VERDALSBOKA
EN BYGDEBOK OM VERDAL
VED ØYSTEIN WALBERG

BIND VI-B 
SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA
VERDAL 1983

----
6 SS-B
----
Orz- /ra ffwrda/'?n/d'w/it/tp^.
Bok- & Offsettrykk, Verdal 1983
ISBN 82-990950-2-6

----
7 SS-B
----
Innhold
SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL
Bind VI A
I Almenninger, skogeiendommer og godsdannelser
Bind VI B
II Skog- og sagbrukshistorien
111 Skogvesenets historie i Verdal
IV Kilder
Side
Litteraturliste 13
II SKOG- OG SAGBRUKSHISTORIEN
DE ELDSTE TIDERS FORHOLD 17
Treforedlingen i eldre tid 17
Litt om trelasteksporten i gamle dager 40
SKOG- OG SAGBRUK 49
Skog- og sagbrukshistorien inntil ca. 1850 49
Innledning , 49
Verdal kommer med 50
Utviklingen i 1680-årene 64
Sagbruksvirksomheten tiltar 74
Stridigheter 78
Svingninger i konjunkturene 80
Branner og andre ødeleggelser 84
Kontrollen skjerpes 85
Sagbruksbesiktigelsene 1757 til 1775 87
Ulovlig hugst 132
Skogens bevaring 135
1800-tallet 139
Kort om tiden mellom ca. 1850 og 1900 152
Noen sagmestre ved de gamle fossesagene 158
De siste vannsager i Verdal 161
Dampsagen på Ørmelen 226
Fløtningen i Verdalselvene 235
Innledning 235
Dammer 243
Forskjellige damtyper 247
Kar - Skjermer - Tømmerrenner 254

----
8 SS-B
----
Fløternes redskaper 257
Tømmerfløtningen i Vera 276
Hovedlensen ved Verdalsøra 280
Arbeidet med lensen og slepingen av tømmeret 285
Bakgrunn 285
Utviklingen etter Verdalsraset 1893 287
Hvordan lensene var konstruert 294
Byggingen av lensen 297
Restene av lensen 304
Slepingen 310
Gamle dampen — « Værdalen» 315
Fløytningen i Leksdalen og Figga 318
Generelt ■ 318
Beskrivelse av Lundselv-vassdraget 319
Fløytingen i Lundselva 325
Slepingen i Leksdalsvatnet 331
Fløytingen i Figga 334
Det moderne sagbruk i Verdal 337
Sagen på Levanger 339
Trones Bruk - Værdalsbrukets sagbruksdrift f ra 1913 til 1980 342
A/S Verdal Kassefabrikk 355
Skogbruket i Verdal i vår tid .... 360
Verdal skogeierlag 368
111 SKOGVESENETS HISTORIE I VERDAL
HOLZFØRSTERNE I VERDAL 373
Holzførsterne 373
Bakgrunn 373
Mathias Groth 373
Svend Nordahl 374
Hans Jacob Wøllner .. 387
FORSTMENNENES PERIODE 393
Situasjonen i skogene i Verdal ut på 1800-tallet 393
Forstmennene , 396
Fbrstmennenes syn på skogenes tilstand og årsakene til denne .... 399
Arbeidet med skogens bevaring . 414
IVKILDER
KILDER 423
1657 7.8. Bevilling til å sette opp Ulvilla sag. Nye anførsler an
gående samme sag 28.2.1665, 11.3.1665, samt makeskifte mellom
Lars Brix og Jens Bing vedrørende Ulvilla sag og Leksdalens sager,
12.4.1683 ■ 424

----
9 SS-B
----
1657 10.8. Bevilling til å sette opp Blokko sag. Nye anførsler an
gående samme sag 3.1.1668, 9.1.1668, mai/juni 1668 427
1663 10.1. Jordebok med opplysninger om sager og sagmester
skatt i Verdal 429
1668 5.6. Tillatelse til flytting av Blokko sag til Høysjøen 430
1669 Utdrag fra jordebok med beskrivelse av forholdene
ved Grundfossen 431
1672 23.8. Besiktigelse før anlegg av Skrove sag 432
1682 31.12. Sagbordskatten for årene 1680, 1681 og 1682 435
1683 21.4. Skjøte fra kongen til Peter Dreier 437
1685 9.1. Makeskiftebrev angående Ulvilla sag og Leksdalen sag
mellom Lauritz Blix og Jens Bing 439
1685 Fjellsletteskatten 440
1720 Fjellsletteskatten < 441
1726 15.8. Feste på gården Mikvold fra Åge Rasmussen Hagen til
Tørris Jonsen 443
1723 13.5. Taksering av almenningsskogen i Kalvdalen og Kvern
dalen ; .. 444
1732 26.5. Besiktigelseskommisjonen i forbindelse med Åge
Hagens ansøkning av 12.5.1732 om å ta tømmer i almenningsskog
ene til sin planlagte sag på Nerholmen 445
1732 16.6. Attestasjon vedrørende festebrev på almenningsskogen
i Kverndalen til Åge Hagen 446
1733 31.7. Beskrivelse av sager 447
1736 3.8. Skjøte til Peter R-afael Lund etter kjøp på auksjon 3.7
s.å. av jordegods etter Karen Tønder 448
1736 31.8. Besiktigelsesforretning over skogene til Ulvilla sag
med tilhørende dokumenter 450
1749 2.12. Beskrivelser av sager og almenningsskoger i Verdal . . 463
1758 27.6. Tinglysing av odelsgods tilhørende Fredrik Peter
Abraham Lund 465
1758 13.7. Besiktigelse av Ulvilla sag 467
1758 25.11. Bakgrunn for bevilling på Tromsdal sag 475
1759 28.3. Brev fra Rasmus Boysen Hagen til kongen vedrørende
Ulvilla sag 476
1760 1.2. Feste på gården Tromsdalen fra Åge Rasmussen
Hagen til Jon Slapgård 478
1763 11.11. Skjøte fra Peter Abraham Lund til Rasmus Lyng 480
1764 25.4. Ansøkning fra Tomas Lyng om tillatelse til hugst i
ålmenningen 482
1764 28.5. Fredlysning av en del skoger i Verdal tilhørende
Hornemann og Lyng 484

----
10
----

----
11 SS-B
----
•

----
12 SS-B
----
1764 14.6. Rettslig besiktigelse vedrørende Tomas Lyngs an-
søkning 486
1764 18.6. Besiktigelse av Stormoen sag samt taksering av til-
liggende skoger 490
1764 21.7. Aussigs skriv til Rentekammeret vedrørende Tomas
Lyngs ansøkning 493
1765 26.8. Erklæring fra bønder i Verdal angående Svarthovd og
Ramsås almenninger og Tverå og Ramsås sager 495
1765 10.9. Fogd Arnets skriv til Generalforstamtet 497
1765 19.9. Skriv fra Tomas Lyng til Rentekammeret 500
1766 16.9. Utdrag av fogd Arnets sagbruksbeskrivelser 501
1767 1.7. Skjøte fra Heinrich Hornemann til Hans Jakob Blix . 503
1768 1.7. Skjøte fra Wensel Aussig til Lauritz Kierulf 505
1770 16.6. Oversikt over de benefiserte gårdene i Verdal 507
1775 1.7. Skjøte fra Herman von Bay til Lauritz Kierulf 511
1777 26.6. Tillatelse til flytting av Nerholmen sag samt bevilget
kvantum bord 514
1777 1.7. Skj øte fra Hans Jakob Blix til Lauritz Kierulf 518
1779 28.8. Søknad om fritak for bøter for ulovlig hugst med
påtegnelser 521
1786 11.5, Ansøkning fra Ole Reppe, med påtegnelser 523
1786 22.7. Skriv fra stiftsamtmann Dons vedrørende almen-
ninger og engsletter 525
1786 14.8. Skjøte fra Jacob Hielm til Johan Widerø Tonning .. . 526
1792 31.10. Resolusjon angående salget av Vera eller Juldal ål-
menning på auksjon 18.9. s.å 530
1793 26.6. Kongelig skjøte på Vera eller Juldal ålmenning til
Broder Hagen og Johan Widerø Tonning 533
1793 12.8. Skjøte fra Peder Christopher Krog til Johan Widerø
Tonning 537
1793 4.11. Broder Hagens søknad om lån med diverse antegnelser 539
1794 21.6. Besiktigelse av Ulvilla sag med tilliggende skoger .... 543
1797 11.6. Panteobligasjon fra Johan Widerø Tonning til enke-
kassen 550
1799 1.7. Panteobligasj on fra Johan Widerø Tonning til Jeppe
Prætorius 553
1799 27.11. Kongelig skjøte på Meråker ålmenning (Færs ålmen-
ning) til løytnant Rosenvinge 555
1800 15.7. Befarings- og grensefastsettelsesforretning, Meråker
ålmenning (Færs ålmenning) 559
1801 4.4. Bevilling på Sæter 566
1801 5.9. Delingsforretning, gårdene i Vera 567

----
13 SS-B
----
1805 30.9. Ansøkning fra Ivar Øgstad om hugst i Leksdal ålmen-
ning med påtegnelser 571
1805 18.11. Skjøte fra Johannes Monrad til Hans Wingård Finne 575
1806 15.9. Delingsforretning, gårdene i Sul 578
1807 1.4. Skjøte fra Hans Wingård Finne til Christen Johan
Miiller 582
1807 28.3. Skjøte fra Else Lind enke etter Johan Widerø Tonning
til Christen Johan Miiller 585
1807 28.3. Panteobligasjon fra Christen Johan Miiller til enke-
kassen 588
1810 6.6. Ansøkning fra Lars Eklo og Anders Øgstad om hugst
i ålmenningen med påtegnelser 592
1811 22.4. Feste på gården Stormoen fra Christen Johan Miiller
til Jens Johannessen 597
1811 30.4. og andre datoer. Diverse dommer og søknader ved-
rørende hugst i Inndal ålmenning 599
1811 3.11. Feste og bygsel fra C.J. Miiller på buhavn for reinsdyr
på hans eiendom i Verdalsfjellene til finnen Jonas Mortensen 605
1811 22.11. Oversikt over bønder som er tiltalt for ulovlig hugst i
Inndal ålmenning 607
1812 25.6. Grenseoppgang mellom Tromsdal ålmenning og
Levring 610
1812 30.9. Skriv fra lensmann Hegstad angående Leksdal
ålmenning med påtegnelser 612
1816 16.7. Delingsforretning, Storstad-gårdene 615
1817 25.10. Saken mot enken Mønnes for ulovlig hugst 618
1828 3.10. Tinglysning av auksjonsskjøte etter proprietær C.J.
Miiller Sterbboe 620
1832 27.10. Skjøte fra Anne Marie sal. Meincke født Tonning til
grosserer Nicolay Jenssen 625
1837 14.4. Ansøkning fra Iver Kvellovald om hugst i Hoås
ålmenning med påtegnelser 628
1837 20.7. Ansøkning fra Elias Skavhaug om hugst i Svarthovd
ålmenning med påtegnelser 630
1839 Fortegnelse over engsletter i Verdal 634
1858 Vedlegg til brev fra forstmester Asbjørnsen
a) 1857 29.10 Forstmester Barts skriv til finansdepartementet .... 637
b) 1858 27.4 Lensmann Ryghs skriv til fogden i Stjør- og Verdal .
c) 1858 7.9. Fogd Schivers skriv til amtmannen i Nordre Trond-
hjems amt 639
1863 17.4. Erklæring fra Staten om at Nicolay Jenssen har vært i
god tro med hensyn til hans bruk av Inns eller Sul ålmenning 644

----
14 SS-B
----
1863 13.5. Skjøte på Inns eller Sul ålmenning fra Nicolay Jenssen
til Staten 645
1863 17.8. Erklæring angående herbergestedet Kongsstuen ved
Carl Johans vei 646
1891 Vedtekter for A/S Værdalsbruket 647
1908 1.5. Panteobligasjon i forbindelse med Verdal kommunes
kjøp av A/S Værdalsbruket 649
1912 Beregninger for anlegg av et tresliperi på Verdalsøra
med omkostningsoverslag 654
1912 Dokumenter vedrørende Verdal kommunes salg av
Værdalsbruket 678

----
15 SS-B
----
LITTERATUR
En hel del bøker og publikasjoner er blitt lest og konsultert i for
bindelse med arbeidet med denne boken. Den nedenfor følgende listen
er neppe helt fullstendig, men de fleste bøker som er blitt benyttet på en
eller annen måte, er oppført. Enkelte bøker er blitt benyttet en god del
mer enn andre. Det gjelder spesielt de leksikale historiske verkene. Av
praktiske grunner er derfor titlene på disse forkortet i notene. Kultur
historisk leksikon for nordisk middelalder er forkortet til KHLNM,
Norsk historisk leksikon er blitt til NHL, og Norsk stadnamnleksikon er
blitt til NSL.
Asbjørnsen, Peder Christensen: Om Skovene og om et ordnet Skovbrug
i Norgé, Christiania 1855.
Barth, Jacob B.: Om Almindingsskovene, Christiania 1857.
Birkebæk, Frank og Barren, Charles: Vikingene — hjemme og på ut
ferd, Oslo 1977.
Bjørkvik, Halvard og Holmsen, Andreas: Kven åtte jorda i den gamle
leilendingstida? Trondheim 1972.
Bugge, Alexander: Den norske Trælasthandels Historie I - 11, Skien 1925.
Christie, Håkon: Middelalderen bygger i tre, Oslo 1974.
Danmarks historie IX, København 1977.
Dillan, Ingolf: Seterbruket i Verdal, Verdal 1973
Fryjordet, Torgeir: Generalforstamtet 1739-1746, Elverum 1968.
Gierløff, Christian: Skogen og folket, Kristiania 1923.
Hallan, Nils: Skogns historie IV B, Steinkjer 1969.
Hasund, S.: Litt om vår trelasthandel i gamle dager, Tidsskrift for skog
bruk 1944.
Kittilsen, Ingolf: Trekk f ra skogens og treforedlingens historie, Oslo 1938.
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder I - XXII, København,
Helsingfors, Reykjavik, Oslo, Malmø 1956-1978.
Kvam, Håkon: Retningslinjer for skogbruket i Nord-Trøndelag.
Magnus Lagabøters landslov, Oslo 1970.
Nord Trøndelag historielags årbok 1949, Steinkjer 1949.
Nordre Trondhjems Amt. Femårsberetninger 1840-1915.
Norges gamle Love I, Christiania 1846.
Norges historie 1 - 15, Oslo 1976-1979.
Norges Kulturhistorie 1, Oslo 1979.

----
16 SS-B
----
Norsk historisk leksikon, Oslo 1974.
Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1976.
Norske folks liv og historie gjennom tidene, Det, Del 11, Oslo 1931.
Glafsen, O.: De norske Almenninger i Fortid og Nutid, Stensilert
manuskript 1916, Oslo 1951.
Olafsen, O.: Naar er Vandsagen og Haandsagen kommet i Brug i vort
Land? Historisk Tidsskrift 5 rekke 5 bind.
Opsal, Arnt: I holzførsternes fotspor, artikler i Tidsskrift for skog-
bruk, 1956-1959.
Opsal, Arnt: Det yngre generalforstamt, utrykt manuskript, tilhører
Norsk skogbruksmuseum, Elverum.
Pemsel, Helmut: Atlas of Naval Warfare, London 1977.
Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne XV, Kristiania 1903.
Sandmo, J.K.: Skogbrukshistorie, Oslo 1951.
Sandnes, Jørn: Ødetid og gjenreisning, Oslo 1971.
Sandvig, Anders: Om bord og plankehugging før vannsagens tid. Tids-
skrift for skogbruk 1938.
Sandvik, Gudmund: Prestegard og prestelønn, Oslo 1965.
Schiefloe, Asm.: Hovedlinjer i norsk almenningsrett, Oslo 1955.
Schiefloe, Asm.: Kritiske bemerkninger til norsk almenningsrett,
Steinkjer 1952.
Schreiner, Johan: Det nye sagbruk. Norsk kulturhistorie bd. 3, Oslo 1938.
Skeie, Jon: Norges forsvars historie, Oslo 1953.
Skogadministrasjonen i Norge. 11. Tiden etter 1857.
Skogbruksboka 1-5, Oslo 1961.
Skogvæsenets historie. Kristiania 1909.
Snorres kongesagaer, Oslo 1970.
Sogner, Bjørn: Trondheim bys historie 11. Kjøpstad og stiftsstad
Trondheim 1962.
Sollied, P.R.: De første kjente vanndrevne sager i Norge. Norsk
skogindustri 1950.
Stortingsmelding nr. 19, 1958.
Tank, G.: Om Særrettigheder til Almenningsgrund og Afgifter til Staten
for saadanne i det 17. og 18. Aarhundre, Historisk Tidsskrift
5 rekke 5 bind.
Tveite, Stein: Engelsk - norsk trelasthandel 1640-1710. Bergen-Oslo 1961.
Verdal landbrukslag 100 år 1878-1978, Verdal 1978.
Vogt, L.J.: Om Norges Udførsel af Trælast i ældre Tider, Historisk
Tidsskrift 2 rekke bind 5-6, Kristiania 1880.

----
17 SS-B
----
II
SKOG- OG
SAGBRUKSHISTORIEN

----
18
----

----
19 SS-B
----
DE ELDSTE TIDERS FORHOLD
Av Øystein Walberg
TREFOREDLINGEN I ELDRE TID
Sagbruksnæringen som næringsvei har utviklet seg i Verdal fra rundt
midten av det 17. århundre og frem til i dag. Før ut på 1600-tallet hadde
ikke sagbruket noen spesiell betydning. Den første mer eller mindre vel
lykkede vannsagen i Verdal ble satt i gang i Grundfossen i 1620-årene.
Den ble skattet for for første gang i 1624. Men seiv om at sagbruket
gjorde sitt inntog på den tid, er det ganske klart at folk tidligere også hadde
benyttet trematerialer ti) forskjellige formål, så som husbygging, båt
bygging, redskapsbygging og lignende. Således er det derfor også klart
at det må ha foregått en form for treforedling før denne tid. Forskjellen
ligger imidlertid i det at mens man tidligere produserte til eget forbruk,
ble det etter at vannsagen ble innført, også produsert for salg, da
spesielt til utlendinger.
Det ser ut som at sag som handsag har vært av liten betydning i norsk
middelalder. At det eksisterte sagblad med sagtenner i Norge på 1500-
tallet er sikkert. 1 Men det er ikke sikkert at det fantes sagblad i Verdal
på den tid. For alt vi vet, kan godt sagen i Grundfossen i 1624 ha repre
sentert det første sagbladet med sagtenner her i Verdal.
Men også forut for den tid hadde man bruk for materialer av andre
former og dimensjoner enn rundtømmer. Og bord laget man ved å kløve
stokkene for hand, for så å telje dem til med øks. Resultatet ble såkalte
huggenbord. Dette skjedde på følgende måte: Stokken ble kløvd i to ved
hjelp av økser og trekiler. Øksen eller øksene ble slått inn i stokken med
køller langs etter et snorslag eller opptrukket linje. I sprekken som da
oppsto, ble trekiler slått inn. Dermed løsnet øksen, og den ble flyttet
bakover og på ny slått inn, hvoretter det samme gjentok seg. Slik fort
satte man vekselvis med øksene og trekilene til stokken var delt. Øksene
som ble kalt bleggøkser. De var sterkt kileformet, og de hadde en
hammer som var til å slå mot.
Etter alt dette strevet, sto man igjen med to halve stokker. Disse ble så
teljet på rundsiden slik at man til slutt fikk grovt tilhuggede bord eller
planker. Hver stokk ga således bare to bord. Undersøkelser har vist ved
å telle årringene på bord i stavkirker at alle bordene hadde en side ved
margen i stokken. 2 Seiv om vi foregriper begivenhetens gang en smule,
kan vi ikke unnlate å peke på at vannsagens komme representerte et
enormt fremskritt seiv om de første vannsagene var enbladede.
Bind VI B —2

----
20 SS-B
----
Huggenbord ble fremstilt på denne måten. Tegningen viser hvordan
stokken ble kløvd ved hjelp av økser og trekiler. Strekene viser så hvor
langt man tel jet for åfå til et bord eller planke.

----
21 SS-B
----
Dog skal det her nevnes at det trolig ble fremstilt huggenbord i Verdal
så sent som i forrige århundre. I hvertfall hevder tradisjonen at det ble
hugget bord ved Havren inntil relativt nylig. Disse bordene ble så fraktet
ned Plankeveien til Rotmoen. Navnet Plankeveien brukes den dag i dag. 3
Rimeligvis var dette bord av samme type som er beskrevet ovenfor. Etter
som sagede bord bare var å få på priviligerte sager, kostet disse penger, og
følgelig skaff et man seg billigere bord ved å hugge dem seiv.
Middelalderens tømmermenn må imidlertid til tross for den primitive
metoden som ble benyttet, ha nådd langt innenfor denne teknikken. Det
er nok å peke på bordene i vikingeskipene, og hvor nøyaktig disse var
tilhugd og føyet sammen.
Vikingeskipene, eller rettere langskipene, ble bygget etter bestemte
normer. I lovene tales det om 20-sesser, 25-sesser og 30-sesser. En 20-sesse
hadde 20 tofter, og den ga 40 hamler eller rorsplasser. Bestemmelsene om
skipene var gitt i leidangsordningen. Om denne sier Snorre at den ble
innført i lovs form av Håkon den gode som en forsvarsordning for
landet. Loven delte landet langs kysten og «så langt inn i landet som det
lengste laksen går» i skipreider. Hver skipreide skulle ruste ut et lang
skip. 4
I Trøndelag var det 80 slike skipreider som hver skulle ruste ut en 20-
sesse. 5 I Verdal var det 5 skipreider. De var som følger: Haug skipreide,
som omfattet Sjøbygden og nordsiden av Verdalselven syd for de store
myrene til og med Haga; Ovanmyraskipreide, som omfattet Volhaugen,
Hallem og Leksdalen; Farar skipreide, som omfattet landet nord for
Verdalselven øst for Haga til og med Vuku; Veddrar skipreide, som
omfattet den øvre del av Verdal ovenfor Vuku på nordsiden og ovenfor
Sundby på sydsiden; og Råbyggja skipreide, som omfattet landet på
sydsiden av elven fra og med Sundby til Rinnelven.
Dermed er det klart at her i Verdal ble det rustet ut minst fem lang
skip. Disse ble bygget i de vedkommende skipreider som skulle ruste
dem ut. Men man tok hensyn til at tømmeret ikke skulle bli tatt på ett
sted. I Magnus Lagabøters landslov står følgende: 6
Likesaa er kongens skog skyldig at gi trævirke til landevernskip og
alle andre skogeieres skoger efter ligning; ti ikke skal en mands
skog ødes.
Slike skip ble ikke bygget hvert år. Byggingen var kostbar, og man
tok derfor godt rede på skipene. Men de måtte fornyes med jevne
mellomrom. Skipsbygging var en kunst, og det var ikke alle som
behersket den. Når skip skulle bygges, måtte derfor kyndige hånd
verkere tilkalles, og det var ikke sikkert at hvert fylke hadde sine egne
skipsbyggere. Lovene omtaler minst to typer håndverkere, nemlig

----
22 SS-B
----
Kvalsundskipet. Dette er en moderne rekonstruksjon av en middelalder
båt. Båten er bygget i 1970-årene på Sunnmøre på samme måte som
man antar slike båt er ble bygget i middelalderen. Kvalsundskipet ble
funnet på gården Kvalsund i Herøy på Sunnmøre i 1920.

----
23 SS-B
----
stavnbyggerne og bordhuggerne. Av disse var stavnbyggerne de mest
betydningsfulle, og deres lønn var dobbelt så stor som bordhuggernes. 7
Naturligvis ble det også bygget andre typer fartøyer, men etter som
langskipene representerte det ypperste av den tids skipsbyggerkunst,
nøyer vi oss med å nevne dem her.
Langskipene var klinkebygd. Bordene var da lagt fra kjølen og
oppover slik at det øvre bords underkant ble liggende utenpå det nedre
bords overkant. De ble så spikret sammen, og naglene ble klinket. I
bordene var det meislet ut klamper som det så ble boret hull i. Når så
skrog og kjøl var ferdig, ble spantene og det indre treverk satt på plass.
Spantene ble surret fast til klampene på innsiden av bordene. 8
Det er helt uråd å ha noen formening om hvor slike langskip ble
bygget i Verdal. Rimeligvis ble de bygget i nærheten av sjøen eller
Verdalselven hvor de var lette å sjøsette.
Gravhauger med skip eller båter er registrert to steder i Verdal. Det
ene stedet var på Haug hvor rustflekker i et sandtak fortalte om nagler i
en båtside. Det andre stedet var på Borgastua av Borgen hvor det under
husbygging ble funnet en båtgrav fra merovingertid eller vikingetid.
Dessuten holder arkeologene det for overveiende sannsynlig at det
finnes skip eller båter i de kjempesvære gravhaugene på Melby, Hegstad
og Baglan. 9
Men seiv om vikingeskipene betydde mye i sin tid av middelalderen,
har nok allikevel husbyggingen hatt større betydning tross alt. Så pass
værhardt som det er her i Norden, er det klart at kravet til husværet var
til stede også i middelalderen. Og foruten stein, jord, torv og mose var
da som nå trevirke et viktig bygningsmateriale. På grunnlag av arkeo
logiske undersøkelser har man kommet frem til hvilke byggemetoder
som var vanlig i middelalderen. Dessverre finnes ingen spor igjen i
Verdal etter eldre trebebyggelse, men vi kan gå ut fra at det har vært
almengyldige bygningsskikker stort sett over hele landet. Og bygge
kunsten viser at teknikken med å behandle tre ikke begrenset seg bare til
båt- og skipsbygging.
Det var flere byggemåter som ble brukt. Vi skal her ikke gå i detalj
når det gjelder disse forholdene, men bare kort nevne de forskjellige
konstruksjonsformene som var vanlige her i landet på den tiden. 10
Palisadeverk kalles den byggemåten som har vegger av planker eller
kløvde stokker som er satt ned i bakken side om side. Halv kløv ninger
fikk man på den måten som er beskrevet ovenfor. Man antar imidlertid
at denne byggemåten gikk ut av bruk allerede tidlig i middelalderen.
En annen bygningsteknikk kalles bindingsverk. Her utgjør treet et
skjelett hvor stolper, sviller og rem danner en ramme. Stolpene eller

----
24 SS-B
----
Pallisadeverk. Veggen består av halvkløvninger som er satt ned i bakken
side om side.
A. Perspektiv av utvendig hjørne
B. Vertika/snitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
tilla tel se fra Un i ver si te tsfo r l age t.)
Bindingsverk. Veggen har en bunnramme av sviller som bærer stendere
Stenderne er avstivet med losholt og skråbånd.
A. Perspektiv av utvendig hjørne.
B. Vertika/snitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
till at eise fra Un i versitetsforlaget.)

----
25 SS-B
----
Skiftesverk. Bunnrammen av veggsvi/ler bærer stolper som har not i
sidenfor de liggende veggplanker.
A. Perspektiv av utvendig hjørne.
B. Vertikalsnitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
tillatelsefra Universitetsforlaget.)
Stavverk. Veggene har hjørnestaver og i blant mellomstaver. Vegg
feitene er utfylt med stående planker.
A. Perspektiv av utvendig hjørne.
B. Vertikalsnitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
tillatelsefra Universitetsforlaget.)

----
26 SS-B
----
Dette er et bilde som viser hvordan man antar at bygg ingen av vikinge
skipforegikk. På dette bildet er fartøyet nesten ferdig på beddingen.

----
27 SS-B
----
Bildet er gjengitt med tillatelse fra AB
Nordbok, Gøteborg, Sverige, og er hentet
fra verket Vikingene utgitt i Norge av J. W.
Cappelens forlag.

----
28 SS-B
----
Lafteverk. Veggene består av liggende stokker som er hugget sammen i
hjørne ne.
A. Perspektiv av utvendig hjørne
B. Vertikalsnitt i vegg.
(Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med
tillatelsefra Universitetsforlaget.)
stenderne var ofte jordgravne. Rammen ble ofte fylt med et lettere
materiale, for eksempel leirklint risfletning eller bord. Imidlertid ser det
ikke ut til at denne byggemetoden fikk særlig stor betydning i Norge, og
seiv om det har eksistert hus av denne typen, har de trolig ikke vært i
noe stort antall i Verdal.
Skiftesverk er navnet på den tredje byggemetoden. Også her har
byggverket stolper og sviller og rem, men denne metoden adskiller seg
fra bindingsverket ved at avstanden mellom stolpene er større, og at
veggene består av liggende planker eller halvkløvninger. Seiv om man
vet lite om utbredelsen av denne byggeskikken her i landet, har man
imidlertid funnet eksempler på slike huskonstruksjoner ved utgrav
ninger både på Borgund på Sunnmøre og i Trondheim. Dette kan
således bety at byggemetoden i alle fall var kjent her.
Stavverk er kanskje den mest kjente byggemåten fra middelalderen,
seiv om den kanskje ikke var den mest brukte. Men stavkirkene har
gjort den alminnelig kjent. Her består veggene av reist virke, altså det
samme som reisverk. Men her i Norge ser det ut til at det gjerne ble

----
29 SS-B
----
brukt en variant av skjelettvegg, hvor veggrammen var utfylt med
stående planker. Veggrommenes stolper kalles staver, og det er disse
som har gitt navn til konstruksjonen.
Den siste og femte bygningsteknikken kalles lafteverk. Uten tvil var
dette den mest alminnelige. Her utgjøres lafteveggen av liggende
stokker. I hjørnene er veggstokkene hugget sammen på forskjellig vis.
Denne sammenføyningen kalles laft, og derav navnet lafteverk. Denne
byggemåten krever rikelig tilgang på relativt grovt og rettvokset virke,
og våre gamle granskoger ga rikelig med materialer i så måte. Man antar
til og med at i nåleskogområdene i Skandinavia, var dette den
enerådende byggemetoden i middelalderen. Dette gjelder sannsynligvis
hus på gården. Andre byggemetoder ble sikkert nok benyttet når det
gjaldt større byggverk som kirker eller hov. Men som sagt, det finnes
ingen spor etter trehus fra middelalderen i Verdal.
Med hensyn til redskapene som ble brukt, har vi allerede nevnt øksen
og kilen. Imidlertid fantes nok en type øks som ble kalt bile. Den hadde
bredere blad enn den vanlige øksen som ble brukt til å felle og kløve
trærne. Bilene ble brukt til å hugge og telje plankene til.
Naver ble brukt til å bore hull. Tapphull ble ofte tatt ut etter at hullet
først var boret ut. En not kunne også lages ved å bore en rad hull, for så
å hugge ut mellom nullene.
Skavjern ble brukt for å gi en mest mulig jevn overflate av treet.
Skavjernet var nærmest et skarpt knivblad med handtak i begge ender.
Dette gjorde det mulig å dra det etter overflaten.
Høvel var også kjent i middelalderen. Dog er det kanskje tvilsomt at
den ble brukt i noen særlig grad her. Den ble vanligvis brukt ved
bygging av finere hus.
Derimot har trolig medraget vært brukt en god del i Verdal. Dette ble
brukt for å få nøyaktig tilpasning mellom stokkene i en laftevegg. Dette
redskapet var ganske enkelt en liten jernstang hvor den ene enden var
kløftet slik at den endte i to spisser. Den nederste spissen ble ført langs
oversiden av den underliggende stokken. Den andre spissen laget da en
stripe i en overliggende stokk. Denne ble så tatt ned og hugget til langs
denne stripen.
Vi må heller ikke forglemme kniven som redskap til å bearbeide tre
med. Men den ble nok ikke brukt spesielt mye i større arbeider. Helst
ble den vel brukt for å lage utsmykninger og dekorative utskjæringer.
Og dette var ikke uvanlig. 11
Men det viktigste redskapet i skogbrukets historie er utvilsomt sagen.
Vi har allerede fortalt at den ikke ble alminnelig utbredt i landet før ut
på 1500-tallet. Og her i Verdal kom den kanskje ikke før ut på 1600-
tallet. Den representerte en revolusjon i skogbruket. Mens man tidligere

----
30 SS-B
----
7. Skarøks var et viktig redskapfor båtbyggeren.
2. En av tømrnermannens økser.
3, 4 og 5. Skrapere (skjøver) ble brukt til å huie ut og til dekorative ut-
skjæringer.
6. Bor eller navar til å bore hull med.

----
31 SS-B
----
7. Vanlig øks — tømmermannens viktigste redskap.
8. Grov fil til arbeid i bein eller tre.
9. Kniv — det beste verktøyet for arbeid i tre.
10 og 11. Meisel og stemjern ble brukt til å huie ut, til å lage hullerfor
nagler og tapper og mye annet.

----
32 SS-B
----
kan snakke om en tidligere husindustri, fikk man med sagen en industri
ell produksjon av planker og bord. De første sagene eller sagbrukene
besto av sagblader som var mekanisk drevne av vannhjul. Disse vann
sagene var oppgangssager. Her skal vi være klar over at handsager til
forveksling også kalles oppgangssager. Dette var da oppgangshånd
sager. Et mer vanlig navn på slike sager var imidlertid sagstillinger.
Disse skal vi komme tilbake til nedenfor.
Vannsagene eller oppgangssagene ble også kalt sagkverner eller sag
møller. Årsaken til det er naturligvis at driftsmåten var nøyaktig den
samme som for de gamle kvernbrukene. De første oppgangssagene var
enbladede. Senere ble det brukt flere blad.
Å stille opp en oppgangssag var ikke noen enkel oppgave. Men når
man først kjente og behersket teknikken, var det ikke vanskelig å lage
seg en sag. Det man først og fremst trengte, var en foss med tilstrekkelig
vannføring til å drive den. Heller ikke var det spesielt vanskelig å skaffe
seg de materialer som trengtes. Trematerialer fantes i skogen, og en
bygdesmed smidde bladet for noen få daler. Når vi allikevel innled
ningsvis sa at å stille opp en oppgangssag ikke var noen enkel oppgave,
skyldes det det forhold at for å la oppreise en sag, måtte man ha konge
lig bevilling. Og den var ikke enkel å få! Bønder fikk da heller ikke slike
bevillinger. Den retten var det byborgerne som hadde, og derav kommer
begrepet de priviligerte sagbrukene. Denne utviklingen er imidlertid
behandlet et annet sted.
De første sagbladene som ble benyttet, var håndsmidde. Dette hadde
naturligvis betydning for bladets kvalitet, og først var de både plumpe
og tykke. Enkelte kunne ha en tykkelse av Icm i eggen. 12 Det er
ganske klart at så grove sagblad måtte ha vært uøkonomisk i bruk. Mye
av trevirket gikk til spille, og bordene fikk også en temmelig ru over
flate. Og med slike dimensjoner på bladet trengtes store krefter til å
holde det i gang. Følgelig ble disse sagbrukene kun drevet når det var
flom og mye vann. De ble også kalt flomsager eller flombekksager.
Tynnere, valsede blad kom senere.
Sagkvernen eller sagmøllen var bygd opp med vannhjulet som driv
kraften. Dette hjulet ble også kalt kvernkall. Vannhjulet eller kvern
kallen kunne være oppsatt horisontalt eller vertikalt alt etter konstruk
sjonen. Men det mest vanlige for sagbruk må ha vært vertikal oppstill
ing. Dermed ble drivaksen liggende horisontalt. Derimot ser det ut til at
det var mest vanlig med horisontale vannhjul i vanlige kverner. 13 Svært
ofte ble også vannet ledet mot vannhjulet via en vannrenne. Fra
vannrennen var ikke skrittet langt til en dam med magasinert vann. Men
større vannmagasiner som muliggjorde helårsdrift, var nok ikke vanlig.
Til nød kunne man regulere sagdriften noen dager etter at flommen var
over. Sager som var i drift hele året, ble også kalt årgangssager.

----
33 SS-B
----
Et vannhjul fra en vannsag på Heggebakke i Skodje på Sunnmøre.
Bildet er fra 1980, og det ble saget på denne sagen i 1979. I bakgrunnen
vannrennen.

----
34 SS-B
----
Samme sag og vannhjul sett fra siden.
Samme sag hvor også akselen med drivhjulet kan sees under sagbenken.
Dette er en sirkelsag.

----
35 SS-B
----
Samme sag sett inn i saghuset. De siste vannsagene i Verdal så ganske
sikkert likedan ut.
Årgangssagene lå ved bekker eller elver med stor vannføring hele året.
Da var man ikke avhengig av flomtider som var tilfelle med sagene som
lå ved bekker og mindre elver.
Hjulaksen endte i en krumtapp. Til krumtappen var krumstangen
festet. Og denne var i sin tur fastgjort til saggrinden eller rammen. Når
vannhjulet gikk rundt, beveget saggrinden seg opp og ned. Derav navnet
oppgangssag.
Grinden besto av fire kraftige bjelker som var sammenføyd til et rek
tangel, vanligvis 2 meter høyt og 1 meter bredt. Grinden beveget seg opp
og ned i et glidespor i en port eller ramme. Sagbladet var festet vertikalt
mellom de to horisontale bjelkene i grinden. Tennene pekte nedover.
Skjæring foregikk således når bladet var på vei nedover. Tømmeret ble
så måtet inn i grinden fra siden. Også matingen kunne skje mekanisk.
Skjærebenken som stokken lå på, ble beveget fremover ved hjelp av en
mekanisme som overførte saggrindens bevegelse opp og ned til
skjærebenken. 1 den eldste tiden må vi nok imidlertid regne med at
matingen ofte skjedde på manuelt vis. Man antar at problemet med
mating og skjæring ble løst allerede i middelalderen. Tilbakeføringen av
skjærebenken kunne også skje på to vis, enten ved at den manuelt ble
trukket tilbake, eller at en mindre kall, kalt attlaupen, ble koblet inn og
trakk den tilbake. 14
Etter hvert som tiden gikk, ble bygdesmedenes ferdigheter større, og
da herdingsteknikken utviklet seg, var det mulig å smi tynnere blad. På
Bind VI B —3

----
36 SS-B
----
En oppgangssag. Denne bygningen står på Sunnmøre museum på
Borgund utenfor Ålesund. Sagen er fra Volda og ble bygget der i 1853
og drevet f rem til 1908.
den måten ble eggen skarpere, og tennene sterkere. Dette ga som resultat
flere bord av hver stokk samt at det var lettere å sage. Dermed trengtes
ikke så stor vannkraft som tidligere, hvilket i sin tur medførte at sag
ingssesongen ble forlenget ettersom mindre vannføring var påkrevet.
Først ut på 1800-tallet ble de håndsmidde sagbladene erstattet av valsede
fabrikkblad. 15
Dette er i korte trekk hvordan en vannsag var bygget opp. En tid etter
at oppgangssagen var kommet i bruk, kom også håndsagen. Også denne
virket på den måte at bladet ble beveget opp og ned. Men her var det
ikke vannkraft som drev det, her var det menneskehender. Derfor ble
den også kalt oppgangshåndsag, eller til og med bare oppgangssag også
denne. Men det vanlige navnet her i Trøndelag har vært sagstilling. Seiv
om vi nok kan si at vannsagen var forholdsvis enkel, var den dog bygget
opp med en til dels sinnrik mekanisme, og den var tidkrevende å sette
opp. Muligens var den ikke spesielt kostbar, for materialene skaffet man
seg seiv bortsett fra sagbladet. Men så var det forholdet med bevilling.
Den var ikke lett å oppnå.
Derimot var en sagstilling en ren bagatell å sette opp. Den var ikke
avhengig av fossekraft, og det var langt fra alle som hadde en bekk eller
elv med foss på sitt eget vald eller egen eiendom. Sagstillingen trengte
kun et par bukker til å legge tømmerstokken på, et sagblad, og et par
kraftige karer til å drive sagbladet. 16

----
37 SS-B
----
Fra samme sag. Grinden med det grove sagbladet
Men allikevel sier det seg seiv at sagbladet i en sagstilling ikke kan ha
vært av 1 centimeters tykkelse. Da ville det ikke ha vært mulig å sage en
tømmerstokk med handkraft. Derfor må vi tro at disse handsagene først
kom i alminnelig bruk etter at teknikken med å smi tynnere blad hadde
blitt utviklet. Ellers er det grunn til å tro at det ville ha vært enklere
fortsatt å fremstille huggenbord slik man gjorde tidligere.
Slike sagstillinger eksisterte nok i et anselig antall i Verdal utover mot
slutten av 1700-tallet. Disse sagene var upriviligerte, og eieren hadde
kun lov til å sage til eget behov. Imidlertid er det klart at disse
bestemmelsene ble brutt så snart bøndene så sitt snitt til å seige skur og
få litt fortjeneste. Dette førte til tvistigheter mellom byborgerne som
hadde sagbruksprivilegiene på den ene siden, og bøndene som manglet
disse privilegiene på den andre.

----
38 SS-B
----
Fra samme sag. Grinden sett fra siden. Den skråstilte armen til høyre er
et overføringsstag som via et sinnrikt hengselsystem overførte sag
grindens bevege/ser opp og ned til et tannhjul som så vidt kan sees.
Dette drev så sagbenken fremover.
Fra samme sag. Sag- eller skjærebenken

----
39 SS-B
----
Handsag. Denne ble også kalt en oppgangssug. Men det mest vanlige
navnet var sagstilling. Sagtennene pekte nedover slik at se/ve sagingen
ble utført på ned draget.
Den første gang sagstillingen er funnet nevnt i kildene i forbindelse
med Verdal, er fra 1786. Da søkte vaktmester Ole Mikkelsen Reppe om
tillatelse til å hugge 25 tylvter sagtømmer i Svarthovd ålmenning for så å
sage dette tømmeret med handsag. Naturligvis tilbød han seg å betale
samme skatt for produksjonen som vannsagene måtte betale. Musum
omtaler også denne ansøkningen i Skogbrukets historie, og han mener
at dette er et forsøk på å bryte byborgernes grep om sagbrukene i bygda
og å prøve å beholde fortjenesten innenbygds.
Om tømmeret han skulle ta i Svarthovd ålmenning, sa Ole Reppe
følgende:
Anlediget heraf, og da den skov som paa visse steder findes i for
nævnte Svarthovd alminding, over det som angrendsende beboere til
deres gaarders vedligeholdelse behøve, hverken kommer Deres Kgl.
Majst. eller nogen undersaat til ringeste nytte eller fordel, men hen-
staar til forraadnelse af veir og vind, ælde og visse sygdomme,
Fogd Arnet anbefalte samme år at Ole Reppe fikk sin tillatelse til å
hugge tømmer i Svarthovd ålmenning og sage det med handsag.

----
40 SS-B
----
Imidlertid gikk det ikke slik, for da saken kom til amtmann Fieldstad,
sa han følgende:
I den korte Tiid jeg har endnu været her i Stiftet har jeg ved Docu
menternes igjennomlæsning erfaret at Ansøgninger om Almindings
skovenes brug ere for mange og ofte overdrevne, og jeg drister meg
til at siige, at Bevilgninger paa dette Skovbrug, efter den hidtil sæd
vanlige Skik kunde taale Indskrænkning, og det desto meere som jeg
anser det for nødvendig, at der snart maae skee en passende For
andring i Bruget af denne Hans Mayestæts lands herligheder saaledes
at publicum kunde mod sikkerhed have nytte deraf, kongens rettig
heder og indkomster uforkrenket - og saalenge herom ikke kan gjøres
de fornødne bestemmelser formener jeg allerunderdanigst at
bevillinger på almindings skovbrug her i amtet bør, om ikke
standses, dog saavidt skee kan indskrenkes. Af medfølgende erklæring
fra fogden Arnet kan man vel formode at skoven taaler det ansøgte
brug, endskjøndt man ikke er forvisset derom, eftersom ingen besig
telse derover er holden siden 1758. Men fogdens erklær, synes at
medføre contradiction i henseende til rydningens mulighed eftersom
han siger at strekningen indeholder myrer og moradser der altid er
tjenlige til forbedring og dyrkning end de tørre og vanskelige fjeld
sider som her i amtet paa mange steder gjøres brugbare til bopæle.
Hvad ansøgningen i sig seiv angaar, saa er den merkverdig i den
henseende at den forlanger 25 tylter til aarlig skjørsel, endskjøndt
supplikanten ingen bevilget saug eier eller efter hans tilstaaelse ingen
saug i almindingen kan oprettes, og derfor ansøges at tømmeret maa
saves ved haandsav. Disse haandsave ere endnu utilladte og deres
hyppige brug en stor aarsag til megen tvistighed imellem bønderne og
de priviligerte saugeiere, hvorom efter som jeg erfarer føres mange
klager. Det synes altsaa yderlig betenkelig at bevilge en mand et
aldeles nyt privilegium på et brug som holdes for ulovligt, især
førend det bliver almindeligt undersøgt hvorvidt saadanne haandsavers
ved sidste krigstider under haanden blandt bønderne indførte brug
kan være til publici nytte at tillade eller forbyde. Paa anførte grunde
er det derfor min allerunderdan. formening at denne ansøgning ikke
bør bevilges.
Herav ser vi at handsagene fra først av ikke var tillatte. Og naturligvis
var det de priviligerte sagbrukene som kjempet for at de fortsatt ikke skulle
være det. Allikevel var det ikke så lite et kvantum tømmer som ble saget
på disse sagene. Storparten av det som ble saget på de priviligerte
sagene, ble skipet ut og solgt. Og bøndene i Verdal slik som andre steder
i landet, ønsket ikke å betale for noe de kunne skaffe seg bare ved å
arbeide. Arbeidskraft og tid hadde de rikelig av, mens penger var det
mindre av.

----
41 SS-B
----
Disse oppgangssagene, det være seg drevet av vannkraft eller drevet
av menneskehender, vedble å være i bruk til langt etter midten av 1800-
tallet. Desverre finnes ingen spor eller rester av slike sager i Verdal
lenger, men andre steder i landet har vanndrevne oppgangssager vært i
bruk så sent som i mellomkrigstiden. 17
Imidlertid ble Fossneset sag bygget om av Meincke i 1827. Dette var
det første skrittet mot mer moderne sagbruksdrift. Denne sagen hadde
et vannhjul med to krumtapper. Det var tre grinder med tilsammen ikke
mindre enn 14 sagblad. Dermed er det klart at produktiviteten steg. Men
før at dette kunne skje, måtte sagbladkvaliteten ha blitt vesentlig for
bedret. Nå var det valsede tynne stålblad som ble brukt. Bygdesmedenes
bladproduksjon var over.
Men seiv denne store forbedringen fikk ikke være med i så svært
mange år, bare knapt 50 år senere ble en ny epoke i skurlastproduk
sjonen innledet i Verdal. I 1872 ble dampsagen på Ørmelen bygget, og
de små vannsagene ble avviklet etter hvert.
Dette gjaldt i første rekke Værdalsbrukets vannsager. De øvrige var
fortsatt med en god stund. I tiden rundt århundreskiftet ble oppgangs
sagene erstattet av sirkelsager. Og vanndrevne sirkelsager vedble å bli
brukt i Verdal helt til elektrisiteten ble innført. Senest kom elektrisiteten
til Sul og Vera, og følgelig ble vannsagene brukt lengst der. En vann
drevet sirkelsag ble drevet i Strådalen like til etter siste verdenskrig.
Noter:
1. Tore Fossum: KHLNM XVII sp 667 ff
2. Ingolf Kittelsen: Trekk fra skogens og treforedlingens historie i Norge s. 22 f.
3. Opplysninger ved Gunnar Inndal, Verdal.
4. Snorres kongesagaer: Håkon den godes saga s. 94 f
5. Halvard Bjørkvik: KHLNM XV sp 546 ff
6. Magnus Lagabøters landslov s. 29
7. Magnus Lagabøters landslov s. 39 f
8. Olof Hasløff: KHLNM II sp 475 ff
9. Opplysninger ved førsteamanuensis Oddmunn Farbregd, DKNVSMuseet, Trondheim
10. Opplysningene om dette er stort sett hentet fra Håkon Christie:
Middelalderen bygger i tre.
11. Opplysningene om redskaper er tatt fra Håkon Christie:
Middelalderen bygger i tre s. 9 ff
12. Johan Schreiner: Det nye sagbruk, Norsk kulturhistorie bd. 3 s. 120
13. NHLs. 181 f
14. Schreiner: Det nye sagbruk s. 115 ff
15. Schreiner: Det nye sagbruk s. 122
16. Anders Sandvig: Om bord og plankehugging før vannsagens tid
Tidsskrift for skogbruk 1938 s. 115 ff
17. Schreiner: Det nye sagbruk s. 118

----
42 SS-B
----
LITT OM TRELASTEKSPORTEN I GAMLE DAGER
Egentlig faller dette utenfor rammen av denne boken. Det foregikk
lite eller ikke noe eksport av trelast direkte fra Verdal i eldre tid. Men en
del trelasteksport foregikk fra Trondheim, og seiv om man ikke kan si
med sikkerhet at noe bestemt tømmerkvantum hadde sin opprinnelse i
Verdal, kan vi nok anta at noe av den trelasten som ble utskipet fra
Trondheim stammet fra Verdal. Vi vil derfor her i korte trekk skissere
eksporten av trelast med hovedvekt på Trondheim og Trøndelag.
Blant de første som hentet tømmer og trevirke i Norge var ganske
sikkert islendingene. På Island fantes ikke skoger bortsett fra noe
mindre bjørkekratt, og de måtte derfor hente trevirke annensteds fra.
Og hva var ikke mer naturlig i så måte enn at de hentet det i Norge.
Derimot var det ikke så sikkert at de hentet tømmeret i Trøndelag. Mye
tyder på at de for til Østlandet. I følge sagaene hadde islendingene rett
til å ta tømmer hvor de ville i kongens skoger, og kongen hadde skoger
over heie landet. Men vi må nok anta at noe tømmer fra Trøndelag også
havnet på Island.
I den første tiden, frem til rundt midten av 1200-tallet, var det is
lendingene seiv som sto for transporten av trevirke. Men etter hvert som
kravene etter trevirke vokste i forhold til den økende folkemengden på
Island, økte også utførelsen, og norske skip begynte også å ta del i tran
sporten. Et annet forhold som også økte etterspørsel, var at kristen
dommen ble innført. Til bygging av kirker trengtes store mengder tre
materiale!" J
Også de andre øyene i Vesterhavet, Færøyene, Hjaltland og
Orknøyene, fikk sitt behov for trevarer dekket fra Norge. Det samme
gjaldt også naturligvis Grønland.
Til landene på sydsiden av Nordsjøen foregikk det i middelalderen en
betydelig eksport av trelast. Men denne eksporten foregikk så å si ute
lukkende fra Syd-Norge, og den har derfor ingen spesiell interesse i
denne sammenheng. Det kan dog anføres at transporten på et tidlig tids
punkt begynte å komme på hanseatenes hender.
Mer interessant er imidlertid trelastutførselen til De britiske øyer. Her
har utvilsomt Trøndelag vært med i bildet helt fra gammelt av. I middel
alderen var visstnok England forholdsvis godt forsynt med skoger seiv,
men disse var løvskoger, så som eik, bøk og lignende. Barskog var det

----
43 SS-B
----
mindre av, og gran fantes ikke. I tillegg kommer det forhold at eik ikke
kan fløtes, og landverts transport var både tungvint og kostbar.
Derimot var det rimelig å frakte varer over sjøen, seiv over forholdsvis
store avstander. Og da kom Norge inn i bildet. Alt tidlig i middelalderen
har det foregått en vesentlig eksport av både rundtømmer og planker til
England.
Fra omkring 1300 begynner det å finnes kildeopplysninger om denne
eksporten. De viktigste kildene er i så måte de engelske tollregnskapene.
Og disse gir opplysninger som peker mot at også Trøndelag deltok i
denne eksporten.
Med utgangspunkt i kildeopplysningene har professor Hasund
foretatt en omregning av verdien av huggenbord fra engelske priser til
kroner og ører. Han brukte da 1912-kronen som grunnlag. 2
1912-kroner pr. tylft 1912-kroner pr. tylft
på i på i
Vestlandet Trøndelag Vestlandet Trøndelag
Den noe påfallende forskjellen mellom prisene på tømmervarer fra
Vestlandet og Trøndelag, skyldes ikke at trøndertømmeret var av bedre
kvalitet. Forklaringen ligger i at på den tid ble verdiene regnet i smør og
mel. Og naturalenhetene var ikke nøyaktig likedan på Vestlandet som i
Trøndelag. Derimot synes Trøndelag og Østlandet å ha ligget på noen
lunde samme nivå.
Dette har imidlertid ikke annet enn akademisk interesse i denne
sammenheng. Men det vi kan slå fast på grunnlag av dette, er at Trønde
lag, og følgelig kanskje Verdal, var med i trelasteksporten til England
på den tiden. Fra Trøndelag gikk utførselen nemlig fra Trondheim. Og i
Inn- og Uttrøndelag har fra gammelt av Trondheimsfjorden vært den
viktigste ferdsels- og transportåre. Og navnet Lade ved utløpet av
Nidelven forteller at dette stedet har fra gammelt av vært en opplags
plass for varer for befolkningen i dette området. 3
Rimeligvis har Lade bekommet sitt navn lenge før trelasteksporten til
England tok til i middelalderen. Men følgelig var det ikke noe uvant sted
å stable varer for bøndene fra Innherred. Og da erkebiskopen også tok
sete i Nidaros, understreket det dette stedets sentrale funksjon. Og
navnene Trondheim og Nidaros finnes brukt i denne sammenheng regel
messig i kildene.

----
44 SS-B
----
I Nidaros var erkebiskopen den største skipsreder, og fra 1203 hadde
erkebiskopen et kongebrev som ga han tillatelse til å føre korn og andre
varer til England. 4
Enda hundre år senere benyttet erkebiskopen seg av denne tillatelsen.
Og det er klart at andre varer \ denne sammenheng omfattet trelast. Men
også andre geistlige instanser drev skipsfart på England. Her kan nevnes
munkeklosteret på Nidarholm eller Munkholmen. Geistligheten
behersket det økonomiske liv i Nidaros. Dette var kanskje en styrke, for
med kirkens maktposisjon i middelalderen, kunne den lettere stå seg
mot presset fra andre byer i landet og ikke minst hanseatene. Hansaen
vet vi, fikk fotfeste i Bergen, mens den hadde langt mindre å si i Trond
heim.
Men det var også andre handelsmenn i Trondheim enn kirkens folk. I
de engelske kildene fra 1305 nevnes en Haquinus de Tronden - Håkon
fra Trondheim. 5 Andre navn som finnes i årene like etter 1300 er blant
andre Omunder Slumbe de Throndene - Amund Slumbe, Petrus de
Thrundene - Peter, Henricus de Thrundene - Henrik, luo de Thrundene
- Ivar, Gunor de Thrundene - Gunnar. 6
En av forklaringene på at Nidaros eller Trondheim kom til å innta en
så vidt sentral posisjon i denne handelen, er at en del av utførselen fra
Lofoten gikk dit, og dessuten hadde kjøpmennene der monopol på
handelen på Island. Mange fant det derfor lønt å slå seg ned der, også
utlendinger. Og den viktigste varen ser ut til å ha vært bord og planker.
De engelske tollrullene forteller om hvilke båter som kom til England,
hvilken last de førte, hvem som førte båtene, og hvem som eiet varene.
Dette gir således opplysninger bare om det siste leddet av varehandelen
sett fra norsk side. Kildene forteller ikke noe om hvor varene kom fra
opprinnelig eller hvem som opprinnelig hadde eiet dem. Men når vi tar
utgangspunkt i Trondheim, kan vi nok renge med at tømmeret kom fra
distriktene rundt fjorden. Videre kan vi kanskje regne med at det opp
rinnelig kom fra kongens eller kirkens skoger eller skogene til stormenn.
Videre fantasering om hvilke steder i Verdal som på den tiden har
skaffet tømmer til England, er ørkesløst. Men vi kan dog slå fast at
sannsynligheten for at tømmer fra Verdal også havnet i England i
middelalderen så absolutt er til stede.
Vi regner at høymiddelalderen tok slutt rundt 1350. Politisk settes
skillet til 1319. Da døde nemlig Håkon Magnusson som var den siste
mannlige ætling av den norske kongestammen. Samme år ble Magnus
Eriksson valgt til svensk konge. Han var også lovmessig arving til den
norske trone. Dette var innledningen til et samkongedømme med
Sverige som senere kom til å omfatte også Danmark. For Norges ved
kommende kom utviklingen til å gå i retning av et avhengighetsforhold
til våre naboland som ikke tok slutt før i 1905. Følgelig blir året 1319

----
45 SS-B
----
satt som politisk skille mellom høymiddelalderen og senmiddelalderen.
Men senmiddelalderen representerte ikke bare en politisk nedgangstid
for Norge, den representerte også en økonomisk nedgangstid. Denne
nedgangstiden gjaldt ikke bare Norge. De fleste land i Europa ble
rammet av den økonomiske nedgangen. Men den kom til å vare lengre i
Norge enn for de andre landene. Vi regner at nedgangstiden økonomisk
sett tok til like før 1350. I 1349 kom nemlig svartedauen til Norge, og
hele det økonomiske samfunn raste sammen.
Det hører ikke inn i denne fremstillingen å ta for seg nedgangstidens
virkninger her i landet, men vi kan dog slå fast at for trelastnæringens
vedkommende ble det nå et avbrekk som varte i bortimot 200 år. Og for
Verdals vedkommende nesten nøyaktig 300 år. Det var nemlig først mot
midten av 1600-tallet at det nye sagbruket kom til å få betydning for
Verdal.
Det er flere grunner til at trelastnæringen tok seg opp igjen utover
1500-tallet. For det første ble de misforhold som hadde eksistert mellom
Danmark-Norge på den ene side og Nederland på den andre bilagt ved
freden i Speier i 1544. For det andre var nedgangstiden slutt og en
kraftig økonomisk vekst førte til en stor etterspørsel etter tømmer. For
det tredje gjorde vannsagen det mulig med en større og mer effektiv
produksjon.
Som helhet kan vi si at dette fikk betydning for Norge fra ut på 1500-
tallet, for Trøndelag fra rundt 1600, og for Verdal fra 1650-årene. I tids
rommet frem til 1660 dominerte hollender ne bildet. Hollender ne prakti
serte frihandel, og som følge av det vokste den norske handelsflåten
jevnt.
Men utenlands etterspørsel førte også til økt interesse fra sentral
myndighetenes side. Dette førte til mange forbud og reguleringer. Disse
hadde først og fremst til hensikt å sikre det offentliges inntekter. Tre
lasthandelen utviklet seg nemlig til å bli en av stormaktenes sikreste inn
tektskilder. Og når det gjaldt eksporten kom tollen til å bety en vesentlig
faktor i så måte.
Ut mot 1550-årene hadde tollen fortsatt samme preg som i middel
alderen. Den var en skatt som var lagt på fremmede skippere og kjøp
menn nærmest for at disse skulle få lov til å handle i vedkommende by
eller vedkommende markedsplass. Rikets egne innbyggere og særlig inn
byggerne av kjøpstedene ser ut til å ha vært fritatt for denne tollen. 7
Men mot siste del av det 16. århundre innså myndighetene den mulig
het til inntekter som lå i toll på utførsel, og de første tollavgifter ble
blant annet lagt på trelast. Til å begynne med virket innkrevingen av toll
noe uensartet fra by til by og landsdel til landsdel, men etter hvert kom
det hele inn i fastere former. Opplysninger om dette er å finne i toll

----
46 SS-B
----
regnskapene, og dette kan til en viss grad hjelpe til å finne ut mengden
av eksportert trelast fra tollsted.
På denne tiden begynte Norge å bli regnet for et av de viktigste trelast
eksporterende land i Europa. Seiv om avstandene sjøverts ikke spiller så
veldig stor rolle, var dog avstanden til Norge vesentlig kortere enn til De
baltiske landene sett fra England, som i det vesentlige kom til å bli den
største kjøper av norsk trelast.
I den sammenheng kan det være interessant å se hva Arent Berntsen
sa i 1656 i sin Danmarckis oe Norgis Fructbar Herlighed:
Med Skowe er Landet fast allevegne synderlig aff Eeg, Fyr, Gran,
Birck oe Underskouffen allene til egen Nødtørft, men til saadan
Overflod forsiunet, at der aff Spanien, Engeland, Holland, Franck
rig, Danmarek og Tydskland, kand giøres stor Tilførsel, aff Master
Spirer, Plancker, Dæler, oe andet Bygnings- oe Skibs-Tømmer;
Sambt Al de Bielck til Brendeved.
At Norge skulle kunne forsyne alle disse landene med hva de behøvde,
synes nok å være en overdrivelse, men det synes også klart at man på
den tid ansa skogene i Norge nesten for å være uuttømmelige. At så ikke
var tilfelle, fikk vi senere bevis for.
Storparten av hva som skjedde i eksportsammenheng før 1650 hadde
liten betydning for Trøndelag, og dermed også Verdal, seiv om man
allerede i første del av det 17. århundre begynte å få en viss utførsel av
trelast fra Trondheim. Det var først etter 1650 at skogbruket som
næringsvei slo igjennom for fullt spesielt i Innherred, og da var for
holdene godt regulert sett fra myndighetenes side.
Som i middelalderen kom Trondheim til å stå i den sentrale posisjon
når det gjaldt utskipning av trelast fra Trøndelag. Når vi i denne
sammenheng skal se på eksporten, blir det derfor Trondheim som inter
esserer oss. Og tidsrommet blir fra etter 1650.
Seiv om Arent Berntsen regner opp en masse land som skulle være
interessert i norsk tømmer, kom det vesentlige av Trøndelags eksport til
å gå til Danmark og De britiske øyer.
I oppsettet nedenfor er tallene hentet fra tollbøker og tiendejournaler
i Tollregnskapene, og gjelder utførselen av bord regnet i tylfter over
Trondheim. 8

----
47 SS-B
----
1693 21242
1694 19987
1695 22928
1696 24833
1697 18135
Dette var den samlede eksport fra Trondheim til utlandet. En god del
havnet i Danmark, mens De britiske øyer sannsynligvis tok resten. Det
er uråd å finne ut hvorfra trelasten kom. Men i 1666 brant London ned.
Til oppbyggingen av byen igjen trengtes store mengder trelast. Vi må
regne med at en hel del av denne trelasten ble utskipet over Trondheim.
Og dermed må vi også regne med at en del av dette igjen stammet fra
Verdal. Hvorvidt det ennå finnes trehus i London som ble bygget etter
den store brannen, skal være usagt, men teoretisk sett kan det være
mulig at det fremdeles eksisterer bygninger i London som har fått en del
av materialene fra Verdal.
De store krigene ute i Europa kom til å spille stor rolle for trelast
næringen. Her kan i første omgang nevnes hva vi kan kalle Den andre
engelsk-hollandske krig 1665-67 og Den tredje engelsk-hollandske krig
1672-74. 9 Det var nettopp de landene som fraktet trelast, som kom i krig,
og naturligvis måtte det få vesentlige følger for trelastprodusentene. 1
tabellen ovenfor ser vi at tallene for 1665 er lave, mens de mangler helt
for 1666 og 1667. Tall mangler også for 1669 slik at også dette året må
ha vært et dårlig år. For 1672 er tallene atter lave, og de mangler for
1673. Og årsaken er naturligvis krigene som raste nettopp da. Krigene
mellom England og Holland var også stort sett sjøkriger, slik at de fikk
en spesiell betydning for skipsfarten.
I denne perioden fikk ikke borgerne avsetning på trelasten, og de fikk
ingen inntekter som følge av mangel på muligheter for eksport. Dette
tvang frem egen skipsfart i større grad. Tidligere hadde ikke Trondheim
hatt noen egen handelsflåte av betydning. Men etter disse krigene
begynte tonnasjeveksten. 10
Seiv om Den tredje engelsk-hollandske krig tok slutt i 1674 var det
imidlertid ikke slutt på stridighetene for det. England trakk seg riktig
nok ut i 1674, men Frankrike som også var med fra 1672, holdt ut til
1680. n Derimot var Danmark-Norge i krig med Sverige fra 1675-79.
Bortsett fra et par forhold som har interesse i denne sammenheng,
skal vi ikke komme nærmere inn på krigen. For det første ble den til dels
utkjempet til sjøs, noe som naturligvis fikk betydning for
trelastutførselen. Men for det andre, noe som kanskje hadde langt
større betydning for Trøndelag og Verdal, svenskene planla et innfall i
Trøndelag i 1677. Kampene ble utkjempet ved Duved, like innenfor
grensen til Sverige. 12
Dette er forklaringen på at flere tall mangler i 1670-årene.
Deretter fulgte en relativt rolig periode ut gjennom 1680-årene. Men i

----
48 SS-B
----
1688 brøt Den pfalziske arvefølgekrig ut. Både England og Holland var
med i krigen, og den kom til å vare helt til 1697. 13 Tabellen viser en
kraftig nedgang i eksporten fra Trondheim de to første årene. Og det
tredje året mangler tallene helt. I denne krigen var England og Holland
på samme side, og etter en tid kom atter trelasthandelen til disse landene
i gang igjen.
I 1701 brøt Den store nordiske krig ut. Danmark-Norge klarte å holde
seg utenfor helt til 1709. Krigen varte helt til 1720. 14 I den første 10-års
perioden, mens Danmark-Norge fortsatt var nøytralt, ser det ut til at de
trondhjemske redere satset sterkt på å utskipe trelast til England og
Irland. 15
Irland hadde lenge vært et av eksportmålene for norsk trelast. Det var
hollenderne som tok til med denne transporten allerede ved århundre
skiftet 15/1600. Og tømmeret kom for det meste fra Vestlandet og
Trøndelag. Irland hadde tidligere vært godt forsynt med skog, men rov
drift hadde ført til at skogene var utryddet, og nå trengte landet seiv å
importere trelast. I tiden like etter 1700 kom Irland til å bety veldig mye
for Trondheim og Trøndelag. Dette foranlediget stiftamtmannen i
Bergen til å si følgende: 16
adskillige av Bergens skibe som om foraaret seile ballastede
herfrå til Throndhjem for at indtage trælst hvilken her i byen i saa
stor mengde ikke er at bekomme, og fører den til Irland.
De trondhjemske kjøpmennene fikk beholde det irske markedet for
seg seiv til langt ut på 1800-tallet. 17
Men da Danmark-Norge kom med i Den store nordiske krig, fikk
dette betydning for eksporten. Handelsskip ble kapret, spesielt i de
første krigsårene. Trondhjemske borgere oppga således i 1721 at de
hadde mistet i alt 24 skip siden 1709. 18
Etter at denne krigen var slutt, var det stort sett rolige og fredelige
forhold helt til slutten av dette århundret. I den tid blomstret
trelasteksporten. I Trondheim ble trelasthandelen mer og mer tatt hand
om av trelastgrossererne, og disse tjente seg meget rike på den. I stor
grad skaffet de seg også eiendommer i skogbygdene i Trøndelag. (Se
forøvrig Proprietærgodsenes historie i Verdal.)
Foruten Danmark var det fortsatt De britiske øyer som var de store
markedene.
Sist på 1700-tallet ble Europa på nytt kastet ut i en langvarig krig.
Med bare kortere avbrekk kom denne krigen til å vare fra 1791, da den
begynte med Den franske revolusjon, til 1814, da den sluttet med
Napoleons nederlag. På grunn av tragiske omstendigheter ble også
Danmark-Norge trukket inn i krigen i 1807. Og da krigen sluttet for vårt

----
49 SS-B
----
EKSPORTLINJER I MIDDELALDEREN
-> EKSPORTLINJER ETTER 1650

----
50 SS-B
----
vedkommende, resulterte det i at vi skilte lag med Danmark og ble lagt
under Sverige.
Tiden fra rundt 1800 til krigsutbruddet for Danmark-Norges ved
kommende kom til å bety en gullalder uten sidestykke i norsk trelast
eksport. Prisene på trelast steg voldsomt i England samtidig som
eksporten økte. Dessuten hadde kvantumsbegrensningene blitt opp
hevet sist på 1700-tallet slik at sagbrukseierne kunne sage det de lystet.
Resultatet ble derfor en kraftig eksportøkning. Bakgrunnen for dette
var høykonjunkturen som revolusjons- og Napoleonskrigene hadde
startet. Men gullalderen tok slutt i 1807 da vi kom med i krigen. En
kortere periode fra 1809 til 1810 med lisens-fart ga et lite blaff. Men så
innførte England kraftig innførselstoll på trelast fra Nord-Europa i
1811. Dette ble gjort for å bedre forholdene for trelastutførselen fra
Canada. Og dermed stanset all trelasteksport fra Norge med de følger
det fikk.
Da krigen tok slutt, ble det fortsatt eksportert norsk trelast, om enn
ikke til De britiske øyer. Både Nederland og Frankrike trengte tømmer.
Trøndelag og Verdal var vel i så måte ikke verre stilt enn andre deler av
landet, seiv om man nå led under det forhold at denne landsdelen var
lengre borte fra markedene. Utførselen av trelast vedble å være
noenlunde stabil utgjennom 1800-tallet.
1. Aleksander Bugge: Den norske Trelasthandels Historie 15.63 ff
2. S. Hasund: Tidsskrift for skogbruk 1944
3. Oluf Rygh: NG XIV s. 338
4. Bugge: Trelasthandels Historie 1 s. 146
5. Bugge: Trelasthandels Historie I s. 146
6. Bugge: Trelasthandels Historie Is. 153 ff
7. Bugge: Trelasthandels Historie 1 s. 39
8. Stein Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel 1640-1719 s. 536
9. Pemsel: Atlas of Naval Warfare s. 50 ff
10. Bjørn Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 242
11. Pemsel: Atlas of Naval Warfare s. 53
12. Jon Skeie: Norges forsvars historie s. 180
13. Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 244
14. Skeie: Norges forsvars historie s. 187 {'(
15. Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 249
16. Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel s. 529
17. Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel s. 529
18. Sogner: Trondheim bys historie II s. 250

----
51 SS-B
----
SKOG- OG SAGBRUK
SKOG- OG SAGBRUKSHISTORIEN INNTIL CA. 1850
Av EinarMusum
I anledning
Av alminnelige innskrenkninger med hensyn til skogenes benyttelse
inneholdt våre gamle lover ingen utenfor bestemmelsene om loddeieres
bruksrett i fellesskog og om leilendingers bruksrett i bygselgårdens skog.
I almenningene hadde hvemsomhelst rett til å forsyne seg med trema
terialer i så stor utstrekning, som han lystet. Frostatingsloven XIV, 8
bestemte bare at det som ble avvirket i ålmenningen skulle hjemføres,
hvis det var tømmer, planker eller bord innen 12 måneder og andre
skogprodukter innen samme aften, i motsatt fall kunne hvem som ville
tadet.
Det var skog mere enn nok til bygdens behov, og skogbruk som
næringsvei eksisterte ennu ikke. Skogen var derfor så lav i pris, at det
ikke var behov for å regulere behandlingen av den ved lov.
Av sagaene ser man, at det ble brakt bygningstømmer fra Norge til
Island; men forøvrig nevnes ikke trelasthandel med utlandet som
næringsvei før i Håkon Magnussøns retterbot om handelen på det
nordlige Norge av 11. juni 1302. Om å skjelne mellom hugst til
husbehov og hugst til salg kunne det altså ikke være tale.
Først i 1500-årene, da tømmerhandel med utlandet var kommet igang
og man — antagelig omkring 1530 hadde begynt å innrette vannsager i
Norge, ble det nødvendig for lovgivningen å gjøre innskrenkninger i
adgangen til skoghugst. Med hensyn til almenningsskogene begynte
man å hevde kongens eiendomsrett like overfor almuens bruksrett,
således at den sistes hugstrett ble innskrenket til eget husbehov. Men
samtidig søkte regjeringen også gjennom forskjellige bud å forebygge,
at eierne uthugget sine egne skoger. Til den ende utgikk det i løpet av
1500-årene en rekke kongebrev, som alle forbød hugst av visse tømmer
sorter, dels forbød utførsel av samme til andre steder enn Danmark.
Herved ville man sikre seg Danmarks behov for trematerialer til flåtens
fornødenhet tilfredsstillet fra Norge.
Ennvidere ble tømmerhandelen tidlig belastet med offentlige byrder.
Bind VI B —4

----
52 SS-B
----
Overensstemmende med det gamle kirkelige prinsipp, at det skulle
svares tiende av enhver innkomst, fordret kongen, da sagbruk var blitt
en lønnsom næringsvei, «den tiende bredde af hver savmølle»,
(kongebrev av 18. mars 1545). Denne tiende tilfalt utelukkende kongen,
uten at kirken eller presten fikk noen andel i den. Ved siden herav ble
det av sagbrukene likesom av de øvrige faste eiendommer utskrevet
«landehjelp», første gang ved skattebrevet av 25. juli 1560, og denne
gikk siden over til en regelmessig sagskatt, som ble pålagt med for
skjellige, i hvert skattebrev fastsatte beløp. Efter eneveldets innførelse
ble disse avgifter ved forordning av 30. januar 1664 ombyttet med en
viss årlig sagskatt efter en på hver sag satt takst.
Adgangen til å anlegge og drive sagbruk var ikke undergitt noen
innskrenkning, forsåvidt vedkommende hadde full disposisjonsrett over
vannfallet og skaffet seg tømmeret enten av sine egne eller andres eien
domsskoger. Men i begge henseender synes hyppige misbruk å ha funnet
sted, idet man oppførte sagbruk, om man bare eiet den ene siden av
fossen, og uten videre forsynte seg med tømmer av kronens eller kirkens
skoger.
Ved kongebrev av 6. oktober 1583 fikk de, som hadde oppført sag
bruk i fosser som kongen eiet part i, en innskrenket tillatelse til frem
deles å beholde den mot en passende fossleie, forsåvidt de kunne skaffe
seg tømmeret uten å forgripe seg på kronens skog. Tillatelsen ble
riktignok tilbakekalt i 1587 og lensherrene pålagt å sørge for, at alle
sagbruk, som var oppført på kronens og kirkens grunn, ble avskaffet,
seiv om eierne kunne skaffe seg tømmeret til dem fra sine egne
skoger.Dette bud ble gjentatt og innskjerpet flere ganger og tilsist ble
det ved kongebrev av 15. august 1616 atter strengt forbudt å ha noen
sag, medmindre han hadde odelsgrunn og rettighet å sette damstokk
på og kunne skaffe seg tømmer fra egne skoger.
I forbindelse hermed ble det i hvert len efter nøyaktige undersøkelser
av fogden og 12 lagrettsmenn laget istand fortegnelser over samtlige
sagbruk med angivelse av, på hvis grunn de sto, og fra hvilke skoger de
fikk sin tømmerforsyning. Allikevel ble ved kongebrev av 24. september
1618 lensbefalingsmennene bemyndiget til å la endel av de på kronens
og kirkens gods ulovlig oppførte sager bli stående mot en årlig avgift til
kronen.
Verdal kommer med
Fra denne tid av begynner vi å få opplysninger om skogbruket og
sagbruksnæringen i Verdalen. Ennu i begynnelsen av 1600-årene har det
neppe vært noe sagbruk i bygden. Omtrent alle garder var jo på den tid
offentlig gods, så de bruk, som muligens har eksistert må iallfall ha vært
ulovlige.

----
53 SS-B
----
Efter lensregnskapet for 1620-21 er det for Stjørdals len, d.v.s. Stjør
og Verdals fogderi betalt fossleie av 6 flomsager, 2 rdl. for hver altså ialt
12 rdl. På disse sagene var det skaret så meget, at det tilkom Kongelig
Majestet i tiendebord 95 tylvter, hver beregnet til Vi rdl., hvorefter
skatten blev Al Vi rdl. Ingen av disse 6 sagene tilhørte Verdalen.
I 1624 ble det skattet kun av 1 sag i Verdalen, idet Petter Gierdtz(en) i
Trondhjem betalte 2Vi rdl. i fosseleie for en flomsag ved Grundan. Det
var det år skaret 200 tylvter bord på den, hvorfor det ble betalt \2Vi rdl.
i sagskatt. Skatten for alle sagene i fogderiet var samme år 88 rdl. 1 ort.
Grundfoss sag.
Hvor den første sagen sto i Grundfossen er ikke mulig å si for sikkert.
Det finnes både en Øvre og en Nedre Grundfoss. Dette er fra Nedre
Grundfoss. Ettersom det i kildene står at sagen ble anlagt ved Grundan,
kan vi gjette på at den lå på vestre side av Helgåen, altså til venstre på
dette bildet.
* Imidlertid ser det ikke ut til at sagbruksvirksomheten skjøt fart i
Verdal i og med denne sagen. Den sees å ha vært i bruk et par-tre år
fremover, men allerede i 1629 står følgende i Trondheim lensregn
skaper:
Bruges Indtedt Petter Giertsen i Trondhiemb affen Saug i Lundefors
i Werdalen. Pendinge iiij dr. Regnis icke.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

----
54 SS-B
----
For å ta navnet først: Grunde har i årenes løp blitt forvrengt til
Lunde. Senere på 1600-tallet ble navnet ytterligere forvrengt fra
Lunde f ors til Lindaas.
Men sagen i Grundfossen ble liggende øde, seiv om den nevnes regel
messig i regnskapene. Den skiftet eier i 1637, og Baltzer Karde nevnes da
som den nye eier. Baltzer Karde var fogd både i Jemtland (1614-1620)
og Stjør- og Verdal (1624-1625) 1 , og senere også på Nordmøre hvor han
var i 1633 da han nevnes sammen med en del andre fogder som ble
avsatt som følge av overgrep mot almuen. 2
Stor glede av sagen i Grundfossen kan ikke Baltzer Karde ha hatt, for
i alle år hvor han står oppført som eier av den, står enten brukes ikke
eller übrukelig tilføyd. Siste gang Baltzer Karde er nevnt som eier, er i
1649: bruges icke Alfred Baldtzer Karde a/fen Ringe Saug i lindaas i
werda/enn 2 dr..
Men allerede i 1637 hadde en annen ny sag dukket opp, nemlig
Ulvillen sag. Den ble oppført av fogd Lauritz Bastiansen. Han var på
den tid fogd i Stjør- og Verdal fogderi. Om denne sagen står dette året:
Lauritz Bastiansen fougit i Størdallen aff Weffuille Saug i Werdallen
Schatt ij dr Tiendbord vij Tolter.
En tiende på 7 tylfter skulle innebære at det ble skaret 70 tylfter på
denne sagen. Men allerede året etter står det stander øde også om
Ulvillen sag.
Lauritz Bastiansen må imidlertid også ha prøvd å bygge en sag i
Leksdalen, for i 1643 har han først skattet VÆ daler for Lexdals saug.
Da ble sagen karakterisert som übrukelig. Samme år har han skattet
ytterligere 2 daler for samme sag.
Tre år senere, i 1646, er denne sagen overtatt av Anders Mikkelsen.
Anders Mikkelsen var rådmann i Trondheim, og foruten Leksdals sag i
Verdal, eide han flere sager i fogderiet.
Siste gang han står oppført i sagskattelistene, er i 1652.
I 1653 er Leksdals sag blitt tatt i bruk av lensmann Åge Haug. Dette
året står følgende i lensregnskapene: Aache Houg Lensmand wdj
Werdallen Aff en Beche Sauge Kalldis Lexdalls Sauge som Nylligen er
Optagen och I Brugført 5 Rdr.
1 1656 ble det avholdt sagtakst, og i tillegg til Åge Haugs sag i
Leksdalen kom nå presten Peder Juel med sin sag i Grundfossen. Om
denne sagen står følgende i Trondheims lensregnskaper dette året:
Her peder Erichsen Juell Vicepastor wdj werdallen aff en beche Saug
Kaldis fosnes Saug nu nyligen bebygt och i brug ført epter taxering
Penge 5 Rdr.
Om det er prestens formulering ved takseringen som er blitt lagt til
grunn, skal ikke taes opp her, men karakteristikken bekke-sag av denne

----
55 SS-B
----
sagen ved Grundfossen må vel kunne sies å være mild. Normalt blir
Helgåen ikke betraktet som en bekk!
Det var de uheldige krigene 1657-60, som ble årsaken til at det kom
fart i skogbruksnæringen i Verdalen. Under trykket av pengevanskelig
hetene efter denne solgte kronen størsteparten av sine skogeiendommer i
bygden; de ble kjøpt av pengesterke proprietærer, som utnyttet dem ved
å anlegge sagbruk og på disse skjære opp skogen til utførsel.
Ennu i 1657 ble det skattet kun av 2 sager i prestegjeldet, nemlig:
Fosnesset sag, som eiedes av presten Peder Juel, og Leksdalens sag, som
eiedes av lensmann Age Haug.
Sagskatten var dette år på grunn av krigen forhøyet til det fire
dobbelte av foregående års, hvorefter den for Fosnessets sag var 20 rdl.,
for Leksdalens 24 rdl.
Fosnessets sag ble senere kalt Grundfoss sag og er den eldste, hvis
anlegg vi kjenner noe til. Presten Peder Eriksen Juels ansøkning om
Foss nes et sag.
Dessverre har det ikke vært mulig å slå fast om den første sag som er
omtalt i forbindelse med Grundfossen egentlig var forløperen til den
som skulle komme på Fossneset. Sagen på Fossneset hadde flere navn.
Blant annet ble den kalt Øvre Grundfoss sag, Helga sag og Fossneset
sag. Dette er Øvre Grundfoss. Sagen sto på bortre side av elven i høyre
billedkant.

----
56 SS-B
----
bevilling og tillatelse til å bygge den er datert 1. august 1655, hvorpå
sorenskriver Markus Markussen har foretatt besiktigelse 15. november
samme år. En ny besiktigelse er utført av sorenskriver Hans Bastiansen
den 24. juli 1657, hvorefter stiftsbefalingsmann Peder Vibe har utstedt
bygselbrev og bevilling på sagen 12. september 1657. Senere har der
vært avholdt besiktigelse den 18. mars 1660.
Peder Juel var allerede før 1650 kommet i besittelse av endel skog
gårder i Vuku og Malsådalen, og det var til utnyttelse av disse, han nu
anla sagbruket. Ifølge forordning av 28. juni 1632 og recessen av 1643,
art. 4-40 trengtes kongelig bevilling til det, som visstnok ikke var så
vanskelig å erholde.
Allerede i slutten av 1650-årene er det blitt opprettet mange nye
sagbruk i bygden. Foruten sagskatten er det nu blitt oppkrevet en
særskilt sagmesterskatt. I lensregnskapet for 1660 oppføres følgende
* Andreas Christoffersen fikk sin sag i Tromsdalen i 1658. I Trond
heims lensregnskaper står dette året: Med aff desse Effterfølgende
Ny Mg opbiugte och udj brug førte sauger ere Anders Christoffers, aff
tromsdals Saugh Pennge 4 Rdr.
Og i 1660 var det blitt to Tromsdalssager.
Peder Juel bygget i 1663 Bjørken sag.
Og Lars Brix fikk bevilling og lot bygge Kjesbu sag i 1666. Men den
var ikke i drift i mange årene.
*
Fosnesset eller Grundfoss sag gikk efter Juels død over til kapellanen,
Jakob Jakobsen Lund, som ble gift med Juels enke. Det samme gjaldt
Bjørken sag (Øvre Bjørken sag) som imidlertid lå nede akkurat da. Ved
skjøte, datert Haug 11. mai 1686, tinglest 16. januar 1689, solgte Lund
Grundfoss og Bjørken sager til Rasmus Ågesen Hagen, som dessuten
senere fikk fullkomment skjøte på grunnen med tilhørende laksefiskeri,
som fra gammel tid var skyldsatt for 1 øre, av Lunds enke, Elsebe
Tomasdatter. Skjøtet er datert 23. mai og tinglest 25. juni 1695.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

----
57 SS-B
----
Bjørken sag lå etter all sannsynlighet på samme sted som den sagen som
ble drevet inn i dette århundret. Den er merket sag 1 på dette kartet.
Hvorvidt dammen også lå på samme sted, vi tes ikke. Denne sagen er oså
i kildene omtalt som Øvre Bj ørken sag. Sag 2 er Nedre Bj ørken sag. Et
sted kalles den også Sundby sag. Sagen var i drift bare noen få år sist på
1600-tallet. Det finnes ingen opplysninger eller tradisjon som kan for
tel le hvor denne sagen lå. Men det mest trolige stedet må ha vært like
under den siste fossen i Bjørkbekken før denne nådde flatene ved
Sundby.

----
58 SS-B
----
Kjesbu sag er av de usikre sagene. Den var i drift bare et ti-år eller vel så
det for mer enn 300 år siden. Men trolig lå den i Kvernbekken hvor
denne løper ut i Kjesbuvannet i den smale kilen bak Roi/tangen. Sagen
lå trolig på den Ulle flaten midt på bildet til høyre. Den hvite flekken i
nedre billedkant er skummet fra fossen. Vannstanden i Kjesbuvannet er
langt høyere i dag som følge av oppdemmingen enn hva den var den
gang da sagen ble anlagt.
Kjesbu sag
Fossen i Kvernbekken som skaff et drivkraft til Kjesbu sag.

----
59 SS-B
----
Kjesbu sag.
En eventuell dam for regulering av vannet i Kvernbekken må ha ligget
på dette stedet.
Kjesbu sag.

----
60 SS-B
----
Andreas Christoffersen var borgermester i Trondhjem. Den ene av de
to Tromsdals sagene, som han eiet, er vel den samme, som senere ble
kalt Ramsås sag. De gikk siden begge over til kjøpmann Homfred
Brygman i Trondhjem. Ef ter ham kjøpte presten Tomas Svendsen
Scheen Tromsdals sag, som han senere tillikemed annet gods pantsatte
til rektor Krog, hvis gods i Verdalen på skifteauksjon i 1744 ble solgt til
Åge Rasmussen Hagen.
* Hans Bastiansen var distriktets sorenskriver og bodde på Trones.
Han har utvilsomt fått bevilling på Ulvillen sag etter Lauritz Bastiansen
sist i 1650-årene, for i 1659 står i lensregnskapene: Udaff disse Effter
schreffuene Nylig opbiugte och wdi brug førte Sauger er effter Taxering
Saugschatt Udgiffuet som følger Hans Bastiansen aff Wluild Saug
6Rdr.
*
Siden kom rådmann Jens Bing i besittelse av den. 1 hans tid ble den
nedlagt, antagelig i begynnelsen av 1690-årene, men atter gjenopptatt i
Blokko sag er også en av de usikre sagene. Men navnet tyder på at den
må ha ligget ved Blokko tjern. Dette bildet viser et parti av Malsåen med
Blokko tjern ned til venstre. I øverste venstre hjørne sees Sagvolden.
Ned til høyre for Sagvolden ligger Langdalen store. Og opp mot høyre
kan så vidt en av Gren-gårdene sees. Like til venstre for den ligger
Grensfossen i Malsåa.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

----
61 SS-B
----
Blokko sag.
Blokko tjern hvor Malsåen løper ut i tjernet. I bakgrunnen kan så vidt
fossen i Malsåen skimtes. Sannsynligvis lå Blokko sag til venstre for
elven på den Ulle skogbevokste flaten ved tjernet.
Blokko sag.
Fossen i Malsåen som trolig ga drivkraft til Blokko sag.

----
62 SS-B
----
Blokko sag.
Dette bildet er tatt fra samme sted som forrige. På den Ulle flaten på
andre siden av elven lå tro/ig Blokko sag.
Blokko sag.
Blokko tjern hvor Malsåen løper ut fra tjernet. Det sannsynlige sag
st edet til høvre.

----
63 SS-B
----
1698 av Rasmus Krag, forpakter av Reinsklosters gods, hvilket førte til
en prosess med Rasmus Agesen Hagen, som eier av Grundfoss sag;
herom mere nedenfor.
Hr. Erik Moe var kapellanen Erik Olsen Schanke, som bodde på Mo.
* Erich Moes «en liden sag» er for første gang nevnt i regnskapene i
1658 hvor det da står: H: Erich ibid aff Blaacke Saug iiij Rdr.
ibid betyr «samme sted», og har sin forklaring at Erich Moes sag er ført
etter Peder Juels sag i denne listen. Peder Juel var prest i Verdal, og
Erich Moe var også i Verdal. Peder Juels sag ble forøvrig kalt Helgeaae
Saug ved denne anledning.
Blaacke Saug lå i Malså-Høysjø-området. Som det vil fremgå av det
som følger, ble denne sagen også kalt Langdals sag.
I landkommisjonens jordebok 1661 finnes opplysninger om sager på
de enkelte gårders grunn. Seiv om nok noen sager ikke er tatt med,
trolig de som lå utenfor gårdsvaldene og inne på almenningene, er det
allikevel en del opplysninger som kan være av interesse. De føres derfor
opp her med de opplysninger som er gitt om den enkelte sag i
jordeboken:
Under denne gaard er en Saug tilhører Hans Bastiansen.
Dette må være Hans Bastiansens sag i Ulvillen. I Aslak Bolts jordebok
1432 har erkebiskop Gaute gjort en tilføyelse før 1490 som forteller at
erkestolen har byttet til seg en part i auskøniom sammen med eit stoort
audn som Sælwænæss heither oe qwernstødej viwildenne.
Dette forklarer hvorfor denne sagen er ført under Auskin.
Tromsdal
Herwnder en Saug tilkomer Andreas Christoffers.
Wnder samme gaard er nyligen opbiugt en Saug A ndreas Christoffersen
tilhør ende.
Trolig har denne sagen ikke blitt drevet i særlig lang tid, og heller ikke
med noe spesielt resultat, for den er ellers ikke nevnt i skattelistene.
Den ble bevilget Tønder i 1657.
Sundbye
Wnder Forn. Sundbye Lader Her Peder Juel opbiuge en Saug.
Dette er eneste gang Sundby er funnet som sagsted. I den nedenforstå
ende oversikten står Peder Juel oppført med to Bjørkensager: Off uer
Birchen Saug og Ner Birchen Saug. Den siste er sannsynligvis identisk
med Nedre Bjørken sag. Den kan ikke ha vært i bruk i mange år.
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

----
64 SS-B
----
Wnder forn. gaard findes en (af Andreas Christoffers) nylig opbiugte
Saug.
Paa denne gaard tz grund er biugt en Saug tilhør ende Her Peder Juel.
Dette er sagen i Grundfossen som ble kalt både Grundfoss sag,
Fosnesset sag og Helga sag. Den lå på sydsiden av elva hvilket forklarer at
den i denne jordebok er ført opp under Storstad.
Paa denne gaards grund er bygt en Saug tilhørende Her Erich oelsen.
Dette er den såkalte Blokkfoss sag i Malsåen som også ble kalt Langdals
sag.
En sag vi med sikkerhet vet eksisterte da denne jordeboken ble skrevet,
er Leksdals sag.
I 1662 står følgende i Trondheim Amtsregnskaper om sagene i Verdal:
Sauger och Saugmester Schatt Nemblig aff Huor Stabbell Bord i Saug
och Saugmester Schatt at were Contribuert = 5Vi Rdr.
En stabel var mengde-enhet for sagbord. En stabel tilsvarte et stort
tusen eller 1200. 3

----
65 SS-B
----
Alt i alt må det i 1662 ha vært 10 forskjellige sager i Verdal som det
ble skattet for. Av disse var det to Tromsdalssager, to Bjørkensager og
to Leksdalssager. Først ut i 1680-årene nevnes en sag ved Bjørken igjen.
I mellomtiden har det muligens vært vanskelig å skaffe tømmer, for den
var ute av drift som følge av «manquement af tømmer och anden u
leylighed».
Alt i alt ble det det året saget 28.5 stabler bord eller 34.200 bord i
Verdal.
Nedre Bjørken sag.
Sagen ble også en enkelt gang kalt Sundby. Etter all sannsynlighet lå den
i nærheten av dette stedet. Dette er den siste fossen i Bjørkbekken før
den når flatene ved Sundby. På dette stedet ble terrenget forandret av
leirmassene etter Verdalsraset 1893.
Foruten Grundfoss anla Peder Juel også Grens sag, antagelig i 1660-
årene, da han hadde erhvervet seg et nokså stort gods på de kanter.
Skuren på denne var Vi stabel bord, grunnleien 1 rdl. Etter Peder Juels
død solgte enken sagbruket til Jens Bing. Denne har i 1673 også fått
besiktigelse på et sagsted ved Lundefossen, lenger oppe i Malsådalen,
hvorhen han muligens har tenkt å flytte Grens sag. Likeså har han
samme år fått en besiktigelse i Heståsen, uten at det er blitt noe anlegg
av det.

----
66 SS-B
----
Den 23/8 1672 var det efter Bings forlangende besiktigelse på et
sagsted på Skrove, hvor Bing som bygselrådig aktet å bygge sag. Skuren
ble satt til 1 stabel bord og avgiften til Vi rdl.
Den 13/7 1672 har det etter begjæring av en Thøger Hansen vært
besiktigelse ved Haukåen, hvor man fant at sagbruk kunne legges litt
nedenfor en nu nedfallen sag og at tømmeret kunne tas av skogene
rundt vannet og på Volhaugen. Da det var en flomsag, fant man at det
ikke kunne skjæres mere enn 1 stabel bord på den, og avgiften ble satt
til 1 rdl. Det kan dog ikke sees å ha vært sagbruk i drift der før meget
senere.
* Utvik I i ngen i 1680-årene
A v Øystein Walberg
I Amtsregnskapene fra 1680 begynner opplysningene om sagbrukene
å bli mer fyldige. Først var det sagmesterskatten som ble ført årvisst.
Dette var opprinnelig en skatt som var fastsatt ved skattebrev av 20. mai
1644. Den såtte faste satser for sagmesterene. Dersom sagmesteren
virket ved en årgangssag, ble det betalt 6 riksdaler årlig. Ved en flomsag
ble det betalt 4 riksdaler for året, mens det ved en bekkesag ble betalt 2
riksdaler. Men fra 1668 var sagmesterskatten en avgift på skuren og ble
betalt med Vi riksdaler for hvert stortusen deler uansett hvilke sager de
ble skaret på.
Videre ble den gamle sagskatten omlagt til en avgift på produksjonen
ved visse sager. Dette gjaldt først og fremst de sagene som enten fikk
tømmeret fra almenninger, krongods, kirkegods eller benefisert gods,
eller som lå på noen av disses grunn. Denne skatten ble betalt med 24
skilling pr. storhundre bord. Et storhundre var 120. Ordningen ble
innført ved skattebrev av 30. desember 1679. 4
Amtsregnskapet kalles den nye skatten sagbordskatt.
Borgermester Laurits Pedersen Brix:
Ulvilla sag skaret 1000 bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Kjesbu sag
Jens Bing:
Hofstad sag
Høyfoss sag
Grens sau
Homfrid Bryggmann:
Dillan sag
Lie sag
skaret
skaret
skaret
skaret
skaret
skaret
300 bord 0 daler 0 ort 15 skilling
600 bord 0 daler 1 ort 6 skilling
700 bord 0 daler 1 ort 11 skilling
1000 bord 0 daler 2 ort 0 skilling
7500 bord 3 daler 3 ort 1 skilling
4000 bord 2 daler 0 ort 0 skilling
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

----
67 SS-B
----
Dette viser at det dette året var 12 priviligerte sagbruk i Verdal. I
forhold til de sager som hittil er nevnt, er det her kommet til en del nye
navn. Den første er Hofstad sag. Denne er nevnt i Marken foss. Den
andre er Høyfoss sag, og den lå trolig ved Øvre Markenfoss. Heller ikke
denne sagen er nevnt i kildene mer enn noen få år.
Navnet Øvre Tromsdal sag er trolig brukt i forhold til Ramsås sag. Tid
ligere ble begge disse sagene, som vi har sett, kalt Tromsdals sager.
Hofstad sag.
Bortsett fra å si at denne sagen lå på Hof stads grunn i Nedre Marken
foss, er det vanskelig å si noe om den nøyaktige beliggenheten. Dette er
forholdsvis høyt oppe i fossen.
Bind VI B — 5

----
68 SS-B
----
Hofstad sag.
Et sted noe lengre ned i Nedre Marken foss.
Hofstad sag.
Lengst ned i Nedre Marken foss.

----
69 SS-B
----
Høysjø sag er også en ny sag. Men i motsetning til flere av de andre nye
sagene, kom denne til å bestå i lang tid fremover.
I sagmesterskatten 1681 har Bjørken sag kommet til på nytt. Den til
hørte Jakob Jakobsen Lund. Rimeligvis var dette den som tidligere ble
kalt Øvre Bjørken sag. Bjørken sag hadde opprinnelig vært i Peder
Juels eie, men som vi har sett, gikk den etter hans død til kapellanen
Jakob Lund da denne giftet seg med Juels enke. Til tider lå denne sagen
nede i flere år i sammenheng, men den ble stadig satt i bruk igjen.
Forøvrig var eierne og sagene de samme som året før. Bordkvantumet
og skatten var nå følgende:
Ulvillen sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Kjesbu sag skaret 400 stabel bord 0 daler 0 ort 20 skilling
Hofstad sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Høyfoss sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Gren sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Høysjø sag skaret 700 stabel bord 0 daler 1 ort 11 skilling
Grundfoss sag skaret 1700 stabel bord 0 daler 3 ort 11 skilling
Bjørken sag skaret 200 stabel bord 0 daler 0 ort 10 skilling
Tverå sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling
Dillan sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling
Lie sag skaret AVi stabel bord 2 daler 1 ort 0 skilling
Ramsås sag skaret 1100 stabel bord 0 daler 2 ort 5 skilling
Øvre Tromsdal sag skaret 4 stabel bord 2 daler 0 ort 0 skilling
Året etter var tallet på privilgerte sager økt til 16. Foruten begrepet
stabel ble også begrepet tylft brukt nå. Skattelisten for 1682 gir følgende
opplysninger:
Ulvillen sag skaret 3Vi stabel bord 1 daler 3 ort 0 skilling
Kjesbu sag skaret 1 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling
Hofstad sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Marken sag skaret 40 tylfter bord 0 daler 0 ort 20 skilling
Gren sag skaret IVi stabel bord 0 daler 3 ort 0 skilling
Mevass sag skaret 24 tylfter bord 0 daler 0 ort 12 skilling
Høyfoss sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Skrove sag skaret IO 1 /: tylfter bord 0 daler 0 orts'/2 skilling
Høysjø sag (her
kalt Gren sag) skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling
Grundfoss sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Bjørken sag ikke i bruk dette året
Tverå sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling
Dillan sag skaret 5 stabel bord 2 daler 2 ort 0 skilling
Lie sag skaret AVi stabel bord 2 daler 1 ort 0 skilling
Ramsås sag skaret 2 stabel bord 1 daler 0 ort 0 skilling
Øvre Tromsdal sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling
De tre nye sagene tilhørte alle Jens Bing. Ellers var eierne de samme
som tidligere. Når det gjaldt disse nye sagene, kan det bemerkes at Skrove
sag lå i Leiråen. Den var anlagt av Bing seks år tidligere, i 1676, men den lå

----
70 SS-B
----
tydeligvis nede en tid. Marken sag var heller ikke noen ny sag. Etter all
sannsynlighet var den identisk med den sagen som tidligere ble kalt Øvre
Leksdal sag. Den lå i Nedre Marken foss i Lundselven på motsatt side
for Hofstad sag. Begge disse sagene, Skrove og Marken, kom til å være
mer eller mindre i sammenhengende drift helt til ut på 1900-tallet, da
riktignok som private bondesager.
Den siste av de tre nye sagene dette året, Mevass sag, må vi ofre noen
flere ord på. Den er funnet nevnt bare to ganger i kildene, og begge
gangene i året 1682. 1 den ene kilden som er en oversikt over sagskatten,
og som er gjengitt i utdrag nedenfor, kalles den Movads Saug i Kongl:
M: Alminding. I den andre hvor det ovenstående er hentet fra og som er
skatteliste for sagmesterskatten, kalles den MøeWas Saug. Spørsmålet
blir så å finne ut hvor den kan ha ligget. I sagbordskatten for 1682
nevnes bare fire av Jens Bings sager. Skrove sag er ikke nevnt. De fire
er: Hofstad sag, Høy/oss sag, Marken sag og så Mevass sag. Av disse lå
de tre første forholdsvis nær hverandre i Lundselven, Hofstad sag og
Marken sag i Nedre Marken foss og Høyfoss i Øvre Marken foss. Spørs
målet kan da være om også Mevass sag lå i dette vassdraget. Imidlertid
finnes det hverken noe vann eller elv som har førsteleddet Mø- eller Mo.
Mevass eller «Movads» sag.
Dette synes å ha vært det mest sannsynlige stedet for denne sagen.

----
71 SS-B
----
Derimot ligger det et par mindre vatn inne i Leksdalsfjellene som heter
Mevatnene. Elven som renner ut fra disse heter Mevasselven. Den
nederste delen av denne elven før den løper sammen med Lundselven,
kalles i dag Sørelven. Fra Øvre Markenfoss og opp til samløpet mellom
Lundselven og denne elven er avstanden vel en kilometer. Den gang da
dette ble skrevet, kan vi regne med at vedkommende som oppga navnet
på elven hverken kunne lese eller skrive. Den som skrev, skrev sikkert
det han syntes han hørte. Derfor ble det sannsynligvis Møvass sag. At
prikkene over ø-en falt bort neste gang navnet ble skrevet, er heller ikke
noen uforståelig hendelse.
Å plassere Mevass sag i Sørelven eller Mevasselven er ingen enkel sak.
Etter tre hundre år finnes det ingen spor igjen etter en sagbruksdrift som
bare varte et år eller to. Men et kort stykke ovenfor samløpet med
Lundselven ligger en holme ute i elven. Dersom man demte det nord
ligste løpet, ville man få større vannføring i det søndre løpet. Dette løpet
er forholdsvis smalt lengst oppe, og en demning eller regulering på dette
stedet ville ganske sikkert skaffe nok vann til å drive en sag. Selve
holmen er slett og vel egnet til stabelplass.
Enda et moment som kan peke mot at sagen må ha ligget ved denne
holmen, er at det kommer en bekk ned fra sydskråningen. 1 normale
Mevass sag. Bekkeløpet som faller ut ved holmen i Søre/ven eller
Mevasselven fra syd i nærheten av Hallemsvollen. På dette bildet er
løpet helt tørt, men i f lom tider er vannføringen stor.

----
72 SS-B
----
Me va ss sag.
Det tørrlagte løpet på nordsiden av holmen i Sørelven eller Mevass elven
en tørkesommer. Det sannsynlige stedet for sagen var til venstre på
holmen.
Mevass sag.
Fra øverste del av holmen hvor elveløpet deler seg. En sannsynlig dam
kan ha stått noen lunde her. I bakgrunnen hovedløpet av Sørelven eller
Mevasselven. Holmen til venstre.

----
73 SS-B
----
tider er denne bekken temmelig vannrik slik at den nok kan ha drevet en
sag. Følgelig synes det å være en viss mulighet for at denne Mevass sag
kan ha ligget på dette stedet, hva enten den ble drevet av Mevasselven
eller av bekken.
Dog synes avstanden fra denne sagen og ned til den sentrale bebyg
gelse å ha vært forholdsvis stor. Vi skal her huske på at det var en privi
ligert sag det var tale om. Den saget for salg. Følgelig ville det oppstå
problemer med å fremføre produktene fra produksjonsstedet til
markedet. Rimeligvis var dette årsaken til at den ble nedlagt etter et år
eller to.
Fra 1682 finnes også en liste over sagbordskatten. Denne listen ora
fatter årene 1680, 1681 og 1682. Imidlertid er ikke alle opplysningene
gitt her helt i overensstemmelse med sagmesterskattelistene. Blant annet
er begrepet stabel brukt hvor det i 1680 i sagmesterskatten står 1000
bord. Videre mangler en del sager. Det gjelder Bings Gren og Skrove
sager og Lunds Bjørken sag. Men til gjengjeld gir denne skattelisten en
del andre interessante opplysninger. I utdrag står følgende:
Borgermester Brix' sager:
Ulvillen sag står på Kongens grunn med damstokken på Hospitalets grunn.
Tømmeret taes i Kongens ålmenning og i borgermesterens egne skoger. I de tre årene
ble det tilsammen skaret 5 stabler bord, hvorfor det ble betalt 12 daler 2 ort i skatt.
Kjesbu sag står på borgermesterens egen grunn. Tømmeret taes i egne samt Verdal
prestebords skoger. Fra 1680 til 1682 ble det skaret tilsammen 1 stabel 700 bord, og det
ble betalt 4 daler 1 ort i skatt.
Rådmann Jens Bings sager:
Hofstad sag står på Kongens grunn, og får mesteparten av sitt tømmer fra Kongens
skoger. I løpet av de tre årene ble det skaret 2 stabler 100 bord, og det ble betalt 5 daler
1 ort i skatt.
Høyfoss sag står i Kongens ålmenning. I perioden 1680 til 1682 ble det på denne
sagen skaret 1 stabel 700 bord, og for det ble det betalt 4 daler 1 ort i skatt.
Marken sag har halv damstokk på Hofstad som er Kongens grunn. Den var i drift
bare året 1682 da det ble skaret 400 bord. Den betalte skatt var 1 daler.
Mevass sag står i Kongens ålmenning. Den var i bruk bare i 1682. Det ble da skaret
240 bord som det ble betalt 2 ort 10 skilling i skatt for.
Jens Christophersens sag:
Gren sag står på odelsgrunn. Tømmeret taes i egne skoger for en del og i Kongens
ålmenning for en del. Den var i bruk alle tre årene, og det ble da skaret 1 stabel 700
bord. Skatten var 4 daler 1 ort.
Jacob Jacobsen Lunds sag:
Grundfoss sag står på egen odelsgrunn. Tømmeret taes i egne og adskillige om
liggende skoger. Tilsammen ble det skaret 4 stabler 450 bord i de tre årene, og skatten
var på 11 daler 2 ort 12 skilling.
Kaptein Iver Mogenssons sag:
Tverå eller Inndal sag ligger i Kongens ålmenning hvor også tømmeret taes. Til
sammen ble det skaret 5 stabler disse tre årene, og skatten var 12 daler 2 ort.

----
74 SS-B
----
Homfred Brygmans sager:
Dillan sag står på Reins klosters grunn, og den halve damstokk ligger på Kongens
grunn. Tømmeret skaffes for det meste fra Kongens skoger og fra almenningsskogene.
I løpet av de tre årene 1680, 1681 og 1682 ble det skaret ikke mindre enn 15 1 /: stabler
bord, og skatten for dette var på ikke mindre enn 38 daler 3 ort.
Ramsås sag står i Kongens ålmenning hvor også tømmeret taes. Tilsammen ble det
skaret 3 stabler 700 bord i de tre årene, og skatten var på 9 daler 1 ort.
Eileis ble det skaret på Lie og Tromsdals sager, og disse berettes å ligge på egen
grunn og på Bakke klosters grunn. Tømmeret ble i de tre årene 1680, 1681 og 1682 tatt
i hans egen gard Tromsdals skog. Tilsammen ble det saget 21 stabler.
For Lie og Tromsdals sager er det ikke oppgitt noen sagbordskatt.
(Hele skattelisten er inntatt i avsnittet Kilder.)
En lignende sagbordskatteliste finnes fra 1683. Denne listen gir
dessuten en hel del andre opplysninger, og den hitsettes i sin helhet:
Wærdahlen Bordskat Rdr ort sk
Hofstad Saug 1 Stabell ) 2 2
Kjesboe Saug Vi Stabell )
Disse 2de Sauger mig Wnderschrefne tilhørende, og staar Hofstad
Saug, tilligemed half Damstock, paa Ko. Ma: Grund, og den anden
halfue Damstock, paa min Egen odel, tømmerit tagis En Deel udj
Kongl. Ma. saauelsom mine Egne odelsskower.
Kiesboesaug, staar tilligemed Damstock paa min Egen odels Grund,
tømmerit tagis udj mine Egne odelsskower.
Testerer
L Brix
Offuirschrne hofstad saug fløttis dette aar, og settis paa min Egen
odelsgrund, kaldis Lunden, og tømmerit til den tagis foreffter udj mine
Egne odelsskower.
Høsiøe Saug 95 tdlter 2 1 12
Denne Saug mig Wnderschrefne tilhørende, staar paa min egen odels
grund, med Damstocken, og tømmerit tagis Mesten deel i Kongl.
Mayts. Alminding, og nogit udj andre proprietariers skowe.
Testerer
Jens Christophersen
Grundfos Saug 1 Stabel 5 toller 2 2 12
Denne Saug, mig Wnderschrefne tilhørende staar paa min egen odels
grund, baade med saug og Damstock, Thømmerit til den, tagis udj adt
schillige skoue, Baade af Kongens, Kirchens, Benificerede, og andre
proprietariers skouer.
Testerer
Jacob Jacobsøn
Wlfuildiz Saug 4 Stabel 10
Greens Saug 1 Stabel 48 tolt 3 2 20
Skrofue Saug 7 tdlter - - 17
Disse trende sauger mig Underschrefne tilhørende og staar wlfuildz

----
75 SS-B
----
saug, paa Kongl. Ma: Grund, og damstocken ligger paa proprietariers
odelsGrund, tømmerit tagis udj mine Egne Saauelsom andre proprie
tariers odelsskower.
Greens saug, staar paa min Egen odels Grund, tilligemed half Dam
stock, og den anden halfue paa en proprietariers odels grund, tømmerit
tagis udj proprietariers odelskower.
Skrofue saug, staar tilligemed Damstock, paa min Egen odels Grund,
tømmerit tagis udj proprietariers odels skovver.
Testerer
L P Brix
Rdr ort sk
Dillums Saug 2'/ z Stabel 6 1
Ramsaae Saug 1 Stabel 2 2
Lie Saug 3 Stabel
Tromsdals Saug 3 Stabel 40 t:
Disse 4 sauger, hører mig undertegnede til, og staar Dihlums saug, til
ligemed half damstock, paa ReinsClosters Grund, og den anden halfue
paa Ko. Ma. grund, tømerit tagis nogit udj Kongl. Ma. Alminding,
saauelsom andre proprietariers skower.
Ramsaae saug, staar tilligemed Damstock, paa min Egen odels Grund,
tømmerit tagis udj K. Ma. Alminding. Liesaug, staar paa
BacheClosters Grund, og Damstocken ligger paa min Egen odelsgrund
tømmerit tagis udj mine Egne odelsskower. Tromsdals saug, staar til
ligemed Damstock, paa min Egen odel, tømmerit tagis udj mine Egne
odels skower.
Dette saaledis af Hr. Homfred bruchmands saugfogd Grunden
Tomas Faaren at uere andgifuen Jon (uleselig)
Indals Saug Vi Stabel 1 1
Denne saug, mig underschrefne tilhørende, staar tilligemed Damstock,
paa Kongl. Ma: Grund, tømmerit tagis udj Kongens Alminding.
Testerer
1 f fuer Monsen
Ut fra dette ser vi at tallet på priviligerte sager nå er sunket til 12.
Dette er forståelig ut fra det forholdet at flere av sagene var små bekke-
sager, og det kunne være vanskelig å transportere tømmeret frem til
dem. Følgelig var mange av de mindre sagene ute av drift i flere år av
gangen.
Men av opplysningene som her gies, ser vi at Hofstad sag bare kan ha
eksistert i noen få år. Etter dette året ble den flyttet ned til Lund. Ved
Lund var det et gammelt sagsted, og det var vel den sagen som tidligere
ble kalt Leksdal sag.
Dette er også det siste året hvor Kjesbu sag nevnes. Den har trolig
ikke vært i drift stort mer enn ti år.
Videre kan vi se at Mevass sag ikke nevnes mer. Den lå nok for
avsides til at den var lønnsom.
*

----
76 SS-B
----
Sagbruksvirksomheten tiltar
I midten av 1680-årene var det 11 priviligerte sagbruk i bygden. De
har dog ikke vært i drift samtidig. Regnskapet for 1684 oppviser
følgende eiere, bruk og skaret bordkvantum:
Hr. Jens Kristofersen (Svaboe), bygdens prest:
Høysjø sag 1500 bord
Hr. Jakob Jakobsen Lund, bygdens kapellan:
Grundfoss sag 1060 bord
Jens Bing:
Ulvillens sag 6300 bord
Grens sag 1200 bord
Skrove sag 150 bord
Homfred Brygman:
Dillansag 160 bord
Ramsås sag 1300 bord
Lie sag 2500 bord
Tromsdals sag 2250 bord
Kaptein Ivar Mogensen
Tverå sag 500 bord
Tilsammen 16860 bord
Sagsmesterskatten av dette var 2 ort pr. tusen.
Til sammenligning anføres, at bordkvantumet for hele fogderiet
samme år var 113820 bord.
Leksdalens eller Lunds sag har — som det sees — altså ikke vært i
drift dette året. I 1686 har den derimot vært i gang; men da var det ingen
drift hverken ved Dillan, Lie eller Skrove sagbruk. Skrove synes alltid å
ha vært et lite bruk.
Dillan sag gikk siden over i lagmann Peter Drejers eie og finnes
registrert blant dennes efterlatenskaper i 1704. Om sønnen, Abraham
Drejer har overtatt den, kan ikke sees; den finnes iallfall ikke blant det
gods, som er registrert efter denne i 1736. Rimeligvis var den da nedlagt.
Høysjø sag ble ved skjøter av 22/7 og 12/10 1720 sammen med annet
gods solgt til Abraham Drejer og oberstløytnant Peter Lund. Ved Lunds
død overtok Drejer det hele; men Peter Lunds sønn, kapteinløytnant
Peter Rafael Lund, kjøpte det igjen ved auksjon efter Drejer i 1736.
Bordkvantumet for Høysjø sag var ved denne tid 750 bord, og
tømmeret ble tatt i hans egne skoger og skogene i Sul og Helgådalen,
som hans sønn hadde arvet etter Abraham Drejer.

----
77 SS-B
----
Høysjø sag.
Høysjøelven begynner sitt løp fra Høysjøen med en foss. Denne
dammen er bygget lenge etter at sagen var satt ut av drift.
Høysjøsag.
Høysjøfossen sett nedenfra. Det var denne fossen som skaffet drivkraft
til Høysjø sag.

----
78 SS-B
----
Høy sjø sag.
Det er ikke langt stykket fra fossen til Sagtjernet. Høysjø sag sto på
venstre side av Høysjøelven like før den løp ut i Sagtjernet.
Høysjø sag.
Sagstedetfor Høysjø sag ved Sagtjernet.

----
79 SS-B
----
Høysjø sag.
Sagtjernet hvor det fremdeles finnes delvis forratnede bakhoner på
bunnen etter sagdrif ten.
Høysjø sag.

----
80 SS-B
----
Det hele bordkvantum, som ble skaret i Verdalen i midten av 1680-
årene, kunne altså dreie seg om 16 å 17000 bord årlig. Sagskatten
utgjorde etter en forordning, tinglest i Verdalen den 26. juni 1693 1
riksdaler av hvert 100 bord, som ble skaret av tømmer fra offentlig
gods, eller på sag, som hadde helt eller halvt damsteng på eller var
bygget på sådant gods. Dertil kom så den sedvanlige trelasttiende, som
ble oppebåret ved utskipningen. Sagmesterskatten var 1 rdl. av hvert
1000 skårne bord uten forskjell på, hvilken sag de var skaret ved.
Stridigheter
Som ovenfor nevnt, nedla Jens Bing Ulvillens sag. Men under 6/8
1698 transporterte Olava sal. Jens Bings sagbruksrettigheter til Reins
klosters forpakter, Rasmus Krag, som derpå fikk bygselbrev av
antikvaren 8/8, tgl. 13/10 1698. Herved fant Rasmus Ågesen Hagen seg

----
81 SS-B
----
som eier av Grundfoss sag forurettet. Han hadde satt seg i stor
bekostning ved å gjenoppføre denne sag, som både i 1695 og 1696 var
tatt ut av flommen, og tilveiebragte et tingsvitne for at det ikke kunne
skaff es tømmer nok til begge sagbruk, idet Grundfoss sag ofte hadde
mattet stå av mangel på tømmer og Ulvillens sag i sin tid var nedlagt på
grunn av de store omkostninger ved å ta tømmeret fra langt
bortliggende skoger.
Krag stevnet på sin side Hagen, idet han ville ha Grundfoss sag ansett
som upriviligert. Hagen førte imidlertid bevis for, at Grundfoss var det
eldste av alle de omliggende sagbruk, hvorfor dom av 12/10 fastslo, at
«Rasmus Aagesen Hagen skal nyde og vedblive Grundfos sag og de den
tillagte skoge.»
Dommen var avsagt av sorenskriver Henrik Drejer, en bror av
kanselliråd og lagmann Peter Drejer, som var eier av Sul- og
Helgådalens gods og derfor kanskje noe interessert i Grundfoss sag som
avtaker av tømmer fra hans garder i Helgådalen. lalfall mente nu Krag
det, foruten at han hadde å klage over, at Henrik Drejer ikke hadde
villet foreta åstedsbefaring, «men isteden frådømt, hvad jeg efter
bygselsedler og andre adkomster kan have ret til». Krag oppnådde også
å få saken gjenopptatt med settedommer, hvilket resulterte i at begge
vedble å drive sine bruk og for ettertiden var bitre uvenner.
Rent ille var det mellom dem sommeren 1700. Jon Byna hadde hugget
endel tømmer, som skulle føres til Grundfoss sag. Men han skyldte Krag
penger, hvorfor denne tok 4 tylvter av tømmeret og lot det føre til
Ulvillens sag og oppskjære der — efter Jons påstand uten hans sam
tykke. Han kunne dog ikke nekte å ha mottatt av Krag 2 rdl. i forskudd
for tømmer, som han skulle hugge i ålmenningen; men da han ikke
fremskaffet dette, tok Krag de 4 tylvter og sa, at han nok skulle komme
tilrette med Hagen.
Om dette tømmer og forskjellig annet røk da Krag og Hagen sammen
oppe i Kleppen i juni 1700, og der har det nok gått varmt til. Etter Krags
forklaring hadde Hagen overfalt ham med hugg og slag, så han til slutt
måtte gripe til kården for å verge seg; sitt kårdehefte fikk han herunder
brukket istykker.
Nu fulgte naturligvis en prosess med utsettelse fra ting til ting. De,
som skulle være vitner i saken, har sikkert følt seg som lus mellom to
negler i striden mellom de mektige herrer og hadde sørget for å se minst
mulig av begivenheten. Hovedvitnet, Guru Kleppen, hadde således
nødvendigvis mattet gå ut å mate hunden, nettopp som striden begynte
å nærme seg kokepunktet. Dom falt først i juni 1702, og av
vitneutsagnene fant ikke retten det bevist, at det hadde vært noe slags
mål, men «alene mundkeckel de gode mænd imellem», hvorfor Hagen
ble frikjent for Krags tiltale.

----
82 SS-B
----
Imidlertid hadde Hagen på sin side i juli 1701 innstevnet Krag for de 4
tylvter tømmer, som er nevnt ovenfor, samt dessuten noe annet
tømmer, som Krag en søndag skulle ha bemektiget seg oppe i Helgåsen.
I denne sak falt dom i november 1703, hvorved Krag ble dømt til å
betale Hagen 8 rdl. for de 4 tylvter, «som ikke vedkom ham at tåge»,
samt omkostninger 4 rdl.
Også senere vil vi få se, at stridende interesser har brakt de priviligerte
sageiere i konflikt med hverandre om enn neppe på en fullt så voldsom
måte som denne.
Svingninger i konjukturene
Foruten de før nevnte sagbruk, er Bjørken sag anlagt i 1600-årene. I
1686 sees den å være solgt til Rasmus Hagen av kapellanen Jakob Lund.
Den er anlagt allerede i 1663 av Peder Juel; men det synes ikke å ha vært
noen regelmessig drift ved den.
Vangstad sag er anlagt omkring 1700
Ved de besiktigelser, som hittil var utført av sorenskriveren og en
lagrett, når et nytt sagbruk skulle opprettes, er det neppe tatt
bestemmelser om annet, enn hvorvidt et sådant kunne tillates under
hensyn til skogens alminnelige tilstand i det omliggende strøk og
hvorvidt det i nærheten var eldre bruk, hvis rettigheter som ikke måtte
gåes for nær. For det sønnenfjellske Norge er det allerede av 6.
september 1688 et reskript angående, hvilke sager måtte bli stående, og
hvor mange bord det årlig måtte skjæres på hver sag. Dette er
formodentlig den første bestemmelse angående sagkvantum; men først i
1735 synes en sådan bestemmelse å være gjort gjeldende nordenfjells,
idet reskript av 18. oktober dette år befaler, at alle sagbruk og dertil
hørende skoger før de bortfestes skal lovlig besiktiges av vedkommende
rettsbetjent og tillike eragtes, hva kvantum tømmer der årlig kan tillates
hugget, «saa at skogene vorder fredede».
Skogene var nemlig allerede i slutten av 1600-årene på sine steder blitt
slemt medtatt, og det er utgitt flere forordninger, som hadde til hensikt
å bevare dem. Et reskript av 7. september 1688, som dog kun gjelder det
sønnenfjellske, setter bestemmelser om mastehugst, tjærebrenning etc.,
fordi skogene på mange steder sønnenfjells var blitt ødelagt av altfor
sterk hugst. En forordning av 3. februar 1683 forbyr hugst i offentlige
skoger, og dette innskjerpes i en skrivelse av 5. februar 1700 til stift
amtmannen i Trondhjem, som sa at det ikke må skje nedhuggel.se av
kongens almenninger eller skoger, «saasom saadant gaar i svang.» —

----
83 SS-B
----
I begynnelsen av 1700-tallet er sagbruksdriften gått betydelig tilbake.
11711 og 1725 er det således skaret følgende kvanta:
11711 11725
På Tromsdals sag 250 bord 480 bord
« Ulvillens sag 1500 «
« Grundfoss sag 2000 « 3600 «
« Lunds sag 1000 « 1200 «
« Høysjø sag 900 « 252 «
« Bj ørken sag 300 «
« Grens sag 900 « 600 «
« Vangstads sag 900 « 540 «
« Leklems sag 240 «
Tilsammen 5950 bord 8712 bord
I hele fogderiet 41290 bord.
Leklems sagbruk var visstnok ganske nytt i 1725. Hvem som dengang
eiet og drev det er übekjendt. Peder Pedersen Ovid fikk bygselbrev på
sagstedet av Ole Sevaldsen Leklem 20/6 tgl. 8/9 1749.
Tverå eller Svarthovd sag lå omkring 1700 en lang tid øde og übrukt.
Så fikk Tomas Davidsen Jelstrup amtskriverens bygselseddel på den
28/8 1706, tinglyst 27/1 1707, og drev en tid, hvorefter den ble nedlagt
Tverå sag.
Tveråen ovenfor det stedet hvor Tverå sag lå. En mulig dam må ha
ligget ovenfor her.
Bind VI B —6

----
84 SS-B
----
Tverå sag må (rolig ha ligget på dette sted ved Tveråen.
Tv er å sag.
På dette stedet sto sagen, og tømmer og materialer ble lagt opp på denne
sletten.

----
85 SS-B
----
Tv er å sag.
igjen. Ved Tomas Davidsens død i 1730 betegnes den som en liten
bekkesag — «brøstfældig og maa paany opbygges». Sagstedet ble som
kongelig eiendom oppbudt på tingene helt til i 1760-årene; men som det
heter i tingsvitne fra 1733: «Ingen vil eller kan befatte sig med den, langt
mindre svare noget grundleie».

----
86 SS-B
----
Levrings sag ble oppført omkring 1728 av rektor Krog, som var
kommet i besittelse av endel garder fra Levring og Inndalen. Ved Krogs
død ble Levring tillikemed Tromsdals sag solgt til Åge Rasmussen
Hagen. Det opplyses om Levrings sag i 1731, at den er en liten bekkesag,
hvorpå kun skjæres, når det er stor flom.
Det ringe bordkvantum, som ble skaret i den første fjerdedel av 1700-
tallet, skriver seg vel først og fremst fra de urolige tider med krig og
ringere vilkår for avsetning av trelast. Men det kan også delvis bero på,
at skogen var blitt uthugget i de for skogbruket gode tidene i siste
halvdel av 1600-årene. lalfall har dette vært tilfellet i de strøk, som
leverte til de større bruk Ulvillen og Grundfoss. Således har det den 31.
august 1736 vært en besiktigelse av kronens skoger i Helgådalen for å
avgi skjønn over, hvor stort kvantum det kunne tillates hugget til
Ulvillens sag. Det opplyses herunder, at den skog, som var nærmest
Helgåen og Skjækra var ganske uthugget. Sagretten fant det umulig å
uttale noe om kvantumet.
Branner og andre ødeleggelser
Skogbranner har også gjort sitt til å ødelegge skogen. Overfor
sådanne begivenheter sto man i de tider nokså hjelpeløse — noen
organisasjon til slukking var det naturligvis ikke tale om. Det eneste vi
kan se er gjort av offentlige foranstaltninger mot skogbrann finnes å
lese i stiftamtmannens kopibok, hvor det heter: «6. juni 1703 —Tilskrev
jeg fogderne (hvoriblandt Jens Mogensen i Stjør- og Værdal) om den
antændte ild i skoven i deres fogderi at lade slukke»; men så lettvint var
nok ikke saken, at den lot seg ordne ved en skrivelse til fogdene. Det har
vel det år vært mange skogbranner - formodentlig var det en tørr
sommer.
I 1711 har det atter vært noen store skogbranner, som ødela skogene
under Ekren, Sæter, Breding, Østre og Vestre Gudding og Storvuku.
Dette opplyses i matrikuleringsarbeidet av 1723, hvor det også nevnes,
at Skroves og Bjørkens skoger er avbrent, men uten nærmere angivelse
av når dette er skjedd.
Skogbrann har nok ofte herjet skogen i gammel tid, og man har
neppe gjort seg syndelig umak med å slukke den — skog var det jo nok
av. Kristian 4.'s lov punkt 6-19-9 fastsatt skadeerstatning, når skogbrann
oppsto som følge av uaktsomhet; men først ved forordning av 4. april 1781
ble det satt straff for sådan uaktsomhet. Denne bestemmelse har ikke vært
bragt i anvendelse i Verdalen førenn i 1832. Da var det stor brann i
Inndalsskogene; den begynte ved Rotmoen tirsdag den 19. juni, og det
ble ikke gjort noe alvorlig for å stanse den før fredagen, da en mengde
mennesker hadde samlet seg på brannstedet, men ilden vedble å rase til

----
87 SS-B
----
søndag, da det begynte å regne. Den hadde da herjet en strekning på
henimot 1 mil i lengde og 1 Vi fjerding i bredde. Den brente skog, som
vesentlig tilhørte Verdalsgodset, hadde dog ikke noen stor verdi. Skaden
for Nikolai Jenssen, som da var godsets eier, oppgis til 300 spdl.
Brannen skyldtes Jon Rotmoen og kone, som hadde antent noe
tørrkvist og lignende på Rotmoens innmark. De ble satt under tiltale,
men frikjent, da retten ikke fant anvendelse for noen bestemmelse, som
såtte straff for forholdet. Omkostningene ble de dog dømt til å utrede.
Skogen kunne nok også bli ødelagt på mange andre mater også, f.eks.
ved ufornuftig anvendelse av tømmeret. Således har det ennu i 1770-
årene forekommet, at man laget bord ved utflekning, d.v.s. man kløvde
tømmerstokken og hugde til bord med øks istedetfor å sage. I en
skrivelse av 18. september 1776 til rentekammeret, som hadde forlangt
en betenkning angående denne bruksmåte, sier stiftamtmannen, at
utflekningen er en ødeleggende uskikk; fordi istedetfor at man ved
saging kan f å 6 - 8 bord av en stokk, får man ved flekning i det høyeste
2. (Se forøvrig om huggen bord under Treforedlingen i eldre tid.)
Tjærebrenning har også på sine steder tatt hardt på skogen, dog
neppe i Verdalen, hvor der kun finnes lite furuskog. I skrivelse av 26.
juli 1777 til general landøkonomi og kommerce kollegiet opplyser
stiftamtmannen, at tjærebrenningen i hans amt har vært av meget ringe
betydning inntil forrige og især dette år, da prisene på tjære ble
usedvanlig høye, nemlig 4-5 rdl. pr. tønne. En stor del ble solgt innen
lands; men utførselen til fremmede steder ble anslått til 1500-2000
tønner bare fra Trondhjem. Brenningen ble drevet kun på få steder i
amtet, nemlig der, hvor det fantes furuskog.
Også gjerdebyggingen, som det vesentlig ble benyttet ungtrær til, har
vært ansett for å være til så stor skade for skogen, at det har påkalt
myndighetenes oppmerksomhet. Stiftamtmannen uttaler om det i en
skrivelse av 20. mars 1779 til rentekammeret, at «bonden har ikke
leilighed og patriotisme til at bygge sten- eller torvgjærder.» Mellom
utmarker ble det dog brukt older og løvtrær til gjerder. Han mener
forøvrig, at lensmennene burde være de nærmeste til å påse denne sak
og benytter anledningen til å fremholde en lønnsforbedring for disse,
«saa hurtige og duelige personer altid kunde forskaffes».
Kontrollen skjerpes
Hauka (senere kalt Nedre Hauka) sag ble anlagt av Sivert Flet efter
besiktigelse den 14. oktober 1739. Den ble lagt på et sted, hvor Sivert
Forbregd før hadde en kvern, som Flet påtok seg å hjelpe ham med å
flytte litt lenger opp. Flet såtte opp sag og skar på den i 1740 og 41, men

----
88 SS-B
----
oppgav til sagmantallet at intet var skaret, hvorfor han ble satt under
tiltale, fordi han «underfundig har søgt at besvige Hans Majestæt sin
deraf tilkommende skat». Seiv anførte han kun å ha skaret fremført
tømmer, som ellers ville ha råtnet, «bonden i denne dyre tid forlist sin
subsistens og endel skatters betaling manglet.» Han ble dog dømt til å
betale de to års sagskatt dobbelt, samt fordi han hadde skaret uten
bevilling 2 rdl. bot til de fattige og like meget til justiskassen samt
prosessomkostninger 12 rdl. 3 Vi ort. Endelig måtte han innstille skuren,
til han hadde fått bevilling. Denne skaffet han seg da og fikk bygselbrev
av fogden 5/10 1747, tgl. 4/3 1748. Han skulle betale i bygsel 3 rdl. 1 ort
8 sk., årlig grunnleie Wi ort samt i årlig skogleie av kronens gard
Hallem og lektoratsgården Lein 2Vi ort. Ved reskript av 15. april 1741
var det nemlig bestemt, at det av det tømmer, som ble hugget i kongens,
kirkenes og de benefiserte gårders skoger eller kongens almenninger,
skulle, såsnart det var felt og fremdrevet, betales 12 skilling danske av
hver tylvt sagtømmer og av alle andre tømmer og lastsorter 1/16 av
verdien, således som den ble lansert efter hvert års markedspris. Denne
bestemmelse ble i det vesentlige gjeldende ttil skatteloven av 1. juli 1816.
* I løpet av 1700-tallet gikk det stadig ut påbud fra sentralstyrelsen i
København, det vil si Rentekammeret, om at fogdene måtte inn
rapportere tilstanden i kongens skoger. I 1749 sendte daværende fogd i
Stjør- og Verdal fogderi inn en rapport både om almenningsskogene,
kongens skoger, de private skogene og sagbrukene. Bakgrunnen for
dette er nærmere fortalt under almenningene. Hva fogden sa om
sagbrukene hitsettes i sin helhet:
Først De udj Præstegieldet beliggende Saug bruge hwem samme tilhører, paa hwis
Grund der staaende og hwor Tømmeret enten udj Almindings, Kongens,
Beneficerede, Proprietaire eller Odels Bønders Skowe faaes eller tages: -
1. Tromsdahls Saw - Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende staaer paa hands Eegen
Gaards grund og Tømmeret tages i hans Eegen Odels Skow. - Derpaa er skaaret
udi afgl: Cancelli Raad Krogs tiid 2 a 3000 de Bord og meere aarli: Men nu udj Hr
Justitz Raad Hagens tiid paa nogle Aar ickun aarl: 1, 4 a 500 Bord, alt Ligesom
Bord priise till aftager, og Ligesom winter Føerit og at Tømmeret kand frem
komme og Flom Wand om Høst og Waar indfalder.-
2. Lie Saug Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende, staaer paa Odels grund; Men udj
mange aar har og endnu Ligger Øde.-
3. Ulwild Saug. Staaer paa Kongens Grund, udj hwis Almindinge, samt andre om
kring Liggende Odels Skowe Tømmeret faaes; Saugen er Bøxlet af Hr. Rasmus
Brodersen Hagen; Men nu paa een 5 a 6 aar Ligget Øde, i forrige tiider skaaret paa
Saugen 2, 3, 4, a 5000 de Bord Ari:.-
4. Grundfoss Saug. tilhørende Hr Broder Boyesen paa hwis Grund Saugen er
staaende, og udj hwis Odels Skowe Tømeret faaes. Paa Saugen kand skiæres Aarl:
Naar Tømmer paa Winter Fører kand frembringes 4, 5, 6 a 8000 de Bord og
meere.-
* Føyd til i Musums tekst. Ø.W.

----
89 SS-B
----
5. Lunds Saug tilhørende Afgangenn Obriste Lieutenant Ausigs Arfwinger, er
Staaende paa Deres Odels Gaards grund og Tømmeret tages i Odels Skowe. Paa
Sawen som Alleen Driwes wed Flom Wand, kand skiæres, Aarl: 2, 3, 4, 5 a 600 de
Bord.-
6. Høysiøe Saug. Hr. Capitain Klyfver tilhørende. Staaer paa Odels Grund,
Tømmeret af omliggende Bønders Skowe. Kand skiæres Aarlig nåar Tømmer
frembringes og kand faaes, 2 till 6 a 800 de Bord.-
7. Biercke Saug. Hrr: Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels grund,
Tømmeret tages i Odels Skowe, Skiæres Aarl: 1, 2, till 6 a 700 Bord.-
8. Green Saug tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen. Staaer paa Odels grund,
Tømmeret tages i Odels Skowe, Skiæres aarl: 2, 4 til 8, 10 a 1200 Bord.-
9. Dihlum Saug.- Hr. Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels Grund udj
hwis Skowe og Tømmeret tages. Saugen har nogle aar ligget Ode, og derpaa
Skiæres Ligesom Winter Føret er at Tømmer kand fremkomme og Flom Wand
indfalder.-
10. Tweraae Saug. har udj mange aar ligget Øde, og skall wære beliggende i Almin
dingen, handz Maiits tilhørende
11. Lechlem Saug wæret tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen Mens Gaarden hwor
under Saugen er beliggende, er nu Soldt. Tømmeret har wæret tåget i Gaardens
Skow, og paa Sawen er skaaret, 1,2,3, till 400 de Bord.-
13. Lefring Saug Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels Grund, og
Tømmeret faaes af Eegen og omliggende Odels Skowe. skiæres samme Aar nogle
hundrede og andre Aar 1000 de og meere.-
14. Neder Holmen Saug. tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen Staaer paa Odels grund,
Tømmeret tages for den største Deel i Odels Skowe og for eendel af tilbøxlede
Almindings Skow.-
Skiæres Aarlig 1,2 a 3000 de Bord.-
15. Houckaae Saug- tilhørende Hr Siwerth Fleth. Staaer med halw Dam Stock paa
Kongens grund, Tømmeret tages af tilbøxlede Kongens Beneficeret og Almindings
Skowe. Kand skiæres Ligesom Flom Wand indfalder og Tømmer kand faaes fra
200 de till 10 a 1200 Bord.-
Dette er da alle udj Wærdalens Præstegield beliggende Saw bruge, med all den
forklaring Jeg derom weed at gifwe, .
*
Sagbruksbesiktigelsene 1757 til 1775
I 1757 nevnes det i bygden således følgende 12 sagbruk:
Justisråd Åge Hagen
—» — —» — —» —
—» — —» — —» —
—» — —» — —» —
—» — —» — —» —
Kongen. Bruker: Rasmus
Rasmus Brodersen Hagen
Rasmus Brodersen Hagen
Tromsdal, eier
Gren, eier
Vangstad, eier:
Levring, eier:
Nedre Holmen, eier:
Ulvillen, eier:
Grundfoss, eier:

----
90 SS-B
----
Lund, eier:
Høysjø, eier:
Bjørken, eier
Leklem, eier:
Hauka, eier:
Major Kluver
—» — —» —
Peder Pedersen Ovid
Sivert Flet
Det har vært avholdt besiktigelse
av alle disse bruk fra 1757 og
utover. Det inntrådte ved disse tider et sterkt oppsving i trelastbransjen,
som medførte, at sageierne søkte forhøyelse av det kvantum, de var
berettiget til å skjære på sine bruk, likesom det ble opprettet mange nye.
Her tilsettes et utdrag av samtlige av disse besiktigelser til 1775 i den
orden bevilling ble gitt:
Lunds sag ble besiktiget 18. oktober 1757. Det ble tillagt den følgende
årlige tømmerkvantum: Av Karmhus skog 28 tylvter, Lunds 15,
Hofstads 26, Tillers 14 tylvter, alt gjennomgående god skog. Brukeren
hadde tillike søkt å få bygsle Leksdalens ålmenning og dens tømmer lagt
til denne sag og i den anledning var besiktigelse avholdt 2. juni 1756,
hvorved ålmenningen ble ansett til å kunne levere 14 tylvter. Av hele
dette kvantum fantes det å kunne skjæres 3200 bord (1 Vi toms - 10 fot),
hvorav 2/3 kjøpmannslast. Bevilling ble gitt 31. januar 1758; den
omfattet også ålmenningen.
Lund sag. Fossen i Lundselven som drev Lund sag. Sagen la på
venstre bredd.

----
91 SS-B
----
Lund sag. Dammen i Lundselven lå over den bortre enden av denne
smale passasjen.
Bjørken sag, besiktiget 19. oktober 1757. Tømmer fra brukerens eien
domsgårder: Bjørken 14, Sundby 6 tylvter, herav 680 bord, hvorav 2/3
kjøpmannslast. Bevilling 31. januar 1758.
Leklems sag, besiktiget 19. oktober 1757. Tømmer fra Leklems og
Græsets skoger. Av Leklems fantes årlig å kunne hugges 10 tylvter sag
tømmer av målstrær, av Græsets 8. Flere garder hadde ikke brukeren å
anvise under denne sag. Kvantum 650 bord, hvert 1 Vi tomme tykt, 10
fot langt. De 450 bord ansåes for å kunne bli utskipningsvare, resten
utskott og vrak. Bevilling 31. mars 1758.
Ved skjøte av 25/10 1768, tgl. 20/2 1769, solgte Beret sal. Peder
Ovids sagbruket til Ole Sevaldsen Leklem.
Tromsdals sag. Tømmer fra Tromsdals skog 42 tylvter og bord
kvantum 1800 bord. Bevilling 25. november 1758.
Lie sag i Trangdøla tilhørte nu justisråd Hagen. Det synes ikke å ha
vært noen regelmessig skur på denne, siden Brygman eiet den i slutten
av 1600-årene. Tømmer fra Gudding-gårdene 28, Kvello 12, Melby 4 og
Lunden 4 tylvter. Bordkvantum 2000. Bevilling 25. november 1758.

----
92 SS-B
----
Tromsdal sag er også en av de usikre sagene. Det har blitt gjettet på flere
steder, blant annet på Brokskitfossen. Men denne ligger i Trongdøla.
Rimelig vis:lå Tromsdal sag i Tromsdalselven.
Tromsdal sag.
Sannsynligvis var det denne fossen i Tromsdalselven som skaffet driv
kraft.

----
93 SS-B
----
Tromsdal sag.
Vannf øringen i Tromsdalselven er ikke alltid like stor, og ganske sikkert
var det bygget en dam ovenjor fossen.
Tromsdal sag.
Se/ve sagen lå rimeligvis på den ene eller den andre siden av Tromsdals
elven på dette bi/det.

----
94 SS-B
----
Tromsdal sag.
Bileiene av fossen og det mulige sagstedet ved Tromsdalselven er tatt fra
denne broen, som kalles Sagbroen. Navnet kan tyde på at det har vært
en sag ved dette stedet.
Lie sag i Trongdøla har rimeligvis ligget like ved restene av dammen.
Dammen er nok imidlertid av nyere dato.

----
95 SS-B
----
Lie sag.
Ganske kort stykke nedenfor blir terrenget ufremkommelig, og det er
derfor lite sannsynlig at sagen har ligget langt nedenfor damstedet.
Lie sag.
Trolig var det en liten foss på dette stedetfør dammen ble bygget, og Lie
sag muligens på høyre side av elven hvor restene av dammen ligger i dag.

----
96 SS-B
----
Lie sag.
Vangstad sag, besiktiget 12. juli 1758. Den lå i Ulvilla på Vangstads og
Holmliens grunn. Tømmer fra Vangstads skog 13, Øst Hellan 8, Vest
Hellan 15, Halset 4, Åsen og Kjesbuen 20 tylvter. Kvantum 2000 bord.
Bevilling 25. november 1758. I 1766 søkte enkefru Wissing, da hun som
justisråd Hagens arving var kommet i besittelse av sagen å få kvantumet
forhøyet. 30 juni s.å. ble det derfor avholdt besiktigelse med angivelse
av kvantum fra følgende garder: Musum 16 tylvter, Fikse 8; men de to
oppsittere der mente ikke å kunne levere mere enn 3 hver, hvorfor
kvantum ble satt til 6 tylvter, Nedre Sende 2, Øvre Sende 10, foruten de
3, som før var tillagt Øst Grundan sag. Bordkvantum 1000. Det ble
imidlertid ikke noe av denne forhøyelse.
Ved senere bevilling av 30. juni 1770 er Åsen og Kjesbu overflyttet
fra Vangstad til Grundfoss sag, hvorefter Vangstads kvantum ble 1334
bord.

----
97 SS-B
----
Vangstad sag.
Fossen i U/vi Heiven som drev Vangstad sag.
Vangstad sag.
Midt på bildet på andre si den av elven lå sagen.

----
98 SS-B
----
Reguleringen av vannet i Ulvillelven skjedde hvor denne løp ut fra
Kjesbuvannet. I dag er det en større dam på dette stedet, men tidligere la
det en mindre dam her. Både Vangstad sag og Ulvillen sag benyttet seg
av denne reguleringsdammen.
Vangstad sag.

----
99 SS-B
----
Justisråd Åge Hagen eiet Vangstad sag, hvis ene damstokkende lå på
Vangstads grunn, hvorfor han svarte oppsitteren en årlig leie. Den
andre ende lå på Rasmus Hagens gard Holmlien. Da justisråd Hagen
døde og innsatte fru Wissing til sin arving, mente Rasmus Hagen og Ole
Vangstad å være enerådende over sine grunner og eneberettigede til å ha
sag her; men mot dette protesterte fru Wissing, som mente å ha arvet
denne rett ifølge testamentet. Derfor anla de i 1765 sak mot henne om
det. For alle tilfellers skyld hadde Rasmus Hagen allerede i 1763, efterat
justisråd Hagen var død, sluttet kontrakt med Ole Vangstad, hvor
denne hadde tilrådt ham den samme rettighet, som justisråden hadde
hatt. Ved hjemtingsdom av 21. oktober 1765 ble fru Wissing tilpliktet å
ryddiggjøre grunnen for eierne.
Den 20. februar 1766 utstedte Ole Vangstad skjøte på Vangstad for
300 rdl. til sin søstersønn, Jeremias Midt Grundan, på de vilkår, at Ole
skulle bruke gården sin levetid eller så lenge han lystet, hvorefter
Jeremias avstod saggrunnen til fru Wissing. Men da dette ble tinglest i
1766, offentliggjorde Hagen sin kontrakt av 1763, hvorefter det ble
prosess. Høyesterett stadfestet ved dom av 20. november 1771 hjem
tingsdommen, og fru Wissing ble altså nødt til å avstå saggrunnen til
Hagen.
Levring sag.
Sett inn mot Sagholet. Etter at sagen var nedlagt, sto en dam her. Det
var en såkall «løftedam» brukt til under fløtningen. Men trolig sto det
også en dam på dette stedet da sagen var i bruk. Sannsynligvis gikk det
en renne ned fra dammen og ned til sagen på høyre side.
Bind VI B — 7

----
100 SS-B
----
Levring sag.
Sagstedet sett fra elvebredden. I dag er stedet helt overgrodd av kratt.
Levring sag.
Disse steinene har trolig vært fundament for Levring sag.

----
101 SS-B
----
Lev ring sag, besiktiget 6. juli 1758. Den lå i Trangdøla nedenfor
Tromsdals og Lie gamle sagbruk og var kun en flomsag. Tømmer fra
Hagens egne garder Levring og Sør Stene samt selveiergårdene Garnes
og Nord Stene. Av Levring 10, av Stene-gårdenes felles skog 26, av
Garnes 10 tylvter. Herav 2000 bord, hvorav 2/3 kjøpmannslast.
Bevilling 25. november 1758. I 1772 har Rasmus Brodersen Hagen, som
da var kommet i besittelse av sagen, foretatt betydelig av overskur på
den. For dette vedtok han uten tiltale å erlegge 30 rdl. i bot til den
nordenfjellske veikasse.
Nedre Holmens sag, besiktiget 7. juli 1758. Den lå i Kverna og hadde
godt fossefall. Tømmer fra justisråd Hagens egne garder Nedre Holmen
24, Dillan 15, Skavhaug 24, Inndalsgårdene 45 og Arstad 8 tylvter, samt
fra Verdalsgodsets garder Lindset 4 og Kvernmoen 4 tylvter. Kvantum
4000 bord, herav 2/3 kjøpmannslast. Forøvrig hadde Hagen i 1732 til
denne sag bygslet Kalvdalens ålmenning i fjellet ovenfor Kvernmoen og
Lindsets skoger, hvorfra intet var fremført de siste 10-12 år på grunn av
beliggenheten. Han hadde betalt førstebygsel og en årlig leie av 1 Vi rdl.

----
102 SS-B
----
Lagretten fant, at denne ålmenning kunne levere 10 tylvter, som måtte
bli å betrakte som et tillegg til de 4000 bord, hvis det kunne fremføres.
Bevillingen er av 25. november 1758 og lyder på et kvantum av 4360
bord.
I 1774 og 75 er det på denne sag også skaret tømmer fra Ramsås og
Svarthovd almenninger, det første 1691, det andre 1000 bord.
* Det opplyses at Nerholmen sag lå i Kverna. Hvis dette medfører
riktighet, må sagen ha ligget et lite stykke ovenfor samløpet med Inna.
Inna og Kverna løper sammen i Oterhullet, og på dette stedet finnes
ingen muligheter for anlegg av sagbruk. Terrenget er både bratt og
ufremkommelig ved elven.
Derimot kan det tenkes at et eventuelt sagbruk i Kverna kan ha ligget
nedenfor Hangfossen. denne ligger ca. 6 - 700 meter ovenfor samløpet.
Denne fossen ville i så fall ha skaffet fornøden drivkraft. Like nedenfor
fossen er det også noen flate moer på nordsiden av elven. Disse er skog
bevokste i dag. Her ville det i så fall ha vært plass for både sagbruk og
opplagstomter.
De eldste kildene forteller at Nerholmen sag lå i Kverna. Men ganske
snart må sagen ha blitt flyttet til Inna. Dette er den første fossen man
møter på vei oppover Kverna — Hangfossen. Men terrenget viser med
all mulig tydelighet at sagen ikke kan ha ligget ved denne fossen. Her er
det ikke plass. Kanskje lå den noe lengre ned, men der er elven nesten
utenfall.
Føyd til i Musums tekst. 0. W.

----
103 SS-B
----
Dersom Nerholmen sag fra først av lå ved Kverna, kan den ikke ha
vært annet enn en flomsag. Kvernavassdraget er nemlig kort og bratt
uten naturlige reguleringsmuligheter, og elven har sterkt varierende
vannføring.
Det synes klart at denne sagen skulle sage tømmer fra et forholdsvis
stort område, og det må derfor på et tidlig tidspunkt ha blitt nødvendig
å flytte den til et annet sted hvor den kunne drives mer kontinuerlig.
Den uregelmessige og usikre vannføringen i Kverna kunne ikke ha vært
tilfredsstillende i det lange løp. Det nye stedet som ble valgt på øst
bredden av Inna rett over for Dillan sag. Og på dette stedet lå sagen for
ettertiden så lenge den var i drift.
Tidspunktet for flyttingen er imidlertid ukjent.
På plassen Sagmoen under Nerholmen på Innas østre side bodde det
sagmestere på Nerholmen sag i flere generasjoner. Det samme var til
felle med plassen Sagen på elvens vestre side. Her bodde sagmesterene
på Dillan sag.
*
Grens sag, besiktiget 11. juli 1759. Den lå i Malsåen nedenfor
sammenløpet med Høysjøelven. Tømmer fra Kolstad 5, Nedre Gren 10,
Over Gren 15 tylvter. En almenningsstrekning sønnenfor Malsåen ble
satt til en førstebygsel av 3 rdl. og en årlig leie av 3 rdl. 8 sk. Kvantum
Gren sag.
En av de nederste Grenfossene i Malsåen. Malsåen danner flere fosser
og stryk på dette stedet. Gren sag lå nedenfor denne fossen, men på
bortre side.

----
104 SS-B
----
Gren sag.
Sett fra samme sted som forrige bilde, men nedover. Gren sag lå på
andre siden av Malsåen.
Gren sag.
Malsåen sett oppover fra et punkt nedenfor Grenfossen. I bakgrunnen
en av Grengårdene.

----
105 SS-B
----
1750 bord. Bevillingen er av 23. januar 1759. Dens kvantum ble fra 1768
overflyttet til Stor Longdals sag efter ansøkning fra Kltiver for å spare
omkostningene ved å gjenoppbygge den nu nedråtnede Grens sag.
Imidlertid hadde han i 5 efterhverandre følgende år drevet overskur
på sagen, og for dette fikk han seg en mulkt. Det er vel heller ikke
urimelig, at det efter sådant bruk var blitt så snaut med skog til den, at
det ikke lønnet seg å bygge den opp igjen.
Ulvillens sag, besiktiget 13. juli 1758. Den lå i Ulvilla og var kron
gods, men bruktes av Rasmus Brodersen Hagen som bygsler. Til denne
hørte almenningsskog omkring Væren, Helgåen og Skjækra ifl.
bygselbrev av 12. oktober 1756. Sagen var overtatt Broder Bojsen
Hagen til livsfeste ved stiftamtsskriverens bygselbrev av 12/10 1736. 1
fogderiet fantes ikke flere bygsler av dette slags; for de øvrige
almennings- eller benefiserte skoger var enten bortforpaktet på 5 år eller
ved kongelig bevilling tillagt sagbrukene mot førstebygsel og årlig
skogleie, dog med den klausul «indtil Hans Majestæt maatte finde for
godt om disse skogbruks benyttelse anderledes at anordne.»
Bevilling 8. januar 1760.

----
106 SS-B
----
Ulvilla sag.
Fossen i Ulv i Hel ven som var drivkraft for Ulvilla sag.
Ulvilla sag.
Dette bildet er tatt fra kraftstsjonen i Ulvilla. Ulvilla sag la på høyre
bredd.

----
107 SS-B
----
Nedre Grundfoss sag.
Nede ved foten av denne bakken sto sagen
Grundfoss sag, besiktiget 14. juli 1758 efter rekvisisjon av Rasmus
Brodersen Hagen. Tømmer fra: Bratåsen, Ottermoen, Kleppen og
Helgåsen 32 tylvter, Snekkermoen og Julnesset 25, Helmoen 60,
Skjækermoen, Åkran og Volden 44, Bjartan, Haugen og Ørtugen 20,
Overnesset og Bakken 18, Overmoen 4, Overholmsgårdene 20, Kulslien
5, Byna 5, Holmligårdene 20, Midtholmen og Lilleholmen felles 20
tylvter, samt av de benefiserte gårdene Rød og Storstad 40, Flyan 5,
Elnes 6 og Hagens gard Bjørstad 5 tylvter. Kvantum 12000 bord, hvorav
2/3 kjøpmannslast. Av de 4 benefiserte gårdenes 51 tylvter ble betalt 7
rdl. i første feste og 2 rdl. i årlig skogleie. Bevillingen er av 8. januar
1760,d0g på et mindre kvantum, idet gårdene fra Helgåsen til Bratåsen
samt Snekkermoen og Julnesset og Holmengårdene ble lagt til Øst
Grundan sag. Derimot fikk han forhøyet kvantumet efter en
besiktigelse 3. november 1767, hvorved Bakken (Mælen), hvis skog
befantes aldri å ha vært anhugget, ble vurdert til å kunne levere 20
tylvter, samt av Overmoens og Overholmens felles skog, som bestod av

----
108 SS-B
----
Nedre Grundfoss sag.
Ren nen sett nedover.
skjønne, ranke trær, 60 tylvter. Ennvidere eiet Hagen Åsen og Kjesbu,
som efter besiktigelsen av 1758 med hans samtykke var lagt til Vangstad
sag, idet han hadde ventet ved justisråd Hagens død å bli eier av denne.
Da det imidlertid, som ovenfor omtalt, ble prosess mellem Rasmus
Hagen og den testamentariske arving, fru Wissing, og han fant det
rimelig, at hver eier måtte være nærmest berettiget til sin egen skog,
søkte han om å få Åsen og Kjesbu lagt til Grundfoss sag, likeså
halvparten av Vest Hellan, som han var blitt eier av. Den hele gards
kvantum, 20 tylvter, var i 1765 lagt til Hellan sag. Han fikk sitt
andragende innvilget hvorefter det under 30. juni 1770 ble bevilget
Grundfoss sag et kvantum på 13831 bord.
Samtidig med besiktigelsen i 1767 ble det oppgått merker mellem
Midt Hellan, Vest Hellan, Halset og Bjørgan.
I håp om å få bevilling på gårdene i Helgådalen hadde Hagen i årene
1757-59 drevet betydelig overskur på Grundfoss sag, for hvilket han ble
ilagt den klekkelige mulkt av 690 rdl. 16 sk., skjønt han førte vitner for,
at disse gårdene til 1750 ikke kunne ført sitt tømmer annensteds, og at
168 tylvter var fremført før besiktigelsen av 1758, samt at hugst til
denne sag skjedde året før tømmeret ble fremført.

----
109 SS-B
----
Alt i alt var det f ire sager i Grundfoss- Ulvillaområdet. Sag 1 er Ulvilla
sag. Den lå ved foten av de mange fosse ne Ulvi/le/ven danner like før
den løper ut i Helgåen. Sag 2 er Fossneset sag. Den ble også kalt Øvre
Grundfoss sag og Helga sag. Den lå omtrent der hvor øs tre brohode av
den nye broen over Helgåen står. Sag 3 er Nedre Grundfoss sag. Den ble
også kalt bare Grundfoss sag. Sag 4 er Øst Grundan sag. Begge de to
siste lå ved Nedre Grunnfoss. Og like utenfor kartets ramme lå også
Vangstad sag. Det er således ikke noen overdrive/se å si at det første
industriområdet i Verdal lå i Ulvilla.

----
110 SS-B
----
Stor Langdal sag.
Etter at Blokko sag ble nedlagt, ble den flyttet et par hundre meter
lengre ned i Malsåen. Hele veien nedover fra Blokko-tjern danner elven
fosser og stryk. Det har ikke vært mulig a påvise sagstedet nøyaktig.
Men trolig sto den forholdsvis langt nede på nordre side av Malsåa.
Malsåa sett nedover fra nest nederste trinn. Sagen sto trolig på høyre
side av elven midt på bildet.
Stor Langdal sag.
Et an net mulig sted er like ovenfor nest nederste foss. Bruddsteinene i
venstre billedkant kan være rester etter en grunnmur.

----
111 SS-B
----
<i> ** „' CD
5 fe a g s^
se se el ss
fso feo
o 2 se ss co
--2 cd ~ -k*
ss "a v.
*- § ss se cd
CD jT V» >. -»
°5 S* §
i* Q l &
se Ta .S

----
112 SS-B
----
Stor Longdals sag, besiktiget 10. juli 1758. Dette var en ny sag, som
Kliiver aktet å oppføre i Longdals- eller Høysjøelven på Longdals
grunn. Den gamle Høysjø sag i samme elv var nedlagt på grunn av
vanskelighet ved å få tømmer til den. Tømmeret til den nye sag skulle
skaffes fra Kliivers egne garder, nemlig av Longdalens og Sagvoldens
felles skog 15 tylvter, Sæter og Tosteigens felles skog 15, samt selveier
gårdene Varslåtten 6, Volden 6 og Lerset 10 tylvter. Dessuten kunne
benyttes litt av en ålmenning nordenfor Malsåen, hvorfra 8 tylvter.
Kvantum 2400 bord. Bevilling 1. desember 1760.
Det hadde vært noen vanskelighet ved denne sagbevilling på grunn av
protest fra justisråd Hagen, som eiet den ovenfor nevnte Grens sag.
Saken ble ordnet ved, at Kliiver kjøpte Gren med sag av justisråden i
1760. Ved bevilling av 12. januar 1768 fikk så Kliiver tillatelse til å
skjære Grens sagkvantum på Stor Longdals sag, hvorefter dennes
samlede kvantum ble 4150 bord.
Hellan sag ble bevilget kjøpmann Erik Dahls trøm på Øren 27. mai
1766. Tømmeret ble levert fra Vest Hellan (søndre part) 10 tylvter, Øst
Hellan (søndre part) 14, Breding 4, Lundskin 4 og den benefiserte
Hellan-gård 15 tylvter. Kvantum 2732 bord. Ved bevilling av 30. juni
1770 ble 463 bord overflyttet til Grundfoss sag og ved avtektsforretning
av 14. august 1772 ble ytterligere 92 bord fråtatt dens kvantum, som
derefter ble 2177 bord.
Hellan sag.

----
113 SS-B
----
Augla sag lå i Kvamselven på Kvams og Auglas grunn på en av Augla
utskilt part Hullet, Stamsveet eller Sagvolden, som kaptein Aksel
Motzfelt på Trones hadde kjøpt. Besiktigelse ble avholdt 19. oktober
1764 efter forlangende av Motzfelt, som aktet å anlegge en flomsag der.
Tømmer fra Husby 5, Kvam 5, Husan 2, Volhaugens ålmenning
(hvorav en del var tillagt Hauka sag) 10, Augla 3, Solberg 3, Sanden 2,
Landstad 2, Lyngåsen 5, Vester Ydse 5, Holme 1 og Trones 8 tylvter.
Kvantum 2000 bord. Oklans og Søndre Hallems skoger ble besiktiget;
men det fantes intet tjenlig til sagtømmer. Motzfelt ville også ha Røras
ålmenning inndratt i besiktigelsen; men hertil var det ikke adgang.
Eierne av ovennevnte garder lot tilføre, at de var villige til å levere det
ansatte kvantum.

----
114 SS-B
----
Den årlige skogleie for ålmenningen og de benefiserte skoger ble satt
til 2 rdl. 16 sk., den halve damstokkleie til 16 sk. og førstebygselen til 9
rdl. 1 ort 18 sk. Verdien av en tylvt tømmer i skogen ble ved denne
leilighet anslått til «ei ringere end 2 ort». Fogden mente, at når det var
fremført til sagvelten, var det verdt 2 ort 16 sk. å 3 ort.
Bevillingen av denne sag gikk ikke igjennem uten vanskeligheter, idet
endel av Verdalens almue under 30. oktober s.å. innsendte en skriftlig
forestilling, hvor de søkte om å bli «befriet for den overlast vi befrygter
os for i tiden at maatte indløbe ved det af kaptein Motzfelt oprettendes
sagbrug i nærheden af Volhaugen», idet de fryktet for å komme til å
mangle det fornødne skifang og tømmer til husreparasjon, hvorfor
fogden fikk ordre til å meddele fullstendig opplysning om, hvor vidt
almuens rett til ålmenningen strakte seg, og om det kunne forsvares å
opprette sagbruk der. Bevilling ble dog gitt 27. mai 1766.
Siden kom løytnant Karl Motzfelt i besittelse av sagen, hvilket voldte
nye vanskeligheter. Ved forordninger av 23. januar 1686, 30. april 1692,
28. februar 1705 og 31. juli 1743 var det forbudt alle embedsmenn å
drive sagbruk eller dermed forbundet trelasthandel i sitt embedsdistrikt.
Disse forordninger ble i adskillig utstrekning overtrått, idet embeds
menn, som ved arv eller ekteskap var kommet i besittelse av sådanne
bruk, fikk tillatelse til å drive dem. Enkelte anskaffet seg endog slike
bruk ved kjøp i håp om påfølgende bevilling til å drive dem for egen
regning eller ved bortforpaktning. En kongelig resolusjon av 14.
oktober 1801 påbød strengt de gamle anordningers overholdelse i dette
punkt.
Hva Augla sag angår, så lå dragonkvarterene Husan, Vester Ydse,
Kvam, Trones og Holme i Motzfelts kompanidistrikt, hvorfor det ved
rentekammerets skrivelse av 14. desember 1771 ble forbudt ham å drive
disse gårders skog. Forbudet ble imidlertid tatt tilbake ved skrivelse av
26. mars 1774.
Ennvidere var det reist sak om gyldigheten av det skjøte, kaptein
Motzfelt hadde fått på sagstedet (Se Augla i Verdalsboka bd III.) Ved
latingsdom ble eiendomsretten frådømt ham; men ved høyesterettsdom
ble skjøtet kjent gyldig.
Karl Motzfelt solgte i 1794 stedet med sag til Haldo Arntsen Aug/en.
Sulstuen eller Stormoen sag. Besiktigelse 18. juni 1764 efter for
langende av Hornemann og Rasmus Lyng, som aktet å anlegge sagbruk
ved Stormoen i en liten foss, Lille Eidfoss. Tømmer fra Sulgårdenes
skog, som «ei i nogen tid til saadant brug har været anhugget», 110
tylvter. Bevilling ble gitt 12. januar 1768 på et kvantum av 5280 bord.
Rekvirentene forbeholdt seg i tilfelle av, at kjørselen til denne sag ble
for besværlig, da å måtte føre dette kvantum til Grundfoss (skal vel
være Øst Grundan) sag, som også var deres eiendom.

----
115 SS-B
----
Sulstuen eller Stormoen sag.
Sagen lå ved Stormoen. Men det finnes ingen Ulle Eidfoss ved Stor
moen. Det man imidlertid gjorde, var å demme for Inna på dette stedet.
Elven går her i en U-sving, og som følge av oppdemmingen rant vannet
over eidet som ble dannet som følge av U-svingen.
Sulstuen eller Stormoen sag.
Ned til det gamle elveløpet ble det en liten foss ned fra ryggen av eidet,
I Lille Eidfoss. Dette bildet er tatt fra toppen av denne kunstige fossen og
ned mot der sagen sto. Man kan så vidt se restene etter sagen.
Bind VI B —8

----
116 SS-B
----
Sulstuen eller Stormoen sag.
Samme tørrlagte fossen sett nedenfra. Her vises tydelig res tene etter det
nedfalne sagbruket.
Sulstuen eller Stormoen sag.

----
117 SS-B
----
Hallan sag. Damstokkens ene ende stod på Sør Hallans, den annen på
Hetloens grunn. Den er anlagt av løytnant (senere major) Elling Lyng
ifølge bevilling av 12. januar 1768. Tømmer fra Rein 4 tylvter, Næs 4,
Østre- og Vestre Lerfald 5, Mikvold 2, Skjørdal 14 og Molberg 1 tylvt.
Kvantum 1968 bord, hvorav ved avtektsforretning 14. august 1778
avtatt 528, igjen 1440 bord.
Den 10. juni 1779 ble det avholdt skjønn til fastsettelse av bygsel og
leie, når den daværende eier, M/5 Tuv, måtte avgå. Damstokkens ene
ende lå nemlig på Heitlo, som var benefiseret gard. Førstebygselen ble
satt til 3 ort 12 sk. og den årlige leie til 1 ort.
Ved skjøte av 11/4 1776 hadde Elling Lyng solgt sagbruket for 300
rdl. til Nils Anderssen Tuv av Skogn. Det var i skjøtet forbeholdt Sør
Hallan å ha kvernbruk og ta kvernvann av sagdammen.
Nils Tuv solgte en halvpart i sagen for 150 rdl. til proprietær Johan
Peter Testmann ved skjøte av 7/7 1776; den annen halvpart overdrog
han ham for samme pris ved skjøte av 4/1 1781.
Ved auksjon 15/1 1782 ble sagen solgt for 295 rdl. til løytnant Henrik
Angell. Denne skjøtet den under 16/2 1784 for 250 rdl. til Anders
Bårdsen Kjceran. Av ham kjøpte så Verdalsgodsets eier, Johan Widerø
Tonning den ifl. skjøte av 6/10 1801.
Hallan sag.
Rinnelven danner flere stryk og fosser ved Hal/an og Heitlo. Dammen
sto over den øverste fossen som begynner midt på dette bildet. Til
venstre er Heit los grunn og til høyre Hallans grunn.

----
118 SS-B
----
Ha lian sag sto på Ha l låns grunn. Sagen sto på bortre side av el ven hvor
det na er tett krattskog omtrent midt på bildet.
Hallan sag.
Sel ve stedet for sagen slik det ser ut i dag.

----
119 SS-B
----
Da Tonning i 1802 skilte seg ved Verdalsgodsets 7 eiendommer i
Skogn, lot han Hallan sag følge med. Det hele ble ved skjote av 25/9
1802 solgt til et konsortium, bestående av Peder Bertelsen Munkeby,
Jonas Jonassen Veske, Otte Hanssen Røstad og Søren Hanssen
Grevskot, alle av Skogn.
Peder Munkeby solgte i 1810 sin fjerdepart til proprietær Testmann,
som i 1812 overdrog halvparten herav til sin svoger, løytnant Lorents
Didrik Krog. Denne skjøtet under 3/2 1819 parten tilbake til Jonas
Veske, som ifl. skjote av 3/9 1821 også kjøpte Testmanns resterende
part og således ble eier av halvparten i sagen. De øvrige medeiere var da
Otte Røstad og proprietær Henrik Krenkel Jelstrup. Den siste hadde ifl.
skjøte av 11/4 1822 kjøpt den fjerdedel, som Søren Grevskot hadde eiet,
av dennes arvinger.
Ved en overenskomst av 30/3 1830 delte disse 3 eiere nu godset i
Skogn mellem seg, dog således at Hallan sag fremdeles vedble å være
felles eiendom.
Ved skjøte av 23/6 1832 solgte Erik Olsen Veske sin halvpart i sagen
til Elling Balhald og Ole Heitlo for 50 spd. Og de to andre eiere solgte
den annen halvpart til Anders Ellevsen Hallan for samme pris ved skjøte
av 8/8 1833. De forbeholdt seg dog i 4 år å skjære 6 tylvter 6-alens
tømmer på den uten betaling, hvorimot kjøperen skulle være berettiget
til årlig å ta 12 fullvoksne grantrær i den dem tilhørende Ramsås
ålmenning, likeledes uten betaling.
Anders Ellevsen solgte halvparten av sin del i sagen for 25 spdl. til
Tomas Sørensen Hallan ifl. skjøte av 7/2 1837.
En sak fra den tid Elling Lyng eiet Hallan sag, belyser klart forholdet
mellem skogeierne og sageierne og mellem disse siste innbyrdes slik som
det kunne arte seg på grunn av sagbrukenes privilegier:
Munkrøstad privilegerte sag, som var eiet av Reinert Testmann,
hadde sitt bevilgede kvantum sagtømmer fra blant andre Høylos skog,
som skulle levere 3 tylvter. Kvantumet for 1768 hadde Ole Høyloen
tilbudt for 7 ort pr. tylvt, hvilket Testmann fant for dyrt og ikke ville
betale, hvorfor Ole solgte tømmeret til Hallan sag, som var eiet av
Lyng. Der lot Testmann det belegge med arrest, ved hvilken leilighet det
fantes 6Vi tylvt. Om denne arrestforretning ble der da prosess. I doms
premissene uttales, at visstnok er sageieren ikke berettiget til å
foreskrive skogeieren, hva pris han skal seige sitt tømmer for; men da
skogeieren på den annen side har forpliktet seg til å levere et visst
kvantum, og sageieren som følge herav har satt seg i bekostninger med
sagbygging etc., så skjønnes ikke, at skogeieren er berettiget til å nekte å
levere, før det av kyndig og upartisk nemnd blir undersøkt, hva som er
billigt eller ikke, da skogeieren ellers av sjikane eller innfall kunne stanse
en innretning, hvorav Hans Majestet har inntekter og mange mennesker

----
120 SS-B
----
levebrød. Retten finner altså, at sitanten har vært beføyet til heftelsen,
så meget mere som Ole synes å drive en ødeleggende økonomi med sin
skog; fordi bevillingen lyder kun på 3 tylvter, og her finnes altså 6/2.
Arresten opprettholdes, og tømmeret skal tilhøre sitanten efter den pris,
uvillige menn setter, hvis sitanten vil betjene seg derav, i hvilket tilfelle
Ole skal føre det til Munkrøstad sag. For eftertiden bør Ole føre sitt
tømmer til Munkrøstad sag efter uvillige menns skjønn og Lyng avholde
seg fra å kontrahere om andre sageieres tømmer. — Ole og Lyng ble
idømt saksomkostninger med tilsammen 10 ort.
Det sees av denne historie, at seiv om en gard hadde god skog, var det
vanskelig for eieren å dra den fulle økonomiske nytte av den. —
Skrove sag. Åge Brodersen Hagen kjøpte ifl. skjøte av 20/7 1767 et
sagsted av Baro Sevaldsen Skrove. Det ble ved skyldsetningsforretning
av 21/7 1767 satt i en skyld av 1 mkl. Samme dag ble det avholdt skog
besiktigelse. Tømmer ble anvist av: Bjørgan 5 tylvter, Skrove 5, Skrove
(lektoratets gard) 4, Skrove (Ingebrigt) 4, Skrove (Gundbjørn) 4,
Snausen 4, Jermstadgårdene 5, Follo 3, Åsen 5 (den siste dog uten
prejudice for Vangstad sag, hvortil den i 1758 var lagt). Bevilling ble gitt
29. mars 1768 på 1968 bord, hvorfra dog ved avtektsforretning av 14.
august 1772 gikk 192, igjen 1776 bord. Åge Hagen overdrog i 1779
Skrove sag.
Leiråen sett nedover mot stedet hvor Skrove sag sto. Sagen sto på
venstre bredd.

----
121 SS-B
----
Skrove sag.
Reguleringen av vann/øringen i Leiråen skjedde ved Leirsjøen.
denne sag til broren, Rasmus Brodersen Hagen. Da damstokkens ene
ende lå på beneficeret grunn, ble det fastsatt en førstebygsel av 3 ort 8
sk. og en årlig leie av 1 ort.
Øst Grundan sag. Da Peter Rafael Lund i 1739 solgte Øst og Midt
Grundan til oppsitterne, forbeholdt han seg en «sagstedsleilighet» i
Grundfossen under disse gårdene. Ved skjote av 11/10 1763 erhvervet
Hornemann og Rasmus Lyng adkomsten til dette og fikk 8. november
s.å. en besiktigelse for å kunne anlegge sag der. Herimot protesterte
Rasmus Brodersen Hagen som eier av Grundfoss sag; men retten fant
ikke, at det nye sagbruk var til «prejudice» for Hagens, hvorefter det
ble anvist tømmer av Kleppen 4 tylvter, Ottermoen og Bratåsen felles
32, Snekkermoen 50, Julnesset 20, Helgåsen (Arnt) 10, Helgåsen (Jon)
12, Halset og Bjørgan felles 8, Øvre Sende 3, Midtholmen 40,
Kvernmoen 18, Lindset 4 og Østnes 4, tilsammen 197 tylvter, hvorav
1750 bord tii bygdens bruk, 5250 til utskipning, tilsammen 7000.
Rekvirentene hadde også forlangt besiktigelse av Åsens, Fikses og
Nedre Sendes skoger, men f raf alt dette under forretningen.
Lagretten ansatte 1 tylvt tømmer, som det sto på roten i disse
skogene, til 12 skilling tylvten. Skogleien for de offentlige og beneficerte
gårdenes skoger ble satt til 7 ort 12 sk. og bygselen til 6 rdl. 16 sk.

----
122 SS-B
----
Øst Grunclan sag.
Denne sto på vestbredden av Helgåen ved nedre Grund/oss, altså pa
motsatt side av Helgåen på dette bildet.
Nedre Hauka sag.
Like før Haukåen løper ut i Leksdalsvannet er det flere små fosser og
stryk. Disse har gjennom flere hundre år skuffel drivkraft til både
kverner og sagbruk. Dette er en av de nederste fossene. Sagen la inne på
høyre bredd.

----
123 SS-B
----
Hauka eller Nedre Hauka sag, som var anlagt i 1739, ble besiktiget
påny 17. juli 1758. Tømmer fra Nedre Hallem 4, Lein 5, Skjørholmen 3,
Vist 4 og Lyngåsen 2 tylvter. Volhaugens ålmenning var uthugget av
gårdbrukerne til skifang, bygningstømmer etc, «saa ikke et eneste
sagtømmer findes igjen». Skogleien, som ved besiktigelsen 14. oktober
1739 var satt til 2Vi ort, forlangte Flet nedsatt og fikk avslag på 20
skilling. Den 15. oktober 1768 fikk han bevilling på 800 bord. Sagen ble
solgt til Nils Anderssen Tuv. Denne ble i 1774 ilagt mulkt for å ha skaret
undermåls tømmer på den. Seiv påstod han, at tømmeret kun var frem
brakt, men ikke formelt mottatt, hvilket han avla ed på og ble frikjent.
Øvre Hauka sag var en flomsag, anlagt avfogdArnt Kristofer Arnet,
som var gift med Sivert Flets enke. Den første besiktigelse ble avholdt
11. juli 1770. Det ble anvist tømmer av Tuset 14 tylvter, Nedre Hallem
4, foruten de 4, som var lagt til Nedre Hauka sag, Skjørholmen 7 (til
Nedre Hauka 3), Vist 6 tylvter (til Nedre H. 4). Bevilling 19. november
1770 på 1488 bord.
Nedre Hauka sag lå omtrent midt på dette bildet like ved elva som er
skjult av gress og kratt. Dette har vært sagsted fra gammelt av. Da man
i 1672 holdt besiktigelse, ble det bestemt at sagen skulle legges nedenfor
et da nedfallent sagbruk. Dette eldre sagbruket må da ha ligget øverst i
denne bakken. Hvor gammelt dette sagbruket kan ha vært, er det svært
vanskelig å ha noen formening om, men trolig må det ha vært noen ti-år
eldre, kanskje fra før 1650. I så fall hører det med til de eldste
sagbrukene i Verdal. Men det finnes ingen opplysninger i kildene om
denne dagen.

----
124
----

----
125 SS-B
----
Øvre Hauka sag.
Det var først etter at denne sagen ble bygget at man tok til å skilte
mellom Øvre og Nedre Hauka sag. Sannsynligvis er dette fossen som
skaffet drivkraft til sagen. Dersom det var noen dam, la den ganske
sikkert like oppe på toppen av fossen. Ellers var nok hovedreguleringen
av Haukåen i Haukevatnet.
Øvre Hauka sag.
Samme foss sett fra det sted sagen sannsynligvis sto.

----
126 SS-B
----
Øvre Hauka sag.
Sagstedet sett fra toppen av fossen. Hvilken side sagen lå på, er det uråd
å ha noen for men ing om.
Marken sag lå ved Nedre Marken foss i Lundselven.

----
127 SS-B
----
Marken sag.
Sagen lå på venstre bredd inne i svingen bak steinen.
Øvre Marken f oss - Høy f oss sag.
Det for telles i teksten at ved besiktigelsen av Nedre Marken foss i 1766
ble det opplyst at det hadde ligget en sag en tre-fire børseskudd lengre
opp ved Lundselven. Noen få hundre meter høyere opp ligger Øvre
Marken foss. Trolig er det her den omtalte sagen må ha ligget.

----
128 SS-B
----
Marken sag.
Sag 1 er steelet for Marken sag. Den lå ved Nedre Marken sag. Sag 2
betegner det sannsynlige sted for sagen som skulle ha ligget en «tre-fire
børskeskudd» lengre opp i Lundselva. Der ligger Øvre Marken foss.
Trolig er det den som ble katt Høy f oss sag. Sag 3 er t rolig stede t hvor
Hofstad sag lå.
Marken sag ble anlagt av Casper Rust på sin myndlings, Ole Hagen
Rusts vegne efter besiktigelse den 22. september 1766. På det sted, hvor
den var tenkt lagt, lå en kvern. Det ble opplyst, at det en 3-4 bøsseskudd
fra dette sted fra alders tid hadde vært en sag på Markens og Hofstads
grunn; men om dette finnes ialfall intet i sagmanntallene. Tømmer fra
Ole Hagen Rusts egen garder, Nordre Marken 24 og Søndre Marken 7
tylvter. Bevilling ble gitt 21. august 1769 på 1488 bord.

----
129 SS-B
----
Tuset sag er anlagt av Lyder Wenzel tett ved Tusets hus i elven fra
Lomkjønnet på et sagsted, som han hadde kjøpt av Ellev Jonsen og Jon
Olsen Tuset ifl. skjøte av 18/12 1769, tgl. 22/2 1770. Den første
besiktigelse er avholdt 12. juli 1770, og det ble anvist tømmer fra Øvre
Tusets 2 garder 24 tylvter, Aksnesgårdene 12 og Viken 4 tylvter.
Bevilling ble gitt 11. februar 1771 på 1920 bord.
Casper Rust nedla innsigelse mot dette sagbruk, men tok den senere
tilbake, efter at han ved nærmere undersøkelse hadde funnet, at det
ikke «præjudicerte» Markens sag.
Tuset sag ble sammen med begge Haukå-sagene solgt til Nils
Anderssen Tuv, fra hvem de gikk over til Ole Skjevlo av Sparbu. Tuset
sag ble nedlagt før 1800.
Romsås sag har en kort tid vært gjenopptatt som privilegert. Efter
rekvisisjon av løytnant Lyng ble det den 14. juni 1764 avholdt
besiktigelse i Ramsås ålmenning, hvor han aktet å oppføre sag i
Ramsåen. Det opplyses ved denne leilighet, at det fantes levninger av en
eldre sag. Ramsås ålmenning fantes å kunne avgi 60 tylvter. Dagen efter
ble det avholdt besiktigelse av Svarthovd ålmenning, hvor forfalne
levninger av den gamle Tverå eller Svarthovd sag ennu fantes. Også
lengere nede i Inddalens mark ble det opplyst å ligge et sagsted, kalt
Tverå, hvor det før hadde vært en sag; men ingen visste for hvor lenge
siden.
Svarthovd ålmenning ble ansett for å kunne levere 28 tylvter.
Ramsås sag.
Denne sagen lå ikke i Ramsåen. Derimot lå den ved siden av. Man
bygget en dam i elven, og dette førte til at den tok nytt løp over en liten
sadel vest for Ramsåen. Demningen lå i bakgrunnen til høyre. Det nye
løpet gikk over det iaveste punktet til venstre midt på bildet.

----
130 SS-B
----
Ramsås sag.
Det nye løpet sett fra en annen vinkel.
Ramsås sag.
Elvens nye løp kom ned denne bakken hvor det således ble en juss. Ved
foten av denne fossen ma Ramsås sag ha ligget.

----
131 SS-B
----
Ramsås sag.
Flyfoto fra øst mot samløpet mellom Ramsåen og Tromsdalselven
Ramsåen kommer fra venstre og Tromsdalselven nedenfra midt på
bildet. Etter samløpet kalles elven Trongdøla som fortsetter til høyre.
Om man følger skogsbilveien som kommer fra nederste venstre hjørne,
peker denne mot Ramsåen. Men like bortenfor elven kan sporet etter
det kunstige løpet anes som en lysere stripe i terrenget, vist med en pil.
Ramsås sag.
Flyfoto av samme sted, men fra vest. Nå er samløpet og sporet etter det
kunstige løpet i nederste venstre hjørne. Tromsdalselven kommer nå
midt imot. Omtrent midt på bildet ved rettstrekningen av skogsbilveien
lå Tromsdal sag. Pi len viser det kunstige løpet.
Bind VI — 9

----
132 SS-B
----
bo
53
co
■8
as
bo
C 3
co
bC
o
ho
Ss
sn
~$
"ts
s
"^
bo
53
&0
bo
CO
I
to
be
O
bo
C 3
to
°«3
g
SC

----
133 SS-B
----
Holzførsteren vurderte dette kvantum for høyt og foreslo 50 tylvter av
Ramsås og 25 av Svarthovd ålmenning. Ennvidere anførte han, at en
sådan tylvt sagtømmer mellem landmann og kjøpmann gjalt for 3 ort,
medens lagretten hadde satt den til 2 ort.
Rekvirenten erklærte seg villig til å betale sagstedleie også for Tverå
sagsted, hvis han fikk bevilling, skjønt han aktet å føre tømmeret til
Ramsås sag, da det ikke var tømmer nok til et sagbruk i Svarthovd
ålmenning. Dette er dog neppe blitt innvilget, idet Tverå sag i 1767 ennu
utrykkelig betegnes som øde.
Ramsås sag er derimot blitt opptatt, men kun drevet ganske kort tid.
Det opplyses senere, at den ifølge rentekammerets skrivelse av 16.
oktober 1773 var satt til auksjon på siste ting, og at høyeste bud da var
20 rdl., som anbefaltes approbert, da høyere bud neppe ville fåes. Og i
1775 heter det, at den er øde og nedlagt, og at bygninger og inventar er
solgt ved auksjon og forlengst bortført. Tømmeret fra Ramsås og
Svarthovd almenninger var både i 1774 og 75 oppskåret på Nedre
Holmen sag.
På de i tidsrommet 1750-75 nevnte 23 sagbruk må det være skaret
betydelige kvanta, skjønt ikke alle var i drift samtidig, og det heller ikke
på langt nær alle år ble skaret det bevilgede kvantum. I årene 1773-75
var således de bevilgede og skårne kvanta:
Bevilget Skaret
Nr. Sagbruk kvantum 1773 1774 1775 Eier i 1775
1. Tromsdal 1800 1060 804 1500 Kierulf
2. Lie 2000 709 1821 216 Kierulf
3. Ulvillen 2000 1640 3000 1670 Rasmus Hagen
4. Grundfoss 13831 9120 11020 9870 Rasmus Hagen
5. Lund 3200 3106 3186 2732 Kluvers enke

6. Stor Langdal 4150 4190 4170 2052 Kluvers enke
7. Bjørken 680 456 Kluvers enke
680 456 Kluvers enke
8. Gren nedlagt Kluvers enke
9. Vangstad 1334 617 2000 1998 Kierulf
10. Leklem 650 550 600 350 Ole Sevaldsen Leklem
11. Levring 2000 2007 2009 2000 Kierulf

12. Nedre Holmen 4360 3738 6006 5330 Kierulf
13. Nedre Hauka 800 800 800 860 Nils Ar
800 800 800 860 Nils Anderssen Tuv
14. Øst Grundan 8784 1446 1204 2980 Hans Jakob Blix
15. Ramsås 0 0 0
0 0 0
16. Auglen 2000 Karl Motzfelt
17. Hellan 2177 1392 1880 1986 Erik Dahlstrøm
18. Skrove 1776 942 1850 1560 Åge Brodersen Hagen
19. Sulstuen 5280 2498 2534 1292 Hans Jakob Blix
20. Hallan 1968 950 850 720 Løytn. Elling Lyng
21. Marken 1488 1872 1500 1464 Ole Hagen Rust
22. Øvre Hauka 1488 0 3200 1488 Nils Anderssen Tuv
23. Tuset 1920 432 792 600 Lyder Wenzell
Tilsammen 63686 37069 49226 41124

----
134 SS-B
----
Som man ser, er de oppskårne kvanta 2 å 3 ganger så store som i 1680-
årene, da det også var en god tid for trelasthandelen. Det har under
disse omstendigheter gått hardt inn på skogene. Allerede i skrivelse av 1.
november 1766 til rentekammeret uttaler stiftamtmannen, at «skovene
formindskes her som i hele Norge i saa høi grad, at jeg med det første
nødsages derom at gjøre en besynderlig (særskilt) forestilling».
Ulovlig hugst
Det er klart, at den gode avsetning til høye priser var en fristelse til
ulovlig skoghugst, som også utvilsomt ble drevet i stor utstrekning.
Mange vanskeligheter bidrog til å gjøre kontrollen vanskelig: For det
første hadde almuen rett til å ta tømmer i ålmenningen til eget bruk. Og
leilendinger på beneficeret gods hadde ifl. lovens 3-14-34 rett til å hugge
hustømmer, brenneved, gjerdefang, emnetrær etc. til gardens
vedlikehold samt til salg så meget, som behøvdes til betaling av den
halve landskyld. Endelig kunne leilendingen tillate annen mann å hugge
i gardens skog 3 lass samt 2 lass skav til kreaturene. Det måtte bli meget
vanskelig å holde denne bruksrett innenfor lovlige grenser, eller som
advokat Dunker uttrykte seg i den berømte Jenssen-sak:
«Den ulovlige bruk kom den lovlige bruksret saa nær, at grænsen var
let at overskride.»
Det var visstnok tidlig i 1700-årene ansatt «holzførstere», som skulle
føre tilsyn med skogen; men dels har deres distrikter vært for store til, at
tilsynet kunne bli effektivt, og dels har de ikke hatt støtte hos over
øvrigheten. Dette fremgår nokså tydelig av en skrivelse av 17. desember
1768 fra stiftamtmannen til rentekammeret, hvori han meddeler å ha
anvist holzførsteren de 60 rdl. 65 sk., som utgjorde åttendeparten av de
bøter, som noen bønder av Strinda var idømt for ulovlig skoghugst og
tilkom holzførsteren som anmelder. I denne skrivelse bemerker han
temmelig infamt, at holzførsteren muligens kan bli mere ivrig til å
anmelde overtredelser, når han får så betydelig fordel av angivelsen;
men at det neppe gjør ham mere ivrig i å forebygge overtredelsene og
virkelig passe på, at skogen bevares. Og han slutter med å uttale, at «til
god lykke» er det kun de to fogderier Strinda samt Stjør- og Verdalen,
som er forsynt med holzførstere, og han finner det übegripelig,
hvorledes «disse gode mænd», hvis bestandige bopel er i Trondhjem,
kan ha tilbørlig innseende med sine distrikter og vidtløftige skog
strekninger, «allerhelst da deres kundskab i forstsager af kjendere
meget drages i tvivl». Forøvrig fremholder han, at bonden, som kjøper
eller bygsler sin gard dyrt, i minstevekstår er nødt til å ty til skoghugst
som det nærmeste middel til å klare utgiftene. (Se forøvrig kapitlet om
holzførsterne.)

----
135 SS-B
----
De høye bordpriser i 1760-70-årene fristet til misbruk av forskjellig
art: Sageierne lot skjære mere enn det bevilgede kvantum eller tok
tømmer fra andre skoger enn de som var tillagt sagen, likesom de også
lot hugge undermålstømmer. Synderlig annen kontroll enn den oppgave
sageieren seiv leverte over det årlige oppsagede kvantum, hadde man
ikke. Og som det fremgår av det foregående har disse oppgåver ikke
alltid vært pålitelige.
I 1773 er flere bønder blitt mulktert for hugst av undermålstrær. På
ansøkning fikk de dog mulkten delvis eftergitt «af særdeles naade».
Mulkter av denne art gikk til veikassen og kunne være betydelig: Ved
kongelig reskript av 19. juni 1756 er bestemt, at hvis noen forleder
bønder til å hugge tømmer under det mål som kongelig anordninger
bestemmer, eller hvis sageiere lar sine merkere motta eller seiv kjøper
undermålstømmer, skal de første gang bøte 100 rdl., andre gang dobbelt
og tredje gang ha sitt sagbruk forbrutt.
Den ulovlige hugst gikk især ut over ålmenningen og har naturligvis
vært drevet fra uminnelige tider; men først i 1779 kan noen sees å være
mulktert for dette i Verdalen. Det gjalt da ikke mindre enn 86 Vi tylvt,
som var hugget i Svarthovd og Ramsås fredede almenninger og straffen
var ifl. plakat av 8. desember 1733 en mulkt på 48 skilling pr. tylvt og
konfiskasjon av tømmeret. De dømte unnskyldte seg med übekjenskap
til almenningsgrensene og søkte befrielse for mulkten; men stiftamt
mannen fant ikke grunn til å anbefale det, idet han hadde grunnet
mistanke om, at de kunne være tilskyndet til den ulovlige hugst av en
eller annen; som hadde fordel av den, og isåfall mente han, at de måtte
ha fått forsikring om å bli holdt skadesløs i tilfelle av at hugsten ble
oppdaget og påtalt. Det kan ikke være tvil om, at han har siktet til noen
av sageierne og da vel nærmest til Verdalsgodsets eier, Kierulf. Trelast
handelen var ved denne tid begynt å gå tilbake på grunn av urolighetene
i Amerika, så det hadde litt å bety for sageierne å få billig tømmer.
Nu høres det ikke om mere ulovlig hugst før efter 1800, skjønt den
utvilsomt har vært drevet og det sannsynligvis endog i stor utstrekning.
I 1802 har det vært reist tiltale for sådan forseelse, likeså i 1805, 1806,
1811, 1812 og 1817, mest for hugst i Inndalens ålmenning, men også i de
benefiserte gårdenes skoger. I 1826 var 3 mann tiltalt for hugst av 137 Vi
tylvt tømmer i Inndalsalmenningen, men ble frikjent.
Ved disse tider var Verdalsgodset praktisk talt blitt alene om å drive
sagbruk i bygden, og det er særlig godsets leilendinger som har drevet
den ulovlige hugst, likesom det er sagt, at det var løytnant Holck,
Meinckes fullmektig ved godset fra 1821, som organiserte skogtyveriet.
I 1837 var en hel mengde siktet for ulovlig skoghugst i Inndals
almenningen. Ikke mindre enn 18 av dem erkjente å ha hugget eller vært
med på å hugge, Lensmann Rygh erklærte dog, at det var foregått langt

----
136 SS-B
----
større hugst enn ved denne anledning opplyst; herom kunne man best
overbevise seg ved å befare åstedet.
Ved kriminalloven av 1842 ble ulovlig skoghugst innordnet under
begrepet tyveri, og efter denne tid ble det farligere å innlate seg på den;
men misbruket vedvarte dog lenge efter. I 1846 har det vært forhør over
30 tildels av bygdens bedre bønder angående ulovlig hugst i
Leksdalsalmenningen. Noe nevneverdig resultat ble dog ikke oppnådd,
de fleste hadde hugget efter utvisning eller tillatelse av andre, som hadde
utvisning. Først efter den landskjente sak mot Nikolai Jenssen for del
aktighet i skogtyveri synes det å ha blitt mindre av ulovlig hugst. At
myndighetene ikke vek tilbake for å reise tiltale mot en så høytstående
mann, gjorde inntrykk på folk. Seiv om Jenssen ble frikjent, har således
dette saksanlegg utvilsomt gjort sin nytte.
Produksjonen av trelast synes omkring 1770 å ha vært på det høyeste.
De bevilgede bordkvanta har visstnok også vært så store, som skogene
tålte, og når så den ulovlige hugst kom til, har avvirkningen rimeligvis
vært altfor stor. Herpå lyder det, når stiftamtmannen i en skrivelse av 9.
november 1771 til det norske kammer uten å nevne navn sier, at det er
en del sageiere, som av spesielle grunner er vedblitt å oppgi som skaret
det bevilgede kvantum, skjønt det er bekjent nok, at neppe en tiendedel
derav kan erholdes. Grunnen kan neppe være noen annen, enn at
sageierne var redde for at det offentlige av hensyn til skogens bevaring
skulle skride inn, når det viste seg at det kvantum som var bevilget, ikke
kunne skaff es. Endel krav på forhøyelse av det bevilgede kvantum ble
også ved denne tid avslått. Verdalsgodsets eier, generalauditør Kierulf,
hadde således søkt om å få overføre bordkvantumet fra Tromsdals, Lie
og Ramsås sager til andre bruk; men dette møtte blankt avslag, idet det
norske kammer henstillet til nærmere overveielse, om skogens bevarelse
og distriktenes øvrige økonomiske omstendigheter kunne tillate, at disse
bruk vedble med sin tidligere drift. Angående forhøyelser av kvantumet
ved Nedre Holmen, Vangstad og Tuset sag uttaler stiftamtmannen i
skrivelse av 21. desember 1771 til fogden, at det under nærværende
omstendigheter ikke kan gjøres forestilling om det, «da kamret er af de
tanker, at deslige forhøielser ei er at bifalde.»
Senere har dog Kierulf ialfall til en viss grad fått sitt krav imøte
kommet; for som før nevnt er fra 1774 tømmeret fra Ramsås og
Svarthovd ålmenning skaret ved Nedre Holmen sag. Likeså fikk han
under 22. august 1776 bevilling på en forhøyelse av kvantumet for
Vangstad sag, som han imidlertid var blitt eier av, ved å få tillagt den
Lille Musum samt Sende og Fikse. Eieren av Store Musum, Anders
Arntsen, hadde vegret seg mot å levere noe. Dessuten fikk han tillatelse
til å overflytte 20 tylvter tømmer fra Åsens og Kjesbu skoger fra

----
137 SS-B
----
Grundfoss til Vangstad sag, hvorefter kvantum for Grundfoss sag ble
13165 og for Vangstad 2500 bord.
Videre fikk han under 26. juni 1776 bevilling på Dillan sag. Den
Dillan sag som nevnes i 1680-årene, var forlengst nedlagt.
Skogens bevaring
Tanken på skogens bevaring er en og annen gang dukket opp og har
gitt foranledning til uttalelser fra distriktets øvrighet. I en skrivelse av
15. februar 1783 uttaler således stiftamtmannen som svar på en fore
spørsel fra rentekammeret, at han ikke anser sagtømmerhugsten for så
skadelig for skogen; men at den såkalte barkløpning er desto mere
ødeleggende, hvorfor det meget var å ønske, at almuen kunne opp
muntres til ikke å bruke bark til tekning.
Foruten skuret på de priviligerte vannsagene er det av bønder drevet
endel håndsaging av almenningstømmer og det i adskillig større
utstrekning enn deres bruksrett i ålmenningen tillot, og dette har ført til
tvistigheter med sageierne, som visstnok gjerne har sett at bøndene stjal
i almenningene til deres fordel, men ikke likte at de stjal for seg seiv. At
dette bruk har vært drevet ganske åpenlyst har vi bevis for i et
andragende av 11. mai 1786 fra vaktmester Ole Mikkelsen Reppe, hvori
han søker om å få bevilling på 25 tylvter tømmer fra Svarthovd
ålmenning til å skjære med handsag, mot skatt til Hans Majestet som
for vannsag, med andre ord, han søkte om å få håndsagingen ansett på
samme måte som de priviligerte sagbruk. Ansøkningen er i virkeligheten
ganske merkelig og betegner — bevisst eller übevisst — at de av byens
forretningsstand drevne priviligerte sagbruk var begynt å ansees som en
utbytning, og at inntektene av skogbruket likeså godt i sin helhet burde
tilfalle bygdens bønder. Den er forsåvidt et utslag av den samme
tankegang, som mere enn 100 år senere førte til opprettelsen av en
kooperativ kjøpmannsforretning og til innkjøpet av Verdalsbruket.
Stiftamtmannen har øyensynlig stusset over dette andragende: I sin
erklæring om den av 16. august 1786 uttaler han, at han i den korte tid
han har vært i embedet, har gjort den erfaring, at ansøkninger om bruk
av almenningsskogen er for mange, og at almenningshugsten bør inn
skrenkes. Forøvrig finner han ansøkningen merkelig og mener, at den
ikke bør innvilges, da sådan skur ennu ikke er tillått, men er årsak til
megen tvist mellem bønder og sageiere.
I slutten av 1770-årene begynte det offentlige med mere kraft å ta seg
av skogens bevarelse ved å frede endel almennings- og benefiserte
gårders skog for hugst til de priviligerte sager. På den andre side har
enkelte av disse sagene fått sitt kvantum forhøyet, likesom det er gitt
bevilling til opprettelse av nye bruk, som det ovenfor omtalte Dillan;
men alt i alt er sagbordkvantumet forminsket i tiden fra 1775 til 1800.

----
138 SS-B
----
Rindsem sag.
Dette er den nederste fossen i Rinnelven. Sannsynligvis hentet man driv
kraft fra denne til å drive Rindsem sag.
Rindsem sag.
Sagen må ha stått nede på fla ten til høyre på dette bildet. På den andre
sid en er F r 01.

----
139 SS-B
----
Lunds sag har således ved kammerkollegiets foranstaltning av 23.
mars 1770 mistet sine 14 tylvter av Leksdalens ålmenning eller 468 bord.
Stor Langdals sag mistet samtidig sine 8 tylvter av Malså ålmenning,
320 bord. Dette sagbruk arvet kapellanen Peder Kristofer Krog med sin
hustru, hvorefter han søkte om å få ålmenningen igjen, og det ble
avholdt en besiktigelse, hvorav fremgikk at den kunne tåle å avgi 12
tylvter. Stiftamtmannen uttaler også i sin erklæring av 21. august 1783,
at det ikke syntes utjenlig, at den ble hugget istedenfor å henstå fredet,
og anbefalte å oppby den til auksjon, men bemerket riktignok, at da
skogen lå i et sogn, hvor ansøkeren var kapellan, kunne han ifølge for
ordningen av 23. januar 1686 neppe vente å få bevilling, seiv om han ble
høystbydende. Det ble heller intet av det, og i 1793 solgte han sagen til
likemed sitt øvrige gods til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk
inn i Verdalsgodset.
Vangstad sag fikk, som ovenfor nevnt, sitt kvantum forhøyet i 1776,
men ble under 22. mars 1777 fråtatt den benefiserte gard Halsets skog,
133 bord, hvorefter kvantum ble 2367 bord.
Nedre Holmen sag mistet samtidig sine 10 tylvter av Kverndalens
ålmenning, 325 bord. Det ble dog bevilget å la oppskjære på denne sag
kvantumet fra Levring, Lie og Tromsdals bruk, hvorefter dens hele
kvantum ble 9835 bord.
Nedre Hauka sag mistet ved besiktigelse 23. mars 1777 de benefiserte
gårders skoger, 5 tylvter eller 222 bord. Denne tillikemed Øvre Hauka
og Tuset sag ble av Nils Tuv solgt til Ole Skjevlo ved skjøte av 21/6, tgl.
15/8 1787, for 600 rdl. Ole Skievlo sløyfet Tuset sag.
Øst Grundan sag mistet samtidig de benefiserte gårdenes skoger, 11
tylvter eller 578 bord.
Augla sag mistet ålmenningen og de benefiserte gårdenes skoger, 21
tylvter eller 836 bord.
Hellan sag likeså 15 tylvter, 695 bord.
Skrove sag likeså de benefiserte gårdenes skoger, 264 bord.
Sulstuen eller Stormoen sag var en tid nedlagt, efterat dens kvantum
ved bevilling av 26. juni 1777 var tillått skaret på Nedre Holmen sag. Da
Tonning var blitt eier av Verdalsgodset, søkte han tillatelse til å gjen
oppbygge den og skjære de 110 tylvter, som før hadde vært bevilget
den, hvilket fikk stiftamtmannens anbefaling av 3. mars 1788.
Rasmus Hagen søkte i 1785 om å få anlegge en sag på Rindsem for
der å skjære det tømmer, som gikk ut av Grundfoss lense. Stiftamt
mannen mente nok, at det ikke nu mere enn før kunne behøves en
«aparte» sag til det bruk, hvis lensen ellers ble holdt i vedbørlig stand;
men på fornyet ansøkning ble det innrømmet en besiktigelse den 12.
august 1785, og denne gav til resultat, at det ikke var gjørlig ved noen
innretning å forebygge at tømmer slapp ut av Grundfoss lense, hvorfor

----
140 SS-B
----
Rindsem sag.

----
141 SS-B
----
ansøkningen ble anbefalt innvilget, dog således, at intet annet tømmer
enn det omtalte skulle skjæres på den.
1800-tallet
I 1800 var det i Verdalen følgende bevilgete sagbruk og bordkvanta:
Alle disse var dog ikke i bruk: Hellans, Markens, Skroves og Auglas
sagbruk hadde ligget øde omtrent siden 1790; det samme var tilfellet
med Ramsås og Tusets bruk.
Oppgave over det skårne kvantum mangler. Ved forordning av 22.
april 1795 var der nemlig blitt foretatt endel forandringer i de hittil
gjeldende bestemmelser. Således opphørte angivelser over skuren;
derimot ble sagtømmer- og sagbordskatt fremdeles å betale efter skatte
forordningen av 13. desember 1746 av, hva som var tillått å hugge i
kongelige almenninger eller benefiserte skoger av det bevilgede eller
forpaktede og utviste kvantum efter tingsvitne således, at hvor tømmer
kvantum var bestemt, ble bordskatten beregnet efter 50 bord pr. tylvt
tømmer, og hvor bordkvantum var fastsatt, ble tømmerskatt beregnet
av 1 tylvt pr. bord. Grunnleie samt førstebygsel, hvor den halve
damstokk stod på offentlig grunn, ble å betale som før. Sagmester
skatten bortfalt. Sagbordskatten for sådanne sager ble å betale efter
middeltallet av 10 års skur.

----
142 SS-B
----
Som man ser av foranstående fortegnelse, var det bevilgede kvantum i
1800 adskillig mindre enn i 1775, og det skårne må ha vært meget
mindre, idet høyst 13 av de nevnte bruk kan ha vært i drift.
Almenningene og de benefiserte gårdenes skoger ble herefter oppbudt
ved auksjon, når det tillotes å bruke dem. I 1799 ble således 18 tylvter
årlig sagtømmer i de benefiserte gårdene, som tidligere hadde ligget til
Grundfoss sag, oppbudt ved auksjon til forpaktning i 5 år. Enkemadam
Hagen ble høystbydende med 28 skilling pr. tylvt, hvilket ansåes
akseptabelt, da skogene var avsidesliggende.
I 1800 søkte Tonning om å få flytte Sulstuen sagbruk til Levring, hvis
tidligere sag var nedlagt. Besiktigelse i den anledning ble avholdt 12.
november s.å. Oppsitterne på Gudding, Levring, Kvello og Tromsdalen
hadde intet imot å levere til Levring istedenfor til Nedre Holmen,
hvorfor han under 22. juli 1801 fikk bevilling på flytningen, idet han
leverte bevis for, at Sulstuen og Skrove sagbruk var nedlagt, det første
omkring 1800, det siste i 1796. Det kvantum, som tidligere var skaret på
Sulstuen sag, skulle herefter gå til Nedre Holmen.
Da Miiller var blitt eier av Verdalsgodset, søkte han om å få anlegge
en sag på Dillan. Besiktigelse ble avholdt 22. juni 1807, og han fikk
bevillingen; men noe større bruk er det neppe blitt på denne sag.
Det lakket nemlig nu mot slutten av den glimrende periode for skog
og sagbruksbedriften. Både nærmet de for trelasthandelen florissante
tider seg sin avslutning, og skogene tok til å tynnes svært. Som et ledd i
bestrebelsene for å regulere sagbruksvirksomheten kan man vel
betrakte en skrivelse av 27. april 1805 fra rentekammeret, hvor det ble
forlangt en rekke detaljerte opplysninger angående sagenes innretning,
om hvorvidt sager, som er forsynt med flere blad, kan betraktes som én
sag m.v. Dette førte til innhentelse av en hel del opplysninger, som for
Verdalens vedkommende går ut på, at det ikke fantes noen privilegert
sag, som var forsynt med flere blad «eller indrettet med usædvanlig
maskineri.» De kan således ikke ha vært noen imponerende anlegg,
disse privilegerte sagbruk — det er mengden av dem, som har vært
istand til å ødelegge skogen.
Hvordan det i løpet av sagbrukenes glansperiode er gått tilbake med
bygdens skog, får vi et meget klart begrep om av en rekke besiktigelser,
begynt i november 1816 og fortsatt i juni og juli 1817. Sammenholdt
med besiktigelsene i 1750-årene gir de inntrykk av en meget sterk til
bakegang, tildeles av ren ødeleggelse, som man kan se av det følgende:
Den 13. november 1816 ble det holdt besiktigelse av Lunds
privilegerte sag og underlagte skoger. Karmhus' skog fantes übetydelig,
ingen voksterlig skog, meget fortørket. Lunds skog litt veksterlig.
Hofstads «taalelig» god. Tillers meget übetydelig. Sagen var god — 1
sagblad. Det anviste kvantum fastsattes til: Av Karmhus 2, Østre Lund

----
143 SS-B
----
2, Vestre Lund 2, Øvre Hofstad 4, Nedre Hofstad 3 og Tiller 3 tylvter —
tiisammen 16 tylvter. (I 1757 var det av de samme gårdene anvist 83
tylvter.)
Bjørken sagbruk og skog ble besiktiget 17. juni 1817. Kvantum 10
tylvter. (I 1757 20 tylvter).
Leklem sag ble besiktiget 18. juni. Sagbruket var i god stand, men ble
drevet kun av en bekk, så det kunne bare benyttes til visse tider. Skogen
var i tålelig god stand, «dog ikke som før i tiden». «Efter nogen
ventilation» skjønnedes, at det kunne leveres 8 tylvter av Leklems skog,
4avGræsets.(l 1757 10 og 8).
Nedre Holmens sag, besiktiget 19. juni 1817. Den brukte de samme
skogene som efter bevillingen av 26. juni 1777 unntagen Gudding,
Kvello, Melby, Lunden, Tromsdal og Levring, som nu ble ført til
Levring sag. Sagen betegnes som brukbar, men trengte reparasjon på
grunn av elde — 1 sagblad, godt vannfall. Skogen var i slett tilstand, for
størstedelen forårsaket av tremark, som hadde ødelagt store strek
ninger. Dessuten hadde en skogbrann for 2 år siden ødelagt en strekning
på omtrent Vi mil, hvor det før fantes godt sagtømmer. Endelig ble nu
på Dillan sag skaret endel av det tømmer, som tidligere gikk til Nedre
Holmen, hvorfor dennes kvantum ble nedsatt til 20 tylvter.
Dillan sag ble besiktiget samme dag. Kvantum 15 tylvter.
Nerholmen sag og Dillan sag.
Disse lå på hver sin side av Inna rett over for hverandre. Reguleringen
av vannet skjedde ved hjelp av en dam tvers over elven fra dette stedet til
spissen av tangen på motsatt side.

----
144 SS-B
----
Nerholmen sag lå på den andre siden av elven omtrent hvor svaberget
går ned i vannet. Dil/an sag lå på denne siden helt til venstre billedkant.
Nerholmen sag.
Rester etter fundamentet.

----
145 SS-B
----
Dillan sag lå på venstre elvebredd.
Dillan sag.
Et oversiktsbilde. Sagen la omtrent midt på bildet.

----
146 SS-B
----
*. *J 53
■S ■- "^
-Si S
?■
«5. cu
*- s: &o
ss
i**
fe k
5
Y> ir <^>
n, bo
cu
K- C I»
■5 •H 5
0 q
1§ p *
K "3 a
«j § s;
Si <=^
ks s s
s £
«5 < >

----
147 SS-B
----
Levring sag likeså samme dag. Den tok tømmer fra de gårdene, som
er nevnt ovenfor under Nedre Holmen. Skogen betegnes som meget
übetydelig unntagen Tromsdalens, som imidlertid tremarken hadde
skadet betydelig. Kvantum 5 tylvter.
Stor Longdals sag ble besiktiget 20. juni 1817. Sagen var falleferdig.
Skogen bestod av gamle, tildels «uduelige» trær. Kvantum 6 tylvter.
Vangstad sag ble besiktiget samme dag. Sagen betegnes som «meget
siet» — 1 sagblad, godt vannfall. Skogen var «meget siet» unntagen
Kjesbu. Kvantum 3 tylvter.
Grundfoss sag ble besiktiget samme dag. Den tok tømmer fra de
samme gårdene som efter bevillingen av 8. juli 1768, dog ikke fra de
benefiserte gårdene Halset, Bjørgan, Øvre Sende og Østnes. Sagen var i
god, men skogen i meget måtelig stand. Kvantum 10 tylvter.
Fosnesset sag ble også besiktiget samme dag. Denne sag var ny og i
meget god stand, dog kun 1 sagblad. Skogen var i «taalelig» god for
fatning og veksterlig. Kvantum 20 tylvter.
Hallan sag ble besiktiget 25. juli 1817. De gårdene som bevillingen av
12. januar 1768 omfattet, hadde i lang tid intet tømmer levert og ville
heller ikke i fremtiden kunne levere noe, da de, når unntaes Skjørdal,
ikke hadde noen skog. Det übetydelige kvantum, som i den senere tid
var skaret på sagen, var tatt på sageiernes gard Buran. Når Buran ble
tillagt sagen, kunne det skjæres 8 tylvter.
Man får ved å sammenligne disse kvanta med dem, som var bevilget i
1750-årene, en tydelig forestilling om, hvor sterkt skogene måtte være
redusert. Når man unntar almenningene og de benefiserte gårders
skoger, som tildels hadde vært fredet, samt Verdalsgodsets garder, så
har det neppe vært mange av bygdens leilendingsgårder ialfall, som
hadde nevneverdig av salgstømmer. Med sagbrukene må det da nød
vendigvis være gått sterkt tilbake, og antagelig er flere av dem blitt
nedlagt ved denne tid, blant annet fordi man nu begynte å ombygge de
sagbruk, som var i drift, gjøre dem større og mere moderne. De mange
gamle sagbruk med 1 sagblad ble avløst av færre og større.
Det første sagbruk i Verdalen, som er blitt ombygget og modernisert
på denne måte, er Fosnesset. Det ble ombygget av Meincke, da han var
blitt eier av Verdalsgodset, og var ferdig i 1827; takst ble avholdt 16.
november dette år. Sagen var da nyoppført og stod på søndre side av
elven ved Fosnesset. I nederste etasje hadde den et stort vannhjul med 2
krumtapper, i mellemste 14 sagblad i 3 saggrinder og i øverste etasje et
lite kammer. Det var en bindingsverksbygning av svært tømmer.
Taksten lød på 1700 spdl. Den var dengang bygdens eneste moderne
sag.
Bind VI B — 10

----
148 SS-B
----
Grundfossen 13/71888. Gammelt sagbruk i Grundfossen. Etter tegning
av protokollsekretær Jac. Fabricius.
Midtholmen sag.
Dette er fossen som drev denne sagen.

----
149 SS-B
----
Midtholmen sag.

----
150 SS-B
----
Kolstad sag.
Like før Skjettrenna løper sammen med Malsåen er det f/ere fosser. Det
var disse som var drivkraften til Kolstad sag.
Kolstad sag la nede i denne bakken. Trær ne markerer hvor Skjettrenna
er.

----
151 SS-B
----
Kolstad sag.
På toppen av denne fossen sto dammen som regulerte vannet i Skjetl
renna.
Små sagbruk til husbehov ble dog fremdeles bygget: Løytnant og
dyrlege Anders Holm har således i 1819 anmeldt å ha oppført et sagbruk
i et lite vassdrag ved sin gard Midtholmen, hvor han aktet å skjære
tømmer fra sine egne skoger. Og i 1828 anla Kristen Sevaldsen Volden et
lite sagbruk på Kolstad, hvor han aktet å skjære til husbehov og ut
skipning, hvorfor skjønnsforretning ble avholdt 22. september.
Tømmeret skulle tas fra hans egne garder, Volden og Varslåtten.
Kvantum ble fastsatt til 4 tylvter årlig. Sagbruket lå i Skittrenna, som
for anledningen i dokumentene har fått den noe fremmede, men nokså
fint utseende form Schietrengen.
Om skogbruket i Verdalen skriver Kraft (1830):
Værdals prestegjeld har forhen hat gode skoge, især i det vidtløf
tige Vuku sogn; men de er ved en i en lang række av aar fortsat
hugst haardt medtat. De to andre sogne er næsten ganske skogbare.
Seiv i almenningerne, 7 i tallet, er tømret for det meste borthugget
uten der. hvor adkomsten til samme er vanskelig. Dog maa ikke alene
bygningstømmer, men ogsaa brændeved smaaligen søkes samme
steds av de gaardeiere, som ikke seiv har skog.
I fogderiets skoge er granen overalt hovedtræarten. Furuen findes
i langt mindre mængde, og de herværende furuskoge blev meget

----
152 SS-B
----
ødelagte ved avbarkning, dels i aarene 1803 og 04, og dels i hungers
aaret 1813, i hvilke aar furubarken mangesteds utgjorde det vigtigste
bidrag til almuens underholdning. — Overalt avtar skogene aarlig.
Aarsaken hertil er ufornuftig behandling, fællesskap, der næsten
overalt findes i skogeiendomme. — Uagtet mangesteds er følelig
mangel paa brændsel, har man endnu ikke begyndt at bruke brænd
torv. —
Det meste tømmer, som fogderiets skoge leverer, opskjæres paa de
herværende sage, av hvilke utskibningssagene i 1816 i Værdalen var
12. I 1833 var de skatlagte sage i hele fogderiet 42, hvilke var takserte
til en skjørsel av 503 tylvter tømmer. Derav var 12 i Værdalens
prestegjeld. De vigtigste sage saavelsom de betydeligste skoge og
flere av de herværende almenninger er proprietærers og trælast
handleres eiendom, og disse proprietærer er det, der utfører den
trælast, der som bord sælges til Trondhjem. —
Noter:
1. Rolf Fladby: Fra lensmannstjener til Kongelig Majestets Foged s. 198.
2. Rolf Fladby: Fra lensmannstjener s. 163.
3. NHLs. 317.
4. NHLs. 283.
5. NHLs. 283.
Priviligerte sager i Verdal. Egentlig er denne betegnelsen misvisende.
Men dette er de sager som er funnet registrert i kildene før sagbrukspri
vilegiene ble opphvevet i 1860. Ikke alle var utskipningssager. Noen
saget bare til lokalt eller eget behov.
1. Lek lem sag. 2. Aug la sag. 3. Nedre Hauka sag. 4. Øvre Hauka sag. 5.
Tuset sag. 6. Lund sag (også kalt Leksdals sag eller Nedre Leksdal sag).
7. Marken sag (også kalt Øvre Leksdal sag). 8. Hofstad sag. 9. Høy f oss
sag (Øvre Marken sag). 10. Mevass sag. 11. Skrove sag. 12. Hellan sag.
13. Øst-Grundan sag. 14. Nedre Grundfoss sag. 15. Øvre Grundfosssag
(også kalt Grundfoss sag, Fossneset sag eller Helga sag). 16. Ulv i llen
sag. 17. Vangstad sag. 18. Kjesbusag. 19. Kolstad sag. 20. Stor Langdal
sag. 21. Blokko sag (også kalt Langdal sag). 22. Gren sag. 23. Høysjø
sag. 24. Midt holmen sag. 25. Nerholmen sag. 26. Dillan sag. 27.
Tromsdal sag (også kalt Øvre Tromsdal sag). 28. Ramsås sag (også kalt
Nedre Tromsdal sag). 29. Lie sag. 31. Tverå sag (også kalt Inndal sag
eller Svarthovd sag). 32. Stormoen sag (også kalt Sulstuen sag). 33.
Gudding sag. 34. Bjørken sag (også kalt Øvre Bjørken sag). 35. Nedre
Bjørken sag (også kalt Sundby sag). 36. Hallan sag. 37. Heitlo sag. 38.
Rindsem sag.

----
153
----

----
154 SS-B
----
KORT OM TIDEN MELLOM CA. 1850 OG 1900
Av Øystein Walberg
Skog- og sagbruksvirksomheten i Verdal endret karakter rundt
midten av forrige århundre.
For det første var de private gårdsskogene og almenningene for det
meste uthugget. Delvis som følge av misbruket av almenningsskogene
og de andre offentlige skogene som var bortforpaktet, kom disse nå
under offentlig tilsyn. Hver ålmenning fikk sitt eget styre, og hugst har
siden den tid vært drevet under offentlig tilsyn og kontroll. Det ble
således slutt på salgshugst i almenningene, både for bruksberettigede og
forpaktere. Hugst i private gårdsskoger monnet ikke stort i den store
sammenheng. Dessuten var de, som allerede nevnt, i en dårlig
forfatning etter å ha blitt drevet hardt og übetenksomt i lang tid.
For det andre ble sagbruksprivilegiene opphevet ved lov av 1854,
gjort gjeldende fra 1860. l Enhver kunne nå fritt opprette sagbruk. En
del mindre sagbruk så også dagens lys som følge av dette, samt at en del
som tidligere hadde vært priviligerte, ble kjøpt av bøndene seiv. Men
storparten av disse små sagene produserte til eget behov, eller til nød
dekket de behovet i en grend eller et område. (Se kapitlet De siste vann
sager i Verdal.)
For det tredje gjennomgikk sagbruksvirksomheten en vesentlig
teknisk utvikling. De gamle oppgangssagene ble mer og mer erstattet av
sirkelsager. Og i siste halvdel av 1800-tallet kom også dampkraft inn i
bildet som drivkraft. Dampsagen hadde gjort sitt inntog lengre syd i
landet på et tidligere tidspunkt, men i 1872 bygget Værdalsbruket den
første dampsagen i Verdal. Dette overflødiggjorde de vanndrevne
sagene Værdalsbruket hadde, og de ble nedlagt etter hvert. Men
fremdeles var det en del mindre private vanndrevne sager igjen, men
disse gikk også av bruk etter hvert. En del ble brukt helt inn i vårt
århundre, men da ble vannkraften erstattet av en ny energiform,
elektrisiteten, og også de fors vant.
Ved århundreskiftet 17/1800 var det 17 sager i drift i Verdal. På den
tid var alle priviligerte sager, og de fleste var eid eller ble drevet av eierne
av det som skulle komme til å utgjøre Verdalsgodset. Men da Verdals
godsets sag i Grundfossen ble modernisert og gjort mer effektiv i 1827,

----
155 SS-B
----
ble flere av sagene ovenfor Grundfossen nedlagt, og tømmeret ble fløtet
ned til denne sagen. I følge beretningene fra Nordre Trondhjems Amt
var det i 1840 10 sagbruk i Verdal. Av disse var 9 utskipingsbruk og 1 ble
kalt bygdebruk. Dette var i og for seg ikke noe særpreget forhold, for de
fleste priviligerte sagene saget helst for utskiping. Ved disse 10 sagene
var det 10 sagmestere og 15 sagarbeidere. Dette tallet synes å ha vært
noe lavt da en senere beretning for Nordre Trondhjems Amt forteller at
det i 1870 var 50 arbeidere ved N. Jenssens Arvingers Vannsagbrug.
Men seiv om Værdalsbruket reduserte antallet på sine sagbruk, ble
det ikke saget mindre av den grunn. Effektiviteten var nemlig langt
større enn tidligere. Allikevel hadde man sine problemer å stri med. Det
ferdige produktet, skurlasten, forelå ved sagbrukene et godt stykke opp
i dalen. De sagbrukene det var tale om, var Fossneset, Grundfoss nedre,
Vangstad, Nerholmen og Dillan. Grundfoss nedre falt bort i 1854.
Dillan ble forøvrig bygget om og utvidet i 1854, slik at bare Fossneset
sag var større.
Utskipningen av de ferdige produktene foregikk fra Verdalsøra.
Følgelig måtte skurlasten fløtes nedover. Kjøring av denne lasten var for
tungvint. Vogner til å ta større lass fantes ikke, og heller ikke var
veiene av en slik beskaffenhet at landverts transport egnet seg i noen
særlig grad om sommeren. Noe bedre var det om vinteren. Da kunne
man kjøre på sleder. Men storparten av det som ble saget, ble saget om
våren. Dette av den grunn at sagene for det meste kunne brukes i
flomtider. Riktignok var sagene ved Helgåen og Inna årgangssager som
kunne brukes hele året, bortsett da naturligvis fra om vinteren når
elvene var tilfrosset. Men fremkjøringen av tømmer skjedde på
vinterføre, slik at når våren kom, lå tømmeret på plass, enten ved
sagene eller ved elvene ferdig til fløting. Fløting var bare mulig i Inna og
Helgåen og om sommeren ser det således ut til at det bare var ved sagene
der at saging foregikk. Den ferdige skurlasten forelå som følge av dette
ved sagene om våren og sommeren. Transport nedover til Verdalsøra
var derfor bare aktuelt på den tiden og ikke om vinteren.
Verdalsgodsets tomt på Øra ble kalt Maritvoldfjæren. Denne lå på
Tinden, og et mer vanlig navn var Nesset eller Stornesset. 2 Bord og
planker ble fløtet nedover til Nesset hvor de ble stablet og lagret. Denne
fløtingen foregikk i form av flater. Ett lag bord eller planker ble lagt en
vei. På tvers av dette ble så et nytt lag planker lagt. Det tredje laget ble
lagt samme vei som det første og så videre. Til slutt hadde man en fir
kantet stabel. Denne ble det så spent tau rundt. En slik stabel ble kalt en
sopp eller på verdalsdialekt, en lusse. Størrelsen av en lusse avhang av
dybden i vannet i elven. Jo flere lag man la på lussen, jo dypere stakk
den. Men de grunneste stedene såtte grenser for hvor mange lag man
kunne bruke. Ble den for stor, grunnstøtte den. Dermed var det

----
156 SS-B
----
Verdalselven som var med og begrenset hvor stor mengde som kunne
fløtes nedover. Og enten lussen var stor eller liten, krevde den like mye
arbeidskraft.
Fra stabelplassen på Tinden ble bordene og plankene låstet inn på
jektene som la til elvemelen. Rimeligvis fantes det en slags kai der, for
seiv om jektene ikke stakk dypt, måtte de allikevel følge dypålen i elven.
Fra Verdalsøra ble plankene fraktet til Trondheim hvorfra de ble
eksportert videre.
Veibroen over Verdalselven sett fra Tinden. Bildet viser spennene over
begge løpene. Det borteste løpet var det bredeste.
Men i 1860 ble den nye veibroen bygd over Verdalselven. Dermed var
det ikke mulig for jektene å komme opp til lasteplassen ved Maritvold
fjæra eller Nesset. En ny lasteplass måtte erhverves. Det ble Høgøra på
sydsiden av elven helt ut mot utløpet.
I 1868 ble det bygget to lagerskur. Også her var det nødvendig for
jektene å ligge i dypålen av elven, og de la til mot elvemelen.
Men et annet forhold var vesentlig for utviklingen som fulgte. Det var
det forhold at Verdalselven var leirgrå. Ennå hadde ikke Hærfossens
gjennombrudd og Helgådalens ødeleggelse funnet sted. Men både
hovedløpene, sideelvene og bekkene løp delvis gjennom terrasselandskap
og leirmeler. I flomtider gravde vannet løs leire. Dessuten fant mindre
ras sted til stadighet. Og det var nettopp når elven var flomstor at det var
best å fløte lusser nedover. Dermed ble materialene ofte tilskitnet av
leire. For det første ble materialene styggere å se på, og for det andre

----
157 SS-B
----
gikk dette ut over den senere høvling. Høvlingen ble ofte foretatt av
kjøperen i utlandet. Og leiren førte til større slitasje på høvlene. Følgelig
ble disse materialene verdsatt lavere, noe som igjen førte til lavere for
tjeneste. Det som tidligere hadde vært gangbar vare, ble ikke lenger
akseptert.
I en kortere periode etter at utskipningsplassen hadde blitt flyttet,
men før at dampsagen ble bygget, prøvde man å kjøre materialene ned
over på vinterføre på slede for å forhindre at de ble leirfarget og
redusert i verdi. Men det sier seg seiv at dette både var kostbart og tung
vint.
Så lenge drivkraften var vannkraft, var det ikke noe å gjøre med
dette. Sagene måtte stå der drivkraften var. Jo lengre sagene sto borte
fra utskipningsstedet, jo dårligere stilte produsenten i konkurransen
med andre sagbrukseiere. Dampkraften revolusjonerte i første omgang
dette forholdet. Nå var det ikke lenger nødvendig å bygge sagene ved
fosser. Mer hensiktsmessige steder kunne velges. Og det gikk ikke lang
tid før eierne av Værdalsbruket kom frem til at en dampsag var nød
vendig også her i Verdal.
Stedet som ble valgt for dampsagen lå på sydsiden av elven nedenfor
den nye broen, men ovenfor utskipningsplassen på Høgøra. Arbeidet
ble påbegynt i 1870, og et par år senere sto anlegget ferdig. Den kom til
å være i drift i temmelig nøyaktig 40 år. I løpet av de 40 årene den
eksisterte, skjedde naturligvis en del forandringer og utvidelser, men vi
kan godt si at dette var fra begynnelsen av det første moderne maskin
messige sagbruk i Verdal. (Se forøvrig beskrivelsen av saganlegget.)
Men ikke lang tid ut i vårt århundre ble elektrisiteten tatt i bruk, og
dermed var det definitivt slutt for de gamle vannsagene. Nå var det
mulig også for dem som ikke hadde egne fossefall å opprette sager.
Heller ikke var man avhengig av velvillige naboer for å få saggrunn eller
damstokkfeste. Små «bondesager» dukket nå opp fort vekk på gårdene.
Disse sagene saget imidlertid stort sett til eget bruk. Bare i mindre grad
ble sagingen drevet som næringsvei. Av disse sagene finnes fortsatt
mange igjen.
Skogbruk og sagbruk i stor målestokk i siste halvdel av forrige år
hundre ble bare drevet av Værdalsbruket. Dette forholdet fortsatte inn i
vårt århundre. Værdalsbruket var ikke avhengig av å hugge i andre
skoger enn sine egne, og etter datidens forhold, ble disse skogene drevet
fornuftig og med tanke på fremtiden.
I løpet av den siste halvpart av 1800-tallet var det vekslende konjunk
turer, og dette hadde naturligvis innvirkning på skogbruket. Det var de
gode tidene med de gode prisene som var årsaken til at skogene ble så
hardt beskattet i første halvdel av forrige århundre. I den siste halvdelen
fikk man merke følgene av dette. De offentlige skogene kom under til

----
158 SS-B
----
syn fra 1860-årene, men til tross for dette var perioden 1860 til 1865
preget av ytterligere nedgang for skogene. 3
Av tømmer fra de private skogene, og da tenker man naturligvis først
og fremst på Værdalsbrukets skoger, ble det i denne perioden årlig
produsert gjennomsnittlig 1800 tylfter planker av 4 til 8 alners lengde, 8
tommers bredde og 3 tommers tykkelse. Videre var den årlige produk
sjonen på 2200 tylfter bord av 7 til 8 alners lengde og 1 Vi tommers
tykkelse, og 150 tylfter bjelker. Alt dette ble skipet til Trondheim.
Produksjonen fra andre sager enn Værdalsbrukets er ikke tatt med.
Sannsynligvis var den så vidt liten og übetydelig, at den ikke ble regnet
med.
Den neste 5-årsperioden, 1865 til 1870, var preget av små for
andringer. Fortsatt var det flere små sagbruk i virksomhet, men bare tre
store. De store var Værdalsbrukets bruk på Fossneset, Dillan og Ner
holmen. Dessuten hadde også Værdalsbruket Vangstad sag i drift. Det
var da sysselsatt 50 arbeidere på disse sagene og produksjonen var årlig
på gjennomsnittlig 4300 tylfter planker og 2500 tylfter bord.
Tiden 1871 til 1875 var en periode med stigende priser og lønnsomhet.
Rundt 1875 var prisene usedvanlig høye. Det årlige gjennomsnitt av
huggede trær var 2500 med dimensjonene 10 alners lengde og 6 tommers
tykkelse. Det var i denne perioden at dampsagen ble bygget på sydsiden
ved utløpet av Verdalselven. Dette var begynnelsen til slutten for vann
sagene i Verdal. I 1875 var sagen i drift i 13 uker, og arbeidsstokken var
på hele 60 mann.
De siste 25 årene av forrige århundre var preget av fallende priser de
første årene. Til tross for at dette resulterte i redusert hugst, fant det
sted en tilbakegang for skogene i Verdal, både med hensyn til dimen
sjoner og bestand. Først helt mot slutten av 1890-årene fant det atter
sted en prisstigning.
Etter århundreskiftet var det fortsatt prisstigning på tømmer, noe
som også går frem av tallene for nedfløtet tømmer i Verdalselven. Men
som følge av Verdalsraset i 1893 var forholdene ved dampsagen blitt
sterkt forringet. Derfor lot Værdalsbruket bygge en ny sag på Levanger
i 1902. Tømmeret ble samlet i lenser ved elvemunningen og så slept til
Levanger. Dampsagen ble imidlertid ikke nedlagt, men fortsatte side om
side med sagen på Levanger.
I en kortere periode, fra 1908 til 1912, eide Verdal kommune
Værdalsbruket. (Se forøvrig Verdalsgodsets historie.) Man hadde i
1880-årene vært inne på tanken om å opprette et eget sliperi i Verdal.
Det ble imidlertid ikke noe av dette. Men i den perioden da Verdal
kommune eide bruket, dukket planene atter frem. Man kom så langt at
man fikk utarbeidet beregninger og kostnadsoverslag for hele anlegget.

----
159 SS-B
----
Det hele strandet imidlertid på økonomiske forhold. Beregningene og
kostnadsoverslaget er tatt inn under Kilder bak i boken.
Like etter at Verdal kommune solgte Værdalsbruket, ble en ny sag
bygget på Trones, og slepingen av tømmer fra munningen av Verdals
elven gikk fra nå av dit.
Men skogene i Verdal ble betegnet som mindre tilfredsstillende de
første årene av dette århundret. I 1901 var det blitt vedtatt skogved
tekter for bygda, og fra nå av skjedde en stadig forbedring av skogene.
Noter
1. NHLs.2B3
2. Opplysningene er ved Ivar Arntsen.
3. Opplysningene er på amtmannens femårsberetninger.

----
160 SS-B
----
NOEN SAGMESTERE VED DE GAMLE FOSSESAGENE
Av ukjent forfatter
Om sagmesterene på fossesagene går det mange segner. Det var alltid
rivalisering mellom sagmesterene om hvem som kunne stå seg best med
sageieren, og det kunne føre til både morsomme og drastiske hendelser.
Mest er det fortalt om Ingvald Pedersen Sagen (f. 1750), som var
sønnesønn av Stor-Ingvald, og var på Meinckes tid sagmester på
Dillsagen. Ingvald var en særdeles dyktig sagmester. Han sto høyt hos
Meincke for han fikk best betalt for lasten fra Dillsagen. Men ellers var
Ingvald en stor ranglefant som drakk og turet og levde i ytterst små kår.
Det ble også sagt om ham at han tusket til seg brennevin og andre varer
for bord og planker som han tok fra sagen.
Menicke var en livlig og jovial mann som alltid sto på god fot med
sine folk. Hvert år holdt han et kalas for arbeidere og funksjonærer der
han også seiv var tilstede. Ingvald hadde sjelden så bra klær at han
kunne være med på dette. Men for å få ham med skaff et Meincke ham
en ny dress av noe fint tøy som ble kalt «tikset».
Sagmesterboligen på Fosneset. Disse husene er nå revet.

----
161 SS-B
----
Sagmesteren på Nerholmen sag boddepå Sagmoen. Her Sagmoen i 1983
sett fra sydsiden av Kverna.
Sagen sett fra østsiden av Inna i 1983. På dette stedet lå husene hvor
sagmesteren på Dillan sag bodde.

----
162 SS-B
----
Trolig gikk det nokså livlig for seg på disse kalasene, og en gang da de
hadde kommet i riktig godlag, fant sagmesteren på Holmssagen at det
var høvelig tid til å fortelle Meincke hvor stor en larv Ingvald var.
Holmssagen eller Nerholmssagen lå like over elven for Dillsagen, og det
var rimeligvis en god del rivalisering mellom de to sagmesterene.
Meincke hørte rolig på hva sagmesteren fra Holmssagen hadde å
fortelle, og da han hadde tømt seg helt, sa Meincke tørt: «Ja, jeg vet at
han stjeler litt, men det gjør ingen ting, for han sager så godt.»
Ingvald var ikke lenger unna enn at han hadde hørt hva som ble sagt.
Han reiste seg derfor opp, og på stående fot diktet han og sang følgende
vers:
Litte lyg æ, å litte stel æ,
å litte bola tå sajen ber æ.
Æ hause rekti å sage best,
så fe æ tikset te boks å vest
Dette vakte selvsagt låt i laget, og Ingvald var som vanlig frikaren
som ingen ting bet på.
En annen sagmester, denne på Jenssens tid, var Ellev Sagmoen. Han
var snekker og sagmester på Holmssagen. Han var uvanlig hag og nett
hendt med trearbeide. Blant annet laget han en ny ovnsform som var
meget forseggjort med perleband og andre figurer. Denne sendte han til
Mostadmarkens støperi. Nikolay Jenssen eide også Mostadmarken gods
og jernverk. Som betaling for denne formen fikk han en ovn. Denne sto
først på Sagmoen og senere på Leirhaug. Nå skal den dessverre være til
intetgjort.
Andre sagmestere som det fortelles om, er en sønn av Ingvald Sagen,
Per Fossneset, og hans sønn Gudmund Pedersen (Fossneset) Kårenget.
Den siste var den siste sagmesteren på Grundfoss sag.
Den siste sagmesteren på Holmssagen var Jeremias Ellevsen Sagmo.
Da denne sagen ble nedlagt, fortsatte han som sagmester på Øra. I 1874
forpaktet han Leirhaug og bodde der til han døde i 1890.

----
163 SS-B
----
DE SISTE VANNSAGER I VERDAL
Av Øystein Walberg
Det var dampsagen på Ørmelen som førte til at Værdalsbrukets vann
sager forsvant. Men allerede før den ble bygget, hadde Værdalsbruket,
eller som man kanskje helst ennå sa, Verdalsgodset, lagt ned en hel del
av sine sager. Skattelister fra 1800 forteller at da var det 17 registrerte
eller priviligerte sagbruk i Verdal. Disse var: Ulvilla, Grundfoss, Stor
Langdal, Vangstad, Nedre Holmen, Sulstua, Østre Grundan, Hellan,
Skrove, Lund, Bjørken, Leklem, Nedre Hauka, Øvre Hauka, Augla,
Marken og Hallan. I amtmannens femårsberetning for 1836-40 for
Nordre Trondhjems amt fortelles det at det var 10 sagbruk i Verdal. Av
disse var 9 utskipningssagbruk og 1 bygdesagbruk. Dessverre står det ikke
nevnt noen navn slik at det ikke er råd å finne ut hvilke sagbruk det var
tale om. Men det er ganske klart at en del må ha blitt nedlagt. Videre har
det kommet til ett, nemlig Dillan. Flere av de gamle sagene hadde vært
uøkonomiske i bruk, og etter hvert som moderniseringen og effektivi
seringen av sagbrukene fant sted, ble de minst lønnsomme nedlagt.
Frem til 1860 var det ikke mulig å anlegge noen sag uten tillatelse. I
1854 ble loven om avskaff eise av sagbruksprivilegiene vedtatt, og den
ble gjort gjeldende fra 1860. De sagene som hadde blitt anlagt i Verdal
forut for dette, var altså priviligerte sager, (Se Musum: Skogbrukets
historie.) Men ikke alle disse hadde vært lønnsomme til enhver tid. Flere
hadde blitt nedlagt etter kort tid. Men andre igjen ble drevet i flere
hundre år.
Verdalsgodset var ikke den eneste sagbrukseier i bygda. Flere andre
hadde også fått bevilling. Seiv om de priviligerte sagene er behandlet
andre steder, skal vi her allikevel sette opp en oversikt over de sagene
som ble anlagt før 1860, hva enten de var store eller små, utskipnings
sager eller bygdesager:
1. Leklem sag
2. Augla sag
7. Marken sag
8. Hofstad sag
9. Høy f oss sag
3. Nedre Hauka sag
4. Øvre Hauka sag
5. Tusetsag
10. Mevass sag
11. Skrove sag
12. Hellan sag
6. Lund sag
Bind VI B —

----
164 SS-B
----
Dette er sager som er registrert i sagskattelistene eller i andre kilder
før 1860. Men som allerede presisert tidligere, var ikke alle disse i drift
samtidig. Flere av dem lå til sine tider øde, og andre var i drift bare en
kort tid. Når det gjelder nr. 9, Høy f oss sag, kan det bemerkes at denne er
funnet nevnt i skattelister f ra 1600-tallet. Det fortelles at da Marken sag
skulle anlegges, og besiktigelse ble foretatt i 1766, ble det opplyst at det en
3-4 børseskudd fra dette sted hadde vært en sag på Markens og
Hofstads grunn. (Se Musum: Skog- og sagbrukets historie.) Den
Marken-sag som ble anlagt i 1766, lå i Nedre Marken-foss. Øvre
Marken-foss ligger noen få hundre meter lenger oppe i Lundselven. Den
er dessuten den høyeste av de to Marken-fossene. Det er ikke noe uvan
lig forhold når to fosser bærer det samme navn, at den ene da blir kalt
Høgfossen. Trolig er derfor dette den fossen som ga navnet til Høyfoss
sag. Denne sagen kunne imidlertid ikke ha vært i drift i svært lang tid,
for i de senere skattelister nevnes den aldri. Først etter midten av 1700-
tallet dukker Marken sag opp, men den lå altså i den nederste av disse
fossene. Men sagnet beretter fortsatt om at det skal ha ligget en sag i den
øverste fossen for lenge siden.
Nr. 10, Mevasssag, er også en usikker sag. Den er nevnt i kildene bare
i 1682. Ingen nærmere stedsangivelse er gitt, og navnet som da ble brukt
var Møvass eller Movads sag. Samme mann eide de andre daværende
sagene i Lundselven, og det er derfor trolig at denne også lå i tilknytning
til dette vassdraget. Følgelig har vi antatt muligheten for at den lå i
Mevasselven like ovenfor samløpet med Lundselven.
Nr. 20 og 21 er egentlig den samme sagen. Blokko sag ble anlagt først.
Trolig lå den like ved Blokkotjern nedenfor den øverste av fossene i
Malsåen på dette stedet. Sannsynligvis lå den på sydsiden av elven. Men
etter en tid flyttet eieren sagen et par trinn nedover, og trolig over på den
andre siden av elven. Nå fikk den navnet Langdal sag. Den ble også kalt

----
165 SS-B
----
Stor Langdal sag. Det er to Langdals garder, Store Langdal og Lille
Langdal. Disse ligger forøvrig skilt fra hverandre med en del andre
garder imellom. Sagen lå på Store Langdals grunn.
Flytting er også forklaringen bak numrene 36 og 37, Hallan sag og
Heitlo sag. Opprinnelig ble denne sagen bygget på østsiden, eller slik
som Rinnelven renner her, på nordsiden av Hallans grunn. Den lå da
nedenfor det nest øverste trinn i fossene i Rinnelven på dette sted. Så ble
den solgt, og trolig er det etter dette salget at den ble flyttet over på den
andre siden av elven. Samtidig ble den flyttet ett trinn høyere opp. Nå
ble sagen liggende på Heitlos grunn, og det er vel fra den tiden at den ble
kalt Heitlo sag.
Det kan videre bemerkes at ved Rinnelven lå det flere sagbruk, men
de fleste av disse lå i Levanger. Rinnelven er nemlig grenselinje mellom
Levanger og Verdal. Men på dette sted går grensen mellom Levanger og
Verdal syd for elven og følgelig lå Heitlo sag i Verdal seiv om den lå på
sydsiden.
Men seiv om flere av disse priviligerte sagene ble nedlagt, var det ikke
så rent sjelden at de ble tatt opp igjen senere, det vil si etter 1860, av
bøndene i nabolaget. Andre igjen ble solgt direkte til bøndene på hvis
grunn de sto. Men mange ble helt nedlagt og kom aldri i bruk igjen.
Og i tillegg dukket det opp en hel del små bekkesager andre steder i
bygden ut mot slutten av 1800-tallet. Både disse og de av de priviligerte
sagene som overlevde, kom stort sett til å bli drevet som gårdssager eller
til nød grendesager. Bare i svært sjeldne tilfeller var det større drift på
dem.
Men det er svært vanskelig å få noen fullstendig oversikt over alle
disse sagene. Det finnes nemlig ingen offentlig oversikt over dem i likhet
med hva som finnes om de priviligerte sagene. Derfor står vi i den for
holdsvis merkelige situasjon at om de eldste sagene som de fleste ikke
husker noe om, vet vi en hel del, mens om de små bekkesagene som ble
drevet til dels langt inn i dette århundre og som mange enda husker, er
det nesten uråd å få tak i nøyaktige opplysninger.
Men disse små bekkesagene fylte imidlertid avgjort et behov. Tid
ligere hadde man vært avhengig av å kjøpe skurlasten på de priviligerte
sagbrukene, eller man måtte skjære den seiv på sagstillinger. Og sag
stillinger har det vært flere av. Imidlertid var håndsaging på sagstilling
et slitsomt arbeid, og når det derfor ble tillått å bygge sager fritt, kom
disse bort. Dessuten var det ikke tillått å sage annet enn til eget bruk på
sagstilling. Dette forbudet ble det allikevel syndet mye mot. Brudd på
lover som folk flest ansa for å være tåpelige og diskriminerende,
krenket ikke folks rettsbevissthet mer den gang enn nå.
Av de gamle vannsagene, det være seg store eller små, finnes det i dag
bare få rester igjen. Ingen sag er bevart hel. Noen steder kan det være

----
166 SS-B
----
rester av dammen som står igjen, andre steder kan det fortsatt finnes
spor etter vannrennen. Men i de aller fleste tilfellene finnes ingen ting
igjen som kan fortelle at det har vært drevet sagbruksvirksomhet på det
stedet. Heller ikke finnes det, som allerede sagt, mange opplysninger om
sagene. For enkelte ble det visstnok ført sagbøker, og noen av disse kan
muligens være bevart. Men de sparsomme opplysninger som finnes, er
for det meste bevart som muntlig tradisjon.
Oversikten nedenfor gjør ikke krav på å være fullstendig. Men for
håpentligvis er de fleste av de små vanndrevne sagene som eksisterte i
Verdal fra siste halvdel av forrige århundre og frem til ut i vårt år
hundre, kommet med. Av praktiske grunner er det her bare tatt med
opplysninger om når sagene ble anlagt, av hvem de ble anlagt, og hvor
lenge de ble drevet. Imidlertid har det ikke alltid vært mulig å skaffe til
veie disse opplysningene heller. I oppsettet følges her den samme rekke
folge som matrikkelnumrene i bygden, slik at vi begynner på nordsiden
av bygden ved sjøen, og avslutter på sydsiden ved sjøen.
Leklem sag. Dette var fra først av en priviligert sag. Det ser ut til at
den har vært i kontinuerlig drift i forrige århundre. På et forholdsvis
tidlig tidspunkt må den ha gått over til å ha blitt drevet av brukeren på
Leklem. Leklem sag var en av de få sagene som ble modernisert med
rørledning av jern i stedet for renne, og turbin i stedet for kvernkall.
Trolig må den ha tilhørt den gruppen av sager som ble ansett for å være
større. Den saget nemlig for utskipning, og det ble bygget en egen
utskipningskai for den i Bjørga. Den ble nedlagt mellom 1910 og 1920
som følge av at elektrisiteten kom. 1
Leklem sag. På denne f laten lå Leklem sag. Leklemsbekken som skaffet
drivkraften i bakgrunnen.

----
167 SS-B
----
Leklem sag. Sammestedetsettfra en annen vinkel.
Leklem sag var blant de sager som ble modernisert. Her ligger noen av
turbinrørene som ble brukt.

----
168 SS-B
----
Leklem sag. Noen få hundre meter lengre opp i Leklemsbekken ble det
bygget en dam. Denne dammen ligger på samme sted, men er mye
større. Dette er den eldre trykkdammen til Verdal vannverk.
Leklem sag var en av de få sagene i Verdal som hadde egen utskipnings
kai. Den lå på dette svaberget i Bjørga.

----
169 SS-B
----
Leklem sag.

----
170 SS-B
----
Augla sag. Også dette var fra først av en priviligert sag. Men den
mistet allerede før 1800 retten til å sage tømmer fra almenningsskogene
og de benefiserte skogene. Trolig har den derfor gradvis gått over til å
bli en lokal sag. Hvorvidt den lå øde en periode i forrige århundre, har
ikke vært mulig å finne ut av, men mye tyder på det. Men mot slutten av
1800-tallet ser det ut til at betydningen av sagen tok seg opp igjen. Det
var nemlig få muligheter til å få saget andre steder i nærheten. Augla sag
kom således til å bli en grendesag av forholdsvis stor betydning. I den
tiden den var i drift som sådan, var det forholdsvis stor aktivitet. Det er
nemlig forholdsvis mange garder som naturlig sognet til denne sagen.
Den ble drevet av brukerne på gården Augla. Den ble nedlagt rundt
1915. 2
Augla sag lå ved Kvamsbekken på venstre side på dette bildet.

----
171 SS-B
----
Augla sag. Bekken sett oppover omtrent fra samme sted. Det var ikke
veldig stort fall i bekken på dette stedet, men det var allikevel nok kraft.
Augla sag. Fortsatt er det trefritt hvor tømmeret ble lagretfor så å bli
sendt ned til sagen.

----
172 SS-B
----
Hauka sag. Dette var egentlig Nedre Hauka sag. Øvre Hauka sag ser
ut til å ha kommet bort i løpet av forrige århundre. Øvre Hauka sag var
imidlertid den største. Dette har sammenheng med saging av almen
ningstømmer. For det første ble rettighetene for priviligerte sager til å
sage almenningstømmer eller tømmer fra benefiserte skoger sterkt
begrenset i forrige århundre. For det andre var Volhaugen ålmenning så
sterkt uthugget at det knapt var sagbart tømmer igjen rundt midten av
forrige århundre. Den gang da det bare ble en sag igjen i Haukåen var
det rimelig at den fikk navnet Hauka sag. Også dette hadde fra først av
vært en utskipningssag, men i likhet med mange andre slike som ikke
saget tømmer fra egne skoger, gikk det tilbake med driften da de
offentlige skogene ble tatt vekk fra dem. Muligens lå den også uveisomt
til i forhold til andre utskipningssager. Heller ikke for denne har det
vært mulig å slå fast om den var i kontinuerlig drift i forrige århundre.
Men ved århundreskiftet var den i drift som lokal sag. Virksomheten
vedvarte til rundt 1910. Da ble den flyttet til Leinstrøa, og fra å være
drevet av vann gikk den nå over til å bli drevet av en lokomobil. De siste
driverne av vannsagen var Marius og Kristian Haugdal. Dammen lå ved
Haukåvatnet. 3
Hauka sag. Etter vannsagenes storhetstid ble Hauka øvre sag nedlagt,
og Hauka nedre ble alene igjen. Følgelig ble den bare ka It Hauka sag.
Dette er en av de små fossene i Haukåa like vedstedet hvor sagen sto.

----
173 SS-B
----
Tuset nordre sag. På dette sted som denne sagen lå, lå det tidligere en
priviligert sag. Den ble kalt Tuset sag. Men i beste fall kunne denne
sagen bare bli en liten sag. Til noe annet er bekken for liten. Allerede i
1800 er den ute av listene. Da den ble tatt opp igjen mot slutten av
forrige århundre, var det rimeligvis ikke noe igjen av den opprinnelige
sagen. Sannsynligvis lå den nye sagen på samme sted som den opprinne
lige. Det var trolig brukeren på Tuset nordre som bygget den som gårds
sag. I 1910 flyttet den daværende brukeren på Tuset nordre, Ole
Valbekmo, sagen nærmere gården. Det var bare tale om en flytting på et
par hundre meter. Og sagen ble vel nedlagt bare kort etter dette. 4
Tuset nordre sag. Et eller annet sted midt på dette bildet har sagen stått.

Tuset nordre sag. Det er ikke store bekken som drev denne sagen

----
174 SS-B
----
Tuset nordre sag. Men
fossen har ganske høyt
fall. Nederst kan sees
noe som kan være rest
er etter uttaket for
rennen. Men det er ikke
lang vei ned til det sted
et hvor sagen sto før
den ble flyttet helt ned
til gården.
Tuset søndre sag. Bekken som denne sagen lå i, er ikke større enn
bekken ved Tuset nordre. Følgelig kunne det aldri bli noe stort sagbruk
her. Trolig saget den bare til gårdsbehov. Sagen lå sannsynligvis i en
liten foss like ved gården. Det må ha vært brukeren på gården, Ole
Olsen Tuset, som bygget den sist på 1800-tallet. Sagen ble brukt til 1916.
Da solgte eieren, Lars Tuset, den til Karl Aksnes. Aksnes flyttet den til
Aksneshaugen og mente å sette den i drift i en bekk ved gården. Men
seiv om den ble montert, ble den aldri satt i drift som vannsag. Derimot
ble hele sagverket flyttet til gården hvor en lokomobil ble benyttet som
drivkraft. 5

----
175 SS-B
----
Tuset søndre sag. Heller ikke denne bekken er rare greiene. Men den
gr eide seg tydeligvis til en kortere tids saging om våren.
Tuset søndre sag sto sannsynligvis etter eller annet sted her.

----
176 SS-B
----
Tuset nordre sag og Tuset søndre sag. Tuset nordre sag er merket 1. Den
var fra først av priviligert. Tuset søndre sag er merket 2.

----
177 SS-B
----
Aspås sag. Sagen lå i en liten bekk som renner ut fra Aspås-tjernet.
Dammen var lagt i utløpet fra tjernet, og sagen lå et par hundre meter
lengre ned. Den ble bygget en gang i 1880/90-årene av Anders Tiller og
Anton Aspås. Denne sagen ble drevet forholdsvis langt inn i dette år
hundret. Den ble nedlagt i 1924/25, altså vel 10 år etter at elektrisiteten
kom. Den siste tiden den var i drift, var det Martin Daniel Hermann og
Kristian Haugdal som hadde stått for driften. Kristian Haugdal var
forøvrig den samme som hadde vært med på å drive Hauka sag frem til
1910. 6
Aspås sag. Fossen i
Aspåsbekken som var
driv kraft en til denne
sagen.

----
178 SS-B
----
Aspås sag. Ved foten av fossen sto sagen. I bakgrunnen kan fremdeles
to stokker etter fundamentet for vannhjuletsees.
Aspås sag. Sagstedet
sett ovenfra fossen.
Fundamentet for vann
hjulet er til venstre.

----
179 SS-B
----
Aspås sag. Aspåstjernet i bakgrunnen ble regulert ved en liten dam over
bekken på dette stedet.
Bind VI B— 12

----
180 SS-B
----
Marken sag. Dette hadde opprinnelig vært en priviligert sag. Hvor
vidt den hadde en sammenhengende drift fra først på 1800-tallet og til
sist på samme århundre, har ikke vært mulig å få slått fast. Men
rimeligvis har den vært i bruk rundt midten av forrige århundre. En
eventuell ødetid har trolig vært av forholdsvis kort varighet. Det er
temmelig sikkert at den var.i bruk sist på 1800-tallet. Det var da
bøndene på Marken-gårdene som drev den. Trolig var den en lokal sag
for Marken-grenden. Den ble nedlagt som vannsag en gang mellom
1915 og 1920. Det var da Edvard og Jon Marken som hadde stått for
driften de siste årene. 7
Etter dette ble den drevet av en lokomobil. Men i krigsårene 1940-45
ble den tatt opp igjen som vannsag. Og den ble drevet som sådan til
1952. Den var således en av de aller siste vannsagene som var i drift i
Verdal. Den siste brukeren var Ludvig Marken}
Marken sag. Ludvig Marken på bildet.

----
181 SS-B
----
Marken sag. Dette er et av fundamenterte etter sagen som sto nedenfor
Nedre Marken-foss.
Lund sag. I 1800 var det bare fem sager i Verdal som saget et større
kvantum enn Lund sag. Lund sag forble å være et forholdsvis stort
sagbruk også etter at sagbruksprivilegiene falt bort. En gang sist på
forrige århundre gikk sagen over på eierne av gården Lunds hender.
Den siste moderniseringen av sagen ble foretatt av Anders Lund. Da ble
det også installert høvel. Mye tyder på at etter at Værdalsbrukets vann
sager hadde blitt nedlagt, var Lund sag den største vannsagen i Verdal.
Sagen ble trolig nedlagt mellom 1908 og 1910. Høvelen gikk da til
Trøgstadaunet sag hvor den ble brukt så lenge denne sagen var i drift.
Senere ble den solgt til Tollef Øgstad hvor den fremdeles finnes. 9
Lund sag. Bilde fra 1907 over Lund og Lund sag.

----
182 SS-B
----
Lund sag. Slik ser det ut i dag hvor sagen sto. Den sto til venstre for
elven ved fossen.
Hofstad nedre sag. Denne sagen ble anlagt i Lundselven nedenfor
Lund sag på et sted som i dag kalles Lundemo. Tidligere kaltes dette
stedet Sagelven. Sagen ble anlagt sist på forrige århundre av Morten
Møller. Den var ikke i bruk veldig lenge. Allerede så vidt inn i dette år
hundret ble den nedlagt. Den siste brukeren var Per Hermann. 10
Hofstad nedre sag sto til høyre på dette bildet.

----
183 SS-B
----
Hofstad nedre sag. Sett oppover Lundselven fra stedet hvor Hofstad
nedre sag sto.
Hofstad nedre sag. Denne stokken halvveis begravd i sanden ved elve
bredden er det eneste spor som i dag kan sees etter Hofstad nedre sag.

----
184 SS-B
----
Lund sag og Hofstad nedre sag. Lund sag er merket 1 og Hofstad nedre
sag er merket 2.
Skrove sag. Den 14. mars 1885 ble det opprettet en kontrakt mellom
Anders Skrove og Elling Reppe om at det skulle opprettes og vedlike
holdes et sagbruk på Skroves grunn. Det ble avstått fossefall, grunn til
lastetomt og vei mot en årlig avgift av kr. 1,- pr. mål. Kontrakten ble
tinglest 10. februar 1888. 11 Mest sannsynlig er dette den gamle Skrove
sag som ble tatt opp igjen. Den var tidligere Verdalsgodsets eiendom, og
var ganske sikkert blitt nedlagt som følge av omlegging og moderni
sering. Den daværende eier av Verdalsgodset, Nikolai Jenssen, har
trolig avhendet sin eiendom i Skrove i 1850-årene. Etter 1860 ble det
mulig for bøndene seiv å utnytte de mulighetene som fantes. Elling
Reppe drev denne sagen til han solgte den til Ola Grindberg rundt
århundreskiftet. Etter dette ble sagen også kalt Grindberg sag. Et annet
navn som også ble brukt, var Leirådal sag. Denne sagen ble etter hvert
et nokså stort sagbruk, og i sagtiden, det vil si i flomtiden om våren, ble

----
185 SS-B
----
det saget både dag og natt. Sagen dekket trolig et større distrikt enn bare
det nærmeste av Leirådalen. Den var også blant de sager som ble
modernisert og fikk en turbin av jern istedet for en kvernkall av tre.
Vannet i Leiråen ble regulert ved en dam i Leirsjøen. Skrove sag ble
drevet til elektrisiteten kom. 12
Skrove sag fikk drivkraftenfra denne fossen.
Skrove sag. Vannhjulet sto på høyre bredd av Leiråen omtrent midt på
dette bildet.

----
186 SS-B
----
Skrove sag. Her sto sagen. Den ble også kalt Grindberg sag.
Skrove sag. Reguleringen av Leiråen for Skrove sag, senere også for
Trøgstadaunet sag, skjedde ved Leirsjøen. Men dammen sto ikke ved
bekkeoset. Den sto noe lengre ned slik at denne myren ble oppdemt.
Dette ga for det første et større nedslagsfelt, og for det andre ble reser
voiret større.

----
187 SS-B
----
Skrove sag. Demningen sto et eller annet sted her. Det er imidlertid
usikkert om de stokkene som sees på bildet har hatt noen forbindelse
med dammen.
Trøgstadaunet sag. Også denne sagen lå i Leiråen. Den lå noen
hundre meter lengre ned enn Skrove sag. Den ble reist av Karl Grind
berg, bror av ovennevnte Ola Grindberg, omkring århundreskiftet. Tid
ligere hadde denne sagen stått ved Lundskin. Der hadde den blitt drevet
av Marius Heir. Nå ble den drevet i fellesskap av Heir og Grindberg.
Like før 1910 erhvervet eierne av sagen høvelen som hadde vært i bruk
ved Lund sag. Trøgstadaunet sag ble nedlagt før 1914. 13
Lundskin sag. Sagen ble reist en gang i 1890-årene av Marius Heir.
Den lå i en liten bekk like nord for gården. Det var dammer i Bjørgan
tjern nord for Bjørgan og i Råddån, en bekk nord for Lundskin. Sagen
ble imidlertid ikke brukt lenge på dette stedet. Allerede rundt
århundreskiftet ble den flyttet til Leirådalen hvor den ble drevet i felles
skap av Marius Heir og Karl Grindberg. Da ble den kalt Trøgstadaunet
sag. u

----
188 SS-B
----
Skrove sag og Trøgstadaunet sag. Sag 1 er Skrove sag eller Grindberg
sag som den også ble kalt. Avstanden fra fossen til sagen var forholdsvis
lang, og det var bygget en renne som førte vannet fra fossen til sagen.
Sag 2 er Trøgstadaunet sag.

----
189 SS-B
----
Trøgstadaunet sag hadde denne fossen i Leiråen som drivkraft.
Trøgstadaunetsag. Fossen i bakgrunnen. Sagstedet tilhøyre.

----
190 SS-B
----
Trøgstad-aunet sag. Leiråen med sagstedetpå høyre bredd.
Lundskin sag sto under denne fossen like bak gården Lundskin.

----
191 SS-B
----
Lundskin sag. Sagstedet sett ovenfra. Tett krattskog stenger for ut
sikten.
Lundskin sag. Reguleringen av bekken for sagen skjedde ved Bjørgan
tjern.

----
192 SS-B
----
Lundskin sag.
Hjellan sag. Dette var f ra først av en priviligert sag. Men den var ikke
blant de største, og den ble nedlagt allerede i første halvdel av 1800-
tallet. En tid senere ble den tatt opp igjen, men da ble den bare drevet
som lokal sag for Hjellan-gårdene. Den ble da drevet i fellesskap av
bøndene på disse gårdene. Den ble nedlagt allerede i 1876. 15

----
193 SS-B
----
Hjellan sag fikk drivkraftenfra denne bekken.
Hjellan sag sto på denne Ulle flaten. Bekken sees til høyre.

----
194 SS-B
----
Vangstad sag. Dette var en av Værdalsbrukets sager som ble drevet
lengst som vannsag. Trolig var den i drift gjennom hele forrige
århundre. Den var etter måten forholdsvis stor. Om det var en kortere
periode hvor den ikke var i drift etter at Værdalsbruket sluttet å bruke
den, er vanskelig å si noe sikkert om. Men i så fall var dette bare en
kortere tid. Mot slutten av forrige århundre var den i drift igjen, og da
var det brukerne på Vangstad som drev den. Trolig var den en lokal sag
for gårdene i denne del av Ulvilla. Den ble i hvert fall brukt så sent som i
1918. Den siste som drev sagbruket var Ole Pedersen Vangstad. 16
Kolstad sag. Den sagen ble opprettet så tidlig at det måtte bevilling til.
Det skjedde i 1828, og det var Kristian Sevaldsen Volden som bygget
den. Egentlig skulle det være en utskipningssag, men det er lite trolig at
den fikk noen særlig betydning som sådan. Sagen lå i Skittrenna, en
sidebekk til Malsåen. Etter hvert gikk den vel over til å bli en grendesag,
og den ble drevet inn i dette århundret. I den siste tiden var det brukerne
på Kolstad som sto for driften. 17
Vangstad sag sto på bortre side av Ulvillelven på dette bildet.

----
195 SS-B
----
Vangstad sag. Reguleringen av Ulvillelven skjedde ved utløpet fra Kjes
buvannet. Dammen sto på samme sted som denne, men dette er reguler
ingsdammen for kraftverket.
Gren sag. Trolig var dette en av de aller siste vannsagene som ble satt
opp fra nytt av i Verdal. Den ble sannsynligvis satt opp på samme sted
eller like i nærheten av det stedet hvor den priviligerte Gren sag sto
nedenfor den nederste av Gren-fossene. Sagen ble satt opp av brødrene
Paul og Edin Green i 1932. Før dette hadde de saget ved Grunnbekken
ved Holmli seter, men drivkraften hadde da vært en bensinmotor. Etter
at sagen var bygget ved Gren, ble tømmeret som var hugget i Malså
ålmenning, fløtet nedover Malsåen til Lilledammen. Derfrå ble det kjørt
ned til sagen.
Gren sag saget bare til eget bruk, og var derfor bare en gårdssag. Bare
rent unntaksvis ble det saget for andre.
I 1939 kom det elektrisk kraft til Nordkleiva, og da ble sagen nedlagt.
Gren sag kom derfor til å være med bare i 7 år, og hadde således en kort
levetid. 18
Bind VI B— 13

----
196 SS-B
----
Gren sag i 30-årene. Fra venstre Paul E. Green, Kåre M. Green og Edin
E. Green.
Skjækerfossen sag. Så langt oppe i dalen som ved Skjæker fossen
hadde det tidligere ikke vært noen vann-sag. De første priviligerte
sagene saget helst med tanke på utskipning, og for store avstander fra
sagstedet til utskipningsstedet skapte problemer med hensyn til tran
sporten. Dessuten var det et par store fosser i Helgåen nedenfor Skjæker
fossen som effektivt såtte bom for noen fløting av ferdige materialer,
nemlig Granfossen og Hærfossen. Men sagbruksprivilegiene forhindret
også at det ble reist sager til eget bruk dersom man seiv ikke hadde både
foss og skog. Og det var det ikke mange som hadde så langt oppe i
dalen. Her tilhørte alt Verdalsgodset. Men etter at sagbruksprivilegiene
ble opphevet, ble det bygget en sag i Skjækerfossen. Den ble reist av Ole
Stornesset like før århundreskiftet. Den sto i østre side av fossen.
Driften varte ikke så veldig lenge inn i dette århundret. Den var en lokal
sag for gårdene i denne del av dalen. 19

----
197 SS-B
----
Skjæker fossen sag sto i Skjæker fossen på den øs tre siden.
Skjækerfossen sag. Sagstedet sett ovenfra. Sagen sto til venstre i bildet.

----
198 SS-B
----
On
oi
oj
K
I
-V
co

----
199 SS-B
----
Skjæker fossen sag
Sveet sag. Den aller første vannsag i Vera ble satt opp av Iver
Tronsmo ikke langt fra gården Sveet i Smalfisktjernbekken omkring
1890. Iver Tronsmo kjøpte bruket av Mattis Åbo i Sverige. Alle materi
alene til Vera kapell, som sto ferdig i 1899, ble saget på denne sagen.
Reguleringsdammen sto ved Smalfisktjernet. I 1914 ble sagen flyttet til
Tronsmoen. 20
Tronsmoen sag. Dette var den samme sagen som Sveet sag. Den ble
flyttet fra Smalfisktjernbekken til Tronsmovassdalsbekken ved Trons
moen i 1914. Det var fortsatt Iver Tronsmo som sto for driften av den.
Etter som elektrisiteten først kom til Vera på et sent tidspunkt, ble
denne vannsagen brukt lenge. Enda så sent som i 1952 ble den brukt.
Den dekket da behovet i store deler av Vera og de nærmeste deler av
Helgådalen. Etter Iver Tronsmo var det Ingvald Tronsmo som sto for
driften. Som en kuriositet kan det nevnes at mye av de materialene
Værdalsbruket hadde bruk for til dammer og skogstuer, ble saget på
denne sagen. 21

----
200 SS-B
----
Sveet sag sto på høyre side av Smalfisktjernbekken rett nedenjor første
sving.
Sveet sag. Smalfisktjernet med demningen av bekken.

----
201 SS-B
----
Sveetsag.
Tronsmoen sag. Dette er ett av de megetfå bilder som eksisterer fra en
vannsag i drift her i Verdal. Mannen på bildet er Iver Tronsmo.

----
202 SS-B
----
Tronsmoen sag. Rester av den nedfalne sagen. Sagen sto til venstre.
Tømmerveggen midt på varen liten dam.
Tronsmoen sag. Sagbenken. Platten i forgrunnen var vannrenner. På
samme akselen som dette hjulet var kvernkallen festet.

----
203 SS-B
----
Tronsmoen sag. Vannrennen og dammen.
Tronsmoen sag.

----
204 SS-B
----
Strådalen sag. Denne ble bygget av Per Andersson Ward i 1911 i bekken
som renner ut fra Kverntjernet sydvest for Strådalen. Dammen sto like ved
Kverntjernet. Dette var en gårdssag. Trolig var det den siste vannsagen som
var i bruk i Verdal. Siste gang den ble brukt var i 1954. Fremdeles ligger
rester igjen av det nedraste saghuset. 22
Strådalen sag ligger nå nedrast. Dette er restene etter saghuset.
Strådalen sag. Det var to vannhjul. Dette er ett av dem.

----
205 SS-B
----
Strådalen sag. Det andre vannhjulet.
Strådalen sag. Demningen settfra Kvenntjernet.

----
206 SS-B
----
Strådalen sag. Demningen sett fra en annen vinkel.
Strådalen sag.

----
207 SS-B
----
Røe sag. Dette var en lokalsag for Røesgrenda. Sagen lå i Kvenn
bekken like syd for Overmoen. Den ble anlagt i 1880/90-årene av Ole
Røe, og den var i drift frem til 1918/19. Den siste som drev sagen var
Anton J. Røe. 23
Røe sag. Det finnes ikke mange spor etter denne sagen i dag. Men den
sto omtrent på dette stedetpå venstre side av Kvennbekken.
Røe sag. Kvennbekken ble demmet opp et lite stykke ovenfor sagen.
Denne stokken er det eneste spor etter demningen.

----
208 SS-B
----
Røe sag.
Midtholmen sag. Denne sagen ble anlagt allerede i 1812 av dyrlege Anders
Holm. Noe annet enn en gårdssag ble den aldri seiv om den ble bygget før sag
bruksprivilegiene ble opphevet. Andre opplysninger om denne sagen f ra forrige
århundre finnes ikke. Den var med så sent som i 1915. Den siste brukeren var
da Arnt Holmen. 24

----
209 SS-B
----
Midtholmen sag sto i bakken like til venstre for bekken. I bakgrunnen
fossen.
Midtholmen sag. Frem
deles oppbevares spind
elen fra Midtholmen
sag. Denne var av jern.
Det var bare de mest
moderne sagene som
hadde spindeler av jern.
Vanligvis var de av tre,
eller det ble bygget et
helt hjul.

----
210 SS-B
----
Sul sag 1. Denne sagen ble bygget i elva Lille Kråka på sydsiden av Inna syd
for Brennmoen mot slutten av 1800-tallet. Det var bøndene i Sul som slo seg
sammen, og den ble drevet av dem i fellesskap som en grendesag. Sagen ble
drevet på dette stedet godt inn i dette århundret. Så ble den flyttet, trolig i 1920-
årene. 25
Sul sag. Den første vannsagen i Sul sto i Lille Kråka med drivkraft fra
denne fossen.
Sul sag sto i forgrunnen av dette bildet. Fossen i bakgrunnen.

----
211 SS-B
----
Sul sag 2. Den nye sagplassen var på nordsiden av elva. Der var den langt
mer hensiktsmessig plassert i forhold til bebyggelsen den skulle dekke behovet
til. Denne gangen ble den plassert i et lite sideløp til Inna like over for hvor
Store Kråka løp ut i Inna. I flomtider rant det vann gjennom dette sideløpet.
Denne sagen kom til å være grendesag for Sul i lang tid. Den ble drevet helt til
siste krig. 26
Sul sag ble så flyttet på nordsiden av Inna i et lite sideløp. I dag går det
ikke vann gjennom dette løpet.
Sul sag. Sagen ble bygget på noen store steinblokker i dette sideløpet.
Dette er en av disse blokkene, ogfremdeles kan noen avjernfestenesees.
Bind VI B — 14

----
212
----

----
213 SS-B
----
Garnes sag. Sagen lå i en liten bekk like nord for gården Garnes. Den ble
reist sist på forrige århundre av Nils Garnes. Nils Garnes drev den seiv den
første tiden. Senere ble den drevet av Hans Garli. Den ble nedlagt rundt 1915
som følge av at elektrisiteten kom. Garnes sag ble aldri mer enn en grende
sag. 27

----
214 SS-B
----
Garnes sag. Tett krattskog dekker stedet hvor Garnes sag sto, men
bekken kan så vidt skirn tes mellom trærne.
Bråttå sag. Denne sagen lå i en liten bekk på sydsiden av Inna, og som i dag
bærer navnet Sagbekken. Sagen lå like innenfor Bråttenget. Trolig ble den reist
i 1880-årene, og den ble drevet helt til Garnes sag ble bygget. Men den lå for
bakvendt til på sydsiden av Inna til at den ble drevet i noen særlig grad etter at
Garnes sag var reist. 28
Bråttå sag sto i denne Ulle bekken som kalles Sagbekken.

----
215 SS-B
----
Bråttå sag sto omtrent midt på dette bildet på høyre side av Sagbekken.
Bråttå sag. Dammen som ble bygget for å regulere Sagbekken, står
fremdeles. Sett fra oversiden.

----
216 SS-B
----
Bråttå sag. Dammen sett nedenfra.
Bråttå sag.

----
217 SS-B
----
Gudding sag. Fra gammelt av var Gudding sag en priviligert sag. Men den
ble tidlig nedlagt. I 1889 ble det reist en ny sag av Anneus Okkenhaug og Ole
Østgård i Guddingsbekken. Det er nokså sannsynlig at den ble reist på samme
sted som den første sagen hadde stått. Demningen sto i utløpet fra Guddings
vannet. Omkring 1900 ble sagen flyttet nedover Guddingsbekken nærmere
elva. Bekken kalles forøvrig Kvernbekken i dag. Samtidig med flyttingen ble
sagen modernisert med rør og turbin av jern. Turbinen var kjøpt av Kverner
bruk, og da Gudding sag ble nedlagt i 1912, kjøpte Kverner bruk turbinen
tilbake. 29
Gudding sag sto f ørst forholdsvis langt oppe i Kvennbekken, på et sted
like nedenfor dagens riksvei 72. Fremdeles kan man se rester etter sagen.
Gudding sag. Samme sted sett på litt større avstand. Sagen sto på
venstre side av bekken.

----
218 SS-B
----
Gudding sag. Noe av fundamentet etter den siste sagen.

----
219
----

Gudding sag. Sagen sto midt på bildet. Fundamentet til venstre og
fossen til høyre.
Gudding sag. En mindre reguleringsdam sto like ovenjvr fossen.

----
220 SS-B
----
Gudding sag. Hovedreguleringen for Gudding sag fant imidlertid sted
der hvor bekken løper ut fra Guddingsvannet. Dette er res tene etter
dammen.
Bjørken sag. Dette sagstedet er på det nærmeste forsvunnet. Riksveien
går over stedet. Den del av tomten som ikke er berørt av riksveien, er til
venstre på bildet.

----
221 SS-B
----
Gudding sag. Sag 1 er det før ste stedetfor sagen. Sag 2 er hvor den var
etter flyttingen.

----
222 SS-B
----
Bjørken sag. I likhet med Gudding sag var også Bjørken sag opprinnelig en
priviligert sag. Men den hadde vært i drift som sådan i lengre tid. I alle fall er
den nevnt i skattelistene fra 1800 seiv om sagkvantumet ikke var spesielt stort.
Mot slutten av 1800-tallet ble den bygget opp igjen av Martin Bjørken.
Demningen sto i utløpet av Bjørkvannet. Martin Bjørken drev sagen godt.
Driften fortsatte inn i dette århundre og vannkraft ble benyttet i hvert fall så
sentsomi 1914. 30
Bjørken sag. Til gjen
gjeld finnes det rester
igjen av uttaket for
vannrennen fra den Ulle
fossen straks ovenfor
sagen.

----
223 SS-B
----
Bjørken sag
Heitlo sag. Opprinnelig var dette en priviligert sag som lå på nord- eller
østsiden av Rinnelven. Den ble da kalt Hallan sag. Men ut på 1800-tallet fant
det sted skifte i eierforholdet, og det kan være i denne forbindelse at den ble
flyttet. Fra først av lå den på Hallans grunn nedenfor nest øverste foss i Rinn
elven på dette sted. Etter flyttingen lå den på andre siden av elven og ett trinn
høyere opp. Muligens har navneskiftet funnet sted samtidig med flyttingen.
Den ble nå nemlig liggende på Heitlos grunn. Den ble drevet som vannsag en
god stund inn i dette århundre. Brukeme var oppsitterne på gården Heitlo. 31

----
224 SS-B
----
Heitlo sag ble flyttet til sydsiden av Rinnelven. Den lå omtrent midt på
dette bildet.
Hallan sag. Etter at den andre sagen var blitt flyttet over på andre siden av
elven ble det reist en sag like over for denne under den samme fossen. Den sto
på Nord Hallans grunn. Den fikk derfor navnet Hallan sag. Men den ble også
kalt Tomas-sagen etter Tomas Hallan som bygget den. Tomas Hallan kom
til Nord Hallan i 1890. 32 Sannsynligvis ble sagen bygget rundt århundre
skiftet. Den var ikke i drift i svært lang tid. 33
Hallan sag eller Tomassagen som den også ble kalt, sto på nordsiden av
Rinnelven omtrent rett over for Heitlo sag. Det vil si litt til venstre for
midten av bildet på bortre side av elven.

----
225 SS-B
----
Heitlo sag. Et av de få hilder som eksisterer av vannsager i Verdal. På
bildet kan vi se vannrennen. Det første huset er kvernhuset. Sagen står i
forlengelsen av dette, og taket kan så vidtskimtes mellom trærne.

----
226 SS-B
----
Heit lo sag og Hallan sag. Sag 1 markerer stede tf or hvor den første sag
en sto. Den ble kalt Hallan sag. Sag 2 markerer stedet etter flyttingen.
Den ble da kalt Heitlo sag. Sag 3 markerer stedet for den andre Hallan
sagen eller Tomassagen som den også ble kalt.

----
227 SS-B
----
Noter:
1. Opplysninger ved Arne Haldås.
2. Opplysninger ved Arne Haldås og Kristian Lein.
3. Opplysninger ved Jeremias Hauka og Kristian Lein.
4. Opplysninger ved Alf Stiklestad.
5. Opplysninger ved Harald Aksnes.
6. Opplysninger ved Alf Stiklestad.
7. Opplysninger ved Alf Stiklestad.
8. Opplysninger ved Ludvig Marken.
9. Opplysninger ved Alf Stiklestad.
11. VerdalsbokalVs.494.
12. Opplysninger ved Gunnar Grindberg.
13. Opplysninger ved Karl Grindberg og Fridtjof Heir.
14. Opplysninger ved Fridtj of Heir.
15. Opplysninger ved Petter Hjelde.
16. Opplysninger ved Jens D. Holmlimo.
17. Opplysninger ved Guttorm Kolstad.
18. Opplysninger ved Sverre M. Green.
19. Opplysninger ved Martin Helgas.
20. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo.
21. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo.
22. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo.
23. Opplysninger ved Anton Overmo.
24. Opplysninger ved Hallan.
25. Opplysninger ved Jon Nelius Suul.
26. Opplysninger ved Jon Nelius Suul.
27. Opplysninger ved Einar Garli.
28. Opplysninger ved Einar Garli.
29. Opplysninger ved Svein Guddingsmo.
30. Opplysninger ved Svein Guddingsmo.
31. Opplysninger ved Nils Heitlo.
32. VerdalsbokaVs.6B7.
33. Opplysninger ved Nils Heitlo.
Bind VI B —
15

----
228 SS-B
----
DAMPSAGEN PÅ ØRMELEN
Av Øystein Walberg
(Opp ly sn inger ved Ivar A rn tsen.)
Dampsagen på Ørmelen ble påbegynt i 1870 og sto ferdig i 1872. Sag
bruk med damp som drivkraft begynte å bli alminnelig her i landet fra
1860-årene, og dette kom til å skape en ny epoke i trelastindustrien i Norge.
Sagbrukene ble nå uavhengige av fossefall og flom, og de kunne plasseres på
de steder hvor det var mest hensiktsmessig. Den vanlige måten å fremføre
tømmer på, var ved fløting, og det var derfor naturlig at disse nye sagbrukene
ble lagt ved utløpene av elvene. Dit fraktet elvene tømmeret, og dit kunne
båtene komme for å hente den ferdigsagede trelasten. Videre ble effektiviteten
større. Man var ikke avhengig av vannføring og flomvann, men kunne sage
når som helst. Dette førte til at disse dampsagbrukene ble store anlegg
sammenlignet med de gamle vannsagene. Dersom en dampmaskin ikke var
tilstrekkelig, kunne en ny installeres.
Det finnes dessverre ikke mange bilderfra Dampsagen. Men dette er et
som viser bygningen. Bildet er tatt en gang etter århundreskiftet. Det
har fått teksten: Værdalselvens utløp. Seiv om sagen er fotografert fra
andre siden av elven, går det tydelig frem at det var en stor bygning. Ut
fra bygningen til venstre går høybanen, og ned mot elven til høyre
kjerraten.

----
229 SS-B
----
Også dampsagen på Ørmelen ble etter måten et stort anlegg. Den
beskjeftiget omkring 60 mann og hadde et sagkvantum på omtrent 30.000
stokker pr. år. Etter sin tid var denne dampsagen en moderne og avansert
bedrift. Byggelederen i anleggstiden var ingeniør Oscar Steen.
Sagen ble plassert nedenfor det gamle ferjeleiet ved Getz, altså godt nedenfor
den nye veibroen, som var bygget i 1860. Men den lå ovenfor lasteplassen på
Høgøra.
Sagbygningen ble bygget med tverrenden mot elven slik at den strakte seg
innover land. Bygningen var etter forholdene nokså stor, anslagsvis 15 meter
bred og 35 meter lang. Den var på to etasjer. På vestre eller nordre langside sto
maskinhuset. Dette var et tilbygg som huset fyr med kjel og maskineri.
Utenfor maskinhuset var det nedgravd en vannkum av tre. Denne forsynte
dampmaskinen med vann.
I og med at dette var en sag som ble drevet av damp, måtte man ha til
førsel av store mengder vann. Tilsynelatende var det en enkel sak å få vann
f ra elven. Men seiv ved fjære sjø var elvevannet saltholdig så nært utløpet,
og ved flo sjø var det rent saltvann i elven. Saltvann kunne ikke brukes, for
da ville kjelen ganske snart ruste istykker. Men i restene etter det gamle
elveleiet f ra 1600-tallet var det fremdeles sumpig sist på 1800-tallet.
i - kei ■■■ jtrdaUåtm
Også dette bildet er tatt rundt århundreskiftet. Bryggene som kan sees
til venstre for sagbygningen, br ant ned i 1901. Følgelig må bildet ha blitt
tatt før det. Husene som er nesten skjult av løvverk, er Getz-gården.
Bildet er tatt fra Storøra. I og med at det ligger tømmer i forgrunnen,
må fotografen ha stått innenfor lensen.

----
230 SS-B
----
VERDALS
ELVEN

----
231 SS-B
----
Grunnen på Ørmelen består øverst av et tykt lag med grus og under av et
solid lag med leire. Elven hadde gravd et spor i denne leiren, og da den tok
nytt løp en gang i 1660-70-årene, ble det gamle leiet gradvis auret igjen.
Men, som sagt, sist i forrige århundre samlet fremdeles grunnvannet seg i
denne sumpige forsenkningen i terrenget. Og dette grunnvannet var ferskt,
og det benyttet man seg av.
Dette sumpaktige siket strakte seg, sett i forhold til den nåværende
bebyggelse, fra Arnstuen like nordvest for Getzgården først i nordvestlig
retning forbi Sagstuen, så mer mot sydvest mot Sivilforsvarets fjernhjelps
leir. Fra Arnstuen ble det gravd en grøft til litt bortenfor Sagstuen. Der ble
det laget en firkantet trekum til å samle opp vannet i. Kummen var fir
kantet med 4 meter lange sider. Ved hjelp av en 5 tommers firkantet lyre
nedgravd i en grøft sto denne kummen i forbindelse med kummen like
utenfor fyrhuset. Men denne var mindre. Nivået i disse kummene var hele
tiden det samme. Avstanden mellom kummene var omtrent 200 meter. Når
man pumpet vann fra kummen utenfor fyrhuset og inn i kjelen, strømmet
det nytt vann inn i denne kummen fra den store.
Kummen utenfor sagen sto ikke helt inntil veggen av bygningen. Man var
redd for at det kunne finne sted setninger i grunnen på grunn av den store
tyngden av grunnmur, kjele og maskiner. Derfor ble denne kummen
plassert omtrent en meter fra veggen.
Fra den omtrent 200 meter lange grøften strømmet det hele tiden rikelige
mengder med vann slik at det aldri oppsto vannmangel. For å holde vannet
rent i den store samlekummen, ble det sluppet et par ørreter oppi, og disse
levde i beste velgående inn til de måtte skiftes ut på grunn av alderen. Men
vannet holdt de rent.
Fra maskinrommet gikk hovedakselen inn i første etasje av sagbyg
ningen.
I første etasje fantes fra først av bare drivverk med remmer og remskiver og
overføringer til andre etasje hvor selve sagen var. Fra hovedakselen gikk blant
annet en hovedrem på 40 centimeters bredde langs hele husets lengde. Denne
remmen drev andre akslinger som igjen overførte drivkraft til diverse formål.
Saganlegget på Ørmelen.
Skjematisk kart over saganlegget på Ørmelen. Kartet er tegnet på
grunnlag av detaljopplysninger fra Ivar Arntsen. Avstanden mellom
Dampsagen og bryggene var mellom 250 og 300 meter. Veien og tralle
banene mellom den og elven løp parallelt bare med en meters mellom
rom. Høybanen løp også parallelt med disse, men omtrent 20 meter
lengre inn. Med ca. 50 til 60 meters mellomrom gikk det tverrspor ut fra
trallebanen og inn på stabeltomten. Det første av disse lå omtrent 70
meter syd for sagbygningen.

----
232 SS-B
----
co
Su
r:
0)
-v
s;
•5!
•Vu
Si
5
-S
5
«5
■Si
Cs
I
T 3
Cg
K
C 3
co

----
233 SS-B
----
I første etasje saget man også takspon. Den virksomheten foregjkk midt i
bygget på sydøstre side. Senere ble den bygget om til et stavskjæreri. Tønne
staver var blant annet en viktig eksportvare til Holland, og det var for å utnytte
denne muligheten at stavskjæreriet ble anlagt. Det ble produsert tønnestaver av
alle dimensjoner.
I andre etasje lå selve sagbruket. Fra elvenivå og opp til denne etasjen var det
en ganske stor høydeforskjell. Til å trekke tømmeret opp fra elven ble det
derfor bygget en kjerrat. Dette var et kjedetrekk som stakk som en lang bro
ned i elven. Selve kjedetrekket besto av to kjettinger som løp over knagg
trinser. Mellom kjettingene var det festet tverrjern med pigger, og det var
disse som trakk tømmerstokkene opp fra elven og inn i andre etasje.
Like innenfor veggen i andre etasje havnet stokkene inne på en platting.
Denne plattingen gikk over hele husets bredde, men den var ikke stort lengre
enn en lang tømmerstokk. Her ble tømmerstokkene liggende flatt, og her ble
de snudd slik at de pekte innover i saghuset.
Og umiddelbart innenfor denne plattingen sto selve sagen. Egentlig var det
to sager. Begge var oppgangssager, og sagrammene sto side om side. Det var
flere blad i hver ramme. Sagrammene beveget seg i glidespor, og den opp og
ned-gående bevegelsen ble overført fra en veivaksel som igjen ble drevet av en
kraftoverføring fra hovedakselen. Sagbladene i den ene rammen hadde til
oppgave å sage baken av stokken. Deretter ble sagbenken med stokken trukket
tilbake, og stokken ble rullet over på sagbenken ved siden av og så ført
igjennom den andre rammen. Nå ble det saget bord av stokken.
Etter at stavskjæreriet ble bygget, gikk baken dit, og det ble saget staver av
det som var mulig.
En gang i 1880-årene ble det også installert en sirkelsag. Denne sto bortenfor
sagrammene, og den hadde som oppgave å kante bord og planker. Følgelig ble
den kalt Kanta.
11886 ble det installert en høvel. Denne sto bortenfor sirkelsagen igjen.
Langs etter hele sagrommet ved sydveggen var det en passasje slik at man
kunne bevege seg fra den ene enden av sagbruket til den andre.
I elven ble det fløtet alle slags tømmerstokker. Det som var sagbart, ble
saget. Toppene av stokkene ble regnet for slip, og disse ble ikke sendt
med kjerraten før det lå et lite lager utenfor. Etter hvert som denne
slipen nådde opp på sagplatten, ble den rullet ut gjennom et hull i
veggen i gulvhøyde og ned på jorden der. Deretter ble den kappet til
kipp med handsag og lagt i stabler for senere salg.
Alt avskjær og bak som ikke kunne nyttes, gikk ut gjennom en
lignende luke i veggen lengre inne i huset. Flisene fra sirkelsagen som
kantsaget bordene, gikk også ut gjennom denne åpningen. Også disse
ble kappet opp i passende vedlengder. Denne jobben var det guttunger
som hadde.

----
234
----

----
235 SS-B
----
De ferdige materialene ble ført ut av sagbygningen og stablet opp i
friluft. Denne transporten foregikk på trallebaner. Det var to slike
trallebaner. Den ene gikk ut fra tverrenden av sagbygningen. Det var en
høybane. Det vil si at den hele tiden hadde samme høyde som andre
etasje av sagbygningen. Den var bygget på furustolper som sto parvis
sammen. Etter å ha gått ut av sagbygningen svingte banen sydover og
gikk parallelt med elven ca. 100 meter fra denne. Hele banens lengde var
på en to-tre hundre meter. Ved enden av denne høybanen ble det senere
bygget et tørkehus. Samtidig ble det også innlagt elektrisk lys. Dette
skjedde i 1897, og det var uvanlig på den tid.
Høybanen hadde den fordelen at når materialene skulle stables,
kunne de sendes ned istedet for opp som hadde vært tilfelle dersom
banen hadde gått langs marken. Dette betydde en enorm lettelse for
arbeidsfølkene.
Den andre trallbanen gikk i marknivå fra sagbygningen parallelt med
høybanen, men mellom denne og elven. Denne banen gikk til bryggene.
Fra denne banen gikk det fire sidespor ut vinkelrett og inn på lastetomten.
Det siste sidesporet regnet fra sagen, endte i en bu.
Bryggene begynte like øst for det siste sidesporet. Det var to brygger
og en kai. Disse sto på peler. I forbindelse med byggingen av bryggene
og kaien måtte man overvinne problemet med isgangen i elven. Hvis
ingen forholdsregler ble tatt, ville isen sope med seg alt. Dette ble
forhindret ved at man tømret opp et brohode ved den sydligste delen av
kaien, den delen som vendte oppstrøms. Dette brohodet ble tømret opp
ut fra melen og ut i elven. Dette skjedde på fjære sjø ved lav vannstand.
Det var like høyt som selve kaien, og det firkantede rommet som ble
dannet av de tømrede veggene, ble fylt med grove steiner. Det hjørnet av
brohodet som vendte opp mot strømmen og var mest utsatt for is
slitasje, ble forsterket med ekstra peler. Disse ble kalt deketaler. Hver av
disse pelene var ytterligere forsterket med en jernskinne av samme type
som ble brukt til trallebanen.
I 1901 brøt det ut brann, og da brant både bryggene og kaien ned.
Bryggene hadde blant annet blitt brukt til å lagre brennbare ting som
tjære, taljer, drev og lignende i. Etter brannen ble bryggen til Bentzen
gården leid til dette formålet. Senere kjøpte Værdalsbruket dette huset
og fløtet det til sagtomten og såtte det opp midt for kaien der. Men det
sto innenfor veien som gikk langs elven innenfor trallebanen. Bryggene
ble ikke bygget opp igjen. Heller ikke ble det reist flere hus. Og for
klaringen på det er at etter utraset og Hær fossens gjennombrudd i 1893,
ble elven så leir f ørende at det skapte problemer for trafikken. Dypålen
ble stadig vekk auret igjen, og elven tok nytt løp. Dessuten la det seg
opp banker og meler ved utløpet som gjorde seilas vanskelig. Av den
grunn ble det bygget en ny sag i Levanger i 1903.

----
236 SS-B
----
Men sagen på Ørmelen ble ikke nedlagt av den grunn. Begge sagene
ble drevet side om side. Men naturligvis var sagen på Levanger mer
moderne, seiv om sagen på Ørmelen også ble modernisert.
Men i 1913 var det slutt. Da ble sagen på Trones bygget, og damp
sagen på Ørmelen hadde ikke livets rett lenger. I dag finnes bare restene
etter grunnmuren igjen og ved fjære sjø og med liten vannføring i elven
kan man se stein og stokker etter byggverkene.
Dette er restene av grunnmuren til Dampsagen slik de lå våren 1981.
Verdalselven har gravd og lagt opp masse, slik at mye er forandret siden
sagen var i drift.

----
237 SS-B
----
FLØTNINGEN I VERDALSELVENE
Av Leif Lykke
Innledning
Hvor langt tilbake i tiden det har foregått fløtning av skogsvirke -
over kortere eller lengre strekninger - i Verdalselvene vet vi ikke, men
det dreier seg om flere hundrede år.
I første halvdel av 1600 årene ble fossesager tatt i bruk i Verdal. Det
ble bygget en rekke slike sager både i bielvene og i hovedvassdragene
Helgåen og Inna. Da ble det nødvendig å ta vassdragene i bruk for
fløtning av tømmer frem til sagbrukene. Fra de sagbruk som lå lengst
ned i vassdragene ved Grundfossen i Helgåen og nedenfor Dillfossen i
Inna ble det også flotet planker og bord i flater ned til Verdalsøra for
utskipning derfrå. Først efter at Værdalsbruket hadde bygget damp
sagen på Ørmelen ved elvens utløp i 1872, ble fløtning av tømmer fra
hele Verdalselvens nedslagsfelt og helt ned til fjorden gjennemført, og
slik ble den drevet hvert eneste år helt frem til midten av 1960-årene da
all fløtning i Verdalselven opphørte og tømmertransporten ble overtatt

Rester av den gamle dammen ved Sagen i Inna 1939. Den var dam for
Nerholmen sag og Dillan sag. Den først nevnte var i drift til 1871.

----
238 SS-B
----
Bomfestefor nedre ende av Sørlibommen. Bolt i fjell, 1 m lang, hamret
ut av 4"firkantjern. Ringen er smidd av ca. 2" rundjern. Den er oval og
har en største diameter på ca. 25" og minste 14". Total vekt ca. 60 kg.
«Kringelkjetting» for atholdslense ved nedre ende av Sørlibommen på
Bomberget.

----
239 SS-B
----
Nyere bomkjettinglås. Låst — åpent.
Hankfossen i Kverna.

----
240 SS-B
----
Tømmerfløtning i Kverna.
Efter at Værdalsgodset - Værdalsbruket var samlet på én hand ca. år
1800, er all tømmerfløtning i Verdalselvene utført av bruket. Det samme
gjelder all dambygging og alle arbeider med å gjøre vassdragene fløtbare.
Det har aldri eksistert noen fellesfløtningsforening i bygden. Værdals
bruket kjøpte alt tømmer som ble fremlagt for salg ved vassdrag og
kjøpte også store partier på rot, spesielt fra statsalmenninger, for frem
drift til vassdrag.
Verdalselvens nedslagsfelt ovenfor sammenløpet av Inna og Helgåen i
Vuku er ialt 1373 km 2 , hvorav 922 km 2 utgjør Helgåens nedslagsfelt og
451 km 2 Innas.
Vassdragene i Verdal er relativt korte og med et betydelig fall. Det
korteste og bratteste er Kverna, som på en strekning av ca. 16 km luft
linje, har et fall på ca. 500 m fra Kvernsjøen til sammenløpet med Inna
ved Sagmoen. Men nesten alle vassdrag, både hovedvassdragene og
tverrelvene, har mange høye fossefall hvor det lett oppstod betydelige
skader på tømmeret. For å redusere disse skader, ble det foretatt om
fattende sprengningsarbeider i fossene. Mange fossenakker (på toppen
av fossene) er sprengt ned for at vann og tømmer skulle følge bergvegg
en i fossen slik at tømmeret ikke ble «skutt» ut i løse luften, og efter et
fritt fall tørne sammen med tømmeret under fossen.

----
241 SS-B
----
Storfossen i Juldølafør senkningen.
Fløtningen var en viktig del av bygdens arbeidsliv. Mange menn var
beskjeftiget med dette arbeide fra isløsningen om våren til langt ut på
høsten. For at fløtningen skulle kunne gjennomføres så raskt som mulig
og med minst mulig skade på tømmeret, måtte det utføres en rekke
arbeider i vassdragene. Det måtte bygges dammer og skapes magasiner
for regulering av fløtningsvannet. I elvene måtte det bygges kar og
skjermer av forskjellige typer og legges ut bommer og lenser for å stenge
av sideløp og bakevjer slik at tømmeret fulgte hovedløpet uten hindring
er. Stensprengning måtte utføres nesten hver sommer på liten vannstand
fordi tømmer og isgang stadig la opp stenblokker og forandret elveløp
ene. Enkelte steder måtte det bygges tømmerrenner for å få tømmeret
forbi fossene. Lette hengebroer eller «spenn» ble bygget over større
tverrelver for at fløterne skulle kunne ta seg over under fløtningen. Alle
disse arbeider kom i tillegg til det egentlige fløtningsarbeide.

----
242 SS-B
----
Svensklunfossen.

----
243 SS-B
----
Hærfossen tegnet en gang før gjennombruddet i 1893. Den hadde da et
loddrett f all på 29 m og nedenfor et stryk på 5 m.
Bind VI B— 16

----
244 SS-B
----
Bekkalunfossen.
Tømmerfløtning i Trongdøla 1939.

----
245 SS-B
----
Dammer
Når de første fløtningsdammer ble bygget i Verdal, vet vi ikke, men de
ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene. Det var i de mindre elver
og bivassdrag hvor det lå primitive fossesager de første dammer ble
bygget. Her var frivannføringen for liten både for fløtning og drift av
sagene. Dammene var enkle lukedammer med «stågåluker» og stenfylte
tømmerkister som landkar.
De tre største reguleringsmagasiner i Verdal var Innsvatn, Veresvatn
og Skjækervatn, nevnt i den rekkefolge regulering ved dambygging fant
sted.
Innsvatn. Den første dam for Innsvatn som man har opptegnelser om,
ble bygget i 1857-58. Den lå i det trange grunne parti like nedenfor St.
Olavs bro. Her var det grov stenmur i bunnen, og det lykkedes antagelig
ikke å få dammen tett. Det er mulig dette ikke var noen regulerbar dam,
men en «løfter» murt opp av sten i den hensikt å løfte tømmeret over det
grunne parti nedenfor Olavsbroen. Dette grunne parti består av grovstenet
ur, sannsynligvis efter et gammelt ras fra de bratte fjellsider på begge
sider av elven. Efter denne dams kronehøyde er formentlig Jåmtlands
veiens nivå på de laveste steder ved Innsvatn bygget. Noen år senere, tids
Innsdammen, bygget 1912.

----
246 SS-B
----
punktet kjennes ikke nøyaktig, ble det bygget en ny ganske lav dam, ca.
1,5 m høy, på bergnakken like ovenfor det sted hvor den nyeste dam ble
bygget i 1912. Kronehøyden på den lave dam på bergnakken lå antagelig
på samme nivå som for den første dam nedenfor St. Olavs bro. Inns
dammen av 1912 hadde kar av tuktet (tilhugget) sten lagt i
cementmørtel. Den hadde 2 sluser 6 og 4 m brede som var dekket av
vanlige tapningsluker. I damkronen på venstre (søndre) bredd var en 1,2
m dyp renne for utstikning av tømmer. For å få større tapningsdybde
ble det sprengt en bred fjellskjæring i opptil 2 m dybde og ca. 40 m's
lengde. Når Innsdammen var full, inneholdt den ca. 12 mill. m 3 for
Klave for landfeste for atholdslense ved den eldste dam for Innsvatn
Spillenkefor lede/ense ved samme dam. (Tommestokken viser 50 cm.)
Storlundammen i Vera. Denne dam ble bygget vinteren 1904-05. Den
var ca. 110 m lang i kronen og løftet vannspeilet på damstedet ca. 4m. I
selve Veresvatn ovenfor Tronsmoen ble vannspeilet hevet 2,10 m. Ved
full dam kunne det tappes ca. 13 mill. m 3. Dammen som ble bygget i
tørrmur med fuget forside hadde 2 sluser 7 m brede, dekket med vanlige

----
247 SS-B
----
Storlundammen, bygget 1905.
tappningsluker. I kronens sydlige ende var det 2 overløp av 6,5 m's
bredde for gjennemstikning av tømmer. Før denne dam ble bygget, tok
fløtningen fra Vera 2 somre. Den første sommer ble tømmeret fløtet ned
til bom i Bratåslunet hvor det ble kjørt på land, for så neste sommer å
fløtes ned til sagbruket. Fra 1905 kom tømmeret fra Vera ned til sag
bruket på én sommer.
Skjækerdammen. Denne dam ble bygget i 1916. Dammen er bygget
av tuktet (tilhugget) sten lagt i cement. Dammen hadde to tapningsluker,
7 m brede, som ble stengt med luker og et overløp på 14 m stengt med
planker. Vannstanden i Skjækervatn ble hevet ca. 3 m, og det kunne
tappes 21 mill. m 3 vann. Dette var Værdalsbrukets største magasin.
Ved siden av disse tre store dammer i hovedvassdragene hadde
Værdalsbruket ca. 30 fløtningsdammer i bivassdragene. Endel av
dammene er bygget på slutten av 1800-tallet, men det var spesielt under
verdenskrigen 1914-18 at dambyggingen og fløtbargjøring av vassdrag
ene skjøt fart. Tømmerdriftene ble forsert i disse årene, og store kvanta
tømmer skulle frem.
Rester av mange av disse dammer finnes ennu ved utløpet av vann og
tjern i bivassdragene eller ved større lun i selve elveløpet hvor det var
mulig ved oppdemning å skape vannmagasiner.

----
248 SS-B
----
Storlundammen, nedtappet.
Storlundammen er full.

----
249 SS-B
----
Skjæker dammen.
Forskjellige dam ty per
Som nevnt var de større dammer i hovedvassdragene bygget av tuktet
sten. Også i endel mindre vassdrag ble landkarene muret av sten med en
spalte i midten fylt med betong. Dette var spesielt tilfelle med dammer
som lå høyt til fjells, hvor det var langt efter trevirke og god tilgang på
høvelig sten (hyllsten). Som eksempel på slike dammer kan nevnes
dammene ved Kvernsjøen, Østre Drivsjø og ved Fiskløsingen øverst i
Djupdalen. Ellers ble dammene i tverrelvene vanligvis bygget av tre.
Landkarene var tømrede kister fylt helt til damkronen med sten. Karene
var bredest i bunnen og smålest i kronen slik at tverrsnittet fikk form av
et trapes. Bakveggen mot elven var tilnærmet loddrett, mens frem
veggen mot vannsiden hadde en betydelig helning. Denne fremside ble
dekket med stående halvkløvninger av mindre virke.
Enten dammen var bygget av tre eller sten, var formen på landkar og
eventuell midtkar stort sett likt på alle dammer, men prinsippet for
stengning av vannløpene gjennem dammen varierte endel. Det vanligste
var stengning ved hjelp av vertikalt stående luker som gikk i spor på
landkarene og «medørene». Medørene var solide vertikale stolper
mellem lukene. Disse ble ikke tatt opp når det skulle slippes vann.
Lukene ble spettet eller jekket opp ved hjelp av en «vågmat» på
dambroen og en jernstang eller en mindre slipstokk. Lukene ble låst ved

----
250 SS-B
----
Kvernsjødammen. Den ble restaurert i sten i 1916. tidligere lå her en
meget gam mel dam av tre.
Dam for Fiskløsingen. Bygget i 1891.

----
251 SS-B
----
Dam for Øs tre Drivsjø. Bygget i 1915.
forskjellige anordninger i den høyde man ønsket de skulle stå for å
slippe igjennem den nødvendige vannmengde. Når dammen skulle
stenges (settes) ble lukene sluppet ned og til slutt klubbet ned ved hjelp
av en stor treklubbe eller en «jomfru», som var en tykk stokkende med
et «handtak» av en kroket gren spikret på to sider av stokkenden.
En annen måte å stenge dammen på var ved hjelp av vertikalt stående
«nåler». Nålene var planker ca. 2" x 4". De hadde et hull i øvre ende
hvor taug ble tredd igjennem og knyttet til en løkke som dannet et hand
tak til å trekke nålene opp med når dammen skulle åpnes. Nålene hadde
et «spor» i riktig høyde i forhold til «vektbjelken» på dambroen, og ble
vippet opp fra sporet i bottenstokken. Derpå ble de trukket opp mot
strømmen på broen foran dammen. Denne stengemåte ble bare brukt
ved mindre magasiner som ble nesten tømt ved hvert «damvatn». Det
var en kunst å sette nåledammen, og det kunne bare skje når dammen
var nesten tom. (Lilledammen eller Nydammen i Malsåen.)

----
252 SS-B
----
Fra dambyggingen i Arvindalen. Til venstre står Ole Rønningen.
En lukedam. Dette er Kalvdalsdammen i Kverna.

----
253
----

Kalvdalsdammen fra litt større avstand. I forgrunnen Statens såkalte
«fløtningsdam» (rester).

Lilledammen eller «Nydammen» i Malsådalen. Dammen stengt. Dette
er en nåledam. Petter Nymoen f.v. ogAlff?) Sel legg.

----
254 SS-B
----
Lilledammen eller «Nydammen» i Malsåenfra en annen vinkel. Den ble
bygget i 1891 og restaurert i 1947. Nå er dammen apen.

Lilledammen i Malsåen i 1954. Nålene taes opp. På bildet fra venstre
ukjent, Jon Tosteigan, Magne Bengtsen, Magne Nessemo.

----
255 SS-B
----
En tredje metode for stengning og åpning av damløpene var en såkalt
slagdam, som ble stengt med liggende plank. Denne typen ble også bare
brukt ved mindre magasiner som ble helt tømt ved hvert damvatn.
Dammen hadde ett gjennemløp. Midt i løpet stod en medør som gikk i
et grunt spor i bottenstokken. Plankene ble satt horisontalt i spor på
medør og landkar. Plankene var forsynt med huller i en ende og
gjennem disse var trukket et solid rep. Medøren var også sikret med et
rep. Ved hjelp av en slagbjelke ble medøren slått ut av sporet i botn
stokken, og både medør og planker rauset med vannmassene ut
gjennem dammen og ble hengende i repene nedenfor. Seiv om maga
sinet var lite, ga en slik dam stor effekt fordi hele damåpningen ble
åpnet med ett slag, og vannet kom som en vegg utover elven. (Lia
dammen Trangdøla.)
tø?*

----
256 SS-B
----
Kar - Skjermer - Tømmer renner
For å lede tømmeret ut i hovedløpet og for å forhindre at det gikk inn
i mindre sideløp og bakevjer (udduer) eller la seg på utilgjengelige
skjær, i fosser og stryk, ble det bygget en rekke kar og skjermer i vass
dragene. Var påkjenningene store som folge av stor vannføring og sterk
strøm, ble det bygget stenfylte tømmerkar. Var påkjenningen mindre
ble det benyttet skjermer med liggende eller stående kledning av smått
tømmer. Kledningen var spikret til bukker av tømmer på innsiden
(landsiden).
Ved fløtning av mindre partier i småelvene ble det bygget provisoriske
risskjermer. Disse bestod bare av sten og yngre løvskog. Løvskogen med
all kvist på ble lagt lagvis på skrå i strømretningen, slik at toppen stakk
ut i åfaret. Hvert lag ble dynget ned med sten og nytt lag av løvskog ble
lagt oppå. Slike skjermer kunne gjøre nytte for seg i mange år inntil tre
virket var utslitt eller oppråtnet.
Tømmerrenner har vært lite brukt i Verdal, men i de stygge fosser
nederst i Høysjøelven var en slik renne i bruk fra gammel tid av. Den
råtnet efterhvert ned, men den ble gjenoppbygget i 1917 da det var store
tømmerdrifter både i Værdalsbrukets egne skoger, ved Høysjøen og i
Statens skoger nord for sjøen. Konstruksjonen fremgår av bildet.
Kvernhushammeren i Dillfossen i 1939. Dette er et stenfylt tømmerkar.

----
257 SS-B
----
Detaljbilde fra tømmerrennen i Høysjøelven.

----
258 SS-B
----
Kvernhushammeren i Dill fossen fra en annen vinkel.

Tømmerskjerm ved Dauberga i Helgåen. Den ble nybygget i 1938.

----
259 SS-B
----
Tømmerrenne i Høy sjø elven.
Fløternes redskaper
De viktigste håndredskaper var fløterhake - øks og taug. Hver mann
hadde sin fløterhake, mens et par økser og nødvendig taugverk som
gjerne ble oppbevart i fløterbåten, fulgte med laget. Fløterhaken kunne
man skyve og dra med. Til sjøfløtningen over større vann ble brukt
lange skaft til hakene, mens kortere og solidere skaft ble brukt i elve
fløtningen. De lange hakeskaftene var ikke brukbare og kunne være
direkte livsfarlige når flere mann arbeidet på mindre tømmerbindinger i
stri strøm. Dessuten måtte de være så solide at man kunne bende og
bryte med haken. Haken var festet til hakeskaftet med en ring som gikk
rundt både hake og skaft i nederste (tykkeste) ende av skaftet. Dessuten
var den festet med en «hakaspik» som gikk gjennom et hull i tangen på
haken ca. 20 cm ovenfor ringen. Hakaspiken var ca. 4" lang og ble slått
tvers igjennem skaftet og nødd på baksiden. Det var hjemmesmidd
«svartspik» med stort hode som ble brukt, og den måtte ikke være sprø,
men myk og seig. Var ikke haken skikkelig festet til skaftet, kunne dette
være katastrofalt for fløteren under arbeidet i fosser og stryk.
Bir.d VI B— 17

----
260
----

Tømmerbinding i OterhuUet i Dillfossen i oktober 1948
Fløterhuke. Vanlig modell i Verdal.

----
261 SS-B
----
Fløtere i arbeid i Trongdøla i 1939.
Fløtere i arbeid i Gjelfossen i Sul i 1954.

----
262
----

Tømmerbinding i Dyråen i Skjækerdalen. Petter K. Sellæg til høyre

----
263 SS-B
----
Fløterbåten som ble brukt i vassdragene var en liten flatbunnet pram
med plass til 3-4 mann. Det var gjerne en bestemt mann på laget som var
fast båtkar. Han måtte kjenne elven godt og være flink til å manøvrere
båten i stri strøm, blandt stener og skjær. Han måtte også være rask og
våken når tømmerbindiingen løsnet og det gjalt å få karene opp i båten.
Fløterbåten fikk hard medfart blant tømmer og stein, og når den
måtte draes over stenørene eller forbi fossene. Den holdt gjerne ikke
mere enn et par sesonger. For å forsterke den ble kjølen skodd med
1/4" flatjern, og for å spare båtbordene ble det slått på en ekstra «kjøl»
på begge sider av den egentlige kjøl. Til disse ekstrakjøler ble det brukt
små dimensjoner av sentvokset gran.

Tømmerbom ovenfor Lilledammen i Malsåen 1954. Hærvola i bak
grunnen.

----
264 SS-B
----
Hengebro over Aurehullet i He/gåen.
Bjørndalsspennet over Kverna.

----
265 SS-B
----
Gangbroer. For å lette fløternes ferdsel langs elvene ble det mange
steder i tverrelvene og også noen steder i hovedvassdragene bygget enkle
gangbroer. Det var enten hengebroer med stålkabler eller «spenn» av
tømmer.
Gangbro ved Sagmoen over Oterhullet i Inna.

----
266
----

----
267 SS-B
----
Dam for Lille Billingen. Bygget i 1918.

----
268 SS-B
----
Langtjerndammen i Høysjøelven. Bygget i 1915.
Dam for Store Bi/lingen ved Strokkvollen, Bygget i 1915. Ligger på Inns
statsskog.

----
269 SS-B
----
Damforßillingslunet. Bygget i 1915.
Risvassdammen før restaureringen i 1939.

----
270 SS-B
----
Risvassdammen under restaureringen i 1939.
Risvassdam men full og slippes. Bygget i 1914, restaurert i 1939.

----
271
----

Et fløterlag fotografert ved Saghullet i Trongdøla før 1898. Foran fra
venstre: Guddingsmo (?), Severin Guddingsmo, ukjent, ukjent, Johan
Guddingstua, ukjent, Arnt Guddingstua (flø ter bas). Bak: Jakob
Skansen, ukjent, ukjent, Odin Lien, Paul (Fergeberget) Guddingsmo,
ukjent.
Tømmerflake eller tømmergulv for å lede tømmer over jettegrytene i
Saghullet. Denne tømmerflaken var ikke særlig vellykket og var ikke i
bruk mer enn et par år.

----
272
----

----
273 SS-B
----
Dam iDyråen vedNikkelgrubene i Skjcekerdalen. Bygget i 1908.

Auretjerndammen i Vera. Bygget i 1890. Restaurert flere ganger.

----
274 SS-B
----
Fløtningsdammer i Vera, Djupdalen og Juldalen. Helgåens nedslagsfelt,
10. Sørveresvassdalen. 11. Nedre Årvintjern. 12. Auretjern. 13. Trons
movassdalen. 14. Storlundammen. 15. Øvre Stavtjern / Tveråa.
16. Nedre Stavtjern i Tveråa. 17. Damtjern i Tveråa. 18. Fisk/øsingen.
19. Karitjern. 20. Øs tre Drivsjø. 21. Tveråtjern. 22. Østre Juldalen.
23. Fremre Juldalen.

----
275 SS-B
----
Høysjødammen i Malsådalen. Ukjent byggeår, men den er meget gam
mel. Den er fornyet flere ganger.

Lundammen i Malsåen mellom Tosteigan og almenningsgrensen. Byg-
get i 1871.

----
276
----

----
277
----

----
278 SS-B
----
TØMMERFLØTNINGEN I VERA
Av Leif Lykke
Over større vatn øverst i vassdragene som Veresvatn, Innsvatn og
store Billingen ble tømmeret slept frem, i gamle dager ved ren hånd
makt, og senere ved hjelp av en spillflåte. Når slepet (skuta) var ferdig
innbommet og skulle hales frem med håndmakt, ble tauget (ila) rodd ut
helst til en eller annen odde hvor man kunne få landfeste i et solid
rotfast tre. Det ble slått en tørn med tauget rundt treet nære roten.
Mannskapet som skulle hale, ble plassert foran treet, mens en mann ble
plassert på tampen på treets andre side for å ta inn slakken efterhvert
som de andre halte.
De samme trærne ble brukt år etter år sålenge de var rotfaste, men de
tørket efterhvert og døde fordi det ble slitt en dyp ring av tauget rundt
hele stammen.
Spillflåte med tømmerskute ved Tronsmoen i 1933. Ca. 5000 stokket: I
båten Iver og Ingvald Tronsmo. På land Johannes Tronsmo og Jørgen
Sjømæling. Eika i forgrunnen.

----
279 SS-B
----
I Vera hvor det er betydelige skogstrekninger innenfor Veresvatnets
nedslagsområde, var disse transportmåter en årlig foreteelse sålenge det
ble fløtet i Helgåen.
Spillflåten var en tømmerflåte av rundtømmer, ca. 6 m lang og ca. 4
m bred. Midt på flåten på begge sider var det reist solide stolper, ca. 2 m
høye. Disse var avstivet med skråstrever i flåtens lengderetning. På disse
stolper ble «mønsåsen» lagt. Den var like lang som flåtens bredde.
Mønsåsen var avstivet med skråstrever i hjørnene mot de loddrette
stolper. Midt på flåten var «brura» eller «brurstokken» reist mellem
flåten og mønsåsen. «Brura» var en rundtømmerstokk ca. 10-12
tommer i diameter. Den var forsynt med en jernpigg i hver ende. Denne
jernpigg gikk gjennem hull i flatjern på flåtens gulv og mønsåsens
underside. «Brura» hadde 4 armer (spaker) som stod i kors vinkelrett
mot hverandre omtrent i brysthøyde. Spaken var ca. 2-3 tommer tykke.
Tykkenden ble økset til som en kile, og spakene ble slått inn mot hver
andre i et firkantet hull gjennem «brura» på en slik måte at de låste hver
andre inne i stokken. På hver spak var det plass til to mann ved siden av
hverandre. Nederst på «brura» var det påspikret 2 trekroker (klør) som
skulle forhindre at «ila» gled ned på flåten. På spillflåtens bakre ende
var det lagt en stenhelle som gjorde det mulig å gjøre opp varme på
flåten for å koke kaffe. Arbeidet måtte pågå kontinuerlig uten stans når
værforholdene var gunstige for å holde skuta i sig, så det var behov for
en kaffekopp iblant.
Det øvrige utstyr for sleping var båten (eika), et 2-300 m langt solid
hampetau (ila), og en tung jerndregg med 5 armer.
Arbeidslaget ved sleping med spillflåten var 12 mann. 8 mann kunne
gå ved spakene på «brura» samtidig. 2 mann rodde ut dreggen og «ila»,
og 2 mann sørget for å holde tømmerskuta fra land eller gjorde annet
forefallende arbeide med bommer og samling av laustømmer, og var
avløsere for karene ved spakene når disse trengte en hvil. Tømmerskuta
som kunne inneholde opptil 5000 stokk grovt tømmer, lot seg ikke
manøvrere i vind. Var det motvind kom man ingen vei, og skuta måtte
ankre opp eller fortøyes i land, og var det for sterk medvind var skuta
vanskelig å manøvrere. Arbeidet med spillflåten foregikk derfor alltid
om natten da det som regel var mest vindstille på den tid av døgnet.
Bommen som ringet inn tømmeret i «skuta» kaltes «skutbommen».
Det var rundtømmer som var satt sammen med korte kjettinger med en
«spil» (pjaks) i hver ende (spilsmi). Spilene ble slått inn i bomstokkene
ca. 10-15 cm fra stokkenden. Senere kom bomsmi med en enkel lås
anordning i bruk. Da ble det borret hull tvers gjennem stokkendene med
en 2" borr (navar) ca. 15 cm fra stokkenden, og kjettingen ble tredd
gjennem hullet og endene på kjettingen låst sammen med bomlåset. Var

----
280 SS-B
----
Fløterlag i Vera på Spillflåten etter den første tømme/skuten 8.6.1914
Stående for an fra venstre: Per Haldorsen, Fritz Lunds tr øm (fra
Sverige), Gustav Olsen, Johannes Magnus Johannessen Nordvera, Ole
Rønning, Ha/vor Olsen, Halvor Jønsson (fra Esingen). Sittende bak:
Gustav Haldorsen, Ingvald Tronsmo, Anders Andersson (fra Skalstu
gan) Johan Rønning, Ole Olsen Sørvera, Iver Tronsmo (fløterbas).
bomtømmeret for grovt, ble enden hvor kjettingen skulle trees igjennem
flathugget på to sider.
Når slepingen skulle begynne, ble spillflåten gjort fast i skutbommen.
Dreggen, som var fastgjort til slepetauget (ila), ble plassert i båten (eika)
og tauget ble kveilet opp bak i båten. Enden på tauget ble gjort fast i
flåten og 2 mann rodde ut 2-300 m i sleperetningen og kastet dreggen.
Nu kunne rundgangen rundt «brura» begynne. Slepetauget ble lagt
rundt brurstokken, og 2 mann på hver spak gikk rundt og rundt på
flåten og snellet på den måten tauget inn på brurstokken. 1 de senere år
ble hampetauget erstattet med stålwire.
Når skuta var kommet til Tronsmoen, ble skutbommen åpnet og
tømmeret sluppet fritt i elven. Mellem Tronsmoen og Storlundammen
danner elven flere store lun og mange kroker og viker. For å lette
tømmergangen utover elven hvor det var relativt svak strøm, ble det en
rekke steder lagt ut styrbommer. Påkjenningen på disse bommer var
langt mindre enn på skutbommen, og det ble istedenfor bomsi av jern

----
281 SS-B
----
brukt vidjer av vridd ungbjørk for å forbinde bomstokkene med
hverandre. Bjørkene som kunne være ca. 1 Vi tomme tykke i rotenden,
var tunge å vri, og dette arbeidet ble alltid gjort før vidjen ble hugget fra
roten. I bomstokkene ble det borret et hull på en side ca. 10 cm dypt og
vidjeendene ble slått fast i hullet med kiler. Slike vidjebommer var i
bruk mellem Tronsmoen og Storlundammen i Bomlunet, Beverlunet,
Ratvika og Sagstellingsvika. Dammen måtte være full når fløtningen
ovenfor dammen pågikk, men friløpene på dammens søndre side stod
åpne, og dette skaffet nødvendig strømdrag i elven. Ved dammen var
det lagt en bom fra elvens nordside (høyre bredd) på skrå mot friløpene
for å styre tømmeret unna lukeløpene. Tømmeret ble stukket ut i elven
nedenfor dammen gjennem friløpene som kunne stenges med
horisontale planker.

----
282 SS-B
----
HOVEDLENSEN VED VERDALSØRA
Av Leif Lykke
Efter at dampsagen på Ørmelen var anlagt i 1872 og fossesagene var
nedlagt, ble som nevnt foran, alt tømmeret fløtet helt ned til elvens
utløp på Verdalsøra. Her ble det da anlagt en samle-lense for tømmeret.
Nedre lensefeste lå på elvens venstre bredd ved Høgøra der hvor broen
på den nye E 6 idag går over elven. Det øvre lensefeste lå på elvens høyre
bredd. Opprinnelig har det antagelig ligget mellem veibroen og jern
banebroen fordi lensen måtte stenge elvens østre løp som dengang gikk
der Moparken nu ligger. Dette løp ble igjenfylt da den gamle veibro av
tre ble revet og erstattet av ny bro i 1920-årene. Siden den gang har det
øvre lensefeste ligget ved veibroens østre ende.
Efter Verdalsraset i 1893 ble både lenseforholdene og forholdene for
skipning av trelast fra sagbruket vanskeligere og vanskeligere fordi
elven stadig la igjen store mengder grus og leirslam. Forholdene ble til
slutt umulige, og i 1902 bygde Værdalsbruket en ny dampsag på
Elvelensen sett fra Høgøra 1939.

----
283
----

Sjølensen selt fra Høgøra i 1939 ved fjære sjø. I forgrunnen kanalen
Elvelensen med kanalen i forgrunnen sett fra vest ved fjære sjø 1939.

----
284 SS-B
----
Levanger. Tømmeret fra Verdalselvene skulle nu slepes i bom til
Levanger, og det ble nødvendig å anlegge en ytre lense i sjøen fra
Høgøra og helt ut til Mælbakken. Her var en åpning hvor tømmeret
kunne stikkes ut i bom for sleping til sagbruket. Fra denne åpning gikk
lensen sydover til Ellingøra, og herfrå gikk bommer uten pæling tilbake
til Høgøra. Ved Høgøra ble det gravet en kanal, ca. 10 m bred, som ble
beskyttet av plankevegg på pæler for å lette utstikking av tømmer og
hindre gjenauring av kanalen. Det hele var et vidløftig system med flere
kilometer pælerekker og bommer. Fra 1913 ble tømmeret slept til det
nybyggede sagbruk på Trones.
Alle bommer og en lang rekke enkeltpæler i elvelensen måtte bringes
på land om høsten fordi isgang og flom i elven om vinteren og på
vårparten ville ødelegge både bommer og pæler. Det eneste som stod
igjen var «dekketalene» (av Due d'Albert) i lensens nedre del. «Dekke
talene» var 3 pæler slått ned på samme sted litt på skrå mot hverandre
slik at toppendene møttes. Toppene ble så låst sammen med en jernring.
Seiv disse solide innretningene fikk ofte hard medfart under isgang.
Arbeidet i lensen begynte tidlig om våren. Arbeidsstokken varierte
noe med tømmerkvantumet, men dreide seg om 10-20 mann.
Nedramming av pæler og utlegging av bommer kunne ikke begynne før
all is nedenfor fossene i vassdragene var gått ut. Isen ovenfor fossene ble
så sundmalt at den ikke sjenerte lensearbeidet synderlig.
Ytte/lensen ved utløpet av Verdalselven 1939.

----
285 SS-B
----
Det var imidlertid meget som måtte gjøres før pælingen og utlegging
kunne begynne. Bommer skulle eftersees og repareres, pæler skulle
kvesses og båter og pælerammer tjærebres. Først når pælingen var
ferdig og bommene var lagt ut, kunne utrullingen (utislaget) av tømmer
lunnene langs vassdragene begynne. Utstikking av tømmer fra elve
lensen til sjølensen og sleping til sagbruket begynte såsnart et passende
kvantum var kommet ned til kanalen ved Høgøra. Det kunne gå langt
utover høsten før sjølensen var tømt og alt tømmeret var slept frem til
sagbruket. Det var store tømmerkvanta som passerte lensen.
Fra 1870 til 1915 eksisterer det fullstendige oversikter over mengden
av nedfløtet tømmer i Verdalselva. (5-års beretningene for Nordre
Trondhjems Amt)
1871 ca. 2000 tylfter
1872 ca. 2000 tylfter
1873 ca. 2000 tylfter
1874 ca. 2000 tylfter
1875 ca. 2000 tylfter
1876 2973 tylfter
1877 2586 tylfter
1878 3150 tylfter
1879 2313 tylfter
1880 3276 tylfter
1881 ca. 6000 tylfter
1882 ca. 6000 tylfter
1883 ca. 6000 tylfter
1884 ca. 6000 tylfter
1885 ca. 6000 tylfter
1886 60000 tylfter *
1887 61000 tylfter *
1888 6200 tylfter
1889 62120 tylfter *
1890 61000 tylfter *
1891 5000 Tylfter
1892 6000 tylfter
1893 300 tylfter **
1894 4000 tylfter
1895 2000 tylfter
1896 4000 tylfter
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 10 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
8 alner lang 9 tommer tykk
Av dette var gjennomsnittlig 2000
tylfter utskipingslast, resten var
vedtømmer og smålast.
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
21 cm tykk
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
5 m lang
* Trolig er dette trykkfeil. Sannsynlige tall er 6000, 6100, 6212 og 6100
tylfter.
** Dette er året for Verdalsraset.

----
286 SS-B
----
I 25-årsperioden 1925 til 1950 gikk 7.144.998 stokk sagtømmer og
slip, eller bortimot 300.000 stokk årlig i gjennomsnitt gjennom lensen.
Tømmerkvantumet varierte betydelig, og enkelte år var nok det
kvantum som ble behandlet i lensen adskillig over Vi mill. stokker.
Da fløtingen i Innavassdraget opphørte i 1954, ble sjølensen nedlagt
og tømmeret fra Helgådalsvassdraget ble tatt opp på et kjerratanlegg i
elvelensen og kjørt på bil til Trones. I 1964 opphørte ali fløting i
Verdalselven og hele lenseanlegget ble nedlagt. Arbeidet i hovedlensen
på Verdalsøra hadde da pågått i bortimot ett hundrede år.

----
287 SS-B
----
ARBEIDET MED LENSEN OG SLEPINGEN AV TØMMERET
(Opplysningene er ved Ivar Arntsen, Albert Gjersing og Magne Storhaug.)
Av Øystein Walberg
Bakgrunn
Da dampsagen var bygget på Ørmelen i 1872, ble det nødvendig å
anlegge et større lensesystem. Ved dampsagen var det ikke noe problem
med at tømmeret kunne ødelegge noe av anlegget. Problemet besto her i
å få ledet tømmeret bort til sagen. Etter som at sagen var plassert nær
utløpet av Verdalselven, måtte det bygges en effektiv lense for å forhindre
at tømmeret drev til fjords. Dessuten er elven forholdsvis bred ved ut
løpet. Et forhold som spilte inn når det gjaldt hvordan lensen skulle
legges, var at elven hadde to løp f ra Tinden og nedover. Det største av
disse gikk nærmest Ørmelen. Det som gikk langs Øra-siden var smalere og
grunnere. Øverst ved Tinden, det vil si fra et sted litt nedenfor jernbane
broen i dag, var dette løpet grunt og smalt. Men lengre ned ble det
dypere, og det var så langt opp som dette løpet var dypt, at bryggene på
Øra-siden lå. Den øverste bryggen, Gravåsbryggen, sto omtrent der
hvor Moeparken ligger i dag. Mellom de to elveløpene lå en jord- eller
sandbanke. Denne banken har hatt mange navn gjennom tidenes løp,
men det mest vanlige har vært Storøra. Unntatt når elven var flomstor
eller når det var springflo, var denne banken tørt land.
Veibroen som ble bygget i 1860, var på en måte to broer, først en over
det smaleste løpet, så en over det bredeste løpet.
Til å begynne med representerte ikke det smaleste løpet noe stort
problem. På grunn av at dette løpet var spesielt grunt og smalt øverst
ved Tinden, var det liten mulighet for at tømmer ville havne inn her.
Derfor ble lensen fra først av påbegynt på vestre side av Storøra like
nedenfor den nye veibroen. Den fulgte så vestre side av Storøra nedover
til den var rett ut for dampsagen. Der svingte den inn mot land på Mela
siden like nedenfor sagen. Dette kom på den måten til å skape en del
problemer for båttrafikken på elven. Båtene som skulle inn til bryggene
på Øra-siden, seil te vanligvis opp det største løpet så langt som til ferje
leiet. Dette gikk grovt sett over elven fra Getzgården til Melastuen. Her
ble jektene halt over fra det store løpet til det Ulle løpet hvor altså bryg
gene lå. Etter at lensen ble bygget, måtte båtene benytte det smaleste løpet
hele veien. Dette var trangere og følgelig vanskeligere å manøvrere i.

----
288
----

----
289 SS-B
----
Utskipningskaien med brygger lå imidlertid på samme side av elven
som dampsagen. Men den lå litt høyere oppe. Derfor ble det laget en
åpning i lensen som kunne åpnes og stenges når båter skulle igjennom.
I de første 20 årene var elven stabil. Den fulgte de gamle løpene, og alt
fungerte tilfredsstillende. Noen erfaringer gjorde man seg allikevel etter
hvert. På grunn av is om vinteren og isgang om våren måtte lensen fjernes
utpå senhøsten. Det hendte at man ikke rakk å sage alt tømmeret som
var blitt nedfløtet før elven frøs til. Og når isen gikk om våren, mistet man
vanligvis dette tømmeret. For å forhindre at dette skjedde igjen, ble det
gravd en kile på skrå nord-vestover nedenfor sagen. Denne førte til en
annen kile som strakte seg nordover f ra Høgøra. Overskuddstømmer ble
stukket inn i denne kilen på full flo og fallende sjø. Da var det strøm ned
gjennom kilen. Ved Høgøra var det bom slik at tømmeret ikke slapp ut.
På fjære sjø ble det rullet opp på land og lunnet. Dette skjedde i oktober
og utover. Da man var ferdig med å sage det som var i elven, ble dette
kjørt med hest og slede frem til sagen, og det hendte derfor at man drev
på med saging til etter jul.
Kilen ble kalt Tangenkilen.
Utviklingen etter Verdalsraset 1893
I 1893 fant Verdalsraset sted. Samme år skjedde Hærfossens gjen
nombrudd. Etter dette ble elven urolig og skiftet ofte leie. Blant annet ble
det smaleste løpet dypere ved Tinden. Dette førte til at tømmer tok til å
gå inn i løpet der. For å ta rede også på dette tømmeret, ble lensen
Dette bildet er tattfra broen over elven og viser hvordan lensen gikk inn
til land nedenfor broen. Etter som lensen når land nedenfor broen, må
dette bildet være fra før 1910. Rester etter pelene og deketalene kan
fremdeles seespå Storøra ved lavvann.

----
290 SS-B
----
%% \JfeF f*
il
ca,
s
,60
I*

----
291 SS-B
----
Også dette bildet er fra omtrent samme tid. Bildet er tatt fra Ørmelen og
viser hvordan lensen gikk. Det er forholdsvis lite vann, for Storøra kan
sees.
flyttet. I stedet for at den fulgte vestsiden av Storøra oppover til vei
broen, ble den lagt i en rett linje på skrå over elven fra punktet utenfor
dampsagen og til et punkt omtrent hvor Moe-parken er i dag. Senere ble
endepunktet på østsiden flyttet oppover ved et par anledninger. Til slutt
lå dette et par-tre hundre meter ovenfor veibroen. Disse flyttingene fant
sted i 1910, 1911 og 1912.
Men før lensen ble flyttet, hadde man vært nødt til å bygge en sag på
Levanger. Problemene med de skiftende elveløpene gjorde utskipning
svært vanskelig, og derfor ble sagen bygget der. Dette nødvendiggjorde
sleping av tømmer fra Verdal til Levanger. Til å begynne med benyttet
man den eksisterende lensen til å samle tømmeret i for sleping.
Tømmeret ble stukket ut på nedsiden av lensen. Men i 1909 mistet man
alt tømmeret som lå i lensen. Dette skjedde som følge av at det var
ekstra mye tømmer samlet. En del skulle sages på Ørmelen, og en del
skulle slepes til Levanger for å bli saget der. Mye nedbør førte til at det
ble flom i elven, og de reguleringsmuligheter som fantes, var ikke til
strekkelig til å samle opp alt vannet. Vannføringen presset tømmeret
med stor kraft mot lensen der den gikk på skrå over hovedløpet ved
dampsagen. Tømmerstokkene ble presset under hverandre og lå an mot
pelene i lensen. Dermed stengte tømmerstokkene for vannstrømmen
som ble ledet mot bunnen av elven. Strømmen gravde da vekk sanden
under pelene. Enda på den tid var pelene pelet ned med håndmakt, og
Bind VI B— 19

----
292
----

----
293 SS-B
----
Oversiktskart over lensesystemene ved utløpet av Verdalselven. E 6 som
er avmerket på kartet, eksisterte naturligvis ikke den gang lensene var i
bruk.
de sto ikke særlig godt fast. Først løsnet enkelte peler, senere flere, og til
slutt ble lensen vrengt ut, og alt tømmeret gikk på fjorden.
Dette tømmeret ble senere etter et kostbart og langvarig arbeid samlet
sammen igjen og lagt i lenser flere steder rundt det indre av Trondheims
fjorden. Men enkelte stokker hadde havnet helt ut til utenfor Trond
heim. Fra disse samlestedene ble mesteparten slept til Levanger hvor det
nå ble satt inn to skift på sagen. Mannskapene fra Ørmelen ble benyttet
som ett skift, og de ordinære mannskapene som et annet mens denne
sagingen sto på.
Etter denne hendelsen ble lensen lagt om. Man ønsket ingen
gjentagelse av dette. Istedet for at den svingte inn til land nedenfor

----
294 SS-B
----
dampsagen, fulgte den Storøra enda et stykke utover. Men utenfor
Høgøra svingte den over hovedløpet av elven. Der krysset lensen spissen
av Høgøra og fortsatte rett vestover noen hundre meter. Her var lensen
på søndre siden av dypålen i elven. Ved Gjersingøra (Ellingøra) var det
pelet ned en sammenhengende skjerm av tømmerstokker i en lengde av
omtrent 200 meter. Denne gikk først i retning fra syd mot nord, men
svingte så noe nordvestover. Lengst ute gjorde lensen en dreining mot
syd og gikk mot denne skjermen i rett vinkel. Sydover fra skjermen på
østre side av Gjersingøra fortsatte lensen. Nå lå den i le bak Gjersingøra
og besto derfor av enkeltstokker som var lenket sammen, og med
enkelte peler til å holde den på plass. Lensen gikk først sydover, deretter
svingte den østover til den nådde tørt land på Nordre Telløra ved Norges
geografiske oppmålings fastmerke.
Dette området som lå mellom Høgøra og Gjersingøra kan beskrives
som et stort grunt basseng. Ja, bassenget var så grunt at på fjære sjø var
hele det flate området tørt land. Og her inne var samlestedet for slepene
som først gikk til Levanger, og senere til Trones. Sagen på Trones ble
bygget i 1913, og da ble sagen på Ørmelen nedlagt.
Lensen krysset den ytterste spissen av Høgøra. Over Høgøra ble det
derfor gravd en kanal. Dette skjedde i 1911, og arbeidet ble utført med
spade og trillebår. Når tømmeret så kom nedover elven, ble det som
skulle slepes, enten til Levanger eller til Trones, fløtet inn gjennom
kanalen og ut i samlebassenget utenfor Høgøra.
Norges geografiske oppmålings fastmerke på Nordre Telløra i 1980.

----
295 SS-B
----
Tømmer i lensen før det ble stukket gjennom kanalen på Høgøra i 1955.
Kanalen var omtrent ti meter bred og ca. 150 til 200 meter lang. For å
lette utstikkingen av tømmeret var veggene kledd med tre. Det var
rammet ned peler, og disse pelene var bekledd med horisontaltliggende
planker. Utenpå disse plankene var det slått bord på skrå. Bordene sto
tett sammen og var dessuten kvesset i den ene enden og slått ned i
bunnen. Disse bordene var der for å gjøre veggene mest mulig vanntette.
Jo mindre vann som strømmet igjennom, jo mindre sand ble ført
gjennom veggene. Dermed unngikk man at kanalen ble gjenauret av
sand.
Plankeveggen ga imidlertid et annet resultat som egentlig ikke hadde
noen praktisk betydning. Høgøra utenfor kanalen ble vasket vekk. Ved
flo sjø og med pålandsvind oppsto det strømninger i vannet ved vest
enden av den ytre veggen av kanalen. Sanden ble således vasket vekk fra
veggen og lagt opp utenfor. På fallende sjø flyttet elven denne sanden
videre utover. Etter hvert arbeidet strømningene seg langs hele planke
veggen, og Høgøra forsvant gradvis. Til slutt var den helt borte. I dag er
det bare små rester igjen av de ytterste deiene av Høgøra.

----
296 SS-B
----
De siste stokkene går gjennom kanalen. Nær mest Olaf Kverkild, så
Magne Storhaug og Olaf Grande.
I 1921 ble den nye veibroen over Verdalselven bygget. Da ble det
smaleste elveløpet lukket av en fylling. Men allerede to år før dette
hadde man flyttet hovedlensen i elven tilbake til det gamle bomfestet ved
broen på vestre side av Storøra. Sannsynligvis hadde dette sammenheng
med at elven fortsatt var ustabil. Men etter at den nye broen ble bygget,
var det ikke lenger nødvendig å tenke på at elven kunne ta nytt leie.
Uansett hva som skjedde ovenfor broen, så måtte tømmeret inn i det
største løpet etter at fyllingen var et faktum. Dette forenklet systemet
vesentlig, og samme trasé kunne benyttes år etter år.
Hvordan lensene var konstruert
Lensene var konstruert på forskjellig måte. Strekningen fra broen og
til ut for Høgøra, eller fra først av fra broen og til ut for dampsagen,
besto av en stivbomlense. Denne stivbomlensen var sammensatt av en
heter. Hver enhet ble kalt en slynge. Slyngene var lenket sammen. Hver
slynge var fra 10 til 15 meter lang. Den var oppbygd på en bestemt måte.

----
297 SS-B
----
Åttetommers firkantbokser var lagt oppå hverandre og boltet sammen.
Den øverste og den nederste boksen var av forskjellig lengde, og man
kunne derfor skjøte dem sammen til den ønskede lengde. Mellom
boksene var det tappet hull, tilsammen fem, hvor det lå slirer. Disse ble
rammet på plass når boksene ble boltet sammen. Slirene var kileformet i
enden og ble derfor sittende fast i nullene. Og nede i vann trutnet de til.
Hver slire stakk ut ca. 60 til 70 centimeter på den andre siden. Og på
enden av slirene, parallelt med dobbeltboksene, var det festet en mindre
grov boks, fem-tommers. Denne boksen sammen med dobbelt-boksene
og slirene dannet på det viset en ramme på fire rom.
Og inne i disse rommene sto det peler. Pelene var rammet ned i elve
bunnen. Dette var enkeltpeler, og hadde bare til oppgave å holde lensen
på plass. Men lensen kunne fritt beveges opp og ned alt etter som det var
høyvann eller lavvann.
Som nevnt ovenfor, var hver slynge lenket sammen med neste.
Gjennom åttetommers-boksene var det boret hull omtrent en fot fra
enden, og gjennom disse nullene var det stukket smettkjettinger.
Dobbeltboksene lå inn mot tømmeret.
Enkeltpelene hadde som nevnt, som hovedoppgave å holde lensen på
plass. Til å motstå presset fra tømmeret og vannet var det satt ned deketaler
(av Duc d'Albert, en fransk greve som først brukte systemet). Dette var tre
og tre peler som sto sammen i en trekant med en jernring rundt. Disse var
grovere og solidere enn enkeltpelene. Deketalene sto da utenfor selve lensen.
Fra endepunktet på stivbomlensen gikk en slirebom. Fra først av vil det si
at den gikk fra et punkt utenfor dampsagen og til land nedenfor denne.
Senere ble stivbomlensen forlenget til rett utenfor Høgøra. Da gikk
slirebommen fra dette punktet til Høgøra hvor bomfestet var i kanalveggen.
Slirebommen var konstruert på en helt annen måte enn stivbommen. Her ble
det benyttet rundtømmer. Dette var grovt tømmer med fra syv til åtte
tommers topp. Slirebommen ble bygget ved at man la to stokker ved siden av
hverandre. Rotenden ble lagt nedover og toppenden oppover. Nedenfor ble
det lagt to nye stokker på samme måte, men slik at de overlappet hverandre.
Dermed ble toppenden av to stokker liggende ved siden og mellom rotenden
av to andre stokker. På forhand var det boret hull gjennom alle stokkene.
Avstanden mellom nullene var den samme på hvert par tømmerstokker.
Gjennom nullene ble det stukket en slire. Og sliren var også laget på en
bestemt måte. Den var laget av en fem-tommers stokk. Den var baket, dog
på en slik måte at i den ene enden var den fremdeles rund. Dermed sto det
igjen et hode. Lengden av slirene varierte en del, men de fleste var så lange
at de rakk igjennom alle dimensjoner som ble benyttet i slirebommen. Slir
en ble så stukket igjennom nullene fra innsiden, det vil si fra den siden hvor
tømmeret ville ligge. For å forhindre at sliren gled igjen, var det et hull i den
andre enden hvor det så ble satt en lås.

----
298 SS-B
----
5
g
-Si
C 3
in
0\
Ss
O
I
I*,
S*
C
-Si
k.
-Si

----
299 SS-B
----
Slirebommen ble også kalt en dobbeltbom. Dette fordi to slirebommer ble
lagt oppå hverandre og surret sammen med kjetting. Kjettingen ble surret
rundt og rundt langs etter dobbeltbommen, og når den ene kjettingen var
brukt opp, ble en ny skjøtet til. På utsiden av slirebommen eller dobbelt
bommen sto dekeltaler med jevne mellomrom. Bommen var enkelte steder
lenket fast til en deketal med en lang kjetting, for å forhindre at strømmen
første lensen ut av stilling. Men kjettingen var så lang at det ikke spilte noen
rolle om det var høyvann eller lavvann.
Hvor lensen gjorde svingen inn mot Høgøra, og hvor presset fra vannet
var størst, sto noen hoveddeketaler. Dette var syv til ni peler som var pelet i
en tett ring og snørt sammen med jernbånd. Disse hoveddeketalene ble ikke
tatt opp om vinteren. For at de ikke skulle råtne opp, ble de delvis kledd med
sink.
Fra Høgøra til peleskjermen på Gjersingøra gikk en annen type lense.
Denne ble kalt en slyngebom. Dette var samme type bom som ble brukt som
slepebom. Den var enkel, og besto av åtte til ti tommers firkantbokser som
var lenket sammen med smettkjettinger. Slyngbommen lå løs innen for pele
rekken. Pelerekken var forøvrig deketaler. Men på samme måte som med
slirebommen var slyngebommen med visse mellomrom lenket fast til pelene
for å forhindre at den drev vekk. Så langt ute ved utløpet av elven kunne
vinden ta nokså hardt til sine tider, og dersom ikke bommen hadde vært fast
gjort, ville den ha havnet langt inne i bassenget mellom Høgøra og Gjersing
øra sammen med tømmeret ved vind fra nord og nordvest.
Arbeidet med å sette opp lensen begynte hvert år i april, og etter vel en
måned, i mai, sto den ferdig.
Byggingen av lensen
Til å begynne med ble pelene rammet ned med håndmakt. Måten dette
arbeidet ble utført på, var avhengig av hvor man befant seg i lensesystemet.
Der hvor det var dypt vann og strøm, det vil si i elven, skjedde pelingen fra
en pram eller flåte. Der hvor det var grunt vann eller tørre sandører,
skjedde pelingen fra bukker.
Man begynte pelingen i elven ved broen og arbeidet seg så nedover
langs løpet. Ved Høgøra kunne man gå over til pelingen fra bukker. I og
med at pelingen foregikk om våren, var det ofte mye vann i elven, og man
måtte bruke prammen lengre enn hva som ville ha vært nødvendig
dersom pelingen hadde foregått om høsten.
Peleprammen man benyttet mens pelingen foregikk med håndmakt,
var stort sett konstruert på samme måte som motorprammen som kom

----
300 SS-B
----
senere, og som er vist på et av bildene. Selve pelebukken var bygget opp
på den ene langsiden av prammen. Den besto av to opp til seks meter
lange seks tommer grove bokser som var reist opp loddrett. Langs siden
av prammen gikk en bunnstokk og disse to boksene var festet i denne.
Øverst på bukken mellom boksene var det festet en talje eller blokk.
Toppen av bukken ble kalt høna. Fra toppen av bukken og til hver side
gikk det avstivere. Disse avstiverne var også festet til samme bunnstokk
på samme side av flåten. Fra bunnstokken og på tvers av flåten gikk en
annen grov stokk. Denne ble kalt rompa. Fra toppen av bukken og til
motsatt side av flåten til enden av rompa gikk nok en avstiver. Også
denne var av temmelig grovt materiale, fem ganger seks tommer. På tvers
av denne avstiveren var det spikret trinn slik at man kunne klatre opp til
toppen av bukken. Følgelig ble den kalt stigen.
De to loddrettstående boksene i bukken sto parallelt med en åpning
på tre-fire tommer. Denne åpningen var styrespor for loddet. Loddet
var skruet sammen av flere grove bokser slik at det hadde en kvadratisk
grunnflate med 70 centimeter side. Høyden var ca. 1,30 meter. I bunnen
hadde det en tykk jernplate. Også i toppen var det en jernplate, og der
var det også en jernkrok. I denne kroken var tauet festet. Tauet gikk
over blokken i høna og ned igjen.
Fem mann ble brukt til å trekke opp loddet. For at alle skulle få plass,
var det festet fem tautamper til hovedtauet. Dette festet ble kalt knuten.
I enden av hvert taustykke, var det et dobbelt handtak.
I og med at loddet kom høyt til å begynne med når pelene ble satt ned,
måtte tauet gjøres kortere. Dette skjedde ved at tautampene ble tvinnet
rundt handtaket. Etter hvert som pelene ble rammet ned i elvebunnen,
og loddet falt lenger ned, ble tauene rullet av håndtakene. Dessuten gikk
også pelemannskapene på den andre siden av flåten til å begynne med,
men flyttet seg etter hvert nærmere samme side av flåten som bukken
sto.
Fallhøyden var så lang som det en voksen mann med armene over
hodet. De fem som løftet loddet, begynte draget med strake armer over
hodet. Håndtakene ble så dratt ned mot føttene. På et gitt signal slapp
alle etter samtidig, og loddet falt ned. Ingen slapp handtaket, men fulgte
etter med armene slik at de med en gang kunne begynne på et nytt drag.
Stigen på tvers over flåten vanskeliggjorde arbeidet en del til å begynne
med for hver pel. Tre mann sto på den ene siden, og to på den andre.
Etter hvert som pelen ble slått ned, kom man under stigen, og arbeidet
gikk lettere. Til slutt sto man like ved bukken.
Pelingen ble utført i serier på 20 slag. Da var det hvil. Dette ble regnet
for et styggarbeid. Den lange arbeidsbevegelsen fra over hodet og ned til
føttene siet hardt på kroppen, og seiv om man ble sterk, var det mange

----
301 SS-B
----
som ble nedslitt og ødelagt. Dessuten var det et farlig arbeid. Det hendte
at man fikk f ottene eller hodet inn i tauet når det ble sluppet etter, og
kraftige slag eller det som verre var, kunne bli resultatet. Men arbeids
følkene lærte å passe seg slik at det sj elden hendte ulykker.
Den andre pelemåten skjedde på det viset at det ble reist bukker med
planker lagt over hvor mannskapene kunne stå. Bukkene sto på elve
bunnen. Pelene var spisset i den enden som skulle ned i grunnen. De ble
så reist på høykant og slått ned. Innretningen man brukte til å slå ned
pelene med, ble kalt en jomfru. Fra først av var det en håndjomfru som
ble brukt. Denne besto av en meget grov stokkende på omtrent en
meters lengde. På undersiden var den kledd med en tykk og svær jern
plate. Rundt selve jomfruen var det fem handtak. Under peling ble
jomfruen løftet opp av fem karer og så slått hardt ned mot toppen av
pelen. Etter hvert som pelen ble slått ned, ble stillaset flyttet. Plankene
man sto på, lå på ribber.
Når det var for dypt vann til at man kunne arbeide på det tørre, sto
bukkene på flater. Flatene var laget av ni runde tømmerstokker. Den lengste
lå i midten. Den neste utenfor var litt kortere og så videre. På flåten var det
slått et plankedekk. Når flåten var i bruk, lå den med spissen vendt mot
strømmen.
Pelingen foregikk rytmisk, gjerne til sang for å få god takt. En av mann
skapene fungerte som forsanger. Det var ikke alltid så nøye med melodien,
og ofte improviserte man med teksten. Bernt Gjersing var ofte forsanger.
Her er et eksempel på en tekst som kunne bli brukt:
Her går en
Hurra med to
Klem på med tre
Fortsett med fire
Nå kommer fem
osv.
Det er innlysende at dette var tungt arbeid. Gjennomsnittlig greide ett lag å
ramme ned ti peler for dagen avhengig av arbeidsforhold og grunnforhold.
Mens håndpelingen pågikk, var det fem slike lag i arbeid.
Senere kom det motoriserte peleprammer. Disse hadde en for
brenningsmotor om bord. Også disse hadde en bukk på siden. Den var
nærmere ti meter høy. Fra en vinsj og over et hjul øverst på bukken gikk en
wire. I enden av wiren var det festet et lodd på 500 kilo. Vinsjen heiste dette
loddet opp til toppen av bukken. Da ble det utløst og det falt ned på pelen.
Dette førte til at pelingen gikk mye raskere, og pelene ble også stående bedre
fast ned i bunnen. Videre kunne man bruke grovere peler slik at lensen ble
mye sterkere.

----
302 SS-B
----
En av peleprammene fotografert i Loddet på vei opp bukken.
1980. Denne var da i bruk ved
Nordenfjeldske treforedling på
Fiborgtangen i Skogn.
Arbeidsstokken varierte noe alt etter tømmerkvantumet, men dreide seg
om 10 til 20 mann.
Først når pelingen var ferdig og bommene lagt ut, kunne utrullingen (utis
laget) av tømmerlunnene langs vassdragene begynne.
Etter at fløtingen var ferdig, måtte pelene taes opp igjen. Dersom de sto
vinteren igjennom, spesielt de som sto langs elveløpet, ville de bli helt ødelagt
av isgang om våren. De pelene som sto mindre utsatt til, for eksempel
mellom Høgøra og Gjersingøra sto ofte om vinteren. Opptakingen av pelene
foregikk på en spesiell måte.
Mens det skjedde med håndmakt, måtte pelene fjernes når det var lavvann
og liten vannføring i elven. Helst burde de stå tørt. Man brukte en våg. Dette
var en fem-seks meter lang fem-tommers stokk. I enden av denne var det
festet et par jernskinner. Rundt pelene som skulle opp, ble det lagt en
kjetting. Med plankebiter som våggåmat ble vågen lagt mot pelen slik at jern-

----
303 SS-B
----
Forbrenningsmotoren.
skinnen som ofte hadde en nabb, hektet seg fast i kjettingen. Tre mann
hengte seg så på stokken og gynget opp og ned. Etter hvert som pelen kom
opp, ble kjettingen flyttet nedover. Dette var en fæl jobb, og man klarte
sj elden flere enn ti-tolv peler for dagen. Der hvor det var for dypt vann,
gjorde man de samme arbeidsoperasjonene fra flatene. Man hang på
maven over stokken under dette arbeidet, og resultatet ble dårlig fordøyelse
og løs mave, noe som i sin tur hadde innvirkning på arbeidsinnsatsen. Blant
annet måtte man ofte «tre av på naturens vegne».
Arbeidet ble utført på en annen måte da peleprammen med motor kom.
Også nå ble det lagt kjetting rundt pelen, men istedet for å bruke våg, festet
man en wire med krok til kjettingen. Ved hjelp av motoren og vinsjen ble
prammen trukket ned så langt som mulig. Så ble vinsjen løsnet, og oppdrift
en løftet prammen som var ganske stor, hurtig opp. Men vinsjen ble
strammet før prammen kom helt opp. Dermed rykket den voldsomt i
kjettingen som var belagt rundt pelen. Dette gjentok seg flere ganger, og
pelen ble gradvis rykket opp. Dette gjorde opptakingen av pelene mye
raskere.
Normalt begynte denne del av jobben i september, og man var vanligvis
ferdig i oktober.

----
304
----

----
305 SS-B
----
Vinsjen
Om høsten blepelene tatt opp og lensen tatt på land.
Det øverste bildet viser mannskapet som skal til med dette arbeidet i
september 1956. Fra venstre: Frits Storhaug, Paul Walberg, Godtvard
Gjersing, Magne Storhaug, Oddgeir Storhaug og Alf Gjersing. Tre
mann arbeidet på peleprammen med peleopptaket. De tre andre tok i
land lensen. Til å trekke stokkene på land ble det brukt to hester. Men
de aller siste årene ble det brukt tømmerbiler og traktorer i stedet for
hestene.
Det nederste bildet er fra et tidligere år. Nå er lensen tatt opp, og
peleprammen er dratt på land. Bak fra venstre: Frits Storhaug, Magne
Storhaug, Severin Storhaug, Jeremias Storhaug og Albert Gjersing.
For an fra venstre: Alf Gjersing, Olaf Grande, Kåre Storhaug, Oddgeir
Storhaug og Godtvard Kverkild.

----
306 SS-B
----
Peleopptaking i midten av 30-årene. På bildet Jeremias Storhaug til
venstre og Albert Gjersing. I bakgrunnen sees oljebua, litt av smien og
den store bua hvor blant annetpelebukkene ble oppbevart.
Restene av lensen i 1980.
Langs Storøra kan disse restene av deketalene og pelene sees ved lav
vann. I bakgrunnen den moderne bebyggelsen på Ørmelen. Pilen
markerer restene av grunnmuren etter dampsagen.

----
307 SS-B
----
Nærbilde av en trepelers deke tal på Storøra.
Disse pelerestene står igjen på østre side av den nye Verdalsbroen ved
utløpet av elven.

----
308 SS-B
----
En av hoveddeketalenepå Høgøra.
Rester av en kanalvegg på Høgøra.

----
309 SS-B
----
Fra Høgøra gikk lensen langt utover grunnene og ørene mot Gjersing
øra.
Fra den samme lensen, men lengre ut.

----
310 SS-B
----
Lengst ut nådde ytterlensen perleskjermen som gikk ut fra Gjersingøra.
Inne på Gjersingøra står fremdeles noen av pelene i peleskjermen igjen.
Sett mot nord.

----
311 SS-B
----
Samme skjerm sett mot vest.
De siste restene etter eldre tiders virksomhet inne bak Gjersingøra
blir dvergaktige sammenlignet med moderne storindustri. Disse pelene
holdt lensen på plass langs sydsiden av samlebassenget.

----
312 SS-B
----
Slepingen
Som allerede nevnt, begynte man med sleping av tømmer fra lensen
da sagen på Levanger ble bygget. Dette omfattet naturligvis en stor del
av tømmeret. Men etter at saganlegget på Trones ble bygget, ble alt
tømmeret slept dit, og nå antok slepingen større dimensjoner.
Slepingen pågikk hele sommeren fra tømmeret begynte å samles i sjø
lensen ut på våren. Den nedfløtede tømmermengden var større enn hva
slepingen klarte å ta unna. Derfor ble tømmeret lagret ute i ytterlensen.
Ofte varte det til langt ut på høsten før samlebassenget bak Gjersingøra
var tømt og tømmeret slept til Trones.
Hvert slep var på rundt 5000 stokker, men det hendte at enkelte slep
kunne være på 7-8000 stokker. I fløtingstiden gikk det slep fra Gjersing
øra på hver flo, det vil si to ganger i døgnet. Det var nemlig bare på flo
sjø at det var mulig å stikke ut slepene.
Utstikking av nytt slep foregikk på den måten at slepelensen ble lagt
som en halvmåne ut fra den øst-vestgående lensen mellom Høgøra og
Gjersingøra. Like ved peleskjermen på Gjersingøra var det en åpning
som vanligvis var lukket med en stivbomlense. (Se forklaring på denne
nedenfor.) Åpningen og stivbomlensen var omtrent ti meter lang, og
lensen var bare hektet på plass. Når slepelensen lå på plass, ble tømmeret
Fra arbeidet i lensen. I bakgrunnen Nordre Telløra. Fra venstre: Olaf
Storhaug, Iver Lindset, John Storhaug, Severin Storhaug, Martinus
Storhaug, Oluf Vist (fra Levanger) og Ole Johnsen. Bildet er fra før
1920.

----
313 SS-B
----
Nok et arbeidslag i lensen. Bildet er tatt ca. 1920. Fra venstre: Martin
Storhaug, Jeremias Storhaug, Svein Storhaug, Paul Walberg og Ole
Walberg.
stukket ut fra oppsamlingslensen og inn i slepelensen. Etter at slepe
lensen var full, ble endene av denne hektet sammen, og slepet var ferdig.
Men tre mann måtte jobbe iherdig for å fylle den med mer enn 5000
stokker mens det var høyvann.
Og på neste høyvann kom slepebåten og hentet den fulle lensen.
Utstikkingen av slep gikk greit så lenge dette foregikk den tid lensen
endte ved Dampsagen. Men da lensen ble ført utenfor Høgøra, oppsto
det en del vanskeligheter. I og med at slepene ble stukket ut på flo sjø,
ble slepebommen, når strømmen snudde, tatt av strømmen og lagt
dobbel utover. Således ble den klemt sammen, og det var ikke mulig å
fylle den med tømmer. Det var for å forhindre at slikt skulle skje, at
skjermen ut fra Gjersingøra ble bygget. Skjermen gjorde at lensen ble
liggende som en trekant etter at strømmen snudde, og det var fortsatt
mulig å stikke ut tømmer i den.
Når så slepelensen var full av tømmer, og den ble lukket, var den grei
for sleping. Men på grunn av grunnforholdene kunne ikke slepebåten gå
lenger enn til melbakken. Lensen måtte derfor bringes ut til den. Men
her lå et problem. På fallende sjø kunne strømmen gripe fatt i lensen og
drive den sydover og inn på grunnene utenfor Gjersingøra. Der ville den
etter som sjøen falt, bli liggende på grunn. Derfor måtte slepet drives

----
314 SS-B
----
utover i nordvestlig retning helt til at elvestrømmen grep tak i den. Da
ville den bli ført utover mot fjorden hvor slepebåten lå utenfor mel
bakken.
Til dette arbeidet ble spillflåten brukt. Spillflåten ble festet til slepe
bommen. Fra spillflåten ble det så lagt en wire festet til en dregg ut i
elven. Når så dreggen fikk skikkelig feste i elvebunnen, ble flåten varpet
utover, eller som man sa, «spilt» utover, ved hjelp av et gangspill.
Vel ute ble slepet overtatt av slepebåten.
Hver tur tok omtrent fem timer. Etter som det var samme slepemann
skapet hele tiden, ble det lite med søvn for arbeidsfølkene i den tiden
slepingen foregikk. Og sleping fant sted i samme tidsrom som fløting
fant sted, nemlig fra mai til sist i september, eller enda senere alt etter
tømmermengden.
På grunn av at det kunne oppstå problemer med slepelensen, kunne
sleping bare foregå i fint vær. Slepemannskapene besto av fem mann.
Besetningen ombord i båten var ikke innbefattet blant disse. To mann
fulgte med slepet. De tre andre ble tilbake for å stikke ut nytt slep mens
båten var borte. Var det rolig vær, var de to som fulgte med slepet
*
Det hendte at tømmer kom ut av slepene og drev tilfjords. Med jevne
mellomrom ble dette så samlet sammen langs strendene av indre
Trondheimsfjord. Da ble ofte denne båten benyttet. Den tilhørte
Severin Storhaug, og Værdalsbruket leide den av ham. Fra venstre står:
Paul Walberg, Martin Storhaug, Albert Gjersing, Gunnar Storhaug,
Godtvard Kverkild, Kalle Gjersing, Alf Gjersing, Severin Storhaug og
ytterstt.h. Jeremias Storhaug. Sittende Kåre Storhaug.

----
315 SS-B
----
Tidligere brukte man også spillflåte ved ytter lensen. Dette bildet er fra
1918, og på spillflåten står fra venstre: Wilhelm Olsen, Severin Stor
haug, Paul Walberg, Martin Storhaug, Ole Walberg og Jeremias
Storhaug.
ombord i slepebåten. Men var sjøen urolig, måtte de være bak slepe
lensen i småbåter. Det hendte nemlig at sjøen slo lensebommen opp på
tømmeret, og da kunne tømmerstokker komme ut av lensen. Til tross
for at man passet på, hendte det at stokker kom løs og drev bort. Like
ledes hendte det at tømmer kom ut av lensen i elven. Dette tømmeret ble
samlet opp langs strendene inne i fjorden senere. Til det arbeidet ble det
brukt en egen båt. Da ble tømmeret lagt sammen i strandkanten, og
senere kom slepebåten og hentet det.
Seiv når slepene lå i ro og ventet på neste høyvann ute ved peleskjerm
en ved ytterlensen, kunne været skape store problemer. Ett år var det
gjort klart til det siste slepet om høsten. For at alle stokkene skulle bli
med, var slepet ekstra stort — hele 10.000 stokker. Om natten blåste det
opp fra nord-vest. Da mannskapet kom om morgenen for å ta ut slepet,
var det bare syv stokker igjen. Tømmeret hadde delvis havnet oppe i
elven, delvis var det drevet i land på strendene ved utløpet. 2000 stokker
havnet på Levangernesset. Det tok 14 dager å samle det sammen igjen.
Den første slepebåten som ble brukt, hette Værdalen. Dette var en
dampbåt. Egentlig var den bygget som passasjerbåt. På grunn av over
bygget måtte slepet festes bak på båten. Dette vanskeliggjorde manøv
rering rundt Skagodden ytterst på Tronestangen. Båten måtte derfor gå
uforholdsmessig langt ut for å være sikker på å gå klar av land.

----
316 SS-B
----
« Værdalen» i Lev anger sundet. Nesset i bakgrunnen.
Senere ble Værdalen erstattet av Trones. Denne ble etterfulgt av enda
en båt med samme navn, og derfor ble de kalt Trones I og Trones 11.
Disse to siste hadde slepefestene midt på, og ved passering av Skag
odden lå slepet på utsiden, noe som forenklet manøvreringen vesentlig.
Etter endt tur gikk slepemannskapene i land fra småbåtene. Det var
da fjære sjø, og de flatbunnede småbåtene ble lagt igjen på sandøra
festet til en dregg. De ble hentet på neste flo. Slepebåten gikk til
Levanger. Den hadde fast tilholdssted der. Det var ikke mulig å ligge
ved kaien på Trones på grunn av at den var spesielt utsatt for dårlig vær
fra nord og nordvest.
« Værdalen» forrest ved kai i Levanger. Båten bak er Trones 1.

----
317 SS-B
----
Gamle dampen — « Værdalen»
Av Olaf T. Engvig
Bruksbåten til Værdalsbruket deltok også i lokalfarten på fjorden,
samtidig som den ble benyttet i brukets tjeneste. Fartøyet het Værdalen
og var bygget hos TMV i 1891, byggenr. 61, av stål og jern. Tonnasje 75
tonn brutto, lengde 77,6 fot, bredde 16,6 fot, dybde 5,1 fot. Maskinen
var av typen compound og var på 18 nominelle, 100 indikerte heste
krefter og plassert akter.
Værdalen konkurrerte i rutene på indre byfjord. I 1896 kom det til
avtale mellom Værdalsbruket og Indherreds Forenede Dampskibssel
skaber om at inntektene for gods og utgiftene til ekspeditører i Verdals
trafikken skulle deles likt mellom selskapene. De Forenedes tariff ble
gjort gjeldende for gods og passasjer er. Overtredelse ga grunnlag for
mulkt. Kontrakttiden var 5 år.
Værdalen fikk gjennom overenskomsten overta en rekke lønnsomme
anløpssteder og seiv om båten gikk under navnet «Trelastprammen» ble
hun etter hvert akseptert, men overenskomsten var ikke like populær
hos alle. Fra et harmdirrende, men velskrevet innlegg i Dagsposten 25.
mai 1909 tas med følgende: «Slæbning i Ruten er regelmæssig prakti
seret, seiv i en Søndags Lystrute, som averteres for Turister, har man
« Værdalen» på fjorden.

----
318 SS-B
----
« Værdalen» på vei inn til Levanger.
ikke forsmaaet at trekke Prammer Søndag efter Søndag. «Værdalens»
Fart reduceres derved til 5 a 6 mil og de «4 Timer», som lovedes til
Ophold paa Landet faldt helt bort. Tror Direktionen, at det er ved saa
danne Avertissementer og Forordninger man fremhjælper Turist
trafiken?»
Det fortelles også at rutene blir innstilt uten varsel: «Landsfolk reiser
til Byen og faar gaa med en lang Næse til Måndag. Byfolk ruster sig paa
Landstur og blir staaende paa Bratøren. Paa Anløbsstederne venter
Passagerer og Gods og alle er forarget over den Skandaløse Ledelse.
Skibet er postførende, men Lørdagsaviserne, hvori Ruteindstillingerne
averteres, samt all anden Post blir overliggende. Er sligt lovmed
holdelig? Kan saadant Stel længer taales?» Det fortelles også at skipet
med last i rommet og på dekk i den grad er nedsenket i sjøen at dekket
seiv i stille vær ligger to tommer under vann. Skipskontroller og passa
sjerhensyn etterlyses. Innsender tar i det hele tatt bladet fra munnen,
han beklager selskapets negative holdning til henvendelser. Artikkelen
avsluttes med oppfordring til nytenkning og forslag til forbedringer som
flere år senere virkelig ble realisert.
Værdalen ble gående i rutefart på Trondheim—lnnherred etter 1900.

----
319 SS-B
----
Besetningen var 5 mann og en kvinne. I 1915 ble skipet ombygd og økt
til 81 bruttotonn. I 1930 var hun registrert i Nidaros, senere i Levanger.
Den legendariske skipsfører Sivert Malmo førte henne da han hadde 70
års jubileum i 1932. Det var S/A Trik på Ytterøy som sto ansvarlig for
Værdalen på 30-tallet. De hadde henne i rute Trondheim—Leksvik—
Ytterøya—Levanger og i Strømmen før ferjenes tid. I Trondheim ble
båten ekspedert ved «Den Grønne Brygge». Værdalen gikk i ruta med
passasjerer og gods til etter krigen og anløp steder utenfor Indherred
Akties rutenett. Selskapet kjøpte likevel hele S/A Trik for en symbolsk
pris i 1948. Båten fulgte ikke med og gikk til Peder Flakke jr. i
Kristiansund. Værdalen startet så en flakkende tilværelse hva eiere
angår. I 1951 var Arne Todal, Kristiansund ansvarlig, i 1954 Nekolai
Dahl, Trondheim. Værdalen var nå blitt motorskip og hadde krympet
til 49 tonn brutto. I 1967 var Isak Farstad eier og i 1970 var det John
Hansen. I 1973 gikk Værdalen til Dahl Bentzon, Kvitnes i Vesterålen.
Båten var hele tiden registrert i Kristiansund. Men i 1981 kom Værdalen
atter tilbake til Verdal. Det var Verdal kommune som kjøpte den med
tanke på å få den restaurert og satt i drift som turistbåt på fjorden.

----
320 SS-B
----
FLØYTINGEN I LEKSDALEN OG FIGGA
Av Karl Hermann
(Opplysninger ved Karl Aksnes, Arne Okstad og Ludvig Marken.)
Generelt
Tømmerfløytingen i Leksdalen har ikke hatt de samme dimensjoner
som fløytingen eller s i Verdal hverken hva angår tømmer mengder, fløyt
ingsmannskaper eller fløytingsavstander. Heller ikke har vel fløytingen
vart over så langt tidsrom som i Verdalselva med sideelver.
Men i og med at Leksdalen ligger adskilt fra resten av Verdalen, og
Leksdalsvatnet har avløp nordover gjennom Figga til Beitstadfjorden,
er det klart at det tømmeret som ble avvirket i Leksdalen måtte få en
annen transportvei enn det øvrige tømmeret i Verdal.
Den aller første fløytingen i Lundselva hadde nok ikke fjorden ved
Steinkjer som endemål. Den første fløytingen må sees i sammenheng
med de første vannsagene som ble bygget i fossene i nedre dal av elva.
Ovenfor Øvre Markafoss har vi navn som Bomfestet og Bomfestmyra
som bekrefter at er blitt tatt i land tømmer her for saging i fossen.
Videre er det naturlig å tro at det er blitt tatt i land tømmer i Sag
dammen ovenfor Lundsfossen. Dette ble så saget på Lund sag (senere
Lund Sag og Høvleri).
Det er allikevel naturlig å tro at fløytingen i Lundselva på den tid
hadde beskjedne dimensjoner.
Etter hvert som de nye kraftkilder som dampkraft og elektrisitet
gjorde sitt inntog, ble en ikke lenger avhengig av fossekraften på stedet.
De store og moderne sagbrukene kunne nå bygges ved fjorden og gi
muligheter for skiping både til nær og fjern.
Det var By Bruk som bygget den første dampsaga på Steinkjer, og
dette bruket ble hovedavtager av tømmer som ble hugget i Leksdalen.
Senere ble også Meråker Bruk og Folla Bruk kjøpere av tømmer.
Det var på denne tid, i slutten av forrige århundre, at systematisk
fløyting i mer moderne forstand kom i gang.
I og med at det var til dels store tømmermengder som kunne hugges
langs vassdraget, var det nødvendig at fløytingsforholdene ble lagt så
godt til rette som mulig.

----
321 SS-B
----
Storparten av tømmeret ble nugget i Leksdal statsalmenning, men
også betydelige kvanta ble fremdrevet fra private skoger. Enkelte år ble
det også levert tømmer fra Båbu ålmenning i Sparbu til Lundselva.
På grunn av de spesielle geografiske forholdene skjedde fløytingen
fra Leksdalen i tre etapper: Først i Lundselva og dennes sideelver,
dernest etter Leksdalsvatnet, og til sist ned Figga til Steinkjer.
Beskriv eise av Lundselv-vassdraget
Nedslagsfeltet til Lundselva er forholdsvis lite. Selve Lundselva, som
har sitt utspring i Bulleråsvatnet like nord for grensa til Henning, er ikke
mer enn ca. 13 kilometer. Den øvre delen, ovenfor Hallemsvollen, blir
til daglig kalt Nordelva. Ved Hallemsvollen løper den sammen med
Sørelva. Sørelva kommer fra Hokjønna, Mevatnet og Fånetvatnet.
Bekkene fra disse renner sammen ved Skrovesvollen. På eldre kart er
også navnet Mevasselva brukt.
I Holtjønnbekken har det blitt fløytet fra et godt stykke ovenfor
Landfaldvollen. Mevassbekken og Fånetbekken har aldri vært nyttet.
Nordelva ble fløytet fra Nyseter fossen.
Fordi vassdraget har forholdsvis liten vannføring, var det nødvendig
å bygge reguleringsdammer. Alt i alt var det fem dammer. Fire av disse
var vanlige lukedammer med tømrede landkar fylt med stein. Den femte
var en såkalt slagdam. (Det vises i den sammenheng til nærmere
beskrivelse av slike dammer i Leif Lykke: Fløtningen i Verdalselvene.)
En av lukedammene sto i utløpet fra Bulleråsvatnet, og den ble kalt
Bulleråsdammen. Den hadde ståggåluker som ble sprettet opp. Bullerås
dammen er den eldste av dammene i Leksdalen. Den ble påbegynt rundt
1870, men ble opprevet og ødelagt av oppsitterne på Bulleråsen i
protest. (Se mer om dette i forstmann Selmers rapport om dambygg
ingen ved Bulleråsvatnet i kapitlet Forstmennenes syn på skogens til
stand og årsakene til denne.) Men trolig var dammen bygget og i bruk en
god stund før århundreskiftet.
Det ble foretatt utbedringer på den i 1910, og i 1927 var det igjen om
fattende reparasjonsarbeider på den.
Videre sto det en lignende dam i oset fra Hokjønna. Den ble kalt
Holtjønndammen. Den ble bygget i 1910. Samme år ble også dammen i
Mevatnet bygget. Disse to dammene ble bygget av et arbeidslag fra
Mosvik med Ole Storsve som bas. De hadde ikke hest så alt arbeid ble
gjort for hand. De nødvendige materialene ble håndsaget. Sagstillingene
etter dette arbeidet sto til langt ut i tjueårene.

----
322 SS-B
----
Res tene av Bulleråsdammen 1983.
Vel 30 år tidligere, i 1952, var dammen ved Bulleråsen i bedre stand. Her
er den delvis skjult av snø.

----
323 SS-B
----
Holtjønndammen slik den så ut i 1983.
Slagdammen i Holtjønnbekken slik den så ut i 1964. På bildet Alf Josve
som var med på fløytingen i Lundselven siste sesongen (1940).

----
324 SS-B
----
Noe lengre ned i Holtjønnbekken ble det først på 1930-tallet bygget
en slagdam. Denne slagdammen ble fylt på en time, men da den ble
åpnet, leverte den fra seg en anselig vannmengde. Den ble bygget først
og fremst for å få ut tømmeret rundt Skrovesvollen.
I utløpet fra Mevatnet lå Mevassdammen. Som før nevnt, ble den
bygget i 1910. Seiv om den ikke var spesielt høy, demte den likevel opp
Mevassdammen i 1983 sett fra nord.

Mevassdammen ble sprengt av vannmassene i 1931. Dette bildet fra
1983 viser restene av dammen sett fra syd.

----
325 SS-B
----
Fånetdammen var den høyeste av dammene i Leksdalen, noe dette
bildet av restene i 1983 viser.
ganske mye vann. Både Store og Lille Mevatn ble regulert med denne
dammen når den var full. Mevassdammen ble sprengt av vannmassene
og raste ut hosten 1931, og siden ble den ikke bygget opp igjen.
Den siste av lukedammene var Fånetdammen. Den ble bygget i 1927
og lå litt nedenfor oset i Fånetvatnet. Den ble bygget på samme måte
som de andre lukedammene, men den var adskillig høyere enn dem.
Følgelig kunne den lagre en betydelig vannmengde.
Lundselva var en til dels kronglete fløyteelv med mange sideløp. For å
forhindre at tømmeret skulle gå seg fast på vanskelige steder, ble det
utført en god del forbygningsarbeider. På den flate elvestrekningen
nedenfor Hallemsvollen ble det bygget steinfylte tømmerkar et ganske
langt stykke. På strekning fra Lundsbrua til Lundemo var det flere
forbygninger. Ovenfor Kvernstufossen var det steinfylte kar. Ellers var
det oppsatt skjermer av liggende, solid tømmer nedenfor Lundsbrua, i
Kvernstuberga og ovenfor Sagfossen ved Lundemo.
Det var også bygget skjermer i Blankholet og ved Bottenlausholet i
Markafossene.
For å forhindre at damvannet og tømmeret skulle grave ut og gjøre
skade på dyrket mark i den nedre del av elva, ble det muret forbygninger
av sten. Slike forbygninger ble laget mot Hofstad, Norvik og Brands
eggen.
Det var Staten som bekostet all dambygging og forbygningsarbeid.

----
326 SS-B
----
-Ci
Cu
5
SS
CO
cf
CU
■3
K
C
I

----
327 SS-B
----
Fløytingen i Lundselva
Det årlige fremdrevne kvantum fra Leksdal statsalmenning var
normalt på i underkant av 1000 m\ Enkelte år kunne det være betydelig
større. I tillegg kom tømmeret fra privatskogene. Det kvantumet var
mer varierende, men lå stort sett på 4 til 500 m 3. Noen ganger ble
tømmeret fra privatskogene fløytet ned til Leksdalsvatnet før fjell
tømmeret kom.
Til vanlig var tømmerdriftene lagt til en av elvedalene. Følgelig ble det
bare fløytet i en elv hvert år. Men enkelte år var det drifter i begge
dalene, og begge elvene ble brukt.
Fløytingsarbeidet begynte så snart elva hadde åpnet seg, og det var
brukbar vannføring. Dammene ble satt (stengt) så snart været ble mildt.
Damvannet kunne også brukes til å skynde på isgangen i elva. Vanligvis
startet fløytingen sist i april eller først i mai.
Det hendte at det var mye snø på tømmerlunnene, slik at det ble mye
snømåking før tømmeret kunne rulles på elva. Hvis vannføringen var
god, kunne alt tømmeret rulles på elva med en gang. Var det lite vann,
måtte tømmeret sendes porsjonsvis. Da ble det rullet ut om morgenen
mens en ventet på damvannet. Enkelte år ble det også lagt tømmer på
elveisen, men det var en viss fare med dette i og med at det kunne gå helt
ut til Leksdalsvatnet sammen med isen.
Fra tømmerhuggingen i Leksdalen. På bildet Martin Sandvik Tuset
enget. Ukjent år.

----
328 SS-B
----
Fra tømmermålingen. Per sonene på bildet er fra venstre: Alfred
Ludvigsen, Ludvig Marken (13 år), Anton Aspås (skogfaut), Edvard
Marken, Torgeir Lunnan (fra By Bruk), Petter Lund (Vollan), skog
forvalter Erling Øverland.
Fløytingen i Lundselva tok fra to til fire uker alt etter hvor stor vann
føringen var og hvor stort tømmerkvantum en hadde. Den korteste tid
fløytingen fra Skrovesvollen og ned til elveoset ble unnagjort på, var tre
dager. Men normalt var en nede ved Leksdalsvatnet med alt tømmeret i
siste halvdel av mai. Det hendte også noen få ganger at en del av
tømmeret ble liggende igjen til høsten på grunn av vannmangel.
Vannmangel kunne være et problem. Et år det var drift i Holtjønn
dalen, det var trolig før 1910, kom ikke fløytingen i gang som følge av
mangel på vann. Tømmeret ble liggende over i flere år. Under Første
verdenskrig ble det kappet og kløvet opp til favneved og fløytet ned
elva. Veden ble så slept i klase til Hallemsstøa hvor den ble tatt på land,
stablet og solgt som brensel. Det er sagt at svinnet var ganske stort
under denne transporten...
Fløytingsarbeidet ble utført av et fløyterlag fra Leksdalen. Tidligere
hadde det også vært med mannskaper fra Steinkjer, Henning og
Ogndalen.
Fløytingsarbeidet var populært og ettertraktet, ikke bare fordi det ga
litt bedre fortjeneste enn annet arbeid, men også fordi det ga spenning
og opplevelser. Til tross for at det ble mye vassing i is-vann hele dagen,
var det nesten aldri fråvær på grunn av sjukdom.

----
329 SS-B
----
Kjøring av tømmer ned mot elva ved Eklesvollen. Fra venstre: Olaf
Røsseng, Edvard Kleven (bak hesten), Harald Skat land, Arne Okstad,
Oskar Røsseng. Bildet er fra 1931.
Tømmerkjørere ved Eklesvollen 1931.
Å være fløyterbas var en meget ansvarsfull jobb. Det krevdes både
innsikt og erfaring. Edvard Kleven var fløyterbas i Lundselva i mange
år. Han sluttet som fløyterbas i 1933, men fortsatte som vanlig fløyter
fram til høsten 1937.
Edvard Kleven var en fargerik personlighet, og det ble sagt at han
ikke var redd vann.
Fra 1933 til 1936 var Harald Skatland bas.

----
330 SS-B
----
Edvard Kleven sammen med kona Marie.
Den siste fløyterbas i Lundselva var Arne Okstad. Han hadde jobben
fram til det siste fløyteråret, våren 1940.
I vassdraget var det særlig to steder hvor forholdene ble ansett for å
være vanskelige. Det ene stedet var Blankholet i Nordelva hvor det ofte
oppsto tømmerbindinger. Disse måtte vanligvis sprenges. Det var alltid
Fr a Blankholet.

----
331 SS-B
----
Tømmerbinding ved Lundsfossen. Fram fra venstre: Arne Okstad,
Harald Skat land, Ludvig Marken. I bakgrunnen Edvard Kleven.
uttatt tre fløytere som skulle passe på her. Disse var vante karer, for
dette ble ansett for å være en farlig arbeidsplass.
Det andre vanskelige stedet var strekningen fra Lundsfossen til
Lundemo. Der er elva meget smal og kronglet, og det oppsto ofte store
tømmerbindinger flere steder her. Særlig var Lundsfossen ovenfor brua
utsatt. Disse bindingene var vanskelig å løse med håndmakt, slik at de
ofte måtte sprenges. Dette stedet ble ikke ansett for å være spesielt
farlig, men den eneste drukningsulykken en kjenner til i forbindelse med
fløyting i Lundselva, fant sted her 17. oktober 1937, da Erik Holmvik
ble tatt av strømmen og ført ut over fossen.
Fløytingen var avhengig av at det til enn ver tid fantes nok vann. Det
ble regulert ved hjelp av dammene. De som skulle slippe damvannet,
hadde ofte en stri jobb. Når fløytingen foregikk langt nede i elva, var
det nødvendig å gå hjemmefra i firetiden om morgenen.
Dammene ble åpnet to ganger for dagen etter et bestemt mønster. Det
var opp til fløyterbasen å bestemme dette mønsteret. Dette måtte
bestemmes på grunnlag av vannmengden og hvor i elva fløytingen fore
gikk.
Mannskapene ved dammene gikk ned til bygda igjen ut på etter
middagen for å få ny ordre for neste dag.

----
332 SS-B
----
På tømmerbindingen ved Lund et annet år. Fr a venstre: Harald Skot
land Arne Okstad og Ludvig Marken.
Samme år som sist. Fra venstre: Ludvig Marken, Harald Skatland og
Arne Okstad.

----
333 SS-B
----
En del av et fløyter lag fra 1931. Bak fra venstre: Arne Okstad, Karl
Aksnes, Harald Aksnes. Sittende fra venstre: Oskar Røsseng, Harald
Skotland, Magne Olaf sen, Erik Holmvik, Einar O. Musum, Ole Tuset.
Da almenningsrettene i 1937 ble tilbakeført til brukerne i Leksdalen
og andre som hadde bruksrett i Leksdal statsalmenning, var det som
rimelig kan være, ganske stor motstand mot dette fra dem som hadde
sitt faste arbeid med tømmerdrift og fløyting.
De siste årene det ble fløytet i Lundselva, kom tømmeret fra drifter i
Båbu statsalmenning og privatskoger.
Samlet kvantum våren 1940 var 900 m 3 fra Lundselva.
Slepingen i Leksdalsvatnet
Før fløytingen i Lundselva begynte om våren, ble det lagt ut bom
(lense) i elveoset. Tømmeret som trengtes til å lage den første bommen
om våren, ble kjørt ned til oset. Bomtømmeret ble senere sortert ut fra
fjelltømmeret som fløt lett. Det gikk med bortimot 40 stokker for å lage
en passende bom utenfor elveoset.
Når en passende mengde tømmer til et slep hadde kommet ned, ble
bommen forlenget og spent rundt tømmeret slik at det ble en klase. Det
var nå klart for sleping langs etter vatnet mot Figga.

----
334 SS-B
----
Flåttåbrua i ny utgave 1983.
Det var av stor betydning å komme frem til Figga med et slep så raskt
som mulig etter at isen hadde gått på Leksdalsvatnet.
Klasen ble lagt mot brukarene på den gamle Flåttåbrua. Dette er
navnet på brua over Figga ved utløpet fra Leksdalsvatnet. Den har dette
navnet fordi den tidligere var en flytebru.
Ved å legge klasen slik, virket den som en dam, og den kunne holde
tilbake ganske store vannmengder, noe som var av betydning når fløyt
ingen skulle begynne i Figga.
Til slepingen ble det brukt spellflåte. Spellflåten var bygget opp
ganske likt den som ble brukt i Veressjøen. (Det vises derfor til beskriv
elsen i Leif Lykke: Tømmer fløtningen i Vera.) Det kan imidlertid til
føyes at en spellflåte i Leksdalsvatnet var bygget av 13 stokker. Den
midterste skulle være en halv meter lengre enn de andre. Den skulle
stikke ut bak hvor den var forsynt med et hull til å feste slepekjettingen
i. Toppstokken som dannet øvre feste for brura, ble av fløyterne i
Leksdalsvatnet kalt regnbuen.
Det ble ofte brukt to spellflåter samtidig. Ved å bruke to kunne en få
opp langt større fart, og en hadde mere sikring mot avdrift i dårlig vær.
Robåtene som ble brukt til å ro ut dreggen, var ekstra solide båter.
Dreggen hadde fem armer. Den var tung, minst 30 kilo. Det var derfor
regnet for litt av et bask når dreggen skulle kastes ut fra båten. Den
måtte nemlig holdes på strake armer for at den ikke skulle slå istykker
båtsiden når den gikk i vannet. Trossen som var festet til dreggen, var
godt over 300 meter.

----
335 SS-B
----
Det var alltid med en ekstra dregg ombord på flåten. Det hendte at
dreggen såtte seg fast i bunnen slik at trossen måtte kuttes. Dessuten var
det ofte nødvendig å ha en ekstra dregg for å ankre opp slepet i dårlig
vær.
Når det ble brukt en spellflåte, var det vanlig med et mannskap på
fem. Hvis det ble brukt to flater, kunne det tilsammen være syv-åtte
mann.
I stille vær, eller hvis det var medvind, det vil si sønnavind, kunne
slepet starte på hvilken som helst tid av døgnet. Ellers var det vanlig å
legge ut om kvelden, for normalt var det mest vindstille om kvelden og
natten. Ved motvind eller sterk sidevind hendte det ofte at en måtte
ankre opp i en vik og vente til vinden løyet. Østavind ble regnet for å
være verre enn vestavind, for den drev lettere slepet ut på vatnet.
Avstanden fra Lundselva til Figga er ca. 8 kilometer, og vanlig vis tok
et slikt slep rundt ett døgn. Men med god bør kunne det enkelte ganger
gjøres unna på syv-åtte timer. Var det derimot ugunstige forhold, kunne
det ta både tre og fire døgn.
Med vanlig tømmermengde var det vanlig å gå med to slike slep fra
Lundselva hvert år. Men enkelte år var det nødvendig å gå med tre slep.
I tillegg til disse ble det også samlet tømmer som var levert fra private
ved strendene langs Leksdalsvatnet. Et slikt slep startet ved Vist og
fulgte vestsiden av vatnet. Det andre startet ved Klinga og samlet
tømmeret langs østsiden.
Her ble slepene lagt før de ble sluppet ned Figga.

----
336 SS-B
----
Sleping langs Leksdalsvatnet sett fra Aksnes 1950.
Delvis var tømmeret rullet på vatnet og lå i små klaser når storslepet
kom. Men det var like vanlig at mannskapene på spellflåten også hadde
arbeidet med utrullingen.
Det kunne enkelte år være andre folk som drev dette arbeidet med å
samle tømmer langs vatnet enn de som hadde fløytingen i Lundselva.
Fløytingen i Figga
Inntil 1935 var det egen fløyterbas i Figga. Men både fløyterbasen og
en god del av fløyterne f ra Lundselva deltok også her. Frem til dette
tidspunkt ble tømmeret sluppet i Figga så snart slepene var fremme.
Tømming av klasene gikk raskt. En trengte ikke å stikke ut tømmeret.
Figga dro godt slik at en heller måtte holde litt igjen.
Øverst er Figga dyp og sel (renner rolig). Når slepene var tømt, var
sela (strekningen hvor elva var sel) full av tømmer over en lang
strekning.
Fra 1935 til 1940 var det fløyterlaget f ra Lundselva som hadde
arbeidet også i Figga. Det var helst i disse årene det var vanlig å legge en
klase ved Flåttåbrua for å holde tilbake vatnet til fløytingen skulle starte
i Figga.
Fra 1941 og til fløytingen tok slutt i Leksdalsvatnet og Figga i 1952,
var det fløytere fra Henning og Sparbu som drev dette arbeidet.
Fløytingen i Figga var ikke regnet for å være særlig vanskelig. Men når
det hendte at vannføringen avtok raskt, kunne mye tømmer bli liggende
på elveørene slik at det ble et slit å få det til å flyte videre.

----
337
----

----
338 SS-B
----
Den øverste del av Figga — Sela — sett fra Flåttåbrua.
Det var også en drukningsulykke i forbindelse med fløyting i Figga.
Det skjedde så tidlig som i 1912 da Andreas Sagen fra Henning druknet
ved Holdbrua.
Hvis vannføringen var tilfredsstillende, var det vanlig å komme ned
til lensa ved Steinkjer sist i mai eller først i juni. Hvis det var mye
tømmer, kunne det være nødvendig at et par-tre mann var nede i lensa
for å dra innpå tømmeret. Når alt var nede i lensa, var jobben gjort, og
det var andre folk som tok over for å frakte tømmeret videre til sag
brukene eller til Folla tresliperi. Under denne transporten ble det enten
slept i klaser eller i sopper (bunter).
Under fløytingen i Figga ble det overnattet enten i telt eller under
apen himmel. Dette kunne mange ganger være et hustri losji, særlig
under høstfløytinga.
Når siste stokken var i lensa, gikk fløyterbasen til sagbrukskontoret
for å hente forskuddsbetaling. Så kunne hjemturen starte. Det var
vanlig å gå de to og en halv milene, men etter hvert ble det noen som
skaffet seg sykler. Og de siste årene ble de delvis hentet av en lastebil
med apen lasteplan.
Da fløytingen tok slutt i Figga i 1952, var en epoke slutt her som i så
mange andre elver. Transporten ble flyttet over til landevegen og laste
bilen. Dette var en prosess som skapte stor diskusjon blant folk her som
andre steder. Men utviklingen var ikke til å stoppe, og nå er fløytingen
også i dette vassdraget historie.

----
339 SS-B
----
DET MODERNE SAGBRUK I VERDAL
A v Øystein Walberg
Den epoken som ble innledet i og med at dampsagen på Ørmelen ble
bygget, endte ikke da denne sagen ble nedlagt. Den ble videreført av de
nye sagbrukene som ble reist. Og seiv om dampsagen var moderne ut
fra sin tid, var det forholdene ved beliggenheten som til syvende og sist
ble avgjørende om den kunne drives eller ikke. Avløseren på Trones var
også en dampsag, men som følge av nysagen på Trones, ble den gamle
sagen alltid kalt Gammelsagen etter dette. Elektrisiteten gjorde også til
at forandringer skjedde.
Som følge av den vokste det opp et utali av små sagbruk og sager
utover hele bygden. I en kortere periode hadde også dampkraft blitt
utnyttet til å drive mindre sager. Da var de de såkalte lokomobiler som
skaffet drivkraften. Det vil imidlertid føre for langt å gi en oversikt over
alle lokomobildrevne og elektrisk drevne små-sagbruk i Verdal. Flere
av de sagbrukene som ble opprettet straks elektrisisteten gjorde sitt
inntog, står fremdeles.
En lokomobil

----
340 SS-B
----
Men mellom Gammelsagen på Ørmelen og Trones Bruk på Trones
tangen var det et mellomspill på Levanger. Også dette saganlegget hører
dette århundre til.
Seiv om sagen lå på Levanger, var den en viktig del av Værdals
brukets sagbruksvirksomhet. Som det vil fremgå av neste kapittel, var
denne sagen i drift i Værdalsbrukets regi i vel et kvart århundre. Og i
løpet av denne perioden var en stor del av arbeidsstokken fra Verdal.
Etter som den tilhørte Værdalsbruket, og etter som den saget en vesent
lig del av Værdalsbrukets tømmer, skal vi ta med en kort omtale av
dette anlegget også.
Imidlertid er det de to sagbrukene Trones Bruk og Verdal Kassefa
brikk som innen vår egen kommunes grenser har hatt størst betydning
innen sagbruksnæringen. De er de eneste sagbruk som i dette århundret,
bortsett fra de få årene Dampsagen på Ørmelen fremdeles eksisterte
etter 1900, som har vært av en slik størrelsesorden at de kan benevnes
som industrielle foretak. Derfor vil vi i det etterfølgende begrense oss til
å gi en kort beskrivelse av disse to.
Begge ble til i dette århundret og kan således sies å ha en spesielt høy
alder. Når det gjelder Trones Bruk skal det dog nevnes i den sammen
heng at tråden kan følges bakover i tiden helt til de første sagene ble
opprettet her i bygden.

----
341 SS-B
----
SAGEN PÅ LEVANGER
Av Øystein Walberg
Det var den leirførende Verdalselven som var den direkte årsak til at
ledelsen for Værdalsbruket så seg nødt til å finne et nytt sted for å
anlegge et sagbruk i tillegg til Dampsagen på Ørmelen. Både Verdals
elven og fjorden utenfor ble øret opp, og disse ørene flyttet seg stadig
vekk, alt etter vannføring og strøm, og dette vanskeliggjorde utskip
ning.
Knappe 10 år etter Verdalsraset, tidlig på året 1902, begynte man å
undersøke mulighetene for å anlegge et nytt sagbruk på Levanger.
På Levanger var det en sikker og lun havn, og like ved Sundet kunne
Værdalsbruket få en ypperlig tomt til både sagbruket og opplagsplassen.
Denne tomten kaltes for «Meyertomten». Tomtens plassering like ved
i
Oversiktsbilde over Dampsagen på Levanger tatt fra Støpshaugen. I
forgrunnen lensene og kjerratanlegget. Tidspunktet for når bildet er
tatt, er ukjent, men jernbanen ble bygget i 1906, så det må være etter
den tid.

----
342 SS-B
----
Sundet ville gjøre det enkelt å slepe tømmeret til Levanger fra utløpet av
Verdalselven. Det var bare tale om noen få kilometer over fjorden og
inn til Levanger. Tømmeret kunne slepes i sopper på 1500 til 2000
stokker.
Allerede i august samme året ble det vedtatt å bygge nytt sagbruk på
Levanger. Byggearbeidene ble satt i gang tidlig på året i 1903. I mars ble
maskineriet bestilt, og i november var sagen i drift.
Sagbruket på Levanger fikk navnet Værdalsbrukets Dampsag og
Høvleri, Levanger.
Selve sagbygningen på Levanger 1918.1 bakgrunnen Støpshaugen.
På Levanger betydde en så stor bedrift mye for stedet. Etter for
holdene var det en stor arbeidsstokk på bruket, og seiv om mange
verdalinger reiste til og fra Levanger for å arbeide på sagen, var det også
mange fra Levanger som fikk arbeide der. Da Værdalsbruket drev på
det største, var det over hundre mann beskjeftiget på Levanger.
Imidlertid fikk ikke virksomheten på Levanger så lang varighet. Da
Verdal kommune i 1912 solgte Værdalsbruket, ble det tatt forbehold om
at minst halvparten av alt tømmeret skulle foredles i Verdal. At Damp
sagen på Ørmelen kunne klare denne oppgaven, var utelukket, og det
var en direkte følge av dette at sagen på Trones ble bygget i 1913. Der
var det mulig å anlegge dypvannskai.

----
343 SS-B
----
I og med at sagen på Trones ble bygget, ble Dampsagen på Ørmelen
nedlagt. Tømmeret ble nå enten slept til Levanger eller til Trones. Men
som rimelig var, kunne det ikke ventes at Værdalsbruket ville holde
begge sagene i virksomhet, spesielt ikke tatt i betraktning at Trones
Bruk ble bygget for å klare å utføre all sagingen. Tross alt var det
kortere slepestrekning til Trones enn til Levanger. Det var bare et spørs
mål om tid. På Levanger så man med bekymring på det som ville skje.
Det var klart at når sagen ble nedlagt, ville det bety stor arbeidsledighet
og vanskeligheter for Levanger.
Og sist i 20-årene var det slutt. Da opphørte Værdalsbrukets Damp
sag og Høvleri, Levanger å sage i Værdalsbrukets regi. Virksomheten på
Levanger hadde da vart i vel 25 år som sagbruk for Værdalsbruket.
Imidlertid ble det ikke stillstand ved bedriften seiv om Værdalsbruket
ikke lenger sto bak. I en periode på rundt ti år drev arbeidsstokken seiv
både sag og høvleri. Og det hendte at Trones Bruk sendte last dit for
høvling. Men da Trones Bruk fikk installert sin egen høvel, ble det slutt
også med dette.
All virksomhet ved dette sagbruket var slutt før krigen brøt ut.

----
344 SS-B
----
TRONES BRUK — VÆRDALSBRUKETS SAGBRUKSDRIFT
FRA 1913 TIL 1980.
A v Birger My hr
I en kortere periode, fra 1908 til 1912 var Verdal kommune eier av
Værdalsbruket. I 1912 ble det solgt. (Om salget se Hartmann: Værdals
brukets historie, og Musum: Værdalsgodsets historie.)
På grunn av en klausulering i kjøpekontrakten da Verdal Kommune
solgte Værdalsbruket, om at halvparten av Værdalsbrukets sagtømmer
skulle foredles innen Verdal Kommune, ble det igjen foretatt under
søkelser om flytting.
Det eneste sted i Verdal hvor det var mulig å anlegge dypvannskai var
på nordsiden av Tronestangen, og Trones Bruk ble bygget i 1913. Det
var et sagbruk med 2 rammepar og det ble drevet av en dampmaskin
som ble fyrt med sagflis og avfall fra sagskuren.
Kapasiteten ved Trones Bruk var ved full drift ca. 3500 stdr. med et
tømmerbruk på ca. 35.000 m 3. Området var ikke særlig godt egnet til

----
345 SS-B
----
K
5u
-V
"a
co
§
tg
K
Cu
R
-—
Cu
-5:

----
346
----

----
347 SS-B
----
Trones Bruk med sagen til venstre. Foran sagen en av slepebåtene,
Trones. Ved kaien ligger et dampskip.
sagbruk, idet tomtene var langstrakte og lå i hellende terreng ned til
sjøen. Trallebanene måtte derfor oppbygges av treverk, delvis over
sjøen. Det ble bygget en skipningskai på trepæler. På grunn av dybde
forholdene var denne på hele 3000 m 2.
Havneforholdene var ikke gode, særlig ved uvær fra nord, og det ble
år om annet gjort store skader på kai, trallebane og i tømmerlenser.
Tømmer og slip ble flotet i løsbom fra Ørmelen til Trones med egen
slepebåt. Disse slep var ømfintlige for styggvær, og mye tømmer gikk ut
av bommen og drev i land rundt hele indre Trondhjemsfjord, og man
måtte til stadighet samle tømmer langs strendene, noe som var
arbeidskrevende og kostbart.
I lensen på Trones ble slipen utsortert og «soppet» for videresalg til
tresliperi. På grunn av den vanskelig sjøtransport ble tømmeret først på
50-årene tatt opp på Ørmelen, og kjørt med biler til Trones.
Sagtømmeret ble dimensjonsdelt i delelenser, idet man hver økt skar
bare én enkelt dimensjon.
Bakhonen ble kappet i 90 cm lengder og sendt med taubane til
Fleskhus stasjon, hvor det var anlagt eget sidespor for opplessing og
forsendelse til Ranheim Papirfabrik. Taubanen fordret stort vedlike
hold og arbeidskraft. I 1958 ble den derfor nedlagt og bakhonen buntet
som langhon og kjørt med biler til Verdal stasjon og opplastet på
jernbane der.
I 1950-årene ble det også drevet en utstrakt skur av Hollandsstav, og
arbeidsstyrken var enkelte ganger på omkring 100 mann.

----
348 SS-B
----
Trones Bruk. Sagbruket sett fra sjøen.
Trones Bruk. Delelensen sett mot nordvest.

----
349 SS-B
----
Trones Bruk. Sagbruket sett fra kaien.
All intern transport foregikk med traller som ble skjøvet med hand
kraft. Da trallebanene delvis var hellende, var det et meget tungt arbeid,
særlig vinters tid. I 1953 ble det derfor anskaffet 2 batterilok til denne
transport, og arbeidet ble da mye lettere.
Dampmaskinen som hadde gått siden 1913, ble i 1958 avløst av elek
triske motorer, og i 1960 ble også innsatt en barkemaskin for tømmeret,
forsåvidt den første i Trøndelag.
Trelasten ble solgt langs hele kysten fra Stavanger til Kirkenes, og det
ble også drevet en utstrakt eksport. Bruket hadde en tid eget salgskontor
i London og trelastutsalg i Tromsø.
Fra sagbruket ble anlagt i 1913 og fram til 1950-årene, foregikk det
ikke store forandringer i måten å skjære tømmeret på, men man fikk da
etterhvert en rivende utvikling. Sagbruket på Trones som hittil var
betraktet som et rasjonelt og moderne anlegg, ble for arbeidskrevende i
forhold til det nye som var kommet, både når det gjaldt selve skuren og
den interne transport. Tomteforholdene var ikke slik at man kunne
bruke de moderne lastemaskiner i transporten.

----
350 SS-B
----
Trones Bruk. Saghallen sist på 50-tallet.
Trones Bruk. Hvor utsatt anlegget på Trones egentlig var, går f rem av
dette bildet. Dette er stormødeleggelser i 1939.

----
351 SS-B
----
Trones Bruk. Nok et bilde som viser ødeleggelser fra naturens side,
Dette er kaien etter at den ble delt i to av isgang i 1939.
Styret for bruket innså derfor at man på lengre sikt ikke kunne drive
sagbruk på Trones, og hvis Værdalsbruket skulle fortsette med sag
bruksdrift, måtte noe gjøres.
Spørsmålet ble først reist i 1959 uten at det kom til noe vedtak, men
da Verdal Kommune i 1960 besluttet å bygge ut kaianlegget på Ørmelen,
ble muligheten for flytting ytterligere aktualisert.
I 1963 besluttet styret av Trones Bruk skulle nedlegges og at det skulle
bygges et nytt komplett sagbruk og høvleri på Ørmelen på et ca. 80
dekar stort areal som Værdalsbruket hadde der.
Det gamle Trones Bruk ble drevet mens oppbyggingen av det nye
bruket på Ørmelen foregikk.
Nybruket som var utstyrt med båndsager, kom i drift i januar 1966,
samtidig som skuren på Trones ble innstilt.
Høvleriet på Ørmelen var enda ikke ferdig, men ble satt igang først på
1967. På samme tid tok man også i bruk et magasin på ca. 4000 m 3 for
lagring av høvellast og det ble betjent av en radiostyrt kran.
I november 1967 brant sagbruksbygningen og endel av råsorteringen
ned. Bruket ble bygget opp umiddelbart etter brannen, og noenlunde
etter de samme planer og med samme maskinutrustning som før
brannen.

----
352 SS-B
----
At man også i gamle dager hadde energiproblemer, kan illustreres med
dette bildet. Under 1. verdenskhg ble det kullmangel, og man måtte
nyttiggjøre seg de ressurser som fantes. Trones Bruk drev på den tiden
kullbrenning og bak og vrakvirke ble benyttet. Kullet ble benyttet som
smikull. Bildet er tatt i 1917.
I årene som fulgte ble bygd materialtørke, justerkappverk og en rekke
lagerskur slik at all trelast kunne lagres under tak. Materialtørken ble de
første år tilført varme fra et oljefyringsanlegg. Under oljekrisen i
1973/74 ble det bygd et barkforbrenningsanlegg med en kapasitet på 1,6
millioner Gcal/h.
Dette anlegget skaffet nok varme til tørking av hele trelastproduk
sjonen og til oppvarming av produksjonslokalene, administrasjons
bygget og en vaktbolig.
Kapasiteten på båndsagbruket var på ca. 20.000 - 25.000 m 3 pr. år, og
ble kjørt på skift for å skjære opp det tilgjengelige tømmerkvantum på
35.000- 40.000 m 3.
Skiftkjøringen var ikke så attraktiv for produksjonsmannskapet, og
dessuten kompliserte dette vedlikeholdet. Dessuten var utviklingen
innen sagbruksteknologien gått meget raskt de få år siden båndsagbruk
et ble bygget.

----
353 SS-B
----
Trones Bruk. Anlegget på Ørmelen i 1977.
I 1977 gikk man derfor til det skritt å bygge et helt nytt sagbruk basert
på sirkelsager og med de aller nyeste teknologiske hjelpemidler, bl.a.
full datastyring av produksjonsmaskiner og et råsorteringsverk med hel
automatisk sortering av trelasten. Kapasitet på 1 skift var ca. 40.000 m 3.
Det ble lagt stor vekt på å bevare tømmeret for lagringsskader ved at
det mest mulig ble innkjørt til tomt snarest etter at det var hugget, slik at
det kunne legges under overrislingsanlegget.
Overrislingsanlegget fikk sin vannforsyning fra grunnvannet ved at
det ble nedslått 2 perforerte rør som var påmontert pumpe. Dette anlegg
skaffet 450 liter pr. min.
Det tømmer som man ikke fikk kjørt inn før etter teleløsningen, ble
sprøytet mot insektskader.
Alt sagbruksavfall (sekundærvirke) ble utnyttet. Bakhonen og
vedkapp ble hugget til industriflis, barken skaffet varme til tørkeanlegg
og produksjonsbygninger m.v. Kutterspon og sagflis gikk delvis til
sponplateproduksjon og til strø for gårdbrukere.
Ca. 70% av produksjonen ble høvlet, pakklagt og elektronisk målt.
Trelasten ble transportert til kai og eksportert eller sendt med båter til
kunder langs norskekysten.

----
354
----

----
355
----

----
356 SS-B
----
En stor del (ca. 25%) ble imidlertid solgt på det lokale marked til
byggmestre og selvbyggere. Mannskapsstyrken totalt på det nye bruket
lå normalt på ca. 35 på 1 skifts kjøring.
Det skjedde ikke så mye innen sagbruksindustriens teknologi i tiden
fra de første sagbruk ble opprettet og frem til omkring 1860.
Men fra dette tidspunkt ble det imidlertid en rivende utvikling.
Trones Bruk forsøkte å følge med i denne utvikling og bedriften som
var ferdig utbygd i 1979 i h.h.t. den vedtatte generalplan, var da en av
de mest moderne i landet, både produksjons- og miljømessig sett.
Trones Bruk har gjennom alle år hatt en stabil og god arbeidsstokk.
Årene fram til 2. verdenskrig bar tydelig preg av far-til-sønn-jobb. Når
faren sluttet på sin spesielle plass, lærte han som regel opp sønnen til å
overta.
I perioden 1950 til 1963, ble 11 man tildelt H.M. Kongens forteneste
medalje for over 50 års sammenhengende tjeneste, derav 3 brødre med
tilsammen 164 år.
58 mann har i samme periode fått Norges Vels medalje for over 35 års
sammenhengende tjeneste.
I 1978 var tømmerforbruket 40.000 m 3. Dette ga 21.500 m 3 trelast.
Salgsverdien av dette, det vil si 35% uhøvlet og 65% høvlet trelast, var
kr. 20.000.000,—.

----
357 SS-B
----
A/S VERDAL KASSEFABRIKK
Av Jostein Tromsdal
Bedriften ble startet sommeren
1920 av Konrad Katteras, Alfred
Wold og Severin Vågen.
Aksjekapitalen var på kr.
1.500,- som av stifterne ble inn
betalt med like stor del på hver.
Konrad Katteras ble ansatt som
forretningsfører.
Bedriften kjøpte Fæby grustak
som tilhørte N.S.B. Her ble opp
ført produksjonslokalen Drifts
kapitalen ble ordnet ved lån i
Privatbanken.
Fra starten ble det ikke saget
tømmer, men råstoffet var skur
kast som ble innkjøpt fra bøndene
i Verdal. Virksomheten de første
årene var beskjeden, og produk-
Konrad Katteras. Medeieri Verdal $ - gikk ut å høvling av tre .
Kassefabrikk 1920 - 1946. Dispo- { produksjon av kaS sebord
nent 1946-1960.
Det var vanskelig å drive slik produksjon de første årene. 1 1929 ble
tidene noe bedre slik at produksjonslokalene kunne utvides og endel nye
maskiner ble innkjøpt.
Så fulgte den store verdenskrisen, — forholdene fra 1930 og utover
ble svært vanskelige. Eierne klarte å holde bedriften i gang og motet ble
ikke knekket. Først i 1933/34 ble tidene noe bedre og prisene gikk litt
opp. Bedriften startet opp med saging av tømmer og virksomheten økte
jevnt og trutt.
I 1936 døde den ene av stifterne, Alfred Wold, og hans andel ble
overtatt av sønnen Alf Wold. I 1940 overdro en annen av stifterne,
Severin Wågen, sin andel til svigersønnen Arnt Gregersen.

----
358 SS-B
----
Flyfoto av Verdal Kassefabrikk.
Under krigsårene 1940 - 45 ble bedriften opprettholdt på et vis, men
alle forhold ble i disse år regulert, og driften ble hemmet av skille
mellom såkalt trelastbruk og bondebruk. Bedriften hadde en tømmer
kvote på 2000m 3 og var avskåret fra å drive innkjøp av trelast og salg til
forbruker unntatt for en mindre del.
Da krigen var over og det ble normale tider igjen, lå vel også forhold
ene til rette for en ny produksjonsøkning og ny utbygging. Men slik
skulle det ikke gå med bedriften.
I 1946 ble Verdal Kassefabrikk rammet av brann. Detteførte til en del
forandringer når det gjaldt eierforholdene. Konrad Katteras ønsket å
tre ut som eier og forlangte seg utløst. For å få ordnet dette oppnevnte
sorenskriveren takstmenn som skulle verdsette bedriften. Verdien ble av
disse satt til kr. 150.000,-. Eierne kom ikke til enighet med Katteras om
overtakelse av hans aksjer.
Inn-Trøndelag Skogeierlag kom deretter inn i bildet og resultatet ble
at de overtok alle 60 aksjer for kr. 150.000,-. Overtakelsen ble formelt
ordnet fra 9. september 1947. Aksjene ble fordelt med 58 aksjer til Inn-
Trøndelag Skogeierforening, 1 aksje til Verdal Skogeierlag og 1 aksje til
Frol Skogeierlag.
Den tidligere forretningsføreren, Konrad Katteras, ble av de nye
eierne ansatt som disponent og under hans ledelse startet gjenopp-

----
359 SS-B
----
Oppmåling av trelast. Fra venstre disponent Jostein Tromsdal, Bjarne
Holberg, Johan Solberg, Meier Ler fald og Kåre Johansen.
byggingen. Dette tok lang tid da det var lange leveringstider for å få de
nye maskinene.
Bedriften har egne tomtearealer like ved sentrumsbebyggelsen på
Verdalsøra. Arealet er kjøpt i flere etapper når nabogrunn har vært til
salg. Samlet tomteareal utgjør ca. 100 dekar. Konrad Katteras sluttet i
1960. Han ble etterfulgt av Jostein Tromsdal.
I 1963 hadde det gått så lang tid etter gjenoppbyggingen at planen for
modernisering ble påbegynt. Denne ble fullført i 1964. Etter siste
modernisering i 1964 hadde bedriften hverken truck eller barkemaskin.
For at man skulle få et bedre opplegg med lasting - stabling m.m., ble
det i 1966 anskaffet truck for å ta bort mye tungt arbeide. For å nyttig
gjøre seg denne måtte det til noe oppfylling og omlegging på tomtene.
Overgangen fra å få levert barket tømmer til übarket tømmer førte til
opphoping av bakhon. Bakhon var i alle år solgt til brensel, men etter
hvert som det ble mere vanlig med olje, ble det mindre interesse for ved.
For at man skulle få omsatt bakveden ble det i 1968 anskaffet barke
maskin. Etter dette ble all bakhon solgt til Ranheim Papirfabrikk. Etter
moderniseringen gikk bedriften bra inntil maskinene ble sterkt nedslitt.
Da det etter hvert ble kjent at det skulle bygges nytt sagbruk på
Steinkjer, lå det et nedleggings-spøkelse over bedriften. Inn-Trøndelag

----
360 SS-B
----
Lagerbygning.
Saghuset på Verdal Kassefabhkk.
Skogeierlag hadde oppnevnt et industriutvalg som skulle komme med
innstilling om de fremtidige planer for Inn-Trøndelag Skogeierlags
industri. Første orientering for tillitsmannsutvalget om utvalgets arbeid
var våren 1975. Sommeren 1976 foreslo styret at sagbruksdriften skulle
avvikles i løpet av en 5-års periode, men at det var mulighet for å opp
rettholde høvlerivirksomheten og utvikle denne videre samtidig som
man skulle satse på salg av byggevarer.
De ansatte tok opp saken i et møte hvor de protesterte overfor styret
på avgjørelsen. Videre tok de ansatte opp saken med Verdal Kommune,