Teltleir ved Inna sør for Litjmoen som vi ser uthusa på bildet. Utlånt av Terje Reitan.   

      

      

   Her underbespising av grankongle festet i en sprekk på et råttent tre.   

   Den nærmeste er ferdig bygd og skal bukseres ut på lekter de nærmeste dagene før den transporteres til Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen.   

      

   Det hadde kanskje vært ide å ventet med denne jobben til etter isgangen er over. Tatt i betraktning at det er mange oppsamlinger av ispropper etter forrige gang elva "rånnå" og at det er mye is i elva etter en kuldeperiode på snart to måneder så kan de som har jobben her får seg en overraskelse hvis det blir mye nedbør og stor flo. En får håpe det går bra, men høyden på friløpet under brua er redusert med minst to meter. Det har vært mindre avstand under tidligere isganger mellom brudekket og isflak som reiser seg opp ved møte med brukarene. Men en får håpe at vedkommende som har bestemt å igangsette jobben nå har "my oppi skailla" og har hatt kontakt med Vår Herre og fått værmeldinga lenger framover enn langtidsvarselet på Yr.   

   Et nytt stålunderstell er på plass ute på lekter etter et par døgns "reise" fra fødestedet. Imponerende at det går å flytte kjempen på ca. 23 tusen tonn. Det er ikke mer enn ca. 8 måneder siden storebroren Egir tok reisen ut Trondheimsfjorden til Johan Sverdrup-feltet. Denne er døpt Vilje. For en utenforstående er det en fantastisk jobb som er utført. Det er i grunnen merkverdig at lokalavisa Innherred ikke er interessert i flyttingen av denne kolossen fra land til vand. Men det er ikke noen bombe at redaksjonen ikke er interessert når det skjer positive ting i Verdal`n. Det hadde kanskje vært av mer interesse å lese om denne bragden på Ørin enn å lese om hvor mange rådyr som er påkjørt.   

   Klikk her for originalen.   

   Etter planen skal jacketen plasseres på feltet Johan Sverdrup utenfor Stavanger lørdag 31. mars. Det går unna.   

   Med "flynnerfluggu" og sommerfugler i skjønn forening.   

      

   Fra Per Johans Plass ser en Stiklestad kirke, Stiklestadir, Teglverket, skolen og to gartneri.   

      

   Trygstadaunet nærmest og med Snausen på toppen mot himmelen.   

   Gåsa har kommet i tusentall og samler seg i elva mellom Kausmo og Måsøra.   

   De tre siste dagene har det piplet opp forurenset skum fra minst to kummer over avløpsrøra fra avfallsplassen i vegen før den møter FV72 ved Nesskorsen. Svineriet renner nedover vegen, ned i grøfta og sannsynligvis videre ned i Skjørdalsbekken. "Skumlegging" av vegen på denne strekningen har skjedd flere gang før og vil nok skje igjen. Ikke så rart at sjøørretyngelen har problemer med å overleve i bekken. Trolig kan årsaken være at røret er for lite dimensjonert når avløp fra Biogassanlegget har kommet i tillegg til avfallsplassen. Hva gjør Miljøvernavdelingen med saken? Sannsynligvis bryr de seg ikke i det heletatt. Nei de vil heller bygge tårn for fuglekikere og lage dammer for salamandere, legge til rette områder på Rinnleiret for å få brushanen tilbake og å tvangsflytte Tindved fra Fætta til nordområdet ved Verdal bru. Det er vel mer behagelig geskjefter.   

   Lyng, Solbu, Ryan og Øyan samt Kålagårdene.   

   I år er det spesielt mye av den fine men nøysomme blomsteren i berga på nordsiden av vegen nedenfor Brudesløret.    

   Bygging av ny barnehage, leiligheter på Stenetomta og ved Østnesbrua. Oppfylling av gressbanen for å unngå oversvømmelse av bane og flomsikringstiltak i elva ved bensinstasjonen. Og på Storvukku har våronna kommet i gang med pløying. Bilde fra Tomtberget.   

      

      

      

   I forgrunnen, Solveig Okkenhaug. Kvelstadgårdene nærmest. Utlånt av Alv Okkenhaug.   

   Karer fra Foreningen for Bevaring av De Værdalske Befestninger sto tradisjone tro for smeller og røyk kl. 0800.   

      

      

      

   En fugl av dykkerfamilien som ikke er så vanlig her til lands.Det er en andeaktig fugl med skarlagensfargede øyne og har et rett, sort nebb. Leksdalsvatnet har trolig den største hekkebestanden i landet.   

   Sett fra Tomtberget.   

      

      

   Tidfestes ut fra at ny riksveg 50, som ble åpnet i 1957, ikke er påbegynt og huset til kommuneingeniør Hindøy er bygd.(oppsatt i 1948.).På bildet er det mange eiendommer som ble solgt og sanert i forbindelse med nybygging av forretninger. Et bilde som dokumenterer sentrumet på Øra for snart 80 år siden. Foto av Olav Johansen.   

      

   Klikk her for å se heimen i 1929. Utlånt av Ingrid Oldren   

   Hva dette kan assosieres med er opp til den enkelte.   

   Om den er mett eller nyter vårsola vites ikke, men helst det siste.   

   Dette er trolig den siste planten med hvit blåveis. Kanskje kan den berge, for den står slik til at verken dyr eller mennesker kan skade den ved å trampe på den, slik det har skjedd med de andre "albinoplantene".    

      

   Eller, Røra Stasjon, som navnet er i dag. Bildet er fra jernbanens barndom, +/- 1910 kanskje. Utlånt av Arne Øsrtråt.   

   En stille vårmorgen i de vårgrønne omgivelser sett fra Haukåsiden. Gården er en av de siste før en kommer til Henning.   

   Usikkert når bildet er tatt men trolig omkring 1913. Brua ble vel bygd ca. 1903. Hvis en ser på bildet så har elva endret seg mye siden den gang. I dag er det djupål i elva men på bildet er det nesten ikke vann under brua. Utlånt av Arne Østråt.   

      

   Svaner danner monogame par som varer i mange år, i mange tilfeller livet ut. Reiret er på bakken og omtrent en meter i diameter. I motsetning til mange av de andre andefuglene, deltar hannen både i bygginga av reiret og ruginga. Svaner er de største fuglene i andefamilien, og er blant de største flygende fuglene, kan veie opptil 15 kg. Dette iflge Wikipedia.   

      

   Etter å ha stått i 71 år er det over og ut for skytterhuset. I følge Norges Bebyggelse ble huset oppført i 1947., med en sal på vel 70m2 pluss kjøkken. De siste som brukte huset var vel Hallemskorsen Gammeldansforening til sine fester, men det er vel snart 30-40 år siden den foreningen var i aktivitet. Tiden går.   

      

   Nå er det snart 3 år siden kommune ble varslet om forfallet ved rasteplassen ved Olavsbrua oppe ved Innsvatnet, men ingen ting har skjedd. Så forslaget til Verdal kommune er som følger: Offer en dag med gravemaskin og en lastebil og fjern alt sammen og planer terrenget tilbake slik det var før plassen ble anlagt. Og når det er gjort, løft dassen på bilen og kjør på Gjenbrukstorget og tipp det av på treverkdepotet. Det er enkelt å få midler fra det offentlige for å lage nyanlegg, men når det er snakk om vedlikehold så finnes det ikke en krone. Det var mange store fine ord når plassen ble åpnet men det ble med det. Som det framstår nå er det til irritasjon for de som vil bruke plassen. Nei, fjern hele skiten.    

   Her foregår mating. Tre skrikende åpne gule nebb er synlige i åpningen i nerkanten av reiret. Foreldrene leverer maten mens den er i flukt (se bevegelsene i vingene) og er over i løpet av et sekund eller to. Så blir det stilt til neste foreldre ankommer med ny matforsyning og prosessen gjentar seg. Fossekallen lever av vanninsekter, larver, krepsdyr, småfisk og snegler som den finner i vannet eller på bunnen, og er den eneste spurvefugl som henter det meste av sin næring i vannet ved dykking. Redet legges alltid ved rennende vann: på en fjellhylle, under broer o.l. Det er bygget som en hytte, med inngang nedenfra. Det er bygget av mose, og er kledd innvendig med løv og strå. I april – juni legger den 4-5 hvite egg. Hunnen ruger på eggene , som klekkes etter 14-18 dager. Ungene mates av begge foreldrene, og er flyvedyktige etter ca. 23 dager. Opplysninger fra Wikipedia. Foto av Olav Malmo.    

   Her i en travel tid med mating av neste generasjon. Begge foreldrene i skytteltrafikk mellom matfatet og glupske unger som snart er flyvedyktig. Fossekallen ble i 1963 kåret til nasjonalfuglen i en avstemming i NRK. Fossekallen blir omkring 17–20 cm. Hannen veier cirka 53–76 g og hunnen cirka 46–7. Hannen blir imidlertid noe større enn hunnen. Fjærdrakten er brunsvart, med et markert hvitt felt på hals og bryst. Den holder seg alltid i nærheten av rennende vann, og kan dykke og svømme korte strekk under vann. Den bruker vingene som svømmeredskap når den dykker, og «spaserer» deretter på bunnen, mot strømmen. Hele året frembringer den et sitrende «tsitt-tsitt-tsitt». Sangen forøvrig er pludrende og skurrende fløytetoner. Opplysninger fra Wikipedia. Bildet er tatt av Olav Malmo