Et naturlig spørsmål: Hvor gammel er Øra? Hvorfor og hvordan ble det et samfunn akkurat her?

Etter istida fikk vi den såkalte landheving, og dette kombinert med flere ras og dermed endring av elveløpet har skapt grunnen som Øra ligger på. Ut fra dette er det trolig at Øra sannsynligvis fra slutten av 1500-tallet var et lite tettsted, men bare med noen få hus.

De første innbyggerne slo seg ned ved utløpet av elva og var fiskere og strandsittere eller husmenn under en av gårdene rundt Øra – Maritvold,  Mikvold, Borgen og Østvold (senere kalt Haugslia). Dvs. de eide sine egne hus, men bygslet grunnen/tomta av en av disse gårdene.

Noe typisk ved bygningene her? Husa har ofte likhet med og trekk fra trønderlåna. Grunnflata er vel gjerne noe mindre, men husa er gjerne lange og smale og med smårutete vinduer. Plankegjerde med port inn i gården var ganske vanlig, dermed fikk man litt privatliv og en skjerma liten hageflekk.

Verdalsøra er et av de få tettsteder i hele landet som fremdeles har en slik attraktiv og bevaringsverdig tettbebyggelse samlet i en avgrenset bydel.

Fiske, varebytte og håndverk har vært viktige for bebyggerne og utviklingen på Øra. Blant håndtverkerne har hanskemakerne en spesiell plass. Flere kilder forteller om Verdalshanskene som de kaltes, og de ble berømt over hele landet. Prøver av dem ble sendt helt til Kongens København. Produksjonen kom i gang fra omtrent 1700 og varte knapt 200 år. Den siste hanskemakeren som vi kjenner til – Ole Kristoffersen – var femte generasjon som drev dette håndverket i sin slekt. Dessverre lærte han ikke bort sin hanskemakerkunst, så den tok han med i sin grav. Verdalshanskene var kjent for å være mjuk, men kanskje særlig for sin ”høist behagelige lugt”, som det står skrevet et sted. I dag har vi dessverre bare Hanskemakergata igjen som minner om denne perioden – den går fra Sørgata og sørover mot Tinden. 

Vi går ut av bussen her ved Almenningen i Gamle Storgate for å høre litt om det som var sentrum før Nordlandsbanen kom i 1904. Den kom til å dele Øra i to Øverbyen og Nerbyen, og vi befinner oss nå i Nerbyen. Hvis vi ser sørover på venstre side har vi først Müllergården eller Holan søndre. Her drev Anton Martin Müller og kona Mette bakeri og brødutsalg. Eiere etter den tid: Fotograf Larsson og Henning Andersson. I Snevegården som til 1915 var hjørnegård mot Nordgata var det flere virksomheter gjennom  åra, bl.a. farveri og senere bøkkervirksomhet. Senere gikk Sneve over til hotelldrift, samtidig som han drev skyss-stasjonen i mange år.

Videre mot sør står Abrahamsengården vegg i vegg med Müllergården, og i begge gårdene var det bakere. Neste gård var Landstadgården, den var en treetasjes trebygning – den eneste på Øra. Gårdeier her i 1900 var jernbanearbeider Mikal Landstad. Leieboeren Ole Johnsen, var også jernbanearbeider i likhet med flere andre på Øra. Dette minner oss om at anlegget av Nordlandsbanen nærmer seg distriktet (1904). Videre sto det en lang grå bygning inntil Gamle Storgate – Heggegården. Den måtte rives  i 1956/57 til fordel for riksvei 50, som da ble omlagt gjennom Øra. I Heggegården holdt Handelshuset Hegge og Knoff til med et stort vareutvalg. Annonse!

På høyre side nærmest Almenningen ligger det en stor og nesten prektig gård – Husumgården.

Her drev Oluf A. Rasmussen Moe landhandel, ølbryggeri og en betydelig jekthandel bl.a. på Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Senere drev svigersønnen Husum herreekvipering i gården. Videre ser vi Kinberggården, der det var garvere i tre generasjoner. Lengst borte ser vi Rostadgården, der det var kolonialhandel omkring 1900.

Som nevnt allerede står vi nå på Almenningen. Her er fremdeles en åpen passasje ut mot elva. Almenningen var den alminnelige manns adgang til elva og sjøen. Her kunne de som ikke hadde båtnaust eller brygge legge til med sine båter. Mens elva var farbar (før 1893) lå bryggene tett her langs elva – det hørte brygge til de fleste gårdene. Adkomsten til elva var viktig den gang veinettet var i dårlig utbygd. Både her på Almenningen og på bryggene foregikk da en ganske betydelig byttehandel med forskjellige varer. Fiskere fra Frøya og Hitra kom hit med sitt overskudd av sild og fisk og byttet til seg Verdalskorn, poteter og kålrabi.

For å få et lite inntrykk av hva folk levde av omkring 1900 kan vi se litt nærmere på folketellingen som ble avholdt dette året:

                                               Handelsmenn               9 stk.

                                               Snekkere/tømrere        6   ”

                                               Skomakere                  5   ”

                                               Smed                           4   ”

                                               Skreddere                   4   ”

                                               Bakere                        3   ”

                                               Urmakere                    2   ”

Dessuten var det en garver, en blikkenslager, en bødker og en frisør. Kanskje noe overraskende at hele 31 personer hadde jordbruk som næringsvei, riktig nok kombinert med et annet yrke. Her er ikke områdene Tinden og Ørmelen tatt med.

Om vi snur oss mot nord ved Almenningen får vi med oss flere interessante gårder i Gamle Storgate. I denne retningen var det også flere forretninger. Lengst borte ser vi eiendommen Hynne. Den er ganske gammel, og her begynner egentlig det vi kaller Veita – Smedveita. Her gikk den gamle veiforbindelsen nordover i mange år.

Før 1900 lå de fleste forretningene her i Gamle Storgate, eller Hovedgaten som den også kalles på et gammelt kart. Håndverkerne holdt til i Smedveita. Plasseringen av jernbanestasjonen og Ørens Handelsforenings (Verdal Samvirkelag) utbygging omkring 1900 var trolig de viktigste årsakene til at sentrum gradvis ble flyttet mot øst. Sparebanken bygde egen gård allerede i 1882 på den tomta som i dag huser Bremseth Sport, altså øst for der jernbanelinja senere kom til å gå.

Jernbanen kom som nevnt til Verdal i 1904, men ble offisielt åpnet i 1905. Ikke langt fra jernbanestasjonen, sto et moderne meieri ferdig i 1917, men utviklingen krevde mer tomteareal og anlegget ble flyttet til industriområdet på Ørin i 1976. I dag er det et stort handelssenter på den gamle meieritomta. Ellers har Verdal Samvirkelag (Coop Inn-Trøndelag) og særlig den første disponenten Johannes Minsaas, hatt stor betydning for stedet. Han var en av pådriverne til at både Mølla og Kornsiloen ble bygd. Det finnes to store varehus på stedet i dag, så publikum har gode muligheter for å handle. Det er to banker i sentrum, hotell og lokalavis.

Etableringen av Aker på industriområdet i 1971, hadde store ringvirkninger både på Øra og ellers i kommunen. [1] 

Olavs barndom og ungdom Olav Haraldsson tilhørte Hårfagreætten gjennom sin far Harald Grenske. Hans mor var Åsta Gudbransdatter fra Opplandene. Harald Grenske ble drept før Olav ble født, og Åsta dro tilbake til sin slekt på Opplandene  hvor Olav ble født. I følge sagaenes noe usikre kronologi skal dette ha skjedd i år 995.   Mor til Olav ble senere gift med Sigurd Syr. Tradisjonen sier at Olav vokste opp hos Sigurd Syr på gården Bønsnes i Hole på Ringerike.   I en alder av 12 år dro Olav ut i viking. Dette var fremdeles vanlig, selv om vikingtiden omkring år 1000 nærmet seg slutten. Særlig var det vanlig for unggutter av høy byrd. Å dra i viking skulle gi dem muligheter til skaffe seg rikdom samt å lære seg opp til å bli bedre ledere og krigere.   Olav var 20 år da han i 1015 kom tilbake til Norge, og etter sine år som viking var han rik på gods og gull. Olav hadde nå til hensikt å bli konge i Norge. Men han hadde sterke krefter i mot seg. I Norge hadde det på den tiden grodd fram et sterkt slektsaristokrati. Foruten Ladejarlene tilhørte Einar Tambarskjelve på Gimsar i Gauldal, Erling Skjalgson på Sola, Torberg Arnesson på Giske, Finn Anrnesson Austråt, Olve på Egge, Hårek på Tjøtta, Tore Hund på Bjarkøy og mange flere dette aristokratiet. Ved giftermål var alle disse mer eller mindre i slekt eller i familie med hverandre. Ladejarlene var også beslektet med danskekongen.   Olavs lille slekt på Opplandene var lite å slå i bordet med mot disse mektige mennene. Men han håpet at hans arverett til Hårfagreodelen ville bli akseptert i landet. Dessuten regnet han med at Knut og Eirik Jarl ville ha hendene fulle i England. Olav søkte derfor til Opplandene til sin slekt der, og han oppholdt seg hos Sigurd Syr om vinteren. Våren 1016 møtte Olav jarlepartiets flåte i et slag ved Nesjar utenfor Brunlanes. Olav seiret, og Svein Jarl rømte til Sverige. Olav dro til Trøndelag og han ble hyllet som konge Eyratinget.   Fra 1016 til 1027 var Olav akseptert som konge i Norge, og det skal ha vært en god periode for landet. Det var i denne perioden at sagaen hevder at han kristnet landet. Dette synet er også blitt akseptert av tidligere historikere, men nyere forskning viser at kristendommen hadde brukbart godt fotfeste i landet allerede før Olav vendte tilbake. Det kan for eksempel nevnes at det i Trøndelag ikke er funnet hedenske begravelser som er datert sener enn 950. Allikevel skal ikke dette forringe Olavs arbeid med å fremme kristendommen ytterligere. Dog må det tas med en klype salt at det var hans kristningsforsøk som tilslutt fikk stormennene til å reise seg mot ham. Olav ble i omkring 1020 gift med Astrid, datter av Olav Skottkonung i Sverige.

Veien til Stiklestad Etter diverse stridigheter med Knut den mektige og norske stormenn endte det med et slag på Møre i 1028, hvor Olav tapte og måtte rømme landet, og da rømte han til Sverige til sin svoger Anund Jakob. Han reiste da over Strynefjell og ned Ottadalen  gjennom Gudbransdalen  til Ringerike. Der bodde Harald Sigurdson (Haråde ætt). Videre reiste han over til Sverige til Näske. Der bodde Ring Dagson (Haråde ætt) og Sønnen Dag Ringson. Olav hadde jagd disse fra Opplandene tidligere i forbindelse med en kristningsferd. Olav med følge ble der hele vinteren til våren 1029 hvor han forsatte videre til Åros (Sigtuna). Der bodde Anun Jakob, sønn av Olav Skottekonung og bror til Olavs Kone Astrid. Han forsatte videre over Østersjøen til Rusland (Gardarike), nærmere bestemt Kiev (Kjørungard), hvor fyrst Jaroslav bodde.  Han var gift med Astrid`s søster. Olav hadde hele tiden planer om å returnere til Norge for å erobre landet tilbake. Det var Knut den mektige som gjennom Håkon Eriksson jarl som regjerte i Norge nå. Håkon Eriksson ble av Knut den mektige sendt til England for å hjelpe til med å slå ned en oppstand der borte, underveis dit døde Håkon Eriksson. Dette fikk Olav bud om gjennom Bjørn Stallare som var en av Olavs menn som ble tilbake i Norge når Olav flyktet.   Han reiste samme veg tilbake og fikk med folk  både fra Anun Jakob i Sigtuna og  fra Dag Ringson i Näske. Dag Ringson ble også med. Olav Reiste først over grensen til Norge til Opplandene og Vika. Men det viste seg at Knut den mektige hadde sendt sin egen sønn Svein med hjelpere dit, slik at Olav så overmakten og returnerte til Sverige, reiste så nordover og kom etter hvert til Jämtland og Norge over Sul og til Stiklestad sommeren 1030. Selv om Olav fôr hardt frem når han kristnet Norge, var det flere som fant ut han kanskje ikke var så verst likevel, og ville ha han tilbake. Men fremdeles var det et flertall som ikke ønsket ham. Når det da ryktes at Olav var på veg tilbake og ville komme over Verdalen  tok bondehæren til å samle seg på Innherred. Olav kom over fjellet fra Jämtland og fram til Sul, hvor han ifølge sagnet overnattet, og fôr videre nedover Verdalen, slik at han kvelden før slaget overnattet ved gården Stav. Stav eksisterer  ikke  lenger, men historikerne tror den lå oppe ved Reppe i Leirådalen. Siden den gang har det vært flere store ras i Leirådalen, slik at landskapet er helt forandret. Blant annet skal det rett over sentrum i Leirådalen ha ligget ei stor myr. Denne myra brukte Olav til å  mønstre hæren, dvs. ta oppstilling  slik at en fikk oversikt over antall mann og utstyr, og kunne planlegge hvordan krigen skulle vinnes. Det er mange beretninger om størrelsen på hæren, men at den var noe mer enn 1.500 mann er tvilsomt. Dag Ringson som hadde tatt en annen veg fra Sul, ble for sein, slik at han ikke kom fram før slaget var over.

Bondehæren Det foreligger mange beretninger om hvor stor bondehæren var,  i”Spelet” sies det at fjorden var full av langskip. De fleste historikere regner vel i dag med at hæren kunne være dobbelt så stor som kongens. Det var lendmenn, bønder og træler fra Inntrøndelag, Uttrøndelag, Møre og Romsdal samt fra Nord- Norge. Kjente menn som var med: Hårek fra Tjøtta, Tore Hund fra Bjarkøy, Kalv Arnesson fra Egge med flere.

Slaget I  følge historiske kilder skal slaget ha stått fra der kirka står i dag  og oppover mot skolen på Stiklestad. På grunn av flere ras i middelalderen er terrenget mye annerledes  i dag, det var en bratt skråning som gikk fra der det katolske kapellet står i dag, og bak kirka til toppen av bakken på andre siden. Ovenfor skråningen var det en slakk helling opp mot skolen. Det hele så ut som et stort amfi. En må regne med at det var dyrket jord, med åker og eng. I kampens hete var det vel ingen som tok hensyn til slike ting, det var bare på gården Sul det. Da Olav kom - han hadde sikkert hatt speidere ute og planlagt hvordan de skulle gjennomføre kampene - grupperte han mennene på høgda ovenfor skråningen slik at han hadde den fordelen framfor bondehæren. Hæren ble gruppert i en midtfylking hvor Olav selv var med, så plasserte de en fylking på hver side som skulle få til ”kryssild” mot fienden. Bondehæren måtte da, når den kom, gå i stilling på flata fra der kirka står i dag og nedover mot elva. Selv om Olav hadde disse fordelene ble overmakta for stor, han tapte. Sagnet forteller at bondehæren gjorde en taktisk lur manøver ved at de simulerte tilbaketrekking, og dermed lurte kongshæren til å følge etter ned på flata, og da var fordelen med overhøyde borte.[1]

Etter slaget Etter slaget, hvor Olav falt, ble han etter hvert erklært som helgen. Det  går mange sagn og myter fra tida etter slaget; om at det lyste av liket, at liket ble gravd opp etter 1 år og 3 dager og at da hadde hår og skjegg vokst, og huden var like fin.

Sjøveien har siden menneskene oppdaget dette elementets muligheter, benyttet det til transportformål. Til og fra Verdal ble først og fremst fjorden benyttet som den viktigste ferdselsåren helt fra man tok i bruk de første uthulte trestammene i Steinalderen og til dagens moderne skipstrafikk og utskiping av oljerelaterte konstruksjoner.

Helt fram til Verdalsraset i 1893 hadde Verdalsøra havn i elva på begge sider og med typiske bryggeanlegg og hus som var vanlige fra Senmiddelalderen og frem til nyere tid. Etter 1893 måtte skipsanløp til Verdal enten gjøres på brygga til Trones Bruk på Trones eller på brygga til gården Røstad på Skånes. Røstad gård hadde kai i tidsrommet ca. 1750 fram til ca. 1960.

Stålbåten ”Værdalen” ble bygget på TMV i 1891 som byggenr. 61, og denne gikk i fast rutetrafikk mellom innherredsbygdene og Trondheim omtrent til brygga på Skånes ble nedlagt.

Verdal havn ble ferdig bygget i 1962 og det som i dag er et stort industriområde var stort sett kun jordbruksarealer fram til byggingen av havna. En av tankene med byggingen av havna var bl.a utskiping av karbid fra Tromsdalen. Dette ble det imidlertid ingenting av og det ble derfor gjort mye harselering over verdalingene som dermed hadde fått Trøndelags største småbåthavn. Moloen var på dette tidspunktet ferdig bygd og havnebassenget var mudret.

Først i 1965 ble et eget havnestyre stiftet da Trones Bruk flyttet sin virksomhet fra Trones til industriområdet. Båttrafikken kunne dermed foregå i forsvarlige former. Egen havnefogd fikk likevel ikke Verdal før i 1979 og fra 1998 er havnestyrene i Verdal og Levanger slått sammen.

Etter nyetableringen til Trones Bruk gikk det fort fremover med utviklingen av industri-området. SIVA ble etablert i 1969, Aker kom i 1970 mens både Svendsen Kalk og Spennbetong ble etablert i 1971. Innherredsmeieriet tok i bruk nyanlegget i 1976.

Går vi hundre år bakover i tid var imidlertid det industrielle sentrum i Verdal ovenfor Grunnfossen i Ulvilla. Der lå sagbrukene på rekke og rad. Elvene i Verdalsdalføret ble i mange hundre år benyttet til tømmerfløting. Kraftverket i Ulvilla stod ferdig i 1915.

Karl Johans klev er en gammel mellomriksvei mellom Sverige og Norge.

Landeveien til Verdal kommer fra de fleste himmelretninger og de første skrevne beretninger om ferdselsårene til dalen er fra Vikingetida, men et viktig poeng er at ferdselsårene er nært knyttet til forsvarsanleggene som ble nevnt innledningsvis..

Veiene sørover til Levanger har eksistert i århundrer og det samme har veiene nordover både over Leksdalen og over Leklem/Volhaugen til hhv. Sparbu/Steinkjer og Inderøy/Røra.

Traseen til dagens E6 gjennom Bjørga er en av de nyeste veitraseene. Forbi Koabjørga var det nemlig båtskyss helt fram til slutten av 1800-tallet.

Veiene østover til Sverige har fulgt de traseer som er nevnt både ifm. Olav den Hellige, general Armfeldt m.fl. Fast veiforbindelse (sti eller tråkk er unntatt) til Sverige ble først åpnet med Kong Carl Johans vei i 1835. Veien fra Sul til Sandvika ble åpnet i 1865.

Fly på Fætten i 1934

Luftveien til Verdal er et svært beskjedent kapittel. Flystripa ble etablert i 1920-årene for  militære formål. Tyskerne videreførte dette, men etter krigen ble det aldri noe mer enn en flystripe for private småfly. Riktignok ble det foreslått en opprustning ifm. økning i aktivitetene på Aker og stadig større behov for raske forflyttninger av ansatte, men disse hensynene ble tilsidesatt og i dag er flystripa nedlagt.

Grusmannskap ved bygging av jernbanen til Verdal 1904. Ingen av arbeiderne er fra Verdal, men de to damene er kokker   og skal vistnok hete Ydse begge to. Chr. Nevermo ved lokomotivet var konduktør. Lokfører er Hans Olsen

Jernbanehistorie i Verdal

Den desidert viktigste samferdselshistoriske begivenhet i Verdal er fremføringen av Hell – Sunnanbanen som ble åpnet fram til Verdal 1. nov. 1904. Den påvirkning som bygda fikk gjennom selve anleggsarbeidet og ikke minst fra alle meneskene som arbeidet på banen ble en større omveltning for bygda enn det etableringen av Aker betydde 66 år senere. For hundre år siden var den typiske jernbanearbeider av hankjønn og mang en gårdbruker og andre fedre i Verdal rev seg nok fortvilet i håret over at døtrene deres falt i armene på disse forferdelige jernbanesluskene.

Banen hadde åpnet til Levanger(27/10-02) to år før den kom til Verdal og dette skyldtes i stor grad forsinkelser i byggearbeidene. Pengemangel var bl.a et sentralt punkt. Egentlig skulle heller ikke trafikken til Verdal åpnes før ett år senere ved sluttføringen fram til Sunnan (åpnet 14. nov. 1905), men lokale krefter drev også den gang lobbyvirksomhet i Oslo (het da Kristiania) og vi fikk jernbaneåpning ett år tidligere enn planlagt.

Fysiske hindringer var også årsak til at Verdal åpnet to år senere enn Levanger. Rinnan var faktisk planlagt åpnet samtidig med Levanger, men brua over Levangerelva skapte store vansker pga. elendige grunnforhold (jfr. raset som tok trelastlageret til Byggmakker i 1996). Kvikkleieren gikk hele 14 meter ned og arbeidene med brukarene ble derfor svært langvarig. Brua stod ikke ferdig før i sept. 1904.

Den største brua på strekningen Levanger – Sunnan er brua over Verdalselva. Denne består av 6 spenn a 35 meter, men her gikk byggearbeidene så godt som helt problemfritt. På tross av Verdalsraset 10 år tidligere var grunnforholdene ved elva svært gode. Det eneste problem av noe slag var en uværsflom i elva i august 1903 som forsinket byggingen en uke. Brua stod ferdig 27. nov. 1903.

Brua over Rinnelva ble bygget uten forsinkelser av noe slag. Pga. mølla og sagbruket ved fossen ovenfor jernbanetrasseen ble det på søndre brukar også laget en vei på forstøttningsmur av muret naturstein. Denne veien er fortsatt synlig. Brua over Rinnelva stod ferdig i mars 1903.

Det var ironisk nok den aller minste av bruene på strekningen Levanger – Sunnan, den over Ydsebekken som ble den tøffeste å bygge. Her også pga. ekstreme bunnforhold, dvs kvikkleire. Brua er laget som en 13 meter bred steinhvelvsbru med 1,5 meter høyde over bekken. Resten er løsmassefylling over selve brukonstruksjonen. Arbeidene med brua tok 7 måneder og i den verste anleggsperioden fra april til oktober 1904 jobbet arbeidsfolkene 4 timer på og 8 timer av på døgndrift og all kvikkleiren ble fjernet med trillebår og spade.

Et annet kjennetegn ved Hell – Sunnan banen er de sterke stigningene, bl.a fra Levanger til Rinnan og fra Verdalsøra opp til Tvistvold. Av den grunn er elektrifisering av Trønderbanen fra Trondheim til Steinkjer svært lønnsomt. Et moderne el-lok produserer nemlig strøm når det bremser i utforbakker og denne strømmen reverseres tilbake til kjøreledningen.

Arbeidene med banen gjennom vår kommune var ellers uten de store problemene. Fjellskjæringer var nødvendig kun i Bjørga og ved Rindsem mølle.

Nå er det slik at vi mennesker bl.a kjennetegnes ved at vi til stadighet skal være uenige om det meste og i så måte ble ikke spørsmålet om plassering av Verdal stasjon avgjort før etter heftige diskusjoner. Sørgata ble delt og planovergangen havnet i Nordgata med stasjonen på østsiden av banen. Dette var feil for de som mente at bebyggelsen på Øra jo lå på vestsiden av banen. Det positive med denne løsningen var at lasterampa havnet på vestsiden av banen. Dette ble selvsagt feil for alle bøndene som jo kom fra øst og dermed fikk en omkrok på hele tre hundre meter for å nå fram til lasterampa.

At selve sjefen for Værdalsbruket, godseier Getz først gikk inn for stasjonen på vestsiden for deretter å skifte mening til plassering på østsiden var heller ikke med på å dempe temperaturen på diskusjonene.

Den andre stasjonen i vår kommune lå på Fleskhus og man kunne trygt kan betegne stedet som et viktig knutepunkt. Stasjonen hadde kryssningsspor med opplastingsrampe for flis fra Trones Bruk på Trones. Flistransporten foregikk med taubane fra Bruket. I tillegg til stasjonen hadde Fleskhus både bakeri, smed, skomaker, kafe og to butikker.

Når det gjelder selve stasjonsbygningene langs Hell - Sunnan banen er alle oppført i samme byggestil og med samme arkitekt, nemlig Paul Armin Due (1835 - 1919). På den tiden stasjonene ble planlagt var det den nasjonalromantiske sveitserstilen som preget arbeidene til Due, og med en overgang til dragestil og jugend.

Det typiske med denne stilen er kombinasjonen av stein og panel. På Hell - Sunnan banen ble denne kombinasjonen pga. økonomi gjennomført med bruddstein sør for Levanger og med murt tegl på stasjonene nord for Levanger. Likt for alle stasjonen er overgangen mellom første og annen etasje med en bred båndfrise av utenpåliggende andreaskors. Unntaket fra dette er stasjonene på Levanger og Steinkjer som begge er utført kun med murstein og murpuss.

Mye forandringer har skjedd. Kraftgrønt har blitt forretninger og boliger. Det samme med Strand kafè. Meieriet kjøpesenter og hotell. Kornmagasinet er restaurant. Leinssmia er borte.Det samme er gammelskolen, godshuset og stallen for skifteloket på stasjonen. Ny riksveg er bygd. Kornsiloen er utvidet.Dette for å nevne noe som har skjedd siden da. Utlånt av Verdal Kommune.

Kanskje ingen steder i landet ligger ulike forsvarsanlegg og rester av slike så konsentrert som ved Stene og Sogna. Disse representerer forskjellige tidsaldre, en kan snakke om en forsvarshistorisk linje fra folkevandringstiden og til andre verdenskrig. Til ulike tider har forskjellige anlegg vært viktige forsvar mot fiender fra øst.

400-600       Helt fra forhistorisk tid finnes det levninger av forsvarverk, som vitner om ufredstider. På Steinsvåttån i Inndalen er det en bygdeborg. Ingen vet med sikkerhet når den ble bygget eller hvilken hensikt den skulle tjene ,men en eller annen forsvarsfunksjon må den ha hatt, der den ligger på toppen av berget. Det er rester etter murer rundt hele toppen som til sammen er flere hundre meter. Selve toppen (våttån) ble jo brukt til å tenne varde på for å melde om ufred eller lignende. Siste gang den ble brukt var når general Armfeldt kom med sine karolinere i 1718

1611-1718             Oppbygd forsvarsanlegg med pallisader. Anlegget var på 1,5 km. Det har også før 1611 vært skanseoppbygging, men utforminga er ukjent.

Under Kalmar krigen i 1611 ga kongen i København ordre om at lensherren i Trondheim, Sten Bilde skulle stenge passene mellom Sverige og Norge med skanser. Under Sulfjellet ved Stene skulle det oppføres en skanse, og der skulle bønder fra Verdal, Skogn, Inderøy og Ytterøy prestegjeld holdevakt. Det var kanskje erfaringer fra sjuårskrigen 1563-1570 som spøkte i nordmennenes tanker når slike sperringer ble bygget. Da hadde svenske soldater marsjert over grensa til  Trondheim. Trøndelag var uten forsvar, og krigsfolkene kunne uhindret plyndre landsdelen. Stene skanse ble bygget slik at hele dalen ble sperret. senere Stene skanseble brukt i forbindelse med gjenerobringen av Trøndelag i 1658-1660, senere ble den brukt i forbindelse med Karolinernes hærtog i 1718. Stene skanse var et imponerende byggverk, det var en sammenhengende palisader fra foten av Steinsvåttåen til berget på sør siden av Trongdøla.

1658                Trøndelag og Kristiansten festning hadde vært hærtatt i 7 mndr. Norske styrker under ledelse av major Eilerik Visborg stoppet svenske unnsetningsstyrker på veg til Trondheim. Resultatet ble at Krisitansten festning falt og Trøndelag kom igjen på norske hender

1718                Den stor nordiske krig. General Armfelt med sine karolinere erobret Stene Skanse