Åpning på vårparten.   

      

   Bare rester av grunnmur og teglpiper er at skue. I år er det 70 år siden den enda gamlere hytta fra 1886 ble nedbrent våren 1945. Klikk her for å se branntomta etter denne hendelsen.   

      

   Fjellet med den flate toppen er Steukern og den spisse midt på bildet er Sukkertoppen. Ved bredden kan en se Sisselvollen.   

   Etter en time og et kvarter er det snart bare teglsteinspipene som står igjen. Gjennom nesten 70 år har hytta huset både "fattig og rik". For turfolk som bruker Kråksjøområdet har Kråksjøhytta vært et begrep og et turmål. Mang en kaffetår og mang ei "kakskiv" har vært inntatt her på verandaen med utsikt mot Kjølhaugan. Og det kan det fortsatt bli mulighet for. Bruket skal visstnok ha planer om lage en rasteplass der denne hytta sto. Bildet tilhører Værdalsbruket AS.   

   Bildets eier er Værdalsbruket AS   

   Byggingen av Værdalsbrukets nye hytte ved Kråksjøen er fullført. I tillatelsen for å bygge den må hytta fra 1946 fjernes og det har skjedd ved kontrollert nedbrenning etter at nødvendige varslinger og tillatelser er gitt. Det som måtte være miljøskadelig inventar og materialer i bygningen er fjernet og kjørt ned til Ådalsvollen for biltransport videre. Bildet tilhører Værdalsbruket AS.   

   Beveren er ikke den som gir opp så lett. Denne bjørka var han uheldig med fellingen av. Den ble hengende i andre trær. Men han gir seg ikke, det er vel tredje biten han kapper av. Han må ha utrolige kvasse tenner og lite plage med "haupin" den kar`n.   

      

   Ikke bare mennesker men også humla er ute tidlig i hagen i år. Den var litt tam i bevegelsene men den var ikke verre enn at den kom seg oppå Krokusen for å forsyne seg av nektaren.    

      

   Rødsildra blomstrer blant ispilene i Bergveggen mellom Brudesløret og Storkråka. Det må da vel være ualminnelig tidlig. Klimaforandringer? Hvem vet.   

   Isen på vatnet er i ferd med å forsvinne. Rekordtidlig.   

      

      

      

      

   Skogsmaskina har forsynt seg her. Etter at skogen kom bort før en kanskje bedre inntrykk av hvordan det var her inne når heimen ble drevet. Mesteparten av arealet som er hugget var vel dyrkajord på den tid. Klikk her for bilde av gården i 1930-åra.   

   Hvite og årsgamle gråe i skjønn forening ved Binde.   

   Sett fra Hellmarka 19 april 2015   

   Stamoksen stasjonert på Bunes på veg til slakting på Øra. En tur som tok en hel dag. Det var vel ikke så enkelt å få en slik koloss til å gå så langt. Hvis en slik kropp bestemte seg for å ta stopp så ble det vel en stopp. Fire mann var engasjert hvorav en med tau i grima, to med tau i framfotan og en med stang festet i neseringen.I tillegg har Salomon strisekk for øynene. Litt av en ekvipasje. Karene som leier dyret er Einar O. Musum og Olaf Aksnes. Bilde etter Reidar Voll. Utlånt av Petter Voll.    

   Dama som matet måser i Vinne og ved Ørmelen Bo- og Helsetun er i full gang med foringen ved paviljongen med brød i sine remaposer.    

   I allefall mener vel Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen det. Bildet er tatt et stykke nedenfor avfallsplassen i Skjørdalen. Slik er det og slik kommer det vel til å bli, om ikke verre.    

   Dette er husa som er igjen på Midt-Holmen i 2015. Klikk her for bilde av gården i 1929.   

   I disse "spælltider" er det ikke uvanlig med denne fuglen i furutoppen.   

      

      

   Helhvitt på Åbofjellet nasjonaldagen.   

   Bildet dokumenterer at Nessleira er dekket av leire etter verdalsraset i 1893. Nester bare åkerland å se. De som driver melkeproduksjon med dertil ekerareal synes å være nesten "utryddet".   

      

   Livnærer seg med starrplanter.   

      

   Igjensatte møbler som står ute i regn og vind tyder på at vi lever i et overflodssamfunn. Mange hadde helt sikkert vært takknemlig for å kunne møblere sin bolig med en av de 4-5 skinnsofaer som finnes her. Det er tydelig at noen har for god råd når slike måbler blir kassert.   

      

   I lensa ble tømmeret som ble fløtet i verdalselva samlet opp for videre slep til saga på Trones Bruk. Bilde etter Olga Anderson.   

   Her under en rast ved skihytta på Randåsen i Leirådalen. Marte Hallem underholder. Ca 60 deltakere trosset det noe dårlige været.   

   Nu skal "hele rasket rives" for nybygging. Stedet var i sin tid behandlingssted for tuberkuløse. Tidligere eier, nå avdøde Solveig M. Iversen Nissen, skrev en lengre artikkel om Verdalens Pleiehjem for Tuberkuløse i Verdal Historielag`s årbok 2003.   

   Heimen til Otta Berg med familie. Oppført i 1939. Bilde etter Olga Anderson   

   Den beste landskapsmaleren er naturen selv.   

   Kalkberget av finstoff fra bruddet begynner å bli et landemerke i Tromsdalen. Sett fra Skjetthølvola.   

      

      

   Med Steukern i bakgrunnen.   

      

   Her var det en dal før. Nå er det et "fjell" med elendighet som er anlagt over en av Verdalselva`s beste gytebekker for sjøørret. Forstå det den som kan at det ble gitt tillatelse til dette deponiet. En må spørre seg "ka vætte va hen". Hvor mange ganger 1000-vis med yngel i bekken er drept av forurensing herfra er det vel bare Innherred Renovasjon som vet, og kanskje Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen. Slike hendelser hjelper i allefall ikke til å øke den truede sjøørretbestanden. I Granaelva på Inderøy var det også fiskedød i år på grunn av utslipp og ansvarlig for det ble politianmeldt av Miljøvernavdelingen. Når utslippene til Skjørdalsbekken har fått verre følger for fisken så skulle en tro at det var på sin plass med en anmeldelse her også, men det kommer nok ikke på tale. Miljøvernavdelingen har tydeligvis lavere terskel for å anmelde en privatperson på Inderøy enn den offentlige eier og driver av avfallsplass/bigassanlegg i Skjørdalen. Etter utslippet i 2013 nevnte fiskeforvalteren anmeldelse men forurenserne kom med penger til kultivering og da ble bare med snakket. Det gjenstår å se hva som skjer neste gang, det er 2 år siden siste kjente forurensing så det begynner vel å "li te". De som tror at tiden med fiskekreperingen i Skjørdalsbekken er forbi må ikke glede seg for tidlig, det kommer nok hendelser igjen som vil medføre at yngel og fisk i bekken blir å finne med "buken i vere". Hvem kan garantere at duken under dette berget vil være tett for all fremtid? Ingen!