandet med Smed
haugen på Follovald. Navnelikheten mellom Smedgården og Smedhaugen
gjorde at journalistene forvekslet dem da skulle skrive om Dina Jermstads
løp gjennom rasområdet, og denne sammenblandingen har vedvart helt til
1 da §-
Dina sprang forbi denne gården og fikk varslet beboerne. Hun vekket
folkene ved å rope. «Fare!»
Men kona oå gården, Jonetta Ellevsdatter, som kjente Dina godt, de hadde
vært n-boer i alle år, svarte henne: «Holder du på å slippe av igjen.» Hun
vissv ?: iJina hadde vært plaget av nervøsitet, og på den tiden ble det ansett
for sinnsykdom, og hun ble betegnet som «svaksinnet».
Dina fortalte dette seiv, og hun fortalte også at folkene la seg til ro igjen.

----
181 RasB
----
Jonetta Ellevsdatter og Jakob Pedersen Jermstad. Bildet kommer fra USA,
og der opplyses det at dette er de to. Da de var i USA, bodde de fremdeles
på Trøgstad store, og de kalles derfor Trøgstad.
På Jermstad østre ville de ha hatt tid til å redde seg dersom de hadde aktet
på Dinas varsel. Men det gjorde de ikke, og alle omkom.
Døde:
JAKOB PEDERSEN JERMSTAD, født 1834
JONETTA ELLEVSDATTER JERMSTAD, født 1841
MARTA JAKOBSDATTER JERMSTAD, født 1875
EDVARD ELLEVSEN JERMSTAD, født 1877
JOHN ELLEVSEN JERMSTAD, født 1881
Husene forsvant, og bare to av de omkomne ble funnet igjen.
Pleiesønnen Edvard ble funnet på sydsiden av dalen og ble gravlagt på Lyst
haugen 4. juni. Jordfestelsen skjedde for alle på dette gravstedet på årsdagen
for raset, 19. mai 1894.
Jakob ble funnet lengre mot vest 2. juni, og han ble begravet og jordfestet
på Stiklestad 6. juni.
Alle dyrene strøk med.

----
182 RasB
----
Imidlertid lå dette gårdsvaldet i utkan
ten av rasområdet, og noe jord gled ikke
ut. Dog ved etterraset 6. september for
svant ytterligere store områder. Men seiv
etter det var det noe igjen.
Det utraste området utgjorde 118,1
dekar dyrket mark og 5,9 dekar eng, til
sammen 124 dekar.
Igjen var det 69,9 dekar, 2,32 dekar
udyrket jord, og 2,32 dekar veier. Tilsam
men sto det igjen 74,24 dekar.
Jordverdien før raset var kr. 7.700.
Tapet utgjorde 5.500 kroner. Verdien på
det som var igjen av jorden var således kr.
2.200.
Dette tilsvarte ca. 5/7 av gardens verdi.
Eiendommen forøvrig sto tidligere i kr.
Marta Jakobsdatter Jermstad.
Også dette bildet erfra USA og 9.000. Tapet utgjorde kr. 7.200, og igjen
skal etter sigende være henne. ble det kr. 1.800.
Hun kalles Trøgstad.
Etterpå
Det ble tilkjent dødsboet en erstatning på kr. 5.750.
Både det som sto igjen, og det som lå nede i rasgropen, ble utlagt til de
nye eierne. Den ødelagte jorden tilsvarte 124 dekar.
Om sky Iden ble følgende fastsatt i 1895:
Gårdnr. 99, bruksnr. 1 Jermstad østre av skyld mark 10,46 et avtak for
20 år av mark 7,47, og deretter for bestandig et avtak av mark 7,10.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 2,58 for første halvår 1893.
Hele det 124 dekar store området som ble ødelagt, ble utlagt sammen med
det som sto igjen, og solgt til Elling Mo som bygget gården delvis opp igjen.

----
183 RasB
----
Jermstad øvre var den eneste av Jermstadgårdene hvor husene ikke raste
ut.
Som navnet angir, var dette den øver ste av Jermstadgårdene. Den grenset
i øst mot Skei og så vidt det var mot Faren øvre. Her lå også en liten parsell
som hørte under Melby. Den var blitt kjøpt av lærer Andreas Tessem på Trøg
stadskolen, og han var i ferd med å bygge seg hus der. Eiendommen kaltes
Nøysomhet. Mot syd grenset gården mot Jermstad østre. Og Jermstad vestres
vald lå både mot vest og syd.
Før raset var arealet 436,88 dekar. Av dette var 385,19 dekar mål dyrket
jord, 33,7 dekar skog, 16,65 dekar annen udyrket mark og 1,34 dekar veier
og bebyggelse.
Matrikkelskylden var 23 mark 97 øre.
I 1890 ble det sådd 5 hektoliter bygg og 20 hektoliter havre. Det ble satt
23 hektoliter poteter. Det fantes 7 to-hjulte vogner og 1 slåmaskin på gården.
Pr. 1. januar 1893 var det 5 hester, 19 storfe, 12 sauer, 3 griser og 8 høns
på Jermstad øvre.
Følgende bygninger står oppført i forsikringsprotokollen: Hovedbygning
- kr. 4.000; ladebygning med maskiner - kr. 1.700; stall - kr. 2.900; fjøs
- kr. 2.900; stabbur - kr. 728; et lite stabbur - kr. 32; tørkehus - kr. 200;
vognbod med vedskur - kr. 400, tilsammen forsikret for kr. 12.960.
Av løsøre er følgende gjenstander nevnt: Innemuret gryte, 6 kakkelovner,
komfyr, tørkehylle, blåsebelg, løsøre i smien og tørkehuset, alt forsikret for
kr. 377.
Avlingen var forsikret for kr. 3.910.
Folket
Jakob Andersen var eier av Jermstad øvre i 1893. Han overtok den etter
sin far i 1874. Og i 1889 kjøpte han den delen av gården som fremdeles var
benefisert gods (kirkens eiendom).
Rasnatten bodde det 8 mennesker på gården.
- Jakob Andersen, gårdbruker, 58 år
- Beret Marta Gunnbjørnsdatter, kone, 59 år
- Laura, datter, 22 år

----
184
----

----
185 RasB
----
Foran sitter Jakob Andersen Jermstad og Beret Marta Gunnbjørnsdatter.
- fire tjenere
- en annen
Jakob var sønn av Anders Jakobsen og
Lisbet Olsdatter.
Beret Marta Gunnbjørndatter var fra
nabogården Faren øvre, og hennes for
eldre var Gunnbjørn Andersen og Ragn
hild Johannesdatter.
Det har ikke lyktes å finne ut hvem de
fire tjenerne var. Heller ikke har det lyk
tes å fastslå hvem den personen var som
ble rubrisert under «andre» i de offisielle
listene. Muligens kan det ha vært Jakobs
brorsønn Aksel Mikalsen . Han var nemlig
ført som fostersønn på gården to år tid
ligere.
Laura Jakobsdatter Jermstad.

----
186 RasB
----
Hva som skjedde '
Huslyden her hørte raset, og da de så ut, så de raskanten spise seg oppover
mot husene. Men de mente at de hadde tid til å få ut krøtterne. Jakob og
tjenerne fikk dem ut og fikk drevet dem oppover i marken i retning Blom
men. Der bodde en Marie Jermstad på en av plassene under gården. Plassen
ble kalt Nerhammeren. Hun ante ingen ting om hva som hadde skjedd, før
dyrene kom inn på gården.
Marie ble da med nedover, og hun sa at det var et forferdelig syn som møtte
henne. Hele den vakre bygden var borte. Bare en nifs avgrunn gapte mot
henne.
I mens hadde raskanten stanset ca. 80 meter fra uthuset på Jermstad øvre.
Den skar da som en ca. 30 meter lang og 10 - 12 meter bred kile oppover
mot gården. Og det raste ned hele tidene i veggene av denne kilen. Det var
derfor klart for alle at her var det høyst utrygg grunn. Det var bare et tids
spørsmål før mer ville gå ut.
I dagene etter raset flyttet raskanten seg nærmere og nærmere husene på
gården. Det var derfor nødvendig å flytte husene på gården så snart som mulig.
Et nytt sted ble tatt ut litt høyere oppe i bakkene ovenfor eiendommen hvor
lærer Andreas Tessem hadde vært i ferd med å bygge hus.
Men de våget ikke å holde til på gården om natten så lenge den sto der
på kanten. Men på dagtid var de der. I den sammenheng fant det sted en noe
fornøyelig episode. En gang skulle det feires fødselsdag på gården, og det
ble innbudt til selskap. Men både vertskap og gjester følte seg forståelig nok
utrygge. De var ikke sikre på om det ikke ville komme noe nytt skred. De
fikk da den gode ideen å plassere en av husmennene oppe på taket av huset
med beskjed om å holde øye med raset, og så gi øyeblikkelig varsel om noe
uvanlig hendte. Husmannen var fra plassen Hammeren, og han hette Olaus
Pedersen.
Inne i stuen var det mye mat og drikke, kanskje i det meste laget av det
siste. Dette hørte han godt som satt satt oppe på taket. Han var både suiten
og tørst, og han la sin egen plan. Da festen hadde nådd sitt høydepunkt, klatret
han ned fra taket og sprang inn og ropte: «Nu kjæm skrea!»
Alle som var inne, tok øyeblikkelig spranget ut og oppover bakkene for
å komme seg i sikkerhet. Men den sultne husmannen som nå var alene inne
i huset, såtte seg til det veldekkede bordet og tok for seg av det som var,
både av mat og drikke.
I løpet av sommeren ble så husene på gården flyttet til det nye stedet. Flyt
tingen var nesten ferdig da det siste store etterraset gikk 6. september. Da
forsvant storparten av den gamle gårdstomten og de bygninger man ennå ik
ke hadde rukket å flytte. Det var låven og et bur. Disse bygningene ble knust
og ble liggende igjen som rester nedover rasskråningen. Blant annet hadde

----
187 RasB
----
de hatt spontak, og taksponene lå som kon
fetti nedover.
Etter dette raset mente man at heller ikke
den nye plassen var sikker. Da plukket
man ut et sted hvor det var fjell, og dit ble
gården flyttet, og der ligger den i dag.
Alt i alt hadde 167,3 dekar, alt dyrket
jord, forsvunnet. Dette tilsvarte ca. 3/5 av
gården.
Før raset hadde jordverdien vært kr.
16.250. Tilsvarende kr. 9.750 gikk tapt.
Igjen ble det således kr. 6.500.
Eiendommen forøvrig hadde stått i kr.
20.000. Bare kr. 5.000 ble tilbake, slik at
tapet ble kr. 15.000.
Etterpå
Ellev Mikalsen Lundskin som ble
gift med Laura Jermstad.
Fra Jakob Jermstad finnes det en søknad om støtte til flytting av husene på
gården. Den er skrevet 15. juni og er adressert til Amtmannen. 2
Det er meg meddelt at hr. amtmannen er eller vil bli formann i en komité
for utdeling av de frivillige gåver som flyter inn til de skadelidte i Ver
dalen. Som en av disse tillater jeg meg derfor til hr. amtmannen å adres
sere en søknad til komiteen, hvis medlemmer ikke er meg bekjent, om
en foreløbig hjelp til å flytte min gard og skal i den anledning opplyse:
Ved raset gikk det ut av min eiende gard Jermstad øvre av skyld 12 daler
2 ort 22 sk ca. 1/3 av min dyrkede jord - og det av den beste. Skaden
på jorden er av Velferdskomitéen ansatt til kr. 6.000, en takst som i alle
fall ikke er for høy, men i tillegg kommer omkostningene ved flytting av
mine hus. Disse står nå ved randen av skredet, en plass som nå må ansees
så farlig at det ikke er beboelig. Til bedømmelse av arbeidet med husflytt
ingen skal jeg bl. a. anføre at disse er taksert i bygdens assuranseforret
ning for ca. 13.000 kroner.
Når det enn videre tas i betraktning at alene grunnarbeidene vil medføre
en bekostning av kr. 800.-, vil det lett skjønnes at en sum av minst kr.
6000 i alt vil gå med.
En ansettelse av flytningsomkostningene til kr. 4000 som Velferdskomi
téen foreløbig har foretatt, vil übetinget vise seg alt for lav, især når det
tas hensyn til at arbeidet må utføres i en kostbar tid. Da det er betingelsen
for å kunne få ordentlig nytte av årets avling og et hjem til vinteren - at
flyttingen skjer straks, så har jeg allerede begynt samme, i det jeg har

----
188 RasB
----
i daglig arbeid 17-18 mann hvorav flere dyre murere - samt 6 nester.
Det er meg imidlertid en umulighet av egne midler å kunne bestride alle
utgiftene ved flyttingen. Og får jeg ikke hurtig hjelp må jeg slutte. Jeg
vil derfor søke om et forskudd på kr. 1500 av de innkomne bidrag. Det
er det minste beløp jeg kan hjelpe meg med. Forhåpentlig vil det komme
inn så meget at en så stor del i forhold til den lidte skade vil falle på meg.
Men om så ikke skulle skje - så måtte jeg vel senere finne meg i å betale
tilbake hva jeg nå oppebærer for meget. Hovedsaken for meg er nå å få
hurtig hjelp og i den utstrekning som her omsøkt. Derved vil jeg igjen
kunne settes i stand til å ernære meg og mine, om det enn naturligvis er
langt igjen til den meg overgåtte skade er erstattet.
På grunnlag av dette brevet ble Jakob Jermstad 21. juni innvilget kr. 500.
En måned senere, 19. juli, fikk han ytterligere kr. 500.
Totalt fikk Jakob kr. 1200 i forskudd. Det står anført som kommentar at
dette skulle brukes til gårdkjøp. Det er naturligvis feil, idet pengene ble brukt
til husflytting.
I erstatning fikk Jakob Andersen totalt kr. 12.590.
I 1895 ble skylden avfelt:
Gårdsnr. 102, bruksnr. 1, Jermstad øvre av skyld mark 23,97 et avtak for
20 år av mark 14,38, og deretter for bestandig et avtak av mark 13,67.
Jermstad øvre sett fra sydvest i 1918.

----
189 RasB
----
Dette ga en reduksjon av veiskatten på
kr. 4,96 for første halvår 1893.
Den ødelagte jorden tilsvarte 167,3
dekar. Den ble delt i to. En teig ble utlagt
til Staten. Den var på 70 dekar. Dette var
nede i skredgropen. Senere ble all jord
som Staten overtok her, kalt Statsteig A.
Resten, 80,7 dekar, som lå i sammenheng
med jorden som ikke var ødelagt, ble gitt
tilbake til eieren. Tilsammen var dette 16,5
dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Jakob drev gården frem til 1898. Da
solgte han gården til sin svigersønn.
Hans datter Laura var gift med Ellev Mi
kalsen Lundskin, Laura døde i 1919.
Jakob døde i 1924.
Beret Marta døde på Kjæran i 1896.
Olaus Pedersen Jermstad, hus
mann på plassen Hammeren un
der Jermstad øvre. Dette var
mannen som satt på taket for å
varsle om det kom ras, da det
var selskap på Jermstad øvre.
Noter:
Opplysninger ved Oddmund Jermstad.
Språket er modernisert.

----
190 RasB
----
JERMSTADSPANNET 101.1
Gården
Jermstadspannet var en av de gamle delingspartene av den opprinnelige
Jermstadgården. Denne delingsparten var ikke den største, og heller ikke den
eldste. Sammenlignet med de andre Jermstadgårdene var dette den minste.
Tidlig på 1600-tallet ser det ut til at Jermstadspannet ble bruk under Jerm
stad vestre. I det hele tatt er gardens historie preget av at den var underbruk
under andre garder.
Jermstadspannet utgjorde den vestligste delen av Jermstadvaldet. Jermstad
spannets vald stakk som en kile inn i Jermstad vestres vald fra vest. Følgelig
grenset det mot Jermstad vestre både mot nord og syd. Mot vest lå Follo.
Mot nord strakte valdet seg oppover mot Lyngåsen. Mot øst lå Jermstad øvre
og Jermstad østre.
Etter raset ble arealet fastslått til å ha vært 209,94 dekar i 1893. Av dette
var 137,98 dekar dyrket jord og 74,46 dekar eng og udyrket mark.
Jorden var brattlendt, men god.
Matrikkelskylden var 4 mark 32 øre.
11890 var utsæden 3 hektoliter bygg, 17 hektoliter havre, 3 hektoliter hav
re til grønnfor, 27 kilo gressfrø, 13 hektoliter poteter. På gården fantes det
da 3 to-hjulte vogner.
Kårmannen sådde 0,33 hektoliter bygg og 1 hektoliter havre, og han såtte
3 hektoliter poteter.
Pr. 1 januar 1891 var det to besetninger. Hovedpersonen hadde 1 hest, 6
storfe, 6 sauer, 3 griser og 7 høns, og kårmannen hadde 1 ku, 2 sauer, 1
gris og 6 høns.
I 1893 var tallene 2 hester, 5 storfe, 6 småfe og 1 gris for hovedpersonens
vedkommende, og 1 ku og 4 småfe for kårmannens vedkommende.
At det var 2 hester på gården, hadde sammenheng med at eieren, Karl Jerm
stad, drev med kjøring og annet forfallende arbeid hvor det var behov for
hest for folk som ikke hadde hest seiv. Blant annet utførte han våronnarbeid
på Ørmelen. Om høsten drev han med litt tresking.
Om husene på Jermstadspannet finnes det en god beskrivelse i en kommu
nal forsikringsprotokoll. Fire bygninger var forsikret, og de var beskrevet slik:
a. Et våningshus 21 alner langt (13,177 meter), 9 1/2 alner bredt (5,961
meter) og 7 1/2 alner høyt under raften (4,392 meter). Det er oppført ito

----
191 RasB
----
etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Det er nedenunder oppdelt i
gang, stue, kjøkken og kammer. Ovenpå er det tre rom. Gulv og loft er inn
lagt, og det finnes 15 1/2 fagvinduer, 7 dører, 1 skorstein samt under byg
ningen en kjeller av gråstein.
Takst huset kr. 1.500
murverket » 100
2 ovner » 50
Tilsammen kr. 1.650
b. Et stabbur 6 alner (3,765 meter) fra ltr a. 5 1/2 alner langt (3,457 meter),
5 1/2 alner bredt (3,457 meter) og 5 1/2 alner høyt under raften. Det er opp
ført på stolper i to etasjer av tømmer med tak av bord og spon. Gulv og loft
er innlagt, og det finnes 1 dør og 2 vinduer.
Takst kr. 250
c. En stall og fjøsbygning 3 alner (1,882 meter) fra litr b. 21 alner lang
(13,177 meter), 9 1/2 alner bred (5,961 meter) og 6 1/2 alner høy under raf
ten (3,765 meter). Det er oppført i to etasjer av tømmer med tak av bord
og spon. Den er innrettet til stall, stallport og fjøs med gulv og loft foruten
at det ovenpå er innredet høy lemmer.
Takst kr. 900
d. En ladebygning 3 alner (1.882 meter) fra ltr c. 20 alner lang (12,55
meter), 14 1/2 alner bred (9,099 meter) og 6 alner høy under raften (3,451
meter). Den er oppført av tømmer og bordkledt sperreverk med tak av bord.
Den er innrettet til 2 stål og 1 treskelem med gulv og 3 porter.
Takst kr. 1.200
Alt i alt kr. 4.000
Folket
Karl Jermstad som overtok Jermstadspannet etter sin far, var eier i 1893.
Hans far, Lars Iversen, fortsatte å bo der på kår. En kort periode bodde Karl
og familien i Frol mens faren bygget kårstue, såkalt kårende. Da den var
ferdig, flyttet Karl inn.
Karl var underoffiser på Steinkjersannan.
Følgende personer bodde på Jermstadspannet i 1893:
- Karl Larsen Jermstad, gårdbruker, sersjant, 37 år
- Bertine Emilie Johannesdatter, kone, 29 år
- Sofie, datter, 2 år
- Karen Bergithe, datter, 1 år
- Anna Gustava Andreasdatter Hauka, tjenestejente, 17 år.

----
192 RasB
----
- Inga Oline Martinsdatter Myrvoll,
gjeterjente, 11 år
- Lars Iversen Jermstad, kårmann,
67 år
- Karen Olsdatter, kone, 59 år
- Anna Sofie Larsdatter, datter, 24 år
- Karoline Larsdatter, datter, 20 år
- Lorentz Bernhard Larsen, sønn,
13 år
Dessuten hadde de en dreng på gården
som var fra Tokstad vestre, nemlig Teo
dor Pedersen Tokstad. Han bodde normalt
hjemme på Tokstad, men overnattet visst
nok av og til på Spannet. Denne natten var
han imidlertid hjemme på Tokstad.
Karls kone, Bertine Emilie Johannes
datter, var fra Frol. Hennes far var Johan-
Karl Larsen Jermstad.
nes Sørensen By og Serine Eriksdatter Grevskott
Lars Iversen var også sønn av den forrige brukeren av Jermstadspannet.
Hans foreldre var Iver Larsen og Karen Olsdatter Tokstad.
Hans kone og Lars' mor, Karen Olsdatter, var fra Frol. Hennes foreldre
var Ole Pedersen og Gunhild Simonsdatter på Segtnanmoen.
Tjenestejenten Anna Gustava Andreasdatter var fra Hauka, og hennes for
eldre var Andreas Jensen og Gurianna Jensdatter.
Inga Oline Martinsdatter var fra husmannsplassen Myrvoll under Hallem.
Hennes foreldre var Martin Larsen og Ingeborganna Larsdatter.
Hva som skjedde
Da raset gikk, var sersjant Karl Jermstad på eksersis på Steinkjersannan.
Hans to søstre, Anna Sofie og Karoline, var også fraværende. Det hadde
sammenheng med at en eldre ugift bror av dem, Iver, var bosatt i Leksvika.
De to søstrene alternerte med å være hos ham for å stelle for ham. Noe før
17. mai dro således Anna Sofie for å avløse sin søster Karoline. Karoline
reiste ikke rett hjem. Hun tok omveien om Beitstad for å besøke en annen
søster ved navn Grete som var gift med Ole Svarva på Svarva.
Da Karoline skulle dra derfrå 18. mai, sa Grete omtrent slik til henne: «Du
må ikke reise til Verdal i dag. Det er for sent. Hjelp meg å vaske vinduer
i stedet.»
Og slik ble det.
Men da hun neste dag, 19. mai, var på vei hjemover og gikk over Dyrstad-

----
193 RasB
----
lia, møtte hun en arbeidskjører som kjente henne. Da utspant omtrent denne
samtalen seg:
«Hvor skal du, Karoline?»
«Jeg skal reise hjem til Verdal, for jeg har vært lenge i Leksvika hos min
bror.»
«Du kommer ikke til Verdal i dag, for det har gått ras der.»
Hun måtte tilbake til Svarva igjen.
Men hjemme på Jermstadspannet var det således i alt åtte personer natten
til 19. mai, og alle omkom.
Om Karl fortelles det at han sto på raskanten dagen etter og så utover. Det
eneste han hadde igjen, var en vest som han bar under uniformen. Alt annet
var da borte.
En avis tegner et gripende bilde av Karl Jermstad:
Det fortelles om en tilskitnet kavallerist 2 som kom gående. De stive, har
de, fortvilte trekkene fortalte at det var noe som feilte ham. Og ganske
kort og stivt fortalte han at her hadde hans hjem ligget, og alt det som
han hadde kalt sitt. Hans far, mor, søster og bror, hustru og to barn lå
nå vel begravet langt herfrå. For huset var vekk, jorden, alt, alt var vekk.
Men det var ikke gråt i hans øye - bare et stivt, stirrende uttrykk i ansiktet.
Riktignok var ikke Karl Jermstad kavallerist, han var infanterist. Men det
spiler ikke noen rolle i denne sammenheng. Heller ikke mistet han noen søster.
Begge søstrene hans berget livet, som fortalt ovenfor, ved en tilfeldighet
Døde:
BERTINE EMILIE JOHANNESDATTER JERMSTAD, født 1864
SOFIE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1891
KAREN BERGITTE KARLSDATTER JERMSTAD, født 1892
LARS IVERSEN JERMSTAD, født 1826
KAREN OLSDATTER JERMSTAD, født 1834
LORENTS BERNHARD LARSEN JERMSTAD, født 1880
ANNA GUSTAVA ANDREASDATTER HAUKA, født 1876
INGA OLINE MARTINSDATTER MYRVOLL, født 1882
Av disse ble bare tre funnet.
Bertines lik ble funnet 1. juni i en forferdelig lemlestet tilstand ved Ness.
Kanskje var det av den grunn at hun ble brakt til sykehuset på Levanger.
Hun ble begravet og jordfestet på Levanger 4. juni.
Lars Iversen ble funnet omtrent samtidig. Han ble begravet og jordfestet
på Stiklestad 2. juni.
Og bare kort tid etter ble Inga Oline funnet. Også hun må ha blitt funnet
forholdsvis langt mot vest, for hun ble gravlagt på Stiklestad. Begravelse og
jordfestelse fant sted 4. juni.

----
194 RasB
----
Alle husdyrene strøk med. Bare übetydelige rester ble tilbake av dette valdet.
Men i hovedraset 19. mai gikk ikke alt ut. En hel del gikk tapt da 300 mål
i nordre og østre kant av rasgropen raste ut i et etterras 6. september. På
Jermstadspannet ble nå kun et areal på vel 15 mål stående igjen. Av dette
var 0,18 dekar dyrket mark, og 15,36 dekar udyrket mark, tilsammen 15,54
Verdien av jorden på Spannet var før raset kr. 4.700. Seiv om det ble stå-
ende igjen en liten kant, ble alt regnet som tapt.
Eiendommen forøvrig sto i kr. 5.800. Og alt forsvant.
Etterpå
Karl Jermstad fikk kr. 5.690 i erstatning. Han fikk kr. 336,68 i forskudd.
Kr. 36,68 skulle være til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
En Lars Spannet er oppført som arbeider bosatt på Spannet. Det kan ikke
ha vært andre enn Karls far Lars Iversen. Hans dødsbo fikk en erstatning
på kr. 200. Forslaget gikk ut på kr. 648. Det ble utbetalt et forskudd på kr.
17,48 som alt gikk til dekning av hans gjeld i Verdalens Meieris landhandel
på Stiklestad.
Snekker Ole Larsen, Lars Iversens sønn, fikk kr. 40 i erstatning.
Søsteren, Anna Larsdatter, fikk kr. 65.
Derimot er ikke Karoline Larsdatter funnet blant dem som fikk erstatning.
I 1895 ble sky Iden av Spannet fastsatt slik:
Gårdsnr. 101, bruksnr. 1, Jermstadspannet av skyld mark 4,32 et avtak
for 20 år av mark 4,32, og deretter for bestandig et avtak av mark 4,12.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,49 for første halvår 1893.
Hele eiendommen ble utlagt til Staten som en teig i skredgropen. Den om
fattet 178,2 dekar. Dette var 18,7 dekar mindre enn det opprinnelige arealet.
Senere ble dette en del av Statsteig A.
Karl Jermstad var en tid på Lyngåsen. Deretter var han på Segtnanmoen
i Frol hvor hans mor var fra. En tid bodde han også på Nord-Hallem. I 1896
kjøpte han Sør-Hallem. Samme år giftet han seg med Sigrid Anna Pålsdatter
Salberg fra Røra.
Han var med i kommunestyret i Verdal, og satt også flere år i for
mannskapet.
Etter ulykken ble han en innesluttet person. Han hadde religiøse holdnmger
før raset, men disse ble forsterket av det som hadde skjedd. Karoline ble og
så en sterkt religiøs person etterpå.
Karl døde i 1919.
Noter: ' Opplysninger ved Karl Jermstad, sønn fra Karl Jermstads andre ekteskap.
2 Karl Jermstad var ikke kavallerist, men infanterist.

----
195 RasB
----
Dette var en bygselplass under Jermstad vestre. I folketellingen 1891 ble
den kalt Jermstadvald. Brukeren da var den samme som i 1893, nemlig Olaus
Bjartnes. Om ham ble det sagt i 1891 at han drev jordbruk og handel med
kolonial og manufaktur. Men utsæden er ikke funnet oppgitt i 1891.
Stedet ble kalt Haugen. Dette hadde muligens sammenheng med Jermstad
haugen som var en dominerende terrengformasjon i dette området. Handels
stedet lå helt på grensen til Follovaldet. I og med at Gollaugstuggu på
Follovaldet lå like inntil grensen av Jermstadvaldet, var disse to plassene nære
naboer. I 1893 drev Olaus Bjartnes jorden på Gollaugstuggu sammen med
den jorden han seiv hadde. Men seiv om det var to plasser som ble drevet
under ett, var nok arealet temmelig beskjedent sammenlignet med de store
gårdene rundt omkring. Allikevel hadde Bjartnes 1 hest, 3 storfe og 6 småfe
i 1893. Hesten ble nok brukt like mye til varetransport i forbindelse med
butikken som til arbeid på åkeren.
Folket
I mai 1893 bodde følgende mennesker på handelsstedet:
- Olaus Andreasen Bjartnes, jordbruker, handelsmann, 56 år
- Elenanna Johansdatter, kone, 49 år
- Odin Edvard, sønn, 18 år
- Marie, datter, 15 år
- Alice, datter, 7 år
Olaus' foreldre var Andreas Jenssen og Karen Larsdatter.
Elenannas foreldre var Johan Andreassen og Jokumine Olsdatter født Grav
på Haga søndre søndre.
En tid bodde forøvrig Olaus og Elenanna på Haga søndre søndre hos hennes
foreldre. Haga søndre søndre ble forøvrig ødelagt av raset, men da befant
Elenannas foreldre seg i Amerika.
Olaus ble kalt Olaus Handlar.
Hva som skjedde
Her våknet Odin ved lyden av skredet. Han gikk ut og så seg rundt, og
så hva som var i ferd med å skje. Han sprang inn igjen og varslet sine foreldre
Verdal sboka - 13

----
196 RasB
----
og søsken. De samlet seg på kjøkkenet for
å planlegge hva de skulle ta med seg. Der
med ble de for sene. Huset gled ut gjennom
raset.
Huset ble knust, og fire av de fem om
kom. Bare Odin overlevde. På en eller an
ne måte var han på overflaten da bevegelsen
stanset utenfor Rosvoll. Han befant seg da
på en klump med fastere leire, men han var
fullstendig tildekket av leirgjørme.
Mens han lå der, ble han oppmerksom på
et vrak av et hus bare noen meter unna hvor
det satt flere mennesker på taket. Odin ropte
bort til dem, og spurte hvem de var. For i
likhet med ham seiv, var de oversprøytet av
blålig leire og fullstendig ugjenkjennelige.
Olaus Andreassen Bjartnes, Det viste seg at dette var Rostadfamilien fra
også kalt Olaus Handlar. nabogården Follo. (Se under Follo.)
Fra denne gården hadde tjenestegutten, Marius Iversen, også overlevd, og
han hadde klart å ta seg inn til fast land. Men da folk i nabolaget ikke våget
å ta seg ut til dem som lå hjelpeløse ute i leiren, begynte den 15-årige Marius
seiv å bygge en bro ut til dem. Dette førte til at også de andre begynte å
hjelpe til. Senere kom flere til, og nå var Erik Rosvoll med. Under hans le
delse foregikk redningsarbeidet. (Se under Redningsarbeidet.)
Folkene på taket ba da redningsmennene om å legge ut en bro til Odin som
lå noen meter unna, hvilket ble gjort. Han ble reddet og brakt inn til land
ved Rosvoll. Derfrå sprang han inn til husene på gården. På Rosvoll ble han
tatt hand om. Da de andre fra hustaket kom inn, holdt de på å vaske vekk
leiren av kroppen til Odin.
Døde:
OLAUS ANDREASSEN BJARTNES, født 1837
ELENANNA JOHANSDATTER BJARTNES, født 1844
MARIE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1878
ALICE OLAUSDATTER BJARTNES, født 1886
Av Odins familie ble bare søsteren Elise funnet. I kirkeboken kalles hun
forøvrig Alice. Hun ble gravlagt på Stiklestad 2. juni og jordfestet 4. jum.
Tydeligvis ble hun funnet i nærheten av Rosvoll.
Ingen av husdy rene berget.
Og all jord på plassen forsvant.

----
197 RasB
----
Etterpå
Jorden på Jermstad handel var bygslet fra Jermstad vestre. Den ble følge
lig regnet sammen med jorden på Jermstad vestre.
Odin Olaussen ble tilkjent en erstatning på kr. 1.500. Forslaget gikk ut
på kr. 3.000.
Han utvandret samme året til Amerika. Han bodde i Madison i Minnesota.

----
198 RasB
----
JERMSTADVALD, JERMSTADENGET 110.1
Plassen
Jermstadenget var en plass som lå forholdsvis langt mot vest på valdet.
Som en av sine nærmeste naboer hadde den Follomarka som lå så å si rett
mot syd.
Plassen ble ikke berørt hverken av raset 19. mai eller 6. september. Følge
lig ble det ikke foretatt innhenting av data om utsæd og husdyrhold.
Allikvel kan vi formode at det var en husmannsplass av vanlig størrelse.
Folket
Husmannen i 1893 da raset gikk var Andreas Simonsen. Han kom dit fira
Bjartnesnesset eller Nesjan som plassen også ble kalt, i april 1893. På Jerm
stadenget overtok han etter sin svoger Peder Pedersen, som reiste til Amerika
etter sine sønner som hadde reist før ham.
Følgende mennesker hadde tilholdssted der
da raset gikk:
- Andreas Simonsen, husmann, tresko
maker, 46 år
- Anne Pedersdatter, kone, 47 år
- Juliane, datter, 15 år
- Petra, datter, tvilling, 6 år
- Sofie, datter, tvilling, 6 år
Andreas' foreldre var den ovenfornevnte
Peder Pedersen og kone Anne Andersdatter.
Anne Pedersdatter var fra en annen hus
mannsplass under Jermstad, Hammeren østre,
og hennes foreldre var Peder Olsen og Anne
Ulriksdatter.
Andreas Simonsen.
Hva som skjedde
Som nevnt ovenfor, ble ikke denne husmannsplassen berørt av noen av
råsene men det betød ikke at beboerne ikke ble skremt. De kunne ikke vite
hvor raset ville stoppe. De rømte derfor opp til Annes foreldre som bodde
på Hammeren.
Etter det første raset flyttet de tilbake, men da raset 6. september gikk,

----
199 RasB
----
torde de ikke lenger å bo på Jermstadenget. De bodde da en tid på Hammeren.
Etterpå
I 1894 kjøpte Andreas restene av Jermstad vestre, og umiddelbart ble det
bygget hus der. Med en gang husene sto ferdig, flyttet de dit.
Andreas fikk en erstatning på kr. 150. Rimeligvis var dette til dekning av
utgiftene med husflyttingen.
Anders døde på Jermstad vestre i 1918, og Anne i 1929.
Juliane bodde på Folloaunet. Hun drev som syerske. Hun døde ugift i 1959.
Petra ble gift med Oscar Ahlgren. Etter at han døde, flyttet Petra til sin
søster Juliane på Folloaunet. Hun døde der i 1970.
Sofie ble gift med Peter Halvdan Prestmo. De overtok Jermstad vestre.
Hun døde i 1966.

----
200 RasB
----
Dette var en av de gamle navnegårdene i rasområdet. Trolig skrev Krag
seg fra vikingetid. Navnet som betyr krå, hjørne, tyder på at den er blitt ut
skilt fra Follo.
Eieren av Krag i 1893, Ove Missen Haugskott, hadde kjøpt Krag, Trøg
stad lille og Lyngåsen samt de tidligere utskilte partene av Krag, Egge og
Gran, så sent som i 1891 av Anton B. Monrad. Krag og Trøgstad lille lå som
nære naboer, og dette førte til en del sammenblanding av gårdsnumrene og
navnene på disse gårdene. I de offisielle listene etter raset er Ove Haugskott
ført som eier av Trøgstad med gårdsnummer 106.1/2. Gårdsnummer 106 var
Krag. Trøgstad lille hadde nummer 97.
Krågsvaldet lå syd for Follo. Opprinnelig strakte det seg ut på begge sider
av Krågsdalen hvor det i vest grenset mot Prestegården Auglen og Mo, og
i øst mot Trøgstad lille. Men etter at Gran og Egge var blitt skilt ut, nådde
valdet bare til Krågsdalen. I syd lå Krågsmoen som var skilt ut fra dette val
det. Tidligere valdet Krag både mot Haga og Eklo.
Før Ove Haugskott overtok, ble gården drevet som underbruk under Follo
hvor den daværende eier bodde. I løpet av den korte tiden Haugskott bodde
der, skaffet han seg en brukbar besetning. 11893 hadde han 2 hester, 10 kyr,
9 småfe og 3 griser.
Matrikkelskylden var på 12 mark 95 øre.
Ove Haugskott drev både Krag og den delen av Trøgstad lille som ikke
var solgt. Han solgte nemlig en del av Trøgstad lille til Jens Skogås. Denne
parten fikk navnet Trøgstad lille søndre.
Men før Ove Haugskott kjøpte gården, ble den drevet av Johan Gran. I
ettertid er han feilaktig oppført som eier av gården. Han var rimeligvis lei
lending eller forpakter. Men det hevdes flere steder at han var der om høsten
1892. Den høsten holdt han på med å staure korn. I en matpause skulle folkene
inn for å spise, og de såtte jernstauren eller spettet igjen i et hull i jorden.
Da de kom ut igjen, var spettet borte. Etter en tid fant de det, men det hadde
da sunket ned i jorden av sin egen tyngde. Dette skal Johan Gran ha tatt som
et varsel, og han flyttet derifrå.
Det samlede arealet for Krag og Trøgstad lille ble etter raset beregnet til
totalt å ha vært 452,7 dekar. Av dette var 265,7 dekar dyrket mark, 39,4
dekar eng og 147,6 dekar skog og havning.

----
201 RasB
----
Krågsvaldet omfattet foruten gården Krag også eiendommene Egge, Gran
og Krågsmoen.
Krag var forsikret på følgende vis:
En hovedbygning - kr. 3.200, en stall - kr. 1.000, et stabbur - kr. 400,
en fjøsbygning - kr. 600, en ladebygning - kr. 400, en bryggestue - kr. 200,
og en smie - kr. 100.
Av dette kan vi utlede at bygningsmassen var forholdsvis stor
Avlingen var forsikret slik:
40 tønner bygg - kr. 480, 100 tønner havre - kr. 800, 150 lass høy - kr.
1.500, 100 tønner poteter - kr. 300, og 90 berger halm - kr. 270.

----
202 RasB
----
Folket
Ove Haugskott var ugift, og han hadde derfor to tjenestejenter, en hushol
derske og en budeie. Natten til 19. mai bodde disse tre på gården:
- Ove Nilsen Haugskott, gårdbruker, 37 år
- Laura Eriksdatter Sogstad, husholderske, 25 år
- Marta Sakariasdatter, budeie, 47 år
Ove Haugskott var fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen Haugs
kott og Ane Pauline Olsdatter Heitlo.
Hans husholderske, Laura Eriksdatter, var også fra Frol. Hun var fra en
husmannsplass under Sogstad. Hennes foreldre var Erik Kristiansen og Matilde
Serine Borgsø.
Derimot er det vanskeligere å fastslå hvor budeien Marta Sakariasdatter
var fra. Det er ingen som bar dette navnet i Verdal i henhold til folketell
ingen 1875. Trolig kom hun fra en annen bygd. I 1885 døde en Ingeborg
Sakariasdatter i barselseng. Hun var gift med gardmann Peder Krag. Hun
var fra Revdal i Verran. Kanskje var Marta hennes søster.

Sofie Johansdatterfra Sundby og Ove Nilsen Haugskott med tre av deres barn

----
203 RasB
----
Om Krag er det også fortalt at det sto et eiketre på gården. Om dette treet
ble det sagt at dersom det ble saget eller hugget ned, ville det skje en stor
ulykke. Ove Haugskott trodde ikke på denne spådommen, og han hugget ned
treet. 1
Hva som skjedde
I likhet med svært mange i rasområdet ble også folkene her fullstendig over
rasket. Riktignok hørte Laura Eriksdatter en merkelig rammel, men hun tok
det for å være kjørekarer med vogner som kom til gards, og hun ante derfor
ingen uråd. Derimot sto hun opp for å koke kaffe til kjørekarene.
Da gården seilte utover, var det ingen som hadde kommet seg unna. Ove
Haugskott kom seg opp på taket, og ble med husene over på den andre siden
av dalen. Der ble de liggende nedenfor Sundby. Her ble han berget i land.
Men han hadde fått hard medfart underveis. En tømmerstokk traff ham i
hodet, og da han ble tatt i hus hos Johan Larsen på Sundby østre, var han
så syk at han ble sengeliggende i en måned. Han fikk varig men av slaget
mot hodet. Hele livet hadde han hodepine, og balansenerven var skadet slik
at han sjanglet når han gikk.
Martha Sakariasdatter ble også berget. Hun må også ha befunnet seg enten
i huset eller like i nærheten, for hun ble berget i land ved Sundby der Ove
Haugskott ble berget. Det fortelles at hun ble berget i land ved hjelp av et
taug. Mer også hun fikk store skader, og hun ble brakt til sykehuset på
Levanger. Der måtte et ben amputeres som følge av skadene hun hadde fått.
Laura Eriksdatter derimot unngikk store skader, seiv om hennes seilas gjen
nom raset tilsynelatende var vel så dramatisk som de to andres. Sine opp
levelser har hun seiv fortalt påfølgende vis: 2
«Langt på natten våknet jeg av kraftig rammel, og jeg så ut. Men jeg kunne
ikke se noe særlig. Jeg trodde at det var noen karer som kom med vogn til
gården, og jeg sto opp for å koke kaffe til dem.
Kvarteret etter var raset i full gang. Vegger og dører ble slått inn, innbo
føk gjennom rommet, og jeg trodde at dommedag var kommet.
Leiren trengte seg frem i voldsomme mengder og med uhyre kraft, og den
ødela alt. Gården sank dypere og dypere.
Da jeg fikk se at leiren sto helt opp til vinduet mitt i andre etasje, hoppet
jeg uti, for jeg skjønte at gården ville drukne i leirsuppen. Jeg trev med meg
en klokke i farten og tviholdt på den hele tiden. Jeg klamret meg fast til en
gresstue med noen kvister som kom drivende, og fikk holdt meg opp slik
at jeg ikke ble kvalt.
Det bar av sted hele Verdalen nedigjennom, en 4 - 5 kilometer, til Ros
voll. 3 Jeg var bare iført nattklær, og jeg frøs slik at jeg trodde jeg skulle fry
se i hjel.

----
204 RasB
----
På en sandbanke ved Rosvoil fikk jeg
krabbet meg opp, og da viste klokken som
jeg hadde tviholdt på hele tiden, 1.45 om
natten.
Jeg fikk tørket av meg en del av leiren
som jeg var tilklint av. Og så satt jeg der
gjennomvåt i kulden til klokken 9 om mor
genen. Da var jeg helt spekt.
Et stykke unna fikk jeg øye på militære
som arbeidet med å redde folk. Et sted så
jeg de hugget hull på et hustak og fikk ut
noen som var i huset. 4 (Se mer om dette
under Redningsarbeidet og Hegstad
stuggu.)
Andre steder så jeg folk som løp avsted,
redde for at det skulle komme nye ras. Jeg
Laura Eriksdatter Sogstad, sen- dro av meg underskjørtet og viftet med det
ere gift Eriksen på Levanger.
en lang stund. Omsider fikk en av sol
datene, Olaus Vinne, øye på meg der jeg
lå langt fra fast land. 5 (Se mer om hans, Martin Blybakkens og P. A. Rø
stads bedrifter under Redningsarbeidet og Medaljer.)
Vinne, Martin Blybakken og P. A. Røstad fikk reddet meg i land, tullet
meg inn'i ullplagg, hjalp meg til en gard hvor jeg fikk vasket av meg den
verste leiren. Så fikk jeg varm mat og drikke. Jeg ble lagt inn på en gard
ved Leirfall. Der lå jeg alene en lang stund. Folkene der var blitt redde og
løp sin vei. 6
Omsider kom jeg hjem til Frol igjen.»
På spørsmål om hvilke plager hun hadde hatt etter denne opplevelsen, for
talte hun at hun var fryktelig nervøs en tid etterpå, men det gikk over snart.
Ellers hadde hun ingen andre plager.
Ved en annen anledning har hun fortalt at hun kom under leirmassene og
holdt på å bli kvalt. Men et hus som drev mot henne, presset henne opp mot
overflaten igjen slik at hun fikk luft. Det var da hun fikk fatt i treroten eller
kvistene. Og i den holdt hun seg fast under den videre seilas. Hun var imid
lertid under flere ganger før ferden stanset nede på sletten.
Laura Eriksdatter hadde langt hår med fletter. Hun hadde et svare strev
med å få rent håret etterpå.
Husdyrene på gården strøk med, og all jorden forsvant.
Jordveien ble etterpå vurdert til å ha vært verdt kr. 8.300.
Eiendommen ble forøvrig satt til kr. 9.000.
Alt forsvant.

----
205 RasB
----
Etterpå
Ove Nilssen Haugskott fikk kr. 7.960 i erstatning. Av dette fikk han kr.
528,36 i forskudd. Han hadde kr. 28,36 i gjeld til Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad, og dette beløpet ble trukket fra erstatningen.
Laura Eriksdatter fikk kr. 100 i erstatning, og Marta Sakariasdatter fikk
kr. 270. Hun fikk også 100 kroner i forskudd. At Marta fikk større erstat
ning enn Laura hadde rimeligvis sammenheng med skaden hun fikk.
I 1895 ble skylden for Krag fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 1, Krag av skyld mark 6,48 et avtak for 20 år av
mark 6,48, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,16.
For Krag medførte dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,24 for første
halvår 1893.
Men etter som det var samme eier av Trøgstad lille, og den gården ble
regnet sammen med Krag og hadde samme gårdsnummer, ble følgende be
stemt for den:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 2, Trøgstad lille av skyld mark 7,03 et avtak for
20 år av mark 7,03, og deretter for bestandig et avtak av mark 6,66.
For Trøgstad lille betød dette en reduksjon av veiskatten på kr. 2,43 for
første halvår 1893.
Det ble senere gjort en tilføy eise i protokollen som lød:
For gårdsnr 106, bruksnr. 2 av skyld mark 6,47 et avtak til 31. desember
1913 av mark 6,47 og deretter for bestandig et avtak av mark 6,15.
Krag sammen med Trøgstad lille ble også sett under ett ved overføring av
jorden til Staten. Det totale arealet som hadde gått tapt, var 452,7 dekar. Det
ble utlagt som en teig i skredgropen. Men dette arealet var ikke større enn
390 dekar. Det var således 62,7 dekar mindre enn det opprinnelige. Dette
ble en del av Statsteig A.
Ove Haugskott ble senere gift med Sofie Johannesdatter, datter på gården
Sundby hvor han ble tatt i land, og i 1896 kjøpte de gården Mule i Frol
Ove døde i 1914.
Laura Eriksdatter ble gift med bakermester Ingvar Eriksen på Levanger.
Hun ble over 90 år.
Når det gjelder Marta Sakariasdatter, var hun trolig den med dette navn
som arbeidet som ugift dagarbeider på gården Holmen ved Holmsveet i 1900.
Noter:
Opplysninger ved Ingeborg Haugskott, datter av Ove Haugskott.
Intervju i Levanger-Avisa 24. desember 1958 på hennes 90-årsdag.
Hun sier Valstad, men det var Rosvoll.
Dette må ha vært Hegstadstuggu.
Olaus Vinne var ikke soldat. Han var en frivillig sivil som deltok i redningsarbeidet.
Hun sier ved Leirfossen. Det kan ikke ha vært annet enn Leirfall. Rimeligvis ble hun tatt i
land ved en av Rosvollgårdene. De lå så lavt at leirsuppen nådde nesten opp til husene.

----
206 RasB
----
KRAG, EGGE 106.6
Gården
Egge var en av de tidligere utskilte partene av Krag som Ove Haugskott
kjøpte sammen med Krag og Trøgstad Ulle av Anton B. Monrad. Og Haug
skott solgte denne parten videre til Anders Larsen Tiller i 1892.
Egge lå på vestre side av Krågsdalen med grense mot Mo mot vest. Mot
nordvest grenset Egge mot Gran. Denne grensen fulgte en sidevei til Mo fra
hovedveien mellom Stiklestad og Vuku. I det nordøstlige hjørnet grenset Egge
mot Follo. Krågsdalen dannet så grensen mot hovedbølet Krag i øst. Helt
mot syd nådde valdet ned til Krågsmoen. Her strakte Krågsmovaldet seg over
på vestre side av Krågsdalen.
I og med at dette var en utskilt part fra en annen gard, var ikke Egge noen
spesielt stor gard. Men den var en god del større enn de selveiende husmanns
plassene som dukket opp etter hvert mot slutten av 1800-tallet.
Matrikkelskylden var 3 mark 24 øre.
Etter raset ble arealet fastslått til åha vært 59,1 dekar dyrket mark og 19,7
dekar eng, noe som tilsammen utgjorde 78,8 dekar.
I og med at disse beregningene ble foretatt etter raset, ble det tydeligvis
ikke tatt hensyn til at hele østgrensen av dette valdet ble dannet av Follo
bekken. Bekkedalen, øverst kalt Follodalen og nederst Krågsdalen, var tem
melig dyp. Øverst var den riktignok ikke dypere enn ca. 10 meter. Der krysset
forøvrig hovedveien bekken. Men bare et par-tre hundre meter lengre ned
var den mer enn 30 meter dyp. Det er derfor klart at seiv om dalen ikke var
spesielt bred, og dalsidene var temmelig bratte, må Egges del av dalen ha
utgjort en ikke übetydelig del av valdet. Og den var ikke utnyttbar hverken
til dyrket mark eller eng. I beskrivelser gitt i siste del av forrige århundre,
ble det sagt at dalen ikke var fremkommelig hverken for folk eller fe.
Det var ingen beboere i 1891, og følgelig finnes det hverken noen oversikt
over utsæd fra 1890 eller husdyrhold fra 1891.
I 1893 var det trolig bare 1 ku og 4 småfe på gården.
Folket
Familien som bodde der da raset gikk, besto av følgende personer:
- Anders Larsen Tiller, gårdbruker, 38 år
- Anna Pedersdatter, kone, 35 år
- Laurits Otilius, sønn, 2 år

----
207 RasB
----
Anders var sønn av Lars Anderssen og Marta Kristensdatter på Tiller nedre.
Anna Pedersdatter var fra Inderøy. Hennes foreldre var Peder Olaus
Pedersen Vikan og Anne Bergitta Andreasdatter født Kjesbu.
Hva som skjedde
Hva som gikk for seg her, vet vi ingen ting om. Alle omkom. Gården må
ha gått ut helt plutselig. Vi vet heller ikke sikkert om den gikk ut i det andre
skredet eller i det tredje. Men mest sannsynlig må den ha blitt med i det tredje
skredet. Noe som tyder på det, er det forhold at Anders Larsen ble funnet
død nede ved Bjartnes.
Han må ha blitt ført ditt av rasmassene, og det var bare massene fra det
siste skredet som havnet så langt.
Ved siden av liket ble det funnet et leie av gress og halm som han hadde
ligget på. Det ble antatt at han hadde vært i live en god stund før han døde
av kulde og utmattelse. I avisene ble det også antatt at han hadde dødd av
sult. Dette er naturligvis bare tøys. Det tok bare en og en halv dag før Vuku
sjøen steg over demningen, og hvis Anders var i live inntil da, druknet han
da vannet kom.
Døde:
ANDERS LARSEN TILLER, født 1855
ANNA PEDERSDATTER TILLER, født 1858
LAURITS OTILIUS ANDERSEN TILLER, født 1891
Anders ble funnet 2. juni. Gravleggelsen fant sted på Stiklestad 5. juni,
og jordfestelsen 11. juni.
Hans kone Anna ble funnet 22. juli og gravlagt samme dag på Stiklestad.
Jordfestelsen skjedde 30. juli. Det vil si at man antok det var henne. Det var
ikke mulig å fastslå identiteten nøyaktig.
Lille 2-årige Laurits Otilius er ikke blitt gjenfunnet.
I en notis i Nordenfjeldske Tidende 30. mai 1894 sto følgende:
Lig findes i Værdalen.
I Nærheden af Bjertnes har man nu fundet Ligene af Tillers Hustru og Barn,
hvilket i fjor omkom under Raset i Værdalen og som medfulgte helt fra
Jermstad.
Ligene, der var nogenlunde gj enkj endelige, blev fundet under nogle Senge
klæder i Leret.
Men som det fremgår av hva som står ovenfor, ble Anna Pedersdatter Tiller
funnet 22. juli 1893. Laurits Otilius ble ikke funnet. Dette er derfor feil. Sann
synligvis er det en sammenblanding med Andrea Jensdatter som var søster
av Serianna Jensdatter, kone på Jermstad vestre, og et av søsterens barn,

----
208 RasB
----
enten Gudrun Sofie eller Ole Ingvald. Man antar at kvinneliket som ble fun
net 25. mai 1894 var henne og et av barna, (se under Jermstad vestre).
Hele eiendommen forsvant. Bare et lite hjørne som nådde ned til Follo
dalen lengst nord på valdet, sto igjen på toppen av øya i Raset. Resten var
borte. Rasbunnen ligger opp til 25 meter lavere enn den tidligere overflaten
på dette stedet.
1 ku og 4 sauer strøk med.
Jordveien ble fastslått å ha hatt en verdi av kr. 2.500 før raset.
Resten av eiendommen ble satt til kr. 2.000.
Alt gikk tapt.
Etterpå
Døsdboet ble tilkjent en erstatning av kr. 1.450. Av dette gikk kr. 5,33
til dekning av gjeld Anders Larsen Tiller hadde hatt i Verdalens Meieris land
handel på Stiklestad.
Om matrikkelskylden står det i protokollen av 1895:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 6, Egge av skyld mark 3,24 et avtak for 20 år av
mark 3,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 3,08.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,12 for første halvår 1893.
Hele eiendommen på 76,8 dekar gikk tapt. Alt ble utlagt til Staten. Arealet
ble 6,0 dekar mindre i skredgropen, nemlig 70,8 dekar. Dette ble en del av
Statsteig A.

----
209 RasB
----
Dette var en tidligere utskilt part av Krag. Gran ble kjøpt av Ove Haug
skott samtidig med at han kjøpte en del andre eiendommer av Anton B.
Monrad.
Gran lå i det nordvestre hjørnet av det opprinnelige Krågsvaldet. Mot vest
lå Prestegården Auglen. Mot nord lå Follovaldet. Langs grensen mellom
Krågsvaldet og Follovaldet gikk etter all sannsynlighet hovedveien fra Stik
lestad til Vuku. En lokal vei som førte fra denne hovedveien til Mo, dannet
trolig grensen mot øst mot Egge, en annen utskilt part av Krag. Helt i det
sydvestre hjørnet nådde Granvaldet bort til Movaldet. Der lå Moåker.
Etter raset ble det fastslått at gården hadde bestått av 33,4 dekar dyrket
jord og 4,9 dekar eng, tilsammen 39,3 dekar. Det var altså ingen stor eien
dom det var tale om.
Matrikkelskylden var 1 mark 22 øre.
I 1891 var det ingen bruker der. Følgelig finnes det ingen opplysninger
om utsæd og husdyr fra først på 1890-tallet.
I 1893 var husdyrtallet 2 kyr og 3 sauer.
Folket
Tore Olsen Eklovald kjøpte Gran i april i 1892 av Ove Haugskott.
Faste beboere der i mai 1893 var følgende:
Tore Olsen Gran, selveier, 46 år
Ingeborganna Larsdatter, kone, 47 år
Peter Olaus, sønn, 12 år
Sofie, datter, 9 år
Inger Marie, datter, 5 år
Gustav, sønn 1 år
Susanna Olsdatter Klokkerhaug, inderst, 76 år
Nils Andersen Faren, inderst, fattiglem, 78 år
I 1875 bodde Tore og Ingeborganna Larsdatter på husmannsplassen
Hallemsvald søndre.
Tore var sønn av Ole Halvorsen og Serianna Toresdatter på Lundsmoen
i Leksdalen.
Ingeborganna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hjelde sammen med

----
210 RasB
----
Ingeborganna Larsdatter og Tore Olsen Gran
sin mor Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen. Hennes far het Lars
Johnsen.
Susannas foreldre var Ole Ellefsen Bredingsvald og Ingeborg Larsdatter
Leirset. Hun var gift første gang med Ingeborgannas far Lars Johnsen, og
andre gang med Peder Johansen.
Nils Andersen var husmann på plassen Holmshelden under Holmen i 1865
og i 1875 husmann på plassen Tus'n under Faren nedre. Han var gift med
Guruanna Olsdatter, men han var enkemann i 1893. Hans foreldre het Anders
Povelsen Tømte og Maren Nilsdatter.
I de offisielle listene er også Serianna Toresdatter ført opp som inderst på
Gran. I så fall hun bodde der, var hun ikke hjemme da raset gikk. Hun var
en av Tores og Ingeborgannas eldre døtre.
Det samme gjelder Ole Toresen Gran. Han er også oppført som bosatt der
under titelen arbeider. Han var også sønn i huset, men var ikke bosatt der
da raset gikk. Da var han inne til tjeneste som kavallerist på Rinnleiret.
Ytterligere en fremmed person står oppført. Det er Gusta Jonsdatter. Hun
står oppført som tjener på Gran. Men heller ikke hun var der da raset gikk.
Hva som skjedde
Tore og Ingeborganna lå nede sammen med den ett år gamle Gustav. De
andre lå ovenpå.

----
211 RasB
----
Da de merket raset, klarte de så vidt å
komme seg ut. Ingeborganna ropte opp til
dem som lå i andre etasje, og hun hørte
at de var vakne. Tore var på vei inn for
å hente barna, men det var for sent. Hu
set beveget seg allerede, og det knaket i
sammenføyningene. Og i det gårdstomten
fors vant ned i dypet, sprang de for livet.
Også mens de sprang, raste det under
hælene på dem. Tore hadde Gustav under
armen.
Gustav skal ha erindret at de passerte en
skigard, og at den sank i dypet like bak
dem.
De må ha sprunget nordover for de pas
serte et nabohus hvor folkene fremdeles Gustav Toresen Gran.
sov. Her banket Ingeborganna på vinduet i forbifarten. Hun hørte at døren
ble åpnet, men i det samme sank huset ned. Hun hørte noen forferdelige skrik,
så ble alt stilt. Både hus og mennesker fors vant.
Dette kan bare ha vært Smedhaugen hvor familien Belbo bodde. Den plassen
lå på Follo vald. 1 Det lå nemlig ikke flere garder hverken vest eller nord for
Gran som gikk med i raset. Det er heller ikke sannsynlig at de sprang øst
over, for da hadde de mattet krysse rasområdet i en strekning av mer enn
to kilometer før de nådde trygg grunn.
Sønnen, Ole, som var på Rinnleiret, ble utkalt til redningsarbeid i forbind
else med raset. Så fikk han høre at han hadde mistet tre av sine søsken, sin
mormor og hjemmet sitt i raset.
På Gran omkom fem av beboerne.
Døde:
PETER OLAUS TORESEN GRAN, født 1881
SOFIE TORESDATTER GRAN, født 1884
INGER MARIE TORESDATTER GRAN, født 1888
SUSANNA OLSDATTER KLOKKERHAUG, født 1817
NILS ANDERSEN FAREN, født 1815
Bare en av dem ble gjenfunnet. Det var Nils Andersen Faren. Han ble funnet
1. juni. Han ble begravet på Stiklestad 3. juni. Jordfestelsen fant sted dagen
etter.
Både jord og hus forsvant. De mistet også 2 kyr og 3 småfe.
Jordverdien ble anslått til å ha vært kr. 1.500 før raset.
Eiendommen forøvrig sto i 1.800 kroner.
Alt forsvant.
Verdalsboka - 14

----
212 RasB
----
Etterpå
15. desember behandlet Velferdskomitéen en søknad fra Tore Gran om bi
drag til underhold for seg og familien denne vinteren. Søknaden ble over
sendt til Utdelingskomitéen. Det går ikke frem om han fikk tilskuddet, men
sannsynligvis gjorde han det. For da erstatning ble tildelt Tore for tap av
eiendommen, står det at han hadde fått et forskudd. Han fikk kr. 1.870 i er
statning. I forskudd fikk han kr. 122,03. Av dette siste beløpet utgjorde kr.
22,03 hans gjeld til Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad.
To av Tore Grans eldre barn fikk også erstatning. Det var Ole Toresen
Gran, kalt arbeider, og Serianna Toresdatter Gran, kalt inderst. De fikk hen
holdsvis 60 og 85 kroner. Ole fikk kr. 20 i forskudd, og Serianna fikk kr.
40.
Som nevnt ovenfor, var en Gusta Jonsdatter oppført som tjener på Gran.
Hun fikk kr. 15 i erstatning. Hvem hun var, og hvorfor hun fikk erstatningen,
er ukjent. Men det er en kjensgjerning at mange fikk erstatning fordi de trus
tet sin levevei som følge av raset.
I 1895 ble sky Iden fastsatt på følgende vis:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 5, Gran av skyld mark 1,22 et avtak for 20 år av
mark 1,22, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,16.
Dette'ga en reduksjon av veiskatten på kr. 0,42 for første halvår 1893.
Hele eiendommen på 39,3 dekar ble utlagt til Staten i en teig. Den utgjorde
nede i skredgropen 35 dekar, altså 4,3 dekar mindre enn den opprmnelige
eiendommen. Dette ble en del av det som senere fikk navnet Statsteig A.
I 1890-årene kjøpte Tore Gran Aksnes søndre i Leksdalen. Og i 1900 bod
de han, Ingeborganna og Gustav der.
Tore døde i 1930, og Ingeborganna døde i 1931.
Gustav giftet seg med en Johanna fra Overhalla. Han bygde huset Garpen
på Øra. Senere flyttet de til Namsos hvor Gustav var skreddermester. Han
døde i 1968.
Note:
1 Der var forøvrig den plassen det ble feilaktig sagt at Dina Jermstad sprang forbi, og at de
ikke hørte hennes varsel, men la seg til å sove igjen. Men det var en sammenblanding med
Smedgården, en av Jermstadgårdene.

----
213 RasB
----
KRAG, KRÅGSMOEN 106.4
Gården
Krågsmoen var en selveiergård utskilt fra Krag. Det har ikke vært mulig
å plassere den med 100 prosents nøyaktighet. Men det er helt klart at den
lå på østre side av Krågsdalen og syd for hovedbølet Krag.
Et stykke øst for disse gårdene gikk det en vei fra nord mot syd parallelt
med dalen. Det synes rimelig å anta at husene på Krågsmoen må ha ligget
i tilknytning til denne veien, om enn ikke like ved veien. Trolig fulgte denne
veien grenselinjen mellom Krag og Trøgstad lille.
Krågsdalen skar igjennom Krågsmovaldet. Dalen var temmelig dyp på denne
strekningen. Dalen var bortimot 35 meter dyp med svært bratte dalsider som
var svært utsatt for utglidninger. Gården må ha ligget et stykke unna kanten.
Valdet endte sannsynligvis i en spiss lengst mot syd. Der møtte det Haga
valdet. Mot vest lå Movaldet. Mot nord, på vestsiden av Krågsdalen, lå Egge,
en annen utskilt part fra Krag. Fremdeles mot nord, men på østsiden av dalen
lå hovedbølet Krag.
Det er tvilsomt om Krågsmovaldet strakte seg så langt mot øst at det be
rørte Trøgstad lille.
Mot syd lå Eklosvedjan, en del av det opprinnelige Eklovaldet.
Krågsmoen var ikke noen stor gard. Men den var vesentlig større enn mange
andre selveiergårder som tidligere hadde vært husmannsplasser.
Etter raset ble arealet fastslått å ha vært på 73,8 dekar. Av dette var 39,4
dekar dyrket mark, 4,9 dekar eng og 29,5 dekar skog og havning. Rimelig
vis utgjorde Krågsdalen storparten av det udyrkede arealet.
Matrikkelskylden var 1 mark 81 øre.
Sommeren 1890 ble det sådd 0,67 hektoliter bygg, 3 hektoliter havre og
2 kilo gressfrø. Det ble satt 5,5 hektoliter poteter. Et areal på 0,33 ar ble
benyttet til andre rotfrukter enn poteter. Og på gården fantes det 2 to-hjulte
vogner.
1. januar 1891 besto besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 3 sauer, 1 gris og 6 høns.
I 1893 besto visstnok besetningen av 2 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 1 gris og
8 høns.

----
214
----

----
215 RasB
----
Folket
Eieren, Hans Nilsen, hadde kjøpt gården i 1892. Foruten at han var bonde,
drev han som skomaker. Han var blant annet svenn på Steinkjer. Han var
født i Gausdal.
Før han og hans familie kom til Krågsmoen, bodde de på Aspås lille i
Leksdalen.
Da raset gikk, bodde 6 mennesker på Krågsmoen:
- Hans Nilsen, bonde, selveier, skomaker, 36 år
- Ingeborganna Olsdatter, kone, 33 år
- Nils Marius, sønn, 8 år
- Marie Othelie, datter, 6 år
- Ida Mathilde, datter, 4 år
- Sofie Augusta, datter, 1 år
Hans Nilsens foreldre kom opprinnelig fra Gausdal. Hans far var husmann
på Midjovald i Sparbu. Hans navn var Nils Hansen.
Ingeborganna Olsdatters foreldre var Ole Sevaldsen Aspås og Mali Anders
datter.
Ingeborgannas far var enkemann og kårmann, og han bodde tydeligvis og
så sammen med datterens familie på Krågsmoen. Men 8. mai døde han av
lungebetennelse. Han skulle gravlegges 2. pinsedag, det vil si 22. mai, og
han lå på likstrå på Krågsmoen. I forbindelse med begravelsen var en kone
fra Movald der for å hjelpe til. Dette var
- Berte Olsdatter, 64 år gammel.
Berte Olsdatter var kårenke på Movald og var egentlig fra Fåberg. Hun
hadde vært gift med husmann og skomaker Nils Olsen. Som navnet hennes
forteller, het hennes far Ole. Noe annet om hennes foreldre vites ikke.
Følgelig var det syv levende mennesker på Krågsmoen natten til 19. mai.
Hva som skjedde
Raset kom fullstendig overraskende på folkene på gården. Det heter seg
at Hans Nilsen våknet ved at bølgene slo fremover gulvet. Det kan ikke ha
vært bølger av vann. Det må ha vært den tyntflytende leirsuppen som på det
tidspunktet hadde trengt inn i huset.
I enkelte beskrivelser av skredet fra 1893 heter det seg at gården lå nederst
i Krågsdalen, og hele skredet sto mot husene her. Som fortalt tidligere, lå
Krågsmoen nokså langt mot syd. Men den lå nok ikke nede i Krågsdalen.
Til det var dalen for dyp og dalsidene for bratte. Heller ikke sto rasmassene
mot husene her. Derimot er det ting som tyder på at Krågsmoen har glidd
ut som den siste heimen i det første raset.
Da grunnen sank ned under husene, fulgte husene med, og det er vel i den
forbindelse at leirmassene kom inn. Husene fulgte med overflaten ut

----
216 RasB
----
gjennom skredporten og videre i retning av Melbyberget. Men under denne
seilasen ble husene og stykket husene lå på, brutt i stykker.
Hans Nilsen sprang straks ut av sengen sammen med sin kone. De fikk
med seg barna og Berte Movald, og kom seg ut gjennom en vegg som var
blitt brukket opp.
Husene seilte først ned forbi Haga. Deretter fulgte de strømmen i retning
av Melby. Der havnet de inn i den bakevjen leirstrømmen dannet, da den
ble tvunget tilbake fra Melbyberget i retning av Eklomelen. Til slutt ble hus
ene liggende mellom Melby og Eklo, men nærmere land på Eklosiden.
Alle hadde kommet seg ut, og de sto ute på restene av gardsplassen da den
ble liggende i ro. Det var uråd å prøve å komme seg inn til fast land. Leir
suppen var bare litt fastere enn vann. Men der ute var det ikke noe blivende
sted. Det blåste en bitende kald vind fra øst, og de hadde bare nattklærne
på seg. Hans begynte da å rive bordkledning av husveggene. Han hadde ikke
noen redskaper å hjelpe seg med, men medfarten husene hadde fått under
veis, gjorde det lett å få tak. Og Hans var tydeligvis en sterk mann, og han
greide å rive av så pass meget at han fikk bygget en bro inn til Eklomelen.
Avstanden dit inn var bortimot et par hundre meter.
Da dette var gjort, bar han sine barn, det ene etter det andre inn til fast
land. Deretter leide han den gamle kona over. Hans kone ventet sammen med
det minste barnet og ble hjulpet over til slutt.
Broen var ikke tryggere enn at Hans sank nedi nesten til livet når han gikk.
Føttene til barna som han bar på ryggen, subbet nedi leirsuppen mens han gikk.
Alle kom seg trygt til fast land og berget livet. Men de hadde ikke fått med
seg noe. Bare en matte og en fell som hang på en tørkestang for klær utenfor
stabburet, ble berget.
Og da Hans Nilsen hadde berget hele sin famile, hadde han ikke færre enn
19 spikersår i føttene. Han hadde nemlig gått barbent frem og tilbake langs
etter bordbroen for hver gang han brakte noen inn til fast land.
Ingen av barna tok skade.
De tok seg så opp bakken til den nærmeste av Eklogårdene. Derfrå hadde
alle menneskene flyktet i vill redsel, og husene sto tomme. Seiv var Hans
Nilsen fullstendig utslitt og utmattet da de kom dit, slik at han la seg på noen
skinnfeller og sovnet.
Og da folkene på Eklo kom tilbake ut på dagen etter raset, fant de at dyr
ene var blitt stelt. Ingeborganna hadde både gitt husdyrene mat og melket
kyrne.
Liket av Ole Aspås ble senere berget på land. Begravelsen fant sted 6. juni.
Den 6-årige Marie har senere gitt følgende beskrivelse av hvordan hun opp-
levde raset: l
«Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor,

----
217 RasB
----
far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også
en hushjelp hos oss akkurat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar
var død, og vi skulle ha begravelse.
Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet,
og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og
de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: «Den e'a
Marie.»
Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo.
Da husrestene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang
frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs for vi var kledt i bare nattklærne, og
far laget en seng av halm til oss.
Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til
gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene, og laget en bro på
200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe.
Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå
kom han etter meg. Jeg satt på ryggen til far, og jeg drog da f ottene nedi
leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine.
Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at
det skulle komme flere ras.
Vi tok inn i husene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til
oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også.
Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve
å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det
var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt.
Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene
av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua for
svant ned i leiren.
Det var hardt for føttene til far da han bar oss over til Eklo. I bordene var
det mange spikre. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene
foten var det ni spiker sår, og i den andre ti.»
Av husdy rene berget 7 sauer og 6 høns. Men hele eiendommen på 73,8
dekar forsvant.
Jordverdien ble etterpå vurdert til å ha vært kr. 8.300.
Resten av eiendommen ble verdsatt til kr. 9.000.
I beregningene etterpå står det at alt gikk tapt. I så fall ble ikke de husdyr
ene som berget livet tatt med. Han mistet i alle fall 3 kyr, 1 sau og 1 gris.
Etterpå
Hans Nilsen fikk en erstatning på kr. 1.770 for sitt tap. Av dette ble kr.
104,04 betalt ut som forskudd. Kr. 4,04 av dette var gjeld til Verdalens Mei
eris landhandel på Stiklestad.

----
218 RasB
----
Der Krågsmoen hadde ligget, var det nå et enormt krater i landskapet.
Gården eksisterte ikke lenger, og i 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 106, bruksnr. 4, Krågsmoen av skyld mark 1,81 et avtak for 20
år av mark 1,81, og deretter for bestandig et avtak av mark 1,71.
Dette betød en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,62 for første halvår 1893.
Hele rasgropen ble utlagt til Staten, og det omfattet blant annet de 73,8
dekar denne eiendommen hadde bestått av. Imidlertid ble arealet som Staten
fikk av Krågsmoen, beregnet til 66,4 dekar eller 7,4 dekar mindre enn den
opprinnelige størrelsen. Skredgropen sammen med et område utenfor skred
porten fikk navnet Statsteig A.
Senere kjøpte Hans Nilsen eiendommen Aspås lille som hans svigerfar Ole
Sevaldsen hadde hatt, og hvor de seiv hadde bodd inntil de flyttet til
Krågsmoen.
Hans døde i 1939.
Nils Marius ble gift med Sofie Skayhaug. Han var bankmann i Trondheim.
Han døde i 1974.
Marie Othelie ble gift med John Rye. Hun døde i 1971.
Ida Mathilde ble gift med John Anneus Helmersen Støa. De kalte seg sen-
ere Solberg. Hun døde i 1958.
Sofie ble gift med Nils Skjøstad i Trondheim. Hun døde i 1937.
Berte Olsdatter bodde fremdeles på Movald i 1900. Hun hadde da kår, og
livnærte seg ellers av jorden på plassen og litt håndarbeide.
Note:
1 Nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, datterdatter av Marie.

----
219 RasB
----
LANDFALL 92.1
Gården
Navnet Landfall forteller om tidligere ras i dette området. Det raset som
ga gården navn, må ha gått for lenge siden. Det gikk en rekke ras i og ved
Leirådalen i senmiddelalderen, noe som blant annet førte til at Leirådalen
oppsto. Før det hadde det vært en sammenhengende flate mellom Faren og
Reppe. Og i tilknytning til disse råsene gikk det flere ras i terrassekanten
mellom Volen og Eklo.
Hvis tradisjonen stemmer, er Landfall en tidligere Eklogård som kaltes Høy-
Eklo. Denne lå kanskje på et høyere terrassetrinn enn de andre Eklogårdene.
Men så gikk raset, og gården forsvant. Restene av den ble til Landfall, hev
der tradisjonen. Hvor vidt dette medfører riktighet, er vanskelig å avgjøre.
Man kan naturligvis ikke se bort fra den muligheten, men sikkert er det ikke.
Gården kan ha fått navnet på et langt tidligere tidspunkt.
Terrenget rundt Landfall bærer i aller høyeste grad spor etter både ras og
elvebrudd. På alle kanter er det rasmeler. Og de siste store melene ble til
da det såkalte Landfallskredet gikk i 1747. Hele gården gikk ut, og fem men
nesker omkom.
Landfall i 1922 sett fra syd.
Foto: Einar Musum

----
220 RasB
----
Landfall ligger øst for Eklo søndre. Mot nord ligger Rognhaugen og Tok
stad. Helt i det nordøstre hjørnet støter Landfallvaldet mot Trøgstad og Steins
lien. Steinslien lager formelig en sirkelformet innskjæring i Landfallvaldet.
Mot øst ligger Volen. Verdalselven danner grensen mot syd.
Verdalselven har ikke alltid vært en behagelig nabo. Ofte har den forår
saket utglidninger og ødeleggelser på dette valdet.
Mesteparten av de ødeleggelser som ble påført Landfall av Verdalsraset,
kom som følge av at Vukusjøen oppsto. Riktignok ble noen mindre arealer
lengst vest på elvesletten dekket av rasmasser, men det var relativt små om
råder.
Dermed ble det ikke foretatt beregninger av gardens totale areal slik det
hadde vært før raset. Bare de deiene som hadde stått under vann, ble tatt med.
Matrikkelskylden var 9 mark 06 øre.
11890 ble det sådd 4 hektoliter bygg, 10 hektoliter havre og 27 kilo gress
frø. Det ble satt 14 hektoliter poteter. På gården fantes 6 to-hjulte vogner
og 1 slåmaskin.
1. januar 1891 var tallet på husdyr 2 hester, 9 kyr, 12 sauer, 5 griser og
8 høner.
I raset i 1893 gikk det ingen dyr tapt, og følgelig finnes det ingen oversikt
over husdyrholdet dette året. Men vi er vel ikke så langt fra sannheten om
vi antar, at besetningen var av omtrentlig samme størrelse som i 1891.
Folket
Eieren i 1893, Ole Pedersen, hadde overtatt gården etter sin far Peder Olsen
i 1888.
I mai i 1893 bodde hele ti mennesker på Landfall:
- Ole Pedersen, gårdbruker, 39 år
- Barbroanna Larsdatter, kone, 32 år
- Peder Martin, sønn, 16 år
- Sverre Marius, sønn, 8 år
- Beret Marta, datter, 7 år
- Petra Lovise, datter, 5 år
- Anna Oddlaug, datter, 3 år
- en tjener
Og på kåret bodde
- Peder Olsen, kårmann, 71 år
- Marta Bårdsdatter, kårkone, 69 år
Barbroanna Larsdatter var fra Frosta. Hennes far var Lars Viktil. Hun var
Oles andre kone.
Oles sønn Peder Martin var fra hans første ekteskap. Peder Martins mor
var Serianna Hansdatter Gudding.

----
221
----

----
222 RasB
----
Kårmannen Peder Olsen var sønn av Ole Pedersen Landfald og Beret
Marta Andersdatter Tiller.
Kårkona Marta Bårdsdatter var fra Sende. Hun var datter av Bård Gun
dersen Sende og Magnhild Andersdatter.
Hva som skjedde
I følge det Dina Jermstad fortalte, var det hun som vekket opp folkene på
Landfall. Hun hadde løpt over rasområdet fra Gollaugstuggu under Follo hvor
hun bodde, forbi Jermstadgårdene, Trøgstadgårdene, Tokstadplassene og
Rognhaugen, før hun hadde kommet til Landfall. Da var raset omtrent over.
Hun hadde forsøkt å varsle folk
ene der hun sprang forbi.
På Landfall hadde de ikke mer
ket noe, og Ole nektet først å tro på
henne. Dina hadde vært plaget av
nervøsitet, og hun ble ansett for å
være litt sinnsforstyrret. På en av
gårdene hun hadde sprunget forbi,
Jermstad østre eller Smedgården,
hadde de nektet å høre på henne og
lagt seg til å sove igjen. Det ble og
så deres undergang.
Men Dina klarte å få Ole med seg
opp bakken nord for husene slik at
han kunne se utover rasgropen. Da
sank Ole i kne og brøt ut: «Herre
Gud! Hva er det som har skjedd?»
Men slik landskapet så ut, var det
klart at man måtte komme seg bort
snarest mulig. Raset kunne gå vide-
Peder Martin Pedersen, Oles sønn fra re> og Landfall ville kanskje gli ut.
første ekteskap. Både mennesker og dyr ble eva-
Både mennesker og dyr ble eva
kuert til Landfallenget eller Platået
som det også ble kalt. Dette var et jordstykke som lå ikke så langt fra Volen
Der ble det satt opp sommerstue.
Vukusjøen steg helt til ut på ettermiddagen 20. mai. Da rant vannet over
leirdemningen. Ut over sommeren gravde elven seg ned i leirlaget, og
Vukusjøen ble tømt igjen.
Det er litt uklart hvorvidt de flyttet tilbake til Landfall etter dette. Men sann
synligvis gjorde de det. Så gikk det store etterraset 6. september. Da ble Rogn
haugen ødelagt. Da sprang Johan Rognhaug sammen med kone og barn over

----
223 RasB
----
til Landfall. Rimeligvis ble Landfall evakuert på nytt. Redselen for nye ras
ble ikke dempet av denne hendingen.
Vukusjøen steg til nye høy der etter dette raset. Mens den første Vukusjøen
hadde stått 11 meter over det gamle elvenivået, sto denne 14 meter over. Og
nå ble sjøen værende denne vinteren. Først om våren i vårløsningen klarte
elven å bane seg vei gjennom den nye demningen, og sjøen ble atter tømt.
Men nå var det skjedd ytterlige ting med den dyrkede jorden. Bare en uke
etter etterraset 6. september, fant Hærfossens gjennombrudd sted. Det skjedde
12. september. Dette medførte ikke større vannføring i elven. Men etter som
Helgåa nå ikke lenger hadde sitt løp over fast fjell gjennom Hærfossen, men
fritt frem kunne grave i de løse leirmassene syd og øst for dette fjellpartiet,
ble den sterkt slamførende. Og disse løsmassene ble avsatt i det stille vannet
i Vukusjøen. I løpet av høst- og vintermånedene 1893/94 la det seg opp desi
metertykke lag i bunnen av hele sjøen.
Og så lenge sjøen var der, var det dårlig med veiforbindelse mellom Land
fall og Vuku. Landfall sognet til Vuku kirke, og det fortelles at når man skulle
til kirken, rodde man fra Landfall til Vuku. Nedenfor Landfall og forbi Volen
rodde man over oldertoppene. Og man la til ved Ekerbakken ved Vuku. 1
En litt pussig følge var at man kunne fiske laks i Vukusjøen. Det ble satt
ut laksgarn fra bakken ved Landfall. Hvorvidt det var store fangster som ble
tatt, er usikkert. Det er kanskje tvilsomt. Men i alle fall var det laks i sjøen.
Det kan ha vært tilfelle både med den første og den andre sjøen.
Noe laks kan ha blitt innestengt av leirmassene, skjønt sannsynligvis gikk
den nok videre oppover. Imidlertid er det lite trolig at det gikk opp laks etter
at elven grov seg ned i leirmassene. Da ble den alt for tykk til at det var mu
lig. Derimot kunne laksen kanskje klare å gå opp da den andre sjøen lå der,
for da eroderte elven forholdsvis lite. Strykene ved Haga var ikke verre enn
at fisken klarte å forsere dem.
Skadene som ble påført jorden på Landfall, ble beregnet til å ha omfattet
369,1 dekar. Dette fordelte seg på 64 dekar dyrket jord, 9,8 dekar eng og
295,3 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde før raset vært 8.250 kroner. Etter raset var den 4.950
kroner, slik at tapet ble 3.300 kroner. Tapet tilsvarte 2/5 av jorden.
Resten av gården hadde hatt en verdi av 10.000 kroner. Skaden ble satt
til 4.500 kroner, slik at den nye verdien ble 5.500 kroner.
Etterpå
Ole Pedersen flyttet tilbake til Landfall igjen. Det ble et svare strev med
å få jorden nede på elvesletten som var dekket av mo, brukbar igjen. Og mens
den løse moen lå der, var det veritable jord- og sandstormer når det blåste.

----
224 RasB
----
21. juni 1893 forelå det en søknad fra Ole Pederen Landfall om et bidrag
på kr. 800 til istandsettelse av hus. Han fikk innvilget kr. 200.
15. desember samme år fikk kårmannen bevilget kr. 50 til underhold. Dette
beløpet ble betraktet som gave.
Denne gåven var imidlertid etter all sannsynlighet foranlediget av et brev
som lensmann Hieronimus Wessel skrev på vegne av kårmannen Peder Olsen
22. oktober. Brevet lyder som følger:
Fra lensmannen i Verdalen
Kårmann Peder Olsen Landfald henvendte seg til meg med anmodning
om å søke for ham om å måtte få bidrag til underhold for seg og sin hustru,
da han som skadelidt ikke har noe å leve av.
Han har kår av gården Landfall, som nå eies av hans sønn Ole. Men
da det i år ikke ble noen avling på grunn av oversvømmelsen, ble det heller
ikke noe til kår for ham.
Det skal være bestemt av Statskomitéen at gården, om den får stå i ro
for ettertiden, skal svare et kår til Peder stort kroner 210 årlig. Men seiv
om så blir tilfellet, får han ikke noe godt av det før til neste høst. Og inntil
da er han uten midler til å kunne leve. Såvel han som hans hustru er så
gamle og svakelige folk at de ikke kunne tjene eller arbeide for sitt brød.
De har mattet fråflytte Landfall og bor for tiden på Søndre Hallem.
Da saken formentlig må bli å behandle av den gamle Forvaltningskomi
teen i dens første møte, tillater jeg meg å oversende nærværende til hr.
fogden i Stjør- og Verdal med bemerkning at det er på foranledning av
hr. amtmannen at Peder Landfall har henvendt seg til meg om for ham
å sende inn denne søknaden.
Verdalen lensmannsbestilling 22. okt 1893
H. H. Wessel
I erstatning fikk Ole Pedersen kr. 3.200,-. I tillegg til de kr. 200 han først
fikk, fikk han ytterligere 400 kroner i forskudd. I en kommentar heter det
at noe av dette ble brukt til dekning av gjeld.
Kårfolket Peder Olsen og Marta Bårdsdatter fikk en erstatning på kr. 400,-.
Dessuten fikk de en årlig livrente på kr. 160.
Landfall fikk en avfelling av sky Iden i 1895:
Gårdsnr. 92, bruksnr. 1, Landfall av skyld mark 9,06 et avtak for 5 år
av mark 3,62, deretter for 5 år at avtak av mark 2,56, og derpå for bestandig
et avtak av mark 1,06.
Dette ga en reduksjon av veiskatten på kr. 1,25 for første halvår 1893.
Gården fikk fri rådighet over all berørt grunn da skadene besto i at landet
hadde stått under vann samt at noe ble lett overslammet.

----
225 RasB
----
Landfall ble berørt bare litt av selve skredet. Nede ved elven ble litt areal
overslammet. Derimot gjorde Vukusjøen en god del skade.

----
226 RasB
----
Ole Pedersen fortsatte å drive Landfall. Han døde i 1941. Hans kone
Barbroanna Larsdatter døde i 1943.
Peder Martin var gift to ganger, først med Gunda Bergerud, og deretter
med Marthine Bjanes. Han bodde på Bjanes gard ved Lillestrøm.
Sverre Marius ble først gift med Nikoline Buran. Deretter ble han gift med
Johanne Andersen. Han var en tid smed på Øra. Senere bodde han i
Trondheim.
Ber et Marta ble gift med Ingvald Johansen. De bodde på Øra.
Petra Lovise gift med bonde Olaf Østnes og bodde på Østnes. Hun døde
i 1983.
Anna Oddlaug utvandret til Amerika i 1911. Hun var gift to ganger, først
med Olav Sandvik og så med Andy Robertson. De bodde i Port Alberni i Bri
tish Colombia i Canada.
Peder Olsen, kårmannen, døde i 1908. Kårkona, Marta Bårdsdatter, døde
på Landfall i 1921.
Note:
1 Opplysninger ved Jenny Skavdal.

----
227 RasB
----
Parten ble skilt ut fra Leirfall østre i 1887. Det var den daværende eieren
av Leirfall østre, Karl Ludvig Leirfall, som beholdt dette stykket da han solgte
gården.
Gravvoll lå nede på elvesletten ved foten av melbakken øst for Leirfall.
Etter raset ble arealet fastslått til åha vært på 36,5 dekar hvorav 21,7 dekar,
eller nesten 22 mål, var dyrket jord, 11,8 dekar var eng og 3 dekar var skog
og havning.
Eiendommen var således ikke stor. Matrikkelskylden var 0 mark 24 øre.
I 1890 var utsæden 0,33 hektoliter bygg, 0,33 hektoliter havre til grønn
for, 1,5 kilo gressfrø og 3 hektoliter poteter. 2,5 ar ble brukt til andre rot
frukter. Videre fantes det 2 fire-hjulte og 1 to-hjult vogn.
1. januar 1891 var det 1 hest på Gravvoll.
Karl Ludvig Leirfall drev som vognmann. Det forklarer sammensetningen
av utsæden samt det forhold at det fantes en hest og et forholdsvis stort antall
vogner.
Folket
I 1893 var Karl Ludvig Leirfall enkemann. Han bodde på Gravvoll sam
men med sine barn. Følgende per soner var der ulykkesnatten i mai:
- Karl Ludvig Olsen Leirfall, vognmann, 57 år
- Johan Severin, sønn, 14 år
- Marie Kristine, datter, 11 år
Karl Ludvigs foreldre var Ole Jakobsen Skjerve og Beret Anna Anders
datter Sand.
Karl Ludvig hadde vært gift to ganger. Første gang var han gift med Karen
Sakariasdatter Brekken. Andre gang var han gift med Maren Anna Jakobs
datter Molden. Det var den siste som var mor til Johan Severin og Marie
Kristine.
Hva som skjedde
Hva som skjedde her, har Karl Ludvig beskrevet i et par brev han sendte
til sin søster i Amerika. 1
Han forteller at de gikk til sengs ved halv elleve-tiden om kvelden 18. mai.
Verdal sboka - 15

----
228
----

----
229
----

Stående: Anna Oline (Line) Karlsdatter *, Johan Severin Karlsen Lerfald.
Sittende: Emma Sofie Karlsdatter *, Karl Ludvig Olsen Lerfald. Personer mer-
ket med * var ikke med i raset.
Et par timer senere ble de vekket av et voldsomt brak. Det var leirbølgen
som slo mot huset. Døren ble slått inn av leirmassene som veltet inn i rom
met. Leiren lignet på kokt bly. Alt som var inne, ble slått ned, og bord, stoler
og senger fløt opp.
Karl Ludvig sprang øyeblikkelig ut og havnet ute i den dype leiren. Men
det var for dypt til at han kunne komme seg videre,og han klarte å kravle
seg tilbake inn i huset igjen. Han forsøkte å komme seg opp på loftet, men
det lyktes heller ikke.

----
230 RasB
----
På nytt sprang han til ytterdøren, og da så han stallen flyte av syllmuren.
Stallbygningen som var ca. 6 ganger 6 meter, ble liggende mellom huset og
fast land. Da det dessuten fløt noe tømmer like ved, klarte han å komme seg
bort på dette og over stallen og bort til fast land.
Barna ble stående igjen i døråpningen. De ropte til ham. Da Karl Ludvig
hoppet uti siste gang fra stallen, hoppet Marie ut fra dørtrappen. Hun for
svant ned i leiren, men dukket opp igjen. Hun ropte «far» tre ganger. Så kom
en leirbølge og slo henne ned i dypet. Dermed forsvant hun.
Johan Severin holdt seg fast i huset, og etter en stund klarte han å klatre
opp på taket. I mellomtiden sprang Karl Ludvig bort til Leirfall for å hente
hjelp. Og innen en time var det hundrevis av mennesker til stede, sier han.
Dette antallet er nok en overdrivelse, men mange var det sikkert nok.
Men det fantes ingen båter. De tok derfor alle slags materialer. Gjerder
ble brutt ned, og husrester, bord og planker ble benyttet til brobygging. Etter
en tid ble også Johan Severin reddet av brødrene Gustav og Sefanias Elling
sønner Leirfall. Men han var da sterkt medtatt av kulden.
Døde:
MARIE KRISTINE KARLSDATTER LEIRFALL, født 1882
Marie Kristine ble gjenfunnet, og hun ble begravet ved Vinne kirke 9
juni. 2 , .
Hele eiendommen ble ødelagt. 36,5 dekar ble oversvømmet av leirsuppe.
En hoppe og et føll gikk med.
Jordverdien hadde stått i 820 kroner før raset. Eiendommen forøvng hadde
stått i 1.200 kroner. Alt gikk tapt.
Etterpå
Karl Ludvig Leirfall hadde det tungt denne sommeren. Han bebreidet seg
seiv fordi han hadde forlatt barna. Hvis han ikke hadde hoppet i land, ville
ikke hans datter ha hoppet uti, og da ville hun ha berget livet. I brevene til
sin søster sier han at hodeputen hver eneste natt var våt av tårer.
Han fikk en erstatning på kr. 2.120. Av dette fikk han på forskudd kr. 300.
I 1895 ble sky Iden fastsatt slik:
Gårdsnr. 260, bruksnr. 2, Gravvoll av skyld mark 0,24 et avtak for 20
år av mark 0,24, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,19.
Som følge av dette ble veiskatten redusert med kr. 0,08 for første halvår
1893. .
Hele eiendommen på 36,5 dekar ble ødelagt. Han fikk tilbakeført 35,5 dekar
av Staten i en teig. Dette var 1 dekar mindre enn det som hadde gått tapt.
Senere flyttet Karl Ludvig den delen av huset som stakk opp over leirflaten
til Fæbyenget. Jorden ble tilbakeført til Leirfall østre.

----
231 RasB
----
Han bodde på Fæbyenget sammen med sønnen i 1900. Han fortsatte som
vognmann. Han døde i 1903.
Sønnen, Johan Severin, ble jernbanearbeider. Han giftet seg med Olive
Ber gitte Veie. De bodde på Eng søndre ved Fæby. Han døde i 1943.
Gravvoll. Huset slik det står på Fæbyenget idag. Bare øver ste etasje var mulig
å redde.
Note:
Avskrifter av brevene er utlånt av Liv Lerfald Granum.
Her har vi imidlertid et noe merkelig forhold. Familien Lerfald har i alle år trodd at Marie
Kristine ikke ble gjenfunnet, og gravstedet på Vinne har vært ukjent. Opplysninger ved Erna
Wangberg Larsen, datter av Johan Severin. Det kan videre bemerkes at gravstedet ikke kan
gjenfinnes på Vinne kirkegård i dag. Opplysninger ved Ottar Nordseth.

----
232 RasB
----
Leirfallaunet ligger mellom Ness østre og Ness mellom. Denne merkelige
beliggenhet trenger en nærmere forklaring. Dette er etter all sannsynlighet
restene av en gard som elven i sin tid ødela. Gården lå trolig på nordsiden
av elven den gang da elven gjorde en sving mot syd akkurat her. Et bevis
for det finner vi også i det faktum at så sent som i 1893 fantes deler av Lyngs
valdet på sydsiden av elven. Lyngsholmen er et eksempel på at også Lyngs
valdet er blitt gjennomskåret av elven.
Hvilken gard som i sin tid lå her, er vanskelig å si for sikkert. Men i kild
ene fra 1400-tallet nevnes en eneste gang gården Fregadrixnesi. Den er opp
ført i Aslak Bolts jordebok 1432 mellom Rosvoll og Bjørken i Råbyggja
skipreide. Som antydet ovenfor, lå kanskje denne gården opprinnelig på nord
siden av elven. At den i kildene er oppført på sydsiden, behøver allikevel
ikke å rokke ved dette faktum, fordi elven kan på det tidspunktet ha skaret
igjennom det aktuelle nesset.
Leirfallaunet lå mellom Ness mellom og Ness østre.

----
233 RasB
----
Og den ødela gården. Gården forsvant helt som egen enhet. Men restene
av den ble tatt i bruk av nabogårdene. Kanskje overtok Lyng de deiene som
ble liggende igjen på nordsiden av elven. Den übrukte eller øde parten som
lå igjen på sydsiden, ble så tatt i bruk av Leirfall. I Trøndelag ble slike øde
garder eller rester av garder kalt aun. I og med at det var Leirfall som brukte
dette aunet, ble det til Leirfallaunet.
Muligens kan det ha vært raset som ødela Kålen, som forårsaket at elven
skar igjennom dette nesset. Det tyder i hvert fall på at elveleiet ble fylt opp
av leirmasser slik at man kan si at parten ble landfast med sydsiden. Det er
grunn til å merke seg at områdene både øst, syd og vest for Leirfallaunet
tilhører Nessvaldet. Det forteller bare at Nessvaldet i sin tid må ha strukket
seg langs sydbredden av elven helt bort til Kålen.
Leirfallaunet har aldri vært noen stor gard. Det var først i 1812 at den ble
utskilt som egen bruksenhet. Men da sto det både fjøs og låve der.
Etter raset ble arealet på Leirfallaunet beregnet til å ha vært totalt 80,46
dekar. Av dette var 76,23 dekar dyrket jord. Bare 2,73 dekar var skog. Og
etter som hovedveien til Sverige gikk gjennom gården, var 1,50 dekar av
arealet vei.
Matrikkelskylden var satt til 3 mark 37 øre.
I 1890 ble det sådd 1,5 hektoliter bygg, 3,6 hektoliter havre og 0,6 hekto
liter havre til grøntfor. Det ble satt 9 hektoliter poteter, og kjøkkenhagen var
på 1 ar. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
1. januar 1891 var det 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 2 geiter, 2 griser og 11
høns på Leirfallaunet.
I 1891 var det 1 hest, 4 storfe og 8 småfe der. Tallet på fjørfe er ukjent.
I forsikringsprotokollen fortelles det om 5 hus på gården: En hovedbyg
ning - forsikret for kr. 1.400; en bryggestue - kr. 200; et hus med fjøs og
stall - kr. 400; et vedskjul og vognbod - kr. 160; og et stabbur - kr. 200.
Av løsøre ble to kakkelovner spesifisert, den ene forsikret for kr. 20 og
den andre kr. 16.
Avlingen var først forsikret slik: 8 tønner bygg - kr.76.80; 20 tønner hav
re - kr. 128; 50 tønner poteter - kr. 100; 15 lass høy - kr. 72; og 15 berger
halm - kr. 12, tilsammen kr. 388. Senere ble det satt en større takst på avlin
gen slik at forsikringssummen lød på kr. 601.
Folket
Petter Haldosen Slottet kjøpte Leirfallaunet i 1886.
I 1893 besto familien av følgende personer:
- Petter Haldosen, gårdbruker, 51 år
- Guruanna Olsdatter, kone, 31 år
- Laura, datter, 18 år

----
234 RasB
----
Familien Leirfallaunet ca. 1910. Petter Haldosen Slottet og Guruanna Ols
datter. Ingen av barna på bildet var født i 1893.
- Severin, sønn, 14 år
- Marie Bergitte, datter, 4 år
- Ole Alfred, sønn, 2 år
Petter Haldosen var i 1875 gift tjenestekar på Slottet (Haug). Hans for
eldre var Haldo Olsen Leklemsvald og pike Serianna Pedersdatter
Slapgårdsvald.
Han var gift første gang med Beret Larsdatter Jøsåsvald. Hun var mor til
de to eldste barna.
Hans andre kone, Guruanna Olsdatter, var datter av Ole Andreassen og
Malena Pedersdatter Leirhaugvald.
Hva som hendte
Leirfallaunet lå på samme høy de som Nessgårdene, og leirbølgen slo også

----
235 RasB
----
innover disse husene. Og i likhet med de andre gårdene langs mellomriks
veien, overlevde også alle her.
Men uten dramatikk foregikk det ikke. Leiren sto opp over første etasje.
Guruanna og de fire barna, Laura, Severin, Marie Bergitte og Ole Alfred,
lå nede, og både dører og vinduer ble sperret. Disse fem krøp opp i en seng
som fløt opp under loftet. Der lå de uten muligheter for å komme seg noen
steder. Men oppe i andre etasje var Petter. Han hadde en øks og klarte å hugge
hull i gulvet slik at han fikk trakket dem alle opp på loftet.
Leirfallaunet i 1893 tegnet av adjunkt M. Bugge.
Fra husene ble de reddet i land, blant annet ved hjelp fra mannen på nabo
gården, Ole Ellingsen Ne ss.
Derimot strøk hesten, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer med.
Et areal på 59,1 dekar eller nesten 60 mål dyrket mark ble ødelagt.
Før raset var jordverdien satt til 2.400 kroner. Etter raset var den 300
kroner, slik at tapet beløp seg til 2.100 kroner. Det tilsvarte 7/8 av den opp
rinnelige verdien.
Verdien på eiendommen forøvrig var før raset 3.200 kroner, mens den
etterpå var 500 kroner. Verditapet på bygninger og husdyr ble således til
sammen kr. 2.700.
Etterpå
Petter Haldosen og Guruanna fortsatte åbo på Leirfallaunet.De kjøpte
restene av Ness vestre som de la til gården. 1
19. juli 1893 fikk Petter Haldosen utbetalt kr. 200 i forskudd på erstatningen.
Han må ha fått mer forskudd senere, for han står oppført med totalt kr.
371,46 i utbetalt forskudd. Kr. 21,46 var til dekning av hans gjeld i Ver
dalens Meieris landhandel på Stiklestad.
Han fikk kr. 4.200 i erstatning.

----
236
----

----
237 RasB
----
Leirfallaunet fikk fastsatt sin nye skyld i 1895. I protokollen står:
Gårdsnr. 258, bruksnr. 1, Leirfallaunet av skyld mark 3,37 et avtak for
20 år av mark 2,95, og deretter for bestandig et avtak av mark 2,65.
Dette medførte en reduksjon av veiskatten på kr. 1,02 for første halvår 1893.
Det ødelagte arealet utgjorde 59,1 dekar. Det ble utlagt til eieren som en
teig i sammenheng med den überørte jorden på begge sider av Jåmtlands
veien. Arealet på dette var 51,8 dekar, altså 7,3 dekar mindre enn det tapte.
Petter var på Leirfallaunet til han døde i 1910.
Guruanna døde i 1940.
Laura var i 1900 gift med sagbruksarbeider Ole Marius Olsen. De bodde
på Ørmelen. Han var også sjømann. Hun døde i 1948.
Severin var ufør, og han døde ung.
Marie Ber gitte døde også ung, 18 år gammel, av tuberkulose i 1907.
Og den samme skjebne led Ole Alfred. Også han døde av tuberkulose i 1910.
Gården Leirfallaunet i 1930 sett fr a nord.
Foto: O. Snekkermo
Note:
Stortingsproposisjon 84/1900-1901.

----
238 RasB
----
LEIRFALLKÅLEN VESTRE 259.3
Gården
Leirfallkålens opprinnelige navn var Kålen. Men Kålen ble sterkt ødelagt
av ras i middelalderen. Dette førte til at restene av gården ble lagt under Leirfall
som underbruk. Følgelig ble den i ettertid kalt Leirfalikålen.
I 1893 var Leirfalikålen delt i tre, nemlig Leirfalikålen østre, mellom og
vestre. Leirfalikålen østre lå trygt oppe på en høy bakke. Husene på Leirfali
kålen mellom unngikk leirmassene så vidt det var. Men Leirfalikålen vestre
som lå lavest av de tre helt nede på sletten syd for Lenneskvisla, ble hardt
rammet.
Ingen av disse tre var store garder, og aller minst var Leirfalikålen vestre
det.
Mot vest lå Leirfall, mot nord lå Lenneskvisla som dannet grensen mot
Lennes søndre, og mot øst grenset gården mot Leirfalikålen mellom. I syd
strakte valdet seg opp i utmarken.

Leirfalikålen, eller bare Kålen som den ble kalt, var delt i tre. Bare Leirfall
kålen vestre ble ødelagt.

----
239 RasB
----
Etter raset ble arealet beregnet til å ha vært 66,1 dekar. 51 dekar var dyr
ket jord. 13,3 dekar var skog, havning og udyrket mark. Og 1,8 dekar gikk
med til vei.
Matrikkelskylder! var 2 mark 08 øre.
I 1890 ble det sådd 1 hektoliter bygg og 2 hektoliter havre. Det ble satt
6 hektoliter poteter. På gården fantes det 1 fire-hjult vogn og 2 to-hjulte vogner.
Og bakgrunnen for at det var så pass mange vogner på dette lille bruket,
var at dette var et handelssted hvor varetransport var av betydning.
Besetningen var forholdsvis stor i forhold til arealet. 1. januar 1891 var
det 1 hest, 5 storfe, 3 sauer, 3 griser og 6 høns.
Og i 1893 var tallene 1 hest, 4 kyr og 7 sauer. Tallet på høns er ukjent.
Folket
Eieren av Leirfallkålen vestre i 1893, Johannes Jakobsen, hadde overtatt
etter sin far tidlig i 1870-årene.
Rasnatten bodde følgende mennesker der:
Johannes Jakobsen Kålen, gårdbruker, landhandler, 62 år
Pauline Margrete Olausdatter, kone, 36 år
Anna Johanna, datter, 13 år
Martin, dreng
Lovise, tjenestejente,
Johannes' foreldre het Jakob Larsen og Anne Jonsdatter.
Pauline Margrete var datter av Petter Olaus Bårdsen og Marta Olausdatter
Haga mellom.
Hvem Martin og Lovise var, har det ikke vært mulig å finne ut.
Hva som skjedde
Husene på denne gården fikk hard medfart, og det til tross for at det lå
to skjermende rygger mellom skredporten og dette stedet. Ved Haga stakk
det frem en rygg mot syd, og ved Kålen stakk det frem en rygg mot nord.
Hovedbygningen ble brukket av på midten. Stabburet ble veltet over ende,
bryggerstuen ble flyttet fra den enden av gardsplassen til den andre, og ut
husene ble trengt inn til de andre husene. Det eneste som sto igjen på sin
opprinnelige plass, var flaggstangen. Den stakk opp fra et leirhav, for leiren
lå opp til andre etasje på husene.
Folkene ble berget i land ved at det ble bygget en bro av bord ut til husene
i en lengde av ca. 100 meter. Alle sammen lå i andre etasje. Første etasje
var forbeholdt butikken.
Av husdy rene strøk 1 ku og 7 sauer med, mens de andre ble reddet. He
sten og 1 ku ble reddet av kavalleristene fra Rinnleiret. Disse to dyrene sto
med hodet så vidt over vann. Soldatene måtte bryte hull i taket over rommet

----
240
----

----
241 RasB
----
hvor de var, for å komme seg ned
til dem. Ved hjelp av en talje ble de
heist opp på lemmen. Der oppe ble
hesten først tatt hand om. Den ble
lagt over ende, og benene ble sur
ret fast under buken på den. Gjen
nom en port i andre etasje ble den
firet ned i en liten båt. Ved hjelp av
et taug ble så båten halt gjennom
vann og gjørme inn til fast land.
Etterpå ble kua fraktet i land på
samme vis.
Innboet i andre etasje ble reddet
nesten uten skade. Derimot var det
lite som ble berget fra første etasje.
Handelsvarene ble omtrent alle øde
lagt. Det man fikk berget ut, var
sterkt skadet.
Johannes Kålen tapte også en god
del penger. Alt som ble reddet ut av
pengeskuffen var 15 kroner. Resten
Pauline Margrete Olausdatter og
Johannes Jakobsen Kålen. Bak Anna
Johanna Johannesdatter.
i skuffen, deriblant en frankert pengesending som skulle sendes neste dag,
utgjorde ca. 180 kroner, og dette gikk tapt ved at skuffen ble veltet under
redningsarbeidet.
Av kjøreredskapene ble en vogn berget.
Arealet som ble ødelagt, utgjorde 29,5 dekar. Av dette var 19,7 dekar dyr
ket jord og 9,8 dekar skog og havning.
Jordverdien hadde vært 1.900 kroner. Nå var den 1.000 kroner slik at tapet
beløp seg til 900 kroner. Dette utgjorde 9/19 av verdien.
Resten av eiendommen ble anslått til å ha hatt en verdi av kr. 3.000. Tapet
ble satt til kr. 1.300. Den nye verdien ble således 1.700 kroner.
Etterpå
Johannes og Pauline ble værende på Leirfallkålen som ble bygget opp igjen.
Den 2. januar 1894 ble Johannes bevilget kr. 100 i gave på grunn av hans
vanskelige økonomiske stilling. Pengene skulle brukes til innkjøp av husdyrfor.
Han fikk en erstatning på kr. 4.200. Av dette fikk han kr. 1.000 i forskudd.
I 1895 ble skylden fastsatt slik:
Gårdsnr. 259, bruksnr. 3, Leirfallkålen vestre av skyld mark 2,08 et avtak
for 20 år av mark 0,99, og deretter for bestandig et avtak av mark 0,88.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 0,34 for første halvår 1893.

----
242 RasB
----
-a ts
•Si, o:
P
" 0/1
*> oe
su su
-O
C a,
Su Su
r~ su
kt, to

----
243 RasB
----
Den ødelagte jorden utgjorde 29,5
dekar. Den ble utlagt til eieren i en teig
sammen med den uskadde delen av
jorden.
Anna Johanna ble gift med Bernt
Guneriussen.
Og i 1908 solgte Johannes og Pauli
ne eiendommen til svigersønnen Bernt
Guneriussen.
Andre etasje av hovedbygningen på
Leirfallkålen vestre ble tatt ned og
flyttet til Frol.
Både Johannes og Anna døde i 1908
Pauline døde i 1951
Bernt Guneriussen og Anna Jo
hanna Johannesdatter.

Det som kunne berges av huset på Leirfallkålen, ble tatt opp og flyttet til
Borgsmoen i Frol. Bildet er tatt ca. 1910.
Verdalsboka - 16

----
244 RasB
----
LEIRFALLVALD, BRUGJERDET I (JOHANNESPLASSEN) 261.1
Plassen
Det var to husmannsplasser under Leirfall vestre som kaltes Brugjerdet i
1893. Og både i 1865, 1875 og 1891 var det to plasser med dette navnet.
Begge plassene lå nede på elvesletten øst for Leirfall. Og de lå på den lave
ste delen av sletten.
På den ene plassen som vi har kalt Brugjerdet I eller Johannesplassen, var
utsæden i 1890 0,2 hektoliter bygg, 1 hektoliter havre, 1 kilo gressfrø og
3 hektoliter poteter.
Her var det 1. januar 1891 1 ku, 4 sauer, 1 gris og 4 høns
Trolig var tallet på husdyr noen lunde det samme i 1893.
Folket
Følgende personer bodde på denne plassen i mai 1893:
Ole Johannessen Risan.
Hva som skjedde
- Johannes Tomassen, husmann med
jord, 50 år
- Elen Olsdatter, kone, 59 år
- Ole, sønn, 20 år
- Johan Edvard, sønn, 16 år
Johannes Tomassen hadde hatt denne
husmannsplassen fra før 1875. Han var
født i Stiklestad sogn. Foreldrene var
Tomas Olsen og Marta Jakobsdatter. I
1893 bodde de på en plass ved navn Bu
sveet under Søraker.
Elen Olsdatter var fra Kulsli. Hennes
foreldre var Ola Veske og Gjertrud Kris
tine Håden. De var egentlig fra Levanger
nesset.
Johannes lå dødssyk av kreft da raset
gikk.
Her våknet de av dunderet av leiren som kom veltende nedover. Det var

----
245 RasB
----
det andre raset. De var ute på trappen, og de spekulerte på om de skulle for
søke å komme seg opp på en liten haug i nærheten. Kanskje ville de være
tryggere der. Men de rakk ikke å sette tanken ut i livet før den neste rasbøl
gen kom. Det var det tredje raset, og det var langt større masser med leire
som nå suste mot husene.
I all hast styrtet de opp på loftet. Og i
samme øyeblikk traff bølgene husveggen.
Huset ble kastet bortover, og som følge av
den voldsomme bevegelsen, styrtet mur
pipen sammen. Leiren fylte huset, og de
måtte rømme helt opp på taket. De klatret
opp gjennom hullet etter pipen. Den syke
Johannes ble også trakket opp dit. Men
hullet var trangt, og han fikk slem medfart.
Huset ble liggende ca. 100 meter fra
land. Haugen de hadde tenkt å søke tilflukt
på, var borte. Den lå under dype lag av
leire. Hadde de kommet seg dit, ville de
sannsynligvis ha mistet livet.
På plassen hadde de hatt en material
stabel liggende. De skulle til å bygge ny
stue. Disse materialene fløt opp, og ved Johan Johannessen Risan.
hjelp av stokker og planker, klarte de å
lage seg en bro inn til land. Og i løpet av forholdsvis kort tid var alle sam
men på fast grunn. Men Johannes måtte hjelpes, han måtte formelig slenges
ut i vannet for at de skulle få ham over på fastere leire.
Derfrå var det å gå til Leirfall. Også den syke Johannes gikk dit, men det
var en slitsom tur for ham. Klærne stivnet av leiren, både skjorten og under
buksen, og han klarte ikke å gå i dem. De måtte derfor rive dem av ham.
Alle andre var også i bare nattklærne, og så isnende kaldt som det var, var
de svært forkomne da de nådde frem til gården. Særlig var det ille fatt med
Johannes.
På Leirfall fikk de låne hest og vogn, og i en seng som de også fikk låne,
kjørte Ole og Johan Johannes til hans foreldre på Busveet.
Johannes var som nevnt dødssyk av kreft, og med den tids muligheter til
å bli frisk av den sykdommen, var han allerede dødsdømt. Men påkjenningen
han var blitt utsatt for, blant annet ved å bli trakket opp på taket gjennom
hullet etter murpipen, ga ham allikevel en alvorlig knekk. Noen dager sen
ere, 1. juni, døde han på Busveet. Han ble gravlagt på Vinne.
Følgelig er det riktig å regne ham med blant dem som døde som følge av

----
246 RasB
----
raset. Døden kom nok mye tidligere enn den ville ha gjort bare som følge
av sykdommen.
Døde:
JOHANNES TOM ASSEN BRUGJERDET, født 1843
Foruten at de mistet plassen, døde også 2 kyr og 3 sauer.
Jorden tilhørte Leirfall vestre, og den ble regnet sammen med annen jord
denne gården mistet.
Etterpå
Elen Olsdatter fikk kr. 1.150 i erstatning.
De tre gjenlevende fikk alle plager etter denne opplevelsen. Nervøsitet fulgte
dem alle i ettertid.
De bodde først på Myre i Vinne. Der døde Elen for egen hand i 1899.
Ole og Johan kjøpte så Risan hvor de bodde i 1900. De tok dette navnet som
familienavn.
Ole giftet seg med Mette Berntsdatter Elverum. Ole døde på Risan i 1943.
Og Johan giftet seg med Johanne Marie Antonsdatter Valstadsvedjan.
Senere kjøpte Johan Reinsberg. Han døde i 1968 på Aldersheimen.
berget fra Johan Risans
Denne sølvskjeen var blant de eiendelene som ble
barndomshjem på Brugjerdet.
Note:
1 De fleste opplysningene er fra et lydbåndintervju med Johan Risan.

----
247
----

----
248 RasB
----
LEIRFALL VALD, BRUGJERDET II (ELEN-ANNAPLASSEN) 261.1
Plassen
De to Brugjerdetplassene lå under samme gard, og de lå som nære naboer.
Denne har vi kalt Brugjerdet II eller Elen-Annaplassen.
I 1890 ble det på denne plassen sådd 0,4 hektoliter bygg og 1,25 hektoliter
havre. Det ble satt 3,5 hektoliter poteter, og 1 ar ble brukt til andre rotfrukter.
Pr. 1. januar 1891 var det 1 ku, 2 sauer, 1 gris og 6 høns her.
Tallet på dyr var omtrent det samme i 1893.
Folket
På denne Brugjerdetplassen hadde den samme husmannen bodd fra før 1865
Det var Peder Olsen.
I 1893 var Peder Olsen nettopp død. Hans datter sto nå oppført som «hus-
mann» på plassen.

En av stuene på Brugjerdetplassen ble tatt opp etter raset og flyttet til Vestrum
i Vinne. Det er vanskelig å avgjøre hvilken det var. Men det var planer om
å bygge ny stue på Johannesplassen. Da raset kom, lå det stabler med
materialerpå tomten. Det kan tyde på at kusene der var i dårlig forfatning.
Kanskje er det derfor kusene på Elen Anna-plassen som ble flyttet. Bildet er
fra 1991 Foto: Solvei S Ness "

----
249 RasB
----
I mai 1893 bodde disse to personene her:
- Elen Anna Pedersdatter, husmann med jord, 39 år
- John Johannessen Gudding, inderst, skomaker, 21 år
Elen Anna var datter av Peder Olsen og Beret Marta Ellingsdatter. Hun
er registrert som datter på plassen i folketellingene både 1865, 1875 og 1891.
John Gudding var sønn av Johannes Olsen Tromsdalsalmenningen og kone
Karen Sivertsdatter Guddingsvald.
Hva som skjedde
Raset må ha kommet overraskende også på disse to. Det er imidlertid uklart
hvordan de ble reddet, enten om de klarte å berge seg seiv, eller om de ble
reddet av andre. Plassen lå imidlertid så nært land at det trolig gikk lett å
bygge bro dit ut.
Foruten at plassen ble ødelagt, strøk 1 ku og 3 sauer med.
Jorden på plassen tilhørte Leirfall vestre, og ble regnet sammen med annen
ødelagt jord der.
Etterpå
Elen Anna Pedersdatter ble tilkjent en erstatning på kr. 900. Forslaget gikk
ut på kr. 1.215,
John Gudding fikk kr. 100. Han fikk 50 kroner i forskudd.
I 1900 var Elen Anna tjener på Leirfall østre. Hun døde ugift i 1918.
I 1900 står John Gudding oppført som eier av Nygård i Vinne. Han kjøpte
denne gården i 1896. I 1900 var han gift med Ragna Gustava.
En detalj fra veggen på Vestrum. Denne byggeteknikken kalles sinknov.
Foto: Solveig Ness.

----
250 RasB
----
Lennesgårdenes skjebne er tragisk. Opprinnelig var det en Lennesgård som
lå nede på elvesletten. Beliggenheten var både en velsignelse og en forbannelse.
Velsignelsen lå i at dette var et av de beste områdene for jordbruk, og de
som først ryddet denne gården, valgte dette stedet fordi det utmerket seg på
alle mater.
Navnet fikk Lennes fordi gården lå på et ness elven dannet på sin krokete
vei mot havet. Kanskje lå dette nesset i le for høyden ved Leirfall.
I likhet med andre garder i nabolaget på begge sider av elven, som for
eksempel Rosvoll, Ness og Lyng, var dette en storgard som kunne føre sin
tilblivelse til eldre jernalder.
Posisjonen som storgard hadde Lennes til langt ut i kristen tid. Og den lå
helt til sist på 1600-tallet på nordsiden av elven, og den var landfast med Lyng.
Men det skjedde store forandringer i negativ retning allerede i middel
alderen. Verdalselven representerte en del av forbannelsen. Og elven gjorde
sitt til stadig å redusere gården. I tillegg kom at den var utsatt for ras, det
vil si at den lå utsatt til for rasmasser fra ras som gikk utenfor dette valdet.
Det var den andre delen av forbannelsen. Et eksempel er raset ved Leirfall
i middelalderen som fikk ødeleggende virkning.
Det er ikke riktig å benytte begrepet «gården» om forholdene på den tiden.
Ved slutten av 1400-tallet var det mange garder og bruk.
Men både tallet på bruk og størrelsen av Lennesvaldet ble stadig vekk
redusert. Den siste store forandringen skjedde da elven skar igjennom tangen
mellom Lennes og Lyng. Derved ble Lennes liggende på sydsiden. Men det
gamle elveløpet lå som en halvmåne rundt valdet. Lennes ble således på mange
mater liggende som på en øy med elven som grense mot nordøst og Lennes
kvisla som grense mot sydvest.
Nå var det lite igjen av den tidligere storgården. Alt var redusert. Og det
som var igjen, utgjorde en eneste gard. I tillegg lå den fremdeles utsatt til
for elvebrudd og oversvømmelser. Allikevel ble den på nytt delt i to ved
begynnelsen av 1700-tallet.
Men naturen var ikke ferdig med sitt ødeleggelsesverk. Først 19. mai 1893
kunne den sette punktum for denne delen av sitt arbeid. Da eksisterte ikke
Lennes lenger. Ingen ting var igjen.

----
251
----

----
252 RasB
----
Lennesgårdene ble totalt utslettet. Hele området ble overslammet. På kartet
er det avmerket flere hus. Det er i tillegg til huserte på hennes husvrakfra
andre garder og heimer som ble ført hit.

----
253 RasB
----
LENNES NORDRE 117.1
Gården
Dette var den nordligste av de to Lennesgårdene.
Vest for seg hadde Lennes nordre Rosvoll og muligens Leirfall. Grensen
mot disse fulgte det gamle elveløpet som ble kalt Lenneskvisla. Mot syd lå
den andre Lennesgården, Lennes søndre. Muligens støtte valdet mot Ness
vestre i sydøst og Lyngsholmen av Lyng i øst. Og mot nord dannet Verdals
elven grensen
De to Lennesgårdene var temmelig like store i 1893.
Etter raset ble arealet for Lennes nordre beregnet til å ha vært 334,6 dekar
hvorav 177,1 dekar dyrket mark, 59,1 dekar var eng og 98,4 dekar var skog
og havning.
Matrikkelskylden var 9 mark 64 øre.
I 1890 var utsæden 2 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 12 hektoliter
poteter. På gården fantes det 4 to-hjulte vogner.
Besetningen besto 1. januar 1891 av 2 hester, 5 storfe, 11 sauer, 3 griser
og 10 høns.
I 1893 var det 2 hester, 4 kyr, 2 ungfe, et ukjent antall sauer, 1 gris og
et ukjent antall høns.
Da raset gikk var Lennes forsikret slik: Hovedbygning - kr. 1.200; fjøs
- kr. 600; stall - kr. 440; lade - kr. 480; og stabbur - kr. 240, tilsammen
kr. 2.960.
Av inventaret var det spesifisert to kakkelovner, en til kr. 24 og en til kr. 20.
Avlingen var assurert slik: 15 tønner bygg, 50 tønner havre, 50 tønner
poteter, 40 lass høy og 45 berger halm, alt sammen forsikret for kr. 1.265.
Folket
Ole Kristoffersen Rosvoll kjøpte Lennes nordre i 1866.
I mai 1893 bodde følgende personer der:
- Ole Kristoffersen Lennes, gårdbruker, 56 år
- Liva Ellingsdatter, kone, 51 år
- Karen Maria, datter, skredder, 26 år
- Ole Edvard, sønn, 24 år
- Gustav, sønn, 17 år
- Margrete Gjertsdatter, tjenestejente, 13 år

----
254 RasB
----
Ole Kristoffersen hennes.
Karen Maria Olsdatter Lennes,
senere gift Baglo.
Ole var sønn av Kristoffer Kristensen og
Marit Olsdatter på Rosvoll store.
Liva var datter av Elling Olsen og Gjert
rud Larsdatter på Vinne.
Margrete var visstnok fra en hus
mannsplass under Landstad i Volhaugen.
Hennes foreldre var ungkar Gjert Olsen
Leirfallvald og pike Marta Sevaldsdatter
Valstadvald.
Hva som skjedde
Ole Edvard var ikke hjemme akkurat
denne natten. Han overnattet hos sin onkel
Olaus Ellingsen Vinne.
De øvrige var der imidlertid. Om Mar
grete kan det fortelles at hun var i konfir
masjonsalderen, og om kvelden 17. mai
hadde hun vært sent ute. Hun hadde sprun
get hjem og var helt utkjørt. Liva hadde
latt henne få sove ut om dagen 18. mai.
Om kvelden 18. mai hadde en nabokone
fra en av Brugjerdetplassene under Leir
fall vestre vært der. Det var Elen Ols
datter. Hun hadde kommet for å slå av en
prat med Liva. De hadde sittet og pratet
en god stund, men så hadde Elen sagt: «Nu
må du be mæ gå heim!» Hun hadde så gått
hjem. Bare kort tid etter kom raset. 1
Også den plassen hvor hun var fra, ble
tatt av rasmassene.
På Lennes nordre våknet folkene av bul
deret fra raset. Seiv om muligens noe av
leirmassene fra det andre skredet nådde
opp til dette valdet, var det skredmassene
fra det siste skredet som nådde opp til
husene.
Ingen sov nede i 1. etasje, men etter at
de var blitt vekket, gikk de ned for å se
hva det var. Men da kom bølgen fra det tredje skredet dundrende og slo mot
husene med stor kraft. De måtte derfor rømme opp på loftet med en gang.

----
255 RasB
----
Husene ble stort sett stående på samme
sted. Lennesgårdene sto på det høy este
partiet på valdet. Men leir suppen sto til
opp under takskjegget. Dette stedet lå om
trent på samme høy de som Ness, men litt
lavere enn Rosvoll og Lyng, med unntak
av Nord-Lyng.
Det oversvømte området var så stort at
Lennes ble liggende omtrent 300 meter fra
tørt land.
De fem som var i huset, var foreløbig
berget i andre etasje. De fikk tid til å kle
på seg, men de hadde ingen mulighet til
å komme seg trygt i land. Og de trodde
at det ville komme nye ras som ville be
grave husene fullstendig. Følgelig prøv
de de å påkalle folks oppmerksomhet ved
å flagge, det vil si ved å vifte med laken
og andre sengeklær fra vinduene.
Denne flaggingen ble oppdaget etter en
stund, blant annet av sønnen Ole Edvard
som var med på redningsarbeidet.
Som nevnt ovenfor, lå Ole Edvard rent
tilfeldigvis over på Vinne denne natten.
Der ble han vekket sammen med de andre
folkene på gården av en nabojente som
kom springende og fortalte om ulykken.
Olaus Ellingsen Vinne og Ole la øyeblik
kelig på sprang østover.
Da de nådde ut på melkanten øst for
Vinne og så utover det nifse leirhavet, og
Ole fikk se hjemmet sitt, Lennes nordre,
hvor bare hustakene stakk opp av leir
suppen, slo han hendene for ansiktet i for
tvilelse og ville gå tilbake. Men Olaus fikk
oppildnet ham til å fortsette.
Sammen med Erik Olsen Rosvoll,
Martin Georgsen By, Olaus Lorentsen By,
Gustav Olsen Lennes. Senere
halte han seg Valstad.
Margrete Gjertsdatter, senere
gift Sevaldsen.
Sefanias Ellingsen Leirfall og Gustav Ellingsen Leirfall reddet de flere men
nesker ved Rosvoll. Mens de drev på med dette, fikk de se at det ble flagget
fra Lennesgårdene. Dette viste at det fantes overlevende der ute. De hadde

----
256 RasB
----
nemlig antatt at alle var omkommet der, fordi leiren sto så høyt oppover
husene.
Men husene lå så langt ute at det var svært vanskelig å komme seg dit ut.
Olaus Vinne, sammen med de fem ovenfor nevnte, tok en husstige og la ut
over suppen. Under stigen la de bord og planker slik at de fikk en slags flåte.
Så skjøv de stigen utover etter hvert som de la nye bord og planker fremfor
den. Bak stigen plukket de opp bordene og plankene som etter hvert dukket
opp igjen, og disse brukte de på nytt foran stigen.
På det viset arbeidet de seg utover. Og på vei til Lennes nordre reddet de
flere andre overlevende som enten befant seg i husrester eller lå kavende i
leirgrøten.
Til sist nådde de ut til Ole Kristoffersen og hans husstand. Alle fem som
hadde vært i huset om natten, hadde overlevd, og alle ble brakt helskinnet
til land.
Av husdy rene mistet de 1 hest - en hest var på Rinnleiret - 4 kyr, 2 ungfe,
2 sauer, 1 gris og et ukjent antall høns.
Hele arealet ble dekket av metertykke leirlag og var fullstendig ødelagt.
Verdien av jorden hadde før raset vært 7.000 kroner.
Verdien av hus og dyr forøvrig hadde vært kr. 9.000. Av dette klarte de
å redde verdier for tilsvarende 400 kroner. Dette var noe materialer fra det
som stakk opp av leiren og noe husgeråd som befant seg inne i huset samt
hesten som var på Rinnleiret. Her ble tapet således 8.600 kroner.
Etterpå
Den 23. september 1893 fikk Ole Kristoffersen Lennes etter søknad kr.
1.000 i forskudd av erstatningen. Pengene skulle brukes til kjøp av gården
Valstad.
Ole Kristoffersen kjøpte Valstad østre samme året.
Totalt fikk Ole Lennes kr. 7.200 i erstatning. I listene står det at han fikk
kr. 700 i forskudd på grunn av gårdkjøp. Dette er altså feil da han fikk kr.
1.000 i forskudd.
Karen Mane Olsdatter fikk kr. 85 i erstatning.
Ole Edvard Olsen fikk kr. 40, og Gustav Olsen fikk kr. 35 i erstatning.
Sky Iden ble fastsatt slik i 1895:
Gårdsnr. 117, bruksnr. 1, Lennes nordre av skyld mark 9,64 et avtak for
20 år av mark 9,64, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,64.
Dette ga en nedsettelse av veiskatten på kr. 3,33 for første halvår 1893.
Jorden på denne gården ble etterpå utlagt i to deler, en del vestenfor veien
mellom Kålen og Ekle, og den andre delen på østsiden av samme vei. Det
totale arealet som var blitt ødelagt, var 334,6 dekar. Som følge av at Ole
Kristoffersen hadde kjøpt Valstad som bare lå et kort stykke unna, fikk han

----
257 RasB
----
utlagt 2/3 av det ødelagte arealet. Dette var på 188,7 dekar. Det er ikke an
gitt på hvilken side av veien dette lå, men rimeligvis var det på vestre side.
Staten fikk 1/3 eller 119 dekar. Innbefattet i dette var 10 dekar elvebredd
og sandører. Videre var det 3,5 dekar elveleie. Summen av det utlagte area
let var 307,7 dekar, eller 26,9 dekar mindre enn hva det hadde vært før ulyk
ken. Statens andel ble en del av det såkalte Lennes-Lyng-området, som også
ble kalt Statsteig B.
Av dem som hadde vært innblandet i raset, bodde Ole, hans sønner Ole
Edvard og Gustav, og tjenestejenten Margrete på Valstad i 1900.
Liva døde på Valstad i 1898.
Det var Ole Edvard og Gustav som overtok parsellen på Lennesleiret ut
på 1900-tallet, og de delte den mellom seg. Ole solgte med en gang til Julius
Kålen. Deretter reiste han til Amerika. Etter kort tid kom han tilbake. Han
giftet seg med Anna (Julianna) Petersdatter Valstad fra Valstad vestre.
Ole Edvard døde i 1937.
I 1906 kjøpte Ole Kristoffersen By nordre østre (Ner-By) av Lars Skaufel.
11922 solgte han gården til Sigurd Ness, hvoretter han samme år seiv kjøpte
Valstad vestre av svogeren Sefanias Petersen.
Gustav kjøpte Valstad østre av sin far i 1906. Han ble gift med Jonna
Kristine Rein. Han døde i 1963.
Ole bodde deretter hos sin sønn på Valstad som kårmann. Han døde i 1932.
Karen ble gift med Eliseus Eriksen Baglomo. I 1900 kjøpte han Baglan av
Ragnhild Johannesdatter Lennes. Hun og hennes sønn Ludvig Johannessen
Lennes hadde kjøpt Baglan i 1895. Ludvig døde i 1900. Disse to var fra Lennes
søndre, og hadde i likhet med Ole Kristoffersens huslyd overlevet raset.
Karen døde i 1952.
Som nevnt ovenfor, ble Margrete med Ole Kristoffersen til Valstad østre,
hvor hun fortsatte som tjener i hvert fall til etter 1900. Men etter en tid tok
hun tjeneste på Saxvollen i Sverige. Der møtte hun Martin Sevaldsen fra
Verdal, og de giftet seg.
Margrete døde i 1940.
Note:
Opplysninger ved Liva Baglo.

----
258 RasB
----
LENNES SØNDRE 117.2
Gården
Som navnet sier, var dette den sydligste av de to Lennesgårdene.
Lenneskvisla som var restene etter det gamle elveløpet, dannet grensen
mellom Leirfallkålen i syd, Leirfall i vest og Rosvoll i nordvest. Mot nord
lå Lennes nordre, og mot vest lå Ness vestre.
Arealet for Lennes søndre ble etter raset beregnet til å ha vært 334,6 dekar.
Av dette var 177,1 dekar dyrket jord. 59,1 dekar var eng, og 98,4 dekar var
skog og havning.
Matrikkelskylden var 9 mark 67 øre.
I 1890 var utsæden 5 hektoliter bygg, 15 hektoliter havre og 9 hektoliter
poteter. Man hadde også en kjøkkenhave på 0,05 ar. Det fantes 5 to-hjulte
vogner og 1 slåmaskin.
Besetningen 1. januar 1891 var 2 hester, 5 storfe, 6 sauer, 3 griser og 16
høns.
I 1893 var besetningen omtrent den samme.
Så vidt det er mulig å se av forsikringsprotokollene, var det følgende byg
ninger på Lennes søndre: Ny hovedbygning, 2 stabbur, stall med slederom
og vedskur, fjøs og lade. Dessuten fantes det en treskemaskin.
Følgende'avling var assurert: 14 tønner bygg, 60 tønner havre, 60 tønner
poteter, 30 lass høy og 42 berger halm.
Folket
Eieren av Lennes søndre var enken Ragnhild Larsdatter Lennes. Hun hadde
overtatt gården da hennes mann, Johannes Jonsen, døde i 1877. Han hadde
kjøpt gården i 1860 av hennes foreldre.
I 1893 bodde følgende på Lennes søndre:
- Ragnhild Larsdatter Lennes, gårdbruker, 63 år
- Ludvig Johannesen, sønn, 37 år
- Rikke Johannesdatter, datter, 23 år
- Johannes Andreassen, sønnesønn, gjeter, 13 år
- Elen Johannesdatter, tjenestejente, døvstum, 43 år
Ragnhild var som nevnt ovenfor, enke, og hun sto formelt som eier av
gården. Den egentlige brukeren var imidlertid sønnen, Ludvig.

----
259 RasB
----
Ragnhilds foreldre var Lasse Olsen og Guru Olsdatter som altså tidligere
hadde eiet Lennes søndre.
Johannes var sønn av Andreas Johannessen, en annen sønn av Johannes
og Ragnhild, og pike Maren Anna Johansdatter Nordbergsvald.
Den døvstumme Elen Johannesdatter var også på gården som tjener i 1875.
Hvem hennes foreldre var, er ukjent.
Hva som skjedde
I likhet med Lennes nordre sto husene på Lennes søndre på det høyeste
partiet av dette valdet. Leirmassene som nådde hit, var således fra det tredje
og siste raset.
Men de nådde gården med så stor
kraft at husene ble flyttet omtrent 100
meter i nordvestlig retning. Her ble de
liggende i en klynge med bare tåkene
stikkende opp fra leirflaten. Noen var
delvis veltet, andre lå på skakke.
Men merkelig nok overlevde alle
som var på gården. De måtte klatre ut
av huset og opp på taket. Her satt de
til de ble reddet i land ut på dagen av
brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen
Leirfall, Kristian Søraker og Ole Olsen
Lennes.
Det var imidlertid uråd å komme seg
ut til Lennes søndre uten ved hjelp av
båt, og først etter at Kristian Søraker
og Ole Lennes hadde vært på
Verdalsøra og hentet en robåt, kom de
seg ut dit.
Rikke Johannesdatter Lennes.
Men det var ikke mulig å ro båten
fra Verdalsøra. Den måtte trekkes eller
stakes frem gjennom leirgjørmen. Og dette tok tid. Det var derfor langt på
dag før de kom ut til folkene på Lennes søndre. Disse syntes nok at det hadde
gått forholdsvis lang tid, for Ludvig Lennes bemerket at han trodde at de
skulle bli sittende der til de sultet i hjel.
Så også her fikk det hele en lykkelig utgang med tanke på at ingen men
neskeliv gikk tapt. Men 1 hest - også her var en hest på Rinnleiret - 4 kyr,
8 sauer og et ukjent antall høns gikk med. Men både noen kyr og sauer ble
reddet.
Jorden hadde vært verdt 7.300 kroner. Alt gikk tapt.
Verdal sboka - 17

----
260 RasB
----
Eiendommen forøvrig hadde hatt en verdi av kr. 9.000 kroner. Av dette
gikk 8.600 kroner tapt. Verdien etter raset ble altså satt til 400 kroner. Dette
skyldtes blant annet den ene hesten som ble reddet, samt at noe materialer
og husgeråd ble berget etterpå.
Etterpå
Ludvig Johannessen fikk kr. 6.880 i erstatning. Av dette fikk han 80 kro-
ner i forskudd.
Ragnhild fikk kr. 800 i erstatning og kr. 50 i forskudd. Dessuten fikk hun
en årlig livrente på kr. 300.
Søsteren Rikka Johannesdatter ble betegnet som tjener på Lennes søndre,
og hun fikk kr. 150 i erstatning. Forslaget gikk ut på kr. 200. Hun fikk 50
kroner i forskudd.
Den døvstumme Elen Johannesdatter fikk også kr. 50, hvorav kr. 25 i
forskudd.
Ludvig og hans mor kjøpte Baglan i 1895 av Ole Høilo. Både han, moren
og søsteren Rikke bodde der.
Samme år ble følgende vedtatt vedrørende sky Iden på Lennes søndre:
Gårdsnr. 117, bruksnr. 2, Lennes søndre av skyld mark 9,67 et avtak for
20 år av mark 9,67, og deretter for bestandig et avtak av mark 8,67.
Som følge av dette fikk Lennes søndre en reduksjon av veiskatten på kr.
3,34 for første halvår 1893.
All jord på Lennes søndre ble utlagt i en teig til Staten. Det ødelagte arealet
utgjorde 334,6 dekar. Staten fikk 307,0 dekar. Dette var 27,6 dekar mindre
enn det som fantes før ulykken. 292 dekar av dette var fast mark, og 15 dekar
var elvebredd og sandører. I tillegg var det 12 dekar elveløp.
Ludvig døde i 1900, og Ragnhild solgte Baglan samme år til Eleseus Erik
sen Baglomo. Han var forøvrig gift med Karen Olsdatter fra den andre
Lennesgården som også hadde overlevd raset.
Deretter flyttet Ragnhild og Rikke til By nordre østre hvor de losjerte i
1900. Ragnhild døde på Kjæran i 1906.
Johannes ble gift med Tora Storbakken.

----
261 RasB
----
LYNG
Lyng har helt siden de aller eldste tider vært en av de betydeligste gårdene
i Verdal. I ættesamfunnets tid var dette sete for en mektig ætt, og gården
var blant de aller største.
I kristen middelalder ble gården delt i Nordre og Søndre Lyng. Men alli
kevel var det mektige ætter som bodde her.
Ridderen Audun Vigleikson, sønn av Vigleik Stallare, bodde på Nord-Lyng
på 1200-tallet. Etterkommere av disse var de for oss verdalinger kjente
bondehøvdinger Aslak på Lyng og hans sønn Vigleik Aslakson.
Andre navn som er nevnt i Lyngs eldste historie, er lagmann Sigurd Jons
son og hans hustru Ragndid, og den rike korbroren Sigurd Krafs. På 1300-tallet
var alle disse innblandet i stridigheter angående eiendomsrett i Lyng.
På 1600-tallet ble Lyng søndre delt slik at Lyng mellom oppsto.
I 1835 ble halvparten av Lyng mellom fråskilt, og dermed oppsto Lyng
mellom vestre. Den andre halvparten ble følgelig kalt Lyng mellom østre.
Men Lyng søndre ble også delt. Det skjedde i 1845, men skylddeling fant
sted først i 1859. Disse to kaltes Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre.
Ytterligere frådeling av mindre parter skjedde også, men i den grad de ikke
ble berørt av raset, viL ikke de bli omtalt nærmere her.
Alt i alt eksisterte det ikke færre enn fem større garder med navn Lyng
da raset gikk. Og alle disse ble berørt i større eller mindre grad. Dessuten
ble en del mindre parter, som før hadde vært husmannsplasser, samt eksister
ende husmannsplasser, berørt.
Lynggårdene lå som forholdsvis nære naboer nede på elvesletten i 1893.
Lyng nordre lå lengst unna. Lyng nordre lå på østsiden av veien fra Stikle
stad. Grovt sett kan man si at Vukuveien i dag tilnærmet følger den linjen
veien fulgte før raset.
De fire andre lå på vestsiden av veien, og de lå parvis kloss inntil hveran
dre med mindre enn en tunbreddes avstand mellom husene i hvert par. Og
avstanden mellom Lyng søndre og Lyng mellom var heller ikke stor.
Lyng søndre lå noe sydvest for Lyng mellom.
Det var ikke så lite teigblanding innen det gamle store Lyngsvaldet ved
slutten av forrige århundre. Dette skyldtes ikke minst de store forandringer
dette valdet hadde gjennomgått i form av ras og elvebrudd opp gjennom tiden.
Generelt

----
262
----

----
263 RasB
----
Og dette hadde også medført at gårdene var blitt flyttet en rekke ganger. Det
er i dag helt uråd å fastslå hvor de eldste gårdene har ligget.
Lyngvaldet var stort, og det omfattetfem store garder. Av disse ble den største,
Nord-Lyng, totalt ødelagt. Dessuten ble et mindre bruk, Lyng lille og et par
husmannsplasser ødelagt. Nordlyngstuggu er plassert langt nord på kartet.
Dette er en gjetning.

----
264 RasB
----
Flyttingen av Lynggårdene etter raset.