Det ville gi oss bedre utsikt over livet og lære oss å sette pris på den
arv de gamle har gitt oss.Særlig tror jeg dagens ungdom
hadde noe å lære ved å kaste et blikk bakover.
Jeg bestemte meg derfor til å gå til noen av de gamle slitere i samfunnet
for å få et glimt inn i deres ungdomsliv og lagnad. Det de for
talte vil kanskja av mange unge i dag bli oppfattet som et eventyr
- det er eventyr fra virkeligheten. Jeg rakk jo ikke over sa mange,
men de jeg ikke fikk snakket med vil sikkert nikke bifallende og si'
Ja, slik var forholdene.
--------------------------- o ----------------------------------
Skoleinsp. Johs. Dahl er født
den 26. august 1870 på .Bjørstad .HeIgådalen. Han gikk på skole i
Vuku hos lærer Per Mo. Han vart også konfirmert i Vuku, i 1886, og
samme år sluttet Per Mo som lærer.Det var ikke så mye vi fikk
lære på skolen, sier Dahl. En bedring vart det dog når vi fikk Jenens lesebok. Denne kom ut i 1860
og Dahl kunne ordrett repetere flere stykker fra denne leseboka.
10 år gammel drog Dahl til Kverndalen som gjeter og det holdt
han på med i 5 år. Det var ingen betaling. utenom kosten, for dette
arbeid. men Dahl minnes med vemod denne herlige tid i pakt med
naturen.l Dahls skoletid var det en eneste
skolefest. Det var en minnefestom Martin Luther. Det var i 1883
og barna fikk en ,kopp kaffe og en kringle. Festen vart holdt i Vuku skole.
I Dahls ungdomstid var det smått om arbeide å få i ,bygda.Fikk en noe arbeide var betalinga
lita.For å skjære åker var det 80 ørefor et mål bygg og 60 øre for et
mål havre. Dette. vart dog snart forhøyet til 100  kr. for bygg og 80
øre for havre..Det var derfor vanlig at folk
drog over grensen til Sverige på arbeide. Særlig da i onnetider
Mannfolka hadde da med seg sitt eget ljå-orv som de bar på skulderen.
Alle kunne ofte gå langt inni Sverige, bl. a. til Östersundstraktene.
På Sul overnattet engang seks rakstrer eller onnatauser
som tenkte seg til Ostersund.Tilfellet ville at en Litander fra Lid
også kom til Sul på sin ferd for å få leiet to onnatauser. Han skulle
jo bare ha to stykker, og valgte ut disse på den måten at alle seks
vart oppstilt for å springe fra dørstokken på Sul og opp til vegen.
De to som da sprang fortest fikk bli med Litander. Siden drog mange til ham på onnearbeide.
Omlag 1890 var det planer oppe om anlegg av et brennevinsbrenneri
på Verdalsøra. Planen kom også så langt at det vart tegnet aksjekapital
og valgt styre. Det vardranken de ivret for som for til
kreaturer. I denne tid var det derfor mange som dreiv med heimebrenning.
Prosten Brandt var på dette felt  en foregangsmann.
Blant de skoler Dahl har deltatt i minnes han en som arbeidet under
kummerlige forhold. Det var en husflidskole med Sivert Lorentsen
som lærer. Han var en fremragende mekaniker som ikke fikk full
anledning til utvikling. De som hadde arbeid hos datidens
gårdeiere, enten som dreng eller husmann, levde ikke på roser.
Dahl forteller således om Juhl på Reitan at han kom inn når de satt
og fikk middagsmat og sa i en opprørttone:
"Di et så my sill, kara, at di etmæ frå gårda". Maten var jo ofte
sild og vassgraut og vassgraut og sild i denne tid. Melk var en sjelden vare, særlig da hos småkårsfolk.
                                ------------------ o -------------------
John Johnsborg er født den 1. januar 1873 på Johnsborg ved Ydse. Hans far var fra Tydal.
17 år gammel arbeidet han på saga på Ørmelen for en lønn av 80 øre pr. dag.
Det vart da fortalt at Millers stora sågvark i Trångsviken
var det bedre betaling. Om våren pakket så Johnsborg sin sekk og
tok fatt på Sveriges-turen. Første dag gikk han til Adalsvollen og
overnattet hos Rasmus Adalsvold. Neste dag gikk han til Duved. Nu
hadde han så mange ører at han kunne ta toget til Trångsviken. Her
fikk han så arbeide med å fjerne i materiell fra 6 sagrammer. Det var
et strengt arbeide. Sagmesteren hadde akkord og ønsket da å tjene
mest mulig. Johnsborg oppnådde også en lønn av kr. 2.25 pr. dag.
For kost og losji 'betalte han kr.1.- pr. døgn.'
Sagbruksarbeide var jo sesongarbeide,så når høsten kom måtte
han vandre tilbake. Det var ingenmangel på trevirke i denne tiden. På
saga i Trångsviken brente de opp alt som kunne regnes til avfall. Vedlageret ved Storsjøn sto derfor hele
sommeren i lys lue.På spørmål om han ikke vart
lei av å gå så langt, svarer Johnsarg at en tenkte ikke på det da det
var så så vanlig. Han kunne minnes at når Sefanias Estvold og far til
Gustav Eklo dro på Lolotliske, så måtte de gå helt til Namsos. Dette
var forresten vanlig samme hvor en tenkte seg. Skulle en til Trondheim
var det jo å ta foten fatt. En forbedring vart det når Levanger
fikk ordnet med hjulbåt. Når Johnsborg så kom tilbake til
Trångsviken fikk han arbeid pådamptreskemaskina, men her vart
lønna 53 øre pr. dag og kosten. Dette var ofte et strengt arbeid,
særlig når de skulle til gårder som Husan, Auglen m. v.
8 timers dag var jo også et ukjent begrep i denne tid ..
--------------------------- o -------------------------------------
Mette Rostad er født den31. mars 1868 på Stiklestad nordre.
Det var ikke så fornemt hverken med kost eller kledrakt når hun
voks opp. Hun kunne minnes fra sin konfirmasjonstid
at det var alminnelig at folk fra Øra gjestet gårdene oppover
for å kjøpe seg 1/2 kanne melk. Noe melkutsalg fantes ikke
på Øra da. Seinere vart det et utsalg hos Andr. Moe.
Sild og fisk var det vanlige til middagsmat og graut til kvelds.
Uer vart skiftet slik at karfolka hadde førsteretten til hodet. Kjøtt
og flesk - når det vart servert - vart alltid skifta.
Tjener fikk jo ikke noen formue i lønn. Ei taus fikk del ene år et
skjørt og neste år trøye. Dessuten 2 par sko og 9 alen lerret, og en sau
fødd. Litt penger fikk de også. Siden det vart kronerekning kunne dette
dreie seg om 5 til 6 kroner. All dette var pr år.
En dreng fikk som regel dress og sko det ene år og underklær neste
år, samt litt penger. Mettes svigermor, som var fra
Rostad på  Inderøy, hadde fortalt henne at prisen på egg var 6 skiling for tylfta. Kom det en ny verdensborger
så satt jo mora ofte ved varmen, og ingen måtte gå
mellom barnet og varmen. Ingen klær som til hørte barnet måtte henges
ut under åpen himmel før barnet var døpt. Før dåpen vart det
spinkel og sparl for å skaffe en ordentlig linne til barnet. I denne
skulle der syes 1/8 skilling - Jesu namn og 3 byggkorn for å beskytte
barnet. Det var fullt av sjømenn både hos Rostad, Andr. Moe og Kinnberg
De byttet til seg kom m. .v. mot sild og fisk.
Tresko om sommeren og labber om vinteren brukte folk i alminnelighet.
Skulle de bort i en eller annen høgtid for de ofte rundt for å få låne seg et par sko. Dette måtte
de ofte også gjøre om de skulle gå til Trondheim. Skoene var heimgjort
som oftest.Forøvrig var det da å ta båten
falt og ro sjøvegen. Mette's svigermor hadde rodd fra Rostad på Inderøy
til Trondheim for å kjøpes seg en rokk.
Mette tror at folk tross alt varmer fornøyd før enn nu. Av sykdommer
var det ikke flere da ennnu, heller mindre. Noe apotek fantes
ikke utenom hos Hegge.
---------------------------- 0 ---------------------------------
 Chr. Nevermo er født i Mostadmarka, Hommelvik, 19.
I mars 1871.I konfirmasjonsalderen begynte
han på sagbruk - Jensenbruket.
Her fik'k han 80 øre for 1 timers dag. De voksne fikk kr. 1.30 pr.
dag. 17 år gammel begynte han som dreng hos Jensen på Holstad. Her fikk han kr. 200.- pr. år og kosten.
19 år gammel begynte han påjernbaneanlegget av Hamar-Sellbanen.
Nu vart det Io timers dag og den gjennomsnittlige fortjeneste
dreier seg om kr. 2.50 pr. dag. Oppnådde de gjennom akkord kr.
3.- pr. dag, kunne de gå ut fra. at akkordprisen vart slått ned.
Leser vi litt mellom linjene av disse korte beretninger, så tror jeg
vi alle finner ut at livet var hardered a enn nu. Til tross for dette mener
Mette Hostad at folk var mere fornøyd enn nu. Eller vi kan si
det på den måte Chr. Nevermo svarte når 'han vart spurt om dette:
Fornøyd og fornøyd er to ting, sa han. På den ene siden skal vi aldri
være fornøyd, men anstrenge oss tru på at livet kan gjøres lettere og
lysere å leve. På. den andre siden skal vi ikke gå å sutre og bære
oss, men være glad og fornøyd overå få være med å lette lagnaden for
våre medmennesker.Dette resonement tror jeg vi alle
er enige i, og vi føler grunn til å takke alle gamle slitere for deres
innsatsvilje for å gjøre livet letterefor oss å leve. Uten deres pågangsmot
hadde også vi her i Norden levd i et underutviklet land.
Måtte vi lære å verne om den arv vi har fått.
B.