Verdalselva – fremdeles et Eldorado?

av

 Harald Lyng

 

 

Kuppelstein under vaklende bein, i raskt tempo bortover sandøra fra Løngkila til Storelva. Har du prøvd å gå barføtt på kuppelstein? Sol og badeliv hver eneste dag hele sommeren gjennom. Ja, for 40, 45 år siden var sommerværet mye bedre enn i dag – det er det ingen tvil om! Det var alltid mye unger i elva, det var hit ”ferieturen” ble lagt. Ennå kan jeg i mitt indre høre latter, roping og plasking fra kila og Storelva.

 

Det begynte i Løngkila – de første svømmetak. På fjæra var det rimelig grunt og trygt der. Man kopierte de som kunne svømme, og plutselig en dag

klarte man de 10 – 12 meterene uten å jukse med den ene foten. Den store styrkeprøven gjensto: Å svømme over Storelva. Klarte man det, var man utlært. På andre sida av Storelva lå Grønnøra og ventet på oss. Tett olderskog med trastreir og småføggelreir i massevis. Man strevde seg oppover de glatte trestammene,  og kunne til slutt  kjenne blodsmaken i munnen. Det var godt for kroppen, det. Forøvrig ga Grønnøra mye næring til fantasien.

 

Det er ikke bare russen i dag som bader i isvann. Selvfølgelig var det også den gang konkurranse om å være tidligst ute med et bad i elva. Gytjebad er vel den riktigste benevnelsen da elva var svært så leirdiger både vår, sommer og høst. Blå lepper, nuppete hud, lett skjelvende kroppsbevegelse, nei, nå måtte denne badinga begrenses. For min del fikk jeg beskjed om ikke å bade mer en 7 ganger hver dag. Det ble 7 lange ganger! Dersom vi tok oss tid til å spise, fikk vi streng beskjed om å vente ei stund før vi stupte uti igjen. Det å bade på full mage, ja, det var farlig det. En må nok innrømme at skjebnen ble utfordret mer enn en gang. Det er rart at det gikk så bra som det gjorde.

 

Konkurranser hadde vi – det fineste stupet, førstemann fram og tilbake over kila, hvem svømte lengst under vannet og hvem klarte å holde pusten lengst. De modigste stupte til og med fra jernbanebrua, en prestasjon man snakket om. På tidligsommeren dukket det opp en og annen tømmerstokk fra vårens fløting. Disse ble, ulovlig riktignok, spikret sammen til flåter, eller også brukt enkeltvis, og da var det bare fantasien som begrenset aktivitetene.

 

De dagene det ikke var badevær, fisket vi. Vi satte ut liner fra land, med 10 – 15 angler. Lina ble festet til en påle og hadde en passende stein i den andre enden. Så hivde vi uti på fjæra og lot lina stå over floa. Det var spennende. Vi klarte ikke å vente på full fjære. Vi vasset uti med de brune Vikingstøvlene, skurte tåspissen mot bunnen, og kanskje fant vi ganske raskt det kvite bomullssnøret kjøpt på butikken hans Hermann Kristiansen for 1 kr. Ørret, flyndre og ål, sistnevnte en ufisk, ble dratt opp. Dette fisket pågikk fra tidlig vår til sen høst. Sluk og flue brukte vi svært sjelden, men derimot stangfiske med mark var populært. Spennende var det også å  se på de som rodde med drivgarn, for ikke å snakke om å få være med selv. Også på den tiden var det elveoppsyn. Kjærbon hadde denne oppgaven, dvs å passe på at ingen fisket med ulovlig maskevidde. Det var  spennende da han kom roende oppover elva for å kontrollere. Vi fulgte godt med, kanskje ble noe tatt på fersk gjerning.

 

Andreasøya – bare navnet skaper gode assosiasjoner. Ei lita øy på knapt et mål mellom Løngkila og Storelva. En meter og femti høy i forhold til sandøra. Sand av det aller fineste slaget. Store oldertrær, tett vegetasjon ut mot kantene. Denne øya ble besøkt allerede mens man lekte med biler og bygde hus i sanden. Senere ga oldertrærne store muligheter for hyttebygging i ekte Robinson Crusoe-stil. Men en måtte passe på floa, iallfall utenom badesesongen.

 

 

Høsten kom og de første isflak begynte å danne seg. En ny spennende aktivitetssesong stod for døra. Isen lå speilblank på elva. Panserskøytene ble hentet fram. Føttenes blodtilførsel i beksømskoene ble  minimal under stramme lærreimer. Storelva representerte en stor skøytebane – fra Ørabrua oppover mot Fæby og Bjartnes. Noen ganger stoppet vi opp, la oss ned på isen og kikket på alt det interessante i og under isen. Luftbobler hadde laget de fineste mønstre i isen, og var du heldig, kunne du se en flyndre eller ørret som stod der i strømmen. På vinterstid var elva nesten speilklar. Terrenget på Tinden er jo som kjent ganske flatt, men om vinteren tok vi turen på ski oppover elva til Haugbergbakkene, hvor vi hadde den fineste hoppbakke. Her strekte vi oss til utrolige lengder på terrengski. Med litt oppfinnsomhet laget vi av gamle skøyter en iskjelke. Med denne lot vi vinden føre oss langt av sted på elva. Seilet var en strisekk.

På etterjulsvinteren ble det fisket på isen, flyndre i massevis samt noen torsker. Agnet var vanligvis oppskåret sild som vi kjøpte,eller oppskåret småflyndre – det var ikke så nøye. Spennende var det i hvert fall å stå og vente på napp. Fingrene ble etter hvert skikkelig forfrosne, likeså føttene. Det var godt å komme hjem og få tint dem opp.

 

Så kom den farligste tida i elva. Utpå seinvåren lå det store isflak der. Det var uimotståelig, det. Å hoppe fra flak til flak, fra et stort som bar godt, til et lite som bare bar deg et sekund eller to til du igjen hadde fått foten på et større et. ”Hi du virri nirri elva nu igjæn å bløtt ut dæ.” Disse ordene ble nok brukt mer enn en gang blant mødrene på Tinna. Jeg kan ikke huske at det ble nevnt noen gang at det også kunne være farlig, men det ble det nok, kanskje.

Så litt senere ble damvatnet sluppet og store, svære tømmerstokker kom flytende nedover elva. Nye aktiviteter dukket opp. Tømmerstokker ble fanget og spikret sammen til flåter. Jeg har mange ganger i ettertid tenkt på sagbladet ved Trones Bruk! Nye utfordringer til de brune Vikingstøvlene. Men dessverre de ble alltid for korte. Flåtene ble stort sett brukt i området ved Stekket. Utpå den frådende Storelva torde vi ikke stake oss, heldigvis. Der var det bare de voksne som hadde båt og som samlet drivved som våget seg.

Elva ble etter hvert roligere og varmere. Smeltevatnet og damvatnet betydde ikke noe mer. Nå var det flo og fjære som skapte en døgnrytme. På de høye sandørene holdt måsen til. Her lå det igjen store røtter etter vårflommen. Fine plasser for reir og egglegging. Men sjelden fikk måsen så mye fred at det ble unger. Svært mye fjær lå igjen på sandørene like før floa kom. Disse ble plukket opp og tjente som fjærpryd for indianerne i området.

Slik som i grustaket på Tinden var nå årstidssirkelen sluttet. Grustaket er borte, men Verdalselva ligger der fortsatt klar til bruk. Klarer den å hamle opp med organiserte fritidsaktiviteter, video, data, roller blades, skateboard, snowboard osv? Neppe - dessverre!