Ingen kunstner kan gjøre det spesielle kunstverket bedre enn det naturen selv lager av duggdråper i kangroas spindelvev en tidlig høstmorgen.   

   Etter mange års krangling mellom Levanger og Verdal ble det høsten 1987 enighet om hvor kommunegrensa skal gå. Det var visstnok et kaffemøte mellom ordførerne som var grunnalegt for enigheten. Tror verdalingen som vanlig lot levangsbyggen få viljen sin. Grensen mellom de to kommunene følger Rinnelva. Men ser en på bildet dreier elva en skarp sving nordover mot Havfrua før den møter fjorden og den flytter seg stadig nordover. Utløpet pr. 1987 ble fastsatt som grense, men ut fra bildet var det naturlig at elva rann rett ut i fjorden lenger sør i tidligere tider og ikke tok skarpsvingen til høyre. På den nordlige halvkule graver elver mer på høyre enn på venstre bredd, og omvendt på den sørlige. Mange store elver har derfor sletteland med forlatte løp til venstre, men en bratt kant på høyre bredd. Dette iflge. Baers Lov som ble fremsatt av Karl Ernst von Baer, mens fenomenet er beskrevet av blant andre Albert Einstein. Og disse to herrer hadde det vel noenlunde greit oppi topplokket.   

   I Artsdatabanken finner en følgende opplysninger om skapningen: Larven lever i eldre løvtrær, ofte bjørk (Betula), der den bruker 2-4 år på sin utvikling. Den foretrekker syke eller svekkede men likevel levende trær. Ofte fører angrep over flere år til at vertstreet dør. Larven blir opptil 100 mm lang og er lett kjennelig på den burgunderrøde fargen. Fra kjertler ved munnen kan den utskille en eddikluktende væske, sannsynligvis som en forsvarsmekanisme. Den siste ettersommeren før den skal forpuppe seg forlater larven ofte vertstreet og gir seg ut på vandring for å finne et egnet vinterkvarter. Det er på dette stadiet at arten oftest observeres av mennesker. Når larven har funnet et egnet sted, i morken ved eller like under jordoverflaten, spinner den en kokong hvor den forpupper seg neste vår. Vanlig i lavlandet sør for Dovre, mer sjelden lenger nord. Påvist så langt nord som til Steigen i Nordland   

   En hunn av Kamfotedderkoppen (Enoplognatha ovata)(hannen har ikke rødfargen) har spunnet en kokong (diam 4mm) rundt sine egg. Nå står hun vakt dag og natt og venter på at de små skal komme ut. Det kan være flere hundre av dem. Når de omsider kravler ut er de helt overlatt til seg selv.   

   Strådøla på svensk side ovenfor Strådalen.    

   Frodig landskap langs elva. Beveren har hatt det fredelig her i de senere år men nå har den flyttet lenger oppover.   

   Vakre farger på bredden av Strådalsfossen.   

   Vakkert langs elva. Turen innover er en opplevelse i seg selv.   

   Strådøla ved Grønås med Steukern i bakgrunnen. Vakkert.   

   Grønås. En tur innover her langs Strådøla anbefales, særlig mens bjørka enda har sine gule blad og vannstanden i Strådøla er så lav. Elva kan brukes som gangsti over lange strekninger. terrenget langs elva på sørsiden hvor stien går er nesten flatt. Høydeforskjellen mellom Strådalen og Grønås er mindre enn 50 meter.   

   Grønås ligger på nordsiden av Strådøla vel en times gange fra Strådalen. Grønås var den største samiske boplassen ved Strådøla med mange hus og koier. Restene av bebyggelsen som en ser her i dag er hus som Værdalsbruket bygde i forbindelse med tømmerdrifta her inne i 1934. Året etter, på senvinteren når drifta var slutt ga Værdalsbruket tømmerstua til familien på Grønås. Det sies at da fikk mor Sigrid fikk problemer med kveldsbønna, skulle hun takke Vår herre eller M. P. Moen på Værdalsbruket for gaven. En kjenner til at det har bodd folk her fra 1830-åra, kanskje enda tidligere, og helt fram til 1954 da Sigrid som den siste på Grønås flyttet fra lapplægret ved Strådøla. Opplysninger hentet fra jubileumsboka om Vera Kirke hvor opplysningene er hentet fra. Les boka, der finnes mye interessant stoff om Strådalslappen og alle boplassen langs Strådøla. Den meste av kontakten samene hadde med omverden var med folket i Vera. Stien langs elva fra Strådalen vitner om det, selv om den begynner å utydelig den siste biten før Grønås. Klikk her for bilde fra 2006 og Klikk her for bilde fra først i 1950-åra.    

   De to vågale brubyggerne er Stein Sagvold (stående og Tore Sagvold. I ettertid, omkring 1990, er brua på bildet erstattet med en ny. Bildet utlånt av Terje Reitan   

   Grønfargene på stargraset som vaier i vind er snart borte for i år. Aksnesenget på andre siden av vatnet.   

   På grunn av lekkasjer må taket på hallen byttes. Et garantiarbeid i millionklassen. Bildet tatt fra Tomtberget.   

   Klikk her for å se dammen som den var for 101 år siden.   

   Skodda driver over Kjølåhaugan.   

   Det første tungløftet på den tredje jacketen er utført når den første rowen er reist ved hjelp av minst 6 kraner. Presisjonsløfting kan en trygt kalle det når disse kranene skal løfte synkront.   

   Med Merraskarfjellet, Storsjøhøgda og Kjølåhaugan i horisonten.   

      

      

   Bildet er fra Marsteinsvola 14.november 2014.   

   Eventyrlandskap i vinter med solglitter i nedrimet vegetasjon for vegfarende på "harryhandel" til åre.   

   Her har byggingen kommet i gang fra østsiden. Foto av Terje Reitan   

   Brubyggingen fra vestsiden. Må være sterk konstruksjon og betong som bærer vekta her. Det bygges fra slik fra begge sider og sammenkobles ca. på midten. Foto av Terje Reitan.   

   Snart er det dags for Jul Igjen på Museumsområdet på Stiklestad. Lukta av nystekt Thomsenkringle vil sive ut fra bakeriet og køen for å kjøpe bakverket i Landhandelen vil bli lang, som den er den hvert år. Det er å håpe på snø og finvær.   

   Fylkesmannen har igangsatt prøveprosjekt her for å legge forholdene bedre til rette for at Tindveden skal få bedre vektsforhold i verneområdet. Gresstorva er fjernet og lagt inntil vegfyllingen til E6 og dermed senkes terrenget. Det gjenstår å se resultatet. Det er ikke mangel på tindved på Ørin og Fætta i dag heller, men det er tydelig at den vokser på feil steder en det som romantikerne hos miljøvernavdelingen vil. Hvor mange offentlige millioner skal brukes på dette området til "dilldaill"? Hvor mye er brukt til prosjekt i Bioforsk`s navn for å fjerne rosene, manuell rydding og bruk av Roundup over flere år? Rounup er et stoff anses for å være kreftfremkallende, og selv Naturvernforbundet går imot bruk av det. Når det nevnes ordet miljø er det aldri mangel på penger. Der er det aldri snakk om nedskjæringer, det bare om å finne på et eller annet prosjekt. Om det er samfunnsnyttig eller ikke spiller ingen rolle der i gården. Nei nå er det vel nok, la naturen styr seg selv på Ørin. Klikk her for å se hva som forsvinner med dette tullprosjektet.   

      

   6. desember 2017 ble den første clusteren løftet på plass på jacketen som bygges på nordområdet. Store dimensjoner og presisjonsløfting. Folk i grønt oppe ved sammenføyningen blir små. Imponerende.   

   Det ryker fra ovnen selv på andre juledag.    

   Et nytt stålunderstell er på plass ute på lekter etter et par døgns "reise" fra fødestedet. Imponerende at det går å flytte kjempen på ca. 23 tusen tonn. Det er ikke mer enn ca. 8 måneder siden storebroren Egir tok reisen ut Trondheimsfjorden til Johan Sverdrup-feltet. Denne er døpt Vilje. For en utenforstående er det en fantastisk jobb som er utført. Det er i grunnen merkverdig at lokalavisa Innherred ikke er interessert i flyttingen av denne kolossen fra land til vand. Men det er ikke noen bombe at redaksjonen ikke er interessert når det skjer positive ting i Verdal`n. Det hadde kanskje vært av mer interesse å lese om denne bragden på Ørin enn å lese om hvor mange rådyr som er påkjørt.   

      

      

      

   Sett fra Jermstadutsikten. Med lysa ved Lysthaugen i bakgrunnen.   

      

      

   Men gravemaskiner og annet maskinelt utstyr påminner om at det er en del som gjenstår før anlegget er fullført.   

      

   Med nattbilder fra Stiklestad ønskes alle en god jul.   

   Stille her en kveld som denne.   

   Med snø i trea og vindstille ble det en spesiell stemning på kirkegården denne kvelden. Mange besøkende tente lys på gravene til kjente og kjære. En fin tradisjon på julaften.