VERDALSBOKA EN BYGDEBOK OM VERDAL VED ØYSTEIN WALBERG BIND VI-A SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1982
---- 6 SS-A ---- $n cjfømfyittfin fa IffavfaS øud&iJpt. Bok-& Offsettrykk, Verdal 1982 ISBN 82-990950-1-8
---- 7 SS-A ---- Innhold
Bind VI A SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL I Almenninger, skogeiendommer og godsdannelser Bind VI B II Skog- og sagbrukshistorien 111 Skogvesenets historie i Verdal IV Kilder Side Forord \\ I ALMENNINGER, SKOGEIENDOMMER OG GODSDANNELSER ALMENNINGER 17 Generell beskrivelse 17 Bruksretten i almenningene 26 Bakgrunnen for den spesielle utvikling av bruksrett i almenningene i Nord-Trøndelag 33 Almenninger i Verdal 37 Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommi sjonene 44 Volhaug ålmenning 69 Leksdal ålmenning 84 Malså ålmenning 108 Vera eller Juldal ålmenning 125 Kverndal ålmenning 145 Småseteråsen ålmenning 161 Inns eller Sul ålmenning 167 Færs ålmenning 183 Svarthovd ålmenning 199 Inndal ålmenning 210 Hoås ålmenning 222 Tromsdal ålmenning 235 Ramsås ålmenning 242 Almindingsbestyrelsen i Værdalen 1859-1865 253 Litt statistikk vedrørende almenningene 258 OFFENTLIGE SKOGER 263 En oversikt over jordegodsets fordeling i Verdal i 1661 263 Litt om de benefiserte skogene 269 Fogd Arnets innberetning av 1749 275
---- 8 SS-A ---- PROPRIETÆRGODSENE 284 Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år 284 Innledning 284 Peder Eriksen Juels gods 289 Erik Olsen Schanckes gods 299 Lars Pedersen Brix's gods 305 Jens Bings gods 312 Schelderups gods 321 Jelstrups gods 327 Reinsklosters gods 3-31 Brødrene Marcelis 337 Bakke klosters gods 346 Rektor mag. Nils Krogs gods 357 Rasmus Ågesen Hagens gods • 364 Åge Hagens gods 378 Kluwers gods - Leksdalsgodset 385 Verdalsgodset 394 Begynnelsen 3^4 Drejers efterfølgere 408 Verdalsgodset i vekst 417 Begynnelsen på en ny tid 437 Verdal kommunes kjøp og salg av Værdalsbruket 450 Bruksbestyrere " Historisk sang om Værdalsbrukets affærer 467 VÆRDALSBRUKETS HISTORIE 472 Verdalsgodsene 1640-1807 472 Innledning 472 Eiendomsforholdet - grunnlag 473 Godssamlingen begynner 474 Sagbruksvirksomheten 478 Perioden 1730-1750 486 Perioden 1750-1785 491 Sagbruksvirksomheten 1745-1795 495 Episoden Tonning 1785-1807 496 Værdalsgodset - Værdalsbruget 1807-1908 509 Perioden C.J. Muller 1807-1819 509 Perioden Meincke 1819-1832 511 Perioden Nicolai Jenssen 1832-1867 515 Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887 524 Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905 533 Avslutning og salg 1906-1908 541 Værdalsbruket 1908-1975 549
---- 9 SS-A ---- Kommuneperioden 1908-1912 549 Wessels periode 1912-1919 557 Wessels kjøpetilbud 26.4. 1912 559 Leilendingsskjønnet 559 Skylddelingsforretningene 561 Svenske eiendommer 565 Getz periode 1919-1930 569 Administrasjonsperioden 1930-1935 578 Storebrand/Idun-perioden 1935-1975 589 Glimt fra Verdalsgodsets historie 621 Skogsdrifter! 623 Fløtningen 625 Sagbruksvirksomheten 626 «Flaadningen» 627 Kalkbrenning 629 Kullbrenning 629 Skiferbryting 629 Laksefisket i elven 630 Brenning av brennevin 630 Møllebruk 631 Jordbruket 631 GRAFISK FREMSTILLING A VPROPRIETÆRGODSENE .... 634 I Peder Eriksen Juels gods 1636-1670 636 II Jakob Jakobsen Lunds gods 1670-1690 639 111 Kaptein Tomas Juels gods 1670-1698 641 IV Erik Olsen Schanckes gods 1659-1687 643 V Lars Pedersen Brix's gods 1660-1699 645 VI Lensmann Åge Haugs gods 1660-1671 650 VII Jens Bings gods 1670-1697 651 VIII Schelderups gods 1659-1735 654 IX Jelstrups gods 1663-1743 656 X Reinskloster gods 1675-1796 658 XI Bakke kloster gods 1675-1723 662 XII Tomas Scheens gods ca. 1690-1718 664 XIII Nils Krogs gods 1711-1744 666 XIV Rasmus Ågesen Hagens gods 1689-1732 668 XV Det hagenske eller Vuku jordegods 1727-1750 (Broder Boysen) 673 XVI Det hagenske eller Vuku jordegods 1732-1791 (Rasmus Brodersen Hagen) 677 XVII Det hagenske eller Vuku jordegods 1791-1807 (Broder Rasmussen Hagen - enken - Monrad - Finne) 683 XVIII Åge Rasmussen Hagens gods ca. 1720-1763 685 XIX Lorents Didrik Kluwers gods 1733-1771 694
---- 10 ----
---- 11 ----
---- 12 SS-A ---- XX Leksdalsgodset 1783-1823 (Broder Vilhelm Kliiwer) 699 XXI Lorents Didrik Kliiwer d.y.'s gods 1771-1820 700 XXII Peter Drejers gods 1683-1703 702 XXIII Abraham Drejers gods 1703-1736 704 I Sulgodset ? 04 II Nybyggerne (Helgådalens gods) 705 111 Verdalsgodset 707 XXIV Peter Rafael Lunds gods 1729-1741 708 XXV Peter Abraham Lunds gods 1736-1763 (Sul og Nybyggets gods) 710 XXVI Sul og Nybyggets gods i perioden 1763-1777 (Rasmus Lyng - Henrich Hornemann - Hans Blix) 712 XXVII Verdalsgodset 1763-1785 (Kjerulf - Hjelm) 714 XXVIII Verdalsgodset 1785-1832 (Tonning - Muller - Meincke - enken) 718 XXIX Verdalsgodset 1832-1867 (Nikolay Jenssen) 730 XXX Verdalsgodset 1867-1887 (Nikolay Jenssens arvinger - A/S Værdalsbruket) • 741
---- 13 SS-A ---- FORORD Denne delen av Verdalsboka har en lang tilblivelseshistorie. Deler av den ble skrevet allerede i 1920-årene. I forbindelse med arbeidet med Gårdshistorien kom Einar Musum i berøring med mange andre forhold i Verdals lokalhistorie. Dette resulterte i en rekke kortere og lengre artikler. De av disse artiklene som berører skog- og sagbruksforhold i Verdal, er tatt med i denne fremstillingen. Men storparten av stoffet er blitt til sist i 1970-årene. Det ligger således et tidsrom på vel 50 år mellom hva som ble skrevet først og hva som ble skrevet sist. Mange forfattere har vært med på å skrive denne historien. Historien om Verdalsgodset av Einar Musum ble i mange år ansett som gått tapt. Men for et par år siden ble den ved en tilfeldighet funnet igjen. Denne historien er ført frem til 1920-årene. A/S Værdalsbruket har også gitt ut sin egen historie, og denne er stilt Verdalsboka til disposisjon. Av praktiske grunner gjengis begge her, se/v om dette blir en dobbel fremstitling. Men mens den første representerer Verdals godsets historie sett utenfra, representerer den andre historien sett innfra. Så seiv om mye omhandler det samme, utfyller disse to frem stillingene hverandre. Men disse bindene av Verdalsboka sett isolert, lider under en alvorlig mangel. Dette er en historie om ting, om skoger, almenninger og sager. Dessverre er den ikke noen historie om mennesket: Skogsarbeideren, f/øteren, sagbruksarbeideren eller andre som har utført det arbeidet det hele var basert på, har ikke fått sin plass — ennå. Men forhåpentligvis vil deres historie, som i aller høyeste grad er en vesentlig del av skog- og sagbrukshistorien, få sin selvfølgelige plass i Verdalsboka i en ikke alt for fjern frem tid. Det kan også bemerkes at almenningshistorien i alt vesentlig berører forhold som har med skogen og utnyttelsen av den å gjøre. Andre utmarksnæringer, så som seterdrift, jakt og fiske, er bare så vidt nevnt. Likedan er almenningshistorien avsluttet i og med innstillingen fru almenningskommisjonen av 1861 i 1865. Både seterdrift, jakt og fiske har sin egen historie å fortelte, og seiv om det allerede eksisterer en utmerket bok skrevet av Ingolf Dillan, Seterbruket i Verdal, håpes.det på at alt kan innarbeides i et fremtidig bind av Verdalsboka. Det gjelder også de siste 100 års historie for almenningene.
---- 14 SS-A ---- Til tross for de nevnte mangler og sikkert mange andre, er det et lite håp om at denne fremstillingen gir et noen lunde sammenhengende historisk bilde av den utvikling som har funnet sted innen skogbruks næringen på de plan som her er behandlet. Problemet med denne historien har ikke vært mangelen på stoff men mengden av stoff Det har vært et ønske å gi et så vidt fullstendig bilde som mulig. Men et sted må al likevel grensen gå. Det er også forklaring en på de forhold som er nevnt ovenfor. Men nærmest som et supple ment er det ved denne anledning laget et eget avsnitt for kilder. Det er foretatt et forhåpentligvis representativt utvalg av kildeavskrifter. De aller fleste av disse kildene er blitt benyttet under arbeidet med denne fremstillingen, og hvem som helst kan derfor seiv kontrollere at hva som er skrevet, stemmer med de faktiske forhold. Arbeidet med å samle stoff og å få utgitt denne historien har vært meget tidkrevende, ikke bare for undertegnedes vedkommende, men også for alle som har vært behjelpelig med å gi opplysninger eller med å følge med ut i terrenget for å påvise sagsteder og andre aktuelle forhold med henblikk på fotografering eller på annet vis assistere med arbeidet. Det har vært så mange som har vist velvilje i denne sammenheng at det vil være urettferdig å fremheve noen. Om alle skal nevnes, vil det i det store antall ganske sikkert være noen som vil bli glemt. Men alle takkes hervedfor hjelpen. Allikevelskal i denne sammenheng noen institusjoner nevnes. A/S Værdalsbruket har vært enestående i sin hjelp, og Værdals- brukets arkiv har til enhver tid stått undertegnede til disposisjon. Det har aldri vært nei å få, hverken på spørsmål om opplysninger eller spørsmål om assistanse. Likedan skal Trones Bruk nevnes. Trones Bruk har brukt både tid og pengerpå åfremskaffe opplysninger som det til stadighet har blitt mast om. Fotohjørnet A/S har ydet meget god service ved å prioritere labora toriearbeid med dårlig fortjeneste fremfor å gjøre mer økonomisk lukurativt arbeid. Utallig er de gangene firmaet raskt og effektivt har utført godt arbeid med dårlige bilder tatt av undertegnede, samt brukt mye tid på a forklare fototeknisk innviklede ting for en dårlig amatør fotograf Av utenbygds institusjoner skal Det norske skogselskap og Norsk skogbruksmuseum nevnes. Den første ga tdlatelse til at Arnt Opsals artikkel om holzførster Svend Nordahl kunne benyttes, og den andre sendte på forespørsel øyeblikkelig en kopi av et utrykt manuskript av samme forfatter om holzførster Wøllner til fri avbenyttelse. Riksarkivet i Oslo og Statsarkivet i Trondheim har også ydet uvurder-
---- 15 SS-A ---- Ug hjelp når det gjaldt å finne frem nødvendig arkivmateriale på kort varsel. Her skal arkivar Eilert Bjerkvik ved Statsarkivet spesielt nevnes. Han har til enhver tid vært behjelpelig med å lokalisere arkivmateriale og gi råd med hensyn til hvor jeg skulle lete etter relevant stoff. Både skriftlige og telefoniske forespørsler er blitt behandlet meget ekspeditt, og ved besøk i arkivene er jeg blitt tatt hand om på beste måte. Ingen dør har da vært stengt. Heller ikke skal Verdal kommune og dens administrasjonspersonale glemmes. Det har aldri vært nei åfå når det gjaldt hjelp til kopiering og ikke minst renskriving av manuskripter og kilder. De siste som skal nevnes her, er forfatterne uten hvis medvirkning denne fremstillingen ikke ville ha eksistert. 1 denne sammenheng skal de være navnløse. Men navnene på de enkelte forfattere står oppført under Utelen på stykket de har skrevet. Det er mange timers arbeid uten betaling som ligger bak hvert stykke. De takkes herved hjertelig. Verdal, i januar 1980 Øystein Walberg Litteratur En hel del bøker og publikasjoner er blitt lest og konsultert i forbindelse med arbeidet med denne boken. Enkelte bøker er blitt benyttet en god del mer enn andre. Det gjelder spesielt de leksikale historiske verkene. Av praktiske grunner er derfor titlene på disse forkortet i notene. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder er forkortet til KHLNM, Norsk historisk leksikon er blitt til NHL, og Norskstadnamnleksikon er blitt til NSL. Det vises til litteraturliste i bind VI B.
---- 16 ----
---- 17 SS-A ---- I ALMENNINGER, SKOGEIENDOMMER OG GODSDANNELSER
---- 18 ----
---- 19 SS-A ---- ALMENNINGER Av Øystein Walberg GENERELL BESKRIVELSE I dag eksisterer elleve statsalmenninger i Verdal, nemlig Leksdal-, Malså-, Kverndal-, Svarthovd-, Inns eller Sul-, Volhaugen-, Småseter åsen-, Inndal-, Hoås-, Ramsås-, og Tromsdal statsalmenninger. Tidlig ere var det flere, men både Færs- og Vera eller Juldalen almenninger har blitt solgt for lenge siden. Det er vel ingen andre kommuner i landet som har så mange almenninger som Verdal, spesielt når størrelsen taes i betraktning. Og forklaringen på dette er at Verdal fra gammelt av har vært en skogrik og vidtfavnende kommune. De store übebodde områd ene mellom bygdelagene var allemanseie, almenninger. Ordet ålmenning kunne opprinnelig bety flere ting. Blant annet kunne det bety «alle mann». En annen betydning var «fullt krigsutbud». Videre ble uttrykket brukt om landstrekninger som ingen eide, men som alle brukte. Men helst ble uttrykket brukt om landstrekninger som lå mellom bygdene hvor ingen hadde eneretten. 1 Almenninger har trolig eksistert i en eller annen form siden landet ble bebygd. Man antar at bosetningen av Trøndelag og dermed gården som institusjon vi i dag forstår den, har sin opprinnelse fra omkring begynn elsen av vår tidsregning. Og det er mye som tyder på at almennings begrepet er like gammelt. Den eldste lov som man kjenner til for Trøndelagsområdet, er Frosta tingsloven. Opprinnelig var dette en lov for de åtte første Trøndelags fylkene, men senere kom den også til å omfatte andre nærliggende områder utenfjords. I hovedsak gjaldt visstnok Frostatingslovens retts regler også både i Hålogaland og de nåværende svenske landskapene Herjedalen og Jåmtland. Man antar at Frostatingslovens opprinnelse var den lovbok Magnus den gode lot skrive, og som fikk navnet Grågås 1 . I Snorres kongesagaer står følgende: 3 Kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være. Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheim, og som blir kali Grågås. Magnus den gode var konge i Norge fra 1035 til 1047. Og det er grunn til å tro at Snorre seiv hadde sett denne lovboken da han var i Nidaros 1219-20. Ellers finnes det flere eksempler på at man i middelalderen oppga at loven stammet fra Olav den hellige: logbok hins helga Olafs kongs. 4 Bind VI A —
---- 20 SS-A ---- o '/"^ ~a \ / s Q r» r ' L/*t: : 2 t 5 . IftPKSI i rOS^/ °3. /WH \° \^ 1 j^^ r^°y~ sVi^
---- 21 SS-A ---- Trolig er det denne loven Håkon Håkonsson brukte som grunnlag da han i 1260 lot skrive det som så har fått navnet Frostatingsloven. Imidlertid hører det ikke hjemme i denne fremstillingen å drøfte alderen av Frostatingsloven. Det som i denne sammenheng er av interesse, er at denne gamle loven inneholder en god del om almenninger. Hva enten denne del av loven stammer fra Magnus den godes tid eller fra Håkon Håkonssons tid, så er det klart at den fastslo rettsprinsipper som må ha vært i hevd i lang tid. Sannsynligvis ligger det flere hundre års utvikling bak lovtekstene. Frostatingsloven såtte skille mellom almenninger som omfattet holmer og øyer ved kysten, og landområder i skog og fjell - hit ytra og hit øfra. Den første setningen i loven om almenninger lyder som følger: Sva sculu ålmenningar vera sem verit hafa fyrr at fornu fari bæåi hit øfra oe hit ytra, hvilket betyr: Så skal ålmenning være som har vært det fra gammel tid både det øvre og det ytre. Forøvrig står almenningene omtalt i Frostatingslovens del XIV kapit lene7 og 8. 5 I mange henseende er Magnus Lagabøters landslov av 1274 bygget på Frostatingsloven. Og kapitlene om almenningene er så å si gjengitt ord rett. Disse er inntatt i landsloven del VII Landsleiebolken kapitel 61 og 62. Disse gjengies i sin helhet: 6 Kap. 61. Om folk tvistes om ålmenning. 1. Saa skal alle almenninger være, som de har været fra gammel tid, baade det øvre (til fjeids) og det ytre (til havs). 2. Men om folk er uenig og én kalder det sit, som en anden kalder ålmenning, da lovfæste den, som kalder det sit og stevne ting dit, hvor man skal avgjøre det maal, og han maa ha utsendt tingbudet før femt (inden 5 dager); men om han ikke gjør saa, da er hans lovfæsting unyttig for den gang. Men paa tinget skal de opnævne 12 haulder eller de bedste bønder, hvis haulder ikker er til, 6 hver av dem, fra det tinglag; og 2 av disse 12 skal de ha til at bære vidnesbyrd og sverge, om det er bondeeiendom eller ålmenning. Men paa tinget skal den, som kalder jorden sin, lægge femtestevne (til aastedet) og der nyte de vidner som var opnævnt paa tinget.* Men om femten indtræffer paa helligdag, da skal stevnet holdes paa næste romhelgedag og da kan disse vidner føres likesaavel som paa femtestevnet. Saadan ed skal vidnene** sverge: «Det har jeg hørt, at dette merke skiller mellem bondeeiendom og ålmenningen og ikke vet jeg sandere for Gud i dette maal.» Men derefter sættes femtestevne og dette skal tildømme hver det, han skal ha. 3. Men om kongens ombudsmand tiltaler nogen for at han er eiendomsbesidder (handhafi) til den jord, som har været bygget (ryddet) i ålmenning uten kongens lov og eiendomsbesidderen svarer saa: «Denne jord har jeg hat (besiddet) og de som eiet den før mig i 60 vintre eller længre.» Men om kongens ombudsmand tviler paa dette, da skal eiendoms- Statsalmenningene i Verdal. 1. Volhaugen ålmenning, 2. Leksdal stats almenning, 3. Malså statsalmenning, 4. Kverndal statsalmenning, 5. Småseteråsen statsalmenning, 6. Inns eller Sul statsalmenning, 7. Svarthovd statsalmenning, 8. Inndal statsalmenning, 9. Hoås stats almenning, 10. Tromsdal statsalmenning, 11. Ramsås statsalmenning.
---- 22 SS-A ---- besidderen nyte sine vidner saaledes som ovenfor er skilt om (tvister mellem) privat eiendom og ålmenning. * I flere haandskrifter folger her følgende indskud: Og saaledes som nu er mælt, skal man søke, om 2 mænd eier jord sammen eller uthager og begge paastaar, at det ligger til hans bruk (boli). ** Det er 2 av de 12. Kap 62. Hvorledes man skal ha (bruke) sit (almennings) bruk (boli). 1 Kongen kan bygsle ålmenning til hvem han vil. Men den, som leier, skal sætte gard om det første aar - og han har ikke ret til at flytte garden oftere - og smdelskast* fra garden paa alle kanter til gardsbøter. 2. Alle slaatter, som er i ålmenning, skal den, som først sæter ljaaen i dem, ha i 12 maaneder. 3. Sæter skal hver, som vil, gjøre i ålmenn ing og sitte der sommersæte. 4. Men om nogen såar i ålmenning og ikke leier av kongens ombudsmand, da eier kongen baade korn og høi, om høi er slaat. 5. Nu brænder nogen sæter i ålmenningen eller smidje eller tjærevirke eller veideboaer eller hvadslags virke det er, da sakes han til kongen 3 mark sølv, men til den som eiet virket skal han bøte efter lagadom, medmindre det blir vaadeverk, da han dog skal bøte skaden efter 6 skjønsomme mænds takst. 6. Men om 2 mænd samtidig gaar i en slaatte da skal begge ha det de slaar. Men er de uenig om, hvem som først arbeidet der, da skal den vidne, som sander (sin paastand) mede ensed, hvis ikke hin har flere vidner mot. 7. Alle fiskevand i almenningene er alle jevnhjemlet. 8. Tømmer og bord kan om det trænges, ligge indtil 12 maaneder i ålmenning. Men av alt andet maa der kunhugges saa meget, som kan føres bort inden kvelden; ellers er det alle jevnhjemlet. Men om det trævirke blir tat inden 12 maaneder, som før var skilt kunde ligge, da er den som tok, saket 6 ører sølv til kongen, men eieren skal ha værdet for det og avinds bot efter lagadom. * Snidill er en stor, tung løvkniv, som endnu brukes paa Vestlandet og den dag i dag kaldes snidel. I disse gamle lovene er det en allemannsrett som kommer til uttrykk. Denne allemannsretten ble i de eldste tidene utnyttet til beite, slått, seterbruk, tjærebrenning, og utvinning av jern fra myrmalm. Skogen hadde ennå ingen verdi som salgsvare, men den kunne fritt utnyttes av alle til det de måtte ha bruk for så som ved, bygningstømmer, gjerder, båtbygging og alle slags redskaper. Men almennningsområdene representerte allikevel en verdi ut over det som er nevnt ovenfor. Når nye garder skulle ryddes, måtte dette skje i almenningene. I Trøndelag var nemlig skillet mellom ættegard og ål menning nokså skarpt. Gardens grenser var merket med staver, og det som lå innenfor stavene, var eiendom, og det som var utenfor, ålmenning. 1 KW dyrket jord, eller all jord som ble utnyttet av en gard, var verdsatt. På den tiden, det vil si i middelalderen, var tallet på selveiere ganske vesentlig redusert, og de fleste bøndene varleilendinger. Jordeieren fikk sine inntekter i form av landskyld. Landskylden var av passet gardens verdi. Og det var først og fremst denne landskylden kongen var interessert i da han begynte å hevde at almenningene var hans. Man antar at dette kravet dukket opp en gang på 1200-tallet.
---- 23 SS-A ---- Når noen ryddet en gard i ålmenningen, hevdet kongen at han eide denne gården, og at landskylden tilkom ham. Rydningsmannen var i følge dette kongens leilending. Herav folger uttrykket kongens hus mann. Og som det går frem av Magnus Lagabøters landslov, eide rydningsmannen det som var innenfor gjerdet, og likeså langt som han kunne kaste en snidill fra dette gjerdet. Dette kravet fra kongen ble ikke uten videre akseptert av bøndene. De holdt på at almenningene og rettighetene der var deres, og hadde vært det fra uminnelige tider. Striden om dette kom til å vare i flere hundre år. 9 Men fra 1500- og til 1600-tallet ser det ut til at kongens syn langsomt fikk overtaket, nemlig at han eide almenningsstrekningene, og at bønd ene var bruksberettiget der. På den tiden begynte kongens interesse for almenningene å tilta, og årsaken til denne interessen var mulighetene for tømmerdrift og fortjenesten av dette. 10 Ved begynnelsen av 1500-årene ble vannsagen tatt i bruk her i landet, og betydningen av trelastsalget steg voldsomt. Det er således av den grunn at kongen på den tid begynte å gi bevillinger til hugst, og som al menningseier kunne han således tjene penger på sin eiendom. Følgelig var det av vesentlig interesse for kongemakten å få slått fast prinsippet om de kongelige almenninger. Vi skal ikke her ta standpunkt til retts gyldigheten av dette forholdet, men at kongen kom til å bli den sterkeste i kampen og fikk trumfet sitt syn igjennom, er en kjennsgjerning. Kongens interesse for almenningene ga seg utslag i en rekke lover, forordninger og recesser. Det er symptomatisk at disse tok til å komme på 1500-tailet. Mange av disse hadde fornuftige skogpolitiske hensikter, men de aller fleste hadde først og fremst som oppgave å skaffe penger i statskassen. På en måte kan man si at dette var begynnelsen til et ordnet skogvesen i Norge, seiv om altså intensjonene, i hvert fall fra først av, ikke var spesielt idealistiske. Denne utviklingen er forsøkt skissert i et etterfølgende kapitel. I denne sammenheng kan Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 nevnes. Denne loven har et eget kapitel om almenningene. Dette er 12. kapitel i 3. bok. Kapitlet bærer navnet Om Adskilligt, som Bøjgde- Folk i Almindelighed angaar. Alt i alt besto dette kapitlet av 32 artikler, og fremdeles står 1., 3., 4., 5. og 6. artikkel ved makt. Fra denne loven hitsettes de 15 første artiklene: 1 Art. Saa skal Alminding være, saasom den haver været af gammel Tid, baade det øverste og yderste. Falder der Trætte om Alminding, og paa den ene Side forregivis, at det er Alminding, men paa den anden Side, at det er nogens egen Jord, da maa den, som siger det sit at være, giøre Forbud derpaa, og forfølge Sagen lovligen.
---- 24 SS-A ---- 2 Art. Sigter Kongens Foget nogen at have tåget noget fra Kongens Alminding, og der bevisis, at det er tredive Aar siden det er skilt fra Alminding, da være den, som det haver, for denne Sag angerløs. 3 Art. . En hver skal nyde Sætter og Fædrift i den Alminding, som ligger til hans Bøjgdelav. Sættersmark skal være til Fields, som det haver været af gammel Tid, Sættersmerke maa ingen flytte, uden det flyttis did, som ingen mand er til Skade. Til Sætter skal holdis den rette Drift, som af Alders Tid haver været, og skal der møde Horn mod Horn, og Kløv mod Kløv. En hver skal gjøre sig Sætterboel i Alminding, som vil sidde der om Sommeren. 4 Art. Kongens Foget skal ikke bortbygge nogen Plads i Almindingen med mindre den ved lovlig Besigtelse befindis at kunde med Tiden opryddis til et Skatteboel. Byggis og fæstis den saaledis til nogen, da skal hand giøre Gierde derom inden Aar og Dag og ikke oftere flytte det, og have sit Markeskiel paa alle Sider af Gaarden, saa vit hannem forløvis. 5 Art. Dersom nogen saaer Korn, (eller slaar Høe) udi Alminding uden Fogdens Bevilling, da ejer Kongen baade Korn (og Høe). 6 Art. Om Almindings Skov maa en hver bruge, som boer der, som den tilligger at Alders Tid saa vit, som behøvis til en hvers Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards Brug. Hvo som fælder mere Skov ned i Alminding og Brænder Braader uden Bevilling til Oprydding, som nu er sagt, søgis derfor, som den der hugger udi fremmet Skov. 7 Art. Hvo, som optager nogen øde Jord, enten udi Herret, eller udi Alminding og bygger derpaa, da skal hand beholde det i (sex) Aar uden Leje og Ledingsbud og ikke være pligtig til Budbyrd, (eller at flytte nogen Vejfarendis fattig Mand,) og siden beholde den sin Livs-Tid, om hand den holder ved lige, og giør Ret deraf som Loven formælder. Haver hand Hustrue, eller Børn, efter sig, da ere de næst at besidde den for Skiellighed. 8 Art. Naar de (sex) Aar ere forløbne, da skal Gaarden sættis for Leje og Leding af (Sorenskriveren og sex skiellige Mænd), siden skal hand bære Bud (og flytte fattige Folk) til den næste Bolig, eller bøde derfor efter Loven. Bliver Trætte om hvilken Bolig næst ligger, som tilflyttis eller Bud tilbæris skal, da maa Vejen maalis med Stang. Bliver siden samme Gaard igien øde, da bæris Tingbud som tilforn baris, før en den Gaard blev opryddet. 9 Art. Hvor som helst paa nogen Gaard boe flere Mænd i Huse sammen, end een, der maa de lige fri bruge de Døre, som uskifte ere; Hugger nogen flere Døre, end der var den Tid hand kom der, (bøde et Lod Sølv og) giøre Huset saa got igien, som det var, efter Sorenskriverens og Lavrettismænds Kiendelse. (Fattige Folk at flytte, og) Tingbud at bære skulle de skifte sig imellem. Brændefang skulle de forskaffe, eftersom de have Folk til, og ikke som de have Jord til. Tåger nogen Møg fra andens Part og fører det paa sin egen, da (betale et Lod Sølv til den, som Møget aatte, og) møge hannem saa megen Jord igien, og saa vel som sit eget, der hand møgede med hans Møg, som hand afførde. 10 Art. Tilegner Mand sig nogen Jord, som hand dog ikke besidder, men en anden haver i Brug, da maa hand ej slaa Høe, eller skære Korn, derpaa. Giør hand det, da maa Besidderen (gjør hannem femte Stævne og) Lovfæste det, som hand slog, eller skar,
---- 25 SS-A ---- og skal hand da føre det strax tilbage, efter at Dom ved Sorenskriveren og (sex) Mænd gangen er, (og gielde Besidderen Landnåm), og svære en Eed, at hand førde ikke mindre tilbage, end hand bortførde, End om hand føre ikke tilbage, da søgis det ud, som anden vitterlig Gield. 11 Art. Have to, eller flere Mænd fællis Avl, Høe, eller Korn, da skal ingen af dem noget deraf borttage, førend det bliver skift dennem imellem: Ens slaar den ene Høe paa den andens Lod, da bøde hand ikke derfor, den Stund hand haver saa meget tilsæde at igienlegge; Men dersom hand bortflytter alt, da føre det tilbage igien og svære en Eed, at hand førde alt tilbage igien, som hans Grande tilhørte, og (bøde et halv Lod Sølv). 12 Art. Haver nogen Sætter-Boel, eller Græsgang, i Skove til deris Qvæg, da skal de drive deris Qvæg ud tilsammen af Hiemgjerdet, nåar to Maaneder ere forløbne af Sommeren, uden dem seiv med Samraad bedre synis: Sidder nogen hiemme side da maa Grander hannem det forbyde: Sidder hand længer, da skulle Granderne stævne hannem med femte Stævne til Tinge og der skal hand dømmis til at bøde et Lod Sølv, og oprette dem, som paaklage, deris Græsværd; Og skal da tilnævnis saa mange Mænd, som behov giøris, til at drive hans Fæ af Hiemgierdet. Hvo af dennem, som ej medfarer, bøde et halv Lod Sølv til Kongen: Lige saadanne Bøder ska den og bøde, som f årer hiem i Bøjden igien førend rette Tid er, og de andre fare med. 13 Art. Have to, eller flere, Mænd Jord tilsammen inden et Gierde og den ene såar høstet før den andre, og vil have sit Fæ deri, da skal hand forvare det, saa det ikke kommer i hans Grandis Ager, eller Beed; Kommer det der i, da skal hand oprette Skaden efter Dommerens og Lavrettismænds Vurdering og Kiendelse, og give Landnåm ti den, som Korn, eller Græs, tilhørde; Naar den sist fik høstet, såar sit Korn i Huus, da skal hand, som først førde sit Qvæg der ind, endda forvare det, at det ikke kommer paa den andens Beed, indtil Jevnbeed er, eller betale Landnåm til den Græsset ejer. 14 Art. Udi de Skove, som nyttige ere, og dygtigt Tømmer, eller Last, der af kand udbringis, skulde ingen ferske Træer huggis til at brænde Tiære af: Hvo det giør, bøde for hvert Træ et Lod Sølv. 15 Art. Have to, eller flere Mænd, Skov, eller Mark, tilfællis, da skal ingen bruge mere der udi, end som hans Lod kand taale; Og dersom nogen vil bruge mere, da maa Lodsejerne byde hannem til Lod, saa at hver sin Part kan udskiftis, paa den samme Maade, som Loven siger om Odelsskifte; Ti den bør at nyde Skifte, som Skifte begærer. Haver nogen fellis Skov med Kongen, eller Kirken, da maa hand lade det skifte ved Sorenskriveren og sex uvillige Mænd, om hand vil, saa hver kand vide sin Lod og bruge sit eget eftersom hannem synis sig best og gavnlig at være. Videre følger lover om gjerder naboer imellom, om kveg og bufe og den skade de kan gjøre. Imidlertid har ikke de lovene den samme inter esse i denne sammenheng. Seiv om man kan si at mange av de andre lovene, påbudene, forbud ene, forordningene og recessene kom til å spille en viktig rolle i almenn ingshistorien, kan det trygt antaes at i den eldste tiden var det de oven for nevnte lovene som hadde sin gyldighet. Hva som skjedde senere, kom som følge av en endret rettsoppfatning når det gjaldt almenning ene.
---- 26 SS-A ---- Men det er i hvert fall klart at eiendomsretten til almenningene har vært et stridsspørsmål i lang tid. Vi skal ikke her ta standpunkt til det problemet, bortsett f ra å slå fast at det ser ut til å ha vært et alminnelig syn allerede f ra svært gammel tid at kongen var almenningseier. Kongen hadde således rett til å bygsle bort plasser i almenningene, og dette ga adgang til opprettelse av rydningsbruk, 11 Dette går også tydelig frem av de lovene som er sitert ovenfor. Men dette førte fra først av ikke til spesielle problemer. For bøndene var det i og for seg likegyldig om kongen kalte seg almenningseier eller ikke, så lenge at dette ikke spilte noen rolle for deres bruksrettigheter. Det var først da interessene kom på kollisjonskurs, at det ble et problem. Videre kan det slåes fast at det har skjedd en vesentlig forandring i synet på hva som var ålmenning. Vi har sett at i den eldste tiden regnet man ålmenningen for å begynne et snidillkast utenfor gården. På 16- og 1700-tallet hadde flere garder gårdsskoger. Disse strakte seg langt bortenfor et snidillkast. Det er helt klart at dette må ha skjedd på bekostning av almenningene. Det er rimelig at dette må skyldes at det hadde funnet sted en forandring i synet på hva som var ålmenning. Man kan godt si at rettsoppfatningen gjennomgikk en utvikling. I den sammenheng kan det være interessant å se hvilken tolkning man ga på begrepet ålmenning i 1760-årene. Dette er hentet fra Effterretning om Inderøens Fogderie. Sannsynligvis er den skrevet av sorenskriver Peter Rosted på Fossum i Egge en gang i årene 1760-1762. 12 Alminding kalles saadanne Steder i Fjeldene og Markerne som fra de gamle Gaarde er saa langt bortliggende at det ikke med Rimelighed kan antages at de nogen sinde er bleven regnet til Gaardens Skovstrækning og derfor tilhøre Kongen. Herunder for staaes ikke de Skove eller Marke som endel Gaarde kan have til fælles, thi disse bliver kaldet sam-eje, og følgelig er noget andet end som kalles Alminding. Men seiv om man tilsynlatende aksepterte at kongen var almenning enes eier på 1600-tallet, er ikke dette uten videre rett. Flere av landets fremste historikere og lovkyndige har helt opp til våre dager vært uenige om hvem som hadde og har eiendomsretten. Det kan vel aksepteres at det er en tvilsom sak at kongen seiv lager den lov som hjemler ham retten til almenningene. Det var faktisk det som skjedde da Kristian den femte laget sin norske lov. Imidlertid det syn som har festnet seg, og som har fått domstolenes medhold, er at staten, eller i eldre tid konge makten, hadde en overeiendomsrett over alle ting innenfor almenning enes grenser, og at almenningene ikke var tatt i besittelse av noen og derfor ble erhvervet av staten, eller kongen, i kraft av denne overeien domsrett. Og denne overeiendomsretten, som var bekommet med rette eller urette, utnyttet da statsmakten til å skaffe seg inntekter. Myndighetene trengte penger til mange formål, ikke minst til alle de kriger som ble ført
---- 27 SS-A ---- ut gjennom 15-, 16- og 1700-tallene. Og pengene skaffet man seg, da som nå, ved å pålegge befolkningen skatter og avgifter. Og en av inn tektskildene var altså almenningene. Skattleggingen av de gamle rettig hetene som brukerne hadde hatt der fra gammelt av, er forsøkt forklart i et senere kapitel. Men inntektene av en ny virksomhet i almenningene som ikke kunne sies å ha blitt drevet tidligere, nemlig salgshugst, forbeholdt kongen for seg seiv. Dette skjedde i form av bortbygsling av hugstrettighetene, tildeling av sagbruksprivilegier og avgiftslegging av sagbruksproduksjonen. Dette siste skjedde ofte i form av en avgift som ble kalt bordtiende. Hvert tiende bord skulle tilhøre kongen. Nå var det ikke sj elden at myndighetene såtte tæring foran næring slik at behovet for penger ble så stort at det gikk ut over inntektene. Følgelig kunne almenninger både bli pantsatt og solgt for å dekke kongens gjeld. Dette fant særlig sted i siste halvdel av 1700-årene. Også dette er forsøkt skissert nærmere i et senere kapitel. Noter. 1 Lars Reinton: KHLNM I sp 97 ff. 2 Trygve Knudsen: KHLNM IV sp. 656 ff. 3 Snorre kongesagaer, Magnus den godes saga, kapitel 16 s. 495. 4 Knudsen: KHLNM IV sp 657. 5 Norges gamle Love I s. 250 ff. 6 Magnus Lagabøters landslov, Absalon Tarangers oversettelse, 4. opplag s. 155 ff. 7 Edvard Bull: Det norske folks liv og historie gjennom tidende. Bd 2 Fra omkring 1000 til 12805.127. 8 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s. 127 9 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s 127 10 NHLs. 13. 11 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 16. 12 Nord-Trøndelag historielags årbok 1949 s. 27
---- 28 SS-A ---- BRUKSRETTEN I ALMENNINGENE Det har vært en alminnelig oppfatning at bygdefolkets bruksrett i almenningene var en allemannsrett i gammel tid. Dette har imidlertid som fortalt i det foregående, forandret seg slik at bare jordbrukere hadde hugst- og seterrett. Derimot tilkom retten til jakt, fangst og fiske alle innbyggerne i det tilhørende distrikt. 1 Men også denne retten har forandret seg en god del gjennom tidene slik at i dag omfatter jaktretten i almenningene bare jakt på småvilt uten hund. 2 I Kristian den femtes lov av 1687 står fremdeles i 3-12-6: Almindings Skov maa en hver bruge, som boer der, . .. Man mener at det er som følge av denne lovens 3-12-3 at begrepet Bøjgdelav - bygdelag - har kommet inn i lovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin ålmenning og bare den. Et slikt bygdelag utgjorde ingen administrativ enhet, men besto av de garder som naturlig sognet til den og den ålmenning, eller som kunne påvise en lengre tids bruk i den bestemte ålmenningen. 3 Almenningsgrensene må således ha vært ganske klare allerede fra gammel tid. Men om Kristian den femtes lov inneholdt klare bestemmelser om bøndenes rettigheter, var den like klar når det gjaldt kongens rettig heter. Bøndene skulle få bruke det de hadde behov for til en hvers Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards Brug. Men salgs hugsten i ålmenningen tilkom kongen. Og denne driften ble enten administrert av kongens fogd, eller den ble bortleid eller bortforpaktet til hugstberettigede bønder eller andre. 4 I og med at kongen vant frem med sitt syn om at han var almenningenes eier, ble det også kongens fogds plikt og oppgave å ivareta kongens interesser i almenningene. De gamle hevdvunne rettig hetene bøndene hadde i almenningene, kunne det ikke gjøres noe med. Men slike rettigheter kunne skattlegges, og første gang en slik skattlegg else av almenningsrettigheter er funnet omtalt i kildene, er skatten på fjellslettene i landkommisjonens jordebok 1661. Andre rettigheter ble også skattlagt, helst da fiskerettigheter i fjellvannene. Men ut mot slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet ser det også ut til at kongens fogd kom til å fungere som hjemmelsmann når det gjaldt å slå fast hvem som hadde rettighetene. Dette skjedde naturligvis ikke gratis, og muligens kan dette være bakgrunnen for den skikken som ser ut til å ha innarbeidet seg på denne tiden, nemlig at kongen som almenningseier
---- 29 SS-A ---- også hadde rett til å bortbygsle andre bruksrettigheter. Dette er imidler tid nærmere omtalt i neste kapitel. Her følger de bønder i Verdal som i landkommisjonens jordebok 1661 er oppført med fjellsletteskatt, tilsammen 18: Troenes Hans Sorenschriffer affit Fieldslæt viijs Houg Lensmand Aake Noch affit Lidet Fieldslæt xij s LundschindEnchen aff it Fieldslæt viijs Østnes Tommes aff it Fieldslæt vjs Grunde Laurs affit Fieldslæt vj s Hielde Eluff aff Ut Fieldslæt vj s Hielde Niels affitt Fieldslæt vj s Melbye Erich aff it Fieldslæt vj s Melbye Tarild aff it Fieldslæt vj s Boldgaard Bar oe affit Fieldslæt iiij s Boldgaard Olluff Oelsen affit Fieldslæt vj s Dillum Haldour aff it Fieldslæt vj s Østgaard Tøris affit Fieldslæt vj s Kustad Laurs aff it Fieldslæt vj s Elnes Laurs aff it Fieldslæt viij s Kusli Jacob aff it Fieldslæt viij s Store Langdal Oluffaffit Fieldslæt viij s Musom To Huffaffit Fieldslæt viijs Foruten disse er det også oppført en hel rekke engsletter som ihverfall for enkeltes vedkommende kan ha vært rettigheter i ålmenningen. Dette tallet synes imidlertid å være noe lavt, for allerede i 1685 ble det skattet for 32 fjellsletter. (Listen er inntatt under Kilder.) Seiv om dette er forhold som har større interesse for seterbrukets historie, nevnes det allikevel her, for tross alt lå de fleste fjellslettene i almenningene. Men bortsett fra rent spesielle tilfeller vil ikke de enkelte setrene bli omtalt her. (Se forøvrig Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal.) Dessverre fmnes det ingen fullstendig rekke av fjellslettelister fra 1700-tallet. Arsaken til det skyldes at disse skattelistene ble ført av fogdene, og kopibøkene for Stjør- og Verdal fogderi gikk tapt ved brannen i Levanger 1897. 5 Men listene fra 1720 og 1729 eksisterer. Disse er likelydende. Men tallet på fjellsletter har økt betraktelig siden 1685. Bare 35 år senere var det hele 57! (Listen over fjellsletter fra 1720 er inntatt under Kilder.) Det neste året en slik skatteliste finnes, bortsett da naturligvis fra 1729, er 1839. Nå var tallet på fjellsletter noe lavere, nemlig 48. Til gjengjeld får vi her vite hvor fjellslettene lå. (Også denne listen er inntatt under Kilder.) Staten, eller kongen, fikk også litt inntekter ved bortbygsling av fiske vann. Dette var en sedvane som fogdene praktiserte delvis med enkelte
---- 30 ----
---- 31 SS-A ---- Skjækervannet sett fra nord. Fiskevann i Verdal som er funnet nevnt i kildene, enten som bort bygslet til bønder eller som spesielt tilhørende enkeltbønder eller bygde lag. Rimeligvis gjaldt det samme forholdet for andre fiskevann enn bare dem som er anmerket på dette kartet. 1 = Høysjøen, 2 = Skjækervannet, 3 = Veresvannet, 4 = Billingevannene, 5 = Innsvannet, 6 = Kråksjøen, 7 = Sulsjøene, 8 = Grønningen.
---- 32 SS-A ---- Stor-Billingen settfra vest. Høy sjøen settfra øst.
---- 33 SS-A ---- bønders samtykke. Men denne praksisen var i henhold til de gamle lovene ulovlig. 6 Fra Verdal fra sist på 1700-tallet kan panteregisteret gi en del eksempler. Som navnet sier, er panteregisteret et register til pante bøkene hvor disse forretningene er innført i sin helhet. 1. Fogden Peter Arnetz BB til Haldor Dihlum og Peder Mønnes at Fiske i grønnings Wandit wed Hermands Snasen i Almindingen. 2. Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulvilden paa fiskeriet i Schiecher Wandet i Almindingen. 3. Fogden Peter Arnets BB til Ole Olesøn Stichelstad paa Fiskeriet i Billingewandene wed Wæhren i almindingen. 4. Fogden Peter Arnets B Sæddel paa Fiskeriet i Høysiøe wandet med tilhørende Bevl i Almindingen. BB er i disse tilfellene forkortelse for bortbygslet. Veresvannet sett fra nord. Og et enda eldre eksempel på bortbygsling av fiskevann finnes i land kommisjonens jordebok 1661 hvor det under Stickelstad Jff uer står: Under gaarden it fiskewand huor aff giffuer 1 ort. Dette gjelder fiske rettighetene til Veresvannet. Egentlig fulgte disse rettighetene alle tre Nedre Stiklestadgårdene. 7 Fra 1700-tallet finnes i de samme kildene mange eksempler på at seterrettigheter ble bortbygslet til bøndene.
---- 34 SS-A ---- Men som sagt, det var ikke mer lovlig om det var kongen som tjente på forholdet. (Se neste kapitel om utviklingen av dette forholdet.) Med hensyn til hugst til husbehov, ser det ut til at dette var forutsatt å skje etter bevilling, utvisning og avgift av fogden i Nord Trøndelag. Dette var administrativ praksis fra første halvdel av 1800-tallet. 8 Et annet forhold som egentlig ikke har noe å gjøre med bruksretten i almenningene, var det offentliges salg av almenninger. I tidsrommet fra 1793 til 1803 ble det solgt flere av kongens almenninger i Nordre Trond hjems amt som Nord Trøndelag da ble kalt. I 1821 ble det ved lov for budt å seige slike almenninger. Samtidig ble det tillått å seige benefisert gods, det vil si eiendommer som kirken var i besittelse av. 9 Ved kongelig skjøte av 26. juni 1793 ble Vera eller Juldal ålmenning solgt til Broder Hagen for 3830 rdlr. Inns eller Sul ålmenning ble trolig også solgt i samme periode. Men det er ikke funnet noen dokumenter som bekrefter dette salget. Musum oppgir at Inns- eller Sul ålmenning ble erhvervet av Hilmar Meincke, og at den således kom inn i Verdalsgodset. Dersom Meincke kjøpte Inns ålmenning av det offentlige, må det ha skjedd mellom 1819, da Meincke kom i besittelse av Verdalsgodset, og 1821, da loven om forbud av al menningssalg kom. Men Meincke kunne også godt ha kjøpt Inns ålmenning av en tidligere kjøper, hvilket synes å være det mest sann- synlige. Færs ålmenning, derimot ble kjøpt av Melchior Rosenvinge 27 november 1799. Vi vil imidlertid komme tilbake til de enkelte almenninger mer inngå- ende senere. Noter. 1 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 10. 2 Opplysning ved skogsjef Leif Lykke. 3 NHLs. 12 f. 4 NHLs. 13. 5 Brev fra Statsarkivet, Trondheim til arkivkonsulent Tank, datert 20.11.1929. 6 NHLs. 13. 7 Einar Musum: Verdalsboka 111 s. 330. 8 NHLs. 13. 9 J. K. Sandmo: Skogbrukshistorie s. 159 f.
---- 35 SS-A ---- BAKGRUNNEN FOR DEN SPESIELLE UTVIKLING AV BRUKSRETT I ALMENNINGENE I NORD-TRØNDELAG I 1923 leverte en komite en innstilling til Landbruksdepartementet med forslag angående almuens rettigheter i de umatrikulerte statsskogene i Nord-Trøndelag. Denne innstillingen inneholdt en historikk som forklarte den spesielle utvikling som hadde funnet sted her i fylket i motsetning til den utvikling som fant sted andre steder i landet. Denne historikken dekker forholdene i Verdal, og seiv om det blir en del overlapping med hensyn til hva som er skrevet tidligere, settes allikevel denne historikken hit, og vi håper at den kan bidra til å forklare de spesielle forhold som eksisterte og delvis enda eksisterer her. Det er ikke gjort noen forandring i selve teksten. Bare enkelte ord har fått en annen stave måte, og det er laget flere avsnitt. Forholdet i almenningene i Nord-Trøndelag fylke har hatt en annen utvikling enn i landets øvrige almenninger. Og såvel de rettslige som de faktiske forhold arter seg idag anderledes her enn i almenningene ellers i landet. Administrasjonen har gitt uttrykk for disse strekningers særstil ling ved ikke å betegne dem som almenninger, men som «umatrikulerte statsskoger». Forskjellen mellom disse skogstrekningene og almenning ene forøvrig viser seg i almuens innskrenkede rett til å utøve visse bruks rettigheter. Det er ganske visst på det rene at almuen har og alltid har hatt visse bruksrettigheter i skogene, men dels har disse bruksrettigheter vært utøvet, (eller av det offentlige vært forlangt utøvet) under visse særlige former, dels har selve rettighetene vært (eller påstått vært) av en inn skrenket art. Således har rett til seter og rett til slått vært (eller påstått å være) avhengig av det offentliges bevilling, som ble meddelt i form av bygsel, lydende på den berettigede gards bruker og dennes enke. Retten til fiske i en rekke fiskevann er av det offentlige blitt bortbygslet til enkelte personer, hvorav flere utenbygds. Og det offentlige har påstått - og gjennomført sin påstand i praksis - at det ikke tilligger gårdbrukerne almenningsrett til husbehov. De bruksberettigende må innen hugst kan finne sted, erhverve av det off entlige bevilling til hugsten, underkaste seg utvisning, samt erlegge betaling til statskassen av det åvirke, som hugges. Hva her nærmere skal søkes gjort rede for, er hvorledes kravet på bygsel på seterrett og slått er oppstått. Da denne praksis må formodes å henge sammen med utviklingen av fjellslette-skatten, som ble innført av Bind VI i\ — y
---- 36 SS-A ---- Landkommisjonen av 1661, skal man gi en kort redegjørelse for arten av denne skatt. Det er derfor naturlig å anta at fjellslette-skatten, slik den forekomm er i Landkommisjonens jordebøker fra Opplandenes og Trondhjems lagstoler, var en skatt på bruken av opptatt slått i Kongens ålmenning. Landkommisjonen må under sitt arbeide ha gått ut fra at det allerede forelå et rådighetsforhold over slåttene, idet det har ligget utenfor dens tanke å tilstå noe nytt slåttebruk i ålmenningen. Noe vederlag for tilstått slåttebruk er fjellslette-skatten derfor ikke, ingen avgift for en tilstått bruk, men en skatt på en allerede foreliggende, og altså etter sitt ut gangspunkt ikke noen ydelse av kontrakmessig art. Det synes også historisk sett å være det eneste naturlige, idet det offentlige ennå ikke hadde noen interesse av å øve kontroll over slåtte - eller seterbruk i almenningene, men vel hadde interesse av å skaffe seg skatteinntekter, hvor det kunne komme til. Noe annet er det at fjellslette-skatten såvel på Landkommisjonens tid som senere, kan ha bidratt til å befeste opp fatningen av det rettmessige i å rydde slått i ålmenningen. De særlige almenningsrettigheter som omhandles i Magnus Lagabøt ers lov, rett til slått, til seter og til dyregrav, ble stiftet ved handlinger av almuen og ble beskyttet av loven. Men etter som forholdene har utviklet seg, må det særlig ved stiftelse av seterrettighetene ha oppstått en trang til å få det offentliges godkjenning av den rettsstiftede handling. Hva det her gjaldt, var å tilkalle de offentlige myndigheters hjelp til ordning innbyrdes ikke til ordning av forholdet mellom almuen og det offent lige som eier av ålmenningen. Det offentlige hadde ingen interesser å ivareta likeovenfor de seterberettigede. Men såvel den som opptok en seter som - særlig senere - den som opptok en slått, kunne snart trenge beskyttelse for sin rett til den bestemte seter eller slått. Den berettigede har da henvendt seg til det offentlige og til beskyttelse fått en bevilling på seteren eller slåtten. At så har vært tilfelle alt i gammel tid sannsynliggjøres ved en uttal else fra stiftamtmann Rappe angående en sak fra Øvre Romerike fra 1749 hvor det blant annet uttales: at det er for 30 år siden, da endel av bønderne ikke kunde forliges om de sætre, de hadde i ålmenningen, at de seiv have begjæret bevillingssedler, hvorvidt enhver sæter sig skulde strække, hvorefter dem deslige sedler er meddelt ... Og lengre ned uttaler stiftamtmannen at de påankede bevillingssedler udi så mange år med øvrighedens approbction for at forekomme trætte og uenighed imellem bønderne været brugte... Man kan derfor sikkert gå ut fra at bevilling på seter og slått er opp stått som et behov for almuen og utelukkende etter krav fra de bruksbe rettigede. Det har berodd på bevillingstageren om bevilling skulle tas, -
---- 37 SS-A ---- for fogden har den vært en kurant sak. Men bevillingsdokumentet har vært vel skikket til å beskytte mot inngrep fra andre bruksberettigedes side, idet fogden ved å meddele bevilling tok stilling som hjemmelsmann for brukeren. Imidlertid har så innførselen av fjellslette-skatten kommet til, en skatt på allerede opptatt fjellslette, og har bidratt sterkt til å fremme ordning en av bevillingssedler på engsletter. Når man allikevel skulle erlegge skatt, gjorde man krav på en bevilling til gjengjeld. Og fogdene som ikke ydet sin hjelp gratis, ble økonomisk interessert i at det ble begjært bevillingssedler på setre og engsletter, hvilket har bidratt til fremme av ordningen. En av de første følger av forbindelsen mellom bevilling og fjellslette skatt, var at rettsbeskyttelsen kom til å gjelde ikke bare den enkelte innehaver av bevillingen. Ved fjellslettens angivelse til fjellslette-skatt ble det på vanlig vis innført i jordeboken under vedkommende gard, og det ble deretter ansett som det naturlige og riktige at fjellsletten fortsatt skulle ligge under vedkommende gard. Bevillingen kom derved til å betrygge bevillingstagerens bruk av engslettet som herlighet under eien dommen. Men fremdeles var det bevillingstageren som frivillig søkte om bevil ling til beskyttelse mot de øvrige bruksberettigede. Først litt etter litt fikk bevillingsordningen karakter av hevdvunnen skikk. Derfrå var det ikke et langt skritt dit at ordningen fikk et visst preg av nødvendighet over seg. Om denne endring forteller også bevillingssedlenes langsomt end rede form. Snart gikk også bevillingsdokumentet ut på bevilling til å oppta eller opprydde fjellsletter og fikk derved ikke alene karakter av beskyttelsesdokument, men også av utvisnings- og hjemmelsdokument. Til å øke følelsen av at det var en plikt å ta stilling, istedetfor som før en frivillig søken om beskyttelse, bidrog også den bestemmelse som i siste halvdel av det 18. århundrede ble inntatt i bevillingssedlene og som gikk ut på at disse skulle fornyes innen 20 år. Den opprinnelige mening med denne bestemmelse var ikke å bestride at vedkommende fjellsletter fulgte gården i ethvert tilfelle, men ble inntatt alene for at vedkom mende ikke skulle påberope seg bruk og således erhverve seg eiendom i Hans Majestets ålmenning. x Imidlertid tok de to vidt forskjellige forhold: forpliktelse til å erlegge fjellslette-skatt for bauken av fjellsletter og retten til ved bevilling å oppnå beskyttelse mot den øvrige bruksberettigede almue, til å flyte sammen. Det hendte at bevillingsøkeren androg om bevilling mot å erlegge så og så stor fjellslette-skatt. I virkeligheten var ansøkeren for pliktet til å svare fjellslette-skatt for sin høstslått uansett om han hadde bevilling eller ei, men derimot ikke forpliktet til å søke bevilling. Bestemmelsen om fornyelse av bevilling etter 20 år ledet også til for
---- 38 SS-A ---- høyet fjellslette-skatt, idet fogden passet på, når fornyelsestiden var inne, å ivareta de kongelige innkomster, samtidig som han ikke for sømte å tenke på sine egne. Bevillingen fikk derved karakter av en fredlysning mot betaling - og denne betaling var i virkeligheten fjell slette-skatten. Men da lå det i selve forholdets natur at bevillingen mer og mer måtte få preg av en nødvendig foranstaltning for å få rett til bruk av fjellsletter. Derved var bevillingens særpreg gått tapt, og snart ble også bevillings- og bygseluttrykene sammenblandet i dokumentene, inntil utviklingen endte dithen av bevillingsuttrykkene helt ble fortrengt for uttrykkene fra bygselordningen. Her er særlig talt om bevilling til engslått som særlig typisk, men for holdene med bevilling på seterbruk har i de store trekk utviklet seg som bevilling på engsletter. Bevilling på seterbruk har vært såpass utbredt over hele landet, at man kan forutsette at det ikke beror på noen tilfel dighet, men har sin rot i forhold av almengjeldende art. Noe forhold som skulle berettige til å forklare bevillingsordningen som påtvunget almuen av øvrigheten, føreligger ikke. Etter lovgivningen har det aldri vært nødvendig til opptagelse av seterbruk i ålmenningen å søke fogdens medvirken. Forklaringen må søkes i bevillingstagerens forhold til almuen. Hva han der har villet oppnå, er her som ved bruk av engslette beskyttelse mot inngrep fra almuens side, enten under seterens opptagelse eller under dens senere bruk. Sådan bevilling er meddelt kurant. Utviklingen har fulgt samme linje som ved bruk av fjellsletter, fra frivillighet har begjæring om bevilling fått preg av sedvane og deretter av nødvendighet og plikt. Seter og engslette er ofte slått sammen og bevilling gitt for begge, og fjellslette-skatten er blitt oppført som en betaling for bevilling på både seter og fjellslette. Og utviklingen er endt dit at det offentlige mer eller mindre sterkt har gjort gjeldende at det var en plikt å søke bygsel på seter, og at denne bygsel ble meddelt mot avgift. Man skal i all korthet gjøre oppmerksom på at parallelt med utvik lingen av bevilling på seter og engslette i almennning, gikk utviklingen av bygsel på skyldlagte engsletter. Ved denne bygsel omfatter rettshand elen en skyldlagt eiendom og innebærer en privatrettslig disposisjon med dertil hørende avgift til eieren (staten), mens ved bevilling retts handelens gjenstand (engslettet, seteren) vedble å henligge som herhghet i ålmenningen likesom bevillingen her ble meddelt avgiftsfritt, og dens hensikt var av offentligrettslig art (beskyttelse). Fjellslette-skatten var nemlig uavhengig av bevillingen.
---- 39 SS-A ---- ALMENNINGER I VERDAL Som forklart tidligere, forsto man opprinnelig i den sammenheng det her snakkes om almenninger, de übebodde områdene mellom bygdene. Bosetningen var stort sett begrenset til de steder hvor man kunne drive gardsbruk, det vil si dyrke jorden og drive med husdyr. Og korndyrking og husdyrhold var fast knyttet til hverandre i gammel tid. En korngård var nødt til å ha husdyr for å kunne gjødsle jorden, ja, lovene påbød til og med en viss mengde husdyr for hver arealenhet. Derimot såtte ikke lovene noen øvre grense når det gjaldt tallet på husdyr. Dette begrenset seg i grunnen seiv. Tallet på husdyr måtte tilpasses de muligheter som fantes for å vinter f ore dyrene. I den første tiden menneskene bodde på garder i Verdal, i tiden rundt og like etter vår tidsregnings begynnelse, var det godt om plassen, og alle kunne slå seg ned på steder med både god dyrkningsjord og gode beitemuligheter for dyrene. Naturlige åpne steder i skogene ble utnyttet som beitesteder. Et åpent sted i skogen ble kalt en vin. 1 Disse vinjar - vinene - tilhørte da rimeligvis de gårdene som lå nærmest og ble brukt av dem. Men etter hvert ble det behov for ny jord, og slike viner ble bebygd. Gårdene som ble reist der, fikk ofte -vin som siste ledd i navnet sitt. Dette skjedde for så lenge siden at -vin-endingene nå har kommet bort i de fleste tilfeller. Av -vin-gårder i Verdal har vi følgende: Holme, Ydse, Tiller, Sende, Skjefte (kom bort i middelalderen som egen gard, ligger i dag under Faren), Stinne (kom bort i middelalderen, trolig som følge av Skroveskredet, men finnes som rester under navnet Nybo i dag), Reppe, Gudding og Vinne. Disse gårdene regnes for å være svært gamle. En annen navnegruppe, de som ender på -10, antar man også kan ha den samme opprinnelige betydning som -vin, nemlig «åpning eller lys ning i skogen». 2 Følgelig synes det også her å ha vært tale om mulige beitemarker for nærliggende garder før disse stedene seiv ble tatt opp som selvstendige garder. Denne navnegruppen har muligens større spennvidde enn -vin-navnene her i Verdal. I hvert fall ser det ut som at de yngste -10-navnene her er yngre enn de yngste -vin-navnene. Men de eldste går like langt tilbake i tiden som de eldste -vin-navnene. (Dette forholdet er forøvrig drøftet nærmere i Bosetningshistorien for Verdal.) Av -10-navn i Verdal har vi følgende: Heitlo, Ravlo, Heilo, Kvello og Follo. Den siste er imidlertid helt ødelagt av Verdalsraset i 1893.
---- 40 ----
---- 41 SS-A ---- En tredje gruppe navn som man ofte knytter til en eldre menneskelig aktivitet på stedet før de seiv ble selvstendige garder, er -set-navnene. Det har vært en del diskusjon om dette leddet har sammenheng med en tidligere seter eller ikke. 3 Det problemet skal ikke taes opp her, men vi kan nok anta muligheten av at stedet tidligere kan ha blitt brukt som beitested av eldre nabogårder før -set-gården seiv dukket opp. Av slike - set-navn finnes disse i Verdal: Skjærset, Græset, Tuset, Halset, Nonset, Leirset og Lindset. Den siste ligger øde i dag. Forskerne mener at denne gruppen er en god del yngre enn de to tid ligere nevnte gruppene. I tillegg til disse relativt sett opplagte navnegruppene finnes ganske sikkert flere garder i Verdal som før de ble bebygd, var beitesteder for eldre nabogårder. Det forholdet skal ikke drøftes her. Men det som vi imidlertid ønsker å rette oppmerksomheten mot med disse tilsynlatende uvesentlige opplysningene, er at gårdene hadde behov for beitemulig heter for dy rene sine utenfor hjemmej orden. Og slike steder fantes i ut marken mellom gårdene. Men etter hvert som det ble trangere om plassen nede i bygden måtte man søke lenger ut. Fortsatt var det ingen som hadde eiendomsretten til de übebygde områdene mellom bygdelag ene, fortsatt ble de kalt almenninger, fortsatt var de allemannseie. I vikingetiden begynte bosetningen å nå langt oppover dalen, og da kristendommen ble innført, må det kunne antas at garder var ryddet, og at det bodde folk stort sett over alt i Verdal hvor det var mulig nedenfor den marine grense. Kanskje lå de øverste dalstrøkene fremdeles urørte. Med den marine grense forståes det nivå havet hadde på sitt høyeste like etter siste istid. I havvannet ble det avsatt sedimenter, som etter hvert som landet hevet seg, ble tørt land. Det er i disse avsetningene vi finner den beste dyr kningsj orden i Verdal. Den marine grense går her i Verdal litt i underkant av 200-meter, og ved å følge 200 meters-linjen, kan man grovt sett se hvilke områder som tilhørte gårdenes hjemmej ord og hvilke områder som var almenninger. Dette må imidlertid i aller høyeste grad ikke sees på helt bokstavelig, for det finnes garder ovenfor denne grensen hvor det dyrkes korn, for eksempel Sul, og det finnes områder nedenfor denne grensen som ikke er egnet til oppdyrking, for eksempel de lavereliggende skogområdene på nordre og søndre side av den nederste del av Verdal. Men som sagt grovt sett, kan det sees slik, og man kan også regne med at allerede fra gammel tid var almenningene å finne utenfor og mellom de bosatte områdene. Lengst ned er Verdal kommune forholdsvis smal. Men det er i denne den smaleste delen av dalen at de bredeste jordbruksbygdene finnes. Følgelig er også her de übebodde områdene, almenningsområdene, minst. Men et kort stykke oppover mot øst deler dalen seg i to, og vi får
---- 42 SS-A ---- her to hoveddalfører. Her blir bosetningsområdene smalere og mer sammentrengte. Til gjengjeld blir de übebodde områdene større og videre, både mot nord, mellom dalene, og mot syd. Og mot øst finnes ytterligere store übebodde områder. Innimellom de bebodde områdene har det kanskje vært mindre übe bygde områder som ble brukt som almenninger en tid. Men trolig gikk slike almenninger snart over til å bli regnet som deler av de gårdene som brukte dem, de ble liggende innenfor gårdsvaldene og ble til gårdsskoger. Når dette begynte å bli praksis, er vanskelig å si, men trolig har denne prosessen gått på gjennom lang tid. Imidlertid har den allike vel vært i strid med de eldste lovene. Tidligere er det forklart at en mann eide det som var innenfor gjerdet og så langt som han kunne kaste en snidill. Når så områdene med gårdsskog tok til å bli utvidet, måtte dette nødvendigvis skje på almenningens bekostning. Til tross for at dette således må ha vært i strid med de eldste lovene, er det ikke dermed automatisk at denne praksisen var ulovlig. Det er tydelig at det har skjedd en utvikling her. Og det kan bemerkes at når man i dag taler om gårdsskoger, og samtidig ser på hvilke garder som på 1700-tallet ble beskrevet med skog, så gjelder dette egentlig alle gårdene i bygden. Noen har i dag mindre skog, men det skyldes det forhold at skogen har blitt ryddet ut til fordel for dyrket jord. Det kan altså ikke ha vært tale om at noen skaff et seg ekstra rettighet er i almenningene på bekostning av andre. I større eller mindre grad må det ha vært en slags form for overenskomst som gradvis tok form gjennom en lang utviklingstid. Men det som er klart, er at dette skjedde på bekostning av almenningene. Mens man tidligere hadde sammen hengende almenninger over alt, ser det ut som at mot slutten av middel alderen begynte almenningene å bli beskåret. Og på 16-1700-tallet må vi kunne tro at hva som var ålmenning og hva som var gårdsskog, var noenlunde klart. Men som vi tidligere har sett, var det fremdeles mulig å rydde seg gard i almenningene, slik at de gjenværende almenn ingsområdene stadig ble beskåret. Et kort historisk tilbakeblikk kan her være på sin plass. Man regner at mot slutten av høymiddelalderen, rundt 1350, hadde bosetningen i Verdal nådd sitt middelalderske maksimum. Denne bosetningen lå under den allerede beskrevne marine grense bortsett fra Sul. I Vera var det trolig ikke fast bosetning i middelalderen. Etter høymiddelalderen begynte senmiddelalderen, og med den tok også en nedgangstid til. Ned gangen skyldtes flere årsaker som vi ikke skal komme nærmere inn på her, men den førte til at mange garder, ja, hele bygdelag ble liggende øde. Blant annet kan nevnes at hele Helgådalen ovenfor Elnes ble frå flyttet. Da nedgangstidén tok slutt, hadde ofte eiendomsretten gått tapt til de
---- 43 SS-A ---- gårdene som hadde blitt fråflyttet og blitt liggende øde. Bare kirken og kronen hadde jordebøker som kunne bevise deres eiendomsrett. Men for andre var ikke dette mulig, da ingen visste hvem som hadde eid gård ene 200 år tidligere. Jordveien var igjengrodd, og da nyrydningsmenn tok fatt på å rydde jorden igjen ut mot slutten av 1500-tallet, trodde alle at dette skjedde i kongens ålmenning, og slik nyrydningsmenn ble der for kalt kongens husmenn, fordi de ryddet jord på kongens grunn. De var ikke husmenn i den forstand vi normalt legger i begrepet. Vel var man nok klar over at jorden hadde vært ryddet tidligere, men det var så lenge siden, at den ble regnet som øde. Slik øde garder ble her i Trønde lag kalt aun. Allerede i Aslak Bolts jordebok 1432 blir begrepet aut eller aut i almerki brukt. Ordet al merki kan oversettes til allemannsmark, med andre ord ålmenning. 4 Her i Verdal finnes en lang rekke -aun-navn. Vi skal imidlertid ikke kom inn på dem her, bortsett fra å peke på at mot slutten av middel alderen regnet man enda almenningsområdene for å være der hvor ingen garder lå, hvilket da omfattet også slike ødegårder. Vi må kunne tro at de fleste almenningsområdene her i Verdal hadde sine egne navn. Likedan må vi kunne regne med at man stort sett var klar over hvor grensene gikk. Men vi må også være klar over at propor sjonalt med avstanden fra de bebodde stedene i bygda økte også uklar heten og unøyaktigheten med hensyn til grensene. Enkelte almennings områder hadde naturlige navn etter det området hvor de lå. Andre fikk navn etter et markert topografisk kjennemerke så som et vann eller en fjelltopp eller lignende. Samme området kunne også ha flere navn, alt etter hva som syntes naturlig i den og den sammenheng. Ofte ble slike navn brukt for å beskrive et almenningsområde nærmere. Et almenningområde kunne være forholdsvis stort av omfang, og for nærmere å stedfeste for eksempel en seter, kunne et fiskevann bli brukt som referanse. En annen skikk som ser ut til å ha kommet i bruk sist på 1600-tallet og utover 1700-tallet, er å navngi et almenningsområde etter en bestemt sag. Ofte fikk de enkelte sagbrukene rett til å ta tømmer fra et almenningsområde. Det ble da denne sagens ålmenning. Eksempler på dette har vi i Gren ålmenning, oppkalt etter Gren sag; Nedre Holmen ålmenning, oppkalt etter Nedre Holmen sag; og Hauka ålmenning, oppkalt etter Hauka sag. Ellers er det i kildene funnet flere andre navn på almenninger som ikke er i bruk i dag. De fleste av disse er lett å ta etter navnet, mens andre må ha en nærmere forklaring. Følgende navn på almenninger er funnet brukt her i Verdal: Østre Juldal ålmenning, Oppdal ålmenning, Skjæker ålmenning, Skjækervold ålmenning, Skjækerdal ålmenning, Skjækerå ålmenning, Tverå ålmenning, Sul ålmenning, Vethngen ålmenning, Grønning ålmenning, Kalvdal ålmenning og Kirkealmen
---- 44 SS-A ---- ningen. I tillegg kommer de tre som er nevnt ovenfor. Men fra 1800-tallet brukes det stort sett bare navn på almenningene som man kjenner i dag. Ikke alle er statsalmenninger. To er private al menninger. Følgende navn brukes i dag: Volhaugen ålmenning, Leksdal ålmenning, Malså ålmenning, Vera eller Juldal ålmenning, Kverndal ålmenning, Småseteråsen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning, Fcers ålmenning, Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Tre av disse er matrikul erte, nemlig privatalmenningene Vera eller Juldal og Færs, samt statsal menningen Inns eller Sul. I tillegg kan nevnes at Leksdal ålmenning delvis blir omtalt som Vestre Leksdal ålmenning og Østre Leksdal ålmenning. De ovenfornevnte navnene som ikke vanligvis er i bruk i dag, vil bh behandlet under den ålmenning de hører hjemme. Men ett navn, Kirke almenningen, må vi se litt nærmere på. Det er funnet brukt bare en gang, nemlig i forbindelse med rapportene som kom inn til almennings kommisjonen av 1861. Det har ikke vært mulig å stedfeste denne ål menningen. En mulig forklaring kan være at dette navnet ble brukt om et skogstykke som var benefisert en av kirkene i Verdal. Før salget av det benefiserte godset var det en hel del garder som var benefisert kirk ene, og det kan således ha vært et skogstykke som tilhørte en av disse. En annen forklaring på navnet Kirkealmenningen er ganske enkelt kirkebakken. Det var vanlig at man i eldre tid omtalte området rundt kirkebygningen, eller helst fremfor denne, som kirkealmenningen. Dog var denne skikken mest vanlig på Vestlandet. 5 Men det kan allikevel være et enkeltstående eksempel på dette. Noter. 1 NSLs. 343 f. 2 NSLs. 206. 3 NSLd.272. 4 Sandnes: Ødetid og gjenreisning s. 108. 5 NHLs. 155. Gamle almenningsnavn i Verdal.
---- 45 ----
---- 46 SS-A ---- BAKGRUNNEN FOR ALMENNINGSFORRETNINGENE OG ALMENNINGSKOMMISJONENE I de etterfølgende kapitler - hver ålmenning har fått sitt eget kapitel - har vi prøvd å gi en kort og summarisk beskrivelse av den enkelte almennings historie. Dette er ikke noen fullstendig almenningshistorie for Verdal, og det er heller ikke tatt standpunkt til om de almenninger som i dag kalles statsalmenninger, egentlig er bygdealmenninger eller eventuelt har en annen status. Det hele går stort sett ut på å gjengi i kronologisk rekkefolge de beskrivelser som er gitt over almenningene av de forskjellige almenningsforretninger og almenningskommisjoner samt bakgrunnen for disse. Forholdet var nemlig det at det var visse hendelser som foranlediget beskrivelsene. Disse hendelsene var som of test kongens ønske om å få almenningene beskrevet for at han så kunne seige dem. Og i dette kapit let er denne bakgrunnen forsøkt skissert. Flere av almenningsbeskrivelsene inneholdt en innledende forklaring. Av praktiske grunner blir disse innledningene gjengitt i dette kapitlet, slik at gjentagelse ikke er nødvendig for hver ålmenning. Videre vil vi her gi en oversikt over utviklingen som fant sted fra rundt midten av 1600-tallet og frem til og med almenningskommisjonen av 1861. Kongemaktens interesse for almenningene tok til å vise seg før 1650-årene, men for Trøndelagsområdet, og spesielt for Verdal, kom ikke denne interessen til å bety noen spesielt før den tid. Skog bruket var en ny næring, og den fikk innpass i det sydlige Norge fra først på 1500-tallet i og med at vannsagen ble tatt i bruk. Det var neder lenderne som var de største avtagerne av norsk trelast på den tid, og det var naturlig at de fra begynnelsen av denne epoken hentet trelasten fra de havnene som lå nærmest på Norges sydkyst. Men etter hvert vandret den nye næringen nordover. I 1620-årene nådde den for første gang til Verdal, og den første sagen ble satt i drift i Grundfossen. Men som det er fortalt i Skog- og sagbruks historien, tok det noen tiår før sagbrukene blomstret opp her. Men da sagbrukene hadde kommet i gang, kom også kongens lover til å få betydning her i bygden. For en stor del av tømmeret ble nemlig skaffet tilveie i almenn- ingene. I det etterfølgende er det lagt vekt på de forhold som direkte eller indirekte berørte Verdal.
---- 47 SS-A ---- Kristian den femtes norske lov av 1687 er blitt nevnt tidligere. Men foruten denne loven kom det mange lover og recesser som hadde sin opprinnelse i København. Som allerede nevnt, hadde svært mange av disse lovene til hensikt å beskytte skogene og dermed legge opp til en fornuftig skogpolitikk. Men andre derimot hadde som sin første opp gave å skaffe penger i en ellers slunken statskasse. Danmark-Norge var nemlig innblandet i en rekke kriger i det 17. og 18. århundre, og krigfør ing er kostbart. Det første som skal nevnes her, er Kristian den femtes skogordinans av 1683. Den var på syv punkter, og den såtte begrensninger for hvor store trær som kunne hugges. De største forbeholdt kongen seg retten til, mens man fritt kunne hugge mindre trær. Ordinansen gjentok også påbudet om at bønder ikke fikk lov til å drive handel med tømmer eller trelast. Dette skulle avhendes til sagbrukseierne. Man prøvde også å forebygge skogbranner ved å sette strenge straffer for å forvolde brann i skogene. Skogbranner var nemlig en vanlig foreteelse i skogene på den tid, og hvert år gikk det tapt store verdier. Straffeutmålingen kan imidlertid knapt sies å ha vært rettferdig. En odelsmann skulle miste sin gard dersom han forvoldte skogbrann, og en leilending skulle miste sin bygsel. Men en løsgjenger eller skogfinne skulle bøte med livet. Med skogfinner mentes i denne sammenheng folk fra Finnland som drev nybrottsarbeide i skogene, spesielt på Østlandet. Måten de drev dette på, var ved utstrakt bråtebrenning, og som man lett kan forstå, måtte dette forvolde en rekke skogbranner. 1 Allerede før denne skogordinansen var det blitt utnevnt en skog inspektør for det sønnenfjellske Norge. Denne skulle ivareta konge maktens interesser. Embetet ble imidlertid avskaffet i 1670. Allikevel ser det ut til at skoginspektøren fungerte til ut i 1680-årene. 2 Og i begynnelsen av 1680-årene ser det også ut til at det ble utnevnt en tilsvar ende skoginspektør for det nordenfjellske Norge. Han hette Søren Sørensen. I 1686 ble det utsendt en instruks for denne skoginspektøren. Av hans mange gjøremål skulle han blant annet besiktige og beskrive kongens skoger og almenninger, samt kirkenes, prestebordenes, de benefiserte gårdenes og ryttergårdenes skoger. Grensene for disse skulle ogsåoppmerkes. Det er imidlertid ikke funnet noe direkte resultat fra Søren Sørensens penn om denne ordren, men trolig har han sendt inn en rapport. I alle fall har det kommet inn rapporter om rovdrift av skogene i Trøndelag, for i 1707 så Fredrik den fjerde seg nødsaget til å sende ut et fredlys ningsdokument. Det hadde nemlig kommet ham for øre at de os tilhør ende og af en og anden bøxlede skoge og almindinge udi Trondhjems stift meget skammelig forhugges, hvilket vil omsider udfalde for samme distrikt i en og anden maade til stor skade og fordærvelse ... Dette var jo
---- 48 SS-A ---- svært fremsynt av kongen,og vi skal ikke betvile hans oppriktighet når det gjelder Trøndelagens ve og vel. Hans påbud var sikkert nok til beste for landsdelen: ... straksen udi vores navn overalt udi Trondhjems stift gjørforbud, at herefter aldeles ingen hugst maa ske udi de os tilhørende og fra amtstuen bøxlede skoge og almindinger ... Seiv om altså Verdal ikke er spesielt nevnt her, må man kunne regne med at fredlysningen også gjaldt her. Riktignok er det grunn til å tro at tilstandene var verre lengre mot syd hvor sagbruksvirksomheten hadde vært drevet i lengre tid. Men som kjent, går det fort å ødelegge et skog område når hugsten foregår fullstendig ukritisk. Og seiv om almenn ingene ikke kan ha vært i en slik tilstand som det er beskrevet i et annet avsnitt, hadde nok kongen skjellig grunn til å sende ut denne fredlys ningen. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.) Så ser det ut til at det fulgte en periode på et par ti-år hvor det var mindre aktivitet med hensyn til Verdal. Naturligvis ble skogen drevet også i denne perioden, men det ser ikke ut til at sentralmyndighetene har ofret Trøndelag noen spesiell interesse. Men så i 1734 gikk det ut et skriv fra C. Rantzau til stiftamtmann Bentzon med påbud om å innhente opplysinger om almenningene. Christian Rantzau var forøvrig visestattholder i Norge på den tid. 3 Hans skriv inneholdt blant annet følgende oppgåver satt opp punktvis: 1. Hvor mange almenninger og benefiserte skoger fantes i fogderiene, og hva de 2. I hvilket sogn eller anneks lå almenningene, til hvilket bygdelag hørte de, og hvilken kirkelig instans eide de benefiserte skogene. 3. Almenningenes og de benefiserte skogenes daværende tilstand: var de uthugget eller bevart, besto skogen av gran eller furu. 4. Omtrentlig utstrekning, størrelse og grenser for disse offentlige skogene. 5. Hvilke almenninger som var solgt, og i så fall når og til hvem. For å foregripe begivenhetenes gang en smule, kan det fortelles at på det tidspunktet var enda ingen almenninger solgt i Verdal. Det skjedde først mot slutten av 1700-tallet. Derimot var det vanlig allerede da med almenningssalg til private på Østlandet. Stiftamtmannen sendte så i sin tur denne oppgaven videre til sine fogder. Fra jogd Grimer i Stjør- og Verdal fogderi innkom 13. april 1735 et svar, hvor fra følgende gjengies: Ellers maae Jeg herved underdanigst kortlig forestille: at hvad almindingerne betreffer: Saa siger Almuen (som det og Billig synnes) at det er Bøygdens fælletz u-Skiiite Skove, hvor de har deres Huustømmer, Skoughugst, udmarch eller udßast, effterdj till de fleeste gaarder, der i den faste Bøygd ere oeliggende iche findes hiemßast end siige udßast, som mand vill meene eenhver Gaard bør have, og nåar nu disse Bøygdens fælletz u-skiffte Skove, schall holdes for Kongens Alminding, som de well har passeret for, siden der, af de Bord, som af det Saug Tømmer, som der udj, effter Saug Ejernes andgifvelse i Saug Mandtallet er hugget, er svaret Bord-schatt, Saa har som melt den største del af de Gaarder, her i Fogderiet beliggende, iche den minste Hærhghed at
---- 49 SS-A ---- føre sig Eyendommelig til Nytte Skaug og udmarch hvoraf de fleeste, som iche hafver desbedre Korn Jorder, og desuden ner ved Søen beliggende, maae søge deres Næring Skatter og Contributioner; Dette wil leg da som melt underdanigst hafve førestillet, till paafølgende Deres Excellences Naadige Betenchning, om disse saa kaldede Almindings Skover, eller Rettere sagt, Bøygdens Fælletz u-Skiffte Skove, tillige udj den andbefallede Forrettning Ligesom Kongens Alminding, enten schall indlemmes eller udluches. Dette svaret gir ingen opplysninger som berører Verdal direkte, men Griiner var som før nevnt fogd i Stjør- og Verdal fogderi, og dermed må vi kunne anta at dette er dekkende også for forholdene i Verdal. Et par-tre ord fra dette brevet kan trenge en nærmere forklaring. Det gjelder ordene hiemßast, udßast og u-Skiffte Skove. hiemßast eller hjemmerast var beite- og bruksområdet nær mest gården. Dette kunne være privat eiendom for det enkelte bruk, men som oftest var det sameie mellom flere bruk. 4 Hjemmerasten strakte seg ut mot utrasten. Utrasten var egentlig den del av utmarken som lå lengst borte fra gården, men den kunne også omfatte bruksrett i ålmenning. 5 Og med u-Skiffte Skove forståes ganske enkelt uskiftet skog, det vil si skog som var felles eie. Alle de bestemmelsene som var blitt gjort gjeldende fra siste halvpart av 1600-tallet og frem til først på 1700-tallet, utgjorde en nokså uover siktlig mengde påbud, lover og bestemmelser som kanskje engang ikke var ensartet for hele landet. Derfor kom det i 1726 en kodifisering av de tidligere bestemmelser med til dels nøyaktige oppgåver over hvilke størrelser av trær som kunne hugges til de bestemte formål. Videre ble det understreket at all saging skulle foregå på de priviligerte sagene. 6 For å handheve disse bestemmelsene ble det opprettet en skogbruks kommisjon, men allerede i 1739 ble denne kommisjonen forandret til et generalforstamt. Dette generalforstamtet skulle sørge for at skogene ble bevart ved at ungskogen ble spart, at det ble holdt bedre økonomi med skogene, og at elvene skulle settes i bedre stand slik at fløtning kunne foregå uhindret. Til å påse dette ble det ansatt forstbetjenter - holz førstere. 1 (Se også avsnittet Skogvesenet - virksomhet i Verdal.) Men allerede i 1746 ble generalforstamtet avskaff et. Det ligger ikke innenfor rammen av denne fremstillingen å ta standpunkt til hvorfor generalforstamtet ble avskaffet, men vi kan vel anta at det var først og fremst av økonomiske grunner. Den langsiktige virkningen av slikt arbeid hadde man ikke øye for på den tid. Derimot merket man godt når det begynte å bli utgifter som ikke syntes å kunne forsvares. Men mens generalforstamtet var i virksomhet, sendte det i 1740 et skriv til Rentekammeret hvor det pekte på nødvendigheten av å bevare almenningsskogene nordenfjells. Spesielt ble det pekt på at de som var bortbygslet til hugst, var drevet hardt. Det samme var forøvrig tilfelle med de benefiserte skogene.
---- 50 SS-A ---- Etter at generalforstamtet var avskaff et, skulle stiftamtmennene ha tilsyn med skogene innen sitt embetsdistrikt. 8 Og det var vel som følge av dette at stiftamtmannen i Trondhjem stiftamt i 1748 sendte ut et sir kulærskriv til fogdene i amtet med påbud om å rapportere skogenes til stand til ham. Blant annet ønsket han å få en oversikt over alle offent lige skoger og deres tilstand. Men han ville også ha opplysninger om de privateide skogene. Og likedan måtte rapporten inneholde oversikt over alle sagbrukene. Som en forklaring på hvorfor han ønsket alle disse opplysningene, sa han blant annet: ... paa hvad maade ald u-loulig Skou hug imod Loven og Forordningerne kunde for ebygges til Skovenis Nøtte og Conservation, forfremtiden paa det at baade de deforhuggne skove kunde igien Tilvoxe og de end nu i nogen stand værende kunde blive ved magt hereffter ved en slags bedre occonomies indrættelse end hid til skeed er, ... Han kunne vel sagtens trenge å gi en slik forklaring på sitt forlang ende, for det var en stor oppgave han påla sin fogder i tillegg til alle de andre gjøremål disse fogdene hadde. Den 2. desember 1749 svarte fogd Petter Arnet. Han mente at opp gaven han hadde fått var for stor til å kunne gi et skikkelig svar innen den fristen som var tilmålt. Allikevel hadde han laget et ganske fyldig svar som imidlertid var bygget på hva han hadde fått vite av almuen: Ikke desto mindre, da Intet paa min Side til Hs. Majst.s. Tjeneste efter allerunderdan. Pligt skal feile i alt hvad jeg formaar efter Ordre at tilveiebringe, saa vil jeg av det som tilforn til Sagkommissionen og G.F.A. angaar Sagene og Skovene efter Almuens For klaring er indgivet, excerpere det fornødne og Præstegjeld vis forfattet meddele min Beskrivelse over saavel Sagene efter Mandtallet og Saugeiernes Angivelse, som Skovene efter Almuens Forklaring alt i den Orden at først Sagene i ethvert Præstegjeld forklares, dernest Skovene: 1) Almn. Skove, 2) Kongens og benefiserede Gaarders Skove og 3) Proprietaire og Selveiergaardens Skove og blir da efter denne Orden for Verdalens Prestegjeld:- Og som nevnt, kommer da først beskrivelsen av sagbrukene i Verdal. (Denne teksten er satt inn i Skog- og sagbruks historien.) Som Arnet sa, hadde han også gitt en beskrivelse av de andre skogene foruten almenn ingsskogene. (Disse beskrivelsene er satt inn i avsnittet om de benefiserte skogene.) GFA er forøvrig forkortelse for generalforstamtet. Om almenningene sa Arnet følgende: Dernæst Skovene efter den Forklaring Almuen har gjort, saasom I. Almindings Skoverne- Som Almuen tilregner sig at wære deres fælletz udrast Og u-skifte Skowe, hwor eendel Gaarders Opsiddere som inge Skow till deres paaboende Gaarder hawe, tåger Deres Huus Tømmer og anden fornøden Bygnings Materialier som de till Gaardernes Rep aration og vedligeholdelse item Ski-hug og Brende-weed behøver; Samme Almindings Skowe udj Wærdalen er følgende og af den beskaffenhed som Almuen har forklaret Nemlig: Etter denne innledningen fulgte så almenningsbeskrivelsene. Dette
---- 51 SS-A ---- var imidlertid ikke almenningsbeskrivelser av de almenninger vi kjenner i dag. Det var en beskrivelse av hva som var almenninger i Verdal. Inndelingen av disse almenningsområdene var av mindre interesse i denne sammenheng. Allikevel ble det foretatt en inndeling. Denne inn delingen hadde trolig betydning som referanse og ikke mer. Ettersom disse almenningsbeskrivelsene til dels omfatter så store områder at flere av dagens almenninger ligger innenfor en enkelt av almenningsstrekn ingene, vil disse beskrivelsene bli tatt med her: (1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bygdens yderste Gaarder, og Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Ost Ligesaa = 1 Miil. Strækn ingen bestaaer Deels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat Deels af Ringe og Duelig Furue samt weirbrudt grann Skow, saasom det beste af Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog findes endnu paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel Saw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes. (2:) Opdahls Almindingen i Woche Annex tåger sin begyndelse fra LægsDahls Almindingen og strecker sig øster till Straadals Fossen Vi Miil øster for Wæren som er i Længden ungefehr - 6 Miil; men i Bredden underskeedlig Dels Vi Fierding Dels 1 Fierding og Lit mere. Streckningen bestaaende mesten af slette og Snaue Field hwor intet, uden noget Bircke Kiier woxer, samt hist og her i Dahl Lægderne nogen Furue og Grann Skow som dog er meget ud huggen till Saw Tømmer till ulwild Saug, og hwor endnu een temmelig Deel Kunde Findes, som dog med beswærlighed og bekostn- ing will frembringes, siden den nermeste og beqwemmeste Skow er ud huggen. Skowen er ellers Bøxlet til Ulvild Saug, og af ingen Synderlig wext.- (3:) Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af Wæren og Helg aasen streckende sig Wester i Længden till Aarstad 5 Miel og Bredden samme Stæde Vi, 1 fierding og Lit mere Skaugen bestaaende af Gran og Furue, med hist og her paa de Snaue field eendel Bircke Kratt, den nedre Part af Skowen, Bøxlet for Justitzßaad Hagen till Neder Holmen Saug-, hworudj saug Tømmer wirkes, ellers er Skowen paa eendel Stæder noget wejrslitt og Ringe. (4:) Suul Almindingen, liggende under Woche Annex bestaaende mesten af Snaue Field, og hworpaa ingen Skow af Gran og Furue findes till Nytte icke heller nogen Wexter Skow som kand gifwe andledning at beskrifwe Streckningen.- (5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lef ringen beliggende streckende sig i Længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Miel. - Skowen som af Almuen til Gaardernes fornødenhed er ud huggen, bestaaende af Smaae Gran, samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer. (6:) Ramsaas Almindingen. - streckende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaards fornødenhed er meget ud huggen bestaaer ag een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende weed, samt hist og her i Dahl Læggerne Lit Huustømmer.- (7:) Wolhougs Almindingen streckende sig øster i Længden = 3 Fierdinger og i Nord Vi Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig Gran og Furue, till gandske Liidet Huus og Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom den af Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen.- Opdahls Almindingen er et navn som bare er funnet nevnt ved denne anledning. I beskrivelsen av Leksdal ålmenning står også navnet Opdals Fieldet nevnt. Det kan ikke være annet enn Hærvola. Navnet Oppdalen Bind VI A —4
---- 52 ----
---- 53 SS-A ---- er forøvrig en sjelden gang brukt om Helgådalen også i våre dager. Innenfor det området som er beskrevet, ligger i dag Malså statsalmenn ing og den nordre delen av Vera eller Juldal ålmenning. Men avstandene som er oppgitt, må taes med en klype salt. På den tid var en norsk land mil noe lengre enn en mil etter det metriske systemet. Den var på rundt 11,3 km. Riktignok er det grunn til å tro at en mil i terrenget var noe kortere, men seks mil er allikevel en stor distanse. Fra Hærvola ville det ha plassert grensen et par-tre mil inne i Sverige. Det kan også nevnes at 1 fjerding var !4 av 1 mil. 9 Dend2den Woche Annexes Alminding dekket sannsynligvis den søndre delen av Vera eller Juldal ålmenning og Kverndal statsalmenning. Det ser her ut til at dette området må ha omfattet midtområdet i Verdal, det vil si området mellom Helgådalen og Inndalen. Også her må av standene behandles med forsiktighet. Av Suul Almindingen får vi her ingen beskrivelse, men på grunnlag av de andre almenningene som er nevnt, er det grunn til å tro at denne strekningen omfattet alt sønnenfor Vera eller Juldal ålmenning og Kverndalen ålmenning fra svenskegrensen til Tromsdal ålmenning. I så fall omfattet denne i hvert fall deler av Inns eller Sul ålmenning, hele Færs ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenning og Hoås ålmenning. Årsaken til at dette området bare omtales i generelle vend inger skyldes trolig at skogen lå for langt borte til at den kunne utnyttes skikkelig av de sager som eksisterte. Men trolig var ikke beskrivelsene gode nok, for i 1752 kom det et nytt skriv fra Rentekammeret med ønsker om opplysninger om almenning ene og kongens og de benefiserte skogenes tilstand og størrelse. Hvor vidt det ble gitt noe svar på dette brevet, har ikke vært mulig å finne ut av, men i september 1756 gikk det atter ut et sirkulærskriv til fogdene og sorenskriverne i amtet med beskjed om å avholde besiktigelsesforret ninger over de kongelige almenninger med behørige Laug-Rættes-Mænd. Dette resulterte i almenningsforretningen av 1758. 1758-forretningen ble også kalt en besiktigelse. Det er en sannhet med modifikasjoner, for det er lite som tyder på at lagretten var ute i terrenget. Trolig er beskriv elsene bygget på vitneavhør. Den innledes slik: Dette kartet er laget på grunnlag av fogd Petter Arne ts almennings beskriv eiser i 1749. Det er svært mange usikre forhold som spiller inn her slik at mange forbehold må taes med hensyn til grensene. Almenn ingene er nummerert i samme rekkefolge de er beskrevet av A r net: 1 = Lægsdals Almindingen, 2 = Opdahls Almindingen i Woche Annex, 3 = Dend Iden Woche Annexes Alminding, 4 = Suul Almindingen, 5 = Tromsdahls Almindingen i Woche Annex, 6 = Ramsaas Almindingen, og 7 - Wolhougs Almindingen.
---- 54 SS-A ---- 1758 den 18 July anfangede mand med allmendingens Besigtelse i Wærdalen, hworwed war nærwærende Fogden Hr. Arnet tilligemed efterskrewne Lawrættes mænd: Lænsmanden Arent Ellefsen Hallem, Halwor Lunden, Thore Østgaard, Ole Mønes, Elias Bolgaard og Anders Molden. Verdal ser ut til å ha blitt delt i fire almenningsstrekninger. Bare Volhaugen og Leksdalen har fått noen lunde den fasong de har i dag. De øvrige almenningene er mer eller mindre innbefattet i hva som kan kalles to almenningsstrekninger. Men i likhet med beskrivelsene fra 1749 skulle disse beskrivelsene bare slå fast hva som var almenninger i Verdal. Og seiv om detaljene mangler, må man innrømme at det går klart frem hva som ble regnet som almenningsområder. Naturligvis kan det diskuteres hvor grensene gikk mellom de beskrevne områdene, men det blir bare av akademisk interesse på dette tidspunkt. Det spilte nemlig mindre rolle hvor en delingslinje mellom to almenningsområder gikk så lenge der var klart at begge områdene var ålmenning. Beskrivelsene av almenningene lyder slik: Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl. allmindmgen at Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i Sør til Færælwen, derifrå i Sydost til Fersvandet og Langs øster til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og Nordre Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og over til de Svendske grændser, hworwed strækningen gaar lige til mit for Suul og sidn tilbage forbie Suul-, gaardene og Ingdalens ejendele alt indtil Ramsaasen igien. I denne Strækning war ingen anden Skow, end alleene noget fuhrue og hist og her noget gran i dahl Lægdrne som ej kand nyttes' til andet end til de der om Kring Liggende Sætter huusens Reparation og for-
Hårskallen sett fra nord i Fr 01. Når almenningsbeskhvelsen av 1758 sier at Verdalsalmenningene strakte seg forbi Hårskallen, må ikke det taes bokstavelig. Hårskallen har vel aldri noen sinne blitt sett på som å ligge i Verdal. Ei heller har den vært noe grensepunkt. Trolig ble den nevnt som et merkepunkt.
---- 55 SS-A ---- nødenhed. Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem for bie Qvendalen og sidn i øster til Suul mærket paa Søndre side, hworfra almindingen igien gaaer i Nordost, til Høysete, og siden i Nordwest hen mod Lexdals allminding. I denne strækning war Skow paa efter skrewne stæder saa som i Qvendalen hwor Skowen er bøxlet till Neder Holmens Saug af Justits Raad Hagen, udj Juuldalen, wed og om kring Wers wandet, og Helgaae Elw, item wed Schiæckerwandet og den der af kommende ælw, som alt er bøxlet til Ulvild Saug hans Majts tilhørende og Hr. Rasmus Bøysen Hagen har i brug: Widere fandtes ovver for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og her noget Skow som war werrslidt og for endel uduelig, og ej til andet tienlig end til Brænde weed og Bygnings wærk for de der i Sircumference Liggende Sætrer. I en dahl kaldes Masaae-dal ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hworti! kunde hugges aarlig 18 tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger. Den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, da lexdals allminding blew overseet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde Sauge ere mentioneret, M : :/: (2. juni 1756) ser paa Sagh. :/ paa Westre Side af Lexdalwandet begynder allmindingen igien, kaldes Wohlhougen, owen for Wigenn og grændser Langs Sparboens allminding indtil Heyen, og siden paa Søndre Side Langs Bøigden. Der war iche andet Skow som Bierke Lider og Myhr Stugur thi det som har wæret grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af Bøndrne til deres Gaarders Fornødenhed udhugget saa at gandske lite er igien, som er Smaat - og afhøgret, uden at tiene til andet end til Skeefang. Nærmere kommentarer eller forklaringer er ikke nødvendig med hensyn til Volhaugen. Den beskrivelsen er forøvrig også tatt med under behandlingen av Volhaugen ålmenning. Heller ikke Leksdal ålmenning behøver noen nærmere omtale i denne sammenheng etter som den ikke er direkte omtalt i denne beskrivelsen. Årsaken til det er at Leksdalen ble befart og beskrevet i 1756 i forbindelse med befaringen av Lund sag. Derfor viste man til den forretningen ved denne anledning. Og den be skrivelsen er satt inn i kapitlet om Leksdal ålmenning. Men hva som må forståes som to almenningsstrekninger, den ene fra grensen mot Skogn til svenskegrensen, og den andre i en stor bue fra Lindset i Kverndalen via Vera til Leksdalen, må vi se litt nærmere på. Den første innbefattet Ramsås ålmenning, Hoås almenninger, Tromsdal ålmenning, Inndal almenninger, Færs ålmenning og den sydlige delen av Inns eller Sul ålmenning. Dette vil si områdene på sydsiden av Verdalen. Imidlertid ser det ut til at den andre strekningen også omfattet en del på sydsiden av Inna. Helt sikkert omfattet den Kverndal ålmenning, Vera eller Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. I tillegg tyder beskrivelsen på at Sulgårdenes gårdsskoger befant seg innenfor sydgrensen av dette store området. I så fall må grensen ha krysset Inna et eller annet sted i nærheten av Vaterholmen. Som det går frem av kartet over delingen av utmarken til Sul-gårdene i 1806, strakte denne utmarken seg langt syd over. Naturligvis må man ikke ta disse beskrivelsene helt bokstavelig. De anga bare sånn omtrent hvor grensene gikk. Og dessuten var dette en grenselinje mellom to almenningsområder som støtte opp mot hver-
---- 56 SS-A ---- Grensene mellom gårdene i Sul som fastsatt i en grensebeskrivelse av 15. september 1806. Hele beskrivelsen er inntatt som kilde. Tallene på kartet refererer seg til hvilket nummer den enkelte gard hadde i beskriv elsen: 1 = Stormoen, 2 = Lillemoen, 3 = Brenna vestre, 4 = Brenna østre, 5 = Sulstuen vestre, 6 = Sulstuen østre, 7 = Karlgård, 8 = Østgård, 9 = Tømte, 10 = Vestgård. Dessuten er det tre delingsområder merket med Do. Disse delingsområdene var delt mellom flere garder. ? betegner uklare områder.
---- 57 SS-A ---- andre, og det var således ikke av avgjørende betydning hvor grensene gikk så lenge begge var almenninger. Vi må huske på at dette ikke var noen beskrivelse som skulle brukes ved et eventuelt salg. Slike beskriv elser fulgte senere. I 1760 ble så generalforstamtet gjenopprettet. Og på nytt ble det ansatt holzførstere som skulle påse at bestemmelsene ble fulgt. Deres oppgåver var omtrent de samme som de oppgåvene holzførsterne tidlig ere hadde hatt. Generelforstamtet kom også denne gang til å eksistere bare i kort tid. Allerede i 1771 ble det nedlagt, og årsaken var trolig den samme som første gang, nemlig økonomien. 10 I og med at general forstamtet hadde vært i virksomhet i to adskilte perioder, blir det ofte omtalt som Det eldre generalforstamt og Det yngre generalforstamt. Men i den tiden både det eldre og det yngre generalforstamt hadde eksistert, hadde noen av holzførsterne blant annet hatt Verdal som virkeområde. Det eksisterer en del rapporter fra deres hand som berører Verdal. Disse vil bli behandlet nærmere et annet sted i denne boken. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.) Her skal allikevel nevnes at i 1768 ga generalforstamtet ordre om å sørge for at det ble opptatt fortegnelse over og gitt beskrivelse av de almenninger som fantes. Den daværende holzførster J.F. Wøllner sendte ved et par anledninger samme året en beskrivelse av almenning ene i Verdal. Wøllners beskrivelser av almenningene baserte seg nokså mye på hva som var sagt i de tidligere almenningsforretninger, men al likevel kom det til en del nye ting. I sitt svar datert 1. oktober 1768 sa han følgende: Fortegnelse over alle udi Stør og Werdahls Fogderie befindende Allmindings Skove, være sig de Kongelige, som de Allmindinger Bøygden formeener sig at have Rettighed til, samt hvo der er Bøxlet eller ikke. Etter denne innledningen fortsatte han med sin almenningsbeskriv else. Men seiv om han brukte navn på almenningene som skulle tyde på at han hadde oversikten, viser beskrivelsene at navnene langt fra er dekkende. Werdahls Præstegield. No. 16 Ramsaassen AUminding. Begynder Wed Ramsaassen og Øster forbie Haarschallen i Sør tijl Ferswandet, og Langs Øster til Guddings Elwen indtil Støraassen og Nordre siidn forbie Stor Myhren indtil Suul og siden tilbage forbie Suul gaardene og Ingdahlens Ejendeele indtil Ramsaassen. Denne AUminding er underlagt den Kongl Ramsaas Saug og nu paa 5 combinerede Aar forpagtet til Hr General Auditeur Kierulf. Her i er een megen god Saug tømmer Skow. No 17 KalvDahlens AUminding. Fra gaarden Lindset gaar den opeftter forbie Qendahlen, og siden i Øster til Suul paa
---- 58 ----
---- 59 SS-A ---- Søndre Siidn hwor fra den igjen gaar til NordOst tii Høysette, og siden i Nordwest hen til Lexdahls Allminding. Denne Allmindings Strekning er tilßøxlet Justice Raad Hagen, nu bruges af General Auditeur Kierulf. Her i findes eendeel Saug tømmer Skow, dog ikke af nogen Wærdie. No 18 Juuldahlens Allminding. Begynder i Juuldahlen Wed og omkring Wærwandet og Helgaae Elv, item Wed Schiæcher Wandet og den der af kommende Elw. er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne Stæder betydelig Skow. No 19 Masaadahlens A llminding Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til Hr. Obriste Lieutenant Klyver. Der udj skiøn Skow til Saug tømmer. No 20 Lexdahls Allminding. Begynder paa Westre siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Allminding indtil Heyen, og siden paa Søndre Siide Langs Bøygden. Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver. Udj denne Allminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow tilbage. Hele rapporten avsluttes med følgende: Flere Allmindinger een hwad som her er andført, har jeg ikke eftter nøyeste under søgning faaet Kundskab om Og saaled underdanig forfattet. af J.F. Wøllner Almenningsstrekningene slik de er beskrevet i 1758.1 denne beskhvelsen fikk almenningene hverken navn eller nummer, men de etterfølg ende almenningsforretninger viste til denne forretningen, og de brukte benevnelsene Den første almenningsstrekning, Den andre almennings strekning og så videre i den rekkefolge de var blitt beskrevet i 1758. Tallene på kartet refererer seg således til denne nummerering: 1 = Den første almenningsstrekning, 2 = Den andre almenningsstrekning, 3 = Den tredje almenningsstrekning (Leksdal ålmenning), og 4 - Den fjerde almenningsstrekning (Volhaug ålmenning). Også her er grensene høyst usikre. Spesielt er det grunn til å tro at når det i beskhvelsen står Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl. allmindingen at Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i Sør til Færselwen, betyr ikke dette at man ansa den delen av Skogn som denne beskrive/sen omfatter, som a tilhøre Verdal. Tro/igfulgte grensen den aksepterte grenselinjen. Men Hårskallen var et ypperlig referanse punkt som er synlig fra store deler av nedre Verdal, og den ble ganske sikkert brukt på den måten.
---- 60 ----
---- 61 SS-A ---- Man fristes her til å betvile den samme Wøllners ord når han sier at dette er skrevet eftter nøyeste undersøgning. Til det er det for mange feilaktige opplysninger og uklarheter som kommer frem. Dessuten var brevet datert Trondhjem. Trolig har han ganske enkelt skrevet av den beskrivelsen fogd Arnet ga i 1758. Og denne har han visstnok heller ikke lest nøyaktig. For der sto det at Leksdal ålmenning ikke ble behandlet fordi den var omtalt i 1756. Men Wøllner fortutsatte tydeligvis at det var Leksdal almennings beskrivelse som fulgte, og han skrev derfor av omtalen av Volhaugen ålmenning under Leksdal. Når det gjelder Ramsås ålmenning som Wøllner nevnte som den første i Verdal, ser vi at han ga den den samme beskrivelsen som Arnet hadde gitt Den første almenningsstrekning i 1758. Også her forekommer det unøyaktigheter. Fra Guddingselven gikk grensen til Sulsjøvolden i henhold til forklaringen av 1758, mens Wøllner lot grensen gå til Sul fra Guddingselven. Men hva han på dette sted kaller Suul, er utvilsomt Sul sjøene eller Sulsjøvollen. Interessant er det imidlertid at Wøllner kalte hele strekningen for Ramsås ålmenning. Også for den neste ålmenningen brukte Wøllner et navn som bare dekket en mindre del av hele området. Han kalte den Kalvdalen ålmenn ing. Kalvdalen er som kjent, en sidedal mot nord fra Kverndalen. Men hele det store området som Wøllner betegnet som Kalvdalen ålmenning, er identisk med hva som ble kalt Den andre almennings strekning etter Arnets beskrivelse av 1758. Men så kom han til Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. Noen nøyaktige grenser for disse ga han ikke, men begge to befinner seg innenfor den ålmenningen han kalte Kalvdalen ålmenning. Numrene 16 og 17 i Wøllners rapport omfatter så store områder at flere almenninger befinner seg innenfor grensene til dem. Men numrene 18, 19 og 20 dekkes hver for seg av eksisterende almenninger. Deres beskrivelser er derfor også gjentatt under de respektive almenningene. Wøllners rapport av 1768 innebærer egentlig ikke store forandringer fra det kartet som kan tegnes etter Arnets rapport av 1758. Men en del av hans navn er anderledes, og likeledes oppgir han to almenninger innenfor en annen. Disse er avmerket med stiplede linjer. Wøllner nummerete almennningene fortløpende fra herred til herred, og av den grunn benyttes hans nummerering her: 16 = Ramsåsen ålmenning, 17 = Kalvdalen ålmenning, 18 = Juldalen ålmenning (ligger innenfor Kalvdalen ålmenning), 19 = Malsådalen ålmenning (ligger innenfor Kalvdalen ålmenning), og 20 = Leksdalen ålmenning (er egentlig Volhaugen ålmenning). Leksdalen ålmenning er således ikke beskrevet, seiv om den nok var der.
---- 62 SS-A ---- Til tross for de etter hvert nokså mange almenningsbeskrivelsene ga Rentekammeret seg ikke. Stadig kom det nye ordrer om beskrivelser av almenningene. I 1778 ble det sendt et sirkulære til stiftamtmennene i Norge. Skrivet omhandlet de påtenkte almenningssalgene, og Rente kammeret ønsket å få en beskrivelse av almenningene som muliggjorde salg. Stiftamtmannen i Trondheim videresendte dette til sine fogder. Petter Arnet, fogden i Stjør- og Verdal fogderi, svarte samme år at han i årene 1757 og 1758 hadde sendt inn beskrivelser av almenningene i sitt fogderi, og nå sendte han en gjenpart av disse beskrivelsene. Men tydeligvis var ikke Arnets beskrivelser nøyaktige nok, for i en av Rentekammerets journaler for 1784 angående almenningssalg står følg ende om Arnets rapporter: Stiftsamtm. tror ikke at den givne oplysning i hens til strekningene og grendsene er saa nøiagtige som udfordres baade for at sælge dem til mest fordel for kongens casse, som og for at give kiøberne en betryggende eiendom. Dette førte da til at det gikk en rekke brev frem og tilbake mellom de respektive instanser, helt til at Rentekammeret i 1786 ga stiftamtmannen i Trondhjem ordre om å sørge for at almenningsforretninger ble iverk satt. Dette brevet sa blant annet at man ønsket en nøyaktig beskrivelse av almenningene av den enkle grunn at man ønsket å seige dem. Man summerte også opp hvordan det skulle skje, og hva som skulle opplyses. Beskrivelsene skulle utføres av en lagrett. Grensene skulle beskrives nøyaktig. Ikke bare skulle grensene mot private områder fortelles, grensemerkene skulle også angies. Videre ønsket man å vite almenning enes omtrentlige lengde og bredde. Likeså om det fantes skyldsatte garder, rydningsplasser og engsletter. Disse skulle oppgies med nøyakt ige opplysninger med navnet på eierne eller brukerne. Til slutt skulle forretningen publiseres allerede på neste ting for å kontrollere om det hadde kommet til nye ting som var blitt avglemt under selve forretning en. Dette skrivet fra Rentekammeret førte så til at stiftamtmann 1.8. Dons skrev til fogd Arnet og sorenskriver Resch og gjenga hva Rente kammeret hadde sagt, og han befalte så disse å avholde almennings forretninger i fogderiet. Fogd Arnet i denne sammenheng var ikke den samme som Petter Arnet som tidligere er omtalt. Ved denne anledning en var det en ny Arnet, Arnt Christopher Arnet. Trolig var dette en sønn av den tidligere fogden. Og som et sidesprang kan det være av interesse for oss verdalinger at den sorenskriver Resch det er tale om, trolig er den som Reschvold, en part av Nestvold, er oppkalt etter. Dette navnet uttales Riksvold. u Den 24. juli 1787 ble det så utsendt stevning til almenningsbefaring i
---- 63 SS-A ---- Verdal, og 12. september samme år ble almenningsforretningen på begynt. Almenningsforretningen i 1787 innledes på følgende vis: Anno 1787 den 12te September blew Retten sadt paa Gaarden og Dragonqwartereet Holmlien høyt oppe i Werdahlens Præstegield med Efterskrewne af Fogden Arnet op nevnte Eedsorne og u-partiske Laugretts mend: Swend aagesen Haugan, Johan Torkildsen Kolstad, Ole Olsen Stor Langdal, Johan Andersen Holmlien, Anders Olsen Ingdahl og Hans Gundbiørnsen Holmen. Aaverwærende Kongs Mayts Foget Arent Christopher Arnet og Bøygde Lænsmanden Ole Sewaldsen for herfrå at undersøge og erholde oplysninger om dette Præstegields Almindinger Grændse Mærker og wiidere efter da herom fra Rente Cammerets igiennem Amtet indløbne ordrer under Bde Julii og 19de Augustii 1786, Som Fogden fremlagde og som blew læst.- Fogden derefter til kiendegaw, at han til alle og enhwere Efterretning baade inden- og uden-Bøygden har udi de priwiligerede Trundhiems Adresse-Comptoirs Efterretninger saawel som wed Placater i Fogderiet at Kirke Bakkene Ladet Kundgiøre denne Forretnings Foretægt efter saadan Notification: - Almuen som indfandt sig wed denne Forretning tilkiende gaw at den oplæstePlacat ikke een men Mange Søndage till alles Efterretning er blewen af Kirke-Bakken oplæst og Kundgiort. Desuden mødte Proprietair Rasmus Hagen med hans søn Theodorus Hagen, og Kiøbmand Thonning af Tronhiem, som begge eye betydelige Saugbruge heri Præstegiældet, for at iagttage deres Rett Fogden Arnet derefter fremlagde gienpart af den udi Aaret 1758 holdte Almendings Besigtelse, og endskiønt det Kongelig Rente Cammer ikke har funden samme Oplysselig nok, formeente han dog den Kunde tiene til Weyleedning wed denne Forretning, hworfor han for det første begiærede Almuens Swar om de da befarede Strækninger ikke endnu hawe samme nawn, dernæst at de nøyaktigens will beskriwe mærkerne med hwad wiidere, som nu (uleselig). Den udi aaret 1758 den 18de Julii begyndte Forretning blew læst. Man undersøgte derpaa den udi samme Forretning første beskrewne Strækning, som begynder og ender wed Ramsaasen og efter nøyeste indhæntede Kundskaber fra de tilstedewærende meest kyndige, ældste og paaliideligste Mænd, erfahrede Mand at i samme ligger: Seiv om de store almenningsstrekningene ved denne anledning ble mer oppdelt og gitt navn, var ikke denne forretningen stort mer nøyaktig enn de tidligere. Retten befant seg nemlig hele tiden på Holmlien høyt oppe i Wærdahlens Præstegield, og beskrivelsene ble foretatt på grunn lag av vitneavhør. Forretningen ble imidlertid utlyst temmelig grundig, og det kan være interessant å merke seg at Trundhiems Adreesse-Comptoirs Efterretn inger ble benyttet. Dette er nemlig det samme som den nåværende Adresseavisen. Hele forretningen avsluttes med følgende ord: Fleere Almindinger wiste ingen at opgiwe, og fra Inderøens Fogderie mødte ingen med Indsigelse mod de mærker, som under disse undersøgninger er Mentionerede at wære Skiælne Mærker imellem Inderøen og Stør- og Wærdahls Fogderier - Men som det går frem av pålegget fra Rentekammeret, var hensikten med denne almenningsforretningen å beskrive almenningene med henblikk på salg. Almenningsbeskrivelsene fra 1749 og 1756/58 anga hva som var almenninger i Verdal. Men disse beskrivelsene kunne ikke
---- 64 SS-A ---- brukes ved salg. For det første var de for generelle, og for det andre dekket de for store områder. Sist på 1700-tallet foregikk som nevnt en rekke salg av almenninger, og det var for å muliggjøre disse salgene at forretningen av 1787 fant sted. Det som tidligere hadde blitt kalt almenningsområder eller -strek ninger, ble delt opp i mindre deler. Etter den nye inndelingen er det interessant å legge merke til at de totale almenningsområdene nå synes å være mindre enn før. Men dette skyldes ikke at almenningene i seg seiv ble mindre. Det var bare områdene som ble beskrevet med henblikk på salg, som fikk sine grenser nøyaktig beskrevet. Og for å unngå tvil, unngikk man å la almenningene få felles grenser hvor det kunne være grunnlag for senere tvister. Områdene mellom og utenfor de beskrevne og navngitte almenningene, var fortsatt almenningsområder, bortsett da naturligvis fra de områder som allerede på det tidspunkt ble betraktet som tilhørende gårdsvaldene. Og folk flest på den tid var også klar over hva som var ålmenning, hva enten den var beregnet til å selges eller ikke. Men etter hvert som tiden gikk, glemte man bakgrunnen og hensikten med denne forretningen, og til sist var man av den formening at almenninger var kun de områdene som befant seg innenfor de beskrevne almenningsgrensene. Rimeligvis gikk man gradvis til å betrakte områdene utenfor som et slags ingenmannsland. Uten at noe kan sies for sikkert, må det kunne antaes at enkelte garder fikk sine skog strekninger utvidet nettopp i disse områdene. Videre skal vi være klar over at de fleste av gårdene som lå i utkantområdene og grenset mot de tidligere almenningene, var proprietærgods. Det er ingen grunn til å tro at disse proprietærene bevisst handlet uærlig. Mer sannsynlig er det at de fulgte vanlig praksis. Antageligvis er dette forklaringen på at proprietærenes skogeiendommer allerede fra rundt århundreskiftet 17/1800 kom til å fylle opp områdene mellom almenningene. Forklaringen på denne spesielle holdningen til almenningene, som opprinnelig var sett på som felles eiendom, og som ingen kunne berike seg på utilbørlig, ligger ganske sikkert i det motsetningsforholdet som gjennom lang tid hadde utarbeidet seg mellom kongemakten og bruks berettigede bønder. Kongemakten hadde aldri bestridt bøndenes spesielle rettigheter i almenningene, men kongemakten forbeholdt seg retten til inntektene av den nye næring skogbruk som almennings skogene ga muligheter til. Dette var ikke noen gammel rettighet bøndene kunne påberope seg å ha hatt hevd på. Og kongemakten hevdet og håndhevet sin eiendomsrett til denne fortjenesten uten at bøndene kunne gjøre mye fra eller til. Når så kongemakten som følge av sine egne påbud og bestemmelser nærmest frigjorde store skogstrekninger, er det ikke til å undres på at bøndene begjærlig grep den sjansen til å få ta litt del i den fortjenesten
---- 65 SS-A ---- skogen og skogbruket hadde gitt mulighet til. Dersom motsetnings forholdet mellom konge og bønder ikke hadde eksistert, er det helt usannsynlig at andre bruksberettigede i de berørte almenningene uten videre ville ha godtatt denne utviklingen. Forklaringen ligger ikke i at begrepet ålmenning fikk en annen betydning. Derimot ble begrepet gard utvidet til å omfatte de nærmest liggende skogområdene. Denne ut viklingens opprinnelse ligger nok lengre tilbake i tiden enn sist på 1700- tallet. Men også den eldste utviklingen skjedde nok med alle bruks berettigedes samtykke og viten. Og man passet nok grundig på at ingen forsynte seg utilbørlig av hva som ble regnet som fellesgoder. I Verdal ble det solgt to almenninger etter dette, nemlig Vera eller Juldal ålmenning og Færs ålmenning. I alle fall eksisterer det salgs dokumenter for disse. En tredje, Inns eller Sul ålmenning, har også skiftet status i samme periode eller muligens noe senere. Men det eksisterer ikke noen dokumenter om dette salget. Disse forholdene vil imidlertid bli nærmere behandlet under de respektive almenningene. Seiv om det også etter dette kom krav fra Rentekammeret om opp lysninger om almenningene, ser det ikke ut til at det har medført nye almenningsforretninger. Men da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, måtte de norske myndigheter seiv skaffe seg opplysninger om al menningene. 11815 behandlet Stortinget spørsmålet om almenningene, og det ble vedtatt å innhente opplysninger fra amt- og fogdearkivene. Som følge av dette pålegg sendte Nordre Trondhjems amt et skriv til fogderiene samme år - med ordre om å sende inn opplysninger om almenningene. Fungerende fogd Støp kunne imidlertid i sitt svar gi få nye opp lysninger, ettersom han var nylig tilsatt i sitt embete, og han hadde ikke rukket å få tatt avskrift av de protokoller som fantes i fogdearkivet. Selve svaret gir ikke oss så mye å bygge på, men i avslutningen nevner han følgende almenninger i Verdal: Hoeaas, Ramsaasens, Ingdahlens, Svarthoved, Mosaae, Lexdahlens, og Wohlhougens Almindinger i Werdahlens (prestegjeld). Mosaae er forøvrig feilskrift for Malså. Så avslutter han med følgende setning: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. Brevet er datert 31. januar 1816. Dette skulle således bety at de øvrige seks almenningene ikke lenger var statens eiendom. Disse seks var: Vera eller Juldalen ålmenning, Kverndal ålmenning, Småsæteråsen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning. Dette førte så til at en matrikkelkommisjon som var i arbeid i 1820, skrev følgende: Den 28de Marts fortsatte Commissionen det paabegyndte Arbeide med Indførelser af Grundeiendommene med deres Sammenligningstal i Protocollen; men førinden dette
---- 66 SS-A ---- Arbeide var tilendebragt foretog Commissionen sig i Anledning af en fra Amtet meddeelt Skrivelse af 31te Januar 1816 til samme fra const. Foged Støp, nærmere at bestemme Sammenligningstallene for de Almindinger i Verdalens Tinglaug, som ikke henhøre blandt Statens Eiendomme. Bemeldte Skrivelse omhandler denne Gjenstand til Slutning saaledes «Endelig skulle jeg ikke lade noen uanmerket, at efter den end Contributionens «Regnskab at fremlagte Jordebog Udvisende en Staten ikke eiende flere af de i «medfølgende Befarings-Forretning anførte Almindinger end følgende, FL: hoeaas, «Ramsaasens, Ingdalens, Svarthoved, Mosaae «./. Malsaae ./.», Lexdalens og «Volhougens Almindinger i Verdalens, (så følger noen tilsvarende almenninger i «Stjørdal) Præstegjælde. De øvrige skal Tid efter anden vere bortsolgte og nu Privates «eiendom.» - Heraf følger, altsaa, at Almindingerne No 376 Væren eller Juldal, No 377 Smaa sæteraasen, No 378 Kværndal, No 379 In eller Suul, No 380 Færen og No 385 Tromsdal ikke kunne betragtes som Statens Eiendommer, men derimod ansaaes som tilhørende private Eiere. - Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe Werks Protsespant skifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den sidst anførte Alminding, No 380 Færen er indbefattet under den i Størdalens Thinglag No 549 lige ledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenligningstal 454 maa afdrages da for den Deel af Selboe Werks samlede Eiendom, som her i Thinglaget er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beliggende Deel at Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308/11/20. Som man forstår, ble alle privat eide almenninger skyldsatt ved denne anledning. Det er forklaringen på at det i Verdal finnes tre matrikulerte almenninger, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmenning. Senere ble det, som vi vil se under Inns eller Sul ålmenning, slått fast at dette i virkeligheten var en stats almenning. Derfor er dette den eneste matrikulerte statsalmenningen i Verdal. De øvrige almenningene som fogd Støp mente måtte være privat eien dom, er ikke behandlet videre av denne matrikkelkommisjonen, og de ble vel ansett for å være statsalmenninger. Men det offentlige var fortsatt ikke fornøyd med hva som var blitt opplyst, og i 1825 sendte Finans-, Handels- og Tolldepartementet ut et sirkulærskriv hvor det ble bedt om opplysninger om hvilke almenninger staten eide, størrelsen og verdien av disse, hvilken bruksrett almuen hadde, om det fantes rydningsplasser, hvilken inntekt staten hadde av dem, og om det fantes hindringer i veien for at de kunne realiseres på samme måte som det øvrige av det offentliges jordegods. 16. desember 1826 svarte fogd Aarest r up. Som grunnlag brukte han forretningen av 1787. Han avsluttet sitt skriv slik: Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer, da kan sammes Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastæderne, hvorfor det bemærkes at den omhandlede Inns Alminding er i følge den i Aarene 1787 og 1788 afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende. Efter min Formening
---- 67 SS-A ---- kunde det vel være hensigtsmessigt, at de Staten tilhørende Skove realiseres, da derved sandsynlig en større Indtegt vilde tilflyde Statscassen end hvad de nu importere, men dog troer end mere hensigtpassende at overdrages saaledes som det fornevnte Zirculaire til de Brugsberettede imod en ved Taxation fastsættende Kjøbesum, samt med Forpligtelse af foranstaltende Udskiftning: Etter at amtet hadde mottatt dette svaret fra Aarestrup, sendte det et videre skriv til departementet 7. februar 1827, hvor det blant annet sto: Almindingerne i Stør og Værdahls Fogderie er ikke af Betydenhed i Henseende til Skovbrug til Udskiftning, men den er gavnlig og nødvendig for Almuen, som ogsaa derudi har Brugsret. Indalens Alminding i Værdalen kunne dog for endeel producere Savtømmer, men dens beliggenhed skal ikke være den beleiligste for Drivten. Ellers er Almindingsskovene i Stør og Værdals Fogderi ved formegen Hugst medtagen, hvortil maadeligt Opsyn dermed fra vedkommende Embedsmænd og Betiente ikke lidet skal have bidraget. Den siste kommentaren fra amtmannen stemmer forøvrig godt overens med hva som kommer frem om skogenes tilstand på 1800-tallet i et senere kapitel. Men ganske sikkert er dette forhold som nå det offentlige begynte å bli mer og mer klar over. Stadig nye innskjerp ninger med hensyn til hugsten i almenningene kom nå fra departe mentet, og det var også på høy tid. I årene 1843 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene. Den fra 1843 er nokså mangelfull, og den fra 1847 bygger på tidligere arbeider. I likhet med tidligere innberetninger var disse foranlediget de statlige myndigheters ønske om å få så fullstendige opplysninger som mulig, både med hensyn til skikkelig bevarelse av skogen og til muligheten for å seige noen av almenningene. Staten var interessert i den siste muligheten for de almenninger som kanskje ville påføre det offentlige utgifter når det gjaldt de bruksberettigedes muligheter til å nyttiggjøre seg skogen. Det var med dette i tankene at amtmann A.F. Trampe sendte sin innberetning av 1847, og lot denne ledsage av et etterskrift. Her tok han først for seg sin fortolkning av forskjellen mellom en Kongelig ålmenning og en Bygdealmenning: Forsaavidt der skjelnes mellem Kongelige og Bygdealrnenninger antages det at man ved førstnævnte har forstaaet saadanne hvor de tilgrændse Bygder ei have havt fri Brugsret og Skovhugst kun foretaget efter Bevilling medens over Bygdealmindingerne kun har været antaget en Slags Overeiendomsret, saaledes at Staten har om Leilighed dertil gaves enten bevilget Hugst eller tilladt Nedsættelse af Rydningsmænd. Amtmannen fortsatte med å fraråde et eventuelt salg av de fleste almenningene i amtet. Etter hans syn ville dette avstedkomme tvistig heter om rettighetene, ettersom bygdelagene ikke var i stand til å løse ut almenningene og at disse følgelig ville komme på privatpersoners hender. Han mente at da ville både bygdealmuenes bruksrettigheter og lappenes beiterettigheter bli berørt. Derimot mente amtmannen at Bind VI A- 5
---- 68 SS-A ---- hugstbevilling burde kunne gies mot en skogleie der dog ei kan være stor formedelst den besværlige Frembringelse. Og blant denne typen av almenninger nevnte han Tromsdal, Hoås, Ramsås, Inndal, Svarthovd, Kverndal og Leksdal almenninger i Verdal. Derimot anbefalte amtmannen ved samme anledning å overlate etter takst følgende almenninger i Verdal til de bruksberettigede almuer: Småseteråsen, Malså og Volhaugen almenninger. Det måtte da inngåes en avtale om størrelsen på det kvantum tømmer den enkelte kunne hugge for å forhindre at almenningene ble helt uthugget. Et argument mot salg til private som amtmann Trampe anførte, var at det ville legge hindringer i veien for nyrydninger i almenningene. Det er således klart at amtmannen så på nyrydninger i almenningene som en fordel. Dette syn var imidlertid stikk i strid med forstmennenes syn på samme sak. Forstmennene begynte sitt virke i neste decennium, og deres uttalelser med hensyn til nyrydninger er gjengitt i kapitlet Forst mennenes syn på skogenes tilstand og årsakene til denne. I 1850-årene var det i Trondhjemske Forstmesterdistnkt ansatt en forstmann ved navn Jacob Bøckmann Barth, og fra ham forelå det i 1856 en innberetning om almenningene i Stjør- og Verdal fogderi. Den originale innberetningen har det ikke vært mulig å få fatt i, men som bilag til et brev fra forstmester Peder Chr. Asbjørnsen forelå en skrivelse fra Barth med beskrivelse av fire almenninger tatt fra denne innberetningen. Riktignok omhandlet dette først og fremst den ulovlige hugsten som på den tid florerte i almenningene, men noe av det som ble sagt gikk også på grensene, og Barths beskrivelser er gjengitt i sammenheng med de respektive almenninger. I sin innberetning kom også Barth inn på hvordan almenningene må ha blitt redusert i omfang til fordel for de private skogene i nærheten. Dette synet delte forøvrig også lensmann Rygh i et annet skriv som også var bilag til Asbjørnsens brev. Et brev fra fogd Schive var det tredje bilaget. Disse brevene var fra årene 1857 og 1858. Alle er gjengitt under Kilder. Disse skrivene hadde sammenheng med rettssaken mot Nicolay Jenssen. Den er imidlertid behandlet andre steder i boken. (Se Musum: Verdalsgodsets historie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.) Men så er det dags for den store og endelige almenningskommisjonen i forrige århundre. Alle tvistigheter og uregelmessigheter som var blitt registrert i statens skoger, førte til at det ved kongelig resolusjon 6. juni 1861 ble nedsatt en kommisjon som skulle undersøke almenningsfor holdene i Nordre Trondhjems amt. I løpet av de påfølgende år gikk kommisjonen opp alle almenningene, kartla dem, beskrev dem, målte dem, merket grensene, samt avgjorde forskjellige tvistemål. Arbeidet var slutt i 1865. Det hele resulterte i Beskrivelse over Statsalmenningene i Stør- og Værdals Fogderi. Denne
---- 69 SS-A ---- beskrivelsen er meget grundig, og den danner i dag grunnlaget for grensene for statsalmenningene. Den innledes på følgende vis: Aar 1865 den 30te Oktober var Kommissionen samlet i Munkerøstads Enkes Hus i Levanger. Man gjennomgikk de forskjellige, af Kommissionens Medlemmer forfattede, Udkast til Beskrivelser over Statsalmenningerne i Stør- og Værdals Fogderi og besluttede, at der affattes særskilte Forretninger for hver enkelt Ålmenning, og at Udskrifter af disse meddeles thinglagsvis samt tilstilles Sorenskriveren til Thing læsning, hvorhos med Hensyn til de Almenninger, for hvilke i Henhold til Lov af 12te Oktober 1857 Almenningsbestyrelse er organiseret, denne erholder Udskrift af ved kommende thinglæste Forretning. Man begyndte med at gjennemgaa Almenningerne i Værdalens Thinglag og vedtok derpaa følgende Beskrivelser: Så følger beskrivelsene av de åtte første almenningene. Det gjelder Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenning, Kverndal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Volhaugen ålmenning. De øvrige almenningene ble ikke beskrevet ved denne anledning som følge av uenighet med hensyn til grensene mot Verdalsgodset. Men de manglende almenninger fikk sin beskrivelse senere, og foran denne står følgende tekst: Foruden de foran under No I - VIII omhandlede findes i Værdalens Thinglag endvidere følgende Almenninger, y. Smaasæteraasens, Malsaa og Lexdals. Da der angaaende enkelte Punkter i disses Grændser mod Værdalsgodset fandt Uenighed Sted mellem dettes Eier og Kommissionen, blev der af denne i Mødet den 30te Oktober sidstleden ikke vedtaget nogen endelig Beskrivelse af Almenningerne i Paavente af Indre-Departementets Bestemmelse i Sagen. - Denne var endnu ikke afgiven, men da Departementet paa Kommissionens Anmeldelse om, at den nu saa sig istand til at afslutte ein Virksomhed i Distriktet, har erklæret Intet at have mod saadan Afslutning at erindre, vedtoges nu følgende Beskrivelser over: Deretter følger så beskrivelsene av de tre siste almenningene: Leksdal ålmenning, Småseteråsen ålmenning og Malså ålmenning. Og i likhet med de øvrige er beskrivelsene over disse tatt med i kapitlet som omhandler vedkommende ålmenning. Etter Småseteråsen almennings beskrivelse står en fotnote med en ekstra opplysning om grenseforhold som ble avklart i en overenskomst med Verdalsgodset 9. februar 1872. Dette gjelder alle de tre siste almenningene som ikke var med blant de første åtte. Grændsespørsmaalet er ordnet ved Overenskomst, thinglæst 9de Februar 1872, der er saalydende: »Under Forbehold af det Kongelige Indre-Departements nærmere Approbation have Undertegnede truffet følgende Overenskomst angaaende Grændserne mellem Statens Almenninger i Værdalen og det tilstødende Værdalsgods's Eiendomme: 1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi-
---- 70 SS-A ---- søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen, medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred - derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser. 2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835 omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken opført 3 Mærkerøser. 3) Endelig vedtager Værdalsgodsets Eiere samtlige øvrige Grændselinier for Statens Almenninger i Værdalen saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissi onen, forsaavidt disse tilstøde Godsets Eiendomme. 4) Den Værdalsgodsets Eiere fra gammel Tid tilkommende Ret til at benytte Høisøen til Flødningsvand samt til at have Vintervei over Søen forbeholdes fremdeles uforment. Værdalen den Bde September 1871. Paa det Offentliges Vegne M. Selmer. - B. Jenssen. Chr. Jenssen. Lr. Jenssen. Caroline Jenssen. Fredrikke Jenssen. Anna Getz. Georg Jenssen. Vedtages paa det Offentliges Vegne, dog med Forbehold af samme Ret til Fiskeri i Høisøen saaledes, som denne Ret hidtil har været udøvet. - Den Kongelige Norske Regjerings Departement for det Indre Kristiania den Bde Januar 1872. Vogt. Skjoldborg.» Noter. 1 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 100. 2 NHLs. 301. 3 Danmarks historie bd. 9 s. 212. 4 NHLs. 127 S NHLs. 359. 6 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 102. 7 NHLs.3OI. B NHLs.3OI. 9 NHL5.229. 10 NHLs.301. "Musum: Verdalsboka 111 s. 146.
---- 71 SS-A ---- VOLHAUG ÅLMENNING Dette er en statsalmenning. Den ligger på nordsiden av dalen vest for Leksdalsvannet. På en måte ligger den adskilt fra de andre almennings områdene i Verdal. Men den grenser mot to andre kommuner. Kommunegrensene mellom Inderøy og Steinkjer går nemlig over toppen av Marsteinsvola, som er det høyeste punktet i det lavtliggende fjell området som har gitt ålmenningen navn. Almenningsområdet strekker seg også inn i de to nevnte kommunene. Den delen som ligger i Inderøy eller den tidligere Røra kommune, heter Heia statsalmenning, og den delen som ligger i Steinkjer eller den tidligere Sparbu kommune, heter også Volhaug statsalmenning. Opprinnelig må Volhaug ålmenning ha omfattet hele Volhaugen like ned til gårdene som ligger opp i skråningene, og som i dag har sine gårdsskoger her. Den første omtale av Volhaug ålmenning finnes i fogd Petter Arnets almenningsbeskrivelse av 1749. Om Volhaugen sier han følgende: Volhaugen. Leklemsvannet midt på. Almenningen strekker seg mot høyre fra vannet.
---- 72 ----
Vol haugen. Gr æset, Tokst ad og Husby i forgrunnen. Midt på Ydse dalen. Marsteinsvola tilhøyre. 7: Wolhaug Almindingen streckende sig Øster i Længden - 3 Fierdinger og i Nord Vi Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig gran og Furue, till gandske Lidt Huus og Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom den af Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen. - Svært mye å holde seg til når det gjelder grensene, er ikke dette. Men det går allerede her frem at almuen, det vil si de bruksberettigede, hadde beskattet skogen hardt. Hvem som hadde rettigheter, får vi heller ikke vite. I den neste almenningsforretningen, 1758, omtales også Volhaugen. Den 18. juli dette året begynte forretningen, og man rakk ikke å bli ferdig. Neste dag fortsatte man. den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, paa Westre Side af Lexdalwandet begynder allmindingen igien, Kaldes Wohlhougen, owen for Wigenn og grændser Langs Sparboens allmending indtil Heyen, og siden paa søndre Side Langs Bøigden, der war icke andet skow end som Bierke Lider og Myhr Stugur thi det som har wæret grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af Bøndrne til deres Gaarders For nødenhed udhugget saa at gandske lite er igjen, som er Smaat - og afhøgret, uden at tiene til andet end til Skeefang. Skogens beskaffenhet er ikke blitt bedre i løpet av de knapt ti årene som har gått. Derimot er det gitt en noe mer nøyaktig beskrivelse av grensene. Mot Sparbu og Røra er det greit å følge grensene. De er rimeligvis de samme som herredsgrensene i dag. Men mot bebyggelsen i Verdal blir det uklarere. Man får ikke vite hvor langt opp gårdenes eiendommer går. Men gårdenes interesse for å ha egen skog var nok stor
---- 73 ----
Volhaugen. Marsteinsvola midt på. På toppen av Marsteinsvola møttes kommunene Inderøy, Steinkjer og Verdal. Tilvenstre Ydsedalen. på denne tiden slik at vi må kunne anta at ålmenningen var temmelig sterkt beskåret. I 1768 hadde en holzforster ved navn Wøllner i oppdrag å spesifisere sagbrukene i Verdal. Han omtalte også Hauka sag. Han brukte i den sammenheng navnet Hauka ålmenning} Bakgrunnen for dette er at Hauka sag hadde rett til å ta sagtømmer i ålmenningen. Og Wøllner ga da denne ålmenningen navn etter sagen. Men det er ingen grunn til å betvile at det er Volhaug ålmenning det var tale om. Dette er imidlertid ikke det eneste tilfelle hvor en ålmenning ble oppkalt etter den sag som hadde bevilling til å ta tømmer der. Den samme Wøllner skulle også samme året gi en beskrivelse av al menningene i sitt distrikt. Han omtalte også Volhaugen seiv om han riktignok ga ålmenningen navnet Leksdal ålmenning. Wøllner bygde sin beskrivelse på hva fogd Arnet hadde sagt ti år tidligere, og der hadde Arnet fortalt at han hoppet over Leksdal ålmenning av den grunn at den var blitt omtalt i 1756. Deretter fortsatte han med Volhaugen. Dette har tydeligvis ikke Wøllner vært klar over, for i sin beskrivelse som er datert 1.10 1768, sa han: No 20 Lexdahl Aliminding. Begynder paa Wester siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Aliminding indtil Heven, og siden paa Søndre Siide Langs Bøygden. Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver. Udj denne aliminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow tilbage.
---- 74 SS-A ---- Volhaugen. Leksdalsvannet til høyre. Som fortalt i bakgrunnshistorien for almenningsforretningene, var vanligvis ikke beskrivelsene gode nok. Heller ikke omtalen fra 1758 ble regnet for god nok, og følgelig ble en ny beskrivelse utført i 1787. Denne beskrivelsen er noe grundigere enn de foregående, og seiv om man ikke foretok befaringer i terrenget, ble mange vitner avhørt. Forretningene varte følgelig i flere dager. Man begynte den 12. september, men først den 14. september nådde man til Volhaugen. Den 14de September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett. Endelig blew den Fierde Almindingsstrækning efter den gamle forretning undersøgt og befandtes derude: En Bøygde Alminding kaldet Wohlhougens Alminding, som begynder paa Westre-Siide af Lexdahls Wandet, ohngefær en Fierding owen for Wigen grendser langs Sparboens Alminding i Nord-West indtil Heyen og siiden paa Syndre Siide Langs Wærdahlens Bøygd forbyi Gaardene Siim, Lechlem, Gresset, Husebye, Qwaem, Husum, Stavlund, Auglen, Solberg, Sanden, Okul, Siør-Holmen, og strækker sig til Wiigen, hworfra denne Alminding begyndte alt efter Mærker. Her har fra u-mindelige Tiider foranførte og mange flcere Skow-Løse gaarde hugget hwad de behøwede til Huus Fornødenhed - Den ansees ohngefær en god Miil i Længden og paa sine Stæder en Fierding Wey i Breeden andre Stæder endnu mindre; har liiden og meget maadelig Gran-Skow, ingen Skyldsatte eller nye Rødnings Pladser; Ingen Field sletter, men følgende gaarde har sætre her, saasom: Hestegreye, Trones, Qwam, Sanden, Landstad og Okuld,-
---- 75 ----
---- 76 SS-A ---- Denne beskrivelsen er nokså nøyaktig, seiv om et par av de gårdene som nevnes som grense-gårder til ålmenningen, ikke grenser mot den allikevel. Det gjelder Sem, som grenser til Heia, statsalmenningen på Inderøysiden av grensen, og Husan. Ovenfor er begrepet fjerding nevnt, og nå kommer i tillegg mil. Begge disse ble brukt som lengdemål. På 1700-tallet ble en norsk land-mil regnet for å være 18.000 alen, noe som igjen tilsvarer ca. 11,3 kilometer. I fjell- og skogsterreng ble en mil regnet for å være noe kortere. 2 Således kan vi anta at når begrepet mil brukes, ligger dette nokså nært opp til hva vi i dag vil regne for en mil. En fjerding var da fjerdeparten av en mil. Verdal lå i Stjør- og Verdal fogderi, mens både Røra og Sparbu lå i Inderøy fogderi. Grensen mellom fogderiene ble fastslått ved en grense oppgang i 1791. Delelinjen skulle imidlertid ikke ha noen innflytelse på bruksrettighetene for de bruksberettigede. 3 Det er grunn til å merke seg at ved denne anledning ble begrepet bygdealmenning benyttet om Volhaugen. I fogd Støps oppregning av statens almenninger i 1816, nevnes Vol haugen som en av disse. Matrikkelkommisjonen av 1820 nevner heller ikke Volhaugen ålmenning. Ved denne anledning ble alle almenninger som ikke var statsalmenninger matrikulert og skyldsatt. Volhaugen må således ha blitt regnet for å være statsalmenning, seiv om altså fogden Arnt Christoffer Arnet betegnet den som bygdealmenning i 1787. Merkelig nok nevnes ikke Volhaug ålmenning av fogd Aarestrup i 1826. Men den nevnes i 1843. Det er ikke mye som sies, men dog får vi høre at skogen er borte. 24. Vohlhaugen en Bygdealminding omtrent 1 Miil lang og 1/4 Miil bred. Fjeldsletter haves ikke her. Skoven er udhugget. 7 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen, som er taxeret til omtrent 20 Sp. Også i 1847 nevnes den. Her står: 24. Wohlhaugen Bygdealminding a., der efter samme befaring liggendes paa westre Side af Lexdals Wandet omtrent 1/4 Miil owenfor Gaarden Wigen og grændser langs Sparboens Alminding i Nordwest indtil Heien og Siden paa Søndre Side langs Werdalens bøigd forbi Gaardene Sim, Leklem, Græsset Husebye, Qwame Husum Stavlund Auglen Solberg Sanden Ochul Schjørholmen og strækker sig til Wigen hwor begyndte. Omtrent en Miil i længden og indtil 1/4 Miil bred. Wærd ansat til 20 Spd. - b., maadelig Skow og intet widere dyrkningsland. c, Sætere hawe her Gaardene Hestegrei, Trones, Quam Sanden Landstad og Ochul.- d., De under a nævnte Gaarde og flere hawe ber fra umindelige Tider hawt Ret til Hugst til Huusfornødenhed. Engesletter og Pladse giwes ikke. - e., Staten har ingen Indtægt af denne Almending. Dette er et sammendrag av hva som tidligere er sagt, og det er ikke kommet til noe nytt.
---- 77 ----
---- 78 ----
---- 79 SS-A ---- Den siste store almenningskommisjonen avsluttet sitt arbeid i 1865. Om Volhaugen sier denne: VOLHOUGENS ÅLMENNING Volhougens Statsalmenning i Værdalens Thinglag er omhandlet i Forretninger, afholdte af Værdalens Foged og Sorenskriver den 18de Juli 1758 og 14de September 1787. Grændsen er, forsaavidt den motstoder de i Inderøens Fogderi beliggende Heiene og Volhaugens Almenninger, altsaa paa Strækningen fra Leklem-Våndet til Marstenvola og derfrå videre om Landstadvolden til Næshaugen, tillige opgaaet af Øvrigheden i Inderøen den 30te August og Iste September 1791 samt afhjemlet den 22de Marts 1792. Da Uoverensstemmelse viste sig at finde Sted mellem de i de forskjellige Jurisdiktioner afholdte Forretninger, er Grændsen i Henhold til Rente kammerets Skrivelser af 14de November 1795 og 26de November 1796, fastsat i et Dokument, affattet af Stør- og Værdals samt Inderøens Fogder den 24de Juni 1797 og approberet af Stiftamtmanden den 20de September s.A. Imidlertid maa dog bemærkes, at ligesom denne Afgjørelse af Grændsen ingen Indflydelse skulde have paa Udøvelsen af Brugsrettighederne, saaledes er i det nævnte Dokument Liniens Retning, som det af Situationskartet vil sees, urigtig angivet, idet den nemlig ikke kan gaa «lige i Øster» fra Leklemsvandet til Marstenvola, nåar den skal gaa «over den søndre Kant af Søraasmyren og noget sønden for den saakaldte Tronæsaas». Man har derfor holdt sig til disse specielt angivne Punkter, der maa forudsættes givne, og til Beskrivelsen af selve Terrænet, ikke derimod strengt til Retningen, saameget mindre, som Fogderne neppe, da Dokumentet udfærdigedes, opgik Linien, og som den Grændse, som Kommissionen har afmærket, nærmest stemmer overens med den fra begge Bygder stedfundne Brug, i hvilke Henseende bemærkes, at Konduktøren, Løitnant Haffner, har oplyst, at Sems og Græssets nu nedlagte Sætre i Værdals Volhougens Ålmenning ligge vestenfor den rette Linie mellem Leklemsvandet og Marstenvola, samt at Tronæs Sæter for 100 Aar siden, som det siges ifølge Dom, er flyttet did, hvor Sæterens Hustomter nu findes. Volhougens Ålmenning er opgaaet af Kommissionen nærmest i Anledning af For hør mod Christen Sevialdsen Lein, Baard Forbrigd og Kirkesanger Sehm den 14de, 15de og 20de August 1861. Forskjellige Forholde vedkommende denne Ålmenning ere omhandlede under det samme Forhør, der er behandlet 12te, 16de, 20de og 2!de August, 28de September samt Iste og 30te Oktober 1861, under Justitssag mod de samme Personer, behandlet 4de og ste December 1861, 28de og 29de Marts, 3die Mai, 1 lte og 21de Juni 1862 samt paadømt 16de September s.A., - og endelig under Møder, dels med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1861 og den 21de November 1863, dels med Angrendsende paa Strækningen fra Næshougen til Storgrøvla den 21de November 1863, og dels forsaavidt angaar Grændsen for Almenningerne i Inder øens Fogderi, med sammes Foged den !Bde August 1863. Specielt bemærkes iøvrigt, at Linien fra Storgrøvla til Gammelstavnen grunder sig paa den ovennævnte vedtagne Dom af 16de September 1862, at Kommissionen i Kraft af den samme givne Myndighed har overensstemmende, med de private Eieres Paastand bestemt, at Linien skal gaa fra Gammelstavnen til Okuls Kværnhus og derfrå til Røsttaaen istedetfor i ret Linie fra Gammelstavnen til Røsttaaen, fordi hin Strækning under en den 13de August 1811 afholdt Skyldsætningsforretning er tillagt Lille Skjørholmen, hvilken Urigtighed nu paa Grund af mellemkommende Hevd ikke længere kunde rettes, samt endelig, at Linien fra Røsttaaen til Haukaavandet mot Sanden og den beneficerede Gaard Okul er Kart over Volhougens Alminding i Værdalen optaget 1861 af Haffner.
---- 80 SS-A ---- Rids over de mod Volhougs Alminding østlige Side stødende Eiendommer. Fr a 1862.
---- 81 SS-A ---- fastholdt paa Grund af Vedtagelse fra Sandens Eier og i Henhold til Kirke-Departe mentets Bestemmelse i Skrivelse af Ilte Mai 1864 for den beneficerede Gaard Okuls Vedkommende. Grændserne for Volhaugene Ålmenning, der saaledes grunde sig dels paa vedtagen Dom dels paa de Angrændsendes Erkjendelse, angives her nærmere saaledes: Almenningen begynder i øverste Ende af en i Lexdalsvandet nedgaaende liden Dal eller dyb Kløft, Storgrøvla kaldet, hvor en stor tilhuggen Sten, mærket med en Krone, er opsat ved Siden af det gamle Mærke, en stor korshuggen Gran. Fra Storgrøvla gaar Linien, modstødende Leins Udmark, i Vest-Sydvest over Troldkjærringmyren samt over en Del mindre Høider og Dale indtil Svartbækken, hvor Forbrigds Udmark tilstoder, og paa hvilken Strækning 6 Røser, alle mærkede med Kroner, ere anbragte. Paa Sydsiden af Svartbækken ligger en Haug, hvori efter Sigende skal have været ind lagt Kul eller Kridt, og paa hvilken ligeledes en mærket Røs er opsat. Mellem Forbrigd og Almenningen bøier Linien noget mere mod Syd og gaar i S.V. over en liden Myr, paa hvis sydlige Ende en Stubbe tidligere har været Mærke mellem Gaardene Forbrigd og Hatlem samt Almenningen, og paa hvilken Strækning er opsat 3 Røser, hvorhos tillige ommeldte Stubbe er borttagen og en Røs opsat i dens Sted. Modstødende Gaarden Hallem gaar Linien nu først i S.S.V. og senere mere iV. over nogle mindre Høider og to smaa Bække til en stor Myr, hvorpaa man nåar en gammel Stavn eller Dam i Haukaaelven, kaldet Gammelstavnen, og paa hvilken Strækning 5 Røser, 3 mod den nordre og to mod den søndre Del af Hallem ere opsatte. - Fra Gammelstavnen gaar Linien i Vest til Nord langs Haukaaen til det Sted, hvor Okuls Kværnhus før har staaet, herfrå bøier Linien af og gaar i S.S.V. til S. ret til en iV. for Gaarden Skjør holmen beliggende, mellem to Myrer udspringende Fjeldrabbe, kaldet Røsttaaen. Denne Linie passerer først en lang Skraaning til Toppen af Løvbjerget, gaar derpaa ned ad sammes søndre Side over en Myrhals, hvor Delet skal være mellem Lille-Skjør holmen, som tilstoder fra Gammelstavnen, og Skjørholmen. Fra Myren kommer man atter over et temmelig høit Bjerg til en stor Myr, hvorigjennem Hyldbækken løber, hvorhos Strækningen fra Hyldbækken til Røsttaaen kun er Myr. Røser ere paa denne Strækning anbragte ved Okuls Kværnhus, paa Skraaningen, inden man kommer til Løvbjerget, paa Toppen af dette, paa Toppen af det andet ommeldte Bjerg, i Delet mellem Lille-Skjørholmen og Skjørholmen, ved Hyldbakken samt paa Røsttaaen. Ved sistnævnte Punkt tilstoder Skjørholmen, Vist og Okul Almenningen. Fra Røsttaaen gaar Linien, modstødende Okuls Udmark, over Myrer og enkelte Fjeldrabber i N.V. til V. til Haukaavandet, idet 5 Røser paa denne Strækning ere opsatte. Haukaavandet, som Almenningsgrændsen omtrent overskjærer paa Midten, danner den nordre Grændse for Gaarden Landstad, og fra Vandets vestre Bred til Qvamsaaen modstøde Gaardene Solberg og Auglen. Denne Linie, der gaar i V.N.V., støder i Nærheden af Qvamsveien paa Levningerne af en gammel Gjærdesgaard. Fra Qvamsaaen, hvor Stav lunds Eiendom tilstoder, gaar Linien næsten i ret Vest og følger Levningerne af en gammel Gjærdesgaard langs saavel Stavlunds som Husebys, Græssets og Leklems Eiendele, indtil den nåar Vasbjærgbækken, som derpaa følges til dens Udløb i Leklemsvandet. Paa denne Strækning, som gaar gjennem kuperet Terren og tildels over mindre Myrer, er mellem Almenningen og Stavlund opsat Røser, hvoraf den ene dog er en stor Sten, mellem Huseby og Almenningen er en Røs opsat ved hvert Endepunkt samt to Mellemrøser, mellem Græsset og Almenningen 4 Røser, hvoraf de to i Endepunkterne, mod Leklem ingen Røs opsat uden den paa Grændsen mod Græsset ommeldte, førend Vasbjergbækken naaes, hvor ligesaavel som ved Bækkens Udløb i Leklemsvandet, Røser ere anbragte. Fra Bækkens Udløb gaar Linien i N.V. til en i Leklemsvandet værende 0. hvor ligeledes en Røs er opsat, og hvor Heiens Ålmenning tilstoder. Linien gaar derpaa fra nysnævnte 0. i N.O. over Vasbjerget og Sørhaugen samt over Sørmyrens eller Søraasmyrens søndre Kant til en stor, ret over
---- 82 ----
---- 83 SS-A ---- Tronæsvolden beliggende Sten, mærket med Krone, paa hvilken Strækning desuden 5 Røser ere opsatte, hvorpaa den fra hin Sten bøier mere mod Øst og gaar først ned over Tronæsaasens østre Skraaning, indtil den overskjærer Qvamsaaen, hvorpaa den følger den vestlige Skraaning af Marstenvola indtil sammes Top, paa hvilken Stræk ning 5 Røser ere opsatte, ligesom et lodret Bjerg ved Qvamsaaen er korshugget. Grændsen mellem Sparboens og Værdalens Almenninger fortsættes fra Marstenen i næsten ret østlig Retning over en Myr, hvor en Røs er opført, og ved hvis østlige Ende et Kors er hugget i et Bjerg, og hvor tillige en Røs er opsat, samt over Fjeldets østlige Skraaning tæt nordenfor Ydses og Svinhammers Sæter til en stor Sten paa den gamle forladte Landstadvold, beliggende paa Landstadaasens vestlige Skraaning. Fra Land stadvolden fortsætter Linien i samme Retning for det meste over Myrer til Lom kjærnet, fra dette bøier den i 0.N.0. og over Næshougen til en gammel Stubbe. Denne Strækning er afmærket ved "øser, desuden er en jordfast Sten mellem Lom kjærnet og Næshougmærket korshuggen, og den gamle Stubbe borttagen samt en Røs opsat i Stedet. Paa Næshougen er Delepunktet for begge Volhougs Almenninger samt Gaardene Næs i Sparboen og Vigen i Værdalen. Fra Næshougen gaar Linien endelig ret til Udgangspunktet Storgrøvla over kuppert Terræn, følgende for det meste Høide ryggen, saa at Alt, hvad der falder mod Nord, kommer til at tilhøre de modstødende Eiendommer Vigen, Kulstadvigen, Vist og Landstad, medens den sydlige Skraaning kommer til Almenningen. Paa denne Strækning ere 9 Røser opsatte. Kart over Volhougens Ålmenning er i 1861 optaget af Løitnant Haffner som Kommissionens Konduktør, og Gjenpart af dette Kart vil blive leveret Almennings bestyrelsen. Forøvrigt maa bemærkes, at da den paa Vestsiden af Marstenvola beligg ende saakaldte Ydses Sæter, der skal være opryddet af Ydses Opsidder i Værdalen, men brugt af Loraas's og Røskes Opsiddere i Inderøen, efter foranførte Grændselinie ikke bliver liggende inden Værdalens men paa Inderøens Ålmenning, og da Tronæssæteren, hvis Huse ligge lige i Linien, nu er nedlagt, vil Spørgamaalet om Almuens Brug paa begge Sider af den her angivne Grændse mellem Fogderierne for mentlig blive af mindre praktisk Betydning, imidlertid gjentages den i det ovenom meldte Dokument af 24de Juni 1797 tagne Reservation hvoraf følger, at virkelig exis terende Brugsrettigheder ikke indskrænkes ved Liniens Afmærkning. I Volhougens Ålmenning er ingen Rydningsplads og ingen Slaatter. Derimod findes sammesteds følgende Sætre: Hestegreie benyttes af øvre og nedre Hestegrei Husan benyttes af Husan og Øvre Nordberg, Ydse af nedre Ydse og Svinhammer. - De flere Sætre i Almenningen - Trones, Nordberg, Landstad, Solberg, Minsaas, Aakerhuus, Sems, Græssets og muligens flere - ere ikke for Tiden i Brug. Almuens Brugsret i Volhougens Ålmenning bestaar, foruden i Sæterbruget, i Hugst til Husfornødenhed. Saavel Gaardmænd som Husmænd have udøvet saadant Brug, derimod neppe Inderster med nogen Slags Berettigelse. Saadan Brugsret har været udøvet af Opsidderne i den saakaldte Stiklestads Grænd ned til Lyngsgaardene samt af Opsidderne paa det Strøg af Hovedsognet, som ligger vestenfor denne Bygdedal indtil Grændsen mod Salberg Sogn. Det er ikke oplyst, at andre end Beboerne af Skovløse Gaarde, eller rettere sagt af Gaarde, som ikke seiv have tilstrækkelig Skov til Husfor nødenhed, have udøvet Brug i Almenningen. Angaaende Brugsretten og dens Omfang ere Oplysninger søgte i formeldte Forhør af 12te August/30te Oktober 1861 samt i Møde med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1862 og 21de November 1863. (I Kommissionens Møde den 9de September 1864 anmeldte Stavlunds Opsidder, Ole Olsen, at hans Gaard fra gammel Tid tilkommer Havnret i Almenningen, hvorpaa han ønsker sig meddelt Hjemmel. Brugsfuldmægtig Dahl fremsatte et almindeligt Forbe hold om Adgang til Bygsel paa saadanne Rettigheder, der hidtil inden Almenningerne maatte have tilkommet Leilændinge under Værdalsgodset.) Bind VI A —6
---- 84 SS-A ---- Lige til 1864 har der været en fælles Bestyrelse for samtlige Værdalens Almenn inger, men for Eftertiden vil denne som de øvrige Almenninger sammesteds blive undergivet særskilt Bestyrelse. Noter. 1 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s 2 NHLs.229. 188. 3 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s 186. Skjematisk oversikt over grensene for Volhaug ålmenning. 1864.
---- 85 ----
---- 86 SS-A ---- LEKSDAL ÅLMENNING Almenningen har navn etter Leksdalen, bygdelaget på østsiden av Leksdalsvannet. Mot vest grenser ålmenningen mot gårdsvaldene til gårdene i Leks dalen. Mot syd grenser den dels mot Værdalsbrukets eiendommer og dels mot gårdsvaldene til gårdene i Ulvilla og Helgådalen. Mot øst grenser den mot Malså statsalmenning. Mot nord følger grensen herredsgrensen mellom Verdal og Steinkjer. På nordsiden av denne grensen ligger Båbu statsalmenning. Denne ligger i det gamle Sparbu herred. I enkelte sammenhenger er navnene Vestre Leksdal ålmenning og Østre Leksdal ålmenning brukt. Dette har trolig sammenheng med at de bruksberettigede fra Leksdalen fra først av brukte den vestre delen, mens de bruksberettigede fra Helgådalen brukte den østre delen. Heller ikke Leksdal ålmenning er funnet navngitt før Ar net, som var fogd i Stjør- og Verdal fogderi, beskrev den i 1749. (1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bøygdens yderste Gaarder, og Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil Leksdalen med grensefjellene mot Sparbu i bakgrunnen.
---- 87 SS-A ---- samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Øst Ligesaa - 1 Miil. Strækn ingen bestaaer Dels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat Dels af Ringe og Duelig Furue samt weyerbrudt Grann Skow, saasom det beste af Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog finds endnu paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel aw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes. Opdalsfjellet som det her er tale om, kan ikke være annet enn Hærvola. Den neste ålmenningen som omtales i denne oversikten, kalles forøvrig Opdahls Almindingen i Woche Annex. Vi får her et inntrykk av størrelsen av ålmenningen. Seiv om den ikke hører med blant de aller største, ser vi at det fantes skog på steder som lå langt unna bebyggelsen. Og det stadig tilbakevendende problem med at skogen var rasert og uthugget, dukker også opp her. Men myndighetene var ikke fornøyde med rapportene av 1749, og nye almenningsbesiktigelser måtte avholdes. Den neste kom i 1758. Da ble imidlertid ikke Leksdal ålmenning befart. Følgende står det året: den 19. july Continuerede allmendings Besigtelsen, da Lexdals allminding blew ower seet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde Saug ere mentioneret. Med dette forståes at ålmenningen ble besiktiget og beskrevet i for bindelse med behandlingen av Lund sag. Dette skjedde i 1756. I doku mentene fra denne saken står følgende:
---- 88 SS-A ---- Leksdal ålmenning. Aksnesvola med Tillerknoppen settfra nord. I for grunnen Selidalen i Sparbu. 1756 den 2 juny blew eftter at mand tilforne og formedelst uføre Snee og vand Rinde Comparere, en Skow besigtigelse foretaget ower Lexdalen allminding i Wærdal Lexdals Fieldet kaldet, ... Egentlig skulle man altså befare områdene ved Rinnan sag, men dårlig vær og føre gjorde dette umulig. Det er altså ikke bare i dag vi kan tale om dårlige sommere! Men videre står: Hr. Major Kliiwer war derefter tilstædde og anwiiste allmindingens Strækninger som gaar fra Tufset Tuen til Blaaeaasen hwor Sparboens Allminding paa Nordre side er angrændsende. J same Strækning er mesten Hougfield, undtagen hist og her om kring, hwor en og anden Bækk dall kunde wære, der war nogle Gran- og Fuhru Træer, men de fleste af same war wejrslidt og Bederwet. Wel kunde findes et og andet træ duelig til Saw tømmer, men efter anseende wel det wære bekostelig at faa frem til Lund Saug som den nærmeste. Fra Blaaeaasen gaar da allmindingen til Herwohlen, i Hwilken Strækning og befandtes ligedan Som i owennæwnte. Herifrå neml Her wohlen gaar allmindingen forbi Kiæsboens Eyendeele til Sketswohlen som ligger oster op for Gaarderne Marcken. I denne Strækning Løber Elwen som Lund Saug drewis wed og gaar i en dahl ungefæhr Lang Vi Miil, uden den støder mod Hofstad og Tiller Eyendeele, hwori fantes nogenledes Gran Skoug saawel op langs med Elwen som og omkring Gue-stoen til Gaardene Stichelstad Sætter, og hworaf kand hugges Saug tømer, som Beqwæmmeligt kand føres til Lund Saug. Saa widt mand da kunde skiønne af denne befindende Skow, Syntes at nåar Skowen ej skal udhugges, eller forr inges, kunde deraf aarlig hugges til 14 Tylter timer eller Skiæres Bord af same 44 til 46 Tyltr. og J henseende til Bekostning der wil wære med at faa Tømeret hugget saa til
---- 89 SS-A ---- Fra Leksdal ålmenning. I bakgrunnen delvis skjult av tåke Blååsen, et grensefjell mot Båbu ålmenning. fields og derefter neddført til Lunde Saug saa den nærmeste wed allmindingen ligg- ende .... Deretter følger hva som skulle betales i årlig leie. Men seiv om dette er en besiktigelse i forbindelse med mulighetene for å hugge tømmer i til Lund sag, får man allikevel en del opplysninger om ålmenningen. Beskrivelsen av grensene er temmelig nøyaktig og stemmer godt overens med dagens grenser. Det eneste stedet hvor beskrivelsen synes noe uklar, er ved Hærvola. Det er ikke mulig å si om det er toppen av fjellet som menes, eller om det her høyderyggen av Hærvola som skal følges. I dag følger nemlig grensen høyderyggen. Hærvola blir forøvrig kalt med sitt riktige navn her. I forrige beskrivelse ble den kalt Opdalsfjellet. Her kan innskytes at en holzførster ved navn Wøllner skulle i 1768 gi en rapport over almenningene i sitt arbeidsområde som trolig omfattet store deler av Trøndelag. Trolig må dette arbeidsområdet ha vært i største laget, for i stedet for å befare almenningene, ser det ut til at han skrev av hva som ble sagt i almenningsforretningen 1758. Men i denne forretningen fortalte Arnet at Leksdal hadde blitt behandlet i 1756, og derfor unnlot han å omtale den. Han gikk deretter over til å beskrive Volhaugen ålmenning. Dette har tydeligvis ikke Wøllner vært klar over, for han bruker navnet Lexdahls Allminding, men beskriver Volhaugen. Leksdal ålmenning er således utelatt i beskrivelsen.
---- 90 SS-A ---- Fra Leksdal ålmenning. Bulleråstjernet i bakgrunnen. I forgrunnen Lundselven med Eklefossen som så vidt kan skimtes. Til høyre midt på bildet Holtjørnvola.
---- 91 SS-A ---- Fra Leksdal ålmenning. Hærvola sett fra vest. Kalt Oppdalsfjellet i 1749. Men hva enten det var beskrivelsen av denne ålmenningen eller andre almenninger som var for dårlig, så ble det krevd at en ny almennings forretning skulle avholdes. Den kom i 1787. Heller ikke ved denne an ledning var man ute i marken. Beskrivelsene ble foretatt på grunnlag av vitneavhør. Leksdal ålmenning ble behandlet den tredje dag. Den 14 September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett. Og blew da undersøgt den Tredie-almindings Strækning efter den gamle Besigtelse hworindi fand tes: Een kongl. Alminding kaldet Lexdahls alminding, som begynder fra Thuset thuwen eller Marstenen og gaaer i øster høyest op i Fieldet Blaasen herfrå i Nordeste Ende paa Hær Wohlen til dens Syndre Ende, der fra til Skiæl-Høyen, Skiæl-Sæter- Wold, og i det gamle Bom Fæste som er en stor Steen i Elwen, hworfra Mærket gaar i Nord-West igiennem Stændahlen og til Tufset-Thuen eller Marsteenen hwor den begyndte, hworhos blew tilkiendegiwet: at Thufset-Eluen, Baaren, og Hær-Wohlen er Grændse mærker Jmellem Inderøens Fogderie og Stør- og Wærdahls Fogderie. Denne saaledes beskreewne alminding er ohngefær 2 Miile lang og en Miil i Breeden, har maadelig Gran Skow, som forhen har wæret Bøxlet til afgangen oberste Lieutenant Kliiwer, men siiden freedlyst. Indeholder desuden en Hob u-duelig Jord har hwerken Bøxiede eller nye-Rødnings-Pladser - Engesletterne som skattes af ere for gaardene Musum, Hofstad, Lunden, Stiklestad, Axnes, Thuset, Wist, Grunden, Byna, Kluken, Hielden, Langstad, Holmen og flere som fogden forbeholdt sig at oplyse af Fieldslette- Mandtallet- Følgende Gaarde hawde Sætre her neml: Skey, Stiklestad, Ekle, Nord Hallan, Folioen, Skroowe-Gaardene, ower-Jermstad, Eckloen, nedre Sende, Karm huus, Lunden, Hofstad-gaarderne, Needre-Faaren, Wangstad, Kluken og Langdahl.
---- 92 ----
---- 93 SS-A ---- Leksdal ålmenning. Grensen går over Høysjøen. Høysjøen sett fra vest. Beskrivelsen følger nokså nøyaktig den fra 1756, men ved Hærvola var man ved denne anledning mer nøyaktig. Derimot bruktes ved et par anledninger navnet Marsteenen som et annet navn på Tusettua. Med mindre dette var et vanlig brukt navn på den tid, er det grunn til å tro at fogden, i dette tilfellet Arnt Christofer Arnet, har misforstått og ført opp den høyeste toppen av Volhaugen på den andre siden av Leksdals vannet, nemlig Marsteinsvola. Muligens kan Marsteinsvola ha blitt brukt som et siktepunkt i forklaringene, for den, Tusettua og Blååsen ligger i rett linje etter hverandre. Grensen mellom Sparbu eller Steinkjer og Verdal følger også denne linjen. Skiæl-Høyen er rimeligvis det samme som Skjellheia, men Skiæl- Sæter-Wold er vanskeligere å stedfeste. Men sannsynligvis er den identisk med en gammel seter Lille Langdal skal ha hatt på dette sted. Når det under engslettene er oppført at Langstad hadde en slik slette i Leksdal ålmenning, kan man tro at dette måtte gjelde Landstad. Men mest rimelig er det grunn til å tro at det må være Vangstad det var tale om, for Vangstad hadde også seter inne på almenningsområdet. I 1816 ble Leksdalen ålmenning bare nevnt i den forbindelse at den til hørte de offentlige almenninger i motsetning til en del andre som angive lig var i privat eie. Det samme skjedde i matrikkelkommisjonens rapport av 1820 hvor bare de privateide almenningene ble matrikulert.
---- 94 ----
Fra Leksdal ålmenning. Utsikt mot sydøst over Skjellheia. I venstre bakgrunn Elneshøgda. Leksdal ålmenning sett fra syd. Helt i bakgrunnen delvis skjult av skyer Hærvola. Til høyre bakerst Skjellheia og Håkåklumpen. Midt på i for grunnen Rollsjøene. Almenningsgrensen går tvers over den nærmeste.
---- 95 SS-A ---- Leksdal ålmenning. De sydligste grensefjellene sett sydfra over Kjesbu vannet. Til høyre Håkåklumpen, midt på Skeisvola med den høyere Markavola bak. Derimot fogd Aarestrups innberetning av 1826 er noe mer fyldig. Riktignok er dette en mer eller mindre avskrift av de allerede nevnte almenningsforretninger: 10 Lexdahls Alminding, som begynder fra Tuset-Tuven eller Marstenen og gaar i øst høiest og i Fjeldet Blaasen, herfrå i Norderste Ende paa Hæhr Wohlen til dens Syndre Ende. Derfrå til Skjæl Hojen Skjæl Sæter Wohl og i det gamle Bom Fæste, som er en stor Steen i Elven, hvor fra Mærket gaaer i Nordvest igjennem Steendahlen og til Tuf seth Tuen eller Marstenen hvor den begyndte. Denne Alminding er 2 Mile lang og 1 Miil bred, har maadelig Skov, der er fredlyst. Jordbunden er maadelig hverken bygslede eller nye Rydningspladse fandes her. Også her er navnet Marsteinen brukt. Dette tyder på at det bare har vært en avskrift av hva som er sagt tidligere. Derimot skal vi være klar over at på nordre side av Markavola som henger sammen med Skeisvola, går en dal som i dag kalles Marsteinsdalen. Bekken som folger denne dalen kalles Kvitsteinbekken. Denne dalen er imidlertid ikke identisk med Steendahlen som nevnes som en egen grenselinje. Denne heter også i dag Steindalen og går omtrent rett sydover fra Aksnesvola og ned i Tjelderdalen. I 1843 nevnes også Leksdal ålmenning. En del nye opplysninger har kommet til: 23. Lexdals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov som for største Delen ødelagt ved den i 1837 indtrufne Storm. Den gjenværendeDeelsomer aldeles udtørret hugger Almuen efter Udviisning og imod Betaling til Statscassen efter Taxt.- Opsidderne paa 7 Gaarde have her Engsletter og betaler aarlig Afgift til Stats cassen 47 s: 13 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen som anslaaet til 50 Sp. I rapporten fra 1847 står følgende: 23. Lexdals saakaldte Kongelige Alminding a., der efter befaring af 14: September 1787 begynder fra Tufset-Tuen eller fra Marstenen og gaaer i Øst Høiest og i Fjeldet Blaasen herfrå i norderste Ende paa Herwohlen til den Søndre Ende. Derfrå til
---- 96 SS-A ---- Leksdal ålmenning. Skeisvola til høyre og Markavola sett fra vest fra Klinga ved Leksdalsvannet. Skjedheien, Skjedsætervold og i det gamle Bomfæste som er en stor Steen i Elven; hvorfra Mærket gaaer i nordwest igjennom Steendalen og til Tufset Tuen eller Mar steenen hvor den begyndte; det bemærkes at Tufsettuven Blaasen og Hærvolen ansees Grændsemærker mellem Inderøens og Wærdals Fogderier. - Den ansees 2 Mile lang og 1 Miil bred dens Wærd er anslaaet til 50 spd.- b., maadelig Skow og uduelig Jord. c, Sæter hawe her Gaardene Schei, Stiklestad, Ekle, Nord Hallem, Folloe Skrowe Gaardene øvre Jermstad Ekloe neder Sende, Karmhuus Lunden Hofstadgaardene Nedre Faaren Wangstad Kluken og Langdaln - d., øster Stiklestad øster og lille Musum, Westgrunden, Byan Warslatten og Stor langdal have her Engsletter hvorfor tilsammen betales aarlig til Statskassen 45 s: e., Foruden nævnte Indtægt falder og Skowløn af bevilgede Hugster. En del nye ting var kommet til, men storparten var gjentagelser av hva som var sagt tidligere. Det kan bemerkes at det her ble brukt den riktige skrivemåten av Hallem. I 1787 sto Hallan. Det er altså ikke tale om Hallan i Vinne, men Hallem i Stiklestad. Det var ikke uvanlig at skrivemåten av disse navnene skiftet en del på 16- og 1700-tallet. Det kan også nevnes at Holme i Sjøbygda og Holmen i Vuku også delvis ble skrevet på samme måte som disse to. Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommi sjonen i 1861. Som allerede fortalt, er Leksdalen en grensealmenning til en annen kommune, og dette førte til en del vanskeligheter som følge av
---- 97 SS-A ---- at bønder i Sparbu også var bruksberettiget i Leksdal ålmenning. Som følge av dette, er denne beskrivelsen lang. Videre grenser ålmenningen mot Værdalsbrukets eiendommer. I en rettssak i for rige århundre ble den daværende eier, Nicolay Jenssen, beskyldt for å drive tyvhugst i ålmenningen. Jenssen ble fullstendig frikjent, men det var klart at det hadde rådet en viss uklarhet med hensyn til grensene. (Se Værdals godsets historie.) Dette går også frem av kartet som er hentet fra Justits sagen mod Nicolay Jenssen. Dommen i denne saken ble også grunnlag for almenningskommisjonens fastsettelse av Leksdal almennings syd grense. LEKSDAL ÅLMENNING Lexdals Statsalmenning i Værdalens Thinglag er beskreven i Forretningerne af 19de Juli 1758 og 14de September 1787. Den førstnævnte henviser iøvrigt med Hensyn til Almenningens Grændser til en den 2den Juni 1756 afholdt Besigtelsesforretning over Lunds Saug, idet Grændsen under samme, i al Fald for en Del, specielt er angiven. Forsaavidt Almenningen modstødes af Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning i Sparboen, - nemlig paa Lexdals Almennings Nordgrændse i Strækningen fra Tufset tuen til Hærvola - er denne Dal af Grændsen tillige omhandlet i den under 26de Juni 1797 paabegyndte Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes Uoverensstemmelse i Angivelsen af Grændserne for disse, forskjellige Jurisdiktioner tilhørende Almenninger. I Forretningen af 14de September 1787 er nemlig Punktet Tufsettuen angivet som Lexdals Almennings vestligste Mærkepunkt, hvorimod Forretningen af 1797 som saadant angiver Ivermyrkjærnhaugen, og medens begge Forretninger stemmer overens deri, at Linien fra Ivermyrkjærnhaugen i Nordost gaar til Blaa-Aasen, - uagtet Forretningen af 1797 forudsætter, at Linien rettelig burde gaa mere vestligt og at Blaa-Aasen er angivet som Mærkepunkt paa Grund af en i Forret ningen af 1787 indløben Feiltagelse, som ikke ved den senere i 1797 afholdte Forret ning antages at kunne redreseres - ere de nævnte Forretninger atter uoverens stemmende i deres Angivelse af Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Forretningen af 1787 angiver nemlig, at Mærkepunktet skal være Hærvolas nordre Ende, medens Forretningen af 1797, henholdende sig til en den Ilte - 15de August 1785 afholdt Forretning over Kjesbu Ålmenning i Sparboen, som tilstøder de heromhandlede Almenninger i Hærvola, vil, at Mærkepunktet i dette Fjeld skal søges paa Fjeldets høieste Top, hvor en Varde efter den i 1784 foretagne trigonometriske Opmaaling er opreist. Denne Usikkerhed med Hensyn til Grændselinien paa denne Kant maa allerede have fundet Sted fra gammel Tid af, efterdi Sætre og Fjeldslaatter, der bruges af Indvaanere baade fra Værdalen og fra Sparboen, ligge saa at sige om hinanden inden den omtvistede Strækning, saaledes Blaase eller Lunems, By og Dalems Sætre tilhørende Sparboen, og Karmhus Sæter, tilhørende Værdalen. Ogsaa Almenningens Sydgrændse, har været usikker, dog ikke fordi der finnes nogen Forretning, som staar i Strid med den i 1787 angivne Grændselinie, men fordi denne har været overskredet af Leilændingerne under det tilstødende saakaldte Værdalsgods, tilhørende Grosserer N. Jenssen. Disse Forholde have været gjorte til Gjenstand for gjennemgribende og specielle Undersøgelser under et den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December samme Aar sluttet Forhør, hvilket igjen ledede til Anlæg af Justitssag mod Grosserer Jens Nicolai Jenssen, hvilken inkamineredes for Kommissionen den 23de Juni 1862 og sluttede ved Dom af 26de Marts 1863. Under denne Sag, som paakjendtes i Høiesteret den 26de Mai 1865, og til hvis Oplysning tillige et Aasteds-Thingsvidne optoges for den ordinære Ret i Oktober 1863, - er denne Almennings Sydgrændse ligeledes om-
---- 98 SS-A ---- ** 43 O bo bo O &o K SD Kl o CU cj bo 'f co £ o ? o bo CS pa *2 to K, v! 5
---- 99 ----
-—£--— ~„J..:.,.r..., . . ' -y&w , '■■ —. >~» . si Kart over Den østlige Deel af Lexdals Alminding i Værdalen optaget 1861 af Haffner. Bind VI A —7
---- 100 SS-A ---- CU co bo I I bo | I bo O 1 k. aj > 1
---- 101 SS-A ---- handlet. I Henhold til de saaledes tilveiebragte Oplysninger har Kommissionen i en den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet Bestemmelse om Almenningens Syd grændse, saaledes som denne nedenfor nærmere vil blive angiven, idet forøvrigt bemærkes, at Grosserer Jenssen under hin Session har ladet protestere mod den nævnte Beslutning angaaende Grændsen, hvorfor Kommissionen i Forestilling til det Kongelige Indre-Departement af 31te August 1865 blandt andet har foreslaaet, at dette Grændsespørgsmaal snarest mulig undergives Domstolenes Afgjørelse. (Grændse uoverensstemmelsen hævet ved Overenskomst, thinglæst 9de Febr. 1872; se Smaasæteraasens Ålmenning.) løvrigt ere Lexdals Almennings Grændser opgaaede af Kommissionen fra den 9de til den 12te September 1861 samt den 4de og ste Juni 1862. Derhos er Beslutning angaaende Grændsen mellem Lexdals og Baabu Almenninger fattet under Møde med Fogden i Inderøens Fogderi den 18de August 1863 (kfr. Kommissionens Skrivelse til Fogden af 2den Mai 1864), og betræffede Grændsen mod Tufsetgaardene under et Forhør, afholdt 30te September 1863, - hvorhos endelig en Del af den vestlige Grændse for denne Ålmenning er omhandlet under et Møde med Værdalens Almenningsbestyrelse den 21de November 1863. Grændserne for Lexdals Ålmenning angives her nærmere saaledes: Fra Tufsettuen, der er beliggende paa Høiden af den Aasstrækning, som hæver sig lige op for Tufsetgaardene ved Lexdalsvandet og hvor Mærkepunktet er i Nærheden af en stor Sten, hvori findes indhugget gamle Kors og hvor nu en med Krone indhugget Mærkerøs er opsat, gaar Linien, modstødende Bremsetgaardenes Udmark af Sparboens Præstegjeld, i Øst til en Bjerghøide, kaldet Ivermyrkjærnhaugen, hvor en gammel trigonometrisk Varde er opreist, og i hvilken nu ligeledes en Krone er ind hugget. Her tilstøder Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning Lexdals Ålmenning, som den følger østover lige til Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Fra Ivermyrkjærnhaugen gaar Linien i Nordost bent til Blaa-Aasen, der er en med enkelte Naaletræer sparsomt bevoxet Aashøide, paa hvis Sydheldning de under Sparboen brugte saakaldte Blaase- Sætre ere beliggende. Her er opreist en Kronrøs paa et Sted, hvor tidligere et gammelt Kors findes indhugget i Bjerget. Herfrå gaar Linien i Øst ganske lidt til Nord bent til den næst-nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne Bjergafsatser paa Hærvolafjeldet, hvor en Kronrøs er opreist paa samme Sted, hvor en Røs ogsaa før har været sammenlagt. Paa denne Strækning overskjærer Linien tvende Gange Lunds-Elven, først nærmere Blaa-Aasen, mellem denne og Dalems Sæter, dog saa ledes, at Linien gaar oven- eller nordenfor sidstnævnte Sæter, - og senere oven- eller nordenfor Karmhus-Sæteren, hvorhos Linien gaar strax søndenfor den sydlige Ende af Hærvolakjærnet. Fra det nysnævnte Punkt paa Nordkanten af Hærvola gaar Linien, modstødende Malsaa Ålmenning, i Syd langs efter Ryggen af bemeldte Fjeld og over samme høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist, samt over Botten klumperne til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren), som er antaget at være en af de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger en Bugt i Fjeldvandet Høisøen, kaldet Botten, nærmest. Fra bemeldte Bjergtop, paa hvilken en Kronrøs er opført, gaar Linien, modstødende de under Værdalsgodset hørende Gaarde Sæters og Store- Langdals Udmark, bent i Sydvest over Botten til en ved Høisø-Elvens Udløb opført Flødningsdam, hvor tvende Kronrøser ere opsatte, samt videre omtrent i samme Retning over Lille-Høisøen og Skjelheien, hvor Kronrøser ligeledes findes, til Tomten af en paa Skjelheiens sydlige Heidning værende, i sin Tid under Lille-Langdal brugt, men nu nedlagt Sæter, kaldet Skjelsætervolden, hvor ligeledes en Kronrøs er opsat. (Kfr. her det paa Iste Spalte nævnte Grændsedokument.) Fra Skjelsætervolden gaar Linien i Vest lidt til Syd til den høieste Fjeldtop af Navnet Haakaaklumpen, hvor Kronrøs er opsat paa samme Sted, hvor et lignende Mærke før har været opreist, og videre i Vest over søndre Rollsø til en lige op for dette Kjærn beliggende, med Gran træer bevoxet Høide, kaldet Rundhougen, hvor en med Krone mærket Røs er opsat. Paa Strækningen fra Skjelsætervolden til Rundhougen tilstode Gaardene Lille-
---- 102 SS-A ---- '-.<
---- 103 SS-A ---- Langdals, Byna, Bjørstads, Aasens og Klugens Udmark - de tre sidste tilhørende Værdalsgodset - Lexdals Ålmenning. Fra Rundhougen gaar Linien bent i Vest lidt til Nord i Nærheden af et lidet Kjærn, Oxøiet, samt over den sydvestlige Heidning af Skeisvola, til midt paa Skeisætervolden, hvor en Kronrøs er opreist ved en jordfast Sten, modstødende paa denne Strækning de Værdalsgodset tilliggende Gaarde Kjæsbos og Markens Udmark. Fra Skeisætervolden gaar Linien, fremdeles tilstød ende Markens Udmark, bent i Nordvest til det saakaldte Bomfæste i Lunds-Elven, hvilket Mærkepunkt er antaget at være ved en større jordfast Sten paa Sydsiden af Elven, i hvilket Kors og Krone er indhugget, ligesom ved Elvebredden her er opreist en Kronrøs. Linien gaar derpaa fra Bomfæstet over Lunds-Elven og over en skovbevoxet Aasstrækning i Nordost til den sydlige Ende af et trangt Dalføre eller Kløft i Fjeldryggen, kaldet Stendalen, hvor en Kronrøs er opreist, samt følger derefter opad Stendalen i Nord indtil Dalførets nordligste Ende, hvor ligeledes en kronet Røs er opsat ved en jordfast, korset Sten. Herfrå bøier Linien igjen i Nordvest og gaar gjennom et Saagodtsom skovløst Terræn bent til Udgangspunktet Tufsettuen, saaat følgelig Fjeldtoppen Tillerknoppen bliver liggende sydvestlig for Linien. Paa Strækningen fra Bomfæstet i Lunds-Elven til Tufsettuen tilstoder Gaardene Hof stads, Tillers, Axnæs's og Tufsets Udmark Almenningen. Foruden ved foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre Røser, ialt 175 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed kan udfindes. Kart over denne Ålmenning er optaget i 1862 af Lieutnant Haffner som Konduktør. Forøvrigt maa med Hensyn til Ordningen af Grændserne for Lexdals Ålmenning erindres Følgende: a. Varslottens Sæter, der ligger paa Vestsiden af Høisøen, med tilhørende Udmark, som strækker sig langs Høisøen, med tilhørende Udmark, som strækker sig langs Høisøen fra Furupullen i Syd til Karphus-Bækken i Nord, og som hovedsagelig bestaar i en smal Aasstrækning, kaldet Gabrielsaasen, - maa efter de under det Jenssenske Forhør, navnlig af 10, 42, 44, 45, 50 og 51 Deponenter, afgivne Forklar inger antages at være frahævdet Lexdals Ålmenning og nu at udgjøre Særeien dom for Gaarden Varslotten Naar Chr. Lein derimod i det paa Gaarden Var slotten udfærdigede Skjøde, datert og thinglæst 17de August 1842, har forbe holdt sig Hugst paa Nordsiden af Karphus-Bækken, da antages saadant efter de fremkomne Oplysninger fuldstændig überettiget. Paa Grund heraf er Varslot- Sæteren med tilliggende Skovmark særskilt afmærket fra den øvrige Ålmenning ved Anbringelsen af 13 mindre Mærkerøser, opsatte paa de Kanter af Stræk ningen, som ikke begrændses af Høisøen og Karphus-Bækken. Forøvrigt bemærkes, at Opsidderen paa Gaarden Varslot fra gammel Tid af aarlig svarer Fjeldengskat til Statskassen, medens han ikke har Fjeldslaat andetsteds i Lexdals Ålmenning end i Sæterens Havnegang. Dette godtgjør formentlig, at Sæteren oprindelig er opryddet i den af Gaarden Varslottens Opsiddere brugte Fjeldslaat i Lexdals Ålmenning. b. Tufset-Gaardenes Opsiddere have under et af Kommissionen den 30te September 1863 optaget Forhør vistnok erkjendt Tufsettuen og ikke Ivermyrkjærnhougen for det rette Mærke mod Almenningen; men da disse Opsiddere have oplyst, at Slaat og Havnegang udelukkende har været afbenyttet af dem paa Strækningen mellem disse Punkter og i Retning østover henimod Stendalen, - forbeholdes saadan Rettighed til Slaat og Havnegang fremdeles Tufsets Opsiddere i samme Udstræk- ning som tidligere. Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget 1863 og 1864.
---- 104 ----
---- 105 SS-A ---- c. Grændsen mellem Lexdals og Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning er optrukken saaledes som ovenfor angivet, fordi en saadan Linie efter Vasdragenes Løb, de lokale Forholde i det Hele tåget samt de under de afholdte Retshandlinger og de forefundne Dokumenter, saaledes Blandt Andet Besigtelserne over Lunds Saug af 2den Juni 1756 og over Markens Saug af 22de September 1766, - fremkomne Oplysninger antages at have mest for sig. Overensstemmende med Forretningen af 26de Juni 1797 at sætte Mærket i Hærvola paa sammes Top, nåar det er utvivlsomt, at Linien skal gaa fra Blaa-Aasen til Hærvola og derfrå til Storkjærnfjeldet, synes altfor unaturligt, og den for samme i Forretningen paaberaabte Grund, at Forretningen over Kjesbu Ålmenning af Ilte August 1785, under hvilken Punktet er sat paa Hærvolas Top, er ældre end den i Værdalen afholdte Forretning af 14de September 1787 - befindes kun Udet holdbar. Den Ulæmpe, at Sætre og Slaatter fra et fremmed Thinglag ville blive beliggende inden Almenningen, vil ikke kunne ungaaes, hvorledes end Grændsen optrækkes: thi Værdals Sætre og Slaatter vilde blive liggende inden Baabu Ålmenning, om Hærvolas Top valgtes som Mærke. Som en Følge af den Maade, hvorpaa Linien nu er optrukken, ville Dalums og Ryes Sætre, tilhørende Indvaanere af Sparbo, blive liggende inden Lexdals Ålmenning, ligesom Blaase-Sætrene, der bruges af Lunnens Opsidder i Sparboen, ligge søndenfor Mærkepunktet Blaa-Aasen, følgelig inden Lexdals Ålmenning. Af Slaatter tilhørende følgende Sparbygdinger: Bjerkens, Ryens, Sems, Dalums, Heistad, Østre-Aases og Lunkans. Af de nævnte Sætre svares ingen Skat til Statskassen; derimod erlægge Brugerne af efternævnte Fjeldslætter saadan aarlig Skat til Statskassen: Bjerken 6 Skill., Ryen vestre 4 Skill., østre 14 Skill., Dalum 12 Skill., Heistad 4 Skill. og Østeraas 8 Skill.. Denne Skat opkræves fremdeles af Fogden i Inderøens Fogderi ifølge dennes Vedtagelse i Skrivelse til Kommissionen af 10de Mai 1864, og de anmeldte Sætre og Slaatter antages i Henhold til, hvad der er oplyst om den fra gammel Tid af stedfundne brug, ogsaa fremdeles, uanseet den oven bestemte Grændselinie mellem Almenningerne, at burde forbeholdes de berettigede Gaarde i Inderøens Fogderi. Inden Lexdals Ålmenning ligger ingen Rydningsplas: derimod findes dersteds følgende Sætre, der bruges af Opsiddere fra Værdalen: Vangstads-Sæter, der bruges af Vangstad og Østre Stiklestad. Langdals-Sæter, der bruges af Store Langdal. Karmhus-Sæter, der bruges af Karmhus. Hofstads- eller Skidthuldalen-Sæter, der bruges af Hofstad. Skrove-Sæter, der bruges af Østre og Vestre Skrove. Landfald-Sæter, der bruges af Østre Lund og Nedre Sænden. Ny-Sæter, der bruges af Musum og Tiller. Ekle-Sæter, der bruges af Nedre og Nordre Tiller. Hallem-Sæter, der bruges af Hallem og Skei. Skei-Sæter, der bruges af Marken, - samt de ovennævnte Varslotts-, Blaase-, Dalums- og Ryes-Sætre. Derhos findes, foruden de ovennævnte Fjeldslætter, der bruges af Indvaanere fra Sparboen, følgende, der haves i Brug af Indvaanere af Værdalen: Vist-Sæter, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen. Hofstads-Sæter, do. do. Rids over Lexdal og Malsaa Ålmenning efter Forstmester Asbjørnsens Undersøgelser Juli 1861.
---- 106 SS-A ---- Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931
---- 107 SS-A ---- Kart over Leksdal statsskog. Midtre del. 1931.
---- 108 SS-A ---- Ltni«L ji«i1!k08>lI Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931.
---- 109 SS-A ---- Vest-Grunden-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig til Statskassen. Musum-Sæter, hvoraf svares 9 Skill. aarlig til Statskassen. Axnæs, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen. Østre Stiklestad-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. Ekle-Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. Byna-Sæter, hvoraf svares 4 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. Varslotten Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. Stor-Langdal-Sæter, hvoraf svares 8 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. (I Møde 9de Septbr. 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlingsprotokol endvidere følgende Sletter: Skrove Slette, Lund Do., Tufset Do., Overholmen Do., Kluken Do., Vestre Hjelde Do.) Angaaende Almuens Brugsret i Lexdals Ålmenning ere Oplysninger søgte under Møder med Almennings-Bestyrelsen den 22de August 1861 og den 21de November 1863 samt endelig under et med Almuen afholdt Møde den 9de September 1864. Af disse Oplysninger fremgaar det vel, at Hugster til Husfornødenhed, og det endog tildels i betydeligt Omfang, i senere Aar have fundet Sted uden Udvisning og uden Rekognitions Svarelse; men i det nysnævnte den 9de September 1864 afholdte Møde er det af samtlige mødende Almuesmænd erkjendt, at saadanne Hugster have været überettigede og at alt Aavirke, endog til Husfornødenhed, kun kan foregaa efter speciel Bevilling af Overøvrigheden, efter Udvisning og mod Rekognitions Svarelse til Statskassen. Dog har alt Aavirke til Sæter- og Slaattebruget fra gammel Tid af her foregaaet uden nogensomhelst Indskrænkning. I Aarene omkring 1850 har Overøvrigheden meddelt Bevillinger til Hugster af Udsalgslast i denne Ålmenning: men disse Bevillinger, der gave Anledning til store Misligheder, have nu ikke paa flere Aar været meddelte. Imidlertid oppnådde man ikke å komme til enighet med Nicolay Jenssen angående grensene i syd ved Høysjøen. Først 9. februar 1872 ble de uoverensstemmende forhold avklart ved en overenskomst mellom Staten på den ene siden og eierne av Verdalsgodset på den andre. (Se forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og almen ningskommisjonene.) Om Leksdal ålmenning ble følgende sagt i denne overenskomsten: 1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen, medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred - derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus- bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser.
---- 110 SS-A ---- MALSÅ ÅLMENNING Denne ålmenningen ligger i den dalen den har fått navn etter, Malsådalen, en sidedal mot nord fra Helgådalen. Mot nord grenser ålmenningen mot Steinkjer kommune. Dette er også grensen til Kjesbu statsalmenning som ligger i det gamle Ogndal herred, nå en del av Steinkjer. Mot øst og syd grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer. Den del av Værdalsbrukets eiendom som ligger mot øst, er en del av Vera eller Juldal ålmenning. Tidligere ble den kalt Skjækerdalen ålmenning. Mot vest ligger Leksdal ålmenning. I almenningsforretningen av 1749 ledet av fogd Petter Arnet, er ikke Malså ålmenning nevnt. Derimot nevnes Opdahls Almindingen i Woche Annex etter Leksdal ålmenning. Beskrivelsen av denne ålmenningen er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. Denne beskrivelse sier at ålmenningen tåger sin begyndelse fra LægsDahls Almindingen og strecker sig Øster till Straadals Fossen ] A Miil østerfor Wæren. . . . Følgelig det eneste vi kan si, er at Malså ålmenning ligger innenfor det beskrevne området. Videre går det også frem av beskrivelsen at skogen var bygslet til Ulvilla sag. Denne bygslingen har sin egen historie, men seiv om den i
---- 111 SS-A ---- Malså ålmenning sett fra nord. I forgrunnen den nordligste delen av Hærvola. høyeste grad også berører Malså ålmenning, er utdragene fra kildene gjengitt i forbindelse med Vera eller Juldal ålmenning. Her kan kort skisseres at i mai 1736 sendte Rentekammeret et brev til krigsråd Hagen hvor en uttalelse av Broder Boysen angående dette området ble sitert. Broder Boysen hadde da i malende ordelag uttalt seg om terrengets ufremkommelighet. Han påsto at det var ufremkommelig for mennesker til hest, men bønderfolk til fots kunne klare å komme seg dit inn, riktignok ved å sette livet på spill, for å hugge tømmer. Fra Ulvilla strakte ålmenningen seg omtrent 3 Vi mil innover i fjellet. Og inne i dette forferdelige uland lå blant annet Malså ålmenning. Her skal man imidlertid være klar over at det var i forhandlinger med eierinteressene, det vil si kongen, at Boysen kom med disse uttalelsene. Det var nemlig eieren som skulle fastsette størrelsen av bygselsummen, og det var av Boysens interesse at denne ble satt så lavt som mulig. Han hadde således ingen interesse av å skjønnmale forholdene. Bygselseddelen ble utstedt i oktober 1736. Første gang at navnet Malså eller noe som ligner på dette navnet i for bindelse med en almenningsstrekning er funnet, er i 1758. Denne almenningsforretningen, som også ble ledet av fogd Petter Arnet, delte Verdal inn i fire almenningsstrekninger. Den første lå på sydsiden av dalen fra grensen mot Skogn til svenskegrensen, den andre omfattet sydsiden og nordsiden av Helgådalen frem til Leksdal ålmenning, som var den tredje. Og den fjerde var Volhaugen. Og Malså befinner seg
---- 112 SS-A ---- Malså ålmenning. Semsklumpen som er grensemerke for Malså stats almenning, Vera eller Juldal ålmenning og Kjesbu statsalmenning i Steinkjer. I forgrunnen til høyre Fiskeløysingen. Malså ålmenning. Semsklumpen sett fra Mokkavannet i Ogndalen.
---- 113 SS-A ---- således i den andre strekningen, hvor vi foruten denne også finner Kverndal ålmenning, Juldalen ålmenning, Vera ålmenning og Skjækerdalen ålmenning. Disse tre siste utgjør i dag Vera eller Juldal ålmenning. Fra den generelle beskrivelse over dette store området kan følgende hitsettes om Malså ålmenning: ...., Widere fandtes ower for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og her noget Skow som war werrslidt og for en del u-duelig, og ej til andet tienelig end til Brænde weed og Bygnings wærk for de i Sircumference Liggende Sætrer. J en dal kaldes Masaaedal ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hwortil kunde hugges aarlig 18 tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger. Hugstrettighetene fra denne del av ålmenningen var således nå flyttet fra Ulvilla sag til Langdal og Gren sager, som fikk en del av sitt tømmer herfrå. (Begge disse to sagene er forøvrig nærmere beskrevet i Skog- og sagbrukshistorien.) I den anledning kan nevnes at holzforster Wøllner som i 1768 inn rapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi, brukte navnet Gren ålmenning. l Trolig gjelder dette den del av Malså ålmenning som det kunne hugges i til Gren sag. Navnet Gren ålmenning er bare funnet ved denne ene anledningen. Den samme Wøllner har ved to andre anledninger også brukt navn på sagbruk til å navngi almennings strekninger. Det ene tilfellet gjelder Hauka ålmenning etter Hauka sag, og det andre Nedre Holmen ålmenning etter Nedre Holmen Sag. len annen rapport datert 1. oktober 1768 ga Wøllner også en oversikt over almenningene i Verdal. Denne oversikten er en ren avskrift av hva Malså ålmenning. Sett nordover mot Vetringen. Vetringhalla i høyre bakgrunn.
---- 114 SS-A ---- Malså ålmenning. Tjyvdalshalla sett fra vest. Malsåen i forgrunnen. Malså ålmenning. Hærvola sett fra øst.
---- 115 SS-A ---- Malså ålmenning i 1787. Arnet sa i 1758. Men Wøllner skilte Malså ålmenning ut som egen ålmenning, seiv om han like før hadde beskrevet en ålmenning som han kalte Kalvdalen ålmenning. Denne var identisk med Arnets andre almenningsstrekning hvor også Malså ålmenning befant seg. Men dessuten sa Wøllner følgende: No 19 Masaadahlens Allminding. Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til hr Obriste Lieutenant Klyver. Der udj skiøn Skow til Saug tømmer. Grensene mellom Malså ålmenning i Verdal og Kjesbu ålmenning i Ogndalen ble oppgått og fastslått mellom den 11. og 15. august 1785. 2 Og to år senere, i 1787, fulgte en ny almenningsforretning, denne gang ledet av en ny fogd Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Dette er første gang at Malså ålmenning er beskrevet som en selvstendig ålmenning. Denne ålmenning ble beskrevet den andre dagen: Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Een Kongl. Alminding kaldt Masaae Alminding, begynder i Syndre Ende af Hær Bind VI A —8
---- 116 SS-A ---- Malså ålmenning. Høysjøen som nevnes som bortbygsel sett fra syd. Wohlen og følger samme i øster og Nord tii Storkiøn-Fieldet og Sætershaugen, hwor findes endeel sammenlagde og opkiørte Steene, som skal wære Skiælne-Mærker imellem Inderøens og dette Fogderi. Herfrå i Synden til et liidet Wand kaldet Fisk- Løsningen; atter i Wester til Tyrdahls-Halden; wiidere i Nord til Tulleraas-Bækken og Hær-Wohlen denne alminding begynder, som er ohngefær en Miil Lang og 1/4 deel Miil breed, har heel maadelig gran-skow, da det meste er bestaaende af snauw-Field, myhrer og moradser - Ingen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her Engsletter i denne Strækning, neml: West-Grunden, Præste-gaarden Togstad, Lille- Langdahl og Wolden, hworom Fogden Lowede at giwe nærmere oplysning af Field slette mandtallet. Sæter har ingen her uden gaarden Holmlien- Ellers fremlagde Ole Olsen Langdahl en Boxel-Sæddel, dat 24de Octob. 1775 som blew Læst og hwor efter ham en af forrige Foget Arnet bewilget Fiskerie: i Høy-Siøe under denne alminding for Liwstiid mot 12 s: aarlig afgift Skatt. Grensebeskrivelsen her stemmer ganske godt med hva som gjelder i dag. Sætershaugen kan være den samme som Semsvola. Og Tyrdahls- Halden kalles i dag Tjyvdalshalla. Derimot blir ålmenningen forminsket noe i forhold til dagens størrelse når grensen går via Tulleråsbekken. I dag går grensen litt lenger mot syd. Den siste opplysning denne almenningsbeskrivelse gir, nemlig at fisket i Høysjøen var bortbygslet, er et ikke uvanlig forhold på den tid. Det var vanlig at kongens fogd bygslet bort slike rettigheter til fordel for statskassen. Men det var i følge de gamle lovene ulovlig. Imidlertid var
---- 117 SS-A ---- Malså ålmenning. Malsådalen sett nedover fra et punkt noe nedenfor Malså kopperverk. ikke dette det eneste tilfellet hvor fiskerettigheter ble bortbygslet i Malså ålmenning. Også rettighetene til Vetringen var bygselt bort. Og her kommer vi inn på et annet interessant forhold. I slike bygsels forretninger ser det ut til at det var vanlig å gi vedkommende ålmenning hvor fiskevannet lå, navn etter nettopp dette vannet. Vi har blant annet funnet Grønningen ålmenning som er nærmere behandlet under Hoås ålmenning. Vetringen ålmenning er også et navn som er funnet. Vetringen er riktignok et vann, men i denne sammenheng er det ikke fiskerettighetene som er bortbygslet. Her er det tale om seterrettigheter, og for å stedfeste seteren, brukes så navnet Wittrings Kongl. Alminding. Vetringen ligger i Malså ålmenning. I 1798 ble seterrettighetene til Kejsdahl Scetter eller Kejdahl Sæther i Wittrings Alminding gitt til Anders Bastiansen Lille Langdal. Seterbruket er ellers ikke det vesentlige i denne fremstillingen, men det kan allikevel være av interesse å nevne at denne Kejdahl Scetter trolig er identisk med Lille Langdals seter i Malså ålmenning. Vi har imidlertid ikke funnet at Dillan har brukt dette navnet om denne seteren. 3 Malså nevnes med navn som en av statens almenninger i Verdal i 1816. Riktignok skrives navnet Mosaae, men det er allikevel ikke noen tvil om hvilken det gjelder.
---- 118 SS-A ---- Matrikkelkommisjonen av 1820, som også skulle matrikulere alle privat eide almenninger, nevner også Malså som en offentlig ålmenning. Denne kommisjonen var klar over at navnet var feilskrevet i 1816, for følgende står: Mosaae « ./. Malsaae . /.» Fogd Arestrup sendte i 1826 inn opplysninger om almenningene, men han skrev av hva som var blitt sagt tidligere. 9. Mosaae Alminding, begynder i syndre Ende af Hær-Wohlen og folger samme øster og Nord til Stor Kjøn Fjeldet og Sæters-hougen hvor findes endeel sammenlagde og opførte Stene som skal være Skille-mærke i mellem Jnderøens og dette Fogderie. Herfrå i Synden til et lidet Wand kaldet Fiskeløsningen, atter i Vester til Thyrdahls Halden, videre i Nord til Tulleraas Bækken og Hehr Wohlen, hvor denne Alminding begynder, som er 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Den har maadelig Granskov, da det meste er bestaaende af snaue Fjeld Myrer og Moradser. Jngen skyldsatte og ingen nye Rydningspladse findes her. Derimot ser vi at Aarestrup utelater opplysningene om hvem som var bruksberettiget i ålmenningen. I rapport av 1843 finnes en ny beskrivelse. Skjønt «ny» er vel sterkt sagt. Men en del nye opplysninger kommer frem. 22. Malsaas Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov der ikke benyttes. Opsidderen paa setre Klug har her et Engslette hvoraf svares til Stats cassen aarlig 6 s: og Opsidderen paa Gaarden Holmlie en Sæterbolig. Almindingens Værdi anslaaet til omtrentlig 20 Sp. Også i 1847 er den beskrevet, og seiv om beskrivelsen for en stor del bygger på forretningen av 1747, kommer det til en del nye ting. 22., Malsaa efter nævnte Forretning kaldet Mosaae Kongl: Alminding a., der begynder i Søndre Ende Hervollen og følger samme i Øst og Nord til Storkjønfjeldet og Sætershaugen, hwor findes en deel sammenlagte opførte Steen som Skillemærker mellem Inderøens og Wærdals Fogderie Herfrå i Syd til et lidet Wand kaldet Fisk løsningen atter i west til TyrdalsHalden widere i Nord til Tulleraas Bækken og Herwolen hvor den begyndte, omtrent 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Anseet wærd 20 Spd.- b., Maadelig Skow snaue Fjeld og Myrer. c, Gaarden Holmlie har her Sæter. - d., Gaarden østre Kluk swarer for et Engeslæt 6 sk: aarlig. - e., Andre Indtægter har Staten for Tiden ikke. - Beskrivelsen er som vi ser, en gjentagelse av hva som er sagt tidligere. Det kan her bemerkes at både i 1787, 1826 og denne gang har de som skrev dette vært noe desorientert når det gjaldt retningene. Om vi går ut fra navnene, stemmer det hele ganske bra, men om vi følger de opp gitte himmelretningene, kommer det hele galt avsted. Vi kommer blant annet ikke til Tjyvdalshalla ved å gå vestover fra Fiskeløsningen, vi må fortsatt holde like mye mot syd som mot vest. Og vi kommer ikke til grensemerket i søndre ende av Hærvola ved å gå nordover fra Tjyvdals halla. Da må vi gå rett vest. I forbindelse med sin oppgave som forstmester skrev J.B. Barth i
---- 119 SS-A ---- Malså ålmenning. Et oversiktsbilde over Malsådalen fra syd. I for grunnen til venstre Sæter, midt på bildet Grengårdene. Hærvola til venstre er skjult av skyer. Til høyre Tjyvdalshalla. 1857 en innberetning om almenningsskogene. Der fremhevet han problemet med tyvhugst i almenningene, og i den anledning ble han bedt om å gi nærmere redegjørelse. I et brev, som er inntatt bak i boken som kilde, oppga han hvilke almenninger i Verdal som var utsatt for denne virksomhet. Deriblant var også Malså ålmenning. Om Malså ålmenning ga han følgende beskrivelse: «Malsaa Alminding. Skoven er saagodtsom udelukkende reen Fjeldskov, har kun i sin «væstligste og østligste Deel, til Nød flødbare Vasdrag og ligger idetheletaget saa «afsides, at den ikke har været benyttet af den egentlige skovmanglende Bygd, men «kun af de, den nærmestliggende Gaarde. Alligevel er Størstedelen af Skoven saa ud «hugget, at den fordetmeste kun kan siges at bestaae af enkeltstaaende Trær. Mest «skal Almindingen - som det siges - have lidt ved Tømmerhugst for Jenssens «Regning, idet denne Bedrift, her skal være bleven drevet i det Store. Min Hjemmelsmand for denne specielle Ankepost er min Vejviser i Malsaa og Lexdalens Almindinger, Jenssens Lejlending og Flødningshusbond Gundbjørn eller Gunder Green. Dette var blant annet medvirkende årsak til den følgende rettssak mot Nikolay Jenssen. Utfallet av denne rettsaken har ingen interesse i denne sammenheng. Den er nærmere omtalt både av Musum og Hartmann. (Se derfor Verdalsgodsets historie og Værdalsbrukets Historie.)
---- 120 ----
---- 121 SS-A ---- Når det gjelder Malså ålmenning, fikk også denne sine grenser endelig opptrukket av almenningskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i 1865. Men for tre almenningers vedkommende var det fortsatt uklar heter med hensyn til grensene. Deriblant var også Malså ålmenning. Men i 1872 var også beskrivelsene klare for disse, og om Malså ålmenning står følgende: MALSAA ÅLMENNING Malsaa Statsalmenning i Værdalens Thingiag findes nævnt i Forretningerne af 18de Juli 1758 og 13de September 1787. Forsaavidt Almenningen modstødes af Kjesbu Ålmenning i Sparboen, nemlig paa Malsaa Almennings Nordside i Strækningen fra det nordligste Punkt i Hærvolafjeldet til Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen, er denne Del af Grændsen tillige omhandlet i den under 11te - 15de August 1785 afholdte Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes Uoverens stemmelse mellem de afholdte Forretninger, forsaavidt Punktet i Hærvola betræffer, idet Forretningen af 1785 vil have Mærkepunktet paa Hærvolas Top, medens Forretningen af 1797 sætter samme ved Hærvolas nordre Ende (se denne Forretnings Beskrivelse over Lexdals Ålmenning). I Anledning heraf er Møde holdt med Fogden i Inderøens Fogderi den 18de August 1863, og forøvrigt henvises i denne Henseende til, hvad der er anført nedenfor og i Beskrivelsen over den tilstødende Lexdals Ålmenning. Ogsaa Malsaa Almennings Sydgrændse har været usikker, idet hyppige Overskridelser af Grændsen her have fundet Sted. Disse Forholde have været undersøgte af Kommissionen under at den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December samme Aar sluttet Forhør samt under den i Forbindelse dermed staaende Justitssag mog Grosserer Jens Nikolai Jenssen, inkamineret den 23de Juni 1862 og paadømt af Kommissionen den 26de Marts 1863. Til Oplysning i denne Sag, der paakjendes af Høiesteret den 26de Mai 1865, har tillige et Aastedsthingsvidne været optaget i Oktober Maaned 1863. I Henhold til de under de nævnte Retshandlinger fremkomne Oplysninger har Kommissionen derefter i en den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet Bestemmelse om Almenningens Sydgrændse, saaledes som denne nedenfor nærmere vil bli angiven. Da Grosserer Jenssen imidlertid har ladet protestere mod den nævnte Beslutning, har Kommissionen i Forestilling af 31te August 1865 henstillet til Departementet for det Indre, at dette Grændsespørgsmaal snarest muligt undergives Domstolenes Afgjørelse. (Kfr. det under Smaasæteraasens Ålmenning citerede Grændedokument, thinglæst 9de Februar 1872.) Malsaa Almennings Grændser, der af Kommissionen ere opgaaede den 9de, 10de og Ilte September 1861, angives her nærmere saaledes: Fra en med Krone mærket Stenrøs, som er opsat paa den næst nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne Afsatser paa Hærvolafjeldets nordlige Afsænkning, og hvor Baabu og Kjesbu Almenninger af Sparboen samt Lexdals og Malsaa Almenninger af Værdalen støde sammen, gaar Linien, modstødende Lexdals Ålmenning. I Syd langs efter Ryggen af bemældte Fjeld og over sammes høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist, samt over de saakaldte Bottenklumper til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren), som er antaget at være en af de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger nærmest en Bugt, kaldet Botten, i Fjeldvandet Høisøen, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er opreist. Fra Graahammeren gaar Linien ret til det Punkt, hvor Tulleraasbækken falder ud i Malsaaelven og hvor en Kronrøs er opreist, modstødende paa denne Strækning den Værdalsgodset tilhørende Eiendom Tosteigen. Fra Punktet ved Kart over Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget 1862 af Haffner.
---- 122 ----
---- 123 SS-A ---- Grændse-Croquis mellem Sagvolds og Skroves Sætre optaget omtr. i 1/30000 Maalestok a/Arne Solem. 1865. Tulleraasbækkens Udløb i Malsaaen bøier Linien lige i Øst til den Bjergtop, som af de flere, der føre Navnet Tinklumperne, hæver sig paa den sydlige Side af det saakaldte Tinklumpskar, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er opreist, hvorpaa Linien i Nord lidt til Øst, for en Del følgende Tyvdalshalden, gaar ret til den østre Ende af Våndet Fiskløsningen, hvor en Kronrøs er opsat. Derfrå gaar Linien omtrent i samme Retning bent til en lignende Røs paa Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen. Her tilstoder Kjesbu Ålmenning af Sparboen, som følger til Udgangspunktet, Mærkerøsen paa Afsatsen i den nordre Ende af Hærvola, idet Linien fra Storkjærnfjeldet herhen gaar i Vestsydvest mellem Sems og Krogs Sæter. Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget i 1863 og 1864.
---- 124 SS-A ---- Foruden med foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre Røser, ialt 113 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed vil kunne udfindes. Kart over denne Ålmenning er optaget paa samme Blad som over Lexdals Ålmenning i 1862 ai Løitnant Haffner som Konduktør. Forøvrigt maa i Anledning af den trufne Bestemmelse med Hensyn til foranførte Grændser for Malsaa Ålmenning bemærkes følgende: a. Grundene til, at Linien fra Storkjærnfjeldet er optrukket til det ovenangivne Punkt i Hærvola og ikke til sammes høieste Punkt, ere angivne under Beskrivelsen over Lexdals Ålmenning, hvortil henvises. Imidlertid bemærkes, at Krogs Sæter og flere af Værdølinger i Brug havende Slaatter vilde blive beliggende inden Kiesbu Ålmenning, dersom man havde holdt sig til det sidst ommeldte Mærkepunkt. b. Ifølge den ovennævnte Forretning af Ilte - 15de August 1785 over Kjesbu Ål menning danner samme i Strækningen fra Hærvola til Storkjærnfjeldet og derfrå tilbage til den sydlige Bred af Mokkavand en paafaldende Figur i Form af en meget spids Vinkel, idet Linien fra Storkjærnfjeldet skal gaa over Sems Sæter til Mokka vandet. Vistnok vilde denne Vinkel være bleven lidt mere stump, om Hærvolas Top var bleven Mærkepunkt; men ligesom Figuren alligevel vilde blive uformelig, saaledes maa det antages, efter hvad der oplystes under Kommissionens Befaring af Aastedet den Ilte September 1861, at Linien for Kjesbu Ålmenning fra Sæter- Rids over Malsaa Statsskog i Værdalen.
---- 125 SS-A ---- klumpen oprindelig er gaaet lige til Høslethougen og at den nuværende Linie fra Sæterklumpen til Mokvandet grunder sig paa, at den mellemliggende Strækning er bleven frahævdet Kjesbu Ålmenning af Eieren af Gaarden Mok. Inden Malsaa Ålmenning ligger ingen Rydningsplads. Af Sætre findes følgende: 1. Holmli-Sæter, bruges af Holmlis Opsidder. 2. Skrove Sæter, bruges af øvre, østre og vestre Skrove. 3. Sagvolden Sæter, bruges af Sagvolden. 4. Krog Sæter, bruges af Krog. Inden Almenningen ligger Fjeldsletter, tilhørende følgende Gaarde i Vestgrunden, hvoraf ingen Afgift svares til Statskassen: Sæter, Lille-Langdal, og formentlig Østre Klugen, da denne Gaards Opsidder til Statskassen aarlig svarer 6 Skilling til Fjeldengskat under denne Ålmenning. Med Undtagelse af den anførte Ret til Slaat, Havnegang og Sæterbrug og det i Forbindelse dermed staaende, uden Kontrol eller Indskrænkning foretagne Aavirke i Almenningsskoven til Sætrenes Behov, er det ikke oplyst, at Almuen har udøvet nogetsomhelst Aavirke, end ikke til Husfornødenhed, i denne Ålmenning. I de aller nærmeste Aar før og efter 1850 meddelte Amtmanden Bevilling til Hugst af Udsalgs last i Almenningen mod Rekognition til Statskassen, men dette har senere ikke fundet Sted. Angaaende Brugsrettighederne i denne Ålmenning ere Oplysninger søgte under et Møde med den for samtlige Værdalske Statsalmenninger organiserede Fælles bestyrelse den 22de August 1861 samt i Almuesmøde den 9de September 1864. For de fleste almenningenes vedkommende oppnådde man enighet når det gjaldt grensene allerede i 1865. Men for tre almenninger ble de ikke fastsatt dette året. Det var grensene mot Verdalsgodset det var uenighet om. Først 9. februar 1872 ble det oppnådd enighet med Verdalsgodsets eiere om disse. Malså ålmenning var en av de almen ningene som det ble forhandlet om i den sammenheng. Imidlertid opp nådde man å komme til enighet med hensyn til denne ålmenningen uten at noen ny grensebeskrivelse måtte lages. Verdalsgodsets eiere godtok grensene slik de var beskrevet og fremlagt av almenningskommisjonen i 1865. De to andre almenningene var Leksdal ålmenning og Småseter åsen ålmenning, og for begge disse måtte grensebeskrivelsene forandres. (Se forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommisj onene.) Noter. 1 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 188. 2 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 187. 3 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 153.
---- 126 SS-A ---- Kart over Malså statsskog. 1928.
---- 127 SS-A ---- VERA ELLER JULDAL ÅLMENNING Denne ålmenningen har to navn i dag. Men det er grunn til å tro at den tidligere må ha hatt minst ett til. I alle fall må den ha vært delt i minst tre deler og ha hatt tre navn. I tillegg til de to den har i dag, ble også navnet Skjæker dal ålmenning brukt. Den delen av Vera og Juldal ålmenning som hadde dette navnet, ligger nord for Helgådalen, og Skjækerdalen er kanskje et av de mest typiske landskapstrekkene i denne del av almenningene. Det forklarer hvorfor den ble kalt Skjæker dal ålmenning. På sydsiden av Helgådalen ligger Juldalen. Denne har på samme måte som Skjækerdalen gitt navn til et almenningsområde, nemlig Juldal ålmenning. Juldal ålmenning ser ut til å h,a blitt delt slik at den vestlige delen nå tilhører Kverndal ålmenning. (Se forøvrig kapitlet om Kverndal ålmenning.) Øst for både Skjækerdal og Juldal almenninger ligger så den tredje delen, Vera ålmenning. Hele dette store almenningsområdet eies i dag av Værdalsbruket. Mot Vera eller Juldal ålmenning omfatter også Skjækerdalen. Fra Skjæker fossen strekker Skjækerdalen seg nordover til Skjækervannet.
---- 128 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Fra nederst i Skjækerdalen mot fjellene i øst. Bynavola lengst til venstre. vest, på nordsiden av Helgådalen, grenser Vera og Juldal ålmenning mot brukets egne områder og Malså statsalmenning. Mot nord grenser den først mot Steinkjer kommune eller det tidligere Ogndal herred, siden mot Snåsa hvor Rokdal statsalmenning og Gaundal, Holderen og Jævsjø statsalmenning ligger. Mot øst folger grenselinjen riksgrensen mot Sverige i flere mil. Sydgrensen dannes lengst øst av Inns eller Sul statsalmenning. Vestenfor denne grenser Vera eller Juldal ålmenning mot Værdalsbrukets egne eiendommer. Trolig består disse av deler av den gamle Sul ålmenning. Mot vest på sydsiden av Helgådalen, grenser den mot Kverndal stats almenning og brukets egne områder. Innenfor disse grensene ligger så denne ålmenningen som er suverent den største i Verdal. Den er større enn alle de andre almennings områdene i Verdal tilsammen. Rimeligvis er det størrelsen som er for klaringen på at det har vært flere navn tidligere enn hva som brukes nå. Skjækerdal ålmenning hadde også en del andre navn, men alle går egentlig på det samme: Skjækerå ålmenning, Skjækervold ålmenning og Skjæker ålmenning. Alle disse navnene er brukt i forbindelse med bygsling av setre i dette området i perioden 1750 til 1850. Men ikke alltid ble det brukt navn. Av og til kunne bare begrepet Almindingen bli
---- 129 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Nederst i Skjækerdalen sett nordover. brukt. Det kan i den sammenheng nevnes at fiskerettighetene i Skjæker vannet også var bortbygslet. I panteregistret fra 1760-årene står følgende: Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulwilden paa fiskeriet i Schiecher Wandet i Almindingen. I dag regner man at sydgrensen for Vera eller Juldal ålmenning går omtrent over Bellingen. Det ser imidlertid ut til at man tidligere regnet Bellingen for å tilhøre Vera ålmenning. I panteregistret fra 1770-årene står følgende innførsel: ... til Ole Olsen Olesøn Stichelstadpaa Fiskeriet i Billingewandene wed Wæhren i almindingen. Juldal ålmenning er også funnet ved flere anledninger i de samme kildene. Likedan er det med navnet Østre Juldal ålmenning. 11770-årene ble følgende innført i panteregistret: ... paa Sætterboelig iøster Juldahls alminding til Corporal Ole Ellevsøn Stickelstad. Og omtrent samtidig: ... paa et Sætter Sted i øster wed Grændse Linien Juldahlen kaldet i Almindingen til Ole Thomassøn Østergrunden. Disse to innførslene er ganske interessante. For det første ser vi at det ble brukt navnet Østre Juldalen ålmenning. For det andre er begrepet Grændse Linien Juldahlen brukt. Til tross for at det ikke er seterbruket som skal behandles her, skal det allikevel nevnes at i dette generelle området lå det flere setre. For det første lå det fire setre på Fremre Juldalsvolden, for det andre lå det fire setre på Midtre Juldalsvolden, og for det tredje lå det tre setre på Østre Juldalsvolden.' Det spørsmålet som uvilkårlig melder seg, er om det også fantes en Vestre Juldalen ålmenning. Dette er det vanskelig å ha
---- 130 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen sett nordøstover fra Volla seter. Harbakkfjellet rett i mot. Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen. Hardbakkfjellet sett fra nordvest.
---- 131 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Fra øverst i Skjækerdalen. 7 forgrunnen en del av Stortjørnfjellet. I bakgrunnen Skjækervola. noen formening om. I alle fall er ikke navnet funnet noen steder i kildene. Men i så fall hører den til Kverndal ålmenning i dag. En annen forklaring kan være at navnet Østre Juldal ålmenning ble brukt om beiteområdene for setrene i setergrenden. Men i alle fall nevnes Juldalen som grenselinje, og det er den også i dag. Fra Storfossen og opp til Merkesdalen er Juldøla grensen mellom Kverndal statsalmenning og Vera eller Juldal ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Vi skal imidlertid ikke fortape oss her i noen ørkesløs filosofering om mulige navn på almenninger. Det vi skal være klar over, er at de navn som har festnet seg som almenningsnavn og brukes i dag, behøver ikke nødvendigvis å ha vært de eneste som ble brukt tidligere. Det finnes mange eksempler på almenningsnavn som tidligere ble brukt, men som ikke brukes i dag. Den første gang deler av dette almenningsområdet er funnet omtalt, er forøvrig den eldste omtalen vi har om noen ålmenning i Verdal. Det gjelder et bevillingsbrev for sorenskriver Hans Bastiansen som anla en sag ved Ulvilla. (Se Skogbrukets historie.) Bastiansen fikk bevilling til å ta tømmer i kongens ålmenning til denne sagen, og bevillingen er datert 7. august 1657. Bind VI A —9
---- 132 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Skjækervannet sett fra vest. Vera eller Juldal ålmenning. Høgsete, grensepunkt mellom Sverige, Snåsa og Verdal. Til venstre Stigådalen, i bakgrunnen Torrøn i Sverige.
---- 133 SS-A ---- ...at samme Saug kand opbygges udj forne Vlvilde Elf, uden nogen før optagen Saugers schade oe forfang, iche heller er det nogen til schade paa Agger eller Eng udj nogen maade, oe at tømmer der til kand bekommis udj Kongl: Maytz Alminding, som ligger Paa begge sider Skiecker fossen, Ock op vnder fieldet fra Hielmoe oe til Lille Langdall, Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig, Noen få år senere var det en ny mann som skulle drive sagen, og ved utstedelsen av hans bevilling, gjentok man hva som ble sagt da Hans Bastiansen fikk sin. Men allikevel er det en del nye ting som kommer inn i almenningsbeskrivelsen, slik at vi siterer en del fra forretningen. Mannen som nå skulle overta Ulvilla sag hette Laurits Pedersen Brix, og brevet er datert 11. mars 1665. Oe til des brug Nyde U-hinderlig tømmer af de schoufue som der til for hen efter Velb: Peder Wibes til forne Hans Bastiansen vdgifne Saugbref Nyt oe bekomed hafr Namlig Ko: Ma: Alminding paa begge sider Schiecker fossen, og op til Skierckeren, Jtem fra Hielmoe begge sider Helgaae oe om kring Verren oe begge sides op med Juldøllen, Jlige maader udj Klugs oe Bierten schoufuer Oe huis der findes paa begge sider Kisbovand efter samme brefs videre Jndhold, Vera eller Juldal ålmenning. Grenserøysen på Høgsete. Foruten at dette er grensepunkt mellom Norge og Sverige, markerer denne røysen hvor grensen mellom Snåsa og Veral begynner ved svenskegrensen. Videre er dette det nordligste punktet for Værdalsbrukets eiendommer i Verdal. Ikke alt ovenfornevnte kan sies å ligge innenfor Vera eller Juldalen ålmenning, men det er dog de første beskrivelser som er funnet. I 1685 makeskiftet Brix Ulvilla sag med rettigheter til Jens Bing mot hans sag i Leksdalen. Almenningsområdet blir imidlertid ikke beskrevet nærmere her. Men trolig har dette lagt grunnen til at det ble vanlig å anta at brukerne av Ulvilla sag automatisk hadde rettighetene til
---- 134 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra nord. I bakgrunnen Veresvannet. Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra syd. I bakgrunnen Skjæker fjellene.
---- 135 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen med Tveråholmene. almenningsområdene ovenfor sagen. I alle fall manglet Broder Boysen bygselpapirer, og heller ikke hadde han kjennskap til slike da det 31. august 1736 ble behandlet bevilling av skog til Ulvilla sag. Den egentlige eier var hans sønn Rasmus Hagen, og på hans vegne ga Broder Boysen følgende beskrivelse av de almenningsområdene Ulvilla sag fikk sitt tømmer fra: ... saavidt han har ladet sig underrette af andre i bygden, skal almindingen ligge herfrå ungefær VA mile, som bestaar af klipper og myrer og saadan ulænde, at intet menneske med hest kan samme befare eller besigte, men med nød og fare neppe kan passeres tilfods af bønderfolk, som kan krybe, smyge og vove sig der ind for at hugge tømmer og samme løbe ned igjen, men fjeldet og bergene til elven, hvorfra det flødes med stor bekostning igjennem fosser og farlige vandløb til saugen. Derfor han begjærede, maatte protokolleres, at som han af stevnemaalet fornemmer, at den over denne saug og dessen tilhørende skove beordrede besigtelse hensigter til et aarlig kvantum paa saugen at regulere, saa han til oplysning villet forestille, at skoven, som til Ulvild saug henhører, først fra saugen ungefær 3 Vi mile tåger sin begyndelse og strækker sig op imod Jåmteland, som til intet andet kan nyttes uden til saugtømmer til denne saug, og hvilket ikke uden med stor bekostning kan frembringes. Samme skov er og af den beskaffenhed, at nåar den er fuldvoksen og ikke betidelig hugges, raadner og nedfalder den til ingen nytte Det var ikke et lyst bilde Broder Boysen tegnet av terrenget øst for Ulvilla sag. Nå malte han det ganske sikkert nokså mørkt med hensikt, for bygselleien skulle også fastsettes, og jo dårligere skogen ble funnet å være, jo mindre leie ville det bli. Retten fortsatte neste dag, og de lokalkjente lagrettemenn ble bedt om å svare på endel spørsmål i samme sak:
---- 136 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet. 1. om veien er ridendes eller farendes fra Ulvild saug til dessen tilhørende skoves begyndelse og hvor lang vei? Svarende: Veien kan ikke allesteds rides, men maa gaaes tilfods de fleste steder formedelst berg, klipper og myrer. 2. om der da kan rides i skoven til dessens syn og granskning, samt besigtelse? De svarede, at det er faa steder, der kan rides og der did kan ingen hest faaes at rides paa, som man kan ride, fordi der er baade trær, berg og myrer, moradser og ulænde, saa nåar bonden der maa frem, maa de have stænger at glide sig med og igien klavre sig op med, som den ene maa sende den anden, og om en mand vilde frelse sit liv med rømning, kan han og ikke komme frem paa de steder, hvor skoven er; og fra Ulvild saug til skougens begyndelse er 3 Vi mile og skoven regner de sig seiv i sin strækning fra begyndelsen paa den søndre side Helgaaen omkring Wærevandet og tilbage igien paa den nordre side samme elv Helgaaen til skovens ende ved Kløftes fossen, hvor den paa den andre side begynder, til ungefær stive 8 mile, sommesteds paa Vi og faa steder en fjerding veis bred. 3. hvad skove afgangne Rasmus Krog og hans afgangne enke siden efter ham har haft og brugt til Ulvild saug? De svarede: Den skov, som de har forklaret, dernæst Skjækkerdalen, som begynder Vi mil fra Skjækkermoen til Dyrhaugen langs med Skjækre elv i øster frem og tilbage paa begge sider elven ungefær 2 mile i bredden paa hver side ved Vi fjerding og de fleste steder findes ingen dygtig skov til tømmer og brugelig til saugen. 5. om den skov ved Skjækkerelven kan befares efter den maade som før er meldt? De svarede: Samme skov er meget myrlændt og kan ikke rides paa de fleste steder.
---- 137 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet. Kløftafossen, et av de gamle grensemerkepunktenefor denne ålmenningen, sett fra nordvest. 6. om de da nøie har beseet, forfaret og begransket samme skove? Lavrettet svarede, at efter fogdens befaling ved lendsmanden var ordineret skoven at befare, efterdi det var befrygtet hverken fogden eller sorenskriveren kunde i hvor gjerne de vilde, komme derigjennem og følge lavrettet tilfods over berge og dybe dale igjennem myrer og moradser, og hvor ingen huse eller nattely findes, hvilket de og i 6 dages tid med største flid har gjort og med usigelig møie forrettet, da de har seet og befunden, at den skov, som er nærmest elvene Helgaaen og Skjækeren, er ganske udhuggen, saa derudi findes lidet tilvoksende ung skov af gran alene, men nåar det bærer længere op fra elvene, da findes der endnu nogen skog til saugtømmer, mest af gran og ganske lidet af furu, hvilket at hugges bør, nåar det er fuldvoksen, ellers fortørres eller nedraadner skoven til ingen nytte, og finder de, at udi denne skov er en meget sen vokster, saa paa de fleste steder et træ efter deres mening og forfaring behøver ungefær 80 til 100 aar, førend det nåar maal til saugtømmer formedelst den sterke kulde, vind og drev tilfjelds findes, og hvad tømmer herefter i denne skov skal udvirkes, vil komme til at koste mere end tilforn, som det er vanskeligere og længere at bringe til elvene end forhen. Bevilling til å drive skogen ble også gitt samme året. (Se Skogbrukets historie.) Siden har hugstrettighetene fulgt eierne av Ulvilla sag, helt til de samme kjøpte Vera og Juldal ålmenning i 1793. I 1749 ga fogd Petter Arnet en fortegnelse med beskrivelse over almenningene i Verdal. Ved denne anledningen var det først og fremst
---- 138 SS-A ---- hensikten å slå fast hva som var almenninger. Grensene almenningene i mellom var av mindre interesse. Derfor var denne beskrivelsen nokså generell av karakter. Og Arnet delte Verdal inn i almenningsområder som bare for enkelte almenningers vedkommende stemte med de grensene vi kjenner i dag. Vera eller Juldal ålmenning som er svært stor av utstrekning, ble berørt av to av de almenningsområdene Arnet brukte. Selve beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene, men de to almenningene det var tale om var Opdahls Almindingen i Woche Annex og Dend 2dre Woche Annexes Alminding. Navnet Oppdal ålmenning er funnet brukt bare ved denne ene anledningen. Nå kan det også bemerkes at Helgådalen en sjelden gang også i dag kalles Oppdal av verdalingene. Men innenfor det beskrevne området var også Malså ålmenning. Beskrivelsen dekker forøvrig stort sett området på nordsiden av Helgådalen fra Leksdal ålmenning til svenskegrensen. Den andre ålmenningen som ikke har fått noe navn, dekker områdene på sydsiden av Helgådalen til og med Kverndal ålmenning. I begge disse beskrivelsene finnes en del avstandsangivelser. Blant annet heter det at Oppdal ålmenning strekker seg omtrent seks mil øst over fra Leksdal ålmenning, og at den andre ålmenningen strekker seg fem mil vestover til Arstad. Begge disse distansene må taes med en klype salt. Med utgangspunkt i Hærvola vil seks mil østover plassere ålmenningen godt inne på svensk område, og med utgangspunkt i svenskegrensen vil fem mil vestover plassere Arstad ute i Trondheims fjorden. Men når man så tar forbehold med hensyn til nøyaktigheten av disse målene, står man allikevel igjen med et inntrykk av at det var store avstander det var tale om. Så gikk det noen år. Men i året 1758 skjedde mye. Blant annet ble det avholdt en almenningsforretning hvor alle almenningene i Verdal ble beskrevet. Men noen dager før denne forretninger, den 13. juli, ble Ulvilla sag og de til den bygslede almenningsskoger besiktiget og beskrevet. Beskrivelsen av skogområdene er både lang og innviklet, og det vil føre for langt å ta med alt i sin helhet her. Dog tar vi med følgende: Hr. Rasmus Boysen Hagen dernæst forlangte de til saugen bøgslede skove overseet og begyndte man da først ved enden af Schiekermoens og Helligdagsagerens skove, hvor almindingen ved Schiekeren begynder og hvilken strækker sig paa begge sider op med Schiekerelven og omkring Schiekervandet. Skoven som der stod, var for det meste gran, hvoriblandt var lidt fyrr, som begge dele ikke meget var beskadiget, men tjenlig til saugtømmer der dog falder bekostelig at faa fremført formedelst lang kjørsel fra endel steder. Inden det kommer til Schieker elven, samt siden ved flaadning efter strømmen og over fosser i bemeldte elv, inden det faaes ned i Helgaaeelv nedenfor Helligdagsager, hvor samme samles med det, som
---- 139 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Kløftafossen sett fra sydvest. hugges op ved bemeldte Helgaae, samt ved Wærvandet og i Juldalen, der ligger sydostlig og i sør hen med 2 a 3 mile fra Schiækker almindingen, og hvorhen man videre begav sig og forefandt, at skoven, som stod ovenfor Helgaaedalen op paa begge sider efter Helgaaen, samt omkring Wærvandet bestod alene af gran, som dels var frau-trær og dels senvekster og hvoraf endel var veirslidt og rodløsnet. Samme beskaffenhed fandtes og at være med den skov, som stod østenfor Wæren i en dal kaldes Straadalen, saa og søndenfor samme Wærvand i en anden elvdal, som kommer fra Snaufjeldet. Ligeledes i en dal, som var nordenfor Helgaaen, hvor og ligedan granskov befandtes. Derfrå tog man videre i øiesyn skoven udi Juldalen, som stikker sig i sør fra Juulnæsgaards eiendele alt op til Snaufjeldet nesten 2 mil i længde, hvilken skov var mesten af gran, hvoraf endel trær var forældet, rodløsnet og med udyr befængt, men endel, som end ikke var kommet til sin største vekst eller fullkommen hed, übeskadiget og meget tjenlig til saugtimmer, hvortil saavel af denne saakaldet Juuldalen, som den øvrige benævnte almindingsstrækning baade ved Schiækeraaen op efter Helgaaen og ved Wærvandet, samt syndenfor samme og i Straadalen, syntes at kunde hugges aarlig til 8 stabel eller 8 tusen bord med skovens bestandighed og uden at den derved blev til upligt medtagen Det hele resulterte i at Hagen fikk bevilling på åtte år. Riktignok fikk han ikke bevillingen samme år. Til det var postgangen for sen. Brevene måtte gå tjenestevei med påtegninger av vedkommende instanser både i Trondheim og andre steder før de kom frem til København. Men 8. januar 1760 underskrev kongen tillatelsen til hugst. I mellomtiden ble det så avholdt nok en almenningsforretning i
---- 140 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen. I forgrunnen Stamtjernet\ Noe bak og til venstre for tjernet kan Storfossen i Juldøla, så vidt sees. Storfossen var et av de gamle grensemerkepunktenefor Vera eller Juldal ålmenning. Verdal. Den fant sted mindre enn en uke etter forretningen om hugst til Ulvilla sag. Men heller ikke ved denne anledningen ble almenningene behandlet hver for seg. Derimot delte man Verdal inn i fire almennings strekninger. Den første av disse lå på sydsiden av dalen fra grensen mot Skogn til svenskegrensen. Den andre omfattet Kverndalen, Vera og områdene på nordsiden av dalen helt ned til Leksdal. Den tredje strekningen ble utgjort av Leksdal ålmenning, mens Volhaugen utgjorde den fjerde. (Alle almenningsbeskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.) Det er innenfor den andre at vi finner Vera eller Juldal ålmenning, men foruten denne ålmenningen finner vi også Kverndal ålmenning, deler av Inns eller Sul ålmenning samt Malså ålmenning. Holzførster Wøllner sendte i 1768 inne flere rapporter om almenning ene i Verdal. Men hans beskrivelser brakte ikke inn noe nytt da han så å si skrev av Arnets beskrivelser fra 1758 ordrett. Men han benyttet noe av Arnets opplysninger til å lage et par nye almenningsområder. Hos Arnet husker vi at Den andre almenningsstrekningen strakte seg fra Kvern dalen via Vera til Leksdalen. Det gjør også Wøllners KalvDahlen
---- 141 SS-A ---- Allminding. Men innenfor dette området nevnte Arnet både Juldalen og Malsådalen. På grunnlag av disse navnene, har så Wøllner laget to nye almenninger som han kalte Masaadahlens Allminding og Juuldahlens Allminding. Seiv om dette allerede er gjengitt tidligere i kapitlet om bak grunnen for almenningsforretningene, gjengir vi her allikevel hva han sa om Juldal ålmenning: No 18 Juuldahlens Allminding. Begynder i Juuldahlen Wed og omkring WærWandet og Helgaae Elv, item Wed Schiæcher Wandet og den der af kommende Elv. er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne Stæder betydelig Skow. Det går tydelig frem at Wøllner ikke var lokalkjent. Som vi ser, lar han Juldal ålmenning også omfatte Vera og Skjækerdalen. I og for seg stemmer dette med dagens situasjon, men som nevnt, ligger dette området innenfor det som er beskrevet som Kalvdalen ålmenning. Hvorvidt det imidlertid er dette som er årsaken til at ålmenningen i dag heter Vera eller Juldal ålmenning, skal være usagt, men dette er i alle fall det eldste eksemplet som er funnet på dette navnet. Men myndighetene fant disse almenningsbeskrivelsene lite tilfreds stillende. De ønsket å realisere almenningene, og for å kunne seige dem, måtte de ha bedre beskrivelser. Nye almenningsforretninger ble derfor beordret. Og i 1787 ble den neste almenningsbesiktigelse med derpå følgende beskrivelse utført i Verdal. Skjønt å bruke ordet besiktigelse er vel sterkt sagt. Hele forretningen ble avholdt på Gaarden og Dragon qwartereet Holmlien høyt oppe i Wærdahlens Præstegield, og det ser ikke ut til at man beveget seg derifrå mens det hele pågikk. Beskrivels ene må således være basert på vitneavhør. Men ved denne anledning ble alle almenningene behandlet hver for seg, og alle 13 almenningene i Verdal ble behandlet. Man rakk ikke å behandle alle på en dag, og Vera eller Juldal ålmenning ble behandlet den andre dagen. Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: En Kongelig Alminding kaldet Wærra- eller Juuldahl alminding som begynder Yderst wed Kløfta-Fossen og gaar i Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Norwest til Skieker- Klumpen, wiidere Liige i Nord til SæterDahls-haugen, derfrå i øster til Storkiøn- Fieldet og Skiæker-Wandet, samt til Høysæte paa Grændse-Linien, herfrå i Syhden efter Grendse-Linien til Straaedahls Fossen og Aarwind hougen, siden i Sydwest til Belling Wandet og i Wester til Juuldahlen, wiidere i nord west til Stor-Fossen og Juul dahls-Elwen, derfrå i Nordost til Thor-Gran-Wohlen og Wærgaasen, samt liige i Nord til Kløfta-Fossen hwor denne almindingen begyndte, som i længde er omtrent trende Miile, og i breeden ongefær liigedan. Proprietair Rasmus Hagen mødte med sin Søn Theodorus Hagen og fremlagde en af dawærende stiftsAmtskriwer Tønder under 17de Oktob 1736 utstæd og den 4de Martii 1737 publiceret Bøxel Sedel paa denne alminding, hworaf sees at han for Skow-bruget har har betalt 200 rd i første Bøxel og 4
---- 142 SS-A ---- Vera eller Juldalen ålmenning i 1787. rd aarlig. Tilstædewærende Almue Declarerede at denne saaledes Beskreewne Almind ing er den samme som Proprietair Rasmus hagen efter den producerede Boxel-Sæddel har betjent sig af. - Den har og inden Disse Mærker beliggende Gran- og noget Liidet Furu-Skow er nogenleedig i Stand, men Strækningen bestaaer ellers for en stor ja største Deelen af Snaue-Fielde Myhr og moradser - ingen skyldsatte mindre nye-Rødn ings-Pladse findes her. Følgende Gaarde har Field-Slætter her nemlig Kulslien, Haugen, Elnes, Wolden, Ytter-Holmen, ower-Holmen, Mæhlen, Kolstad, Ørtugen, Med-Hielden, Jermstad, Biertum, WesterHolmlien, Storstadgaarderne, Kulstad, Sætter og Ower Holmen, hworom Fogden af Field Slette- andtallet giwer nærmere Oplysning hwad der hawer i Skatt. Fremdeles har følgende Gaarder Sætere i denne alminding nemlig: Elnæs, Biertum, Byna, Wolden, Stiklestadgaardene, Helsast, Øst- Grunden, Mit Grunden, Breding, Storstad og Lundskin. Herunder fremkom Ole
---- 143 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen sett fra syd. I forgrunnen Skard fjellet. Til venstre Drivsjøfjellet. Til venstre midt på bildet rett oppfor Drivsjøfjellet kan Tørrgranvola sees. Den var et av grensemerkepunkt ene i de gamle beskrivelsene av Vera eller Juldal ålmenning. Helt i bakgrunnen kan så vidt F ager li fjellet, Hardbakkfjellet og Skjæker fjellene sees. Stiklestad som paa egen og øwrige Stiklestad Opsidderes Wigne tilkiendegaw, at han og de, samt For mænd for dem paa disse Gaarde, har benyttet sig af Fiskeriet i Wærra-Wandet, som Fogden Jens Biing dat: 12de Decemb 1669, som fandtes inddom git i en Dom af 9de Juulii 1703, hwor Mateias Litis Blix sae at 2de bemeldte Stiklestads opsiddere wille Dispunere de 3die Brugs-Rett i dette Wærra-Wand, hwilket dog bleew ham med Dom tilkiendt. Dette var en lang beskrivelse med mange opplysninger. Grensene er gitt ganske nøyaktig, men størrelsen i mil må vi ta med et visst forbe hold. På den tid var en norsk landmil 18.000 alen eller 11,3 kilometer. I fjell- eller skogsterreng var den regnet for å være litt kortere. 2 En fjerdels mil ble kalt en fjerding. I og med at en mil i terrenget ble regnet for å være kortere, kan vi bruke den som grunnlag. Men om vi så tar tallene tre mil i bredden og tre mil i lengden, får vi et areal på 9 kvadrat mil. Hele Verdal er 1543 kvadratkilometer eller vel 15 kvadratmil, og etter dette skulle denne ålmenningen utgjøre mer enn det halve av hele Verdals areal. Riktignok er Vera eller Juldal ålmenning stor, men så stor er den dog ikke. Skieker-Klumpen og Sceter-Dahls-haugen er to uklare navn. Disse navnene brukes ikke i dag, men som følge av retningene som er oppgitt, kan Skjæker klumpen ha vært et av fjellene mellom Skjækerdalen og
---- 144 SS-A ---- Malsådalen, muligens Sagvoldvola. Seterdalshaugen kan ha vært et fjell eller høydedrag på grensen mot Ogndalen, kanskje Semsklumpen. Beskrivelsen gir også opplysninger om hvilke garder som var bruksbe rettigede her. Likedan får vi høre om hvem som hadde fiskerettighetene i Veresvannet. Tidligere er det vist i en annen sammenheng at fiske rettighetene både i Billingsvannene og Skjækervannet var bortbygslet. Dette gir et godt bilde av hvilken betydning fisket i fjellvannene hadde for folk på den tiden. Her må vi gjøre oppmerksom på at den Mateias Litis Blix det er tale om, egentlig er Matias Larsen Blix, sønn av den tidligere fogd Lars Pedersen Brix. (Se forøvrig Proprietærgodsene i Verdal.) Så seks år senere fulgte salget av Vera eller Juldal ålmenning. Dette skjedde i tråd med den vanlige praksis på den tiden. Mange almenninger ble solgt av kongen for å skaffe penger i statskassen, og foruten Vera eller Juldal ålmenning, ble Færs ålmenning solgt på samme tid til kap tein Rosenvinge. Et eller annet har også skjedd med Inns eller Sul ålmenning i samme periode, men papirer om dette finnes ikke. Salgsdokumentet er datert 26. juni 1793 og er underskrevet på følgende måte: Under Vor Kongelige haand og Segl.-Christien R: (L:S:) Fra dette dokumentet hitsettes følgende: Vi Christian den Syvende af Guds Naade Konge til Danmark og Norge de Venders og Gothers Hertug til Slesviig, Holsteen, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg: Giør Vitterligt: At Vi ved Vores Resolution under 3lst October 1792 Allernaadigst have Approberet den efter Boet Rente Kammer-Colleg: Foranstaltning holdte Auction i Tronhiem den 18de September 1792 over Werra eller Juldahls Kongelige Alminding med deri værende Saugstæd i Wærdahlens Præstegield under Stør og Wærdahls Fogderie under Trondhiems Amt, samt det der paa af Broder Hagen giorte Høyeste Bud med 3830rdr Noe lenger ned følger så: Almindingen bortsælges med All den Rett som hans Majestet hidtil har haft over samme, og uden Forbeholdenhed af Reluition dog Rett til Sæter, Field Slætter, Fiske rier Brendeveed Gierdesfang og fornøden Huus Tømmer m:v: Rettighed som Loven Giemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa nogen Maade maae forstyres dog bliver Kiøberen berettiget til at oppebære og beholde den Afgift af Field- Slætterne som nu svares til den Kongelige Cassa Som en tilføyelse kom så året etter en Forklaring over de Gaarder i Wærdahlens Præstegield Stør og Wærdahls Fogderie som i Følge den under 13de September 1787, Continuerede Besigtelses Forretning over hans Majestets Alminding Verra eller Juldahlen kaldet er befunden at have Field Slætter sammestæts samt hvad deraf Aarligen betales i Field slætte Skatt... Og følgende ble oppført om hvilke garder som hadde eller ikke hadde fjellsletter:
---- 145 SS-A ---- 127 Kulslien 8 s: Haugen findes ej i Fieldslætte Mandtallet 128 Elnæs 8 s: 164 Wolden 6 s: 116 Holmen 6 s: 77 Neder Holmen 6 s: Mæhlen findes ej i Fjeldslætte Mandtal. - 44, Kolstad 2de Engesletter 8 s: 175 Ørtugen 4 s: 118 Hielden 6 s: 59 lermstad 4 s: 184 Biertem 4 s: 126 Kulstad 6 s: 157 Sæter 6 s: 117 over Holmen (skal formoedentlig være) Wolden eller Holmen, i andet fald findes den ej i Fieldslætte Mandtallet 4 s: Storstad Gaarderne findes ikke; endten i Fieldslæte mandtallet, ej heller at savre Field- Engeslætt. Grensene for ålmenningen som ble solgt, var fastsatt i oppgangsforr etningen av 13. september 1787, publisert 21. februar 1788. (Det kan bemerkes at i salgsdokumentet står datoen 13. september 1781 i stedet for 13. septebmer 1787. Dette er ikke noen skrivefeil fra Statsarkivets side. I originaldokumentet står 1781. Oppgangsforretningen det vises til, ble gjennomført i 1787. Men den som skrev av dette taflet i 1793, tok det for å være 1781.) I og med at Vera eller Juldalen ålmenning nå var i privat eie, ble den ikke tatt med blant de almenningene fogd Støp mente var statens eien dom i 1816. Riktignok mente Støp at bare syv almeninger var offentlig eiendom, og at de resterende seks var privat eiendom. Han sa blant annet: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. Matrikkelkommisjonen av 1820 delte ikke Støps oppfatning av hvor mange almenninger som var privat eid. Men den kom frem til at Vera eller Juldal ålmenning sammen med Færs ålmenning og Inns eller Sul ålmenning var solgt og var nå i privat eie. Kommisjonen skulle matri kulere og skyldsette all privat eiendom. Vera eller Juldal ålmenning ble både matrikulert og skyldsatt, og i dag har den matrikkelnummer 200 og en matrikkelskyld av 9 mark 84 øre. Men seiv om ålmenningen var i privat eie, ble den tatt med i rapporten til fogd Aarestrup i 1826. Han skrev følgende, som for det meste var en avskrift av hva som ble sagt i 1787: 8 Verra, eller Juulsdahls Alminding, som begynder yderst ved Kløfta Fossen og gaaer i Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Nordvest til Skjeker Klumpen, videre lige i Nord til Sæterdahlshougen, derfrå i Øster til Stor Kjøn Fjeldet og Skjeker Våndet samt til Skraadahls Fossen og Aarvindhougen, siden i Sydvest til Belling Våndet og Wester til Juulsdahlen. Videre i Nordvest til Storfossen og Juulsdahls Elven, derfrå i Nordvest til Thor-Gran-Vohlen og Værgaasen, samt lige i Nord til Kløfta Fossen, hvor denne Alminding begyndte som i Længde er omtrent 3 Mile og i Brede omtrent ligesaa. I denne Alminding findes Gran og noget lidet Fuuru-Skov, er nogenledes i Stand men Strekningen bestaaer for største Delen af snaue Fjelde, Myhrer og Moradser. Ingen skyldsatte mindre nye Rydningspladse findes her. Endeel Gaardbrugere have Sætere udi denne Alminding. En del skrivefeil av navn forekommer her. Skraadahls Fossen er naturligvis Strådalsfossen og Thor-Gran- Vohlen er Tørrgranvola. Hverken i 1843 eller 1847 er Vera eller Juldalalmenning tatt med. Her
---- 146 SS-A ---- ble ingen private almenninger nevnt. Men i et notat kalt Fortegnelse over Privatalmindinger i Nordre Throndhjems Amtsdistrikt, trolig brukt av almenningskommisjonen av 1861, journalført i 1864, står følg ende om Vera eller Juldal ålmenning: 1. Væra eller (mangler) i sin Tid Staten frasolgte Alminding, beskreven i Forretning af 13de September 1787 under Nr. 4, fortiden tilhørende Grosserer Nicolay Jenssen. Det antages, at flere Gaarde i Stiklestad og Vuku Sogne tilkomme Ret til Sæter, Havnegang og Fjeldslaat i Almindingen, hvis Skov dog sikkerligen ene benyttes af Eieren. Noter. 1 Dillan: Seterbruket i Verdal s. 125. 2 NHL s. 229
---- 147 SS-A ---- KVERNDAL ÅLMENNING Almenningen har navn etter den dalen som skjærer i øst-vestlig retning gjennom hele almenningsområdet. Trolig har Kverndal ålmenn ing vært det vanlige navnet helt fra gammelt av, men på 1700-tallet ble det i hvert fall ved et par anledninger brukt navnet Kalvdalen ålmenning. Kalvdalen er en sidedal som løper ned i Kverndalen fra nord, og at denne dalen også kom til å gi ålmenningen navn, skyldes vel trolig at den som skrev, egentlig ikke var så godt kjent. Svært ofte ble både navn og beskrivelser basert på uttalelser fra vitner, og det var vel heller sjelden at vitnene var i stand til å kontrollere at hva som ble skrevet stemte med hva de hadde sagt. På den andre side er det heller ikke helt usannsynlig at deler av det vi i dag forstår med en ålmenning, hadde sitt eget lokale navn. Det finnes flere eksempler på det her i Verdal. Den 13. mai 1732 fikk Åge Hagen bygselseddel på retten til å hugge skog i ålmenningen, og det er ved denne anledning at vi får den første beskrivelse av Kverndal ålmenning. Vi hitsetter følgende: Lensmanden Ole Lyng med Lawrettet forklarede at Kongens Alminding anfanger her i Qwendalen og Kalvdalen paa begge Sider af Qwelaaen som Mand Saae ligger imellem Stelds eller Waalhougen og Hylfieldet og ungefær 1 Miil Weys Streckning i en Trang Dahl af u-betydelig GranSkow og qwistede kortte Træer med ganske faa furu Træer i blant, grænsende till det BahrField imod Jemteland, fra Wucke Annex Kirke ungefær 1 Vi Miile Weye til Skowen begynder, afsides og ikke hwor barhuge imellem Norge og Swerrig falder. Skowen Bestaae Mest af Birk og Smaa Træer der ikke lettelig formed elst Weyens u-bequemmelighed till Bøigden kand føres eller benyttes. Tømmer som deraf kand faaes Maa Nedflaades igiennem Qwelaaen Beswærlige og Bekostelig til hwor Sawen paa Hr. Krigsßaad Hagens kand opsettes. Effter saadan Leilighed og da Lawrettet ikke kunde skiønne hojer aariig af Bemdt Skow kunde udbringes end 1 Vi Stabel Bord som dog vilde falde SkowEyeren bekostelig, Taxeres Bemdt Almindings Skow i Qweldalen og Kalvdalen for første Bøxel Fem Rixdr og Aariig Skowleye halv- anden Rixdr som er det Høyeste deraf kand swares. Av dette kan vi således lese at man først på 1700-tallet ikke ansa al menningsskogen i Kverndalen for å være særlig verdifull. Årsaken til det var naturligvis de uveisomme strekningene man måtte krysse og som gjorde fremføring av tømmeret bortimot umulig. Man så det følgelig ikke som noe stort tap for almuen om Hagen fikk bygselretten til hugsten. Videre kan det leses at man, som det også vil fremgå av beskrivelsen fra 1758, ansa ålmenningen for å strekke seg helt til svenskegrensen. Bind VI A— 10
---- 148 SS-A ---- Kverndal ålmenning. I gamle beskrivelser opplyses at denne ålmenn ingen begynte ved Lindset. Lindset i dag sett fra syd. Faktisk gjorde den det, men den skiftet nok navn underveis. Muligens er det på et senere tidspunkt at de områdene som ble ansett for å være minst verdifulle, fikk faste grenser. Det er i hvert fall helt klart at mellom Kverndal ålmenning og grensen ligger Vera eller Juldal ålmenn ing. Denne ålmenningen er i dag en privat ålmenning, og Kverndal ål menning grenser således ikke mot noen annen statsalmenning. Grenselinjen mellom Kverndal statsalmenning og Vera eller Juldal ålmenning folger Juldøla fra Storfossen og oppover til hvor Merkes dalen begynner, hvoretter den folger den til Kvernsjøen. Det kan være mulig at den del av den nåværende Kverndal statsal menning som ligger ned mot Juldøla, ble kalt Vestre Juldal ålmenning. Sist på 1700-tallet ble det nemlig ved et par anledninger brukt navnet Østre Juldal ålmenning i Pantebøkene. Dermed er det nærliggende å tro at det også kan ha eksistert en Vestre Juldal ålmenning. Etter beskriv elsene å dømme, var Juldøla grenselinjen mellom disse to. (Se forøvrig kapitlet om Vera eller Juldal ålmenning.) Men dette er bare en høyst usikker antagelse. Som nevnt ovenfor, grenser Kverndal ålmenning mot Vera eller Juldal ålmenning i øst. Denne ålmenningen eies i dag av Værdalsbruket. Værdalsbruket eier også de øvrige områdene som omgir Kverndal stats almenning både mot syd, vest og nord. Bare langs noen mindre strekn inger mot nord, grenser ålmenningen mot gårdsskoger.
---- 149 SS-A ---- Kverndal ålmenning. De nederste deler av Kverndalen sett fra nord. Denne delen f aller stort sett utenfor dagens almenningsgrenser. Helt til høyre kan så vidt Kvernmoen sees. I 1749 er ikke Kverndal ålmenning nevnt med navn. Ved denne an ledning beskrev man almenningene i tur og orden på nordsiden av dalen, så midt i dalen, og til slutt dem på sydsiden. Kverndal ålmenning tilhører midtområdet, og ble kalt Dend2den Woche Annexes Almining. Imidlertid er ikke Kverndal ålmenning alene innenfor det beskrevne området. Om vi skal holde oss til hva som kan formodes ble brukt som navn på almenningene innenfor dette området på den tid, finnes her således Vera ålmenning, Østre Juldal ålmenning, Vestre Juldal ålmenning og Kverndal ålmenning og kanskje også deler av Sul ålmenning. Heller ikke ved almenningsforretningen av 1758 ble Kverndalen beskrevet som en egen ålmenning. Det ser ut som at man ved den an ledning delte Verdal inn i fire almenningsområder eller -strekninger. Denne gang utgjorde almenningene på sydsiden av dalen en strekning. Midtområdet og områdene på nordsiden helt vest til Leksdal ålmenning utgjorde en annen strekning. Leksdal og Volhaugen utgjorde de to siste strekningene. Både denne og den foregående beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. I senere omtaler blir den siste beskrivelsen omtalt som Den andre almenningsstrekningen. Foruten
---- 150 SS-A ---- Kverndal ålmenning. Parti fra Kverndalen. Til høyre Auskinvola. Til venstre sees Kalvdalen som en Y mot Hyllfjellet. Kverndal ålmenning, befant også Vera eller Juldal ålmenning, Malså ålmenning og Sul ålmenning seg innenfor dette området. Et interessant moment i denne sammenheng er at man tydeligvis mente at sydgrensen for dette almenningsområdet krysset over på sydsiden av Inndalen. Dette går også frem av kartet over disse almenningsstrekningene som står sammen med beskrivelsene. Samtidig med denne almenningsforretningen ble også sagbrukene i Verdal behandlet. Og i den sammenheng var det representanter til stede for Hagen-familien som gjorde oppmerksom på at Kverndalen var bygs let til Nedre Holmen sag. Man sa blant annet følgende: .... at Justitsßaad Hagen har Ao 1732 til denne saug bøxlet en allminingstrækning kaldt Qwendal eller Kalfdal som ligger i fieldet ower for Qwellmoe og Linsets skowe. Den forretningen de viste til, er gjengitt ovenfor. Det er tydeligvis hva som er sagt ved denne anledning som er bakgrunn en til at holzforster Wølner brukte navnet Nedre Holmen ålmenning. Wølner innrapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi i 1768, og han kunne da fortelte at Nedre Holmen sag brukte Nedre Holmen ål menning. Brukeren var da generalauditør Kjerulf, og han hadde betalt 6
---- 151 SS-A ---- Kverndal ålmenning. Parti fra øverst i Kverndalen ved den nedlagte Kvern dalsseter. Kverndal ålmenning. Utsyn mot Kverndalen fra nord. I forgrunnen midt på bildet Litlheggen. Helt til venstre Heggvola. I bakgrunnen Skavhaugvola.
---- 152 SS-A ---- Kverndal ålmenning. Innenfor denne almenningens grenser ligger også Hestådalen, her sett nedover mot vest. I forgrunnen Snusvola. Helt til høyre Åsmundfjellet som er et grensemerkepunkt. Kverndal ålmenning. Åsmundfjellet fra en annen vinkel. Sett fra Skjæker fossen i nord.
---- 153 SS-A ---- riksdaler i førstebygsel, og han kalte seg «eier» av ålmenningen. 1 Man har antatt at denne ålmenningen muligens kan ha ligget ved Holmli vannet syd for Mokkavannet. 2 Denne antagelsen er nok ikke riktig. Denne slutningen bygger nok bare på navnelikheten mellom Nedre Holmen og Holmlivannet. Det kan ikke være tvil om at det er en del av Kverndal ålmenning som Åge Hagen bygslet i 1732, det vil si de skogene som skaffet Nedre Holmen sag tømmer, det er tale om. Kjerulfs påstand om at han hadde betalt 6 riksdaler i førstebygsel, kan sammenholdes med hva Hagen betalte i 1732. Heller ikke er Kjer ulfs påstand om at han var «eier» av ålmenningen riktig. Skjønt her skal vi være klar over at det var vanlig at de som bygslet hugstretten i al menningene, ofte titulerte seg som «eiere» av de samme almenningene. (Om Kjerulfs inntreden i denne sammenheng, se Verdalsgodsets historie.) Men når det gjelder navnet Nedre Holmen ålmenning, er det i og for seg interessant. Dette er den eneste gangen det er funnet brukt, men det kan tyde på at det var vanlig å navngi et almenningsområde etter den sag som brukte tømmeret fra den bestemte ålmenningen. Det er funnet tre eksempler på slike navn her i Verdal, nemlig Gren ålmenning, Hauka ål menning og Nedre Holmen ålmenning. Og alle tre kan knyttes til sag bruk. (Se Skog- og sagbrukshistorien.) Wøllner skrev også samme året om almenningene, og han brukte navnet KalvDahlens Allminding om dette området. Beskrivelsen er imidlertid en avskrift av fogd Arnets beskrivelse av 1758, og i likhet med denne, er den gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret ningene. Det som interesserer mest i denne sammenheng, er at navnet Kalvdalen ble brukt om ålmenningen. Også ved denne anledning må Wøllner ha brukt opplysningene fra 1758 som grunnlag, for der ble Kalvdalen navngitt. Så i 1787 fulgte en ny almenningsforretning. Denne gang ble Kvern dalen behandlet som en egen ålmenning. Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett .... En Kongl Alminding kaldet QwenDahls Alminding, som begynder i Nord fra Brækken til Biørndalen ved Lindset og gaaer fra Biørndahlen nordost til et Bjerg kaldet østre-Guding-Skallen, herfrå øst efter til Langbierget og Rød-Kollen, samt til Aasmunds-Fieldets Westre Ende, fremdeles nordost efter i Stor-Fossen og Juldahls Elwen herfrå sydost efter til Qwern-Søe-Lien, og endelig fra dette Stæd West efter til Brækken, hwor denne Alminding begyndte, er ohngefærlig 2de Miile Lang og alfanden Miil breed, har nogen ussel Skow, stygg og u-nyttig iord, samt mange Myhrer og Snaue Fielde, ingen skyldsatte eller nye-Rydnings-Pladse ej heller Field slætter, undtagen et eeneste som skal Ligge under gaarden Mitholmen, hwis Opsidder stedse skal hawe benyttet sig deraf, men Sætere findes her for gaardene Stor Wucku Ekre, Prestegaard, Kulstad, Haackans Wucku, 2de Øfskind-gaarde, Aarstad, Nedre Holmen, Westre Grunden, Skawhoug og 3de ower Holmes Gaarde.
---- 154 ----
---- 155 SS-A ---- Kvemdal ålmenning. Parti fra Hestådalen. Denne beskrivelsen er grei å følge helt rundt, og den stemmer også ganske godt med de grenser som eksisterer i dag. Når det gjelder navnet Haackans Wucku, kan det opplyses at dette gjelder Kirkevuku. På denne Vuku-gården var det en bruker ved navn Hagen fra begynnelsen av 1600-tallet. Han var der lenge, og etter ham ble gården hetende Håkesvuku, og dette navnet ble brukt svært mye ut gjennom 1700-tall et. 3 I 1816 skulle den daværende fogd Støp gi opplysninger om statens al menninger i Verdal. Han nevnte noen, og deriblant er ikke Kverndal ålmenning. Om dem han ikke nevnte, sa han følgende: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates eiendom. Dette er den eneste gang at Kverndal ålmenning fremstilles som privat eiendom, bortsett fra det tilfellet hvor Kjerulf titulerte seg som eier av ålmenningen. Men trolig har det sammenheng med at den var bortbygs let på den tid, og at fogden ganske enkelt ikke hadde rede på de virkelige forhold. Bare fire år senere, i 1820, skulle matrikkelkommisjonen skyldsette alle almenninger som var i privat eie. Den brukte da Støps opplysninger som grunnlag, men kunne ikke finne noe som tydet på at Kverndal ålmenning var privat. Følgelig ble den heller ikke skyldsatt. Aarestrups innberetning av 1826 sier følgende om Kverndal ålmenn ing:
---- 156 ----
Kverndal ålmenning. Kvernsjøen sett fra syd. Grensen mellom Kverndal statsalmenning og Værdalsbrukets eiendommer går over Kvernsjøen. Kverndalen ned til venstre. Kverndal ålmenning. Et annet grenseområde. Midt på bildet Langtjernet. Grensen går på langs av tjernet. Til venstre Auskinvola som ligger i Kverndal ålmenning, og til høyre Sognavola som ligger på Værdalsbrukets område.
---- 157 SS-A ---- Qverndahls Alminding, som begynder i Nord fra Brækken til Bjørndahlen ved Lindset og gaaer fra Bjørndahlen, Nordost til et Bjerg kaldet østre Guddings Skallen herfrå Østefter til Langbjerget og Rød-Skallen, samt til Aasmunds Fjeldets Vestre Ende, fremdeles Nordost-efter i Stor Fossen og Juldahls elven, herfrå Sydost-efter til Qverne-Søelien, og endelig fra dette Sted Vest efter til Brækken, hvor denne Alminding begyndte, er omtrent 2 Mile Lang og Halvanden Miil bred; her en ussel Skov styg og u-nyttig, samt mange Myrer og snaue Fjelde. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse findes her, men derimod have nogle Gaardsbrugere Sætere i denne Alminding. Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig avskrift av den tidligere almenningsforretning. En del nye ting kommer til i beskrivelsen av 1843, men særlig om fattende er den ikke: 20. Kverndals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Vi Miil bred. Der findes lidt Skov som ikke benyttes formedelst Vanskelighederne med Frembringelsen af Skovproduct- erne. Fjeldsletter gives ikke derimod have 10 Gaarde sine Sæterboliger i Almindingen, som taxeret for 20 Sp. I 1847 gjentokes stort sett det som tidligere var sagt, men samtidig kom det til en del nye ting. 20. Qværndals saakaldte Kongel. Alminding a, der begynder efter nævnte Forretning fra Bækken til Bjørndalen ved Lindset og gaaer fra Bjørndalen Nordost til et Berg kaldet østre Guddingskallen herfrå øst efter til Langbjerget og Rødkollen samt til Aasmundsfjeldets vestre Ende fremdeles Nordost efter i Storfossen og Indalselven herfrå Sydefter til Qvern-Søelien og endelig fra dette Sted vest efter til Brækken hvor den begyndte den angives 2 Mile lang og omtrent 1 Vi Miil bred. Ansees wærd 20 Spd. b., Skoven er daarlig og vanskelig at frembringe, megen unyttig Jord med mange Myrer og snaue Fjelde. c, Setere have her Gaardene Stor Wukku, Ekkeren, Præstgaard, Kulstad, Houckens Wukkue, 2: Øfskind, Aarstad, nedre Holmen, westre Grunden, Schowhoug og 3: Overholmens Gaarde.- d., ingen Pladse eller Engesletter. e., Staten har for Tiden ingen Indtægt. En del skrivefeil forekommer. Blant annet har man lagt Indalselven i Juldalen. Han som skrev dette var nok ikke så kjent i Verdal at det gjorde noe. Men like før hadde han skrevet om Inndal ålmenning. Trolig har det av den grunn skjedd en sammenblanding. Fra 1857 føreligger også en kortere omtale av Kverndal ålmenning. På den tid var det ansatt forstmestere til å føre tilsyn med de offentlige skogene. I dette distriktet fungerte Jacob Bøckmann Barth. Og i 1857 inngå han en innberetning om almenningsskogene. I denne beretningen førte han sterke påstander om tyvhugst. Dette foranlediget undersøkel ser, og Barth ble bedt om å spesifisere disse påstandene nærmere. I et brev angående dette, sa Barth følgende om Kverndal ålmenning: Qværndals Alminding. Skoven der saagodtsom udelukkende bestaar at Fjeldskov, strækker sig i omtrent 3 Fjerdingers Længde, med neppe Vi Fjerdings bredde paa begge Sider af Qværndalen indtil Vi Mils Vej østlig for Qværnmo, hvor den støder
---- 158 SS-A ---- Kvemdal ålmenning. Skavhaugsvola sett fra vest. sammen med Jenssens Skov, som ogsaa der skulle være bleven udvidede - som det fortælles - paa Almindingens Bekostning. Derimod er Almindingens nederste og bedste Del bleven stærkt medtaget - som det siges - derved, at der i samme stadigen har været hugget for Jenssens Regning, idet 20 a 30 Tylvter svært Saugtømmer ad Gangen skal være fremdrevet. Dette fortaltes mig af min Vejviser selvejende Gaardmand og Skydsskaffer Ole Garnæs, ligesaa omtaltes det samme for mig af Jenssens Lejlending Christoffer Aar stad, der ledsagede mig til Volden, hvor Folkene, ligeledes Jenssens Lejlendinge, ogsaa ytrede sig bekjendte med Ovenstaaende. Barths brev er sammen med en del andre dokumenter angående samme sak, gjengitt som kilde. Det hele var medvirkende årsak til rett saken mot Nikolay Jenssen som imidlertid er mer inngående behandlet andre steder i denne historien. (Se Musum: Verdalsgodsets historie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.) Den endelige fastsettelse av Kverndal almennings grenser kom som følge av almenningskommisjonen av 1861 s arbeid. Denne kommisjonen gikk meget grundig til verks. Resultatet forelå i 1865, og beskrivelsene av almenningene var både grundige og inngående. For Kverndal ålmenning lyder den som folger: KVÆRNDALS ÅLMENNING I den ældste Forretning over Værdalens Almenninger, som er kommen Kommiss ionen ihende, nemlig en af 1758, findes under 18de Juli anført Følgende: «Fra Gaarden Lindset begynder Almenningen igjen og gaar op igjennem forbi Kværndalen
---- 159 SS-A ---- Kverndal ålmenning. Arstad midt på bildet. I bakgrunnen Guddingskallen. Kverndal almennings vestligste grense går over Guddingskallen helt til venstre på dette bildet. og siden i Øst til Suulmærket «paa søndre Side».» Mere af Beskrivelsen passer ikke paa Kværndals Ålmenning, som derimod i Forretningen af 13de September 1787 siges at «begynde i Nord fra Brækken til Bjørndalen ved Lindset og gaar fra Bjørndalen Nordost til et Bjerg, kaldet østre Guddingskallen, herfrå østefter til Langbjerget og Rødkollen samt til Aasmundsfjeldets vestre Ende, fremdeles Nordost efter i Storfossen og Juldals-Elven, herfrå Sydost efter til Kværne-Sø-Lien og endelig fra dette Sted vest efter til Brækken.» Disse Grændser ere ifølge de af Kommissionen saavel ved Befaring af Aastederne den 23de, 24de og 25de Juli 1862 som paa anden Maade blandt andet i Møde med Værdalens Almue den 9de September 1864, anstillede Undersøgelser i det Væsentlige befundne at stemme med de nuværende Forholde, hvorvel der, efter enkelte under Forhør angaaende Grændsen for Svarthoved Ålmenning afgivne Forklaringer, kan være nogen Grund til at antage, at sidstnævnte Ålmenning har engang langt tilbage i Tiden modstødt Kværndals ved Brandbjerget. Kommissionen har derfor ordnet Grændseforholdet i Overensstemmelse med Forretningen af 1787, og er denne Ordning vedtaget af de modstødende Eiere, deriblandt Grosserer N. Jenssen. Som Følge heraf ere Grændserne for Eftertiden følg ende: Fra det Punkt paa Fjeldhøiden Østre Guddingskallen, hvor efter Kommissionens Foranstaltning er i Nærheden af Seterveien opsat en Stenrøs, i hvis Topsten er ind hugget en Krone, løber Grændselinien i Øst, noget til Nord langs Midtholmens eiendele, indtil den ved en under Langbjerget løbende Bæk opsatt lignende Røs, hvorfra Linien omtrent i samme Retning og modstødende Røds Eiendom gaar til en
---- 160 ----
Kart over Kværndal Alminding Værdalen optaget 1862 af Haffner. særskilt liggende, let kjendelig Bjerghøide, Rødskollen, paa hvilken ligeledes en Hovedmærkerøs er opsat. Herfrå løber Linien i Nordost langs Overholmens, Mælens, Overnæssets og Hjelmoes Eiendele, indtil den nåar det punkt i Aasmundfjeldets vestre Ende, hvor saavel Kryds er indhugget i Fjeldet som en Hovedrøs er opsat. Derefter bøier Grændselinien i Øst noget til Syd ret paa Storfossen i Juldøla-Elv, modstødende Hjelmoes, Helgaases og Juulnæssets, Grosserer N. Jenssen tilhørende Eiendomme. Ved Storfossen, der er Juldølas nederste og største Fald, er ogsaa en Hovedrøs reist, og herfrå gaar Linien i Syd, idet den først i en Strækning af omtrent Va følger oven nævnte Elv indtil Nærheden af den saakaldte Fremmer-Juldals-Sæter, hvor ligeledes Hovedmærkerøs er opsat, og saa løber Grændsen lidt vestligere først langs Juldals- Bækken og derefter i Sydvest indtil den Hovedmærkerøs, som er opsat i Kværnsjølien, lige ved Kværnsjøens østre Ende. I Strækningen hertil fra Storfossen modstøder Almenningen overalt Grosserer N. Jenssens Eiendommer og, navnlig for saavidt den sidste Del af Linien angaar, den ham tilhørende Væra eller Juldals Ålmenning. Fra Sidstnævnte Røs bøier Grændselinien i Vest over Kværnsjøen til en forefunden gammel Røs paa Sleadalsvola, hvilken Røs nu er fornyet og isat Topsten med Krone, og derfrå gaar Linien i Vest under Øfskindvola og over Skavhaugvola til den saakaldte Brækken, ved en brat Kiev i den gamle Jæmtvei i Nærheden af det Sted, hvor 2de Bække løbe sammen i Brækhalden. Ved Brækken er Hovedmærkerøs opsat. Hertil fra Mærket i Kværnsjølien have fremdeles N. Jenssens eiendomme grændset mod Almenningen, hvilket fremdeles er Tilfældet fra Brækken i Nord til Fjeldet Bjørndalskammen, hvor Hovedrøs er opsat, saavelsom derfrå videre i Nordvest til det i nærværende Forretning først ommeldte Mærke paa Østre Guddingskallen, idet
---- 161 SS-A ---- nemlig i hele den ommeldte Strækning Gaardene Indals, Skavhaugs, Kværnmoes, Lindsets og Aarstads Eiendele modstøde. Mellem samtlige ovenommeldte Mærkepunkter ere tillige opsatte mindre Stenrøser, dog uden mærkede Topstene, til et samlet Antal af 131, og i saa stor Nærhed til hin anden, at de ovenbeskrevne grændselinier derved med Lethed ville kunne udfindes, ligesom de ere afsatte paa det af Konduktøren, Premierløitnant Haffner i 1862 optagne Kart over Almenningen. I ovenbeskrevne Kværndals Statsalmennings Skov har Almuen ifølge dens Erkjendelse i Møde med Kommissionen den 9de September 1864 ingen Brugsret. Af Sætre findes fortiden følgende: 1. Storstad, der hidtil er brugt af Leilændingerne paa Gaarden Storstad. 2. Midtholmens, brugt af gaardene Midtholmens Eiere. 3. Lundens, brugt af Opsidderne paa gaardene Overholmen og Nordre Elnes. 4. Julnæs, brugt af Opsidderne paa Julnæset. 5. Fremmer-Juldals Havnegang (Sæterhusene ligge nemlig udenfor Almenningen) brugt af Opsidderne paa Breding, Øvre Jermstad og Lundskind. 6. Grundens Sæter, brugt af Eierne af Gaardene Grunden og Nedre Holmen. 7. Øfskinds, brugt af do. under Gaardene Øfskind og Bjørgum. 8. Vuku, brugt af Vuku Præstegaard og Kulstads Brugere. 9. Skavhaugs, brugt af Opsidderne paa Gaardene Skavhaug og Overmo. Desuden havne Opsidderne paa Gaardene Lerhaugen, Garnæs, Levring, Dillan, Mo (2de) og Rød i Almenningen fra deres udenfor sammes Grændser liggende Sætre. Af Fjeldsletter gives kun følgende 4: Øfskinds, brugt af Vestre Øfskinds Eier. Aarstads, brugt af Aarstad-Gaardenes Leilændinge. Lindsæts, brugt af Lindsæt-Gaardenes Leilændinge. Overmoes, brugt af Overmoes Opsiddere. Rydningspladse findes ikke inden Almenningen. Noter. O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 184 og 188. O. Olafsen: De norske Almenninger s. 188. Musum: Verdalsboka IV s. 664.
---- 162 ----
---- 163 SS-A ---- SMÅSETERÅSEN ÅLMENNING Dette er den minste av alle almenningene i Verdal, ja, så vidt det går frem av tabellene i Skogvæsenets Historie, 1 er dette den minste ålmenn ingen av de opprinnelige almenninger i hele Trøndelag. Småseteråsen statsalmenning ligger for seg seiv nesten helt omgitt av Værdalsbrukets eiendommer på sydsiden av Kverndalen like før at Kverna løper sammen med Inna. Trolig har denne ålmenningen fra gammelt av vært sammenhengende med de øvrige almenningsområder i Verdal, som strakte seg mer eller mindre uendelig utenom de bebygde områdene. Men etter hvert som gårdene gradvis fikk utvidet sine gårds skoger, ble også almenningsområdene beskåret. Småseteråsen nevnes ikke av fogd Arnet i 1749. Heller ikke kan den være tatt med i 1758 hvor det nærmeste vi kommer Småseteråsen er følgende: Fra gaarden Lindset begynder allmindingen iglen og gaar op igiennem forbie Qwendalen og siden i øster til Suul mærket paa Søndre side, ... Småseteråsen ålmenning ligger midt på dette bildet. Det er ikke større enn at hele ålmenningen er med. I bakgrunnen til venstre Bjørsmoen. Bind VI A— 11
---- 164 SS-A ---- Den første gang Småseteråsen ålmenning er funnet nevnt, er i 1787 da den forøvrig ble kalt bygdealmenning. I denne forretningen står følg ende: Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: En bøygde-alminding, kaldet Smaa-Sæteraasen, som begynder wed en Bæk, kaldet Ole Biørnsens Bæk og gaar i Synden til Brandhougen, derfrå til Wester til Sæter Dahlen og i Nord til Sæter Næsberget, samt strækker sig siden i øster til Ole Biørnsens Bæk hwor den begyndte. -Denne Alminding er Vi Fierding Lang og 1/8 deel Fierding Breed, En maadelig Gran Skow, som alleene er nyttig til Weed og har til hus-Fornød enhed wæret stedse brugt af gaardene Stor Wucku, Breding, Ekre, Præstgaard, lille- Wucku, Haackes-Wucku og Kulstad, har ingen skyldsatte eller nye-rødnings-Pladse, mindre FieldSlætter og Sætre. I 1816 nevnte fogd Støp en del almenninger i Verdal som tilhørte staten, syv i tallet. De øvrige mente han tilhørte private. Etter dette skulle også Småsæteråsen være en av de private almenningene i Verdal. At Støp ikke tok med Småseteråsen, er vel egentlig ikke så rart. Den er ikke store flekken, og den kunne lett bli oversett. Men Støp tok også feil med hensyn til flere andre almenninger, noe matrikkelkommi sjonen av 1820 som skulle matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke tilhørte staten, deriblant også almenningene, registrerte. Denne kommi sjonen bemerket også at 6 av de 13 almenningene i Verdal ikke var nevnt privat eiendom, nemlig Vera eller Juldal ålmenning, Færs ålmenning og Inns eller Suul ålmenning. De øvrige tre, deriblant Småseteråsen, var statens eiendom. At Småseteråsen ålmenning er liten, må trolig også være forklaringen på at den heller ikke er nevnt av fogd Aarestrup i 1826. Men i 1843 finnes en beskrivelse av Småseteråsen ålmenning. Her står: 21. Smaasæteraasen en Bygdealminding omtrent 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred, har maadelig Granskov som alene tjenlig til Veed og dertil benyttet af Opsidderne paa 6 Gaarde. Fjeldsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som af Omkringboende have af og til været benyttet til Havnegang. Paa Almindingen har ingen Taxt været at sette. Også i 1847 er den med. Riktignok kalles den da Svaasæter, men det er rimeligvis en feilskriving. 21. Svaasæter Bøygdealminding a, der efter samme befaring begynder ved en Bæk kaldet Ole Bjørnsens og gaaer i Syd til Brend Haugen derfrå i Vest til Sæterdalen og i Nord til Sæternæsberget samt strækker sig siden i Øst til Ole Bjørnsens Bæk, hvor den begyndte. - 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred. Ansees af ingen Wærd.- b., da Skoven er ringe c, og Gaardene Storvukku, Breding Ekren Præstgaard, Lille Wukku, Haackes Vukku og Gustad have stedse benyttet SKoven.- d., Engesletter og Pladse gives ikke. e., Staten har ingen Indtægt af Almindingen.- Sammenlignet med de fleste andre almenninger, er det således for
---- 165 SS-A ---- Kart over Smaasæteraasens Alminding i Verdalen optaget af J. Sejersted 1863. holdsvis lite som er funnet om Småseteråsen i de eldste kildene. Heller ikke er almenningskommisjonens rapport av 1865 spesielt omfangsrik. SMAASÆTERAASENS ÅLMENNING Denne Ålmenning, der er omhandlet i Forretning af 13de September 1787, er befar et af Kommissionen den 7de August 1862. I Henhold til de derunder erhvervede Oplys ninger samt paa Grund af de Forklaringer, som ere afgivne i Retssessionerne i Justits sagen mod J.N. Jenssen den Bde og Ilte August 1862 af 120 de og 65de Vidner, har Kommisionen fundet, at Almenningsgrændsen for Eftertiden bør blive følgende: Fra en i Vest for Pladsen Bjørsmoens Huse i den saakaldte Ole Bjørnsens Bæk værende liden Fos, ved hvilken en Mærkerøs med indhugget Krone i Topstenen er opsat, gaar Grændselinien i Syd lidt til Øst langs Gaarden Kværnmos Eiendom ben til det Punkt i
---- 166 SS-A ---- Småseteråsen ålmenning i nærbilde. Småseteråsen ålmenning sett fra Arstad tvers over Kverndalen. Helt til venstre noe av innmarken på Bjørsmoen.
---- 167 SS-A ---- Småseteråsen ålmenning. Nok et nærbilde, nå fra nord. den saakaldte Brandhoug eller Brandbjerg, hvor ovennævnte Gaards og Skavhougs Eiendomme modstøde Almenningen, og er hersteds en lignende Røs opsat. Fra denne løber Linien i Vest ret paa den Mærkerøs ved Sæterdalskleven, hvor Gaardene Skav hougs og Garnæs's Eiendomme mødes med Almenningen, og er her tillige et Kors indhugget i Bjerget. Herfrå bøier Linien noget nordligere, modstødende Garnæs's Eiendom, ret paa den Mærkerøs, som er anbragt paa en Høide, der kaldes Sæternæs bjerget i Nærheden af den saakaldte Holmsmyr, hvorfra Grændsen føres tilbage i Øst noget til Nord lige til Udgangspunktet ved Fossen i Ole Bjørnsens Bæk, idet fra Sæter næsbjerget Gaardene Søndre Stenes, Dillans og Nedre Holmens Eiendomme modstøde Almenningen. Mellem ovennævnte Mærkerøser ere opsatte 35 mindre Stenrøser, dog uden mærk ede Topstene, og findes alle saavel større som mindre Røser afsatte paa det af Premier løitnant Sejerstad i 1863, grundet paa forudgaaet Opmaaling, forfattede Kart over Almenningen, af hvilket Kopi bliver meddelt vedkommende Almenningsbestyrelse. Brugsberettigede i Almenningens Skov ere Eierne af Gaardene Stor-Vuku, Lille- Vuku, Kirke-Vuku, Ekre Præstegaard, Kulstad og Breding, hvilken sidste dog ikke i længere Tid har gjort Brug deraf. Sæter eller Fjeldslaat findes ikke i Almenningen. Det bemærkes, at det ovenfor angivne Hovedmærkepunkt paa den saakaldte Brandhoug eller Brandbjerg er bestridt af de modstødende Gaardes Eier, Grosserer N. Jenssen, som paastaar, at det rette Mærke er at finde ved en saakaldet Stenhylde paa et Punkt, der for Kommissionen er opgivet at hede Løvhougen. Kommissionen, der i denne Anledning den 26de Juli 1865 har havt en Konference med Almenningsbestyr elsen, forhandlede den paafølgende Dag med Jenssens Befuldmægtigede desangaa ende, men uden at nogen Overensstemmelse kunde opnaas. Efter hvad der nemlig
---- 168 SS-A ---- under de ovenciterede Justitssags-Sessioner er af 2 Vidner forklaret, sammenholdt med Udsagn, afgivne af paalidelige Mænd i Kommissionens Møde den 27de Juli 1865, fandtes der ikke at være Grund til at gi ve Grosserer Jenssens Paastand Medhold, hvorfor Kommissionen, der i Skrivelse af 31te August 1865 til det Kongelige Departe- ment for det Indre har indberettet det Fornødne i denne Anledning, har anseet det rettest at afmærke mod Røser den Linie, som den ander for den rigtige. Imidlertid hersket det fremdeles en del uklarheter med hensyn til grensene mot Verdalsgodsets eiendommer. Disse ble først avklart 9. februar 1872. Da oppnådde man enighet mellom Staten på den ene siden og Verdalsgodset på den andre om hvordan grensene skulle gå. Følgelig ble det laget en tilføyelse til de opprinnelige beskrivelsene som var frem lagt i 1865. Det var ikke bare mot Småseteråsen ålmenning at uover ensstemmelsene eksisterte. Også mot Leksdal ålmenning og Malså ålmenning fantes det steder hvor grensene ikke var helt klare. Også disse ble avklart ved denne anledning. Videre godtok eierne av Verdalsgodset alle andre grenser mellom statsalmenningene og Verdalsgodset slik de var beskrevet av almenningskommisjonen i 1865. I de opprinnelige dokumenter er alt dette føyd til som en fotnote etter beskrivelsen av Småseteråsen ålmenning. Hele beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommisjon ene. Imidlertid skal vi her gjengi det som berørte Småseteråsen ålmenn ing: 2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835 omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken opført 3 Mærkerøser. Noter. 1 Skogvæsenets Historie, De offentlige Skoges Arealer, Værdier og Antal Bruksrettigheter pr. 31/12 1906 s. lOff.
---- 169 SS-A ---- INNS ELLER SUL ÅLMENNING Dette er den eneste av statsalmenningene i Verdal som er matrikulert. Dette har sin egen forklaring. Da matrikkelkommisjonen av 1820, som hadde som oppgave å matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke var privat, skulle behandle Verdal, fant den at flere almenninger var oppgitt som privat eiendom. Dette stemte ikke for alle almenningene. Men kommisjonen kom frem til at tre var privat eiendom, og disse ble derfor matrikulert. Deriblant var Inns eller Sul ålmenning. Senere skulle det vise seg at Inns eller Sul ikke kunne være privat, og den ble tilbake ført til staten. Men den var da matrikulert. I dag har den matrikkel nummer 234 og en matrikkelskyld på 4 mark 78 øre. Almenningen er lang og smal og ligger langs svenskegrensen. I vest grenser den i sin helhet mot Værdalsbrukets eiendommer. Disse består lengst i nord av Vera eller Juldal ålmenning, og lengst i syd av Fcers ålmenning. Som følge av en eiendommelighet ved grensen mot syd, skjærer en smal kile av Færs ålmenning inn mot øst helt inn til svenske grensen, slik at Inns eller Sul ålmenning ikke grenser mot Meråker herred. Denne eiendommeligheten skyldes grensebeskrivelsen. Beskrivelsen Inns eller Sul ålmenning. Bellingen.
---- 170 SS-A ---- Inns eller Sul ålmenning. I en kildeavskrift er Meitsauen Holmen nevnt. Det er Midtsognholmen. Slik ser det ut ved Midtsognholmen i dag. Før veien ble rettet ut, gikk den inn til venstre hvor det idag er rasteplass. Da lå Midtsognholmen ute i Inna. Inns eller Sul ålmenning. Fra Innsvannet. Vestgrensenfor ålmenningen går over vannet borten/or Storholmen som stikker frem fra venstre ut i vannet.
---- 171 SS-A ---- sier at grensen for Færs ålmenning går i rett linje fra Tuva østover mot Storsjømuren på riksgrensen til den støter mot Inns eller Suis almenn ings vestgrense. Som det går frem av beskrivelsen til almenningskommi sjonen av 1861 som er gjengitt nedenfor, går sydgrensen for Inns eller Sul ålmenning vestover fra røys nummer 165 på riksgrensen ved Storsjø en til en bukt i den østre enden av den største Sulsjøen. Denne linjen skrår svakt mot nord i forhold til den andre linjen, og dermed oppstår den smale kilen. Værdalsbrukets eiendom vest for Inns eller Sul ålmenning har ikke noe bestemt navn. Den strekker seg vestover fra Bellingen til Kverndal statsalmenning. Videre omfatter det det store området mellom Sul og Kverndalen. Antageligvis må det opprinnelig ha vært en del av det som nedenfor er kalt Sul ålmenning, og det vil igjen si at trolig må dette sammen med Inns eller Sul ålmenning ha utgjort et større almennings område. Den 18.6.1764 ble et rettsmøte avholdt på gården Stormoen i Sul i forbindelse med en sag som assessor Hornemann og Rasmus Lyng ønsket å anlegge. I den forbindelse ble de skogstrekninger som skulle forsyne denne sagen beskrevet. I beskrivelsen står: Derpaa befoer man Skovene og begynte fra Stor og lille Moen, samt Suul Gaardene neml: fra Klev-Myhren, som ligger i Vest og Strækker i øst indtil Sandaaen dens Længde er ohngefær 1 Miil og breden 1 fierding, siden derefter fortfoer man fra Sand- Aaen og til Lille Kraache i Længden i Fierding og breden ligesaa meeget fremdeles fra lille Kraake til Gaas Holdalen 1 Miil i længden, men i bredden fra Nord til Synden Vi Miil. Den 19de Junii. Paa Norder side af Elven foer man fra Mitsanen Holmen til Saunedahl - 1 Fierding, derfrå og til lille Andahl er 1 Fierding i Længden og Vi Fierd ing i bredden, siden derfrå til lille Aaen og til Suul-bro-Fossen er længden Vi Miil og i bredden !4 Miil tillige besaaes Skoven omkring Insvandet. Disse Skove, som alle til hører Eyerne af Suul-Gaarderne hr. Assessor Horneman og Hr. Rasmus Lyng, be fandtes at bestaae dels af gammel deels ung væxter GranSkov Et par navn skal forklares nærmere her. Det gjelder Mitsanenholmen, som er Midtsognholmen. Tidligere gikk mellomriksveien på sydsiden av Inna gjennom hele Sogna. Ved Midtsognholmen fulgte den også bredd en. Men riksveien er nå rettet ut på dette stedet og går over Midtsogn holmen. Saunedahl er Sognådalen. Det området som her er beskrevet, tilhører altså Værdalsbruket. På sydsiden av Inna, kan vi si at området er en del av Færs ålmenning, mens det på nordsiden egentlig ikke tilhører noen ålmenning. Men det går frem at det tilhørte eierne av Sulgårdene. Når det i beskrivelsen sto omkring Insvandet, må det forståes som rundt den vestlige delen. Den østlige var og er en del av Inns eller Sul ålmenning, skjønt grensene på den tid var svært uklare. Det er derfor grunn til å kunne anta at også området vest for Innsvannet i sin tid må ha tilhørt ålmenningen, men at som følge av den vanlige utvikling, tok
---- 172 ----
Inns eller Sul ålmenning. Dette området ligger utenfor denne ålmenningen. Det er fra Drivsjøfjellet. Men for noen hundre år siden tilhørte dette den såkalte Sul ålmenning.
Inns eller Sul ålmenning. Fortsatt utenfor almenningsområdet. Nærbilde av Søndre Drivsjø.
---- 173 SS-A ---- de nærmestliggende garder deler av skogen som sin egen skog. Her var avstandene til andre garder som kunne sies å være bruksberettigede, så pass store at de ikke gjorde noen innsigelser. De hadde allikevel ikke noen mulighet til å nyttiggjøre seg skogen. Det forklarer også at avsidesligg ende gårders skoger er forholdsvis store sammenlignet med skogene til mer sentralt beliggende stor-gårder. Disse stor-gårdene måtte dele almenningene med mange flere som ikke uten innsigelser ville tillate noen annen å bemektige seg almenningsområdene alene. Derimot når det var tale om deling, og alle fikk en del, var forholdet anderledes. Og almenningene ble delt, seiv om hver bare fikk en mindre del. De avsides liggende gårdene hadde få nære naboer, og det ble mer på hver. Men naturligvis skjedde denne utviklingen på almenningenes bekostning, men til fordel for den enkelte gard og gards eier. Også i denne utviklingen kan vi ane interessemotsetningene mellom kongen på den ene siden og de bruksberettigede på den andre. Det er vel grunn til å kunne anta at den forholdsvis lille motstanden fra almuen mot beskjæringen av almenningene delvis skyldtes at de ikke lenger i samme grad følte det felles eiendomsforhold. Til en viss grad følte man at man ikke reduserte fellesskapets interesser. Det hele skjedde på be kostning av kongens interesser. Dessuten hadde man på den tiden også fått føle skattetrykket i vesentlig grad, noe som ytterligere forsterket et gryende motsetningsforhold. Men til tross for dette kunne man ikke uten videre forgripe seg på al menningene eller kongens eiendom. Når dette allikevel skjedde, måtte det være spesielle årsaker som lå til grunn. Og for klaringen ligger trolig i almenningsforretningen av 1787. Den del av denne forretningen som berører Inns eller Sul ålmenning er gjen gitt nedenfor. Men denne almenningsforretningen ble avholdt for å be skrive almenningene med henblikk på salg. Grensene skulle ikke være til å ta feil av. Flere navngitte almenninger kom på den måten til å ligge innenfor de gamle almenningsområdene. Resultatet ble at noe av det som ble regnet for å være almenningsområder, ble liggende utenfor de beskrevne områdene. Men snart gikk de eldste beskrivelsene som dekket alle og hele almenningsområdene i glemmeboken. I senere saker ble bare beskrivelsen fra 1787 lagt til grunn. Dette resulterte i at en del områder kom til å bli på en måte ingenmannsland i motsetning til allemannsland. Den naturlige følge av dette ble at disse områdene etter sedvanlig praksis gradvis kom til å høre inn under de nærmest liggende gårdene. Disse fikk således, som forklart ovenfor, sine skogområder vesentlig utvidet. En stor del av gårdene som lå i utkantene av bygdelagene, eiedes av proprietærer, og det ble derfor proprietærgodsene som for det meste fikk sine skogområder forøket som følge av dette. Sul-gårdene var proprietærgårder og gikk under navnet Sulgodset.
---- 174 ----
Inns eller Sul ålmenning. I venstre forgrunn Nordre Drivsjø som ligger utenfor dagens grenser av ålmenningen, men som før tilhørte den gamle Sul ålmenning. I bakgrunnen de øverste deler av Juldalen. Midt på bildet i fremre bakgrunn ligger Juldalshøgda. Bakenfor denne ligger Veresvannet. Helt til høyre kan så vidt en del av Bellingen skirn tes. Bort enfor denne tar Inns eller Sul ålmenning sin begynnelse i nord. Det var naturlig at de nærmestliggende områdene kom til å tilhøre disse gårdene. Trolig er dette forklaringen på at det store området som ligger mellom Kverndal ålmenning i vest, Vera eller Juldal ålmenning i nord, Inns eller Sul ålmenning i øst og Færs ålmenning i syd, og som i dag til hører Værdalsbruket, ikke er del av noen av disse almenningene. På 1700-tallet ble det på en måte vanlig å dele Verdal inn i almenn ingsområder eller-strekninger. Almenningene på nordsiden av dalen, bortsett fra Volhaugen og Leksdalen, var ett område. Almenningene på sydsiden var et annet, og almenningene mellom hoveddalene Helgådalen og Inndalen utgjorde et tredje. Dagens Inns eller Sul ålmenning ligger således til at den berører både midtområdet og sydområdet, og i fogd Petter Arnets innberetning av 1749 er det to almenningsområder som må angå denne ålmenningen, nemlig Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af Wæren og Helgaa og Suul Almindingen liggende under Woche Annex. Begge disse er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret ningene. Det er imidlertid klart at disse beskrivelsene dekket langt større områder enn bare Inns eller Sul ålmenning. I den første lå også deler av
---- 175 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning og hele Kalvdal ålmenning, og i den andre lå alle almenningene på sydsiden av dalen bortsett fra Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Ingen av disse beskrivelser tyder på at skogen som må ha stått på Inns eller Sul ålmenning, kan ha vært regnet for å være av noen betydning. Den samme fogd Petter Arnet gjennomførte en ny almenningsforret ning ni år senere i 1758. Også denne gang må vi innom to av hans al menningsbeskrivelser. Han delte denne gang Verdal inn i fire almen ningsstrekninger. Den første omfattet almenningsområdene på sydsiden av dalen. Den andre strekningen omfattet områdene mellom dalene Inndalen og Helgådalen samt områdene på nordsiden av Helgådalen til Leksdal ålmenning, som igjen utgjorde det tredje området. Volhaugen var det fjerde. Etter denne inndelingen ble Inns eller Sul ålmenning berørt av det første og lå innenfor den andre almenningsområdet. Begge disse beskrivelsene er gjengitt tidligere. Men det er på grunnlag av disse beskrivelsene at vi kan danne oss et vagt bilde av hvordan Inns eller Sul ålmenning må ha sett ut. I den første beskrivelsen står om grensen at den gikk fra Sulsjøvolden til svenskegrensen. Deretter står: ... hworwed strækningen gaar Uge til mit for Suul og siden tilbage forbie Suul-gaardene og Ingdalens ejendele ... Helt klart er ikke dette, men trolig betyr det at fra svenskegrensen gikk almenningsgrensen nordvest over til midt mot Sul og siden vestover langs Sulgårdenes gårdsskoger. I den andre beskrivelsen står det at grensen for almenningsområdet gikk fra Lindset over Kverndalen og siden øster til Suul mcerket paa søndre side. Problemet blir så hva som menes med Suul mcerket paa søndre side. Men sannsynligvis mente man sydgrensen for Sul-gårdenes skog områder. Disse strakte seg et godt stykke sydover på sydsiden av Inna. Dermed ser det ut til at denne almenningsstrekningen må han krysset over på sydsiden av dalen. Som det også fremgår av beskrivelsene av Færs ålmenning fra 1787, har ikke denne gått helt ned til Inna. Men ovennevnte beskrivelse var ikke noen detaljbeskrivelse av den enkelte ålmenning. Derimot fortalte den hva som var almenninger. Det er således grunn til å kunne anta at dette uklare området mellom Kverndal og Færs almenninger, egentlig må ha vært hva som i 1749 ble kalt Suul Almindingen. Dette stemmer også med det faktum at i dag strekker Inns eller Sul ålmenning seg fra Bellingvannene i nord til grensen mot Meråker i syd. Fra denne smale stripen som i dag utgjør ålmenningen, må Sul-almen ningen ha stukket seg som en kile vestover. Og følgelig må den ha om fattet begge sider av Inna. Vi kan trolig regne med at ålmenningen om fattet de übebodde områdene nord for den første beskrevne almennings strekningen.
---- 176 SS-A ---- Inns eller Sul ålmenning i 1787.
---- 177 SS-A ---- Holzførster Wøllners beskrivelse av almenningene i 1768 brakte ikke noe nytt inn i bildet. Han gjenga beskrivelsene fra 1758 nærmest ord rett. Det som imidlertid skiller Wøllners beskrivelse fra de tidligere beskrivelsene, er at han brukte andre navn. Den første almenningsstrek ningen kalte han Ramsaassens Allminding og den andre KalvDahlens Allminding. Wøllners beskrivelser er gjengitt tidligere. Så fulgte almenningsinnberetningen av 1787. Den ble ledet av den andre fogden ved navn Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Beskrivelsen er som følger: Den 13e September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Dernest undersøgte man den i samme Besigtelse anførte anden Almindings strækning som begynder fra Gaarden Lindset og efter nøyeste indhentede Kundskaper erfarede at derude ligger: 1. En Kongl. Alminding kaldet Inns-alminding som begynder fra Suul-søerne nordest ower til Mærra-Skallet, derfrå til Billingswandet og i sydost til grendse linien, Wester efter samme Linie i Stor-Siøen, herfrå i Nord til Sul-søerne hwor denne Alminding begyndte som ohngefæhr to Miile lang og 4 Miile Breed. Her er en gandske slett Skow, For Resten Myhrer og Morads, ingen skyldsatte- eller nye-Rødnings-Pladser findes her; men Ole Siklestad heraf Bøygden fremkom og anwiiste en af forrige Foget Arnet under 24de Januarii 1778 udstæd Bewillings Sædel paa Fiskeriet i Billings Wandet, Hoel-søen og Kiønnene omkring Wære-Søen for hans Liwstiid mod 28 skillings Afgift aarlig- Her findes desuden en Sæter, som til hører Suulgaardene hwis Opsidder efter gammel Brug har hatt et u-betydeligt Fiskerie i Inns Wandet, Suul-søerne og et Wand kaldet Krogsøen. Andre af til stædewærende almue beretter: At denne Alminding aldrig har wæret nogen Kongl. Alminding, men fra alders tiid af wæret brugt af Suul gaardes opsiddere, som huem-Røster til deres hus Fornødenheder.
Inns eller Sul ålmenning. I forgrunnen Kråksjøen. Denne ligger i dag utenfor Inns eller Sul ålmenning. En gang har den tilhørt Sul-gårdenes «private ålmenning». Like sønnenfor sees Østre Sulsjø. Den ber øres så vidt i øst av Inns eller Sul ålmenning som akkurat her sender ut en kile vestover helt til denne sjøen.
---- 178 ----
Inns eller Sul ålmenning. Østre del av Storsjøen. Denne delen ligger i Sverige. Grensen går over den smaleste delen av sjøen. (Foto. H. Sørhuus) Siklestad er naturligvis skrivefeil for Stiklestad. Huem-Røster betyr hjemrøster eller hjemmeraster. Størrelsen som er angitt i mil er alt for stor. Bortsett fra disse forhold, stemmer grensene sånn noen lunde med hva som gjelder i dag. Men at da fiskerettighetene i Kråksjøen trekkes inn i forbindelse med denne ålmenningen, kan ikke stemme. Kråksjøen tilhører Færs ålmenning. En eller annen gang i løpet av de nærmeste følgende år er det at man går over til å betrakte Inns eller Sul ålmenning som privat eiendom. Både Hartmann og Musum mener at den kom inn i Verdalsgodset en gang i løpet av Meinckes tid som eier. Han overtok godset i 1819, og i så fall han bekom ålmenningen fra det offentlige, må det ha skjedd før 1821 da Stortinget vedtok en lov som forbød almenningssalg. Imidlertid kan han også ha kjøpt ålmenningen fra andre private instanser etter dette tidspunkt. Men dessverre mangler alle papirer, både i offentlige arkiv og andre steder, om denne transaksjonen, så det hele må bare bygge på spekulasjoner. I alle faller det klart at man først på 1800-tallet ansa Inns eller Sul ålmenning for å være privat. Som det vil fremgå av det som følger nedenfor, kan det være torhold som peker mot at andre private kan ha hatt ålmenningen i sin besittelse før Meincke overtok den. Konstituert fogd Støp sendte inn en oversikt over de almenninger som etter hans viten var det offentliges eiendom i 1816. Han nevner syv slike.
---- 179 SS-A ---- Inns eller Sul ålmenning. Vestre del av Storsjøen. Denne delen ligger i Norge. I bakgrunnen Nordre Kjølhaug i Meråker. (Foto. h. Sørhuus) I blant dem er ikke Inns eller Sul ålmenning, som han således sammen med fem andre omtalte slik: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. Denne uttalelsen kan ikke tillegges for stor vekt som sannhetsbevis alene, men sammen med hva almenningskommisjonen av 1820 kom frem til, blir det mer klart. Denne kommisjonen skulle matrikulere og skyldsette all privat eiendom, deriblant alle almenninger som var i privat eie. Kommisjonen kunne ikke finne holdbarhet for hele Støps påstand, men den sa følgende om de tre almenningene den fant måtte være privat eiendom i Verdal: Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprieter Meincke og den sidste nævnte Selboe Werks .. Og følgelig, som et resultat av dette, ga kommisjonen ålmenningen et matrikkelnummer og skyldsatte den. Når man da 40-50 år senere kom frem til at kanskje var ikke Inns eller Sul ålmenning privat allikevel, så hadde den da sitt nummer og sin skyld. I 1826 inngå fogd Aarestrup sin innberetning, og han skriver følgende om denne ålmenningen: Inns Alminding, som begynder fra Suul-Søerne Nord øst over til Mæhrra Skalet, derfrå til Bellings Våndet og i sydost til Grændse-Linien, Vester efter samme Grændse Linie i Stor-Siøen, herfrå i nord til Suul Søerne, hvor denne Alminding begyndte, som er omtrent 2 Mile lang og 4 Mile Bred. Her er en ganske siet Skov, for Mesten Myrer og Moradtz. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse findes her. Bind VI A— 12
---- 180 ----
Inns eller Sul ålmenning. Utsyn østover mot grensefjellene jra Sul. Hele dette området tilhørte den gamle Sul ålmenning. På venstre side sees Skar fjellet. På høyre side Kråksjøfloan innover mot Mærraskardfjellet. Bortsett fra den fjerneste bakgrunn som er Inns eller Sul ålmenning, tilhører hele dette området A/S Vcerdalsbruket. Etter at hele listen av almenninger var fullført, gjorde fogden en til føyelse: Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer, da kan samme Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastederne er i følge den i Aarene 1787 og 1788 afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende. Dermed var det vel klart at man på den tid ansa denne ålmenningen for ikke lenger å være statseiendom. Følgelig er den også utelatt i beskrivelsene 1843 og 1847. Men almenningskommisjonen av 1865 fant at det var flere uklare forhold i forbindelse med denne ålmenningen, og at disse talte for at Inns eller Sul ålmenning allikevel var en statsalmenning. Grosserer Jens sen som da var eier av Verdalsgodset, fant vel også at det var forhold som ikke var som de skulle. Og i stedet for at det skulle bli rettssak av det, kom man frem til en minnelig ordning hvor Staten kjøpte tilbake eiendomsretten av ålmenningen i 1864. Men i og med at Staten kjøpte eiendomsretten, var dette en erkjennelse av at Jenssen tidligere hadde vært en rettmessig eier av ålmenningen. Han hadde også betalt sin skatt for almenningene alle disse årene han hadde hatt den i sin besittelse. (Se Værdalsbrukets historie.) I dokumentene går det frem at Jenssen hadde
---- 181 SS-A ---- Inns eller Sul ålmenning. Utsyn sydover over Sul. Helt i bakgrunnen Kjøla haugene. Oppe på høy den i fremre bakgrunn kan Kråksjøen så vidtsees. eiet ålmenningen i god tro, eller bona fide som det står. I og med at staten kjøpte ålmenningen tilbake, kom den med blant de almenninger kommisjonen av 1861 behandlet, og den fikk følgende omtale: INS ÅLMENNING Efterat Kommissionen havde tiltraadt sin Virksomhed i Distriktet, fandt den strax at burde undersøge Forholdet med hensyn til Inns Ålmenning, der nemlig efter Udvis endet af de Kommissionen tilsendte Dokumenter havde i 29 Aar været i Grosserer N. Jenssens Besiddelse som han ved Skjøde fra Grosserer Meinckes Enke af 27de Oktober 1832, thinglæst 7de December samme Aar formeligen tilhjemlet. Disse Undersøgelser, der paabegyndtes 22de Juli 1861 og fortsattes 30te og 31te samme Maaned samt 2den og 3dje August samme Aar, paa hvilke 3 mellemste Dage tillige Befaring af Aastederne foregik, ledede til det Resultat, at Kommissionen fandt det utvilsomt, at Inn var Stats almenning, hvilket derhos ogsaa Forretningerne af 1758 og 1787 bestyrke, idet sidst nævnte under 13de September indeholder Beskrivelse over Almenningens Grændser m.V., og at som Følge heraf Strækningen urettelig var gjort til Gjenstad for Kjøb og Salg mellem private Personer. Imidlertid fremkom tillige saadanne Oplysninger, at Kommissionen ikke fandt at burde tilraade, at der fra det Offentliges Side gjordes Skridt til at vindicere Almenningen uden videre tilbage fra Besidderen, som imidlertid i Møde med Kommissionen den 3die Oktober 1861 forhandlede om i Mindelighet at overdrage Staten Almenningen, hvilket han ogsaa senere indgik paa, idet han under 13de Mai 1863 udstedte Skjøde derpaa. I dette under 11te Juni samme Aar thinglæste Skjøde fastsattes nøiagtige Grændser for Almenningen overensstemmende med et, grundet paa Kommissionens Undersøgelse, i 1861 af dens Konduktør, Premierløitnant Haffner, optagne Croquis, og disse Grændser bleve derpaa, efterat Kommissionen paany, nemlig den 4de og ste Juli 1864, havde befaret Almenningen og udvist
---- 182 SS-A ---- Croquis over Inns Alminding i Værdalen optaget 1861 af W. Haffner. Hovedpunkterne, afmærkede med nedenanførte Hovedrøser, mellem hvilke til et samlet Antal af 121 sattes mindre Stenrøser. I Henhold til denne Afmærkning blive grændserne for Almenningen for Eftertiden følgende: Fra Hovedrøsen ved en Bugt i den største Suløs østre Ende Løber Linien i Nordost ret til Hovedmærkerøsen ved den saakaldte Mærraskarsklev og derfrå forsættes den lidt nordligere men fremdeles ben indtil Inn-Søen, hvilken den overskjærer vestenfor den i samme liggende 0. Storholmen og fortsættes i samme Retning over Billing-Aa-Fladen og Billing-Lunet indtil Hovedrøsen ved en Bugt i Billing-Vandets østre Ende. Herfrå løber Linien atter mere nordøstligt ret paa Grændserøsen No. 169 paa den saakaldte Aarvitshaug. Paa hele den beskrevne Strækning har først Færens Ålmenning, derpaa det Jenssen tilhørende Værdals-Godses Suul-Gaarde og tilsidst hans private Værra eller Juuldals Ålmenning modstødt. Fra ovennævnte Grændserøs No. 169 følger Inns
---- 183 SS-A ---- / SWYBUTCVrøSW \ \ \ s ■■'■;:■■ æ'^,:-;■■-..■ - .. v ■ : ; r r : ; j^;:/ ; :j',c,: ; ; ~--r---~"r;: : ;. v '' ■' i ..";:: ■,:'■-■■■ '■ - Croquis over Inns Alminding i 1/50000. Ålmenning Rigsgrændsen i Syd noget til Vest lige til Grændseßøs No. 165 ved Storsøen, og herfrå bøier Almenningslinien i Vest lidt til Syd indtil Udgangspunktet ved Suulsøen. Ved den i Henhold til Kongelig Revolution af 25de Februar 1863 passerede og foran ommeldte Overdragelse af Almenningen havde Grosserer Jenssen blandt andet forbe holdt: 1. Brødrene Jon og Rasmus Bordssønner den dem tilfæstede Brug af den østre Del af den østre Inne-Vold for deres og Enkes Levetid, mod at de til Staten opfylde de
---- 184 SS-A ---- Forpligtelser, som de i den Anledning have paataget sig, - og 2. De Rettigheder til Havning, Slaat og Brændefang m.V., som maatte tilkomme de nær Almenningens Grændser liggende Sæterbrug Nordre Inns-Volden og Jervdals eller Molden-Sæteren og maaske Store Billingen- eller Monrad-Sæteren samt ligg ledes den Rettighed til Slaat, som tilligger Gaarden Østre Suulstuen og maaske ogsaa Brændesgaarden. Til nærmere Oplysning om Udstrækningen af de saaledes forbeholdte Rettigheder op tog Kommissionen under 6te og 7de Juli 1864 et Forhør, hvoraf fremgaar, at medens Østre Suulstuens Ret til Slaat og Havnegang er utvivlsom, kan dette ikke ansees at være Tilfældet med Brændesgaardene, der visstnok have til forskjellige Tider baade seiv slaaet inden Almenningen og tillige bortleiet Slaatter dersteds: men uden at Hjemmel kan paavises for saadant Brug, der neppe heller er ud stadig gjennem et længere Tidsrum. Endvidere er det oplyst, at ovennævnte John Bordsen er død: men at hans Enke nu bebor og bruger hans Andel i Østre Inns- Volden. Endelig maa det ogsaa ansees godtgjort, at der for Store Billings- eller Monrads-Sæteren haves Havneret til Almenningen, hvor der forøvrigt har vist sig gjennem en længere Aarrække at have været hyppige Tvistigheder mellem de Havne berettigede indbyrdes angaaende Omfanget af de hver især tilkommende Havnestræk ninger. Inden Almenningen er opført den i Anledning af den ny Jemtelands-Vei anlagte Fjeld stue Sandvigen, som følgelig er Statens Eiendom. Til sammes Opførelse saavel som til den nævnte gjennem Almenningen førende Veis Bygning er en stor Del Materialer tagne inden Almenningen: men herfor maa Ækvivalent ansees givet derved, at der af Veifondet blev bidraget Halvdelen af det Beløb, som i Anledning af Almenningens Til bageerhvervelse udbetaldes N. Jenssen som Refusion for de af ham i hans Besiddelses tid erlagte Skatter m.V. af Strækningen, som nemlig i 1828 bar bleven matrikuleret for IDal. !Ort2lSk. Inden Almenningen ligger blot 1 Sæter, nemlig Nordre Inns-Volden, men derimod ingen Rydningsplads. Om andre Fjeldsletter end de foran omhandlede er heller ingen Oplysning fremkommen.
---- 185 SS-A ---- FÆRS ÅLMENNING Dette er en av de to private almenningene i Verdal. Den eies av Værdalsbruket. Den er også en grensealmenning. Med det menes at den grenser mot andre kommuner. Navnet har den etter Færsvannet som Verdal i dag så vidt grenser mot i Færsoset. Tidligere tilhørte en del områder nord og øst for Færsvannet Verdal, men disse ble overført til Meråker ved en grenseregulering i 1918. Det gamle almenningsområdet lå både på sydsiden og nordsiden av Færsvannet. Verdals del lå på nord siden. Færs ålmenning. I dag berører Færs ålmenning Færen så vidt i Færs oset. Like til venstre for elven Forrå kan et lite tjern sees nede i det venstre hjørnet av bildet. Over det tjernet og ned til vannet kommer vestgrensen for Færs ålmenning. Den er samtidig grensen for Verdal kommune. Grensen følger nordbredden av vannet frem til den Ulle halv øya litt østenfor. Der svinger den nordøstover over land igjen. Men tid ligere f ulgte grensen nordbredden av vannet. Beskrivelsene har vært for skjellige, fra å gå til Guddingsviken for derfrå å gå nordover, og til å følge nordbredden av Færen helt til Sulåen. Guddingsviken er den første større innskj æring som kan sees helt i høyre billed kant.
---- 186 SS-A ---- Færs ålmenning. Et annet bilde som viser hele Færen. Guddingsviken omtrent midt på nordbredden til venstre. Sulåen løper ut i Færen i buk ten lengst bort. Den heter for øv rig Svinsundviken. I dag grenser ålmenningen i syd mot Meråker. På Meråkersiden av grensen ligger Meråker privatalmenning. Mot øst grenser Færs ålmenn ing mot Inns eller Sul ålmenning. Hvordan egentlig grensen går mot nord, er vanskelig å si, for der grenser den til Værdalsbrukets egen eien dom. Men etter de beskrivelser som er gjengitt nedenfor, er det sannsyn lig at grensen mot nord gikk langs en linje fra Storsjøen og vestover til Kleivdalen. I vest grenser ålmenningen først mot Svarthovd statsal menning, dernest Inndal statsalmenning og Hoås statsalmenning. Helt i sydvest grenser Færs ålmenning mot Reinsjø statsalmenning i Levanger. Og mot grensepunktet ved Færsoset støter også Elgvadfoss statsal menning og Vigda statsalmenning i Stjørdal inn. Mot disse er det imid lertid ingen felles grenselinje, bare et grensepunkt. I og med at dette er en privat eid ålmenning, har den sitt eget matrik kelnummer og er skyldsatt. Matrikkelnummeret er 236, og skylden 2 mark 29 øre. Problemene med skyldsettingen er behandlet nærmere nedenfor. Dette er generelt sett et almenningsområde som fra gammelt av er blitt sett på som et svært viktig område lenge før skogen kom til å spille noen vesentlig rolle. I Olav Engelbrektssons jordebok 1530 står følg ende:
---- 187 SS-A ---- Nota att thesse effterene lundenne oe /uttom ligge tiil Meeraker. Dette er overskriften, og under denne følger en rekke anførsler hvorav to kan nevnes som har interesse for oss: Jtem ein skoog heyther Ffunsedall strecker seg f raa Meeraker iij myle i norduest moett Werdalenn oe paa samme skoog ære giorde ix elgegraff wer och reinsgraffuer ær beste weyde. Jtem ein skog heyther Ffersdall och Ffeerswattenn strecker seg fraa Meraaker vii mylle i nord moett Werdall, ær beste fyske watenn och ær gott weyde effther diur. Begrepet ålmenning er ikke brukt her, men at det er tale om områdene rundt Færsvannet, kan det ikke være noen tvil om. I den første anfør selen står det iij myle - tre mil - i nordvest mot Verdal. Nå oppgies det ikke noe utgangspunkt i Meråker, men tre mil fra omtrent midt i Meråkerbygda i nordvestlig retning, skulle si ved Grønningen i Verdal. Men må imidlertid ta milene med et visst forbehold. Ffunsedal er trolig dalen fra Funnsjøen og ned til Meråker. Funnsjøen ligger rett syd for Færsvannet, og dette området har trolig aldri vært diskutert om det har tilhørt Verdal eller Meråker. Derimot den andre anførselen som sier vij mylle - syv mil - mot nord mot Verdal, gjelder etter all sannsynlighet også Færs ålmenning som ligger i Verdal. Også her må antall mil taes med en klype salt: 7 mil i luftlinje mot nord fra Meråker, ville ha plassert dette området i Ogndal en eller Snåsa. Som det er sagt innledningsvis, hadde ikke skogen noen spesiell stor betydning i almenningssammenheng fra de eldste tider. Skog var det nok av alle steder. Derimot la man stor vekt på jakt- og fiskerettigheter samt mulighetene for fjellslåtter. I denne kildeopplysningen fra første del av 1500-tallet er det tydelig at det er fisket i Færsvannet og jakt mulighetene rundt dette, det er tale om. Disse kunne nok bestrides av verdalingene, og det er vel derfor at det er tydelig anført at disse tilhørte Meråker! Men seiv om erkebiskop Olav Engelbrektsson mente at dette tilhørte meråkerbyggene, er dette ingenlunde bevist. Rimeligvis var om rådene syd for Færen almenningsområder for Meråker, mens områdene nord for vannet var almenninger for Verdal. Fjellslåttene var det deri mot ingen strid om. Til det var avstandene for store og transportmulig hetene for vanskelige til at de kunne utnyttes av verdalingene. I 1787, som vi vil se nedenfor, sto det i rapporten at det fantes adskillige fjell sletter, men de var bortbygslet til Meråker-bønder. Men fra siste halvdel av 1700-tallet finnes flere eksempler i pantebøkene på at bønder fra Verdal hadde setre i disse traktene, det vil si på nordsiden av Færen. Blant annet står følgende i panteregistret: ... paa Sætter Boelig norden for Færswandet i almindingen til Ole Olsen Faaren og Lars Olesen Falloen. I panteboken som dette er et reg ister tii, står i samme saken navnet Wærdahlens alminding. At det
---- 188 ----
Færs ålmenning. Nordsiden av Færen. I dag går grensen over toppen av Hermanssnasa midt på bildet. gjelder Færs ålmenning, er det ingen tvil om, og når Wærdahlens al minding er brukt, kan det være for å skille denne fra Meråker ålmen ning ved Færen som trolig ble kalt det samme. Ingolf Dillan fortelter forøvrig at setervoldene ved Færen, det vil si inne på Færs ålmenning, hadde tilnavnet Fer'n, så som Guddings-Fer'n, Inndals-Fer'n, Leirfald-Fer'n, Steins-Fer'n, Sundby-ogNess-Fer'n.' Færs ålmenning kan ikke sees å være nevnt i fogd Petter Arnets inn beretning av 1749. I denne innberetningen beskrev fogden bare de generelle områdene, og Færs ålmenning må ha vært inkludert i hva han kalte Suul Almind ingen. Heller ikke ble Færs ålmenning nevnt med navn i samme fogds mnbe retning om almenningene i 1758. Denne gang benyttet Arnet seg av en annen inndeling av almenningsstrekningene, og Færs ålmenning var innbefattet i hans første almenningsstrekning. Denne strakte seg fra Skogns grenser til svenskegrensen, så Færs ålmenning var ikke alene innenfor dette området. Også Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Inndal ålmenning, og deler av Inns eller Sul ål menning lå innenfor. Men allikevel er denne beskrivelsen av interesse i denne sammenheng fordi den gir grensene mot Meråker i syd. I beskrivelsen står om grensen at den gikk forbi Hårskallen /' Sør til Fcersælwen, derifrå i Sydost til Ferswandet og Langs øster Til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og Nordre Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og oer til de svenske grændser ...
---- 189 SS-A ---- Færs ålmenning. Guddingsvollen ved Guddingsviken hvor ifølge gamle beskrivelser almenningsgrensen svingte opp. Men det er et par svært uklare forhold her. Navnene Storåsen og Stormyren er brukt. På sydsiden av Færen, nærmere bestemt vest for Fundsjøen ligger en Storås. Det er imidlertid helt klart at det ikke kan være denne det er tale om. Men fortsatt på sydsiden av Færen, denne gang like syd for den østligste enden av vannet, ligger en annen Storås. Men heller ikke denne synes å være naturlig som noe grensemerke. Og når det gjelder Stormyren, er det en slik myr øst for vannet Langen i Meråker. Men også denne ligger usannsynlig langt mot syd, slik at vi kan se bort fra den som stedet det er tale om. Beskrivelsen skulle tyde på at både Storåsen og Stormyren skulle ligge nord for Færsvannet, men øst for Guddingselva og vest for Sulsjøene. Dette blir også beskreftet i salgsdokumentet for Færs ålmenning. Det vil imidlertid bli nærmere behandlet nedenfor. Derimot synes den mest rimelige grensen å ha fulgt nordsiden av Færsvannet frem til Sulåen for deretter å ha fulgt denne, slik det blir fremstilt i almenningsforretningen av 1787. Holzførster Wøllner sendte i 1768 inn opplysninger om almenningene i Verdal. Hans rapport er basert på Arnets beskrivelser fra 1758, så det er således lite nytt han tilføyer. Men han opplyste at hele strekningen var bortforpaktet til generalauditør Kjerulf. Wøllner brukte forøvrig navnet Ramsaassens Allminding om hele strekningen.
---- 190 ----
---- 191 SS-A ---- Færs ålmenning. Nordsiden av Færen sett vestover ved Sulåmoen.
Færs ålmenning. Sulåen ved Sulåmoen sett mot øst. I beskrivelsen av 1787 var denne elven grensen mellom Færs ålmenning i Verdal og ål menningen i Meråker. Færs ålmenning i 1787.
---- 192 ----
Færs ålmenning. Sulumoen som altså tidligere lå innenfor Færs almen ning og således i Verdal.
Færs ålmenning. Flyfoto over Sulåmoen. Sulåen kommer fra venstre. I bakgrunnen kan innsjøen Langen sees.
---- 193 SS-A ---- Begge fogd Arnets beskrivelser og holzførster Wøllners beskrivelse er satt inn i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. I almenningsforretningen av 1787 er beskrivelsen mer nøyaktig: Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Een Kongelig alminding kaldet Færs alminding som Begynder Paa Færs Elwen og gaar Langs med Færs-Wandet, øst ower til det Stæd, hwor Suul-søe-aaen falder i Færs- Wandet Langs efter Suul-søe-aaen til Suul-søerne; derfrå gaaer ower Stor-Søen; Fra Grændse-Linien Nord til Suul-Klewen gaaer Mærket i Færs-Elwen, hwor Almænding en begyndte, som er ohngefær 4 Miil i Længden og 3 Miil i Bredden. I denne Stræk ning er måadelig Gran Skow omkring Færs-Wandet - For Ræsten er her Mængde Snaue-Field og græss-Myhrer. Ingen skyld såtte mindre nye Rydnings Pladse findes her, men adskillige Field-slætte findes her som skal wære bøgslede bort af forrige Foget Arnet til Hemming Øfnet og Hans Øien i Merager, hworfra infandt infandt sig wed Forretningen, men nærwærende Foget Arnet hawe befaldt sig herom at skaffe op lysning af Field-Slætte Mandtallet. Desuden hafde Følgende Gaarde Sætre i denne Alminding, nemlig: Østre- og Westre-Leerfald, Walstad, Haug, Maritwold, Wohlen, Melbye, østre Guding, Østgaard, Lunden, Biercken, Sør-Steene, Nord-Steene, Dillan, Ingdahl, Josaas og Storemoen - NB: Disse (almindinger) war altsaa indbefattede i den første almindingsstrækning hwis mærker generalitsen ere antegnede i Besigtelsen af 18de Juli 1758. - Dermed skulle antagelsen om at beskrivelsen av 1758 også mente at nordsiden av Færen var grense helt øst til Sulåen, være riktig. Like før slutten av 1700-tallet, 27. november 1799, er så denne ål menningen sammen med det tilstøtende almenningsområdet på Meråkersiden blitt solgt. Kjøperen var kaptein Melchior Rosenvinge. Halvdelen av dette almenningsområdet solgte han så til prokurator Mons Lie og kjøpmann Petter Stalin allerede i 1800. Ved Stalins død i 1812 ble så Færs ålmenning, både Verdals-Færen og Meråker-Færen, kjøpt på auksjon av Selbo kobberverk for 27.010 riksdaler i 1813. Spørsmålet er bare om den første kjøperen her egentlig hadde tenkt å kjøpe Færs ålmenning. Mest sannsynlig var han interessert i ålmenn ingen på Meråkersiden. Men på grunn av til dels svært uklare grenser kom kjøpet til å omfatte også Færs ålmenning på nordsiden av Færen. Etter at Mons Lie og Peter Stalin hadde kjøpt sin part, ble det avholdt grenseoppgangsforretning for en gang for alle å fastslå hvordan grensene gikk. Dette dokumentet beskriver hele ålmenningen. I likhet med almenningsforretningen i Verdal i 1787, ble det avholdt en lignende forretning i Meråker i 1788. Denne forretningen beskrev blant annet Meråker ålmenning, og denne ålmenningen omfattet ikke bare Meråker ålmenning, men også mesteparten av Færs ålmenning. Og ved salget i 1799, var det grensene fra denne forretningen som ble lagt til grunn. Det kongelige skjøtet omfattet altså storparten av Færs ålmenning. Også her gikk grensen østover fra Færsoset langs nordsiden av Færen frem til Guddingselven. Deretter fulgte grensen Guddingselven nordover til den på nytt svingte østover, nå mot Kråkfjellet. Og også ved denne
---- 194 ----
Færs ålmenning. I dag går grensen over Kråkfjellet. Kråkfjellet sett fra syd. I forgrunnen Færen. Færs ålmenning. Nok et grensefjell mot syd, Tuva, sett fra Meråker.
---- 195 SS-A ---- anledningen ble Storåsen og Stormyren nevnt. Det skulle således være klart at disse to må ha ligget nord for Færen. Selbo Kobberverk eide Færs ålmenning i 1816 da fogd Støp oppga hvilke almenninger i Verdal som eides av det offentlige. Han kom frem til syv slike almenninger, og om de resterende seks sa han: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. Med dette som grunnlag skulle så matrikkelkommisjonen foreta matrikulering og skyldsetting av almenningene i 1820. En noe grundig ere undersøkelse enn hva Støp hadde foretatt, resulterte imidlertid i at det bare var tre privat eide almenninger i Verdal, nemlig Vera eller Jul dal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmenning. Om dette sier kommisjonen: Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe Werks Protsespantskifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den i Størdalens Thinglag No 549 ligeledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenlign ingstal 454 maa afdrages da for den Deel af Selbo Werks samlede Eiendom, som her i Thinglaget er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beligg ende Deel af Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308 11 /20. Dermed var matrikuleringen og skyldsettingen av Færs ålmenning i Verdal klar. På grunn av at dette nå helt klart var en privat ålmenning, er den heller ikke nevnt i innberetningene av 1843 og 1847. Selbo verk fikk seiv sine almenninger befaret i 1849, og fra denne befaringen hitsettes følgende om Færs ålmenning i Verdal: «1849 Aug. 30te, indfandt jeg Bergskriver Bachke mig, tillige med Overstiger, Skov inspecteur Ellefsen samt Skovfoged Tidemann, paa den saakaldte Værdahls-Færns Alminding, tilhørende Sælboe Kobberværks Participanter, og var nærværende som kjendte Mænd af Værdahlen Ellias Olsen Skovhug, paa Gden Steen og Anders Olsen paa Gden Østnæs, samt af Meråker Andreas Petersen Langsaavold. De Siste Mænd opgav Mærkerne om Værdahls-Færns Alminding saaledes, og hvori ogsaa Andreas Langsaavold var enig efter hvad han haver hørt og viste, ligesom der skal være mange gamle Mænd i Værdahlen som veed af at Mærket fra ældgammel Tid er saaledes. 1849 September 7de Manden, Gjæstgiveren eller Skyldsskafferen paa Suhl, Niels Olsen, opgav Mærkerne saaledes: Mærket begynder ved Elven Inna, hvor denne danner en slags Vinkel ved gammel Veien, nederst i Carl Johans Kiev og følger den gamle Vei opover efter Klevmyhrene, til Moehougen om Storhavren en Fjældryg i lige Linie til Storsiø-Myren (Storsjø muren) i Grændselinien. Peder Jonasen Hammer Sulaamoe 30. Jan. 1850, troer at Melbysætrene og Glunk voldene ikke tilhøre den Alminding. Inden Værdahls Alminding findes følgende Sætervolde efter Opgivende af Niels Olsen Suhl, Thomas Thomassen Færn, Anders Olsen Østnæs. Hind VI \— n
---- 196 ----
Færs ålmenning. Kjølhaugene sett fra nordvest. Disse fjellene ligger like syd for Færs ålmenning. Det har aldri vært noen tvil om at disse har ligget i Meråker. Men de er umiskjennelige merkepunkter i denne del av fjellene.
Færs ålmenning. Sydgrensen mot Meråker går over Sulsjøene. Østre Sulsjø til venstre, i midten nærmest Midtre Sulsjø, lengst bort Fremre Sulsjø, og helt til høyre sees så vidt Nordre Sulsjø. Av disse ligger Fremre Sulsjø i Meråker, de andre i Verdal.
---- 197 SS-A ---- Færs ålmenning. Nordgrensen krysser Kråksjøen, her sett fra vest 1 1. Krogsjøsæter, benyttes af Opsidderen paa Gden Lillemoe i Værdahlen - Ole Ellen sen. 2 2. Brændsættrene Do af Opsidderne af 2 Gaarde Brænde i Suhl - nemlig Johannes Jenssen og Niels Larsen. 2 3. Havre Sætrene, Do af Opsidderen paa Hægstad - Ellev Hægstad - væstre Jøsaas - nemlig Tron eller før hen en Moxnæs. 1 4. Stormosætere, Do af Opsidderen paa Stormoen (!), nemlig Johannes Rasmussen. 1 5. Opemsætteren Do af Opsidderen paa Gd. Gudding - Ottar. 2 6. Steensvoldene Do «Ellias Olsen Skavhoug og Ole Ellensen nordre Steen. 2-4 7. Guddingsfærn a: Ottar Gudding. b: Thore Iversen Syndbye c: Ole Olsen Lunden og d: Christopher Bjærgken i Fælledskab med Peder Borgen. 3 8. Sundbyefærn a: Lars Larsen Syndbye. b: Ole Olsen Østre Næs, død. c: Ellen Vinde. 4 9. Leerfaldfærn a: John Eriksen Leerfald, b: Ole Vester Leerfald. .c: Anfind Val stad, d: Jens Valstad. NB 10. Melbyesætran i Nærheden af Hermondsnæsen, tilhører nok N° 4 Indahls. a: Ole Melbye og b: Lars Gudding samt c: en Mand paa Vollen, maaske 2de. 2 11. Glunkvoldene, omtrænt 4 eller 6 Mænd. a: Ole Borr og b: Johannes Bor. Andreas 3 Dage å 2 ort.» Så i 1861 kjøpte Verdalsgodsets eier Nikolay Jenssen Færs ålmenning, eller som den ble kalt, Nordre Færens Ålmenning, av Selbo Kobberverk. Dermed kom den inn i Verdalsgodset. Dette skjedde noen lunde sam tidig med at han solgte Inns eller Sul ålmenning tilbake til Staten.
---- 198 ----
Færs ålmenning. Fra Kleivda/s myrene. I bakgrunne» skimtes sa vidt Fvervola.
Færs ålmenning. Sett sydvestover fra Sul. I bakgrunnen Tvervola og Hermanssnasa.
---- 199 SS-A ---- Færs ålmenning. Stor-Havren sett fra Kleiv dalsmy rene. Vestgrensenfor Færs ålmenning går i østskråningen av Havren. Færs ålmenning. Over Litl-Havren. Stor-Havren i bakgrunnen mot nord.
---- 200 SS-A ---- Den store almenningskommisjonen av 1861 behandlet ikke privatal menningene, slik at Færs ålmenning er ikke tatt med i den rapporten. Derimot eksisterer det en kortere omtale av de private almenningene fra 1864. Den kalles Fortegnelse over Privatalmindinger i Nordre Thrond hjems Amtsdistrikt. I denne står: Endel af Færens under ovennævnte Forretning bveskrevne Alminding er ved Skjøde af 23 August 1861 fra Selbo eller Meråker Værks Interessenter tilskjødet Grosserer N. Jenssen, men uden at det endnu er godtgjort for Commissionen, som derom har indledet Undersgelse, ved hvilken Hjemmel hint Verk besidder den samlede Alminding, i hvilken ligeledes flere Gaarde i Værdalen har samme Brugsret som ovenfor Saameldt. Kommisjonen kom imidlertid som allerede sagt, ikke til noen annen konklusjon enn at dette var en privat ålmenning. Noter. 1 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 67.
---- 201 SS-A ---- SVARTHOVD ÅLMENNING Svarthovd statsalmenning hører med blant de minste almenningene i Verdal, seiv om den langt fra er den minste. Mot nord grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer. Værdals brukets eiendommer består her av skogområder som var en del av brukets egne gårders skoger. Men i sin tid da disse gårdene fikk hevd på skogområder som egen gårdsskog, er det rimelig å tro at det skjedde på bekostning av hva som var ålmenning. Mot øst og syd grenser ålmenn ingen også mot Værdalsbruket, men i dette tilfellet er det Færs ålmenn ing som bruket eier. Mot vest grenser Svarthovd mot Inndal statsal menning. Ved en anledning er navnet Tverå ålmenning funnet om denne ål menningen. Ved en grensebeskrivelse av gårdsskogene for Sul-gårdene i 1806 ble det i forbindelse med gården Stormoen sagt følgende: Skoven tåger sin Begyndelse ved Stor eller Suulelven i Sognaae-Elven, langs efter samme paa vestre side i Nord til høieste Fjeld eller om nogen Alminding træffer, videre med Fjeldkanten til Indahls Skoven træffer paa nordre Side Suul-Elven, langs med Indahls Skoven til Kløvbækken, hvor Tværaa Alminding møder og gaar til Snøvfjeldet, langs med samme til det sted hvor Lilaa-Elven har sit Udløb fra Fjeldet ... Dette er imidlertid ikke det eneste tilfellet hvor en elv har gitt navn til en ålmenning. Den nordvestlige delen av Vera eller Juldal ålmenning ble også i sin tid kalt Skjækerå ålmenning. Svarthovd nevnes ikke i fogd Arnets innberetning av 1749. Men etter som man på den tid ansa almenningsstrekningene for å strekke seg übe skåret fra herredsgrensen mot Skogn til svenskegrensen, må vi kunne anta at Arnet har innbefattet Svarthovd i hva han kaller Suul Almind ingen. Ei heller navngies Svarthovd ålmenning i den neste innberetningen fra samme fogd i 1758. Men her er det enda klarere at den må være innbe fattet, idet Verdal ved denne anledning deles inn i fire almennings strekninger. På sydsiden av dalen lå en slik strekning, mellom dalene Helgådalen og Inndalen lå en annen strekning, som imidlertid også omfattet nordsiden av Helgådalen helt ned til Leksdal ålmenning. Leksdal ålmenning utgjorde nemlig den tredje strekningen, mens Volhaugen utgjorde den fjerde. Begge disse beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.
---- 202 ----
Svarthovd ålmenning. Denne steinen står nede ved mellomriksveien hvor Carl Johans kleiv begynner. Den markerer det punktet hvor Svart hovd ålmenning når lengst ned i dalen. Samtidig er den også merke for Færs ålmenning. Etter dette ble så to søknader om hugst i Svarthovd ålmenning behandlet. Den første fant sted i 1764. En løytnant Tomas Lyng ønsket å få bevilling på å drive sag i Ramsåsen. Tømmeret skulle han ta i Ramsås ålmenning og Svarthovd ålmenning. Forretningen ble lang og omstendelig. Vi skal her hitsette hva som berørte Svarthovd. Man begynte 14. juni, og neste dag fortsatte man med å se på Svarthovd. Den paafølgende 15. juni kontinuerede forretningen med for benævnte laugret og for føiet man sig til det udi rekvisitionen ommeldte andet saugsted ved Tveraae, der unge færlig fra Ramsaae saug ligger 1 Vi mil. Man saa samme steds forfaldne levninger av en saug, som forrige tider har staat og er just den, som er bleven kaldt Tveraae eller Svarthoveds saug, beliggende i Svarthoved alminding. Den her løbende elv har sit ud- spring fra Tveraasøen og ligger fra sydost til nordost. Man foretog sig derefter besigtelsen over skowen og begyndte ved forbemeldte Tveraae eller Svarthoved saug. Svarthoved almindingen befandtes da at strække sig fra Rotbrækken til midt i Kløven ved Hæssebækken først fra vest og til øster, derifrå over Grevedahl til Fageraasen. Fra Fageraasen til midt i Svarthou-vandet. Derfrå syndenefter på Kilholberget, derfrå i øster til Brenberget og endelig herfrå midt i Mishounhalmen. Denne almindings strækning er i længden fuldkommen Wi mil. Skoven bestod av veksterskov og grantømmer, samt ansaaes at kunde uden at for hugges aarlig give av sig 28 tylter maals grantømmer.
---- 203 SS-A ---- Dølmann i anledning av den skeede befaring bad at retten vilde indhente gransknings mændenes forklaring paa efterfølgende: 1. Om der ikke under Ingdalsgaardene er beliggende et saugsted kaldet Tveraae saugsted, som for nogle tider og noget senere end Svarthoved saug har vært bebygget samt i brug og om ikke til sammes drift har vært erholdet tømmeret av den nu saakaldede og opgivne alminding udenfor Ingdals skovenes beliggende. Videre følger spørsmål som går nærmere inn på Ramsåsen. Også når det gjelder svarene, var flere av disse svar på forhold som angår Rams åsen. Vi gjengir bare svaret på ovennevnte spørsmål: Laugrettet til første kvæstion svarede: at nedenfor det nu befarede Tveraae eller Svart hoved saugsted i den til almindingen grænsende gaard Ingdalens mark ligger nok et saugsted kaldet Tveraae saugsted, hvor i formaals tider har været saug, men de erindrer hverken, nåar og hvor lengde det er siden der blev skaaret enten paa den ene eller paa den anden saug, ei heller hvorfra tømmeret til den sidste i den tid ble tåget. Noe resultat av ansøkningen ble det vistnok ikke, for Tverå sag ble opplyst å ligge øde i de etterfølgende år. (Musum: Skog og sagbruks historie.) Dette er det første eksemplet som er funnet hvor navnet Svart hovd ålmenning er brukt. Men så, omtrent 20 år senere, forelå det en søknad fra Ole Michelsen Reppe om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med haandsaug... I ansøkningen finnes videre en beskrivelse av ålmenningen. Grense beskrivelsene er omtrent ord for ord identisk med beskrivelsene av 1758. Og det vil si at Svarthovd ålmenning strakte seg fra Skogn og til svenskegrensen! Her er det et forhold vi imidlertid skal være klar over. Det er tvilsomt at Ole Reppe kunne lese og skrive. Søknaden fikk han således noen til å skrive for seg. Han visste nok hvor Svarthovd ålmenn ing lå, og rimeligvis også sånn noen lunde hvor stor den var. Men be skrivelsen er hentet fra almenningsforretningen av 1758, og den som skrev var ganske sikkert ikke lokalkjent. Ole Reppe ga videre en beskrivelse av ålmenningen hvor han ønsket å hugge tømmeret, og denne beskrivelsen var basert på selvsyn. Ole Michelsen Reppe, vagtmester ved major von Schultzes Dragon-Compani, ansøger allerunderdanigst om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med haandsaug imod deraf at svare de skatte til Hs. Majst. stats cassa, som for vandsauge ere allernaadigst paabudne. I Værdalens prestegj., Stør- og Verdals fogderi, i Trondhjems amt, findes en, Deres Majst. tilhørende Alminding som ligger til fjelds og er udskilt ved fastsatte merker nemlig: fra Ramsaas og i øst forbi Horseschallen, i sør til Forselven, derfrå i sydost til Fersvandet og langs i øst til Gudingselven, indtil Storaasen og Nordre side forbi Stor myren, indtil Sulsøvolden over til de svendske grenser, hvorfra strekningen gaar, lige
---- 204 SS-A ---- til midt for Sulgaardene og Indalens eiendele til Ramsaas igjen. Denne alminding be står fornemmelig av høye bjerge, dels og af unyttig jord, myrer eller moser, og dels af lidet granskov, som nuomstunder ei bruges eller benyttes til andet end seterboliger og fjeldengesletter, samt fornøden bygningstømmer, gjerdefang og brendeved under min og omliggende bønders gaarde, forsaavidt Norske Lov tillader og disse skovproducter ei kan findes i de under gaardene værende hjemmemarker. Da min paaboende gaard Reppe er en af de nærmeste som grenser til bemeldte alminding, saa har jeg ofte ved at reise til min seterbolig seet og erfaret at der, paa de steder i denne alminding hvor skov findes, kunne hugges og tilvirkes 25 tylter saugtømmer aarlig. Søknaden ble anbefalt av fogd Arnet, men amtmann Fieldstad anbe falte at den ble avslått. Han begrunnet dette med at almenningsskogene i sin alminnelighet var hardt medtatt som følge av overdreven hugst, og at han derfor ville gå inn for å innskrenke driften av almenningsskogene i amtet. Videre anførte amtmannen at handsagene ikke var tillatte, og at bruken av disse førte til tvistigheter mellom bøndene og de priviligerte sagbrukseierne. Sannsynligvis ble søknaden avslått, for det er ikke funnet noe i kildene som tyder på at Ole Michelsen Reppe drev hugst i Svarthovd ålmenning. I 1768 sendte holzførster Wøllner inn rapporter som almenningene i Verdal. Men han brukte Arnets 1758-beretning som grunnlag, og han tilførte derfor lite nytt. Svarthovd er overhodet ikke nevnt. Denne ålmenningen er innbefattet i Ramsaassens Allminding, som er det navnet Wøllner brukte om den første almenningsstrekningen. Men han opplyste også at hele almenningsstrekningen var bortforpaktet til gene ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. I iikhet med Arnets be skrivelser er også denne inntatt i kapitlet om bakgrunnen for almenn ingsbeskrivelsene. Så i 1787 fulgte den neste almenningsforretningen. Også denne ble ledet av en fogd Arnet, men det var ikke den samme somi de foregående to tilfellene. Da hadde fogden fornavnet Petter. Denne gang hette han Arnt Christoffer. Denne almenningsbeskrivelsen, som nevner Svarthovd ved navn, er mer nøyaktig: Een kongl Alminding Swart-Howed-Alminding som begynder wed Swarthowed-Wan det og gaar i øster til Klewen i Wester langs Stor-Hawren til Tweraaen og i Nord til SwartHowed-Wandet, hwor man begyndte. Denne Alminding er ohngefær en Halw Miil i Længde og Breede. Her findes noget Liidet Gran-Skow. men af maadelig godhed og for det meedste snaue-Field og Myhrer, hwerken skyldsatte eller nye-Rød ninge Pladse ere her, ej heller Enge-Slætter og Sættre. Den neste gang Svarthovd ålmenning er funnet nevnt i forbindelse med offentlig almenningspolitikk, er i 1816. Den daværende fogd Støp skulle fortelle hvilke almenninger som var i offentlig eie, og han nevner blant slike Svarthovd.
---- 205 SS-A ---- Svarthovd ålmenning er en forholdsvis liten ålmenning av utstrekning, og omtrent hele ålmenningen fylles opp av Stor-Havren. Stor-Havren settfra nordvest. Matrikkelkommisjonen av 1820, som skulle skyldsette og matrikulere all eiendom som eides av private, kom således ikke i befatning med Svarthovd. Fogd Aarestrup sendte i 1826 inn sin beretning om almenningene, og om denne ålmenningen sa han følgende: 4 Svarthoved Alminding, som begynder ved Svarthoved-Alminding-Vandet og gaaer i øster til Kleven i Vester langs Stor Havren til Tveraaen og i Nord til Stor Hoved Våndet, hvor man begyndte. Denne Alminding er omtrent Vi Miil i Længde og Brede. Her findes noget lidet Granskov men af maadelig Godhed og for det medste snaue Fjeld og Myrer. Hverken skyldsatte eller nye Rydningspladse ere her ej heller Sættere. Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig gjengivelse av hva som ble skrevet i 1787. Også i 1843 finner vi Svarthovd ålmenning nevnt i rapporten. Særlig omfattende kan ikke beskrivelsen sies å være. 19. Svarthoved Alminding omtrent Vi Miil i Længde og Bredde. Der findes übetydelig Granskov. Engsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som anslaaet i Værdi til omtrent 150 Sp. Heller ikke er beskrivelsen av 1847 spesielt omfattende, men noe nytt kommer til, seiv om det stort sett er gjentagelser av hva som er sagt tidligere.
---- 206 SS-A ---- Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget 1862 af J. Haffner. Delvis kopi 13. mai 1927. Johan Fjeld. Dette kartet viser foruten de to nevnte almenningene også deler av Færs, Hoås, Ramsås og Tromsdal almenninger. 19. Svarthoved saakaldte Kongelige Alminding a., der begynder ved Svarthoved wand og gaaer i Øster til Klewen, i Wester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til Svarthovedwandet hvor begyndtes; er omtrent Vz Miil lang og bred; den ansees af WærdlsoSpd: b. ingen Skow men mest snaue Fjeld og Myrer. c. ingen Sætere eller Hugstberettigede.- d. ingen Almindingspladse eller Engesletter. e. Kun Skovleie om Hugst bevilges.- Almindingerne 15 og 19 have i ældre Tider utvivlsomt wæret anseete som een eneste.- Men den siste setningen kan ikke forståes at det kun gjelder almenn ingene med nummer 15 og 19, som er Tromsdal og Svarthovd, men derimot alle fra 15 til 19. Dermed kommer også Ramsås, Hoås og Inndal almenninger med i bildet. Og det stemmer for så vidt med hva som er sagt i almenningsforretningen av 1758. I 1850-årene ble det klart for offentligheten at det hadde forekommet store uregelmessigheter med hensyn til hugsten i flere av statens almenn inger. Forstmester J.B. Barth skrev en rapport om dette i 1857. Som følge av dette ble nærmere undersøkelser satt i gang, og Barth ble bedt om å gjøre nærmere rede for sine påstander. I et svarbrev i den forbind else sa Barth følgende om Svarthovd ålmenning:
---- 207 SS-A ---- Svarthovd ålmenning. Fjellet midt på er Storhavren. Storparten av det som vises av Stor-Havren ligger i Svarthovd ålmenning. I forgrunnen A/S Værdalsbrukets skoger. Svarthovd ålmenning. Nordsiden av Storhavren.
---- 208 ----
Svarthovd ålmenning. Stor-Havren sett fra nordøst. Østgrensen for ål menningen går forholdsvis langt ned i østskråningen av Havren. «Svarthoved Alminding. Optager Høifjeldstrakteren, überegnede den øverste ): syd ligste Del af fornævnte Indalen og omringes af Indals Alminding, fra hvilken den paa en Strækning adskilles ved Elven, samt Jenssens Skov, der paa Elvens Østside stoder til Almindingens Nordgrændse. Den nordligste og bedste Del af Almindingen skal paa samme Maade som ved Indals Almindingen omtalt, være gaaet over til Jenssens Eien dom. Det samme siges ogsaa at være Tilfældet med de bedste Stykker af Ramsaas- og Hoaas Almindinger. Det fortelles tillige, at der ogsaa ellers i Svarthoved-Alminding skal være hugget adskilligt Tømmer for Jenssens Regning. Det omtalte Stykke af Qværndals Alminding paavistes mig ligeledes af Lars Tromsdal. Dog saa jeg samme kun paa Afstand /: omtrent Vi Miil, og kan saaledes ikke udtale mig videre derom, uden at det saa skovbevoxet ud. Stykkerne qvæstionis i Hoaas og Ramsaas Almindinger viste mig min Vejviser, i disse, selvejende Gaardmand Arnt Flotten. De udgjøre disse Almindingers nordligste Fortsættelse, ere hvert for sig af temmelig betydelig Udstrækning (: omtrent Vi Miil i Omkreds eftersom det for mig saaend til :), og af samme gode Beskaffenhed, baade hvad Jordbunden og Bestokningen angaar, som det ovenbeskrevne Stykke af Indals-Almindingen.- Resultatet av dette ble den meget omtalte rettsaken mot Nikolay Jenssen. Den skal ikke behandles her. Den er nærmere omtalt av Musum og Hartmann. (Se Musum: Verdalsgodsets historie og Hartmann: Værdalsbrukets historie.) Men alle uklarheter med hensyn til grensene for almenningene og ret tighetene der førte til at det i 1861 ble nedsatt en kommisjon som en gang for alle skulle fastslå hvordan grensene til de enkelte almenningene gikk, og hvem som hadde rettigheter der. Etter et langt og grundig arbeid forelå resultatet ferdig i 1865. Om Svarthovd ålmenning står følgende:
---- 209 SS-A ---- Svarthovd ålmenning sett fra øst. I venstre forgrunn Havren SVARTHOVED ÅLMENNING I Forretningen af 1758 findes ikke denne Ålmenning nævnt, ligesaalidt som deri noget andet Punkt er nævnt, der ligger i sammes Nærhed end Ingdalens Eiendele, forbi hvilken den under 18de Juli nævnte Aar beskrevne Almenningsstrækning siges at gaa fra Suul til Ramsaasen. Den under 12te September 1787 affattede Beskrivelse af Almenningen, nemlig fra Svarthovedvandet i Øster til Kleven i Vester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til Storhoved (skal vel være Svarthoved-) Våndet, er baade ufulstændig og høist übestemt, navnlig fordi hverken Punktet i Kleven eller Tveraaen er anført. Kommiss ionen har derfor søgt Oplysning om det rette Forhold, foruden ved Befaring af Aastedet den 4de og ste August 1862, under Forhør optagne den Iste og 2den samme Maaned samt Bde Oktober 1862, 27de August og 20de November 1863 og i Retsmøde den 25de Juli 1865, ved hvilket sidste Almenningens Grændse først kan siges at være endeligen ordnet, idet samme da vedtoges af den Befuldmægtigede for Grosserer N. Jenssen, hvis Eiendomme det saakaldte Værdalsgods og Færens Ålmenning, modstøde Svarthoved Ålmenning for den største Del. Under disse Forhør ere visst nok adskillige Forklaringer afgivne angaaende andre Mærker end de ovennevnte for Linien fra Svarthoved-Våndet til Kleven, navnlig om, at Almenningen i sin Tid skal have strakt sig til det saakaldte Brandbjerg paa nordre Side af Inna Elv, hvor ogsaa et Mærke er fundet indhugget i Fjeldet, samt at derhos den mellem Brandbjerget og Kleven liggende Vaterholmsbro skulde ligge i Almenningen: men disse Udsagn saavel som de lignende, der gaa ud paa, at Kiilholmbjerget paa Innaelvens Sydside skal være
---- 210 SS-A ---- Æzcfc over Svarthovd Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer Mærkepunkt, ere dog ikke saa bestemte og afgjørende, at Kommissionen derpaa har vovet at bygge en Paastand om Forandring i det Forhold, som gjennom en længere Aarække af den senere Tid maa ansees at have været vedtaget med Hensyn til grænd sen for Almenningen paa denne Kant. Angaaende Punktet i Kleven, hvormed utvil somt er ment den gamle Klevvei, der førte fra Dalbunden langs Innaelv og op paa Fjeldet, forinden den saakaldte Karl Johans Vei anlagdes, - har ogsaa hersket nogen Uvished, idet nemlig Grosserer N. Jenssen, som Eier af den modstødende Indals Gaard, har villet regne Toppen af hin Kiev som rette Mærkepunkt. Naar imidlertid de lokale Forholde tages i Betragtning, vil det befindes, at baade Foden og Toppen af hin Kiev bør ansees som Mærkepunkter. Naar nemlig Fjeldet Svarthovedknoppen, hvilket er Mærkepunkt for den modstødende Indals Ålmenning, ogsaa ansees som saadant for Svarthoved, hvortil det efter sit Udseende fortrinlig egner sig, og man derfrå skal trække Grændsen ret paa Kleven, vil det være aldeles meningsløst at vælge sidstnævntes Top: thi Linien vil da overskjære den store Fjeldhøide Storhavren og det saa langt oppe, at der ikke er Tale om Skov eller næsten om Vegetation. Derimod kan der være nogen Rimelighed i at drage Grændsen langs Storhavrens vestre Afsænkning til Foden af Kleven og saa følge den gamle Vei til Toppen, hvorfra atter Linien langs Storhavrens østre Afsænkning gaar ovenfor Havre-Sæteren til det Sted, hvor den træffer Tveraa-Elven, hvilken da bør følges tilbage først til det Punkt, hvor hin Elv
---- 211 SS-A ---- støder sammen med Faanetta-Elv og derfrå til Svarthovedknoppen. I Overensstemm else hermed har Kommissionen ogsaa ordnet Forholdet i ovennævnte Møde med Grosserer N. Jenssens Befuldmægtigede den 25de Juli d.A. Paa Grund af det saaledes anførte bliver for Eftertiden Grændserne for Svarthoved Ålmenning følgende: Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat paa Fjeldhøiden Svarthovedknoppen, hvor tillige et Kors er indhugget i Bjerget, og hvor Indals Statsalmenning og Gaarden Indals Mark modstøde, gaar Grændselinien langs sidstnævnte Eiendom i Øst langs den nordre Afsænkning af Fjeldet Storhavren ret til den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Tomten af en Veiopsynsmands Bolig under Foden af den gamle Vei ved den saakaldte Karl Johans Kiev. Derfrå bøier Linien fremdeles modstødende Gaarden Indals Udmark noget sydøstligt op til Toppen af hin gamle Vei, hvor ligeledes Hovedmærk erøs er opsat, og fra denne løber Linien i Syd langs Færens private Ålmenning ben til den Hovedmærkerøs, der er opsat paa østre Side af Storhavren noget oven eller Sydvest for den saakaldte Haversæter, Fremdeles modstødende Færen gaar Linien over Storhavrens sydlige Side indtil en Hovedrøs, som er anbragt paa det Sted, hvor den forlængst nedlagte Dillans Sætervold er paavist at have været. Herfrå bøier Grændsen i Vest lige ned til Tveraa-Elven, paa hvis Østside en Hovedrøs er opsat, og nu følges denne Elv indtil en Hovedmærkerøs ved dens vestre Side, hvor en Sten mærket A I 27 JULI 1783 A I samt hvori nu er indhugget en Krone, er opreist ved et Træ. Her ender Færens Ålmenning, og Indals Statsalmenning møder paa Tveraaens Vestside samt følger den paa Østsiden værende Svarhoved Ålmenning først til den Hovedrøs, som findes ved tidtnævnte Elvs Sammenløb med Faanetta, og endeligen herfrå i Nordost bent tilbage til Udgangspunktet paa Svarthovedknoppen. Ligesom Forretningen af 1787 ikke angiver nogen brugsberettiget til Skoven i denne Alminding, saaledes har Almenningsbestyrelsen i Værdalen i Møde med Kommissionen den 21de November 1863 samt Almuen sammesteds den 9de September 1864 erkjendt, at der heller ikke findes saadan. Paa Grund heraf er heller ikke Bestyrelse i Medhold af Lov af 12te Oktober 1857 organiseret for Almenningen, der imidlertid er undergiven Forstvæsenets Administration. Sæter- eller Rydningspladse findes ikke Almindingen, hvor derimod Gaardene Reppe og Nedre Indal have hver en Fjeldslaat. Over Svart hoved og flere tilstødende Almenninger er i 1862 kart optaget af Kommissionens Konduktør, Premierløitnant Haffner, og paa dette Kart er saavel samtlige ovennævnte Hovedmærkerøser, som de mellem disse opsatte mindre Røser, af samlet Antal 74, anmærkede. nd VI A— 14
---- 212 SS-A ---- INNDAL ÅLMENNING Om Inndal ålmenning finnes forholdsvis få opplysninger i kildene på 1700-tallet. Riktignok er det i mange tilfeller klart at det er tale om Inndal ålmenning når det i panteregisteret og pantebokene står sætter almindingen. Men navnet på ålmenningen er ikke brukt. Almenningen har navn etter dalen hvor den ligger. Mot nord grenser den mot de bebodde områdene i dalen. I øst har den et kort stykke felles grense med Svarthovd statsalmenning. Mot sydøst grenser den til Færs ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Mot sydvest grenser den mot Hoås statsalmenning. Og i nordvest har den et kort stykke felles grense med Tromsdal statsalmenning. Navnet Inndal ålmenning er ikke spesielt gammelt. Første gang dette navnet er funnet brukt er i almenningsforretningen av 1787. Men almenningsområdene i Inndalen må i eldre tid ha vært noe større enn hva de er i dag. Riktignok kan man si at storparten av de områdene som befinner seg på sydsiden av dalen med forskjellige navn, opprinnelig har vært en sammenhengende almenningsstrekning. Men derimot på nord-
Inndal ålmenning. Utsyn over Inndalen og Inndal ålmenning fra nor døst.
---- 213 SS-A ---- Inndal ålmenning sett fra nord. De høyeste partiene av Inndal ålmen ning midt imot: Fremst til venstre Dyrhaugen, fremst til høyre Slættes vola, bakenfor først Geiteryggen, dernest de fremre deler av Stuskin vola som imidlertid ligger i Hoås ålmenning. siden av dalen finnes ingen slike strekninger. Først når vi kommer over i Kverndalen, støter vi på en almenningsstrekning igjen. Det er imidlertid klart at det fra gammelt av også må ha vært almenninger her. I forret ningen av 1758 står følgende: Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem forbie Qwendal en og siden i øster til Suul mærket paa søndre side, ... Det er svært uklart hva som menes med denne forklaringen. Men trolig betyr det at ålmenningen gikk tvers over Kverndalen fra Lindset. Dette stemmer også med grensen sånn noen lunde i dag. Men videre er det enda mer uklart. Men trolig gikk grensen videre ned i Inndalen for deretter å følge dalen oppover til den møtte gårdsvaldene til gårdene i Sul. Disse valdene strakte seg også over på sydsiden av dalen, og sann synligvis er det disse grensene det er tale om når det står Suul mærket paa søndre side. Hvordan grensene gikk så langt som oppe ved Sul, har imidlertid ingen interesse i denne sammenheng. Derimot er det av større interesse å se at grensen for det generelle almenningsområdet som det ble beskrevet i 1758, sannsynligvis gikk tvers over Kverndalen og så ned i Inndalen. I så fall må man på den tid også ha ansett nordsiden av Inndalen for å være almenningsområde. Men som det er forklart flere ganger, ble gårds skogene til på almenningenes bekostning. Slik var det også her. Dette var den alminnelige utvikling som kan følges de fleste steder hvor gårdsskoger ligger opp mot almenningsområder.
---- 214 SS-A ---- Seiv om begivenhetenes gang foregripes en smule, kan det her fortell es at almenningsbeskrivelsen av 1787 gir en beskrivelse av et snevrere omfang enn hva som ble oppfattet som almenningsområder i 1749 og 1757. Årsaken til dette var at forretningen av 1787 skulle beskrive al menningene med henblikk på senere salg. De navngitte og beskrevne almenningene kom da ofte til å ligge innenfor større almenningsstrek ninger. Dette skjedde for det første for å gjøre områdene mindre og mer handterlige, og for det andre for å fastlegge grensene uten noen tvils spørsmål. Flere steder var det nemlig uklare grenseområder mellom almenningene og gårdsskogene. På den måten kom det i mange tilfeller til å ligge almenningsstrekninger utenfor de forklarte grensene. Imidler tid kom denne almenningsforretningen til å bli betraktet som den som forklarte hva som var almenninger. Det som lå utenfor, var således ikke almenninger. Etter hvert som tiden gikk, og man mistet oversikten som hadde eksistert tidligere, kom gårdeierne som hadde vald i skogene opp mot de tidligere uklare grensene til å anse de utenforliggende områdene som sine egne områder. Gårdsskogene ble atter forøket på almenning enes bekostning. Gårdene i Inndalen var nesten alle proprietærers eien dom, og følgelig kom disse skogområdene inn i proprietærgodsene. Men sett på bakgrunn av dette, er det ganske interessant å se hva som står i Fortegnelse over Engesletter og Fiskevande i Wærdalens Tinglaug i 1839. 35. Øvre Skavhaug. Ditto 5 I Brækfjeldet, der støder op til og er skyldlagt under et med selve Eiendomm en den omgrendses av Indals private alminding. 36. Nedre Skavhaug. Ditto 5 I Sognedalen av Inds Alminding, privat og skyldsat eiendom. 41. Garnes. Do . For å ta det siste først. Det står / Sognedalen av Inds Alminding, privat og skyldsat eiendom. På nordsiden av Sogna hadde Garnes sine to setre Fagerlivolden og Tråssåvolden. 1 Men disse ligger ikke i Inns ål menning. Trolig skal dette være det samme navnet som er brukt ovenfor, nemlig Inndal private ålmenning. Men vi kan allikevel ikke se bort fra at dette fra gammelt av ble ansett for å tilhøre Inns eller Sul ålmenning. (Se kapitlet om denne ålmenningen.) Skavhaugvolden ligger idag like innefor grensen til Kverndal statsal menning, men den grenser mot Værdalsbrukets eiendom, og om denne står det at den omgrendses av Indals private alminding. Dette er det eneste tilfellet hvor dette navnet er brukt. Men beliggen heten tyder på at det må ha en viss bakgrunn. Denne listen er skrevet i 1839, og dersom gårdene i Inndalen, det vil si Værdalsgodset, tok til å betrakte skogen på nordsiden av dalen som gårdskog sist på 1700-tallet
---- 215 SS-A ---- Inndal ålmenning. Utsyn nordøstover over Inndalen mot Kverndal ålmenning og de deler av A/S Værdalsbrukets skoger som trolig var innbefattet i hva som ble kalt Indalsprivate alminding i 1839. eller først på 1800-tallet, er det ikke urimelig at eldre folk husket eller hadde fått fortalt hvordan det hadde vært tidligere. Når det gjelder den egentlige Inndal ålmenning, er den ikke nevnt i fogd Petter Arnets innberetning av 1749. Men allikevel må vi kunne anta at den lå innenfor hva som kaltes Suul Almindingen. Fogden fant ingen hensikt i å beskrive en etter hans syn verdiløs strek ning. Her må vi være klar over at når man da ansa skogen for å være verdiløs, så var det ikke først og fremst fordi kvaliteten av trærne var spesielt dårlig. Forklaringen ligger i at den lå så avsides at det ville være vanskelig å få den bortbygslet til et sagbruk. For de bruksberettigede var den nok verdifull, men for kongen som ønsket å tjene penger på den, var den ikke det. Kongen var ikke bare interessert i å bygsle bort skogen, han var også interessert i å seige almenningene. Det er bakgrunnen for alle almenn ingsforretningene som fant sted i løpet av siste halvpart av 1700-tallet. I 1758 ble det derfor avholdt en ny forretning, også denne gang under led else av Petter Arnet. Men like så lite denne gang som i 1749 ble Inndal nevnt ved navn. Men innenfor det beskrevne området lå Inndal ålmenn ing. Men den var ikke alene innenfor dette store området. I tillegg lå
---- 216 ----
Inndal ålmenning, Almenningsplassene som i forrige århundre repre senterte store problemer for almenningsbestyrelsen. De er forøvrig nærmere omtalt i kapitlet om forstmennenes virksomhet. Lengst til venstre Åsan østre, så Fagerlia søndre og nordre. Lengst til høyre Asan vestre. Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Færs ålmenning, og deler av Inns eller Sul ålmenning her. Heller ikke denne gang ser det ut til at fogden ansa skogen for å være av salgsmessig betydning. Arnets siste beskrivelse ble brukt som grunnlag for holzførster Wøllners rapport om almenningene i 1768. Wøllner tilførte således ikke mye nytt, bortsett fra at han brukte navnet Ramsaassens Allminding om denne strekningen, og at han fortalte at skogen var underlagt Ramsås sag og bortforpaktet til generalauditør Kjerulf. Fortsatt ble ikke skogen ansett som å være av spesiell verdi. Med hensyn til seterdrift får vi ikke vite noe spesielt om Inndal ålmenning. Det eneste vi får høre, er at det fantes seterhus i det beskrevne området. Men i almenningsforretningen av 1787 får vi vite mer om hvem som var bruksberettiget og hvilken nytte de gjorde seg av ålmenningen. Grensene ble også forklart, og seiv om de har en del uklare punkter, er det mulig å følge dem. Men spesielt mellom denne ålmenningen og Færs ålmenning synes det å være et «ingenmannsland». Dette forholdet ble
---- 217 SS-A ---- imidlertid avklaret av den store almenningskommisjonen 1861. Her følger beskrivelsen fra 1787: En kongl Alminding kaldet Jngdahls Alminding, som begynder i Hoe-aasen og gaaer i øster til Roedßækken, og i Sydost til gamle Jngdahls qwærnhuset. Herfrå i øster til swarthowet-Knuppen; wiidere i Synden efter Tweraaen der hwor Tweraae-Elw og Faanet-Elw gaar tilsammen, herfrå i Wester til Grønings Wandet i Nordwest til Tor taasen og endelig i Nord til Hoe-aasen hwor denne almindingen begyndte, som Ahnge fæhr er 1 Miil Lang og Breed. Her findes til deels god Gran Skow, deels Snaue-Field, Myhrer og Slætter. Jngen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her, men gaarderne Jngdahl, Nord Steene, Wohlen, Østnes, Lundskind, lille-Wucku, Traanes, Biørgum, Sundbyhaugen, Westre-Eckle, Øfskind, Skrowe, østre-Gudingen, østgaard, Krog, øwre Faaren, Mintzaas, Eckloen, Westre Gudingen, Slapgaard og Mønes har her Engesletter q men Fogden forbeholdt sig at Field-Slætte-Mandtallet at see i hwad enhwer betaler aarlig i skatt, q hworfra ingen forewiiste adkomster, Sætter hawer her følgende gaarde: Qwelstad, ower Faaren, Østnæs, Sør-Eckloen, Biørgum, Trøgstad og lermstad. - Udu denne alminding har fra alders Tiid følgende Skow-Løse gaarder haft Skow-hugst hus Fornødenheder, nemlig: Eckloen, Landfald, Jermstad, neder Faaren, Falløen, Breding, Stuskind, Stor- og lille Trøgstad og StorWucku-gaardene. I et annet avsnitt i denne boken vil det bli fortalt hvordan flere av almenningene i Verdal rundt midten av 1800-tallet nærmest var uthugg et, og at situasjonen ble ansett for å være ytterst alvorlig. Inndal ålmenning er ikke nevnt blant dem som var verst medtatte, og en av grunnene til det kan være at denne ålmenningen ble fredlyst 6. februar 1811 etter ordre fra Rentekammeret. Fra fredlysningsdokumentet kan følgende hitsettes: ..... bliwer herwed Jngdahlens Kongl. Alminding udi Wæhrdahlens Præstegield lowligen fredlyst paa 10 Aar hworfor samtlige Almues-Mænd strængelig adwares derude ikke at foretage nogen slags hugst, af hwad noen nevnes kan, eller paa anden Maade af Skowen at benytte sig uden hawe Wedkommendes forudgaaende Tilladelse, og da efter foranstaltende Udwiisning, da enhwer som heri modhandler, maa wendte at bliwe dragt til Answar, og Undgjældelse i Følge Lowen, og Forbrydelsens Beskedenhed. Hvorvidt disse strenge påbud ble overholdt eller ikke, er vanskelig å si, men i alle fall er det ikke funnet noen i rettsprotokollene som tyder på at noen ble straffet for ulovlig hugst i Inndal ålmenning i de ti år fredlysningen varte. I 1816 nevnes Inndal ålmenning av fogd Støp blant de almenninger som etter hans vitende tilhørte Staten. Og matrikkelkommisjonen av 1820 hadde heller ikke andre opplysninger i så måte. I 1826 ga fogd Aarestrup følgende beskrivelse av ålmenningen: 3 Jnndahls Alminding som begynder i Hoaasen og gaar i Øster til Roed-Brekke, derfrå til Sæterveien, som gaaer altover Hæsse Bækken og i sydost til gl: Jngdahls kvern huset. Herfrå i Øster til Svarthoved Knuppen, videre i Synden efter Tveraaen, der hvor Tveraae Elv og Faanes Elv gaaer tilsammen, hvorfra i Wester til Grønnengs Våndet i Nordvæst til Tortaasen og endelig i Nord til Hoaasen, hvor denne Alminding begynder, som omtrent er 1 Miil Lang og bred. her findes tildeels god Granskov, deels snaue Fjeld Myrer og Sletter. Jngen skyldsatte og nye Rydningspladse findes her. Endeel af Almuen har Adgang til Skoven til havning og Sætere udi Almindingen.
---- 218 SS-A ---- Inndal ålmenning. Utsyn nordøstoverfra i nærheten av Hundkirken Som vi ser, er dette temmelig nøyaktig avskrift av hva som fogd Arnet sai 1787. Beskrivelsen av Inndal ålmenning i 1843 er lengre enn hva som var vanlig i denne rapporten. Men det skyldes formodentlig at det nå hadde kommet til en del nyrydningsplasser. 18. Indals Alminding omtrent 1 Miil lang og bred. Der findes tildeels god Granskov og endeel Engsletter og hvorfor Opsidderne paa de Gaarde der benytte disse erlegge i det Hele 1 sp. 79 s: til Statscassen. I Almindingen ligger en matriculeret og af Staten solgt Plads Løbe N 320 Almindingsaasen og Rydningspladsen Gravoldelien, hvis frihedsaar ei endnu ere udløbne. Paa Grændsen af Almindingen ligger det skyldsatte Fiskevand Løbe N 376 Grønningsvandet der er tilbyxlet gaarden Dillan paa Brugerens og Hånes Levetid. 6 Gaarde have her Sætere og 10 skovløse Gaarde have havt sin Skovhugst i umindelige Tider. Skoven er Haardt nedhuget og Almindingen anslaaet i Værdi til omtrent 400 Sp. Beskrivelsen som fulgte i 1847, bygget på tidligere beskrivelser, men en del nye ting kom frem. 18., Indahls saakaldte Kongelige Alminding a., der efter nævnte Befaring begynder i Hoeaasen og gaar i øst til Roidbrækken derfrå til Sæterveien som gaaer midt over Heschebækken og i Sydost til gamel Indals Qwærnhuus derfrå i øst til Svarthoved Knippen widere i Syd efter Tweraasen der hvor Tweraae Elv og Faaenes Elw gaar til sammen Herfrå i West til Grønnings Wand, i Nordwest til Tortaasen og endelig i Nord til Hoaasen antager omtrent 1 Miil lang og bred. Dens Wærd ansees 400 Spd. b., Skoven ansees taalelig god og Rydningsland kan maaske findes. c, Hugstret have her fra Alders Tid Ekloe Landfald, Jermstad, Nedre Faaren Folloe Breding, Stuskind,
---- 219 SS-A ---- Store og Lille Trøgstad og Stor-Vukku ligesom og Quelstad Øvre Faaren Østnæs, Stor Ekloe Bjørgum, Krogstad og Jermstad her have Sætere.- d., i Almindingen findes Pladsen MoN 236 Almindingsaasen af Skyld 1 Dal: 2 ort 8 sk: solgt efter Kl: Skjøde af 24: Desember 1833 og den uskyldsatte Plads Gravolalien hvis Frihedsaar endnu ikke er udløbne.- Paa Grændsen af Samme og den private Færens Alminding ligger det matrikulerede grønning Fiskevand Staten tilhørende.- e., af Gaardene Tronæs, Eklo østre og vestre, østre og vestre, Neder Skrove Øvre Faaren Søndre Ekloe, Krog, Moe Sundbyhaug, Østgaard Melbye Østre Gudding Reppe Bjørgum Lundskind østre Øfskind Lille Vukku Nedre Indal Mellem Indal Dillan Østnæs og 3: Balgaarde Enge slette Afgivt tilsammen 1 Spd 79 sk. Samt Skowløse nåar Hugst bevilges.- En del skrivefeil forekommer. Svarthoved Knippen er Svarthovd knoppen, og Tveraasen er Tveråa. Gravolalien er Gravdalslien. I 1850-årene var Jacob Bøckmann Barth ansatt som forstmester i dette distriktet. I 1857 ble hans rapport om almenningsskogene utgitt. Der brukte han sterke ord som tyvhugsten som han mente var sterkt utbredt i almenningene. Dette resulterte i videre undersøkelser, og han ble bedt om å redegjøre nærmere for sine påstander. I et brev, som er gjengitt i sin helhet som kilde, sa han følgende om Inndal ålmenning: «Indals Alminding. Støder i Vest sammen med Hoaas Alminding og omgives forresten af Nikolai Jenssens Skove og Svarthoved Alminding. Den ved Indals-Elven paa sammes Væstside nærmest liggende Deel af Jenssens Skow, skal egentlig høre Almind ingen til og per occupationem være tåget fra samme.» Dette berettedes mig af min Veiviser N. Jenssens Leilænding Lars Tromsdal, som viste mig Stykket qvæstionis med Bemerkning, at Indals-Elven dannede den egentlige rette Grændse mellem Almindingen og Jenssens Skov. Det omhandlede Skovstykke kunde efter et løseligt Skjøn at dømme, være omtrent 1 Fjerding langt, i Begyndelsen ganske smalt, men med tiltagende Bredde, jo mere man nærmede sig Indals-Elvens Udløb. Det var særdeles godlændt og bestokket med verdifuld, saavel Tømmer som Vexterskow. Hvorvidt det var disse Barths påstander som var årsaken til den på følgende rettsak mot Nikolay Jenssen, skal være usagt. Men at de spilte en viktig rolle, er hevet over enhver tvil. Utfallet av rettsaken har ingen direkte interesse i denne sammenheng. Den er forøvrig nærmere behandlet andre steder i denne boken. (Se Musum: Verdalsgodsets hist orie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.) Men alle uklarheter med hensyn til grensene ble avklaret av almenn ingskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i 1865, og Inndal ålmenning ble omtalt på følgende måte: INDALS ÅLMENNING 1 den under 18de Juli 1758 affattede Beskrivelse over Almenningerne i Værdalen findes ikke Indals Ålmenning særskilt betegnet, hvorimod den maa ansees indbefattet under den først beskrevne Strækning, der anføres at gaa «til de svenske Grændser» og derfrå «til midt for Suul og siden tilbage forbi Suulgaardene og Ingdalens Eiendele».
---- 220 ----
Rids over Indals Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer. På dette kartet er også de omtalte almenningsplassene inntegnet. Forretningen af 12te September 1787 angiver Almenningsgrændserne saaledes: «fra Hoaasen til Rodbrækken, derfrå til Sæterveien ved Hæsje-Bækken, saa til gamle Indals Kværn-Huset: derfrå til Svarthovdknoppen, videre i Synden efter Tveraaen, der hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen, herfrå i Vester til Grønnings- Vandet, i Nordvest til Hoaasen». Naar denne sidste Del af Beskrivelsen sammenholdes med den under næstfølgende Dag afholdte Forretning angaaende Grændserne for den i Syd for Indals liggende Færens Ålmenning, fremgaar, at der mellem disse vil blive henliggende en i Udstrækning temmelig betydelig, men i Værdi høist ringe Strækning paa Nordsiden af Fjeldet Lillehavren, hvilken Ingen kommer til at eie. Dette skriver sig dog for en stor Del fra en kjedelig Misforstaaelse under Affattelsen af Indals Grændse fra Tveraaen, idet Udtrykkene give Anledning til at tro, at Linien fra det Sted, «hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen», skal løbe i Vester til Grønn ings- Våndet». Meningen kan dog ikke have været denne, nåar de lokale Forholde tages i Betragtning, og man derhos lægger Mærke til, at umiddelbart før hine Udtryk i Forretningen heder det, at Grændsen fra Svarthovedknoppen skal gaa «videre i Synden efter Tveraaen»: thi bemeldte Svarthovedknop ligger i Øst for den forenede Tveraa- og Fannet-Elv, og, nåar Grændsen skal drages i Syd, støder den først paa Tveraaen ved Sammenløbet af hine Elve, og følgeligen maa det være herfrå, at Grændsen skal gaa «videre i Synden efter Tveraaen», istedeifor at gaa strax til Grønning-Vandet, hvilket desuden ligger i Syd übetydelig! til Vest for bemeldte Sammenløb. Visstnok er dermed ikke den paapegede mangel i Beskrivelsen fuldstæn dig afhjulpen, men der opstaar dog neppe nogen Mislighed, nåar man lader Grændsen for Indals Ålmenning følge Tveraaen ialfald under Foden af fornævnte Fjeld, Lillehavren, og til et Hovedpunkt i Grændselinien for Svarthoved Ålmenning, der fra Toppen af den gamle Kiev ved Karl Johans Vei gaar i Syd langs østre Heidning af
---- 221 SS-A ---- Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen. Optaget 1862 af T. Haffner. Fjeldet Storhavren, og fra hint Punkt bør Indals Grændse gaa til det Sted ved Grønn ingsvandet, hvor Hoaas Ålmenning møder, nemlig ved Snasenelva Udløb deri, og da har virkeligen Linien løbet i Vest (übetydeligt til Syd) fra Tveraaen. Eieren af Færens private Ålmenning har heller ikke gjort brug i det ommeldte Stykke, som efter Be skrivelsen af 1787 vilde blivet herreløst, hvilket ogsaa viser, at dette nærmest bør hen føres under Indals Ålmenning. I Overensstemmelse hermed har Kommisionen ogsaa ordnet Grændsen mod Færens Ålmenning, idet sammes Eier, grosserer N. Jenssen, har ved sin dertil befuldmæg tigede Søn i Skrivelse af ste August 1865 vedtaget nedenbeskrevne Linie mod nys nævnte Ålmenning, ligesom han i Møde den 25de Juli 1865 har erkjendt Almennings grændsen mod Værdalsgodset. Med Hensyn til den øvrige Del af Grændsen for denne Ålmenning have ingen synderlige Vanskeligheder fremstillet sig, medens det dog har vist sig, at der om det rette Mærkepunkt ved Hæsjebækkens Udløb og om den første Del af Linien derfrå saavel i Øst til Indals gamle Kværnhus som i Vest til Rodbrækken har været nogen Uoverensstemmelse med de modstødende private Eiere, Grosserer Jenssen og Jeremias Stene.
---- 222 SS-A ---- Til Opklaring af Forholdene, navnlig i førstenævnte Henseende, har Kommissionen optaget Forhør og afholdt Retsmøder under Iste og 2den August 1862, Bde Oktober s.A., 27de August og 20de November 1863 samt 25de Juli 1865, ligesom den baade har gjort sig bekjendt med en Del ældre, specielt i Aarhundredets Begyndelse anstillede Undersøgelser angaaende Indgreb i denne Ålmenning, hvis Grændser ogsaa ere om handlede under en i 1849 behandlet privat Retssag mellem N. Jenssen og Niels Ander sen. Desuden har Kommissionen i Møder med vedkommende Almenningsbestyrelser den 20de og 21de November 1863 samt 25de Juli 1865 og med den brugsberettigede Almue den 9de September 1864 omhandlet denne Ålmenning, hvis Grændser Kom missionen har befaret under 4de, ste, og 6te August 1862. I Henhold til de saaledes erholdte Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive Grændserne for Indals Statsalmenning for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Hesjebækkens Udløb i Inna eller Indals elven, gaar Linien i Syd adskilligt til Øst bent til Hovedmærkerøsen paa det Sted, hvor før Indals gamle Kværnhus skal have staaet: herfrå løber Linien i Sydost ret paa Fjeld toppen, Svarthovedknoppen, hvor et Kors er indhugget i Bjerget og en Hovedmærke røs opsat. Fra dette Punkt, hvor tillige Grosserer N. Jenssens Indals Mark, der har fulgt Linien fra Udgangspunktet, modstøder Svarthoved Statsalmenning, bøier Grændsen i Syd übetydelig til Vest og gaar modstødende sidstnævnte Ålmenning først til Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af Elvene Faanetta og Tveraaen og der efter langs den sidstnævnte til den Hovedmærkerøs, som er opsat, hvor Nordgrænd sen for Færens private Ålmenning i Tveraadalen begynder, og i hvilken Røs tillige findes opsat en Sten, mærket A I 27. JULI 1783 AI. Herfrå gaar Indals Grændse langs Færens i Syd lidt til Vest under Fjeldet Lillehavren lige til en Hovedmærkerøs, 1200 Alen i Vest for Melby Sætervold, og derfrå ret paa Hovedmærkerøsen, ved Snasen elvens Udløb i Grønningsvandet, hvor Hoaas Statsalmenning møder. Nu bøier Linien i Nord til Hovedmærkerøsen paa en Høide, kaldet Hundkirken, og derpaa videre omtrent i samme Retning først til Hovedmærkerøsen ved Tortaasvolden og derpaa til den lignende ved Hoaas Sætervold, hvor Almenningen af samme Navn ender og Tromsdals Ålmenning samt N. Jenssens Tromsdals Mark møde. Herfrå løber Linien i Nord adskilligt til Øst langs bemeldte Tromsdals Ålmenning til Hovedmærkerøsen ved Rodbrækken, hvor Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde. Herfrå løber Linien i Nordost langs Stenes Udmark først til Hovedrøsen ved et Punkt kaldet Kløven eller Klova, hvor Almenningsbækken falder i Hesjebækken, og saa langs sidstnævnte Bæk til Udgangspunktet, Hovedmærkerøsen ved Bækkens Udløb i Inna-Elv. Over denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget 1862 af Kommissionens Konduktør Premierløitnant Haffner, og er paa dette Kart, hvoraf Kopi meddeles den i henhold til Lov af 12te Oktober 1857 organiserede Almennings bestyrelse, afsatte saavel ovennævnte Hovedmærkerøser som de mellem disse i et samlet Antal af 120 opsatte mindre Stenrøser. Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov, hvilken forresten ved Fogdens Dokument af 4de December 1810, thinglæst 6te Februar 1811, blev fredlyst paa 10 Aar, tilkommer ifølge Forretningen af 1787, sammenholdt med Almenningsbestyr elsen Erklæring, Opsidderne paa Gaardene Eklo, Landfald, Jermstad, Øvre og Nedre Faaren, Follo, Breding, Trøgstad (store og lille), Stubskind og Stor-Vuku. Almenn ingene Sætre tilligge følgende Gaarde: Reppe (Hoaas Vold), Uglen (Værdals præste gaard), Nedre Gudding og Nedre Slapgaard (Tortaas Vold), Kvelstad, Øvre Faaren og Østnæs (Faaren Sæter), Jermstad og Auglen (Jermstad Vold), Vestre Hallem og Øgstad (Fæby Sæter) samt Leklem (Jensaas Vold), der dog ikke er benyttet i de sidste 20 a 30 Aar. (Hertil kommer «Melby» Sæter, der ifølge Almuens Forklaring i Møde 9de September 1864 bruges af 2 Melby og 2 Volen Gaarde. Efter det af Kommission ens Konduktør i 1862 optagne Kart ligger Sæteren indenfor Grændsen af Færens private Ålmenning.)
---- 223 SS-A ---- Ifølge Forretningen af 1787 og Almuens Forklaring i Mødet den 9de September 1864 have efternævnte Gaarde Engesletter i Almenningen, nemlig: Østre Øfskind, Mellem og Vestre Indal, Dillan, Bjørgum, Tronæs, Ekle, 4 Skrovegaarde, Øvre Faaren, Søndre Eklo, Krog, Follo, Mo, Sundbyhaugen, Østgaard, Østre Gudding, Reppe, Lundskind, Lille Vuku, Østnæs, 3 Balgaarde og Kvello. (I samme Møde an meldtes derhos Melby og Wolen Fjeldsletter.) Dessuden findes et større Engslette, der tidligere har været brugt under Gaarden Kvelstad, men som senere er indhegnet og, efter at have været Gjenstand for private Transaktioner, nu i Medhold af det Konge lige Indredepartements Samtykke i Skrivelse af 27de mai 1864 er bortbygslet til Kommandersergeant Johan Andresen, for det første paa 5 Aar og senere mod V% Aars Opsigelse, for 5 Spd. aarligen. Fremdeles ligger inden denne Almennings Grændser Eiendommen Aasen, der, efter oprindeligen at have været en Rydningsplads, er ved Kongeligt Skjøde af 24de December 1833, thinglæst Bde Februar 1837, overdraget John Olsen. Denne Eiendoms Grændser ere afmærkede af Kommissionen med 5 Hovedmærkerøser (en i hvert Hjørne) og 6 Mellemrøser. Eieren er ikke brugsberettiget i Almenningen. Ligeledes er inden Almenningen Halvdelen af Pladsen Østre Aasan, skyldsat Ilte September 1854 for 1 Ort 12 Skill., solgt til Mikkel Sørensen ved Kongeligt Skjøde af 27de August 1856, thinglæst 6te Februar 1857. Ogsaa denne Plads's Grændser ere afmærkede ved 4 større og 8 mindre Røser. Endelig findes i Almenningen 8 Rydningspladse, nemlig: 1. En Del af Rydningen, der ved Bygselseddel af 13de August 1859, thinglæst 14de August 1861, er overdraget Olaus Olsen og Kone paa Levetid. Resten af Pladsen ligger ifølge den af kommissionens Konduktør opstukne Linie paa Jenssens Gaard, Indals Grund. 2. Gravdalslien eller Østre Aasan bruges af Enken Ingeborg Eriksdatter paa Livstid i Medhold af Bygselseddel, dateret 6te Juli 1835, thinglæst 15de August samme Aar. Pladsen er skyldsat den 16de Juli 1859. 3. Lilleenget, bygslet ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861 paa 10 Aar til Christian Andersen og Marthe Jacobsdatter, hvilken nu er gift med Arnt Gulbrandsen. 4. Sagmoen, bygslet paa samme Tidsrum ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 14de August 1861, til Ole Torkildsen og Hilda Nielsen. 5. Lillemoen ved Seddel udstedt og thinglæst samme Dage som under No. 4, bygslet paa 10 Aar til Paul Anderssen. 6. Fagerlien samtidigen bygslet paa 10 Aar til Anders Halvorsen. 7. Haugem, ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 7de Februar 1860, bygslet paa Levetid til Andreas Olsen. 8. Hesjebækvolden, bygslet paa 10 Aar til Peder Hansen ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861. Grændserne for samtlige ovenanførte 8 Pladse ere fastsatte ved en af Fogden i Stør og Værdalen den 16de Juli 1859 afholdt Forretning, hvorfor, saavelsom fordi Konge lige Departement for det Indre i Skrivelse til Kommissionen af 27de mai 1864 har bestemt, at de paa 10 Aar i denne Ålmenning nedsatte Bygselmænd skulle fråflytte Pladsene ved Udløbet af nævnte Tid, Kommissionen har anseet det ufornødent at lade Rydningspladsenes Grændser afmærke. Noter. Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 88 samt kart.
---- 224 SS-A ---- HOÅS ÅLMENNING Trolig har ålmenningen navn etter Hoås-knoppen, eller som den trolig ble kalt tidligere, Hoåsen. Mot nord grenser den mot Ramsås statsalmenning og Værdalsbrukets eiendom i Tromsdalen. Men den grenser ikke mot Tromsdal statsal menning, seiv om de har et felles hjørnemerke. Det er bare i dette merket at de støter sammen. Øst for Hoås ålmenning ligger Inndal stats almenning, og mot sydøst finner vi Færs ålmenning. Denne eies av Værdalsbruket. Mot vest grenser den mot Levanger kommune. På Levangersiden av grensen ligger to almenninger. Lengst i syd ligger Reinsjø statsalmenning. Den ligger i det gamle Skogn herred. Norden for denne ålmenningen ligger Hegli og Ramsås bygdealmenning. Opp rinnelig var Hegli og Ramsås en hel ålmenning, men da kommunene Skogn og Frol først ble skilt fra hverandre, ble ålmenningen delt ved at en del ble liggende i Skogn og en del i Frol. Begge fikk det samme nav net, Hegli og Ramsås ålmenning. Etter sammenslåingen av kommunene ble fortsatt delingen av ålmenningen opprettholdt. Hoås ålmenning grenser mot den som ligger i det gamle Frol. Hoås ålmenning. Hoås-knoppen som har gitt ålmenningen navn sett fra vest.
---- 225 SS-A ---- Hoås ålmenning. Utsyn mot nordost. I bakgrunnen Inndal ålmenning. I 1749 nevner ikke fogd Petter Ar net Hoås, seiv om han i denne delen av bygda var mer nøyaktig enn hva han var andre steder. Han nevner nemlig både Tromsdals Almindingen i Woche Annex immelum Troms dahlen og Gaarden Lef ringen beliggende strekende sig i Længden 1 fier ding og i Bredden 1/16 Miil og Ramsaas Almindingen.-strekende sig Wester i Længden l A Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Det er imidler tid klart at Hoås ålmenning ikke kan være innbefattet i noen av disse to almenningene. Til det er de for små. Derimot bruker Arnet en ålmenning han kaller Suul Almindingen til å dekke de mer uinteressante fjellområd ene i denne del av Verdal. I denne må Hoås befinne seg sammen med Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning. (Beskrivelsen er satt inn i kapitlet om bakgrun nen for almenningsforretningene.) Arnet så det altså hensiktsløst å beskrive strekningen nærmere da skogen ikke kunne utnyttes. Vi må her være klar over at når skogen ble sett på som å være verdiløs, så var det ikke på grunn av dens beskaffen het. Kongen var interessert i å bygsle bort hugsten for å få inntekt av skogen, eller han ønsket å seige ålmenningen. Imidlertid var det ingen som var interessert i dette på den tid all den grunn at skogen lå for avsides. Men for de bruksberettigede var nok både ålmenningen og skogen verdifull.
---- 226 SS-A ---- Svarthovd, Inndal, Hoås, Tromsdal og Ramsås almenninger i 1787.
---- 227 SS-A ---- Kongen via Rentekammeret krevde nye oversikter over almenningene til stadighet, først og fremst med øye for salg. I 1758 ble det avholdt en ny almenningsforretning, også denne gang under ledelse av fogd Arnet. Men heller ikke nå ble Hoås almennning nevnt. Den er innbefattet i en større almenningsstrekning som senere ble kalt Den første almennings strekningen. Dette har sin forklaring i at Verdal ble delt inn i almenn ingsstrekninger, og den første omfattet søndre side av dalen. Den andre omfattet området mellom Helgådalen og Inndalen samt området på nordsiden av Helgådalen. Den tredje var Leksdal ålmenning, og den fjerde var Volhaugen. Også den første almenningsstrekning omfatter flere almenninger. Foruten de som er nevnt i forbindelse med Suul Almindingen ovenfor, fantes her også Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Men be skrivelsen ser også ut til å legge en god bit av Levanger innenfor dette almenningsområdet, slik at deler av både Hegli og Ramsås ålmenning og Reinsjø ålmenning ble innbefattet her. Men Hårskallen ligger tross alt nokså langt fra kommunegrensen mellom Verdal og Levanger. For klar ingen kan være at kommisjonen ikke seiv var på stedet, men beskrev området på grunnlag vitneavhør og husk, og Hårskallen er godt synlig fra de fleste steder i nedre Verdal. Det er derfor ikke uforståelig at den ble brukt som et forklarende punkt. Resten av beskrivelsen gir få holdepunkter når det gjelder Hoås ål menning alene. Beskrivelsen kan godt gjelde de fleste almenningene innenfor dette området. Men det nevnes at det fantes setre innenfor almenningsstrekningen, og innenfor Hoås almennings grenser har det vært mange setre. Nærmere opplysninger om dette forholdet får vi i almenningsbeskrivelsen fra 1787. Også denne forretningen ble ledet av en fogd ved navn Arnet, men det var ikke den samme som ledet de to foregående forretningene. Nå hadde han navnet Arnt Christoffer Arnet. Ved denne anledning ble Hoås beskrevet slik: En Kongl Alminding Hoe-aas alminding, som ligger i Sydwest fra førstebeskrewne Bøygde-eller Tromsdahls Alminding og begynder wed Hoe Aasen, gaaer i Wester til Dæt-Bækken, i Nordwest til Heilo Wolden, wiidere i Sywest til den syndre-Kløft i Ramsaasen og til Lyngs-Wohlen, herfrå i øster til Tortaas-Wolden, fremdeeles i Nord til Hoe-aas-Wolden hwor den begyndte. - Udi denne saaledes beskrewne Alminding er deels god, deels maadelig Gran Skow. Ingen skyldsatte eller nye RødningePladse og ingen Bøxlede Enge-Slætte findes her. I Wester er denne Alminding 6 Ohngefær Va deel Miil Lang, og i Synden Vi Miil bred, desuden her adskillige Sætterßoeliger, som bruges af Biertnes, Bolgaard, 3de Lyngs-, 2de Hage-, begge Ness, 2de Stuskind-, Westre Guding-, Slapgaard, Prestegaard-, Helloen, Balhald-, og Reppe gaardene Opsiddere som fra Alders Tiid har benyttet sig heraf. Her blir det klart at dette er en ålmenning som har hatt stor betydning for de bruksberettigede. Men det er ikke bare til seterbruk denne ålmenningen har vært brukt i eldre tid. Innenfor Hoås almennings Bind VI A— 15
---- 228 ----
Hoås ålmenning. Grønningen ligger innenfor denne almenningens grenser. Syd for Grønningen, til høyre, ligger Færsvola. Bakenfor denne sees Hermannssnasa. I forgrunnen Haugsvola. Den ligger i sin helhet i Hoås ålmenning. grenser ligger også Grønningen. Riktignok grenser også både Færs ålmenning og Inndal ålmenning til dette vannet, men i de gamle beskriv elsene av almenningene, er grensene så vilkårlige at det er vanskelig å si i hvilken ålmenning Grønningen lå. I beskrivelsen av Færs ålmenning finnes heller ikke dette vannet innenfor det grensene som der er satt. Derimot i beskrivelsen av Inndal ålmenning nevnes Grønings Wandet som det sydligste punktet for denne ålmenningen. Men uan sett hvordan man søker å følge disse grensene, blir det et stort område som faller mer eller mindre utenfor alle tre almenningene, nemlig selve Grønningen og området nordvest for denne. Vi må her huske på at folkene som beskrev almenningene, gjorde dette uten å være på stedet og uten å ha skikkelig kart til å hjelpe seg med. Det er derfor klart at mange feil og unøyaktigheter måtte oppstå. Men når folk var der, visste de hvor grensene gikk. Allikevel skal det her nevnes et annet navn på dette området som er funnet, nemlig Grønning ålmenning. Det er vel allikevel lite sannsynlig at dette ble sett på som et eget almenningsområde. Rimeligvis ble dette navnet brukt fordi Grønningen lå i ålmenningen. Fra Panteregistret sist på 1700-tallet er følgende tekst funnet: setter i grøning alminding til Lars Lechlem og Ole Wist. Dette stemmer med hva Dillan sier om Jens åsvolden ved Grønningen, 1 som er identisk med denne setren. Dette er den eneste gangen at navnet Grønningen ålmenning er funnet.
---- 229 SS-A ---- Hoås ålmenning fra nord. Lyngsvola rett frem. Men egentlig er det ikke så merkelig at det ble brukt, for som fortalt ovenfor, ønsket kongen å få inntekter av almenningene. Var det ikke mulig å utnytte skogen, måtte inntektene komme på annet vis. Blant annet tok derfor kongens fogder til å kreve avgift for både seterbruk og fiske i vannene i kongens almenninger på 1700-tallet. Dette var egentlig i strid med lovene, men det var det få eller ingen som visste noe om. Og når ikke annet kunne gi grunnlag for inntekt enn et fiskevann, hvorfor da ikke kalle denne ålmenningen etter det vannet som ga inntekt? Nå vet vi at fiskeriet i Grønningen var bortbygslet. I 1769 står det i kildene: Fogden Peter Arnet BB til Haldor Dihlum og Peder Møn nes at Fiske i grønnings Wandit wedHermands-Snasen i Almindingen. Daværende fogd Støp skulle i 1816 liste opp hvilke almenninger stat en eide i Verdal, og blant de syv han kom frem til, var også Hoås. De som ikke var i Statens eie, skulle matrikkelkommisjonen av 1820 matri kulere og skyldsette. Denne kommisjonen delte Støps syn hva angår Hoås. Men tre av de seks han mente var private almenninger, kom kommisjonen frem til allikevel var statseiendom. Fogd Aarestrup skrev i 1826 en rapport om almenningene som stort sett var en avskrift av forretningen av 1787. Om Hoås står: 1. Hoeaas Alminding, som ligger i sydvest fra først besk Tromsdahls Alminding og begynder ved Hoaasen, gaaer i vester til Dæt-Bækken, i nordvest til Hetloe Volden, videre i sydvest til syndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngs Volen, herifrå i øster til Tart aas Volden, fremdeles i Nord til Høiaas Volden, hvor den begyndte. Udi denne Almin ding er deels god deels maadelig Granskov. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse og ingen byxlede Engesletter findes her. I Vester er denne Alminding omtrent Va Miil og i synden Vi Miil bred, desuden gives her adskillige Sæterboeliger hvor af vedkomm ende Eiere fra Alders Tid har havt Benyttelse.
---- 230 SS-A ---- til venstre.
//oås ålmenning. Utsyn fra nord. Helt til høyre Ramsasen. I forgrunnen Rotbekken i Tromsdal ålmenning. Midt i bildet Steikpannvola og Lyngsvola.
---- 231 SS-A ---- Hoås ålmenning med Lyngsvola mot øst. Her er et godt eksempel på hvor lett feil kunne snike seg inn ved avskrift av en eldre tekst. I den forrige beskrivelsen står Heilo Wolden. Nå står Hetloe Volden. Videre sto Tortaas-Wolden, mens det her står Tartaas Volden. Det er ikke bare i dag man har problemer med å forstå den gotiske håndskriften i kildene. Så fulgte beskrivelsen av 1843. Noe nytt kan finnes her, men ellers er det flere ting fra 1787 med. 16. Hoaas Alminding omtrent Vi Miil lang og Vi Mill bred. Der findes deels god og deels maadelig Granskov, som Almuen har benyttet til Hugst efter Udviisning imod Betaling til Statscassen efter Taxt. Opsidderne paa Folloe og Qvelstad have Fjeldslett er hvoraf svares 14 s: og 8 s: aarlig tii Statscassen. 10 Gaarde have her Sæterboliger. Almindingens Værdi anslaaes til omtrentlig 300 Sp. Heller ikke beskrivelsen i rapporten av 1847 bringer svært mye nytt: 17. Hoeaas saakaldte Kongelige Alminding a. der efter samme befaring begynder ved Hoeaasen og gaar Wæst til Dætbækken, i Nordvest til Helloe Wolden widere til Sydvest til den søndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngsvohlen herifrå i Øst Torteaas Volden fremdeles i Nord til Hoeaas Volden hvor den begyndte, dens Længde angives 3 A Miil og bredde Vi Miil ansees værd 300 Sp. b., Skoven er taalelig men noget videre dyrkningsland formenes ikke at være.- c., Gaardene Bjertnæs Balgaard 3: Lyngs 2: Haga 2: Næss 2: Stubskind vestre Gudd ing Slaggaard, Præstgaard Hetloe Balhald og Reppe have fra Alders Tid her Sætere.-
---- 232 ----
Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen. I bakgrunnen Hermannssnasa. I forgrunnen Reinsjø statsalmenning i Levanger.
Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen, denne gang mot nord-øst. I forgrunnen Vulusjøen i Frol.
---- 233 SS-A ---- Rids over Hoaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer d., Ingen Pladse men 2: Engsletter hvoraf Gaardene Folloe og Quelstad have respec tive 24 og 8 s: aarlig.- e., Foruden nævnte Indtægt oppebærer Statscassen Recognition eller Skovleie nåar Hugst bevilges.- Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommisj on en trådte i kraft i 1861. Denne la frem resultatet av sitt arbeid i 1865, og om Hoås ålmenning sa den følgende: HOAAS ÅLMENNING Nogen Beskrivelse af denne Ålmenning kan ikke findes i Forretningen af 1757, hvori den maa ansees indbefattet under Grændserne af hvad deri benævnes «den første Almenningsstrækning». I Forretning af 12te September 1787 meddeles derimod en Beskrivelse af Almenningen, der baade er selvmodsigende og i det hele saa upaa lidelig, at den kun for den mindste Del kan afbenyttes ved den endelige Ordning af Grændseforholdet. Angaaende dette har imidlertid Kommissionen søgt Oplysning dels under en den 13de og 14de Juni 1862 samt 22de Juni 1864 foretagen Befaring af Aastederne og dels under Forhør, optagne den 30te Mai 1862, 20de Juni 1862 og 17de April 1863 samt endeligen i Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de April 1862", ( x skal formentlig være 14de mai 1862), 21de November 1863 og 16de Juli 1864, ligesom i Møde med vedkommende Almue den 9de Setbr. 1864. Efter hvad der ved disse leiigheder er omforklaret og vedtaget, bliver denne Almennings Grændser, for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs ved Enden af Dalføret eller Kløften Skidthuldalen, hvor Ramsaas Statsalmenning i Værdalen modstøder i Nord, gaar Linien for Hoaas i Syd til en lignende Røs paa Fjeldhøiden Buaasvola, idet Levanger
---- 234 SS-A ---- Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget 1862 af Haffner. Ramsaas Bygdealmenning følger paa Vestsiden fra det førstnevnte Punkt ligetil Hovedmærkerøsen paa Kammervola, hvortil Linien fra ovennevnte Røs paa Buaasvola, gaar ben og fremdeles i Syd. Fra bemeldte Mærke paa Kammervola, hvor Reensjø Statsalmenning i Skogn modstøder og følger videre i Sydost, løber Linien for Hoaas's Ålmenning paa Østsiden af Kalslethaugen ret paa en stor Sten af særegen Form og Farve, kaldet Peder Gubbe, paa Færsvola. Her er ligeledes en Hovedmærke røs opsat, og fra denne bøier Grændselinien, modstødende Færs Ålmenning, tilhør ende Grosserer N. Jenssen, i Nord noget til Øst indtil den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Snasenelvens Udløb i Grønningsvandet. Herfrå gaar Linien i Nord lidt til vest, modstødende Indals Ålmenning, til den i Nord for Faanetkjærnet liggende Høide, Hundkirken kaldet, hvor en Hovedmærkerøs er opsat, og herfrå løber den videre i ovennævnte Retning over Fjeldhøiden Tortaasen til Hovedmærkerøsen paa Tortaas Sætervold, idet Indals Statsalmenning fremdeles har modstødt paa Østsiden, og denne følger fremdeles i den Linie indtil Hovedmærkerøsen paa Hoaas Sætervold, hvor tillige Tromsdals Statsalmenning og den N. Jenssen tilhørende Tromsdals-Mark
---- 235 SS-A ---- møde i Nord. Fra nysnævnte Røs bøier Hoaas's Grændse mod Vest übetydelig til Syd og gaar, modstødende Tromsdal-Mark, ben til det Sted, hvor Dætbækken bliver borte under Jorden, hvilket ogsaa er betegnet ved en Hovedmærkerøs: derfrå gaar Linien i Vest til den nærved staaende lignende Røs paa Hellovolden (gl. Høilovolden), hvor Ramsaas Statsalmenning atter møder og følger i Vest noget til Syd indtil det førstbe skrevne Udgangspunkt ved Skidthuldalen. Mellem ovennævnte Hovedmærker ere 143 Stykker mindre Stenrøser opsatte, og samtlige disse Røser ere anmærkede paa det i 1862 af Kommissionens Konduktør, Premierløitnant Haffner, optagne Kart, af hvilket en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i 1864 er særskilt organiseret for denne Ålmenning i Henhold til Bestemmelserne i Lov af 12te Oktober 1857. Medens Forretningen af 1787 Intet melder om, at Nogen har Brugsret i den paa Almenningen staaende, nu visstnok i det hele tåget übetydelige Skov, maa dog, efter hvad der er oplyst i det før ommeldte Møde med Værdalens Almenningsbestyrelse, Opsidderne paa Lyngs- og Hage-Gaardene i Stiklestad Hovedsogn tilkomme saadan Ret paa Grund af det gjennem en lang Aarrække udøvede Brug sammesteds. Andre brugsberettigede til Skoven findes ikke, hvilket ogsaa er Tilfældet med Gaardene Høilo, Minsaas, By, Rindsem, Bjertnæs, Stubskind, Balhald (Haugsvolden), Sundby og Balgaard. Bygslede Fjeldsletter eller Rydningspladse findes ikke i Almenningen. * * I Møde den 9de September 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlings protokol følgende Fjeldsletter inden Hoaas's Ålmenning: 1. Hegstad-Slettet. Ellev Andersen Hegstad ønskede Bygsel i Henhold til gammelt Brug: 2. Trones-Slettet. M. Moe for Ole Rostad forbeholdt Adgang til Bygsel. Derhos anmeldtes: 3. Grønningens Fiskevand at være bygslet af Ole Markussen Sundbyhaugen: 4. At Lars Eklo har brugt et Fjeldeng ved Jensaasbækken, som han ønskede at bygsle. Sluttelig erklærede Johan Nicolaisen nedre og vestre Skrove, at han ikke ønskede at benytte et Fjeldeng, hvoraf han hidtil har betalt 8 Skilling i Afgift. Noter. Dillan: Seterbruket i Verdal s. 121.
---- 236 SS-A ---- Grænsekart over Hoaas Stats-alm. i Værdalen. 1909.
---- 237 SS-A ---- TROMSDAL ÅLMENNING Tromsdal statsalmenning er den nest minste ålmenningen i Verdal. Allikevel er den stor sammenlignet med den minste, Småseteråsen stats almenning. Tromsdal ålmenning har fått navn etter den dalen hvor den ligger. Tidligere var den nok en god del større, men den utviklingen som var vanlig på 16-1700-tallet, førte til at gårdene i nærheten fikk sine gårds skoger utvidet på bekostning av ålmenningen. Mot vest og nord grenser den til Værdalsbruket og private gårdsskog er. Mot øst grenser den mot Inndal statsalmenning. Mot Hoås statsal menning har den ikke grense, men det sydligste grensepunktet for Tromsdal er det nordligste for Hoås ålmenning. Tromsdal ålmenning er en av de få almenningene som er nevnt med navn i 1749. Forklaringen er trolig den at avstanden fra denne ålmenn ingen til et sagbruk var ikke større enn at det var mulig å drive skogen. Følgelig ble den så høyt verdsatt at den ble navngitt. Tromsdal ålmenning. I forgrunnen Tromsdal ålmenning sett fra nord. Almenningen er så liten at den nesten rommes på dette bildet. Midt på bildet Hoåsknoppen, og videre bakover Hoås ålmenning.
---- 238 SS-A ---- (5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lefr ingen beliggende strekende sig i længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Mil.- Skowen som af Almuen til Gaardenes fornødenhed er udhuggen, bestaaende af Smaae Gran, samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer. Men som man ser, var skogen nokså medtatt, og det medførte at i den neste almenningsforretningen, i 1758, ble heller ikke Tromsdal ålmenning navngitt. Den ble da innbefattet i noe som ble kalt den første almenningsstrekning. I denne almenningsstrekningen lå alle almenn ingsområdene på sydsiden av dalen. Områdene mellom Inndalen, og Helgådalen, samt områdene nord for Helgådalen utgjorde den andre strekningen. Leksdalen og Volhaugen utgjorde henholdvis tredje og fjerde strekning. Innenfor den første almenningsstrekning lå foruten Tromsdal ål menning også Hoås ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenn ing, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning. Arnets beskrivelser av almenningene i 1758 ble brukt som grunnlag da holzførster Wøllner sendte inn sine beskrivelser i 1768. Egentlig ble de brukt mer enn som bare grunnlag, Wøllner skrev dem nærmest ordrett av. Men han kalte hele denne strekningen for Ramsaassen Allminding, og han ga som tilleggsopplysning at skogen var bortforpaktet til generalauditør Kjerulf og lagt under Ramsås sag. (Både Arnets beskrivelse og Wøllners beskrivelse er satt inn i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.) Imidlertid er det ganske klart at Arnets almenningsbeskrivelse var alt for generell og uklar. Kongen ønsket å realisere flest mulig almenninger for å skaffe seg inntekter. Derfor måtte de være bedre beskrevet enn som så. Av den grunn ble nok en almenningsforretning avholdt i 1787. Denne gang omtales Tromsdal ålmenning slik: En Bøygde Almending, kaldet Tromsdahls Alminding, som begynder i Sydost fra Lie Dammen til Hoeaas-Wolden, gaar siden i Nordost til Roedbrækken, i nordwæst langs een der wærende Bæk og i Gudingsælwen, samt dernæst til Lie-Dammen igien hwor man begyndte. J Sydost skal denne Alminding wære 1 Vi Fierding Lang og Vi Fierding breed Uhngefær. Af denne Alminding har følgende Skowløse Gaarde fra u-mindelig Tiid betient sig til huus-tømer hugstweed og GierdeFang, nemlig: Wohlen, Reppe, Lundskin, begge Øfskind-gaardene, 3de Mønes-gaarde, 2de Slapgaard-, 3de Balgaard og Qwelstad-gaarde. Jngen skyldsatte ingen nye Rødnings Pladse findes i denne al minding, ej heller er her nye Rødnings Pladse findes i denne alminding, ej heller er her bøxlede Engeslætte- Den 3die Deel heraf har neppe skow som er derhos ringe, qwistet og u-brugbar, uden til Bøygdens Fornødenhed, Resten bestaaer af Myhrer og uduehg Skow. Det er første gang at begrepet bygdealmenning er funnet nevnt i for bindelse med denne ålmenningen. Lie-Dammen som det vises til, var dammen ved Lie sag som lå \ Trongdøla. (Se Skog og sagbrukshistorien.) Derimot som det vil fremgå
---- 239 SS-A ---- Tromsdal ålmenning. Almenningen ligger til høyre midt på bildet bak steinbruddet. Fra sydvest. av den beskrivelsen almenningskommisjonen av 1861 ga, ansa denne kommisjonen beksrivelsen som å være av betydning. Vi får også de første opplysningene om hvilke garder som var bruksberettiget. Det nevnes ingen setre, og det stemmer med hva Dillan har kommer frem til. 1 Bare en setervold nevnes, og det er Hoåsvolden som også tjeneste gjorde som grensemerke. Fungerende fogd Støp skulle i 1816 gi en fortegnelse over de almenn ingene staten eide i Verdal. Han nevner syv. Deriblant er ikke Tromsdal ålmenning. Den må etter hans mening ha hørt med blant de seks som han omtaler på følgende vis: De øvrige skal Tiid efter anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. De seks er ikke navngitt, men de er følgende: Vera eller Juldal ål menning, Kverndal almennning, Inns eller Sul ålmenning, Småseteråsen ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning. Fire år senere, i 1820, skulle en matrikkelkommisjon matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke tilhørte staten. Den kom frem til at bare Vera eller Juldal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmen ning var privateid. De øvrige var fortsatt statseiendom. De ble derfor ikke matrikulert.
---- 240 SS-A ---- Rids over TromsdalsÅlmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer I 1826 rapporterte fogd Aarestrup inn almenningene i fogderiet, men Tromsdal ålmenning har han ikke tatt med. Det må skyldes en forglem melse. Men det er ikke den eneste han har glemt. Også Småseteråsen og Volhaugen er glemt. Men i rapporten fra 1843 er den med, og her står: 15. Trumsdals Alminding omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred. her findes ingen byxlede Engsletter derimod nogen Skow som i umindelige Tider har wært benyttet af Opsidderne paa 10 Skovløse Gaarde i Vuchu Sogn til Huustømmer, Veed og Gjerde fang og er Skoven saa medtaget at den ei kan erholdes til større Verdi end fra 200 til 300 Sd. I et senere kapitel i denne boken går det frem hvordan skogene i al menningene var rasert av de bruksberettigede i forrige århundre. Og det går også frem her at så var tilfelle i Tromsdalen ålmenning. I 1847 fulgte nok en almenningsrapport. Denne følger i vesentlig grad forretningen av 1787, men et par nye ting har kommet til. 15., Trumsdals Bygdealminding a der efter befaring af 12: Septbr. 1787 begynder i Sydøst for Lie Dammen til Holaas Wolden gaaer siden i Nordost til Rodbækken, i Nordost langs en derværende Bæk og i Gudingselven samt dernæst til Lie Dammen igjen opgives omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred, dens Værd er anslaaet til 2 a 300 Spd. b. Med Undtagelse af Skoven bestaaer den af Myr og uduelig Jord. c. Gaardene Wohlen Reppe Lundskind, begge Øfskind, 3 Mønnes 2: Slapgaard 3: Balgaard og Quelstad have fra mindelige Tider Ret til Hugst af Huustømmer Veed og Gjerdefang.- d. Der gives ingen Pladse eller Engesletter. e. Staten har ingen Indtægt af samme.-
---- 241 SS-A ---- H<„./.;,„A- SØ£j?*L'l D *»/ Kart over Tromsdal Alminding i Værdalen op tåget 1862 av w Haffner, Holaas Wolden er feilskriving av Hoåsvolden. Innledningsvis kalles den en bygdealmenning. Årsaken til det er rimeligvis at det begrepet ble brukt i 1787. Derimot synes ikke almenningskommisjonen av 1861 å ha vært i tvil om at dette var en statsalmenning. Den sier følgende: TROMSDALS ÅLMENNING Medens Forretningen af 1757 paa Grund af dens vidtomfattende Betegnelser ingen særskilt Beskrivelse indeholder af denne Ålmenning, haves saavel i Forretningen af 12te September 1787 som navnlig i en under 25de Juni 1812 afholdt og i Kommi ssionens Besiddelse værende Grændseopgangsforretning mellem de i Almenningen Brugsberettigede og en Del af de Angrændsende ret god Veiledning til Bestemmelse af Almenningens Grændser, angaaende hvilke Kommissionen desuden har søgt Oplys ning under Forhør, optagne Iste og 2den August 1862, Bde Oktober s. A., 27de August og 20de November 1863 samt 25de og 27de Juli 1865, foruden at man desan gaaende under 16de Juli 1864 og 27de Juli 1865 har afhandlet det Fornødne med Hr.
---- 242 ----
over Tromsdal Alminding i Værdalen optaget 1862 af Haffner. Copieret af Rando Wolf f. L. N. Jenssen paa Faderens, Grosserer N. Jenssens Vegne, forsaavidt nemlig dennes Eiendele paa flere kanter modstøde Almenningen. Endelig har Kommissionen ogsaa i Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de April 1862 (skal formentlig være 14de Mai 1862) og 21de November 1863 omhandlet Forholde vedkommende Tromsdals Ålmenning, hvilke ogsaa den 9de September 1864 gjordes til Gjenstad for Behandling i et Almuesmøde i Værdalen. I Henhold til de Oplysninger, Kommissionen paa ovennævnte Maade har erhvervet, samt paa Grund af de Vedtagelser, der af Grosserer Jenssen navnlig i Skrivelse til Kommissionen af ste August 1865 ere gjorte, bliver denne Almennings Grændser for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs paa Hoaas's Sætervold, hvor Indals og Hoaas's Statsalmenninger samt Jenssens Tromsdals-Mark modstøde, gaar Linien for Tromsdals Ålmenning i Nordost modstødende Indals Statsalmenning ret paa den Hovedmærkerøs, der er opsat paa den østlige Heidning af en skovbevoxet Aashøide, kaldet Rodbrækken, hvor tillige Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde. Fra bemeldte Røs, i hvis umiddelbar Nærhed et Mærke er indhugget i Bjerget, ligesom i 2de Grantræer findes gamle Kors, bøier Almenningsgrændsen langs nysnævnte Lev ring gaardes Udmark i Nordvest over den saakaldte Stavnsmyr ben til Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af 2 smaa Bække, der forenede gamle indhugg ede Mærker forsynet Furutræ nogle Skridt Sydost for hint Sammenløb. Fra bemeldte
---- 243 SS-A ---- Røs følger Limen, fremdeles modstødende Levrings Eiendom, Almenningsbækken i Nordvest indtil sammes Udløb i Elven Trangdøla, og er her en lignende Røs opsat. Derefter følges nysnævnte Elv i Sydvest indtil en Hovedmærkerøs, der er anbragt paa det Punkt, hvor den i Forretningen af 1787 ommeldte, men forlængst tilintetgjorte Liadams Midte antages at have været, hvilket er skjønnet at være ved det Sted, hvor en liden Bæk rinder frem under Jordvolden og falder i Elven. Herfrå bøier Almennings grændsen i Sydost og gaar den tilbage til Udgangspunktet paa Hoaasvolden, i den hele Strækning tilgrændsende N. Jenssens Tromsdals-Mark. Saavel ovennævnte Mærkerøser som de mellem disse til et samlet Antal af 45 opsatte mindre Stenrøser ere afsatte paa det af Kommissionens daværende Konduk tør, Premierløitnant Haffner, i 1862 optagne Kart over denne Ålmenning, af hvilket en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i Henhold til Lov af 12te Oktober 1857 er organ iseret i 1864, efterat behørigt Hensyn er tåget til de i Almenningen Brugsberettigede. Disse ere, saavel i Henhold til den citerede Forretning af 1787 og vedkommende Stiftsbefalingsmands Promemoria af ste November 1774 som paa Grund af det stedse værende Brug, der er oplyst at have fundet Sted, Opsidderne paa Gaardene Vohlen, Reppe, Lundskind, Øfskind (2de), Mønnes (3de), Slapgaard (2de), Balgaard (3de) og Kvelstad, hvilket samtliges ret til Almenningens Skov gjælder det fornødne til Bygningstømmer, Brænde og Gjærdesfang. Denne Brugsret har ifølge Distrikts-Mat rikulerings-Kommissionens Forhandlingsprotokol under 2den Marts 1820 foranledi get, at de for ovennævnte Gaarde anførte Sammenligningstal «ere forhøiede med Værdien af fornøden Skov til Husbehov», en Feil, som Kommissionen vil paapege for Vedkommende i Anledning af den nye Matrikul. Imidlertid har der aldrig været reist Tvivl om, at Tromsdal er Statsalmenning. I denne Ålmenning er ingen Sæter eller Fjeld slet: derimod findes i den nordvestre Dal lige ved Veien til Tromsdals Gaard en Rydningsplads, kaldet Almoen, hvis Bruger Ole Johansen under 13de August 1861 er meddelt Bygselseddel paa Pladsen, hvis Grændser ere betegnede ved Gjærder, udenfor hvilke Bygselmanden ei tilkommer nogensomhelst Brugsret.
---- 244 SS-A ---- RAMSÅS ÅLMENNING Ramsås statsalmenning er en av grense-almenningene i Verdal. Med det forståes at den grenser mot en annen kommune. log for seg er ikke det noe særsyn, da de fleste almenningsstrekningene i Verdal ligger i vide fjellområder hvor kommunegrensene går. Denne ålmenningen har fått navn etter Ramsåsen, et lite avgrenset fjellparti som ligger på grensen mellom Verdal og Levanger kommuner. På den andre siden av grensen Ramsås bygdealmenning. Egentlig til Levanger ligger også Hegli og er det to almenninger som bærer dette navnet. Opprinnelig var dette en ålmenning, men da Skogn og Frol ble skilt fra hverandre i forrige århundre, ble også ålmenningen delt i to, en Skogn-del og en Frol-del. Denne to-delingen er opprettholdt, også etter at kommunene ble slått sammen igjen til storkommunen Levanger. Begge disse almenninger er bygdealmenninger. Ramsås ålmenning i Verdal grenser mot Hegli og Ramsås ålmenning i Frol. Mot syd ligger Ramsås ålmenning. Ramsåsen midt på bildel. Til høyre Kaldvassmyren. I forgrunnen Tromsdalen.
---- 245 SS-A ---- Hoås statsalmenning. Mot øst og nord ligger Værdalsbrukets eien dommer og private gårdsskoger. Ramsås ålmenning er en av de få almenninger i Verdal som ble nevnt med navn i 1749. På den tid ble det vanligvis brukt generelle oversikts beskrivelser. Men i Ramsåsen ble det hugget skog til sagene som eksi sterte i nærheten, og dermed hadde denne ålmenningen en større verdi enn andre almenninger som både var større og hadde mer skog, men hvor det ikke var mulig å utnytte skogen på grunn av for store av stand er. Fogd Petter Arnet ga følgende beskrivelse av Ramsås ålmenning: (6:) Ramsaas Almindingen. - strekende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaardens fornødenhed er noget ud huggen Bestaaer af een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende Weed, samt hist og her i Dahl-Læggerne lit huustømmer.- I 1758 ledet den samme fogden en ny almenningsforretning. Men denne gang ble Ramsås ålmenning ikke nevnt ved navn. Nå var den en del av et større almenningsområde som strakte seg fra Skogn til svenske grensen. Selve grensebeskrivelsene er i og for seg greie nok for området som helhet, men det omfatter også Tromsdal ålmenning, Hoås ålmenning, Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning Den tidligere omtalte holzførster Wøllner sendte i 1768 inn rapporter om almenningene i Verdal. Stort sett skrev han av fogd Ar nets rapport er fra 1758. Men han ga hele almenningsstrekningen på sydsiden av dalen fra Skogn til svenskegrensen navnet Ramsaassens Allminding. Og årsaken til det er ganske enkelt den at skogen var bortforpaktet til gene ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. Det var vanlig for Wøllner at han kalte en almenningsstrekning det samme som den sagen som tok tømmeret der. I dette tilfellet var ikke dette helt meningsløst da Rams åsen faktisk var en ålmenning. Men det fikk da den konsekvensen at hele strekningen fikk dette navnet. Men Wøllner kalte også Volhaugen ålmenning for Hauka ålmenning av den grunn at denne sagen fikk sitt tømmer fra denne ålmenningen. Og det samme var tilfellet med både Gren ålmenning og Nedre Holmen ålmenning. Den første var lagt til Gren sag og gjaldt Malså ålmenning, og den andre var lagt til Nedre Holmen sag og gjaldt Kverndal ålmenning. Både Arnets beskrivelse fra 1758 og Wøllners fra 1768 er tatt med i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. Beskrivelsen av 1758 antyder også at det fantes setre innenfor områd et. Hvilke setre det var, og hvor de lå, får vi ikke vite. Derimot i almenn ings forretningen av 1787 fortelles det hvilke garder som var bruksbe rettiget i ålmenningen.
---- 246 SS-A ---- Imidlertid før denne almenningsforretningen blir behandlet, skal vi ta med hva som står om Ramsås ålmenning i forbindelse med en søknad fra Tomas Lyng om å få anlegge et sagsted i 1764. I den anledning innledes rettsreferatet slik: ... at anno 1764 14 juli ble udi en sæterbolig udi almindingen Ramsaasen iV ær dalens prestegjeld retten satt ... Sagen skulle anlegges i Tromsdalen og tømmeret skulle delvis taes i Ramsås ålmenning.
Ramsås ålmenning. Den karakteristiske nordveggen av Ramsåsen Man foretog sig derefter besigtelsen over Ramsaas almindingen, hvorav en del ligger imellem Tromsdalens og Levringens gårders strækning, og begyndte besigtelsen fra Ramsaae saugsted til Hanekammen, derfrå over høieste Ramsaas til Dætbækken over Hæssemyrene, samt Bænkemyrene til Hoeaasfossen og Hoeaasvolden, derfrå over Persmyren langsefter en liden bæk, som rinder fra bemeldte myr til trende mærkestene, som staar paa nedre eller vestre side av den vei, som løber mellem Troms dalen og Levringen. Fra samme mærkestene for man lige ned i Lie saugdom, derfrå langsmed elven til almindingsbækken og op efter samme indtil myrene og Levrings sæterberget til Rotbrækken, dens strækning. Længden fra Hane Kammen til Rotbækken kan ungefær være 1 Vi mil vel maalt og bredden en fjerding, hvilket dog ei med nogen vished kan bestemmes formedelst de hist og her mellemkommende berge og daler. Skoven bestod i dalerne av frodig veksterskov, med paa høiderne, hvor veir og vind tåger sterkest befandtes den tynd og at beståa af fortørrede trær
---- 247 SS-A ---- Dette resulterte i at Lyng fikk lov til å anlegge en sag ved Ramsåsen. Imidlertid var den i drift bare kort tid. (Se skogbrukets historie.) Så i 1787 fulgte den ovenfornevnte almenningsforretningen. Også ved denne anledningen var det en fogd Arnet som ledet forretningen, men han hette nå Arnt Christoffer. En Kongl. Alminding kaldet Ramsaas Alminding, som begynder fra Ramsaasen og gaaer i West til Syndre-Kløft i Ramsaasen derfrå i Nord efter høyeste Ramsaas og til Tømmersøen, wiidere i øster til Holras Bekken, der falder ned i Trangdahls Elwen; derfrå i Syndern efter Elwen til Ramsaasen hwor man begyndte. - Denne alminding indeholder deels Gran-Skow, deels Snau-Berg, deels Myhrer - Ingen skyldsatte og ingen nye-RødningsPladser findes her, men Sewald Bye heraf Bøygden, har her en Enge slette kaldet Bye-Wolden, som han efter Bøxel-Sæddel fra forrige Foget Arnet dat: 12. Aug 1779, der han nu foret nytter betiener sig af med 8 skilling Aarlig afgifter - Ligesaa har Jens Winhe her en Bygslet Enge-Slætte kaldet Dyrhougen mod 12 skill ing aarl. Afgift, hvorom han arw nytter sal: Foget Arnet Bøxel-Sæddel af Ist Juni 1768. Denne Alminding er \Vi Fierding Miil ungefær i Længde og breede. Fra u mindelige Tiider har ellers følgende skow-Løse gaarde betient sig af denne Alminding til deres Hus Fornødenheder nemlig: Begge Leenes - alle Roswold- og Winge-gaard erne, Ligesom og Roswold gaarderne har stedse hwer haft deres Sæter. Ramsås ålmenning. Fra samløpet mellom Ramsåen og Tromsdalselven. Ramsåen fra venstre og Tromsdalselven nedenfra. Etter samløpet kalles den Trongdøla. Østgrensen for ålmenningen følger Ramsåen nedover til samløpet. Derifrå går den i rett linje til den støter på Trongdøla i høyre bil led kant.
---- 248 SS-A ---- Ramsås ålmenning. Toppen av Ramsåsen med Byahøgda mot venstre billed kant. Bak til venstre Skitholvola som ligger i Hoås ålmenning. i Ramsås ålmenning. Kaldvassmyrenfra nord.
---- 249 SS-A ---- Ellers ble Ramsås ålmenning berørt flere ganger i pantebøkene og panteregistret fra sist på 1700-tallet uten at navnet på ålmenningen ble brukt. Det var først og fremst seterrettighetene det var tale om, og seiv om seterbruket ikke er det primære i denne sammenheng, kan vi allike vel gi et eksempel fra panteregistret. Fogden ga bygselrett paa Sæt ter Dyhrhougen kaldet i almindingen til Zachahas Winnie. Dyrhaugen er forresten en av de setrene som ble nevnt flest ganger med navn i disse kildene, og også i ovenforstående beskrivelse fra 1787 er den nevnt. Konstituert fogd Støp listet i 1816 opp alle statsalmenningene i Verdal. Han kom frem til at det var syv i tallet. De andre seks var etter hans formening privat eid. Men Ramsåsen var med blant de syv. Og matrikkelkommisjonen av 1820 skulle matrikulere og skyldsette all ikke-statlig eiendom. I og med at Ramsås ålmenning var statseien dom, ble ikke den vurdert av denne kommisjonen. Seks år senere, i 1826, skulle fogd Aarestrup også rapportere almenn ingene i fogderiet. Han har glemt en del, men Ramsås ålmenning er med, seiv om det han skriver, stort sett er en avskrift av almenningsfor retningen av 1787. 2 Ramsaas Alminding, som begynder for Ramsaasen og gaaer i Wester til Syndre Kløft i Ramsaasen, derfrå i Nord efter høieste Ramsaas og Tømmersøen, videre i Øster til Buvas-Bækken, der falder ned i Trangdahls Elven; herfrå i syden efter Elven til Ramsaasen, hvor han begyndte. Denne Alminding indeholder deels Granskov dels snaue Bjerg og deels Myhrer. Jngen skyldsatte og ingen nye Rydningspladse findes her. Denne Alminding er omtrent 1 Vi Fjerding i Længde og Brede. Nogle af Almuen ere brugsberettigede i Almindingen i Kenseende til Skoven og Sæterboeliger. I årene 1853 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene. I 1843 sto følgende om Ramsås ålmenning: Ramsaas Alminding omtrent 3/8 Miil i Længde og Bredde.- Byxlede Engesletter findes ikke derimod Skov som hugges efter Udviisning og mod Betaling til Statscassen efter Taxt. Rosvold Gaardene have her Sæterboliger. Almindingens Verdi anslaaes til omtrent 150 Sp. Og i 1847 sto følgende: 16., Ramsaas saakaldte Kongelige Alminding a der begynder efter nævnte Forretning fra Ramsaasen og gaaer i West til Søndre Kløft i Ramsaasen, derfrå i Nord efter Høi este Ramsaas og til Tømmersøen videre i Øst til Kulvasbækken, der falder ned i Trang- dalselven, herfrå i Syd efter Elven til Ramsaasen hvor man begyndte, den er omtrent 3/8 Miil i Længde og bredde dens Værd er anseet til 150 Spd.- b., Foruden Skowen bestaaer den af Myrer og snaue Fjeld.- c, Hugstret til Fornødenhed have fra umindelige Tider følgende Gaarde begge Lehnæs alle Rosvold og Vinnje Gaarde, ligesom Rosvold Gaarde have sin Sæter der.- d., der gives for Tiden ingen Pladse eller Engesletter. e., Staten har ingen anden Indtægt end af Skovleie nåar Hugst bevilges. Også denne rapporten er for det meste basert på 1787-forretningen. Men et par nye ting kommer dog til. Blant annet hva man den gang verdsatte ålmenningen til.
---- 250 SS-A ---- Ramsås ålmenning. Fra Ramsåsen mot nord. Nedenfor i bakgrunnen Kaldvassmyren. Ramsås ålmenning. Ramsåsen sett fra vest i Frol.
---- 251 SS-A ---- Et annet interessant forhold er hvordan man skrev navnet Kaldvass bekken i 1787: Holrasbekken. I avskriften fra 1816 var man ikke helt sikker på skrivemåten, og denne gang ble det: Buvas-Bækken. Først i 1847 er det mulig å forstå navnet: Kalvasbækken. Så fulgte almenningskommisjonen av 1861, og denne almennings beskrivelsen er den mest grundige og pålitelige, og gjelder fremdeles. Rids over Ramsaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer. RAMSAAS ÅLMENNING Angaaende denne Ålmenning, hvis Grændser hverken i Forretningen af 18de Juli 1758 eller i den af 12te September 1787 ere saaledes beskrevne, at de kunne tjene til noget paalideligt Grundlag for den fremtidige Bestemmelse deraf, har Kommisionen søgt Oplysning dels under Aastedsbefaringer den 12te Juni 1862 og 22de Juni 1864 og dels under Forhør, optagne den 30te og 31te Mai og 20de Juni 1862 samt 17de April 1863, ligesom ogsaa enkelte denne Ålmenning vedkommende Forholde ere specielt omhandlede under en af Kommissionen behandlet og den 2den Mai 1863 paadømt Justitssag mod Ole Olsen og Beret Jensdatter Dyrhaugen, tiltalte for ulovligt Aavirke i denne Ålmenning. Ordningen af Grændseforholdet har derhos været Gjenstand for Overveielse, foruden med de under ovennævnte Befaringer Mødende, med Bestyrelserne saavel for den heromhandlede Statsalmenning som for den i Vest for en Dei tilstødende Levanger Landsogns Kommune tilhørende Ramsaas Ålmenning. I Henhold til de saaledes erhvervede Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive Grændserne for Ramsaas Statsalmenning for Eftertiden følgende: Fra Hovedmærkerøsen paa Toppen af et i Nordost for Gaarden Buran i Skogn liggende Bjerg af en særegen og paa Afstand let kjendelig Form, hvilket kaldes Hane-
---- 252 ----
Kroki fra Ramsaas Alminding i Verdalen optaget 1863 afA. So/em kammen, gaar Linien langs med østre Burans Eiendom i Syd til en Hovedmærkerøs paa det saakaldte Hvidbjerg, der er en fra Ramsaasen udspringende Bjerghammer, hvori findes en kvidagtig eller lys Stenart. Herfrå løber Grændsen, modstødende en Strækning, hvorom der fortiden skal være Retstvist mellem Eierne af Gaardene østre Buran og Bestyrelsen for den private Ramsaas Ålmenning i Levanger Sogn, idet begge Parter paastaa Eiendomsret dertil, - i Syd übetydeligt til Øst under Ramsaasfjeldets vestre Afsænkning indtil den Hovedmærkerøs, der er opsat i den vestre Ende af et Dalføre eller Fjeldkløft, kaldet Skidthuldalen, der skiller den saakaldte Byahøide, hvilken maa ansees som en Del af Ramsaasfjeldet, fra den søndenfor liggende Strækning, som benævnes Buaasvola. Ved bemeldte Punkt modstøder Hoaas Stats almenning i Syd. Grændsen for Ramsaas Statsalmenning bøier fra sidstnævnte
---- 253 SS-A ---- Ramsås ålmenning. Hanekammen, et av grensepunktene for denne ålmenningen midt på bildet til venstre, sett fra vest iFrol. Hovedmærkerøs i Øst noget til Nord og gaar modstødende Hoaas Ålmenning i Begyndelsen langs Skidthulbækken til den saakaldte Hellovold (gl. Høilovold), hvilken er beliggende nogle Skridt paa østre Side af Ramsaaselven, og er her opsat en Hovedmærkerøs, ligesom Kors findes indhugne i flere tast ved hinanden staaende Træer. Her modstøder ogsaa den Grasserer N. Jenssen tilhørende Tromsdals Mark, hvilken følger Almenningens Østgrændse, der nu bøier i Nord lidt til Vest og gaar først langs Ramsaaselven, saaledes at hvor denne deler sig i 2 Arme, følger Almenningslinien den østre Arm, indtil Mærkerøsen ved det Sted, hvor Ramsaaen og Elven Trangdøla løbe sammen, hvorpaa Almenningen følger sidstnævnte indtil det ved en Bøining af samme liggende, førnævnte N. Jenssen tilhørende Engeslette, Klokkerholmen kaldet, hvis Gjærde mod Vest derpaa danner Grændsen mod Almenningen, indtil atter Trangdøla træffes, og hvor Hovedmærkerøs er opsat. Herfrå følger Linien Trangdøla til det Sted, hvor Tømmersø og Kalvasbækkene løbe ud i samme, og hvor ved en liden Holme en Hovedmærkerøs er opsat. Her under Tromsdalsmark paa denne Kant, idet Almenningen nu modstødes af Garaaens Eiendele, der følger Almenningsgrændsen, som nu løber langs Tømmersøbækken ret i Vest indtil Hovedmærkerøsen ved Tømmersøen, hvor Gaarden østre Ravlos Udmark modstøder, og denne følger derpaa Almenningsgrændsen fremdeles i Vest indtil Udgangspunktet paa Toppen af Hanekammen. Over denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget i 1864 af Kommissionens Konduktør, Premierløytnant Fougner, og er paa Kartet, hvoraf vedkommende Almenningsbestyrelse modtager en Kopi, afsat saavel de ovennevnte Hovedmærkerøser som de mellem disse i et samlet Antal af 72 opsatte mindre Stenrøser. Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov tilkommer ifølge Forretningen af
---- 254 SS-A ---- /ført over Ramsaas Alminding i Værdalen. Tegnet a/H. Fougner 1864. 1787 Opsidderne paa Gaardene Lennæs, Vinne og Rosvold, hvilke sidste ogsaa have Sæter i Almenningen. Saadan have Gaardene Lennæs ogsaa tidligere havt, men ikke i længere Tid benyttet. I møde med Værdalens Almenningsbestyrelse af 21de November 1863 har denne erklæret, at den antog, at samtlige Gaarde i Vinne Sogn tilkom Brugs ret til Skoven, da saadan stedse har været udøvet. Rosvold- og Lennæsgaardene ligge derimod i Stiklestad Sogn: men Bestyrelsen indrømmede disses Brugsret. Inden Almenningen ligger en Engeslette, kaldet Dyrhaugen, der tidligere har været brugt under Gaarden Vinne, men som fortiden i Medhold af Bygselseddel, dateret 31te Mai 1843, bruges af Ole Olsen Bringsaas's Enke, Beret Jensdatter, der ved Skrivelse fra Indredepartementet af 7de August 1865 er givet Tilsagn om i eget Navn at erholde Bygsel paa Rydningspladsen efter de nuværende Grændser for samme, idet disse nemlig have været udvidede senere end Pladsen ved Forretning af 9de September 1854 blev skyldsat for 1 Ort. Paa Dyrhaugen findes fortiden opført 1 lidet Vaaningshus, 1 Lade samt Fjøs og Stald. — Grændserne for denne Rydningsplads ere afmærkede dels ved Stenrøser og dels ved Gjærder, og udenfbr denne saaledes belegnede Strækning tilkommer nævnte Beret Jensdatter ingen Brugsret. Efter Almenningsbestyrelsens i ovennævnte Møde ytrede Formening bør Dyrhaugen efter Beret Jensdatters Død ikke paany bortbygsles. løvrigt gives hverken andre Pladse eller Fjeldsletter inden Almenningen, for hvilken i Medhold af Lov af 12te Oktober 1857 særskilt Bestyrelse er organiseret i Aaret 1864.
---- 255 SS-A ---- ALMINDINGSBESTYRELSEN I VÆRDALEN 1859 - 1865 Stortinget vedtok Lov om Almindinger 12. oktober 1857. Denne loven forutsatte at det var et felles almenningsstyre for det enkelte herred. Med utgangspunkt i denne loven sendte fogd Schive samme år et brev til Verdal formannskap, hvor han redegjorde for hva som sto i loven, og han ba om at det ble foretatt valg på et slikt almenningsstyre. Loven forutsatte at formannskapsmedlemmer fra en krets som sognet til en ålmenning, automatisk var medlemmer av et slikt styre. I sitt brev sa Schive blant annet følgende: Efter de wed Fogedarchivet wærende Documenter, skal der i Værdalens Thinglaug wære følgende Statens Almindinge, Sc 1. Tromsdals Alminding 3. Ramsaas do 2. Hoaas Alminding 4. Indals do 5. Svarthoveddo 6. Qværndals do 7. Smaasæteraasens Alminding 8. Molsaa Alminding 10. Vohlhougens do. 9. Lexdal do og Etter at en del brev hadde gått frem og tilbake mellom de rette instanser for å få avklart en del forhold formannskapet fant uklare, ble det 12. august 1858 foretatt valg paa Medlemmer af Almindingsbestyrelsen i Værdalen. Dette valget ga følgende resultat:
---- 256 SS-A ---- Som vi ser, mangler fire av de ti almenningene som den gang ble regnet som statsalmenninger, nemlig Malså, Hoås, Inndal og Svarthovd almenninger. Dette styret la 18. juni 1859 frem sin første bekjentgjørelse. Denne bekjentgjørelsen representerer den første skriftlige regulering av al menningene i Verdal fra et kommunalt organs side. Den hitsettes derfor i sinhelhet. Bekjendtgjørelse. Tilfølge fattet Beslutning i et Møde af Værdalens Almindingsbestyrelse den 16de d.M. opfordres herved de Almindingsmænd, der maatte ønske at foretage Hugst af Brænde fang eller andre Træmaterialer i nogen af Districtets Almindinger i denne Sommer, at indkomme med Andragender med Opgivende, i hvilken Alminding Hugsten ønskes utvist, hvad slags Træer der ønskes aavirket samt omtrentlig hvor mange Læs af hver Sort. Disse Andragender maa, for Stiklestad Sogn være indleveret enten til Hr. Land handler Monrad eller Kirkesanger O. Sehm senest Fredag i denne Uge, den 24de d.M. hvorefter Bestyrelsen atter vil sammenholde paa førstkommende Løverdag, den 25 d.M. for at gjennemgaae de indkomne Ansøgninge og meddele Bevillinger til de ansøgte Hugste, hvorunder vil blive tåget særligt Hensyn til vedkommende Ansøgers større og mindre Trang, samt til Skovenes Tilstand i den Alminding Aavirket agtes udført. Blandt de forøvrigt allerede fastsatte Betingelser for den omhandlede Hugst bemærkes forløbig: a: at Træer, der ere nedfalne og som beviseligen ikke due til andet end Brænde, samt Kviste og Topender, bliver for dette Aar at tåge uden Betaling, dog under Betingelse, at det sammenlundes særskilt saa at Skjøn kan foretages. b: at for Træer der ere tienlige til Bygningstømmer og som have en Længde af 12 a 16 Al: og indtil 6 Tommers Top, betales 1 Spd. pr. Tylt, og for Træer af større Dimen sioner bliver Betalingen forholdsvis høiere, hvilket alt vil afgjøres ved Skjøn paa Aastedet, og forinden saadant Skjøn er foretaget, maa intet af det Aavirket bortføres fra Almindinger. c: at Hugst af ung Wexterskov til Stør, Gjærdefang og Hessiestænger etc. indtil videre er forbuden, ligesom og at Løbning af Næver og Bark ikke maa finde Sted i nogen af Thinglaugets Almindinge. Med hensyn til Straffebestemmelserne for ulovlig Hugst, henvises til Kriminallovens 22de Kapitel samt til Lov om Almindingsskove af 12te October 1857, § 10. — Omtrent på denne tid må Elling Skrove ha blitt valgt til formann i almenningsstyret. Fra rundt 1860 var all korrespondanse til styret adressert til ham, samt at han underskrev alle brev som formann på styrets vegne. Om Elling Skrove, som også var skolelærer, kan det leses mer i Verdalsboka II A. Han eide og bodde på Midtholmen. Det er klart at slike påbud og regler måtte håndheves, og fra omtrent samme tid ble det valgt oppsynsmenn som skulle påse at ingen drev ulovlig hugst i almenningsskogene. Fra bekjentgjørelsen om oppsyns mennene går der frem at følgende var oppsynsmenn: 1. For Lexdals Alminding westre Deel er antaget Johannes Pedersen Musum. 2. For Volhaugens Alminding, Ole Andersen Forbregdsvald og Thore Olsen Forbregds- valdet.
---- 257 SS-A ---- 3. For Rams og Hoaas Almindings westre Deel Lasse Olsen Hal/an. 4. For Tromsdals og Hoaas Almindinger østre Deel Johannes Ottersen Qvellovaldet. 5. For Indals og Svarthovet Alminding El/ev Larsen Stene. 6. For Qwærndals og Smaasæteraasens Almindinge Meckael Christophersen Aarstad. 7. For Malsaae og Lexdals Almindings østre Deel Hans Arentsen Langdahl. Det kan opplyses at Johannes Kvellovald senere kalte seg Johannes Grindgjerdet, og at Ellev Stene kalte seg Ellev Stubbe. For oppsynsmennene ble det utarbeidet en instruks. Imidlertid ser det ikke ut til at alle bruksberettigede i almenningene godtok noe «overformynderi» uten videre, og fra de bruksberettigede i Tromsdal ålmenning, kom det et brev i 1860 hvor det blant annet hette at vi ikke kunne underkaste os Bestyrelsens Myndighed. Brevskriverne innså nødvendigheten med kontroll og regulering, men hevdet: Men Sagen er at Forholdet, hvad Tromsdals Alminding angaaer, er for skjelligtfra det, der finder Sted med Hensyn til de øv rige Almindinger i Districtet. Det var først og fremst avgiften som ble pålagt brukerne disse brevskriverne fant for høy. De stilte også en del andre betingelser: Vi ere fremdeles af den Formening, at vi i Almindingsloven have fuld Hjemmel for vor Fordring paa en særskilt Bestyrelse for Tromsdals Alminding. Dog skulle vi maaskee anerkjende den etablerede Bestyrelse nåar den 1. erkj ender os udelukkende Bruksberettigede i Tromsdals Alminding. 2. forpligter sig til ikke at anvise Hugster til Andre end os i bemeldte Alminding 3. gaaer ind paa et bestemme en vis moderatere Afgift paa Aavirket idet hele træffer nærmere Overeenskomst med os om Udøvelsen af vor Brugsret. Brevet er underskrevet av følgende: Niels Reppe, Paul Qvelstad, O. Balgaard, Ellev Balgaard, Ole Slapgaard m.p.P., Johannes Slapgaard, Ole Mønes, Nils Mønnes, Anders Mønes m.p.P., Jonas Øfskind, Ole Øfskind m.p.P., Andor Wohlen, E. Lundskind, Jacob Balgaard og Aage Wolen. Det er imidlertid ikke funnet noe i papirene til almenningsstyret som forteller noe om resultatet av dette brevet. Dog synes dette brevet å vise at det var en alminnelig praksis at man ble anvist hugst i andre almenninger enn dem hvor man naturlig hørte hjemme. At så var tilfelle går frem av rapportene fra forstmennene som delvis er gjengitt i et senere kapittel. Oppsynsmennene i de respektive almenningene førte tilsyn med hva som foregikk i almenningsskogene, og når de kom over ulovligheter, ble dette rapportert. I mange tilfeller var det tale om grove overtredelser og tyvhugst i stor målestokk. Gjerningsmennene fikk som straff betale bøter. Men i enkelte tilfeller synes også oppsynsmennene å ha vært nid kjære i sin dont. Blant annet står det i en rapport fra Johannes Musum at han var i sterk tvil om at Jacob Karmhus hadde bekommet to furu stokker på ærlig vis, men han hadde ikke bevis på at de var tatt ulovlig.
---- 258 SS-A ---- Og Johannes Grindgjerdet skrev i 1861: / afwigte Januar Maaned forøvede Ellef Michelsen Lundskind ulovlig Hugst i Hoaas Alminding ved at hugge et fortørret Furru Træ hvoraf blev en Stok til 7 a 8 Alen lang og 12 Tommers Top. Når det gjelder de som ble tatt for ulovlig hugst, er det grunn til å tro at det var langt flere det egentlig var tale om. Her skal vi huske på at gjennom lange tider hadde folk ansett det som sin soleklare rett å ta hva de ønsket når de ønsket i ålmenningen. Og det var nettopp denne praksisen som blant annet førte til ødeleggelse av almenningene, og som igjen nødvendiggjorde en mer restriktiv holdning og lovgivning. Dette går også frem av hva forstmennene uttalte om almenningene i sin alminnelighet og almenningene i Verdal i særdeleshet i 1850-årene. I perioden fra 1860 og frem til 1865 fant det sted en god del korres pondanse mellom de foresatte myndigheter og almenningsstyret. Og formann i styret var som nevnt, hele tiden Elling Skrove. Det ser også ut til at almenningsstyret samarbeidet med almenningskommisjonen som var i arbeid nettopp på den tiden. Denne kommisjonen fullførte sitt arbeid i 1865. Det ser blant annet ut til at kommisjonen ba almennings styret om hjelp til å skaffe seg opplysninger om hvilke setre som fantes i hver ålmenning. I hvert fall ba Skrove oppsynsmennene for hver ålmenning om å sende seg utførlige opplysninger om alle seterhus og seterbruk i hver ålmenning, hvilket han også fikk. Det eksisterer også regnskaper for perioden almenningsstyret virket, og her settes opp en oversikt over inntektene for hugst i hver ålmenning for hvert år slik det fremgår av regnskapene. Beløpene er oppgitt i daler, ort og skilling. 1. rubrikk gjelder tidsrommet frem til 21. mars 1860, 2. rubrikk gjelder fra 21. mars til 31. desember 1860, 3. rubrikk 1861, 4. rubrikk 1862, 5. rubrikk 1863 og 6. rubrikk fra 1.1. 1864 til 31.3. 1865. Om dette regnskapet kan flere analyser gjøres. Men her skal bare
---- 259 SS-A ---- påpekes at det for enkelte små almenninger må ha blitt tatt ut store mengder tømmer enkelte år. For Ramsås og Tromsdal er tallene bemerkelsesverdig store til å begynne med, men de minker utover. Det kan tyde på at det også begynte å minke på skogen. Og for Volhaugen ser vi at etter 1861 var det slutt. Da var det ikke mer skog igjen. Disse tallene forteller temmelig nøyaktig det samme som hva forstmennene uttalte om de samme almenningene. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.) Bind VI A— 17
---- 260 SS-A ---- LITT STATISTIKK VEDRØRENDE STATSALMENNINGENE (Tall og opplysninger ved Asbjørn Løe. Tall fra 1979.) Volhaug statsalmenning 9937 dekar 61,1% Totalt areal: 6073 da Produktivt skogareal: 342 da 2139 da 3592 da 6% 2% 1% Høy bonitet 5 Middels bonitet Lav bonitet 35 59 618 da 2989 da 6,2% 30,1% 1,7% 0,8% Trebevokst impediment Myr: 173 da 84 da 9937 da Vann: Annet areal (eng, vold o.l.) På produktiv skogareal På myr og trebevokst impediment 42.122 m 3 stående skogmasse 3.812 m 3 stående skogmasse 45.934 m 3 stående skogmasse Total mengde Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 rnVda Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 4,9 rnVda Tilvekstprosent: ca. 0,13% hvilket gir 807 m 3 tilvekst pr. år. Leksdal statsalmenning: 31140 dekar Totalt areal: 43,8% Produktivt skogareal: Høy bonitet 13650 da 540 da 4,0% 2640 da 19,3% 10470 da 76,7% Middels bonitet Lav bonitet 150 da 0,5% Dyrket mark 34,7% 2,4% 18,1% 0,5% 10800 da 750 da 5640 da Myr Vann Trebevokst impediment 150 da Ikke trebevokst impediment 31140 da
---- 261 SS-A ---- På produktivt skogareal På myr 79.386 m 3 stående skogmasse 6.134m 3 —»— På trebevokst impediment Total mengde 6.492 m 3 —»— 92.012 m 3 stående skogmasse Barskog: Løvskog: 75.380 m 3 16.632 m 3 92.012 m 3
Gj.snitti, mengde barskog pr. dekar produktivt skogareal: 5,5 mVda. Gj.snitti, mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,0 mVda. 3,0m 3 /da. Tilvekstprosent: ca. 0,09% hvilketgir 1.181 m 3 tilvekst pr. år. Stående skogmasse på produktivt areal 31.268 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 mVda Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 1,4 mVda Tilvekstprosent: 0,09% hvilket gir 395 m 3 tilvekst pr. år. Kverndal statsalmenning: Totalt areal: 36595 dekar Produktivt skogareal: Høy bonitet 12262 da 33,5% 147 da 1,2% 2223 da 18,1% 9892 da 80,3% Middels bonitet Lav bonitet Trebevokst impediment: Myr 11485 da 31,4% 12565 da 34,3% Vann 140 da 143 da 0,4% 0,4% Eng, vold 0.1. 36595 da
---- 262 SS-A ---- Stående skogmasse på produktivt areal: 40.743 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: Tilvekstprosent: 0,06% hvilket gir 817 m 3 tilvekst pr. år. 3,3mVda. 1,1 mVda. Småseteråsen statsalmenning: 383 da 96,1% Totalt areal: 368 da Produktivt skogareal: Høy bonitet 46 da 12,5% Middels bonitet 162 da 44,0% Lav bonitet 160 da 43,5% 15 da 3,9% Myr 383 da Stående skogmasse på produktivt areal: 2.265 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: Tilvekstprosent: 0,1 % hvilket gir 40 m 3 tilvekst pr. år. 6,2m 3 /da. 5,9m 3 /da. Inns eller Sul statsalmenning: 17605 dekar 52,0% Totalt areal: 9149 da Produktivt skogareal: Høy bonitet 450 da 4,9% Middels bonitet 1040 da 11,4% Lav bonitet 7659 da 83,7% Myr 38,4% 4,2% 6760 da 740 da Fjell, impediment Vann 956 da 5,4% 17605 da Det er lite stående skogmasse på denne ålmenningen. Svarthovd statsalmenning 11110 dekar 13,8% Totalt areal: 1533 da Produktivt skogareal: Høy bonitet 0 da Middels bonitet 489 da 31,9% Lav bonitet 1044da61,i% 2477 da 22,3 °7o Trebevokst impediment og myr Vann 0,06% 7 da 7093 da 11110 da 63,8% Over skoggrensen
---- 263 SS-A ---- Stående skogmasse på produktivt areal: 7.749 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: 5,5 mVda. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 0,7 mVda. Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 109 m 3 tilvekst pr. år. Inndal statsalmenning: Totalt areal: Produktivt skogareal: Høy bonitet 30 da 0 4% 8% 8% Middels bonitet Lav bonitet 2370 da 32 4830 da 66 Trebevokst impediment Myr Vann Dyrket mark Stående skogmasse (bar) på produktivt areal: Stående skogmasse (løv) på produktivt areal: Stående skogmasse på trebevokst impediment Stående skogmasse på myr: Stående skogmasse totalt: 14610 dekar 7230 da 49,5% 4260 da 29,2% 2880 da 19,7% 150 da 1,0% 90 da 0,6% 14610 da 40.711 m 3 1.231 m 3 7.636 m 3 406 m 3 48.753 m 3 Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal: 5,6 mVda. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,3 mVda. Tilvekstprosent: 0,11% hvilket gir 1019 m 3 i tilvekst pr. år (833 m 3 på produktivt areal, 176 m 3 på trebevokst impediment). Hoås statsalmenning: Totalt areal: 10320 dekar Produktivt skogareal: Høy bonitet 5730 da 55,5% 540 da 9,4% 2220 da 38,7% 2970 da 51,8% Middels bonitet Lav bonitet Trebevokst impediment Ikke trebevokst impediment Myr 2010 da 19,5% 30 da 0,3% 1890 da 18,3% Vann 30 da 0,3% 6,1% Dyrket mark 630 da 10320 da
---- 264 SS-A ---- Stående skogmasse (bar) på produktivt areal: Stående skogmasse (løv) på produktivt areal: Stående skogmasse (bar) på trebevokst impediment: Stående skogmasse (løv) på trebevokst impediment: Stående skogmasse (bar) på myr: Stående skogmasse totalt: Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 734 m 3 tilvekst pr. år. Tromsdal statsalmenning: Totalt areal: 1882 da Produktivt skogareal: Høy bonitet 855 da 45 366 da 19 661 da 35 4% 4% 1% Middels bonitet Lav bonitet 55 da Trebevokst impediment Myr 522 da 19 da Eng, vold 2478 da Stående skogmasse på produktivt areal: 15. 155 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: Tilvekstprosent: 0,14% hvilket gir 267 m 3 tilvekst pr. år. Ramsås statsalmenning: Totalt areal: Produktivt skogareal: 3830 da Høy bonitet 874 da 22,8% Middels bonitet 1697 da 44,3% Lav bonitet 1257 da 32,8% Trebevokst impediment 1874 da Ikke trebevokst impediment 72 da Myr 464 da Vann 60 da 6300 da Stående skogmasse på produktivt areal: 43.327 m\ Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt: Tilvekstprosent: 0,19% hvilket gir 724 m 3 tilvekst pr. år. 28.708 m 3 1.361 m 3 3.050 m 3 72 m 3 444 m 3 33.635 m 3 5,0m 3 /da 3,3m 3 /da 2478 dekar 75,9% 2,2% 21,1% 0,8% 8,1 rnVda. 6,1 rnVda. 6300 dekar 60,8% 29,7% 1,1% 7,4% 1,0% 11,3m7da. 6,9mVda.
---- 265 SS-A ---- OFFENTLIGE SKOGER Av Øystein Walberg EN OVERSIKT OVER JORDEGODSETS FORDELING I VERDAL I 1661 Utviklingen av proprietærgodsene er utførlig behandlet av Musum et annet sted i denne boken. Vi skal derfor ikke gå nærmere inn på eien domshistorien i Verdal her. Det kan allikevel være av interesse å se hvordan eiendomsretten til gårdene i Verdal var fordelt så tidlig som i 1661. I denne sammenheng har vi mest interesse av skoggårder, men på den tid hadde de aller fleste gårdene litt skog, slik at det er uråd å skille ut garder som overhodet ikke hadde noe skog innenfor sine vald. Vi må her huske på at utviklingen av gårdsskogene på bekostning av almen ningene nok var kommet godt i gang, seiv om de store utvidelsene kom i løpet av de neste 150 årene. Det motsatte forholdet, det vil si reduksjonen av gårdenes skogarealer, ikke som følge av avhendelse, men som følge av nydyrking, kom også til å virke inn med større kraft i de nærmeste par hundre årene. Men det bildet som oppsettet nedenfor vil avtegne, er først og fremst hvor store deler av gårdene som dette året var i offentlige eierinstansers hender. Når det tales om kronens skoger og de benefiserte skogene, er det ikke alltid like klart hva som menes. Det påberopes heller ikke at oppsettet nedenfor skal gi full klarhet. Men enkelte garder som var i kronens eller kirkens eie, var også skoggårder. Disse gårdenes skoger tilhører således de kategorier av skoger som er nevnt ovenfor. Fra 1661 og frem til midten av 1800-tallet skjedde en vesentlig forandring med hensyn til eierforholdene. (Se kapitlet Litt om de bene fiserte skogene, og Musum: Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år.) Denne oversikten vil derfor bare ta for seg situasjonen slik den var i 1661. Av praktiske grunner blir det ikke gått i detalj. Blant annet vil vi bare operere med navnegårder. Det vil si dersom en gard var delt i flere bruk med samme navn, vil disse bli slått sammen og sett på under ett. Antall bruk står i parentes bak navnet på gården. Oppsettet forøvrig gir etter navnet på gården størrelsen av land skylden i spann, øre og marklag. Disse begrepene er forklart i for bindelse med kapitlet Grafisk fremstilling av proprietærgodsene. Deretter kommer størrelsen på odelsparten, så krongodset, og til slutt kirkens eiendommer, eller det benefiserte godset. Alle kirkelige eien
---- 266 SS-A ---- domsparter er slått sammen. Klostergodsene som ble beslaglagt av kronen ved reformasjonen, er regnet sammen med krongodset. Navnegård Landskyld Odelsgods Krongods Benefisert gods Aksnes(l) 1-0-12 1-0-12 100% Auglen (1) 4-0-0 4-0-0 100% (Stiklestad) Auglen (2) 2-1-6 0-0-6 3,5% 2-1-0 96,5% (Volhaugen) Auskin (3) 6-2-0 5-2-0 85% 1-0-0 15% Baglan(l) 2-1-0 2-1-0 100% Balhall (2) 4-1-12 0-2-12 18,5% 1-2-0 37% 2-0-0 44,5% Berg (2) 6-0-0 6-0-0 100% Bjartan(l) 0-1-0 Bjartnes (2) 4-0-8 Bjørgan (1) 1-1-0 Bjørken(l) 1-1-12 Bjørstad (1) 1-0-20 Bollgården (3) 2-2-0 Borgen (2) 2-2-0 Brattasen (ikke skyldsatt enda) Breding (2) 3-0-12 1-1-12 47,5% 1-2-0 52,5% Brenna (ikke skyldsatt enda) 1-1-0 77,5% 0-1-4 22,5% Bunes (1) 1-2-4 By (2) 6-1-0 6-1-0 100% Byna(l) 1-2-0 1-0-0 60% 0-2-0 40% Dillan (1) 0-2-12 0-2-12 100% Ekle (3) 4-1-12 2-1-0 52% 2-0-12 48% 2-1-14 36% Eklo (4) 7-0-8 1-2-12 26% 2-2-4 38% 0-2-12 100% Ekren(l) 0-2-12 Elnes (1) 1-0-0 1-0-0 100% Fikse (1) 1-0-0 0-2-8 78% 0-0-16 22% 1-0-12 39% 0-0-16 31% 1-0-0 44% 0-2-12 33,5% 0-1-0 12,5% 1-0-12 78% 3-0-16 46% Fleskhus (3) 3-0-0 Flyan(l) 0-2-4 Flåtten (1) 2-1-0 Follo (1) 2-1-12 Forbregd (1) 2-2-0 2-1-0 87,5% Fæby(l) 1-1-12 0-1-0 22% Faren (2) 7-0-0 0-1-4 5,5% 3-1-4 48,5% (inkl. 1-0-0 Skjefte øde) Garnes (1) 0-2-12 0-2-12 100% Gjermstad (3) 8-0-20 1-1-12 18% 2-0-0 24% 0-1-0 40% 0-1-12 60% 0-2-20 10% 5-1-0 54,5% 0-2-0 67% 4-2-8 58% Gren (2) 0-2-12 Grundan (5) 9-2-8 3-1-12 35,5% 0-1-0 33% Græset (1) 1-0-0 Gudding (2) 6-0-8 6-0-8 100% 0-0-12 14% 0-1-0 11% 1-0-0 13% Gudmundhus (1) 1-0-12 1-0-0 86% Haga (2) Hallan (3) 2-2-4 89% 6-2-0 87% 3-0-4 7-2-0
---- 267 SS-A ---- Navnegård Landskyld Hallem (3) 6-1-20 Halset(l) 3-1-0 Haug (1) 3-2-0 Haugan (1) 1-0-0 Haugen (ikke skyldsatt enda) Hegstad (1) 1-2-0 Helgåsen (ikke skyldsatt enda) Hellan (3) 5-0-6 Helligdagsaker (1) 0-1-0 Heilo (1) 3-0-18 Hesgreien (2) 3-2-0 Hjelmoen(l) 0-1-0 Hofstad (1) 3-0-0 Holme (1) 4-0-0 Holmen (4) 6-1-16 Holmlien (2) 3-0-0 Husan(l) 2-0-8 Huseby (1) 1-1-0 Hætlo (1) 2-1-0 Høen(l) 0-0-12 Inndalen (3) 4-0-12 Julneset (ikke skyldsatt enda) Jøssås (1) 3-0-20 Karlgård (ikke skyldsatt enda) Karmhus (3) 1-1-0 Kausmo (1) 1-0-12 Kirkeråen(l) 0-1-0 Kjesbu (1) 0-1-0 Kjæran(l) 2-0-12 Kleppen (ikke skyldsatt enda) Kluken (2) 1-2-4 Kolstad (2) 2-0-0 Krag (1) 2-0-0 Kulslien (1) 1-0-0 Kulstad (1) 1-0-12 Kvam (1) 2-2-2 Kvammet (ikke skyldsatt enda) Kvello(2) 2-1-12 Kvelstad (1) 1-2-20 Kvernmoen (ikke skyldsatt enda) Landfald (1) 2-0-0 Landstad (1) 3-0-12 Langdalen Ulle (1) 0-1-12 Langdalen store (1) 0-2-20 Lein(l) 5-0-0 Leirfald (2) 3-1-20 Leirset (1) 0-1-12 Leklem(l) 5-1-0 Lennes (1) 1-2-8 Levring (2) 2-0-8 4-2-20 75% 3-1-0 100% 3-0-0 82% 1-1-12 90% 3-0-6 60,5% 0-1-0 100% 2-1-6 74,5% 3-2-0 100% 0-1-0 100% 3-0-0 100% 4-2-12 74% 2-0-0 95% 0-1-0 25% 3-1-6 82% Benefisert gods 1-0-0 15% 0-2-0 18% 1-0-0 100% 0-0-12 10% 2-0-0 39,5% 0-2-12 25,5% 4-0-0 100% 1-1-0 20% 0-2-0 22% 0-0-8 5% 1-0-0 75% 2-1-0 100% 0-0-12 100% 0-2-6 18% 1-2-8 54% 0-0-12 14% 0-1-0 100% 2-0-0 92% 1-2-4 100% 0-0-16 11% 2-0-0 100% 0-1-0 33% 1-0-4 90,5% 2-2-2 100% 0-2-0 22,5% 1-2-8 91,5% 2-0-0 100% 0-2-0 21% 0-0-8 12% 5-0-0 100% 0-0-20 7,5% 0-2-0 23% 0-1-4 21%
---- 268 SS-A ---- Benefisert gods Navnegård Landskyld Odelsgods Krongods Lillemoen (ikke skyldsatt enda) Lindset (ikke skyldsatt enda) 1-0-0 37,5% 0-0-16 5% 3-2-12 42,5% 1-1-0 73% 2-2-18 100% Lund (2) 2-2-0 1-2-0 62,5% 4-1-0 95% Lundskin (1) 4-1-16 Lyng (3) 9-0-0 5-0-12 57,5% 0-1-12 27% Lyngåsen (1) 1-2-12 Maritvold (1) 2-2-18 0-1-8 100% 3-2-12 100% 0-0-6 100% Marken (2) 0-1-8 Melby (2) 3-2-12 Melen (1) 0-0-6 Mikkelsgården (1) 1-2-0 Mikvold (2) 3-0-0 Minsås (2) 6-1-12 Mo (1) 1-0-16 Molberg (1) 0-1-12 0-1-12 100% 0-1-12 100% 1-0-12 100% 1-1-8 79% Molden(l) 0-1-12 Musum (1) 1-0-12 0-1-4 21% 2-2-0 100% 2-2-0 96% Myr (1) 1-2-12 Mønnes (3) 2-2-0 0-0-8 4% Nestvold (3) 2-2-8 Nonset (ikke skyldsatt enda) Nordberg (2) 2-2-0 1-1-0 50% 2-0-12 62% 1-1-0 50% 0-2-12 24% 2-0-0 100% 0-2-8 75,5% Næs(l) 3-1-12 0-1-12 14% Oklan (1) 2-0-0 Oppem (1) 1-0-2 0-0-18 24,5% Otmoen (ikke skyldsatt enda) Overholmen (3) 3-1-12 2-1-4 68% 0-1-12 100% 0-0-18 100% 1-0-8 32% Overmoen (1) 0-1-12 Overnesset (1) 0-0-18 2-0-0 100% 1-0-0 100% 0-0-12 16,5% 1-2-0 83,5% 0-2-20 42,5% 1-2-12 58% Prestegården (2) 2-0-0 Ravlo (1) 1-0-0 Rein (1) 1-0-0 0-2-12 83,5% 0-1-0 16,5% 1-0-8 52,5% 1-1-0 42% 0-1-0 100% 0-1-12 9% Reitan (1) 2-0-0 Reppe(l) 2-0-12 0-0-8 5% Rindsem (1) 3-0-12 Risan(l) 0-1-0 4-0-10 76% 1-1-20 100% 3-0-0 100% Rosvold (6) 5-1-10 0-2-12 15% Rød(l) 1-1-20 Råen(l) 3-0-0 0-1-0 100% Sagvolden(l) 0-1-0 Sand (2) 4-0-0 Sem (2) 3-0-8 Sende (3) 2-2-12 Skavhaug(l) 1-1-12 Skei (1) 1-2-18 Skjækermoen (1) 0-0-6 Skjærset(l) 2-0-12 Skjørdal (1) 1-2-0 Skjørholmen (1) 1-1-8 Skrove (7) 8-1-4
---- 269 SS-A ---- Navnegård Landskyld Odelsgods Krongods Benefisert gods Slapgården (2) 2-1-0 1-0-0 43% 0-1-12 100% 1-1-0 57% Snausen(l) 0-1-12 Snekkermoen (ikke skyldsatt enda) Solberg (1) 2-1-0 2-1-0 100% 0-0-12 100% 4-2-0 100% 10-0-0 95% Stavlund (1) 0-0-12 Steine (2) 4-2-0 Stiklestad (4) 10-1-16 0-1-0 3% 0-0-16 2% Stormoen (ikke skyldsatt enda) Storstad (1) 2-0-2 0-0-12 8% 3-2-2 85% 1-2-14 92% 0-1-0 7,5% Stuskin (2) 4-1-2 0-1-0 7,5% Sulstuen (ikke skyldsatt) Sundby (4) 5-2-16 Sundbyhaugen (1) 0-0-12 Svinhammer (2) 2-0-12 Sæter (1) 0-1-12 Sørhaug (1) 1-0-0 Søråker (1) 2-0-22 0-1-12 21,5% 0-0-18 11% Telsnesset (ikke skyldsatt) Tiller (2) 3-0-0 Tokstad (1) 0-2-0 Tosteigan (1) 0-0-12 Tromsdalen (2) 1-1-12 Trones (3) 7-2-12 Trygstad (3) 5-0-6 Tuset (1) 1-1-8 Tømmeråsen (1) 0-1-0 Tømte (ikke skyldsatt enda) Valstad (1) 2-2-12 2-2-0 94% 0-1-0 33% 0-1-0 100% 0-0-12 6% Vangstad (1) 1-0-0 0-2-0 67% Varslåtten (1) 0-1-0 Vestgården (ikke skyldsatt enda) Viken (2) 0-0-10 0-0-10 100% 0-0-8 4% 6-0-0 97% Vinne (2) 2-2-8 2-2-0 96% Vist (1) 6-0-12 0-0-12 3% Volden (delt fra Overholmen i 1662) Volen (1) 1-1-8 0-0-8 8% 1-1-0 92% 4-2-4 80% 6-0-0 100% 3-1-12 89% 0-0-8 100% 0-1-0 25% Vuku (6) 5-2-16 1-0-12 20% Ydse (2) 6-0-0 Øgstad(l) 3-2-20 0-1-8 11% Ørtugen (1) 0-0-8 Østgård (1) 1-1-0 1-0-0 75% Østgården (ikke skyldsatt enda) Østnes(l) 1-2-0 Østvold (1) 3-0-0 Åkerhus(l) 1-2-16 Åkervolden (1) 0-0-3 Arstad (1) 1-1-12 Åsen(l) 0-1-12 Åsenøstre(l) 0-1-6
---- 270 SS-A ---- Noe videre forsøk på å beskrive de enkelte gårders eiendomsforhold skal vi ikke begi oss ut på. Men vi skal ta med en liten statistisk oversikt over utviklingen av eiendomsforholdene i Verdal. Her må det imidlertid understrekes at det ikke er tale om overførbare tall til skogeiendommer. Denne oversikten gjelder alle slags garder, og svært mange av disse var det som ble kalt skogløse garder. Videre er det tale om landskyldparter i disse beregningene. Med landskyldparter forståes mindre deler av en gard som eieren fikk inntekter av, men som han ikke hadde bygselretten over, fordi det var andre større eiere enn han. Rundt midten av 1600-tallet var eiendomsfordelingen slik i Verdal: 1 Krongods - 56,29%, benefisert gods - 32,67%, proprietærgods - 5,46%, og bondegods - 5,68%. I landssammenheng var forholdet i 1661 slik: 2 Krongods - ca. 31%, kirkelig gods - ca. 21%, adelsgods - ca. 8%, og bondegods - ca. 40%. Av det siste utgjorde proprietærgodset kanskje 5%. Frem til 1700 hadde forholdene i Verdal utviklet seg på følgende måte: Krongods - 33,28%, benefisert gods - 32,57%, proprietærgods - 31,04%, ogbondegods-3,11%. 50 år senere, i 1750, kan følgende tall settes opp: Krongods - 25,28%, benefisert gods - 34,08%, proprietærgods - 16,69% og bondegods - 22,13%. Og i 1800 var eierforholdet slik: Krongods - 1,21%, benefisert gods 35,43%, proprietærgods - 15,22%, og bondegods - 48,14% På landsbasis var tallene i 1820 følgende: Offentlig gods - ca. 15% proprietærgods - ca. 20%, og bondegods - ca- 65%. Det siste året vi tar med for Verdal, er 1850: Krongods - 1,58%, benefisert gods - 13,42%, proprietærgods - 20,32%, og bondegods - 64,68%. Seiv om vi ikke har sammenlignet Verdal med landet forøvrig de samme årene, kan vi allikevel se at det var et annet utviklingsmønster for Verdal enn landet sett under ett. Blant annet ser vi at det kirkelige godset stort sett var borte allerede i 1820 i landssammenheng, mens det i Verdal så sent som i 1850 var mer enn 13%. Det har naturligvis sammenheng med salget av dette godset, noe som også går frem av listen over når de benefiserte gårdene ble solgt i Verdal. 1 landssammenheng var det bare übetydelige rester igjen av proprietærgodsene rundt 1900, mens det på grunn av Verdalsgodset fremdeles var forholdsvis stort også i 1900 i Verdal. Noter. 1 Alle tall loi- Verdals vedkommende er utregnet av Einar Musum. 2 Alle lall loi- resten av landet er hentel Ira NHL s. 144.
---- 271 SS-A ---- LITT OM DE BENEFISERTE SKOGENE Storparten av skogene i Verdal kommer inn under begrepet almenningsskoger. Til almenningsskogene regner vi også de almenninger som var i privat eie, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning, Færs ålmenning, og frem til 1864 også Inns eller Sul ålmenning. Andre typer skoger er private skoger, kronens skoger og benefiserte skoger. Alle disse kan stort sett sies å være gårdsskoger. Opprinnelig må alle gårdsskoger ha vært almenningsskoger. Bakgrunnen for utviklingen fra almenningsskog til gårdsskog er forklart nærmere i forbindelse med omtalen av almenningene. Når det gjelder de private skogene, var disse eiet for det meste av proprietærer. Men en del var også odelsgods. (Proprietærgodsenes historie er utførlig behandlet av Musum.) Kronens skoger var som navnet sier kronens eiendom. Dette kunne fra først av ha vært krongods allerede i middelalderen. Etter reforma sjonen ble de sentralkirkelige godsdannelsene overtatt av kronen og lagt til krongodset, seiv om man lenge beholdt den geistlige benevnelsen på dette godset. Gods som tidligere hadde tilhørt erkebispestolen ble ofte kalt Stigtens gods, mens klostergodsene fortsatt hadde navn etter det klostret de hadde tilhørt. Her i Verdal hadde vi først og fremst Reins klosters og Bakke klosters gods. De to siste godsdannelsene ble forøvrig solgt. (Se Proprietærgodsenes historie.) Igjen står da det benefiserte godset. Med benefisert gods eller benefi serte skoger forståes kirkens eiendommer. Nå er det altså tale om kirkens eiendommer etter reformasjonen, og først og fremst lokal kirkelige eierinteresser. I likhet med de sentralkirkelige og klostrenes godsdannelser, begynte også denne godsdannelsen allerede i middel alderen. Da reformasjonen kom, satt kirkene i landet med store mengder jordegods. Ved reformasjonen ble som nevnt, alt kirkegods inndratt til fordel for statsmakten, det vil si kongen. Imidlertid ble ikke det lokalkirkelige godset behandlet likt med det øvrige krongodset, eller det kirkegodset som var inndratt fra klostre og sentralkirkelige instanser. Dette siste ble bortforlent eller solgt. Det benefiserte godset med tilhørende skogområder var skjenket kirkene av privatpersoner. Og ofte var det bestemte betingelser som fulgte disse donasjonene. Så også etter reformasjonen ser det ut til at givernes ønsker må ha blitt fulgt og respektert. ]
---- 272 SS-A ---- Det benefiserte godset kan deles inn etter hvilke eiere det var tale om. Vi har det rene kirkegodset hvor inntektene skulle gå til vedlikehold og drift av kirkene. Dette ble også kalt fabricagods. Videre var det preste bordsgodset eller mensalgodset som det også ble kalt. Likeså har vi hospi talgodset og fattighusets gods. For de to siste er det klart hvem som hadde inntektene av dem. Når det gjaldt prestebordsgodset, var det vanligvis prestene som brukte gårdene eller de hadde leieinntekter av dem. 2 Leilen dingene som brukte disse gårdene, benyttet naturligvis de rettigheter de hadde når det gjaldt drift av skogen. Og det samme gjaldt også endel prester. Flere av prestene i Verdal var, som det fremgår av Skogbrukshis torien, sagbrukseiere, og disse ønsket nok å utnytte de muligheter som fantes. Følgelig må vi nok kunne anta at en hel del av skogene tilhørende denne kategorien av gods, også ble hardt beskattet. Men dersom avstand en til de priviligerte sagbrukene var for lang, må vi kunne regne med at skogen til en viss grad ble spart. Den var tross alt «fredlyst». I en lov av 1821 om det benefiserte godset ble det gitt anledning til å seige slike eiendommer på auksjon så snart de ble bygselledige. Presten skulle få kompensasjon for tap av inntekter på annen måte. 3 Stor parten av disse gårdene ble solgt, men unntatt fra salg var de rene prestegårdene. Bare for å få et oversyn over hvilke garder det var tale om for Verdals vedkommende, settes her opp en alfabetisk oversikt over de benefiserte garder som ble solgt i tidsrommet 1800 til 1900. Vi gjør imidlertid opp merksom på at det her ikke er tatt spesielle hensyn til om det var skog gårder det var tale om. Her er alle tatt med enten de hadde skoggrunn eller ikke. Heller ikke har vi tatt hensyn til på hvilket tidspunkt disse gårdene kom i kirkens eie. I mange tilfeller skjedde det makeskifter, slik at kirkens eiendom ikke nødvendigvis behøvde å strekke seg særlig langt tilbake i tiden. Men disse makeskiftene skjedde for å arrondere jorde godset, og resultatet ble vanligvis til en fordel for begge parter. I denne listen er bare tatt med de garder hvor kirken eide hele eller storparten av gården. Garder hvor kirken bare eide en landskyldpart, er utelatt. Tallene i parentes viser til hvilket bind og på hvilken side i Verdalsboka disse opplysningene er hentet. Auglen prestegard eier Verdal prestebord solgt 1896 (111 s. 369) Berg » St. Jørgens hus » 1899 (V 725) (Fattighuset) Bollgården østre/ søn dre » Verdal prestebord » 1885 (V 528) Bollgården nordre » Vuku kirke » 1891 (V 532) Byna » Trondhj. bispestol » 1873 (V 116) Ekren » Kirkene i Verdal » 1875 (IV 642)
---- 273 SS-A ---- Elnes nordre eier Verdal prestebord » Verdal prestebord » Verdal prestebord » St. Jørgens hus solgt 1855 (V » 1888 (V » 1896 (V » 1823 (IV » 1888 (IV » 1889 (IV » 1889 (V 194) Elnes søndre Flyan 194) 80) Gjermstad vestre Gjermstad østre Gjermstad øvre Hallan mellom Hallem nedre 311) » Trondhj. bispestol » Trondhj. bispestol » Verdal prestebord 304) 299) 679) Trondhj. bispestol » og Stiklestad kirke » Trondhj. bispestol » 1861 (111 387) Hallem vestre og Stiklestad kirke » Stiklestad kirke » Verdal prestebord » Vår frue kirke » 1861 (111 » 1883 (V » 1855 (V » 1862 (IV » 1854 (111 » 1863 (111 » 1877 (111 » 1897 (V » 1890 (IV » 1803 (V » 1875 (V » 1854 (V » 1871 (IV » 1807 (V » 1836 (111 » 1803 (V » 1870 (IV 395) Haugan Heitlo 104) 713) Helset Holme Huseby Høen 569) » Hospitalet 83) » Stjørdal prestebord » Beitstad prestebord » Stiklestad kirke » Trondhj. bispestol » Vuku kirke 521) 490) Jøssås østre Kirkevuku Kluken vestre Kluken østre Kvelstad 545) 664) 49) » St. Jørgens hus » Trondhj. bispestol » Verdal prestebord » Vuku kirke 53) 537) Landfald 250) Langdalen lille Lein 135) » Trondhj. bispestol » Vuku kirke 411) Lillegården Lyng nordre 138) » Trondhj. bispestol 386) Markedalsenget (Presteenget) Molberg » Verdal prestebord » Hallan el. Vinne krk » Verdal prestebord » Verdal prestebord » Verdal prestebord » Verdal prestebord » Verdal prestebord » Stiklestad kirke » 1860 (V » 1894 (V » 1856 (V » 1874 (V » 1874 (V » 1845 (V » 1891 (111 » 1806 (V 62) 660) Mønnes nordre Mønnes vestre Mønnes østre Nonset 499) 499) 499) 173) Oklan 584) Rindsem Rød 712) » Domkirkens prestebord » 1874 (V » 1823 (111 » 1857 (111 » 1846 (IV 303) Råen Sem Skei » Stjørdal prestebord » Verdal prestebord » Trondhj. bispestol » Domkirkens 509) 18) 324) Skjærset nordre prestebord » 1848 (111 503)
---- 274 SS-A ---- Skjærset søndre eier Domkirkens prestebord solgt 1878 (111 503) Storstad østre/ mellom » Vår frue kirke » 1845 (V 308) Storstad vestre » Vår frue kirke » 1854 (V 308) Svinhammer » Trondhj. bispestol » 1882 (111 79) Søråker » Trondhj. bispestol » 1855 (V 746) Trygstad Ulle » St. Jørgens hus » 1823 (IV 282) Trygstad store » Trondhj. bispestol » 1889 (IV 286) Østnes » Hospitalet » 1828 (V 494) Foruten disse gårdene er Stiklestad vestre som ble innkjøpt som sådan i 1896, og Prestegården prestebordsgods. I dag tilhører disse gårdenes skoger Opplysningsvesenets fonds skoger, og går under navnet Verdal prestegårdsskog. Listen viser at en del av disse gårdene ble auksjonert bort før 1850, og det er grunn til å tro at tilstanden i disses skoger var av samme karakter som i de øvrige privateide skogene i Verdal rundt 1850. Men seiv om man altså ser ut til å ha respektert det benefiserte godset og således de benefiserte skogene til en viss grad etter reformasjonen, er det allikevel gjennomskinnlig at kongen følte en viss eiendomsrett til også dette godset etter reformasjonen. Det kan i denne sammenheng være nok å vise til salget av kirker til private som foregikk her i landet i 1720-årene. Dette ble bestemt ved plakat av 1. august 1721, og både kirkebygningene med tilhørende jordeiendommer og inntekter ble solgt. 4 Alle tre kirkene i Verdal, Stiklestad, Vuku og Hallan kirker, ble solgt i 1723 til Rasmus Ågesen Hagen. 5 Uten at man skal legge alt for mye i dette med «kongelig eiendomsrett» til det benefiserte godset, kan man i hvert fall slå fast at myndighetene allerede straks etter reformasjonen følte et visst ansvar for dette godset. Seiv om det ikke hadde noen praktisk betydning for Verdal etter som det på den tid ikke eksisterte noe sagbruk i bygda, kan det fortelles at i 1587 skrev kongen til en rekke lensmenn og ba dem avskaffe alle sager på kongens og kirkenes eiendommer, og ingen geistlige skulle lenger få tillatelse til å hugge i benefiserte skoger uten til kirkenes og preste gårdenes husbehov. 6 I 1685 ble dette innskjerpet, og da eksisterte det sagbruk her i Verdal. Blant annet hadde visepastor Peder Juel og kapellan Erik Schanche anlagt sager i bygda noe før denne bestemmelsen kom. (Se forøvrig Musum: Skog- og sagbrukets historie.) Og for at geistligheten ikke skulle falle for fristelsen til å forsømme sin embedsplikt til fordel for verdslige interesser, ble det også bestemt at de kun kunne sage tømmer fra skoger
---- 275 SS-A ---- de hadde arvet eller hadde bekommet ved giftemål. Å kjøpe tømmer fra odelsskoger var ikke tillått. 7 Men det var mange andre sagbrukseiere enn prestene. Disse hadde nordenfjells skaffet seg vidtgående rettigheter i skogene omkring sag brukene. Her kan vises til hva som er sagt under kapitlet Vera eller Juldal ålmenning angående rettighetene til Ulvilla sag. Dette daterer seg fra 1657: Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig, . Dette forholdet ønsket Generalforstamtet å få slutt på, og i et brev til Rentekammeret 29. mars 1740 foreslo man at det ikke måtte utstedes flere bygselsedler på kongelige almenninger eller benefiserte skoger. I brevet står blant annet: Erfarenheden viser det altfor meget hvor lidet de som med bøxel el. saadan art el. paa andre maader er komne dertil at have usumfructum af kgl. almn. og beneficerede skove, haver derved været betenkte paa deslige skoves conservation, men dé meget mere i kort tid har søgt at ruinere og forderve skovene , man efter allerunderdanigst pligt dog uforgribelig formener, at efterdags ingen kgl. almindinger eller beneficerede skove mere bliver bortbøxlede eller paa nogen slags maade tilstaaes nogen derudi at have usus fructus, Generalforstamtets forslag ble tatt til følge samme år. Men Generalforstamtet måtte kjempe en to-fronts krig. Samtidig som det ønsket å bevare skogene mot ødeleggelse, måtte det også passe seg for ikke å støte kongen på hans kongelige mansjetter. Kongen var nemlig i konstant pengenød, og en del av hans inntekter kom nettopp fra skogbruket. Følgelig foreslo Generalforstamtet i 1741 at det hvert år skulle hugges i kongens og de benefiserte skogene. Naturligvis gikk kongen med på dette forslaget, og forordningen som fulgte 29. mars 1741 ga slik tillatelse mot at kongen fikk sin inntekt og Generalforst amtet førte kontroll. I forordningen står blant annet: Kongens beholdne saa og Kirkers og de geistlige eller andre beneficerede Skove samt Almindinger skal, efter Skov-Hugst-Frd. 8 Marts 1740, ved dem, som dermed ere beneficerede eller forlenede, aarlig anhugges, samt det i en aarlig Deel fældte Tømmer og andre Trælaster (nåar samme tilforn er mærket og Følgeseddel derover meddeelt) sælges og afhændes imod saadan Recognition og Afgift af hver Sort, som herefter i Skatte-Frd. derom fastsættes Dermed klarte Generalforstamtet å få skaffet seg både kongelig velvilje og kontroll med hva som foregikk i skogene. Imidlertid var det lettere sagt enn gjort å få gjennomført de nye bestemmelsene. Det viste seg å være vanskelig å få slutt på sagbruks eiernes bygsling av skog nordenfjells. Folk fortsatte å søke om bygsel, og når det kom søknader fra så vidt høye personligheter som justis råder, var det vanskelig for Generalforstamtet å få Rentekammeret til å avvise disse. Heller ikke var det lett å få orden på hugsten i de bene Bind VI A— 18
---- 276 SS-A ---- fiserte skogene. Prestene og prestenes bønder var nok til tross utvisningsbestemmelsene vant til å hugge nærmest som de ville. Først det ble ansatt nok folk til å føre en noen lunde skikkelig kontroll, forholdene noe bedre. 8 Noter 1 Sandmo: Skogbrukshistories. 156. 2 NHLs.259f. 3 NHLs. 260. 4 NHLs. 155. 5 Verdalsboka II As. 20. 6 Torgeir Fryjordet: Generalforstamtet 1739-1746 s. 118. 7 Fryjordet: Generalforstamtet s. 119. 8 Fryjordet: Generalforstamtet s. 122.
---- 277 SS-A ---- FOGD ARENTS INNBERETNING AV 1749 Imidlertid når det gjelder de enkelte gårders skoger i Verdal, finnes få beskrivelser av disse fra 17- og 1800-tallene. Dog resulterte General forstamtets anstrengelser i at fogdene måtte sende inn rapporter om skogene i deres distrikter. I 1749 sendte fogd Petter Arnet i Stjør- og Verdal fogderi inn sin rapport om skogenes tilstand i fogderiet. Innled ningen av hans rapport er gjengitt i kapitlet Bakgrunnen for almen ningsforretningene og -kommisjonene. Rapporten inneholdt en be skrivelse av sagbrukene, almenningene, og skogene forøvrig. Sag bruksbeskrivelsene er tatt med i skog- og sagbrukshistorien. Almenningsbeskrivelsene er tatt med under de respektive almenningene. Vi gjengir her beskrivelsene av de enkelte gårders skoger slik de står i Arnets raport, samt hans beskrivelse av proprietær- og selveierskogene. KONGENS OG DE BENEFICEREDE GAARDERS SKO WE Neder Hallem, Kongen tiihørende, Skowen bestaaende af Gran till fornøden Huus tømmer, Gierde Fang og Brende weed, samt maadel Saw Tømmer, som er Bøxlet till Houckaae Saug, den eene part af Skowen ligger strax wed Gaarden, og den 2den part i Sætter Marken til Fælletz med Gaarden Forbrigt, den første part streckende sig i Længden og Bredden 1/16 Miil og den 2den part i Længden og Bredden 1/8 Miil.- Lehn - Lector Beneficeret - i Skowen som er Bøxlet til Houckaae Saug, bestaaende af Gran og nogle Enkelte Fuhrue Træer, till Gaards fornødenhed, og Lidet Saug Tømmer -, den eene part af Skowen, hiemme wed gaarden, strecker sig i Længden fra Sør till Nord 1/16 Miil og i Bredden fra Wester til Øster 4: Mæhlinger, den 2den part i Gaardens Sætter fra Søær till Nord 1/16 Miil og i Bredden fra Wester til Øster 1/4 Miil. Neder Hallem i Halle Annex, Kongen tiihørende, Skowen bestaaende af Gran till fornøden Huus tømmer Ski-hug og Brendeweed, i Længden fra Øster till Wester 18 Mæhlinger og i Bredden fra Sonden till Nord 8 Mæli: Schiørdahl, Stichelstad Kirke Beneficeret, Skowen bestaaende af Smaae Gran till Gierde Fang og Brendeweed fra Sør till Nord 1/16 Miil og ligesaa fra West: til øster.- Rindsemb. Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen af Smaae Gran bestaaende till hdet Ski-hug og Brendeweed fra Sør till Nord 10: og fra Wester till Øster 80 stenger a 8 all: lang.- Østwold. Lector Beneficeret - har ingen Skow, uden lidet Myhr Kratt og Smaae Busker. - till lit Skihug og Brendeweed. Mindsaas Kongen tiihørende - har ingen Skow, uden lidt Older Kiær.- Hedtloe Wærdahls Præsteboel Beneficeret - Skowen bestaaer aff Smaae Gran og litt Older till Brendeweed - fra Wester till Øster 100 de og fra Sør till Nord 60. stenger a 8 all. Flaatten. Kongen tiihørende. Skowen bestaaende af gandske Smaae Gran, samt Bircke og Older teller fra West till Øst 100 de og fra Sør till Nord 40 stenger a 8 all.
---- 278 SS-A ---- Maritwold. Capellanen till wor Frue Kirke Beneficeret Skowen bestaaer af nogen Smaae Gran Teller till lit Skihug og Brendeweed. Rejten wor Frue Kirke Beneficeret - Skowen bestaaer af Smaat Gran og Birke Kratt fra West til Øst 200 de og fra Nord till Sør 20 stenger a 8 all:- Schierset Pastor till Dom Kirken Beneficeret. - Skowen bestaaende af Smaae Furue og Older Krat fra West til Øst 143: og fra Sør till Nord 90 stenger a 8 all:- Qwamb, Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af lidet gran till Skihug og Brende weed fra Nord till Sør 1/16 Miil, og fra Wester till oster ungefehr 10 Mæhlinger.- Aackull, Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af lidt Gran till Brendeweed og Skihug. - Fra West till øster 60 og fra Sør till Nord 120 stenger a 8 all:- Over Hallum, den eene Gaard Beneficeret Stichelstad Kirke og den 2dr Gaard Kongen tilhørende - Skowen bestaaer af Older og Gran till Skihug og Brendeweed, samt lidet Huustømmer, som disse Gaarder har fælletz med hin anden fra Wester till øster 300, og fra Sør till Nord 200 de Stenger a 8 allen Lang.- Aackerhuus Kongen tilhørende. Har ingen Skow, uden lidt Ener Kiær fra West till øst 8: og fra Sør till Nord 12: Stenger a 8 all:- Winnie, Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till for nøden Brendeweed og skihugst, fra West till øster 180: og fra Sør till Nord 34 stenger a 8 all: Kieren Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af noget Smaae Birke samt gran till Brendeweed og Skihugst fra West: till Øster 55: og fra Sør till Nord 150 stenger a 8 all: - . Rafloen. till Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaer af Gran till fornøden Brendeweed, Skihug og Huustømmer fra Westen till øster ungefehr 1/3 Fierding og fra Sør till Nord 12 Mæhlinger. - Fæbye. Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af Older og Gran til Brendeweed og Gierdefang, fra Sør till Nord 3 Mæhlinger og ligesaa fra Wester till Øster. - Roswold Gaarderne Lector og Fattighuuset Beneficeret, samt 1 part Kongen til hørende - har fælletz Skow som bestaaer af Older Ener Kratt og Smaae Tæller till lit Brændeweed fra Wester till øster 300 de stenger og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: - Næstwold Gaarderne. Beneficeret Lector, Wcerdals Presteboel og Pastor till Dom Kirken har fælletz Skow, bestaaende af Smaae Gran fra West: till øster 150: og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: - Nordberg. Kongen tilhørende, har Fælletz Skow med den 2den Nordbergs Gaard. bestaaende af Ener Kratt og nogle Gran Teller fra West: till øster 12 stenger a 8 all: og ligesaa fra Sør till Nord. - Sørhoug. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Furue Teller fra Wester til Øster 150: og fra Sør till Nord 108: stenger a 8 all: - Huusebye. Størdals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Brendeweed og Ski-hugst fra Wester till Øster 6 Mæhlinger og fra Sør till Nord ungefehr 8 Mæhlinger. - . Modberg - Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Smaae Bircke Kiær - fra Wst: till Øster 20: og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: - Øfschinds Gaardene. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt fra Wester till Øster 30 og fra Sør till Nord - 10 stenger a 8 all: - Ower og Neder Hage Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt till Brendeweed, fra West till øster 90: og fra Sør till Nord 20 stenger a 8 all: - Landfald - Wcerdals Præsteboel Beneficeret. Skowen som bestoed af Lidt Smaae Older fra West: till Øster 30: og fra Sør till Nord 5 stenger a 8 all: er wed det afwigte aar skeede Stoore Jord fald gandske afslaaet og owerskyllet. - Østnes. Hospitallet Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran till Brende weed og Skihugst fra Wester till øster 8 Mæhlinger og fra Sør till Nord 9 a 10 Mæhlinger. Wester Grunde. Ste Chatharina Præbende Beneficeret. Skowen bestaaende af Lidt
---- 279 SS-A ---- Smaae Older og Gran till Brendeweed, fra West: till Øster 45: og fra Sør till Nord 80 stenger a 8 all. Storstad. Wor Frue Kirke Beneficeret. Skowen bestaaer af Gran till fornøden Huus tømmer Skihug og Brendeweed fra Wester till øster 1/8 Miil og ligesaa fra Nord til Sør. - Tilder. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran till førnøden Skihug og Brendeweed, fra Wester till øster 500 de og fra Sør till Nord - 200 de stenger a 8 all: - Falloen. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af ener Krat og Smaae Gran till lit Brendeweed fra Wester till Øst: 1/16 Miil og fra Nord till Sør nesten 1/4 Miil. - Sundbye. Kongen tilhørende. Denne Gaard har flletz Skow med Sundbye Ole Baardsen og Gaarden Wester Sundbye bestaaende af Gran till Skihug og Brendeweed fra West till Øster - 110: og fra Sør till Nord 300 de Stenger a 8 All: Jermstad Lector og Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaende af lit Smaae Older fra West til Øst: 50: og fra Sør til Nord 30 stenger a 8 All: - Schraawe Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Brendeweed og Gierdefang, fra West til øster 100: og fra Sør till Nord - 50 stenger a 8 all: - Lille Trøgstad. Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaende af lidet Gran og Smaae Furue Teller till Brendeweed i Længden Nord Øst ungefehr = 20 Mæhlinger og i Bredden Sydwest 8 Mæhlinger. Krogh Wærdahls Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af gran till fornøden Brendeweed og Skihug, fra West: till Øster 5 a 6 Mæhlinger og fra Sønder til Nord = 3 Mæhlinger. - Oppem. Stichelstad Kirke Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran till fornøden Ski-hug og Brendeweed fra West till øster - 3 Mæhlinger og fra Sør till Nord 1/8 Miil. - Østgaard. Lewanger Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till fornøden Huustømmer Giærdefang og Brendeweed fra West: till Øster 1/3 fierding og fra Sør till Nord 1/2 fierding. Hie/de. Hospitallet Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran fra West: till Øster 18, og fra Sør till Nord 72 stenger a 8 all. Mønnes Gaardene. Beneficeret Wærdals Præsteboel og Fattighuuset har fælletz Skow, som bestaaer af Gran og Older, fra West: til Øster = 16 og fra Sør till Nord = 30 Stenger a 8 all: - Præstegaard. Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran til Ski hug og Brende weed, fra Wester till Øster-60: og fra Sør til Nord = 58 stenger a 8 all: - Hougen. Stichelstad Kirke Beneficeret. har fælletz SkOw med gaarden Biørstad, som bestaaer af Gran fra West: till Øster 40: og fra Sør till Nord 50 stenger a 8 all: - Klug. Woche Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till fornøden Skihugst og Brendeweed. fra West: till Øster 60: stenger a 8 all: og fra Sør till Nord Vi Fierding. Kuustad. Fattighuuset. har fælletz Skow med Woche Gaarderne hwis beskaffenhed her efter skal forklares. - Elnes Wærdals Præsteboel Beneficeret, Skowen bestaaende af Gran till Huus tømmer, Skihug og Brendeweed fra Wester til Øster Vi Fierding og fra Sør till Nord 1/3 fierding. - Axnes. Kongen Beneficeret. Skowen bestaaende af gran till fornøden Huus tømmer. Ski hug og Brendeweed, fra West: till Øster 600: oe fra Sør till Nord 300 de stencer a 8 al:- Slapgaard. Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af Eener Kral og Smaae Older fra West: til Øster 20: og fra Sør til Nord 12 stgr: Woche. Pastor till Doni Kirken Beneficeret. - har fælletz Skow med Gaarden Kuustad, bestaaende af gran og older fra West: till Øster 100 de: og fra Sør till Nord 70 stenger a 8 all: Klug. Wærdals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af gran fra West: til! Øster 50: stenger og fra Sør till Nord 200 de a 8 all:
---- 280 SS-A ---- Lille Jermstad. Kongen tilhørende, har ingen Skow, uden lidt Myer Kratt. - Snausen. Kongen tilhørende, Skowen bestaaende af gran till fornøden Ski-hugst og Brendeweed, fra West: till Øster = 6 Mæhlinger, og ligesaa fra Sør till Nord. - Lille Langdahl. Woche Kirke Beneficeret, Skowen bestaaende af Gran og Smaae Furue teller till fornøden Ski hugst og Brendeweed - fra West: till Øster Vi fierding og fra Sør till Nord 1 fierding. bergs Gaarderne Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Gran, med nogle Smaae Furue. fra West till Øster 116: og fra Sør till Nord 203: stenger a 8 all: - Over Stichelstad Kongen tilhørende. - Skowen bestaaer af gran till noget Ski hug og Brendeweed fra West: til Øster 50: og fra Sør till Nord 40 stenger a 8 all: - DRA GOUNQVAR TERERNE — Øster Stickelstad Kongen tilhørende, Skowen bestaaer af gran Feller og Older Kratt, fra West till østen 160: og fra Sør till Nord 60 stenger a 8 all: - Øster og Wester Ydse Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt Gran till Brende weed og Skihug 5 a 6 Mæhlinger i Længden og Bredden. - Soelberg. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran till noget Huustømmer, Skihug og Gaarde behow 1/3 fierd: i Længden og Lige saa Breed. - Jødsaas. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt gran till Gaarde behov, af - 14 Mæhlinges Længde og Bredde. Øster Hielde. Kongen tilhørende, Skowen bestaaer af gran til Gaards fornødenhed fra West: till østen 200 de og fra Sør til Nord 300 de stenger a 8 allen.- Wester Hielde. Kongen tilhørende Skowen bestaaende af gran till Gaardens for nødenhed, fra West: till Øster 201: og fra Sør till Nord 302: stenger a 8 all:- Wester Steene. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran som mesten er ud huggen, till Skandse Bygningen. Det øfrige till Gaards Nytte fra West: til øster 16 Mæhlinger og fra Sør til Nord Vi fierding.- Byenne. Kongen tilhørende. - Skowen bestaaende af Lidt gran till Huus behov i Længden Vi fierding og 6: Mæhling i Bredden. Stueschind. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Gran og Kiær, fra West: till øster 40: og fra Sør till Nord 100 stger a 8 a: Eckloen. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt fra West: till Øster 20: og fra Sør till Nord 30 stgr a 8 a: Bye Gaarderne. Kongen tilhørende. Skowen bestaaer af Lidt gran till Skihug fra West: till øster 150: og fra Sør till Nord 100 stenger a 8 Allene.- Øster og Wester Schraawe. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt Gran till Skihug og Brendeweed. fra West: till Øster 73: og fra Sør till Nord 204 stenger a 8 all:- Heldset. - Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af lidt gran till fornøden Huus tømmer, Ski-hug og Brendeweed fra West till Øster 200 de stenger a 8 all: og fra Nord til Sør 600 stenger. Hofstad. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran til Huustømmer, Ski-hug og Gaarde behow 1/16 Miil i Længden og half saa Breed.- Mochwold, der udj Wær dals Præsteboel Beneficeret. som har fæletz Skow med de øfrige opsiddere som Seif Eyere, bestaaende af Gran till Lidt Huustømmer, Ski hug og Brendeweed, fra West: till øster 100 de og fra Sør till Nord stenger a 8 a: Holme Hospitalet Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran, till Brendefang og Gaards fornødenhed, 8 Mæhlinger i Længden og Ligesaa i Bredden.- Semb. Skowen bestaaende af older Kier fra West till Øster 24 og fra Sør till Nord: 10 stenger a 8 all: Lector Benefic: Raaen Stordals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Lidt Skihug og Brendeweed - 6 Mæhlinger i Længden og Ligesa i Bredden.- Sande Hospitallet Beneficeret. Skowen af samme beskaffenhed som under Raaen er meldt.-
---- 281 SS-A ---- Over Sende Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huustømmer og Gaards behov, fra West: till Øster Vi fierding og fra Sør till Nord 100 de stenger a 8 all: Bjørgum Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huus tømmer og Gaards behov Vi fierding Lang, og Fierde parten saa Breed.- Røed. Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huus tømmer og Lidt Saug Tømer samt till Gaards behov Vi fierding i Længden og 1/3 del fierding i Bredden.- Norder Lyng. Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Smaae gran og Older Kiær, till Lidt Huusfornødenhed fra West: till øster - 26: og fra Sør till Nord 15 stgr a 8 all: Stor Trøgstad. Lector Beneficeret. Skowen som bestoed udj gran till Ski hug og Brende weed, er wed det afwigte aar skeede Stoore Jordfald, gandske bortkommen.- Jermstad. Kongen tilhørende og for den halwe part Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Lidt Gran till Brende weed 1/10 Miil i Længden og 3 Mæhlinger i Bredden.- Dette er da den eftterrettning, Jeg med stooer møye og beswær, har faaet samlet, andgaaende Skowene under Kongens og de Beneficerede Gaarde; og hworaf eendel endnu mangler, som dog, om wedkommende derom hafde gifwet underrettning, er af samme Beskaffenhed, som de ofrige Specificerede Gaarder; Men alskiønt Jg nu saaledes Specialiter har forklaret newndte gaarders Skowe; Saa er det dog saa langt fra at Jg kand Debitere samme Rigtighed, som om same Gaarders Skowe kunde tages i wirkl: øyesyn, da jblandt een Stooer mislighed skulle findes at wære af wedkommende wed andgifwelsen begaaet. - Nu mangler da for det 3die PROPRIETAIRE OG SEL V-EIERE GAARDERS SKO VE. Derom kand Jg icke gifwe nogen Speciell forklaring, og hwilket at samle, will blifwe et swært og Stoort arbejde saasom disse Gaarder er well 3 dobbelt saa mange som baade Kongens og de Beneficerede Gaarder i Fogderiet; og nåar med saadan eftter rettning, om disse Gaarders Skowe med nogen møye og beswærlighed, fra wed kommende Opsidder war indhendtet; Som wille dog samme icke blifwet Mindre mislig og u-Rigtig, end mange af Kongens og de Beneficeredes, eftter foranmeldte for klaring. Jmidlertiid som disse Gaarder, med Kongens og de Beneficerede Gaarder, er blandtom sin anden, og mange af disse med hine hafwer Fælletz Skow - Saa kand i almindelighed her giwes samme Beskrifwelse ower alle Disse Gaarders Skow, som i særdelished er giwet wed Kongens og de Beneficerede Gaarders Skowe; Nembl: at till Endel gaarder ingen Skow findes, til Eendel Gaarder Skow till Brendewed, till nogle Gaarder, Skow till Brendeweed og Skihugst, og till den mindste Deel af Disse Gaarder Skow, baade till Skihug og Brendeweed, saawelsom Huus og Saw Tømmer, - dog findes wed Proprietaire og Seif Ejer Gaarderne, særdelis De som Grændser till Fields, og i Markerne hist og her, er beliggende, meere og bedre Skow, end till Kongens og de Beneficerede Gaarder, saasom disse Gaarder, i hendseende till Skowen fra Kongen er blewen Kiøbt, da de andre som ingen Skow hafwer og icke ligger begren wed Sawerne, som u-Soldt er tilbage. - Denne beskrivelsen av Arnet kan knapt sies å være spesielt fyldest gjørende, seiv om han med stooer møye og beswær hadde samlet inn disse opplysningene. For enkelte gårders vedkommende ser det ut til at man har vært nøyaktig med oppmålingen av skogen, mens for andre må det være tilfeldige mål som er oppgitt. Vi skal imidlertid ikke gå nærmere inn på forholdene for den enkelte gard. Rapporten kan stå som et interessant eksempel på hvordan man så på slike forhold på 1700-tallet.
---- 282 SS-A ---- Dog skal vi forklare noen av de lengdemålene som er brukt. 1 1 mil er det lengste målet som er brukt. På 1700-tallet før det metriske systemet ble innført, ble en norsk landmil regnet for å være 18.000 alen lang. Dette tilsvarte 11,3 kilometer. Imidlertid ble i praksis en mil regnet for å være noe kortere i skogs- og fjellterreng. Dermed står vi overfor det for hold at en mil her trolig var noen lunde like lang som en mil i det metriske systemet. Man kunne dele en mil i mindre deler, og en vanlig deleenhet var fjerdingen. Som navnet sier, utgjorde den 1/4 mil. Det målet som er brukt flest ganger, er stang. I de tilfellene hvor stang er brukt, står det også at den var på 8 alen. For å finne lengden på en stang, må vi først finne ut lengden på en alen. Dette lengdemålet er et gammelt norsk begrep som ble brukt allerede i middelalderen. Men lengden har variert noe. Ved forordning av 1. mai 1673 ble en alen satt til 2 rhinlandske fot, hvilket svarte til 0,628 meter. Dette stemmer for øvrig med at en mil på 18.000 alen utgjorde 11,3 kilometer. 1 stang tilsvarte som vi har sett, 8 alen, hvilket igjen var 5,024 meter. Et slikt stangmål ser imidlertid ikke ut til å ha vært alminnelig. I Trøndelag var 1 stang lik 2,214 meter. Dette ble kalt favn. Denne uvanlige stang lengden som her ble brukt, er trolig forklaringen på at Arnet i hvert enkelt tilfelle presiserte at den var på 8 alen. Begrepet mæling er vanskeligere å plassere inn i dette bildet. Normalt ble dette brukt som arealmål. Det var da et areal på 14 x 14 stenger. Her kan det imidlertid ikke være tale om samme lengden på en stang som ovenfor. Her var en stang lik Vh alen. Denne stangen ble regnet for å være tilsvarende 2,214 meter, seiv om dette er noen få centimetre mer enn det vi ville ha fått om vi brukte målet 0,628 meter på en alen. Det vi nå kommer frem til, er at flatemålet mæling må ha vært på vel 950 kvadratmeter. Herav kommer begrepet mål inn. Når man i denne beskrivelsen brukte mæling som lengdemål, må vi kunne anta at det var tilsvarende lengden av siden på en mæling. Ved å bruke stanglengden 2,214 meter og 14 slike stenger langs en mælingside, skulle dette bli 30,996 meter eller ca 31 meter. Malene i denne forklaringen er oppgitt til millimeters nøyaktighet. Men vi må ikke overføre så nøyaktige tall til de oppgitte mål i beskriv elsene. Vanligvis ser vi at de korteste måleenhetene også blir oppgitt i runde tall. Bare sjelden står et så nøyaktig tall som for eksempel 12 stenger. Men når så disse forbehold med hensyn til nøyaktigheten er tatt, får vi allikevel et tilnærmet størrelsesbilde av skogstrekningene. Men det er klart at jo større et skogområde var, jo større unøyaktighet gjorde seg gjeldende.
---- 283 SS-A ---- I forbindelse med almenningene har vi beskrevet hvordan områdene mellom gårdene fra først av var almenninger. Etter hvert vokste gårds områdene seg inn på almenningsområdene. Dette skjedde ikke som følge av brudd på eksisterende regler, men mer som følge av en gradvis utvikling hvor gårdene som følge av naturlig bruk innenfor de almen ningsområdene som lå nærmest vedkommende garder, fikk hevd på disse områdene. Fra først av var det jo også mer enn nok av både skog og plass å ta av. Hvor gammelt begrepet «gårdsskog» er, er vanskelig å si. Men stort eldre enn fra 1600-tallet kan det ikke være her i Verdal. Før den tid betydde ikke skogen annet enn mulighet til å skaffe seg ved og materialer til husbygging og gjerder. Men da sagbruket ble innført, steg skogen i verdi, og det ble viktig å få fastslått hvor grensene gikk. De første til å forstå betydningen av dette, var proprietærene, og det er også interessant å legge merke til at de gårdkjøpene de foretok, for det meste dreide seg om utkantgårder med til dels store tilliggende skog områder. De tidligere store godseierne, vanligvis kirkelige instanser, hadde sine eiendommer i de garder som tidligere hadde hatt størst verdi, nemlig garder som ga høy landskyld. Og landskylden ble betalt i gardens produkter, så som korn, huder og smør. I rettsprotokollene fra 1700-tallet finnes mange eksempler på grense fastsettelser. Ofte gikk slike grensefastsettelser for seg på fredelig vis, men ofte måtte det en prosess til. Tidligere hadde flere av gårdene felles utmark. Sameie var et vanlig forhold, og enda så sent som i 1749 går det frem av fogd Arnets beskrivelse at noen av de offentlige eide gårdene i Verdal hadde fælletz Skow. Men den sterkere utnyttelse av skog og mark førte til at sameie mellom to eller flere garder ble oppløst i særeie for hver gard. Imidlertid vil det føre for langt å gå systematisk igjennom alle retts protokollene som finnes for Verdal fra 1700-tallet og utover for å finne når grensene for den enkelte gard ble fastsatt og beskrevet. Det vil også sprenge rammen for denne fremstillingen. Allikevel skal det her vises til en grensebeskrivelse som ble foretatt i 1801 mellom gårdene i Sul. Den gir en temmelig nøyaktig beskrivelse av hvor langt skogområdene strakte seg for hver gard. Jorddrotten det var tale om, var den daværende eier av Verdalsgodset, Tonning. (Beskrivelsen følger under Kilder.) Noter. 1 Opplysningene om lengdemål er hentet fra NHL s. 11 f, 90, 229, 233, 318.
---- 284 ----
---- 285 SS-A ---- De offentlige gårdene nevnt avfogdArnet i 1749 1. Neder Ha Hem, 2. Lehn, 3. Neder Hatlem i Halle Annex, 4. Schiørdahl, 5. Rindsemb, 6. Østwold, 7. Mindsaas, 8. Hedtloe, 9. Flaatten, 10. Maritwold, 11. Rejten, 12. Schierset, 13. Qwamb, 14. Aackull (Oklan), 15. Over Hall wn (Hallem), 16. Aackerhus, 17. Winnie, 18. Kieren, 19. Raf loen (Ravlo), 20. Fæbye, 21. Roswold Gaarderne, 22. Næstwold Gaarderne, 23. Nordberg, 24. Sørhoug, 25. Huusebye, 26. Mod berg (Mol berg), 27. Øfschinds Gaardene (Auskin), 28. Ower og Neder Hage, 29. Landfald, 30. Østnes, 31. Wester Grunde, 32. Storstad, 33. Tilder, 34. Falloen (Follo), 35. Sund bye, 36. Jer ms tad, 37. Schraawe (Skrove), 38. Lille Trøgstad, 39. Krogh, 40. Oppem, 41. Østgaard, 42. Hielde, 43. Mønnes Gaardene, 44. Præstgaard, 45. Hougen (Haugan), 46. Kl ug, 47. Kuustad (Kuls tad), 48. Elnes, 49. Axnes, 50. Slapgaard, 51. Woche (Vuku), 52. Kl ug, 53. Li Ile Jermstad, 54. Snausen, 55. Lille Langdahl, 56. Bergs Gaarderne, 57. Over Stichelstad, 58. Øst er Stichelstad,s9. Øs ter og Wester Ydse, 60. Soelberg, 61. Jødsaas, 62. Øster Hielde, 63. Wester Hielde, 64. Wester Steene, 65. Byenne (Byna), 66. Stueschind (Stuskin), 67. Eckloen, 68. Bye Gaarderne, 69. Øster og Wester Schraawe (Skrove), 70. Heldset, 71. Hofstad, 72. Mochwold (Mikvold), 73. Holme, 74. Semb, 75. Raaen, 76. Sande (Sand), 77. Over Sende, 78. Bjørgum (Bjørgan), 79. Røed, 80. Stor Trøgstad, 81. Jermstad.
---- 286 SS-A ---- PR OPRIETÆR GODSENE PROPRIETÆRGODSENES HISTORIE I VERDAL GJENNOM 200 ÅR. A v Einar Musum Gårdene som er avbildet i Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år, er et utvalg av de garder som er nevnt i teksten. Men de fleste av dem var enten i sin helhet eid av en godseier, eller godseieren eide så stor part at han hadde bygselretten. Med bygsel retten forståes den rett at han kunne bestemme hvem som skulle være leilending, og at han mottok bygselavgiftene. Ofte kunne det være mange medeiere i en gard. Alle disse hadde rett til så mye landskyld som eiendomsparten tilsvarte. Men landskylden var ganske hardt beskattet. Det var derimot ikke bygselretten. Bygselavgiftene kom derfor til å bli leieinn tekter i tillegg til landskylden. Førstebygselen var den største. Men forholdet ble fornyet hvert tredje år med tredjeårstake eller som det her i Trøndelag ble kalt, landbohold. Dette ga regelmessige inntekter til den bygselrådige. Dette er bakgrunnen for at det er tatt sikte på også å få med bilder av garder som man var bygselrådig over. Som denne historien vil vise, gikk mange garder gjennom det ene godset etter det andre. Av praktiske grunner er derfor bildene spredt utover. Plasseringen av bildene er således ikke noen indikator på godsenes størrelse. Heller ikke har plasseringen noen sammenheng med tidspunktet for når vedkommende gard kom inn i det ene eller det andre godsets besittelse. Av forståelige grunner er bildene av gårdene fra vår tid. Bare de færreste har i dag bygninger som skriver seg fra godseiertiden. Men i de aller flestes tilfelle er beliggenheten av husene på gården den samme i dag som for flere hundre år siden. Men bildene kan ikke gi noe inntrykk av den enkelte gards relative verdi i godseiertiden. Flere garder har siden den tid blitt delt opp i mindre parter. Uten at det er tatt spesielle hensyn til det, har vi her prøvd å plukke ut et bilde av hovedbølet, det vil si den eldste av delingsproduktene. Andre garder har kommet bort. Lyngasen, for eksempel, eksisterer ikke lenger. Der finnes i dag bare tomten etter den opprinnelige gården. Men navnet finnes i hvert fall igjen. Nordberg derimot eksisterer knapt nok i navnet en gang. Storparten av denne gården er blitt utlagt til boligområder, og av en eller annen merkelig grunn ble ikke gårdsnavnet beholdt på dette boligområdet. Derimot ble et fremmed navn, Ydsedalen, satt inn. Husene på Nordberg står ikke lenger, og dessverre finnes det heller ikke noe bilde av den gamle gården. Dessuten ble en hel del av de gårdene som er omtalt her, ødelagt av Verdalsraset i 1893. Valget av bilder har væri avhengig a\ liva som kunne fremskaffes. En hel del a\ bildene er fotografert a\ Widerøe's Flyveselskap A/S. Disse er merket med årstallene 1953, 1954, 1961 eller 1962. Alle disse tilhører na Verdal lokalhistoriske arkiv, Verdal kommune. INNLEDNING Praktisk talt all jordeiendom i tiden omkring 1600 var samlet i store offentlige gods, krongods eller benefisert gods. Antallet av selveiere var forsvinnende, omsetningen av jordegods likesa; den innskrenket seg til
---- 287 SS-A ---- makeskifter mellom de store gods og øket ikke selveiernes tall. Først ved at kronen i midten av 1600-årene begynte å realisere sine eiendommer, skaptes det vilkår for utviklingen av en selveiende bondestand. Dog skjedde ikke dette med en gang: Det dannet seg en godseier- eller proprietærklasse, som oppkjøpte krongodset, og fra hvem så gårdene i tidens løp enkeltvis gikk over i bønders eie. Derfor blir proprietærgods enes historie praktisk talt historien om jordegodsets omsetning i det tidsrom av ca. 200 år, hvori bøndene utviklet seg fra leilendinger til selveiere. Det er denne, som i det følgende skal meddeles for Verdals vedkommende. Allerede i begynnelsen av 1600-årene eiet byborgere jordegods i bygden; men det var ganske übetydelig. Således anføres i lensregnskapet for 1611 følgende «borgere som haffuer jordegoudtzs paa landtzbygden»: Svend Andersson: i Rusgaarden i Skogn, Hallem og Jøsaas i Værdalen tilsammen 5 spand. Lussi Kristofer Olssøns: i Lyng 2 Vi spand. Beret Olsdatter: i samme gaard 2 øre. Hr. Jon i Hospitalet: i Reppe 2 Vi sp. 1 øre Altså ganske forsvinnende — i Verdal muligens tilsammen i det høieste 8 spand eller ca. et par prosent av bygdens samlede skyld, og det vokste ikke noe på denne tid — 1620 var det bare 7 spand 1 ørtug, fordelt på 5 eiere, mens det for hele «Stjørdals len», d.v.s. Stør- og Verdals fogderi var 24 spand 1 ørtug. Byborgerne spillet altså ennu absolutt ingen rolle som eiendomsbesiddere i bygden. (Ovennevnte Svend Andersson var i 1620 borgermester i Trondheim.) 1 disse forhold inntrådte i 1630-årene en forandring, idet byborgere og embedsmenn i større utstrekning begynte å slå under sig jordegods. Grunnen var den sterkt voksende trelastutførsel og derav følgende høie priser på skogen. I løpet av 1630-årene har iallfall tre godseiere begynte å samle jordegods i Verdal, nemlig Lars Bastiansen Stabel, Anders Helkan og Mads Pedersen. Deres godser i bygden var dog ganske små, og de skilte seg siden ved dem. Lars (Laurtits) Bastiansen Stabel var fogd over Stjørdals fogderi. Han eiet jordegods både i Stjørdalen og Inderøens fogderier, og det ser ut til, at det vesentlig bestod av tidligere bondegods. Hverken kronen eller kirken realiserte dengang noen eiendom uten ved makeskifte. Hans eiendommer i Verdal, som må være erhvervet i løpet av 1630-årene, bestod av: Overholmen osp 2 øre 16 mkl med bygsel over Vi sp Hellan 1 sp 1 øre 6 mkl
---- 288 SS-A ---- Tromsdal 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Lille Longdal osp 1 øre 12 mkl med bygsel i 2Vi øre Storstad 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel i 1 sp 2 øre 2 mkl Hellan 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Volden osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Stuskin osp 0 øre 20 mkl uten bygsel Eklo osp 0 øre 16 mkl uten bygsel tilsammen 6 spand 1 øre 22 marklag. Det var altså ikke noe stort gods og heller ikke lå det samlet. Han benyttet det derfor til å arrondere sitt gods i andre bygdelag ved make skifte: Overholmen, Hellan, Tromsdal, Lille Longdal, Volden og Stuskin tillike med endel garder på Inderøy, i Skogn og i Åsen make skiftet han til Kroneri mot endel garder i Meråker. Storstad tillike med 2 øre i Støre i Skogn makeskiftet han til Frue kirke mot Leangen på Strinda og Hellan til Trondhjems hospital mot Persaunet på Strinda. Makeskiftebrevet er utstedt av Oluf Parsberg til Jernet, befalingsmann over Trondhjems len og Jemtland, datert Trondhjems gard 29. september 1639 og har fått kongelig konfirmasjon, datert Haderslevhus 6. mars 1640. Anders Jensen Helkan var født i 1599 i Århus, borgermester i Trond hjem, død i 1662. Han var i 1619-22 skriver hos kansler Kristen Friis, fulgte i 1622 med mag. Peder Schjelderup til Trondhjem og blev hans fogd i Nordland, var imidlertid Jens Juels og Oluf Parsbergs fogd i Herjedalen i 5 år (1627-31). I 1640 var han «Kongelig Majestæts tolder udi Trondhjem». Han eiet i slutten av 1630-årene noen få garder og gårdparter i Verdal, som også rimeligvis før hadde bært bondegods, nemlig: Holmen 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over hele gården, 2 sp Reitan osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Fikse osp 0 øre 16 mkl uten bygsel Jermstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel tilsammen 1 sp 2 øre. Disse garder tillike med Mo i Stjørdal makeskiftet han i 1640 til Kronen mot Selsbak på Strinda med tilhørende seter, som efter ham kalles Helkanseter. Makeskiftebrevet er av 8. februar 1640 og har kongelig konfirmasjon av 6. mars samme år. Mads Pedersen var i 1637 sorenskriver i Strinda. Han bygslet dette år kronens gard Hommelviken med underliggende sagbruk. I 1639 var han blitt «skriver på Trondhjems gard», d.v.s. stiftamtsskriver. Han bygslet det år et kronen tilhørende sagbruk i Gauldal. Samme år fikk et
---- 289 SS-A ---- konsortium, hvori han var deltager, privilegium på å anlegge kopper verker i Singsås og Skjørn, og sammen med berghauptmann Otto Lorck fikk han privilegium på å anlegge et salpeterverk i Hommelviken. I 1640 fikk han sammen med fogden i Strinda, Anders Mikkelsen, bevilling på et stykke på 1 Vi spand av «Trondhjems bys plass og rydningsland mellom Papegøiestangen og Ilen», og samme år fikk han Alstadhaug kirketiende, fordi «han med langt videre umage og bekostning end som hans formænd med hans aarlige lange og besværlige reise til Danmark med Kgl. Majestæts regnskaber at forklare beværget (o: besværet) er», samt for sin befatning med «Kgl. Majestæts bergverks bruk, som endnu (Gud være lovet) daglig tiltager og hannem jo længere jo større umage og besværing foraarsager». For dette sitt arbeide hadde han tidligere bare hatt en prebende, som årlig kunne innbringe 60 rdl. I 1640 ble han stiftsskriver over Romsdal, Fosen og Namdals fogderi er, for hvilken bestilling han skulde oppebære 1 rdl. av hver hovedkirke og Vi rdl. av hvert anneks. I 1642 fikk han sammen med Laurits Bastiansen Stabel bevilling på et stykke av Kalvskinnet til byggegrunner for en årlig grunnleie av 40 rdl. Mads Pedersen eiet et betydelig jordegods, spredt utover hele Innherred. Av dette makeskiftet han under 20. januar 1642 over 20 spand til kronen mot gods, som lå mere beleilig for ham. I Verdal eiet han følgende garder, som ved denne leilighet gikk over til å bli kron gods: Grunnan 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel Nedre Haga Isp 0 øre 4 mkl med bygsel Øvre Haga Isp 1 øre 0 mkl med bygsel Borgen Osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Kausmo osp 1 øre 12 mkl med bygsel Jermstad osp 1 øre 0 mkl uten bygsel tilsammen 5 sp 2 øre 4 mkl. Makeskiftebrevet har kongelig konfirmasjon av 26. april 1642. Disse eiendommer blev lagt til Holms gods, hvilket vel neppe betyr annet enn at de eiendommer han fikk i vederlag, var av det gamle Holms kloster gods, som var krongods, men ennu førtes særskilt i lensregnskapene. De har nevnte tre maskeskifter er skjedd i henhold til et kongelig missive av 22. oktober 1629, som bemyndighet lensherren til å avslutte makeskifter av kongelig og annet offentlig gods med de undersåtter, «som underdanigst begjærer af Hans Majestæts gods til mageskifte der medelst lang reise til Danmark og stor bekostning». Dog krevdes kongelig approbasjon, og dessuten var det Hans Majestæts nådigste befaling, at lensherren skulle «have flittig indseende med, hvad eien domme Hans Majestæt fraskiftes, at Hans Majestæt derudinden ikke
---- 290 SS-A ---- sker for kort, mens at igjen bekomme nøiagtig dobbelt vederlag». Disse makeskifter viser da også, at kronen iallfall hva skyld angår, har fått det dobbelte av hva den gav fra sig. Kronen satt dengang økonomisk godt i det. Senere — efter de uforstandige og ulykkelige kriger — ble den nok nødt til å skille seg ved sitt gods på adskillig ufordelaktigere vilkår. Muligens har flere enn de her nevnte tre begynt å slå under seg jorde gods på samme tid som disse, men det har iallfall vært ganske übetyde lig.
---- 291 SS-A ---- PEDER ERIKSEN JUELS GODS Den første som har erhvervet sig et gods av større betydning i Verdal, er bygdens kapellan, senere visepastor, Peder Eriksen Juel. Ennu i 1650 var byborgeres og embedsmenns eiendom i bygden ganske übetydelig: Anne Nils Olsens eiet 3 sp 12 mkl i Lyng, Peder Rogert 20 mkl i Søraker, Nils Schjelderup 1 sp 2 øre i Hallan, Jens Friis 1 sp i Hallan, Laurits Bastiansen Stabel 2 øre 12 mkl i Rosvold, Kristen Bastiansen 1 øre i Flyan, Kasper Kristofersen Schøller 2 sp 2 øre i Rosvold, Hallem, Lyngåsen og Skrove, og presten Kristofer på Fosnes 1 sp i Skjørholmen, ialt 15 sp 1 øre 20 mkl eller ca. 3 Vi prosent av bygdens samlede skyld — fordelt på 9 eiere — det var alt. Allerede dengang var Peder Eriksen Juels gods det betydeligste pro prietærgods i Verdal. Han var blitt kapellan i bygden, antagelig i 1636, og har vel allerede som sådan begynt å erhverve jordegods. lallfall har han så tidlig som i 1644 skjøtet en liten part i Jermstad til Domkirken. Han var det år blitt vicepastor. Bjørken 1954,
---- 292 SS-A ---- Breding 1980. Fly an 1980.
---- 293 SS-A ---- I 1650 bestod hans gods i Verdal av følgende garder: tilsammen 6 sp 1 øre 18 mkl med bygsel over 9 sp 6 mkl. Det meste av dette ser ut til å være tidligere bondegods. Men omkring 1660 begynte Kronen å realisere en stor del av sine eiendommer under trykket av pengevanskeligheten etter krigen 1657-60, og da har også visepastor Juel vært blant kjøperne. Det meste av det har han sann synligvis erhvervet omkring 1660. Skjøter er ikke oppbevart, så tiden for erhvervelsen kan ikke fastslåes nøyaktig. Flåtten 1962.
---- 294 ----
---- 295 SS-A ---- Ved hans død i 1670 bestod godset av følgende eiendommer: Flåtten Breding 1 sp 1 sp Sundby (2) 2 sp Bjørken 0 sp Holmli (2) 2 sp Kulsli 0 sp 0 sp Høyem 0 sp (Sundbyhaugen) Leirset 0 0 sp Nedre Gren osp Sæter 0 sp Overmoen 0 sp Åsen østre osp Flyum 0 sp Helligdagsak. 0 sp Helmoen 0 sp Bjartan 0 sp Åkervoiden osp Ørtugen 0 sp Skjækermoen 0 sp Bakken 0 sp (Melen) Overnesset 0 sp Tosteigan 0 sp Faren øvre 1 sp Ekloen 0 sp 1 øre 2 øre 0 øre 2 øre 1 øre 2 øre 0 øre 1 øre 1 øre 1 øre 1 øre 1 øre 1 øre 1 øre 1 øre 1 øre 0 øre 0 øre 0 øre 0 øre 0 øre 0 øre 1 øre 0 øre 0 mkl 0 mkl kjøpt av Selius Marcelis 1663 6 mkl oppr. bondeodel, erhvervet omkr. 1650 0 mkl oppr. bondeodel, erhvervet omkr. 1650 0 mkl Omkl 12 mkl oppr. bondeodel, 1660 krongods 12 mkl oppr. bondeodel, erhvervet i 1660-årene 0 mkl 12 mkl 12 mkl Omkl 12 mkl Omkl Omkl 0 mkl 3 mkl 8 mkl 6 mkl 6 mkl 18 mkl 18 mkl 0 mkl oppr. krongods, erhvervet ca. 1660 12 mkl erhvervet mellom 1668 og 71 Oversikt over Peder Eriksen Juels gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Flåtten, 2. Holmli vestre, 3. Holmli østre, 4. Bjørken, 5. Sundby østre, 6. Sæter, 7. Gren nedre, 8. Breding, 9. Breding, 10. Kulsli, 11. Sundbyhaugen, 12. Leirset, 13. Overmoen, 14. Åsen østre, 15. Flyan, 16. Helligdagsaker, 17. Helmoen, 18. Bjartan, 19. Åkervoiden, 20. Ørtugen, 21. Skjæker moen, 22. Melen, 23. Overneset, 24. Tosteigan, 25. Faren øvre, 26. Ek lo søndre, 27. Vester-Sundby (Lunden), 28. Fossneset.
---- 296 ----
---- 297 SS-A ---- Altså ialt 26 garder og gårdparter med en skyld av 14 spand 2 øre 21 mkl. Det omfattet som man ser, alle dengang eksisterende garder ovenfor Elnes og dessuten endel spredte eiendommer i alle tre sogn. Efter Juels død ble godset spredt. Enken ble gift med kapellanen i Verdal, Jakob Jakobsen Lund, og denne sees i 1680-årene å ha eiet 6 av de ovennevnte garder, nemlig Breding, Sundby 1 sp 12 mkl, Bjørken, begge Holmligårder 2 sp 1 øre, Sundbyhaugen og Leirset. Breding gikk i begynnelsen av 1700-tallet over til foged Mogens Friis hvis enke solgte den til kapteinløytnant Jørgen V. Grabow, som i 1731 overdrog den til oppsitterne. Sundby kom også til Mogens Friis som i 1724 solgte gården til kaptein Andreas Matias Tønder. Siden har den vært brukerens eiendom. Sundbyhaugen gikk omkring 1700 over til presten Tomas Scheen, og fra ham kom den inn i rektor Krogs gods. Bjørken ble i 1692 solgt til Rasmus Ågesen Hagen. Leirset ble av fru sal. kaptein Lund i 1720- årene solgt til Simon Hof på Øra, som i 1733 overdrog den til opp sitteren, som igjen i 1754 solgte den til Kliiwer på Bjartnes. Holmlien gikk via arvingene til Rasmus Ågesen Hagen på 1720-tallet. Faren østre 1962. Oversikt over Jakob Jakobsen Lunds gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Breding, 2. Breding, 3. Sundby (Lunden), 4. Holmli østre, 5. Holmli vestre, 6. Bjørken, 7. Sundbyhaugen, 8. Leirset, 9. Fossnesset.
---- 298 ----
---- 299 SS-A ---- Kaptein Tomas Juel, prestens sønn, ble eier av Flåtten, Sundby (2 øre 18 mkl), Overmoen, Åsen, Flyan, Faren og Ekloen. Flåtten ble i 1719 tildømt kongen for resterende skatter. Overmoen kom i fogd Jens Mogensens besiddelse, og fra ham i 1720-årene til Rasmus Ågesen Hagen. Flyum kom til presten Tomas Scheen og efter ham til rektor Krog. Faren ble i 1708 solgt til oberstløitnant Reichwein, og kom i 1720-årene inn i Krogs gods. Ekloen kan ikke sees hva er gjort med. Sundby østre kom til Erik Eriksen Schanckes arvinger før 1699. Åsen gikk rundt 1700 til Ole Leklem og fra ham til Rasmus Ågesen Hagen. Resten av Juels gods erhvervedes av to av de daværende største jorde godsbesiddere, Lars Pedersen Brix og fogd Jens Bing. Brix avhendet senere sine garder til Bing, og både Bings og 3 av Tomas Juels garder ble siden erhvervet av Rasmus Ågesen Hagen, som således kom i besiddelse av det vesentligste av Peder Juels gods. Overmoen 1962. Oversikt over Tomas Juels gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Flåtten, 2. Sundby østre, 3. Overmoen, 4. Åsen østre, 5. Flyan, 6. Faren øvre, 7. Eklo søndre, 8. Holmli vestre, 9. Leirset.
---- 300 SS-A ---- Åsen østre 1979. Sundby østre 1962.
---- 301 SS-A ---- ERIK OLSEN SCHANCKES GODS Det var flere av bygdens prester enn Peder Juel, som omkring midten av 1600-årene la seg etter å samle jordegods. Også den samtidige kapellan, Erik Olsen Schancke, som døde omkring 1663, har erhvervet endel av det krongods som ble solgt etter krigen 1657-60; men han fikk det ikke fra første hand. I 1650 fikk han den minste parten av Sundby østre (0-1-6) av Peder Juel. Kronen hadde i 1659 pantsatt endel garder og gårdparter i Verdal til Selius Marcelis for pengelån. Denne transporterte panteretten til 7 av disse eiendommer til Erik Schancke for 361 rdl 12 sk. Etter hr. Eriks død ble så pantet solgt til enken, Sofia Eriksdatter, for 118 rdl 3 Vi ort overpenger foruten renter for Vi år 5 Vi rdl 18 sk, ialt 485 rdl 2 ort 18 sk. Forbregd 1981
---- 302 ----
---- 303 SS-A ---- Skjøtet er av 11. mars 1663. De eiendommer, fru Sofia således kom i besiddelse av, var følgende: Øst-Grundan 2 sp 0 øre 12 Midt-Grundan 1 sp 0 øre 6 Grundan (?) osp 0 øre 6 Stor Longdal 0 sp 2 øre 12 Varslåtten 0 sp 1 øre 0 Øvre Gren 0 sp 1 øre 12 Lille Longdal 0 sp 1 øre 12 tilsammen 5 sp 2 øre 18 mkl. mkl med bygsel mkl med bygsel mkl uten bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel Enken Sofia ble siden gift med Schanckes eftermann, den senere vice pastor Jens Kristoffersen Svaboe, og godset ble i hans tid forøket med: Midtgrundan 1962. Oversikt over Erik Olsen Schanckes gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Øst Grundan, 2. Midt Grundan, 3. Grundan ?, 4. Stor Langdal, 5. Varslåtten, 6. Øvre Gren, 7. Lille Langdal, 8. Forbregd, 9. Sende øvre, 10. Landstad, 11. Leir haugen (Aunet), 12. Sundby øs tre.
---- 304 SS-A ---- Østgrundan 1962. Lille Langdal (Lillegården) 1962.
---- 305 SS-A ---- Forbregd 2 sp 1 øre 0 Sende øvre osp 0 øre 8 Landstad 0 sp 1 øre 12 Holmen 0 sp 1 øre 0 (Leirhaugen) Sundby osp 2 øre 18 Det har altså da ialt vært på 10 sp 8 mkl. mkl med bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel Etter Svaboes død gikk godset over til arvingene. Datteren Gullov var gift med presten Peder Jensen Herdal til Åfjord, og denne overdrog ved skjøte av 26. november 1701, tgl. 26. januar 1702 sin del av det til svog eren Kristen Svaboe. Det var gårdene Øst-Grundan, Stor-Longdalen og Varslåtten. Forøvrig kjenner vi ikke nærmere til hvordan godsets garder i den følgende tid har skiftet eiere; men tilslutt er Erik Eriksen Schancke, prestens sønn, blitt eier av dem, og han solgte dem ved skjøter av 27. juli og 12. oktober 1720 til Abraham Drejer og oberstløitnant Peter Eund. (Se Verdalsgodset.) Leirhaugen og de 6 mkl i Grundan er dog ikke med i dette salget. De var kommet i Rasmus Ågesen Hagens besiddelse; men det kan ikke sees av hvem denne har kjøpt. Store Langdal 1962
---- 306 SS-A ---- Varslåtten 1954. Valstad 1980. 1 forgrunnen Vinne kirke.
---- 307 SS-A ---- LARS PEDERSEN BRIX'S GODS Lars (eller Laurits) Pedersen Brix gjorde seg bemerket under krigen 1657-60, da han var proviantskriver ved den nordenfjellske hær og en tid satt fanget av svenskerne på Frøsøen, hvorfra han fikk leilighet til å underrette nordmennene om svenskenes foretagener, hvilket førte til deres fullstendige nederlag ved Stene og Inna. Han eiet intet jordegods ennu i 1657. Det meste av sitt gods i Verdal samlet han i 1660-årene, da kronen realiserte under pengevanskelighet ene etter krigen. Han erhvervet i dette tidsrum følgende eiendommer: Nordberg øvre 0 sp 2 øre 0 mkl med bygsel, tilh 1699 Brix ? arvg. mkl med bygsel, Kausmo 1 sp 0 øre 0 tilh 1699 Brix'arvg. mkl med bygsel, Gudmundhus 1 sp 0 øre 0 tilh 1699 Jørg Lund mkl med bygsel Jermstad vest osp 2 øre 10 Brix og fattighuset
Nordberg 1981. Gården er borte. I dag står en villa på tomten.
---- 308 SS-A ---- Gudmundhus 1961.
---- 309 SS-A ---- Grundfoss osp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh Jørg Lund 86 tilh 1699 Rasmus Ågesen Bunes 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel Tuset 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Brix' arvg. Lund vestre Isp 0 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Brix' arvg. Åsen vestre osp 1 øre 12 mkl med bygsel Marken nord osp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Brix' arvg. Karmhus Isp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Rasmus Ågesen Kjesbu osp 1 øre 0 mkl med bygsel Tømmeråsen osp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Simon Hof Vuku øde osp 0 øre 12 mkl uten bygsel Søraker Isp 1 øre 0 mkl uten bygsel tilh 1699 Hans Ped. Smiths arvg Balhald Isp 2 øre 0 mkl uten bygsel Leirfald vest 2sp 1 øre 0 mkl uten bygsel Tømmeråsen 1962.
---- 310 ----
---- 311 SS-A ---- Dette er altsammen tidligere krongods. Som nevnt under Peder Juels gods, erhvervet han etter dennes død endel av hans gods, nemlig Helmoen, Åkran, Bjartan, Akervolden, Ørtugen og Skjækermoen; men disse eiendommer overdrog han — formodentlig allerede i 1670-årene til Jens Bing. På den annen side har han ytterligere erhvervet seg en part i Lund (1 øre) samt en til av Marken-gårdene (8 mkl). Flere andre av sine eiendommer synes han å ha avhendet tidlig, således Grundfoss, som i 1680-årene tilhører Jakob Jakobsen Lund, fra hvem den i 1689 gikk over til Rasmus Ågesen Hagen, som også kjøpte Kjesbu i 1696. Leirfald og Søraker solgte han til Hans Pedersen Smith, hvis enke i 1696 overdrog Leirfald til Ebbe Carstensen, etter hvem Rasmus Ågesen Hagen erhvervet den omkring 1720. Søraker ble i 1738 av Smiths arvinger solgt til Sivert Fleth, som i 1762 makeskiftet den til lektoratet. Tuset 1980. Oversikt over Lars Pedersen Brix's gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Nordberg øvre, 2. Kausmo, 3. Gudmundhus, 4. Gjermstad vestre, 5. Grundfoss, 6. Bunes, 7. Tuset, 8. Lund vestre, 9. Åsen vestre, 10. Marken nordre, 11. Karmhus, 12. Kjesbu, 13. Tømmeråsen, 14. Vuku øde, 15. Søraker, 16. Balhald, 17. Leirfald vestre, 18. Helmoen, 19. Åkran, 20. Bjartan, 21. Akervolden, 22. Ørtugen, 23. Skjækermoen, 24. Haug, 25. Marken søndre.
---- 312 SS-A ---- Gjer ms tad vestre 1981. Kausmo 1961.
---- 313 SS-A ---- Jermstad solgte Brix til St. Jørgens hus. Gudmundhus er gått over til Jørgen Lund, som ved skjote, datert Støre 6. april, tgl. 25. juni 1700 solgte den til pastor Tomas Scheen, etter hvem den kom i mag. Nils Årogsbesiddelse. Balhald har han formodentlig også skilt seg ved. I begynnelsen av 1700-årene eies denne gard av Henrik Rahbek, hvis arvinger i 1724 skjøter den til krigsbokholder Åge Hagen, som i 1745 solgte den til Peder Olsen Bye. Lars Brix' 18-årige datter Birgitte var i 1691 blitt gift med den 57-årige lektor, tidligere rektor mag. Simon Hof, som antagelig fikk noe med gift med henne. Ved farens død i 1699 arvet hun vel 200 rdl., deriblant formodentlig Åsen og Tømmerås, som Simon Hof sees å ha eiet, og som han i 1701 solgte til Rasmus Ågesen Hagen. Av Brix' øvrige garder har Simon Hof også eiet Nordberg og Kausmo. Den første hadde han kjøpt av Brix' enke ifølge skjøte av 12. oktober 1700, tgl. 17. januar 1701. Etter Hof som døde i 1708, gikk gården i arv til datteren Barbara, som var gift med hans ettermann i rektorembedet, Anders Ivarssøn Borch. Ved auksjon i 1742 i Barbaras dødsbo, ble den solgt til kanselliråd Jens Hveding, som i 1746 overdrog den til oppsitteren. Kausmo sees i 1707 av Kristian Hof å være skjøtet til korporal Sakarias Olsen. Lars Brix' enke, Anna, satt nu igjen med følgende eiendommer Karmhus Isp 1 øre 12 mkl Bunes osp 2 øre 20 mkl Lund, begge garder 2sp 2 øre 0 mkl Marken, begge garder 2sp Marken, begge garder osp 1 øre 8 mkl Tuset 1 sp 2 øre 4 mkl eller omtrent de samme garder, som senere dannet Leksdalsgodset. Disse solgte hun ved skjøte av 28. august, tgl. 12 oktober 1699 til Rasmus Agesen Hagen. Brix eiet også jordegods i Klæbu, Selbu, Tydal, Leksvik og Sparbu. Skiftet etter ham er sluttet 15. august 1699. Boets aktiva var 11,818 rdl., passiva 3953 rdl.
---- 314 SS-A ---- JENS BINGS GODS Jens Bing var fogd over Stjørdals fogderi fra sist i 1660-årene og bodde på Støre i Skogn. Siden ble han rådmann i Trondhjem. Han var medeier i og i 1686 direktør for Røros kobberverk. Han har begynt å samle jordegods i Verdal litt senere enn de foran nevnte proprietærer, antagelig først i 1671, og dermed synes det å ha gått således til: Lensmann Age Haug, hadde i løpet av 1660-årene samlet seg et fite gods i bygden, nemlig: Kulstad 0 sp 0 øre 8 mkl Søraker 0 sp 1 øre 12 mkl
Skrove søndre 1 sp 0 øre 0 mkl Marken sønd. 0 sp 0 øre 8 mkl Kolstad vest osp 2 øre 8 mkl Stene 1 sp 2 øre 12 mkl 1 sp 2 øre 12 mkl Haug 3 sp 0 øre 0 mkl Bjart an 1954.
---- 315 SS-A ---- Av disse var Søraker, Skrove, Kulstad og Kolstad tidligere bonde gods, Marken og Stene krongods og Haug proprietærgods. På Stene gard fikk han kongelig skjøte 30. mai 1666. På Haug fikk han odels skjøte av mag. Kristen Schjoldborg og Søfren Hansson 1. mai 1664. I 1670 har han antagelig kjøpt Valstad av Søfren Hansson. Åge Haug døde i 1671 og hans bo var fallitt. Arvingene gav under 4. mai 1671 avkall til fogd Bing på alt hans efterlatte gods, og fogden har da antagelig tatt dette for offentlige oppebørsler. Bing sees således å være eier av de tre første av disse gårdene allerede i 1671, senere også av Haug. Stene gikk til fogd Liv Borch, Kolstad til Kristofer Jonsen og Marken til Lars Brix. I 1670 døde også Peder Eriksen Juel, og av dennes gods overtok Bing Kulslien, Gren, Sæter, Overneset og Tosteigan. Senere har han også overtatt de gårdene av Juels gods, som Brix hadde kjøpt, nemlig Helmoen, Akran, Bjartan, Åkervolden, Ørtugen og Skjækermoen. Disse siste har han muligens byttet til seg mot Marken (1 øre), Tømmerås og Vuku, som han sees å ha eiet 1682, men som siden gjenfinnes i Brix' gods. Bakken (Mælen) eiet han også. Skifte efter Bing er begynt 28. juni 1693 og sluttet 14. desember 1697. Boet eiet da følgende garder i Verdal: Skrove søndre 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 0 øre 12 mkl Søraker osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Haug 1953
---- 316 ----
---- 317 SS-A ---- Skjækermoen osp 0 øre 8 mkl med bygsel Åkervolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel tilsammen 9 sp 2 øre 9 mkl med bygsel over 9 sp 13 mkl samt en årgangs sag, Ulvilden. Helligdagsaker (Åkran) 1962. Oversikt over lensmann Åge Haugs gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Kulstad, 2. Søraker, 3. Skrove søndre, 4. Marken søndre, 5. Kolstad vestre, 6. Stene søndre, 7. Haug, 8. Valstad.
---- 318 ----
---- 319 SS-A ---- Som man ser, er dette med unntagelse av Skrove, Valstad, Vuku, Haug, Søraker og Kulstad, eiendommer fra Peder Juels gods. Foruten dette eiet han 5 sp 2 øre 12 mkl i andre bygdelag, nemlig 2 garder i Skogn, 3 i Gauldal, 1 i Strinda, 1 på Inderøy, 5 i Leksvik, 1 i Rennebu og 1 i Orkdal. Videre hadde han 11/180 i Røros kobberverk, hver 1/180 ble verdsatt til 250 rdl. Boets aktiva var på 5439 rdl. 1 ort 7 sk og der ble 1685 rdl 3 ort 16 sk til deling mellom enken, Klara Andersdatter, og barnene. Jordegodset ble utlagt til kreditorer og arvinger: Haug til Lars Brix, Gabriel Hausdorpfer og assessor Jens Hansen, som i 1698 skjøtet den til visepastor Tomas Scheen, og denne solgte samme år gården til kapellan en Tomas Collin. Valstad ble utlagt til Anne Vincentz Friis, og etter henne kom den til student Morten Boysen Friis, som i 1746 solgte den til oppsitteren. Kulslien, Sæter og Gren med sag ble av Bings enke ved skjøte av 11 Kulsli 1954 Oversikt over Jens Bings gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Kulstad, 2. Søraker, 3. Skrove søndre, 4. Valstad, 5. Haug, 6. Kulslien, 7. Gren nedre, 8. Sæter, 9. Overnesset, 10. Tosteigan, 11. Melen (Bakken), 12. Vuku øde, 13. Helligdagsaker, 14. Bjartan, 15. Ørtugen, 16. Helmoen, 17. Skjækermoen, 18. Åkervolden.
---- 320 SS-A ---- Melen 1962. Overnesset 1962.
---- 321 SS-A ---- mai, tgl. 6. juli 1706 solgt til Henrik Schøidt og kom senere i Rasmus Ågesen Hagens besiddelse. Denne erhvervet også omtrent alle de øvrige eiendommer av Bings gods, uten at det kan sees, når og av hvem han har kjøpt, så at han i 1723 eiet Kulstad, Kulslien, Sæter, Gren, Helligdags aker, Helmoen, Overnesset, Ørtugen, Tosteigan, Skjækermoen, Bakken (Mælen), Åkervolden og Bjartan. Skjækermoen 1962. Skrove søndre 1962
---- 322 SS-A ---- Åkervolden 1962. De gamle husene står oppe til venstre.
---- 323 SS-A ---- SCHJELDERUPS GODS Som nevnt under Erik Olsen Schanckes gods, pantsatte Kroneri i 1659 endel garder og gårdparter i Verdal til Selius Marcelis. Foruten de 14 garder som der er nevnt, var også følgende 10: Leklem 5 sp 1 øre Omkl Valstad 2 sp 2 øre 0 mkl Baglan 2 sp 1 øre 0 mkl Mikvold store 3sp 0 øre 0 mkl Hegstad Isp 1 øre 12 mkl Haug 3 sp 0 øre 0 mkl Landstad 2 sp 0 øre 0 mkl Risan 0 sp 1 øre 0 mkl Stavlund 0 sp 0 øre 12 mkl Musum Isp 0 øre 12 mkl tilsammen 21 sp 1 øre 12 mkl Baglan 1954
---- 324 SS-A ---- Oversikt over Schelderups gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Leklem, 2. Valstad, 3. Baglan, 4. Mikvold store, 5. Hegstad, 6. Haug, 7. Landstad, 8. Risan, 9. Stavlund, 10. Musum. Marcelis transporterte panteretten til et konsortium, bestående av lektor Hans Søfrenssøn, dennes sønn, sogneprest ved Domkirken Søfren Hanssøn og Maren Pedersdatter Schjelderup, datter av biskop Peder Schjelderup og enke etter den forrige sogneprest ved Domkirken, Mentz Kristoffersøn Darre. Søfren Hanssøn var også gift med en datter av biskop Schjelderup, Anna. Deres mange barn antok alle navnet Schjelderup. Den mest bekjente av dem var Ove Schjelderup, død 1759 som amtmann og konferensråd. Lektor Hans Søfrenssøn døde i 1660, og hans eftermann og sviger sønn lektor Kristen Schjoldborg, inntrådte i konsortiet, som fikk kongelig skjøte på pantet 11. mars 1663.
---- 325 SS-A ---- Hegstad 1962. Le klem 1980,
---- 326 SS-A ---- Landstad 1980. Mikvold 1980.
---- 327 SS-A ---- Søfren Hanssøn sees å ha overtatt alle disse gårdene unntatt Haug, som lensmann Åge Jonsen kjøpte, og Landstad, som Kristen Schjoldborg overtok. Søfren Hanssøn døde i 1679, hvorefter hans garder gikk over til arvingene og siden enkeltvis til bønder. Først Landstad, som allerede i 1686 ble solgt til Hans Sjursen (Lein). Leklem kom i oberst Reichweins eie, og efter ham kjøpte Åge Hagen den og solgte til Ole Sevaldsen Øgstad. Valstad er — som ovenfor nevnt — i 1680-årene kommet i foged Bings besiddelse. Av Baglan ble kvartmester Joh.s Klingenberg eier i 1733 og solgte den i 1735 til oppsitteren. Mikvold ble i 1724 av løytnant Søren Schjelderup solgt til Åge Hagen, som i 1739 overdrog gården til oppsitterne. Hegstad ble av enken Anna Schjelderup i 1701 solgt til presten Tomas Scheen, og fra ham gikk den over i rektor Nils Krogs gods. Krogs arvinger solgte den i 1741 til kapellanen Peder Krog. Haug ble også — som nevnt under Bings gods — solgt til Scheen. Risan og Stavlunden eides i 1723 av Gjertrud sal. Peder Randulfs. Risan gikk siden gjennom mange hender, til den i 1751 ble solgt til Kristen Olsen. Stavlunden solgte hun allerede i 1729 til Ellev Minsaas. Musum gikk over til amtmann Ove Schjelderup, som i 1708 overdrog den til sin bror Johan Schjelderup, vicepastor til Skogn, hvis sønn Jens Schjelderup i 1728 solgte gården til Arnt Pedersen Sende. Stavlund 1979.
---- 328 SS-A ---- Musum 1981. Risan 1954.
---- 329 SS-A ---- JELSTRUPS GODS David Jakobsen, kjøpmann og borger av Trondhjem og eier av Mostadmarken jernverk, var uten tvil født i Jelstrup sogn i Nørre Jylland; men hans sønn, Tomas Davidsen, var den første som antok navnet Jelstrup som familienavn. Blant de under Erik Olsen Schanckes gods nevnte garder og gård parter, som kronen i 1659 pantsatte til Selius Marcelis, var også: Høylo 2 sp 1 øre 6 mkl Ness 2 sp 0 øre 12 mkl Bjartnes 1 sp 0 øre 0 mkl tilsammen 5 sp 1 øre 18 mkl. Marcelis transporterte pantet til lektor Hans Søfrenssøn, og etter dennes død i 1660 gikk det i arv til Peder Kristensen, av hvem Johan Gaarman den yngre innløste det ifølge skjøte av 12. mars 1663. Ved Bjartan 1954
---- 330 ----
---- 331 SS-A ---- skjøte av 2. november s.a. solgte Gaarman disse gårdene for 558 rdl 8 sk til David Jakobsen Jelstrup. Jelstrup hadde samme år kjøpt Levanger med flere garder av det tidligere krongods. I 1680-årene er han blitt eier av Svinhammer, 2 øre med bygsel, etter Lars Bastiansen Stabel. Dessuten eiet han Tverå eller Svarthovd sag. Endelig erhvervet han i 1660-årene Øster Eklo. Han eiet også Flyan, som før hadde hørt til Peder Jue/s gods; men denne gard solgte han i 1697 til presten Tomas Scheen. I 1696 makeskiftet han Ness til oppsitterne mot Minsås. De andre gårdene gikk ved David Jakobsens død i arv til sønnen Tomas Davidsen Jelstrup, og denne har — antagelig omkring 1720 — solgt Høylo til Rasmus Ågesen Hagen. Ved Tomas Davidsens død i 1730 var hans bo fallitt. Sønnen Hans Tomassen kom da i besiddelse av ovennevnte eiendommer, og han solgte i 1735 Svinhammer til Peter Rafael Lund, i 1736 Sør Minsås til opp sitteren Malena Arntsdatter og i 1739 parten Bjertnes til løytnant Lorentz Didrik Kluver. Efter Hans Tommassens død i 1743 ble enken, Birgitte Elisabet Kiemler, gift med mønster skr iver Frederik Rosing, og han solgte i 1751 Ekloen til oppsitteren Jens Olsen. Høylo (Heilo) 1962 Oversikt over Jelstrups gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Høylo, 2. Ness : 3. Bjartnes, 4. Svinhammer, 5. Øster Eklo, 6. Flyan.
---- 332 SS-A ---- Ness (øst re) 1962.
---- 333 SS-A ---- REINSKLOSTERS GODS Reinklosters gods efter reformasjonen er dannet ved at Reins og Tautra klostergodser er slått sammen. Fru Inger til Østeråt fikk livsbrev på det gamle Reinsklosters gods 4. mars 1541. Etter en jordebok fra denne tid hørte da til godset 202 garder av 225 spand 2 øre 2 mkl skyld, hvorav 32 garder i Rissa, 14 i Stads bygden, 4 på Bynesset, 2 i Børseskogn, 3 i Orkdal, 3 i Meldal, 7 i Leksvik, 12 i Stjørdal, 10 på Frosta, 6 i Skogn og Verdal, 16 på Ytterøy, 13 i Sparbu, 12 i Beistad, 11 på Snåsa, 10 på Namdalseidet, 6 i Namdalen, 30 i Bjørnør, 8 i Bjugn og 3 i Romsdalen. Da fru Inger i 1555 druknet, kom Rein som verdslig len til Aksel Gyntelberg, som hadde det, til han i 1560 fikk Bakke klosters gods. Tautra kloster ble ved erkebiskop Olav Ingebrigtssøns flukt i 1537 lagt under Kronen, og da Holms kloster kort etter ble lagt under Stein viksholm slott, fikk Jens Tillufssøn Bjelke, som hadde hatt dette i for lening, Tautra klosters gods isteden. Jens Bjelke var utilfreds med dette, da Tautra efter hans erklæring hadde den minste klosterrente norden fjells. Hallan søndre 1978
---- 334 ----
Hestegrei øvre (østre) 1981 Hestegrei nedre (vestre) 1981.
---- 335 SS-A ---- Godset var dog ikke übetydelig; for ifølge en samtidig jordebok ut gjorde det ialt 208 spand 1 øre 1 ørtug og 2 penninger foruten 4 garder av 14 spands skyld, som i 1531 var pantsatt av Nils Lykke. Efter denne jordebok eiet Tautra 22 garder på Frosta, 42 i Skogn, 10 i Verdal, 12 på Røra, 8 i Sparbu, 11 i Beistad, 14 på Inderøy, 1 i Mosvik, 13 i Åsen, 6 i Stjørdal, 9 i Leksvik, 5 på Dragstranden, 2 i Hemne, 1 på Nordmør, 3 i Stadsbygd og 8 i Skogdal, tilsammen med de pantsatte 167 gårdene. Jens Tillufsen Bjelke hadde Tautras gods i forlening fra 1537 til 1556. Den 7. juni dette år fikk lensherren over Trondhjems len befaling til å flytte fra Steinviksholm til Kongsgarden i Trondhjem, under hvilken Tautra ble lagt; men i 1561 ble dette atter forandret, og Tautragodset ble slått sammen med Reins klosters og Viks gods og utgjorde herefter en særskilt forlening, som siden gikk under navnet Reinsklosters gods. De følgende lensherrer er: Kongelig hofsinde Mogens Pederssøn, som hadde det på tjeneste fra 1560 til 1575, Jørgen Munk 1575-1577, Jakob Huitfelt 1577-1578 og 1581-1582, Jakob Venstermand 1578-1581 og fra 1582, Absalon Jul til sin død 1590, Henning Gjøe 1590-1611, Jens Bjelke til Østeråt 1611- 1615, Klaus Daa fra 1615, Sten Villumssøn Rosenvinge 1628-1640, Iver Prip 1640, Oluf Parsberg 1641-1642, Frederik Urne 1642, Melchior Oldeland 1645-1648, Jakob Mogenssøn Ulf elt 1648. Rein 1964
---- 336 ----
---- 337 SS-A ---- Under pengetrangen efter krigene 1657-1660 ble godset pantsatt til brødrene Marcelis og ved skjote av 28. april 1675 solgt til Johan Marcelis for 55881 Vi rdl 2 sk. Det utgjorde da ialt 519 sp 22 Vi mkl. De garder i Verdal, som ved denne leilighet ble solgt, var Togstad 0 sp 1 øre 6 Hestegrei (2g) 3 sp 2 øre 0 Lennes 1 sp 0 øre 0 Leirfald ostre 1 sp 0 øre 0 Rein osp 1 øre 12 Dillan osp 2 øre 12 Arstad mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel med kvern Isp 1 øre 0 mkl med bygsel hvorav 1 kvern 1 øre Bjørstad 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Hallan søndre 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel Tokstad 1953 Oversikt over Reins kloster gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Togstad, 2. Hestegrei, 3. Hestegrei, 4. Lennes, 5. Leirfaldøstre, 6. Rein, 7. Dillan, 8. Arstad, 9. Bjørstad, 10. Hallan søndre, 11. Stuskin, 12. Steine søndre, 13. Vangstad, 14. Vinne, 15. Grundan kvernsted, 16. Reppe, 17. Eklo nordre, 18. Gjermstad øvre, 19. Skrove nedre.
---- 338 SS-A ---- Leirfald østre 1962. Årstadgårdene 1981.
---- 339 SS-A ---- Stuskin osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Stene søndre osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Vangstad osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Vinne osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Grundan kvernsted osp 1 øre 12 mkl uten bygsel 2 møllesteder Reppe osp o øre 8 mkl uten bygsel Eklo nordre osp o øre 16 mkl uten bygsel Gjermstad øv.O sp 2 øre 4 mkl uten bygsel Skrove nedre osp 2 øre 0 mkl uten bygsel tilsammen 15 sp 2 øre 6 mkl. Dette anser jeg som det gamle klostergods. Matrikkelen av 1650 oppfører riktignok mere som hørende til Reins klosters gods, men det skriver seg visstnok fra, at kronen efter å ha be slaglagt klostergodset tid efter annen føiet andre eiendommer til godset, da den bortforlenet det. Imidlertid kan det være tvil om Bjørstad og partene i Stuskin, Eklo og Gjermstad. I 1626 ble det foretatt et makeskifte mellom Reins kloster og Jens Bjelke. Bjelke fikk da fra klostergodset noen eiendommer på Fosen, mens han til vederlag ga fra seg eiendommer i Lanke, Støren, Frol, Inderøy og Verdal. I Verdal gjaldt det Bjørstad 1 spann 1 ørtug og Stuskin Vi spann. Og i 1640 ble det foretatt et større makeskifte mellom Reins kloster og Lauritz Bastiansen som var fogd over Stjørdal fogderi. Han ønsket 1 spann i gården Skatval som tidligere hadde ligget under Tautra kloster. Han måtte yte dobbelt vederlag, og ga fra seg eiendommer i Inderøy, Skogn og Verdal. I Verdal gjaldt det Eklo 16 marklag og Gjermstad 4 marklag. (Begge disse transaksjonene er inntatt i Norske Riksregistrant er henholdsvis V s. 501 ff og VII s. 643.) Spørsmålet blir bare hvor Jens Bjelke og Lauritz Bastiansen hadde fått tak i dette jordegodset i Verdal. Naturligvis kan det opprinnelig ha vært Reins klostrets gods, men det behøver ikke nødvendigvis å være så. Brødrene Marcelis Brødrene Marcelis som ofte er nevnt i det foregående, fortjener en nærmere omtale som typer på storfinansens magnater i 1600-årene. Gabriel og Selius Marcelis hørte til en slekt, som opprinnelig skrev seg fra Antwerpen, men under de nederlandske religionskamper hadde for trukket til Amsterdam. Her ledet Gabriel et stort handelshus. Helt fra 1630-årene hadde han forretningsforbindelse med den danske regjering, og i 1640 reiste han til Bind VI A — 22
---- 340 SS-A ---- Di lian 1962. Norge i den av den danske regjering billigede hensikt å bringe bergverk ene i bedre stand. Han oppnådde i 1641 for sin far privilegium på Bærums jernverk, hvilket gikk i arv til ham og broren Selius, og de erhvervet senere sammen flere andre bergverker dels til eiendom, dels i forpaktning. Men hans største virksomhet kom dog til å bestå i leveranser til hæren og lån til kronen. Hans fordringer for dette beløp seg alene i årene 1642- 47 til over 380,000 rdl. Under krigen med Sverige 1643-45 ydet han Danmark betydningsfull hjelp, dels ved politisk å støtte det, dels ved å skaffe våpen, skib og offiserer. Han var nøie knyttet til de to makt havere i Danmark og Norge, Korfits Ulfelt og Hannibal Sehested og stod i pengeforbindelse med begge. Selvfølgelig ydet han ikke disse tjenester uten først og fremst å sørge for sin personlige fordel: Sammen med broren oppnådde han både å få krongods i Norge tilskjøtet og inn tekter av kronen anviste for sine fordringer, og den efter Ulfelts fall i 1651 nedsatte undersøkelseskommisjon oppdaget betydelige misligheter ved hans leveranser. Men allikevel vedble den danske regjering, som var økonomisk avhengig av ham å stå i forretningsforbindelse med ham. Under krigen 1657-60 påtok han seg sammen med broren Selius og et par andre store leveranser og fikk seg for dette tilskjøtet betydelige krongodser, i Danmark, således bl.a. hele Møen. Han ble til og med adlet i 1665. Som godseier innla han seg et dårlig ry, iallfall på Møen, og flere av de norske bergverker underkastet han en rovdrift, så at han i 1660-årene måtte seige dem eller stanse deres virksomhet. Selius Marcelis hadde som følge av familiens nøie forbindelse med Danmark og Norge i 1645 bosatt seg i Kristiania, hvor han eiet en løkke utenfor byen og drev stor virksomhet i trelastbransjen. Sammen med Gabriel utfoldet han under krigene en betydelig virksomhet med
---- 341 SS-A ---- leveranser til hæren. Ved Hannibal Sehesteds gunst oppnådde han i 1646 store særrettigheter med hensyn til skattefrihet og religionsfrihet for seg og sitt hus som reformerte til stor misfornøielse for Kristiania borgerskap. Både under Kristian IV og Frederik 111 drev han store forretninger med regjeringen såvel ved leveranser som ved lån og ofte på den hensynsløseste måte. Men skjønt der i 1651 oppdagedes graverende misligheter ved hans leveranser, vedble hans innflytelse, og i oktober 1653 fikk han en generalkvittering for manglene foruten at det avstodes ham krongods og bergverker samt anvistes ham store inntekter til dekning av hans krav. I november 1653 fikk han ennvidere direksjonen og inspeksjonen over det nettopp opprettede norske postvesen, og i 1657 utnevntes han til bergamtsråd i Norge. Da det trakk opp til krig med Sverige våren 1657, ble han av regjering en sendt til Holland for å skaffe lån og sjøoffiserer. Under krigen påtok han seg sammen med broren store leveranser til hæren. Fra 1658 av til bragte han den meste tid i Kjøbenhavn. Under stormen på denne stad 11. februar 1659 hadde han kommando over hollandske matroser. I september 1660 fikk han for sine tilgodehavender av kronen pantebrev på Bakke og Reinsklosters gods. Han døde i Kjøbenhavn 20. mars 1663. De kapitaler, brødrene Marcelis rådet over, kom naturligvis for en del landet til gode, forsåvidt som de frembragte øket liv og virksomhet på forskjellige områder, men ble forøvrig uten varig betydning, idet Marcelisenes efterkommere ikke ble knyttet til Norge, men til Danmark hvor efterkommere av Gabriel ennu lever som baronene Gyldenkrone. Selius' sønner var Gabriel Marcelis den yngre og bergråd Johan Marcelis. Reinsklosters gods har, mens Marcelisene eiet det, stadig vært bort forpaktet, og førnevnte Jens Bing har en tid haddet det i forpaktning, mens han var rådmann i Trondhjem. Under 20. august 1687 sees han å ha opprettet en kontrakt med Morten Jakobsen angående godsets for paktning; men om han har gjort dette på egne vegne eller som ombuds mann for Marcelis er ikke klart. Denne Morten Jakobsen har ikke hatt godset lenger enn til 1690; for dette år sees det å ha hatt en annen for pakter, og heller ikke har han oppfylt sine forpliktelser; for på skiftet etter Jens Bing i 1693 ble der fremlagt en fordring på Morten foged, som han der kalles, på 12,242 rdl. 67 sk., som følge av nevnte kontrakt. Morten mente nok på sin side å ha tilgode av boet 6699 rdl. 3 ort 12 sk., som følge av nevnte kontrakt. Skjønt Bing hadde betinget ham forpakt ningen av godset, hadde han allikevel oppebåret rettighetene. For denne påstand kunne han ikke føre annet bevis enn noen skrivelser om å kreve inn endel restanser for Bing. Formodentlig forholder saken seg så, at Morten Jakobsen helt fra først av har vært ute av stand til å oppfylle for
---- 342 SS-A ---- paktningsvilkårene, hvorfor Bing på sin side har opphevet kontrakten og seiv overtatt inkassasjonen av godsets inntekter. I 1690 sees prokurator Rasmus Krag å være forpakter av godset. For forpakterne gjaldt det naturligvis å bringe mest mulig ut av det, og deres behandling av bøndene har derfor utvilsomt ofte vært ufor svarlig. Det tør antas, at det dårlige ry, proprietærstanden i tidens løp erhvervet seg, for en vesentlig del skyldes forpakterne. Det er dog ganske feilaktig å tro, at bøndene fant seg i enhver behand ling uten å kny. De hadde alltid god rede på sin rett efter loven og de kongelige forordninger, og som regel fant de god støtte hos overøvrig hetene (stiftsbefalingsmannen). Vi har et eksempel på dette fra Reinsklosters gods, idet godsets bønder under 6. august 1690 har klaget til stiftsbefalingsmannen over endel overgrep, som de finner, at forpakteren har gjort seg skyldig i. Klagen er i 7 punkter, hvis innhold i det vesentlige er følgende: 1. Skjønt korntaksten ifølge kgl. forordning av 15. februar skulle fast settes av stiftamtmann og biskop, hadde de hittil mattet betale Jens Bing den fulle sum etter ledings- og landskyldsbøkene. (Dette synes å tyde på, at Bing har krevet leding og landskyld in natura eller i penger, eftersom det var fordelaktigst for ham, skjønt det forlengst var blitt sedvane nu å erlegge disse ydelser i penger.) Stiftamtmannen resolverer da også hertil, at Reinsklosters jordebok, da godset ble solgt, ble beregnet i penger, og at det var likeså godt og tjenlig for sammes bønder å betale i penger som med varer. 2. Her insinueres, at Bing holder seg landboholdets forhøielse efter spandtallet efterrettelig, men ikke lettelsene efter forrige post, hvorfor de spør, om dette skal utredes efter nuværende eller tidligere lov, hvortil stiftamtmannen salomonisk resolverer, at Bing ikke bør beregne høiere «end som han forpagtningen haver antaget». 3. I dette punkt klages over, at der forlanges «stokkpenger», 20 skilling til forpakteren, og at denne avgift av gamle Reinsklosters bønder beret tes å være pålagt til bygning og vedlikeholdavenbryggepåßeinskloster, hvor ledingen og landskylden kunne føres iland, dengang den ble erlagt in natura, og som de mener nu må bortfalle, da disse ydelser nu erlegges i penger. Dessuten henvises til, at loven ikke forplikter bøndene til mere enn å føre landskylden til nærmeste kjøpstad eller ladested. Hertil bemerker dog stiftamtmannen, at stokkepenger er beregnet hr. Marcelis i godset med et bestemt beløp, som er overtatt for full verdi, «hvorfor den opinion og dispute er forgjæves». 4. De har på grunn av misvekst de siste år ikke maktet å betale «konge lige kontributioner», (dvs. skatter), langt mindre landskyld, hvorfor fattigdommen er tiltatt, så de ved den endelige avregning med Bing frykter for å måtte gå fra sine garder, hvorfor de anmoder om en under
---- 343 SS-A ---- søkelse, «hvoraf kan fornemmes, om lov og forordninger har været efterlevet». Dette finner stiftamtmannen billig og bestemmer, at hvis bonden har noe å anke over med hensyn til avregningen, bør foged og sorenskriver overvære og tilse, at bonden ikke forurettes. 5. Dette faller ikke godt sammen med klagemålet i første punkt, idet de besværer seg over å være pålagt så mange militære utgifter og byrder, at de av den grunn må få lettelser i landskylden på den måte, at både den og ledingen erlegges in natura; «ti det er aldeles tungt og umuligt i disse tider at bringe penge tilveie». Hertil kan stiftamtmannen kun svare, at han håper, ombudsmannen i denne henseende gjør alt mulig. 6. Dette klagepunkt er temmelig uklart og lyder: «Alligevel Hans kongelige Majestæts lov tilholder, at kongens under saatter og alle de, sig i kongens riger og lande opholde eller handle, skulle rette sig efter kongens lov under kongens fiskals tiltale, saa muligens Jens Bing paa sin principals vegne haver forment, at Marcelis er en udenrigs mand og derfor maa gjøre sig godset bedst nyttigt, helst efterdi han har kjøbt det med sigt og sagefald. Dog befaler Hans Majestæts lov, at de som nyder frihed med hals og haand, de skulde dermed rette og for holde ei med ulovlig fremfart forbryde». Hertil bemerker stiftamtmannen: «Hvori denne post bestaar, forstaar jeg ikke. Ellers extenderer sig den frihed, som den her kaldes, med hals og haand, til aldeles intet, som er imod loven, hvorefter enhver bør sig at rette». Klagepunktet synes å bero på den misforståelse, at når godset var kjøpt «med sigt og sagefald», skulde dette være ensbetydende med, at eieren hadde «hals og håndsrett» over dets bønder, og synes tillike å insinuere, at Marcelis ved utøvelsen av denne rett som utlending ikke skulle holde seg landets lover efterrettelig. 7. Siste klagepost går direkte løs på den daværende forpakter, Rasmus Krag, som beskyldes for å ha forgått seg i alle de foregående punkter og å plage sine bønder med «ulidelig skyldsferd til sig og sine tjenere, hver reise 4 hester, samt natteholdsfortæring, som alt strider mod Kongelig Majestæts lov, hvorfor vi fattige noksom er Hans kongelige Majestæts undersaatter beder, at vores høiædle og velbaarne hr. stiftamtmand ikke tillader, at imod os handles imod kongens lov», etc. Angående dette klagemål tar da også stiftamtmannen ganske kraftig i og erklærer, at «Rasmus Krag maa til aldeles intet hverken ved nattehold eller skydsferd handle». Han erindres om å «opføre sig beskedentlig, saa at hans prici pals reputation derved ikke engageres,» ettersom man vet, at denne har stor omsorg for sine bønder og ikke vil, at det tilføies dem noen skade. Forpaktningsvilkårene får vi rede på, idet Johan Marcelis ved kontrakt av 14. oktober 1699 påny forpaktet Reinsklosters gods til
---- 344 SS-A ---- Rasmus Krag for tiden 1. mai 1700 til 1. mai 1707. Godset var i forminsket med endel garder i Børsa, Børseskogn og Buvik til en samlet skyld av 47 sp 18 mkl, som var pantsatt til kronen for resterende avgifter. Ifølge denne kontrakt skulle forpakteren oppebære alle visse og uvisse inntekter av godset såsom landskyld og rettighet, bygsel og tredjeårsstake, leding, sikt og sakefall og ellers all annen dertil liggende herlighet «landsloven gemæs», således som det var skjøtet til Marcelis. Hvis noe av godset ble solgt i forpaktningstiden, skulle landskyld og rettighet med visst og uvisst etter jordeboken av kortes i den årlige forpaktningsavgift. Odels- og rosstjenesteskatt skulle Marcelis seiv utrede, dog således, at Krag erla den og siden fikk den avkortet i avgiften. På lignende måte skulle Marcelis seiv bære mulige nye kontribusjoner, «dersom imod forhaabning noget saadant kan vorde paalagt», likeså skulle han bære tapet ved, at rettighetene etter jorde boken kunne bli forminsket ved nye bestemmelser. Alt sådant skulle forpakteren få godgjort ved avkortning i forpaktningsavgiften. Hvis de til kronen utlagte garder ble innløst, skulle de atter legges til godset og forpakteren derfor yde godtgjørelse, som da skulle fastsettes ved overenskomst. Forpaktningsavgiften var 1316 rdl 16 sk pr. år å erlegge med en halv part til michaeli og den annen halvpart til jul. Forpakteren var naturligvis ansvarlig for skattene av det «øde og forarmede gods», d.v.s. de garder, som var helt uten bygsler, eller hvis bruker var så forarmet, at han ikke kunne betale skatten. Det samme var tilfelle med kopp- og kvegskatt av hovedgården samt konsumpsjonen. Forøvrig forpliktedes forpakteren overfor godsets bønder til «imod loven og jordebogen aldeles intet at paabyrde eller forrette, mens dennem billig og redelig medhandle og mod enhver tilbørlig forsvare». Heller ikke måtte han seiv eller ved andre la skogene «til upligt forhugge», men sørge for, at de ble skånet og fredet for enhver, likesom han skulle gjøre sg yderste flid for ikke alene å forhindre, at mere av godset ble liggende øde, men også sørge for, at det, som var übesatt, ble «forsynet med gode og flittige leilændinger». Klausulen om ikke å bebyrde eller forutette bønderne kunne nok være nødvendig. Men heller ikke for forpakteren var stillingen alltid så lett. Særlig i de dårlige tider, når krig og uår bevirket, at mange garder ble liggende øde, så forpakteren seiv måtte svare «de kongelige kontribu tioner» d.v.s. skattene av dem, spant han neppe silke på forpaktningen, seiv om avgiften var meget rimelig. Efter ovennevnte kontrakt utgjorde den jo neppe 2,7% av verdien efter salgssummen 25 år tidligere. I en skrivelse av 20. april 1701 til stiftamtmannen klager Rasmus Krag over, at henved 60 spand av godset ligger øde og ikke engang skaffer
---- 345 SS-A ---- inntekt til det halve skattebeløp. Videre klager han over, at såsnart han får en fattig husmann eller bonde til å bosette seg på en sådan gard og drive den på lottebruk eller bare for skatten, så kommer presten og for langer offerskjeppe og hentning til annekskirkene, hvilket kan beløpe seg til 2 rdl årlig, fogden krever degne- og mestermannstoll, over 1 ort, sorenskriveren krever sin toll, og på enkelte steder kreves lagmannstoll, som kan beløpe seg til 1 ort og mere etter gardens størrelse, klokker og lensmann krever sin toll, som beløper seg til 1 ort 8 sk m.m. Han mener, at slike brukere ikke bør betale mere enn husmenns avgifter, som er 8 sk årlig til kirken og til presten arbeide hver høst. Enten han er husmann hos en bonde, hvor han kan slå noget til sine kreaturer og i andre mater arbeide til sitt livs opphold, eller på en ødegård, hvor han gjør det samme, så er han allikevel kun en husmann, mener Krag, hvorefter han krever lettelser i dette, ellers får han ikke folk til sine ødegårder. Stift amtmannen gir ham også medhold, forsåvidt som han finner det rime lig, at de, som bruker til lottes eller slår ødegårder for at proprietæren skal få noe til skattens betaling, ikke betaler offerskjeppe, hentning etc, men hvis noen bruker en ødegård for skattene, finner han, at ved kommende bør svare «toldene». Etter Johan Marcelis' død arvedes Reinsklosters gods av hans sønner Johan, Wellem Hinrich og Hinrich van Tiet van Marcelis. Disse solgte godset ved skjøte datert Amsterdam 2. februar 1704 og tinglest i Trondhjem 11. mars s.å. til kjøpmann i Trondhjem Ebbe Carstensen. Kjøpesummen er ikke nevnt. Denne Ebbe Cartensen skal være født den 3. september 1658 på den adelige gard Rielseng ved Flensburg. Han hadde flere søsken, og fra en av hans brødre nedstammer den adelige slekt Castenskjold i Danmark. En morbror av Ebbe (Hans Lauritzen) var guvernør på St. Thomas. Ebbe Carstensen ble i 1690 gift med Anna Henriksdatter Hornemann, datter av flensborgeren Henrik Horneman, som innvandret til Trond hjem, hvor han ble kjøbmann og i sin tid var en av byens rikeste menn. Ebbe Carstensen og Anna Horneman hadde 7 barn som i dåpen ble kalt dels Horneman, dels Tønder etter mormorens far. Fra dem skriver seg den vidt forgrenede Horneman-familie, den teller mange fremtredende medlemmer. Reinskloster har siden uavbrutt vært i slektens eie. Den nuværende eier er Ebbe Carstensens etterkommer i 6te ledd. Av Horne man-familiens medlemmer forøvrig skal her nevnes Jakob Hersleb Horneman, som i sin tid eiet Skånes og senere ble forstander for de offentlige stiftelser i Trondhjem, hvor han i sin fritid drev omfattende genealogiske studier. Resultatene av disse har han nedlagt i et stort manuskript, som finnes i Trondhjems statsarkiv. Da Reinsklosters gods av brødrene Marcelis ble solgt til Ebbe Carstensen, var det ennu et par år igjen av Rasmus Krags forpaktnings
---- 346 SS-A ---- tid ifølge kontrakten av 1699. Krag påstod derved å være påført et tap, som han i en regning av 28. august 1716 oppfører med 3283 rdl 34 sk, for hvilket beløp han saksøkte brødrene Marcelis, som ved Trondhjems bytings dom av 7. september 1719 ble tilpliktet å utrede dette beløp til Krags bo, idet han seiv var død i februar samme år. Brødrene Marcelis hadde ikke latt møte ved retten og intet anført mot hans krav. Krag har neppe hatt noget stort utbytte av sin forpaktning av godset. Da hans bo ble sluttet den 5. november 1721, var aktiva 3851 rdl 16 sk, heri iberegnet ovennevnte fordring på brødrene Marcelis. Passiva var 2864 rdl 14 sk. Det ble således, efterat utlegget til kreditorene var skjedd, et overskudd på 987 rdl 2 sk, og dette bestod altså kun av en del av fordringer på Marcelis; men denne kan ikke ha vært ansett for videre sikkert for enken og arvingene frasa seg arv og gjeld. Om den ble innfridd er übekjent. Fra Rasmus Krag nedstammer en tallrik og betydelig slekt, mest av offiserer og prester. Den bekjente veidirektør Hans Hagerup Krag var hans etterkommer i ste ledd, og etterkommere i 6te ledd er forfatterne Thomas og Vilhelm Krag. Ebbe Carstensen solgte endel av Reinsklosters gods. Således overdrog han i 1708 parten i Vangstad til opsitteren og omkring 1720 Dillan til Abraham Drejer og Arstad og Bjørstad til Rasmus Hagen. Rimeligvis har han avhendet ennu mere av det gods, som bare bestod i landskyld parter. Bjørstad sees i 1721 å tilhøre Rasmus Ågesen Hagen. Ved skjøte av 1. oktober 1727, tinglest i Rissa 30. juli 1736 overdrog Ebbe Carstensen hele Reinsklosters gods tillikemed Archidiakoni præbendes og sitt øvrige jordegods unntagen kirkene i Stadsbygd og Skogn med deres tilhørende jordegods til sin sønn, Henrik Ebbesen Hornemann. Denne, som hadde assessors rang, var født i 1694 og døde i 1748. Han var gift med Sara Hammond som overlevet ham i 40 år og i sin lange enkestand styret sine affærer med omhu og dyktighet. Såvel av familien som av andre kaltes hun «moren på klosteret». På skiftet etter Henrik Ebbesen Horneman overtok sønnen Henrik Reinsklosters gods for 60.000 rdl. Henrik Henriksen fikk i 1760kancelli assessors titel og ble senere justisråd. Han var meget bereist, hadde stor beundring for alt fransk og var i mange henseende forut for sin tid. 1 1760 tilbygget han Hornemansgården den fløi, som vender mot torvet og bodde der om vinteren og om sommeren på Reinskloster. Han eiet også Det overhaldske gods, som han kjøpte i 1788 for 11.000 rdl av enkefru Meyer, f. Hammond. Det bestod av Rannems hovedkirke, Skage, Romstad og Glashaug (Harran) annekskirker med underliggende jordegods. Hans store hissighet førte ham ofte i übehageligheter. Han lå således
---- 347 SS-A ---- stadig i prosess og var av den grunn ofte i pengevanskeligheter. Dette bidrog vel til, at han efterhvert skilte seg ved en del av godset. Av dets garder i Verdal solgte han således i 1763 Hestegrei, Rein, Lennes og Tokstad, i 1765 Hallan og i 1782 Skrove, alle til bønder. Formodentlig har han omtrent på samme tid skilt seg ved de øvrige av godsets garder i Verdal. Han døde i 1807 og ved hans død var intet av Reinsklosters gods igjen i bygden. Bjørstad 1962.
---- 348 SS-A ---- BAKKE KLOSTERS GODS Efter reformasjonen fikk Bakke kloster en verdslig forstander, som var forpliktet til å underholde nonnene. Som forstander forekommer i 1547-52 Jørgen Pedersen, som påstod at han ikke kunne få mere ut av godset, enn hva der gikk med til å fø og klæ «klosterfruene», især med den svære tjeneste han derav måtte gjøre. Denne tjeneste må ha vært meget svær, hvis den ikke ga forstanderen noe overskudd; for Bakke klosters gods har vært meget betydelig. Som før nevnt, fikk lensherren i Trondhjems len, som hittil hadde bodd på Steinvik holm slott, i 1556 befaling til å bosette seg på Kongs garden i Trondhjem. Den med Bakke kloster forlenede adelsmann fikk da befaling til å flytte til Steinvikholm og holde dette slott i god for varing. Klostrets visse rente ble hans lønn for denne tjeneste. Med Bakke kloster har følgende vært forlenet: Jørgen Pedersen, Kristofer Eriksen Bernhof 1555-1560, Aksel Gyntelberg 1560-1564, da han overgav Steinvikholm til svenskene og derfor mistet forleningen, Auglen 1961.
---- 349 SS-A ---- Hans Offesen Rød 1564-1599, Laurits Kruse 1599-1608, Jens Sparre 1608-1611, Ditlef Rantzau fra 1611, admiral Henrik Jakobsen Wind 1630-1633, Sten Beck 1633-1641, Ove Bjelke 1641-1648, Daniel Knutsen Bildt 1648-1652, Matias Budde 1652. Godset utgjorde etter en jordebok av 1658: Med bygsel: 306 sp 1 øre 7 mkl og 16 Vi vog fisk. Dessuten beløp ledingen seg til 38 vog 2Vi pund smør, 139'/3 vog korn, Vi tønne laks og 28 gråskinn foruten arbeidspenger 36 rdl., brenneved 300 lass, grunnleie 15 rdl. og tiende i korn 238 5/8 tønne, i penger 32 rdl, i fisk 45 vog og i ost 6/2 vog. Godsets eiendommer i Verdal var i 1650 etter matrikkelen Øgstad 3 sp løre 12 mkl med bygsel Gudding (2g) 6sp 0 øre 0 mkl med bygsel Myr 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel Husan 2sp 0 øre 8 mkl med bygsel Auglen (2g) 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel Melby (2g) 3sp 1 øre 12 mkl med bygsel Sende 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Lyngåsen osp 1 øre 12 mkl med bygsel Levring (2g) Isp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 8 mkl Gudding-gårdene 1962.
---- 350 ----
---- 351 SS-A ---- Ekren osp 2 øre 12 mkl med bygsel Grundan Isp 0 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 6 mkl mkl med bygsel over Øst Grundan Isp 1 øre 12 2 sp 16 mkl Vestgrundan Isp 1 øre 12 mkl med bygsel over 2 sp 16 mkl Vuku lille 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Byna osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 2 øre delt med Stiklestad kirke Trygstad lille osp 1 øre 18 mkl med bygsel over 2 sp 1 øre 12 mkl delt med Fattighuset Stuskin 1 sp 2 øre 8 mkl uten bygsel Skrove osp 2 øre 0 mkl uten bygsel Rindsem osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Husan 1953 Oversikt over Bakke kloster gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig 1. Øgstad, 2. Gudding østre, 3. Gudding vestre, 4. Myr, 5. Husan, 6. Auglen, 7. Melby, 8. Melby, 9. Sende nedre, 10. Lyngåsen, 11. Sagvolden, 12. Midt- Grundan, 13. Høylo, 14. Skrove nedre vestre, 15. Rindsem, 16. Sør aker, 17. Vukuøde, 18. Stuskin, 19. Rosvoldstore, 20. Vestgrundan.
---- 352 SS-A ---- Sende nedre Isp 0 øre 0 mkl med bygsel Lyngåsen 1981.Gården er borte. Dette er stedet hvor den lå. Steinen til venstre er trolig en av hjørnesteinenepå stuelånen.
---- 353 SS-A ---- Lyngåsen osp 1 øre 12 mkl med bygsel Sagvolden osp 1 øre 0 mkl med bygsel Grundan midt 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Høylo osp 2 øre 12
Skrove nedre 0 sp 2 øre 0 Rindsem osp 1 øre 12 Søraker 0 sp 0 øre 16 0 sp 0 øre 16 Vuku 0 sp 0 øre 8 Stuskin 0 sp 0 øre 8 mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel Rosvold store osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Vestgrundan 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 16 mkl hvilket sannsynligvis betegner størrelsen av klostergodsets eiendommer i Verdal. Etter matrikulen av 1650 var det meget større, men det skriver seg formodentlig som ved Reins kloster fra, at kronen hadde føiet til endel eiendommer ved bortforleningene av det. Under pengevanskelighetene etter krigen 1657-60 ble Bakke klosters gods i 1660 overdratt som brukelig pant til Gabriel Marcelis for en for strekning på 22,500 rdl. Marcelis forpaktet godset bort inntil det ved kongelig skjøte av 28. april 1675 ble solgt til panthaveren for 41,888 Vi rdl 4 sk. Hele godsets størrelse var da 421 sp 22 mkl, hvorav i Nordland- Melby 1980.
---- 354 SS-A ---- ene 54 sp, altså av skyld omtrent nøiaktig som hele Verdals prestegjeld. De årlige inntekter angaes til 1499 rdl 72 sk. Selius Marcelis har på brorens vegne under 30. februar 1662 forpaktet det til Hans Kolby for tiden 1. mai 1663 til 1. mai 1666. Kontrakten lyser i sin helhet således: «Selio Marcellus kgl majts. oberberamts raad sampt direkteur offwer postessenet udj Norge, gjør vitterlig at haffve forund och bevilget saa och hermed forunder och bevilger erlig och welacht mand Hands Kolby Backe Closters hoffvud gaard, med dessen tilliggende goeds och tiennere, at vinde och følge for en wiss aarlig affgifft, efter derom woris sær foretning och til mig gifven obligation, saaledis att jeg forbem.te Hans Kolby hermed fuldmagt gifver, det hans paa min broder Gabriel Marcellus hans weigne och udj hans nafn maa och oppeberge ald joerd boegens landschyld och rettighed med huis och uisse, saa som bøxel, sigt och sagefald, och ald anden Herlighed, Lige som det min broder aff Hans Ko. Mayts Naadigst er forund och betrefued, sampt Jordboegen om formelder. Og skal hand Imedens hand samme goetz nyder, Ingen aff diss Tilliggende Imoed Landslougen forurette eller til stedes at foru rettes, Schawfuene og til upligt forhugge, ey heller Joerdbogen lade forringe eller formindske, Mens en huer ved Loffuen Handt Hefue och forsuare, och om noged aff des tilliggende lidet eller stort derfrå kand være kommen det ved louglig middel igien Indfordre, samme hans Myr 1953
---- 355 SS-A ---- forualtning skal hafue sin begyndelse fra Philippi Jacobi 1663 och siden continuere til Philippi Jacobi 1666. Thill witterlighed vnder min egen Hand och zignet. Actum Kiøbenhaffn d. 30. febr. 1662. Selius Marcel/us Denne overenskomst ble omtrent ordlydende fornyet for 6 år, nemlig fra 1. mai 1666 til 1. mai 1672 av Gabriel Marcelis ved kontrakt datert Amsterdam 6. juli 1666. Den årlige avgift ble da fastsatt til 1450 rdl in specie. Godsets hovedgård, Bakke gard, medfulgte ikke i salget i 1675 og må altså tidligere være blitt privat eiendom. Den ble mikkelsaften 1658 avbrent av svenskene. Den eiedes og beboddes i slutten av 1600-årene av president Anders Kristofersen Tønder, som døde i 1696, og siden av dennes svoger, kommandanten på Munkholmen Frants Kyhn, efter hvis død i 1698 den tilfall kronen for gjeld. Den ble da solgt ved auksjon for 800 rdl til biskop Peder Krog, som eiet den til sin død i 1731. I hans tid ble gården i november 1718 avbrent etter generalkommandoens ordre, for at den ikke skulle tjene svenskene, som under Armfelt angrep Trondhjem, til skjul. Senere ble eiendommen, som etter Krogs enkes død i 1746 endel år tilhørte familien Collin, i 1766 innløst av sønnesønn en kaptein Karl Henning Krog som odelsberettiget for 5300 rdl. Han var en duelig landmann, forbedret gården meget og lever her til i 1780- Byna 1981 Bind VIA —23
---- 356 SS-A ---- årene, hvoretter eiendommen kom til Verdalsgodets eier, regiments kvartermester Finne, hvis enke bodde der ennu i 1830-årene. Gardens største herlighet var den grunnleie, den oppebar av forstaden. Bakkland ets grunner, som i 1819 oppgis til omtrent 800 rdl. Kristiansten fest ning ligger på gardens grunn. _ Efter Gabriel Marcelis gikk Bakke klosters gods over til admiralitets råd Johan van Marcelis i Amsterdam. Av denne må det være at Peter Petersen Høyer kjøpte det omkring 1700. Noe skjøte finnes ikke, og i det hele er opplysningene om dette gods meget sparsommere enn om Reinsklosters. Godsets garder i Verdal ble av Peter Høyer ved skjøte av 1. august, tingi. 23. oktober 1711 solgt til oberstløitnant Reichwein på Trones. Det var nøiaktig de samme garder og gårdsparter, som var solgt til Marcelis i 1675. Foruten disse eiet Reichwein også 4 sp i Leklem og 1 øre i Høylo. Hans jordegods utgjorde således ved hans død 27 sp. 1 øre 8 mkl. Dette ble nu — formodentlig i hans dødsbo — solgt til Age Rasmussen Hagen, som i 1723 sees å eie omtrent alle disse garder. Noe skjøte er ikke oppbevart. Åge Hagen solgte gårdene enkeltvis. Allerede i 1723 sees Motzjelt pa Trones å være eier av Myr, som han rimeligvis har kjøpt av Hagen. Resten begynte han å skille seg ved i 1738, da han solgte Husan til Anders Jonsen Lein; i 1739 solgte han Auglen til Erik Hustad og Sende nedre 1981.
---- 357 SS-A ---- Grundan til Lars Larsen, i 1747 Lyngåsen til OleEk/oen, i 1748 Sende til Ole Pedersen. (Samme år solgte han Leklem til Ole Sevaldsen.) Partene i Søraker og Rindsem er formodentlig ved samme tid gått over i Verdals godset, og de øvrige landskyldsparter har han antagelig avhendet omkring samme tid. Av det tidligere Bakke klosters gods hadde han i 1748 ikke annet igjen enn Øgstad, Gudding og Sagvolden samt land skyldsparter i Rindsem, Søraker og Vest Grundan. Øgstad overdrog han i 1749 til sin stesønn, kapellan Kortholt. Da Peter Høyer solgte godset til Reichwein, unntok han enkelte her ligheter såsom leding fra salget. Sønnen, Markus Nissen Høver, som forøvrig i 1739 lyste odelsrett til de solgte garder, uten at det dog ble nogen innløsning av, har muligens solgt disse for endel gårders vedkommende; men ennu ved hans død i 1762 var det igjen endel usolgt leding, som forsøktes avhendet, da godsets garder ble solgt enkeltvis ved auksjon i Markus Høyers dødsbo den 6. og 7. oktober 1762. Omtrent hele godset ble da solgt for 60,606 rdl 1 ort. Det var da i Verdal ennu igjen ledingen av følgende garder: Nedre Sende 16 mk smør, 2 pund mel, oppropt for 20 rdl. Melby 1 pund 13 Vi mk smør 1 våg 2 pund 6 mk smør, 30 rdl. Gudding 2 pund 6 mk smør 3 våger mel foruten leding av et kvern hus på gardens grunn, 50 rdl. Øgstad 1 pund 12 mk smør, 1 våg 2 pund mel, 45 rdl. Myr 20 mk smør, 1 våg 9 mk mel, 25 rdl. Vestgrundan 1962
---- 358 SS-A ---- Husan 19 mk smør 1 våg AVi mk mel, 25 rdl. Auglen 17 mk smør, 2 pund 12 mk mel, 26 rdl. Volden (kalt Sagvolden eller Langdal) 3 mk smør, 12 mk mel, 5 rdl Lyngåsen 14 mk smør, 1 våg 9 mk mel, 22 rdl. Ledingen av Melby ble innløst av oppsitteren. På de andre var intet bud. Ledingen av Øgstad må være innløst ved samme tid; for ved skjøte av 1. oktober 1766, tgl. 18. august 1769 har Høyers arvinger solgt godsets gjenværende leding til krigsråd Rogert, og i dette skjøte nevnes ikke Øgstad. Ved skjøte av 21. mars, tgl. 15. august 1771 solgte Rogert sine av Høyers arvinger kjøpte ledings- og landskyldsparter til Andreas Armt for 1150 rdl. Arnet tok hardt i for å inndrive ledingen, som oppsitterne visstnok var blitt vant til å la være å betale. Således ble Ole Larsen Gudding i 1771 dømt til å betale 17 års resterende leding med 25 rdl 14 sk. Enken på den annen Gudding-gård var også stevnet for like gamle restanser, men slapp lettere, idet det på gården var avholdt skifte for 5 år siden, uten at fordringen var anmeldt i boet. Heretter begynte da oppsitterne å innløse sin leding: Bård Olsen mn løste den av Nedre Sende i 1784 for 20 rdl og Anders Haldorsen av Myr i 1802 for 40 rdl. Når de siste ledingsparter er innløst, kan ikke sees. I en skrivelse av 24. april 1842 fra fogden angående 8 prosent-skatten, som var lignet bl.a. også av ledingsinntekten, er oppregnet de garder i Verdal, som før hadde betalt leding til Bakke kloster; men det heter, at Bakke 'gards eiere ikke kjenner noe til noen sådan rettighet. Vi kan vel herav slutte, at de siste ledingsparter nu forlengst var innløst. Hermed er sagaen om Bakke klosters gods i Verdal endt og ute.
---- 359 SS-A ---- REKTOR MAG. NILS KROGS GODS Mag. Nils Krog var sønn av biskop Peder Krog. Han var født i 1683 på Samsø, hvor hans far dengang var prest, men kom i en alder av kun 5 år med foreldrene til Trondhjem. Han kan vel således regnes før nord mann, så meget mere som slekten fra først av var norsk. Han tok teo logisk embedseksamen i 1701, var så 3 år utenlands, hvorefter han til trådte en post som hører ved Trondhjems latinskole i 1704 og ble rektor ved samme skole i 1709. Han var så skolens styrer i noe over 19 år og under usedvanlige og ikke lette forhold. Skolen befant seg i nedgang og forfall under hans styre, for en vesentlig del på grunn av hans stridighet er med lektoren, Tomas von Westen, også kalt finnenes apostel, som stod i spissen for den finnemisjon, som på det nøieste ble knyttet til skolen. I 1729 frasa han seg rektorembedet, som han visst var blitt grundig lei av. Han var imidlertid blitt en rik mann; for hans annen hustru, Margrete Angell, som var søster av legatstifteren Tomas Angell, bragte ham mange penger. Han ble gift med henne i 1717, men hadde allerede før Inndalsgårdene 1980.
---- 360 ----
---- 361 SS-A ---- den tid samlet et lite jordegods. Med store bekostninger bearbeidet han en kopper- og sølvanvisning ved Nord Stene seter; men hans død bevirket, at arbeidet stanset; det ble siden ikke gjenopptatt. Etter sin avskjed som rektor ble mag. Nils Krog utnevnt til kancelli råd. Hans erhvervelse av jordegods begynte med at han overtok presten Tomas Svendsen Scheens garder. Denne hadde omkring 1700 samlet seg et lite jordegods i Verdal. Det bestod i 1706 av 8 garder og gårdparter på tilsammen 6 sp, nemlig en landskyldspart i Nord Minsås, som tidligere hadde vært bondegods, Hegstad, som før hadde ført til Schjelderups gods, og som han i 1701 kjøpte av enken Anna Schjelderup, Gudmund hus, tidligere tilhørende Brix' gods, kjøpt av Jørgen Lund i 1700, Kirkeråen (Kvamsaunet) bondegods, Sør Stene, av lensmann Åge Haug solgt til Elling Stene, fra hvem gården gikk over isorenskriver Liv Borchs besiddelse, hvis sønn i 1700 solgte til Scheen, Tromsdal, opprinnelig krongods, i 1659 pantsatt til Selius Marcelis, som transporterte pantet til borgermester Kristoffersen, som fikk kgl. skjøte på den 2. mars 1663 og Kirkeråen 1980, Oversikt over Tomas Scheens gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Nord-Minsås, 2. Hegstad, 3. Gudmundhus, 4. Kvamsaunet, 5. Sør-Stene, 6. Tromsdal, 7. Flyan, 8. Sundbyhaugen, 9. Haug, 10. Overmoen.
---- 362 SS-A ---- Levring 1954. Skavhaug 1981.
---- 363 SS-A ---- av hvis arvinger Scheen må ha kjøpt den, Sundbyhaugen, antageligvis fra Jakob Jakobsen Lunds enke, og endelig Flyan, som hadde tilhørt Peder Juels gods, men fra dennes arvinger var gått over til David Jakobsen (Jelstrup), som solgte til Scheen i 1697. Disse eiendommer pantsatte Scheen ved obligasjon av 10. mai 1711, tgl. 21. januar 1712 til rektor Nils Krog for et lån på 613 rdl, og de ble aldri innløst, men gikk over i Krogs eie. Videre kjøpte Krog på den store auksjon over krongods, som av holdtes i Trondhjem 20. januar til 6. mars 1728, Inndals-gårdene og Skavhaug. Skjøtet på disse er av 22. juni 1731. Endelig har han i 1720- årene erhvervet Levring av Kasper Schøllers arvinger og Øvre Faren av Reichweins arvinger. Ved hans død bestod således hans gods i Verdal av følgende eiendommer: Nord Minsås osp 2 øre 6 mkl uten bygsel Hegstad Isp 1 øre 12 mkl med bygsel over 1 sp 2 øre Gudmundhus Isp 0 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 0 øre 12 mkl Kirkeråen (Kvamsaunet) 1 sp 0 øre 0 mkl Sør Stene Isp 0 øre 12 mkl Tromsdal 0 sp 2 øre 6 mkl Flyan osp 1 øre 12 mkl med bygsel over 2 øre 4 mkl Steine søndre 1980.
---- 364 ----
---- 365 SS-A ---- SundbyhaugenO sp 0 øre 12 mkl Vester 0 sn 1 øre 7 mkl Vester osp 1 øre 7 mkl med bygsel over Inndalen 1 øre 18 mkl Midt osd 2 øre 0 mkl med bwsel over osp 2 øre 0 mkl med bygsel over Inndalen 2 øre 4 mkl Øster 0 sp 2 øre 0 Inndalen mkl med bygsel over 2 øre 8 mkl Skavhaug 0 sp 2 øre 6 Levring 1 sp 2 øre 0 mkl mkl Øvre Faren Isp 1 øre 0 mkl tilsammen 12 sp 1 øre 1 mkl og dessuten Levring sag og Tromsdals sag (kjøpt av Scheen). Krog døde i Mainz på hjemveien fra en reise til Rom 1738. Arvingene solgte i 1741 Hegstad til kapellanen Peder Krog. Hele det øvrige gods i Verdal ble på skifteauksjon den 21. juli 1744 solgt til justisråd Åge Rasmussen Hagen, som fikk skjøte 24. august s.å. Kjøpesummen var 813 rdl 2 ort. Tromsdal 1979 Oversikt over Nils Krogs gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Hegstad, 2. Minsås nordre, 3. Gudmundhus, 4. Kvamsaunet, 5. Sør Stene, 6. Tromsdal, 7. Flyan, 8. Sundbyhaugen, 9. Inndalen vestre, 10. Inndalen midtre, 11. Inndalen østre, 12. Skavhaug, 13. Levring, 14. Faren øvre.
---- 366 SS-A ---- RASMUS ÅGESEN HAGENS GODS Rasmus Hagen var sønn av Åge Olsen på Skjevik i Beitstaden, hvor slekten efter sagnet skal ha vært bosatt i flere hundrede år og være av adelig opprinnelse. Navnet Hagen skal han efter et annet sagn ha fra Haga i Verdal. Det er meget som taler for at dette er riktig. Efter ministerialboken er Hagen død i begynnelsen av 1732, 85 år gammel, og skulle altså efter dette være født i 1647. Hos Lensmann Åge Jonsen på Haug var der i 1665 en «tienestedreng», Rasmus Ågesen, som dengang var 18 år, altså født i 1647. Dette er sannsynlig vis ingen annen enn vår Rasmus Ågesen, som kan ha vært hos Age Haug som lensmannsdreng. Muligens var lensmannen, som neppe var fra bygden, en slektning av ham. Åge Jonsen døde i 1671 og en tid etter ble Nils Brun lensmann. Han bodde på Haga. Intet er da rimeligere enn at han har tatt den tidligere lensmannsdreng i sin tjeneste. Således kan Rasmus være kommet til Haga Herfrå var det lett å gå på frieri til Ness, især når der var et godt Ekren 1980.
---- 367 SS-A ---- gifte, og det fant han i den 10 år yngre datter på Næs, Siri Olsdatter, som han ble gift med, antagelig omkring 1680. Omtrent på samme tid har han bygslet Maritvold, tatt borgerskap som handelsmann av Trondhjem og begynt handel på Verdalsøra Ifølge Trondhjems skattemanntall eide han allerede i 1665 gard i byen i Frue kirkes sogn, som han betalte 5 rdl. i skatt for, og den 25. november 1689 har han av Margrete sal. Kristen Rasmussens fått skjøte på en gards tomt og grunn sal. Olaf Hansen Gilberg forhen tilhørende; den lå også i Frue sogn «4de kvarter ved søen». Skjøtet er tinglest 19. januar 1693. Han har tydeligvis vært en meget driftig og dyktig mann, som helt fra først av har drevet sin forretning med hell. Allerede i 1689 er han kommet så vidt, at han kan slå stort på, idet han forsøker å få kjøpt Verdalsøra, som lå på Borgens, Maritvolds, Østvolds og Mikvolds grunn. De tre første av disse garder tilhørte kronen, den siste mag. Søren Schjoldborgs arvinger. Hagens bud lød på 180 rdl.; fogden fant det fordelaktig, og etter hans erklæring anbefalte stiftamtmann Hans Kaas å approbere det; men kammerkollegiet har vel ikke funnet å kunne innvilge. Det ble iallfall ikke noe kjøp av. Aret forut hadde Hagen søkt om å bli gjestgiver på Øra; men dette kunne kun innvilges på betingelse av at han oppgav sitt borgerskap som handelsmann, hva han selvfølgelig ikke hadde noen fordel av å gjøre.
bossneset 1981. Hvorfor gården ble kalt Fossneset, går tydelig frem av dette bi/det. Gården er ikke gammel. Trolig ble den til som følge av at sagmesteren på Grundfoss sag fikk tillat eise til å rydde seg jord på dette stedet. Grundfoss sag og Fossneset var nemlig samme eiendom.
---- 368 ----
---- 369 SS-A ---- Omkring 1700 begynte han å slå under seg jordegods i bygden, først leilighetsvis og forsiktig, siden dristigere og mer planmessig. Det var særlig skoggårdene han la seg efter. Allerede i 1686 hadde han kjøpt Grundfoss sagsted av kapellan Jakob Lund og drev sagbruk der. Senere fikk han her en konkurrent i Rasmus Krag, forpakteren av Reinsklosters gods, som i 1700 bygslet det nedlagte Ulvilden sagsted og søkte privilegium på dette, hvilket Hagen av alle krefter såtte seg imot. De to konkurrenters stridende interesser har visstnok oftere bragt dem i konflikt med hverandre. Særlig ille var det i 1708, da de oppe i Kleppen røk i hårene på hverandre angående noe tømmer de var uenige om. Der er det nok kommet til håndgripeligheter mellom dem: iallfall har Krag efterpå saksøkt Hagen for legemsfornærmelse; men Hagen nektet, og ingen vidner hadde overvært begivenheten, hvorfor han ble frikjent. Kjesbu 1980. Oversikt over Rasmus Ågesen Hagens gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sæter, 2. Tosteigan, 3. Gren nedre, 4. Kulslien, 5. Ørtugen, 6. Bjartan, 7. Åkervolden, 8. Helligdagsaker, 9. Skjæker moen, 10. Hel moen, 11. Over neset, 12. Melen (Bakken), 13. Overmoen, 14. Bjørken, 15. Holmli østre, 16. Holmli vestre, 17. Tuset, 18. Bunes, 19. Lund vestre, 20. Marken nordre, 21. Marken søndre, 22. Karmhus, 23. Åsen vestre, 24. Kjesbu, 25. Fossneset, 26. Leirfald vestre, 27. Kvello, 28. Oppem, 29. Bjørstad, 30. Arstad, 31. Viken, 32. Skjørholmen, 33. Kolstad vestre, 34. Ekren, 35. Høy 10, 36. Leirhaugen (Aunet), 37. Øvre Sende, 38. Ku Is tad, 39. Breding vestre, 40. Nedre Faren, 41. Togstad, 42. Søraker.
---- 370 SS-A ---- Bjørken, som i sin tid hadde tilhørt Peder Juel og siden Jakob Lund, kjøpte han i 1692 av Jakob Omeier og i 1696 kjøpte han Kjesbu av Lars Pedersen Brix. Sitt innkjøp av jordegods efter en større målestokk begynte han da han i 1699 avkjøpte Lars Pedersen Brix' enke de garder i Leksdalen som er nevnt under Brix' gods, og som siden ble til det såkalte Leksdalsgods. Av mag. lektor Simon Ho/kjøpte han iflg. skjøte av 13. januar, tgl. 12. oktober 1701 Åsen i Leksdalen og Tømmerås, som også hadde hørt til Brix' gods, og av mag. Kristian Schøller Viken iflg. skjøte av 27. aug., tgl. 12. oktober 1701. Og omtrent ved samme tid har han erhvervet Holmligårdene, som i sin tid hadde tilhørt Peder Juel og efter ham Jakob Lund. Mesteparten av sitt gods har han dog visstnok først erhvervet omkring 1720, da de vanskelige forhold efter krigen gjorde eien dommene billige. Han har da samlet mesteparten av det jordegods som Brix og Bing i sin tid hadde eiet, og som for en stor del allerede var samlet av Peder Juel. I 1727 eiet han i Verdal ialt 42 garder og gårdparter med en landskyld av 23 sp. 2 øre 13 mkl. og bygsel over 26 sp. 1 øre 23 mkl. Det var følgende: Av Peder Juels tidligere eiendommer Sæter med Tosteigan osp 2 øre 0 mkl med bygsel Gren nedre osp 1 øre 0 mkl med bygsel Leir fald vestre 1962.
---- 371 SS-A ---- Kulslien osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 spann Ørtugen osp 0 øre 8 mkl med bygsel Bjartan osp 1 øre 0 mkl med bygsel Åkervolden osp 0 øre 3 Akran mkl med bygsel (Helligdags- Aker) 0 sp 1 øre 0 Skjækermoen 0 sp 0 øre 6 mkl med bygsel mkl med bygsel Helmoen osp 1 øre 0 mkl med bygsel Overneset Osp 0 øre 18 mkl med bygsel Mælen (Bakken) osp 0 øre 6 mkl med bygsel Overmoen osp 1 øre 12 mkl med bygsel Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre mkl med bygsel over Holmli østre Isp 0 øre 12 1 sp 1 øre 12 mkl Holmli vestre 1 sp 0 øre 12 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl Av Brix' gods (foruten de denne hadde eiet av Peder Juels): Tuset Isp 1 øre 4 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl
Marken-gårdene 1980, Bind VI A-24
---- 372 SS-A ---- Bunes osp 2 øre 20 mkl med bygsel Lund vestre Isp 1 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 2 øre - (2 garder) Marken (2 garder) osp 1 øre 8 mkl med bygsel Karmhus Isp 1 øre 12 mkl med bygsel Tømmeråsen osp 1 øre 0 mkl med bygsel Åsen i Leksdalen osp 2 øre 0 mkl med bygsel Kjesbu osp 1 øre 0 mkl med bygsel Fossneset (Grundfoss) osp 1 øre 0 mkl med bygsel Leirfald 2sp 1 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 1 øre 20 mkl Av Reinsklosters gods: Bjørstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 0 sp 2 øre 12 mkl Arstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel Dessuten: Viken osp 0 øre 12 mkl med bygsel Skjørholmen 1980.
---- 373 SS-A ---- Skjørholmen osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 0 sp 2 øre 18 mkl Kolstad 0 sp 2 øre 8 mkl med bygsel over 1 sp mkl med bygsel Ekren Høylo 0 sp 2 øre 12 1 sp 1 øre 10 mkl med bygsel over 2 sp Leirhaugen osp 1 øre 0 mkl uteri bygsel Øvre Sende osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Kulstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Breding osp 0 øre 12 mkl uten bygsel Nedre Faren osp 0 øre 20 mkl uten bygsel Togstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Søraker osp 1 øre 12 mkl uten bygsel * (Noen uoverensstemmelser er det i de gamle papirene. 2 øre i Arstad står her oppført som Rasmus Ågesen Hagens eiendom. Imidlertid sier andre kilder at det var krigsråd Åge Hagen, det vil si hans sønn, som eide denne parten. Åge Hagen kjøpte den av Ebbe Carstensen som da var eier av Reins klosters gods. Senere kjøpte Åge Hagen også kronens part i gården, slik at han til sist ble eier av hele Arstad. I Verdalsboka V Viken 1980. * Føyd til i Musums tekst. Ø.W.
---- 374 ----
---- 375 SS-A ---- s. 352 skriver også Musum dette, og trolig er dette rett. Den sannsynlige forklaring er at Rasmus Ågesen Hagen må ha overtatt sønnens part en gang i 1720-årene. For ved hans død i 1732 gikk parten i Arstad nettopp til Åge Rasmussen Hagen. Men om denne transaksjonen fra sønn til far finnes ingen kjente opplysninger.) Foruten dette eide han Ugdal i Beitstad, Lille Overrein i Stod, Nedre Sem og Selli i Sparbu samt et par landskyldsparter i sistnevnte bygd og 4 sagbruk i Verdal, nemlig Lund, Vangstad, Gren og Bjørken. Ved skiftet etter hustruen i 1727 ble endel av hans jordegods utlagt til arvingene. Den tidligere nevnte justisråd Åge Hagen fikk Bj ør stad, Bjørken, Leirfald og Søraker. Rasmus Olsen Hagen: Høylo og Overrein. Siri Margrete Olsd. Hagen: Hellan og Ugdal. Anne Rasmusdotter Hagen, gift med kaptein Wensel Aussig, fikk Viken, Tømmeraas og Nedre Sem. Malena Rasmusdotter Hagen, gift med kjøpmann Simon Hof: Kolstad, Bjartan, Ekren og Kulstad. Åsen (Leksdalen) 1962. Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods I (Broder Boysen Hagen) Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Leirhaugen (Aunet), 2. Fossneset, 3. Kulslien, 4. Ørtugen, 5. Åkervolden, 6. Heltigdags aker, 7. Skjækermoen, 8. Helmoen, 9. Overneset, 10. Melen, 11. Overmoen, 12. Holmli østre, 13. Karmhus, 14. Åsen vestre, 15. Kjesbu, 16. Bjartan, 17. Holmen nedre, 18. Overholmen nordre, 19. Overholmen søndre, 20. Breding vestre, 21. Holmli vestre.
---- 376 ----
---- 377 SS-A ---- Elsebe Maria Rasmusd. Hagen, gift med Broder Boysen: Åsen, Kjesbu og Selli. Margrete Rasmusd. Hagen: Bunes og Vester Holmli. Rasmus og Siri Margrete var Rasmus Ågesens barnebarn. Deres far, kjøpmann Ole Rasmussen Hagen, var død før faren. Da Rasmus Ågesen seiv døde i 1732, ble resten av hans jordegods delt således at: Åge Hagen fikk Vester Holmli, Arstad, Breding, Bjørken med sag og Vangstad sag. Rasmus Olsen Hagen: Marken og Tuset. Siri Margrete Olsd. Hagen: Togstad. Anne, fruAussig: Lund, Øvre Sende og Lunds sag. Malena Hof: Leirset, Gren nedre, Nedre Faren og Gren sag. Elsebe og Broder Boysens barn, nemlig: Boy Brodersen: Karmhus. Rasmus Brodersen: Sæter med Tosteigen. Åge Brodersen: Karmhus. Selle Maria Brodersdatter: Skjørholmen. Gisken Kirstina Brodersd.: Skjørholmen. Gårdene i Leksdalen, det såkalte Leksdalsgods, ble siden samlet igjen i 1750-årene av oberstløytnant Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes (1700- 1771), som i annet ekteskap var gift med Selle Marie, datter av Broder Boysen. Ramus Ågesen Hagen hadde et par år før sin død solgt til sin sviger sønn Broder Boysen sine garder øverst i Vuku, nemlig: Holmli østre Isp 0 øre 12 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl Kulslien osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp Ørtugen osp 0 øre 8 mkl med bygsel Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods 11 (Rasmus Brodersen Hagen). Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Breding vestre, 2. Sæter, 3. Tosteigan, 4. Leirhaugen (Aunet), 5. Fossneset, 6. Kuls lien, 7. Ørtugen, 8. Åkervolden, 9. Helligdagsaker, 10. Skjæker moen, 11. Helmoen, 12. Overneset, 13. Melen, 14. Overmoen, 15. Holmli østre, 16. Holmli vestre, 17. Overhol men søndre, 18. Overholmen nordre, 19. Bjartan, 20. Stuskin, 21. Karmhus, 22. Åsen vestre, 23. Kjesbu, 24. Viken, 25. Kolstad vestre, 26. Kolstad østre, 27. Skjørholmen, 28. Maritvold, 29. Hel/an mellom østre.
---- 378 ----
---- 379 SS-A ---- Åkervolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel Åkran osp 1 øre 0 mkl med bygsel Skjækermoen osp 0 øre 6 mkl med bygsel Helmoen osp 1 øre 0 mkl med bygsel Overnesset Osp 0 øre 18 mkl med bygsel Mælen osp 0 øre 6 mkl med bygsel Overmoen osp 1 øre 12 mkl med bygsel Fossneset osp 1 øre 0 mkl med bygsel Leirhaugen osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Tilsammen 4 sp. 17 mkl. med bygsel over 4 sp. 1 øre 17 mkl. Skjøtet er av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731. Kjøpesummen var 458 rdl. 1 ort 8 sk. Det er disse garder, som i den følgende tid går under navnet «Det hagenske» eller Vuku jordegods, og som etter Broder Boysens død i 1750 gikk i arv til sønnen, Rasmus Brodersen, som likesom sin farbodde på Maritvold og kalte seg Hagen. Rasmus Brodersen døde i 1791, hvor efter hans eldste sønn, Broder Hagen, overtok Vuku jordegods for 8000 rdl. Da Broder Hagen døde uten barn, gikk godset over til enken som giftet seg med Johannes Monrad i 1803. Han var regimentsfeltskjær og bodde på Ekle. I 1805 solgte Monrad godset til Hans Wingård Finne, kjøpmann i Trondheim. Finne solgte det så i 1807 til proprietær Muller, hvorved det gikk inn i Verdalsgodset. Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods 111 (Broder Rasmusen Hagen). Plasser ingen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bred ing vestre, 2. Leirhaugen (Aunet), 3. Fossneset øst re, 4. Fossneset vestre, 5. Kulslien øvre, 6. Kulslien nedre, 7. Ørtugen, 8. Åkervolden, 9. Helligdagsaker, 10. Skjækermoen, 11. Helmoen, 12. Overneset, 13. Melen, 14. Overmoen, 15. Holmli vestre, 16. Holmli mellom, 17. Holmli østre, 18. Overholmen søndre, 19. Overholmen nordre, 20. Bjar tan, 21. S tusk in.
---- 380 SS-A ---- ÅGE HAGENS GODS Åge Rasmussen Hagen var sønn av ovennevnte kjøpmann Rasmus Ågesen Hagen på Maritvold. Han var først proviantforvalter, krigsråd og krigsbokholder ved den nordenfjelske dragonkasse, ble senere justis råd og bodde på sin eiendom Abelsborg i Ilen, som han hadde kjøpt av løytnant Abel. Han var Ludvig Holbergs kommisjonær i Trondhjem. Han var gift med Apollona Dorothea Holst, enke etter den forrige proviantforvalter Kristian Kortholt, med hvem hun hadde hatt 5 barn; en av disse var Simon Nikolai Kortholt, som var reisende kapellan i Verdal fra 1747—67. Med Hagen fikk hun ingen barn. Ennu i 1719 eiet Hagen intet jordegods; men antagelig i 1720 har han erhvervet Reichweins gods, som bestod av Bakke klosters garder i Verdal samt Leklem og en part av Høylo. Dette har han da i tidens løp betydelig forøket. Ovenfor er oppregnet de garder som han fikk seg utlagt på skiftet etter moren i 1727 og etter faren i 1732, og ved auksjon Gren øvre og nedre 1954.
---- 381 SS-A ---- den 21. juli 1744 i mag. Nils Krogs dødsbo kjøpte han dennes gods i Verdal for 813 rdl. 2 ort. Skjøtet er av 24. aug. s.a. Foruten disse større erhvervelser har han tid efter annen innkjøpt endel eiendommer enkeltvis. Således i 1727 Kolstad av Simon Hof, i 1728 iflg. kongelig skjøte 1 øre 6 mkl. uten bygsel i Rindsem, 16 mkl. uten bygsel i Fæby samt Overholmen og Arstad, i 1729 Ekren av Simon Hof, i 1730 23 mkl. i Næs av Erik Paulsen, i 1732 Bjartan av Simon Hof; samme år makeskiftet han til seg Neder Holmen av svogeren Broder Boysen mot Vester Holmli, Bjartan, Breding og Over holmen, i 1735 kjøpte han Dillan i Ludvig v. Simmerns dødsbo, i 1742 Over Gren av Simon Hof og i 1743 Kolstad og N. Gren av Lars Torkildsen Kolstad. Dessuten har han til forskjellige tider, som ikke nøyaktig kan angis, erhvervet 20 mkl. bondeodel i Oppem, Gresset av Simon Hofs arvinger og Kvello av løytnant Holche. Men Hagen har også jevnlig skilt seg av med eiendommer, som da for det meste er gått over til å bli bondegods, enten direkte eller gjennom mellom-menn. Således solgte han i 1731 Myr til Peter Motzfelt. Efter å ha gått gjennom et par andre eiere, ble denne gården i 1743 solgt til Erik Simonsen Hustad. Husan solgte han i 1738 til Anders Jonsen Lein, Auglen i 1739 til Erik Hustad, Melby i 1741 til Hans Ekloen, Nedre Sende i 1748 til Ole Pedersen og Lyngåsen i 1747 til Ole Ekloen. Hermed Gr æset 1981.
---- 382 ----
---- 383 SS-A ---- var mesteparten av Bakke klosters tidligere eiendom i Verdal gått over i bøndenes eie. Av rektor Krogs gods solgte han i 1745 parten i Nord Minsås til Ole Larsen, Gudmundhus til Peder Ovid, som i 1772 overdrog den til Ole Amundsen, Flyan avhendet han i 1746 til Tomas Lyng, Øvre Faren i 1745 til Lasse Olsen, i 1746 Sundbyhaugen til Malena Halvorsdatter. Til Kluver solgte han Ekren i 1733, og Leklem i 1748 til Ole Sevald sen. Holmen nedre 1962 Oversikt over Åge Rasmussen Hagens gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Øgstad, 2. Gudding Østre, 3. Gudding vestre, 4. Myr, 5. Husan, 6. Auglen, 7. Melby, 8. Melby, 9. Sende nedre, 10. Lyngåsen, 11. Sagvolden, 12. Midt- Grundan, 13. Rindsem, 14. Søraker, 15. Vuku øde, 16. Stuskin, 17. Vest-Grundan, 18. Rosvold store, 19. Dillan, 20. Arstad, 21. Bjørstad, 22. Viken, 23. Breding vestre, 24. Kolstad vestre, 25. Kolstad østre, 26. Bjørken, 27. Gren nedre, 28. Gren øvre, 29. Ekren, 30. Bjartan, 31. Holmli vestre, 32. Holmen nedre, 33. Skrove søndre, 24. Skrove nedre vestre, 35. Kvello, 36. Gresset, 37. Fæby, 38. Oppem, 39. Lund vestre, 40. Leirfald vestre, 41. Ness, 42. Leklem, 43. Mikvold store, 44. Minsås nodre, 45. Gudmundhus, 46. Kvamsaunet, 47. Sør-St ei ne, 48. Tromsdal, 49. Flyan, 50. Sundbyhaugen, 51. Inndalen vestre, 52. Inndalen midtre, 53. Inndalen østre, 54. Skavhaug østre, 55. Skavhaug vestre, 56. Levr ing østre, 57. Levring vestre, 58. Faren øvre.
---- 384 SS-A ---- Ved skiftet i 1748 efter hustruen hadde han således ennu igjen følgende eiendommer i Verdal Av Bakke klosters gods Øgstad 3 sp 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over 3 sp 1 øre 8 mkl mkl med bygsel Øster Gudding2 sp 0 øre 4 Vester mkl med bygsel Gudding 2 sp 0 øre 4 Sagvolden osp 1 øre 0 mkl med bygsel Rindsem osp 2 øre 0 mkl uten bygsel Søraker 0 sp 2 øre 4 mkl uten bygsel mkl med bygsel Midt GrundanO sp 2 øre 12 Av Krogs gods Inndals- gårdene (3) Isp 2 øre 7 mkl med bygsel over 2 sp 0 øre 6 mkl Sør Stene osp 2 øre 18 mkl med bygsel over 1 sp 0 øre 12 mkl Levring 1 sp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 0 øre 8 mkl Sagvolden 1954.
---- 385 SS-A ---- Skavhaug osp 2 øre 6 mkl med bygsel Tromsdalen osp 2 øre 6 mkl med bygsel Av arven efter foreldrene: Bjørstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 øre 12 mkl Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl Arstad Isp 0 øre 12 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 0 mkl Samt av andre eiendommer: Nedre Holmen 2 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Dillan osp 2 øre 12 mkl med bygsel Kolstad (2 garder) Isp 2 øre 8 mkl med bygsel over 2 sp 0 øre 0 mkl Skrove (2 garder) Isp 2 øre 0 mkl uten bygsel Kvello Isp 0 øre 7 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 13 mkl Gresset osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
---- 386 SS-A ---- Stuskin osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Nedre Gren med sag osp 1 øre 0 mkl med bygsel Øvre Gren osp 1 øre 12 mkl med bygsel Fæby osp 0 øre 16 mkl uten bygsel Oppem osp 0 øre 20 mkl uten bygsel Næs osp 0 øre 23 mkl uten bygsel Tilsammen utgjorde altså hans gods i Verdal 25 sp. 2 øre 14 mkl. med bygsel over 26 sp. 2 øre 4 mkl. Det er således det største gods i bygden på den tid. Dessuten eide han 9 garder og gårdparter i andre bygder. Ved ovennevnte skifte ble alle de garder, som hadde hørt til Krogs gods utlagt til stesønnen, kapellan Kortholt, som dog ikke overtok disse eiendommer, men i 1749 fikk skjøte på Øgstad istedet. Justisråd Schøller fikk for en fordring på 597 rdl. 1 ort 8 sk. utlagt 7 andre garder; men heller ikke disse ble overtatt, så fordringen må være blitt innfridd kontant. Til Kliiver solgte han parten i Fæby i 1749, Bjørken med sag i 1750, Sagvolden i 1754 og Over Gren med sag samt Neder Gren i 1759. Samme år solgte han Gresset til oppsitteren. Parten i Stuskin har han også skilt seg ved. De øvrige av de i skiftet efter hans hustru nevnte garder gikk ved hans død i 1763 over til hans sønnedatter, Anne Marie Aussig, som han ved testamente innsatte som sin hovedarving. Hun var datter av oberst løytnant Aussig på Inderøy og Anna Rasmusdatter Hagen og var gift med gullsmed Søren Wissing i Trondhjem, også kalt major Wissing, da han var «kongelig bestallet brandmajor». Anne Marie hadde som enke bestyrt Åge Hagens hus og pleiet ham på hans gamle dager.
---- 387 SS-A ---- KLUVERS GODS - LEKSDALSGODSET I den siste halvdel av 1700-årene var der foruten Verdalsgodset ingen andre gods av større betydning enn Kluvers. Kluverne stammer kanskje fra en tysk adelsfamilie i Kurland, som skrev sitt navn Cliiver og hadde en bjørnelabb med klør som våben. Stamfaren for den norske gren av slekten var Johan Vilhelm Kluver, som var født i Kurland i 1652 på herregården Candow og kom til Norge antagelig under Gyldenløve feiden. Schøning sier han kom sammen med Folkersahm, som siden ble generalmajor sønnenfjells; men det kan neppe være riktig; for Folkersahm ble innkalt i 1664 av hertug Jakob av Kurland for å bestyre dennes jernverker i Eidsvoll. Derimot kan han nok være kommet under Gyldenløvefeiden, i hvilken Folkersahm gjorde tjeneste som parti gj enger. Johan Vilhelm Kluver drev det ikke lenger enn til å bli løytnant. Som sådan var han den siste som rømmet Stene skanse den 12 september 1718. Hofstad 1980. Bind VI A — 25
---- 388 SS-A ---- Hans sønn, oberstløytnant Lorents Didrik Kltiver, eiet en tid Nordre Lyng, kjøpte i 1736 Verdals kirker, til hvis gods bl.a. Bjartnes hørte, og tilflyttet denne gard, antagelig i 1739. I 1741 erhvervet han den til privateiendom ved makeskifte med kirken. Hertil kjøpte han i 1766 Haug av fru Colling og drev begge garder undet ett. Allerede i 1733 hadde han av Åge Hagen kjøpt Ekren og 8 mkl i Vuku og i 1734 kjøpte han av Motzfelt Trones med Myr og Stavlunden, hvilke siste tre garder han imidlertid skilte seg ved allerede i 1739 til regimentskvartermester Bjørn, som i 1743 solgte dem til Erik Simon Hustad. Ekren solgte han alt i 1734 til Tore Hellan. Denne solgte gården til Ole Molden, og fra ham kjøpte Kluver den tilbake i 1752. Men samme år solgte han Ekren til Lars Oppem som året etter skjøtet gården til Verdal ens kirker. I 1739 kjøpte han Molden av de Sene, 1740 Tuset (den ene gard) av Iver Olsen, MAX Lille Longdal i Peter Rafael Lunds dødsbo og Molberg av løytnant Holsts enke. Disse garder makeskiftet han til kirken mot Bjartnes. Av krongodset kjøpte han i 1754 Sundby og Østgård, av Age Hagen i 1749 parten i Fæby, i 1750 Bjørken, i 1754 Sagvolden og i 1759 Over og Neder Gren og av Rasmus Brodersen Hagen i 1747 Sæter og Tosteigen og i 1756 Karmhus. Endelig avkjøpte han i 1755 apoteker Karmhus 1954.
---- 389 SS-A ---- Otto Sommer noe krongods, som denne hadde kjøpt året før, nemlig begge Tillergårdene og Hofstad. Endelig erhvervet han i 1743 Stor Longdalen av major Coldevin, i 1754 Leirset av Jon Danielsen og den annen Tuset-gård i 1753 av Lars Tuset. Den siste solgte han igjen i 1756 til Jon Olsen. Lund kjøpte han i 1755 av fru Aussig. Ved hans død i 1771 bestod således oberstløytnant Kliivers gods av følgende eiendommer: Bjartnes 3 sp 0 øre 8 mkl med bygsel Haug 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over 3 sp 1 øre 0 mkl Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl Tiller (2 garder) 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Hofstad 3sp 0 øre 0 mkl med bygsel Karmhus Isp 1 øre 12 mkl med bygsel Lund Isp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 2 øre o mkl Sundby 2sp 1 øre 12 mkl med bygsel over 2 sp 2 øre 0 mkl Stor Long- dalen osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 øre 20 mkl Lund 1962
---- 390 ----
---- 391 SS-A ---- Leirset osp 1 øre 12 mkl med bygsel Over Gren osp 1 øre 12 mkl med bygsel Neder Gren osp 1 øre 0 mkl med bygsel Sæter osp 1 øre 12 mkl med bygsel Tosteigan osp 0 øre 12 mkl med bygsel Sagvolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel Fæby osp 0 øre 16 mkl uten bygsel Østgård osp 1 øre 0 mkl uten bygsel tilsammen 21 sp. 2 øre 3 mkl. med bygsel over 23 sp. 0 øre 7 omkl. Ved skifte avsluttet 8. april 1784 etter oberstløytnant Kliivers enke, Selle Marie Brodersdatter, som var datter av Broder Boysen på Marit vold, ble godset delt mellom hennes barn således: Tiller 1980. Oversikt over Lorents Didrik Kliivers gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bjartan, 2. Haug, 3. Ekren, 4. Trones, 5. Myr, 6. Stavlund, 7. Molden, 8. Tuset søndre, 9. Langdalen Ulle, 10. Mol berg, 11. Østgård, 12. Sundby vestre, 13. Fæby, 14. Bjørken, 15. Sagvolden, 16. Gren nedre, 17. Gren øvre, 18. Sæter, 19. Tosteigan, 20. Karmhus, 21. Tiller nordre, 22. Tiller søndre, 23. Hofstad øvre, 24. Hofstad nedre, 25. Tuset mellom, 26. Langdalen store, 27. Leirset, 28. Lund vestre, 29. Lund østre, 30. Sende øvre, 31. Vuku øde, 32. Skjørholmen, 33. Ekle vestre, 34. Lille Vuku.
---- 392 SS-A ---- Oversikt over Leksdalsgodset. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bunes, 2. Karmhus, 3. Tiller nordre, 4. Tiller søndre, 5. Hofstadøvre, 6. Hofstad nedre, 7. Lundøstre, 8. Lund vestre. Tosteigan 1981.
---- 393 SS-A ---- Løitnant Lorents Didrik Kliiver (senere major), fikk Bjartnes, Haug, Sundby og Bjørken. Broder Vilhelm Kliiver fikk Lund, Hofstad, Tiller og Karmhus. Efter frådrag av den prioriterte gjeld ble derved hans arvepart 1250 rdl. 1 ort 15 sk. Datteren Beret Maria Kliiver, som var gift med prestens sønn, Peder Kristofer Krog, senere sogneprest på Frosta, fikk Stor-Longdalen, Sæter, Leirset, Over og Neder Gren og Sagvolden, verdsatt til 1500 rdl. Når den i disse eiendommer prioriterte gjeld fraregnedes, ble hennes arvepart 604 rdl. 1 ort 23 sk. Krog solgte ved skjøte av 12. august 1793 disse garder for 3350 rdl. til Johan Viderø Tonning, hvorved de gikk inn i Verdalsgodset. Og prestens sønn, Lorents Didrik Krog, utstedte under 13. mai 1801 odelsskjøte på Tonning på de samme eiendommer for 699 rdl. Det medfulgte da i salget Longdals eller Grens sagbruk samt rett til å benytte det sagtømmer som huggedes i Tosteigens skog, hvilket faren ved skjøte av 20. august 1792 til major Lyng hadde forbeholdt Grens sag. Av de garder som var tilfalt major Lorents Didrik Kliiver, gikk Haug og Sundby allerede i hans tid over i bønders eie. Den store gard Haug utstykket han i 1783 i 10 bondebruk. Tiden var dog ennu dengang ikke Molberg 1962.
---- 394 ----
---- 395 SS-A ---- inne til en oppdeling i så små bruk, hvilket viste seg ved at oppsitterne på dem hadde vanskelig for å klare seg, og at flere av partene siden igjen ble samlet til større eiendommer. Ved Kluvers død gikk også hans øvrige eiendommer over til bondegods. Broder Vilhelm Kliiver kjøpte i 1784 Bunes av Ole Torkildsen, og bosatte seg der. Denne gard sammen med dem han hadde arvet utgjorde et fullkommen samlet gods, som omfattet hele Nord Leksdalen unn tagen de to garder i utkanten, Tuset og Marken. Dette kaltes Leksdals godset. Sør Tiller solgte han i 1800 til Mikkel Toresen. På godsets hovedgård, Bunes, innrettet Kliiver seg herskapelig, og her ligger han med flere av sin familie begravet i et privat gravsted, som han fikk tillatelse til å innrette. Løytnant Broder Vilhelm Kliiver var gift med Sofie Hersleb Krog, datter av presten Jakob Hersleb Krog. Etter mannens død overdrog hun ved skjøte av 27. oktober 1823 Leksdalsgodset til sine barn for 1000 spdl. og kår av Tiller og Bunes. Ved en forretning av 26. oktober 1824 delte disse godsets garder mellom seg slik at kammerjunker kaptein Jakob Hersleb Krog Kliiver fikk Bunes og Karmhus, major Lorents Didrik Kliiver (den bekjente antikvar) Nedre Hofstad og Nordre Tiller, Edel Katrine Kluver (siden gift med Hartvig Peter Lund) Øvre Hofstad' Selle Marie Kliiver, gift med løytnant Hegrem, Østre Lund, Inger Marie Kluver, gift med kjøpmann Westgaard på Levanger, Vestre Lund. Alle disse garder unntatt Bunes gikk i løpet av kort tid over til bønder, idet Karmhus i 1828 ble solgt til Jon Olsen, Øvre Hofstad i 1829 til Iver Einarsen, Nordre Tiller i 1826 til Bård Andersen, Østre Lund i 1837 til Anders Vold og Vestre Lund i 1830 til Ole Olsen Lenes. Oversikt over Lorents Didrik Kluver d.y. 's gods. P/asseringen av gardene er bare omtrentlig. 1. Bjartnes, 2. Haug, 3. Sundby vestre, 4. Bjørken, 5. Heltan mellom vestre, 6. Hel/un østre, 7. Hel/an mellom østre, 8. Nestvold.
---- 396 SS-A ---- VERDALSGODSET Begynnelsen Som grunnlegger av det såkalte Verdalsgods eller som det tidligere hette, Sul og Helgådalens eller Sul og Nybyggets gods, pleier man å regne Peter Drejer, lagmann i Trondhjem. Peter Carstensen Drejer var i årene 1656-64 rektor ved Vordingborg skole og roses som sådan for sin nidkjærhet. Hans dyktighet må ha vært flersidig: Både i krigsårene og senere ble han benyttet av regjeringen i forskjellige hverv av diplomatisk art. I 1663 fungerte han som sekretær hos den danske gesant i London og deltok i fengslingen av Eleonora Kristina Ulf elt, som han førte til Kjøbenhavn. I 1664 ble han ansatt som sekretær i det danske kancelli, i hvilken stilling han efter eget oppgivende utsto «adskillig besværing, mest uden riget», således ble han i 1666 sendt til Holland. Han ville imidlertid ikke fortsette på denne bane: I 1665 sees han åha fått patent og privilegier som «præsident i Kristiania og direktør over commercien i Akershus stift». Og i 1668 fikk han ved sine venner, Erik Krags og Peder Schumachers (den senere Griffenfelts) innflytelse bestalling som viselagmann i Trondhjem, hvorved han tenkte engang, «at naa sin intention til rolighed». Han måtte dog vedbli sin kancelli tjeneste til 1671, da han kom i besittelse av lagstolen. Efterhånden oppnådde han tittel av assistentsråd, assessor i overhoffretten og kancelliråd; dessuten var han bergråd og lønnet medlem av det norden fjellske bergamt. Da lagstolens inntekter avtok, fikk han i 1684 Melhus og Orkdals kirketiender. Efter en antydning av sønnen, Abraham D., som i 1697 ble viselagmann og siden jevnlig fungerte for ham, var han som lagmann yndet av «den gemene mand» i Trøndelagen. Et norsk sagn, som først er opptegnet i det 19de århundre, fortelter, at Griffenfelt, som hadde hjulpet Drejer til lagmannsembedet, da denne oppgav utsikten til en mere glimrende løpebane, samtidig brøt for bindelsen med ham, fordi han ikke såtte seg høyere mål. Men da Griffenfelt efter sin løslatelse av Munkholmens fengsel engang gikk forbi Drejers hus, slo han med sin stokk på døren, idet han utbrøt: «Du Drejer, du Drejer, du var klokere enn jeg». Om hans erhvervelse av Sul og Helgådalens gods beretter rektor Gerhard Schøning, at assistentsråd og lagmann Peter Drejer som
---- 397 SS-A ---- provincial-procureur skulle nyte femteparten av det jordegods, han oppdaget i Suis og Helgådalens dalføre. Når det her tales om å «oppdage», så menes dermed, at han har oppsøkt og latt skyldsette gods, som tidligere ikke var innført i matrikkelen, og hvis brukere således var fri for den sedvanlige leilendingsskatt. I 1670 var generalfiskalembedet for Norge blitt opphevet og de kongelige interessesaker lagt under den danske general-procureur, som i hvert stift i Norge skulle anta en fullmektig, hvis embedsvirksomhet er nærmere spesifisert i et kongelig reskript av 13/12 1670. Han skulle «rettens administration bevpagte, paa supplikationerne til statholderen erklære, relation give om, hvad der kan være kongen og undersaatterne til skade og undertrykkelse eller til velstand og nytte, samt aarlig indlevere regnskaber imod den at godtgjøres den femte penge. » Et sådant embede må det provinvial-procureur-embedet ha vært som Drejer innehadde. Blant foretagender, som kunne være kongen «til velstand og nytte», var da også innførelse i matrikkelen av tidligere ikke skyldsatt gods, hvorav det ikke var så lite. Sådant gods kunne være nyrydninger, hvorav det i den første halvdel av 1600-årene oppsto en hel del; i Verdalen er således utvilsomt hele den øverste del av Helgådalen fra Helgåsen til Brattasen ryddet i denne tid, likeså Kvernmoen og Lindset. Nyryddere skulle ifølge Kristian IVs recess nyte frihet for å betale skatt og landskyld et visst antall år; men sådanne nyrydningsmenn i kongens almenninger var helt fra Harald Hårfagres tid regnet for kongens husmenn; deres rydninger ble altså en forøkelse av krongodset, og når rydningen ble skyldsatt eller «lagt for leie», som det heter, ble oppsitteren kronens leilending. Men det av Drejer «oppdagede» og skyldsatte gods omfattet også eiendommer, som vitterlig hadde vært ryddet i flere århundreder, men hvis oppsittere av en eller annen grunn var skattefrie. Dette var således tilfelle med Sul-gårdene, om hvis oppsittere det i matrikkelen av 1669 heter, at de nyter skattefrihet for «grænsekundskap og den reisende at ledsage.» Sådanne oppsittere ved fjellovergangene måtte forresten på mange steder i vårt land slite meget ondt med denne skyssplikt. Således klager oppsitterne i Vang i Valdres over at de ble «brødt paa vore legemer som andre bæster» ved å bære de reisendes tøy over Filefjell, og at de tidt gikk seg bort. Når Schøning sier, at Drejer fikk femteparten av det gods, han oppdaget i Suis og Helgådalens dalføre, så er dette egnet til å misfor ståes. Han fikk femteparten av det gods, han ialt «oppdaget» i sitt hele distrikt, og denne femtepart fikk han efter eget valg det meste av i Sul og Helgådalen. Antagelig har han valgt dette gods, fordi det lå mest samlet og besto av gode skoggårder.
---- 398 ----
---- 399 SS-A ---- Kronen var efter krigen 1657-60 i pengevanskeligheter og hadde opp tatt store lån hos brødrene Marcelis, for hvilke disse fikk pant i Kronens eiendommer, noe som gikk hardt inn på krongodset. Dette og så reduksjonen ved matrikuleringen i 1669 er visstnok grunnen til, at en hel del eiendommer, som tidligere ikke var skyldsatt, nu ble inndratt i matrikkelen. Drejer taler i en skrivelse til rentekammeret uttrykkelig om «det til de Marcelier utlagte godses forøkelse paa adskillige steder opsøkte jordegods», hvorav tydelig fremgår, at det var inndratt i matrikkelen for å tjene som pant til brødrene Marcelis. Kanskje har disse seiv gitt anvisning på å inndra sådant gods, som for det meste besto av gode skogeiendommer; for Selius Marcelis hadde helt siden 1640-årene drevet stor virksomhet på Norge i trelastbransjen. Sul-gårdene samt Kvernmoen og Lindset ble skyldsatt i 1672 og gårdene i Helgådalen året efter. I en skrivelse av 10. februar 1683 til rentekammeret omtaler Drejer, at kongen for hans virksomhet som procureur har bevilget ham «dend desudinden efter Regenskabetz indhold baade i penge och Jordegodz forefalden fembtepart», hvilken femtepart han mener «med Hans Kongelige Majestæts mindste skade» kan utlegges i endel eiendommer, som han derpå syner opp. Blant disse er gårdene i Sul og Helgådalen, Kvernmoen og Lindset, samt en del små eiendommer i Skogn, Åsen, Frosta, Leksvika, Stjørdalen, Meråker, Nordmøre og Namdalen. Hele det av Drejer «oppdagede» gods beløp seg til 23 spand 1 øre 17 marklag, hvorefter hans femtepart ble 4 spand 2 øre 3 mkl. Av dette jordegods var følgende eiendommer i Verdalen: Sulstuen, Nils 1 øre Omkl. Lillemoen, Nils 0 øre 12 » Vestgård Sul, Ole 1 ør e 0 » Sul, Peder (Tømte) 12» Sul, Jakob (Østgård) 8 » Sul, Kristen (Senere Karlgård) 8 » Sul, Arnt (Arneplassen - senere del av Sulstuen) 8 » Sul, Peder (Senere Karlgård) 8 » Stormoen, Røyel 6 » Oversikt over Peter Drejers gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen, 2. Sul (Arne plassen), 3. Lillemoen, 4. Vestgård Sul, 5. Østgård Sul, 6. Sul (Tømte), 7. Sul (Karlgård), 8. Sul (Karlgård), 9. Stormoen, 10. Stor moen, 11. Kvernmoen, 12. Lindset, 13. Helgåsen, 14. Helgåsen, 15. Kleppen, 16. Julnesset, 17. Snekker/noen, 18. Snekkermoen, 19. Brattasen, 20. Ottmoen.
---- 400 SS-A ---- 6» Stormoen, Baard Kvernmoen, Johan Lindset, Steffen Helgåsen, Erik 4» 4» 4» Helgåsen, Jon Kleppen, Jon Julnesset, Hans 4» 2» 2» Moen, Jon (Snekkermoen) Brattasen, Sivert 2» 2» Brattasen, Otte (Ottermoen) Moen, Peder (Snekkermoen) Tilsammen 4» 4» 2 sp. oøre4mkl. Dette er begynnelsen til Verdalsgodset. Resten av de 4 sp. 2 øre 3 mkl. fikk han i andre bygdelag. Skjøte på det hele er utstedt den 21. april 1683. Det finnes nu i Trondhjems statsarkiv og lyder som følger: «Wii Christian Den Femte af Guds Naade Konge til Danmarck og Norge de Wenders og Gothers Hertug udi Slesvig Holsteen Stormann og Ditmerch, Grefve udi Oldenborg og Delmenhorst. Giører alle vitterligt, at efftersom os Elskelige Edle og Velbiurdige Pieter Dreier, Voris Assistentz Raad og Laugmand ofver Trundhiems Laugdom i Vort Rige Norge hafver Ved hans anbetroede Provincial Procureur schab iblant andet til Voris Fisco indbragt eendeel lordegods som beløber - Tiufve og Trei Spand og En og førgetiufve Marchlaug, Hvoraf hannem den femtepart som er Fiire Spand Eeen og Halftredsindstiufge Marchlaug eftter Vorris Naadigste gifne bestalling og ellers sær bevilling underdanigst tilkommer. Saa hafver Vii til samme Femtepartes fyldest giørelse allernaadigst afstaaed, saasom Vij og nu med dette Vort aabne bref allernaadigst Schiøder og afstaar, fra os og Vorres Kongelig arf Successorer udi Regieringen, og til bemelse Pieter Dreijer og hans arfinger; Eftterschrefne Pladtzer og lorder med bøxel ofver alt, beliggende udi Vorris Ampt Trundhiem, udi Størdahlens fogderj i Wæhrdahls Præstegield, Suul Stuen Niels paaboer En øre, Lille Moe Niels Tolf marchlaug, Westergaard Suul, Olle En øre, Suul Peder Tolf marchlaug, Suul Jacob Otte marchlaug, Suul Christen Otte Marchlaug, Suul Arent Otte Marchlaug, Suul Peder Otte marchlaug, Stoer Moe Royel Sex marchlaug, Stoer Moe Baard Sex marchlaug, Quelmoen Johan fire marchlaug, Lindset Steffen fire marchlaug, Helgaas Erich fire marchlaug. Helgaas loen fire Marchlaug, Klippen Joen Toe marchlaug, Juulnæsed Hans Toe marchlaug, Brataasen Otte fire marchlaug, Brataasen Sifver Toe marchlaug, Brataasen Otte fire marchlaug, Moen Peder Fiire marchlaug, Schongens Præstegield, Mie
---- 401 SS-A ---- loen Toe marchlaug, Tutsøen Bertel Trej marchlaug, Aasens Annex, Hoin Anders toe marchlaug, Frosten Præstegield Ludallen Olle Trei marchlaug, Brende loen tor marchlaug, Lexvigens Præstegield, Grønlie Jacob fire marchlaug, Holmen Mads fire marchlaug, Storli Olluf Sex marchlaug, Ramnebeche Anders Toe marchlaug, Størdahl Præstegield, Sonen eller Soenmoen Olle fire marchlaug, Marchen Erich fire marchlaug. Meragen Annex Stoerdahlen Sex marchlaug. Guldahls fogderj Støren Sougen Romstad Peder Sex marchlaug. Noermørs fogderj, Oure Gield i Wiigs Tinglaug, Ehrizwiigen Christian It Spand Trej marchlaug. Nummedahls fogderj Foesens Gield i løens fiering, Aglen Torten toe øer, Foldens fiering Kaluigen, Sulfast Sex marchlaug, Svinstie Nessed fire marchlaug, og Løfnes Fiering, Stamnes Vig Sex marchlaug, Hvilche foreschrefne pladtzer og lorder med des tilliggende herlighed og rettighed, af ager og Eng Schouf og March, fischevand og fægang, weide eller weidestæder, til fields og fiere, øde og aabygde, Vaat og Tørt, Inden og uden Gaards, og ald anden tillegg og herlighed, som der nu tilligger, og af arilds tiid tilligget hafver, og med Rette tilligge bør aldeehles indtet undertagendes i nogen maade, for ne Pieter Dreijer og hans arfvinger schall og maa hafve, niude, følge, bruge og beholde, og deraf annamme og oppeberge des Landschyld og Rettighed, Stedsmaal, holding, og saauit nogen lordrot af sit Oddelsgods er berettiget, og ellers i alle maader gjøre sig det saa nøttig og gaunflig /:Landslouven gemees:/ som de best vill, ved og kand, til Evindelig Arf og Eiendom, og kiendes Vii oss og Vore Kongelige arf Successorer udi Regleringen, aldeehles ingen ydermeere Lov, deel, Ret eller Rettighed at hafve til eller udi fornefnte Pladser og lorder, Mens allernaadigst bepligter os at frahiemle og tilstaa fornefnte Pieter Dreyer og hans arfvinger for hver Mands tiltale, som derpaa kand tale med Rette i nogen maade, Dog os og vorres Kongelige Arf Successorer udi Regler ingen, Souveranitet, Kongelig Regalier og høyheder af for ne Gods saasom Schat, Tiende, Leding, Sigt og Sagefald, og Ligesom af andet deslige lordegods derudi vort Riige Norge, hereftter u-forkrenket og os aldeehles forbeholden, forbiudendes alle og Enhver herimod efttersom forschrefvet staar, at hindre eller udi nogen Maader forfang at giøre under Vor Hyldest og Naade. Gifvet paa Vorres Kongelig Residentz udj Kiøbenhafn den 21 Aprill Anno 1683. Christian H. Brandt
---- 402 SS-A ---- Gårdene i Sulgodset. Su Is tuen 1980. Lillemoen 1980.
---- 403 SS-A ---- Karlgård 1980. Vest går den 1980
---- 404 SS-A ---- Øst gå r den 1980. Tømte 1980.
---- 405 SS-A ---- Stormoen 1980, Skjøtet er tinglest på lagtinget i Trondhjem 18/6 1683. Det er skrevet på stemplet papir til Vi riksdaler. Ved en skrivelse, datert Rønningen 18/6 samme år fredlyste nu Drejer dette gods «i ald dessen tilleg og begreb, udj schouffer, Mark, och ald dessen tilliggende». Fredlysningen er tinglest på høsttingene i august samme år i de bygdelag i Innherred, hvor godset lå. Drejer var gift med Anna Katarina van Stricht (d. 1731), en hollenderinne, hvis far oppgies å ha vært «generalissimus i Brasilien». Med henne synes han å ha fått midler; men han ble forarmet siden ved prosesser med slekten Brugman. Hans siste år var ulykkelige. Han døde i 1703 under et opphold i Danmark på Schackenborg i Slesvig. Grevinne Schack lot på boets vegne bekoste en standsmessig begravelse, som kostet 400 riksdaler. Skifte efter ham ble avholdt 12. november samme år. Ifølge to høyesterettsdommer av 7/6 1696 og 7/5 1697 var avdøde dømt til å betale Homfred Brugmans bo 26546 rdl. Dertil kom en «kongelig forordning» på 2316 rdl. 23 sk. foruten annen gjeld. Som følge herav var boets stilling så slett at arvingene frasa seg arv og gjeld.
---- 406 SS-A ---- Blant det på skiftet registrerte jordegods var det ovenfor nevnte i Sul og Helgådalen, ialt som før 2 sp. 4 mkl., men nu forøket med Dillan sag. Det ble taksert til 1 rdl. pr. marklag, altså tilsammen 260 riksdaler. Det skjelnes mellem «Suulens gods», som besto av gårdene i Sul, og «Nye Rydningerne udi Verdalens gield», bestående av Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen. Det er noe påfallende, at de sistnevnte er medtatt, for de var allerede i 1694 solgt til direktør van Simmeren, som sees å ha fått skjøte på «Nybøggerne» av lagmann Drejer 14/12 1694 tgl. i Verdalen 25/6 1695. Rimeligvis må salget være gått om igjen, muligens på grunn av det ansvar Drejer allerede dengang stod i. På skiftet ble bl.a. Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen utlagt for begravelsesomkostningene, gårdene i Sul for den kongelige fordring. Gårdene i Nybyggernes gods. Helgåsen 1962
---- 407 SS-A ---- Julnesset 1962. Brattasen 1962.
---- 408 SS-A ---- Ottmoen 1962. Snekker/noen 1962.
---- 409 SS-A ---- Kleppen 1962. Kvern moen 1980.
---- 410 SS-A ---- Lindset 1979. Drejers efterfølgere Efter den første eier av Sul og Nybyggets jordegods, lagmann Peter Drejers død, kom godset i hans sønns, statsråd, lagmann og berg hauptmann Abraham Drejers eie. Han innløste på auksjon i farens dødsbo Sul-gårdene, tilsammen 1 sp. 1 øre 20 mkl., som han fikk skjøte på av auksjonsdirektør Svend Busch 12/5 1705, tinglyst 8/7 1710. Gårdene i Helgådalen hadde han formodentlig allerede tidligere innløst ved å betale grevinne Schack hennes utlegg for begravelsen. Noe dokument om dette finnes imidlertid ikke. Dillan sag kan han heller ikke sees å ha eiet. Muligens lå den allerede på den tid øde. Abraham Drejer, lagmann, berghauptmann m.m. er født i Trondhjem 11/12 1671, ble overbergamtforvalter nordenfjells og efter fulgte i 1703 sin far som lagmann i Trondhjem, efter at han fra 1697 hadde vært hans adjungeret som viselagmann. 1711 ble han justisråd, 1721 bergråd ved de nordenfjellske bergverker, 1731 tillike berg hauptmann nordenfjells (den første i denne egenskap) og statsråd. Han var en meget formuende mann, som eiet et betydelig jordegods norden fjells, hvoriblant Bjelkenes gamle gard Østråt, som han solgte kort før sin død, samt Rotvold, Kirkesæter og Rønningen ved Trondhjem, hvor han en lang tid bodde. Han var også medeier i Kvikne og Røros kopper
---- 411 SS-A ---- verker, hvor hans virksomhet omtales med ros. Til milde stiftelser og fattige i Trondhjem har han ved testamente skjenket 4000 rdl. Siden 9/6 1712 levde han i et barnløst ekteskap med Karen f. Tønder, f. 11/12 1661. Hun var enke efter bergassessor Jens Hansen Collin, med hvem hun hadde hatt 12 barn. I Verdalen eiet Drejer foruten Sul og Nybyggets gods følgende garder, som han sammen med sin svoger, oberstløytnant Peter Lund, kjøpte av Erik Eriksen Schanche ifølge skjøter av 27/7 og 12/10 1720: Midt-Grundan Øst-Grundan Stor-Longdalen Lille-Longdalen Varslåtten Øvre-Gren Sundby Forbregd Landstad samt Høysjø sag 1 sp. Oøre 6 mkl 2sp. Oøre 12 mkl Osp. 2 øre 12 mkl Osp. 1 øre 12 mkl Osp. 1 øre Omkl Osp. 1 øre 12 mkl 1 sp. 1 øre 0 mkl 2 sp. 1 øre 0 mkl 0 sp. 1 øre 12 mkl. uten bygsel Dette er i det vesentlige kapellanen Erik Olsen Schanches tidligere gods med de forøkelser dette fikk under de følgende eiere. Kjøpesummen var 995 rdl. foruten «skjøtningspenge» 50 rdl. tilsammen 1045 rdl. Oberstløytnant Peter Lund bodde på Eide i Skogn og var gift med lagmann Peter Drejers datter, Eleonora Sofie. På skiftet efter ham i 1728 ble hans halvpart i ovennevnte eiendommer utlagt til medeieren, Abraham Drejer, for en fordring på 499 rdl. 6 sk. Lagmann Peter Drejers enke, Anna Katarina von Strict, hadde ved en auksjon i 1728 over krongods kjøpt Slapgård, 1 sp. med bygsel over 1 sp. 1 øre, for 122 rdl. courant, og fått skjøte på eiendommen 28/3 1735. Også denne gard er siden gått over i Abraham Drejers besittelse ved kjøp eller arv. Dessuten eiet han endelig Grundfoss sagsted under Grundan. Abraham Drejer døde i 1736 og hans hustru, Karen Tønder, i 1735. Skiftet, som ble avholdt efter begge under ett, er begynt 18/1 1736 og sluttet 29/5 1739. Boets jordegods var på ialt 37 sp. 2 øre 18/2 mkl., bestående av eiendommer i Orkdalen, Leinstrand, Strinda, Frosta, Afjorden og Namdalen, samt i Verdalen følgende eiendommer, som i skiftet er registrert i 3 grupper: 1. Verdalsgodset, omfattende de garder, Drejer hadde kjøpt sammen med oberstløytnant Peter Lund med tillegg av Slapgård og Grund foss sagsted. Om Høysjø sag heter det, at den er oppbygget og istand.
---- 412 ----
---- 413 SS-A ---- Midtholmen nordre (Nordholmen) 1962 Kart over Abraham Drejers gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulgodset 1. Sulstuen med Arneplassen, 2. Lillemoen, 3. Vestgård, 4. Østgård, 5. Tømte, 6. Karlgård, 7. Karlgård, 8. Stormoen. II Nybyggerne (Helgådalens gods) 9. Kvernmoen, 10. Lindset, 11. Helgåsen vestre, 12. Helgåsen østre, 13. Kleppen, 14. Julnesset, 15. Snekkermoen, 16. Brattasen, 17. Ott moen. 111 Verdalsgodset. 18. Midt-Grundan, 19. Øst-Grundan, 20. Langdalen store, 21. Lang dalen Ulle, 22. Varslåtten, 23. Gren øvre, 24. Sundby østre, 25. Forbregd,26. Landstad, 27. Slapgård (1 gard).
---- 414 ----
---- 415 SS-A ---- 2. Suul-godset, omfattende gårdene i Sul. 3. Nybyggerne,): Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen. Dette er første gang, navnet Verdalsgodset benyttes, og som man ser, brukes det ikke om de garder i Sul og Helgådalen, som man nu pleier å anse for kjernen i det senere Verdalsgods. Disse eiendommer vedble nemlig i lang tid å gå under navnet Sul og Nybyggets gods. De garder, som i skiftet efter Abraham Drejer og fru Karen, ble kalt Verdalsgodset ble ved auksjon den 3/7 1736 solgt for 750 rdl. til kapteinløytnant (senere oberst) Peter Rafael Lund, som fikk skjote på godset 3/8 s.å. Han var sønn av den ovenfor nevnte oberst Peter Lund, altså søstersønn av Abraham Drejer og bodde på Svinhammer. Når unntakes Øvre Gren og Stor-Longdalen kom ingen av disse gårdene mere inn i Verdalsgodset, idet Lund solgte endel av dem enkeltvis, således til oppsitterne Øst-Grundan og Midt-Grundan i 1739, Sundby 1736, Landstad 1737 og til regimentskvartennester Bjørn Forbregd i 1739. Slapgård makeskiftet han i 1737 til lektoratet. Resten ble også solgt enkeltvis på auksjon i hans dødsbo 17/3 1741, Øvre-Gren og Varslåtten til oppsitterne, Stor-Longdalen til major Coldevin og Lille- Longdalen til Kluver. Øvre-Gren og Stor-Longdalen kom senere i kapellanen Peder Krogs besittelse, og han solgte dem i 1793 til Johan Viderø Tonning, hvoretter de atter gikk inn i Verdalsgodset. Sønnen, senere major, Peter Abrahamsen Lund, lot i 1758 lyse odels rett til disse gårdene, men noen innløsning ble det iallfall ikke av. Sul og Nybyggets gods har Peter Rafael Lund visstnok aldri eiet. Derimot har sønnen, ovennevnte Peter Abraham Lund, eiet det. Han må ha fått det i arv efter Abraham Drejer; for han sees å være eier av det allerede i 1737, og da var han bare 2 år gammel. I et tingsvitne opptatt dette år opplyses nemlig, at tømret til Høysjø sag takes i kapteinløytnant Peter Rafael Lunds egne odelsskoger og i hans sønns skoger i Sul og hos nybyggerne. Peter Abraham Lund var født på Svinhammer i 1735 og døde i København 1790. Ved skjøte av 11/10 1763 tinglyst 15/8 1764 solgte han godset til Rasmus Olsen Lyng for 3280 rdl. Det bestod fremdeles av de samme gårdene på tilsammen 2 sp. 4 mkl. som lagmann Peter Drejer erhvervet i 1683, med tillegg av: Oversikt over Peter Rafael Lunds gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Svinhammer, 2. Svin hammer øde, 3. Midt-Grundan, 4. Øst-Grundan, 5. Langdalen Ulle, 7. Varslåtten, 8. Gren øvre, 9. Sundby øs tre, 10. Forbregd, 11. Landstad, 12. Slapgård, 13. Leirhaugen (Aunet), 14. Overholmen mellom.
---- 416 ----
---- 417 SS-A ---- Midt-Holmen 1 sp. 2 øre 12 mkl. med bygsel over 2 sp. 1 øre 6 mkl. og Holmen (Lerihaugen) 1 øre med bygsel over 1 sp. 12 mkl. samt en «sag stedsleilighet» ved Grundfossen under Midt- og Øst-Grundan, som Peter Rafael Lund hadde reservert seg, da han i 1739 solgte disse to gårdene. Disse eiendommene har Peter Abraham Lund visstnok fått i arv efter sin far. Rasmus Lyng har sitt navn efter gården Lyng. Hans far var lensmann Ole Jakobsen Lyng fra By i Stod, og fra ham nedstammer embeds- og kjøpmannsfamilien Lyng. Moren var datter på Landstad; fra hennes far nedstammer prestefamilien Landstad. Ved skjøte av 24/4 tinglyst 15/8 1765 solgte Rasmus Lyng godset uforandret til assessor Henrik Hornemann for 3950 rdl., idet han dog forbeholdt seg laksekastet nedenfor Grundfossen og i Grundhølen samt et laksefiskeri lenger nede i elven i Søftingshølen, som tilhørte Midt- Holmen-gårdene og Leirhaugen. «Sagstedsleiligheten» som er nevnt i forrige skjøte, kalles nu Nordre Grundfoss sagsted. Noe sagbruk har det dog ikke inntil denne tid vært på dette sted. Lyng og Hornemann søkte i 1763 om å få anlegge et sådant der, hvorimot Hagen som eier av det eldgamle Grundfoss sagbruk protesterte. Først under 8/7 1768 sees Hornemann å ha fått kongelig bevilling på «Øst-Grundan sag»; men da hadde han allerede solgt godset. Derimot har Hornemann oppført et sagbruk under Stormoen i Sul. Besiktigelse i den anledning er avholdt i 1764, og til den ble henlagt Sul gårdenes tømmerskog, hvorom det heter, at de «ei i nogen tid til saadant brug har været anhugget.» Ved skjøte av 12/7 1767 solgte Hornemann godset for 5990 rdl. til Hans Jakob Blix. Denne var bataljonskirurg og bodde på Ekle, hvor hans far, feltskjær Teonymus Blix, også hadde bodd. Han gjorde Leirhaugen til godsets hovedgård de 10 år han var dets eier. Da han hadde solgt godset og senere også Ekle, flyttet han til Verdalsøra, hvor han døde i 1813. Like til denne tid var godset gått fra mann til mann uten annet tillegg enn Midt-Holmen og Leirhaugen samt Øst-Grundan eller Østre Oversikt over Peter Abraham Lunds gods. Sul og Ny byggets gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen, 2. Lillemoen, 3. Vestgård, 4. Brenna, 5. Østgård, 6. Tømte, 7. Karlgård, 8. Stor moen, 9. Helgåsen østre, 10. Helgåsen vestre, 11. Kleppen, 12. Jul nesset, 13. Snekkermoen, 14. Brattasen, 15. Ottmoen, 16. Kvernmoen vestre, 17. Kvernmoen østre, 18. Lindset, 19. Leir haugen (Aunet), 20. Midtholmen.
---- 418 ----
---- 419 SS-A ---- Grundfoss sag og Stormoen eller Sulstuen sag. Efter at Blix hadde solgt det, oppkjøpte de senere eiere også enkefru Wissings gods m.m., og endelig kjøptes også Vuku jordegods eller «Det hagenske jordegods» til, hvorved dannelsen av det senere store Verdalsgods ble fullbyrdet. Verdalsgodset i vekst Ved skjøte av 17/2 1777 solgte Blix Sul og Helgådalens gods med Leirhaugen til generaldirektør Lars Kjerulf for 6900 rdl. I salget med fulgte Øst-Grundan sag og Sulstuen sag samt den rett til alt sagtømmer i Midt-Holmens sag, som Blix hadde forbeholdt seg, da han i 1772 frasolgte denne gard. Kjerulf bodde på Åge Hagens tidligere eiendom Abelsborg i Ila, Trondheim, og var en meget formuende mann. Allerede før han kjøpte Sul- og Helgådalens gods, var han stor eiendomsbesidder i bygden, idet han i 1768 sammen med kaptein Bay hadde avkjøpt major Aussig enke fru Wissings gods, som bestod av følgende eiendommer: Oversikt over Nybyggets gods i perioden 1763-1777. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen østre 2 Sul stuen vestre, 3. Lillemoen, 4. Vestgård, 5. Brenna, 6. Østgård, 7. Tømte, 8. Karlgård, 9. Stormoen, 10. Helgåsen østre, 11. Helgåsen vestre, 12. Kleppen, 13. Julnesset, 14. Snekker/noen, 15. Brattasen, 16. Ottmoen, 17. Kvern/noen østre, 18. Kvern/noen vestre, 19. Lindset, 20. Leirhaugen (Aunet), 21. Midtholmen, 22. Ekle østre. Bind VI A-27
---- 420 ----
---- 421 SS-A ---- Oversikt over Verdalsgodset i perioden 1763-1785. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Gudding østre, 2. Gudding vestre, 3. Rindsem, 4. Søraker, 5. Vest-Grundan, 6. Dillan, 7. Bjørstad, 8. Kolstad vestre, 9. Kolstad østre, 10. Holmen nedre, 11. Skrove nedre vestre, 12. Kvello, 13. Oppem, 14. Ness, 15. Steine søndre, 16. Tromsdal, 17. Levring østre, 18. Levring vestre, 19. Arstad mellom, 20. Arstad nordre/søndre, 21. Inndalen vestre, 22. Inndalen midtre, 23. Inndalen østre, 24. Skavhaug østre, 25. Skavhaug vestre, 26. Åsen vestre, 27. Kjesbu, 28. Saukinn, 29. Sulstuen østre, 30. Sulstuen vestre, 31. Lillemoen, 32. Vestgård, 33. Brenna østre, 34. Brenna vestre, 35. Østgård, 36. Tømte, 37. Karlgård, 38. Stormoen, 39. Kvernmoen vestre, 40. Kvernmoen østre, 41. Lindset, 42. Helgåsen østre, 43. Helgåsen vestre, 44. Kleppen, 45. Julnesset, 46. Snekkermoen, 47. Brattasen, 48. Ottmoen, 49. Leirhaugen (Aunet).
---- 422 SS-A ---- Hellan vestre 1962 Hellan midtre 1962
---- 423 SS-A ---- Levring, Tromsdal og Vangstad og i Skogn Reistad, Buran og Kolberg sagbruk. Endelig medfulgte en ifølge kongelig forpaktningskontrakt av 20/2 1768 erhvervet rett til å ta tømmer i Ramsås ålmenning til 4224 bord årlig. Skjøte på dette er utstedt 1/7 1768, tinglyst 20/2 1769. Kjøpesummen var 20000 rdl. Hovedsakelig er dette fru Wissings gods, som hun hadde arvet efter Åge R. Hagen, som for en stor del var samlet allerede av rektor Krog. Kjerulf og Bay fraskilte godset de to Kolstad-gårdene som de ifølge skjøte av 24/2 1774 makeskiftet til Rasmus Brodersen Hagen mot Åsen i Leksdalen (2 øre) og Kjesbu (1 øre). Samme år avkjøpte de Hagen Vangstad sag for 1600 rdl. Og i 1772 hadde de solgt Bjørstad til opp sitteren for 300 rdl. Kjerulf utløste ifølge skjøte av 1/7 1775 sin medinteressent, major Bay, og ble således eneeier av godset. I 1778 kjøpte han dessuten Saukinn av Ole Larsen Nord-Stene for 60 rdl. Og i 1777 kjøpte han av prokurator Meldahl en bordtomt på Verdalsøra med \9Vi alens strandlinje mot elven for 20 rdl. lalt har således hans eiendommer i Verdalen og Skogn kostet ham 26680 rdl., og hadde en samlet skyld av 27 sp. 1 øre 12/2 mkl. Generaldirektør og regimentskvartermester Lars Kjerulf, som var født i 1735, døde i april 1779. Han var gift med Inger Elisabet Møllerop på Singsaker, som fikk kongelig beviling til å sitte i uskiftet bo efter mannen. I 1780 ble hun gift med regimentskvartermester Jakob Hjelm, Hel la n øs tre 1962
---- 424 SS-A ---- Vangstad 1962 Kolstad 1979
---- 425 SS-A ---- og det ble da avholdt samfrendeskifte efter Kjerulf 25/9 1780. På dette skiftet ble de gårdene han hadde kjøpt av major Aussig for 20000 rdl. verdsatt til 14000 rdl., fordi som det heter i skiftet «regneskapebøkerne viser, at bordpriserne da var l A høiere end nu.» Det gods, som var kjøpt av Blix for 6900 rdl. ble verdsatt til 4000 rdl. Boets samlede aktiva ble 37717 rdl. 3 ort 23 sk. og beholdningen 11947 rdl. 3 ort 21 sk. Ved skjøte av 24/12 1785 tgl. 15/8 1786 solgte Hjelm godset til kjøpmann Johan Widerø Tonning i Trondhjem for 19990 rdl. Det medfulgte da 3 bordtomter nemlig foruten den på Verdalsøra, to i Ila ved Trondhjem. Leirhaugen (Aunet) 1962
---- 426 SS-A ---- Saukinn 1962 Sæter 1962
---- 427 SS-A ---- I Tonnings tid ble igjen godset utvidet betydelig, idet han tid efter annen innkjøpte følgende eiendommer 1. Midt-Hellan vestre 1 sp 2. Øst-Hellan 2 sp 3. Vangstad 1 sp 4. Musumsæter (Sætran) o sp 5. Molden 0 sp 6. Sæter 0 sp 7. Over-Gren 0 sp 8. Neder-Gren 0 sp 9. Sagvolden 0 sp 10. Stor-Longdal 0 sp 11. Leirset osp 12. Stor-Longdals eller Gren sagbruk 13. Marken 0 sp 14. Kluken (vestre) 1 sp 15. Lille-Longdal (Lillegaarden) 0 sp 16. Vera eller Juldal ålmenning 0 øre 3 mkl, 0 øre 0 mkl, 0 øre 0 mkl, 0 øre 3 mkl 1 øre 12 mkl. 1 øre 12 mkl. 1 øre 12 mkl. 1 øre 0 mkl. 1 øre 0 mkl. 2 øre 20 mkl 1 øre 12 mkl 1 øre 8 mkl. 0 øre 0 mkl?! 0 øre 8 mkl.r Kjøpesum 1700 rdl. Kjøpesum 1500 rdl. Kjøpesum 220 rdl. Kjøpesum 3350 rdl. samt for odelsskjøte 699 rdl. Kjøpesum 910 rdl. Kjøpesum 980 rdl. Kjøpesum 3830 rdl. Gårdene 1 - 2 kjøpte han av løytnant L. D. Kliiver (skjøte 16/8 1780), 3-4 av løytnant Elling Lyng (Skjøte 29/6 tinglyst 19/9 1789). Ved Sætran er å bemerke, at allerede Kjerulf hadde kjøpt den fjerdepart, som tilhørte Lille-Musum, før eiendommen ennu var skyldsatt. 5 Molden kjøpte han i 1791 for 220 rdl. av oppsitteren Ole Mikkelsen, skjøte 5/3 1791, tinglyst Sætran 1962
---- 428 SS-A ---- Ørtugen 1981 Mo Iden 1962
---- 429 SS-A ---- 23/2 1792. Eiendommene 6 - 12 er avkjøpt residerende kapellan (senere sogneprest til Frosta) Peder Kristofer Krog, ifølge skjøte av 12/8 1793 og odelsskjøte av 13/5 1801 fra dennes sønn, Lorents Didrik Krog. I handelen medfulgte retten til det sagtømmer, som kunne hugges i Tosteigens skog, hvilket Peder Kristofer Krog hadde forbeholdt seg, da han i 1792 solgte denne gard til major Lyng. Kjøpesummen var 3350 rdl. og for odelsskjøtet 699 rdl. I Marken-gårdene har Tonning egentlig kun eiet halvparten (altså 16 mkl.), som han ifølge skjøte av 26/1 tinglyst 27/2 1797 kjøpte i Teodones Hagens dødsbo. Den andre halvpart ble først tilskjøtet godset i 1828. Kluken og Lillegården, som tilhørte Vuku kirke er kjøpt ifølge skjøte utstedt av kirkevergene i 1803 for 980 rdl., tinglyst 6/1 1804. Juldals ålmenning fikk han sammen med Broder Hagen kongelig skjøte på 26/6 1793, tinglyst 15/8 1794, men overtok den som eneeier ifølge skjøte fra Hagen 31/12 1794, tinglyst 25/2 1795, for 3830 rdl. Foruten ovennevnte garder eiet Tonning også følgende sagbruk: Skrove, Hellan, Grundfoss, Ulvild, Vangstad, Longdal, Ner-Holmen og Levring. Dog var Hellan sag nedlagt fra omkring 1790 og Skrove fra 1800. De forannevnte Lie og Tromsdal sagbruk må vel også være ned lagt og Sulstuens sag var flyttet til Levring. Hallan sag eiet han også ifølge skjøte av 6/10 1801, men denne solgte han tillikemed de 7 garder i Skogn til Jonas Væske, Otte Røstad, Peder Munkeby og Søren Grevskot. Skjøtet er av 25/9 1802. Tonnings enke, Elise Lind, solgte så efter foregående kjøpekon trakter av 24/3 1806 og 19/2 1807 godset «med en bordhave paa Værdalsøren og bruksret til en ditto i Ilen ved Trondhjem» til proprietær Kristian Johan Muller for 900 rdl. Skjøtet er av 28/3 1807, tinglyst samme år. I salget medfulgte sagtømmerbeholdningen og den hos godsets bønder utestående restanse. Av kjøpesummen skulle 20000 av gjøres ved likvidasjon og 8000 betales kontant. Forøvrig overtok Muller Tonnings obligasjon på 28000 rdl. til enkekassen og for restbeløpet utstedte han en 2. prioritets panteobligasjon for 34000 rdl. til enkefru Tonning. Muller var født i 1752 og skal være innvandret fra Danmark. Han var før eier av Vinje gods i Mosvika. Ved skjøte av 1/4 1807 tinglyst 7/7 1808 kjøpte han også «Det hagenske» eller Vuku jordegods av kjøpmann Hans Wingaard Finne i Trondhjem. Det bestod av følgende eien- dommer:
Vester-Holmli 1 sp. 0 øre 12 mkl. Øster-Holmli 1 sn. 0 øre 12 mkl. 1 sp. 0 øre 12 mkl. Kulslien 1 S p. 2 øre 0 mkl. Ørtugen 0 sp. 0 øre 8 mkl. Åkervolden 0 sp. 0 øre 3 mkl. Helligdagsaker 0 sp. 1 øre 0 mkl. Helmoen 0 sp. 1 øre 0 mkl. med bygsel over 1 sp. 1 øre 12 mkl. med bygsel over 1 sp. 1 øre 12 mkl. med bygsel over 1 sp. 0 øre 0 mkl.
---- 430 SS-A ---- Kluken vestre 1962 Leirset 1954
---- 431 SS-A ---- Gårdene i Vera. Disse ble ryddet fra sist på 1700-tallet og utover. Da Vera og Juldal ålmenning ble solgt, fulgte disse gårdene med. Storlunet 1981 Tro ns moen 1981
---- 432 SS-A ---- Vera nordre vestre 1981. Vera nordre østre 1981.
---- 433 SS-A ---- Sessilvolden 1981 Vera søndre (Sveet) 1981.
---- 434 SS-A ---- Vera søndre (Nedigården) 1981. Vera søndre (Sørmoen) 1981.
---- 435 SS-A ---- St råda len 1981 Skjækermoen 0 sp. 0 øre 6 mkl. Overnesset 0 sp. 0 øre 18 mkl. Melen eller Bakken 0 sp. 0 øre 6 mkl. Grundfoss 0 sp. 1 øre 0 mkl. Overmoen 0 sp. 1 øre 12 mkl. Overholmen 0 sp. 0 øre 12 mkl. Overholmen 0 sp. 0 øre 12 mkl. Bjartan 0 sp. 1 øre 0 mkl. Leirhaugen 0 sp. 1 øre 0 mkl. Breding 0 sp. 0 øre 12 mkl. Stuskin 0 sp. 0 øre 6 mkl. med bygsel over 0 sp. 1 øre 0 mkl. med bygsel over 0 sp. 1 øre 0 mkl. uten bygsel uten bygsel uten bygsel samt Grundfoss og Rinnan sagbruk og «stabelrum i fjæren ved stor naustet paa Maritvolds grund.» Kjøpesummen for dette gods var 16000 rdl., altså for begge gods tilsammen 106000 rdl. Muller bosatte seg derefter på Hagen-familiens gamle bosted, Maritvold, som han i 1810 hadde kjøpt for 10400 rdl av kaptein Søren Scheldrup Holst. Her døde han i 1817. I hans tid ble ennvidere det således samlede gods forøket med Bjørstad østre, som han kjøpte av brukeren, Arnt Olsen, for 500 rdl. ifølge skjøte av 17/4 tinglyst 4/4 1807. Dessuten oppførte han Dillan sagbruk. Bi ral VI A —28
---- 436 ----
---- 437 SS-A ---- Som man ser, betalte Muller en langt større kjøpesum for godsene, enn hva de før var betalt med; især var prisstigningen betydelig for Sul og Helgådalens gods. Dette kommer av, at på den tid han kjøpte godsene, var det en glimrende periode for trelasthandelen. Hele flater av norske skip seilte til England og Irland med trelast. Fraktene var ualminnelig fordelaktige, og prisen på trelast nådde en før ukjent høyde. Hva denne utførsel av trelast til England betreffer, så var den ikke så ganske ulik begynnelsen av 1700-tallet. Da var det også en lignende periode, idet engelske aksjeselskaper kjøpte den norske trelast til meget betydelige priser efter datidens forhold, og i 1717 tillotes det endog de norske sageiere å skjære så meget last, som de kunne avsette; men snart inntrådte det også dengang en nedgangsperiode. Det er i det foregående en bestemt opplysning om dette, nemlig i skiftet efter Kjerulf, hvor det bemerkes, at bordprisene i 1768, da han kjøpte godset, var en tredjedel høyere enn i 1780. Dette tyder jo på en både rask og stor nedgang. OVersikt over Verdalsgodset i perioden 1785-1832. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Gudding øs tre, 2. Gudding vestre, 3. Rindsem, 4. Søraker, 5. Vest-Grundan, 6. Dillan, 7. Holmen nedre, 8. Skrove nedre vestre, 9. Kvello, 10. Oppem, 11. Ness, 12. Steine søndre, 13. Tromsdal, 14. Levring 15. Levring vestre, 16. Arstad nordre, 17. Arstad søndre, 18. Arstad mellom, 19. Hel/an mellom vestre, 20. Hellan østre, 21. Vangstad, 22. Sætran, 23. Molden, 24. Sæter, 25. Gren øvre, 26. Gren nedre, 27. Sagvolden, 28. Langdalen store, 29. Leirset, 30. Marken østre, 31. Marken nordre, 32. Marken søndre, 33. Kluken vestre, 34. Lillegården, 35. Overholmen mellom, 36. Tosteigan, 37. Skrove nedre vestre, 38. Kvernmoen østre, 39. Kvernmoen vestre, 40. Lindset, 41. Helgåsen østre, 42. Helgåsen vestre, 43. Kleppen, 44. Julnesset, 45. Snekkermoen, 46. Brattasen, 47. Ottmoen, 48. Leirhaugen (Aunet), 49. Inndalen vestre, 50. Inndalen midtre, 51. Inndalen østre, 52. Skavhaug østre, 53. Skavhaug vestre, 54. Åsen vestre, 55. Kjesbu, 56. Saukinn, 57. Sulstuen østre, 58. Sulstuen vestre, 59. Lillemoen, 60. Vestgård, 61. Brenna østre, 62. Brenna vestre, 63. Østgård, 64. Tømte, 65. Karlgård, 66. Stormoen, 67. Breding vestre, 68. Fossneset østre, 69. Fossneset vestre, 70. Kulslien nedre, 72. Ørtugen, 73. Åkervold en, 74. Helligdagsaker, 75. Skjækermoen, 76. He/moen, 77. Over neset, 78. Melen, 79. Overmoen, 80. Holmli mellom, 81. Holmli vestre, 82. Holmli østre, 83. Overholmen søndre, 84. Overholmen nordre, 85. Bjartan, 86. Stuskin, 87. Bjørstad østre, 88. Vera eller Juldal ålmenning.
---- 438 SS-A ---- Før veibroen ble bygget over Verdalselven ved Verdalsøra i 1860, skjedde utskipningen av trelast fra Maritvoldfjæren. Et annet navn på dette stedet var Stornesset eller bare Nesset. Dette stedet lå på Maritvolds grunn på Tinden. Utskipningsstedet måtte flyttes etter at veibroen ble bygget. Hvordan det så ut ved Stornesset da stedet var utskipningssted, må vi bare gjette oss til. Elveløpet har også forandret seg mye etter den tid, ikke minst på grunn av Verdalsraset i 1893. Slik ser Maritvoldfjæren ut i 1981, sett fra andre siden av Verdalselven. Begynnelsen på en ny tid Nedgangsperioden i begynnelsen av 1800-tallet lot heller ikke vente meget lenge på seg, og den varte også nokså lenge, idet Jakob Aall beretter, at ennu omkring 1840 var ikke trelastprisene så høye som ved århundredets begynnelse og kom visstnok heller ikke så høyt før oppe i syttiårene. Ved Miillers død i 1817 var allerede trelasten lav i pris. Boet eiet dengang foruten Maritvold og Hallem, som ikke ble regnet med i godset, ialt 71 særskilt matrikulerte bruk samt landsskyldsrettigheter i 8 garder, dertil Vera eller Juldal ålmenning og en bordhave på Øra samt stabelrom i fjæren ved stornaustet på Maritvolds grunn for de bord, som ble skaret på Grundfoss sag, og endelig følgende sagbruk:
---- 439 SS-A ---- Hel moen 1962 m -. .;■ Maritvold fotografert fra sydvest i 1919. Seiv om Maritvold ikke gikk inn i Verdalsgodset før på Mullers tid, og da bare for en kortere periode, var allikevel gården sentrum for aktivi tetene vedrørende de store jorde godsene i Verdal. En av de første godseiere av større format i Verdal, Rasmus Ågesen Hagen, bygslet gården rundt 1680. Hans etterkommere brukte gården f rem til 1762, da Rasmus Brodersen Hagen makeskiftet den til seg fra de kirkelige eierne mot Ha/set. Familien Hagen hadde gården frem til 1801, du den ble solgt til Søren Schelderup Holst. Og i 1810 solgte Holst gården til proprietær Muller slik at den gikk inn i Verdalsgodset. Allerede i 1818 ble gården solgt ut av Verdalsgodset, denne gang til Johan Bang. Men i en periode på rundt 140 år må vi regne med at mange av de beslutninger som berørte en hel del av jordegodsene i Verdal, ble fat tet her.
---- 440 SS-A ---- Holmli vestre 1981 Holm li midtre 1981
---- 441 SS-A ---- Neder-Holmen, som var i «brøstfældig stand.» Dillans, oppført av Miiller, i «maatelig forfatning.» Vangstads, i «faldefærdig stand.» Longdals, «übrukelig og faldefærdig.» Grundfoss, Grundfos eller Fossneset Levrings, «gammelt og forfaldent.» Skrove, Hellans og Ulvildens sagbruk var nedlagt og helt sløyfet. Om Rinnan sagbruk heter det pussig nok, at det ikke «vites under saadant navn at eksistere som Miillers bo tilhørende.» Ved takst, avholdt over godsets samtlige eiendommer i dagene 29/6 til 3/7 1818, ble det verdsatt til 74900 spdl.; men ved 4. og siste gangs auksjon ble det ikke oppnådd høyere bud enn 28749 spdl. Som følge herav ble boet fallitt, idet aktiva beløp seg til 53906 rdl. 3 ort 20 sk. og underskuddet til 19677 spdl. 12 sk. Skjøte på godset ble utstedt 27/9 tinglyst 3/10 sammeår. Kjøperenvar grosserer Hilmar Meincke i Trondhjem (født 1767, død 1830), som hadde en panteobligasjon i godset, stor opprinnelig 17000 spdl., men med renter 26406 spdl. 4 ort. Meincke tilhørte en fra Slesvig innvandret kjøp mannsfamilie, som hadde gjort gode forretninger i Trondhjem, hvor såvel faren som bestefaren var meget formuende menn. Han eiet også Lade ved Trondhjem, som han såtte i en meget praktfull stand. Han var gift med Anne Marie Tonning, en datter av foran nevnte kjøpmann Johan Widerø Tonning, som eiet Sul og Helgådalens gods. Ho lm li øs tre 1981
---- 442 SS-A ---- Overholmen søndre 1962 Overholmen mellom og nordre 1981
---- 443 SS-A ---- Meincke forøket godset med Tosteigen, som han kjøpte av Nils Jonsen Reppe i 1828 for 375 spdl., samt Inns- eller Suis ålmenning. Efter Meinckes død solgte hans enke ved skjøte av 27/10 tinglyst 7/12 1832 godset til grosserer Nicolay Jenssen i Trondhjem for 32000 spdl. I salget medfulgte utestående fordringer efter obligasjoner på 564 spdl. og bokgjeld til et beløp av 2078 spdl. 98 sk. Kjøpesummen ble avgjort ved at Jenssen overtok en 1. prioritets gjeld til enkekassen på 20000 spdl. og utstedte pantobligasjon for resten. Nicolay Jenssen var sønn av kjøpmann Mads Jenssen, som i 1818 var innvandret til Trondhjem fra Holstein. Denne Mads Jenssen hadde to sønner, hvorav den ene, Hans Peter Jenssen, fortsatte sin fars forretning, firmaet Jenssen & Co, den andre sønn, nevnte Nicolay Jenssen, født 1793. Startet i 1839 egen forretning, efter at han sammen med broren hadde vært medlem av farens firma fra 1821. Han opptok senere sine to sønner, Kristian Jenssen og Nikolay Jenssen i forret ningen under firmanavnet N. Jenssen & sønner. Nicolay Jenssen var en meget driftig mann, som foruten å være kjøpmann, børskommissær og skipsreder også eiet Mostadmarkens gods og jernverk; en tid hadde han også Fossum bruk i Stod. Dessuten var han direktør i Norges bank, medlem av Trondhjems bystyre og i flere år ordfører. Han var 3. representant på Stortinget fra Trondhjem i 1833, 1. i 1836 og på det overordentlige Storting 1836-37, 3. i 1842, 1. fra Trondhjem og Levanger i 1845, 2. i 1854. I 1839 og 1848 frasa han seg hvervet efter å være valgt. I 1845 ble han anmodet om å ta sete i regjeringen, men avslo. Han var gift med Bernhardine Chatarine Elster, datter av amtmann Elster, som bodde på Krag i Verdal. Verdalsgodset besto, da Jenssen kom i besiddelse av det, av 78 særskilt matrikulerte bruk på tilsammen 38 sp. 1 øre 7 mkl. samt land skyldsrettigheter på 2 sp. 2 øre 2V/i mkl. i 7 garder og var således det største proprietærgods, som noensinne har vært samlet i Værdalen. Jenssen forøket det ytterligere ved innkjøp av Haugen i 1838, Sundbyenget i 1845, Nonset i 1846, de 3 Storstad-gårdene i 1852, Volden i 1854, Bjørstad vestre i 1859, Nordre Færens ålmenning i 1861 og Sundbyenget østre i 1869. På den andre side frasolgte han Sætran i 1842 og Inns- eller Sul ålmenning (til staten) i 1863. Da godset i 1860-årene var på sitt største, var det også meget vel arronderet, idet det innbefattet samtlige garder ved Inna unntagen Garnes, dertil Gudding, Kvello og Levring, alle gårdene i Kverndalen, alle i hoveddalen ovenfor Vuku unntagen Holmen, Grundan, Flyan, Åsen, Brekken, Kluken østre, Telsnesset, Haugan, Byna, Kolstad og Elnes samt alle i Malsådalen unntagen Varslåtten. Dertil i Leksdalen,
---- 444 ----
---- 445 SS-A ---- Marken og Åsen. Dette vil stort sett si det aller meste av Vuku sogn ovenfor Innas og Helgådalens sammenløp foruten noen få spredte eiendommer. Som eier av Verdalsgodset kom Jenssen i en alvorlig prosess foranlediget ved de utstrakte skogtyverier i de til hans gods støtende statsalmenninger, nemlig Leksdal, Malså, Kverndalen, Tromsdal, Inndal og Svarthovd almenninger. Statsalmenningene hadde i en rekke år vært utsatt for en så utstrakt mishandling, at flere av dem nu var i en meget mislig tilstand. For en del Oversikt over Verdalsgodset i perioden 1832-1867. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Vangstad, 2. Gudding vestre, 3. Gudding østre, 4. Levring vestre, 5. Levring østre, 6. Holmen nedre, 7. Stene søndre, 8. Kve/10, 9. Tromsdal søndre, 10. Tromsdal nordre, 11. Arstad nordre, 12. Arstad søndre, 13. Arstad mellom, 14. Lindset, 15. Kvemmoen østre, 16. Kvernmoen vestre, 17. Hellan mellom vestre, 18. Heltan østre, 19. Hellan mellom østre, 20. Sæter, 21. Gren øvre, 22. Gren nedre, 23. Sagvolden, 24. Langdalen store, 25. Leirset, 26. Snekkermoen, 27. Ju/nesset, 28. Kleppen, 29. Brattasen, 30. Ottmoen, 31. He/gasen vestre, 32. Helgåsen østre, 33. Leir haugen (Au net), 34. Saukinn, 35. Kjesbu, 36. Storstad østre, 37. Storstad mel/om, 38. Storstad vestre, 39. Marken østre, 40. Marken nordre, 41. Marken søndre, 42. Sætran, 43. Asen vestre, 44. Sulstuen østre, 45. Sulstuen vestre, 46. Bjart an, 47. Bj ørs tad østre, 48. Bj ørst ad vestre, 49. Rindsem, 50. Østgård Sul, 51. Tømte, 52. Vest gard, 53. Brenna vestre, 54. Brenna østre, 55. Lillemoen, 56. Dillan, 57. Stormoen, 58. Karlgård, 59. Inndalen vestre, 60. lnndalen midtre, 61. Inndalen østre, 62. Skavhaug øvre, 63. Skavhaug nedre, 64. Molden, 65. Klu ken vestre, 66. Lillegården, 67. Holm li østre, 68. Holm/i mellom, 69. Ho/m/i vestre, 70. Kulslien, 71. Kulslien øvre, 72. Øringen, 73. Akervo/den, 74. Hel/igdagsaker, 75. He/moen, 76. Skjækermoen, 77. Sundbyenget, 78. Ovemeset, 79. Melen, 80. Fossneset østre, 81. Fossneset vestre, 82. Overmoen, 83. Overholmen nordre, 84. Overholmen søndre, 85. Overholmen mellom, 86. Tos te i gan, 87. Skrove nedre vestre, 88. Sø rake r, 89. Vest-Grundan, 90. Ness, 91. Oppem, 92. Breding vestre, 93. Stuskin, 94. Midt-Grundan, 95. Nonset, 96. Volden, 97. Haugen, 98. Sundbyenget øvre, 99. Vera eller Juldal ålmenning, 100. Inns eller Sul ålmenning, 101. Storlunet, 102. Vera nordre 1, 103. Vera nordre 2, 104. Sessilvolden, 105. Vera søndre 1 (Nedigård en), 106. Vera søndre 2 (Sveet), 107. Vera søndre 3 (Sørmoen), 108. Tronsmoen, 109. Færs ålmenning.
---- 446 SS-A ---- skyldtes dette en uøkonomisk behandling av skogen fra de bruks berettigede bønders side, men den vesentligste misbruk ansåes for å bestå i, at almuen og av denne især Verdalsgodset leilendinger avvirket til salg. At sådant kunne skje forklares naturlig av mangelen på kontroll og den letthet, hvormed de avvirkede kunne avsettes til eieren av Verdalsgodset. Da godsets egne skoger støtte til almenningene, var det lett å bringe tømmeret over grensen, hvor det ble sammenblandet med godseierens eget bruk. Som en vesentlig grunn til, at det ulovlige avvirke kunne foregå upåtalt, kan også nevnes den letthet, hvormed almuen, især i et tidsrum av et par år efter uåret 1849, av amtmannen erholdt hugstbevillinger i ålmenningen, hvis overskridelse det ikke skulle være så lett å kontrollere. Dessuten var det også usikkerhet med hensyn til almenn ingenes grenser. De gamle grensebeskrivelser av 1756 og 1787 gir kun ufullstendig veiledning. Og endelig var oppfatningen av misbrukene i ålmenningen på den tid en annen enn nu. Den ulovlige bruk kom den lovlige bruksrett så nær, at grensen var lett å overskride. I sammenheng med dette står da også, at det først var kriminalloven av 1842, som innordnet ulovlig skoghugst under begrepet tyveri. Men det er klart, at det behøvdes lengere tid for å få denne forandring innarbeidet i almenhetens bevissthet, spesielt da misbrukene visstnok var drevet lenge før Jenssens tid, idet det er sagt, at det var Meinckes fullmektig ved Storstacl-gårclene 1954
---- 447 SS-A ---- godset fra 1821, løytnant Holck, ved hvem misbruket ble organisert, eller som advokat Dunker uttrykker seg i sin prosedyre for Høyesterett: Jenssen arvet godset med skogtyveriet som med de øvrige herligheter. Almenningshugstene og salget av det ulovlig avvirkede synes å ha foregått temmelig uforstyrret inntil i 1850-årene. Det var tidligere en enkelt gang gjort anmeldelse og opptatt forhør, nemlig i 1837, da lensmann Rygh, efter at han sammen med Jenssen hadde foretatt en oppgang av grensen mellem godset og Inndals ålmenning, innberettet å ha funnet, at 10 personer, som ble anmeldt, hadde avvirket i ålmenningen, og at den ene av disse hadde solgt tømmer til Jenssen. Efter opptatt forhør ble dog ingen tiltale iverksatt. Det samme var tilfellet, da det i vinteren 1846-47 av Jenssens daværende bruksfull mektig ble avvirket 78 tylvter tømmer i Leksdals alemenning og ført til godsets sagbruk. Formannskapet forvisset seg om tingen; men intet ble gjort ved den. Da imidlertid snikhugsten i almenningene vedble og var blitt betydelig lettet ved de i det minste fra 1846 av meddelte amtsbevillinger til hugst av små kvanta i almenningsskogene, som efter uåret i 1848 (det såkalte trengselsår) ble utstedt i masse for å hjelpe på almuens kår, anmeldte lensmann Rygh i 1853 flere personer for ulovlig avvirke i de til godset støtende Malså og Kverndal almenninger. Det ble ikke tillått, skjønt det senere viste seg, at de hadde gjort seg skyldig i snikhugst og solgt Nonset 1954
---- 448 SS-A ---- tømmeret til brukets sager. Imidlertid ble 8 andre personer efter opptatt forhør satt under tiltale og 7 dømt ved underrettsdom av 2. juni 1853 for tømmertyveri i ålmenningen. 2 av disse hadde solgt tømmeret til bruket. I april 1855 anmeldte lensmann Rygh 3 av Jenssens plassmenn for ulovlig avvirke i Kverndals alemenning. Efter opptatt forhør ble også disse tiltalt og ved underrettsdom av 4. august samme år felt for tømmertyveri. Det avvirkede tømmer var annammet til bruket, og det i selve ålmenningen. Herefter ble kontrollen skjerpet, dels ved ansettelse av forstbetjenter og dels ved en organisert almenningsbestyrelse. Og da det i 1859 av almenningsstyret ble reist sak mot flere av Verdalsgodsets leilendinger, hvorunder også bruksfullmektigen Peder Olaus Dahl ble tiltalt, kom det frem sådanne opplysninger, at justisen såtte seg i bevegelse også mot Nicolay Jenssen. Det var Dahls forklaring under saken, som gav anledning til, at undersøkelsene også ble rettet mot denne. Dahl forklarte under forhørene, at han oftere hadde hørt klager over, at bruksfolkene solgte almenningstømmer til Jenssen; men han mottok først tømmeret, når det var bragt over på Jenssens grunn og da uten videre undersøkelse om vedkommendes avkomst, fordi hans prinsipal hadde sagt ham, «at det fik bli leverandørens egen sak, om hugsten var ulovlig, at tømmer fra almenninger gjerne kunde mottakes, nåar kun ved kommende paastod, at hugsten var lovlig, samt at han (Jenssen) var utenfor saken, nåar han kun gav den akkorderte betaling.» I et følgende forhør tilbakekalte visstnok Dahl disse sine uttalelser og gjorde Jenssen aldeles uansvarlig for mottakelsen av ulovlig almenningstømmer; men under sakens videre gang kom han atter tilbake til sine første forklaringer, som han påsto å ha tilbakekalt efter påvirkning av Jenssen. Han siktet nu likefrem denne for å ha vært vel bekjent med, at det til hans bruk ble innkjøpt ulovlig avvirke fra almenningene. Jenssen på sin side benektet å ha uttalt seg til fullmektigen således som ble påstått av denne, og forklarte videre, at fullmektigen hadde forestått alt hva tømmer hugsten angikk, at han seiv aldri hadde innlatt seg i detaljene ved denne og således ikke kunne ha noen kunnskap om eller innseende med, hvor tømmeret var hugget, eller av hvem det var levert, idet fullmektigen hadde vært uten all kontroll i så henseende. Videre uttalte han, at de opptegnelser og regnskaper han mottok av full mektigen, heller ikke var således avfattet, at han derav kunne se eller slutte, at denne hadde innlatt seg på kjøp av ulovlig hugget almennings tømmer. Efter at det ved resolusjon av 6. juni 1861 var nedsatt en kommisjon med det hverv å undersøke og ordne almenningsforholdene og tillike med dømmende myndighet i de saker, hvortil undersøkelsene måtte gi anledning, ble Jenssen for denne kommisjonen satt under tiltale for
---- 449 SS-A ---- anstiftelse av og delaktighet i ulovlig avvirke i statens almenninger.Ved kommisjonens dom av 26. mars 1863 ble han ilagt 30 dagers fengsel på vann og brød, erstatning til statskassen med 507 spdl. 52 sk. og saks omkostningene, hvoriblant salær til kommisjonens medlemmer med 1000 spdl. og til aktor med 450 spdl. Denne dom ble fra begge sider innanket til Høyesterett, fra det offentliges side dog kun forsåvidt angikk de 16 poster, hvorfor tiltalte var felt, ikke de øvrige 17 poster, i hvilke han var frikjent. I den vidløftige sak, hvis prosedyre for Høyesterett medtok 3 uker, ble forsvaret for Jenssen ført av den berømte advokat B. Dunker. Ved dom av 26. mai 1863 ble Jenssen frikjent og alle omkostninger pålagt det offentlige, det siste dog under dissens. Saken vakte i sin tid en betydelig oppsikt over det hele land, på grunn av tiltaltes fremskutte stilling i samfunnet. Efter Nicolay Jenssens død ble godset arvet av hans barn, ovennevnte Kristian og Nicolay som overtok forretningens drift samt Georg, som døde som sakfører på Levanger, og døtrene Karoline og Fredrikke samt Anna, som var gift med Anton Getz, fullmektig i firmaet N. Jenssen & sønner. Getz og frues sønner var den senere disponent for Værdals bruket, Johan Getz og den bekjente høyt begavede professor og riksadvokat Bernhard Getz. Kristian og Nicolay Jenssen forpaktet i 1871 for 50 år en del av Mikvold på vestsiden av Verdalselven og lot oppføre en dampsag der, hvorefter godsets tidligere fossesager ble nedlagt. Det nye sagbruk, som fullstendig sto på høyde med den tids fordringer til et sådant, ble oppført av ingeniør Oskar Steen, som sidenefter i en årrekke bestyrte Bærums jernverk. I 1884 kjøpte de hele Mikvold av Rasmus Slipern for 38000 kr. og beholdt en del, som sagbruket med høvleri, arbeiderboliger og kaier m.m. stod på, mens de frasolgte resten. Også en del av godsets eldre eiendommer ble tid efter annen frasolgt, således Marken østre i 1872, Marken nordre i 1874, Marken søndre og Grundfoss i 1883, Sundbyenget øvre i 1884, Kulsli øvre i 1887, Åsen i 1889 og Sagvolden i 1890. I 1887 dannet Nicolay Jenssens arvinger efter riksadvokat Getz's forslag aksjeselskap av godset. Samtlige aksjer, hvis pålydende var kr. 5000, var utelukkende på Jenssens arvingers hender, inntil godsets disponent i Levanger, Anton Salberg, ble eier av en aksje i 1903 og dets skogforvalter, Morten Moen, eier av en aksje i 1905. Efter at godset var blitt aksjeselskap, ble det styrt en rekke år av oven nevnte Johan Getz som direktør. Denne, likesom broren høyt begavede og arbeidsomme mann, kom snart til å innta en fremskutt stilling innen distriktet og ble meget benyttet i Verdal kommunes tjeneste, var
---- 450 ----
---- 451 SS-A ---- medlem av herredsstyret, hyppig medlem av skjønnskommisjoner, hvis ordfører han som oftest var, medlem av komiteen til ordning av forholdene efter Verdalsskredet, samt medlem av tilsynskomiteen for Merakerbanen og Hell-Sunnanbanen, dessuten innehadde han en mengde andre hverv. Sykelighet i forbindelse med overhåndtakende arbeide i de siste år tvang ham imidlertid til i noen grad å trekke seg tilbake fra det offentlige liv. Av større arbeider ved godset, som ble utført i direktør Johan Getz's tid, kan nevnes oppførelsen av nytt sagbruk. Skredene i Verdalen i 1893 bevirket en så sterk lerføring i elven, at eierne så seg nødt til å bygge sagbruk på Levanger. Det ble først fullt ferdig i 1906. Under Getz ble det på godsets område foretatt forholdsvis om fattende skogplantninger, fløtningsforholdene ble forbedret, opp Oversikt over verdalsgodset 1867-1908. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Vangstad, 2. Gudding vestre, 3. Gudding østre, 4. Levring vestre, 5. Levring østre, 6. Steine søndre, 7. Tromsdal nordre, 8. Tromsdal søndre, 9. Kve/10, 10. Arstad nordre, 11. Arstad mellom, 12. Arstad søndre, 13. Lindset, 14. Kvernmoen østre, 15. Kvernmoen vestre, 16. Hellan østre, 17. Hellan mellom vestre, 18. Hellan mellom østre, 19. Sæter, 20. Gren øvre, 21. Gren nedre, 22. Tosteigan, 23. Sagvolden, 24. Langdalen store, 25. Leirset, 26. Lillegården, 27. Nonset, 28. Haugen, 29. Bjartan, 30. Ørtugen, 31. Kuls lien nedre, 32. Kulslien øvre, 33. Volden, 34. BJørstad østre, 35. Bjørstad vestre, 36. Holmli vestre, 37. Holm li mellom, 38. Holm/i østre, 39. Kluken vestre, 40. Kjesbu, 41. Saukinn, 42. Akervold en, 43. Helligdagsaker, 44. Helmoen, 46. Overneset, 47. Melen, 48. Helgåsen vestre, 49. Helgåsen østre, 50. Kleppen, 51. Ottmoen, 52. Brattasen, 53. Snekkermoen, 54. Julnesset, 55. Vera eller Juldal ål menning, 56. Stor lunet, 57. Vera nordre 1, 58. Vera nordre 2, 59. Sessil volden, 60. Vera søndre 1 (Nedigården), 61. Vera søndre 2 (Sveet), 62. Vera søndre 3 (Sørmoen), 63. Tronsmoen, 64. Sundbyenget øvre, 65. Overmoenget, 66. Overmoen, 67. Overholmen nordre, 68. Overholmen mellom, 69. Overholmen søndre, 70. Storstad østre, 71. Storstad mellom, 72. Storstad vestre, 73. Sundbyenget, 74. Fossneset østre, 75. Fossneset vestre, 76. Leirhaugen (Aunet), 77. Midtholmskogen, 78. Holmen nedre, 79. Skavhaug øvre, 80. Skavhaug nedre, 81. Inndalen vestre, 82. Inndalen mellom, 83. Inndalen østre, 84. Molden, 85. Dillan, 86. Stormoen, 87. Lillemoen, 88. Vestgården, 89. Fømte, 90. Østgård en, 91. Su Is tuen østre, 92. Su Is tuen vestre, 93. Karlgård, 94. Brenna østre, 95. Brenna vestre, 96. Færs ålmenning, 97. Mikvold store, 98. Halsan og Mikvold vestre, 99. Mikvold søndre, 100. Åsen vestre, 101. Marken østre, 102. Marken nordre, 103. Marken søndre. Bmd VI ,\-
---- 452 SS-A ---- renskning og regulering av fløtningsvassdragene ble utført og godset ble kartlagt. Ved disse siste arbeider har godsets skogforvalter, Morten Moen, innlagt seg stor fortjeneste. Efter Johan Getz's død i 1905 overtok Chr. B. Jenssen stillingen som disponent med Nikolai Getz, bankbokholder Nikolai Jenssen, handels borger på Levanger B. Jenssen og redaktør Håkon Løken som medlemmer av aksjeselskapets direksjon. Getz-gårdene på Ørmelen 1961 Verdal kommunes kjøp og sa/g av Værdalsbruket Med denne direksjon innledet Verdalens ordfører, gårdbruker Ole Holan på Ydse, høsten 1907 på egen hand foreløbige underhandlinger angående eventuelt kjøp av godset for Verdalens kommune. Han hadde nemlig bragt i erfaring, at godsets direksjon hadde gitt et utenbygds pengesterkt firma, Kiær & co., adgang til å la godsets skoger befare, hvorav han sluttet, at det var til salgs. Samtidig rettet han forespørsel til konstituert amtmann Guldahl, om man kunne gjøre regning med hans assistanse for det tilfelle, at herredsstyret fattet beslutning om å innlede underhandlinger med godsets direksjon om kjøp for kommunens regning.
---- 453 SS-A ---- Amtmannen stilte seg særdeles velvillig og ansa det under alle omstendigheter for heldig å innlede underhandlinger om salg til lei lendingene av jordegodset med nødvendig skog til husbehov. For om det skulle vise seg, at prisen på det samlede bruk skulle bli for høy til at kommunen turde innlate seg på kjøpet, ville det dog være av betydelig interesse for bygden, at leilendingene kunne bli selveiere på rimelige vilkår. Herredsstyret nedsatte straks efter i møte den 20. aug. 1907 en komite til å innlede de forberedende underhandlinger. Dens medlemmer var ordfører Holan, viseordfører Ole Kvello, lensmann Wessel og amtmann Guldahl, og som suppleant handelsbestyrer Johannes Minsaas. Her hadde bygden visstnok også funnet de beste menn den kunne betro et sådant hverv til. Komiteen forespurte i skrivelse av 22. aug. til godsets direksjon, om det var anledning til å underhandle om kjøp. Ved henvendelse til Verdalsgodsets sakfører, advokat Hvisch i Trondhjem, fikk underhandlingskomiteen beskjed om, at godset var til salgs for 4.800.000 kr. Efter å være gjort bekjent med salgsbetingelsene henvendte amtmannen seg til regjeringen for å innlede underhandlinger om tilveiebringelsen av de nødvendige midler til kjøpet, hvorefter han såtte seg i forbindelse med skogskyndige menn i Namdalen til befaring og takst av godsets skoger. Befaringen ble foretatt under ledelse av skogforvalter Øverland av følgende: Lorents Mørkved, Oliver Råum, Ole Heglum, Kristian Løe, Brede Ekker, Matias Råum, Lorents Bjørhusdal og Johannes Gundersen, samtlige fra Namdalen, samt P. O. Kirkreit og E. Blokkum fra Steinkjer og Ingebrigt Brovold fra Åsen. Takstforretningen varte i 3 uker. Under 20. januar 1908 tilskrev så Verdal formannskap direksjonen for Værdalsbruket med anmodning om ikke å treffe avgjørelse om salg, før herredsstyret hadde hatt anledning til å forelegge spørsmålet om lån eller garanti for kjøpesummen i fullt utredet stand for statsmyndighetene. Da lengere frist imidlertid var uoppnåelig, og avgjørelse således måtte treffes uten opphold, ble det 30. januar i Trondhjem avholdt møte av underhandlingskomiteen, som efter be myndigelse, gitt ved herredsstyrebeslutning av 29. januar, bød 3.720.000 kr. for brukets samtlige aksje. Kjøpesummen skulle avgjøres med kr. 1.200.000 den 1. juli 1908 og like meget den 31. desember samme år. Første termin skulle være rentefri, annen termin forrentes med 5% fra overtakelsesdagen; for andre termin skulle stilles betryggende garanti. For restbeløpet, kr. 1.320.000, samt for den påhvilende pantegjeld, kr. 180.000, som selgerne gikk inn på å innløse — eller for tilsammen 1.500.000 kr. skulle utstedes en 2. prioritets 41/2% pantobligasjon med prioritet nestefter kr. 2.400.000 til staten.
---- 454 SS-A ---- Pantobligasjonen skulle ha opptrinnsrett og være uoppsigelig fra selgerens side i 10 år. Utenfor kjøpesummen skulle kjøperen overta den aksjeselskapet Værdalsbruket påhvilende gjeld ca. 272.000 kr., hvorav kr. 180.000 er omhandlet foran, og — mot å inntre i selgernes rettigheter — overta det selgerne påhvilende garantiansvar, efter meddelt oppgave kr. 53.000. Selgerne skulle ha rett til å innløse efter takst innbo og løsøre, forsåvidt gamle familiegjenstander angikk. Kjøperen skulle bære omkostningene ved tilhjemlingen, dog således, at selgerne tilsvarte kr. 5000. Kommunen betinget seg rett til å fråtre kjøpet, dersom et av de offentlige midler tilsagt 1. prioritets pantelån på 2.400.000 kr. ikke ble godkjent av Stortinget og ikke oppnådd garanti av Nordre Trondhjems amtskommune eller en annen av departementet godkjent garantist. De solgte eiendeler og eiendommer skulle overtakes den dag, garantien var i orden. — Dette tilbud fra kommunen ble av generalforsamlingen i Værdalsbruket enstemmig vedtatt. I møte den 4. februar 1908 bifalte herredsstyret enstemmig den av komiteen på kommunens vegne avsluttede handel og de i den anledning trufne forføyninger. Den 31. januar hadde formannskapet innsendt andragende til land bruksdepartementet om et lån av statsmidler på 2.400.000 kr. mot 1. prioritets pant i godsets faste eiendommer. Saken ble behandlet straks efter i departementet, som innstilte på å bevilge lånet, som foreløbig skulle utredes av statskassen for senere å overtakes av invalidefondet, når de nødvendige midler var innkommet. Som vilkår krevde man, at eiendomserhvervelser skulle skje ved, at aksjeselskapet tilskjøtet kommunen de faste eiendommer og ellers overdrog til kommunen selskapets løsøre og rettigheter av enhver art. For det tilfelle, at det skulle være rettigheter, som ikke var gjenstand for særskilt over dragelse, fant man dog, at selgeren burde forpliktes til også å overdra selskapets aksjer til kommunen. Departementet formulerte nærmere lånevilkårene i følgende 17 punkter: 1. Av lånet utbetales den ene halvdel innen 1. mai 1908 og den andre halvdel innen 31. desember samme år. 2. Lånet forrentes fra utbetalingsdagene med den til enhver tid for invalidefondet gjeldende rentefot, for tiden 4 1 / i% årlig. 3. Lånet tilbakebetales med like store halvårlige terminer, hver på kr. 48.000, hvorhos kommunen yderligere er forpliktet til efter nedenstå ende punkt 6 å betale ekstraordinære avdrag, når noen del av eien
---- 455 SS-A ---- dommen selges, eller utbyttet av driften dertil gir anledning. Kommunen er berettiget til nårsomhelst å innbetale større avdrag eller helt å innfri lånet. 4. Renter og avdrag erlegges hvert års 31. mars og 30. september. Renter erlegges første gang 30. september 1908 og avdrag 30. september 1909. 5. Såfremt rentene ikke erlegges i rett tid, svares rentesrente efter 5% årlig. 6. Salg av skoggrunn, jordbruk eller annen fast eiendom, bygninger eller anlegg kan skje med vedkommende departements samtykke og således, at kjøpesummen anvendes til ekstraordinære avdrag på statens lån. Nettoutbyttet av skogdriften med nuværende og senere anlegg av ethvert slags til foredling av skogprodukter blir, såvidt tilstrekker, å anvende til forrentning av den gjeld, som kommunen stifter ved inn kjøpet, samt forøvrig til ekstraordinære avdrag på samme lån i den utstrekning, som vedkommende departement måtte bestemme. 7. Handelens fullbyrdelse skal skje ved, at løsøre, fordringer og rettig heter av enhver art overdrages, og de faste eiendommer tilskjøtes kommunen, som derefter erholder seg samtlige aksjer overdratt og snarest mulig har å dra omsorg for, at aksjeselskapet Værdalsbruket anmeldes som oppløst. 8. Kommunen plikter å ansette en disponent, en forvalter av skogen og jordegodset og et tilsynsråd. Deres virksomhet skal herredsstyret ordne ved instruks, som er undergitt landbruksdepartementets godkjennelse. For samtlige disse funksjonærer kan landbruksdepartementet fastsette en minstelønn. Finner landbruksdepartementet, at disponent eller forvalter ikke oppfyller sine stillinger på tilfredsstillende måte, kan de av departementet for langes fjernet. 9. Såfremt landbruksdepartementet måtte finne det påkrevet, skal det anlegges brannstasjoner til varsling og slukning av skogbrann på dertil beleilige steder. 10. Det offentlige forbeholdes rett til å la kommunens skoger befare og inspisere når som helst på kommunens bekostning, og kommunen har i tilfelle å rette seg efter de pålegg som vedkommende departement måtte gi for skogens drift og skjøtsel. 11. Kommunen forpliktes til å føre særskilt regnskap for de innkjøpte eiendommer med tilhørende anlegg og bedrift av ethvert slag og å holde disse midler skilt fra kommunens øvrige regnskaper. Regnskapet blir å føre for terminen 1. juli - 30. juni og å revidere på kommunens bekostning. Vedkommende departement forbeholdes rett til å beskikke en av revisorene. En ekstrakt av det reviderte regnskap blir senest 3 måneder efter regnskapsårets utløp å innsende til departe mentet. Ved hvert regnskapshalvårs utgang blir å innlevere såvel til
---- 456 SS-A ---- finans- som til landbruksdepartementet en summarisk regnskaps ekstrakt, utvisende eiendommenes inntekter, utgifter og beholdninger. 12. Skulle det offentlige ønske avgitt grunn eller vann i offentlig øyemed, skal sådan kunne kreves avgitt uten forutgående ekspropria sjon og i sådan utstrekning, som det offentlige forlanger, mot en rimelig erstatning, som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes ved skjønn av uvillige menn. 13. Tømmer og smålast fra de offentlige skoger, som måtte ønskes fremfløtet i Verdalselven med bivassdrag, skal tillates nedfløtet sammen med kommunens tømmer mot forholdsvis refusjon av fløtnings utgiftene. Utsortering og oppbevaring av denne last ved Verdalselvens utløp skal besørges av kommunen mot en betaling av inntil videre 20 øre pr. tylvt tømmer. 14. Forsåvidt avdrag og renter ikke erlegges i rett tid, eller noen av de øvrige for lånet fastsatte betingelser ikke overholdes nøyaktig, forfaller det hele lån straks til utbetaling. 15. Lånet utbetales, efter at kommunens hjemmel er bragt i orden, mot tinglest obligasjon fra kommunen til det offentlige med 1. prioritets pant i de innkjøpte eiendommer med tilbehør (jfr. lov om forandringer i lovgivningen om pant av 8. juni 1895 §2) samt med rett for kreditor i tilfelle av misligholdelse fra debitors side uten lovmål og dom samt uten hinder av løsningsrett, som debitor fråskriver seg, å stille pantet til auksjon til skadesløs dekning av kapital med renter og omkostninger. 16. Det er forutsetningen, at restbeløpet av kjøpesummen for eien dommene henstår uoppsigelig i 10 år og ikke forrentes høyere enn 5 prosent årlig. 17. For lånets riktige forrentning, avdragering og tilbakebetaling over ensstemmende med de av landbruksdepartementet oppstillede vilkår inngår Nordre Trondhjems amtskommune som selvskyldnerkausjonist, forsåvidt angår den del av statens tilgodehavende, som ikke måtte dekkes ved tvangssalg av pantet. Lånet antakes å burde utredes av statskassen for senere å overtakes av invalidefondet, når de fornødne midler er innkommet. I henhold til dette anbefalte departementet, at det av offentlige midler tilstodes kommunen et lån på 2.400.000 kr. Statsrådets øvrige medlemmer tiltrådte landbruksdepartementets innstilling med unntakelse av statsrådene Berge og Halvorsen, som henholdt seg til finansdepartementets skrivelse av 5. februar til land bruksdepartementet, og øvrig anførte: Forutsetningene for kommunens innkjøp av Værdalsbrukets eien dommer er, at den skal anlegge tidsmessig sliperi til foredling av skogen og således opptre opptræ som industridrivende i moderne skala. Dette er av den slags foretagender, som man ialfall hittil har funnet a
---- 457 SS-A ---- ligge utenfor en kommunes oppgave, og det er selvsagt, at det ved spekulasjonsforetagender av denne som av enhver annen art kan tenkes, at de omhyggeligst oppgitte kalkyler kan vise seg ikke å holde stikk. Skulle det for denne neppe særlig motstandsdyktige kommune oppstå tap, vil den komme borti vanskeligheter av betenkelig art. Videre ansa de to statsrådene det betenkelig å disponere fondsmidler for lengre fremtid, da det kunne medføre konsekvenser av overordentlig stort omfang, idet landets øvrige kommuner ved de her trufne disposi sjoner ble anvist utvei til lignende skogkjøp og industrielle virksomheter, og staten ville da vanskelig kunne stille seg mindre imøte kommende overfor disse. - Overensstemmende med regjeringens flertallsinnstilling ble det under 6. februar 1908 fremsatt kongelig proposisjon om bevilgning av et lån av 2.400.000 kr. til Verdal kommune mot garanti av Nordre Trond hjems amtskommune på de nærmere vilkår, som fastsettes av land bruksdepartementet, samt at lånebeløpet skulle forskytes av statskassen, inntil invalidefondet erholdt tilstrekkelig midler til å overta det. Saken ble behandlet i Stortinget den 13. og 14. februar 1908, hvor den vakte en lang og skarp debatt. Den dreiet seg først om et av representanten Backer fremsatt forslag om utsettelse til neste dags eftermiddag, for at medlemmene kunne få sette seg inn i saken, og for at de dokumenter, som fulgte innstillingen som utrykte bilag, til den tid kunne foreligge trykt. Mot dette forslag talte Rinde og Karl Hagerup samt Konow (komiteens formann), som ikke kunne fatte, hva som kunne vinnes ved sakens utsettelse — uten kanskje det, at der derved kunne reises ytterligere agitasjon mot denne sak. For Backers forslag talte Stang, Bratlie samt Klingenberg. Den siste spurte også om her var noe å skjule, siden det hastet så meget med sakens behandling, at man ikke skulle ha lov til å få 24 timer til å se på den. Saken ble utsatt til behandling den neste dags eftermiddag; men Backers forslag om trykning av de konfidensielle dokumenter ble med 61 mot 60 stemmer ikke bifalt. Saken ble altså realitetsbehandlet den 14. februar 1908. Brøgger redegjorde for komitemindretallets standpunkt. Det var med betenke ligheter, at mindretallet var gått til sitt dissenterende votum; men i en sak av så stor betydning og rekkevidde som denne måtte det forlanges, at komunens aktiva var tilfredsstillende, hvilket var tvilsomt. Ef ter hva som var meddelt, hadde eiendommen i de senere år kun gitt et utbytte av 8 prosent av 600.000 kr., hvilket jo kun svarte til rente av 1 million. Også minoriteten var imidlertid klar over, at eiendommen kunne
---- 458 SS-A ---- forrente en høyere kapital, men hvor meget — det visste man ikke. Taksten over skogen var satt til 3 millioner kroner og over eiendommens andre herligheter til 1 million; men takstmennene var fra Namdalen, hvor skogen verdsettes høyere enn i Verdal, og de hadde dessuten hatt for kort tid til å avgi taksten. Man burde derfor hatt en kontrollerende takst. Skogdirektøren, som hadde avgitt en uttalelse om saken, hadde seiv ikke noe personlig kjennskap til skogens verdi. Den samlede komite var jo også av den oppfatning, at de foreliggende opplysninger var util strekkelige. Finanskomiteen hadde heller ikke kunnet uttale seg om den finansielle sikkerhet. Staten var forøvrig ikke fritatt for ansvar, om den klarte sine egne penger og overlot til kommunen å greie sine affærer. Man måtte også regne med nedgang i trelastprisene, og hvis kommunen da skulle greie forretningen, måtte det hugges meget hardt, — slett ikke på noen forstmessig måte, efter hva skogdirektøren hadde opplyst. Forberedelsen har vært dårlig og ufullstendig. Det egentlige funda ment for den hele sak er de takster, som er gjort av disse 10 mann der oppe, de 5 lag altså, i 15 dager med 4000 mål pr. dag. Det er erkjent, at dette er en meget kort tid for en sådan taksering. Og det er også erkjent, at det foreligger ingen oppgåver over, hvor meget av denne skog er råtten og übrukelig. Amtsingeniøren har opplyst, at fløtningsfor holdene har mangler og må regnes for ikke særlig heldige. Med hensyn til produksjonens størrelse foreligger jo det forhold, som også er erkjent, at det ikke er fremlagt nogen driftsplan, likeså lite som det er fremlagt noen rentabilitetsberegning. «Vi er blitt henvist til ganske andre ting enn til nøktern forretnings messig betraktning av denne sak. Vi er blitt henvist til stemninger og sympatier, som vi allesammen er med på, som er berettigede naturligvis, og hvilke også, som vi fra først av sa, har gjort, at til og med de tre med lemmer av komiteens minoritet hadde stor lyst til å være med på saken. Kommunen vil så gjerne, at dette skal skje, og «da maa man vel stole paa, at de har undersøkt det.» Det er det, som er fundamentet for hele denne sak. Jeg trodde, at når det som her gjaldt en forretning, så skulle man ha et nøkternt syn på saken som et rent økonomisk spørsmål; men så viser det seg, at når det kommer til stykket, lar vi stemningen løpe av med oss her i stortinget også. Men jeg mener, at her spørres ikke om stemning, men om renter og avdrag av en sum av 4 millioner kroner, og da tror jeg, at det først og fremst trenges kalde hoder og ikke varme hjerter.» Schanche, komiteens ordfører frémholdt, at det for Verdal kommune ville medføre forskjellige betydelige vanskeligheter og farer å ha samlet på et enkelt mektig selskaps hand så store arealer. Staten hadde også tidligere vist, at den hadde øynene åpne for den slags vanskeligheter og farer, idet den hadde innkjøpt flere store godser, ikke
---- 459 SS-A ---- minst for å gjøre et stort antall leilendinger til frie bønder. Erfaringene med eiendommene i Hattfjelldalen, som staten tilslutt kjøpte, talte sitt tydelige og gode sprog; disse eiendommene var nu meget verdifulle. Tinngodset, som også staten hadde kjøpt, var nu verd det dobbelte av kjøpesummen. Pantesikkerheten for staten var utvilsomt absolutt pålitelig, og dessuten hadde man amtskommunens garanti. Statsråd Arrestad fremholdt, at takstene var meget rimelige og meget lave sammenlignet med prisene i Glommavassdraget. Takstmennenes ansettelse av verdien for den produktive skog og skogbunn var satt til 4.261.000 kr.; dertil kom 6 mil utmark, sagbruk, vannfall, utbytte av siste års drift m.v. med i alt 953.000 kr. foruten 80 leilendingsbruk. lalt var eiendommens verdi satt til 5.424.000 kr., heri var dog ikke med regnet 6 mil utmark, som ved drift av myrene o.s.v. også kunne gi inntekter. Statens sikkerhet var derfor utvilsom, seiv om man tok i betraktning en foreløbig nedgang i trelastprisene. At aksjeselskapet Værdalsbruket ikke hadde gitt mere enn 9 prosent av 600.000 kr. i de senere år, kom — efter hva det fra sakkyndig hold var meddelt statsråden — alene derav, at bruket hadde vært drevet på en svært lite tidsmessig måte. Prisen var også, sammenlignet med den kjøpesum, som var betalt for andre støre eiendommer i distriktene deroppe, f.eks. Meråker bruk, meget rimelig. Kommunen opptrådte ikke på noen som helst måte som spekulant i denne sak; men det gjaldt her en æressak for bygden, som nu ikke eiet mere enn en fjerdedel av bygdens landområder; resten var eid av aksje selskaper og utenbygds folk. Angående fløtningsforholdene er det opplyst at det betales kr. 1,80 pr. tylvt. Disse priser viser, at det må være berettiget å si, at fløtnings forholdene ikke kan være uheldige. Komiteen hadde innstillet: Stortinget samtykker i: 1. At det av invalidefondet kan tilståes Verdalens kommune et lån, stort kr. 2.400.000, til innkjøp av Værdalsbrukets samtlige eien dommer mot 1. prioritets panterett i de erhvervede eiendommer med tilbehør og mot garanti av Nordre Trondhjems amtskommune samt forøvrig på de nærmere vilkår, som fastsettes av landbruks departementet. 2. At lånebeløpet om fornødiges foreløbig forskytes av stats kassen, inntil invalidefondet erholder disponible midler til lånets overtagelse. Komiteens ordfører foreslo at ordet «garanti» ble ombyttet med ordet «selvskyldnerkausjon». Komiteens innstilling i den endrede form ble bifalt med 94 mot 28 stemmer.
---- 460 SS-A ---- De 94 var: Saba, Bernhard Hanssen, O. Sand, Backer, Egede-Nissen, Wrangell, Konow, Myrvang, Haug, Sjursen, Eftestøl, Åen, Olsen, F. Sand, Eidem, Austeen, Nalum, Strengehagen, Nilssen, Chr. Knudsen, Castberg, Fedje, Blilie, H. Jacobsen, Wold, Hougen, Th. Stousland, Foss, Bryggeså, Aas, Gauslå, Liestøl, Andersen Grimsø, Bjørnåli, Storjord, Bakkejord, Havig, Ellingsen, Dick, Hanssen, Aklestad, Langeland, Høstmark, Meisingset, Hestnes, C. Berner, Krag-Torp, Bøen, Larsen, P. Pedersen, Bergesen, Adolf Pedersen, Gjedrem, Hognestad, Schanche, Rasmussen, Horst, Lind-Johansen, Foshaug, Alfred Eriksen, Kirksæter, Buen, Øverland, Hagerup, Ivar Åvatsmark, O. S. Åvatsmark, Sivertsen, Ejde, Wolden, Bergan, Fjermstad, Hoff, Friis-Petersen, Holtsmark, Ihlen, Mowinckel, Sæbø, Næss, Liljedahl, Årnes, Kloster, Abrahamsen, Såkvitne, Rinde, Gunnar Knudsen, Grivi, Tveiten, Ruberg, Jorde, Hyggen, Rustand, Vrå og Andersen. De 28 var: Lindvig, Bratlie, H. Pettersen, Stang, Valeur, Velo, Thallaug, Tjørsvåg, Kristensen, Blakstad, Carl Steusland, Jahren, Dyrland, O. Erichsen, Klingenberg, Brøgger, Brevig, Bøhn, Morland, Rogge, Grieg, Holsen, Hjertenæs, Gerhardsen, Svendsbøe, Wergeland, Gundersen og Hans Hansen. Fraværende: Risholm. Såsnart stortingets beslutning gjennom telegraf og telefon nådde Verdal, fløy flagget til topps. Alle som hadde en klut, heiste den. Be geistringen var alminnelig. Også de nærmeste bygder tok del i gleden ved å la flagget vaie fra hver en stang. Lykkeønskninger strømmet inn til herredsstyre og ordfører med beundring over det store løft, som «fryder meg som nordmann og trønder», som biskop Wexelsen uttrykte seg. I ekstraordinært amtsting ble saken foredratt den følgende dag av konstituert amtsmann Guldahl. Angående tilstrekkeligheten av pantets sikkerhet opplyste han følgende: Verdal kommune lot i tiden fra 1. til 20. januar brukets skoger oppgå og taksere av kyndige skogfolk. Det resultat, takstmennene kom til, var, at skogene skulle ha en verdi av kr. 4.380.530. Skogforvalter Øverland, som også foretok noen dagers befaring av skogene og som var med ved fastsettelsen av den fremgangsmåte, som skulle befølges under takstene, har i anledning av disse uttalt, at han fant gjennem snittsprisen som var satt på trærne rimelig. Derimot fremholdt han, at man for å komme til den virkelige verdi, skogene for øyeblikket har, måtte ta hensyn til det betydelige rentetap, som vil påløpe i den tid, skogene avvirkes. Hr. Øverland har i den anledning anstillet endel beregninger, hvorefter den nuværende skogverdi burde reduseres til noe under eller noe over 3 millioner kroner, alt eftersom man la en rentefot av 5 eller AVi prosent og en kortere eller lengere driftstid til grunn for beregningene. Takstmennene har i anledning av disse skogforvalter Øverlands bemerkninger erklært seg enig med ham i, at det burde takes hensyn til rentetapet; men de anførte på den andre side, at de hadde tatt særlig hensyn til dette under takstens utførelse, idet de hadde satt
---- 461 SS-A ---- takstene så lave, at man hadde tilstrekkelig tilovers til rentetapet, og hr. Øverland har derefter bemerket, at de av ham utførte beregninger derfor må antas «at gi noget for lavt resultat, uten at det dog er mulig at si hvor meget for lavt.» De aktiva som fulgte med i handelen (utenfor skogene) er for en del efter innhentede oppgåver og for en del efter skjønnsmessige ansettelser ansatt således: Jordvei (det samlede gods har en matrikkelskyld på 519 skyldmark) kr. 320000 2 sagbruk « 200000 Trelastbeholdninger « 172000 Utestående fordringer « 96000 Tomter m.v. i Trondhjem « 50000 I dampskip » 30000 Uthugstkontrakter og tømmer « 60000 Vannfall 23000 hestekrefter ålO kr « 230000 Tilsammen kr. 1158000 hvorfra imidlertid fradrages pantegjeld og løs gjeld med kr. 272.000, således at disse aktiva skulle ha en nettoverdi av tilsammen kr. 886.000. Underhandlingskomiteen hadde kommet til noe høyere resultat. Legges takstmennenes verdibestemmelser til grunn, skulle de kjøpe eien dommer m.v. ha en samlet verdi av kr. 5.538.530, i hvilket beløp det altså efter skogforvalter Øverlands mening bør gjøres et støre frådrag for rentetap. Det bemerkes, at det ved disse takster og beregninger intet hensyn er tatt til den påregnelige fortjeneste ved skogenes foredling på brukets sagbruk eller ved et fremtidig industrielt anlegg. På den andre side bør man være oppmerksom på, at det av de oppførte verdier er en post, vannfall, anslått til en verdi av kr. 230.000, som ikke gir noen inntekt for tiden, og at panteretten ikke kan komme til å omfatte beholdningene og de utestående fordringer. Prisen for samtlige aksjer (altså representerende alle aktiva med på hvilende gjeld) er kr. 3.720.000 og i handelen medfølger også utbyttet for 1907, anslått til ca. kr. 115.000. Angående kommunens økonomiske stilling opplyses, at efter ligningen for 1908 har Verdal en antatt inntekt på kr. 877.000 og en antatt formue på kr.4.423.000, den skattbare inntekt er kr. 402.000, skatteprosenten ca. 11, innbyggerantallet 5864, samlet matrikkelskyld 3363 mark. Ordføreren oppgir kommunens gjeld til kr. 44.800, i dette er ikke medregnet kongetiendelån, jordkjøpslån og garantier, hvorfor haves motsvarende fordringer, så avdrag og renter ikke bæres av kommunen. Dens aktiva består i sedvanlige skolehus og lignende.
---- 462 SS-A ---- Efter de foreliggende opplysninger fant ikke amtmannen, at den forlangte garanti kunne medføre noen risiko for kommunen. Likeover for de mulige vanskeligheter for Verdal kommune ved tilveiebring else av ytterligere nødvendig anleggs- og driftskapital, opplyste han, at det allerede fra flere hold, som representerte utmerkede navn innen vår tremasseindustri, var gjort henvendelser til ham, som foruten å tilby kapital til påkrevende nyanlegg, også stillet i utsikt en for kommunen heldig og betryggende løsning av det viktige spørsmål om å tilføre forretningens fremtidige ledelse forretningsmessig kyndighet og erfaring. Det var også fra kapitalsterkt hold bebudet tilbud om kjøp av større deler av skogene, såfremt kommunen seiv ikke skulle makte hele forretningen. Når staten hadde forlangt amtsgaranti, så skulle dette nærmest skyldes prinsipielle grunner, idet staten, ved at amtet på et vis måtte stille seg som medansvarlig, skulle sikres mot for mange og überettigede krav i lignende retning fra andre kommuner. Amtstinget vedtok derpå enstemmig følgende beslutning: Amtmanden bemyndiges til paa kommunens vegne for et laan til Værdalens kommune av statsmidler, stort kr. 2.400.000 at vedta saadan garantiforpligtelse, at amts kommunen stiller sig som garant for nævnte laan, forsaavidt den staten for laanet betingede Iste. prioritets pantesikkerhet i Værdalsbrukets samtlige eiendomme med tilbehør ikke skulde vise sig tilstrækkelig. Fra Hop/a i Åsen. Dette er den nederste del av den fossen som skulle være drivkrafter! til sliperiet ved Hopla.
---- 463 SS-A ---- Straks efter ansatte herredsstyret som disponent Oluf Samuel Houlder, som i 4 år hadde bestyrt Meråker gods og i omkring 11 år vært disponent for Helge-Rein-By bruk ved Steinkjer. Han hadde tidligere i flere år hatt ansettelse ved firmaer i England, Tyskland og Frankrike. Han tiltrådte sin stilling som bestyrer av Verdalsgodset den 1. juni 1908. Til medlemmer av direksjonen ble foruten de før nevnte også gård bruker og viseordfører Sefanias Hofstad på Stiklestad valgt, og som supplanter amtmann Løchen, standartjunker Tomas Berg og gård bruker Nils Garnes. Den egentlige leder av Værdalsbruket, efterat det var erhvervet av kommunen; var disponent Houlder, en visstnok overmåte dyktig, men også meget selvstendig mann, som ikke tålte innblanding av andre. Man bestemte seg for å anlegge et sliperi til utnyttelse av småskog og undertrykt skog. Men her meldte seg straks vanskeligheter: Hvor skulle det ligge? Alle ønsket, det måtte bli i bygden; men det viste seg ved undersøkelser, at dette ikke lot seg gjøre, slik at det ble lønnsomt. Efter forskjellige undersøkelser og planer, som hadde strandet, måtte man bli stående ved Hopla i Åsen. Herredsstyret med ordfører Holan, som dessuten var formann i styret, arbeidet iherdig, og det lykkedes å få istand en overenskomst og få Hopla-prosjektet planlagt. Imidlertid hadde det også dannet seg en opposisjon med bl.a. brukseier Rostad i spissen. Det ble slått på de bygdepatriotiske strenger med, at det var meningsløst å legge sliperiet utenfor bygden. Fra Hopla i Åsen. En utskipningskai for sliperiet ved Hopla ville ha liggetpå dette stedet.
---- 464 SS-A ---- Ved det nye herredsstyrevalg ble så størsteparten av de gamle, deri blant Holan, kastet, og en helt ny besetning kom inn, deriblant Rostad og sogneprest Erik Veel, hvorav den første ble valgt til ordfører, den siste til viseordfører. Det var to oppgåver, majoriteten i det nye herreds styret straks stillet seg, nemlig å få avskjediget Houlder og omstyrtet Hopla-prosjektet. Det kom allerede frem i det første herredsstyremøtet. Det ble anført de latterligste grunner for åfå Houlder vekk, bl.a. at hans hustru hadde brukets hest til kirken om søndagene, og at hun i et par sommermåneder hadde hatt sine høns på brukets gard Holmen. Kun to av herredsstyrets medlemmer stillet seg straks i opposisjon til denne fremgangsmåte, nemlig sogneprest Veel og standartjunker Tomas Berg. Det ble nu utover holdt en rekke sterkt bevegede og voldsomme møter, ofte med mange tilhørere og med referenter fra alle Trondhjems avisene. Minoriteten vokste imidlertid, først til 5 og så til 7. Den mente med hensyn til spørsmålet Houlder, at det hverken var rett eller klokt å gi ham avskjed. Hvis man ville, kunne man jo la ham gå, når hans funksjonstid om 1/2 år var ute. Og med hensyn til Hopla mente den, det kunne bli farlig for brukets eksistens å omstyrte prosjektet. Striden ble hard og det ble brukt grovt skyts. Særlig gikk det ut over Veel som den egentlige leder av minoriteten. Resultatet ble da, idet amtmannen (Løchen) og staten fant å måtte bøye seg for den sterke majoritet, at Houlder ble avsatt og Hopla-prosjektet ble omstyrtet. Opinionen var nu for å bygge sliperi på et gunstig sted i bygden. Men det ble det samme opp igjen med undersøkelser og planer uten tilfreds stillende resultat. Et delvis nytt styre ble valgt. Så prøvde man på å skulle seige på rot. Men prisene var så lave, at dette ble oppgitt. Imidlertid dukket tanken om salget av det hele opp. Det var utenfor stående, som visstnok hele tiden hadde sett med mistro på dette bygde foretagende, og det var vel også dem, som seiv ønsket å få tak i bruket. Tanken ble støttet av endel av pressen bl.a. Trondhjems Adresseavis. En dag kunne så ordføreren i et møte for lukkede dører meddele, at det var kommet bud på bruket fra eierne av Follafoss. Minoriteten i herredstyret; hvortil nu også sosialistene hadde sluttet seg, stillet seg bestemt mot salg; men den besto kun av 11 medlemmer, og det ble besluttet å innlede underhandlinger, hvorav resultatet ble en beslutning om salg. Minoriteten lot tilføre protokollen en protest og innanket saken for regjeringen. Amtmannen var enig med minoriteten, men våget dog ikke å fraråde salget. Sogneprest Veel såtte nu alle krefter inn på å hindre salget. Liebhaberne på bruket hadde oppkjøpt dets 2. prioritets obliga sjoner og hadde derved fått et sterkt tak i det. Lånet til de gamle eiere
---- 465 SS-A ---- skulle være innfridd om 10 år og hvis bygden ikke kunne greie dette, kune det være fare for, at bruket med tiden kunne bli tatt til auksjon. For å kunne møte disse vanskeligheter hadde Veel forhørt seg i Trondhjems Handelsbank, om Verdalen i tilfelle kunne få et lån til utløsning, om det skulle knipe, og banksjef Volkmar hadde stillet seg velvillig — det var intet i veien for å få lånet, hva som trengtes. Dessuten hadde Levanger lovet å bygge sliperi og overlate det til bygden. Med disse kort på hånden lot Veel tillyse et protestmøte mot salget for å få tilslutning til minoritetens protest. Samtidig hadde redaktør Bruen fra Trondhjem i Stortinget interpellert om salget, og denne interpella sjon skulle behandles i de nærmeste dager. Møtet, som ble holdt i Arbeiderforeningens lokale på Verdalsøra var overordentlig godt besøkt av minoritetens tilhengere. Endel av majoritetens ledere var også møtt frem, men måtte trekke seg tilbake. Veel holdt da et foredrag om situasjonen, og det ble besluttet å sende en deputasjon på 2 mann til myndighetene for å fremstille saken for dem. Til medlemmer av denne deputasjon ble Veel og Holan valgt. Imidlertid hadde ordfører Rostad, som var i Kristiania, og advokat Wessel, som sto i spissen for kjøperkonsortiet, også vært i forbindelse med myndighetene og bl.a. fått representanten for Verdal krets, stortingsmann Hagerup, på sin side. Deputasjonen kunne derfor ikke utrette meget. Saken ble drøftet med stortingspresidenten, regjeringen og andre, og endelig kom den opp i Stortinget i flere møter. Det gikk tilslutt politikk i den, og resultatet ble, at salget ble godkjent med høyres og presidentens stemmer mot venstres og sosialistenes. Forskjellen var kun få stemmer. Saken ble omfattet fra alle hold med stor interesse; det gav seg bl.a. utslag i, at deputasjonen, mens den var i Kristiania, stadig var omringet av intervjuere — hele landet var i grunnen spent på, hvordan det ville gå. Banksjef Volkmar skrev straks før forhandlingene i Stortinget endel meget bemerkelsesverdige artikler i Trondhjems Adresseavis (som nu hadde skiftet redaksjon) til støtte for minoriteten. — Man kan visstnok si, at Verdal jo dog tjente på salget — iberegnet leilendingsgårdene kanskje henved 1 million. Man kan visstnok også med rette si, at når bruket skulle selges, var dette et bra kjøpekon sortium, og navnlig var advokat Wessel som leder en både dyktig, rettsindig og hensynsfull mann. Men som den følgende tid artet seg, hadde det dog vært best, om bygden hadde beholdt bruket. Det ville under krigsårenes høykonjunkturer ha vært en inntektskilde, som under en fornuftig ledelse kunne ha gjort Verdal til en av de rikeste kommuner i landet. Det varte heller ikke lenge, før stemningen snudde. Ved neste herreds styrevalg ble minoriteten til majoritet og Veel ble valet til nrHf«r o r
---- 466 ----
---- 467 SS-A ---- Oppgaven ble nu å gjøre det beste ut av den foreliggende situasjon. Striden om Verdalsgodset hadde delt bygden i to skarpt partier og dønningene fortsatte en tid fremover. Veels parti hadde imidlertid fått et organ i «Værdalens Blad» med Robert Foss som redaktør, noe som hadde vist seg nødvendig under striden, da «Innherreds Folkeblad» med Johannes Aas som redaktør helt var blitt et talerør for den andre part. Ved salget hadde kommunen unntatt godsets leilendingsgårder med tilstrekkelig skog for å kunne seige dem til leilendingene og derved gjøre disse til selveiere. Det underlige hendte nu, at de nye eiere av bruket fikk sine verste motstandere i noen fra den gamle majoritet, som nok hadde lovet leilendingene for meget, og da løftene ved tildelingen av skogen ikke holdt stikk, ville de forsøke å kullkaste det hele. Det lyktes dog ved gjentatte forhandlinger mellom styret og direksjonen og ved hensyns fullhet fra begge sider å få ordnet alle tvistepunkter på en tilfreds stillende måte. Efterpå har så kommunen for rimelige priser solgt godsets tidligere leilendingsgårder med tilstrekkelig skog til husbehov til oppsitterne, så nu er det omtrent ingen leilendinger igjen i Verdal. Regner vi, at salg til bønder begynte omkring 1730, eller nøiaktigere med den store auksjon over krongods i 1728, idet vi ser bort fra det ganske isolerte salg av Landstad i 1689, så har det tatt temmelig nøyaktig 200 år for bonden å bli herre over bygdens jord. Leilendingenes saga er således nu endt for Verdals vedkommende. Men proprietærgodsenes eller deres avløsere — de store aksjeselskapers — løper fremdels. Og å avslutte den vil bli en fremtidig historisk oppgave. Trondhjem i juni 1926 Musum Verdalsbrukets eiendommer i Verdal i dag. Flekkene innenfor det av tegnede området erfrasolgte garder. lind VI A — 30
---- 468 SS-A ---- Bruksbestyrere Av ukjent forfatter Noen fast bruksbestyrer ser det ikke ut til at Verdalsgodset hadde hverken på Meinckes eller Jenssens tid. Man får det inntrykk at det er folk i andre stillinger som har hatt jobben som bistilling. Lønnen på 20 - 30 spesidaler for året tyder på det. En løytnant Holch var bruksfullmektig på Meinckes tid. Fra 1821 gjorde dyrlæge HaldorDahl tjeneste som bruksfullmektig til 1826. Og først på 1830-årene fungerte skolemester Erik Olsen Levring et par år. Fra 1832 til 1839 var Johan Haldorsen Dahl bruksbestyrer. Han ble avsatt av Jenssen for «uordentlig levnet og underslag». Etter ham kom hans bror Petter Olaus Dahl i noen år. Han ble avløst av en Høiset. Høiset døde i 1848, og Petter Olaus Dahl ble så fast ansatt. Han forpaktet Leirhaug, og på dette stedet var heretter brukets kontor helt frem til dampsagen ble bygget på Ørmelen og kontoret flyttet til Verdalsøra. Gamle folk som hadde noe å gjøre med bruket på Dahls tid, omtalte ham som en meget ondsinnet, hevngjerrig og uvederheftig mann. Ingen turde heller å legge seg ut med ham av frykt for å kunne bli drevet fra både gard og grunn. I det store oppgjør mellom staten og Jenssen som ble pådømt i høyesterett i 1865, ble det overført Petter Dahl så mange misligheter at han ble avsatt fra stillingen. Advokat Dunker sa følgende om ham i høyesterett: «Denne Petter Olaus Dahl er en simpel bondedreng, der tjente på Holmen, den gard hvor Jenssen bor når han er i Verdalen. Han hadde et godt hode, og Jenssen tok seg av ham, lot ham lære blant andet regning og bokholderi, hvori han blev særdeles flink. Jenssen ansatte ham tilsist i 1848 som forvalter ved bruket etter at den forrige forvalter Høiset var død, og Jenssen gav ham i bygsel gården Lerhaugen, der ligger Vi mils vei fra gården Holmen. Dahl har således fuldkommen rett når han i sine breve, som de høistærverdige herrer have læst, kalder Jenssen sin største velgjører i denne verden. Men det var en slange, som Jenssen hadde næret ved sin barm». Fra 20. mai 1862 var Gerhard Dahl fra Trondheim ansatt som bruks fullmektig med 250 spesidaler i lønn. Lønnen steg etter hvert til at han i 1873 hadde 550 spesidaler for året og et gratiale på 200 spesidaler. Gerhard Dahl skal ha vært en usedvanlig dyktig regnskapsfører og bestyrer av bruket. Han hadde et godt lag i omgang med folk og var livlig, jovial og selskapelig. Alt dette var egenskaper som gjorde at han
---- 469 SS-A ---- var avholdt av både over- og underordnede. Han forpaktet Leirhaug for en årlig avgift på 53 spesidaler. Dahl bodde der til kontoret ble flyttet til Verdalsøra hvor det var i Kvamgården til kontoret på Ørmelen ble bygget. Gerhard Dahl døde i 1878 og ble etterfulgt av Johan Getz som var direktør for bruket til han døde i 1905. Etter Getz var Bernhard Kristian Jenssen bestyrer av bruket til det ble solgt til Verdal kommune i 1908. Historisk sang om Værdalsbrugets affærer Av ukjent for/atter Etter at Verdal kommune hadde overtatt eiendomsretten til Værdalsbruket, ble Oluf Samuel Houlder ansatt som disponent. Han var etter sigende en meget dyktig mann med bestemte meninger om hvordan bedriften skulle ledes og drives. Et av de forhold som ble undersøkt, var om det skulle anlegges et eget sliperi til utnyttelse av ellers ikke brukbart virke. Etter å ha undersøkt diverse alternativer, kom man frem til at sliperiet måtte ligge ved Hopla i Åsen. Der var det fossekraft til drivkraft samt gode muligheter for å bygge utskipningskai. For ledelsen og styret var dette en økonomisk vurdering. Men å legge sliperiet utenfor bygdens grenser var for enkelte verdalspatrioter nærmest en blasfemisk tanke, og det vokste frem en voldsom motstand mot dette prosjektet. Motstanden mot prosjektet ved Hopla førte til at ved neste herredsstyrevalg fikk mot standerne flertall i herredsstyret. Flertallet ønsket å avskjedige Houlder og kullkaste planene om et sliperi ved Hopla. Til og med i herredsstyret ble de merkeligste ting sagt. Og ute på bygden ble det servert mange slags historier. Og man gikk så langt som å få trykket denne visen, som nærmest må betegnes som en smedevise. Forfatteren er ukjent, men innholdet taler for seg. Hvorvidt den ble spredt i stort opplag, vites ikke, men den ble solgt til en pris av 25 øre som egentlig på den tid ikke var så lite penger. Hva resultatet ble, er kjent. Houlder ble avsatt, og Hoplaprosjektet ble skrinlagt. Hvorvidt denne visen var avgjørende for vedtaket som ble gjort, skal være usagt. 1 3 I en række av aar rusisk styre vi saa Underhandling paagik og de kjøpte paa prik, ved det store det mægtige bruget, :,:men omsider det saa, men betalte da alt, som forlangtes. Saa gik budstikken kvikt, at med frihed og lov heis nu flaget i top; maatte alt bringes helt til forandring:,: thi nu eier vi helt Værdalsbruget. 2 4 Sig Værdalen begav til at gjøre forslag, for at kjøbe det mægtige bruget. Herredstyret sammenkaldt Saa kom herrerne hjem fra den store bedrift, berettet da frit om godtkjøbet. Gilde ord blev da brugt i den allerstørste hast, saa en prest sa tilslut og de valgte de mænd som skal kjøbe. at den handling var værd at forklares.
---- 470 SS-A ---- 5 Sammenkaldt blev paanyt herredstyret saa kvikt, for at vælge det selvsamme styre. Valgte blev for den sag de, som styrer idag og paa disse vi trøstig har troet. 6 I den flok, som blev valgt har vi mærkværdig nok, Holan, Hofstad og Kvello ei glemmer. Det er dem, som forstaar at fortjenesten gaar, saa den kommer paa rigtige hænder. 7 Værdalsbruget var stort, som nok mange forstod, hvorfor amtmand blev medvalgt i styret, Han for venskap da lod Houlder vælges til bod, for at slipe paa alskens metoder. 8 De begav sig da straks til at virke med kraft for at faa sig paa prent fint beskrevet. Sneve tog sig dem af og fuldførte den sag, for tre hundrede kroner at tjene. 9 Mange penge er brugt, det beregnes jo flot, det er bruget, som alt maa betale. Munch, han tjente vist godt, ti tusen kroner paa en snop; men det var jo til fremgang for bygden. 10 Men for bygden det blir vistnok liden fordel om at alting skal skal komme for lyset. Men i stilhed der skal underhandles om fald; men det koster alligevel penge. 11 I begeistringens rus holdt dog herredstyret ud, saa de gavmildt uddelte pokalen. Men da angeren kom traadte amtmanden ud for at undgaa fremtidige farer. 12 I den udtraadtes sted valgtes sagkyndighed for at hindre forvregne ideer, Som at bygge og bo, der hvor raastoffet gror det for bygden for godt vilde være. 13 For at faa det igang blev det sjunget en sang om at Løvenskiold vilde affære. Herredstyret blev kaldt og der møde blev holdt, ja endog for lukkede døre. 14 Men saa kom der forslag om den Løvenskjold sag, lad styret til Kristiania fare. De pyntet mødte op; men Løvenskiold sa stop med alle, han ei vilde tale. 15 Houlder tog sig saa til bruge villaer som spil, for at komme saa nære Levanger. Herredstyret sammenkaldt, men mod syv sagdes stop, han skal virke og bo her i bygden. 16 Disse syv er de mænd, somi stillhed forstaar at passe sin egen gryde. Stiller aktier paa prent giver Aasen talent, men det sker dog til ruin for bygden 17 Om de syv her jeg spaar snart uaar de opnaar ved de skadelige planer for bygden. Deres færd er godt kjendt, som ei sættes paa prent; thi for bygden det bliver skandaler. 18 Houlder er nok den mand som har styrets forstand for at tømmeret tilhavs kunde fare. Lænsen sprang paa et sted, men hvad kom det ham ved; thi han tænkte til Jørpeland at reise.
---- 471 SS-A ---- 19 Om en dag eller to drog nok Houlder paa sig sko og spaserte da helt nedom sagen. Han saa lænsen var af men kom ei med forslag for at bøde den afbrækte bommen. 20 Dog «Værdalen» var med samlet tømmer og sled; men en dampbaad til maatte hjælpe. Hvad alt kostet i sum skal her sættes paa prent, det var fireti tusinde kroner. 21 Det er styrets forstand bruke penge, som sand, men at tjene er dem en ulempe. Thi som det hidtil har gaat med lønspaalæg saa flot maa nok bruget tilslut akkodere. 22 Houlders løn er nok flot iberegnet alt godt, som at fodre hans høner paa Holmen. Skaffe hest er ei sagt, holde dreng er nok knaft; men dog alt maa vel bruget betale. 23 Aasen er et projekt, som er mange til skræk, kun for Houlder en fremtidens bane. Men for bruget det blir dog den største ruin om at planen for Houlder kan fremmes. 24 Men om Aasen vi tror, at ei planer er gjort, for uhindret at skaffe vandkraften. Digre har nok en ret, som tilslut blir til skræk ja, endog for disponent og styre. 25 Arnt G. Bye er den mand, som i Aasen har forstand, saa han der helt for styret forhandler. Men dog spørsmaalet blir, om han passer sin sag, som nåar bukken skal passe paa sækken. 26 Mange planer er gjort til forædlingens sport, man maa ogsaa her Follafos nævne. Dit saa styrets mænd da drog for at inspisere flot. Bringe klarhed over hvad man burde vove. 27 Mange taler blev holdt for de herrer saa flot; men dog styret paa hjemvei fik reise Underveis Houlder vred, Men hr. Myhr holdt ham ned. Sjurnalisten sparket taktløst med foden. 28 Seierherre forvist jeg dog bliver tilsist om, som fanden jeg dundret i bordet. Myhr og Aas begge to erkekjeltinger saa fro: I skal vite at jeg vil regjere. 29 I er karer 1 to som ei ligger iro, eder skal ikke lykkes mig at lure. Thi jeg ofte drager ud herom skal de ei faa bud jeg skal lægge mig paa Baklund og ture. 30 Den begeistringsfulde mand, som besidder slik forstand, at forædlingen drages udaf bygden han i Levanger saa fro vil nok ligge iro med hr. Houlder paa Baklund og lure. 31 Det var mange som sa, at i ham skal man ha en rigtig forkjæmper for Vuku. Farisæeren lik, med fremhæver det slik, at en Houlder og han er til nytte. 32 Fagerstrand er et land, som har villaer istand for nihundrede kroner i leie. Dit min kjære frue vil, er nu herredstyret snil ved at skaffe afgiften tilveie.
---- 472 SS-A ---- 33 Jeg og Holan især jo flegmatiske er saa en engelsmand os kan misunde. Vi er store begge to og i grunden fuldt saa go, at en Cæsar ei mere vil ønske. 34 Ja paa Fagerstrand i ro med en villa eller to, skal 1 se mig forklare tilskue. Lik en konge staa i pomp, og med pengene paa slomp, om det rækker titusinde to gange? 35 Penge bruker vi flot, men maa stadig love godt; thi paa kassakrediten vi stoler med moralen i pant til kommunen bliver fant for det utsøgte styres fadæser. 36 Lik naboens store hund kan vi trygt ta os en blund intet sliperi Værdalen skal have, og de uforskammet var, men nu råar jeg som en far saa det bardust til Aasen skal bære. 37 Om udbyttet der blir nul, og det hele stel blir tul, mig det krænker og rager sletikke. Thi min beste flid jeg gjør for at samle lit gehør til interesse for mig saavel som styre. 38 Follafos er et bruk som kan blive det sluk, som kan ribbe mig ren for min gage. Tænk en Ørn kan flyve op, og de andre raape: stop! slike venner kan tåge mig af dage. 39 Men i Aasen er der fred ingen gjør mig der fortræd! Tænk hvor herligt vi der skal faa slipe! Intel hvepsebol der fins, ingen der er slik til sins, at han gliper for onskap at gjøre. 40 Der skal bygges op et slot trod det sker mod spe og spot, seierherre tilslut jeg dog bliver. Myhr og Aas og hver især, som mig arget but og tvær de skal vite at jeg er ilive. 41 Da skal Guldal faa sin løn, for han sendte ud sin søn til at disponere Værdalsbruget. Da skal alle frem i flok for at gaa i strengt galop med sit sølv og dertil trøien faa levere. 42 Men hr. Guldal i kor, med hr. Dorenfeldt saa stor de blev syke af pure bekymring. Hvad i aanden de nu ser deres rige ikke er af en verden, som de forud hadde skuet. 43 Fælles sliperi sag er det nye forslag, som i Levanger bye monne startes. Det er der dem forstaar at erhverve sig kaar af det mægtige Værdalsbruget. 44 I forundring man staar om hvad endskap det faar med en saadan vidløftig forvaltning. Æren blir nok til skam for de mænd, som har trang til at bringe det hele udaf bygden. 45 Saa en dag her i våar medens pælingen paagaar. skulde Houlder paa inspektionsreise. Styrets første supleant fulgte med han som drabant for den gamle over tømmeret at heise. 46 For bygdens velfærd den dag toges mange tunge tag, som med takk dalens sønner burde huske Om man lever tusind aar, slikt et syn man aldrig faar, slike løft og slike store svære kuske.
---- 473 SS-A ---- 47 Grisk de lægger paa mig skat trods jeg tar alvorlig fat. Ei i klasse man mig gider sætte skjønt paa ekte Værdalsvis holder datter, hund og gris; jeg i fjerde klasse burde staa herefter. 48 Nu Levanger aldrig mer har min tillid; thi jeg ser mine dage der som gode ere talte Tænk en kveld om jeg blev stødt, og ondskaben den blev født, af en lensmand og en jurist som befalte. 49 Naar i aske sæk jeg var hastig løpet væk og jeg dundret, som fanden dundre pleier. Maatte pardon jeg dog faa slik det pleier jo at gaa, nåar juristerne slik retten betræder. 50 Ja Værdalen er en pøl og et rigtig hvepsebøl, saa de aanden fra mig kan fratage; slike gubber i en flok, som hr. Indal med sin stok selve Belsebub kan tåge afdage. 51 Tænk en gang kom der fram til forhandling, som klang, fostret lagdes for præsidentens næse. Slikt et spørsmaalsdokument har man aldrig set paa prent, det gjalt Houlder, husleien og Holmen. 52 Tænk om styret nu sa, straks vi avtræde skal, det for bygden en glæde vilde være. Med vandkundighet og spot har de hidtil styret flot saa at undergang man bardus kan vente 53 Nye mænd med forstand, bringer alt i god gang og forminsker udgifterne saa svære. Bryte segl, faa det klart; bringe svinderier væk, skaffe klarhed og ære for dagen. 54 Høsten kommer engang derfor slutter jeg min sang med et leve for skjulte ideér. Stolt en rytter høit til hest nu han sitter; men som bedst om han falder af vi fred da faar i dalen.
---- 474 SS-A ---- VÆRDALSBRUKETS HISTORIE 1640- 1908 A v Eivind Har (mann VERDALSGODSENE 1640- 1807 Innledning Det største private eiendomskompleks som i våre dager eksisterer i Verdalen, går under betegnelsen Værdalsbruket. Denne betegnelse på komplekset er ikke av gammel dato, efter kildene å dømme ble den tatt i bruk først i 1860-årene. Fra ca. 1871, da sagbruket ble bygget på Verdalsøra, hadde betegnelsen fått fast hevd. Når betegnelsen Verdalsgodset ble tatt i bruk kan tidfestes til 1736, da den første gang ble brukt, men kun om 9 garder. Dette fremgår av registreringen av boet efter Abraham og hustru Karen Tønder Dreier, men heri var ikke innbefattet «Suul og Nybyggets gods»,* som man nu anser å være en vesentlig del av Verdalsgodset. Kjernen i de 9-gårders «Verdalsgods» kan føres tilbake til presten Erik Schanckes gods, grunnlagt ca. 1659. Den vanlige anskuelse har vært at det var lagmann Peter Dreier som i 1683 grunnla Verdalsgodset i og med at kongen til ham «avstod» endel garder som utgjør de områder som vanligvis ble benevnt «Suul og Nybyggets gods». Som deler av det skoggods som idag utgjør Værdals bruket, utgjør disse områder en betraktelig andel av brukets skoger. Men dengang var de en forholdsvis beskjeden part i den samlede eien domsverdi av alle de garder som senere skulle gå inn i Verdalsgodset efterat dette ble konsolidert omkring århundreskiftet 1800. Hvis man skulle godta lagmann Peter Dreier som grunnlegger av Verdalsgodset, måtte det bli med sterke reservasjoner, hvorom senere. Verdalsgodset ble ikke startet med ett slag som et samlet gods. Det ble resultatet av samlinger på efterhånden færre og færre hender av små godser, under en utvikling som frembyr et ytterst broget billede, hvor * «Suul og Nybyggets gods» bestod av: 1. Su/godset, d.v.s. Sulgårdene, (hele grenden) med Stormoen. 2. Nybyggets gods, Helgådalsgodset, gårdene fra Helgåsen til Brattasen: Helgåsen, Kleppen, Julnes, Snekkermoen, Otmoen, Brattasen samt de separate garder Lindset og Kve/moen.
---- 475 SS-A ---- det er vanskelig å trekke opp bestemte linjer. Ved nærmere gjennom gåelse vil man konstatere hvordan smågodsene ble samlet, oppløst, arvet, solgt og kjøpt, kastet mellom prester, offiserer, rådmenn og andre embetsmenn, proprietærer for å samles for en vesentlig del på 1780-tallet i grosserer J. W. Tonnings hand og videre gjennom proprietær Muller og grosserer Meincke å komme i godseier Nikolai Jenssens faste hand i 1832. Innimellem fantes en del garder som i litt lengre tid periodevis gikk inn i smågodsene, men i tidens løp ble frasolgt, mest til brukerne, og altså ikke kom inn i det konsoliderte Verdalsgods. Andre garder gikk inn i smågodsene i kortere perioder, men kan stort sett ikke regnes å komme inn under Verdalsgodsområdet. Det samme gjelder garder hvor smågodsene kun hadde mindre parter, men ikke bygselretten, f.eks. Søraker og Oppem. * Eiendomsforholdet — Grunnlag Nærværende historikk tar sin egentlige begynnelse fra det tidspunkt man kan konstatere første godsdannelse, ca. 1640. Men det vil være formålstjenlig først å ta et overblikk over det grunnlag samlerne av små godsene hadde å gå ut fra m.h.t. eiendomsforholdene. Ved betraktningen over eiendomsforholdene i Norge på de tider vil man først kaste et blikk enda 100 år tidligere, årene omkring kirke reformasjonen 1528. - Reformasjonen var ikke bare en kirkereforma sjon, den religiøse reformeringen var det for en stor del bare så som så med. Men ved at Kongen samtidig tilegnet seg alt kirkens gods ble det mere en revolusjon. Det var erkebispegods og klostergods som utgjorde massen, og i Verdalen steg Kongens andel i Jordegodset fra sølle 5% i 1528 til 48% i 1550, og den steg ved makeskifter m.v. til i 1650 og utgjorde ca. 56%. Av resten var det ca. 33% benefiserte gods, ca. 5,5% proprietærgods og omtrent like meget bondegods. Det ble mest av Kronens gods de eiendomme skulle flyte som først dannet smågodsene, proprietærgodsene, som tilslutt skulle flyte sammen i Verdalsgodset. Krongodset utgjordes for det første av det gamle krongods med «stigtens», Elgesæter og Holms (Munkholmens) klostergods i midten av 1600-tallet, tilsammen ca. 192 sp. Videre Reins kloster gods og Bakkekloster gods på henholdsvis ca. 12 og 35 sp. Disse godser var undergitt sine egne forvaltninger og regnskapsførsel. Det benefiserte gods, ca. 33%, bestod av: Det «nye» kirkegods (de lokale kirkers jordegods), «Hospitalets» (i Thjm.) gods, «Fattighusets» (også i Thjm.) gods og gods utlagt til sogneprester og kapellaner i I avsnittet med grafisk fremstilling over jordegodsenes sainmensetning i Verdal, ei slike garder og gårdparter tatt med i den utstrekning det har vært mulig å kontrollere ior holdene i kildene. 0. W.
---- 476 SS-A ---- Verdal, samt lektor og rektor i Trondhjem. Det benefiserte gods viste seg å være temmelig konstant utigjennom årene helt til første halvdel av 1800-tallet. Ovenstående er et utdrag av skolebestyrer E. Musums inngående granskninger og beregninger, og det skal videre hitsettes av hans rede gjørelser: «Omkring 1660 fikk proprietærgodset en veldig forøkelse på kron godsets bekostning, spesielt ved salget av Bakke og Reinklosters godser. Grunnen til krongodsets sterke forminskelse er i første rekke krigen 1657-60, hvorved kronen kom i pengevanskeligheter og omkring 1660 pantsatte endel av sitt gods, som siden ble solgt til panthaverne. Det var utelukkende pengesterke folk som ved denne leilighet kom i besittelse av det solgte krongods, og for en stor del var det skoggårder som ble solgt på grunn av den verdi skogen var begynt å få. Endel av bondegodset er også gått inn i proprietærers eie, formodentlig fordi eierne ved ufreden er kommet i vanskeligheter som har tvunget dem til å skille seg ved sin eiendom.» I 1630-40-årene hadde 3 Trondhjemsborgere, embedsmenn, samlet jordegods i Verdalen, nemlig foged (senere borgermester) Lars Bastiansen Stabel, foged Anders Helkan og sorenskriver og stiftsskriver Mads Pedersen Hjort. Alle disse godser var imidlertid ganske små og eierne skilte seg av med dem, storparten gikk over til kronen ved makeskifter og de må regnes å være uten betydning for samlingen av Verdalsgodset. Godssamlingen begynner Som anført foran ble Verdalsgodset resultatet av samlinger på efter hånden færre og færre hender av smågodser under en utvikling som frembyr et meget broget billede. Jeg har forsøkt til ønskelig oversikt å stille opp en inndeling i tidsavsnitt efter de viktigste begivenheter eller ledende personligheter. Men da de enkelte proprietærgodser skiftet eiere til forskjellige tider, kan man ikke her finne faste holdepunkter før man kommer til henimot 1800-tallet. Som berørt foran, er i oppgåvene over de garder som innbefattes i proprietærgodsene, kun medtatt de som interesserer oss forsåvidt de senere går inn i Verdalsgodset. Smågodsene har alle hatt flere garder utenom våre grupper. Den første som samlet seg et virkelig proprietærgods i Verdalen, var presten Peder Eriksen Juel. Han var født 1617, ble først kapellan ca. 1636, senere vicepastor (sogneprest) i Verdalen, hvilket han var i 1644 da han skjøtet et halvt øre i gården Jermstad til Trondhjems Domkirke. Peder Juel begynte sine jordegodskjøp i 1640-årene, kjøpene kan ikke tidfestes nærmere. Han kjøpte da gårdene Holmli, Sæter og Gren
---- 477 SS-A ---- nedre, alle av oppsitterne. Disse kjøp dannet begynnelsen til Peder Juels godssamling, som fortsattes i 1660 ved kjøp av større antall garder, nemlig: Flyan, Tosteigan, Leirset, Kulslien, Ørtugen, Bjertem, Åkervolden, Åkran, Skjækermoen, Hjelmoen, Neset, (Overneset), Melen, Moen (Overmoen), og Fossneset, alle disse garder kjøpt av kronen unntagen Fossneset, som han kjøpte av president i Trondhjem, Lars Brix, som seiv hadde erhvervet eiendommen av kronen for forstrekninger til denne i tiden efter 1660. Det var et smukt og vel arrondert gods presten Peder Juel hadde samlet seg, 17 garder tilsammen. Det omfattet som man ser alle dengang eksisterende garder ovenfor Elnes, og dessuten spredte eiendommer i alle 3 sogn i Verdalen. Han eiet tilsammen 14 sp. og 1 øre, fordelt på 26 garder, derav 17 som gikk inn i Verdalsgodset. Han var ikke eneste eller første prest som slo seg på samling av skoggårder, tiltross for at Kongen hadde uttalt sin misbilligelse dermed. Rundt omkring i Trøndelag hadde han sett sin standsfeller gjøre det samme og bygge sagbruk til utnyttelse av skogene. For saging av sitt tømmer fikk Peder Juel i 1655 kgl. bevilling på Fossneset sagsted, Grundfoss sag, også kalt Helgåe sag den første tid. Til driften av denne første sag i Vuku kommer vi tilbake senere. Presten Peder Juel interesserer oss som opplagt første bevisste samler av skoggods i Verdalen og første sageier i Vuku. Interessen festes ytterligere ved at man har et billede av ham i Stiklestad kirke. Og som sogneprest bodde han i distriktet. Han døde i 1670. Som nevnt hadde president i Trondhjem, Lars Brix (danskfødt), (1634-1699), erhvervet eiendommer av kronen for lån til denne i årene efter 1660, da kronen var i store pengevanskeligheter efter krigen. De garder av interesse for oss som han da erhvervet seg i Verdalen var følgende: Marken (n + ø), Åsen, Kjesbu og Fossneset, spredte garder uten driftsmessig sammenheng. Da Peder Juel døde i 1670 kjøpte Brix av boet Ørtugen, Bjertem, Åkran, Åkervolden, Hjelmoen og Skjæker moen. Om hvordan han drev sine eiendommer føreligger det intet. Hans eldste sønn, Thomas Brix, (f. 1664) bodde en tid på Verdalsøra i slutten av århundredet, man kan tenke seg som farens fullmektig for hans eiendommer i Verdalen. Noen år før sin død avhendet Brix sine garder i Helgådalen og konsentrerte seg om nedre Verdal, mest Leksdalen. Alle Brix's eiendommer kom efterhånden i Hagen-familiens eie ved dens første generasjon i Verdalen, Rasmus Ågesen Hagen. Lars Brix hadde ikke mindre enn 4 sagbruk: Ulvilla, Kjesbu, Marken og Lund. Av disse hadde Ulvilla størst kapasitet med årgangs vann. Av justisprotokollen synes å fremgå at Lars Brix mottok gårdleie av sine leilendinger i form av arbeide med tømmerdriften. I det tidsrum vi her omtaler var der en tredjemann som også gjorde
---- 478 SS-A ---- tilløp til godssamlingen av skoggårder i Vuku, nemlig presten Erik Olssen Schancke. Han fikk seg tiltransportert av bankieren Selius Marselis 7 garder, derav 6 av interesse for oss, nemlig: Midtgrunnan, Østgrunnan, Langdalen lille, Varslotten, Langdalen store og Green øvre. Overdragelsen har den forhistorie, at kronen i 1659 pantsatte en stor del gods i Norge, bl.a. 14 garder i Verdalen til Selius Marselis, som for 7 av disse gårders vedkommende transporterte panteretten til Erik Schancke, som døde kort efter, i 1661, men hvis enke i 1663 fikk skjøte på gårdene. Schancke hadde sitt sagbruk ved «Blouche-foss» i Malsåen. Omtrent ved samme tid (1660) fikk bankierhuset Brødrene Marselis, som var den største av Kongens kreditorer, skjøte på en mengde jordegods i Norge, bl.a. Bakke klostergods for 29032 Rdlr. og Reins klostergods for 38100 Rdlr. I matriklene for Verdal står stadig Bakke kloster og Reins kloster oppført som eiere, om det enn er privatpersoner som er de egentlige innehavere av eiendomsretten. Dette varer til ca. 1730. Vi ser 3 proprietærgodser i Verdalen fra midten av 1600-tallet med følgende utvikling: Schanckes gods blir foreløpig samlet, idet hans enke, fru Sofie, ble sittende med det sammen med hans efterfølger, både på prekestolen og i ektesengen, Jens Kristoffersen Svabo, og helt til 1720 står «Hr. Erichs arvinger» i matrikelen som eiere og bøkslere. Godset til Lars Brix blir for det meste i hans hand inntil han dør i 1699. Juels gods derimot blir nokså oppløst, idet av de 16 garder enken - også gift med sin første manns efterfølger i prestekallet, Jacob Lund - beholder 4 garder, sønnen, kaptein Thomas Juel, overtar 2, Lars Brix kjøper 6 og resten, 5 overtas av Jens Bing, foged i Stjør- og Verdal, senere byfoged og rådmann i Lrondhjem fra 1675. Da så Bing ca. 1682 avkjøpte Brix 6 garder må han betegnes som godseier i litt større stil. Hans hovedsagbruk var Ulvilla og Green sager, supplert en tid med Skrovesagen. Foruten disse godser var, av de eiendommer som interesserer, en rekke enkeltgårder spredt på forskjellige hender, bankierhuset Marselis, kirkene, medlemmer av familien Schøller, lensmann Åge Haug m.fl. Vi kommer imidlertid nu til det tidspunkt da et større innslag i Verdalsgodsenes historie gjor seg gjeldende, nemlig lagmann Peter Dreiers erhvervelse med ett slag av to virkelige skoggodser, Helgådals godset og Sulgodset. De nevnes forøvrig som regel sammen som Suul og Nybyggets gods enda de ikke henger sammen geografisk. Da lagmann Dreier med sønn og videre arvinger med navnet Lund satt i ca. 80 år med disse eiendommer, som har vært betegnet som
---- 479 SS-A ---- grunnstammen i Verdalsgodset, skal her refereres endel personalia om dem. Peter Carstensen Dreier var danskfødt 1628, jyde. Han kom i den danske embedstjeneste, henledet snart oppmerksomheten på seg som en mere enn alminnelig dyktig ung mann med særlig anlegg for stats tjenesten og kom i utenrikstjenesten både ved kanselliet og utenlands (England og Holland). Han skal ikke ha funnet seg tilrette med det urolige liv i diplomatiet og fikk ved gode venners hjelp - bl.a. Griffen feldt - i 1668 bestalling som vicelaugmann i Trondhjem, men tiltrådte embedet først 3 år senere. Fra nu av ble han trønder, bodde delvis i byen, delvis på sin eiendomsgård Rønningen i Strinda. Dreiers virke som embedsmann høstet alminnelig anerkjennelse, ikke bare ovenfra og på aller høyeste hold, men også blant menigmann i Trondhjem. Han var en dyktig, verdig og skarp dommer, fikk efter hånden titlene og stillingene som assesor i overretten, assistentråd, kanselliråd og bergråd. Hva der imidlertid interesserer oss, er Dreiers adkomst til Sul og Helgådalsgodset. Hans økonomi utviste sterke svingninger, den ble i hans første år i Trondhjem vanskelig, bl.a. ved at han ved tiltredelsen som lagdommer måtte utbetale sin forgjengers enke 600 Rdlr. i nådesensåret, videre gikk lagstolens inntekter betydelig ned under hans første tid. For å bøte på dette fikk han i 1684 Melhus og Orkdals kirketiende. Og man kan ikke unngå å se Kongens overdragelse til ham av Sul og Helgå dalsgodset i samme forbindelse. I det «aabne bref» hvorved Christian den 5. «Schiøder og afstaar» godset til Dreier står direkte: «hafer ved hans anbetroede Provincial Procureurschab iblandt til Vords Fisco indgragt endeel Jordegods som beløper — Tiufve og tre Spand og føretiufve marchlaug, hvoraf hannem den femte part som fiir Spand een og halftredsinstiufve Marchlaug ...... Gåven var et honorar efter kgl. reskript av 1670 for at Dreier under sitt arbeide hadde «oppdaget», d.v. antagelig si fått behørig innført i matrikkelen, endel jordegods fordelt over hele hans embedsdistrikt, i Verdal Suul og Nybyggets gods, og videre garder i Skogn, Aasen og Frostad, Leksviken osv. Han skriver seiv: «jeg seif for 10 aar siden (altså i 1673) ladet opsøge og taxere -» (Lagm. Dreiers kopibog 1683-1685). Av det gods han fikk, som tilsammen skulle utgjøre 4 sp. og 50 ml. utgjorde Suul og nybyggets gods tilsammen 2 sp. og 4 ml., ca. en tredjedel av honoraret, fordelt på 20 matrikkelnummere, derav nådde bare 2 opp i størrelse 1 øre, Sulstuen og Sul-Vestergård. Dreier sees å ha drevet kun ett sagbruk, Dillan sag, hvor tømmeret fra Sulgodset, kanskje også fra Lindset og Kvernmoen ble skaret. I sagskattemanntallene er det imidlertid fru
---- 480 SS-A ---- Dreier som står som eier og bruker av sagen. Det føreligger intet om hvordan Dreier tilgodegjorde seg skogen i Helgådalsgodset. Av Dreiers barn og arvinger er det to som har interesse før oss ved at de fortsatte hans eiendomsforhold til godset i Verdalen, nemlig sønnen, også lagmann, Abraham Dreier, og datteren Eleonore Sofie som ble gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund på Eide i Skogn. Den først nevnte overtok Sul og Helgådalsgodset, og omenn hans virke faller i et senere tidsrom, skal her anføres endel data om ham: Abraham Dreier var jurist og hadde under faren i lengere tid vært hans hjelp på kontoret og overtok efterhånden de fleste av hans byrder, ble lagmann efter ham i 1703 og fortsatte farens virke som en ansett dommer. Han var også en aktsom mann med en uklanderlig livsførsel, var heldig i sine økono miske transaksjoner og ble en formuende mann som bl.a. kunne kjøpe Østråt Gods og Borg og kunne tillate seg å gifte seg med enken Karen Tønder, som fra sal. Collin medbragte 12 barn. Ved lagmann Peter Dreiers død i 1703 er vi kommet til et tidspunkt som på en måte kan danne et tidsskifte i historien om de smågodser som tilslutt skulle samles i Verdalsgodset, og da nu et nytt navn, en ny familie - Hagen - trer inn i godsenes historie, skal der gis en oversikt over stillingen, idet fremdeles kun has for øye de garder innen godsene som samles i Verdalsgodset. Peter Juels gods var for vesentlig del på familien Bings hender, idet Jens Bing seiv var død 1693 og hans enke Klara og øvrige arvinger satt med godset. Lars Brix var død 1699 og de av hans garder som ikke var solgt til Bing, nemlig Marken, Åsen og Kjesbu, gikk efter hans død over til med lemmene av familien Hagen. Erik Schanckes gods var på hans arvingers hender. Sagbruksvirksom heten Når proprietærene la seg til disse godsene, kunne man kanskje anta at hensikten var kapitalplassering. Den eneste måte å anbringe penger på i de tider var jo å sette dem i jordeiendommer. Det har kanskje i enkelte tilfeller også vært en bihensikt. Men den alt overveldende hensikt har nok vært å skaffe seg grunnlag for å tjene penger på sagbruksdrift. Det arkivmateriale som er for hånden er fyldigere for sagbrukenes vedkommende enn for eiendomstransaksjonene, idet stiftsamtsregn skapene og fogedregnskapene finnes for de fleste år helt til 1805. Spesielt gir fogedregnskapene detaljerte oppgåver. Betegnelsen på noen av sagene har dog medført noe usikkerhet, det gjelder først «Leksdals sagene» som ikke har latt seg stedfeste sikkert, videre sagbrukene i
---- 481 SS-A ---- Malså-Høisjøbassenget, hvor forskjellige navn har vært brukt, og sag stedet flyttet flere ganger. Vannsagene ble tatt i bruk i Norge i årene 1520-30, norden fj eids først i siste halvdel av 1500-tallet, i Nord-Trøndelag neppe før i begynnelsen av 1600-tallet. Der har ikke vært å finne nevnt noen sag i Verdal før 1651, da den tidligere foged i Stjør- og Verdal, Anders Mikkelsen det år «avstod» Leksdals saug til lensmann i Verdal, Åge Haug. Anders Mikkelsen, som senere ble amtsskriver og rådmann i Trondhjem, var foged i Stjør- og Verdal fra 1643, og engang mellom dette år og 1651 er formentlig denne første sag bygget. Ved lensmann Haugs død ble hans «tvende smaa becke-sauger udj Leksdal» overtatt av Jens Bing i 1671. (Se imidlertid Musum: Skog- og sagbrukshistorien inn til ca. 1850.) Efterat det hadde vært en stillstand i byggingen av nye sager tok det fart i siste halvdel av 1650-årene, idet visstnok først Peder Juel bygget i 7(557 efter bevilling av Peder Vibe den sag som i alle år fremover skulle bli den sikreste og stort sett største i hele vassdraget, først kalt Helgåe saug, senere Grundfoss (øvre) sag, enkelte ganger benevnt Fossneset saug, leilighetsvis bare «Foss» saug, en enkelt gang funnet navnet Nessesagen. Vi vil i det efterfølgende kalle den Grundfoss sag. * Peder Juel bygget opp sagen ikke på egen grunn, men leiet sagstedet først av kronen, senere av Lars Brix, av hvem han i 1665 kjøpte Fossneset gard med sagstedet. - Mens de aller fleste av de øvrige sagene periodevis lå «øde», ute av drift, eller ble nedlagt for godt, var Grund foss sag kontinuerlig i drift iallfall til 1805, efter all sannsynlighet helt til 1872, da dampsagen på Verdalsøra ble bygget. - Efter Peder Juels død i 1670 fortsatte hans efterfølger Jakob Lund driften til 1686, da han solgte til Rasmus Å. Hagen. Samtidig med Grundfoss sag ble det i 1657 bygget første sag i Malså- Høisjø-området, Bloche saug, idet eieren av skogen i Høisjøbekkenet, presten Erik Schanke fikk bevilling av Peder Vibe. Hans efterfølger, Jens Svabo, fikk bevilling til å flytte sagen «et lidet støcke op paa mit eget odels leyermaal» - i 1688. Den kalles fra nu av «Høisjø saug». Ved en lagrettsbesiktigelse kaldes stedet «et saugsted ved Høisjøen». - Sagen ble i midten av 1700-tallet flyttet tilbake nedover vassdraget igjen og opptrer så under navnet Langdal saug. - Denne sagen var også - med den lett regulerbare Høisjøen i ryggen** - i kontinuerlig drift helt til begynnelsen av 1800-tallet under Tonning. Den ble i familien Schancke- Svabos eie helt til 1720, da familien solgte den til fru Eleonore Sofie * Denne Grundfoss sag har vært flyttet ned og opp. Angivelsen i de offentlige protokoller har ikke fulgt disse flytninger og kan derfor ikke ansees sikre. Angivelsene i denne historikk gis derfor med reservasjon. ** Med en kortvarig stans omkring 1730.
---- 482 SS-A ---- Lund, datter av Peter Dreier, g.m. oberstløytnant P. R. Lund på Eide i Skogn. En tredje sag i vårt område er Ulvilla sag. Den må også være bevilget i 1657, og da til Hans Basliansen, som efter sagskattemanntallet drev den inntil 1665, da Lars Brix er oppført som eier og bruker. Efter sagbruks besiktigelsen i 1685 er den bevilget og sagstedet 1665 bygslet av amts skriveren til Lars Brix, som imidlertid overdrog sagen i 1671 til Jens Bing i bytte med «tvende» Leksdalssager. Ulvilla sag hadde på 1600- tallet den avgjort største kapasitet av våre sager, 6-7 stabler årlig. Ved besiktigelsen i 1685 ble den betegnet som «et meget eventyrligt brug», altså hasardiøst, uten nærmere begrunnelse for denne «eventyrlighed». Efter Jens Bings død i 1693 drev hans enke Klara sagen, men opplot den 1698 og avstod den til Rasmus Krag, hvis drift blir omtalt senere. Ved byggingen av de tre sagbruk Grundfoss, Høisjø og Ulvilla er det kommet i drift de tre sager som i en årrekke dominert sagvirksomheten i nordre distrikt, Helgådalen. Førenn vi går inn på de mindre sagbruk her, må omtales sagbrukene i Innas dalføre, hvor det dominerende navn var president i Trondhjem, Andreas Kristoffersen Tønder. Tønder var visst nok ikke eier av annet jordegods i Verdal enn skoggården Tromsdal (fra 1663 til 1680), men hans virke som sageier har strakt seg utover Tromsdal. De sagbruk han efterhånden fikk bevilling på var: 1. Tromsdals sag. Den gikk delvis med to sagsteder, øvre og nedre Tromsdal saugsted*. Efter fogedregnskapene drev han sagen allerede i 1659, i besiktigelsen av 1685 er imidlertid anført at sagen er ham bevilget i 1668. Den hadde han en bevilling på 2-3 stabler årlig. 2. Dillan sag, stående på Reinsklosters grunn, bevilget Tønder i 1660. I besiktigelsen av 1685 står borger av Trondhjem Homfrid Brygman oppført som eier. Det må betviles om han var eier, sannsynlig var han bruker på Tønders bevilling. Kapasiteten var 3-3,5 stabel årlig, tømmeret kommer bl.a. fra Sulgårdene, «fiire miil fra saugen med stor bekostning». Dillan-sagen ble i 1687 overtatt av fru Anna Katharina Dreier, som på den skar tømmeret fra Sulgodset, som hennes mann hadde erhvervet i 1683. Hun skar 2-2,5 stabel årlig den første tid, senere lå den nokså ofteøde. 3. Lie sag tilhørte i 1685 president Tønder, antagelig bevilget ham kort efter 1660, kapasiteten var 2-3 stabler årlig. Den bruktes imidler tid ikke av Tønder seiv, men ovennevnte Homfrid Brygman inntil 1698, da den ble overtatt av presten Thomas Scheen. Lie sag ble av de skiftende eiere holdt i mere eller mindre kontinuerlig drift helt til 1778, da den ble nedlagt av eieren Kierulf. * Muligens den samme som Lie sag
---- 483 SS-A ---- 4. Ramsås sag, bevilget Tønder i 1663 med kapasitet 1-1,5 stabel årlig. Den var også brukt av Homfrid Brygman, men ble lagt øde fra ca. 1700, men opptatt igjen for en kortere tid i 1760-70-årene. Disse 4 sager kunne tilsammen produsere ca. 10 stabler årlig, et ganske stort kvantum av Verdalssagenes samlede kapasitet, henimot halvdelen. Foruten disse sagbruk må nevnes endel mindre, som ble tatt opp på 1600-tallet: Bjerken sag, bygget 1663, en mindre sag på ca. 600 bord årlig. Den holdt seg dog nokså fast gjennom årene og gikk fra byggeren Peder Juel gjennom Jakob Lund til Rasmus Å. Hagen og videre gjennom Hagen ætten. Delvis var den - uten å være lagt endelig øde - ute av drift på grunn av «manquement af tømmer og anden u-leylighed». Kjesbu sag, bevilget og bygget av Lars Brix i 1666, men i drift antagelig bare i ca. 10 år. I besiktigelsen av 1685 anføres «udj nogle aar übrugt formedelst nogen tung drift». Green sag. Bygget av Jens Bing i 1670 på Gren nedres grunn, kapasitet 1 stabel årlig. Tømmer av egne skoger samt kgl. ålmenning. Den ble holdt i noenlunde kontinuerlig drift i ca. 100 år, nedlagt av eieren L. D. Kluveril77o. Tverå sag, også kalt Svarthovd sag, meget mulig også benevnt Inndal sag, bygget ca. 1678 av major Kyhn eller David Jelstrup, hadde 1685 en kapasitet av 3 stabler årlig, ble snart lagt øde, gjenopptatt 1707 av Thomas Jelstrup for ca. 10 års tid, men så nedlagt for alltid. Levringsag, brukt noen år omkring 1680 av Homfrid Brygman, men så lagt øde helt til 1730, hvorom senere. Skrove eller Lerå sag, bygget 1676 av Jens Bing «er af en ringe brug», i drift bare 12 år, gjenopptatt 1768, hvorom senere. Dessuten må enda kort nevnes et par sager fra 1600-tallet: Gudding sag skal være bevilget Tønder i 1657, men visstnok med kortvarig drift uten betydning. Høifoss sag, tilhørende Lars Brix. Det har ikke vært mulig å stedfeste denne sagen. Efter navnet å dømme kunne man tenke seg den i vass dragene fra Høisjøen, men andre forhold peker i retning av beliggenhet i Leksdalen. - Ingen av disse 2 sagene er oppført i sagskattemanntallene og vi kan ikke se bort fra dem. Tilslutt skal nevnes en sag, utenfor vårt distrikt, kun til alminnelig orientering: Hauka sag, kom visstnok i drift før 1660. Den tilhørte sorenskriver Ehm og Rasmus Hagen, men lå øde i 1685. Som nevnt foran var vi ved århundreskiftet 1700 kommet til et tids punkt som på en måte kan danne et tidsskifte, idet familien Hagen trer inn i billedet av Verdalsgodsene. Denne familie skulle komme til å bli Bind VI A —31
---- 484 SS-A ---- den dominerende i godsenes historie gjennom 100 år og må betegnes som de egentlige oppbyggere av det store Verdalsgodsets enheter. Den må derfor behandles i noen bredde. Stamfaren til den Verdalske gren av familien var Rasmus Ågesen Hagen. Han var født omkring 1647, i Beitstad. Hagens første opptreden i Verdal var visstnok som lensmannsdreng hos lensmann Åge Haug, hvor han var i 1665. Så er der ingen spor efter ham før omkring 1680, da han giftet seg med Siri Næs og tok borgerskap i Trondhjem, men drev bondehandel på Verdalsøra og bodde på Maritvold, den gard som ble slektens hovedsete i 100 år. Det første som kan noteres om Rasmus Hagens befatning med skog og sagbruk er at han sammen med sorenskriver Ehm eiet Hauka sag. De hadde drevet den en tid før sagbruksbesiktigelsen i 1685, da den lå øde. Neste punkt å notere er at han i 1686 kjøpte Grundfoss sagsted (øv.) av presten Jakob Lund og kunne derved gjenoppta den sagbruksvirksom het som det var slutt med ved Haukå-sagen. Ved Grundfosskjøpet kom han i besittelse av det sagbruk som fremigjennom lange tider skulle bli hovedbruket i Vuku og Verdal forøvrig. — Eier av den grunn som hang sammen med sagstedet, Fossneset gard, ble han ikke før 1695, da han kjøpte den av Lunds enke Elsebe. Dette var hans første gårderhvervelse innen det senere Verdalsgodsets område, snart fulgt av kjøpene av Marken, Kjesbu, Bjertem og Hjelmoen, alle i siste halvdel av 1690-årene og alle utpregede skoggårder. Dermed var første etappe nådd i hans godssamling, supplert med kjøpet av Åsen i 1710. Rasmus Hagen var en driftig og sikkert også'dyktig forretningsmann, til å begynne med forsiktig, efterhånden dristigere. Skuren ved Grundfoss sag, som i slutten av 1680-årene hadde vært 1000-1500 bord årlig bragte han i 1700 opp i 5500 bord, senere sank og steg den efter konjunkturene. Tilgangen på tømmer kom først og fremst fra hans egne garder i Helgådalen, men det var ikke så meget. Fra Malsådalføret og Høisjøområdet kom neppe noe tømmer til Grundfossen. Schanckene og Bingene med efterfølgere skar seiv deroppe. Da så forpakteren av reinsklostergodset, Rasmus Krag, i 1698 bygslet Ulvilla sag med kapasitet 6-7 stabler årlig oppstod der et tilspisset konkurranseforhold Hagen-Krag. Rasmus Hagen hadde sterkt satt seg imot Krags ansøkning om privilegium på Ulvilla sag og forholdet utartet til håndgripeligheter i 1701, da de ble usams om noe tømmer ved Kleppen. - I årene 1700-1704 verserte en prosess mellom Hagen og Krag. Hagen hevdet at endel av statens skoger i Verdalen var underlagt hans Grundfoss sag, men ved overhofsretten ble Krag kjent berettiget til tømmeret fra de kgl. almenninger som var nevnt i hans bygselsbrev. - Forholdet Hagen-Krag ble ytterligere tilspisset og kronisk ved at Hagen bygget en ny sag, Vangstad sag ved Ulvillaelven. Det ble
---- 485 SS-A ---- en sag av noenlunde samme kapasitet som Ulvilla sag, til å begynne med gjennomsnittlig ca. 1000 bord årlig, men fra 1740-årene kom den opp i høyde med Ulvilla produksjon. I spørsmålet om slipning av sagvann fra Kjesbuvannet forelå det alltid konfliktstoff. Det grunnlag Hagen hadde for tømmertilgangen til Grundfosssagen i de første 20 år var ikke så bredt. Men i 1720 ble det betydelig utvidet, idet han da kjøpte ikke mindre enn 13 skogrike garder, de fleste av det opprinnelige Peder Juels gods, hvorav den største del var på familien Bings hender. - Av Peder Juels gods på 17 garder innen vårt område havnet de 15 i Rasmus Hagens not. De to som unnslapp. Flyan og Leirset, kom senere på 1700-tallet inn i Hagen-gruppene Åge Hagen og L. D. Kliiver. Vi kan her trekke opp den kraftigste av succesjonslinjene i Verdalsgodsets historie: Peder Juel - Lars Brix - Jens Bing - Rasmus Hagen: Stammen er dannet i det «Hagenske jordegods» eller «Vukugodset» som det ble kalt, antagelig fra 1720-årene. Alt i alt eiet Rasmus Hagen 33 garder innen- og utenfor vårt område. Rasmus Hagen står som personlighet ikke helt uklar for oss: Som forretningsmann drivende og våken, som konkurrent på post, som pengemann iallfall ikke utlåner, hvilket sier endel. Han lot i 1703 oppta tingsvidne hvorved han stillet tingalmuen 6 spørsmål: 1. Om han ikke i de kornløse år 96 og siden dem med tiendekorn og andet for billig betaling havde kreditert, hannem til merkeligst skade. 2. Om han på de tider for en del også betalte skattene. 3. Om han hadde solgt sine kornvarer og andet for høyere pris end han seiv dennem havde tåget. 4. Om nogen havde begjæret raad og hjelp han det gjerne af yderste flid havde beviist. 5. Om han nogen tid er befunden eller hørt han genegen var til trætte eller prosses. 6. Tilspurgte han Jon Byna og de Storstad mænder med de flere om han ved sin hjelp ikke har konserveret dennem hvilke (ellers) for lengst havde været fra deres garder, hvortil de svarede var i sandhed og derpaa begjerede et beskrevet tingsvidne. Som Holmen ble det på 1800-tallet, var på 1700-tallet Maritvold Vukugodsets hovedgård, dog ikke bare som sommeroppholdssted, men som fast hovedsetegård. Rasmus Hagen bygget den ut til en forholdsvis standsmessig proprietærgård, og det var antagelig på Maritvold Armfelt hadde sitt hovedkvarter i 1718. Stabelplass I hadde Hagen i Maritvoldfjæren, eksporten foregikk fra en stabelplass II i Ilsviken i Trondhjem, hvor han som nevnt hadde
---- 486 SS-A ---- borgerskap. Vi må nu ta en oversikt over de øvrige proprietærgodser i tidsrummetca. 1700-1730. Peder Jue Is gods er omtalt ovenfor. Erik Schanckes gods var ved år 1700 i sin helhet på hans forskjellige arvingers hender. Men i årene fra 1710 til 1720 gikk gårdene efter hånden over til Dreier-Lund-folkene, eierne av Sul- og Nybyggets gods, først Langdal lille og Varslotten, så Langdal store og Gren øvre, Midtgrunnan v. og Østgrunnan store: Dreier-Lund trenger seg inn i familien Hagens interessesfære, hvor de også kjøper Volden, Overholmen, Lerhaugen og Midtholmen. Men av sagbruk fikk de bare Høisjøsagen, tidligere hadde fru Dreier Dillan-sagen. Uten å være berørt av Peter Dreiers død i 1703 blir Jru Dreier sittende med Sul- og Nybyggets gods og kjøper i 1705 også Dillan gard, hvor hun fra før hadde Dillan sag. Det var i hennes navn sagen hadde gått og fremdeles gikk, mens Høisjøsagen fra 1720 gikk under forskjellige eiere eller brukere innen familien, først Abraham Dreier og fru Eleonore Dreier Lund, hans søster, gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund (I) på Eide i Skogn (ikke å forveksle med sønnen Peter Rafael Lund (II) på Svinhammer). Senere gikk Høisjøsagen i fru Lunds navn alene. Abraham Dreier opererte ved kjøp av jordegods sammen med sin svoger Peter Rafaelsen Lund, det innbyrdes forhold er ikke helt klart, forøvrigt heller ikke av større betydning for oss, for hvem hovedsaken er å holde de forskjellige grupper ut fra hinannen. For ca. 1700 opptrer imidlertid en ny mann, presten Thomas Scheen som proprietær og sageier. Thomas Scheen, elev av Griffenfelt under dennes Munkholmstid, ble i 1687 vicepastor (sogneprest) til Verdal og uansett lavkonjunkturen for trælast i 1690-årene tok han fatt som brukseier. Han begynte sin virksomhet med å kjøpe gårdene Flyan og Overmoen. Men uten noe sagbruk for tømmeret fra disse gårdene kom han jo ingen vei. Året efter kjøpte han imidlertid to garder som kunne gi ham sagdrift han hadde i sikte, nemlig Steine s. og Tromsdal samtidig som han erhvervet Tromsdal og Lie sager og kom snart opp ien skur av gjennomsnittlig ca. 3000 bord årlig på hver av dem. Den dabbet nokså snart av, lavkonjunktur inntrådte også i 1707. Misfornøyet med utnevnelse til et kall i Bergens stift ble han boende i Verdal og «forårsagede sin eftermand i embedet (Verdal) stor fortræd». På sine siste år (1711) måtte han pantsette sine eiendommer i Verdal for et lån på 613 rdl til magister Nils Krog. Sagbrukene hans gikk så i 1715 over til major Holck, som hadde vært hans fullmektig. Holck hadde brukene bare i 3 år, det siste året i samdrift med Nils Krog, som fra 1719 helt overtok sagbrukene og i 1722 også gårdene Flyan, Steine s. og Tromsdal. Da Nils Krogs virke faller for det meste
---- 487 SS-A ---- inn under neste periode, efter Rasmus Hagens tid, vil den bli behandlet senere. Men vi har enda et navn hvis innehaver gjorde seg gjeldende, den tidligere nevnte forpakter av Reinsklostergodset, Rasmus Krag. Krag kan ikke sees å ha eiet noe jordgods i Verdal, men som bygsler av Ulvilla sagsted med Juldal ålmenning, og som eier av Ulvilla sag, kom han til å spille en viss rolle i vår historie. Efter bygselseddel fra stiftsamtsskriver Erik Madsen bygslet kronen i 1698 til Rasmus Krag Ulvilla sagsted og de kgl. almenninger som gav til Ulvilla sag «dertil udmerkede og bevilgede skove til lovlig tømmer hugst». De skoger som var innbefattet var stort sett Helgådalen og Skjækerdalen fra Hjelmoen og Skjækerfossen oppover til grensen, dog unntatt Nybyggets gods, Helgådalsgodset, som var i Peter Dreiers private eie. Rasmus Krag (f. ca. 1663, norskfødt, Kragslektens første mann i Norge) kjøpte Ulvilla sag av Klara Bing for kun 40 rdl., en sag som efter tømmertilgangen m.v. kunne skjære fra 2000 til 10000 bord årlig. I en sagbruksbesiktigelse ble det gitt karakteristikken «et eventyrlig brug», efter nutidens sprogbruk, noe hasardiøst bruk. - På Ulvilla sag kjørte Rasmus Krag produksjonen opp i 9000 bord allerede i 1700 mot Hagens 5500 bord på Grundfoss sag. Krag holdt seg i de følgende år jevnt over Grundfoss inntil 1707, da Ulvilla stanset for noen år for så å bli tatt opp igjen i 1716, og i 1720 lå produksjonen fremdeles over Grundfoss. Rasmus Krag var død i 1719, men hans enke Maria Angell fortsatte Ulvilla sag med Johan Luytkis som verge helt til sin død i 1735 med en skur jevnt over 4000-5000 bord årlig. Efter hennes død ble sagen solgt til Rasmus Boysen Hagen. Ved omtrent år 1730 har vi et tidsskifte, markert av Rasmus Hagens død 1732, Nils Krogs inntreden noen år tidligere og gruppen Dreier- Lunds utvidelse av sine eiendommer i 1728, kfr. nestfølgende blader. I perioden 1700-1730 var sagdriften i Norge i sin almindelighet utsatt for store svingninger, direkte hengende sammen med krigene i Europa. Arhundredet begynte med kriseår, men tok seg opp til en høykonjunktur omkring 1705 med påfølgende lavkonjunktur til midten av 1710-tallet. Så gunstige konjunkturer - for Trøndelags vedkommende avgrutt av krigsåret 1718 - inntil begynnelsen av 1720-årene, da en lang varig depresjonsperiode såtte inn. De foreliggende oppgåver over skuren ved Verdalssagene er ikke så fullstendige og kan ikke ansees å være så pålitelige at forsøk på å finne deri gjenspeiling av konjunktursvingningene vil gi noe tilfredsstillende resultat. Men det vil ha sin interesse å se på stillingen ved de enkelte sagbruk like før 1730:
---- 488 SS-A ---- Grundfoss (øv) sag gikk under Rasmus Hagen i noenlunde kontinuer lig drift med ca. 4000 bord årlig. Høisjø sag, drevet av fru Lund lå, om ikke øde, så ute av drift. Tromsdal sag og Lie sag, begge under Nils Krog var også ute av drift. Ulvilla sag under Maria Krag hadde noenlunde drift med ca. 4000 bord årlig. Dillan sag under fru Dreier lå øde. På Lund sag, Bjerken sag, Gren sag og Vangstad sag skar Rasmus Hagen leilighetsvis mindre partier. Ramsås, Tverå og Kjesbu sager lå øde Levring sag lå øde, men ble gjenopptatt av Nils Krog i 1730. Som man ser var det kun Grundfoss og Ulvilla sager som ahdde drift av betydning, formodentlig i innbyrdes konkurranse både om tømmeret og på andre områder. Nerholmen og nedre Grundfoss sager var ikke bygget i 1730. Perioden 1730-1750 Det står tilrest fra forrige periode å gjøre rede for Nils Krog og hans gods. Nils Krog (F. 1683, d. 1736) var en lærd mann, bispesønn, reiste meget utenlands, blev magistrat og rektor ved Trondhjems Lærde skole i 1710, men hadde åpenbart også sans for næringslivet. Som før nevnt, lånte han i 1711 Thomas Scheen 613 rdlr. mot pant i dennes eiendommer, mest i nedre Indalen. I årene 1719 - 1721 overtok han, formentlig først som brukelig pant, senere til eie, Tromsdal og Lie sag bruk og jordegodset, som han i 1728 økte ved kjøp av Skavhaug, Indal, Levring og Kvello. I ca. 1730 gjenoppbygget han Levringsagen, som hadde ligget øde i 40-50 år. Den avløste Tromsdal og Lie-sagene, som blev satt ut av drift 10-12 års tid. Like før nystarten av Levringsagen hadde Krog «resignert» som rektor og fått titel kanselliråd. Han hadde sin bopel i Trondhjem. Levringsagen var av gjennomgående samme kapasitet som Tromsdal og Lie. Nils Krog døde under en utenlandsreise i Mainz, vistnok i 1736, idet hans arvinger står oppført som sageiere fra 1737. Arvingene var enken Margrete Angell, med hvem han i 1717 hadde fått mange penger og to barn av første ekteskap. Arvingene blev sittende med godset til 1744, da de solgte det til justitsråd Åge Hagen. (Lie sag var visstnok solgt tidligere eller iallfall brukt av Krogs arvinger og Åge Hagen i fellesskap noen år.) Prisen på godset var 813 rdlr. Ved Nils Krogs samling av hva vi kunde kalle «Indalsgodset» var den sydvestre hjørnestein lagt til det senere Verdalsgods. Det skulle bli Hagenættens oppgave å bygge videre på dette grunnlag. Som nevnt ble
---- 489 SS-A ---- det gods som Rasmus Ågesen Hagen hadde samlet kalt det «Hagenske Jordgods» eller «Vukugodset». Hvis man idag skulle gi det navn ville det ikke bli noen av disse. Der blev nemlig ikke ett, men ialfall 2 Hagenske jordegodser, på en måte kan man si 3, idet Kliiverske Vukugods - Malsågodset kunne vi for korthets skyld kalle det - kom til L.D. Kliiver som svigersønn i Hagenfamilien. Rasmus Hagen døde i 1732. Der finnes ikke i skifteprotokollen for Verdal innført noe om skifte efter ham, det har antagelig vært samfrende. - Der var 7 barn å dele på. Allerede da hans hustru Siri døde i 1727 var endel av godset utlagt til arvingene og videre hadde Rasmus Hagen i 1730 solgt endel av jordegodset i øvre Vuku samt Grundfoss sag til svigersønnen, skipper Broder Boysen. I 1732 ble så resten delt og senere makeskiftet, så at den endelige oppstykning gav som resultat: 1. Hovedstammen, det «Hagenske jordegods» (Vukugodset) kom i Broder Boysens eie, g.m. Elebe Hagen. Det ble det sentrale i Verdalsgodset med dets viktigste sagbruk. 2. Jordegodset i Leksdalen ble spredt på forskjellige hender. Gårdene ble senere samlet av Broder Boysens svigersønn, oberstløytnant L.D. Kliiver (I) til et Leksdalsgods som går helt over til familien Kliiver og derved glir ut av vår interessesfære. 3. Bjørstad, Kolstad, og Bjerken med Vangstad sag og Bjerken såg kom på Åge Hagens hender. 4. Resten, spredte garder, ble delt mellom de øvrige arvinger som var: Ole R. Hagen, kjøpmann i Trondhjem, Anne Hagen, g.m. kaptein Christian Brun på Ekle (senere Bunæs) og Malena Hagen, g.m. kjøp mann på Verdalsøra, Simon Hof. (Han har ingen forbindelse med magister, lektor Simon Hof som eiet Åsen 1700-1710). Om skiftet efter Rasmus Hagen var efter testamente, eller minnelig overenskomst foreligger intet, kanskje helst det var efter testamente, idet der snart efter skiftet ble foretatt endel makeskifter arvingene innbyrdes. Av de forskjellige foreteelser på det materielle område årene fremigjennom ser det ut til at det har vært godt samhold innen familien efterat skiftekrisen var overstått. Det vil være naturlig først å se på hovedstammen, Vukugodset, som kom i Broder Boysens hender. - Broder Boysen var født ca. 1681, enkelte forhold peker på at han var danskfødt. Hans yrke var skipper, av Trondhjem. Da han i 1715 blev gift med Elsebe Hagen hadde han vært gift 2 ganger før. Når han sluttet på sjøen kan ikke finnes, men ved skiftet efter svigermoren 1727 ble han eier av 2 garder i Verdalen, Åsen og Kjesbu, samt Selli i Sparbu ved Leksdalsvatnet. Hans inntreden for alvor i Verdalen kan imidlertid noteres først fra 1730, da han kjøpte av sin svigerfar dennes garder i øvre Vuku, hovedstammen i Vukugodset.
---- 490 SS-A ---- Ved skiftet efter Rasmus Hagen i 1732 fikk han seiv ingen garder, idet det som kom på hans part gikk direkte til 5 av hans barn. Det var 4 spredte garder, derav fikk hans nest eldste sønn (den eldste, Boye, skulle bli prest) Rasmus Brodersen Hagen, dengang 13 år, skog gårdene Sæter med Tosteigan. Den tidligere skipper, nu proprietær, hadde fått sine hender et riktig bra jorde- og skoggods med Verdalens største og sikreste sagbruk. Han antok navnet Hagen, og efter svigerfarens død flyttet han til Verdalen og bosatte sig på Maritvold. Gården var imidlertid ikke i hans eget eie, han bygslet den av Frue Kirke, som først i 1762 makeskiftet den til Broder Boysens sønn, Rasmus B. Hagen mot Halset gard. Boysens hustru døde samme år han flyttet til Verdalen. Han fortsatte sviger farens bondehandel der. Broder Boysens efterfølger, nest eldste sønn, Rasmus Brodersen Hagens virke faller egentlig i neste periode, men må for en del omtales også nu. Han hadde efter sin morfar arvet gårdene Sæter og Tosteigan. Da så enken efter Rasmus Krag, Marie Angell, døde i 1725, ble han ved auksjonen efter henne høysbydende på Ulvilla sagbruk med den dette tillagte bruksrett til Juldals Ålmenning. Maria Angell hadde tappert holdt fast ved Ulvilla sag og holdt skuren ganske bra oppe i de vanskelige år for trelast fra begynnelsen av 1720-årene. For sin tømmerdrift hadde hun ikke - som Hagenfamilien - noen leilendings bønder å sette i sving, og Hagenfolkene gjorde henne ikke livet lettere. - Da efter hennes død Hagen-ætten fikk hand over Ulvilla sag og Juldals ålmenning, falt konkurransemomentet bort, familien ble den helt dominerende i Helgådalen, Dreier-Lund-familien hadde ikke noe sagbruk der og deres Dillan-sag hadde ligget øde siden begynnelsen av 1720-tallet.- Da Rasmus Hagen i 1735 overtok Ulvilla sag med tillagte ålmenning, var han bare 16 år og drev neppe selvstendig, men sammen med faren, så vi kan betrakte bruksforholdene i Helgådalen samlet i Broder Boysens hand, iallfall den første tid. Om enn «Vukugodset» under Broder Boysen med efterfølgere må betegnes som hovedstammen i det nuværende Værdalsbruk, må man imidlerltid legge like stor vekt på det annet Hagenske gods, Åge Hagens jordegods og sagbruk. - Åge Hagen (ca. 1676.1763) var nesteldste sønn av Rasmus Å. Hagen og hadde som sitt egentlige yrke sivilmilitære stillinger som proviantforvalter, bokholder m.v. ved den nordenfjeldske dragonkasse. Han fikk i sin tid tittel av justitsråd og bodde på Abelsborg i Ila, like ved sine trelasttomter. At han var Ludvig Holbergs kommisjonær,sier kanskje litt. Åge Hagens eiendomssamling i Verdal begynte da han ca. 1720 kjøpte en rekke garder av Bakke Klostergods, deriblant Gudding. Så ble det stans inntil 1727, da han fikk jordegods i skiftet efter sin mor, og i 1732 i
---- 491 SS-A ---- skiftet efter faren. Så gikk det videre kjøp på løpende band, så at hans gods ved hans hustrus død i 1748 var det største i Verdalen. Av sagbruk eiet han Tromsdal, Bjerken, Lie, Vangstad og Nerholmen. På denne siste sag, bygget 1734, har han de første 10 år antakelig skaret tømmer kjøpt fra Dreier-Lundgodset, hvis eneste sag i Indalen, Dillan, hadde ligget øde en 10 års tid. Dillan sag kjøpte han av fru Dreier sammen med Dillan gard i 1734, men sagen ble gjenoppbygget først i 1810, den ble avløst av Nerholmensagen som ble bygget på den annen, østre, side av Inna, like overfor sagstedet for Dillansagen. - Åge Hagen var blitt en brukseier i større stil efter forholdene. Hans fullmektig het I. Wirtmann. Efter 1744 erhvervet Åge Hagen intet nytt jordegods, han var mettet og stod klar til å intensivere sin drift da oppgangstidene for trelast såtte inn så smått årene derefter. Om det Dreier-Lundske Verdalsgods i denne periode er å berette: Som nevnt tidligere hadde lagmann Abraham Dreier i 1703 efterfulgt sin far både i dommerstolen og som godseier til Suul og Nybyggets gods, mens hans mor, fru Anna, ble sittende med Dillan sag og gard (samt Volden). Men sammen med sin svoger, oberstløytnant P.R.Lund (I) på Eide i Skogn, begynte han å trenge sig videre inn i nordre distrikt, Helgådalen, idet de efterhånden kjøpte Midtgrundan v. og Østgrundan st., Langdal lille, Varslotten, Langdal store, Gren øvre, Overholmen mellom, halvdelen av Leirhaugen samt nedre Grundfoss sagsted, og efter P.R.Lunds død kjøpte hans enke i 1721 Høisjø sag. Men det ser ikke ut til at det blev noe større fart i sakene. Omkring 1736 overtok hennes sønn, P.R.Lund (II) på Svinhammer endel av eiendommene uten at man kan efterspore noen bedring. Fra omkring 1722 hadde også Dillan sag ligget øde. Da P.R. Lund (II) døde i 1740 ble de fleste av eiendommene hans i Helgådalen solgt til oppsitterne, familien trakk seg ut av Helgådalen, idet de dog beholdt Helgådalsgodset, (fra Bratåsen til Helgåsen) Leirhaugen og Midtholmen og nedre Grundfoss sagsted. I 1741 solgte de også Høisjøsagen. I 1736 var imidlertid inntrådt en forandring i eiendomsforholdene, idet Abraham Dreier døde og hans gods ble i skiftet registrert slik: 1. Verdalsgodset, det var de garder Dreier hadde kjøpt sammen med P.R.Lund samt nedre Grundfoss sagsted. 2. Sulgodset. 3. «Nybygget» gods, d.v.s. hva vi kaller Helgådalsgodset samt Kvernmoen og Lindset. Det er blitt litt system i sakene lorsavidt som det gamle «Suul- og Nybyggets» gods er delt efter sin geografiske - og driftsmessige - beliggenhet. -Det er videre første gang navnet Verdalsgodset brukes, men man har vanskelig for å godta betegnelsen på denne lille gruppe av eiendommer. Denne begrensede betegnelse kan heller ikke sees å være
---- 492 SS-A ---- fastholdt fremigjennom årene. I dette avsnitt kan det kanskje forsvares å bruk den, idet vi noterer at det var P. R. Lund på Svinhammer som fikk skjøte på de garder det omfattet 1736. Det ble imidlertid bare et par garder, øvre Gren og store Langdal, som senere kom inn i det endelige Verdalsgods, så tråden blir tynn. De øvrige ble efterhånden solgt enkeltvis. Derimot ble Sulgodset og Nybyggets gods holdt samlet idet de i arv gikk direkte til P.R. Lunds sønn Abraham Peter Lund, som da bare var 2 år gammel. Han fikk til verge kaptein Andreas Tønder * som neppe kunne utfolde noen egentlig virksomhet ved godset. Man kan uttrykke det slik at godset førte en vegeterende tilværelse. Det kan noteres at det må ha vært omkring 1736 at Høisjøsagen ble flyttet fra Høisjøens utløp tilbake til Malsåen, hvor den efterhvert ble kalt Langdal sag og lå et par hundre meter nedenfor den opprinnelige Blokko sag. - Abraham Peter Lund ble offiser i den danske hær og døde som major 1790 i København. I 1758 lyser han sin odelsrett til godset. Hva der interesserer like meget om ikke mere enn eiendomsforhold ene, er driftsforholdene, hvordan proprietærene drev gårdene med skog og sagbruk. Det var produksjonen av trelast, bord, som var hoved interessen. Dertil krevdes bevilling og tilgang på tømmer som igjen avhang av eiendomsrett eller bygsling av skog, noenlunde lett tilgjenge lig. Og tilslutt tilgang på arbeidskraft. Efterhånden som de lettest tilgjengelige skogpartier blev uthugget, søkte man lengere opp i dalen inntil vanskelighetene ble for store, og da kunnde det hende at den sag som tømmeret hadde forsynt, ble nedlagt for en tid, eller for godt. - For arbeidskraften var leilendingsforholdet et sikkert grunnlag, kanskje ikke så meget for hugst og fløting som for kjørselen. Den eldste bygselseddel, festeseddel, som har vært å finne, er fra 1726. (Se kilder.) Som det sees, henvises det til loven hva angår leilend ingenes plikter overfor jordrotten, d.v.s. Kristian den 5. norske lov. Dens avsnitt om leilendinger inneholder ingen almindelig plikt for leilendinger til å utføre arbeide efter tilsigelse fra landrotten, og proto koller og dokumenter fra Verdalen disse år gir ingen opplysninger orn forholdet. Man tar neppe feil når man antar at forholdene norden fjelds var analoge med forholdene på Østlandet, hvor - efter Andreas Holmsens «Fra Linderud til Eidsvold» - bønderne i sagbruksdistriktene åpenbart føretrakk i minst like stor ustrekning som før å betale sin skyldighet med arbeidsydelse, alle kjørte eller skar på gjelden, og noen plikt til å arbeide for sine landherrer hadde bøndene ikke, men de var mer enn villige til å betale leieavgiften på den måten. * På Rustgården i Skogn.
---- 493 SS-A ---- Perioden 1750-1785 Når året 1750 velges som overgang til ny periode, er det ikke fordi det angir århundredets midte. Periodeskiftet markeres av en spesiell begivenhet, som begrunner den valgte inndeling. Broder Boysen, eier av Vukugodset, hovedstammen, døde i 1750. Som det må ha vært tilfellet ved svigerfaren, Rasmus Å. Hagens død, må også skiftet efter Broder Boysen ha vært samfrendeskifte, skifte protokollene inneholder intet. - Det ble Broder Boysens nesteldste sønn, Rasmus, som overtok hovedstammen i Vukugodset i en alder av 31 år. Han hadde fra 1732 eiet Sæter med Tosteigan, som han imidlertid i 1747 hadde solgt til sin svoger, Lorents D. Kliiver, gift med Selle Marie Broderdatter. Det vil være hensiktsmessig først å behandle godset til L.D. Kliiver (I) på Bjartnes. - Det er anført at hans gods kunne kalles Malsågodset. Det ble dannet slik: Allerede i 1743 eller 1744 hadde Kliiver kjøpt Langdal store med Langdal sag av Coldevin og i 1747 Sæter med Tosteigan av Rasmus Hagen. Så kjøpte han i 1750 Bjerken med sag av sin hustrus morbror, Åge Hagen, i 1754 Sagvolden også av Åge Hagen, samme år Leirset av oppsitterne og tilslutt i 1759 Gren øvre og nedre med Gren sag av Åge Hagen. - Han hadde derved samlet sig et vel sammensatt Malsågods med to sagbruk foruten Bjerken sag. Han eiet videre endel garder i Leksdalen med Lund sag - Leksdals godset - men det ligger utenfor vårt område. - Kliivers sagbruk var ikke av de større, Langdal og Lund av middels størrelse, de andre av de minste, men alle hadde ganske jevn og tilsynelatende sikker skur. L.D. Kliiver (I), 2. generasjon av Kliiveretten i Norge, kan man kanskje betegne som den sentrale skikkelse i denne høyst vitale ætt, som gjorde sig så sterkt gjeldende på flere områder i Innherred, spesielt i Verdalen, i tiden fra ca. 1730 og en 100 år fremover, en tid som man i søndre Innherred har hørt vært kalt «Kliivertan si ti». Men utenom Malsågodset ligger Kluverhistorien utenfor vårt område og tas ikke med mere her. Vi skal så vende tilbake til Rasmus B. Hagen og Vukugodset. Hvis man idag skulle ha gitt det navn efter dets geografiske beliggenhet, måtte det ha blitt Øver- Vukugodset. - Navnet Helgådalsgodset er opp tatt av Det Dreier-Lundske gods fra Helgåsen til Brattasen. Til foredling av tømmeret fra sine eiendes skoger hadde Rasmus Hagen først og fremst Grundfoss sag, helt til ca. 1780 den største sag i distriktet. Dertil hadde han Ulvilla sag med først middels stor, senere mindre årlig skur. Denne sagen var hans egen, men sagstedet var bygslet på Kronens grunn. Men hva som var av større betydning, var for Rasmus Hagen den bruksrett til Juldal eller Værens ålmenning som fulgte med
---- 494 SS-A ---- sagbevillingen for Ulvilla sag. Med denne bruksrett som utgangspunkt søkte Rasmus Hagen å trenge seg inn på det Dreier-Lundske Helgådalsgods og drev der en trafikk med tømmerhugst som nok må ha foregått en tid inntil den ble stoppet i 1765, da Rasmus Hagen fikk dom på sig for ulovlig hugst på Helgådalsgodsets grunn. Rasmus Hagen gjør inntrykk av å ha vært en selvrådig herre, ikke bare over det gods han hadde til rådighet som odelsgods, men også utover det. Det andre Hagenske jordegods, Åge Hagens gods, her kalt Indals godset, var i Åge Hagens eie til hans død 1763. Det må i størrelse ha vært iallfall like stort om ikke større enn Øver-Vukugodset, dette uten Juldals ålmenning, med 2 større sagbruk, Nerholmen og Levring, 2 middels store, Lie og Vangstad og et mindre sagbruk, Tromsdal. Og Åge Hagen drev jevnt og sikkert fra sin bopel og eksportplass i Ila ved Trondhjem. Fra en attestasjon i sagbruksregnskapene kan noteres en opplysning av Åge Hagen: «Bordene bliver fra laddestæderne (ved Verdalsøren) med jækter indført og begynder denne indførsel sidst i april og kontinuerer dermed til juli måneds utgang». Åge Hagen døde i 1763 i en alder av 87 år. Fra 1760 hadde han forpaktet sitt jordegods med sagbruk til søstersønnen Rasmus B. Hagen, som i 1763 kalder seg «forpakter av avdøde justitsråd Åge Hagens gods» og fra 1761 har undertegnet skjørseloppgavene for Åge Hagens sagbruk. Men det ble ikke Rasmus Hagen som skulle få overta godset. Det var Åge Hagens søsterdatter, Anne Marie Aussig som ved testamente var innsatt som Åge Hagens hovedarving. Hun var datter av oberstløytnant Aussig på Inderøya, hadde vært gift med gullsmed i Trondhjem, kgl. bestaltet brannmajor Wissing, og som enke siden 1759 styrt Åge Hagens hus og pleiet ham på hans gamle dager. Anne Marie Aussig Wissing beholdt dog ikke godset lenge. I 1768 solgte hun via sin bror kaptein Aussig jordegodset med sagbruk til generalauditør Lars Kierulf i Trondhjem og kaptein Hermann Bay på Skånes. Kjøpsummen på hennes samlede gods i Skogn og Verdalen var 20000 rdlr. I godset var innbefattet en kgl. forpaktningskontrakt av 1768 på tømmer til 4224 bord årlig fra Ramsås ålmenning. - Hvor stor del av kjøpesummen skal regnes på Verdal og på Skogn, kan ikke sies med noen grad av sikkerhet. Før vi går inn på Kierulf og hans tid som godseier må vi se på «Suul og Nybyggets» skjebne. Som nevnt foran var det i hendene på Abraham Peter Lund - enkelte ganger er navnet Peter Abraham Lund - i 1750 enda umyndig med kaptein Andreas Tønder på Rustgården som verge. Men A. P. Lund drev ikke sine gods, d.v.s. han hadde intet sagbruk til foredling av tømmeret, kun et sagsted, Nedre Grundfoss, uten sagbruk. I 1763 ble det slutt på denne vegeterende tilstand, idet Lund selger
---- 495 SS-A ---- godset for 3280 rdlr. til løytnant Rasmus Olsen Lyng. Om Rasmus Lyng dengang opererte helt på egen hand eller i kompaniskap med assesor Henrich Hornemann er ikke helt klart, men allerede året efter er Lyng og Hornemann i sameie om godset, bl.a. fredlyser Lyng 28.5. 1764 godset for überettiget hugst på egne og assesor Hornemanns vegne. Samtidig bygger Lyng Nedre Grundfoss sag, som kommer opp i en produksjon på ca. 3000 bord året efter. I forbindelse med nevnte fredlysning må noteres et intermezzo fra denne tiden, en tvist mellom Rasmus B. Hagen på den ene side og Lyng og Hornemann på den annen. - 60 år tidligere hadde også en Rasmus Hagen, morfar til Rasmus B. Hagen, ligget i prosess om eiendomsfor holdene på de samme trakter, nemlig mot Rasmus Krag om grenser og hugstrett i Helgådalen. Dengang stod Rasmus Å. Hagen som privateier mot forpakteren av Juldals ålmenning, Krag. I 1764 er det Rasmus B. Hagen som forpakter av ålmenningen som er i konflikt med privateierne av Helgådalsgodset, Lyng og Hornemann. - Selve prosessen er det ikke stedet å komme videre inn på her, den dreiet seg dypest om grenser og fortolkning av forpaktningskontrakten av ålmenningen, og Rasmus Hagen tapte saken og ble dømt til erstatning og prosessomkostninger. Hva som interesserer mere er at prosessen gir en sterk formodning om at Rasmus Hagen lenge hadde latt hugge ulovlig på Abraham Lunds eiendom Helgådalsgodset og at det var først da Lyng som ny eier tok affære at det ble satt en stopper for det. Sameiet Lyng-Hornemann varte ikke lenge. Allerede i 1765 selger Rasmus Lyng godset til Hornemann for 3950 rdlr. idet han unntar laksefisket (med oppbygget sagbruk) ved nedre Grundfoss. Lyng selger året etter laksefikset til Erich Dahlstrøm og Michel Reppe for 90 rdlr., og de to fredlyser det. Hornemann satt heller ikke lenge med godset, men fra hans tid kan noteres påbegynnelsen av Sulstuen sag, idet der i skjøtet fra ham tales om «et under Stormoen Suul besiktede saugsted som endepunktet er bebygget». - Han selger i 1767 godset til bataljonskirurg Hans Blix på Ekle for 5990 rdlr. I mellomtiden hadde Hornemann solgt 2 Midtholm gårder og «Leirhaugen eller Holmen» til Ole Hjellan, som imidlertid i 1767 igjen selger disse gårdene til Blix. - Fra skjøtet på godset er å notere at der her første gang brukes navnet «Helgådalens gods» om det tidligere «Nybygget», som var Helgådalsgodset + Kveldmoen og Lindset. - Blix satt med godset i 10 år under økonomiske vanskeligheter. På sine to sagbruk, Sulstuen og nede Grundfoss, hadde han en gjennomsnittlig årlig skur av ca. 7000 bord tilsammen mot bevilget 12000, fra 1769 til 1775 var trelastprisene stadig synkende. - Han bodde en større del av tiden på Leirhaugen, som han hadde utsett til å bli sitt
---- 496 SS-A ---- gods hovedgård. Den ble efter hans tid ikke opprettholdt som sådan, men gikk over til å bli forvaltningsgård. Usagt hva grunnen kan ha vært, så selger Blix i 1777 godset til general auditør Kierulf for 6900 rdlr. Han flyttet tilbake til farsgården Ekle og levet i trange kår resten av sitt liv, og døde 1813. Han forpaktet i tiden 1784-1792 Langdal sag av presten Peder Krog. Den hadde gjennom snittlig skur av ca. 2000 bord årlig mot bevilget 3500. Ved kjøpet av Indalsgodset i 1768 og Dreier-Lund-Blixgodset i 1777 var Kierulf blitt den største godseier i Verdalen, hans virke der strekker seg over 12 år og han må vies endel oppmerksomhet. Regimenstkvartermester, titulær generaldirektør, Lars Kierulf, danskfødt 1725, var blitt Trondhjemmer, bodde, iallfall fra 1768 på Abelsborg i Ila, Åge Hagens tidligere eiendom og eksportkontor. Han ble i året for kjøpet av Indalsgodset gift med Inger Elisabeth Møllerop og var allerede da en velstående mann. Kierulfs første inntreden i Verdal hadde funnet sted allerede i 1755, da han fikk kgl. auksjonsskjøte på en rekke garder i Verdal, men han selger de fleste av dem snart. Samtidig møter vi første gang kaptein Herman Bay på Skånes, Kierulfs kompanjong i Verdalsgodset - som vi kanskje nu kan begynne å kalle det - og Kierulfs mann på stedet. - Kierulfs inntreden i Verdalsgodsets historie kom imidlertid først i 1768 da han kjøpte via kaptein Aussing dennes søster, Anne Maria Wissings jordegods, hvoriblandt Indalsgodset med sagbrukene Tromsdal, Lie, Levring og Nerholmen. Ved Kierulfs overtagelse av Indalsgodset, det ene av de 5 hovedhjørnesteder i det senere Verdalsgods - Dreiergodset, Vukugodset, Malsågodset og Juldals ålmenning er de øvrige 4 - hadde han fått fast fotfeste i Verdal. Noen intensivering av driften - hvilket vil si økning av trelastproduksjonen - kan man ikke se at han har satt i verk den første tid, som falt i en perioden med synkende trelastpriser, sagbrukene gikk med en gjennomsnittsproduksjon som før. En detalj kan man merke seg: de festesedler som man har kommet over fra tiden før Kierulf hadde ingen særlige bestemmelser om pliktarbeide for lei lendingene. Men Kierulf innfører i festesedlene at leilendingene skal «assistere» med å skaffe sagtømmer «med hester og arbeide» når de blir tilsagt. Om dette var en alminnelig sikkerhetsforanstaltning, eller det hadde sin spesielle grunn i erfaringer om vanskeligheter med å få leilendingene til å «gjøre brug» efter de gamle festesedler skal være usagt. Felleseiet Kierulf-Bay av Indalsgodset varte i 7 år, det ble oppløst i 1775 ved at Kierulf utløste Bay. - Kierulfs neste skritt var som nevnt i 1777 å kjøpe Dreier-godset av Blix. To proprietærgods i Verdal var dermed kommet på samme eierhånd. Og utviklingen går videre. Kierulf
---- 497 SS-A ---- rasjonaliserer driften ved å legge ned 4 mindre sagbruk, Tromsdal, Lie, Sulstuen og Levring. Ramsås sag var nedlagt tidligere - og skuren konsentreres om Nerholmen og nedre Grundfoss-sagene. Dertil gikk Vangstad sag med et par tusen bord årlig. Av de nedlagte sagbruk ble bare Sulstuen tatt opp igjen senere i 1792, de andre 4 ble nedlagt for alltid. Det var spesielt ved Nerholmen sagdriften ble intensivert, den avløste fra 1778 Hagenættens Grundfoss sag som dalens største sagbruk. Det ble imidlertid ikke Kierulf forunt å kunne drive sine virksomheter lenge, han døde i 1779. Enken fikk sitte i uskiftet bo, men giftet seg året efter med sin avdøde manns efterfølger i stillingen som regiments kvartermester, Jakob Hjelm, og det ble samfrendeskifte. Ved verdi ansettelsene herunder ble eiendommene satt betydelig ned, lavere enn hva Kierulf hadde gitt for dem, således ble Dreier-godset satt til 4000 rdlr. mot de 6900 rdlr. Kierulf hadde gitt for det ved kjøpet av Blix 3 år tidligere. Bordprisene var dengang 1/3 høyere. Indalsgodset ble satt til 14000 rdl mot før 20000 rdl. Fra Hjelms tid som godseier kan ikke noteres særlige begivenheter innen hans gods. Tidsrommet 1780-1785 var forøvrig ingen gunstig tid for sagbruksdrift og trelastproduksjon. Fløtingsvanskeligheter og krig slo seg sammen om å gjøre tidene trange for sagbrukseierne, skuren gikk nedover ved de fleste sagbruk i Verdalen. I 1785 selger Hjelm godset til Johan Widerøe Tonning. Sagbruksvirksomheten 1745-1795 * Det vil ha sin interesse å kaste et samlet blikk over trelastproduk sjonen i siste halvdel av 1700-tallet. På grunnlag av fogedregnskapenes sagskattemanntall er grafisk satt opp produksjonen ved de viktigste sagbruk. De faller i 3 grupper, de 5 * Av trykningstekniske årsaker følger diagrammene på sidene 498, 499 502 503 506 oe 507. B Hartmann har tatt ut fem sager fra hver av gruppene store, middels store og små sager. De store sagene er følgende: Grundfoss sag, også kalt Fossneset sag, Nerholmen sag, Grundfoss nedre sag, Levring sag og Sulstuen sag. De mellomstore er: Vangstad sag, Lie sag, Ulvilla sag, Lund sag og Langdal sag. De små sagene er følgende: Bjørken sag, Tromsdal sag, Gren sag, Marken sag og Skrove sag. På grunn av den store forskjellen i produksjon, har det ikke vært mulig å benytte samme størrelse i diagrammene for de store sagene som for de middels og små sagene. Fra noe før 1745 og utover mot 1750 var det lavkonjunktur. Det samme var tilfelle fra ca. 1756 til ca. 1763. Og den siste lavkonjunkturen innenfor spennvidden av denne grafiske fremstilling var fra 1780 til 1785.
---- 498 SS-A ---- største, 5 middels og 5 minste sager. - Ved bruken av sagskattemann tallenes oppgåver må man være oppmerksom på at det må ansees fastslått at tallene oppgitt av sageierne ikke er å stole på. Forholdene i Verdalen var vel ikke bedre enn i landet forøvrig, hvor sageierne skar meget større kvanta enn hva de hadde lov til, ofte tre ganger så store, de snøt på tienden og utførte ulovlig last. Men til oversikt og til belysning av sagenes relative betydning kan vi bruke tallene og kurvene. Man vil feste seg ved de sterke svingninger produksjonskurvene viser og det er ved de største sagbruk at svingningene er størst, hvilket kanskje ikke bør være så påfallende. - Svingningene fra år til annet har antagelig sin naturlige forklaring i variasjoner i førefolhold og fløt ningsforhold. - For de periodiske svingninger vil man søke efter sammenhengen mellom konjunkturer og skuren. Og det viser seg da at under lavkonjunkturer, vesentlig betinget av krigene i Europa, følger skuren konjunkturene, f.eks. i periodene 1743-48, 1756-63 og 1781-85, avmerket på kurvebladets fot. Det er bare hva man skulle vente. Med adskillige reservasjoner kan man sette opp en slags beregning over hvor meget det i annen halvdel av 1700-tallet ble skaret på disse sagbrukene år om annet. Man kommer til et gjennomsnittstall av 40000 fullbord pr. år, hvilket skulle svare til 8000 stokker. Men det er grunn til å tro at tallet har vært betydelig større. - Med de usikre faktorer man har å operere med, ville det bare gi villedende resultat om man skulle gå videre og regne ut kubikkmasser. Men de anførte tall kan gi visse fore stillinger om omfanget av virksomheten i hugstfelter og fløtningselver, på sagbruk, bordtomter og fraktejekter. Fogedregnskapenes oppgåver over skuren er ført til 1794, de holder da opp idet skuren ble gitt fri, men kun de allerede bevilgede sagbruk fikk drive. Som sluttbemerkning til denne periode 1750-1785 skal noteres: Det var Lars Kierulf som begynte samlingen av smågods til et samlet stort Verdalsgods ved at han i tillegg til Indalsgodset, som han kjøpte i 1768, 9 år derefter kjøpte Helgådalsgodset og Sulgodset. Vi skal senere, når godssamlingen i 1810 avsluttes ved proprietær Mullers kjøp av Vuku godset, komme tilbake til en vurdering av de forskjellige godseieres innsats i den succesive samling. Episoden Tonning 1785-1807 Ved Tonnings kjøp i 1785 av det Kierulf-Hjelmske Verdalsgods kom godset forretningsmessig i en noget annen status enn før. Alle tidligere eiere kan man nærmest karakterisere som personlige, private proprie tærer. Ved Tonnings overtagelse kom godset i hendene på et mektig handelshus med vidstrakte forbindelser langt utover Norge.
---- 499 SS-A ---- Johan Widerøe Tonning var født 1740 på Frantsholmen ved Vågnes i Borgund, Søndmør. Etter Thaulovs «Personalhistorie» inntrådte Tonning i kompani som trelasthandler med justitsråd Henrich H. Hornemann, hvilket gjorde ham til en velstående mann. Det er samme Hornemann som eiet det Dreier-Lundske gods i midten av 1760-tallet. Han kom dengang snart bort derfrå. - Det fremgår imidlertid av dokumentene at iallfall formelt var Hornemann ikke medeier i Tonnings Verdalsgods. - Etteråt kompaniskapet med Hornemann var oppløst ca. 1795 opptok Tonning flensburgeren Otto Owesen som assosie i firmaet som antok navnet Tonning og Owesen, og fremdeles hadde den overveiende del av sine forretninger i trelast. Firmaet hadde eiendommer og sagbruk også utenfor Verdalen. - Året etteråt Tonning hadde kjøpt Verdalsgodset giftet han seg med Elise Lund Thode, som stod for Verdalsgodset etteråt Tonning seiv var død i 1804 og inntil det ble solgt i 1807. Tonnings datter og enearving, Anne Marie, ble gift med grosserer Hilmar Meincke som vi treffer på senere som eier av det samlede Verdalsgods i 1820-årene. Perioden Tonning faller innen et tidsrom med sterke svingninger i konjunkturene for trelastforetninger og de skal kort skisseres opp som bakgrunn for selve godshistorien. Da Tonning i 1785 overtok godset var konjunkturene gode og i 1786 hadde Tonning på Nerholmen sag alle års topproduksjon på 1700-tallet med en skur på 20650 bord. Men de høye prisene holdt seg ikke og ved krigsutbruddet i 1792 stoppet trelastutførselen helt og lå også i 1794-96 sørgelig lavt. Men så sprang den sterkt opp i 1797. Og det traff så beleilig at Kongen i 1795 hadde opphevet kvantumsbestemmelsene ved sagbrukene. Det er nok i forbindelse dermed at sagskattemanntallene ikke finnes i fogedregnskapene etter 1794, så der kan ikke fremlegges talloppgaver over skuren ved Verdalsbrukene i denne glansperiode. - Kongens begrunnelse for å oppheve kvantumsbegrensningen var at de for «skoghugsten og sagvesenet i vårt rige Norge givne lover og såtte grenser ikke virker til deres øiemed. Skogproduktenes foredling og dannelse efter de forskjellige markeder og den forskjellige søkning hindres ved sagenes innskrenkning. Fordelen ved skogenes fredning og oppelskning forminskes ved den tvang som er dem pålagt for sagenes skyld.» Det het så liberalt at hugst og eksport ble gitt fri. I virkeligheten var det ikke slik, all saging ble forbeholdt de eksisterende priviligerte bruk, det kan uttrykkes slik at de lovovertredelser med hugst og det snyteri på bordskatten som hadde funnet sted i mange årtier nå ble legalisert. I hvilken utstrekning det kan ha vedkommet sagbrukene i Verdalen, kan etter sakens natur intet sies. I 1801 får Tonning kgl. bevilling til å flytte Sulstuen sag nedover til liind VI A — n
---- 500 ----
---- 501 ----
---- 502 SS-A ---- Levring, man kan ta det som et tegn på at Nerholmen sag ikke greide å skjære alt tømmeret fra nedre Indalen, men måtte ha hjelp. Med betydningsløse svingninger holdt trelastkonjunkturene seg høyt oppe et ti-år. Verdalsgodsene ble gullgruver for eierne, og av disse, mest for Tonning. Han må ha vært en mann som åpenbart kunne legge sine bedrifter an på lang sikt, ved sine forbindelser utenlands ha bedre oversikt enn de fleste andre og har passet på å utnytte konjunkturene, også når det gjaldt spørsmålet om å utvide godsene ved kjøp. Han drev under gunstige konjunkturer og kunne ekspandere. I 1799 lånte han av firmaet Prætorius i Københavnls9oo rdl mot pant i Verdalsgodset, men det ble avlyst allerede året etter. Ved salget av Kierulfgodset fra Hjelm i 1785 var denne en sykelig mann, han døde året etter. Det var et salg til rimelig pris, 19990 rdl. Dermed var Tonning mettet for noen år inntil han i 1793 var i markedet igjen for storkjøp ved det år å kjøpe Malsågodset av presten Peder Krog og halvdelen av Juldals ålmenning av Broder Hagen. Da vi sist betraktet Malsågodset i 1750-årene var eieren Lorents D. Kliiver (I). Det var et mindre gods, men vel arrondert og driften ved dets sagbruk Gren og Langdal ga en gjennomsnittlig årsproduksjon av ca. 3000 bord tilsammen. Gren sag var nedlagt i 1766, men Langdal alene hadde i årene deretter gjennomsnittlig samme produksjon som de to tilsammen tidligere. Da L. D. Kliiver døde i 1771 som obertsløytnant, fortsatte hans enke Selle Marie Brodersdatter i uskiftet bo driften av sin avdøde manns gods, men i skiftet i 1784 etter henne ble godset oppløst hvorved Malsågodset ble tildelt datteren Beret Marie som var gift med presten Peder Krog. Det var verdsatt til 1500 rdl. Han beholdt det i 9 år, solgte det, uten Gren og Langdal sager og uten Tosteigan, i 1793 til Tonning for 3350 rdl. Etter prisen var det regnet etter omtrent samme verdi som Juldals ålmenning. Odelsretten var dog ikke medregnet, men denne ble av presten Krogs sønn, Lorents Krog, sammen med godsets sagbruk solgt til Tonning i 1801 for 699 rdl. Peder Krog hadde ikke drevet sagbrukene seiv, men forpaktet Langdal bort til Blix på Ekle. Tosteigan var fremdeles ikke med, den ble først i 1826 kjøpt tilbake til godset av Meincke. Foruten Malsågodset kjøpte Tonning ved disse tider Juldals ålmenning. - Som et ledd i salget av mange kgl. almenninger skulle også Wærra eller Juldals ålmenning selges, og underhånden var innkommet et bud på 2000 rdl fra Tonning. Men rentekammeret fant budet for lavt og såtte ålmenningen til auksjon den 18. 10. 1792, hvorved Broder Hagen ble høystbydende for 3830 rdl og budet fikk kgl. approbasjon 31. 10. s.å. Det neste skritt som der foreligger dokumenter om er at der 26. 6. 1793 utstedes kgl. skjøte til begge, Tonning er altså i mellomtiden gått inn med en halvdel. Så selger Broder Hagen 31. 12. 1794 sin «hidtil
---- 503 SS-A ---- eyende halve deel» av den fhv. ålmenning med sagstedet Ulvilla til Tonning for 2900 rdl + 900 rdl for diverse omkostninger. Hermed er altså Tonning blitt eier av hele fhv. ålmenning. De forannevnte kjøp angir Tonnings større kjøp. Men han plukket inn til godset også enkelte mindre garder. Således kjøpte han i 1789 Sætran av oppsitterne og Vangstad gard og sag av major Elling Lyng, i 1792 Hjellan av oppsitterne og Kliiver, i 1979 halve Marken av Teodorius Hagen og i 1803 Kluken v. og Lillegården av Vuku kirke. Det eneste han selger er Skrove nedre i 1792 til Sivert Ellingsen. Ved alle sine kjøp var Tonning kommet i besittelse av rundt regnet 3/4 av det jordegods som senere ble det samlede Verdalsgods, bare Vukugodset stod enda utenfor. - Som nevnt begynte i 1797 en ti-års periode med nesten uavbrutt høy velstand for trelasteksportører og sag brukseiere. Det var for Verdalsgodsene en stor tid, bare beklagelig at man ikke kan legge frem eksakte oppgåver for drift og fortjeneste. Ingen nye bedrifter kunne trenge seg inn i dalen, hverken med tømmerkjøp eller sagbruk, der var intet bergverk til å konkurrere om arbeidskraften. Men altså Vukugodset. Der satt siden 1750 Rasmus B. Hagen på Maritvold og drev med øvre Grundfoss og Ulvilla sager. De bevilgede kvanta var henholdsvis 14000 og 2000 bord. Som nevnt var Grundfoss sag det største i bruk i dalen helt til 1780 da det ble distansert av Tonnings Nerholmen sag og deretter alltid lå under denne, til tross for at bevillingen lå 40% høyere. - Rasmus B. Hagen døde i 1791, 72 år gammel, etterlatende seg 11 barn og enken Karen Eggen. Det ble som vanlig i Hagen-ætten samfrendeskifte og enken ga erklæring om at avdøde kort før sin død hadde uttalt som sitt siste ønske at eldste sønn, Broder Rasmussen Hagen, skulle ha Vukugodset med Grundfoss sag samt ættens hovedgård Maritvold for 8000 rdl, resten etter nærmere angitt fordeling til de øvrige arvinger. Familien var ikke så mektig som den dengang hadde vært, men boet etter Rasmus Hagen ble dog gjort opp med aktiva 22100 rdl, passiva 8000 rdl. Broder Hagens kjøp og salg av Juldals ålmenning 1792-93 er det gjort rede for tidligere. Han satt ikke særlig godt i det, måtte ta opp lån på 4000 rdl hos Angellske Stiftelser, skuren på hans Grundfoss sag lå gjerne på ca. 6000 bord mot bevilget 14000 årlig fra 1791-94 og så kom kriseårene 1794-96. Han fikk oppleve oppgangen fra 1797, men døde 1798. Og Vukugodset var holdt sammen. Hans enke Anne Karine Meier (f. 1743) nød så godt av de glimrende konjunkturer fra 1797, ble rik og mektig, kjøpte bl.a. i 1799 Ekle og giftet seg i sin 60-års alder med den 37-årige regimentskirurg Johannes Monrad, som bosatte seg på sin hustrus gard Ekle, som altså i noen år har vært Vukugodsets hoved kvarter.
---- 504 SS-A ---- s* 5 *°-^ > 5 5 Cj o Cj «-J -r i-i
---- 505 SS-A ---- o e i o e -r © o
---- 506 SS-A ---- Monrad ble ikke sittende lenge med Vukugodset. I 1805 selger han godset med sagbrukene til grosserer Hans Wingård Finne i Trondhjem for 13000 rdl. Tidspunktet var et par år før trelastkonjunkturene gikk nedover igjen, men i de 8 år de hadde vært gode skulle man tro at Vukugodset med Grundfoss sag hadde vært en rimelig inntektskilde for eierne. Det ser imidlertid ut som om Monrad, som fra 1800 hadde praktisert som lege, allikevel kom i økonomiske vanskeligheter. Professor, livmedikus Thulstrup omtaler ham i en embedserklæring av 1822 som en «retskaffen og i sit kald virksom mand, der ved sygdom og betydelig formuestap var kommet i en trengende forfatning». Han døde 1840. Hans Wingård Finne, f. 1758, var grosserer i trelastbransjen i Trondheim og kunne nyde godt av konjunkturene et par år, og selger det så igjen til proprietær Christen Johan Miiller for 16000 rdl. Imidlertid var Tonning død i 1804, hans gods ble fortsatt styrt av firmaet Tonning og Owesen til 1807, da også dette ble solgt til Christen Miiller, summen var 90000 rdl., selgeren enken Else Thode Lind. Dermed var alle de gods hvorav det store Verda/sgodset ble sammensatt sam/et på en hand og skulle så bli i nøyaktig 100 år. Det vil ha en viss interesse å se på de priser som i de siste 40 år før den endelige samling ble betalt for smågodsene. Det er nokså selvsagt ikke de absolutte tall som interesserer, heller ikke så meget de nesten selv følgelige stigninger i prisene, men mest det innbyrdes forhold mellom de summer som i siste halvdel av 1700-tallet ble betalt for godsene, hvorav man kan slutte seg til den innbyrdes vurdering. De tall som er oppført er
---- 507 SS-A ---- ikke helt eksakte, men betegnende nok til å gi grunnlag for følgende slutninger: Av de 5 enheter ser man at Indalsgodset har vært det største, vi kan gi det indekstallet 15. Så kommer Vukugodset med indekstall 8, deretter Dreiergodset med indekstall 5 og til slutt Juldals ålmenning og Malsågodset med indekstall henholdsvis 4 og 3, for Juldals ålmenning dog med noen usikkerhet, kfr. redegjørelsen for salget fra Broder Hagen til Hornemann. Spesielle kommentarer til denne indisering ansees unødvendig, vi kommer delvis inn på den i etterfølgende betraktninger. Ved Verdalsgodsets endelige samling er vi kommet til det tidspunkt da der bør tas opp til vurdering hvem man skal tillegge æren eller fortjenesten av samleverket som grunnlegger, organisator eller hva man vil kalle det. Som nevnt allerede på første side har Peter Dreier vært betraktet som den som grunnla Verdalsgodset, men at denne betraktning ikke kunne godtas uten sterke reservasjoner. Hva man enn må erkjenne om Peter Dreiers kvalifikasjoner som embedsmann, - noen egentlig fortjeneste som grunnlegger av Verdalsgodset kan han ikke tildeles, utenom at han erhvervet Suul og Nybyggets gods, bidrog han intet, det var hans hustru som bygget godsets eneste sagbruk, Dillansagen, som heller ikke kan sees å ha vært drevet ordentlig, Peter Dreier seiv glir helt ut av billedet. Problemstillingen kunne kanskje settes opp slik: Hvis innsats har veiet tyngst ved oppbyggingen av Verdalsgodset? - Dette spørsmål kan ikke besvares ved å utpeke noen enkeltperson, man må nekte å besvare et så forenklet spørsmål. Vi må ta for oss de enkelte medvirkende til analyse. Det er delvis gjort tidligere, men kan nu taes i sammenheng. Presten Peder Juels jordegods var et virkelig gods, han samlet det bevisst og bygget første sagbruk. Hans gods gikk for størstedelen gjennom Brix og Bing over i Rasmus Å. Hagens hender, hovedstammen videre som et Vukugods gjennom Broder Boysen, dennes sønn Rasmus B. Hagen, atter hans sønn Broder R. Hagen, dennes enke, hennes ekte felle nr. 2, Monrad, for tilslutt via Finne å havne i Mullers avsluttende samlingshånd. Den annen godssamler på 1600-tallet, presten Erik Schanckes gods lå betydelig etter Juels gods i størrelse, kom over i familien Dreier-Lunds hender - sammen med Dreiergodset - men smuldret opp mellom familien Lunds hender. Og hverken Brix eller Bing fyller noe større opp i billedet. Dreiergodset - ca. 1/7 av den samlede verdi omkring 1800 - ble samlet, men uten at dets innehavere gjorde noen egentlig innsats før det kom i Kierulfs hender, hvorom senere.
---- 508 ----
---- 509 SS-A ---- Tf r ■ r r- ■y. — •— i_ U Bl y; ■es E x ■a o o e © e
---- 510 SS-A ---- Men Hagen-ættens jordegods utgjordes ikke bare av Vukugodset, fra dette grener det Kluverske Malsågods seg ut. Og Hagenættens innsats kulminerer i Åge Hagens samling av Indalsgodset, som har sitt nederste grunnlag i teologene Scheens og Krogs smågodser. Det var ikke på farens, Rasmus Å. Hagens gods Åge Hagen bygget. Indalsgodset ble det betydeligste etter 1700-tallets verdsettelse, representerende en halvdel av det senere samlede Verdalsgods i verdi. Det er ikke til å komme forbi at det er justitsråd Åge Hagens innsats som har vært den største, når det spørs om samling av enkeltgods. Man kan uttrykke det slik at enda har vi bare hatt å gjøre med enkeltgodser. Det var da Kierulf fremtrådte at disse ble påbegynt samlet til storgods, med Indalsgodset som første erhvervelse og grunnstamme, hvortil etter 9 år Dreier-Lund-godset ble knyttet. Det er først etteråt disse to godser er slått sammen at man bør begynne å tale om et Verdalsgods, og vi tar da med i vurderingen Kierulfs rasjonalisering og intensivering av sagbruksdriften. Og det er på dette Verdalsgods Tonning bygger, samler inn flere enkeltgårder, og trekker inn i Verdals godset det Kluverske Malsågods. Men den som skulle fullføre samler verket ble Christen Miiller.
---- 511 SS-A ---- VÆRDALSGODSET — VÆRDALSBRUGET 1807-1908 Perioden C.J. Miiller 1807-1819 Fra Mullers overtagelse av Tonninggodset og Vukugodset har vi å gjøre med et sam let Verdalsgods. Men tidene fremover fra 1807 og henimot 40 år ble ikke noen lystig tid for skogeiere og trelasthandlere, heller ikke for Verdalsgodsets eiere. Man skulle vente at ettersom man kom lengere frem i tiden ville man få rikelige kilder til godsets historie. Men det er ikke så, det blir først fra 1854, da bl.a. de Jenssenske kopibøker og brevsamlinger begynner å foreligge at man kan finne stoff av interesse, utenom da hva offentlige protokoller kan ha å berette. Hva så spesielt Miiller-tiden angår har man i grunnen bare begynnelsen og slutten som fastpunkter, resten må søkes rekonstruert etter de almen-historiske linjer. De er forresten ganske kraftige. Om Miiller seiv, (f. 1752), foreligger ikke mange data. Musum antar at han var danskfødt. Da han kjøpte Verdalsgodset i 1807 var han eier av Vinje gods i Mosvik, et gods som han hadde hatt fra 1791, kjøpt av proprietær Joen Andreas Schancke, som døde året etter, og i 1792 giftet Miiller seg med datteren Elen Agnete. Der var visst 3 arvinger. Miiller hadde gitt 15800 rdl for Vinje gods som han i 1809-10 selger for 70000 rdl. Da det må antas med sikkerhet at han har tjent godt på driften av Vinjegodset med dets sagbruk i årene 1797-1807 må man gå ut fra at han var en ganske velholden mann ved kjøpet av Verdalsgodset 1807. Men så var også den samlede kjøpesum for Verdalsgodsene, toppris 106000 rdl tilsammen. Dertil kom senere odelsinnløsning med 30000 rdl. Kjøpet av Tonninggodset ble avgjort slik: Overtagelse av Tonnings 1. pr.obl. til enkekassen 2. pr.obl. til fru Tonning Kontant Ved likvidasjon (for trelast fra Vinje?) 28000 rdl. 34000 » 8000 » 20000 » Sum 90000 rdl
---- 512 SS-A ---- I kjøpet inngikk bordhave på Verdalsøra og bruksrett til bordtomt i Ila samt tømmerbeholdningene og utestående fordringer hos lei lendingene. Det kan noteres at Inns ålmenning ikke var nevnt i skjøtet. Opprinnelig var Tonnings kompanjong Owesen med på handelen, men Muller overtok også hans del. De sagbruk som fulgte med godset var: Nedre Grundfoss, Nerholmen, Vangstad, Ulvilla, Langdal, Levring. Dertil bygget Muller opp igjen Dillansagen som hadde ligget øde siden ca. 1720. 2 mindre sagbruk, Skrove og Hjellan, medfulgte også, men de ble forholdsvis snart solgt, og Ulvilla nedlagt. Det ble 7 sagbruk Muller satt med til foredling av tømmeret, her iberegnet Vukugodsets Fosnes sag. Men Muller satt ikke sikkert på godset, han hadde ikke odelsretten til Vukugodset. Denne måtte han kjøpe av den siste vi nu møter av Hagen ætten, Åge R. Hagen, som i 1810 på sin datters vegne selger den for 30000 rdl. Muller bodde de første 3 år på Vinje i Mosvik, men etter salget av dette gods i 1810 kjøpte han av kaptein Søren Holst, Maritvold og bosatte seg på gården, som altså igjen for en tid blir hovedsæte, og nu for det samlede Verdalsgods. Gården ble forøvrig aldri regnet å gå inn i godset. - Den eneste endring i eiendomsforholdene ellers i hans tid var at han kjøpte Bjørstad øvre, Bjørstad v. ble i oppsitternes eie inntil 1856, da Jenssen kjøpte den til godset. - Midtgrunnan v. som Muller i 1807 hadde kjøpt av oppsitterne, solgte han igjen i 1810 til kaptein Holst, et makeskifte med Maritvold. Den kom først i 1833 tilbake til godset da Jenssen kjøpte den. Noe som helst arkiv vedrørende Verdalsgodset fra Mullers tid finnes ikke, og det har ikke vært mulig å oppspore noen forbindelse mellom ham og de andre Miillerslektene i Innherred på den tid. Det fasteste man har å holde seg til er slutten på det hele, da Mullers bo etter hans død viste seg å være insolvent. Noen innberetning fra skifteretten, hvor Mullers venn, sorenskriver Lars Lie var formann, har ikke vært å finne, ingen dokumenter kan fremlegges om årsaken til miséren. Forklaringen på hvorfor det måtte gå slik ligger imidlertid opp i dagen, vi kan bare holde oss til professor Keilhaus vurdering ved følgende plukk av «Det Norske folks liv og historie»: «Den kolossale omsetning førte til at trelast handlerne anla store og kostbare sagbruk og kjøpte skogeiendommer i stor stil (under høykonjunkturen 1787-1807). Derved bandt de kapitaler som i den følgende nedgangstid blev umulig å løse». Mullers kjøp av godsene i 1807 skjedde da konjunkturene var på topp, og man merker seg at det var trelasthandlerne i Trondhjem, Tonnings enke, ved svigersønn Meincke og H. Finne som var selgere, firmaer som ved sine utenlandske forbindelser sikkert har hatt bedre betingelser for å bedømme kommende konjunkturer enn Muller som
---- 513 SS-A ---- satt inne på det avsidesliggende Vinje i Mosvika. - Og så bar det nedover, ja, helt til bunns. I 1808 stanset trelasteksporten helt, brukseierne «fikk ikke solgt sine produkter, de fikk ikke lån på sine lagre». - «I Trondheim var det utover høsten 1809 voldsom gjæring». - Så gav England fra høsten 1809 lisenser for å få trematerialer, det kom igang en febrilsk eksport, men den ble kortvarig, kan bare regnes i måneder. Trelastprisene falt videre, England tok mere og mere trelast fra Canada og forhøyet trelast tollen voldsomt. - Formelt var Norge stadig i krig med England, men i årene 1810-12 gikk farten omtrent som i fredens dager. Men til hvilke priser? Så gjorde engelskmennene igjen fra 1812 vanskeligheter med lisensene. Det ble dog, især fra Trondhjem, utført adskillig trelast. Det var imidlertid ikke bare på den ytre front at trelasthandlerne måtte kjempe, utførselen var belagt med så høye tollsatser, at f.eks. i 1818 utgjorde eksporttollen på trelast en tredjedel av statsinntektene. «Tiden fra 1815 utover er den store krisetid i den norske trelasthandels historie.» (Keilhau) Vi stanser foreløpig med å betrakte trelasthandelens utvikling. At den direkte virket tilbake på brukseierne, hvor disse ikke seiv var eksportører, er klart. Muller var neppe eksportør seiv, trelasthandlerne i Trodhjem avtok nok hans last. Og han har sikkert hatt en kamp uten nevneverdig stans hele den 10-års periode han drev Verdalsgodset. I alt skulle han forrente og avdra en investering på 136000 rdl fra 1807-10 og fremover. Hans hustru døde i 1812 og han fikk sitte i uskiftet bo. Seiv døde han i 1817 og boet kom under skifterettens behandling. Der ble holdt takst på boets eiendommer sommeren 1818 og den samlede takst på godset var 74900 spd. Hvis man kunne sammenligne denne takst med det investerte beløp 136000 rdl ville det gi et begrep om verdinedgangen, men når man er oppmerksom på at vi befinner oss i «pengeforvirringens tid», kan man likegodt la videre refleksjoner ligge. - Men taksten holdt ikke. Maritvold var solgt ved auksjon allerede 1818 for 8336 rdl. Godset ble satt til auksjon og ved fjerde gangs auksjon ble høyeste bud 28749 spdl, og herved var boets insolvens konstatert, idet dets aktiva ble 53906 spdl og underskuddet 19677 spdl. Forklaringen ligger for en del i at alle godsets 7 sagbruk fantes å være i mere eller mindre falleferdig stand, de vanskelige tider hadde ikke gitt anledning til vedlikehold, seiv Dillan sag, som var ny gjenoppført av Muller, vistnok i 1810, ble erklært å være i «måtelig forfatning». En detalj skal noteres: Ulvilla sagbruk er nu utgått av eiendomsfortegnelsen, det dukker ikke opp igjen. Med en kort stans før 1700 hadde det vært i drift siden 1657. Perioden Meincke 1819 -1832 Den som fikk tilslaget ved siste auksjon over Verdalsgodset var Hilmar Meincke, 3. generasjon av denne flensburgerslekt i Trondhjem,
---- 514 SS-A ---- grosserer i byen. Han var ikke ukjent med Verdalsgodset, idet han som svigersønn av Tonning, gift med dennes eneste datter og enearving, Anna Marie, hadde fraTonnings død i 1804 hjulpet sin svigermor med bestyrelsen av hennes eiendommer og salget til Miiller i 1807. - Familien hadde i 1819 en pantobligasjon i Verdalsgodset opprinnelig på 34000 rdl, nedbetalt til 17000 spdl, men så med renter steget til 26400 spdl. Det ble bare et par tusen Meincke måtte utrede i kontanter. - Sammen med sin yngre bror Just drev han fra 1819 - da faren Heinrich Meincke trakk seg tilbake fra forretningene - firmaet Meincke & Sønner & Co. Firmaet var et av de større handelshus i Trondhjem, import og eksport av for skjellige slags, også trelast, om det nok ikke var av de største trelast eksportører. Av større trelasteksportører var der ved slutten av 1820- årene kun to igjen i Trondhjem, H. Finne og Gram. Hilmar Meincke var iallfall formelt eneeier av Verdalsgodset, men driften har nok vært administrert av firmaet, iallfall eksporten. Vi har den samme status som i Tonningtiden, skogeiendommene, sagbrukene og eksporten på samme hand. «Skove og saugbrug som ikke bør skilles ad, fordi de laaner hinanden gjensidig styrke.» (Carsten Anker 1823) Hva Meincke kunne få ut av skoggodset avhang i første rekke av skogenes tilstand. Under den intense drift i årene 1797 til 1807 var skogene i det meste av Norge sterkt beskattet, Trøndelag i sin alminne lighet og Verdalen spesielt dannet ingen unntagelse. Kraft beskriver stillingen slik: «Værdalens prestegjæld har forhen havt gode skove, især i det vidløftige Vuku sogn, men de ere i en lang rekke af aar fortsat hugst haardt medtagne. De to andre sogn ere næsten ganske skovbare. Seiv i almindingene - 7 i tallet - er tømmeret for det meste borthugget uden der hvor adkomsten til samme er vanskelig.» Man må altså anta at den tømmermasse Meincke kunne drive ut av skogen var temmelig begrenset. Hadde nu Meincke noen særlig grunn til å drive intenst? Der finnes ingen kilder til bedømmelse av hvordan han har drevet, men en alminne lig orientering og betingelsene for trelasteksport på hans tid kan gi et begrep om hvordan det må ha artet seg. - Under perioden Miiller er omtalt de vanskeligheter, ja, nesten uavbrutt krise som var inntrådt for den norske trelasteksport fra 1807 og som i 1819, da Meincke overtok godset, øvet sitt trykk med full styrke. Trelasthandelen var den hårdest rammede av landets eksportnæringer, og den helt overveldende årsak var den engelske trelasttoll, instituert fra 1808-09 for å stimulere importen fra Canada. Tollen ble forhøyet flere ganger og steg i løpet av et par år til en slik høyde at den virket nesten lammende på den norske trelast eksport, som helt overveiende dengang hadde England som marked. Den lå med et så sterkt press på næringen, at da storbrannen på de uassurerte trelasttomter i Christiania i 1819 støtte til, ble resultatet
---- 515 SS-A ---- falitter over nesten hele linjen av trelasteksportører, alle kjente firmaer falt i grus, etterfulgt av en rekke konkurser i samme næring over hele Østlandet. Og som nevnt foran, hadde eksportørene å stri også med den norske eksporttoll. Slik var forholdene stort sett i Norge da Meincke overtok Verdals godset i 1819. Men i Trøndelag ser det ut til å være forholdsvis bedre. Engelskmannen, trelasteksperten Georg Norman, som besøkte Norge det år, sier at tilstanden i Trondhjem var meget bedre enn sydpå og anfører som en av grunnene at de trondhjemske kjøpmenn forsto sin forretning bedre enn de østlandske. - En slik attest måtte det være hyggelig for standen å innkassere, men vi bør søke å finne et mere rasjonelt grunnlag for de bedre tilstander. - Og det må vel ansees som en kjennsgjerning at årsaken for en vesentlig del lå i det forhold at den trønderske trelast ikke gikk til Storbritannia, men til Irland. Det hadde den gjort mange år og båndene med Irland var blitt sterke, forbindels ene intime. Tonnings kompanjong Owesen f.eks. var gift med en irlenderinne og kalte sitt landsted Ballyshannon etter fruens fødested (senere omdøpt til Loviselyst, ved Leangen st.) - Da f.eks. i 1807 154 trelastskuter ble utklarert fra Trondhjem gikk de 147 til Irland og bare 5 til England. Og når forholdene hadde utviklet seg slik, hadde det to dypere årsaker, den ene at de trønderske bord og planker var regnet å være av ringere kvalitet enn trelasten fra Østlandet, de engelske trelast importører ville ikke ha dem, men lot dem gå hus forbi til Irland, bordene var for korte og smale, men gode nok for irlenderne som ikke hadde råd til å være så kresne. - Den annen årsak var at Irland hadde andre, greiere tollsatser enn England, tollen var fastsatt etter mere gradert skala så vi var her mindre ugunstig stillet. De eneste byer som i årene 1815-22 sendte trelast til Irland var Trondhjem og Kristian sund. Eksporten fra Trondhjem kunne i disse årene 1815-50 dreie seg om vel 4000 lester jevnt over. Men det var ikke mere enn 1/3 av hva den hadde vært før 1807. - For vurderingen av driften ved Verdalsgodset har man bare det her skisserte grunnlag, ingen konkrete oppgåver. Med den uthuggede tilstand skogene var i, og med de begrensede avsetnings muligheter som forelå, må man anta at driften ikke kan ha vært sterk. A dømme fra et par svakt antydede trekk hos Meincke vil man tro at han var en rimelig mann overfor sine leilendinger. Når han var i Verdalen, deltok han i bøndenes kalaser enda han var en stor patron og både etter billedet og andre forhold og dømme tilhørte de øverste lag av handelspatrisiatet i Trondhjem. - Men han lot ikke sakene drive, meldte leilendingene for ulovlig hugst når slikt fant sted. - I festesedlene til leilendingene var som før inntatt bl.a.: «Skovhugst, kjørsel og arbeide og hvad andet fornødent eragtes til mit brugs drift skal paa forlangende præsteres af forpakteren imod den almindelig gjeldende betaling.» Bind VI A —33
---- 516 SS-A ---- Meincke innfører delvis forpaktningsformen istedet for den tidligere bygselsform, til en viss grad tilstramming av forholdet. Meinckes fullmektig i Verdalen var inntil 1827 dyrlegen Haldo Dahl, derefter løytnant Halck. Den siste undertegner seg etter Meinckes død i 1830 på fru Meinckes vegne som «bestyrer af det Værdalske Jorde gods.» Han blir forresten senere - under «justitssagen mod Nicolai Jenssen» - betegnet som den som innførte «skogtyverierne» for al menningsskogene, det vil antagelig si så gjennom fingrene med eller kanskje tilskyndet bøndene til hugst i almenningene for salg til Meinckes sagbruk. Det har formentlig vært i Meinckes tid at Inns eller Sul ålmenning ble erkjent å tilligge godset. Musum oppgir at Meincke kjøpte den, men det må betviles om dette er et adekvat uttrykk for hva som fant sted. Pante bøkene inneholder intet derom, det eneste som har vært å finne er etter panteregistret at departementet for det indre i en skrivelse av 17.4.1863 uttaler seg om Jenssens besittelsesrett til ålmenningen, hvilket må ha vært positivt for Jenssen, idet han året etter selger ålmenningen til staten. Innsalmenningen har altså en 40 års tid inngått i godset. - Ellers er de eneste forandringene i godsets sammensetning i Meinckes tid at han i 1828 kjøpte den ene Markengård på auksjon etter Ole Hagen Rust, den andre hadde han fra før, og i 1826 kjøpte han Tosteigan, i 1821 Overholmen mellem. Når Meincke oppholdt seg i Verdalen, var Ner-Holmen hans residens, Maritvold var jo ved auksjonssalget i 1818 frasolgt. Han utså seg Ner- Holmen til å bli godsets hovedgård og gjorde i 1828 en avtale med lei lendingen Christofer Nerholm om at denne skulle opplate Ner-Holmen til Meinckes disposisjon mot å få feste på Sør-Stene. Men lengre kom det ikke i Meinckes tid. Hilmar Meincke døde i 1830 på sin herregard Lade ved Trondhjem. Året i forveien var firmaet Meincke & Sønner blitt oppløst og dets forretningsforbindelser overtatt av C. L. Schreiner og J. C. Wildhagen. Stillingen for trelasthandelen var ved dette tidspunkt «så mørk som den neppe noensinde tidligere hadde vært» (O. Kristiansen). Etter Trond hjemsrepresentanten, trelastgrosserer J. S. Grams uttalelser i stortinget 1830 hadde «seiv de forhen viktigste sagbrug ingen værd mere», og at «endog de der ligge den mektige hovedstad nærmest nu ikke betales med hvad et aars afgift før beløp til», og videre: «Landets største skoveien domme nu ofte betales blot med et aars rente av hvad de for kort tid siden har kostet.» Hvordan skulle enken Anne Marie Meincke til Lade nu ta situa sjonen. Hun satt godt i det og behøvde ikke å forhaste seg, men følte seg antagelig ikke kapabel til å styre med godset, barnløs var hun og hadde
---- 517 SS-A ---- ikke, som sin mor, en svigersønn i bransjen til støtte. Etter et par års tid solgte hun godset til grosserer Nicolai Jenssen for 32000 spdl. Hilmar Meincke. Eierav Verdalsgodset 1819-1832. Nicolai Jenssen. Eierav Verdalsgodset 1832-1867. Perioden Nicolai Jenssen 1832 -1867 Innledningsvis er ved salget av godset i 1832 uttalt at det da kom i godseier Nicolai Jenssens faste hand. Og det uttrykk kan man stå ved. - Kjøpet fant sted under en periode da familien Jenssen, dens 2. genera sjon i Norge, la under seg store eiendommer, hvorav man må betegne Verdalsgodset som den største. Om slekten Jenssen i Trondhjem skal i korthet noteres følgende data: Stamfaren for den, sønderjyden Matz Jenssen, f. i Tønder 1760, var av opprinnelig yrke skipper og kargadør, hadde i mange år seilt på Trond hjem og må ha vært godt kjent med forholdene der da han omkring 1790 bosatte seg i byen og etablerte stasjonær forretningsdrift med borgerskap der, først under betegnelsen kjøpmann, - fra 1809 grosserer, Av sønner hadde han 4, den eldste var vår Jens Nicolai Jenssen, f. 1792' Som 15-åring ble han sendt til England, gjennomgikk den 2-årige handelsskole Green Row Academy i Cumberland. Hjemkommen ble
---- 518 SS-A ---- han knyttet til farens forretningshus, hvor også den yngre bror Hans Peter trådte inn. Da Matz Jenssen døde i 1813, fortsatte hans enke Anna Dorenfelt firmaet «i fellesskab med mine tvende sønner Nicolai Jenssen og Hans Peter Jenssen.» Av de to yngre sønner, Anton og cand. teol. Laurits, kjøpte Anton i 1820 Vinje gods i Mosvika, og Laurits kjøpte i 1836 Ranheim. Fellesskapet mellom fru Anna Jenssen og sønnene varte til 1836, da Nicolai ble utløst som kompanjong. Han hadde allerede da i 1832 for egen regning kjøpt Verdalsgodset av fru Anna Marie Meincke. Ved utløsningen overtok han firmaets eiendommer Mostadmarken jernverk med jord- og skogeiendommer med tilhørende skipningsplass for trelast og malm i Hommelvika. Med Nicolai Jenssens inntreden i rekken av Verdalsgodsets eiere for en tid av 35 år stiger en sterk personlighet frem for oss. Kunnskapsrik, kultivert og dyktig forretningsmann som han var, ble han under sitt livsløp betrodd viktige stillingen hovedbokholder og senere bankdirek tør i Norges Bank, stortingsmann fra Trondhjem og Levanger 1833, - 36 ( _37, .42, -45 og -54. Nordre Trondhjems Amtstidende 8.8.1850: «Fra Trondhjem er N. Jenssen selvskreven.» - Av kong Oscar I tilbudt en statsrådstilling som han dog ikke mottok og var av det første kull som ble utnevnt til ridder av St. Olafs orden. Viseordfører og ordfører i Trondhjem i flere valgperioder. Som stortingsmann ble han betegnet som «ved enhver leilighed den praktiske liberalismes ivrigste forfægter», og «arbeidet for de anskuelser som vandt principiel seier i 1830 og 1840-årenes næringsliv.» Han ble i 1821 gift med Bernhardine Elster. For kjøpet av Verdalsgodset henvises til avskriften av skjøtet under kil der. Hva spesielt sagbrukene angår er de nevnt i et antall av 10 iberegnet det sagbruk Skrove og Hjellan kunne komme med i fortegnelsen, savner for klaring. - Av de resterende 7 ble Levring og Langdal forholdsvis tidlig nedlagt, og Nedre Grundfoss, som i 1850-årene sto for ombygging, ble ikke gjenoppført, men fossen ble i 1861 utbygget for en større mølle. De forandringer i godsets sammensetning som fant sted i Jenssens tid var følgende: I 1833 kjøper Jenssen Midtgrunnan v. av oppsitterne, men selger den igjen i 1844, - og i 1842 selger han Sætran til brukerne. Bjørstad v. kjøper han av brukerne i 1856 og Nonset i 1845 av Vuku kirke. Så kjøper Jenssen i 1845 Storstad ø. og m. og Sundbyenget, i 1854 Volden og Storstad v. - Og til slutt kjøper Jenssen i 1860-61 Nordre Færens Ålmenning av Selbo Kobberverk, eier av Merakergodset, og grensen mellom dette og «Værdalsfæren», som lange tider hadde vært uryddige ble bragt i orden ved den anledning. Det eneste salg av betydning fra godset var salget av Inns ålmenning,
---- 519 SS-A ---- en eiendom hvor besittelsesretten ble bestridt av kommisjonen i 1861. Den var i det tingleste skjote av 1832 fra fru Meincke oppregnet som en av godsets eiendommer. Jenssen hadde betalt skatt av den alle årene, den fantes ikke i fortegnelsen av 1842 over statens eiendommer og der legges frem en forretning av 1764, hvoretter den daværende foged. Arnet hadde fastslått at skogen i Sul, navnlig i traktaten omkring Inns vatnet tilhørte godset. Staten måtte i 1863 erkjenne Jenssens eiendoms rett, og han solgte den til staten i 1864. Kjøpesummen for godset, 32000 spdl. ble avgjort slik at Jenssen enkekassens 1. pr. panteobligasjon på 20000 spdl. og utstedte en 2. pr. panteobligasjon til fru Meincke for restbeløpet, 12000 spdl. Den siste ble innfridd 1837, den første 1854 og erstattet med et 1. pr. pantelån i Trondhjems Sparebank. Da Jenssen overtok Verdalsgodset i 1832, var konjunkturene for tre last like trykkende som de hadde vært i over 20 år. Men fra 1833 begynte det å lysne så smått. Det var Frankrike som denne gang ga tre lasthandelen liv, og franskmennene var ikke så fordringsfulle med hensyn til trelastens kvalitet som engelskmennene, den trønderske trelast kunne få avsetning der. Men demringen ble langvarig. Det var først fra 1842 at det ble lysere, og en varig oppgang såtte inn. Om disse år skriver Jenssen i 1865: «Det var saamenn værre for 20-30 aar siden da paa grund af total mangel paa afsetning saa godt som intet skovbrug kunde drives.» Året 1842 markerer et vendepunkt. Den norske trelast handel vant tilbake sine gamle markeder, engelskmennene erkjente åpent gjennom Sir Robert Peels munn i parlamentet: «Sannheten er at vi holder på å gjøre en stor urett god igjen» - det gjaldt forslaget om nedsettelse av trelasttollen. Trelasthandelens videre alminnelige utvikling skal ikke følges videre. Det er klart at forholdene med den influerte på driften av Verdals godsets skoger og sagbruk. Konkrete oppgåver foreligger bare sparsomt, men synes å gi et bilde av svak drift de første 10 år fra over tagelsen, vi kan anta ca. 4000 stokker pr. år. Så steg driften fra vende punktåret 1842 og lå en årrekke på gjennomsnittlig 14000 stokker, iallfall en ti-års tid fremover, 4000 kubikkmeter pr. år (Moen). Om året 1845 sier amtmannen at «skovdriften foregaar med lige om ikke større kraft end foregaaende aar.» - Om 5-året 1846-50 uttales at skogdriften er i avtagende, eksporten mindre lønnende. Om 5-året 1851-55 uttales at «skoven paa grund af de høie priser for al slags trælast ere temmelig medtagne», om 5-året 1856-60 høyere priser pa trelast med derav følgende «overdreven og hensynsløs» skoghugst. Vi har all grunn til å tro at N. Jenssen, som man kan betegne som en skogentusiast, ikke drev hensynsløs hugst. En forstmessig bedømmelse
---- 520 SS-A ---- vil sikkert vurdere en drift på 4000 kubikkmeter årlig som forsvarlig fra de områder som dengang var drivverdige. Men som sagt, man savner konkrete oppgåver for årene 1852-62. For 1863 viser bruksfullmektigens oppgåver 46000 stokker, et tall som Jenssen betviler, - «der må være feil etsteds». For årene 1864-66 er oppgåvene 17300, 17800 og 26500 stokker. - Ved utstedelsen av sine direktiver for hugsten viser Jenssen seg å ha vært tilbakeholdende og det gjør seg selvsagt mest gjeldende når trelastprisene er lave. Storstormen over Trøndelag i 1837 ødela også i Verdalen store verdier, foruten ødeleggelsen ved stormfallene fikk man over store strekninger en rotløyse som igjen førte til skogtørring, en foreteelse som i mange år gav bekymringer og ikke var helt over vunnet før omkring 1865. Moen skriver forøvrig herom: «Dog virket skogtørken efter storstormen i 1837 (til omkring 1850) på store strek ninger som foryngelsesfelter.» Jenssens tilbakeholdenhet med hensyn til hugst gikk i arv til hans etterfølgere, det var han som skapte den tradisjon at skogen skulle spares mest mulig. Fra 1864 ville han «fremtidig aldeles forbyde gjete hold.» - Rensningsarbeider i fløtningselvene kan ikke sees omtalt og må i tilfelle antas å ha foregått i bare sparsom utstrekning. Av andre arbeider i vassdragene denne periode må nevnes byggingen av fløtnings dammen ved Innsvatnets utløp i 1857. Som nevnt foran hadde Jenssen til foredling av tømmeret 5 effektive sagbruk, Fossneset, Vangstad, Nerholmen, Dillan og Grundfoss nedre. Den sistnevnte falt bort fra 1858. Av de øvrige 4 sees Dillan å være ombygget til flerbladig sag i 1854. Den hadde bom felles med Nerholmsagen. Av disse 4 sagene var Fossneset den største, deretter Dillan, begge flerbladede, så Nerholmen og tilslutt Vangstad. lallfall ved Dillan og Fossneset var det cirkelsager foruten oppgangssagene, som hadde alminnelige sagblader og «silkesagblader.» I årene 1861-65 var den gjennomsnittlige produksjon ved sagbrukene: Ca. 1800tylvterplanker « 2200 tylvter bord « 150 tylvter bjelker Transporten fra sagbrukene Fossneset, Dillan og Nerholmen til stapelplassen ved Verdalsøra var fløtning i flater, ikke en eneste gang kan kjøring sees omtalt. Trelasten gikk hovedsakelig til eksport fra Jenssens trelasttomter i Ila. Om Jenssen enn var en krevende arbeidsherre var han full av bekym ring for sine leilendingers utkomme når det ble lite hugst, men noe ble alltid hugget seiv om det bragte tap. - «I disse Folks Betragtning var Jenssen deres Øvrighed, deres Amtmand i alle maader, og i de naive Folks Tanker var der aldrig kommen nogen høiere Øvrighed end han.» (Avd. Dunker i Høiesteret).
---- 521 SS-A ---- Holmen eller Nerholmen. Det var på Meinckes tid at Nerholmen ble brukssentret for Verdalsgodset. Men det var Nicolai Jenssen som lot bygge hovedbygningen som vises på dette bildet. Dette skjedde i 1844- 45. Stilen karakteriseres som tillempet sydtysk. Men Jenssens øyesten ble Nerholmen eller Holmen som den nu ble kalt. Som nevnt hadde Meincke forberedt etableringen av brukssenteret på Holmen. I årene 1844-45 ble gardens hovedbygning etter tegning og arbeidsledelse av en tysk arkitekt Meinhardt, som via praksis hos slotts arkitekten i St. Petersburg hadde slått seg ned i Trondhjem. Huset ble bygget i en stil som den dag i dag må vinne anerkjennelse ved sine gode proporsjoner og den vellykkede plassering i terrenget. Stilen er ikke trøndersk, men kan karakteriseres som en taktfull tillemping av sydtysk stil. Den virker ikke fremmedartet. Men iallfall i N. Jenssens tid ble fest salen ikke skueplassen for så mange ball som den kunne gi anledning til. Også på forbedring av gardens jordvei ble der lagt meget arbeide og store omkostninger, den ble av mange sakkyndige ansett å være et mønsterbruk, men onde tunger - som der fantes mange av også i Verdalen - sa at hvis man ville lære hvordan et gardsbruk ikke skulle drives, måtte man se på Holmen. Del er ikke stedet her å komme nærmere inn på gårdsdriften. Den ga i beste tilfelle i regnskapet, et års underskudd i første halvdel av 1860-tallet skyldtes tilfeldige sammen støtende omstendigheter. (Se imidlertid Liv og virksomhet ved Værdals godset.) I årene 1854-56 holdt Jenssen egen agronomutdannet mann for
---- 522 SS-A ---- gården, Nissen. I de første årene etter ombyggingen var Jenssen mest i kortere perioder, familien i lengere perioder på Holmen hver sommer, i første halvdel av 1860-tallet var han der størstedelen av sommeren, senere bare på kortere opphold. N. Jenssens nærmeste medarbeidere var hans 2 sønner, Christian og Laurits Nicolai og hans svigersønn Anton Getz, gift med datteren Anna. Mellom Jenssen og hans eldste sønn Christian var forholdet alltid meget godt. Sønnens elskelige innadvendte natur ble tidlig bøyet under farens sterke vilje, og han beholdt denne stilling hele sitt liv. - Den annen sønn, Laurits Nicolai, var utrustet med samme selvfølelse som faren og hadde vanskeligere for å underordne seg ham. Utdannet ved den «Polytech niske Anstalt i Berlin», hvor han etter et brev fra ham skulle bli «bygmester eller hvad pokker der er.» Han hadde en etter forholdene solid teknisk utdannelse, og han fikk bl.a. bestyrelsen av firmaets jern verk i Mostadmarka. Hans deltagelse i styrelsen av Verdalsgodset var av konsultativ natur ved bygging av dammer, sagbruk 0.1, Han kunne være uenig med sin meget selvbestemmende far og var ikke redd for å si fra - fra sitt ensomme bosted på Mostadverket. Hans vitalitet og virke trang fikk ikke anledning til å utfolde seg. Overfor broren, bufferen Christian, beklager han seg: «Man føres dog ei i ledebaand alle sine dage», «aarligen spildes mange penge ved den nuværende drifts maade..» - Faren på sin side taler i 1863 i litt spydig spøkefullhet om «smeden fra Mostadmarken», senere i mere alvorlige ordelag, men de tilhører familiekrøniken. Jenssens bruksfullmektige var: 1832-39 Johan Dahl 1839-48 Høiseth 1848-61 P.O. Dahl, bror av Joh. Dahl 1861- Gerhard Dahl, übeslektet med de to tidligere Dahl-er I perioden Nicolai Jenssen fremtrer en begivenhet som trenger alt annet i denne perioden i bakgrunnen: «Justitssagen mod Nicolai Jenssen.» - Den influerte visstnok ikke videre på eiendoms- eller drifts forholdene, men den opptok sinnene sterkt i flere år, ikke bare sinnene hos eierne og folk i Verdalen, men også i Trondhjem og Trøndelag forøvrig og utover det hele land. Den store sensasjon var at en av landets mest fremtredende borgere var anklaget for tyveri, «skov tyveri.» Der var først oppnevnt en egen kommisjon til både å undersøke og dømme i alle almenningssaker, og videre ble denne saken innanket for høyesterett. Hele saken, som endte med Nicolai Jenssens fulle frifinnelse, er behandlet i et eget skrift, redigert av Jenssens forsvarer, den kjente
---- 523 SS-A ---- advokat Bernhard Dunker. Det vil være på sin plass her å gi et utdrag av den. Av Dunkers intimasjon hitsettes: «Justitssagen mod Nicolai Jenssen, der.blev paadømt i høiesteret den 26. mai 1865 efter at have været for handlet i retten i 4 uger, er fra flere sider betragtet den merkeligste sag der efterat vore politiske forholde kunde siges endeligen ordnede, har været behandlet ved vore domstole. - Ved den paa-ankede Commisjons dom, avsagt i 1863, var en av landets mest anseede mænd, for anstiftelse av tyveri samt anden delagtighed i denne forbrydelse under 16 forskjell ige poster, dømt til 30 dagers fængsel på vand og brød. Og dog var denne mand aldeles uskyldig Her havde ved et besynderligt og til all lykke yderst skjeldent sammen træf av de mest uligeartede aarsager uskyldigheden alt det mod sig som har magt i vor retspleie og i vort land. Av interesse for landets vel oppstod harme over vore skoves ødeleggelse og denne harme vendtes ved vedkommendes übehendighed og uforstand mod Nicolai Jenssen. Privat fiendskap og politisk hevnlyst bemektigede sig tændstoffet, for pestede opinionen..... Dertil kom at forskjellige omstendigheder var skikkede til at vildlede ikke alene den overfladiske oppfatning hos almenheden, men ogsaa den mistenksomme skepticisme hos routinerede dommere Jenssens skovforvalter, der havde forestaat skovdriften i Værdals godsets betydelige skove og derhos indkjøbet af last fra fremmede skove, havde af letsindighed, og fordi handelen bragte ham fordele, jevnlig for Jenssens regning kjøbt tømmer, der ulovlig var hugget i statens skove, i hvilke almuen have ret til at hugge til husbrug, men ikke til salg, og for at frelse sig havde han søgt at skyde skylden paa sin herre. Faren var bleven i høy grad forøget derved, at der allerede var faldet et slags præjudikat mod Jenssen i en justitssag mod hans forvalter og nogle av hans leilendinger, i hvilken sag der av høiesteret i 1861 var aysagt en dom som neppe vilde være falden dersom hin sag ligesom den påfølgende mod Jenssen seiv havde kunnet avvente roligere tider, idet høiesteret havde underkjendt de underordnede retters domme og fældet forvalteren for anstiftelse av tyveri i en skov, som nu er bevist at være Jenssens egen eiendom og kun for videre tiltale og mod at betale sagens omkostninger havde frifunnet huggerne, der i virkeligheden stod aldeles udenfor det criminelle saavelsom eiendomsspørsmålet, da de havde foretaget hugsten efter forvalterens befaling » Såvidt advokat Dunker foreløpig. - Til forklaring av hvordan denne sak kunne bre seg slik utover skal anføres at almenheten lenge hadde vært oppskaket over skogenes ødeleggelse ved forskjellige autoriteters uttalelser, således forstmester Barths innberetning av 1857, lensmann i
---- 524 SS-A ---- Verdal, Ryghs innberetninger av 1858 og 1861, foged Schives uttalelser av 1858 og forstmester Asbjørnsens innberetning av 1860. Hvordan forholdene var blitt så ille - dog neppe i den grad man føre stilte seg - finner sin forklaring i statens eget usikre styre av almenning ene i mange år, ved således f.eks. ved amtmannen å utstede hugst bevillinger i noen år etter 1849, de par første år i stor utstrekning, hugster hvor kontrollen med de hugne kvanta nok hadde vært særlig slapp. Først etteråt der i siste havldel av 50-årene var ansatt forstmester og almenningsstyrelser var organisert, ble der satt i verk egentlig kontroll. Et resultat av denne kontroll var at almenningsstyret i Verdal i 1859 reiste sak mot flere av Verdalsgodsets leilendinger, hvorunder også forvalter Dahl ble tiltalt, og det var hans forklaring under denne sak som ga anledning til at Jenssen også ble ført frem i søkelyset, idet Dahl i september og oktober 1859 forklarte at han oftere hadde hørt klager over at brukets leilendinger solgte almenningstømmer til Jenssen, men Dahl mottok tømmeret først etteråt det var bragt over på Verdalsgodsets grunn og da uten videre undersøkelser om vedkommendes adkomst, fordi hans prinsipal hadde sagt ham «at det fik bli leverandørens egen sak om hugsten var lovlig, samt at han, Jenssen, var utenfor saken når han kun ga den akkorderte betaling.» Under et kontinuasjonsforhør et par måneder senere tilbakekaller Dahl sine forklaringer og søker å gjøre Jenssen uansvarlig for mot tagelsen av ulovlig almenningstømmer, men under sakens videre gang går han tilbake til sine første forklaringer og påstår å ha vært påvirket av Jenssen til å tilbakekalle beskyldningene. 1 årene omkring 1860 fortsatte propagandaen å hisse opp stemningen mot Nicolai Jenssen og overøvrigheten bøyde seg for opinionen og gikk til aksjon, idet amtmannen i Nordre Trondhjems amt ved overrett sagfører Gløersen såtte Nicolai Jenssen under tiltale for anstiftelse av og deltagelse i ulovligt åvirke i statens almenninger, og saken ble anlagt for den ved kgl. res. av 6.6.1861 nedsatte kommisjon til undersøkelse av Verdalens almenninger og pådømmelse av de deri forøvede misligheter. Til medlemmene av denne kommisjon ble oppnevnt politimester, senere sorenskriver Gram og byfoged Meidell. Oppnevnelsen av disse menn ble sterkt kritisert av advokat Dunker som i sitt innlegg for høyesterett uttaler: «Dog den mest uheldige mangel ved commisjonens sammensetning er dens fuldkomne mangel på egentlig sagkyndighed.» Ved kommisjonens dom av 26. mars 1863 ble Jenssen etter kriminal lovens 19-1, jfr. 5-1 samt 19-6, ilagt 30 dagers fengsel på vann og brød, erstatning til statskassen med 507 spdl. 52 ski. og saksomkostninger, hvoriblant salær til kommisjonens medlemmer med 1000 spdl. og til
---- 525 SS-A ---- staten 450 spdl. Begge parter innanket saken for høyesterett, fra det offentliges side kun for de 16 poster hvorfor Jenssen ble felt. Ved at saken var innanket for høyesterett, fikk den selvfølgelig om mulig enda større publisitet, og det var åpenbart Morgenbladet som mest sørget for det. Dets redaktør var den konservative Herman Friele, som i 1857 hadde avløst den mere liberale Stabell, og Morgenbladet hadde tatt inn et par artikler som i skarp form siktet Jenssen for de for brytelser som han ble tiltalt for. Friele var svigersønn av høyesteretts justitiarius P. Lasson, og advokat Dunker gjorde krav på at justitiarius Lasson ikke var habil til å delta i sakens behandling, da Morgenbladets ansvar for artiklene var avhengig av den dom som høyesterett skulle avsi. Lasson seiv erklærte at han ikke ville vike sete, og dermed ble det. Sakens behandling i høyesterett begynte den 2. mai 1865 med advokat Birch som aktor, advokat Dunker som forsvarer. Retten var sammen satt av følgende dominere: Assessorene Hjelm, Manthey, Hallager, Løvenskjold, Blich, statssekretær Aall, generalauditør Diricks og justitiarius Lasson, voterende i nevnte rekkefolge. Den 16. mai nedla aktor påstand om at kommisjonens dom skjerpes eller stedfestes, dog således at erstatningen bestemmes til 508 spdl. 45 ski., samt utredning av diverse omkostninger. Umiddelbart etter den 16. mai begynte forsvareren regjeringsadvokat Dunker sitt tilsvar som fortsattes hver dag til og med 20. mai. Det har vanligvis vært karakterisert som en av denne skarpskodde jurists beste prestasjoner. Den 26. mai voterte rettens medlemmer etter loddtrekning i den foran oppgitte orden. Etteråt rettens medlemmer hadde avlevert sine vota ble med 5 mot 3 avsagt dom overensstemmende med 2. voterende, assessor Mantheys votum som lød således: «Grasserer Jens Nicolai Jenssen bør for Justitiens tiltale i denne sag, forsaavidt påanket er, fri at være. Sagens omkostninger, deriblandt salarium til commissariene, nuværende sorenskriver Gram og byfoged Meidell tilsammen 1000 spdl udredes af statskassen.» For høyesterett var saken nu ferdig, men ikke helt ellers. Dunker utga et par tilleggshefter og kom i prosess med assessor Hjelm. Morgenbladet fortsatte sine anklager mot Jenssen, som anla injurieprosess mot bladet og ved bytingsdom i Kristiania 22.2. 1866 ble det avgjort at Jenssen heller ikke var skyldig etter de poster som ikke var kommet under Høyesteretts påkjennelse. Det ble Morgenbladets faktor, den stakkels Elling, som fikk dommen på seg, bot til statskassen og prosessom kostninger. Redaktør Friele var krøpet i dekning. I de 4 årene 1861-1865 hadde «Justitssagen» ligget med et utålelig press, ikke bare på Jenssen seiv, men på hele familien, de kom seg aldri av det. Jenssen bevarte sin sinnsoverlegenhet, pålegger sin fullmektig
---- 526 SS-A ---- Gerhard Dahl å vise humanitet og måtehold overfor leilendingene og er bekymret for folkene når de i 1865 tjener så lite ved at hugsten inn skrenkes. Allerede i 1863 hadde han trådt ut av «husets forretninger» og i 1865 overdratt bestyrelsen av Verdalsgodset til sin sønn Laurits Nikolai. Men det ser ut til at han ikke kunne få seg til å gi fra seg tøilene reelt, og der blir intrafamiliær uro. Nicolai Jenssen var blitt en gammel mann for hvem døden må antas å ha kommet som en befrielse 29. aug. 1867. Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887 Ved Nicolai Jenssens død gikk Verdalsgodset over i arvingenes eie under Betegnelsen «Felleseiendommen». Arvingene var hans enke Bernhardine, f. Elster, 3 sønner og 3 døtre. Fru Jenssen satt som eier av halvdelen i godset, hver av barna med 1/12. (Mostadmarka gods hadde Jenssen ved gavebrev av 8.3.1866 overdratt sine barn. L. N. Jenssen overtok det imidlertid snart som eneeier.) - Ved N. Jenssens død i 1867 kunngjorde enken at mannens død ikke hadde noen innflytelse på firmaets forretninger som ville bli uforandret fortsatt av dets tilbake værende innehavere Christian Jenssen og Anton Getz. Den sistnevnte døde allerede i 1868. - Dette gjaldt handelshuset N. Jenssen & Sønner, hvorav L. N. Jenssen Mostadmarka ikke hadde vært innehaver, men under hvilket han hadde bestyrt Mostadmarka verk. Laurits Nicolay Jenssen. Medeier i Verdalsgodset 1867-87. Christian Jenssen. Medeier i Verdalsgodset 1867-87.
---- 527 SS-A ---- Hvordan administrasjonen av felleseiet Verdalsgodset var ordnet formelt føreligger der intet direkte om. Det ser imidlertid ut som om L. N. Jenssen tok ledelsen av godsets drift, d.v.s. skogsdrift og fored lingen. Allerede våren 1867, da Nie. Jenssens helbredstilstand utelukket at han kunne befatte seg med driften, sees L. N. Jenssen å ha foretatt en befaring av godset, foretatt opptellinger av tømmer og trelast og kommer med forslag, anfører bl.a.: «Fader samtykker....» osv. Den gamle er altså fremdeles den som bestemmer. Etter hva der føreligger av stoff fra den siste del av denne periode, fra 1881-84, ser det ut som om det er L. N. Jenssen og firmaet N. Jenssen & Sønner som i samdrektighet har administrert Verdalsgodset. Forholdet og samarbeidet mellom brødrene var alltid det beste, den urbane Christian og den impulsive og foretagsomme Laurits Nikolai. Som den teknisk utdannede og det praktiske livs mann L. N. Jenssen var, måtte det bli ham som førte innseende med godsets skog- og sagdrift. Det var mest som salgskontor, «udskibningskontor», firmaet N. Jenssen & Sønner bidrog til driften. Det var kontoret i Trondhjem som ble betegnet som godsets hovedkontor. Det var også salgskontor for tre lasten fra Mostadverket. - I Verdalen fortsatte Gerhard Dahl som bruksfullmektig med bppel først på Lerhaugen, senere på Verdalsøra - Han døde i 1880. Etteråt N. Jenssen hadde kjøpt Bjørstad v., Volden og Storstad i midten av 1850-årene, var forandringene i godsets sammensetning betyd ningsløse en lengre periode, vi kan bare notere at Marken s. ble solgt i 1870. - Men i midten av 1880-årene ble det endel forandringer, idet først Marken n. og Grundfoss mølle ble solgt i 1883, Sundbyenget og Volden i 1884 og Kulsli s. i 1886. - Av kjøp skal bare noteres Mikvold st. i 1884, overtatt fra stiger ved Nikkelverket, R. Slipern, ved hans gjeldsforhold til godset, som nyttiggjorde seg gården til dampsagtomter. Innen godsets område oppsto to grubeforetagender. Den ene var Malså svovelkisgrube øverst i Malsådalen, opptatt av H. Finne i 1886 med Malså smeltehytte. Gruben ble drevet i 16 år og det kan ikke sees at noen av godsets eiere var interessert. Der ble antagelig brukt ved og tre kull til hytten, endel antagelig fra godsets skoger, men nok også fra ålmenningen og Ogndalen. Det var et mindre foretagende. Det andre grubeforetagende, Verdalens Nikkelverk, ble opptatt i 1876 og hadde sine gruber i strøket Dyrhaugen-Byna seter med smeltehytte ved Skjækerfossen fra 1881. Malmen ble på vinterføre kjørt til hytten, hvor først svovelen ble brent ut ved vedfyring og deretter smeltet med koks. Det selskap som med overveiende engelsk kapital til 1880 hadde drevet Ytterøens gruber, overtok fra 1881 helt driften ved Nikkelverket.
---- 528 ----
---- 529 SS-A ---- Godsets eiere hadde interesse i foretagendet i form av royalty og 1/10 av aksjene. Det ble nedlagt i 1890-91 etter å ha drevet ut gjennomsnittlig årlig ca. 1800 tonn malm, svarende til 24 tonn nikkel. Noe nevneverdig inngrep i skogens masse for å skaffe røstved har det neppe vært tale om. Arbeidsstokken ved grubene og hytten var tilsammen ca. 60 mann gjennomsnittlig. Tillagt malmkjørere og malmhester har det nok vært noe inngrep i Helgådalens arbeidskraft. - Når nu de yngre krefter, som representert ved L. N. Jenssen i 1861 hadde erklært bl.a. at man «årligen spilder mange penge ved den nu værende driftsmaade», kom til ledelsen, skulle man vente at de på klagede driftsmåter ville bli omlagt og utbyttet øket. Der savnes opp gåver til å bedømme utbyttene, men driftens omlegging kan klarlegges i hovedtrekk. Den alminnelige konjunkturutvikling gikk omtrent slik etter en 5-års inndeling: 1866-70 Ikke gode konjunkturer, hugsten i Jenssens skoger ble noe inn skrenket, gjennomsnittlig nugget i godsets skoger ca. 1600 tylvter stokker årlig. 1871-75 Sterk stigning i trelastprisene, hugsten i godsets skoger gjenn omsnittlig 2500 tylvter årlig. Fra året 1875 kan noteres den opp gave at fremdriftsomkostningene - hugst og kjørsel, men ikke fløtning - i Verdal var kr. 7,20 pr. tylvt mot kr. 9,20 gjennom snittlig i Nordre Trondhjems amt. 1876-80 Tilbakeslaget var begynt i 1875. Nedgang i prisene, således var salgsprisene pr. kubikkfot: i 1877 60 øre 1878 53 øre 1879 40 øre Det ble innskrenket drift, men dog gjennomsnittlig fløtet 2860 tylvter i Verdalen, derav helt overveiende tømmer fra Jenssens skoger. - Stormene vinteren 1877-78 gjorde stor skade på skogene. Om brukets utbytte foreligger bare sparsomme oppgåver, for 1877 ble utdelt til felleseiendommens andelshavere kr. 12.000, for 1878 kr. 60.000. Nye driftsmåter. Fra ca. 1860 hadde dampsagene skapt en helt ny fase i trelastindustrien i Norge. Trøndelagen kom etterhånden etter, allerede i 1863 hadde Nie. Jenssens bror, Hans Peter, eier av Stjørdalsgodset, bygget Tangen dampsag. Når Verdalsgodsets eiere ikke samtidig gikk til bygging av dampsag, hadde det antagelig flere årsaker: Godset hadde
---- 530 ----
---- 531 SS-A ---- sine 3-4 heldig beliggende vannsager i motsetning til Stjørdalsgodset som var mindre heldig stillet i den henseende. - Og de opprevne tilstander fra 1861 med undersøkelseskommisjon osv. la vel en demper på foretagsomheten. Men før eller senere måtte det legges om. Og i 1872 ble dampsagen på Ørmelen bygget, de gamle vannsager nedlagt (Vangstadsagen ble dog holdt i beskjeden drift enda noen år.) Ved disse hadde i de siste år 50 mann vært beskjeftiget under sagsesongen, hvis lengde var ca. 4-5 måneder. Produksjonen ved dem var i 1870, siste fulle driftsår, 4300 tylfter planker og 2500 tylvter bord. Detaljer for dampsagen til «Værdalsbruget», det navn som nu hadde fått fast hevd, kjennes ikke. Byggelederen var ingeniør Oscar Steen og sagbruket sto på høyde med de beste på området. Tømmeret ble samlet i lense mellom Høgøra og veibroen. - I amt mannens 5-årsberetning for 1871-75 oppgis at dampsagen beskjeftiget 60 arbeidere i 13 uker. Den ble godsets foredlingsstasjon i 30 år. Etter at M. P. Moens oppgave var forbruket til skur: Aug. 1872 til og med 1881 gjennomsnittlig årl. 28.690 stokker tømmer (2400 tylvter), 1881-1888 gjennomsnittlig årl. 34.400 stokker (2865 tylvter). Ved å sammenligne disse tall med tallene oppgitt foran under 5-års oppgavene, vil man finne noe uoverensstemmelse, som imidlertid ikke forstyrrer oversikten. Bruket på Verdalsøra var i mange år kun sagbruk. Så ble i 1879 spørsmålet reist om anskaffelse av høvelmaskiner. Det ble dog stillet i bero helt til 1886, da en høvelmaskin ble innstilt og kom igang i løpet av året. I 1870-årene ble også transporten av trelasten fra Verdalen til Trondhjem omlagt noe. Den hadde tidligere foregått med fraktejekter. Værdalsbruget anskaffet egen trelastfrakter, luggeren «Helgåen» som overtok en vesentlig del av transporten. - Trelasttomtene i Ila ble nu også erkjent ikke å tilfredsstille tidens krav. Engang i 1870-årene leiet firmaet N. Jenssen & Sønner av Jenssen & Co større lagerskur for «oplaget» i Trondhjem, ved Nidelven, Dokkgaten 8-10. Man tok etter hånden mere sikte på det innenlandske marked og leverte fra 1886 trelasten mer som høvlet last. Eksporten var for det meste uhøvlet. I 1860-årene var det generasjonen Nie. Jenssen som ifølge livets lover kom i motsetningsforhold til den neste generasjon representert ved Christian og L. N. Jenssen. De samme lover var fremdeles gjeldende da denne generasjon fikk den alder på seg da nestpåfølgende generasjon skulle overta spakene. Chr. Jenssen og L. N. Jenssen fikk ingen hel menneskealder å virke som ledere i godsets, felleseiendommens tjeneste, 20 år ble beskikket dem. De var begge i sin beste alder da de trådte til, henholdsvis 44 og 37 år, i 1867, og den omlegning de foretok var ganske sikkert på sin plass. De linjer de hadde stukket ut, ble fulgt en 15 års tid, Bind VI A —34
---- 532 ----
---- 533 SS-A ---- men så ser det ut som om de - konservative herrer som de var - ikke ville, eller ikke kunne, følge den alminnelige utvikling. L. N. Jenssen som hadde overtatt hele Mostadmarka gods med tilliggende herligheter, konsentrerte seg etterhånden om disse, Chr. Jenssens sønner hadde ikke anlegg og interesser som måtte være forutsetningen for å overta ledelsen av godset, Nie. Jenssens 3. sønn, Georg, sakfører på Levanger, kom ikke på tale. Det ble den gren som skjøt ut fra hovedstammen Nie. Jenssen i hans datter Anna, gift med Anton Getz, som skulle overta ledelsen ved sønnene Johan og Bernhard. Det ble den yngste av disse, Johan, som først trådte til. Johan Getz (f. 1856, d. 1905) var utdannet som «skogingeniør», ble ansatt som «forstbetjent» ved bruket i mars 1877 og gikk straks igang med en systematisk befaring av godsets skoger og eiendommer forøvrig, med etterfølgende forslag til arbeider til for bedring av driftsforholdene. De første årene var hans arbeide nokså detaljert ledet av L. N. Jenssen, forøvrig - såvidt man kan bedømme - under det beste gjensidige tillitsforhold. Det var i de årene L. N. Jenssen enda ruvet godt overalt hvor han opptrådte. - Fra omkring 1881 var L. N. Jenssens status disponent, med Joh. Getz som bruksbestyrer. Som sådan stod Joh. Getz til 1891, da han ble ansatt som administrerende direktør, i hvilken stilling han stod til sin død i 1905. Det var imidlertid ikke under lette forhold brukets ledelse arbeidet. Trelastprisene holdt seg lave langt ut i 1880-årene, men det ble dog i 5- året 1881-85 gjennomsnittlig nedfløtet ca. 3000 tylvter årlig til «udskib ningslast.» Det ville være på sin plass å bruke sterke uttrykk om Johan Getz's evner og arbeidskraft, og alt han evnet kastet han av i godsets krav. Bedriftens produktive virksomheter ble ledet av ham fra 1881 fra sag brukets brukskontor på Verdalsøra som inntil 1889 var et underbruk av «hovedkontoret» i Trondhjem. Etteråt Joh. Getz i 1881 var tiltrådt som bruksbestyrer, kom han etter hånden i opposisjon til hovedkontorets sjefer. Detaljer føreligger ikke, men man kommer visst de virkelige forhold nær når man antar at han hadde de samme innvendinger som generasjonen før ham, at man «årligen spilder mange penge ved den nuværende driftsmaade.» Og han sa fra, uten at man kan bedømme hvor meget hensyn det ble tatt til hans uttalelser. - Christian Jenssen, som hadde hatt adskillig motbør i sin private økonomi, erklærer seg i februar 1882 å være «modløs, trætt og uskikket», og L. N. Jenssens helsetilstand begynte fra 1883 å svikte. Den pantegjeld som i 1884 hvilte på godset var kr. 108.600. I 1886 var der endel tale om å seige godset til «ængelskmænd», men tanken ble avvist. Fra samme år kan noteres en uttalelse av L. N. Jenssen i brev:
---- 534 ----
---- 535 SS-A ---- «Ved vår drift i Værdalen stræbe vi jo efter at holde den inden saasanne grænser at skovens grundkapital ikke skal angribes.» Slik sto sakene i 1886 da fru Bernhardine Jenssen døde. Samme år døde også hennes yngste sønn Georg, sakføreren på Levanger. Av fru Jenssens formue ble hennes halvdel i Verdalsgodset delt på hennes 6 barn, som altså ble eier av 2/12 hver Anton Getz. Medeier i Verdalsgodset 1867-68. Johan Getzd.e. Medeier i Verdalsbruket. Admini strerende direktør 1891-1905. Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905 Værdalsbruget - som vi heretter bør kalle det - beholdt sin struktur den første tid etter fru Bernhardine Jenssens død, men han fandt at felleseiendommen burde bringes over i fastere former. Det varte noe over et år før skrittet ble tatt, idet først 17. desember 1887 anmeldelse ble innsendt til firmaregistret om det uansvarlige interessentskab Værdalsbruget sålydende: «Firmaanmeldelse. I overensstemmelse med lov om firmaregistre av 3. juni 1874 anmeldes herved det uansvarlige interessentskab Værdalsbruget. Interessentskabets formål er trælast drift eller drift for tilgodegjørelse av samme tilhørende, i Værdalen beliggende skove. Dets hovedkontor er i Trondhjem, et avdelingskontor på Værdalsøren.
---- 536 ----
---- 537 SS-A ---- Bemyndiget til at underskrive på dets vegne er herr brugseier Nicolai Jenssen, der er selskabets bestyrer. *) Et eksemplar af statutterne vedlegges. Trondhjem 17. decbr. 1887. L. N. Jenssen.» I løpet av årene 1888 og 1889 ble det imidlertid under direksjonsmøter flere ganger presisert at Værdalsbrukets hovedkontor var på Verdals øra, hvor Johan Getz hadde prokura, salgskontoret i Trondhjem, hvor L. N. Jenssen hadde prokura til å undertegne dokumenter m.v. for salgskontoret. Av de 6 hoveddeler i selskapet var de to som innehaddes av søstrene Fredrikke og Caroline Jenssen passive, likeså fru Pauline Jenssens part, enken etter sakfører Georg Jenssen på Levanger. De tre øvrige er disse grupper: L. N. Jenssen, Hommelvikparten, Christian Jenssen-parten, Getz-parten, representert ved Anton Getz's sønner, Johan og Bernhard, i de senere år også Nikolai Getz. I direksjonsmøtene deltok de første par år L. N. Jenssen, Johan Getz og Nik. Jenssen jun. og under sommermøtene på Holmen tilsynsmannen Bernhard Getz, professor, fra 1889 riksadvokat. Selskapets protokoll for generalforsamlinger og direksjonsmøter er ofte nokså detaljert, men allikevel ikke helt uttømmende ført med N. L. Jenssens handskrift. Etter anmeldelsen til firmaregistret av des. 1887 var selskapet uansvarligt. Men i direksjonsprotokollen september 1890 er anført: «I anledning dobbeltbeskatningen var man nu enig om at ændre statutenes pgr. 1 saa den sag forhaabentlig derved for fremtiden kunde undgaaes. Særlig firmaanmeldelse i den anledning indleveres til fogden 11.9. paa forbireise. Selskabet bliver i allefald midlertidigt - navngivet og ansvarligt.» Når man erindrer at anmeldelsen av desember 1887 inneholdt betegnelsen uansvarligt interessentskab kommer man til den slutning at der må ha foregått noe i mellomtiden. Men protokollen inneholder intet derom. 4 måneder etter dette direksjonsmøtet døde L. N. Jenssen i januar 1891, et følbart tap både for hans eget miljø Mostadmarka-Hommel vik og for Værdalsbruket. - På generalforsamlingen i februar ble til ny direksjon valgt: Administrerende direktør Johan Getz, og til meddirek tør Chr. Jenssen og riksadvokat Bernhard Getz. Dermed er riksadvokat Bernhard Getz rykket frem i forgrunnen av vårt bilde. Han hadde tid ligere hatt hvervet som «tilsynsmann», en stilling som heretter ikke kan sees å være opprettholdt. Inneværende periode er kaldt perioden Johan Getz d.e., og hermed er ment å gi uttrykk for den kjensgjerning at det *) Det er således ikke helt treffende å benevne hele perioden 1888-1905 perioden Getz, men i og med at hovedkontoret 1888 ble henlagt til Verdalsøra, Johan Getz's residens, vil betegnelsen kunne forsvares.
---- 538 SS-A ---- var broderskapet Johan og Bernhard Getz som var de ledende sammen, til Bernhard Getz's død 1901. - Om Bernhard Getz, f. 1850, skal følgende data oppgis: Juridisk embedseksamen 1873 med innstilling, professor fra 1876, fra 1889 riksadvokat, og ellers: «Det var et evig jag fra den ene komite og inn i den anden, hvor man simpelthen fant at man ikke hadde råd til å unnvære Getz's uhyre lærdom, klare overblikk og geniale overlegenhet i det hele.» (O. Sneve 1908). - Så også ved Værdalsbruget. Bernhard Getz var jurist som fagmann og ikke skog eller trelastmann. Men han hadde vokst opp med Værdalsbruget og kjente dets tarv på alle områder. Samarbeidet mellom brødrene Johan og Bernhard Getz var alltid ikke bare knirkefritt, men også positivt harmonisk. Etteråt lov av 17.5. 1890 om firmaregistre m.v. trådte i kraft, må direksjonen ha funnet at interessentskapet burde gå over til f ormen uansvarligt aktieselskab og besluttet 28.6.1891 å forelegge for general forsamlingen forslag til statutter derfor. Disse ble vedtatt på general forsamling 8.9. 1891. (Vedtektene følger under Kilder.) — Under denne form ble selskapet drevet så langt som denne historisk går med enkelte forandringer, hvorav skal nevnes at generalforsamlingen i 1893 besluttet at direksjonen skulle bestå av 5 direktører. Den direksjon som var valgt i februar ble valgt til å fortsette som sådan. De viktigste eiendomsforandringer i inneværende periode var: Salg av Aasen vestre, Ørtugan og Sagvolden i 1889, kjøp av Midtholmskogen i 1890 og Grundskogen i 1896. - Direktør Joh. Getz reiste på direksjons møte i nov. 1894 spørsmålet om salg av ytterligere endel garder, men man besluttet ikke å foreta noe og spørsmålet ble liggende til desember 1903, da adm. direktør «blev gitt bemyndigelse til å forberede salg av leilendingsgårdene (uten skog) hovedsagelig til de nuværende brugere ved første gunstige anledning», idet man regnet med å få gjennomsnitt lig kr. 500 pr. skyldmark, tilsammen kr. 240.000. Man regnet med å beholde igjen 200.000 mål skogland til en verdi av kr. 400.000 + de to almenninger, Juldal eller Vera, og Nordre Færens ålmenning. — På generalforsamling i juni 1904 ble direksjonens forslag om bemyndigelse til salg bifalt under forutsetning enstemmighet innen den, og der ble i direksjonen des. samme år besluttet å forberede fraskyldning og verd settelse av godsets skoger fra de garder hvortil de hører. Men noe salg kom ikke istand før 1906, hvorom senere. I begynnelsen av inneværende periode inntraff en stor katastrofe i Verdalen, Verda/skredet 19. mai 1893, «den første Verdalsuløkka.» I forhold til de verdier skredet ødela i hele bygden, må de direkte skadene på Verdalsgodsets eiendommer sies å ha vært moderate. Hele dal bunnen i ca. 8 km's lengde ble i løpet av få minutter overflødd av de ler masser som raset ut av skredgruben. Lermassene demmet opp elven,
---- 539 SS-A ---- som etter et par dagers forløp begynte å flyte over hele dalbunnen, hvoretter det dannet seg mindre elveløp hvor det var fordypninger eller lersuppen var tynnest. Da skredet gikk, var en stor del av Værdals brugets tømmer slått i elven og på fart nedover. Det ble et stort arbeide å berge iland først tømmeret i Vuku langs elven og senere alt det spredte tømmeret nedover dalbunnen. Ut på høsten samme år kom et nytt skred fra samme skredgrube og elven ble demmet opp høyere enn i mai, helt opp til Holmen. Men årets ulykker var ikke slutt med det. Hærfossen brøt seg nytt leie. Under en større regnflom i september brøt Helgåen seg nytt løp gjennom lermælene syd for den bergrygg Hærfossen lå på, og i de nærmest påfølgende år dannet det seg et nytt elveleie 30-35 m dypere enn det gamle ca. 6 km oppover dalen helt til Granfossen. - Dette Hærfossens gjennombrudd ble igjen årsaken til en rekke skred oppover langs elven. Året etter gikk Bjørstadskredet, som tok en stor del av Bjørstadgårdenes dyrkamark, og på sydsiden raste det ut betydelige inn marksstrekninger på 3 Overholmsgårder, 2 Rød-gårder og plassen Nordnesset. På nordsiden var det store skader på gårdene Byna, Volden og Kulsli. Telsnesset ble utslettet som eget bruk. Og elven fortsetter å grave og har gjort Helgåen og Verdalselven nedenfor åmotet ved Holmen sterkt ler- og grusførende. Et forhold som etter 57 år ikke har tatt av merkbart og som i sin tid bevirket at dampsagen måtte flyttes fra Verdalsøra til Levanger, hvorom senere. - Man må anta at Helgåen vil fortsette med å grave og føre ler og grus i lange tider enda, ventelig i århundreder fremover. Skogsdriften. Etter M. P. Moen oppgåver ble inneværende periode avvirket i runde tall: I årene Stokker Stokker I alt Kubikm. Gj.snittlig tømmer slip stokker tils. årl. kub.m. Dertil virke til leilendinger og eget driftsbehov. Hugstens omfang ble for hvert år bestemt av generalforsamlingen etter administrerende direktørs forslag og som regel lød den på: som vanlig. Et par ganger ble kjøpt skog til uthugst, således i 1904 fra gården Koa i Røra på 5 års uthugst. En enkelt gang, 1892, kjøptes svensk tømmer, 3-4000 stokker sagtømmer levert Strådalen. Den mann som snart ble direktør Johan Getz's høyre hand og utmerkede medarbeider i skogsdriften, var M. P. Moen, f. 1865, som i
---- 540 SS-A ---- en alder av 24 år kom i godsets tjeneste, først som skogfut i Helgådalen, fra 1906 godsets skogforvalter. Han ble av direktør Getz tidlig over dradd ledelsen av blinking, hugst og fløting og alle andre arbeider i for bindelse med skogs- og tømmerdriften. - En uttalelse fra Moen fra senere år kan noteres: «Ved siste århundreskifte var store strekninger av Værdalsbrugets skoger like grå og halvtørre som de tilstøtende stats skoger tildeles fremdeles er.» Enda så sent som omkring år 1900 inneholdt godsets skoger store mengder hugstmoden og overmoden skog. Godsets ledere hadde, iallfall i de siste 70 år av århundredet, ført nøye kontroll, innseende med at skogen skulle spares, man kan nesten si at de var redde for å drive den, skogen skulle i uforringet stand overleveres etterslekten. Det er meget sannsynlig at godsets ledelse i 1870-årene var klar over at man måtte drive ut tømmer ikke bare i de tradisjonelle skoglier, men også i mere avsidesliggende strøk. Men dertil krevdes bygging av flere/ løtningsdammer og opprens ing av elvene. - Allerede i 1879 var besluttet elvearbeider i «Sulelven» og i 1889 ble disse fortsatt så man kunne begynne å hugge i trakten omkring Innsvatnet. Året etter ble «Nydammen» i Malsåen bygget, midtveis mellom gårdene Tosteigan og Sæter og samme år Aurtjønndammen i Være. - I 1892 tok man fatt på Djupdalen, rensket opp Djupdalsbekken og såtte dammer for Karitjønn og Fiskløsningen. Det neste som kan noteres av større dambygninger er Veradammen med tappehøyde 3,6 m. Den ble nr. 2 i rekken av de store bassenger. Innsdammen av 1857 må regnes som nr. 1, Skjækerdammen blir nr. 3 i 1916. - For å få drevet frem et større parti fra Kverndals statsskog i 1904 ble Fremmerjulsdammen bygget, 2 km nord for v. Juldahl sæter (Fremmerjuldalssæteren) og i 1905 fløtningsdam ved Almoen i Trang døla, hvor visstnok i tidligere tider Lie sag hadde stått, og tilslutt i inne værende periode Holmlisæterdammen ved utløpet av Holmlisætertjønn i Malsåen. Skogkulturarbeider. Efter M. P. Moen ble i årene 1890-1905 utført endel plantninger, især i Mikvoldskogen på øren ut mot sjøen, syd for Verdalselvens utløp, og på forskjellige steder i godsets skoger i Vuku. Der blev likeledes foretatt endel grøftninger og bekkerensninger i mindre målestokk. Dertil hadde bruket allerede i begynnelsen av 1880- årene sin egen planteskole på Gudding og drev i adskillig utstrekning og skogkultur med såing og planting. Dampsagen. I de første årene av inneværende periode gikk sagen med sin jevne drift av skur og høvling. Når årets definitive tømmerkvantum foreslå ble dimensjoner og kvanta for hva der skulle skjæres fastsatt i direksjonsmøter. Den alminnelige utvikling gikk i retning av tiltagende salg av høvlet last, i 1890 betegnes etterspørselen å være steget «særdeles betydelig». En enkelt trelasthandler, O. Roald, Ålesund, er avtager av
---- 541 SS-A ---- en vesentlig del av lasten. - Som direktør Joh. Getz's nærmeste med arbeider ved sagbruket, trer nå Anton Salberg inn i bildet. F. 1866,opp rinnelig skogskoleutdannet ble Salberg først ansatt som bokholder ved kontoret på Verdalsøra, senere kasserer. Hans stilling utviklet seg til en slags kontorsjefstilling, om ikke formelt så iallfall reelt, spesielt for sag bruksdriften. - Det samarbeidende trekløver Joh. Getz, M. Moen og A. Salberg utgjorde et solid fundament for Verdalsgodsets administrasjon. Driften ved dampsagen gikk sin sikre gang under ganske gode konjunkturer med 8% utbytte inntil 1893, da folgene av Verdalsskredet og Hærfossutbruddet grep forstyrrende inn. Elven ble som nevnt sterkt ler- og grusførende, og allerede i august 1894 ble i direksjonsmøte reist spørsmålet om flytting av sagen, men spørsmålet ble ikke aktuelt. En annen følge av skredet var at elven fra sagbruket og flere kilometer utover fjorden øret opp og skipningen ble vanskeliggjort. Sakens ut settelse ble langvarig og planens realisasjon var for eksempel ikke i sikte da man i 1897 besluttet innlagt elektrisk lys på sagen og tørkehus bygget der. - Men flytting tvang seg tilslutt frem. 1 januar 1902 ble saken tatt opp igjen til undersøkelse med henblikk på Levanger. På generalforsamling i august ble direksjonens forslag om anlegg av dampsag og høvleri på Levanger vedtatt etter planer og omkostnings overslag fra Myrens Mek. Verksted. Sagen ble bygget på den såkalte Meierstomt, tømmeret ble fløtet i lose lenser fra hovedlensen ved Verdalselvens utløp. Bygningsarbeidet ble bortsatt i januar, maskineriet bestilt i mars og i november var bruket kommet i drift. I direksjonsmøte i desember ble anleggets navn bestemt «Værdalsbrugets Dampsag og Høvleri, Levanger». - Et «automatisk» tørkeri ble anlagt i 1905. Damp sagen på Verdalsøra ble ikke nedlagt, men drevet i flere år ved siden av Levangersagen. Da jernbanen fra 1902 var ført frem til Verdalen, var man ikke bundet til skipning sjøverts. Hugsten ble fra nå av betydelig øket. (Se oppgåvene foran og skogdriften.) Sliperispørsmål. Allerede fra første halvdel av 1880-årene da Ranheim Cellulosefabrikk var kommet igang, hadde Værdalsbruget solgt slipe tømmer til denne. Men noe forslag om å utnytte godsets sliptømmer til foredling ved eget anlegg ble ikke tatt opp i direksjonen før i 1888 i august og da med henblikk på å utnytte Dillfossen. Etter en befåring besluttet man å la fossen måle opp og beregne ved ingeniør Wæhre. I slutten av september ble saken behandlet igjen, idet hovedspørsmålets avgjørelse ble utsatt til midten av 1889, men tømmer for anlegget ble hugget i Levring og Steneskogen. - I begynnelsen av 1889 vaktes imidler tid tanken om istedetfor Dillfossen å bygge ved øvre Grundfoss med filtrering av vannet. Det var ikke noe stort anlegg man tok sikte på i første omgang. 1 sten svarende til 1200-1300 tons. - Men så ble det ganske stille med planer om sliperi, og det kan ikke finnes antydet noe
---- 542 SS-A ---- om grunnen til at saken ble henlagt. Derimot utvides i 1890 salget av småtømmer til Ranheim. For trelastfrakten fra Verdalsøra til (mest) Trondhjem ble luggeren «Helgåen» snart ikke brukbar mere, den sprang stadig lekk, tålte ikke «å stå låstet på grunn». En dokkreparasjon hadde ikke hjulpet noe, så i september 1890 tok man opp spørsmålet om anskaffelse av dampskip. Det var ikke stort fartøy man tok sikte på: 70 fot langt, 12 hk maskin, lasteevne 16 pb.st. Ved å bygge skroget seiv mente man å kunne få det for kr. 30.000. - Resultatet ble at «D/S Værdalen» ble bestilt ved Trondhjems Mek.Verksted for kr. 35.000 og levert i begynnelsen av 1892 og satt i fart foruten til Værdalsbrugets eget behov, i en (foreløbig) en-gang ukentlig rute Verdalsøra-Trondhjem for fremmed gods og passasjerer. - I 1899 ble reist spørsmålet om å bygge om skipet, men noen beslutning derom ble ikke fattet. Skipets fører var alle år kaptein E. M. Grenne, tidligere fører av «Helgåen.» Han hadde etterfulgt sin far. I første halvdel av 1880-årene var Christian Jenssen «bruger» av Holmen, men fra 1887 til 1891 var gården bortforpaktet. Arealet var 380 mål under plogen. Men i direksjonsmøte juni 1891 besluttet man å overta driften seiv, hvilket under dissens ble vedtatt av generalfor samlingen i september. Som gårdsbestyrer ble ansatt fra juli 1892 Aksel Benum fra Stod. Han ble etterfulgt av Odin Benum som igjen i 1902 ble avløst av Nils Okkenhaug. I 1904 ble så spørsmålet reist om å bortforpakte gården igjen, og gene ralforsamlingen henstillet til direksjonen om å ta spørsmålet opp til fornyet overveielse, men det ble ingen forandring. Driften av Holmen gikk som regel med tap og var i disse år alltid et problem. - I 1902 ble Holmen bro bygget med tilskudd av kr. 3.500 fra Værdalsbruget. Ulvilla. I slutten av inneværende periode foreslå et projekt om elek trisitetsverk ved Ulvilla, idet adm. dir. Getz i juli 1905 foreslo fossen utbygget for levering av kraft til bl.a. et påtenkt mølle- og sagbruk på Bredingsberg til en pris av kr. 75 pr. hk-år. Saken kan ikke sees å være ført videre frem. I løpet av årene fra organisasjonen av det uansvarlige aktieselskap i 1891 og til 1905 undergikk selskapets ledelse endel forandringer: I 1893 ble den eldste av brødrene Getz, konsul Nikolai Getz, ansatt som salgs disponent ved kontoret i Trondhjem ved siden av Nikolai Jenssen jnr. - I 90-årene hersket stabile forhold innen ledelsen med en direksjon bestå ende av adm. dir. Joh. Getz, riksadvokat Getz og Christian Jenssen, fra 1893 - etter statutforandring om direksjonsutvidelse - supplert med Nikolai Jenssen og L. N. Jenssen jnr. - Denne sammensetning ble ufor andret til 1900 da Chr. Jenssen døde etter 60 års trofast arbeide i godsets tjeneste. Som hans ettermann i direksjonen ble valgt hans sønn, over
---- 543 SS-A ---- rettssakfører Christian Jenssen. Da L. N. Jenssen utvandret i 1901 ble konsul Nik. Getz valgt i hans sted og da riksadvokat Getz døde samme år ble redaktør Håkon Løken innvalgt. I 1903 ble ingeniør Bernhard Chr. Jenssen valgt istedetfor (nu) rettskriver Christian Jenssen som ikke ønsket gjenvalg av hensyn til sin revisorstilling ved selskapet. Aksjene ble fortfarende på familiens hender med de unntagelser, at Anton Salberg fikk i 1904 kjøpe en aksje av Nicolai Jenssen og M. Moen i 1906 en aksje av Håkon Løken. I begge tilfelle frasa direksjonen seg for kjøpsrett. Hvilket utbytte hadde nu aksjonærene av sine aksjer? Det gjennom snittlige utbytte for de år der foreligger oppgåver fra, 1889-1906, var 6,6%. I de rolige år var utbyttet 8%, men når ulykker som skredene i 1893 støtte til, gikk utbyttet ned til 3% et par år, og når utbyttet i 1902-04 var gjennomsnittlig 5%, må det sees som en indirekte følge av Hærfossbruddet - omkostningene ved bygningen av sagbruket på Levanger - forårsaket ved elvens sterke ler- og grusføring. Administrerende direktør Johan Getz var bare 45-års mann da hans helse begynte å svikte. Som Verdalens anerkjente første mann var han sterkt knyttet til kommunale oppdrag, men han måtte av helbredshen syn etterhvert trekke seg tilbake fra det offentlige liv og ofre seg for Værdalsbruget. Men han siet sig helt ut. Siste direksjonsmøte han deltok i var i september 1905, på neste møte, 15. des. 1905, ble fremlagt lægeattest om at hans helbredstilstand ikke tillot at han befattet seg med forretninger, og den 30. des. døde han. Hans ettermæle betegner ham som den «folkekjære brugsherre.» A vslutning og salg 1906 -1908 Ved direktør Joh. Getz's død falt det faste holdepunkt i Værdals brugets ledelse bort. På ekstraordinær generalforsamling 12. januar 1906 ble den siden Joh. Getz's død fungerende adm. direktør Bernhard Chr. Jenssen valgt til administrerende direktør. De øvrige direktører var konsul Nie. Getz, redaktør Håkon Løken, banksekretær Nie. Jenssen og Bernhard Jenssen, Levanger. Generalforsamlingen hadde avdekket at der var visse motsetningsforhold innen aksjonærene og perioden ble til en viss grad preget derav. Det var en gruppering med en gruppe omkring adm. direktør på den ene side og en noe varierende sammen setning av en annen gruppe. På generalforsamlingen den 12. jan. hadde ikke halvdelen av aksjene vært representert. Inneværende periode - som kulminerte i en krise - hadde det første år en forholdsvis rolig tid. Av de enkelte hendelser kan noteres at to Guddingsgårder og et par mindre bruk ble solgt, og M. P. Moen ble
---- 544 SS-A ---- overdratt overoppsynet med skogdriften over hele godset. Det ble utdelt B°7o utbytte for 1905 og man kjøper skog på rot også utenfor Verdalen. I en spesiell post ble bevilget kr. 1000 til skoggrøfting. Men den begiven het som iallfall for oss nu står som den mest notable, inntraff i slutten av året 1906, idet det i direksjonsmøtet 5. nov. ble referert skrivelse fra trelasthandler i Trondheim, Mikal Øien, om å få Værdalsbrugets samtlige eiendommer på hånden for 3 millioner kroner. På samme møte ble fremlagt en skrivelse fra megler Rasmus Lund om å få oppgitt en kjøpesum bindende for 3 måneder. Direksjonen fant imidlertid ikke å ha noe mandat til å forberede salg og at eventuelle kjøpetilbud måtte forelegges generalforsamlingen. Om disse forespørsler hadde som grunnlag efterretninger om at der i visse kretser av aksjonærene var oppstått tanker om salg av godset, savner man materiale til å bedømme. Men det kan nok tenkes at de som spurte - eller de som sto bak dem - hadde visse rykter å bygge på. Tanken på salg må ha festnet seg hos direksjonen, som halvannen måned etter møtet, hvor forespørslene ble fremlagt, bevilget det nødvendige til avslutning av en allerede påbegynt verditakst av skogene. I mars året etter kommer en ny forespørsel, denne gang grubefore tagender om kjøp av godsets fosser i Helgådalen, og direksjonen inn ledet forhandlinger om bortleie på begrenset tid. Da skogforvalter Moens takst forelå utarbeidet i mai 1907, viste den en samlet sum for tømmerskogens masser og skogbunnen på 2 millioner kroner. Men taksten kan ikke ha tilfredsstillet direksjonen, for den besluttet å foreslå for generalforsamlingen at det skulle avholdes «okulartakst» over alle skoger ved 2 habile menn, og oppmåling og verditakst av fossene ved en duelig vannbygningsingeniør, samt takst over jordegodset ved adm. direktør. Generalforsamlingen kan ikke sees å ha fattet noen beslutning i saken utenom at man bemyndiget direksjonen til å meddele de herrer som hadde forespurt om kjøp av godsets eiendommer, at det ville være adgang til å takstere skogen den sommeren. Utbytte ble bestemt til 9% for 1906. I juli meddelte så Meråker Brug ved disponent Fearnley og konsul Øhrn på egne vegne at de aktet å benytte seg av tillatelsen til å foreta telling av Værdalsbrugets skoger. I møte i juli besluttet direksjonen å tre i forbindelse med avdelingsingeniør W. D. Jenssen om verdsettelse av godsets forskjellige vannfall og anmodet administrerende direktør om å samle materiale til en fremstilling av hva som ville kreves til en fullsten dig drift til forrentning av godsets fulle verdi. I Verdalen begynte man nå å røre på seg, foruroliget ved tanken på at godset skulle komme i nye, «fremmede» hender. Tanken fikk form da herredsstyret i møte 20. aug. enstemmig besluttet å innlede under
---- 545 SS-A ---- handlinger om kjøp og valgte en komite til å fremme saken. En nervøst preget artikkel i den lokale avis «Innherreds Folkeblad» ble 31. s.m. besvart i «Nidaros», hvor direksjonsmedlemmet Håkon Løken var redaktør, med den beroligende opplysning at det intet annet forelå enn at det var gitt et par fremmede forespørrere adgang til å se på skogene og at direksjonen intet mandat hadde til salg, som måtte forelegges generalforsamlingen. Allerede to dager etter herredsstyremøtet hadde komiteen skriftlig spurt direksjonen om det var anledning til under handlinger om kjøp, men det kom visstnok intet direkte svar før langt utpå høsten. Imidlertid gikk Fearnleys og Øhrns taksatorer omkring i Værdals brugets skoger fra sommeren og ut på høsten og arbeidet under gunstige forhold, mens kommunen intet foretok seg, komiteen ville ikke gjøre noe før de fikk direkte svar på om der var anledning til kjøp. Resultatet av den «okulartakst» som Værdalsbruget seiv hadde satt igang ved Bull Åkran fra Elverum, forelå direksjonen i oktober og viste en samlet verdi av skogen på 2,6 millioner kroner, altså noe mere enn Moens takst. Direksjonen hadde nu fått et solidere grunnlag for salgsunderhandlinger og besluttet under dissens, 3 mot 2, å be generalforsamlingen om bemyndigelse til å innlede underhandlinger med mulige «lysthavende» om salg på basis av en kjøpesum på 3,6 millioner kroner. Administrer ende direktør holdt på 4,0 mill. Den 19. november var det så ekstraordinær generalforsamling, hvor adm. dir.'s forslag om bemyndigelse for direksjonen til salgsunderhand linger ble vedtatt med basis 4,5 millioner kroner. Hvis et slikt tilbud kom, kunne direksjonen avgjøre saken om den var enstemmig og var i så tilfelle berettiget til å kreve seg samtlige aksjer tiltransportet. Ethvert lavere bud måtte forelegges ny generalforsamling. - Direksjonen kunne altså nu handle, den antok overrettssakfører Jon Hirsch i Trondhjem som mellommann for salget og henviste 29. nov. Verdals formannsskap til å tre i forbindelse med sakføreren. Det gjorde de også en av de første dagene av desember. De herrer som var medlemmer av underhandlingskomiteen var: ord føreren gbr. Ole Holan, lensmann H. H. Wessel, varaordfører gbr. Ole Kvello og den konstituerte amtmann H. B. Guldahl, gode menn alle, men uten spesialinnsikt i driften av et stort skoggods med industrielle anlegg og, - det var det viktigste - erfaring i å tilgodegjøre seg mulighet ene for utnyttelse av godsets potensial forøvrig hadde de ikke. Den eneste av dem som skulle ha betingelser derfor, var amtmannen Guldahl, som i flere år hadde vært medeier og disponent for Verdals godsets nabo i nord, Ogndalsbruket, og videre var medeier i sagbruk i Steinkjer og trelastforretning i Trondheim. Da komiteen kom til sakfører Hirsch, fikk den beskjed at godset etter
---- 546 SS-A ---- Oscar Figenschou. Skogformann i Helgådal- Vera 1906-1950. Johan O. Wohlen. Skogformann i Inndal-Sul 1907-1952. generalforsamlingens beslutning var tilsalgs for 4,8 millioner kroner, og den 11. desember kunne den lokale avis fortelle verdalingene at godset endelig skal være erklært tilsalgs og ryktet fortalte at det forlangtes nesten 5 millioner kroner. Amtmannen Guldahl reiste omgående til Kristiania for å underhandle med regjeringen om støtte til kjøpet. Hjemkommen såtte han straks igang en takstnevnd på 11 mann fra Namdalen og Innherred til å befare og takstere godsets skoger. Dermed var 1907 ute. Umiddelbart over nyttår 1908 tok denne mannsterke nevnd fatt på arbeidet under ledelse av skogforvalter Øverland. Det var en uheldig tid for befaring og takst, snedybden var riktignok moderat, men variasjon ene i temperaturene var generende, regnvær fra 3. jan., fra 9. streng kulde. Det er innlysende at noen grundig takst kunne det ikke bli tale om, men det ble heller ikke en nøyaktig takst det hele skulle stå og falle med. Nevnden ble ferdig 19. jan. og var kommet til det resultat at skogens «samlede forråd» hadde en verdi av 4.380.000 kroner. Allerede 17. jan. ble i brukets direksjon fremlagt et bud fra Fearnley på vegne av endel herrer (interessenter i Merager Brug) som byr kr.
---- 547 SS-A ---- 23.500 pr. aksje for 108 aksjer, budet vedståes til 31. jan. Den pris svarte til 2,6 mill. kr. for hele aksjemassen. * Til samme møte kom varsel fra ordfører Holan pr. telefon og telegraf om at kommunen ville gjøre et bud som ville innløpe 20. eller 21. jan. Imidlertid ba kommunen i skrivelse av 21. om åfå godset på hånden til utgangen av februar «til en pris svarende omtrent til det nu på bruget gjort høieste bud.» Da direksjonen ikke kunne få Fearnleys gruppe til å stå ved budet lengre enn til 31. jan., måtte den forlange at kommunen «snarest mulig og innen 20. jan. at fremkomme med et definitivt og bindende bud på brukets aktier idet man beklager» osv. Da taksten forelå den 20. jan. sendte formannskapet til aksje-eierne en lengre fremstilling av sitt syn og anmodet tilslutt aksjonærene om ikke å treffe avgjørelse om salget før herredsstyret hadde hatt anledning til å førelegge spørsmålet om lån eller garanti for kjøpesummen i fullt utredet stand for statsmyndighetene, således at ikke kommunen ved en forhastet avgjørelse ville bli avskåret adgang til å delta i konkurransen om kjøpet. (Det skal her innskytes at iflg. Trondhjems Adresseavis hadde også godseier Løvenskjold og en representant for kammerherre Mathisen vært i Trondhjem i anledning salget, og de fremsatte etter forlydende like høye bud som kommunen. Om dette siste var riktig, har det ikke vært mulig å få bekreftet, det høres ikke trolig. Men det var altså flere i markedet.) Da direksjonen ikke kunne gi utsettelse fant kommunen at den måtte slå til, og den 30. jan. holdt underhandlingskomiteen et møte i Trondhjem, hvorda: «Etter nærmere overveielse og erholdte opplys ninger fant komiteen seg foranlediget til, for at sikre Værdalsbruget for kommunen, at benytte seg av den bemyndigelse, som er gitt ved herreds styret beslutning av 29. d.m. til at forhøie tilbudet til kr. 3.720.000 for brukets samtlige aktier.» Et formelt skriftlig tilbud ble overlevert generalforsamlingen ved en deputasjon bestående av Holan, Guldahl og overrettssakfører Tessem. Hovedpunktene i tilbudet var at kommunen kjøper alle aksjer som følge hvorav alle A/S Værdalsbrugets tilhørende og tilliggende eiendele osv. Som kjøpesum betaler Verdal kommune kr. 3.720.000, hvorefter spesifikasjoner m.h.t. detaljer med erleggelse av summen. Budet vedståes til 31. jan. kl. 12 middag og var betinget av stortingets og amtskommunens garanti, som begge blir a avgi senest innen 17. februar 1908. Generalforsamlingen som satt samlet i Nicolai * Om dette bud opplyser nuv. oberst O. B. Getz at det ikke kan sidestilles med andre bud, da det nærmest betegnet en «rekonstruksjon» av selskapet, som skulle beholde et antall av de gamle aksjonærer og av det gamle styret. Oberst Getz mener at dette må has for øye, da inntrykket ellers - uriktig - ville bli at Verdal kommune betalte 1,1 mill kr mere enn nødvendig. Bind VI A —35
---- 548 SS-A ---- Jenssens privatbolig, vedtok enstemmig kommunens tilbud og bekreftet det i brev av 31. jan. til ordfører Holan. Som nevnt var Verdal kommunes bud betinget av stortingets og amtskommunens garantier, og det er om disse det nu spilles videre og på utvidede skueplasser. Det arbeides i departementer, i samlet regjering og i pressen. Konstituert amtmann Guldahl og amtmann T. Løchen hadde arbeidet med departementene og regjeringen og hadde sikret seg disses medvirkning, d.v.s. et flertall i regjeringen holdt på statsgaranti, med dissens av statsrådene Berge og Halvorsen. Av pressen var Trond hjems Adresseavis velvillig stemt for kjøpet, Dagsposten (som stod statsråd Halvorsen nær) contra, og Nidaros, hvor direksjonsmed lemmet Håkon Løken var redaktør, agiterte sterkt for kjøpet. Det var jo så heldig at direksjonens og aksjonærenes interesser falt sammen med bladets politiske linje. Bladet skriver således bl.a.: «Det vilde dog være sørgeligt om dette store verdifulde grensedistrikt ikke skulde bevares for kommunen og staten» og «Enhver vil forstå hvilken betydning det vil ha at disse store grensestrekninger kommer på kommunens hender.» - Skogforvalter Agnar Barth rykker inn med en stor artikkel hvor det bl.a. heter: «Thi det er neppe tvilsomt at dalen ved dette kjøp for altid har trygget sin økonomiske status og mangedoblet sine utviklingsmulig heter» .... «Med håb og tillid imøteser nu hele Indtrøndelagens befolk ning sakens endelige avgjørelse av de to myndigheter.» - Og Nidaros benyttet anledningen til 1. febr. å rette et angrep på statsråd Halvorsen og sier bl.a. at han «bare representerer de private spekulasjons-kapital ister fremfor samfunnsinteresser», hvorfor avisen blir satt tilveggs av Trondhjems Adresseavis. - Av kjøpets motstandere var det mest Morgenbladet og Farmand som tok tilorde, mot kommunens erhvervelse og statsstøtten. Morgenbladet bl.a. «At selgerne betragter salget som en brilliant spekulasjon finder vi indlysende,» og Farmand trekker frem det poeng som skulle vise seg å være det mest treffende: «Kort sagt, en kommune er den slettest tenkelige organisasajon for planleggelse og drift av et stort industrielt-økonomisk foretagende.» - Hele landets presse beskjeftiget seg med saken som endog stillet årets finansdebatt, som skulle opp i tinget like etter, rent i ryggen. Når Verdalens kommune var så sterkt interessert i kjøpet, hadde det flere grunner. De to viktigste var at godsets leilendinger nu skulle få samlet adgang til å kjøpe de bruk de satt på. Det innrømmes at ulemp ene hittil hadde vært «forholdsvis små», men at det ville bli ganske annerledes hvis godset gikk over til et «fremmed» selskap og bli gjen stand for «alminnelig spekulasjon», et forhold som ville bli «endnu langt mere skrigende» hvis godset kom under ledelse av et selskap eller personer som allerede tidligere hadde erhvervet så store skogeiendom mer i distriktet. Den andre hovedgrunn - ikke så klart og ofte uttalt - var
---- 549 SS-A ---- at man ville skaffe seg grunnlag for å etablere storindustri med sliperi osv. og annen utnyttelse av de ea. 25000 hk som man mente fossene representerte. - Før vi går over til stortingsbehandlingen, kan noteres at Fearnley hadde meddelt at han med medinteressenter - hvis kommunen virkelig var liebhabere - helst trakk seg tilbake, og han tilføyde: «Under forutsetning .... kan jeg ikke tro andet end at kommunen her har gjort en handel som ved helt gjennomført kyndig ledelse bør bli en god, d.v.s. fuldt forsvarlig forretning.» For stortinget forelå til behandling 13. februar en kgl. prop. av 6. febr., hvor stortinget innbys til å samtykke i: 1. At det av invalidefondet kan tilståes Verdalens kommune et lån, stort kr. 2.400.000, til innkjøp av Værdalsbrugets samtlige eiendom me mot I.prioritets panterett i de erhvervede eiendommene med tilbe hør og mot garanti av Nordre Trondhjems amtskommune samt på nærmere vilkår, som fastsettes av Landbruksdepartementet. 2. At lånebeløpet forskytes av statskassen inntil invalidefondet erholder disponible midler til lånets overtagelse. Statsrådene Berge og Halvorsen hadde bl.a. pekt på, at alene til renter av den store kapital det her gjaldt, ville kreves hvert år kr. 150.000 og til avdrag kr. 120.000. (Gjennomsnittlig utdelt utbytte de siste år hadde vært kr. 40.000 årlig.) Representanten Backer foreslo sakens behandling utsatt til neste dags ettermiddag, så at man kunne sette seg bedre inn i den. Men nei, ikke engang så langt kunne sakens forkjempere strekke seg, forslaget falt med 61 mot 60. Behandlingen tok 2 dager, her kan bare noteres hovedpunktene. Opposisjonen, hvis hovedtalere var Brøgger, Bratlie, Stang og Klingenberg, gjorde gjeldende for det første takstens upålitelighet, videre at hele foretagendet var uavhengig av konjunkturene, hvis skogen skulle forrente hele kjøpesummen måtte det hugges ned for fote. Og ikke nok med denne investering, man måtte vente ytterligere krav om støtte ti! anlegg av sliperi og andre utbygginger. Kommunen hadde hele tiden mattet handle med kniven på strupen. Fossekraften var ikke ut bygget, fløtningsforholdene vanskelige, - etter en uttalelse av amtingen iør Munch. Det hele et ytterst vovelig og risikabelt foretagende. Bratlie sluttet med: «... Jeg vet neppe, om jeg nogensinde har seet i offentlige dokumenter noget, som efter mit skjøn har været saa lidet begrundet og derfor saa vildledende som denne paastand om statshensyn i dette tilfelde ...» Fra den annen side gjorde seg mest gjeldende landbruksministeren, statsråd Årrestad, komiteens ordfører Schancke, Holstmark, Castberg og Abrahamsen. Av disse uttalte Årrestad bl.a. at verdien av eien
---- 550 SS-A ---- dommene ialt måtte regnes å være 5,4 millioner. Av gruppen ble for øvrigt femholdt at det måtte være en æresak for bygden å erhverve eien dommene; sammenlignet med prisen for Merakergodset var kjøpe summen meget rimelig. Sikkerheten var god nok, motstanderne ville ivareta privatkapitalistenes interesser. Kommunen opptrådte «ikke på nogensomhelst maade som spekulant». Man henviste til skogdirek tørens uttalelse, men sprang fort over at denne hadde bare sagt at det kunne gå godt. Opposisjonen bestod for det meste av konservative elementer, men enkelte av disse stemte for innstillingen, bl.a. trelastgrosserer Backer fra Halden, som var kommet til det resultat at staten fikk tilstrekkelig sikkerhet for lånet seiv om trelastprisen foreløpig skulle gå ned. Men han tok avstand fra kommunal drift i alminnelighet. Finansministeren Halvorsen holdt seg helt taus. Ved avstemingen den 14. febr. ble komiteens innstilling bifallt med 94 mot 28 stemmer. Det siste som stod igjen var amtstingets behandling, som fant sted den 15. febr. Det gjaldt garantien. Kst. amtmann Guldahl foredro saken med anbefaling og hr. Fosness talte bl.a. om at der var tale om å hindre at en «fremmed stormakt» trengte seg inn i bygden. En f ler het av amts tingets medlemmer hadde dog både prinsippielle og praktiske betenke ligheter og major Jenssen fra Mosvik uttalte at det var en spekulasjons affære. Men resultatet ble at garantien ble vedtatt enstemmig.
---- 551 SS-A ---- VÆRDALSBRUKET 1908 - 1975 Av Leif Lykke KOMMUNEPERIODEN 1908- 1912 Verdal kommune hadde overtatt Værdalsbrukets samlede eiendommer og anlegg for kr. 3.720.000,-. Finansieringen ble ordnet ved at kommunen fikk et statslån på kr. 2.400.000,- i Invalidefondet - og en 2. prioritet pantobligasjon på kr. 1.500.000,- ble utstedt til de gamle eiere. Værdalsbrukets nye styre ble sammensatt slik: Valgt av amtsutvalget: Ordfører Ole Holan Gårdbruker Sefanias Hofstad Gårdbruker Nils Garnes (suppleant) Standartjunker Th. Berg (suppleant) Valgt av herredsstyret: O.r.sakf. Guldahl Gårdbruker Ole Kvello Amtmann Løchen (suppleant) Til styrets formann ble valgt Guldahl og til nestformann Holan. Som disponent ble ansatt S. Houlder, som da var ved By Brug, tidligere ved Meråker Brug. Det første styremøte holdtes 14. april 1908 på Ølvisheim i Egge. (Guldahls bolig.) Et av de store spørsmål som hadde vært livlig diskutert både av de gamle eiere og innen kommunen før kjøpet av eiendommene, var anlegg av treforedlingsindustri og utbygging av vannkraft. Man mente på denne måte å oppnå en fordelaktigere utnyttelse av brukets tømmer. Disse spørsmål skulle komme til å vekke heftige diskusjoner og megen strid i de folkevalgte organer i Verdal og i pressen i hele kommune perioden. Det ble mye skrik og lite ull. Allerede på første styremøte 14. april 1908 ble det besluttet, etter hen stilling fra herredsstyret, å anmode amtsingeniør Munch om å under søke mulighetene for å anlegge et tresliperi i Vuku eller på Verdalsøra.
---- 552 SS-A ---- I undersøkelsene skulle også inngå havneforholdene ved Trones og Verdalsøra. Disponent Houlder og Ole Kvello fikk samtidig i oppdrag å innlede forhandlinger med Levanger kommune angående vilkårene for erverv else av nødvendig vann og grunn for eventuelt tresliperi i Levanger. Amtsingeniør Munch fikk etterhvert i oppdrag å undersøke 3 eller 4 alternativer for anlegg av tresliperi i Verdalen og ett for sliperi i Levanger. Sjefsingeniør Lybeck ble anmodet om å utrede spørsmålet med om kostningsoverslag om utbygging av Dillfossen med kraftstasjon for å skaffe kraft til et tresliperi. Lybeck fremla sine planer i styremøte 21.- 22. mai 1908. Styret besluttet i samme møte å få utredet spørsmålet om anlegg av en cellulosefabrikk. Man anmodet ingeniør Dorenfeldt som sakkyndig å utrede dette spørsmål. Sakfører Tessem fikk i oppdrag å søke ervervet kontrakt med grunn eierne ved Rinnelven angående kjøp eller leie av tomter, demningsrettig heter, vannfall m.v. Som man ser, var det ingen mangel på planer i kommuneperiodens første år. Det skulle imidlertid bli mange flere i resten av perioden. I siste halvår av 1908 dukket det opp interessenter på Østlandet som kunne tenke seg å delta både økonomisk og teknisk i anlegg av fored lingsanlegg for utnyttelse av Værdalsbrukets skogprodukter. Styret opptok forhandlinger med forstkandidat Carl Løvenskiold i Christiania. Formannskapet inngikk 21.11.1908 kontrakt med Løven skiold om hans deltagelse i industrireisingen. Kontrakten gikk ut på at det skulle dannes et A/S Værdalsbruket med Verdal kommune og Carl Løvenskiold som interessenter. Dette aksje selskap skulle overta fra Verdal kommune samtlige Værdalsbrukets eiendommer i Verdal, Levanger og Trondhjem samt alle aktiva av enhver art mot at det nye selskap overtok Værdalsbrukets samlede gjeld og forpliktelser, samt påhvilende heftelser, bl.a. 1. prioritets pantelån stort kr. 2.400.000,- i Invalidefondet og 2. prioritets plantelån stort kr. 1.500.000,- tilhørende de gamle eiere. Det nye aksjeselskap skulle ut stede fullt innbetalte aksjer i det nye selskap for et beløp på kr 400.000,- til Verdal kommune. Carl Løvenskiold på sin side skulle overta aksjer i det nye selskap for kr 160.000,- som skulle innbetales kontant ved sel skapets stiftelse. Den samlede aksjekapital ble således kr. 560.000,-. Dessuten forpliktet han seg til å yte selskapet et lån på kr 1.600.000,- mot 1. prioritets pante sikkerhet i et eventuelt nytt industrianlegg med tomter og bygninger. Han skulle også ha pantesikkerhet i Værdalsbrukets øvrige eiendommer med prioritet etter obligasjonene til Invalidefondet og til de gamle eiere.
---- 553 SS-A ---- Det oppsto imidlertid snart uoverensstemmelser mellom Løvenskiold og kommunen. Årsaken til dette var at herredsstyret hadde forutsatt at det nye anlegg fortrinnsvis skulle legges innen herredets grenser, mens Løvenskiold ganske snart begynte å undersøke mulighetene for å anlegge sliperiet på Østlandet eller på Jæren (Jørpeland). I møte 6. april 1909 fattet herredsstyret følgende enstemmige beslut ning: «Herredstyret bemyndiger Værdalsbrukets styre til å hevde kommunens rettigheter etter kontrakten mellom Løvenskiold og for mannskapet av 21.11.1908 om fornødent gjennom saksanlegg.» Det endelige brudd mellom kommunen og Løvenskiold kom sommeren 1909 da styret for Værdalsbruket anbefalte herredsstyret å fatte følgende vedtak: «.... Under disse omstendigheter må derfor herredsstyret forlange at herr Løvenskiold avgir en skriftlig erklæring om hvorvidt han fremdeles avviser ethvert forslag om anlegg av tre sliperi i Verdalen eller ved Levanger.» Dette forslaget ble vedtatt av herredsstyret. Erklæring fra Løven skiold ble ikke avgitt, og man hører ikke mere om ham eller om saksanlegg mot ham. I februar 1909 trådte Guldahl ut av styret og ingeniør L. J. Dorenfeldt ble valgt inn i styret og til formann. Styret under sin nye formann går med krum hals løs på problemet omkring foredlingsanlegg, og nye utredninger og planer dukker stadig opp. Hopla i Åsen ved utløpet av elven fra Hammervannet er det neste sted styret kaster sine øyne på. Planer og overslag for et sliperi på 15.000 tonn/år på dette sted ble fremlagt i desember 1909. Etter en rekke utredninger om planer og finansieringsmuligheter er man i juli 1910 kommet så langt at styret fremlegger et foreløpig utkast til lover for Aktieselskapet Hopla Tresliperi. Også planene i Hopla blir henlagt øyensynlig fordi kommunen ikke maktet å reise den nødvendige anleggskapital. En utvei som var sterkt fremme i diskusjonen, var salg av et større parti tømmer på rot for å skaffe penger. Det var sterkt delte meninger innen bygden og i herredsstyret om å gripe til denne utvei, men i møte 19. november 1910 besluttet styret å tilby Meråker Brug en uthugskontrakt som omfattet trær på 30 cm i brysthøyde (ca. 1,5 m fra marken), og derover målt på treets minste kant. Uthugsttiden ble satt til 7 år og prisforlangende var kr. 2.800.000,- Kjøperen skulle betale kr 400.000,- kontant og dessuten overta Værdalsbrukets statslån kr 2.400.000,- i Invalidefondet til forretning og betaling i uthugsttiden. Meråker Brug aksepterte ikke dette tilbud, og da styret fastholdt sitt
---- 554 SS-A ---- prisforlangende ble det intet av denne handel. Spørsmålet om salg på rot dukker senere ikke opp i kommuneperioden. Det varte ikke lenge før et nytt prosjekt var på trappene. Denne gang gjelder det Folla Tresliperi i Follafoss, som var til salgs. Det forelå et tilbud fra dette selskaps direksjon av 8. januar 1910. Kommunen fikk en håndgivelse på anleggene i Follafoss gjeldende ut februar. Styret foretok befaring i Follafoss og engasjerte ingeniørene Darre-Jenssen og Kieland til å besiktige anleggene og fremkomme med en utredning. Styret ber om forlengelse av håndgivelsen minst til utgangen av mars. Follas direksjon meddeler 14.3.1910 at håndgivelsen ikke kan for lenges utover 31. mars. Sakkyndige utredninger om Follaprosjektet foreligger 29. mars, og styret foreslår for herredsstyret at dette på det nuværende trinn ikke kan treffe endelig beslutning om kjøp av Folla Tresliperi i h.t. tilbud av 8.1.1910, men at man forsøker å forhandle videre med Follas direksjon. I styremøte 29. april 1910 besluttet styret å henstille til herredsstyret at dette ikke godtar Follas tilbud da Follas direksjon fastholder den forlangte pris. Dermed glir Follaprosjektet ut av bildet. Folla Tresliperi ble forøvrig kjøpt i 1911 av adv. Hjalmar Wessel m.f., det samme konsortium som senere ble eiere av Værdalsbruket. Etter at de hektiske forhandlinger om kjøp av Folla Tresliperi var brutt fortsatte utredningene og diskusjonen om sliperianlegg i Asen, på Levanger, ved Rinnelven og i Verdal. Så sent som 23.11.1911 anmodes ingeniør Lange om å overta undersøkelsene vedrørende sliperianlegg i Verdalen. Hans utredning foreligger 8.3.1912. Sliperiplanene i Verdal lot seg ikke realisere bl.a. fordi eierne av 2. prioritets pantelånet i Værdalsbruket, stort kr. 1.500.000,-, ikke ville fråfalle pant i Dillfossen, og dermed kunne nødvendig lån ikke oppnås. Spørsmålet om industrireising er gitt en såvidt bred plass i denne fremstilling fordi det var det alt overveiende problem i hele kommune perioden. Det ledet til en lang rekke diskusjoner og krangel, tildels av injurierende art, både i herredsstyret, mann og mann i mellom i bygden, og i pressen både i Trøndelag og i landet forøvrig. Skifting i ledelsen og oppnevnelse av en såkalt rådgivende komite gjenspeiler den uenighet som hersket. Guldahl gikk, som tidligere nevnt, ut av styret ved årsskiftet 1908-09, og herredsstyret valgte ingeniør L. J. Dorefeldt inn. Dorenfeldt ble valgt «foreløpig som formann» som det står i styreprotokollen for 11.2.1909. Som 1. varamann hadde herredsstyret valgt handelsbestyrer Johs. Minsaas. Høsten 1909 valgte herredsstyret en rådgivende komite for styret. Denne komite bestod av John Myhr, O. S. Haugdahl og Johs. Aas. Disse herrer deltok i styrets møter.
---- 555 SS-A ---- Dorenfeldt trer ut av styret ved utløpet av 1910. Han hadde vært mye fraværende, og varaformann Ole Holan hadde ledet de fleste styremøter. Ole Holan fungerer som styreformann fra 1.1.1911. I januar 1911 retter herredsstyret sterke anklager mot disp. Houlder, og foreslår at han avskjediges. Bruksstyret avviser forslaget. I februar 1911 meddeler amtmannen at funksjonstiden for de av amtsutvalget valgte medlemmer (Holan og Hofstad) gjelder inntil videre, dog ikke utover 13. april 1911. Videre meddeler han at herredsstyrets valg av to nye styremedlemmer ennu ikke er approbert. Disp. Houldet fråtrer, som følge av den sterke kritikk som var rettet mot ham, som disponent i begynnelsen av april 1911, og kontorsjef Anton Salberg, som hadde vært ansatt ved Værdalsbrukets sagbruks kontor siden 1886, ble ansatt som selskapets disponent. De mange endringer i styrets sammensetning og brukets daglige ledelse som finner sted i begynnelsen av 1911, medfører komplikasjoner og indre stridigheter. Amtsutvalget velger Bernhard Rostad og Ole Holan som medlemmer. S. Hofstad blir varamann for Ole Holan og E. Muller varamann for B. Rostad. Herredsstyret velger 10.2.1911 J. Aas og J. Myhr, (tidligere rådgivende komite), som styremedlemmer med O. Flyum og J. P. Aksnes som varamenn. Ole Kvello ble således ikke gjenvalgt av herredsstyret, og heller ikke 1. varamann Johs. Minsaas. Amtmannen meddeler i skrivelse av 7.4. s.å. at Landbruksdeparte mentet hadde underkjent herredsstyrets valg som ugyldig. I herreds styremøte 11.4. fastholdes valget. Ole Kvello meddeler i skrivelse av 13.4. at han betrakter seg som lovlig valgt medlem av Værdalsbrukets styre. Rostad henstiller, på kommunens vegne, til Kvello at han foreløbig trekker seg tilbake som styremedlem. Ole Kvello nekter å trekke seg tilbake. 22.4.1911. De av herredstyret valgte medlemmer tar sete i styret. Ole Kvello var ikke tilstede. Holan tar forbehold om gyldigheten av de avgjørelser som treffes på dette møte inntil valget av styremedlemmer var endelig avgjort av myndighetene. Som ny formann ble valgt B. Rostad, og som ny varaformann Johs. Aas. I oktober 1911 ble O. Horne ansatt som ny disponent og A. Salberg gikk tilbake til sin gamle stilling som kontor-sjef ved sagbruket i Levanger. John Skavhaug ble ansatt som kontorist ved Holmenkontoret. Så langt om kommunens industriplaner. De menn som satt i styret for Værdalsbruket, og de som var daglige ledere i denne periode, stod på en Uriaspost, og deres oppgave ble nærmest uløselig. De var sikkert alle hederlige, rettskafne og - på sine egne feiter - dyktige menn som gjorde hva de maktet for kommunen og Værdalsbruket. De hadde riktignok ingen sakkunnskap eller erfaring i ledelse av en så stor og komplisert
---- 556 SS-A ---- bedrift som Værdalsbruket, eller i vurdering av industriprosjekter. Dette kunne imidlertid vært avhjulpet med sakkyndige konsulenter og rådgivere, dersom styret og disponent hadde fått arbeide i fred, men det fikk de aldri. Den store bøygen var herredsstyret. Det ble etter hånden ganske klart at det ikke var mulig å lede en bedrift som Værdalsbruket med et herredsstyre som øverste instans, og spesielt ikke i en bygd som Verdal hvor det var ytterst kompliserte forhold og motstridende interesser bl.a. som følge av leilendingssystemet. I herredstyret var det mange forståsegpåere og kverulanter som la seg bort i styrets og ledelsens disposisjoner, og en fraksjon gjorde hva den kunne for å stikke kjepper i hjulene, og gjøre livet surt for styre og disponent ved enhver anledning. Styret måtte således flere ganger rykke ut i pressen for å avlive rykter og usannheter som fremkom offentlig. Til tross for store tømmerdrifter, (gj.sn. 48.175 m 3 pr. år 1908-1912), ble økonomien stadig dårligere, og styret lette med lys og lykt etter muligheter for å skaffe penger. Salg av tømmer på rot er nevnt foran. Holmen gard ble flere ganger frembudt til salg. Høyeste bud hadde fru Margrete Getz som bød kr. 60.000,- for Holmen gard og Holmen skog på nordsiden av Kverna. Budet ble ikke godtatt. I begynnelsen av 1911 er den økonomiske situasjon prekær. Dette fremgår av styrets beslutninger: 25.2.1911. «Styret besluttet å oversende gjenparter av skrivelse fra Levanger og Skogns Sparebank og telegram fra Indherred Kreditbank av idag med anmodning om snarest mulig å få herredstyrets meddelelse om hvor og hvorledes de nødvendige midler til undgåelse av forretning ens standsning skal reises.» 1.3.1911. «At Bruget er avskåret fra å disponere yderligere på dets kassakredit til Nordenfjeldske Kreditbank og man fortiden ingen andre disponible midler har, meddeles herved Værdalens Formandskab, med anmodning om at meddele styret hvor og hvorledes penger blir at tilveie bringe da driften ellers kan komme til at standse.» «Refereres skrivelse fra kommunekassereren angående skatter. På nuværende tidspunkt har man ingen disponible midler.» Kommunen hadde snart løpt linen ut. Bygdestriden ble stadig bitrere, og tanken om å seige bruket dukket opp. Som nevnt foran hadde advokat Hjalmar Wessel, på vegne av et konsortium i 1911 kjøpt Folla Tresliperi med anlegg og skogeiendom mer. Disse eiendommer dekket ikke slipenets behov for slipvirke, og Folla kjøpte bl.a. slipvirke fra Værdalsbruket i kommuneperioden. Follas ledelse fulgte naturligvis med i striden rundt Værdalsbruket, og tanken om å kjøpe Værdalsbruket dukker opp rundt årsskiftet 1911-1912. På det tidspunkt innleder adv. Wessel forhandlinger med overretssakfører
---- 557 SS-A ---- E. D. Bøckmann, Trondhjem, om kjøp av den 2. prioritets panteobligasjon som de gamle eiere satt med i Værdalsbruket. Disse forhandlinger førte til at Folla (Wessel) i april 1912 kjøpte obligasjonen for 90 l A°/o d.v.s. kr 1.355.000,- kontant. Pengene ble lånt i Den Norske Kreditbank, hvor obligasjonen ble deponert. I månedene januar - februar - mars og april 1912 utfoldes en voldsom aktivitet fra kjøpernes side for å bringe kjøpet av Værdalsbruket i orden så fort som mulig. I Christiania satt Wessel og trakk i alle trader, både på høyeste politiske plan og i bank- og finanskretser. Hans høyre hand i Nord- Trøndelag var overretssakfører Asm. Schiefloe (senere h.r.adv. Asm. Schiefloe), Steinkjer, som holdt ham godt underrettet om alt som fore gikk på det lokale plan, og som aktivt forsøkte å påvirke lokale myndigheter og ledende personer både i kommunen og i fylket til å gå med på salg. Mellom Wessel og Schiefloe utveksles det i denne periode nesten daglig brever og telegrammer. Dessuten møttes de ofte i Christi ania eller Trondhjem for konferanser og drøftelser. Både Wessel og Schiefloe hadde allerede ved årsskiftet 1911-912 kontakt med Værdals brukets styre ved formannen Bernhard Rostad. Styret arbeidet imidler tid med sliperiplanene og finansieringen av disse. For å kunne løse finansieringsspørsmålet var det som tidligere nevnt nødvendig at de gamle eiere som ennu satt med 2. prioritets panteobligasjonen frafallt pant bl.a i Dillfossen. Dette nektet de. For Værdalsbrukets styre var det i 1912 klart at det bare forelå to muligheter. Den ene var å anlegge tre sliperi og beholde skogene, og den annen var salg av eiendommen. Da så sliperiplanene fikk dødsstøtet ved slutten av 1911 var den første mulighet falt bort, og saken utviklet seg meget raskt. Kjøpetilbudet fra advokat Wessel til Verdal kommune er datert 12.4.1912. Herredsstyret oppnevnte en særskilt komite bestående av J. E. Grunden, Thomas Berg og John Vigen som sammen med brukstyret skulle sluttføre forhandlingene om salget. Den 15.4. holdtes styremøte på Grennes hotell på Verdalsøra. Kommunens juridiske rådgiver, o.r.sakf. Tessem, adv. Wessel og o.r.sakf. Schiefloe var også tilstede. Her ble man enige om endel endringer i det fremlagte kjøpetilbud. Da disse endringer var foretatt og underskrevet av Wessel, utferdiget styret en innstilling til herredsstyret om salg. Innstillingen ble vedtatt med 4 stemmer, mens styrets 5. medlem, O. Holan, hadde et dissenterende forslag i 2 alternativer. Det fremgår ikke av styreprotokollen hva Holans forslag gikk ut på. Den 17.4. holdtes nytt møte hvor foruten styret, den av herredsstyret oppnevnte forhandlingskomite, J. E. Grunden, Thomas Berg og John Vigen, samt herrene Wessel og Schiefloe var tilstede. Endel endringer i
---- 558 SS-A ---- Wessels kjøpetilbud ble foretatt og styret besluttet å la tilbudet trykke for omsendelse til herredsstyret medlemmer. På tampen av forhandlingene mellom Wesselkonsortiet og Verdal kommune dukker andre liebhabere opp, bl.a. Meråker Brug. Typisk for de intense forhandlinger som ble drevet i dagene umiddelbart før avgjørelsen falt, er følgende telegram fra Hjalmar Wessel til hans kompanjong avd. Flood i Christiania. Telegrammet er sendt over Norsk Jernbane-telegraf fra Hell stasjon 17.4. 1912 kl. 9.45 og lyder: «Inat oppnaaet enighet forsterket styre uvæsentlige ændringer nyt herredsstyre seksogtyvende Meråker intrigerer. Blir foreløpig Trond hjem. Underrett. Hjalmar.» I herredsstyrets møte 26. april 1912 gikk herredsstyrets flertall inn for salg av Værdalsbruket på de vilkår som var fremsatt av adv. Wessel i hans kjøpetilbud av 12.4.1912 senere endringer. Forslag om salg var fremsatt av Værdalsbrukets styre. Det fremgår av korrespondansen mellom bruksstyrets medlemmer at det var med tungt hjerte styret hadde fremsatt dette forslag, men de øynet ingen annen utvei. 1 herredsstyret satt formannen i Værdalsbrukets styre, Bernhard Rostad, som ordfører og varaformann Johs. Aas. Disse hadde som med lemmer av bruksstyret anbefalt salg og talte for salg. Mindretallets leder og talsmann var soknepresten i Verdal, Erik Veel, som kjempet en hard kamp i herredsstyret for at kommunen ikke skulle seige bruket. Erik Veel ble valgt til ordfører i Verdal i 1914. Han hadde nok ikke glemt sitt nederlag i 1912 og inntok alltid en meget steil holdning overfor det nye A/S Værdalsbruket under de mange forhand linger som fant sted angående fortolkninger av Wessels kjøpetilbud. Herredstyret vedtok altså å seige bruket og hermed innledes en ny epoke i Værdalsbrukets historie.
---- 559 SS-A ---- WESSELS PERIODE 1912- 1919 Meråker Brug ved disponent Nils Young Fearnley forsøkte til siste minutt under salgsforhandlingene å få en fot innenfor i Værdalsbruket. Dels opptrådte de som selvstendig liebhaber overfor Verdal kommune og anmodet kommunen om å utsette avgjørelsen, noe herredsstyret avslo, og dels foreslo de overfor Wesselkonsortiet at Meråker Brug skulle overta 50% av aksjene i det nye A/S Værdalsbruket, men dette ble også avvist. Som nevnt foran, hadde Folla Brug (Wessel), kjøpt de gamle eieres 2. pr. panteobligasjon for kr 1.355.000,-. Ved salget overtok det nye selskap Værdalsbrukets samtlige aktiva og passiva med de unntagelser som er nevnt i Wessels kjøpetilbud. Verdal kommune fikk kr 300.000,- kontant, og kjøperne overtok forpliktelsene overfor Invalidefondet for 1. pr. lånet på kr. 2.400.000,-. Den samlede kjøpesum ble således kr. 4.055.000,-. Konstituerende generalforsamling ble holdt 29. april 1912 hvor Vedtekter for Aktieselskapet Værdalsbruket ble vedtatt. Aksjekapitalen ble satt til kr. 800.000,- fordelt på 160 aksjer a kr 5.000,-. Av innbyderne til dannelsen av A/S Værdalsbruket var tegnet følg ende beløp: Hjalmar Wessel kr. 100.000,— Tollef Kilde kr. 200.000,— Andreas Wefring kr. 80.000,— Asm. Skjeflo kr. 50.000,— Ingeniør Martens Otto Schultz var tysk statsborger. Han kom til Norge for å drive bjørn- og elgjakt, kjøpte Egge gard ved Steinkjer, giftet seg norsk, og ble i Norge resten av sitt liv. Han hadde betydelige interesser i tysk industri og også i Folla Brug. Når han tegnet seg for aksjer i Værdals bruget med sin svoger ingeniør Martens som stråmann, skyldtes vel dette hans tyske statsborgerskap eller hans betydelige interesser i Folla. Approbasjon på herredsstyrets beslutning om salg ble meddelt ved
---- 560 SS-A ---- Getz-gården. kgl. resolusjon av 15. mai 1912, og konsesjon på eiendommen ble gitt de nye eiere ved samme resolusjon. Wessels kjøpet ilbud av 26.4.1912. (Se kilder.) De viktigste punkter i det endelige vedtatte kjøpetilbud var Fra salget ble unntatt 75 leilendingsgårder og 61 plasser med påstå ende hus og tilliggende sæterrettigheter og fjellslåtter. Disse eiendom mer skulle ha samme beiterett som hittil for storfe og sau. Dessuten skulle de ha rett til jakt og fiske som hittil i visse områder. Uttrykket «som hittil» må forståes slik at det var de rettigheter som tilla de enkelte garder på det tidspunkt salget fant sted som skulle konserveres. Noen utvidelse av disse rettigheter fant ikke sted ved overdragelsen. Holmen nedre, Mikvold vestre og Vestly, (skogformannsbolig i Helgådal), samt tre plasser på minst 20 mål skulle inngå i kjøpet. Til samtlige leilendingsgårder og plasser skulle utlegges husbehovskog som eiendom. Det skogareal som skulle utlegges til gårdene, skulle samlet ikke utgjøre minde enn 15.000 mål og ikke over 16.500 mål skog land. Husbehovsskogene skulle ligge så nær gårdene som mulig, og helst støte til innmarken. Skoglandets gjennomsnittskarakter, (bestokkning og bonitet), skulle svare til gjennomsnittskarakteren av alle brukets skoger.
---- 561 SS-A ---- L ei len dingsskjøn net Skjønnet skulle i h.t. kjøpetilbudet bestå av 5 uvillige menn. Av disse skulle Verdal kommune, kjøperen og leilendingene oppnevne hver sin skjønnsmann, og de to siste skulle oppnevnes av skogdirektøren. Den ene av de skjønnsmenn skogdirektøren oppnevnte, skulle være skog kyndig og bosatt utenfor amtet. De øvrige fire skjønnsmenn skulle være gårdbrukere. Skjønnets avgjørelser skulle være endelige. Skjønnet fikk følgende sammensetning: Amtskogmester Richard Aaeng, Trondhjem, oppnevnt av Skogdirek tøren. Gårdbruker Henrik Five, oppnevnt av Skogdirektøren. Gårdbruker O. Flyum, oppnevnt av Verdal kommune. Gårdbruker J. E. Grunden, oppnevnt av leilendingene. Gårdbruker Ole S. Aaset, Rena, oppnevnt av kjøperen. Amtskogmester Aaeng ble valgt til formann. Skjønnet holdt sitt første møte på Verdalsøra 10. juli 1912, og foretok enforeløbig befaring 10., 11., og 12. juli. Amtskonduktør, ingeniør Einar Gram, Trondhjem, ble engasjert av skjønnhet for å foreta oppmåling og kartlegging av innmark og skog som skulle tillegges leilendingsgårdene. Skjønnet begynte med innmarksarealene. I kjøpetilbudets pkt. 2 heter det om innmarken: «Eiendomene undtas med det indmarksareal som er indhegnet til gaarde og plasser. Hvis gjærde ikke findes skal de nuværende grænser for indmarken respekteres.» Med det ekstensive jordbruk som dengang hadde vært drevet, var det ikke lett å skille mellom innmark, beitetrøer og igjengrodde slåtteteiger og åkerlapper innenfor gamle skigarder. Det oppstod da også meget snart uengihet innen skjønnet om fortolkning av kjøpetilbudets bestemmelser om innmarken, og om selve innmarksbegrepet. Leilendingenes representant i skjønnet, J. E. Grunden, var stadig i opposisjon delvis støttet av kommunens representant O. Flyum. Det går som en rød tråd gjennom hele skjønnsprotokollen at Grunden protesterer og forlanger protokolltilførsel. På grunn av stadig uenighet innen skjønnet om fastsettelse av inn marksgrensene gikk arbeidet i august måned helt istå og ble avbrutt. Den 25.9. ble det holdt et møte i Verdal hvor skjønnsmennene var tilstede unntatt Grunden, som pr. telegram til formannen meddelte at han ikke fant grunn til å møte. Foruten skjønnsmennene møtte for kjøperne adv. Wessel og for selgerne ordf. Rostad, redaktør Aas og gårdbruker Myhr. Her ble man enige om: «At skjønnet fortsætter sitt
---- 562 SS-A ---- arbeide og bestemmer indmarksgrensene med bindende virkning der hvor der er enighet innen skjønnet, hvor der er dissens blir partene å tilkalle inden endelig avgjørelse treffes.» Skjønnet ble utsatt til neste sommer og sammentrådte igjen 5. juni 1913. Allerede 7. juni oppstår det igjen uenighet innen skjønnet om fastsett else av innmarksgrensene i Sul, og leilendingenes representant forlanger protokolltilførsel. Befaringen fortsetter til 8. juli, men partene må stadig tilkalles fordi det er uenighet om innmarksgrensene. Den 10. juli holdes et fellesmøte mellom skjønnet og representanter for kjøper og selger. For kjøperne møtte Hjalmar Wessel og Tollef Kilde, og for selgerne Bernhard Rostad og Johs. Aas. Her ble man enige om å oppnevne en voldgiftsnevnd bestående av to menn, hvorav partene skulle oppnevne hver sin. Disse to skulle gå forut for skjønnet og fastsette innmarksgrensene, der hvor skjønnet ikke allerede hadde avgjort saken. Bare i de tilfeller hvor de to voldgiftsmenn ikke ble enige skulle skjønnet avgjøre saken. Skjønnsretten fortsetter sitt arbeide hele sommeren 1913 og også sommeren 1914, og holder sitt siste møte 10. sept. 1914. I dette siste møte har leilendingenes representant en tilførsel på over 3 sider i skjønnsprotokollen, hvor han protesterer på en rekke avgjørelser. Voldsgiftsnevnden som ble besluttet oppnevnt i møte 10.7.1913, fikk denne sammensetning: Gårdbruker og ordfører Sivert Austad, Røra, oppnevnt av Verdal kommune. Gårdbruker O.K.V. Gaathaug, Sande, Telemark, oppnevnt av Værdalsbruket. Den holdt sitt første møte 26.7.1913. Voldgiftsnevnden arbeidet meget raskt og hadde fastsatt innmarksgrensene på ialt 37 leilendings gårder og plasser dåden avsluttet sitt arbeide 7.8.1913. Av andre ting som ble undtatt ved salget, skal nevnes halvparten av vannretten i Dillfossene. Værdalsbruket ervervet den vannrett i Dillfoss ene som ligger på Innas østside, mens kommunen beholdt vannretten på vestsiden (Dillansiden) med reguleringsrettigheter. Dessuten beholdt kommunen rettigheten til Skjækerfossen og Ulvildfossene med fornødne reguleringsrettigheter. Alle andre vannfall medfulgte i handelen, og de største ble senere sær skilt matrikulert. Sky Iddelingsforre iningene Statskonduktør Gram var i september 1914 ferdig med oppmåling og tegning av kart over leilendingsgårder og plasser med tilliggende husbe hovsskog, som kommunen hadde holdt tilbake ved salget. Lensmannen i Verdal oppnevnte følgende skylddelingsmenn:
---- 563 SS-A ---- Marius Heir, Arnt Holmen og Ole Skjækermo for eiendommene i Vera, Helgådalen og Malsådalen. Aneus Okkenhaug, Elias Næs og Edvard O. Suul for eiendommene i Sul og Innas dalføre. Det var meningen at forretningen skulle begynne 12.10., men allerede 9.10. hadde Verdal kommune ved ordfører Veel protestert mot fremme av skylddelingsforretningen «... indtil det er bragt på det rene hvorvidt og i hvilken udstrekning de grænser som agtes lagt til grund, kan aner kjendes.» Forretningen kom dog igang 21.10.1914. Det oppstod meget snart en merkelig strid mellom Verdal kommune (Leilendingsforeningen) og Værdalsbruket, om hvorvidt de solgte skoger som utgjorde det langt største areal, skulle betraktes som fra solgte parseller eller om denne betegnelse skulle brukes på de tilbake holdte leilendingsgårdene med tillagt skog. Kommunen mente at gård ene måtte betraktes som hovedbøle og få b.nr. 1, og skogene betraktes som frasolgte parseller og få nytt bruksnavn og senere b.nr. Værdalsbruket på sin side hevdet at gårdene måtte betraktes som utskilte parseller, og at det var disse parseller som i h.t. skylddelingslov ens paragraf 8 måtte befares og beskrives. Værdalsbruket hevdet videre at dersom skogene skulle betraktes som fraskilte parseller, måtte grens ene for disse både mot «indre» og «ytre» naboer befares og beskrives. Dette ville bli et ytterst tidkrevende arbeide som heller ikke var gjenn omførbart på vintertid. Det kan bemerkes at grensene for Værdalsbrukets skoger mot «indre» og «ytre» naboer ialt er ca. 360 km. Saken ble av amtmannen i Nordre Trondhjems amt forelagt Finans departementet. Departementet antok at det ikke var noe i veien for at gårdene med tillagt skog ble betraktet som utskilte parseller med nytt bruksnummer. Dersom det var ønskelig at gårdene beholdt sine gamle bruksnavn, var det intet i veien for det, og heller ikke for at skogeiendommene kunne få samme navn med tilføyelse av skog (N.N.skog). Etter å ha mottatt Finansdepartementets utredning var skylddelings mennene av den oppfatning at når gårdene fikk beholde sine gamle navn kunne dei ikke spille noen rolle hvilken del som fikk bnr. 1 eller bnr. 2. Sorenskriveren i Stjør- og Verdal ga skylddelingsmennene medhold i dette, tiltross for departementets klare utsagn om at skogene som hovedbøle i h.t. skylddelingslovens paragraf 8 måtte ha bnr. 1, og de utskilte parseller, gårdene med husbehovsskog måtte få senere bnr., men beholde sine bruksnavn. Enden på visen ble at gårdene fikk bnr. 1 og skogene bnr. 2 eller senere nr., og skylddelingsforretningene ble etter hvert godtatt for tinglysing med denne nummerering. Bind VI A — 36
---- 564 SS-A ---- Følgen av dette er at i skylddelingsforretningene er det bare grensene for de tilbakeholdte garder med utlagt husbehovsskog som er befart og beskrevet, mens det for skogenes yttergrenser bare er angitt i hvilken himmelretning de solgte skoger støter mot andre naboer, f.eks. N.N. skog eller N.N. ålmenning. Som eksempel på dette kan vi ta for oss skylddelingsforretningen av 19.10.1914 over den til Sulstuen utlagte husbehovsskog. Etter å ha beskrevet grensene for husbehovsskogen nøyaktig beskrives den solgte del av Sulstuen skog slik: «Forøvrig grænser Suulstuskogen i nord mot Aasen eller Karlgaardsskogen og Juldals ålmenning, i øst mot Inns statsalmenning, i syd mot Færens ålmenning og i vest mot Brenna skog.» Aasen eller Karlgårdsskogen og Brenna skog er her betegnelsen på de deler av den solgte skog som Værdalsbruket ervervet. Grensene mellom disse forskjellige skogeiendommer som Værdalsbruket nu eier, er aldri oppgått eller avmerket. Dette hadde ikke vært nødvendig fordi både leilendingsgårdene og skogene i flere hundrede år hadde tilhørt én eier som deler av Værdalsgodset. M. P. Moen f. 1865 i Tylldal. Værdalsbrukets skogforvalter 1905-1936. Disponent Paul Schiefloe Bestyrerfor Værdalsbrukets trelastutsalg i Tromsø 1928-1941. Disponent for Trones Bruk 1948-1963.
---- 565 SS-A ---- Gjennom tidene hadde det naturlig nok utviklet seg et visst system for bruk av omradene. Skal man sa noenlunde finne frem til grensene for de enkelte garders områder, må man derfor forsøke å bringe på det rene hvor de som leilendinger utøvet sin rett til beite og slått, og hvor de fikk ta sin ved og sitt hustømmer, eller hvor de måtte utføre sitt pliktarbeide med fremdrift av tømmer for eierne av godset. Dette løse system har tydeligvis ledet til stridigheter leilendingene i mellom, og i enkelte deler av godset har derfor godsets eiere forsøkt a etablere en fastere ordning med angivelse av i hvilke bestemte omrader den enkelte gard skulle utøve sine rettigheter. Slike «delinger» fant sted på foranledning av jorddrotten, i Vera i 1801, i Sul i 1806 og i Storstad marken i 1816. (Se kilder.) Leilendingsskjønnet var nu avhjelmet, voldgiftsretten hadde avsagt sin kjennelse, karter var tegnet. leilendingsgårdene med husbehovsskog og innmark var oppmålt og skylddelingsforretningene var utført i marken, og man skulle tro at en formell avslutning av saken med ting lysning av dokumentene matte være en kurant affære. Slik gikk det imidlertid ikke. Leilendingsstyret ved sin formann, pastor og ordfører Erik Veel laget stadig nye vanskeligheter. Tiltross for at kjøper og selger hadde vært enige om skjønnsforutsetningene, og enige om a la innmarksgrensene fastslås ved voldgift hvor det var dissens innen skjønnet, ville leilendingsstyret for 37 eiendommers vedkommende ha endret de grenser skjønnet og voldgifttsretten var blitt enige om. Lei lendingsstyret nektet skylddelingsmennene å innsende skylddelingene til tinglysning før disse endringer hadde funnet sted. Værdalsbruket protesterte mot dette, men for a få en slutt pa saken ble det innledet forhandlinger med leilendingsstyret og Verdal kommune. Det avsluttende forhandlingsmøte ble holdt 6.12.1916. Her møtte for Verdal kommune ordfører Veel og gardbruker Ole Kvello. For Værdalsbruket møtte skogforvalter M.P. Moen. Her ble man enige om noen mindre endringer av grensene for 8 eien dommers vedkommende. Møtet ansa med dette alle uoverensstemmelser mellom kommunen og Værdalsbruket vedkommende leilendingsgårdene med tillagt skog for ordnet. Det eneste som det ennu ikke var full enighet om var Nedre Holmens eiendom på Innas Vestside. Endringene som nu var foreslått ble godtatt av Verdal kommune v/ordfører Veel, og av Værdalsbruket v/advokat Wessel 15.12.1916, og tinglysing av skylddelingsforretningene kunne nu foretas. Hermed var det foreløpig slutt på stridighetene mellom Verdal kommune - Leilend ingsstyret og Værdalsbruket, men de blusset senere opp igjen. Det ble i forbindelse med forliket av 15.12.1916 utarbeidet et forslag til skjøte, men skjøtet ble aldri utstedt. Verdal kommune hadde derfor
---- 566 SS-A ---- grunnbokshjemmel til eiendommene helt til 1950. Ethvert salg av parseller inntil dette år måtte derfor godkjennes av Verdal kommune. Styret i det nye A/S Værdalsbruket utfoldet fra første stund en voldsom aktivitet. Det ble bygget ny industri, innkjøpt andre skogeien dommer og industriforetagender, og driften av skogene ble sterkt forsert. I driftsårene 1911-12 til 1918-19 var det gjennomsnittlige årlige driftskvantum 55.235 m 3. Ett enkelt år, vinteren 1914-15, ble det frem drevet fra egne skoger hele 88.223 m 3. Sagbruksvirksomheten var i det vesentlige blitt drevet på Levanger efter de store jordras i Verdal 1893, som efterhvert umuliggjorde skipning fra Verdalsøra. Ifølge Wessels kjøpetilbud skulle over halvparten av Værdalsbrukets sagtømmer foredles innen Verdal kommune. Det eneste sted i Verdal hvor det var mulig å anlegge dyp vannskai, var på nordsiden av Tronestangen. Her ble innkjøpt nød vendige tomtearealer fra Bernhard Rostad på Trones gard, og Trones Bruk ble bygget i 1913. Det vart et sagbruk med to rammepar og eksporthøvel. Kraftkilden var en dampmaskin som ble fyrt med avfall fra sagbruk og høvleri. Tomtene var lange og smale med lange avstand er for intern transport, og trallebaner måtte bygges opp på trekonstruk sjoner i fjæreområdet som følge av terrengets beskaffenhet. Havneforholdene var heller ikke gode da skipningskaien lå sterkt ut- satt for vind fra nordvest. Sagbrukets kapasitet på et skift var ca. 4.000 std. og tømmerforbruk- et 35-40.000 m 3 pr. år. Taugbane for transport av ved til Ranheim fra Trones til Fleskhus st., ble bygget i 1914, og NSB anla sidespor for lasting. Disponentboligen på Asphaugen ble bygget i 1914 på 10 Vi mål tomt, innkjøpt fra Leklem for kr 2.000,-. I 1912 hadde Wessel for Værdalsbrukets regning kjøpt Trondhjems Aktie Trælastkompani. Det var et gammelt selskap som eides av Jenssen & Co. i Trondhjem. Det hadde hatt store skogeiendommer med foredlingsanlegg (Tegefors) i Jåmtland og dessuten sagbruk i Snåsa og Ekne. Værdalsbruket garanterte i Privatbanken for Trælastkompaniets gjeld ca. kr. 600.000,-. Kompaniet hadde store engasjement i Tromsø og Narvik, og disponenten Kjerulf hadde sammen med Mathisen og Jacobsen i Narvik innlatt seg på store skogspekulasjoner i Sverige. Værdalsbruket led store tap ved Kjerulfs transaksjoner. For å redde det som reddes kunne, ble Tromsø Trelastutsalg startet. Dette satt Værdalsbruket med til 1941 da det ble solgt til Austad i Tromsø. Disponent Paul Schiefloe som i 1948 ble disponent for Trones Bruk, ledet dette selskap fra 1928 til 1941. Værdalsbruket hadde den gang en aksjekapital på kr. 800.000,-, og hadde fra starten som bankforbindelse Den Nordenfjeldske Kreditbank
---- 567 SS-A ---- i Trondhjem. Banken fant imidlertid at Værdalsbruket ved bygging av Trones Bruk og ervervelsen av Trondhjems Aktie Trælastkompani, og senere 2/3 av By Brug, hadde innlatt seg på forretninger som sto i mis forhold til dets egen kapital. Forholdet opphørte derfor, og Værdals bruket fikk ny bankforbindelse, Trondhjems - senere den Norske Handelsbank. Kjøpet av aksjemajoriteten i By Brug og Forseth Brug fant sted i 1913. Det ble kjøpt aksjer for pålydende kr. 400.000,- + 50% overkurs for kr. 600.000,-. Selgere var Adolf Øien, fru Bachke og L.H. Hansen, samtlige i Trondhjem. Værdalsbruket ble efterhånden eneeier av By Brug, men Værdalsbrukets styremedlemmer satt formelt som eiere. Værdalsbrukets eiere (Wesselkonsortiet) hadde som før nevnt kjøpt Folla Brug i Follafoss med eiendommer i 1911. Det var således et betydelig eiendomskompleks og flere store skogindustrianlegg konser net satt med. Det ble også etablert et salgskontor i London, «United Mills Agencies» med nordmannen Harsem som leder. Men Wessels appetitt på skog og skogindustri var usvekket og ble tydeligvis ytterligere skjerpet under høykonjunkturen i krigsårene 1914- 1918. Svenske eiendommer Ved kontrakt av 20.7.1914 kjøpte Værdalsbruket ved Hjalmar Wessel 15.000-17.000 favner å 216 engelske kubikkfot (eller ialt ca. 100.000 m 3 løst mål) prima grantømmer av Oluf Alexanderson i Kall sokn i Jåmt land. Virket skulle leveres i lense ved Nordenden av Kallsjøen ved Sundet, og leveransen skulle strekke seg over årene 1915-1919. Prisen var kr 33,50 pr. favn for de første 2/5 av partiet og kr 35,- pr. favn for de resterende 3/5. Ved kontrakt av samme dato, 20.7.1914, fikk A/S Værdalsbruket rett til å benytte O. Alexandersons strand og grunn rundt Kallsjøen og Anjan til velteplasser, bomfester, anlegg av taugbane m.v. Denne rett overdro A/S Værdalsbruket til et nystartet aksjesel skap, Anjan Tansportaktiebolag med Oluf Alexanderson, Chr. Eng og Johan Getz som styre. For transport av dette virke ble så taugbanen fra Kallsjøen til Anjan (1400 m) og fra Anjan til Vera (3700 m) bygget. Anlegget kostet ca. kr. 100.000,-. Det utførende firma var Linbaneaffåren, Korsnås, Sverige, og banen ble innviet 21.9.1915. Taugbanen var i drift til år 1920 dadeøkonomiske forhold gjorde overførsel av tømmer til Norge umulig. Senere ble eien dommene utnyttet ved salg til svenske foredlingsbedrifter. For å skaffe seg mere virke og for å utnytte taugbanens kapasitet gikk
---- 568 SS-A ---- Værdalsbruket efterhånden inn for å skaffe seg egne eiendommer rundt Kallsjøen og dennes nedslagsdistrikt. Følgende eiendommer ble inn kjøpt: Husa Bruk. Denne eiendom som omfattet skogstrekningene på Kallsjøens vestre side fra utløpet av Kallsjøen til Digernåset eides av et norsk konsort ium bestående av Hornslien, Haug, Eid og Nordråk. Den store gard Fåviken hørte til denne eiendom. Oluf Alexanderson og Chr. Olsons eiendommer. Disse eiendommer omfattet eiendommen Segerdalen-Gråsjøen og endel av Belj om og Gråvalen ved nordenden av Kallsjøen og ved sjøene Anjan og Jufvelen. Kjolan østre og vestre. Eiendommen tilhørte Jågmåstare Chr. Olrog. Det samlede areal av disse eiendommer var ca. 30.000 ha. Disse eien dommer ble kjøpt i årene 1915-1917 og ble betalt med ca. 1.200.000, - kr. Som bulvan for Værdalsbruket stod Fr. Flood offisielt som eier av eiendommene. For å utnytte de svære mengder bjørkeskog som fantes på disse eiendommer, ble det i 1917 bygget et anlegg ved Kallsjøen mellom Fåviken og Bonåshamn for fremstilling av trekull, eddiksyre, tresprit og tjære med bjørk som råstoff. Det var det første anlegg i Skandinavia for fremstilling av disse produkter av bjørk, og det hele var et rent eksperi ment. Anlegget kostet ca. 1.000.000,- kr., og kom bare i prøvedrift. I 1928 solgte A/S Værdalsbruket endel av eiendommen, nemlig Kjoland vestre til fabrikkeier Johan H. Andresen, Oslo, for kr 35.000,-. Ved skjerpelse av loven i Sverige i 1920 årene ble bulvanforholdet uholdbart, og Værdalsbruket fikk ikke konsesjon på eiendommene. Svenska Hovråtten fastslo ved dom at det forelå bulvanforhold og eien dommene måtte selges. Ved kontrakt av 14.8.1930 kjøpte Værdalsbrukets forvalter for eien dommene, Bernhard Mona, og sagbrukseier Ocklind fra Ocke i Jåmt land samtlige gjenværende eiendommer for kr. 625.000,-. Betalingen skulle ordnes ved at kjøperne overtok selskapets pante gjeld i Svenska Handelsbanken, kr 221.529,62, mens de resterende kr 403.470,38 skulle innbetales kontant i terminer med siste innbetaling 1.7.1935. Kr. 50.000,- ble betalt kontant ved kontraktens inngåelseogkr 50.000,- 15.12.1930. Kjøperne kom meget snart i vanskeligheter med betalingen, og det ble ført langvarige forhandlinger og opprettet flere overenskomster.
---- 569 SS-A ---- Sluttoppgjør fant sted i 1935 med kr 18.000,- for en obligasjon i Kjoland østre som Værdalsbruket hadde beholdt. Den samlede kjøpesum for eiendommen ble således kr 339.529,-. Under første verdenskrig var det en svær eksport av props til den engelske grubeindustri både fra Trøndelag og Jåmtland. Trelastbrukene og de skogeiende selskaper tjente store penger. Verdi ene steg og kronens realverdi sank. Det var derfor almindelig å skrive opp aksjekapitalene. Dette ble også gjort i Værdalsbruket. Kapitalen ble forhøyet fra kr 800.000,- til kr 1.600.000,- i 1914, til kr 2.400.000,- i 1917 og endelig til kr 3.600.000,- i 1920. Dette skjedde utelukkende ved oppskrivning av aksjenes verdi og ikke ved nytegning og tilføring av ny kapital utenfra. Det sammen ble gjort av By Brug og Forseth brug. Advokat Wessel var imidlertid i 1917 kommet bort i meget store forretninger på annet hold. Utlendinger hadde i mange år vært interes sert og hadde bygget opp betydelige bedrifter i Norge, delvis på initiativ av norske bedriftsledere. En av disse var The Kellner Partington Paper Co. Ltd. som hadde fabrikker og eiendommer i Norge, Sverige, Østerrike og England. Da aksjene i dette konsern ble tilsalgs, var det flere interesserte, deriblandt den gruppe som eiet Union. Skogeierne var bange for at en sådan gruppe ville bli for mektig, og skogeierforbundets formann, Olav Nergaard, som også var interessert i Værdalsbruket sammen med Wessel, henvendte seg til denne for å få ham interessert. Wessel fikk støtte av statsminister Gunnar Knudsen og sin svoger marinekaptein Cato Rachlew, som var marineattache ved den norske legasjon i London, og det lykkedes ham ved hjelp av Norges Bank og Centralbanken for Norge å bringe kjøpet i orden. Da det ble endel kritikk over at han fremdeles satt som administrer ende direktør i Værdalsbruket og flere andre selskaper, overdro han i april 1919 sine aksjer i Værdalsbruket til Johan Gets for 50% av pålyd ende. Johan Getz overtok da som formann i styret for Værdalsbruket, og som administrerende direktør i de forskjellige selskaper. Allerede før den tid hadde det vært forhandlinger med amtmann Guldahl om ervervelse av vassdragsrettighetene i Follavassdraget for anlegg av elektrisistetsverk for fylket. Innen ledelsen for Folla brug var det efterhånden oppstått betydelige personlige uoverensstemmelser og stridigheter, som kulminerte under diskusjonen om salget av Folla brug. Direktør Wessel og direktør Harald Boe, som også satt i Follas direksjon, var dypt uenige om svært mange disposisjoner, og det endte med en prosess som gikk til Høyeste rett, hvor Boe tapte. Wessel gikk ut av styret for Folla og solgte sine aksjer.
---- 570 SS-A ---- Otto Schultz gikk ut av Værdalsbrukets styre under striden om salg av Folla brug. Otto Schultz var Værdalsbrukets største aksjonær. Samarbeidet med ham ble stadig vanskeligere, og i 1919 fikk Johan Getz på vegne av Værdalsbrukets øvrige aksjonærer kjøpt Schultz's aksjer i Værdalsbruket for kr 1.600.000,-. Aksjene ble fordelt mellom de gamle aksjonærer. Det oppsto vanskeligheter med salget av vassdragsrettighetene i Folla vassdraget, og ved et eventuelt salg ville også Folla brug miste sin egen kraft til sliperiet. Enden på det hele ble at Nord-Trøndelag fylke kjøpte aksjene i Folla brug og ble eier både av vassdragsrettighetene, skogene og sliperiet. Værdalsbruket hadde en mindre post, men stort sett var aksjonærene de samme som hadde aksjene i Værdalsbruket. Værdalsbruket ble derfor forbeholdt leieretten til sliperiet frem til 15.7.1922 for en rimelig leie. For treslipingen ble det av Værdalsbrukets aksjonærer dannet et nytt selskap, A/S Follafoss. Med disse transaksjoner er det slutt på Wesselperioden i Værdals brukets historie.
---- 571 SS-A ---- GETZ'S PERIODE 1919- 1930 Da Wessel hadde solgt sine aksjer i Værdalsbruket gikk han ut av V.B.'s styre, og Johan Getz ble valgt til styrets formann. De øvrige styremedlemmer var: Olav Nergård, Tollef Kilde, Andreas Wefring, Asm. Schiefloe. 1919 og første halvdel av 1920 kunne oppvise usedvanlig høye priser både for tremasse og tømmer. I siste halvår av 1920 kom et voldsomt fall i prisene, og kjøperne gikk fra sine kontrakter. Sommeren 1920 lå Værdalsbruket (Trones Bruk) med en trelastbeholdning på ca. 10.000 stdr. hvorav ca. 2.000 stdr. tilhørte datterselskapet Enge Brug. Betydelige kvanta av denne beholdning var solgt for en pris som levnet meget god fortjeneste. Det var imidlertid vanskelig å skaffe skipningsleilig het for partiene, og for i noen grad å avhjelpe dette ble to skip leiet på time charter, ved siden av de skip man ellers kunne skaffe seg. Imidlertid hadde regjeringen bestemt at skipene skulle medta kull i retur til Norge. Det var vanskelig med kaiplass og lossing/lasting i England. Skipene ble sterkt forsinket, og mottakerne fikk anledning til å kansellere sine kontrakter. Denne anledning benyttet de seg straks av da trelastprisene falt med akselererende hastighet. Som følge av dette ble man nødt til efter hvert å seige lasten til langt lavere pris enn opprinnelig kontrahert. Ved sammenbruddet i 1920-21 hadde Værdalsbruket et tap på trelasten alene på ca. kr. 2.400.000,-. Værdalsbruket var også tremasseekspertør fra By Brug og Enge Brug, og ble sterkt rammet av prisnedgangen på dette produkt i 1921. Massen var solgt for kr 230,. pr. tonn, men kontraktene for ca. halvparten av kvantumet ble kansellert, og for dette kvantum fikk Værdalsbruket kr. 70,- pr. tonn. A få omkostningsnivået ned var umulig, og en stor del av det som var opparbeidet i tidligere år, gikk tapt. Penge- og valutaforholdene ble stadig vanskeligere, og renten på kassakreditt, som Værdalsbrukets gjeld vesentlig besto av, gikk opp til 9%. Da Folla Brug var solgt, hadde Værdalsbruket ikke lenger noe sliperi ved fjorden som kunne utnytte småtømmeret - slipen - som falt dels fra egne skoger i Sverige og Norge og dels fra rotkjøp. Enge Bruk på Nordmøre som eides av folk fra Drammen og Hønefossdistriktet, var til
---- 572 SS-A ---- salgs. Sliperiet på Enge var bygget i 1911-12, og selskapet eide også betydelige skogstrekninger i Sør- og Nord-Trøndelag. Johan Getz d.y. Formann i Vcerdalsbrukets styre 1919-1930. Sverre Øverland. Disponent for Trones Bruk og Værdalsbruket 1921-1949. Enge Brug med sliperi, vannrettigheter og eiendommer ble kjøpt av Værdalsbruket i Getz og Wefring's navn for kr. 2.300.000,-. Denne transaksjon førte til tvist mellom de uprioriterte kreditorer ved oppgjørsforhandlingene i begynnelsen av 1930-årene. Årsaken var at Værdalsbruket hadde opptrådt som garantist for herrene Wefring og Getz ved kjøpet, og det oppsto tvil om hvem som var den reelle eier. Kjøpet fant sted på toppen av høykonjunkturen i 1920, da tremassen sto i kr. 230,- pr. tonn. Med den lavkonjunktur som fulgte i 1920-1930-årene, ble prisen for Enge Brug altfor høy. Norges Bank overtok det for gjeld en, ca. 400.000,-, og Getz fikk i oppdrag å stelle med det og realisere eiendommene og skogene. Styret bestod av Getz og to representanter for Norges Bank, Odberg og Bratlie. Selve sliperiet med vannrettigheter og boliger ble solgt til Valsø kommune for kr. 116.000,-. Skogene ble solgt for ca. kr 350.000,-, og realisasjonen var først avsluttet i 1939-40. Som iievnt i foregående kapitel, hadde Værdalsbruket allerede i 1913 kjøpt aksjemajoriteten i By Brug og Forseth Brug for kr 600.000,-. Helge Rein By Brug hadde tresliperi ved Byafossen og betydelige skog eiendommer.
---- 573 SS-A ---- Da den alvorlige økonomiske krise oppstod for Værdalsbruket i slutten av 1920-årene, hadde By Brug en fordring i Værdalsbruket på ca. 1.000.000,- kr. Fordringen ble redusert til kr. 50.000,-, og Getz overtok i 1932 Værdalsbrukets aksjer i By Brug for kr. 25.000,-. Getz overtok efterhånden praktisk talt alle aksjer i By Brug. 1925 og delvis 1926 var relativt gode år, og det ble avbetalt betydelige beløp på gjelden. Den samlede gjeld ble i årene 1923 til 1926 redusert fra kr. 7.852.000,- til kr. 6.064.349,-, men var fremdeles altfor høy og tyngende. I 1925 ble det også av overskuddet avskrevet kr. 400.000,- på de svenske eiendommer og i 1926 kr. 275.000,- på de samme eiendommer og anlegg. I november 1926 opptok direktør Getz forhandlinger med direktør Christian Hansson i Storebrand/Idun om opptakelse av et partialobligasjonslån mot pant i Værdalsbruket og muligens i Enge brug. Lånet ble angitt å være 1. prioritet, således at den daværende 1. prioritet stor kr. 1.167.000,-, skulle innfries. 26. november 1926 oppnevnte Finansdepartementet en takstnevnd som skulle fremlegge en takst og verdiberegning av Værdalsbruket i anledning av det påtenkte ihendehaverlån, i henhold til loven av 6. august 1897. Takstnevnden bestod av amtskogmester Ricard Aaeng, Trondhjem, forstander H. Hall (Angellske stiftelser), Trondhjem, og ingeniør P. Chr. Schaaning, Vestre Aker. Taksten ble avgitt i desember 1926. Takstnevnden la til grunn følg ende forutsetninger: 30.000 ha. produktiv skog 35-45.000 m 3 årlig drift Kr. 25,- pr. m i levert i hovedlensen ved Verdalsøren. Taksten ga følgende resultat: Jord og skog Kr. 10.150.000,— Vannfall (20.700 HK) Levanger Brug 1.000.000,— 420.000,— Trones Brug lalt 780.000,— Kr. 12.350.000,— Nedstående oppstilling viser Værdalsbrukets gjeldsforpliktelser før og efter opptakelse av partialobligasjonslånet av 1927.
---- 574 SS-A ---- Pr. 31.12.1926 Den norske Handelsbank Kr. 4.133.469,51 Partialobligasjonslånet av 1917 1.408.000,— Svenska Handelsbanken 75.000,— Vekselobligasjonslån i Privatbanken 50.000, — Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 19.000, — Guinness, Mahon & Co., + div. kreditorer 281.679,62 Pantobligasjon i Skaufel Kr. 4.674,— Pantobligasjon i Hammer 2.910, — Aksepter Kr. 321.799,11 Rediskontering -200.000,— 121.799,11 6.097.132,24 Pr. 31.12.1927 Den Norske Handelsbank* Kr. 1.720.894,41 Partialobligasjonslånet av 1917 70.500, — Partiobligasjonslånet av 1927 4.000.000,— Svenska Handelsbanken 77.648,01 Vekselobligasjonslån i Privatbanken 20.000, — Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 12.400,— Guinness, Mahon &Co., + div. kreditorer 182.461,02 Pantobligasjon i skaufel 4.590, Pantobligasjon i Hammer 2.850, Aksepter Kr. 161.799,11 Rediskontering 40.000,- 121.799,11 Innsatt i Bøndernes Bank inn- løsning av obligasjoner av lånet 1917 Kr. 55.868,63 Pr.21.12.1928 Den Norske Handelsbank Kr. 2.000.403,15 Partialobligasjonslånet av 1927 4.000.000,— Svenska Handelsbanken 75.000, Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 1.600,— Pantobligasjon i Skaufel 4.590, Pantobligasjon i Hammer 2.850, Aksepter . . . 180.000,— * I Handelsbankens saldo er inkludert kurs i anl. obligasjonslånet av 1927 - kr 160.000,—
---- 575 SS-A ---- På basis av Aaengs og Hall's takst tok Storebrand/Idun opp forhand linger med andre potensielle långivere om deltakelse i lånet. Det ble bl.a. gjort henvendelse til Oslo Sparebank og til direktør Seiersted Bødtker, men begge avslo å delta. I henvendelsen gjør Storebrand/Idun opp merksom på at lånet vil bli anvendt til dekning av gjeld til Den Norske Handelsbank, samt innfrielse av ett av denne bank i sin tid overtatte s'/2% lån til A/S Værdalsbruket oppr. kr. 2.400.000,—, pr. 1.1.1926 til rest kr. 1.496.000,-, av hvilket lån Livsforsikringsselskapet Idun f.t. satt inne med kr. 1.250.000,- pålydende. Direktør Hansson forsøkte også å få engelske investors interessert i del takelse i partialobligasjonslånet gjennom henvendelse til bankierfirmaet Mssrs. Guinness, Mahon & CO., London. Direktør Chr. Hansson opplyser at Storebrand/Idun har til hensikt å overta kr. 2.000.000,- av lånet til kurs 96%. Dette meddeles også advokat Flood og direktør Getz i Værdals brukets styre, og som svar herpå meddeler disse herrer i februar 1927 at Handelsbanken (og Norges Bank) antagelig er villig til å overta de resterende kr. 2.000.000,- til 6% rente, kurs 96%, avdragsfrihet i 3 år, amortisering 25 år og konvertering om 10 år. Resultatet ble at Den Norske Handelsbank i likvidasjon under offent lig administrasjon gikk inn sammen med Storebrand/Idun i lånet med kr. 2.000.000,-, og at Den Norske Creditbank overtok kr. 100.000,- og ble oppnevnt som betalingssted. Lånet ble da fordelt slik: Idun Storebrand Creditbanken Handelsbanken Partialobligasjonslånet ble bragt i orden 30. april 1927. Følgende objekter ble stillet som pantsikkerhet for lånet: 1. Samtlige faste eiendommer i Verdal. 2. Vannfall i Verdalselven med bielver. 3. Sagbruket med eiendommer i Levanger. 4. A/S Trones Bruk's eiendommer. Værdalsbrukets interesser i andre selskaper som Enge Brug, By Brug og de svenske eiendommer ble således ikke omfattet av pantsettelsen. Den Norske Handelsbank i likvidasjon stod fremdeles som største kreditor hos Værdalsbruket. Foruten sin andel i partialobligasjonslånet på kr. 2.000.000,-, hadde Værdalsbruket en udekket gjeld i Handels banken på ytterligere ca. kr. 2.000.000,-.
---- 576 SS-A ---- I 1928 foranlediget Handelsbanken en ny verdiberegning av Værdals brukets eiendommer. Deres taksator var E. Baasen (bror av den senere nevnte Gunnar Brand). Baasen la følgende forutsetninger til grunn for sin verdiberegning: Produktivt skogareal (hvorav 56.000 mål god granskog) 260.000 mål Stående masse Årlig tilvekst Salgbar tilvekst Beregnet pris i sjøen Drift og fløtning etc. Nettoverdi på rot 25.000 m 3 a kr. 7/- = kr. 178.500,- som kapitalisert efter s°Jo gir Foruten tilveksten mener Baasen at det bør uttaes 100.000 m 3 gammel skog over en 10-årsperiode. 100.000 m 3 grov skog a kr. 8/- gir kr. 800.000,- som idag har en diskonteringsverdi på Sum verdi 1.200.000 m 3 30.000 m 3 25.000 m 3 kr. 13,- pr. m 3 kr. 6,- pr. m 3 kr. 7,- pr. m 3 kr. 3.570.000,— Denne takst omfatter således bare skogeiendommene. Taksten ble godkjendt av Herman Heiberg og Gunnar Brand, men disse herrer foreslår en forsert drift av gammelskogen. De antar at av trekapitalen på 1.200.000 m 3 er ca. 300.000 m 3 utvokst hugstmoden skog som knapt nok gir 1% tilvekst pr. år, og foreslår at man øker det årlige hungstkvantum til 80.000 m 3 inntil gammelskogen er avvirket. Dette forslag møtte sterk motstand i Værdalsbrukets styre, og det ble aldri satt ut i livet. På oppfordring av Handelsbanken (Norges Bank) utarbeidet Herman Heiberg og Gunnar Brand 30.10.1928 status for A/S Værdalsbruket med datterselskaper. I denne status inngår da på aktivasiden skogenes verdi med kr. 4.142.000,- som Baasens takst viste. De øvrige verdier er skjønnsmessig taksert av herrene Heiberg og Brand. I status er også medtatt Værdalsbrukets øvrige aktiva som eiendomm ene i Jåmtland, Mikvold gard, Holmen gard, bygninger og utstyr av enhver art, tømmer- og trelastbeholdninger m.v. Dessuten er medtatt samtlige aktiva for A/S Trones Bruk, A/S Levanger Bruk, A/S Helge Rein By Brug og Garberg og Co. Enge Brug. Denne status viser da en samlet sum for takserte verdier på kr.12.286.249,-, mens den samlede gjeld for samtlige selskaper var kr. 11.315.432,80.
---- 577 SS-A ---- Den Norske Handelsbank under bestyrelse av Norges Bank hadde som før nevnt overtatt kr. 2.000.000,- av partialobligasjonslånet. Handelsbanken var dessuten Værdalsbrukets største kreditor, og hadde i 1928 en fordring på ca. kr. 2.000.000,- i Værdalsbruket ved sidenav sin andel av lånet. I mai 1929 overdro Handelsbanken sin andel i lånet til The Prudential Assurance Company Ltd. London til kurs 95%. Over dragelsen ble formidlet gjennom det før nevnte bankierfirma i London, Guinness, Mahon & Co. I 1926/27 våkner «Forhenværende leilendinger og brugsberetigedes forening i Verdal» til live igjen. Foreningens meget aktive formann, gårdbruker J. E. Grunden (tidligere nevnt under leilendingsskjønnet), sender 31.5.1927 brev til Landbruksdepartementet med anmodning til statsmyndighetene om hjelp mot en rekke påståtte overgrep fra Værdalsbrukets side. Brevet er underskrevet av de fleste medlemmer i Leilendingsforeningen. I brevet fremsettes endel konkrete krav til Værdalsbruket angående leilendingenes rettigheter på de områder som Værdalsbruket kjøpte i 1912. De viktigste krav og ankepunkter angår: Beite- og seterrett. Inntakelse av fremmede kreaturer. Retten til jakt og fangst. Lunneplasser på leilendingsgårdenes eiendom. Enkelte grensetvister. Ødelagte fjellslåtter. Landbruksdepartementet anmoder fylskesmann Håkon Five om å ta seg av saken og forsøke å komme frem til en minnelig ordning. I 1927/28 holdes en rekke møter og konferanser under ledelse av fylkes mannen, og med deltakere fra Verdal kommune, Værdalsbruket og Lei lendingsforeningen. Det utveksles også en meget omfangsrik korrespon danse, som ikke alltid er holdt i en urban tone. Værdalsbruket tilbyr å la saken avgjøre ved voldgift og Leilendings foreningen akseptere dette, men man blir ikke enige om voldgiftsrettens sammensetning, og denne løsning faller bort. For å få løst en del av de tvistigheter som forelå ble Værdalsbruket i slutten av tyveårene og begynnelsen av 30-arene tvunget til å få rettens avgjørelser, og det ble anlagt flere saker ved sivilt søksmål. De viktigste"saker var: 1. Inntakelse av fremmede kreaturer. Herredsrettsdom 9.5.1927. 2. Jaktrett. Herredsrettsdom av 11.4.1929. 3. Rett til snarefangst. Herredsrettsdom av 17.3.1932.
---- 578 SS-A ---- 4. Bruke ts rett til lunneplasser på leilendingsgårdenes eiendom. Høyesterettsdom av 24.1.1935. 5. Havning med geiter. Høyesterettsdom av 15.2.1935. 6. Jaktrett. Herredsrettsdom av 21.9.1937. Samtlige saker ble vunnet av Værdalsbruket. Hermed hadde de fleste av Leilendingsforeningens ankepunkter fått sin rettslige avgjørelse, og siden dengang har man intet hørt fra «For henværende leilendinger og brugsberettigedes forening i Verdal». I slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene ble den økonomiske situasjon for Værdalsbruket stadig forverret. Sliptømmer prisen var nede i ca. kr. 10,- pr. m 3 levert Trondhjemsfjorden, og tre lastprisen nede i ca. kr. 150,- pr. stdr. Styreprotokollen for disse år gir et levende inntrykk av de innfløkte forhold som hersket mellom Værdalsbruket med datterselskaper på den ene side og en rekke kreditorer på den annen. Det er også tydelig uenighet innbyrdes mellom kreditorene om hvordan problemene skal takles, og det fremsettes forslag og motforslag om de mest innviklede transaksjoner. Bildet er i det hele tatt så broget at der er praktisk talt umulig å få tak i alle trader. I første halvdel av 1929 holdes det en rekke møter mellom Værdals brukets styre og representanter for kreditorene, i første rekke Den Norske Handelsbank (Norges Bank), partiobligasjonseierne ved Storebrand/Idun, Den Norske Creditbank og Privatbanken i Trondhjem. Representanten for partiobligasjonslånet var inne på tanken om å ta de pantsatte skoger til rettslig brukelig pant, men dette spørsmål ble utsatt. Den Norske Handelsbank tilsa, under forbehold om Norges Banks samtykke, Værdalsbruket rentefrihet i ett år for et ansvar på ca. kr. 3.500.000,-, men krevet samtidig at renten for partial obligasjonslånet ble nedsatt fra 6% til 3% for samme tidsrom. Dette forslag vakte motstand hos de engelske kreditorer og ble ikke realisert. Eierne av partiobligasjonslånet ønsket at driften av de pantsatte eiendommer skulle fortsette under Værdalsbrukets ledelse uten at de ble tatt til rettslig brukelig pant, men således at utbyttet tilfalt partiobliga sjonslånet til dekning av renter og eventuelt avdrag. Det ble oppsatt en overenskomst om en slik ordning, og denne ble i løpet av 1929 godtatt av hovedkreditorene. De frie aktiva By Brug, Enge Brug, de svenske eiendommer m.v. skulle betraktes som felleseiendom for de uprioriterte kreditorer og drives, eventuelt realiseres, for disses regning. I mai 1929 var det valgt nytt styre i Værdalsbruket:
---- 579 SS-A ---- Styremedlemmene var: Johan Getz, formann, U.C. Flood, Olaf Ner gård, Asm. Schiefloe, Gunnar Brand (representant for partiobliga sjonseierne), og Herman Heiberg (representant for de uprioriterte kreditorer). Våren 1930 ble revisor Jens Jensen ansatt ved Værdalsbruket på an modning av Norges Bank, Handelsbanken og partiobligasjonseierne. Regnskapsførselen var meget innviklet idet det ble ført et regnskap for skogene og sagbrukene som ble drevet for partiobligasjonslånets regning, og ett for de øvrige selskaper og eiendommer (fellesbeholdning en) for de uprioriterte kreditorers regning. Frem- og tilbakeførsler mellom disse regnskaper bidro til å gjøre forholdet ytterligere kompli sert. På møte 11. august 1930 fattet styret følgende beslutning: «I henhold til aksjelovens paragraf 54 at gi Generalforsamlingen meddelelse om at selskapets fonds og mere enn !/ 3 av dets aktiekapital maatte ansees tapt». Samme dag holdtes generalforsamling og styret stillet sine plasser til disposisjon. Som nye styremedlemmer valgtes general Jens Bratlie, banksjef Gunnar Brand og advokat U. C. Flood. Styret valgte advokat Flood som formann. Værdalsbruket under sitt gamle styre hadde løpt linjen ut, og period en Getz er til ende. Johan Getz hadde vært styrets formann siden 1919, og hadde nedlagt et meget betydelig arbeide for Værdalsbruket og dets datterselskaper både gjennom gode og onde tider. Hans slekt hadde forøvrig vært knyttet til Værdalsbruket som eiere og administratorer i 100 år, efter at hans oldefar Nicolai Jenssen hadde kjøpt godset i 1832. Bind VIA —37
---- 580 SS-A ---- ADMINISTRASJONSPERIODEN 1930-1935 Selskapets styre bestod nu, iflg. anmeldelse til firmaregistret, av: 1. H.r.adv. Ulrik Fredrik Cappelen Flood, Oslo, formann. 2. Generalkrigskommisær Jens Kristian Meinich Bratlie, Oslo, nestf. 3. Disponent Gunnar Brand,Fossum pr. Skien med varamenn: 1. Skogeier Olav Nergaard, Åmot. 2. O.r.sakf. Asm. Schiefloe, Steinkjer. Bratlie var formann for likvidasjonsstyret i Den Norske Handels banken, og representerte denne bank og de øvrige uprioriterte kreditor er. Brand, som tidligere var sous-sjef i en Oslobank (Centralbanken?) var nu ansatt som disponent hos Løvenskiold-Fossum, og representerte partiobligasjonseierne i styret. Værdalsbruket var insolvent og satt under administrasjon av kredi- torene. Det nye styret holdt sitt første møte 30.8.1930 på avd. Floods kontor i Oslo. Av saker som i første rekke beskjeftiger det nye styret er drift og reali sasjon av de frie aktiva. Rådigheten over fellesbeholdningens verdier og kontanter skulle fremtidig ligge direkte under Værdalsbrukets styre, og anmodninger om lån fra fellesbeholdningen til partiobligasjonslånets drift av skogene avgjøres av dette styret. Særlig ble salget av de svenske eiendommer en langvarig affære, fordi kjøperne Mona og Ocklind meget snart kom i økonomiske vanskeligheter. Endelig oppgjør kunne først finne sted i 1935, og da til en langt lavere pris enn opprinnehg Allerede i første styremøte fremlegges skrivelse av 13.8.1930 fra Storebrand/Idun med forslag om en nøyaktig taksasjon av de pantsatte skoger i regi av landsskogtaksator Olaf Skøien. Omkostningsoverslaget lød på kr. 17.000,-, og styret gikk med på at dette kunne belastes partiallånets drift av skogene. Ved styremøte 6.11.1930 foreligger melding fra Handelsbanken om at avtalen av desember 1929 mellom kreditorene oppsies dersom de pågå ende forhandlinger om det økonomiske mellomværende mellom Vær dalsbruket og Enge Bruk ikke førte til et rimelig resultat innen årets utgang. Denne frist ble senere forlenget flere ganger under de langvarige forhandlinger som fulgte om dette problem.
---- 581 SS-A ---- Efter anmodning fra dir. Chr. Hansson i Storebrand/Idun i desember 1930 påtok h.r.adv. Kristen Nygaard, Oslo, seg hvervet som juridisk/ økonomisk rådgiver og forhandler for partiobligasjonslånets eiere. Hans fremste oppgave var ordningen av forholdet mellom partiallånet og de øvrige kreditorer i Værdalsbruket. Ved alle forhandlinger som ble ført mellom partene i årene 1931-1934 spilte adv. Nygaard en frem tredende rolle. Han nedla, i nær kontakt med direktør Chr. Hansson, et imponerende arbeide, og disse to herrer fortjener full honnør for at de tilslutt maktet å løse alle de innviklede økonomiske problemer og sikre Storebrand/Idun den fulle og hele eiendomsrett til Værdalsbruket. Adv. Nygaard ble da også knyttet til Værdalsbruket som styrefor mann fra 1935 til han gikk av i 1949. I desember 1930 gjør statens skogforvalter Erling Øverland i Stjør- og Verdal skogforvaltning i brev til Skogdirektøren oppmerksom på de meget sterke hugster som var ført i Værdalsbrukets skoger i Verdal i driftsårene 1910-1930. Han sier bl.a. at det efter hans mening er grunn til å ta under overveielse om det ikke bør skrides inn mot den fortsatte sterke hugst. Iflg. oppgåver fra Værdalsbruket var det i 21 år fra 1910 til 1930 utdrevet ialt 926.482 m 3 eller i gjennomsnitt 44.118 m J tømmer og slip pr. år. Skogforvalter Øverland peker på at gjennomsnittstilveksten i Nord-Trøndelag iflg. Landsskogtakseringen er 1,12 m 3 bartrevirke pr. hektar, og han anser det for lite sannsynlig at tilveksten i Værdals brukets skoger skulle være vesentlig større. På Værdalsbrukets produktive skogareal 21.700 hektar, som Øver land regner med, skulle man efter gjennomsnittet for Nord-Trøndelag ha en årlig brutto tilvekst i brukets skoger på 24.304 m\ og med en reduksjon for topp og råte på 7%, en årlig nyttbar tilvekst på 22.600 m 3. Skogene var således i 21 år antagelig overavviklet med 100%. Dette forklarer den tilstand skogene befant seg i i begynnelsen av 1930-årene, og forholdene vil bli analysert nærmere under omtale av skogtaksten i 1931. Skogforvalter Øverlands brev til Skogdirektøren ble oversendt Vær dalsbruket som svarer at det vil komme tilbake til saken når resultatet av skogtaksten føreligger. Partialobligasjonslånet var misligholdt fra terminen 1.2.1929. De engelske partialobligasjons-eiere ble urolige og sendte i begynnelsen av 1931 to engelske revisorer Mr. Coulder og Mr. Piper over til Norge. De oppholdt seg her i 3 uker, dels i Verdal og dels i Oslo, og utarbeidet i samarbeide med kreditorenes stedlige revisor Jensen, en meget omfatt ende rapport om den økonomiske situasjon for Værdalsbruket og tilsluttende selskaper. Rapporten ble lagt på is i påvente av den skogtak sasjon som var besluttet gjennomført i 1931.
---- 582 ----
Det var ikke bare tømmer som ble avvirket i Værdalsbrukets skoger. Her foregår lessing av older på Helgåen i 1939. Kjøringen for egikk på isen fra Hankbekken nedenfor Granfossen til Rødsbroen. Skogtaksten ble planlagt av landsskogtaksator Olaf Skøien, og ledet av ham med taksasjonsfirmaet Hidle og Finnemann, Oslo, som utfør ende entreprenør. Skogene ble inndelt i 21 skifter, og taksten skulle utføres som VÆ eller 5% linjetakst efter Riksskattestyrets forskrifter. 3 1 /2° lo takst skulle anvendes på de største skifter og 5% på de mindre. Markarbeidet ble utført av 4 takstpartier med en forstkandidat som leder og 3 medhjelpere på hvert parti. Arbeidet i marken startet i begynnelsen av mai 1931 og var fullført ultimo september samme år. Dette var den første nøyaktige takst som var foretatt i Værdalsbrukets skoger. Alle de takster som er nevnt tidligere var rene skjønnstakster basert på befaringer uten målinger hverken av areal, kubikkmasser eller til vekst. Det er klart at det ved slike skjønnsmessige vurderinger over disse svære arealer med høist uensartede forhold, fra lavlandet og opp til skoggrensen mot fjellet, måtte være store feilmuligheter. Beregningsarbeide efter taksten i 1931 forelå i april 1932 og ga følgende hovedresultater: Arealer Produktiv skogsmark 246.763 dekar Annen fastmark 13.593 dekar Mvr 90.699 dekar v™ 4.858 dekar Vann 355.913 dekar Areal under skoggrensen
---- 583 SS-A ---- 80favner olderved. Laububerget ved Rødsbroen 1939, Kubikkmasse barskog Brutto tilvekst barskog Tilvekst pr. hektar 752.506 nv 20.447 nv 0,76 m J Det var ned gjennom årene gjort flere forsøk på å beregne skogenes avkastning og verdi. Foruten de takster som er nevnt i foregående kapitel skal her nevnes: Efter at dampsagen på Værdalsøra var bygget i 1872 ble det holdt «skogtellinger» i årene 1879, 1880 og 1881 i brukets viktigste skogom råder. «Skogtellingene» bestod i at man klavet opp alle trær som holdt et visst minstemål i brysthøide. Ved tellingen i 1879-1881 fant man 527.461 trær som holdt 9 engelske tommer og derover i brysthøide. Derav holdt 237.274 trær 12 tommer ogderover. Dette forråd ble beregnet til 216.158 m 3. Skjønnsmessig ble det areal hvor telling hadde funnet sted anslått til a utgjøre ca. 30% av godsets granskogareal, og på basis av dette anslag beregnes det totale forråd a\ granskog til 720.326 nv av 9 tommer og derover. Det gjøres et tillegg for 40.000 dekar «furulende» og det samlede forråd settes til 739.526 nv over 9 tommer.
---- 584 SS-A ---- Nok et bilde som viser kjøring på isen på Hel gåen. Bildet er tatt ved Da/bakken i 1939. Elvemelen er et dystert bevis på hva som kan skje når naturkreftene slippes løs. Disse melene er resultatet av Hærfossens gjennombrudd 1893. Den neste skogtelling ble iverksatt i januar 1908 umiddelbart før Verdal kommune kjøpte godset. Arbeidet i marken tok 3 uker og ble utført av 11, «med hensyn til skogdrift og skogshandel i Trøndelag, meget øvede og erfarne menn». Verdiberegningen ble utført av skogforvalter Erling Øverland som 1 den overenskomst som ble inngått før taksten i 1931 mellom Værdalsbruket med tilslutning av dets hovedkreditorer, Den Norske Handelsbank i likvidasjon og Norges Bank pa den ene side, og inne haverne av 1. prioritets pantelånet på den annen side heter det bl.a.:
---- 585 SS-A ---- «Forinden taksten endelig avgis vil partene ha at oppgi for taksmændene, hvilken virkespris der skal innføres i taksten», og videre, «Parterne er enige om at taksten, tilblit på ovennævnte måte skal være bindende for dem, og saaledes at pantelånets uprioriterte krav i Værdalsbruket blir at fastsette til differansen mellom Pantelånets samlede tilgodehavende oppgjørsdagen og takstbeløpet». I styremøte 14.7.1932 hvor også representanter for Norges Bank og Storebran/Idun var tilstede, ble det besluttet å anmode konsul Herman Heiberg og statens skogforvalter Asbjørn Risberg om, på bakgrunn av linjetakstens resultater, å utarbeide en verditakst for skogene. Denne verditakst skulle tjene til veiledning ved bedømmelse av for hvilket beløp pantelånets fordring skulle ansees dekket ved sitt pant. Heiberg og Risbergs verditakst forelå 20.9.1932 og ga følgende resultat: Sammendrag Bruttoverdi: Nyttbar årlig barskogtilvekst 15.332 m 3 a kr. 2,94 = kr. 45.076,- kapitalisert efter 5% kr. 901.520,— Årlig løvskogtilvekst 400 m 3 a kr. 2/- kapitalisert efter 5 % kr. 16.000,— kr. 917.520,— kr. 5.000 — Mikvold skog kr. 922.520 — kr. 22.000,— - Bruksrettigheter Nettoverdi kr. 900.520 — Både linjetakstens resultater og Heiberg og Risbergs verdiberegninger vakte bestyrtelse, ikke bare blandt kreditorene, men efter at de var offentliggjort, også blandt publikum og dagspressen over hele landet. Dagbludei er som alltid foran, og i avisen for 21. august 1934 finner man på første side over tre spalter en svær overskrift med følg ende tekst: USANNE KJEMPETAKSTER KOSTER FORSIKRINGSSELSKAPET MILLIONER. VÆRDALSBRUKETS SKOGER TAKSERT FOR 10 MILLIONER - MENS DET SEKS ÅR SENERE BLE SATT TIL 900.000! TAKSTMENNENE SÅ 50.000 MÅL SOM IKKE EKSISTERTE.
---- 586 SS-A ---- Artikkelen under denne overskrift er skrevet av kontorsjef W. Rustad i forsikringsselskapet Norske Allianse. Han retter en meget sterk anklage mot takstmennene fra 1926 Men også Arbeideravisa og Nidaros, begge Trondhjem, folger godt opp med lignende kommentarer. 1 det hele tatt er det ingen mangel på usaklig og usakkyndig kritikk både fra personer og institusjoner. Det faktiske forhold er at ingen av verditakstene over Værdalsbruket er sammenlignbare fordi de bygger på høist forskjellige forutsetninger. Aaeng og Hall sier i brev til Værdalsbrukets direksjon efter endt befaring bl. a.: «Eiendommenes samlede areal er ifølge skogforvalterens oppgave 300.000 mål produktiv skogsmark, dertil ca. 600.000 mål fjeld ....» «Med en årlig hugst av 35-45.000 m 3 som vistnok nu efterat utskogen er fjernet vil bli det omtrentlige aarlige driftskvantum ...... «.... samt at vi i henhold til vaart mandat har regnet med en pris av kr. 25,- pr. m 3 levert i brukets hovedlense». De 300.000 mål produktiv skog som Aaeng og Hall la til grunn for sine beregninger er således Værdalsbrukets egen oppgave. Når man i 1931 måler opp arealet og finner 250.000 mål produktiv skog, betyr ikke dette at 50.000 mål er blitt borte som avisen antyder. Det hele er bare et spørsmål om definisjon av begrepet «produktiv skog». Kravet til de kriterier man har for produktiv skog er stadig blitt streng ere (også efter 1931), og for en eiendom av Værdalsbrukets karakter med ca. 180 km skoggrense mot fjellet, er det klart at seiv mindre økninger i kravet til hva som skal klassifiseres som «produktiv skog» vil gi meget store utslag i arealsammensetningen. Tømmerprisene varierte meget sterkt i perioden 1920- 1931. Prisene for midtmålt gran i Glomma var i: 1920—kr 57,75 1924—kr 26,35 1928 —kr 15,30 1931 —kr 11,10 Tømmerprisen i 1931 er den laveste vi har hatt siden 1912 da den var kr 10,95. Allerede i 1937 var prisen atter oppe i kr 22, —. Ved samtlige verditakster er benyttet de fastsatte priser som gjaldt på det tidspunkt takstene ble avgitt. Det var ikke mulig for takstmennene å spå om fremtiden, og dette var heller ikke deres oppgave. Hvilke forutsetninger og priser som er lagt til grunn ved de forskjellige takster og beregninger fremgår av oppstillingen på neste side.
---- 587 ----
---- 588 SS-A ---- Fra 1924 til 1931 sank tømmerets bruttoverdi med 58%. Det er klart at disse voldsomme variasjoner måtte gi meget store utslag på de verdi beregninger som ble utført nettopp i disse år. Aaeng og Hall gjør intet forsøk på å bedømme tilveksten, men anslår «det formentlige årlige hugstkvantum til 35-45.000 m 3». De har sikkert støttet seg til Værdalsbrukets egen hugststatistikk som viser at det helt siden 1910 var drevet et gjennomsnittlig årlig kvantum på ca. 44.000 m 3. Ved taksten i 1931 ble bruttotilveksten målt til ca. 20.000 m\ og Risberg og Heiberg reduserer den ganske drastisk til ca. 15.000 m 3 nyttbar tilvekst. Den tilvekst man fant i 1931 var langt lavere enn noen hadde ventet. Dersom man har alle ovennevnte faktorer for øyet er det uten videre klart at det nødvendigvis måtte bli meget store variasjoner i de verdiberegninger som ble foretatt. Disse takster og beregninger spilte en avgjørende rolle for Værdalsbrukets senere skjebne og historie, og er derfor gitt en såvidt bred omtale her. Foran er antydet at de meget sterke hugster i perioden 1910-1931 hadde satt dype spor efter seg, og er en del av forklaringen på det ned slående resultat av taksten i 1931. For å forstå den tilstand skogene befant eg i i 1931 må man gå langt tilbake i tiden. På hele 1800-tallet var det årlige hugstkvantum meget beskjedent, og dreiet seg om noen få tusen m 3 grovt sagtømmer årlig. Hugsten foregikk stort sett bare langs hovedvassdragene, da sideelvene ikke var gjort fløtbare. Tømmeret ble skaret på en rekke fossesager i hovedvassdragene og i enkelte bivassdrag nedenfor fossene, og planker og bord flotet i flater ned til Verdalsøra, eller kjørt med hester. Dampsagen på Verdalsøra ble bygget i 1872, og skuren efter hvert overført dit. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 ble en rekke vassdrag gjort fløtbare, og dammer ble bygget både i hovedvassdrag og bivassdrag. Disse foranstaltninger muliggjorde igangsetting av de store tømmer drifter omkring 1908. På den tid stod skogene fulle av store dimensjoner gammel utvokst skog. I mange av sidedalene var det ren urskog som aldri hadde vært hugget. De eneste områder hvor man hadde yngre skog av betydning, var i de strøk som var herjet av storstormen i Trøndelag i 1837, og den efterfølgende grantørke i 1840-årene. I disse strøk, bl.a. i Tromsdalen, ble store flater helt rasert og ny tretett skog vokste opp. Hugsten fore gikk som rene dimensjonshugster, og det var bare de store trær som ble hugget. Det fremgår av blinkelistene at en meget vesentlig del av det utblinket tretall holdt 10 lommer eller mere i brysthøide. I 1910 ble det ut blinket ialt 126.580 trær, og av disse holdt 83% 10 tominer eller mere i
---- 589 SS-A ---- brysthøyde. Tallet endrer seg langsomt opp gjennom årene, men seiv så sent som i 1930 da det ble utblinket 114.817 trær, holdt 51% av tretallet 10 tommer eller mere i brysthøide. Det er ingen grunn til å bebreide de menn som stelte med skogene at hugstene ble ført på denne måte. Dette var den vanlige form for skog bruk på den tid. Man trodde at skogene ville forynge seg seiv efterhvert som det ble mindre eller større åpninger i gammelskogen, og man trodde at det underbestand som stod igjen når stortrærne var tatt ut ville reagere på de sterke hugster og vokse opp som fullverdig skog. Ingen av disse forutsetninger holdt stikk. Åpningene i gammelskogen ble for små til at solvarmen kunne slippe til, frøsettingen i gammelskogen var mangelfull, og det underbestand man ville bygge den nye skog på, var som regel like gammelt som stortrærne seiv. Det var ikke før i 1920-årene da det Norske Skogforsøksvesen og Landskogtakseringens resultater begynte å foreligge, at man ble klar over at skogbruk i Norge, og i særdeleshet i Trøndelag, ikke kunne drives på den gamle måten. Det kan derfor bebreides Værdalsbrukets styre at de forserte tømmer hugstene helt opp til 1930 for å redde Værdalsbruket ut av det økonomiske uføre det var kommet opp i. Denne voldsomme reduksjon av trekapitalen gjennom to desennier kommer klart til uttrykk i skogtaksten av 1931. Kubikkmassen pr. dekar produktiv skog var nede i 3m 1 og tilveksten i 0,076 m\ Skogene var nede i en dyp bølgedal, og det ville ta flere mannsaldre å bringe produk sjonen opp i den størrelse den normalt bør være efter arealenes bonitets sammensetning. Men det var ikke bare skogene som befant seg i bølgedalen. Værdalsbrukets økonomi var gått helt til bunns, og i styremøte 24.8.1931 ble det besluttet å nedsette samtlige funksjonærers lønninger med ca. 10%. Det ble meddelt funksjonærene at underretningen om lønnsnedsettelse skulle betraktes som oppsigelse hvis de ikke ønsket å akseptere den reduserte lønn. Tidene forandrer seg! Som nevnt foran hadde Heiberg og Risbergs verditakst som forelå 20.9.1932 vakt bestyrtelse og delvis panikk blandt kreditorene. De uprioriterte kreditorer, Norges Bank, Den Norske Handelsbank i likvidasjon og Privatbanken i Trondhjem var stemt for å slå selskapet konkurs og realisere alle aktiva. Dette motsatte pantelånets eiere seg med den begrunnelse at den økonomiske situasjon som på det tidspunkt hersket innen skogbruk og treforedling, ville obligasjonseiere ikke kunne regne med å få solgt skogene for en pris som i noen vesentlig grad oversteg takstsummen. De ville isåfall lide et enormt tap. I 1932 fremla adv. Nygaard for dir. Chr. Hansson i Storebrand/ Idun
---- 590 SS-A ---- en plan for rekonstruksjon av A/S Værdalsbruket. Denne plan gikk ut på å utløse de uprioriterte Kreditorer, og på vegne av Storebrand/Idun å søke om konsesjon på ervervelsen av aksjemajoriteten i selskapet. Planen ble akseptert av dir. Hansson. Dette ble et langt lerret å bleke. Oppgjøret med de uprioriterte kredi torer, i første rekke Handelsbanken, privatbanken i Trondhjem og Norges bank var meget komplisert, og det ble innhentet en rekke uttalel ser fra våre fremste eksperter på det juridisk/økonomiske område. Samtidig fikk adv. Nygaard på vegne av Storebrand/Idun håndgivelse på så mange av de gamle aksjer i Værdalsbruket at han hadde en solid majoritet. Spørsmålet om konsesjon ble av Landbruksdepartementet forelagt Verdal Kommune som i herredsstyremøte 24/10-1934 anbefalte at konsesjon ble gitt, og 22/5 1935 meddelte Landbruksdepartementet konsesjon på ervervelsen av aksjemajoriteten i A/S Værdalsbruket. Hermed var det arbeide adv. Nygaard hadde påtatt seg i desember 1930 endelig kronet med hell. Han hadde hele tiden kjempet en drabelig kamp for å unngå at Værdalsbruket ble slått konkurs. Hvis dette hadde skjedd måtte man ha gått til realisasjon av eiendommene til en ytterst lav pris, og med et vold somt tap for pantelånseierne som resultat. Værdalsbrukets styre i administrasjonsperioden, Flood, Brand og Bratlie holdt sitt siste møte på adv. Floods kontor i Oslo 2.4.1935. Hermed er denne bevegede periode i Værdalsbrukets historie avsluttet, og pantobligasjonslåns-eierne som nu hadde full råderett over selskapet, kunne begynne å konsolidere stillingen og avventebedretider.
---- 591 SS-A ---- STOREBRAND/IDUN — PERIODEN 1935 - 1975 Det første styremøte efter at Storebrand/Idun hadde fått konsesjon på aksjekjøpet ble holdt på adv. Nygaards kontor i Oslo 2.5.1935. Styret bestod av: H.r.advokat Kristen Nygaard Direktør Christian Hansson, Disponent Gunnar Brand Adv. Nygaard ble valgt til styrets formann. A/S Værdalsbrukets eiendommer bestod nu av skogene med Holmen gard og 3 skogvokterboliger, Mikvold gard på Verdalsøra, Trones bruk med anlegg og eiendommer, Tromsø Trelastutsalg og Levanger Bruk. Som tidligere nevnt var den del av Pantobligasjonslånet som var på norske hender fordelt med kr. 1.500.000,- på Idun, kr. 400.000,- på Storebrand og kr. 100.000,- på Den Norske Creditbank. Storebrand overtok senere Creditbankens andel slik at Idun ble sittende med 3 A og Storebrand med !4 av denne del av lånet. Aksjene i Værdalsbruket ble fordelt i samme forhold med Va på Idun og !4 på Storebrand. Da Storebrand/Idun overtok Værdalsbruket i 1935 var følgende overordnede funksjonærer knyttet til selskapet: Skogforvalter M.P. Moen (f. 1865), hadde vært ansatt i V.B. siden 1890. Han var først skogoppsynsmann i Helgådal med bopel Vestly, men ble meget benyttet av sentraladministrasjonen både som karttegner og ved elvereguleringer og dambygging. Efter at dir. Johan Getz d.e. var død i 1905 fikk Moen overoppsyn med all skogdrift og fløtning over hele godset, og da kommunen overtok i 1908 ble han ansatt som skogforvalter og flyttet til Holmen gard. Forstkandidat Leif Lykke (f. 1903) hadde vært partileder under taksten av Værdalsbrukets skoger i 1931, og ble i februar 1932 ansatt av Pantobligasjonseierne som assistent for skogforvalter Moen. Skogformann Oscar Figenschou (f. 1882) var ansatt i 1906 og hadde Helgådal som sitt distrikt. Skogformann John O. Wohlen (f. 1880) var ansatt i 1907 og hadde Inndal - Sul som distrikt. Disponent Sverre Øverland (f. 1888) ble ansatt som disponent for Trones Bruk og Værdalsbruket i 1921 og var sagbrukets øverste leder med bopel på Værdalsbrukets eiendom Asphaugen i Sjøbygda, Verdal. Kontorsjef John Skavhaug (f. 1890) var opprinnelig ved Levanger
---- 592 SS-A ---- Bruk, men ble ansatt som kontorist ved Værdalsbrukets skogkontor på Holmen i 1911. Han ble senere overført til Trones Bruk. Forstkandidat Paul Schiefloe (f. 1893) var ansatt som bestyrer for Tromsø Trælastutsalg fra dette ble startet i 1928 til det ble solgt i 1941. 1.9.1936 fratrådte Moen som skogforvalter, og som hans efterfølger ble ansatt forstkandidat Leif Lykke med tittelen forstmester. Lykke som tidligere var Moens assistent, hadde flyttet inn på Holmen gard i desember 1934, og hadde overtatt representasjonspliktene der. 1 1937 ble skogtekniker John J. Wohlen (f. 1914) ansatt vd Værdals brukets kontor på Holmen. Efter det nedslående resultat av taksten i 1931-1932, ble hugstkvan tumet i egne skoger sterkt redusert. Pantobligasjonseierne ville inn skrenke driften mest mulig, og overveiet endog å frede skogene helt i noen år. Et forslag gikk også ut på å drive 10.000 nr årlig, dog således at drift bare skulle finne sted annet hvert år, og da med 20.000 m\ Begge disse løsninger ville imidlertid skape store problemer både for sagbbruket og for Værdalsbrukets arbeidsstokk. Det ble til at man bestemte seg for å drive ca. 10.000 m 3 hvert år og omtrent dette drifts kvantum ble holdt i driftsårene 1932/33 til og med 1935/36. For å skaffe sagbruket nok tømmer, og for å beskjeftige egne folk, kjøpte Værdalsbruket i denne periode betydelige partier tømmer på rot dels fra statsalmenningene i Verdal, dels fra private skogeiere, og også Urskog. Begge bileiene er tatt i Storbekkdalen, Forlandet i 1940.
---- 593 SS-A ---- fra det svenske Domånverkets skoger i Strådalen. Det sistnevnte parti ble fløtet fra Strådøla til Veresvannet og videre ned Helgådal til fjorden. I desember 1936 diskuterte styret om det var riktig å fortsette med dette lave driftskvantum. Forstmester Lykke ville gjerne øke hugstkvan tumet og fikk for driftsåret 1936/37 anledning til åt ut 14.000 m-. 24.6.1937 sendte Lykke til styret et forslag til fremtidig drift i Værdalsbrukets skoger og konkluderte med å foreslå et årlig hugstkvan tum på 20.692 m\ For å få dette forslag vurdert av en utenforstående sakkyndig engasjerte styret statskonsulent Waldemar Opsahl i Skog direktoratet. Opsahl foretok i dagene 1. til 14. august 1937 en ganske grundig befaring av skogene sammen med Lykke og delvis Gunnar Brand. Opsahl avgå sin betenkning 18.10.1937 og foreslo at hugstkvantumet sattes til 26.000 nr brutto i de første 5 år. Lykke sluttet seg til dette forslag med visse reservasjoner, spesielt når det gjaldt muligheten for å få utført så omfattende kulturarbeider som Opsahl foreslo. Det var både Opsahl og Lykkes forutsetning at all foryngelse av gran på de bedre boniteter skulle skje ved snauhugst og planting. I 1936 hadde Verdal kommune rettet en henvendelse til Værdals bruket pm salg av bureisningsjord. Tidene var vanskelige, og nydyrking og etablering av nye bruk ble på alle mater støttet av myndighetene. Det ble opptatt forhandlinger mellom Værdalsbruket og Verdal kommune, og for å unngå at kommunen gikk til ekspropriasjon flere steder på Værdalsbrukets eiendom, tilbød Værdalsbruket at kommunen kunne få
---- 594 SS-A ---- kjøpe bureisingsjord i Tromsdalen på betingelse av at det ikke ble ekspropriert jord andre steder på Værdalsbrukets eiendom. Dette gikk kommunen med på, og «Tromsdalsfeltet» på 472 mål ble solgt til Verdal kommune i 1937. Feltet ble senere oppdelt i 3 bruk og videresolgt av kommunen til bureiserne. Gjennomsnittsprisen var ca. kr. 17,- pr. mål. Foruten dette salg ble det også solgt endel bureisingsjord ved frivillig salg på steder hvor Værdalsbruket gjerne så at brukets skogsarbeidere slo seg ned. Ved generalforsamlingen 28.9.1937 ble adm. direktør i Idun, h.r.adv. Nicolay L. Bugge, innvalgt i styret for Værdalsbruket og Trones Bruk. Det ble i 1930-årene ført langvarige forhandlinger med Vassdrags vesenet angående fløtningsforholdene i Vollafossen i Malsåen. For å beskytte gården Voldens innmark mot utgraving hadde Vassdragsvesen et i 1912 foretatt en omlegging av Malsåens utløp i Helgåen. Det ble sprengt en kanal og oppsatt en mur som tvang elven over mot høyre bredd. Ved enden av muren ble det oppsatt en treskjerm som skulle lede tømmeret forbi de utsprengte stenmasser og utover fossen. Det lykkedes ikke Vassdragsvesenet å få denne skjerm solid nok, og den ble ødelagt gang på gang ved flommer og isgang. Under flom i 1932 ble skjermen fullstendig rasert og fløtningsforholdene helt umuliggjort. Værdalsbruket krevet at Vassdragsvesenet skulle sette Malsåen i Vollafossen i fløtbar stand igjen, og helt frem til 1940 ble det ført for handlinger om dette uten resultat. I 1939 var et konsortium i Trondheim interessert i kjøp av Værdals bruket. Banksjef Birck i Forretningsbanken i Trondhjem hadde gjort henvendelse til adv. Nygaard om saken, og disse to herrer hadde en konferanse i Trondhjem 3.8.1939. Birck opplyste at han hadde formannen i bankens styre, grosserer Karl Hansen, og stortingsmann Ivar Lykke bak seg. Han fremstilte det som en bypatriotisk sak å få Værdalsbruket tilbake på trønderske hender. Noen pris ble ikke nevnt, men adv. Nygaard lovet å førelegge saken for eierne. Knapt en måned senere brøt krigen i Europa ut, og det hele kokte bort. Banksjef Birck ble forøvrig skutt av tyskerne i oktober 1942 som «sonoffer» sammen med 9 andre trøndere. 9. april 1940 kom så krigen til Norge. Værdalsbruket hadde vinteren 1939/40 drevet ca. 25.000 m 3 som, da landet ble okkupert, lå klar ved vassdragene for nedfløting til fjorden. Som følge av krigshandlingene og all den forvirring som oppsto i forbindelse med disse, ble arbeidet med pæling og utlegging av lensen på Værdalsøra sterkt forsinket. Tømmeret kom derfor ikke ned i lensen før sent på høsten dette år. Sommeren 1940 ble det ikke avholdt styremøte i Verdal, men disp. Øverland og forstmester Lykke møtte i dagene 27.-28. juli til konferanse med adv. Nygaard på hans hytte ved Røros. Her ble bl.a. driftskvantum
---- 595 SS-A ---- for 1940/41 fastsatt til 25.000 m\ og efter forslag fra Lykke ble det besluttet å la den offentlige tømmermåling overta driftsmålingen av Værdalsbrukets tømmer på velteplassene ved vassdragene. Disse beslut ninger ble senere approbert av styret øvrige medlemmer. Det ble fort mangel på drivstoff til bilene efter krigsutbruddet. Trones Bruk anskaffet en trekullgenerator for lastebil, og Værdals bruket en lignende generator for forstmester Lykkes bil. Den sistnevnte bil gikk senhøsten 1945 med samme trekullgenerator. Trekull for eget bruk og for salg brant Værdalsbruket seiv i miler på Veresfjellet og ved Stormoen i Sul. Allerede i desember 1940 kom den første rekvisisjon til Værdalsbruk et fra okkupasjonsmakten. Det gjaldt juletrær til militærforlegningene ved Ortskomandantur Verdal. Rekvisisjon lød på 15 trær på 1,5 m, 20 trær på 2,0 m, 10 trær på 3 m o.s.v. Prisen var kr. 1,- pr. m. Trærne ble hugget i skogen på Ørmelen og sortert i riktige lengder. Regning ble sendt på så og så mange trær på 1,5 m, 2 m o.s.v. Regningen kom i retur fra Ortskomandantur Verdal med anmodning om følgende oppdeling: Einheit Feldpostnr. 00866 24,5 m Weihnachtsbaume kr. 24,50 Einheit Feldpostnr. 12017 75 m Weihnachtsbaume kr. 75,00 2.2. Pol. Btl. 302 29 m Weihnachtsbaume kr. 29,00 Det er første og hittil eneste gang Værdalsbruket har solgt juletrær i metervis. Direktør Christian Hansson fratrådte som adm. direktør i Storebrand/Idun i april 1940, og trådte samtidig ut av Værdalsbrukets og Trones Bruks styre. I hans sted ble hans sønn, adm. direktør Per M. Hansson innvalgt i begge styrer. I begynnelsen av 1941 søkte disponent Paul Schiefloe om avskjed fra sin stilling ved Tromsø Trelastutsalg fordi han hadde fått tilbud om en stilling i Trøndelag. Styret hadde liten lyst til å fortsette forretningen i Tromsø under ny ledelse da Tromsø lå så langt unna at styret vanskelig kunne føre noen effektiv kontroll. Det ble opptatt forhandlinger med trelasthandler Austad i Tromsø om eventuelt kjøp av Tromsø Trelastutsalg, og resultatet ble at Austad kjøpte alle aksjer (100) for kr. 365.000,—. Statskonsulent Opsahl foretok på styrets anmodning en ny befaring av skogene sammen med Lykke og Brand i dagene 22.7. - 9.8.1941. I sin innberetning 3.9.1941 konstaterer han at den plan som ble lagt efter hans befaring i 1937 stort sett er fulgt opp, og at skogkulturarbeidet er tilfredsstillende utført. Han konkluderer med å foreslå at man skulle fortsette med samme hugstkvantum og foryngelsesareal som foreslått i 1937, og å øke vedhugsten. Krigen skulle imidlertid sette en stopper for det. Bind VI A — 38
---- 596 SS-A ---- Så snart krigshandlingene var opphørt i Trøndelag på forsommeren 1940 såtte tyskerne igang store anleggsarbeider over hele landsdelen. Det ble bygget brakker, flyplasser, veier, jernbanespor, forsvarsanlegg m.m. Det var den halvmilitære byggeorganisasjonen Todt, Oberbaulei tung Trondhjem, som stod for anleggsvirksomhet. Denne organisasjon en tok inn all den sivile arbeidskraft den kunne få tak i. Lønningene lå vesentlig høyere enn norske arbeidsgivere kunne betale, og tilstrømm ingen til tysk anleggsvirksomhet var meget stor. De fleste som søkte slikt arbeide lot ikke til å reflektere over at deres innsats var av meget stor verdi for okkupasjonsmakten. Mangelen på arbeidskraft i skogbruket gjorde seg sterkt gjeldende allerede fra sommeren 1940, og den ble verre og verre under hele krigen. Men det var ikke bare mangel på arbeidskraft. Mat til folk og for til hester, klær og sko, redskap, og sist men ikke minst, snus, tobakk og kaffe ble fort mangelvare. Den menneskelige oppfinnsomhet er stor, og det dukket snart opp de utroligste surrogater for disse mangelvarer. Et felles trekk for disse surrogater var at de hadde svært liten likhet med de varer de skulle erstatte. Et av krigsårene fikk Værdalsbruket gjennom den lokale forsyningsnevnd tilsendt flere tønner med saltet hvalspekk, som skulle fordeles blandt skogsarbeiderne. Det var en ufyselig vare, og det ble neppe brukt noe av den som menneskeføde. Derimot egnet spekket seg utmerket som skosmurning, og til å tenne opp i ovnen med. Det ble jo efter hånden klart at mangel på arbeidskraft ikke var noen ulykke i seg seiv, fordi det alt vesentlige av det som ble hugget og skaret gikk til okkupantenes eget behov. Driften av tømmer og slipvirke i de private skoger ble mindre og mindre gjennom alle krigsår, mens ved driftene øket. Veden gikk hovedsakelig til sivilt bruk i byer og tettsteder. Efter hvert som tømmerkvantumet sank, fikk skogeierne stadig økende pålegg om tvangshugst. Da heller ikke dette hjalp synderlig, rekvirerte tyske myndigheter store kvanta tømmer på rot for seiv å administrere driften. Dette ble heller ikke noen suksess. Det kvantum som ble rekviert fra Værdalsbruket, ble blinket ut i Risvassdalen, Krikaberga og ved Kvellovatnet. Alle områder lå på svak bonitet og bestokningen bestod stort sett av gammel skog med relativt små dimensjoner. Driftsforholdene, spesielt i Krikaberga, hvor det største kvantum ble blinket, var vanskelige. Driften av de rekvirerte rotblinker ble administrert av det tyske firma Herman Møller. Som lokal sjef i Verdal hadde firmaet en N.S. kar fra Trondhjem. Han var efter sigende pølsemaker av profesjon, og man får håpe han hadde bedre rede på pølser enn på skogdrift. Det hadde hverken han eller hans stab rede på. Betalingen for arbeidet i de tyske drifter lå ca. 100% over den pris Værdalsbruket kunne by, og fordi
---- 597 SS-A ---- mange dyktige skogsarbeidere fra Verdal tok arbeide i disse drifter, gikk arbeidet ikke helt i stå. Spørsmålet om avløsning av beiterettigheter på Værdalsbrukets eien dom og anlegg av kulturbeiter var sterkt fremme under krigen. Efter oppdrag fra Værdalsbruket utarbeidet fylkesskogmester Karl Mørkved og fylkesagronom Paul Strand i 1941 en omfattende plan for avløsning av all beiterett i Sulgrenden og anlegg av kulturbeiter. Gårdbrukerne i Sul fremkom imidlertid med så store krav at planen måtte oppgis. Reiseforholdene mellom Oslo og Verdal ble stadig vanskeligere under krigen. Verdal lå også i «grensesonen», og man måtte ha grenseboer bevis, eller spesiell tillatelse fra tyske myndigheter for hver gang man skulle inn eller ut av sonen. 28. september 1942 holdt styret møte på Holmen i Vuku, og formannen tilførte styreprotokollen at styret var reist med bil (Storebrands trekullbil) fra Oslo onsdag 23. september ved middagstid, og var kommet til Holmen fredag 25. s.m. sent på kvelden. Hva som imidlertid ikke står i protokollen, er at det ble slaktet en okse før styrets avreise. I nattens mulm og mørke ble oksen partert i kjelleren under forpakterboligen. Kjøttet ble pakket i brukte trekullsekker og plasert på bilens tak, umiddelbart før avreisen. Et par dager senere kom det telegram til Værdalsbruket om at ekspedisjonen var vel fremme i Oslo. Spørsmålet om drift i Malsåsdalen, og Vassdragsvesenets ansvar for at fløtning i Vollafossen i Malsåen ikke var mulig, var oppe flere ganger under krigen. Vassdragsvesenet inntok en steil holdning og meddelte i brev av 20.1.1944 til Værdalsbruket at det ansa saken seg uvedkomm ende. Øverland og Lykke foreslo at man skulle stoppe tømmeret i Malsåen i den gamle Blokko lense, og her anlegge en sag med dobbel tømmersirkel og stavskjæreri. Kraftkilden var en vedfyrt lokomobil, som senere ble erstattet med en dieselmotor. Lasten skulle så kjøres til Trones Bruk, og slipen kunne kjøres fra Blokko lense til avslag ved Helgåen under fløtningen. Det ble gjort henvendelse til Vassdragsvesenet om det ville gi økonomisk støtte til en slik løsning, mot at Værdalsbruket frafalt sitt krav om å gjøre Vollafossen fløtbar igjen. I styremøte 26.6.1944 erklærte styret seg enig i de skisserte planer for anlegg ved Blokkotjern, men besluttet å se tiden an før man realiserte planene. Det var forutsetningen at det skulle skjæres ca. 300 std. årlig i sommermånedene, og de totale omkostninger inkl. vei fra Blokko til Leirset var anslått til kr. 53.300,-. Anlegget ble bygget i 1945 og kom i drift i juni 1946. Det ble skaret her i tre somre, men driften var lite lønnsom, og anlegget ble nedlagt og
---- 598 ----
---- 599 SS-A ---- Under krigen ble det mangel på mange slags varer, deriblant også kull. Følgelig ble det satt i gang kullbrenning. Også Værdalsbruket drev med kullbrenning, og kullmiler ble anlagt flere steder. Øver ts på motstående side: Planering av milebunn i Djupdalen 1942. Nederst på motstående side: Utbrent mile på Helmoen 1942. På denne siden: Kullbrenning på Stormoen 1940. Nedenstående oppstilling viser hvordan tømmerdriften forløp i de 5 okkupasjonsår. Utdrevet fra egne skoger pr. år i perioden ca. 12000 m 3. Hertil kom drift av ved og salg av ved pa rot i ikke übetydeligomfang.
---- 600 SS-A ---- maskineriet solgt i 1950. Tømmeret fra Malsåen ble noen år fremdeles fløtet ned til Blokkotjern og her tatt opp og kjørt på lastebil til Vuku, hvor det ble veltet i elven under fløtningen på avslag i berget like øst for Nysete. Arthur Aune, født 1901, som tidligere hadde vært Værdalsbrukets dambygger og altmuligmann, ble i 1942 ansatt som skogformann i Vuku distrikt. Han hadde ansvaret for dambyggingen ved Blokkotjern og restaurering av alle dammer i Malsåen før fløtningen til anlegget kom igang. I mars 1944 gikk Nasjonal Samlings lokale ledelse i Verdal Herreds ting til angrep på Værdalsbruket. Initiativtakere var N.S. lagfører i Verdal og N.S. skogråd med sterk støtte avfylkesførereniNord-Trønde lag. I styremøte 20.3.1944 refererte Nygaard et telegram fra ordføreren, hvor denne meddeler at kommunen vil ekspropriere skogene efter Jord lovens paragraf 16, og spør om bruket er villig til å overdra eiendomm ene i minnelighet. Styret svarer omgående at Værdalsbruket ikke er interessert i å seige sine eiendommer. I Verdal Herredsting var det delte meninger under behandlingen av ekspropriasjonssaken. Flere av de eldre medlemmer minnet om at Verdal kommune hadde eiet Værdalsbruket i perioden 1908-12, og ba Gud bevare seg for å komme opp i slike tilstander igjen. Ordfører Arne Voll var tilbakeholdende, men N.S. lagfører i Verdal og N.S. fylkesfører i Nord-Trøndelag presset hardt på, og Herredstinget vedtok å gå til ekspropriasjon. 1 slutten av mars 1944 rykket Verdal kommune inn en annonse i lokal pressen hvor alle som ønsket å kjøpe skog i Værdalsbrukets eiendomm er, måtte meddele dette til ordføreren. Det var selvfølgelig mange som ville kjøpe skog, og det meldte seg over 300 ansøkere. Saken vakte også stor oppmerksomhet i preseen. Alle aviser var N.S.-kontrollert, og det fremkom stadig uvederheftige angrep på Værdalsbruket som ble frem stilt som den store stygge ulven ned gjennom alle tider. I hele 1944 og til april 1945 gikk saken frem og tilbake mellom Departementet, Verdal kommune og Værdalsbruket, uten synderlig fremgang fordi Departementet og Verdal kommune ikke ble enige om hvordan eiendommen skulle anvendes. Verdal kommune fikk motbør i Landbruksdepartementet. Under et møte i Landbruksdepartementet 24.3.1945 mellom statsråd Fretheim og advokat Nygaard, meddelte statsråden at Landbruks departementet ikke ville anbefale at Verdal kommune kjøpte skogene og parsellerte dem ut til bøndene. Staten skulle kjøpe skogene og derefter overdra endel av dem som bygdealmenning til Verdal kommune. I den
---- 601 SS-A ---- gjenværende del av skogene som staten beholdt, skulle alle rettigheter som gårdene hadde avleses. Denne plan vitner om en utrolig og total mangel på kjennskap til Verdals geografi, topografi og bosettingsmønster, og var helt ugjenn omførbar. Da statens planer ble kjent i Verdal, kjølnet interessen i lokalsamfun net betydelig. I møte i det nye herredsstyre i september 1945 tok Verdal kommune definitivt avstand fra nasistenes planer om å erverve Værdalsbrukets skoger og eiendommer. Fra Departementet hørte man intet mere om saken. På vårvinteren 1945 efter at tilbaketrekkingen fra Finnmark var begynt, ble det slutt på all orden i den tyske hær og det lokale tyske forvaltningsorgan. Lange kolonner av tyske tropper med skranglete trenvogner og ut magrede hester passerte i dager og uker Verdal på vei sydover. Troppene tok seg til rette som best de kunne og rekvirerte mat, for til hestene og brensel hvor som helst. I februar måned såtte tyskerne, uten varsel, igang hugst i Værdals brukets Mikvoldskog på Ørmelen. Hele området skulle snauhugges fora skaffe ved til vedgassgeneratorer. Til dette arbeide brukte tyskerne russ iske krigsfanger som var transportert fra Finnmark. De ankom til Verdal st. i streng vinterkulde i uoppvarmede godsvogn er. Jernbanetransporten fra Nordland hadde tatt flere døgn, og ved ankomsten til Verdal var mange døde av frost og mangel på mat, og mange måtte støttes av sine kamerater fordi de knapt kunne stå på bena. Umiddelbart efter ankomsten ble de jaget ut i Mikvoldskogen for å hugge. De hadde ingen hester eller transportmidler, og russerne måtte bære tømmeret frem til vei. Mange av dem var så avkreftet av kulde og sult at de knapt kunne stå på bena, og i løpet av de første uker døde 30 mann. Det gjorde et uutslettelig inntrykk å se disse utmagrede, skjeggete og uflidde russere i lange fillete uniformsfrakker og med sekkefiller surret rundt føttene, slepe og bære det tunge tømmeret ut av skogen under strengt oppsyn av tyskere i varme peiser. Takket være sivilbefolk ningens innsats for å skaffe russerne mat overlevde de fleste til freden kom. De døde russerne ligger begravet i Mikvoldskogen hvor det er reist en bauta i furuskogen på 1 mål stor tomt som Værdalsbruket forærte til Verdal kommune. Det var tyskernes plan å snauhugge hele Mikvold skogen, men ved forhandlinger lykkedes det Værdalsbruket å få hugsten i første omgang innskrenket til to 50 meter brede striper parall alt med sjøkanten, og igjensetting av et bredt lebelte mot sjøen. Da freden kom var hugsten i stripene ikke ferdig, og Mikvoldskogens vernende karakter var reddet.
---- 602 SS-A ---- Som nevnt foran var tømmerdriften under krigen beskjeden, og det årlige driftskvantum stadig synkende. Værdalsbrukets skoger slapp således lett fra krigstiden, og de hadde øket sin verdi ved oppspart tilvekst. Det siste tyskerne foretok seg i Verdal 6. mai 1945, var å sette fyr på og brenne ned Kråksjøstuen. Her var det lagret endel radio-apparater som var smuglet over fra Sverige den siste krigsvinteren. Tyskerne såtte vakt her i påvente av at radioene skulle bli hentet, men da dette ikke skjedde, brente de ned stuen. Kråksjøstuen ble bygget i 1886. Her sett fra øst mot utløpet av Kråksjøen i 1941. 1 mai 1945 ble Kråksjøstuen brent av tyskerne. Her etter brannen
---- 603 SS-A ---- Efter freden 7. mai tok det en viss tid før gleden og festrusen ga seg, og man atter kunne komme igang med produktivt og byggende arbeide. Mange av Værdalsbrukets arbeidstakere var også sommeren 1945 utkommandert som politi og vaktstyrker. Tiltross for dette ble det i drifts året 1945/46 utdrevet 18.382 m 3 tømmer og slip. Fra våren 1946 ble det satt full fart på avvirkningen. Det gjaldt å skaffe tømmer og trelast til gjenreisingen. 1 femåret 1946 til 1951 ble det ialt utdrevet fra Værdals brukets skoger 163.200 m\ eller 32.600 m 3 årlig. Allerede i mai 1945 tok direktør Per M. Hansson, under et besøk i London kontakt med Prudential og antydet at Storebrand/Idun kunne være interessert i å overta Prudentials andel av partialobligasjonslånet av 1927. I slutten av 1945 ble så forbindelsen mellom Prudential, London, som satt som eiere av 50% av pantelånet (kr. 2.000.000) og advokat Nygaard gjenopptatt. I mars 1946 sender adv. Nygaard en lengre rapport til Prudential angående forholdene ved Værdalsbruket og Trones Bruk under og umiddelbart efter krigen. I denne rapport fremkaster også adv. Nygaard tanken om at Storebrand/Idun skulle overta Prudentials andel i pantelånet. Dette forslag hadde også vært oppe i 1938. Store brand/Idun hadde i 1935, som tidligere nevnt, ervervet konsesjon på kjøp av aksjemajoriteten i Værdalsbruket. Prudential som utenlandsk selskap kunne ikke få slik konsesjon. Under et opphold i London i desember 1938 hadde adv. Nygaard antydet at Storebrand/Idun kunne være interessert i å overta Prudentials del av pantelånet, og nevnte en overtakelsessum på kr. 1.000.000,-. Storebrand/Idun fant at dette beløp for overtakelse av Prudentials andel dengang var for høyt, og de videre forhandlinger ble avbrutt av krigen. I sin rapport til Prudential i mars 1946 peker adv. Nygaard atter på at det ikke føreligger noen muligheter for at Prudential kan få konsesjon på kjøp av halvparten av aksjene i Værdalsbruket. Adv. Nygaard med deler at Storebrand/Idun kunne tenke seg å tilby 75% av Prudentials kapitalinteresser, uten renter. Reelle forhandlinger ble opptatt, og i juni 1946 aksepterte Prudential å overdra sin andel i pantelånet for kr. 2.000.000,-, inkl. kr. 500.000,- for ikke betalte renter. Storebrand/Idun satt nu med praktisk talt alle aksjer i Værdalsbruket og hele pantelånet. Pantelånet hadde kostet Storebrand/Idun følgende beløp
---- 604 SS-A ---- Det ble ikke betalt renter eller avdrag på pantelånet i årene 1928-1945. Forfalne men ikke betalte renter av kr. 4.000.000,- ble imidlertid hvert år debitert Værdalsbrukets regnskap. Rentesatsene for pantelånet har vært: 1928-39 6%, 1940 s'/4%, 1941-56 4 Vi%, 1957-62 5%, 1963 5 '/2%, 1964- 69 6%, 1970 7'/4%. Under krigen ble det samlet opp endel penger som ble plassert på personlige konti i adv. Nygaards navn i forskjellige Oslobanker. Peng ene var resultatet av diverse salg som hadde funnet sted, bl.a. salg av Tromsø Trelastutsalg, og fortjeneste ved salg av tømmer og trelast i krigsårene.
Kvernmoveien bygges 1946. Dette var den første bulldozer i Verdal. Pa bulldozeren eteren Half red Klingenberg fra Strinda. Fra og med 1946 begyndte så nedbetalingen av skyldige renter. Av det pengeløp som var samlet opp under krigen ble det i 1946 betalt avdrag på forfalne renter til Storebrand/Idun med kr. 500.000,-, og til Prudential med kr. 500.000,- i forbindelse med Storebrand/Iduns over takelse av Prudentials interesser i Værdalsbruket. Betaling av renter og rentesrenter fortsatte frem til 1963 da man endelig var ajour med rente betalingen. I 1947 døde Gunnar Brand. Han hadde vært medlem av Værdals brukets styre fra 1929 som representant for pantelånet, og ble efter at Storebrand/Idun overtok aksjemajoriteten i 1935 fortsatt sittende som
---- 605 SS-A ---- styremedlem i Værdalsbruket og Trones Bruk's styrer til sin død. På generalforsamlingen 3.10.1947 ble direktør Leiv Bergestad innvalgt som nytt styremedlem. Leiv Bergestad, født 1892, var forstkandidat fra N.L.H. og direktør i Laagen tømmermåling. Den såkalte hjemmelsaken ble reist i 1947. Forholdet var at Værdals bruket ikke hadde tinglyst hjemmel til sine eiendommer i Verdal. Ved enhver eiendomsoverdragelse måtte hjemmelinnehaverens, Verdal kommunes, samtykke innhentes. Årsaken til dette eiendommelige forhold var at Verdal kommune i 1912 ikke hadde utstedt noe skjøte på eiendommene til A/S Værdalsbruket. Denne overdragelse tok jo meget lang tid med leilendingsskjønnet, skylddeling av fraskilte parseller 0.5.v., og hele denne prosedyre var først avsluttet i 1916. Det ble da skrevet et forslag til skjøte, men Værdalsbruket fant antagelig ut at det var unødvendig å betale kr. 30. i stempelavgift for å få skjøte på eiendommer som de hadde utøvet full eiendomsrett til siden april 1912. 7.6.1935 var det kommet ny tinglysingslov, og styret fant at man burde kunne få hjemmel til eiendommene i h.t. denne lovs paragraf 39 nr. 3, og derved unngå stempelavgiften. Saken ble forelagt Justisdepartementet som ga Værdalsbruket medhold i at hjemmel til eiendommene kunne erverves i h.t. Tinglysningsloven av 1935, paragraf 39 nr. 3, og altså uten betaling av stempelavgiften kr. 30.000,-. 28. juni 1950 fikk Værdalsbruket tinglyst grunnbokshjemmel Tømmerkjøring like etter krigen. Dette bildet er fra Kjesbuvatnet i 1947. Tømmeret ble kjørt over myrene til Moan i Leksdalen og videre til Trones.
---- 606 SS-A ---- til eiendommene. Tinglysningsgebyr og kunngjøringsomkostninger utgjorde tilsammen ca. kr. 2.000,-. I påsken 1949 døde disponent Sverre Øverland under en skitur ved Kråksjøen. Han hadde vært daglig leder av Trones Bruk, og disponent for Trones Bruk og Værdalsbruket siden 1921. Efter disponent Øverlands død ble forholdet mellom Værdalsbruket og Trones Bruk omorganisert. Regnskapene for Værdalsbruket som tidligere var ført på Trones Bruk, ble i sin helhet overført til Værdals brukets hovedkontor i Vuku. Det økonomiske mellomværende mellom de to selskaper ble ordnet på helt forretningsmessig måte, slik at Værdalsbruket solgte sitt sagtømmer til Trones Bruk til markedspriser, og det samme gjaldt også ved salg av trelast fra Trones Bruk til Værdalsbruket. Forstkandidat Leif Lykkes titel, som fra 1936 hadde vært forstmester, ble i 1947 endret til skogsjef, og efter omorganiseringen i 1949 ble han også disponent for Værdalsbruket. Som ny disponent for Trones Bruk ble ansatt forstkandidat Paul Schiefloe, som inntil 1942 hadde vært dis ponent for Tromsø Trelastutsalg. Advokat Kristen Nygaard gikk ut av Værdalsbrukets styre i 1949. Han hadde da arbeidet for Værdalsbruket siden 1930, først som juri disk/økonomisk rådgiver og forhandler for pantelånets eiere, og fra 1935 som styrets formann. Som styreformann efter advokat Nygaard ble valgt h.r.adv., adm. direktør i Idun Nicolay L. Bugge, og som nytt styremedlem direktør Ivar Hesselberg i Idun. I 1950 fratrådte skogformann i Inndal-Sul, John O. Wohlen, ved 70 års alder sin stilling efter 43 års tjeneste hos Værdalsbruket. Skogtek niker Hallstein Fjesme ble ansatt som skogformann i dette distrikt efter Wohlen i 1951. Forstkandidat Tor Jervell var ansatt som skogassistent ved sentral forvaltningen uten fast distrikt i 1948 og 1949. Da han sluttet overtok skogtekniker Magne Blybakken denne stilling. Skogformann Oscar Figenschou fratrådte ved oppnådd aldersgrense sin stilling som skog formann i Helgådal-Vera i 1952. Han hadde da innehatt denne stilling i 46 år. Figenschous stilling var midlertidig besatt en kortere tid, men i 1954 ble skogtekniker Lasse Johnson ansatt som skogformann i Helgådal-Vera. I 1956 ble Bjørn Skoknes ansatt som kasserer ved kontoret på Holmen. I 1945 ble skiftene 111 Holmen-Molden og skifte XV Malsådal taksert påny. Takstene var linjetakster og ble utført av forstkandidat Dag Arnesens skogkontor. Takstene i 1931 og 1945 er ikke helt sammenlign bare, men tendensen i begge områder er tydelig i det både forråd og til vekst viser en ikke uvesentlig økning. Skiftene I Tromsdalen og II Levring-Gudding ble taksert i 1949 av
---- 607 SS-A ---- Etter krigen begynte maskinene å gjøre seg mer og mer gjeldende i skog bruket, og herfølger noen bileier fra tømmertransporten i skogen sistpå 40-tallet.
Vcerdalsbrukets første traktor, en Oliver Cletrac. Sleppkjøring med lunnepanne på Inndalsåkeren 1947. På traktoren Paul Aune.
Kjøring med samme traktor på samme sted til samme tid, men nå med «bukk og geit».
---- 608 SS-A ---- Lunnepannefor Oliver Cletrac. Oliver Cletrac med lunnesulky. 1948.
---- 609 SS-A ---- Firehjuls traktor MAN i Vera 1949. Traktoren hadde tvillinghjul foran og bak, og den hadde spesialbygget «bukk og geit». forstkandidat Bernt L. Poulsson, som hadde overtatt Dag Arnesens skogkontor. Takstene ble og så denne gang utført som linjetakster, men nu med hugstklasseinndeling. Denne viste som ventet et betydelig under skudd av ung og yngre skog (II og III) og et stort overskudd av gammel hugstmoden skog (V). Forøvrig viste taksten i 1949 samme tendens som taksten i 1949 med betydelig økning av tilvekstmassen. I 1956 ble det foretatt ny taksasjon. Denne som omfattet hele eien dommen, ble utført av Norsk Skogkontor som prøveflatetakst med hugstklasseinndeling. Istedenfor 21 skifter som taksten av 1931 opererte med, ble skogene delt i 5 beregningsområder. Takstene 1931 og 1956 er heller ikke helt sammenlignbare bl.a. fordi man i 1931 delte skogene i bruksskog og verneskog. En sammenligning kan likevel ha en viss interesse, og den viser at taksert areal er 13,5% mindre enn i 1931, tre tallet er 24% mindre, forrådet (m 3 ) er øket med 3% og tilveksten med 28%. Resultatet viser at man var på rett vei, men hugstklasseinndel ingen viser fremdeles betydelig underskudd av ung og yngre skog, og overskudd av gammel skog. Den første flyfotografering av Værdalsbrukets eiendommer foregikk sommeren 1952 og 1953, og billedmaterialet, (kontaktkopier i målestokk ca. 1:5000 og mosaikker over større områder i målestokk ca. 1:15000), forelå i 1954. Arbeidet ble utført av Widerøes Flyveselskap.
---- 610 SS-A ---- Flyfotoene har vært av stor verdi for Værdalsbruket under alt planlegg ingsarbeide, og for taksten av 1956 var billedmaterialet av meget stor betydning. I 1950-årene gikk skogdriften sin jevne gang. Tømmerprisene var stig ende og arbeidslønningene forholdsvis moderate. I tiåret 1950-1960 var det gjennomsnittlige årlige hugstkvantum 22.884 m 3. Det største drifts kvantum siden første verdenskrig ble drevet vinteren 1950/51 og var på 39.244 m 3. Årsaken til den forserte drift var prisutviklingen dette drifts år. På Østlandet var driftsforholdene vinteren 1950/51 ytterst vanske lige, med store snemengder og ingen tele i bakken. For å stimulere til øket drift ble det ved årsskiftet gitt et vanskelighetstillegg til tømmer prisen på kr. 10,- pr. m 3. Tillegget ble gitt tilbakevirkende kraft'og skulle gjelde for hele driftsse songen fra september 1950 til mai 1951. Tillegget gjaldt for hele landet. I Trøndelag hadde man glimrende forhold i skogen hele vinteren og til langt ut på våren, og man fant det riktig å utnytte den gode tømmerpris og forsere driften. Saken om tapt beite ved salg av bureisingsjord til Trygve Stiklestad, ble avgjort i Høyesterett i 1954. Saken var anlagt mot Værdalsbruket av Jon og Mikal Suul like efter krigen. Ved herredsrettsdom i 1945 tapte Værdalsbruket saken. I lagmannsretten vant Værdalsbruket saken ved enstemmig dom i 1948. Ved høyesterettsdommen i 1954 fikk ingen av partene medhold i sine prinsipale påstander. Jon og Mikal Suuls påstand var at Værdalsbruket ikke kunne foreta noensomhelst disposisjon over sine eiendommer som innskrenket deres beiterett, mens Værdalsbruket på sin side påstod at det fritt måtte kunne disponere sine eiendommer såsant det var tilstrekkelige arealer igjen til å dekke de bruksberettigedes behov. Høyesterett fant å måtte foreta en konkret interesseavveining i den aktuelle sak, og påla Værdalsbruket å betale Jon og Mikal Suul en erstatning på kr. 1.050,- for tapt beite. Værdalsbruket ble dessuten til pliktet å betale saksomkostninger med ialt kr. 5.000,-. Under et privat besøk hos skogsjef Lykke i begynnelsen av 1950-årene fattet daværende direktør ved Odda Smelteverk A/S, Iver Høy, interesse for Værdalsbrukets kalkstensforekomster i Tromsdalen. Odda Smelteverk fikk anledning til å foreta nærmere undersøkelser og analyser, og det viste seg at kalkstenen i Tromsdalen var av meget god kvalitet, med høyt innhold av kalsiumkarbonat (over 97°70) og meget lite magnesium. Resultatet ble at Odda Smelteverk i 1956 inngikk en 5- årsavtale med Værdalsbruket om prøvedrift i Tromsdalen, og med rett til, efter prøvetidens utløp, å tegne kontrakt med Værdalsbruket om utnyttelse av forekomstene på nærmere angitte vilkår og med varighet 99 år.
---- 611 SS-A ---- Sthpehugster. Tromsdal nermark i februar 1949 sett fra Kvinnfjellet. Ved utløpet av prøvetiden i 1960 dukker A/S Hafslund opp i bildet med planer om bygging av en kalsiumkarbidfabrikk, i forbindelse med bygging av havn og dypvannskai i Verdal. Med Værdalsbrukets samtykke overtok A/S Hafslund Odda Smelteverks opsjon på tegning av en varig kontrakt om utnyttelse av kalkstensforekomstene. Kontrakten med A/S Hafslund ble undertegnet 19.7.1961, og leietiden var 99 år. Prisen ble satt til kr. 0,95 pr. tonn inntil 100.000 tonn, mellom 100.000 og 200.000 tonn var prisen kr. 0,90 pr. tonn, og over 200.000 tonn kr. 0,80 pr. tonn uttatt kalksten. Prisen skulle reguleres hvert 10. år efter engrosprisindeksen. Før Hafslund fikk realisert sine planer, dukket det opp nye metoder basert på petrokjemiske prosesser for fremstillingavstoffersomerstattet kalsiumkarbid, og firmaet måtte skrinlegge sin idé om bygging av karbidfabrikk i Verdal. I 1963 inngikk A/S Hafslund avtale med eieren av Tromsdal gard gnr. 254 bnr. 1 og 2, Ingvar Leirset, om enerett til å utnytte kalkstensforekomstene på disse eiendommer. Hafslund fikk konsesjon på bruksretten til forekomsten i 1969, og overdro den samme år til firma Sommer og Svendsen, Verdal. Dette firma startet opp bryting og knusing av kalksten for salg til Norsk Jern verk, og driver fremdeles denne virksomhet. Bind VI A —39
---- 612 SS-A ---- BråtteniSuli 1937. Eftersnauhugsten i Bråtten 1941.
---- 613 ----
Fra samme sted i 1949. Det har nå fått navnet «Nygaards Have». På bildet Kristen Nygaard som var med i Værdalsbrukets styre fra 1930 til 1949. Fra 1935 styreformann. I 1971 fatter A/S Norcem interesse for kalken i Tromsdalen, og inn leder forhandlinger med A/S Hafslund om overtakelse av kontrakten med Værdalsbruket. Norges geologiske undersøkelse (NGU) foretok sommeren 1972, efter oppdrag av Norcem, omfattende systematiske prøveboringer over hele Tromsdalsfeltet. Boringene ble foretatt helt ned til kote 0 (havets overflate). Da resultatet av boring og analyser forelå i 1973, viste det seg at kalkforekomsten var av meget stor utstrekning - flere milliarder tonn - og at kalken var av usedvanlig høy kvalitet. I august 1972 erklærte Værdalsbruket seg, på forespørsel fra Norcem, villig til å godkjenne en overføring av Hafslunds kontrakt av 9.7.1961 til dette selskap såfremt det kunne oppnåes tilfredsstillende vilkår, samt garantier for en snarlig start av kalkbrytingen. Parallelt med sine forhandlinger med Norcem arbeidet Hafslund, i samarbeide med firma Nicolay Buch i Trondhjem, og Sommer og Svend sen i Verdal, med spørsmål om salg av kalk til tysk stålindustri. Det var meningen å starte et nytt firma, A/S Tromsdalssten, for dette formål. I denne forbindelse ønsket Hafslund å beholde den del av kalkstensfore komsten på Værdalsbruket som lå nærmest Sommer og Svendsens kalkstensbrudd på Tromsdal gard. Dette område ligger mellom Tromsdal almennings vestgrense og Tromsdal gard. Hafslund ønsket og -
---- 614 SS-A ---- så å leie Værdalsbrukets eiendom Skånes havn i Levanger for anlegg av eksportkai, og nødvendige tomter for anlegg i Tromsdalen. Værdals bruket var villig til å imøtekomme Hafslunds ønsker, men krevet at 50% av kalkstenen skulle taes ut på Værdalsbrukets eiendom. Norcem på sin side var ikke villig til å gi slipp på noen del av området som omfattes av Hafslunds opprinnelige kontrakt med Værdalsbruket, men erklærte seg villig til å gå inn i A/S Tromsdalssten. Imidlertid kjølnet de tyske interesser, og A/S Tromsdalssten så aldri dagens lys. Norcem ville gjerne kjøpe kalkstensforekomstene på Værdalsbrukets eiendommer i Tromsdalen, men Værdalsbruket avslo kjøpetilbudet, og forhandlingene med Norcem fortsatte i 1974 og 1975, dels på styreplan og dels på administrasjonsplan. De dreiet seg nu i første rekke om pris pr. tonn uttatt kalksten (kalkøret), men også om tidspunkt for igang settelse av drift, grunnleie, forholdet til 3. mann, varighet, arealer m.v. Forhandlingene ble sluttført i desember 1975, og kontrakten ble undertegnet 11.12.1975 på Storebrand/Iduns kontor i Oslo i nærvær av representanter for styrene og administrasjonen i A/S Norcem og A/S Værdalsbruket. Forholdene ved Værdalsbrukets lensearrangement ved utløpet av Verdalselven var helt siden utrasene i 1893 blitt stadig vanskeligere. Elven førte med seg store mengder løst materiale som efter hvert gjorde nederste del av elven og sjøområdene utenfor elveløpet grunnere og grunnere. Først måtte sagbruksvirksomheten på Ørmelen nedlegges fordi skipningsforholdene ble umuliggjort. Efter at Trones Bruk ble bygget i 1913 ble tømmeret fløtet ned i elvelensen ved utløpet. Herfrå ble så tømmeret stukket ut gjennom en kanal til ytre lense som strakte seg nesten ut til mælbakken. Kanalen lå ved «Høgøra» omtrent der hvor den nye Verdal bro på E 6 er bygget. Efter hvert som elven og sjøområd et ble grunnet opp, kunne arbeidet med utstikking til ytterlensen og arbeidet med innbomming av tømmeret for sleping til Trones Bruk bare foregå noen få timer i døgnet på flo sjø. En stor del av pælerekken i elvelensen måtte hver høst kjøres på land p.g.a. isgangen i elven. Dette arbeidet som bare kunne mekaniseres i liten grad, krevet stor innsats av manuell arbeidskraft. Efter hvert som arbeidslønningene og de sosiale utgifter steg, ble lensearbeidet uforholdsmessig kostbart. Det offentlige veinett ble stadig utbedret, og i 1956 ble alt tømmer fra Inna med bivassdrag overført til biltransport og fløtningen i disse vass drag opphørte. Samtidig ble den ytre lense i sjøen ved elveutløpet nedlagt. Tømmeret fra Kverna og Helgåen med bivassdrag ble stoppet i elvelensen pa Veralsøra, og her ble det bygget et oppkjøringsanlegg med kjerrat og lasterampe. Herfrå ble så bade sagtømmer og slip kjørt med lastebil til sorteringslensen ved Trones Bruk og slatt i sjøen her. I årene 1956 til 1964 halvparten av virket pa bil, og ca. halvparten i
---- 615 SS-A ---- vassdrag. Fløtningen i Helgåen og dens bivassdrag ble innstilt i 1964, og efter den tid har all tømmertransport i Verdal foregått med bil. Ved nedleggingen av fløtningen i Verdalselven er en lang og interessant epoke i bygdens arbeidsliv avsluttet. Helt fra de første fossesager ble anlagt rundt år 1600 hadde det vært flotet både rundtømmer og planker (i flater) i Verdalselvene. Det lå en lang rekke fossesager i Verdal både i hovedvassdrag og bi vassdrag. (Se E. Hartmann Værdalsgodsene.) Rundtømmeret ble fløtet om våren og forsommeren ned til sagene. Fra de mange små sagbruk i bivassdragene ble så lasten kjørt med hest til Verdalsøra. Fra de større sagbruk nederst i hovedvassdragene, Grundfoss sag, Nerholmen og Dillan sag, ble de skårne planker fløtet i flater ned til elvens utløp i fjorden. Denne trafikk foregikk helt frem til 1870-årene da dampsagen på Verdalsøra ble bygget. Efter denne tid er det bare fløtet rundtømmer i elven. Når de første fløtningsdammer ble bygget, kan ikke tidfestes, men de ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene. Det var i de mindre elver og bivassdrag hvor det lå små primitive fossesager de første dammer ble bygget. Her var frivannføringen for liten både for fløtning og drift av sagene. Dammene var enkle lukedammer med «stågåluker» og stenfylte tømmerkister som landkar. Alt materiale til dammene ble hugget og bearbeidet på damstedet. Først efter 1850 blir det for alvor fart i dambyggingen og opprensking i fløtningsvassdragene. (Se forøvrig egen artikkel om Fløtningen i Ver dalselvene.) Vi går nu tilbake til den mere kronologiske fremstilling av de viktigste begivenheter i Værdalsbrukets historie i 1950-60-årene. Efter at h.r.adv. Nicolay Bugge var gått av som administrerende direktør i Idun i 1953, ble hans efterfølger h.r.adv. Kaare Weider innvalgt i Værdalsbrukets styre. H.r.adv. Bugge ble fremdeles sittende i styret og som formann. I 1956 foreslo disponent Lykke og revisor Dybvig en sanering av Værdalsbrukets regnskap. Saken ble meget grundig behandlet, og efter en lang rekke uttalelser fra de impliserte parter, og en betenkning av h.r.adv. Ole A. Banchke, fattet styret ved møte 6.-7. august 1957 følg ende vedtak: «A/S Værdalsbrukets disponent og revisor har overfor styret pekt på det uheldige i at selskapets tidligere tap, nå til rest kr. 2.700.000,- fortsatt figurerer i regnskapet. De foreslår at dette tap snarest bringes ut av regnskapet mot tilsvarende nedskriving av aksjekapitalen. Styret er enig heri og vil derfor innkalle en ekstraordinær Generalforsamling og der foreslå at det treffes følgende beslutning:
---- 616 SS-A ---- A/S Værdalsbrukets aksjekapital nedskrives uten tilbakebetaling til aksjonærene med kr. 2.700.000,- fra kr. 3.600.000,- til kr. 900.000,- fordelt på 1440 aksjer a kr. 625,-. Da A/S Værdalsbrukets aksjekapital derved blir lavere enn styret finner foreretningsmessig rimelig og forsvarlig, vil styret foreslå at det videre treffes følgende beslutning: Det gies selskapets partialobligasjonskreditorer anledning til, mot en tilsvarende reduksjon av partialobligasjonsgjeldens hovedstol, å tegne en 5% kumulativt utbytteberettiget preferanseaksjekapital, stor kr. 1.500.000,-, fordelt på 2400 preferanseaksjer å kr. 625,-. Preferanse aksjekapitalen blir utbytteberettiget fra og med driftsåret 1958. Fra konverteringen finner sted til 1. januar 1958 forrentes preferanse aksjekapitalen med 5% p.a. Preferanseaksjekapitalen gis fortrinnsrett til dekning ved likvidasjon. Mulig overskudd ved likvidasjon tilfaller i i sin helhet den ordinære aksjekapital.» Justisdepartementet hadde intet å bemerke til denne ordning, og partialobligasjonskreditorene, Storebrand og Idun, ga sin tilslutning. Generalforsamlingen vedtok styrets forslag, og Værdalsbrukets aksje kapital har fra 1958 vært kr. 2.400.000,-, fordelt med kr. 900.000,- på ordinær kapital og kr. 1.500.000,- på preferansekapital. I 1958 innledet oppsitterne i Vera ved advokat Einar Olavson en aksjon for å få almenningsrett i den såkalte «Vera og Juldals ålmenn ing». H.r.adv. Olaf Trampe Kindt ble engasjert som Værdalsbrukets prosessfullmektig. Saken verserte skriftlig mellom partene og ble først bilagt ved rettslig forlik 17.10.1962. Det opprinnelige krav om hugstrett ble frafalt under forhandlingene, men oppsitterne i Vera ble ved forliket tildelt visse rettigheter til jakt, fangst og fiske i et nærmere avgrenset område rundt Veresvatnet. I 1957 døde skogassistent Magne Blybakken, og i hans sted ble ansatt skogtekniker Martin Liaklev, med titel inspektør. Efter at fløtningen var nedlagt, først i Inna med bivassdrag og senere også i Helgåen og dens bivassdrag, måtte veibyggingen i skogen forser es. I 1960 fremla administrasjonen den første veiplan for skogene. Ifølge denne plan måtte det i første 5-årsperiode investeres ca. 800.000,- kroner i veier og broer, og i neste 5-årsperiode ca. 1.200.000,- kroner. Planen for første 5-års-periode ble vedtatt av styret i mars 1961. Til å begynne med ble veibyggingen bortsatt til lokale entreprenører. I 1964 gikk Værdalsbruket til anskaffelse av 2 stk. Volvo BM Boxer 350 traktorer med veibyggingsutstyr, graveredskap og kompressor, og fra den tid er all veibygging utført i egen regi og med egne folk og maskiner. Ved behov for planering og større masseflytting er det dog anvendt entreprenør med utstyr for den slags arbeide. I perioden 1960-1970 er det ialt bygget ca. 50 km skogsbilveier og ca.
---- 617 SS-A ---- 15 km traktorveier. De samlede omkostninger til veier og broer i denne perioden er kr. 1.613.852,-. Da A/S Hafslund i 1960 arbeidet med planer om bygging av en kalsiumkarbidfabrikk i Verdal, besluttet Verdal kommune å gå til bygging av industrihavn i Verdal. Kommunen henvendte seg da til Værdalsbrukets med forespørsel om kjøp av et betydelig areal av brukets eiendommer Mikvold søndre, gnr. 18 bnr. 2, og Halsan og Mikvold vestre, gnr. 18 bnr. 3. Det var nødvendig for Verdal kommune å erverve disse arealer både for å plassere de store oppmudringsmasser fra havnebassenget og som fremtidige industriområder. Efter forhand linger om pris m.v. gikk Værdalsbruket med på frivillig salg til Verdal kommune under forutsetning av at man fikk samme skattemessige ordning som man ville fått ved ekspropriasjon. Ved kjøpekontrakt av 26.6.1962 solgte så Værdalsbruket ialt 485 da. til kommunen. Arealet hadde følgende fordeling og pris: 110 da over kote + 4,5 m, kr. 3.000,- pr. da. 128 da mellom kote + 2 m og kote + 4,5 m, kr. 1.000,- pr. da. 247 da sjøgrunn mellom kote + 2 m og kote - 2 m, kr. 100,- pr. da. Den samlede kjøpesum ble kr. 482.700,-. Værdalsbrukets sagbruk Trones Bruk hadde vært i drift siden det ble bygget på Trones i Verdal i 1913. Sagbruket krevet stor mannskaps styrke og var tungdrevet, særlig på grunn av tomteforholdene. All intern transport foregikk på trallebaner bygget opp på trebroer. Skipningskaien og lensen lå utsatt til for nordvest vind. Vedlikehold av trallebaner, kai og lenser var kostbart. Det samme var tilfelle med taug banen som fraktet bakhon til Fleskhus st. for videretransport med jernbanen til Ranheim. I 1950-årene ble det satt igang forskjellige rasjonaliseringstiltak ved sagbruket. Den gamle dampmaskin som hadde gått sammenhengende siden 1913 ble stoppet i 1958 da man gikk over til elektrisk drift på hele anlegget. Samme år ble taugbanen nedlagt, og veden ble kjørt med bil til Verdal st. for opplasting på jernbane. På styremøte i Verdal i august 1959 ble Trones Bruks fremtid gjort til gjenstand for grundige drøftelser. Det var enighet om at det forelå tre muligheter: 1. Nedlegging av sagbruksvirksomheten og salg av Værdalsbrukets tømmer til andre. 2. Bygging av nytt sagbruk på Ørmelen. 3. Ytterligere rasjonalisering av sagbruket på Trones. Den første mulighet ble droppet på grunn av Værdalsbrukets domi nerende stilling i bygden og hensynet til Verdal kommune og bygdens arbeidsliv.
---- 618 SS-A ---- Den annen mulighet ble holdt apen mens man undersøkte mulighet ene for ytterligere rasjonalisering på Trones. Det som i første rekke var ønskelig å gjennomføre var anskaffelse av barkemaskin, bygging av nytt høvleri og tørkeanlegg for trelasten. De trange tomtene og grunnforholdene viste seg å være en alvorlig hindring for de to sistnevnte anlegg, og disse planer ble skrinlagt, mens barke maskin ble anskaffet i 1960. Muligheten for flytting til Ørmelen var fortsatt apen, og da Verdal kommune i 1960 besluttet havneutbygging i Verdal ble denne mulighet ytterligere aktualisert. I 1963 var det ganske klart at sagbruket måtte flyttes fra Trones dersom Værdalsbruket ville fortsette med sagbruksvirksomheten. Styret besluttet 18.3.1963 å nedsette et utvalg som skulle utrede spørsmålet om flytting og fremkomme med planer for et nytt anlegg på Ørmelen. Utvalget fikk følgende sammensetning: Skogsjef Leif Lykke, formann Disponent Birger Myhr Ingeniør Bjørn Lier (Treteknisk Institutt). Disponent Schiefloe ønsket ikke å være medlem av utvalget, men erklærte seg villig til å være rådgivende konsulent. Utvalget fremla en foreløbig plan og anleggskalkyle 11.7.1963. Den endelige plan med omkostningsoverslag ble fremlagt 18.10.1963. De samlede omkostninger var beregnet til kr. 3.457.000,-. I styremøte 29.10.1963 besluttet styret i samsvar med utvalgets kon klusjon at det skulle bygges nytt sagbruk utstyrt med båndsager, høvleri, tørkeanlegg og nødvendig lagerhus på Ørmelen, og utvalget ble anmodet om å utarbeide en generalplan for nyanleggets igangsetting. Tomt for sagbruk på ca. 80 dekar ble leiet av Værdalsbruket i Mikvold skogen. Anleggsarbeidet startet opp umiddelbart efter at styret hadde fattet sin beslutning. Det gamle Trones Bruk ble drevet for fullt i hele anleggstiden. Disponent Schiefloe fratrådte 1.4.1963. Som ny disponent ble ansatt Birger Myhr (f. 1920). Myhr hadde vært ansatt ved Trones Bruk siden 1938, først som kontorist, senere som sekretær og salgssjef. I 1963 gikk direktør Nicolay L. Bugge og direktør Ivar Hasselberg ut av styrene både i Trones Bruk og Værdalsbruket, og skogsjef Leif Lykke ble innvalgt i begge selskapers styre. Som ny formann efter Bugge ble valgt direktør Kaare Weider, og som viseformann direktør Per M. Hansson. Arbeidet på nyanlegget på Ørmelen gikk frem efter planen. Den siste stokk gikk gjennom sagrammene på gamle Trones Bruk 8.1.1966, og båndsagene på det nye Trones Bruk ble startet opp 10.1.1966. Høvleriet
---- 619 SS-A ---- på det nye bruk var ennu ikke ferdig, og høvlingen foregikk derfor på det gamle bruk til januar 1967. Saghuset med alt nytt maskinutstyr og endel av råsorteringsanlegget på det nye bruk ble totalskadet ved brann 15.11.1967. Brannårsaken var antagelig en feil ved det elektriske anlegg. Et provisorisk anlegg med en enkel tømmersirkel og en klyvsag ble rigget opp, og Trones Bruk kjøpte inn endel trelast for å kunne tilfredstille sine kunder. Gjenoppbygging av saghuset og innkjøp av nytt maskineri startet umiddelbart efter brannen. De samme planer som var lagt til grunn for oppbyggingen av nytt bruk ble stort sett fulgt ved gjenreisingen efter brannen. Gjenreis ingen var fullført i november 1968, og efter en tids prøveskur gikk man over til full drift på 2 skift. Efter at Bygningsloven av 18.6.1965 var gjort gjeldende ble det for alvor fart i offentlig planlegging. Det ble arbeidet med regionplaner, generalplaner, fjellplaner og alle former for reguleringsplaner. Det hele foregikk i offentlig regi, over hodet på grunneierne, og uten smålige hensyn til eiendomsgrenser eller eiendomsforhold. For å møte denne utvikling og for å få lagt en fornuftig plan for øvre Verdal, hvor Værdalsbruket er den dominerende grunneier, besluttet styret i 1966 å anmode Skogbruksforeningen av 1950 om å utarbeide en fullstendig arealdisponeringsplan for Værdalsbrukets eiendommer. Arbeidet ble utført av forstkandidat Jon Lykke, som dengang var an satt i 5.50. Planen forelå ferdig i august 1967. Den var inndelt i følgende kapitler: I. De grunnleggende forhold innen fritidsliv og utmarksnæring. 11. Efterspørsel efter fritidsgoder i Trøndelag. 111. Muligheter innen A/S Værdalsbrukets områder. IV. A/S Værdalsbrukets målsetting. V. Utnyttelse og avkastning idag. VI. Fritidsgodene som fremtidig næringsgrunnlag. VII. Fremtidig arealdisponering. VIII. Utbygging av hytteområder. Planen ble oversendt til Verdal Bygningsråd og Regionplanrådet for godkjennelse. Hermed forsvant den ut på en tilsynelatende endeløs ørkenvandring. Den ble forelagt en rekke offentlige «vesener» og nevnder av enhver tenkelig art til godkjennelse. Efter at planen hadde vært uthengt til offentlig gjennomsyn, fremkom endel protester fra rettighetshavere, hovedsakelig i Vera og Sul, senere også fra reindrifts hold. Først i 1971 ble planen endelig godkjent, og arbeidet med å sette den ut i livet kunne begynne. Det som i første rekke fremkalte protester, var utbygging av hytte
---- 620 SS-A ---- områder. Værdalsbruket hadde tidligere ført en meget restriktiv politikk når det gjaldt bortbygsling av hyttetomter, og før utmarks planen ble realisert fantes det bare noen ganske få «fremmede» hytter på brukets områder. Presset fra almenheten om leie av hyttetomter hadde lenge vært stort. Efter hvert som fritiden øket, veier og kommunikasjonser ble bedre og bedre, og den alminnelige velstand også bedret seg vesentlig, ble det efterhånden klart at Værdalsbruket ikke kunne disponere 900.000 mål, eller ca. 60% av kommunens areal, uten til en viss grad å imøtekomme almenhetens ønsker om tomter for fritids hus. Hytteområdene er forsøkt utformet så diskret som mulig. Alle tomter er plassert i god avstand fra offentlige veier og strandområder. Avstanden mellom hyttene er ca. 150 - 200 m, og man har forsøkt å unngå fri sikt mellom hyttene. Bortleien skjer som punktfester, og Værdalsbruket har satt strenge krav til bebyggelsens utførelse, farvevalg m.v. Efterspørselen efter hyttetomter er meget stor. I tiåret 1961-1970 gikk tømmerdriftene sin jevne gang. Det ble utdrev et ca. 22.000 m 3 i gj.snitt pr. år. Det hugstforslag som ble fremlagt i 1937 av Opsahl og Lykke forutsatte at all gran på høy og den beste del av middels bonitet skulle forynges ved snauhugst og planting. Det tok en viss tid å sette dette i system. Snauflatene skulle hugges og ryddes, og det var forutsetningen at de skulle ligge 2 år før planting. Våren 1940 kom krigen, og gjennom de fem krigsår ble skogkulturarbeidet sterkt hemmet av mangel på folk og planter, og tømmerdriftene ble av mindre og mindre omfang. Fart i skogkultur arbeidet ble det først efter krigen. I tredveårsperioden 1941-1970 er det anvendt ialt kr. 3.200.000,- til planting, rydding, gjødsling og avstandsregulering, og det er utsatt ialt ca. 8 mill. planter. I. september 1968 ble forstkandidat Jon Lykke ansatt i Værdalsbruk et. Han fikk titelen forstmester, og skulle sortere direkte under skogsjef en og være dennes stedfortreder. Direktør Leiv Bergstad, som hadde vært medlem av Værdalsbrukets og Trones Bruks styrer siden 1947, fratrådte efter eget ønske 22.5.1970, og døde 29.11.1970. Som nytt styremedlem ble valgt direktør Per Krog i Skogbruksforeningen av 1950. 1.9.1971 trakk disponent/skogsjef Leif Lykke seg tilbake som sel skapets daglige leder. Leif Lykke hadde vært ansatt i Værdalsbrukets tjeneste siden februar 1932, først som assistent ved skogforvaltningen, og fra 1.9.1936 som sjef og daglig leder. Leif Lykke fortsatte som selskapets konulent og rådgiver og som medlem av styrene i Trones Bruk og Værdalsbruket.
---- 621 SS-A ---- Som ny disponent/skogsjef fra 1.9.1971 ble ansatt forstmester Jon Lykke, med bopel i brukets administrasjonsbygning på Holmen. I 1972 blir planene for utbygging av Forrå ved regulering av Færen og flere sjøer og overføring av vannet til Verdal fremlagt av N.V.E. i flere alternativ. Det minst omfattende alternativ vil omfatte Værdalsbrukets vassdrag Inna, Storkråka og Tverråen i Inndalen. Ny taksering av Værdalsbrukets skoger ble utført sommeren 1972. Beregningene som forelå i august 1973 viste en tilfredsstillende skogtil stand og tydet på at avvirkningsnivået fortsatt bør ligge på ca. 20.000 mVår. Direktør Kaare Weider gikk ut av styrene i Værdalsbruket og Trones Bruk i 1973. Som ny formann ble på styremøte 1.4.1973 valgt direktør Per M. Hansson, og som ny varaformann direktør Odd Espolin Johnson. I 1974 ble disponent Jon Lykke innvalgt som medlem av Værdalsbrukets styre. Inspektør Martin Liaklev, som hadde vært i Værdalsbrukets tjeneste siden 1957, døde i august 1974. Som ny inspektør ble ansatt skogteknik er Arne Kolstad fra 1.2.1975. I desember 1974 døde brukets tidligere skogformann og materialfor valter Arthur Aune, som hadde vært ansatt i brukets tjeneste siden 1942. Hans stilling er ikke besatt på ny. I 1975 forelå disponent Jon Lykkes forslag til driftsplan for 1974- 1985, med bilagene Veiutbygging, Diverse økonomiske betraktninger, Avvirkningsberegninger og Takstbok. Styret ga sin tilslutning til planen, og vedtok videre at den rene driftsplan skulle oversendes de offentlige myndigheter og andre som man mente ville ha interesse av den. Til tross for at samene i Verdal ved Lappefogden i store trekk hadde akseptert Værdalsbrukets utmarksplan, forsøkte de i 1974 å få stoppet videre utbygging av hytter på Værdalsbrukets grunn, og engasjerte h.r.adv. Alf Nordhus til å fremme saken på deres vegne. H.r.adv. Nordhus tok i 1975 ut stevning mot Værdalsbruket og søkte om fri sakførsel. Spørsmålet om fri sakførsel er ennu ikke avgjort og saken er ikke kommet lenger. I desember 1975 besluttet styret å slå sammen den ordinære aksjekapital (kr. 900.000,-) ogpreferanseaksjekapitalen (kr. 1.500.000,-) til en ordinær aksjekapital i Værdalsbruket. 40 år er gått siden Storebrand/Idun ervervet aksjemajoriteten i Værdalsbruket og datterselskapet Trones Bruk og overtok styringen av begge selskaper. Det er lang tid i et menneskeliv, men det er mindre enn halvparten av den tid det tar å produsere et hugstmodent granbestand på Værdals brukets gjennomsnittsbonitet. Oppbyggingen av skogene efter de sterke hugster i perioden 1908-1930
---- 622 SS-A ---- har pågått kontinuerlig siden Storebrand/Idun overtok eiendommene, og det er investert meget betydelige beløp bl.a. i skogkultur og vei bygging. Skogbruk krever planlegging på meget lang sikt - over flere menneskegenerasjoner -, men har man jord og et tilstrekkelig antall trær å arbeide med, går produksjonen übønnhørlig videre. Den lar seg ikke stoppe hverken av «svartedød», streik eller perioder med vanskelig økonomi i skogbruk og treforedling. Den som sitter med disse eiendommer når oppbygging av ny skog er fullført og Jordens produksjonsevne er fullt utnyttet, vil forhåpentligvis - og sannsynligvis - kunne høste rike frukter av det arbeide og de penger som er nedlagt og bør bli nedlagt i fremtiden.
---- 623 SS-A ---- GLIMT FRA VERDALSGODSETS HISTORIE Av Leif Lykke Denne artikkelen er tidligere trykket i Verdal historielags skrifter 5 1980 og gjengies her med übetydelige endringer. Navnet Værdalsgodset ble tatt i bruk da Christen Johan Miiller, som eiet godset fra 1807 til 1819, hadde kjøpt Vukugodset og Tonning godset. Da var alle godseiendommene samlet på en hand, og godset hadde fått sin endelige fremtidige arrondering. Dette navn ble også brukt av Hilmar Meinche (1819-1832) og av Nicolai Jenssen (1832- 1867). Navnet ble senere endret til Værdalsbruget og fra 1891 til A/S Værdalsbruget. Fra 1912 ble navnet A/S Værdalsbruket. I Værdalsbrukets arkiv ved kontoret på Holmen finnes det ingen regnskapsbøker eller korrespondanse fra Miillers tid. Fra Meinckes tid er det oppbevart 4 tykke protokoller på tilsammen ca. 3000 tettskrevne foliosider. Utenpå protokollene står det med stor sirlig handskrift: AFREGNINGS BOG for WÆRDAHLSGODSET tilhørende GROSSERER HILMAR MEINCKE Disse 4 protokoller omfatter ca. 350 personlige konti. En stor del av disse arbeidstakere er godsets egne leilendinger, mens de øvrige er selv eiende bønder og selvstendige arbeidstakere som sagmestre, mølle mestre, byggmestre, smeder 0.5.v., som ikke stod i noe leilendingsfor hold til godset. Arbeidsstokken var imidlertid vesentlig større enn antall konti fordi det ofte var hele familier med deres huslyd av tjenestefolk som deltok i arbeidet. Disse hadde ikke egne konti, men deres tilgodehavende, eventuelt gjeld, ble ført på hovedpersonens, husbondens konto, som regel uten bruk av navn. Det står bare hans kone, hans fruntimmer, hans qvinde, hans børn, hans dreng eller hans pige. De alfabetiske registre i disse eldste protokoller omfatter både for navn, efternavn og bopel, og vil kunne gi mange verdifulle opplysninger til slektsforskere.
---- 624 SS-A ---- Fra Nicolai Jenssens tid finnes 5 gamle regnskapsbøker, med til sammen ca. 2000 sider. Dette er dels såkalte «Listebøger» som nærmest er en slags memorial hvor hver enkelt arbeidsoperasjon er ført for seg som f.eks. fløtning, saging, flåtning (se nedenfor), jordbruksarbeide m.v. Dels er det regnskapsbøker for skogsdrift og sagbruksvirksomhet, for utleveringer og mottakelser ved godsets varelager på Holmen, og for gårdsdriften og husholdningen samme sted. Disse regnskapsbøker gir et detaljert og broget bilde av den mangfoldige virksomhet som foregikk i Nicolai Jenssens tid. Under høionn, skuronn, og potetonn arbeidet en stor arbeidsstokk på Holmen. Noen holdt seg kosten seiv, men de fleste hadde kosten på gården. I tillegg til all annen virksomhet ble derfor også drevet en stor folkehus holdning. Det er vanskelig for nulevende mennesker, med alle mulige tekniske hjelpemidler rundt seg å sette seg inn i liv og levekår i Verdal for 120-150 år siden. De eneste former for energi man på den tid hadde lært seg å utnytte var ild, vann og vind. liden ga lys og varme. Vannet drev vass hjulene ved sagbruk og kverner, og vassdragene fraktet tømmer, trelast og andre varer nedover dalen. Vinden var fremdriftsmiddel for skutene som fraktet bygdens produkter utover Trondhjemsfjorden og andre varer tilbake til Verdal. Veier slik vi kjenner dem idag fantes ikke. Folk måtte ta seg fram til fots, ridende eller kjørende efter bakkete og dårlige kjerreveier, kløvjeveier eller stier. Broer fantes ikke over hovedvassdragene. Elvene måtte vades hvor dette var mulig eller man måtte benytte båt. Fergemenn var plassert mange steder ved hovedvassdragene. De fraktet folk, dyr og varer over elvene mot betaling (fergemannstoll). Alt dette må man ha som bakgrunn når man skal prøve å forstå liv og levekår på den tid. Regnskapene viser at det ble brukt forholdsvis lite kontanter. Det hele foregikk nærmest som en byttehandel mellem arbeidsgiver og arbeids taker. Arbeidstakerne, de fleste var godsets leilendinger, ble god skrevet for alt det arbeide de utførte og for alt de leverte av uld, smør, ost, vilt, fisk, bær og forskjellige redskaper av tre som bøtter, traug, daller, river o.s.v. Et interessant trekk er leilendingenes pliktige leveranse av såkalte «landbofaar» med eller uten ull. Dette var nok efter avtale mellem jordeieren og leilendingene og leveransen utgjorde en del av den «Landskyld» (bygselavgift) leilendingen skulle betale. I 1834 ble det levert 33 landbofår med ull av 33 leilendinger. Fårene ble avregnet på leilendingenes konto med 1 spd. 40 ski. (kr. 5,32 pr. får. (1 specidaler = 5 ort = 120 skilling. Verdi ca. kr. 4,-). Samme år ble 4 lei lendinger debitert for manglende leveranse av et får hver.
---- 625 ----
En av regnskapsbøkene for Det Værdalske Jordegods fra 1827. På den annen side ble arbeidstakerne debitert for de varer de tok ut fra godsets lager på Holmen. Skogsdriften I vinterhalvåret var godsets leilendinger beskjeftiget med hugst og fremkjøring av sagtømmer. Tømmeret ble kjørt til vassdragene eller dir ekte til velteplass ved fossesagene. I h.t. sine bygselskontrakter var leilendingene forpliktet til å drive frem et bestemt antall tylvter tømmer fra «gaardens skov», mot vanlig betaling for arbeidet. Det var ikke tillått for leilendingene å påta seg «tømmerkjørsel» for andre. Tømmeret ble levert übarket, eller slepbarket på en side dersom det skulle slepkjøres. Det ble ikke foretatt noen utblinking av det som skulle hugges, men driverne fikk muligens beskjed om i hvilken del av skogen de skulle hugge. De lette seg nok frem til den groveste skogen som ga dem største fortjeneste.
---- 626 SS-A ---- Driftskvantumet var ikke så stort. Det kom nok både av at skogene var hardt nugget tidligere og at trelastkonjukturene var lave, iallefall i første halvdel av Jenssens eiertid. I perioden 1839-1852 ble det utdrevet ialt ca. 4000 m 3 grovt sagtømmer årlig. Men med primitiv redskap og håndmakt krevet dette kvantum et betydelig antall dagsverk. Tømmeret ble innmålt i følgende dimensjonsklasser: Grov 18" (46 cm og derover) toppmål Overmål 15" (38 cm) toppmål Mål 12" (30 cm) toppmål Undermål 11" (28 cm) toppmål. Utskott (tømmer utjenelig til skur, kroket, råttent m.v.) Lengdene var 4 til 10 alen, med største kvantum i 4 og 6 alens lengder. Efterhvert som priser og sagbruksteknikken gjorde det økonomisk mulig å skjære mindre dimensjoner, ble dimensjonslisten forlenget slik: Enplank 9" (24 cm) toppmål Batten 8" (21 cm) toppmål Smått 7" (18 cm) toppmål Sekstom 6" (16 cm) toppmål Femtom 5" (14 cm) toppmål Hugst og fremkjøring ble betalt pr. tylvt. Godset hadde sin egen grunnprisliste. Omregnet til pris pr. stokk brukte godset følgende pris liste: 8 alens 6 alens 4 alens Grov 32 ski. 21 ski. 14 ski. Overm. 25 ski. 16 Vi ski. Ilski. Mål 19 ski. 12 ski. 8 ski. Underm. ilski. 414 ski. 3 ski. Utskott • 4'/2 ski. 2Va ski. IVi Prisene omfatter både hugst og kjøring, og det ble gitt et tillegg i 10. deler, efter avtale, til denne prisliste avhengig av kjørelengde og terreng forhold: Det var driveren (kjøreren) som påtok seg hele driften. Han engasjerte seiv sine huggere og eventuelt løskarer (broslere) og gjorde seiv opp med dem. Huggere og løskarer har derfor ikke egne konti for tømmerdriften i godsets regnskapsbøker. Det var ikke bare leilending ene som hugget og kjørte tømmer til fossesagene. Endel selveiere deltok i godsets tømmerdrifter eller leverte tømmer fra egen skog til sagbruk ene. Tømmeret ble målt på elvebakke ved vassdragene eller på velteplass ved sagbrukene av godsets fullmektiger eller andre betrodde menn. Måleredskapen var «stikka» og «skanten». «Stikka» var en ca. 0,5 m lang trepinne med innskårne hakk for hver aktuell dimensjon. Dette
---- 627 SS-A ---- Holmen gard i Vuku. system med grunnprisliste, de samme dimensjonskrav og det samme målesystem ble i store trekk beholdt helt opp til begynnelsen av 1930 årene. Fløtningen Se også eget kapittel om Fløtningen i Verdalsvassdragene i bind VI B. De store reguleringsdammer for fløtningen, Storlundammen i Vera, Innsdammen og Skjækerdammen ble ikke bygget før i begynnelsen av 1900 årene. Riktignok ble det allerede i 1854 bygget dam for Innsvatnet, men den var lav og lite effektiv. Ved Høysjøen var det en gammel dam og flere steder i bivassdragene fantes små primitive dammer. Fløtningen i hovedvassdragene måtte stort sett foregå på «frivann» d.v.s. at man måtte benytte seg av vårflommen eller tilfeldige regnflommer sommer og høst. Disse flommer var ofte kortvarige og det ble derfor brukt stort fløtemannskap. I 1846 ble fløtningen fra Skjækerfossen til Grundfossen (Sørhbommen) besørget av 45 mann som anvendte ialt 295 dagsverk. Fløtningen ble utført som dagarbeide og betalingen var 1 ort = 24 ski. pr. dag frem til 1850 da den ble forhøiet til 36 ski. Fløtningsformannen som ledet arbeidet, hadde et personlig tillegg på 12 ski. pr. dag. Før tømmeret kunne slåes ut på vassdragene, måtte bommer legges ut ovenfor sagene, og flere steder oppover elvene for å stanse og holde tømmeret tilbake. De største og viktigste bommene i Helgåen var Bratt åsbommen og Sørlibommen. Tømmeret fra Vera kunne ikke fløtes frem på ett år og det ble stoppet i Brattåslunet. Her ble det så kjørt på land og lunnet opp til neste vår. Sørlibommen i Helgåen gikk fra Sørliberga på elvens nordside på skrå nedover elven til Bomberget på sydsiden mellem Bind VI A —40
---- 628 SS-A ---- Stengrunden og Selnesset. Denne bom tjente som atholdslense for de relativt store sagbruk Grundfoss og Fossnesset. Også i Inna var det flere bommer både i Sul, ved Stormoen og ved Dillfossen hvor Holmens og Dillan sager hadde felles bom. Alle bommer ble kjørt på land om høsten før isen la seg og ble så lagt ut igjen om våren. Da vassdragene var uregulert, hendte det nok ikke sjelden at bom mene røk under plutselige flommer og stort tømmerpress. Betydelig utgifter til «Tømmerbjerging» i hele vassdraget nedenfor sagene vitner om det. Den 8. juli 1853 sprengtes Sørlibommen under flom og hele tømmerpartiet seilte utover elven. Tømmerberging ble straks igangsatt. Den 8. og 9. juli ble det berget på land ialt 181 10/12 tylvt eller 2182 stokker. Det deltok 45 mann i bergingen som kostet ialt 33 spd. 48 ski. Bergingsarbeidet var akkord og ble betalt pr. tylvt. Prisene varierte med stokkenes lengde. Nu var tømmeret berget på land, og det som gjenstod var å kjøre det oppover dalen til sagbrukene. Endel av det bergede tømmer ble kjørt fra Rosvold til Vestgrundvald (ovenfor Grundfossen). Det var ialt 138 6/12 tylvt eller 1662 stokker. I denne kjøring deltok 56 av godsets leilendinger bosatt helt ovenfra Skjækerfossen og Inndalen og videre nedover begge dalfører. Dette var pliktkjøring efter tilsigelse fra godset. Arbeidet ble utført som dagarbeide og betalingen var 40 ski. pr. dag for mann og hest. I kjøringen deltok også endel ikke leilendinger, eller «uvedkomm ende» som det står i regnskapsbøkerne . Det var ialt 17 kjørere som kjørte opp til Grundfossen 105 8/12 tylvt eller 1268 stokker. Disse kjørere hadde akkord med betaling pr. tylvt. Betalingen varierte efter kjørelengde fra 20 til 40 ski. Som man ser er det oppkjørte kvantum vesentlig større enn det «berg ede». Dette skyldes nok at flommen mange steder hadde lagt opp tømmeret så høit på land at noen «berging» fra elven ikke var nødven dig. lalt ble det ved disse operasjoner i 1853 berget og oppkjørt til sag brukene 3450 stokker grovt sagtømmer eller antagelig noe over 1000 m 3 - en ikke übetydelig del av brukets sagtømmerhugst. Sagbruksvirksomheten Se også om sagbruksvirksomheten under Hartmann: Værdalsbrukets historie i dette bind og under Musum: Sagbrukshistorien i bind VI B. De større sagbruk som var i drift i Meinckes og Jenssens tid var Vangstad, Grundfoss, Fossnes, Holmen, Dillan og Levring sag. Alle disse var ikke i drift hvert år, og større restaureringer og ombygninger som foregikk spesielt i Jenssens tid såtte enkelte av sagene ut av drift i lengre perioder. Sagingen kunne bare foregå i sommerhalvåret mens elvene var isfrie. I vinterhalvåret var sagmannskapene beskjeftiget dels
---- 629 SS-A ---- med vedlikehold og reparasjon på sagbrukene og lensebommene, dels med tømmerdriftene, og med kjøring av trelast ned til Verdalsøra og varer derfrå opp til Holmen. Ved sagbrukene fantes det øyensynlig ingen form for mekaniske transportmidler som tømmerkjerrat inn på sagen eller innrettninger for transport av planker og bord ut fra sagen. Kraft for drift av slike innretninger hadde man fra vasshjulet, men av regnskapsbøkerne kan man ikke se at noe slikt er tatt i bruk. Alt fore gikk med handkraft eller ved bruk av hester. Tømmeret måtte kjøres med hest fra lensene i elven frem til velteplass ved sagene. Her ble det opplagt slik at det kunne rulles rett inn på sagen. Denne kjøring pågikk kontinuerlig sålenge det ble saget. Man kunne antagelig ikke ha for store tømmerkvanta på sagveltene samtidig. Hvis tømmeret ble lunnet opp for høyt risikerte man at det rauset inn på sagen, og ble lunnene for lange i utstrekning fra saghusveggen ble det for lang rulling. Oppkjøring fra lense til sag var akkordarbeide som ble betalt pr. tylvt. Prisen pr. tylvt varierte med tømmerlengden. Som eksempel på dette kan vi ta for oss året 1848. 34 kjørere deltok da i oppkjøringen til Fossnes og Grundfoss sager. Det ble oppkjørt ialt 1182 4/12 tylvt eller 14188 stokk sagtømmer og den samlede utgift var 184 spd. 93 ski. Når tømmeret var skaret ble planker, bord og bjelker samt bakhon stablet på land. Det foregikk endel lokalt salg av trelast ved sagbrukene, men det meste ble transportert videre til Verdalsøra og videre derfrå med båt til Jenssens bordhaver (stabletomter) i Ilsvika ved Trondhjem. Ved sagbrukene ble det skaret planker og bord med følgende dimen sjoner: Planker 4 - 10 alens lengder 3" x 9" og 2" x 7" Bord 4- 10 alens lengder 1" tykkelse i fallende bredde (eller ukantet) Alt arbeide ved sagbrukene var akkordarbeide med betaling pr. tylvt. Akkordsatsene varierte med dimensjon og lengde. Sagmestrene hadde et tillegg, såkalt mesterlønn, på 1 Vi ski. pr. tylvt for planker og 1 ski. pr. tylvt for bord. I 1852 var den samlede produksjon ved Holmen, Dillan, Fossnes, Grundfoss og Vangstad sager 1377 10/12 tylvter planker og 2092 4/12 tylvter bord. Levring sag var ikke i drift dette år. Sagmannskapet varierte fra 5 til 8 mann med størst mannskap (8) på Fossnes sag som også hadde størst produksjon. På tomtene arbeidet et omtrent like stort antall med rulling av tømmer og bæring og stabling av planker, bord og bakhon. Hertil kom tømmerkjørerne som er nevnt tidligere. «Flaadningen» som transporten av trelast i flater på elven benevnes i regskapsbøk-
---- 630 SS-A ---- Utsnitt av handskrift i en av de gamle bøkene. erne, var et vidløftig arbeide og det må ha vært en betydelig trafikk med trelastflåter på elven. Trelasten fra sagene ved Grundfossen (Grundfoss og Fossnes) og Dillfossen (Holmen og Dillan) ble flåtet direkte fra sagbrukene, mens trelasten fra Levring sag ble kjørt til elven ved Guddingsmelen og trelasten fra Vangstad sag ble kjørt til elven neden for Grundfossen og lagt i flater der. I 1849 ble ialt 1365 8/12 tylvt planker bord og bjelker samt 24,5 favn ved nedflåtet fra godsets fosse sager til Verdalsøra. Den samlede utgift var 78 spd. 42 ski. Arbeidet ble utført på akkord og betalingen varierte med plankenes lengde. Når flatene var kommet ned til Verdalsøra, ble trelasten bragt på land i påvente av skipning med jekter til Trondhjem. «Iler» (taugverk) og flåteårer måtte kjøres tilbake til sagbrukene for å benyttes omigjen. Flåteårene til staking og styring av flatene var nok både lange og tunge, og i regnskapsbøkerne finner man stadig poster som omfatter oppkjøring av «flaadeaarer og iler». Dette var også akkordarbeide som ble betalt pr. lass eller pr. tylvt årer. Trelastflåtene ble også brukt til å frakte andre produkter fra Vuku til Verdalsøra. 4/6- 1835 finner man således følgende postering: «Nedsendt med plankeflaader til Øren for at indsendes til Trondhjem 17 tøndet kalk i grantønder». Kjøring av trelast fra sagene ned til Verdalsøra fant også regelmessig sted på vinterføre når isen hadde lagt seg på elven og «flaadning» ikke lenger var mulig. Denne kjøring har hovedsaklig foregått i månedene januar, februar og mars. Returskyss var gjerne flåteårer og varer til godsets lager på Holmen.
---- 631 SS-A ---- Kalkbrenning Kalkbrenning foregikk flere steder på godset. Ved sagplassen (Dillan sag) er det kalkfjell og bryting og brenning foregikk på stedet. Bryting av kalksten var akkordarbeide og ble betalt med 96 ski. pr. favn (?). Innmuring i ovn og brenning foregikk som dagarbeide og ble betalt med 24 ski./dag. En del av kalken ble sendt til Trondhjem for omsetning der. I 1837 ble det solgt 54 tønner dit for 32 ski. pr. tønne. Nedkjøring til Verdalsøra på vinterføre ble betalt med 4 ski. pr. tønne. Endel brent kalk ble også solgt lokalt, ved Dillan sag således i 1847 831/2 tønner for 24 ski. pr. tønne. Kullbrenning Brenning av trekull foregikk ved flere av sagbrukene. Det var for mentlig vesentlig bakhon og skrapvirke som ble brent, men endel bjørk er også levert ved sagene for kullbrenning. Noen stor omsetning av trekull kan ikke sees å ha funnet sted. Det meste gikk muligens med som smikull til eget bruk. Passing av milene som måtte brenne kontinuerlig når de først var tent, ble betalt med 24 ski. pr. dag og samme betaling pr. natt. Skiferbryting I 1840-50 årene ble alle bygninger på godsets administrasjonssenter, Nedre Holmen gard, bygget opp fra nytt. Det var hovedbygning, borgstue, stabbur, kornbur, smie (100 m fra annen bebyggelse av hensyn til brannfare), størhus, låve med fjøs og stall, grisehus og vogn skjul. Alle bygninger var av anseelige dimensjoner, og alle tak ble tekket med skifer. Det meste av skiferen ble tatt ut i Spjellberget i Sul, og her frå kjørt med hest på vinterføre til Holmen. Arbeidet med bryting og til hugging var akkordarbeide. Det var også nedkjøringen som dels ble betalt pr. lass dels ved fastsatt pris pr. sten efter dimensjon. I 1852 var prisene pr. sten: Bryting og ti/hugging Kjøring Sul-Holmen 1 alens sten 3 ski. 1 s kl. Va alens sten 1 Vi ski. y 4 ski. 15 toms sten 1 ski. Vi ski. 12 toms sten Vi ski. y 4 ski. Kjøring pr. lass 60 ski. Mange mennesker var beskjeftiget med bryting og kjøring av skifer. I 1853 kjørte 31 kjørere 159 lass fra Sul til Holmen, og i 1856 kjørte 25 kjørere 2688 sten i 64 lass den samme strekning. Større omsetning av skifer til andre har vistnok ikke funnet sted.
---- 632 SS-A ---- Laksefisket i elven Dette fiske med not og garn har gamle tradisjoner i Verdalselven før utraset i 1893 og var en ikke übetydelig næring. Værdalsgodset har ned gjennom tidene eiet og brukt en rekke laksekast flere steder i elven. De viktigste var «Hagenkastet» under Grundfossen og «Nerholmskastet» ved sammenløpet mellem Inna og Helgåen. Fisket foregikk med not og med leiet hjelp. 1 regnskapet for 1834 finner vi: «Behjelpelig med notkasting efter Lax. Christopher Anderson 16 gange 64 ski. Aage Larsson 5 gange 20 ski. Andor Lerhaug 6 gange 24 ski. JohnFossnæs 9 gange 36 ski. Anders Overholm 6 gange 24 ski. Lars Bøgseth 1 gange 4 ski. Peder Fossnæs 6 gange 24 ski. Hva «gange» omfatter er uklart, men antagelig betyr det så mange gange som noten ble kastet. Laksen ble dels brukt i egen husholdning og dels sendt til Trondhjem i saltet og røket stand. I 1834 ble det i Nerholmskastet tatt 85 laks og ørret med samlet vekt 278 kg. Fergemannen Johan Fergeberg bodde ved fergestedet der hvor Holmen bro senere ble bygget. Han drev fiske for godsets regning, formentlig med garn, og er regelmessig godskrevet for dette fiske. Brenning av brennevin Brenning av brennevin som hadde vært forbudt i Norge i en periode fra 1759 ble igjen tillått ved ny lov i 1816 og ble drevet på mange garder helt frem til 1845. Da kom en ny lov som la så mange restriksjoner og avgifter på «husbrenningen» at den lovlige brenning på landsbygden nærmest opphørte av seg seiv. Til brenning av brennevin og brygging av øl ble benyttet malt av spiret bygg. Ved Værdalsgodset ble det også brent brennevin på Holmen. I 1834 er Ole Pedersen Hjeldevalds kone godskrevet for «Brændt brændevin 18 gange å 20 ski.» I tillegg til denne betaling hadde hun kosten på gården mens arbeidet pågikk. Holmen gard betalte i 1834 2 spd. i «Brændevinsavgifl». Brennevin ble ikke bare brukt ved spesielle anledninger som brylluper og begravelser. Det ble også brukt i det daglige arbeide som stimulans og oppmuntring for de som hadde slitsomt utendørs arbeide i allsalgs vær. 1 1834 er Lars Jeremiassen godskrevet for 4 potter kornbrennevin å 12 ski. levert til «Flaaderne i Væren». 1 1835 er gardsbruket på Holmen
---- 633 SS-A ---- godskrevet 4 spd. for «40 potter kornbrændevin til forskjellige tider til Flådere, Kjørere, Rullere etc. Trælasts Tilvirkningskonto er belastet beløbet.» Men det ble brent mere brennevin enn til eget forbruk. I 1839 er Ole Hjelde godskrevet for kjøring av 2Vi lass brennevin fra Holmen til Verdalsøra. Møllebruk I de første årene av Nicolai Jenssens eiertid hadde godset ikke egne møller i drift. Av regnskapsbøkerne fremgår det at godset har betalt mølleleie for maling av godsets kornproduksjon til Peder Christensen Dillan og Peder Fossnæs. Fra begynnelsen av 1840 årene er godsets egne møller, eller «Brugskvernene» som de benevnes, kommet igang både ved Grundfossen og i Kverna. I 1843 ble det sammalt på «Herr Jenssens qvern», formentlig i Kverna, ialt 215% tønder korn fra ialt 24 leveran dører. Av dette kvantum kom 62 tønder fra Nedre Holmen. I mølleleie ble det betalt 8 ski. pr. tønne. Ved møllen i Kverna var Ellef Savmo og senere Jeremias E. Savmo møllemestre. De hadde en mesterlønn på 2 ski. pr. tønne. Jordbruket I Nicolai Jenssens tid drev godset, i egen regi og med leiet hjelp, ikke bare Holmen nedre men også gårdene Lerhaug (Aunet), Midtgrunden (Østgården), Kvello og Dillan. Disse garder var ikke bortbygslet i denne periode. Foruten høy ble det avlet bygg, havre, rug, erter, vikker, neper og poteter. Husdyrholdet spilte en stor rolle. I 1834-35 hadde man på Holmen følgende besettning: 7 hester (3 hopper, 1 hingst, 3 vallakker) 25 storfe (14 kuer, 2 okser, 5 kviger, 4 kalver) 226 får ( 146 sauer, 4 værer, 76 lam) 7 griser ( 5 purker, 2 galter) Produktene fra jordbruk og husdyrhold ble dels brukt på gården i den store folkehusholdning. Dels omsatt lokalt til godsets leilendinger eller andre, og dels sendt til Verdalsøra eller Trondhjem for omsettning der. På en gard som Nedre Holmen skulle det en stor arbeidsstyrke til, spesielt i onnene. Det fantes jo ikke maskiner av noe slag og alt arbeide ble utført med håndmakt og hester. Høyet ble slått med ljå, kornet skaret med sigd (skjyrru) og tresket med «sluggu», potetene ble tatt opp med grev. I arbeidet på Nedre Holmen, Lerhaug og Midtgrunden deltok i 1834 ialt 127 arbeidstakere, menn, kvinner og barn i kortere eller lengre tid med alle slags gjøremål.
---- 634 SS-A ---- Daglønnen for menn var 24 ski. om sommeren og 20 ski. om vinteren, denne forskjell i daglønnen mellem sommer og vinterarbeide gjaldt ikke bare gardsarbeidet, men alt dagarbeide, f.eks. ved reparasjonsarbeide på sagbrukene i vinterhalvåret. Forholdet henger nok sammen med dagslysets lengde. Apen ild, talglys eller primitive tranlamper ga ikke skikkelig arbeidslys i mørke tiden, og arbeidsdagen måtte bli kortere. Daglønnen for kvinner var 2 A av mannslønn og for barn noe mindre efter alder. Hadde folkene kosten på arbeidsstedet var lønningene lavere. Akkordarbeide var vanlig også i jordbruket. I 1834 ble det betalt for skjæring av korn 20 ski. pr. mæling, potetopptaking 6 ski. pr. tønne og tresking 32 ski. pr. tønne. I onnetidene kunne det arbeide 20-30 personer samtidig på nedre Holmen og de fleste hadde kosten på gården. Til å forestå denne store folkehusholdning hadde godseieren husholdersker, eller bestyrerinner på gården. Disse hadde 4-5 «tjenestepiger» til å hjelpe seg. I 1830 årene tjenestegjorde jomfru Gelein som husholderske på Holmen. I 1840-50 årene hadde jomfru Valeur, jomfru Dahl, madam Ledel og jomfru Foss i tur og orden kommandoen på Holmen. Årslønnen for disse var 25-30 spd. med kost og losji på gården. I tillegg til arbeidet med husholdningen hadde husholderskene også ansvaret for salg av gardens produkter totalt, og for forsendelse til Trondhjem av det som skulle omsettes der. Videre foreslo de innkjøp av alt som trengtes både til husholdningen og gardsbruket. De viktigste produkter fra gardsbruket som ble omsatt lokalt, var melk, smør, korn, poteter, malt, ull, slakt, huder og talg. Endel av råvarene ble bearbeidet på gården. Det ble spunnet garn og vevet tøyer, kjernet smør og støpt talglys, brygget øl og brent brennevin av spiret korn (malt). Hus holderskene sto også for innkjøp av smør, ost, egg, ville bær og vilt. Deres regnskaper (i Listebøkerne) over kjøp og salg er meget detaljerte og nøyaktige, og gir et interessant bilde av deres virksomhet. På Nedre Holmen hadde godset et stort og assortert varelager (Magasinet), med en betydelig omsettning av alleslags varer. Fra Jenssens engrosfirma i Trondhjem fikk man varer til magasinet med frakteskuter til Verdalsøra. De viktigste varer var: Salt, sild, saltet torsk, sei og uer, tran. Alt i tønner V\ , Vi og 14 . Tørrfisk, tobakk (både rull og bladtobakk), lær, spiker, alle slags jern varer, ovner og gryter etc, slipestener, sagblad, filer m.m.m. Dessuten fikk man betydelige kvanta korn i tønner, da avkastningen fra godsets gardsbruk ikke dekket behovet.
---- 635 SS-A ---- Til Trondhjem sendte man foruten trelast: Kalk i tønner, ull, kjøtt, smør, egg, ost, ville bær, vilt, laks, brennevin. Disse varer ble omsatt gjennem Jenssens forretning i Trondhjem. Alle varer til og fra Trondhjem gikk sjøveien med jekter. Godsets faste forbindelse på Verdalsøra var handelsfirmaet Moe. Mons Moe og Zacarias Moe var formentlig jekteskippere eller befraktere. De er stadig godskrevet i godsets regnskapsbøker for frakt til og fra Trondhjem. Mortinus Moe og Erik Michael Moe var handelsmenn og skaffet en rekke av de varer godset hadde bruk for. De var også godsets agenter og omsatte trelast, ved og gårdsprodukter lokalt. I regnskapsbøkene fra Nicolai Jenssens tid finner man også spor som forteller oss noe om denne aktive herres karakter og personlighet. Den første «Listebog» (1832-1836) ser ut til å være ført av Jenssen seiv. Hans sirlige handskrift er meget klar og tydelig, og rettelser eller overstrykninger finnes praktisk talt ikke i de, nesten pedantisk nøyaktig, førte regnskaper. I 1840 er øyensynlig bokføringen overtatt av en annen, muligens hans fullmektig i Verdal. I februar 1840, på en side med usedvanlig mange blekkflekker og overstrykninger, finner man følgende anmerkning skrevet med rødt blekk i Jenssens karakteriske handskrift: «Dette er ulæselige Kragetær som lidet passe sig i en Regnskapsbog». Og i mars samme år: «For de Varer som jeg her til min Forundring finder å være levert Enken Beret Mathisen, Haagen Kjeldson og Lars Christenson Aarstad valdet behager De at belaste eller debitere Dem seiv, saasom jeg på ingen Måde vil forøge mine Fordringer hos saadanne Personer, som dem, hvilket jeg gjentagne Gange har sagt Dem. Mitt Hverv i Værdalen er at betale og opmuntre Arbeidsomhed, Fliid, Vindskibelighed og Orden, ikke at udsætte Præmier for Dovenskab, Letsindighed og Udsvævelser af enhver Art, eller at være Forsorger for alle saakaldte Fattige, det er de som hellere vil tigge end arbeide hellere leve af andres end af sit eget SlidogSlæb». N.J. De gamle regnskapsbøker inneholder en mengde detaljer som kaster lys over livet i Verdal for ca. 150 år siden. Efter en overfladisk gjennem gåelse er her bare trukket frem noen korte glimt fra all den aktivitet som utfoldet seg, spesielt i den periode Nicolai Jenssen eiet og drev godset.
---- 636 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE Av Øystein Walberg I det etterfølgende er det prøvd å sette opp en oversikt over hvordan eiendommene fordelte seg i proprietærgodsene fra omkring midten av 1600-tallet og frem til Verdal kommune overtok Verdalsgodset. Her kan innskytes at det var langt flere eiere av større jordegods i Verdal enn de som er omtalt i Proprietærgodsenes historie. Men dette var jordegodser som var bygget opp på en annen måte, og deres historie hører ikke hjemme i denne sammenheng. Deres godsdannelser går dessuten betraktelig lenger tilbake i tiden. Innbefattet i de jordegodsene som ikke er tatt med i denne historien, er krongodset, klostergodsene bortsett fra de sekulariserte Reins- og Bakke klosters jordegodser, de lokalkirkelige godsene, Fattighusets gods, Hospitalets gods og andre av samme type. Dessuten ble flere av de sentralkirkelige godsene avbrutt ved reforma sjonen og lagt inn under Kronen. Igjen står da proprietærgodsene. I de skjematiske grafiske over siktene som følger, er hver enkelt eiendom satt opp som en vannrett liggende linje hvor lengden er bestemt av tidsrommet vedkommende eiendom befant seg i det respektive proprietærgods. Alle eiendommer, uansett størrelse, har fått samme bredden på linjen. Her må det gjøres oppmerksom på at når det er snakk om eien dommer, er det ikke alltid snakk om hele garder. Eiendommen kunne ofte bestå av en mindre part av gården. Dette går frem av det forhold at gårdenes størrelse, landskylder!, er ført opp like etter navnet på gården. Hvor stor del av denne gården som tilhørte vedkommende proprietær gods, er ført opp over linjen. Her er det derfor på sin plass å forklare hva begrepet landskyld betyr. Landskyld var den inntekt en jordegodseier kunne få av sin eiendom. Landskylden ble betalt av leilendingen. I middelalderen ble landskylden brukt som målestokk for verdien av en jordeiendom ved kjøp og salg og ved beskatning. Landskylden forteller ikke noe om størrelsen på gården i antall mål eller antall dyr på båsen. Landsylden forteller den totale verdien på gården. Den ble fastsatt i forhold til gardens bruksverdi som omfattet alt. Alle selvstendige garder var skyldsatt, enten det var leilendingsgårder eller selveiergårder. På selveiergårder ble det naturligvis ikke betalt noen
---- 637 SS-A ---- landskyld, men verdien var der ved arv eller salg. Men for leilendings gårdene ble landskylden betalt av leilendingen til jordeieren. I eldre tids naturalhusholdning ble naturligvis ikke landskylden betalt i penger. Den ble betalt i naturalier. Men produktene kunne variere fra korn og smør til huder og kjøtt eller hva det nå var gården produserte. På et tidlig tidspunkt ble verdiforholdet mellom de forskjellige vare slagene fastsatt i forhold til smør. Smøret ble målt i vektenhetene spann, øre og mark/ag. 1 spann smør var i Trøndelag ca. 15,4 kg eller 16,2 liter. Ovenfor er det fortalt at landskylden var den inntekt jordeieren fikk av sin eiendom. En jord eiendom som ga 1 spann smør i landskyld, ble derfor kalt 1 spann. 1 spann var således både en vektenhet og en verdimåler for eiendom. Det samme var forholdet med øre og marklag. Begge var vektenheter, samtidig som de var måleenheter for verdien av jordegods. 1 spann til svarte 3 øre. 1 øre tilsvarte 24 marklag. Dermed gikk det 72 marklag på 1 spann. Tidligere ble også enheten ørtug brukt. Denne tilsvarte 8 mark lag. Men den gikk ut av bruk i senmiddelalderen, og finnes bare brukt etter den tid i eldre jordebøker hvor denne relikte benevnelsen går igjen fra gammelt av. Gården Ørtugen i Verdal har fått navn etter størrelsen på landskylden. Opprinnelig var både øre og ørtug pengeenheter. For å videreføre dette kan vi si at når en gard var skyldsatt til 3 spann 2 øre 12 marklag, betyr dette at eieren hadde rett til en jordleie tilsvar ende verdien av 3 spann 2 øre 12 marklag smør årlig. For å unngå å skrive disse benevnelsene fullt ut, vil det i den grafiske fremstillingen bli skrevet slik: 3-2-12. Men som allerede nevnt ovenfor, kunne det være flere eiere av en gard. Den som eide den største parten, hadde bygsel retten, det vil si han kunne bestemme hvem som skulle få bygsle gården. Alle eiere fikk land skyld, men den som var bygselrådig, fikk også bygselavgiften. Derfor ble det mer og mer vanlig utover 1600-tallet, at jordeiere med mindre bygselløse parter avhendet disse, enten ved salg eller makeskifte, for å konsentrere seg om jord med bygselrett. Det man imidlertid kan slå fast, er at en eiendom i en gard ikke nødvendigvis behøvde å bety hele gården. Ofte var det bare en del av den. Systemet med landskyld kom til å vare til ut på 1800-tallet. I 1838- matrikkelen gikk man i tillegg til den gamle metoden med spann, øre og marklag også over til å bruke daler, ort og skilling. 1 skylddaler var lik 5 ort. 1 ort var lik 24 skilling. Tilsammen gikk det således 120 skilling på 1 skylddaler. I 1888 gikk man over til regneenhetene skyldmark og øre. 1 skyldmark var lik 100 øre. Dette systemet brukes i den nåværende matrikkel. I de tilfeller hvor en gard fulgte et jordegods så lenge at det ble tale om å skifte benevnelser i matrikkelskylden, er den nye skylden ført opp.
---- 638 SS-A ---- CM CO <tf- LO
---- 639 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 637 CO oo CO r>- a*> o CN
---- 640 SS-A ---- CN O o
---- 641 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 639
---- 642 SS-A ---- LO CD r^ 00 00 *t
---- 643 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 641 OT CM 00 <* Bind VI A-41
---- 644 SS-A ---- co OT lo co r^
---- 645 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 643 CN 00
---- 646 SS-A ---- o LD CD r» oo CD
---- 647 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 645 CM CM
---- 648 SS-A ---- "3- LT) CD r^ co co
---- 649 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 647 CD O CN 00
---- 650 SS-A ---- r-- oo CD m CD
---- 651 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 649 >*
---- 652 SS-A ---- esi oo lo co r-- oo
---- 653 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 651 CNJ 00 LD
---- 654 SS-A ---- r^ co 03 CO
---- 655 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 653 o CO <3- CM
---- 656 SS-A ---- co LO CD r^
---- 657 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 655 co Ln cd r^ od cri o
---- 658 SS-A ---- en o CN cri iri oo
---- 659 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 657 00 *é LO CD esi co -^ in CO Hind VI A —42
---- 660 ----
---- 661 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 659 c\i ei rr <c 00 o->
---- 662 SS-A ---- (6 od o CN CO *? ir> ot
---- 663 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 661 cg <sf oo en
---- 664 SS-A ---- og co iri (fl i< oo 05 o C\j 00 ■*
---- 665 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 663 *->
---- 666 ----
---- 667 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 665 PO Lf) cd od oS o
---- 668 ----
---- 669 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 667
---- 670 ----
---- 671 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 669 o LO CD 06 CN 00 "3-
---- 672 ----
---- 673 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 671
---- 674 ----
---- 675 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 673
---- 676 SS-A ---- LO <a-
---- 677 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 675 o CN 00 LO
---- 678 ----
---- 679 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 677 iri co i< 06 oi d £! £2 CN 00
---- 680 ----
---- 681 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 679 ** m CD
---- 682 SS-A ---- O r^ co CD
---- 683 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 681 CNJ 00 "xT Lf) CD
---- 684 ----
---- 685 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 683
---- 686 SS-A ---- r< od ei) o c\i cr> lo co r>J od
---- 687 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 685
---- 688 SS-A ---- cd od en d CM
---- 689 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 687 00 <tf CD oo lo r^
---- 690 ----
---- 691 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 689
---- 692 ----
---- 693 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 691
---- 694 ----
---- 695 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 693
---- 696 SS-A ---- CnJ 00 LO
---- 697 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 695 od ct) o CC CN co
---- 698 SS-A ---- co r> co en -3- LO
---- 699 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 697
---- 700 ----
---- 701 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 699 CM CO rt LO
---- 702 SS-A ---- co r^ co
---- 703 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 701 lo cd r- oo CN 00 "*
---- 704 SS-A ---- r^(»)^ : iri(Df N ' COO)0
---- 705 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 703 CM 00 LO CD r-
---- 706 ----
---- 707 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 705 cd od 00 LD CD <tf Bind VI A — 45
---- 708 ----
---- 709 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 707
---- 710 ----
---- 711 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 709 ix) co od en o c\i co
---- 712 ----
---- 713 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 711
---- 714 SS-A ---- x c^oo^fiDcdr^ocioJo
---- 715 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 713
---- 716 ----
---- 717 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 715 oo ai o evi cd io to K
---- 718 ----
---- 719 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 717
---- 720 ----
---- 721 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 719
---- 722 SS-A ---- CD r^ oo * «3- LO
---- 723 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 721
---- 724 ----
---- 725 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 723
---- 726 ----
---- 727 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 725
---- 728 ----
---- 729 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 727 ro co 00
---- 730 ----
---- 731 ----
---- 732 ----
---- 733 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 731 N(*itlO(ON(Dfli o CM
---- 734 ----
---- 735 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 733
---- 736 ----
---- 737 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 735
---- 738 ----
---- 739 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 737
---- 740 ----
---- 741 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 739
---- 742 ----
---- 743 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 741 CM
---- 744 SS-A ---- esj co iri cd r*-- 06 aj o
---- 745 ----
---- 746 ----
---- 747 ----
---- 748 ----
---- 749 ----
---- 750 ----
---- 751 ----
---- 752 ----
---- 753 ----
---- 754 ----
---- 755 ----
---- 756 ----
---- 761 ----
---- 759 ----
---- 758 ----
|
|