Dette er resten av fløtingsdammen som ble bygd i 1908-1909. Klikk her for å se og lese om dammen.   

   Bygningent sto på kolle på nordsiden av Dyråa mellom Jensengruva og Sliperngruva med utsikt mot Jensengruva. I dag er tomta og området gjenvokst av skog og det er bare restene av fundamentene å se-   

   Sliperns Gruve, oppkalt etter gruvebestyreren, Rasmus Slipern. Denne gruva hadde også to synker hvor hovedsynken er ca. 30 m dyp. Gruve antagelig drevet som dagbrudd. Gruva var en de tre hovedgruvene i tillegg Jensens Gruve og Barbara Bachkes gruve. Foruten disse tre var det minst fire til, nærmest som prøvedrift å regne.    

   Gruven ligg på nordsiden av elva rett overfor Jensens gruve. Den var ca. 30 m lang med åpning mot Dyråa. Besto av to synker i skjæringen. Navnet på gruva er etter fruen til en Anton Sophus Bachke, en norsk bergmann.   

   Bildet viser en del av utsortert stein som er heist opp fra gruva med håndmakt. Steinen som inneholdt malm ble kjørt til Skjækerfossen for smelting i to smeltehytter. Hvor mange tønner md stein som ligg i området er vanskelig å tippe men når hver tønne kanskje veide mellom 50 og 100 kilo så var det i allefall et ulidelig slit.   

   Gruva var den største og den første som ble åpnet i feltet. Bildet viser den ene synken av to. Den på bildet som ligg helt ved Dyråa var den som arbeiderne brukte for å komme seg opp og ned etter stiger mellom avsatser nedover til ca 35 . Gruven ut fra synken skal være ca 70 m lang ned til ca 60 m dybde. I den andre synken ble malmen heist opp med. muskelkraft i tønner som var minimum 50 kg. Driften var plaget av vanninnsig og særlig når elva var flomstor bød det på problemer med lensing som foregikk med håndpumper. Belysningen til arbeiderne var tranlykter som gruveeierne skaffet men trana måtte arbeiderne kjøpe sjøl. Litt av et slit for ca. kr 1,50 om dag. Når en vet hvor dyp synkene på gruveområdet så skulle alle vært inngjerdet for å unngå en tragedie for dyr og mennesker. Det kan leses mere om denne gruvedriften og malmsmeltingen ved Skjækerfossen i Håvard Elnes sin artikkel i Jubileumsutgaven av Helgådalsnytt av 2011. Opplysningene er hentet derfra.    

   Nedkjølt vann og sterk østavind har formet disse isdekorasjonene.   

   Strådalsgårdene med "melis" på Steukern og nabofjella.   

   Båter ved blå Veressjø og høstgule bjørketrær med vinteren som lurer i Svenskfjella bakenfor.   

   Hver fot veier ca. 1000 tonn og er produsert i Dubai.   

      

   Klikk her og her for bilde fra avdukingen av bautaen i 1954.   

      

   Her ved Grønås Lapplèger med Steukern i bakgrunnen. Klikk her for bilde tatt på samme sted sommer tid.   

   Bildet utlånt av Asgeir Lund   

   Kraftige saker, minner om bilder fra Guantanomobasen på Cuba. Det mangler bare noen i oransje fangedrakter innenfor gjerdet.   

   Restene av fløtingsdammen i Dyråa og tippene av utsortert stein fra den Jensens Gruve i Skjækerdalen. Alt sammen av denne steinen og den som ble kjørt ned til Skjækerfossen for smelting er heist opp fra gruva med stamp med enkle hjelpemidler. For et slit det må ha vært.   

      

   Nyoppsatt skogskoie som ligg en halvtimes gange fra vegenden i Skjækerdalen.   

   Setra ligg ca 1 km nord for elva ca en times marsj fra enden av bilvegen ved Melaåsen. Seter for to Kolstadgårder ved Volden. Seterdrifta ble nedlagt mellom 1910 og 1915. iflge. Seterboka.   

   Nedkjølt vann og sterk vinn har dekorert denne gresstua. Naturen er den beste kunstneren som finnes.    

      

      

   Jackets for Johan Sverdrups-feltet under bygging. "Fotan", hver på ca. 1000 tonn, har ankommet fra Dubai og venter på montering. To skal vel sveises på plass ca. 80 meter over bakkenivå.   

   To av "føttene" av fire som skal sveises på jacketen til Johan Sverdrup-feltet. Kom med båt fra Dubai og veier hver 1000 tonn.   

   Med "melis" på Steukern.   

   Mannshaugan i bakgrunnen, hvorav Sukkertoppen helt til høyre skiller seg ut med sin formasjon.   

      

      

      

   Oppsatt ved besøkskassen. Dikteren er ukjent.   

   for blomsterbier 8. oktober 2015.   

   Bildet er tatt fra Tomtberget.   

   Fjellet med den flate toppen er Steukern og den spisse midt på bildet er Sukkertoppen. Ved bredden kan en se Sisselvollen.   

   Slik ser det ut ved rasteplassen vest for Finnmyra etter spredning av moll og jord med topping av vegsalt. Hvor lenge skal den vanvittige saltingen som forurenser natur og grunnvann få fortsette. I de siste 20 årene er saltforbruket på vegene her til lands vært på ca 200000 tonn hvert år. Noe som tilsvarer at hver eneste innbygger i norges land har tømt ut ca 4 kg i naturen hvert eneste år. Hvor er miljøfreakerne Haltbrekken og Hauge i denne saken. Det er nesten så en kan tro at de får tilskudd fra Vegmyndighetene til sine organisasjoner for å holde kjeft.   

      

   Lenger oppe, ved Soltun Grendehus har bekken navnet Pålstubekken. Antagelig fordi det sto ei lita stue der med navnet Pålstu like ved vegen opp mot skihytta tar av fra Volhaugvegen. Den siste som bodde der var Inger Marie Johnsborg som døde i 1948. Klikk her for artikkel om den lille stuen.   

      

      

   Åpning på vårparten.   

      

   Bare rester av grunnmur og teglpiper er at skue. I år er det 70 år siden den enda gamlere hytta fra 1886 ble nedbrent våren 1945. Klikk her for å se branntomta etter denne hendelsen.   

      

   Etter en time og et kvarter er det snart bare teglsteinspipene som står igjen. Gjennom nesten 70 år har hytta huset både "fattig og rik". For turfolk som bruker Kråksjøområdet har Kråksjøhytta vært et begrep og et turmål. Mang en kaffetår og mang ei "kakskiv" har vært inntatt her på verandaen med utsikt mot Kjølhaugan. Og det kan det fortsatt bli mulighet for. Bruket skal visstnok ha planer om lage en rasteplass der denne hytta sto. Bildet tilhører Værdalsbruket AS.   

   Bildets eier er Værdalsbruket AS   

   Byggingen av Værdalsbrukets nye hytte ved Kråksjøen er fullført. I tillatelsen for å bygge den må hytta fra 1946 fjernes og det har skjedd ved kontrollert nedbrenning etter at nødvendige varslinger og tillatelser er gitt. Det som måtte være miljøskadelig inventar og materialer i bygningen er fjernet og kjørt ned til Ådalsvollen for biltransport videre. Bildet tilhører Værdalsbruket AS.   

   Beveren er ikke den som gir opp så lett. Denne bjørka var han uheldig med fellingen av. Den ble hengende i andre trær. Men han gir seg ikke, det er vel tredje biten han kapper av. Han må ha utrolige kvasse tenner og lite plage med "haupin" den kar`n.   

      

   Ikke bare mennesker men også humla er ute tidlig i hagen i år. Den var litt tam i bevegelsene men den var ikke verre enn at den kom seg oppå Krokusen for å forsyne seg av nektaren.