Gravlagt under takdryppet på Nidarosdomen. Biografi om Klüwer kan leses i årbok for 1953 ved å klikke her . Utlånt av Kjetil Dillan. Klüwerfolket her bygden er gravlagt på Bjartnes og Bunes.   

      

   Ægir er det største stålunderstellet (26000 tonn) som er produsert i Europa for bruk i Nordsjøen. Ægi som er nummer 44 i rekken av jacket'er levert fra verftet her på Verdal, skal snart starte reisen ut til feltet. Som en ser er det store dimensjoner. "Føttene" på kjempen henger utenfor lektersiden. Klikk her for å se hvordan en slik kjempe blir sjøsatt fra lekteren.    

   Slepet til Johan Sverdrup feltet er i gang.   

   TryForStik1980   

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

      

   Føsrste stopp på lekteren etter å ha forlatt Kværner.   

   Klikk her for å se når Ægir sjøsettes fra lekteren.   

   Myrhatt ser ut til å være en populær våtmarksblomster som tilholdssted for sommerfugler, innsekt og andre småkryp.   

   De er i en kortere bakrus etter å ha fått i seg litt mye av nektaren i blomsten Myrhatt.   

   Med Tvervola, Hærmannssnasa og Litj-Havren i bakgrunnen.   

   Her er de fleste deltakerne samlet til svartkjelkaffe ved gjeterhytta. Ludvig Bakkan og Petter Vangstad var de siste som drev på setra her til like etter andre verdenskrig. De gamle seterhusa er borte, men det er kvighamning her i regi av Stiklestad Seterlag.   

      

      

      

      

      

      

      

      

   Ingen kunstner kan gjøre det spesielle kunstverket bedre enn det naturen selv lager av duggdråper i kangroas spindelvev en tidlig høstmorgen.   

   Etter mange års krangling mellom Levanger og Verdal ble det høsten 1987 enighet om hvor kommunegrensa skal gå. Det var visstnok et kaffemøte mellom ordførerne som var grunnalegt for enigheten. Tror verdalingen som vanlig lot levangsbyggen få viljen sin. Grensen mellom de to kommunene følger Rinnelva. Men ser en på bildet dreier elva en skarp sving nordover mot Havfrua før den møter fjorden og den flytter seg stadig nordover. Utløpet pr. 1987 ble fastsatt som grense, men ut fra bildet var det naturlig at elva rann rett ut i fjorden lenger sør i tidligere tider og ikke tok skarpsvingen til høyre. På den nordlige halvkule graver elver mer på høyre enn på venstre bredd, og omvendt på den sørlige. Mange store elver har derfor sletteland med forlatte løp til venstre, men en bratt kant på høyre bredd. Dette iflge. Baers Lov som ble fremsatt av Karl Ernst von Baer, mens fenomenet er beskrevet av blant andre Albert Einstein. Og disse to herrer hadde det vel noenlunde greit oppi topplokket.   

   I Artsdatabanken finner en følgende opplysninger om skapningen: Larven lever i eldre løvtrær, ofte bjørk (Betula), der den bruker 2-4 år på sin utvikling. Den foretrekker syke eller svekkede men likevel levende trær. Ofte fører angrep over flere år til at vertstreet dør. Larven blir opptil 100 mm lang og er lett kjennelig på den burgunderrøde fargen. Fra kjertler ved munnen kan den utskille en eddikluktende væske, sannsynligvis som en forsvarsmekanisme. Den siste ettersommeren før den skal forpuppe seg forlater larven ofte vertstreet og gir seg ut på vandring for å finne et egnet vinterkvarter. Det er på dette stadiet at arten oftest observeres av mennesker. Når larven har funnet et egnet sted, i morken ved eller like under jordoverflaten, spinner den en kokong hvor den forpupper seg neste vår. Vanlig i lavlandet sør for Dovre, mer sjelden lenger nord. Påvist så langt nord som til Steigen i Nordland   

   En hunn av Kamfotedderkoppen (Enoplognatha ovata)(hannen har ikke rødfargen) har spunnet en kokong (diam 4mm) rundt sine egg. Nå står hun vakt dag og natt og venter på at de små skal komme ut. Det kan være flere hundre av dem. Når de omsider kravler ut er de helt overlatt til seg selv.   

   Strådøla på svensk side ovenfor Strådalen.    

   Frodig landskap langs elva. Beveren har hatt det fredelig her i de senere år men nå har den flyttet lenger oppover.   

   Vakre farger på bredden av Strådalsfossen.   

   Vakkert langs elva. Turen innover er en opplevelse i seg selv.   

   Strådøla ved Grønås med Steukern i bakgrunnen. Vakkert.   

   Grønås. En tur innover her langs Strådøla anbefales, særlig mens bjørka enda har sine gule blad og vannstanden i Strådøla er så lav. Elva kan brukes som gangsti over lange strekninger. terrenget langs elva på sørsiden hvor stien går er nesten flatt. Høydeforskjellen mellom Strådalen og Grønås er mindre enn 50 meter.   

   Grønås ligger på nordsiden av Strådøla vel en times gange fra Strådalen. Grønås var den største samiske boplassen ved Strådøla med mange hus og koier. Restene av bebyggelsen som en ser her i dag er hus som Værdalsbruket bygde i forbindelse med tømmerdrifta her inne i 1934. Året etter, på senvinteren når drifta var slutt ga Værdalsbruket tømmerstua til familien på Grønås. Det sies at da fikk mor Sigrid fikk problemer med kveldsbønna, skulle hun takke Vår herre eller M. P. Moen på Værdalsbruket for gaven. En kjenner til at det har bodd folk her fra 1830-åra, kanskje enda tidligere, og helt fram til 1954 da Sigrid som den siste på Grønås flyttet fra lapplægret ved Strådøla. Opplysninger hentet fra jubileumsboka om Vera Kirke hvor opplysningene er hentet fra. Les boka, der finnes mye interessant stoff om Strådalslappen og alle boplassen langs Strådøla. Den meste av kontakten samene hadde med omverden var med folket i Vera. Stien langs elva fra Strådalen vitner om det, selv om den begynner å utydelig den siste biten før Grønås. Klikk her for bilde fra 2006 og Klikk her for bilde fra først i 1950-åra.