VERDALSBOKA

AV
ERLING AURSTAD
UTGITT AV VERDAL SAMVIRKELAG I SAMARBEID MED BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1988

----
6 Vsl
----
Sats og trykk: Verdal Grafiske A/S
Innbinding: Julius Maske A/S
ISBN 82-990950-3-4

----
7 Vsl
----
INNHOLD
Side
IDEEN 15
Rochdale 16
Ideen kom til Norge 19
Også til Verdal og Vuku 22
Stiklestad 26
ØRENS HANDELSFORENING 29
Krise 31
Nytt håp 32
Ordning med kreditorene 33
Ny driftskapital ved lån 33
Det sto en kvinne bak 35
Bedre varekontroll 36
Utestående fordringer 36
Konkurranse 38
Næssgården 38
Varepriser ved århundreskiftet 40
Leie eller kjøp — forsøk på lureri 42
Vennes 44
Fleskhus 45
Bygging 45
Nytt forsøk på å stifte landsforening 47
Ønske om eget bakeri 48
Kredittuvesenet 49
Manufakturavdeling 50
Krigsfrykt 1914 51
Slakteri og pølsemakeri 51
Ørens Handels for ening 25 år 52
Eget rasjoneringssystem 52
Sikringsfond 53
Navneendring 53
Bankvirksomhet? 53
Mølle 54
Møllebrannene 55
Mer plass 57

----
8 Vsl
----
Kraftfor og handelsgjødsel 57
Melk og kjøtt — tilbud om andre stillinger 58
30-årsjubileum 59
Fiskavdeling 60
Garveri — Lærfabrikk 60
Filial i Vuku 61
Statens kornmagasin 62
Folkebad 63
Chaufør og Chevrolet 64
Revisjon, kontroll, utestående . . 65
Nabohjelp til Sparbu og Røra 66
Huskjøp — nye kontorer og systue 67
Smør og egg 68
Ønske om filial på Lysthaugen 69
Ulvilla 71
Leksdal 71
Eget hus også i Ulvilla 73
Nybygg, Vuku og Lysthaugen 74
Inndal — Leirådal 74
Vannverksaken 76
Samvirkelaget blir anmeldt 77
900-årsjubileet på Stiklestad 78
Da partipolitikerne ville overta 80
Bensinstasjon — radio m.v 84
Ullvarefabrikk 85
Representantskap 88
Johs. Dahl — 22 år som styreformann 89
Livdyromsetning 90
Hjørnegården 90
Andre saker fra 1920- og 1930-åra 92
Behov for mer lagerplass 97
Ny krigstid 98
Realskole 106
Brenselproblemer — ved og generatorknott 107
Nasjonal Samling presser på 111
Andre saker fra krigsåra 113
Etterkrigstid 121
Minsaas overlater roret 124

----
9 Vsl
----
Lars Hoøen — ny disponent 127
Tomter 128
Kai og lager, Skånes 128
Flere filialer? Sjøbygda, Skjækerfossen og Ørmelen 128
Bolighus blir flyttet 132
Fiskmatkjøkken 132
Magasinet. Jernvarer m.v 133
Kafeteria 134
lagerbygg 135
Slakterisaken 136
Sagbruk. Snekkerifabrikk 142
Gullsmedavdeling 143
Jordbruksavdeling 143
Rørlegger avdeling 144
Håndverkerforeningen murrer 145
Fryseboksanlegg ved filialene 145
Maskinavdeling 146
Andre saker fra åra 1947-60 147
Salg av boligtomter 159
Læregutt blir lærejente 159
Butikkinspektør 160
Salg av varme til kinoen 161
A/L Fellesproduksjon. Samarbeid — kjøttsektoren 162
Trones Handelslag 165
Røra Samvirkelag 176
Inderøy Samvirkelag sa nei 181
Matsentret 181
Kjøp av tomter på Tinden 183
Tomter i sentrum 183
Blanding av kraftfor 184
Andre saker fra 1960-62 184
Disponent Lars Hoøen går bort 187
Konstituering 188
Ny disponent 189
Verdaling med i NKLs styre 189
Nytt bakeri 190
Baker Konrad Ellewsen — 53' A års arbeid i samvirkelaget . . 192
Levanger Samvirkelag 193

----
10 Vsl
----
Fram vestre 226
A/L Trønderfrukt 227
Bygging — bygging 229
Garasjebygg 229
Bygging av Postgården 230
Medaljer 231
Varehusbygget 232
Bygging av ny mølle 235
Lagerbygg ved Verdal hamn 237
Forretningsbygg — Levangernesset 238
Nye salgs- og lagerlokaler, Levanger hamn, OK-senter 239
Nybygg — avdeling Ørmelen 241
Andre saker 1962-69 242
Plastfabrikk? 249
Verdal Samvirkelag — 75 år 250
Rørleggeravdelingen vokser 252
Trasige saker 253
Utleie til kjolefabrikk 254
Styring og ledelse 254
Lang og tro tjeneste — medaljer 255
Flyttesjau ved Møllegata 256
Ny kretsinndeling og valgnemndordning 257
Rusdrikkdebatt 257
På bok 258
Varehusforeningen DOMUS 259
Om Oms og Moms og misforståelser 259
Revisjonsordningen — ny revisor 260
Nybygg for avdeling Frol 262
Ny ordfører i representantskapet , 263
Andre saker omkring 1970 263
Snekkerifabrikkens skjebne 266
OK-senter Verdal på Tinden 267
Pelletering av formjøl 268
Tilbygg til Matsenteret 268
Kafeteriaen får nytt utstyr 269
Begrensing av funksjonstid? 269
Styret blir utvidet 269
Gomanbakeri 270

----
11 Vsl
----
Bedehustomta 272
Ny styreformann 273
Kornsiloer av stål 274
Andre saker 1971-74 275
Vedtektsendringer 1975 287
Utvidelse ved Varehuset, Levanger 289
Ny utvidelse ved Varehuset i Verdal 291
Dagligvareavdeling i Vinne 292
VS-NYTT 293
Nasjonalt oljeselskap 295
Medaljer til medarbeidere og tillitsvalgt 297
A/S Røra Fabrikker 299
Avvikling, Granfoss Mølle 299
Andre saker 1974-76 299
Nytt renseanlegg for såkorn 308
En interessant naboavtale med Thor Hermann 308
Vuku Forbrugsforening 310
Arbeidstid — kontoret 311
Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø 312
Medaljer til medarbeidere 312
Filialforespørsel fra Vollen 312
Heis med glassvegger 315
S-RØR-avdeling i Levanger 315
Gammelmeieriet 316
Samarbeidsavtale mellom Landbrukets Sentralforbund og
Norges Kooperative Landsforening 317
Den årlige gaveutdelingen 318
Avdeling Kirkegata, Levanger 318
Ny leder ved avdeling S-RØR 319
Andre saker fra 1977 til 1979 320
Varebestilling over EDB-terminal 333
Bygg- og 80-varene, utredning 333
Ny opplærings- og driftskonsulent 334
Bruksplan for Minsaas Plass 334
Lederopplæring 335
Salgsvilkår og kredittoppfølging 335
Bestyrer Arnt O. Basmo går bort 336
Ny varehussjef, DOMUS Levanger 336

----
12 Vsl
----
Filialtilsynet ved avdeling Trones ønsker bedre butikklokale . 337
Lang og tro tjeneste 337
Grensebeløp for styret 338
Eget EDB-anlegg 339
Alternativ energi i landbruket 340
Valg av styreformann 340
Kampanje for nærbutikkene . 341
Tilbygg til Postgården 341
Tilbud på forretningseiendommer 342
Omsetningen av landbruksmaskiner over til Felleskjøpet .... 343
Silo for havre til byttemaling 345
Andre saker fra 1980-81 346
Mosvik Samvirkelag 352
90-årsjubileet 365
Gråmyra, Levanger 367
Ny disponent 368
Trafikkspørsmål 370
Personalet vil ha flere representanter 370
Kvinnene kommer 371
Skarnsundbru 372
Ny ledelse ved mølla 372
Elektroverkstedet/S-Maskin 374
Ny driftsleder og ny drifts- og opplæringskonsulent 374
8 medarbeidere får Norges Vels medalje 376
Politisk streik i Verdal 376
Andre saker fra 1982-84 376
Oppussing ved avdelingene Frol, Leksdal og Skjækerfossen . . 384
Langtidsplanlegging — strategiarbeid 385
Energi-Spar-Trøndelag A/S 385
Tomt på Industriområdet 385
Bygg °g 80, Levanger 386
Moteklær, sko m. v., DOMUS Levanger 387
Asfaltering av Suuljordet 387
Samvirkelagets Personalforening — årlig tilskott 388
KPA-mesterskap i Verdal 389
NOROL-senter Gråmyra 389
NOROL-sentrene i Levanger og Verdal — kortautomater. . . . 390
Prix lavprisetablering 391

----
13 Vsl
----
Prix Verdal 392
Teknisk senter i Verdal 393
Regler for tilsetting av medarbeidere 393
Bygg og 80, Verdal — Aspelin-Stormbull A/S Verdal 394
Varehussjef, DOMUS Verdal 396
Hva med avdeling Sjøbygda ? 396
NKLs styre på besøk 397
Økonomisjef — regnskapssjef 398
Studietur til Amerika , 398
Fruktavdelingen inn i DOMUS Mat 398
Utleie av lokaler for blomstersalg 399
Postverket ønsker me r plass på Ørmelen 399
Trøndelag Dyrepark A/S 399
Andre saker fra 1985-86 399
Ronglan Samvirkelag — Sammenslutning? 402
Også Hokstad Samvirkelag, Ytterøy? 402
Skogn Handelslag 404
Skogn Handelslags historie 405
Minsåsgrenda 446
Til gagn for medlemmene og samfunnet 447
Etterskrift 450
Oversikter 452
Fotografer 463
Etter ønske fra Bygdeboknemnda i Verdal er personnavn skrevet i
kursiv første gangen de er nevnt.

----
14
----

----
15 Vsl
----
FORORD
Handelsvirksomhet har vært drevet i Verdal så lenge mennesker har eksi
stert her. Men det er et langt sprang fra de eldste tiders varebytte til den mo
derne varehandel. Den første spede begynnelse til handelsvirksomhet på Ver
dalsøra knyttet til faste boder eller hus, ligger mange hundre år tilbake i
tiden. Helt eksakt når de første pakkhusene ble bygget ved Verdalselven, er
ikke mulig å si. De eldste skriftlige kilder om en slik handelsvirksomhet skri
ver seg fra først på 1600-tallet. Det er imidlertid nokså sikkert at virksom
heten må være langt eldre.
Verdal Samvirkelag representerer en videreføring av denne handelsvirk
somheten. Seiv om Samvirkelagets historie er kortere enn 100 år i Verdal,
utgjør den et meget viktig kapitel av Verdals historie. I løpet av kort tid ut
viklet Verdal Samvirkelag seg til å bli den übestridt største handelsbedrift i
Verdal. Ja, i flere år var den den største bedriften i det hele tatt i Verdal. At
Verdalsøra har utviklet seg til å bli et handelssentrum i Innherred, er nok for
en stor del Verdal Samvirkelags fortjeneste.
Det er derfor på sin plass at Verdal Samvirkelags historie blir en del av Ver
dal sbo ka.
Men denne historiefremstillingen har også sin egen historie. Da under
tegnede for en del år siden oppsøkte daværende disponent for Verdal Samvir
kelag — forfatteren av denne historien — var det med tanke på å få skrevet
og gitt ut Samvirkelagets historie som en del av Verdalsboka. Tanken ble
mottatt positivt, og da disponenten ble pensjonist, ble tanken til virkelighet.
Verdal Samvirkelag fant imidlertid historien så pass interessant at man
ønsket å forære den til alle sine medlemmer. Samvirkelaget påtok seg derfor
omkostningene med trykking og innbinding. Men etter som mange av med
lemmene ikke er verdalinger, ønsket man å gi gåven et noe andreledes utse
ende enn Verdalsboka. Derfor er gåven til medlemmene utstyrt med Samvir
kelagets emblem. Og den kalles ikke Verdalsboka.
Men den del av opplaget som ikke er Verdal Samvirkelags gave til sine
medlemmer, har fått samme utstyr som de øvrige bindene av Verdalsboka.
Historien er således et eget bind av Verdalsboka. Dette bindet er det andre
i serien av frittstående bind som ikke er nummerert. Til gjengjeld har det fått
eget navn.
Verdal, i februar 1988
For bygdeboknemnda
Øystein Walberg

----
16 Vsl
----
Forfatter av boka: FRA IDÉ TIL HANDLING,
Erling Aurstad, disponent i Verdal Samvirkelag 1962-82.

----
17 Vsl
----
s
IDEEN
Gjennom lange tider har det vært former for organisert samarbeid.
Dugnad, lottordningen i fisket, beite- og skogsallmenninger,felles se
terdrift 0.1., er eksempler på dette. Samvirke som et spesielt system
for økonomisk samarbeid og drift oppsto under den industrielle revo
lusjon på slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet.
Etter at f.eks. dampmaskinen og spinnemaskinen var oppfunnet og
raskt tatt i bruk i Storbritannia og andre land, ble det stor arbeidsledig
het, fattigdom og elendighet. Arbeiderne gikk enkelte steder til angrep
på maskinene, og særlig i England var det uro og fortvilelse innen ar
beiderklassen. Det var lang arbeidsdag, og barnearbeid var vanlig - for
barna var rimelig arbeidskraft. Samtidig var varekreditt vanlig, og for
brukerne var ofte bundet på grunn av matgjeld til kjøpmannen eller
fabrikkutsalget. Innblanding av mindreverdige og rimelige fyllstoffer
i varene var heller ikke uvanlig. Industrieierne og handelshusene
hadde omtrent all makt.
Det var derfor naturlig at enkelte begynte å drøfte bedre mater å ordne
seg på. Noen tenkte seg former for idealsamfunn, der alle skulle ar
beide for hverandre og hjelpe hverandre. En avlegger av denne tanke
retningen har vi eksempel på gjennom Ole B. Bulls «Oleana» i U.S.A.
Både dette og de fleste liknende tiltak i andre land gikk over ende
ganske raskt.
En annen teori gikk i retning av produksjonsforeninger. Arbeiderne
skulle ikke motarbeide maskinene, men danne egne bedrifter og dra
nytte av maskinene. Den som arbeidet ivrigst for denne formen for
produksjonssamvirke, var engelskmannen Robert Owen, f. 1771 d. 1858.
Han var tekstilfabrikant og ble også kalt utopisk sosialreformator. Owen
arbeidet for kortere arbeidstid og for forbud mot både barnearbeid og
nattarbeid for ungdom. På denne måten skapte han grunnlag for arbei
dervernlovene som kom seinere. Enkelte forfattere regner Robert Owen
som en slags far for samvirke som driftsform. Seiv om hans innsats
var betydelig, er nok den attesten noe feilaktig.
Med Robert Owens produksjonsforeninger gikk det ikke så bra. De
som ivret for dette opplegget, hadde undervurdert betydningen av

----
18 Vsl
----
kapital som nødvendig arbeidsredskap. Det var vanskelig å skaffe
kapital, og det var høg lånerente. Dessuten viste deg seg at der hvor
det gikk noenlunde bra, ble foreningen lukket for nye medlemmer, og
bedriften gikk som regel over til vanlig personlig kompani eller aksje
selskap. Slik gikk det ofte også med forsøkene på å starte produksjons
foreninger innen handverk og industri i andre land, f.eks. Frankrike
og Sveits. Systemet var ikke levedyktig. Det manglet noe — som de
fant fram til seinere.
Fremdeles er det enkelte som ivrer for slike produksjonsforeninger
eller arbeidskooperativer, som de også blir kalt. Det kan være små bak
erier, vaskerier, pizzabarer o.L, særlig i land med utbredt «svart øko
nomi». De er som regel lukkede, private foretak og kan ikke kalles
kooperative.
Allerede på slutten av 1700-tallet ble det i England og Skottland stif
tet forbrukerforeninger med sikte på vareomsetning til medlemmene.
De manglet imidlertid klare vedtekter og retningslinjer for virksomhe
ten. Mange foreninger fikk derfor et kort liv, spesielt de som begynte
med kreditthandel. Fra 1820-åra fikk forbrukerkooperasjonen en ster
kere oppslutning på De britiske øyer. En distriktslege i Brighton, dr.
William King, var svært opptatt av folks levevilkår i fattigkvartalene
og industristrøkene. Dr. King var kveker og sterkt opptatt av å finne
utveger til bedre leveforhold for folk. Som lege hadde han sett den
høge barnedødeligheten, suiten, urensligheten, varegjelden og mismo
tet i arbeiderstrøkene. Han kom til at folk først av alt måtte frigjøre
seg fra matgjeld og fra avhengighet av kjøpmennene. Han ga ut et tids
skrift «The Cooperator», som kom i et opplag på hele 50.000, som var
mye på den tida. I dette bladet ivret han for start av kooperative inn
kjøpslag, og han skrev om retningslinjer for organisering av for
retningsdrift.
Likevel var King forut for sin tid. Fremdeles var det noe som mang
let, og resultatet ble så som så. Mange mente også at det ville ta for
lang tid å fa forbedret forholdene gjennom forbrukerforeninger, og de
gikk derfor i stedet inn for en nærmest revolusjonær politisk aktivitet
- Chartismen. Det var en ytterliggående bevegelse som ville bruke vol
delige midler.
Rochdale
Utenfor Manchester ligger byen Rochdale (Råtsjdeil), som i 1844

----
19 Vsl
----
hadde 14.000 innbyggere. De fleste var tekstilarbeidere, da det var
flere veverier i området. Levevilkåra var fortvilte, og folk diskuterte
hva de skulle gjøre for å bedre situasjonen. Streik var prøvd, - men
den var mislykket. På møtene i arbeiderforeningene var det flere grup
peringer og meninger. Noen foreslo totalavhold, andre religionen, og
atter andre ivret for chartismen. Noen av veverne la fram forslag om
å stifte en kooperativ forening for felles vareinnkjøp. Dette forslaget
fikk flertall, og foreningen som ble stiftet av de 28 veverne, ble regi
strert 24. oktober 1844 med navnet The Rochdale Society of Equitable
Pioneers (Rochdaleforeningen av rettferdspionerer). Vevernes lille bu
tikk ble åpnet 21. desember 1844 og var apen bare om kveldene man
dager og lørdager for fordeling av varer.
Til å begynne med var utvalget magert, bare smør, mjøl, sukker og
talglys. De kunne bygge på erfanngene som dr. William King hadde
høstet med kooperative foreninger. Veverne i Rochdale så at hovedår
saken til feiltrinnene tidligere var for det første avhengigheten av an
dres kapital, og for det andre - kreditthandelen. Veverne bestemte seg
derfor for å holde seg uavhengig av andres kapital. Seiv om det var
et kjempeløft for dem, ville de seiv skaffe til veie den kapitalen de treng
te. De måtte derfor spinke og spare for å klare å betale inn andelen
som var fastsatt til 1 £ pr. medlem (ca. 20 kroner). Veverne såtte opp
bestemte prinsipper som de skulle arbeide etter, og disse grunnreglene
inneholdt i alt 14 punkter. En del av dem var preget av tida, f.eks. om
reine, uforfalskede varer, fullt mål og riktig vekt, arbeid mot forbry
telser og utbytting i samfunnet 0.1. De viktigste punktene er fortsatt
kalt Rochdaleprinsippene, og har stått sin prøve nå i snart 150 år. Små
justeringer i ord og uttrykk har det vært, men hovedinnhold og mening
er stort sett det samme.
Prinsippene lød svært lenge slik:
1. Apent medlemsskap
2. Demokratisk kontroll (ett medlem -én stemme)
3. Utdeling av overskudd i forhold til hvert medlems kjøp
4. Begrenset kapitalrente
5. Politisk og religiøs nøytralitet
6. Kontant handel
7. Støtte til opplysningsarbeid
Innen internasjonalt kooperativt samarbeid er det etter hvert blitt enig
Verdal Samvirkelag — 2

----
20 Vsl
----
het om en del endringer. Medlemsskapet skal være frivillig i tillegg
til åpent. Uttrykket begrenset rente skal gjelde andelskapital, og ikke
frivillig spareinnskudd. Utdeling av overskudd er endret til fordeling
av overskudd, og nødvendig avsetting til fond er understreket sterkere.
Politisk og religiøs nøytralitet er en sjølsagt konsekvens av at medlems
skapet skal være åpent for alle, og er derfor utelatt.
Dessuten er det tatt med at det heller ikke skal være politisk, religi
øs eller rasemessig diskriminering.
Kontant handel er et anerkjent forretningsprinsipp og er derfor etter
hvert utelatt som hovedprinsipp.
Samarbeid mellom samvirkeforetak er sett på som så viktig at det
nå er tatt inn som eget prinsipp.
Den Internasjonale Kooperative Alliansen (ICA) vedtok på kongres
sen i Wien i 1966 ny formulering av prinsippene med tilleggsforkla
ring. Dette skal være et mønster for de enkelte medlemsorganisasjoner,
og NKL har sluttet seg til denne teksten:
1. Frivillig og åpent medlemsskap.
Medlemskapet i et samvirkelag skal være frivillig. Det skal ikke
fore komme noen sosial, politisk, religiøs eller rasemessig dis
kriminering.
Alle som er villig til å påta seg medlemsskapets forpliktelser, skal
ha anledning til å nyttiggjøre seg samvirkeforetakets tjenester.
2. Demokratisk kontroll (ett medlem -én stemme).
Samvirkeforetak er demokratiske organisasjoner. Deres virksom
het skal ledes av medlemmene - eller personer som medlemmene
har valgt til å ivareta deres interesser, og som står ansvarlige over
for medlemmene.
Alle medlemmer skal ha lik anledning til å delta i avgjørelsesprosess
ene. Ett medlem skal bare ha én stemme.
3. Begrenset rente på andelskapital.
Det skal være en begrenset rente på andelskapitalen. Andelskapi-
talen vil si det innskuddet man må betale for å bli medlem. Ingen
skal kunne tjene penger på innskutt kapital.
4. Fordeling av overskudd.
Overskuddet skal avsettes som fond til beste for laget og med-

----
21 Vsl
----
lemmene, og ellers fordeles på medlemmene i forhold til hvor mye
hvert medlem har handlet for i løpet av året.
5. Støtte til opplysningsarbeid.
Det skal sørges for at medlemmer, ansatte, tillitsvalgte og andre skal
få opplysninger om kooperasjonens økonomiske og demokratiske
grunnsetninger og metoden
6. Samarbeid mellom samvirkeforetak på alle plan.
Alle kooperative organisasjoner skal - for å tjene medlemmene og
samfunnets interesser på beste måte - aktivt samarbeide med
andre kooperative organisasjoner, både lokalt, nasjonalt og på det
internasjonale plan.
Her er sundt folkevett satt i system. De 28 veverne i Rochdale fant
fram til mye av det som hadde manglet i tidligere forsøk. De brukte
sine egne penger i form av andelsinnskudd, og de kjøpte inn kontant
og solgte varene kontant.
Etter ett år, ved utgangen av 1845, hadde foreningen 80 medlemmer,
og i 1850 - 600 medlemmer og en årsomsetning på vel 237.000 kroner.
Det året kunne 16.000 kroner tilbakebetales på kjøp.
Rochdaleforeningen fortsatte å vokse med flere og større forret
ninger og hadde i 1950 over 31.000 medlemmer. De 28 veverne i
Rochdale hadde gjennom sitt samvirkelag satt i gang en omfattende sam
virkebevegelse, og det ble stiftet liknende foreninger på en rekke ste
der i England og Skottland. Ganske straks spredte ideen seg også til
andre land, deriblant Norge.
Ideen kom til Norge
Omkring 1850 var Marcus Thrane redaktør av Arbeider-Foreningernes
Blad, der han skrev en del om forsøkene med kooperative tiltak i ut
landet. Det synes som om han var mest opptatt av forsøkene med pro
duksjonsforeninger i Storbritannia og andre land. Han skrev imidlertid
også om forsøkene med forbrukerlag med felles innkjøp av varer for
salg til medlemmene. Enkelte kooperative tiltak for å skaffe arbeider
ne rimelige «fødemidler» kom i gang på forskjellige steder på Østlan
det i 1850-åra, men det gikk stort sett med dem som med forsøkene
i England før Rochdaleforeningen ble stiftet i 1844. - De manglet gode

----
22 Vsl
----
retningslinjer. Det er hevdet at den som holdt det første egentlige ko
operative foredraget her i landet, var presten og sosiologen Eilert Sundt.
I 1862 besøkte han verdensutstillingen i London, og der deltok han i
en stor arbeiderkongress med utsendinger fra mange land. Der fikk han
kjennskap til Rochdalepionerene og deres samvirketiltak.
Eilert Sundt var sterkt sosialt interessert. I 1864 stiftet han Christia
nia Arbeidersamfund, og ett av de første foredragene han holdt i sam
funnet var om Rochdalepionerene og deres virksomhet. Sundt skrev
også om saken i «Folkevennen», som han var redaktør for. Det ble
likevel cand .jur. Jacob Neumann Mohn ved Det Statistiske Centralbu
reau som ble den mest aktive talsmann for kooperasjonen i tida fra 1865
og i 10-12 år framover, ved siden av den kjente foregangsmannen på
flere områder, skogeieren Helge Væringsaasen fra Elverum. I 1868 stiftet
Væringsaasen «Alfarheim Besparelsesforening» i Elverum. Denne for
eningen hadde til formål å «fremme materiell og moralsk Vel i sin Al
mindelighet». I 1870 vedtok foreningen nye vedtekter som var preget
av Rochdaleprinsippene, og foreningen i Elverum ble et mønster for
andre i den tida. Varene ble solgt til dagens vanlige pris mot kontant
betaling. Det står et sted at det ble avsatt 2% av overskuddet til reser
vefond (trolig trykkfeil for 20%?), og mellom 5 og 10% til opplysnings
arbeid. Resten ble fordelt på medlemmene i forhold til deres kjøp.
Salg av alkohol var forbudt. Elverumforeningen fikk rask vekst. I 1866
var det dannet en forbruksforening i Fredrikshald (Halden), og samme
året en forening i Stavanger. 1 «Bondevennen» og «Folketidende» skrev
Søren Jaabæk om forbrukerforeninger, som han støttet sterkt.
Rundt i landet ble det stiftet en rekke liknende foreninger med for
skjellige navn som Spareforening, Husholdningsforening, Forbruks
forening, Handelssamlag. Begrepet samvirkelag kom i bruk seinere.
I 1870 stiftet utsendinger fra 27 forbrukerforeninger det første landsla
get: «Spareforeningernes Samlag» med Helge Væringsaasen som for
mann og Jacob Neumann Mohn som sekretær. Det var da kjennskap
til 147 foreninger rundt i landet.
De to lederne forlot «Spareforeningernes Samlag» i krisetida på slut
ten av 1870-åra, og landslaget opphørte. Først i 1906 var tida moden
for stifting av Norges Kooperative Landsforening - NKL (se: Nytt for
søk på å stifte landsforening).
Til og med 1871 var det stiftet 5 kooperative lag i Nordre Trondhjems
Amt:

----
23 Vsl
----
Levanger Forbruksforening - i 1866
Almanna Samlagshandelen Stjørdalen - 1869
Inderøens Spareforening Kjerknesvaagen - i 1870
Ytterøens Spareforening - i 1871 og
Rørens og Omegn Forbrugsforening, Hylla, i 1870 eller 1871.
Alle disse måtte seinere innstille virksomheten så nær som ett lag
som har vært i kontinuerlig drift fram til i dag, nemlig Inderøens Spa
reforening, i dag Inderøy Forbruksforening, Kjerknesvågen. Forbru
kersamvirket hadde ganske god oppslutning i 1870-åra, særlig ut over
bygdene. Amtmand Motzfeldt i Søndre Trondhjems Amt skriver for
delaktig om forbruksforeningene, og han nevner bl.a.:
«Hvad man i saadanne Forbrugsforeninge forene sig i, er Tilveie
bringelsen af Driftskapital. Fordelen ved denne er stor Adgang til
at blive forsynet med bedre og billigere Varer uden for hvær Gang
at være stedt i den ofte sørgelige Nødvendighed seiv at maatte reise
til Byen og saa det Væsentlige at nogen Tågen paa Borg derved ikke
tilstedes.»
I slutten av 1870-åra og i 1880-åra var det vanskelige tider. Kornpri
sene falt til nærmere det halve etter at det kom inn billige kornlaster
fra Amerika. Dette eksemplet viser situasjonen:
Gjennomsnittspris for 100 kg rug: 1866-70: 1886-90
kr. 16,80 kr. 9,20
Korndyrkingen ble ulønnsom og gikk sterkt tilbake i Norge. Land
bruket måtte legge om til husdyrhold med kjøttproduksjon, melk, smør
og ost. Denne omleggingen var nok årsak til starten av en rekke små
meierier rundt i vårt land. Når viktige rammevilkår endres så brått,
kan det få drastiske følger. Samtidig med denne krisen var emigrasjo
nen på det høyeste. I 1882 utvandret 28.800 nordmenn. I følge Jostein
Molde* reiste det fra Verdal til Amerika 136 personer i 1880, 174 i
1881, 216 i 1882, 90 i 1883 og 72 i 1884.
Det var stor arbeidsledighet, nedgang i lønningene og mange kon
kursen Matbutikkene merker slike tilstander ganske raskt. Denne kri
seperioden rammet derfor også forbruksforeningene. Hovedårsaken var
at foreningene hadde syndet mot kontantprinsippet. Medlemmene hadde
tatt ut varer på kreditt og levd på forskudd. Da det ble trangere tider,
* Verdal Historielags skrifter nr. 5, årbok 1980.

----
24 Vsl
----
klarte de ikke å betale gjelden. Dessuten var revisjonen og kontrollen
noe svakt utbygd, og det ble ofte grepet inn for seint. Mange forenin
ger gikk under i denne krisen.
Også til Verdal og Vuku
Kooperasjon betyr samarbeid, samvirke. Også i Verdal begynte folk
å høre om kooperative foreninger i 1870-åra. Vukuområdet var først
ute med Vuku Forbrugsforening, som ble stiftet 5. mai i 1877. Verdal
Samvirkelag feiret i 1977 100-årsminnet for denne første starten av for
brukerlag i bygda. Ved avdeling Vuku var det da spesiell markering med
flagging, kaffeservering, musikkorps, blomsteroverrekkelse v/styrets for
mann Trond Okkenhaug. Sentralt i denne markeringen sto en proto
kollgransking fra Vuku Forbrugsforenings tid. Styreprotokollen fra
foreningen er heldigvis tatt vare på og er hos Martin Grunnan. En ut
flyttet Vukubygg, Sigrun Tronstad, f. Dillan, hadde skrevet et referat
fra denne protokollen om starten i Vuku og virksomheten der, og dette
materialet var tatt inn i Innherreds Folkeblad & Verdalingen 3. mai 1977.
Sigrun Tronstads artikkel gir et så interessant bilde av dette første for
søket her i Verdal at det er riktig å ta den med her:
«Aar 1877 Tirsdagen den 3. april afholdte Møde hos Ole Holmen
i Anledning Oprettelse af en saakaldet Forbrugsforening for Værda
len.» Slik begynner møteprotokollen, og dette er truleg første for
bruksforeninga i bygda. På dette møtet vart også forslag til lover lagt
fram, og eg vil her gjengi utdrag frå nokre av dei 14 lovparagrafane.
§ 1
«Foreningens Formaal er: a) at forskaffe gode Fornødene husvarer
til billig Pris.
b) at modarbeide Kreditens misbrug.»
§2
«Foreningens Indkjøp og Udsalg sker i Regelen imod contant Beta
ling eller Varebytte ....»
§3
«Foreningens Virkekappital tilveiebringes ved Indskudd. Medlem av
Foreningen kan enhver Mand og Quinde i Værdalen unden Hensyn

----
25 Vsl
----
til Alder og Livstilling blive ved at gjøre et Indskud af mindst 20
kroner og derover ...»
§4
«Af Udbyttet som Foreningens Virksomhed ved Aarsopgjøret måtte
afgive afsættes efter at alle udgifter saasom Lønninger, Renter til
Indskyterne m.m. ere fratragen et Beløb av 20 Prosint til et Kappi
talfond for deraf at dække mulige Tab, sikre Foreningens bestaaen
og utvide dens Virksomhed. Renten (tilbakebetalingen) fordeles mel
lom Kjøberne saaledes at nåar Medlemmer faar 1 Prosint faar ikke
Medlemmer Vi Prosint efter den i Aaret handlede Kappital.»
§ 12
«Den aarlige Generalsamling afholdes i Juni hvert Aar efter 14 da
gers forudgaaende Bekjentgjørelse fra Kirkebakken...»
Alle medlemmene fekk ei innskotsbok. Styret i foreninga talde fem
medlemmer. Desse fem skulle mellom anna fastsetja utsalsprisen på
varene. Etter at lovene var gjennomgått og førebels vedtekne, vart det
vald eit mellombels styre som skulle stå for aksjeteikninga. General
samling skulle haldast når aksjekapitalen hadde komi opp i 6000 kr.
Den 28. april heldt det mellombels styret nytt møte, og til da var
det teikna 253 aksjar. Eg gjengir frå møtet:
«2. Det henstilles til Generalforsamlingen at bemyndige den vor
dende Bestyreise til at tilbyde Vukku Meieriindtresentere, dersom
de vil afgive lokale i Meieriets østre stue en Huusleie af 10 spd.
aarlig saa lenge Handelen seiv forskaffer sig et Reservegulv foran
disken i Handelsboden.
Indskudsbog
med
Vuku Forbrugsforening
Nr. 49
Indskyderens Navn:
Erik J. Stene
(Erik J. Stene som åtte denne boka var med i styret ei tid.)

----
26 Vsl
----
3. Henstilles til Generalsamlingen at fatte Beslutning om at sætte
Handelen i Gang om muligt i Juni eller Juli førstkommcnde.»
Den 5. mai var første generalforsamling. Dei heldt da oppteljing over
teikna aksjar. Det viste seg å vera 156 aksjeeigarar med frå x h til 10
aksjar. Aksjeteiknarane kom frå heile øvre Verdal og heilt ned mot Øra.
Dei som hadde teikna l Æ aksje, fekk ikkje stemmerett i foreininga.
«Dei tilstedeværende konstituerede seg som forening under navn af
«Vukku Forbrugsforening».
Det er altså i år 100 år sidan denne foreninga vart stifta. Det første
styret var: I. Kvello, E. Skrove, O. Opheim, E. Ulvild og Th. Grunden.
Styret skulle få handelen sett i gang og «erhverve lovlig Berettigelse
til Handel». Handelsbrevet vart lydande på /. Kvello sitt namn.
Den 8. mai hadde styret møte og valde E. Skrove til formann. Det
viste seg at dette vervet fekk han ha i mange år. No hadde dei fått lov
på lokaler i meieriet til ei årleg husleie på 40 kr. Den 16. juni var det
møte der dei bestemte seg for å kjøpa John Grunden si gamle stove
ved Ulvilla. Ho skulle setjast opp til pakkbu.
Elles vart det innkjøpt materiale frå forskjellige gardar. Den 7. juli
valde dei Marth. Halseth til handelsbetjent. Lønna skulle vera 200 kr.
for året. Til å gjera vareinnkjøp valde dei 77?. Grunden og E. Skrove.
Skyssbetaling for opp- og nedskyss vart fastsett til 3 kr. til og frå
Verdalsøra og 4 kr. til og frå Levanger. Aksjeeigarane skulle utføra va
reskyssen på omgang. Den 25. august tilsette dei sersjant O. Flyum til
hjelpe-betjent ved handelen. På generalforsamlinga den 20. sept. vart
dei einige om å ta opp eit lån på 2400 kr. til innkjøp av varer. Aksje
eigarane skulle vera selvskyldnerkausjonister. Dette var siste møtet år
1877. Den 20. februar 1878 var det oppgjør på Handelen. I kassa da
var 259,61 kr. Den 10. mai 1879 kom det forslag frå O. Opheim om
å tilsetja ei kvinne som hjelp i Handelen i staden for at det da var to
menn. Dei vart einige om å by Bergitte Johnsdatter Lundskinvald den
ne posten. Lønna hennar skulle vera 80 kr. for året, «og paa Betingelse
at hun foruden at være til Hjælp ved Handelen nåar det behøves tillige
overtager Huusholdningen for seg og Handelsbestyreren samt Vask og
Renholdelse af Handelsværelsene og forøvrig helt offrer sin Tid i Han
delens Indtresse, lige som hun nåar Tid gives kan anvendes til Hjelp
i Meieriet, hun nyder Fri Kost. Huus og Lys. men forskaffer sig sin
Seng og Sengeklæder.»

----
27 Vsl
----
På samme møtet vart dei einige om å få inn utestående fordringer
om nødvendig med søksmål. Kvart år var det vareteljing, og frå vareli
stene legg ein fort merke til at det var andre prisar den gongen. Eit
killingskinn kosta 13 øre, 1 kg flesk 70 øre, ei tønne sild 6 kr., 1 ltr.
melk 10 øre, ein tallerken 6 øre. kaffebrennar 93 øre, dall 1 kr., eit
par tresko 30 øre, stråhatt kr. 1,40 og spyttbakke 40 øre. Det viser seg
at det blir gitt for mykje kreditt, og den 25. oktober 1879 fastset styret:
... at al Kreditt paa Handelen fra idag af ophører undtagen til Folk hvis
soliditet enten er hævet over enhver Tvil eller for hvis Betaling Han
delsbestyreren vil være personlig ansvarlig.»
I året 1881 assureres varebehaldningen for 6000 kr. Frå 1. april 1882
blir Odin Pedersen Stornæsset tilsett som handelsbetjent.
På generalsamlinga den 9. april 1883 blir det vedteke at styret skal
få set i gang eit bakeri på foreininga si rekning. Forbruksforeininga får
tilbu om å kjøpa Meieribygningen for 1600 kr i 1884. Samme år over
tek foreininga N. Indahl og Co. sin handelsmannsgard på Bredings
berg. Handelen tok seg av meieridrifta som har stått stille ei kort tid.
Dette skjer i 1885. Det kjem også fram at foreninga har hatt ansvaret
for postgangen. Men da det i 1885 skal tilsetjast ny postopnar, seier
foreininga frå seg dette ansvaret. Dette året blir også «østreboden» ned
rivi. Forbrugsforeningen kjøper 2 mål jord på Ekerbakken og tenkjer
å flytta forretningen dit der dei har sjølveigartomt, men dette blir det
seinare ikkje meir snakk om.
I året 1886 blir det gjort ein del endringar i lovene, og § 15b kjem
i tillegg, og der står:
«Foreningen vedblir som hidtil at være et uansvarlig Selskab. I Til
fælde den besluttes opløst, bliver dens mulige Overskudd at anvende
til et for Vukku Sogn almennyttig tjenende.»
I 1886 blir det bestemt at Meieribygningen skal få enda ein etasje.
Likeeins skal det lagast kjøken, meieriet skal utvidast da det er for trangt.
Den gamle mysostpanna blir skifta ut med ei større som rommer 5 til
600 liter. Mette Breding blir tilsett som forhandlar for meieriprodukter
i Trondheim. Ho blir «pliktig til i enhver Henseende at behandle vore
Varer saa pent som muligt for at de kan beholde det gode Renome de
hidtil har haft».
Sikre opplysningar om drifta vidare har vi ikkje, men vi veit at Vuku
Forbrugsforening gjekk til i 1897. Same år bygde meieriet nytt bygg
ved Østnes og tok opp drifta der »

----
28 Vsl
----
Trønder-Avisa hadde også omtale av 100-årsminnet 6. mai 1977.
Vuku Forbrugsforening ble altså bare 20 år gammel. Enkelte kilder
har 1894 som startår for foreningen, men det er opplagt galt. Forenin
gen er imidlertid registrert (på nytt?) i 1894. Årsaken til driftsproble
mene og avviklingen synes å være for dårlig kapitaloppbygging,
kredittgiing og fra 1884 sammenblanding av forretningsdrifta med drift
av Vuku Meieri, som også var stiftet i 1877.
I: A/L Innherredsmeieriet 1973-83, står det om det første Vuku Meieri:
«Meieriet kom i gang 1877. Det gjekk bra i mange år framover, men
etter kvart dabba det av. Det økonomiske vart dårlegare, noko som serleg
kom av avsettingsvanskar for osten. Interesse og tilslutning vart
mindre, og til slutt etter ca. 20 års drift vart meieriet nedlagt »
(Vuku Meieri ble i 1897 omdannet til Vuku Smørmeieri, som fort
satte drifta til det gikk inn i Verdal Meieri i 1952.)
Stiklestad
Det er en del tvil omkring organiseringen av enkelte forbrukerfore
ninger i denne pionerperioden på 1800-tallet. En del av dem hadde
ufullstendige vedtekter, og det er uklart om de egentlig kan kalles for
brukerforeninger ut fra Rochdaleprinsippene. Enkelte fungerte som for
brukerforeninger enda de egentlig ikke var åpne for alle. Noen av dem
var åpne bare for bestemte arbeidergrupper, eller for meierimedlem
mer, - altså klart i strid med prinsippet om åpent medlemsskap. Verst
ble det der hvor lokalbefolkningen ikke kunne bli enige om en felles
forening. Heldigvis gikk de fleste lukkede foreninger etter hvert over
til å bli åpne for alle som hadde behov for å bruke foreningen, og de
fulgte prinsippet om politisk og religiøs nøytralitet. Dette var trolig
tilfellet også på Stiklestad. Enkelte vage kilder antyder en forbruker
forening med navnet «Værdalens Meieris Landhandel» og som ble re
gistrert i 1885. Værdalens Meieri på Stiklestad ble stiftet i desember
1883 og kom i drift i 1884.
I: A/L Innherredsmeieriet 1973-83, står det bl.a.:
«— Det ble den 23. sept. 1885 besluttet opprettelse av en landhan
del i forbindelse med meieriet, først i leiet lokale, senere ble det
bygget hus med bakeri. Forretningen var uansvarlig, men meieriet
garanterte for kr. 6.000,—. Man tenkte at interessentene herved
skulle få billigere handelsvarer, likesom man håpet å få byttet ost

----
29 Vsl
----
med varer fra kolonialgrossistene. hvilket vel også for en del
lyktes. Men landhandelen virket ikke bare til det gode. Der ble lett
å få varer «på bok», men de vante kontanter ble for enkelte i all
fall borte, og interessen for å levere melk slappedes. ...»
«— Ved utraset i 1893 fikk meieriet et ulivssår. Over halvparten
av interessentene falt fra, delvis på grunn av at gårdene var vekk
revet og dels fordi adkomsten var brudt. Det synes ganske trøste
løst for de få som var tilbake. Men man fortsatte dog uforandret
i to år inntil man hadde fått nødvendige gjeldsordninger. Fra våren
1895 forpaktedes meieriet til B. Arnesen, og samtidig solgtes land
handelen til Th. Petersen fra Inderøy, og man kom noenlunde ska
desløs fra det hele. ...»
En kan anta at foreningen var ment å være en forbruksforening, og
at den var i drift fra 1885 til 1895 da forretningen som nevnt ble solgt.
Vi ser at mange forbrukerforeninger fikk et kort liv. Det var ingen
rådgivningstjeneste. Det var mangel på folk som hadde greie på orga
nisering og drift. Rochdaleprinsippene ble etter hvert kjent, men be
tydningen av å følge dem ble ikke tatt alvorlig nok.
Bilde fra utraset i 1893, tatt fra Ness mot Stiklestad og Volhaugen.

----
30
----

----
31 Vsl
----
ØRENS HANDELSFORENING
Motgangen som var opplevd med enkelte av de første forsøkene rundt
i landet var heldigvis ikke så stor at den skremte optimistene fra å for
søke på nytt. Det var også beretninger om gode resultater flere steder,
og disse nyhetene nådde også Verdalsøra. Her var det blant arbeider
ne at interessen først meldte seg. De hadde hørt om kooperative fore
ninger som fungerte godt andre steder, og de mente en slik forening
ville være til beste også for folk i Verdal. Det er skrevet om starten
i 1892 i flere skrifter, først i Verdal Samvirkelags 30-årsberetning v/Æ
Bakken i 1922, i 50-årsberetningen skrevet av journalist Snorre Haug
dahl i 1942, og i 75-årsberetningen skrevet av journalist/bonde Ha
rald Wågø i 1967.
Når en tar fram den første møteboka «Forhandlingsprotokol for Ak
tieselskabet Ørens Handelsforening» ser en straks at pionerene på Øra
var litt usikre på hva de skulle ta fatt på. Allerede på forsida av proto
kollen viser de at de ikke var sikker på forskjellen på andelslag og
aksjeselskap, og den usikkerheten ble langvarig. Ordet «Aktie» var med
lenge. Hovedsaken var at de ville starte en kooperativ forening, og
det ble faktisk ordentlig gjort.
I møteboka står det følgende:
«Aar 1892 den 14de Februar holtes i Martin Holmsveets Huus i
Værdalsøren hvor omtr. 50 Mand var samlet, Møde til mulig Dan
nelse af Arbeider-Handelsforening i Værdalsøren:
Hvor da:
1. Udtaltes ønske om at en sådan Forening måtte komme i stand.
2. Foreløbig besluttedes at Handelsforeningen skal have Firma-
navnet Arbeideren..
3. Foreningen dannes og drives som et uansvarligt Selskab.
4. For ingen Credit i Foreningen stemte 7 Mand.
5. Foråt der i Foreningen når den havde virket i 6 Mdr; skulde gives
nogen Credit stemte 35 mot 7 Mand.
6. Besluttedes at der ikke gives større Credit end halvdelen ved
kommendes Aktie eller tegnede Beløb.

----
32 Vsl
----
7. Længere hænstand end 2 Mdr. gives ikke enstemmig besluttet.
8. Er Gjelden ikke indbetalt inden 12 Mdr. udslærtes vedkommende
Debitor som Aktionær af Foreningen, men kommer han førin
den det Tidspunkt og betaler sin Gjeld er han da pligtig at sva
re 6% Renter p.A.; og vedbliver da atter at stå som Aktionær.
9. Aktierne bestemtes indbetalt inden 24de Juni.
10. Der er Andledning til at få tegne sig for flere end 1 een Aktie,
men vedk. tegner har i Møder og Generalforsamlinger kun 1
een Stemme.
11. Til foreløbig Kasserer valgtes Johannes Forbregd.
12. Til foreløbig Bestyreise valgtes Lærer Gustav Olsen, Bank
kasserer Brårud, Kommandersergant Skavhaug, Skrædder
Johan Kristensen og Henrik Øvre. Supleanter Oluf Rinnan, Andr.
Moe, M. Holmsveet, Skomager M. Svendsen og Snedker O.
Ydse. »
Det er interessant å registrere en tidlig respekt for kredittuvesenet.
Punktene 4,5,6,7 og 8 berører dette problemet. Hadde punkt 4 fått
flertall, ville mange problemer seinere vært unngått. Men en må også
huske på pengeknappheten blant arbeidsfolk på denne tida. Det er derfor
naturlig at punkt 5 var et mer populært forslag å stemme for. Med
lemmene skulle jo også skaffe penger til andelene.
Et bilde av pengeverdien får vi i referatet fra neste møte, 23. april
1892, hvor det står:
1. Besluttedes i Nordenfjsk. Tid. at avertere Møde til den Bde Mai.
2. Endel Aktier ble v indbetalt.
3. 20 Mand gjorde frivilligt Indskud af 5 øre hver til Dækkelse af små
Udgifter.»
Av de saker som ble behandlet på møtet 8. mai 1892 kan en nevne
at andelene kunne deles opp og betales inn i parter på 1/10 og med
stemmerett når halvparten av andelene var innbetalt. Samtidig vedtok
de lik stemmerett både for kvinner og menn over 16 år. En kan merke
seg at dette skjedde 21 år før kvinnene fikk stemmerett ved stortings
valg i Norge. En kan også merke seg at det blant medlemmene av det
første styret var bare 1 med tittel «arbeider».
De fleste forbrukerforeninger ble satt i virksomhet fortest mulig et
ter at de var stiftet, ofte for fort og uoverveiet. På Verdalsøra tok de

----
33 Vsl
----
det med ro og sindighet, noe som kanskje skyldtes vansker for med
lemmene med å makte å betale inn andelsbeløpet. I møte 23. oktober
1892 ble det vedtatt at foreningen skulle seige mjøl, og på nytt møte
27. des. samme år ble det vedtatt å kjøpe inn mjøl for de pengene som
var kommet inn som andelskapital til da. Det heter at det ble innkjøpt
3-4 sekker grynmjøl fra Bjølsen Valsemølle, og dette ble solgt i Kvam
gården av Bernt Moe, som dermed fungerte som foreningens første
bestyrer/betjent. Det antas at det også ble innkjøpt og solgt andre fri
handelsvarer. Omsetningen det første året ble knapt 1000 kroner.
Moegården
Navnet «Arbeideren» ble brukt for foreningen de første månedene.
Endelig vedtak om å opprette en handelsforening på Verdalsøra ble
fattet i foreningens møte 7. januar 1893. 34 stemte for, ingen imot.
Herfrå har vi med «Ørens Handelsforening» å gjøre. Samtidig ble sty
ret pålagt å forhandle med Andreas Moe om leie av lokaler som han
hadde tilbudt, eller skaffe annet høvelig lokale. Møtet vedtok også at
«bestyrelsen» (styret) skulle velges hvert halvår, - foruten en del an
dre valgregler. Medlemsmøte skulle holdes 2 ganger årlig, det ene som
ordinær generalforsamling. Leiekontrakten med Andreas Moe om lo-

----
34 Vsl
----
kaier i Moegården ble godkjent i møte 11. januar 1893 og skulle gjel
de fra 15. februar og i ett år. Denne Moegården ble seinere revet og
flyttet til Trondheim, der den ble bygd opp igjen og ble forretnings
gård for det kjente Andr. Moe Glassmagasin.
Moegården lå der Moparken nå er.
Videre ble det avtalt leie av lagerrom, kjeller, butikkinnredning, vek
ter, måleredskaper, sirupspann m/krane m.v. Leien var kr. 100,- pr. år.
På dette møtet ble smed Hartvig Lund, født 1865, valgt til formann,
og Bernt Moe til kasserer.
Endelig utkast til vedtekter, «Love», for foreningen ble enstemmig
vedtatt på møte 23. januar 1893. I samme møte ble Johannes Forbregd
ansatt som midlertidig bestyrer med daglønn kr. 1,60. Han fungerte
i et par måneder.
Ørens Handelsforening ble registrert som handelsforretning i nav
net til formannen, smed Hartvig Lund. Det heter at registreringen skjed
de noe motvillig fra Fogedens Side.
Tilsetting av handelsbestyrer for foreningen ble foretatt på general
forsamlingen 11. mars 1893, og Johan Jenssen ble tilsatt. General
forsamlingen uttalte håp om at handelsbestyreren kunne «tåge endel
Aktier» i foreningen (enda et eksempel på aksjeselskappåvirkningen).
Videre ble styret bedt om å undersøke muligheten for å få ta opp et
lån på kr. 1000,- for å kunne drive videre.
Det ble vedtatt å kjøpe inn mer mjøl.
Den første butikkdame i Ørens Handelsforening ble tilsatt i møte
29. april 1893. Dette var så stor begivenhet at det var innkalt til ek
straordinær generalforsamling. Det var 10 søkere, og Emma Moe ble
tilsatt med en lønn på kr. 150,- pr. år.
Første årsoppgjør i Ørens Handelsforening ble behandlet i general
forsamling 3. mars 1894. Netto overskudd var kr. 815,32. Det be
gynte allerede da å melde seg tap på kreditthandel, og kr. 100,- måtte
fratrekkes til dekning av usikre fordringer. Stillingen begynte å bli an
strengt. For å dekke handelsskatten (avgift) på kr. 100,- måtte med
lemmene betale inn kr. 1,- hver utenom regnskapet. Likevel delte de
ut utbytte på kjøp, og dette kom til å straffe seg. Kapitalmangelen meldte
seg.
Det ble også vedtatt at de som sto i gjeld til foreningen, ikke skulle
få noe utbytte på kjøp hvis ikke gjelden var betalt innen 31. mars s.å.
Bestyrer Johan Jenssen ble syk i januar 1894, og Emma Moe sto

----
35 Vsl
----
inntil videre for forretningsdrifter!. Årsmøtet 3. mars 1894 tilsatte Rudolf
Larsen som ny bestyrer, og han tiltrådte 1. april 1894.
I ekstraordinær generalforsamling 26. mai 1894 ble det innskjerpet
at vedtektene burde følges. Det ble tilsatt en «Butikpige», Lovise Lornt
zen med årslønn kr. 140,-. Det går ikke fram om det dreide seg om
permisjon eller andre forhold, men i styremøte 12. januar 1895 ser
vi at Emma Moe igjen «blev antagen som Butikpige» for ett år fra 10.
januar og med lønn kr. 200.- pr. år.
Andreas Moe og Johannes Minsaas ble i styremøte 19. januar 1895
bedt om å revidere regnskapet for året 1894.
Samtidig vedtok styret å kjøpe 2 «Kulmål».
Årsmøtet 16. februar 1895 vedtok at utbyttet på kjøp skulle god-
skrives medlemmenes andelskonto for å få andelen opp i kr. 50,-, da
det var vanskelig å få medlemmene til å betale inn andelen kontant.
Andelskapitalen var i 1895 samlet kr. 1.414,-og i 1896 kr. 1.726.51.
En ny runde med tilsetting av «Butikpige» ble det på generalforsam
lingen 2. november 1895, og Sofie Olsen fikk stillingen med lønn kr.
150,- pr. år. Samtidig ble det vedtatt et forslag om at tilsetting i bu
tikkdamestillingen kunne avgjøres av styret for ettertida.
Årsoppgjøret for 1895 viste et lite overskudd som ble brukt til rente
på andelsinnskuddene og tilbakebetaling på kjøp. På årsmøtet 29. fe
bruar 1896 ble det også vedtatt det første honorar for tillitsvalgte i for
eningen: «I Erkjendelse af den Nytte Foreningen har af at Herr H. Lund
har staaet og fremdeles indtil videre vil vedblive at staa som Formand
for Foreningen tilkjender Generalforsamlingen ham et Honorar kr. 20,-
pr. Aar.»
«Butikjomfru» er neste tittel som blir brukt da styremøtet 22. august
1896 tilsatte Petra Rinnan. Fra januar 1897 betalte foreningen fast abon
nement med kr. 20,- pr. år for telefon, som de hadde sammen med
dyrlege Hjelde.
Revisorer for året 1896 var Johannes Minsaas og Ole Moe. De ble
oppnevnt av styret 16. januar 1897 og hadde derfor små muligheter
til å gripe inn før årsregnskapet var ferdig.
Krise
Årsoppgjøret for 1896 ble lagt fram på generalforsamlingen 27.
februar 1897. Det ble trolig et dystert møte. Regnskapet viste at laget
Verdal Samvirkelag — 3

----
36 Vsl
----
hadde utestående hos medlemmene for kredittsalg kr. 2.558,68, som
etter vareutvalget å dømme, stort sett dreide seg om matgjeld. Dess
uten viste regnskapet netto underskudd på kr. 859,07 for 1896. Det
var derfor naturlig at første forslag til behandling, ble spørsmål om
foreningens framtid. M. Svendsen foreslo at foreningen skuile fortsette
virksomheten enda et år. Dette ble enstemmig vedtatt. Bestyrer Ru
dolf Larsen la fram sin oppsiing på 3 måneder regnet fra 1. februar.
Dette ble innvilget, men omgjort til fratreden 1. mars med lønn i opp
siingstida (nærmest avskjed). Kassebeholdningen var minimal, bare
kr. 285,95, og vareleverandørene hadde sagt stopp. 2 aksepter forfalt
til betaling om en fjorten dagers tid. Det var derfor en vanskelig sak
for formannen, Hartvig Lund, å lede årsmøtet videre. Han foreslo at
medlemmene skulle betale inn kr. 5.- hver for å hjelpe foreningen over
kneika, men dette fikk ikke flertall. Lund foreslo deretter at de utestå
ende fordringer skulle innkreves, og dette ble vedtatt. Bernt Moe fore
slo at foreningen skulle ta opp et banklån på kr. 1.000,-, men forslaget
ble ikke vedtatt. Medlemmene var nok redd for å garantere for lånet
og redd for totalt havari.
Nytt håp
Likevel var det en sak som ga noe håp: «Generalforsamlingen be
slutter at andsætte Hr. Johs. Minsaas som Bestyrer fra Iste Mars».
Møtet varte til klokka ett om natta. Dagen etter gikk Hartvig Lund
til Minsås for å spørre Johs. Minsaas om han var villig til å forsøke
å lede Ørens Handelsforening videre. Johs. Minsaas var da 25 år og
odelssønn på farsgården. Som revisor i Ørens Handelsforening de
siste tre åra kjente han vel til at foreningen ikke var i stand til å dekke
sine forpliktelser. og at det var aksepter som snart forfalt til betaling,
at kassabeholdningen var minimal, at varebeholdningen delvis var uku
rant, og at tilliten blant medlemmene hadde fått en knekk. Konkurs
hadde vel egentlig vært det rette, men da ville det kanskje tatt mange
år igjen før noen hadde våget seg til å ta opp saken på nytt. Dette opp
tok sikkert Hartvig Lund sterkt da han forhandlet med Johs. Minsaas.
Minsaas var ung og uredd. Han hadde tidligere fullført et handelssko
lekurs med meget godt resultat. Han svarte derfor at han var villig
til å forsøke å drive foreningen videre, og han tiltrådte som bestyrer
1. april 1897. Lønna ble fastsatt til kr. 700,- pr. år med frådrag av

----
37 Vsl
----
kr. 60,- pr. år for husleie (men det står at han da måtte sjøl skaffe
komfyr til kjøkkenet!)
Hva om Minsaas ikke hadde sagt ja - ? Det mest nærliggende er å
anta at Ørens Handelsforening hadde gått dundrende konkurs. Beret
ningen om foreningen hadde da kommet inn i den lange rekken av for
tellinger om forsøk som strandet på grunn av at Rochdaleprinsippene
og foreningens vedtekter ikke ble etterlevd. Styret og ledelsen hadde
sviktet sine oppgåver og ikke fulgt vedtatte retningslinjer. En kan og
så spørre seg om hva som kunne ha skjedd hvis Ørens Handelsfore
ning hadde klart seg så noenlunde året før og hanglet videre uten krisen
i 1897? Da hadde kanskje norske samvirkeorganisasjoner gått glipp
av en ener som Johs. Minsaas (Se Minsåsgrenda).
Ordning med kreditorene
Dette hastet det mest med, og Minsaas reiste straks til Trondheim
for å forhandle med de 20 vareleverandørene som hadde penger til
gode. Enkelte av dem var lite medgjørlige, og ett firma hadde levert
varer for kr. 500,- like før generalforsamlingen. Dette firmaet ville
ha sine penger straks, ellers ville de forlange konkurs innen 8 dager.
Heldigvis møtte Minsaas forståelse hos en av de største kreditorene,
den dyktige grasserer M. Madsen, som hadde til gode ca. 2.000 kro
ner av Ørens Handelsforening. Madsen fikk tillit til Minsaas og gikk
med på en utsettelse på 30 dager med betalingen av varegjelden. De
øvrige kreditorene gikk også med på utsettelse, så nær som han som
hadde truet med konkurs. Grasserer Madsen vurderte situasjonen slik
at ingen ville få noe ved konkurs. Med fortsatt forsiktig drift kunne
det gå bra, og alle kreditorene kunne få sitt. Grasserer Madsen garan
terte derfor for betalingen av de 500 kronene som den mest urolige
kreditoren skulle gi utsettelse med. Grasserer Madsen var også villig
til å levere nødvendige varer på kreditt til Ørens Forbrugsforening,
slik at forretningen kunne drives videre.
—Første runde var vunnet.
Ny driftskapital ved lån
På styremøte 9. mars 1897 ble styret orientert om situasjonen i for
eningen og om resultatet av forhandlingene som Minsaas hadde ført
i Trondheim. Det ble vedtatt å holde generalforsamling 13. mars og
der foreslå å ta opp et banklån på kr. 5.000,- for å kunne dekke for

----
38 Vsl
----
eningens gjeld, og med styrets medlemmer som kausjonister i tilfelle
medlemmene var uvillige til å gå inn som kontrakausjonister. På ge
neralforsamlingen ble styrets forslag vedtatt med 26 stemmer, men 14
stemte imot og trakk seg og frasa seg alt ansvar - «men vilde ligefuldt
staa som Aktionærer og støtte Foreningen med sin Handel.» Hele inn
skuddskapitalen på ca. 1.700 kroner var tapt og ble strøket. Det var
bare å begynne fra grunnen igjen med å bygge opp nødvendig kapital.
En del flere trakk seg som medlemmer etter møtet, og i alt 72 trakk
seg ut ifølge Minsaas. Værdalens Sparebank innvilget lånet med Johs.
Minsaas som låntaker og med kausjonsunderskriftene ordnet.
Helt uten dramatikk gikk det imidlertid ikke. Minsaas skulle hente
ut penger og sende i posten for en aksept som forfalt dagen etter. I
banken ble han imidlertid nektet penger fordi banken mente at det blant
alle underskriftene manglet en underskrift. Minsaas har sjøl fortalt om
denne episoden til journalist Snorre Haugdahl, som har gjengitt den
i Verdal Samvirkelags 50-årsberetning. Journalist Harald Wågø har
også fortalt historien i lagets 75-årsberetning -:
«Lånet ble innvilget i den lokale bank, men da det skulle utbetales,
hadde man oppdaget at en av garantistene eide gården sammen med
sin bror. Påtegningen var derfor ikke gyldig uten brorens medunder
skrift. Tida til posten skulle gå var imidlertid for knapp til at Minsaas
ville rekke å få underskrifta om han skulle følge landevegen dit man
nen bodde, men kanskje var det mulig å ta en snarveg over elva? Isen
lå ennå, men da Minsaas etter en lynspurt kom ned til bredden, viste
det seg at det var flo sjø, og floa har virkning langt opp gjennom Ver
dalselvas nedre deler. Isen fløt flak i flak med mørke råk i mellom.
Som de fleste andre unge hadde imidlertid Minsaas en viss øvelse i
å løpe seier på isen. Etter som det her bokstavelig talt gjaldt pengene
eller livet - nemlig handelforeningens - så betenkte han seg ikke len
ge, men såtte over fra flak til flak så vasspruten sto. Han traff mannen
han var ute etter, fikk underskrifta, og tok samme rute tilbake. Nå var
det virkelig et seiersløp som foregikk. Pengene kom avsted til rett tid.
Handelsforeningen fikk et pusterom og kunne for alvor begynne sin
virksomhet etter at de første vanskeligheter var overvunnet.» -
Nå var Ørens Handelsforening i siget igjen, og med forsiktig forret
ningsdrift og påpasselighet gikk det sakte framover. Avdragene ble
betalt punktlig, og grosserer Madsen fikk bekreftet at han hadde vur
dert evnene til Johs. Minsaas riktig. Også Sparebanken fikk sine avdrag.

----
39 Vsl
----
Det dramatiske året 1897 var slutt. 8. januar 1898 oppnevnte styret
revisorer for årsoppgjøret for 1897: Ole Moe og furer Th. Berg. Va
ramann Ole Holan.
Årsoppgjøret som da var pr. 31. januar viste et underskudd på kr.
493,24, og dette var trolig bedre enn ventet. Generalforsamlingen 12.
februar 1898 vedtok at virksomheten skulle drives videre. Møtet ved
tok også et forslag om at styret skulle forhandle med bestyrer Minsaas
om han kunne påta seg å skaffe nødvendig betjening mot en samlet
godtgjørelse på kr. 800,- pr. år. Videre ble det vedtatt at bestyreren
skulle ha fri rådighet til å foreta nødvendige reiser, f.eks. til Trond
heim i handelsforeningens interesser. Hartvig Lund ble gjenvalgt som
formann.
I styremøte 19. februar 1898 ble det forhandlet med bestyrer Min
saas om han var villig til å påta seg å skaffe betjening, slik det var
drøftet på generalforsamlingen. Handelsforeningens butikkdame fra
trådte, og dette skyndet trolig på i denne saken. Minsaas påtok seg
å skaffe betjening mot en samlet godtgjøring på kr. 840,- pr. år. Ord
ningen hadde også en annen og interessant sammenheng:
Det sto en kvinne bak
Ett kapitel i samvirkelagets historie er nokså lite kjent. Minsaas for
talte meg en del om dette før han døde i 1964. Det gjelder den store
hjelp og støtte Johs. Minsaas fikk av sin kone, Olava. Hun var født
på Follo i Verdal, og hennes fulle navn var Kristianna Olava etter for
eldrene, Kristianna og Olaus Mikvold, og hun var enebarn. Olaus hadde
vært gårdsbestyrer ved den første landbruksskolen nordafjells, på Bu
nes i Verdal, før han giftet seg og kjøpte Follo. De fleste ungjenteåra
var Olava butikk- og kontordame hos handelsmann Oluf Moe, og sei
nere hos handelsmann Gustav Hanssen på Verdalsøra. Johannes og
Olava hadde vært venner i flere år, og i 1895 ble Olava og Johannes
forlovet. Minsaas skriver i boka si at Olava ble læremesteren hans i
praktisk forretnings- og kontorarbeid da han overtok som bestyrer av
Ørens Handelsforening i 1897. «Jeg hadde jo da seiv ingen praksis»,
skriver Minsaas. Her bør vi vel føye til at han sto sterkt på områder
som regnskap, revisjon, finansiering og varekontroll. Dette utgjorde
en meget heldig kombinasjon med Olavas erfaring i butikk- og kontor
arbeid.
Sommeren 1897, et par måneder etter at Johs. Minsaas hadde til

----
40 Vsl
----
trådt som bestyrer av Ørens Handelsforening, giftet det unge paret seg.
Det er antydet at Olava hadde en viss engstelse for å bli husmor på
gården Minsås. Dette ble da heller ikke aktuelt, for Johannes fortsatte
heldigvis som handelsbestyrer, og de bodde på Verdalsøra. Gården
drev Minsaas ved siden av, og med leid hjelp.
Minsaas skriver om Olava: «Hun var et prektig menneske. Vi fikk
to barn, en sønn og en datter. Etter hvert som hun ble mer og mer
opptatt med hjemmet, fikk hun ikke så godt for å hjelpe meg med for
retningen, men jeg tydde alltid til henne når det oppsto situasjoner jeg
ikke var sikker på å mestre. Hennes skjønn og vurdering var alltid
god, og hun gav meg gode råd.»
Dessverre ble Olava syk etter noen år, og hun døde i 1913, da bar
na var 15 og 13 år gamle. Verken i møteprotokoller eller på annen
måte finner vi særlig mye om denne vakre og viktige beretningen om
Olava og hennes utvilsomt store betydning både for familien og for
Ørens Handelsforening - nettopp i de åra det trengtes som mest. En
slik familiemessig sammenblanding i ledelsen av et samvirkelag er i
nyere tid både uvanlig og stort sett uønsket. For Ørens Handelsfore
ning var ordningen uhyre viktig nettopp da. En kan vanskelig tenke
seg et bedre tilskudd av kunnskaper, menneskelige ressurser og erfa
ring nettopp da det trengtes som mest.
Bedre varekontroll
Fra flere styremøter framover i 1898 er det referert om reklamasjo
ner til leverandører på grunn av vareleveranser som ikke holdt mål
kvalitetsmessig eller på grunn av manko, feil pris eller feil fakturavil
kår i forhold til det som var avtalt. Det går tydelig fram at Johs. Min
saas ville ha best mulig styring med hele verdikretsløpet. Han forsto
at varer er det samme som penger, og at varene skal handteres like
nøye som penger. I møte 8. oktober 1898 ble lønna til Minsaas auka
med kr. 100,- til kr. 940,- pr. år, fortsatt mot å holde betjening.
Utestående fordringer
Handelsforeningen praktiserte en forsiktig form for salg på kreditt,
og som alltid tidligere førte dette til übetalte beløp. I styremøte 30.
desember 1898 «gjennomgikkes de til sagfører Bragstad overgivne beløb
til indkasso, og bestemtes: følgende skal forsøges inddrevet: — (5 navn)
— Medens resten drages tilbage, da de ansees umulig at paakoste mere.»

----
41 Vsl
----
Da Johs. Minsaas begynte å føre møteboka i 1897, forsvant de sto
re begynnerbokstavene i substantivene.
Etter forhandlinger ble det i desember 1898 enighet med Andreas
Moe om ert års forlengelse av leiekontrakten for lokale, redskaper m.v.
Han hadde forlangt 300 kroner pr. år i leie mot tidligere 200 kroner.
Forhandlingene førte til enighet om kr. 250,- pr. år.
I styremøte 28. januar 1899 ble Ole Moe og Johs. Holme oppnevnt
som revisorer for årsoppgjøret. Videre heter det: «Gjennomsaa alle
udestaaende fordringer, og det viste sig at ca. kr. 209,00 antagelig er
aldeles uerholdelig.» På styremøte 11. februar 1899 forelå årsregn
skapet ferdig revidert.
Referatet er interessant:
«Revisionens resultater fremlagdes, der viste et overskudd paa sid
ste aars drift af kr. 1181,40. Af dette foreslaaes afdraget som alde
les uerholdeligt kr. 281,00, dernæst foreslaaes kr. 300,- lagt til
reservefond, resten kr. 600,40 bliver at uddele paa aktionærer og
udenforstaaende. Som stemmeberettigede aktionærer foreslaaes kun
dem der har undertegnet som kautionister og kontrakautionister for
det i Værdalens sparebank optagne laan paa kr. 5000,00 da det vi-
ser sig at foreningens opkomst hovedsagelig støtter sig paa samme,
dog staar det fritt for alle handlende før aktionærer der ikke før har
undertegnet som kontrakautionister at gjøre dette, og da paany bli
ve indført i sine forrige rettigheder. Ifald nu udenforstaaende skul-
de ønske at tåge aktie skal dertil være anledning mot kr. 10,00 pr.
aktie, disse bliver som den forrige aktiekapital at forrente med 5 %
ifald forretningen greier det, og ellers underkastes samme regle-
ment som fra foreningens grundlæggelse fastslaaet.»
En kan regne med at det var god stemning på generalforsamlingen
18. februar 1899. Blant de frammøtte var det også enkelte som ikke
hadde våget å kausjonere for lånet i banken i 1897. De fikk høve til
å skrive under kausjonen på møtet, slik at de igjen ble fullverdige med
lemmer med rett til å få sin tilbakebetaling på kjøp av nettooverskuddet.
Styrets forslag om kr. 300,- til reservefond ble av årsmøtet forhøy
et til kr. 400,-. Videre ble det slått fast at hvert medlems tilbakebeta
ling på kjøp skulle legges til andelen til denne nådde opp til vedtatte
beløp, kr. 50,-. Enkelte av Rochdaleprinsippene begynte å slå igjen
nom igjen.

----
42 Vsl
----
Konkurranse
En tid etter at Johs. Minsaas hadde tiltrådt som bestyrer oppsto det
en merkelig konkurransesituasjon. En forretningsmann rett over gata
til Ørens Handelsforening forsøkte å utkonkurrere foreningen. Han be
gynte med slumphandel og helt tilfeldige priser. Enkelte ganger lot
han kunder gi bud som han gjerne godtok, uansett hvor lave de var.
Kjøpmannen hadde fortalt Minsaas at Ørens Handelsforening burde
stenge snarest mulig, for den ville bli utkonkurrert uansett. Nå har det
alltid vist seg at det å seige billig, det kan alle klare en tid. Å drive
seriøs, levedyktig forretningsvirksomhet er noe helt annet, og det krever
adskillig påpasselighet og vurderingsevne. Dette ble bekreftet også i
1899. Kjøpmannen hadde ikke økonomisk styrke til å drive lenger.
Forretningslokalet ble ledig etter at kjøpmannen hadde gått dundren
de konkurs.
Næssgården
Det ledige «konkurs»-lokalet var etter tida moderne og var det ene
ste lokalet med store speilglassruter på Øra. Det ble enighet med eie
ren, fru Emilie Næss, om leieavtale for 5 år fra 1. januar 1900, og
med leie kr. 450,- pr. år for forretningslokalet, nødvendige lagerrom,
og for leilighet på 3 værelser + boder for bestyreren. For leiligheten
skulle bestyrer Minsaas betale kr. 120,- pr. år til handelsforeningen.
(Fru Næss var enke etter kjøpmann Jørginus Næss.)
Leieforholdet i Moe-gården, som hadde vart i 7 år, ble oppsagt. I
styremøte 23. november 1899 ble det vedtatt å flytte årsoppgjøret fra
den vanlige dato, 1. februar, til 1. januar, slik at overflyttingen til de
nye lokalene kunne skje etter hvert som varetellingen ble ferdig etter
3. juledag. «Bestyrelsen bistaar under flytningen paa bedste maade.»
Videre ble det vedtatt å kjøpe inn 2 sirupspann og en ordentlig lam
pe til butikken. En del brukte måle- og vektredskap ble kjøpt av An
dreas Moe. Det ble også vedtatt at: «Alle ældre varer realiseres før
jul yderst billig gjerne under indkjøbspris ifald det kan sælges da. Et
ordentlig avertissement herom indsendes til Nord.fj.tidende.»
Fornuftig vurdering av varebeholdningen var nødvendig for ikke å
narre seg sjøl ved årsoppgjøret. Samtidig ser vi også at markedsfør
ingen var i orden.
Flyttingen ble nok sett på som en stor begivenhet. Styret vedtok:
«Angaaende flytningen bestemmes at den begynder 3die juledag,

----
43 Vsl
----
til at deltage i flytningen indbydes endel, der faar kaffe med brød
til middag, og smørrebrød og the til aftens, samt et glas kordial
og apelsiner efter.»
I samband med årsoppgjøret for 1899 vedtok styret: «Følgende til
holdes strengeligen at betale sin gjæld til forretningen og i mangel af
dækning inden rimelig tid trues med sagfører.» Johs. Minsaas hadde
ikke fått innført Rochdaleprinsippet om kontant handel ennå, men det
er tydelig at det ble kjørt med strammere tøy ler. (Kontanthandel ble
i første omgang vedtatt ved salg av brødvarer fra bakeriet i 1908, og
generelt vedtatt i 1911.)
Generalforsamlingen i februar 1900 hadde et overskudd på hele kr.
1.248,06 å fordele. Styret hadde vært raus og foreslått 6% tilbakebe
taling på kjøp til medlemmene, men O.Baglo holdt igjen og foreslo
5%, og dette ble vedtatt (ikkemedlemmer fikk halvparten så stort ut
bytte som medlemmene fikk, slik det var gjort enkelte år tidligere.)
Resten av overskuddet, vel 500 kroner, ble overført til reservefondet.
Hartvig Lund hadde fungert som styreformann de fleste åra etter star
ten av handelsforeningen. På generalforsamlingen i februar 1900 ble
han avløst av Ole Moe.
Flyttingen til bedre forretningslokaler førte til bedre oppslutning og
auka omsetning. Driftsresultatet ble jevnt og sikkert bedre fra år til
år. Medlemmene fikk rente på andelsinnskuddet og tilbakebetaling på
kjøp, samtidig som reservefondet ble styrket hvert år med en del av
overskuddet. Foreningen begynte så smått å bygge opp en egen kapi
talreserve. I juni 1900 ble det vedtatt å kjøpe inn en del tallerkener,
kopper og glass for utlån til medlemmene ved bryllup og lignende.
Styret vedtok å kjøpe inn egg etter vekt og ikke etter antall som hadde
vært vanlig tidligere.
Ørens Handelsforening hadde etter hvert fått med flere bønder som
medlemmer. På denne tida var det ingen organisert omsetning av land
bruksvarer. Varene ble solgt direkte, eller brukt til byttehandel med
forretningene. Denne omsetningen krevde etter hvert større lagerplass,
spesielt for kornet som foreningen tok imot. «Kul og koks er det også
ønskelig å omsætte mer af straks jernbanen nåar fram til Værdal,» he
ter det i september 1904. (Etter raset i 1893 måtte slike varer kjøres
fra Levanger eller Trones.) Det ble derfor vedtatt at Handelsforen
ingen skulle bygge et lagerskur i bakgården hos fru Næss. I møteboka
finnes detaljert materialbeskrivelse og beskrivelse av byggemåte for

----
44 Vsl
----
skuret. Byggmester Johs. Aas såtte opp lagerbygget for kr. 600,-, og
det sto ferdig før jul 1904.
Varepriser ved århundreskiftet
Det kan kanskje være av interesse å ta med enkelte eksempler på
hva forbrukerne måtte betale for varene omkring år 1900. De fleste
eksemplene er fra 1901, 1902 og 1903.
I par findsko kr. 4,—
1 par tofler « 2,50
«
1 par galoger « 2,25
«
Ikg uld « 2,00
«
1 m tøi « 1,15
«
1 m gardintøi « 0,63
«
Ihl kul « 2,00 til 2,60
«
Vi hl kul « 1,20 til 1,30
«
Ikg uer « 0,25
«
Ikg sild « 0,30
«
Ikg torsk « 0,25
«
Ikg kveite « 0,50
«
1 sekk maismel (med sekk) « 13,50
«
Ikg smør « 1,60
«
1 top raffinade « 5,09
«
Ikg raffinade « 0,45
«
Ikg flesk « 1,10
«
Ikg saukjøtt « 0,60
«
1 sekk hvetemel (med sekk) « 15,50
«
1 sekk bygmel (med sekk) « 13,25
50 kg bygmel « 7,13
«
100 kg havre « 10,00
100 kg bygg « 10,00
«
1 stk. ledig melsekk « 0,50
«
Ihg figen « 0,07
«
1 stk. vaskebret « 0,60
«
1 hat « 2,90
«
1 pk. spiker 4" « 0,70
1 stk. fil « 0,30
«
1 kvartruld skrå « 0,45

----
45 Vsl
----
12 stk. talerkener « 2,16
1 stk. kaffekjedel « 3,00
1 stk. gryde « 0,96
1 fag vinduesbeslag « 0,75
1 stk. piasavakost « 0,75
Ikg mønje « 0,60
Ikg zinkhvidt « 0,60
Ikg blyhvidt « 0,60
1 ltr. linolie « 0,73
1 ltr. malertran « 0,50
1 stk. dørlås med vrider « 2,38
1 stk. kammerpotte « 1,10
1 stk. vognaksel « 7,90
1 stk. trillebørhjul « 1,20
1 rukl pap « 3,80
1 ruld pap « 2,50
1 stk. svøbe « 1,20
1 kulbox « 1,50
1 kulbox « 2,20
Ihg karvet blad « 0,45
1 pk. fyrstikker « 0,10
Ikg bandjern « 0,22
Ikg jern « 0,22
Ikg sålelæder « 2,60
1 stk.øks « 2,50
1 stk. ljå « 1,70
1 stk. sag « 3,60
1 stk. græv « 1,25
1 bunt tagspon « 1,05
1 stk. hæstekjør (tjor) « 1,60
1 stk. spade « 2,40
1 stk. gjødselgrep « 2,00
Nedre Værdalens Damptræskesamlag betalte i 1901 - 1904 disse pris-
ene for f.eks.:
1 lygte kr. 3,50
Maskinolie « 0,32 - 0,38 pr. kg

----
46 Vsl
----
Ellers var det læder til remmen, staal, jern, glasruder, lampeglas 0.l
med beløp men uten oppgitt kvantum.
Gadebelysningskomiteen kjøpte i samme tidsrom bl.a.:
1 stk. lampe 16'" (fra ifjor) kr. 2,60
Astralolie 17,7 - 19 øre pr. kg (parafinolje var litt billigere)
1 stk. lampeglas 12 øre
1 stk. patent lampeglas 25 øre.
Indherreds Folkeblad gjorde også en del innkjøp i perioden 1901 -
1903, og prisene var:
Parafinolie 15 øre pr. liter
De hadde nok for liten dunk, bare 4 liter, og før jul kjøpte de lampe
olje hverannen og hver dag.
Lampeglass kostet 12 øre.
En stk. fremtidsbrænderglas 30 øre (dette måtte være en riktig moder
ne sak).
Maskinolje kostet 27 øre pr. flaske, soda 10 øre pr. kg, sæbe 10 øre,
sæbe -I- kost 35 øre, hyssing 15 øre pr. nøste (i 1902 ble det 20 øre
pr. nøste).
En del varekjøp ble betalt ved varebytte. Ofte mangler kvantum, og
det er oppgitt bare vareslag og sum, f.eks. pr. kjød, pr. smør, 0.1.
Noen eksempler på hva som ble betalt til leverandørene for enkelte va
rer kan likevel finnes:
Havre kr. 0,09 pr. kg, sauskind kr. 1,70 pr. stk., faarekjød kr. 0,60 pr.
kg, spekalv kr. 0,30 pr. kg, kalveskind kr. 2,80 pr. stk, kjød (slakt) kr.
0,40 pr. kg, grisslakt fra 0,67 - 0,75 pr. kg, torsk kr. 0,16 pr. kg, smør
kr. 1,50 pr. kg, løg kr. 0,60 - 0,80 pr. kg, multegrød kr. 0,60 pr. kg,
melk kr. 0,09 pr. 1, poteter kr. 3,75 pr. tønde (100 kg), tagspon kr. 2 ,—
pr. 1000, bord kr. 0,03 pr. alen, sigd kr. 0,75 pr. stk., olderved kr. 8 —
pr. favn, birk kr. 12,— pr. favn, timoteifrø kr. 1,10 pr. kg, og tomsek
ker i retur kr. 0,50 pr. stk.
Leie eller kjøp — forsøk på lureri
Den ordinære generalforsamlingen (årsmøtet) i februar 1904 ved
tok å leie forretningslokalene i Næssgården for nye 5 år fra 1. januar

----
47 Vsl
----
1905. Fru Næss hadde også tilbudt gården til salgs for kr. 8.000,—
men dette spørsmålet ble utsatt.
Ved årsskiftet 1904-05 ønsker fru Næss igjen å seige gården, denne
gangen for kr. 7.000,-. Det var midt oppe i årsoppgjøret, og styret
ønsket å vente med å ta opp spørsmålet om kjøp av eiendommen til
generalforsamlingen i februar. I januar 1905 ble fru Næss syk, og be
styrer Minsaas besøkte henne for å høre hvordan det sto til. Det ble
en uventet og dramatisk beretning. Fru Næss kunne fortelle at hun hadde
solgt gården til Berntine Grenne for 7.000 kroner i rein fortvilelse.
Grunnen var at hun hadde blitt narret til å skrive under et papir. En
luring fra bygda ville berike seg ved å få herredømme over utleierett
en til gården for å kunne tjene penger på ekstra høg husleie fra Ørens
Handelsforening. Vedkommende hadde sagt at han var på utkikk etter
en forretningsgård på Øra for en rik mann i et firma i Christiania, og
han ville derfor ha et skriftlig tilsagn på at Oslomannen kunne få kom
me og se på gården.
Da fru Næss hadde skrevet under, kunne luringen lese opp hele teks
ten. Det viste seg å være en fullstendig kjøpekontrakt, som bekreftet
at hun hadde solgt gården for 8.000 kroner. Noen Oslomann korn
ikke, og fru Næss ble mer og mer fortvilt. For å komme vekk fra det
hele, solgte hun som nevnt gården til fru Grenne for kr. 7.000,—. Da
den første kjøperen fikk høre dette, ble han rasende og kalte fru Næss
bedragerske og forlangte en større erstatningssum. Alt dette gikk så
inn på fru Næss at hun ble sengeliggende. Bestyrer Minsaas tilbød å
hjelpe henne og rådet henne til å søke hjelp hos advokat. Det ble skre
vet forliksklage. Hun ble imidlertid enda mer engstelig og søvnløs,
og dagen før møtet i forliksrådet sendte hun bud til bedrageren med
tilbud om 500,- kroner i erstatning hvis hun kunne få tilbake papiret
hun hadde skrevet under. Dette gikk han med på, men røverhistorien var
ikke slutt med dette. Etter å ha fått sine 500 kroner hos den syke fru
Næss, gikk fyren direkte til Berntine Grenne og fikk håndgiing på Næss
eiendommen, som fru Grenne nylig hadde kjøpt. Deretter gikk han
til Ørens Handelsforening og tilbød eiendommen til salgs for kr.
12.000,—, eller til leie mot å betale nærmere det tredobbelte av tidli
gere leie (auke fra kr. 505,— til 1390,—). Her mente vedkommende
å skaffe seg lett-tjente penger, samtidig som han ville gjøre Ørens Han
delsforening helt avhengig.

----
48 Vsl
----
Vennes
Det kom beskjed om oppsiing av leieforholdet og rydding av lokal
ene etter 3 måneder hvis handelsforeningen ikke gikk inn for kjøp
eller leie. Det måtte derfor reageres raskt. På styremøtet 10. januar
1905 ble det vedtatt å ta kontakt med eieren av Vennes om handgiing
av tomteområdet til generalforsamlingen 1. februar. Johs. Minsaas
hadde allerede før styremøtet - og sammen med et medlem av fore
ningen, banemester Schive - arbeidet i det stille med saken og fått hand
giing på eiendommen. Etter all dramatikk med Næssgården valgte de
to å tie med saken inntil videre for å unngå at noen kunne forpurre
planene.
I styremøte 21. januar 1905 ble det enstemmig vedtatt å foreslå for
generalforsamlingen 1. februar å kjøpe egen gard etter plan som var
under arbeid, og som skulle være mest mulig utredet til møtet. Samti
dig fikk bestyrer Minsaas fullmakt til, hvis mulig, å kjøpe Kindberg
brygga av Johnsen & By lund, Levanger, for inntil kr. 500,— til lager.
Det ble også vedtatt å foreslå for generalforsamlingen å sikre seg mot
å bli uten butikklokale ved å leie reservelokaler hos Olufßaglo, Flesk
hus, til filial.
I et styremøte 30. januar 1905 ble det vedtatt å foreslå å ta opp et
banklån på kr. 10.000,— med kausjon fra styremedlemmene til kjøp
av egen forretningseiendom. Forutsetningen var å overføre lånet til
pantelån straks bygget var ferdig.
Johs. Minsaas fortalte at det var spennende dager før generalfor
samlingen. Kvelden før møtet hadde «luringen» kommet for å høre om
Minsaas trodde det ville bli vedtatt leie eller kjøp av Næssgården. Min
saas hadde da forsiktig antydet at han ikke trodde det ble leie. «Mener
De det blir besluttet å kjøpe imorgen?» «Ja, jeg tror sikkert medlems
møtet går med på kjøp», sa Minsaas, - og med dette svaret hadde han
sine ord i behold, sjøl om de snakket om to forskjellige kjøp. General
forsamlingen i 1905 fikk referert oppsiingen av det gjeldende leiefor
holdet og nytt tilbud om enten leie eller kjøp til ågerpriser. Deretter
la Minsaas og Schive fram Vennesprosjektet med beregninger og byg
geplaner. Etter grundig drøfting talte de fleste for kjøp av eiendom
men «Vennes» med 1,5 mål grunn. Dette ble vedtatt mot 2 stemmer.
Kjøpesummen var 2.900 kroner. I debatten ble det lagt vekt på at Vennes
lå sentralt og nær jernbanen, som var åpnet til Verdal høsten 1904.

----
49 Vsl
----
Vennes. Første byggetrinn uten manufakturdelen.
Følgende ble valgt til byggekomité:
Lars Schaufel, Johan Schive og P. Mikkelsen. Varamedlemmer: Oluf
Ydse og Oluf Brovold.
Hjørnetomta nærmest Nordgata skulle ikke utbygges i første om
gang, men ellers skulle utbyggingen skje langs jernbanen i samsvar
med den planen som var lagt fram på årsmøtet. Styret og byggekomi
teen fikk nødvendige fullmakter, og opptak av byggelån ble vedtatt.
Det står intet om hva «luringen», som da disponerte Næssgården, sa
og tenkte da han fikk høre om vedtaket i Ørens Handelsforening om
bygging av egen gard. Kanskje det ikke hadde egnet seg på trykk heller.
Fleskhus
Filialen på Fleskhus ble også vedtatt opprettet for å ha en reserve
i tilfelle foreningen ble stående uten lokaler en tid. Olufßaglo skulle
leie ut lokalene på Fleskhus for kr. 250,— pr. år og fungere som be
styrer med lønn 900 kroner pr. år. (Denne filialdrifta ble avviklet ved
utgangen av 1906 på grunn av dårlig lønnsomhet.)
Bygging
Nå ble det fart i sakene — med fortløpende møter i byggekomiteen
og styret. Det ble straks avertert anbudsinnbyding på «20 favne grunn
mursten». Graving, steinleveranser og muring skulle utføres av Lud
vig Raaen etter anbud, og Martin Melby fikk godtatt anbudet på tømmer
og snekkerarbeidet. Det skulle graves, mures, tømres o.s.v. på rekord

----
50 Vsl
----
tid. Tømmer ble kjøpt fra flere garder. Nabogrense med bedehuset
måtte korrigeres, og Reguleringskommisionen måtte behandle saken.
En liten fadese ble det under oppføringen av bygget. Minsaas forteller:
«Dagen før graving og muring skulle begynne var Schive og jeg på
tomten og stakk ut merkene for kjellermurene. Jeg måtte reise til Trond
heim med morgentoget, og Schive hadde ikke tid til å møte og forkla
re merkene. Mureren hadde tatt feil av ytter- og innerkant av
kjellermuren på gårdsida, og da jeg kom hjem fra Trondheim, hadde
han allerede murt en god del av muren. Vi holdt råd og kom til det
resultat at vi ikke hadde tid til å forandre hvis vi skulle bli ferdige til
1. mai, og måtte heller kappe av Vi meter på alle gulvbjelker som var
hogd og framkjørt. Den halvmeteren har vi saknet svært gjennom åre
ne, men det var ingen annen råd med den korte frist vi hadde til rå
dighet.»
Folk flest var imidlertid av den mening at bygget var altfor stort for
Ørens Handelsforening. I mars fattet styret og byggekomiteen en vik
tig beslutning: «Mod en stemme besluttedes at anskaffe 2 stk. speil
glassruder til gaden, 1,50 m bred og 2,25 a 2,50 m høi.»
Skiferstein til taket ble kjøpt fra Stjørdal, trematerialer fra Værdals
bruget, og butikkinnredning ble bestilt. Det ble gjort i stand en provi
sorisk butikk i lagret i Vennes fram til 1. juni for å kunne komme ut
av Næssgården før 30. april da leieavtalen gikk ut. I mai ble disker
og innredning malt, vegger oljet, og det ble lagt golvbelegg. Flytt
ingen til det nye forretningslokalet i Vennes ble bestemt til 29., 30.
og 31. mai 1905. Byggearbeidet hadde stort sett gått etter planen, og
bra var det, for det var ikke andre ledige lokaler å få tak i på Øra da.
Den nye forretningsgården Vennes kom fullt ferdig på kr. 15.430,39.
Dette var et stort løft for Ørens Handelsforening, bare 7-8 år etter at
foreningen hadde vært på falittens rand. På grunn av de dystre minner
fra 1897 var det mange som kviet seg for å gå inn som medlem med
andelsinnskudd og forpliktelser. Likevel handlet de i foreningen, og
omsetningen steg. Enda en butikpige måtte tilsettes.
I juni 1905 ble det vedtatt å bygge en stallbygning. Dette med stall
rom for hester var en nødvendighet. Det ble også fattet følgende vedtak:
«Bæk graves lengre inde på garden, 1 m i firkant.» Brønnen ble murt
av 650 stk. «kjælderklinkert og sementmørtel». Vassanlegget var der
med i orden. Året etter ble det bygd hus over brønnen og satt inn pumpe.
Sett i forhold til vassforsyningen var styret dristig i forsikringsspørs

----
51 Vsl
----
målet. Det ble enighet om å vente til 1. juli med takst og forsikring
på den nye eiendommen. <Indtil juli vaages bygningerne som hidtil
av os seiv.»
Innkjøpet av ovner til den nye forretningsgården så slik ut:
Fra Hommelvig Støberi: 1 bryggerpande a kr. 22,—
1 magasinovn No 206 - 2,14 m, usleben,
kr. 60,-.
Fra Ulefos Værk: 2 magasinovne No 338, usleben, a kr. 28,—.
I 2. etasje var det ordnet med betjeningsrom og bestyrerleilighet.
Til jul 1905 «bevilgedes julegåver til betjeningen:
Agnes en verdi af ca. kr. 5,—, Thora ca. kr. I,—, Johs. ca. kr. 2,—
Baglo ca. kr. 5,—, Minsaas ca. kr. 20,—.»
Nytt forsøk på å stifte landsforening
Som nevnt tidligere ble det i 1870 stiftet et «Spareforeningernes Sam
lag», men dette laget gikk inn på slutten av 1870-åra. I 1905 ble det
gjort et nytt forsøk på å samle utsendinger til et landsmøte med sikte
på å stifte en kooperativ landsforening. Dette møtet ble utsatt på grunn
av unionsstriden med Sverige og urolige tider. Nytt møte ble fastsatt
til 26. og 27. juni 1906 i Oslo, og styret for Ørens Handelsforening
ga bestyrer Johs. Minsaas fullmakt til å representere foreningen. Det
te stiftelsesmøtet for Norges Kooperative Landsforening valgte advo
kat Ole Dehli til NKLs første styreformann. Til stiftelsesmøte møtte
41 representanter fra 29 foreninger. Fra vårt fylke møtte Hans Bra
seth fra Sparbu Forbrugslag i tillegg til Johs. Minsaas. Begge disse
er hedret med bl.a. store og gode portrettmalerier som henger på Sam
virkeskolen i Bærum.
Styret for Ørens Handelsforening foreslo å melde foreningen inn i
NKL straks og vedta de vedtekter som NKL hadde vedtatt som møn
ster for kooperative foreninger. Dette møtte imidlertid motstand i ge
neralforsamlingen, som fremdeles ikke var moden til å fordøye be
stemmelsen om kontant handel og faste regler for medlemsskapet. Dess
uten hadde ikke NKL engroslager i Trondheim ennå. I september 1906
behandlet styret et tilbud fra NKL om at h.r.adv. Ole Dehli kunne kom
me og holde foredrag om kooperasjonen og NKL, da han skulle ut
på en foredragsturne i Trøndelag. Styret fattet interessant nok følgen
de vedtak:
Verdal Samvirkelag — 4

----
52 Vsl
----
«Det fixerede honorar kr. 40,— pr. møde synes imidlertid at være for
meget for vore forhold og kan af den grund ikke tilraades.»
Først i 1911 fikk Dehli komme og holde foredrag, og da kostet det
bare 20 kroner + lokale.
I 1909 ble Ørens Handelsforening medlem av Nordenfjeldske
Kooperasjonslag, en forløper til NKLs distriktsforening. Johs. Minsaas
var aktivt med i stiftingen.
Etter ønske fra kjøpmannshold begynte enkelte private grossister og
fabrikker å nekte vareleveranser til kooperative foreninger for å gjøre
det vanskeligere for dem å drive. Denne blokaden ga vel faktisk ko
operasjonen et kraftig puff framover. Det ble fart både i stiftingen av
nye lokale foreninger og utbyggingen av NKLs distrikslagre og fabrikk
anlegg. NKL fikk sitt første engroslager utenfor Oslo i 1911, i Trond
heim. I november 1911 ble Ørens Handelsforening innmeldt som med
lem og medeier av NKL.
Ørens Handelsforening og Sparbu Forbrugslag var de to første med
lemmene av NKL fra Nord-Trøndelag iflg. Randolf Arnesen.*
Ønske om eger bakeri
Dette ønsket ble første gang satt fram av Martin Einarsen på gene
ralforsamlingen i 1906. Saken ble utsatt, men tatt opp igjen på gene
ralforsamlingene i 1907 og 1908. Da var det nære på, 26 stemmer for
og 28 imot. Vedtektene krevde % flertall. Saken kom opp på nytt i
ekstraordinær generalforsamling vel en måned seinere, og da ble det
enstemmig vedtatt å opprette bakeri. Det ble også vedtatt å ta opp et
lån på kr. 5.000,— mot å innfri et restlån i Værdalens Sparebank på
kr. 1.850,—. Byggekomité ble valgt, og besto av Petter Mikkelsen,
Martin Einarsen, Oluf Ydse og Johs. Minsaas. Komiteen fikk bl.a.
med seg følgende beskjed:
«Naar byggekomiteen finder nogen sag for stor at afgjøre for sig alle
ne, tilkaldes bestyrelsen.»
En eldre størhusbygning på gården Ekle ble kjøpt og revet. Med
lemmene kjørte materialene ned til Øra på dugnad. Bakeribygningen
ble ferdig og tatt i bruk med 1 baker i august 1908. Det var 20 søkere
til bakerstillingen, og B. lngeberg ble tilsatt. Han tiltrådte 15. august
* Randolf Arnesen: Samvirkelag i Trøndelag.

----
53 Vsl
----
1908. Salget gikk strykende, og det ble tilsatt en baker til. Bakersvenn
Carl Fransen begynte 1. okt. 1908.
Med innredning av leilighet i 2. etasje og med ovn kostet bakeriet
kr. 5.413,14. I 1913 ble det bygd egen brødbutikk til bakeriet, og i
2. etasje ble det kafé. I 1915 ble det kjøpt elektriske bakerimaskiner
etter at Verdal hadde fått elektrisk strøm i 1914. 79 lamper ble instal
lert i første omgang i Ørens Handelsforening. I 1922 ble det montert
elektrisk bakerovn som kostet hele 23.300 kroner.
Fram gjennom åra ble det foretatt mange forbedringer i bakeriet,
men anlegget ble etter hvert for gammeldags og ble i 1964 avløst av
ny bakeriet på Tinden. Det gamle bakeriet ble sammen med andre gamle
bygg revet i 1966 for å gi plass til utbyggingen av varehuset, — nå
DOMUS (se: Nytt bakeri).
Kredittuvesenet
Samtidig med vedtaket i 1908 om å opprette eget bakeri, skjedde det
noe viktig. Bestyrer Johs. Minsaas hadde lenge arbeidet med å få slutt
på kreditthandelen. Han kjente til Rochdaleprinsippet om kontant han
del og økonomisk uavhengighet. Han kjente også til at kreditthandelen
hadde skylden for de aller fleste konkurser og avviklinger innen sam
virkehandelen i inn- og utland.
For Ørens Handelsforening var det så vidt båten bar i 1897 da Min
saas overtok. Hvert år hadde foreningen hatt tap på utestående fordrin
ger, og på de fleste styremøtene var det drøftinger om seine betalere,
aksepter og rettslig inkasso. Handelen på bok var imidlertid så inngrodd
fra starten av foreningen at medlemmene vanskelig kunne tenke seg noe
annet. Så var det da noen som plutselig hadde reist sin veg uten å beta
le for seg, eller flyttet handelen til en annen forretning når gjelden ble
for stor. Enkelte av medlemmene påførte foreningen tap og beslagla
en betydelig del av den løpende driftskapitalen som foreningen trengte
til drifta og til gode varekjøp. Som forbrukere ble medlemmene ufrie.
Alltid hadde de gjeldsbyrden over seg, fordi de «åt på forskudd». Det
var denne avhengigheten Rochdaleveverne ville bli fri fra, da de i 1844
vedtok prinsippet om kontant handel. Det passet derfor bra å ta opp
kredittspørsmålet på nytt da bakeriet skulle starte opp. Kanskje var det
begrepet «Det daglige brød» og betalingen for det som var lettere å
fatte for medlemmene da. I hvert fall vedtok generalforsamlingen i mars

----
54 Vsl
----
1908: «Besluttedes'enstemmig: Utsalg af brød skal ske mot kontant,
dog kan undtagelser gjøres ved større indkjøp til egen høitid.»
I generalforsamlingen i februar 1909 ble det vedtatt enkelte innskrenk
ninger i kredittsalget. «Alt varesalg skal som regel ske mot kontant be
taling ....»
Endelig, i generalforsamlingen 15. november 1911 ble det enstemmig
vedtatt: «... udelukkende kontanthandel fra 15. Des. førstk.»
Den samme generalforsamlingen vedtok også innmelding av Ørens
Handelsforening som medlem og medeier av Norges Kooperative Lands
forening. Før møtet holdt NKLs disponent, Vesenberg, foredrag i Ar
beiderforeningens lokale, og han var sikkert også inne på både ulempene
med forbrukskreditt og fordelene med medlemsskapet i NKL.
Samtidig med vedtaket om kontant handel ble det vedtatt å kjøpe et
kassakontrollapparat til kr. 1.000,—.
Manufakturavdeling
Fra Handelsforeningens forretningslokale i Vennes ble det solgt om
trent alle slags varer, og det ble etter hvert ønskelig med noe mer spe
sialisering. I 1913 ble det som nevnt bygd et tilbygg til bakeriet for
brødbutikk. Samtidig ble det bygd et tilbygg til Vennes for manufak
turvarene i 1. etasje og med «Kaffestova» i 2.etasje. Forslag på navnet
«Kaffestuggu» ble nedstemt.
Vennes. Manufakturbygget til venstre, bakeriet til høyre.

----
55 Vsl
----
Det passet ikke lenger å seige manufakturvarer sammen med alle andre
varegrupper. Etter den årlige gjennomgangen av varebeholdningen, ble
det gjerne holdt billigsalg på ukurante varer. I mars 1914 ble det vedtatt
å avertere i begge aviser: «Stor Mars-realisation».
Samme år ble det kjøpt regnemaskin til kr. 60,— og skrivemaskin
til kr. 130,-.
KRIGSFRYKT 1914
Krigsfrykten auka sterkt fra august 1914 og førte til store problemer
med vareforsyningen. De fleste leveringsavtaler ble sagt opp, og det
ble oppkjøp av varer i alle ledd innen import, produksjon, grossist
virksomhet og detaljhandel. Folk hamstret, og prisene steg. Det var
ingen rasjoneringsmyndighet i sving ennå. I desember 1914 ble det
etter søknad bevilget kr. 20,— til en innsamling til juletrefest for 13.
kompani som lå på nøytralitetsvakt i Hasselvika.
I 1915 ble det kjøpt 2,5 daa tomt på Tinden med sikte på lagerhus.
Året etter ble det kjøpt enda en tomt mellom jernbanelinjen og det som
i dag heter Møllegata. På denne tomta ble det bygd lagerhus på 300
m 2 grunnflate og i 3 etasjer, og med elektrotalje.
Det ble lagt eget sidespor fra jernbanestasjonen. Dette ga bedre mu
ligheter for lagring av varepartier.
Slakteri og pølsemakeri
I november 1911 behandlet styret en forespørsel fra landbruksfore
ningen om handelsforeningen ville overta kontorfunksjonen for sending
av slaktedyr til Fællesslakteriet i Oslo. Det ble enstemmig vedtatt at
et slikt kontor kunne overtas hvis kostnadene med dette ble dekket, slik
at handel sforeningen ikke fikk noe tap på kontorholdet.
I ekstraordinær generalforsamling i mars 1915 ble spørsmålet om eget
slakteri tatt opp, og styret fikk i oppdrag å utrede saken. Året etter ble
det vedtatt tilbygg til bakeribygningen for å få plass til kjøttforretning
og pølsemakeri. Samtidig ble bygging av slakteri og stall vedtatt. Slak
ter og pølsemaker ble tilsatt, og dessuten butikkdame til kjøttavdel

----
56 Vsl
----
ingen. Slakteri- og pølsemakerivirksomheten gikk ikke helt bra og
viste dårlig lønnsomhet den første tida. I juni 1917 ble han som sto for
denne virksomheten oppsagt. Kjøttutsalget skulle drives fortsatt. En
måned seinere ble det igjen avertert etter slakter og pølsemaker, og
samtidig ble det inngått avtale om tarifflønn for stillingen. Dyrlege
Grøholt ble tilsatt som fast kontrollør ved slakteriet med årlig lønn kr.
200,-. I februar 1918 ble det tatt inn enda en dame i slakteriavdelingen,
blant annet til arbeidet med opplaging av fiskmat. Samtidig ble det
vedtatt kjøp av oppskjærmaskin og ny vekt til kjøttbutikken.
Ørens Handelsforening 25 år
14. februar 1917 var det 25 år siden foreningen ble stiftet, og jubileet
ble feiret med fest på Bakketun Ungdomsskole med ca. 400 medlem
mer, og innbudte. Blant gjestene var NKLs formann, advokat Ole
Dehli, foruten representanter fra de største private leverandørene av
jernvarer, manufaktur m.v., deriblant grasserer M. Madsen, som viste
så stor imøtekommenhet under krisen for foreningen i 1897. Johs. Min
saas holdt foredrag om utviklingen av foreningen, og han hadde laget
en prolog. Et firestemmig sangkor fulgte opp etter hvert som prologen
ble lest. Ute var det et voldsomt uvær som førte til at strømmen gikk.
Stemningen ble derfor noe dyster i mørket, men det hjalp med kaffe
og kaker, og til og med sydfrukter hadde foreningen klart å skaffe til
tross for krigsforholdet.
Eget rasjoneringssystem
Det ble etter hvert problemer med å fordele de tilgjengelige varene
på en rettferdig måte blant medlemmer og kunder. Etter konferanse med
Rationeringsdirektøren vedtok styret i november 1917 å innføre rasjo
neringskort for sukker og mjøl. Egne rasjoneringskort ble trykt og ut
levert for de tre månedene november, desember og januar. Ordningen
ble godt mottatt blant kundene, men kjøpmennene mislikte situasjo
nen. De trodde det hele var satt i gang bare for å kapre kunder.
Før jul 1917 måtte bakeriet slutte med å bruke finsiktet mjøl til bak
ingen. Som trøst skulle medlemmene få bestille 1 julekake a 50 øre
til hvert familiemedlem til jul.
Fra 1. januar 1918 ble den offisielle rasjoneringen satt i gang med
mye ekstra arbeid og problemer. Rasjoneringen av importvarer varte
i mange år etter at 1. verdenskrig var slutt.

----
57 Vsl
----
Sikringsfond
Under krigsåra hadde handelsforeningen betydelig omsetningsauke
og utvikling. Ledelsen regnet med at det kanskje kunne komme ned
gangstid og tilbakeslag etter at krigen tok slutt. Det ble derfor vedtatt
å sette av en del av overskuddet hvert år til et eget reguleringsfond
for å ha noe i bakhand i tilfelle dette skulle bli nødvendig. Fondet var
kommet opp i 72.000 kroner i 1919, da de første tegn til nedgangstid
meldte seg.
Navneendring
En generalforsamling i mars 1918 var ganske hendelsesrik. Navnet
Ørens Handelsforening begynte å bli noe gammelmodig. Foreningen
hadde dessuten fått langt videre og mer omfattende virksomhet enn opp
rinnelig. Styret hadde derfor gått inn for det mer tidsmessige navnet
Værdalens Samvirkelag. Dette navnet ble enstemmig vedtatt av gene
ralforsamlingen. I januar 1919 ble vedtaket om navneendring enstem
mig bekreftet på nytt, og med følgende tillegg: «I tilfælde det endelig
blir fastslaaet at bygdens navn skal være Verdal skal samvirkelaget be
nevnes ligedan.»
Bankvirksomhet ?
Den samme generalforsamlingen (1918) vedtok også et tillegg til for
målsparagrafen i lagets vedtekter vedrørende bankvirksomhet, og den
ne virksomheten skulle hete «Værdalens Samvirkelags Bank». Det var
store pengebeløp i omsetning blant folk de siste krigsåra, og samvirke
laget mente det var riktig å ta del i handteringen av denne pengestrøm
men. Saken ble behandlet på nytt i januar 1919. Norges Bank og
Finansdepartement kunne imidlertid ikke gi samvirkelaget tillatelse til
å drive full bankvirksomhet, da dette etter norsk lov ikke var tillått for
kooperative foreninger. Søknaden fra Verdal Samvirkelag ble til og med
behandlet i sammøte mellom Norges Banks direksjon og regjeringen,
men det ble avslag. Dette var temmelig sikkert et lykkelig avslag for
samvirkelaget. Åra etter krigen ble seinere kalt «tulltida». Det var mye
aksjespekulasjon, og store pengebeløp skiftet eiere stadig. Bankene fikk
inn store beløp som enkelte ganger ble plassert i tvilsomme prosjekter.
Nedgangstida kom for fullt i 1921, og konkursene rystet både nærings
liv og banker. Mange banker gikk overende i 1920-åra, og folk tapte
penger. Det er all grunn til å regne med at de samme konjunkturpro

----
58 Vsl
----
blemene ville ha meldt seg også for samvirkelagets bank, - hvis den
hadde kommet i gang. Som kjent er sparevirksomhet en del av samvir
kelagets formål, og er derfor tatt med i formålsparagrafen. Et samvir
kelag kan og bør ta imot frivillige spareinnskudd fra lagets medlemmer,
i tillegg til det pliktige andelsinnskuddet som hvert medlem skal ha.
Det er kanskje grunn til å anta at tanken om full bankvirksomhet i Ver
dal var en noe misforstått iver etter å gå lenger enn nødvendig i denne
saken.
MØLLE
Den tredje store saken som ble behandlet på medlemsmøtet i mars
1918, var spørsmålet om egen mølle. I løpet av krigsåra 1914-18 ble det
problemer med importen av korn og mjøl. Båtene ble torpedert, og man
ge skipslaster som skulle til det nøytrale Norge, gikk under. Innenlandsk
kornproduksjon auka for å dekke behovet. Myndighetene fryktet for
at krigen kunne bli langvarig. Det ble derfor sendt rundskriv til kom
munene med henstilling om å få i gang møllevirksomhet der det ikke
var møllebruk fra før. Verdal herredstyre, som det hette da, valgte en
komite på 3 medlemmer som skulle vurdere spørsmålet. Johs. Min
saas var medlem av nemnda. Det var et mindre møllebruk fra før i bygda,
men anlegget var for lite for bygdas behov. Nemnda la fram et forslag
til mølleanlegg til vel 70.000,— kroner. Herredstyret behandlet saken
3 ganger, men forslaget ble nedstemt hver gang. De fleste regnet med
at et slikt anlegg ville føre til tap. Saken var først tatt opp på årsmøtet
i samvirkelaget i januar 1918. Ole Landfald ba da om at ingeniør Erling
Samdahl måtte få redegjøre for mulig anlegg av et møllebruk på Ver
dalsøra. Han refererte de beregninger og overslag som var foretatt, og
han foreslo valgt en komite på 3 medlemmer som skulle forberede sa
ken og legge den fram for nytt medlemsmøte. Dette ble vedtatt.
Møllesaken kom opp på nytt i medlemsmøte i mars 1918. Komiteen
la fram sitt forslag, som gikk ut på å bygge et mølleanlegg i samvirke
lagets regi, og med en øvre grense på 80.000,- kroner for bygg og mas
kiner. 95 stemte for og 5 imot. Medlemmene lovte å sette inn penger
som innskudd til finansieringen av mølla, og dette løftet holdt de. Byg

----
59 Vsl
----
gekomite ble ingeniør Erling Samdahl, Johs. Minsaas, Severin H. Bu
ran, Martin Melby og Chr. Nevermo.
let seinere møte ble kostnadsrammen utvidet noe, bl.a. på grunn
av vedtak om maskiner og utstyr til havregrynproduksjon.
Samtidig påtok samvirkelaget seg å bygge et potettørkeri og en stør
re potetkjeller for statens regning, — som en del av sivile beredskaps
tiltak. Potetkjelleren ga et brukbart resultat, men tørkeriet fungerte dårlig
og var i drift bare 19 dager.
Disse kriseanleggene ble kjøpt tilbake fra staten i 1920 på gunstige
vilkår.
O.M. Fossen ble tilsatt som møllemester. Det går fram at vanlig ar
beidstid pr. uke var 54 timer i 1918.
Igangkjøring av mølla var ikke uten problemer. Johs. Minsaas skri
ver at ingen av byggekomiteens medlemmer var fagfolk på møllebygging.
Montørene gjorde en del feil som viste seg da anlegget ble satt i drift
høsten 1918. Møllemesteren kom fra et lite mølleanlegg og var uvant
med moderne anlegg og utstyr. Anlegget ble etter hvert noenlunde kjør
bart, men etter et halvt års drift viste regnskapet et underskudd på 8.000,-
kroner. Det var klart at slik kunne det ikke fortsette, og det ble enighet
om å kjøpe nye maskiner fra et tysk firma gjennom en agent i Oslo.
Dette kjøpet forteller også om det økonomiske sammenbruddet som
alt var i gang i Tyskland i 1919. Maskinleveransen kostet 120.000 tyske
mark, men kursen på mark falt stadig vekk, og ved oppgjøret kom ma
skinene på bare 40.000,— kroner. Ved ny prøvekjøring av mølleanleg
get var det fortsatt en del justeringsproblemer. Først etter 3 måneder
var anlegget endelig i orden og fungerte som det skulle. Da hadde det
også kostet 3 ganger som mye som opprinnelig tenkt, men samtidig
var kapasiteten auka tilsvarende. I 1920 overtok Hans Olsen fra Dan
mark som møllemester. Han var fagutdannet og var vant med drift av
moderne mølleanlegg. Han kom til Verdal fra Stjørdal Mølle.
Møllebrannene
Problemene med mølla var ikke over med dette. Det ble rik anled
ning til fortsatt fornyelse av anlegget, for mølla brann totalt 3 ganger
i løpet av 12 år. Første gang det skjedde var under Olsokfestlighetene
i 1923, andre gang i 1925 - etter bare 4 måneders drift - og tredje gan
gen i 1930.
Minsaas skriver: «Takster, bygging, brann og brannforhør gikk tett

----
60 Vsl
----
Mølla, bygd opp etter brannen i 1930. Sett fra aust.
på hinannen. Både styret og jeg personlig ble trett av alle vanskelighet
ene. Da jeg etter tredje møllebrannen kom til Norges Brandkasse for
å høre deres mening om hvad vi skulle gjøre, fikk jeg til svar at vi måt
te bygge hvis vi ville ha assuransen utbetalt.» Forsikringsselskapet gjorde
det imidlertid klart at premien ville bli høg, trolig 40-50 promille, hvis
mølla ble bygd opp i tre og på samme måte som tidligere. Selskapet
foreslo derfor at mølla heller burde bygges av jernbetong. Denne tan
ken hadde vært framme også etter den forrige brannen, men ingen ville
da påta seg tegning, bygging og montering. Spørsmålet ble drøftet med
byggeteknisk konsulent i Statens Kornforretning, og han ble interessert
i saken og tok på seg å planlegge og tegne det hele. Etter 6 måneder
var planene ferdige, og det var bare å starte byggearbeidet igjen. På
denne måten fikk Verdal det første mølleanlegget bygd av jernbetong
i hele Skandinavia. Både byggearbeidet og maskinmontasjen gikk greit,
og anlegget sto ferdig til jul i 1932 og kostet kr. 600.000,—. Anlegget
fungerte utmerket.
Det gikk opp og ned med resultatet ved mølla fra starten, bl.a. på
grunn av konjunktursvingningene og hyppige prisendringer fra 1920 og
utover. Dessuten var det innimellom enkelte dårlige kornar. Likevel ble
det etter hvert klart for folk at mølla hadde en viktig funksjon for di

----
61 Vsl
----
striktet. Det hadde nok vært en del diskusjon før det endelige vedtaket
om oppbygging etter den siste brannen i 1930. Styret og disponent Min
saas gikk hardt inn for å seige handelsmølleretten og havregrynpro
duksjonen til NKL, og bare bygge opp ei lita bygdemølle. bl.a. for å
fa ut forsikringssummen. En del arbeidsuro ved mølla tidligere hadde
hjulpet på dette standpunktet. Johs. Minsaas truet med å gå av. Det
ble derfor satt som beinhardt vilkår for ny oppbygging at uroen og kon
fliktene ved mølla heretter opphørte, og samarbeidet måtte over i ord
nede forhold etter de avtaler og retningslinjer som gjaldt i arbeidslivet.
Medlemsmøtet i juli 1931 ville fortsatt ha et fullstendig mølleanlegg.
Full gjenoppbygging ble vedtatt med 290 stemmer, mens styrets fram
legg om bare ei lita bygdemølle fikk 23 stemmer.
Før en gikk videre med saken, måtte Møllearbeidernes Forening og
Verdal Samvirkelag underskrive en avtale om å bilegge all strid og
sette en strek over det som tidligere hadde passert.
Mer plass
I 1920 ble golvarealet for kolonialavdelingen utvidet til det dobbelte,
og avdelingen fikk eget lagerlokale. For å gi mer plass til manufaktur
avdelingen ble Kaffestova avviklet samme år. I 1921 ble pølsemakeriet
utvidet.
Kraftfor og handelsgjødsel
I juni 1920 ble det holdt felles møte mellom landbruksforeningens
styre, meieriets styre og styret for samvirkelaget. Møtet ble holdt med
sikte på å komme fram til en ordning med innkjøp og salg av kraftfor
og gjødsel etter at «Næringsnevnden» sluttet med sin virksomhet. Det
ble enighet om følgende: «Under forutsetning av at samvirkelaget kan
få kjøpe potetkjelleren (av staten) på en tilfredsstillende måte, forut
settes det at man seinere må kunne komme fram til enighet om tilfreds
stillende ordning for omsetning av gjødsel og kraftfor.» Omsetning av
gjødsel ble vedtatt av styret i samvirkelaget i august 1920. Betingel
sene fra styrets side var kontant handel og bestilling på forhand når det
ble avertert at gjødsel skulle bestilles. «Når gjødselvognene er kom
met til jernbanestationen, varsles alle Destillere som har telefon, slik
at de kan hente direkte fra vogn uten å betale omkostninger for avlast
ing og innkjøring på lager.» Det var grei beskjed.

----
62 Vsl
----
Melk og kjøtt — tilbud om andre stillinger
Johs. Minsaas var bondesønn og interessert også i organiseringen av
landbrukets samvirketiltak. I 1915 ble det endelig enighet mellom Ørens
Meieri og Værdalens Meieri, Stiklestad, om sammenslutning og bygg
ing av et nytt felles meierianlegg på Øra. Johs. Minsaas ble valgt til
formann i arbeidskomiteen for sammenslutningen og til formann for
byggekomiteen. I 1917 ble han også valgt til formann i meieristyret,
og i mai 1917 begynte ny meieriet å ta imot melk. Grunnen til at dette
nevnes, er at Johs. Minsaas var kjent og aktet som samvirkeorganisa
sjonsmann, og han deltok også på landsplanet både på forbruker- og
produsentsiden. Minsaas forteller om dette: «Mens jeg satt i landssty
ret, ble stillingen som disponent for Oslo Melkeforsyning ledig, og styrets
formann ba meg ta plassen. Lønnen der var kr. 20.000,-. Jeg hadde den
gang i Verdal 7.000 kroner i årslønn utenom hus og brensel, så tilbudet
var nokså fristende, men jeg hadde ikke hjerte til å forlate den virk
somhet jeg hadde opparbeidet der. Dessuten var jeg ikke meieriutdann
et. Det mente man ikke var nødvendig, erfaringene som leder av virk
somheten i Verdal mente man tellet mer.»
«Samme år (1920) ble jeg innvalgt i en komite som skulle planlegge
Bøndernes Salgslag i Trondheim. Det fikk stor tilslutning og kom i gang.
Styret (i BS) ba meg ta stillingen som leder og få den omfattende virk
somheten innarbeidet, men jeg var ikke ledig. Formannen i styret hen
vendte seg da til styret for Verdal Samvirkelag og ba om å få meg fri.
Vårt styre avslo bestemt. Så kom ny forespørsel om styret ville innvil
ge meg et års permisjon. Jeg skulle få en gasje på fem og ty ve tusen
kroner for det år jeg påtok meg arbeidet. Vårt styre sammenkalte da
et møte hvor også varamenn, revisor og revisjonsutvalg var til stede.
Etter å ha drøftet saken kom styrets formann og spurte om jeg ville
bli om de forhøyet min lønn fra syv til femten tusen kroner. Jeg svarte
at jeg hverken ville eller hadde tenkt åsi opp plassen i Verdal....» (Ved
taket lød på 13.000 + 2.000 som dyrtidstillegg.)
Året etter, i 1921, begynte en kraftig nedgangsperiode, og lønning -
ene i arbeidslivet ellers og i samvirkelaget måtte settes ned. Minsaas
sier at han gikk i spissen og såtte ned sin lønn med 20%. I 1922 måtte
lønningene igjen settes ned, og Minsaas gikk ned til 10.000 og året et
ter til 8.000 som igjen ble satt opp til 10.000. Først i 1929 gikk hans
lønn opp til 12.000 igjen. Nedsetting av lønningene på 1920-åra skjedde
i takt med prisfall og nedgang i levekostnadene.

----
63 Vsl
----
30-årsjubileum
Konjunkturfallet i 1921 krevde ekstra nedskrivinger på varebehold
ningene samtidig som kostnadsnivået var høgt. Enkelte avdelinger kom
ut med underskudd det året, og det var så vidt overskuddet rakk til 2
% tilbakebetaling til medlemmene. Dette var mindre enn vanlig, og
på medlemsmøtet i februar 1922 ble det uttrykt ønske om mer.
Minsaas svarte da at dette ikke gikk an uten å angripe lagets reserve
fond, og det var i strid med vedtekter og praksis. Et medlem foreslo
da å sløyfe tilbakebetaling på kjøp det året og heller styrke lagets fond
med beløpet, men til slutt ble styrets forslag om 2% vedtatt.
Til tross for magrere tider ble det bevilget 2.000 til Ørens Brandvæ
sen til brannslukkingsapparater og kr. 5.000 til restaureringen av Stik
lestad kirke. Det siste beløpet skulle fordeles over 8 år. Det kan vel
sies å være noe uvanlig med en bevilgning som forplikter styrer og års
oppgjør i så lang tid.
Medlemsmøtet vedtok også forslag fra styret om fest i samband med
at laget var 30 år, og at Johs. Minsaas hadde vært i lagets tjeneste i
25 år. Festkomite ble valgt med Chr. Nevermo som formann og A.
Bakken som sekretær. Og det ble litt av en fest i Folkets Hus. Stasjons
mester A. Bakken fikk i oppdrag å skrive et jubileumsskrift med en
del bilder, som ble trykt og delt ut (det går ikke fram av festskriftet
at det er skrevet av Bakken. Han var trolig en beskjeden mann). La
gets medlemmer, tilsatte, veteraner fra starten av laget m.fl. ble inn
budt. Festkomiteen hadde ordnet med to orkestre, to sangkor,
kaffeservering med brød, poser med diverse sorter frukt og dessuten
servering av sjokolade med smørbrød. Det var taler av Chr. Nevermo,
som åpnet festen, festtale av NKLs formann, Andreas Juell, tale av sty
rets formann, lærer Johs. Dahl, av disponent Johs. Minsaas, av sekre
tær i NKL og redaktør for Kooperatøren, Randolf Arnesen, og av A.
Bakken som avsluttet det hele. I storsalen i annen etasje var det 600
sitteplasser, og det var omkring 900 festdeltakere. Saken ble ordnet ved
at serveringen foregikk puljevis i første etasje der det var plass for 300
og med «rundkjøring» — ei trapp opp og den andre trappa ned. Det
var nok vanskelig å få særlig sammenheng i det som foregikk, men
de fleste fikk da høre noe av både underholdning og taler, og stemning
en var god, hette det.
Festlig var det ikke alltid. På første styremøte etter festen ble det re
ferert skrivelse fra en som tidligere var sagt opp på grunn av innskrenk

----
64 Vsl
----
ning ved en avdeling: «Opplæstes skrivelse fra N.N. hvori han paastaar
aa være simplere behandlet end noget menneske i Norge i løbet av sid
ste hundre aar. Disponenten paalegges aa tilbakevise den fremsatte be
skyldning.»
Et par styremøter seinere: «Ref skrivelse fra N.N. hvori N.N. til
bakekalder sine uttrykk i brev av .... Saken gir derefter ikke anledning
til videre forføining.»
Fiskavdeling
I styremøte i juli 1922 ble det blant annet protokollert følgende: «Dis
kutertes om anlæg av fiskforretning. En mand fra Hitteren der er an
befalt os som 1. rangs kjender av fisk og fiskprodukter er tilstede. Man
blev enig med ham om ansættelse efter en løn av kr. 300,— pr. md.
med tiltrædelse snarest. Det gjøres i stand fiskbutik med kjælder un
der i den nu ledige vedbod ved siden av slakteriet og mellom dette og
bakeriet.»
Butikkrekken mot Nordgata ble da mer sammenhengende. Mannen
fra Hitra var Ole Ingebrigtsen. Det ble vedtatt å skaffe marmordisk til
fiskavdelingen. Produksjon av fiskmat ble satt i gang et par år seinere.
Ingebrigtsen bestyrte fiskavdelingen helt fram til 1961.
Garveri - lærfabrikk
I desember 1921 fikk samvirkelaget tilbud om å overta et privat gar
veri på Øra, men kjøp ble ikke vedtatt. I august 1923 ble spørsmålet
om garveri tatt opp igjen. En privatperson tilbod samvirkelaget å være
med i et aksjeselskap, alternativt kunne samvirkelaget kjøpe nødven
dige maskiner og utstyr og drive garveriet for egen regning. I med
lemsmøte i september 1923 ble det vedtatt å opprette garveri på tomta
til det tidligere Kværnøs garveri. Kværnø hadde drevet garveri fra 1916
i det gamle Ørens Meieri-lokalene. Kværnøs garveri brann ned under
en større brann på Øra i januar 1922. Samvirkelaget kjøpte nå denne
eiendommen for kr. 3.000,—. Et mindretall i styret gikk inn for ord
ningen med aksjeselskap sammen med vedkommende som hadde mas
kinutstyret, og dette forslaget ble også tatt opp på medlemsmøtet.
Medlemsmøtet vedtok styrets flertallsforslag om kjøp av maskinene og
drift for lagets egen regning. Mindretallet hadde trolig rett denne gang
en. På nyåret 1924 tok produksjonen til så smått i samvirkelagets regi,
og med Anders Rødseth som garverimester.

----
65 Vsl
----
Garveriet kom i gang under en vanskelig periode. Det ble nedgangs
tider, flere skofabrikker måtte innstille. Omsetningen av lær og skinn
gikk ned. Det ble derfor en del år med skiftende resultat, og spørsmå
let om fortsatt drift eller nedlegging ble diskutert flere ganger. I 1931
var det kontakt med NKL om å overta garveriet og havregrynmølla.
Dette var før endelig beslutning om gjenoppbygging av mølleanlegget
etter brannen i 1930 (se MØLLE). Medlemsmøtet i februar 1937 dis
kuterte igjen nedlegging eller fortsatt drift av garveriet. Noe bedre ti
der hadde skapt optimisme igjen, og møtet vedtok enstemmig styrets
forslag om å bygge et nytt og tidsmessig garveri eller lærfabrikk som
det nå ble kalt, i tilfelle en fagkonsulent tilrådde dette. Fabrikken sto
ferdig ut på sommeren 1938 og kostet ca. 190.000 kroner inkl. en del
nye maskiner. Anlegget hadde vel stor kapasitet for det lokale behov.
Det var derfor naturlig å tenke i retning av NKL i denne saken. I 1939
ble lærfabrikken solgt til NKL (sammen med ullvarefabrikken).
NKL bygde seinere nye lokaler for lærfabrikken i Levanger og flytt
et maskinene og behandl ingen av huder og skinn dit. Dette anlegget
åpnet i 1952. Markedet ble imidlertid dårligere etter at rimeligere lær
og skinnvarer bl.a. fra Sør-Amerika, kom for fullt, samtidig som nye
materialer kom i bruk. Virksomheten ved NKLs lærfabrikk i Levanger
ble nedlagt i 1955.
FILIAL I VUKU
Filialforsøket på Fleskhus 1905-07 var som nevnt et nødtiltak for å
ha et forretningslokale i bakhanda under byggingen av Vennes på Øra.
Omkring 1912 kom det en forespørsel fra interesserte i Stiklestadom
rådet om å få «en liden forbrugsforening» der. På grunn av lovmessige
forhold, og dessuten det at Ørens Handelsforening ennå hadde nok med
å holde det gående på Øra, ble det ikke gjort noe med filialønsket fra
Stiklestad.
Vuku Forbrugsforening var i virksomhet, som nevnt foran, fra 1877
til avviklingen i 1897. Spørsmålet om filial i Vuku ble først reist i april

----
66 Vsl
----
1922, da både N. Stene, Haugan og Anna Stornes hadde antydet mu
lighet for salg til samvirkelaget. I august 1922 fikk samvirkelaget handgitt
for 2 år det tomteområdet som Martin Breding hadde leid bort til Odin
Stornes, seinere Anna Stornes. Først i 1924 ble tomteforholdet avklart,
og medlemsmøtet i november 1924 vedtok mot 1 stemme styrets for
slag om å opprette filial i Vuku, kjøpe tomtegrunn og hus og sette lo
kalene i stand for inntil kr. 20.000— (det ble kr. 21.500,—).
Anders Ward ble tilsatt som bestyrer ved Vuku filial.
I 1935 fikk Vuku filial flytte over til nytt og rommelig forretnings
bygg. I dette bygget drives virksomheten fortsatt etter flere større om
bygginger og forandringer av lokalene. Dette blir omtalt seinere.
Statens kornmagasin
Under første verdenskrig og åra etterpå ble det klart at det var behov
for et kornmagasin i Nord-Trøndelag. Spørsmålet ble tatt opp i 1924
av provianteringsdirektøren, og etter at ordningen med korntrygd ble
vedtatt, ble det fart i sakene. I 1926 vedtok Stortinget at et kornmaga
sin skulle bygges i distriktet. De fleste var enige med provianteringsdi
rektøren i at Verdal var det mest naturlige stedsvalg, både ut fra sentral
beliggenhet blant kornbygdene på Innherred, og dessuten var det her
mulighet for plassering ved mølle. Det var naturlig at samvirkelaget
også gikk sterkt inn for denne løsningen. Verdal Samvirkelag var alle
rede innkjøper av korn for Staten, og dette kornkjøpet utgjorde i 1925
vel % mill. kroner. Det ble imidlertid dragkamp om stedsvalget.
Både Langstein, Levanger og Steinkjer gikk hardt inn for å få anlegg
et ved - bl.a. som Steinkjer - å tilby fritt sidespor og tomt m.v. Dispo
nent Johs. Minsaas reiste til Oslo og konfererte med provianteringsdi
rektøren, som mente det var vanskelig å se bort fra de andre tilbudene.
Verdal Samvirkelag, kommunen, eventuelt også NSB, burde ta det meste
av kostnadene med sidespor og innløsning av nødvendige eiendommer
for tomt til anlegget for å få det lagt til Verdal.
16. august 1926 holdt styret møte i kommunelokalet på Stiklestad,
samtidig som herredstyret satt i herredstyresalen og holdt møte om
samme sak: Kornmagasinet.
Ordfører Thomas Berg hadde innkalt herredstyret på kort varsel. Sam
virkelagets styre fikk i siderommet et referat fra disponentens samtaler
i Oslo, der han hadde lagt fram styrets forslag om å stille det ene side
sporet til disposisjon, og dessuten skaffe 10.000,— kroner til nødven

----
67 Vsl
----
dig omlegging av sporet. Videre mente styret at saken var av så stor
betydning at det vedtok å dekke kr. 21.000,—, som var halvparten av
innløsningssummen for de 5 eiendommene som ville gå med til tomt
for anlegget, under forutsetning av at herredstyret vedtok å innløse
eiendommene for kr. 42.000,—. Det var også medtatt en forutsetning
om å få del i eventuelle inntekter ved salg av deler av eiendommene.
Alt i alt kostet denne avtalen kr. 55.000,—f0r samvirkelaget, og kr.
21.000,— for kommunen. Det heter også at samvirkelaget måtte for
skuttere pengene, for kommunen var i pengeknipe. Samvirkelaget kjøpte
i 1932 tilbake kommunens del av to av eiendommene som det ikke ble
bruk for, Soleng og Øvre.
På denne noe innfløkte måten ble det korsiloanlegg i Verdal. Styret
gikk kanskje noe langt i denne saken, uten å få godkjenning av et med
lemsmøte først, men styret skal først og fremst ivareta lagets interess
er, og denne gangen måtte det vises handlekraft og fattes vedtak fort.
Etterpå har det vel vært stor enighet om at vedtakene i samvirkelagets
styre og i herredstyret var riktige og til gagn for bygda og distriktet
rundt. Seinere er det bygd ut tidsmessige komsiloanlegg flere steder
innen fylket, men Statens Kornforretnings anlegg i Verdal er det
største av disse — og god nabo til samvirkelagets mølleanlegg. Gjenn
om røret mellom anleggene er det transportert enorme mengder korn
fra 1927, først til det gamle mølleanlegget, og fra 1967 også til det nye
mølleanlegget.
Folkebad
Et medlemsmøte i januar 1925 godkjente styrets forslag til støtte av
Verdal Sanitetsforenings planer om å opprette et folkebad på Øra, og
møtet bevilget kr. 2.000,— til dette formålet. Sanitetsforeningen hadde
en del oppsparte midler, nærmere 4.000,— kroner, men det var delte
meninger om hvordan badet skulle bygges og drives.
I februar 1928 vedtok medlemsmøtet i Verdal Samvirkelag et forslag
fra styret om bygging av folkebad sammen med Verdal Sanitetsfore
ning i tilknytning til mølleanlegget. Samvirkelaget skulle vederlags
fritt sørge for vannforsyning, vann- og avløpsledninger og spillvarme
fra dampkjelen ved mølla, mens ekstrafyring for badet skulle det beta
les for. Mulig underskudd ved drifta skulle deles likt mellom sanitets
foreningen og samvirkelaget.
Badet kostet ca. kr. 16.500,—. Av dette betalte samvirkelaget ca
Verdal Samvirkelag — 5

----
68 Vsl
----
8.000 kroner og garanterte for et lån på kr. 4.700,— sammen med
sanitetsforeningen, som dekket resten av byggesummen.
Folkebadet skulle ledes av et styre på 5 medlemmer, 2 valgt av sani
tetsforeningen, 2 av samvirkelaget og 1 av herredsstyret. Samvirkela
get valgte Johs. Minsaas og P. Ingvaldsen som lagets første represen
tanter til badestyret. Det må nevnes at Ebba Astrup var en av ildsjele
ne fra sanitetsforeningens side.
Det går fram av seinere refe råter at det fore kom klager på fyringen
av kjelen, slik at det var for lite varmt vann enkelte ganger.
Bedringen av boligstandarden etter siste krig gjorde et slikt folkebad
mindre attraktivt, og omkring 1960 var besøket omtrent opphørt. Folk
begynte etter hvert å snakke om mer moderne badeanlegg med svøm
mebasseng. Det gamle folkebadet ble revet sammen med potetkjeller
lageret og enda et lagerbygg i 1966 for å gi plass for bygging av nymøl
la mellom den gamle møllebygningen og Statens Kornforretning.
Sjåfør Johan Schei med ny lastebil i 1936.
Chaufør og Chevrolet
I et styremøte i mars 1928 ble det vedtatt å kjøpe en VÆ tonns Chev
rolet lastebil. Til stillingen som chaufør var det 47 søkere, og Johan

----
69 Vsl
----
Schei ble tilsatt med lønn kr. 180,— pr. måned. I neste styremøte ble
det vedtatt bygging av en bilgarache. — Dette var nok uvante ord for
møtereferentene, og stavingen ble deretter.
Revisjon, kontroll, utestående
Laget hadde hvert år fra starten valgt revisorer. Disse tok sikkert
oppdragene alvorlig, men kvalifikasjoner og innsats varierte trolig en
del. I mars 1923 ble det vedtatt en mer fullstendig revisjonsinstruks
som bestemte at laget skulle ha en fast revisor, som gjennom hele året
skulle følge forretningens gang. Det valgte revisjonsutvalget skulle stå
for tilsetting av revisor og fastsette lønna i samråd med styret. Alle
transaksjoner vedrørende innkjøp, salg, bokføring, kassekontroll m.v.
ble tatt med i instruksen. Revisjonsbok ble tatt i bruk. Revisjonen
skulle utføres i lagets lokaler, og ingen papirer eller bøker skulle tas
med heim. Det står også at alle bøker og papirer skulle legges på sin
bestemte plass, slik at bokholderen kunne finne sine saker der de tidli
gere var lagt. Videre var framgangsmåten for revisjonen ved eventu
elle misligheter omtalt, og til slutt ble taushetsplikten understreket.
I mai 1923 ble det vedtatt at telleverket på alle kassaapparater skulle
være låst, og nøklene for nullstilling skulle oppbevares på kontoret.
Alt dette var fornuftige og nødvendige tiltak til fordel for alle parter.
Det var igjen nødvendig å innskjerpe bestemmelsene om kontant
salg, og dette ble gjort i et styremøte i september 1925. I november
samme året protokollerte revisjonsutvalget en heller skarp understre
king av reglene. I styremøte sammen med revisjonsutvalget samme
måned vedtok styret å følge opp revisjonsutvalgets pålegg, blant annet
ved at alle fordringer eldre enn 30 dager skulle bli sendt til inkasso.
Forretningsdrivende og andre større kunder skulle for ettertida ikke få
lengre kreditt enn 30 dager. Var ikke beløpet da betalt, skulle leveran
sene opphøre inntil gjelden var oppgjort. Det var vanskelig tider for
mange forretningsdrivende i hele fylket i tida 1925-30, med mange
konkurser og akkordforhandlinger. Flere forretningsdrivende tilbød å
seige butikk og varebeholdning til Verdal Samvirkelag mot å få bli be
styrere..
Verdal Samvirkelag kom opp i flere tap på grunn av leveranser av
brød, kjøttvarer, sålelær og andre varer til forretningsdrivende.
Også enkelte samvirkelag måtte søke akkord. Verdal Samvirkelag
var med og innvilget akkord — med noe tap — både til Inderøy Sam

----
70 Vsl
----
virkelag med 50% og Tynset Samvirkelag med 55 %. På grunn av god
styring med utgiftene, blant annet ved lønnsreduksjoner og forsvarlige
avsetninger til fond og gode avskrivinger i en årrekke, klarte Verdal
Samvirkelag seg godt gjennom nedgangstida.
Nabohjelp til Sparbu og Røra
I april 1927 kom det brev fra Sparbu Forbrukslag v/Hans Ystgård
(seinere landbruksminister i Nygaardsvolds regjering) om Verdal
Samvirkelag kunne yte et lån eller innskudd på kr. 7.000,— til gjen
oppreising av forbrukslaget. (Forbrukslaget hadde vært nødt til å inngi
sitt bo til konkursbehandling, og derfor var det tungt å få med folk på
nye innskudd.)
Søknaden måtte styret i Verdal Samvirkelag avslå. På neste styremø
te forelå det et nytt brev fra Ystgård, der han «uttaler et sterkt ønske
om at Verdal Samvirkelag overtar driften av Sparbu Forbrukslag.* Sty
ret vedtok å undersøke hvordan det kunne la seg gjøre å kunne hjelpe
på en måte som var fullt ut betryggende for samvirkelaget. Advokat
Cappelen fikk til vurdering et utkast til kontrakt med laget i Sparbu.
Han bekreftet at levering av varer i kommisjon til det nye Sparbu Han
delslag var fullt lovlig. Verdal Samvirkelag skulle kjøpe inn og stå som
eier av varene. De pengene som kom inn ved salget skulle gå som av
drag på gjeld for varene som var levert. Av eventuelt overskudd skulle
Verdal Samvirkelag ha 10% for sin risiko, og resten skulle tilfalle han
delslaget. Johs, Minsaas skulle være medlem av styret for Sparbu
Handelslag. Styreformann Hans Braseth sluttførte forhandlingene
med Minsaas.
Eksperimentet fungerte, og til glede for begge parter gikk det over
all forventning bra. Laget hadde fått Sigurd Berg til bestyrer (se Tro
nes Handelslag).
Forbrukerne i Sparbu fikk igjen tilliten til laget sitt. Tilslutningen
auka jevnt og trutt. I løpet av vel tre år hadde handelslaget solid øko
nomisk grunn igjen, og i august 1930 opphørte samkjøringen med
Verdal Samvirkelag. Sparbu Handelslag rettet en takk til Verdal Sam
virkelag for hjelpen og det gode samarbeidet i de tre åra. Berg ble sei
nere tilsatt i NKL som distriktsrevisor og god rådgiver for mange sam
virkelag.
De fleste var klar over at Sparbu Handelslag neppe var kommet i
drift igjen så fort etter konkursen hvis Verdal Samvirkelag ikke var

----
71 Vsl
----
kommet inn i bildet. Likevel kan slik nabohjelp bli glemt. Ved en jubi
leumsfest i Sparbu Handelslag lenge etterpå uttalte en av veteranene
at de sikkert kunne ha klart seg godt fra første stund, hvis ikke Verdal
Samvirkelag skulle ha så mye av overskuddet!
I 1928 kom Røra Handelslag i vanskeligheter. For å dekke akkord
summen i tilfelle laget kunne få akkord, vedtok Verdal Samvirkelag
å overta inventar og varebeholdning for 12.500 kroner og betale dette
kontant. Det ble opprettet en avtale omtrent lik den med Sparbu Han
delslag, og laget på Røra startet opp på nytt med virksomheten under
navnet Røra Samvirkelag. Også her skulle Johs. Minsaas være med
lem av styret. Denne samkjøringen på Røra gikk ikke like bra som i
Sparbu, men tiltaket var likevel til stor nytte for Røra Samvirkelag og
bygda. Forholdet varte i 11 år og ga et samlet tap for Verdal Samvirke
lag på 8.000 kroner.
I 1929 kom det også forespørsel fra Skogn Handelslag om å overta
drifta. Styret i Verdal Samvirkelag syntes da at det var nok med de en
gasjement laget allerede hadde, og så seg derfor nødt til å avslå hjelp
til Skogn.
Også fra Stjørdal Samvirkelag kom det i mai 1931 søknad om øko
nomisk hjelp til å starte en ny kooperativ forretning i Stjørdal på
samme måte som Sparbu og Røra hadde fått støtte. Også denne søkna
den fant styret det best å avslå.
Huskjøp — Nye kontorer og systue
I et ekstraordinært medlemsmøte i april 1926 ble det vedtatt å kjøpe
eiendommen Aasgaard av Levanger Privatbank for kr. 28.000,—.
Mange mente nok at det hadde vært bedre å gjennomføre den plan
lagte utbyggingen av hjørnetomta mellom bakeriet og Vennes. Derfor
ble flertallet for kjøp av Aasgaard knepent, 52 for og 38 imot.
Det var likevel bra at styret fikk medhold, både på grunn av tidsnød
og på grunn av at framtidige tomteinteresser ble ivaretatt. Aasgaard
tomta ligger der DOMUS Mat nå er, ved hjørnet av Nordgata/Johs.
Bruns gate.
Eiendommen ble overtatt straks, og dette huskjøpet ga mulighet for
en del omflyttinger.
Det gamle kontoret i Vennesbygget var for lite. De tidligere banklo
kalene i Aasgaard ble derfor tatt i bruk til standsmessige kontorer for
samvirkelaget. I 2. etasje ble det disponentleilighet.

----
72 Vsl
----
Nye kontorer. Aasgaard.
Det gamle kontorlokalet i Vennes ble tatt i bruk til systue for oppsy
ing av dameklær i første omgang, «med forpliktelse til å bruke tøier
fra samvirkelagets manufakturforretning». Det ble avertert etter en
flink dameskredder, og Bergitte Skogmo ble tilsatt.
I september 1926 ble det vedtatt å opprette «skredderverksted for
herreekvipering». Skreddermester Karl Myhr ble tilsatt som bestyrer
av verkstedet.
Smør og egg
Allerede i april 1924 behandlet styret en forespørsel fra Stiklestad
og Vinne Småbrukerlag om samvirkelaget kunne overta viderebered
ning og omsetning av smør for et eventuelt smørlag. Styret ba om nær
me re opplysninger, blant annet om hvor store leveranser det kunne bli
tale om. Først i 1935 ble det videre utvikling i denne saken. Samvirke
laget påtok seg å fungere som smørlag. Det ble innredet eget rom for
elting og pakking, og «smørbråker» - meierske - ble tilsatt for å ta seg
av smøret. Denne ordningen fortsatte til 1958, da Verdal Meieri over
tok oppgaven.

----
73 Vsl
----
I 1931 tok Verdal Samvirkelag på seg å fungere som egglag og gikk
inn som medlemslag i Trøndelag Eggcentral. Eggleverandørene fikk
sin oppgjør av samvirkelaget. Leveransene av egg gjennom samvirke
laget var betydelige, en del år ca. 100 tonn. Særlig Leksdal var lenge
storleverandør.
Ordningen besto til ut i 70-åra, da hønseholdet i stor utstrekning ble
konsentrert til noen få storprodusenter som av praktiske grunner ble
direkteleverandører til Eggcentralen.
Ønske om filial på Lysthaugen
I styremøte i juni 1926 ble det referert et brev fra medlemmer i Ness
grenda med ønske om filial på Lysthaugen. Styret var på dette tidspunktet
ikke innstilt på å «opprette nogen filial der eller på nogen annen plass»
Det ble likevel arbeidet vide re med saken, og tomt nedafor Bjørk
berga var også på tale.
Høsten 1928 døde handelsmann Anders R. Brendmo på Lysthaugen.
I november 1928 behandlet styret et brev undertegnet av 29 medlem
mer i Sundbygrenda med enstemmig forespørsel om filial på Lyst
haugen. I brevet ble det pekt på at det innen kretsen var størst interesse
for at filialen ble lagt til Lysthaugen. Det ble også sikret handgiing på
Lysthaugen filial før brannen i 1939.

----
74 Vsl
----
ei byggetomt på ca. 1,5 daa av Ole Amundsen Aasheims eiendom i til
felle det ikke gikk i orden med lokaler. Styret ante nok en mulighet
for høvelig lokale, for vedtaket og svaret lød slik: «På betingelse av
at innbyggerne seiv sørger for å skaffe hus som samvirkelaget kan få
leie mot å yde så stor husleie at ikke huseieren taper noget, anlegges
filial på Lysthaugen på samme måte som i Vuku. Skulle det vise sig
at forretningen går bra, blir det senere å ta under overveielse om sam
virkelaget seiv skal skaffe sig hus.»
I nytt styremøte samme måned ble det vedtatt å leie lokaler til filial
i tilfelle kretsen kjøpte et hus som var til salgs. Ole Østgård var
mellommann mellom kretsen og styret, og han kjøpte «husene på
Sundby haugen» - Brendmoeiendommen - på auksjon for 6.000 kroner.
Ole Østgård påtok seg å sette butikklokalet i stand, og uthuset skulle
tekkes med bølgeblikk. Filialen skulle få telefonforbindelse på samme
linje som Ole Østgård og Th. Bjørken.
Forslaget om filial for Nesskretsen ble endelig vedtatt i et medlems
møte i februar i 1929, og Ole Østgård ble valgt som tilsynsmann for
filialen. Filialen ble åpnet på nyåret i 1929 og med Oline Kolshaug som
første bestyrer. Hun tiltrådte 1. februar og hadde datteren Hjørdis (sei
nere gift Guddingsmo) som hjelp. Bestyrerlønna var kr. 100,- pr. må
ned + fritt hus, lys og ved.
Allerede i februar 1929 vedtok medlemsmøtet styrets forslag om å
kjøpe eiendommen av Ole Østgård for samme pris som han hadde betalt.
Samvirkelaget drev kafé på Lysthaugen fra juni 1929. Denne virk
somheten ble lagt ned i 1935.
Etter det store Verdalsraset i 1893, da 112 mennesker omkom, ble
Nessgrenda delvis avstengt. De 33 omkomne som ble funnet innen kret
sen etter raset, kunne ikke begraves verken ved Vinne eller Vuku kirke
på grunn av leirmasser og flom. Disse 33 ble begravd i fellesgrav på
Lysthaugen. Aret etter, i mai 1894, ble det avduket minnestøtte over
de omkomne. Denne støtta står like vest for Lysthaugen filial, og med
arbeiderne ved avdelingen har ofte fungert som guide ved turistbesøk.
Til Olsokfestlighetene på Stiklestad i 1930 (se eget avsnitt) ble det
reist flaggstang ved filialen.
Det var stor turisttrafikk. Kafeen hadde et ekstra tilbud om uteserve
ring for turister som ville ta med kaffekoppen eller brusflaska ut og
samtidig nyte den ekstra fine utsikten fra Lysthaugen. Det ble nemlig
skaffet benker og dessuten et meget sjeldent og stort bord av skifer

----
75 Vsl
----
stein, og dette ble plassert i hagen ved filialen, der det fortsatt står.
Bordet er hogd av ei kjempestor skiferblokk fra Billingsåbruddet i Inns.
Det er ca. 3,45 m langt og ca. 1,35 m bredt og avrundet i endene. Det
er egentlig et klenodium, og vel verdt å se.
Petter Guddingsmo har fortalt om forhold ved avdelingen på Lyst
haugen, der han var godt kjent helt fra starten. Etter å ha arbeidet pe
riodevis ved flere avdelinger innen Verdal Samvirkelag på Øra fra 1937,
kom han i 1944 til Lysthaugen som bestyrer etter Oline Kolshaug, som
døde da. Han hadde denne stillingen til 1978, da han fratrådte ved opp
nådd aldersgrense. Kona - Hjørdis Guddingsmo - født Kolshaug,
hadde også en lang arbeidsinnsats ved avdelingen, fra 1929 til 1977.
(Se nybygg Vuku og Lysthaugen).
Ulvilla
Høsten 1929 kom det søknad fra 48 medlemmer i Ulvilla og Helgå
dalen om å fa filial i Ulvilla. Styret var i første omgang forsiktig. En
kelte innen styret var av den mening at en filial i Ulvilla ville være
med og ta noe av grunnlaget vekk for Vukuavdelingen. De samme
tankene har vel nå og da gjort seg gjeldende seinere også. Det ble like
vel holdt et møte i «forsamlingshuset Ulvild» i oktober 1929 med de
interesserte i Ulvillaområdet, og det ble valgt ei nemnd, Kr. Haugan,
A. Vangstad og Ole Leirhaug, som skulle vurdere spørsmålet videre.
Resultatet ble at det i februar 1930 ble vedtatt å åpne filial i Kr. Hau
gans gard i Ulvilla, med tidligere handelsmann Anton Aamo som be
styrer. Som tilsynsmann ble valgt Kristian Haugan.
Leksdal
Like etter vedtaket om filial i Ulvilla kom det søknad fra 73 med
lemmer i Leksdal om å få opprettet filial der også. Styret behandlet
saken i mai 1930 og vedtok å undersøke forholdene nærmere. I okto
ber 1930 vedtok styret å få en oversikt over kostnad med tomt og bygg
og få utarbeidet en plan for eventuell filial i Leksdal. Det ble holdt et
møte med de interesserte i Leksdal i november. Der antydet styret at
samvirkelaget kunne være villig til å leie lokaler og opprette en filial
i tilfelle de interesserte i kretsen kunne skaffe hus. Møtet valgte ei nemnd
som skulle arbeide videre med spørsmålet: Johs. Musum, K. F. Her
mann, Ole Skrove, Konrad Aksnes og Ingolf Aksnes. Denne nemnda
la i januar 1931 fram et kostnadsoverslag på kr. 12.000,— for et bygg

----
76 Vsl
----
Leksdal filial.
i Leksdal. Styret var noe reservert og utsatte saken. Nemnda ga ikke
opp og la i februar 1931 fram forslag om at medlemmene i Leksdal
skulle stille til rådighet sine innbetalte andeler inntil kr. 150,— og dess
uten mulige nye andeler fra medlemmer som ville melde seg inn i lø
pet av de første 5 år. Dette skulle stå som garanti for bygging av ny
filial. Resten av byggesummen skulle samvirkelaget skaffe mot å få første
prioritets panterett i bygningen. Styret vedtok å gå inn for denne ord
ningen under forutsetning av at samtlige andelseiere i Leksdal var eni
ge. - Og det var de. Huset ble bygd av Leksdal Kooperative Byggeselskap.
Eiendommen i Leksdal kostet 12.500 kroner med tomta, som ble kjøpt
av Lovise Lund.
Fru Petra Ramstad ble bestyrer, og filialen åpnet 7. september 1931.
Omsetningen var i gjennomsnitt 775 kroner pr. uke i starten, og dette
tilsvarte det beløpet som arbeidskomiteen hadde regnet som omsetning,
nemlig ca. 40.000 kroner pr. år. Leksdalprosjektet fikk en noe spesiell
løsning. Eiendommen «Nordmyra» ble overtatt fullt ut av samvirkela
get fra Leksdal Kooperative Byggeselskap i 1937, og dette ble markert
ved et styremøte i Leksdal 27. februar 1937.

----
77 Vsl
----
Ulvilla filial.
Eget hus også i Ulvilla
I 1932 kom det forespørsel fra medlemmene i Ulvilla om å få eget
hus for filialen der også i stedet for å leie lokaler. Det ble enighet om
en lignende ordning som i Leksdal, ved at medlemmene stilte andele
ne sine som garanti. Bygget ble oppført på «Henrikstutomta» og ble
tatt i bruk 15. november 1933. Det kostet 15.515 kroner.

----
78 Vsl
----
Lysthaugen filial etter brannen.
Nybygg, Vuku og Lysthaugen
Lokalene som ble kjøpt og satt i stand i 1925 i Vuku ble etter hvert
for små og lite hensiktsmessige. I 1935 ble det vedtatt nybygging. Un
der byggearbeidet leide samvirkelaget lokaler i en tidligere forretnings
gård like ved. Nybygget ble ferdig før jul i 1935 og kostet 31.299 kroner.
I 1938 ble bygningen på Lysthaugen modernisert, og resultatet ble
etter tida meget bra. Gleden over dette varte ikke lenge. 18. august 1939
brann anlegget på Lysthaugen ned til grunnen. Gjenoppbyggingen ble
satt i gang straks, stort sett etter de samme tegningene som var brukt
ved Inndal filial, som nettopp var ferdigbygd. Lysthaugen fikk med dette
nye og tidsmessige lokaler.
Inndal — Leirådal
25. september 1939 ble filialen i Inndal åpnet i nytt forretningsbygg,
som hadde kostet 29.339 kroner. Fru Trine Dahl ble bestyrer ved
denne avdelingen. Trine Dahl bestyrte avdeling Inndal i nærmere 35
år, til 1974, det meste av tida sammen med mannen, Johan Dahl. Han
ble syk i 1973 og måtte fråtre. Etter at de hadde bygd seg hus nærmere
Øra, fortsatte Trine Dahl ved avdelinger på Øra til 1977, da hun fra
trådte etter nesten 38 års arbeidsinnsats i samvirkelaget.

----
79 Vsl
----
Jnndal filial.
Før starten i Inndal var det en del diskusjon om valg av tomt. Enkel
te medlemmer av samvirkelaget hadde også handlet en del i en privat
nærbutikk i grenda. De følte det var leit å gå forbi denne forretningen
og til den nye samvirkefilialen, som de ønsket lagt lengre vest. Forhol
det hadde vel blitt det samme for enkelte uansett tomtevalg. Det nye
byggefeltet i Garnesmarka var det ingen som drømte om i 1939.
I 1939 var det forespørsel om oppretting av filial både fra Stiklestad
området og fra Leirådal. Det ble vedtatt å undersøke disse sakene nær
mere, men Leirådalsaken kom fort tilbake. Guttorm og J. Kulsli tilbød
å leie ut hus til en filial i Leirådal. Samvirkelaget aksepterte dette til
budet, og Leirådal filial ble satt i drift før Inndal. Gudlaug Holmen
var første bestyrer i Leirådal.
I 1946 var det snakk om avvikling da leieforholdet ble oppsagt. Med
lemmene ville ha filial i Leirådal og sa seg villig til å drive fram det
tømmeret som trengtes til fastsatte priser. Bygging ble vedtatt, og ny
bygget stod ferdig høsten 1947. I 1961 ble det gamle lagret revet, og
et nytt og større lagerlokale ble bygd og med rampe i vanlig lastehøyde.

----
80 Vsl
----
Leirådal filial.
Vannverksaken
Det har også tidligere vært debatt i flere runder om vannverkutbygg
ing i Verdal. Særlig etter storbrannen i 1922 og etter den første mølle
brannen i 1923 ble det klart at noe måtte gjøres. De fleste huseierne
hadde brønner med grunnvann, men dette var til liten hjelp ved brann.
Verdal Samvirkelag fikk en tid ta ut vann fra vannledningen til Ver
dal Meieri, men i 1925 ble denne avtalen sagt opp av meieriet. Sam
virkelaget la da inn automatisk pumpe for grunnvann. Dette var likevel
av liten betydning for brannberedskapen. Det var møllebranner både
i 1923 og 1925. Ei uke etter den tredje møllebrannen i november 1930
behandlet styret spørsmålet om den fortvilte vannsituasjonen.
Norges Brandkasse presset også på i saken. Leklemsvatnet var da
nevnt, men de fleste ansa dette prosjektet for å være altfor stort og kost
bart. Styret var imidlertid positivt innstilt til saken og bevilget kr. 300,—
til foreløpige undersøkelser med sikte på et vannverk fra Leklemsvat
net. Dette beløpet ble seinere auka til kr. 1.000,—.
I februar 1931 hadde styret og Verdalsøra Brandstyre et fellesmøte
om vannverksaken. Det ble valgt en vannverkkomite med A.S. Bakken
og R Ingvaldsen fra brannstyret og G. Kvål fra samvirkelaget. På sam
virkelagets årsmøte like etterpå ble styret pålagt å arbeide videre med

----
81 Vsl
----
saken og få den utredet. I november 1931 la arbeidskomiteen fram sitt
anleggs- og driftsoverslag for et vannverk fra Leklemsvatnet med stål
rør for hele anlegget. Byggesum 164.000 kroner og et driftsoverslag
på 7.500 kroner pr. år.
Årsmøtet i februar 1932 behandlet styrets enstemmige forslag som
lød slik: «Der bevilges som gave til anlæg av vannverk for Øra kr. 15.000
utbetalt i anlægsåret, eller samme beløp som blir bevilget av kommu
nen. Intet av bevilgningen utbetales før alle planer er greie, nødvendig
anlægskapital er sikret, og midler til forrentning, vedlikehold og til
strekkelig amortisasjon ordnet ved bindende kontrakter. Når det ydes
et så stort direkte bidrag er det en uttrykkelig forutsetning at samvirke
laget ikke skal betale forholdsvis høiere aarspremie end andre indvå
nere på stedet. Det bevilgede beløp deles likt mellom møllen og
forretningen. Hvis man ikke finner aa kunne avskrive alt straks, kan
beløpet deles på 2 a 3 aar, eventuelt ved tilskud av reservefondet.»
Det var også et forslag om å bevilge 10.000 kroner i stedet for 15.000,—.
Først ble spørsmålet om det i det hele tatt skulle bevilges til vann
verket tatt opp. Bare 15 stemte imot. Deretter ble styrets forslag ved
tatt med 303 stemmer, mens forslaget om 10.000 kroner fikk 141
stemmer. (Denne forslagstilleren fikk som plaster på såret vedtatt en
stemmig sitt forslag om å bevilge 2.000 kroner til innkjøp av såkorn
til utdeling blant «übemidlede av bygdens innvånere»).
Det var trange tider. (En annonse etter læregutt i bakeriet førte til
at 60 søkere meldte seg i løpet av de to første dagene).
Til vannverket fra Leklem bevilget også kommunen 15.000 kroner,
og med det som ble bevilget fra andre bedrifter og institusjoner, kom
beløpet opp i 65.000 kroner. Det manglet da ca. 100.000 kroner som
måtte lånes. Av dette skaffet samvirkelaget 35.000 kroner som lån (kre
ditt) til Verdalsøren Brandkommune. Anlegget ble ferdig i 1933 og ble
et meget bra anlegg. Med mindre påbygginger fungerte det i nærmere
50 år som hovedanlegg for nedre Verdal. Fremdeles brukes anlegget
for deler av bygda.
Samvirkelaget blir anmeldt
Styret behandlet i juli 1926 et skriv fra politimesteren med pålegg
om straks å slutte med salg av varer fra lagerbygget. Det var Verdal
Kjøbmandsforening som hadde klaget. Det ble vedtatt at disponenten
skulle drøfte med advokat en ordning med filialstatus for lagerbygget.

----
82 Vsl
----
Flere tungvaregrupper i lagret kunne vanskelig selges gjennom vanlig
forretningslokale.
Advokat Cappelen og Handelsdepartementet uttalte at salg fra lagret
ikke kunne være ulovlig hvis eget handelsbrev ble løst for dette utsalgs
stedet. Dette ble ordnet. (På dette tidspunktet var handelsbrevet knytt
et til handelsstedet - og ikke til person. Ordningen med handelsbrev
er opphevet.)
I desember 1929 ble handelsloven endret til å gjelde kvalifikasjoner
for bestyrer av utsalgssted. Styret vedtok derfor å avertere etter: «en
betjent med fyldestgjørende vilkår for å erholde handelsbrev, til å be
styre filialen på lagerhuset.»
900-årsjubileet på Stiklestad
I mars 1930 ble det protokollert følgende:
«I henhold til forutgående konferanse med provianteringskomiteen for
Olavsfestlighetene påtår samvirkelaget sig å skaffe de nødvendige por
sjoner middagsmat, bestående av pølser og poteter, samt lån av de kopper
og kar som trengs. Nærmere betingelser for leveransen opsættes sene
re, dog skal hver porsjon ikke overstige 1 krone. Maten serveres på
Stiklestad Olavsdagen efter nærmere bestemt tid på dagen.»
Dette ble litt av en begivenhet og litt av en leveranse! Alle regnet
med storinnrykk fra hele landet, og det meste måtte foregå under apen
himmel. Det var derfor naturlig at de fleste anbydere på serveringen
trakk seg etter å ha sett på forholdene.
Samvirkelaget hadde eget bakeri, slakteri og pølsemakeri, foruten
andre viktige ressurser. Provianteringskomiteen var derfor godt fornøyd
med at samvirkelaget påtok seg oppgaven med serveringen av middags
mat, varme kjøttpølser med smør og poteter for kr. I,— pr. porsjon.
Dessuten skulle samvirkelaget holde nødvendig lager av mineralvann
for salg.
Maskinkapasiteten i pølsemakeriet ble utvidet med dobbelt så stor
motorkraft, en ekstra hurtighakker, eltemaskin, røykovn og pølse
stoppemaskin. Dessuten ble det tatt inn to ekstra pølsemakere.
I bakeriet ble det tatt inn 4 ekstra svenner, og det arbeidet i alt 12
personer for stemnet. Bakeriet påtok seg å levere alle bakeri varene til
friluftsrestauranten på Stiklestad, der det var satt opp spisebrakke med
tak og spisebord for 1100 personer på en gang.

----
83 Vsl
----
900-årsjubileum på Stiklestad. Presteprosesjon.
Av alle de som hadde søkt arbeid med serveringen, ble det valgt ut
100 personer.
Serveringsbrakka ble delt i 3 serveringsstasjoner med 1 sjef for hver.
Utenfor var det ordnet med en lang disk for servering av kaffe, øl, brus
og kaker. Det ble laget opp mat flere dager på forhand. Kjølerommet
var godt å ha. 15 damer var i fullt arbeid i 3 dager med å råskrelle poteter.
Ved spisebrakka ble det opprettet et kjøkken med 3 store komfyrer
for å holde maten varm. En dampkjel var rigget opp for å skaffe nok
varmt vann til stadighet. Samvirkelaget hadde skaffet 2500 bestikk, tal
lerkener, glass og kopper, og dette gikk runde etter runde fra servering
til vask osv.
Maten ble kokt i 5 stk. 2000 liters mysepanner på Verdal Meieri.
Olavsdagen var 2 lastebiler i sving, og hver halvtime kjørte en 2-tonns
lastebil til Stiklestad fullastet med ferdigkokt mat.
Heldigvis var det sol og fint vær også denne dagen, slik hele som
meren i 1930 stort sett var.
Det ble et kolossalt innrykk av folk - flere enn ventet. Det kom 32
ekstratog! Til Trones kai kom det flere båter med folk. En strøm av
biler måtte dirigeres etter bestemte rundkjøringsruter. Antallet biler som
passerte Stiklestad denne dagen ble anslått til ca. 4.000, og antallet be
søkende til i alt ca. 40.000.
Da Olavsdagen var over, pustet sikkert mange lettet ut. Det ble sagt
Verdal Samvirkelag — 6

----
84 Vsl
----
at samvirkelaget kom bra fra sine oppgåver. Kanskje ble det ikke så
svært forretningsmessig resultat av denne store satsingen, men samvir
kelaget var med på å løse en oppgave for bygda og distriktet på en til
fredsstillende måte. Etter at utstyret som var innkjøpt til stemnet, var
solgt, var også omkostningene dekket. Det eneste som sto igjen
usolgt, var en stor hotellkomfyr som ingen ville kjøpe, og den ble satt
på lager. Der sto den til i 1940, da det kom «kjøper» - idet den ble
tatt av den tyske invasjonsstyrken.
Det bør kanskje også nevnes at styret i mai 1928 vedtok: «Bevilge
des det nødvendige til bindingssnører for beplantningen fra Øra til
Haugsgropa.» Stiklestad-alléen skulle fullføres til 900-årsjubileet i 1930.
Denne nydelen av alleen med ungbjørk var ekstra vakker i 1930, og
det ville nok en nyplanting ha blitt nå også.
I mai 1923 bevilget styret enstemmig 1500 kroner som bidrag til nytt
orgel i Stiklestad kirke (se Johs. Minsaas - også som organist).
DA PARTIPOLITIKERNE VILLE OVERTA
Allerede i 1844 vedtok tekstilarbeiderne i Rochdale i England at de
skulle holde partipolitikken utenfor i den nye kooperative foreningen.
Derfor vedtok de prinsippet om «partipolitisk og religiøs nøytralitet»
(se avsnittet: Ideen.)
Enkelte som har gransket kooperativ historie, er kornmet til at
denne formuleringen også skyldtes pågående religiøse sekter.
De som formulerte dette prinsippet, forsto at det var nødvendig. Det
første samvirkeprinsippet slo fast at foreningen skulle være «apen for
alle», og skulle dette prinsippet ha noen mening, måtte foreningen
være nøytral i spørsmål vedrørende partipolitikk og religion. Det har
da også vist seg at brudd med nøytralitetsprinsippet har straffet seg ved
at andre grupper da blir motstandere i stedet for mulige medspillere
og medlemmer.
Også i vårt land var det enkelte forsøk på infiltrasjon. Dette ble ofte
forsøkt ut fra ønsket om å styrke eget parti, og ikke for å fremme ko

----
85 Vsl
----
operasjonen. En del samvirkelag fikk ganske tidlig bred oppslutning,
særlig på landsbygda, men også i enkelte byer. Et brudd på nøytralitets
prinsippet ville da ha virket svært uheldig for oppslutningen fra for
bruke rne.
Ved vurdering av dette forholdet rent historisk må vi huske på at det
fra omkring århundreskiftet hadde vært en sterk utviklingsperiode med
mer arbeiderrørsle, demokrati, parlamentarisme, unionsoppløsning.ut
videt stemmerett og sterkere partipolitisk aktivitet.
Fra 1918 og utover var de partipolitiske forholdene særlig urolige med
mye teoridebatt og partisplittelse på arbeidersiden. Dette førte til skjerpet
kamp om stemmene. Ved Stortingsvalget i 1927 gikk de to regjerings
partiene, Høire og Frisinnede Venstre sterkt tilbake. Andelen stemmer
falt fra 32,5 til 25,5% for disse to partiene. Valgets store seierherre var
Arbeiderpartiet som da hadde kommet seg igjen etter splittelsen (nav
net ble da ofte skrevet med tillegget: De Fore nede Arbeiderpartier, for
å understreke gjenforeningen med de mer moderate sosialdemokrate
ne og etter at Moskvaavhengigheten var oppgitt). Arbeiderpartiet sto
fram som en sterk maktfaktor etter valget, og stemmeandelen for par
tiet auka fra 18,5% til 36,9%. De ikkesosialistiske partiene regnet med
at det måtte bli en mindretallsregjering fra deres rekker. Ingen kunne
da tenke seg en A-regjering.
20. januar 1928 leverte den sittende regjering sin avskjedssøknad.
Det viste seg imidlertid å bli problematisk å få dannet en mindretalls
regjering. Kong Haakon gjorde da det få hadde ventet, men som var
riktig etter valgresultatet, nemlig å be Chr. Hornsrud fra Arbeiderpar
tiet danne regjering. Denne regjeringen (med Johan Nygaardsvold som
landbruksminister) ble bare 18 dager gammel. Den ble felt allerede 8.
februar 1928 på en noe utfordrende programerklæring og på grunn av
sterk motstand fra finanskretser. (Først i 1935 kom Arbeiderpartiet igjen
i regjeringsposisjon og da med stortingspresident Johan Nygaardsvold
som statsminister).
Valgseieren i 1927 skjerpet kamplysten. I november 1929 sendte Det
Norske Arbeiderparti og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon et brev
til NKL med henstilling om å oppnevne deltakere til en fast organisa
sjonsmessig felleskomite. NKL svarte at kooperasjonen alltid ville
være interessert i og villig til å komme med uttalelser vedrørende øko
nomisk politikk, lovgiving, forbrukerspørsmål 0.1. Noe fast organisa
sjonsmessig komitesamarbeid ville imidlertid ikke komme på tale, da

----
86 Vsl
----
dette ville komme i strid med NKLs nøytrale stilling til de politiske
partier.
Dette var klar tale, men svaret falt ikke i smak. Arbeiderbladet
hadde flere artikler med oppfordring til kooperasjonen om å slutte med
nøytraliteten og gå aktivt inn i klassekampen. Det Norske Arbeider
parti sendte deretter ut rundskriv til alle partiavdelingene med oppford
ring til å gå langt mer aktivt inn for å møte opp på medlemsmøtene
i samvirkelaga og sørge for å få valgt inn partifeller i styrene og som
representanter til distriktsmøter og kongressen «Unngå valg av bestyr
ere såfremt disse ikke er partifolk...», hette det i brevet, som var un
dertegnet av den ivrige og dyktige Oscar Torp.
Rundskrivet nådde også Verdal gjennom NKL, og i styremøte i fe
bruar 1930 ble det protokollert følgende om denne saken:
«Referertes skrivelse fra NKLs styre hvori meddeles at Det Norske
Arbeiderparti/De Forenede Arbeiderpartier har til hensigt å erobre
kooperasjonen til fordel for arbeidernes klassekamp.
Efter forslag av disponenten blir nevnte skrivelse å referere på kom
mende medlemsmøte og derefter foreta en avstemning over hvor
vidt Verdal Samvirkelag fremdeles skal arbeide efter de samme
prinsipper som er fastslått i NKLs love som helt upolitisk, eller om
møtet ønsker at det for fremtiden skal tjene et enkelt politisk parti.
Enstemmig.»
På medlemsmøtet 12. februar 1930 ble følgende ført inn i møteboka:
«Angående skrivelsen fra Det Norske arbeiderpartia Sentralstyre,
utviklede der sig en lang, og delvis skarp debat. Besluttedes at
drive samvirkelaget herefter som før som en helt upolitisk forret
ning, med 377 stemmer, mot 38 stemmer som avgaves for det av
N.N. fremsat forslag.»
«Begge forslag om samvirkelagets fremtidige drift indføres i proto
kollen efterpå.»
Disse to forslagene lød slik:
1. N.N.s forslag:
«Den kooperative ide er sprunget frem på grunnlag av arbeidere
og arbeidernes krav om solidaritet og samvirke. Den kooperati
ve organisasjon er uttrykk for en klassesolidaritet og kan ikke
stille sig utenfor den kamp som foregår mot den private spekula
sjon, - likesålidt som den kan underordne sig noe bestemt poli
tisk parti som ikke gir uttrykk for det arbeidende folks interesser.»

----
87 Vsl
----
2. Det vedtatte forslag:
«Kooperasjonen er den tryggeste vei til oppnåelse av sund øko
nomi; og i erkjennelse herav er det en sosial og nasjonal sak av
største betydning at hele befolkningen blir med i bevegelsen.
Kooperasjonen vil søke samarbeid med arbeidernes, fiskernes
og bøndernes faglige organisasjoner, men vil iaktta at alle for
brukere uten hensyn til sosial, politisk eller religiøs stilling kom
mer med i bevegelsen til enig samvirke for å ivareta sine
forbrukerinteresser. Kooperasjonen har fra første dag iakttatt en
streng nøitralitet i religiøse og partipolitiske stridsspørsmål, og
Verdal Samvirkelag vil fastslå denne linje som den eneste som
fører frem til enig samarbeid.
Alle kooperatører oppfordres til å stå vakt om disse anerkjente
kooperative prinsipper således at bevegelsen forblir uavhengig av
ethvert politisk parti.»
Medlemsmøtet i februar 1930 foretok med andre ord en full avkla
ring i denne debatten. Vedtaket kom til å få stor betydning for oppslut
ningen om Verdal Samvirkelag. Og god oppslutning gir bedre resultat
og mer å dele for alle. (Når dette skrives deler Verdal Samvirkelag og
så for foregående år ut større beløp i tilbakebetaling på kjøp enn noe
annet s-lag i landet, vel 5 mill. kroner, i tillegg til god sikring av egen
kapital ved avsetting til fond.)
NKLs kongress sommeren 1930 vedtok en klar uttalelse om forbru
kerkooperasjonens nøytrale stilling i forhold til de politiske partiene.
En liknende uttalelse var også vedtatt på kongressen i 1923.
På landsbasis ble det likevel hengende igjen i lufta et inntrykk av
at kooperasjonen var noe som hadde med partipolitikk å gjøre, og
dette inntrykket har trolig bremset oppslutningen en del. Enkelte ste
der hvor partiaksjonen ikke ble skikkelig behandlet eller kanskje fikk
en del tilslutning, endte samvirkelaget ofte opp med preg av «partibu
tikken», mens det på andre sia av vegen kanskje ble etablert en «bon'bu
tikk» som motvekt. Resultatet ble som oftest at ingen av dem hadde
livskraft nok til å bestå og utvikle seg.
Et inntrykk av partipolitisk tilknytning kan føre til alvorlige situa
sjonen Under den tyske okkupasjonen av landet hadde tyskernes med
hjelpere også gitt uttrykk for at kooperasjonen i Norge var partipolitisk.
Nasjonal Samling og den aggresive ungdomsorganisasjonen Fedrelands

----
88 Vsl
----
laget skrev og talte mot kooperasjonen. De trødde det skulle være slik,
fordi forbrukerkooperasjonens anlegg og verdier i Tyskland allerede
var beslaglagt av nazistyret.
«Norges Kjøbmandsblad» hjalp dessverre til sommeren 1940 ved at
bladet beskyldte kooperasjonen for å være politisk. Hvorfor også
akkurat da? Flere blant NKLs ledelse, tillitsvalgte og funksjonærer og
også folk fra samvirkelaga ble fengslet, skutt eller omkom i konsentra
sjonsleirer i løpet av krigen. Folk fra Verdal Samvirkelag ble også fengs
let og fikk smake tysk tortur.
Allerede 25. september 1940 ble NKLs styreformann, Andreas Juell,
innkalt til Gestapos hovedkvarter på Victoria Terasse i Oslo, der han
fikk beskjed om at alle NKLs eiendeler var beslaglagt, fordi koopera
sjonen var en politisk bevegelse som sto i forbindelse med Det Norske
Arbeiderparti.
Tyskerne forlangte at Juell måtte innestå med sitt liv som garanti for
at ingen verdier eller varer ble fjernet fra NKLs anlegg. Fra NKLs
side ble det protestert, og NKL la fram utskrift av protokoller og kon
gressvedtak som viste at kooperasjonen i Norge alltid har vært og øn
sket å være partipolitisk nøytral. Disse kongressvedtakene om nøytralitet
reddet NKL og Andreas Juell. Beslaget ble ikke satt i verk, men tra
kasseringen fortsatte og skapte store problemer så lenge krigen varte.
Bl.a. ble disponenten ved NKLs Trondheimslager, Ole Espaas, avsatt,
og en nazist ble plassert i stillingen, der han satt til krigen var slutt.
Bensinstasjon — radio m.v.
Allerede i mai 1922 vedtok styret å få plassert en bensintank for 3000
liter på hjørnetomta ved branngavlen mot bakeribygningen ved Nord
gata. Det var Vestlandske Petroleumskompagni (seinere Esso) som var
leverandør av bensin, parafin m.v.
I september 1932 godkjente styret kontrakt mellom selskapet og sam
virkelaget om å opprette bensinstasjon med vaskeplass på eiendommen
Hjemvei, som oljeselskapet hadde kjøpt, ved hjørnet av Stiklestadve
gen/Riksveg 50 (nå Nordgata/Jernbanegata). Stasjonen ble åpnet 1.
juli 1933 med Harald Kalseth som bestyre r. Allerede året etter var det
klart at lokalet var for lite. Samvirkelaget søkte derfor selskapet om
å få kjøpe en del av tomteområdet til et forretningsbygg med leilighet,
og kjøpet kom i stand i 1934. Ved byggingen ble det trolig satt rekord
for den tida. Huset sto nemlig ferdig etter 1 måned. I første etasje ble

----
89
----

■HB i fMK Hi:': fl&
Bensinstasjonen med Hjemvei til venstre.
det avdeling for ovner, kaminer 0.1., en del byggematerialer, våpen, am
munisjon og radio. Bestyrer Kalseth hadde vært på radiokurs i Oslo
og tok på seg salg og service.
Avdelingen ble regnet inn i rekken av filialer, fordi avdelingen lå ute
nom hovedforretningen.
Ullvarefabrikk
På samme måte som med garveriet kom også ullvarefabrikken inn
i Verdal Samvirkelags driftsopplegg på en noe tilfeldig måte. Første pro
tokollering ble foretatt i juni 1926, da styret behandlet søknad fra Sparbu
Uldspinderi om et lån på kr. 3.000,—. «Innvilges ikke» - står det i mø
teboka.
Så i september 1931 behandlet styret et brev fra advokat Gude med
salgstilbud på et konkursbo, Ihlens Uldvarefabrik, i Sparbu. Styret vedtok
å reise til Sparbu dagen etter for å se på anlegget. Den egentlige hen
sikt med reisen til Sparbu var å se om selve bygningen var i en slik
stand at den kunne tas ned og føres opp igjen i Verdal som lagerbyg
ning for samvirkelaget. Besøket synes å ha skjerpet interessen for hele
anlegget, og styret la inn et tilbud på 11.000 kroner med forbehold om
enighet på medlemsmøtet. I januar 1932 meldte namsretten at budet

----
90 Vsl
----
Ullvarefabrikken med garveriet.
var godtatt, og i mars ble Ludvig Alver fra Stjørdal tilsatt som bestyrer
for fabrikken. Lønn kr. 300,— pr. måned.
Medlemsmøtet i februar 1932 vedtok mot 6 stemmer: «Sparbu Uld
varefabrik overtakes av Verdal Samvirkelag som den står med maski
ner og inventar på eiendomsgrunn ved Sparbu stasjon, slik som styret
på eget ansvar har overtat den ved kjøp på konkursauktionen 22. des.
sidstleden. Fabrikken settes snarest i drift i den utstrekning forholdene
tillater. Styret og disponenten pålegges å ordne det nødvendige.» —
I mars 1932 vedtok styret at fabrikken skulle hete: Verdal Samvirke
lags Ullvarefabrikk, Sparbu. Deler av den gamle maskinparken ble kjøpt,
sammen med en del nye maskiner, vevstoler m.v.
Grensene til Sparbu Meieri ble avklart. Det viste seg nødvendig å
kjøpe noen kvadratmeter grunn av meieriet, da fabrikkens skorsteins
pipe sto hal v veis inne på meieriets grunn.
Innen utgangen av 1932 kom fabrikken i gang og hadde da ialt kostet
64.000 kroner. Fabrikken leverte produkter av god kvalitet, og det var
vanskelig å skaffe nok av garn, ulltepper 0.1. til kundekretsen.
Det var imidlertid liten stemning for å koste mer på et fabrikkanlegg
som lå så langt unna, og flytting til Verdal kom på tale. Styret behand

----
91 Vsl
----
let spørsmålet om flytting eller salg av ullvarefabrikken flere ganger.
Våren 1937 ble fabrikken tilbudt Sparbu Handelslag og Mære Samvir
kelag for kr. 60.000.—, ettersom disse hadde vist interesse for kjøp tid
ligere. Noe svar kom ikke før det ble holdt ekstraordinært medlemsmøte
i mai 1937. Da ble det vedtatt at fabrikken ikke skulle selges, men flyt
tes til Verdal, der det skulle bygges ny, tidsmessig ullvarefabrikk. Det
ble kjøpt nødvendige tilleggstomter i Verdal. Bestyrer Alver ble sendt
på studiereise til Sverige, Danmark og Tyskland, og på denne turen
fikk han impulser for ny, moderne fabrikk som ble planlagt og tegnet.
Anbud ble utlyst og antatt i juli 1937, og finansiering ble ordnet.
I juni 1938 var bygningen ferdig, og en del maskiner og utstyr ble
overført fra fabrikken i Sparbu, samtidig med at det ble tatt inn ar
beidsfolk. Fabrikken hadde da kostet vel 230.000 kroner.
NKL begynte nå å interessere seg for fabrikken. For Verdal Samvir
kelag hadde produksjonen ved den gamle fabrikken vært for stor, og
hovedtyngden av produksjonen måtte selges utenom laget. Den nye fa
brikken hadde enda større kapasitet, og det lå trolig bedre an med en
eier som fra før hadde et engrossystem. Johs. Minsaas var medlem av
NKLs representantskap (varaordfører), og han forsto nok at et salg var
beste løsning. Styret behandlet i juli 1938 en forespørsel fra NKL om
samvirkelaget kunne tenke seg å overføre ullvarefabrikken til NKL, og
styret sa seg villig til dette, både for ullvare- og lærfabrikken.
Samvirkelaget fikk laget en oppstilling over verdien på tomter, byg
ninger, maskiner og utstyr (se Garveri/lærfabrikk). Styret sammen
med representantskapets utvalg vedtok i april 1939 å foreslå for
representantskapet å gi styret og representantskapets utvalg fullmakt
til å avhende lærfabrikken og ullvarefabrikken til NKL for kr.
440.000,-.
Både samvirkelagets og NKLs representantskap godkjente avtalen.
Samtlige tilsatte ved fabrikkene ble sagt opp, og samvirkelaget henstil
te til NKL å ta inn samtlige på nytt. NKL overtok pr. 1. september
1939. Oppgjør for varebeholdningene ble ordnet etter opptelling og takst.

----
92 Vsl
----
REPRESENTANTSKAP
Verdal Samvirkelag hadde fra starten den organisasjonsformen som
var - og fortsatt er vanlig - for mindre samvirkelag. Laget fungerte som
én krets, og medlemmene møtte til ert medlemsmøte, årsmøtet, der sty
remedlemmer og andre tillitsvalgte ble valgt. Etter hvert som medlems
tallet auka, og samvirkelagets virksomhetsområde ble større, ble det
vanskeligere for folk å møte fram. Det ble etter hvert et spørsmål om
å få plass nok til å avvikle møtene. Ordningen ble faktisk en begrens
ning av demokratiet. På årsmøtet i februar 1922 - da laget var 30 år
- ble spørsmålet om kretser og representantskap reist for første gang.
A.S. Bakken, som var medlem av revisjonsutvalget, henstilte til styret
å «ta denne sak under overveielse».
Årsmøtet i februar 1930 påla styret å legge fram forslag til neste med
lemsmøte om valg av et representantskap for laget. Styret vedtok i ja
nuar 1931 at i henhold til innhentede opplysninger vil for tiden ikke
ordningen være formålstjenlig, og medlemsmøtet i februar slo seg til
ro med dette foreløpig. To år seinere, på årsmøtet i februar 1933, kom
forslaget om representantskap opp på nytt, og det ble vedtatt mot 2 stem
mer. Men saken var fremdeles ikke moden.
Årsmøtet i 1934 behandlet saken på nytt. Etter at et forslag om ut
settelse på übestemt tid var forkastet, ble spørsmålet om representantskap
tatt opp på nytt. Resultatet ble 206 ja og 228 nei. Det var vel på en
måte populært med de store folkemøtene, seiv om de var lett påvirkeli
ge av stemningsbølger.
Årsmøtet i februar 1937 behandlet spørsmålet om representantskap
og nødvendige vedtektsendringer. Formannen, Johs. Dahl, redegjorde
for saken, og etter en del debatt ble forslaget vedtatt mot 65 stemmer,
og 295 stemte for.
Orientering om vedtektsendringene skulle kopieres og sendes ut til
medlemmene. Eventuelle forslag til endringer skulle sendes styret for
behandling før neste medlemsmøte. Ekstraordinært medlemsmøte ble
holdt i mai 1937, og der ble forslaget til vedtektsendringer og represen
tantskap vedtatt mot en stemme mens 202 stemte for. Det hadde da
gått 15 år før endelig vedtak.
I februar 1938 ble det foretatt oppdeling av laget i 7 kretser, og for
deling av de 27 representantene. Fordelingen ble slik:
Verdalsørens krets: 7 representanter

----
93 Vsl
----
Sjøbygdens krets: 4 representanter
Vinne og Ness krets: 4 representanter
Leksdalen krets: 2 representanter
Stiklestad krets: 3 representanter
Vuku krets: 4 representanter
Ulvilla krets: 3 representanter
1938 ble da det første året med kretsmøter, og alle møtene ble av
viklet i mars. Representantskapet holdt sitt første møte 26. mars 1938.
Johs. Musum ble valgt til ordfører, Georg Tromsdal til varaordfører
og Øivind Braarud til sekretær. Disse 3 utgjorde representantskapets
utvalg. Dette utvalget tiltrer styret i samsvar med vedtektene ved be
handling av årsoppgjør, utkast til årsmelding og andre mer omfattende
saker før behandling i representantskapet. Johs. Dahl, som hadde vært
styreformann siden 1917, ble gjenvalgt. Som styremedlemmer ble valgt
Chr. Nevermo, Andr. Haugan, og Johan Nestvold. Disponenten var
fast medlem av styret.
Revisjonsutvalg: J.M. Lyngaas og H. Hof set.
Med dette var ordningen med kretser og representantskap i gjenge.
Johs. Dahl -22 år som styreformann
Styret sammen med representantskapets utvalg hedret i møte i april
1939 den fratredende formann, Johannes Dahl, med en erkjentlighets
gave for det store arbeidet han hadde utført for samvirkelaget under
skiftende forhold fra 1917 til 1939. Ny styreformann ble Johannes
Musum.
Styreformann Johs. Dahl
Styreformann Johannes Musum

----
94 Vsl
----
Livdyromsetning
Med det betydelige husdyrholdet i distriktet var det stor interesse for
best mulig omsetning av både slakt og levende dyr. Det gikk med noe
slakt til butikksalg av kjøtt og til produksjonen i pølsemakeriet, men
hovedtyngden måtte sendes ut av distriktet som slakt til kommisjonæ
rer i Trondheim og Oslo. Det var imidlertid også interesse for levering
av livdyr. Allerede i 1932 vedtok styret å forsøke å løse dette proble
met. Det ble inngått avtale med Bøndernes Salgslag i Oslo som motta
ker og med en lokal oppkjøper som skulle reise rundt og kjøpe inn
dyr for opplasting på jernbanens krøttervogner. En del livdyr ble også
solgt lokalt. En kan si at tiltaket var til nytte for folk, men helt uten
problemer var det ikke for samvirkelaget.
I august 1940 behandlet styret en søknad om erstatning fra en som
hadde kjøpt ei ku av oppkjøperen. Kjøperen hevdet at kua var folke
vond og hadde skadet kona hans, og han ville ha erstattet legeutgifter
og kr. 3,- pr. dag i 6 uker for sykdom. Styret vedtok: «Uten å erkjenne
noen erstatningsplikt, som i tilfelle må påhvile den opprinnelige sel
ger, blir N.N. av billighetshensyn å bevilge som gave kr. 50,— som
bidrag til kjøp av ny ku.»
Det var ellers en del meningsforskjell om oppgjørene, og det var mis
nøye med trekk for skavanker og skjulte mangler, som kvast, jurbetenn
else 0.1.
Hjørnegården
Samvirkelagets butikker på Øra var i hovedsak konsentrert langs jern
banen ved Asbjørnsens gate og ved Nordgata, men selve hjørnetomta
mellom de to husrekkene lå lenge apen og ble brukt til innkjørsel. Det
var bensinpumpe der før bensinstasjonen ble åpnet i 1933. Denne hjør
netomta var en gjenganger i styrets drøftinger, alt etter som en eller
annen avdeling trengte mer plass.
Allerede på medlemsmøtet i februar 1924 spurte M. Lynum om sty
ret snart ville foreslå utbygging, da han mente dette var påkrevet. Han
fikk til svar at planene var på et forberedende stadium. På medlems
møtet i januar 1925 orienterte formannen om at utbygging var vurdert,
spesielt på grunn av vanskelige og trange kontorforhold. Styret fikk
fullmakt til å forberede saken. I februar 1926 forelå en plan som ble
forelagt medlemsmøtet og godkjent mot 8 stemmer. Det dukket imid
lertid opp en ny hjørnegård og andre muligheter. Levanger Privatbank

----
95 Vsl
----
Hjørne gården.
eide gården Aasgaard på hjørnet av Nordgata og Johs. Bruns gate (nå:
DOMUS Mat og Hovedkontoret), og banken skulle avvikle virksom
heten i Verdal.
Styret vedtok derfor i mars 1926 å utsette utbyggingen av hjørnetom
ta inntil videre. Aasgaard ble kjøpt (se: Huskjøp, nye kontorer og sy
stuer). Fra 1926 til 1936 var hjørnetomta lite nevnt. Det var vanskelige
tider med mye arbeidsledighet. Styret så sikkert lysere på markedssi
tuasjonen i februar 1936. Da ble det vedtatt å kjøpe et tomteområde
nord for Aasgaard av fru Heir. Samtidig ble det vedtatt å få utarbeidet
ny plan og kostnadsoverslag for utbygging av hjørnetomta ved jern
banen med sikte på bedre plass for manufakturavdelingen. Dette
kunne gi mulighet for overflytting av brødbutikken til den tidligere ma
nufakturbutikken mot jernbanen. Byggeplanene ble vedtatt av medlems
møtet i mars 1936. Gjennomføringen av planen var avhengig av mulighet
for ny innkjørsel til gardsplassen fra sør/vest, og det ble derfor igjen
tatt opp forhandlinger med fru Dahl om å få kjøpe hennes eiendom
Fridlund. Dette hadde strandet tidligere, men nå var hun villig til å
seige for kr. 17.500,-. (Dahlgården på Fridlund ble utleid til kafé en
tid. Den ble seinere flyttet til Nordåkeren og brukt som
funksjonærbolig.)

----
96 Vsl
----
Samtidig ble NKLs arkitektskontor i Oslo bedt om å utarbeide pla
ner og tegninger for et murbygg med kjeller 4- 3 etasjer på hjørnetom
ta. Arkitektkontoret utførte dette oppdraget for et rimelig honorar, 912
kroner. Reisverket for bygningen som til da var brukt til stall, ble ved
tatt ombygd til lagerlokaler, og ny stall ble bygd i nord/sørretningen
på den nye Dahltomta (Fridlund). Omgjøringen av den gamle stallen
og oppføring av ny stall kom på kr. 7.836,—. Anbudet som ble antatt
for oppføring av Hjørnegården lød på 23.540 kroner med tillegg for
varmeanlegg, sanitær, glass m.v. Hjørnegården sto ferdig i 1937 og
kostet i alt ca. 74.000 kroner. Den ruvet flott i gatebildet med store
og fine fasader, sjøl om golvarealet var forholdsvis knapt.
Billigsalg!
Andre saker fra 1920- og 1930-åra
I juli 1922 ble det referert brev fra skolestyret med forespørsel til
bygdas handlende om å slutte å seige sigaretter i butikken. Enstemmig
vedtak: «Samvirkelaget slutter straks med salg av sigaretter. Beslutnin
gen sendes Kjøpmandsforeningens formann.» Det går ikke fram om
vedtaket ble satt ut i livet.

----
97 Vsl
----
Søknad ira butikkpersonalet i mars 1924 om å få 1 times middags
pause og 14 dagers sommerferie. Vedtak: Kan av hensyn til forret
ningen ikke innvilges.
Fra styremøtet i august 1927: Først referert forhandlinger med NSB
om priser for eventuell lysttur med ekstratog til Snåsa for samvirkelag
ets personale og styre m/ektefeller. Det skulle serveres kaffe på turen.
Vilkåret for lystturen var at NSB kunne gå med på en billettpris tur/re
tur på kr. 5,— for voksne og kr. 2,50 for barn. Samvirkelaget garanter
te et minstebeløp på 600 kroner til NSB. Turen var bestemt til søndag
8. august 1927.
På et medlemsmøte i februar 1928 var det innlegg med kritikk av
«familieære hensyn» ved tilsettinger ved lagets avdelinger.
I juni 1928 behandlet styret søknad fra 6 av personalet om å få 14
dagers ferie. Det går ikke fram av vedtaket om dette ble innvilget, men
vedtaket slår fast at alle innrømmes feriebetaling for 2 uker i forhold
til gjennomsnitt av siste års ukelønn.
I mars 1929 refererte styret brev fra byggmester E. Husby, Hommel
vik, v/ordfører E. Muller, med forespørsel «om man er villig til å tre
i forbindelse med ham for å underhandle om opprettelse av en linfa
brikk i Verdal. Saken blir å undersøke.»
I mai 1929 var byggmester Husby til stede og redegjorde for en lin
fabrikk for det Nordenfjeldske Norge. E. Muller var også innkalt til
møtet som medlem av komiteen til avhjelp av arbeidsledigheten. «Hr.
Husby fremholdt at Verdal var det heldigste sted, både som sentralt be
liggende og av lokale hensyn for selve anlegget.» Styret vedtok å uttale
sympati for tanken om et anlegg for behandling av lin for Trøndelag,
og disponenten fikk i oppdrag å undersøke saken nærme re. Det måtte
avklares om det var interesse for lindyrking i distriktet, og om det ville
bli forsvarlig rentabilitet ved tiltaket. Svar på disse spørsmålene ble
sikkert funnet, men noe mer om lin er det ikke å finne. (Det er synd
når en tenker på hvor vakker en blomstrende linåker er, og lin er bra
tekstilråstoff.)
Fra styremøtet august 1931: «I henhold til søknad fra O.M. Kvaalen
besluttedes å ta aktier for kr. 1.000,— i et eventuelt frørenseri for Ver
dal.» (Grasfrø.)
I juni 1932 vedtok styret: «Besluttedes å tegne samvirkelaget som varig
medlem av Nyttevekstforeningen med en kontingent på kr. 50,— en gang
for alle.»

----
98 Vsl
----
Fra styremøtet i november 1932: «Vedtokes å gi 60 ulltepper til en
verdi av stor kr. 1.000,— til den vordende helseheim i Trøndelag, un
der forutsetning av at den blir lagt til Verdal.»
Styremøte desember 1932: «Besluttedes å oppsi det årlige tilskudd
med kr. 10,— til politibetjentens løn.»
I januar 1933 ble det «referert skrivelse fra Norges Handels- og Kon
torfunksjonærers Forbund med anmodning om å opta forhandlinger
mellom styret for samvirkelaget og nevnte forbund angående løns- og
arbeidsvilkår for handelsbetjeningen.» Vedtak: «Da der f.t. ikke føre
ligger noget ønske fra betjeningen om å gå inn i organisasjonen, er
ikke spørsmålet aktuelt for oss.»
I styremøtet i april 1933 ble det «referert skrivelse fra NKL angåen
de en henvendelse fra NFL (trolig Arbeidernes Faglige Landsorgani
sasjon, AFL) vedkommende en henvendelse om å få butikkbetjeningen
organisert. Disponenten har i sakens anledning tilskrevet NKL om for
ståelsen av en del punkter angående denne sak. Da intet nytt er
kommet til siden forrige gangs behandling, henholder man sig til det
svar som ble gitt ved sakens behandling i møte den 28. januar d.å.»
Året etter ble overenskomsten vedtatt. Saken var vanskelig å løse.
Det hadde vært dårlige tider med bl.a. nedgang i levekostnadene og
lønnsnedsettelser. Etter en runde i voldgiftsretten ble det enighet om
lønnstariffen, som skulle begynne å gjelde fra 1. juli 1934. Funksjo
nærene hadde bedt om å vente til etter ferien. «For dette forhold har
foreningens formann, Georg Øwre, påtatt seg ansvaret overfor organi
sasjonen.» - står det, og det er føyd til at dette gjelder inndeling av
arbeidstiden. (Bakere, slaktere, pølsemakere, garvere, møllere m.fl.
hadde vært fagorganisert i mange år da.)
Fra styremøte i desember 1934: Søknad fra De Arbeidsløses Fore
ning om et bidrag - helst varer - til utdeling blant de trengende til jul.
Besluttedes å utdele 400 kg havregryn og 400 kg byggmel for Øra, 150
kg av hver sort på Vuku filial og 50 kg av samme på Ulvilla, Lysthau
gen og Leksdal.
Styret behandlet i mars 1935 en forespørsel om bidrag til anlegg av
ny kloakkledning på Verdalsøren. Overslag kr. 10.000,—. Enstemmig
besluttet: «Samvirkelaget yter et bidrag av kr. 1.000,— til det planlagte
anlæg.» (Slike bevilgninger ble foretatt i de fleste 30-åra til tross for
vanskelige tider.)
Styremøtet i september 1935: I anledning de bevilgede ulltepper til

----
99 Vsl
----
helseheimen besluttedes å bevilge av samvirkelaget det som teppene
kommer til å koste over kr. 1.000,—.
Styret behandlet i desember 1936 en søknad fra Syke- og fattigpleie
foreningen i Borge i Lofoten v/Alexandra Evjen om å yte noget til tren
gende til jul. «Bevilges som i fjor 100 kg grynmel og 100 kg havregryn.»
Dette er et interessant eksempel på nødhjelp til en kommune i stor nød,
og de fikk litt hjelp i flere år, seiv om det trolig var noe på kanten av
lagets vedtekter.
I februar 1937 vedtok styret å legge inn automatisk hustelefon etter
et tilbud fra Elektrisk Bureau.
Fra styremøtet i mars 1937: «Disponenten og formannen gjennom
går forslaget til nye lover og efter at mulige rettelser er gjort, besørges
utkastet trykt i et antall av 1700.» Dette gjaldt vedtektsendringer etter
vedtaket om kretser og representantskap (se Representantskap).
Under et styremøte i mars 1937 ble det referert «skrivelse fra Levan
ger Samvirkelag med besværing over at vi har opprettet kommisjons
lager på Okkenhaug i Frol. På denne skrivelse er gitt svar med nødvendig
forklaring.»
Fra styremøte i oktober 1937: «... og etterpå gikk styret gjennom samt
lige leiligheter ...» Dette bør nok ikke oppfattes konkret. Det gjaldt
en behandling av husleieregulering.
Styremøte mai 1938: Ang. aktier i «Bærsaftlaget på Røra». Enst. ved
tak: Besluttet å tegne 20 aktier a kr. 50,—.
Vedtak i styremøte i august 1938: «Besluttedes å innføre maskinbok
holderi fra førstkommende nyttår. Anskaffelse av maskine utsettes til
senere.»
I januar 1939 holdt styret felles møte med en deputasjon fra vedpro
dusentene: Per Sundby, Ole Kvaalen og I. Rosvold, som hevdet at pri
sen på råved var for lav med kr. 11,— pr. favn. Samtlige leverandører
var blitt enige om å forlange kr. 13,— pr. favn. «Saken utsettes til sene
re forhandling og overveielse om samhøvet mellom de forskjellige slags
brenselmaterial.»
Styremøte februar 1939: «Sammen med meieribestyrer Granhus og
Trygve Forberg ble det gjort vedtak om å betale kr. 12,— pr. favn for
rå olderved, som blir sams pris både for meieriet og samvirkelaget.»
Et styremøte i mars 1939 behandlet tilbudet om leie av forretning
på Stiklestad til filial under forutsetning av at eieren ble bestyrer. Utsatt.
Verdal Samvirkelag — 7

----
100 Vsl
----
Ny forespørsel i mai 1939 vedrørende Stiklestad. Vedtak: Stilles fore
løpig i bero.
Styret behandlet i juli 1939 et tilbud fra lærer Ingvar Dillan om å
filme samvirkelagets avdelinger. Beslutning: «Under forutsetning av at
billederne finnes tilfredsstillende, bestilles ca. 300 meter smalfilm til
en pris av kr. 1.80 pr. m. + kr. 0,50 pr. linje tekst.»
Styret behandlet i september 1939 søknad fra Røra Saftpresseri om
et midlertidig lån på kr. 10.000,—. Vedtak: «Innvilges mot pant i saft
beholdningen på 31.000 liter og mot kontragaranti fra styret i saftpres
seriet. Betales tilbake innen 30. juli 1940. Rente Vi % over Norges Banks
diskonto.»
I oktober 1939 behandlet styret søknad fra Sulgrenda om oppretteise
av filial. «Styret kan ikke anbefale å opprette filial i Sul.»
Søknad om oppretteise av filial ved Skjækerfossen og Vollen. Utsettes.
I november 1939 behandlet styret søknad med 47 underskrifter fra
Vollen om filial, og om å underhandle med kjøpmann Rotmo, som hadde
sagt seg villig til å seige sin forretningseiendom til samvirkelaget etter
takst. Utsettes.
Fra styremøte i oktober 1939: «Forespørsel fra NKL v/sekr. Randolf
Arnesen om samvirkelaget kan koste utstyr og innredning til ett av elev
rommene på den nye Samvirkeskolen i Bærum. Vedtak: Samvirkela
get vil ikke gå med på et sådant arrangement.»
Det ble et Trøndelagrom på skolen i stedet.
I november 1939 behandlet styret en aktuell sak ang. lønn under nøy
tralitetsvakt. Vedtak: «Gifte arbeidere og funksjonærer ved samvirke
laget sikres inntil halv lønn under nøitralitetstjenesten sålenge Staten
opprettholder de nuværende satser for nøitralitetsvernet.»
Fra styremøte i desember 1939: Spørsmål om å bevilge et beløp til
hjelp for finske flyktninger, som skulle innkvarteres i Levanger og
muligens i Verdal. Beslutning: «Det bevilges kr. 500— til de finske
flyktninger. Beløpet blir å sende innkvarteringsnevnden i Levanger.
NKL har anbefalt slike bevilgninger og ønsker melding om beløp.»
I februar 1940 behandlet styret søknad om bidrag til en kirurgisk bil
til 5. divisjon og vedtok å bevilge kr. 50,—.
Det ligger krig i lufta.

----
101 Vsl
----
Behov for mer lagerplass
I mai 1933 behandlet styret et tilbud på en tomt like ved lagret og
sidesporet til jernbanen. Det var Selnestomta. Styret syntes prisen for
tomta, 19.000 kroner, var for høy. I august samme år vedtok styret å
by 12.000 kroner for tomta. Noen handel ble det ikke da. (Samvirkela
get ble seinere leier - og til slutt eier av denne eiendommen i 1979.)
Årsmøtet i februar 1934 påla styret å arbeide videre med lagerspørs
målet. Styret ba arkitekt Flåa utarbeide tegninger og planer. Allerede
i mars samme år behandlet styret forslaget fra arkitekten. Det gikk ut
på et bygg i 3 etasjer + kjeller med støpte dekker og søyler, og med
vegger oppført i mur, 42,5 m langt og 12 m bredt og med samlet golv
flate på ca. 2400 m 2. Kostnadsoverslag 72.000 kroner. Bygget skulle
reises nord for mølla ved sidesporet. Et ekstraordinært medlemsmøte
behandlet saken like etterpå. Styrets innstilling om bygging av nytt la
ger var enstemmig, og disponent Minsaas redegjorde på medlems
møtet for behovet for mer lagerplass og for byggeplanene. Under dis
kusjonen om saken såtte et medlem fram forslag om at byggingen av
lager skulle utsettes av «finansielle hensyn». Ved skriftlig votering fikk
utsettelsesforslaget 156 stemmer, mens styrets forslag om bygging av
nytt lager fikk 71 stemmer.
Dette var et meget skuffende vedtak for styret. Disponent Minsaas
har tydeligvis tatt resultatet meget tungt, for i margen av protokollen
skrev han følgende: «Den største skade som er overgaaet samvirkela
get i dets historie. Det dårligste forslag som noengang har vært fremsat.»
Det er grunn til å anta at det første Minsaas tenkte på, var det vok
sende behovet for lagerplass for å kunne holde medlemskretsen med
driftsmidler, tungvarer og andre varer på en forsvarlig måte. Han tenk
te nok også på spenningen ute i Europa og forsyningsproblemene ved
en eventuell blokade eller krig, slik det var under 1. verdenskrig.
Dessuten tenkte han sikkert på behovet for en mer tidsmessig orga
nisasjonsform for samvirkelaget, slik at viktige saker kunne behandles
saklig og grundig, uten stemningsfylte benkeforslag i store forsamling
er. (Ordningen med kretser og representantskap var behandlet gang på
gang og utsatt. Ordningen ble vedtatt i 1937 og gjennomført i 1938.
Se: Representantskap.)
Behovet for mer lagerplass ble tydeligere om senn da vareleveranse
ne ble mer usikre etter hvert som krigshandlingene i Europa nærmet
seg. Folk begynte å forstå at vedtaket i det ekstraordinære medlems

----
102 Vsl
----
møtet i samvirkelaget i mars 1934 var en sørgelig og kostbar fadese.
Det virker imidlertid som at styre og disponent mistet motet helt til
vinteren 1939/40. Da ble saken tatt opp på nytt. 4. april 1940 vedtok
styret sammen med representantskapets ordfører å foreslå for repre
sentantskapet at den søndre halvparten av det planlagte lagerbygget fra
1934 skulle bygges snarest. I 1934 skulle hele bygget koste 72.000 kro
ner. I 1940 viste kostnadsoverslaget for halvparten av bygget nærmere
200.000 kroner. Vedtaket inneholdt et interessant tillegg som gikk ut
på å kjøpe mølleutstyr for maling av hvete i tilfelle lagerutbyggingen
ble iverksatt, slik at det kunne bli plass nok. Uka etterpå ble det andre
forhold å tenke på. Noe byggearbeid ble ikke igangsatt.
9. april 1940 var landet vårt i krig.
NY KRIGSTID
Den andre verdenskrigen førte til så mye elendighet - også i vårt land
- og for folk flest også innen Verdal Samvirkelag, at et kort sammen
drag av forspillet kanskje er på sin plass.
Mussolinis Italia herjet i Etiopia og hærtok landet. Vestmaktene var
lunkne. Hvoifor ble det ikke vedtatt sanksjoner? På nyåret 1938 fikk
Italia godkjent overherredømmet over Etiopia.
I borgerkrigen i Spania i 1936/37 fikk general Franco støtte fra Italia
og Tyskland, som med stridsvogner og fly hjalp til med å innføre dik
taturstyre også i Spania.
Det hadde vært spent i Europa i flere år. I mars 1938 okkuperte Hit
lertroppene Østerrike og kalte denne operasjon «Anschluss» (tilslutning).
Hvem skulle bli den neste?
Norge hadde klart seg gjennom første verdenskrig som nøytral stat,
men likevel med store tap. Vår handelsflåte ble stadig angrepet av den
tyske marinen. Fra høsten 1916 hadde tyskerne gjennomført utvidet
übåtkrig uten hensyn til protester fra Norge eller andre land. Et bety
delig antall norske sjøfolk, skip og skipslaster med viktige varer gikk
ned. Likevel regnet de fleste i Norge med at landet skulle klare å holde
seg nøytralt, også i en eventuell ny krig i Europa.

----
103 Vsl
----
Det ble derfor gjort forholdsvis lite for å bu seg på krig. Sommeren
1938 ba kong Haakon forsvarsministeren om bedre utbygging av sivil
forsvaret og om mobilisering av sjøforsvaret. Hosten 1938 ble rekrutt
skolen forlenget fra 72 til 84 dager. Likevel hadde vårt land kort mili
tær tjenestetid i forhold til andre land i Europa.
Munchenmøtet i september 1938 ga det noe optimistiske budskapet
fra Chamberlain om at «freden er sikret i vår tid». De tyske panserko
lonnene rullet imidlertid videre, og i mars 1939 var hele Tsjekkoslova
kia hærtatt, - til tross for det tyske løftet om å la landet være i fred.
Alle avtaler fra Munchen var brutt. 28. april 1939 fortalte Hitler over
radioen at han hadde sagt opp den polsktyske ikkeangrepsavtalen. Spenn
ingen økte. 21. august 1939 kom det ganske uventet melding om tysk
sovjetisk ikkeangrepspakt. Dette var forberedelsen til å ta Polen.
Fra flere land gikk det inntrengende anmodning til utenriksministre
ne Molotov og von Ribbentrop om å løse felles problemer på fredelig
vis gjennom forhandl inger. 28. august 1939 sendte Hitler sitt ultima
tum til Polen, og 1. sept. gikk nazitroppene over den polske grensa.
Dermed var 2. verdenskrig i gang.
Storbritannia og Frankrike hadde forpliktet seg til å gripe inn i tilfel
le Hitler-Tyskland gikk inn i Polen. Nå så de seg nødt til å følge opp
ved å erklære Tyskland krig.
Enkelte episoder til sjøs ble tatt opp på diplomatisk plan mellom Norge
og Tyskland i løpet av 1939, og alt tydet på stadig hardere linje fra tysk
side.
30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland etter
at Sovjet ville ha et større sikringsterritorium for forsvaret av Lenin
grad enn hva Finland kunne gå med på.
Vinteren 1939-40 var det stadig angrep på Norge i tyske aviser.
Også i Storbritannia var det irritasjon over at Norge ikke klarte å holde
de tyske übåtene unna norskekysten etter at flere britiske skip var sen
ket langs vår kyst. Fra Moskva kom det også sterk kritikk av norsk
presse for fiendtlig holdning. Frankrike og England ville sende hjel
petropper til Finland og ba om å fa gå gjennom Norge og Sverige. Begge
land nektet gjennommarsj.
Det var med andre ord ikke så greit for den norske regjeringen. Sjø
forsvaret var for svakt i forhold til den lange kysten, og landforsvaret
enda svakere, nærmest for en nøytralitetsvakt å regne, bortsett fra en

----
104 Vsl
----
kelte effektive avdelinger, f.eks. Gardekompaniene og avdelingene
som var med og gjenerobret Narvik fra tyskerne.
Det vil føre for langt her å komme inn på alle aktuelle forhold som
førte til 9. april 1940, men Altmarksaken i februar 1940 gjorde det ganske
klart at det ville bli vanskelig for vårt land å kunne holde seg nøytralt.
(Jøssingfjordsaken.)
Frankrike var sterkt opptatt av å stoppe malmtransporten fra Kiruna
/Narvik til Tyskland. I det øverste allierte krigsrådet gikk britene med
på det franske forslaget om å minelegge enkelte strategiske områder
langs norskekysten for å tvinge malmskipene til Tyskland ut på åpent
hav, der det ville være lettere å angripe dem. Disse minebeltene ble
påstått lagt 8. april 1940, og både Norge og Sverige fikk noter fra de
allierte som saken 5. april.
Alt dette siste skjedde samtidig som en betydelig tysk invasjonsstyr
ke var innlastet i en stor flåte skip og var undervegs til forskjellige mål
i Norge.
Det er ganske utrulig at de norske myndigheter og norske forsvar
styrker var så uforberedt. Dessverre viste det seg også at naziinfiltra
sjonen enkelte steder forhindret norsk ildgiing. Heldigvis klarte storting,
regjering og ikke minst vår konge og stortingspresident å bevare fat
ningen ganske bra. De forhindret kapitulasjon, og de fikk formulert
og vedtatt de nødvendige fullmakter for videreføring av norsk suvere
nitet og folkestyre, seiv om utøvelsen måtte skje fra utlandet så lenge
krigen varte.
I Verdal Samvirkelag var all lagerplass, både i sentrum og ved filial
ene, utnyttet til lagring av viktige varer ved krigsutbruddet 9. april 1940.
Det er grunn til å anta at mange snakket om det planlagte store lager
bygget som det ikke hadde blitt noe av. Nå ville det ha vært til stor nytte.
Minsaas skriver at varebeholdningen var på vel 1,5 mill. kroner og
tilsvarte omkring 3 måneders vanlig omsetning. Forsvaret hadde opp
rettet kontrakter med Verdal Samvirkelag om levering av betydelige va
repartier ved eventuell mobilisering.
Da de militære avdelingene ble satt opp, gikk det med store vare
mengder, og det var problemer med å kunne skaffe alt. Militæret kom
med sine rekvisisjoner på brød, mjøl, fisk, kjøtt, økser, hakker, spa
der m.v. For enkelte vareslag ble samvirkelaget utsolgt før andre og
mindre forretninger på grunn av leveransene til militæret. Det gikk ut
3000 stomp pr. dag til militæret. En dag rekvirerte et kompani økser,

----
105 Vsl
----
hakker og spader, og dagen etter kom det en ny rekvisisjon på 130 spa
der til handmåking av vegen Grong - Lierne. Også denne leveringen
klarte samvirkelaget å formidle.
Tyske avdelinger begynte å nærme seg Innherred og Verdal fra Trond
heim og Stjørdal. 14. april 1940 ble jernbanebrua sprengt av norske
styrker og 15. april ga de norske styrkene ordre om evakuering av si
vilbefolkningen fra Verdalsøra.
Det ble gravd skyttergraver og bygd brystvern, veghinder m.v. med
sikte på forsvaret av Øra. Disponent Minsaas flyttet heim til Minsås
med samvirkelagets arkiv og opprettholdt kontorfunksjonene på et vis
derfrå. Denne uka før tyskerne kom, bodde de fleste sivile utenom Øra,
men passet sitt daglige arbeid som vanlig.
Vakthold på taket av bensinstasjonen.
Søndag morgen, 21. april 1940, begynte kamphandlingene på Øra.
På Ørmelen hadde de norske styrkene satt fyr på enkelte hus for å få
bedre sikt for skyting. De tyske styrkene kom sør fra, langs jernba
nen, tok av ved Kjæran og nærmet seg vegbrua, der det var sperringer
med tømmer og piggtråd. Den norske styrken på Øra var på ca. 100
mann, og besto i hovedsak av en avdeling fra mitraljøse-eskadronen,
DR 3. Under kampen falt en del tyske soldater. 2 norske sivile og 1
soldat falt, og flere ble såret. Soldater fra Verdal falt i kamp også an
dre steder i landet.

----
106 Vsl
----
Avdelinger av et alliert ekspedisjonskorps var landsatt enkelte steder
bl.a. i Åndalsnes og Namsos, og britiske avdelinger fra Namsos var
i området Steinkjer - Inderøy - Røra og Verdal, men kom bare spora
disk i kamp med tyskerne. De engelske soldatene var dårlig trenet og
uvant med snøføre. Før og omkring 20. april 1940 var det uvanlig kraftig
snøfall som hindret operasjonene. Det var en del britiske soldater på
Stiklestad, og en avdeling kom fra Røra til Verdal, og sammen med
avdelingen på Stiklestad tok de seg tilbake nordover. De hadde 2 falne
og 1 såret soldat, og en del britiske soldater ble tatt til fange av tyskerne.
Kampene på Verdalsøra stilnet snart. Etterretningsopplegget var alt
for dårlig. Tyske tropper omgikk den norske avdelingen ved å gå i land
fra båter ved Trones, og kunne nærme seg de norske stillingene bak
frå. Det var bare ett fornuftig valg: Tilbaketrekking oppover bygda. Mye
materiell måtte settes igjen på grunn av snømengdene og uframkom
melige veger. Den norske forsvarsstyrken hadde forsøkt å gjøre det
beste ut av en ganske håpløs situasjon.
Omtrent samtidig med trefningen på Øra dundret bølge etter bølge
med tunge bombefly til og fra Namsos 20. april og Steinkjer 21. april,
som sammen med Molde, Kristiansund, Bodø og flere steder ble ut
slettet av de tyske bombene.
De britiske og franske styrkene trakk seg ut av fylket og gikk om
bord i britiske skip i Namsos natt til 3. mai. Den 4. mai 1940 måtte
de norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulere, og de ble internert som
krigsfanger fram til i juni. Kampene i Nord-Norge fortsatte.
Øra var ganske øde og forlatt den første uka under okkupasjonen.
Minsaas fortalte om situasjonen:
Da han skulle ned for å se hvordan det stod til med samvirkelagets
bygninger og anlegg, møtte han tyske vaktposter. Han måtte til Orts
kommandanten for å få utstedt passérseddel. Tyskerne hadde tatt 3000
kg kjøtt fra fryseriet, men hadde veid og notert uttaket, som ble betalt
seinere. Strømmen ble borte under krigshandlingene, og kjøttet ville
nok blitt ødelagt ved fortsatt lagring. 3000 brød som sto ferdigpakket
for norske styrker ble også tatt av tyskerne, men det kom oppgjør også
for disse. I butikken var 5 dører slått inn, men varene var ikke fjernet,
bortsett fra en del geværer og ammunisjon. Det meste av dette ble sendt
illegalt til Hegra festning der norske tropper fortsatt forsvarte seg mot
tyskerne.
Ortskommandanten, som var tysk major, kalte etter ca. en uke sam

----
107 Vsl
----
men bygdas autoriteter til konferanse, og disponent Minsaas ble også
hentet. Samtlige var samlet på herredstyresalen. Ortkommandanten ledet
konferansen med en lærer som tolk. Kommandanten forlangte at næ
ringslivet i bygda måtte komme i gang snarest.
Verdal jernbanestasjon med tysk transporttog.
Elektrisitetsforsyningen måtte bli ordnet, butikkene måtte åpnes, bak
eri, slakteri og mølle m.v. måtte komme i sving snarest. Redaktøren
for lokalavisa fikk beskjed om å vise respekt for Wehrmacht, som for
langte å forhåndsgodkjenne enhver omtale av krigen. Videre noterte
kommandanten de viktigste varepriser og varslet om at det ikke måtte
tas høye re priser av de tyske soldatene. For de tyske marksedlene
skulle forretningene fa innvekslingskurs. Kursen var kr. 1,66 for 1 mark
og kr. 3,33 for 2 mark.
Det kom snart 2-krone og 1-kronesedler. Folkevittigheten fornektet
seg ikke midt oppe i tragedien. De små nysedlene, 2-kroneseddelen,
ble ganske raskt døpt «Quisling», og 1-kroneseddelen «Usling».
Jernbanebrua i Verdal var ferdig reparert allerede 10. mai 1940, og
da begynte de lange godstogene med militærtransporter å gå nordover.
Alt tilgjengelig jernbanemateriell ble rekvirert av tyskerne, og dette gjor
de det vanskelig å få fram viktige forsyninger til det sivilie samfunnet.

----
108 Vsl
----
Styret for samvirkelaget hadde sitt første ordinære møte etter krigs—
utbruddet 10. mai 1940.
Disponenten redegjorde for det som var passert etter at krigen og
krisen inntrådte, og styret hadde ingen merknad til det som var foretatt
av disponenten.
Styret behandlet samtidig problemene som var oppstått på grunn av
at meieriet ikke hadde utbetalt etterskuddet på melkleveransene til vanlig
tid. Mange som hadde bestilt handelsgjødsel, fikk ikke betalt tidligere
driftsmiddelsaldo i samvirkelaget, og dermed var det stopp for nye ut
tak. Styret vedtok da: «Grunnet de ekstraordinære forhold og for å få
eiendommene tilsådd, finner styret å måtte fråvike den gamle regel og
at det blir høve til ny kreditt for de som ansees solvente. De som ikke
ansees solvente, må skaffe garanti fra Statens Kornforretning..»
Det kom ganske snart krav via lensmannen om at samvirkelaget skulle
skaffe 2 nattvakter for lagets eiendommer på Øra. Først ble det sagt
at det offentlige skulle lønne vaktene, men dette ble straks omgjort til
å være en plikt for samvirkelaget.
I styremøte 4. juni 1940 ble det bl.a. vedtatt at samvirkelaget skulle
betale gjeldende maksimalpriser for ved og kjøpe det som samvirkelag
et hadde lagerplass for. Det hadde vært en uvanlig kald og hard vinter
med mangel på brensel. Styret så derfor for seg enda verre forhold
etter at krigen hadde brutt ut. Bensin var rasjonert, og styret vedtok
i samme møte å pålegge disponenten å undersøke pris og leveringsbe
tingelser for gassgeneratorer til bilene. Styremøtet vedtok også å
underrette lagets arbeidere og funksjonærer om at eventuell nedgang
i omsetning kunne gjøre en del av betjeningen overflødig, og at arbei
det i tilfelle måtte rasjoneres.
31. mai 1940 ga de allierte beskjed om at deres støttestyrker i Nord-
Norge ville bli trukket ut. Det var ikke snakk om norsk kapitulasjon.
Kampene skulle fortsette, ledet av regjeringen fra Storbritannia. I Norge
måtte kampene midlertidig opphøre, som det hette.
En episode med et merkelig «samvirkelag» bør nevnes. Konge, kron
prins og regjering med følge hadde hatt en dramatisk flukt nordover
fra Oslo via Hamar - Elverum (der konge og regjering klart avslo det
tyske kravet om at de skulle utnevne Vidkun Quisling til statsminister),
videre til Nybergsund - Rena og Drevsjø - Tynset - Hjerkinn - Otta
- Åndalsnes - Molde, omtrent hele vegen forfulgt av tyske bombefly
og delvis også fallskjermjegere.

----
109 Vsl
----
I Molde, som var bombet og brent sammen med Åndalsnes, Kristi
ansund og andre byer, gikk følget ombord i krysseren «Glasgow» 29.
april 1940 med kurs for Tromsø. I Tromsø-området var følget forlagt
på flere steder.
Av sikkerhetsmessige grunner hadde regjeringen brukt dekknavn på
reisen helt fra Nybergsund, både ved bruk av telefon, telegraf og ved
andre meldinger. Dekknavnet var «Samvirkelaget» — et godt navn.
Kongen var «sjefen», statsminister Nygaardsvold «gubben», statsråd Torp
«sportsmannen», statsråd Terje Vold «foredragsholderen», statsråd Fri
hagen «banken», statsråd Støstad «papsen» o.s.v. «Gubben» ble legen
darisk.
Omtrent samtidig skjedde andre viktige historiske begivenheter. Det
gikk ut opprop til hele den norske handelsflåte rundt på alle hav om
ikke å gå til norske eller tyskkontrollerte havner, slik tyskerne ønsket.
Ordren gjalt også den norske marinen. Dessuten ble Norges Banks gull
beholdning reddet på en dramatisk måte og sendt i sikkerhet ut av
landet. 7. juni 1940 holdt regjeringen sitt siste statsråd i Tromsø før
reisen til Storbritannia, — for å fortsette kampen mot tyskerne derfrå.
Regjeringen utformet et opprop til det norske folk om situasjonen
og om fortsatt kamp. Oppropet var underskrevet av kong Haakon og
statsminister Nygaardsvold. Oppropet ble holdt tilbake til 9. juni, slik
at krysseren «Devonshire» var på trygg avstand. Da ble det lest opp
over Tromsø radio. Om kvelden 10. juni kom krysseren fram til havn
på Skottlandkysten, og konge, kronprins, regjering og stortingspresi
dent m.fl. kunne ta fatt på turen til London. Samme dag hadde Italia
gått med i krigen på Tysklands side, og uka etter kom meldingen om
Frankrikes kapitulasjon. Situasjonen i Europa var temmelig trist.
Sommeren 1940 var mer dramatisk enn hva folk flest visste om, —
også i vårt land. Tyskerne dominerte i Oslo og forsøkte å påvirke rest
ene av Stortingets presidentskap til å vedta at Kongen skulle abdisere,
og å sette ut av kraft regjeringens Tromsøvedtak om fortsatt kamp.
Kong Haakon ble meget forarget over disse forsøkene på å få tvun
get fram en abdikasjon og på å uskadeliggjøre regjeringen og suvereni
teten. Kongen sendte derfor, etter grundige drøftinger i regjeringen, et
klart og utvetydig avslag til Stortingets presidentskap. Han henviste til
sine konstitusjonelle plikter og rettigheter og redegjorde i en lang er
klæring for de fullmaktene regjeringen hadde fått og for de historiske
og lovmessige forhold som påla han plikten og retten til å fortsette som

----
110 Vsl
----
konge, og for sammen med den lovlig valgte regjeringen å ivareta land
ets interesser. Kongen leste sitt svar over radioen fra London 8. juli
1940, og teksten ble raskt kjent bl.a. i illegale aviser. Tyskerne forbod
omtale av regjeringens og kongens standpunkt. De av stortingsrepre
sentantene som tyskerne fikk samlet, var dårlig informert, men de gikk
imot kravet om abdikasjon. Det ble til slutt brudd i forhandlingene
mellom tyskerne og restene av Stortinget.
Reichskommisar Terboven utnevnte kommisariske statsråder som
under hans ledelse skulle lede den norske statsadministrasjonen etter
førerprinsippet. Alle politiske partier, unntatt Nasjonal Samling, ble
forbudt.
Regjeringen i statsråd i London vedtok en kunngjøring som svar på
dette tyske overgrepet. Der ble det bl.a. slått fast at kongen og regjer
ingen ville fortsette kampen i folkets navn og på folkets vegne inntil
landet hadde vunnet tilbake sin frihet og selvstendighet. Kunngjøring
en ble sendt ut over radioen fra London.
Verdal Samvirkelags styre vedtok 19. juni 1940 å tegne ekstra krigs
forsikring for varebeholdningen. I styremøte sammen med represen
tantskapets utvalg i oktober 1940 ble det referert skriv fra NKL om at
det etter vedtak i NKLs representantskap ikke ville bli noe tilbakebeta
ling på kjøp for foregående år fra NKL til landets samvirkelag, da hele
beløpet, kr. 507.000,-, var avsatt til et fond for støtte til samvirkelag som
på grunn av krigsskade var kommet i økonomiske vansker. Samme sty
remøte behandlet skriv fra bilsakkyndig i Nord-Trøndelag om at den
innkjøpte gassgeneratoren måtte være montert og lastebilen registrert
innen 1.12.1940. I motsatt fall ville tillatelsen til generatordrift falle bort.
Realskole
Et kommunalt nemndarbeid var i gang med spørsmålet om å få opp
rettet kommunal realskole i Verdal, men det var problemer med finan
sieringen. Da styret og representantskapets utvalg på nyåret 1941
behandlet utkast til årsregnskap for 1940, smelte de til med en bevilg
ning på 25.000 kroner til realskolen, og representantskapet vedtok for
slaget, men mot 5 stemmer. Av beløpet skulle 5.000 kroner utbetales
straks, kr. 10.000,- innen nyttår 1941 og kr. 10.000,- innen nyttår 1942.
Pengene skulle fortrinnsvis nyttes til reduksjon av skolepengene og til
stipend.
Disponent Minsaas hadde personlig engasjert seg med å skaffe lær

----
111 Vsl
----
er ved å reise til Oslo før jul, der han avtalte med lektor Elgesem om
å komme så snart det var nok elever påmeldt. Da Minsaas var tilbake
i Verdal, hadde det alt meldt seg 13 elever. Da fikk lektor Elgesem
dette telegrammet: «Kom straks. Elever nok innmeldt.»
Realskolen i Verdal var et stort framskritt for ungdommen i bygda
og distriktet (Verdal - Røra - Inderøy). Tidligere var utvegen å reise
bort og bo på hybel under skolegangen, noe få hadde råd til, eller å
sykle til og fra Levanger. På grunn av krigen og militærtransportene
var dette lite populært.
Brenselsproblemer — ved og generatorknott
I Verdal hadde det vært god tilgang på ved. Det kunne vanligvis skaffes
bra fjellbjørk fra store skogområder. I nedre del av dalen, særlig i om
rådene som var berørt av det store raset i 1893, var det olderskogen
som dominerte. Mye av rasområdet var oppdyrket igjen da krigen kom,
men fremdeles var det store olderskoger på mange gardsbruk, og ol
derskogen voks fort. Det var derfor naturlig at ved var brukt som bren
sel i stor utstrekning.
Samvirkelaget hadde et vedskur som tok ca. 1000 favner. Dessverre
ble vedskuret rekvirert av tyskerne ganske snart, i første omgang for
lagring av høy, men skuret ble frigitt etter en tid. Ved som samvirke
laget hadde bestilt, ble ofte uten videre rekvirert av tyskerne. Resul
tatet var at det gikk med mye mer ved fordi det måtte skaffes ved etter
hvert og fy res med delvis rå ved.
I mars 1941 vedtok styret å kjøpe en lastebil med gassgenerator for
vedkjøringa. Bilen kostet 18.000 kroner. Denne bilen var så bra at den
omgående ble rekvirert av tyskerne. Disponenten fikk ny fullmakt til
å kjøpe en lastebil for vedtransporten.
Midt oppe i disse brenselsproblemene kom det tilbud fra fylkesver
ket om større strømleveranser. Samvirkelaget slo til med å inngå kon
trakt om storleveranse av strøm fra fylkesverket. Ny transformator, nye
kabler og ledninger ble lagt. Før dette var ferdig var også fylkesverkets
leveringsevne så redusert at det ble ingen auke i leveransen til samvir
kelaget. Det ble ingen bedring verken under resten av krigen eller de
første åra etter. Først i 1947 kunne avtalen oppfylles fra fylkesverkets
side.
Disponent Minsaas ble i juli 1941 bemyndiget av styret til å kjøpe

----
112 Vsl
----
Vedlagret.
inn nødvendig maskinelt utstyr for fabrikasjon av knott for generator
biler. Samvirkelaget kjøpte i desember 1941 en vedblink i Inns Stats
skog for en pris av 15 kroner pr. storfavn for gran og kr. 30,- for bjørk,
regnet på rot, men målt ved vegen. I et styremøte i januar 1942 rede
gjorde disponent Minsaas for arbeidet med å dekke samvirkelagets be
hov for ved. Han fikk da fullmakt til å kjøpe inn en 4-hjuls
lastebiltilhenger for vedtransporten etter at fylkesverket hadde avslått
å auke strømleveransen.
I mai 1942 behandlet styret en melding fra herredsskogmester Troms
dal om at samvirkelaget skulle få utvist ved langs Tromsdalsvegen
under forutsetning av at veden ble hogd av bedriftens egne folk, eller
av folk som ikke var skogsarbeidere til vanlig. Dette var i samsvar med
pålegg fra myndighetene. Styret fattet da et vedtak som ble lite popu
lært: «Samvirkelagets betjening forutsettes å bli pålagt vedhogst i den
utstrekning det er mulig under hensyntagen til betjening av de ymse
avdelinger. Samorganisasjonen blir å tilskrive om lønnsvilkåra for be
tjeningen i den tid de utfører skogsarbeid.»
Sosialdepartementet fastsatte seinene lønnssatser for slikt arbeid. 9.
juni 1942 var det befaring i vedskogen. O. R Hallan, Gunnar Kvaal
og Johs. Minsaas reiste til Levring og gikk gjennom den blinken som
Værdalsbruket hadde ordnet for vedhogst til samvirkelaget. Brukets skog
vokter, John Wohlen, var med som kjentmann, og som sakkyndig på
samvirkelagets side var Hermann Nilssen med. Han hadde vært for
mann for hogsten av den skogteigen som samvirkelaget kjøpte året før
av statens skoger i Inns ved Sandvika.

----
113 Vsl
----
Blinken i Tromsdalen var ca. 1500 favner, og det ble enighet om kon
trakt etter en del forhandlinger. De som deltok i hogsten var lite be
geistret. Etter en tid måtte de få 15 % tillegg for bratt lende og noe grissen
og svært kvistet skog . I august 1942 var det klart at hoggingen gikk
for seint, og det var vansker med å få andre til å ta arbeid med ved
hogst, da de minst ville ha betaling som på Østlandet. Styret måtte derfor
skjerpe vedtaket om å pålegge betjeningen å delta i vedhogsten: «I for
nødent fall forutsettes pålegg gitt ved arbeidsformidlingen.» Det går
fram at det var en del uregelmessighet med transporten og delvis pri
vat bruk av bilene. Regelverket ble innskjerpet, og Kåre Skogstad ble
pålagt å overta ledelsen av transporten. I oktober 1942 forelå det mel
ding om at samvirkelaget var tildelt 600 favner olderved til generator
knott. En av samvirkelagets vedhoggere skadet seg under vedhogsten,
og styret «bevilget kr. 100,— som erstatning for dette».
Det ble innført akkordbetaling for kapping og klyving av ved. I lø
pet av krigen ble det kjøpt ved også fra andre skogeiere enn de som
er nevnt hittil, deriblant Johan Getz, Byafossen, og Inntrøndelag
Skogeierlag.
I mars 1943 vedtok styret å kjøpe inn og bygge opp et elektrisk
tørkeanlegg for generatorknott, under forutsetning av strømleveranse
til anlegget. Representantskapet godkjente dette.
I juni samme år hadde samvirkelaget en beholdning på 1407 favner
60 cm ved.
Utstyret til knottfabrikken var da bestilt og var delvis kommet. For
kommende sesong ble samvirkelaget tildelt 1000 favner generator-ved.
I november 1943 overtok transportformidlingen styringen av samvir
kelagets lastebiler. Mikal Woll ble i januar 1944 tilsatt som arbeidsfor
mann ved knottfabrikken med 80 kroner pr. uke i lønn. Det hadde da
vært noe uenighet med det sivile Gassgeneratorstyret, som opprinne
lig påla styret å komme i gang med knottproduksjon og tørkeri. Pris
ene var for lave til å få lønnsom drift ved anlegget, men til slutt ble
det forhandlinger og enighet.
Olderveden i Verdal egnet seg godt til generatorknott. Tyskerne be
gynte å legge seg mer og mer opp i drifta, og dette var ikke i samsvar
med avtalen med Gassgeneratorstyret. Den gikk ut på at knotten
skulle leveres til private forhandlere i Trondheim og Trøndelag, og Gass
generatorstyret skulle ordne med oppgjør. Det var Gassgeneratorkon
toret som skulle ordne med rekvisisjon og oppgjør, også ved levering

----
114 Vsl
----
til tyskerne. Det siste krigsåret begynte tyskerne å kjøre fram rå older
ved til knottfabrikken, og de såtte en tid inn ca. 200 russiske krigsfang
er i vedhogst og kjøring. Mange sivile forsøkte å hjelpe de russiske
krigsfangene med litt mat nå og da, men de var utsultet og led mye
ondt. En del av dem døde under oppholdet i Verdal og ble begravd her.
Den russiske krigsfangegraven med minnesmerket på Ørin er et dys
tert minne om dette.
Gassgeneratorkontoret måtte til slutt innrømme at de hadde gått med
på at tyske avdelinger kunne få hogge og levere ved til nærmeste knott
fabrikk til fastsatt pris og ta ut knott etter behov. Regning for knottle
veransen skulle sendes Generatorstyret som skulle sørge for oppgjør.
Rundskrivet om dette pålegget hadde ikke samvirkelaget fått, og der
for ble leveranser holdt igjen fra samvirkelagets side inntil det skrift
lige pålegget forelå. Da krigen var slutt, hadde samvirkelaget omkring
17 000 kroner til gode for knottleveranser, og dette beløpet ble ikke
dekket. Oppgjørskontoret bestemte at slike fordringer skulle bli dek
ket med 50% på betingelse av at kommunen dekket resten. Kommu
nen gikk ikke med på dette, og da ble det heller ikke noe fra
oppgjørskontoret.
Anleggsomkostningene vedrørende knottfabrikken var avskrevet da
krigen var slutt, og vedskurene stod der som før. Indirekte ga nok knott
produksjonen likevel tap, fordi virksomheten reduserte lagerplassen for
vanlig ved til brensel. Det måtte derfor fy res med rå eller dårlig tørket
ved, og da ble forbruket stort. — Og krigsvintrene var ekstra harde
Biler med gassgenerator for knott.

----
115 Vsl
----
og kalde. Disponent Minsaas mente at det på 4 år ble fyrt opp ved for
en kvart million kroner. Etter prisene som gjaldt da, ble dette store
mengder ved. En god del av dette beløpet og en masse ergrelser kunne
sikkert vært spart om laget hadde latt knottfabrikasjonen være. Den
største skuffelsen ble likevel avdekket i 1947, 2 år etter at krigen var
slutt. Det ble da først kjent at det den 12. juli 1945 var sendt en anmeld
else på samvirkelaget for knottproduksjon med levering også til tysk
erne. Myndighetene hadde ikke funnet grunn til å gjøre noe med saken,
og det ble heller ikke gjort noe seinere. I august 1945 var det liten om
setning av knott, og lagret var fullt. Men samvirkelaget var pålagt å
holde produksjonen gående. Disponenten ble bemyndiget til å stanse
produksjonen når han fant det nødvendig. Dette ble gjort i november
1945. (Knottfabrikkene var delvis i Heimefrontens søkelys, særlig på
Østlandet, der enkelte anlegg ble sprengt.)
Nasjonal Samling presser på
I et styremøte i mai 1941 ble det behandlet et skriv fra den lokale
kretsfører for NS med pålegg om å slå opp plakater i butikkene med
forbud mot politisk agitasjon. Det var bare å adlyde. Men selve datoen
for styremøtet kunne ha blitt oppfattet som provokasjon. Møtet ble nemlig
holdt 17. mai.
I 1942 averterte kst. fylkesmann en henstilling til interesserte i byg
da om å tegne seg på en bidragsliste i lokalavisa for ny Olavsstøtte og
nyanlegg ved Stiklestad. NS var opptatt av Stiklestad, hird og solkors.
Før krigen hadde herredstyret i Verdal oppnevnt en komite som skulle
arbeide med Stiklestad-anlegget. Dette ble av NS delvis brukt som
alibi for tiltaket.
Fylkesmannen var også fylkesfører for NS, og han var ivrig etter å
få samlet inn midler til den nye Olavs støtta og nyanlegget.
Disponent Minsaas har skrevet om denne episoden, og han fortalte
flere ganger om saken. Ved alle fornuftige tiltak i bygda var det vanlig
at samvirkelaget støttet ved å bevilge av de midler som var avsatt av
overskuddet, og som var øremerket for kulturelle, sosiale eller velde
dige formål. Denne gangen var det imidlertid ikke aktuelt å yte noe
bidrag. Disponent Minsaas fikk imidlertid telefon fra redaktøren for
avisa, som spurte om Minsaas ikke hadde lagt merke til annonsen om
bidrag til Stiklestad-anlegget. Minsaas kunne bekrefte at han hadde da
lest om saken, men midlene på samvirkelagets gavekonto var oppbrukt,
Verdal Samvirkelag — 8

----
116 Vsl
----
slik at det ikke var høve til å bli med på noen bevilgning. Etter et par
dager kom redaktøren med beskjed fra fylkesføreren om at samvirke
laget selvsagt måtte melde seg på som giver. Minsaas ba da redaktøren
hilse fylkesføreren med at samvirkelaget denne gangen ikke kunne
være med. Etter enda et par dager var fylkesfullmektigen i telefonen
med beskjed fra fylkesføreren om at samvirkelaget manglet på innsam
lingslista. Fylkesfullmektigen fikk samme svar, kontoen var tom.
Dagen etter ringte fylkesføreren og varslet om at han ikke kunne sende
navnelista til departementet uten at Verdal Samvirkelag — fylkets størs
te forretning — var med. Om gavekontoen er tom, betyr ingen ting,
det er bare å ta beløpet av en eller annen konto — mente fylkesføreren,
som antydet at ett tusen kroner ville klare seg. Minsaas sa at dette i
alle tilfelle var en styresak, men fylkesføreren ville ha tilsagn samme
dag. Til det svarte Minsaas at han hadde vært i samvirkelaget i snart
50 år, og aldri hadde han brukt penger uten bevilgning og var ikke vil
lig til å gjøre det denne gangen heller. Det var allerede innkalt til sty
remøte dagen etter. På grunn av den spente situasjonen var også
representantskapets utvalg innkalt, og saken med fylkesføreren og
Stiklestad-anlegget ble diskutert. Like før var en rekke forretninger,
både i Trondheim og andre steder, stengt og konfiskert av nazi
myndighetene. Bestyrer Ole Espaas ved NKLs lager i Trondheim var
satt i konsentrasjonsleir for «manglende samarbeidsvilje overfor myn
dighetene», og ny nazi-bestyrer var innsatt i stillingen.
I et angiverbrev hadde en lokal nazist kalt Verdal Samvirkelag «den
marksistiske kooperative maktfaktor» som han mente «måtte kjøres
hardt». Det hadde versert rykter om at NS hadde lyst på å overta Ver
dal Samvirkelag, og dette ville ha vært katastrofe for samvirkelaget og
medlemmene. Slik situasjonen var, mente styret at de ivaretok samvir
kelagets interesser best ved å bevilge de 1000 kronene, og dette ble gjort.
På nyåret 1943 kom det søknad fra Nasjonal Samlings Hjelpeorgani
sasjon om bidrag fra samvirkelagets gavekonto. Styret behandlet søk
naden i april og skrev ned følgende vedtak: Spørsmålet om bevilgning
utstår.
I november 1943 forelå det en ny søknad fra NSH v/lokal represen
tant om bidrag. Vedtak: Saka utstår. I samme periode ble det bevilget
penger til andre formål, bl.a. 2000 kroner til trygdestyret for utdeling
blant de alderstrygdede som trengte det mest. Disponent Minsaas tok
med seg de 2000 kronene og leverte beløpet til trygdestyret da utdel

----
117 Vsl
----
ingen skulle foregå. Formannen i styret for samvirkelaget var også innkalt
for å være med på utdelingen. Da utdelingen var foretatt. tok rung.ord
fører i Verdal opp samvirkelagets bevilgning og kalte det en sabotasje
handling mot NS hjelpeorganisasjon. Trygdestyret hadde ikke søkt om
tildeling, men fikk likevel 2000 kroner. NSH hadde sendt søknader,
men ikke fatt noe fra samvirkelaget. Ordføre ren forlangte derfor at
samme beløp ble bevilget til NSH. Styreformannen hadde da pekt på
at de midler som var satt av til utdeling, var oppbrukt. Denne forklar
ingen godtok ikke ordføreren, som forlangte bevilgning omgående. Det
ble en frisk krangel om hvor langt unna de enkelte styremedlemmer
bodde og hvor lang tid det ville ta å samle styret og representantska
pets utvalg med hesteskyss. Ordføreren gikk til slutt med på at styre
møtet i samvirkelaget kunne holdes dagen etter på det vilkåret at
styreformann og disponent personlig tok ansvaret for at 2000 kroner
skulle bli bevilget til NSH. Ingen av de to kunne ta noe slikt ansvar,
men lovte å legge saken fram for styret. Det var tydelig at også de lo
kale nazi-tilhengere visste hvem som hadde makta, og at det var herlig
å bruke den. Under styremøtet dagen etter ble denne situasjonen draf
tet. Arrestasjoner var vanlig i distriktet, og styret følte samme presset
nå som under behandlingen av bevilgningen til Olavsstøtta. Det ble derfor
enighet om å bevilge 1000 kroner til NSH. Dette fikk ordføreren mel
ding om over telefonen, og han fant å slå seg til ro med det. Disse to
motvillige bevilgningene ble forelagt representantskapet i første møte
og ble enstemmig godkjent som u-unngåelige.
I desember 1943 ble Verdal Samvirkelag avkrevd en kontingent på
1,5 promille av netto omsetning til Norges Handelsforbund. Vedtaket
viser at denne kontingenten var lite populær, men det ble fattet følgen
de vedtak: «Etter det foreliggende finner styret at kontingenten må
betales.»
Dette Norges Handelsforbund var noe som ble opprettet av nazisty
ret samtidig med loven om Næringssambandet fra februar 1943.
Mussolinis fascisme spøkte i bakgrunnen med yrkesorganisasjoner di
rekte underlagt førerstyret.
Andre saker fra krigsåra
De som hadde mistet kjøpemerkene sine under krigshandlinger og
brann, fikk i 1941 beregnet tilbakebetaling på kjøp for 1940 i samsvar
med foregående års kjøp.

----
118 Vsl
----
I juli 1941 kom det krav om organisering av bedriftsvern for de en
kelte avdelingene og med Minsaas som leder og Kåre Skogstad som
nestleder. Dessuten ble det ordnet brannvern, og i manufakturkjelle
ren skulle det være provisorisk tilfluktsrom. Alle som var organisert
i bedriftsvernet og brannvernet skulle gjennomgå opplæring.
1 juni 1943 vedtok styret at Kåre Skogstad skulle forfremmes til kon
torsjef.
I 1942 hadde minister Lippestad møtt opp i NKL Oslo, for å overta
NKL og sette seg sjøl inn som styreformann. NKL protesterte og viste
bl.a. til vedtektene som sa at det er kongressen som velger styre og
formann. NKL viste også til flere kongressvedtak om partipolitisk nøyt
ralitet (se: Partipolitikerne vil overta —). Minister Lippestad ga seg
faktisk, men tyskerne hadde da holdt NKLs lager i Oslo stengt i 3 uker
for å kontrollere at NKL ikke holdt varer unna fra omsetningen. Noe
slikt forhold kunne de ikke bevise, men de passet på å gå gjennom lag
rene og beslaglegge de varene som de hadde bruk for. Bl.a. tok tysker
ne 2000 sardinbokser og skaffet etterpå et tilsvarende antall bokser i
krise svartblikk. Svartblikkboksene var da blitt dyrere, og NKL måtte
dekke differansen. NKL kunne etter dette bare skaffe svartblikksardi
ner nå og da til samvirkelagene, så lenge krigen varte.
Nye instrukser for filialbestyrere og for tilsynsrepresentanter for fi
lialene ble vedtatt i mars 1940.
I august 1941 ble det vedtatt å stille en del av potetkjelleren (fra 1.
verdenskrig) til gratis rådighet for Landbruksdepartementet for grønn
saklagring.
Styret og representantskapets utvalg behandlet i september 1941 en
søknad fra A/L Trønderfrukt om et lån på 20.000 kroner mot pant i
varelagret. Anlegget var besiktiget av disponenten og G. Tromsdal.
Søknaden ble innvilget mot sikkerhet i varelagret og ved pantebrev på
eiendommen. Det står også at Trønderfrukts gjeld til samvirkelaget for
utsettes dekket av lånet.
I oktober 1941 behandlet styret et tilbud fra journalist Snorre Haug
dahl om å utarbeide 50-årsberetning for samvirkelaget, og disponent
en ble bemyndiget til å opprette overenkomst med Haugdahl om dette.
På samme møte behandlet styret en forespørsel fra Verdal Kjøbmanns
forening om tidligere stenging av butikkene, og det ble vedtatt å gå med
på at butikkene på Øra skulle stenges kl. 17.00. «—Når det gjelder fili

----
119 Vsl
----
alene, skal spørsmålet drøftes med de private forretningene ut over byg
da», står det.
I april 1942 drøftet styret opplegget for samvirkelagets 50-årsjubileum.
Det ble vedtatt å arrangere en enkel middag i Håndverkeren 1. mai.
Det skulle sendes innbydelse til alle tillitsvalgte, tidligere tillitsvalgte
og stiftere, samtlige tilsatte i samvirkelaget, representanter for NKL,
kommunen, distriktsforeningen og enkelte andre. På samme møte ble
det vedtatt å stille til rådighet inntil 25 000 kroner som jubileumsgåve
til de tilsatte i laget, fordelt på hver enkelt i forhold til vedkommendes
tjenestetid. I mai 1942 vedtok styret å gi Øyvind Braarud godtgjøring
som for styremøter for de dagene han hadde brukt til ordning av jubi
leumsfesten. Videre skulle tegneren Olaf Johansen få kr. 150,— som
godtgjøring for dekorasjon. «Det er da forutsetningen at han av
dette beløpet bruker det nødvendige til et tegnekurs ved korrespondan
seskole.»
I august 1942 behandlet styret ny søknad fra Trønderfrukt om finan
siering. Dette begynte nå å bli en årviss foreteelse, og styret vedtok
derfor å avslå å yte mer lån ut over det som tidligere var gitt til Trøn
derfrukt, og styret forutsatte at driftskapital ble ordnet gjennom opp
bygging av egenkapital eller gjennom bankene.
I mars 1944 ble det opprettet kontrakt med Postverket om utleie av
1. etasje i Hjemvei ved bensinstasjonen, Jernbanegata, til postkontor
fra 1. april 1944. Leie kr. 200.— pr. måned.
I mai 1944 vedtok styret å tegne livsvarig medlemsskap for Verdal
Samvirkelag i Norges Røde Kors og i Foreningen til Kreftens Be
kjempelse.
I juli 1944 behandlet styret brev fra NKL, som minnet om
100-årsjubileet for åpningen av det første egentlige samvirkelaget i Roch
dale i England (Se: Rochdale).
I samme styremøte ble det referert et brev fra NKL om å tenke fram
over. Brevet gjaldt planer om varehus i Oslo og på større steder i land
et etter krigens slutt.
Trøndelag Eggcentral var i likhet med Trønderfrukt sesongvis i penge
knipe. En søknad om lån på 30 000 kroner ble innvilget i juli 1944
mot pant i lagerbeholdningen av preserverte egg. Lånet skulle tilbake
betales til samvirkelagets konto i Bøndernes Bank, Trondheim, etter
hvert som eggene ble solgt.
Etter et brev fra avholdsorganisasjonene i bygda, vedtok styret med

----
120 Vsl
----
3 mot 2 stemmer å si opp kontrakten med A/S Vinmonopolet om tom
flaskesentralen og avvikle denne virksomheten. I styremøte i septem
ber 1944 ble det referert brev fra A/S Vinmonopolet med takk for
samarbeidet.
I januar 1945 ble spørsmålet om pensjonsordning behandlet. (En
foreløpig ordning med pensjonstilskudd var vedtatt i august 1943.)
Den nye ordningen gikk ut på en kollektiv pensjonsforsikring i Sam
virke for damer under 40 år og for herrer under 45 år med et årlig
tilskott fra samvirkelaget på vel 17 000 kroner. Det hette videre at
kollektiv pensjonsforsikring for de eldre ville bli for kostbar. Dispo
nenten og kontorsjefen ble pålagt å utarbeide forslag til privat pensjons
ordning. Denne tilleggsordningen ble vedtatt i nytt møte i januar 1945
og gikk ut på at herrer over 45 år og damer over 40 år skulle ha en
privat pensjonsordning med aldersgrense henholdsvis 70 år og 65 år.
Ordningen skulle godkjennes av representantskapet og Sosialdeparte
mentet.
Samtidig ble det vedtatt at forretningstida for samvirkelagets avde
linger skulle være fra kl. 08.30 til kl. 15.00 på grunn av strømsituasjo
nen. Det var lite varer å seige.
I mars 1945 drøftet styret driftsproblemer ved bensinstasjonen, som
også fungerte som transportsentral. Det ble vedtatt å be Transportsut
valget om å overta både bensinstasjonen og avdelingsbestyreren. Dette
ble det ikke noe av. Bortleie til avdelingsbestyreren ble også sett på
som en utveg, men dette ville ikke bensinselskapet gå med på. Selska
pet henviste til gjeldende kontrakt med samvirkelaget. I oktober 1945
vedtok styret at disponenten skulle konferere med transportmyndighet
ene om en ordning, slik at samvirkelaget kunne fritas for å styre trans
portformidlingssentralen, eller at godtgjøringen for dette kunne bli så
høy at den dekte de faktiske utgiftene samvirkelaget hadde med trans
portformidlingen. Denne saken var seiglivet og var med i mange år.
I løpet av krigsåra var det en rekke dramatiske episoder med både
tyskerne og norske nazister rundt i samvirkelagets avdelinger og ved
lagets kontor. Det kunne være krangel om passérsedler eller om varer
som var vanskelig å -skaffe. Tyskerne hevdet å ha førsterett til varene,
og de rekvirerte uten hensyn til det behovet lagets medlemmer og kun
der hadde. Det ble stadig vanskeligere å skaffe varer, og dette oppfattet
tyskerne som sabotasje eller uvillighet. Avdelingslederne ble ofte truet
med arrestasjon.

----
121 Vsl
----
Verdal fikk oppleve ganske intens kontroll fra tyskernes side. Det
var mange tyske soldater forlagt i de forskjellige brakkeleirene i områ
det. På grunn av vegforbindelsene i retning grensa mot Sverige var
det stadig kontroller. Nasjonal Samling beslagla Bakketun skole i det
siste krigsåret og opprettet en slags videregående hirdskole med bl.a.
praktiske øvelser i rassiaer og arrestasjoner. Mot våren 1945 arresterte
de en av samvirkelagets personale under en nattrassia. En lege fra Ver
dal og flere andre ble også arrestert samme natt. De ble sendt til Trond
heim og møttes hos Rinnan, og de fikk smake hans form for forhør
og tortur. De satt inne til krigen var slutt. Også i Minsaas 1 nærmeste
familie ble det foretatt arrestasjoner. Det var Rinnanbanden og Gesta
po som hadde tatt for seg Verdalsområdet omkring 1. mai 1945. 19
personer ble arrestert i Verdal. Av disse var 8 fra samvirkelaget. Sam
tidig arresterte de 2 fra Levanger. Den ene var overlegen ved sykehus
et. Fangene ble ført til Falstadleiren.
Under rettsaken mot Rinnan kom det fram at egentlig skulle det
arresteres flere i Verdal, men den 8. mai kom, og Rinnan og en del
av hans bande valgte Verdal og Helgådalen som fluktrute, før de ble
arrestert av hjemmestyrkene og norske polititropper i øvre Verdal.
Rinnan ble tatt 14. mai, mens resten av gjengen ble tatt 15. og 16. mai
1945. Krigen varte faktisk lengst i Verdal.
De som satt arrestert på Vollan, Misjonshotellet, Falstad og andre
steder, slapp ut. Enkelte var arrestert allerede i 1941 og 1942 og var
havnet i Tyskland, på Grini eller i Nord-Norge og andre steder på tvangs
arbeid. Mange var merket for resten av livet etter behandlingen de hadde
vært utsatt for.
Ikke alle bevilgninger fra samvirkelaget kunne bli like grundig pro
tokollert under krigen. Noe måtte foregå i det stille. Motstandsgrupp
er, grenseloser, kurerer, flyktninger i dekning og andre måtte få tilskott
av mat enkelte ganger. En real porsjon av f .eks. havregrøt av havregry
na fra samvirkelagets mølle kunne være til hjelp mange ganger under
f.eks. losing av flykninger. Mange fra Verdal , og også fra samvirkela
get, var aktive i den viktige delen av krigsinnsatsen som undergrunns
arbeidet var. Flere siet hardt og pådro seg helsemessige problemer som
var vanskelige å bli helt kvitt. Dette var en gratisinnsats som var en
selvfølge for de som deltok. Fra samvirkelaget deltok det også folk i
den hemmelige militære meldingstjenesten, XU—tjenesten, og på
dette området ble det gitt svært verdifulle bidrag i form av opplysning

----
122 Vsl
----
er om tyske forlegninger, militæravdelinger, veg- og jernbanetranspor
ter, avdelingsnumre og -merker, flyaktivitet m.v., foruten meldinger om
norske nazister og gestapister og deres virke.
Særlig den siste krigsvinteren ble de tyske troppetransportene fra Fin
land via Nord-Norge best identifisert og rapportert i Innherred og av
Verdal/Steinkjer XU. Dette var viktige opplysninger, da det var frykt
for at tyskerne ville fortsette kampen med sine 360 000 soldater fra
Festung Norwegen, seiv etter en kapitulasjon i resten av Europa.
Denne XU-tjenesten skulle det ikke snakkes om. De som deltok har
sagt lite, derfor er denne innsatsen lite kjent.
Lettelsen var stor da meldingen om kapitulasjonen kom. Flaggene
kom fram overalt, så nær som hos enkelte, og f.eks. på Bakketun. Der
var plutselig hirduniformene borte, og de som hadde brukt dem, for
søkte å komme seg vekk mest mulig usett for å reise til sine heimsteder.
Minsaas skriver at på samvirkelagets kontor ble det holdt fest. Kon
torsjef Skogstad hadde klart å skaffe fram et radioapparat, som sto på
hele dagen, da det fortløpende kom meldinger om begivenhetens gang.
«Vi sto som sultne og lyttet til hvert ord. Det var den reneste vellyd
å høre gode norske stemmer etter å ha vært avstengt fra alle nyheter
i årevis.» —
Motstandsgruppen 1940-45 i Verdal er organisert av motstandsfolk
fra krigsåra. Denne organisasjonen har gjort en verdifull innsats også
når det gjelder å få tatt vare på beretninger fra krigsåra. 8. mai 1984
ble krigsminnesmerket i Moparken avduket. Dette minnesmerket ble
reist av Motstandsgruppen 1940-45 i Verdal, og det skal «minne etter
slekten om hva som kan skje når ondskapens vanvidd slipper løs.»
Minnesmerket har med navna på samtlige krigsofre i Verdal og de fra
Verdal som falt under krigsoperasjonene andre steder i landet. Det er
i alt 11 navn på minnesmerket, men det er etterpå klarlagt at det skulle
vært ett navn til.

----
123 Vsl
----
ETTERKRIGSTID
Det første styremøtet etter kapitulasjonen ble holdt 26. mai 1945. En
sak var mindre hyggelig. Styret ble orientert om at en avdeling var uten
sjef, da avdelingssjefen var arrestert for sitt forhold under krigen. På
grunn av stor varemangel mente styret at det ikke hastet med tilsetting
av ny avdelingsleder.
Dette styremøtet vedtok også nyvalg i alle kretser av representanter
til representantskapet. Dette ble ordnet lettvint med 2 a 3 møter pr.
dag, f.eks. en filialkrets kl. 13.00, en kl 15.00 og en kl. 17.00. Møtene
ble holdt i butikken ute i filialene. Var det godvær, ble møtet holdt
rundt trappa.
I styremøte 5. juni 1945 ble spørsmålet om fridag den 7. juni behandlet,
og det ble vedtatt at det skulle gis hel fridag med lønn for samtlige
som var beskjeftiget i samvirkelaget.
Samtidig ble det vedtatt å forsøke å få tak i en habil radioreparatør.
En del av de radioapparatene som tyskerne beslagla under krigen, var
kommet til rette. Samtidig kom de hemmelige radioene fra krigen fram
igjen, og mange trengte overhaling etter oppholdet på de forskjellige
skjulesteder i uthus 0.1.
Styret behandlet også et skriv om utrensking av tilsatte og tillitsvalg
te som ikke hadde holdt mål under krigen. Den avdelingssjefen som
allerede var arrestert, ble betraktet som avskjediget fra stillingen. Blant
de tillitsvalgte var det en som ikke burde fungere før hans sak var retts
lig avgjort og klarert.
I et styremøte 14. juni 1945 sammen med avdelingslederne ved
hovedavdelingene og arkitekt Tagseth ble framtidige byggeplaner draf
tet. Det ble vedtatt å søke departementet om tillatelse til å bruke se
ment til å gjøre i stand kjelleren.
Videre vedtok styret at samvirkelaget skulle be kommunen om å inn
løse Julie Olsens eiendom ved Nordgata mot at samvirkelaget finan
sierte dette inntil kommunen kunne få beløpet med på ordinært budsjett.
Styret fortsatte så med bare styrets medlemmer, og styret behandlet
bl.a. bevilgningen til NS og til NSH under krigen (se Krigstid), og styret
fattet vedtak om å innrapportere til politimesteren at fylkesfører Eggen
og den lokale ordfører hadde truet til seg bevilgningene på henholds
vis 1000 kroner til Stiklestadanlegget og 1000 til NHS. Videre skulle det
settes fram krav om å få bidragene tilbakebetalt. Det var nok ikke så enkelt.

----
124 Vsl
----
I juli 1945 behandlet styret et brev fra NKL som ba alle samvirkelag
være med på å opprette et fond til gjenreising av krigsskadde samvir
kelag ved å betale inn 3 promille av omsetningen året før. For Verdal
Samvirkelag utgjorde dette kr. 1.262,-, og dette beløpet ble bevilget.
Samme møte behandlet innbydelse til nytegning av andelskapital i
andelslaget Inntrøndelag Frukt- og Bærsalgslag S/L (Trønderfrukt), Røra.
Styret hadde tidligere vedtatt å stramme tøylene noe overfor denne noe
brysomme «slektningen», men det ble fattet vedtak om å tegne andeler
for ytterligere kr. 2.000,—. Det var en uttrykkelig forutsetning at inn
betaling skulle skje ved overføring fra samvirkelagets tilgodehavende
for bær m.v., som var levert andelslaget, ca. kr. 10.000,—.
Som ordfører i representantskapet ble Einar M. Musum valgt.
I august 1945 vedtok styret å søke om å få avmontert gassgenerato
ren på Forden, og å søke om tildeling av nødvendig bensin til driften
av denne bilen.
I september 1945 behandlet styret et brev fra NKL med anmodning
om å støtte innsamlingen til hjelp for krigens ofre, Nasjonalhjelpen.
Det ble vedtatt å bevilge 2.000 kroner.
I oktober 1945 kom det muntlig forespørsel om filial på Stiklestad.
Styret vedtok å utsette saken da forholdene ennå ikke gjorde det mulig
å opprette nye filialer.
Samme styremøte behandlet en annen uvanlig sak. Det ble vedtatt
å kjøpe en rottehund til kr. 250,— for å bekjempe rotteplagen. Det var
trolig slakteavfallet og stallen som trakk rottene til området og inn på
gardsplassen.
Studiearbeidet begynte så smått å komme i gang igjen. I desember
behandlet styret brev fra NKL om oppretting av studieringer i en del
fag, og det ble vedtatt å få i gang en ring på Øra med kontorsjef Kåre
Skogstad som leder, og en ring i Vuku med M. Stubskin som leder.
Det ble også vedtatt å få i gang fiskmatkjøkken igjen, foreløpig plas
sert i Dahlgården på Fridlund.
I mars 1946 bevilget styret 3000 kroner til Nasjonalhjelpens lands
innsamling, Frihetsgaven.
På samme styremøte ble det også behandlet «en henvendelse om at
samvirkelaget måtte anlegge steinhuggeri». Forslagsstilleren hadde
allerede utpekt sjef for anlegget. Vedtaket gikk ut på at disponenten
og M. Stubskin skulle undersøke prosjektet nærmere, og det ble ikke
mer å høre om denne saken.

----
125 Vsl
----
Enda en «nestenulykke» ble unngått i 1946, og den gjaldt hotelldrift.
Samvirkelaget fikk tilbud fra Karen Lundschien om å leie Grennes Gjest
giveri. Eventuelt var hun villig til å være med i et aksjeselskap.
Spørsmålet om et hotellsamarbeid med Verdal Meieri ble også reist,
og det ble forhandlet med formannen i meieristyret, T. Forberg, og
meieribestyrer Granhus. Meieristyret ga melding om at de ikke ønsket
å gå inn i aksjeselskap for hotelldrifta. I tilfelle hotellet ble til salgs,
ville meieristyret foreslå for sitt medlemsmøte å kjøpe hotellet og re
staurere bygningen, slik at den foreløpig kunne brukes som gjestgive
ri. Seinere på året tok turistforeningen opp tanken om et aksjeselskap
med 200.000 kroner i aksjekapital med sikte på hotelldrift. Samvirke
laget vedtok å være med på 2000 kroner som foreløpig del av aksjeka
pitalen, i tilfelle det skulle bli noe av planen.
I juni 1946 ble Verdal Samvirkelag innmeldt i den nye arbeidsgiver
organisasjonen for samvirkelag og NKL, Den Kooperative Tarifforening,
DKT. Denne organisasjonen kom til å bety mye i arbeidet for bedre
avtaleverk med egen hovedavtale med LO og bedre forståelse for at over
enskomstene skulle gjøres kjent og følges.
En del av beboerne på Ørmelen klaget i september 1946 over tøm
mingen av slakteavfall og søppel på Ørin. Klagen var sendt til herred
styret og behandlet av formannskapet, som ba samvirkelaget sørge for
at avfallet måtte bli gravd ned forsvarlig etter hvert og med klorkalk.
Styret vedtok å inngå avtale med en person som skulle besørge nedgrav
ingen og føre tilsyn med tømmingen.
Styret hadde en tid drøftet bygging av et bolighus, og i oktober 1946
ble byggeplanene for et boligbygg på Rinde (den gamle garveritomta)
ved Sørgata vedtatt. Det var et 2-etasjes hus med en leilighet i hver
etasje og med ekstra rom i 3. etasje. Mange av samvirkelagets medar
beidere har bodd der kortere eller lengre tid, og huset er fremdeles
i bruk for samme formål.
I 1947 kom Samvirkeskolen i drift, og første kursdeltaker fra Verdal
Samvirkelag var ikke butikk- eller kontorfunksjonær, men bakermes
teren. Det ble arrangert et kurs for bakere fra kooperative bakerier
i april 1947, og bakermester Dahl «gis fri med full lønn» for å delta.
Ennå på denne tida var det lite samordning av markedsføring og «an
siktet utad» innen norsk kooperasjon. I 1947 ble det gjort et første for
søk på å bli enige om en felles farge på bilparken. NKL sendte ut

----
126 Vsl
----
fargeforslag som det skulle stemmes over, og styret i Verdal Samvirke
lag stemte på den fargen som flertallet valgte da, nemlig grønt.
En gruppe håndverkere la i februar 1947 fram forslag om at samvir
kelaget, kommunen og håndverkerne skulle gå sammen om anlegg og
drift av en sementvarefabrikk. Det ble vedtatt at disponenten skulle
undersøke saken nærmere, men noe mer er ikke å finne om denne saken.
MINSAAS OVERLATER RORET
Allerede i 1930 antydet Johan
nes Minsaas at han ønsket å frå
tre (se Mølle). Han var da 58 år.
Helsemessig virket han alltid
sterk, men han hadde i enkelte år
fått fri periodevis for opphold på
kurhjem (ryggen). Han fylte 70
år samme år som Verdal Sam
virkelag hadde 50-årsjubileum.
Dette var i 1942, og det ble enig
het om at det passet dårlig med
noe skifte av leder nettopp da på
grunn av krigsforholdene. Mins
aas skriver at han i representant
skapets møte i mai 1946 spurte
representantene om de mente det
var riktig av ham å fortsette som
disponent, eller om han skulle
trekke seg til fordel for yngre
krefter. Han gjorde da oppmerk-
Disponent Johannes Minsaas.
som på at han var 74 år. Spørsmålsstillingen var kanskje noe kinkig
for representantskapet, men de som hadde ordet mente at Minsaas var
ved god helse og skjøttet stillingen, og da var det liten grunn til å bry
seg om alder.

----
127 Vsl
----
Året etter, i 1947, var Verdal Samvirkelag 55 år, og Minsaas hadde
ledet laget i 50 år. På representantskapets møte i 1947 sa Minsaas: «For
et år siden gjorde jeg oppmerksom på at jeg var 74 år. Nå er jeg 75,
og det må vel kanskje være passende for meg å slutte som leder. Jeg
liker ikke å holde på så lenge at jeg blir nødt til å slutte fordi jeg er
utsikt, slik at folk kommer til å minnes meg som en udugelig krok,
som gikk her til ingen nytte. Det må være riktigere å få en yngre mann
som kan sette seg inn i sakene nå.»
Styret og representantskapet vedtok å holde en festlig tilstelning på
Minsaas' 75-årsdag, 1. mai 1947. Han hadde samtidig, som nevnt,
50-årsjubileum som leder av samvirkelaget, og samvirkelaget var 55
år. Tilstelningen skulle holdes på Bakketun, og Arne Holan, Hildur
Minsaas Iversen og Georg Tromsdal ble valgt som festkomite. Det skulle
serveres middag med sodd, en fiskerett og dessert.
Følgende skulle innbys:
Familie og slektninger til disponent Minsaas, samvirkelagets betjening,
tillitsvalgte, gjenlevende stiftere av laget, eldre tillitsvalgte, represen
tanter for NKL og distriktsforeningen, formannskapet i Verdal og en
del forretningsforbindelser. Betjeningen og tillitsvalgte skulle innbys med
ektefeller hvis plassen tillot det, og festkomiteen klarte å få plass til alle.
Enkelte hadde klaget over at festen på Bakketun kolliderte med 1.-
maiarrangementene, og fagforeningenes fellesstyre sendte brev til sty
ret om dette. Det var umulig å velge en annen dag, for samvirkelaget
hadde allerede sendt ut innbydelsene, men det ble vedtatt at middagen
på Bakketun skulle utsettes til kl. 16.30. Samtidig ba styret om at ho
vedprogrammet for 1. maifeiringen startet så tidlig på dagen, f.eks.
kl. 14.00, at de som ønsket det kunne delta på begge steder.
Det ble en storstilt fest. Styret hadde fått preget en erkjentlighetsme
dalje i gull fra Verdal Samvirkelag til disponent Minsaas for de 50 åra
som leder. Samtidig var det preget tilsvarende medalje i sølv til alle
med minst 25 års tjenestetid. Formannen i styret, Gunnar Kvaal, fore
tok utdeling av medaljene, og det var mange taler på festen. Det var
litt bittert for Minsaas å få høre at det ikke ble noe av den planlagte
tildelingen av Kongens Fortjenestmedalje til ham (se Brenselproblemer
- Ved og Generatorknott), men den uretten ble rettet opp seinere.
Minsaas var med og stiftet NKL i 1906, Nordenfjeldske Koopera
sjonslag i 1909, og han hadde deltatt i NKLs styre 1913-14, og i NKLs
representantskap sammenhengende fra 1915, og dessuten deltatt aktivt

----
128 Vsl
----
i distriktsforeningens virke, periodevis som formann. Han var tildelt
NKLs høyeste hederstegn. Dessuten hadde han tidligere fått Norsk Fjør
feavlslags fortjenestmedalje i gull for sin innsats for samvirkeorgani
sert eggomsetning. Han hadde medvirket aktivt ved stiftelsen av
Bøndernes Salgslag og på andre områder innen produsentsamvirket.
Alle hadde bruk for hans klarsyn når det gjaldt å forstå og tolke sam
virkeprinsippene, og ikke minst å leve etter dem og omsette dem i skap
ende og gagnlig virksomhet, Storparten av denne beretningen så langt
dreier seg om Johannes Minsaas og hans virke sammen med dyktige
medarbeide re og medlemmenes tillitsvalgte.
Den 30. september 1947 overlot Minsaas roret, men han hadde lyst
til å følge med i det som skjedde. Etter anmodning fortsatte han en
kort tid som konsulent og deltok i styremøtene. Denne ordningen var
nok ikke helt enkel for noen part, og etter tre kvart år trådte Minsaas
helt tilbake og flyttet fra Øra til sin bolig i åsen ved Lein/Forbregd.
Kontakt med samvirkelaget ville han fortsatt ha, og han fulgte godt med.
Etter at undertegnede kom til bygda fikk vi flere pratestunder, som var
meget interessante.
Minsaas fikk heldigvis oppleve at sin landsgagnlige innsats ble aner
kjent fullt ut. Styret sendte i 1962 inn ny forespørsel om mulighetene
for tildeling av Kongens Fortjenstmedalje i gull. Alle instanser anbe
falte dette, og medaljen ble tildelt Minsaas ved en tilstelning på sam
virkelagets kafeteria 1. mai 1962 på hans 90-årsdag.
Johs. Minsaas var også musikalsk. Vel 20 år gammel, i 1894, søkte
han om å bli opptatt på Musikkonservatoriet i Oslo, og bestyrer Linde
man tok vel imot den nye eleven. Minsaas ble der ett semester, og
han la an på å få med seg mest mulig av kunnskaper og trening. Han
deltok også i konservatoriets sangkor. Etter at Minsaas var heime igjen,
ble det i 1895 bruk for ny organist ved Stiklestad kirke. Minsaas ble
spurt om å overta, og dette svarte han ja til. Han har skrevet om dette
at det kunne være bitende kaldt i kirken, og han frøs mer enn han
hadde godt av. Det var ingen oppvarming i kirken de første åra. Etter
hvert ble det vanskeligere å ta seg fri fra arbeidet i samvirkelaget for
spilling på hverdager. I 1923 fikk Minsaas en del plager med rygg
smerter og måtte si fra seg organiststillingen etter 28 år.
Det bør også nevnes at Minsaas var aktivt med i styre og stell innen
kommunen.

----
129 Vsl
----
Allerede i 1899 ble han valgt inn som medlem av herredstyret, ikke
som politiker, sa han, men som alminnelig tenkende menneske. Med
unntak av 2 perioder ble han med i herredstyret i 30 år. I 2 perioder
var han medlem av formannskapet, men han ba om å få slippe dette.
Minsaas var partiløs og holdt seg gjerne til upolitisk liste når det ble
stilt slik liste, sikkert av fornuftige hensyn til samvirkelaget og nøytra
litetsprinsippet. Han var mot målfanatisme og målstrid. Det går fram
at han var for navnet Nidaros som et lett og vakkert navn på landets
tidligere hovedstad.
Minsaas var en av initiativtakerne for en bestyrerorganisasjon, først
i Trøndelag i 1909 og seinere på landsbasis.
Det var enkelte ganger tvister og strid på grunn av saker som var
oppe til behandling, og på grunn av verv som Minsaas var pålagt. Mins
aas fortalte at dette ofte føltes bittert, særlig når det hele skyldtes mis
forståelser eller uriktige grunnlag for standpunktene. Han nevnte at det
særlig var vondt for fru Minsaas, som kunne ta seg så nær av det at
hun ikke fikk sove om nettene.
Johs. Minsaas døde 16. februar 1966 i sitt 94. år.
Lars Hoøen — ny disponent
Våren 1947 ble disponentstillingen avertert ledig, og i mai holdt styret
og representantskapets utvalg møte om saken. Det var 30 søkere på
stillingen. Innstillingen til representantskapet gikk ut på Lars Hoøen
som nr. 1, og han ble tilsatt.
Hoøen møtte i et styremøte sist i mai, og han bekreftet da at han
ville overta stillingen etter at hans oppsiingstid var utløpet ved Lev
anger Samvirkelag, der han hadde vært bestyrer i 15 år. Før han over
tok som bestyrer ved Levanger Samvirkelag i 1932 var han bestyrer
av Follafoss Samvirkelag, og før dette hadde han praksisplasser andre
steder. Hoøen var opprinnelig fra Ørlandet.
I juni 1947 vedtok styret at disponent Minsaas inntil videre skulle
få overta en av de nye leilighetene i Rinde, slik at leiligheten i 2. etasje
i Aasgaard, kontorbygningen, ble frigjort til den nye disponenten. Dis
ponent Hoøen sendte enkelte forslag til et styremøte i august 1947. Han
var personlig sterkt interessert i frukt og fruktdyrking, og hans første
forslag gikk ut på at samvirkelaget måtte sende en representant til Sogn
for å kjøpe inn frukt. Styret vedtok å anmode Hoøen om å fa en pålite
lig mann til å kjøpe inn for samvirkelaget.

----
130 Vsl
----
Hoøen hadde lagt fram 2 forslag til. Det ene gikk ut på å få forret
ningsforbindelse med Alta med sikte på omsetning av skiferstein, og
det andre gjaldt tilsetting av en person til å ta seg av omsetningen av
landmannsprodukter. Styret var positivt innstilt til disse forslagene og
så. Til det siste forslaget ble det vedtatt at disponenten og formannen
skulle reise til Trondheim for å forhandle med Bøndernes Salgslag og
NKL om omsetningen av landmannsprodukter.
Disponent Hoøen tiltrådte 1. okt. 1947. Han var sikkert klar over at
han kom til å få nok å gjøre framover. Flere av samvirkelagets eien
dommer var i dårlig forfatning. Filialbygningene hadde stort sett vært
i bra stand ved krigsutbruddet i 1940, men enkelte trengte ominnred
ning og vedlikehold. Verre var det med hovedforretningene på Øra, som
stort sett var eldre og lite hensiktsmessige bygninger. Styret og dispo
nent Minsaas hadde nok vært klar over forholdet, men krigstid, rasjo
nering og byggeforbud hadde gjort det vanskelig å foreta seg særlig mye
på dette området.
Åpningstida i butikkene ble fra 1. okt. 1947 bestemt til kl. 17.00, unntatt
fredager til kl. 18.00 og lørdag til kl. 16.00.
Tomter
Noe av det første disponent Hoøen fant nødvendig å få vedtatt, var
få sikret nødvendige tomtearealer for framtidig behov. Styret var enig
i dette, og i møte i november 1947 fikk formann og disponent fullmakt
til å inngå avtale om kjøp av et areal. Representantskapet var også enig
i å erverve nødvendige tomter, «som det for tiden nu og framover kan
bli bruk for».
Kai og lager, Skånes
Hoøen så også problemene med at Verdal manglet brukbar hamn med
kai og hamnelager for de tungvarene som av fraktmessige grunner
måtte komme med båt. Det ble derfor inngått avtale med Åsmund
Røstad om leie av kai med lagerbygg på Skånes. Avtalen ble fornyet
flere ganger og varte fram til 1976.
Flere filial er? — Sjøbygda, Skjækerfossen og Ørmelen
Både i styret og i representantskapet ble det nå og da spurt om mu
ligheten for å få opprettet flere filialer. Områder som ofte gikk i&jen
var Sjøbygda, Ørmelen, Vinne, Skjækerfossen, Stiklestad, Sul og Vera.

----
131 Vsl
----
Sjøbygda filial.
For Stiklestads vedkommende var det ført forhandlinger allerede i
1939, men saken ble utsatt da. I 1947-49 ble det igjen ført forhand
linger med lokal kjøpmann om en ordning. Partene synes å ha vært
enige flere ganger, og styret fikk fullmakt til å skrive under avtalen
uten at noe skjedde. Hele saken forsvant fra saklista.
I oktober 1949 behandlet styret et tilbud om kjøp av en privat forret
ning ved Fleskhus, men dette ble avslått. Spørsmålet om filial for Sjø
bygda ble tatt opp igjen våren 1951 ved at styret fikk forespørsel med
102 underskrifter fra medlemmer i grenda. Styret vedtok å arbeide vi
dere med saken, og i mai 1951 vedtok representantskapet å gi styret
fullmakt til å kjøpe den andre forretningseiendommen ved Fleskhus,
da denne forretningen også var til salgs da. I august 1951 ble Erik Thing
stad tilsatt som filialbestyrer ved avdeling Sjøbygda. Det måtte kostes
på mye, blant annet kjøleanlegg og kloakkanlegg, som forøvrig ble mer
omfattende enn opprinnelig tenkt ved at det ble et grendeanlegg. Bu
tikklokalet ble pusset opp, og det ble bygd nytt lagerbygg. I 1959 ble
det inngått avtale med eieren av forretningen ved siden av Sjøbygda
filialen om kjøp av hans eiendom Veie og overta varebeholdningen og
skaffe kjøpmannen arbeid ved samvirkelaget. Denne bygningen lå nær
vegkrysset, og vegvesenet var interessert i å fa huset fjernet av hensyn
til oversikten i krysset. Vegvesenet betalte derfor et tilskott for å få ordnet
dette. Bygningen ble avertert til riving, og den ble fjernet. Det ble nød
vendig å utvide butikklokalet. Høsten 1960 vedtok styret forslag fra
Verdal Samvirkelag — 9

----
132 Vsl
----
arkitektkontoret om tilbygg til forretningen, og om flytting av fryseri
og garasje. Byggearbeidet ble utført i 1961. I 1964 ble butikklokalet
utvidet og vareopplegget lagt om til sjølbetjening.
Skjækerfossen-spørsmålet ble aktuelt i mai 1950 da styret behandlet
et tilbud fra Kristian Holmen på hans forretning og varebeholdning for
takstpris. Holmen skulle da fortsette som bestyrer ved avdelingen. Styret
innstilte på å vedta avtalen, og representantskapet sa seg enig. Også
her måtte det kostes på en del for å få butikk, kjeller og lager i brukbar
stand med kjølerom 0.1. Seinere ble det bygd til nytt lager for tyngre
varer, delvis etter påtrykk fra Vera.
Samtidig med starten i Skjækerfossen forelå det tilbud om kjøp av
Raststua i Sul til filiallokale. Styret gikk imot dette da det ikke ville
være grunnlag for levedyktig avdeling der. Representantskapet sa seg
enig i dette synet i møte i juni 1950.
Skjækerfossen filial før ombyggingen.
Filial på Ørmelen ble etterlyst flere ganger. Også der forelå det til
bud om å overta en privat forretning, men styret avslo. Representant
skapet ba i februar 1954 styret om å arbeide videre med saken. NKLs
arkitektkontor ble bedt om å lage utkast og tegninger, og etter en del
endringer og diskusjoner forelå det vinteren 1956/57 ferdige planer for
et forretningsbygg i mur og i en etasje for filial på Ørmelen. Verdal
Samvirkelag var da sterkt engasjert i andre og større byggeprosjekter
(Lagret og Magasinet), og det var derfor naturlig at styret ikke presset
på for å komme i gang med bygging på Ørmelen. I februar 1957
dukket det opp en ny mulighet. Kjøpmann Ingv. Kalseth tilbød forret

----
133 Vsl
----
Ørmelen filial.
ningsgården sin på Ørmelen til samvirkelaget for takstpris og varebe
holdningen til vanlig innkjøpspris. Kalseth fikk avtale om en stilling
ved samvirkelaget. Eiendommen Nordlund med innredning ble kjøpt
for 90.000 kroner etter at representantskapet hadde behandlet saken.
Det var også her behov for en del ombygging og tilbygg for varemottak
og lager, foruten ny innredning for selvbetjeningsopplegg, kjøleutstyr
m.v. Overslaget for dette lød på 70.000 kroner, og representantskapet
godkjente planene i juni 1957.
Filial i Vinne var nevnt flere ganger uten at det kom til noe resultat
før mange år seinere.
Fra Vera ble det også snakket frampå flere ganger om filial, men
styret skjønte nok at driftsgrunnlaget var for tynt. Et par ganger ble
det nevnt at styret «skulle ta seg en tur». I 1957 hadde styret en kon
feranse med representanter for medlemmene i Vera, som ønsket et
varelager i Vera for de fleste vanlige behovsvarer. Ut fra kostnadshen
syn skulle depotlagret være åpent en dag pr. uke. Det ble naturlig nok
ikke noe av dette.
Enkelte av filialene har kanskje ikke alltid gitt noe dekningsbidrag
for felles kostnader og overskudd. Likevel har filialene fungert bra som
nærbutikker, og kundene/medlemmene har lettere følt samhørighet med
øvrige samvirkeavdelinger i sentrum. Enkelte filialer var nok fra star
ten av lagt opp noe for ambisiøst, og med et altfor bredt spesial vareut
valg, som bare ble liggende i skuffer og lagerhyller og påførte laget tap.

----
134 Vsl
----
Bolighus blir flyttet
Reguleringsplanen for Øra sentrum begynte å ta form, og for å få
gjennomført utbyggingsplanene var det nødvendig å fjerne/flytte en
kelte bygninger.
Dahlgården var innkjøpt i 1936 (Fridlund). I 1951 vedtok represen
tantskapet styrets forslag om å flytte denne gården til tomt på Nord
åkeren og bygge den opp igjen til disponentbolig. Eiendommen Johnsrud
(Kilstua) hadde kommunen innløst for å få gjennomført reguleringen.
I juni 1948 kjøpte samvirkelaget Kilstua. Huset ble seinere flyttet til
tomt på Nordåkeren og bygd opp igjen i adskillig forbedret utgave som
funksjonærbolig i 2 etasjer og med 1 leilighet i hver etasje. Disse flytt
ingene og forbedringene av eldre hus ble temmelig sikkert dyrere enn
nybygg. Til nybygg måtte det imidlertid skaffes byggeløyve, og det var
ikke så enkelt å oppnå for slike bygg.
Fiskmatkjøkken
Høsten 1945 ble det satt i drift et fiskmatkjøkken, foreløpig plassert
i Dahlgården (se Etterkrigstid). I oktober 1948 vedtok styret å innhen
te anbud på utgraving av kjeller under fiskavdelingen ved Nordgata med
sikte på fiskmatkjøkken der. Moderne maskiner og utstyr ble kjøpt til
anlegget, som fungerte bra i ca. 15 år, seiv om lokalene var lite hen
siktsmessige.
Fiskmatkjøkken.
Fra v.: Olaug Sende, Olaug Heggdal, Magnhild Bakkmyr Otelie Berg.

----
135 Vsl
----
Magasinet.
Fridlund med Aasgaard i bakgrunnen.
Magasinet. Jernvarer m.v.
Varegruppene verktøy, beslag, skruer og annet utstyr for hus og
heim, malervarer, glass og steintøy, kjøkkenutstyr, papirvarer, sport,
reiseeffekter, leker, kosmetikk 0.1. er ofte blitt omtalt som gruppen jern
varer. En ser da bort fra de tyngre jern- og byggevarene.
I Verdal Samvirkelag var det også snakk om behovet for ny «Jern
vareavdeling» i 1947 og -48. De gamle lokalene i Vennes ved jernba
nen var altfor trange. I november 1948 vedtok derfor styret å få utarbeidet
planer for ny forretningsgård ved Nordgata, vest for kjøttavdelingen og
sørover langs den nye sidegata, Johs. Bruns gate, gjennom tomta der
Kilstua sto før flyttingen.
I desember 1953 behandlet styret planene som NKLs arkitektkontor
hadde utarbeidet for det nye forretningsbygget. Grunnflata var på 575
m 2, og prisoverslaget lød på 1,5 mill. kroner. Representantskapet ga
styret fullmakt til å ta opp nødvendige lån og sette i gang byggearbei
det. Nybygget ble ferdig hosten 1956. I desember 1956 tilsatte styret
leder for en ny avdeling, Tobakk- og fruktavdelingen, som ble lagt til
et lokale i nybygget, ved hjørnet av Nordgata/Johs. Bruns gate, der hvor
inngangspartiet til DOMUS og kafeteriaen er i dag. De øvrige avdel
ingene flyttet over til nybygget fra det gamle og trange Vennes ved jern
banen, og avdelingene ble betydelig utvidet når det gjaldt vareutvalg
og plass, seiv om det også der var trangt. Det ble en stor forandring

----
136 Vsl
----
både for forbrukerne og betjeningen. Hele opplegget var varehusmes
sig og moderne, og avdelingene fikk som felles navn Magasinet. Dette
navnet hadde noe storbypreg over seg og ble ofte brukt da. (Samvirke
laget i Stavanger hadde et varehus, og der brukte de også ordet Maga
sin i navnet). Navnet Magasinet kom først i bruk da åpningen nærmet
seg. I protokollene hette prosjektet Hjørnet, eller hjørnebygget, og ny
norsksekretærene skrev Hyrna eller Hyrnebygget. Det var kjeller
under bygget, og der var det lagerrom, garderober, fyr-rom m.v.
Kafeteria
I 2. etasje av nybygget ble det tidsmessige lokaler for samvirkelag
ets kontorer foruten moderne kafeterialokaler med kjøkken, kjølerom
m.v. Representantskapet hadde i februar 1956 vedtatt å gå i gang med
kafeteriadrift. Kafeteriaen fikk navnet Gullkronen.
Da det ble avertert etter «serveringsjenter», meldte det seg 35 søk
ere. Gullkronen kafeteria hadde hatt sterk auke i omsetning, og ikke
minst i bemanning fra starten. Kostnadene ble store, og det var proble
mer med å få habil ledelse og brukbart driftsresultat. I juni 1959 ved
tok derfor styret å leie bort driften av kafeteriaen til baker AlfDahling
ved samvirkelagets bakeri. Det ble satt opp avtale om leie, vedlikehold,
avskrivinger, regnskapsførsel, garantert minstelønn m.v, og garanti om
å få gå tilbake til bakeriet for leieren, hvis han ikke fant seg til rette
i leieforholdet.
Dahling drev kafeteriaen på leiebasis til ut september 1961, da han
ønsket å slutte. Det ble da tilsatt ny
bestyrer ved kafeteriaen. Det var
enda en bestyrer før mars 1963 da
Ivar Aunøien ble tilsatt som ny le
der av kafeteriaen.
Etter at lagets hovedkontor ble
flyttet i 1963 (se Matsentret) ved
tok styret å bruke de tidligere kon
torlokalene til ungdomssenter.
Tanken var god, og det gikk da
ganske bra til å begynne med. Et
ter hvert ble det så store problemer
med uorden og ødeleggelser at
denne virksomheten måtte legges
Bestyrer Ivar Aunøien.

----
137 Vsl
----
ned i 1968. Lokalene er seinere brukt som kurs- og møterom. Kafete
rialokalene ble utvidet ved varehusutvidelsen, som kom seinere, og
innredning m.v. er fornyet flere ganger. Dette nybygget for Magasinet
m.v. ble første trinn i utbyggingen av det kvartalet som seinere ble
DOMUS-kvartalet.
Fram.
Lagerbygget sett fra aust.
Lagerbygg
Samtidig med vedtaket om det nye forretningsbygget ved Nordgata/
Johs. Bruns gate, - Magasinet -, ble det også vedtatt å søke om bygge
løyve for det planlagte lagerbygget ved jernbanen, nord for mølla. Dette
byggeprosjektet var hindret 2 ganger tidligere (se Behov for mer la
gerplass). I 1934 ble forslaget om bygging nedstemt «av finansielle
grunner». Prisoverslag da: 76.000 kroner. Vedtak om bygging av halve
bygget ble rattet kort før krigsutbruddet i 1940, men bygging kunne
ikke gjennomføres på grunn av krigen. Prisoverslag da: knapt 200.000
kroner for halve bygget. I mai 1954 vedtok representantskapet styrets for
slag om bygging av lagerbygget. Grunnflata var ca. 1300 m 2, og bygget
skulle oppføres i 3 etasjer + kjeller, med armert betong i søyler,-
dekker og tak, og med teglstein i veggene, stort sett etter de tidligere

----
138 Vsl
----
planene. Men nå kostet bygget 1,3 mill. kroner. Bygget ville gi bedre
plass til «tungvarene», f.eks. sement og andre byggevarer, handelsgjødsel,
redskap, jern og stål, ovner, gjerdemateriell, såvarer, kraftfor m.v.
Mølla fikk en del silo- og lagerplass i bygget. Byggearbeidet startet
vinteren 1954/55. Lagret fikk lasteramper både mot gata og mot side
sporet fra jernbanen. Forbindelsen mellom etasjene ble ordnet med
elektrisk drevne transportører som kunne gå begge veger, og dessuten
med sekkerutsjebaner og planrutsj for kartonger 0.1. Gaffeltrucken var
dessverre ikke alminnelig kjent ennå. Dette er forhold en alltid må
regne med ved utbygging. Utviklingen går fort, og etter noen år viser
det seg nye og bedre løsninger. Bygging av lagret noen år seinere ville
ha ført til andre løsninger, bl.a. mye større etasjehøyde med plass for
pallestabling med truck. Likevel har lagerbygget fungert godt, særlig
etter at det ble tatt ut åpning i dekket for truckløfting av paller mellom
1. og 2 etasje.
I september 1955 behandlet styret en forespørsel om å få holde fest
i det nye lagerbygget før det skulle tas i bruk, og fest ble det - for alle
til såtte med partnere.
SLAKTERISAKEN
Denne bedrøvelige saken opptok mange sider i møteprotokollene fra
1948 til 1960. De første planene for nytt slakteri ble utarbeidet i 1948,
men det var mye fram og tilbake med godkjenninger og tomtevalg. Pla
nen var å bygge et anlegg på handgitt tomt nede ved elva. Søknaden
om byggeløyve ble avslått, og det gamle slakteriet inne på gardsplassen
ble planlagt forbedret i den utstrekning det var mulig. Disse planene
ble ikke godkjent av bygningsrådet. Et slakteri midt inne i et sentrums
kvartal hørte egentlig fortida til. I 1949 vedtok styret å få utarbeidet
planer for slakteri med produksjonsverksted ved Bruns gate på tomta
bak Aasgaard og nordover mot vedskuret som var der da (omtrent midt
inne i dagens Domus Mat). Bygningsråd og helseråd ble rådspurt, og
de hadde sikkert sterke motforestillinger, for i november 1949 forelå
det nye planer om bygging, og denne gangen nede ved elva igjen.

----
139 Vsl
----
Denne tomta, - Sagøra på 3 dekar - ble kjøpt i 1951, og i november
1951 var byggeløyve innvilget. Avtale om byggelån ble inngått. Repre
sentantskapet hadde godkjent planene i mai 1951.
— Så begynte det å skje saker. Nord-Trøndelag Fjørfelag sendte en
forespørsel om samvirkelaget var villig til å ta med plass for et fjørfe
slakteri for fylket. Arealbehov og utstyr var spesifisert. Styret behand
let denne saken i februar 1952 uten noe endelig vedtak. Men det ble
fattet et annet vedtak. Det gjaldt forhandlinger om kjøp av et 4-5 dekar
tomteområde som NKL (Ullvarefabrikken) eide på Tinden. Dette
kjøpet var godkjent av representantskapet noen dager tidligere og ført
inn i protokollen etter at det ordinære møtet var slutt og middagen var
over. Et vilkår for kjøpet var at tomta «egner seg til å bygge slaktehus
på». Foreløpige planer for slakteri på Tinden ble behandlet av styret
i mai 1952, og NKLs arkitektkontor fikk i oppdrag å ferdigbehandle
planene for alternativt bare slakteri, eller slakteri også med produk
sjonsanlegg. Sidespor til jernbanen ble også planlagt. Verdal Landbruks
lag og Samstyret for småbrukerlaga ble bedt om å velge hver sin
tilsynsrepresentant for slakteriet, og de valgte henholdsvis Harald
Kvalen og Arne J. Vatterholm.
I august 1952 ble byggeplanene behandlet av styret og representant
skapet, og det ble vedtatt å sette i gang bygging av 1. byggetrinn, slakt
eri med nødvendige kjølerom og med fjøs. Byggesum ca. kr. 640.000
+ kr. 50.000 for sidesporet, -r- kr. 50.000 som var tilskott f ra Nord-
Trøndelag Fjørfelag for fjørfeslakteri. Anbud ble antatt, og kontrakt
med hovedentreprenør ble opprettet. Bøndernes Salgslag, Innherred,
arbeidet samtidig med planer for nytt sentralslakteri for Innherred, og
ei lokal nemnd arbeidet for å få dette slakteriet lagt til Verdal hvis sam
virkelaget ville gi opp planene om bygging. Denne nemnda besto av
Anton Myhr, Odd Ravlo, Harald Kvalen og Reidar Prestmo. Det var
forståelse for nemndas tanke. Styret sammen med representantskapets
utvalg vedtok i august 1952 å foreslå for representantskapet at samvir
kelaget skulle gi opp slakteriplanene på vilkår av at BS skulle bygge
sentralslakteriet for Innherred i Verdal. Representantskapet godkjente
avtalen i januar 1953.
Etter en måneds tid kom det melding fra BS om at det nye sentral
slakteriet skulle legges til Levanger. Samvirkelagets entreprenør fikk
da klarsignal om å sette i gang arbeidet med slakteriet, men mot 1 stem
me i styret. Finansieringen ble ordnet. Det ble lagt kloakkledning fra

----
140 Vsl
----
tomta. Videre ble inngått avtaler om levering av hengebaner for slakt,
for kjøle- og fryseutstyr og for en mengde annet utstyr.
I januar 1953 kom det melding om at stedsvalget for sentralslakteriet
for Innherred fremdeles ikke var fastsatt, og saken var nå overlatt til
Norges Kjøtt- og Fleskesentral, som skulle sende representanter til di
striktet. Styret vedtok å stå ved sitt vedtak fra august om avtale med
BS, men mente at samvirkelaget måtte få dekket sine utlegg så langt.
Dagen etter var det nytt styremøte sammen med representantskapets
utvalg og lokale representanter som arbeidet for å få sentralslakteriet
til Verdal. Dette utvalget hadde deltatt i møte med NKF og med BS
samme dag, og kunne fortelle at sentralslakteriet ville bli lagt til Ver
dal på visse vilkår. Samvirkelaget måtte slutte med egenproduksjon av
kjøttvarer og dessuten bære kostnadene med de deler av slakteriet som
var under bygging, og som ikke kunne innpasses i det nye. Videre var
det visse vilkår overfor Verdal kommune. Styret vedtok å gå inn for
forhandlinger på dette grunnlaget og valgte et forhandlingsutvalg. Ut
valget kom i et forhandlingsmøte i Trondheim fram til avtale om alle
forhold vedrørende avbryting av byggearbeidet og overføring av anlegget
til BS for selvkostende, om entreprenøren, om arbeidsstokken, maski
ner, inngåtte kontrakter m.v. Verdal Samvirkelag skulle ha detaljsalg
og BS all produksjon. Representantskapet godkjente avtalen.
I november 1953 ga styret sin tilslutning til at BS fikk auke tomte
arealet på Tinden fra 4 til ca. 7 dekar, ved å kjøpe et tilleggsareal fra
NKL. Nord-Trøndelag Fjørfelag syntes nå - i et brev til samvirkelaget
- at det gikk seint med å komme i gang med slakteriet. I svaret ble
det referert fra en konferanse nylig med representanter for kommunen
og samvirkelaget, der direktør Eriksmoen i BS hadde opplyst at bygg
ing av slakterianlegg i Verdal skulle bli igangsatt våren 1954.
I mai 1954 hadde samvirkelagets styreformann og disponent en kon
feranse med jurist om slakterisaken. Trønder-Avisa hadde 12. mai re
ferat fra møtet mellom direktør Eriksmoen og en aksjonsgruppe blant
produsentene rundt Steinkjer. Av referatet gikk det fram at det skulle
bli holdt ekstraordinært årsmøte i BS i juni 1954 for behandling av slak
teriutbyggingen i Trøndelag. Det gikk også fram at det var et press i
retning av å bygge ut BS-anleggene i Steinkjer og Levanger i stedet for
nytt sentralslakteri i Verdal.
Styret foreslo derfor å gi BS svarfrist til 15. juli 1954. Ble det ikke
vedtatt bygd sentralslakteri i Verdal, som forutsatt i avtalen, måtte sam-

----
141 Vsl
----
virkelaget realisere de slakteriplanene som ble stoppet hosten 1952. BS
svarte med å referere vedtaket i sitt ekstraordinære årsmøte om bygg
ing av sentralslakteriet i Verdal. Dette var da vedtatt av høyeste organi
sasjonsmessige myndighet i BS. Også representantene fra Steinkjer
området var trolig med på dette møtet i BS, men gikk etterpå sine egne
veger ved å melde seg ut av BS og danne eget lokalt salgslag. Det orga
nisasjonsmessige gangsynet strakk ikke til for en Innherred-løsning.
Deretter skjedde det lite i slakterisaken i Verdal. I 1955 var ei vold
giftsnemnd i arbeid. Nord-Trøndelag Fjørfelag syntes også at det gikk
seint, og i april 1956 ba laget om å få tilbakebetalt de 50.000 kronene
Eggcentralen hadde satt inn i samvirkelaget for anlegg av fjørfeslakte
ri. Samvirkelagets styre ba Fjørfelaget vente til over representantska
pets møte våren 1956. Før dette møtet var styret hardt presset av helseråd
og arbeidstilsyn om å få noe gjort med slakterispørsmålet, da det
gamle anlegget ikke kunne godkjennes lenger. Styret vedtok derfor å
foreslå for representantskapet at BS skulle få frist til 1. august 1956
med å sette i gang bygging av sentralslakteri i Verdal i samsvar med
avtalen. I motsatt fall ville avtalen bli oppsagt, og samvirkelaget ville
bygge for egen regning. Vedtaket i styret og representantskapets utvalg
ble fattet med 6 mot 2 stemmer. Det var altså delte meninger. Dette
kom også fram i representantskapet, som vedtok med 2/3 flertall at sa
ken måtte legges fram for landbrukslaga før endelig vedtak om slakte -
riutbygging i egen regi. Mange håpet i det lengste at fornuften skulle
seire, og at det skulle bli et samlet Innherredsopplegg og med Verdal
som naturlig sentrum ut fra husdyrhold og slaktmengde.
De 50.000 kronene fra Eggcentralen ble etter nytt brev fra Fjørfe
laget tilbakesendt sommeren 1956.
I august 1956 ba Samstyret for småbrukerlaga og Hauka Bonde- og
Småbrukerlag styret for samvirkelaget om å vente med bygging av eget
slakteri, da det endelig så ut til at BS skulle realisere sine slakteriplaner
i Verdal i nær framtid. Det kom skriv både fra Vuku Landbrukslag og
igjen fra Samstyret for småbrukarlaga i september, og disse gikk ut
på at det var like før BS skulle sette i gang med bygging. De ba om
at samvirkelaget ikke måtte «gripe forstyrrende inn».
Så i januar 1957 behandlet styret brev fra BS der det ble vist til kon
trakten av 7. januar 1953 mellom BS og VS. Det var nå enighet med
kommunen, og BS var allerede i gang med å slå ned grunnmurene som
samvirkelaget fikk støypt i 1952. Det forelå fremdeles ingen ordning

----
142 Vsl
----
med erstatning fra BS til samvirkelaget. Styret vedtok derfor å forby
videre nedriving av grunnmurene før samvirkelaget hadde fått dekket
utlegg med rente i samsvar med kontrakten. Det ble også vedtatt å for
handle videre med BS om kontrakten, som måtte betraktes som brutt.
Forutsetningen var at det skulle bygges sentralslakteri for Innherred i
Verdal, men det ble klarere om senn at det ble presset gjennom bygg
ing i Steinkjer. Dessuten var alle tidsfrister brutt fra BSs side.
I november 1957 behandlet representantskapet styrets orientering om
slakterisaken helt fra 1948 fram til dato, som slo fast at avtalen med
BS fra 1953 var brutt. I korthet ble det vedtatt å kreve erstatning fra
BS for det tapet samvirkelaget var påført. Videre ble det vedtatt å byg
ge eget slakteri av høvelig størrelse. Det skulle undersøkes om det fort
satt var interesse for fjørfeslakteri. (Dette ble seinere løst ved anlegg
på Tunga, Trondheim.)
Styret ble pålagt å få utarbeidet forslag til plassering, tegninger, kost
nadsoverslag og finansering.
Representantskapet behandlet i mars 1959 styrets forslag om bygging
av slakteri på Tinden etter tegninger og planer, utarbeidet av NKLs
arkitektkontor, konsulenter og fylkesveterinær. Dette vedtaket var det
full enighet om. Det var enstemmig.
Nå ble byggearbeidene satt i gang igjen, og det nye slakterianlegget
ble åpnet på ettersommeren 1960.
Slakteriet på Tinden.

----
143 Vsl
----
Samvirkelaget fikk etter langdryge forhandlinger delvis dekning av
utgifter og tap som skyldtes bortkastede grunnarbeider, utlegg og ut
settelser på grunn av BS. Beløpet ble 300.000 kroner. Tomta ble til
bakeført til samvirkelaget, og BS betalte samvirkelagets utlegg til jurist.
Det ble altså skilsmisse med BS. Som seg hør og bør ved skilsmisser,
ble det også i dette tilfellet forsøkt med megling med sikte på forsoning.
Det var Det Kgl. Selskap for Norges Vel som i april 1959 sendte brev
til Verdal Samvirkelag om et forhandlingsmøte som var holdt mellom
representanter for slakterisamvirket og forbrukersamvirket, og som
hadde bedt om at slakteriutbyggingen i Verdal måtte tas opp til ny drøft
ing. Styret behandlet henvendelsen i mai 1959, og det ble vedtatt å sen
de følgende svar: «Våre slakteriplaner er nå så langt kommet at en
avvikling vil avstedkomme et lignende oppgjør som det vi nettopp har
hatt med BS. Forøvrig henviser vi til den behandling vi har fått før
når det gjelder slakterisaken i Verdal, og som har ført til at det her
i Verdal mangler den nødvendige tiltro til en eventuell ny avtale med
BS eller NKF. I ca. 6 år ble det forsikret verdalingene at sentralslakte
riet skulle bygges her, og det ble inngått kontrakter undertegnet av høyeste
myndigheter i slakterisamvirket, og ellers i offentlige møter og komi
teer gitt forsikringer om at sentralslakteriet ville bli bygget her, men
da slakterisamvirket mente å ha fordeler av det, brøt man like godt alle
avtaler. Under de forhandlinger som deretter fulgte, gjorde vi oppmerk
som på at vi kom til å bygge slakteri sjøl, og at vi for fremtiden forbe
holdt oss å stå fritt med hensyn til våre disposisjoner. Den eneste som
i dag vil ha fordel av at vi ikke bygger slakteri, er den private slakter
på stedet, som nå har oppført et nytt slakteri. I Deres skriv henvises
til punkt 3 i samarbeidsavtalen, men BS har aldri fulgt denne. Vi hen
viser i den anledning til de nye anleggene og BS-utsalg i Levanger,
Steinkjer og Namsos (detaljsalg). I henhold til ovenstående finner vi
det formålsløst nå å gå inn på forhandlinger med sikte på å stoppe slak
teribygget her på stedet, så meget mer som vi har enstemmig represen
tantskapsbeslutning om at vi skal bygge nytt slakteri i sommer, og vi
har også overfor helsemyndighetene på stedet skriftlig forpliktet oss
til det.»
Slakterianlegget er utvidet et par ganger, blant annet med nedskjær
ingsanlegg og innfrysingsrom i tillegg til kjølerommene. Det har fun
gert godt og har vært blant de mest produktive og effektive slakterianlegg
(Se A/L Fellesproduksjon).

----
144 Vsl
----
Når dette skrives, er ny utvidelse i gang, blant annet med nye miljø
og hygienetiltak i samsvar med nye regler.
Sagbruk. Snekkerifabrikk
I mai 1948 behandlet styret utbygging av sagbruket. Dette krevde plass,
og vedskur måtte flyttes. Enkelte tømmerblinker ble kjøpt. I april 1951
ble det kjøpt en del maskiner til snekkerifabrikken. Aktiviteten krevde
mer plass, og det ble for trangt på områdene nord for Aasgaard ved
Johs. Bruns gate. Ute på Ørmelen var det kjøpt et større tomteområde,
og i februar 1952 vedtok representantskapet et forslag om bygging av
2 større vedskur der. Kostnadsoverslaget lød på 45.000 kroner, og ut
byggingen skulle foregå trinnvis etter behov. I 1954 ble det kjøpt et ca.
20 daa stort tomteområde på Eng ved Stiklestad vegen. Tomteområdet
ga armslag for videre ekspansjonslyst.
Eng snekkeri.
I september 1955 vedtok representantskapet mot 3 stemmer styrets
flertallsforslag om flytting og utvidelse av snekkeriverkstedet og sag
bruket til Eng. Et mindretall i styret ville holde igjen litt.
Da det nye lagerbygget i Møllegata skulle reises, ble det gamle mølle
lagret flyttet til Eng og ombygd til snekkerifabrikk, men i 1 etasje. Til
setting av snekkerimester ble først utsatt, men i juni 1956 ble Jon Solhaug
tilsatt i stillingen. Snekkerimesteren la i januar 1957 fram forslag om
innkjøp av maskiner og utstyr til sagbruket for ca. kr. 33.000,—. Dette

----
145 Vsl
----
ble vedtatt med 3 mot 2 stemmer, og mindretallet ville ha protokolltil
førsel: «Mindretallet mener at innkjøp av nye maskiner bør utsettes til
samvirkelaget har fått tildelt tømmerkvote, og at snekkeriverkstedet be
viser at et visst behov er til stede.» Verken sagbruket eller snekkerifa
brikken ble særlig bidragsytende til driftsresultatet, men ropene om nye
arbeidsplasser var sterke. Likevel må det være lønnsomhet, skal ar
beidsplassene kunne bestå. Denne debatten ble aktuell igjen i 1971, og
vil bli omtalt seinere.
Gullsmedavdeling
Allerede i 1939 forelå det tilbud om å overta en gullsmedforretning,
men styret viste liten interesse for denne bransjen. Det kom også til
bud fra en gullsmed i Stjørdal om å overta varebeholdningen og ta inn
gullsmeden i samvirkelaget. Tilbudet ble avslått. Det første tilbudet ble
gjentatt 2 ganger til i løpet av 1939, men avslått.
I 1952 begynte styret å interessere seg for saken. I mai 1954 vedtok
representantskapet styrets forslag om å opprette gullsmedavdeling i le
dig lokale i Hjemvei, nord for bensinstasjonen, ved riksveg 50 (seine
re Jernbanegata). Beholdning og utstyr fra Svebak Gullsmedforretning,
som var tilbudt allerede for 15 år siden, ble nå overtatt. I juli 1954 ble
gullsmed Eivind Bjørnhaug tilsatt som leder av Gullsmedavdelingen.
Jordbruksavdeling
Allerede i 1947 reiste disponent Hoøen spørsmålet om egen avde
ling for handel med jordbruksvarer. Vedtaket i styret gikk ut på at om
setningen av jordbruksvarer skulle organiseres og utvikles best mulig.
Disponenten ble pålagt å arbeide videre med saken.
I september 1955 vedtok styret å foreslå for representanskapet at det
skulle opprettes en jordbruksavdeling, og dette forslaget ble enstem
mig godkjent av representantskapet. Sevald Hage ble tilsatt som avde
lingssjef. Avdelingen tok imot poteter, rotfrukter, stråfor 0.1. fra
produsentene for viderelevering til andre markeder (Nord-Norge, Trond
heim). Helt problemfri var ikke denne leveransen. Sorteringsreglene
ble ofte dårlig fulgt. Enkelte produsenter mente at f.eks. kålrot var kålrot,
men for butikksalg er det klare regler som må følges.
I enkelte tilfeller var det ønskelig med leveranser som oppgjør for
varegjeld til samvirkelaget, og avdelingene kunne bli nødt til å ta imot
varer som egentlig ikke var etter regelverket. Etter hvert som produ

----
146 Vsl
----
sentenes egen salgsorganisasjon, Gartnerhallen, ble mer utbygd, var
det naturlig å overlate denne funksjonen til der den hørte heime. Jord
bruksavdelingen ble derfor avviklet i 1964.
Rørleggermester Bjarne Sjøvold og arbeidsformann Kristen Sagvold (bak
skyggen).
Rørleggeravdeling
I februar 1952 ble spørsmålet om rørleggeravdeling behandlet for første
gang i representantskapet, og styret fikk fullmakt til å arbeide videre
med saken. Styret vedtok i september 1955 å be representantskapet om
å få opprette rørleggeravdeling, og dette ble vedtatt mot 1 stemme. I
oktober samme år ble rørleggermester Bjarne Sjøvold, Steinkjer, tilsatt.
Den første lærlingen ble tatt inn i februar 1956, og det var Kristen
Olav Sagvold, nå en av arbeidslederne ved avdelingen. Samtidig fikk
rørleggermesteren fullmakt til å ta inn hjelpearbeidere etter behov.

----
147 Vsl
----
Avdelingen holdt i begynnelsen til i lagerbygget, men flyttet snart
over til de ledige lokalene ved Johs. Bruns gate etter at snekkeriverk
stedet var flyttet til Eng. I 1963 flyttet avdelingen til foreløpig leide lo
kaler i Fram Vestre.
Rørleggeravdelingen ekspanderte sterkt med mange rørleggere og
dukket stadig opp i protokollene både for styret og representantskapet.
Det vil derfor bli mer å finne om denne virksomheten også.
Håndverkerforeningen murrer
Styret behandlet i februar 1955 et brev fra Verdal Håndverkerfor
ening som protesterte mot «samvirkelagets okkupasjonstendenser inn
en håndverksfagene». Brevet ga ikke grunn til noe vedtak fra styrets
side. En kan forstå at ekspansjonsiveren fra samvirkelagets side kunne
gjøre enkelte håndverkere betenkt. Aktivitetene fant etter hvert sitt na
turlige leie. Mange innså også at samvirkelagets engasjement dro mer
arbeid med seg, også for øvrige håndverkere. En skal ellers vokte seg
for å tru at en kan gjøre alt best sjøl. Det kan ofte lønne seg å be om
anbud i et konkurrerende marked.
Fryseboksanlegg ved filialene
Oppbevaring av matvarer ved frysing ble mer kjent utover 1950-åra,
og i 1956 vedtok representantskapet styrets forslag om å bygge ut
fryseboksanlegg ved enkelte filialen I første omgang var det Lysthau
gen, Leksdal, Inndal og Ulvilla som fikk slike fryserom med boksan
legg. Ofte var det bonde- og/eller småbrukerlaga som kom med ønskene
om slike anlegg. Etter hvert fikk de fleste filialene fryseboksanlegg.
For medlemmer på Verdalsøra var anlegget ved Ørmelen filial ved brua
det nærmeste innen samvirkelaget. Dette var det siste anlegget som ble
bygd ved de avdelingene som samvirkelaget da hadde, og det ble for
holdsvis dyrt. Kjelleren måtte graves ut for å få plassert fryseboksan
legget.
Disse anleggene kostet en del, både i anlegg og drift. Etter hvert ble
det mer vanlig med hjemmefrysere, og fryseboksanleggene ble derfor
nærmest en reserve for å ta toppene i kortere perioden Det dukket og
så opp en ny ulempe etter hvert, - det var tendenser til nasking fra an
dres bokser i anleggene. Netting- eller plateveggene mellom boksene
ble for svake for de enkelte få som på denne måten forsøkte å skaffe
Verdal Samvirkelag — 10

----
148 Vsl
----
seg rimelig mat på andres bekostning. Det ble derfor ikke forsvarlig
økonomisk grunnlag for å fornye anleggene, og de ble nedlagt etter hvert
som de ble nedslitte ut over 1970-åra. Dette ble gjerne kombinert med
et større pristilbud på frysebokser. Da kunne det bli behov for en hel
jernbanevogn med frysere, og dette ga betydelig fraktinnsparing, og
prisen kunne presses mest mulig. Begynte et fryseboksanlegg å skran
te, ble dette med nedlegging vanligvis tatt opp på kretsmøtet. Medlem
mene forsto grunnene for nedlegging, og det var sjelden motforestillinger.
De fleste syntes det var mer praktisk å ha en eller flere frysere heime.
På ett kretsmøte ble det gjort rede for at fryseboksanlegget sang på
siste verset og kom til å bli nedlagt med det første. Ingen sa noe til
dette, men under kaffepausen etterpå var det en som antydet at det
ville være bra om anlegget kunne få slarke og gå lengst mulig for -
«det er hagleg å ha om det kan bli bra med elgkjøtt nå og da!»
Maskinavdeling
Samvirkelaget hadde i lengre tid formidlet salg av landbruksmaski
ner, motorsager, båtmotorer 0.1. gjennom avdelingen for driftsmidler
og byggevarer, Lagret. Allerede i 1952 holdt Felleskjøpet et visst lager
av aktuelle maskiner, som var utstilt i samvirkelagets vedskur nr. 3 nord
for Aasgaard. Felleskjøpet i Trondheim var hovedleverandør, og både
Felleskjøpet og samvirkelagets folk ønsket seg en mer aktiv markeds
føring gjennom egen avdeling for salg av denne varegruppe. Represen
tantskapet vedtok i mars 1960 styrets forslag om egen maskinavdeling.
Avdelingen fikk til å begynne med salgskontor i Fram sammen med
byggevarer og driftsmidler.
Første avdelingsleder for Maskinavdelingen ble Sverre Letnes fra Røra.
Letnes kom til Verdal fra Felleskjøpet i Molde, og han tiltrådte som
meren 1960. Seinere fikk Maskinavdelingen bra lokaler i Fram Vestre
og lager på Tinden (etter avviklingen av NKLs Ullvarefabrikk). Det
må også nevnes at avdelingen gjorde et eksperiment med import av no
en fa bruktbiler fra Tyskland i 1961. Dette viste seg å være en noe skum
mel bransje, og samvirkelaget fant det klokest å trekke seg ut av denne
handelen.
Omkring 1980 tok Felleskjøpet opp spørsmålet om å opprette egen
avdeling i Verdal (se Omsetningen av landbruksmaskiner over til
Felleskjøpet.)

----
149 Vsl
----
Andre saker fra åra 1947-60:
I desember 1947 vedtok styret å bevilge kr. 1000,— til arbeidet med
å forskjønne Stiklestadområdet. Dette gjaldt oppryddingen etter krigen
og NS-perioden.
Tilsatte i samvirkelaget skulle få beholde lønna og få et reisebidrag
på kr. 100,— når de deltok i kurs ved Samvirkeskolen i Bærum. Dette
ble vedtatt av styret i januar 1948. Seinere ble det full dekning også
av reiseutgifter. Mange samvirkelag var ennå på denne tida noe gjerri
ge med dekning av kurskostnader.
I 1947 og 1948 var spørsmålet om vaskeri og renseri tatt opp flere
ganger. Det ble arbeidet med å skaffe lokaler.
Det ble i 1948 inngått avtale med Sprengstoffinspeksjonen, kommu
nen og grunneieren om bygging av sprengstofflager ved Mikvoldmelen.
I oktober 1948 vedtok styret å kjøpe et hvetemølleanlegg til ca. 50.000
kroner. Tanken var å kunne male finsiktet hvetemjøl, og det var sikkert
problemene under krigen som var bakgrunnen. Dette med siktet hvete
mjøl er ikke så enkelt som det å male bygg og havre. En bør ha tilgang
på flere hvetekvaliteter med forskjellig hårdhetsgrad for å fa mjøl med
riktig bakeevne og egenskaper ellers. Denne hveteautomaten ble så vidt
prøvekjørt, men det ble etter hvert nok tilgang på siktet hvetemjøl. Hve
temøllen ble derfor nedmontert og lå lagret og nærmest glemt i mange
år. På 1960-tallet dukket det opp en forespørsel fra Det Norske Mi
sjonsselskap om å få kjøpe denne hvetemøllen. Selskapet hadde startet
et hjelpeprosjekt i et jordbruksområde på Madagaskar. I sentret for dette
prosjektet hadde de bygd opp et mølleanlegg, og skaffet maken til sam
virkelagets hvetemølle. Gjennom leverandøren, AB Kvarnmaskiner, Sve
rige, hadde de fått oppgitt at Verdal Samvirkelag hadde kjøpt et slikt
anlegg. Nå ville Misjonsselskapet kjøpe samvirkelagets hvetemølle ri
melig til bruk som reservedeler, som ikke var å få lenger. Det ble enig
het om avtalen, og mølledelene ble pakket i svære trekasser og sendt
med båt via Hamburg til Madagaskar.
I 1949 ble Verdal Samvirkelag innmeldt i NKLs Revisjonsavdeling
etter enstemmig vedtak i styret og i representantskapet. Dette hadde
vært en langdryg sak. NKLs Revisjonsavdeling ble opprettet allerede
i 1919 etter vedtak på NKLs kongress det året. Disponent Minsaas var
medlem av NKLs representantskap også da, men han hadde aldri vært
stemt for at Verdal Samvirkelag skulle være medlem av revisjonsavde

----
150 Vsl
----
lingen. Først etter 30 år kom laget med og fikk del i den landsomfat
tende rådgivingstjenesten og i revisjonsopplegget.
Styret behandlet i 1949 brev fra Nord-Trøndelag Kooperative Distrikts
forening om å være oppmerksom på faren ved auke i kredittsalget og
om betydningen av et solid og forsiktig vurdert årsoppgjør og om for
siktighet med tilbakebetaling på kjøp.
NKLs distriktsrevisor påpekte i en rapport i 1949 at 3 kassaappara
ter var defekte, og at det var mangelfull bruk av kontrollstrimler i
kassene. På grunn av krigen hadde det vært vanskelig å skaffe kassa
apparatet
Det kan synes som om styret gikk inn i rustningskappløpet høsten
1949. Det vedtok nemlig å kjøpe kanon! Det var en trykk-kanon med
lukket løp for dampbehandlet korn. Den skulle virke slik at når løpet
plutselig ble åpnet, skulle det sprute ut «puffet» korn. Kjernene med
stort indre trykk skulle utvides på grunn av trykkforandringen.
I et seinere styremøte er plasseringen drøftet. Det går fram at styret
fant det riktig å konferere med brannstyret og forsikringsselskapet.
Året etter behandlet styret en melding fra produsenten som ikke var
leveringsdyktig ennå. Noe mer er det ikke mulig å finne om kanon
prosjektet.
I 1949 var det første årskullet med butikkonsulenter fra Samvirke
skolen i 1948 ute i virksomhet, og styret behandlet i desember et brev
fra distriktsforeningen om at Ulrik Paasche kunne ta på seg oppdrag.
Styret ba om å få ha Paasche i 1 måned. Etter ca. 3 ukers arbeid i sam
virkelaget på nyåret 1950 fikk styret en rapport med forskjellige for
slag, bl.a. om et samrådingsmøte annenhver måned mellom avdelings
og filiallederne for å drøfte drifts- og samarbeidsspørsmål.
I februar 1950 behandlet styret en opplysning fra disponent Hoøen
om at samvirkelaget hadde fått konsesjon på fiskbilrute. Det ble ved
tatt å kjøpe bil til denne rutekjøringen, men kjøpeløyve ble ikke gitt
før i desember. Det var en 2'/2-tonns lastebil som ble kjøpt for påbyg
ging og innredning. Alt dette tok tid, men i desember 1951 var saken
kommet så langt at salgssjåfør ble tilsatt.
Den første ble Aksel Rindsem, og det var 25 søkere. I 1952 ble det
kjøpt kjøleaggregat til bilen. Fiskbilen ble neppe noen særlig lukrativ
affære. Det var med visse mellomrom diskusjoner om ruteoppleggene.
Både Haukågrenda og Leksdal skulle f.eks. ha besøk. I stedet for å
kjøre fram til kommunegrensa og tilbake på begge sider av Leksdals-

----
151 Vsl
----
vatnet, ble ruta kjørt rundt nordenden av vatnet. Dette gikk ikke uten
problemer - det var å trenge seg inn på andres enemerker. Verdal Sam
virkelag fikk til og med refs på et årsmøte i distriktsforeningen.
Etter en tid gikk en over til mindre og rimeligere bil, en kassevogn.
Likevel var det vanskelig å få lønnsomhet i denne fiskbilruta, og den
ble, etter nærmere avtale med vareleverandører m.v., vedtatt overlatt
med bil til salgssjåføren, Magne Hoiing, i 1970. Etter en tid ble ruta
nedlagt.
I 1950 gikk Gunnar Kvaal av som styreformann etter 9 år, men fort
såtte en tid som styremedlem. Arne Holan ble ny styreformann.
Styreformann Gunnar Kvaal.
Ny styreformann Arne Holan.
På et representantskapsmøte i 1950 ble regiontanken drøftet, - trolig
for første gang. Det var da særlig produksjonen av kjøtt, fisk, og brød
varer det ble tenkt på, og det ble pekt på fordelene med samarbeid om
større produksjonsanlegg.
I 1950 var det en annen sak som gikk igjen på et par-tre styremøter.
Det gjaldt en så omstridt og ettertraktet vare som sprit. Både i speke
pølseproduksjonen og til konditoriet var det den gangen tildeling av
mindre kvanta av denne varen, som var nøye påpasset og innlåst i et
skap. Likevel var det tendens til noe uforklarlig svinn, og den ene la
skylda på den andre i tur og orden. Det viste seg at ved å ta ut en skuff
over det låste skapet ble det adgang til dråpene. Det ble derfor bestemt
at denne åpningen under skuffen skulle kles igjen. Videre ble det ved
tatt av styret at nøkkelen til skapet skulle kontorsjef Kåre Skogstad opp-

----
152 Vsl
----
bevare. Det går fram at Skogstad var lite begeistret over dette tillitsvervet,
og han ba seg fritatt. Han mente at avdelingslederne, som brukte sprit
skvettene i produksjonen, også måtte ta ansvaret for lagringen. Styret
holdt på sitt og påla fortsatt Skogstad denne oppgaven med å levere ut
mot rekvisisjon fra avdelingslederne. Et halvår seinere slapp Skogstad
denne ekstraordinære jobben. Styret godkjente at både ansvaret for
lagringen og for beholdningen skulle bli delt på slaktemesteren og kon
ditoren.
I 1950 ble det utenom vanlig gavetildeling vedtatt å gi Bakketun Ung
domskole 25 stk. kalvskinn som gave. —
Et artig vedtak fra mai 1950 bekrefter disponent Hoøens begeistring
for frukttrær. Han fikk med seg styret på et forslag om å plante frukt
trær på en del av samvirkelagets tomter. Samtidig ga dette mulighet
til å bli kvitt en del slakteavfall ved å grave store plantehull og fylle
med slakteavfall og jord. Tiltaket ga neppe noe særlig overskudd, men
ble sikkert populært blant ungene i nabolaget.
I november 1950 vedtok styret en ominnredning og oppussing av kjøtt
forretningen og fiskforretningen mot Nordgata.
Det ble også vedtatt å legge inn lysstoffrør i manufakturavdelingen
og på kontoret. Systuene hadde fått dette moderne lyset tidligere.
I mars 1951 vedtok styret å kjøpe en ny fllmframviser for lydfilm.
Den kostet kr. 4.620,— og ble straks tatt i bruk for filmframvising på
krets møtene.
I 1951 var det også valg til samarbeidsråd mellom tilsatte og samvir
kelaget, og styret valgte styrets formann, Arne Holan, og disponent
Hoøen fra lagets side. Dette samarbeidsrådet ble etter hvert et nyttig
organ for dialog mellom partene.
Samme år var det en større innsamling til utbygging av Radium
hospitalet, og representantskapet vedtok å bevilge kr. 5.000,— til dette
formålet. De årlige bevilgningene til sosiale og kulturelle formål ellers
ble foretatt ved siden av denne bevilgningen.
Styreformann Arne Holan og disponent Hoøen hadde i 1951 drøftin
ger med Trones Handelslag ved styreformann Karl Mathisen og besty
rer Arne Nordgård om mulighetene for sammenslutning i samsvar med
retningslinjer fra NKL. Drøftingene varte et par års tid. Verdal Sam
virkelag var villig til å gå inn for sammenslutning og overta aktiva og
passiva, men Trones Handelslag ville dessuten ha noe ekstra for vare
beholdningen. Det ble derfor ikke noe av sammenslutningen da. Tro

----
153 Vsl
----
nes Handelslag bygde ny forretningsgård med stor dugnadsinnsats.
Sammenslutningen kom i 1962 (se Trones Handelslag).
I november 1951 behandlet styret et brev fra NKL om å begrense
kredittsalg og i hvert fall få slutt på vanlig forbrukskreditt. Det var da
omkring 40 år siden Verdal Samvirkelag gikk inn for dette, og når det
gjaldt forbrukskreditten, var vel retningslinjene stort sett fulgt. Når det
gjaldt kontoført salg ellers, til næringsdrivende, husbyggere og andre,
var det en tendens til at nissen fulgte med på lasset. Dette spørsmålet
dukket derfor opp med visse mellomrom.
I 1951 ble det vedtatt å ta i bruk den midtre vedbua nord for Aas
gaard til garasje for bilene.
Styreformannen når dette skrives, Leifßjørkli, fikk til jul 1951 noe
spennende å pusle med. Han fikk nemlig da tilslaget på samvirkelag
ets gamle stumfilmapparat for kr. 700,—. Bjørkli skulle bruke filmfram
viseren i vegledningstjenesten innen hage- og jordbruk.
I februar 1952 behandlet styret et brev fra Oddmund Suul, som kom
med tanken om å få laget en byste av Johs. Minsaas. Bysten kunne even
tuelt plasseres på kontoret eller i en av avdelingene. En avstøyping av
bysten kunne overrekkes Minsaas.
Billedhogger Lynum hadde lovet å modellere en slik byste for kr.
1.000,— + for støyping. Styret vedtok å legge saken fram for repre
sentantskapet som ga styret fullmakt til å ordne dette. Etter et møte i
representantskapet i februar 1953 ble representantskapet samlet i 1. eta
sje i manufakturavdelingen i Hjørnebygget ved jernbanen sammen
med styret, revisjonsutvalget, revisor Jon Gausen og avdelingssjefene.
Skoleinspektør Johs. Dahl som hadde vært styreformann i åra 1917 til
-39 og herredsekretær Georg Tromsdal, som hadde vært med i styret
i åra fra 1938, derav de fleste som sekretær, var innbudt, foruten
hedersgjesten, Johs. Minsaas. Styreformann Arne Holan holdt tale for
Minsaas og takket for det store arbeidet Minsaas hadde lagt ned for
Verdal Samvirkelag fra den beskjedne starten og fram til en posisjon
som ett av de største samvirkelag i landet. Samvirkelaget, hele koop
erasjonen og bygda er Minsaas stor takk skyldig, sa Holan. Bysten skal
stå her som et synlig tegn på denne takken, men den beste takk vi kan
gi Minsaas er at vi fortsatt slår ring om Verdal Samvirkelag, sa Holan
blant annet. Det var videre taler av ordføreren i representantskapet,
Bernhard Helberg, og av revisor Jon Gausen, som takket fra persona

----
154 Vsl
----
let for godt samarbeid. For godt samarbeid gjennom mange år takket
også tidligere styreformann, skoleinspektør Johs. Dahl.
Minsaas takket for bysten og nevnte at dette tiltaket egentlig var satt
i verk mot hans vilje. Han var likevel glad for å ta imot bysten, og han
ville dele de takkens ord han hadde fått med samvirkelagets medlem
mer, tillitsvalgte og betjeningen, som alle hadde vært med og gitt sitt
bidrag til framgangen. Minsaas ønsket samvirkelaget alt godt videre
framover.
Samme representantskapsmøte vedtok en ekstra bevilgning til Ver
dal Aldersheim på kr. 5.000,—.
I mai 1952 vedtok styret kjøp av ny bokholderimaskin til ca. 26.000
kroner.
Styret vedtok også å avvikle omsetningen av frukttrær og ikke ut
vide frukttrehagene ytterligere.
I 1952, 12 år etter krigsutbruddet, opphørte siste rest av matvarera
sjoneringen. Det var kaffe- og sukkerrasjoneringen som hadde vart
lengst, men som da ble avviklet. Av hensyn til levekostnadsindeksen
hadde disse varene vært subsidiert. Denne subsidieringen ble samtidig
tatt bort, og levekostnadsindeksen spratt opp 2,3 poeng.
Sommeren 1952 var det speiderlandsleir på Trones. Styret behand
let en søknad fra Trondheim Stadsfysikat v/A. Weidemann om tilskott
til badstue som skulle reises i speiderleiren og som etterpå skulle flyt
tes til Sul og bli badstue for Sulgrenda. Kr. 500,— ble bevilget. Dette
var vel midt i badstueperioden her i distriktet. I september 1952 var
ordningen med badstua i havn. Sul Sanitetslag hadde betalt ca. 1.600
kroner for å få badstua.
I september 1952 gikk styret med på en søknad fra Trønderfrukt om
utsettelse til årsskiftet med å betale ca. 45.000 kroner for bærleveran
ser m.v. fra samvirkelaget høsten 1951.
I oktober 1952 hadde butikkonsulent Lars Halgunset sendt en rap
port til styret om besøk ved fiskavdelingen og fiskmatkjøkkenet. Vide
re hadde han vurdert driften av fiskbilen og bensinstasjonen, og han
la fram forslag om bedre opplegg for månedsregnskap og svinnkon
troll. Halgunset er nå når dette skrives, banksjef ved Samvirkebanken
a.s., avdeling Trondheim.
I august 1953 behandlet styret brev fra helserådet, som pekte på at
samvirkelaget burde få i stand melkutsalg rundt i bygda. Men det ble

----
155 Vsl
----
tilføyd at forskriftene måtte følges, og helserådet skulle avgjøre god
kjenning.
I desember 1953 skyldte Trønderfrukt ca. 23.000 kroner, og styret
vedtok at formannen og disponenten burde ta seg en tur for å under
søke om det var mulig å få til en ordning. Samvirkelaget kjøpte hvert
år hage- og skogsbær fra medlemmene, og disse bærpartiene ble levert
til Trønderfrukt som hadde problemer med oppgjørene.
Restaureringen av eiendommen Hjemvei ved Jernbanegata ble ved
tatt i mai 1954 etter at Postverket hadde flyttet ut. Første etasje ble delt
mellom gullsmedavdelingen og elektrisk avdeling, som i tillegg fikk
lokalene i 2. etasje. Representantskapet godkjente opplegget enstemmig.
I august 1954 innvilget styret en lånesøknad fra Verdal Handelsfunk
sjonærers Forening om et byggelån for fullføring av hyttebygg ved Skjør
holm. Hovedtyngden av medlemmene var tilsatt i samvirkelaget, og
det ble ytet stor dugnadsinnsats. Hytta ble seinere innløst av Personal
foreningen, og brukt som personalhytte.
Synet på tobakk har endret seg en god del. I 1950-åra var det sterk
konkurranse og stor reklameinnsats fra tobakkfabrikkene. Fabrikkene
overgikk hverandre med salgsfremmende påfunn. NKL hadde fremde
les egen tobakkfabrikk. I september 1954 innbød fabrikken til en kon
kurranse blant personale om hvilke samvirkelag og avdelinger som klarte
å auke salget av tobakk mest. Brev om dette ble behandlet i styret, som
vedtok å be disponenten å ta seg av saken. NKLs tobakkfabrikk ble
nedlagt omkring 1960.
I november 1954 vedtok styret å holde fest for alle tilsatte i samvir
kelaget i Håndverkerforeningen i samband med utdeling av Selskapet
for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste til 11 personer innen
samvirkelaget. De 11 skulle også bli påskjønnet med et gavekort hver
på kr. 200,—.
De 11 var: Baker Konrad Ellewsen, pølsemaker John Indahl, fyrbø
ter Johannes Berg, møller Bernhard Granlund, møller Albert Kverkild,
møller John Lyng, møller Johan Olsen, møller Alf Stavlund, butikkda
me Anna Heir, avdelingssjef Ole Ingebrigtsen, filialbestyrer Anders
Ward.
I mai 1955 vedtok styret å be representantskapet om fullmakt til å
påbegynne planleggingen av nytt bakeri og nye matvareavdelinger. Dette
ble godkjent av representantskapet.

----
156 Vsl
----
Fra medaljeutdelingen i 1954:
Foranfra v.: Johannes Berg, Konrad Ellewsen, Anna Heir. Ole Ingebrigtsen,
John Lyng.
Bakfrå v.: John Indahl, Alf Stavlund, Johan Olsen, Albert Kverkild, Anders
Ward, Bernhard Granlund.
I august 1955 var planene for et teglverk for Innherred oppe til dis
kusjon, og som ofte ellers, ble det også i denne saken spørsmål om
stedsvalg. Det sto mellom Skogn og Verdal. Styret vedtok at samvirke
laget skulle tegne aksjer for 75.000 kroner under forutsetning av at tegl
verket ble lagt til Verdal, og at Verdal kommune og Verdal Meieri gikk
inn for liknende aksjetegning.
A/S Innherad Teglverk ble stiftet, og anlegget ble bygd ved Stikle
stadvegen. Drifta var noe konjunkturpreget. Det forekom år med
aksjeutbytte, men som regel ble det ikke noe avkastning. Det viktigste
var likevel at det var et teglverk i distriktet. Teglstein er en kostbar
vare å frakte langt. Verket gikk konkurs i 1983, og aksjekapitalen var
dermed tapt. Et nytt selskap overtok verket og driver det videre.
I 1956 ble det draftet en samordning av forretningsdriften i Ulvilla
da den private forretningen, Ulvilla Handelslag A/S, skulle opphøre,
og Odd Holmli skulle bli 1. betjent ved Ulvilla filial fra samme dato,
og fru Holmli skulle bli tilsatt som butikkdame. Avtalen ble underskrevet
i 1958. Avtalen med Holmli inneholdt også vilkår for overføring av va
rebeholdning m.v.

----
157 Vsl
----
Det ble i 1957 vedtatt å auke antallet representanter til representant
skapet fra 27 til 30, og Verdalsøra krets skulle få denne auken (fra 6
til 9). Det var også forslag om å auke antallet medlemmer av styret,
men dette ble det ikke enighet om. Det ble pekt på at representantska
pets utvalg ble innkalt ved behandling av alle større saker, og dette fun
gerte bra.
I desember 1955 arbeidet et utvalg med å få laget en portrettbyste
av skolesinpektør Johs. Dahl, og i april 1956 ble det arbeidet med
byste av Chr. Nevermo. Begge hadde i en årrekke hatt tillitsverv i sam
virkelaget, og styret bevilget i april 1956 kr. 500,— til hvert av tiltakene.
Bestyrer Kristian Holmen, Skjækerfossen filial, hadde flere ganger
tilbudt sitt bolighus ved Skjækerfossen til salgs til samvirkelaget, og
i juni 1956 ble det enighet om kjøp av huset for 18.000 kroner. Samti
dig søkte Holmen om å få bli overflyttet til arbeid på Øra, og dette
ble innvilget. Bestyrerstillingen ved avdeling Skjækerfossen ble aver
tert, og Klara Holmen Lijfb\t tilsatt (Se Flere filialer?)
I juni 1956 var det 50 år siden NKL ble stiftet. Som en del av feir
ingen av 50-årsjubileet hadde NKL lagt opp sykkelstafett blant annet
fra Kirkenes til Oslo. Denne stafetten skulle etter opplegget komme
til Verdal 16. juni kl. 15.30. Verdal Samvirkelag stilte med musikk, og
både disponent Hoøen og kommunens ordfører, E.M. Musum, holdt
taler. Stafetten ble signert og «en spreking skulle bringe stafetten vide
re til Levanger», står det i protokollen. Denne oppgaven ble etter fle
res mening utført av gullsmed Eivind Bjørnhaug.
I september 1956 ble det vedtatt å få registrert i firmaregistret noe
en kan kalle et datterselskap, Verdal Engros A/S. Dette hadde sammen
heng med at samvirkelaget kjøpte inn en del varer sentralt og fordelte
disse varene til avdelingene fra lagerbygget Fram, mellom Møllegata
og jernbanen. Denne virksomheten ble ledet av Christian Prestvik og
seinere av Gunnar Storhaug etter at Prestvik ble tilsatt som revisor et
ter Jon Gausen i mai 1957.
Hovedtyngden av vareutvalget var dagligvarer. Sentrumsavdelingene
fikk en god del av varene direktelevert, men det meste av varene til
filialene gikk over det sentrale lagret. Av den grunn ble navnet Sen
trallagret brukt, og dette navnet henger igjen fortsatt, sjøl om det sen
trale dagligvarelagret ble avviklet i 1962 etter at bestillingsrutinene og
varedistribusjonen fra NKL ble mer effektiv med direktelevering - franco
fritt i hus - som det heter. Sentral lagerfunksjonen ble da et unødvendig

----
158 Vsl
----
mellomledd. Registreringen av Verdal Engros A/S skulle gjøre det lett
ere å få godkjent grossistvilkår på varer fra enkelte leverandører, slik
at noe av kostnadene med lagring og utekspedering kunne bli dekket.
Verdal Engros A/S fikk etter hvert mindre betydning, og ble slettet av
firmaregistret etter at sentrallagerfunksjonen var avviklet.
Prisen på elektrisk kraft var ofte oppe til diskusjon med Verdal Komm.
E.-verk. Et forhandlingsutvalg fra samvirkelaget forhandlet med repre
sentanter for E-verket i november 1956. Samvirkelaget protesterte bl.a.
på kravet om etterbetaling av en minsteavgift fra og med 1953. Denne
saken var med i flere år. Først i 1960 ble det enighet etter de langvarige
forhandlingene, og alt ble opp- og avgjort.
Uttrykket aksje i stedet for andel var seiglivet innen samvirkelaget.
I desember 1956 vedtok styret å foreslå for representantskapet at
«aksje»-innskuddet skulle auke fra 150 til 200 kroner. Representant
skapet var enig.
I 1957 var det 4 nye medarbeidere som fyllte kravene for å bli tildelt
Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Det var:
førstedame Asbjørg Pedersen, avdelingssjef Johan Iversen, revisor
Chr. Prestvik, møllearbeider Ole Herstad.
Det forekom også målsak. I mars 1957 behandlet styret brev fra Mål
laget Verdølen der styret ble bedt om å legge fram for bladet Koopera
tøren (seinere Vårt Blad) ønsket om mer nynorsk i bladet. Styret kom
seg unna ved å be skriveren utforme et brev direkte til bladet om
saken.
I løpet av 1950-åra ble matvareavdelingene utstyrt med kjøledisker
og etter hvert også med frysedisker.
Ved mølla ble kvernene utstyrt med motorer for direkte drift, og det
ble montert mer pneumatisk intern transport (luft) i stedet for en del
av elevatorene.
Mekanisering og modernisering begynte å gi seg utslag også for fram
komstmidler. Salget av mopeder auka stadig og gjorde det nødvendig
å opprette et serviceverksted. Dette ble vedtatt våren 1957. Det ble og
så vedtatt å skaffe en automatisk blandepumpe på bensinstasjonen for
oljeblandet bensin til mopeder.
Også ved avdeling Vuku ble det gjort et forsøk på samordning av virk
somhet ved at en privat kjøpmann sa seg interessert i å overta den ledi
ge bestyrerstillingen i 1957 og å avvikle egen forretning. Avtale om dette

----
159 Vsl
----
Norges Vels medalje, utdelt i 1957:
Fo ran fr a v.: Johan Iversen, Asbjørg Pedersen, Ole Herstad.
Bak: Chr. Prestvik.
ble inngått. Samtidig vedtok styret planene for en større ombygging
og omlegging av avdelingen til delvis sjølbetjening. Dette kostet en del
og vanskeliggjorde trolig virksomheten noe ved avdelingen i 1958 og
1959. Driftsresultatet ble svakere, og i 1960 fant begge parter det best
å gjøre om avtalen.
Styret vedtok høsten 1958 å kjøpe piano til kafeteriaen.
Problemene med hærverk begynte å melde seg i 1958. Møbeltrekk
ble skaret i stykker på kafeteriaen, og glassruter ble sparket inn. Skad-

----
160 Vsl
----
ene ble anmeldt, men det ble krevd styrevedtak for hver sak. I januar
1959 vedtok derfor styret å gi disponenten fullmakt til å anmelde ska
deverk til politiet.
På nyåret 1959 behandlet styret et brev fra Samstyret for Bonde- og
Småbrukerlaga der samvirkelaget ble bedt om å undersøke muligheten
for å få i gang et kraftforblanderi i Verdal. Med et slikt anlegg kunne
en spare fraktkostnader. Det ble vedtatt at disponenten skulle undersø
ke hvordan Felleskjøpet stilte seg til saken.
Fra 1. mars 1959 ble det innført 45 timers arbeidsuke.
I mars 1959 var Trønderfrukt igjen på saklista. Samvirkelaget hadde
over 50.000 kroner til gode for bærleveranser m.v., og det var vanske
lig å få oppgjør. Disponenten ble pålagt å få inn utestående beløp.
Det var flere som hadde problemer med oppgjørene. Våren 1959 ble
det utlyst tvangsauksjon over en landbrukseiendom i Verdal. Det var
flere kreditorer som hadde pant foran samvirkelaget, som hadde en obli
gasjon i eiendommen på vel 10.000 kroner. For å få dekning måtte sam
virkelaget by inntil 49.000 kroner, og disponent Hoøen fikk fullmakt
til dette. Samvirkelaget fikk tilslaget og ble nokså motvillig eier av bon
degård. Gården ble forpaktet bort inntil den ble kjøpt av interesserte
drivere i 1963.
Våren 1959 ble samvirkelaget overtalt til å ta på prøve en Wurlitzer
automatgrammofon til kafeteriaen. Mot betaling spilte automaten den
plata som var valgt. I oktober vedtok styret å kjøpe anlegget, som
kostet kr. 13.900,- -i- de 2.400 kronene som var «kjørt inn» på ca. 3
måneder. Disse støymaskinene hadde nyhetens interesse, men ble nær
mest en forbannelse på mange kaféer i en ti års tid. På slutten ble det
visstnok levert maskiner med trykk-knapp for å velge pause for å få
fred en stund, - sjølsagt mot betaling det også. Etter en del år var brå
ket slutt, og folk kunne puste ut.
Loftetasjen over stallen ble satt i stand til møterom, og i mars 1959
hadde representantskapet sitt møte i dette lokalet for første gang. Lo
kalet ble kalt både «Stalloftet» og «Stalltjernstu'»
-I 1959 ble Jarle Benum valgt til ny styreformann etter Arne Holan,
som hadde vært formann fra 1950.
Samme år vedtok styret å kjøpe en høypresse med motor av Felles
kjøpet. Pris kr. 7.000,—. Det er interessant å merke seg at vedtaket ble
gjort mot 1 sakkyndig stemme, nemlig fra formannen Jarle Benum.
Han mente trolig at dette med høypressing ikke var samvirkelagets opp

----
161 Vsl
----
gave. En kan anta at vedtaket hadde sammenheng med ønsket om å
få oppgjør av kontoen til enkelte medlemmer. De hadde kanskje strå
for for levering til jordbruksavdelingen, men de hadde problemer med
å få presset stråforet.
I 1960 kjøpte samvirkelaget ca. 5 dekar tomt i Vinne, Brauta, av Olav
Rosvold, og ca. 13 daa av Gustav Ward ved Eng, Stiklestadvegen.
Det var ønskelig å få flyttet Elektrisk avdeling fra Hjemvei til et mer
sentralt lokale. Det ble derfor innledet forhandlinger med Den Nor
denfjeldske Kreditbank (nå: Fokus Bank) om leie av et forretningslokale
med kjellerrom i bankens nybygg ved Nordgata. Avtalen gikk i orden.
Høsten 1960 vedtok styret å kjøpe et bolighus med verkstedbygning
+ tomt på Tinden av kommunen. Det var eiendommen Lindheim. Verk
stedbygningen ble leid bort til blikkenslagerfirmaet Langnes & Bakkan,
som startet sin virksomhet der. Seinere fikk firmaet kjøpe tomt av sam
virkelaget ved Hanskemakergata og bygde eget anlegg der.
Salg av boligtomter
Enkelte av tomteområdene som samvirkelaget hadde kjøpt for for
skjellige formål, ble omregulert eller omdisponert og ledige for andre
formål. Et par tomter på Nordåkeren var solgt til husbyggere blant
samvirkelagets tilsatte. I 1958 ble det pågang om å få kjøpe boligtom
ter av eiendommen Rostad på Ørmelen. Samvirkelaget solgte etter hvert
som kjøperne meldte seg. Prisen var kr. 3,- pr. m 2. Framover til om
kring 1970 hadde kommunen fa tomter å tilby, og derfor ble husbygg
erne vist til samvirkelaget for å kjøpe tomt. Samvirkelagets tomteareal
på Ørmelen ble etter hvert utbygd, bl.a. også med lekeplass. Neste
område som ble aktuelt, lå på Melan. Dette området var kjøpt med
tanke på forretningstomt, men det ble klart at området lå så nær Øra
at det neppe ville være grunnlag for dagligvareutsalg der. Området
ble derfor regulert til boligtomter, og etter hvert solgt til husbyggere.
For å få igjen det som var utlagt, måtte samvirkelaget ha kr. 6.50 pr.
m 2, men takstnemda holdt takst og såtte prisen ned til kr. 5.50 pr. m 2.
Tomtene i Brauta i Vinne gikk seinere også til boligtomter etter make
skifte med kommunen i tomt for avdeling Vinne i Baglan/Berg.
Læregutt blir lærejente
Etter drøftinger med gullsmed Eivind Bjørnhaug ved gullsmedav
delingen vedtok styret i 1959 å avertere etter læregutt i gullsmedfa-

----
162 Vsl
----
Gullsmed Eivind Bjørnhaug og lærling Ragnhild Gregersen.
get. Stillingen ble avertert, og i juli 1959 skulle styret avgjøre saken.
Det var 3 søkere, og Ragnhild Gregersen ble tatt inn som lærling. Inn
føringen i faget gikk fint, men hun sluttet imidlertid etter et par år på
grunn av flytting.
Butikkinspektør
Spørsmålet om noe mer bemanning innen administrasjon og drifts
ledelse ble tatt opp av styret sommeren 1959. Det ble pekt på arbeidet
med driftsspørsmål, utbyggingsplaner og tilsyn med filialene og andre
avdelinger og virksomheter. Styret vedtok derfor i juli 1959 å aver
tere en stilling som butikkinspektør. I et styremøte i oktober 1959 vedtok
styret å sende saken til NKLs tilsettingsråd til uttalelse. Det var i første
omgang 21 søkere. Styret vedtok å gå inn for den kandidaten som NKL
hadde innstilt som nr. 1, og han bekreftet at han kunne overta stilling
en som butikkinspektør ved Verdal Samvirkelag fra 1. mars 1960. Slik
ble det imidlertid ikke. På et styremøte i mars ble det referert brev
fra søkeren der han sa fra seg stillingen. I neste styremøte ble en ny
person tilsatt i stillingen, og det ble ført forhandlinger med vedkom
mende en tid. Dette var omtrent samtidig som undertegnede fikk et
vink om saken fra en av distriktsrevisorene innen NKLs revisjonsav-

----
163 Vsl
----
deling i Oslo. Han mente jeg burde ha søkt stillingen i Verdal. Jeg
hadde tidligere bl.a. hatt stillingen som butikkinspektør i samvirkelag
et Økonom i Stavanger i AV2 år etter at de to samvirkelaga der hadde
sluttet seg sammen. Det ble derfor til at jeg sendte en forespørsel om
stillingen til disponent Hoøen. Han skrev straks tilbake og ba om søk
nad og nødvendige papirer. Styret ble samlet og ganske raskt kom det
telegram: «Ansatt Forsøk kom snarest Hoøen.» Dette ble bekreftet i
påfølgende brev. Jeg var da via NKL plassert som bestyrer i et sam
virkelag på Østlandet. Laget hadde hatt dårlige driftsresultater i flere
år, og hovedoppgaven var å få i det minste balanse i regnskapet og
legge grunnlaget for en sammenslutning av flere lag i området. Straks
oppsiingstid og etterfølger var avklart, kunne jeg tiltre stillingen i Verdal
29. juli 1960. Det ble en interessant tid. Disponent Hoøen, kontorsjef
Skogstad og de øvrige tok godt imot både meg og familien. Bildet av
det omfattende Verdal Samvirkelag ble etter hvert klarere. Seiv om
tall og statistikk var tilgjengelig på forhand, tok det noe tid å bli kjent
med avdelingene og menneskene som holdt hele apparatet gående. Ved
å delta i styrémøtene ble det også lettere å bli kjent med forholdene.
Salg av varme til kinoen
Øras Vel — eller Ørens Vel — som det hette da, hadde det nye kino
lokalet under bygging i 1959, og disponent Lars Hoøen var ivrig leder
i denne saken. Samvirkelaget fikk forespørsel om det var mulig å
bruke fjernvarme fra fyringsanlegget i det nye forretningsbygget Ma
gasinet til kinobygget. Siv.ing. Kr. Gjettum fikk i oppdrag ågi en kon
sulentuttalelse. Han foreslo installert en kalorimetermåler, som registrerte
temperaturdifferansen mellom tur- og returledningen og varmtvann
mengde som gikk gjennom anlegget. Ut fra avlest varmemengde var
det mulig via vedtatt formel å omregne varmemengde til antall liter
fyringsolje. En kunne da regne ut kostnaden etter gjeldende oljepris.
Hver part valgte representanter til et forhandlingsutvalg, som ble enige
om en avtale. Avtalen gikk ut på at kinoen skulle betale for varmen
det som den kostet samvirkelaget + for avskrivning og rente.
Ordningen med fjernvarme har fungert godt for flere av samvirkelag
ets bygg, og det gjorde den vel også for kinoen. Samvirkelaget hadde
imidlertid ingen ting å gjøre med styringen av varmen inne i kino
lokalene. Etter en tid fant begge parter ut at det kanskje var best med
eget fyringsanlegg for kinobygget.
Verdal Samvirkelag —

----
164 Vsl
----
A/L FELLESPRODUKSJON
- SAMARBEID KJØTTSEKTOREN
Høsten 1960 begynte diskusjonen om nye lokaler og framtidig opp
legg for produksjonen av kjøttvarer og spekemat. Bøndernes Salgslag
hadde et produksjonsanlegg i Levanger. Levanger Samvirkelag hadde
også et produksjonsanlegg. Begge anleggene var små og gammeldag
se. Situasjonen var den samme i Verdal. Produksjonsanlegget var gam
meldags og for lite. Alle tre anleggene var i helsemyndighetenes søkelys.
Alle tre virksomhetene arbeidet med planer om nybygg og utvidelser.
Omkring 1960 skjedde det på landsbasis store forandringer på områ
det ferskmatproduksjon og -omsetning. Store anlegg med rasjonell pro
duksjon ble stadig sterkere i konkurransen. Det var derfor naturlig å
reise spørsmålet om det kunne være klokt å investere i tre nye anlegg
innen samme lokalmarked.
Det hadde ikke blitt noe av kjøttprodusentenes planer om den store
samordningen av kreftene i denne sektoren på Innherred (se Slakteri
saken). Besøk i Sverige og også innenlands for å se på moderne anlegg
viste tydelig at det var en utvikling i gang. Det var særlig matvareom
setningen og ferskmatproduksjonen som var av interesse. Etter studie
reisene ble det likesom større bredde over diskusjonen og standpunktene.
Et større felles bakerianlegg var også på tale, men det var særlig dis
kusjonen om kjøttsektoren som fikk en ny dimensjon.
Bestyrer Amt O. Basmo ved Levanger Samvirkelag sammen med
ThoralfS. Stavrum, styremedlem i BS, Levanger, oppsøkte Verdal Sam
virkelag høsten 1960 og la i samtalen fram tanken om et felles opplegg
på kjøttsektoren. Samtalen førte til at Levanger Samvirkelag sendte et
brev om saken, og 16. desember 1960 behandlet styret i Verdal Sam
virkelag dette brevet om produksjon og omsetning av kjøttvarer i
Levanger- og Verdalsdistriktet. Det ble også referert uttalelser fra pro
duksjonskonsulent Willy Ruud Hansen i NKL og fra distriktsforen
ingen om saken. Styret fikk også referat fra en konferanse med under
direktør Holmgren i Norges Kjøtt- og Fleskesentral om status for sam
virkelagets nyslakteri og forholdet mellom NKF og Verdal Samvirkelag.
Det ble ikke fattet noe vedtak i saken, for samme kveld var det avtalt
felles styremøte med Levanger Samvirkelag om samme sak. Det ble
flere møter mellom representantene for partene. I februar 1961 behandlet
styret brev fra NKL og referat fra møter med Levanger Samvirkelag

----
165 Vsl
----
og BS om saken. Til et nytt styremøte i februar 1961 forelå det utkast
til avtale om samarbeid mellom Levanger Samvirkelag, Bøndernes Salgs
lag og Verdal Samvirkelag om drift av slakteri og anlegg for kjøttfor
edling. Planen gikk ut på å danne et eget selskap som skulle overta
og drive slakting, nedskjæring og stykking av kjøtt i Verdal og produk
sjonsanlegg i NKLs ledige lokaler i Levanger. Det var de forholdsvis
nye bygningene til den tidligere lærfabrikken som skulle overtas og byg
ges om til dette formålet.
Forslaget til avtale omhandlet organisasjonsform, virksomhetsområ
de, salgsvilkår, rabattsatser, fagmessig ledelse, regnskapsopplegg, av
skrivninger m.v. Overskudd som regnskapet måtte vise, skulle fordeles
med 50% på BS og 50% på de to samvirkelaga, etter at vanlige rabatt
er var gitt. Behandlingen av saken var orienterende og skulle tas opp
på nytt etter at representantskapet hadde fått behandlet den, og dette
skjedde i mars 1961. NKLs produksjonskonsulent, Willy Ruud Han
sen og distriktsforeningens formann, Ottar Huseby, møtte også i repre
sentantskapet. Opplegget for et felles produksjonsselskap for området
ble grundig diskutert, og en rekke representanter hadde ordet. Repre
sentantskapet vedtok å gi styret fullmakt til å fullføre forhandlingene
og legge saken fram til endelig vedtak i nytt møte i representantskapet.
I mai 1961 ble det i forhandlingsmøte med BS enighet om at slaktingen
i Verdal skulle foregå i samme omfang som før. Slakt kunne sendes
ut av området inntil den planlagte nedskjæringen av kjøtt ville få et slikt
omfang at det meste av slakt ville gå med til nedskjæring. Leiehakking
og leiearbeid for produsentene skulle også utføres. I et felles styremø
te mellom Verdal og Levanger Samvirkelag i juni 1961 ble det enighet
om fordelingen av representasjonen til det nye produksjonsselskapet. Det
ble enstemmig vedtatt å anerkjenne Verdal Samvirkelags ønske om å
få noe sterkere representasjon med 2 av de 3 styremedlemmene fra sam
virkelagsiden i selskapet. Dette var i samsvar med tidligere produk
sjonsforhold. BS skulle også ha 3 medlemmer i styret. Formannsvervet
skulle veksle mellom samvirkelagsiden og BS, og slik at den ene par
ten som ikke hadde styreformannen, skulle til gjengjeld ha formanns
vervet i kontrollutvalget i samme periode. Representantskapet skulle
ha 6 representanter fra samvirkelagsiden og 6 fra BS. I juni 1961 var
saken ferdigbehandlet fra styrets side og ble lagt fram for represen
tantskapet. Forslaget til kontrakt vedrørende stifting av selskapet var
sendt representantene, og en utfyllende protokoll om avtalen mellom

----
166 Vsl
----
partene ble referert. Mange hadde ordet også denne gangen. Slakteri
striden hang i lufta ennå (se Slakterisaken), og enkelte var skeptiske
til samarbeidet med BS. Ved voteringen ble styrets forslag om å si ja
til avtalen vedtatt med 21 mot 7 stemmer.
I september 1961 nærmet stiftingen av selskapet seg. Til medlemmer
av styret i selskapet ble Jarle Benum og Erling Aurstad oppnevnt med
vararepresentant Halvdan Eggen. Valg av styremedlemmer skulle fore
tas av selskapets representantskap. Til representantskapet ble følgende
valgt fra Verdal Samvirkelag: Ingmar Rosvold, Arne J. Solberg, Lars
Hoøen med vararepresentant Einar Kristoffersen.
Så den 13. oktober 1961 ble det nye slakteri- og produksjonsselskap
et stiftet, og det fikk navnet A/L Fellesproduksjon. Første formann i styret
for selskapet ble Jarle Benum. I april 1962 godkjente styret for Verdal
Samvirkelag på grunnlag av representantskapets vedtak den formelle
hjemmelsoverføringen av slakteriet med tomt til A/L Fellesproduksjon
for kr. 574.500,— og maskinelt utstyr for kr. 205.500,—, tilsammen
kr. 780.000-,
A/L Fellesproduksjon, Levanger.
Det lokale området som A/L Fellesproduksjon skulle dekke med kjøtt
varer og fiskmat, både til samvirkelag, private forretninger og spise
steder, var fra Åsen/Frosta i sør til Røra /Inderøy i nord + Mosvik
og Leksvik. Dessuten fikk A/L Fellesproduksjon adgang til engrossalg
på landsbasis til NKL av spekepølse, spekemat og seinere såkalte spe

----
167 Vsl
----
kebrett og hermetikk til samtlige NKLs engroslager i landet for vi
derelevering til landets samvirkelag.
A/L Fellesproduksjon har fra starten utviklet seg til å bli en effektiv
og anerkjent bedrift med høyt kvalitetsnivå. Bedriften har når dette skri
ves ca. 90 tilsatte og er en av de største næringsmiddelbedriftene i fylket.
Enkelte har fremdeles problemer med helt å akseptere dette samar
beidstiltaket. Det har imidlertid betydd mye. blant annet som utgangs
punkt for den landsomfattende avtalen mellom slakterisamvirket og
NKL, den såkal te Gomanavtalen, om ferskmatproduksjon og -omsetning
som kom i 1963. A/L Fellesproduksjon fulgte fra starten de regler og
bestemmelser som gjaldt for råstoffsammensetning og tilsetting i de
forskjellige vareslag. Enkelte kunne merke endringer i smak og farge på
noen produkter. Den første tida etter starten ble det derfor behov for
å forklare grunnene til dette, og etter hvert har forbrukerne fått tillit
til at det er kvalitetsprodukter A/L Fellesproduksjon leverer. Dessverre
er uvitenheten stor når det gjelder kvalitetsbestemmelser og varenavn
for kjøttvarer. Pølser er pølser enten pølsene er laget etter forskriftene
for f.eks. kjøttpølser, eller det dreier seg om blandingsprodukter med
mye fremmedprotein.
TRONES HANDELSLAG
Det første kjente møte vedrørende kooperativ handel på Trones ble
holdt 23. januar 1916. Aksel Gotfredsen ledet møtet, og banevokter Chr.
Nevermo holdt foredrag om kooperasjonen og om reglene for koopera
tive foreninger. Spørsmålet om å få Ørens Handelsforening til å kjøre
ut varer til området var også nevnt, men det var størst stemning for
egen kooperativ forening og egen handel på Trones. Nevermo mente
at avstanden til Øra var for kort for oppretting av eget lag på Trones,
men han nevnte samtidig at Ørens Handelsforening ikke ville legge hin
dringer i vegen for en slik ordning. Det er interessant at kjøbmand Mel
bye var til stede på møtet og fortalte om de vanskeligheter en ny forretning
kan ha å kjempe med, og han tilbod sin forretning (Melbye & Johan-

----
168 Vsl
----
sen) til et eventuelt kooperativt lag på Trones. Det var imidlertid stem
ning for å opprette egen forretning. Møtet valgte en arbeidskomite som
besto av Konrad Katteraas, Aksel Gotfredsen, John Olsen, K.S. Ben
diksen og Godtvard Myhr. Katteraas foreslo at NKLs mønstervedtekt
er for samvirkelag skulle legges til grunn i det videre arbeidet. Aksel
Gotfredsen ble valgt til komiteformann. Konstituerende generalforsam
ling i Trones Handelslag ble holdt 30. januar 1916. 36 medlemmer var
tegnet, og de skulle betale inn minst kr. 10,— på «aktien», andelen.
Det ble vedtatt å ta opp et driftslån på 2.000 kroner. Konrad Katteraas
ble valgt til formann, og styret ellers besto av Olaf Mathisen, John
Olsen, Hovelsen, Aksel Gotfredsen, Godtvard Myhr, J. Trones og K.
S. Bendiksen sekretær. Konrad Katteraas ble valgt til foreløpig forret
ningsfører.
Styret valgte byggekomité, men det var samtidig forhandlinger med
Melbye & Johansen om kjøp av eiendommen Solaas, varebeholdning
m.v. Det ble avertert etter bestyrer, og Sverre Moxnes, Follafoss, ble
tilsatt. Forretningslokale ble leid hos Robert Raade. Bestyrer Moxnes
tiltrådte 1. mars, og Trones Handelslag åpnet forretningen 11. mars 1916.
Styret hadde et møte med NKLs sekretær, Andr. Juell (seinere NKLs
formann) vedrørende regelverket for start av laget, kontrollspørsmål,
forholdet til NKL m.v. Styret hadde også en konferanse med disponent
Horne og advokat Wessel ved Trones Brug. På vegne av bruket stilte
disse seg meget velvillig til hjelp og støtte i startfasen for Trones Han
delslag. De visste at prisen for Melbye & Johansens forretningseien
dom, Solaas, hadde gått ned fra 6.000 til 5.000 kroner, og de tilrådde
kjøp av denne eiendommen. I tilfelle seinere bygging av egne lokaler
ville også bruket tre støttende til. — Trones Handelslag skulle ikke banke
forgjeves på Trones Bruks dør i tilfelle det var noe de kunne hjelpe
med, ble det sagt.
Et ekstrarordinært medlemsmøte vedtok med 22 mot 1 stemme å kjøpe
Melbye & Johansens eiendom Solaas for kr. 5.000—, og dessuten ble
varebeholdningen overtatt. Trones Bruk garanterte for beløpet og til
bod seg å dekke renter og avdrag det første året og dessuten innvilge
driftslån på kr. I.ooo— rentefritt i 2 år. Dette lånet ble langdrygt å få
tilbake. (I 1923 var bare 400 kroner betalt, og bruket krevde da oppgjør.)
En ny arbeidskomite la fram forslag til omgjøring av lokalene, og
forslaget ble godkjent. Strøm til elektrisk lys skulle komme, og det ble
bestilt 250 «lys» (Watt).

----
169 Vsl
----
Styret vedtok at «frk. Østeraas' lønn herefter blir kr. 12— pr. maa
ned». Styret var nok for forsiktig, for like etterpå vedtok de 20— kro
ner pr. måned for Margot Østerås. Seinere på året ble 30 kroner vedtatt,
våren etter 50 kroner pr. måned og like etterpå 80 kroner. Det var
sikkert en flink dame, men dette er også et bilde av pris- og lønns
galoppen under første verdenskrig.
Lørdag 30. juli 1916 holdt det nye laget halvårsmøte med festlig til
stelning for medlemmer med husstand. Entre: 35 øre for de voksne
og 20 øre for børn. Fra 11. mars til 30. juni 1916 var omsetningen vel
15.000 kroner, og etter avskrivninger ble det et lite nettooverskudd som
også ga mulighet for tilbakebetaling på kjøp.
Et ekstraordinært medlemsmøte i desember 1916 godkjente avtale med
Værdalsbrukets Fagforening om at Trones Handelslag skulle overta
spiseforretningen ved spisebrakka, Trones Bruk. — Catering-virksomhet
ville det trolig blitt kalt i dag. Kjøp av kassaapparat ble også vedtatt da.
I april 1917 vedtok styret at «der anskaffes gris til spiseforretningen».
Dette gjaldt levende gris — til utnytting av matrestene. Grisen, som
var 3 uker, kostet kr. 30,— . Grispasser i 2 måneder ble John Olsen
for en godtgjøring på kr. 20,— . I august 1917 var det styrebeslutning
på slakting av grisen. Spiseforretningen ved brukets spisebrakke skulle
få beholde den ene halvparten. Den andre skulle Trones Handelslag
overta. Samtidig «besluttedes at kjøpe en flaske tran til den smaa gris,
spisebrakken». Det var ny gris i vekst. Det går fram at styret hadde
problemer med å bestemme seg for liten og rimelig smågris eller stor
og dyrere gris. Det siste ble etter hvert valgt, for en slik gris forbrukte
mer av matrestene ved spisebrakka. Denne cateringvirksomheten var
arbeidskrevende og noe tvilsom driftsmessig. Ustabile pris- og kost
nadsforhold under og straks etter første verdenskrig gjorde det vanske
lig å få kostnadsdekning.
I oktober 1917 ble det vedtatt å stenge butikken allerede kl. 6 (18.00)
grunnet krigen og oljemangel (til lampene).
I 1918 ble Severin Vaagen valgt til formann.
Bestyrer Moxnes sa opp stillingen i 1919, og Petter Muus, Bangsund,
ble tilsatt som ny bestyrer. Han ble i stillingen bare noen uker før han
sa opp, og stillingen ble avertert igjen. Det ble likevel til at han fortsatte.
Halvårsoppgjøret var noe magert, og medlemsmøtet vedtok forslag
fra Godtvard Myhr om ikke å dele ut utbytte på kjøp.

----
170 Vsl
----
I september 1919 «enstemmig besluttedes og skjenke handelsbetjent
Birger Nordberg 15 kroner i Konfirmationsgave».
Konrad Katteraas ble igjen valgt til formann i 1920, men på hal vars -
møtet i august sa han fra seg vervet da han skulle flytte. K. S. Ben
diksen ble valgt til formann. Styret behandlet spørsmålet om begrensning
av kredittsalget og vedtok inndriving av utestående.
Sommeren 1920 sa bestyrer Muus opp stillingen, som ble avertert
igjen. Ny bestyrer ble Odin Eikrem, Sparbu.
Varetellingen viste noe dårligere resultat, og ved årsoppgjøret nyttår
1921 kom det fram et underskudd som ble dekket av fond. Ny formann
ble A. Haugan.
I mars 1921 var det et noe alvorlig styremøte der H. Bratterud fra
NKL, Trondheim, og Johs. Minsaas, Værdalen Samvirkelag, deltok.
Styreformannen hadde bedt NKL om hjelp, og Bratterud mente det beste
ville være å få overdratt hele boet til Værdalen Samvirkelag. Minsaas
lovte å forelegge spørsmålet for sitt styre. Gikk ikke dette i orden, mente
Bratterud at styret for Trones Handelslag måtte søke betalingsutsettel
se, moratorium. Ingen utbetalinger av innskudd måtte forekomme før
økonomien igjen var ordnet. Styremedlemmene var personlig ansvar
lige for at dette ble fulgt.
Verdal Samvirkelag vedtok å overta ledelsen av Trones Handelslag,
men på vilkår av at moratorium ble godkjent. Dette ble det problemer
med å få ordnet. Uro og fraksjonsvirksomhet preget laget i 1921. Det
førte til at en del av styrets medlemmer la ned sine verv, og det ble
ekstraordinært medlemsmøte i mai 1921. NKL ba om at medlemmene
garanterte for laget, og at denne garantien kunne gi grunnlag for 60%
akkordoppgjør. Både de private kreditorene og NKL godkjente akkor
den, og Trones Handelslag kom i siget igjen. Årsmøtet i 1923 kunne
igjen godkjenne og fordele et nettooverskudd. Olaf Mathisen ble valgt
til formann.
Bestyrer O. Eikrem sa opp stillingen, og Sigurd Berg ble tilsatt som
ny bestyrer. Driftsopplegget og -resultatet ble etter hvert stabilisert og
trygt igjen, men i 1925 skrev bestyrer Berg til styret og sa opp stillin
gen. Årsaken var det utrygge forholdet som kredittgiing skapte. Han
forlangte at styret burde gå med på å vedta slutt på kredittgiingen hvis
han skulle fortsette som bestyrer. Styret vedtok da en kredittgrense
på kr. 30— pr. medlem. På dette grunnlaget fortsatte Berg som bestyrer.
I 1926 feiret Trones Handelslag 10-årsjubileum.

----
171 Vsl
----
Et brukt pengeskap ble kjøpt av A/S Trones Bruk for kr. 540,—.
Sommeren 1926 sa bestyrer Berg opp stillingen da han skulle overta
en annen stilling (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). Ny bestyrer ble
O. Støver,men etter betenkningstid sa han fra seg stillingen, og Sverre
Hugaas ble tilsatt som bestyrer.
Årsoppgjøret ved utgangen av 1926 var godt. Sigurd Berg hadde klart
å snu utviklingen i riktig lei. Høsten 1927 var NKLs formann, Andr.
Juell, på besøk og holdt foredrag på et medlemsmøte. Trones Handelslag
ble innmeldt i NKLs revisjonsavdeling i 1928. Samme år sa laget opp
avtalen med den private bakeren om brødleveransen og inngikk avtale
med Verdal Samvirkelag om levering av brødvarer.
Dårlige tider og arbeidsløshet gjenspeiler seg også i møtereferatene
for Trones Handelslag. På nyåret 1929 «besluttedes oppsige butikdame
N.N. til fratredelse lørdag 9. februar d.aa. på grund av den faarestaa
ende arbeidsløshetsperiode».
Melk ble levert direkte fra produsent (Trones gard) til Trones Han
delslag og solgt fra kjølebrønn. I 1929 ble det skiftet leverandør, da
den tidligere leverandøren fant det ulønnsomt å levere. I 1931 var det
igjen denne produsenten som leverte melka. Det går fram at utsalgs
prisen det året var 18 øre pr. liter og innkjøpsprisen 12 øre. Melkepris
en gikk imidlertid opp, og avansen ble redusert i 1930 til 3 øre pr. liter.
I 1932 ble det «melkkrig» i Verdal, og melka ble solgt for 12 øre literen
og helt uten avanse en periode. Denne priskrigen var slutt sommeren
1933, og avansen var 3 øre. Den ble forhøyet til 4 øre før jul 1933.
Trones Handelslag hadde også åpent for melksalg på søndagene før
kirketid.
I mars 1930 sa bestyrer Sverre Hugaas opp stillingen, og etter aver
tering ble Olav Loe tilsatt som bestyrer. Hugaas hadde overtatt still
ingen som bestyrer ved Selsbakk Samvirkelag. I mars 1930 behandlet
styret en henstilling fra Verdal Samvirkelag om å få levere brødvarer
bare annenhver dag «paa grund av den dårlige vei». Styret holdt på at
kontrakten om daglig levering til Trones skulle opprettholdes. Som
meren 1930 «besluttedes efter foretat undersøkelse at foretningen for
søker at forhandle Tiger bensin».
Etter årsmøtet i 1931 ble det holdt 15-årsfest.
Høsten 1932 sa bestyrer Olav Loe opp stillingen da han skulle overta
bestyrerstillingen i Åsenfjord Samvirkelag (seinere bestyrte han Åsen

----
172 Vsl
----
Samvirkelag i mange år). Det meldte seg hele 60 søkere, og Albert Aa
ble tilsatt som ny bestyrer.
I 1933 ble Olaf Mathisen valgt på nytt som formann. Han hadde da
vært formann i 10 år, og det ble vedtatt at han skulle få en «gave til
erindring».
I 1933 foreslo regjeringen et merkelig skatteforslag som ville ha ført
til hardere beskatning av samvirkehandel enn av privat handel. I likhet
med mange andre S-lag rundt i landet sendte Trones Handelslag pro
test til myndighetene. Brevet fra Trones Handelslag lød slik:
Verdal, 10. april 1933.
Til Norges Storting.
Undertegnede styre av Trones Handelslag i Verdal, samlet til møte
måndag den 10. april d. aar. Vil paa medlemmernes vegne faa lov aa
uttrykke vor bestemteste protest imot det av regjeringen fremsatte stats
skatteforslag, som gaar ut paa en haardere beskattning av forbruker
kooperasjon end av den private handelsstand i landet. Dette forslag av
regjeringen kan vi ikke se andet i end et direkte angrep paa koopera
sjon, hvorfor vi protesterer paa det bestemteste. Og haaper vi at det
Norske Storting som vaaker over folkets ve og vel, vil forkaste dette
forslag av regjeringen og ellers støtte kooperasjon i dens samfundsgavn
lige arbeide.
Ærbødigst
I styret for Trones Handelslag
(underskrifter)
Regjeringens skatteforslag ble faktisk likevel vedtatt av stortinget, som
ikke riktig skjønte hva det var narret opp i. Protestene fra alle landsde
ler ble så sterke at vedtaket måtte omgjøres etter få måneder. Koopera
sjonen i Rogaland var ekstra aktiv i å klargjøre det uriktige i lovvedtaket.
Høsten 1935 var det igjen bestyrerskifte. Trones Handelslag var et
typisk «springbrettlag» for bestyrere som ville videre. Dessuten hadde
laget stabil drift og gode driftsresultater fra 1925. Albert Aa sa opp
stillingen for å overta som bestyrer ved Strindheim Samvirkelag. 48
søkere meldte seg, og søknadene fra 16 av dem ble videresendt til NKL
til uttalelse. Styret festet seg med 2 av søkerne, Ole O. Aamo,
Meråker, og Ola Overrein, Mære. Ole O. Aamo ble tilsatt og tok
stillingen.
I mars 1936 ble det holdt 20-årsfest for medlemmer og innbudte.

----
173 Vsl
----
Våren 1938 var det felles styremøte med Verdal Samvirkelags styre
for drøfting av planer som Verdal Samvirkelag var sagt å ha om filial
på Fleskhus. Tronesstyret mente en slik filial ville være til skade for
laget på Trones.
Etter en del debatt gikk styret for Verdal Samvirkelag med på at Trones
Handelslag gjerne kunne undersøke mulighetene for å åpne filial på
Fleskhus. Dette ble gjort, og saken ble drøftet også med disponent Johs.
Minsaas. Det synes som at begge parter mistet motet etter å ha vurdert
filialsaken nærmere.
I desember 1939 sa bestyrer Ole O. Aamo opp stillingen. Han var
tilsatt som bestyrer ved Vikhammer S-lag. Etter avertering meldte det
seg 23 søkere, og Martin Larsen, Meråker, ble tilsatt som ny bestyrer.
Årsmøtet i 1939 vedtok å bygge nytt lager. Snekker Bjørkeng fikk dette
arbeidet etter et anbud på kr. 3.350,—. Med en del tilleggsarbeid og
utstyr kostet bygget ca. 4.250,— kroner.
I 1940 besøkte Sigurd Berg igjen Trones, men da som distriktsrevi
sor for NKL. Hans rapport til styret var full av godord. Krigsforsik
ring ble drøftet i februar 1940, men saken ble utsatt. Få trodde det skulle
bli krig allerede om 2 måneder.
I januar 1941 ble Martin Larsen tilsatt som bestyrer ved Kopperå
Samvirkelag, og han sa opp stillingen ved Trones Handelslag. Etter
avertering kom det inn 24 søknader, og etter drøftinger med NKL ble
Einar N. Aune, Bjørgen, tilsatt som ny bestyrer.
Trones Handelslag var 25 år i 1941. Distriktsrevisor Sigurd Berg hadde
tatt med i rapporten sin en gratulasjon til laget for stabil og god drift
de siste 15 åra. I neste årsrapport var han framme med pekefingeren
og nevnte bl.a. kostnadsstigningen og vanskeligere tider med nedgang
i salget. Han minnet om forholdene under og etter første verdenskrig.
I flere rapporter påpekte Berg at det var satt av for lite til reservefondet
og bevilget for mye til tilbakebetaling på kjøp. Dette ble rettet opp
seinere.
I mars 1946 ble det igjen bestyrerskifte. Einar N. Aune var tilsatt
som bestyrer ved Glomfjord S-lag, og stillingen på Trones ble igjen
avertert. 47 søkere meldte seg, og etter vanlig prosedyre ble Arne
Nordgård, Breide Samvirkelag (og tidligere Sparbu Handelslag), til
satt i stillingen.
30-årsjubileet for laget ble markert med en fest for medlemmene «med
voksen husstand» og innbudte gjester. Årsmøtet i 1948 valgte Karl

----
174 Vsl
----
Mathisen til ny styreformann etter Olaf Mathisen som hadde fungert
i 25 år.
Styret vedtok våren 1948 å kjøpe
«motor kappsag til avbenyttelse for
medlemmene». Sykkeltilhenger
for varetransport ble også kjøpt.
Byggefondet var under oppbygg
ing, og hvert år ble det tilført et be
løp til dette fondet. I 1952 ble
spørsmålet om modernisering av
butikken drøftet. NKLs arkitekt
mente det hele ville komme på
minst 20.000 kroner, og med kjøle
rom 8-10.000 kroner i tillegg.
Olaf Mathisen, formann i 25 år.
På årsmøtet i 1952 ble dette med
bygningsmessig opprustning, ny
bygg eller eventuelt «om Trones
Handelslag skulle selges til Verdal Samvirkelag» drøftet. Styret ble på
lagt å arbeide videre med saken. Styreformann Karl Mathisen og be
styrer Arne Nordgård drøftet saken med diponent Lars Hoøen i Verdal
Samvirkelag (se Andre saker fra åra 1947-60). Spørsmålet om sam
menslutning hadde også vært drøftet i 1921 under driftsvanskelighet
ene ved Trones Handelslag da. Verdal Samvirkelag sa seg villig til å
gå inn for sammenslutning i 1952 etter vanlige regler ved å overta akti
va og passiva i Trones Handelslag. Et ekstraordinært medlemsmøte i
november 1952 vedtok at vilkåra « ikke syntes å være antagelig». Det
ble derfor vedtatt å sende ny forespørsel til Verdal Samvirkelag om
bedre vilkår i tilfelle sammenslutning. Noe mer kom det ikke ut av
forhandlingene før 10 år seinere.
I februar 1953 sa Arne Nordgård opp bestyrerstillingen for å overta
som bestyrer ved Kopperå Samvirkelag (seinere ved Malm Samvirke
lag). Etter avertering var det 26 søkere, og Kåre Teveldal, Meråker,
ble tilsatt som ny bestyrer.
Det ble vedtatt å be NKLs arkitektkontor utarbeide tegninger for nytt
forretningsbygg med innredning. Arkitekten skulle også vurdere om det
ble rimeligere å bygge på ny tomt. Det ble vedtatt avtale med E. Prest
vig om kjøp av tomt til forretning. I desember 1953 godkjente styret
tegningene for nybygget, og det ble vedtatt å søke om byggetillatelse.

----
175 Vsl
----
Helserådet forbød i 1953 salg av upasteurisert melk og påla Trones Han
delslag å ta melka fra Verdal Meieri fra 1. mai 1953.
På årsmøtet i 1954 ble Arne Hogstad valgt til formann etter Karl
Mathisen. Dette møtet vedtok å bygge ny forretningsgård etter de plan
ene som var utarbeidet i 1953. Et ekstraordinært medlemsmøte i mai
1954 behandlet problemene med finanseringen av nybygget. Møtet valgte
følgende til byggekomité: Ole Olsen formann, George Olsen, Konrad
Olsen og Birger Hogstad. Nytt ekstraordinært medlemsmøte i juli 1954
behandlet igjen finanseringen. Lånetilsagnet fra forsikringsselskapet
Samvirke lød på 65.000 kroner, og dette var for lite. Bygging ble like
vel vedtatt med 24 mot 4 stemmer. Verdal Sparebank innvilget et
tilleggslån på 15.000 kroner. Laget fikk 15 % rabatt på alle tremateria
ler hos A/S Trones Bruk. Det ble tegnet egen forsikring for medlem
mene som deltok i dugnadsarbeidet på nybygget. I 1955 skrev
distriktsrevisor Sigurd Berg, NKL bl.a.: « Vi nytter høve til å
uttale vår anerkjennelse for den store og betydningsfulle innsats som
medlemmene har gjort og fremdeles gjør for å skaffe laget nye og mo
derne lokaler. Medlemsinnsatsen på Trones tjener som et eksempel for
andre lag som skal bygge.»
Trones Handelslag.

----
176 Vsl
----
Sekretærjobben i styret ble i 1956 overtatt av Birger Hogstad etter
E. Prestvig, som hadde vært sekretær omtrent helt fra starten av laget.
En søknad til Norsk Tipping A/S i 1955 om å få bli kommisjonær
ble avslått, men gikk i orden et par år seinere.
Årsmøtet i mars 1956 vedtok å avertere den gamle forretningsgården
til salgs. Salget til George Olsen for kr. B.ooo— ble godkjent av
ekstraordinært medlemsmøte. Samtidig ble det vedtatt å markere la
gets 40-årsjubileum og innvielsen av den nye forretningsgården med
en fest. Åpningen av den nye forretningen skjedde tirsdag 20. mars 1956.
En avtale datert 18. april 1956 mellom laget og A/S Trones Bruk gjaldt
adgang til tilknytting til kloakkledningen fra forretningseiendommen
til Trones Bruks ledning.
Det ble arbeidet en del med finanseringen av planlagt fryseboksan
legg i underetasjen, men saken ble utsatt da det var vanskelig å få lån.
Før jul i 1957 meldte postverket at Trones Handelslag hadde fått sta
tus som brevhus. Godtgjøringen var beskjeden, kr. 120,— pr. år fra star
ten. I 1959 ble George Olsen valgt til formann etter at Arne Hogstad
fraba seg gjenvalg.
Kåre Teveldal ble før jul 1959 tilsatt som bestyrer ved Øvre Vardal
S-lag, og stillingen som bestyrer ble avertert. 20 søkere meldte seg,
og etter drøftinger med NKL ble Kjell Teveldal, p.t. Jaren, tilsatt i
stillingen (bror til Kåre).
George Olsen, styreformann
ved sammenslutningen.
Kjell Teveldal, bestyrer
ved sammenslutningen.

----
177 Vsl
----
Distriktsrevisoren uttalte tvil om det var forsvarlig å handle med
manufakturvarer. Han pekte på lav omsetningshastighet og rentetap.
Ellers var det bare godlåt i rapporten.
I 1961 overtok Henry Floan sekretærarbeidet. Styret behandlet i no
vember 1961 igjen spørsmålet om sammenslutning med Verdal Sam
virkelag, etter at denne saken hadde ligget på is i 9-10 år. Nå vedtok
styret enstemmig å kontakte Verdal Samvirkelag. Det ble pekt på be
hovet for rasjonalisering og større enheter. Før eller seinere ville det
tvinge seg gjennom slike løsninger, ble det skrevet i styreprotokollen.
Det var også pekt på vedtak i NKLs kongress om sammenslutning til
større og mer bærekraftige enheter. Et forhandlingsutvalg med deltak
ere fra partene ble enige om en avtale som ble vedtatt av ekstraordi
nært medlemsmøte i Trones Handelslag og av representantskapet i Verdal
Samvirkelag. Som forhandlingsutvalg hadde Trones Handelslag valgt
styrets formann George Olsen, nestformannen Konrad Olsen og be
styrer Kjell Teveldal. På ekstraordinært medlemsmøte i desember 1961
i Trones Handelslag møtte revisjonssjef Olav Hole og distriktsrevisor
Ulrik Paasche fra NKL, foruten disponent Hoøen fra Verdal Samvir
kelag, som gjester. Hole holdt foredrag om utviklingen innen forbruker
kooperasjonen og om tendensen til større enheter. Styrets enstemmige
forslag om sammenslutning fikk ikke bare skryt av de som hadde
ordet. En sa at det var «den svarteste dag» i lagets historie. Ved skrift
lig vortering ble styrets forslag om sammenslutning vedtatt med 32 stem
mer for og 5 stemmer mot. Det var 2 blanke stemmer. Forslaget om
sammenslutning ble behandlet av representantskapet i Verdal Samvir
kelag i desember 1961 og ble enstemmig godkjent. Med dette var
sammenslutningen et faktum fra nyttår 1962.
Siste årmøte i Trones Handelslag ble holdt 24. februar 1962. George
Olsen og Kåre Frøseth ble valgt som representanter til representant
skapet i Verdal Samvirkelag. Personlige vararepresentanter Torbjørn Frø
seth og Arvid Mathisen.
Sammenslutningsavtalen hadde samme ordlyd som avtalen mellom
Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag (se Røra Samvirkelag).

----
178 Vsl
----
RØRA SAMVIRKELAG
Også fra Røra Samvirkelag kom det signaler i 1961 om interesse for
sammenslutning. Det hadde tidligere vært nært samarbeid med dette
laget (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). På årsmøtet i mars 1961 fikk
styret fullmakt til å forhandle med Verdal Samvirkelag om sammen
slutning, og i august forelå det utkast til avtale. Røra Samvirkelag holdt
ekstraordinært medlemsmøte i november 1961 for behandling av avta
leutkastet om sammenslutning. Avtaleteksten var i samsvar med den
som ble brukt i avtalen med Trones Handelslag, og den lød slik:
«År 1961, den 5. juli, ble det på Verdal holdt forhandlingsmøte mellom
representanter for styrene i Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag.
Følgende var til stede:
Fra Røra Samvirkelag: Styrets formann Kåre Sjøvold og bestyrer Kåre
Austråt.
Fra Verdal Samvirkelag disponent Lars Hoøen og inspektør Erling
Aurstad.
Under forhandlingene ble partene enige om å foreslå for sine styrer
å arbeide videre med følgende forslag:
1. Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag slår sine virksomheter sam
men pr. 1. januar 1962 med sikte på å kunne stå sterkere i konkur-
ransen.
2. Gjeldende vedtekter for Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag
samarbeides.
3. Tidligere medlemmer av Røra Samvirkelag får samme rettigheter
og plikter som medlemmer av Verdal Samvirkelag når det gjelder
medlemsskap, representasjon, innskudd, rente, tilbakebetaling på
kjøp m.m.
4. Fast ansatt personale ved Røra Samvirkelag beholder sin ansienni
tet og skal ved sammenslutningen ikke gå ned i lønn. Lønns- og ar
beidsvilkår forøvrig skal være som bestemt i avtalene mellom de
respektive forbund og DKT.
5. De to lags samlede aktiva og passiva slås sammen og går inn i det
nye lag med bokførte beløp.
Det forutsettes at et sammenslutningsoppgjør ved Røra Samvirke
lag blir omtrent like godt som oppgjøret pr. 31.12.1960.
6. Det er en forutsetning at denne sammenslutningsavtalen godkjennes
av Røra Samvirkelags medlemsmøte med det flertall og på den måten

----
179 Vsl
----
som lagets vedtekter fastsetter for oppløsning, og av Verdal Samvir-
kelags representantskap med vanlig flertall.»
Revisjonssjef Olav Hole fra NKL deltok i medlemsmøtet og orien
terte om saken. Da saken ble tatt opp til skriftlig votering, stemte 31
for, 5 imot, og 3 sedler var blanke.
Etter medlemsmøtet sendte styret for Røra Samvirkelag søknad til
Verdal Samvirkelag om sammenslutning basert på avtaleutkastet. Re
presentantskapet i Verdal Samvirkelag godkjente enstemmig i desem
ber 1961 styrets innstilling på sammenslutning fra 1. januar 1962.
På nyåret 1962 dukket det opp et spørsmål som ingen hadde tenkt
på tidligere. Avdeling Røra ville ta brødvarer fra Verdal Samvirkelags
bakeri, men samvirkebakeriet i Sparbu, Produksjonslaget Samvirke,
ville fortsatt beholde leveransene til Røra, og det ble vist til produk
sjonslagets vedtekter, som forutsatte ett års oppsiingstid. Alternativt ville
produksjonslaget ha 10.000 kroner i erstatning for tapt leveranse. For
å få en løsning på saken ble det i første omgang tilbudt 6.000 kroner,
men dette tilbudet ble avslått. Etter et forhandlingsmøte om saken i
februar 1962 gikk Verdal Samvirkelag med på kravet om 10.000 kroner
til produksjonslaget, som nok trengte pengene for å klare seg. — Dette
bakeriet ble etter hvert for lite og ble bortleid og seinere nedlagt.
Det første forsøket på å få organisert samvirkehandel på Røra, var
Rørens og Omegns Forbrugsforening på Hylla omkring 1870.
Skolelærer Karl M. Karlson, opprinnelig fra Beitstad, drev handel
ved Hylla. Ifølge bygdeboka for Inderøy gikk ikke denne forretningen
særlig godt økonomisk. Karlson fikk derfor med seg en del interesser
te, særlig bønder, til å gå sammen i en forbruksforening, som ble stif
tet i 1870 eller 1871. Kristian Ner-Rol var styreformann og lærer Karl
son bestyrer. Medlemsandelen var på 5 spdl. (20 kr.). Vedtektene ble
vedtatt i generalforsamling ved Hylla 4. februar 1871.
I § 1 sto det:
«Rørens og Omegns Forbrugsforenings Formål er ved Indskud af
Aktier at danne og vedligeholde en Handel især med Husholdnings
varer og saaledes forskaffe sine Medlemmer Materiel Fordele hvad
Varers Godhed og Billighed angaar.»
§ 13 lød slik:
«Handelen sker kun mod kontant eller ogsaa mod Bytte af saadanne
Varer, der med lethed igjen kan bringes i Penge. Kredit kan gives
for Medlemmer paa 1/5 af Aktien og paa 1 Maaned.»
Verdal Samvirkelag — 12

----
180 Vsl
----
Røra Samvirkelag.
Vedtektene ble trolig ikke fiilgt godt nok, for driftsresultatet ble etter
hvert dårlig og forbrugsforeningen ble nedlagt omkring 1880.
Hus og forretning ble solgt til Gjermund Olsen Nyeggen, som fortsatte
forretningsdrift ved Hylla. Seinere ble det andre som overtok. Karl M.
Karlson fortsatte som skolelærer til han ble bankkasserer i Inderøens
Sparebank. Han døde i ung alder i 1888.
Det kom til å gå ca. 35 år før neste forsøk på samvirkehandel i Røra
kommune. Dessverre har det ikke vært mulig å oppdrive styreproto
koller eller andre pålitelige dokumenter, bortsett fra siste styreproto
koll før sammenslutningen. Tidligere styreformann i Røra Samvirkelag,
nå ordfører i representantskapet for Verdal Samvirkelag, Kåre Sjøvold,
har skaffet fram en del opplysninger om Røra Handelslag fra 1915 og
framover. Utskrift av skylddelingsforretningen for tomtekjøpet, datert
23. juni 1915 finnes i arkivet og viser at den første tomta på «10 ar»
ble kjøpt av John A. Salberg, Salberg Nedre. Selgeren var visstnok også
medlem av det første styret for Røra Handelslag, der Ole Helberg var
formann. John Aalberg var også med blant stifterne.
Håkon Krogstad, seinere kjøpmann i Steinkjer, var første handels
betjent, og første bestyrer var Peder Eidem fra Selbu. Han ble i 1923
eller 1924 avløst av bestyrer Øyvind Skjånes fra Vikna. Skjånes fun
gerte fram til Verdal Samvirkelag kom inn i samkjøringsforholdet med

----
181 Vsl
----
Røra Handelslag i oktober 1928 etter akkordforhandlinger for Røra Han
delslag (se Nabohjelp til Sparbu og Røra).
Laget på Røra ble fra da av kalt Røra Samvirkelag, og Christian Prest
vik fra Verdal var daglig leder fram til omkring 1934, da Ingvald
Moen ble bestyrer. Samkjøringen med Verdal Samvirkelag varte i 11
år. Lærer og bonde Olaf Berg var styreformann først på 1950-tallet.
Filialen på Hylla ble vedtatt opprettet i 1952 i leide lokaler hos fru
Bragstad. 60 stemte for og 22 imot vedtaket om filial.
Lagerbygget ved jernbanen ble vedtatt bygd i 1953. Prisoverslag ca.
27.000 kroner.
I 1954 sa Olaf Berg fra seg formannsvervet, og John Følstad ble ny
formann.
Ønsket om ny og større forretningsgård gjorde seg stadig gjeldende.
I november 1954 ble det holdt ekstraordinært medlemsmøte i Røra
Samvirkelag for behandling av byggesaken. Bestyrer Moen redegjorde
for byggeplanene og for ønskene om mer plass til alle varegruppene.
NKLs arkitektkontor hadde laget utkast til nybygg, og kostnadsover
slaget var på ca. 380.000 kroner. I ordskiftet var det enighet om at noe
burde gjøres med lokalitetene, men enkelte talere mente at det ville bli
for stort løft for laget å bygge så stort og dyrt. Ordskiftet om dette var
te i en og en halv time og endte med enstemmig vedtak om å gå videre
med byggesaken.
Byggekomité ble valgt: Sverre S. Loraas, Karl Letnes og Anders
Austad.
Det ble arbeidet videre med byggeplanene. og årsmøtet i 1956 ved
tok revidert utkast, som gikk ut på ominnredning av den gamle forret
ningsgården og bygging av nytt lager bakenfor. Kostnadsoverslaget var
på ca.250.000 kroner. Finansieringen var ordnet, og forslaget ble en
stemmig vedtatt.
Driftsåret 1957 ga et underskudd på ca. 26.000 kroner.
Årsmøtet 1958 valgte Kåre Sjøvold til formann.
Et større billigsalg av delvis ukurante varer ble foretatt i 1958.
I 1959 fant styret det nødvendig å forsøke å foreta innskrenking av
personalet, da omsetningen pr. tilsatt var lavere enn i andre s-lag. Drifts
overskuddet i 1958 og 1959 gikk med til avskrivning på eiendom og
inventar.
I april 1959 sa bestyrer Moen opp stillingen. Han hadde da overtatt
en privat forretning og ønsket å fråtre snarest. Styret innvilget dette.

----
182 Vsl
----
Bestyrerstillingen ble avertert, og 33 søkere meldte seg. Kåre Austråt
ble tilsatt som ny bestyrer.
Det går fram at distriktsrevisor Ulrik Paasche var bekymret over
lagets stilling i 1959.
Han pekte på følgende nødvendige tiltak:
1. Kraftig reduksjon av varebeholdningen (delvis ukurant)
2. Tilføring av kapital ved kassakredittlån.
3. Auke av medlemsinnskuddene.
Omlegging av drifta og salg av lagret ved jernbanen ble drøftet.
Regnskapet for 1959 ble oppgjort med et underskudd på vel 42.000
kroner etter vedtektsbestemte avsetninger.
I 1960 ble det solgt ca. 250 m 2 av lagets tomt til naboen, dr. Kjølmo
en (garasjetomt).
Sammenslutningstanken ble drøftet på et styremøte før jul 1960. Års
oppgjøret for 1960 ga mulighet for 2 % tilbakebetaling på kjøp, i tillegg
til avsetning til fond.
Kåre Austråt,
Kåre Sjøvold,
styreformann ved sammenslutningen. bestyrer ved sammenslutningen.
Spørsmålet om sammenslutning med andre lag ble drøftet også på
årsmøtet i 1961. Distriktsforeningens formann, Ottar Huseby, innledet
om saken. Det ble nevnt at styret hadde vært i kontakt med ledelsen
både i Verdal S-lag, Inderøy S-lag og med Inderøy Forbrugsforening,

----
183 Vsl
----
Kjerknesvågen, om saken. Styret fikk fullmakt til å arbeide videre med
spørsmålet.
Så i styremøte 11. oktober 1961 behandlet styret utkast til avtale om
sammenslutning med Verdal Samvirkelag, og denne avtalen ble som
nevnt foran, vedtatt av medlemsmøtet 9. november 1961. Det siste års
møtet for Røra Samvirkelag ble holdt 17. mars 1962. Årsoppgjøret for
1961 var på linje med året før. Følgende representanter med vararepre
sentanter ble valgt til representantskapet i Verdal Samvirkelag:
1. Kåre Austråt med vararepresentant Per Mentsen
2. Kåre Sjøvold med vararepresentant Anton Austad
3. Kr. Haarberg med vararepresentant Tor Holmsve
Avdelingene Trones og Røra har kanskje ikke vært de mest stabile
når det gjelder driftsresultater. Særlig Rora har en tungvint og arbeids
krevende driftsbygning. Likevel har sammenslutningene knyttet med
lemmene nærmere til Verdal Samvirkelag og til avdelingene i sentrum.
Medlemmene fra både Trones og Røra er ofte på Verdalsøra og i sam
virkelagets avdelinger på innkjøp.
Inderøy Samvirkelag sa nei
I 1961 var også Inderøy Samvirkelag i forhandlinger med Verdal Sam
virkelag. Styreformannen og bestyreren for Inderøy Samvirkelag skrev
under et avtaleutkast som styret vedtok å legge fram for et medlems
møte. Medlemmene var ikke enige. Avtaleutkastet om sammenslutning
fikk ikke nødvendig flertall på medlemsmøtet i Inderøy Samvirkelag.
Det ble hevdet at det var en tidligere verdaling som var ivrigste mot
stander av sammenslutningstanken.
Matsentret
Eiendommen Aasgaard ved hjørnet av Nordgata/Johs. Bruns gate og
tomtene nordover var debattert i flere runder. Det hadde vært planer
om slakteri der (se Slakteri saken). Pølsemakeri med butikk var også
nevnt før vedtaket om A/L Fellesproduksjon.
Matvarebutikk med bakeri var også inne i bildet. Andre kombina
sjoner med matvareforretning, postverket, televerket og apoteket ble
også diskutert i 1961. Kommunen hadde behov for kontorer, og en råd
huskombinasjon ble også skissert og var med i drøftingene.
Styret vedtok i april 1961 å få revet et lite bolighus på tomta nord

----
184 Vsl
----
for Aasgaard. I juni 1961 ga representantskapet styret fullmakt til å få
utarbeidet planer for et matvaresenter på Aasgaard tomta. Det ble aver
tert anbudsinnbydelse for riving av den gamle murbygningen på Aas
gaard og utgraving av tomta. Ri vingen av huset kom på 1.500 kroner,
og graving av tomt kostet 7.000 kroner, og det var dessuten satser for
bortkjøring av masse.
Diskusjonen om utforming av bygget var intens, og dette var forståe
lig. Et matvareinnkjøp i samvirkelagets hovedavdelinger foregikk fram
til 1962 gjerne slik at en kjøpte de vanlige kolonialvarene i den gamle
kolonialavdelingen mot jernbanen, brødvarer i brødavdelingen ved si
den av, - fisk, fiskmat og grønnsaker i fiskavdelingen ved Nordgata,
kjøttvarer i kjøttavdelingen ved Nordgata, og skulle en ha melk, måtte
en gå til meieriets utsalg på andre sida av jernbanen - gammelmeieriet.
Mange tenkte derfor i samme vante baner også for det bygget som
skulle komme på Aasgaardtomta. De så i første omgang for seg en løs
ning med adskilte matvarebutikker med egne inngangsdører for hver
butikk. NKLs arkitektkontor ved arkitekt Johan Stensaas var med på
diskusjonene. Det ble etter hvert enighet om planløsning og tegninger
for en stor og tidsmessig selvbetjenings matvarebutikk med ferskvare
avdelinger i samme lokale. Disponeringen av 2. etasje ble også klar
lagt, og det ble vedtatt å flytte samvirkelagets kontorer dit fra 2. etasje
i Magasinet (Fridlund) når bygget ble ferdig.
Anbudene ble behandlet i september 1961. Forsikringsselskapet Sam
virke ga tilsagn om lån på 1.150.000 kroner til bygget. Byggelån ble
gitt av Den Nordenfjeldske Kreditbank/Forretningsbanken.
Styret ba Arne Holan om å føre tilsyn med byggearbeidet, som ble
satt bort til murmester Oddmund Karlgård som hovedentreprenør. Bygget
hadde opprinnelig en total golvflate på 2350 m 2. Salgsarealet for Mat
sentret var til å begynne med 540 m 2. Golvarealet ble kraftig utvidet
seinere. I underetasjen var det lagerplass også for andre avdelinger.
Byggearbeidet gikk etter planen. Åpningen av Matsentret skjedde 12.
november 1962 med stor tilstrømning av folk. Det ble holdt presse
konferanse med omvisning før åpningen.
Salget av melk ble ordnet ved eget måleapparat ved kjøleanlegget.
Det var bare å sette spannet under og trykke på ønsket antall liter.
Som butikksjef for Matsentret tilsatte styret Arnulf Brenne, seinere
varehussjef ved DOMUS Verdal. Kontorlokalene i 2. etasje i Aasgaard
ble ferdige til innflytting på nyåret 1963.

----
185 Vsl
----
Matsentret.
Samla byggekostnad for dette bygget ble vel 1,9 mill. kroner. De tid
ligere kontorlokalene i Magasinbygget ble ominnredet til møterom, og
ble en tid brukt til ungdomssenter (se Kafeteria).
Kjøp av tomter på Tinden
I 1961 gikk NKL med på å seige et tomteområde på Tinden - fra ny
slakteriet og nordover til villabebyggelsen. Representantskapet godkjente
handelen i desember 1961. Det var eiendommene Tomta på 2770 m 2,
Spilageren på 4038 m 2, Slakteriet Nordre på 1121 m 2 og Vårtun på 9005
m 2. Prisen var kr. 3,50 pr. m 2.
NKL hadde i sin tid ervervet disse tomtene med tanke på eventuell
utvidelse av ullvarefabrikken, som ble nedlagt.
Tomter i sentrum
I 1961 ble eiendommen Østby mellom Minsaas Plass og Sørgata kjøpt
av vognmann Mateus Einarsen, og eiendommen Bostad vest for Østby
ble kjøpt av Lise Hofstad mot avtalt pris og avtaler om borett for selg
erne i nyoppført vertikaldelt 2-mannsbolig ved Volhaugvegen. En del
av eiendommen Østby gikk med til det regulerte området for Minsaas
Plass.
Etter at de gamle bolighusene og stallen til Einarsen var sanert, ut
gjorde de to tomtene en fin sentrumstomt som det nok ville bli bruk
for (se Bygging av Postgården).

----
186 Vsl
----
Det ble også forhandlet om å erverve Selnestomta ved jernbanen,
nord for og inn til Fram (lagerbygget). På grunn av en forkjøpsrett til
annen interessent ble det ingen handel. Nå var prisen 275.000 kroner
med en del påstående eldre bygg. Sist det var forhandlet om denne
eiendommen var i 1933, men styret syntes da at prisen var for høy,
19.000 kroner. Denne eiendommen ble kjøpt seinere (1979).
BLANDING AV KRAFTFOR
Ved mølla ble det så smått begynt med å leieblande kraftfor, i første
rekke svinefor, som i hovedsak består av byggrøpp som blir iblandet
forskjellige proteinstoffer, mineraler m.v.
Det var en kostbar runddans å sende bygg til Trondheim for maling
og innblanding av litt konsentrat, ha det i sekker og frakte sekkene til
bake igjen.
I 1961 vedtok styret å kjøpe en «Hvirvelvind» blander for å effektivi
sere blandeprosessen. De første diskusjonene om en utvidelse av
mølla tok til. Samtidig ble det kjent at Felleskjøpet også arbeidet med
planer om et kraftforblanderi for Innherred.
Styret vedtok å gi formann og disponent fullmakt til å kjøpe høvelig
lastebil med spesialutstyr for utkjøring av kraftfor i bulk.
Det var 56 søkere til sjåførstillingen, og Odd Rindsem ble tilsatt som
den første bulkbilsjåføren.
Dette med blanding av kraftfor var begynnelsen til noe som etter
hvert ble en stor sak.
Andre saker fra 1960 til -62
Verdal Apotek v/apoteker Øverland tillot i 1960 salg av de mest van
lige apotekvarer ved de filialene som dette passet for. En slik ordning
hadde vært etterlyst, men hadde tidligere ikke vært tillått.
Rent forretningsmessig dekker neppe ordningen sine egne kostnader
på grunn av lav avanse og omsetningshastighet. Ordningen har imid
lertid vært populær blant medlemmene.

----
187 Vsl
----
Rent historisk kan nevnes at etter 20 år med rasjonering av nybil
salget, ble bilrasjoneringen opphevet i 1960.
Det ble etter hvert mindre behov for damesystua, og styret foreslo
nedlegging. Representantskapet var enig i dette og godkjente vedtaket
i mars 1960.
En del av systua ble i 1961 leid bort for en tid framover til Pauline
Valstad, som hadde bestyrt systua. Resten av lokalene ble overtatt av
herresystua, som forsøkte seg på kjedeproduksjon av herrebenklær for
salg gjennom grossist. Dette var ikke så enkelt i konkurranse med ra
sjonelle konfeksjonsfabrikker. Herresystua ble avviklet i 1964. Ordning
med rettesystue for dame- og herrekonfeksjon fortsatte og er fremde
les i drift.
Hosten 1960 behandlet styret et brev fra bestyrer Ivar Nordnes ved
Ørmelen filial med ønske om salg av melk ved avdelingen. Som ved
legg fulgte underskriftsliste med 51 navn. Et brukt måleapparat for løs
melksalg ble kjøpt og montert ved avdelingen.
Det var også en kontakt med Verdal Indremisjonsforening om mu
lighet for en avtale om Bedehuseiendommen, som lå ved hjørnet av
Asbjørnsens gate/Konsul Moes gate - like ved Venneseiendommen
(DOMUS-kvartalet). Avtalen kom i stand seinere.
Det ble sendt en henvendelse til kommunen om å ta med planer om
nytt bad for Øra ved planlegging av nye kommunale bygg.
På nyåret 1961 behandlet styret en forespørsel fra lærer Ivar Berg
om mer bruk av nynorsk i samvirkelaget, og han ba om å få trykt års
melding og regnskap på nynorsk. Styret fattet følgende vedtak: «Års
meldingen trykkes på nynorsk hvert annet år (radikale former)». Dette
vedtaket er etterlevd, og såvidt en vet, er det ingen andre samvirkelag
som har liknende jamstillingsordning. Verdal Mållag takket samvirke
laget for vedtaket.
Enkelte har hatt motforestillinger, men dialekten i distriktet ligger
nokså nær opp til nynorsk, slik at problemet med å forstå nynorsk
skulle være lite. Parentesen i vedtaket peker i retning av lett og ledig
nynorsk. Det er likevel et spørsmål om denne stadige målstriden
bremser og hindrer en naturlig og gradvis tilnærming og overgang til
ett folkelig skriftspråk med noe av det beste fra begge målformene.
Samvirkelaget fikk sommeren 1961 sterk pågang av styret for Verdal
Museum om å hjelpe til med å holde kafedrifta ved museet i gang i
sommersesongen. Fra samvirkelagets side var det liten interesse for dette

----
188 Vsl
----
opplegget. Med ordnet arbeidstid og tariff-festet lønn og arbeidsvilkår
ville det bli vanskelig å styre dette med bare én person tilsatt. Med
to personer ville underskuddet bli enda større. Pågangen på styrets med
lemmer ble så sterk at det ble gjort et forsøk på å holde drifta gående
i sesongen, men det ble bare den ene sommeren.
I samband med et lastebilkjøp ble det en del diskusjon om lønnsom
heten med at egne folk skulle bygge opp og beslå lasteplatt og karmer,
eller å kjøpe bilen ferdig påbygd. Av hensyn til arbeidsplassene var det
vanlige synet at mest mulig skulle utføres med egne folk. Ved å be om
forhåndskalkyle og pristilbud viste det seg å bli rimeligere å kjøpe
bilen ferdig påbygd.
Våren 1961 vedtok styret kjøp av traktor med løfteutstyr og tilhenger
for gårdskjøringen og lokaltransporten.
I september 1961 behandlet styret et skriv fra politimesteren i Inn-
Trøndelag vedrørende et brev fra samvirkelaget til lensmannen i Verdal
om hærverk. Politimesteren påtalte at anmeldelsen ikke var riktig ut
formet - det skulle gå fram at det ble begjært tiltale (strafferettslig for
føyning) og straff for gjerningsmannen. Videre skulle det følge en
henstilling til påtalemyndigheten om at den under straffesakens behand
ling fremmet samvirkelagets krav om erstatning mot vedkommende.
Det skulle være orden i sakene.
Ved siden av de vanlige bevilgningene ble det i 1961 bevilget kr. 500 —
til aksjonsnemnda i Nord-Trøndelag for Dag Hammarskiølds Minne
fond. Hammarskiøld var FNs generalsekretær og ble drept i en noe
mystisk flyulykke i Afrika, der han var på fredsforhandlinger. Han ble
tildelt Nobels fredspris post mortem.
I 1960 og 1961 var det som en prøveordning gjennomført en innsats
premieordning ved enkelte avdelinger etter et opplegg fra Handel og
Kontor og DKT. Ut fra tidligere omsetningstall skulle det gis en pre
miering for omsetningsauke ved avdelingen. Det ble etter hvert en lite
populær ordning. Det var mye utregningsarbeid for hver uke, og ord
ningen viste seg å kunne virke urettferdig. Dessuten var det avdelinger
som ikke kunne bruke ordningen. Den ble derfor oppsagt av begge parter
og opphørte pr. 30. nov. 1961.
Mot jul 1961 ble det større interesse for fjernsyn. Elektrisk avdeling
trengte egen servicebil og spesialutstyr til TV-verkstedet, og styret vedtok
kjøp.

----
189 Vsl
----
I november 1961 bevilget styret 1.000 kroner til fullføring av det nye
Vinne Samfunnshus.
Samvirkelaget tilbod kommunen å bevilge 5.000 kroner til eventuelt
nytt bad i tillegg til de 15.000 kroner som Verdal Sanitetsforening og
Verdal Samvirkelag hadde innestående i det gamle badet (-5- eventuelt
driftsunderskudd siste år). Ordningen med det gamle badet ved mølla
ble sagt opp med tanke på utbygging.
I januar 1962 bevilget styret en formannsklubbe med inskripsjon som
presang til Levanger Samvirkelags 50-årsjubileum. Denne klubba kom
tilbake til styret etter sammenslutningen og brukes nå som formanns
klubbe for laget.
Våren 1962 ble det sendt et brev til Verdal kommune om Minsaas
Plass, som nærmest var en gjørmet åker, i hvert fall i vårløysninga.
Samvirkelaget ønsket en bedring av forholdet og tilbod å forskuttere
midler til asfaltering av plassen og tilstøtende gater for i alt 40-45.000
kroner mot tilbakebetaling over 2 år med en halvpart pr. år og mot 5 %
rente. Reguleringsplanen var imidlertid ikke tilstrekkelig avklart ennå,
og ordningen ble av den grunn ikke aktuell.
DISPONENT LARS HOØEN GÅR BORT
Våren 1962 skrantet Hoøen en
del, og legen ordnet med innlegging
i sykehuset. Det syntes til å begyn
ne med å utvikle seg bra. Hoøen var
i godt humør og spøkte til besøken
de med sitt høye blodtrykk. I et
møte først i juni ble styret orientert
om at Hoøens sykdom hadde tatt en
mer alvorlig vending. 12. juni 1962
kom meldingen fra sykehuset om at
Lars Hoøen var død, 66 år gammel.
Styret og representantskapets utvalg
holdt møte 14. juni. Før møtet tok
til holdt formannen, Jarle Benum,
minnetale over Hoøen. Møtet ved-
Disponent Lars Hoøen.

----
190 Vsl
----
tok at det i samråd med fru Margit Hoøen skulle avtales om minne
stund m.v.
Lars Hoøen hadde hatt stillingen som disponent for Verdal Samvir
kelag i nesten 15 år (se Lars Hoøen ny disponent). Hoøen var jordnær,
både i direkte og overført betydning. Han var romslig og i godt humør,
og i tillegg til forretningsinteressene var han hage- og jordbruksinter
essert. Han sørget også av den grunn for å bevare slektsgården på Ør
landet, slik at sønnen kunne overta som bonde. Hoøen fikk begynt på
gjennomføringen av den nødvendige fornyelsen av samvirkelagets drifts
bygninger i sentrum. Han så også tidlig betydningen av å sikre tomter
for framtidig utbygging av samvirkelaget. Nye filialer kom i hans funk
sjonsperiode. Slakterisaken, som varte i over 10 år, var tyngende for
Hoøen, og det var strid om andre saker også, f.eks. snekkerifabrikk
en. Det kunne enkelte ganger skinne igjennom at Hoøen ikke alltid hadde
følt seg helt velkommen i Verdal. Han sa en gang at han angret på at
han hadde tatt disponentstillingen. Likevel var han både tiltaksom og
optimistisk i sitt syn på oppgåvene. Lars Hoøen sa flere ganger at han
fant stor støtte og hjelp hos kona, Margit. Hun var alltid et godviljens
menneske, og hun hadde også overskudd til et omfattende foreningsar
beid, bl.a. for Verdal Sanitetsforening.
Hoøen var medlem av NKLs representantskap fra 1948, og han var
styremedlem i distriktsforeningen i flere perioder. Hans rammende og
humoristiske møtereplikker huskes av mange. Som nevnt tidligere var
han aktivt med i Øras Vel og da spesielt i gjennomføringen av kino
bygget i Verdal.
Konstituering
Styret vedtok i juni 1962 å avertere disponentstillingen i Vårt Blad,
i to Oslo- og to Trondheimsaviser + distriktets aviser.
Videre innstilte styret på at undertegnede skulle bli konstituert i still
ingen inntil ny disponent var tilsatt. Det ble vedtatt å gi den konstituer
te disponenten prokura, og nødvendige papirer og underskrifter for dette
ble ordnet av styret.
Representantskapet holdt møte et par dager etterpå. Ordføreren i re
presentantskapet, Ola Lunden, ønsket først de nye representantene fra
Trones og Røra velkommen etter sammenslutningene. Deretter holdt
han minnetale over disponent Lars Hoøen.
Styrets innstilling om konstituering ble godkjent av representantskapet.

----
191 Vsl
----
Ny disponent
Det var 9 søkere til disponentstillingen. I august 1962 vedtok repre
sentantskapet enstemmig styrets innstilling på tilsetting av undertegne
de, Erling Aurstad, som ny disponent. Tilsettingen ble gjort gjeldende
fra 1. september 1962.
Verdaling med i NKLs styre
Som nevnt foran var Johs. Mins
aas med i NKLs styre i 1914-15.
NKLs kongress i 1962 valgte
Jarle Benum, styreformann i Ver
dal Samvirkelag, som medlem av
NKLs styre. Han er fortsatt med
og er i ferd med å sette en etter
trykkelig norsk rekord som kon
gressvalgt og stadig gjenvalgt
styremedlem og mangeårig nest
formann i NKLs styre. Når dette
skrives, er Jarle Benum enstemmig
innstilt av NKLs representantskap
som ny styreformann i NKL etter
Magne Bølvigen. NKLs kongress i
Trondheim avgjør valget i septem
ber 1986. (Benum ble valg til
formann.)
Jarle Benum.
(Det er bare NKLs heltidstilsatte Randolf Arnesen, Andr. Juell og
Peder Søiland som hittil har hatt lengre styrefunksjon enn Jarle
Benum i NKLs historie.)

----
192 Vsl
----
NYTT BAKERI
Samvirkelagets bakeri ved Nordgata ble etter hvert for gammeldags.
Størhusbygningen som i 1908 ble flyttet fra Ekle og bygd opp til bake
ri, hadde fungert brukbart (se Ønske om eget bakeri). Lokalene var
utvidet det som gikk an, men det var vanskelig å auke produksjonen
for levering av bakerivarer til flere avdelinger og S-lag i området. An
legget holdt ikke mål lenger, verken bygningsmessig eller med kjøleut
styr eller tidsmessig maskinpark. Dyktige fagfolk laget bra produkter,
men hele prosessen var tungvint og det var arbeidssomt å holde tids
messig hygienisk standard. Spørsmålet om nytt bakerianlegg var der
for til drøfting både under slakterisaken og under planleggingen av
nytt matvaresenter (se Matsentret).
«Blautkakhistorien» på forsommeren 1960 understreket behovet for
nytt bakeri- og konditorianlegg. Det var en uvanlig varm helg med kon
firmasjon ved flere kirker i distriktet. Bakeriet leverte som vanlig
kaker med forskjellig fyll i stort antall. En av porsjonene med fyll
krem var satt til avkjøling da en velmenende person utenom bakeriets
stab la et lokk over beholderen mens kremen ennå var varm. Resultatet
viste seg å bli ganske dramatisk. En del av kakene som ble fyllt med
denne kremen, førte til ganske alvorlig matforgiftning i det varme
været. Enkelte ble så syke at de måtte til behandling på sykehuset. De
som hadde hatt plass nok for kakene i kjøleskapet, merket ikke noe
übehag.
Avisene og NRK-radioen hadde reportasje om saken. Midt oppe i
alvoret ble det også spøkt med episoden. Kjøringen av syke til syke
huset og magesjauen forøvrig ble lokalt kalt romfart. Det var visstnok
brukt romkrem som fyll i de kakene som skapte problemene. Rom
farten ute i universet var så vidt i gang. De første satelittene hadde truffet
månen allerede året før, og det var tatt bilde av månen. Episoden i ba
keriet var beklagelig, først og fremst for de uheldige som ble syke, men
også bakeriets folk og ledelsen i samvirkelaget tok seg nær av saken
og beklaget den sterkt. Det var naturlig at helserådets lege, dr. Erling
Hammerstad, grep inn. En del alvorsord ble nok både sagt og skrevet.
Det ble straks gjennomført tiltak for å unngå gjentaking og for å få så
bra forhold som mulig ved det gamle anlegget, slik at midlertidig drift
ble godkjent.
Styret fortsatte drøftingene om nytt bakerianlegg, valg av tomt, leve
ringsområde, kapasitet m.v.

----
193 Vsl
----
NKLs produksjonskonsulent, Willy Ruud Hansen, mente at tida var
inne for å tenke i større regioner. En utredning og kalkyle for et di
striktsbakeri ble gjennomgått av styret i 1960, og det ble vedtatt å ar
beide videre med saken.
En grunn til at saken måtte ta noe tid, var at Levanger Samvirkelag
også drev bakeri og hadde under tvil fått utarbeidet byggeplaner for
nytt bakeri. I samband med drøftingene om stiftingen av A/L Felles
produksjon kom det også på tale et felles bakerianlegg.
Eventuell full sammenslutning av de to samvirkelaga ble også disku
tert på et møte.
I et felles styremøte mellom Levanger Samvirkelag og Verdal Sam
virkelag i juni 1961 ble det enstemmig vedtatt å gå inn for felles bakeri
anlegg i Verdal. I oktober 1961 ble styret informert om at NKLs
produksjonskonsulent hadde gått inn for at Verdal Samvirkelag burde
bygge og drive bakeriet, og at Levanger Samvirkelag var enig i dette,
også på grunn av byggeplaner for ny hovedforretning.
Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor og NKLs bakeri
konsulent arbeidet i 1962 fram ferdige tegninger for et vel 700 m 2 ba
kerianlegg på tomta Vårtun ved sidesporet på Tinden, nord for
slakteriet.
Styret behandlet saken i desember 1962 og vedtok bakerikonsulen
tens alternative forslag om en planløsning, slik at bakeribygget kunne
utbygges og anlegget utvides med en tunnelovn når behovet ville
melde seg. Styret vedtok også å søke om byggeløyve for nybakeriet.
I februar 1963 fikk styret signaler om at bakeriet kunne få større le
veringsområde og bli fellesbakeri for Innherred.
Styrets formann, Jarle Benum, var i Industridepartementet for å få
fortgang i behandling av søknaden om byggeløyve, men der var det
lite trøst å få - neppe byggeløyve i -63.
Representantskapet behandlet saken i mars 1963 og vedtok enstem
mig styrets innstilling på bygging av et bakerianlegg på ca. 730 m 2 og
med et prisoverslag totalt på kr. 650.000,—. Styret fikk fullmakt til å
ta opp nødvendige lån og å sette i gang bygging straks byggeløyve ble
gitt. På dette tidspunktet gikk en ut fra at bakeriet skulle dekke områ
det Inderøy til Åsen, eventuelt også Steinkjer-området, hvis forhand
lingene om dette gikk i orden.
Samvirkelaget Steinkjer ville imidlertid drive eget bakerianlegg. Der
med var det ikke behov for å utvide planene i Verdal til også å omfatte

----
194 Vsl
----
tunnelovn, da byggeløyve ble innvilget i oktober 1963. I stedet ble det
enighet med bakerikonsulenten om bestilling av 2 stk. bakerovner med
bevegelig herd og automatiske avsettingsbrett. Med dette var det slutt
med stakingen ved bakerovnene. Ovnene kostet ca. 230.000 kroner med
brettvogner. Dessuten ble det bestilt konditorovn og annet nødvendig
utstyr til nybakeriet. (Tilbygg med tunnelovn kom seinere.)
I januar 1964 vedtok styret å anta murmester Oddmund Karlgårds
anbud på bygging av bakeriet for kr. 520.000— og med byggetid 210
dager. Byggearbeidet ble igangsatt straks. Styret vedtok også denne gang
å be Arne Holan være tilsynsmann i byggeperioden.
A/S Den norske Industribank innvilget et pantelån på kr. 400.000 —
til bakeribygget.
I juni 1964 ble bakermester Odd Johnsen, Mo i Rana, tilsatt som
bakermester ved nybakeriet, som startet produksjonen 30. november
1964.
Det ble vedtatt at bakeriet skulle overta leveransene til Levangerav
delingene fra nyttår 1965, og at en baker og en konditor, som var be
manningen ved Levangerbakeriet, fikk arbeid ved nyanlegget i Verdal.
Det ble etter hvert inngått avtaler med andre samvirkelag om leve
ranser av bakervarer, men enkelte lag var tilbakeholdne. Skogn Han
delslag var inne på tanken om å sette i gang drift av eget bakeri. Laget
inngikk avtale med en privat baker om leveranse, heller enn åta vare
ne fra Verdal.
Fra mai 1965, begynte Ytterøy
Samvirkelag og Hokstad Samvir
kelag, Ytterøy, å ta varer fra det
nye bakeriet i Verdal.
Seinere ble det utvidelse både av
leveranseområdet og av anlegget
(se Gomanbakeri).
Baker Konrad Ellewsen
5314 års arbeid i Samvirkelaget
Baker Konrad Ellewsen fratrådte
i desember 1964, 70 år gammel, og
etter en tjenestetid på hele 53 V 2 år.
Ellewsen begynte som bakerlær- Konrad Ellewsen og Klaus
ling 15. juni 1911, og 1914 var han Stavø til h.

----
195 Vsl
----
ferdig bakersvenn. Styret vedtok i januar 1965 å søke om tildeling av
H.M. Kongens fortenestmedalje til Ellewsen. Søknaden ble raskt inn
vilget. Medalje med diplom ble tildelt Ellewsen under en middag sam
men med representantskapet, styret, revisjonsutvalget og Ellewsens
nærmeste familie. Verdals varaordfører, Klaus Stavø, foretok tildelin
gen av medaljen.
LEVANGER SAMVIRKELAG
Som nevnt i innledningen ble det gjort et forsøk på å få organisert
kooperativ varehandel i Levanger allerede i 1866 ved stiltingen av Le
vanger Forbrugsforening. Denne foreningen hadde ikke fulgt Roch
daleprinsippene godt nok og gikk inn etter få år. Det må være riktig
å få med en del av den historiske bakgrunnen for samvirketiltaka i Le
vangerområdet, som etter hvert er bygd ut til en betydelig del av sam
virkelaget.
I 1911 ble det gjort et nytt forsøk på å få dannet en kooperativ han
delsforening for Levanger og omegn. Et arbeidsutvalg med represen
tanter for forskjellige arbeiderlag i området holdt sitt første møte 9.
april 1911 og valgte smed Paul Holthe til formann og Johan Kjønstad
til sekretær for utvalget. (Arbeiderlaga da hadde langt videre formål
og oppgåver enn det rent politiske.)
Det ble vedtatt å «skrive til Røros, Hommelvikens og Aalens Ko
operative Foreninger og be om å få tilsendt deres love og mulige opp
lysninger». (Verdal var ikke nevnt.)
I et nytt utvalgsmøte i mai 1911 ble det vedtatt å be NKLs formann,
advokat Ole Dehli, komme til Levanger og holde foredrag.
Dehli holdt foredraget 20. juli. Det står at «foredraget var mindre
godt besøkt». Likevel ble det 19. august 1911 holdt konstituerende ge
neralforsamling i Levanger Kooperative Forening etter at 60 medlem
mer hadde tegnet seg på medlemsliste på forhand. Av disse møtte ca.
30 på generalforsamlingen, som valgte Paul Holthe til foreningens før
ste formann.
Verdal Samvirkelag — 13

----
196 Vsl
----
Det første styret i Levanger Samvirkelag.

----
197 Vsl
----
Følgende 8 ble valgt til styremedlemmer: Anton Andersen, Maurits
Mathisen, Johan Eriksen, Johan Kjønstad, Nelius Hallan, Ole Moe,
Carl Vandsvik, Daniel Tingstad.
Som revisorer ble valgt M. Bye og O. Skille.
Det første styremøtet valgte Johan Kjønstad til foreningens første
sekretær. Styret hadde friskt pågangsmot og vedtok å kjøpe forret
ningsgård straks. Det gjaldt Håkon den godes gt. 10. Pris kr.
12.500,—. Generalforsamlingen godkjente enstemmig styrets forslag
om kjøp av gården og om åta opp et vekselobligasjonslån på
kr. 5.000,—. Samtlige medlemmer av foreningen skulle stå solidarisk
ansvarlig. Tidligere eier og selger av gården var Daniel Tingstad,
styremedlem i foreningen.
Innkrevingen av medlemsinnskuddene ble satt i gang. Gården ga
noe leieinntekt, bl.a. av kinodrift og av en leilighet og enkelte andre
lokaler.
I oktober 1911 vedtok styret å bestille butikkreoler og disk foruten
100 medlemsbøker.
Det ble avertert etter kombinert handelsbetjent/bestyrer, og videre
ble det drøftet om det var tilrådelig å åpne handel allerede 1. desember
1911, da det bare var kommet inn 700 kroner som medlemsinnskudd.
Handelsbetjent Robert Midtlyng, Skatval, ble tilsatt som bestyrer.
Det ble vedtatt å melde foreningen inn som medlem av NKL, som
nettopp da åpnet engroslager i Trondheim. Sist i november ble det
kjøpt inn noe kolonialvarer.
Marie Kjønstad ble tilsatt som butikkdame, og salget kom i gang
omkring 1. desember.
Allerede etter en uke forelå det søknader fra to medlemmer om å
få handle på kreditt. Dette ble avslått av styret. let styremøte før jul
sa formannen at det var nødvendig på en eller annen måte å skaffe ca.
kr. 500,—, da medlemmene betalte inn sine andelsinnskudd altfor
seint.
Vi bør ta en titt på det første «årsoppgjøret» etter ca. 1 måneds drift:
Netto overskudd ble kr. 151,43, som ble vedtatt brukt slik:
Til reservefondet 17 tø % kr. 26,29
Til fond etter § 10 V kr. 15,14
Til kjøpeutbytte (4% på kjøp) kr. 100,00
Til fond etter § 10 VII kr. 10,00
kr. 151,43

----
198 Vsl
----
Dette tyder på at bruttoomsetningen hadde vært ca. 2.500 kroner.
Det ble vedtatt at revisorene skulle få som honorar kr. 40,— pr. år.
På nyåret 1912 måtte styret ta opp et akseptlån på kr. 500,—.
Allerede i februar sa bestyrer Midtlyng opp stillingen, og ny bestyr
er ble E. Wigdahl. Det ble også tilsatt handelsbetjent, Lars Kirkbak,
fra Ålen, men han sa opp allerede i august samme år.
I 1912 ble omsetningen kr. 22.516,95, og det ble 2% kjøpeutbytte.
T. Kjesbu ble valgt til styreformann i 1913.
I 1914 diskuterte styret muligheten for å overta en privat fiskforret
ning som var leieboer i kjelleren i lagets gard, men det endte med at
foreningen skulle handle med litt saltet sild og fisk i det ordinære for
retningslokalet og med det faste personalet.
Det ble også vedtatt en utvidelse av forretningslokalet ved å ta med
to lagerrom i butikkarealet.
A. Stavrum ble valgt til formann i 1914.
Fra 1912 til 1915 hadde foreningen et eget valgt husstyre som skulle
stelle med spørsmål vedrørende eiendommen. Det går fram at dette
husstyret stadig fikk pålegg av foreningens styre om å drive inn hus
leie og si opp leieboere som ikke betalte. I juli 1915 mannet styret seg
opp og avviklet husstyret og fremmet krav om utkastelse ved politiet
for leieboere som ikke ville betale for seg.
Også Levanger Kooperative Forening fikk merke vareknapphet
under første verdenskrig. Dessuten var det en del tilfeller av boikott
av leveranser fra private grossister og fabrikker også der.
Klaus Grøneng foreslo i 1915 at foreningen burde åpne kafevirksom
het i 2. etasje i eiendommen. En egen komite arbeidet med saken, men
styret var noe betenkt over å utvide virksomheten for fort. Mangelen
på driftskapital gjorde seg gjeldende, og NKL purret på oppgjør for
vareleveranser.
Anton Andersen ble valgt til styreformann i 1916.
Styret vedtok å kjøpe et pengeskap for kr. 500,—, men kjøp av
kassaapparat ble utsatt flere ganger.
Styret vedtok også å ta opp et lån på kr. 5.000— mot pant i gården
«til at innkjøbe manufaktur for».
Navnet Levanger Koop. Handelssamlag kom etter hvert i bruk, men
trolig skyldtes dette feilskriving.
I ekstraordinær generalforsamling i september 1916 ble det vedtatt
å kjøpe H. Olsens gard, Håkon den godes gt. 8, for kr. 12.000,—. Et

----
199 Vsl
----
mindretall var stemt for å kjøpe Bamberggården av Klaus Grøneng for
kr. 44.000,—, men dette ble nedstemt.
Samme møte vedtok endelig å kjøpe kassaapparat med 4 telle
verk/skuffer.
Med to eiendommer ble det mer av både arbeid og kostnader med
vedlikehold av hus og oppsiing eller flytting av leieboere. Styresakene
ble preget av dette en tid framover. I november 1917 vedtok styret å
rasjonere viktige varer ved å seige hvetemel og margarin bare til med
lemmer, 5 kg hvetemel og 1 mark (1/4 kg) margarin pr. uke pr. med
lem. De som ikke tok ut sin rasjon i løpet av uka, fikk ikke overføre
rasjonen til neste uke.
I mars 1919 vedtok ekstraordinær generalforsamling enstemmig sty
rets forslag om, så snart forholdene tillot det, å opprette en kjøtthandels
avdeling og en landbruksavdeling. Regnskapsmessig skulle disse
avdelingene være adskilt fra kolonial- og manufakturavdelingen.
2 dager etterpå vedtok styret kjøp av maskiner og utstyr for slakteri
og pølsemakeri av Edv. Garnes for kr. 5.500,-. Slakter Ole Nilsen ble
tilsatt som avdelingsbestyrer for denne virksomheten. Samtidig ble det
vedtatt å forsøke å få tatt opp et lån på kr. 10.000,- til maskinkjøpet
og til driftskapital for slakterforretningen. Det ble også innledet for
handlinger med meieriet om å få overta kraftforhandelen og en tomt
ved jernbanen for lager.
Årsmøtet i februar 1920 vedtok styrets forslag om å utvide forret
ningsbygget det tomta tillot, lage kjeller under hele gården og inn
rede hele 2. etasje til salgslokale og lager for manufaktur og skotøy.
Byggingen av et lagerbygg i mur i 3 etasjer + kjeller ble vedtatt. Det
ble også vedtatt å bygge et lite utbygg i mur i indre vinkel av gården
med sikte på å få et ordentlig kontor. Disse byggeplanene skulle gjen
nomføres etter hvert som økonomien tillot det. Det ble vedtatt å ta opp
et kassakredittlån på 50.000 kroner. Dette lånet ble omgjort til pante
lån.
Våren 1920 ble det holdt hypotektakstforretning på Håkon den go
des gate 10; kr. 72.000,- og nr. 8; kr. 22.000,-. Gårdene var da brann
forsikret for kr. 87.100,-.
Etter at et styremøte var ferdig, ble det tilføyd følgende:«Efter un
derskrift var foretat blev der enst. vedtat at forretningen i likhet med
andre steder brugt, betaler for styremedlemmernes kaffe efter møterne.»

----
200 Vsl
----
Ordet «fortæring» var først skrevet, men det var strøket og rettet til det
mer beskjedne ordet «kaffe».
I 1920 ble Otto Røiseng tilsatt som fast revisor i tillegg til det valgte
revisjonsutvalget. Samme år ble det også vedtatt å kjøpe inn et ordent
lig skilt for forretningen.
Medlemstallet var 399 pr. 30. juni 1920.
Arbeidet med utgraving og støyping av kjeller ble utført av firmaet
Sivertsen & Reinaas.
Den private fiskehandleren, O. Bjørgum, som drev i kjelleren, var
oppsagt, og det ble vedtatt å drive egen fiskavdeling. Samme O. Bjør
gum ble tilsatt som leder av samvirkelagets fiskavdeling. Arbeidet med
utvidelsen av butikklokalene ble utført av Odin Olsen.
I 1921 vedtok styret forslag fra bestyrer Wigdahl om å seige en del
ukurante varer til nedsatt pris. Skotøyprisen skulle settes ned med 10%,
og særlig amerikanske herresko skulle selges enda rimeligere, ble det
bestemt.
Årsmøtet i 1921 valgte G. S. Tyldum til styreformann etter Anton An
dersen, som hadde vært formann i 5 år. Årsmøtet vedtok at styret
skulle kjøpe en erkjentlighetsgave til Andersen, og beløpet ble fastsatt
til kr. 200,-.
Styret strakk seg litt lenger for på den måten å kunne kjøpe et gullur
som kostet kr. 225,-. Andersen fikk ikke lang glede av sitt nye gullur,
for 25. november s. å. vedtok styret at det skulle kjøpes krans til An
ton Andersens båre.
Det var egentlig vedtatt at laget skulle holde 10-årsfest høsten 1921.
På grunn av byggeaktiviteten og trolig også på grunn av den tidligere
formannens død, ble 10-årsfesten utsatt til årsmøtet på nyåret 1922.
Bestyrer og styre hadde en tid mye arbeid med tilsetting av betje
ning til manufaktur- og sko-avdelingen. Ved flyttingen av disse avde
lingene opp til 2. etasje ble det frigjort plass i 1. etasje til en
jernvareavdeling, som også måtte ha betjening.
Etter jobbetida begynte nå nedgangstida å melde seg. Styret vedtok
å varsle personalet om at det på nyåret 1922 ville bli nødvendig med
lønnsnedsettelser i samsvar med nedgangen i levekostnadene. En lønns
reduksjon ble vedtatt fra 1. februar.
Det var trangere tider, og driftsresultatet ble deretter. Styret vedtok
å prøve å få forhøyet pantelånet noe.
Det gikk slag i slag med nye varegrupper. I januar 1922 fikk laget

----
201 Vsl
----
et tilbud fra Frol Kommunale Elektricitetsverk om å overta i kommi
sjon verkets salg av «utstyrsgjenstande samt koke- og varmeapparater».
Salgsprovisjonen var 8%, og tilbudet ble godtatt. 2 nye kassa-apparater
ble kjøpt. Det ble vedtatt å levere kjøpemerker på alt salg fra for
retningen.
Til årsmøtet i 1923 foreslo styret - noe motvillig - 2,5% i kjøpeut
bytte, men føyde til at egentlig burde hele beløpet ha gått til avskriv
ning på eiendommene. Konkurransesituasjonen gjorde at de likevel ville
foreslå tilbakebetaling på kjøp. Styret hadde enda en tilføyelse:«Dog
henstilles til styret for neste aar at foreta tilsvarende større avskrivning
paa gaardene».
Styret hadde en pussig sak til behandling. Det gjaldt en klage fra
en person som var misfornøyd med den behandlingen han hadde fått
som kunde. Han hadde da forlangt å bli innskrevet som medlem for
å kunne gå på årsmøtet og klage, men bestyreren hadde nektet å skrive
vedkommende inn som medlem på dette grunnlaget. Styret vedtok en
stemmig å svare at han kunne få bli medlem i samsvar med lagets ved
tekter.
Årsmøtet i 1924 vedtok styrets forslag om 2,5% kjøpeutbytte, men
bestyrer Wigdahl hadde gått inn for 2 % og større avskrivning på eien
dommene. Årsmøtet vedtok også forslaget om å auke medlemmenes
ansvarsinnskudd fra 40 til 50 kroner.
Videre hadde styret bedt om fullmakt til å utrede spørsmålet om å
opprette bakeri, enten i egne lokaler eller ved kjøp av igang væ rende
bakeri.
Styret måtte i 1924 stramme inn reglene for kreditthandel.
Etter årsmøtet i 1924 ble det en del bølger som var preget av by/land
motsetninger på grunn av formannvalget. Paul Holthe ble valgt i stedet
for G. S. Tyldum. En del medlemmer forlangte skriftlig, og i samsvar
med vedtektene, ekstraordinært medlemsmøte. Dette møtet ble holdt,
og etter en del prat gikk lufta ut av hele saken. Flere talere ba dirigen
ten avslutte møtet da det ikke forelå noe forslag til behandling. Det eneste
som ble vedtatt, var ikke å gi avisene noe referat fra møtet. 120 med
lemmer var frammøtt. Paul Holthe fortsatte som formann.
Omtrent samtidig, i april 1924, ble de første forhandlingene ført om
kjøp av den tredje gården, Håkon den godes gt. 6, skredder Larsens
gard. Styret syntes prisen, kr. 45.000,-, var for høy, og saken ble utsatt.

----
202 Vsl
----
I 1925 vedtok årsmøtet å forhøye ansvarsinnskuddet fra 60 til 100
kroner.
Nye lønnsreduksjoner ble vedtatt av styret i 1926 og seinere i 1927,
1930 og 1931 i samsvar med nedgangen i levekostnadene.
I 1927 ble J. Bentzen, Nesna, tilsatt som leder av kjøttavdelingen,
og han fungerte i denne stillingen ut 1929.
I 1928 ble det vedtatt å innstallere kjøleanlegg ved kjøttavdelingen
og fiskforretningen. Fiskforretningen ble da vedtatt drevet sammen med
Levanger og Omegn Fiskerlag, og som eget selskap. Dette gikk ikke
så bra, og årsmøtet i 1929 ga styret fullmakt til å si opp samarbeidsav
talen og på nytt overta drifta for egen regning.
I 1930 ble avdelingen igjen bortleid til fiskhandler O. Bjørgum, som
sa opp leieforholdet igjen i 1931. Ny leier ble Ragnvald Borgsø.
I 1929 vedtok styret å bestille 100 eksemplarer av Randolf Arnesens
brosjyre «Kooperationen i raske træk», som styrets medlemmer skulle
dele ut. Videre ble det holdt et orienteringsmøte med kooperativ film.
Det var fortsatt nedgangstid, og medlemmene hadde mindre å hand
le for. Kjøtt- og fiskavdelingen kom ut med underskudd i 1929, og sty
ret vedtok med knapt flertall å sløyfe tilbakebetalingen på kjøp. Dette
var årsmøtet enig i.
Styret vedtok også å si seg enig i NKLs linje med partipolitisk nøy
tralitet innen forbrukerkooperasjonen, slik det var vedtatt av NKLs kon
gress allerede i 1923.
Levanger Samvirkelag, som laget etter hvert og innimellom ble kalt
(uten noe vedtak om dette), hadde tidlig en ordning med en represen
tant for personalet i styret når det var saker som vedkom personalet.
Representanten hadde tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett.
Kjøttavdelingen gikk fortsatt dårlig og hadde i 1931 et underskudd
på ca. 3.000 kroner. Styret foreslo for årsmøtet i 1932 at avdelingen
burde nedlegges. Årsmøtet var ikke enig i dette og vedtok fortsatt drift,
i hvert fall ett år til. Styrets formann, Paul Holthe, og bestyrer
Wigdahl ba om å få tilføyd protokollen at de stemte mot fortsatt drift
av kjøttavdelingen.
Årsmøtet i 1932 valgte S. R. Hegge til formann etter Paul Holthe som
da hadde fungert i 8 år, foruten de to første åra etter starten.
Slakter Nilsen hadde hatt permisjon i 1931.
I 1932 ble han bedt om å komme tilbake og overta kjøttavdelingen

----
203 Vsl
----
igjen, og dette gikk i orden. En nødvendig utvidelse og modernisering
av avdelingen ble også vedtatt.
Levanger Samvirkelag ble stadig ofte re brukt som navn. I 1932 ble
laget innmeldt som medlem av NKLs revisjonsavdeling. Ny fast revi
sor ble Kr. Halsan.
I juli 1932 sa bestyrer E. Wigdahl opp, og bestyrerstillingen i Le
vanger Samvirkelag ble avertert.
49 søkere meldte seg, og Lars Hoøen, som var bestyrer ved Folla
foss Samvirkelag, ble tilsatt. Styret vedtok å gi bestyrer Wigdahl en
erkjentlighetsgave ved fratreden.
NKLs distriktsrevisor Tufte var til stor hjelp ved bestyrerskiftet, og
han vikarierte i noen uker til den nye bestyreren, Lars Hoøen, kunne
overta 1. oktober 1932.
I oktober 1932 ble det kjøpt ny vekt, nytt kassaapparat og skrive
maskin.
Samtidig med bestyrerskiftet ble det foretatt fullstendig regnskapsopp
gjør med noe høyere satser for avskrivning på varebeholdningene. Det
kom da fram et underskudd på ca. 7.400 kroner som ble dekket mot
reservefondet. Dette var sikkert en nødvendig sanering og konsolide
ring av drifta.
Styret besto da av S. P. Hegge formann, Arne Kjønstad, Hilmar
Berget, Otto Langås og Lars Hoøen.
I 1934 var fiskkjelleren uten leier igjen, og det ble vedtatt å inngå
kommisjonsavtale med Edv. Braset, Mosvik, om videre drift.
Omsetningen av landmannsprodukter auka, og dette var en varegruppe
bestyrer Hoøen hadde interesse for.
Bakerispørsmålet fra 1924 ble igjen tatt opp. Det ble sendt søknad
til NKL om lån til bygging av eget bakeri, men dette ble avslått.
I april 1933 vedtok styret å underhandle med Verdal Samvirkelag om
eventuelt lån derfrå, uten at det foreligger mer om denne saken.
Høsten 1933 ble det fart i bakerisaken. Gjennom lensmann Berg kom
det tilbud på baker Hofstads bakeri i Kirkegt. 58 med inventar for
kr. 17.000,-.
Handgiing ble ordnet, og i november behandlet et ekstraordinært
medlemsmøte saken.
Skredder Larsens gard, Håkon den godes gt. 6, var også tilbudt for
16.000,— kroner, og NKL anbefalte kjøp, men medlemsmøtet vedtok

----
204 Vsl
----
enstemmig å kjøpe Hofstads bakeri i Kirkegata 58. Lån ble ordnet i
forsikringsselskapet Samvirke.
Til stillingen som baker- og konditormester kom det inn 25 søkna
der. Olaf Gran, Malm Samvirkelag, ble tilsatt i stillingen. Bakeriut
salget ble ominnredet og pusset opp. Medlemsmøtet hadde vedtatt at
det også måtte finnes noe brød varer ved hovedforretningen, men
kravet var beskjedent: «2 brødsorter og brød varer maa til enhvær tid
finnes i hovedforretningen.»
Etter en del forhandlinger, blant annet med NKL, ble det pussig nok
besluttet å organisere bakeribedriften som aksjeselskap med navnet
Levanger Handel og Bakeri A/S. Dette ble ordnet ved at 1 aksje ble
overdratt til bakermester Gran og 1 aksje til Margit Moksnes, Kontoret.
En 2 x 16-platers bakerovn for vedfyring ble kjøpt, og murmester
Sivertsens anbud på muring ble godtatt.
Det må nevnes en historisk interessant sak:
I referatet fra årsmøtet i 1934 står det at lærer Dillan og flere pekte
på den agitasjonen som ble ført fra Fedrelandslagets side mot koopera
sjonen. Fedrelandslaget var en aggresiv nazistisk og antimarksistisk or
ganisasjon som ved siden av Nasjonal Samling så det som sin oppgave
å følge opp det som hadde skjedd i Tyskland, der nazistene hadde be
slaglagt forbrukerkooperasjonens anlegg og eiendeler. Partipolitisk nøy
tralitet innen kooperasjonen ble understreket på medlemsmøtet (se også
Partipolitikerne vil overta -). Til denne diskusjonen tilføyde nynorsk
tilhengeren Lindgard at det også var riktig med nøytralitet i målspørs
målet. Året etter tok han opp samme sak i skriv til årsmøtet om:
«— jamstilling i målspursmålet soleis at årsmeldinga vert trykt på ny
norsk eller på begge måla».
Styreformann S.P. Hegge såtte fram dette forslaget: «Levanger Sam
virkelag må heretter som hittil holde seg absolutt nøytral i både mål
bruk og politikk. Det må således stå enhver tillitsmann og et hvert styre
fritt å bruke den målform som det faller lettvintest for seg å uttrykke
seg på. Den årlige regnskapsoversikt og årsmelding blir heretter å trykke
på riksmål og nynorsk.»
Øraker støttet forslaget, som ble vedtatt «mot 5 røyster».
I mai 1934 behandlet styret et tilbud fra E.J. Aarhus, som tilbød et
handelssted ved Mule i Frol som filial for Levanger Samvirkelag mot
at han kunne bli filialbestyrer. Med tilbudet fulgte det ei liste med om

----
205 Vsl
----
kring 80 navn på kunder som ønsket å handle på Danielsborg, derav
33 som allerede var medlemmer av samvirkelaget.
Ekstraordinært medlemsmøte i juni 1934 behandlet saken og vedtok
å utsette avgjørelsen til førstkommende årsmøte i 1935. Dette møtet for
kastet først en noe tvilsom tanke om å løse Danielsborgsaken ved å
kjøpe varebil og kjøre rundt varer. Deretter behandlet årsmøtet avtalen
med E.J. Aarhus om filial på Danielsborg, men avtalen ble ikke vedtatt.
I november 1937 vedtok styret tilbud fra E.J. Aarhus om en avtale
om kommisjonslager på Danielsborg fra 1. desember. Fast lønn kr. 1.200
pr. år + 5% av omsetningen. Aarhus skulle da skaffe forretningslokale,
lagerrom, lys, brensel og betjening og påta seg innkjøring av varene
til forretningen. Han skulle også for egen regning utvide forretnings
lokalet noe.
Ved årsmøtet i 1935 sa S.P. Hegge fra seg gjenvalg som styreformann,
og Karl Okkenhaug ble valgt.
Sommeren 1935 vedtok styret i Levanger Samvirkelag en avtale med
Bøndernes Salgslag i Trondheim om at samvirkelaget skulle være opp
kjøper for Norges Kjøtt- og Fleskecentral i Oslo.
BS skulle trekke tilbake sin oppkjøper i Levangerdistriktet. Samvir
kelaget tilsatte Johs. Letnes som den første oppkjøperen. Samme år
ble Harald Thiis tilsatt som avdelingsleder for manufakturavdelingen.
Stillingen som ekspeditør og lagermann for landmannsvarer ble
avertert i mars 1936, og det meldte seg i alt 149 søkere. Saken ble da
utsatt til ny sesong, og i august 1936 ble Harald Hagerup tilsatt.
Kjøp av Håkon den godes gt. 6 var drøftet både i 1924 og 1933. For
3. gang kom spørsmålet om kjøp av denne gården opp til behandling.
I januar 1937 tilbød Guro Larsen gården med uthus for kr. 20.000 —
handgitt til over årsmøtet.
Årsmøtet i mars 1937, som forøvrig ble dirigert av seinere fylkes
mann Leif Granli, vedtok enstemmig kjøp av gården. Samtidig ble det
vedtatt å ta opp et pantelån i Bøndernes Bank. Med dette vedtaket var
gårdene Håkon den godes gt. nr. 10, 8 og 6 samvirkelagets eiendom.
Det ble bekreftet seinere at dette var fornuftige kjøp.
Nærmest på sparket ga årsmøtet styret fullmakt til å kjøpe bryggene
Sjøgata 25 og 27, hvis det kunne oppnås enighet om vilkår. Ett med
lem sa at dette var mye på en gang. Bryggene ble kjøpt for kr. 18.000,—.
I 1937 behandlet styret i Levanger Samvirkelag en situasjon som hadde
oppstått ved at Verdal Samvirkelag hadde innvilget en søknad fra fru

----
206
----

----
207 Vsl
----
Slapgaard-Bye om levering av varer til et kommisjonslager i Okken
haug. Dette betegnet styret i Levanger Samvirkelag som lite kollegialt
og ba om en forklaring. Samtidig vedtok styret å be årsmøtet om full
makt til å gjøre det samme innen eget distrikt i tilfelle dette syntes å
være formålstjenlig og forretningsmessig forsvarlig. Årsmøtet vedtok
denne fullmakten, men det ble føyd til at et slikt lager binder kapital.
Styret i Verdal Samvirkelag behandlet klagen og forklarte grunnen til
at ordningen var kommet i gang. Som ny formann etter Karl Okken
haug valgte årsmøtet i 1937 Oddleiv Spillum.
I 1937 ble det inngått avtale om overenskomst mellom Norges Handels
og Kontorfunksjonærers Forbunds lokalavdeling og Levanger Sam
virkelag.
Lagets 25-årsfest skulle ha vært holdt i 1936, men ble utsatt da og
ble avviklet 10. juli 1937 med Evald Finsvik som formann i festkomiteen.
På årsmøtet i 1938 var også NKLs formann, direktør Andr. Juell og
disponent Ole Espaas, NKL Trondheim, til stede. Juell holdt foredrag.
I 1939 vedtok årsmøtet styrets forslag om bygging av lagerbygget.
Det ble også inngått kommisjonsavtale mellom samvirkelaget og
Personalet fra 1936 i Levanger Samvirkelag.
Første rekke f.v: Gunnlaug Hestø Sørholt, eksp., Hildur Nilsen, eksp., Åse
Berntzen Nevermo, eksp., Jorid Kvam Stavlund, eksp., Åse Rønning Våge,
eksp., Inger Dahl Østerås, eksp, Hilda Halsan Letnes, eksp., Svanhild Karl
gaard, eksp., Gina Nilsen Andersen, eksp., Margit Hegge Aasenhus, eksp.,
Alfhild Gjemble Tronstad, eksp., Gunvor Nilsen, eksp. Margit Moksnes,
kontordame.
Andre rekke f.v.: Harald Hagerup, avd.sj. frørenseriet og lager, Johannes
Letnes, slakter, pølsemaker, Ingrid Karlgaard Østerås, eksp., Bernt Toldnes,
eksp., Astrid Alstad Steen, eksp., Nelly Moan, eksp., Lars Hoøen, bestyrer,
Mette Vist, rengjøringshj., Arthur Brobak, eksp., Margit Vist Østli, ren
gjøringshj., John Nordal, lagerarbeider, Johan Stavrum, eksp., Kristian
Halsan, revisor, Harald Thiis, avd.sj. manufaktur, Olaf Gran, bakermester.
Tredje rekke fv.: Ingvald Steen, baker, Martin Knudsen, visergutt, Einar
Olsen, baker, Erling Nordahl, baker, Ole Olsen, avd.sj. fisk, Kåre Halstrøm,
baker, Anton Eggen, vognmann.
Bak: Ivar Letnes, pølsemaker, Ole Nilsen, slaktermester, Magne Nordgaard,
slakter.
Bildet er tatt i 1936.

----
208 Vsl
----
Levanger Handel & Bakeri A/S, og denne avdelingen ble i realiteten
drevet som en filial.
Maskiner for korn- og frørensing ble innkjøpt, og Oskar Ludvik Gran
ble tilsatt som frørenser på Brygga.
Styret i Levanger Samvirkelag hadde et kort møte 14. april 1940 og
vedtok regler for eventuell utlevering av varer mot garanti eller inne
stående på konto til medlemmer som manglet kontanter etter krigsut
bruddet 9. april. Videre ble det vedtatt regler for fordeling av varer som
det ville bli mangel på.
I neste styremøte, 21. mai, ble det bevilget kr. 500— i varer til lands
innsamlingen for brannherjede byer, øremerket for Steinkjer og Nam
sos.
Kr. Halsan ba om å bli fritatt for revisjonsarbeidet, og som ny revi
sor ble Jarl Voll tilsatt.
Nazistene begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. Styret behand
let i mai 1941 et brev fra kretsføreren i NS, en verdalskar, med klager
over utidig agitasjon i samvirkelagets butikker mot de som han kalte
ansvarlige myndigheter, altså nazistene og tyskerne. Han ba om å få
oppsatt plakater om at slik agitasjon var forbudt. Styret svarte uskyldig
at dette forholdet var helt ukjent for styret, og videre ble det svart at
skulle det brukes slike plakater, så burde alle byens forretninger bli på
lagt dette.
Fiskforretningen ble i oktober 1941 overtatt helt av samvirkelaget
etter at Edv. Braset trakk seg ut av kompaniskapet. Det ble kjøpt en
steikemaskin for fiskekaker og kjøttkaker.
Kjøttavdelingen fikk, som flere andre bedrifter, pålegg om produk
sjon av bl.a. pølser til de tyske troppene som var forlagt i distriktet.
Det var i årevis gitt et beløp til trengende til jul i Frol, Skogn og
Levanger. Dessuten ble det bevilget til andre formål. I 1941 ble det gitt
kr. 200— til restaureringen av Alstadhaug kirke, kr. 200— til Levan
ger kirke og kr. 100— til Innherred Barnehjem.
I januar 1942 vedtok styret å gi Margit Moksnes en erkjentlighetsga
ve i samband medentilstelning for henne etter 25 års tjeneste i Levan
ger Samvirkelag.
Laget hadde nettopp passert 30 år, og styret vedtok samtidig å gi
alle tilsatte en nyttårsgave.
I 1942 ble det kjøpt og montert elektrisk 2 x 16 platers bakerovn
i stedet for den vedfyrte ovnen i bakeriet.

----
209 Vsl
----
Det året dukket tanken om egen mølle opp for første gang i styrets
protokoll.
Arbeidsformidlingen foretok utskriving av en del av personalet til mid
lertidig pliktarbeid.
Det ble inngått kontrakt med Norsk Brændselolje A/S om oppset
ting av tankanlegg ved samvirkelagets brygger ved Sjøgata.
Varebeholdningene var i stor utstrekning utsolgt, og det var vanske
lig å få kjøpt inn nytt. Det var derfor rikelig med disponibel kapital.
Styret gjorde derfor det noe uvanlige vedtaket å pålegge bestyreren å
bremse på større spareinnskudd fra medlemmene.
På grunn av varemangelen i 1942 ble det vedtatt å stenge butikkene
kl. 16.00. Apningstida ble utvidet igjen året etter.
I 1943 ble det vedtatt enten kjøp av motorbåt eller støtte til slikt kjøp
mot pant i båten. Dette var trolig for å gi fiskavdelingen bedre mulig
het for fiskforsyning, foruten transport av passasjerer/kunder.
I september 1943 vedtok styret et tilbud fra Frol kommune om å overta
Granfoss Mølle for takstpris, kr. 31.000,—. Heglefoss Mølle var også
tilbudt, men dette tilbudet var styret ikke interessert i. Kjøpet av Gran
foss Mølle ble enstemmig vedtatt av medlemsmøtet i januar 1944, et
ter at Statens Kornforretning hadde gitt sin tilslutning.
Automattelefonanlegg med 25 lokalnummer og forbindelse til alle
avdelinger ble bestilt.
Årsmøtet i mars 1945 vedtok styrets forslag om å sette av 10.000 kroner
som et grunnbeløp til pensjonsfond for lagets personale.
Første styremøte etter befrielsen og etter tyskernes kapitulasjon, «-
og saaledes det første styremøte i Fritt Norge paa 5 aar» - ble holdt
24. mai 1945.
Formuleringen gjengir noe av den stemningen som rådde, og det er
tilføyd følgende: «Leve Kongen & Fedrelandet!»
Avtalen om kommisjonsordningen på Danielsborg ble sagt opp straks,
da driveren og eieren der ikke var i aktiv virke på grunn av forhold
ene. Samtidig ble det vedtatt å suspendere eventuelle NS-medlemmer
blant personalet.
Det ble vedtatt «å bevilge til felles stall sammen med meieriet
kr. 15.000,—» Kommunen var også med i stallprosjektet.
NKL sendte orientering og informasjon, både om det organisasjons
messige og om vareforsyningen, som det ville ta tid å få i gang igjen.

----
210 Vsl
----
Kr. 2.000— ble bevilget til gjenreisningsfond for krigsskadde sam
virkelag.
To av lagets medarbeidere, Arthur Brobak og Mette Wist, hadde pas
sert 25 års tjenestetid, og de fikk en erkjentlighetsgave for lang og tro
tjeneste.
Iskremmaskin ble kjøpt i februar 1946. Samme år kom det forespør
sel fra en del oppsittere på Nesset om å få opprettet filial. Styret ved
tok å undersøke om det i første omgang kunne skaffes tomt (det gikk
ca. 20 år før avtale om tomt gikk i orden).
Det ble bevilget kr. 2.000— til Nasjonalhjelpen.
Styret vedtok å forhandle med høgskolestyrer Olav Holdhus om ut
arbeiding av et jubileumsskrift i samband med lagets 35-års-jubileum.
1 september 1946 vedtok styret å sette i gang mer regelmessig pro
duksjon av fiskmat.
Det ble arbeidet med planer om et mølleanlegg med kornsilo ved
hamna i Levanger på grunnlag av mølleretten knyttet til Granfoss, uten
at det er mer å finne om denne saken.
I mars 1947 holdt laget sitt 35. årsmøte og vedtok å sette ned ei nemnd
som skulle utrede antall styremedlemmer og spørsmålet om å gå over
til kretser og representantskap (ble vedtatt i 1954).
Styret vedtok i 1947 å sette i stand det gamle slakteriverkstedet og
flytte fiskavdelingen dit. Styret vedtok også å overta Nevermos Bør
steindustri med maskiner og verktøy for 2.515 kroner. Skaftmaskin ble
også kjøpt.
Erik Skjølberg, som hadde gått ut av styret etter mange år som styre
medlem, fikk en erkjentlighetsgave til sin 60-årsdag.
I mai 1947 behandlet styret oppsiing fra bestyrer Lars Hoøen, som
da hadde fått stillingen som disponent ved Verdal Samvirkelag. Styrets
formann, Oddleiv Spillum, takket Hoøen for det store arbeidet han hadde
lagt ned ved Levanger Samvirkelag. Hoøen måtte ha den største ære
for lagets veldige framgang i den perioden han hadde vært bestyrer,
sa Spillum.
Det ble avertert etter ny bestyrer. Før det ble tilsatt ny, vedtok styret
å tilby Hoøen et lønnstillegg på kr. 3.000- pr. år, men dette tilbudet
hadde ingen virkning.
I august vedtok styret tilsetting av Karl Leine, bestyrer ved Mære
Samvirkelag, som ny bestyrer ved Levanger Samvirkelag.
Styret vedtok i september 1947 å imøtekomme møller Inge Lange

----
211 Vsl
----
lands søknad om å få leie og overta drifta av Granfoss Mølle fra 1.
oktober 1947 mot at han betalte noe leie og besørget mindre reparasjoner.
I oktober 1947 vedtok styret å leie forretningslokale på Danielsborg
av E.J. Aarhus og åpne filial der snarest (Frol Samvirkelag). Det går
fram seinere at Martin Sørholt ble filialbestyrer (seinere disponent ved
Vestfold Samvirkelag).
Fiskforretningen hadde gitt bekymringer gjennom mange år, og
bedre ble det neppe etter at styret i januar 1948 vedtok å åpne enda
et fiskutsalg i Nes-gården, «-- for folket i de nedre bydeler». Utsalget
ble nedlagt året etter.
NKLs arkitektkontor hadde utarbeidet planer for ominnredning bå
de av kjøtt- og brødavdelingen, og dette arbeidet ble vedtatt igangsatt
straks materialløyve ble gitt. Motorbåtsaken fra krigstida endte på en
tvilsom måte med et direkte tap på 4.000 kroner foruten rentetapet.
I januar 1949 behandlet styret en formaning fra Den kooperative di
striktsforeningen om å utvise stor forsiktighet med kredittsalg og utde
ling av for nøyt kjøpeutbytte. Årsmøtet i 1949 vedtok styrets forslag
om pensjonsordning for de tilsatte.
I januar 1950 ble det vedtatt å engasjere NKLs butikk-konsulent til
besøk i laget en ukes tid.
Årsmøtet i 1950 vedtok vedtektsendringer som medførte utvidelse
av styret fra 5 til 7 medlemmer.
Etter årsmøtet var styret slik sammensatt: Oddleiv Spillum formann,
Arne Fiskvik nestformann, Olav Nygård sekretær, Odin Vist, Hilmar
Berget, Jardar Vold og bestyrer Karl Leine.
I juni 1950 vedtok styret å søke Det Kgl. Selskap for Norges Vel om
tildeling av medalje for lang og tro tjeneste til Mette Wist, som hadde
arbeidet i laget siden 1920. Søknaden ble innvilget, og medaljen ble
tildelt ved en festlig tilstelning.
I august 1950 hadde styret fått greie på at Okkenhaug Landhandel
var til salgs. Det hadde vært en kontakt mellom eieren, Oddmund Bye,
og styrets formann og bestyrer om kjøp av eiendommen. Etter befa
ring vedtok styret å kjøpe eiendommen Kleivan for takspris + et beløp
for innarbeidet forretning, til en samlet sum inntil kr. 30.000—, for
uten varebeholdningen til innkjøpspris. Det ble søkt om lån i Levanger
og Skogn Sparebank.
Avdeling Okkenhaug ble formelt organisert som et eget samvirke
lag, men drevet som en filial av Levanger Samvirkelag. Dette hadde
Verdal .Samvirkelag — 14

----
212 Vsl
----
trolig sammenheng med at Erol var egen kommune og bestemmelsene
om filialer og kommunegrenser, som gjaldt da (også for Frol Sam
virkelag).
20. september 1950 ble det holdt stiftelsesmøte på Breidablikk for
Okkenhaug Samvirkelag. Vedtektene for Levanger Samvirkelag skulle
gjelde som vedtekter også for Okkenhaugavdelingen, og vedtaket om
stifting av samvirkelag var enstemmig.
Okkenhaug filial.
Organiseringen var noe uvanlig med et eget styre, der styreformannen
og bestyreren i Levanger Samvirkelag var med, og med styreformann
en som formann også for Okkenhaug. Dessuten var Kåre Austråt med
i styret foruten Paul Troseth og T. Okkenhaug. Det ble foretatt hoved
reparasjon på bygningen i 1952.
Verken møteboka for Okkenhaug eller boka for styret i Levanger Sam
virkelag forteller hvem som ble tilsatt som bestyrer ved Okkenhaug,
men det var nok Kåre Austråt. Det ble holdt eget årsmøte hvert år for
Okkenhaug Samvirkelag.
I 1954 ble det vedtatt overgang til kretser og representantskap i Le
vanger Samvirkelag, og fra 1955 ble det valgt 2 representanter fra Ok
kenhaug til representantskapet i samvirkelaget. De to første var Georg
Berg og Per Kvitvang.
I 1962 ble det orientert om planene for sammenslåing av Levanger
Samvirkelag og Verdal Samvirkelag. Ved avstemming ble det 29 stem

----
213 Vsl
----
mer for og 1 stemme imot samme/islutning på møtet i Okkenhaug. Sa
ken ble utsatt av Levanger Samvirkelag, men tatt opp igjen i 1963, og
sammenslutningen ble vedtatt fra 1. januar 1964. Siste årsmøte i
Okkenhaug etter den gamle ordningen ble holdt i mai 1964 for behand
ling av resultatet i 1963.
Møtet valgte Inger Haugan og Pål Venås som de to første represen
tantene til representantskapet i Verdal Samvirkelag.
Styret i Levanger Samvirkelag fikk i 1950 også tilbud om å få kjøpe
filialeiendommen Danielsborg av eieren E.J. Aarhus for takstpris +
et beløp for innarbeidet forretning, tilsammen kr. 61.000,—.
Dette kjøpet ble utsatt, men i 1951 ble leieforholdet oppsagt av Aar
hus. Dette tvang fram nye forhandlinger. Etter mye fram og tilbake ble
det i oktober 1951 vedtatt å kjøpe eiendommen med 14 dekar grunn
for 58.000 kroner.
Nye låneopptak ble vedtatt. Dyrkajorda ved Danielsborg ble bortleid.
Midt oppe i gårdkjøp og låneopptak ble det likevel bevilget kr. 500,—
til ny skytebane for Levanger og Frol Skytterlag, kr. 200,— til arbeids
nemnda for Skogns historie og kr. 500,— til restaurering av Levanger
kirke.
I 1951 var Levanger Samvirkelag 40 år, og styret vedtok å utarbeide
en 40-årsberetning. Dette oppdraget ble gitt til Gunnar Gundersen, Le
vanger.
Nelius Hallan skrev et bidrag til denne beretningen. Ifølge møteboka
handlet dette om starten av laget. I samband med 40-årsjubileet vedtok
styret et forslag fra Jardar Vold om et radioapparat som gave til stue
12 på Innherred sykehus.
Under årsmøtet i 1952, som var det 40.årsmøte, rettet Arne Finsvik
på vegne av styret og laget en takk til styremedlem Hilmar Berget og
styreformann Oddleiv Spillum for deres arbeid for laget i henholdsvis
20 og 15 år, og de to ble overrakt en minnegåve.
Begge hadde ordet etterpå til takk, og de ønsket fortsatt framgang
for laget.
I 1953 ble maskinavdelingen nevnt. Som ekspeditør ved denne avde
lingen ble Vidar Larsen tilsatt.
Styret vedtok i mars 1953 å tegne andeler for kr. 500,— i det nye
lokalbladet for Levangerdistriktet.
Allerede i 1947 ble spørsmålet om representantskap tatt opp, men
omorganiseringen fikk ikke flertall da. I 1953 ble saken reist på nytt,

----
214 Vsl
----
og årsmøtet vedtok da at styret skulle gå gjennom vedtektene og legge
fram forslag i saken til årsmøtet i 1954. Dette årsmøtet vedtok mot 7
stemmer å gå over til organisasjonsformen med kretser, representant
skap og styre foruten revisjonsutvalg.
Samtidig ble NKLs mønstervedtekter for samvirkelag med kretser
og representantskap vedtatt for Levanger Samvirkelag. I avstemming
en deltok ca. 150 medlemmer. De første kretsmøtene ble holdt i mars
1955, og kretsene var: Levanger, Skogn, Hegle og Halsan, Mule, Ok
kenhaug. Kretsene skulle ha egne kretsstyrer. Det første representant
skapsmøtet ble holdt 2. mai 1955. Ved valgene ble LeifDahling ordfø
rer, S.R Hegge varaordfører og Jon Kverneng sekretær.
På dette møtet pekte bestyrer Karl Leine på behovet for bedre drifts
lokaler ved hovedforretningen. Han mente at nybygg var nødvendig,
og at utbyggingen måtte skje i 2 byggetrinn. Laget burde vente med
å opprette flere filialer til hovedforretningen var tidsmessig utbygd,
mente Leine. Styreformannen, Oddleiv Spillum, ba representantskap
et om fullmakt til å få utarbeidet byggeplaner, og dette ble vedtatt.
Det nye styret etter representantskapsmøtet var følgende: Oddleiv
Spillum formann, Arne Finsvik nestformann, Olav Nygård sekretær,
Helmer Jessen, Lars Lie, Jardar Vold og bestyrer Leine.
I 1954 vedtok styret å kjøpe frysedisk for frossen fisk.
Styret behandlet også en henstilling til landets samvirkelag om å
dekke sitt behov for sålelær fra NKLs lærfabrikk, Levanger. Omset
ningen ved fabrikken hadde stagnert, og det var fare for nedlegging.
Styret vedtok en henstilling til styret for lærfabrikken om å styrke
salgsapparatet, slik at nedlegging av fabrikken kanskje kunne unngås.
Som kjent ble det nedlegging av fabrikken i 1955 (se Garveri/Lær
fabrikk).
I 1955 sa Kåre Austråt opp stillingen som bestyrer ved avdeling
Okkenhaug. Ny bestyrer ble Martin Sørholt, som til da hadde vært be
styrer ved avdeling Frol på Mule. Asle Berg ble ny bestyrer ved Frol
Samvirkelag, som det egentlig ble kalt.
På grunn av gamle og uhensiktsmessige lokaler var det stadig pålegg
fra Statens Arbeidstilsyn om forbedringer, særlig ved hovedavdeling
ene. På tross av betenkeligheten med flere filialer, gikk styret i 1955
inn for et tilbud om å leie sokkeletasjen i et planlagt bolighus i Lille
markbakken til filial. Representantskapet godkjente planen. Avdeling

----
215 Vsl
----
en ble åpnet i 1957. (Dette prosjektet ble ikke lønnsomt, og avdelingen
ble nedlagt i 1961.)
Representantskapet fikk en orientering ved arkitekt Johan Stensaas,
NKLs arkitektkontor, om byggeplanene for ny hovedforretning og for
en etappevis utbygging. Finansieringen ville bli vanskelig. Forsik
ringsselskapet Samvirke hadde utlånsstopp på dette tidspunktet.
I 1956 vedtok styret å tegne aksjer for kr. 2.500,— i ferjeselskapet.
Det var antydet nedlegging av slaktehuset i Levanger, og styret for
samvirkelaget fattet følgende vedtak: I tilfelle det nåværende slakteri
i Levanger blir nedlagt, bør samvirkelaget undersøke muligheten av å
få bygd et slaktehus med hengehall samt produksjonsverksted.
Levanger Handel og Bakeri A/S i Kirkegata 58 ble etter hvert kalt
avdeling 2.
I 1955 ble avdelingen oppusset og ominnredet til selvbetjenings
butikk.
Levanger Samvirkelag fungerte som mottaker av egg, og det som
ikke ble solgt lokalt, ble sendt til Trøndelag Eggcentral. Godtgjøring -
en for dette ble i 1955 fastsatt til 4,5%.
Representantskapet behandlet i mars 1956 regnskapet for 1955. Di
striktsrevisors rapport hadde med en del ankepunkter vedrørende for
store varebeholdninger, høge kostnader og noe svak bruttofortjeneste.
Representantskapet vedtok distriktsrevisorens forslag om å redusere
avsetningen til byggefond med 10.000 kroner og heller auke avskriv
ningene på varebeholdningene med samme beløp.
I 1956 ble det tegnet 2 aksjer a kr. 1.000,— i Innherred Teglverk.
Både fra Okkenhaug og Mule krets kom det krav om å få innredet
fryseboksanlegg. Styret ba om bindende påmelding fra et visst antall
leiere. Etter at dette var i orden, og representantskapet hadde godkjent
planene, ble anleggene bygd ut og satt i drift i 1956.
Levanger Uldvarefabriks bygning var til salgs i 1956, og styret vur
derte kjøp med sikte på ominnredning til ny hovedforretning. Det ble
imidlertid ikke noe av dette. Styret for samvirkelaget arbeidet med fi
nansieringsproblemet, og andre kjøpere kom i mellomtida inn i bildet.
Regnskapet for 1956 ble behandlet av representantskapet i mars
1957. Resultatet var betydelig svakere enn vanlig. Samtidig ble det un
derstreket at noe burde gjøres for å få bedre lokaler for hovedforret
ningen. Søknaden om lån var avslått. Det så ikke særlig lyst ut. Som
en midlertidig løsning for kolonialavdelingen ble det vedtatt å ominn

----
216 Vsl
----
rede lokalet til selvbetjeningsbutikk. Arkitektkontoret ble bedt om å
se på muligheten for en full restaurering av bygningene i Håkon den
godes gate i stedet for nybygg.
Arkitekt Stensaas frarådet dette og mente det ble for mye lappverk,
og at det ikke kunne la seg gjøre å få et tilfredsstillende resultat. Re
presentantskapet ba derfor styret arbeide videre med planene for
nybygg.
I juli 1957 tilsatte styret Gunnar Weie som bestyrer ved avdeling
Frol etter Asle Berg som overtok ved avdeling Okkenhaug.
I oktober 1957 var det en alvorlig stemning på styrets møte. Di
striktsrevisor Ulrik Paasche var til stede og redegjorde for sitt syn etter
besøk i laget i tre dager for å gjennomgå driftsopplegget.
De retningslinjer som ble gjennomgått, var hard kost. Lagets drifts
kapital måtte styrkes ved å frigjøre kapital som var bundet i utestående
fordringer og unødig store varebeholdninger. Nye retningslinjer ble
gjennomgått, og brudd på disse burde medføre personlig ansvar, sto
det.
Det går fram at det var for mange som var mer opptatt med å kjøpe
inn varer i stedet for å seige, og dette har alltid vært en farlig situasjon.
Instrukser ble vedtatt, og opplegg for informasjon til avdelingsledere
og personale ble vedtatt. Enkelte tiltak for å få ned lønnskostnadene
ble gjennomført straks. Styrets årsmelding og regnskap for 1957 ble
behandlet av representantskapet i mars 1958. Omsetningen hadde gått
noe ned, og driftsresultatet var forholdsvis svakt. Byggeplanene ble
drøftet videre. Av de 1,7 mill. kronene som byggeprosjektet var bereg
net å koste året før, hadde styret fått tilsagn på et 1. pr. pantelån på
700.000 kroner og et 2. pr. pantelån på kr. 500.000,—. Det manglet
fortsatt 500.000 kroner for å kunne realisere planene.
Det ble vedtatt å auke medlemmenes ansvarsinnskudd fra 150 til 200
kroner.
Styret fikk i mars 1958 oppsiing fra bestyrer Karl Leine, som ønsket
å fråtre 15. juni for å overta en privat forretning i Levanger. Han sa
seg villig til å fungere som bestyrer til ny bestyrer kunne tiltre. Siste
styremøte Leine deltok i var 7. juli 1958.
I representantskapets møte i mai 1958 sa Oddleiv Spillum fra seg
vervet som styreformann etter 21 år.
Ny formann ble Leif Dahling. (Han nektet å ta vervet.) Ved avslut
ningen av møtet rettet ordføreren, Odin Vist, en takk til uttredende

----
217 Vsl
----
styremedlemmer og spesielt til Oddleiv Spillum for hans store arbeid
for laget.
Spillum takket også for samarbeidet i styret, og videre takket han
Karl Leine for samarbeidet i de 11 åra han hadde vært bestyrer. Leine
takket også representantskapet og styret for samarbeidet.
Det var 22 søkere til bestyrerstillingen. Styret vedtok å innkalle
Arnt O. Basmo, Kjerknesvågen, og Kolbjørn Sandvik, Rørvik, til kon
feranse.
Ola Slind, Vågå, var også sterkt på tale, men han meldte fra om at
han ikke tok stillingen.
Deretter ble Arnt O. Basmo enstemmig tilsatt som bestyrer.
Representantskapet hadde ekstraordinært møte i juni 1958 for valg
av formann etter at Leif Dahling hadde nektet å ta vervet. Ny formann
ble Trygve Abotnes.
I desember vedtok styret kjøp av bokholderimaskin.
Det ble også mer fart i byggesaken. Den ledige bygningen etter
NKLs Lærfabrikk var av interesse som hovedforretning for laget.
Prisen for eiendommen var 750.000 kroner, og med ombygging ville
det hele komme på ca. 1,5 mill. kroner.
Saken ble drøftet inngående med NKLs folk, og konklusjonen ble
at en utbygging på egne tomter for hovedforretningen var å føretrekke.
I samband med dette ble det vedtatt å forsøke å få kjøpt Jernbanegata
9, 7 og 5 og eventuelt Håkon den godes gate 4. Dette ville gi plass
til en ordentlig hovedforretning for laget. NKL sa seg villig til å garan
tere for et 2. pr. pantelån.
Representantskapet fikk i april 1959 til behandling styrets årsmel
ding og regnskap for 1958.
Regnskapet viste et underskudd på vel 17.000 kroner + avskrivning
er som skulle ha vært foretatt med ca. 40.000 kroner, i alt vel 57.000
kroner.
Representantskapet ønsket bestyrer Arnt O. Basmo velkommen til
laget.
Styret hadde da allerede fått handgiing på eiendommen Jernbanega
ta 5, eid av Tora Winnberg. Prisen var 30.000 kroner, og styret fikk
fullmakt til å kjøpe gården og til å arbeide videre med byggesaken.
Representantskapet vedtok i juni 1959 styrets forslag om kjøp av Carl
Teigens gard, Jernbanegt. 9, for en pris av inntil kr. 80.000,—, og med

----
218 Vsl
----
avtale om annet husvære. Videre fikk styret fullmakt til å forhandle
med A. Nilsen om Jernbanegata 7.
Det ble enighet om handel, og Nilsen fikk oppsatt hus for seg.
Nå var byggesaka kommet så langt at byggenemnd ble valgt: Lars
Lie, Jardar Vold (seinere Sverre Nilsen), Arne Kjønstad, A.O. Basmo
og Bernt Toldnes.
Styrets forslag om bygging av en 2-mannsbolig ble vedtatt av repre
sentantskapet. Lån ble sikret i Samvirkebanken A/S.
Boligen skulle nyttes til husvære for de som det ble inngått avtaler
med om kjøp av hus til nedriving for å få frigjort tomt for utbygging.
Årsoppgjøret for 1959 ble behandlet av representantskapet i mars
1960. Etter avskrivninger viste regnskapet et nettooverskudd på vel
82.000 kroner, og etter avsetting til fond ble det et kjøpeutbytte på 1%.
I representantskapets møte i juli 1960 ble en betenkning fra distrikts
revisor Nils Morch referert. Den handlet om lønnsomhetsberegninger
og driftsproblemer under en eventuell utbygging i sentrum.
Det ble pekt på fordelen med mest mulig sammenhengende drift og
utbygging med færrest mulige byggetrinn. Videre var bakeridriften
noe i søkelyset, men ellers var distriktsrevisors rapport positiv.
I oktober 1960 forelå byggeplaner for hovedforretningen, utarbeidet
av arkitekt Johan Stensaas.
Bestyrer Basmo reiste til Oslo og konfererte med folk innen NKL
og Samvirkeskolen om saken. NKLs syn var at produksjonen av kjøtt
varer og fiskmat burde sløyfes i det nye bygget. Styret behandlet saken
i november, og arkitekten gjorde rede for planene — alternativt med
og uten produksjonsvirksomhet. Arkitekt Stensaas fikk i oppdrag å
tegne ferdig 1. byggetrinn, som skulle omfatte Håkon den godes gt.
6 og 8.
Under samme styremøte dukket det opp en interessant tanke om å
ta kontakt med andre samvirkelag i distriktet om et felles produksjons
anlegg for ferskmat. NKLs produksjonskonsulent hadde i et brev til
distriktsforeningen, og med kopi til Levanger Samvirkelag, opplyst at
det 16. desember 1960 skulle holdes et forberedende felles styremøte
med Verdal Samvirkelag om produksjonssamarbeid (se A/L Felles
produksjon).
Styret for Levanger Samvirkelag vedtok i desember 1960 å skrive

----
219 Vsl
----
til NKL om at laget hadde droppet planene om å bygge produksjonsan
legg for kjøttvarer på grunn av økonomien.
I januar 1961 vedtok styret å sette opp et nytt lagerrom for spreng
stoff ved Østborg.
Regnskapet for 1960 ble gjort opp med sikte på å styrke avsetning
til fond og sløyfe tilbakebetaling på kjøp.
Representantskapet behandlet årsmelding og regnskap for 1960 i
mars 1961 og vedtok som nevnt avvikling av filialen i Lillegårdsbakk
en innen 1. mai samme år.
Byggeplanene ble drøftet. NKL hadde gitt tilsagn om 1 mill. kroner
i lån til utbygging mot Håkon den godes gate. Låneopptak ble god
kjent, og byggearbeid ble vedtatt satt i gang så snart tegninger, be
skrivelse og finansiering var i orden. Vedtakene var enstemmige.
Representantskapet fikk en orientering om planene om produksjons
samarbeid v/NKLs produksjonskonsulent Willy Ruud Hansen og for
mannen i Nord-Trøndelag kooperative distriktslag, Ottar Huseby (se
A/L Fellesproduksjon). Produksjonssamarbeidet skulle omfatte Lev
anger Samvirkelag, Bøndernes Salgslag, Levanger, og Verdal Sam
virkelag.
Bestyrer Basmo orienterte om forslaget til overenskomst mellom
partene. Styret fikk fullmakt til å arbeide videre med saken og legge
fram konkret forslag på neste møte i representantskapet. Under
behandlingen av denne saken ble også tanken om et distriktsbakeri i
Verdal nevnt.
Møtet vedtok å melde Levanger Samvirkelag inn i Samvirkelagenes
Garantifond og betale nødvendige innskudd til oppbygging av fondet
som skulle garantere for medlemsinnskuddene.
I et møte i april 1961 vedtok styret å avertere til riving Håkon den
godes gate 8 og 6 for å få klargjort tomta til 1. byggetrinn. Jembanegt.
5 ble også vedtatt revet
Videre ble det protokollert at styret drøftet eventuell sammenslåing
med Verdal Samvirkelag. Styret sa seg enig i å arbeide videre med
spørsmålet og seinere legge saken fram for representantskapet, der
som en fant det formålstjenlig.
Representantskapet vedtok i juni 1961 avtalen om produksjonssam
arbeid og opptak av lån til dekning av Levanger Samvirkelags pliktige
låneinnskudd til det nye selskapet som skulle overta bygningen til den
tidligere NKLs Lærfabrikk.

----
220 Vsl
----
Representantskapet vedtok også fortsatt arbeid med å utrede spørs
målet om sammenslutning med Verdal Samvirkelag.
NKL gikk inn for at Verdal Samvirkelag skulle bygge og drive det
planlagte bakeriet i egen regi.
Levanger Samvirkelags andelsinnskudd i A/L Fellesproduksjon på
375.000 kroner ble skaffet ved lån fra NKL. A. O. Basmo, Arne Kjøn
stad og Trygve Åbotnes ble valgt til å delta i stiftelsen av A/L Felles
produksjon.
Avdeling for elektriske artikler ved NKLs lager i Trondheim hadde
arbeidet for å få åpnet en avdeling for TV, radio og elektrisk i Levan
ger Samvirkelags regi. Det ble inngått avtale med styret for Bøndernes
Hus om leie av forretnings- og lagerlokaler.
Representantskapet godkjente saken i desember 1961. Vedtaket krev
de opptak av nytt lån.
Møtet godkjente også planene om utgraving av kjeller under det
planlagte nybygget på Håkon den godes gt. 8 og 6.
Møtet vedtok kjøp av de bygsla tomtene Jernbanegata 5, 7 og 9 og
Håkon den godes gate 6, 8 og 10 av Levanger kommune. (Kjøpet ble
ikke gjennomført før etter sammenslutningen.)
Gunnar Halvari, Lillestrøm, ble tilsatt som den første avdelingssjef
ved Elektrosentret i Bøndernes Hus.
I mars 1962 vedtok styret igjen en innskjerping av reglene for kre
dittsalg. Vanlig kredittsalg skulle opphøre fra 1. april s.å. (Dette var
ikke lett å gjennomføre.) Rentebelastningen på utestående fordringer
ble innført og skulle gjelde alle, også de tilsatte.
Representantskapet holdt møte i mars 1962 og behandlet årsmelding
og regnskap for 1961.
Regnskapsoppgjøret er ikke tatt med i protokolleringen, verken for
styret eller representantskapet, men det ble pekt på at Levanger Sam
virkelag hadde hatt et vanskelig år (underskudd) og ville få vansker
også i det neste. Det ble også gitt uttrykk for at det var tegn som ga
grunn til optimisme.
På kretsmøtene ble det orientert om sammenslutningsspørsmålet.
En del innsparingstiltak ble vedtatt gjennomført rundt i avdelingene,
der dette var mulig.
Lånebehovet for toppfinansieringen av 1. byggetrinn var i juli 1962
ca. 530.000 kroner.
Styret vedtok å søke NKLs styre om en ordning.